Skip to content

Mandag 6. januar 2020 gjestet forsvarsminister Frank Bakke-Jensen Oslo Militære Samfund med Forsvarsministerens årlige statusoppdatering.

Du kan lytte til podcast fra foredraget her (vi beklager noe dårlig lydkvalitet):

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes eller hvor du lytter til podcast.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Mandag 11. november 2019 gjestet visedekan ved Forsvarets høgskole/førsteamanuensis ved Institutt for Forsvarsstudier, Saira Basit Ph. D. med foredraget Asias stormakter posisjonerer seg. Strid og samarbeide mellom India, Pakistan og Kina – blant andre.

Mer informasjon om Saira Basit finner du her. Tidligere avholdte foredrag i Oslo Militære Samfund av Saira Basit finner du her.

Du kan lytte til podcast fra foredraget her:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes eller hvor du lytter til podcast.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Mandag 14. oktober 2019 gjestet Sjef Cyberforsvaret, generalmajor Inge Kampenes, Oslo Militære Samfund. Generalen ga oss foredraget «Utviklingen av militær cybervirksomhet i lys av det fagmilitære råd». 

Du kan lytte til foredraget her.

Manus kan du lese her:

Oslo Militære Samfund, 14.10.2019
Utviklingen av militær cybervirksomhet i lys av FMR

Inge Kampenes
Generalmajor
Sjef Cyberforsvaret

Ærede forsamling,

Det er to og et halvt år siden jeg ble invitert til å formidle status her i Oslo militære samfund. Det har skjedd mye siden den gang, og jeg vil starte med å gi dere en kort gjennomgang av hva som har skjedd siden sist, før jeg tar for meg utviklingen av militær cybervirksomhet slik Forsvarssjefen anbefaler det i sitt fagmilitære råd.

————

I 2017 brukte jeg en god del tid på å gjøre rede for de endringene som fulgte med NATOs anerkjennelse av cyberdomenet som et operativt domene på lik linje med land, sjø og luft. Jeg snakket også om alliansens innretning av cyberoperasjoner i et mission assurance-perspektiv – altså at cyberoperasjoner skulle innrettes mot å understøtte det militære oppdraget, beskytte evnen til oppdragsløsning og å sikre militære styrker og deres suksess på slagmarken.

Siden den gang har cyberdomenet og utfordringene som følger med fremveksten av digitale trusler fått stadig mer oppmerksomhet i alliansen, blant våre allierte og også her hjemme. Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet har vært omforent om den bekymringsverdige utviklingen på dette området i sine åpne rapporter.

Mange nasjoner, våre allierte og partnere så vel som våre potensielle motstandere, bruker betydelige ressurser på å etablere digitale kapasiteter både for militære operasjoner og for etterretningsformål. Fremveksten av cyberoperasjoner som fagfelt har gitt mindre nasjoner en mulighet til å projisere strategisk makt på helt andre måter enn tidligere; og det vokser frem ikke-statlige aktører med ferdigheter og ressurser som gjør dem til trusselaktører som selv nasjonalstater må ta på alvor.

Med andre ord, trusselutviklingen innenfor dette fagområdet går raskt og den er til bekymring både for Norge og NATO.

Samtidig har denne utviklingen truffet Norge på et uheldig tidspunkt. Etter mange år med nedbygging, har Forsvaret de siste årene brukt de tildelte midlene på å erstatte aldrende struktur og på å få de kapasitetene vi har til å virke – med akseptable reaksjonstider og tilstrekkelig logistikk og beredskapslagre. Det har ikke vært ressurser til å etablere nye kapasiteter når trusselbildet har endret seg. Når det er sagt, så har vi heller ikke evnet å utnytte alle investeringsprosjektene som er planlagt til militær cybervirksomhet. Midlene har dermed blitt omfordelt til andre kapasiteter.

————

I Cyberforsvaret har vi de siste årene gjort endringer som gjør virksomheten lettere å lede og dermed mer effektiv. Dette innebærer omstruktureringer, men også utvikling av konsepter og etablering av en funksjonell kommando- og kontrollinje i vårt interne samvirke. Vi har frigjort ressurser på en rekke områder, og disse setter vi inn på områder vi er svake på i dag, nemlig sambandsunderstøttelse av militære operasjoner og cybersikkerhet.

Vi har også brukt mye tid sammen med Forsvarsstaben og Forsvarsmateriell for å rydde opp i grensesnittet og relasjonene mellom våre etater. Dette har avstedkommet klarere ansvars- og rollebeskrivelser, noe som er vesentlig for at vi skal kunne stå sammen om de utfordringene virksomheten står overfor. Organiseringen av IKT-virksomheten i forsvarssektoren er ulik de fleste andre i et globalt perspektiv, men arbeidet med roller og ansvar spesielt og samarbeidet med Forsvarsmateriell og Forsvarsstaben generelt har utviklet seg i en meget positiv retning.

Vi har også arbeidet tett og godt med Etterretningstjenesten og Forsvarsstaben om plassering av ansvar i Forsvaret for de forskjellige kapasitetene som skal til for operativ understøttelse og maktanvendelse i cyberdomenet. Dette kulminerte med utgivelsen av Forsvarssjefens direktiv for militær cybervirksomhet tidligere i år. Fagmyndigheten for sambandsstøtte og kommunikasjonsinfrastruktur ligger til Cyberforsvaret, og fagmyndighet for cyberoperasjoner ligger til Etterretningstjenesten. Innenfor cyberoperasjoner har Etterretningssjefen ansvaret for offensive operasjoner, og jeg har ansvar for defensive operasjoner. Jeg vil komme tilbake til hva dette innebærer i praksis senere.

Slik jeg ser det avsluttet direktivet en periode med intense og givende diskusjoner mellom de forskjellige aktørene på dette området. Vi skal jobbe sammen, under ledelse av sjef Etterretningstjenesten og sjef Forsvarets operative hovedkvarter, for å heve kvaliteten på de operative kapasitetene.

Cyberforsvaret har også engasjert oss mer i forpliktende samarbeid med Totalforsvarsaktører, IKT-virksomheter i offentlig og privat sektor og med akademia. Dette gjør vi fordi vi har utfordringer vi ikke har mulighet for å kunne håndtere alene. Vi har innsett at forpliktende samarbeid vil gi Forsvaret større kapasitet, bedre og sikrere tjenester og bedre kompetanse. Og jeg tror våre samarbeidspartnere opplever det samme på sin side.

For å forklare hva ansvaret mitt som sjef for Cyberforsvaret er, så vil jeg ta en rask sving innom de fem underavdelingene våre.

CIS-regimentet er ansvarlig for å etablere og drifte samband på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå. Regimentet er organisert i tre bataljoner, for henholdsvis Nord-, Midt- og Sør-Norge, samt et støtteelement på Reitan. Regimentssjefen er lokalisert sammen med Cyberforsvarets operasjonssenter på Lillehammer, og han er operativ og taktisk sjef i Cyberforsvaret.

Avdelingen Cyberforsvarets IKT-tjenester er ansvarlig for sentral drift av IKT-tjenestene i Forsvaret. De jobber med applikasjoner, IT-plattformer og kommunikasjonsinfrastrukturen, og de drifter dette primært fra Kolsås og Skøyen. Satellittstasjonen på Eggemoen er også en del av denne avdelingen.

Cybersikkerhetssenteret vårt på Lillehammer er ansvarlig for å beskytte etaten Forsvarets datanettverk og sambandssystemer mot digitale trusler. De jobber med deteksjon og analyse av trusler mot Forsvarets systemer, og de utfører taktiske og operasjonelle tiltak for å møte trusler. Fra 2021 skal Cybersikkerhetssenterets ansvar utvides til å gjelde hele forsvarssektoren – med noen unntak.

Cyberforsvarets base- og alarmtjenester, som er vår operasjonsstøtteavdeling, er ansvarlig for garnisonsunderstøttelse og utøvelse av lokal koordinerende myndighet på Jørstadmoen, Kolsås og Eggemoen. I tillegg har de ansvaret for overvåking av Forsvarets transport og lagere av våpen og ammunisjon samt en rekke kritiske objekter.

Cyberforsvarets våpenskole har ansvar for konseptutvikling, støtte til materiellinvesteringer, doktrineutvikling, kurs, eksperimentering, fag- og funksjonsutdanning og utøvelse av fagansvar. Våpenskolen har det meste av sitt personell på Lillehammer.

I tillegg har Cyberforsvarsstaben, som er en styringsstab og en integrert del av funksjonen Sjef Cyberforsvaret, ansvar knyttet til drift, økonomi, HR, sikkerhet og planlegging.

Cyberforsvaret har omlag 1150 fast ansatte, 100 soldater og 20 lærlinger. Disse jobber på omlag 50 steder i landet, inkludert Jan Mayen. Vi har et budsjett på ca. 1,8 milliarder kroner og en omsetning på ca. 2.1 milliarder kroner.

Jeg skal ikke gå mer i detalj på ansvar og oppgaver innenfor virksomheten, men det gir dere et overblikk over hvordan vi jobber for å levere bedre tjenester og dreier virksomheten vår gradvis mot et nytt og dynamisk trusselbilde og en mer kompleks operativ hverdag for Forsvaret.

————

Jeg vil nå beskrive tre helt grunnleggende utviklingstrekk innenfor mitt fagfelt som har hatt innvirkning på utformingen av rådet som Forsvarssjefen presenterte forrige uke. Det ene er digitalisering, det andre er behov for samarbeid med sivil industri og det tredje er trusselen og trusselaktører i det digitale rom.

————

Digitaliseringen gir muligheter og utfordringer for militærmakten på lik linje med samfunnet som vi er en del av. Digitaliseringen av Forsvaret vil drives frem av primært tre forhold.

For det første så vil innføringen av nye, moderne kapasiteter fordre en helt annen form for digital understøttelse, og vil bringe inn nye muligheter som krever eller er avhengig av modernisering av resten av forsvarsstrukturen for å høste bred operativ gevinst. F-35 er et eksempel på en slik kapasitet med fantastiske sensorer og våpensystemer, som i dag i begrenset grad kan utnyttes av andre enn pilotene i cockpit. Ved å utvikle muligheten for å dele og utnytte denne informasjonen i sanntid i andre deler av Forsvaret, vil vi kunne oppnå større effekt av investeringene i kampflyene. Det samme gjelder innføring av alt fra nye undervannsbåter til P-8 og kampluftvern.

