Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 11. desember 2006

ved

Forsker Kjell Inge Bjerga


Institutt for Forsvarsstudier


Ærede forsamling!

 

Forsker Kjell Inge Bjerga Institutt for Forsvarsstudier. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

I forrige uke braket politikere og akademikere sammen i ny debatt om norsk utenrikspolitikk: Gir vi for mye i bistand, får vi noe igjen for det? Har vi engasjert oss for bredt i freds- og forsoningsarbeid internasjonalt – eller burde vi tvert i mot gjøre langt mer? Hvor er det fornuftig å delta med norske militære styrker? Hva er egentlig Norges interesser i en stadig mer komplisert verden?

 

Jeg må si at det er befriende å slippe å svare på disse brede utenrikspolitiske spørsmålene i kveld! Jeg er bedt om å sette norsk sikkerhetspolitikk inn i et historisk perspektiv, og det vil jeg nå prøve å gjøre. Jeg vil gjøre det enkelt – og ta for meg noen hovedtrekk de siste hundre år, altså etter at Norge var ute av unionen med Sverige og selv måtte legge opp en selvstendig sikkerhetspolitisk kurs.

 

La meg først minne om et viktig poeng: sikkerhetspolitikk forstår jeg som syntesen av utenrikspolitikken og forsvarspolitikken. Altså omfatter sikkerhetspolitikk, slik begrepet tradisjonelt er forstått, politikkområdene som primært ligger under FD og UD. I dag dominerer en annen forståelse av begrepet, nemlig at sikkerhetspolitikken er utvidet til også å omfatte andre politikkområder. Jeg velger likevel å se på begrepet i tradisjonell forstand – statlig sikkerhet, ganske enkelt fordi statlig sikkerhet har vært det primære element i norsk sikkerhetspolitikk gjennom det aller meste tiden jeg her skal sveipe over.

 

Hva er det så som har bestemt norsk sikkerhetspolitikk? Det første er at Norge er en småstat, omgitt av stormakter. Dette gjelder uansett hvilken himmelretning vi vender oss mot: I Nord og Øst, Mot Vest og i Sør.

Det andre er at småstaten har måttet forholde seg til stormaktspolitikken, og at småstatens handlingsrom gjennomgående har vært begrenset. Det tredje er at småstaten Norge gjennomgående har søkt å knytte bånd til andre land for å ivareta sine sikkerhetspolitiske interesser: Norge har ikke tatt sjansen på å stå alene. Samtidig har Norge – i varierende grad – hatt et selvstendig forsvar.

 

Men hvordan Norge har organisert sin internasjonale tilknytning, og innrettet sitt forsvar, har naturligvis variert ganske mye gjennom de siste hundre år.

 

I dag snakkes det gjerne om doktriner – sikkerhetspolitiske doktriner og militære doktriner. Dette er et ord som kom inn i det norske språket en gang på 90-tallet. Det betyr likevel ikke at det ikke fantes doktriner før den tid. Tidligere tiders doktriner – og i særdeleshet hva gjaldt sikkerhetspolitiske doktriner – var imidlertid knapt nedfelt i skrift: De kom først og fremst til uttrykk gjennom praktisk politikk. Og de er identifisert i ettertid – av historikere.

 

Mye tyder på at det hos politiske aktører i småstater ofte er skepsis mot å ha klart definerte og uttalte doktriner på nasjonalstrategisk nivå. Dette skyldes trolig en bekymring på politisk hold for at doktriner som gir anvisninger for hvordan staten skal handle i ulike situasjoner – og i forhold til ulike aktører – kan redusere det politiske handlingsrommet. Riktignok kan en småstatsregjering selv velge om den vil følge vedtatte doktriner i en gitt situasjon. Men hvis en liten stat er satt under press, kan det å fravike vedtatte, kjente doktriner bidra til ytterligere komplisering av situasjonen, sett fra politisk hold.

 

Stormaktene har i utgangspunktet større handlingsrom, og blant disse er det da også mer tradisjon for å ha doktriner på nasjonalstrategisk nivå.

 

I ettertid er det imidlertid mulig å identifisere i hvert fall tre litt forskjellige sikkerhetspolitiske doktriner, eller skal vi si tre ulike sikkerhetsstrategier, gjennom de siste hundre år i Norge, grovt sett. En gjorde seg gjeldende i tiden mellom 1905 og annen verdenskrig, den andre gjaldt fra 1940-tallet til en gang ut på 1990-tallet. Og den tredje – og foreløpig siste sikkerhetspolitiske strategien – har vært dominerende fra siste halvdel av 90-tallet og gjelder fremdeles. Viktige deler av den siste sikkerhetsstrategien er til og med nedfelt i skrift: I FDs dokument Styrke og relevans fra 2004.

 

Men først: Norges sikkerhetspolitiske strategi mellom 1905 og 1940.

 

1905–1940s

Norges sikkerhetspolitiske strategi etter unionsoppløsningen og frem til krigsutbruddet i 1940 hadde to søyler: Den første var ambisjonen om nøytralitet i tilfelle krig. Den andre var tillit til at Storbritannia ville komme Norge til hjelp hvis nøytraliteten av en eller annen grunn skulle vise seg å ikke være nok. Historikeren Olav Riste oppsummerer dette med Norge som the neutral ally – den nøytrale allierte med Storbritannia under første verdenskrig.

 

Den norske tanken om nøytralitet kan nok forklares på flere vis. En forklaring er at Norge, som en ung, idealistisk småstat, ønsket å markere avstand til det stormaktsspillet som utfoldet seg i det øvrige Europa i tiden forut for første verdenskrig. Norges geografiske avstand til kontinentets rivaler var med på å gjøre en slik politisk avstand mulig. Samtidig bygde nok den geografiske avstanden i seg selv opp under en følelse av mental og politisk distanse.

 

Nøytralitetssøylen kan illustreres med et velkjent sitat fra Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland. I sin programtale til det norske Storting oktober 1905 formulerte han det slik, og jeg siterer:

 

“Ser man paa forholdene udad, saa siger man altid med megen styrke: vi vil ingen udenrigspolitik have. Jeg har brugt selvsamme uttrykk, og kan være enig i det, dersom man bare finder den rette begrænsning for udtrykkets betydning, at opgaven maa være at holde os udenfor deltagelse i de kombinationer og alliancer, som kan drage os ind i krigseventyr sammen med nogle av de europæiske krigerstater.”

 

 

Sitat slutt.

 

Nøytraliteten var basert på en tradisjon for isolasjonisme, kombinert med en forestilling om at avstand i seg selv ga beskyttelse.

 

Den andre søylen i Norges sikkerhetspolitiske strategi var tillit til Storbritannia, vi kan kalle denne søylen for atlantisme. I praksis gikk den norske atlantismen etter 1905 ut på å pleie nære bånd til Storbritannia. Men uten å inngå en formell pakt eller allianse med britene.

 

Denne atlantismen er lett å forklare: I 1905 var Norge en ny aktør i internasjonal politikk, samtidig som Løvland hadde lange tradisjoner å bygge på: Det nye Norges plass i internasjonal politikk ble bestemt av geografi og gamle handlingsmønstre: Norge var plassert i Europas nordlige utkant, men landet var samtidig omgitt av hav i nord, i vest og i sør.

 

Dermed var det naturlig at fiske og fangst, sjøfart og utenrikshandel ble bestemmende for Norges orientering. Og helt tilbake til tidlig middelalder resulterte dette i en særlig sterk kontaktflate vestover – til nettopp de britiske øyer.

 

Selvfølgelig hadde Norge også kontakter både i sør og øst. Men det helt klart dominerende trekket var vestvendingen – eller den atlantiske dimensjonen. Handelsmessige forbindelser mot vest gav tette og nære bånd generelt – og den norske regjering regnet med at det lå en implisitt sikkerhetsgaranti i Vest – hos britene.

 

Den atlantiske søylen, det utadvendte Norge, kan også illustreres med et sitat fra Jørgen Løvland. Og jeg siterer igjen:

 

“Saa er der en anden udenrigspolitik, vi skal føre. Der er ingen politik, som i nutiden spiller den rolle i det internationale liv som netop den, som vi maa lægge hovedvegten paa: det er at sikre saavidt muligt vore internationale materielle forbindelser. … For os, som er saa lidet selvhjulpne, har netop de internationale forbindelser gjennem traktater og alle de forhold den aller største betydning, og her har vi en udenrigspolitik, som det maa blive Norges selvstendige regjerings sag at føre med al den insigt og kraft og med al den støtte og hjælp fra udlandet, som kan opnaaes.”

 

Thomas Jefferson, forfatter av uavhengighetserklæringen og USAs tredje president, brukte færre ord på å si omtrent det samme vel hundre år tidligere: “Peace, commerce, and honest friendship with all nations; entangling alliances with none.” Vi kommer snart tilbake til den etter hvert så viktige norsk-amerikanske forbindelsen. Men vi kan allerede her merke oss at det tidlig var ideologiske likheter mellom de to unge statene: USA og Norge.

 

 

Norges første sikkerhetspolitiske strategi fungerte gjennom første verdenskrig. Om det skyldtes strategien i seg selv – eller det faktum at det på grunn av strategiske og operative forhold var mindre aktuelt å trekke Norge inn i krigen, er et tema for seg – som jeg ikke går nærmere inn på her. Uansett var det nok viktig at Norge bygde opp et sterkt nasjonalt forsvar forut før første verdenskrig.

 

Men den 9. april 1940 fungerte som kjent ikke strategien med nøytralitet og en implisitt britisk sikkerhetsgaranti. Viktige grunner til det var både at Norge hadde stor strategisk betydning, og den dramatiske nedbyggingen av nettopp forsvaret i mellomkrigstiden. Nøytralitetspolitikkens sammenbrudd og mangelen på et forsvar 9. april fikk katastrofale følger for Norge.

 

1940s–1990s

Denne katastrofen og de fem påfølgende årene med okkupasjon la grunnlaget for en ny sikkerhetspolitisk strategi etter annen verdenskrig. Jeg skal ikke her gå inn i prosessen omkring Norges inntreden i Nato, men heller forsøke å beskrive den sikkerhetspolitiske strategi som avtegnet seg fra slutten av 1940-årene, og som ble dominerende til langt inn på 90-tallet.

 

I likhet med den første strategien vi nå har sett på, ble heller ikke etterkrigstidens sikkerhetspolitiske strategi nedtegnet i offisielle dokumenter. I stedet kom den til syne gjennom praktisk politikk over tid – og har latt seg identifisere i ettertid.

 

Den nye strategien hadde element av både isolasjonisme og atlantisme, men disse fikk nå andre uttrykk – i forhold til hva de hadde hatt i mellomkrigstiden. Basert på 9. april utviklet regjeringene i etterkrigstiden en komplisert sikkerhetspolitisk strategi – eller doktrine om dere vil. Denne hadde to hovedelement. Men først: basisen. Strategien etter annen verdenskrig var basert på 9. april-lærdommene. Rolf Tamnes har identifisert fire grunnleggende lærdommer:

 

Den første var at Norge ville bli trukket inn i en ny stormaktskrig – hvis den kom. Den isolerte geografiske beliggenheten ville ikke på noen måte gjøre det mulig å holde Norge utenfor krigen.

 

Den andre var at Norge ville trenge hjelp fra vestmaktene. Som vi har sett, var ikke dette nytt i seg selv, men det nye var at Norge nå ville ha en eksplisitt atlantisk garanti: Norge ville inn i Atlanterhavspakten. Dette var i og for seg et brudd med nøytraliteten, men var det et brudd med grunnlinjen i norsk sikkerhetstenkning? Nei, Norges ønske om å gå inn i Atlanterhavspakten må heller ses som en bekreftelse på et forhold med dype røtter: En bekreftelse på den britiske garantien som hadde vært en del av norsk bevissthet i hvert fall tilbake til 1905. Og som hadde blitt ettertrykkelig bekreftet under de fem årene den norske regjeringen satt i London.

 

Den tredje lærdommen var at hjelp fra de atlantiske støttemaktene måtte forberedes i fredstid. Det måtte etableres en fast organisasjon og gjøres praktiske foranstaltninger, slik at en troverdig og effektiv hjelp raskt ville kunne være på plass. Dette var en helt ny tanke i norsk sammenheng. Og det ville gjøre den atlantiske søylen i Norges sikkerhetsstrategi svært tydelig – og dominerende.

 

Den fjerde lærdommen var at småstatens sikkerhetspolitiske strategi var helt avhengig av et sterkt forsvar: Et nasjonalt forsvar som var sterkt nok til å holde ut mot en invasjonstrussel, inntil hjelpen utenfra var på plass. Dette var også nytt – og har som dere vet blitt stående som en grunnleggende læresetning i norsk forsvarsplanlegging helt frem til i dag. Selv om mange i dag sier at den er forlatt.

 

Norge utviklet, som jeg nevnte, en komplisert sikkerhetspolitisk strategi basert på disse fire lærdommene. Vi kan snakke om en strategi med to hovedelement:

 

Det første elementet var Norges deltakelse i Nato, og den politiske linje som Norge la seg på innenfor det allierte samarbeidet. Denne linjen besto av en balansegang mellom å la seg integrere tett i alliansen på den ene side, og samtidig å avskjerme seg fra viktige deler av det allierte samarbeidet på den annen side.

 

Integrasjonen først: Norge gikk inn i Atlanterhavspakten, og var videre aktivt med da pakten ble bygd ut til en militær organisasjon fra 1951: NATO. Norge ble tett integrert i Natos felles forsvar. Og USA ble nå den viktigste atlantiske sikkerhetsgarantisten: Det bilaterale samarbeidet mellom Norge og USA om våpenhjelpen ble godkjent av Stortinget i 1950. Og USA hadde da som betingelse at Norge skulle gå inn i det integrerte, allierte fellesforsvar.

 

Særlig lot Norge seg integrere på kommandosiden. Jens Chr. Hauge gikk svært aktivt inn for å få Natos Nordkommando lagt til norsk jord, og lykkes med det. Det ble bygd ut omfattende allierte varslings- kommando og kommunikasjonsfasiliteter i Norge. Og ikke minst ble det etter hvert utviklet et gedigent opplegg for regelmessige, tunge allierte øvelser i Norge. Alt dette kjenner dere godt til, og jeg skal ikke utbrodere det mer her.

 

For USA og Nato for øvrig var det av avgjørende betydning å ta i bruk det nordlige territoriet som grenset til Sovjetunionen – særlig til varslings- og etterretningsformål. Men også som et førstelinjeforsvar, sett fra London og Washington. USA og de øvrige Nato-landene viste derfor meget stor interesse for Norge, med to topper: Først under luftmaktsperioden på 50-tallet; altså i tiden da strategiske bombefly var helt avgjørende i alliansen militærstrategi, før det ble utviklet interkontinetale missiler. Strategiske bombefly hadde behov for landbaserte støttepunkter, og for taktisk støtte fra norske jagerfly.

 

Den andre toppen for alliert interesse for Norge og nordområdene kom omkring 1980, da USA lanserte sin maritime strategi. Sentralt her var fremskutte maritime operasjoner i Norskehavet, og disse var også avhengige av landbaserte støttepunkter, fortrinnsvis langs den nordnorske kyst.

 

Nyere forskning har vist at Norge nok ble tettere innvevd i Nato-samarbeidet enn det som var kjent i samtiden. Særlig var det nært samarbeid og tett integrasjon på nivåene under statsråder og topptunge politiske og militære møter. Det etter hvert store Nato-byråkratiet arbeidet systematisk med å bygge ut dybden i det allierte samarbeidet: Innenfor bredere politiske rammer ble det spunnet et svært tett alliert nettverk på alle nivåer. Akkurat det samme skjedde hos vår sørlige Natonabo, Danmark.

 

For Norge betydde den til tider sterke allierte interessen for Norge og nordområdene rik tilgang på infrastrukturmidler – og et vedvarende påtrykk fra USA og andre Nato-land for at Norge skulle integreres enda tettere i alliansen. Det bringer meg over til den andre siden ved Norges politikk innenfor Nato: Avskjerming mot deler av det allierte samarbeidet. Den norske avskjermingspolitikken kom på flere områder. Jeg vil her minne om de viktigste:

 

Først var det basepolitikken, som kort sagt gikk ut på å si nei til fast stasjonering av stående utenlandske avdelinger i Norge i fredstid. Allierte hovedkvarter og staber – besatt med utenlandske stabsoffiserer var derimot greit. Forsvarsminister Hauge og utenriksminister Halvard Lange lanserte basepolitikken i 1949, og senere ble den presisert i 1951, i 1977 og sist for ti år siden, i 1995. Det andre var atompolitikken, som kort sagt var nei til stasjonering av atomstrishoder på norsk jord i fredstid, først lansert i 1957, så endelig fastsatt i 1961.

 

For det tredje kom det begrensninger på alliert aktivitet i Finnmark – i korthet nei til alliert aktivitet øst for den 24 lengdegrad og i Finnmark. I tillegg førte Norge en generelt tilbakeholden politikk på Svalbard, og fra 1975 markerte Norge at man forutsatte at allierte fartøy som bar atomvåpen ikke skulle anløpe Norge.

 

 

Det første elementet i Norges sikkerhetspolitiske strategi var altså alliansemedlemskapet og Norges linje innenfor alliansen. Det andre hovedelementet var en balansepolitikk overfor trusselen: Sovjetunionen.

 

Norge la her opp til en politikk som balanserte mellom avskrekking og beroligelse. Og denne politikken var nært knyttet til Norges politikk innenfor alliansen. Tiltakene som gikk ut på å avskjerme seg i forhold til alliansen, som jeg nettopp beskrev, hadde som formål å virke beroligende på Sovjetunionen. Likeledes hadde tiltak for integrasjon i alliansen som formål å virke avskrekkende på Sovjetunionen.

 

Samtidig var en vellykket avskrekkingspolitikk avhengig av at Norge selv bygde opp et solid nasjonalt forsvar. Dette var viktig for at alliansedimensjonen skulle være troverdig. Forsvaret måtte være i stand til å drive kontinuerlig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse over norsk land- og sjøterritorium samt i luftrommet.

 

Norge måtte ha et militært nærvær i områdene mot Sovjetunionen som var stort nok til at det ble utløst en kampsituasjon dersom russerne kom – slik at det ble en klar artikkel 5-situasjon. Forsvaret måtte også være i stand til å motstå et sovjetisk angrep, og å holde ut inntil allierte forsterkninger kom til unnsetning. Og det norske Forsvaret ble stort i løpet av den kalde krigen. Regner vi med Totalforsvaret, var faktisk opp mot 30% av Norges befolkning mer eller mindre engasjert i forsvar av landet: I sannhet et folkeforsvar!

 

I motsetning til mellomkrigstidens sikkerhetspolitiske strategi, må vi kunne si at strategien under den kalde krigen var vellykket. Gjennom sin finstemte alliansepolitikk, og den like finstemte politikken overfor Sovjetunionen, bidro Norge til å tone ned spenningen i vår del av verden.

 

Naturligvis varierte spenningsnivået i nord mye, og var tidvis ganske høyt, særlig i tilknytning til Sovjets aktiviteter på Kola. Men tatt i betraktning at nordområdene ut gjennom siste halvdel av den kalde krigen ble et av verdens mest militariserte områder, må det kunne sies at småstaten kom godt fra det.

 

Så langt den kalde krigen – som også tok slutt.

 

1990s – i dag

Etter den kalde krigen skulle vi kanskje tro at Norge umiddelbart la om sin sikkerhetspolitiske strategi. Det var ikke tilfelle. Norge holdt lenge fast ved strategien som var utviklet under den kalde krigen, med noen mindre justeringer.

 

Dette kom til uttrykk gjennom Forsvarskommisjonen av 1990 – og i den praktiske politikk som ble ført et godt stykke inn på 90-tallet.

 

Som nevnt hadde strategien vært vellykket, og derfor kviet man seg nok for å endre på den. Dessuten besto Nato, samtidig som det nye Russland viste seg å være ustabilt og slik førte til betydelig usikkerhet på norsk side. Sist, men ikke minst tok det tid å endre mentaliteten på Stortinget, i forsvars- og sikkerhetspolitiske institusjoner, så vel som i forskningsmiljøene!

 

I løpet av 1990-tallet, og med full tyngde på slutten av årtiet, kom det likevel en omlegging av Norges sikkerhetspolitiske strategi. I vårt perspektiv her i kveld, fikk vi altså de siste hundre års tredje og foreløpig siste strategi. Hva bygde så denne omleggingen på? Og hva gikk den ut på?

 

Ut gjennom 90-tallet fremsto verden som mer kompleks enn tidligere. Samtidig hadde Norge mange av de samme strategiske utfordringene som før, ikke minst i nord, i første omgang det generelle, asymmetriske forholdet til Russland. Helt sentrale var også utfordringene knyttet til suverenitetshevding og myndighetsutøvelse, og etter hvert spørsmålet om energileveranser. Spørsmålet om enerig har de siste par år fått en særlig fremtredende plass.

 

I tillegg kom nå de store, internasjonale trusler i form av terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Det var usikkert hvilke implikasjoner dette egentlig hadde for Norge. Men det var i hvert fall sikkert at Norge ikke lenger var en avkrok, som kunne isolere seg, på trygg avstand fra resten av verden.

 

Tvert i mot kunne uro og konflikter som foregikk langt unna Norges grenser, få betydning for norsk sikkerhet, både direkte og mer indirekte, for eksempel ved at Norge kunne bli satt under press i forbindelse med utvinning og eksport av energi. Og den nye formen for voldsom terror viste seg å ramme blindt og nådeløst over alt, til og med en fredelig ettermiddag på Atocha-stasjonen i hjertet av Madrid, eller uten varsel på T-banen i London.

 

Parallelt med dette urovekkende internasjonale bildet opplevde Norge at USA og Nato ikke hadde oppmerksomheten rettet mot Norge og nordområdene på samme måte som før. Tvert imot fikk helt andre, langt mer konfliktfylte deler av verden oppmerksomheten. Og lille Norge måtte virkelig rope høyt for å få oppmerksomhet.

 

Samtidig avtok Stortingets vilje til å bevilge penger til et stort territorielt forsvar når en ikke lenger kunne peke på en klar trussel mot dette territoriet. Enkelte syntes nok at Forsvaret etter hvert kostet langt mer enn det smakte.

 

Det viste seg også at EU hadde ambisjoner om å bli en forsvars- og sikkerhetspolitisk aktør i Europa, mens Norge sa nei til EU med folkeavstemningen i 1994. Etter dette var EU-spørsmålet for alle praktiske formål låst i overskuelig fremtid. Norge måtte i stedet tilpasse seg det stadig tettere Europeiske samarbeidet som best en kunne.

 

Med utgangspunkt i alle disse kompliserte forholdene utviklet altså Norge gradvis en ny sikkerhetspolitisk strategi, som hadde fire grunnleggende søyler. Den første var Nato. Den andre var FN. Den tredje var et nettverk av bilateralt samarbeid. Og den fjerde var et nytt innsatsforsvar.

 

Den første og viktigste søylen var å fastholde et atlantisk ankerfeste for norsk sikkerhet – ved å arbeide for at Nato skulle forbli Europas sentrale sikkerhetsgarantist.

 

Norge støttet derfor en omforming av Nato, slik at alliansen kunne overleve selv om trusselen den i sin tid ble dannet for å bekjempe var borte. Dette innebar at alliansen ble utviklet til en allianse for kollektiv sikkerhet, mer enn kollektivt forsvar. Hvilket i praksis betydde at Nato påtok seg nye oppdrag utenfor sitt opprinnelige kjerneområde – og åpnet opp for en rekke nye medlemsland.

 

Samtidig med at Norge støttet det nye Nato, argumenterte Norge også for at Nato skulle holde fast ved sin opprinnelige kjerneoppgave: kollektivt forsvar. I det siste bindet av norsk forsvarshistorie, viser forfatterne at det var lettere for Norge å argumentere for at Nato skulle beholde sine opprinnelige forsvarsoppgaver, når en samtidig gav varm støtte til det nye Nato. Jeg vil for øvrig sterkt anbefale Norsk forsvarshistorie i sin helhet – som et virkelig dypdykk i norsk forsvarstenkning gjennom 1000 år!

 

Mot slutten av 90-tallet ble det klart at strategien med å hegne om Nato i praksis betydde at det norske Forsvaret måtte delta i alliansens internasjonale engasjementer. Foruten å styrke Nato, ble det også antatt at den økte internasjonale deltakelsen ville øke sjansen for at Norge selv fikk hjelp i krisesituasjoner.

 

Økt deltakelse ville også gi Norge innpass i internasjonale prosesser, noe som kunne gi en viss påvirkningskraft – og gi muligheter for å fremme norske synspunkt og bekymringer.

 

Sist, men ikke minst har det blitt antatt at mer skarp bruk av Forsvaret gir et mer relevant og bedre trent forsvar, som raskt og fleksibelt kan settes inn der hvor det er behov for det – ikke minst ved en krisesituasjon i Norge. Selv om altså dette Forsvaret nødvendigvis må bli ganske lite i forhold til det gamle folkeforsvaret. Jeg kommer tilbake til det nye innsatsforsvaret helt til slutt, som den fjerde søylen i Norges nye strategi.

 

Den andre søylen var å aksentuere oppslutningen om FN og en internasjonal orden bygd på rett og ikke på makt. Småstaten hadde fremdeles de største fordeler av en fast, internasjonal rettsorden. Og her påpekte enkelte kritikere at det var en spenning mellom å støtte opp om internasjonal rett på den ene side og å delta i internasjonale militæroperasjoner som hadde et omstridt folkerettslig grunnlag.

 

Den tredje søylen i Norges nye sikkerhetspolitiske strategi var å bygge ut mange flere ben å stå på sikkerhetsmessig – i praksis et nettverk av bilateralt samarbeid. Dette var i hovedsak et regionalt nettverk, men jeg inkluderer også Norges bestrebelser på å opprettholde et særlig godt bilateralt forhold til USA i dette nettverket. I starten siterte jeg Norges første utenriksminister, Løvland, og det er her på sin plass å sitere vår foreløpig siste, Jonas Gahr Støre:

 

”Jeg tror – for å være personlig – at Norge og USA sikter mot felles mål og håp for hva som er godt, hva som er fred og hva som er frihet, slik det er nedtegnet med en veldig politisk og poetisk kraft i den amerikanske revolusjonens tekster.”

 

Sitat slutt.

 

Nettverket av bilateralt samarbeid ble likevel spunnet særlig tett regionalt. I første rekke gjennom lanseringen av den såkalte Nordsjøstrategien. Den gikk ut på å bygge ut et sett av bilaterale sikkerhetsmessige samarbeid med følgende stater: Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia. Dette fikk etter hvert svært så håndfast innhold, det er nok å nevnte det tysk-nederlandske korps og flysamarbeidet med Danmark.

 

I det aller siste har vi også sett en økt orientering mot vårt – på mange vis – aller nærmeste naboland, Sverige. Dette må ses som en videre utbygging av det regionale nettverket, og vi kan kanskje snart tale om et Nord-Europeisk sikkerhetssamarbeid. To konkrete stikkord i forhold til Sverige er i alle fall utstrakt materiellsamarbeid og den nordiske brigaden, som en del av NORDCAPS.

 

Et perspektiv på det aksentuerende svensk-norske samarbeidet, er det rent pragmatiske:

Sverige som Norges bakdør til EU og Norge som Sveriges bakdør til Nato. Et litt annet perspektiv er at det norsk-svenske samarbeidet har vært der lenge, men med varierende styrke. Når den kalde krigen har kommet slik på avstand som den har i dag, er det i praksis ikke mye som hindrer en ytterligere utbygging av samarbeidet med broderfolket i Øst.

 

Den fjerde og siste søylen i Norges nye sikkerhetspolitiske strategi er et nytt Forsvar. Dette synes å være basert på et bredere syn på Forsvaret oppgaver enn bare det å være til stede og å holde ut nasjonalt. En viktig del av Forsvarets oppgaver er riktignok fremdeles å drive suverenitetshevding og myndighetsutøvelse på norsk territorium, men samtidig har Forsvaret fått en internasjonal portefølje. Denne inkluderer militær innsats i komplekse konfliktområder, og innsatser som spenner over hele spekteret, fra lav intensitet til høyintesitetsoperasjoner.

 

Ambisjonen med det nye Forsvaret er å ha en fleksible styrkestruktur som skal kunne håndtere det brede spekteret av oppgaver hjemme og ute. Og logisk sett er dette en god løsning: Et overvåkningsoppdrag vil være ganske likt, uavhengig av om oppdraget foregår i Norskehavet eller i Middelhavet. Det samme vil i stor grad gjelde løsningen av et høyintensitets stridsoppdrag. Samtidig er det åpenbart at det nye Forsvaret bærer i seg store utfordringer. Det er nok å nevne slitasje på personell og materiell og det faktum at strukturen – av hensyn til nettopp fleksibilitet og kvalitet – har blitt svært liten.

 

Likevel, for å oppsummere: Ut fra skiftende rammebetingelser har Norge valgt litt ulike sikkerhetspolitiske strategier gjennom de siste hundre år: Det har blitt valgt forskjellige løsninger for Norges internasjonale tilknytning og for innrettningen av Forsvaret. Jeg har her forsøkt å skissere tre hovedstrategier. De er litt forskjellige, men har samtidig forbausende mange fellestrekk – tatt i betraktning at vi snakker om en lang periode, en tid hvor internasjonale rammebetingelser har endret seg dramatisk:

Det klare fellestrekket er at Norge de siste hundre år har søkt å bygge sikkerhetspolitiske allianser og få garantier fra andre og sterkere stater. Og selv om dette i de siste år har fått en sterkere regional dimensjon, har de mest aktuelle sikkerhetspolitiske støttespillerne for Norge vært å fine i vesterled: Storbritannia og USA.

Med det sier jeg takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 27. november 2006

ved

Ambassador Benson K. Whitney


USAs ambassadør til Norge

US AND NORWAY — LEADING A 21st CENTURY NATO?

 

Introduction

Ambassador Benson K. Whitney USAs ambassadør til Norge. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det er en ære for meg å få tale til dere i kveld. Jeg takker Oslo Militære Samfunn for invitasjonen, som jeg setter stor pris på. Imidlertid minner listen over fremragende personer, som har snakket i denne salen om sikkerhetspolitikk de seneste måneder, meg om det norske ordspråket ”å hoppe etter Wirkola”. Jeg vil gjøre mitt beste for å følge deres gode eksempler. Nå må jeg gå over til engelsk, før jeg har brukt opp de norske ordene jeg kan.

(English translation)I am much honored to be speaking to you tonight. I thank the Military Society for the invitation and I appreciate this opportunity very much. However the list of distinguished people who have spoken in this hall on security policy just in the last few months reminds me of the Norwegian caution of the danger “å hoppe etter Wirkola.” I will do my best to uphold their fine examples. Now I will switch over to English before I run out of Norwegian words I know.

People sometimes ask me what I have learned in my first year about the relationship between Norway and the United States. Two related points immediately come to mind. The first is that our nations have enjoyed a truly unique and special relationship for the past 60 years. The second is that we cannot merely assume that the US and Norway will maintain that special relationship in the 21st Century. To do so will require more and harder work. I believe strongly that it is important to our mutual interests and the world’s interest that we make that investment. And that means we must carefully attend to the true pillars of our relationship.

One essential pillar has been our common devotion to NATO and that is what I want to talk about tonight. Would it be too presumptuous to call our meeting tonight the unofficial opening of the Riga Summit? Of course, the official summit begins tomorrow with the gathering of the 26 NATO heads of state in Riga, and even as I speak, President Bush is in Tallinn, conferring with our mutual friends and allies. But for us here, I can think of no better way to kick off the summit than to take a closer look at the U.S.-Norwegian relationship to NATO. In doing so, I admit to taking my prerogative as speaker to alter the subject of my speech somewhat. The revised title of my remarks is “US and Norway—Leading a 21st Century NATO?”

 

Norway’s History in NATO

I was gratified to hear Foreign Minister Store, in his excellent speech in this hall, confirm that Norway is just as committed as the United States to continuing our special partnership.

He went on to say that our continued cooperation is “a partnership that draws on the experience of the past but that is driven by the challenges of the future.” He is so very right, most especially with respect to our common relations to NATO.

 

The “experience of the past” brings to mind the recent commemorations of Jens Christian Hauge’s remarkable life. Mr. Hauge’s contribution to bringing Norway into NATO was an important turning point in Norway’s history. Norway’s rejection of neutrality and its choice to tie its security to NATO and the U.S. was not assured, as might be assumed today. Strong voices argued that Norway should play a non-aligned role and rely on the UN for guarantees of security. No doubt many of you in this room engaged in that debate. But in the end, Norway took a hard look at the realities of the world and took the necessary steps to ensure its security. Of course, the US too made a deep commitment to the trans-Atlantic alliance from the very start.

Any honest assessment of history shows clearly that both nations greatly benefited from their NATO commitment. Our close security cooperation, both within our NATO alliance and bilaterally, was crucial for the defense of Norway and Europe during the Cold War. U.S. pre-positioned equipment here in Norway was just one demonstrable sign of how quickly we could respond to a threat to the alliance. This equipment is just as relevant today as during the Cold War—it is now a demonstrable sign of how quickly we can respond to threats worldwide. Norway has historically been one of the United State’s closest and most dependable NATO allies and one of the most vigorous advocates of the alliance’s value.

NATO has always worked to guarantee the security and independence of its member states. Of course, the methods used to ensure security have varied greatly over the years and continue to evolve. One of the remarkable things about NATO is that it has adjusted to meet each challenge, becoming a stronger institution each time. Today Norway and the U.S. have an important opportunity to provide essential leadership – to lead NATO through a critical transition period necessary to enable the alliance to address the challenges of the 21st century.

A 21st Century NATO

Minister Store’s speech was also right on target that the US – Norway relationship is, and should be, “driven by the challenges of the future.”   This is especially true with regards to NATO and defense policy. The very point of the Riga Summit is to continue NATO’s efforts to prepare – “to transform” — for these 21st century challenges. Let me emphasize that the goal of NATO remains exactly the same — to guarantee the security and independence of its member states. NATO cannot remain viable unless its collective members continued to find it in their individual security interest to belong.

The trickier part is that the nature of national security has profoundly changed. Of course, the threat of national armies clashing in Europe has greatly diminished. But globalization in all its forms has so shrunk the world that genuine threats come not from our neighbors, but from across the globe. We face not a common enemy but common threats. And these threats may not come from Europe, but they most certainly threaten Europe.

