Skip to content

Foredrag i

Oslo Militære Samfund

mandag 14. desember 2004

”NATO etter utvidelsen og toppmøte i Istanbul –
Hvor går vi?”

 

ved Ambassadør Kai Eide

Norges faste delegasjon til NATO

 

 

 

 

Ambassadør Kai Eide

Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

 

Kontroller mot fremføringen

 

 

For fire dager siden hadde vi det regelmessige desembermøtet blant NATOs utenriksministere. Og man kan lese mye av en dagsorden og et møteprogram. La med illustrere hva jeg mener: Utenriksministrene traff et vedtak om iverksettelse av NATOS treningsmisjon i Irak, de drøftet utvidelsen av NATOs engasjement i Afghanistan, de diskuterte Midt-Østen, de hadde historiens første arbeidsmiddag med utenriksministrene fra 7 Middelhavsland – inkludert Egypt og Israel. De drøftet utvidet samarbeid med partnerland i Kaukasus og Sentral – Asia, NATO og Russland utvekslet brev, som formaliserer Russlands medvirkning i NATOs flåteoperasjon i Middelhavet. De første russiske fartøyene er forresten allerede på plass. Og så drøftet de den vanskelige situasjonen i Ukraina. I tillegg kommer selvsagt utviklingen på Balkan, hvor NATO i Bosnia og Herzegovina for 10 dager avsluttet den første militæroperasjonen i NATOs historie. For ikke å glemme Kosovo – hvor spenningen er blitt høyere etter at en mulig krigsforbrytertiltalt er utnevnt til statsminister i en ganske kritisk periode for området. La meg bare til slutt nevne at man – etter initiativ fra president Bush – ble tentativt enige om et NATO-toppmøte 22. februar neste år.

 

En del kommentatorer betegnet det som et relativt begivenhetsløst møte. I det store og hele rutine – uten krav på spesiell oppmerksomhet og omtale. Dersom det var kommentarer så var de konsentrert om problemene med å få de ressursene Alliansen trenger til sine operasjoner i Irak og Afghanistan. Og det er for så vidt helt riktige påpekninger.

 

Men ser vi det hele i perspektiv så er det jo oppsiktsvekkende hvor fundamentalt annerledes Alliansen ser ut i dag i forhold til hva vi har vært vant til inntil for svært kort tid siden. Mye av dette stammer fra vedtak under toppmøtet i Istanbul i juni måned, hvor 7 nye medlemsland deltok for første gang under et slikt møte. Og en del går litt lengre tilbake – i første rekke til toppmøtet i Praha i oktober 2002. Men heller ikke det er spesielt lenge siden, bare drøyt to år. NATO gjennomgår en ganske fullstendig transformasjon – politisk og militært. Noen mener det går for langsomt. Andre mener det går litt for raskt. I alle fall synes jeg at det – midt i mye snakk om troverdighet og manglende ressurser – kan være grunn til å stoppe opp litt for å se hvor mye som egentlig er utført.

 

Jeg kom tilbake til min tredje periode i NATO for to år og tre måneder siden – rett foran toppmøtet i Praha. Jeg følte meg som en veteran etter to tidligere opphold på 1980 og 90-tallet. Og jeg følte det enda sterkere når generalsekretæren ønsket meg velkommen nettopp som en skikkelig veteran – en som kjente NATO ut og inn. Men da jeg beveget meg inn i møterommene kom den store overraskelsen. Riktignok kjente jeg igjen diskusjonene om Balkan – som ga meg et fast holdepunkt i min nye tilværelse. Men samarbeidet med Russland, med 26 partnere til Kinas grense og med 7 land på den andre siden av Middelhavet var helt nytt. Diskusjonene om militær transformasjon satte også helt nye krav til en ambassadør, som inntil nå hovedsaklig hadde kunnet konsentrere seg om politiske problemstillinger. Hvor mye Alliansen hadde endret seg fikk jeg også oppleve når Rådets medlemmer – i samlet flokk eller i mindre grupper – skulle ut på besøk. Nå var det ikke lenger allierte hovedkvarterer, som var de hyppigste reisemål. Foruten de mer rutinemessige besøkene til Sarajevo og Pristina gikk besøkene nå til steder som Kabul og Doha. Og i morgen skal jeg selv – med en gruppe andre kolleger – til Tel Aviv, hvor situasjonen i Midt – Østen og samarbeid med landene i denne regionen står på dagsordenen.

 

Samtidig lå det mørk sky over hovedkvarteret da jeg ankom i september 2002. Det hersket en sterk følelse av at toppmøtet i Praha ville bli en viktig prøve på NATOs troverdighet. I USA snakket man om at ”the mission defines the coalision”. Det var en direkte utfordring til NATO som vårt viktigste sikkerhetspolitiske instrument: Var Alliansen beredt til å leve opp til sitt vedtak om å kunne settes inn hvor som helst – og ikke bare innenfor Europas grenser? Og var de allierte – innenfor rammen av NATO – i stand til å operere sammen med teknologisk stadig mer avanserte amerikanske styrker?

 

Toppmøtet i Praha ble et veiskille. Da det var avsluttet hersket det enighet om at man hadde bestått prøven. Stats- og regjeringssjefene var blitt enige om å opprette en ny utrykningsstyrke, NRF, og anskaffe militære redskaper NATO ville ha behov for ved operasjoner langt vekk. Og de hadde satt fart i arbeidet med å få på plass en ny kommandostruktur.

 

Men en ting er selvsagt vedtak. En annen er å følge dem opp i praksis – selv om de er vedtatt på det høyeste politiske nivå. Jeg skal ikke gå i noen som helst detalj. La meg bare slå fast at vi i dag har en ny kommandostruktur – med den nye transformasjonskommandoen i Norfolk og Joint Warfare Center ved Stavanger som hovedelementer. Vi har en NATO Response Force, selv om den ikke skal være fullt utviklet før til neste år. Og vi har – eller er i ferd med å få – en helt ny evne til å løfte styrker langveis og til å operere sammen under fjerne og vanskelige himmelstrøk.

 

Dette arbeidet har sannelig ikke funnet sted i noe enkelt politisk terreng. Vi hadde selvsagt håpet på litt ro omkring arbeidet med disse helt nye oppgavene. Men det tok ikke mange månedene før Alliansen befant seg inne i en ganske alvorlig krise i forbindelse med Irak og med utviklingen av EUs nye forsvars- og sikkerhetspolitikk.

 

Det første gjaldt spørsmålet om assistanse til Tyrkia – som hadde bedt om konsultasjoner under NATO-paktens art. 4 – fordi landet mente å stå overfor en trussel i forbindelse med Irak-konflikten. Og det andre gjaldt enkelte EU-lands ønske om å danne et eget militært hovedkvarter for planlegging av operasjoner utenfor Brussel. Og det rett etter at vi var blitt enige om rammen for samarbeid mellom de to organisasjonene i form av det vi kaller Berlin plus arrangementet. Det var kriser, som fant sine løsninger – men bare etter ganske harde politiske brottsjøer. Og de varslet oss alle om at Irak og forholdet til EU var to temaer vi kunne få slite med i betydelig tid fremover.

 

Og mens vi strevet med å komme oss etter disse problemene meldte en annen kraftig utfordring seg. Det var blitt klart at ISAF i Afghanistan ville komme inn i store problemer, dersom man hver sjette måned skulle være avhengig av at et nytt land meldte seg for å ta ansvaret for hovedkvarter og styrken i Kabul. Behovet for stabilitet og forutsigbarhet var stort. Den logiske løsningen var å gjøre det hele til en NATO – operasjon, den første utenfor Europa – i et land, hvor historien ikke inneholder mange suksesser med hensyn til internasjonalt engasjement. Våren 2003 gikk med til en intensivopplæring i afghanske forhold før NATO overtok ansvaret for ISAF i august 2003. Så gikk det ikke mange ukene før presset fra FN, NGO-samfunnet og afghanerne selv, om å utvide operasjonen til å gradvis dekke hele landet, ble så sterkt at en beslutning om dette ble truffet i desember samme år. Det var forventet at planlegging og styrkegenerering ville være krevende og ta tid. Og det var da heller ikke før under Istanbul-møtet vi kunne konstatere at den første fasen i utvidelsen var gjennomført.

 

Og dermed er jeg vel endelig tilbake ved det, som er tittelen på dette foredraget; NATO etter toppmøtet i Istanbul. Men jeg har brukt såpass tid på denne innledningen for å få frem at det nok var Praha-toppmøtet – mer enn Istanbul – som ble vendepunktet. Og det som skjedde mellom de to toppmøtene er omfattende og imponerende.

 

Istanbul-toppmøtet ble på en måte en kontrollstasjon på den veien, som ble staket ut i Praha. Samtidig ble det en ny og viktig etappe i omformingen av NATO.

 

Alle visste at Irak lett kunne komme til å bli den mest kontroversielle saken under møtet og at den kunne komme til å splitte Alliansen på samme måte som på våren 2003. Ingen kunne se seg tjent med en åpen konfrontasjon om dette temaet, ikke minst fordi amerikanerne bare befant seg noe måneder unna et presidentvalg. Derfor ble de mer ambisiøse tankene om at NATO skulle ta over for den polske divisjonen i den sørlige delen av landet lagt til side. Man valgte et mer begrenset alternativ – nemlig opprettelse av en NATO-misjon for trening av irakiske sikkerhetsstyrker. Det var et alternativ, som kunne samle bred konsensus uten de store problemene. Og slik ble det.

 

Samtidig hersket det en sterk følelse av at internasjonale organisasjoner måtte vie større oppmerksomhet til landene i det som ble kalt ”the broader Middle East” – et uttrykk ingen verken før eller senere har maktet å definere med noen særlig grad av presisjon. Initiativet – som til slutt ble kalt ”the Istanbul Cooperation Initiative” – hadde sin opprinnelse i et amerikansk utspill. Men det vakte bredt gehør blant de andre allierte, selv om det hersket betydelig uenighet om innhold og form. Her dreide det seg om et område med store reformbehov, et område som lett kunne danne utgangspunkt for ytterligere ekstremisme og terrorhandlinger. Initiativet var ment som et bidrag til å redusere den økende og farlige kløften mellom Vesten og den muslimske verden.

 

Etter toppmøtet i Istanbul er det nedlagt et betydelig arbeid for å følge opp toppmøtets beslutninger. Nå skal jeg i første rekke konsentrere meg om Irak. Og i forrige uke kunne utenriksministermøtet vedta å iverksette operasjonen i Irak – etter 5 måneders diskusjon og planlegging. Når den er endelig utbygget skal denne misjonen – for det er en ”mission” og ingen ”operation” – omfatte flere hundre instruktører, i tillegg til omfattende styrkebeskyttelse og annet støttepersonell. Men det er langt frem; utenriksministrene ble enige om – etter råd fra SACEUR – at man nå hadde de nødvendige ressursene for å iverksette annen fase i første del av misjonen. For øyeblikket befinner det seg ca. 60 NATO – personell i Bagdad. Når den nåværende beslutningen er gjennomført på bakken vil antallet øke til ca. 300. Den er begrenset til opplæring innenfor den såkalte Green Zone, mens man i neste del av misjonen skal etablere et eget treningssenter utenfor Bagdad.

 

Jeg tviler på at man noen gang har vært gjennom en så lang og omstendelig prosess med noen Operasjonsplan som det vi denne gang opplevde. Og jeg tror heller ikke at vi på norsk side har engasjert oss såpass sterkt – sammen med en gruppe andre allierte – for å sørge for at det hersket tilstrekkelig klarhet på et par helt sentrale punkter. Det ene gjaldt styrkebeskyttelsen, hvor det var viktig for oss å skape klarhet i hva som er NATOs eget ansvar og hvilket ansvar som hviler på den amerikansk-ledete koalisjonsstyrken. Det var ingen enkel oppgave – særlig for den neste utbyggingen av misjonen. Den andre utfordringen gjaldt omfanget av og formen for den opplæring, som skal finne sted.

 

For oss var det viktig å sikre at dette kun dreide seg om en treningsmisjon og at man ikke på noen måte – verken gjennom styrkebeskyttelsen eller den opplæring som gis – skal komme inn i eller gi veiledning i pågående kampoperasjoner. Det er en treningsmisjon. Verken mer eller mindre. Den diskusjonen vi gikk gjennom på dette området gjorde det viktig for oss å sørge for at vi unngikk enhver ”mission creep” eller glidning av arbeidet utover det som ligger i en treningsmisjon. Samtidig var det viktig å understreke at det er Rådet, som skal og vil ha full kontroll over utviklingen i arbeidet. Og disse hensynene fikk vi gjennomslag for.

 

Det er klart at dette var spesielt krevende i en situasjon, hvor vi skal operere parallelt med en stor koalisjonsstyrke – som også gjennomfører opplæring – og hvor man på amerikansk side nok ville ha ønsket å gå lengre med hensyn til NATOs oppdrag enn det flertallet på europeisk side ønsker.

 

I den offentlige debatten omkring Irak-oppdraget har det vært diskusjoner om hvor mange land og hvilke, som vil delta i dette NATO-oppdraget. Det kan lett bli en litt misvisende debatt. Om det til enhver tid er 10, 12 eller 14 land, som er med gir et ufullstendig bilde av virkeligheten. Jeg tror det er viktig å holde fast ved noen hovedpunkter:

 

For det første har alle NATO-land på høyeste nivå gått inn for å opprette misjonen i Irak. For det andre har også samtlige tatt aktivt del i utformingen av rammene for den. I den grad den fellesfinansieres vil alle vært med på å bære byrdene. Men enkelte land gjorde det klart allerede i Istanbul at de ikke kom til å delta i den med sine styrker. Det gjaldt i første rekke Tyskland. Det har ingen reagert på. Derimot har det skapt debatt at enkelte NATO – land heller ikke ønsker at de offiserer de bidrar med til NATO – kommandoer skal få delta i Irak. Dette en noe vi aldri har opplevd tidligere og som vi må håpe at vi kan unngå i senere operasjoner.

 

For det andre er det slik at en del NATO-land, særlig flere av de nye medlemmene, mangler relevant instruktørkapasitet. Noen velger også å gjennomføre opplæring i sine egne land. Ett NATO-land skal for eksempel overføre et betydelig antall tunge stridsvogner og velger – logisk nok – å gjennomføre opplæring før stridsvognene overføres og ikke etter at de er kommet til Irak.

 

For det tredje gjennomfører allerede en rekke allierte nasjonale treningsprogrammer i land rundt Irak eller i eget land. Det gjelder blant annet Tyskland og Frankrike. Disse kan koordineres og meldes inn til NATO-misjonen dersom vedkommende land skulle ønske det.

 

Og for det fjerde deltar en del allierte i den amerikansk – ledete koalisjonen i Irak og ønsker å konsentrere seg om den.

 

Samlet sett er det dermed et lite antall NATO-medlemmer som – dersom de har relevant ekspertise – ikke bidrar med opplæring i en eller annen form. Felles for samtlige allierte de at de er enige om viktigheten av slik opplæring, fordi stabiliteten i Irak vil være best tjent med at irakerne selv kan ta over ansvaret for sikkerheten i eget land og at utenlandske styrker kan forlate landet så raskt som mulig.

 

Men en ting er åpenbart: Irak forblir et kontroversielt tema mellom allierte og vil fortsette å være det. Og det er kontroversielt innad i en rekke medlemsland. Dermed blir enigheten i Alliansen bygget på skjør grunn. Det tilsier varsomhet i utformingen av Alliansens politikk. Samtidig er det ikke overskudd på den type styrker man er ute etter. Arbeidet med å generere nødvendige styrker til Irak kan bli minst like komplisert som det har vært i Afghanistan. ISAF er politisk sett en mindre kontroversiell operasjon, både mellom medlemslandene og innad i allierte land. Her dreier det seg mer om tilgjengeligheten av styrker og budsjetter, mens man i Irak får de politiske stridighetene på toppen de ressursmessige problemene. Men la meg tilføye et element – og det har med videreutviklingen av Alliansens engasjement i Irak å gjøre. Mens man tidligere drøftet mulighetene for at NATO kunne overta for den polske divisjonen i Irak eller kanskje enda mer, så ser jeg i dag dette som et langt mindre sannsynlig scenario. Jeg tror det vil forbli med treningsmisjonen og at det deretter settes strek.

 

Utenriksministrene ga, som altså nevnt, klarsignal til iverksettelse av Irak-misjonen. Vi hadde også ønsket at den kunne registrere at vi hadde tilstrekkelige ressurser til å utvide ISAF i Afghanistan til den såkalte fase 2, det vil si området i vest, rundt Herat. Men det gikk ikke. Det mangler fortsatt styrker til to såkalte PRTer – som er mindre ISAF-øyer plassert rundt i regionene og som ofte dekker flere provinser med sitt stabilitetsfremmende arbeid. Vi har heller ikke det som skal til av sanitet og helikoptre. Disse kategoriene har det helt fra starten av vært vanskelig å få på plass. Men det er bevegelse blant flere allierte; det gjelder både for Herat-området og for Kandahar-området i sør, som utgjør tredje fase. Når det har vært så vanskelig så har det flere årsaker. Det er ressursmessig krevende å deployere helikoptre til så vanskelige områder – og ressursene er begrensede, selv om helikoptrene finnes. Når det gjelder sanitet er det – særlig for mindre land – vanskelig å opprettholde slike enheter over tid, særlig på grunn av begrensningen i tilgjengelige ressurser.

 

De vanskelige klimatiske og terrengmessige forhold gjør det også vanskeligere. Man må ha utstyr og personell, som kan brukes i ganske ekstreme værforhold og i stor høyde langt unna. Slikt koster mer enn det å ha styrker på Balkan. Samtidig hersker det en frykt for at dersom man sier seg villig til å yte et spesielt bidrag over en kortere periode, så risikerer man å bli sittende fast utover den tiden man hadde tenkt seg – fordi det rett og slett ikke melder seg etterfølgere.

 

Likevel vil jeg påstå at ISAF har vært en suksess. Den har for det første bidratt avgjørende til stabilitet og ro i hovedstaden. Uten denne stabiliteten ville ingen sentralmyndighet ha kunnet etablere seg og gradvis utvide sin kontroll over nye deler av landet. Der PRTene er kommet på plass har de også bidratt til stabilitet ved å dempe stridigheter mellom lokale stridsherrer og dermed gi sentralregjeringen en anledning til å få fotfeste. Flere av den har også bidratt til opplæring av den afghanske hæren og politiet og til demobilisering av militser underlagt lokale krigsherrer. For hærens vedkommende har man kommet et godt stykke på vei. Når presidentvalget ble avviklet uten særlig uro – i motsetning til det man fryktet – så var det ikke minst takket være den afghanske hæren. Demobiliseringen av militsstyrker har også gitt resultater, selv om det fortsatt er langt igjen.

 

Det vi nå skal se på innen NATO er hvordan vi kan bringe de to militære operasjonene i Afghanistan nærmere sammen. Det dreier seg om den amerikansk-ledete OEF og NATO-operasjonen ISAF. Målet må være å bringe dem helt sammen under en ledelse. Men det kan ligge et stykke frem i tid og vil ikke kunne skje før OEF er kommet lengre i sitt arbeid med å bekjempe opprørere, særlig i sør og sørvest. Omfanget av slike ”skarpe” operasjoner innen OEF er i ferd med å avta i omfang. Mye av det arbeid OEF utfører i dag ligner på det stabilitetsarbeidet ISAF gjennomfører. I første omgang burde det ligge an til en bedre utnyttelse av hverandres ressurser. Dersom ISAF i større grad kan trekke på utstyr amerikanerne har utplassert innen rammen av OEF, så vil det gjøre det lettere for ISAF å plassere seg i vest og sør i landet og dessuten lettere for flere av PRTene å påta seg oppgaver en del av dem i dag ikke utfører.

 

Det er store utfordringer Alliansen står overfor både i Afghanistan og Irak. Så store at vi vel alle var kommet i en situasjon, hvor vi viet for liten oppmerksomhet til situasjonen på Balkan. Det var i ferd med å bli ”yesterday’s news” til de grader at vi alle fikk en ubehagelig overraskelse i mars dette året. Urolighetene i Kosovo avslørte at vi ikke hadde hatt øret nært nok til bakken og forstått hvilken frustrasjon samfunnet der levde med. Og urolighetene var et tilbakeslag. De viste også at det internasjonale samfunn manglet en strategi, som kunne imøtekomme de politiske og økonomiske ambisjonene hos den albanske majoriteten og berolige minoritetene i den engstelse de følte. Og årsaken var klar; ingen hadde våget å ta tak i det ene avgjørende spørsmålet som dreiet seg om Kosovos fremtidige status. I dag er man i ferd med å få en slik strategi på plass.

 

Urolighetene rammet selvsagt i første rekke den serbiske minoriteten, men også det internasjonale samfunn – inkludert FN og NATO. Vi oppdaget at vi ikke var tilstrekkelig forberedt på det som var den mest sannsynlige formen for uroligheter i området. Nasjonene som hadde sendt styrker til KFOR hadde lagt nasjonale begrensninger på dem i den grad at de ikke var i stand til å forsvare verken serbere og andre minoriteter eller kulturelle og historiske minnesmerker og religiøse bygninger – slike som er så avgjørende for at menneskene skal føle identitet – mot sivile opptøyer. Mange manglet også utstyr. Likevel må det tilføyes at det også var KFOR, som fikk stanset urolighetene – ikke minst ved hjelp av de reservene som ble hentet inn på kort varsel.

 

Jeg må også nevne at den norske styrken var blant de som greide seg aller best i denne vanskelige situasjonen. De fikk da også stor ros av allierte militære ledere. Fra SACEURs side kom det forespørsel om Norge kunne bidra til å lære opp andre lands kontingenter i å møte nettopp denne type uroligheter og i hvordan man må arbeide for å få best mulig kontakt med de samfunnene man opererer innenfor.

 

I løpet av de månedene som er gått er mange av de nasjonale begrensningene fjernet. Enkelte allierte har opplevd en ganske intens innenrikspolitisk debatt etter det som skjedde i mars måned. KFOR er i dag bedre rustet til å møte tilsvarende utfordringer. Under utenriksministermøtet i forrige uke var det også enighet om at man ikke nå kan redusere styrkenærværet i Kosovo. Man står fremfor en kritisk periode i Kosovos politiske utvikling, hvor spørsmålet om provinsens sluttstatus kan stå på dagsorden i løpet av noen måneder. Og man befinner seg i en situasjon, hvor den nyvalgte statsministeren, Ramush Haradinaj, om noen dager kan bli tiltalt av krigsforbrytertribunalet i Haag. Skulle det skje må man være forberedt på nye uroligheter. Det kan bety en ny utfordring mot den politiske prosessen i Kosovo. Men jeg vil tilføye at nye uroligheter – uansett hva grunnen måtte være – ikke minst vil ramme Kosovo – albanernes ambisjoner og vil skape ytterligere tvil om deres evne og vilje til å sørge for en velordnet statusprosess og et multietnisk Kosovo.

 

La meg legge til NATOs flåteoperasjon i Middelhavet, den såkalte Operation Active Endeavor – hvor vi overråker skipstrafikken med sikte på å motvirke transporter, som kan støtte internasjonal terrorisme. Det er en operasjon, hvor NATO – landenes skip kan gjennomføre bording av andre fartøyer med samtykke av skipets ledelse. Samtidig kan operasjonen varsle allierte land om mistenkelig transport. Det er en art. 5 operasjon, som ble iverksatt i kjølvannet av hendelsene den 11. september 2001.

 

Samlet sett er det altså et ganske imponerende antall operasjoner og misjoner Alliansen nå utfører på samme tid. Og det er ganske forskjellige operasjoner under ulike himmelstrøk og klimatiske forhold. Ingen av disse operasjonene er mer enn 5 år gamle etter at vi for 10 dager siden avviklet den første NATO-operasjonen noensinne, nemlig SFOR i Bosnia og Herzegovina.

 

Og det er operasjoner som har utviklet seg ganske betydelig – ikke minst med hensyn til deltakerkrets. I dag kan man ikke lenger snakke om rene NATO – operasjoner. Det dreier seg om NATO – ledete operasjoner. Ved siden av Norge var det de finske og svenske styrkene, som gjorde den beste innsatsen i Kosovo i mars måned. En svensk brigader var den første, som orienterte NATOs Råd da vi besøkte Kosovo i begynnelsen av april. I Afghanistan arbeider også Norge sammen med finske styrker i Maymaneh, mens svenske soldater gir oss støtte sammen med britene fra støttebasen i Mazar e Sharif. På samme måte vil Norge delta i EUs nye styrke i Bosnia – hvor Tyrkia stiller med rundt 350 mann. Og – sist, men ikke minst – under utenriksministermøtet i forrige uke kunne vi som nevnt foreta en brevveksling med Russland, som åpner opp for russisk deltakelse i flåteoperasjonen i Middelhavet.

 

Men det stiller oss også overfor nye utfordringer. Sverige, Finland og andre bidragsytere til NATO – ledete operasjoner vil ikke være tilfreds med å kun stille styrker. De vil også delta i den politiske prosessen. Derfor er drøftelsene om NATO – operasjoner i NATO ofte utvidet, slik at andre bidragsytere kan ta del. Under et slikt møte om ISAF for noen måneder siden brøt det ut en ganske heftig diskusjon mellom allierte om et sentralt politisk tema. Da jeg snudde meg til min nederlandske nabo for å kommentere det hele så jeg i stedet inn i ansiktet til ambassadøren fra New Zealand, som spontant utbrøt at ”dette var sannelig et spennende møte!”

 

Land utenfor NATO deltar altså stadig mer i diskusjoner innen Alliansen. Men ikke bare i diskusjoner og operasjoner på bakken. Deltakelsen betyr også at de beveger seg stadig mer inn i Alliansens transformasjonsarbeid. I første rekke gjelder det EU – land, som ikke er med i NATO. Både fra NATO og disse landene selv settes det selvsagt grenser for hvor langt man ønsker at en slik medvirkning skal gå. Men det er klart at det transformasjonsarbeidet som finner sted innenfor NATO vil også sette preg på fremtidige EU – operasjoner, ved å forme de europeiske alliertes styrker og tenkemåte. Transformasjonen setter preg på operasjonene og operasjonene gir verdifulle impulser til det videre transformasjonsarbeidet. Det er i samvirket mellom de to at dynamikken oppstår. Derfor blir det viktig å delta i begge deler.

 

Møtet med nye utfordringer viser oss også andre utfordringer vi må ta hensyn til. Det gjelder ikke minst arbeidet med den nye NATO Response Force, det viktigste av de transformasjonsredskaper Alliansen nå råder over. Men NRF stiller oss også overfor nye avveininger og hensyn. Ett av dem dreier seg om hvor tungt vi går inn i NRF og hvor mye vi legger inn i pågående operasjoner. Alle har vi begrensede ressurser. Når Norge har gått inn i NRF med hele Telemarks-bataljonen begrenser det selvsagt de ressursene vi har til rådighet for operasjoner. Behovet for å delta i operasjonene har ikke avtatt. Det vil være viktig at vi til enhver tid balanserer det ene hensynet mot det andre. Når vi er ferdige med denne rotasjonen vil vi selvsagt være bedre rustet til deltakelse i pågående operasjoner.

 

Samtidig vil det være viktig for transformasjonsarbeidet at USA tar større del både i NRF og i pågående operasjoner innen NATO. I dag er denne deltakelsen relativt beskjeden – først og fremst på grunn av forpliktelsene i Irak. Derimot er Frankrikes deltakelse i operasjonene blant de aller største – sammen med Tyskland. Samtidig er de to viktigste operasjonene, KFOR og ISAF, under fransk kommando. Det er nok et bilde, som ikke helt stemmer med det inntrykk de fleste sitter med.

 

Operasjonene har også endret karakter – og kommer til å forandre seg enda mer i årene som kommer. Jeg husker godt Bosnia og Herzegovina i 1997, da jeg selv ledet FN – operasjonen der, som hovedsakelig var operasjon for monitorering, reform og opplæring av landets politi. Den besto av 2000 ubevæpnede politifolk fra omkring 30 land – i seg selv en utfordring. Ved siden av seg hadde den SFOR, som den gang hadde over 30.000 soldater. Til sammen dekket de sikkerhetssektoren i det internasjonale nærværet. Men verken FN eller SFOR hadde mandat eller evne til å ta seg av sivil uro det vi kaller ”riot control”. Og det lokale politiet hadde ingen interesse i å slå ned på sine egne i inter-etniske sammenstøt. Det eksisterte et ”security gap” ingen kunne dekke. General Wesley Clark forsøkte intenst å skyve denne oppgaven over på FN ved opprettelsen av et eget væpnet politi. Av ulike grunner fant verken jeg eller mine oppdragsgivere det hensiktsmessig at FN påtok seg en slik oppgave ved siden av de oppgavene vi allerede hadde. Enden på diskusjonen ble at SFOR fikk sine egne enheter, et slags gendarmeri, for å håndtere denne type utfordringer.