For det andre vil utviklingen føre til at fellesoperativt samvirke flyttes ned på stadig lavere nivåer i den operative strukturen. Det betyr at integrasjonen mellom land-, sjø- og luftstridskrefter også vil måtte digitaliseres på lavere nivåer for å sikre at de operative gevinstene kan høstes på lavest mulig nivå. Det vil ikke være optimalt å avgrense disse mulighetene, eller forsinke prosessene, ved å kjøre integrasjonen mellom domenene på brigadenivå eller tilsvarende. Dersom vi får mest kampkraft ved å senke bindingene ned til bataljons- eller kompaninivå, så er det der de etter hvert burde havne.

Det siste momentet som vil drive frem digitaliseringen av militærmakten er utviklingen i samfunnet rundt oss. Sivil teknologi er i dag driveren for modernisering. Løsningen for Forsvaret i fremtiden vil ikke være å kjøre lange utviklingsløp som resulterer i nytt materiell etter fem til ti år. Da vil vi være utdatert før vi kommer i gang. Løsningen for militærmakten vil i større grad være å ta sivil hyllevare, tilpasse den til militære formål og rulle den ut hurtig med robuste ende-til-ende krypteringsløsninger og andre sikkerhetsmekanismer.

Det er noen utfordringer som treffer Forsvaret med denne utviklingen. Vi har etablert et investeringsregime som fungerer godt for investeringer i militært kjernemateriell. Dersom vi skal anskaffe kampfly, stridsvogner eller artilleriskyts med en levetid på 40 år, så er investeringsprosessen godt egnet til det. Den sikrer god kvalitet, ryddige ansvarsforhold og robust utredning av faktorer som virker inn på den endelige beslutningen.

Men denne investeringsprosessen er lite egnet for å fremskaffe kapasiteter for vår virksomhet. Utfordringen med investeringer innen teknologi og IKT er dels den hurtige omløpstakten og den frekvensen som ny teknologi kommer ut på markedet med. Dersom vi ikke klarer å omstille oss og modernisere tjenestene raskere, så vil vi stagnere og bli irrelevante. Vi må ta frem nye og utvikle eksisterende tjenester på en smidig måte. Det innebærer at alle aktørene i fremskaffelsesprosessene må endre på hvordan vi stiller krav, vi må jobbe tettere sammen og styringsstrukturen må endres – noe som innebærer at alle involverte, inkludert sivil industri, må engasjere seg på nye måter når nye tjenester skal utvikles og produksjonssettes. Og vi må i større grad anskaffe nye kapasiteter gjennom tjenestekjøp fra sivil industri og ikke materiellkjøp.

————

Og det bringer meg over til behovet for samarbeid med sivil industri. Vi jobber nå sammen med Forsvarsmateriell for å inngå omfattende strategisk samarbeid med sivile aktører for å modernisere organisasjonene våre og de grunnleggende IKT-tjenestene. Dette er ikke outsourcing, men et reelt og omfattende strategisk forpliktende partnerskap, der vi utnytter teknologiledelsen og innovasjonstakten på sivil side og øker sikkerheten i tjenestene. Denne utviklingen mot strategisk samarbeid samt effektene av dette er lagt til grunn for det fagmilitære rådet.

Det å inngå strategisk samarbeid er en krevende prosess. Både fordi det har betydelig innvirkning på våre ansatte og arbeidsoppgavene de løser i dag, men også fordi det er en helt ny måte å tenke på. Det er også krevende fordi vi må være i harmoni med de retningslinjene som er styrende for militær virksomhet og krigens regler, samtidig som vi må ivareta en strengere sikkerhetslovgivning og håndtere mer krevende trusselaktører enn resten av samfunnet. Derfor har vi landet på premisset om at et strategisk samarbeid skal gjøre oss så sivile som mulig, men så militære som nødvendig.

Vi er nå i ferd med å utlede hvor grensen mellom militær nødvendighet og det sivile mulighetsrommet skal gå. Begrepet kontroll i et strategisk samarbeid vil være et sentralt nøkkelord. Vi må ha tilstrekkelig kontroll for å sikre at de operative behovene, militære operasjoners karakter og støttebehovet til operative avdelinger blir ivaretatt. Samtidig innebærer sannsynligvis begrepet kontroll i den verden vi går inn i noe annet enn i dag, da strategisk samarbeid ofte medfører større risiko og mindre kontroll. Dette må ledere i Forsvaret kunne håndtere, og det vil kanskje kreve en ny type lederkompetanse.

Når vi etablerer strategisk samarbeid vil vi også frigjøre personellressurser som vi vil bruke til å styrke evnen til å understøtte militære operasjoner samt evnen til cybersikkerhet.

————

Det tredje grunnleggende utviklingstrekket, som har hatt påvirkning på utformingen av Forsvarssjefens råd, er trusselaktørene og deres motiver og kapasiteter. Over de siste årene har vi sett flere nasjoner bygge betydelige kapasiteter for offensive cyberoperasjoner, altså evnen til å angripe digitaliserte funksjoner hos en rival eller motstander. Det er i ferd med å bli et naturlig verktøy i den militære verktøykassen både hos våre allierte og de som kan være våre rivaler i fremtidige konflikter.

Cyberoperasjoner har åpnet for en ny angrepsvinkel mot samfunnskritiske funksjoner både for statlige aktører, ikke-statlige aktører og enkeltpersoner. Sammenliknet med andre militære kapasiteter er inngangskostnadene for å kunne gjennomføre cyberangrep lave, og potensialet for gevinst og effekt er betydelig. I bunn og grunn trenger du kompetanse, en god porsjon kreativitet og verktøy som du enten utvikler selv, eller som du kjøper på det lovlige eller ulovlige markedet.

En utfordring som preger cyberoperasjoner er at det på mange måter er billigere å bygge en offensiv kapasitet enn en defensiv kapasitet. På offensiv side kan du komme langt med ett veldig godt cybervåpen, mens man på defensiv side må utvikle en god sikkerhetskultur, jobbe godt med forebyggende sikkerhet og investere stort i sikkerhetsmekanismer mot alle kjente og ukjente trusler. Denne type sikkerhetstiltak tar lang tid å utvikle, og er både kostbare og ressurskrevende. Det at mange militære organisasjoner har betydelige etterslep på sikkerhetsarbeid og vedlikehold, gir også oss en mulighet til å høste operative fordeler ved selv å etablere en god evne til offensive cyberoperasjoner.

Cybertrusler tar mange forskjellige former, og de defineres normalt innenfor tre hovedkategorier; kriminelle miljøer, hacktivister og statlige aktører.

Kriminelle aktører er hovedsakelig et anliggende for politiet – som all annen kriminell virksomhet. Like fullt er det også kriminelle miljøer som er så store, og har så omfattende evner, at de kan utgjøre en statssikkerhetsutfordring. Enn så lenge er de særdeles profesjonelle aktørene fortsatt et unntak, men det er en betydelig fremvekst av slike dyktige og organiserte miljøer. Når de først lykkes så tjener de enorme summer, og de er villige til å reinvestere mye av inntektene sine til å videreutvikle ferdighetene sine.

I tillegg til de rene kriminelle miljøene er det flere store aktivistbevegelser som utgjør en digital trussel. Dere kjenner kanskje til gruppen Anonymous fra noen år tilbake. En globalt omspennende organisasjon med til dels svært faglig dyktige aktører, drevet av idealistiske motiver. Som følge av et høyt antall medlemmer og verktøyene de har tilgjengelig, så har slike hacktivistgrupper en evne til å gjøre mye skade. Og de har til tider engasjert seg og søkt å påvirke konflikter mellom stater, eller interne forhold og konflikter i nasjonalstater.

Den tredje hovedkategorien er statlige aktører, og det er de mest avanserte, standhaftige og ressurssterke miljøene. Disse kan deles opp i etterretningsaktører og militære aktører. Etterretning i det digitale rom har vært en vekstnæring de siste årene. De fleste nasjoner har fått øynene opp for mulighetene til å utnytte den digitale teknologien, som vi alle omfavner, til å samle betydelig informasjon. Cyberdomenet forholder seg ikke til landegrenser, og tidsperspektivene man forholder seg til er millisekunder. Det betyr at mye informasjon kan hentes hurtig, og man kan samle sammen store datamengder uten den risikoen som de tradisjonelle etterretningsmetodene fører med seg. Etterretning i cyberdomenet er noe de aller fleste nasjoner driver med, også som følge av at man kan operere relativt anonymt og med en betydelig grad av fornektelse.

De militære trusselaktørene søker først og fremst å ramme militære evner og verdikjeder. Verdikjedene inkluderer i økende grad sivile virksomheter, noe som innebærer at også disse vil kunne bli ansett som legitime mål for en militær trusselaktør. Digitaliseringen av militærmakten og samfunnet for øvrig gjør oss bedre og mer effektive, men samtidig også mer sårbare for manipulasjon og cyberangrep. Militære cyberoperasjoner vil utvikle seg til å bli et virkemiddel i alle faser av militære operasjoner i nær fremtid, og en faktor i de fleste konflikter.

Militære cyberoperasjoner handler altså om å ramme militære evner og verdikjeder hos en militær motstander. Men det handler like mye om å beskytte de samme evnene og verdikjedene for egne og allierte styrker. Militære organisasjoner skal ikke drive med kriminalitet eller aktivisme, vi skal drive med maktanvendelse og strategisk defensiv, taktisk offensiv krigføring i et globalt domene i en militær kontekst. Alt i den hensikten å beskytte egen operativ evne, og for å slå ut motstanderens. Eller, for å si det mer militært – evne til å skjerme egne styrker og operasjoner, og evne til å ramme motstanderens kapasiteter.

For Forsvaret er det de statlige aktørene; etterretningsaktører og militære aktører, som utgjør den største og alvorligste trusselen, og som vil kunne påføre oss de verste konsekvensene.

————

For å oppsummere det jeg har snakket om så langt, så har Cyberforsvaret brukt de siste årene på å reorganisere virksomheten vår, utvikle og forbedre samarbeidet med sentrale partnere i og utenfor forsvarssektoren og tilpasse oss Forsvarets nye behov. I nær fremtid vil vi styrke de operative sambandsleveransene og den operative understøttelsen av resten av Forsvaret, og søke å finne sivile strategiske partnere som vi kan samarbeide med for å levere bedre, sikrere og mer moderne tjenester på krigeres premisser.