 

Global terrorism and proliferating weapons of mass destruction top the list, but in an ever shrinking world the threats of HIV/AIDS, poverty, energy security and what might in the past have been just regional conflicts, all pose meaningful dangers. The fact that any and all of these threats will usually arise from failed states far from our shores makes the dangers far more complex to contend with. The alliance that helped bring down the Berlin Wall, reunite a divided Europe, and bring peace to the war-torn Balkans, is today on the frontlines of a struggle every bit as important: defeating a resurgent Taliban and supporting the development of a free, democratic, and economically viable Afghanistan. The history of the conflict in Afghanistan provides a clear example of the existence, the dangers, and the nature, of these new global threats.

 

The very nature of these 21st century threats demand very different tools. Global threats demand global – and thus collective — solutions. These challenges have diplomatic, military and non-governmental aspects and require the broadest scope of international cooperation. These threats demand longer and deeper commitments, which require more patience and discipline. They require projecting power and resources far further from home than ever before. Afghanistan again provides a real example of the new tools we will need in the 21st century. And that is precisely what will be discussed tomorrow at Riga.

 

These are profound challenges. Successfully addressing them will require many complex changes in our national and multilateral institutions. The US believes that a transformed NATO should remain the foundation of our collective security arrangements. NATO is the only institution among transatlantic democracies which has the military capacity to be effective in addressing global challenges. We strongly agree with Defense Minister Stroem-Erichsen who has emphasized Norway’s firm belief in a transformed NATO.

 

The Demands of Change and Leadership

But we must recognize that understanding 21st century threats and believing in a transformed NATO is really the easy part. Making it happen requires change. Change is hard –very hard, and history shows that change does not happen without leaders willing to drive that change through. My central point here tonight is that successfully developing a “new” NATO will demand leadership and that Norway and the US should be partners in providing it.

 

Why us? For one, the tradition of a strong NATO has always been important in our nations. We closely share the set of core values that form the heart of this alliance of democracies – freedom, justice, and human rights. We hold these values not merely as a matter of principle but as an agenda for action. These values have driven both nations to actively project our influence far from home to try to change the world for the better. We are also nations with the financial resources to implement the necessary changes in our institutions to make transformation a reality. Both the US and Norway share the same vision of what a 21st century NATO should look like. Not least, we should lead because we have led before. We understand the need for that leadership and have the skills and influence necessary to the task.

Let’s look at what some of the things the US and Norway could do to provide this much needed leadership.

 

Creating the will

My first point is that NATO cannot succeed in the 21st century without a strong will for NATO’s mission among the people of the NATO countries.   Without popular support, change is flat out impossible. Beyond change itself, the likely protracted nature of future actions means that NATO countries need to have the will to stick with its commitments for longer periods. Abraham Lincoln rightly said “Always bear in mind that your own resolution to succeed is more important than any one thing.” Thus, political leaders of all the NATO partners must actively and aggressively explain to their citizens about these new threats, why NATO is needed, and what changes need to occur to make NATO work.

 

This may be harder in Europe, including Norway, because of NATO’s primary role as the Cold War deterrent. The end of the Cold War naturally invites the average person to wonder what NATO’s purpose is today. I was disturbed to read the results of a recent poll which showed a five percent drop in Norwegians who support NATO membership. I hear some voices in Norway suggesting the nation should look to primarily the EU or even the United Nations for its security needs. Other voices question the need for a robust security posture at all, suggesting Norway needs to have just good enough security– whatever that means — and no more.

 

It is certainly not my business to engage in Norway’s debate about what the nation’s defense policy should be. That is for Norwegians. But as a representative of a NATO partner whose security is directly tied to Norway, I can fairly hope that the government, political leaders and leading intellectuals take the time and energy to really explain to the Norwegian people the new threats and why a commitment to a NATO really matters to Norway after the Cold War. The same goes for US political leadership which must continually confront isolationism and explain why we should devote so much effort and commitment across the ocean.

 

In particular, I believe the Norwegian people need to better appreciate the reality of international terrorism — to see how this threat poses deep and direct dangers to all the free countries of the world, including Norway, and to see that NATO has a crucial role in fighting it. Norway is not exempt from terrorism, as we have seen in this very year. Popular reluctance to admit threats is natural, but it is up to leaders in the US and Norway to overcome it.

 

One of the clearest expressions of this need for can be seen in countries’ participation in NATO operations. Of course, this is where the rubber really hits the road. Both Norway and the US have strong records in NATO operations, from northern Afghanistan to the Balkans to Active Endeavor in the Mediterranean, and possibly soon to Darfur. We have stood with, and in fact often led, our NATO partners. The decision by Norway to withdraw from the NATO mission in Iraq and, for now, not to send Special Operations Forces to southern Afghanistan are exceptions to this leadership. But, I hope, they are limited exceptions. To demonstrate political will for other alliance partners means showing a complete commitment to these important NATO operations.

It is only by building the will for a transformed NATO at home and engaging in operations abroad that Norway and the US can truly be models for other alliance partners.

 

Bridging the cultural divide on force

NATO also needs our leadership in addressing what I believe is a genuine cultural divide between the US and Europe in how to solve problems, specifically how to balance between diplomacy and dialogue on the one hand, and the use of harder force like sanctions, isolation, and military action on the other. Please excuse these gross generalizations – but speaking in broad terms, Europeans tend to believe deeply in the process of diplomacy and dialogue as a goal and are more reluctant to think in terms of power. Americans want to solve problems peacefully through negotiation and dialogue, but do not see the process of dialogue itself as a goal and therefore are less reluctant to use power when necessary.

This difference can be characterized as impatience and patience, action and dithering, or operating out of positions of strength or weakness, depending on your perspective. There are quite legitimate reasons for the American and European approach to problems and both can, and do, play an important role in solving international conflicts.

Let us not debate which is right or wrong, but let us not ignore this difference. It is also important to note that this divide is fundamentally a genuine part of the European and American outlooks. As such, it will not change with political shifts on either side of the Atlantic.

So, how do we merge our two approaches to problem solving? Here, I think Norway can help play a constructive bridging role to harmonize these differences. This is because, although Norway has always prized dialogue, it also, as demonstrated in the Balkans, Afghanistan, and elsewhere, has understood there is a time and place for exercising power.

It is essential that we work on this issue. The U.S. cannot solve the world’s problems alone. Europe has significant power but, as Foreign Minister Store correctly stated, the United States must be a part of the solution for the world’s efforts to be successful. We must work effectively together if we hope to have success in facing the new global security challenges.

Ultimately, this is a core reason why NATO remains important for the 21st Century. NATO is where transatlantic democracies gather, consult and forge strategic consensus. And, when necessary, NATO is where they take decisions on joint action. NATO is the one organization which binds transatlantic democracies together. And it should be Norway and the US, in constructive engagement, who help reconcile some of the natural differences in outlook between the allies to creative a more effective and coherent NATO.

 

Leading in Transformation

Turning now to the subject of transformation, leadership for the new NATO also demands that both the US and Norway stand as strong forces for military transformation. Today’s forces need to be deployable, inter-operable, and supportable. Why? Simply put, to support our foreign policy. This is as Clausewitzian as it gets. Indeed Norway and the U.S. share almost exactly same vision for NATO. Norway has been an excellent example of a NATO ally which has seriously addressed the difficult transition from a static territorial defense to an expeditionary military able to respond to global needs and the complexity of modern conflict.

 

I wish more Norwegians knew about the great work being done in Stavanger at the NATO Joint Warfare Center. I visited the center the very last day that General Richards completed the training of his staff in preparation for leading the NATO troops in Afghanistan. They were learning to deal with the multi-faceted nature of modern military operations, including coordinating armed forces from multiple countries with multiple roles, working with the media, implementing development projects, and communicating with local populations. This is the future and Norway is helping make it happen in Stavanger.

 

Another place the US and Norway can lead the way at NATO is the purposeful coordination of development assistance and security. Again, Afghanistan is the model where the generals have clearly said that to win they must fight the Taliban, but equally importantly we must build roads and schools. Both Norway and the US have worked internally to ensure their development assistance supports their nations foreign and security policy. Again, this leadership experience should be proactively shared with other NATO partners.

 

Financing Change

Transformation has many obstacles but one of the biggest is cost. Change requires investment. In this regard far too many NATO countries are falling short of the NATO benchmark to spend 2% of gross national product for defense. Some NATO countries are as low as a little over 1%. European allies collectively have economies comparable to the US, yet spend only half as much on defense. Norway stands in 14th place among the partners, in the lower half, at about 1.6%. This is a place, I hope, where Norway, the wealthiest country per capita among NATO members, could assert greater leadership and increase its spending to the 2% standard, thereby providing a strong positive example. This would also give Norway the potential to provide more support to NATO operations and show leadership in that way as well.

Of course, spending on security can be hard to prioritize in a national budget. It can be difficult for the public to understand why serious investments are necessary to ensure future security. It is up to political leaders to recognize and explain this. In the U.S., for example, we had a strong debate over the “peace dividend.” In the immediate days following the Cold War, people expected the “peace dividend” would be permanent. Armed forces were cut, and intelligence agencies greatly diminished as we celebrated our new-found threat-free world. Unfortunately, this did not prove to be the case and it took the tragic events of 9/11 to fully end this debate in the U.S. I hope and pray that other nations don’t have to experience such tragedies to realize the very real dangers of today’s world.

One might ask what business is it of the US what another country spends on defense. The answer is that the failure to meet defense spending needs makes it harder for countries to contribute effectively to NATO operations. That undermines the effectiveness of the partnership. In turn, an ineffective NATO will have no future.

 

Purchasing modern technology and capability is essential. Airlift capacity is one clear example where investment is not being made in a very critical area. NATO cannot be expeditionary if its troops cannot be moved. The international consortium to acquire C 17s is a hopeful example of how countries can finance needed upgrades to their capability. We welcome Norway’s positive indications on joining the consortium and believe it indicates Norway’s desire to prepare for future needs.

 

Forward leaning Norway

In summary, let me say that the future I want to see is Norway and the United States working shoulder to shoulder to build a vigorous NATO ready to meet the challenges of the 21st century. This means leading, not following. It means not doing just enough, but all we can. It means both countries must be the most forward leaning with respect to NATO transformation and supporting the costs to make it happen. It means building a NATO with global reach and perspective, and supporting NATO operations with all the capacity that we have to share. Norway and the US have historically been leaders in NATO, holding NATO as the cornerstone of our defense policies. Now is the time to renew our commitment to leading in NATO. Leadership at NATO is right for our nations, for our relationship, and right for the world.

 

Thank you.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 13. november 2006

ved

General Sverre Diesen
Forsvarssjef

 

Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

 

FORSVARETS UTFORDRINGER

 

Innledning

Formann, mine damer og herrer,

General Sverre Diesen Forsvarssjef. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det er vel en nokså årviss forventning til forsvarssjefens foredrag her i Oslo Militære Samfund at han skal bruke anledningen under et godt besøkt møte hvor også pressen er til stede til å beklage seg over alt som er galt – og kanskje først og fremst over budsjettet. Dette er likevel en forventning jeg kvier meg for å innfri, og det er flere årsaker til det:

  • for det første er det alt for mange ting ved dagens forsvar som er bra – faktisk vesentlig bedre enn det har vært på noe tidligere tidspunkt i nyere tid – og som derfor tilsier at man skal være tilbakeholden med for mange elendighetsbeskrivelser
  • for det annet er jeg sterkt i tvil om man ved stadig å beklage seg over budsjetter og andre rammevilkår egentlig blir lagt særlig merke til av andre enn pressgrupper og entusiaster i egen sektor. Kanskje er det snarere slik jeg har vært inne på før – og som jeg også i dag skal få komme tilbake til – at det blir lagt mer merke til hvis man beskriver konsekvensene av ulike politiske valg, men samtidig understreker at man ikke har tenkt å legge seg bort i den tverrprioriteringen som beviselig er det vi har politikere for.

Når det er sagt hører det likevel med til en realistisk beskrivelse av Forsvarets situasjon å peke på de utfordringer vi faktisk står overfor. Disse er imidlertid ikke ensidig av økonomisk art, men dreier seg kanskje like mye om at vi fortsatt holder fast ved en forsvarsmodell som i hovedsak er tilpasset Forsvarets gamle rolle som nasjonalt nødvergeinstrument i en eksistensiell krig på eget territorium. Spørsmålet er altså om tiden ikke nå er inne til å bygge Forsvaret opp fra grunnen av som det vi faktisk er i dag, nemlig et makt- og realpolitisk instrument for den norske stat i en verden der sikkerhetsutfordringene er globalisert.

 

Det betyr ikke at vi skal kvitte oss med alt som kjennetegnet det gamle forsvaret. Men det betyr at vi må være villige til å vurdere alle sider ved forsvarsmodellen kritisk i forhold til om de fortsatt bidrar effektivt til et moderne forsvar tilpasset vår tids politiske og operative krav – eller om de bare er institusjoner og ordninger vi viderefører uten å reflektere over deres fortsatte relevans. Det er dette så vel som de økonomiske utfordringene vi har en ambisjon om å svare på i Forsvarsstudie 07, og jeg vil derfor bruke første del av kveldens foredrag til å utdype disse problemene nærmere. I annen del vil jeg så komme inn på hvilke prinsipielle løsninger vi kommer til å fremme forslag om til politiske myndigheter, når forsvarsstudien legges frem om et snaut år.

 

Sentrale problemområder for Forsvaret – de tre ubalanser

 

Generelt

Nøkternt bedømt er det norske forsvaret i dag preget av manglende balanse på tre viktige områder. For det første er det som nevnt fortsatt dårlig samsvar mellom selve forsvarsmodellen og den type styrker som den sikkerhetspolitiske og strategiske situasjon skaper behov for. Denne inkonsistensen kan vi kalle den styrkemessige ubalanse. Dernest er det en markert ubalanse mellom operativ og ikke-operativ struktur – altså det forhold at basestruktur og støttefunksjoner er for omfattende i forhold til den kamporganisasjon som skal understøttes. Dette har jeg tidligere kalt den funksjonelle ubalanse. Den tredje og siste er den nærmest institusjonelle økonomiske ubalanse, dvs mangelen på langsiktig samsvar mellom politisk vedtatt forsvarsstruktur og politisk vedtatte budsjetter. Det er disse tre ubalanser som representerer Forsvarets førsteordens problemer – dvs de forhold som langt sterkere enn andre faktorer svekker vår evne til å generere relevant militær kampkraft, og som det derfor må tas tak i før det har noen særlig effekt å rette på andre og mindre svakheter.

 

Den styrkemessige ubalanse

For å begynne med den styrkemessige ubalanse, så er det fortsatt et gap mellom den type styrker vi hovedsakelig produserer med vår norske forsvarsmodell, og den type styrker vi faktisk har behov for – både nasjonalt og i NATO-sammenheng. I klartekst betyr det at vi fortsatt bruker for store ressurser på å utruste og utdanne de rene vernepliktsenhetene som selv etter fullført oppøving ikke er tilgjengelige for operativ innsats der det er bruk for dem – i første rekke i de internasjonale operasjoner Norge deltar i. Det fremstår selvsagt som ubegripelig for både våre egne politiske myndigheter og NATO at vi med en styrke på totalt 20.000 befal og mannskaper knapt greier å holde ett tusen av disse ute i operasjoner eller disponible for NATO Response Force til enhver tid. Dette er imidlertid ikke annet enn en naturlig konsekvens av de innebygde begrensninger som ligger i selve forsvarsmodellen og måten vi praktiserer den på.

 

Men dertil kommer jo at mange av de samme enhetene heller ikke er anvendelige nasjonalt mer enn en meget begrenset del av tjenestetiden. Dette fordi oppøvingstiden før de fullt ut mestrer moderne materiell og operative prosedyrer nå er meget lang, og stadig øker i takt med mer komplisert teknologi og nye operasjonsmønstre og -typer.

Forholdet mellom oppøvingstid og operativ nytteperiode er dermed i ferd med å bli snudd helt på hodet for de enhetene som i løpet av en kortvarig militærtjeneste skal lære å beherske hele spekteret av operasjoner og stridsformer.

 

Forutsetter vi at den perioden der mange enheter kan sies å være fullt ut operative ikke er lenger enn tre av førstegangstjenestens i alt tolv måneder, innebærer det med andre ord en utnyttelsesgrad på 25 % – dvs for å kunne ha en enhet ferdig utdannet og operativ til enhver tid må vi ha ytterligere tre enheter under oppøving, slik figuren viser.

 

Dersom hensikten fortsatt hadde vært å produsere et stort mobiliseringsforsvar for lager, hadde et slikt system selvsagt vært rasjonelt – en avdeling utdannet gir en avdeling mer på lager. Men når mobiliseringsforsvaret er borte, og vi i stedet skal hente en stående kapasitet ut av det gamle utdanningsapparatet, er dette åpenbart svært ineffektivt både økonomisk og beredskapsmessig. Våre egne ekspertmiljøers vurdering av den konvensjonelle resttrussel i norske nærområder peker entydig i retning av scenarier karakterisert ved høy lokal intensitet, men begrenset styrkeinnsats og meget kort strategisk varsel. Dette tilsier at det er stående styrker med høy reaksjonsevne, treningsstandard og dermed beredskap til enhver tid som utgjør en relevant kapasitet mot de gjenværende militære utfordringer, også nasjonalt.

 

Vi ser altså at vi på tross av alt som er skjedd på det sikkerhetspolitiske området etter Murens fall og Sovjetunionens oppløsning fortsatt i hovedsak baserer oss på en forsvarsmodell og en måte å generere styrker på som egentlig er laget for et annet formål. Det er denne ubalansen mellom styrkeproduksjonsmodell og styrkebehov som fører til at vi har meget lav operativ tilgjengelighet i forhold til det totale antall styrker som til enhver tid er inne til tjeneste. Når det er sagt, vil jeg likevel understreke at vi fortsatt ser en behovstilpasset verneplikt som en viktig forutsetning for rekruttering til og bemanning av Forsvaret, slik jeg skal få komme tilbake til.

 

Den funksjonelle ubalanse

Som jeg også påpekte i fjorårets OMS-foredrag har det over tid oppstått en betydelig funksjonell ubalanse mellom størrelsen på basestrukturen, logistikkapparatet og støttefunksjonene i Forsvaret på den ene side og den operative struktur de skal understøtte på den andre. Først og fremst skyldes dette at vi i dag er lokalisert på alt for mange steder med vår virksomhet. Men delvis er det også en direkte konsekvens av den økonomiske ubalansen, som fører til et årlig behov for å tilpasse struktur og virksomhet til trangere økonomiske rammer enn forutsatt.

 

Etter som den kortsiktige økonomiske handlefriheten alltid befinner seg på områder som ensidig påvirker den operative strukturen – som skyving på materiellinvesteringer, sløyfing av øvelser, tæring på lagre og utsettelse av vedlikehold – vil med andre ord økonomisk ubalanse og den årlige likviditetsstyring dette fører til innebære at den operative strukturen forvitrer langt raskere enn støttefunksjonene. Når en slik utvikling får pågå over år, blir med andre ord resultatet en usymmetrisk nedskalering av operativ struktur ift bl a basestrukturen.

 

Imidlertid er den overdimensjonerte støttestrukturen også en konsekvens av at Forsvaret nå er så lite at logistikkfunksjonene ikke lenger er skalerbare i enhver henseende – dvs det er ikke uten videre mulig å redusere logistikk og støttefunksjoner i samme forhold som vi har redusert antall operative plattformer og avdelinger. Det er med andre ord kapasitetsbredden – antall ulike typer våpensystemer og hovedmateriell vi har i strukturen – mer enn antall enheter av hver type som avgjør kompetansebehovet og dermed størrelsen på FLO. Dette er et klassisk problem for ethvert forsvar som sliter med kritisk masse-problematikk. Men det har som konsekvens at ytterligere forventninger til rasjonalisering av FLO og reduksjon av antall årsverk i organisasjonen er urealistiske, så lenge vi ikke kan konsentrere virksomheten på færre steder eller ta ut hele kapasiteter av strukturen og på den måten redusere oppgaver og kompetansebehov.

 

Dertil kommer at vi nå har et betydelig problem ved at de medarbeiderne som faktisk forlater FLO heller ikke er de som det tross alt er enklest å erstatte eller unnvære – men tvert imot de som innehar en helt kritisk kompetanse. Dette gjelder bl a mange av dem som står for så vel teknisk spesifisering som merkantil gjennomføring av våre materiellinvesteringer. Årsaken til det er den høykonjunkturen vi nå har i næringslivet, som presser lønningene i været og gjør at vi i øyeblikket ikke kan konkurrere om denne type høyt kvalifisert arbeidskraft. Helt konkret har FLO i øyeblikket ikke mindre enn 150 vakanser på dette området, som vi ikke kan dekke opp med personell fra andre divisjoner uten at det får tilsvarende konsekvenser for den daglige driften. Vi ser derfor nå at problemer med å beholde den nødvendige kompetanse til å gjennomføre en rekke materiellprosjekter er en av flere årsaker til et mulig underforbruk på investeringskapitlet, samtidig som vi hevder at vi egentlig har for lite investeringsmidler til å realisere den vedtatte strukturen.

 

Dette er selvfølgelig en pedagogisk og politisk håpløs situasjon å skulle forklare, og vi må derfor finne mer langsiktige måter å dekke vårt kompetansebehov på innenfor investeringsområdet, som gjør at vi ikke er utlevert på nåde og unåde til konjunkturene, slik situasjonen er i dag. I tillegg vil vi i nær fremtid foreslå et mer fleksibelt regelverk knyttet til gjennomføring av materiellanskaffelser enn det relativt stivbente regime vi i dag arbeider under. Det må i den forbindelse bli enklere å gjennomføre hurtiganskaffelser av prioritert materiell ved behov, f eks når midler på årets budsjett frigjøres som følge av forsinkede leveranser.

 

Den økonomiske ubalanse

Den betydeligste ubalansen, og dermed Forsvarets største utfordring i tiden fremover, er likevel den vedvarende økonomiske ubalansen – dvs det manglende langsiktige samsvar mellom politisk vedtatt forsvarsstruktur og politisk vedtatte budsjetter.

 

La meg i den forbindelse understreke at det aldri er slik at vi på bakgrunn av et enkelt års budsjett som avviker fra langtidsplanen med noen hundre millioner kroner kan si nøyaktig hvilke konsekvenser dette vil ha for selve strukturen – utover at det som sagt vil ramme den spisse enden i form av kutt på aktivitet og øvelser. Strukturmessig sett kommer man seg alltid gjennom både neste år og året etter i og for seg, selv om budsjettet blir stramt. Det er derimot den akkumulerte effekten av en begrenset men kontinuerlig underdekning over tid som får konsekvenser for strukturen. Jeg minner om at en underdekning på 3-4 mrd kroner over en planperiode på 4 år – som er det vi har levd med de siste planperiodene – representerer 15-20 mrd i et 20-års perspektiv, som selvfølgelig er det perspektiv vi må se våre store materiellinvesteringer og dermed strukturutviklingen i. Og da dreier dette seg plutselig om et være eller ikke være for store strukturelementer, som hele fregattvåpenet, 1-2 hærbrigader eller et halvt kampflyvåpen – dvs om hvorvidt et helt sentralt strukturelement vil bli en gigantisk feilinvestering eller ei.

 

Jeg vil likevel understreke at økonomisk balanse ikke bare er et spørsmål om budsjettets størrelse absolutt sett. Det dreier seg i minst like stor grad om troen på at det er mulig å vedlikeholde en konstant struktur eller forsvarsevne ved hjelp av et såkalt flatt inflasjonsjustert budsjett – dvs en budsjettutvikling som kun tilsvarer justering i forhold til konsumprisindeksen. Gitt at forsvarssektoren har og fortsatt vil ha en realvekst i sine kostnader på rundt 2 % som vi ikke selv kan påvirke, er dette dessverre en illusjon.

 

Et forsvarsbudsjett på 30 mrd er i beste fall en meningsfylt størrelse brukt som gjennomsnittsverdi i faste kroner over en periode som i hvert fall bør tilsvare levetiden for Forsvarets hovedmateriell i grovt. Anslås denne meget forsiktig til 15 år, vil det i realiteten si et budsjett på ca 26 mrd kr ved periodens start, som så gis en realvekst som svarer til realkostnadsveksten i forsvarssektoren. Settes denne til 2 % pr år, som for øvrig også er forsiktig anslått, vil budsjettet etter 15 år være 35,1 mrd, og gjennomsnittet altså ca 30 mrd – alt i begynnelsesårets kroneverdi. Men det betyr at utgangspunktet for en forsvarsstruktur som skal kunne holdes stabil over en periode på 15 år med dagens budsjettnivå som gjennomsnitt for perioden, altså vil måtte tilpasses det som kan driftes og videreføres materiellmessig for ca 26 mrd kr med dagens kostnader. Det er åpenbart en vesentlig mindre struktur enn den vi faktisk har, og jeg kommer tilbake til hvilke konsekvenser det får, dersom dette skal være utgangspunktet for neste langtidsplan for Forsvaret.

La meg likevel først få minne om hva konsekvensene er av ikke å innrette seg rasjonelt på dette området, men i stedet fortsette og vedta en forsvarsstruktur som er for stor i forhold til det som kan opprettholdes for et gitt budsjettnivå. Den direkte følge av en slik praksis er at vi stadig vekk begynner å kjøpe materiell og bygge opp kapasiteter som det så viser seg at vi likevel ikke er i stand til enten å fullføre eller å drifte mer enn en brøkdel av materiellets tekniske og operative levetid – eller som vi i verste fall ikke har råd til å ta i bruk i det hele tatt etter at de er anskaffet.

 

Her vil muligens noen av skeptikerne til hele forsvarsmoderniseringen innvende at dersom dette er riktig og denne utviklingen har pågått i flere år – hvordan kan det da ha seg at vi likevel hevder at Forsvaret er bedre i dag enn for ti år siden? Svaret på det er ganske enkelt at vi etter at moderniseringen ble innledet for alvor med St prp nr 45 (2000-2001) for 6 år siden, har tilpasset oss kostnadsveksten ved å kvitte oss med hele resten av det gamle invasjonsforsvaret, som var blitt like lite sikkerhetspolitisk relevant som det var økonomisk bærekraftig. Vi har med andre ord kunnet påbegynne en modernisering som har tatt oss i riktig retning og gitt oss et bedre og mer relevant forsvar, fordi kostnadsveksten i hovedsak har fått eliminere operative strukturelementer som det ikke har hatt noen negativ konsekvens å kvitte seg med – tvert imot.

 

Men da er det samtidig helt avgjørende å erkjenne at dette var en engangsgevinst som vi nå har tatt ut – i fremtiden vil det ikke finnes skjulte reserver av denne størrelse å tære på. Dersom vi heretter ikke innretter oss mer rasjonelt på det økonomiske området, vil kostnadsveksten begynne å undergrave det nye forsvaret like effektivt som den til nå har tæret bort det gamle.

 

Dette er for øvrig også en realitet som er erkjent av Stortinget ifm behandlingen av St prp nr 45 i 2001, slik det fremgår av denne plansjen.

 

Fortsatt økonomisk ubalanse vil med andre ord føre til en fortløpende forvitring av forsvarsevnen som utad vil arte seg som den ene økonomiske skandalen etter den andre – enten som bortkastede milliardinvesteringer eller som påtvunget stans eller reduksjoner i den operative virksomheten som faktisk er det vi er til for. Uansett hva man måtte mene om forsvar og forsvarsøkonomi, må dette være en samfunnsøkonomisk meget lite rasjonell måte å forvalte ressursene på.

 

La meg her benytte et eksempel som illustrerer dette poenget. I 1993 vedtok Stortinget på basis av Forsvarskommisjonens anbefalinger en hærstruktur på 6 brigader, og i de påfølgende år ble nytt materiell til Hæren dermed anskaffet i et antall som svarte til det behovet 6 brigader representerte. I dag, 15 år senere, består Hæren av en brigade. Men 15 år er altså ikke stort mer enn halvparten av levetiden for mesteparten av det materiellet som ble anskaffet utover i 90-årene. Hva disse anskaffelsene derfor utgjør i form av bortkastede investeringer i våpen, kjøretøyer, sambandsmateriell, intendantureffekter og andre ting har jeg ingen formening om, men det dreier seg åpenbart om milliardbeløp. Det er denne type forvaltning av samfunnsressursene våre politikere systematisk legger opp til hvis de fortsetter å vedta et annet forsvar enn det de finansierer.

 

Det er altså slik at opprettholdelse av en konstant forsvarsevne pga realkostnadsveksten krever et stigende budsjett, mens et konstant budsjett innebærer en kontinuerlig omstilling av Forsvaret mot en lavere ambisjon. Et såkalt flatt inflasjonsjustert budsjett er med andre ord ensbetydende med en de facto politisk beslutning om en styrt avvikling av Forsvaret på sikt. Dette må ses i sammenheng med at forsvarsstrukturen nå er så liten at mellom 1/3 og 1/4 av de ca 30 ulike hovedkapasiteter og våpensystemer Forsvaret består av er på et kritisk minimum mht antall enheter. I praksis betyr dette at fortsatt nedbygging ikke vil arte seg som en fortsatt gradvis reduksjon av antall enheter innenfor hele spekteret av kapasiteter, som hittil. I stedet vil hele kapasiteter eller sektorer forsvinne samlet. Dette er årsaken til at vi nå kan si med stor sikkerhet at en videreføring av den budsjettlinjen skiftende regjeringer har ført de siste 10-15 år vil innebære at Forsvaret om 25-30 år for alle praktiske formål vil være avviklet.

 

La meg presisere at dette i så fall selvsagt er et helt legitimt politisk valg, dersom det skjer bevisst og med overlegg. Men mitt poeng i den forbindelse er altså at våre politiske myndigheter bør ta konsekvensen av det som er deres faktiske og reelle ambisjonsnivå når det gjelder forsvar og forsvarsbevilgninger – ellers kaster de samfunnets og skattebetalernes midler ut av vinduet. Dette registrerer jeg at det er en voksende og meget positiv erkjennelse av i det forsvarspolitiske miljø, som egentlig lover godt for fortsettelsen.

 

Samtidig påhviler det også Forsvaret selv et ansvar for å være nøkterne mht hva vi tror det er mulig å få til innenfor gitte rammer, hver gang vi fremmer nye strukturforslag i form av en ny forsvarsstudie. Dersom vi i slike sammenhenger prøver å få til mer enn vi strengt tatt vet er realistisk, lager vi bare ris til egen bak – og det har vi ikke alltid vært oss like bevisst historisk. Når vi i dag ikke greier å realisere den strukturen Stortinget har vedtatt, skyldes det med andre ord ikke bare sviktende bevilgninger, men også at våre egne anbefalinger har vært for ambisiøse allerede i utgangspunktet. Den feilen har vi ikke tenkt å gjøre en gang til.

 

Videre utvikling av Forsvaret – hovedlinjer i FS-07

 

Generelt

I denne andre delen av foredraget vil jeg så ta for meg hvilke tiltak jeg i prinsippet vil foreslå i Forsvarsstudie 07, med sikte på å rette opp de ubalanser jeg nå har redegjort for. Jeg begynner med de viktigste konkrete strukturmessige tiltakene, og avslutter så med de nødvendige politiske og økonomiske forutsetninger for de samme endringene.

 

Operativ struktur

I løpet av de siste 1-2 generasjoner har den politiske og økonomiske integrasjon i Europa kombinert med Sovjet-Unionens fall gjort trusselen om en ny total krig innad mellom europeiske nasjonalstater irrelevant for planleggingsformål. Parallelt med dette har en teknologidrevet kostnadsvekst umuliggjort forestillingen om folkeforsvaret og ”nasjonen i våpen”, mens velstandsutvikling og postmodernisme har undergravet så vel evnen som viljen hos store befolkningsgrupper til å la sine liv konfiskere av staten for militære formål. Det er altså nærliggende å si med en spissformulering at den forsvarsmodell vi i det vesentlige fortsatt bygger på er laget for en type krig vi ikke lenger tror på, den er tilpasset produksjon av en type forsvar som ikke lenger er økonomisk mulig og den er utgått fra en type samfunn som på mange måter ikke lenger finnes. I sum har dette banet veien for endringer i alle de vestlige samfunns militære strukturer som ikke er mindre enn de endringer som i sin tid ble utløst av andre tilsvarende omveltninger – hva enten de var sosiale og politiske, som f eks den franske revolusjon eller teknologiske, som f eks oppfinnelsen av bensinmotoren. Vi har altså å gjøre med en genuin ”revolution in strategic affairs” i vår tid, som vi til nå bare delvis har tatt inn over oss i Norge.

 

Dette tatt i betraktning er det derfor på høy tid at vi nå tar det endelige skritt over i en forsvarsmodell som i utgangspunktet er laget for de oppgaver Forsvaret faktisk har, og ikke fortsetter å tillempe et system som opprinnelig ble laget for noe annet. Dette er i realiteten forutsetningen for at vi bedre skal kunne innfri de forventninger som så vel nasjonale politiske myndigheter som våre allierte nå har til oss. I praksis vil det si et forsvar der hovedregelen er at enhver avdeling eller enhet i utgangspunktet skal være stående, profesjonell og derfor klar for innsats hvor som helst, hjemme eller ute, på meget kort varsel.

 

Kun unntaksvis bør det være aktuelt å beholde avdelinger utelukkende for nasjonale oppgaver. De strukturelementer dette i første rekke dreier seg om er Kystvakten med sine oppgaver innen ressursjurisdiksjon og myndighetsutøvelse, H M Kongens Garde som vakt- og eskorteavdeling for hele statsledelsen, Grensevakten og ikke minst Heimevernet, som vil gi samfunnet en evne til å beskytte seg mot en omfattende asymmetrisk trussel over tid.

 

Dette vil først og fremst ha konsekvenser for hvordan vi praktiserer verneplikten – som jeg likevel meget sterkt vil understreke at vi ønsker å beholde som den viktigste innfallsporten til Forsvaret. Imidlertid vil det da ikke være hensiktsmessig å investere i mer enn en grunnleggende opplæring av begrenset varighet, før vi gir rekruttene valget mellom prinsipielt fire alternativer – befalsutdannelse, verving med videre opplæring og påfølgende deltagelse i internasjonale operasjoner, fordeling til 12 måneders tjeneste ved en av de nevnte vernepliktsbaserte, fredsoperative avdelingene eller fordeling til HV med ytterligere spesialutdannelse før overføring til eget HV-distrikt. Dette er en type løsning på vernepliktsspørsmålet som også andre land med lang tradisjon for verneplikt har valgt – bl a Danmark.

