Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 12. november 2007



Sergey Andreev
Ambassador of the Russian Federation


Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund


“Relations Russia-Norway: today’s challenges and future opportunities”


Sergey Andreev Ambassador of the Russian Federation. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

The Russian-Norwegian bilateral relations are quite positive; we are good neighbours and partners.

Our mutual acquaintance, relations, exchanges have over a thousand years’ history. And there are very few neighbouring countries in the world that have never been at war with each other. Centuries-old trade relations in the North, family bonds between Russian and Norwegian ruling dynasties, opposing common enemies, the lightning-fast recognition by Russia of the Norwegian independence, Nansen’s humanitarian mission in support of famine victims in Russia, the liberation by the Red Army of Northern Norway from the nazi occupation…

This is an important platform of our relations – a positive mutual perception by our peoples at the emotional and subconscious level. There are no particularly hard feelings towards each other in our historical memory.

Of course, there are problems between us, some of them rather complicated, but we always seek to solve them in a spirit of mutual sympathy, respect and pragmatism.

On international issues we usually agree regarding maintenance of international peace and security, international law’s supremacy, the UN’s central role, accent on political and diplomatic means of solving differences, involving “problematic” states and parties into negotiations instead of their isolation. On the contrary, we often disagree on questions like NATO’s enlargement, ratification of the adapted CFE-treaty, assessing activities of the OSCE, its Office for Democratic Institutions and Human Rights, “colour revolutions” in post-Soviet countries.

A negative factor in our relations is a modest volume of bilateral economic cooperation. Russia and Norway stand for only 1-2% in each other’s overall foreign trade. The reason is obvious: both our countries sell their main export goods – oil and gas – to the third parties.

Energy branch is of special importance for both our countries. Russia is the world’s leading exporter of gas and 2nd exporter of oil, while Norway holds the 3rd place in oil and gas exports after Russia and Saudi Arabia. Russia accounts for 1/3 of oil and 40% of gas imported by the EU countries from outside the Union, Norway supplies 17 and 25% respectively. We compete on the European market, but we also face common challenges – ensuring safe conditions for development of oil and gas production.

Partnership in developing Shtokman gas field is a crucial step not only in our energy cooperation; it may lead to quality changes for the better in our economic relations in general.

Over 30 years we have been successfully cooperating in jointly managing Barents Sea’s fish stocks through our Mixed Fisheries Commission. It is a good example of how most complicated issues can be solved in a constructive and efficient way.

We highly appreciate assistance by the Norwegian side in solving problems of nuclear and radiological safety in North-Western Russia.

For centuries Russians and Norwegians have been working side by side on Spitzbergen archipelago. Russia faced difficult times in the 90-s, that also affected the Russian activities on Spitzbergen. Now we intend to invest more money and efforts into improving the situation in Barentsburg, solving problems that have been mounting there over the last 15 years.

Complicated issues of our bilateral relations are delimitation of exclusive economic zones and continental shelf in Barents Sea (the negotiations on this subject have been going on for over 30 years) and the regime of sea areas and continental shelf around Spitzbergen.

However, this largely positive atmosphere in our official contacts, business and humanitarian cooperation contrasts with the image of Russia in Norwegian media, which naturally strongly affects the public opinion in this country.

In this respect Norwegian media are no exception from the general trend that prevails in other West European or North American countries.

In fact, there is a psychologic, propaganda war going on against Russia in Western media.

See what we read or hear every day about Russia. With very rare exceptions it is a rather one-sided and superficial set of stereotypes: “in Russia democracy is subdued, authoritarian rule strengthens, there is no freedom of speech, human rights are violated, authorities get rid of political opponents and unwanted journalists, criminality and corruption grow; Russia is returning to the cold war, rejects Western values, does not let the West solve properly international problems, tries to split the EU, divide Europe and USA, increases its military power, threatens neighbouring states, uses energy supplies to put pressure on them” etc.