Det vil stille oss i en situasjon hvor vi stadig får bedre grunnleggende evner og tjenester som et moderne forsvar har behov for. Det store problemet er likevel at den teknologiske utviklingen og trusselbildet har endret seg betydelig på kort tid, og vi vil mangle kompetanse og ressurser for å kunne løse oppgavene tilfredsstillende. Så selv med de endringene vi har gjort og de vi er i ferd med å gjøre, så vil vi ikke være i stand til å understøtte Forsvarets operasjoner med tilstrekkelig sikre, robuste og redundante tjenester, og vi vil heller ikke være i stand til å beskytte oss tilfredsstillende og opprettholde nødvendig handlefrihet i cyberdomenet.

Og det leder meg over til utviklingen og styrkingen av den militære cybervirksomheten slik Forsvarssjefen anbefaler i sitt fagmilitære råd.

————

Det fagmilitære rådet bygger på en solid analyse av det sikkerhetspolitiske trusselbildet, og anbefaler en betydelig styrking av Forsvaret. Anbefalingen gir oss muligheten til å forsvare nasjonens suverenitet og integritet i rammen av NATO i alle domener; på land, i og på sjøen, i luften og i cyber. I tillegg presenterer Forsvarssjefen fire alternative utviklingsbaner som i varierende grad innfrir forpliktelsene våre overfor NATO og i varierende grad gjør oss i stand til å stå i mot potensielle trusler innenfor isolerte domener. Men legg merke til at Forsvarssjefen fremhever behovet for å styrke Forsvarets evne til å operere og sikre handlefrihet i cyberdomenet uansett hvilket alternativ politikerne skulle velge. Forsvarssjefen erkjenner med dette den teknologiske utviklingen og den økende trusselen i det digitale rom, og understreker at det trengs en styrking av både sambandet, cybersikkerheten og evnen til å gjennomføre operasjoner i cyberdomenet.

Jeg skal nå gå litt i dybden på hva denne styrkingen innebærer.

————

Cyberforsvaret ble etablert for syv år siden, og NATO bekreftet cyberdomenet som et operasjons- og krigføringsdomene for tre år siden. Forsvaret har kun i begrenset grad evnet å ta dette inn over oss, og vår kapasitet til å beskytte oss og gjennomføre operasjoner i cyberdomenet er marginal. Dette erkjenner Forsvarssjefen i sitt råd. Han erkjenner også at evnen til å understøtte Forsvarets øvrige kapasiteter med robust og redundant samband samt evnen disse kapasitetene har til å samhandle må bedres.

————

Kommunikasjonsinfrastrukturen vår er kjernen i Forsvarets bruk av cyberdomenet. Dette er motorveiene som ivaretar informasjonsutveksling og dataflyt og det fundamentet som mange av evnene til en moderne militær styrke bygger på. Evne til fellesoperativt samvirke, evne til samvirke på taktisk nivå, evne til presisjonsstyring av våpen, evne til kommando og kontroll, evne til å ta tidsriktige beslutninger, evne til navigasjon med mer – alt avhenger av en sikker, robust og redundant kommunikasjonsinfrastruktur.

Våre operative sjefer må ha en planmessig forutsigbarhet for at disse sentrale funksjonene er tilgjengelig når de har behov for dem. Det betyr at vi må modernisere og øke kapasiteten slik at kommunikasjonsinfrastrukturen fungerer selv om den blir utsatt for både kinetisk og logisk påvirkning i krise og krig.

————

Med en slik kommunikasjonsinfrastruktur tilgjengelig, er det neste steget å bringe frem tjenester og effekter til taktisk nivå og taktiske avdelinger. Ambisjonen er å sikre de taktiske sjefene våre størst mulig handlefrihet og geografisk fleksibilitet. Muligheten til å være kreativ og uforutsigbar i manøver og operasjonsmønster fordrer at sjefene på taktisk nivå ikke er bundet geografisk til den kommunikasjonsinfrastrukturen de er avhengig av. Med nye teknologiske løsninger og sambandsstøtte fra Cyberforsvaret til de taktiske avdelingene sikrer vi fremføring av informasjon og data fra kommunikasjonsinfrastrukturen til land-, sjø-, og luftavdelinger der de trenger det og når de trenger det.

Noen vil kalle det forming av cyberdomenet til operative behov, andre vil se det som ren fremføring av samband. Uansett er det disse kapasitetene som direkte understøtter Forsvarets avdelinger, og som skal følge Forsvarets avdelinger i manøver. Her trenger vi flere militært personell som har evne til egenbeskyttelse og som kan operere i stridsmiljøet, uten å utgjøre en belastning for de avdelingene de skal understøtte.

————

Etablering, drift og vedlikehold av kommunikasjonsinfrastruktur og fremføring av samband i fred, krise og krig er tradisjonelle oppgaver knyttet til en militær sambandsorganisasjon. Men den avhengigheten som Forsvaret har av digital understøttelse har endret behovet for å beskytte og sikre denne understøttelsen. Det innebærer et behov for å styrke cybersikkerheten vår.

————

Cyberforsvaret har i dag en marginal evne til å detektere, analysere og håndtere dagens cybertrusler mot Forsvarets datanettverk. Forsvarssjefen anbefaler å styrke denne kapasiteten vesentlig, og å bygge ut evnen til å drive defensive cyberoperasjoner. Forsvarssjefen prioriterer med dette en satsning som bringer Forsvaret nødvendige skritt mot en evne til å forholde seg til cyberdomenet som det det er; et nytt krigføringsdomene.

Cyberforsvaret må etablere og styrke evnen til å drive defensive militære operasjoner i det digitale rom, og vi må etablere en evne til å gjøre fullverdige taktiske tiltak for å opprettholde sikkerheten og integriteten til den understøttelsen som til enhver tid er kritisk for operasjonene til sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter.

Behovet for å forsvare det moderne Forsvaret i det digitale rom blir altså ikke mindre med årene. Cybersikkerhetskapasiteter etterspørres også av våre allierte til internasjonale operasjoner, og det er en forutsetning for eksempelvis å sikre alliert mottak i Norge. Det er et komplisert og sammensatt fagområde, og det er et fagområde som krever forståelse for militære fellesoperasjoner. Nettopp fordi det i bunn og grunn handler om militær styrkebeskyttelse og militær handlefrihet i en fellesoperativ ramme.

En militær organisasjon vil alltid ha begrensede ressurser. Motstanderne vår vil søke å ramme oss der hvor det gir dem størst operativ effekt, og vi må forutsette at de stiller mer ressurssterke på den digitale slagmarken enn det vi gjør. Og vi må forutsette at de har rekognosert våre systemer i forkant og er like godt kjent med våre styrker og svakheter som det vi er. Det betyr at vi alltid, uansett konklusjonene i den nye langtidsplanen, må prioritere tiltak og gjøre taktiske og stridstekniske disponeringer til støtte for sjefen for vårt operasjonelle hovedkvarters til enhver tid gjeldende operative prioriteringer og tyngdepunkt.

————

Forsvarssjefen presenterer i sitt fagmilitære råd en balanse hvor han styrker både den defensive kapasiteten som ligger til Cyberforsvaret, den offensive kapasiteten som ligger i Etterretningstjenesten og evnen til å synkronisere cyberoperasjoner inn i fellesoperasjonene i Forsvarets operative hovedkvarter.

Som tidligere nevnt så er det en direkte sammenheng mellom digitalisering, modernisering og en sårbarhet for cyberangrep. Det betyr at motstandere Norge vil kunne stå overfor i fremtiden vil være sårbare i cyberdomenet, og denne sårbarheten gir oss en mulighet til å ramme våre motstandere på nye og uforutsigbare måter gjennom militære cyberoperasjoner.

Det er viktig å understreke at når vi snakker om cyberoperasjoner så snakker vi om maktbruk i et domene til støtte for operasjoner i andre domener – altså fellesoperativt samvirke. Det er nok en stund til vi opplever at konflikter utkjempes, vinnes eller tapes utelukkende i cyberdomenet. Men offensive cyberoperasjoner har potensiale til å gi et overtak i alle de andre domenene, og dermed produsere effekter som kan legge til rette for seire avgrenset i tid og rom.

Gjennom årenes løp har vi sett flere tilfeller av denne type operasjoner, hvor en militær aktør har søkt å påvirke operativ evne, basisfunksjoner eller de operative verdikjedene til militære motstandere. En vil også kunne høste operative fordeler ved å rette angrep mot støttefunksjoner som de militære operasjonene er avhengige av. Et eksempel er den militære bruken av sivile havner til mottak av personell eller materiell. Dersom man evner å forstyrre funksjonaliteten til havneanlegget kan man forsinke og forstyrre styrkeoppbyggingen eller logistikken til en motstander. Med denne type virkemidler kan en aktør rette angrep mot ‘myke mål’ og oppnå effekter som virker på taktisk og operasjonelt nivå; og sågar påvirke strategiske prosesser som troppeforflytning.

Som en del av den militære verktøykassen kan militære cyberoperasjoner, koordinert og synkronisert med andre fellesoperative effekter, utgjøre en vesentlig styrkemultiplikator. Det er like fullt viktig å ta noen forbehold. For det første så fordrer cyberoperasjoner betydelige forberedelser. Som med andre militære operasjoner så er rekognosering og planlegging sentrale faktorer. Det andre forholdet er at det er vanskelig å se for seg offensive cyberoperasjoner som gir langsiktige effekter. Det er vanskelig å kunne planlegge med effekter som varer lenger enn timer, i beste fall dager, før normal drift kan gjenopprettes.

Like fullt legger Forsvarssjefens anbefaling om en styrking av Etterretningstjenestens evne til offensive cyberoperasjoner grunnlaget for en betydelig støtte til alle operasjoner i krise og krig, og vil være en kapasitet som gjør oss bedre rustet til å vinne fremtidens konflikter, og til å sikre og trygge både soldater og avdelinger i land-, sjø-, og luftdomenet. Det handlingsrommet som cyberoperasjoner legger til rette for vil være viktig for Forsvarets operative sjefer i fremtiden. Det vil også, sammen med et forsvar i balanse, legge grunnlag for å følge de fremvoksende militærteoretiske utviklingstrekkene, eksempelvis Multi Domain Battles-teori som vi ser vokse frem blant våre allierte.