 

Verneplikten vil i et slikt system fungere primært som rekrutteringsmekanisme til verving eller befalsutdannelse, mens det overskuddet av innkalte som ikke er interessert i dette vil bli kanalisert inn i de delene av Forsvaret som fungerer godt på vernepliktsbasis, og hvor det ikke vil være verken mulig eller ønskelig å innføre verving. Med den politiske understrekning av at verneplikten skal tilpasses Forsvarets behov som er gjentatt av Stortinget i flere omganger, mener vi at dette bør være akseptabelt.

 

Parallelt med en ytterligere tilpasning av verneplikten til Forsvarets behov og et økende innslag av vervede, vil vi fortsette den materiellmessige og organisatoriske fornyelse av strukturen. Dette innebærer at den dimensjonerende operative utfordring for enhetene fortsatt vil være høyintensitets konflikt i en koalisjons- eller allianseramme – dvs de må kunne inngå i et moderne nettverksorganisert system av systemer. Dette kvalitative ambisjonsnivået er helt avgjørende for å sikre interoperabilitet med våre allierte, og dermed operativ relevans i enhver sammenheng – både hjemme og ute.

 

Jeg vil også understreke betydningen av at høyintensitets krigsoperasjoner fortsatt må være dimensjonerende for hva våre enheter skal utrustes og trenes for, i tillegg til de mer spesifikke counter-insurgency og peace support operasjoner som vi i dag er involvert i internasjonalt. Årsaken til det er flere. For det første vil selv begrensede konflikter kunne bli meget intense på lokalt, taktisk nivå slik vi så i Meymaneh i februar, og dermed blir dette utdanningsnivået avgjørende for den enkeltes og avdelingens mulighet for å overleve og løse oppdraget. For det andre ville noe annet og mindre i realiteten være uforenelig med medlemskap i en allianse bygget på forpliktelsen om kollektivt forsvar og for det tredje vil mestring av dette ambisjonsnivået også være det som gir et kompetansemessig og psykologisk overskudd i forhold til å beherske mindre alvorlige og komplekse situasjoner.

 

Vi må imidlertid erkjenne at kostnadene ved fortsatt materiellmessig modernisering så vel som behovet for å redusere antall hovedsystemer med tanke på nødvendige innsparinger i FLO tilsier at enkelte av dagens kapasiteter vil måtte vurderes med sikte på utfasing av strukturen. Jeg vil da anbefale at vi gir prioritet til å videreføre de strukturelementene som har høyest militær-politisk og strategisk verdi – dvs våpensystemer som enten representerer en selvstendig strategisk kapasitet, som f eks ubåtvåpenet og jagerflyvåpenet, eller enheter som kvalitativt kan hevde seg helt i toppen i alliansesammenheng, f eks spesialstyrkene.

 

Denne prioriteringen følger av at vi, utover å håndtere kriser og episoder med egne styrker, ikke kan ha en ambisjon om at våre styrkebidrag skal kunne bidra avgjørende til utfallet av en operasjon eller kampanje i kraft av sitt volum – heller ikke her hjemme. Gitt at vi – i likhet med alle andre småstater – uansett ikke vil kunne ta sikte på å utkjempe en krig annet enn som en del av en større alliert styrke, vil norsk politisk og militær innflytelse på en operasjon bare kunne sikres ved å stille styrkebidrag som i kraft av høy kvalitet og/eller unik kapasitet gir dem strategisk oppmerksomhet og betydning – og ikke nødvendigvis de bidragene som teller flest hoder eller utgjør den største konvensjonelle slagkraften.

 

La meg også benytte dette punktet i foredraget til å komme litt inn på utviklingen i NATO og NATOs operasjoner, og betydningen av at vi på norsk side utvikler et forsvar som i størst mulig grad setter oss i stand til å støtte opp under disse operasjonene. Jeg understreker at jeg i den forbindelse sikter til betydningen av at vi har en styrkestruktur som i størst mulig grad er tilpasset alliansens behov, og således ikke kommenterer spørsmålet om hvorvidt vi i dagens situasjon bør bidra med større styrker i noen enkelt operasjon. For det første må det være klart at norsk avhengighet av en troverdig militær allianse for å ivareta våre sikkerhetsinteresser er geostrategisk betinget og derfor i prinsipp uforandret etter den kalde krigen. De politiske motiver som i dag kan utløse en konflikt i våre egne nærområder – og dermed også den type konflikt man i så fall må se for seg – er riktignok vesensforskjellige fra den kalde krigens, men den grunnleggende allianseavhengighet består. For mange andre av NATOs medlemsland er imidlertid denne avhengigheten redusert radikalt, samtidig som alliansen har tatt på seg oppgaver som ikke fremstår som like uløselig knyttet til de enkelte medlemslands helt vitale interesser.

 

En praktisk konsekvens av dette er at NATO i dag sliter i alle sine operasjoner med å få medlemslandene til å stille de styrker som man politisk er blitt enige om i den såkalte combined joint status of requirement, eller CJSOR. Dette er på mange måter en vel så bekymringsfull trend for norsk sikkerhet som eventuelle svakheter i vårt eget forsvar. Som kjent er intet farligere for en allianses prestisje og levedyktighet enn at den ikke greier å løse de oppgaver den selv har tatt på seg. Da er det selvsagt bedre å ikke prøve i utgangspunktet. Og når den erkjennelsen siver inn, er veien blitt vesentlig kortere til det punkt hvor alliansens troverdighet – og dermed dens verdi som garantist – er svekket. Snaut nok noen av dagens medlemsland ville ha mer å tape på det enn Norge.

 

Dermed bør det også være vår viktigste prioritet å gi et så stort bidrag som mulig til at alliansen skal lykkes strategisk, ved å gi et så effektivt bidrag som mulig til alliansens operasjoner. Den viktigste konsekvens av dette er at en så stor del av strukturen som mulig må være både kapabel og tilgjengelig. Da kan vi ikke dyrke forestillingen om at vårt beste bidrag til både alliansen og egen sikkerhet er såkalt ”å passe på her hjemme” ved å beholde mest mulig av den gamle forsvarsmodellen basert på tradisjonelle mobiliseringsstyrker.

 

Ikke-operativ struktur

Når det gjelder den ikke-operative struktur, vil det i første rekke være to virkemidler som må tas i bruk.

Det første er slik jeg nevnte allerede i fjorårets foredrag en sterk konsentrasjon av Forsvarets virksomhet til vesentlig færre steder enn i dag – dog med den reservasjon at vi skal være permanent til stede i begge landsdeler med enheter av alle forsvarsgrener. I praksis vil det så langt vi har oversikt i dag si nedleggelse av mellom 10 og 15 leire eller stasjoner hvor vi i dag driver styrkeproduksjon eller operativ virksomhet.

 

La meg her også understreke at det selvsagt bare gjør galt verre å skulle opprettholde stasjoner og garnisoner vi ikke trenger av distriktspolitiske grunner. Dette vil ut fra de økonomiske mekanismer jeg har beskrevet bare føre til en desto raskere forvitring av de operative enheter og kapasiteter som til syvende og sist er forutsetningen for at de samme leirene skal ha noen virksomhet og dermed noen berettigelse i det hele tatt. Jo flere ganger vi fristes til denne type adferd, jo flere slike baser vil vi dermed helt matematisk bidra til å gjøre overflødige i neste omgang ved at de ender opp som tomme minnesmerker over tapte militære kapasiteter.

 

Det andre virkemidlet er som også tidligere annonsert en sterk satsing på flernasjonalt samarbeid innenfor spesielt en rekke logistikk- og støttefunksjoner. Her er det i løpet av året arbeidet med en rekke alternativer, og dette arbeidet utvikles nå videre mot et begrenset antall land og samarbeidspartnere. Det vil her bli foreslått en rekke konkrete og til dels meget radikale tiltak som det imidlertid er for tidlig å komme nærmere inn på ved denne anledning.

 

Økonomiske forutsetninger

Hva så med den nødvendige finansiering av en fremtidig forsvarsstruktur som ikke bare skal være styrkemessig relevant og i funksjonell balanse – den må også være stabil, i betydningen ikke kontinuerlig måtte reorganiseres fordi kostnadsutviklingen stadig undergraver den. Som allerede nevnt er første betingelse for å få dette til at det man anser som et tilstrekkelig nivå på forsvarsutgiftene ikke tildeles som et konstant årlig budsjett over en lengre periode. Dette utgiftsnivået vil i stedet måtte tilsvare gjennomsnittsnivået for et budsjett med realvekst over en periode på 15-20 år, som i grovt svarer til midlere levetid for mye av Forsvarets hovedmateriell før det enten må gjenanskaffes eller moderniseres.

 

Hva slags forsvar dette er og hvilken forsvarsevne det representerer vil dermed være bestemt av kjøpekraften i det budsjett som danner utgangspunkt for beregningen – altså budsjettet ved periodens begynnelse. Som nevnt vil et gjennomsnittlig budsjettnivå på 30 mrd 2006-kroner over en planperiode på 15 år og en realvekst i Forsvarets kostnader på 2 % pr år innebære at vi måtte justere ned dagens forsvarsstruktur til et kostnadsnivå på ca 26 mrd, og så vedlikeholde den.

 

Skulle derimot utgangspunktet være et budsjett på dagens nivå, ville budsjettet det siste året av perioden måtte være vel 40 mrd kr i startårets kroneverdi, og gjennomsnittsnivået over 15-årsperioden bli 35 mrd. Betydningen av hva man her velger som utgangspunkt følger umiddelbart av den gjennomsnittlige forskjell pr år mellom de to alternativene – altså forskjellen på 35 mrd og 30 mrd kr – som åpenbart er to svært forskjellige ambisjonsnivåer og strukturer.

 

Forsvarstudiens tilnærmelse til utfordringene vil derfor være at vi snarest bør iverksette de tiltakene vi uansett tror blir helt nødvendige på kort sikt – hhv konsentrasjon av virksomheten på vesentlig færre steder, sterk satsing på flernasjonale løsninger på en rekke områder og rask avvikling av de operative strukturelementer som uansett ikke vil la seg videreføre.

Hensikten med dette vil være å hente inn det allerede eksisterende etterslep og etablere en struktur som er en stabil avfarende plass i fortsettelsen. Så snart dette er gjort vil imidlertid våre politikere stå overfor et valg mellom prinsipielt to muligheter:

 

  • enten å opprettholde og videreføre den struktur eller forsvarsevne som da ligger der, noe som i så fall innebærer å la budsjettene vokse i takt med realveksten i kostnadene
  • alternativt å videreføre den historiske utvikling, dvs opprettholde et flatt inflasjonsjustert budsjett og dermed måtte akseptere en kontinuerlig forvitring av forsvarsstrukturen og forsvarsevnen.

 

Som allerede nevnt er det siste alternativet ensbetydende med en politisk beslutning om å avvikle Forsvaret over en periode på 25-30 år.

 

Dette er som jeg har understreket i så fall en helt legitim politisk beslutning, og forsvarsstudien vil selvfølgelig kunne utarbeide en systematisk nedbyggingsplan for et slikt alternativ. Men det forutsetter jo samtidig at de politiske myndigheter, hvis de ønsker å kunne si at de handler ansvarlig, må sannsynliggjøre at verden beveger seg i en retning som gjør at dette er sikkerhetspolitisk rasjonelt – dvs at behovet for militære maktmidler vil avta i noenlunde samme takt som Forsvaret krymper, dit hen at vi om 25-30 år kan konstatere at militærmakt ikke lenger er noe Norge har bruk for. Det kan åpenbart vise seg å bli en meget krevende øvelse.

 

Det helt sentrale poeng i denne forbindelse er imidlertid at den politisk bekvemme tredje vei – å holde budsjettet konstant, men samtidig vedta en ambisiøs struktur – ikke lenger er noen opsjon. Realkostnadsveksten i forsvarssektoren har dessverre ingen respekt for norske stortingsvedtak, og en slik tilnærmelse kommer ikke til å være mer realistisk og vellykket i fremtiden enn den har vært historisk.

 

Hvilket av disse to alternativer vil så forsvarssjefen anbefale? Tatt i betraktning at de er så forskjellige at vi i prinsippet snakker om et ja eller et nei til et militært forsvar overhodet, er dette åpenbart et overflødig spørsmål. Dersom myndighetene fortsatt vil etterspørre militære styrker for så vel nasjonale oppgaver som utenlandsoperasjoner i samme omfang som i dag, vil det åpenbart være nødvendig å opprettholde et forsvar minst på dagens nivå. I realiteten vil det med dagens operative tempo faktisk være nødvendig å foreta en viss økning av den operative strukturen, for å ikke å slite ned personell og materiell over tid.

 

Skulle man likevel i stedet velge å videreføre den historiske budsjettutviklingen og dermed akseptere en gradvis nedbygging av Forsvaret, må man som allerede påpekt være forberedt på at dette vil føre til at viktige kapasiteter vil gå tapt allerede tidlig i perioden. Delvis skyldes dette at en rekke kapasiteter allerede er på kritisk lavt nivå, og delvis vil selvfølgelig muligheten for å bevare noen kapasiteter lengst mulig også forutsette at man kvitter seg med andre kapasiteter umiddelbart. Et slikt valg vil med andre ord innebære at vi, for å forlenge levetiden på de viktigste og nasjonalt mest kritiske kapasitetene, vil måtte foreslå å avvikle 4-5 av de mindre kritiske med en gang.

 

Jeg erkjenner likevel at vi – samtidig med at vi avliver myten om en slags evig og uforanderlig eksistensiell invasjonstrussel som Forsvarets primære rasjonale – også tar på oss et pedagogisk delansvar for å skape forståelse i opinionen for at Norge og den norske stat fortsatt trenger væpnede styrker i dagens verden. Utfordringen er å skape aksept for at også sikkerhetsbegrepet i dag er globalisert, og at alvorlige trusler mot våre verdier og vår sikkerhet kan oppstå langt fra våre egne grenser. Det er med andre ord like naivt å tro at forsvaret av Norge bare dreier seg om norsk territorium, som det er å tenke seg at renten bare avhenger av norske småsparere eller hvilken økonomisk politikk som føres her i landet. På dette området må vi erkjenne at vi har mye ugjort, og her må vi sammen med våre politiske og akademiske ekspertmiljøer satse betydelig i årene fremover.

Ikke minst i den sammenheng ser jeg frem til å samarbeide med det forsvarspolitiske utvalg som Regjeringen har nedsatt, og som nå er i gang med sitt arbeid.

 

Konklusjon

 

Formann, mine damer og herrer,

Forsvaret er i dag i de fleste henseende et bedre, mer profesjonelt og frem for alt sikkerhetspolitisk mer relevant instrument enn for ti år siden. Det vi gjør, gjør vi i de fleste sammenhenger bra. Personellet er jevnt over meget dedikert og innsatsberedt, og det kommer stadig mye nytt og godt materiell inn i strukturen. Spesielt har den mer operative innretning Forsvaret nå har, med stadige utfordringer i form av reelle og til dels skarpe operasjoner i en flernasjonal ramme, betydd svært mye for å etablere en større profesjonalitet rent praktisk, så vel som en mer profesjonell kultur og holdning til soldatyrket enn den man tidvis fant i det gamle forsvaret.

 

I samråd med våre politiske myndigheter har vi gjort betydelige fremskritt de senere år og kvittet oss med store deler av et forsvar som ikke lenger var i pakt med hverken sikkerhetspolitiske, økonomiske eller samfunnsmessige forutsetninger. Jeg er derfor meget opptatt av at vi skal få lov å fullføre denne moderniseringen og konsolidere forsvarsevnen på en økonomisk plattform som gjør at den kan videreføres og videreutvikles. Lar vi derimot kostnadsveksten få lov å undergrave strukturen også inn i fremtiden, vil det som er oppnådd de senere år være forvitret og tapt i løpet av få år – bl a fordi vi allerede er nede på et kritisk minimum mht antall enheter av en rekke viktige kapasiteter. Skulle vi velge å gå i den retningen, vil veien være brolagt med stadig nye forsvarsstudier som alle vil varsle stadig ny nedtrapping – nettopp fordi disse stadige forsvarsstudiene med nye dramatiske forslag i seg selv er et symptom på en manglende evne til å fatte bærekraftige beslutninger.

 

Det norsk forsvarsdebatt nå egentlig bør dreie seg om er derfor ikke hva slags forsvar vi skal ha, men derimot om vi har tenkt å la budsjettene følge kostnadsutviklingen eller ei. Hvis ikke, diskuterer vi egentlig bare hva slags forsvar det er vi kommer til å nedlegge, og det er kanskje ikke så interessant i lengden.

 

Forsvaret – eller rettere sagt det norske samfunn – står med andre ord overfor to hovedutfordringer, en organisatorisk og en økonomisk. Organisatorisk er utfordringen å ta den fulle konsekvens av både de sikkerhetspolitiske, økonomiske og samfunnsmessige realiteter ved å fullføre omdanningen av Forsvaret til en i hovedsak profesjonalisert, allianseintegrert stående innsatsstyrke, dimensjonert og utformet for å kunne stille norske kontingenter til internasjonale operasjoner og kampanjer både hjemme og ute – men fortsatt bygget på verneplikt som rekrutteringsmekanisme og supplert med hva man kan kalle noen rene ”nasjonale” styrkeelementer. Hele denne virksomheten må i tillegg konsentreres på vesentlig færre steder enn i dag.

 

Økonomisk er utfordringen å etablere rasjonelle og realistiske finansieringsordninger basert på å skulle videreføre og videreutvikle denne innsatsstyrken. Dette innebærer forsvarsbudsjetter med en realvekstutvikling som følger kostnadsutviklingen, og der det i tillegg forutsettes at man tar utgangspunkt i en struktur som ikke er større enn det budsjettet faktisk tilsier. Hvilket budsjettmessige og strukturmessige utgangspunkt dette skal være er derimot et politisk prioriteringsspørsmål – det fagmilitære anliggende er altså konsistens i forholdet mellom budsjett og ambisjonsnivå, samt de kapasitetsmessige prioriteringer vi da må gjøre innenfor rammene

Jeg understreker imidlertid så sterkt jeg kan at vi her egentlig snakker om statens og samfunnets valg. Forsvaret har ingen egne interesser å ivareta i dette, og vi er ikke på noen måte en slags part i spørsmålet om vår egen fremtid.

Forsvaret er Regjeringens verktøy og politiske instrument – det er ikke en slags ideell nasjonal folkebevegelse som kan tillate seg å opptre som pressgruppe for seg selv. Det ville i så fall være både prinsipielt galt og dertil fullstendig ulogisk. Forsvarssjefens oppgave er å være tydelig på hva som er mulig, hvilket forsvar man kan få for ulike økonomiske rammer og hva det krever å løse de oppgaver politiske myndigheter ønsker løst – slik de ønsker dem løst. Men det forsvaret Regjeringen på dette grunnlag finner at den ikke har bruk for eller vil ta seg råd til, det trenger selvsagt ikke forsvarssjefen heller.

Ikke desto mindre – dersom vi også i fremtiden skal kunne snakke om et norsk forsvar i det hele tatt, er vi nå nødt til å komme ut av de siste 15 årenes nedadgående spiral når det gjelder kjøpekraft, og skape langsiktighet og forutsigbarhet i forsvarsplanlegningen. Hvis ikke, har vi i realiteten tatt en beslutning om å bli en avrustet og dermed avmektig nasjon i løpet av en generasjon. Det betyr at den nåværende regjering vil ha en historisk sjanse til å bli stående som den regjering som etablerte politisk og samfunnsøkonomisk rasjonalitet i forsvarssektoren. Forsvarsstudie 07 vil sørge for at den muligheten ligger der.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 6. november 2006

ved

Generalmajor Bernt Iver Ferdinand Brovold
Generalinspektør for Heimevernet

 Status og utfordringer i dagens Heimevern

 

Generalmajor Bernt Iver Ferdinand Brovold. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

Ærede forsamling. Det er en stor glede for meg å kunne komme hit til Oslo Militære Samfund (OMS) å fortelle om Heimevernet. En gladhistorie om status i omstillingen av Heimevernet – kjent som Heimevernets Kvalitetsreform.

Det er ganske nøyaktig ett år siden sist jeg stod her og fortalte om hvor langt vi var kommet i omstillingen av Heimevernet. Mye har skjedd på dette året, blant annet har vi markert at Heimvernet er 60 år i år. Den 26. oktober 2006 vil for alltid være en merkedag i Heimevernets historie. Da overleverte Hans Majestet Kongen de nye fanene til Heimevernet.

 

La meg ganske raskt gå igjennom hva mitt foredrag her i kveld skal ta for seg:

 

  • Politiske føringer som forteller hvilken retning Heimevernet skal utvikles i retning av.
  • Hvordan vi er organisert i fredsstrukturen og krigsstrukturen
  • En rask gjennomgang av hva Heimevernet har levert siden stortinget, 14. juni 2004, bestemte at Kvalitetsreformen skulle gjennomføres.
  • Det territorielle ansvaret.
  • Kulturreformen i Heimevernet.

Hva har Heimevernet levert?

I erkjennelsen av at det ikke vil komme mer penger, må Heimevernets Kvalitetsreform finansieres ved omstilling og reduksjoner i egen struktur. Dette gjør vi ved å gjøre kloke grep som frigjører penger – penger som vi stort sett får beholde og skal brukes til å investere i kompetanse, moderne materiell og kvalitetstrening for hele strukturen.

Stortinget bestemte innretningen av Heimevernet 14. juni 2004. Allerede 13 måneder senere hadde vi lagt ned 18 Heimevernsdistrikter og opprettet 13 nye. Resultatet er en årsverkreduksjon på 135, gjennomført uten at noen gikk til arbeidsledighet.

I samme periode mer enn halverte vi bygningsmassen vår og la ned hele Avsnittsorganisasjonen. Antall Heimevernsområder ble redusert fra 520 til 280 områder og på den operative struktur er reduserte fra 83 000 soldater til 50 000. Krigsorganisasjonen er organisert i en I-F-O struktur.

Alt dette på 13 måneder – noe som må sies å være norsk rekord i omstilling.

Totalt har vi på denne måten spart 250 mill kroner årlig, noe som tilsvarer 25 % av Heimevernets driftbudsjett. Og som nevnt er dette penger vi stort sett beholder og som vi bruker på kompetanse, materiell og årlig kvalitetstrening for alle.

 

Politiske føringer

Allerede i oktober 2002 fikk Forsvarssjef politiske føringer for hvordan Forsvaret skulle utvikles. Ett godt grunnlag for Forsvarssjefens Militærfaglige utredning 2003 (MFU 03). La meg spesielt nevne de forhold som berørte Heimevernet:

  • ”Heimevernet må utvikles i takt og i samsvar med kravet til Forsvaret om å være en moderne, oppgavebasert, alliansetilpasset og bærekraftig organisasjon…”
  • Stortinget understreket viktigheten av Heimevernet som en del av territorialforsvaret og sivilmilitært samarbeid og samfunnssikkerhet.
  • ”HV-distriktenes organisering og antall må vurderes…”
  • ”Det bør tilstrebes at Heimevernet fortsatt er tilgjengelig i hele landet.”

 

Videre sier politikerne hvilke oppgaver som skal tilligge Heimvernet:

  • ”Å bidra til å forebygge og bekjempe terrorisme og andre asymmetriske trusler, samt å beskytte vitale samfunnsfunksjoner, skal prioriteres.

 

Heimevernets hovedoppgaver

Selv om det at Heimevernet skal forbygge og bekjempe terrorisme og andre asymmetriske trusler, har vi ingen ambisjon om å beherske anti-terror. Dette er politiets ansvar, og om det skulle bli behov for bistand til dette fra Forsvaret, vil avdelinger som Hærens Jegerkommando eller Marinejegere bli brukt til dette. Heimevernet skal støtte politiet og andre i forebyggende tiltak for å bekjempe terror.

Heimevernet er en defensiv, beskyttende organisasjon som skal beskytte mennesker og viktige samfunnsfunksjoner.
Dette innebærer:

  • Styrkebeskyttelse
    • uttak/rullering av forhåndslagret materiell
    • oppsetting og sammendragning av FIST- Sjø/Luft eller HSTY
    • besøk og alliert trening
  • Sikring av infrastruktur, nøkkelpersonell og materiell
  • Overvåkning og kontroll
  • Støtte til det sivile samfunn (§13-operasjoner)

 

Men la meg like godt først som sist avkrefte en myte: Heimevernet er ikke reservepoliti, brannvesen eller sivilforsvar!

Vi står selvstendig og trygt på egne bein som en del av Forsvarsmakten. Dimensjonert etter gjeldende trusselbilde.
Fredstruktur

Heimevernet har som nevnt lagt ned 18 Heimevernsdistrikter og opprettet 13 nye. Dette er viktig for meg å poengtere da de 13 nye på ingen måte kan sammenlignes med de tidligere distriktsstabene.

Til tross for reduksjon i antall årsverk er dagens distriktsstaber mer robuste. Det er en økning på 5-8 i antall årsverk i gjennomsnitt pr. Heimevernsdistrikt.

 

Innretningen er endret fra en statisk kommandoplass med fokus på ren styrkeproduksjon til dagens distriktsstab med integrerte mobile kommandoer med fokus på planlegging og ledelse av operasjoner og sivilmilitært samarbeid.

Vi har samlokalisert 7 nye distrikter med forsvarsgrenene for å rasjonalisere driften og utnytte eksisterende kompetansemiljøer. På denne måter har vi bidratt til en halvering av eksisterende eiendom, bygg og anlegg.

 

Operativ struktur – krigsorganisasjonen

Det er en bred misoppfatning om hvilken rolle Heimevernet skal operere i ved en eventuell krisesituasjon. Den kalde krigen er for lengst over og hele Heimevernet med sine 50 000 soldater skal ikke lenger kalles ut samtidig.

I dag er vi organisert, utstyrt og etter hvert trent, for væpnet bistand i fredstid. Dagens Heimevern er dimensjonert for et scenario hvor 5-10 000 soldater er ute samtidig i en fredstidsoperasjon med en varighet på 6 – 12 måneder.

Det totale volum er derfor avgjørende for å oppnå utholdenhet. Det er viktig å presisere at landet ikke er i krig, men at samfunnet skal fungere som normalt.

 

Derfor har vi organisert den operative struktur i en Innsatsstyrke på 3-5000 soldater. Forsterkningsstyrke på 25 000 og en Oppfølgingsstyrke på 20 000. Innsatsstyrken er basert på frivillighet og soldatene inngår en treningsavtale med Heimevernet om å trene inntil 25 dager i året. Realitetene er at soldatene er ivrige og motiverte, og mange trener langt mer en 25 dager i året på frivillig basis.

Forsterknings- og Oppfølgingsstyrkene trener 6-9 dager hvert år.

 

Æresnavn på Heimevernets Innsatsstyrker

Heimevernet har et godt og tett samarbeid med Linge klubben. Dette har resultert i at Heimevernets har fått tillatelse til å kalle våre innsatsstyrker etter navn på operasjoner som Linge kompaniet deltok i under 2. Verdenskrig. Navnene er lokale og operasjonene er gjennomført i lokalområdene til de respektive Innsatsstyrkene våre.

Navnene er vi veldig stolte over er takknemlig for at Heimevernet vår lov til å bringe historien om våre helter fra Linge kompaniet videre. Historiene skal aldri bli glemt.

 

Kapasiteter i Heimevernet

Heimvernet er en stor, entusiastisk, og formidabel organisasjon med mange forskjellige kapasiteter. Den viktigste endringen fra tidligere er at hele Avsnittsorganisasjonen er lagt ned. Dette nivået bidro lite til kampkraften og bandt ca 10 000 soldater. Enkelt fortalt er dette nivået erstattet av 13 Kommandoer med kommandoplasscontainere. Én i hvert Heimevernsdistrikt og 4 i Sjøheimevernskommandoene. Kommandoplasscontainerne er utstyrt med topp moderne Kommando, – Kontroll og Informasjonssystemer (K2IS), som gjør oss i stand til å lede enhver operasjon over hele landet. Dette er avgjørende for at Heimevernet skal drive taktisk samvirke mellom Landheimevern, Sjøheimevern og Luftheimevern.

Under neste års vinterøvelse skal vi gjennomføre troppeprøver på nytt konsept som vi kaller Taktisk Mobil Samvirkekommando (TMSK). Her skal hele Heimevernet øve innenfor felles ramme og geografisk område. Vi skal bl.a. produsere felles oppdatert land- og sjøsituasjonsbilde som vi skal overføre til FOHK og eventuelt andre samvirkepartnere.

 

Heimevernet har i tillegg fått mobilitet i form av militære kjøretøy og flerbruksfartøy, slik at vi ikke lengre er avhengig av å rekvirere dette. Heimevernet besitter nå disse kapasitetene selv.

Alt dette er store fremskritt og vi har på 2 år investert og arvet materiell i størrelsesorden 950 mill kroner – noe som betyr at Heimevernet har fått mer materiell de siste to årene enn de 20 foregående. I tillegg har vi oppdatert personlig bekledning og utrustning (PBU) og avdelingsmateriell, noe den enkelte soldat vil sette pris på.

 

En slik kvalitativ oppbygging er helt nødvendig for at Heimevernet skal bli en troverdig og gripbar ressurs. Vi jobber for å nå Full Operativ Kapasitet (FOK) på våre staber og kommandoer innen utgangen av 2006, mens avdelingene skal oppnå samme status ved utgangen av 2008. Dette tar vi meget seriøst og har etablert et evalueringssystem som skal brukes for å kvalitetssikre fremdriften.

 

Heimevernet i internasjonal operasjoner

Heimevernet har alltid bidratt med enkeltpersoner i internasjonale operasjoner. Vi har vært med mindre enheter i Kabul og er i dag i Kroatia med Liason and Observation Team.

Heimevernet vil, når omstillingen er ferdig, ha relevante kapasiteter/avdelinger som kan bidra i internasjonale operasjoner innenfor vakthold og sikring.

Lag/tropper og andre kapasiteter som Heimevernet har skal signere kontrakt med Forsvarsgrenene eller fellesinstitusjoner, og deltar som del av disse styrkene i internasjonale operasjoner. Etter redeployering overføres disse styrkene tilbake ti Heimevernet.

Hvis alt går etter planen vil dette bli en realitet allerede i løpet av 2008.

 

Oppsummering – status Kvalitetsreformen

Kvalitetsreformen er selve symbolet på omstillingen av Heimevernet. Den er tredelt:

  1. Personell med rett kompetanse
  2. Moderne materiell
  3. Årlig kvalitetstrening

 

Vi har i løpet av de siste to årene sett en betydelig økning i antall søkere til stillinger i Heimevernet. Dette gledelig, men ikke overraskende. Vi har fått en ny giv og tro på det vi driver på med, som andre har lagt merke til.

Kompetanseplaner både for freds- og krigsorganisasjonen er laget og vi er i full gang med kompetanseoppbygging.

Nytt og moderne materiell er som tidligere nevnt, på full fart inn i Heimevernsdistriktene. Faktisk mottar vi så mye materiell at vi har utfordringer med å utdanne personellet rettidig ift bruk. Det er selvfølgelig en gledelig og utfordrende problemstilling.

 

Det territorielle ansvar

Sjef FOHK har det nasjonale territorielle ansvar, mens Heimevernets distriktssjefer er lokale territorielle sjefer.

Heimevernet fikk det territorielle ansvar da Infanteriregimentene ble lagt ned i 2002. Min påstand er at Heimevernets distrikter ikke har vært bemannet eller organisert for å ivareta det territorielle ansvar før 1. august 2005.

 

Hva innebærer det territorielle ansvar?

I henhold til FOHKs instruks til distriktssjefer har distriktssjefene ansvar for (utdrag):

  • lokal planlegging og ledelse av operasjoner i fred, krise og krig innen eget kommandodistrikt med egne og tildelte styrker.
  • Lokalt samarbeid og nettverksbygging med sivile partnere og lokale myndigheter som politi, fylkesmenn, kommuner, etater, næringsliv med samfunnsansvar innenfor rammen av totalforsvaret.
  • Etablere kontakt opp mot politimestere og fylkesmenn. Forsvarets faste representant i de råd og nemnder disse har etablert (fred, krise, krig).
  • Områdesjefene representerer territorialforsvaret i de kommunale beredskapsråd.
  • Etablere samarbeidsavtaler med de lokale politimestrene vedrørende operativ- og håndhevelsesbistand.
  • Samarbeidsavtaler med lokalt PST-ledd for utveksling av informasjon og koordinering, herunder lede og gjennomføre møter i lokal sikkerhetsnemnd.
  • Stille representant i LRS ifm støtte fra Forsvaret.
  • Stille forbindelsesledd (liaison) til berørte etater ved operasjoner.

 

I dag ivaretar Heimevernet kontakten med det sivile samfunn og det territorielle ansvar, gjennom er meget tett nettverk mellom Heimevernets sjefer og Fylkesmenn, Politimestere, ordførere og andre myndighetspersoner. Dette samarbeidet er tuftet på tillitt og kjennskap til hverandre.

Det handler ikke om enten politi, brannvesen, sivilforsvar, helsevesen eller Forsvaret. Det handler om vår felles evne til å beskytte mennesker og viktige samfunnsfunksjoner.

 

Råd og utvalgstrukturen i Heimevernet

Ved etableringen av Heimevernet i 1946 ble det etablert en Råds- og Utvalgsorganisasjon som skulle passe på at Heimevernet ikke utviklet seg i en retning som ikke var ønskelig.

Foruten militære medlemmer, består denne organisasjonen av et betydelig nettverk av representanter fra sivile organisasjoner. Disse er et rådgivende organ for Heimevernets sjefer, og besitter en betydelig kompetanse og ikke minst et nettverk som har stor innflytelse i samfunnet.

I tillegg er det etablert Heimevernsnemnder i hver kommune i Norge. Disse skal sørge for at det ikke kommer uønskede personer inn i Heimevernet.

Det er med andre ord ikke alle gitt å tjenestegjøre i Heimevernet.

 

Totalt består Råds- og Utvalgsstrukturen av et nettverk av ca 5000 sivile personer som alle jobber til det beste for Forsvaret og Heimevernet.