In March this year Norway’s Foreign Minister Jonas Gahr Støre, speaking at the opening of the Business Centre for Northern Regions in Bodø, said the following:

“Nå følger vi Russlands utvikling, med stor interesse og forhåpning, med spenning og med en viss usikkerhet. Noen ses veldig raskt etter alarmerende trekk i dette bildet. Det mener jeg vi skal være varsomme med. Tenk på kontrasten til tiden før 1990. Så skal vi møte Russland med realisme og nøkternhet…
Men vi skal ikke møte de nye trekkene med ”kald krigs reflekser”. De må ikke ta styringen over refleksjonen”.

This wise message unfortunately up to now has not been received. What I described before quoting Minister Støre is precisely a product of cold war reflexes, not reflection.

If we assume that the media both reflect and to a large extent shape the perceptions that really exist in the society, I would earnestly like to understand why Russia is subject to such irritation? Believe me, there is nothing comparable in the Russian public opinion and media with regard to Norway.

It looks like the very existence of Russia on the rise is perceived by certain people as a confrontational challenge.

Normally the media avoid direct lies; usually it is angles and interpretations, rather than facts, that matter. The information from Russia and about Russia is served in the context of negative clichés I mentioned earlier.

Russia is among items on which there is not much place for pluralism in public discussion.

I don’t question the role of free and critical media in modern society. It’s about their responsibility for circulating full, objective and balanced information and for not allowing misuse of their considerable influence on public opinion.

How do we see today’s world? We believe that after the cold war there is no objective ground for global confrontation. However, the world remains unstable, new conflicts emerge, former block discipline does not function, new checks and balances are not yet in place. Rivalry for access to natural resources, particularly energy, increases. Slogans about “promoting democracy” and humanitarian concerns are often used for breaking national sovereignties and imposing loyal political regimes.

Attempts at promoting unilateral leadership, unilateral decision-making, unilateral use of force have failed. They produced ideological reloading and remilitarizing of international relations, security deficit, new impulses towards arms race and acquiring weapons of mass destruction. And finally, unilateral approaches do not solve problems, but provoke new ones. Wars and conflicts grow in number, more people die in them than before.

We believe that the only right way to follow is shaping the multipolar international system, based on the international law, collective leadership of world powers and power centres.

Forcing of democracy – and more precisely of its certain model – upon other countries results in major setback for their democratic development undermines its credibility. In most cases there are reasons to believe that other motives and interests are pursued through “forced democratization” policy.

We firmly abide by the principles of sovereign equality and non-intervention in the internal affairs of sovereign states. Each country should be allowed to follow the logic of its own evolution and arrive at democracy in due time. Within the scope of democracy and market principles there are different systems and models, they should not be evaluated by comparison to some ideal pattern; the criteria for such evaluation should be their efficiency in promoting social and economic development of respective states.

Meanwhile, those who preach ideology-guided approaches to the world affairs challenge the international stability. Security and prosperity are indivisible; there is a direct link between peace and development. Extending conflict zones of the world politics – even if it is justified with fighting for democracy – undermines international stability and sustainable economic growth. Poverty and desperation are conducive to extremism.

Russian foreign policy’s main principles today are pragmatism instead of ideology, multi-vectoralism, firm promoting of own national interests without confrontation with anybody.

We don’t try to please everybody, either hide disagreements with our partners or overdramatize them – we just pursue our pragmatic interests and regard Russia’s role as an important balancing factor in international relations.

We don’t have any imperial ambitions or great power complex – but we do not suffer inferiority complex either. We are ready to take upon ourselves our share of international responsibilities and play by the rules agreed with us.

There are no states or groups of states that we regard as our adversaries. We will not take part in any “sacred alliances”, based on ideological or civilizational confrontation, and support things in which we don’t believe.

We have no intention of trying to split the EU or NATO, but we do not like false alarms about Russia to be used for consolidating transatlantic unity at our expense.