————

Et annet forhold som Forsvarssjefen fremhever er at militær cybervirksomhet og cyberoperasjoner er kompetansekrevende. Og det fordrer personell som er høyt etterspurt både i militær og sivil sektor. Det er også verdt å understreke at dette er fagområder hvor Forsvaret har begrenset kompetanse i dag. Den oppbyggingen som Forsvarssjefen anbefaler vil kreve betydelig styrkeproduksjon, kompetanseheving og nye modeller for rekruttering.

Dette vil innebære at vi må øke antallet utdanningsplasser på Cyberingeniørskolen ved Forsvarets høgskole og på teknikerutdanningen ved Cyberforsvarets våpenskole. Vi må også få cybermakt og cyberoperasjoner inn som fag på Stabsskolen, og grunnleggende cybersikkerhet må undervises på alle skolene våre. Ved å utnytte strategisk samarbeid med sivile utdanningsmiljøer og med NATO, kan vi få til en slik satsning relativt raskt. Selv om IKT og cybersikkerhet er tekniske fag som krever både teknisk bredde- og dybdekompetanse, så er cyberoperasjoner først og fremst en operasjonsdisiplin, noe som krever at cyberpersonell har eller må få utviklet militær operasjonsforståelse. Dette kan med fordel gjøres i samarbeid med de taktiske styrkesjefene.

For å få til en styrking av kompetansen i virksomheten må vi rekruttere personell fra bredere lag i befolkningen. Vi må bruke andre kriterier for å trekke til oss personell enn de vi tradisjonelt har brukt. Det er kanskje ikke så viktig at alt cyberpersonell skal kunne løpe 3000 meter på 15 minutter? Kanskje er mental utholdenhet, stresstoleranse og IT-teknisk innsikt viktigere.

————

Et siste forhold knyttet til vårt fagfelt som Forsvarssjefen anbefaler styrket, er kjernen i den militære cybervirksomheten, nemlig vår evne til å utnytte og ta i bruk ny teknologi. Kunstig intelligens, stordata, maskinlæring, dyp læring, blokkjedeteknologi, kvantedatamaskiner, nanoteknologi og 5G er eksempler på slik teknologi. Dette er digitale teknologier i eksponensiell vekst, som vi ikke i tilstrekkelig grad evner å utnytte. Men det er også slik at vi i dag ikke kan vite hvilke muligheter teknologien gir oss i morgen. Usikkerheten er stor og det er uhensiktsmessig å konkludere på hvilke løsninger vi skal implementere om fire, åtte eller tolv år. Derfor må vi bedrive en smidig tjenesteutvikling sammen med sivil industri – som jeg snakket om tidligere – men vi må også ha ressurser tilgjengelig når de nye løsningene vokser frem. Forsvarssjefen anbefaler derfor at det settes av betydelige midler på en egen budsjettpost, som skal benyttes for dette formålet. På den måten kan vi legge forholdene tilrette for at den militære cybervirksomheten kan forbli moderne og relevant i en usikker fremtid.

————

La meg så avslutningsvis forsøke å trekke sammen trådene fra et langt foredrag.

Cyberdomenet ble erkjent av NATO i 2016, med de trusler og sårbarheter som ligger til grunn for erkjennelsen. Siden Cyberforsvaret ble etablert i 2012 har vi utviklet oss for å levere bedre og sette oss i stand til å løse de oppgavene Forsvarssjefen gir oss nå og i fremtiden. Vi har brukt mye tid sammen med IKT- og cyberaktørene i forsvarssektoren for å forbedre samarbeidet, og jeg opplever nå at samhandlingen er konstruktiv og i positiv utvikling.

Forsvarssjefens anbefaling i sitt fagmilitære råd er å styrke den militære cybervirksomheten, uansett hvilket alternativ politikerne velger. I rådet trekker Forsvarssjefen frem viktigheten av cyberdomenet og digitaliseringen av Forsvaret både for det samvirket mellom kapasitetene som et lite forsvar er avhengig av, og også for å beskytte det moderne Forsvaret mot digitale trusler. Likeledes erkjenner Forsvarssjefen det potensiale som ligger i å støtte Forsvarets fellesoperasjoner med offensiv cybermakt for å øke egen operativ evne og redusere den operative evnen til våre potensielle motstandere.

Cyberoperasjoner krever en betydelig kompetanseøkning i Forsvarets organisasjon på alle nivåer, for å øke den generelle cyberhygienen, for å øke forståelsen for cybermakt som fagområde og for å bemanne den nye strukturen. Videre må vi evne å ta i bruk ny teknologi gjennom omfattende strategisk samarbeid med sivil industri og en smidig tjenesteutvikling. Dette er spennende utfordringer – og det er nødvendig dersom vi skal være et tilstrekkelig effektivt og moderne forsvar i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten. 

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Mandag 30. september 2019 gjestet utenriksminister Ine Eriksen Søreide Oslo Militære Samfund og leverte foredraget kalt «Status og utfordringer for Norge».

Du kan lytte til talen her. Vi takker NRK for lydopptaket:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Mandag 1. april 2019 gjestet Håkon Lunde Saxi fra Institutt for forsvarsstudier (IFS) Oslo Militære Samfund og avleverte foredraget «Det norske Forsvaret på Balkan».

Foredraget bygger på arbeidet gjort i regi av prosjektet «Det norske Forsvaret på Balkan, 1992–2005». Prosjektet ble startet i september 2016 med den hensikt å rette søkelyset mot et kapittel i norsk forsvarshistorie som i etterkant havnet i skyggen av den militære deltakelsen i Afghanistan. Sentrale spørsmål i prosjektet har vært hvorfor norske soldater ble sendt til Balkan, hva de gjorde der, og hva de opplevde? Prosjektet er finansiert av Forsvarets Veteranavdeling og stiftelsen Fritt Ord. «Balkanprosjektet» skal resultere i en bokutgivelse på Fagbokforlaget i løpet av 2020 som vil bli den første samlede, forskningsbaserte fremstillingen av det norske militære engasjementet på Balkan.

Lytt til podcast fra foredraget her:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. 

Mandag 18. mars 2019 fikk på ny besøk av Sjef Hæren, generalmajor Odin Johannessen. Han foredro med foredrag «Status og utfordringer i Hæren».

Foto: Arkivfoto

Du kan lytte til podcast fra foredraget her:

Du kan lese talen (PDF) her:

2019-03-18 OMS SJ H Endelig

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her. Lytt til våre podcaster her: Podbean eller i f.eks. iTunes.

Foredrag mandag 4. mars 2019: Ole Andreas Lindeman, Norges ambassadør til Mali: Norsk utenrikspolitikk i Sahel – hva kan vi forvente å oppnå?

Du kan lytte til podcast fra kveldens foredrag her. Manus vil komme om ikke lenge.

Norsk utenrikspolitikk i Sahel – hva kan vi forvente å oppnå?[1]

Utviklingen i Sahel vekker uro langt utenfor regionen. Sahel bekymrer i Europa – og i Norge. Vi møter omtaler så som «Trusselen fra Afrika» (om Sahel som tikkende bombe, Strandhagen/DN), «Mali: Vestens nye Afghanistan?» (NUPI-forskerne Bøås og Drange/Dagsavisen). I Midtøsten og Afrika-kapitlet i Fokus 2019 sies det at «Mali blir fattigere og farligere». I år, for første gang, er Sahel («African Arc of Instability») tatt opp som eget tema på sikkerhetskonferansen i München. 

Det dreier seg om store utfordringer, men også om muligheter – som noen land søker å realisere i Afrika; Kina, Russland, Golf-landene, Tyrkia, USA, Frankrike – for å nevne noen. Man kan spørre om det er et «kappløp» til Afrika, om gamle stedfortrederkriger er på vei tilbake med nye aktører og på nye måter. Uansett, mye synes å stå på spill. Også vi må tenke «stort», om Afrika og om Sahel.

Mange interesser kommer sammen i Norges arbeid i Sahel. Det handler om utvikling, sikkerhet, klima, migrasjon og konflikt. Afrika er kommet nærmere. Europas nye sørgrense går i Sahel. Et grunnleggende spørsmål, er hva vi kan oppnå ved bilateral innsats og som del av et internasjonalt samfunn som har mobilisert enorme ressurser for fattigdomsbekjempelse, utvikling og fred i Sahel.

Hvorfor er vi i Sahel? Går utviklingen i riktig retning? Hvilke resultater er det realistisk å forvente?

Det er sagt at «dagens menneskerettighetsbrudd er morgendagens konflikt». Sahel-landene, som store deler av Afrika, har vært preget av maktovergrep, dårlig styresett, svake institusjoner, politisk og økonomisk korrupsjon, diskriminering og eksklusjon av store dele av befolkningen og etniske grupper. Sahel har ligget i skyggen av begivenhetene, fått lite oppmerksomhet. Det er det slutt på nå.

Konflikt er ikke nytt for Mali. Med jevne mellomrom har det vært opprør i nord. Disse har jevnt over dreid seg om å kutte båndene til en sentralmakt som ble oppfattet som fraværende og dysfunksjonell. Dette er egentlig ganske uforandret. Det som har forandret seg er at terrorister har fått fotfeste og det er vekst og spredning i voldsbruken fra disse og andre væpnede grupper. Angrep mot sivile mål i Sahel har økt dramatisk siden 2016. Ved inngangen til 2019 er voldsnivået målt i antall angrep over nivået i 2012 – som den gang tvang Frankrike og landene omkring til å gripe inn militært. Sahel er en av verdens aller mest sårbare områder.

Norge etablerte i september 2017 ambassaden i Bamako.[2] Vi dekker Mali, Mauritania, Burkina Faso, Niger og Tsjad. De fem landene har et areal på over 5 millioner km2, og utgjør det aller meste av Sahel-beltet, fra vest til øst. Mellom seg har de bare 75 millioner innbyggere. Det sier seg selv at det er mye tomrom, eller rettstomt rom – innenfor staten, men utenfor dens praktiske rekkevidde. Situasjonen i Mali er illustrerende; de nordlige delene av landet, hvor konflikten har sitt opphav, utgjør 70% av territoriet, men bare 10% av landets innbyggere bor her.