 

Selvsagt er det egentlig ikke en militær oppgave å påta seg politioppgaver. Derfor må opprettelsen av en godt fungerende politistyrke være blant de viktigste det internasjonale samfunn går løs på i en post-konflikt situasjon. Det er viktig at arbeidet med å skape slike politistyrker begynner parallelt med det internasjonale militære engasjementet og at en internasjonal politistyrke best mulig søker å dekke behovet inntil lokalt politi kan overta ansvaret. Dette skjedde i og for seg slik i Kosovo. Men det tar tid å få en pålitelig og effektiv lokal politistyrke på plass. Og et internasjonalt politi mangler ofte den tyngde man har behov for. I slike situasjoner finnes det ofte ingen annen til å avskrekke og ta seg av lokale uroligheter enn en militær styrke. Vi står ikke lenger foran operasjoner av den ”gammeldags” typen, hvor oppgaven er å nedkjempe en militær motstander eller å stille seg mellom to militære motstandere. Det er interne konflikter vi står overfor og oppgaven er blitt mer sammensatt og krevende.

 

I fremtiden tror jeg vi kommer til å måtte tilpasse oss ytterligere til utfordringer vi ser så alt for klart allerede. I Kosovo er organisert kriminalitet en av de viktigste hindringene for å få på plass et ordnet og velfungerende samfunn. I Afghanistan er det opiumsproduksjonen, som nå representerer to tredjedeler av økonomien og har sine forgreninger gjennom hele samfunnet. Vi vil aldri kunne utforme en meningsfylt ”exit strategy” hvis vi ikke også ser hvordan vi kan spille en større rolle i slike sammenhenger. Diskusjonen pågår med hensyn til hvilken rolle vi skal spille på dette området i Afghanistan. Operasjonsplanen åpner allerede for en viss, beskjeden rolle i narkotikabekjempelse. Det vil ikke være snakk om en rolle i frontlinjen. Snarere er det et spørsmål om hvordan vi best kan hjelpe afghanske myndigheter og de som har ledelsen i dette arbeidet i det internasjonale samfunn. I alle fall kan vi ikke komme i en situasjon, hvor vår rolle blir å skape stabilitet for et samfunn hvor organisert kriminalitet dominerer.

 

La meg i denne sammenheng vise til et norsk-amerikansk initiativ innen NATO. Det dreier seg om bekjempelse av menneskehandel. Sammen har vi drevet frem et arbeid, som skal sørge for at vi alle har enn ”zero tolerance policy” med hensyn til å tillate at personell i en NATO – ledet operasjon engasjerer seg i noen former for aktivitet, særlig kjøp av seksuelle tjenester, som kan bidra til menneskehandel. Denne politikken – som nå er vedtatt både i NATOs Råd og i partnerskapsforumet EAPC – innebærer også en forpliktelse til samarbeid med vertslandets myndigheter om bekjempelse av slik kriminalitet. Her dreier det seg om respekt for menneskerettigheter. Men det dreier seg også om operasjonens evne til å lykkes i å oppfylle sitt mandat, nemlig å bidra til et samfunn preget av demokratiske institusjoner, respekt for loven og en ordnet økonomi og ikke et samfunn preget av at kriminelle har undergravet både økonomien og de politiske strukturene. Det dreier seg om på samme tid om menneskerettigheter, sikkerhet og samfunnsutvikling og dermed om vår egen ”exit strategy”.

 

NATOs innsats krever også større deltakelse i de politiske prosessene. Slik det er i dag har Alliansen som sådan begrenset herredømme over den politiske utviklingen i de områdene hvor den er engasjert. Det berører igjen Alliansens ”exit strategy”, som hovedsakelig blir liggende i andres hender. Ikke minst ser vi det i Kosovo, hvor den politiske ledelsen ligger i hendene på FNs spesialutsending og kontaktgruppens medlemmer. I Afghanistan er det internasjonale sivile nærværet enda langt mer fragmentert. NATO blir lett en ”force provider” uten nødvendig politisk innflytelse. Dette har skapt en debatt om hvorvidt Alliansen også bør ha en politisk spesialutsending der den har operasjoner, for å kunne være mer med i den politiske prosessen, som bestemmer lengden og karakteren av Alliansens bidrag.

Jeg har viet mye oppmerksomhet til operasjoner. Men Alliansen er mye mer enn dette. Selv er jeg imponert over hvordan vi i løpet av kort tid har utviklet en rekke rammer for samarbeid med ulike grupper partnerland. Av særlig viktighet er NRC – NATO Russia Council. Det ble dannet i mai 2002 og er dermed bare to og et halvt år gammelt. Men det er en viktig nyskapning. Her møtes 26 NATO – land og Russland uten at de allierte gjennomfører noen som helst konsultasjoner på forhånd. Det har ikke vært lett å utvikle en levende politisk dialog innenfor denne rammen. Likevel tror jeg den er i ferd med å få et nytt momentum. Det gjelder ikke minst ettersom russerne nå kommer til å medvirke i OAE i Middelhavet. Samtidig planlegger russerne å etablere en ny fredsbevarende styrke allerede i februar. Den vil forhåpentligvis også kunne arbeide sammen med allierte i internasjonale operasjoner. En slik utvikling vil gi NRC et annet og langt mer operativt innhold.

 

Samtidig er den politiske dialogen i ferd med å bli mer innholdsrik – selv om den iblant også preges av politiske motsetninger. Det var tilfelle da vi for et par uker siden hadde en lengre diskusjon om situasjonen i Ukraina, den første vi har hatt om en pågående og akutt krisesituasjon, som berører oss alle og hvor motsetningene – men også fellesinteressene – er åpenbare. Ukraina kunne ha kommet til å sette sitt preg på utenriksministermøtet i NRC forrige torsdag. Etter at man kvelden før møtet kom frem til enighet i Kiev fikk møtet imidlertid et svært konstruktivt preg, hvor den historiske enigheten om russernes medvirkning i Middelhavet kom til å stå i sentrum.

 

Det store partnerforumet – EAPC, med 46 medlemsland – gjennomgår også en viktig utvikling. Under toppmøtet i Istanbul ble NATO enige om å vie større oppmerksomhet på landene i Sentral-Asia og Kaukasus. Årsakene er åpenbare, ikke minst når det gjelder Sentral-Asia; det dreier seg om land, som ligger i et sårbart område rundt Afghanistan. Vi har en sterkt felles interesse i å stabilisere både dette landet og hele regionen. Til det trenger vi medvirkning fra de sentral-asiatiske landenes side. Og de ønsker etter hvert å gi sine bidrag og å samarbeide nærmere med Alliansen. Fra norsk side har vi selvsagt vært med på å stimulere dette nye samarbeidet. Men vi har også lagt vekt på at et slikt ”strategic shift”, som man kaller det, ikke må føre til at vi legger mindre vekt på de partnerland som står oss nærmest og som gir de største bidrag til våre operasjoner – som Sverige og Finland.

 

To land står utenfor denne samarbeidsrammen, på grunn av deres manglende samarbeid med krigsforbryter-tribunalet i Haag, ICTY. Alle er enige om at et fullt samarbeid og utlevering av personer som general Mladic og Karadzic er viktig for at Serbia og Montenegro og Bosnia og Herzegovina skal ta sete rundt EAPC – bordet. Men samtidig er vi lite tjent med å isolere de kreftene, som ønsker og arbeider for reform. Jeg har selv opplevd – senest for to uker siden – hvor sterkt moderate krefter i Beograd ber oss innstendig om samarbeid, slik at de kan slå hull på lukkede sikkerhetsstrukturer. Etter vår mening kan vi ikke vise disse kreftene ryggen. De trenger oss for å kunne gjøre det vi krever av dem. Vi trenger også et samvirke med Beograd for å kunne nærme oss det vanskelige statusspørsmålet i Kosovo på en best mulig måte. Fra norsk side var vi derfor tilfreds med at Istanbul – toppmøtet åpnet opp for prosjekter av den type vi har med EAPC – og Partnerskap for Fred – landene. Men det er vanskelig å komme videre. Uenigheten i Alliansen om hvor balansen skal ligge mellom press og dialog hemmer fortsatt samarbeidet og bidrar etter vår mening til at moderate krefter ikke får den støtte de trenger og dermed ikke kan bidra til den politikken vi forventer av dem.

 

Innledningsvis nevnte jeg også utenriksministermøtet med de 7 såkalte dialoglandene på den andre siden av Middelhavet. Det var en historisk begivenhet og første gang man har sittet sammen på denne måten. Selv tilhørte jeg dem, som var tvilende til hvorvidt vi ville få det til. Men vi står overfor mange av de samme truslene og behovet for samarbeid er stort. Samtidig går vi forhåpentligvis inn i en mer lovende periode med hensyn til arbeidet med Palestina – konflikten. Det forklarer nok at dette første utenriksministermøtet kunne finne sted. Til nå har vi imidlertid verken fra NATOs side eller fra disse landene lagt nok oppmerksomhet og ressurser inn i dialogen over Middelhavet. Jeg tror heller ikke vi kommer til å oppleve noe dramatisk taktskifte i nærmeste fremtid. Flere av disse landene preges nok fortsatt av en skepsis overfor hva NATO står for. Men vi har tatt et viktig skritt ved å løfte samarbeidet opp på et høyt politisk nivå. I dette ligger det også en viss forpliktelse fra begge sider til å gjøre samarbeidet mer omfattende.

 

Den nyeste utfordringen med hensyn til partnerskap ble også formulert i Istanbul. NATO – toppmøtet besluttet å invitere landene i det videre Midt-Østen til et samarbeid om forsvarsreformer og kampen mot terrorisme. Initiativet er mottatt med interesse fra flere av landene i området – særlig blant Gulf – landene. Men det er viktig at det finner sin rette plass, som ett element i en bredere tilnærming til landene i denne regionen. De kreftene som ønsker reformer er sterkere enn noen gang. Utenfor regionen er det en økende erkjennelse av at stabilitet nå forutsetter reformer av samfunnene og at slike reformer ikke truer stabiliteten, slik enkelte til nå har trodd. Men reformer må i første rekke komme innenfra. Vi kan støtte opp om dem og bidra med våre ressurser og vår ekspertise.

 

Samtidig er reformprosessen i dette området selvsagt ikke først og fremst et spørsmål om forsvar, men om politikk, økonomi og sosiale reformer. Derfor må NATO gi sitt bidrag sammen med EU, G-8 og andre aktører. Dette har vi fra norsk side lagt stor vekt på. Vi må få til en bred internasjonal tilnærming tuftet på et felles eierskap og hvor så mange land som mulig i regionen tar del, slik at det ikke skapes nye skillelinjer. Enn rekke allierte har også understreket hvor viktig en løsning av Palestina – konflikten vil være for å bygge tillit mellom oss og landene i regionen. Etter norsk initiativ inneholder da også utspillet fra Istanbul en henvisning til at det også skal kunne omfatte palestinske myndigheter. Selv ser jeg frem til den dag vi kan instruere palestinske sikkerhetsstyrker – såfremt de skulle ønske det – ved NATOs skoler, for eksempel i Oberammergau. Og det interessante er jo at ingen lenger ser det som en absurd tanke.

 

Jeg legger vekt på disse partnerskapsrammene for å illustrere at NATO selvsagt er mye mer enn en militærallianse. Det er en politisk organisasjon og den må brukes politisk til å fremme samarbeid på tvers av regioner. Men dette forutsetter varsomhet og hensyntagen til de spesielle særtrekk hver region og hvert land preges av. Her må vi bli flinkere. Det er lett å ende opp i en situasjon, hvor gode hensikter gir gale resultater på grunn av manglende kunnskap og evne til å vise respekt. Og iblant er vi uenige om hva det innebærer. Men selv vokabularet betyr noe. Under en konferanse i Doha for en tid siden opplevde jeg hvordan en vestlig taler forklarte behovet for sterkere samarbeid med at regionen nå var av større strategisk interesse for oss. Jeg tviler på at dette er en språkbruk, som virker beroligende og tillitsvekkende. Det er viktig å unngå at initiativer oppfattes som pådyttet utenfra. De må utvikles og fremmes i fellesskap.

Til slutt noen ord om to helt sentrale problemstillinger, som berører Alliansens fremtid og troverdighet. Den gjelder først og fremst forholdet over Atlanterhavet. Kan vi nå – etter en komplisert periode – bevege oss over i en mer lovende tid i USAs forhold til Alliansen? Jeg tror svaret er et betinget ja. USA vil alltid utøve lederskap. Og jeg har et inntrykk av at det er en større vilje i dag til å utøve mer av dette lederskapet gjennom Alliansen og ikke utenfor den. At president Bush ønsker et NATO – toppmøte rett etter presidentinnsettelsen er et godt tegn. Vi har i USA og Vest – Europa fortsatt et dypt verdifellesskap. Men vi har til dels forskjellig stil og språkbruk når det gjelder hvordan vi skal forsvare dette verdifellesskapet. Og vi ser til dels forskjellig på bruk av ulike virkemidler i møtet med de truslene i står overfor. De forskjellene tror jeg i utgangspunktet er av mer varig karakter. Samtidig befinner vi oss ikke lenger i den kalde krigens dager – heldigvis. Men det betyr nok også at interessefellesskapet ikke er det samme som den gang vi sto overfor en felles fiende, som hadde samtliges udelte oppmerksomhet.

 

Derfor er det viktig når amerikanerne signaliserer og viser en større vilje til å bruke Alliansen både til konsultasjoner og operasjoner. Jeg tror det hersker en større forståelse i USA – selv om den ikke alltid kommer like godt frem – av at man trenger europeerne og ikke er tjent med et transatlantisk skisma. Den utviklingen må vi på europeisk side gjøre godt bruk av. Å hovere over amerikanske feilgrep tror jeg ikke er veien å gå, selv om man selvsagt må ha en åpen meningsutveksling. En større amerikansk vilje til å bruke Alliansen må også møtes med en tilsvarende europeisk vilje til å medvirke. Men det setter igjen krav til at beslutningene innen Alliansen formes med utgangspunkt i en genuin konsensus og ikke i en konsensus som oppfattes som om den er presset frem. Det må ligge en følelse av politisk samstemmighet bak de beslutningene som treffes. Når enkelte allierte gir uttrykk for at de under enhver omstendighet av politiske grunner ikke kommer til å delta i en operasjon – verken med sine egne styrker eller med de offiserene de har sendt til NATOs kommandostruktur – da viser det også at den nødvendige grad av politisk samstemmighet ikke foreligger.

 

Det er selvsagt ikke slik at samtlige allierte må delta i enhver operasjon Alliansen vedtar å igangsette. Det er i utgangspunktet urealistisk og representerer ikke en fornuftig bruk av ressurser. Og jeg tror heller ikke at det forventes fra amerikansk side, uansett hvor sterkt presset iblant kan føles. Selv tror jeg at den nye prosessen for styrkegenerering kan hjelpe oss i denne sammenheng. Den tar sikte på å se de ulike operasjonene i sammenheng og over et lengre perspektiv. Dermed kan landene også få større anledning til å prioritere over tid, noe som igjen vil skape større forutsigbarhet om hvilke ressurser Alliansen kan gjøre regne med til ulike operasjoner. Personlig tror jeg det er riktig av allierte å foreta slike prioriteringer og ikke nødvendigvis skulle ha sitt eget fotavtrykk overalt hvor Alliansen engasjerer seg. Jeg tror at en slik tilnærming også vil bidra til å gjøre Alliansen mindre kontroversiell i medlemslandene.

 

For det er ingen tvil om at de operasjonene vi kan komme til å stå overfor – liksom noen av dem vi nå har i gang – vil være mer kontroversielle enn det vi er vant med. Og Alliansen er lite tjent med at deltakelse i NATOs operasjoner blir gjenstand for stadige kontroverser innad i en rekke allierte land.

 

Men la meg understreke at uansett hvor mye eller lite vi akter å bidra med til en operasjon, så har vi selvsagt en uavkortet rett til å være med på å forme den. Det er ikke slik jeg iblant hører at enkelte kanskje burde forholde seg tausere fordi man ikke planlegger å delta. Gjennom de beslutninger vi nå treffer former vi vår felles Allianse, slik vi skal forsvare den i egen opinion.

 

Det andre og siste forholdet gjelder ressursene. Vi må samtidig passe på at ambisjonsnivået ikke blir for stort og skaper stadige problemer med å leve opp til det. Det gjelder først og fremst de militære operasjonene. Det er grenser for hvor store ressurser vi har til rådighet og hvor mye vi kan engasjere oss i på samme tid. Samtidig må vi sørge for at vi har evnen til å forklare de operasjonene vi engasjerer oss i overfor vår egen opinion. Dette blir mer krevende etter hvert som vi har beveget oss ut av Europa. Vi må sørge for at det er tilstrekkelig sammenheng mellom diskusjonene rundt toppmøtebordene og kjøkkenbordene. For det er rundt de siste det bestemmes hvilke ressurser medlemslandene skal ha til rådighet for sine forsvarsbudsjetter. Det er langt vanskeligere å forklare hvorfor vi skal engasjere oss i Afghanistan og Irak enn det var på Balkan. Men det er slett ikke umulig. I dag er heroin fra Afghanistan ett av de verste masseødeleggelsesvåpen som brukes hver dag i alle allierte hovedsteder. Det ødelegger vår ungdom og våre samfunn. Makter vi å skape et stabil Afghanistan kan vi også beskytte oss selv bedre både mot denne forbannelsen og mot terrorisme.

 

Ressursproblemet gjelder også alle våre partnerskapsprogrammer. Realveksten i NATOs sivile budsjett vil neste år være 0.6%, men ambisjonsnivået i forhold til partnerland øker langt mer. Dermed kan vi stå overfor et betydelig troverdighetsproblem, som vil svekke Alliansen som politisk redskap.

Og helt til slutt; ingen må tro at det er med militære virkemidler vi løser de konfliktene vi nå står overfor. En overdrevet tillit til militære virkemidler vil verken skape tillit i de samfunn hvor vi engasjerer oss eller i våre egne samfunn. Her kan nok vektleggingen iblant være noe forskjellig i ulike allierte hovedsteder pg behovet for et mer omforent syn til stede. Sofistikerte militære virkemidler er nødvendige, men de er mindre viktig enn en sofistikert bruk av politiske virkemidler. Det er bare når vår egen opinion føler seg overbevist om at vi alle har dette perspektivet at vi også kan få den varige oppslutning om Alliansen som den vil behøve.

Foredrag i

Oslo Militære Samfund

mandag 15. november 2004

”Krigsplaner og politikk i mellomkrigstiden”

 

ved Forsker Tom Kristiansen

Forsvarets skolesenter/Institutt for forsvarsstudier.

Forsker Tom Kristiansen

 

1. Innledning

Jeg skal i dette foredraget redegjøre admiralstabens og generalstabens forståelse av Norges sikkerhetspolitiske stilling før 1940 og de militære disposisjoner som sprang ut av den. Jeg skal også se på forsvarsledelsens forståelse av disse spørsmålene i forhold til regjeringen for å identifisere på hvilke områder det hersket vesentlig uenighet.

Jeg vil i utgangspunktet hevde at når det gjaldt trusselvurderinger og synet på stormaktene var det stor grad av enighet i militærledelsen, til tross for at det var stor uenighet om en lang rekke fagmilitære og organisatoriske spørsmål. Men denne uenigheten skyldtes først og fremst at Forsvaret måtte foreta strenge prioriteringer som følge av trange budsjettrammer og stort etterslep – ikke i selve trusselvurderingene.

Foredrag vil ha fokus på følgende spørsmål:
For det første nøytraliteten.
For det andre på forsvarsledelsens vurdering av Norges strategiske stilling i forhold til stormaktene.
For det tredje på hvordan Forsvaret best kunne møte de utfordringene som ble identifisert innenfor rammer som var gitt av de politiske myndigheter gjennom forsvarsordningen, budsjettene og andre lovmessige reguleringer.

 

  1. Nøytraliteten

Det var full enighet i norsk samfunnsliv om at nøytralitet måtte være myndighetenes førstevalg dersom det brøt ut krig i Europa. Tilsvarende var det full enighet om at alle former for allianser, enten med små eller store stater, var utelukket. Selv spørsmålet om et begrenset militært samarbeid med Danmark og Sverige var svært omstridt helt til slutten av 1930-tallet da enkelte samarbeidsordninger vedrørende etterretning, varsling og materiell kom i stand.

Nøytralitet er dermed den grunnleggende formende faktor i norsk sikkerhetspolitikk på 1930-tallet – slik den hadde vært det fra århundreskiftet. Men spørsmålet om nøytralitet var likevel svært problematisk, og på enkelte punkter var forståelsen av den så forskjellig på politisk og militært hold at man ikke skulle tro de snakket om samme ting.

Jeg skal derfor kort minne om hva nøytralitet faktisk innebar i mellomkrigstiden, blant annet fordi det vokste frem en ny idealistisk, moralistisk og naiv forestilling om fenomenet i norsk politikk. Nøytralitet ble ofte betraktet mer som en moralsk høyverdig kategori enn som en juridisk.

For det første, hva var nøytralitet? Nøytralitet betegnet statens rettslige stilling under krig. Verken privatpersoner, organisasjoner, politiske partier eller næringsliv kunne være nøytrale i folkerettslig forstand. En regjering kunne utstede en nøytralitetserklæring. Det var imidlertid ingen forutsetning, men snarere et resultat av i hvor sterk grad man antok å bli berørt av krigshandlingene. Krigens folkerett, som i sin helhet hadde blitt til før 1909, påla både krigførende og nøytrale plikter og rettigheter. Dette regelverket for sjø- og landkrig var slått fast i Parisdeklarasjonen av 1856, Haagkonvensjonene av 1907 og Londondeklarasjonen av 1909. Luftkrig var ikke regulert av folkeretten, selv om det i forbindelse med marinekonferansen i Washington i 1921 ble utarbeidet et regelverk, det såkalte Haagutkastet av 1923, hvor hovedprinsippet var at luftsøylen over et land var å betrakte på linje med land- og sjøterritoriet i nøytralitetssammenheng. Nøytralitetsreglenes siktemål var blant annet å sikre ikke-krigførende rett til å drive normal næringsvirksomhet forutsatt at de ikke handlet med kontrabande til krigførende land. Nøytralitet var dermed en amoralsk og apolitisk kategori. Det skulle by på store problemer på 1930-tallet da internasjonale konflikter fikk et klart ideologisk tilsnitt.

For det andre; hvilke forestillinger om nøytraliteten fantes i norsk politikk og offentlighet? Nøytralitetens historie i Norge strekker seg fra 1700-tallet til 1940. Men fra slutten av 1800-tallet utviklet den seg to retninger. Disse retningene stod ikke prinsipielt i motsetning til hverandre, men la vekt på forskjellige sider ved nøytraliteten. Fremfor alt representerte de ulike syn på dens videre utvikling. Den tradisjonelle retning understreket at de folkerettsbaserte plikter som påhvilte en nøytral stat forutsatte en sterk militærmakt. Den idealistiske retningen kan knyttes til isolasjonistiske trekk i norsk utenrikspolitikk, og den hadde nær tilknytning til anti-militarismen og den borgerlige fredsbevegelsen.

Denne siste retningen stod sterkt på Stortinget som i 1902 hadde vedtatt at Norge skulle arbeide for en permanent nøytralitetstraktat på linje med den Belgia, Luxembourg og Sveits hadde. En slik nøytralitetstraktat i kombinasjon med voldgiftsavtaler ble sett på som kjernen i en aktivistisk fredspolitikk som skulle forhindre blokkdannelser. De militære sidene ved nøytraliteten ble følgelig tillagt liten vekt. Fordi denne retningen tok opp i seg mange ideologiske og politiske elementer har den ofte vært karakterisert som ”nøytralisme”. En grunnleggende svakhet ved denne nøytralitetsforståelsen var at den langt på vei ignorerte de maktpolitiske og strategiske faktorene i storpolitikken. Nasjonal sikkerhet ble først og fremst knyttet til idealer og jus.

Norge sa fra seg muligheten for tradisjonell nøytralitet med innmeldingen i Folkeforbundet i 1920. Årsaken var at medlemslandene gjennom paktens artikkel 16 forpliktet seg til å delta i militære sanksjoner. Først etter at Folkeforbundets kollektive sikkerhetssystem brøt sammen i siste halvdel av 1930-tallet, vendte Norge, sammen med de såkalte Oslo-statene (Benelux, Finland, Danmark og Sverige), tilbake til tradisjonell nøytralitet. Men denne tilbakevendingen tok ikke hensyn til at nøytralitetsretten ikke var videreutviklet i lys av erfaringene fra verdenskrigen. Det er viktig å være klar over at erfaringene fra den totale krigen, hadde demonstrert at tiden hadde løpt fra den tradisjonelle nøytraliteten.

Fordi det ble etablert et kollektivt sikkerhetssystem under Folkeforbundet, hadde det vært liten interesse for å videreutvikle nøytralitetsretten slik at den tok opp i seg svakhetene knyttet til handel og blokade som ble synliggjort under verdenskrigen. Men det var nettopp denne akterutseilte nøytralitetsretten de politiske myndighetene gjorde til sikkerhetspolitisk tilfluktssted etter at de løsrev seg fra Folkeforbundets sanksjonssystem i 1938. Dessuten hadde man erfart at en forutsetning for at nøytraliteten – selv om den mange ganger hang i en tynn tråd – var Forsvarets evne til vakthold og reaksjon. La meg derfor minne om planene slik de ble iverksatt i august 1914: Nøytralitetsvernet til sjøs ble mobilisert med full styrke for å vise de krigførende norske myndigheters intensjon og kapasitet. Dette viste seg å være et riktig valg fordi evnen til å håndheve nøytraliteten ble testet ut av Royal Navy rett etter krigsutbruddet. Etter dette kunne beredskapen trappes ned ettersom man høstet erfaring. Det ble sett på som risikabelt dersom en opptrapping av nøytralitetsvernet skulle skje på bakgrunn av løpende kriser – hvilket skjedde i 1939–40 som følge av at Sjøforsvaret var kraftig redusert.

Så langt om nøytralitetens historie i Norge. Det sentrale tema i mellomkrigstiden er imidlertid to punkter hvor var det stor uenighet mellom regjeringen og forsvarsledelsen: Det gjaldt for det første hvilke militære tiltak folkeretten påla en nøytral stat og for det andre hva som skulle gjøres dersom en nøytralitetskrenkelse viste seg å ikke være tilfeldig, men en overlagt handling i forbindelse med et angrep på landet.

I ledende politiske kretser på 1930-tallet – det vil først og fremst si Venstre og Arbeiderpartiet – samt hos UDs folkerettskonsulent, Frede Castberg ble det hevdet en minimalistisk tolkning av folkeretten. Den gikk ut på at reglene ikke satte konkrete krav til nøytralitetsforsvaret, men at staten skulle gripe inn med de midler som stod til rådighet. Dermed avviste de at nøytralitetsretten stilte bestemte krav til en nøytral stats militære evne. Eller som det ble kommentert i det britiske utenriksdepartementet etter trontaledebatten i 1936 ”the Norwegian Labour Party seem to leave ’neutral duties’ out of consideration altogether”. Det politiske flertallet i Norge hadde dermed etablert en fortolkningstradisjon som langt på vei opphevet nøytrale staters plikter. Problemet var at denne forståelsen ikke var anerkjent av andre stater, selv om den kunne ha tilhengere i juridiske og politiske miljøer.

Langt mer alvorlig enn ignoreringen av nøytrale plikter var uklarheten mellom regjeringen og forsvarsledelsen om eskaleringsproblematikken: Hvordan skulle Forsvaret reagere dersom en nøytralitetskrenkelse viste seg å ikke være tilfeldig, men en overlagt krigshandling? Og det forsvarsledelsen hadde i tankene var ikke en okkupasjon av landet slik man erfarte i 1940, men at en stormakt tiltvang seg deler av norsk territorium som støttepunkt for krigens varighet. Spørsmålet var avgjørende for kommanderende admiral og general og ble derfor rettet til regjeringen i et møte i Forsvarsrådet i 1936.

Utenriksminister Koht ville ikke gi noe klart svar, men henviste løselig til at ”vi skal verge nøytraliteten vår, men så vidt råd er, ikke gå over fra å være nøitrale til krigførende”. En slik diffus forståelse om landet i det hele tatt skulle gå til krig ved et angrep skapte problemer for forsvarsledelsen og viste seg med all mulig tydelighet 9. april.

Til slutt et punkt om nøytraliteten som ikke er av folkerettslig, men av politisk og moralsk karakter. Det var ingen tvil om at det var de fascistiske statene og Sovjetunionen som destabiliserte verden på 1930-tallet. Mot de aggressive totalitære statene stod Storbritannia i fremste linje. Kunne det i denne situasjonen forsvares politisk og moralsk at den kampen som britene førte og som også ville gagne alle frie land, ikke skulle få støtte av norske myndigheter? Winston Churchill pekte på dette moralske dilemmaet da han erkjente at de nøytrale vestlige småstater verken kunne eller ville støtte en politikk som tjente deres langsiktige interesse, og som var i overensstemmelse med deres politiske verdier fordi nøytralitetsreglene stod som barriere.