 

Kulturreformen i Heimevernet

Jeg mener at omstilling er 25 % konkrete grep(les: Kvalitetsreformen), og 75 % endring av kultur (les: Kulturreform).

For å få tak på disse 75 prosentene lanserte vi for ett år siden en Kulturreform i Heimevernet. Kvalitetsreformen vil ikke få full effekt uten at vi samtidig bygger på den gode kulturen i Heimevernet og tilpasser denne.

Kulturreformen er mer prosess, og er ikke gjort med konkrete håndgrep.

Vi har bestemt at for å konkretisere Kulturreformen bedre, og har vi delt den i fire deler:

  1. Hjemmelsgrunnlag
  2. Holdninger/etikk
  3. Kommunikasjon
  4. Ledelse

 

Dette skal vi ”rulle ut” i hele Heimevernet i løpet av høsten i år og hele neste år.

Sjefer på alle nivå skal bruke disse fire områdene til å implementere Kulturreformen i Heimevernet.

Vi skal lage en film i løpet av høsten hvor GIHV redegjør for Kulturreformen, hva jeg legger i den og hvordan jeg vil at den skal videreføres.

Det vil videre bli laget krisescenarier med klare innslag av hjemmelsgrunnlagsproblematikk og etisk- og holdningsmessige utfordringer. Disse scenariene vil distriktssjefene bli testet i under realistiske forhold ifm distriktsvise øvelser i 2007.

Her er det viktig at sjefene spiller på de ressurspersonene som alle distrikter har og som er spesialister innen sitt fagområde for å hjelpe sjefene til å formidle rett budskap, herunder PIO, jurist og prest.

 

Sammendrag og avslutning

Vi er stolte av den retning og fart som omstillingen av Heimevernet har. Kvalitetsreformen er godt forankret i så vel den politiske og militære ledelse som internt i hele Heimevernet.

Det er veldig viktig for meg å presisere at omstillingen på ingen måte er ferdig.

Omstillingen består av tre faser, hvor fase én er det jeg kaller for omorganisering/modelleringsfasen der vi formet organisasjonen og fikk på plass firkantorganisasjonen.

Fase to som er interim/opptrenings- og kompetansefasen, er vi akkurat begynt på. Mange av mine ansatte i Heimevernet skulle nok ønske vi var i siste fase som er fullførings/transformasjonsfasen.

Dette vitner egentlig bare om ungdommelig utålmodighet og kommer godt med i det videre løp i omstillingen.

 

Litt avsluttende karakteristikk av det gamle og nye Heimevern

Vi har beveget oss fra et Heimevern som var tilpasset den kalde krigen med et invasjonsscenario, til et nytt Heimevern som er tilpasset det nye trusselbildet.

 

Vi hadde store og personelltunge avdelinger som løste statiske oppdrag på faste objekter. I dag har vi avdelinger med en størrelse som til enhver tid er tilpasset det operative behov og de oppdrag som skal løses.

Vi gjennomgår en Kvalitetsreform hvor vi har fått, og stadig får, nytt og moderne materiell, og ikke minst kvalifisert personell som gjør at vi for første gang i historien trener hele Heimevernets organisasjon årlig.

Vi er for første gang mobile, noe som gjør oss i stand til å være på rett sted til riktig tid med rette kapasiteter. Dette innebærer også at vi også blir gode på å yte bistand til det sivile samfunn.

Til slutt har vi endret vårt motto fra: ”overalt – alltid” til
Verner – Vokter – Virker.

Dette mener vi sier mer om HVA Heimevernet er og hvilke oppgaver og roller vi har i samfunnet.

 

Vi VERNER om mennesker og viktige samfunnsfunksjoner!

Vi VOKTER over lokalsamfunnet!

Vi VIRKER med kraft!

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 16. oktober 2006

ved Truls H. Tønnessen, forsker, FFI

Internasjonal terrorisme i kjølvannet av Irak-konflikten

Se presentasjon (PDF) her:

2006-10-16-Tonnessen.pdf

Formann, mine damer og herrer.

Truls H. Tønnessen, forsker, FFI. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

Jeg vil begynne med å si at mitt hovedarbeidsområde på FFI er opprørsbevegelsen i Irak, med særlig vekt på de mer internasjonale gruppene – og med internasjonal mener jeg de gruppene som består av både utlendinger og irakere og at de ønsker å spre konflikten utover Iraks grenser. I praksis er dette i hovedsak snakk om de ulike gruppene som avdøde Abu Musab al-Zarqawi har vært leder for. Det er også disse gruppene som ligger tettest opp til al-Qaidas ideologi.

 

I foredraget vil jeg først gå litt inn på hvordan internasjonal terrorisme ofte oppstår i forlengelsen av en væpnet konflikt, og bruke konflikten i Afghanistan som et eksempel på hvor viktig væpnede konflikter kan være for utviklingen av internasjonal terrorisme.

 

Deretter vil jeg ta for meg noen hovedtrekk ved utviklingen av den irakiske opprørsbevegelsen, og særlig forholdet mellom de internasjonale og lokalene gruppene i Irak er viktig for å forstå utviklingen. Så vil jeg snakke om hvordan konflikten i Irak påvirker den internasjonale terrorismen på ulike måter.

 

 

Internasjonal terrorisme og væpnede konflikter

Internasjonal terrorisme oppstår ofte i forlengelsen av lokale væpnede konflikter, og dette kan skje på flere måter. Konflikten kan spres direkte ved at de krigende partene benytter seg av terrorisme. For eksempel kan lokale opprørsgrupper som kjemper mot en overlegen militærmakt velge å benytte seg av terrorisme for å få internasjonal oppmerksomhet. Eksempler på dette er palestinske grupperinger som på 1970-tallet kapret fly eller lignende for å få oppmerksomhet rundt Palestinasaken.

En annen type direkte spredning kan være at en gruppe utfører terrorhandlinger i land som støtter deres lokale fiende. Formålet med dette er å redusere dette landets støtte til fienden. Eksempel: Den algirske gruppen GIAs (Den bevæpnede islamske gruppen) terrorkampanje i Frankrike da Frankrike støttet Algeria i kampen mot GIA.

En konflikt kan også sprees symbolsk, ved at andre (utenfor det opprinnelige konfliktområdet), inspireres eller provoseres av konflikten. En lokal konflikt kan også virke tilretteleggende for internasjonal terrorisme på den måten at konflikter skaper infrastrukturer som er gunstige for terroristgrupper (slik som overflod av våpen, mulighet for treningsleire osv). En fjerde effekt av lokale konflikter kan være å gi opphav til brutaliserte krigsveteraner og militariserte samfunn. Afghanistan på 1980- og 1990-tallet kan tjene som eksempel på de to sistnevnte spredningsfaktorene.

 

Afghanistan og framveksten av en internasjonal terrorisme-bevegelse

Konflikten i Afghanistan på 1980-tallet spilte en veldig viktig rolle for internasjonaliseringen av islamsk terrorisme. Islamistisk vold hadde også forekommet før dette – i 1979 var det som kjent en islamsk revolusjon i Iran, mens den egyptiske presidenten Anwar Sadat ble drept av en islamsk gruppe i 1981 blant annet på grunn av Egypts fredsavtale med Israel. Men dette var lokale hendelser, på den måten at det var egyptere og iranere som handlet ut fra lokale forhold og som kjempet om statsmakt (framfor territorium) i sine respektive hjemland. Men i Afghanistan var det kampen om territorium, og ikke kampen om statsmakt, som var den samlende faktor. Kampen i Afghanistan handlet om å frigjøre et muslimsk territorium fra ikke-muslimer, og appellerte dermed til et bredere lag av muslimer fra ulike nasjoner enn kampen om statsmakt internt i Egypt. Slike lokale grupper som kun er opptatt av et avgrenset geografisk område finnes fortsatt – både Hizbollah og Hamas er eksempel på slike grupper og de er til en viss grad i konkurranse med de mer internasjonale gruppene som al-Qaida.

 

I Afghanistan dannet de arabiske mujahedin (eller ”hellige krigere”) leire hvor de fikk både ideologisk og militær trening, som dere ser et eksempel på det øverste bildet her. Den treningen de fikk her og ikke minst kamp erfaringen var viktig for deres senere aktiviteter. Og de relasjoner som ble knyttet i disse leirene er helt avgjørende for å forstå utviklingen av den internasjonale islamistiske terrorismen – de beholdt kontakten da de senere forlot Afghanistan og ble med det opphav til et verdensomspennende nettverk. Mange av nettverkene, både i Europa og utenfor Europa, som har blitt avslørt i tilknytning til terrorisme har på en eller annen måte en kobling til tiden i Afghanistan.

Det mest kjente terrornettverket fra Afghanistan er al-Qaida, men det er viktig å få fram at al-Qaida var langt fra den eneste aktøren blant de arabiske mujahedin i Afghanistan på 1990-tallet og flere var i opposisjon av ulike grunner til al-Qaida og Usama bin Ladens lederskap. For eksempel drev Abu Musab al-Zarqawi, den tidligere lederen for de al-qaida inspirerte gruppene i Irak, sin egen leir i Afghanistan og den organisasjonen han dannet her utgjorde også den indre kjerne i hans grupper i Irak.
Han var i ideologisk uoverensstemmelse med bin Laden, og takket nei til å bli med i al-Qaida nettverket da han var i Afghanistan.

 

Men etter amerikanernes invasjon og Talibans fall var ikke Afghanistan lengre et gunstig område for å bedrive jihad, og det ble nødvendig å finne nye områder å være aktive på.

 

Jakten etter arenaer for ”jihad”

På 1980-tallet var flere av de arabiske mujahedins uønsket i sine hjemland – og en viktig grunn til at de fikk lov til å dra til Afghanistan i utgangspunktet var at de arabiske regimene ønsket å bli kvitt de brysomme islamistene og syns det var helt greit at de dro til Afghanistan. Vi må huske på at dette var like etter drapet på Sadat og revolusjonen i Iran, så det var en frykt for trusselen fra islamistene. Ingen tenkte særlig på hva som eventuelt ville skje med dem hvis de engang skulle reise tilbake fra Afghanistan. Så istedet for å returnere til sine hjemland dro de fra Afghanistan til andre steder – Tajikistan, Bosnia, Sudan. Senere fikk også flere innvilget politisk asyl i Europa.

 

Jihadistene er i stor grad avhengig av at de har et friområde hvor de kan trene og holde på med sine saker i fred og hvor det er mulig for dem å ferdes uten å bli arrestert. Afghanistan hadde vært et slikt område, men etter 2001 var det mye vanskeligere å være aktive der, og da USA begynte å snakke om invadere Irak framsto Irak som et meget lovende land for å bedrive jihad. Dette var jo en gjentagelse av den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, ved at en ikke-muslimsk styrke invaderte et muslimsk land, og dette er den sterkeste motivasjonsfaktoren bak væpnet jihad.

 

Abu Musab al-Zarqawi begynte i 2002 å forbrede seg på den amerikanske invasjonen og allierte seg med tidligere bekjentskaper fra Afghanistan-tiden og han skaffet seg en base i de kurdiske områdene i Nord-Irak. Som dere sikkert husker ble Zarqawi brukt av Colin Powell som ”beviset” på koblingen mellom al-Qaida, Ansar al-Islam og det irakiske regimet. Det eneste som ser ut til å stemme var at at Zarqawi var i irakisk Kurdistan og hadde kontakt med Ansar al-Islam Han var på dette tidspunktet ikke tilknyttet bin Laden og al-Qaida og var heller en slags konkurrent til bin Laden. Zarqawi hadde heller ikke kontakt med regimet til Saddam Hussein. Koblingen til Ansar al-Islam var også indirekte – han hadde kontakt gjennom tidligere forbindelser fra tiden i Afghanistan og disse arbeidet for å skaffe Zarqawi et fotfeste i nord-Irak. Dette peker på et generelt problem når det gjelder ”fenomenet” Zarqawi – det er altfor mye fokus på personen Zarqawi framfor hans organisasjon. Han har alltid vært avhengig av en rekke samarbeidspartnere og sentrale personer rundt seg.

 

I forhold til Afghanistan var det en rekke fordeler med å bedrive jihad i Irak. Irak er et arabisk land, og dermed her det mye lettere å bli integrert i lokalbefolkningen og samarbeide med befolkningen enn i Afghanistan hvor arabisk ikke var morsmålet. Historisk er også Irak viktigere enn Afghanistan ettersom Baghdad var hovedsete for det muslimske (Abbaside) kalifatet fra 749 til 1258, og for mange av de internasjonale jihadistene er målet å gjenopprette nettopp det islamske kalifatet.

 

Den irakiske motstandsbevegelsen nøt også stor legitimitet innad i den muslimske verden, ettersom dette var en amerikansk okkupasjon i hjertet av den arabiske-muslimske verden. Amerikanernes okkupasjon av Irak passet dermed perfekt med det globale jihadistiske verdensbildet, hvor USA blir ansett for å bedrive et korstog mot Islam og den muslimske verden.

 

Forholdet mellom lokale og globale grupper i Irak

Før jeg går videre inn på utviklingen av den irakiske opprørsbevegelsen vil jeg komme inn på forholdet mellom de lokale og internasjonale gruppene i Irak ettersom dette forholdet er viktig for å forstå opprørsbevegelsens utvikling.

 

De lokale gruppene består av irakere som ønsker å få amerikanerne ut av Irak og å fjerne det de oppfatter som en USA-kontrollert irakisk regjering. De mer religiøst orienterte lokale gruppene (som feks Den islamske hæren i Irak), ønsker å opprette en islamsk stat, mens andre igjen er mest opptatt av å bevare Iraks sunni-muslimske karakter (som regel de mer patriotiske gruppene). De ønsker generelt ikke å spre konflikten utover Iraks grenser, men det er de lokale gruppene som står bak majoriteten av (de mindre) angrepene mot amerikanske og irakiske styrker.

 

De internasjonale gruppene derimot består som regel av både irakere og utledninger og ofte ledet av utledningene. Deres mål er å opprette en islamsk stat i Irak som skal danne utgangspunktet for et såkalt kalifat, og de ønsker dermed å spre konflikten utover Iraks grenser. Den fremste representanten for de internasjonale gruppene var Zarqawi og hans grupper. Den første gruppen han opprettet het al-Tawhid wa al-Jihad (som kan oversettes med ”Enhet og hellig krig” og høsten 2004 allierte han seg med bin Laden og gruppa byttet da navn til ”al-Qaida i Mesopotamia” eller ”al-Qaida i landet med de to elver”. Det finnes også en mer kurdisk-preget gruppe i nord-Irak, Jaysh Ansar al-Sunna som er en slags etterfølger til Ansar al-Islam og som også har en del utledninger i sine rekker. Men denne gruppa er ikke like klar på at de ønsker å spre konflikten utover Iraks grenser som Zarqawi har vært, og ledelsen av denne gruppa består hovedsakelig av irakere.

 

Det er et viktig poeng at utlendingene i Irak utgjør maksimalt 10 % av opprørsbevegelsen, men de spiller en veldig synlig rolle ettersom de som regel står bak selvmordsangrepene og er ledere for de mest voldelige opprørsgruppene.

 

Forholdet mellom de lokale og internasjonale opprørerne i Irak har vært turbulent, noe som gjennomgangen av opprørsgruppenes utvikling vil vise.

 

Islamiseringen av den irakiske opprørsbevegelsen

I 2002 og 2003 var internasjonale jihadister til stede i irakisk Kurdistan sammen med Ansar al-Islam. Noen av de samarbeidet med Zarqawi og han selv kom dit i 2002, men han reiste rundt i Irak for å forsøke å rekruttere folk og forsøkte også å rekruttere fra sitt hjemland, Jordan. I irakisk Kurdistan trente de og samlet våpen og rekrutterte og dette ble kraftig forsterket etter det irakiske regimets fall i 2003 – mange flere arabiske mujahedin kom da til Irak. Fram til arrestasjonen av Saddam Hussein i desember 2003, holdt utlendingene og de mest radikale gruppene en lav profil, da de fryktet at deres angrep skulle bli tatt til inntekt for Saddam Husseins og hans tilhengere. Men gruppa til Zarqawi har i ettertid påtatt seg ansvaret for flere brutale angrep før Saddams arrestasjon – blant annet angrepet på FN-hovedkvarteret i Baghdad, bombingen av den jordanske ambassaden i Baghdad, og drapet på den shiitiske lederen Baqir al-Hakim.

 

Etter at Saddam Hussein var arrest ble det imidlertid lettere for jihadistene å kjempe på vegne av seg selv og fra 2004 ble de internasjonale gruppene mer aktive. De internasjonale jihadistene, ledet an av Zarqawi var på denne tiden i taktisk allianse med de religiøst orienterte lokale opprørsgruppene. De ble bundet sammen av felles mål – å fordrive amerikanerne fra Irak og å hindre etableringen av et nytt og demokratisk regime.

Høydepunktet for denne alliansen kan nok sies å være kampene mot amerikanerne i byen Falluja mars/april 2004 som var et av hovedsentrene for motstandsbevegelsen. Da kjempet de lokale sammen med de internasjonale i felles front mot amerikanerne. Men fra 2004 ble opprørsbevegelsen i økende grad dominert av de internasjonalt orienterte gruppene og særlig i mediebildet, hvor de makabre halshugningene ble stående som representative for opprørsbevegelsen. Og oppmerksomheten rettet mot Zarqawi og hans gruppe ble ikke mindre da han høsten 2004 erklærte at han formelt sluttet seg til Bin Ladin og al-Qaida.

 

Det sterke fokuset på de internasjonale gruppene førte til et forverret forhold mellom de internasjonale og lokale opprørsgruppene.

 

 

Polariseringen av opprørsbevegelsen

Dette ble særlig tydelig i løpet av 2005. Da var det tiltagende konflikt mellom de lokale og globale opprørsgruppene, og dette skyldes hovedsakelig to ting. Det ene var Zarqawi gruppenes blodige kampanje mot shiamuslimene, noe som de lokale opprørsgruppene ikke fant hensiktsmessig. De ønsket jo ikke en borgerkrig, de ville kjempe for et sterkt og samlet, men sunni-ledet Irak. Det samme hensynet gikk også igjen i den andre grunnen til den økende polariseringen. I løpet av 2005, og særlig i den siste halvdelen er det mulig å snakke om en slags politisk ”modning” eller ”oppvåkning” blant de lokale opprørsgruppene. Ved at sunnimuslimene boikottet valgene og avsto fra politisk deltagelse, fikk shiamuslimene enda sterkere innflytelse og sunnimuslimene innså at det kunne være fordelaktig å kombinere en militær strategi med politisk strategi, slik som feks IRA i nord-Irland har gjort med Sinn Fein som en politisk fløy.
Zarqawi var sterkt i mot denne utviklingen, og som et motsvar på dette samlet Zarqawi de gruppene som delte hans internasjonale ideologi i en paraplyorganisasjon kalt ” Mujahedins konsultasjonsråd” eller Majlis Shura al-Mujahidin (og på bildet her ser dere logoen til dette rådet og de ulike gruppene som er med i rådet. Poenget med logoen er at de løfter i flokk og står samlet under ett banner).

 

Zarqawis gruppe var den klart sterkeste i paraplyorganisasjonen, men den nest viktigste av de mer internasjonale gruppene Jaysh Ansar al-Sunna, er ikke med i koalisjonen. Noen av de tidligere samabeidspartnerne til Zarqawi erklærte nå krig mot al-Qaidas tilhengerne i Irak. Blant annet var en av de sterkeste lokale islamske gruppene, Den islamske hæren i Irak, i væpnet konfrontasjon med al-Qaida sympatisører. Med andre ord, opprørsbevegelsen i Irak var kommet til en viktig vendepunkt og en prosess mot økt ”irakifisering” av opprørsbevegelsen begynte.

 

Betydningen av et friområde: Eksemplet al-Zarqawi

Denne økede misnøyen blant Zarqawis støttespillere gjorde det vanskelig for ham å

holde seg i skjul, og bidro sannsynligvis til at at amerikanerne kunne drepe ham i juni i år. Zarqawi var fra Jordan og dermed utledning i Irak og han var derfor avhengig av støtte fra lokalbefolkningen. Dennes støtten fant han særlig i Anbar regionen, det store området mellom Baghdad og Syria og Jordan. I dette området har motstanden mot okkupasjonen var særlig kraftig, her ligger blant annet Falluja og Ramadi som har vært sentre for opprørsbevegelsen. Ettersom dette området grenset til Syria, Jordan og Saudi-Arabia, land som Zarqawi rekrutterte mange av sine medlemmer fra, var det et fordelaktig sted å være basert. Zarqawi ble støttet av innflytelsesrike sunni-stammer i Anbar og dette ble et slags friområde for Zarqawi og hans internasjonale brigade.

Det ville vært vanskelig for Zarqawi og bygge en såpass kraftig organisasjon som han gjorde uten å ha tilgang til et slikt friområde og en viss støtte fra lokalbefolkningen der. Men særlig i løpet av 2005 og begynnelsen av 2006 mistet Zarqawi gradvis denne støtten pga av hans blodige taktikker og forsøket på å igangsette borgerkrig i Irak. Som sagt gjorde Zarqawis angrep det vanskeligere for den irakiske opprørsbevegelsen å delta i politiske prosesser. De ønsket å komme seg ut av skyggen til Zarqawis spektakulære angrep og få en egen selvstendig stemme. I 2006 gikk flere av sunni-stammene i Anbar derfor sammen og grunnla en væpnet styrke, kalt ”Anbars revansjebrigader” som hadde som mål å drepe al-Qaida medlemmer. Dermed ble det vanskeligere for Zarqawi å skjule seg, samtidig som terskelen for å angi Zarqawi stadig ble lavere, og til slutt ble han som kjent drept den 7. juni i år.

 

Kan Irak bli et nytt Afghanistan?

Dette var en rask gjennomgang av hovedtrekkene ved den irakiske opprørsbevegelsen med vekt på den mest internasjonale delen av den. Nå skal jeg gå over til å snakke om det som egentlig er dagens tema – potensiale for spredning av terrorisme fra Irak til andre land. Her vil jeg begynne med å sammenligne Irak med Afghanistan. Som sagt, så var konflikten i Afghanistan helt avgjørende for framveksten av internasjonal islamistisk terrorisme. På spørsmålet om Irak vil bli et nytt Afghanistan vil jeg svare nei.

 

Det er flere grunner til dette, men hovedgrunnen er den økte bevisstheten rundt fenomenet islamistisk terrorisme og hvilken rolle konflikten i nettopp Afghanistan spilte for framveksten av dette fenomenet. I Afghanistan fikk de arabiske mujahedin støtte fra mange hold, både fra USA, fra Pakistan og fra arabiske regimer, særlig Saudi-Arabia. De arabiske regimene bidro ikke bare med penger, men tillot eller snarere oppfordret muslimer til å dra til Afghanistan for å kjempe – som sagt så var jo dette også en måte å bli kvitt brysomme elementer på. Det har vært spekulasjoner om at land som Syria aktivt støtter opprørsbevegelsen i Irak, og det kan nok tenkes at enkelte i Syria gjør det men det er tvilsomt at dette er statsstyrt.

De fleste land frykter konsekvensene av å skape en ny internasjonal muslimsk brigade og er dermed nølende i sin støtte. Saudi-Arabia skal nå bygge et slags sikkerhetsgjerde på grensen til Irak for å hindre saudiere fra å komme seg til Irak og omvendt. Den irakiske opprørsbevegelsen mottar også viss en finansiell støtte fra enkeltpersoner i Gulfen, men ikke i samme skala som i Afghanistan på 1980-tallet.

 

Videre har mangelen på friområder i Irak gjort det vanskelig for opprørsgruppen å etablere store treningsbaser og leire. Noen mindre baser har blitt opprettet, men i en helt annen målestokk enn i Afghanistan. Det flate terrenget gjør også at amerikanernes luftherredømme og overvåkningsteknologi kommer bedre til sin rett Sammen med kraftig motstand fra amerikanske og irakiske styrker har det derfor vært vanskelig å utvikle en så kraftig bevegelse som vi så i Afghanistan.

 

Potensiell spredning fra Irak-konflikten

Men dette betyr ikke at vi skal undervurdere den potensielle spredningen fra Irak, og særlig ettersom det har blitt rapportert om muslimer fra europeiske land som har dratt til Irak. Og de internasjonale og al-Qaida-inspirerte opprørsgruppene i Irak har vist vilje til å angripe mål utenfor Irak, men da hovedsakelig i Midtøsten. Zarqawi var særlig opptatt av sitt hjemland, Jordan, og Israel. I en av sine siste taler sa han at vi kjemper i Irak, men våre øyne er rettet mot Jerusalem. Og gruppa til Zarqawi har gjennomført flere angrep i Jordan – blant annet selvmordsangrepet mot hotellene i Amman, et rakettangrep mot en amerikansk båt i den jordanske havnebyen Aqaba og gruppa har også påtatt seg ansvaret for noen raketter som ble skutt fra Libanon og inn i Israel.

Zarqawis etterfølgere har bekreftet at de ønsker å fortsette med angrep utenfor Irak. Zarqawi har også sagt flere ganger at de vil finne seg en ny base dersom det skulle bli vanskelig å oppholde seg i Irak. Og som vi har sett så har utviklingen i den irakiske opprørsbevegelsen utøvd gradvis større press mot de internasjonale jihadistene, samtidig som den pågående borgerkrigen mellom sunna og shia-muslimer overskygger alt annet. Det er dermed en viss fare for at de globale jihadistene finner det vanskelig å operere i Irak.

Det store spørsmålet er hva som da skjer: Vil de søke seg til nye konfliktsoner (Somalia, Sudan, Afghanistan), vil de reise tilbake til sine hjemland og planlegge aksjoner, vil de infiltrere vestlige land eller vil de bli pasifisert?

 

Ideologisk og strategisk utvikling i lys av Irak-konflikten

Men de viktigste konsekvensene for internasjonal terrorisme i kjølvannet av Irak-konflikten er av mer strategisk og teoretisk art.

 

I den strategiske litteraturen til jihadistene har Irak blitt framstilt som den viktigste arena for bekjempe det de omtaler som ”korsfarernes og jødenes allianse mot islam”. Slik har det vært helt siden sensommeren 2002, da det ble klart at USA ønsket å invadere Irak samtidig som Afghanistan mistet sin sentrale stilling etter den amerikanske invasjonen i 2001. Irak har blitt framstilt som den endelige og avgjørende kampen mellom korsfarer og muslimer – seier eller tap her vil ha avgjørende konsekvenser for det jihadistenes framtid og forholdet mellom Islam og ”korsfarerne”. Seier vil bety en islamsk stat som danner utgangspunkt for et nytt kalifat, mens tap vil føre til et ”USA-dominert” Midtøsten. Samtidig har det sterke fokuset på Irak og Iraks tiltrekningskraft svekket jihadbevegelsen i andre land, og dermed har det oppstått interne konflikter om hvor viktig Irak er i forhold til de øvrige land. Blant jihadistene i Saudi-Arabia for eksempel var det uenighet om det var best å kjempe i Saudi-Arabia eller i Irak. Debatten går da på om man skal ramme ”korsfarerne” overalt eller kun i Irak.

 

De jihadistiske reaksjonene på Muhammad-karikaturene var et godt eksempel på denne diskusjonen – noen mente det var viktigst å straffe Danmark, mens andre igjen mente at det var viktigst å konsentrere seg om Irak og å straffe ”korsfarer-statene” som helhet. Flere fryktet at karikaturene skulle ta fokuset bort fra det viktigste, nemlig kampen mellom Islam og ”korsfareralliansen”, som særlig utfoldet seg i Irak. Danmark var en del av okkupasjonsmakten i Irak, og en del av ”korsfarer-alliansen”, så flere mente at det var bedre å angripe danske mål i Irak. Dette viser Iraks sentrale stilling i verdensbildet til de globale jihadistene. På den annen side, det mislykkete forsøket på å sprenge et tysk tog i slutten av juli i år skal angivelig vært motivert av Muhammad-karikaturene og Tyskland var jo som kjent en av de kraftigste motstanderne mot Irak-krigen. Så det er tydelig at Irak er ikke den eneste motivasjonsfaktoren.

 

Vi har også sett en spredning av metoder brukt i Irak – selvmordsangrep, gisseltakninger, og halshugninger spredde seg til områder hvor dette tidligere ikke hadde vært brukt, for eksempel ble selvmordsangrep vanlig i Afghanistan hvor det ikke hadde vært brukt til da, og det virker også som selvmordsangrep har fått økt legitimitet innad i det jihadistiske miløjet. På den andre siden er det også flere av de radikale ideologene som har tatt avstand fra Zarqawis blodige kampanje i Irak – og han har fått kritikk fra både sin tidligere mentor (Muhammad al-Maqdisi) og fra Ayman al-Zawahiri, nr 2 i al-Qaida nettverket, for å drepe unødvendig mange sivile.

 

Jihad Online og ”individualiseringen av terrorisme”

Kanskje den aller viktigste konsekvensen på langt sikt er den revolusjonerende bruken av Internett som vi har sett i forbindelse med konflikten i Irak. Ved hjelp av Internett har det vært mulig for alle med Internett-tilgang og som behersker arabisk å være meget godt informert om hva som skjer i Irak og å følge med på de ulike gruppenes aktiviteter. De største gruppene har sine egne nettsider, sine egne mediaavdelinger som viser filmer fra deres aktiviteter, kommunikeeer hvor de påtar seg ansvar for angrep, sprer deres ideologi osv. Dette er en viktig del av gruppenes spredning av propaganda, men gjør det også mye lettere enn det for eksempel var i Afghanistan å følge med og få informasjon om gruppene uten selv å være der. Dette har bidratt til å kraftig redusere avstanden mellom opprørsbevegelsen og deres potensielle sympatisører i utlandet. I tillegg sirkulerer det enorme mengder teknisk-taktisk informasjon om våpen, eksplosiver og terrormetoder på radikale islamistiske nettsider.

 

Det er mange som har hevdet at Internett i en viss grad har erstattet de afghanske leirene som møtested og kompetansesenter. Internett har imidlertid ikke kommet så langt og de instruksjonsvideoene som har blitt lagt ut, er ganske enkle. Derimot er Internett viktig for dannelsen av et slags ”globalt virtuelt jihadist-miljø”. De to-tre siste årene har det kommet flere Internett-baserte forum hvor alle mulige nyheter om jihadbevegelsene og særlig om Irak blir lagt ut. Dette er alt fra rapporter om gjennomført angrep, til forseggjorte filmer og tidsskrifter. Det har blitt opprettet egne produksjonsselskaper – en av de ledende mediekanalene er Global Islamic Media Front, som dere ser på illustrajonen her. På internett kan også få informasjon om hvordan man skal komme seg til Irak, hvis man ønsker å kjempe der. Internett er dermed et veldig egnet forum for spredning av propaganda og for rekruttering. Det finnes flere eksempler på personer som har blitt radikalisert gjennom Internett og som har gjennomført aksjoner eller dratt til Irak for å slåss. Men samtidig er det viktig å ikke overdrive effekten av internett – internett kan ikke alene forklare hvorfor noen velger å utføre terrorhandlinger eller å kjempe i Irak.

 

Forumene blir også brukt til å distribuere og diskutere ideologi og strategi. Hvilke mål er mest hensiktsmessige, hva er legitimt å angripe og hvilke taktikker er legitime er eksempler på diskusjoner på forumene. Men dette kan faktisk bidra til å forsterke de konfliktlinjene som finnes innad i jihadistbevegelsen – tidligere har dette blitt lagt lokk på ettersom det ikke eksisterte noen gode diskusjonsforum eller kanaler for kritikk. Og jihadbevegelsen er mye mer splittet enn det man kanskje får inntrykk av, og pleier derfor å framsette generelle og overordende mål – slik som opprettelsen av det islamske kalifatet. Men hvordan man best kan nå målet og hvilke prioriteringer som er viktigst er det ofte sterk uenighet om. Som sagt dette ble tydelig etter Muhammad-karikaturene hvor det var sterk debatt om både hvilke mål som var viktigst og hvilke taktikker – noen ville kun ha økonomisk boikott, andre ville gjennomføre angrep i Danmark, mens andre igjen syns det var langt verre at amerikanske styrker var stasjonert i det hellige Saudi-Arabia og at overgrepene mot muslimer fortsatte i Abu Ghraib og Guantanamo for eksempel.

 

Internett har dermed forsterket tendensen mot en økende desentralisert ”individualisert jihad”, hvor lokale grupper eller personer tar initiativ til planlegging og gjennomføring av angrep uten noen tydelig kobling til topplederne. Dette er også en utvikling uavhengig av Internett, men Internett har bidratt til å kraftig forsterke utviklingen. For i dag er det bedre å omtale al-Qaida som en bevegelse, eller en ide, eller en –isme (al-qaedisme eller jihadisme), framfor en sentralstyrt organisasjon. al-Qaida har hele tiden hatt en veldig fleksibel struktur, men med en klart definert ledelse. I dag er det mange aktører som ikke har direkte koblinger til al-Qaida, men som følger al-Qaidas ideologi og som står bak terrorangrep.

 

 

Irak-konflikten som motivasjon

Irak-konflikten har også blitt spredd gjennom at Irak har vært en viktig motivasjon for å gjennomføre et angrep utenfor Irak. Her er det viktig å få fram at motivasjonene for å gjennomføre et angrep er kompleks sammensatt, men Irak konflikten har etter alt å dømme mye å si for hvilke mål man velger å angripe. Til nå har det ikke forekommet angrep gjennomført av jihadister som har vendt tilbake fra Irak. Men ved Madrid-angrepet 11 Mars 2004 var koblingen til Irak særlig tydelig. FFI fant her i ettertid et dokument som var skrevet høsten 2003, hvor det ble anbefalt å gjennomføre et angrep i Spania i forkant av valget i 2004. Spania var en del av okkupasjonsstyrkene i Irak, og det var ventet at motkandidaten til den sittende statsministeren, Aznar, ville trekke de spanske styrkene ut av Irak hvis han vant valget. Og strategien virket – Aznar tapte valget blant annet på grunn av 11 mars angrepet og Spania trakk sine styrker ut av Irak. Det er ikke bekreftet en direkte kobling mellom dokumentet og angrepet, men det er nærliggende å tro at dokumentet ble lest av de som gjennomførte angrepet.