Under den store tørkekatastrofen på 1980-tallet, som varte i rundt ti år, var det flere norske kirkelige og andre frivillige organisasjoner som kom til Mali for å drive humanitær nødhjelp. De fleste av disse har opprettholdt sin aktivitet, i en eller annen form, til tross for at sikkerheten gjør det stadig vanskeligere og farligere å jobbe der. Kirkens Nødhjelp er den organisasjonen som alle kjenner best. Dette har bygget et positivt omdømme som ambassaden trekker stor nytte av, ikke minst fordi de spilte en viktig rolle i mellomkomst og megling etter Tuaregopprøret på nitti-tallet

Regjeringens Sahel-strategi oppsummerer det vi ønsker å oppnå i tre strategiske mål:

  • forebygge og løse konflikt
  • politisk og sikkerhetsmessig stabilisering
  • bygge motstandskraft og legge grunnlag for en inkluderende, sosial og politisk utvikling, for å bedre levevilkårene og minske behovet for humanitær bistand

Vi har måttet tenke nytt: Det er nytt at Norge etablerer seg i det fransktalende Vest-Afrika, på denne måten. Vi har tradisjon for å arbeide i det engelsktalende Afrika. Vi går nå inn i en politisk region med sterke bindinger til Frankrike. Dette betyr at vi bygger nye partnerskap, med Frankrike og landene i og omkring Sahel – og vi styrker gamle, med USA, Tyskland, og afrikanske land og organisasjoner.

Nytt er også partnerlandskonseptet som ble innført fra 2017/18. Her har regjeringen definert to kategorier bistandspartnere: det er de vi kaller Partnere for langsiktig utvikling[3], en kategori «tradisjonelle» bistandsmottakere, hvorav noen er mellominntektsland eller på vei dit (kat 1), og det er de fattigste og minst utviklede, som også er rammet av konflikt og befinner seg i en utpreget sårbar situasjon, som vi definerer som Partnere for stabilisering og konfliktforebygging[4] (kat 2). I denne kategorien er det bare seks land, og ambassaden i Bamako dekker to av dem; Mali og Niger.

Sahel betegner et klimabelte – som nå også er et belte av sårbare stater og konflikt

Avstanden fra atlanterhavskysten i vest til tsjadsjøområdet i øst er stor i mer enn geografisk forstand. Her bor en rekke forskjellige folk og tales et utall ulike språk. Migrasjon er ikke nytt, her har personer, kvegdrift og karavaner beveget seg på kryss og tvers i alle år. Handelsrutene er fortsatt en livsnerve. Alle landene har en viss mineralproduksjon, gull, petroleum, uran. Utvinningssektoren står for stadig større andel av eksportinntektene, noe som skyldes relativ nedgang i verdiskapningen i landbruket.

Tsjad var tvunget til å selge ut store deler av sin fremtidige oljeproduksjonen til Glencore i 2014 da oljeprisen falt som verst. Slik mistet de viktig råderett til sine naturressurser. Med Tsjad har vi hatt kontakter om sosial dialog og trepartssamarbeid, med medvirkning fra LO, NHO og ILO. Mauritania står foran realisering av store rikdommer fra sokkelen, og ønsker å trekke på norske erfaringer fra naturressursforvaltning. De ønsker også kontakt om fiskeri og fornybar energi. Perspektivene er interessante. Men utsiktene til rikdom kommer farene forbundet med dårlig forvaltning.

Fornybarkontakter har vi med Mali og Burkina Faso om bygging av storskala solenergianlegg. Energi er største mangelvare i det som er landenes mest løfterike økonomiske sektor, landbruket. I Mali er 80% av arbeidsstokken i landbruket. Mali er Afrikas største produsent av bomull, storeksportør av kveg og har gode muligheter for å øke landbruksproduksjonen med mer og billigere energi, bedre gjødsling, forsterkede såkorntyper, og tilpassing til klimaendringene.

Niger er verdens fjerde største produsent av uran. Landbruket står for 50% av verdiskapningen; nøtter, kvegdrift, fiske og skogsdrift.

Det nordlige Sahel vender naturlig mot nord forsynes med varer fra Mahgreb-landene, Marokko og Algerie, og Libya. Det øvrige Sahel vender seg mot landene i sør. Og så er det de som livnærer seg av handelsmessige forbindelser mellom sør og nord. Her har nye grupper meldt seg, og nye varegrupper er kommet til. Organisert kriminalitet overtar mer og mer, terroristene kontrollerer større deler av territoriet og handelen, og store pengesummer fordeles oppover i et omseggripende økonomisk-politisk nettverk.

Landene har det til felles at de alle har vært franske kolonier, og at fransk er offisielt språk. Men det er bare de som har skolegang som kan fransk, og det er fortsatt et mindretall. Bosettingsmønsteret er spredt, det har normalt ikke vært stor tilflytning til byene. Men dette har endret seg. Bamako er blitt byen i Afrika med størst prosentvis tilflytning, urbaniseringstakten er eksplosiv. Fattigdommen på landsbygda er sterkt økende. Voldelig konflikt og klimaendringer er gjensidig forsterkende og en driver av humanitære kriser.

Sahel-landene preges av fattigdom, konflikt, humanitære kriser og en klimakrise. De ligger sammen på bunnen av UNDPs utviklingsindeks. GINI-koeffisienten viser stor ulikhet. Bare et fåtall har høyere utdanning. Om lag 70% kan ikke lese og skrive, kvinner er overrepresentert blant disse. Kvinnene får alt for mange barn, i Niger over sju barn, og de får barn alt for tidlig, mens de er barn selv. Det er fortsatt høy dødsrate blant nyfødte, men overlevelsesraten har økt, hvilket betyr at kampen om barnehelsen vinnes på viktige områder. Men det betyr også at landene har et galopperende demografisk problem, befolkningen dobler seg hvert tjuende år, det er ubalanse i forhold til hvor mange landbruket og økonomien kan brødfø. Denne ubalansen øker.

Sahel ligger i en ekstrem klimasone, og rammes 1,5 ganger raskere av temperaturstigningene sammenliknet med moderate klimasoner. Projeksjoner viser risiko for temperaturøkning fra 3 til 6 grader i dette århundre og mer urytmisk forhold mellom regn- og tørketid, med hyppigere oversvømmelser og en trend mot lengre tørkeperioder. Dette påvirker vannressursene, økosystemet i elvene og på land, medfører ørkenfisering og helseproblemer, 80% av jordbruksarealene berøres.

Det er viktig å få med dette bildet, for når vi skal snakke om årsakene til konflikt, må vi se på hele bildet. Opprøret i nord-Mali har sammensatte årsaker; ønske om territoriell kontroll; orientering mot Algerie, liten samhørighet med Bamako; religiøse undertoner. En sentral årsak til konflikt er nød. Ideologi og religion har i utgangspunktet lite med dette å gjøre, men radikale religiøse krefter nærer seg på situasjonen og søker gjennom radikalisering å styrke sin stilling.

Men konflikten har også mer direkte årsaker

Da jeg møtte Nigers president Issoufou sa han noe som jeg merket meg, om Libya: at det var på radio han først hørte at angrepet var satt i gang. Poenget hans var at den internasjonale koalisjonens militære operasjon hadde store konsekvenser for Niger og nabolandene, og at de fortsatt betalte prisen. Man kan være enig eller uenig i Libya-spørsmålet. Det gjør det enklere å kunne vise til at vi på norsk side har nedsatt et utvalg og foretatt en vurdering for å trekke lærdom. Men dette er ikke bare historie. Libya forblir en alvorlig utfordring for sikkerheten i Sahel.

Også Malis president Keita trekker frem Libya, og koalisjonen anført av Frankrike, Storbritannia og USA, og det kaos som dette medførte, for å peke på grunnen til at alt er gått så galt i Mali siden. Keita omtaler Mali og Sahel som «diket» som holder terrorismen og migrasjonsbølgen fra å skylle over Europa. Dette er en ganske enøyd fremstilling, etter mitt syn, og jeg er ikke helt sikker på at de alltid tror like mye på det selv heller. Likevel går det en linje fra Libya til hvorfor vi står i Mali og Sahel i dag.

Det er en kjensgjerning at Gadaffi var ansett som en velgjører i Mali. Han strødde om seg med penger. Men dette var ikke bare velgjørenhet, det var et stabiliseringstiltak for sitt regime. Fra nord i Mali rekrutterte han krigere som han brukte i egne forband i Libya. Da Gadaffi falt, falt livs- og inntektsgrunnlaget for denne gruppen «fremmedkrigere» bort, og de satte seg i bevegelse hjem, i hovedsak til Mali og Niger. I Mali var de direkte medvirkende til borgerkrigen i 2012, med krav om frigjøring av de nordlige områdene i et selvstendig «Azawad».

Da karavanene med krigere vendte tilbake, valgte Niger og Mali to ulike fremgangsmåter. De som kom til Niger ble avvæpnet på grensen. De som kom til Mali fikk ta med seg våpnene inn. Daværende president Amadou Toumani Touré, som var på offisielt besøk i Norge i oktober 2008, trodde han kunne kontrollere situasjonen i nord, og så det kanskje også som en støtte til å holde på makten. Men det var det motsatte som skjedde. Mannen som hadde tatt makten etter et militærkupp i 1991, ble selv styrtet ved et kupp gjennomført av militære offiserer i frustrasjon over mangelen på handlekraft stilt overfor den økende konflikten i nord og over at den svake maliske hæren var tvunget til å avgi kontroll til opprørsstyrkene i området.

Deretter fulgte en uoversiktlig og farlig utvikling

De væpnede opprørsgruppene i nord (MNLA – Nasjonalbevegelsen for frigjøringen av Azawad) ble raskt overmannet av terroristorganisasjonene AQMI – Al-Qaida i islamske Mahgreb, MUJAO – Bevegelsen for islamsk enhet i Vest-Afrika, og Ansar Dine, som nå er gått inn i Nustrat al-Islam (JNIM) under ledelse av Iyad Ag Ghali, som de hadde samarbeidet med. Siden er Den islamske stat, IS/ISIL, kommet til, men de var ikke aktive i Mali på dette tidspunkt.