 

  1. Norges forhold til stormaktene

Så til spørsmålet om hvilke konsekvenser forsvarsledelsens syn på nøytraliteten fikk på dens militære planer og disposisjoner. For å svare på dette spørsmålet, vil jeg presentere forsvarsledelsens analyse av Norges sikkerhetspolitiske og strategiske stilling, spesielt dens syn på stormaktene. Min presentasjon tar utgangspunkt i Otto Ruges offentlige redegjørelser, fordi han ved flere anledninger i kraft av sin stilling som generalstabssjef ytret seg offentlig om slike spørsmål, men også fordi han siden tidlig på 1920-tallet hadde deltatt i utredningsarbeid og dermed hadde erfaring og innsikt. Jeg vil gjøre oppmerksom på at hans strategiske analyser og forståelse av internasjonal politikk ikke på langt nær var så omstridt i Forsvaret som hans forslag til forsvarsordning, og at de samme synspunkter kom til uttrykk i forsvarsledelsens offisielle innspill til regjeringen.

En sikkerhetspolitisk analyse, i kombinasjon med geografiske og økonomiske betraktninger, var krigsplanleggingens selvsagte utgangspunkt. Også den norske forsvarsledelsen måtte stille seg spørsmålet om hvilke bilaterale eller multilaterale konfliktmønstre som representerte en utfordring for landet. Svaret på spørsmålet ville både være bestemmende for den militære organiseringen, utviklingen av kapasiteter og prioriteringen mellom de ulike landsdeler.

I perioden 1905–18 syntes det stadig mer klart at Norge var blitt et objekt i stormaktenes politikk og strategi. Krig med en annen stat, som følge av en bilateral konflikt, fortonte seg fra årene før 1914 som usannsynlig. Den politiske utviklingen hadde ført til at arvefienden Sverige ikke lenger fremstod som en trussel, med et mulig unntak for et par anledninger under verdenskrigen da enkelte fryktet at stormaktene ville presse Sverige og Norge inn i krigen på hver sin side. Krig med de nordiske naboland var også fraværende i forsvarsledelsens tenkning helt frem til 1940, selv om det på 1920- og begynnelsen av 1930-tallet fantes en viss uro over finsk nasjonalisme. Norsk sikkerhetspolitikk ble i stedet preget av tilpasning og respons til utviklingen i storpolitikken. Etter som nøytralitetsvern var Forsvarets viktigste oppgave etter 1905, var det ingen tvil om at de tre nordeuropeiske stormaktene Sovjetunionen, Storbritannia og Tyskland representerte de største utfordringene for Norge.

Russland hadde siden 1800-tallet fremstått som en langsiktig og abstrakt utfordring, av frykt for at landet ville fortsette den ekspansjonen som hadde startet på 1700-tallet. Under første verdenskrig hadde det imidlertid blitt demonstrert at Nord-Norge var knyttet til konkrete russiske interesser, da forsyningene fra landets allierte i vest måtte omdirigeres til Arkhangelsk og Murmansk. Otto Ruge hadde dette forholdet i tankene da han hevdet at det for Norge var en utfordring at Russlands fiender ville kunne prøve å sikre seg en marinebase i Øst-Finnmark for å angripe handelsforbindelsene. I hovedsak fant man den samme forståelse i 6. Divisjon. De betraktet ikke Sovjetunionen som noen primær trussel i nord, fordi landets uhyre svake militære stilling i regionen gjorde en defensiv linje mest sannsynlig. På dette punkt avvek deres oppfatning fra de man ofte fant i borgerlige miljøer, og som hadde basis i en generell anti-kommunistisk frykt for sovjetisk ekspansjonisme.

I mellomkrigstiden ga forestillingen om en direkte russisk fare for Norge ingen konkrete forsvarsmessige utslag. At Sovjetunionen ikke kunne oppfattes som en aktuell trussel mot Norge, er særlig klart hvis man vurderer spørsmålet i en bred europeisk kontekst. Landets nordvestlige region hadde ennå ikke fått den betydning og oppmerksomhet vi kjenner fra tiden etter annen verdenskrig. De militære styrker i det nordvestlige Russland var beskjedne og av klart defensiv karakter. Hovedtyngden av den russiske marine var basert i Østersjøen, og først i 1933 ble det etablert en liten flåtestasjon i nord. Den ble aldri noen virkelig maktfaktor i mellomkrigstiden. Dette har imidlertid ikke forhindret mange fra å hevde at Sovjetunionen ble sett på som den største trusselen. Felles for disse forfatterne er at de ikke kan vise til noen trekk ved Forsvaret som belegger påstanden om at militærledelsen forberedte seg på et angrep fra Sovjetunionen. De peker heller ikke på sider ved de politiske relasjonene mellom Norge og Sovjetunionen som underbygger en såpass dramatisk konklusjon. Tross alt var forholdet mellom de to landene normalt og uten konflikter som hadde potensiale for krig i seg. Det ville dessuten være nærmest meningsløst dersom russerne skulle svekke sin utsatte stilling på kontinentet for å ta en konflikt med Norge om perifere spørsmål, og samtidig utfordre britisk marineinteresser.

Storbritannia stod i en særstilling som sikkerhetspolitisk utfordring. På den ene side ble landet sett på som en garantist for norsk integritet, samtidig som Norge hadde nære politiske og økonomiske forbindelser med britene. På den annen side var det erkjent at britene hadde vitale strategiske interesser knyttet til Norge. I 1906 hadde til og med flåtesjefen, admiral John Fisher, fortalt den norske ministeren i London, Fridtjof Nansen, at britene om nødvendig ville vurdere å besette Kristiansand for å forsvare disse interessene. Lignende advarsler kom både i 1916 og 1939. Dermed fremstod Storbritannia både som en garantist for integriteten og utfordrer av nøytraliteten. Et troverdig nøytralitetsvern til sjøs var eneste måte å sikre seg mot de farene som sprang ut av dette forholdet. Da Norge gikk bort fra forpliktelsene i Folkeforbundet i 1938, var regjeringens begrunnelse sikkerhetspolitisk – ikke juridisk. Utenriksminister Koht var av den oppfatning at nøytralitetsretten ikke måtte praktiseres slik at den var til fordel for Tyskland og at Norge eventuelt mistet muligheten til selv å velge sin fiende. Det primære for regjeringen var å holde Norge utenfor krigen, men like viktig var det å ikke havne på samme side som Storbritannias motstandere. Høsten 1939 fikk dessuten Koht vite av britene at de ville gripe inn av egeninteresse dersom Tyskland angrep Norge. Koht ga ikke disse informasjonene videre til forsvarsledelsen.

Historikerne har viet Tyskland liten oppmerksomhet som utfordrer mot norsk sikkerhet i mellomkrigstiden. Undersøkelseskommisjonen av 1945, hvor historikere hadde skrevet viktige delutredninger, konkluderer endog med at ”ingen ledende politikere eller militære har etter samtidige uttalelser hatt den oppfatning at faren fra Tyskland var særlig stor”. Dette synet har festnet seg i mange senere fremstillinger, og er påfallende av to grunner. For det første fordi Norges store betydning for tysk marinestrategi var allment erkjent for perioden frem til 1918. For det andre fordi både marineledelsen og Otto Ruge var opptatt av spørsmålet på 1930-tallet som følge av gjenoppbyggingen av den tyske marine og den innflytelse som admiral Wolfgang Wegeners tanker hadde på tysk sjøstrategisk tenkning. Den tyske utfordring ga seg direkte utslag i marineledelsens forslag til flåteprogram og scenariet for fellesøvelsene på Jæren 1937–9. Selv om man var opptatt av denne problemstillingen i militære miljøer, fikk den imidlertid liten offentlig oppmerksomhet før Øivinn Øi holdt sitt kjente foredrag i dette hus i 1939.

Det kan slås fast at Øis foredrag var en påminnelse om den tyske trussel mot Norge. Jeg vil imidlertid understreke at Øi som generalstabsoffiser – og i følge Nils Ørvik en av Ruges disipler – formidlet synspunkter som både kommanderende general Laake og Ruge hadde hevdet i andre sammenhenger.

I militærstrategisk forstand var erfaringene fra verdenskrigen entydige. Norge lå som en maritim bufferstat mellom de nordeuropeiske stormakter, og kunne av sjøstrategiske og økonomiske grunner bli trukket inn i en konflikt som Sovjetunionen, Storbritannia eller Tyskland var del av. Denne problemstillingen fortonte seg imidlertid som uaktuell etter verdenskrigen, etter som både Sovjetunionen og Tyskland var utradert som stormakter, og dermed inntil videre ikke lenger representerte en militær utfordring mot britiske eller norske interesser. Av denne grunn kan mellomkrigstiden deles i to: Den første perioden varte til begynnelsen av 1930-tallet, før Sovjetunionen og Tyskland hadde gjenvunnet sin styrke.

Den andre perioden varte frem mot krigsutbruddet i 1939, da Sovjetunionens og Tysklands aggressive utenrikspolitikk aktualiserte disse landene som utfordring mot norske interesser. Denne siste perioden ble også av Otto Ruge oppfattet som en tilbakevending til de samme grunnleggende problemstillinger som man hadde stått overfor før og under første verdenskrig. For Ruges krigspolitiske tenkning på 1930-tallet var det nettopp forståelsen av Norges posisjon mellom stormaktene som var utgangspunkt. Dette kom tydelig til uttrykk vinteren 1936 da han oppsummerte sitt syn på Norges stilling under en europeisk krig på et tidspunkt da det politiske klima i Europa hadde forverret seg betraktelig, og det norske politiske miljø så smått hadde blitt oppmerksom på sikkerhetsspørsmålet. Selv Arbeiderpartiet var i ferd med å revurdere sin forsvarspolitikk under inntrykk av fascismens fremmarsj. Men det er karakteristisk for forsvarsledelsen at den ikke fokuserte på ideologi og politikk. I stedet la den all vekt på strategiske faktorer som militærgeografi, kommunikasjoner, økonomi og handel.

Ruge understreket dette forholdet igjen i et foredrag for Norges Industriforbund i mai 1938: ”Vi ligger på bredden av en av verdenshandelens maritime hovedveier”, fremholdt han. Derfor hadde de krigførende så sterke interesser knyttet til Norge at en krigførende ville ”stå bedre hvis han selv fikk disponere norsk område, og stå verre hvis motparten fikk disponere det”. Han konkretiserte i den sammenheng fem former for press Norge måtte være forberedt på. For det første kunne landet bli utsatt for økonomisk press gjennom sanksjoner, avsperringer og andre restriksjoner. For det andre så han for seg at de krigførende kunne øve politisk press i form av sabotasje, spionasje og propaganda. For det tredje måtte Norge igjen regne med tilfeller av tilfeldige nøytralitetskrenkelser til lands, sjøs og i luften som under verdenskrigen. En fjerde og ny form for press var det Ruge omtalte som ”vebnet press gjennom luftangrep”. Endelig regnet han med et verstefallsscenario, nemlig ”tilsiktet nøitralitetskrenkelse”, altså at en krigførende ville besette et begrenset område for å utnytte det militært.

Ruges konklusjon når det gjaldt landets krigspolitiske stilling var dramatisk. Han mente at de geografiske og økonomiske faktorer plasserte Norge ”i ildlinjen” under en krig hvor Sovjetunionen, Storbritannia og Tyskland deltok. ”I Nord-Europa er Østersjøen, Nordsjøen – og i den siste tid Ishavet – de centrale områder i maktpolitikken”, hevdet han i 1938. Og ikke bare det. Norge måtte også regne med å kunne bli kastet inn i krigen på et innledende stadium. Hans dramatiske trusselforståelse ble bemerket av den britiske sendemannen i Oslo, Sir Cecil Dormer, som tidlig i 1939 rapporterte at Ruge ”genuinely believes in many of the alarming theories he puts forward”.

Ruge møtte imidlertid motstand både på politisk hold og blant flertallet av kollegene i Hæren (dog ikke i generalstaben) og Sjøforsvaret for sine oppfatninger. Deres motargument var tradisjonelt, enkelt og logisk: Den som skulle angripe Norge, måtte beherske havet utenfor. Siden Royal Navy fortsatt dominerte de nordlige farvann, var sannsynligheten minimal for at Tyskland ville våge seg på et angrep. Ruge derimot var av den oppfatning at dersom et strategisk viktig område fremstod som et militært vakuum, ville det kunne friste en av de krigførende parter til et forkjøpsangrep. Dermed økte etter hans mening et svakt forsvar Norges utsatthet. På dette punkt var han på kollisjonskurs med ledende politikere som hevdet det motsatte, nemlig at et sterkt forsvar kunne lokke frem et angrep.

De fleste på politisk og militært hold kunne til en viss grad være enige med Ruge i at britiske, sovjetiske og tyske strategiske egeninteresser representerte en utfordring mot Norges sikkerhet. Men helt frem til kort tid før utbruddet av verdenskrigen var Ruge langt på vei alene om å se faren for Norge som overhengende.

 

  1. Forsvarets organisasjon og doktrine

Men hvorfor dette alarmerende standpunktet? Svaret finner vi i forsvarsledelsens forståelse av den militærfaglige utvikling, i tillegg til at den så den elendige tilstanden i Forsvaret som en dramatisk forverrende faktor. Av flere årsaker fikk militære spørsmål liten oppmerksomhet etter 1918. For det første var alle land engasjert i demobilisering og i å overvinne de kolossale politiske og økonomiske problemene som fulgte i kjølvannet av verdenskrigen. For det andre hadde erfaringene med den totale krigen vært så dramatiske at flertallet av Europas folk var mer opptatt av å forhindre ny krig enn av hvordan man skulle utkjempe den neste. Folkeforbundet og bestrebelsene på rustningskontroll var viktigst i den forbindelsen.

Til tross for dette, vokste det i mellomkrigstiden frem ny teknologi og nye operasjonsmønstre som endret bruken av militærmakt på en grunnleggende måte. Våpen og militære avdelinger fikk økt mobilitet og rekkevidde, egenbeskyttelse, hurtighet, presisjon og ildkraft. Til tross for de store reduksjonene i forsvarsbudsjettene og den folkelige anti-militarismen så mange offiserer på mellomkrigstiden som en militær innovasjonsperiode. Norge måtte etter deres mening ta hensyn til denne utviklingen dersom Forsvaret skulle forbli et hensiktsmessig instrument for de politiske myndigheter.

På det landmilitære området var det utviklingen av stridvogner og close-air-support, samt luftlande- og amfibieoperasjoner, som dominerte. Også konsepter for fellesoperasjoner mellom forsvarsgrenene så dagens lys. Ny teknologi anvendt i nye operasjonsformer innebar at militære enheter fikk større rekkevidde og kampkraft. De kunne settes inn i overraskelsesangrep i områder man tidligere hadde sett på som utilgjengelige. Samtidig satte de teknologiske og operative nyvinningene strengere krav til armeenes profesjonalitet, støttefunksjoner og ledelsesapparat. På 1930-tallet var det først og fremst de store landmaktene Sovjetunionen og Tyskland som moderniserte sine styrker på denne måten.

Fra et militært synspunkt var det innlysende at de nye utfordringene bare kunne møtes med mottiltak som luft- og panservern, økt beskyttelse av egne styrker, større mobilitet og raskere mobilisering. Dette var en spesielt stor utfordring i Norge fordi hæren var umoderne og hadde lite øvelse. Til dette kom at mobiliseringssystemet var langsomt. Når Ruge stilte seg tvilende til nytten av småstatens masseoppbud etter hollandsk og sveitsisk mønster, hang det sammen med de utfordringer som sprang ut av den landmilitære utvikling. Den gjorde det mulig å gjennomføre strategiske overfall for å oppnå begrensede mål, noe som i henhold til hans sikkerhetspolitiske analyse gjorde Norge mer utsatt.

På det luftmilitære området foregikk det en tilsvarende utvikling. Flyenes rekkevidde, effektivitet og anvendelsesområde økte dramatisk i løpet av mellomkrigstiden. Frem til slutten av 1930-tallet var det bombeflyet som stod i sentrum for oppmerksomheten. Den spente situasjonen fra 1938 førte så til at særlig Storbritannia konsentrerte seg om utviklingen av jagerflyet som et sentralt ledd i forsvaret av landet. Fra å være støttevåpen for hær og marine, ble flyvåpnene i de fleste land organisert som egen forsvarsgren, og luften ble sett på som en separat front som krevde egne tiltak. Den teknologiske utviklingen innebar at norsk territorium helt eller delvis kom innenfor rekkevidde til flystyrker fra de tre nord-europeiske stormaktene. I tillegg ville deler av norsk territorium ha stor verdi som baseområde for stormaktenes flyvåpen.

Ruge mente at en stormakt som etablerte fly- eller marine­baser på norskekysten, langt på vei ville kontrolle­re Nord-Atlan­teren, Nordsjøen og Østersjøinnløpene. Han pekte på at Norden derfor ikke bare var truk­ket nær­mere stormaktenes interesseområde, men at regionens stilling under en krig hadde blitt ”et av de store spørsmål i eu­ro­peisk maktpolitikk”. De krigførendes defensive inter­esser ville imid­lertid være sikret dersom de var trygge på Nordens nøy­tralitet. Etter Ruges oppfatning var utviklingen av moderne luftmakt en faktor som ytterligere gjorde Norges krigspolitiske stilling utsatt og som for­dret øye­blikke­lige mottiltak. Hans syn på spørsmålet kom til uttrykk i utredningen om luftforsvarsspørsmålet av 1936. Foruten å analysere luftstrategiske forhold, anbefalte han å etablere luftforsvaret som egen forsvarsgren som omfattet bombefly, jagerfly, samt militært og sivilt luftvern. Både regjeringen og Sjøforsvaret var prinsipielt enig, men ønsket av økonomiske og praktiske grunner å bruke lengre tid på gjennomføringen av den kostnadskrevende reformen enn det som ble foreslått i Luftforsvarsutredningen. Resultatet ble derfor at Hærens flyvåpen og luftvernregimentet ble slått sammen, mens Marinens flyvåpen enda en stund fikk være en del av Sjøforsvaret.

I sjømilitær sammenheng kjennetegnes mellomkrigstiden av stadig mer avanserte hangarskip og ubåter, i tillegg til mer effektive våpen og ildledningssystemer. Alt i alt førte utviklingen til at Storbritannia beholdt sin stilling som den ledende konvensjonelle sjømakten, mens stater som Japan, USA og Tyskland gjennom de nye fartøyskategoriene utviklet ny kapasitet for maktprojeksjon og handelskrig. For de små marinestatene rundt Nordsjøen ble torpedoførende fartøyer og fly et stadig viktigere element i deres sjøforsvar. I kystnære operarasjoner fremstod slike våpen (i samvirke med kystartilleri og forberedte minefelt) som en betydelig maktfaktor i møtet med stormaktenes konvensjonelle flåtemakt. Den sjømilitære utviklingen innebar nye tunge utfordringer for Norge. Det var et stort problem at de fleste av Marinens kampfartøyer var bygget før og under første verdenskrig. Dermed hadde den norske flåten i liten grad fanget opp den utvikling som hadde funnet sted under og etter krigen.

Den militære utvikling måtte etter Ruges oppfatning få konsekvenser for det norske Forsvaret. For det første måtte alle forsvarsgrener moderniseres materielt og doktrinemessig. For det andre måtte mobiliseringen gjøres atskillig raskere. For det tredje måtte balansen mellom forsvarsgrenene endres slik at Marinen og flyvåpnene stod bedre rustet til oppgaven som førstelinjeforsvar, noe som ville gå ut over størrelsen på Hæren. Endelig måtte det foretas en forsvarsmessig omprioritering mellom landsdelene. Forsvaret i Nord-Norge og på Sørvestlandet, som både var de mest utsatte, men militært svakeste landsdelene, måtte utvikles på bekostning av Trøndelag og Østlandet.

Ruges slo i 1936 fast at ”nøitralitetsvernets prinsipale oppgave er å forhindre krig”. Derfor måtte det være forberedt på rask mobilisering umiddelbart etter et krigsutbrudd i Europa. Nøytralitetsvakten, særlig langs kysten og i luften, skulle markere at ”Norge ikke er herreløst land” og gjøre en krenkelse av nøytraliteten ”forretningsmessig ulønnsom”. Som alt nevnt, hevdet Ruge at eventuelle nøytralitetskrenkelser ikke bare ville være tilfeldige, men også kunne ”ta form av en militær besettelse”. Derfor måtte Forsvaret være i stand til å trappe opp nøytralitetsvernet til begrenset krigsinnsats. På denne bakgrunn anså Ruge nøytralitets-tjeneste som kjernen i den militære planlegging. Forsvarsledelsen var som nevnt heller ikke i tvil om at folkeretten påla nøytrale stater å ha et effektivt militært nøytralitetsvern. Til sammen utgjorde disse momentene et relativt sikkert holdepunkt i den militære planleggingsprosess.

Et siste moment i forsvarsplanleggingen som Ruge var svært opptatt av, var de økonomiske og sivile beredskapstiltak. Årsaken til det var erfaringene fra første verdenskrig. Alt tydet på at en moderne krig ville bli langvarig, og at de krigførende ville søke å skaffe seg kontroll over norsk økonomi. Norge måtte etter Ruges mening i tide sørge for å iverksette økonomiske og transportmessige beredskapstiltak som både skulle sikre det sivile samfunn og Forsvarets virksomhet. Det skulle vise seg å være enklere å få politisk tilslutning til de økonomiske tiltak enn til militære. I den forbindelse ble Norges økonomiske selvhjelpsråd etablert i 1933. I 1938 viste Ruge til at den økonomiske beredskap var høyere enn i 1914, mens den militære var lavere.

Det er her bare plass til å presentere hovedtrekkene i Ruges syn på forsvarsordningen. Han anklaget sine motstandere for ikke å ta ”hensyn til den tekniske utvik­ling”, og for at de gikk inn for at ”fly­våbenet skulle være meget beskjedent i forhold til hæ­ren”. Deres standpunkt gikk ut på å bevare mest mulig av den eksisterende hærordningen. Men knappe bevilgninger gjorde at man etter Ruges oppfatning stod overfor flere alvorlige utfordringer som ville forbli uløst dersom man skjøv problemene foran seg i håp om romsligere budsjetter en gang i fremtiden.

Det ville for det første ta alt for lang tid å mobilisere avdelingene med tanke på at man måtte anta at et angrep ville komme overraskende. Dernest var øvingsstandarden for lav til at avdelingene kunne ta kampen opp mot en stormaktsmotstander. Et tredje moment var at utrustningen var uegnet for moderne krigføring. For det fjerde lå de viktigste mobiliseringsområdene langt borte fra det som fremstod som de mest sannsynlige operasjonsområdene, nemlig Sørvestlandet og Nord-Norge. Dette var bakgrunnen for at Ruge gikk inn for å stille store deler av Hæren i reserve, for på den måten å sikre midler til utdannelse, øving og moderne utrustning til en ”liten, men god hær” som hadde en fornuftig funksjon innenfor det trusselbilde han hadde identifisert.

 

5. Konklusjon

Som konklusjon vil jeg hevde at det var enighet om at norsk landterritorium ikke ville bli et sentralt operasjonsområde under en stormaktskrig. Her lå etter forsvarsledelsens oppfatning et avgjørende poeng. Det ville nemlig alltid være knyttet uvisshet til hvor store militære ressurser de krigførende ville risikere å avse til et sekundært krigsteater ettersom innsatsen her ville svekke innsatsen på de sentrale avsnitt. Forsvarsledelsen var derfor entydig positiv til betydningen av at norsk forsvarsinnsats ville heve terskelen for et angrep. Dette stod imidlertid i sterk kontrast til utbredte oppfatninger blant politikere og i opinionen. Der var det vanlig å hevde at forsvaret i småstat som Norge uansett ville være så svakt i forhold til stormaktenes at det var nytteløst å ta opp kampen. Forsvarsledelsen på sin side fremholdt at jo høyere prisen var ved å angripe landet, jo mindre var sjansen for at en krigførende stormakt ville være villig til å bære omkostningene. Og jeg vil igjen minne om at det man så for seg var et begrenset angrep for å sikre et midlertidig luft- eller marinestøttepunkt enten på Sørvestlandet, i Ofoten eller Øst-Finnmark.

Når det gjaldt forståelsen av militære vakuum – definert som strategisk sensitive områder uten militær beskyttelse – var det en vesentlig forskjell mellom særlig Arbeiderpartiet og Venstre på den ene siden og forsvarsledelsen med støtte fra Høyre og Bondepartiet på den andre. De førstnevnte hevdet at folkeretten og bilaterale avtaler var et tilstrekkelig vern for en nøytral småstat. Dessuten mente de at forsvarsledelsen overvurderte den strategiske verdien av norsk område. Altså, et standpunkt som stod i sterkt kontrast til det jeg har presentert i dette foredraget.

 

Takk for oppmerksomheten

Foredrag i

Oslo Militære Samfund

mandag 8. november 2004

”Luftforsvaret 60 år”

 

ved

Generalmajor Stein Erik Nodeland

Generalinspektør for Luftforsvaret

Generalmajor Stein Erik Nodeland

Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 

Innledning

Ærede forsamling; jeg vil få takke for invitasjonen til å komme hit for å foredra om Luftforsvaret.

 

Dette er et spesielt år for oss, 10 nov er det 60 år siden etableringen av Luftforsvaret som selvstendig forsvarsgren. Etter noen års sameksistens under Flyvåpnenes Felleskommando i London, ble Hærens og Marinens flyvåpen slått sammen til Luftforsvaret gjennom kongelig resolusjon av 10. november 1944.

 

I denne 60-års-markeringen er fokus rettet både bakover og fremover. Historiske tilbakeblikk for å hedre dem som gjennom krig og fred har bygget opp forsvarsgrenen, og fremtidsrettet for å rette søkelyset der fokus alltid har vært for Luftforsvaret: Hvordan skal vi møte morgendagens utfordringer?

 

Fremtidens Luftforsvar vil være annerledes enn tidligere. Luftforsvaret skal være i forkant av forandringene ved å gå inn i fremtiden med blikket fremover, men med historien i ryggen.

På en kveld som denne er det mange mulige innfallsvinkler, men jeg har bestemt meg for at jeg vil ta dere med på en reise i Luftforsvarets historie. Jeg vil gå periodevis frem, og konsentrere meg om det jeg ser på som viktige milepæler.

 

Dere vil oppdage at det har vært stadig skiftende omgivelser, og det har blitt vist mye kreativitet i behovet for tilpasninger. Det har også vært utvist mye mot og mange har ofret mye, også livet.

 

Men jeg vil ikke bare dvele ved historien, men også se på hvordan Luftforsvaret løser dagens utfordringer, samt hvordan vi ser for oss fremtiden.

Historien

La meg begynne ved starten. Jeg regner med at mange kjenner historien om den første flygning i landet vårt så jeg skal ikke gå i detaljer. Men det er jo noe fantastisk patriotisk over det som skjedde. Og med litt ettertanke så er det jo lett å forstå at det at en svenske skulle fly oppvisning over Marinens høyborg i Horten, det måtte jo noen gjøre noe med. At Marinen tok action (1. august 1912) må jeg jo bare gi dem honnør for. I løpet av ganske kort tid ble både Marinens – og Hærens flyvåpen etablert.

 

Tiden fram mot 2 verdenskrig var en pionertid med en uavhengig utvikling av de to flyvåpnene. Marinen opererte hovedsakelig mindre fly basert på sjøflybaser langs kysten, mens Hæren opererte små fly til støtte for artilleri og ledelse. Ingen tyngre militære ledere så på flyet som en kapasitet det var ønskelig å øke ressursbruken på. Flyenes inntog ble heller sett på som en trussel mot den etablerte Hær- og Marinestrukturen.

 

Først mot slutten av 1930 årene innhentet virkeligheten Norge. Gjennom britenes kolonikriger og kanskje særlig den spanske borgerkrigen fikk man øynene opp for hva et moderne flyvåpen kunne utrette mot en fiende.

 

Vi fikk også en Luftforsvarsutredning ledet av daværende oberst Ruge. Oppfatningen i Norge var i likhet med i mange andre land en stor tro på bombeflyet til både avskrekking så vel som forsvarsvåpen. ”The bomber will always get through” var et begrep mange kjente til.

2. verdenskrig

Utover på 30-tallet ble man mer bevisst på jagerflyenes rolle, men som i resten av Forsvaret kom oppbyggingen mot den andre Verdenskrig for sent. Selv om det som ble gjort var heltemodig nok, så var det ikke store motstanden flystyrkene kunne gjøre den 9. april. Det som imidlertid var viktig var at vi hadde flygere som etter hvert kom seg over til England og som dannet grunnstammen i de norske flystyrker der i løpet av krigen.

 

Og da er jeg fremme med hva jeg vil kalle en viktig beslutning. Spørsmålet som ble stilt i England var hva nå? Hvordan skulle flygerne trenes og utdannes? På hvilken måte skulle de delta? Mange flygere ville i kamp raskt og britene trengte sårt flygere. Så en nærliggende løsning var å la flygerne inngå direkte i britiske flyavdelinger. Men noen, blant dem senere sjef for Luftforsvaret, Bjarne Øen så viktigheten av selvstendige norske avdelinger som viste det norske flagget. Dette ble beslutningen og man tok den tiden man trengte for å etablere en treningsleir i Canada og etablere egne avdelinger. Neppe så veldig populært blant britene, men det profesjonelle grunnlaget for dagens Luftforsvar ble lagt ved denne beslutningen.

Gjennom 2 verdenskrig ble 4 norske skvadroner dannet og direkte integrert i Royal Air Force. Det var de to jagerskvadronene 331 og 332 og de to maritime skvadronene 330 og 333.

