Skip to content
Sigurd Frisvold
Forsvarssjef
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Foredraget omhandler også Forsvarssjefens Militærfaglige Utredning (MFU), som beskriver forsvarssjefen anbefaling om utforming av det fremtidige norske forsvar.
Foredrag: Status og utfordringer i Forsvaret

TRSP 0 Innledning

Omstillingen

Jeg vil starte dette foredraget med å gi en status i moderniseringen av Forsvaret under visjonen ”et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.”

Den pågående omstillingen består av tre parallelle prosesser. For det første:

TRSP 1 En økonomisk drevet reduksjon av volumet, hvor målsettingen er:

· Innsparing på 2 mrd kroner pr år på driftsbudsjettet i forhold til ”referansebanen”(som er de beregnede driftskostnadene videreført uten omlegging), I årets budsjett er målsettingen en innsparing på vel 1,2 mrd kroner. I budsjettet for neste år sikter vi mot en innsparing på 1,7 Mrd kroner.

· Reduksjon på 2 mill m2 av bygg og eiendomsmasse, der vi har utrangert 1,2 mill m2, og identifisert ytterligere ca 300.000m2 for avhending. Når vi regner med bygg som er under planlegging og oppføring står vi til rest med ca 800.000 m2 som må avhendes. Innføring av husleie i Forsvaret er en viktig påvirkningsfaktor i denne prosessen.

· Med grunnlag i de oppgaver Forsvaret skulle løse ved omstillingens start ble målet for personellreduksjon satt til 5000 årsverk inne utgangen av 2005. Netto har vi så langt redusert med ca 1750. I henhold til våre egne beregninger ligger vi ”i rute” med nedbemanningen pr. utgangen av 2003. Jeg regner også med at vi skal nå målsettingen ved utgangen av 2005, men jeg vil tilføye følgende:

Utviklingen med hensyn til årsverk var på senvinteren i år så bekymringsfull at jeg fant det nødvendig å gi pålegg om rekke tiltak for å påvirke prosessen i riktig retning. Dette skyldes i hovedsak overgangen til bruk av personell på kontrakter i innsatsstyrkene har gitt utslag på denne statistikken. I første omgang rammet dette Hæren, men vil også gi tilsvarende utslag for de andre forsvarsgrenene. Dette må vi finne en annen løsning på i forbindelse med MFU og neste LTP. Det pågående arbeidet med å gjøre oppsetningsplanene i fred lik årsverksrammen i 2005 er også et viktig virkemiddel i denne prosessen.

TRSP 2 Størst fokus i omstillingsarbeidet er nå rettet mot moderniseringen av Logistikkorganisasjonen (FLO). Store endringer er alt gjennomført, og FLO/Konsernstab er etablert med i alt 30 medarbeidere. Sj FLO er også Forsvarssjefens rådgiver innen logistikk.

Forøvrig avventer vi Stortingets beslutninger pr 16. desember om st. prp. Nr. 12/03. Proposisjonen innebærer at Forsvaret må” akselerere” organisasjonsendringene i FLO fase 3 med to år. Vedtaket innebærer at eksisterende Forvaltninger legges ned med virkning fra 31. Desember 03, og at FLO organiseres i én Forsvarets Driftsdivisjon og en Materielldivisjon fra 1. Januar 04. De fire tunge verksteder (4TV) og depoter legges under en felles ledelse. En egen, men redusert divisjon ivaretar Informasjons og kommunikasjonstjenester (FLO/IKT).

Fokusering på Kjernevirksomheter innen militær logistikk, forsynings- og vedlikeholdstjeneste, og et svært redusert ledelses- og stabsapparat skal gi en reduksjon på ca 1300 årsverk.

TRSP 3 Den andre delen av omstillingen er en sikkerhetspolitisk drevet endring av innholdet i Forsvaret. Forsvaret blir ikke lengre bare sett på som et nasjonalt nødvergeinstrument, men også som et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Dette krever robuste og deployerbare militære kapasiteter med fleksibel evne til å løse et sett med oppgaver i og utenfor norske områder. Dette innebærer også prioritering av kvalitet framfor kvantitet. Vi har allerede kommet et stykke på vei i denne kvalitetsreformen.

Forutsetningen for fullt å oppnå målsettingen for de operative kapasiteter i denne langtidsperioden er imidlertid at vi tildeles de nødvendige ressurser. Jeg har uttrykt bekymring over utviklingen da forslaget til Forsvarsbudsjett for 2004 ble fremlagt, sitat:

”Det foreslåtte budsjettet gir ikke den tilstrekkelighet og forutsigbarhet i Forsvarets ressursramme som Stortingsproposisjon (St.prp.) nr. 55 la til grunn. Økte investeringer er et sentralt virkemiddel i omstillingen og moderniseringen av Forsvaret. Budsjettforslaget medfører imidlertid at Forsvaret må skyve en rekke investeringsprosjekter foran seg. Investeringer som samlet utgjør mer enn 1,1 milliarder kroner for 2004 og som er en nødvendig forutsetning for den pågående modernisering og utvikling av de fremtidige operative kapasiteter i Forsvaret.

Det er mest bekymringsfullt for Hæren hvor nytt materiell er helt nødvendig for å øke kvaliteten i en tallmessig redusert styrke.

Budsjettet vil påvirke den Militærfaglige utredning (MFU) som vektlegger fortsatt realistisk forsvarsplanlegging med balanse mellom ressurstilgang og oppgaver, samt mellom investeringer og drift. Budsjettforslaget forsterker behovet for ytterligere tilpasninger både i den operative og den ikke operative strukturen”. Sitat slutt.

TRSP 4 Den tredje prosessen innebærer en forbedring av å kunne levere gripbare operative kapasiteter i nåsituasjonen. Denne evnen er gradvis forbedret siden 1999, og er nå spesielt ivaretatt gjennom utviklingen av Forsvarets Innsatsstyrker (FIST). Innsatsstyrker fra alle forsvarsgrener er nå klare med en høy operativ evne, kvalitet og reaksjonstid.

TRSP 5 Flere av disse styrkene har vært eller er for tiden ute i internasjonale operasjoner. Vi har sammen med våre allierte bidratt med høyt kvalifiserte styrker de siste par årene. Vi har i 2003 på kort tid deployert Spesialstyrker (HJK og MJK), CIMIC personell og Kirurgisk enhet til Afghanistan. I tillegg MTB’er til Gibraltarstredet og ett pansret Ingeniørkompani til Irak, samt at vi nå sist stilte på kort varsel et kompani fra TmBn, til stabiliseringsstyrkene i Kabul. TmTf skal beskytte den nært forestående Loja Jirga-prosessen og også senere kunne være en mobil utrykningsstyrke i Kabul.

TRSP 6 Vår lange tradisjon med deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner opprettholdes. Imidlertid er innholdet i disse operasjonene endret i løpet av det siste tiåret ved at operasjonene har blitt ”skarpere”. Antallet personell som er ute i internasjonale operasjoner er redusert (fra ca 2000 på midten av 90-tallet, til ca 1000 nå), med et budsjett på ca 900 mill kr. mot ca 2 Mrd kr. tidligere. Felles for denne deltakelsen er at den har gitt oss en nasjonal synergieffekt med betydelig økning av kompetanse og erfaring. Det har også bidratt til at vi har opparbeidet solid anerkjennelse fra våre allierte og etablert nyttige samarbeidsrelasjoner.

Dette har gitt oss en bekreftelse på at våre kapasiteter og mannskaper holder meget høy standard.

TRSP 7 Jeg tror imidlertid at vi skal være nøkterne i forhold til å utvikle for mange såkalte nisjekapasiteter; dvs. områder hvor vi har komparative fordeler.

Vi må være klar over at nisjekapasitetene er avhengige av en basis i forsvarsgrenene og vanskelig kan eksistere uavhengig av denne.

Jeg ser også klare fordeler med større enheter innenfor følgende områder:

· Forholdet primær/støttefunksjoner, herunder sikkerhet og ledelse

· Innflytelse på høyere nivå (Eks KFOR IV)

Så over til

Utviklingen i NATO, der

Omstillingsprosessene også går med stor kraft. Jeg vil her kort beskrive de viktigste endringene den siste tiden.

TRSP 8

Alliansen implementerer en ny kommandostruktur. På strategisk nivå vil Europakommandoen ha fokus på planlegging og ledelse av operasjoner (ACO), og Atlanterhavskommandoen vil ha fokus på omstilling/transformasjon (ACT).

Den operative søylen under ACO

TRSP 9

På operativt nivå (Second level of Command) vil vi finne tre fellesoperative hovedkvarter (Brunssum, Napoli, Lisboa), hvorav det ene skal kunne generere en sjøbasert ”Commander Joint Task Force” (CJTF HQ) funksjon, og de to andre skal kunne deployere et landbasert CJTF hovedkvarter.

På det taktiske nivået (Third level of Command) vil de fellesoperative subregionale hovedkvarterene bli nedlagt.

Tilsvarende vil et antall såkalte CAOC’s (Luftoperasjonssentre) bli kraftig redusert. Det taktiske nivået vil være representert gjennom et sett med forsvarsgrensvise komponenthovedkvarter i Nord- og Sør-Regionen.

Så noen ord om

Transformasjonskommandoen

TRSP 10

Allied Command Transformation (ACT) har tre underkommandoer:

ACT Staff Element, lokalisert til Belgia. Hovedoppgaven er å Identifisere behov for,- og utvikle strategiske konsepter og policy.

Joint Warfare Centre, lokalisert til Stavanger. Hovedoppgaven er felles og kombinert konseptutvikling.

Undersea Research Centre, lokalisert til La Spezia.

I tillegg er NATO’s skoler samlet under ACT.

Vi har etter godt arbeid fra en samlet norsk politisk og militær ledelse fått beholde et Natohovedkvarter i Stavanger i den funksjonelle søylen.

TRSP 11 Rollen vi nå har fått, er som NATO’s ”Joint Warfare Centre”, hvor hovedoppgaven vil være å lede transformasjonen av NATO i Europa gjennom å forestå opplæring og trening av NATO-staber og hovedkvarter, utvikle fremtidige konsepter og doktriner, og bidra til økt interoperabilitet mellom styrkekomponenter og nasjoner. Slik dette ser ut til å utvikle seg betyr det en viktig og betydelig NATO-aktivitet i forbindelse med hovedkvarteret i Stavanger. Dette viser også at vår strategi med etableringen av FOHK på Jåtta også var riktig og fremtidsrettet.

TRSP 12 Et sentralt program for moderniseringen av NATO er Prague Capabilities Commitment (PCC)

Dette programmet fokuserer på å oppnå resultater innen fire områder (CBRN forsvar, Informasjonsoverlegenhet, Stridseffektivitet, Forflytningsevne og utholdenhet) hvor Alliansen ikke har fullgode kapasiteter og søker større forpliktelse om nasjonale og multinasjonale prosjekter.

TRSP 13 Norske innspill mot PCC går på å bidra til anskaffelse av følgende kapasiteter:

– Tankfly innen en flernasjonal ramme

– strategisk luft- og sjøtransport, hvor Norge har fått et spesielt ansvar innen leie av strategisk sjøtransport.

– Luft-til-bakke overvåking

Det er framgang i samarbeidet innefor flere av disse områdene.

Som en naturlig parallell til det arbeidet som foregår innen rammen av Prague Capabilities Committment (PCC), har Alliansen fokusert på relevante reaksjonsstyrker.

NATO Response Force

”NATO Response Force” (NRF), som raskt og effektivt kan håndtere det fulle spektrum av NATOs oppdrag er under etablering. Dette innebærer ytterligere fokus på stående, deployerbare, og robuste operative enheter. Styrken skal bestå av en Brigadeekvivalent, en hangarskipsstyrke eller NATO Task Force, og kunne levere 200 flysorties per døgn.

TRSP 15 Styrker på beredskap i NRF gjennomgår en ettårig opplærings- og utdanningsperiode med en påfølgende 6 mnd samøvingsperiode før de går over i en 6 mnd beredskapsperiode.

TRSP 16 Styrker til NRF bindes således opp for en periode på ett og et halvt år i forbindelse med en beredskapsperiode. Dette gir konsekvenser spesielt for små nasjoner med begrenset seighet i styrkestrukturen.

”Initiell operativ kapasitet” skal være klar innen okt 2004; Avdelingen skal være fullt operativ innen okt 2006.

Norges bidrag i NRF tar utgangspunkt i Forsvarets Innsatsstyrker (FIST).

TRSP 17 Trykket er stort fra operativ side i NATO for å komme i gang og få etablert en initiell kapasitet under NRF. Styrker for de fire første kontingenter av NRF er under sammensetning.

NRF er en nyskapning og en viktig kapasitet for NATO. NRF er også et viktig verktøy i transformasjonsprosessen og for å kunne stille fremtidsrettede operative kapasiteter.

Så over til den

Militærfaglig utredning (MFU), som ble overlevert FMIN i dag. MFU forutsetter at den pågående moderniseringsprosessen når sine målsettinger og viderefører moderniseringen i perioden 2005- 08.

TRSP 18 I ”Rammer for Forsvarssjefens militærfaglige utredning”, gitt av Forsvarsministeren 01 oktober 2002, framgår at Forsvaret må få en stadig mer moderne, oppgavetilpasset og alliansetilpasset struktur samtidig som det drives stadig mer kosteffektivt og med en økende del av ressursene kanalisert mot investeringer og operativ drift. I tillegg må innsatsen gå på tre hovedspor:

· Justering og modernisering av styrkestrukturen i forhold til både nasjonale utfordringer og NATOs kapasitetsbehov.

· Utvikling av nisjekapasiteter av høy kvalitet

· I større grad enn tidligere satse på moderne, fleksible, deployerbare kapasiteter. Disse bør anskaffes og opereres innenfor bi- og/eller multinasjonale samarbeidsrammer.

TRSPxx Nye sikkerhetspolitiske utfordringer har vokst frem. Dette krever ikke en mindre utgave av dagens forsvar, men et kvalitativt endret forsvar.

Forsvaret må være i stand til å operere effektivt sammen med allierte styrker hjemme og ute (interoperabilitet), og bidra til å løse hele spekteret av NATOs oppgaver.

TRSP xx Forsvarets oppgaver framgår av Transparenten

TRSP 19 På bakgrunn av de føringer som er gitt i rammeskrivets og i Forsvarets oppgaver, har det i MFU-prosessen vært gjennomførte delutredninger og operative spill basert på et utvalg scenarier (17). Dette har dannet grunnlaget for ulike strukturalternativer for den operative innsatsstrukturen. Den ikke-operative strukturen (støttestrukturen) har vært analysert og utredet parallelt på grunnlag av de operative strukturalternativene.

Prosessen har konvergert i en samlet anbefalt forsvarsstruktur for 2008 fra Forsvarssjefen. Denne strukturen er kostnadsberegnet med hensyn til de økonomiske rammer og kravet om langsiktig økonomisk balanse. Samtidig er også utviklet et målbilde for 2014 for å kunne se ut over nærtidsperspektivet.

TRSP 20 De økonomiske rammene for MFU er delt i tre nivå. Min anbefaling er basert på laveste nivå, som tilsvarer 2002-budsjettet (28,4 mrd 2002 kr.). Kostnadsberegningene i MFU er basert på en reallønnsvekst på 2%. En annen faktor med noe usikkerhet er den teknologiske fordyrelse, som er lagt inn med 1,3% i de beregninger som ligger til grunn for den anbefalte løsningen.

Dette er et bevisst optimistisk valg av beregningsfaktorer som vil være svært krevende å oppnå. Selv da ligger ressursbehovet i MFU 500 millioner kroner pr år over forsvarsbudsjettet for 2004.

TRSP 21 Litt populært beskrevet har MFU lagt vekt på å redusere ikke-operativ virksomhet og infrastruktur for å få mest mulig operativ kapasitet. Her har vi oppnådd klare forbedringer. Grovt regnet viser MFU’s beregninger en fordeling på anbefalt operativ virksomhet – ikke-operativ virksomhet på 60% – 40%, tidligere tall var 40% – 60%. Men for å oppnå dette må en rekke anbefalte innsparingstiltak gjennomføres:

– verneplikt (Forsvarets behov styrende)

– ny befalsordning

– ny befalsutdanning

– kvalitetsreform i heimevernet

– nytt og endret konsept for logistikk/støtte

– reduksjon av infrastruktur

– en rekke mindre driftsendringer og reduksjon av ikke-operativ struktur

TRSP 22 La meg gå nærmere inn på den operative strukturen som utredningen anbefaler. Med bakgrunn i de endrede sikkerhetspolitiske rammer beskriver MFU kapasiteter som er–”Relevante – Gripbare – deployerbare”. Disse kapasitetene, med få unntak, skal kunne benyttes både hjemme og ute, avhengig av de politiske beslutninger. Jeg vil først omtale de viktigste felleskapasitetene.

Nasjonal kommandostruktur

TRSP 23 Kommandostrukturen består nå av Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger med to underlagte hovedkvarter, Landsdelskommando Nord-Norge i Bodø og Landsdelskommando Sør-Norge i Trondheim. Denne strukturen representerer en innsparing på 40% i forhold til tidligere kommandostruktur. Det anses nødvendig at Forsvaret gis tid til å implementere og høste erfaringer med nåværende kommandostruktur, og at denne evalueres til ultimo 2004.

Spesialstyrker

Norske spesialstyrker, som er en strategisk ressurs, anbefales organisert i ett felles spesialstyrkeforband, benevnt Forsvarets jegerkommando (FJK). Forbandet etableres med en felles ledelse og støttefunksjoner, i tillegg til Hærens Jegerkommando/Forsvarets Spesialkommando (HJK/FSK) og Marinejegerkommandoen (MJK). Spesialstyrker er avhengig av nasjonal støtte i form av transportfly og dedikerte helikopter. Jeg anbefaler derfor å etablere et luftelement som er en integrert del av spesialstyrkene, med utgangspunkt i ressurser fra dagens struktur.
Felles ISTAR bataljon
TRSP 25 ISTAR (Intelligence, Surveillance, Target Aqcuisition and Reconnaissance) er avgjørende og moderne militære kapasiteter. Kapasiteter for innsamling av informasjon, etterretninger, overvåkning og målutvelgelse eksisterer spredt i Forsvaret også i dag. Det er et behov for å samle kapasitetene for en bedre koordinering, muligheter for oppdragsorganisering og synergieffekt. I tillegg tilføres UAVer. (Unmanned Aerial Vehicles).

TRSP 26 Sambandssystemer og Informasjonsinfrastruktur

For å utvikle en tilpasset informasjonsinfrastruktur planlegger FSJ i 2004 å fremme et nettverksbasert investeringsprogram.
Målet er at det i 2008 er etablert en felles infrastruktur for kommunikasjon og informasjon for hele Forsvaret, og at felles og forsvarsgrenvise sensorer, effektorer og beslutningsstøttekomponenter i hovedsak støtter seg på denne infrastrukturen.

Felles KKIS-enhet

Det anbefales å etablere en modulbasert, gripbar operativ IKT-enhet. Enheten vil ha ansvar for å deployere, etablere og drifte informasjonsinfrastruktur og kommando- og kontrollstøtte for nasjonal kontingentsjef, samt hos deployerte enheter, nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil enheten ivareta ansvaret for defensive nettverks operasjoner (Computer Network operations)

Militære informasjonsoperasjoner

I hovedsak handler militære informasjonsoperasjoner om å ha evne til å kunne påvirke en motstanders militære kommunikasjons og informasjonssystemer samt å beskytte sine egne. I anbefalte styrkestruktur omfatter dette kapasitetene elektronisk krigføring, psykologiske operasjoner og Computer Network Operations (CNO). Felles for tilrådningene innenfor disse områdene er at det anbefales enkeltkapasiteter, men en størst mulig samling av kompetansemiljøene.

Overvåkingssatellitt

Fortsatt tilgang på informasjon fra radarsatellitter vil sikre Forsvaret en betydelig evne til å etablere og opprettholde situasjonsbilder og mulighet til å disponere og utnytte ressursene effektivt. Det anses at tilgang på relevant satellittinformasjon for militære formål best sikres gjennom fortsatt internasjonalt samarbeid i NATO-rammen.

TRSP 27 Forsvarets Sanitet

De mer avanserte sanitetssystemene organiseres av Forsvarets sanitet i kapasiteter som skal være fleksible og modulbaserte, og i tillegg til en landbasert mobil enhet bør enkeltmoduler kunne operere fra fartøy. Enkelte moduler bør kunne deployeres luftveien for å senke reaksjonstiden og for å skape handlefrihet.

For landstyrkene anbefales følgende

TRSP 28 Hærens strukturelementer skal evnen til å operere i høyintensitets konflikt som del av Divisjon/Korps. Hele strukturen, unntatt grensevakt og HMKG, skal være deployerbar nasjonalt og internasjonalt. Hærens hovedleveranse vil være brigaden.

Hærens strukturmål i 2008 er:

· En mekanisert brigade (Brig N) (ca 3000 personell)med hovedvekt på mekanisert infanteri som skal kunne deployeres til internasjonale operasjoner innen 180 dager.

· For å kunne gjennomføre utdanning, trening og vedlikehold, og dermed tilfredsstille kravene til reaksjonsevne for Hærens enheter, er det nødvendig med minst 2 brigadesett materiell. Sammen med utdannet personell utgjør det ekstra materiellsettet rammen for en mobiliseringsbrigade (Brigade 6).

· En mekanisert infanteribataljon (TMBN, ca 500 personell) med kort reaksjonstid. Bataljonen inngår som en enhet i den mekaniserte brigaden (Brig N), men skal også kunne operere som en del av alliert brigade/divisjon. Foruten offiserer og befal vil avdelingen i all hovedsak være satt opp med vervede mannskaper.

· En taktisk landkommando på divisjonsnivå. 6 divisjonskommandoen kan danne rammen for et flernasjonalt DivisionHQ/framework. Kommandoen er svært viktig for å opprettholde nødvendig landmilitær kompetanse og vil være kombinert med ledelse av Hærens styrker.

· Vakt for Kongehuset. HMKG dimensjoneres for de oppgaver de har for Kongehuset.

· Grensekompaniet. Militær grensevakt på grensen mot Russland opprettholdes med samme høye kvalitet som i dag.

· Transporthelikoptre (18 stk Bell 412) vil inngå som kapasitet i Hæren, driftet av Luftforsvaret.

· Et antall taktisk støtte- og logistikkapasiteter som mulige enkeltbidrag til allierte enheter eller til støtte for norske avdelinger.

(- 1 ARBC søke enhet (Atom, Radiologisk, Biologisk, Kjemisk)

– 1 ARBC rense kompani

– 1 Mobilt, kjemisk laboratorium

– 1 CIMIC kompani (Civil-Military Cooperation)

– 1 EOD kompani (Explosive Ordnance Disposal). Kompaniet vil også inneholde kapasiteter fra sjø- og luftforsvaret, med kjernen og ledelse fra Hæren.

– 3 Transportkontroll lag (Movecon)

– 1 Transportkompani

– 1 Drivstoffkompani

– 1 Maskin- og konstruksjonskompani

– 1 Bro- og oversetningskompani)

Brigadens hovedmateriell vil på kort sikt være Leopard 2 stridsvogner og CV 90/113 stormpanservogn. For å starte overgangen til et nytt moderne landstridssystem skal Hæren fortsette utvikling og trening for framtidige konsepter basert på en lettere og helhetlig struktur. Hæren må søkes prioritert med ressurser snarest og senest innen 2010.

En moderne hær, som er begrenset i volum, må være fleksibel og ha høy taktisk mobilitet for raskt å kunne settes inn. Moderne transporthelikoptre vil i fremtiden være viktig for å oppnå dette. Det vurderes anskaffet 12–15 moderne transporthelikoptre i perioden 2010–2015.

De maritime kapasiteter anbefales utviklet slik:

TRSP 29 Sjøforsvarets styrker skal ha evne til å operere til havs og i kystnære farvann nasjonalt og i en NATO-ramme, og skal i hovedsak ha høy reaksjonstid. Kapasitetene skal organiseres slik at moduler kan tilpasset de aktuell oppdrag. Hovedleveransen for Sjøforsvaret er Fregatter.

· Fem nye fregatter med NH90 helikopter. I 2008 vil fregattene fremdeles være under innføring i strukturen.

· Seks Skjold-klasse MTB’er. De første fartøyene vil bli levert i 2008.

· I denne sammenheng anbefales Hauk-klassen utfaset i takt med leveringen av Skjold-klassen, Og senest innen 2010.

· Seks mineryddere. Sjøforsvarets mineryddere videreføres i et antall av 4 minejaktfartøyer og 2 minesveipere. De to overskytende fartøyene utfases.

· Seks Ula-klasse undervannsbåter videreføres, som i dag. Alle båtene vil gjennomføre en begrenset oppdatering

· Kystvakt. Det anbefales at Kystvaktens videreføres med i hovedsak tilnærmet operative struktur. Det anbefales videre en vurdering av ambisjonsnivå og operasjonskonsept for Kystvakten.

· Logistikk- og støttefartøyer. Logistikkfartøyer representerer en vesentlig kapasitet for tilstrekkelig utholdenhet i maritime operasjoner nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil det være viktig for å redusere den landbaserte støttestrukturen.

Det anbefales anskaffet en logistikkfartøykapasitet for fregattoperasjoner før 2010.

· Stasjonært Kystartilleri. Det er i dag etablert langtidslagring (”møllposelagring”) av 9 artillerifort og 6 undervannsanlegg. Det anbefales å avvikle disse anleggene så snart det er praktisk gjennomførbart.

· Kystjegerkommando. Kystjegerkommandoen anbefales videreført som en mindre, maritim del av en felles, taktisk ISTAR enhet.

· Minedykkerkommando. Det anbefales at Minedykkerkommandoen videreføres i sin nåværende form. KNM Tyr ombygges/tilpasses til rollen som støttefartøy.

· Sjøheimevernet. Det er anskaffet moderne hurtiggående fartøyer til Sjøheimevernet for landsettings-, bording-, bevoktnings-, patrulje-, overvåkning og kontrolloperasjoner. Etter en evalueringsperiode vil ytterligere anskaffelser vurderes.

Luftforsvaret

TRSP 30 Luftforsvarets kapasiteter har fra svært kort til kort reaksjonstid og kan raskt deployere, både til andre stasjoner i Norge og til utlandet. Det satses på mobile, modul- og nettverksbaserte enheter for å gi fleksibilitet i forhold til tilpassing til det enkelte oppdrag og integrering med andre egne og allierte styrker. Luftforsvarets hovedoppgave er å stille kampfly og kompetanse til å lede allierte kampflyoperasjoner.

· 48 kampfly av typen F-16MLU videreføres i den operative strukturen. Anbefaling fra FS 2000 om gjenanskaffelse av 48 nye kampfly opprettholdes. F-16s levetid er beregnet til ca 2018 som betyr at nye kampfly må være operative på dette tidspunkt.

· 2 ARS (Air Control Center, Recognized Air Picture (RAP) production centre and Sensor Fusion Post) videreføres. Disse er i utgangspunktet statiske installasjoner, men er vitale ifh til sin rolle nasjonalt og for NATO.

· 1 Lufttanker (MultiRolle Transport- og Tankfly). Vurderes anskaffet. Dette vil representere en viktig nasjonal ressurs, og også et viktig bidrag til alliansen.

· 4 P-3C MPA (Maritime Patrol Aircraft) videreføres og oppgraderes med en forbedret sensorkapasitet, primært for maritim overvåkning. 2 P-3N videreføres og gis oppdatert sensorutrustning primært mot overflate/bakke. Dette vil i tillegg utgjøre en liten, men utnyttbar nasjonal evne til bakkeovervåkning (AGS).

· 3 EK-fly av typen DA-20 Jet Falcon anbefales videreført. Det ser ut til at flyene vil måtte skiftes rundt 2015, og det forutsettes at disse ses i sammenheng med P-3C’s erstatter

· Et antall transportfly, C-130 ekvivalent vurderes videreført slik at nasjonal tilgang på transportfly sikres.

· 14 NH-90 helikopter innfases i perioden. 6 som fregatthelikopter og 8 som kystvakthelikopter. Dette innebærer en betydelig kapasitetsøkning.