Plutselig dreide det seg ikke lengre om å frigjøre nordlige deler av Mali, men om et stormløp mot hovedstaden, Bamako, i sør. Mali så ut til å bli overtatt av terroristene. En fransk innsatsstyrke, Serval, ble luftlandet i Mali i januar 2013. Samtidig ble MISMA, med styrker fra Tsjad og andre afrikanske land, opprettet av ECOWAS, men under mandat fra FNs sikkerhetsråd. Sammen stoppet de terroristenes fremrykking. Disse trakk seg tilbake og befestet sin stilling i nord og sentrum.

MISMA ble oppløst i juli 2013, og overtatt av dagens MINUSMA, som, som kjent, er den dødeligste FN-operasjonen i nyere tid. Serval sto i Mali inntil de ble omdannet til Barkhane, som fortsatt står i Sahel, med hovedkvarter i Tsjad. Alle disse hadde og har som mandat å bistå Malis forsvar (FAMA) med å gjenvinne kontrollen på eget territorium. Norge deltar med en militær kontingent i MINUSMA, og vi kommer til å sette inn et norsk politibidrag i løpet av 2019. I 2016 var vi på plass med et transportfly på rotasjonsbasis, i en samarbeidsordning som var norsk-ledet. Vi gjør dette i nye seks måneder fra og med mai i år. Deretter skal vi bidra med transportfly påny i perioden 2020-22. I tillegg drifter Norge en militærleir i Bamako, som heter Camp Bifrost, og vi har offiserer i styrkesjefens stab.

Norges fotavtrykk i sikkerhetsmessig stabilisering i Sahel er betydelig

I tillegg til bidragene i MINUSMA støtter Norge Sahel-landenes egen anti-terrorstyrke, G5-styrken. Den opererer i grenseområdene, med mandat til å gå inntil 50km inn på hver side av grensene. Det er særlig i det utsatte triangelet mellom Mali, Niger og Burkina Faso at det er størst behov, fordi det er her terroristene ganske uhindret passerer mellom landene for å utføre angrep eller gjemme seg.

Utviklingen i Burkina Faso er sterkt bekymringsfull – først og fremst sikkerhetsmessig, men også politisk. Burkina Faso er det svakeste leddet i G5-kjeden og en fare for hele Sahel. Burkina Faso har det mest moderne orienterte, demokratiske og åpne regimet av alle de fem Sahel-landene. Men kommer fra en nær og trøblete politisk fortid under president Compaoré, og det skal ikke så mye til før ting kan begynne å rakne. Sikkerhet og økonomi henger tett sammen, og ingen av delene går godt nå. Terroristene angriper jevnlig gruvene der utenlandske selskaper utvinner gull og andre mineralforekomster, som utgjør betydelige eksportinntekter for landet.

Det er også et beklagelig faktum at Mali har gått fra å være et offer for terroristenes inntrenging til å bli en destabiliserende faktor i regionen. Sett fra nabolandene er det lite ved fredsavtalen i dag som kan forsikre dem om at situasjonen i Mali vil stabilisere seg med det første. Malis problemer er deres problemer. Kampen for fred i Mali pågår langs flere fronter: i nord, i sentral-Mali, over grensene.

Det er et ganske brutalt politisk klima i Sahel-landene. Folket har fulgt en tornefull vei til demokrati. Dette dokumenteres i målinger av grad av demokrati og korrupsjon. Alle landene scorer lavt. Mauritania og Tsjad har de mest autoritære regimene. Niger og Mali noe bedre. Best er Burkina Faso.

Fredsavtalen i Mali

Fredsavtalen ble inngått i 2015, og omtales som «Alger-avtalen», hvilket sier noe om Algeries rolle den gang og nå i oppfølgingsarbeidet. Det er tre avtaleparter: sammenslutningen av de væpnede opprørsgruppene som kjempet for frigjøring av nordområdene fra Mali (Coordination des mouvements de l’Azawad); sammenslutningen av militsgruppene som kjempet mot førstnevnte og for fortsatt tilhørighet til Mali (Plateforme des mouvements d’autodéfense); og myndighetene.

Fredsavtalen har fire pilarer: politisk-institusjonelle spørsmål; forsvar og sikkerhet; sosio-økonomisk og kulturell utvikling; forsoning, rettsvesen og humanitære spørsmål. Sentralt står desentralisering og økt regionalt selvstyre i nord innenfor en enhetlig malisk stat. Mali arvet ved selvstendigheten en sentralisert politisk og administrativ styringsmodell (fransk modell). Nå skal Mali få på plass ny lovgivning som skal gi utvidet politisk og administrativ myndighet til regionene.

Desentralisering, fordeling av oppgaver mellom sentrum og regionene, ansvar for offentlige tjenester, kontroll over ressursene og skatteinnkreving er i seg selv vanskelige spørsmål, men blir ytterligere tilspisset i dagens kontekst. Forslag om inndeling i nye valgkretser og sikring av representasjon for minoritetsbefolkningen i nord, møter motbør innad i nord så vel som i forholdet til de befolkningstette områdene i sør-Mali.

Prinsippene for desentralisering og regionale reformer er nedfelt i avtalen (art. 6, 8, 12, vedl 1), men implementeringen skaper utfordringer. Misnøye med regjeringen, som anklages for å gi for mye til minoritetene i nord, slår over i misnøye med selve fredsavtalen. Det er ikke bare et spørsmål om signatargruppenes interesser vis-à-vis myndighetene i Bamako, men regjeringens forhold til andre deler av Mali hvor det også er utstrakt fattigdom og utviklingsbehov, så som i de folkerike regionene i sentrum og sør, og hvor de store velgergruppene befinner seg.

På myndighetssiden har presidenten utnevnt sin egen Høyrepresentant for fredsavtalen, og i regjeringen er det siden september 2018 en egen freds- og forsoningsminister med hovedansvar for oppfølging av fredsavtalen. Det var på høy tid at trådene ble samlet i regjeringen, hvor fortsatt mange fagministre har ansvar for deler av fredsavtalen. Tidligere var det for oppstykket, uten noen klar ansvarsdeling, hvilket trolig ikke ville vært et stort problem om presidenten hadde tatt sterkere personlig eierskap og utøvd et tydeligere strategisk lederskap i arbeidet med fredsavtalen.

Heri ligger også en kommunikasjonsutfordring, etter mitt syn. Myndighetene har vært for lite opptatt av å formidle hva avtalen bringer, og for lite flinke til å fortelle om hva som er oppnådd.

Utviklingen i Mali går i feil retning

I fjor var det presidentvalg i Mali. Valget fikk godkjentstempel av internasjonale valgobservatører. Fredsavtalen i seg selv ble ikke gjort til stridsspørsmål i valgkampen. Det er positivt. Men sikkerhet, manglende økonomisk og sosial utvikling, økonomisk og politisk korrupsjon, ytrings- og forsamlingsfrihet, var målskiver i debatten. En stor bekymring, er situasjonen i sentral-Mali. Etniske motsetninger gir grufulle utslag i brutal vold. Uforsvarlig politikk og manglende vilje til å forebygge, har bidratt til å skape et «fulani-problem» der hvor det ikke før var noe – godt hjulpet av radikaliserte krefter og terrorister, som har gjort hva de kunne for å helle bensin på bålet.

I sentral-Mali har ulike næringsveier, kvegdrift, landbruk, jakt og fiske, levd i sameksistens, og konflikt er ikke et ukjent fenomen. Klimaendringene gjør naturressursene mer sparsomme og trengselen større.

Her bor Fulani-folket, som tradisjonelt lever av kvegdrift, under stadig vanskeligere kår og utrygghet. Mange har gått inn i væpnede selvforsvarsgrupper. I sentral-Mali oppsto en ny terrororganisasjon kalt Katiba Macina (Macinas frigjøringsfront) under ledelse av Ansar Dine-lederen Amadou Koufa. Katiba Macina samarbeider med JNIM og har skapt en farlig dynamikk mellom nord- og sentral-Mali. Staten er fraværende og voldsspiralen lar seg fortsatt ikke stanse.

Lokale konflikter får nasjonale proporsjoner. Angrep og gjengjeldelsesangrep skjer med stadig større grad av brutalitet, ofte som summariske henrettelser av gamle, kvinner og barn. Fulani-folket settes opp mot Bambara-jegere og Dogon-grupper, som har hatt myndighetenes sympati og er blitt utrustet med våpen for å gjøre jobben som malisk forsvar og politi ikke har kunnet eller villet gjøre. Grupper på motorsykler utfører overfall og regelrette myrderier mot en forsvarsløs sivilbefolkning. Tallene[5] viser sterk vekst i antall døde i Mali fra slike konflikter: 1686 i 2018, mot 949 i 2017 og 320 i 2016.

Myndighetenes unnlatelse av å ivareta befolkningens rettmessige beskyttelsesbehov utgjør et menneskerettighetsbrudd. Myndighetenes overgrep mot sivilbefolkningen når de gjennomfører aksjoner mot terrorister og væpnede opprørere, er et annet. Sivilbefolkningen i de utsatte områdene er virkelig mellom barken og veden: samarbeider de med myndighetene, eller med G5-styrken eller Barkhane, med å tilby informasjon, kommer terroristene på hevnaksjoner ved første mulighet. Da sikter de seg også inn på dommere, politi, skolelærere og andre som skal holde samfunnet i gang.

Retur av statens administrative strukturer, ordensmakt og et offentlige tjenestetilbud – slik fredsavtalen stipulerer – blir dermed farlig, kostbart og svært tidkrevende. Terroristene og væpnede grupperinger, det er ikke alltid lett å sette en merkelapp, går bevisst inn i dette rettstomme rommet, hvor det også er et administrativt tomrom og skrikende behov for tjenestetilbud, og tilbyr både en slags sikkerhet og offentlige tjenester, skole, helse og forsyninger – rettferdighet. Stabilisering i form av sikkerhet og rettsorden betyr mest, selv om det innebærer sharia-lovgivning.

Terrorismen i Sahel øker i omfang og intensitet

AUs[6] egne statistikker viser at Sahel er overrepresentert med sivile (77%) og militære (over 50%) dødsfall som følge av terrorrelaterte angrep, de viser også at trenden er økende mot resten av Afrika. Det er særlig Malis og Burkina Fasos militære som har store tapstall. Tallene sier en del om hvor mange terrorister det er i Sahel, men også noe om intensiteten i kampene som pågår. De sier lite om hvor mange terrorister de militære og politiet klarer å fange og stille for en domstol. Her ligger det en betydelig utfordring for alle G5-landene – også i møtet med det internasjonale giversamfunn.