 

Okkupasjonen av Irak blir også framstilt av jihadistene som en del av det USA-ledete korstoget mot Islam, og alle land som deltar eller har deltatt i koalisjonen blir nevnt som mulige mål – og dette er også en av de viktigste faktorene for målutvelgelse. I tillegg har Irak-konflikten skapt sterke symboler som mishandlingen av fanger i Abu Ghraib-fengslet, og kampene mot amerikanerne i Falluja har fått en nesten mytisk status. Hendelser som dette blir ofte nevnt som grunnen til radikaliseringen og som grunnen til at noen ønsker å gjennomføre et terrorangrep for eksempel i Europa. Men som sagt, det ligger også ofte andre ting bak – innenriksforhold som integrasjonspolitikk, hardere behandling av muslimer i Vesten etter 11. september og lignende.

 

Konklusjon

Da vil jeg kort avslutte med de viktigste punktene. Irak kommer nok ikke til å bli så viktig for internasjonaliseringen av terrorisme som Afghanistan var ettersom det er en mye større bevissthet mot å unngå et nytt Afghanistan. Men det er fortsatt stor spredningsfare til tross for dette. Hva dette på sikt kan føre til, er det veldig vanskelig å si noe om. Derimot har Irak-konflikten konsekvenser for internasjonale terrorisme på andre måter – Irak har blitt en av de viktigste motiverende faktorene bak terrorangrep, men som eksemplet med det siste planlagte angrepet i Tyskland viste – Irak er ikke den eneste motivasjonsfaktoren. Irak-konflikten har sammenfalt med en meget rask Internettutvikling, og man kan si at Irak er den første ”internett-baserte jihad” hvor det er mulig å sitte hjemme hvor det nå måtte være å engasjere seg i opprørsbevegelsen i Irak.

 

Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 16. oktober 2006

ved

Utenriksminister Jonas Gahr Støre

NORGE OG USA – FELLES FREMTID?

 

Kjære venner,

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

Å tale i Oslo Militære Samfund gir rom for å tegne de lange linjer. Jeg vil la meg inspirere av det i kveld. Og jeg skal gjøre det, ved å ta utgangspunkt i én sentral dimensjon i norsk utenrikspolitikk; et forhold til et annet land som har hatt avgjørende betydning for Norge gjennom historien, og som vil ha det også i fremtiden.

 

Et forhold som utgjør en grunnpilar i forsvars- og sikkerhetspolitikken, men også mye mer enn det; et forhold som berører vår historie, våre verdier, våre familiebånd, vår kultur, vårt utdannings- og forskningssamarbeid, vårt næringsliv, vår handel, vår teknologi – ja de aller fleste områder av vårt samfunnsliv. Da og nå. Fra Eidsvoldsgrunnloven til dagens internett.

 

Jeg skal snakke om vårt forhold til USA – og spesielt til amerikansk utenrikspolitikk.

 

Det er kanskje en innsnevring i forhold til kveldens opprinnelige overskrift og tittel, slik invitasjonene gikk ut for noen uker siden. Men det beskriver USAs stilling i dagens verden at en omtale av vårt forhold til dette landet samtidig er en inngang til de fleste rom i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

La oss begynne i bildet av Amerika, for vi kan ikke bruke en tørr landanalyse for å nærme oss dette forholdet.

 

Vi har en drøm om Amerika, vi har et bilde – mange bilder – av Amerika.

 

Vi har begeistringen for Amerika og for det amerikanske, for kulturen, livskraften og oppfinnerkulturen som tok mennesket til månen, et prosjekt som i sin idé og gjennomføring var ekte vare, det var Born in the USA.

 

Og vi har det andre fenomenet – anti-amerikanismen – i Norge – og ellers i Vest-Europa, som vokste frem som fenomen, parallelt med Vietnam-krigen og et ungdomsoppgjør med den autoritære samfunnsorden i USA og mange europeiske land på 1960-tallet. ”Vi som elsket Amerika”, var tittelen på Jens Bjørneboes bok fra denne epoken, hvor han blant annet skriver, skjebneironisk, ”at forholdet mellom Norge og USA er historien om et endeløst favntak”. Eller forfatteren Dag Solstad som i dag slår fast at han uten tvil er fullstendig anti-amerikansk. Eller ”Frykten for Amerika”, som er tittelen på Stian Bromark og Dag Herbjørnsruds bok.

 

Vi har alle våre personlige forbindelser til USA. Jeg kjenner nærheten og slektskapet til USA fordi også tidligere generasjoner av min familie reiste mot et bedre liv på den andre siden av Atlanterhavet.

 

I dag kjenner jeg ikke deres etterkommere. Men likevel handler det om slektsbånd, personlige, men kanskje ført og fremst kulturelle. Og det handler om det jeg opplever når jeg kommer tilbake fra et besøk i USA; denne følelsen av å ha blitt så grundig stimulert, motivert, engasjert – og provosert.

 

Og så er det paradokset: De som dro for mer enn hundre år siden reiste ikke bare til et nytt land, de forlot i mer enn én forstand det landet de dro fra. Historikerne minner oss om nettopp dette; at mange dro fordi de ønsket seg bort fra Europa.

 

De første europeiske innvandrere søkte også religionsfrihet og næringsfrihet. Det gamle stivnete, autoritære og hierarkiske Europa, tynget, knuget, ja, undertrykket sine nye generasjoner. De dro – ikke bare fordi flere opplevde nød og fattigdom – men også fordi de ville bort fra det gamle kontinentet – bort fra det de opplevde som begrensninger, byråkrati, og noen ganger forfølgelser.

 

Ser vi på det nittende århundre, så kom de fleste amerikanske presidenter fra små kår, mens vi i Europa holdt oss med keisere, hoff og adel. Tenk bare på Abraham Lincoln.

 

Derfor strever ofte vi europeere med å ta inn over oss at USA ikke er en forlengelse av Europa. – En del av det vi noe uklart kaller ”Vesten” – ja, men ikke Europa. Et land hvor mer var mulig enn i Europa, et land der man fortsatt kunne flytte grenser som en del av fremskrittet.

 

Og la oss nevne en annen grunnleggende kontrast mellom Europa og USA; la oss dvele kort ved befolkningene:

 

I Europa stagnerer folketallene. Mens vi strever med integrasjon og inkludering av innvandrere.

 

Tirsdag i forrige uke – klokken 08:07 om morgenen amerikansk tid, for å være presis – passerte USAs folketellingsklokke 300 millioner amerikanere. På førti år har USAs befolkning vokst med 100 millioner. Tenk på det tallet: I litt mindre enn min levetid har USA vokst med noe rundt befolkningen i Frankrike og Storbritannia til sammen.

 

For USA trekker stadig til seg mennesker fra alle deler av verden; alle samfunnslag, etniske grupper og religioner lever side om side på dette kontinentet. Der det er høyt under taket og en melting pot vi europeere aldri helt har fattet. Enhver kan bli amerikaner, uavhengig av etnisk opprinnelse.

 

Denne supermakten USA, som har slik kreativ og dynamisk kraft, hvor senatorer og tankesmier står opp mot hverandre, hvor så mange har meningers mot, hvor så mange er rike, men også hvor så mange er fattige; landet som bruker mer enn noe annet land på helse per innbygger, men der titalls av millioner ikke har noen helseforsikring. Et land som mer enn noe annet forankret frihet og menneskerettigheter, men som samtidig praktiserer dødsstraff i flere delstater.

 

Dette USA fremstår med usammenlignbar tyngde, sikkerhet og selvtillit utad – men er langt mer reflekterende og søkende, like til det usikre, innad – og ikke minst komplekst. Med sin omfattende samfunnsdebatt – med sine verdensomspennende, konkurrerende nyhetsmedier.

 

Og våre inntrykk av USA er også påvirket av en medieformidlet og mer overfladisk virkelighet. McDonalds, American Psycho, Hollywood, Eminem, orkaner, romferger og astronauter. Navn, fenomener, merkevarer, symboler. Karikaturer. Det blir bilder av slikt.

 

I en beskrivelse av Norges forhold til USA, tar vi ofte utgangspunkt i den store norske utvandringen, i vår felles tro på frihet – inklusive religionsfrihet – på demokrati og menneskeverd, og i vår felles kamp mot nazisme og kommunisme i det forrige århundre.

 

Historie er viktig. Men for nordmenn av i dag – og særlig den yngre generasjon – trer nok vår felles historiske arv og alle referansepunktene fra 1940-, 50- og 60-tallet mer i bakgrunnen. Roosevelts Look to Norway, Marshall-planen, Martin Luther Kings I have a Dream fra i 1963, og skuddene i Dallas senere samme år; det er ikke lenger samtid for mange generasjoner.

 

Den generasjonen som klorte seg i land på Omaha og Utah Beach på D-dagen i juni 1944, og som slåss side ved side mot undertrykkelse og diktatur i Europa, de er i ferd med å dø ut. Hva betyr det for våre bilder av hverandre?

 

Parallelt med historiens gang, har USAs og Europas utenriks- og sikkerhetspolitiske utsyn endret seg. Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning fjernet den kalde krigens direkte militære trussel mot Europa. Dette ga vårt kontinent helt nye muligheter til samling, vekst, andre fokus og helt andre perspektiver på våre nære områder – ja, som i våre egne nærområder i nord – Nordområdene – ikke minst.

 

Norge grenset under Den kalde krigen mot en annen supermakt – et felles fiendebilde – Sovjetunionen. Forsvaret av norsk territorium og NATOs nordflanke var ikke bare en norsk utenriks- og sikkerhetspolitisk hovedinteresse; det var også av direkte og vital interesse for USA.

 

Her møtte Øst Vest, Warszawa-pakten møtte NATO, ved vår grense.

 

Så endrer bildene seg, utsynet justeres. Den kalde krigens frontlinje i nord er historie. Men alle realitetene forsvinner nødvendigvis ikke. Norge er fortsatt nabo til en av verdens største våpenmakter.

 

Fortsatt knytter det seg usikkerhet om Russlands vei mot et demokratisk samfunn. Ikke bare usikkerhet – men også uro – en uro som ikke blir mindre når det hersker uklarheter som status for grunnleggende menneskerettigheter, rettsstat og ytringsfrihet, som rundt mordet på journalisten Anna Politkovskaja.

 

Men vårt forhold til Russland er likevel et annet.

 

Norge er i dag – heldigvis – ikke direkte truet av noen stormakt. Og vårt territorium og våre nærområder har ikke i dag den samme betydningen for det amerikanske utsynet. Washington D.C. har sin bekymringsliste langt fra Barentshavets kyster.

 

Så – for fem år siden – en ny dramatisk hendelse:

 

9/11. Med terroranslagene i New York og Washington D.C. viste selv verdens mektigske stat uendelig sårbarhet i møte med de nye internasjonale trusler og redsler.

 

Hva gjorde 9/11 med amerikansk politikk, med amerikansk mentalitet og amerikansk utsyn – til forskjell fra europeisk og norsk mentalitet, utsyn og reaksjonsmåter?

 

Mine samtaler med amerikanske venner og kolleger har overbevist meg om at vi i Norge og i Europa fortsatt undervurderer hvilke dype inntrykk 9/11 gjorde på amerikanerne. – Angrepet for første gang på egen jord, midt i hjertet av nasjonen. Av en fiende som ikke er lett begripelig, ikke lett lokaliserbar, og umulig å fastslå når den er nedkjempet.

 

Siden 11. september 2001 oppfatter USA at landet er i krig – la oss huske på det. Fra den dagen skjedde en aksentuering, polarisering, årvåkenhet. Terrorhandlingen skapte en krigstilstand. USAs president sier det i nesten alle sine innlegg – we are a nation at war.

 

Det er ikke lett å kritisere, ei heller være i dialog, med noen som opplever at de er i krig; som tegner sitt verdensbilde på en måte som i krigens mentalitet sier det så klart; enten er du med oss eller så er du mot oss. Det er en retorikk vi ikke har for vane å bruke. For bildet er ikke nyansert. Midten er borte. Som noen sier; det finnes ikke lenger noe gjerde å sitte på, du må velge den ene eller den andre siden. Men gir dette et riktig bilde av dagens verden? Og er dette et veikart for å møte verdens komplekse problemer?

 

Samtidig sto det klart fra første stund at vi alle var rammet av denne ufattelige handlingen, at vi ville stå fullt solidarisk med USA, og at vi – de vestlige land – gikk inn i en epoke med et nytt trusselbilde. Som den tyske forbundskansleren sa det; i dag er vi alle amerikanere; en omskriving av president Kennedys magiske ord fra 26. juni 1961 – Ich bin ein Berliner.

 

Det som rammet USA har også rammet Madrid, London, Bali og andre steder, og ingen har gitt noen garanti mot at det ikke kan ramme oss. Derfor er dette en trussel som gir en ny dimensjon til et solidarisk sikkerhetsfellesskap mellom oss og USA.

 

Likevel er det slik, at den såkalte krigen mot terrorismen ikke knytter oss sammen slik den kalde krigen gjorde det. Vi får mer grunnleggende diskusjoner om strategi og bruk av virkemidler. Hva bekjemper terror best? Og hvilke verdier legger vi til grunn for kampen?

 

Mens USAs fokus og utsyn er globalt, er mange land i Europa mer vendt innover, inn mot eget kontinent, mot Europa selv og vår kontinentale landmasse; våre egne nærområder, i øst, i nord, i sør. Økonomi, migrasjon, energi, demokrati, sivile rettigheter, energisikkerhet.

 

EU utvides østover, NATO utvides østover. Det er et stort prosjekt på gang for å inkludere nær sagt alle de tidligere stater i øst i den europeiske familie. Trykket er høyt, dagsorden lang, forventningene – ikke minst fra øst – er store.

 

Samtidig snur USA seg utover i forsvarskrig mot terrorisme, en forsvarskrig som starter med en forankring etter artikkel V i NATO-pakten. For første gang ble den anvendt – ikke for å møte et angrep mot Vest-Europa – men som et solidarisk svar på at USA var angrepet, og at USA hadde rett til selvforsvar. Så kom oppgjøret mot Al-Qaida – basene i Afghanistan og Taliban-regimet der, i månedene som fulgte.

 

Og så videre – til krigen i Irak og koalisjoner av villige – som utfordret etablerte multilaterale rammeverk. Denne dreiningen i amerikansk utenrikspolitisk utsyn har betydning for alle USAs venner, partnere og allierte – også for Norge.

 

Vi må reflektere over dette: Grunnpilarer i den internasjonale samfunnsorden som vi støtter – de ble bygget med USA som den førende arkitekten. Norge har en helt spesiell interesse av det rammeverket USA gikk i spissen for etter Den annen verdenskrig – Bretton Woods, Verdensbanken, GATT, WTO, FN, NATO.

 

Men USAs interesser er i endring. Det internasjonale rammeverket har mindre direkte betydning for USA. Det tillegges mindre vekt når de skal veies i forhold til amerikanske interesser. De siste årene har USA i sterkere grad sagt fra om at dersom det multilaterale systemet ikke leverer det USA ønsker – ja, da vil USA vurdere å gå alene, og med dem som vil følge med. De villige.

 

Vi ser det i tilnærmingen til vår tids nye store utfordringer: Hvordan skal vi løse dem?

 

Europeisk tilnærming er ofte preget av prosess og dialog og kompromisser som man tross alt kan leve med, mens amerikansk tilnærming er mer handlingsorientert, besluttsom og preget av troen på at problemer kan løses på kortere sikt, i et mer globalt perspektiv. Her handler opplevelsen av avstand over Atlanterhavet om ulike tilnærminger, perspektiver, og om ulik tilgang på maktmidler.

 

La oss reflektere over dette: Det vi her ser i utenrikspolitikken – og som vi gjerne er avventende, inntil det kritiske til – det er noe av den samme dynamikk som vi ofte beundrer USA for på andre samfunnsområder, innen teknologi, forskning og forretningsutvikling. Evnen til handling, kraften til å gå videre – me fix, I’ll handle it!

 

Men i internasjonal politikk blir av og til ulikhetene i holdninger mellom USA og Europa til et spørsmål om avstanden imellom oss er i ferd med å øke.

 

Er vi virkelig inne i en bevegelse der USA, Europa og Norge vil gli fra hverandre? Finnes det grunnleggende forskjeller mellom våre samfunn som trekker i hver sine retninger og som bare forsterkes av globaliseringen?

 

Den demografiske utviklingen i USA viser en forskyvning av de politiske tyngdepunkt vestover og sørover. Østkysten, som tradisjonelt har stått nærmere Europa kulturelt sett, er i ferd med å avgi noe av sin innflytelse.

 

Men samtidig er USA nærmere enn noen gang, gjennom media, kultur og internett. Vi er storforbrukere av amerikansk kultur. Og dette forteller oss at det USA byr på forekommer oss relevant – noe vi vil ha.

 

Jeg mener at det som binder oss sammen stadig er kraftigere enn det som driver oss fra hverandre. Men det er våre felles viljer som vil avgjøre. Det handler i stor grad om demokratienes vilje og evne til å velge. Om evnen til å fornye og oppdatere etablerte interessefellesskap, og om evnen til å skape nye.

 

Det krever igjen ærlighet om våre ulikheter og interesseforskjeller. Det krever fokus på det som binder oss sammen.

 

Ta ett tall: Hvert eneste døgn flyr 120.000 passasjerer over Atlanterhavet, fra Europa og til USA, eller den andre veien. 45 millioner passasjerer i året.

 

Endrede forbindelser behøver ikke bety svekkede forbindelser. Farligst av alt er tilstivnede forbindelser; å tviholde på mønstre som ble til under en annen tid, å miste evnen til å se at verden endrer seg og stiller nye krav, å miste evnen til å snakke sammen og dele analyse, å miste evnen til å bygge nye dimensjoner i interessefellesskapet.

 

Den amerikanske ambassadør til Norge, Ben Whitney, holdt for noen få måneder siden et interessant foredrag om de norsk-amerikanske forbindelser i det 21. århundre.

 

Whitney, som med en energi vi kjenner igjen hos amerikanerne på sitt aller beste, har på kort tid kommet under huden på Norge – og på de norsk-amerikanske forbindelsene. Han understreket at alle forhold utvikler seg over tid, og at de må pleies for å holdes ved like.

 

Dette er jeg helt enig i. Han mente – som jeg – at land med jevne mellomrom må gjøre opp status over sine internasjonale forbindelser, ut fra nye omstendigheter og sine nasjonale interesser. Og han gjorde det helt klart at USA ønsker å fortsette og videreutvikle det nære og gode samarbeidet med Norge.

 

Det er en god invitasjon. Regjeringen gjør dette veldig klart: Forholdet til USA er avgjørende for Norge. Vi ser vårt NATO-medlemskap og vårt forhold til USA som en bærebjelke i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vi ser muligheter og spennende oppgaver i våre bilaterale forbindelser.

 

Vi ser ikke minst et stort potensial for at vi kan utfylle hverandre. Norge er mindre enn USA – ja, men vi er ikke uten ressurser, vi er ikke uten erfaring, og vi er ikke uten vilje til å bistå andre land i å løse deres utfordringer, enten det gjelder fred, utvikling eller miljø. USA anerkjenner dette, og ofte oppsummert med denne setningen som vi ikke har noe i mot; om at Norway is punching above its weight!

 

Og så til det mest grunnleggende: En utvikling i riktig retning for vår verden, enten det handler om klima, nedrustning, kamp mot fattigdom, mot terrorisme og internasjonal kriminalitet – og mye mer – alt dette krever det beste av USA.

 

Alle som har en ambisjon for vår verden, må ha en ambisjon for forholdet til USA – og en ambisjon for USAs eget engasjement – og det uavhengig av hva vi måtte mene om amerikansk politikk under den ene eller andre presidenten.

 

Kan vi se for oss ett viktig politisk tema i vår verden der USA ikke må bli en del av løsningen?

 

***

 

Når vi ser fremover, la oss da begynne i nærområdene – i Nordområdene – som denne forsamlingen har diskutert ofte.

Vi kjenner fortiden. Den kalde krigen, der Nordområdene var forbundet med spenning, mistillit og frykt. Norge var frontlinjestat i en konflikt av så vel ideologisk som geopolitisk karakter. USA var til stede i nord som en motvekt til Sovjetunionens militære styrkeoppbygging, og som garantist for Norges og Vest-Europas sikkerhet.

 

Så har perspektivene endret seg: Der sikkerhetspolitikk og militærstrategisk styrkebalanse tidligere skjøv omtrent alle andre perspektiver og tilnærminger til side, har det åpnet seg nye muligheter.

 

Regionen står frem med andre karaktertrekk; en ny europeisk energiprovins, et sårbart område som påkaller et nytt krafttak for miljøsamarbeid, en region der klimaendringene gjør inntrykk på alle – fra senatorene McCain og Clinton på Svalbard-besøk i 2004 – til en rad internasjonale eksperter og politikere.

 

Noen av disse utfordringene møter vi sammen – som håndteringen av atomavfallet etter de utrangerte ubåtene i Nordflåten. Avfallet er en utfordring også i et nedrustnings- og ikke-spredningsperspektiv. USA har engasjert seg, og på denne måten har de to tidligere supermaktsrivalene gått sammen med Norge om å rydde opp i atomproblemene, i Nordvest-Russland.

 

På kontoret til lederen i det amerikanske senatets utenrikskomité, Richard Lugar – som er en sann nedrustningspioner – henger det et kart der han krysser av antall ubåter eller missiler som er gått i opplag på forsvarlig vis. Det liker jeg. Mange av disse kryssene er huket av i Murmansk. Vi har bekostet opphugging av tre av ubåtene. Nå er vi snart ferdige med den fjerde.

 

Så skal Norge videreføre sin etablerte profil i nord: Vi skal være gjenkjennelige og forutsigbare. Vi skal gi våre bidrag til at dette forblir et stabilt og fredelig område – der vi har et stort ansvar som kyststat – men der vi også utvikler visjonen om Barentshavet som samarbeidets hav.

 

Én hoveddimensjon vil være utviklingen av forholdet til vår nabo Russland – med alle de utfordringer og muligheter det medfører.

 

Men USA hører med i dette samarbeidet. Båndene til USA og den alliansen vi er en del av, er fortsatt av stor betydning – også i et nordområdeperspektiv – i et klassisk sikkerhetspolitisk perspektiv. Disse båndene er en viktig del av den balansen Norge må søke for å sikre stabilitet i nord, også i forhold til vår nabo Russland.

 

I dag handler det i mindre grad om den militære dimensjonen. Men det handler i høyeste grad om den politiske og den strategiske.

 

Vi merker gradvis økende amerikansk interesse for de nye dimensjonene i nord. Vi må også ta inn over oss at amerikanerne definerer sine interesser på en annen måte. Det står i dag ikke avgjørende amerikanske interesser på spill. Men det kan ligge viktige muligheter der.

 

For når Barentshavet utvikles som energiprovins, får regionen en ny strategisk dimensjon. Vi har ennå ikke sett enden på historien om Stockman-feltet.

Men vi har hørt at Russland i en pressemelding tidligere i måneden nærmest med et pennestrøk forkynte at den opprinnelige planen om å sende gassen fra dette gigantiske feltet vestover til USA, nå er erstattet av en ny plan om å sende gassen sørover til Europa.

 

Det er en illustrasjon på at energi er en nøkkeldimensjon i den nye sikkerhetspolitikken. Og jeg spår at det vil bli en ny viktig dimensjon for forholdet mellom Norge og USA.

 

Her står vi ikke på bar bakke. Husk at utviklingen av petroleumsressursene på norsk sokkel begynte med amerikanske selskaper og teknologi. Amerikanerne var faddere til det som skulle vise seg å bli en meget kompetent og konkurransedyktig norsk olje- og gassklynge.

 

I dag går overføringene av teknologi og kompetanse begge veier. Amerikanske selskaper er fortsatt aktive i Norge, og i de siste årene er norske selskaper blitt stadig mer aktive og fremgangsrike i USA.

 

I tillegg kommer det faktum at Norge er en betydelig leverandør av olje og gass til USA. Verdien av vår petroleumseksport utgjør nesten 30 milliarder kroner i året.

 

Når den første flytende naturgassen – LNG – vil bli levert om snaut et år fra Snøhvitfeltet i Barentshavet til Cove Point-terminalen i Maryland – så er det historie på mer enn én måte. Det er resultat av et fantastisk teknologisk prosjekt. Og det vil markere det første utslaget av at USA henter energi fra vår del av verden – fra våre nordligste farvann.

 

Igjen: Slike bånd går til kjernen av vår tids sikkerhetspolitikk.

 

***

 

La oss så gå videre – til det som ligger i bunnen av forholdet mellom våre land gjennom hele etterkrigstiden; det omfattende sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet gjennom NATO.

 

NATO utgjør ryggraden i Norges forsvar. Norge vil videreføre et aktivt engasjement for å styrke Alliansen. Vi vil gjøre det gjennom å støtte det politiske samarbeidet og gjennom våre bidrag til NATOs operasjoner. Det er omfattende og vil forbli omfattende.

 

NATO har vært i endring gjennom de siste årene – i antall medlemmer og i fokus. NATO er i dag en bred sikkerhetspolitisk organisasjon og allianse som binder USA og Europa sammen på en ny og mer avansert måte. Ja, mange vil si at dagens NATO knapt er til å kjenne igjen i forhold til det NATO vi så så sent som på 1990-tallet.

 

Det sier mye om disse endringene, at NATOs desidert største operasjon i dag er å bidra med sikkerhet for Afghanistan, slik at Afghanistan kan lykkes med sin egen utvikling. Norge står sammen med USA og alle andre allierte om at Afghanistan må være NATOs viktigste oppgave i tiden fremover.

 

Den NATO-ledete stabiliseringsstyrken ISAF representerer på mange måter dette nye NATO; et NATO som samarbeider med nye partnere, tar nye oppgaver.

 

Norge bidrar med 550 personell til Afghanistan. Vi har økt deltakelsen med over 150 personell det siste året. Per innbygger er det knapt noe land som bidrar mer. I dag er vår hovedoppgave å konsolidere dette nærværet. Så følger vi situasjonen nøye.

 

Så ser jeg i norsk presse at det er enkelte som gjør seg lystige over dette med innsats per innbygger. Ja, jeg mener at dette er relevant i det store bildet av internasjonal byrdefordeling. Jeg ser en sammenheng mellom Norges innsats for fred, utvikling og miljø. Vår utviklingsbistand, vår innsats i internasjonale samarbeidsorganer, vår humanitære innsats – og: Vår innsats med militære styrker.

 

Alt dette handler om å bidra etter evne, totalt sett, på en måte som gjør at vi i Norge kan stå oppreist i møte med våre partnere i NATO og EU.

 

I det militære samarbeidet veier våre forpliktelser som medlem av en forsvarsallianse tungt. Derfor er jeg glad for at vi ikke bare ligger godt an tallmessig – men også kvalitetsmessig. Våre styrker får de beste skussmål. Også i Pentagon, og andre steder, der slikt bestikk telles og gjøres opp. Norske soldater høster anerkjennelse for innsatsen i internasjonale operasjoner. De er godt trenet, høyt utdannet og språkmektige.

 

De – og vi – kan være stolte av dette. Men derfor har også vi grunn til å stå oppreist når Norges internasjonale innsats blir målt. Og slik vil det fortsette, for slik vil vi ha det i Norge.

 

***

 

NATO er et sentrum for vårt fellesskap med USA på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området.

 

Men perspektivene er flere. Arbeidet for fred og utvikling handler om mer.

 

Ja, også NATO handler i dag om mer. NATO er i Afghanistan for å løse en militær oppgave. Men dét er ikke løsningen alene på Afghanistans problemer. Vi utfordres som NATO-land på en ny måte når vi ser at utviklingen ikke går i riktig retning, når ustabiliteten øker, når Taliban – som nærmest var forvitret for noen år siden – nå henter ny næring og sikrer seg støtte i en krigstrett befolkning. Når vi ser at rekrutteringen øker i takt med krigføring, og voksende antall sivile ofre.

 

NATO som organisasjon – og vi som NATO-land – må på en helt annen måte engasjere og drive slik at det internasjonale samfunn gjør det som trengs for å sikre Afghanistans utvikling.

 

Afghanistan er viktig for NATO, militært, sivilt, helheten – samspillet – mellom militær og sivil innsats. Det handler om NATOs fremtid, om landets utvikling, gjenoppbygging og sikkerhet, om vår egen sikkerhet.

 

Vi må på en helt annen måte samordne hjelpen, jobbe tett med giverland, med internasjonale organisasjoner som FN, EU og Verdensbanken og flere hundre ikke-statlige organisasjoner – ja, et utall av kanaler.

 

Dét er det største drama i dagens Afghanistan. Det er en utfordring vi ikke løser med flere soldater.

 

For å få Afghanistan inn på rett spor, må det tas et kvalitativt nytt felles løft, hvor hele det internasjonale samfunn involveres og deltar. Flere og flere ser dette. Og de som ser det aller tydeligst – og som også sier ifra – det er de militære.

 

La oss gå videre: Vår erfaring med et norsk fredsdiplomati har også stor betydning for de norsk-amerikanske forbindelser. Dette diplomatiet er kjent – også i USA – og er ett hovedspor i Regjeringens utenrikspolitikk – og hvor et annet hovedspor er vårt mål om at Norge skal være våre venners venn.

 

La oss huske: Det Norge gjør de gangene vi opererer på egen hånd i fredsprosesser – det er bare mulig på grunn av vår innsats innen internasjonalt samarbeid, våre partnerskap, våre vennskap og allianser – ikke minst med USA. Vi har noen fortrinn – som en stat utenfor maktblokkene i internasjonal politikk, uten kolonihistorie og uten tradisjon for skjulte agendaer. Det er også stor grad av kontinuitet på norsk side, med vekslende regjeringer og stortingsflertall.

 

Men Norges rolle som tilrettelegger og mekler suppleres ofte med støtte fra andre som har mer å tilby i form av økonomiske ressurser og politisk tyngde.

 

Slik var det i Oslo-prosessen om Midtøsten. Slik er det gjennom den såkalte co-chair-gruppen der USA bidrar til fredsprosessen på Sri Lanka. Slik utgjorde Norge og USA sammen med Storbritannia troikaen som støttet IGADs megling i Sør-Sudan. Og slik er vi igjen engasjert sammen med USA i kontaktgruppen for Somalia. For å ta fire eksempler – der vi utvikler nye og viktige kanaler med USA.

 

Det er noen grunnleggende forskjeller i vår tilnærming til internasjonal bistand. Norge er tett ved å nå et bidrag på 1 prosent av BNP. USA ligger om lag på 0,22 prosent. Det mener vi er for lavt – og det sier vi fra om.

 

Men la oss ikke glemme at USA er verdens klart største bidragsyter når det gjelder nødhjelp og annen humanitær bistand. Dette er ikke like godt kjent overalt i Norge. Og det er slik at Norge samarbeider nært og godt med amerikanske myndigheter og med amerikanske ikke-statlige organisasjoner innenfor mange områder av bistanden.

 

Ta helse som eksempel: Vi samarbeider nært i kampen mot hiv/aids – hvor USA er verdens klart største økonomiske bidragsyter. Dette får vi til, selv om vi ikke er enige i alle strategier for forebygging. USA er også – sammen med Norge – den viktigste støttespiller til den globale vaksinealliansen GAVI, som hvert år redder flere hundretusener barn.

 

Kombinasjonen av norsk og amerikansk kunnskap, erfaring, engasjement, politisk vilje, til å la vår politikk følges av økonomisk støtte; alt dette gjør at vi kan nå mye lenger sammen enn hver for oss.

 

Det legges merke til. Vi får andre med oss. Og her ligger – etter min mening – et spennende potensial for vårt samarbeid i årene som kommer.

 

***

 

Vi kan oppsummere: Norge har et godt og et nært samarbeid med USA. Kontaktpunktene og møteplassene er tallrike, og enda viktigere – verdifellesskapet er der. Takket være løpende politiske konsultasjoner, en god dialog, over et bredt saksfelt, selv om presidenter, regjeringer og politiske flertall veksler.

 

Men så er det en naturlig del av forholdet mellom mennesker i demokratier at de kan være uenige – og at de mestrer å håndtere uenighetene. Slik må det også være mellom demokratier. Ja, vi er uenige med amerikanerne i flere spørsmål. Også de spørsmål må vi kunne være tydelige på.

 

Det følger med USAs helt sentrale rolle i det internasjonale samfunn: Alle har en mening om USA: Gjennomtenkte, reflekterte, men også lettvinte meninger, og meninger basert på et feilaktig grunnlag. Men det vi ser, er at meningene er sterkere. Mange er engasjerte. Og flere av spørsmålene folk stiller seg går til kjernen av verdifellesskapet.

 

Ett slikt spørsmål berører FN og folkeretten.

 

Folk spør – ja, kanskje særlig unge mennesker som jeg møter, når jeg snakker på skoler og universiteter:

 

Hvordan kan det være at USA – som var selve drivkraften bak opprettelsen av FN, og blant de sterkeste talsmenn for et forpliktende internasjonalt samarbeid – nå er så kritisk til FN?

 

Stikkord er opptakten til invasjonen i Irak, ikke minst forsterket av utviklingen etter invasjonen – bare følg den amerikanske debatten – den sier egentlig alt.

 

Det handler også om amerikansk tilbakehold av pliktige økonomiske bidrag til FN. Eller den amerikanske avvisningen av både Kyoto-protokollen og Den internasjonale straffedomstol.

 

Og mange spør: Hvordan kan USA regne med at andre stater skal respektere og følge FNs anbefalinger, når FNs mektigste land har så store forbehold med å gjøre det?

 

Spørsmålene gir ofte et forenklet bilde.

 

USA spiller en aktiv rolle i FN, og USA viser daglig at de ser organisasjonens verdi. Og USA – som stormakt – har gjennomslag, naturligvis også i FN. Vi må skille mellom å kjempe for sine interesser i FN og motarbeide organisasjonen. Vi må skille mellom å ha ulike tolkninger av folkeretten og undergrave den. For det gjøres ikke alltid.

 

Men vi kommer ikke utenom at mange – også i Norge – føler at USA, både gjennom ord og handling, har utviklet en ny og mer forbeholden holdning til forpliktende internasjonalt samarbeid. Og vi kommer ikke utenom det at Norge – som land, gitt vår størrelse og en rekke andre forhold – har et annet forhold til FN enn det USA har.