· NASAMS luftvern anbefales videreført, men redusert i volum, spisset teknologisk og fellesoperativt innrettet slik at kapasiteten er gripbar på kort varsel. For å sikre størst mulig grad av synergi anbefales all NASAMS aktivitet til kampflybase Ørland.
Heimevernet

TRSP 31 Endret trusselbilde kombinert med en reduksjon av mobiliseringsforsvaret i sin tradisjonelle form legges til grunn for dimensjonering av Heimevernets(HV) framtidige oppgaver, organisasjon og virksomhet. I tråd med Stortingets retningslinjer og rammeskrivets føringer foreslås det at HV gjennomfører en kvalitetsreform fokusert mot støtte i kampen mot terrorisme og andre asymmetriske trusler, samt bidra til å beskytte vitale samfunnsfunksjoner. Med styrke inntil 50000 personell anbefales at HV-strukturen inndeles i tre kategorier; innsatsstyrker, forsterkningsstyrker og oppfølgingsstyrker.

· Innsatsstyrker. Disse avdelingene gjennomfører inntil 15 dager årlig trening for å kunne løse alle typer HV oppdrag. Avdelingene har en meget kort reaksjonstid.

· Forsterknings- og oppfølgningsstyrkene er i hovedsak en videreføring av dagens HV, og som gjennomfører inntil 3+5 dager årlig trening

Dette innebærer også en anbefalt økning av materiellinvestering til Heimevernet.
Logistikk og støttekonsept

TRSP 32 Operativ virksomhet er Forsvarets kjernevirksomhet. For å tilpasse logistikk og støttevirksomheten til den operative struktur er det utviklet et nytt logistikk og støttekonsept.

Dette skal gi en modulbasert logistikk med høy fleksibilitet, samt ha Redusert adm og Forvaltningsapparat basert på Fellesløsninger.

Dette medfører en støtteorganisasjonen størst mulig lik i fred, krise og krig, nasjonalt og internasjonalt, og innebærer videre:

Konsentrasjon av Forsvarets virksomhet til færre områder
Utstrakt integrasjon på tvers av forsvarsgrenene
Etableringen av hovedbaser, filialer, deployerbare og mobile baser
FLO drifter baser, samordner logistikk og støttefunksjoner- i Norge og internasjonalt
Økende grad av alliert samvirke og sivilt-militært samarbeid

TRSP 33 Oppsummere kapasiteter som ikke har nådd opp og svakheter med operativ struktur

Selv om denne strukturen er den beste innenfor gitte ressursrammer, har den mangler og svakheter, spesielt gjelder det mangelen på bredde og seighet. I denne prosessen har vi også vurdert en rekke operative kapasiteter som ikke oppnås innenfor MFU’s ramme. Dersom ressurssrammen skulle økes vil jeg prioritere som følger:

Generelt gjøre strukturen mer robust og øke kapasiteter som NATO etterspør

Materiellinvestering til Hæren
Langtrekkende presisjonsvåpen (LRM), som er en fleksibel og fremtidsrettet operativ kapasitet
Transporthelikoptre.
Transportfly.
Områdeluftvern. Dette kan være både en bakke- og sjøbasert kapasitet.

TRSP 34 Verneplikten

Verneplikten anbefales videreført i et differensiert og fleksibelt system med førstegangstjeneste, lærlingordning, kontraktstjeneste og rekrutteringsordninger tilpasset Forsvarets oppgaver og organisasjon. Følgende elementer fremheves videre:

· Forsvarets behov må være styrende for antall vernepliktige

· Førstegangstjenesten må være meningsfull for den enkelte vernepliktige, og for Forsvaret.

· Sesjonen og rekruttering blir viktigere for riktig seleksjon

· Førstegangstjenesten for tjeneste i Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret skal normalt være 12 mnd, 4-6 måneder for Heimevernet.

· En betydelig andel mannskaper bør være villig til å tegne kontrakt for internasjonale operasjoner.

· Førstegangstjenesten kan inngå som en del av en lærlingordning eller lengre tekniske fagskoler/tilsvarende hvor tjenestetiden er lenger enn 12 mnd.

· Statushevende tiltak skal være et viktig element i rekruttering og motivering for førstegangstjeneste. Det skal gis økonomisk kompenasjon for lang tjenestetid hvor kompensasjonen bør øke etter lengden på tjenestetiden. Denne anbefales økt betydelig.

· Under førstegangstjeneste skal Forsvaret aktivt rekruttere befal og vervede.
Det foreslås også sesjon for kvinner

TRSP 35 Befalsordning

Forsvaret har blitt mindre, omfang av mobiliseringsenheter er redusert og innslaget av gripbare avdelinger med høy reaksjonsevne har økt. Dette krever en noe annen sammensetning av befalsskorpset med et spesielt behov for et stort antall yngre, erfarne offiserer og befal på lavere nivå. Jeg anbefaler derfor en tilpasset befalsordning med spesielt en økning av erfaring og kontinuitet på lavere nivå (Troppsnivå). Dette innebærer flere befal på lengre kontrakt (inntil 35 år). Ved inngåelse av kontrakt vil en utdanningspakke kunne tilbys.

For å sikre Forsvaret tilgang på personell til internasjonal tjeneste, samt for å fordele denne oppgaven, og den kompetanseoppbyggingen dette gir i hele befalskorpset, anbefales å innføre beordringsplikt for alt stadig tjenestegjørende befal.

Videre anbefales en ny utdanningsordning iverksatt 1 januar 2005

TRSP 36 Hovedpunktene for den nye ordningen er:

· Forsvarets skolesenter og krigsskolene etableres som en helhetlig utdanningsinstitusjon. Det anbefales en 3-årig Krigsskole på Bachelor-nivå og 1-2 år Forsvarets Stabsskole (på Masternivå)

· Dagens befalsskoleordning avvikles og erstattes av en 2 årig grunnleggende befalsutdanning (GBU), som er et noe mer praktisk rettet utdanningsløp.

Som del av Grunnleggende befalsutdanning anbefales et grunnleggende befalskurs, GBK på 3 Mnd.

GBK kan gjennomføres gjennom førstegangstjenesten eller som lengre utdanningsløp for teknisk utdannelse, eller direkte fra videregående skole slik som i dag på de områder og bransjer hvor dette kan være hensiktsmessig.

Sammen med befalsordningen vil den foreslåtte befalsutdanningen på en fleksibel måte dekke Forsvarets behov for en kosteffektiv løsning med nødvendig erfaring og kontinuitet på riktig nivå i Forsvarets struktur.

Konsekvenser for fredsstrukturen/baser og stasjoner:

TRSP 37 Deler av den ikke-operative strukturen blir organisert som fellesløsninger. Base Romerike vil ivareta betydelige funksjoner innen logistikk spesielt gjennom opprettelsen av Forsvarets Kompetansesenter Logistikk. Forsvarets kompetansesenter for kommando, kontroll og informasjonssystemer etableres på Jørstadmoen.

TRSP 38 Hæren reduserer kontrollspennet i ledelsen ved at Hæren organiseres på to søyler: Hærens styrker og Hærens transformasjons- og doktrinekommando. Virksomheten konsentreres om Troms og base Østerdal. I tillegg videreføres HMKG på Huseby, base Sør-Varanger for Grensevakten og base Porsanger.

TRSP 39 Sjøforsvaret Et fartøysbasert logistikkonsept for Sjøforsvaret vil påvirke størrelse og innhold på de landbaserte baser. Åsegarden foreslås nedlagt som Alliert Treningssenter Nord og virksomheten anbefales å utnytte ledig kapasitet i eksisterende garnisoner i Troms og Finnmark. Dette vil også gi bedre tilbud på skytefelt og krysstrening mellom norske og allierte avdelinger.

Luftforsvaret Der det er hensiktsmessig samles en del utdanningsmiljø og tekniske miljø i fellesløsninger på tvers av forsvarsgren. Noen av de operative kapasiteter samles i sterkere kompetansemiljø, herunder foreslås Gardermoen nedlagt og 335 Skv flyttet til Rygge.. Evenes, Torp, Langnes, Flesland, og Værnes anbefales nedlagt som Mob-flyplasser.

TRSP 41 Heimevernet anbefales organisert i 12 distrikter som vist på transparent.

TRSP 42 Sammenfatning

· Den pågående moderniseringen i Forsvaret er avhengig av tilstrekkelige og forutsigbare rammevilkår. Det trenger Forsvaret fortsatt i oppfølgingen av MFU.

· MFU har lagt til grunn det laveste ressursnivå fra FMIN’s rammeskriv. Dette er allikevel 500 millioner kroner over forsvarsbudsjettet for 2004.

· MFU’s anbefaling legger til grunn tilpassninger og innsparinger hva angår:

– Verneplikt

– Befalsordning- og utdanning

– Logistikk og støttekonsept

– Infrastruktur

I tillegg har MFU lagt til grunn svært krevende og optimistiske beregningsfaktorer.

· Jeg er også spesielt fornøyd med at vi nå synes å dreie vårt årsverksforbruk fra logistikk- og støttefunksjoner og over i den operative søylen. Her forventer vi å oppnå klare forbedringer med fordeling på anbefalt operativ virksomhet – ikke-operativ virksomhet på 60% – 40%, tidligere tall var 40% – 60%.

· Med dette som grunnlag viderefører MFU moderniseringen av Forsvaret og vil kunne gi oss fremtidsrettede operative kapasiteter som er ”Relevante – Gripbare – deployerbare”. Dette innebærer operative kapasiteter som, med få unntak, vil benyttes både hjemme og ute, avhengig av de politiske beslutninger.

Øyvind Dammen
Nestkommanderende, Forsvarets Kompetansesenter for Internasjonal virksomhet (FOKIV)
Forsvarets høgskole (FHS)
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Foredrag: Sammendrag av foredraget: Aceh – Indonesia, den ukjente konflikten. Et forsøk på fredsbevaring i det nordvestre hjørnet av Indonesia
For mange nordmenn er navnet Aceh helt ukjent, ukjent er det nok også at det i denne provinsen i Indonesia foregår Sørøst Asias lengste pågående konflikt. I konflikten mellom frigjøringsorganisasjonen GAM og Indonesiske myndigheter er det siden 1976 drept over 12 000 mennesker. Siden starten har det kun vært TO ”fredsperioder”, EN i 2000 og i ca FEM måneder fra 9. desember 2002 og frem til midten av mai 2003. I begge periodene har Norge og nordmenn spilt sentrale roller.

Centre for Humanitarian Dialogue (HDC) har siden slutten av 1990 årene spilt en av hovedrollene med å få de to stridene partene til forhandlingsbordet. De lykkes å få gjennomført det som kalles den humanitære pausen i 2000. I deler av denne perioden ledet nordmannen, oberst Lars Finstad, HDC sin delegasjon til Aceh. I 2002 klarte HDC nok en gang å få partene til å bli enige om en fredsprosess og den 9. desember 2002 skrev de under Cessation of Hostilities Agreement, også kaldt COHA. Forsvaret stilte en oberst til rådighet for Utenriksdepartementet for dette oppdraget. Norge innehadde stillingen som Information Officer, som ledet både informasjonsinnsamlingen og informasjonsanalysen i tillegg til å være formann for Informasjonskomiteen i Joint Security Committe (JSC).

HDC Aceh Monitoring Mission (HAMM) var en annerledes operasjon enn det vi vanligvis forbinder med FN og NATO fredsoperasjoner, men mer likt operasjonen på Sri Lanka og i Nubafjellene i Sudan. Innen HAMM hadde vi den operastive delen (JSC) som bestod av lik representasjon fra begge partene og en tilsvarende internasjonal del. JSC hadde monitorteam utplassert i hele Aceh som operasjonen hadde delt inn 8 distrikter. I alt var det 144 monitorer utplassert fordelt på 48 fra hver part samt tilsvarende antall internasjonale monitorer. De internasjonale monitorene var militære offiserer fra Thailand og Filippinene på kaptein – oberstløytnants nivå. I selve JSC, som var den politiske/militære ledelsen av styrken, satt det 5 fra hver av de to partene og 5 internasjonale. JSC ble ledet av en Generalmajor fra Thailand med en nestkommanderende fra Filippinene og 3 oberster (Thailand, Filippinene og Norge). I tillegg var hovedkomiteen inndelt i 3 underkomiteer (operasjon, informasjon, spesielle prosjekter) hvor Norge ledet informasjonskomiteen. Alle opplysninger og beslutninger måtte underskreves av begge parter samt den internasjonale representanten, noe som viste seg å bli en stor utfordring.

All støttevirksomhet som logistikk og stabstjeneste var ”satt bort” til eksterne institusjoner. Det svenske redningsverket (SRSA) hadde logistikkansvaret og et sikkerhetsfirma (Blue Sky) fra England bekledde stillinger som stabsoffiser pluss at HDC hadde sine representanter i Aceh.

Indonesia er et land som har et innbyggeantall på ca 230 millioner mennesker og hvor 88 % er muslimer. Dette gjør Indonesia til verdens 5 største land og verdens største muslimske land. Landet ble uavhengig 17. august 1945 og Aceh ble innlemmet i Indonesia fra samme dato som en av 17 provinser. Aceh er på størrelse med Finnmark fylke i utstrekning og har en befolkning på ca 4 millioner innbyggere med byen Banda Aceh som provinshovedstad (ca 400 000 innbyggere). Provinsen er lokalisert på nordspissen av øya Sumatra og er delt opp i 10 distrikter og er rikt på olje, gass, tømmer og kaffe samt produserer en del sement.
Med en utbygging av infrastruktur og en fredlig utvikling, bør provinsen kunne gjøre seg gjeldene innen turistnæringen.

Free Aceh Movement (GAM) er en frigjøringsorganisasjon som ble stiftet på 1970 tallet og har siden 1976 vært i åpen konflikt med Indonesiske myndigheter. GAM aksepterer ikke at Aceh er den del av Indonesia. Organisasjonen ledes av et styre som bor i eksil i Sverige, noe som har skapt visse diplomatiske komplikasjoner mellom Indonesia og Sverige. I Aceh antas styrken å være på ca 5000 mann, organisert og opererer etter et klassisk geriljamønster. De ble trenet opp i Libya på sytti og åtti tallet og er i hovedsak bevæpnet med lette håndvåpen, har et sambandsopplegg som baserer seg på utstrakt bruk av mobil- og satellitt telefoner. GAM sin oppslutning i befolkningen er noe uvisst, men det antas at de står sterkt, spesielt i distriktene. Imidlertid er det nok mer sannsynlig at befolkningen ønsker fred fremfor en utmattende kamp for selvstendighet og at COHA har større oppslutning enn både GAM og Indonesiske myndigheter. Imidlertid kan GAM få mer støtte om Indonesiske myndighet ikke lykkes i å vinne ”the hearts and minds” til befolkningen i Aceh gjennom sin militære operasjon som de nå gjennomfører i provinsen.

Indonesiske myndigheter hadde et stort politi og militætr tilstedeværelse i Aceh og før sammenbruddet i fredsprosessen i mai 2003, antas den indonesiske tilstedeværelsen å være på ca 30 000 mann. Etter sammenbruddet i prosessen øket disse tallene betydelig og et samlet antall på opp mot 50 000 er gjengitt i flere media.

De Indonesiske militære styrkene (TNI), og da spesielt Hæren, er bygget opp noe forskjellig fra hva vi kjenner i vestlige land. Bl a så opererer de med lokalt rekrutterte enheter og sentrale enheter. Politiet er organisert med ”vanlig” politi og det som kalles BRIMOB. BRIMOB er en form for paramilitære styrker og er omtalt som brutale og lite vennlig mot lokalbefolkningen. I tillegg var det en viss form for lokal Militia, i hovedsak regjeringstro befolkning og med oppdrag å forsvare den enkelte landsby.

Fredsprosessen som bygget på COHA, hadde en god start i desember 2002 og antall drepte relatert til konflikten gikk drastisk ned fra over 100 pr måned til å bestå av enkelttilfeller. Da jeg ankom Banda Aceh var det på den tiden ikke lett å se at provinsen var preget at konflikt, det var ingen utbrente bygninger, ingen oppskutte stridsvogner i veigrøftene, ingen 14 åringer som gikk rundt i gatene med AK 47. Men så man seg mer rundt, oppdaget man raskt at befolkningen ikke følte seg trygge og frykten for at begge parter kunne ty til det vi i Norge vil kalle ekstrem brutalitet, var stor.

Etter ca to måneder var det klare tegn på at partene begynte å bevege seg i hver sin retning og tolket COHA på hver sin måte. GAM så på avtalen som et startpunkt for ”all inclusive dialogue” som skulle kunne lede til et selvstendig Aceh, mens regjeringen var av den oppfatning at ”all inclusive dialog” skulle foregå innenfor et selvstendig og samlet Indonesia og anså kampen for selvstendighet som et brudd på avtalen og indonesisk lov. Uten å gå inn på detaljer, endte prosessen med at partene i et siste forsøk på å redde avtalen, med brudd etter et høynivåmøte i Japan 17. og 18. mai 2003. Indonesiske myndigheter erklærte militær unntakstilstand 19. mai 2003 og HAMM/JSC ble bedt om å forlate landet. COHA er til tross for dette, ikke sagt opp av partene, men for alle pratiske formål, følges den ikke og den overvåkes heller ikke av i

For de som ønsker å følge med i konflikten, står det en del om den daglig i The Jakarta Post, men vær oppmerksom på at avisen er regjeringstro, og må leses med dette for øye.

Jan Eirik Finseth
Generalinspektør for Sjøforsvaret
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Foredrag: Status og utfordringer i Sjøforsvaret
Formann, Ærede Forsamling, kjære forsvarsvenner

Innledning

Først og fremst må jeg si hjertelig takk for invitasjonen til å komme hit å gi en oppdatering fra Sjøforsvaret, noe jeg har sett frem til av flere årsaker. Først og fremst er det en ære å få anledning til å adressere en forsamling med så mye fagmilitær kompetanse. Videre er vi akkurat nå i en fase av Forsvarets utvikling som gjør det spesielt interessant og utfordrende å gjøre opp status. Overgangen fra et lagerforsvar til et innsatsforsvar har vært – og er – en skikkelig hestekur. Jeg mener imidlertid at kuren allerede begynner å ta effekt. Det er klare tegn på at vi er på vei i riktig retning. For mange av de involverte oppleves det selvsagt som smertefullt. Flere og flere kommer imidlertid til den konklusjonen at vi har valgt eneste farbare vei.

For Sjøforsvarets del opplever jeg at vi allerede i dag leverer gode og etterspurte varer. Samtidig er det økonomiske bildet på lang sikt bekymrende for Forsvaret sett under ett. Denne utfordringen står vi samlet om å løse i Forsvarets øverste ledelse. Langsiktig økonomisk balanse er en forutsetning for å nå den kvaliteten som kreves for å kunne forbli et effektivt sikkerhetspolitisk verktøy i globaliseringens tidsalder. Dette tar vi på alvor også i Sjøforsvaret og det vil få konsekvenser for hvordan vi innretter vår virksomhet. Forsvaret er aller minst tjent med at vi har en portefølje som ikke kan trenes, øves, vedlikeholdes og moderniseres på skikkelig vis. Jeg oppfatter dette som en av hovedutfordringene i Forsvarssjefens Militærfaglige Utredning (MFU). Et arbeid Sjøforsvaret bidrar aktivt i og stiller seg fullt og helt bak.

Status

Internasjonale virksomhet
Det er selvsagt ikke mulig for meg å komme nærmere inn på innholdet i den militærfaglige utredningen nå, vi vet alle at den er i sluttfasen og skal overleveres statsråden 8 desember. La meg derfor holde meg til temaet for foredraget, og starte med å ”gjøre opp bestikket” for Sjøforsvarets del.

Vi har i løpet av de siste to årene hatt en rekordstor internasjonal deltakelse. Siden 11 september 2001 har Sjøforsvaret bidratt med Fregatter, MTBer, Mineryddere, Ubåter, Marinejegere og Minedykkere i ulike operasjoner i Middelhavet og Afghanistan. Noen av disse elementene har vært deployert mer eller mindre kontinuerlig i hele perioden – på rotasjonsbasis vel og merke. Alle Marinens flotiljer er blitt benyttet i kampen mot terror – alle strukturelementene i Marinen har vært etterspurt og deployert.

Tilbakemeldingene fra alle disse operasjonene er også utvetydig positive. UVBene har operert svært effektivt i farvann hvor andre ubåter kvier seg for å gå inn i på grunn av krevende dybde- og bunnforhold. De har levert helt essensiell etterretningsinformasjon, dekket viktige huller i overvåkningen av Middelhavet og bidratt vesentlig til å få kontroll med det vi kan kalle uønsket aktivitet i området.

MTBene som har eskortert allierte forsyningsfartøyer gjennom Gibraltar-stredet har også mottatt svært gode tilbakemeldinger. Det viser seg at denne type kapasiteter med sin manøvrerbarhet og reaksjonsevne var et meget fleksibelt verktøy i denne type operasjoner.

Active Endeavour operasjonen i Gibraltar stredet var for øvrig et glitrende eksempel på en multinasjonal, fellesoperativ og nettverksbasert operasjon. Her hadde vi Norske Hauk klasser sammen med danske Flyvefisken klasser, portugisiske maritime patruljefly, en spansk destroyer og amerikanske Marines (for bording og force protection) i tett integrasjon. Alle enhetene opererte med samme taktiske datalink og samme sanntidsbilde som ble foret rett inn i NATOs KKI systemer fra dag èn. I dag har tyske MTBer overtatt stafettpinnen i dette strategisk viktige området.

Dette var bare et par eksempler. Jeg kunne fortsatt med minerydderfartøyene som har scoret høyt på operative evalueringer i MCM Force North (NATOs stående minerydderstyrke), Marinejegerne og minedykkerne som har levert oppsiktsvekkende gode resultater på det stedet i verden som kanskje ligger lengst unna saltvann.

Det er også verd å merke seg at disse deployeringene skjer uten store ekstra kostnader. Seks måneders oppdrag i middelhavet for en MTB skvadron beløper seg til om lag 25 millioner i ekstrakostnader i forhold til operasjoner i hjemlige farvann. Vi hadde for øvrig ikke kommet i mål med alle oppdragene uten en helt utrolig stå-på vilje og fleksibilitet fra personellet. Det er en liten marine, og ofte de samme folkene som må stå frem og ta ansvar gang på gang. I tillegg har vi klare indikasjoner på at det faglige nivået på de folkene vi sender ut er høyt. Vi utmerker oss til stadighet med høy kvalitet i internasjonale sammenhenger, både i staber og på sjøen.

Maritime styrker er til en viss grad deployerbare av natur. De bringer med seg effektorer, sensorer, samband, KKI, forpleining osv på egen kjøl. La meg benytte ULA klassen igjen til å illustrere dette. 8. Januar 2002 var KNM Uthaug på rutinemessig fjordpatrulje da de fikk ordre om å returnere til Haakonsvern umiddelbart for å bli utrustet til operasjoner i Middelhavet. Etter under 24 timer til kai ved basen startet transitten til Middelhavet og ”Operation Active Endeavour”. Under operasjonene hadde de et havneopphold i Tyrkia for etterforsyning og vedlikehold hvor fartøyet ble kalt ut to dager før tiden på et ekstraordinært oppdrag. Etter tre timer var de på vei ut og ble i operasjonsområdet i 30 dager. Hvor mange kampavdelinger drar i striden på 3 timers varsel og opererer kontinuerlig i en måned uten etterforsyninger?

Jeg mener altså at det er en relativt takknemlig jobb å gjøre maritime styrker deployerbare. Som sagt, dette ligger i vår natur. La meg også med en gang understreke at vi har en lang vei å gå før vi har optimalisert Marinen for internasjonale oppdrag, blant annet når det gjelder logistikk, personell og bemanning, noe jeg har tenkt å komme behørig tilbake til litt senere i foredraget.

Fremtidsrettet utvikling

Først vil jeg imidlertid si noe om den utviklingen vi er inne i nasjonalt og internasjonalt som gjør at våre maritime kapasiteter er så etterspurte. Det norske Sjøforsvaret er i dag ledende på et helt sentralt område i moderne krigføring. Dette dreier seg om maritime operasjoner i kystnære farvann.

Hva er så spesielt ved operasjoner i kystsonen? Vel, faktum er at alle land det er naturlig å se på – som for eksempel den amerikanske, den britiske, nederlandske, danske og tyske marine er på full fart i den retningen Sjøforsvaret allerede har staket ut. Er det noe område som kan gjøre Norges fremtidige forsvar internasjonalt relevant, så er det nettopp å videreutvikle våre kapasiteter i kystnære operasjoner. I tillegg vet vi at evnen til å etablere kontroll på kysten er en nasjonal nødvendighet – en relativt konstant faktor som kan trekkes flere hundre år tilbake og trolig like mange år frem i tid.

Alle militære operasjoner innebærer i dag at man må håndtere overgangen mellom hav og land. Det finnes ingen utfordringer på det åpne havet lenger. Tiden hvor store flåter møttes på havet for å nedkjempe hverandre er over.

Det er altså en oppsiktsvekkende konsensus om at de maritime militære utfordringene finnes i kystsonen. Det åpne havet behersker vi, det er når vi nærmer oss kysten – ”the dangerous littorals” – utfordringene står i kø. Dette synes å være oppfatningen hos alle våre prioriterte samarbeidspartnere. Denne erkjennelsen er av generell karakter og knyttet til de iboende fysiske rammebetingelser kampfartøyer må håndtere i et så komplekst miljø.

Utstrekningen til ”the Littorals” er gjerne knyttet til våpenrekkevidder; så langt ut over havet man kan nå med landbaserte våpen, og så langt innover land man kan nå med fartøysbaserte våpen. I denne sonen blir alt vanskeligere. Topografiske, hydrografiske og demografiske forhold kompliserer bruk av sensorer, våpen og sambandsmidler. I tillegg er dette et miljø som favoriserer asymmetriske trusler. Til løsning av ”det littorale dilemma” kreves derfor andre våpen og sensorer enn det man benytter på det åpne hav. I tillegg kreves det kompetanse og erfaring i å håndtere dette miljøet. Sjøforsvaret har plattformene, våpnene og kompetansen til å være ledende i denne utviklingen.

-Og vi er ledende i utviklingen. En eksperimentell taktikk for det som kalles ”Access Operations” utgis i NATO i disse dager. Den beskriver kommando kontroll, understøttelse, bildeoppbygging, sensor og våpenbruk i denne typen operasjoner.

Vi har et tett og nært samarbeid på en rekke områder med våre allierte i USA, Storbritannia, Nederland, Danmark og Tyskland. Vi har regelmessige møter med erfaringsutveksling og flere ulike samarbeidsfora, vi har samøvelser og vi har utvekslingsprogrammer. Ikke minst jobber vi tett sammen om taktikkutviklingen – og Norge er en vesentlig bidragsyter.

Sjøforsvarets bidrag til løsning av ”det littorale dilemma” er en alliansetilpasset nisje som er nasjonalt nødvendig og internasjonalt høyaktuell. En bevisst satsning på konsepter som kan løse allierte og nasjonale sikkerhetsutfordringer i kystnære maritime operasjoner er en forutsetning for et tidsriktig, alliansetilpasset og relevant Forsvar.

Det er viktig å understreke at dette ikke dreier seg kun om MTBer eller kystjegere. Fregatter med AU-helikoptere, Mineryddere, undervannsbåter, spesialstyrker og ikke minst luftstridskrefter har sin helt naturlige plass i dette bildet. Dette dreier seg først og fremst om Sjøforsvarets og Forsvarets fremtidige innretning, og om konsepter som innbefatter flere strukturelementer og forsvarsgrener. Helhetlige konsepter hvor overflate, luft og undervannsenheter benyttes samlet. Når det er sagt, så er hva vi kan kalle ”the extreme littorals”, selve overgangen mellom land og hav, noe vi er spesielt egnet til. Dette ser våre samarbeidspartnere.

Like viktig er det å understreke at dette ikke dreier seg om en rendyrking av internasjonale behov og oppgaver på bekostning av de nasjonale. Utfordringene knyttet til å kontrollere kystnære områder er like viktig nasjonalt. Majoriteten av nasjonens verdiskapning er knyttet til ressursene i havet og ilandføringen av disse, samt skipsfart og havneområder. Dette kan bare løses på en troverdig måte ved at vi utvikler gode konsepter for kontroll og beskyttelse. Jeg ser for meg at Sjøforsvaret, Luftforsvaret og til dels Heimevernet vil stå sentralt her.