 

Og som et eksempel på luftmakt av høy kvalitet kan vi se på årsregnskapet for 1943. Innen 11 Group som utgjorde 69 skvadroner var 331 skvadronen på topp med flest nedskytinger, mens 332 skvadronen var nummer 6.

 

De to maritime skvadronene opererte flybåter og Mosquito angrepsfly. Oppdragene var i første rekke beskyttelse av Atlanterhavskonvoiene og operasjoner langs den okkuperte norskekysten. Utvilsomt meget krevende operasjoner, men som ikke fikk samme oppmerksomhet som jagerskvadronene.

 

I tillegg deltok mange norske flygere og besetningsmedlemmer i britiske avdelinger, ikke minst i Bomber og Transport Command.

 

Dette med mobilitet og flernasjonalitet er jo populært i dag. I tiden før invasjonen ble 132 Wing mobilt oppsatt med de norske 331 og 332 skvadron + 2 engelske og 1 nederlandsk skvadron. De ble støttet av forskjellige støtteavdelinger og kjempet sammen på kontinentet etter invasjonen. Hvis vi ser på oppsetningen så er den til forveksling lik den våre Luftvinger har i dag.

 

De norske skvadronenes innsats under krigen representerer en arv vi i Luftforsvaret er stolte av å bringe videre. Ikke store i antall, men profesjonelle og med høy kvalitet. Men det kostet også mye, noe vi aldri skal glemme.

Oppbygging og kald krig

Etter krigen fulgte jo perioden vi i dag kaller den kalde krigen og en vanlig måte å karakterisere den på er at det var en relativt statisk periode – i hvert fall sikkerhetspolitisk. Dette kan sikkert være korrekt i forhold til hva alternativet kunne ha vært, men ser man nærmere så ser man at det skjedde store endringer underveis – også for Luftforsvaret. Det var skiftende omgivelser og betingelser som man hele tiden måtte tilpasse seg til.

 

 

Når man vendte hjem så var ikke Luftforsvaret et komplett luftforsvar, men heller selvstendige skvadroner og en ledelse. Gjennom krigen hadde vi vært tett integrert med RAF, og vi hadde ikke det som skulle til for å drive et komplett luftforsvar slik vi kjenner det i dag.

 

De første årene etter krigen trengte landet å bruke penger på andre ting enn forsvar, det var personellmessig uro og etter hvert kom det klart frem at materiellet fra krigen måtte fornyes.

 

 

Men når Jernteppet senket seg og ikke minst Korea-krigen satte inn, begynte det å haste for våre politikere. Vår felles grense med Sovjetunionen og den enorme oppbyggigen av militærbasene der gjorde samtidig nordområdene til en viktig strategisk del av NATO.

 

Nasjonalt ble det bevilget mer penger til Forsvaret, men det som virkelig skulle gjøre forskjellen var den amerikanske våpenhjelpen. Det ble anskaffet store mengder materiell, i en periode var vi oppe i ca 200 jagerfly, radarstasjoner, luftvern og flybaser.

 

 

I denne perioden gikk Luftforsvaret fra en britisk til en amerikansk orientering. Oppbyggingen skjedde raskt og innføringen av så mye nytt utstyr, samtidig som mange av både flygere og bakkemannskaper var nyutdannede, førte også til mange ulykker. Om lag 100 flymannskaper mistet livet i løpet av 50-tallet.

 

Den første tiden etter krigen ble det nasjonale invasjonsforsvaret vektlagt, med hovedvekt på defensive kontraluftoperasjoner, sekundært støtte til Hæren og Sjøforsvaret.

 

 

Etter hvert kom doktrinen om massiv gjengjeldelse og Luftforsvarets oppgaver ble endret i retning av støtte til allierte operasjoner. Som en følge av dette fikk jagerbombeflyene økt betydning ved at de skulle brukes til offensive operasjoner utenfor Norge. Ideen var at flyene skulle angripe forhåndsplanlagte mål som kommando og kontrollsystemer enten for å ødelegge eller for å mette systemet. Dette ville gjøre det lettere for fly med atomvåpen å kunne nå sine mål. En litt vanskelig sak var at rekkevidden på våre fly gjorde at de neppe hadde muligheter til å nå tilbake til sine baser.

 

 

Ved inngangen til 60-tallet kom det igjen betydelige endringer. En ny administrasjon i USA ønsket en ny strategi og man gikk over til flexible response strategien, hvor et begrenset angrep kunne møtes med et tilpasset svar og ikke massiv gjengjeldelse.

 

Samtidig ble Nordflåten utbygd og Nord-Norge fikk økt betydning.

 

For Norge betød dette et skifte i strategien fra ren støtte til allierte operasjoner til vektlegging av invasjonsforsvaret i Nord-Norge. Målet ble å kunne holde ut lenge nok til at allierte styrker kunne komme til unnsetning.

 

Ved inngangen til 60-årene oppstod en ny utfordring og det var at materiellet som ble mottatt via våpenhjelpen var modent for utskifting, samtidig som amerikanerne mente at landene i Europa hadde så god økonomi at de kunne anskaffe våpen selv. Heldigvis for Norge ble vi sett på som så viktige at vi fremdeles fikk hjelp og vi mottok bl annet en skvadron F104G.

 

Dette var et meget avansert fly på den tiden og det passet også godt inn ved at NATO bygget opp et europeisk felles luftforsvar under NATO-kommando. Luftkontroll- og varslingskjeden NADGE ble utbygd og våre F104 fikk oppgaven både å avskjære og identifisere fremmede fly, men også være i stand til å bekjempe dem hvis hensiktene ikke var gode. Alliansen skulle nå kunne motstå et flyangrep under en begrenset konflikt.

 

At norske jagerfly var oppe og identifiserte og avskjærte sovjetrussiske fly 400-500 ganger i året viser at aktiviteten i perioden var svært høy.

 

Utover på 70-tallet ble forsvar mot sjøinvasjon mer og mer aktuelt. Først F5 og deretter CF104, en kanadisk versjon av F104, ble brukt i anti-sjøinvasjonsrollen.

 

Fremveksten av den sovjetiske marinen på Kola-halvøya førte også til et omfattende behov for etterretning, overvåkning, strategisk varsling og ubåtbekjempelse. Maritime patruljefly ble anskaffet og vi kan gjerne si at vi betalte tilbake for mye av den hjelp vi fikk med etterretningsinformasjon til NATO allierte.

Andre oppgaver

Alt i alt er mye av Luftforsvarets virksomhet av felles karakter og mye av det vi gjør foregår i direkte støtte til andre forsvarsgrener. Luftforsvaret fikk derfor også en rolle i det å gi transportstøtte til Hæren, samt at et felles transportbehov ble dekket med C-130.

 

En annen utvikling skjedde ut over på 70-tallet med en betydelig utvidelse av nasjonal kontroll over store og ressursrike havområder. Maritime patruljefly og nye kystvakt helikoptre fikk oppgaver i den forbindelse.

 

Redningstjenesten var også noe Luftforsvaret tok på seg, selvfølgelig fordi dette var naturlig rent kompetansesmessig, men også fordi det ga ”goodwill” i samfunnet.

 

Utvikling og omstilling

En ting som går igjen i Luftforsvarets historie er store materiellanskaffelser, med mye diskusjon og uenighet om valg av typer, antall osv.

 

På 60-tallet var det store diskusjoner om kampfly vs luftvernsystemer og det var anskaffelser av nye typer jagerbombefly.

 

 

Luftforsvaret gjorde noe jeg ser på som strategisk viktig og det var å bruke kompetansen til FFI som støtte i disse valgene. Det var særlig genlt Mohr som var talsmann for dette. Det ga vurderingene større troverdighet og mange oppfattet FFI som en mer uavhengig instans. Resultatene ga mersmak og kampflyanalyser ble gjennomført både ved anskaffelsen av F5 og senere av F16.

 

 

Et annet poeng rundt dette med stadig innføring av nytt høyteknologisk utstyr er jo hvordan dette har påvirket vår kultur. Personellet måtte stadig læres opp på nye systemer, innføringen skulle skje på en forsvarlig måte og det måtte hele tiden skje en utvikling innen bruken av disse systemene.

 

Når man hører om utprøving av nattbombing med F5 på Grønnstabben utenfor Bodø, nye konsepter for lavflyging med CF104 inne i fjordene om natta i dårlig vær og hvordan luftvernet utviklet seg, så skjønner en jo at hele forsvarsgrenen er vant til å være på jakt etter nye løsninger og sånn sett bør stå godt rustet kulturelt til den transformasjonen vi i dag snakker så mye om.

 

Her vil jeg peke på utviklingen innen luftvernet som noe spesielt. Mye av utviklingen innen Luftforsvaret kom som et resultat av internasjonal teknologiutvikling. Men utviklingen av luftvernet er et eksempel på Luftforsvarets egen evne til nytenkning og innovasjon.

  • Etter diverse tilbud på kjøp av missilluftvern til flyplassene våre valgte Luftforsvaret å satse på en norsk utviklet modell, Norwegian Adapted Hawk (NOAH), med ny tredimensjonal radar og et nettverksbasert kommando og kontrollsystem. Dette var faktisk et av de første nettverksbaserte våpensystemene i verden.
  • Allerede da var systemet ledende, men det unike var neste steg i utviklingen. Vyene om et modulbasert luftvern var klar, og så fort teknologien kunne levere det aktive missilet og de sambandstekniske løsningene som trengtes var NASAMS etablert midt på nittitallet. Norge hadde fått verdens mest moderne luftvern og var eneste nasjon som opererte aktive missiler i denne rollen.

Helt frem til i dag har systemet ikke funnet sin like i verden, og først nå innfører US Marine Corps og US Army lignende systemer.

Århundrets våpenkjøp

Jeg er nå framme ved en ny beslutning som fikk meget stor betydning for Luftforsvaret, århundrets flykjøp som det ble kalt, og som endte opp med anskaffelsen av F16.

 

Utgangspunktet var ikke enkelt, vi snakker altså om en prosess som startet på slutten av 60-tallet. Våpenhjelpen kunne man ikke regne med og budsjettene ville bli stramme, det visste man.

 

Igjen satset Luftforsvaret på en kampflyanalyse og ut av hele prosessen, som selvsagt også i stor grad var politisk, fikk vi en del resultater som skulle vise seg å være veldig viktige:

  • Først og fremst anskaffelsen av et fly som i ettertid har vist seg å være meget godt tilpasset våre behov og ikke minst har gitt oss den interoperabilitet vi har trengt innen NATO
  • Kampflyanalysen var omfattende og ble styrende for en rekke av de støttesystemene som måtte til for at flyene skulle fungere best mulig. Ikke minst dette med overlevelsesevnen av flyplassene som medførte høy oppmerksomhet rundt baseforsvaret
  • Anskaffelsen ble til etter et samarbeid med noen NATO-land som er ganske like oss i størrelse og tankegang, Danmark, Belgia og Nederland.

Etter hvert førte dette til et nært samarbeid både innen logistikk og operativt. Det ble arrangert felles kurs og man dro i sammen på store øvelser som Red Flag. Vi kan altså trekke en rød tråd fra kampflykjøpet og fram til vår deltagelse på Manas under Enduring Freedom, hvor vi opererte i sammen med Danmark og Nederland.

 

Det var jo flere alternative løsninger som var oppe. En var å anskaffe et mye større antall av enklere typer jagerfly. Altså typisk kvantitet vs kvalitet. Jeg vet ikke hvor sannsynlig en slik løsning var, men man kan jo spørre seg hvor vi hadde vært i dag hvis vi hadde valgt en slik løsning.

 

 

– En mye diskutert konsekvens var rollevalget. Begrepet holdetid ble brukt og den mest kosteffektive måten dette kunne gjøres på, var å drive defensive kontraluftoperasjoner og angripe en invasjonsflåte med Pingvin-missiler. Ildstøtte til våre bakkestyrker kunne ikke prioriteres innenfor de økonomiske rammer og rollevalget ble vedlikeholdt ut den kalde krigen. Selv om det sikkert var logisk den gang, så tok den bort noe av de grunnleggende egenskapene ved kampflyene, nemlig fleksibilitet, i og med at man spesialiserte seg på noen roller. Dette skapte problemer da tidene igjen skiftet, noe jeg vil komme tilbake til.

Murens fall – nye sikkerhetspolitiske utfordringer

Så kom den store forandringen og Muren falt. På kort tid ble hele den sikkerhetspolitiske situasjonen forandret.

 

Hvordan var Luftforsvaret rustet for denne endringen og hva skjedde?

Jeg har tidligere sagt at Luftforsvaret gjennom sin historie og kultur var vant til endringer og det å forholde seg til noe nytt. Samtidig hadde det særlig på 80-tallet foregått en veldig tydelig rollespesialisering. Man var blitt veldig god på det taktiske nivået, mens bevisstheten på et overordnet nivå ikke var fullt så god.

 

Men i overgangen til 90-tallet hadde det funnet sted en generell kvalitetsforbedring, hvor noen unge generasjoner med ”drive” gjorde seg gjeldende.

Samtidig foregikk det en satsing på utvikling av luftmaktskompetanse, særlig i miljøet på Luftkrigsskolen, som gjorde at man fikk en bedre oppfatning av hva luftmakten egentlig kunne brukes til. Diskusjoner ble blant annet ført om offensiv bruk av luftmakt kontra defensiv.

 

 

Men fremdeles var man i tvil om hvilken retning utviklingen skulle gå og det gikk vel som det ofte gjør; det var hendelser som inntrådte som bevisstgjorde Luftforsvaret, så vel som resten av Forsvaret, og som ga retning.

 

Ut over på 90-tallet kom det flere operasjoner som var med på å forme vår bevissthet. Gulf-krigen viste luftmaktens betydning, luftoperasjonene over Balkan viste også betydningen av luftmakt, men også poenget med koalisjoner. Så kom luftoperasjonene over Serbia/Kosovo hvor vi deltok i en krig, og gjorde en utmerket innsats, men ikke kunne utnytte flyets fremste fortrinn, nemlig fleksibilitet. Vi så vi manglet flere av de kapasitetene som var etterspurt.

 

Hjemme slet vi med lite flytid og NATO-evalueringene av reaksjonsstyrken tilsa at vi ikke hadde det nødvendige operative nivået. Samtidig følte vi det lå mye kvalitet i bunn og F-16 var i ferd med å bli oppdatert, og nye våpen var på vei.

 

Uansett: Luftforsvaret var i en periode ikke et relevant sikkerhetspolitisk instrument og noe måtte gjøres. Her må jeg dog tillegge at jeg først og fremst snakker om jagerflyene. Vi hadde både transportfly og helikoptre som i hele denne perioden viste seg å være relevant.

Jeg lar dette bildet av en F-16 over Afghanistan stå som et symbol på den endringen som har skjedd.

 

I løpet av veldig kort tid ble flytiden pr flyger økt betydelig, nye våpen ble anskaffet inkludert laserstyrte bomber, nattbriller og målbelysningsutstyr. NATO evaluering ble gjennomført med glans og vi gjennomførte en vellykket 6 måneders periode som deltager i Enduring Freedom.

Så hva hadde skjedd?:

  • For det første ble vi nok innhentet av virkeligheten: vi forstod hva som måtte gjøres for å bli relevant
  • Det ble fokusert kraftig på det operative
  • Det ble inngått gode avtaler med FLO, ende til ende avtalen, samt at FLO selv skapte en egen identitet og utvilsomt gjorde en kjempejobb.
  • Balansert målstyring ble innført som strategisk styringsverktøy

 

Samtidig hadde vi en leder som var veldig tydelig på hva vi skulle gjøre og som kommuniserte budskapene på en forståelig måte.

 

Dagens situasjon

Alt i alt vil jeg si at Luftforsvaret anno 2004 er ved god helse. Med unntak av de som har rent nasjonale oppgaver, er alle styrkene i dag innsatsstyrker. Det operative nivået er bedre enn på lenge. Derfor blir det så viktig nå i den tiden som kommer å konsentrere oss om å holde dette nivået, samtidig som vi må foreta forbedringer der det trengs.

 

Vi har erfaringer for at en bedrifts ytelser går i sykluser. Går det bra så inntreffer det gjerne en periode med selvtilfredshet. Vi skal være på vakt mot det. Det som allikevel taler for at dette ikke vil skje er behovet for kontinuerlige forbedringer, ikke minst på utstyrssiden. Dette bør hele tiden holde oppmerksomheten og motivasjonen for å gjøre det bra oppe.

 

Vi har et høyt operasjonstempo samtidig som mye foregår i forbindelse med omstillingsprosessen. Vi skal følge med og lytte på dem der ute. Slitasje vet vi vil forekomme. På den annen side ser jeg ikke at vi har noe valg. Omstilling eller transformasjon vil være en kontinuerlig prosess. Sånn sett blir det å jobbe i offentlig sektor mer og mer lik privat sektor.

Internasjonalt engasjement

Men før jeg ser inn i fremtiden vil jeg kaste et blikk mot den deltagelse Luftforsvaret gjennom årene har hatt internasjonalt. I dag står Luftforsvaret med helikopter i Kosovo som en del av den internasjonale styrken der. Vi har samtidig brannmenn og hundeekvipasjer stasjonert i Kabul. Vi driver samtidig luftovervåking for våre nye NATO allierte i Baltikum og skal sende jagerfly dit over nyttår for å ivareta alliansens forpliktelser i forbindelse med suverenitetshevdelse. Luftforsvaret er med der Forsvaret blir bedt om å stille opp for internasjonalt fredsarbeid.

 

 

Dette er også en tradisjon Luftforsvaret har drevet lenge. Våre kanskje største bidrag til FN har vært Kongokrisen på 60 tallet og helikopterstøtte i flere år i UNIFIL og på Balkan. Jeg har nevnt deltagelse i Kosovokrigen og ikke minst Operation Enduring Freedom i Afghanistan hvor norske transport og jagerfly opererte fra Kirgisistan i det gamle Sovjetunionen. Der var det også første gang siden 2. verdenskrig at norske kampfly leverte skarpe våpen mot en motstander.

 

Samtidig må jeg få lov til å trekke frem det strukturelement som vel har blitt brukt hyppigst i internasjonal tjeneste, nemlig 335 skvadronen og deres transportfly. Det er få konflikt- eller katastrofeområder denne skvadronen ikke har deltatt i.

 

Internasjonalt engasjement vil også i fremtiden stå sentralt i vår organisasjon og våre avdelinger skal alltid stå parat til å delta der det trengs når det trengs.

Fleksibilitet – M2N konseptet

Hvis jeg ser litt fremover så er det vel en allmenn oppfatning at vi må være forberedt på det meste. Fleksibilitet er et nøkkelord. I øyeblikket har vi sterkt fokus på terror, noe som er naturlig. Men på sikt kan det igjen være andre ting som vil oppta oss. Globalisering er et fenomen som gjør at situasjoner som før virket fjerne, i dag kan påvirke oss direkte – også vår sikkerhet. Samtidig har vi utfordringer i våre nærområder – ikke minst knyttet til ressursene – som må håndteres. I NATO sammenheng er det for øvrig verdt å merke seg at våre utfordringer i nord har liten oppmerksomhet.

 

For meg ser jeg lite motsetninger i det at vi skal være relevante ute og hjemme. Vi har noen strukturelementer som er tilpasset nasjonale forhold, ellers er innsatsstyrker som kan settes inn ute og hjemme. For Luftforsvaret er vi vant til dette og vil arbeide for at vi skal være relevante der utfordringene oppstår.

 

For å se litt nærmere på hva vi hat gjort og gjør for å være relevante så må vi se på vårt nye luftstridskonsept og vår nye organisering.

 

Hovedtanken har vært at styrkene skal bli maksimalt fleksible ved at de modulbaseres, dvs settes sammen til en innsatsstyrke etter behov, og at de måtte få bedre mobilitet. Vi endret fra et typisk statisk til et mobilt konsept. Innenfor luftvern kan vi tenke oss en situasjon hvor det vil være ønskelig å sende en radarenhet med en kontrollenhet, mens det i andre tilfeller kan være et fullt oppsatt batteri. På samme måten kan det være ønskelig å sende ut en enhet på 12 jagerfly, mens vi også kan sende helt ned til to fly dersom nødvendig. Hele tiden med nødvendige støtteelementer.

 

Vi endret også organiseringen av flystasjonene for å støtte opp om dette konseptet. De operative og mobile elementene ble lagt under luftvingsjefen, mens de statiske støtteavdelingene ble lagt under basesjefen.

 

Denne modulbaseringen har de siste årene vært videreutviklet til at vi nå har en multinasjonal samarbeidsavtale med de andre europeiske F16 landene. Gjennom det såkalte EPAF samarbeidet som nå er formalisert i EPAF Expeditionary Air Wing vil Danmark, Nederland, Belgia, Portugal og Norge i fremtiden samarbeide om å bidra til internasjonale koalisjonsstyrker, eksempelvis gjennom NRF.

 

 

NRF som organisasjon bidrar for Luftforsvaret å styrke transformasjonen i retning et stadig mer moderne og relevant sikkerhetsverktøy. Samarbeidet som her dannes og de erfaringene vi tar med gjennom trening og fellesoperasjoner videreutvikler organisasjonen vår. Gjennom EPAF og NRF blir vi bedre i stand til å operere sammen med våre allierte både nasjonalt og internasjonalt i fremtiden. Luftforsvaret vil derfor i fremtiden prioritere innmelding av alle våre innsatsstyrker i NRF, og la dette være et bidrag til den stadige moderniseringsprosessen av forsvarsgrenen.

 

 

For Luftforsvaret er det samtidig viktig å utvikle slike internasjonale samarbeidsavtaler videre. Mange land har f. eks de siste årene kuttet ut sine eldre luftvernsystemer uten at disse er erstattet. Her kan vi stille med et moderne system som kan utfylle tyske og nederlandske tunge PATRIOT enheter.

 

Jeg nevnte at vårt operasjonskonsept er mobilt og modulbasert, men det er ikke helt korrekt da vi mangler et element nemlig nettverksbasert Vi forkorter det M2N som står for modult mobilt og nettverksbasert.

 

Når det gjelder nettverksbasering så et det vanskelig å tenke seg dette uten at det skal foregå innen en fellesramme. I Luftforsvaret har vi for så vidt erfaring med nettverksbasering via våre luftvernsystemer og det integrerte luftforsvarssystemet i NATO. Men det vil nå bare utgjøre deler av et hele og det er ingen tvil om at utfordringene på dette området er store. På utstyrssiden vil det å nettverke eksisterende systemer gi stor effekt, men selv om dette teknologisk ikke er så vanskelig så vil det koste penger. Så kommer utfordringene knyttet til organisasjon og hvordan vi som mennesker skal operere i et slikt system. Ikke minst hvordan det skal ledes? NBF gir muligheter, men det kan selvfølgelig også misbrukes. Her er Forsvaret i gang med konkrete prosjekter og vi skal bidra med det vi kan. Et viktig prosjekt på utstyrsiden er Link 16 som våre F16 er i full gang med å prøve ut.

Nyinvesteringer og videreutvikling

Når det gjelder fremtiden er det fortsatt behov for videreutvikling og nyinvesteringer innenfor mange av våre strukturelementer.

 

Når det gjelder kampfly er standarden meget god. Vi har anskaffet Pantera målbelysningspodder og det er nylig skrevet kontrakt på ytterligere anskaffelser. Det er vanskelig å stå her og beskrive hva disse poddene egentlig innebærer, men jeg har selv sittet i 20000 fot 20nm unna og sett at en person beveger seg over en bro. Det er altså en hel ny verden når det gjelder nøyaktighet. Et prosjekt som gjennomføres er å linke bilder fra podden direkte ned til en bakkestasjon. Tenk hvilken mulighet vi da har til å få et øyeblikksbilde fra beredskapsflyene hvis en situasjon skulle oppstå. Vi må også anskaffe GPS-styrte våpen for å få en sann allværskapasitet og vi må hele tiden oppgradere F16 flåten dersom den skal være vårt fremste kampvåpen i mer enn 10 år til.

Vi ser i det hele tatt at F16 får flere og flere kapasiteter som tilpasser det til bruk i et NBF-konsept. Pantera, Link16 + nye våpen gjør at F16 kan fylle alle tre rollene innen NBF, sensor, effektor og beslutningstaker.

 

På Luftvern videreutvikles NASAMS med økt mobilitet og ny radar. Trusselen fra kryssermissiler er økende samtidig som trusselen fra tradisjonelle fly minsker, og det er nok her systemet vil finne sine oppgaver i fremtiden. NASAMS er et meget avansert system og det er mange land som ser på oss nå for å lære av våre løsninger. Utviklingen av et Ground Based Operation Center med link 16 kapasitet vil samtidig gi luftvernet full integrasjonsmulighet til bruk sammen med allierte styrker nasjonalt og internasjonalt.

 

Et viktig poeng er at NASAMS også vil ha en rolle i støtte til Hæren. Dette er krevende operasjoner, men vi har vist tidligere at det å følge Hæren er noe vi klarer.

Vi må heller ikke glemme styrkebeskyttelse. Dette er kapasiteter som det er lett å nedprioritere, men hvis det er ett sted en asymmetrisk motstander lettest kan angripe oss så er det sannsynligvis på bakken. En annen ting er at på dette området bør det være et potensial for fellesløsninger.

 

Transportflyene våre er gamle og vi må holde dem kontinuerlig under oppsikt så vi tar vare på det flysikkerhetsmessige. Transportfly har jo vært gjenstand for mange analyser og er et av de spørsmålene som ikke er helt enkle når en skal vurdere behov og se det opp i mot ressursene. Det er nok behov for en nasjonal kapasitet, ikke minst til taktiske formål, mens man for de store løftene kan se på flernasjonale løsninger. I øyeblikket vurderer vi forkjellige oppgraderingsløsninger av eksisterende flåte, så får vi se hvordan utviklingen i fremtiden blir.

 

På MPA siden vil vi videre oppgradere P-3C flåten og ikke minst dens evne til multirolle operasjoner. Med ny radar og annet elektronisk utstyr kan P-3C også bidra til en nasjonal ISTAR kapasitet.

 

På helikoptersiden er forberedelser til innføring av nye NH-90 helikopter til bruk på Kystvaktfartøyer og Frithjof Nansen klasse fregatter i gang. Dette vil gi Sjøforsvaret en formidabel kapasitetsøkning i forhold til i dag. Vi gleder oss til å ta fatt på dette samarbeidet på tvers av forsvarsgrenene slik at vi kan utvikle nasjonens maritime kapasitet videre sammen.
Luftforsvaret håper også at Justisdepartementet velger å anskaffe NH-90 helikopter når Sea King nå snart må erstattes. Dette vil gi oss en mulighet til fleksibel, effektiv og kvalitetsmessig drift av et stort maritimt helikoptermiljø til beste for Norge.

 

Et av Forsvarets satsningsområder er spesialoperasjoner. Tradisjonelt er slike operasjoner gjennomført av Hærens jegerkommando og Marinejegerkommandoen, men behovet for støtte fra luftforsvarskapasiteter er økende. Forsvaret ønsker derfor å på sikt innføre egne helikoptre utrustet til slike operasjoner. For imidlertid å komme i gang med trening og utdanning til dette er det besluttet å oppgradere et antall Bell 412 med en minimumskapasitet.

 

Samtidig oppretter Luftforsvaret en egen Luftving, 137 Luftving på Rygge, som vil få spesialoperasjoner som sitt hovedfelt. Her inngår 720 skvadronen med sine helikopter og f.eks. 717 med EK fly, samt 335 skvadronen som flyttes fra Gardermoen med sine transportfly. En samlokalisering av disse enhetene vil gi Forsvaret et sterkt spesialoperasjonsmiljø også i Luftforsvaret.

 

Når det gjelder andre strukturelementer så er det planer for etablering av en UAV kapasitet, mens når det gjelder tankfly ser det ut til at vi i første omgang vil se på flernasjonale løsninger. Begge disse kapasitetene er fremtidsrettet og vil være viktige styrkemultiplikatorer både for Land-, Sjø- og Flyoperasjoner.

 

Innenfor Kontroll og Varsling og Kommando og Kontroll ser det ut til at det store ACCS-prosjektet blir forsinket. Samtidig begynner våre radarer å bli gamle og vi må se på løsninger som gjør at vi kan opprettholde et troverdig luftbilde i Norge.

Nye kampfly

Siden vi nå ser inn i fremtiden så må jeg si noen ord om nye kampfly. Sett fra Luftforsvarets perspektiv er det lett å tenke seg at dette er vårt viktigste fremtidsprosjekt og at hvis Luftforsvaret skal ha en betydningsfull rolle i den norske Forsvaret også i fremtiden så trenger vi nye kampfly. Men en ting er at vi i Luftforsvaret sier dette – vi tilhører jo sånn sett menigheten – resten av Forsvaret må ville det, politikerne må ville det – egentlig må hele nasjonen ville det fordi dette vil bety en meget stor investering, som selvfølgelig vil bli sammenlignet med mange andre gode formål i samfunnet.

 

Jeg ønsker derfor en bred tilnærming til dette spørsmålet med involvering av viktige institusjoner i hele samfunnet og det må være lov å ta opp og diskutere det meste i denne sammenheng. Fra min side vil jeg bidra med de fagmilitære argumenter som jeg tror på.