Det er lite som i dag tyder på at fremmedkrigere kommer til regionen, men dette er noe som holdes under observasjon og regnes som en mulig utvikling. Så langt ser det ut til at rekrutteringen foregår lokalt, og at det er nok av unge menn, og noen kvinner, som lar seg verve. Terroristene og andre væpnede grupper har en kjerne av ledere på flere nivå med militær opplæring og stridserfaring.

Fortsatt brukes det mye miner, men trenden går mot komplekse angrep; operasjoner med flere elementer, ulike våpentyper, også tyngre, slik som krumbanevåpen. Teknisk utstyr og kunnskap om kommando og kontroll er blitt bedre, og angrepene tyder på god tilgang til etterretningsinformasjon.

Vi har også sett et skifte fra myke mål, så som hoteller og restauranter der det ofte er vestlige gjester, til hardere, symbolsterke, mål som de militære i Mali og Burkina Faso, forsvarsstaben i Ouagadougou, G5-hovedkvarteret i Mali, Frankrikes ambassade i Ouagadougou – og vi har sett mer bruk av selvmordsangrep som våpen, hvilket egentlig er ganske nytt i Sahel.

For å bidra til å stabilisere sikkerheten har det internasjonale samfunn satt inn MINUSMA, Barkhane, og landene selv, G5-styrken. Arbeidsdelingen og koordineringen mellom dem blir bedre. Det er viktig å merke at Barkhane, som er en fransk styrke, og G5-styrken, begge har et anti-terrormandat. Det har ikke MINUSMA. MINUSMA er forankret i internasjonal rett gjennom et sikkerhetsrådsvedtak, og er opprettet under henvisning til Kap VII i FN-pakten, som gir styrken et maktmandat. G5 har også et sikkerhetsrådsvedtak i ryggen, men ikke et Kap VII-mandat.

Dette er G5 Sahel-landene sterkt kritiske til, ikke så mye fordi de trenger et maktmandat fra FN for å kunne gjøre jobben, men fordi et slikt mandat, hevder de, vil trygge langsiktig finansiering og gi forutsigbare internasjonale rammebetingelser for styrken. FNs generalsekretær og flere land støtter dette. FN har gjort mye for å få på plass en samarbeidsavtale mellom MINUSMA og G5. Norge støtter G5-styrken med oppbygging av et MR-rammeverk og sivile komponenter. Vårt utgangspunkt er at G5-styrken må kunne utføre militære operasjoner uten å begå overgrep mot sivilbefolkningen, ellers er kampen tapt før den er begynt.

Norge vil måtte gå sterkere inn i alt dette

Vi må innta posisjoner så fremt vi får den plassen i Sikkerhetsrådet som vi jobber for.

Det er litt uklart akkurat nå hva slags tidsperspektiv vi skal se for oss for MINUSMA i Mali. Sikkerhetsrådet var på befaring i fjor før siste diskusjon om mandatforlengelse, som gjøres for ett år om gangen. Da Sikkerhetsrådet diskuterte dette i juni i fjor, var situasjonen mer tilspisset enn på lenge. Flere land tilkjennega sterk utålmodighet med fremdriften i Mali og ga uttrykk for frykt for at FN skulle bli stående fast i «enda et Afghanistan», med store menneskelige og materielle kostnader[7] for misjonen og FNs medlemsland.

Konsensus endte med enda et års forlengelse, men mot at partene i konflikten skulle inngå en «Fredspakt» – som egentlig innebærer at de forplikter seg til noe de allerede har forpliktet seg til, nemlig å skape fremdrift i implementeringen av alle sider ved fredsavtalen. Fra før av har Sikkerhetsrådet vedtatt en sanksjonsresolusjon for å ramme de som motarbeider fredsavtalen. «Fredspakten» ble vedtatt i september, men har ikke i seg selv bidratt til så mye nytt, ut over å «realitetsorientere» partene om at FN mener alvor med sin utålmodighet. Imidlertid er en akselerert DDR-prosess sparket i gang, hvilket er viktig for fremdrift på sikkerhetsområdet.

Det viktigste for fremdriften, er at man på malisk side fullfører politiske og institusjonelle reformer som følger av fredsavtalen. Viktigst her er grunnlovsreform, regionale administrative reformer, regional- og lokalvalg. For lenge har man opptrådt som om det ikke var sammenheng mellom det politisk-institusjonelle og reform av sikkerhetssektoren. Også her har vi nå en realitetsorientering.

Litt ukritisk, har vi i det internasjonale samfunn med MINUSMA i spissen konsentrert oss om DDR og SSR, og latt Bamako styre med sin politiske kalender, uten å presse nok på politisk-institusjonelle leveranser til fredsavtalen. Dermed har vi, når jeg ser i bakspeilet, latt regjering og president ta sine politiske bekvemmelighetshensyn – uten å være tydelige på at innenrikspolitiske prosesser og reformer ikke kan være frikoplet fra implementering av fredsavtalen. I mars i år skjer to viktige ting: Sikkerhetsrådet kommer på ny befaring i Mali og Sahel, og generalsekretær Guterres skal presentere sin fremdriftsrapport. I juni skal Sikkerhetsrådet påny ta stilling til forlengelse av mandatet.

Hva kan vi forvente å oppnå?

Krisen i Mali kan hverken forklares eller løses ved at man ser på én faktor. Dette gjelder likeledes for de øvrige Sahel-landene. Situasjonen omfatter også landene omkring; Den sentralafrikanske republikk, Kamerun, nordøst-Nigeria, i Tsjadsjøområdet. I nord har vi et labilt Mahgreb-belte, Algerie som er en nøkkelfaktor, Libya, Egypt.

To ting har jeg merket meg, som har overrasket meg, etter at jeg kom til Bamako: Det ene er i hvilken grad det humanitære behovet er tilbakevendende og forsterket av andre forhold. Vi løper etter de samme problemene og de samme ulykksalige menneskene igjen og igjen, uten at vi får dreid den humanitære nødhjelpen over mot langsiktig bistandsinnsats, hvilket på sikt er eneste vei mot en bistand «som etterlater mer enn bistanden i seg selv», altså, som virker katalytisk, og bidrar til jobbskaping og økonomisk vekst. Det er jo hit vi vil, og bistandsmottakerne vil også dit.

Konflikt og klimakrise skaper humanitære kriser, og setter menneskegrupper i bevegelse over store deler av Sahel. Tall fra Internasjonale Røde Kors og humanitære organisasjoner peker på at mellom 20 og 30 millioner mennesker, det vil altså si godt over en tredjedel i Sahel, lever i matusikkerhet, og 6 millioner barn med feil- og underernæring. Vi vet at underernæring i de første leveårene kan gi varige kognitive svekkelser og virke ødeleggende på muligheten til skolegang.

Det andre er hvor sterkt og altomsluttende, for å bruke en vag betegnelse, den regionale dynamikken er; «alt henger sammen med alt» i større grad enn jeg trodde. Da jeg kom spurte jeg meg mye for om kontakter mellom Boko Haram og terroristene i Mali, jeg spurte også om faste holdepunkter på retur av fremmedkrigere fra Syria og Irak til Mali. Svarene er at dette finnes, men i liten grad egentlig, og ikke nok i seg selv til å forklare noe som helst, heller ikke av betydning for Anti-ISIL-koalisjonen eller andre internasjonale tiltak. Dette har fått meg til å se nærmere på andre faktorer som kan forklare spredning av krise og konflikt, radikalisering, migrasjon og sårbarhet i regionen. Dette har fått meg til å lete grundigere i utviklingssiden for å finne svar på sikkerhetsutfordringene vi står overfor.

Det leder meg til å konkludere med at det vi gjør på sikkerhetssiden bare kan bidra til å løse en flik av de store utfordringene vi har gitt oss i kast med. Som det er vanlig å si; det finnes ingen militær løsning, bare politiske og utviklingsrettede. Men hvordan skal vi komme derfra til å omsette «ingen utvikling uten sikkerhet, ingen sikkerhet uten utvikling» i praktisk handling? Jeg er ikke overbevist om at de forsterkende sammenhengene mellom utvikling og sikkerhet kommer helt av seg selv.

Utvikling og sikkerhet – hva står på spill?

Spørsmålet er ikke så mye hvordan vi skal jobbe innenfor utviklings- og sikkerhetsdimensjonene hver for seg, for dette gjør vi ganske bra. Spørsmålet er heller hvordan vi får til forsterkende overganger.

Jeg spør meg hva som kan være de gode «broene», som forbinder våre innsatser innen sikkerhet og utvikling. Broene vi mener å ha identifisert er jobbskaping/økonomisk vekst, MR og justis, klima, demografi, kvinner. Vi er, kan jeg si, «på» alle disse broene: vi bidrar til innovative globale finansieringsmodeller for investeringer i fornybar energi, helse og utdanning; vi støtter MR, politi, anti-korrupsjon, styresettutvikling; vi har programmer for reproduktiv helse, kvinne- og mødrehelse, og for å motarbeide tidligekteskap og –barnefødsler; vi har omfattende satsing på skole/utdanning.

Men hvis jeg skal se meg ut to forhold av overgripende betydning, så er det demografi og utdanning. Og hvis jeg skal velge kun ett innslagspunkt for vår innsats, så er dette jenters skole og utdanning: Skole og opplysning er nøkkelen til at kvinner får ta større ansvar i sitt eget liv og i familien, til fødselskontroll og til å forstå at trygghet ikke ligger i store barnekull, men i familiens forsørgelse og økonomiske bæreevne; til å snu den fortsatt raskt voksende demografiske utviklingen. Uten at man får kontroll over dette, vil vi bare fortsette å løpe etter utviklingen. Opplysning av menn hører med, noen har lykkes med såkalte «ektemakeskoler» («école des maris»), en veldig riktig idé.

Lykkes vi ikke med kvinners selvstendiggjøring i økonomi, familie og lokalsamfunn, reproduserer vi status quo, hvilket betyr et relativt tilbakesteg fordi verden omkring, og landene de lever i, beveger seg fremover. Vi snakker om tapte generasjoner, og mange mennesker. Her ligger det en fremtidige sikkerhetstrusselen for Europa. Vi lever i to forskjellige verdener, men i tettere nærhet til hverandre.

Vi løper etter utviklingen – står vi løpet ut?