 

I WTO-sammenheng deler vi ønsket om en ny avtale. Men vi møter også USA som forhandlingsmotpart, og vi møter grunnleggende ulike syn på landbrukssiden. USA kjemper for sitt, og det gjør Norge også; det handler om deres interesser, og om våre interesser, sånn er det. Men vi kan ikke la det gå ut over det norsk-amerikanske bilaterale forholdet.

 

Mange av de utfordringer vi står overfor er globale av natur og kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid, multilaterale rammeverk. Selv den sterkeste er for svak alene. Denne erkjennelsen siger nå inn i USA. En følelse av sårbarhet og en tidvis følelse av avmakt stilt overfor noen av de mest alvorlige problemsakene.

 

Våre alvorligste utfordringer kan neppe løses regionalt eller gjennom ulike former for ad hoc koalisjoner av villige. Bruk av militær makt er et uhyre krevende og risikofylt kapittel. Terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, klimaforandringer og smittsomme sykdommer kan bare bekjempes gjennom nært samarbeid – reelt og gjensidig samarbeid.

 

Og hver gang vi lar være å benytte våre felles globale instrumenter, så svekker vi dem. Dermed står vi dårligere rustet neste gang.

 

For et par uker siden besøkte jeg Romerike Folkehøgskole der vi diskuterte Midtøsten – konflikten og internasjonal terrorisme. En ung gutt sa følgende: Kan vi vinne kampen mot terror gjennom å bryte menneskerettighetene?

 

Nei, jeg tror ikke det. Vi kan ikke vinne kampen mot terrorismen ved å bryte menneskerettighetene.

 

Terrorisme kan aldri tolereres eller unnskyldes. Den må forebygges og bekjempes – også med bruk av makt der det er nødvendig. USA står i denne striden – og Norge står ved USAs side. USA ble rammet av terror og har rett til å forsvare seg.

 

Men kampen mot terrorisme er dypest sett en kamp om verdier, og en kamp mot de samfunnsforhold som gir næring til terrorismen. Og vår kamp vil bare lykkes, dersom den føres i overensstemmelse med rettsstatens prinsipper og de universelle menneskerettighetene.

 

Vi har fra norsk side aldri lagt skjul på hva vi mener om de sider ved USAs behandling av terrorismemistenkte som vi ikke finner forenlig med grunnleggende rettsstatsprinsipper og menneskerettighetene. – Om fangebehandlingen, ikke bare på Guantanamo, men andre steder også.

 

Det kan ikke herske noen tvil: Enhver person – også terrorismemistenkte – har krav på beskyttelse i henhold til Geneve-konvensjonen. Ingen kan stå utenfor loven – og ingen kan stå over loven.

 

Noe annet er både moralsk galt og vil svekke vår legitimitet i den felles kamp mot terror.

 

Dette er da heller ikke fremmed i den amerikanske debatten. Ikke noe sted raser den frie debatten om tortur, fangebehandling og menneskerettigheter heftigere enn i USA – ja, mye av den hardeste kritikken på dette området har administrasjonen måtte tåle fra republikanske talspersoner.

 

Senator McCain vil ha en slutt på tortur og såkalte ”aggressive forhør”. Han har opplevd det selv, i Vietnam.

 

The Financial Times har nylig på lederplass skrevet at ”USA må lære at tortur fører til terror”. Og President Bush sa i sin Rose Garden – pressekonferanse 11. oktober i år: ”… there are some things that I wish had happened differently – Abu Ghraib. I believe that really hurt us. It hurt us internationally”.

 

***

 

Så merker vi en ulik tilnærming til det diplomati som kreves både i kampen mot terror og for fred. Her har én skole – ofte fremstilt som den neo-konservative – drevet på for en mer kompromissløs holdning til regimer USA regner som motstandere. Hele denne tenkningen ble kraftig aksentuert etter 9/11 og passet inn i utsynet for krigen mot terror.

 

Her følger retningslinjene fra utsagnet om at enten er ”du for oss eller så er du mot oss”, og listen over land og organisasjoner som faller i sistnevnte kategori. Det bygges en retorikk av konfrontasjon – mot terrorister og mot islamister som ”de nye fascistene”.

 

USA har stått opp mot formidable motstandere gjennom historien. Men de største og fineste seire USA har vunnet etter Den andre verdenskrigen kom jo nettopp i krysningen mellom fasthet – inklusive viljen og evnen til å utplassere, og om nødvendig bruke militær kapasitet – og diplomati: Utviklingen av forbindelsene til Kina. Historiske nedrustningsavtaler med Sovjetunionen. For å nevne de to største eksemplene.

 

Og det er jo diplomatiets kraft – kreativitet – og evne til å bygge interessefellesskap, som vår verden så sårt mangler. Det er dette amerikanske begrepet to engage – som har vært USAs formidable diplomatiske våpen.

 

Verden trenger at USA spiller den rollen mer aktivt.

 

At USA er rede til å engasjere direkte det de kaller motparter – enten det handler om Syria, Iran eller Nord-Korea – eller bevegelser som Hamas og Hizbollah – og demonstrerer at det finnes en annen vei.

 

At USA tar i bruk det de mestrer så godt i USA – integrasjon av alle slags kulturer i et stort amerikansk vi. At USA tar denne evnen med seg ut i det internasjonale samfunnet.

 

Fasthet og nulltoleranse for terrorens grusomheter er nødvendig. Men isolasjon og utestengelse er ofte en oppskrift på ytterligere radikalisering og ekstremisme.

 

***

 

Et nytt langt sprang: Om få dager overtar Norge formannskapet i Arktisk Råd, en organisasjon hvor klimaendringene er og fortsatt vil være en viktig sak.

 

Og klimapolitikken er vår tids viktigste globale sak – vårt århundredes survival issue. De vitenskapelige bevisene for menneskeskapt global oppvarming er entydige. Det er – som Al Gore sier – An Inconvenient Truth.

 

For å gjøre det kort: Verden vil ikke lykkes i å håndtere klimaendringene uten USA. Av to grunner: For det første fordi USA står for rundt en fjerdedel av de samlede utslippene av klimagasser.

 

Men kanskje viktigere: Vi vil ikke lykkes om ikke USA mobiliserer hele sitt potensial av teknologisk skaperkraft, energi og oppfinnsomhet.

 

Condoleezza Rice sa til meg at USA ikke kunne godta Kyoto-protokollen fordi forpliktelsene ville koste 3 prosent av USAs BNP. Men dette kan ikke være slutten på historien. USA satt kursen mot månen – og kom dit. USA var den ledende kraften i å avslutte to verdenskriger – og klarte det. Og USA rammes jo i stor og merkbar grad av klimaendringene gjennom for eksempel værfenomener som Katarina var uttrykk for, og når isen trekker seg tilbake vil Alaska og Canada få ”klimaflyktninger”.

 

Moderne samfunn kan makte det teknologiske løftet det er å begrense – og en dag stabilisere utslippet av klimagasser på et akseptabelt nivå – for dermed bidra til at utviklingslandene får del i en teknologiutvikling som er bærekraftig.

 

Vi lever alle i et stort globalt teknologifellesskap. Norge og andre små og mellomstore land kan ikke alene utvikle en egen teknologibase, selv om denne regjeringen har satt seg en djerv ambisjon om å levere et gasskraftverk med full CO2-rensing innen 2014.

 

Men skal vi virkelig lykkes globalt, så må verdens mest dynamiske økonomi mobilisere og dra oss alle fremover teknologisk. USA må inn i førerrollen, ikke bremse eller hoppe av.

 

***

 

Norge og USA har et vidt interesse- og verdifellesskap. Det legger grunnlaget for et partnerskap for det 21. århundre. Inspirert av det vi hadde i det 20. århundre – men ikke likt. Preget av erfaringene fra fortiden, men drevet av utfordringene i fremtiden.

 

For å styrke samarbeidet, må vi forstå hverandre bedre. Vi – nordmenn – må lære mer om USA, lytte, se og forstå – og ikke være så raske med å sette i bås. Landet er så stort, så nyansert, mangefasettert og så rikt på meninger, grupperinger, holdninger og kulturer.

 

Det er per i dag 743 norske studenter i USA, i følge organisasjonen ANSA, men det var nærmere 800 i fjor og mange flere enn det tidligere. Vi må snu den negative trenden vi har sett de siste årene når det gjelder student- og annen utveksling mellom våre to land.

 

Jeg tror vi rett og slett fortsatt har for lite kunnskap om USA – mens mytene om kjempen der vest i havet er mange. Vi kan mye om amerikanske filmer, personligheter, teknologi og utenrikspolitikk. Men vi har gjennomgående liten kjennskap til den amerikanske hverdag, amerikansk mentalitet og hovedspørsmål i amerikansk innenrikspolitikk og økonomi – alt dette som igjen får så stor betydning for utenrikspolitikken.

 

Noen tar tak. Jeg er glad for at Institutt for forsvarsstudier har opprettet et Senter for transatlantiske studier, nettopp for å bistå i å forstå USA og amerikanere bedre.

 

Selv har jeg nylig opprettet en stilling som koordinator for Nord-Amerika-spørsmål i Utenriksdepartementet – som omfatter både USA og Canada – og satt i gang en tverrdepartemental arbeidsgruppe for å samordne og styrke samarbeidet med vår nærmeste allierte.

 

Norge kan utvilsomt gjøre mer – og vi vil gjøre mer for å utvikle våre forbindelser. Flere amerikanske politikere bør inviteres hit, amerikanske forskere, offiserer, studenter.

 

***

 

Hvordan kan vi så oppsummere Norges forhold til USA?

 

Jeg tror Norge og USA sikter mot felles mål og håp for hva som er godt, hva som er fred og hva som er frihet, slik det er nedtegnet med en veldig politisk og poetisk kraft i den amerikanske revolusjonens tekster.

 

Vår fascinasjon over USA skyldes ikke i første rekke landets militære muskler, men de avgjørende bidrag landet og folket gjennom historien har gitt til frihetens og demokratiets vilkår over hele verden. Norge har sagt fra – og skal si fra – når vi mener kursen ikke er stø, eller når viktige verdier svekkes i frihetens navn.

 

Det er vår forståelse av å være ”med oss snarere enn mot oss”. At vi sier fra til en venn. Det er vennskapets kjerne at slikt blir tålt.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9. oktober 2006

ved Oberstløytnant Ole-Asbjørn Fauske

 

NASAMS – NORSK LUFTVERNSUKSESS SOM GJØR VERDEN TRYGGERE

Formann, mine damer og herrer!

La meg innledningsvis få takke for invitasjonen. Det er en stor ære for meg å få anledning til å stå på denne talerstolen. Det er også en stor glede å få anledning til å dele med dere en av de største, norske suksesshistorier når det gjelder utvikling av forsvarskapasiteter.

La meg først få komme med noen nødvendige presiseringer:

Grunnen til at jeg står her i dag er min bakgrunn og erfaring fra utviklingen av den norske luftvernløsningen gjennom snart 20 år. Jeg representerer altså ikke Luftforsvarets eller Forsvarets ledelse, og mine betraktninger og konklusjoner er mine egne. Jeg kommer i foredraget til å benytte materiale fra flere åpne kilder – f eks FFI, Rand Organization, Forsvaret, norsk presse og en rekke andre. Jeg har satt disse kildenes materiale inn i en sammenheng, men det er ikke min hensikt å forsøke å indikere hvilke oppfatninger enkelte organisasjoner eller deler av Forsvaret har.

Før jeg begynner selve foredraget, vil jeg vise dere noen oppslag i pressen i løpet av de siste to årene:

(Vis bilder fra pressen).

Hva kan grunnen være til at USA låner norsk luftvernmateriell for å trygge hovedstaden sin? Hvordan kan det ha seg at verdens største militærmakt, og verdens eneste supermakt, var kommet i en situasjon der de ikke på egen hånd var i stand til å etablere et tilstrekkelig forsvar av en by i eget land?

For ca to år siden befant verdens desidert største luftmakt seg i en situasjon der de holdt på å gå tom for tilgjengelige ressurser til luftforsvar av sin egen hovedstad. Verdens største luftmakt holdt bokstavelig talt på å forbruke sine luftmaktsressurser i et forsøk på å ivareta en mulig trussel som de ikke hadde vært forberedt på, og som de ikke hadde egnede virkemidler til å motstå.

I kveldens foredrag vil jeg først kort redegjøre for generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer vi og vår forsvarsallianse NATO står over for. Deretter vil jeg snakke om de viktigste trender innenfor utvikling og bruk av militær makt – nasjonalt og internasjonalt – herunder komme inn på de mest aktuelle trusler. Med dette som ramme og bakgrunn, vil jeg beskrive den norske luftvernsuksessen NASAMS og redegjøre for utviklingen, kapasiteter og – ikke minst – muligheter for fremtidig bruk av systemet nasjonalt og internasjonalt.

Sikkerhetspolitisk rasjonale

I Forsvarssjefens militærfaglige utredning i 2003, ble det lagt betydelig vekt på vår evne til egen krisehåndtering og suverenitetshevdelse. Jeg er nokså sikker på at det kommer til å bli gjort også i kommende Forsvarsstudie i 2007. For Forsvarets vedkommende, vil dette måtte bety at særlige nasjonale hensyn, som for eksempel nasjonal ressursforvaltning – men også utviklingen i NATO – virker inn på styrkeplanleggingen.

Generalinspektøren for Hæren sa fra denne talerstolen den 30. januar i år – sitat: ”Det er ikke slik som enkelte synes å tro, at internasjonale operasjoner er et mål i seg selv. Tvert i mot: Internasjonal deltakelse er helt avgjørende for at vi skal kunne opprettholde og videreutvikle vår nasjonale operative evne.”

Slik jeg forstod GIH, snakket han i sitt foredrag først og fremst om Hæren og om nødvendigheten av å delta internasjonalt med våre styrker for være best mulig satt i stand til å ivareta våre nasjonale forpliktelser.

Men det er også et overordnet politisk aspekt i dette. Vårt medlemskap i NATO har vært – og er – en avgjørende viktig pilar i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. NATO baserer sine beslutninger på enstemmighet blant likeverdige partnere, og akkurat det kan ses på som selve nøkkelen til den suksessen NATO har vært. Etter min mening, må det også ses på som selve nøkkelen til NATOs fortsatte eksistensgrunnlag. Tidligere formann i NATOs militærkomité, General Klaus Neumann, sa i sitt foredrag til NATO Defence College i forrige uke, sitat: ”En nasjon som ikke er villig til ”burden sharing,” eller til å ta nødvendige risikoer sammen med sine allierte, kan ikke samtidig forvente samme grad av likeverdighet i beslutningsprosesser blant de nasjonene som faktisk gjør det.”

For meg var dette krystallklar tale: Ikke bare er det nødvendig for styrkene våre å delta internasjonalt for være best mulig i stand til å ivareta våre nasjonale forpliktelser. Men for Norge som nasjon, som legger så stor vekt på NATO i sin forsvars- og sikkerhetspolitikk, er det avgjørende at vi deler byrdene og risikoene dersom vi skal kunne forvente å bli tatt alvorlig og at vi skal bli hørt i vårt viktigste forsvars- og sikkerhetspolitiske fora. For å sitere general Neuman enda en gang: ”Det er ikke nok å være venner. Venner drikker te sammen, allierte slåss sammen”.

Jeg sier ikke at vi ikke gjør det i dag, jeg bare peker på at det ikke blir mindre viktig i fremtiden.

Generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer

I 1994 var NATO en allianse med 16 medlemsland, uten partnere, som aldri hadde gjennomført en militær operasjon utenfor eget område. I 2006, er NATO blitt en allianse med 26 medlemsland, med 20 partnere i Eurasia, 7 i Middelhavsområdet og 4 i den Persiske Gulf. Det er startet samtaler med flere såkalte ”Contact Countries” (som f eks Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand) med tanke på et fremtidig mer formalisert samarbeid. Og alliansen har de siste årene vært engasjert i 8 operasjoner i fire verdensdeler. I det kommende toppmøtet i Riga i november, vil alliansen diskutere operative kapasiteter for Nato Response Force – NRF – og bevilgninger knyttet til denne, samt erklære NRF for å være operativ tilgjengelig; øking av kollektive kapasiteter (som f eks strategisk lufttransport); utvidelse av NATO og globale partnerskap for sikkerhet; samt bedring av den transatlantiske dialog. Hvordan kunne denne utviklingen skje – eller rettere – hvorfor er den blitt nødvendig?

Når vi ser på utviklingen isolert; at NATO for første gang har blitt tatt i bruk som militær maktutøver; kan man få inntrykk av at verden er blitt et farligere sted. 9 september i New York og Washington, bombeangrepene i Madrid og i London, kampen mot terror i Afghanistan, den USA-ledete invasjonen i Irak osv, representerer en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon. Faktum er imidlertid, at verden aldri har vært mindre voldelig. Fram til og med 2 verdenskrig var kriger oftest massiv kamp mellom nasjoner eller militære styrker, der formålet var å knuse motstanderen militært. Og resultatet fra 2 verdenskrig kjenner vi alle – mer enn 60 millioner mennesker ble drept.

Mange hevder at tiden med utmattelseskrig mellom nasjoner og store militære styrker er over. Kamp mellom stater skjer nå bare unntaksvis, og, iflg. Professor van Creveld, som burde være godt kjent i denne forsamling, skjer kamp mellom nasjoner bare unntaksvis, og mellom uviktige nasjoner i uviktige deler av verden.

Det er ikke bare en enkelt grunn til dette. Man kan si at krig som legitimt middel for å løse konflikter ikke lenger er anerkjent. Man kan også si at demokratisering fører til at folkevalgte ikke kan bruke militær makt i utide uten alvorlige konsekvenser for dem personlig. Videre er utvikling av internasjonale organisasjoner, og institusjonsbygging mellom nasjoner, med på å minske spenninger og å bedre mulighetene for politiske løsninger på konflikter. Globalisering og handel er heller ikke en uviktig faktor.

Men – igjen iflg. Professor van Creveld – er den viktigste årsaken atomvåpen. Atomvåpen er den aller viktigste grunnen til at de fleste av verdens nasjoner har bygget ned sine militære kapasiteter. De vet at en tradisjonell krig ikke vil kunne løse problemer lenger, av den enkle grunn at atomvåpen har fjernet skillet mellom seier og overlevelse. Og uten overlevelse, blir seier bare en akademisk og teoretisk øvelse – i alle fall med et vestlig tenkesett.

Verden har altså aldri vært fredeligere. Aldri tidligere har mennesket hatt mer velstand; aldri har verden vært mer organisert; aldri har vi hatt større evne og mulighet for produksjon. Hvert 8 år, mer enn fordobles menneskehetens samlede kunnskap. De største maktene i verden, som eventuelt kunne utgjøre en militær trussel mot hverandre, er alle i nesten samme situasjon: de har alt å vinne på å unngå å løse konflikter mellom seg ved hjelp av militære virkemidler. Faren for en tradisjonell militær invasjon er med andre ord mindre enn den noen gang har vært.

Men det betyr selvsagt ikke at vi har en verden uten konflikter. Det er fortsatt krig i verden, men det er kriger av den typen som har vært vanlige i det vi kaller utviklingsland eller den tredje verden. Vi ser nå at de sprer seg til den vestlige verden, og ingen nasjon kan lenger si at ”det kan ikke hende her”. Asymmetriske trusler som ikke kan møtes med – eller som omgår – tradisjonelle militære kapasiteter, er det vi står overfor i dag. Utfordringen blir å være så fleksibel, og å ha så fleksibel kapasiteter, at vi kan møte utfordringer som vi i dag kanskje ikke engang kan forestille oss.

Et tankekors er det derfor at alliansens militære styrker fortsatt i grove trekk er innrettet mot invasjonsforsvaret. NATO består av 26 nasjoner som alle ønsker å opprettholde hva man kan kalle ”fullspektrum kapasiteter”.

Jeg vet selvsagt at vi Norge har gitt opp tanken på å kunne holde et komplett invasjonsforsvar, men vi gjør så godt vi kan med de midlene vi har til rådighet.

Problemet for NATO som allianse, er at det gjør alle de andre nasjonene også. Og som jeg har redegjort for kort ovenfor, tyder det på at det er feil medisin.

Trusselbildet

Trusselen som den vestlige verden står overfor er på ingen måte entydig. Og det er kanskje vår fremste utfordring: Vi har problemer med å definere trusselen. Det vi utviklet som løsninger og virkemidler med stor entusiasme på 90-tallet, virker ikke lenger. Dersom vi likevel bruker disse virkemidlene, er de ofte kontra produktive og blir svært dårlig mottatt i befolkningen. Etter den kalde krigen, har vi ikke lenger den luksusen at vi kan forutsi ved hjelp av erfaring. Noen trusler kjenner vi, noen kjenner vi ikke. Og noen utviklingstrekk vet vi ikke engang at vi ikke kjenner.

Med tanke på kveldens tema, tillat meg å begrense dette foredraget til å i det vesentlige snakke om trusler som føres fram, eller kan føres fram, gjennom luften.

(Plansje fra FFI som viser utvikling av trusselbildet)

NASAMS

Hvordan kan en norsk ide unnfanget på 80-tallet være i stand til å møte denne trusselen? I det etterfølgende vil jeg kort beskrive systemet, og peke på karakteristika som gjør det spesielt godt egnet – faktisk det beste i sitt slag i verden – til å møte det aktuelle trusselbildet.

(Plansjer, med beskrivelse av NASAMS systemkarakteristika)

Dere har nå sett hvordan systemet fungerer. La meg så komme inn på bruken av det, hvilke oppdrag det kan løse, og hvorfor det er spesielt godt egnet i dag.

NASAMS er det mest fleksible og effektive systemet i sitt slag i verden. Det kan brukes i en tradisjonelt, fullskala luftforsvarsoperasjon alene, sammen med andre, underlagt andre, i ledelse av andre systemer, underlagt et komponentnivå, en CAOC, eller hva som helst annet. Systemet kan holde meget høy beredskap over lang tid, med svært beskjedne personellkostnader i forhold til noe annet luftforsvarssystem i verden i dag – det være seg andre bakkebaserte eller luftbårne systemer.

Men ser vi på systemets totale kapasiteter, ser vi at det faktisk er mye mer fleksibelt enn som så. Tar vi utgangspunkt i en oppsatt NASAMS avdeling som opererer alene, må den inneha kapasiteter som:

–         evne til å planlegge, lede og gjennomføre luftvernoperasjoner

–         produsere luftbilde og bekjempe aktuell trussel

–         etablere og vedlikeholde kommunikasjonsnettverket

–         knytte seg opp mot overordnede og evt underordnede enheter

–         inneha nødvendig transport, logistikk og Force Protection (for å nevne de viktigste).

Men det er ikke noe til hinder for at disse del-kapasitetene kan nyttes uten at alle kapasiteter er tilstede i en operasjon. En luftvernavdeling kan løse en rekke andre oppgaver ved å benytte deler av, eller en kombinasjon av deler av, avdelingens kompetanse og kapasitet.

For eksempel, kan NASAMS brukes til å etablere et luftbilde i vanskelig tilgjengelige områder. Skulle NATO, eller FN, eller andre ha behov for overvåking av luftrommet i f eks et grenseområde, er NASAMS meget godt egnet.

Med komponenter fra NASAMS, og med tilført kompetanse, kan det i en nødssituasjon opprettes inn- og utflyvingskontroll ved en flyplass bare timer etter at en C130 Herkules har landet.

Avdelingen innehar kompetansen til å etablere og drifte en kommandoplass på vegne av militære og eller sivile ”kunder”, for å bruke det uttrykket.

Et slikt eventuelt oppdrag kan også inneholde styrker til Force Protection, samt logistikk og transport dersom det skulle være behov for det.

Fordi systemet er så fleksibelt, ressursbesparende, deployerbart og mobilt, kan det også brukes til forsvar av sivile installasjoner og/eller arrangementer.

(Vise plansjer med eksempel OL i Hellas)

I sin opprinnelige rolle, som bakkebasert luftforsvar, er det selve nettverket som er krumtappen i systemet. I dette nettverket kan det inkluderes komponenter, og/eller byttes komponenter, helt avhengig av oppdrag, trussel, samarbeidspartnere og annet. Det gjør systemet utrolig fleksibelt til også å møte fremtidens utfordringer.

En avgjørende faktor for utviklingen av NASAMS, har vært det gode samarbeidet mellom Kongsberggruppen, Forsvarets Forskningsinstitutt og Luftforsvaret. Dette sier jeg ikke for å reklamere for KDA, men for å fortelle at uten dette gode samarbeidet hadde utviklingen av NASAMS ikke vært mulig. Utviklingen av systemet har foregått samtidig med operativ bruk og operative tester. For meg som mangeårig operatør, har det vært utrolig spennende, og særdeles givende, å se hvordan operative betraktninger har fått direkte innvirkning på videreutviklingen av systemet. Samtidig har industrien holdt oss oppdatert og fremmet forslag om nye muligheter og kapasiteter, og i nært samarbeid har vi benyttet den beste kompetansen fra samlede miljøer til å utvikle det som vi med rette kan si er verdens beste luftvernsystem i sitt slag.

Fremtiden

Før jeg sier litt om fremtiden, vil jeg svare på mitt innledende spørsmål, som var:

Hva kan grunnen være til at USA låner norsk luftvernmateriell for å trygge hovedstaden sin? Hvordan kan det ha seg at verdens største militærmakt, og verdens eneste supermakt, var kommet i en situasjon der de ikke på egen hånd var i stand til å etablere et tilstrekkelig forsvar av en by i eget land?

Svaret er faktisk nokså enkelt. Amerikanerne måtte regne med en trussel fra luften i form av cruisemissiler, eller fra bemannede eller ubemannede småfly, som i meget lav høyde kunne true hovedstaden. Og det eneste middelet de hadde til rådighet selv, var å legge en ring av beskyttelse rundt hovedstaden i form av kampfly i luften.

Jeg vet ikke hvor mange kampfly det må til i luften til enhver tid for å trygge Washington, men jeg vet at det høyst sannsynlig er nokså mange. Og når vi så tenker på hvor stor organisasjon det må til for å holde mange kampfly i luften, 24 timer i døgnet, syv dager i uka, over flere måneder – ja kanskje flere år, da skjønner vi at det blir svært kostbart. Og ikke bare kostbart – en amerikansk kollega fortalte meg at US Air Force holdt på å ”knekke ryggen” – det var hans ord – før NASAMS kom på plass. Og nå jobber amerikanerne på spreng for å innføre sin egen versjon av systemet – som i prinsippet bygger helt og fullt på det norske – ved hjelp av kompetansen i den norske Luftforsvaret og ved Kongsberg.

Dette er i aller høyeste grad en viktig lærdom også for oss. Dersom vi er i en situasjon der det eksisterer en lufttrussel, så må den tas alvorlig. Og har vi ikke bakkebaserte luftforsvarsressurser til rådighet, så må vi bruke luftbårne.

Kampfly er en utrolig viktig ressurs for Forsvaret. Jeg mener det ville være et meget stort strategisk feilgrep å ikke sikre fremtiden til det norske kampflyvåpenet. Kampfly kan løse en rekke oppgaver, og kan operere innenfor et meget fleksibelt oppgavespekter.

Men som nevnt ovenfor: eksisterer det en lufttrussel, så må den ivaretas. Skal den ivaretas av kampfly, så er det meget ressurskrevende. I tillegg, vil det fjerne kampflyets fortrinn, ved at fleksibel bruk av denne dyre ressursen nokså effektivt blir forhindret ved at flyene blir bundet opp i det oppdraget der de er minst kosteffektive.

Det er altså ikke snakk om kampfly eller bakkebasert luftvern, – det er i aller høyeste grad snakk om begge deler. Og jo færre kampfly vi har, jo viktigere er det at vi må kunne bruke dem effektivt og fleksibelt. Da må vi ha komplementære kapasiteter som bygger opp under det.

Et godt, tidsriktig, fleksibelt, kosteffektivt og moderne bakkebasert luftforsvarssystem, er ikke bare en forsikring om at vi kan beskytte befolkningen og viktige installasjoner fra et eventuelt angrep ført frem gjennom luften. Det er også en forsikring om at vi kan bruke kampflyene våre på den mest kosteffektive måten.

Et annet viktig poeng er at bakkebasert luftvern er 100% passivt. Vi ser noen ganger at utplassering av militære styrker brukes i kampanjer og politiske ”statements” for å hevde at man truer med, eller forbereder, offensive operasjoner. Utplassering av luftvern kan ikke utløse de samme reaksjonene. I sin natur, er luftvern i seg selv kun egnet for defensive operasjoner – altså til forsvar. Og det er ikke mulig å hevde at utplassering av luftvern for å forsvare mennesker, infrastruktur, en flyktningleir, en by, Stortinget, en oljeinstallasjon eller et kraftverk – eller å bruke deler av systemet for å overvåke et omstridt grenseområde, kan ses på som en offensiv trussel.

Samlet gjør dette at en norsk luftvernavdeling er et utrolig godt egnet politisk virkemiddel. Dersom det er viktig for Norge å være deltaker i en operasjon, eller det er viktig for Norge å svare på en henvendelse fra FN, er virkemidlene en norsk luftvernavdeling rår over ekstremt fleksible. I tillegg er det billig! Ref den før omtalte vurderingen av å støtte OL i Athen. Med totalt 27 personer kunne vi ha sikret OL 24 timer i døgnet i 20 dager. Det er det ingen andre kapasiteter i verden i dag som ville ha vært i nærheten av å klare.

Skulle en operasjon kreve luftovervåkning, kan vi være på plass å gjøre det innen få timer. Skulle situasjonen utvikle seg slik at vi også trenger skyts, kan vi ettersende det og være operative innen 30 minutter etter at utstyret kommer fram. Utvikler bakkesituasjonen seg, kan vi ettersende Force Protection ressurser. Og så videre og så videre.

NASAMS har sine absolutte fordeler og fantastiske egenskaper, og jeg har brukt utrykket ”verdens beste luftvernsystem i sitt slag”. Men det betyr ikke at det kan gjøre alt. Selv om trusselen fra ballistiske missiler sannsynligvis er avtakende, er den der fortsatt. Og her har NASAMS svært begrenset effekt. Når vi så vet at kampfly ikke har noen som helst effekt mot disse våpnene – uten å eventuelt forsøke å ta dem ut på bakken før de skytes – må vi sørge for ett av to ting: Enten må vi bygge på det eksisterende nettverket og sette inn radarer og missiler som møter trusselen, eller så må vi samarbeide med andre som kan løse denne delen av luftvernoppdraget.

Og det er akkurat det vi ønsker å gjøre. Vi har allerede satt i gang samarbeid med Nederland om å integrere NASAMS og Patriot, og jeg vet at også Tyskland er interessert i et slikt samarbeid. (Vise plansje om luftvernsamarbeid med Nederland).

Hvordan kommer vi dit?

Vi er ikke der ennå. Norge har utviklet det beste, og det mest fleksible luftvernsystemet i sitt slag i verden. Vi har utviklet unike kapasiteter; vi har et system som var det første i verden som oppfyller alle kriterier for Network Cerntric Warfare – faktisk før vi engang kjente dette begrepet. Vi har unik kompetanse etter å ha vært med gjennom utviklingen av systemet, og norske offiserer deltar for fullt for å utdanne amerikanske, spanske og andre lands offiserer.

Flere forsvarsministere har sagt at det er viktig for Norge å delta internasjonalt med vår spisskomtanse, og der våre kapasiteter utfyller og komplementerer de av våre allierte. Her har vi et område der vi til nå har vært alene i verden om å møte den trusselen fra luften som øker mest, og vi har den beste kompetansen og det mest fleksible systemet av alle.

Men – skal vi innlede et samarbeide med andre nasjoner, så må vi ha noen som kan samarbeide. Vi må ha både mennesker og systemer dersom vi skal være interessante samarbeidspartnere – eller allierte, om dere vil. Og når det gjelder luftvern, så er miljøet i Norge blitt farlig lite, og kompetansen begynner å forvitre.

Jeg har tidligere referert til hva Generalinspektøren fra Hæren har sagt fra denne talerstolen. Nå ønsker jeg å referere ham fra hans innlegg i siste nummer av ”Norges Forsvar”, der han sier – sitat:

”En operasjon med innsatsforsvaret baserer seg på tanken og logikken i brigaden som kompetansesystem. Den store forskjellen i forhold til ad hoc oppsetninger og mobiliseringsforsvaret, er selvsagt at vi er samtrente.” – sitat slutt.

Nøyaktig det samme gjelder for en luftvernavdeling, der vi til nå har benyttet begrepet ”bataljonen som kompetansesystem”. Uavhengig av hva vi velger å kalle avdelingen, så er begrepet kompetansesystem like gyldig. I dag ser vi dessverre en trend i at operative funksjoner rendyrkes, og støttefunksjoner – som det så feilaktig heter – blir tatt ut av kompetansesystemet. Logistikk, teknisk støtte, transport, force protection, – ja, til og med stabsfunksjoner som er avgjørende for planlegging, ledelse og gjennomføring av operasjoner – blir fjernet fra kompetansesystemet. Vi må i fremtiden sikre fulle kapasiteter på det vi til i dag har kjent som bataljonsnivå. Dette tema er verdig et eget foredrag i seg selv – jeg vil bare her konkludere med at utviklingen faktisk står i fare for å ødelegge luftvernavdelingens største styrke: nemlig dens fleksibilitet.

La meg også få si litt om øving og trening. En luftvernavdeling – som alle andre – trenger selvsagt å trene for å kunne løse oppdragene. Og dersom begrepet fleksibilitet skal ha noe mening, så må vi trene på det som er vanskeligst – nemlig fullskala luftvernoperasjon. Blir vi gode til det, blir alle andre oppdrag enkle å løse. Dersom vi bare trener på enklere oppgaver, blir det umulig å løse det vanskeligste.

For en luftvernavdeling er det avgjørende å trene sammen med kampfly. Det er minst to grunner til dette: For det første utgjør kampfly fortsatt den vanskeligste trusselen for en luftvernavdeling. For det andre, kampfly kan simulere alle andre trusler en luftvernavdeling kan utsettes for fra luften. Samtidig kan luftvernavdelingen simulerer alle trusler kampflyet kan utsettes for fra bakken, og dermed har våre to viktigste luftmaktseffektorer meget stor gjensidig nytte av å trene sammen.