 

 

Men la meg først klargjøre et par ting. I 2008 skal Stortinget etter planen ta stilling til type og antall fly. Forut for den politiske beslutningen er Forsvaret pålagt å vurdere aktuelle kandidater, i første rekke den europeiske Eurofighter Typhoon og F-35 Joint Strike Fighter fra USA, som igjen skal munne ut i en militærfaglig anbefaling til Stortinget. Det er viktig for meg å slå fast at vi i Luftforsvaret ikke har laget noen «fasit» på forhånd mht. flytype og antall. For det andre ligger det ikke i forsvarsgrenens mandat å involvere seg i de handelspolitiske og andre ikke-militære aspekter omkring et materiellkjøp av denne størrelsesorden. Det er politikernes gebet.

 

Når det er sagt så er det mitt syn fra et faglig ståsted at Norge – for å kunne utøve sin suverenitet på en troverdig måte – bør opprettholde et moderne og fleksibelt kampflyvåpen også etter at F-16-epoken er over. Dette begrunner jeg først og fremst i at det ikke er noen gitt å vite hva slags utfordringer vi som nasjon kan stå overfor i generasjonene som kommer – terrortrusler, ressurskonflikter, væpnede konflikter med stor smitteeffekt og nye trusler vi ennå ikke kjenner. I dette bildet trenger samfunnet og Forsvaret den helt unike kapasitet kampfly representerer.

 

Kampflyet er først og fremst unikt ved at det kan løse så mange forskjellige oppgaver. Disse oppgavene kan være knyttet til nasjonale og internasjonale forhold.

 

Kampflyene kan gjennom sine sensorer fremskaffe viktig og oppdatert informasjon fra et aktuelt område til beslutningstakere.

 

Kampfly har evnen til å anvende et vidt spekter av virkemidler for avvisning av ikke ønsket aktivitet på eller over norsk territorium. Effekten kan raskt meddeles tilbake via nettverksbaserte systemer. Dette gir god mulighet for god og direkte militærpolitisk håndtering av situasjonen.

 

Kampflyet utgjør et substansielt bidrag til støtte for andre enheter, både til sjøs og til lands.

 

En motstanders kunnskap om at vi innehar en moderne kampflykapasitet vil i seg selv virke avskrekkende og episodeforebyggende.

 

Og i tillegg til avanserte muligheter for oversikt og formidling av informasjon, fører kampflyet med seg et menneske som representerer erfaring og dømmekraft i alle faser av oppdraget. Piloten er etter mitt skjønn kampflysystemets sterkeste ledd, en sikkerhet for at en situasjon ikke trappes opp som følge av utilstrekkelig informasjon eller rene uhell. Her ligger også forskjellen mellom kampfly og ubemannede luftfartøyer (UAV/UCAV), som i overskuelig fremtid nok kan supplere kampflyvåpenet, men ikke erstatte det.

 

Et poeng som diskuteres er hvorvidt et felles europeisk flyvåpen kan bli en realitet og i så fall om dette kan redusere behovet for antall kampfly.

Jeg har stor tro på internasjonale samarbeidsløsninger, ikke minst for å få ned driftskostnadene. Samarbeid er også uproblematisk rent operativt. Utfordringen er særlig knyttet til suverenitet og i hvilken grad et land er villig til å la andre lands styrker ta seg av sin suverenitet.

 

 

Alt i alt mener jeg Norge og Forsvaret som helhet har trenger et moderne kampflyvåpen dersom vi fortsatt skal ha ambisjonen om nasjonal evne til myndighetsutøvelse og krisehåndtering i våre område, samt delta på en måte internasjonalt som gir nasjonen diplomatisk tyngde. Hvilket fly vi skal anskaffe, og i hvilket antall får utredningen som er i gang vise.

 

Skal vi nå målsettingene om å vedlikeholde eksisterende struktur, samt innføre nye, så er vi avhengige av tilstrekkelige og helst forutsigbare økonomiske rammer. Men vi har selvfølgelig også et eget ansvar for å bidra til kosteffektive løsninger. En utfordring for Luftforsvaret er at vi har baser mange steder i landet og pga oppgavene og flyenes egenart er det ikke bare å samle dem på ett sted. Vi vil nok stadig måtte ta diskusjonen om den mest hensiktsmessige baseringen, men samtidig må vi jobbe for kosteffektive løsninger innenfor den struktur vi har.

Jeg oppfatter det slik at bevisstheten rundt dette er høy på våre avdelinger og jeg tror man skjønner at den som ikke oppnår gode løsninger raskt får et problem i konkurransen.

Avslutning

Jeg vil runde av med å si at Luftforsvaret er stolt av sin arv og ønsker å videreføre sine tradisjoner gjennom 60-år. Luftforsvaret er vant til å håndtere endringer og se fremover, og det er med god tro på fremtiden jeg har overtatt som Generalinspektør.

Skal Luftforsvaret være relevant også i fremtiden, er omorganisering og videreutvikling nødvendig. Den organisasjonen som ikke er i stand til hele tiden å utvikle seg har ikke livets rett. Ting vi ønsker å bevare må dermed endres. Gjennom Luftforsvarets historie har omorganisering vært et gjennomgangstema. Det har imidlertid medført at Luftforsvaret til enhver tid har vært relevant, og at det er en organisasjon som hele tiden sikter høyere.

Takk for oppmerksomheten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 25. oktober 2004

”Forsvarets forskningsinstitutts rolle

i fremtidens forsvar”

 

ved Paul Narum
Administrerende direktør
Forsvarets forskningsinstitutt

 

Innledning

Utviklingen av et moderne og fleksibelt forsvar i en tid preget av omfattende sikkerhetspolitiske, militære og teknologiske endringer, stiller høye krav til kunnskap og kompetanse i hele organisasjonen. Militær transformasjon forutsetter omfattende satsing på teknologi, konseptutvikling og eksperimentering – dette vil stå sentralt i utviklingen av Forsvaret i overskuelig fremtid. Anvendelse av militærmakt bygger i stor grad på bruk av moderne teknologi for å oppnå høy effektivitet, god beskyttelse av egne styrker og begrensning av unødige skader.

 

Den militære overlegenhet som Vesten har kunnet fremvise under de siste års konflikter, har den teknologiske overlegenheten som en av de viktigste grunnpilarene. Det er bare denne som kan forklare at krigen mot enhver militær motstander vinnes så totalt, og praktisk talt uten egne tap. Denne ”winner takes all”-asymmetrien er årsaken til at vi kan fastslå at kvantitet ikke er noen erstatning for kvalitet for de som ønsker å delta i denne type internasjonale operasjoner. Samtidig har vi flere eksempler på begrensninger i denne type militærmakt. Mens krigen mot en militær motstander raskt vinnes, byr stabilisering av samfunnet og opprettelsen av ekte fred på store utfordringer. Her er det åpenbart behov også for volum og utholdenhet for styrkene. Det må derfor holdes et våkent øye også på volumet av våre militære styrker.

 

Det er kanskje heller ikke alltid slik at det nødvendigvis er et konkurranseforhold mellom det å være høyteknologisk og modere – og det å være mange. Vi vil kanskje i fremtiden se at de teknologiske fremskrittene ikke bare utnyttes til effektivitetsøkning og reduksjoner i antall enheter og i personell, men også til å opprettholde volumet innenfor gitte ressursrammer.

 

Et godt eksempel fra vår egen historie på at dette er mulig er utviklingen av MTB-våpnet. Det ble på 60-tallet klart at fartøyer med den kapasitet vi trengte ville bli så store og kostbare at vi bare ville kunne anskaffe noen svært få. Det var ny teknologi og nye måter å løse oppgavene på, med sjømålsmissilet Penguin i spissen, som gjorde at vi kunne opprettholde et stort antall slagkraftige fartøyer i Marinen. Med den evnen til tilstedeværelse langs kysten og seighet som det ga.

 

Teknologi er også en helt avgjørende faktor for evnen til å operere sammen med andre lands militære styrker. Det norske forsvaret må til enhver tid være tilgjengelig for flernasjonale operasjoner med effektive systemer basert på oppdatert teknologi. Det er også viktig å være klar over at det ikke er nok å besitte teknologien, det er også nødvendig å besitte kompetanse om sine og andres tekniske løsninger. Bare da har vi en mulighet for å få systemer som kobles sammen – til faktisk å virke sammen.

 

Forskjellig satsing på å ta i bruk avansert teknologi og materiell er en hovedforklaring på det økende gapet mellom militære kapasiteter i USA og Europa. Det er en tiltakende bekymring på begge sider av Atlanterhavet for hva dette kan få å si for evnen til å kunne virke sammen i fremtiden. Det som minimum kreves er at hver enkelt nasjon, stor som liten, yter sitt bidrag og gjennom koordinert innsats i internasjonalt samarbeid, bidrar til å motvirke at disse forskjellene fortsetter å øke i samme høye tempo.

 

Ny teknologi kan også åpne muligheter til å forbedre eller effektivisere andre sider ved Forsvarets virksomhet, f.eks. styrkeproduksjon eller drift og vedlikehold av materiell.

 

Norge er en småstat med et lite forsvar og unike utfordringer i våre nærområder. De fleste faktorene som krever endring og påvirker endring, er eksterne og utenfor vår kontroll. Vi trenger egen innsikt i teknologiens muligheter og konsekvenser for selv å kunne legge premissene for forsvarsplanlegging, materiellanskaffelser og militære operasjoner, og for å kunne treffe selvstendige valg. Valgene og oppgavene står i kø innenfor alle forsvarsgrenene og innen forsvaret som helhet: Sjøforsvaret står overfor krevende oppgaver med innfasing av nye plattformer og systemer, og om få år vil vi måtte gjøre fundamentale valg om fornyelse av Hæren og Luftforsvaret. Derfor har nasjonal, teknologisk rettet forskning og utvikling (FoU) avgjørende betydning for et fremtidsrettet Forsvar.

 

FFIs rolle

Forsvarets forskningsinstitutts rolle er bl. a. beskrevet i St.prp. nr. 42 (2003–04). I denne sammenheng vil jeg særlig understreke fire forhold:

 

For det første er FFI Forsvarets forskningsinstitusjon. Dette betyr at instituttet må være en integrert del av Forsvaret, og at forskning og utvikling for militære formål vil prege instituttets virksomhet. Aktiviteter i grenselandet mellom militær og sivil side – eller utelukkende til støtte for det sivile samfunn, vil bare bli utført i den grad det er hensiktsmessig og forenelig med Forsvarets behov. Som en integrert del av Forsvaret vil instituttet sette like høye krav til kostnadseffektiv drift som Forsvaret for øvrig, og sikre effektiv bruk av forskningsmidlene bl.a. gjennom nasjonalt og internasjonalt samarbeid.

 

For det andre har instituttet en strategisk rådgiverrolle: Å bistå den øverste ledelsen av Forsvaret med å fremskaffe et best mulig grunnlag for å treffe beslutninger om Forsvarets utvikling. Dette henger tett sammen med FFIs integrerte rolle i Forsvaret. Instituttet skal først og fremst holde seg orientert om trekk ved den militærtekniske utvikling som kan påvirke forutsetningene for forsvarsplanleggingen og ta nødvendige initiativ til at slik innsikt blir formidlet til Forsvarets ledelse. Men instituttet skal også – ut fra sin forskning, kunnskap og tilgang til et internasjonalt nettverk av forsvarsforskere – kunne gi råd innenfor hele spekteret av Forsvarets virksomhet.

 

For det tredje er FFI et forskningsinstitutt som følger anerkjente vitenskaplige prinsipper i sitt arbeid og har et utstrakt i sitt arbeid med andre militære og sivile forskningsinstitusjoner i inn- og utland. Gjennom den kraftsamling av kunnskap og teknologisk rettet forskning og utvikling som FFI representerer, har Forsvaret tilgang til troverdige fagmiljøer og ekspertise, selv om den totale FoU-aktiviteten i Forsvaret er svært begrenset sett i internasjonal målestokk.

 

For det fjerde vektlegger FFI anvendt forskning, innrettet mot reelle og viktige forskningsproblemstillinger for Forsvaret. Dette innebærer et bredt arbeidsområde, fra spørsmål knyttet til norsk sikkerhet, forsvarsplanlegging og konseptuelle løsninger, til vurderinger av spesifikke systemer, materiellkomponenter og tekniske løsninger. Det betyr også at FFI legger vekt på arbeider der våre bidrag kan bli utslagsgivende for Forsvarets beslutninger.

 

I stortingsproposisjonen heter det videre at FFIs virksomhet skal rettes inn mot å:

 

  1. Drive langsiktig forskning rettet mot teknologiområder som er avgjørende for den langsiktige utviklingen av Forsvaret, og innenfor fagområder som er særlig viktige for norske forhold,
  2. Utføre forskning rettet mot militærteknologiske områder som skal gi hurtig effekt innenfor f.eks. militær transformasjon,
  3. Utføre kostnytteanalyser av helheten av Forsvarets virksomhet, med spesiell vekt på logistikk- og støttevirksomheten, samt
  4. Øke vektleggingen av hurtig innfasing av standardisert materiell i Forsvaret, fremfor egenutvikling av løsninger. Dette er viktig for å sikre interoperabilitet med allierte og ikke minst ut i fra kostnadshensyn.

 

FFIs rolle slik den er beskrevet i proposisjonen er i hovedsak en videreføring av den rollen instituttet har hatt de senere årene, men med enkelte viktige endringer:

 

Vi skal nå i større grad dekke hele Forsvaret, og ikke bare den spisse enden, og det legges øket vekt på aktiviteter som bidrar til rask effekt ute blant brukerne og på innfasing av standard materiell. Sett i lys at forholdene der det legges til rette for en god balanse mellom den kortsiktige og den langsiktige delen av aktiviteten, er dette en dreining i riktig retning. Et Institutt bare opptatt av de langsiktige problemstillingene ville kanskje utføre god forskning, men ville ikke være relevant for Forsvaret. Tilsvarende er det viktig at det langsiktige perspektivet beholdes for at Instituttet skal kunne fylle sin rolle som nettopp beskrevet.

 

FFIs organisasjon og styring

FFI er organisert som et forvaltningsorgan med utvidete fullmakter og er underlagt Forsvarsdepartementet. Et styre med syv medlemmer er ansvarlige for den forvaltningsmessige driften av Instituttet. Når det gjelder faglig styring og rapportering av resultater fra Instituttets arbeid går det direkte linjer inn i departementet og til Forsvaret, avhengig av arten av arbeidet og finansieringskilden.

 

Forsvarets forskningspolitiske råd har ansvaret for all FoU-virksomhet i Forsvaret, hvorav FFI utgjør en vesentlig del. Rådets medlemmer oppnevnes av Forsvarsdepartementet etter innstilling fra Forsvarssjefen og fra Norges Forskningsråd. Rådet ledes av Forsvarssjefen og består ellers nå av stabssjef i Forsvarsstaben, sjef for Fellesoperativt hovedkvarter, sjef for Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging i FD, administrerende direktør i Forsvarets Logistikkorganisasjon og administrerende direktør for FFI. I tillegg har rådet fem medlemmer oppnevnt etter innstilling fra Norges Forskningsråd. Rådet møtes to ganger i året og har spesielt ansvaret for den langsiktige delen av forskningen ved FFI; den delen som er finansiert av den såkalte basisbevilgningen. Denne utgjør i 2004 Mkr. 153 som svaret til 29% av omsetningen.

 

Et annet viktig formelt styringsorgan er Forsvarets forskningsforum, som behandler forslag til nye prosjekter, prosjektendringer og sluttmeldinger. Forsvarets forskningsforum sikrer at prosjektene er i tråd med styringssignalene gitt av Forsvarets forskningspolitiske råd og i henhold til Forsvarets behov for forsknings- og utviklingsstøtte. Forsvarets forskningsforum bidrar også til at forskningsresultatene formidles til Forsvaret. Forsvarets forskningsforum har omfattende representasjon fra Forsvarsdepartementet, Forsvarets militære organisasjon og Forsvarsbygg.

 

Sjef for Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging i Forsvarsdepartementet leder Forsvarets forskningsforum sammen med FFIs administrerende direktør. For FFI møter ellers hele ledelsen og de forskningssjefer som deltar i behandlingen av aktuelle prosjekter.

Til sammen utgjør disse tre styringsorganene; Styret, Forsvarets forskningspolitiske råd og Forsvarets forskningsforum, en balansert enhet som sikrer at Instituttet drives forretningsmessig og faglig på en god måte. I de enkelte prosjektenes løpetid blir i tillegg fremdriften fulgt av et prosjektråd, der både oppdragsgiver og brukere av prosjektresultatene er representert.

Internt er instituttet organisert i fem produktorienterte avdelinger: Analyse, Ledelsessystemer, Land- og luftsystemer, Maritime systemer og Beskyttelse. Dette er en ny organisasjon som trådte i kraft fra 1. januar i år. Den skal speile våre oppdragsgiveres behov, og gjøre det lett å finne frem og samarbeide med FFI.

Videre er det etablert en egen planenhet for sterkere koordinere og styre strategi og planarbeidet. Planenheten koordinerer også nasjonalt og internasjonalt samarbeide og produktutvikling og markedsføring på tvers av avdelingsgrensene. Alle interne driftsfunksjonene er samlet i Staben, og ledes av en stabssjef, som i tillegg er direktørens stedfortreder.

 

Finansiering

I 2003 var Instituttets inntekter Mkr 521. Blant annet på grunn av interne effektiviseringstiltak med fokus på å styrke forskningsaktiviteten og på å redusere volumet på stabs- og støttefunksjonene kunne regnskapet gjøres opp med et driftsoverskudd på Mkr 42. Dette har vi nå latt komme våre kunder til gode ved å redusere timeprisene. Et uforandret aktivitetsnivå for forskningsvirksomheten vil derfor kunne vidreføres med et inntektsnivå på Mkr 480 i 2003 – kroner.

 

Vi har fire hovedkilder for denne finansieringen: Basisbevilgningen, behovsrettede strategiske forskningsmidler, oppdragsfinansiering innen Forsvaret og oppdragsfinansiering fra kilder utenfor Forsvaret. De to første finansierer aktivitet med et mellom- og langsiktig tidsperspektiv, samt den strategiske rådgivningen, mens oppdragsforskingen i de aller fleste tilfellene har et mer kortsiktig perspektiv. I 2003 dekket basisbevilgningen 29% av aktiviteten, de strategiske midlene 32% og oppdragsforsking 39%. Oppdragsforsking utenfor Forsvaret utgjorde 7 % av totalomsetningen. Dett legges i planverket opp til finansieringen av den langsiktige forskningen skal reduseres med 20 prosent i perioden frem mot 2008. Dette skjer som en del av reduksjonen av de samlede kostnadene til FoU i Forsvaret med ca. 330 millioner kroner fra 2003 til 2008. Det er et paradoks at den økte vektleggingen av transformasjon, eksperimentering, kvalitet og kompetanse – kombineres med planlagte kraftige kutt i Forsvarets FoU-midler, men slik er det.

 

FFI vil søke å kompensere for reduksjonen i midlene til den langsiktige forskningen med øket innsalg av oppdragsforskning inn mot Forsvaret, men sett i lys av reduksjonene av den totale FoU-innsatsen i Forsvaret kan dette bli vanskelig. Jeg anser en økning av sivil rettet forskning opp mot 20 prosent både som forenelig med FFIs formål og som en måte å beholde bredden og volumet i forskningsvirksomheten ved Instituttet ved like.

 

Satsningsområder

Det norske forsvarsbudsjettet er naturligvis lite i forhold til budsjettene i mange av de landene vi ønsker å samvirke tett med i internasjonale operasjoner. I tillegg velger vi å bruke en forholdsvis liten, og minkende, andel av budsjettet til FoU. Det er derfor en utfordring å sørge for at vi er på høyde med våre partnere internasjonalt. Vi bidrar i dette arbeidet med å satse selektivt innen områder som er av spesielt stor betydning, samtidig som vi opprettholder en breddekompetanse på flest mulig områder gjennom systematisk å dra nytte av nasjonalt og internasjonalt samarbeide.

 

Våre fem satsingsområder er Transformasjon og CDE, terrorisme og samfunnssikkerhet, innføring av nettverksbasert forsvar, militære operasjoner og forsvar og sikkerhet i nordområdene. Jeg vil i det følgende gå nærmere inn på innholdet i disse satsningsområdene, samt vise eksempler fra aktiviteten på FFI.

 

  1. Transformasjon og CDE

Prosjektene faller i to hovedkategorier, nemlig forsvarsanalyser som grunnlag for Forsvarets langsiktige planlegging og forskning som direkte bidrar til Forsvarets økte satsing på konseptutvikling og eksperimentering.

Forsvarsanalysene utvides gradvis tematisk, og vil omfatte både organisasjon, operativ struktur og ikke-operativ virksomhet. Hovedproblemstillingene er knyttet til fleksibilitet, reaksjonsevne og kosteffektivitet i et langsiktig perspektiv.

 

Instituttet vil fortsatt bidra med solid funderte, langsiktige kostnadsberegninger og ytelsesvurderinger både på kapabilitets- og strukturnivå. Studier av viktige internasjonale sikkerhetsaktører og av mulige strategiske konsekvenser av den teknologiske utvikling, danner et nødvendig grunnlag for forsvarsanalyseaktiviteten.

 

I sum utgjør dette ca. 21 % av Instituttets total kapasitet. Aktiviteten innen konseptutvikling og eksperimentering er i første omgang rettet mot de behov Forsvaret har på overordnet nivå for å prioritere, planlegge og styre CDE-aktivitetene. FFI vil bidra til å utvikle bedre metoder og prosesser, og støtte forberedelser til og gjennomføring av viktige konseptuelle eksperimenter. Det vil også bli utviklet kompetanse og metodikk for modellering og simulering til støtte for Forsvarets trenings- og eksperimenteringsaktiviteter. Vi tar sikte på at FFIs analysestøtte til Forsvarets operative hovedkvarter i denne sammenheng skal bli et viktig bindeledd mellom vår nasjonale og Natos eksperimenteringsvirksomhet.

 

FFI gjennomfører også konseptutvikling og eksperimentering som en integrert del av mange av våre andre prosjekter. Dette gjelder for eksempel viktige områder som autonome system, under vann og i luften, (AUV og UAV), satellittovervåkning, elektronisk krigføring og operasjoner i datanett (CNO). For tiden er disse aktivitetene i hovedsak tatt inn i satsingsområde 3, innføring av nettverksbasert forsvar. Instituttet vil imidlertid fortløpende vurdere hvordan den CDE-relaterte aktiviteten bør finansieres og organiseres. En større andel separate prosjekter med eksplisitte CDE-målsettinger finansiert over Forsvarets spesielle CDE rammebevilgning er en aktuell mulighet. Forsvarets nye konsept for fremskaffelse av materielle kapasiteter legger økt vekt på de tidlige prosjektfasene. Her vil FFI kunne bidra med spesialkompetanse innen konsept- og systemutvikling.

 

  1. Terrorisme og samfunnssikkerhet

Dette satsingsområdet inneholder forskning om terrorisme som fenomen, analyser av tiltak mot økende samfunnssårbarhet og forskning relatert til masseødeleggelsesvåpen. Dette utgjør ca. 8 % av total kapasitet ved Instituttet.

 

Den grunnleggende terrorismeforskningen gir innsikt i ulike terroristaktørers bakgrunn, motivasjoner og adferd. Dette er nødvendig for å forstå hvilken trussel terrorisme utgjør, både i en internasjonal og nasjonal kontekst. Andre lands og internasjonale organisasjoners respons på og tiltak mot terrorisme blir også studert. Instituttet startet forskning innen dette feltet mot slutten av 1990-årene og har bygget opp en kompetanse som har fått internasjonal anerkjennelse; spesielt for forskning om terrorisme motivert av radikal islamism.

 

Forskningen omkring masseødeleggelsesvåpen, opprettholder viktig kompetanse innen atomvåpen, biologiske, radiologiske og kjemiske våpen, med vekt på endringer i trusselbildet og bedre beskyttelsestiltak. Risikoen er stor for at terrorgrupper kan få tilgang til kjemiske, biologiske og radiologiske våpen. Slike våpen vil kunne påføre omfattende og vanskelig kontrollerbare skader og har et stort potensial for terroriserende psykologisk påvirkning. FFI vil arbeide videre for å bedre militær og sivil beredskap mot slike våpen.

 

Kjernevåpentrusselen er preget av usikkerheten om tilgjengelighet av spaltbart materiale og spredning av teknisk kunnskap om konstruksjon av bomber. Forskningen tar sikte på å skape en bedre forståelse av dette komplekse trusselbildet, som grunnlag for innretting og dimensjonering av mottiltak.

 

Studiene av samfunnssårbarhet gjøres i hovedsak på oppdrag fra andre departementer enn FD, primært Justisdepartementet, og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Gjennom de siste 8–10 årene har viktige samfunnsfunksjoner blitt grundig analysert og tiltak for å redusere kritisk sårbarhet, er foreslått. Arbeidet går videre bl.a. med en tilsvarende studie av sårbarheter og mottiltak knyttet til den raskt økende avhengigheten av IKT-systemer i samfunnet.

3 Innføring av nettverksbasert forsvar

FFI både har og planlegger en omfattende forskning på innføring av et nettverksbasert forsvar. Forskningen foregår i nær kontakt med andre land. Men alle land har delvis sine særegne forutsetninger i form av utstyr, organisasjon og kultur.

Det er derfor behov for en solid og godt målrettet nasjonal forskning. Fremover vil dette legge beslag på rundt 24 % av total kapasitet ved Instituttet.

 

I prinsippet dekker begrepet NbF alle deler av et moderne forsvar, inndelt i fire kategorier av komponenter: informasjonsinfrastruktur, beslutningstakere, sensorer og effektorer. Vår satsing innen dette området er i hovedsak ment å skulle omfatte de nye og spesielle komponentene i et nettverksbasert forsvar og det som er viktigst for en rask og vellykket innføring. Forskningen på dette området bygger på instituttets kompetanse innen områdene sensorer, våpen, samband og ledelsessystemer, bygget opp gjennom tunge aktiviteter over mange tiår.

 

Også innen elektronisk krigføring og operasjoner i datanettverk har instituttet spisskompetanse av internasjonalt format. Når det gjelder de organisatoriske og ledelsesmessige aspektene, opprettholder instituttet en begrenset egenkompetanse og vil satse på et nært samarbeid med Forsvarets skolesenter. Instituttets planlagte aktivitet har to hovedtyngdepunkter, nemlig et eget ”NbF-program” og informasjonsoperasjoner. NbF-programmet er utformet i nært samarbeid med Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging i Forsvarsdepartementet, som har definert et bredt dekkende ”Program NbF Infrastruktur” for hele Forsvaret.

 

FFIs NbF-program inneholder tre hovedkomponenter:

  • NbF i operasjoner adresserer organisatoriske, konseptuelle og kognitivt relaterte problemstillinger og skal vise hvordan Forsvaret bør innføre ny teknologi, endre organisering og tilpasse operasjonene for å få størst mulig effekt av innføring av nettverkstenkning.
  • NbF Beslutningsstøtte omfatter forskning på omfatter forskning på datafusjon, distribuert billedoppbygging og IT-baserte løsninger for å støtte planlegging og beslutningsfatning. Informasjonsstyring og sikkerhet er gjennomgående og sentrale temaer.
  • NbF Grid dekker områdene transmisjon, nettstrukturer, distribusjonssystemer og arkitektur. Økt båndbredde, mobilitet og tjenestekvalitet er sentrale målsettinger.

 

Informasjonsoperasjoner er et meget omfattende felt som har fått økt betydning. FFI velger å konsentrere sin aktivitet innen dette feltet om elektronisk krigføring (EK) og operasjoner i datanettverk (Computer Network Operations, CNO).

 

Den EK-forskningen som inngår her, gjelder jamming av systemer basert på radar og IRsensorer. Den teknologiske utvikling innen disse områdene er svært rask. Hurtig signalbehandling er avgjørende for å kunne jamme fremtidens radarsystemer.

 

Ny laserteknologi vil gi muligheter for gjennombrudd i utviklingen av mottiltak mot IR-søkere. Innen begge disse sentrale områdene har omfattende sivile anvendelser gitt grunnlag for militære systemer med dramatisk økt ytelser til redusert kostnad.

 

Innen Computer Network Operations satser instituttet på konsolidering og videreutvikling innen den offensive delen av spektret (Computer Network Attack, CNA). Også her foregår det en rivende teknologisk utvikling, samtidig som militære organisasjoner gjøres stadig mer avhengig av funksjonerende informasjonssystemer. FFI satser på å videreutvikle sin spisskompetanse og dermed skape grunnlag for selektivt internasjonalt samarbeid. Under dette satsingsområdet finner vi også en del forskning som er faglig nært relatert de to nevnte hovedtyngdepunktene. Dette gjelder eksempelvis forskning på radar og IR-sensorer, satellittovervåkning og støtte til evaluering av NSM (norsk sjømålsmissil).

 

  1. Militære operasjoner

Dette satsningsområdet omfatter forskningsprosjekter som vil understøtte Forsvarets arbeid med å nå de krevende mål som er satt om økt tilgjengelighet, effektivitet, fleksibilitet og evne til samvirke med andre nasjoner. I sum utgjør disse prosjektene ca. 26 % av FFIs total kapasitet.