Den reduserte trusselen mot vårt landterritorium, den økte betydningen av kontinentalsokkelen og kysten, samt den internasjonale utvikling peker etter mitt skjønn i samme retning. Retningen består i å utvikle et sett med konsepter og taktikker samt en styrkestruktur for å kontrollere kystnære områder, overgangen mellom sjø og land. Dette er et fellesoperativt anliggende og innbefatter som sagt også andre forsvarsgrener. Vi må kunne utnytte dette rommet for å manøvrere, beskytte og ramme for det er her vi har mulighet til å gi et substansielt bidrag internasjonalt. Disse tankene må ligge til grunn for diskusjoner om fremtidige strukturalternativer.

Nasjonale forhold
La oss nå ta en titt på Sjøforsvarets organisasjon her hjemme på berget. Den har gjennomgått svært store endringer de senere år. Vi har lagt ned 7 Sjøforsvarsdistrikter, 5 orlogstasjoner og hele det stasjonære kystartilleriet. Det har vært en knallhard fokus på støttevirksomheten i den hensikt å vri ressursene over mot den spisse ende – en naturlig følge av at vi har gått fra et mobiliseringsforsvar og over til et innsatsforsvar. Vi har bygget opp en kompaktbase i Bergen hvor størsteparten av aktiviteten er konsentrert og hvor vi har mulighet for effektiv trening og utdanning.

Jeg tror imidlertid ikke vi har funnet den endelige løsningen for base- og støttestrukturen, spesielt i Nord Norge. Løsningene må vi finne i et kunde-leverandør forhold med Forsvarets Logistikkorganisasjon. Jeg vil ikke gå noe mer i detalj på dette, fordi det ville være å forskuttere den Militærfaglige Utredningen som er like rundt hjørnet.

GIS sin organisasjon er også vesentlig endret. Kontrollspennet er redusert, og jeg har nå kun tre sjefer på nivået under meg. Dette er Kysteskadren (eller flåten og de operative avdelingene) og Kystvakten som de to spisse endene. I tillegg kommer Sjøforsvarets skoler som inkluderer utdannings- og kompetansesenter for maritim krigføring og all utdanningsvirksomheten i Sjøforsvaret. Dette er en oversiktlig og ryddig organisasjon som synliggjør ansvar og myndighet på en god måte. Vi benytter i stor grad mål og rammestyring og dette er en organisasjon som legger til rette for det. Jeg er opptatt av at vi i fredstid har en kultur som gjennomsyres av frihet under ansvar. At vi praktiserer oppdragtaktikk, også i den administrative hverdagen er helt nødvendig for at dette skal fungere i krig.

Kort om flotiljene:
La meg raskt knytte noen kommentarer til de ulike flotiljene og fartøystypene. Oslo klasse fregatter er nå på overtid for utfasing. Hyppige driftsavbrudd og tekniske problemer er en del av hverdagen. Det er allikevel helt nødvendig å seile disse fartøyene frem til Fridtjof Nansen klassen står klar, noe annet ville være destruktivt for kompetansesituasjonen og vår evne til å fase inn de nye fartøyene. Fregattene har vært en grunnstein i vår internasjonale deltakelse helt siden etableringen av STANAVFORLANT i 1968. KNM Narvik er også planlagt å inngå i styrken fra og med mars neste år. Vi er imidlertid forberedt på at det kan bli tynt med fregatt deltakelse i de årene som gjenstår for Oslo klassen. Kompetanseoppbygging og sikkerhet vil veie tyngst i disse vurderingene.

Jeg har ikke anledning til å gå i dybden på Nansen- prosjektet i denne sammenheng. Dette er Forsvarets største anskaffelsesprosjekt gjennom tidene og et skikkelig nasjonalt løft. Prosjektet er i rute og vi nærmer oss sjøsettingen i Mai neste år. Det begynner å ligne et fartøy som ligger på beddingen i Ferrol. Litt avhengig av hvordan man summerer kan man si at dette prosjektet er større en Hovedflyplass og et Lillehammer OL til sammen. Planene for overtakelse, innfasing og operativ evaluering er så godt som klar, og vil være et løft som hele Forsvaret skal bære samlet.

Mens Oslo klassen sliter med elde har ULA klassen kommet inn og gitt et helt avgjørende bidrag i Operasjon Active Endeavour. ULA klassen skal igjennom en del oppgraderinger, spesielt med tanke på kommando, kontroll og informasjonssystemene og på sambandssiden. Den vil bli utstyrt med satellittkommunikasjon og få økt interoperabilitet. I tillegg er vi i ferd med å tropikalisere disse båtene – installere kjølesystemer – slik at de vil operere effektivt i tropiske strøk til alle årstider. ULA klassen vil ha en levetid frem i mot 2020.

Minevåpenet er et våpen i stor utvikling. Jeg vil si det så sterkt som at vi har NATOs beste minerydderfartøyer. Alle resultater fra tester og operasjoner i alliert regi tilsier det. Det pågår også et meget fremtidsrettet utviklingsarbeid med bruk av såkalte UUV, Unmanned Underwater Vehicles. Huginsystemet som er under utvikling i samarbeid med KDA og FFI kan kartlegge store områder og opererer uavhengig i opptil 24 timer. Det knytter seg stor interesse til dette arbeidet som har kommet langt, og som allerede har gitt gode resultater. La meg også legge til at vi har en minedykkerkommando av meget høy kvalitet som er en nasjonal ressurs innenfor sitt fagområde.

På nyåret vil alle 14 Hauk klasse MTBer være ferdig oppdatert. Disse fartøyene har fått en vesentlig oppgradert sensor og KKI pakke og går nå under betegnelsen ”super-hauk”. Hvor mange av våre 14 Hauk klasser vi kommer til å seile fremover avhenger av en rekke forhold. Båtene er helt essensielle for styrkeproduksjon og kompetansearbeidet mot Fridtjof Nansen og Skjold. Vi skal heller ikke glemme at Båtene som nylig er oppgradert for over en milliard har en betydelig egenverdi, og gir et vesentlig bidrag i littorale operasjoner.

Kystjegerkommandoen har også vært i stor utvikling siden den ble etablert. Vi har gått i retning av en mindre og mer profesjonell styrke. Kapasitetene som KJK representerer er helt unike og svært etterspurte internasjonalt. I en tid hvor alle maritime styrker innrettes mot en påvirkning av situasjonen på land trenger vi et ”operasjonelt lim”. KJKs styrke er ikke bare våpnene de bærer med seg, men vel så mye deres evne til å lede ild fra et stort spekter av land, luft og sjøstyrker. Leverandører av etterretningsinformasjon, sann tids bilde og måldata i kystsonen er nødvendig for å kunne dra full nytte av de investeringene vi gjør. Jeg tenker da blant annet på NSM.

Marinejegerkommandoen er en prioritert avdeling i vekst. Den øker nå i volum uten at det går på bekostning av kvaliteten. Marinejegerne er en særdeles spiss ende av Sjøforsvaret. Vi har maritime spesialstyrker av meget høy standard og jeg er opptatt av at vi fortsetter å rendyrke den maritime egenarten til denne avdelingen. Jeg har fulgt marinejegerne på nært hold, blant annet under oppdraget de fullførte for kort tid tilbake. Alle i Forsvaret og Sjøforsvaret har grunn til å være stolte av disse gutta. De har en profesjonalitet i sin tilnærming til tjenesten som er enestående.

Jeg vil også nevne at vi er i ferd med å oppgradere sanitetstjenesten betydelig, også her med et klar operativt fokus. Saniteten i Sjøforsvaret ble i år en avdeling i Kysteskadren for å sikre den nære tilknytning til det operative miljøet. Både utstyr, øving og organisasjon tilpasses og optimaliseres for støtte til Forsvarets Innsatsstyrker/Sjø.

Utfordringer

Status i Sjøforsvaret er med andre ord relativt god. Allikevel er vi ikke fornøyd. Vi flyter på et høyt faglig nivå og gode ferdigheter opparbeidet under den kalde krigen. Vi ser samtidig at nytenkningen, oppfinnsomheten og eksperimenteringen har måttet vike plass for organisasjonsutvikling og omstilling. Taktikk, teknikk og prosedyrer er ikke oppdatert i tilstrekkelig grad i løpet av de siste årene. Vi skal derfor finne tilbake til et tydelig operativt fokus i alt vi foretar oss. Vi har heller ikke fått på plass et operativt logistikkapparat tilpasset vår nye hverdag, og her er det mye som gjenstår. I tillegg må nevnes store utfordringer på personell og kompetansesiden for å tilpasse oss et system med deployeringer og internasjonale oppdrag. Derfor er vi ikke fornøyd. Min utfordring er å bringe Marinen opp på et høyere operativt nivå med de samme eller i verste fall strammere budsjettrammer.

Stikkordet er transformasjon og fornyelse. Skal vi kunne holde et høyt operativt nivå og forbli relevante så må en del av våre oppgaver løses på grunnleggende nye måter.

-Personell, profesjonalisring, kompetanse

Marinens folk har løst – og fortsetter å løse – internasjonale oppdrag på en utmerket måte. Allikevel er vi nødt til å se med helt nye øyne på hvordan vi bemanner fartøyene. Vi har en liten Marine og det er ofte de samme folkene som reiser ut hele tiden. Eller de kommer hjem fra seks måneder ute og reiser rett videre på øvelser i Nord Norge eller andre steder. Vi er avhengig av å tiltrekke oss de beste og da må vi legge til rette for et liv utenom Forsvaret. På sett og vis beveger vi oss i motsatt retning av utviklingen i det øvrige samfunnet når vi krever at unge, gjerne nybakte foreldre, skal påta seg å reise til fjerne himmelstrøk på kort varsel. Dette lar seg imidlertid løse ved å legge om øvingsmønsteret og lage tre- til fireårs planer hvor hver enkelt har et avklart forhold til når han eller hun står i beredskap. Vi må se på løsninger hvor vi for enkelte av fartøystypene har flere besetninger enn vi har fartøyer, og på alle måter søke å skape en forutsigbar tilværelse for den enkelte og hans familie.

Jeg opplever også at vi ikke er i mål med lovreguleringen og avtaleverket som knytter seg til internasjonale operasjoner. Dagens avtaleverk er beregnet på gårsdagens Forsvar hvor det å reise ut tilhørte unntakene. Følgen er at et fartøy kan seile av gårde på en øvelse i oppkjøringen til deployeringen, deretter inngå i en stående styrke som så blir engasjert i en operasjon før den returnerer til Norge. I denne perioden har besetningen hatt fire ulike avlønningssystemer å forholde seg til. Perioden hvor fartøyet er i skarpe operasjoner er ofte den perioden hvor lønnen er lavest. Vi har et ullent og uoversiktlig avtaleverk som ble fremforhandlet under andre forhold, og dette må vi rydde opp i. Deployeringer skal være en naturlig del av tilværelsen for fremtidens offiserer. Avtaleverket skal være oversiktlig og folk skal ha godt betalt når de er i skarpe oppdrag på vegne av nasjonen.

At vi må gå i retning av økt profesjonalisering gir seg selv. Det vil bli stilt store krav til de som ønsker å være med i fremtidens marine, både på enkeltmannsnivå og fartøys/avdelingsnivå. En liten og strømlinjeformet organisasjon har begrenset rom for gratispassasjerer, men dette vil også være med på å heve status på tjenesten og gjøre oss attraktive for de som vil noe. Moderne fartøyer og våpensystemer krever høy kompetanse og mindre håndkraft enn tidligere.

Microchipen er oppfunnet og kan ikke ”nedfinnes”/”nedoppfinnes” for å imøtekomme et vernepliktssystem etter Napoleonsk modell. Erfaring og grundig fagmilitær kompetanse er en forutsetning i moderne høyteknologiske operasjoner. Skal man eksempelvis bygge et fartøy i dag vil dette leveres med moderne brosystemer og navigasjonsutstyr. Her er manuelt kartarbeid, bestikk, posisjonering og til og med roret overlatt til computere og autopiloter. Økt grad av profesjonalisering og høyt kompetansenivå vil også være en forutsetning for å forbli en interessant samarbeidspartner for de vi ønsker å samarbeide med.

-Personell, rekruttering, offisersrollen
Vi er helt avhengige av å rekruttere det rette personellet i årene som kommer. Jeg vil påstå at offisersyrket er et helt spesielt yrkesvalg som det ikke nytter å gå halvhjertet inn i. Vi setter derfor et spesielt fokus på offisersrollen. Sjøkrigsskolen er både nytenkende og moderne i sin lederutdanning med individuell oppfølging på områder som holdninger, etikk og sosiale ferdigheter. At vi setter spesiell fokus på moralsk ansvar og etikk er helt i tråd med samfunnsutviklingen, og de krav som i dag settes til offiseren. Nye operasjonsområder og nærkontakt med fremmede kulturer understreker bare behovet for reflekterte befalingsmenn.

Vi i Sjøforsvaret er for øvrig ikke fornøyd med utviklingen når det gjelder rekrutteringen av kvinner. Det vil si, vi er svært fornøyd med de som har valgt å tjenestegjøre hos oss, men vi ønsker oss mange flere! Vi er utålmodige og vi skal være nytenkende og kreative for å finne gode løsninger. Løsninger som gjør det mer attraktivt og enklere for kvinner å starte en karriere i Sjøforsvaret – og ikke minst fortsette utover den grunnleggende utdanningen og tjenesten.

-Personell, ta vare på
Internasjonalisering av virksomheten krever en økt innsats på støtteapparatet rundt den enkelte medarbeideren. Jeg er av den oppfatning at vi har et klart moralsk og etisk ansvar for de vi sender ut i nasjonens tjeneste. Vi må ikke skape en ny generasjon krigsseilere. Når vi får skader eller tap i skarpe operasjoner vil den enkelte og samfunnet for øvrig forvente at vi tar hånd om dette på en skikkelig måte.

Sjøforsvaret har gjort to viktige grep for å håndtere dette. For det første har vi Sjøforsvarets støttegruppe som er team bestående av både leger, psykologer og prester. Disse er med på å forberede folk før de reiser ut, hele den mentale og praktiske prosessen fra snømåking til skriving av testamente. Hver enkelt blir kontrollert grundig både mentalt og fysisk før deployering. Legen og presten som er med under oppdraget utgår fra denne gruppen for å skape kontinuitet. Hele støttelaget står i beredskap for eventuelle situasjoner underveis, og tar i mot folkene etter avsluttet oppdrag. Der følger ny oppfølging, tester og så videre.

Det andre viktige momentet er etableringen av et helsesenter på Haakonsvern som har et helhetlig ansvar for alt personellet ved operative avdelinger og deres familier. Det er helt sentralt for å skape trygghet og sikkerhet – og derav beredskap til å reise ut. Sjøforsvaret opplever at vi ligger noe foran utviklingen i Forsvarets Sanitet på dette området, og noen synes kanskje at vi tøyer grensene. Det er jeg imidlertid helt komfortabel med, for dette er et viktig område og en naturlig konsekvens av de beslutninger som er tatt rundt internasjonal deltakelse.

-effektiv øving og trening
Marinen vil i fremtiden måtte konsentrere mer av sin øvingsvirksomhet rundt hovedbasen på Vestlandet. Oppøving av grunnleggende ferdigheter må gjøres mer effektivt enn i dag. Derfor er vi avhengig av nærhet til vårt maritime kompetansesenter hvor taktikkutviklingen foregår, og hvor øvelser kan analyseres. Det er også i Bergensområdet vi finner våre simulatorer som må utnyttes i større grad og på en mer målrettet måte. Vi er avhengig av å kunne justere operasjonskonsepter, taktikk og stridsteknikk hurtigere. Dette kan bare skje i et tett samvirke med et maritim kompetansesenter hvor øvelsene er målrettet og resultatene blir analysert. War gaming og samkjøring av flere fartøyer og avdelinger i simulator må skje i forkant av øvelser for å øke utbyttet.

Fartøyer må øve sammen. Ulike fartøystyper må samkjøres, og vi må øve med våre allierte og prioriterte samarbeidspartnere. Disse finner vi i Nordsjøbassenget, i Skagerrak og i Britiske farvann. Dette er arenaen for utvikling av fremtidens maritime konsepter, som altså primært dreier seg om ulike former for kystnære operasjoner. Når vi seiler til Nord-Norge for å øve må det være som en fartøysgruppe som får et felles utbytte av øvelsen og for fellesøvelser med andre forsvarsgrener. Dette forhindrer selvsagt ikke at Marinen deployerer til Nordlige farvann for suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Prinsipielt er det liten forskjell mellom å deployere til Finnmark eller til Gibraltar. Kvaliteten på styrkene som blir gjort tilgjengelig skal være høy uansett, så er det opp til politiske myndigheter å prioritere innsatsområdet. En større grad av ryddighet med hensyn til å melde fartøyer klar for oppdrag, nasjonalt og internasjonalt vil også synliggjøre konsekvenser bedre, og gjøre oppgaven med å prioritere enklere for besluttende myndigheter.

-realistisk øving
En av hovedårsakene til at vi må endre seilingsmønster og øve mer kosteffektivt er behovet for realistisk øving og skarpe våpenøvelser. Utfordringen er at kostnaden ved å skyte moderne våpen skarpt er sterkt økende, men her har vi altså ikke noe valg. I perioder av Sjøforsvarets historie har våpenøvelser vært en salderingspost og resultatet av dette var nedslående. Det er mulig det kunne forsvares i en tid hvor Forsvarets viktigste oppgave var avskrekking, skjønt jeg tviler sterkt på det også. I dag er det i alle fall helt uaktuelt å sende fartøyer ut i oppdrag uten at de har et tillitsfullt forhold til sine egne våpen.

-Nordområdene/fredsoperative oppgaver/tilstedeværelse
Samtidig som det internasjonale opptar oss, merker vi en stadig økende fokus på våre egne havområder, og Nordområdet i særdeleshet. Et nytt strategisk område er i ferd med å dukke opp når Russland nå åpner slusene for oljeeksport fra Sibir, med utskiping langs norskekysten. For det første har vi miljøfaren forbundet med denne transporten. En ulykke med en av de større råoljetankerne vil kunne asfaltere norskekysten fra Tromsø til Kristiansund. Vi må trolig forberede oss på at aktiviteten i havområdene bare vil øke i årene fremover. Det er enorme ressurser både på norsk og russisk side som i dag ikke er utnyttet.

Men denne økte strategiske og økonomiske betydningen av områdene i nord – både som ressurskilde og som transportvei – kan også få andre følger for norsk sikkerhet. Vil behovet for en stabil ressurstilgang og felles økonomisk interesse forene russiske, amerikanske og norske interesser på en helt ny måte? Eller vil kampen om ressursene tilspisses? Jeg registrerer med interesse debatten som pågår i ulike fora, og skal ikke forsøke å konkludere den, men snarere slå fast at utviklingen i nord er meget interessant, og at dette vil få følger for Forsvarets og Sjøforsvarets innretning.

Samtidig som vi er deployert i et spekter av internasjonale operasjoner har vi altså en økende maritim sikkerhetsutfordring på hjemmebane. I utviklingen av fremtidens maritime kapasiteter er det viktig å ha begge disse utfordringene med seg. Vi skal utvikle kapasiteter som både er relevante internasjonalt, og som kan gi et effektivt bidrag til nasjonal sikkerhet.

-Logistikk
Logistikk er et annet område hvor vi har en lang vei å gå. De deployeringene vi har lagt bak oss de siste årene har gått bra og de har vært gjennomført med en relativt beskjeden ressursbruk, men logistikkstøtten har i hovedsak basert seg på kreative løsninger fra grunnplanet. Verksteds- forsynings og utstyrscontainere har blitt kjøpt inn og tatt i bruk på avdelingsnivå. Fordelen med en slik bottom-up løsning er at brukeren til en stor grad får akkurat det han ønsker seg.
Troverdig og vedvarende logistikk fordrer imidlertid en helt annen tilnærming, og her har vi en lang vei å gå. Ressursene vi så langt har benyttet på baser og fasiliteter langs kysten må nå benyttes annerledes. All logistikk må på kjøl. Det finnes ikke noe alternativ til dette. Logistikken må være der vi opererer. Det er kun en begrenset kjernevirksomhet som bør være landbasert og vi må se oss om etter kreative driftsløsninger for å flytte mest mulig om bord i logistikkfartøyer. Jeg kommer ikke til å betale ett øre i ventelønn til de elementer av FLO som holder til på holmer og nes langs kysten uten at jeg har et reelt behov for de tjenestene de kan levere. Vi må hele tiden lete med lupe i støttevirksomheten og sørge for at vi kanaliserer mest mulig midler i retning av fartøyene og avdelingene. Den beste hjelpen jeg kan gi til FLO i denne sammenhengen er å være en krevende kunde.

Det jeg har vært inne på så langt henger nøye sammen. Økt fagmilitær kompetanse og større krav til personellet er en forutsetning for å kunne effektivisere oppøvingen. Som en følge av endret øvings- og seilingsmønster vil vi kunne frigjøre midler til skarpe skyteøvelser og samtidig gjøre tilværelsen mer forutsigbar for den enkelte. I denne sammenhengen må vi også se en økt bruk av våre simulatorer, war-gaming og taktiske spill, samt en generell satsning på eksperimentering, utvikling av nye taktikker og konsepter for å møte nye trusler og oppgaver.

-Kystvakten
La meg mot slutten av dette foredraget vie Kystvakten spesiell oppmerksomhet. Kystvakten er en særdeles viktig nasjonal ressurs, og den største eieren av tilstedeværelsesbegrepet. Når det fokuseres på Sjøforsvarets tilstedeværelse i nordområdene har vi en tendens til å glemme Kystvakten som løser maritime fredsoperative oppgaver i hjemlige farvann hver dag.

Utfordringene knyttet til ressurskontroll, myndighetsutøvelse og jurisdiksjon er åpenbart økende. I tillegg kommer andre oppgaver innenfor et utvidet sikkerhetsbegrep som miljøberedskap og redningstjeneste. Det har vært spesiell fokus på slepebåtberedskap i forbindelse med økende oljetransport langs kysten. Dette er en oppgave hvor Kystvakten bidrar sterkt, men hvor Kystverket faktisk har det overordnede ansvaret.

La meg i den sammenheng vise dere et bilde av det siste tilskuddet i Kystvakt-flåten. KV Nordmann Trym heiste kommando 17 oktober, og er et meget viktig tilskudd til slepebåtberedskapen når vi nå går inn i vintermånedene.

Kystvakten har et helt særegent godt forhold til fiskeflåten og kystbefolkningen. Gjennom langsiktig tillitsvekkende arbeid har vi opparbeidet et unikt forhold til de som bruker havet. Kystvakten er både kontrollør og samaritan og oppfattes som en meget seriøs bidragsyter til både sikkerheten og ikke minst et forsvarlig ressursuttak.

En av hovedutfordringene når vi har ulykker og kriser langs kysten er det store antallet aktører. Det er minst 5 departementer og enda flere etater som har et ansvar for aktiviteten til sjøs og det er definitivt rom for større samordning og klarere ansvarsforhold. Dette har fått noen til å se på den amerikanske kystvaktmodellen. US Coast Guard er som kjent en selvstendig organisasjon med helhetlig ansvar innenfor myndighetsutøvelse, overvåkning, toll, redningstjeneste, radiokommunikasjon bare for å nevne noe. En slik modell forutsetter imidlertid et visst volum. Det er min påstand at ingen kan drive en norsk kystvakt mer effektivt enn Forsvaret. 92,5% av Kystvaktens ressurser kanaliseres direkte inn i produksjonen av patruljedøgn, mens en svært liten del går til administrasjon. Dette er en følge av synergieffekter ved å inngå i Sjøforsvaret. Utdanning, understøttelse og anskaffelser skjer ved hjelp av det apparatet vi allerede har i Forsvaret. En Kystvakt må for eksempel ha sanksjonsmidler, og hvem er best egnet til å lære opp artillerister, om ikke Forsvaret. Kystvakten vil i tiden fremover ha et forsterket fokus på sjømilitære oppgaver og et økt samvirke med Kysteskadren – dette skal prioriteres.

En av de store utfordringene vi jobber med i øyeblikket er radarproblematikken på de oppgraderte Nordkapp klassene og KV Svalbard. De nye radarene tilfredstiller rett og slett ikke de kravene vi stiller til sikre helikopteroperasjoner i de krevende forholdene som Nord Atlanteren har å by på. Hva som har gått galt i anskaffelsesproblematikken, er selvsagt interessant. Nå har vi imidlertid mest fokus på å finne brukbare interimløsninger som gjør at vi kan komme skikkelig i gang med flygingen. I dag flyr vi kun på dagtid og i gode værforhold. Det jobbes og eksperimenteres blant annet med ulike løsninger for å skjerme radarene mot uønskede sjøekko. Reduksjonen i antall flytimer har store følger for vår evne til å drive effektiv overvåkning og kontroll, men det har også negative konsekvenser for et lite og sårbart kompetansemiljø.

Avslutning/Oppsummering

Jeg vil avslutte der med å si at status i Sjøforsvaret er god samtidig som utfordringene er store. En del av de organisatoriske grepene er gjort, men vi har ikke tatt ut hele rasjonaliseringspotensialet. Det vil bli en fortsatt fokus på ikke-operativ virksomhet i tiden fremover og Forsvarssjefens Militærfaglige Utredning vil gi mange av svarene her. Jeg opplever en prioritering av de maritime problemstillinger, samtidig som det er viktig å ha fokus på helheten i Forsvaret. Jeg er trygg på at vi skal komme gjennom hestekuren som et effektivt, relevant og fleksibelt Sjøforsvar. Det skal vi gjøre ved å ha en klar operativ fokus i all vår virksomhet; kompetanseoppbygging, trening og øving.

Vi skal akselerere utviklingen i retning av en deployerbar, gripbar og interoperabel Marine som er like klar for innsats langs norskekysten og i havområdene som i Middelhavet eller andre steder hvor norsk sikkerhet skal ivaretas. Deretter tror jeg vi må være forberedt på kontinuerlige forbedringstiltak, omstilling og tilpasning til et skiftende sikkerhetspolitisk bilde i årene fremover. Vår faste målsetning må være å fortsette og utvikle maritime kapasiteter for kystnære operasjoner. Her ligger nøkkelen til all fremtidig utvikling internasjonalt og nasjonalt.

Jeg er ikke i tvil om at vi skal komme igjennom utfordringene med hodet over vannet. Når vi kommer styrket ut av omstillingen vil det først og fremst være på grunn av det særdeles dyktige personellet som til sammen utgjør Sjøforsvaret. Jeg blir daglig oppmuntret av å se iveren, engasjementet og stå-på humøret som våre folk utviser. Dette imponerer meg!

Takk for oppmerksomheten

Jørgen Berggrav
Sjef for Landsdelskommando Nord-Norge
Forsvarsstaben (FST)
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Foredrag: Landsdelskommando Nord-Norge – operativ blindtarm eller indrefilet?
 
Formann, forsvarsvenner, mine damer og herrer.

Innledning

Først vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit i kveld. Jeg må tilstå at da jeg sa ja til å holde dette foredraget, hadde jeg ennå ikke tiltrådt stillingen som sjef på Reitan. Noe av hensikten med å velge en litt utfordrende tittel på foredraget, var å gi meg selv noe å strekke meg etter, for å gå i meg selv for å se om Landsdelskommando Nord-Norge er en operativ blindtarm, en slags sekk med distriktspolitiske avlatspenger som tar ressursene vekk fra viktigere områder i Forsvaret, eller om det er et hensiktsmessig og nødvendig element i kommandostrukturen, en indrefilet som preges av kvalitet og ikke av volum.

Slike vurderinger kan jo bli ubehagelige, men jeg tror det er tvingende nødvendig at sjefer på alle nivå går kritisk gjennom sitt ansvarsområde, slik at man kan justere kursen til Forsvarets beste.

For det er ingen tvil at vi står overfor store utfordringer, utfordringer, som, – dersom vi håndterer dem riktig, kan bringe oss videre å være et effektivt instrument for norsk sikkerhet og internasjonalt engasjement, eller, – dersom vi lar være å gjøre noe, sannsynligvis vil føre til at Forsvaret råtner på rot.

Den nye kommandostrukturen ble vedtatt av Stortinget i juni 2001 på bakgrunn av anbefalingene i Stortingsproposisjon 45 og Forsvarsstudie 2000. Beslutningen ble altså tatt før 11 september, og før noen kunne drømme om at norske styrker skulle bli satt inn i fjerntliggende steder som Afghanistan og Irak.