Spiritually and culturally Russia is an inalienable part of the European civilization. We do not intend to apply for membership in or association with the EU, but we are willing to promote our strategic partnership and to advance in this direction as far as possible. Disagreements and competition between us are unavoidable – but they should be taken naturally and calmly and not as a motive for announcing a new cold war and conflict of values between us.

Our opponents say that Russia’s policy is conducive to a new cold war. Maybe they forgot how the genuine cold war really was – a global confrontation between two systems based on irreconcilable ideological differences. There is nothing of this kind at present.

Let me remind you some simple things that the heralds of a new cold war normally leave outside their analysis.

The Russian armed forces have been reduced from 2,75 mln. in 1992 to 1,1 mln. and are going to be cut further down to 1 mln. Our military budget is less than 3% of the country’s GDP, over 10 times less than the size of the USA’s military expenses, more or less equal to military budgets of Great Britain or France. NATO’s military potential in Europe is 3 times larger than that of Russia.

Our country is not a member of NATO and has to provide for its own security. The increase in our military spending is not a threat to anybody, but a necessary effort to give the armed forces what they need and what they for well known reasons didn’t get in the nineties.

By 2000 80% of the Russian armed forces’ equipment were obsolete; with all the financing approved now by 2015 the share of modern equipment is going to reach only 45%. And the major part of the spending is directed at improving living standards of the military and covering the expenses of cutting down obligatory military service in favour of professional armed forces.

Don’t those who keep writing and speaking about the Russian threat know it? We have much more reasons for concern seeing that NATO’s military infrastructure moves closer to our borders, that elements of the American global anti-missile defense are established along our territory’s perimeter, that NATO countries for over 8 years have been blocking the ratification of the adapted CFE-treaty, that certain countries try to influence our domestic politics.

Unlike some other countries, Russia does not use force abroad against the international law, and the Russian public is very much allergic to the very idea of sending our troops beyond our borders.

We have abandoned the foreign policy based on ideology in favour of pragmatism and common sense. We believe that one should not mix ideology with practical politics and we don’t want to take part in new crusades, even if they are proclaimed to be for the sake of promoting democracy. If there is someone now who forces own ideology on other countries and seeks to bomb them into a “shining future”, it is definitely not Russia.

We don’t believe that democracy may be exported into other countries by force or by sponsoring so called “colour revolutions”; that nuclear problems with Iran or North Korea may be solved through putting pressure upon or isolating “rogue states”; that Kosovo’s hasty independence would be a good solution both for this concrete problem and for international relations at large, etc.

If gas costs on West European markets up to 250 US $ per 1000 m3, why should Russia sell it to neighbouring countries at 40 or 50 US $? And when those countries insist upon getting unfairly low prices, blocking supplies to Western Europe, why is Russia blamed for it? Why is Russia accused of blackmailing its neighbours for political reasons? Who blackmails whom?

Why exaggerate fears over “energy dependence” of Europe upon Russia? The EU receives 52% of Russian exports and provides for 70% of foreign investments in the Russian economy. Yes, we supply 1/3 of EU’s oil and 40% of gas imports, but this is also respectively 78% of our oil and 90% of gas exports. This dependence is reciprocal, and if even during the cold war the energy supplies to Western Europe never stopped, it would be absurd now to undermine the basis of our cooperation with leading economic partners.

Russia has its natural advantages; including natural resources, geographical situation etc., and we intend to make full use of them. We regard our standing in the world energy branch as a guarantee of our independence in international politics.

But it is no reason to accuse us of imperial ambitions and great power complex; we base our relations with neighbours and partners on pragmatism, balance of mutual interests and security considerations.

We have no reason for being ashamed of our history. There was a lot of everything in it – good and bad, – but in any case we have at least as much ground to be proud of our country and its past as any other leading nation of the world.

We see as unacceptable the demands that foreign officials should link discussing the issues of our bilateral relations with “the state of democracy in Russia”.