Hovedtyngden av prosjektene er innrettet mot å gi bidrag til utvikling og operativ/teknologisk vurdering av nye kapasiteter som planlegges avskaffet, og til rask og kosteffektiv utprøving og innfasing av nye systemer.

 

Innen feltet land-/luftsystemer er aktiviteten samlet i fem delområder: kampfly, luftvern, panserstrid, presisjonsstyrte våpen, og overvåkning, deteksjon og identifikasjon. Av sentrale prosjekter kan nevnes innføring av UAV som ny ressurs i Forsvaret, assistanse til utvikling og valg av nye kampfly, soldatutrustning og teknologi for nettverksintegrert stridskjøretøy.

 

Instituttet har bred og solid kompetanse innen militære, maritime systemer og operasjoner, og vil videreføre den tunge satsingen på dette området. Forskningen dekker sentrale problemstillinger både innen operasjoner i norske kystnære områder og internasjonalt. Det tyngste prosjektet er evaluering av Nansenklasse fregatt. Andre viktige delområder er autonome undervannsfarkoster, undervannsbåter, minemottiltak og navigasjon. Satsingsområdet innbefatter også en serie analyseprosjekter innen logistikk, som omhandler både nasjonale og flernasjonale problemstillinger, og forskning om ikke-dødelige våpen, som er rettet mot nasjonale, sivile så vel som militære behov.

 

  1. Forsvar og sikkerhet i nordområdene

Av instituttets samlede kapasitet utgjør dette forskningsområdet rundt 8 % av Instituttets samlede kapasitet. For tiden arbeider vi med å utforme flere prosjektforslag som på sikt kan føre til at området ekspanderer noe. Prosjektene viarbeider med fordeler seg i følgende fire delområder: Russland som sikkerhetspolitisk aktør, miljø og forurensninger, kartlegging av geofysiske og metrologiske forhold og kaldværsoperasjoner (Cold Weather Operation, CWO).

 

Forskningen om Russland som sikkerhetspolitisk aktør skal opprettholde en minimumskompetanse på Russland som skaper de nødvendige forutsetninger for kontakt og samarbeid med andre tilsvarende forskningsmiljøer både i Norge og utlandet. Kompetansen er spesielt viktig som grunnlag for instituttets bidrag til Forsvarets langsiktige strukturplanlegging.

 

Miljøforskningen angår dels nasjonale miljøkonsekvenser av Forsvarets egen aktivitet, dels forurensningsproblemer i de nordlige havområdene knyttet til russiske kjernevåpen og atomdrevne fartøyer. Planen inneholder videre arbeider for å bidra til sikrere behandling av radioaktivt avfall på Kola.

 

Kartleggingen av geofysiske forhold i de nordligste havområdene foregår ved bruk av instituttets forskningsfartøy HU Sverdrup. For Sjøforsvaret viderefører Instituttet arbeidet med å utvikle moderne, operative tjenester for meteorologisk og oseanografisk informasjon. Forskningen knyttet til operasjoner under kalde værforhold utgjør første trinn i å videreutvikle norsk spesialkompetanse som skal understøtte etableringen i Norge av et ”Center of Excellence for Cold Weather Operations” innen Nato. Avhengig av hvordan denne planen blir realisert, vil instituttet vurdere å øke forskningen på dette feltet.

 

Langsiktig innrettet forskning

Vi legger stor vekt på å se alle instituttets aktiviteter i sammenheng med våre forsvarsrelevante satsingsområder. Dette bidrar til nær integrasjon mellom den langsiktige, kompetanseoppbyggende og den mer kortsiktige, leveranseorienterte forskningen. Den langsiktige innrettede forskningen står likevel i en viss særstilling – det er en spesiell utfordring å sørge for at den langsiktige strategiske utviklingen i tilstrekkelig grad blir tatt vare på og dermed bidra til at Forsvaret på mellomlang og lang sikt utvikler seg på en måte som harmonerer med fremtidens oppgaver.

 

Instituttet får som tidligere nevnt i underkant av en tredjedel av sine midler i form av en årlig basisbevilgning over forsvarsbudsjettet, basisbevilgningen skal brukes for å utvikle kompetanse på lang sikt, og er en nødvendig forutsetning for at FFI skal kunne fylle sin selvstendige rådgiverfunksjon. Det er nødvendig å sikre at disse midlene blir benyttet som forutsatt. Her har Forsvarets forskningspolitiske råd en sentral rolle. For å tilrettelegge for bedre prioritering og styring, har instituttet foretatt en ny gjennomgang av hvordan de basisfinansierte forskningsprosjektene kategoriseres i ulike forskningsprogrammer. Vi har valgt å operere med følgende to hovedtyper:

 

Grunnlagsstudier som skal bidra til at instituttet holder seg oppdatert om viktige trekk i den vitenskapelige og teknologiske utviklingen. Forskningen skal holde høyt internasjonalt nivå. Innrettingen skal ikke være styrt av Forsvarets problemstillinger på kort sikt.

 

Strategiske forskningsprogrammer som er en type prosjekter som skal bidra til å utvikle bred basiskompetanse, og spesialkompetanse innen utvalgte områder med sikte på anvendelse i et 5–10 års perspektiv.

 

Internasjonalt samarbeid

St.prp. nr. 42 legger stort vekt på internasjonalt samarbeid og flernasjonale løsninger som en mekanisme for å opprettholde et moderne forsvar med begrensede ressurser. Dette gjelder ikke minst forskning, utvikling og materiellanskaffelser. Proposisjonen fremhever bl.a. potensialet som ligger i samarbeidet med våre viktigste allierte, inkludert Danmark, Nederland, Storbritannia og Tyskland (Nordsjøstrategien).

 

All forskning er i prinsippet av global karakter og bygger på internasjonalt samarbeid, internasjonal arbeidsdeling og internasjonal konkurranse. Dette gjelder imidlertid i begrenset grad for anvendt militær forskning, som ofte, av ulike grunner, utføres gjennom rent nasjonale programmer eller i lukkede, flernasjonale samarbeider. Innenfor denne type lukkede samarbeidsordninger er det ikke mulig å få tilgang til informasjon på et område uten selv å bidra med betydelig innsats. Men ofte kan en forholdsvis begrenset aktivitet av høy kvalitet være tilstrekkelig til å komme på innsiden innen et område og få tilgang til resultatene fra andres arbeid. Derfor kan vi med en god kombinasjon av selektiv satsing og bred teknologisk basiskompetanse knytte oss til flernasjonalt FoU-samarbeid. Dette er realistisk sett den eneste måten vi kan oppnå tilstrekkelig bredde innen forsvarsforskningen til å kunne ivareta den strategiske rådgiverrollen og sikre fleksibilitet. Derfor er internasjonalt samarbeid et sentralt, strategisk virkemiddel i instituttets forskning. Instituttet vil særlig prioritere følgende deler av det internasjonale samarbeidet:

 

NATO Research and Technology Organisation (RTO)

Forskningssamarbeidet i Nato gir oss unike muligheter til internasjonalt samarbeid over et bredt spektrum. Samtidig er et aktivt norsk engasjement i RTO en forutsetning for å kunne bidra til Natos aktiviteter og forme og oppfylle våre forpliktelser overfor Alliansen.

 

Western European Armaments Group (WEAG)

Innen rammen av dette vesteuropeiske materiellsamarbeidet har det foregått teknologi- og materiellrelatert forskning i en rekke forskjellige paneler og grupper. Norge er aktiv deltaker på flere områder. WEAG er nå i ferd med å bli integrert i EU som European Defence Agency (EDA), og det er usikkert hvordan dette vil påvirke norsk deltagelse. Det vil være svært uheldig dersom vi stenges ute fra en effektiv deltakelse i det som blir fortsettelsen av WEAG. Fremdriften er også usikker, men det synets som om overgangen som var planlagt til å skje ved utgangen av 2004, nå tidligst vil fine sted mot slutten av 2005.

 

 

Anglo-Netherlands-Norwegian Collaboration Project (ANNCP)

Det trilaterale forskningssamarbeidet mellom Storbritannia, Nederland og Norge gir muligheter til et tettere og dynamisk samarbeid på utvalgte områder. Samarbeidet har pågått over lang tid, og effektive, ubyråkratiske arbeidsformer er utviklet. FFI legger stor vekt på at dette samarbeidsprogrammet opprettholdes og videreutvikles.

 

Bilateralt samarbeid

På FoU-området foreligger det bilaterale samarbeidsavtaler med Canada, Danmark, Frankrike, Nederland, Storbritannia, Sverige og USA. Selv om samarbeidsmulighetene i stor grad varierer fra område til område, åpner denne type avtaler for meget tett og fleksibelt samarbeid med andre land. Spesielt viktig er samarbeidet med sentrale forskningsinstitusjoner i USA. Nordsjøstrategien omfatter som tidligere nevnt, Danmark, Nederland, Storbritannia og Tyskland. På forskningssiden samarbeider vi allerede tett med Storbritannia og Nederland, og fremover vil det vil bli lagt økt vekt på å utvikle det bilaterale forskningssamarbeidet med Tyskland som i dag er mer begrenset

 

Alt dette er fora med lange tradisjoner. Som i de fleste andre internasjonale samarbeidsfora er det ikke alt som fungerer optimalt, og det er store rom for forbedringer. Dette må imidlertid ikke få skygge for at det i hovedsak fungerer og at problemet med dobbeltarbeid på langt nær er så stort når det gjelder forskning som det er for utvikling og produksjon av forsvarsmateriell.

 

Avslutning

De kommende årene vil bli svært utfordrene for det norske Forsvaret. Store endringer vil bli gjennomførte samtidig som utviklingen i den internasjonale situasjonen er usikker.

Budsjettsituasjonen er vanskelig. I sitt foredrag her i OMS for to uker siden pekte Forsvarssjefen på at det er en ressursmessig underdekning på 4 milliarder kroner i henhold til planrammen for inneværende periode med påfølgende negative konsekvenser for nødvendige materiellinvesteringer, samt at problemene i inneværende langtidsperiode overføres og til dels forsterkes i neste periode. For FFI er det en ekstra utfordring at vi får en vesentlig del av våre inntekter gjennom horisontal samhandl med Forsvaret.

 

FFIs oppgave er å være den forskningsbaserte pådriveren og premissgiveren for den omstillingen som skal skje. Dette er en oppgave vi løser ved å engasjere oss i alle sentrale problemstillinger for Forsvaret som ligger innenfor vårt arbeidsområde. Dette spenner fra sikkerhetspolitikk, via økonomi, operasjonsanalyse og teknologiutvikling til detaljerte tekniske arbeider innen alle de store anskaffelsesprosjektene og inn mot eksisterende utstyrskategorier. Gjennom dette gir vi vårt bidrag til den løpende omstillingen og til at denne skjer i et langsiktig perspektiv.

 

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
11. oktober 2004

Ved Forsvarssjef general Sigurd Frisvold

 ”Utfordringer på veien mot fremtidens forsvar”

Innledning

Jeg vil starte dette foredraget med å se noen år tilbake, til tiden omkring Kosovo-krigen (i 1999), og kort beskrive noen av datidens operative utfordringer. Våre F-16 kampfly hadde ikke den etterspurte luft-til-bakke-kapasitet, og hadde operative begrensninger i mørke. Vår landmilitære innsatsstyrke hadde ikke nødvendig beskyttelse (mekanisering) eller reaksjonsevne, og vi maktet heller ikke å sende to mineryddere til internasjonale operasjoner i mangel av frivillig personell.

 

Dette var en del av bakgrunnen for FS-2000, som anbefalte en omstilling med tre prosesser :

  • En økonomisk drevet reduksjon av Forsvarets volum.
  • En sikkerhetspolitisk drevet endring av Forsvarets innhold.
  • En forbedret evne til raske operative leveranser.

 

Prioritet ble gitt til kvalitet foran kvantitet, samt til reaksjonsevne. I styrkestrukturen kom dette klart til uttrykk ved etablering av Forsvarets innsatsstyrker (FIST).

 

Status for de operative leveranser er at:

  • Reaksjonsevne, og dermed forutsigbarhet, er blitt forbedret i alle forsvarsgrener. De raskeste reaksjonstider har vært nede i 48 timer (ubåter), og beordringsplikten vil sikre ytterligere forutsigbarhet.
  • Kvalitet er jevnt over klart forbedret. Våre kampfly (F-16) har fått luft-til-bakke-kapasitet med bedre presisjon og virkning, samt kan operere i mørke. Hæren har fått beskyttelse, ildkraft og mobilitet ved etablering av mekaniserte avdelinger. I tillegg har vi videreutviklet en rekke høykvalitets felleskapasiteter som spesialstyrker, deployerbare kommunikasjonsmoduler, kirurgisk enhet, ”air controll unit” (ACU) og Forward Air Controller (FAC) for luft-til-bakke støtte.

Disse kapasiteter er også utprøvd (proven) i svært krevende operasjoner internasjonalt (Balkan, Afghanistan, Irak og Middelhavet). Uten unntak har avdelingene fått svært gode tilbakemeldinger fra allierte sjefer, og de utgjør i dag høyt etterspurte kapasiteter.

Det er også viktig å forstå den synergieffekten som avdelingene i internasjonale operasjoner overfører til resten av Forsvaret. Dette gir i sum et forsvar med avdelinger som har høyere operativitet og bedret evne til nasjonal krisehåndtering.

 

Så sier noen at vi bare driver med internasjonale operasjoner. Dette er oversikten over vår pågående deltakelse i internasjonale operasjoner. Totalt er ca 600 personer ute i aktiv tjeneste, i tillegg kommer de som inngår i ”NATO Response Force” som er på beredskap i Norge.

Vi har sannsynligvis i nyere tid ikke hatt lavere internasjonal deltakelse enn nå. Til sammenligning var over 2000 personell ute i internasjonale operasjoner for 10 år siden, og forbrukte ca 2 milliarder kroner (riktignok utenfor forsvarsbudsjettet) mot 700 millioner kroner (innenfor forsvarsbudsjett) som vi er tildelt i år.

 

Jeg vil også gi en kort status på deler av vår nasjonale struktur.

  • HMKG løser sine oppgaver med fokus på Kongehuset med samme høye kvalitet som tidligere, men har i tillegg spesialisert seg på bl a eskorte og strid i bebygd område. De rekrutterer også til internasjonal tjeneste.
  • Grensevakten har gjennom Schengen-avtalen fått en vitamininnsprøytning. Grensevakten har i dag bedre observasjonsutstyr, ulike sensorer, bedre personlig utrustning og ny infrastruktur som vakthytter/tårn. Mobiliteten til grensepatruljene er også forbedret gjennom anskaffelser av moderne terrengkjøretøy.
  • Kystvakten har fått, og vil fortsette å få, et løft gjennom nytt materiell. Mest imponerende må vel sies å være KV Svalbard, med (en viss) isbryterkapasitet. Fra januar 2005 vil også KV Harstad være klar for normale kystvaktoppdrag, samt at fartøyet vil utgjøre et viktig tilskudd til slepebåt- og oljevernberedskapen. I løpet av 2006 planlegges innføring av nye radarer for helikoptre, og Kystvakten får ved innføringen av 6 stk. NH90 maritime helikoptre en betydelig kapasitetsøkning. Vi er også i ferd med å inngå kontrakter for bygging og drift av et antall nye fartøyer for den indre Kystvakt.

 

  • Redningstjenesten er meget profesjonell og utfører sin tjeneste på en utmerket måte. 330 skvadron sliter med aldrende materiell, og det haster derfor med avgjørelse om nye redningshelikoptre.

 

  • Spesialstyrkene, i Sjøforsvaret og i Hæren, holder meget høyt nivå. Styrkene har økt i størrelse, og har prioritet på nye materiellanskaffelser.

 

  • Heimevernet har blitt tilført nytt utstyr og vektlegger kvalitet, spesialisering og reaksjonsevne. Kvalitetsreformen vil forsterke denne utviklingen. Det er en ny giv i Heimevernet som er gledelig og merkbar, ikke minst under øvelsene Nidaros og Kristiania.
  • De maritime patruljeflyene er fortsatt en kjernekapasitet for Forsvaret i nordområdene. Patruljeflyene er med sine evner til overvåkning av våre havområder, innsamling av etterretninger og en viss AGS-kapasitet, også en viktig multiplattform i et nettverksbasert system.
  • Vår nasjonale kommandostruktur er moderne og kompetent, tilpasset både de nasjonale oppgaver i fred, krise og krig, samt internasjonale operasjoner.

Oppsummert gir dette forbedring i kvalitet, reaksjonsevne og evne til krisehåndtering samt nasjonal tilstedeværelse og synbarhet i samsvar med de politiske føringer.

 

Videre er dette et godt utgangspunkt for å løse de forsvarspolitiske mål som styrer Forsvarets virksomhet, herunder ”sammen med allierte bidra til kollektivt forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser, og til om nødvendig å møte ulike typer anslag og angrep med tvangsmakt for å sikre norsk og kollektiv sikkerhet”.
 

Status i omstillingen

 

For å oppnå de pålagte operative leveranser, er vi avhengige av å nå de konkrete virkemiddelmål for omstillingen av Forsvaret. Der er status som følger:

  • Alle organisasjonsendringer er gjennomført før tidsplanen.
  • Driftsutgiftene i 2003 ble redusert med omtrent 1 milliard kroner, og prognosene for 2004 er en reduksjon på vel 1,9 milliarder kroner. Målsettingen er en innsparing på 2 milliarder kroner årlig, i forhold til et driftsbudsjett uten omstilling, den såkalte referansebanen.
    For 2005 antyder prognosen et tall over målsettingen, kanskje opp mot 2,4 milliarder kroner.
  • Reduksjonen av Eiendom, Bygg og Anlegg (EBA) er under kontroll. Pr september har FMO avlevert til Forsvarsbygg i alt 1.816.000 m² EBA. Ved utgangen av 2005 skal FMO ha redusert sin EBA-masse med minimum 2 mill m², noe som anses klart oppnåelig.
  • Avhending av overskuddsmateriell ligger 150 % over målsettingen. Avhendingen fortsetter med full kraft, og vi er i ferd med å våre oppgradere våre målsettinger.
  • Personellreduksjoner
    FMO er pålagt en reduksjon på 4461 årsverk innen utgangen av 2005. Ved utgangen av september er årsverkreduksjonen (ÅV) på 3190. I perioden juni – september var reduksjonen på ca 400 ÅV, i en periode på året der Forsvaret normalt har hatt økninger i antall ansatte.
    Det må tilføyes at Forsvaret i inneværende omstillingsperiode har tilsatt vel 700 grenaderer (såkalte kombattante vernepliktige), som etter min oppfatning burde vært regnet i tillegg, hvilket bringer reell årsverkreduksjon opp til ca 3900.

    Av de gjenstående årsverkreduksjoner er det hardeste presset på Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO). De øvrige reduksjoner er knyttet til nye dataløsninger, herunder innføringen av egenregistrering av arbeidstid og reiser, sentralisering av Forsvarets arkivtjeneste, samt videreutvikling av regionale støttefunksjoner (RSF). Det må også gjennomføres videre tilpasninger i forsvarsgrenene (Jupiter/Hær, Fønix/Luft, Neptun/Sjø, kvalitetsreform HV).

Vi står fast på at målsettingen for personellreduksjoner for Forsvarets militære organisasjon vil nås ved utgangen av år 2005.

 

Jeg vil også nevne et annet forhold som har vært fremme i debatten, nemlig de avgangsstimulerende (AST) tiltak. Disse har så langt har kostet Forsvaret omkring 3 milliarder kroner. Til sammenlikning, hvis dette personellet hadde fortsatt i tjenesten, ville kostnadene vært 3 til 4 ganger høyere. Dette illustrerer en betydelig innsparing ved bruk av AST. La meg også tilføye at omstillingen dekkes innenfor Forsvarets budsjett ved at vi tar ut innsparinger i forkant.

 

Som konklusjon kan vi si at FMO ved utgangen av nåværende langtidsperiode i 2005 vil levere i henhold til pålagte målsettinger og tildelte ressurser.

 

Hva angår tildelte ressurser så innebærer det fremlagte forslag til forsvarsbudsjett for 2005 at totalbudsjettet for inneværende 4-årsperiode ligger i størrelsesorden 4 milliarder kroner under ressursramme som ble lagt til grunn i Stortingsproposisjon nr 55.

For fullt ut å realisere de planlagte operative kapasiteter er Forsvaret avhengig av nødvendige materiellinvesteringer.

 

Analyser og tilbakemeldinger fra forsvarsgrenene er entydige og helt klare på at denne ressursmessige underdekning vil få negative konsekvenser for utviklingen av Forsvaret. La meg bruke ordene en generalinspektør brukte under vårt siste ledermøte : ”Jeg frykter dette vil forringe vår warfighting capability”.

Ressurstildelingen medfører at viktige materiellprosjekter reduseres i kvalitet og kvantitet, samt forskyves i tid, og noen utsettes som første ledd i en endelig kansellering.

Dette berører i ulike former blant annet prosjekter som krumbaneild (artilleri), tilleggsanskaffelse av kjøretøy, nye håndvåpen, materiell til fartøyer og kystjegerkommandoen, transportfly og helikoptre til spesialstyrker.

Denne situasjonen er bekymringsfull, og er et forhold som jeg ser på med stort alvor.

 

Ressursnivået gir også følbare konsekvenser for videreutviklingen av Forsvarets eiendom, bygg og anlegg, samt for en helhetlig drift av Forsvaret.

 

Året 2005 er også sentralt fordi det er overlappende, og markerer slutten på inneværende langtidsperiode og starten på neste. Dette medfører at problemer fra inneværende periode overføres, og til dels forsterkes, i neste periode, som har mer enn nok av utfordringer fra før.

Vi må huske at forsvarets struktur heller ikke er spesielt robust hva angår kvantitet eller oppgaveløsning. Det er derfor ingen overdrivelse å si at årene 2005-08 vil være svært krevende for Forsvaret og med svært liten handlefrihet.

 

 

 

Fremtiden

Med dette som bakteppe er det naturlig å skissere noen prinsipielle utfordringer knyttet til framtidig langtidsplanlegging.

 

En kritisk forutsetning for Forsvaret er forutsigbare og tilstrekkelige ressursrammer, inkludert hvordan Forsvaret skal møte kontinuerlige utfordringer med ukompensert driftsøkning (1-2 %) og teknologisk fordyrelse (3-5 %).

Den politiske beslutning må derfor ikke fastlegge en struktur som er større en den man er villig til å betale for. Dette er den grunnleggende forutsetning for realistisk forsvarsplanlegging, med balanse mellom ambisjonsnivå og ressurser, og mellom investering og drift – dvs en dobbelt balanse.

 

Hvis det igjen utvikler seg en form for ubalanse, så viser erfaringen at følgende tiltak er aktuelle og nødvendige:

  • Opprettholde en klar og felles situasjonsforståelse i nå-situasjon, og for en 10-20 års periode.
  • Langtidsplanlegging gjennomføres som en kontinuerlig prosess med nøye evaluering, inkludert nye beslutninger og hurtige retningsforandringer underveis når det er nødvendig.
  • Som del av strukturarbeidet etableres en kjernestruktur basert på operative prioriteter. Med kjernestrukturen som grunnlag, tas lavere prioriterte operative kapasiteter ut først. Slik tilpasses strukturen etter en helhetlig operativ vurdering, og ikke ut fra muligheter for forskyvning i materiellporteføljen eller ressursflyten.

 

En slik kjernestruktur, og viljen til å holde fast ved denne strukturen, innebærer også at infrastruktur som anses unødvendig utfases før de operative kapasiteter.

Som eksempel flyttes en operativ avdeling til en annen base, fremfor å opprettholde to baser. Alternativet er at både den ene basen og den tilhørende operative kapasitet forvitrer og til slutt nedlegges. Dette er fortsatt en aktuell problemstilling for alle forsvarsgrener og – sektorer. All erfaring viser også at nedleggelse av hele baser/avdelinger gir best innsparingseffekt.

 

Jeg tror også at det er en fornuftig tilnærming å planlegge for mer robuste multi-rolle kapasiteter, og en mer forsiktig tilnærming til såkalte nisjekapasiteter, dvs kapasiteter der vi har komparative fortrinn. Nisjene må springe ut fra en basis i et nasjonalt forsvar med tilstrekkelig bredde og dybde. Flere nisjekapasiteter vil i sum også kunne gi en mindre oppgaverobust struktur, både nasjonalt og internasjonalt.

 

Et eksempel på multi-rolle kapasitet er Hærens mekaniserte bataljoner (innenfor en brigaderamme) Ut fra situasjonen på stedet der avdelingen skal brukes, oppdragorganiseres avdelingen slik at den er best mulig rustet til å løse sine oppdrag.

Kreves rask innsetting og oppdraget kan løses med mindre ildkraft og beskyttelse, kan avdelingen la sitt tunge materiell stå igjen. Fot-infanteriet kan således lufttransporteres til operasjonsområdet, og være klar til innsats på kort tid.

Kreves en mer robust styrke for et mer krevende oppdrag, kan strids- og stormpanservognene f eks sjøtransporteres.

Bataljonen kan også i operasjonsområdet lufttransporteres (airmobile) eller sjøtransporteres (amfibie). Etter hvert som situasjonen på bakken endres kan avdelingens oppsetning endres tilsvarende.

 

Våre jagerfly, som nå er et av de mest avanserte F-16 som finnes, er et annet eksempel på en multi-rolle kapasitet. Ved godkjenning av M-3 oppdateringen har flyet fått forbedret luft-til-luft og luft-til-bakke kapasitet med høy presisjon og allværsevne, og er med flere svært avanserte sensorer meget vel tilpasset et nettverkssystem.

 

Fregattene av ”Fridtjof Nansen-klassen” vil også være en plattform med multi-rolle kapasitet. Fartøyet vil ha kapasitet til bekjemping av mål i luften, på overflaten og i anti-ubåtsrollen, samtidig som det også kan fungere som plattform for en maritim taktisk kommando.

 

Mobile logistikkenheter, eksplosivryddeteam, (EOD), Forward Air Controller (FAC), deployerbare kommunikasjonsmoduler (DCM), kirurgisk enhet og hundetjeneste er noen eksempler på kapasiteter til støtte for alle forsvarsgrener.
I tillegg til utfordringene knyttet til langtidsplanlegging har Forsvaret en betydelig utfordring i å framstille (eksistens) berettigelsen for et moderne forsvar, både i forhold til offentligheten, politikere, samt internt i Forsvaret.

Forsvaret er nå både et nasjonalt nødvergeinstrument og et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Vi må klart få frem at vi løser begge oppdrag, jamfør vår visjon – Et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.

 

 

Den greske filosof, Demokrit (430 – 371 f Kr), har uttalt :
”Lykkelig er den som ikke sørger over hva han mangler, men gleder seg over det man har”.

 

Tilsvarende må Forsvaret på en troverdig måte, beskrive hvordan vi får mest mulig forsvarseffekt ut av hver tildelte krone. Samtidig er utfordringen å beskrive konsekvensene av manglende ressurser i forhold til oppdraget, uten å virke sutrete eller overspille det negative i forhold til det positive vi faktisk får til.

 

 

Så noen ord om utviklingen i NATO.

 

NATO-alliansen har opp gjennom tidene hatt en enestående evne til å tilpasse seg utviklingen, men er nok for tiden inne i en svært krevende periode.

Jeg vil ikke kommentere de mer overordnede og hovedsaklige politiske utfordringer som opprettholdelse av den transatlantiske link og forholdet til EU, men konstaterer at disse forhold klart merkes også i de mer fagmilitære prosesser.

 

Utviklingen i alliansen er en styreskinne for vårt forsvar med fokus på kvalitet, reaksjonsevne og deployerbarhet. Etter mitt syn har dette vært en nødvendig og positiv påvirkningsfaktor i moderniseringen av det norske forsvaret. Dette har gitt

Norge troverdighet i NATO og vi leverer operative kapasiteter til alliansen etter ”plug-and-play-prinsippet».

 

Selv om NATO har gjennomgått og fortsatt gjennomgår en betydelig modernisering, gjenstår en del viktige utfordringer og behov for :

  • helhetlig planlegging (comprehensive approach to planning), istedenfor flere sektorprosesser
  • tidsmessig eller ”actionable” etterretning til bruk i operasjoner
  • hurtigere prosessering av materiellprosjekter for innkjøp av hyllevarer
  • en viss ressurs tildeles de strategiske kommandoene for operativ virksomhet
  • mindre nasjonale begrensninger, eller såkalte ”caveates”, på tildelte avdelinger og stabspersonell. Som et eksempel på dette fra en NATO operasjon var ca 1/3 støtte/logistikkpersonell, 1/3 hadde skrevne og uskrevne begrensninger (caveates) mens bare 1/3 kunne nyttes fullt ut til å løse styrkens oppdrag. Jeg vil tilføye at Norge var i den siste kategorien.
  • større ”usability”, utholdenhet og forutsigbarhet for NATO operasjoner. Her kommer også Norge godt ut.
  • etableringen av flere kollektive kapasiteter eller ”collective assets” (f eks Air to Ground Surveillance AGS).
  • men det aller viktigste, er den nasjonale vilje og prioritering til å følge opp de politiske ambisjoner og beslutninger med nødvendige militære kapasiteter til de ulike operasjonsområder.