Løpe etter utviklingen, er det jeg opplever at tegner bildet av situasjonen. Sikkerhetsproblemene løper fra oss, det samme gjøre de humanitære utfordringene og problemene innen utdanning, helse og matsikkerhet. De sårbare statene i Sahel blir mer og mer sårbare. Indeksene for utvikling, inntektslikhet (GINI), korrupsjon og sikkerhet peker ikke i riktig retning.

Betyr dette at innsatsen vår er meningsløs, betyr det at den har feil innretting? Betyr det at vi trenger å tenke helt nytt for å nå de resultatene vi jobber for? Spørsmålene gjenspeiler en kritikk som går igjen, fra ulike hold i vår hjemlige bistandsdebatt, de gjenspeiler også et økende krav om tydeligere mål- og resultatstyring. Dette skulle bare mangle når vi bruker 1% av statsbudsjettet, det vil si rundt 35 milliarder (35,1 mrd/2018) i året på bistand. Til sammen bruker vi 600 millioner i året på Sahel.

Her ser vi ikke noe «end-game» i overskuelig fremtid. De fattige landene i Sahel vil fortsette å være fattige og sårbare i flere generasjoner til. Jeg tror ikke tradisjonell bistand alene kan gjøre jobben.

Landene tar oss og bistanden imot med åpne armer, men jeg opplever ofte at det de ønsker mest av alt, er kompetanseoverføring – innen skatt, naturressursforvaltning, institusjonsbygging og styresettutvikling. «Kunnskapsbanken» som er utviklet i Norad på en rekke kompetanseorienterte utviklingsområder, Norfund’s investeringsprogrammer innen ren energi, landbruk og agroindustri, finansinstitusjoner og små og mellomstore bedrifter, samt kommersielle investeringer og næringsetableringer, er det som virkelig etterlyses, og hvor landene ser til Norge.

Aktørbildet

Det er stor internasjonal oppmerksomhet om Sahel i dag, ulike interesser og aktører møtes. Det er litt tidlig å spå et «great-game»-scenario i Sahel. Men det er klart at Sahel som del av Afrika åpner muligheter for en rekke aktørers økonomiske diplomati, for alliansebygging og stemmestøtte i multilaterale fora. Rundt oss ser vi Frankrike med store innsatser og kostnader; en «første blant likemenn» i regionen. USA og Frankrike jobber nært om militær kapasitetsbygging. Alle vetomaktene i Sikkerhetsrådet er i Mali og følger fredsprosessen tett. EU har store bistandsprogrammer over hele Sahel. Jeg skulle gjerne sett tydeligere engasjement fra ECOWAS og AU, det tror jeg hadde vært bra for Sahel og for afrikansk multilateralt samarbeid om fred og sikkerhet.

Derimot ser vi tydelig Saudi-Arabia, og der vi ser Saudi-Arabia ser vi også Qatar og vi ser Tyrkia. Saudierne er ikke veldig populære, men behandles med stor respekt. Midtøsten er kommet til Sahel. Egypt har også nylig etablert seg. Libya er en faktor. Marokko og Algerie er innflytelsesrike og nære naboer, ikke alt er like enkelt. Migrasjonsspørsmålet forsurer en del, spesielt med Algerie som har tvangsreturnert store grupper.

Alle snakker om Kina i Afrika og Russlands retur. Kina opptrer ryddig og er populære, deres største interesser i infrastrukturutvikling ligger ikke i Sahel. Russerne har militærrådgivning og våpensalg, og politisk alliansebygging.

I en verden i glideflukt fra multilateralisme mot multipolar orden får Sahel-landene økt interesse.

Tre scenarioer:

Hva kan vi vente å oppnå? Utgangspunktet er at Sahel-landene er forbundet i et skjebnefellesskap. Det er ikke mulig å se for seg at ett eller to land alene klarer å løfte seg inn en positiv utviklingsbane og sikkerhetssituasjon. Derimot er det meget mulig at ringvirkningene fra ett eller to land klarer å holde de andre nede. Mali og Burkina Faso er nøkkelland med størst negativ innflytelse på de øvrige.

Scenario 1: Mali fortsetter å bli fattigere og farligere. Problemene forsterker hverandre. Situasjonen forverres. MINUSMA mister støtte fra vetoland i FNs sikkerhetsråd, må tåle sterke nedskjæringer i ressursene. Populær motstand i Frankrike (fravær av resultater, kostnader i penger og menneskeliv) fremtvinger tilbaketrekking av Barkhane. Terroristgruppene fester sitt grep over store deler av Sahel. Vestlige land reduserer engasjement. Sikkerhetssituasjonen tvinger ambassader og representasjoner til å trekke seg ut, utviklingsprogrammer må stoppes. Stadige opprør, kuppforsøk og regimeskifter, og dreining mot mer autoritære regimer, de facto innsnevring av statenes myndighet. Humanitære lidelser i stor skala. Store migrasjonsstrømmer fra regionen til andre områder i Afrika og mot Europa.

Scenario 2: Utvikling i tråd med scenario 1, men afrikanske land kommer inn med massiv innsats til erstatning for vestlige lands ut/tilbaketrekking. ECOWAS og Den afrikanske union tar ansvar. Begynnende langvarig «kamp om Afrika» i Sahel; kamp mot terror og konflikt, og for utvikling. Punktvise militære bidrag/angrep mot terrorceller. Utilsiktede drap av sivile («collateral damage») og MR-problemer. Gradvis retur av FN og vestlig innsats, engasjement og nærvær i takt med hva situasjonen tillater. Vestlige fly fremfor styrker på bakken. Landene og folk føler seg forlatt av det rike Vesten og Europa. Moralsk tillitskrise vis-à-vis Vesten styrker islamsk radikalisering. Sahel-landene vender seg mot andre store aktører; Saudi-Arabia, Tyrkia, Kina, Russland. Situasjonen åpner for at disse aktørene styrker sitt fotfeste i andre deler av Afrika.

Scenario 3: Seiglivet status quo. Vi klarer å snu utviklingen, men bare takket være innsats over lang tid. Betydelig frustrasjon og motstand i vestlige land og i FNs sikkerhetsråd. Det internasjonale samfunn klarer likevel å mønstre politisk vilje til et robust sikkerhetsmessig nærvær og forpliktende utviklingssamarbeid i Sahel-regionen, og kan styrke arbeidet med fattigdomsbekjempelse og skape resultater på bærekraftsmålene. Sahel blir gradvis mindre farlig og fattigdommen mindre akutt.

Innsats for humanitær nødhjelp dreies mer mot langsiktig utviklingsbistand. Bistanden kan lede inn i jobbskaping og vekst. Regimene blir mer demokratiske og problemene med eksklusjon og diskriminering, mindre. Klima blir et sentralt tema; tilpassing ved klimarobust landbruk, vekst i landbruksøkonomien, og landbrukets evne til å brødfø befolkningen og skape eksportinntekter. Billig, fornybar energi understøtter veksten i landbruket. Veksttakten i befolkningen dempes. Om to til tre generasjoner er Sahel-landene ute av dagens konflikter og på vei ut av MUL-kategorien, og på den lange veien mot å bli mellominntekstøkonomier.

Avslutning

Dette foredraget og utviklingsscenarioene jeg har beskrevet, har satt Mali i fokus, men retter blikket mot hele Sahel. Det er en sterk og dynamisk sammenheng mellom Mali, Niger og Burkina Faso i det «kritiske triangelet» som markerer landenes møtepunkt. Det omfatter det konfliktutsatte sentral-Mali. Hvis det er tre geografiske tyngdepunkt som vil ha stor innvirkning på fremtidig konflikt- eller fredsdynamikk i Sahel, så er det dette triangelet, det er nord-Mali og til slutt Tsjadsjøområdet. Alt dette grenseområder, utfordringene for sikkerhet og utvikling i Sahel er grenseoverskridende.

Jeg har mest tro på scenario tre. Jeg tror vi skal klare å dytte sikkerhetstrusselen tilbake slik at vi for alvor kan starte arbeidet med stabilisering, opphenting og vekst i Sahel-landene. Jeg er overbevist om at det kommer til å ta lang tid og kreve store ressurser, og politisk vilje og stayer-evne. Dette gjelder ikke bare oss – Norge må jobbe for at andre «likesinnede» og FN, samt EU og AU, står løpet ut.


[1] I teksten uttrykkes forfatterens personlige syn. Det er en utfyllende versjon av et foredrag over samme tema som ble holdt i Oslo Militære Samfund 4. mars 2019.

[2] Norges engasjement i Sahel er forankret i flere meldinger til Stortinget og regjeringsstrategier under Solberg I/II: «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk» (Meld. St. 36 (2016-2017)), «Felles ansvar for felles fremtid. Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk» (Meld. St. 24 (2016-2017)), «Partnerland i utviklingspolitikken» (Meld. St. 17 (2017-2018)) og «Strategisk rammeverk for norsk innsats i sårbare stater og regioner» (2017), «Strategi for norsk innsats i Sahel-regionen 2018-2020» (2018), «Strategi for norsk humanitær politikk» (2018). Granavolden-plattformen (2019).

[3] Etiopia, Malawi, Mosambik, Nepal, Tanzania, Uganda, Ghana, Myanmar, Indonesia, Colombia.

[4] Afghanistan, Mali, Niger, Palestina, Somalia, Sør-Sudan.

[5] Armed Conflict Location & Event Data Project – ICRC

[6] African Centre for the Study and Research on Terrorism, Ed. # 002 / 2019

[7] Årlig budsjett – 1,1 mrd USD. Tap 191 militære pr 31.1.19

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her. Lytt til våre podcaster her: Podbean eller i f.eks. iTunes.

Mandag 25. februar 2019, foredro oberst (P) Jørn Buø med foredraget «Reservister – kapital for nasjonal beredskap og sikkerhet».

Lytt til podcast fra foredraget her:

Du kan lese foredraget her (PDF):

Reservister – foredrag

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her. Lytt til våre podcaster her: Podbean eller i f.eks. iTunes.

Mandag 18. februar gjestet viseadmiral Ketil Olsen, sjef Militærmisjonen i Brussel (MMB) Oslo Militære Samfund og avleverte foredraget: Status og utvikling i NATO – sett fra et norsk ståsted med.

Lytt til podcasten her:


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her. Lytt til våre podcaster her: Podbean eller i f.eks. iTunes.