Samtidig må luftvernet trene sammen med Hæren. Luftforsvaret har overtatt det bakkebaserte luftforsvarsoppdraget også for Hæren, og det krever spesiell kompetanse å kunne yte denne støttet til en hæravdeling som manøvrerer – gjerne i ulendt terreng, og under vanskelige vær- og føreforhold. Det vanskeligste oppdraget dreier seg derfor om å bli god til å gjøre to ting samtidig: Være i stand til å møte truslene fra luften, og å greie å beskytte en hæravdeling som manøvrerer. Kan en luftvernavdeling dette, blir fleksibel utnyttelse av systemet til alle andre tenkelige oppdrag nokså enkelt.

Avslutning

I en usikker verden med et usikkert trusselbilde og en usikker framtid, er det avgjørende at vi har virkemidler som er fleksible, effektive og kan tilpasses mange scenarier, oppdrag og situasjoner.

Jeg har i kveldens foredrag forsøkt å kort redegjøre for de generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer vi og vår forsvarsallianse NATO står over for, og jeg har pekt på noen viktige trender innenfor utvikling og bruk av militær makt. I kombinasjon med å se på de mest aktuelle trusler, har jeg beskrevet den norske luftvernsuksessen NASAMS og redegjort for utviklingen, kapasitetene og – ikke minst – muligheter for fremtidig fleksibel bruk av systemet nasjonalt og internasjonalt.

La meg til slutt få vise en filmsnutt av den første skarpskytingen med NASAMS på norsk jord – faktisk den første skyting med AMRAAM fra bakken utenfor USA – som skjedde på Andøya for nesten ett år siden.

(Filmsnutt)

Da vil jeg med glede forsøke å besvare de spørsmål dere måtte ha.

Hjertelig takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. oktober 2006

ved

Oberst Odin Johannessen

Sjef for Krigsskolen

 

Erfaringer fra operasjoner i ISAF

 

Oberst Odin Johannessen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Jeg vil i dette foredraget redegjøre for erfaringer høstet under oppdraget som hurtig utrykningsstyrke eller Quick Reaction Force (QRF) i Nord-Afghanistan fra februar til juli 006. Erfaringene er knyttet til alle nivå i organisasjonen, og vil være preget av personlige betraktninger av virksomheten på flere nivå, både innenfor og utenfor bataljonen. Siden vi igjennom perioden har arbeidet tett på de ulike International Security Assistance Force (ISAF) avdelingene i Nord-Afghanistan, og derigjennom har fått et godt bilde av deres oppgaver, og siden foredraget er gitt en meget vid tittel, erfaringer fra ISAF operasjoner i Afghanistan, vil jeg avslutningsvis benytte anledningen til å kommentere noen sider av oppdraget som ligger utenfor egen avdelings primæroppdrag og mitt primære ansvarsområde som sjef for QRF Nord.

Bakgrunn – om avdelingen

Telemark bataljon (Tmbn) har siden opprettelsen i 1994 deltatt aktivt utenlands. Først med ett kompani i IFOR senere SFOR i Sarajevo i Bosnia fra 1996, deretter som samlet bataljon i KFOR i Kosovo i flere kontingenter fra 1999.

I 2002 ble bataljonen flyttet fra Kongsberg til Rena, og samtidig omorganisert til en mekanisert bataljons-stridsgruppe bestående av ett mekanisert infanterikompani, en stridsvogneskadron, ett pansret ingeniørkompani og en stab- og stridstreneskadron. Samlet styrke er på ca 600 sjeler hvorav 450 tjenestegjør til daglig i bataljonen. Rundt 150 soldater er knyttet til bataljonen gjennom en beredskapskontrakt, og beredskapstillegget øves regelmessig.

Med dette styrkemessige grunnlaget har bataljonen siden 2003 deltatt internasjonalt slik:

  • ett pansret ingeniørkompani i den britiske styrken i Irak fra juni 2003 til januar 2004.
  • to lette kompanistridsgrupper i Kabul, Afghanistan fra november 2003 til juni 2004.
  • to kompanier i Battle Group 3 (BG 3) i Kabul fra juni 05 til januar 20006
  • en vakt og sikringstropp i Meymaneh fra 9. februar til 22. juni 20006
  • en QRF styrke i Mazar e- Sharif fra 15. februar til 20. juli 2006.

 

Bakgrunn – om oppdraget

Høsten 05 ble det besluttet at den norske militære innsatsen i Afghanistan skulle flyttes fra Kabul og kraftsamles i Nord-Afghanistan. Norge skulle stille en QRF enhet, samt et bidrag til Multinational Support Group (MNSG) i den tyskledede regionkommandoen i Nord-Afghanistan med base i Mazar e-Sharif. Bidraget skulle være på plass og virksomt fra midten av mars 06.

Tmbn fikk oppdraget, og i oktober 05 gjennomførte vi en rekognosering til det aktuelle området hvor vi blant annet etablerte kontakt med den britiske styrken vi skulle avløse.

 

For å klarlegge hvilke rammer QRF skulle operere innenfor må jeg først si litt om PRT konseptet.

Konseptet går i korthet ut på å etablere tilstedeværelse i alle Afghanistans provinser med personell som kan bidra til at oppbyggingen og utviklingen lokalt foregår koordinert, derav navnet ”provincial reconstruction team” forkortet PRT. Konseptet forutsetter vennligsinnede og samarbeidende omgivelser.

Operasjonaliseringen av konseptet er meget ulik. Den britiske metoden i Nord-Afghanistan gikk ut på tilstedeværelse med lav militær profil, der militære og sivile rådgivere innhentet lokal informasjon som ble benyttet til gjenoppbyggingsarbeidet. Det er en forutsetning at alle ulike bidragsytere, sivile og militære, arbeider etter den samme planen slik at støtten gjennomføres og oppleves koordinert.

Den tyske metoden leder mot samme mål og krever den samme koordinering, men profilen er langt mer robust. Mens et team organisert etter britisk operasjonsmønster kan være på mellom 6 til 10 personer, er et tysk på over 100, og oppsatt med hjulgående pansrede og upansrede kjøretøy av alle størrelser.

 

I Nord-Afghanistan er det 5 PRT, og regnet fra vest, norskledet i Meymaneh, svenskledet i Mazar e-Sharif, nederlandsk, nå ungarsk i Pol-e-Khomri og tyskledet i Kunduz og Feyzabad. Den nederlandske, svenske og norske operasjonaliseringen av PRT konseptet var svært lik den britiske metoden.

 

Oppdrag

Oppdraget til QRF-Nord var:

Conduct military operations with priority to Northern Afghanistan.

Styrken var innledningsvis kommandomessig underlagt COM ISAF, og kunne avgis til Regional Area Coordinator – North (RAC–N) i ekstremsituasjoner. Når RAC ble endret til Regional Command (RC) i begynnelsen av juni i år, ble også kommandoen over QRF flyttet dit. Fra norsk side var det ikke lagt operative begrensninger på styrken, men FOHK skulle riktignok godkjenne bruk av QRF utenfor RC Nord operasjonsområde.

 

Organisasjon

For å kunne støtte PRTene optimalt, gjennomførte vi en meget grundig analyse av oppdraget. Informasjon ble innhentet fra flere kilder, både nasjonale og internasjonale, og på bakgrunn av dette oppdragsorganiserte vi Tmbn som en QRF på ca 230 sjeler.

 

Utrustning

Styrken skulle være luftmobil, og ble i tillegg oppsatt på ulike varianter av brukte, ombygde MB 290 feltvogn, Scania lastevogner og et mindre antall SISU sanitetskjøretøyer. Et fåtall av feltvognene var pansret.

Vi var også organisert for forflytning gjennom luften, men på grunn av svært begrensede ressurser og operative begrensninger knyttet til de ulike flytypene ble denne opsjonen kun benyttet ved ett tilfelle.

Med hensyn til våpen var vi utstyrt med AG 3 eller MP 5 og P-80 som personlig våpen. Avdelingsvåpen var 7,62 mm skarpskytter rifle, 12.7 mm skarpskytter rifle, MG-3, 12.7 mm mitraljøse og 84 mm rekylfri kanon. Personlige våpen var påmontert siktemidler som gav begrenset mørkekapasitet. På avdelingsvåpen manglet slik utrustning. Nattkapasiteten for øvrig ble ivaretatt av et antall lysforsterkningsbriller og – kikkerter.

Styrkens knyttneve var 3 stk 81 mm bombekastere. Disse gjorde oss i stand til begrensede operasjoner i mørke, i tillegg til at vi stridsteknisk ble stand til å engasjere mål som av ulike grunner ikke kunne nås med flatbanevåpen. Behovet for denne typen våpen i en slik operasjon er etter mitt syn åpenbar. Krumbaneilden ble ledet av kvalifiserte multi-ildledere slik at vi rent teknisk oppfylte kravene stillet i Rules of Engagement (ROE). Disse ildlederne ledet i tillegg flystøtten som vi fikk tildelt fra COM ISAF.

Behandling av sårede ble foretatt på en hjelpeplass som fulgte hver enhet. Sårede ble evakuert enten gjennom luften eller over land ved bruk av SISU ambulanser der disse kom seg frem. Der hvor det ikke var tilfelle ble sårede transportert i vanlige feltvogner.

Forsyninger ble brakt frem på lastebiler og ved bruk av feltvogner. Vi benyttet våre innarbeidede konsepter for forsyningstjenesten i felt, noe som ledet til at vi ikke tapte kapasitet i perioder når etterforsyningsoperasjonen pågikk. (Lite eller ingen eskorte).

 

Styrken ble ledet på militært samband av typen PRR, LFR og MRR i VHF båndet. På lengre avstander benyttet vi militær ugradert og gradert HF, og satelittkomunikasjon. I hver QRF enhet inngikk også satellitt telefon av typen IRRIDIUM. I tillegg hadde vi et antall sivile lokale mobiltelefoner til disposisjon.

 

Styrken hadde som stridsteknisk reserve 6 stk CV 9030N stormpanservogn. Denne vognen gir både mobilitet, beskyttelse og ildkraft, både i lyse og mørke, og er et solid supplement til en ellers meget lett utrustet avdeling.

 

Operasjonsområdet

Tmbn QRF skulle primært operere i Nord-Afghanistan. AOO er ca 1250 km i øst – vestlig og mellom 250 og 350 km i nord-sørlig utstrekning. Arealet er like stort som Sør-Norge.

Vårt primære innsettingsområde ble avgrenset i sør av fjellkjeden Hindu Kush. I øst av grensen mot Kina, i nord av grensen mot Tajikistan, Usbekistan og Turkmenistan. I vest grenset AOO Nord mot RC West.

Terrenget vekslet fra svært kupert til meget flatt, og høyden over havet varierte fra ca 300 til over 5000 meter.

Store deler av landet var dyrket mark, og det dyrkes på steder der ingen skulle tro at det var mulig å få ting til å gro.

Temperaturen kan variere fra – 50 til + 50 grader celsius, og nedbørsmengden varierer avhengig av årstid og terreng. Temperaturen har, sammen med høyden over havet, stor innvirkning på evnen til å benytte både fly og helikopter.

Veistandarden er for det meste svært dårlig, med unntak av deler av ringveien fra Kabul til Sherbegan og Kunduz. Veiene er for det meste tråkk som gradvis har blitt utvidet ettersom motorisert ferdsel har tatt seg opp. Ellers tjener uttørkede elveleier som akser både for militære og sivile når disse ikke oversvømmes.

 

Nedbør i form av regn eller snø reduserte fremkommeligheten langs veiene betydelig, og store deler av operasjonsområdet kunne ikke nås med kjøretøy på grunn av snø, oversvømte elver og ødelagte veier i lange perioder. Vårflommene som kom i juni og juli som en følge av snøsmeltingen i fjellene, reduserte også fremkommeligheten betydelig. I sommerhalvåret bød fremkommeligheten i ørkenstrøk også på utfordringer på grunn av løs, ”flyvende” sand.

Minetettheten varierer i Afghanistan. I Mazar e- Sharif var tettheten lav til moderat, i operasjonsområdet for øvrig varierte tettheten fra lav til ekstrem. Situasjonen var uoversiktlig, og vi måtte hele tiden utvise aktsomhet.

 

Døgnet deles i to, lyse og mørke, og overgangen skjer innenfor en time. I perioder uten måne var mørket virkelig mørkt. Mørket styrer dagsrytmen i samfunnet rundt oss. Man utnyttet den lyse delen av døgnet optimalt, når det var mørkt hvilte man. Slik ble også operasjonsrytmen vår.

Partene

Jeg har ikke anledning til å beskrive alle de aktører vi møtte i detalj, og jeg ber om unnskyldning for alle de viktige nyanser som ganske sikkert burde vært redegjort for i en slik orientering. Nord-Afghanistan befolkes av mange folkegrupper. Her finnes hazarer, uzbekere, tadjikere, turkmenere og pashtuner. I tillegg finnes arabere og en rekke mindre grupper med ulik etnisk tilhørighet. At konflikten i Afghanistan også har en etnisk bakgrunn og begrunnelse er åpenbart, og ser man på Nord-Afghanistan finnes det grobunn nok for etniske konflikter også her. Området har imidlertid i lang tid vært under sterk styring av noen kraftfulle aktører. Disse utøver fortsatt sin makt, slik at ulike opprørsbevegelser ikke til nå har funnet grobunn for sine aktiviteter her. Det betyr ikke at disse kraftfulle aktørene hele tiden spiller på lag med sentralmakten i Kabul, og konflikten mellom sentralmakten og provinsguvernørene var ofte meget synlig og konkret, uten at det kom til noen form for fysisk konfrontasjon mellom dem. Mindre stridigheter blant de ulike etniske grupperingene i Nord-Afghanistan var relativt vanlig.

 

Operasjonsmodus

I det daglige delte vi styrken i tre, en del var på 60 minutters beredskap og opererte fast i Mazar e-Sharif. Med de to andre tredjedelene støttet vi de ulike PRTene i deres daglige gjøremål. Vi patruljerte alene eller sammen med styrker fra PRT, lokalt politi og afghaniske militære avdelinger for å vise samhold, styrke og militær tilstedeværelse. Vi innhentet informasjon på oppdrag fra PRT. Vi støttet FN sitt mineryddingsprogram, vi ryddet miner og UXO til støtte for den afghanske hæren, vi trente også afghanske enheter i mineryddingstjeneste, sanitet, bombekastertjeneste samt stridsteknikk for lag og tropp. Alt samarbeid ble koordinert gjennom det PRT som var teigeier.

I noen tilfeller forberedte vi støtte til, og støttet anti opprørsoperasjoner. Operasjonene ble utført av afghanske styrker i tett samarbeid med amerikanske og britiske spesialenheter. Alt i alt gjennomførte vi 367 større eller mindre oppdrag, hvorav ett var et utrykningsoppdrag der lufttransportkapasitet ble stillet til rådighet.

Trussel og risiko

Trussel og risiko er noen enhver soldat må ha et reflektert forhold til. Å analysere den foreliggende trussel og bedømme risiko, er et av avdelingssjefens viktigste gjøremål. Trusselen mot ISAF var i hovedsak moderat under vår tid i operasjonsområdet, men variasjoner forekom hyppig, faktisk over hele registeret fra lav til ekstrem. Endringene kom på sekunders og minutters varsel, og vår evne til å møte de endrede forutsetningene var avgjørende for å oppnå målet med vår deltakelse, nemlig å løse oppdraget under minst mulig risiko.

 

Dersom trussel er et utrykk for noe eller noens evne, vilje og mulighet til å skade eller drepe andre, og dersom risiko er et uttrykk for ens evne til å redusere effekten av den eller det som truer, betyr det at høy trussel ikke automatisk innebærer høy risiko. Dersom trusselen nøytraliseres av et eller flere mottiltak, ser vi at vi utmerket godt kan operere under et høyt trusselnivå, men likevel oppleve lav risiko.

 

Relatert til QRF oppdraget måtte vi forholde oss til både trussel og risiko. Trusselen kan vi vanskelig påvirke. Risikoen kan vi selv påvirke i betydelig grad gjennom flere aktive og passive tiltak.

Konkret fremsto trusselen mot oss slik i prioritets rekkefølge:

  1. Improvised Explosive Device (IED) forhåndsplassert eller i form av selvmordsbombere av ulike kategorier
  2. Miner og Unexploded Ordnance (UXO)
  3. Mindre enheter med håndvåpen, mitraljøser, bombekaster og panserbekjempelsesvåpenet RPG-7.

Normalt er det ofte de passive tiltakene som vies mest oppmerksomhet. Det er også disse som er lettest å omgå fordi de er statiske og relativt forutsigbare av natur.

 

Aktive styrkebeskyttelsestiltak øker vår evne til å beskytte oss mot identifiserte og uidentifiserte trusler, fordi vi gjennom aktive handlinger påvirker egen situasjon og evne til å håndtere denne.

Økes denne evnen reduseres samtidig trusselens effekt, altså risikoen. Derfor er evnen til fleksibilitet svært avgjørende når det gjelder sammensetting av styrken og under utførelsen av oppdrag.

 

Jeg vil benytte denne sammenhengen mellom trussel og risiko som en bro over til erfaringsdelen av denne orienteringen. Erfaringene velger jeg å systematisere i fire ulike dimensjoner. Til hjelp i dette arbeidet har jeg valgt å benytte Sir Michael Howards fire strategiske dimensjoner; det er den operative, den logistiske, den teknologiske og den sosiale/kulturelle dimensjonen.

 

Den operative dimensjonen:

Som dere har sett skulle vi med meget begrensede styrker dekke svært store områder der de klimatiske og de topografiske forholdene setter oss på den ytterste prøve. Vi var ikke oppsatt på kampkjøretøy og den passive beskyttelsen mot det definerte trusselbildet var meget begrenset. Dette krevde meget god situasjonsbevissthet og et godt etterretningsbilde. Med god informasjon om området og de ulike aktører, eller det jeg vil kalle spillerne, var det hele tiden vår utfordring å sikre at styrkene ble benyttet riktig i den hensikt å redusere risiko samt oppnå taktiske fordeler lokalt.

Faktorer som lokal styrkeoverlegenhet, godt samvirke mellom taktisk støtte og manøver samt enhetlig kommando var viktig.
Samtrening og kunnskap om ulike lands operasjonsmetoder er også en forutsetning for å lykkes. Likeså er styrkens evne til å endre operasjonsmodus hurtig svært avgjørende. Selvmordsbombere endrer situasjonen lokalt på sekunder, og evnen til hurtig å fange opp hva som skjer før en slik eksplosjon, er avgjørende for å unngå å være for tett på detonasjonen.
Luftmobile operasjoner er i realiteten en jakt på kilo og gram. Begrensede kapasiteter på de fly og helikopter som var tilgjengelige for oss, gjorde dette til en eksersis på linje med Børge Ouslands polekspedisjoner. Det viktige var å få med seg de rette tingene; ammunisjon, sanitetsmateriell, vann og mat. Streng prioritering måtte til slik at vi faktisk kunne holde ut de timene som var forutsatt i de operative krav til oss.

I juni i år endret ISAF oppdrag. Innledningsvis medførte ikke endringen svært synlige forskjeller i Nord-Afghanistan, bortsett fra at Regional Aeria Co-ordinator North (RAC-N) ble Regional Command North (RC-N), og fikk både QRF og alle PRTer under kommando. Alle overordnede formaliteter var selvsagt i orden fra Nato sin side, og opprørsbekjempning ble hovedfokus. Rules of Engagement (ROE) ble endret i samsvar med det nye oppdraget.

I forkant av endringen, som for øvrig sammenfalt med at ARRC overtok hovedkvarters ansvar i ISAF, ble det gjennomført et ”road show” hvor det ble orientert om den nye innretningen på Nato oppdraget i Afghanistan. Til tross for at dette må ha vært behandlet og godkjent sentralt i Nato, oppsto det uenighet og diskusjon mellom det britisk ledede orienterings team fra ARRC og våre tyske samarbeidspartnere og sjefer. Jeg kom aldri helt til bunns i hva denne uenigheten konkret hadde sitt utspring i fordi jeg aldri fikk innsyn i de spesielle tyske bestemmelsene for operasjoner i Afghanistan. At uenigheten dreiet seg om mer enn retorikk var likevel åpenbar, og den ledet ved noen anledninger til at jeg som sjef måtte opptre i henhold til COM ISAF intensjon uten å ha fått oppdraget som ordre fra min tyske sjef. Spesielt synlig var dette i de tifellene der vi av COM ISAF var gitt i oppdrag å støtte afghanske og utenlandske spesialstyrker når de utførte oppdrag i Nord-Afghanistan, for eksempel i operasjoner rettet mot narkotikaproduksjon og – handel.

Samvirke er avgjørende i enhver multinasjonal operasjon. Det er relativt lett å samvirke med amerikanske, britiske tyske, franske, svenske, danske, latviske, nederlandske og norske enheter. Forutsetningen er selvfølgelig at alt planlegges nøye og øves og gjennomføres under enhetlig kommando. Det krever videre at vi forbereder oss i forkant av operasjonen slik at effekten av de begrensede styrkene optimaliseres, og slik at risikoen reduseres.

På stridsteknisk nivå oppstår som regel problemene på grunn av manglende språkkompetanse, spesielt i de ikke-engelsktalende avdelingene.

Samvirke med afghanske styrker var noe mer krevende. Språk er en ting, den kulturelle forskjellen en annen. Vi opplevde Afghan National Army (ANA) som en pålitelig samarbeidspart. Når det gjelder Afghan National Police (ANP) var erfaringene mer varierte, fra det meget gode til det helt upålitelige.

Det sies at djevelen sitter i detaljene, og her en noen eksempler:

  • dårlig nattsyn pga vitamin mangel i kostholdet hos den afghanske soldat
  • varierende forhold til tid – timer og minutter versus år eller generasjoner
  • få kan lese kart, å benytte dette som planleggings og stridsledelsesverktøy er ikke lett
  • ulik aksept av risiko og hva som innebærer risiko, store forskjeller for eksempel når det gjelder rydding av miner, IED og UXO
  • ulik aksept av risiko leder til ulike taktiske løsninger Når vi foretrekker mørket kan dette lede til stor usikkerhet hos samarbeidende styrke på grunn av manglende nattsyn
  • ulik føringsteknikk, vi går selv – andre må ledes av en sterk leder som fysisk går først.

Dimensjonerende for vår styrke var at den skulle være lett. Hva menes egentlig med en lett avdeling? Og hva gjør vi hvis trusselbildet endrer seg? Jeg besitter ingen fasit, men for vår del fant vi gode løsninger i de fleste tilfeller først og fremst fordi erfarings- og ferdighetsnivået i Tmbn QRF var meget høyt, støtten fra Etterretningstjenesten og E-bataljonen svært god og samvirket internt og mot våre allierte ble øvet regelmessig slik at de personlige relasjonene fikk utvikle seg positivt. Spesielt i multinasjonale operasjoner er etablering av gode personlige relasjoner helt avgjørende for å lykkes operativt sett.
 

 

 

 

Den logistiske dimensjonen

Avstanden mellom Norge og Afghanistan gir i utgangspunktet en utfordring som ikke behøver ytterligere kommentarer. Å etterforsyne over halve kloden er og blir en betydelig operativ nasjonal utfordring, som innledningsvis fungerte meget dårlig men som ble bedre etter hvert. Å kjøre rundt i overbelastede biler på veier som tidvis mest minner om en godt stablet ur, krever god tilgang på dekk, fjærer og støtdempere. Med unntak av disse slitedelene, og tilgang på dem, fungerte de gamle kjøretøyene våre meget godt. De er enkle og ukompliserte og lar seg reparere, også i felt, noe som er en forutsetning for denne type operasjoner.

 

Å finne løsninger på praktiske problemer krevde noen utradisjonelle grep som jeg helt sikkert kan kritiseres for i ettertid. Den kritikken tar jeg når den måtte komme. Når de offisielle systemene ikke virker raskt nok, er det godt det finnes sivile leverandører som evner å reagere på deployerte avdelingers behov. Behovet for tilgang til nasjonal strategisk lufttransportkapasitet er åpenbar. Det er ikke alle deler til en militær avdeling som passer inn i buken på en sivil Boeing 737, det er heller ikke alt som kan flys med sivile kontraktører, noe vi fikk smertelig erfare da et slik fly ble stående fast i Hviterusland i flere uker.

 

Når det gjelder sanitet har COM ISAF sine retningslinjer beskrevet at det ikke skal ta mer enn to timer før en pasient er under behandling på et rolle 2 sykehus. Dette er ikke gjennomførbart av flere årsaker hvorav den første er tilgangen på flyvende evakueringsressurser som kan operere 24/7 i afghansk terreng. For å bøte på dette tildelte vi hver QRF enhet sanitetsressurser på lik linje med det vi finner på kompani og bataljonsnivå her hjemme. Vanskelige, lange og utrygge evakueringsakser endret behovet for kompetanse i sanitetstroppen. Bare akuttmedisin var ikke tilstrekkelig, vi måtte også kunne pleie pasienter over lengre tid i påvente av evakuering. Dette medførte endring i både trening og utrustning i sanitetstroppen før avreise.

 

Såret personell binder meget fort store deler av styrken til selve evakueringen eller til å sikre evakuering. Vi slapp heldigvis å gjøre dette skarpt, men det er likevel vesentlig for meg å understreke betydningen av å ta også disse ekstremsituasjonene i betraktning når man dimensjonerer en styrke for et slikt oppdrag.

 

Shingella sonnei – er et for meg nytt bekjentskap som jeg håper det blir lenge til jeg møter igjen. En persons manglende hygiene og en organisasjons manglende oppfølging av eksisterende systemer, ledet til at over 100 soldater lå meget syke i løpet av noen få hektiske dager. Jeg konstaterer at takket være solid kompetanse og en enorm innsats fra personellet ved det norske feltsykehuset, ble epidemien brakt under kontroll og alle syke soldater tilbake til tjenesten igjen, forhåpentligvis uten varige men annet enn en fryktelig erfaring rikere.

 

Tilgang på teknisk kompetent personell ute i troppene en forutsetning for militære operasjoner. Videre er kunnskapen og ferdighetene hos den enkelte soldat, uavhengig av grad avgjørende. Under oppdrag i Afghanistan er det ikke bare å snu seg å rope på hjelp. Aktivt forbyggende vedlikehold og rett bruk av alt utlevert utstyr er en forutsetning, hvis ikke reduseres den operative kapasiteten meget raskt. Å mestre slike utfordringer krever stor evne til tilpassing og mental omstilling. Du har det du har og det får du greie deg med. Det er ikke en helt vanlig innstilling hos mange av oss nå til dags. Dette sier også litt om behov for trening før slike oppdrag, et behov som ikke vil bli ikke mindre i fremtiden.

Avslutningsvis vil jeg utrykke bekymring over tilgangen på teknikere i Hærens avdelinger. Denne kategorien soldater utdannes ikke lengre, og uten dem tror jeg vi vil møte betydelig større utfordringer etter hvert som det teknologiske nivået øker i avdelingene. Dette leder meg over til den teknologiske dimensjonen.

 

Den teknologiske dimensjonen

Teknologi gir muligheter vi knapt kunne tenke oss for få år siden. Teknologisk sett erfarte vi oppdraget i Afghanistan som todelt. Innenfor enkelte felt bringer teknologien oss fremover, og leder blant annet til redusert risiko forbundet med ulike typer operasjoner. Samvirket med norske og nederlandske fly må fremheves her. Spesielt de norske flyene sin evne til å observere på bakken ved bruk av pod er imponerende. Samvirket har gitt oss mulighet til sikker fremrykning i svært uoversiktlig terreng i tillegg til sikrere identifikasjon av mål på bakken.

Nye radioer som PRR, LFR og MRR har gitt oss bedre mulighet til situasjons forståelse. Manglende og/eller svært begrenset tilgang på sikkert samband til høyere enhet, både hva angår tale og data er forunderlig i 2006, men var og er likevel en realitet i Afghanistan. Internasjonale operasjoner er videre ensbetydende med multinasjonalitet. Det er åpenbart for alle at teknologiske systemer må kunne samarbeide dersom man i en multinasjonal ramme skal kunne virke operativt. Til tross for det åpenbare det er det fortsatt ikke slik. Interoperabiliteten mellom de ulike system var i de aller fleste tilfeller svært mangelfull eller i beste fall svært begrenset.

Ulike teknologiske løsninger gav også logistiske utfordringer av et annet omfang enn strengt tatt nødvendig. Videre førte ulike teknologiske løsninger til ulike taktiske og stridstekniske disposisjoner. ROE skrives ut i fra en forutsetning om at eksisterende teknologi er tilgjengelig hos alle som opererer på operasjonsfeltet. Kontrollsystemer som Identification Frend or Foe(IFF), blue force tracker, og annet aktivt eller passivt identifikasjonsutstyr skal hindre oss i være på feil sted til feil tid. Mangler vi det er vi overlatt til oss selv. Har vi et system som ikke er kompatibelt med de store nasjonenes systemer er vi omtrent like langt. Jeg håper ikke nasjonal industripolitikk eller andre merkantile hensyn er mer tungtveiende enn egne soldaters sikkerhet.

Kanskje er jeg naiv, men jeg vil likevel benytte denne anledningen til å be om at hensynet til egne soldaters sikkerhet veier tyngst når industripolitiske eller merkantile problemstillinger møter reelle materiellbehov.

 

Med hensyn til materiell er det flere forhold jeg vil peke spesifikt på:

Vi må ha nye personlige våpen i kaliber 5.56. Du kan blant annet bære tre ganger så mye ammunisjon til samme vekt – og det er det som teller i en stridssituasjon når forsyningslinjene er lange. Videre er dette viktig når vi vet at faren for utilsiktet skade også reduseres ved bruk av denne type våpen og ammunisjon. Siden styrken er lett utrustet med tanke på passiv beskyttelse, er det viktig at våpenrekken er komplett. I tillegg til finkalibervåpen av ulike typer må den også inneholde anti tank våpen og bombekastere slik at alle måltyper kan engasjeres, både i rette og krumme baner.

Arsenalet må utvides gjennom at ikke dødelige våpen, eller våpen med mindre dødelighet innføres som standard utrustning. Da kan avdelingene opptre fleksibelt, noe som ikke bare er et krav i forhold til ROE, men som jeg oppfatter at vår egen befolkning også krever.

 

Alle våpen, også avdelingsvåpen må ha nattkapasitet.

De kjøretøyer vi anvender må tåle bruk i Afghanistan. På belastningssiden er spesielt dekk, fjærer og støtdempere utsatt, og årsaken er kjøretøyenes tyngde og dårlige veier.

Med hensyn til beskyttelse må effekten i å kombinere aktive og passive tiltak utnyttes. Her tenker jeg på passivt beskyttelsesmateriell som panserplater, kevlarmatter, vester, hjelmer og bekledning kombinert med aktive tiltak som IED- jammere, droner, elektronisk søkeutstyr, hunder, elektronisk lytte- og peileutstyr med mer. Jeg vil her trekke frem den meget gode støtten vi fikk fra Etterretningstjenesten. Jeg vet at dette samvirket gav oss øket situasjonsbevissthet som i sin tur ledet til endrede taktiske disposisjoner i forhold til reelle trusler som vi uten støtten ikke hadde klart å identifisere før vi eventuelt hadde blitt eksponert for den.

Teknologi alene er aldri nok – og det bringer meg inn på de sosiale og kulturelle utfordringene.

Den kulturelle dimensjonen:

Behandlingen av kultur og kulturelle forskjeller er aldri lett. Nyansene er små, oppfattelsen subjektiv og innsikten kanskje mangelfull. Likevel drister jeg meg til noen kommentarer også på dette punktet.

 

Internt i ISAF var vi forskjellige selv om vi tilsynelatende så like ut. Forskjellene er det meget viktig å bli klar over, for her ligger mange feller og mulighet for friksjon. Ulike kulturer nasjonene imellom og avdelingene imellom virker svært ofte forstyrrende på tempoet i operasjonen. Det som aksepteres i en norsk avdeling kan være totalt uakseptabelt i en utenlandsk, og omvendt. Stolthet og tradisjon rangerer ofte foran andre forhold, hvilket betyr at den ordren som gis av en annen nasjons offiser, selv i en alvorlig situasjon ikke er tungtveiende nok til å iverksette. Respekten for gradssystemet er påfallende, kommer man høyt nok opp, slutter man å snakke til vedkommende, men venter heller til man blir snakket til av vedkommende. Respekten for sjefer virket tidvis lammende på organisasjonen.

Informasjonen siles, og kvaliteten på det som kommer kan det stilles spørsmålstegn til. Sirkelrapportering får fort en fjær til å bli til fem høns.

Det er også tungt å innrømme at man ikke forstår. Derfor blir det sagt ja når det burde vært svart nei eller spurt en gang til.
Internt i NATO merkes uenigheten mellom stormaktene når det gjelder veivalg til målet. Man er enig om sluttsituasjonen, men målene og metodene for å nå dit er man langt fra enige i. Nasjonale begrensninger knyttet til hva styrken kan gjøre, og nasjonale særinteresser gir utslag på hva styrkene faktisk benyttes til. Spesielt synlig ble dette etter overgangen til ISAF IX og Stage 3 i Nato operasjonen i Afghanistan, og dette forholdet er alt kommentert.

Når det gjelder forholdet til afghansk kultur vil jeg starte med religionen. Vi vet at den er forskjellig, og jeg vet at mange av forskjellene er så store at de faller noen mennesker så tungt for brystet at de må påberope seg ytringsfriheten for å kritisere og sjikanere. Jeg håper norske redaktører tar hensyn til de som arbeider under andre himmelstrøk, både sivile og militære, når de skal behandle spørsmålet om å trykke ting som kan virke støtende på andre. Respektløs opptreden fra begge sider tjener ingen hensikt, og rommet for fornuft og dialog må aldri oppgis.

Hvordan reagerer vi når andre sjikanerer det som er viktig for oss?

Hvordan reagerer vi når vi møter på bevæpnede fremmede på vår egen jord?

Jeg tror det er svært likt det afghanere gjør når de møter vår kultur og når treffer oss i Afghanistan.

Vi er der i utgangspunktet som deres inviterte gjester. Det må vi aldri glemme, og husker vi på det, vil vi oppleve å bli kjent med en kultur som operativt fortsatt spenner over mer enn 2000 år, ikke bare historisk, men også i det daglige.