Kommandostrukturen i alliansen er nå etablert med en operativ og en funksjonell del.

Den operative strukturen ledes som kjent av Allied Command Operations (ACO) fra Mons i Belgia.

I denne linjen har man fjernet et nivå og teiggrensene har forsvunnet, noe som har gitt større operativ helhet og fleksibilitet.

Den funksjonelle delen ledes fra Norfolk i USA, hvor Allied Command Transformation (ACT) tilpassing av alliansen til fremtidige utfordringer. Sjefen for ACT er dobbelt-hattet, og er også sjef for den amerikanske transformasjonskommandoen (US Joint Forces Command), hvilket nok er en fordel. De ressurser som tildeles fra amerikansk side til egen nasjonal kommando for eksperimentering er imidlertid betydelig større enn hva NATO tildeler sin transformasjonskommando for tilsvarende virksomhet.

 

Under ACT ligger Joint Warfare Center (JWC), som nå i forrige uke fikk midlertidig innsatt alliert sjef. JWC på Jåtta har fått en fremtredende plass i de endringsprosesser som går i NATO, og betegnes av sjef ACT som ”the jewell of the crown”. Vi skal være godt fornøyde med at dette hovedkvarteret ligger på norsk jord, og jeg tror vi på sikt kan få mye ut av denne organisasjonen.

 

 

Da er det naturlig å gi noen prinsipielle betraktninger om den nasjonale kommandostrukturen.

 

Etter mitt syn er det et helt klart behov for et tett samarbeid og god kommunikasjon på politisk – militært nivå. Arbeidet med Militærfaglig Utredning (MFU), Stortingsproposisjonen 42, og det påfølgende Iverksettingsbrevet (IVB) har jeg opplevd som en god og konstruktiv strategisk prosess.

 

En kommandostruktur må være basert på klare ansvars- og myndighetsforhold, samt rolleavklaringer. Dette vil i samsvar med Stortingets retningslinjer gi god politisk styring, unngå unødig dobbeltarbeid og sikre den fagmilitære innflytelse.

Grundige prosessanalyser (vertikalt og horisontalt) må legges til grunn for den foreslåtte organisasjonsform og – størrelse, og strukturens forventede leveranser må beskrives og senere evalueres. Herunder må også sentrale begreper defineres som integrert (riktig person på riktig plass ihht kompetanse) og strategisk (overordnet, langsiktig, mindre).

Omorganiseringsprosessen og tidspunkt for implementering må videre tilpasses slik at kommandostrukturen opprettholder den nødvendig styringskraft.

Forsvarssjefen er etter mitt syn en synlig etatssjef med rådgiveransvar, og det er den militærfaglige plattformen som gir autoritet og legitimitet. Jeg vil også tilføye at tyngdepunktet hva angår militærfaglig kompetanse (styrkeproduksjon, operativ virksomhet, logistikk og annet) klart ligger i Forsvarssjefens ledergruppe i FMO. Dette inkluderer også strategisk fagmilitær kompetanse som er en viktig del av grunnlaget for FSJs rådgiverfunksjon.

 

Forsvarssjefen (FSJ) er i sin instruks og i henhold til Kongelig resolusjon, delegert alminnelig kommando over forsvarets militære virksomhet. Som en naturlig følge av dette må FSJ for ivaretakelse av dette ansvar med tilhørende myndighet, ha et dedikert stabsapparat av nødvendig størrelse og en tilsvarende kommandostruktur der prinsippet om ”unity of command” er lagt til grunn.

Ledelse i Forsvaret, betyr kommando og kontroll, og utøves fra sjef til sjef – det vil si fra foresatt til undergitt.

 

Det er sannsynlig at en nettverksorganisasjon vil påvirke fremtidig kommandostruktur, men å utvikle dette er en meget komplisert og krevende prosess som må skje basert på viten og erfaring – ut fra eksperimentering – og ikke på synsing.

Dagens nasjonale kommandostruktur er ikke spesiell robust, verken i utholdenhet eller kompetanse, men er moderne og fungerer rimelig godt.

Jeg tror også at det i framtiden kan være behov for fremskutt(e) regional(e) ledd for ivaretakelse av territorielle basisfunksjoner og totalforsvarssamarbeid, herunder spesielt samarbeid med politiet. Utviklingen understøtter ikke et tilsvarende behov for statiske desentraliserte ledd for krisehåndtering, snarere tvert i mot.

 

I den senere tid har det vært en del diskusjon om forholdet mellom politi og forsvar. Jeg vil derfor si følgende:

I prinsippet yter Forsvaret bistand etter anmodning fra politiet og etter politisk godkjenning. Vi har ingen ambisjon om å endre dette forhold.

Ved støtte til en anti-terroroperasjon mot en olje- og gassinstallasjon i Nordsjøen vil dette, på et gitt tidspunkt, bli ledet som en fellesoperasjon fra fellesoperativt hovedkvarter, og vil kunne omfatte:

  • Fly (jagerfly, elektronisk krigføring og transportfly)
  • helikoptre
  • fartøyer (overflate, undervannsbåter, kystvakt)
  • forsvarets Spesialkommando (FSK)
  • sanitet
  • elektronisk krigføring
  • heimevern (styrkebeskyttelse).

 

Det er vel ingen som vil hevde at dette er ressurser som politiet bør inneha?

Disse avdelingene har alle også nasjonale oppgaver fastsatt av Stortinget i fredstid, krise og krig, og for de fleste også internasjonale oppgaver. Bistand til politiet er derfor på ingen måte den dimensjonerende faktor for Forsvarets kapasiteter. Det viktigste er imidlertid at alle ressurser nyttes til felles beste for nasjonens sikkerhet, når det anses nødvendig.

Det må også tilføyes at ved en krise/krigssituasjon kan endring av ansvarsforholdene bli besluttet.

 

Så over til internasjonale operasjoner som fikk en helt annet fokus gjennom Stortingsmelding nr 38 (1999). Denne meldingen beskrev internasjonale operasjoner som en naturlig og integrert del av Forsvarets oppgaver. Før 1999 var nok vinklingen fra Forsvaret at dette var en tilleggsoppgave.

Selv om St melding 38 inneholdt en lite hensiktsmessig rekrutteringsmodell, var dette starten på en prosess som innebar nye realiteter for Forsvaret.

Jeg vil trekke frem noen viktige erfaringer fra internasjonale operasjoner til framtidig bruk.

  • Våre styrker har i krevende operasjoner vist sin kvalitet, herunder er troen på egen og avdelingens evne til å løse oppdrag styrket. Ikke minst ble dette demonstrert av Norwegian Task Force (NorTF) under opptøyene i Kosovo i mars 2004.
  • Militære basisferdigheter som skyting, fysisk fostring, og enkeltmannsdisipliner må beherskes av alt personell.

 

  • Forsvarsstrukturen størrelse innebærer en begrenset utholdenhet sammenlignet med tidligere. Dette gjelder spesielt for de såkalte nisjekapasiteter, på grunn av begrenset størrelse. Det samme gjelder for landstyrker på grunn av kontinuerlig og stor etterspørsel i de fleste operasjonsområder. Dette innebærer at vi må etablere fleksible, men forutsigbare rotasjonsordninger og nøye overvåke ”slitasje” på eget personell. Vi registrer i tillegg en betydelig etterspørsel av stabsoffiserer til observatør- og stabsstillinger i de aller fleste ansvarsområder, som utsetter både avdelinger og personell for ekstra belastninger.
  • I den initiale planleggingen av en operasjon må politiske målsetting og hensikt klarlegges, slik at denne kan legges til grunn for utvikling av blant annet sluttsituasjon, (end-state) engasjementsregler (ROE) og målutvelgelse (targeting).
  • Med de grunnleggende politiske målsettinger, samt ressursrammer på plass, vil Forsvarssjefen kunne beskrive mulige militære kapasiteter. Her vil vi alltid måtte vektlegge ”worst case scenario”. Det er derfor ikke å anbefale først å beskrive en økonomisk ramme og deretter hvilke militære kapasiteter som kan fremskaffes innenfor denne, noe som av enkelte betegnes som ”militærmakt i løs vekt”.
  • Militære styrker løser primært ikke de langsiktige problemer i et område, men kan legge forholdene til rette for en politisk løsning. En langsiktig positiv utvikling må fokusere på årsakene til problemene og krever politiske, økonomiske, diplomatiske, juridiske og andre virkemidler. Det er avgjørende at samordningen mellom disse virkemidlene er god, helhetlig og synkronisert. Vi skal også her være på vakt mot såkalt ”mission-creep” for militære styrker.
  • Deltakelse i ulike internasjonale operasjoner vil i mange tilfeller føre til politisk debatt i Norge. Vår innsats i Irak er et eksempel på dette. Jeg mener at det er viktig for Forsvaret å innta en profesjonell holdning til slike politiske debatter og fokusere på å løse oppdraget best mulig. Vi ser også at Rules of Engagement (ROE), som de berørte sjefer er komfortable med både for å løse oppdraget og ivareta sikkerheten, trekkes inn i en politisk rettet diskusjon.
  • Det er stor synergieffekt å trekke ut av deltakelse i internasjonale operasjoner, og den hever den hjemlige standard. Det løftet Hæren har fått gjennom deltakelse på Balkan har vært spesielt betydningsfull. Tilsvarende gjelder for de andre forsvarsgrenene.
  • Jeg anbefaler videre færre og større bidrag enn mange og små, som utgangspunkt bataljonsstørrelse for Hæren, og en tilsvarende hensiktsmessig størrelse i Luftforsvaret og i Sjøforsvaret. Dette gir våre styrker større sikkerhet, styrkene vil være mer oppdragsrobuste, og det gir en bedre balanse mellom primær- og sekundæroppgavene. Vi vil trolig også senke utgiftene noe, ved at vi stiller færre støtteavdelinger som Nasjonal Kontingent Sjef (NCC) / Nasjonalt Støtteelement (NSE). Større bidrag vil også gi oss bedre operativ verdiskapning, og større innflytelse, som i KFOR 4, hvor vi som kjent hadde styrkesjefen i Kosovo.
  • Deltakelse i internasjonale operasjoner gir oss også flere etiske   utfordringer. Oppslagene rundt den såkalte ”hundedrapsaken” i Kosovo er et eksempel på dette. Internasjonalt fokuseres på behandlingen av krigsfanger. Forsvaret må her på bred front gjennom vårt verdigrunnlag og holdninger, opplæring og øvelser samt klare retningslinjer, sikre at vårt personell står best mulig rustet til å møte denne type utfordringer i meget krevende situasjoner.
  • Utviklingen vil også medføre et visst fokus mot samarbeidsløsninger eller ”force-pooling” ved oppsetting av styrkebidrag til intops innenfor fagfelt som militærpoliti, CIMIC og logistikk. Denne utviklingen vil nok fortsette, og omhandle mer kamprelaterte avdelinger som vårt samarbeid med Danmark og Nederland med C-130 og F-16 under til ”Operation Enduring Freedom”. Samtidig må forsvarlig stridsevne være den avgjørende faktoren, og vi bør heller ikke undervurdere de underliggende politiske dimensjoner ved et slikt samarbeid.

 

  • Når jeg så nevner ”Operasjon Enduring Freedom” og vårt F-16- bidrag, la meg også kort kommentere det såkalte ”red-card-holder” systemet. Her synes jeg vi har funnet frem til et konsept som fungerer godt. Lokal norsk styrkesjef, operativ avdelingssjef eller en dedikert stabsoffiser tildeles med dette en mulighet til å reservere styrkebidraget mot oppdrag som ligger utenfor vårt mandat. Dette koblet sammen med fornuftige og robuste ROE utgjør således en pakke som sjefer og operativt personell kan nytte og være komfortable med.

 

  • Erfaringene viser også at for å lykkes i internasjonale operasjoner er vi avhengige av tidsmessig etterretning. Dette får konsekvenser også for vår egen styrkesammensetning, planlegging og ledelse av operasjoner.

 

  • Det er også viktig vi ikke pålegger våre styrkebidrag unødige operative begrensninger (caveates) som vil redusere styrkens effektivitet og handlingsrom. Det er faktisk bedre med en mindre tallmessig styrke med få ”caveates” enn en større styrke med flere ”caveates”. Dette forholdet er håndtert på en pragmatisk og ryddig måte fra vår side, med fokus på løsning av oppdraget, samtidig som vi opprettholder forsvarlig nasjonal kontroll.

 

 

Så over til den viktigste faktoren for en vellykket drift og omstilling av Forsvaret – nemlig vårt personell.

Jeg er stolt av Forsvarets personell, de vernepliktige, befal som sivile, kvinner som menn. Den innsatsen som vises og den kompetanse personellet besitter slutter ikke å imponere meg.

 

Stortinget vedtok i juni i år en rekke tiltak innenfor personellsektoren som jeg vil kommentere. Beordringsplikten for yrkesbefal til internasjonale operasoner er en av disse. Jeg har i 5 tilsvarende foredrag i OMS begrunnet hvorfor dette var nødvendig, og at dagens system ikke fungerte tilfredsstillende. Nå er det tid for å se framover.

 

La meg derfor forsikre om at beordringsplikten skal praktiseres med sunn fornuft. Herunder vil det bli etablert systemer som sikrer både Forsvaret og den enkelte forutsigbarhet, for når man kan bli beordret til internasjonal tjeneste, og ikke minst når man skal være hjemme. Vi må også videreutvikle gode hjemmestøtteordninger, og oppfølging under og etter endt tjeneste. Vi er tilsvarende i ferd med å utvikle løsninger for frivillig beordring til internasjonale operasjoner for sivilt personell.

 

Stortinget vedtok også å etablere en ny befalskategori, nevnt avdelingsbefal. Dette vil bedre kontinuitet, erfaring og operativ kompetanse på grunnplanet. Jeg tror avdelingsbefalet vil løfte nivået i våre avdelinger ytterligere. Avdelingsbefalet vil få grad etter stilling, og kontrakt frem til de er rundt 35 år og en utdanningskompensasjon.

 

Det gjøres også endringer i befalsutdanningen der siktemålet er en gjennomgående rød tråd gjennom hele utdanningssystemet. Dette ivaretas av Forsvarets skolesenter.

 

Grunnleggende befalsutdanning innebærer et befalskurs hvor fagopplæring gjennomføres ute ved avdelingene som del av førstegangstjenesten, mens fag som pedagogikk, treningslære og lederskap gjennomføres som et eget 3 måneders kurs.
Erfaringene frem til nå er meget gode.
Jeg registrer også en gledelig stor rekruttering av kvinner til grunnleggende utdanning. Dette gjelder ikke minst den direkte modell som er mer lik den tidligere befalsskole og kurs for utskrevede befalselever. Den andre utfordringen er å bli bedre til å beholde de kvinner vi rekrutterer.
I tillegg til 3 årig Krigsskole som vil gi militær Bachelor degree og felles stabsskole (1-2 år) som gir militær Masters degree, vil vi også utvikle funksjonsrettede kurser etter behov.

 

Vi vil videre søke sivil vekttallgodkjenning for alle typer av Forsvarets utdanning der det er mulig, fra verneplikt til videregående offisersutdanning.

Stortinget fjernet på forsommeren det særskilte stillingsvernet for yrkesoffiserene. Dette var ikke et forslag fra den militærfaglige utredningen. Vår vinkling var at ved innføringen av en beordringsplikt til internasjonale operasjoner, så var en samtidig fjerningen av stillingsvernet uheldig. Det er ikke til å stikke under stol at dette vedtaket har ført til betydelig (og beklagelig) uro i Forsvaret. Resultatet av det pågående arbeidet med utviklingen av forskrifter imøtesees derfor med stor spenning.

 

Det er i linjeorganisasjonen omstillingen av Forsvaret gjennomføres, og vi er helt avhengige av at den stå-på vilje og formidable innsats som legges for dagen av Forsvarets personell videreføres.

Vi må her ikke glemme de sivilt ansatte som utgjør en viktig kompetanse og kontinuitet for Forsvaret.

Det er over tid et betydelig press og slitasje på personell ved å legge ned avdelinger – opprette nye – og samtidig drive ”business as usual” – men, med høyere krav til ytelse enn tidligere. For å lyktes i den videre omorganiseringen av Forsvaret er vi nødt til å ha spesiell fokus på dette forhold. Dette bør derfor innebære en bredere ressursrelatert tilnærming og ikke kun fokus på reduksjon av årsverk. Videre må vi vektlegge de operative leveranser og tilsvarende beskrive en forsvarlig standard på de forventede logistikk- og støttetjenester. Vi må også sikre at grunnleggende rutiner som sikkerhet, vedlikehold og forvaltning for å nevne noen ivaretas på en forsvarlig måte.

 

Arbeidstagerorganisasjonene har vært sentrale og betydningsfulle deltagere i den pågående omstillingsprosessen. Jeg vil fortsatt vektlegge en god dialog og samarbeid med arbeidstagerorganisasjonene i utformingen av det fremtidige forsvar.

 

De vernepliktige er også en viktig kategori personell i Forsvaret, og satt litt på spissen er min klare mening : De vernepliktige er ikke som før – de er bedre ! Dette er en unison tilbakemelding fra vårt befal, og også mitt inntrykk fra Forsvarets avdelinger.

Prinsippet om at det er Forsvarets behov som må være styrende for antall vernepliktige, beregnet til 9500 årlig, er nå vedtatt i Stortinget. Dette innebærer at vi kan bruke mer penger på den enkelte vernepliktige, i form av bedre utrustning, trening og øving, samt lederskap.

Jeg ønsker også en statusheving for de vernepliktige, herunder en betydelig økning av dimisjonsgodtgjørelsen. Første skritt er foreslått i Forsvarsbudsjettet med økning fra vel 8.900 kr til 15.000 kr.

Men like viktig tror jeg det er å se på hva som må gjøres for å få vekttallsgodkjente studiepoeng på opplæringen i Forsvaret. All utdanning må tilrettelegges mot Forsvarets behov og krav, men der disse sammenfaller med det sivile utdanningssystem skal kursene kvalitetssikres slik at de vernepliktige kan sikres vektallgodkjenning som en vanlig student ved en sivil utdanningsinstitusjon.
Når det gjelder de generelle soldatferdighetene så har vi nå til godkjenning ved Universitetet i Tromsø kurser i sikkerhet, i samfunn og kultur, samt etikk og folkerett. Alle kurs skal gi 5 studiepoeng og vi arbeider videre med godkjenning av idrettsfag, som forhåpentlig blir ferdig til jul. I inneværende år gjennomføres en forsøkordning med ulike kurs som gir 10 studiepoeng ved Sanitetsbataljonen i 6. Divisjon.

Det er også hyggelig å registrere i sommer at over 1000 ungdommer har tatt kontakt med Vernepliktsverket for å bli innkalt til førstegangstjeneste. Vi registrerer fortsatt en god rekruttering til internasjonale operasjoner både til det enkelte operasjonsområde og til profesjonelle avdelinger som Telemark bataljon.

Vår største rekruttskole KNM Harald Hårfagre har også registrert en positiv utvikling med mindre frafall blant både innkalt og frammøtt personell, samt oppnådd meget god fysisk standard blant de som fullfører rekruttskolen.

Avslutning

Moderniseringen av Forsvaret går i riktig retning, og vi fortsetter arbeidet med å etablere moderne operative kapasiteter som er ”relevante – gripbare – deployerbare” for ”Et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement”.
Dette innebærer operative kapasiteter som, med få unntak, vil kun benyttes både hjemme og ute, avhengig av de politiske beslutninger.

Omstillingsmålene innen avhending av overskuddsmateriell, driftsbudsjett samt reduksjon av EBA og personell vil nås, noe som er en forutsetning for at Forsvaret ved utgangen av 2005 i hovedsak kan levere de operative leveranser som vi er pålagt.
Min største bekymring, og som jeg ser på med tilsvarende alvor, er den ressursmessig underdekning på 4 milliarder kroner i henhold til planrammen for inneværende periode. Dette medfører klare negative konsekvenser for nødvendige materiellinvesteringer, samt at problemene i inneværende langtidsperiode overføres og til dels forsterkes i neste periode.

Årene 2005 – 08 vil derfor bli svært utfordrende for Forsvaret.

 

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
4. oktober 2004

Ved Utenriksminister Jan Petersen

”Norsk sikkerhetspolitikk etter utvidelsen av EU og NATO”

 

Ærede forsamling,

Mine damer og herrer,

 

Det er hyggelig igjen å kunne stå her på denne viktige talerstolen. Oslo Militære Samfund er en tradisjonsrik institusjon. Dette årlige foredraget gir en fin anledning til både å drøfte noen av de viktigste sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål, og samtidig foreta noen ganske få avstikkere inn i den løpende politiske debatten i Norge.

 

Dagens sikkerhetspolitiske virkelighet har mange fasetter. Den er uoversiktlig og endres raskt. Truslene vi står overfor er mangesidige. Utfordringene er nye.

 

Ja, selve sikkerhetsbegrepet rommer nye dimensjoner – og det rommer tragiske dimensjoner.

 

Trusler mot mennesker – ja, mot stater – tar i dag form av pendlertog som fører folk i døden i Madrid; barn og lærere som drepes første skoledag i Beslan; forretningsmenn og kvinner som stuper i døden i New York.

 

Vi har disse TV-bildene på vår egen netthinne. Det er skapt en ny form for usikkerhet og utrygghet. Hittil er ingen nordmenn blitt rammet av denne blinde – men ikke tilfeldige volden som terrorisme representerer. Nordmenn reiser mye. Heldigvis var ingen nordmenn i World Trade Center, på teateret i Moskva eller da bomben smalt på Bali. Men vi berøres. Vi berøres også ved at Norge igjen er kommet i søkelyset og har blitt nevnt i Al-Qaidas uttalelser. Internasjonal terrorisme angår også Norge.

 

Ingen demokratiske nasjoner kan vike unna ansvaret for å bidra til terrorbekjempelse. Og ett krystallklart budskap må være felles: Intet formål kan forsvare bruk av terror. Ingen sak kan forsvare at uskyldige mennesker må miste livet. Terror må aldri føre frem.

Det finnes imidlertid ikke en enkelt oppskrift for bekjempelse av terror. Terrorisme er en global trussel. Bare ved en besluttsom og felles, koordinert internasjonal innsats kan kampen mot disse nye alvorlige sikkerhetsutfordringene lykkes. Og vi må ta i bruk et bredt sett av virkemidler. Både humanitær, diplomatisk, politisk og militær innsats er nødvendig.

 

Terrorisme må bekjempes innenfor rammen av folkeretten. Det la jeg vekt på i mitt hovedinnlegg til FNs generalforsamling for 10 dager siden.

 

Kampen mot internasjonal terrorisme må ha høyeste prioritet for FN, for NATO og for det europeiske sikkerhetspolitiske samarbeid. Vi må ha klart for oss de utfordringer vi står overfor.

 

Den direkte og umiddelbare trussel mot vårt territorium – som ganske mange av oss er vokst opp med – er ikke lenger aktuell i dag. Vi må allikevel alltid minne oss selv på at forsvar, sikkerhetspolitikk og allianser skal kunne gjøre oss rustet for det ukjente og uventede. Vi kan godt si at vi er privilegerte. Vi befinner oss i Europas fredelige hjørne. Vi er geografisk sett langt fra konfliktområder som Midtøsten, Afghanistan og Kaukasus.

Dette er selvfølgelig et ubetinget gode. Samtidig innebærer det at vi lett kan bli oversett.

 

Men selv om vårt territorium ikke er truet i tradisjonell geografisk forstand, så vil likevel manglende stabilitet og sikkerhet andre steder påvirke oss, ja endog true oss. Et eksempel er at så og si all heroin som omsettes i Norge har sin opprinnelse i Afghanistan. Heroinproblemet forsterkes av at sentralregjeringen i Kabul er for svak til å kontrollere opiumsproduksjonen. Et annet eksempel er at atomavfall fra Russland kan – hvis det kommer i gale hender – brukes til å lage såkalte ”skitne bomber”. Et tredje eksempel er menneskesmugling og organisert kriminalitet som utvikles i enkelte svake europeiske stater.

 

Derfor trygger vi vår sikkerhet best ved å være en konstruktiv og engasjert medspiller på den internasjonale arena. Noen eksempler:

 

Vi bør gjøre det

  • Ved aktivt å støtte FN, politisk så vel som økonomisk.
  • Ved å tilrettelegge og støtte freds- og forsoningsprosesser. I Sri Lanka, i Sudan og andre konfliktområder.
  • Ved å fremme økonomisk og sosial utvikling gjennom et utstrakt utviklingssamarbeid.
  • Ved å støtte Europarådets og OSSEs arbeid med å fremme sikkerhet, stabilitet og menneskerettigheter i Europa.
  • Og ikke minst: Ved aktiv innsats i NATO og støtte til EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

 

Jeg har ment – og mener fortsatt – at Europas sikkerhet best ivaretas gjennom et tett og nært samarbeid med USA. Derfor skal jeg først si noe om de transatlantiske forbindelsene, som er en grunnplanke i norsk utenrikspolitikk. Spørsmålet er om dette forholdet er like solid som tidligere. Forhold må, som vi vet, alltid vedlikeholdes.

 

Det er nå mindre enn en måned til det amerikanske presidentvalget. Det grunnleggende verdifellesskapet og brede samarbeidet vi har hatt med USA i hele etterkrigsperioden, er fundamentet for det gode transatlantiske forholdet. Det vil vi bygge videre på uansett hvilken administrasjon som blir valgt.

 

Vi må samtidig gjøre vårt for å bidra til så gode og nære forbindelser mellom Europa og Nord-Amerika som mulig. De historisk sterke båndene mellom Europa og USA har sikret vår egen og Europas trygghet og frihet gjennom det meste av det tyvende århundre. De vil også i fremtiden være avgjørende for vår felles sikkerhet.

 

Sikkerhetsarkitekturen er i endring. Organisasjonene blir større. Utvidelsene av NATO og EU har ført til at de fleste europeiske land i dag er medlem av minst én av de to organisasjonene. En rekke av de land som står utenfor, har ambisjoner om å bli medlemmer. Det kan skje i løpet av få år.

Utvidelsene er fra et norsk synsopunkt gledelige. Det gjør at Europa nå står enda sterkere i forsvaret av våre felles verdier og felles interesser. Flere av de nye medlemmene, flere av dem som har medlemskapsambisjoner, legger stor vekt på det transatlantiske samarbeid. Det er positivt.

 

En felles europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk er under utforming. EUs nye konstitusjonelle traktat viser at EU har stadig større ambisjoner for et tett og nært samarbeid på dette området. Jeg mener det er grunnleggende positivt at EU ønsker å ta et større ansvar for Europas sikkerhet. Vi må ikke skape unødvendig motsetningsforhold til NATO på dette punkt. Jeg mener det er rom for både et sterkt NATO og et mer aktivt europeisk samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikken.

 

Men som utenforland er det helt sentralt for Norge å slå fast følgende; NATO må forbli den primære organisasjon for sikkerhetspolitisk samarbeid mellom USA og Europa. Så langt det er mulig må det unngås at det bygges opp parallelle strukturer og militær evne. Det må også være full åpenhet og dialog om de prosessene som er i gang i EU. Det må aldri oppstå et konkurranseforhold mellom EU og NATO. Det har vært en bred forståelse over Atlanteren om behovet for – og betydningen av – et nært samarbeid mellom NATO og EU. Dette har ført til etablering av samarbeidsstrukturer både på sivil og militær side. Vi har imidlertid erfart manglende politisk vilje til å benytte disse strukturene. Dette er blitt ekstra vanskelig etter utvidelsen av EU, og det er noe jeg ikke vil legge skjul på.

 

Det er i Norges klare interesse at NATO forblir relevant og det sentrale forum for transatlantisk sikkerhet, samarbeid og dialog. Vi må være på vakt mot ”utvanning” av NATOs rolle. Alternativet til NATO vil ikke være EU, FN eller andre multilaterale organisasjoner, men en bilateralisering av sikkerhetspolitikken.

 

Vi vil derimot kunne oppleve utfordringer ved ad hoc – koalisjoner knyttet til spesielle, aktuelle situasjoner, under ledelse av ett eller flere dominerende land. Vi må alle bidra til å unngå at ’koalisjoner av villige’ fremstår som det mest attraktive alternativet, ikke minst sett fra Washington. Det vil kreve fortsatt klar vilje og evne på europeisk side til å stille opp med betydningsfulle bidrag til NATO.

 

Tette og nære transatlantiske forbindelser er helt avgjørende for å kunne møte de sikkerhetspolitiske utfordringer vi står overfor, på en effektiv måte. Ikke minst gjelder det truslene fra internasjonal terrorisme og fra spredning av masseødeleggelsesvåpen.

 

Det er behov for en løpende og aktiv debatt om hvordan det egentlig ”står til” med det transatlantiske samarbeidet. Vi må ikke komme i en situasjon hvor vi tar det for gitt.

Vi skal spørre oss selv hva vi – fra hver vår kant – kan gjøre for å styrke og utvikle samarbeidet.

 

Kjære forsamling,

 

Et foredrag som dette er også godt egnet til å gi et bilde av de transatlantiske utfordringene. For jeg vil ikke legge skjul på at jeg ser med bekymring på noen utviklingstrekk som de seneste år helt klart har bidratt til å skape friksjoner over Atlanterhavet. Innenfor flere saksfelt er det substansiell uenighet mellom norsk og amerikansk politikk.