Endringen innebar en betydelig slanking fra 2 forsvarskommandoer og et antall distriktskommandoer, til ett Fellesoperativt hovedkvarter med ansvar for hele landet, og to landsdelskommandoer, med ulike funksjonelle oppgaver. Landsdelskommando Nord-Norge ble operativ i desember 2002, altså for litt under ett år siden. Stortinget la føringer på hvilke oppgaver de ulike hovedkvarterene skulle ha, og la vekt på at LDKN i tillegg til å være en territoriell kommando, også skulle være en krisestyringskommando for Nord-områdene.

Sammen utgjør de tre hovedkvarterene Forsvares operative ledelse, forkortet til FOL. De tre hovedkvarterene arbeider tett og integrert. Vi har én sjef, nemlig Sjef Fellesoperativ hovedkvarter, og vi prøver å arbeide som ett team og utfylle hverandre i stedet for å konkurrere. Vi er for tiden i gang med en evaluering av FOL.

Nye rammebetingelser

Siden Stortinget besluttet den nye kommandostrukturen, har imidlertid rammebetingelsene endret seg for Forsvaret, og dermed også for kommandostrukturen.

Det er i hovedsak tre forhold som karakteriserer den nye situasjonen:

Først og fremst er det en radikalt endret sikkerhetspolitisk situasjon som er så grunnleggende forandret i forhold til da hovedkursen for dagens forsvar ble staket ut, at vi uansett ville måtte foreta store endringer.

Dernest er det den rivende teknologiske utviklingen innenfor forsvarsområdet som innebærer muligheter for kvantesprang i militær effektivitet. For kommandostrukturen vil spesielt innføringen av nettverksbasert forsvar kunne gi store muligheter.

Og til sist men ikke minst, har vi gått fra en situasjon med en jevn økning i forsvarsbudsjettene på ca 3% årlig; amerikansk våpenhjelp som betalte ca halvparten av hovedmateriellet; NATO infrastruktur program, som gjorde det billig å bygge opp baser, flyplasser og annen infrastruktur, til en situasjon med flate budsjetter

Økonomiske forhold

Det er dessverre slik at Forsvaret har en større vekst i driftskostnadene enn den alminnelige prisstigningen. Dette skyldes for en stor del personellrelaterte kostnader. Det dreier seg både om lønn og såkalte aktivitetsbaserte tillegg, altså tillegg som personellet tilkommer ved trening, øvelser og operasjoner. Dette er relativt store beløp som gjør det svært kostbart å gå fra en åtte-til-fire-modus til den kontinuerlige virksomheten militær aktivitet er. Dette gjør at frysing av aktivitet er et virkningsfullt grep for å få budsjettene i balanse. Dette straffer oss imidlertid hardt. For det første forvitrer kompetansen fort, og for det annet fører det til at vi ikke får utnyttet kostbart materiell så effektivt som vi ellers kunne.

Den andre angriperen er den såkalt teknologiske fordyrelsen, som for militær materiell ligger et sted mellom 2 og 5% ut over den generelle vekst. I en tid hvor høyteknologi stadig blir billigere, kan dette være vanskelig å forstå. La meg derfor komme med et lite eksempel. Det vil alltid være forbundet med høye kostnader å anskaffe teknologi i tet av utviklingen. Moderne militært materiell består av svært mange høyteknologiske elementer som er koplet sammen til ett system. Selv om mange av komponentene er hyllevare, er systemintegrasjonen som den kalles, meget kostbar. Jo mer avansert enkeltkomponentene er, jo større er de operative mulighetene og jo vanskeligere blir systemintegrasjonen.

Og ettersom militære strukturer stadig blir mindre, blir det færre enheter å dele kostnadene på. Dette gjør at stykkprisen vokser formidabelt, selv om ytelsen til den enkelte komponent vokser.

Dersom vi ser hvordan disse effektene virker på den vedtatte strukturen, ser vi at det er god dekning for planene innenfor planperioden og dermed dekning for forsvarsforliket. Men vi ser også at de beregnede utgiftene blir større enn de forventede inntektene når vi kommer utover i perioden. I sum betyr dette at vi ikke kan videreføre det Forsvaret vi kjenner på sikt. Vi må utruste oss, organisere, øve og operere annerledes og smartere. Og ikke minst må være sikre på at nye prosjekter virkelig passer inn i fremtidens struktur, og at det faktisk er villighet til å frigjøre økonomiske og personellmessige ressurser.

Personellmessige forhold

Det er som nevnt ikke bare økonomiressursene som er begrensende. Penger kan bevilges dersom den politiske ledelsen prioriterer formålet tilstrekkelig høyt. Personell kan ikke bevilges. I teorien kan vi si at gradsstrukturen i en militær organisasjon er pyramideformet. Slik er det imidlertid ikke i praksis. Vi har for lite personell for å bemanne de operative enhetene, mens vi har for mye personell i støttestrukturen.

Dette var OK tidligere da vi hadde en lagerorientert mobiliseringsstruktur. Da måtte støtteapparatet ha en viss størrelse for å håndtere en tallmessig stor struktur. Bemanningen til de operative avdelingene ble hentet fra de norske hjem med mobiliseringsevne.

Med dagens trusselbilde, som krever et innsats- og leveranseorienterte styrker, kan dette ikke være rett. Vekten må legges på å bemanne de operative enhetene med mest mulig kompetent personell, og så effektivisere støttestrukturen slik at den blir en verdiskaper og ”inntektskilde”, og ikke en utgiftspost. Derfor er det behov for en helt annen sammensetning av personellkorpset enn vi har i dag.

Jeg tror derfor at tiden hvor man prøver å bli størst mulig for å overleve, dvs at man skaffer seg størst mulig område, nyest mulig kjøkken og gymnastikkasaler som det er vanskelig å flytte fra og størst mulig stillingsramme for å ha noe å gå på, definitivt er forbi.

Survival of the fattest, den feteste overlever, – gjelder ikke, det er survival of the fittest som teller. Og da er det viktig å huske på at fittest ikke betyr den sterkeste, men den som er mest tilpasningsdyktig. Kort sagt det betyr at alle vi som har ansvar for et område, ikke må kjempe for å beholde det som har vært, men tilpasse oss det vi skimter i krystallkulen. Det er i alle fall sikkert at summen av en survival of the fattest er ødeleggende for Forsvaret!

Den gode nyheten er imidlertid at de andre rammefaktorene nettopp muliggjør en ”survival of the fittest-tilnærming”.

Nettverksbasert forsvar

Nettverksbasering av Forsvaret vil være helt sentralt i så måte. Det er besluttet at vi skal utvikle oss til et nettverksbasert forsvar. Dette vil gi oss helt andre muligheter til å øke hastigheten i beslutningsprosessen og være på rett sted til rett tid med riktige innsatsmidler. Nettverksbasering vil ha en betydelig innvirkning på hvordan kommandostrukturen utvikles.

Det er mange som hevder at det vil være for dyrt for en småstat å ha et nettverksbasert forsvar. Og det er helt riktig at det dreier seg om store beløp. På den annen side vil NBF også føre til store innsparinger. Hvis vi får større presisjon og evne til å reagere tidsriktig, vil vi kunne klare oss med mindre styrker og langt mindre ammunisjon. Dette gjør at vi vil kunne redusere støtteorganisasjonen tilsvarende. Det operative ledelsesapparatet vil også kunne gjøres mye mer effektivt. Kommandostrukturen må derfor også under lupen.

Etter mitt syn har en kommandostruktur ingen særlig verdi i seg selv. Den skal lede militær aktivitet på en handlekraftig og effektiv måte. Den må altså være en verdiskaper, ved at den ”tjener inn” mer enn kostnadene ved at våre operative enheter blir tilsvarende mer effektive og troverdige enn de ville vært uten ledelsesapparatet. Måten dette oppnås på, er at innsatsen til de ulike komponentene synkroniseres i tid og rom for å oppnå synergieffekter i påvirkningen.

Sekundært kan naturligvis kommandoapparatet være et sikkerhetspolitisk signal om at man har fokus på noe man anser som viktig, for eksempel et geografisk område. Dette må etter mitt syn imidlertid følges opp med at angjeldende hovedkvarter har reelle oppgaver og reell militær evne. Hvis ikke, blir det ikke sendt noe troverdig signal.

Når det gjelder kommandostrukturen, kan man tenke seg at man øker funksjonaliteten til de enkelte hovedkvarter fullt ut og fortsetter å lede etter dagens prinsipper, eller man kan samle all, eller mest mulig, – operativ ledelse på ett sted. Man kan også betrakte nettverket som en mulighet til å se på kommandostrukturen som en helhetlig og integrert organisasjon, hvor de enhetene utfører ulike oppgaver, alt etter det som defineres som hovedfokus.

Ledelse av militær virksomhet kan deles inn på flere måter. Eksempel på dette er ledelse av skarpe operasjoner, dvs utøvelse av reell militær makt. Et annet er styrkeproduksjon som tilveiebringer kompetente militære enheter. Et tredje kan være ledelse av enheter i daglig operativ fredsvirksomhet. Hver av disse områdene har ulikt fokus.

Nettverkstankegangen legger forholdene godt til rette for at særlig de skarpe operasjonene ledes fra ett sted. Derfor er det etter mitt syn en stor fordel at vi har gått fra to forsvarskommandoer til ett Fellesoperativt hovedkvarter. Derfor er det viktig at alle delene i kommandostrukturen bidrar til å gjøre FOHK til et kompetent og kraftfullt hovedkvarter, selv om dette noen ganger smerter ved landsdelskommandoene.

Ledelse av fredsoperativ virksomhet og kriser av mindre omfang krever et annet fokus og synlighet ved avdelingene. Kravene til kvalitet og situasjonsforståelse er ikke mindre enn ved skarpe operasjoner. Også denne virksomheten har etter mitt syn et betydelig utviklingspotensial som kan utløses ved nettverksbasering.

De dramatiske endringene i europeisk sikkerhetspolitikk innebærer også store muligheter. For meg er det veldig klart at de største utfordringene for norsk sikkerhet, ikke er knyttet til geografiske grenser, selv når jeg tar på meg mine ”nordområdebriller”. Dagens Russland utgjør ingen trussel mot Norge. Grunnlaget for at denne lykkelige situasjonen legges først og fremst ved at det er et troverdig og gjensidig forpliktende sikkerhetspolitisk samarbeid innen alliansen, Russland og de øvrige partnere. Dette vil etter mitt syn innebære at landene, deriblant Norge, står solidarisk om å håndtere felles sikkerhetsutfordringer.

Internasjonalt engasjement

Deltakelse i internasjonale operasjoner sender i tillegg ut klare signaler om at Norge er en troverdig partner. Dette betyr at eventuelle aktører som kunne tenke seg å legge et militært press på Norge for å oppnå sine politiske målsetninger, må regne med at konfliktene vil kunne bli eskalert og ikke forbli et bilateralt problem. Dersom vi ikke har et troverdig internasjonalt engasjement, vil signalene kunne få motsatt effekt. Dersom en mulig motstander gjør regning en konflikt ikke vil bli eskalert, vil dette senke grensen for å legge et militært press på Norge, og dermed kunne ”invitere til problemer”.

Dersom vi allikevel skulle bli stilt overfor en krig på norsk jord, vil den ha en alliert dimensjon, slik vårt forsvarskonsept har forutsatt helt siden den andre verdenskrigen. Den vil være en internasjonal operasjon. Dette vil kreve at våre egne styrker er interoperable, kompetente, og at de utgjør relevante bidrag i en alliert helhet. Etter mitt syn er NATO-samarbeidet og deltakelse i internasjonale operasjoner en motor for å få dette til.

En deltakelse i internasjonale operasjoner er derfor, selv med en hovedfokus på nordområdene, en forutsetning for et troverdig forsvar i vår nordlige landsdel.

En ensidig internasjonal fokus er imidlertid etter mitt syn ikke tilstrekkelig for å holde sikkerhetsproblemer borte fra Norge. La oss først derfor se nærmere på noen av de sikkerhetspolitiske endringene vi har opplevet de siste 10-15 år.

Nordflanken under den kalde krigen

Under den kalde krigen hadde Nordflanken stor strategisk betydning.

På grunn av nærheten til det store sovjetiske militærkomplekset på Kola ville norsk territorium utgjøre et viktig forterreng. Den sovjetiske doktrinen gikk som kjent ut på at en forsvarskamp ikke skulle utkjempes på russisk jord.

Barentshavet hadde en helt spesiell rolle som operasjonsområde for den sovjetiske ubåtsbaserte annenslagskapasiteten som opererte i en ”bastion”, – et slags kringvernsprinsipp.

I en storkonflikt mellom Sovjetunionen og Vesten, ville sjøforbindelseslinjene over Atlanteren være av vital betydning. For å kunne true disse, måtte Sovjetmarinen passere flaskehalsen utenfor Norskekysten.

Og sist, men ikke minst, ville Nordflanken som navnet antyder, være en akse som kunne brukes for å utflankere Sentralfronten.

Disse forholdene gjorde nordområdene til den store utfordringen for norsk sikkerhet og til et helt avgjørende område for Alliansen.

Med Berlinmurens fall 9 november 1989, 9/11 – den første 911 om dere vil, endret kartet seg dramatisk. Sentral-Europa fikk vesentlig øket forterreng og avstand til Russland. Konfrontasjonsnivået ble dramatisk redusert, og Sentral-Fronten sluttet å eksistere. Med det forsvant flankedimensjonen og nødvendigheten av å kontrollere Norskehavet for å true sjøforbindelsene.

Den nukleære annenslagskapasiteten hadde fortsatt stor relativ betydning etter hvert som Russland ble konvensjonelt svekket. Militærkomplekset på Kola hadde fortsatt stor betydning. På mange måter kan vi si at vi i Nord stod igjen med et ”restproblem” etter den kalde krigen.

Dagens utfordringer

Etter 11 september 2001 ble det enda klarere at sikkerhet ikke dreier seg om å forsvare en linje som er tegnet på et kart. I det globaliserte samfunnet rammes ikke bare den som treffes fysisk. Alle som deltar i det tett sammenvevde politiske, økonomiske og kulturelle internasjonale samspillet, blir lidende.

Personlig tror jeg at må bety at et land ikke kan definere seg som nøytral til slike utfordringer. Etter mitt syn betyr dette at det er den internasjonale situasjonen og de globale utfordringene som er den største utfordringen mot norsk sikkerhet og levesett.

I dag fremstår Norge som en småstat som bare delvis er integrert i det vestlige sikkerhetssamarbeid. I forhold til dette, og i forhold til militærmakten Russland er vi fortsatt en randstat. Etter mitt syn er det helt legitimt at Russland har betydelige militære styrker for å sikre sine interesser. Selv et fattig Russland vil imidlertid være en militær stormakt. Geografiske forhold gjør at en stor del av disse styrkene vil være basert i våre nærområder. Dette må vi forholde oss til, selv om vi har et godt og konstruktivt politisk og militært samarbeid. Jeg tror at verken Russland eller Norge er tjent med et militært vakuum på den norske siden av grensen. Det er altså viktig at vi har et synlig norsk militært nærvær i landsdelen.

Dette betyr ikke nødvendigvis at vi kraftsamler norsk militær virksomhet i nord, og i alle fall ikke ikke-operativ virksomhet. Det er også viktig at virksomhet samles, slik at vi kan få best mulig trening og militær effekt for pengene.

Maritim tilstedeværelse

Tilstedeværelse av Marinens fartøyer har særlig vært debattert denne høsten. Det er klart at også jeg kunne ønske at Marinens fartøyer hadde operert mer i Nord-Norge. Det er imidlertid mange gode grunner til at det ikke er hensiktsmessig med en fast stasjonering, for eksempel på Olavsvern. Marinefartøy er kapable fartøy som kan brukes til mange ulike oppgaver. MTBene er høyt spesialiserte kampfartøy både med hensyn til bemanning og utrustning, men det er lite kosteffektivt å holde dem i beredskap for transport- og redningsoppdrag. De er heller ikke spesielt godt egnet til å slepe større fartøy. I forhold til de oppgavene LDKN har ansvaret for, er det mer hensiktsmessig å bruke andre enheter.

Tilstedeværelse av sjømilitære styrker er imidlertid et klart sikkerhetspolitisk signal om at man er opptatt av et geografisk område. Derfor er det viktig at dette prioriteres også i fremtiden. Hvor stor tilstedeværelsen må være for at de riktige signalene skal oppfattes, må imidlertid være en politisk vurdering. Fra et fagmilitært ståsted må det sentrale være at fartøyene ikke bare er til stede, men at de er kompetente, kjenner operasjonsområdet og kan løse oppdragene på en profesjonell måte. Dette krever en betydelig innsats for å nå en slik standard. Militær effekt er avhengig av enhetenes evne til å fungere sammen. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, – å oppnå den nødvendige kvaliteten hvis det ikke legges stor vekt på samøvelser med andre enheter, simulatortrening og teoretisk utdanning. Slikt koster, og etter mitt syn ville det ikke være riktig om Forsvaret skulle drive denne virksomheten på mange steder. Tvert i mot er det slik at en kraftsamling gir mer forsvarseffekt for pengene, og dermed også bedre mulighet til reell tilstedeværelse!

Det er etter mitt syn altså ikke postboksadressen som er viktig, men at vi kan utvise en relevant og troverdig evne tilstrekkelig slik at signalet oppfattes. Dette innebærer også at vi fortsatt må ha en betydelig etterretnings- og overvåkningsaktivitet i nord.

Utfordringer i Nord

Betydelige utfordringer vil knytte seg til vår forvaltning og myndighetsutøvelse i havområdene. Selv om dette først å fremst dreier seg om etterlevelse av norske lover og regler, altså et område som ikke nødvendigvis behøver å være et forsvarsanliggende, har en troverdig myndighetsutøvelse og jurisdiksjonshevdelse en klar sikkerhetspolitisk dimensjon. Klarer vi ikke dette, vil vi kunne ”invitere” til situasjoner hvor militær makt vil kunne komme til anvendelse. Sviktende håndhevelse av norsk suverenitet vil virke på samme måten.

Det er flere forhold som gjør dette til en utfordrende oppgave. Det første er uavklarte områder eller områder hvor Norge har et annet syn enn våre naboer. Fiskevernsonen rundt Svalbard er et eksempel på dette.

Området mellom Russland og Norge, står i en særstilling. Avgrensningslinjen er uavklart, og ligger i et militær viktig område. Det er et område som er følsomt for miljøpåkjenninger. Området har betydelige ressurser, både hva angår fisk og petroleum.

Norges ansvarsområde i nord er enormt. Det samme er ressursene, både når det gjelder fisk og petroleum. Våre egne ressurser til å forvalte dette er dessverre ikke like enorme. Det er derfor tvingende nødvendig at de forvaltningsverktøy vi har, kan ledes slik at de utnyttes optimalt.

Våre nasjonale utfordringer i nord er mange. De fleste av dem er ikke primært et militær ansvar. Imidlertid er det slik at alt henger sammen med alt, ikke minst i nordområdene. Og det en stor del av disse utfordringene har felles, er at de har en militær eller forsvarspolitisk dimensjon, enten som en del av problemet, eller som en del av løsningen.

Kystberedskap og sjøsikkerhet er for eksempel avhengig av overvåkningskapasitet, godt situasjonsbilde og evne til å lede aksjoner. Dette er noe Forsvaret vil ha for å løse sine primære oppgaver. Likeledes utgjør Forsvaret en stor del av de ressursene som finnes i landsdelen.

Miljøsyndene i nord er mange, og mange av dem har et militært opphav. AMEC-samarbeidet mellom flere lands forsvar viser at det finnes en militær nøkkel til å låse opp deler av problemet. Petroleumsaktiviteten vil være viktig for velstand og utvikling for både Norge og Russland, men nærheten til de militære kjerneområdene gjør at det blir viktig å unngå kryssende interesser.

Store fiskeflåter og begrensede ressurser gjør at alle kyststater utfordres av kreative næringsinteresser. Det er Forsvarets enheter som utøver myndighet, og det finnes militært ris bak speilet.

At terrenget og klimaet er krevende, vet vi alle. At samarbeidet mellom Schengen-landene stiller krav til hvordan vi må opptre, er kjent for de fleste, og omstridte områder har jeg vært inne på.

Slik kunne vi holdt på, men konklusjonen er etter mitt syn klar. Det finnes en Nord-dimensjon for norsk sikkerhet, en dimensjon som, – så lenge vi har en troverdig internasjonal forankring, er knyttet til daglig forvaltning og den nedre delen av krisespekteret.

Med andre ord: Norsk territorium og Nord-Norge i særdeleshet har gått fra å være hovedporten til norsk sikkerhet til å bli en bakdør!!

I så fall blir spørsmålet hvordan vi best mulig sikrer bakdøra. Som sjøoffiser vil jeg prøve å illustrere dette med en historisk betraktning. I gamle dager, da skutene var av tre og mennene av jern, var det også viktig med enhetlig og strek kommando. Sjefen seilte først, og det var ingen tvil om at det var han som hadde det helhetlige militære ansvaret. Dersom det kom til kamp, var det han som ledet sine styrker! Under rutinemessige forhold seilte styrken som regel på en linje. Problemet var imidlertid, at fiendtlige skip, kaprere og sjørøvere snek seg innpå konvoien bakfra om natten. Derfor lot man noen ha et spesielt fokus bakover. På hollandsk ble denne personen kalt Schout by Nacht; den som speider om natten. På engelsk ble han kalt Rear Admiral; bakadmiralen; og på norsk kontreadmiral, den som passer bakdøra!

Funksjonell kommandoordning

I dette bildet blir de to landsdelskommandoenes oppgave å holde fokus på bakdøra.

Den nye kommandostrukturen kan etter mitt syn beskrives som en funksjonell arbeidsdeling hvor man har at hensyn til to-delingen i norske sikkerhetsutfordringer. Det er Sjefen for Forsvarets Fellesoperative Hovedkvarter som har ansvaret for militær sikkerhet i hele Norge. Det er også han som er Forsvarssjefens rådgiver i operative spørsmål, slik at FSJ får ett, helhetlig råd.

Sj FOHK har delegert en begrenset myndighet til de to bakdørsvokterne langs tre akser. Den tradisjonelle geografiske aksen viser i hvilket område dette gjelder, mens funksjonene klargjør hva som er delegert. Konfliktnivådimensjonen indikerer at det ikke er like hensiktsmessig å delegere når utfordringene ligger i den øvre delen av konfliktskalaen. For å trekke parallellene til linjeskipene. Bakadmiralens oppgave var håndtere enstaka slubberter som prøvde seg, men hvis det var den spanske armada som dukket opp, var det ingen tvil om at det var storadmiralen selv som skulle ta ledelsen!

Militært lederskap består for en stor del i å ha best mulig situasjonsforståelse, slik at ressursene kan anvendes målrettet og synkroniseres slik at det blir størst mulig output i forhold til input. Med de sikkerhetsutfordringene Norge står overfor i dag, tror jeg det er hensiktsmessig å la ulike hovedkvarter ha fokus på områder som den politiske ledelsen mener er viktig.

Territorielt ansvar

Det territorielle ansvaret er naturligvis sentralt når man har fått i oppdrag å passe bakdøra. Dette er derfor en hovedoppgave for begge landsdelskommandoene å føre kommando over de territorielle styrkene som i hovedsak utgjøres av Heimevernet. Den nye situasjonen krever et annet Heimevern enn tidligere. Dersom vi tar konsekvensen av situasjonen og utvikler Heimevernet for å møte fremtidens trusler i stedet for gårsdagens, er det mitt syn at vi vil få et redskap som er både relevant og vitalt for å løse militære oppgaver. Dette forutsetter at Heimevernet blir spisset for å løse spesialiserte oppgaver, og at det blir differensiert for å løse ulike oppgaver i forskjellige deler av landet.

Basisoppgavene vil fortsatt være overvåkning og kontroll, sikring og bekjempelse. Kapasiteten til dette må naturligvis dimensjoneres i henhold til det samme trusselbildet som resten av Forsvaret. Spesialoppgavene vil reflektere distriktenes operative egenart. I Nord-Norge kan dette dreie seg om forsterkning til grenseovervåkningen, beskyttelse av nasjonale forsterkningsmottak, styrkebeskyttelse, sikring av petroleumsvirksomhet mot asymmetriske trusler, eskorte og livvaktstjeneste og sjø- og luftforsvarsrelaterte oppgaver.

LDKNs oppgaver

Landsdelskommando Nord-Norge er et integrert og funksjonelt element i kommandostrukturen. Hovedkvarteret er fellesoperativt organisert og legger stor vekt på fellestenkning og helhetsforståelse. I tillegg til grunnoppgavene som er å føre kommando over territorielle styrker, koordinere med sivile myndigheter og ta ansvar for totalforsvaret, samt å sikre allierte forsterkninger og vertslandsstøtte, har LDKN betydelige tilleggsoppgaver som bunner i de spesielle bakdørsutfordringene i nordområdene. Landsdelskommandoen leder styrker på kontinuerlig basis, døgnet rundt, hele året.

Overvåkning av land, sjø- og luftområdene er avgjørende for å ha riktig situasjonsforståelse. Det dreier seg altså ikke bare om å ha de ulike bitene til det store puslespillet som en god oversikt baserer seg på, men å kunne sette dette sammen, vurdere det og ha en innsikt og forståelse for hva som foregår. Det er dette vi kaller situasjonsforståelse.

Basert på en slik innsikt, kan hovedkvarteret lede tildelte enheter i blant annet suverenitetshevdelse, jurisdiksjonshevdelse og myndighetsutøvelse. Dette er oppgaver som med bakgrunn i de enorme områdene, uavklarte problemstillinger og store naturressurser, er spesielt viktige i nord.

Overvåknings- og ledelsesevnen som er etablert for å løse de militære oppgavene benyttes også for å støtte det sivile samfunn. Spesielt viktig er bistand til Hovedredningssentralen i Nord-Norge og bistand til andre etater i forbindelse med sjøsikkerhet og Kystberedskap og Aksjonsledelse, KYBAL. Dette er også viktig for å kunne ivareta oppgaven som nasjonalt krisehåndteringssenter for nordområdene for kriser som ”ikke forventes å ha en betydelig sikkerhetspolitisk dimensjon”.

Sist men ikke minst, er det viktig at begge landsdelskommandoene kan utøve militært lederskap over tildelte enheter. Mens ledelse kan forstås som en god organisering av en prosess, strekker lederskapet seg mye lenger. Militært lederskap er den militære sjefens evne til å påvirke organisasjonen i retning av å løse oppdraget.

Dette er en funksjon som ikke kan løses med e-post, men som krever synlighet, tilstedeværelse og evnen til å kommunisere en intensjon og gjøre den til et felleseie. Og ettersom militær virksomhet ikke er en lineær funksjon, krever dette et menneskelig fokus og kreativitet.

Den nye strategiske situasjonen er preget av at våre styrker deltar i høyintensitetsoperasjoner ute, parallelt med mer rutinemessige operasjoner her hjemme. Det er ingen tvil om at nettverksorienteringen gjør det mest hensiktsmessig å lede styrkene fra ett, fellesoperativt hovedkvarter. Samtidig legger nettverkstenkningen vekt på at underlagte sjefer opererer mest mulig selvstendig etter oppdragstaktikk basert på overordnet sjefs intensjon. Med den todelingen vi har i oppdragsporteføljen, faller LDKene etter min vurdering naturlig inn.

Verktøy

Jeg har allerede nevnt den territorielle dimensjonen ved LDKN og Heimevernets rolle.

I tillegg har LDKN operativ kommando over grensevakten mot Russland. Grensevakten har en viktig rolle for suverenitetshevdelse og jurisdiksjon. Grensevakten gjør en god jobb, og forholdet til kollegaene på russisk side er også god.

Kystvakten er et av landsdelskommandoens viktigste verktøy. Kystvakten bidrar til å løse de fleste av kommandoens oppgaver, både når det gjelder overvåkning, suverenitetshevdelse, jurisdiksjon- og myndighetsutøvelse samt støtte til sjøsikkerhet og kystberedskap.

LDKN har også taktisk kontroll med tildelte Orion-tokt i Nord-Norge. Flyene er sentrale elementer i militær overvåkning, og er et betydelig bidrag for å kunne ivareta landsdelskommandoens maritime oppgaver.

LDKNs oppgave blir å lede disse tildelte styrkene på en slik måte at de effekten blir større enn om vi ikke hadde ledet dem. Vi må også være i stand til å lede dem helhetlig, slik at samlet effekt er større enn komponentene hver for seg. Dersom vi ikke er i stand til å skape merverdi på denne måten, har vi etter mitt syn ikke ”livets rett”.