 

Vi jobbet målrettet for å øke kulturforståelsen hos våre mannskaper. Om vi har lykkes er det vanskelig for meg som sjef å gi en objektiv bedømming av. Når jeg så styrken på bakken i Afghanistan, er jeg imidlertid ikke i tvil. Profesjonelle soldater, med tro på egne kunnskaper og ferdigheter, og tillit til systemet de er en del av, som er tydelige og høflige, løste også den kulturelle utfordringen svært godt. Det blir lettere å forstå afghanernes situasjon og motivasjon når man setter seg inn i historie, språk, geografi, religion og mye annet. Da blir møtet med den afghanske kulturen også mer spennende uten å bli dramatisk. Da ser vi at bak masken finnes det mennesker, og bak retorikken finnes en annen virkelighet som vi her hjemme alt for ofte er ikke får innsikt i.

 

Avslutning

Jeg har forsøkt å gi dere et bilde av og innblikk i noen av det vi har erfart gjennom et halvt ars tjeneste i Afghanistan. Konklusjonene står for min regning, men jeg er kan forsvare og forklare dem i langt større detalj enn jeg har hatt mulighet til å gjøre her. Jeg vil ut i fra ovennevnte avslutte med noen sentrale punkter.

Natos operasjon i Afghanistan er meget utfordrende. Utfordringene ligger først og fremst i at den samlede kampanjeplanen for utvikling og støtte til landet ikke virker synkronisert. Det finnes ikke en overordnet dirigent som har myndighet nok til å få alle til å starte avspillingen av denne krevende symfonien samtidig. Før denne dirigenten er på plass, slik at de ulike pilarene i utviklingsplanen fungerer synkront, er jeg redd Nato sine utfordringer ikke vil bli mindre i tiden som kommer.
Vi må fra vår side holde fast ved Nato gjennom aktivt å støtte dens bestrebelser på å lykkes i Afghanistan. Det finnes ingen andre som er i stand til å overta Natos rolle, verken i Afghanistan eller andre steder.
Videre må vi holde fast ved og aktivt å samarbeide med våre to nærmeste allierte USA og Storbritannia. Når retorikk forhindrer effektiv utnyttelse av styrker mot et felles mål synes jeg vi bør stå ved de som faktisk leverer en forskjell, og ikke bruker mest tid til å bare snakke om det. Da vil vi være en pålitelig og relevant samarbeidspartner og kan ganske sikkert også påregne støtte fra disse viktigste aktørene den dagen vi treneger det. Gjør vi det vil vi i større grad være i stand til å skape en forskjell for disse to unge afghanerne og alle deres søstere og brødre.

 

Takk for oppmerksomheten.

 

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 20. november 2006

 

ved

 

Generalmajor Torgeir Hagen
Sjef Etterretningstjenesten


E-TJENESTEN I EN OMSKIFTELIG VERDEN

 

Innledning

Formann, mine damer og herrer.

Generalmajor Torgeir Hagen Sjef Etterretningstjenesten. Foto: Stig Morten Karlsen

Det er en stor glede for meg å være her i Oslo Militære samfunn i kveld. Det er nå 44 år siden en av mine forgjengere, oberst Vilhelm Evang, sto på denne talestolen for å foredra om etterretningstjeneste i 1962. Siden den gang har det (av naturlige årsaker) ikke vært mange etterretningssjefer her.

LES OGSÅ:
Se det historiske foredraget sjefen for Etterretningstjenesten i 1962, Vilhelm Evang holdt her i Oslo Militære Samfund. Vi takker Etterretningstjenestens Arkiv for velvillig innsats for å finne foredraget og tilhørende dokumenter.
Her er link til foredraget.

 

Etterretningstjenesten søker normalt ikke publisitet, og de vurderinger og analyser vi gjør, leverer vi kun til våre foresatte og oppdragsgivere. Vi legger også stor vekt på å skjerme informasjon om kilder, metoder og kapasiteter. Det er likevel mye som kan sies om Etterretningstjenesten. Jeg håper at mitt foredrag kan være et bidrag til å belyse hvordan tjenesten i dag ser sin rolle i en verden preget av økende omskiftelighet og komplekse utfordringer.

 

Av tittelen på mitt foredrag kan man få inntrykk av at Etterretningstjenesten står som en konstant størrelse i en verden under endring. Slik er det selvfølgelig ikke. Norges etterretningstjeneste må kontinuerlig endre og tilpasse seg i takt med skiftende internasjonale omgivelser. De siste 15 år har i så måte vært en krevende tid for alle som søker å følge og vurdere internasjonale utviklingstrekk – og konsekvenser for nasjonale utenriks- og sikkerhetsinteresser.

 

Jeg vil innledningsvis kort kommentere tre sentrale prosesser som er med på å forklare bakgrunnen for og dynamikken i de utfordringer Etterretningstjenesten må forholde seg til i dag:

  • Den globaliserte verden
  • Nye internasjonale maktstrukturer etter den kalde krigen, og
  • Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi

 

Den globaliserte verden

Vi er mer avhengige av og påvirkes mer direkte og raskere av andre staters og aktørers handlinger enn tidligere. På det økonomiske, kulturelle og politiske området er dette forholdet spesielt sterkt. Dette har bidratt til at skillet mellom rent innenriks- og utenrikspolitiske saker har blitt mer diffust. Økende deler av offentlig forvaltning opplever at hendelser på deres saksfelt har utenrikspolitiske implikasjoner.

 

For Etterretningstjenesten har dette gitt seg utslag i økende kundekrets og nye forventninger til hvilke produkter vi kan levere.

 

Frembringelse av etterretninger betraktes i økende grad som et naturlig bidrag i en beslutningsprosess. Antallet forespørsler/oppdrag tjenesten mottar er økt med 400% fra 2003 til i dag. Det sier noe om etterspørselen av tjenestenes produkter.

Den positive siden av globaliseringen er at flere land blir del av det nettverk som tidligere var forbeholdt den rike del av verden. Men globalisering kobles også til økt spredning av trusler som ikke lar seg stoppe ved landegrensene. Internasjonal terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, miljøutfordringer, menneskehandel og organisert kriminalitet er en del av de felles og voksende utfordringer vi må forholde oss til.

Reaksjonene på globaliseringsprosessen er vel så viktige. Det er verdt å merke seg at ikke alle land deltar på like vilkår eller i like stor grad. Forskjellen mellom små og store land, industrialiserte land og utviklingsland, er betydelig hva gjelder muligheten til å påvirke og stå i mot ytre påvirkning, samt å trekke fordeler av dette forholdet.

 

Avmakt hos aktører kan resultere i negative reaksjoner, lokalt så vel som globalt. Det er i denne sammenheng blitt pekt på at fremveksten av islamistisk ekstremisme kan tolkes som en reaksjon mot globaliseringen og spredning av vestlige verdier.

 

For Norge innebærer denne utviklingen at en rekke utfordringer har rykket nærmere og nye trusler har oppstått.

 

Nye maktstrukturer

Innenfor statsvitenskaplige og historiske studier er Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 beskrevet som et paradigmeskifte. For store deler av det internasjonale system av stater ble selve logikken, som ga rasjonalitet til rådende maktstrukturer, borte. Vi gikk fra en bipolær til en tilnærmet unipolar struktur dominert av vestlige stater med USA i spissen.

 

USA og Vesten er imidlertid ikke enerådende på den globale arena. I dag er vi vitne til at ekspanderende regionale stormakter, som Kina og India, i økende grad fremstår med globale interesser og ambisjoner. Forholdet mellom regionale og globale stormakter vil også i fremtiden være med å bestemme stabiliteten i vår verden, og representerer utfordringer vi som etterretningstjeneste må følge nøye.

 

Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi

Uløselig knyttet til og en underliggende drivkraft for de endringer vi har vært vitne til, er hurtigheten i den teknologiske utviklingen. Den grenseløse og globaliserte verden er et direkte uttrykk for nye samhandlingsmønstre og utveksling av alt fra varer til ideer og kunnskap muliggjort av kommunikasjonsteknologi og et sammenvevet nettverk av transportårer.

 

Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi har gjort det mulig å følge en hendelse som utfolder seg hvor som helst i verden i sanntid. Gulfkrigen på 1990-tallet og direkte overførte tv-bilder fra de alliertes fremrykning markerte i så måte en ny tid.

 

Internett har for lengst brutt ned eksisterende barrierer og utviklet seg til ikke bare en kontinuerlig ekspanderende database over tilgjengelige informasjonskilder, men også til et viktig verktøy for internasjonal terrorisme. For ekstreme islamistiske grupperinger representerer Internett en mulighet til å spre sitt ideologiske budskap til en hel verden, opprettholde kontakten til et geografisk spredt nettverk, innhente informasjon om mulige terrormål, publisere terrorhandlinger og til å rekruttere nye tilhengere. Internett har av samme grunn blitt en viktig kilde til å forstå og følge utviklingen i internasjonal terrorisme.

 

I dagens virkelighet er i all hovedsak mangel på informasjon unntaket mer enn regelen. Informasjon er påtrengende tilgjengelig. Vi behøver ikke å frykte at ikke større og mindre hendelser med minimal forsinkelse formidles til oss i et utall medier. For Etterretningstjenesten er mengden informasjon som skal bearbeides en formidabel utfordring i seg selv.

 

I takt med at mengden av informasjon har økt, har utfordringen blitt å få tilgang på relevant, kvalitetssikret og objektiv informasjon. Betydningen av kildekritikk og kunnskap om avsenders motivasjon har økt proporsjonalt med mengden av tilgjengelig informasjon.

 

Trusselbildet

Antallet tradisjonelle væpnede konflikter mellom stater og antallet mennesker som omkommer i denne type konflikter er nedadgående. For en stor del er disse erstattet av lokale konflikter med utgangspunkt i etniske motsetninger, statssammenbrudd, og borgerkrig. Disse vil ofte ha et stort spredningspotensial og vil raskt kunne eskalere til regionalt omfang. Dette vil være spesielt fremtredende ved etniske konflikter hvor representanter for de ulike gruppene er spredt over flere naboland.

 

Samtidig er mengden grenseoverskridende trusler og trusler knyttet til ikke-statlige aktører og asymmetriske trusler i vekst.

 

Globaliseringen har medført at konflikter og ustabilitet i andre deler av verden kan få direkte konsekvenser for Norge. Ivaretakelse av norske nasjonale interesser er i mindre grad begrenset til norsk territorium enn før. Norges sikkerhet er derfor tett knyttet til en fredelig og stabil utvikling globalt.

 

Diskusjonen rundt et utvidet trusselbegrep illustrerer hva vi er bekymret for i det daglige, og kan delvis ses som en konsekvens av globaliseringsprosessen. Det er ikke lenger bare konkrete militære trusler som skaper frykt, men hele bredden av grenseoverskridende trusler med utgangspunkt i politiske, religiøse, sosiale, økonomiske, humanitære og miljømessige forhold.

 

Trusselbildet vi må forholde oss til i dag er derfor omfattende og sammensatt. Viktige nasjonale interesser blir utfordret, men til forskjell fra hva som var tilfellet under den kalde krigen, er ikke disse truslene eksistensielle.

 

Jeg vil gå nærmere inn på tre områder som alle er sentrale for Etterretningstjenestens arbeid:

  • Utviklingen i våre nærområder
  • Internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen, og
  • Norske styrker i internasjonale militære operasjoner

 

Våre nærområder

Enhver nasjon vil alltid være opptatt av sine nærområder og konsekvensene av aktivitet der.

 

Nordområdene har fortsatt en viktig militærstrategisk betydning, men forhold knyttet til ressursforvaltning, miljø og økonomiske interesser spiller en stadig økende rolle. (Dette gjelder for alle stater som har definerte eller potensielle interesser i Nordområdene.)

Dagens Russland utgjør ingen militær trussel rettet mot Norge, men Russland vil i uoverskuelig fremtid ha sterke strategiske interesser knyttet til nordområdene.

Dette innebærer at betydelige militære ressurser fortsatt vil befinne seg på Kola og i Nordvest-Russland, herunder sjøbaserte strategiske kjernevåpen.

 

Det er fortsatt uavklarte grensespørsmål mellom våre to land i et område som antas å inneha store rikdommer, og norsk jurisdiksjonshåndhevelse utfordres fra tid til annen.

 

Våre utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske problemstillinger vil derfor også i fremtiden i sterk grad bli formet av hva som skjer hos vår store nabo i øst. Dette er – om ikke annet – en klassisk stormakt – småstat logikk som medfører at vi må forholde oss til utviklingen i Russland (og her vil Etterretningstjenesten være en bidragsyter til støtte for utformingen av norsk politikk i området).

 

Internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen

De siste ti årene har vi vært vitne til omfattende terrorangrep i Afrika, USA, Asia, Midtøsten og Europa. Dagens internasjonale terrorisme har andre aktører, annen motivasjon og angrepene har større konsekvenser enn hva vi tidligere opplevde. Terrorangrepene 11. september 2001 var ikke bare et sjokk for USA, men representerte et tilsvarende skifte for sikkerhetstenkningen i hele det internasjonale samfunn.

 

Trusselen fra internasjonal terrorisme er en kompleks størrelse, som ikke bare krever innsikt i den overliggende ideologiske rammen for å kunne forstå den, men hvor vi også må søke detaljert kunnskap om de faktorer som motiverer ulike terrorgrupper til handling og hvordan slike handlinger skjer.

 

Det er en utbredt frykt for at masseødeleggelsesvåpen – biologiske, kjemiske og kjernefysiske – skal spres ukontrollert ikke bare til stater, men også til terrorister. Masseødeleggelsesvåpen i hendene på terrorgrupper vil innebære en ny omdreining i det internasjonale trusselbildet. Konsekvensene av et terrorangrep med slike våpen kan bli katastrofale og få store ringvirkninger.

 

Teknologi og kunnskap forbundet med utvikling av biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen gjøres stadig mer tilgjengelig. Teoretiske formler og ”gjør det selv” oppskrifter er relativt lett tilgjengelig via Internett. Terskelen for å kunne ta i bruk denne type våpen på en effektiv måte er heldigvis fortsatt relativ høy. Vi må likevel innse at muligheten rykker nærmere dag for dag.

 

Flere nye stater har åpent erklært eller viser klare indikasjoner på at de vil tilegne seg masseødeleggelsesvåpen. I tillegg opplever vi økt spredning av teknologi og kompetanse med hensyn til produksjon av langtrekkende missiler.

 

Mange land knytter fortsatt besittelse av kjernefysiske våpen til nasjonal prestisje og sikkerhet. Det er derfor å forvente at det internasjonale ikke-spredningsarbeidet i fremtiden vil oppleve press fra stadig flere stater som ønsker å tilegne seg masseødeleggelsesvåpen.

 

Koblingen mellom stater som kan tenkes å utgjøre en internasjonal trussel, terrorgrupper og masseødeleggelsesvåpen utgjør kanskje et av vår tids mest dystre scenarier.

 

Internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen er problemer som enhver stat, uavhengig av geografisk og politisk plassering, må forholde seg til. Selv om aktørene som analyseres under denne kategorien gjerne har en geografisk forankring, representerer deres planer og handlinger et grenseoverskridende problem som også vi må være forberedt på at vi kan bli berørt av. Dette er en formidabel utfordring for etterretnings- og sikkerhetstjenester over hele verden.

 

Trusselen mot militære styrker

Norges deltakelse i internasjonale militære operasjoner i kriserammede områder eller som del av den internasjonale kampen mot terrorisme er en integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Norge er i dag til stede med et betydelig militært bidrag i Afghanistan. I tillegg er vi representert med styrkebidrag eller observatører bl.a. i Sudan, Etiopia og Eritrea, Kosovo og Libanon.

 

Etterretningstjenesten støtter norske styrker i internasjonale operasjoner både i planleggingsfasen og under gjennomføringen for å bidra til styrkebeskyttelse og til løsning av oppdraget. De grunnleggende prinsipper er de samme uavhengig av operasjonens karakter. All planlegging må ta utgangspunkt i en realistisk forståelse av forholdene i operasjonsområdet, herunder aktørene i det gjeldende konfliktbildet, hvilke målsettinger de er styrt av og hvilke kapasiteter de har til rådighet. Viktig er også forståelsen av nabostaters rolle i slike konflikter.

 

Behovet for bearbeidet informasjon – fra det strategiske til det taktiske nivå – er meget stort. En viktig nyskapning i arbeidet for å kunne etablere og vedlikeholde et godt etterretningsgrunnlag er Forsvarets nye ISTAR-konsept (Intelligence, Surveillance, Target Acquisition and Reconnaissance og står på norsk for etterretning, overvåkning, målfatning og oppklaring). Herunder er Etterretningsbataljonen i dag mest utviklet.

 

Etterretningstjenesten og Etterretningsbataljonen utfyller hverandre på dette området. Sammen har vi på kort tid bidratt til å knytte det strategiske og taktiske nivået nærmere sammen på en hensiktmessig måte. Resultatet er en mer helhetlig etterretningsmessig innsats med bedre støtte til operative sjefer på alle nivå.

 

Militære operasjoner vil fortsette å være avhengige av solid etterretningsmessig støtte, og konseptet for etterretningsdrevne operasjoner vil stille stadig større krav til Etterretningstjenesten i fremtiden.

 

Etterretningstjenesters troverdighet – erfaringer med Irak

Det ble reist spørsmål knyttet til etterretningstjenesters troverdighet etter oppstarten av Irak-krigen i 2003. Et av hovedargumentene for å gå militært inn i Irak var alarmerende rapporter om irakiske kapasiteter til å produsere og benytte masseødeleggelsesvåpen. Det har så langt ikke blitt gjort konkrete funn av denne type våpen i Irak. Påstander om at Irak aktivt støttet internasjonal terrorisme, herunder al-Qaida, er heller ikke bekreftet. Konsekvensene har vært en kritisk gjennomgang i flere land av etterretningstjenestenes prosedyrer for vurdering av etterretninger.

 

Konklusjonene fra granskningene er til stor del sammenfallende. I rapportene ble det pekt på at det i liten grad ble belyst eventuell tvil rundt informasjonen som ble overlevert beslutningstakere. Disse, på sin side, stilte ikke kritiske spørsmål ved den informasjonen og de vurderinger de mottok.

 

En rapport peker også på at det utviklet seg en gruppetenkning som ikke oppmuntret til alternative fortolkninger av informasjonsmaterialet.

Håndteringen av Irak-krigen illustrerer betydningen av selvstendige nasjonale etterretningsvurderinger, spesielt for et lite land med begrensede innsamlingskapasiteter. Vi må kunne ha et kritisk blikk både på egne og andres materiale, uansett type kilder. Dette betinger en kunnskapsbase som er i stand til å sammenholde så mange ulike typer kildegrunnlag som mulig, samt å være åpne på eventuell usikkerhet som knytter seg til konklusjoner vi trekker. Dette er en betingelse for å kunne bli oppfattet som en objektiv tjeneste og dermed ha tillit. Det er samtidig en kontinuerlig utfordring for ethvert analysemiljø.

 

Det er i denne sammenheng viktig å minne om at den britiske rapporten (som adresserte etterretninger om masseødeleggelsesvåpen i vid forstand), roste arbeidet som var gjort for å avdekke Libyas våpenprogram og den pakistanske kjernefysikeren Khans spredning av kjernefysisk teknologi. Samarbeidet mellom ulike lands tjenester for å følge og avdekke spredning av teknologi knyttet til masseødeleggelsesvåpen i Nord-Korea, Libya og Khan-nettverket viste betydningen og nødvendigheten av et utstrakt internasjonalt etterretningssamarbeid.

 

Nasjonal etterretningstjeneste

Etterretningstjenesten er direkte underlagt Forsvarssjefen, og dekker både militære og sivile oppgaver. Som Norges utenlandsetterretningstjeneste har vi som oppdrag å følge forhold utenfor Norges grenser som kan ha betydning for norske interesser og å bidra til at våre beslutningstakere til enhver tid innehar et best mulig informasjonsgrunnlag i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken. Trusler som har et nasjonalt opphav påhviler det andre å vurdere, og da i første rekke Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

 

Jeg vil komme nærmere inn på Etterretningstjenestens oppgaver i detalj. Det er imidlertid verdt å merke seg at det er en balanse mellom de militære og ikke-militære oppgaver Etterretningstjenesten er pålagt å ivareta. Et synlig og symbolsk viktig uttrykk for denne balansen er navnendringen fra Forsvarets Etterretningstjeneste til Etterretningstjenesten, slik vi ble hetende f.o.m. 1. august 2003.

 

En Etterretningstjeneste er avhengig av klare rammebetingelser for sin virksomhet og av ressurser, økonomiske så vel som menneskelige, for å kunne oppfylle sine oppgaver på en forsvarlig måte.

 

Politiske og juridiske rammebetingelser

Etterretningstjenestens virksomhet reguleres av to hoveddokumenter; Lov om Etterretningstjenesten av 20. mars 1998 og Instruks om Etterretningstjenesten av 31. august 2001. Lov av 1998 tok høyde for at nye typer oppdrag – militære så vel som ikke-militære – ville utgjøre en stadig større andel av tjenestens virksomhet. Et fellesbegrep for den type trusler vi så fremveksten av på 1990-tallet var transnasjonale trusler. Dette var internasjonal terrorisme, spredningsproblematikk og miljøproblemer. Loven er et fremsynt dokument som har vært avgjørende for at Etterretningstjenesten løpende har vært i stand til å tilpasse seg skiftende internasjonale omgivelser.

 

Loven har to klare formål;

  • ”Å legge forholdene til rette slik at Etterretningstjenesten effektivt kan bidra til å kartlegge og motvirke ytre trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre viktige nasjonale interesser”, og
  • ”trygge tilliten til og sikre grunnlaget for kontroll av Etterretningstjenestens virksomhet”.

 

Loven setter tydelige rammer for Etterretningstjenestens virke, men legger forholdene til rette for utarbeidelse av trusselanalyser og etterretningsvurderinger om et bredt sett av områder.

Overordnet er norske nasjonale interesser styrende for Etterretningstjenestens arbeid, uavhengig av om en trussel kommer fra en stat, organisasjon eller individ utenfor landets grenser.

 

Etterretningstjenestens oppgaver kan grovt deles inn i tre kategorier:

  • Generell støtte til utforming av norsk utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk.
  • Direkte støtte til Forsvaret, herunder støtte til beredskapsplanlegging, langtidsplanlegging, effektiviteten i operative avdelinger, norske styrker i internasjonale militære operasjoner, samt nedrustnings- og rustningskontrolltiltak og støtte til forsvarsallianser Norge er del av.
  • Transnasjonale trusler, herunder internasjonal terrorisme, overnasjonale miljøproblemer og spørsmål knyttet til produksjon og spredning av masseødeleggelsesvåpen.

 

Det er verdt å merke seg at Instruksen om Etterretningstjenesten understreker at oppgavelisten som er angitt i loven ikke er uttømmende. De sikkerhetsutfordringer Norge til enhver tid er stilt overfor må være styrende for hva som defineres som viktige nasjonale interesser. Her har også tjenesten selv et ansvar for å gjøre beslutningstakere oppmerksomme på utviklingstrekk som vil kunne representere en trussel i nær eller fjern fremtid.

 

En såkalt hemmelig tjeneste må skjerme seg for innsyn for å beskytte arbeidsmetoder, kapasiteter og kilder. I et åpent og demokratisk samfunnssystem forutsetter denne virksomheten tillit til at det er innebygde mekanismer for kontroll og tilsyn av tjenestens arbeid. Etterretningstjenesten er underlagt kontroll og tilsyn fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, det såkalte EOS-utvalget.

 

I det løpende arbeidet er den politiske styringen, representert ved Forsvarsdepartementet, viktig for Etterretningstjenestens virksomhet. Forsvarsdepartementet utarbeider i samarbeid med tjenesten og på bakgrunn av innspill fra andre departementer og deler av forvaltningen, prioriterte arbeidsområder for tjenesten.

Samspillet mellom departementet og tjenesten bidrar til og sikrer at det handlingsrom vi er gitt for å oppfylle våre pålagte oppgaver, til enhver tid er innenfor de rammer som er fastsatt.

 

Etterretningstjenesten må også skjerme sin virksomhet for å kunne ivareta samarbeidet med allierte og bilaterale partnere på en sikker måte. Våre samarbeidspartnere må ha tillit til at vi kan motta og bruke informasjon på en måte som ikke er kompromitterende. I forlengelse av dette må våre brukere ha tillit til at vi leverer vurderinger som er nasjonale og som vi kan stå for på selvstendig grunnlag. Etterretningstjenestens interne vektleggelse av arbeidsmetode og betydningen av en kildekritisk tilnærming er i denne sammenheng viktige redskap for å sikre objektive analyser og vurderinger.

 

Ressurser

La meg kort minne om følgende:

  • Norge har i dag militære i bidrag i Europa, Sør-Asia, Afrika og Midtøsten. Vi planlegger for innsettelse av militære bidrag til en eventuell operasjon i Darfur, så snart omstendighetene tillater det.
  • Norge har en sentral posisjon i forhold til viktige energi- og fiskeriressurser i nordområdene, og vi er en strategisk energileverandør til Europa.
  • Vår nabostat Russland er en regional stormakt med så vel felles som konkurrerende interesser i Nordområdene.
  • Norske politiske og økonomiske interesser er representert over hele verden.
  • Norge har hatt en sentral nøkkelrolle i flere fredsprosesser.
  • Norge er gjennom sitt engasjement og deltakelse i kampen mot internasjonal terrorisme utpekt som mål for al-Qaida.

 

Vårt land har med andre ord et omfattende internasjonalt engasjement. Det sier seg da selv at en etterretningstjeneste i et lite land som vårt må prioritere. Vi har ikke og kommer ikke til å ha de ressurser som kreves for å dekke hele spekteret av tenkelige utfordringer. Dette gjelder både økonomiske så vel som rent menneskelige ressurser.

Vi må ikke fristes til å strekke ressursene så langt at kvantitet blir viktigere enn kvalitet.

 

Norge er i denne sammenheng avhengig av et velfungerende internasjonalt samarbeid mellom etterretningstjenester. For at vi skal kunne oppfylle hensikten og bredden av oppgaver tillagt i loven, må vi ha et utstrakt samarbeid med tilsvarende tjenester i andre land. Dette gjelder spesielt håndteringen av henholdsvis internasjonale militære operasjoner og internasjonal terrorisme. Skal et slikt samarbeid fungere, må vi være en troverdig og attraktiv partner med god kompetanse og kapasitet.

Like viktig er det nasjonale samarbeidet og koordineringen mellom Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste på området internasjonal terrorisme. Utarbeidelsen av en samarbeidsinstruks for de to tjenestene i år var således viktig for å sikre Norges evne til å møte trusler som i liten grad lar seg definere som enten nasjonale eller internasjonale.

 

Kunnskap

Norges deltakelse i Operation Enduring Freedom i Afghanistan og den påfølgende NATO-operasjonen (ISAF) stilte nye krav til dybdekunnskap og ikke minst språkkunnskap, som få om noen etterretningstjeneste hadde forut for 2001. Tilsvarende er Norges bidrag til militære operasjoner i Afrika en utfordring når det gjelder språk- og landkunnskaper.

 

Etterretningstjenestens arbeidsområde dekker hele spekteret av samfunnsforhold i et gitt land. Dette forutsetter en bred kunnskapsbase og en rekruttering hvor flest mulig fagdisipliner er representert. Bredde er nødvendig for å sikre den nødvendige dybde og spenn i innhenting, så vel som i de analyser og vurderinger som gjøres.

 

Omskiftelige omgivelser stiller også krav til å være fremsynt og mottakelig for nye arbeidsformer. Med nye trusselbilder må vi også tenke og fokusere annerledes. Dette er kanskje selvfølgelig, men erfaringsmessig kan institusjonelle og organisatoriske bindinger vanskeliggjøre en slik fleksibilitet. Etterretningstjenesten, i likhet med enhver annen organisasjon, må derfor løpende tilpasse institusjonelle og organisatoriske rammer slik at det er en balanse mellom behovet for kontinuitet og nyutvikling.

Sagt med andre ord er utfordringen å fortsette å være gode på våre tradisjonelle arbeidsområder, samtidig som vi bygger evne og kompetanse på stadig nye saksfelt.

 

Tjenesten må også ta høyde for at temaer og land som i dag ikke har et synlig fokus raskt kan komme opp på agendaen, og vi må derfor ha fleksibilitet til å snu ressurser til prioriterte oppgaver. Samtidig vet vi at det tar tid å bygge opp en god kunnskapsbase og få på plass dedikerte analytikere som kan utarbeide solide vurderinger på et nytt felt. I tillegg må tjenesten ivareta et minimum av beredskap på områder som skifter i prioritet og som med jevne mellomrom fordrer respons.

 

En etterretningstjeneste som er i kontinuerlig aktivitet, hjemme som ute, krever også ressursmessig utholdenhet. Dette tilsier at vi må ha et minimum av f. eks personell med teknisk kompetanse, analytikere og personer med språk- og annen kompetanse innen forskjellige områder for å kunne levere over tid. Det er derfor en løpende utfordring å balansere faglig fleksibilitet, dybde og utholdenhet.

 

Ivaretakelse av en solid og relevant kunnskapsbase fordrer en aktiv rekrutteringsprosess og mulighet til faglig oppdatering innen alle områder. I dag utlyses stillinger i Etterretningstjenesten på lik linje med andre statlige stillinger.

 

Betydning av metode

Innledningsvis trakk jeg opp noen konsekvenser av den teknologiske utviklingen vi er vitne til. En av disse er den direkte og ubegrensede tilgangen til informasjon fra et utall av kilder. Jeg er fristet til å stille et retorisk spørsmål om det da fortsatt er behov for en etterretningstjeneste i klassisk forstand.

 

I dagens virkelighet kan jo enhver med relativt små ressurser skape seg et situasjonsbilde ut fra media og Internett, det vi definerer som åpne kilder. Trolig vil utviklingen gå mot stadig bedre søkeverktøy og muligheter for å få skreddersydd informasjon ut fra definerte behov. Dette er en utvikling vi må ta inn over oss og tilpasse oss.

 

Etterretninger kan i denne sammenheng ofte fremstå som mindre tidsriktige, vanskelig tilgjengelige og tungvinte å håndtere som følge av de restriksjoner som gjelder ut fra gradering og krav til kommunikasjonssystemer.

 

Ikke overraskende vil jeg argumentere for at Etterretningstjenesten fortsatt har en viktig funksjon, og at denne faktisk øker i betydning i takt med økende informasjonstilgang.

 

Innhenting av informasjon krever kunnskap om kilden for å sikre bredde i innsamlingen. Igjen er det et behov for spesialkompetanse. Vi kan for eksempel ikke bare forholde oss til engelsktalende kilder i en verden hvor stadig større deler av informasjonsmengden kommer fra ikke-vestlige land. Sammenstillingen av informasjon fra ulike kilder er det som vil gi merverdi for våre beslutningstakere.

 

Etterretningstjenesten skal ivareta og sikre objektive og helhetlige vurderinger. Kildekritikk og bredde i kildetilfanget er i denne sammenheng avgjørende for å kvalitetssikre produktene. Etterretningstjenesten innhenter informasjon fra kilder som er vanskelig tilgjengelige. Summen av denne etterretningsinformasjonen er viktig, men må sammenholdes med åpen informasjon for å kunne nyanseres. Denne dimensjonen er unik for en etterretningstjeneste.

 

I tillegg er det slik at mengden av informasjon om et gitt tema eller land i åpne kilder ofte sier mer om hvor offentlighetens oppmerksomhet er innrettet i øyeblikket enn hva vi faktisk må bekymre oss for på sikt. En etterretningstjeneste skal varsle og følge potensielle konflikter og områder av interesse. Dette er ikke alltid sammenfallende med mediebildet.

 

Etterretningstjenesten må derfor opprettholde et selvstendig fokus og en innsamlingskapasitet som gjør oss i stand til å etablere en situasjonsforståelse så tidlig som mulig og uavhengig av et skiftende nyhetsbilde.

 

Vi må forvente og ønske velkommen en sunn skepsis blant mottakere av etterretningsinformasjon. Det er ikke slik at Etterretningstjenestens vurderinger presenteres som fullstendige sannheter. Vi må være åpne på at vi til enhver tid leverer en analyse og vurdering ut i fra den kunnskapsbase og informasjonsmengde vi besitter. Dette må erkjennes også hos brukere av etterretninger, samtidig som det aldri må være tvil knyttet til tjenestens objektivitet.

 

I denne forbindelse er det fristende å trekke frem et sitat fra en tidligere Forsvarssjef som sa at ”Det er Etterretningstjenestens oppgave å se verden slik den er, ikke slik vi andre ønsker at den skal være” (Admiral Torolf Rein).

 

Avsluttende betraktninger

I min gjennomgang har jeg søkt å tegne et bilde av en dramatisk endret verden på bakgrunn av tre underliggende prosesser; globalisering, nye maktstrukturer og en revolusjonerende utvikling innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Utviklingen har bidratt til et omfattende og sammensatt trusselbilde.

 

Verden har nødvendigvis ikke blitt mindre, men skillet mellom tradisjonelt nasjonale og internasjonale forhold har blitt vanskeligere å påvise nøyaktig.

 

Etterretningstjenesten har som følge av dette gjennomført en betydelig omstilling. Fleksibilitet kombinert med kontinuitet, vil være vår hverdag i fremtiden.

 

Omfanget av mulige utfordringer tilsier at Etterretningstjenesten ikke kan følge alle områder av interesse. I takt med den økende kompleksiteten i våre omgivelser har vi imidlertid fått en tett dialog med brukerne av våre produkter. Dette er nødvendig for å ivareta en løpende prioritering og derigjennom en mest mulig effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser. I denne sammenheng er det viktig å understreke behovet for et tett internasjonalt etterretningssamarbeid, og også et nært samarbeid mellom våre nasjonale tjenester.

 

Etterretningstjenestens visjon er: ”Å bidra til norske myndigheters beslutningsgrunnlag med rettidig, pålitelig og relevant kunnskap om verden rundt oss.”

La meg i den forbindelse til slutt sitere noen linjer fra St.prp. nr.1 (2006-2007):

 

”En teknologisk og kompetansemessig oppdatert etterretningstjeneste med et omfattende samarbeid internasjonalt, og med god koordinering med de nasjonale sikkerhetstjenestene (…), er en forutsetning for at politiske myndigheter skal ha tilgang til et bredt og godt beslutningsgrunnlag”.

 

Takk for oppmerksomheten.