 

Dette gjelder blant annet tydelige tegn til amerikansk unilateralisme i holdninger til spørsmål som

  • Kyoto-avtalen
  • den internasjonale strafferettsdomstolen
  • i forhold til konflikten mellom israelere og palestinere
  • og i en rekke handelsspørsmål.

 

Den tydeligste uenigheten så vi over spørsmålet om å gå til krig mot Saddam Husseins regime. Her ble det tatt helt ulike strategiske veivalg i FNs Sikkerhetsråd. Et stort flertall av medlemslandene ønsket en videreføring av våpeninspektørenes arbeid. Norge støttet denne holdningen, som dere husker. USA og Storbritannia anså dette ikke som nødvendig eller ønskelig, og de gikk til en militær aksjon.

 

Det er for enkelt å hevde, som mange gjør, at det dreide seg om en splittelse mellom Europa og USA. Motsetningene gikk innad og mellom europeiske land, hvor Storbritannia, Polen, Spania og Danmark var de viktigste støttespillerne for USAs syn.

 

I ettertid ser vi klart at den militære aksjonen var basert på et helt utilstrekkelig etterretningsmateriale.

 

I utøvelse av utenrikspolitikken er det viktig å forstå hverandre rett. Dette er særlig viktig når meningsmålingene forteller oss om tillitssvikt over Atlanteren. Også vi her hjemme kunne stå oss på å lytte bedre – som andre hører vi gjerne det vi vil høre.

 

Jeg har lyst til å gi et eksempel: Tirsdag for to uker siden satt jeg i FNs generalforsamling og hørte innleggene til generalsekretær Kofi Annan og president George W. Bush. Annan holdt et sterkt, betimelig og tenksomt innlegg. Hans hovedbudskap var ”rettssamfunnet” – behovet for å overholde folkerett, menneskerettigheter, humanitærrett og nasjonal rett. Generalsekretæren kritiserte fangebehandlingen i Abu Ghraib. Men han kritiserte også – og ga god plass til – terrorismen mot sivilbefolkningen i Irak, og situasjonen i Darfur, Uganda, Beslan, Israel og Det palestinske området. President Bush snakket om Irak – men holdt i hovedsak en generell, verdibasert tale hvor han forsvarte USAs kamp mot internasjonal terrorisme.

 

I Norge hørte vi det vi ville høre. Overskriftene var som: ”Bush og Annan i ordkrig over Irak” eller i et annet eksempel: ”Bush slo tilbake mot Annans Irak-kritikk”. Hele perspektivet i begge talene forsvant.

 

Spørsmålene jeg fikk fulgte opp i samme stil: ”Hvordan ser du på Annans refsing av George W. Bush?”. Så sterkt, så inderlig, var ønsket om at Annan skulle ta et oppgjør med Bush at Nettavisen til og med laget sitt eget sitat; de skrev at ”President George W. Bush og hans regjering viser manglende respekt for lov og rett, sa Annan”.

 

Kofi Annan sa ikke det.

 

Jeg svarte norsk presse at; ’Ja, Annans innlegg inneholdt angrep på USA, men jeg oppfattet først og fremst hans tale som en tydelig kritikk av alle de stater som ikke opptrer i samsvar med internasjonale kjøreregler’.

 

Dermed var Aftenposten i angrepshumør: Jeg var ”svak”, sto det, i min støtte til Kofi Annan. Men jeg var der, i FNs hovedforsamling – og det var ikke Aftenpostens refsende lederskribent.

 

Kanskje burde man prøve å frigjøre seg litt fra å sette alt inn i en ”for-og-mot-Bush”-ramme. Både Annans og Bush’ taler hadde mange og andre perspektiver det kunne være nyttig å tenke over.

 

Etter Irak-krisen har det heldigvis vært et ønske på begge sider av Atlanteren og internt i Europa om å legge de umiddelbare motsetningene om Irak-krisen bak oss. Både USA og Europa ønsker å finne fram til en felles politisk forståelse med hensyn til de utfordringer vi alle nå står fremfor.

 

En slik felles politisk markering var vi vitne til under NATO-toppmøtet i Istanbul, EU-USA toppmøtet i Irland og 60-års markeringen for invasjonen i Normandie i juni. Men Irak-krigen har skapt noen sår som ennå ikke er helt leget.

 

USA er verdens eneste supermakt. Washingtons syn på FNs Sikkerhetsråd og legitim bruk av militær makt, har derfor stor betydning for utviklingen av internasjonal politikk.

 

En rekke europeiske land – også Norge – hadde nok så avgjort sett at USA hadde lyttet mer til andre – ikke minst til verdenssamfunnets syn slik det kommer til uttrykk i FN. Det ville etter min vurdering støttet både USAs egen sak og vår felles evne til å møte problemer sammen.

 

Den transatlantiske dialogen må være reell. Det må være vilje fra begge sider til å lytte til hverandres synspunkter og ta hensyn til disse, innen beslutninger fattes. Konsultasjoner som gjennomføres uten reelt innhold har liten verdi.

 

Her har USA og Europa et felles ansvar. Vi må lytte til hverandre og finne felles løsninger basert på genuin enighet. Bare gjennom løsninger som er demokratisk forankret på begge sider vil vi kunne møte de felles trusler vi står overfor. Det er nettopp dette som har kjennetegnet det nære transatlantiske samarbeidet. Det har gjort denne alliansen så sterk, og så effektiv, gjennom mange år.

 

En solid transatlantisk dialog er med andre ord en grunnlagsinvestering vi alle tjener på å vedlikeholde. Det er for sent å insistere på dialog i kritiske situasjoner. Det er i konflikter og krisesituasjoner at grunnleggende samarbeid gir avkastning. Avkastning blant annet i form av sikkerhet.

 

Jeg hadde ønsket at USA og andre nærstående allierte så seg tjent med å bringe flere spørsmål inn i NATO. Når dette ikke skjer, kan det skyldes flere forhold.

 

  • For det første har de sentrale landene betydelige bilaterale kontakter. En rekke drøftinger finner nok sted i engere fora.
  • For det andre er EU i ferd med å styrke sitt utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid.
  • For det tredje er det liten politisk vilje til å bruke de samarbeidsordningene som er etablert mellom NATO og EU.
  • For det fjerde drøfter EU og USA regelmessig sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål seg i mellom.

 

Denne utviklingen er noe vi må forholde oss aktive til. Det må vi gjøre både innad i Alliansen og direkte overfor USA og EU.

 

Erfaring viser at vi kan maksimere vår innflytelse ved å bidra med sivile og militære ressurser som er etterspurte og hvor vi har spesiell kompetanse.

 

Dette gjelder ikke minst i NATO, der vi har lang tradisjon med å bidra med høyt kvalifisert personell, støttet av moderne og effektivt materiell. I denne salen er det bred erfaring og stor kompetanse akkurat på dette.

 

Etter mitt syn bør vi både på europeisk og amerikansk side vokte oss vel for stereotype oppfatninger av hverandre.

 

Det er, for eksempel, en utbredt misforståelse i norsk politikk – jeg møtte det eksempelvis i en nylig ”Holmgangdebatt” om terrorisme – at USA kun benytter militære midler i kampen mot terrorisme, mens Europa alene spiller på et bredt sett av virkemidler.

 

Slik er det ikke. USA er den fremste pådriver for å stanse pengestrømmene til internasjonal terrorisme. Dette gjøres ved en aktiv oppfølging av FNs konvensjoner på dette området. USA yter også betydelige midler til fattigdomsbekjempelse og til gjenoppbygging i Afghanistan og Irak. Langt mer enn europeiske land.

 

USA innser også at det av og til kan være formålstjenlig å støtte andre lands initiativer i stedet for å ta en aktiv lederrolle selv. Slik har vi deres støtte i vårt meglerarbeid i Sri Lanka.

 

Synet på hva som er legitim bruk av militærmakt regnes som den klareste skillelinje mellom Europa og USA i dag. De fleste europeiske land, inklusive Norge, legger avgjørende vekt på et mandat fra FNs Sikkerhetsråd for å iverksette internasjonale tiltak. USA har både sagt og vist at dette ikke er avgjørende for dem.

 

På dette punkt er jeg som nevnt klart uenig med rådende amerikanske holdninger. Med mindre det dreier seg om retten til selvforsvar, må militære aksjoner forankres i FNs Sikkerhetsråd. La meg understreke dette poenget. Militære aksjoner må forankres i Sikkerhetsrådet.

 

I likhet med mange andre europeiske land mente Norge at det ikke forelå et tilstrekkelig folkerettslig grunnlag for en militær aksjon mot Irak. USA valgte å se bort fra FN og iverksette en militær aksjon uten en klar autorisasjon fra Sikkerhetsrådet.

 

For at Sikkerhetsrådet skal spille en rolle, må det stilles krav til samhandlingen i rådet. Faktum er at Sikkerhetsrådet har vært handlingslammet i kritiske situasjoner.

 

Håndteringen av urolighetene på Balkan på 1990-tallet er et eksempel. Massakren i Srebrenica i 1995, hvor over 7.000 mennesker omkom i det som skulle være en FN-sikret sone, er en skam. Sikkerhetsrådets mandat for aksjonen i forbindelse med Kosovo var ikke så klart som man kunne ønske. Men det er få i dag som beklager USAs handlingsvilje på Balkan.

FN blir aldri mer effektivt enn medlemslandene selv gjør det til. Kofi Annan tok i fjor et viktig initiativ da han satte ned et ekspertpanel med oppdrag å komme med anbefalinger til hvordan FN bedre kan møte nye og eksisterende trusler mot fred og sikkerhet. Norge har hele tiden vært klar i vår støtte til dette initiativet.

 

Det er helt avgjørende at ekspertpanelet kommer opp med forslag om konfliktforebygging som blir studert og fulgt opp. FN må bli satt mer effektivt i stand til å møte konflikter tidlig. Denne dagsordenen er svært sentral for Norges del.

 

Jeg er imidlertid redd at mange land i forkant av presentasjonen av panelets anbefalinger i altfor stor grad skaper forventninger om en storstilet reform av Sikkerhetsrådet. Misforstå meg ikke; reform av Sikkerhetsrådet er nødvendig og viktig. Men dette spørsmålet vil fort kunne bli altoppslukende, og det vil kunne skje til fortrengsel for andre viktige spørsmål: – slik som spørsmålet om FNs mulighet til tidlig inngrep i konflikter. Her ligger noe av kjernepunktet i vår evne til kollektivt å møte nye sikkerhetstrusler.

 

Jeg vil gjerne knytte noen flere kommentarer til situasjonen i Irak. For å minne om et par ting: Norge støttet ikke den militære operasjonen mot Irak. Etter vår mening hadde den ikke et tilstrekkelig mandat fra FNs Sikkerhetsråd. Norge deltok da heller ikke i denne fasen.

 

En rekke feil er blitt begått. Særlig var fangebehandlingen i Abu Ghraib opprørende og ødeleggende. Altfor mange tidligere medlemmer av Bath-partiet ble utelukket fra samfunnslivet. Det var neppe riktig å oppløse den irakiske hæren og det irakiske politiet.

 

De overgrep som er begått – og de feilvurderinger som er gjort – har bidratt til å gjøre gjenoppbyggingen enda vanskeligere.

 

Situasjonen i Irak er langt fra lys.

 

Sikkerhetssituasjonen er svært vanskelig, med økende opprør særlig i det såkalte sunni-triangelet rundt Bagdad. Flere land oppfordrer nå sine landsmenn til å forlate Irak på grunn av faren for kidnappinger. TV-bildene vi alle ser av gisler, nærmest i bur, er forferdelige.

Et annet problem er knyttet til den politiske prosessen – som er svært skjør. Opprørernes mål er tydeligvis at de planlagte valgene i januar utsettes. Her er vi ved et kjernepunkt. Det som er mulig må gjøres for å avholde valgene i tide. FN må gis anledning til å tilrettelegge for valgene, slik at den demokratiske politiske prosessen beveger seg fremover – i riktig retning.

 

Det er avgjørende at prosessen frem mot valgene i januar blir vellykket. Blant de mange samtalene under FNs generalforsamling i New York nylig, møtte jeg også Iraks utenriksminister Zebari. Han vektla sterkt behovet for å gjennomføre valg for å skape økt legitimitet til et fremtidig irakisk lederskap – og det er bare slik Irak kan bringes fremover.

 

Verdenssamfunnet står i dagens vanskelige situasjon overfor følgende veivalg: Skal vi bidra til at statsminister Allawis regjering lykkes, eller skal vi begrave oss i dommedagsprofetier og opptre som ekpertkommentatorer trygt plassert på sidelinjen?

 

Jeg mener vi må våge å stille spørsmålet så klart og tydelig; er vi tjent med – eller ikke tjent med – at statsminister Allawi lykkes og den irakiske regjeringen lykkes?

Her er det mange uklare og vage holdninger også i norsk politikk. Igjen fornekter norsk presse seg ikke. En av våre ellers aller beste kommentatorer oppfatter i Dagbladet 28. september mitt ønske om fokus på hva vi nå skal gjøre som et ønske om at vi ikke skal ha mer debatt om krigens årsak og utvikling. Det har jeg ingen ting i mot – men jeg har mye i mot at det skal gi en anledning til unnvike spørsmålet om hva vi nå må gjøre. Her har regjeringen vært klar, og det er i tråd med at FN tydelig har sagt i Sikkerhetsrådsresolusjon 1546 at overgangsregjeringen må få internasjonal støtte. Og vi har med våre bidrag til Irak signalisert det samme.

 

Vi må gå videre og ta fatt på de hovedutfordringer den irakiske befolkning og det internasjonale samfunn står overfor i dag. De er store. Men i en vanskelig situasjon er det også muligheter. Irak kan bli demokratisk. Derfor må vi gjøre mer enn å kommentere.

 

Norge bidrar humanitært og militært i Irak. Norges militære bidrag til den internasjonale stabiliseringsstyrken har vært det mest omstridte utenrikspolitiske spørsmålet det siste året.

 

Jeg vil slå fast at vi var – og er – i Irak, fordi vi ønsker å bidra aktivt til utviklingen av et demokratisk og fredelig Irak. Det er grunnlaget for vår Irak-politikk.

 

Med FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1483 ble medlemslandene anmodet om å bidra til stabilisering av landet. Det var bakgrunnen for at det norske ingeniørkompaniet ble utplassert sommeren 2003. Ingeniørkompaniet kom tilbake til Norge i juli i år. Nå bidrar vi med et mindre antall stabsoffiserer. Vi har også besluttet å bidra til trening og opplæring av irakiske sikkerhets- og politistyrker.

 

Ingeniørkompaniet gjorde en svært god jobb i Irak. Det er sikkert en del her i salen som har vært involvert i disse oppgavene, direkte eller indirekte. Litt ekstra ros er derfor på sin plass!

 

Ingeniørkompaniet ble sendt til landet for å utføre humanitære oppgaver. Dette mandatet ble oppfylt på en utmerket måte. De fortjener vår fulle anerkjennelse, uavhengig av hva man måtte mene om det legale grunnlaget for krigen i Irak. Vi har sett en form for mistenkeliggjøring i norsk debatt av disse offiserenes og soldatenes innsats. Dette tar jeg klart avstand fra.

 

Det gjaldt særlig debatten om hvorvidt de utførte humanitære oppgaver eller ikke. Jeg besøkte disse norske soldatene. Mens denne debatten raste for fullt her hjemme, hadde de blant annet bygget broer, ryddet eksplosiver og utbedret vannsystemer. Jeg tror ikke de selv var i tvil om at dette var humanitært arbeid.

 

Grunnen til at det var en militær styrke som ble satt til å gjøre slike oppdrag, var at de hadde evnen til selvbeskyttelse.

 

Utfordringene i dagens Irak krever en samlet internasjonal innsats. Bare på den måten kan vi legge grunnlaget for en god politisk og økonomisk samfunnsutvikling, basert på menneskeverdet.

 

I den forbindelse er bedret sikkerhet avgjørende. Vi støtter derfor NATOs beslutning om å bistå den irakiske interimsregjeringen med trening og opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker. NATOs vedtak er basert på Sikkerhetsråds­resolusjon 1546, som uttrykkelig ber om slik støtte, i tillegg til en direkte anmodning fra interimsregjeringen i Irak.

– Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi det er avgjørende for den videre utviklingen i landet at irakerne selv blir satt i stand til å ivareta egen sikkerhet. NATO legger nå opp til å opprette et treningssenter i Irak. Enkelte av NATOs treningsfasiliteter utenfor Irak vil også tas i bruk. Her vil NATOs hovedkvarter på Jåttå komme til å spille en rolle.

 

De første NATO-styrkene vil kunne være på plass i Irak allerede i løpet av denne måneden. Disse styrkene må gis den beskyttelse som er nødvendig for at de skal kunne utføre sitt oppdrag. Dette arbeider Alliansen med nå.

 

Kjære forsamling,

 

La meg også knytte noen kommentarer til andre sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål – og spesielt til konflikten mellom Israel og palestinerne.

Konflikten er brennbar, den er ødeleggende. Dette er ikke bare er en konflikt med store lidelser for israelere og palestinere. Den er – og blir – en alvorlig trussel mot fred, stabilitet og sikkerhet, ikke bare i Midtøsten, men også globalt sett.

 

De siste dagene har vi vært vitne til en alvorlig opptrapping. Mer enn 60 palestinere, de fleste sivile, har blitt drept i israelske aksjoner mot nordlige deler av Gaza.

 

Selv om Israel har en legitim rett til selvforsvar, må de israelske tiltakene stå i forhold til den faktiske trusselen og være innenfor folkerettens rammer. Samtidig må de palestinske myndighetene ta full kontroll over det samme området og forhindre at det skytes raketter mot Israel derfra.

 

Jeg opplever situasjonen som fastlåst. Daglig skapes nye fakta på bakken som vanskeliggjør en to-statsløsning. Til tross for sterke protester fra det internasjonale samfunnet, fortsetter Israel byggingen av muren på okkupert palestinsk land.

 

Jeg forstår israelernes bekymring over sikkerhetssituasjonen. Muren kan bidra til å hindre terrorangrep. Men vi kan ikke akseptere at muren bygges på okkupert land. Et helt sentralt prinsipp må være at tiltak mot terror er i samsvar med folkeretten.

 

Den israelske regjeringens beslutning om å bygge ytterligere 2.300 nye boenheter i bosettingene på Vestbredden, er også svært bekymringsfull.

 

Utbygging av israelske bosettinger på okkupert land strider mot folkeretten og mot ’Veikartet for fred’, som Israel har forpliktet seg til.

 

De tendenser vi har sett til politisk å anerkjenne disse nye bosettingene, må ikke få vinne frem. Her er norske synspunkter helt i tråd med EUs holdning.

 

Heller ikke utviklingen på palestinsk side gir grunnlag for optimisme. Det palestinske lederskapet er i dag kjennetegnet av indre splid og handlingslammelse.

 

Palestinske myndigheter har også forpliktelser i henhold til Veikartet. De må gjøre mer når det gjelder terrorbekjempelse og økonomiske og politiske reformer.

 

Selv om man tok et skritt i riktig retning da de 16 sikkerhetsstyrkene nylig ble omorganisert til tre hovedstyrker, er det grunn til å frykte at disse endringene kun er overfladiske. To av de tre styrkene rapporterer fremdeles til President Arafat i stedet for til Innenriksministeren, slik Veikartet og det internasjonale samfunnet har krevet.

 

President Arafat og den palestinske regjeringen er palestinernes lovlig valgte representanter. Det er derfor totalt uakseptabelt at den israelske regjering med jevne mellomrom uttaler at Israel når som helst kan fjerne Arafat. Men som øverste leder bærer Arafat et betydelig ansvar for at det palestinske lederskapet har vært handlingslammet og ikke har fått nødvendige reformer på plass.

 

Det er nå viktig at det avholdes valg i Det palestinske området for å gi et palestinsk lederskap styrket legitimitet. Lokalvalgene skal etter planen følges av valg til parlament og president. Vi støtter fullt opp om denne prosessen.

 

Statsminister Sharons plan for tilbaketrekning fra bosettingene i Gaza og fire bosettinger på Vestbredden, kan imidlertid bidra til å snu den negative utviklingen. Forutsetningen er at tilbaketrekningen skjer i tråd med Veikartet, slik at det blir et første skritt på vei mot en to-statsløsning.

Stopper tilbaketrekningen opp etter Gaza og de fire bosettingene i nord, kan vi få en enhet som ikke er bærekraftig og som følgelig vil være en evig kilde til ny uro.

 

Dette innebærer blant annet at bosetterne fra Gaza ikke må overføres til Vestbredden. Tilbaketrekningen må være koordinert med De palestinske selvstyre­myndigheter, og sluttstatusspørsmål som endelige grenser og flyktningenes skjebne, må avgjøres i sluttstatus-forhandlinger mellom Israel og De palestinske selvstyremyndigheter.

 

Det er avgjørende at tilbaketrekningen skjer på en måte som bidrar til økonomisk vekst og politisk stabilitet i Gaza. Verdensbanken har påpekt at en tilbaketrekking i seg selv i utgangspunktet vil ha meget liten effekt på palestinsk økonomi og levestandard. Dersom iverksettelsen av planen skal ha en positiv effekt, må det innføres radikale lettelser i stengningsregimet på Vestbredden. Det palestinske områdets ytre grenser må åpnes for handel med Jordan og Egypt. Et rimelig høyt antall palestinske arbeidstakere må fortsatt kunne arbeide i Israel. Det må innføres nye og effektive ordninger for varetransport. Måten verdiene i bosettingene blir overført til palestinerne på, er også et nøkkelspørsmål.

 

Som leder i koordineringsgruppen for bistanden til Det palestinske området, er jeg vitne til at det blir stadig vanskeligere å mobilisere giverlandene. Det stilles spørsmål ved hvorfor det internasjonale samfunnet skal bære omkostningene ved den israelske okkupasjonen. Spørsmålet er berettiget.

 

——

 

Også på Vest-Balkan er det nødvendig å videreføre et omfattende internasjonalt engasjement. Mye arbeid gjenstår før vi kan si at vi har lykkes. Vi er langt fra målsettingen om stabile, velfungerende demokratiske samfunn der alle befolkningsgrupper kan kjenne seg trygge. Vi står overfor en rekke problemer blant annet knyttet til svake statsinstitusjoner, økonomisk tilbakegang, organisert kriminalitet og uansvarlig politisk lederskap.

 

Muligens har noe av dette kunnet utvikle seg fordi den internasjonale oppmerksomheten de siste tre årene har vært rettet mot andre problemområder, som Afghanistan og Irak. Skal Balkan-regionen utvikle seg i retning av stabilitet og virkelig demokrati, er det nødvendig at vi støtter opp under reformkreftene og spesielt dem som ser at løsningen ligger i etnisk mangfold.

 

Som ledd i Norges formannskap i Europarådet, besøkte jeg dette området for noen få uker siden. Det slo meg at selv om det er lyspunkter, så gjenstår mye, ikke minst når det gjelder økonomisk utvikling og oppbygging av levedyktige politiske strukturer.

 

I Bosnia-Hercegovina er vi på rett vei gjennom et tett og nært samarbeid mellom NATO, EU, FN og OSSE. I Sarajevo merket jeg en utbredt positiv holdning til utviklingen i landet blant både internasjonale og bosniske samtalepartnere. Det er konsensus i Bosnia-Hercegovina om målsettingen om euro-atlantisk integrasjon. EUs stabiliserings- og assosieringsprosess bidrar til å styrke reformarbeidet og er et positivt bidrag til stabilisering og utvikling i landet. Ikke desto mindre gjenstår store utfordringer. Landets medlemskap i ’Partnerskap for Fred’ (PfP) hindres fortsatt av sviktende samarbeid mellom bosnisk-serbiske myndigheter og Jugoslavia-domstolen.

 

Situasjonen i Kosovo og Serbia-Montenegro er langt mindre oppløftende.

 

Serbia-Montenegro rammes av innenrikspolitisk turbulens og en kraftig polarisering mellom reform- og euro-atlantisk-orienterte krefter på den ene siden, og ekstreme nasjonalistiske reform-motstandere på den andre. Dette har bl.a. ført til stagnasjon i reformprosessen og tapt tid i forhold til økonomisk utvikling. Heller ikke Serbia-Montenegro vil kunne oppnå medlemskap i PfP før det utvises en annen og større vilje til konkret samarbeid med Jugoslavia-domstolen.

 

I Kosovo er det langt frem. Det fikk vi erfare til fulle med urolighetene i mars. Dette var en vekker for det internasjonale samfunnet. Det har skapt ny oppmerksomhet om de problemene vi står overfor i Kosovo. Så langt har nok det massive internasjonale nærværet på bakken sendt signaler om at Kosovo har vært langt høyere på den internasjonale dagsorden enn det som reelt har vært tilfellet.

 

I juni neste år skal det foretas en evaluering av arbeidet med å gjennomføre europeiske standarder i Kosovo. Uansett hva resultatet av denne evalueringen blir, har nok det kosovoalbanske flertallet en oppfatning av at dette skal være startskuddet for å diskutere Kosovos uavhengighet. Men både det serbiske mindretallet og myndighetene i Beograd mener at det må finnes en løsning som ikke medfører et uavhengig Kosovo. Disse problemstillingene vil komme for fullt neste sommer, og da må det internasjonale samfunnet være forberedt på å møte dem.

 

Uroen i mars avdekket dårlig koordinering mellom de ulike internasjonale aktører. Det vil være viktig å få på plass en helhetlig internasjonal tilnærming i forbindelse med neste års planlagte status-forhandlinger. Dette har nå både FN og EU innsett. Jeg har håp om at det vil la seg gjøre. Jeg vil i den sammenheng gjerne løfte fram den rapporten ambassadør Kai Eide, på oppdrag av FNs generalsekretær, har laget om Kosovo. Den gir et godt bilde av de utfordringene vi står overfor, og er et nyttig utgangspunkt for det videre arbeidet. Dette vil han sikkert redegjøre for i sitt foredrag til Oslo Militære Samfund senere denne høsten.

 

Den NATO-ledete militære styrken vil fortsatt være avgjørende for stabiliteten i Kosovo. KFOR-styrken vil da også forbli i lang tid fremover.

 

Det samme vil de norske bidragene. Den norske helikopterenheten vi nå har i Kosovo er et klart bevis på at vi er beredt til å bidra. Det skjer i likhet med våre øvrige allierte, og så lenge det er nødvendig.

 

Jeg vil gjerne gi honnør til den norske KFOR-styrken. Den bidro på en fremragende måte til å dempe urolighetene i mars. Den har da også fått mye ros fra både NATOs sivile og militære ledere. Med rette.

 

EU vil fra årsskiftet overta ledelsen av den militære operasjonen i Bosnia-Hercegovina fra NATO. Dette vil være EUs største militære operasjon noensinne. Den viser EUs vilje til å ta ansvar. Norge støtter en slik overføring og vi vil selv bidra militært til den nye EU-operasjonen.

 

På denne måten bidrar vi også til mer jevnbyrdige transatlantiske forbindelser, og dette er både i Europas og USAs interesse.

 

Det pågår nå et planmessig arbeid i EU med å videreutvikle den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken. De politiske og militære strukturene er nå langt på vei på plass. Hovedtyngden av arbeidet går nå ut på å skaffe til veie militære ressurser og planlegge for operasjonen i Bosnia-Hercegovina fra årsskiftet.

 

I den senere tid har det vært mye oppmerksomhet rundt EUs arbeid med å opprette såkalte stridsgrupper. Disse er blant annet tenkt å støtte FNs operasjoner, med vekt på Afrika.

 

På denne måten ønsker EU å bidra til å styrke FNs evne til krisehåndtering.

 

Det er interessant – og gledelig – at det er et ønske fra flere EU-land om å trekke Norge med. Det må være tillatt for en tidligere partileder i Høyre å si at med vår aktive støtte til EUs ambisjoner på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området, tilsier det at vi i utgangspunktet bør stille oss positive til denne typen anmodninger.

 

En eventuell deltakelse i EUs stridsgrupper vil være i tråd med vårt ønske om å bidra til utviklingen av EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk. Men regjeringen kan først gjøre en endelig vurdering av dette når vi har større klarhet i hva slags styrker og hva slags oppgaver det er snakk om. Regjeringen vil naturligvis konsultere Stortinget i dette spørsmålet.

 

———-

 

Jeg sa i starten av foredraget at Norge befinner seg i et fredelig hjørne av Europa. Det er en privilegert posisjon. En slik posisjon forplikter. Den gir oss et særlig ansvar. Forsvar mot trusler som internasjonal terrorisme angår oss like sterkt som det angår de land og de uskyldige mennesker som er direkte rammet.

 

Vi trenger et solid transatlantisk samarbeid, vi trenger vern og sikkerhet i Irak, vi trenger å komme nærmere en løsning på Midtøsten-konflikten, og vi trenger å se flere positive utviklingstrekk på Vest-Balkan.

 

Nøkkelen til et godt transatlantisk forhold ligger i dag ikke bare i USA og Europa – men i arbeidet med alle utfordringene knyttet til global og regional sikkerhet rundt om i verden.