LDKNs operasjoner ledes fra fjellanlegget på Reitan. Fjellanlegget er modernisert og skreddersydd for de nye oppgavene, og vi regner med å være helt klar i vårt nye operasjonssenter i løpet av de neste par ukene.

Kommandoen er organisert med en J-struktur fra J1-9. I alt er det 65 militære og 1 sivil som tjenestegjør i den operative søylen i LDKN. I tillegg er det 29 i den administrative søylen, men disse vil inngå i den nye regionale støtte og forvaltningselementet for Salten.

I tillegg til dette kommer personell fra FLO/IKT og Forsvarsbygg hvor vi kjøper en del tjenester.

Joint Operations Centre og overvåkningssenteret

Det er vårt Joint Operations Centre som er hjernen i fjellanlegget.

JOCen, som den kalles, er fellesoperativt organisert. Det betyr altså at vi ikke har ett operasjonsrom for sjø, ett for luft og ett for land, men at det er ett felles rom, hvor offiserer fra de tre forsvarsgrenene sitter side om side. Det er ingen tvil om at dette er hensiktsmessig for å løse de oppgavene LDKN er tildelt, og at det fører til at personellet får en mye bedre innsikt og forståelse for helheten i de utfordringene vi står overfor.

JOCen er moderne inntrettet, med skikkelige arbeidsforhold og god intern og ekstern kommunikasjon. Jeg er helt overbevist om at fasilitetene til den nye fjellanlegget vil være en god investering og en skikkelig motivator for personellet.

Menns operasjonene ledes fra JOCen, er overvåkningssenteret ved siden av ansvarlig for å samle inn informasjon og sy dette sammen til et situasjonsbilde. Overvåkningssenteret er derfor del av JOCen, selv om den ligger i rommet ved siden av for å skaffe arbeidsro og la ledelsen i JOCen fokusere på det store bildet. Nærheten er allikevel viktig, fordi vaktsjefen lett kan gå og studere detaljene og diskutere med operatørene i OS når dette er påkrevet.

Som et lite eksempel på hva som skal til for å ha en god overvåkning av kysten og havområdene, har jeg lyst til å vise denne skissen.

Grunnstammen i overvåkningen av kysten er Kystradar Nord. 7 stasjoner er knyttet sammen i en kjede som termineres i Overvåkningssenteret. De gir et sammenhengende bilde med sanntidsinformasjon, og mulighet for kontinuerlig oppfølging av viktige kontakter. Når det såkalte Automatiske Informasjonssystemet, AIS blir innført på sivile fartøyer fra neste år, vil bildet bli vesentlig bedre, og inneholde mer relevant informasjon om seilingsrute, last osv.

Langs kysten er det den indre kystvakten som er vår forlengede arm. Den Indre Kystvakt ble etablert for et par år siden, og erfaringene med den er gode. Det er min vurdering at IKV er et mer relevant og kosteffektivt verktøy til å løse oppdrag i den nedre delen av konfliktskalaen, enn tradisjonelle marinefartøy.

Ute på havet er det den havgående Kystvakten som er arbeidshesten. De store kystvaktfartøyene er som nevnt helt sentrale. Stadig flere av de store fartøyene får nå slepekraft som gjør dem velegnet til å bistå den økende sivile trafikken med store skip.

En av problemene med kystradaren, er at den ikke gir identifisering av kontaktene. Dette vil bedres når AIS er ferdig innført, men også da vil identifisering være en utfordring både fordi AIS kan slås av, og fordi den har begrenset rekkevidde. Derfor er de maritime patruljeflyene en vital ressurs. Flyene kombinerer derfor dette med andre oppgaver.

Orion-flyene må naturligvis benyttes målbevisst. For å strekke ressursene litt lenger, benyttes derfor også innleide fly til kystvaktoppgaver.

Havområdene i nord er imidlertid som kjent enorme, og det er ikke mulig å overvåke dem tilfredsstillende med tradisjonelle metoder. Derfor kjøper vi bilder fra kommersielle satellitter. Denne informasjonen danner grunnlaget for å sette inn fly eller fartøy. Bruken av kommersielle satellitter er et godt eksempel på hvordan vi ved hjelp av teknologi kan utnytte tradisjonelle militære ressurser mer effektivt.

Kystberedskap

La oss se hvordan LDKN utnytter noen av disse kapasitetene til å håndtere et problem som har stor oppmerksomhet i landsdelen, nemlig risikotransport langs kysten. Jeg vil understreke at dette er en integrert del av den øvrige virksomheten. Det betyr at vi ikke har egne funksjoner i Hovedkvarteret som jobber utelukkende med dette.

Når fartøyet kommer inn i vårt område, er vi ofte orientert på forhånd, for eksempel ved at skipets agent har meldt fra. Når fartøyet kommer inn i vårt område blir det identifisert f eks av Orion, og kontakt med fartøyet blir opprettet. Vi utveksler informasjon, og fartøyene oppfordres til jevnlige rapporter. Denne frivillige dialogen er særdeles viktig, og har ført til, at nesten all trafikk holder en forsvarlig avstand til kysten. Dette er viktig, fordi det øker vår reaksjonstid og mulighet til å sette inn relevante midler hvis det skulle bli nødvendig.

Vi foretar også en nautisk vurdering, for å få et inntrykk av sikkerheten. Vi vurderer alternativer som f eks lengre ut fra kysten, flere ressurser, spesiell overvåkning, eskortering med fartøy med slepekapasitet, alternative havner, nødhavner osv. vi har ved flere anledninger foretatt eskortering til nødhavner.

Når fartøyet forlater Nord-Norge, overleveres det til Fellesoperativt Hovedkvarter i Stavanger.

Fellesoperativ organisasjon

LDKN er som nevnt fellesoperativt organisert. For å løse andre oppdrag setter vi sammen såkalt Joint Project Teams med ressurspersoner fra de ulike avdelingene. Det kan dreie seg om å lede en spesiell øvelse, gi styrkebeskyttelse, eller som her en situasjon som har oppstått etter en atomulykke i nærheten. Teamet arbeider sammen fra oppdraget er mottatt og til det er løst.

Vi er meget godt fornøyd med denne måten å arbeide på. Jeg har selv erfaring fra matriseorganisering i den tidligere fellesstaben i FO, og tror at denne måten er en god måte å kombinere matriseorganiseringens fleksibilitet med en linjeorganisasjon. Etter mitt syn er dette en måte hvor vi utnytter at vi alle er forskjellige og har ulike sterke sider. Joint Project Teams er en måte å utfylle hverandre på, og ”spille hverandre gode”.

Det er ingen tvil om at det er mange oppgaver i nord, og at Forsvaret kan være en vesentlig bidragsyter for å løse mange av dem. Det er heller ingen tvil om at dette er oppgaver som også vil være der i fremtiden.

Spørsmålet blir da om Forsvaret, og LDKN i særdeleshet burde ha dette som forretningsidé som sikrer vår virksomhet på Reitan?

Jeg tror imidlertid det er vesentlig å holde fast på at Forsvarets virksomhet er å kunne utvikle og anvende militær makt. Dersom leveranse av andre tjenester blir en hovedoppgave, kan vi risikere at vi mister fokus på dette.

Samtidig er det viktig at vi ikke lukker oss inne i en militær boks. Småstaten Norge har begrensede ressurser til å løse mange viktige oppgaver. Det er viktig at vi utnytter disse ressursene effektivt, og at vi stiller militære ressurser til rådighet for å løse sivile oppgaver. Det må imidlertid ikke bli slik at støtten til det sivile samfunnet blir dimensjonerende for Forsvaret. Det blir verken kosteffektivt eller hensiktsmessig.

Etter min vurdering må det være et overgripende politisk ansvar å fastlegge hvem som har ansvar for ulike oppgaver, og hvilke etater som skal støtte med hva.

Avslutning

For LDKN betyr dette at vi må være, – og oppfattes som – en aktiv verdiskaper i den militære kommandostrukturen. Med de knappe økonomiske og ikke personellmessige ressursene som er til rådighet, må vi prøve å være så liten som mulig. Med den funksjonelle oppgavefordelingen vi har i Forsvaret operative ledelse, har vi god mulighet til dette. Noe av det aller viktigste for å få dette til, er å være fellesorganisert, og utnytte den helhetsforståelsen vi får av dette.

En av de største fordelene ved LDKN er etter mitt syn at vi er små nok til å få dette til å fungere i praksis.

Jeg har prøvet å tegne et bilde av at dagens situasjon i nordområdene er fundamentalt endret enn for bare 10 år siden. Et troverdig forsvar i Nord, er avhengig av at vi deler byrder og risiki med våre allierte, og norske styrker har et troverdig internasjonalt engasjement.

Et troverdig forsvar i nord er videre avhengig av at vi har gripbare, fleksible og deployérbare styrker med skikkelig kompetanse og utrustning. Disse to forholdene henger nøye sammen. Det er den internasjonale situasjonen som er blitt hovedporten til norsk sikkerhet.

Jeg er imidlertid like overbevist om at vi også har en militær oppgave i nord, og at denne bakdøra krever et eget fokus. Bakdørsaspektet er imidlertid et lavspenningsfenomen. Hard militær sikkerhet er helt avhengig av én operativ militær sjef med full funksjonalitet for å lede alle operasjoner.

Det er derfor viktig at vi utvikler Forsvarets Operative ledelse slik at vi ikke konkurrerer om knappe ressurser. Den kjente forballtreneren Nils Arne Eggen sier det slik: Det er viktig å være god. Men går du på banen for å vise hvor god du er sjøl, da er det bare én som er god. Går du på banen for å spille de andre gode, da er det 10 som blir god. Og 10, det er 10 ganger mer enn 1!

Slik må det være i Forsvaret også. Vi må spille hverandre gode.

Personellstrukturen vil være den største utfordringen. Jeg tror det er viktig at LDKN, og andre også, inntar en slags indrefilet-tilnærming til dette. Vi må konsekvent satse på kvalitet fremfor kvantitet.

Om LDKN virkelig er den indrefileten jeg har prøvd å skissere opp, vet jeg ikke. Jeg er føler meg imidlertid ganske trygg på at vi er på rett vei!

Takk for oppmerksomheten

Michael Tetzchner
Styreformann i Oslo Sporveier

Oslo Militære Samfund, Oslo

Foredrag: Lederskap i en organisasjon i «krise»
Mine damer og herrer:

Når jeg er bedt om å utvikle noen tanker rundt dette emnet, formoder jeg at noe av bakgrunnen er mitt styreverv i Oslo Sporveier, Jeg takket ja til å komme hit, ikke fordi Oslo Sporveier er i krise, og derfor er krise også satt i anførselstegn. Men jeg har en viss erfaring med kriselignende tilstander. Jeg hadde den lærerike opplevelse å lede Oslo kommune og omstillingen der i slutten av 80-årene.

Særlig tiden fra Oslo kommune fikk meg til å reflektere over begrepet ”krise”, samtidig med at pressen ser ut til å bruke det stadig mer ukritisk.

Hva er ”krise” ?

Riksmålsordboken:

”Svært vanskelig, farlig situasjon, akutte vanskeligheter, også omslag fra oppgang til nedgang. Ordet stammer fra gresk – krisis – avgjørelse, og har slektskap med ordene kritikk og kriterier”

Utfordringer/ uoverstigelige problemer. De fleste av dere vil ha hørt at det kinesiske tegnet for krise er sammensatt av tegnet for krise pluss tegnet for mulighet, i hvert fall i følge av en av John F. Kennedys taleskrivere . Kennedy selv ble også mer kjent for sin krisehåndtering enn sin administrasjon.

Det peker på at det ut av en krise kan finnes veier, og kanskje uutnyttede muligheter.

Ikke alltid det mest treffsikre uttrykk for situasjonen. I en tid hvor mediene ikke skiller særlig mellom ulykker og katastrofer, og dermed ikke er med på å gi oss et analytisk grunnlag for å bedømme om problemene en står overfor er knyttet til undergang eller overgang. En presis bruk av ordet inneholder begge muligheter, og det er det som gjør studier av kriser så fascinerende.

Det som er krise for noen behøver ikke være det for andre. Regjeringskrise for eksempel. Ordet brukes som regel om regjeringer der dens avgang allerede er fastslått, men det har aldri vært tvil om at den blir erstattet av en ny.

La meg også minne om at ordet brukes mer taktisk enn analytisk – for å krisemaksimere. Dette er en teknikk som ofte brukes i den offentlige debatt for å presse frem bevilgninger.

Mens en reell krise i en privat bedrift alltid vil dreie seg om det fundamentale: leve eller dø, vil krise i den offentlige debatt ofte være reservert bedrifter eller organisasjoner som etter sin natur nettopp ikke dør – fordi de er offentlige. Hvor ofte har vi ikke lest om krise i sykehussektoren, eldreomsorgen, skolen og barnevernet, og siden jeg er her i dag også i forsvaret. Om det snakkes om krise aldri så mye, døden er ikke noe alternativ her.

Det betyr ikke at problemene som beskrives ikke er reelle. Men det dreiser seg om, hvis problemene ikke løses mer om forskjellen mellom forventninger og resultater, ikke mellom liv og død. De som arbeider i organisasjoner basert på offentlige bevilgninger vil stadig møte forskjellen mellom forventningsproduksjonen som skjer på det politiske plan og de faktiske mulighetene bedriftene har til å innfri forventningene, eller ”levere” som det nå heter i løvebakkedialekt. Det som oppstår er ikke en krise i egentlig forstand, men en tillitsbrist som svært ofte også betegnes som en tillitskrise.

Jeg vil i det følgende behandle ledelsesaspektet i organisasjoner i reell krise, og avslutte med noen synspunkter på å takle det jeg vil kalle pseudokriser ofte mer medieskapte eller medieforsterkede kriser, som kan anrette stor skade på renommeet og som følge av dette representere et stort skadepotensiale for bedrifter for eksempel i form av verdifall eller tapte kontrakter.

Ambisjonen for fremstillingen er å gi et bidrag til å skjelne mellom reelle og fiktive kriser, og ikke minst noen tanker om forebygging og håndtering av forhold som enten truer en organisasjons overlevelse eller i det minste dens renommé.

Krisehåndtering og sammenhengen med andre ledelsesteorier.

En god ledelse vil alltid ha et gjennomtenkt forhold til trusler. Ikke siden 40 og 50 årene har en hatt tilbud om så mange nye ledelsesteorier og teknikker: TQM Total quality managment, Benchmaking, CRM (Customer Relation Management), BRP, Business Reengineering Process, Valuebased Mangament. Dette er verdifulle perspektiver på hvordan ting kan gjøres bedre, og kan kalles redskapsdisipliner. Det å gjøre tingene best mulig.

I forhold til en bedrifts overlevelsesevne er det imidlertid vel så viktig å se på om man gjør de riktige tingene.

En bedrift som den ene dagen var en superstar kan den neste stagnere, i vanskeligheter og til slutt i en uhåndterlig krise. Det betyr ikke nødvendigvis at den har vært dårlig ledet eller at det er truffet gale beslutninger. Men det kan være at de riktige beslutningene er utdatert.

Når en stor organisasjon kommer i vanskeligheter, særlig hvis den har gjort det bra tidligere, er det vanlig å legge skylden på selvtilfredshet, arroganse eller for stort byråkrati. Dette kan være en riktig forklaring. Men svært overraskende, ikke så ofte den viktigste forklaring.

Et felles trekk ved organisasjoner i krise, er at de forutgående er blitt utsatt for en overraskelse som de ikke har akseptert eller forholdt seg til.

Fenomenet er ikke nytt: Da sjefen for Zeiss i 1890-årene kommenterte det nye Kodakapparatet, uttalte han at dette var et tåpelig produkt som vil være borte i løpet av tre år. Tilsvarende eksempler kan hentes fra Univac, Bull, NCR og Nixdorf. I motsetning til IBM som raskere enn sine konkurrenter skjønte at privatforbrukere ville kjøpe en PC, og dermed ble den ledende leverandør av PCer og standardsetter, bare på grunn av 20 måneders forsprang. Forspranget lå i en riktigere erkjennelse, ikke i bedre teknologi enn konkurrentene..

Et ferskere eksempel er at noen mobilleverandører har svidd av milliarder av dollar på forutsetningen om at man ville ha en egen browserteknologi for mobiltelefeoner – såkalt WAP teknologi – i tillegg til browsere for bordmodeller av PCer. Eller det forhold at mobillevereandørene lenge trodde de bare skulle levere hardware, mens de nå innser at de også må engasjere seg i softwareutviklingen for å kunne selge et integrert produkt.

Er kriser uunngåelige ?

Noen kriser kan helt sikkert forebygges, mens andre må tilskrives så utenforliggende forhold eller mer force majeurelignende årsaker. Andre kriser kan med et uttrykk fra medisinen, kalles endogene. Det vil si oppstått i organisasjonen selv, uten særlig forbindelse til ytre forhold.

Men at eksterne forhold endrer seg, behøver ikke bety at de skal manisfestere seg i en krise.

Dramatiske omgivelsesendringer kan ikke forebygges.

Med omgivelser tenker jeg her på

Sammfunnsutviklingen
Kundene (markedet)
Teknologien (konkurrentene)

Men skadevirkningene – målt i absolutte størrelser – av omgivelsesendringer kan begrenses hvis en ikke sitter fast i sine gamle antagelser og forutsetninger.

Og i forhold til konkurrentene kan omgivelsesendringer bli en konkurransefordel hvis man forstår og responderer på endringene raskere enn andre. Hvis norsk skipsfart ikke hadde forstått at dampdrevne båter kom til å overta for seilskutene, ville hegemoniet vært brutt på slutten av 1800-tallet. I dag kan man vel trygt regne med at man hadde gått til myndighetene for å få beskyttelser og/eller offentlige subsidiering av seilskuteflåten. I land som har kultur for å gå til staten for å bli beskyttet mot ubehaget ved omstilling, mister man tid mens man driver lobbying for å få offentlige midler, og enda mer tid hvis midlene kommer. Da blir krisen desto større på et senere tidspunkt.

De krisene som har inntrådt etter teknologiskifte har som regel gitt grunnlag for ny vekst.

Verre er det hvis krisen skyldes interne forhold

Med interne forhold mener jeg her

Forretningsideen (revideres ikke, lav forandringsvilje)
Organiseringen, herunder ledelsen (lav forandringsevne)
Tilgjengelig kompetanse
Tilgjengelig kapital (eiernes fokus endres og/eller svekkes finansielt)

Særlig alvorlig her er at man ikke er i stand til å revidere forretningsideen i tide.

Den vanlige reaksjonen i en bedrift som baserer seg på foreldede forretningsideer er som regel defensiv. Man later som om ingen ting skjer. Den neste reaksjonen er et forsøk på å lappe sammen det man har.

Men lapping virker aldri.

I stedet må man ved tegn på bristende forutsetninger knyttet til omgivelser og forretningside, tenke gjennom posisjonene på nytt. Om kjernekompetansen fortsatt møter behovet, og om de historiske overleveringer av organisasjonens grunnlag fortsatt er holdbare.

Forebygging av kriser

– systematiske og kritisk etterprøving av hva man tilbyr (produserer)

o Hvert tredje år bør hvert eneste produkt, produksjonslinje, distribusjonsmåte og markedsføring endevendes. Stille spørsmålet: hvis vi startet opp i dag ville vi utformet produktet/tjenesten på samme måte. Innen offentlig virksomhet er det knapt noen regel det syndes ettertrykkelig mot som denne. Eksempler er Oslobadene. Kommunal kinodrift, Rutestrukturen, Kommunale boliger.

– for begrunnelsen er borte: Hygiene, sensur, ny demografi, økonomiske overføringer fremfor naturaltildeling etc.

Det største problemet for offentlig sektor er en manglende evne til å legge fra seg oppgaver som det ikke lenger gir noen god mening å opprettholde. Denne manglende evnen skaper et samlet press for stadig større utgifter og høyere skatter. Dette forsterkes av at tilbudene som regel også tilbys under kostpris eller gratis, og dermed får en kunstig etterspørsel som fortrenger produksjonen av tjenester som samfunnet totalt sett ville vært bedre tjent med

– lære av hva som skjer på utsiden av bedriften

o studere de som ikke er kunder

sammenslutningen av danske detaljhandelsbedrifter innen en bransje konstaterte at de hadde en markedsandel på 25%. Disse 25% visste de alt om. Men så begynte de å interessere seg for hvorfor de ikke hadde de andre 75%. De fant ut at mange av de yngre generasjonenes utearbeidende kvinner hadde mangel på tid, ikke penger som kritisk faktor når de handlet. Slik ar det vært i flere tir, men kunnskapen om det er fremkommet nå, antagelig for sent til å møte konkurransen fra nykommerne. Dette viser at man ikke utelukkende skal være kundeorientert, men også markedsorientert.

NB: gjelder ikke ideelle organisasjoner eller partier som skal brukes instrumentelt av velgerne

– tidlig diagnose

o være på vakt når

§ meget høy veksttakt – overgang fra smått til stort, gründereid til børs

§ organisasjonen har nådd sine mål (Sosialdemokratiet ?)

§ uventet fiasko (lykkes ikke å selge nye produkter under gammelt brand)

§ uventet suksess ( minivans laget for bedrifter tok helt av, folk ville kjøre med dm privat.

Overvinne kriser

Mens forebygging av kriser må forebygges på det strategiske plan, må kriser som har oppstått håndteres på det taktiske plan.

I en slik situasjon krever mer hardt arbeid enn mirakeldoktorer. God dømmekraft og beslutningskraft er viktigere enn karismatikere som forkynner at frelsen er underveis.

Ledelsen må ha evne til kritisk å vurdere forretningsideen og de grunnleggende produksjonsprosesser. Ledelsen må aksepetere at når bærende forutsetninger svikter, nytter det ikke med proklamsjoner eller forklaringer (staten, markedet, kundene forstår oss ikke) men derimot er tiden kommet om ikke før, for å fatte beslutninger.

Beslutningene behøver ikke være mange, men viktige. Det betyr at beslutningene må være basert på en prinsipiell tilnærming, mer enn kompromisser. Man må også ta i betraktning at selve iverksettelsen er mer tidkrevende enn selve beslutningsprosessen. Men til hjelp i beslutningsprosessen har jeg blitt stående ved 6 huskeregler som kan være med på å redusere risikoen som alltid vil ligge i et skjønn.

Klassifiser problemet: Er det generisk ? Er det et unntak fra hovedregelen, eller er det første tegnet på en ny hovedregel ?

– Hvis problemet er såkalt generisk må det angripes prinsipielt. For eksempel: røykutvikling i en T-banevogn et hendelig uhell eller et symptom på at hele vognparken er for gammel ? Hvis det er det siste, er det ikke nok å ha de beste evakueringsrutiner i bransjen.

– Oslo kommune kom i alvorlige vanskeligheter i slutten av 80-årene. Klassifisering av problemet: Problemer med kostnader eller problemer med inntekter ? For store eller for lave investeringer.

– Alle vanskeligheter som ikke skyldes virkelig unike engangsforeteelser må løses prinsipielt.

Definer problemet.

– Men klassifisering av problemet er ikke tilstrekkelig.. Man må definere problemet nærmere: Er materiellet for gammelt, eller er det mangelfullt vedlikehold. Eller er det inspeksjonsrutinene som svikter. Eller har vi ikke lenger kunnskapen i organisasjonen som skal til ?

– Eksemplet fra amerikansk bilindustri, som i likhet med trafikkmyndighetene definerte det økende antall trafikkdrepte som et problem. Produsentene og myndighetene la vekten på forbedret kjøreopplæring, fartskontroller, trafikklys, veistandard, med skilting og vikepliktsreguleringer. osv. Og det ga resultater ved at antall ulykker pr. kjørte kilometer gikk ned. Men skadene som fulgte av de ulykkene en ikke klarte å forebygge ble alvorligere. Derfor ble en hel industri tatt på sengen av Ralph Nader som satte lyset på at bilene i sin konstruksjon var usikre. Man hadde ikke definert problemet nøye nok: trafikksikkerhetsarbeidet hadde vært rettet inn mot bilister som brukte bilen forsvarlig, og glemt å definere problemet til også å omfatte alle de mange som bruker bilen uforsvarlig (ungdom) eller uoppmerksomt (oss alle fra tid til annen).

Dette er et eksempel på riktig klassifisering, men utilstrekkelig definisjon av problemet.

Konkretiser beslutningene

Valg av virkemidler blir lettere hvis de to første problemstillinger er grundig gjennomgått.

Alle tiltak å gi svaret på hva man vil oppnå som resultat. I hvert fall hva minimumskravet til effekten skal være ?

Løser vi problemene med hyppigere regnskapsrapportering ? Ikke ofte.

Eller 40% kvinneandel i styret ? Neppe

Beslutningene må ha betydning for måten en arbeider på, enten en forbedring av disse eller en bedre tilpasning til rammebetingelsene hvis disse ikke lar seg forbedre. Beslutninger uten betydning er ikke beslutninger.

Beslutningene må være innbyrdes konsistente, dvs. virke i samme retning, i det minste være kompatible.

Eksempel fra utenrikspolitikken: En stormakt som i 60-årene ønsket å påvirke et brysomt regime ved både å finansiere opprørsbevegelsen og samtidig satser på vennligsinnede innen regjeringspartiet oppdager etter hvert at begge virkemidlene er uforenlige. De slo hverandre i hjel, bokstavelig talt.

Treff den riktige beslutningen, om nødvendig fremfor det som godtas umiddelbart.

Fordi det kan være nødvendig med kompromisser senere i prosessen, er det viktig å ikke starte med en formodning om hva som er mulig å få til. Dette er en svært vanlig feil i politikken, og i en viss grad også i offentlig eide selskaper. Lederskap er ikke bare å gjøre det som er allment akseptert. Politikk betegnes ofte som det muliges kunst, men gode politiske ledere innser at arbeidet vel så ofte består i å få utvidet handlingsrommet for hva som er mulig. På samme måten må en betrakte kompromisset som en side ved gjennomføringen, ikke ved beslutningen i seg selv. En god ledelse er i stand til å skille mellom gode og dårlige kompromisser. I en krisesituasjon hvor tidsmomentet er viktigere vil det være færre gode kompromisser, nettopp fordi en ikke har den samme muligheten til å vente på langsommelige prosesser.

Kraftfull iverksettelse.

I dette ligger at man må identifisere motkreftene som alltid finnes, og få dem svekket.

Forandring motarbeides ofte bevisst eller ubevisst. I det offentlige belønnes ofte de forvaltningsgrener som ikke klarer å spare inn utgifter, eller som hevder dette. Overlevelsesstrategien vil ofte være å holde seg i ro inntil det kommer en ny statsråd eller et nytt budsjett, hva som nå måtte inntreffe først. Det har vært sagt at å gjøre forandringer i det offentlige, er som å flytte en kirkegård. Du kan ikke regne med å få hjelp fra dem som er der allerede.

Jeg tror imidlertid ikke det er en annen mennesketype i det offentlige enn i privat sektor. Men rammebetingelsene er forskjellige. Det er lettere å oppnå den nødvendige kriseforståelse i en privat bedrift fordi en uløst krise utgjør en mer direkte trussel mot arbeidsplassene. Et utsatt problem her vil dukke opp igjen gjerne med renter, mens et utsatt problem i en offentlig etat kan gi håp om tilleggsbevilgninger. Min erfaring fra omstilling i kommunen er at man ikke belønner, men straffer alle former for treneringsteknikker, gjerne kombinert personalendringer.

Forankringsteknikker og konsensus er viktig, men skal være ledd i løsningen, ikke ledd i utsettelsen av problemene.

I en krisesituasjon er tiden en kritisk faktor, og en kan ikke vente til alle har innsett problemene enn si løsningene.

Realitetstesting, justere beslutningene underveis hvis ny informasjon.

Kraftfull iverksettelse er ikke til hinder for at man etter en id realitetstester tiltakene. Selv den beste beslutning kan være gjort på sviktende premisser, eller premisser som endrer seg underveis. Man bør ikke insistere på det som ikke lenger virker, men være åpen for tilpasninger. Noe annet vil være irrasjonelt. Derfor må man være systematisk opptatt av å få informasjon om hvordan tiltakene faktisk virker, ikke bare en bekreftelse av hvordan man tror de virker. En autoritær lederstil vil her kunne gi en polstringseffekt fra realitetene, som gjør at medarbeidere ikke tør gi videre vital informasjon om virkningsløse eller sogar motproduktive tiltak. Ofte kan det være hensiktsmessig å foreta eksterne undersøkelser, i tillegg til for eksempel interne klagestatistikk, om hvordan folk oppfatter bedriften eller dens produkter.

La meg til slutt avslutte med å gå nærmere inn på det jeg vil kalle renommékrise.

Grunnen til at jeg vil skille ut denne spesielt, er at en rekke vanskeligheter, tilbakeslag og skuffelser får en egen omdreining i mediene. Selvsagt kan renommeproblemene skyldes en reell krise, men svært ofte er det ikke bedriftens eller organisasjonens livsgrunnlag som er på spill når kriseretorikken tas frem i redaksjonene. Like fullt kan en krise i omdømmet påføre for eksempel et rederi like store økonomiske tap som når et skip forliser. Det kan være snakk om en kapitalutvidelse for videre ekspansjon som må utsettes, eller tapte kunder og kontrakter. Det er altså omdømmet som er i krise -ikke forretningsideen.

Huskeliste ved en krise i omdømmet.

Det foreligger som regel et reelt problem til grunn for negativ omtale

Bad news are good news.

Skal et negativt mediebilde snus, tenk strategisk

Kjenn konteksten

Kontroll over informasjonsstrømmen

Medspillere utenfor

Oversikt over faktisk problemomfang

Vinn tid

Ikke avfinne seg med overrumpling, ved usikkerhet intet svar

Komme i forkjøpet, bruke andre medier

Legge alle kort på bordet, si det som det er, fremfor å bli drevet fra skanse til skanse

Merke seg og analysere feilinformasjon i mediene for å legge grunnlaget for senere læring

Jeg vil avslutte med å sitere den sveitsiske forfatter Max Frisch:

”Krise er en produktiv tilstand. Man må bare fjerne bismaken av katastrofe”

Foto: Mikael Risedal
Jan Petersen
Utenriksminister
Oslo Militære Samfund, Oslo
Ærede forsamling,

Foredrag: Sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa eller over Atlanterhavet? Ja takk, begge deler

Mine damer og herrer

Den som trakter etter fellesskap uten konflikt, mister fellesskapet, er det blitt sagt. Uenighet mellom nære allierte er med andre ord ikke noe uvanlig, men en del av uavvendelige virkelighet.

Irak-spørsmålet førte til betydelige belastninger på forholdet mellom medlemmene i moderne histories mest vellykkede militærallianse, NATO. Europeiske land var splittet. Men størst oppmerksomhet og bekymring vakte motsetningene over Atlanterhavet.

‘Transatlantiske spenninger’ er ikke noe nytt. Det har vi også sett tidligere. Kyoto, Den internasjonale straffedomstolen og prøvestansavtalen bare for å nevne noen eksempler fra de seneste årene.

Men dagens situasjonen gir grunn til sterkere bekymring. Motsetningene over Atlanterhavet er flere og stikker dypere. Og de reflekterer svært ulike holdninger til internasjonalt samarbeid.

Mye av den akutte bitterhet som i vår preget det transatlantiske forhold i forbindelse med Irak-spørsmålet er nå tilsynelatende borte. Men jeg mener at vi må legge til grunn at de underliggende problemene vil kunne vare ved.

Det atlantiske fellesskap er og blir et ankerfeste for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Norges forsvar og sikkerhet skal også i fremtiden være fast forankret i NATO, som etter norsk syn bør forbli grunnvollen for europeisk sikkerhet og stabilitet.

Når det gjelder ivaretagelsen av grunnleggende sikkerhetshensyn, er det en misforståelse å tro at noe enkeltland eller noen gruppe av land kan erstatte et NATO der USA deltar aktivt. Ved innledningen av det 21. århundre er USA mer enn noensinne “the irreplaceable power”.

Vi ønsker at NATO fortsatt skal være relevant. Vi vil at NATO fortsatt skal ivareta alle medlemslands sikkerhet. Vi ønsker at NATO fortsatt skal være det viktigste forum for transatlantisk dialog om sikkerhetsspørsmål. Dette tror jeg er mulig.
Men da må vi, også innenfor NATO, se på hvordan vi kan bringe våre og amerikanske analyser av verden og av våre handlings­alternativer nærmere hverandre. Vi må også være villige til å yte konkrete bidrag til å løse de oppgavene vi står overfor, både ved å stille med militære ressurser og ved politisk vilje til å ta et ansvar når det gjelder. Dette ansvaret gjelder ikke lengre bare innenfor Europa. Med globale trusler følger et globalt ansvar, også for oss.

Samtidig er EUs utvidelse, den nye konstitusjonelle traktaten og utviklingen av en sikkerhetsstrategi for EU i ferd med å gi oss et mer selvbevisst og markert EU i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vi legger derfor stor vekt på å videreutvikle vårt forhold til EU-landene, også på det sikkerhets- og forsvarspolitiske område.

Siden vi er medlemmer av Alliansen, men står utenfor EU, stiller det oss også overfor nye utfordringer. Ivaretakelsen av grunnleggende norske interesser vil i tiden som kommer helt klart kunne bli enda mer krevende.

Det er flere årsaker til de utfordringene vi står over for. For det første har nok vi som lever på denne siden av Atlanteren ikke helt tatt inn over oss hvor traumatisk 11. september var for amerikanerne og hvor sterkt dette traumet har preget og vil prege amerikansk utenrikspolitisk tenkning og adferd. Og det gjelder hele det amerikanske folk, ikke bare administrasjonen og det republikanske parti.

USAs sårbarhet ble med ett synlig for all verden. Amerikanere flest føler seg selv i dag svært sårbare – trolig langt mer enn vi europeere. I tillegg til å føle seg mer utsatt, er den amerikanske tilnærmingen ofte mer direkte. USA vil ofte bruke mer press for å oppnå resultater og vil ha det raskt. Europa inntar ofte en holdning preget av dialog og større tålmodighet. Vi kan oppfatte amerikanerne som konfrontatoriske. De kan oppfatte oss som unnvikende. Dette er forskjeller vi må søke å forene gjennom dialog og samarbeid. Vi må unngå situasjoner der USA kommer til europeerne med ferdige konklusjoner og veivalg om sentrale strategiske spørsmål, uten forutgående konsultasjoner.

Vi har over tid sett eksempler på en mer pågående og mindre fleksibel amerikansk holdning i internasjonale spørsmål. Det vises mindre tålmodighet i multilaterale fora. Ved flere anledninger har amerikanerne foretrukket koalisjoner av villige framfor faste allianser. Dette gir USA større handlefrihet, med enklere beslutnings­mekanismer og kommandolinjer under amerikansk kontroll.

Her står vi overfor en stor utfordring. Amerikanerne må innse at de trenger Europa, EU og NATO. Jeg tror også USA i økende grad erkjenner dette. Den senere tids forverring av sikkerhetssituasjonen i Irak og Afghanistan har formodentlig bidratt. Oppgavene er så store at heller ikke USA kan løse dem på egen hånd. Men de amerikanske forventninger når det gjelder både økonomisk og militær bistand er også store, så store at det kan bli vanskelig for europeerne å innfri dem.

Et hovedproblem for de vestlige land er at behovet for militære ressurser av høy kvalitet er langt større enn hva vi samlet rår over. Vi må huske på at det er de samme styrkene vi trekker på enten det gjelder NATO-operasjoner i Bosnia eller Kosovo, EU-operasjoner i Makedonia aller Kongo, eller amerikanske operasjoner i Afghanistan eller Irak.

Det forsterker behovet for en løpende og grundig avveining av hvor vi setter inn våre begrensede ressurser, både militære og sivile. De økonomiske realitetene tilsier at innsats ett sted vil begrense våre muligheter for å være med andre steder. I utgangspunktet bør vi prioritere FN- og NATO samt EU-operasjoner. Likevel vil vi stå overfor vanskelige dilemmaer. Vi vil fortsatt ønske å delta i viktige operasjoner. Men vi må ikke spre oss for tynt.

USAs utenrikspolitikk har et utpreget globalt utsyn. Dette er ikke noe nytt. Men det er en ny dimensjon at USA nå også i større grad velger sine partnere globalt. Det er et klart skille mellom oss som allierte og dem som inngår i koalisjoner av villige. De er ikke, som NATO-medlemmene, bundet til solidaritet over tid gjennom en forpliktende traktat. De kan heller ikke tilby styrker som er like samtrente med amerikanerne som våre styrker er.

Men for USA er dette skillet nå mindre viktig. De er opptatt av å få jobben gjort. De spør om og tar i mot hjelp der de kan få den. Likevel tror jeg det er ganske klart at de europeiske allierte har en særskilt plass hos amerikanerne, både politisk og som samarbeidspartnere. For selv om det kan være uenighet i sak, slik tilfellet var over nødvendigheten av krigen i Irak, ligger det et sterkt verdifellesskap i bunnen, ikke minst felles politiske og demokratiske tradisjoner.

Dette fellesskapet er sterkere enn mange tror. Jeg mener det vil overleve vår ulike tilnærming og vårt ulike utsyn i Irak-saken. Men det krever en innsats – også fra vår side. Derfor er en styrket transatlantisk dialog så viktig. Og her står NATO sentralt. Vi må vise amerikanerne at det tjener deres interesser å møte de nye sikkerhetstruslene innenfor rammen av NATO.

For å lykkes kampen mot internasjonal terrorisme må vi bruke en rekke tiltak av militær og ikke-militær karakter. Den overordnede rammen for denne kampen er FN, men også organisasjoner som NATO og EU. Norge deltar aktivt i disse felles anstrengelsene. Vi stiller oss også positive til nye initiativ som for eksempel det såkalte Prolifiration Security Initiative (PSI), som blant annet går ut på gjennomføre inspeksjoner av skip i internasjonalt farvann. Som en av verdens største skipsfartsnasjoner er det naturlig at vi er med i dette arbeidet. Vi har derfor anmodet de nåværende PSI-landene om å bli tilsluttet dette initiativet.

Mine damer og herrer

På denne siden av Atlanterhavet har mange EU-land trukket den slutning at EUs felles tilnærming til utenriks- og sikkerhetspolitikken må styrkes.
Det vil gi EU de beste muligheter til å påvirke utviklingen, og å utøve innflytelse på amerikansk tenkning og politikk.

Riktignok er EUs militære ressurser små sammenlignet med amerikanernes. Men EU er i ferd med å styrke sin evne til krisehåndtering. EU-landene legger stor vekt på å anvende en lang rekke virkemidler på en koordinert måte. Utkastet til sikkerhetsstrategi for EU, som jeg synes er et meget godt utgangspunkt, peker nettopp på dette. Utkastet bringer EUs trusselvurdering nærmere både den amerikanske og allierte trusselvurderingen. Det er også positivt at behovet for transatlantisk partnerskap er understreket. Og utkastet reflekterer en mer realistisk holdning til bruk av militær makt.

EUs arbeid med sikkerhetsstrategien viser at vi nå er i ferd med å få en samforståelse over Atlanteren om at trusselen fra internasjonal terrorisme er den største utfordringen for internasjonal fred og sikkerhet. At EU er i ferd med å nærme seg USA når det gjelder det globale trusselbildet er en helt avgjørende forutsetning for å møte disse truslene mest mulig effektivt.

Men samtidig synliggjøres det også at EUs tilnærming skiller seg fra USAs på vesentlige punkter. Det gjelder særlig den vekt EU legger på forebygging av konflikter med ikke-militære midler og forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er positivt at EU utformer en slik strategi. Men det er viktig at strategien blir videreutviklet i dialog med USA og NATO. I så fall vil det kunne bli et nyttig bidrag til bedring av de transatlantiske forbindelser. Det er også positivt at EU legger opp til å kunne påta seg flere typer oppgaver innenfor krisehåndtering. Det er utvilsomt nok å gjøre på dette feltet for alle som ønsker å bidra. Og jeg tror et aktivt EU kan bidra til å øke de europeiske landenes evne til krisehåndtering.

Vi har alltid ment at EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske ambisjoner best kan ivaretas i nært samarbeid med NATO. Derfor var vi fornøyd med at NATO og EU i vår kom frem til en avtale nettopp om dette. Den såkalte Berlin Pluss pakken legger jo opp til at EU kan trekke på NATOs ressurser.

I utkastet til ny ”grunnlov” for EU, det såkalte Konventet, foreslås et tettere og mer forpliktende forsvarssamarbeid mellom de EU-land som ønsker dette og som stiller visse krav til kapasiteter. Sentrale EU-land ønsker også å styrke EUs evner til å planlegge og gjennomføre selvstendige operasjoner. Ulike forslag drøftes i EU-kretsen, blant annet oppretting av et europeisk militært hovedkvarter.

Det vil være galt å anse ESDP som en motvekt til USA og NATO. Når alt kommer til alt, er jo de aller fleste EU-land våre europeiske allierte. Vi arbeider, i likhet med et stort flertall av våre europeiske allierte, for at NATOs og EUs utvikling av militære ressurser utfyller hverandre. Dette gjelder ikke minst for de to reaksjonsstyrkene som nå etableres i henholdsvis EU og NATO.

Så langt det er mulig må det unngås at det bygges opp parallelle strukturer og kapabiliteter. Det som trengs er militære styrker som kan utplasseres og ikke flere hovedkvarter. Det er ressurssløsing og vil på sikt kunne undergrave NATO. Samtidig må vi realistisk erkjenne at EU etter å ha gjennomført en egen militær operasjon i Kongo, og i fremtiden vil gjennomføre operasjoner uavhengig av NATO. Men det er viktig at EU i slike tilfeller viser maksimal åpenhet og individuell vurdering, ikke bare overfor NATO men også overfor individuelle NATO-land som ikke er med i EU.

Fleksibilitet og pragmatisme er i EUs egen interesse. Det vil sette land som Norge i stand til å fortsette å yte relevante bidrag til EUs operasjoner. Norge har utmerket seg positivt med hensyn til politiopplæring og reform av justissektoren. Dette kan vi bygge videre på.

Vår holdning til EU vil på mange måter avgjøre hvordan EU forholder seg til oss. Fremfor alt er det viktig at vi på norsk side ser i øynene hvilken retning utviklingen tar. EU kommer til å spille en stadig viktigere rolle på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området fremover. For oss er det likevel avgjørende at NATOs rolle ikke svekkes. Kollektivt forsvar må fortsatt forbeholdes NATO. NATOs rolle som konsultasjonsforum må opprettholdes. Vi ønsker ikke en situasjon der de reelle drøftelsene over Atlanterhavet foregår direkte mellom EU og USA fremfor i NATO. Det vil gjøre det langt vanskeligere for ”utenforlandet” Norge å få gjennomslag for våre synspunkter .

Et tett og nært samarbeid mellom EU og NATO er helt nødvendig for å kunne møte truslene fra terrorisme og masseødeleggelsesvåpen på en effektiv måte. Vi kan utfylle hverandre. Men vi må ha en jevnere byrdefordeling. Vi kan ikke forvente at amerikanerne skal ta alle skarpe oppdrag og vi europeere kun komme inn i ettertid. Vi må begge være villige til å stille opp når det trengs. Vi må begge lære av hverandre.

Sterkere transatlantisk samarbeid trenger absolutt ikke å være noen motsetning til et styrket Europa. Tvert imot. Begge deler er gjensidig forsterkende, dersom vi utnytter mulighetene.

Mine damer og herrer

Det er oppløftende at de allierte i de siste månedene har vært villige til å påta seg dette ansvaret. NATOs støtte til Polens engasjement i Irak og overtakelse av kommandoen for den internasjonale stabiliseringsstyrken i Afghanistan, ISAF, er et uttrykk nettopp for det. Disse beslutningene viser vilje til å se framover og bruke Alliansen til å løse nye oppgaver.

Håndteringen av Irak-konflikten førte til splittelse og motsetninger mellom nære Allierte både over Atlanteren og innad i Europa. I fravær av et klart FN-mandat kunne vi ikke støtte krigen. Men vi ønsker ikke nå å vende det irakiske folk ryggen. Det er bare en vei fremover. Vi må få på plass et sivilt irakisk styre så raskt som mulig. Dette kan vi bare klare ved å bringe sikkerhetssituasjonen under kontroll og stabilisere landet.

Det internasjonale samfunnet må derfor bidra til å bringe under kontroll de kreftene som motarbeider en slik utvikling, og nærmest daglig gjennomfører nye bombeaksjoner – ofte mot sivile installasjoner.

Vi støtter opp om utviklingen av et demokratisk, stabilt og fredelig Irak. Vi har tatt et valg:

· derfor deltar vi i stabiliseringsstyrken

· derfor konsentrerer vi oss om humanitære oppgaver, som er rammen for vår deltakelse

Vår innsats i Irak er høyt verdsatt. De norske soldatene har så langt uskadeliggjort over 6000 eksplosiver og dermed reddet mange liv. De har reparert elektrisitetsnettet. De har bygget broer. De har gjort et viktig arbeid til beste for den irakiske sivilbefolkningen.

Det er avgjørende at sikkerhetssituasjonen i Irak bedres. De stadige angrepene mot koalisjonsstyrker og sivilbefolkningen forsinker gjenoppbyggingen. De har også medført at FN og frivillige organisasjoner har måttet redusere sitt nærvær betydelig. Dette er meget uheldig. Vi er i ferd med å havne i en ond sirkel, der mangel på fremgang og resultater for det irakiske folk øker motstanden mot irakiske myndigheter og koalisjonsstyrkene og gjør sikkerhetssituasjonen enda verre. Dette må vi unngå.

Derfor er det behov for forsterket innsats – innen sikkerhetssektoren, men også når det gjelder oppbygging av irakiske institusjoner som bl.a. politi, grensevakter og rettsvesen. Her må irakerne selv trekkes mer med. Det er en forutsetning for at demokratiet kan slå rot.

En nøye gjennomtenkt timeplan må her utarbeides. Men det er like viktig å definere hvor vi vil. Erfaringer fra andre vanstyrte og totalitære land, viser at for rask overføring av reell suverenitet, kan befeste, snarere enn å fjerne, de verste sidene ved det gamle regimet.

En ny Sikkerhetsrådsresolusjon som gir FN en mer sentral plass, vil gjøre det lettere for flere land å bidra. Men selv med en ny FN-resolusjonen tror jeg det vil bli en vanskelig oppgave å få styrket den internasjonale deltakelsen i Irak – særlig mht. stabiliseringsstyrker. De seneste signaler fra flere potensielle bidragsytende land, er ikke særlig positive i så måte.

Ivaretakelsen av sikkerheten I Irak er en avgjørende forutsetning for å lykkes med dette og for å legge grunnlaget for en stabil politisk og økonomisk utvikling. Oppgavene er omfattende og krever en samlet internasjonal opptreden. Norge vil ta sin del også av dette ansvaret. Det er viktig at det internasjonale samfunn lykkes i Irak. Men vi må heller ikke glemme at vi fortsatt står foran enorme oppgaver i Afghanistan.
Det er ingen tvil om at NATO her har påtatt seg en meget vanskelig oppgave.

Og når vi først har tatt på oss denne oppgaven er vi nødt til å lykkes. På mange måter avhenger NATOs fremtid av hvordan den makter å løse oppgavene i Afghanistan. Bare ved å lykkes med å skape et stabilt Afghanistan, kan vi forhindre at terrorister igjen planlegger terrorangrep fra landet.

Fem faktorer må være på plass for at vi skal lykkes i Afghanistan:

For det første må NATOs medlemsland utvise den nødvendige politiske viljen til å bidra. Dette gjelder både militære bidrag og bistand til gjenoppbygging og utvikling.

For det andre må afghanerne selv ha eierskap til prosessen. Dette fordrer tett samarbeid mellom NATO og andre aktører, og en plan for overføring av ansvaret til afghanske myndigheter.

For det tredje må NATO bevege seg utenfor Kabul. Det er positivt at det foreligger prinsippiell alliert enighet om å utvide av ISAFs mandat utover den afghanske hovedstaden. Men forholdet til den amerikansk-ledede Operation Enduring Freedom må også avklares.

For det fjerde må det defineres nærmere hvilke oppgaver NATO skal løse og hvilke som må løses av andre aktører. Vi må se på hvilken rolle NATO kan spille for eksempel med hensyn til velgerregistrering og valgovervåking, sikkerhetssektorreform og gjen­opp­bygging.

For det femte må nabolandene trekkes med. De må oppfordres til å spille en konstruktiv rolle. Forholdet til Pakistan er særlig viktig, men også til Iran, til Russland og landene i Sentral-Asia. Vi må i NATO se på mulighetene for å utnytte partnersamarbeidet med disse landene bedre. Vi må fremme prosjekter og samarbeid som vil tjene utviklingen i Afghanistan. Jeg tenker særlig på samarbeid om grensesikkerhet, ikke minst for å komme den sterkt økende narkotikatrafikken til livs.

Vi har på norsk side gitt betydelige bidrag til Afghanistan, både militære og humanitære. Det vil vi fortsette å gjøre. Fra neste år er Afghanistan utpekt til samarbeidsland, noe som vil øke den langsiktige bistanden.

På militær side vil vi prioritere bidrag til ISAF nå som dette er en NATO-ledet operasjon. Samtidig ser vi på muligheten for å bidra til de såkalte Provincinal Reconstruction Teams (PRTs).

Vi må være åpne for tilsvarende operasjoner også i andre områder. I første rekke tenker jeg på muligheten for en styrket NATO-rolle i Irak. Det forutsetter imidlertid som nevnt at det folkerettslige grunnlaget er avklart.

Jeg har tidligere tatt til orde for at vi også må være åpne for at NATO ha en funksjon i forbindelse med en eventuell fredsløsning i konflikten mellom Israel og palestinerne. Dessverre synes ikke utsiktene til en slik fredsløsning særlig gode for tiden. Men NATO må være beredt, dersom det skulle bli aktuelt.

Skal Alliansen kunne møte morgendagens utfordringer, må styrkene kunne operere utenfor hjemlandet. På norsk side arbeider vi med å forberede våre bidrag til den allierte reaksjons­styrken, som skal stå klar fra 2006. Vi vil stille den nye Telemarksbataljonen til rådighet for denne styrken. Reaksjonsstyrken vil stå helt sentralt for NATOs arbeid med å møte nye trusler fra terrorisme og masseødeleggelsesvåpen. Vi må avklare nærmere hvordan styrken skal anvendes. Politisk kontroll over bruk av styrken er grunnleggende.

Disse spørsmålene vil stå sentralt på NATOs toppmøte i Istanbul neste år. Andre spørsmål som vi fra norsk side er særlig opptatt av frem til toppmøtet er:

Mine damer og herrer,

For et lite land som Norge kan vår trygghet og våre nasjonale interesser bare sikres gjennom multilateralt samarbeid. Derfor vil vi arbeide for multilaterale løsninger der det er mulig. Jeg har i kveld konsentrert meg om det transatlantiske og det europeiske perspektivet i vår sikkerhetspolitikk. Men jeg vil understreke at vår sikkerhetspolitikk også har en global dimensjon, representert ved FN.

Vi må tilpasse FN til dagens utfordringer, og sørge for at FN tjener alle medlemsland. Vi må avklare nærmere hva FN kan og hva FN ikke kan gjøre. Dette er ikke minst en aktuell problemstilling i Irak der vi fra norsk side ønsker at FN skal spille en mer sentral rolle. Vi må sikre oss at de oppgaver FN får i Irak er realistiske og oppnåelige. FN må gjøres relevant også for de som kan la seg friste til å gå utenom Verdens­organisasjonen. Vi må gjøre FN i stand til å handle når handling kreves. Og vi må sørge for at FN får ressurser til å følge opp de oppdrag organisasjonen gis.

FN vil ikke være effektivt uten at medlemslandene stiller opp. FN vil ikke være effektivt uten at stormaktene er med. Dette gjelder ikke minst USA. Jeg er selv overbevist at USA har langt mer å tjene på å bruke FN – og arbeide innenfor organisasjonen – enn å gå sine egne veier.

Vi lever i interessante og spennende tider. Endringene som nå skjer rundt oss innleder på mange måter en ny tid. En tid der helt grunnleggende spørsmål om trusler, nasjonale interesser, globalt ansvar og internasjonalt samarbeid stilles på nytt. Her trenger vi mer enn noensinne en god og løpende debatt med alle miljøer – ikke minst de militære.

Norge vil fortsatt arbeide aktivt for å møte de utenrikspolitiske utfordringer vi står overfor. Vi vil fortsatt stille opp både med ideer, med militære og sivile bidrag, og med humanitær og økonomisk støtte. Vi vil arbeide for fredelige bilegging av konflikter der det er mulig. Samtidig vil vi stille opp militært når det kreves.

Vi står overfor store og vanskelige oppgaver. Vår sikkerhetspolitiske tilnærming må derfor forankres i samarbeid både i Europa og over Atlanteren. Vi sier med andre ord som Ole Brumm: “Ja takk, begge deler”. Ikke fordi vi er kravstore eller naive. Men fordi dette er det beste vernet vi kan sette opp mot vår tids sikkerhetstrusler.

Takk for oppmerksomheten.

Stephan Tschudi-Madsen
Tidligere Riksantikvar
Foredrag: Oslo Militære Samfunds bygning – og dets arkitekt
Oslo Militære Samfund, Oslo
Det er en ære og en glede å få anledning til å få stå på Oslo Militære Samfunds talerstol – jeg tror jeg tør si en av hovedstadens tre viktigste faglige fora ved siden av Handelsstanden og Polyteknisk Forening. I motsetning til de to sistnevnte er Oslo Militære Samfund solid plantet med det ene benet i det offentlige og militære, og det annet i det sivile liv. Dette har vært til det almene samfunns glede og berikelse.

Således er det også med den bygningen som jeg skal tale om i aften. Den har det ene ben solid plantet på selve det historiske Akersberget – og det annet i det tilgrensende myrlendte strøk. Dette har vært Oslo Militære Samfunds bekymring og fortvilelse.

Men før vi går løs på selve bygningen, har jeg lyst til å si noen ord om arkitekten som tegnet huset vi er i, både fordi han er en typisk representant for sin tid og for det liv som rørte seg i Christiania i siste halvdel av 1800-årene, og fordi han og hans slekt har vært knyttet til Forsvaret og det kunstneriske liv i hovedstaden like til våre dager – en både sjelden og fascinerende kombinasjon.

Det hele begynte med en sjøreise sommeren 1847. I det den tyskfødte kjente arkitekt, med det franskklingende navn Alexis de Chateauneuf, seilte nordover gjennom Øresund med sin unge hustru Caspara, født Møller, datter av den kjente skolemann Ulrich W Møller – Møllergatens skole. Gjennom sin svigerfamilies bekjentskaper hadde den tyske arkitekt fått i oppdrag å tegne nytt tårn til Vår Frelsers kirke i Christiania. Man sier at det var under denne sjøreise Chateauneuf ble inspirert av tårnene på Kronborgs slott(1). Det får være som det vil, vi fikk i hvert fall den vakre, gjennombrutte nygotiske, tårnhjelm på Oslo Domkirke, som vi alle kjenner. Etter denne suksess, vant Chateauneuf så Norges første arkitektkonkurranse – Trefoldighetskirken i Christiania – i februar 1850. Han drar til Christiania med sin hustru og tar inn hos sin svigerfamilie. Alt synes å gå mot lykkelig sommer og sol. Men nå trenger han en assistent.

Året før hadde Chateauneuf truffet den 23 årige stenhugersvenn og ornamenttegner Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno (1826-1882) og knyttet ham til seg. von Hanno var utenom sin kunstneriske begavelse, dessuten en vennlig og sosialt anlagt ung mann. Da han ble opptatt som svenn i Hamburg ropte alle at det ikke var noe å si på ham: ”Nei, nei, et fix mannfolk, men han må lære å drikke mer, røke kan han allerede”(2). Den 28. mai 1850 fikk von Hanno så en varm anbefaling til stipend av Chateauneuf og drar glad til Norge for å assistere ham. Han sier selv ”…for meg vil De alltid stå som den jeg har alt å takke for, Deres omsorg for meg og kjærlighet til meg skal aldri bli glemt (3).

Men arbeidet i Christiania var knapt kommet i gang før Chateauneuf kaller ham til seg og sier: ”Gå til overlærer Møller og si at jeg flytter ut og vil skilles, sådanne gale mennesker har jeg aldri sett”.

von Hanno gjorde som han ble bedt, uten synlig glede. Den 16. august drar Chateauneuf tilbake til Hamburg – ”en hjernesykdom som ikke kan helbredes”. De sees aldri mer.

Den 21. august begynner den unge von Hanno hos den veletablerte tyskfødte arkitekt Heinrich Ernst Schirmer, og blir der året ut. Sommeren 1851 skriver han fra Hamburg: ”Jeg lengter til Christiania som om det var min fødeby”. Han blir mottatt av Schirmer – ”…men det er merkverdig at jeg alltid føler en viss kulde mellom oss, hva det kan komme af?” (4)

Mer eller mindre overlatt til seg selv kastet den unge lovende stenhugger og ornamenttegner seg over mangfoldige oppgaver som han må ta over etter Chateauneuf ved Trefoldighetskirken. Både den gang og i ettertid har det vært enighet om at det ble gjort på en glimrende måte. Svennen ble til arkitekt.

von Hanno oppfører nå flere privatboliger i St. Olavsgate, bl.a. for seg selv, begynner en tegneskole hvor bl.a. Th. Kittelsen går, han tegner i avisene, er en glimrende samtidsskildrer, tegner frimerke for Posten i 1972, det såkalte ”Posthornmerket” som er Europas lengst benyttede uforandrede frimerke; han oppfører en rekke bygninger rundt om i landet sammen med Schirmer, og er en glimrende vert for tilreisende kulturpersonligheter!

”Hans hus var i mange aar et av de faa i Kristiania, hvor kunstvenner til stadighet møttes – vel ikke en salon efter fransk mønster, men et kunstnerhjem efter tysk smak, med tyske sentenser malet over dører og påvægger, velkomstord og visdomsord som husets herre hadde samlet paa sine sommerreiser i sit fædreland, i gamle tyske hjem, i vinstuer og bierkneiper. For en egte tysk kunstnernatur bodde i von Hanno – den sympatiske tyskhet som er saa uendelig fjern fra prøiseriet, det varme gemyt, den alvorlige kunstneriske stræben, det arbeidssomme sind, den flittige haand, udmerket ham, præget hele hans væsen og satte sit præg ogsaa paa hans omgivelser, hans hjem”. (5)

I tillegg til alt dette ble han stamfar til en betydelig kunstnerslekt i Norge, mange av dem med fotfeste både i Apollons og Mars’ verden. Hans tyskfødte hustru skjenket ham to sønner, den eldste var sanitetsoberst og en glimrende tegner, Albert Oscar von Hanno (1862-1938). Hans sønn igjen var maleren Carl von Hanno (1901-1953), gift med Rigmor von Hanno (f. Osen), billedhugger og arkitekt. Carls bror, Johan Albert von Hanno (1894-1952), var også arkitekt og lærer i tegning, han var gift med keramikeren Ingeborg von Hanno (f. Ulstad, 1919). Deres datter er skuespilleren Eva von Hanno (1945-)

Den yngste sønn, Carl Wilhelm von Hanno (1860-1912), ble arkitekt som faren og var gift med Ingeborg (1867-1927), datter til hoffjegermester Gjerdrum. Dette ga innpass til det unge kongehus, og deres datter ”Lillian” (1897-1969) ble dronning Mauds hoffdame. Hennes eldre bror, major Otto Friedrich Wilhelm von Hanno (1891-1956), var tegner og en kjent teatermaler. Han var i første ekteskap gift med Erna Wadel (”Pus” Thaulow, 1895-1985) og fikk sønnen Carl Catovon Hanno (1916-1941), utdannet som flyver, dro til England og ble instruktør i ”Little Norway”, falt i 1941. I andre ekteskap var Otto F.W. von Hanno gift med skuespilleren Lillemor von Hanno (f. Gjems Selmer (1900-1984). (6)

Nå har vi fått et glimt inn i von Hannos bakgrunn, mannen og arkitekten, Cristiania og tiden, hjemmet og slekten – en liten, men fargerik bit av hovedstadens historie.
Vi kan nå gå inn og se på det preg han satte på byen.

Det blir i det alt vesentlige hans tre hovedverk ved siden av Trefoldighetskirken: Grønnlandskomplekset, Norges Geografiske Oppmåling og Oslo Militære Samfund.

Vi har streifet Trefoldighetskirken (1850-1858), som altså står frem som den fremste sentralkirke i Norge i 1800-årene. Med det opprinnelige blåmalte hvelv med gullstjerner og von Hannos nydelige hugne detaljer er den et storverk fra den tiden. Som jeg har skrevet tidligere: ”The suberb craftmanship revealed in the building of the Church of the Holy Trinity should be credited less to Chateauneuf than to von Hanno… The architectural treatment of space, the the stylistic unity and guality if the finish are such that the interior, as it now stands, must be considered the most perfect eccleaniastical interior in Norwegian neo-Gothic – a countertpart to Oscarshall’s position in secular architecture”.(7)

Grønland kirke er hans andre store sakrale bygg, men denne gangen utvidet med skole, brann- og politistasjon, (1864-1869), et byplanmessig mestergrep. Den prøisiske kirketype fra 1840-årene lå nok her til grunn, kombinert med offentlige bygninger for den nye bydel. Stilen er enkel, tysk middelalderinspirert, i upusset tegl. Kompleksets kvalitet holder den dag i dag. Vanskeligere var det imidlertid i 1970-årene å overbevise Grønland menighetsråd om at det den gang supermoderne gulvbelegg som von Hanno introduserte i kirken – nemlig asfalt – burde bevares! (8)

Hans samarbeid med Heinich Ernst Schirmer (1814-1887) må nevnes med noen få ord fordi det var en usedvanlig rik og utfordrende periode i norsk arkitektur, hvor disse to satte sitt preg, ikke bare på hovedstaden, men på det hele land i de ni år samarbeidet varte frem til 1862.
Schirmer kom som assistent til Linstow i 1838 ved oppføringen av det Kgl. Slott, anbefalt av ingen ringere enn I.C. Dahl. Men i motsetning til von Hanno forble han tysker og dro tilbake til hjemlandet i 1883. Ikke mindre enn 20-30 fengsler ble oppført, selvfølgelig med Botsfengselet i Cristiania som det viktigste. Blant andre offentlige bygg kan nevnes 10-15 kirker, en lang rekke jernbanestasjoner, foruten sykehus og festninger.Ingen arkitekter i vårt land har noen sinne satt så sterke spor etter seg i den offentlige byggevirksomheten som disse to. I tillegg kommer privatoppdrag.

Praktisk talt alt hva de tegnet ble oppført i upusset tegl i en nøktern, til tider storladen, tysk middelalderinspirert stil. Et unntak er utkastet til Stortinget som Schirmer og von Hanno leverte i 1857. Her utfolder de seg med et langt rikere formspråk, med bruk av trappegavler, dekorative tårn og andre elementer. Med denne hånd og i denne ånd ville Stortinget ha sett ut som et påkostet tysk Rathaus.

*

Et storverk av von Hanno er Norges Geografiske Oppmåling, 1876-1879. Bygningen ble oppført etter hans brudd med Schirmer i 1862, teglen er nå pusset og stilen mindre middelalderpreget. Bygningen har gjennom årene tjent andre formål, men ruver i dag fremdeles som et sentralt element mellom det Kgl. Slott og Universitet. Ved innvielsen den 31. august ble arkitekten meget rørt og takket varmt, det ble drukket 23 flasker sherry og spist 240 småkaker, skriver han i sin selvbiografi.(9)

Vi kommer nå til hans hovedverk ved Akershus festning, Oslo Militære Samfund. Fra 1856 var Akershus ikke lenger en operativ festning, ikke desto mindre ble den nå utbygget mer enn noen sinne før, i det alt vesentlige som arsenal og til Hærens formål. Vi fikk hovedarsenalet, nå Forsvarsmuseet, Høymagasinet, Kavaleristall med plass til i alt 260 hester, dessuten Ingeniørkompaniets stall, ja, enkelte spøkefugler talte også om ”Ingeniørstallen”. Gewalderboligen, nå Politiets rytteravdeling, var tegnet av von Hanno, mens meget av det andre tegnet han sammen med Schirmer.(10)

Alt i 1866 hadde Stortinget besluttet å yte gratis tomt til byggingen av Oslo Militære Samfund. Samfundets byggekomité ønsket en stor sal på minst 250 kvadrat-alen med bordplass til 100 personer. Videre trengtes rom for biljard og bibliotek, bolig for vaktmester, restauratør og ”husinspektør”. Som arkitekt Guthorm Kavli så riktig sier i sin artikkel i Forsvaret og samfundet i 1976, søkte man ikke lenger etter arkitekt blant Forsvarets ingeniøroffiserer, noe som hadde vært helt naturlig bare et halvt århundre tidligere. Den tid var forbi. Valget falt på den populære von Hanno som nettopp holdt på å avslutte det store kompleks, Norges Geografiske Oppmåling.

Von Hanno var på dette tidspunkt en meget vel etablert 50-åring, han hadde lenge vært opptatt av Akerhusområdet, bl.a. som snap-shot tegner, og som vi har hørt, som arkitekt. Men en gratis tomt kan koste dyrt. Området var delvis myrlendt slik at den ene del av huset måtte bygges på fast fjell, mens den annen måtte bygges på tømmerflåte. Dette var en vanlig fremgangsmåte for fundamentering, brukt så sent som i 1890-årene da Nationaltheatret ble oppført. Og med de samme følger.

Men dette var det ingen som tenkte på da grunnstenen ble nedlagt den 4. oktober 1876 – og enda mindre noen av de 250 festkledde gjester ved det store innvielsesball den 12. november 1878. Den 15. desember ga arkitekten en middag i sitt hjem for 25 gjester kl. halv fem.(11) Heller ikke han kunne vite at 50 år senere skulle Kongens gate føres forbi bygningen og ødelegge fundamenteringen. Men som Kåre Berg skriver ”man kan trygt si at et nytt avsnitt i Samfundets historie begynner med husets innvielse.(12)

Bygningen skiller seg fra von Hannos arbeider i Schirmer-perioden ved tre vesentlige trekk: For det første er teglen nå pusset slik at bygningen fremstår som glattere, hardere og klarere, dernest er detaljeringen langt rikere, vi fornemmer den begavede ornamenttegner, og til slutt utmerker bygningen seg ved sin massefordeling i et klart modellert, additivt system. Hans laverte akvareller viser at han nettopp har tenkt slik; bygningsmassen er ikke differensiert ved fargesetting; ornamenter og detaljer er ikke fargelagte. Det er dette som gir bygningen – så relativt liten som den enn er – et monumentalt preg, slik at den kan hevde seg i dette miljø mellom streng og tung empire og 1600-tall bastioner. Stilbetegnelsen lar vi ligge, den kan kalles nyromansk, tysk senhistorisme eller Rundbogenstil.

Er det så forbilder? Guthorm Kavli har lansert den litt pretensiøse tanke at det franske barokk-klassiske slott Vaux-le-Vicomte kan ha tjent som inspirasjon.(13)
Det er vel egentlig heller felles tankegods som lå i hele historismens ide. Det som er sikkert er at von Hanno i romdisposisjon fjerner seg fra alt som har med middelalder å gjøre – naturlig nok i et 1800-talls selskapslokale – men nærmer seg fransk-italienske palasstradisjoner.
Hovedrommet legges i piano nobile, men av økonomiske grunner var det umulig å oppnå den moderne løsning med åpne gallerier. Det var jo nettopp det Christianiasocieteten kjente fra Logebygningen, 1839, bare noen hundre meter unna, og ikke minst fra det Kgl. Slott, 1840. Det var jo nettopp i disse åpne gallerier at societetsdamene satt med sine vifter eller lorgnetter, og kunne se sine beundrere spise – eller håpe på en dans. Denne tradisjonen er i hvert fall middelaldersk.

Men vi aner arkitektens tenkning og dilemma; i stedet for gallerier modellerer han frem smale felter med nisjer og halvsøyler – opprinnelig tenkt for figurer – som nettopp fører tanken til gallerier. Dette var von Hanno’s og byggekomiteens resignasjon overfor de store drømmer – i erkjennelsen av det økonomisk uforsvarlige. Men i himlingen utfoldet han seg fritt.

Et vesentlig trekk ved dette fornemme hus, er trapperommets funksjon slik det også avspeiler seg i den ytre arkitektur med portalsmykket hovedinngang. Trappen er karakterisert av en funksjonell selvfølgelighet, en formell beskjedenhet og en håndverksmessig perfeksjonisme. Den er nå reetablert etter en senere ødeleggelse slik at det nå blir harmoni mellom den monumentale entre og adkomsten til hele husets Piéce de Resistance – Festsalen.

Spesielt interessant er det at von Hanno tenkte like meget på fasaden mot Myntgaten som mot Kongens gate, Ja, egentlig mer. Mot Myntgaten har han anlagt de tre monumentale rundbuer over to etasjer, bak hvilke skjuler seg det som Kavli kaller antechambre, le chambre de parade, – biblioteket – og le cabinet – spilleværelset.(14)
Bak disse lå selve hovedsalen. Hovedinngangen mot Kongens gate har kanskje voldt arkitekten mere brydderi, både hva angår funksjonssymbolisme og fargesetting.

*

Oslo Militære Samfund fungerte som sosialt sentrum like til mindre ønsket tysk innflytelse gjorde seg gjeldende. Da ble bygningen Soldatenheim, taket i festsalen ble senket og nytt bjelkelag lagt inn lenger ned. Jeg tror ikke det var slik von Hanno hadde tenkt seg en ekstra etasje i Festsalen.

Oslo Militære Samfund var ikke sen om å rehabilitere sitt kjære hjem, om enn den hele og fulle oppussing tok tid. Til det trengte man et jubileum, et rundt og godt jubileum. 20. mai 1975 kunne Norsk Ukeblad fortelle om det 150 år gamle Samfund og den ”ærverdige bygning med det enestående portrettgalleri og de glitrende baller”.(15)
De store setningsskader ble også nevnt – interessant nok var man midt i ”Det europeiske Arkitekturvernår”.

Året etter, i oktober 1976, hadde ting modnet seg og kommandørkaptein Kåre Berg holdt et fengende foredrag om Samfundets historie. Han sluttet med å si at ”det nå er blitt uomgjengelig nødvendig å få fundamentert bygningen trygt”. Og han føyde til: ”Vi har sett at 200 medlemmer reiste bygningen ved å gi store bidrag av små lønninger. Vi er nå 1100 medlemmer – la oss ta frem litt av ånden fra 1860- og 1870-årene og gi bidrag som monner”.(16)

Dette var signalet! Nå gjaldt det, ikke minst, å avvikle den spesielle situasjon som oppsto ved H M Kongens ankomst til møtene. Det første han nemlig gjorde var, etter å ha forsert den skjeve døren inn til salongen i andre etasje, å skritte oppover gulvet for å kjenne hvor hard ”motbakken” var blitt siden sist.(17) Onde tunger ymtet om at Oslo Militære Samfunds medlemmer på grunn av bygningens beliggenhet, bare hadde ”halvmilitær status”.

18. februar 1977 nedsatte Samfundet en huskomite med følgende mandat: ”Komiteens oppgave er å undersøke hva som bør gjøres for å restaurere Myntgaten 3, og legge frem forslag om hvordan de foreslåtte restaureringsoppgaver kan finansieres”.(18)

Kåre Berg pekte seg ut som den selvfølgelige formann. Vi skal ikke gå inn i det meget vel organiserte og utmerkede arbeid som komiteen utførte, men det utviklet seg snart et meget godt samarbeid med den nyutnevnte riksantikvar. Han tok opp tråden og skrev til forsvarsminister Rolf Hansen, ”Riksantikvaren betrakter Oslo Militære Samfunds bygning som et meget verdifullt innslag i festningsbildet, og betrakter den i høyeste grad som verneverdig og vil på alle måter hindre at den rives eller forandres”.(19)

Bygningen ble etter en vellykket innsamling så fundamentert med stål til fast grunn – ingen motbakker eller mursprekker lenger. Riksantikvaren lot bygningen grundig fargeundersøkes utvendig og innvendig.

Det var nok flere som håpet at den skittenhvite bygning nå kunne bli mer fargerik og at von Hannos vakre detaljer kunne komme bedre til sin rett. Men alle undersøkelser, både i arkiver og av eksteriøret selv, viste at arkitekten hadde tenkt bygningen som en helhet i en farge. Og slik måtte det bli. Den opprinnelige ”lys gulgrå med svakt rosa skjær”(20) ble tatt opp igjen, men man fant heldigvis at ”sokkelen kunne ha vært noe mørkere”. I inngangspartiet fant man imidlertid spor etter en noe mer festlig fargebruk, og den ble malt opp og gir i dag en fornem ankomst. I interiøret derimot var von Hannos fargebruk langt festligere – som dere alle kan se.(21)

*

Det sivile samfunn har forandret seg i den tid von Hannos bygning har stått ved Akershus’ murer – det har også Oslo Militære Samfund. Medlemmer blir ikke lenger holdt med piper og tobakk, men ånden og samholdet synes for meg å være det samme: Viljen til å føre de beste tradisjoner videre. Det er denne vilje og evne jeg gjerne vil hylde, og takke for at jeg fikk være med ved arbeidet i 1970- og 80-årene, og i dag har fått anledning til å hylde også arkitekt Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno.

NOTER

1. St. Tschudi-Madsen, Works of Chateauneuf in London and Oslo, Oslo 1965, s. 40. Se også idem, ”Alexix de Chateauneuf. Europeer i Cristiania”, Fortidsminneforeningens Årbok 1965, Oslo 1966, s. 105-122.

2. A.F.W. von Hannos selvbiografi, Oslo Bymuseum, s. 8.

3. Ibid., s. 23

4. Ibid., s 32.

5. Fr. B. Wallem, Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno 1816-1926, Oslo 1926, s 11.

6. Forfatteren takker Tertit von Hanno Aasland for hjelp med opplysninger ang. fam.

7. St. Tschudi-Madsen, op. Cit., s. 62.

8. Ole Petter Bjerkek, ”Anvendelse av asfalt som kirkegulvbelegg i det forrige århundre”, Fortidsminneforeningens årbok 1976-77, Oslo 1978, s. 78-83

9. A.F.W. von Hanno, op. Cit., ad dato.

10. Bjørn Sverre Pedersen, ”Akershusområdet i 1800-årene”, Fortidsminneforeningens Årbok 1964, Oslo 1965, s. 119-126. Di viktigste arbeidene von Hanno utførte alene, utenom den som er nevnt i artikkelen, er følgende: Karl Johans gate 37, 1858-1861, ombygd 1867; minnestøtte over Christian Magnus Faslen, Vollebekk, Ås 1864; Josephines gate 16, 1867; Villa Søholm, Drammensveien 74, 1867 (revet); Gjertsens skole, St. Olavs plass 5, 1868; St. Olavs gate 3, 5, 7, 9, 11, 13,21, a,b,c, 1870-årene; St. Olavs gate 29, eggen villa med atelier i bakgården, 1870-årene; sokkelen til Schweigaardstatuen på Universiteteplassen, 1876; Stortorvet 2, 1879; Arendal Gymnas, 1879.82; Pilestredet 20, 1882. Dessuten Meridianstøtten i Hammerfest. Representert i Nasjonalgalleriet med 240 tegninger.

11. A.F.W. von Hanno, op. Cit., ad dato.

12. Kåre Berg, ”Oslo Militære Samfunds historie gjennom 150 år”, Forsvaret og Samfundet, Oslo 1976, s. 243-276 (257).

13. Guthorm Kavli, ”Samfundets bygning som må bevares”, Forsvaret og Samfundet, utgitt i anl. OMS*s 150-års jubileum, Oslo 1976, s. 278-288.

14. Ibid.

15. Norsk Ukeblad, 20. mai 1975. Se også Kåre Bergs ovennevnte artikkel i Forsvaret og Samfundet, Oslo 1976.

16. Aftenposten, 4. oktober 1976.

17. Ibid.

18. Oslo Militære Samfund, Myntgaten 1, Riksarkivarens arkiv.

19. St. Tschudi-Madsens brev til Forsvarsministeren, 17, juni 1977. Ra’s arkiv.

20. Restaureringskonsulent O. Hellands rapport vedr. Myntgt 3, September 1980.

21. Ibid.

Professor dr.juris Ståle Eskeland
Universitetet i Oslo, Institutt for offentlig rett,
Juridisk Fakultet

Foredrag: Krig og fredsbevarende operasjoner: Lovlig, ulovlig eller straffbart? Krig og språk, rett og rettferdighet
 
Oslo Militære Samfund, Oslo

”Nødvendighet kjenner ingen lov. Våre tropper har okkupert Luxembourg, og kan hende har de allerede kommet inn på belgisk territorium. Mine herrer, dette er folkerettsbrudd. … Overgrepet – jeg snakker åpent – overgrepet vi derved gjør oss skyldig i vil vi forsøke å gjøre godt igjen så snart vi har nådd våre militære mål.”

Dette sa den tyske keiser Wilhelm, en uke etter at 1. verdenskrig startet med Tysklands krigserklæring overfor Serbia, 4. august 1914. Fire års blodbad fulgte.

Det ble med innrømmelsen av folkerettsbruddet. Det var umulig å gjøre uretten god igjen i ettertid, da var bl.a. 10 millioner døde og like mange lemlestede på slagmarken. Straffet ble de heller ikke, verken keiseren eller andre ansvarlige.

Uttalelsen er temmelig enestående. Det vanlige er at statsledere som går til folkerettsstridig krig mot andre stater eller under en borgerkrig dreper og forfølger folkegrupper i eget land, hevder at de har retten på sin side. Eller spørsmålet om lovlighet blir overhodet ikke reist. Det som blir skjøvet i forgrunnen er at krigen er rettferdig, uansett.

”Krig” er et ord med negativ klang. ”Fredsbevarende operasjon” eller ”humanitær intervensjon” lyder bedre. ”Begrenset militær kampanje” står kanskje i en mellomstilling.

Ord er makt. Ord former tanken. Det var selvsagt ikke uten grunn at statsminister Kjell Magne Bondevik ikke brukte ordet krig i forbindelse med Natos angrep på Kosovo 24. mars 1999.

NATO bombet Kosovo i 79 døgn. Første natt deltok 350 fly fra 13 av de 19 NATO-landene. Mot slutten ble det brukt en armada på mer enn 1000 fly. Ingen rimelig realitetsorientert person, uten andre motiver enn å gi en nøktern beskrivelse av hva som skjedde, vil betegne dette som annet enn krig. Da Bondevik, den 18. mars 1999 redegjorde for Stortinget for NATOs vedtak om et forestående angrep på Kosovo, brukte han ordene ”fredsoperasjon” og ”maktbruk”. Etter at krigen hadde pågått i over en måned, den 27. april 1999, brukte daværende utenriksminister Knut Vollebæk uttrykket ”pågående NATO-operasjoner”.

Først vel tre år senere, 2. september i år (2003), kom Bondevik til en språklig erkjennelse:

”Jeg har kommet til at jeg som politiker den gangen burde ha skåret gjennom alle juridiske og folkerettslige betraktninger … og sagt at, ja, dette er en krig, og vi sender norske piloter inn i den” (NRK.no 2. september 2003).

Og det var heller ingen tilfeldighet at statsminister Bondevik dagen før Irak-krigen startet, uttalte at det ikke var ”noe klart folkerettlig grunnlag for USA til å gå til å bruke makt mot Irak”. Samtidig ville han ikke ”gå så langt som til å si at krigen var et brudd på folkeretten, slik for eksempel Sveriges statsminister Göran Persson har gjort” (Aftenposten nettutgave 19. mars 2003).

At krigen mot Irak var folkerettsstridig er udiskutabelt. Men det sa han altså ikke.

Bondevik og Vollebæk var selvsagt klar over hva som skjedde eller var i ferd med å skje, både i 1999 og i 2003. I motsetning til keiser Wilhelm klarte de ikke å motstå presset for å omtale krigene i Kosovo og Irak i vendinger som ga et uriktig bilde.

Rett og politikk

Norge er en rettsstat i det internasjonale rettssamfunn. Det betyr at politikken er underordnet retten, nasjonalt og internasjonalt. Politiske beslutninger må ligge innenfor de grenser som retten setter. De færreste vil være uenige i det. Og er det én setning som går igjen i ledende politikeres omtale av Norges rolle i internasjonal politikk, så er det at Norge alltid står på folkerettens grunn.

Rettens grenser kan være vage, og retten gir politikerne vide fullmakter til å treffe valg innenfor det spillerom som dette gir, for å komme frem til de beste politiske løsninger, på kort og lang sikt. Dette er særlig fremtredende trekk ved retten innenfor det utenrikspolitiske og forsvarspolitiske område. Ingen kan være uenig i det, heller.

Men dette betyr ikke alle rettslige spørsmål er uklare eller at det ikke finnes rettslige yttergrenser som politikken må holde seg innenfor. Overskrides disse grensene, er det, pr. definisjon, tale om ulovlige handlinger. Om de ulovlige handlingene er straffbare, er et spørsmål for seg.

I løpet av de siste fem årene har Norge deltatt i tre konflikter med egne militære styrker: i Kosovo, i Afghanistan og i Irak. Har Norge, eller noen som har opptrådt på Norges vegne, handlet innenfor eller utenfor rettens grenser i disse konfliktene og er det eventuelt tale om straffbare forhold?

Det er noen slike rettsspørsmål jeg skal løfte frem i dette foredraget, dels i forhold til folkeretten, dels i forhold til norsk rett og endelig strafferettslig, både i forhold til folkeretten og norsk rett.

Hvorfor er spørsmålene viktige eller overhodet interessante? Av mange grunner, men først og fremst fordi Norge ved disse tre anledninger har gjennomført militære operasjoner langt fra våre egne grenser og uten FN-mandat.

Norge har som kjent ved mange anledninger tidligere stilt militære mannskaper og utstyr til FNs disposisjon. Verken etter folkeretten eller etter norsk rett reiser dette problemer i seg selv. Tvert i mot: Det er meget prisverdig at norske soldater og befal på denne måten har støttet FN i organisasjonens vanskelige oppgave å opprettholde en viss ro og sikkerhet i de mest urolige hjørner av verden, og derved også løpt en ikke ubetydelig personlig risiko for liv og helse, på kort og lang sikt. Det er ikke slike FN-operasjoner jeg skal snakke om i det følgende.

Folkerett og bruk av militær makt

Angrepskrig, i betydningen at en stat angriper en annen stat med militære midler, er forbudt. Det følger av FN-paktens artikkel 4(2), som ikke åpner for noen unntak. Derimot kan en stat, hvis den likevel skulle bli angrepet, lovlig forsvare seg med militære midler. Det følger av FN-paktens artikkel 51.

Sikkerhetsrådet kan, i motsetning til statene, bruke militære midler for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, altså selv om det ikke foreligger en selvforsvarssituasjon i forholdet mellom stater. Det følger av FN-paktens artikkel 42. Sagt på en annen måte: Bortsett fra i selvforsvarssituasjoner er retten til bruk av militær makt forbeholdt Sikkerhetsrådet, og det alene.

Dette er hovedreglene. Men jeg skal nå si litt om grensene og mulige andre grunnlag for at stater kan gå til krig utenfor selvforsvarssituasjonene, fordi dette har en viss betydning for de konklusjoner jeg senere kommer til når det gjelder krigene i Kosovo, Afghanistan og Irak.

En sentral problemstilling i folkeretten er om reglene i FN-pakten er uttømmende, i den forstand at FN-pakten bare forutsetter at selvforsvarsretten finnes, men at innholdet i den må fastlegges på annet grunnlag. Dette kan nok være en spennende akademisk øvelse, men uansett hvordan man formulerer problemstillingen er realiteten i spørsmålet hvor langt selvforsvarsretten rekker. Selvforsvarsretten var USAs hovedbegrunnelse for angrepet på Afghanistan.

En annen sentral problemstilling i folkeretten er om forbudet mot bruk av væpnet makt (unntatt i selvforsvarssituasjoner) også gjelder i ekstreme eller spesielle situasjoner eller om det her finnes unntak. Spørsmålet er feil stillet. Det FN-pakten og dermed folkeretten forbyr er bruk av militær makt som middel til å løse internasjonale konflikter. Alle internasjonale konflikter hvor bruk av militære midler er et aktuelt alternativ er pr. definisjon ekstreme, fordi de interesser som står på spill for den potensielt angripende stat er særlig viktige. Derfor er ikke argumentet om at situasjonen er ekstrem eller spesiell en tilstrekkelig begrunnelse for å gå til en angrepskrig. Ikke desto mindre ble argumentet brukt som hovedbegrunnelse for at NATOs angrep på Kosovo var i samsvar med folkeretten.

En tredje – klassisk – problemstilling i folkeretten knytter seg til forholdet mellom traktatbasert eller formalisert folkerett på den ene side og folkerett som er utviklet gjennom statenes praksis – såkalt sedvanebasert folkerett – på den annen side. Det er ikke tvilsomt at store deler av folkeretten er hjemlet i sedvane. Det har vært hevdet at USAs angrep på Afghanistan kunne forankres i en ny sedvanerettsdannelse som, ble det hevdet, hadde bred oppslutning blant verdens stater. Da spilte det ingen rolle at angrepet ikke var autorisert av FNs sikkerhetsråd.

Til slutt – i denne innledende delen – nevner jeg den mulighet at en ellers folkerettsstridig handling i teorien kan være i samsvar med folkeretten fordi den er en rettferdig krig – ”a just war” – uansett hva folkeretten ellers går ut på. Dette er som kjent det argumentet USA alltid lander på når andre begrunnelser for folkerettmessigheten av en krig ikke holder.

Angrepet på Kosovo

Angrepet på Kosovo 24. mars 1999, var vedtatt i NATOs øverste organer. Det var ikke autorisert av FNs sikkerhetsråd, i medhold av FN-paktens artikkel 42.

Den politiske begrunnelsen som ble gitt var at den forelå en humanitær krisesituasjon – tusenvis av kosovoalbanere var eller sto i fare for å bli utryddet eller drevet på flukt dersom ikke det internasjonale samfunn grep inn mot president Slobodan Milocevic og hans regime med militære midler. Det er omstridt hvor alvorlig situasjonen var. Men gitt at det faktisk foregikk massakre i stor stil og at kosovoalbanere ble fordrevet i stort antall, er det ikke en holdbar begrunnelse for at angrepet var i samsvar med folkeretten.
Noen selvforsvarssituasjon forelå ikke – ikke for noe NATO-land. FNs sikkerhetsråd ble ikke engang forelagt en resolusjonstekst som eventuelt kunne ha autorisert angrepet.

NATO-landene argumenterte med at angrepet var i samsvar med folkeretten fordi FNs sikkerhetsråd var lammet. Man regnet med som sikkert at Russland ville nedlegge veto, og derfor hadde det ikke noen hensikt å bringe saken inn for Sikkerhetsrådet. Det ble i denne forbindelse vist til FN-paktens artikkel 24 hvoretter statene har overdratt sin rett til å sikre internasjonal fred og sikkerhet til Sikkerhetsrådet. Når Sikkerhetsrådet ikke aksjonerer, lød deres resonnement, har statene rett til å aksjonere på egenhånd.

Dette var å snu saken på hodet. Hovedbegrunnelsen bak stormaktenes veto-rett , og den eksklusive retten for Sikkerhetsrådet til å bruke militær makt også utenfor de rene selvforsvarssituasjoner, er at krig som middel til å løse en internasjonal konflikt ikke skal brukes med mindre de fem stormaktene er enige om det, eller i det minste at ikke minst en av dem motsetter seg det ved å nedlegge veto. I motsatt fall vil det være en større eller mindre fare for at angrepet utvikler seg til en storkrig hvor stormakter kan være innblandet på hver sin side. ”Prisen” om man kan si det slik, statene som har ratifisert FN-pakten har betalt for å unngå det, er nettopp vetoretten. Dette ble grundig overveiet under forberedelsen av FN-pakten.

NATO-landene forsvarte også Kosovokrigen med at det gjaldt en humanitær intervensjon eller fredsbevarende operasjon, og at dette i seg selv ga den nødvendige folkerettslige hjemmel. Argumentet har i beste fall meget svak dekning i folkerettslige kilder. Nåværende statssekretær i Utenriksdepartementet, juristen Vidar Helgesen, har i en artikkel i Institutt for forsvarsstudiers skriftserie, Info 4/1999, skrevet en usedvanlig solid juridisk analyse av om det fantes et folkerettslig grunnlag for angrepet. Han konkluderte:

”Jeg er kommet til at et slikt grunnlag ikke finnes verken i FN-pakten eller i folkerettslig sedvane. Det er heller ikke grunnlag for å si at intervensjonen har skapt grunnlag for ny folkerett” (Kosovo og folkeretten s. 43).

Jeg deler denne oppfatning.

Jugoslavia har anlagt sak ved FNs internasjonale domstol i Haag (International Court of Justice, ICJ) mot Belgia, Kanada, Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Portugal og Storbritannia, med påstand om at angrepet var folkerettsstridig. Norge er ikke blant de saksøkte statene, men det er klart at Norge også vil rammes av en fellende dom i ICJ. Det samme gjelder USA, som heller ikke er blant de saksøkte statene, hvilket skyldes at USA, etter å ha blitt dømt i en sak om bruk av militærmakt mot Nicaragua i 1986, trakk sin godkjennelse av ICJs jurisdiksjon tilbake.

Hvis FN-domstolen kommer til at angrepet var i strid med folkerettens forbud mot angrepskrig, er det klart at det også var en forbrytelse mot freden, som flere av Tysklands ledende politikere ble dømt for å ha gjort seg skyldige i under rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig. Nürnbergcharteret, artikkel 6 (a), som var det rettslige grunnlaget for dommene, lød:

”Crimes against Peace: namely planning, preparation, initiation or waging a war of aggression, or a war in violation of internaional treaties, agreements or assurances, or participation in a common plan or conspiracy for the accomplishment of any of the foregoing.”

Å bryte freden er, som Nürnberg-domstolen uttrykte det, den mest alvorlige internasjonale forbrytelse:

“[It is] not only a an international crime; it is the supreme international crime differing only from other war crimes in that i contains within itself the accumulated evil of the whole.”

I statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (International Criminal Court, ICC), som trådte i virksomhet 1. juli 2002, er forbrytelse mot freden, der kalt ”aggresjonsforbrytelsen”, inntatt i artikkel 5 nr. 1 d, som den fjerde av ”de alvorligste forbrytelser som opptar hele det internasjonale samfunn”. De andre tre kategoriene er folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelser. En annen sak er at domstolen inntil videre, fordi man under traktatforhandlingene ikke ble enige om hvordan ordlyden i selve straffebestemmelsen om aggresjonsforbrytelsen skulle utformes, ikke har kompetanse til å dømme for denne forbrytelsen.

Så til det norske bildet:

Etter grunnlovens § 25 har Kongen, dvs. regjeringen, rett til å starte krig til landets forsvar. Kongen har ikke, heller ikke med Stortingets samtykke, rett til å starte en angrepskrig. Det spiller ingen rolle om det skjer i NATO-regi, slik angrepet på Kosovo gjorde.

Etter norsk rett er forbrytelse mot freden ikke en straffbar handling i seg selv. Men det er straffbart å bryte grunnloven. Regler om dette finnes i ansvarlighetsloven av 1932, hvor det står at ”medlem av statsrådet [som] ved handling eller undlatelse bevirker eller medvirker til noget som er stridende mot Grunnloven … straffes med fengsel inntil 10 år.”

Hvis angrepet mot Kosovo var folkerettsstridig, oppstår også spørsmålet om straff etter straffeloven. Det var, før angrepet startet, åpenbart for enhver, også for daværende statsminister Kjell Magne Bondevik, utenriksminister Knut Vollebæk og forsvarsminister Elbjørg Løwer, at angrepet ville forårsake mange personers død, lemlestelser og store materielle skader. At forsettlige drap, grove legemsbeskadigelser og grove skadeverk er straffbart i sin alminnelighet, er det unødvendig å si. Men det gjelder selvsagt ikke i en krig innenfor folkerettens rammer. Er krigen folkerettsstridig, står vi imidlertid overfor en meget alvorlig situasjon. Jeg kan da ikke se at det foreligger noen straffrihetsgrunn som de kan påberope seg, heller ikke at de, eventuelt, trodde at de handlet innenfor folkerettens grenser.

Medlemmer av regjeringen kan bare tiltaltes for Riksrett, hvor Odelstinget er påtalemyndighet. Det ligger utenfor de politiske realiteters verden å tenke seg at Odelstinget skulle ha startet en etterforskning og juridisk utredning for å få klarlagt om det er rettslig grunnlag for en tiltale mot Bondevik og hans daværende regjeringskolleger. Men skulle Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) komme til at angrepet var i strid med folkeretten, blir det vanskelig for Odelstinget fortsatt å forholde seg passivt.

Angrepet på Afghanistan

Den 11. september 2001 har skrevet seg inn i historien. Allerede 12. september vedtok NATO at angrepet på World Trade Center, Pentagon og forsøk på å treffe et fjerde, ukjent, mål var å anse som et angrep på alle 19 medlemslandene, i henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5. Dette var en temmelig tvilsom tolkning av Atlanterhavspakten, men vedtaket fikk ingen umiddelbare konsekvenser for angrepet på Afghanistan tre uker senere, 7. oktober 2001. Det ble initiert, ledet og gjennomført av USA. Som alle vet, førte det til Talibans fall og innsettelsen av Hamid Karzai som president.

Norge deltok ikke i selve angrepet, men sendte senere ned seks F-16 fly, sammen med nødvendige bakkemannskaper, som bombet mål i Afghanistan i fjerne fjellområder og fra stor høyde, på grunnlag av opplysninger fra USAs etterretning.

Tiden tillater ikke at jeg går i dybden på spørsmålet om det var folkerettslig grunnlag for angrepet. Etter min, og mange folkerettsjuristers mening var det ikke det, fordi det ikke forelå noen selvforsvarssituasjon som ga folkerettslig dekning for angrepet, slik det har vært hevdet. La meg bare nevne ett forhold, som etter min oppfatning er avgjørende: Argumentet om at angrepet på Afghanistan var folkerettslig berettiget som en selvforsvarshandling, har den uantakelige konsekvens at det vil bli brukt for hva det er verdt – og mer til – hver gang en stat har behov for å rettferdiggjøre et angrep.
F.eks. truet den indiske statsminister i desember 2001 med å gå til krig mot Pakistan etter at det indiske parlamentet hadde vært utsatt for terrorbombing. Han begrunnet lovligheten ved å vise til USAs angivelige ”selvforsvarsangrep” på Afghanistan etter 11. september. Og en talsmann for den israelske statsminister begrunnet 24. oktober 2001 Israels militære angrep på palestinere med følgende: ”What we are doing now is exercising our way to self self-defence, as the U.S. is doing in Afghanistan.”

Det forelå heller ingen autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd for angrepet på Afghanistan. Det er en misforståelse når det har vært hevdet at Sikkerhetsrådet i resolusjon 1368 (2001) av 12. september 2001 og 1373 (2001) av 28. september 2003 autoriserte USAs angrep. Retten til å utøve selvforsvar er riktignok nevnt i fortalen (preamblen) til resolusjonene. Men det som står her må tolkes slik at eventuell bruk av militær makt må skje innen rammen av selvforsvarsretten, og ikke slik at Sikkerhetsrådet dermed autoriserte bruk av militær makt. I den såkalt operative delen av resolusjonene – hvor Sikkerhetsrådet ”decides”, er bruk av militær makt ikke nevnt, derimot en hel rekke andre tiltak mot terrorisme som FNs medlemsland er forpliktet til å gjennomføre, bl.a. beslag av økonomiske midler og strafforfølgning av terrorister. Jeg er enig med folkerettsprofessor Geir Ulfstein ved Universitetet i Oslo som har uttalt at bruk av militær makt er en så viktig avgjørelse i at det krever uttrykkelig vedtak i Sikkerhetsrådet. Noe slikt vedtak har ikke Sikkerhetsrådet truffet.

Hvis angrepet er i strid med folkeretten, er det en forbrytelse mot freden. Hvorvidt Norge, i så fall, har medvirket til denne forbrytelsen, er et åpent spørsmål, siden krigen var godt i gang da Norge stilte opp med sine F-16 fly. Legger man ordlyden i Nürnbergcharteret artikkel 6 (a) til grunn, rammes også Norges deltakelse. Men ordlyden her er prinsipielt ikke avgjørende. Jeg går ikke nærmere inn på spørsmålet.

Men hva med selve angrepene som flyene foretok? Var de lovlige? Var de straffbare? Etter veletablert folkerett er en krigshandling som ikke skiller mellom sivile og militære mål, en straffbar krigshandling. Vi vet ikke hvem som ble rammet av de norske bombene. Kanskje var det militære mål, kanskje var det sivile personer eller anlegg. Uansett kreves det at de ansvarlige på forhånd har foretatt en vurdering som konkluderer med at det primært er viktige militære, og i liten grad sivile, mål som vil bli rammet.

Isolert sett var det ikke folkerettsstridig av de norske militære å handle på grunnlag av amerikansk etterretning. Men i den grad denne sviktet, slik at det ikke primært var militære mål som ble bombet, kan det foreligge et strafferettslig ansvar både etter folkeretten og etter norsk rett.

Grunnlovens § 25 setter forbud mot å overlate landets militære styrker i fremmede makters tjeneste. Forbudet er absolutt. Stortingets samtykke – eventuelt – er uten betydning. I forbindelse med Norges tiltredelse til Atlanterhavspakten ble det grundig utredet om forbudet var til hinder for at norske styrker ble stilt under en felles NATO-kommando. Spørsmålet ble besvart med nei. Men Afghanistan-krigen er ikke en krig i NATOs regi. Det kan derfor reises spørsmål om grunnlovens forbud er respektert. Hvis ikke, er regjeringens handlemåte straffbar etter ansvarlighetslovens § 11.

Angrepet på Irak

Den 20. mars 2003 ble Irak angrepet av store militære styrker, først og fremst fra USA og Storbritannia. Jeg har enda til gode å møte en uavhengig folkerettsjurist som mener at dette var i samsvar med folkeretten. Regjeringen Bondevik ble hardt presset til å gi sin støtte til et resolusjonsforslag i FNs sikkerhetsråd, som, hvis det hadde blitt vedtatt, hadde autorisert angrepet. I drøftelser mellom Sikkerhetsrådets medlemmer ble det imidlertid klart at et resolusjonsforslag ikke ville få den nødvendige støtte i Sikkerhetsrådet, slik at USA valgte å gå til angrep uten FN i ryggen. Statsminister Kjell Magne Bondevik gjorde det da klart at Norge ikke støttet angrepet.

Men Norge har sendt styrker til Irak i ettertid. For øyeblikket er det et hundretalls norske militære i Irak, underlagt britisk kommando. Forsvarsminister Krohn Devold har hevdet at de norske militære ikke er en del av okkupasjonsstyrkene, idet de bare er sendt til Irak for å stabilisere landet. Etter folkeretten har en okkupasjonsmakt plikt til å sørge for sikkerhet og at grunnleggende sivile funksjoner fungerer. Selv om en okkupasjonsmakt gjør det, slik USA og Storbritannia bl.a. forsøker, dreier det seg fortsatt om ulovlig okkupasjon. Og de som gir støtte til okkupanten i dette arbeidet blir da selvfølgelig folkerettslig sett å betrakte som okkupanter. For å trekke en parallell: Dersom Sverige hadde stilt militære mannskaper til disposisjon for den tyske okkupasjonsmakt i Norge under annen verdenskrig, ville ikke noen vært i tvil om at Sverige derved ble en okkupasjonsmakt.

En okkupasjon er ikke i seg selv straffbar etter folkeretten. Men handlinger gjennomført av okkupasjonsmakten kan være det. Den verdenskjente britiske journalisten Robert Fisk, skrev i The Independent/Klassekampen 15. september 2003:

”De amerikanske styrkene viser seg å være like dårlig disiplinerte og brutale som den isrealske hæren på Vestbredden og Gaza-stripen; selv om de er lysår fra ugjerningene som ble begått av Saddams sikkerhetsstyrker. De bedriver rekognosering-ved-skyting; de har dødelige raid inn i sivile hjem; de skyter demonstranter; de ødelegger hus; de fengsler tusenvis av irakere uten lov og dom, og uten kontakt med familien; de nekter å etterforske drap; de trakasserer – og dreper journalister; og de gjentar at de har ”ingen informasjon” om hendelser som de ikke kan unngå å vite om.”

Jeg tar for gitt at norsk befal og norske soldater ikke deltar i slike grusomme, folkerettsstridige og straffbare handlinger som Fisk her beskriver. Men betyr det at de ikke er eller kan være strafferettslig ansvarlig som medvirkere?

Etter norsk rett rekker medvirkeransvaret svært vidt. Jeg minner om at Vidkun Quisling ble dømt for medvirkning til uaktsomt drap på jøder fordi han burde forstått at jødene som ble sendt til Tyskland gikk en sikker død i møte. Passive medlemmer av Nasjonal Samling ble dømt for bistand til fienden.

Også etter senere høyesterettspraksis fra andre områder, f.eks. når det gjelder perifer tilknytning til narkotikaforbrytelser, rammer medvirkningsansvaret svært vidt. Jo mer alvorlig forbrytelsen er, jo mindre skal det til før det foreligger en straffesanksjonert plikt til ikke å medvirke og til aktivt å forsøke å hindre at forbrytelsen blir begått av andre enn en selv.

De norske styrkene er formelt og reelt underlagt, og er en del av det britiske 38. Engineer Regiment, som er en del av de britiske okkupasjonsstyrkene. De norske styrkene har lite eller intet rettslig forsvar å stille opp med, om de ikke aktivt protesterer og om nødvendig trekker seg ut hvis de vet eller bør vite at okkupasjonsstyrkene gjør seg skyldige i straffbare forhold som Robert Fisk beskriver. Det er uten rettslig betydning om de i egne øyne ikke er okkupasjonsmakt. Det spiller heller ingen rolle at handlingene skjer på irakisk og ikke på norsk jord.

Medvirkning er også straffbart etter folkeretten. Etter statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) artikkel 25(3) er det straffbart å bidra til at krigsforbrytelser blir begått. Det kreves ikke at vedkommende har til hensikt å medvirke. Det er tilstrekkelig at en konsekvens av handlingen, for eksempel drap på sivilpersoner, ”vil inntreffe som en normal følge av begivenhetenes gang” (artikkel 30).

Ifølge Forsvarets nettsider jobber de norske soldatene med å produsere militære kart som kan brukes som grunnlag for i okkupasjonsstyrkenes militære operasjoner. Etter sin art er dette helt klart medvirkningshandlinger, som etter omstendighetene kan være straffbare, både etter norsk rett og etter folkeretten.

Norsk forsvarspolitikk i en ny verden

Det er bare delvis riktig som det ofte sies: Ingenting blir det samme etter 11. september. De grunnleggende regler i folkeretten og i norsk strafferett er ikke endret. Derfor må norsk engasjement i ”krigen mot terror” skje innenfor de rammer som disse regler fremdeles setter.

Det er dypt tragisk når våre politiske ledere later som om de opptrer innenfor den folkerettslige og nasjonale rettsorden når det ikke er tilfelle, eller når de i forhold til rettslige spørsmål som er klare med urette later som er uklare og derfor gir dem handlingsrom.

Norges deltakelse i angrepet på Kosovo skjedde etter en ”helhetlig folkerettslig vurdering”, sa Bondevik. Han hadde ikke saklig grunnlag for å si annet enn at det i beste fall var meget tvilsomt at angrepet var i overensstemmelse med folkeretten. Og da burde konklusjonen blitt den motsatte av hva den ble.

I Irak-saken gjentok utenriksminister Jan Petersen gang på gang at Norge fulgte ”FN-sporet”, i håp om at det var mulig å få gjennom en resolusjon i Sikkerhetsrdet om at USA og Storbritannia kunne angripe Irak hvis Saddam Hussein ikke overga seg frivillig. Han gjorde dette enda han, som selv er jurist, må ha visst at et vedtak i Sikkerhetsrådet, presset fram av USA og Storbritannia, ikke kunne gi det nødvendige folkerettslige grunnlag annet enn i en meget formell forstand. Ingen kunne i tiden forut for angrepet, med FNs våpeninspektører på plass, med noen rimelighet hevde at Irak var en trussel mot fred og sikkerhet, som er grunnvilkåret for at Sikkerhetsrådet kan bruke militær makt mot en stat. Og dersom Irak skulle ha hatt masseødeleggelsesvåpen, noe som rett nok er i strid med folkeretten, ville heller ikke det ha gitt folkerettslig grunnlag for å gå til krig mot landet. Også det må utenriksminister Jan Petersen ha visst.

I april 1999 vedtok NATO sitt nye strategiske konsept. Kort fortalt går det ut på at NATO i fremtiden, slik det gjorde i Kosovo, skal kunne iverksette militære tiltak uten autorisasjon fra Sikkerhetsrådet, utenfor NATO-området, og før det foreligger et aktuelt angrep. Alt for å sikre fred, territoriell integritet, politisk uavhengighet og sikkerhet for NATOs medlemsland. Konseptet er i realiteten en endring av Atlanterhavspakten, som ligger til grunn for NATO og det er klart i strid med FN-paktens forbud mot såkalt preventive angrep. Nåværende statssekretær Vidar Helgesen uttrykte dette krystallklart i den tidligere nevnte utredning om Kosovo-krigen: NATO gikk ikke bare ””out of area”, ikke bare ”out of treaty”, men også utenfor FN-pakten” (Kosovo og folkeretten s. 39).

I et dokument som kalles ”Militærfaglig utredning” fra oktober 2002 har forsvarminister Kristin Krohn Devold gitt uttrykk for at Norge kan delta i militære operasjoner av ”preventiv, proaktiv karakter”. Det er rimelig å tolke dette som en lojal oppfølgning av NATOs nye konsept, som altså er i strid med folkeretten på helt grunnleggende punkter. Grunnloven kan også lett tråkkes for nær.

Det er ikke vanskelig å tenke seg ”argumentene” som vil bli brukt: Verden har endret seg, folkeretten har endret seg og grunnloven må undergis en dynamisk fortolkning i samsvar med tidens krav. Ergo, sier man, er alt i orden.

La meg da minne om: FN ble stiftet på ruinene av to verdenskriger som hadde påført menneskeheten lidelser som ingen hadde kunne forestille seg. Nettopp derfor er kjernepunktet i FN-pakten at den forbyr krig som middel til å løse internasjonale konflikter, unntatt i selvforsvarssituasjoner og når verdenssamfunnet, gjennom vedtak i Sikkerhetsrådet som minst 9 stater, inklusive de fem faste medlemmene, står bak.

Dette sier nå NATO, og Norge, at man ikke lenger vil respektere fullt ut. NATOs parlamentarikerforsamling vedtok i november 1998 en henstilling til regjeringer og parlamenter i NATO-landene om å bekrefte at ”the inherent right of individual and collective self-defence … must include defence of common interests and values …”.

I sin karakteristikk av dette vedtaket sparer ikke Vidar Helgesen på kruttet:

”Dette er en fornuftsstridig forståelse av selvforsvarsbegrepet. Det ville lede til internasjonalt anarki dersom stater skulle påberope seg rett til militært selvforsvar av felles interesser og verdier. I denne sammenheng kan det være verdt å minne om at en av de verdier NATO-landene har felles er det FN-paktens Preambel omtaler som ”respect for the obligations arising from treaties and other sources of international law”” (Kosovo og folkeretten s. 41).

Norge er et foregangsland når det gjelder internasjonale menneskerettigheter. Ved menneskerettsloven fra 1999 har vi gjort de internasjonale menneskerettighetene til norsk lov. Norge var en av pådriverne for å få vedtatt statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som trådte i virksomhet fra 1. juli 2002. Norge er en vesentlig bidragsyter i internasjonalt arbeid for fred ute i verden med fredelige midler, bl.a. i Midt-Østen. Hvert år deler vi ut den mest prestisjetunge fredsprisen verden kjenner: Nobelprisen.

I utenriks- og forsvarspolitikken har regjering og Storting de siste årene slått inn på en kurs i motsatt retning, bort fra folkeretten, til dels i strid med grunnloven og i verste fall er det tale om straffbare forhold. Før eller siden kommer våre ledere til å møte seg selv i døren, med mindre politikken bringes tilbake på FN-sporet som regjeringen sier at den følger, selv om avsporingen for lengst er et fullbyrdet faktum.

Professor i statsvitenskap ved University of Hawaii, Rudolph Rummel, har foretatt omfattende studier av det han kaller ”democide”, dvs. folkemord begått av statsledere og regjeringer. I perioden 1900 – 1987 var de ansvarlige for ca. 170 millioner drepte. Da er de som døde på slagmarkene, ca. 34 millioner, ikke medregnet.

Nylig avdøde professor i strafferett, Johs. Andenæs, skriver i boken ”Straffen som problem” (1994):

”Min forgjenger som professor i strafferett, Jon Skeie, uttalte at når man har gransket den offentlige strafferett gjennom tidene, kunne man være fristet til å si at de fleste og groveste misgjerninger er øvet av offentlige myndigheter i rettens navn. Da jeg leste dette som student, tenkte jeg at det måtte være en overdrivelse. I dag tror jeg at han hadde rett.”

Med den utenrikspolitiske kurs Norge nå har slått inn på i forsvarspolitikken, er det fare for at våre etterkommere kan komme til å felle en like hard dom over dagens ledere i NATO-landene, inklusive Norge, som Rummel, Skeie og Andenæs har felt over tidligere regimer i historien.

Men kanskje vil det ikke gå slik. Etableringen av den internasjonale straffedomstolen betyr at strafforfølgning av individer er flyttet fra det nasjonale til det internasjonale plan. Ingen, heller ikke politiske ledere i demokratiske land, kan lenger føle seg trygge på at de nyter beskyttelse innenfor sitt eget rettssystem for straffbare forhold begått under fjerne himmelstrøk.

Regjeringen hos oss er nok – rent faktisk – ganske godt beskyttet av Riksrettsordningen, hvor Odelstinget er påtalemyndighet, som jeg var inne på. For befal og soldater som deltar i militære aksjoner utenlands er situasjonen en annen. Mulige straffbare forhold skal i første omgang etterforskes, påtales og pådømmes etter norsk rett og av vår uavhengige påtalemyndighet og våre uavhengige domstoler. Norsk straffelov gjelder fullt ut. For handlinger som ikke ligger trygt innenfor folkerettens grenser, må man regne med en effektiv strafforfølgning.

Skulle noen mene at sakene ikke blir tilstrekkelig grundig etterforsket og riktig pådømt her i landet, kan saken bringes inn for Den internasjonale straffedomstolen. Det betyr at sakene er utenfor nasjonal kontroll i vid forstand.
Norsk befal og norske soldater kan ikke regne med den velvilje som de til en viss grad kan regne med i det norske rettssystemet. I den internasjonale straffedomstolen vil de møte en anklager og dommere som ikke har lojalitet mot det norske rettssystemet, bare mot det internasjonale. Et kjernepunkt vil være om de handlinger det gjelder ligger innenfor eller utenfor folkerettens rammer. For å si det på en annen måte: For befal og soldater er folkeretten den straffrihetsgrunn de kan påberope seg for handlinger som ellers ville vært straffbare.

Dette pålegger våre øverste myndigheter et stort og tungt ansvar. De har ingen rett til å sende norske militære ut i krig uten at de med hånden på hjertet kan si: Vi, og derfor også dere, er på trygg folkerettslig grunn. Det betyr at regjeringens forsøk på å tolke folkeretten i tråd med sine egne politiske preferanser til enhver tid er en meget farlig vei å legge ut på. Ikke bare for regjeringsmedlemmene selv og for utviklingen av folkeretten på sikt, men også for befal og soldater som er underlagt militær lydighetsplikt, og som, naturlig nok, er henvist til å stole på de forsikringer de får. Slike forsikringer er imidlertid ikke tilstrekkelig i en straffesak. I en straffesak, nasjonal eller internasjonal, er det folkeretten som gjelder, ikke en statsministers eller statsråds utlegning av den.

La meg slutte med følgende generelle betraktning:

Det er grunn til å være meget bekymret når FNs generalsekretær, Kofi Annan, for en drøy uke siden, i FNs generalforsamling, sa at situasjonen for FN er kritisk fordi medlemsland ikke respekterer folkeretten. Ja, folkeretten er verdenssamfunnets grunnmur. Vi hakker ikke løs på grunnmuren, uten at det får konsekvenser. Og de som bryter folkeretten på straffbar måte, må regne med å måtte stå til ansvar, før eller siden.

Det har ofte vært fremhevet at Den internasjonale straffedomstols viktigste betydning ligger på det preventive plan: Vissheten om at straffbar overtredelse av folkeretten vil bli forfulgt, vil forhindre mange som ellers ville komme til å begå straffbare handlinger, kanskje uten selv å være klar over det, fra å begå dem. La oss håpe det.