Exactly what is not right with it? Elections at all levels are held regularly, on the basis of competitiveness and political pluralism, in the presence of international observers; there are no serious reasons to question their fairness; one can say and write whatever he or she wants – no one is persecuted for freedom of speech or opinion; disputes are solved in courts etc.

We do not intend to abandon democracy, because we know only too well from the Soviet Union’s experience that only the society based on competition and cooperation between free people, open to the outer world can be successful.

But it doesn’t mean that we should reproduce other countries’ state institutions.

The system of state governance in Russia should be first of all efficient, adequate to the needs of solving our problems, to present phase of social development, geography, traditions. Which model suits us better, we shall decide ourselves.

The quality of democracy depends directly on the level of social and economic development of the society. Democracy is an expensive thing and functions successfully only in a fairly well-off society, with numerous middle class and strong state authority. The Russian democracy is far from perfect, and to consolidate and develop it, it is vitally important to ensure accelerated economic growth, better living conditions for the people and for this – political stability, competent and pragmatic policy, guided by national interests, citizens’ confidence in their leaders.

It is evident that short time after a period of severe political, social and economic turbulence, facing acute domestic and international challenges, the Russian authorities have to act resolutely and firmly to guarantee security and well-being of the country and its citizens.

In fact, it is not the lack of democracy in Russia that irritates our opponents – there is hardly any doubt that the governing bodies in Russia are constituted in accordance with the electorate’s genuine will and that the policy of Russian leadership enjoys the support of the people’s vast majority. The cause of discontent is this policy itself. Those who criticize us, like better the helpless state in which Russia was in the 90-s and those in Russia who, lacking support in their own country, appeal to foreign backing. It’s the cold war reflexes that dictate a “black and white” logic: “anybody who opposes Russia is a true democrat and the free world’s friend”. According to this logic the criterium of democratism is the readiness to follow the foreign lead. This logic of “political correctness” dictated that elections, for example, in Afghanistan, Iraq or Georgia should be declared “just and fair” and those in Russia, Bielorussia or Ukraine should not.

Pressure, to which Russia is subject on these issues, we regard as aimed at getting from our country concessions in foreign policy and on practical matters of our relations with foreign partners. The natural reaction of an absolute majority of Russians, no matter if they support Putin and the Government or not: we shall sort out our problems ourselves.

Let’s see closer at the freedom of media in Russia. There is no state censorship; one can easily find out that there is a wide pluralism and diversity of opinions in thousands of Russian newspapers, radio- and TV-channels. Russia is an open country, where one can receive foreign radio- and TV-programs, use Internet, read foreign written press.

Russian leading TV-channels are under state influence – but isn’t it so also in many other countries, including Norway.

In fact, it is a necessary element of media pluralism and defence against the propaganda aggression we are subject to. It is well known that the world information space is dominated by Western media-corporations that have at their disposal the largest financial resources. They are tuned and addressed mostly to the Western public and cover the news accordingly. The Russian public has access to alternative information – otherwise we would be at the mercy of the same one-sided picture of the world that is fed to information consumers in many other countries.

There is no ground to make the Russian state responsible for killings of journalists. It is understandable that the media are particularly sensitive to their colleagues’ deaths, but even if the deceased criticized authorities it is not a motive to accuse state institutions of having ordered his or her killing, or of covering up the killers, or of delaying investigation etc.

We believe that with our Western partners we have much more in common, than motives for disagreements, but it is necessary to cooperate as equals, without imposing own will to each other, without politicizing questions that are of purely material nature (like Polish meat, gas prices, etc.), not to look for pretexts for announcing a new cold war and not to picture Russia as an enemy each time we have differences on specific issues.

Finally, to sum up the message I meant to deliver today:

  1.  Don’t take for granted everything you read or hear about Russia; follow Minister Støre’s advice and guide yourselves not by cold war reflexes, but by reflection and objective information.
  2. Simplistic approaches – “whoever is not with us, is against us”, “there are two standpoints – ours and wrong” etc. – do not work.
  3.  Ideology should not be mixed with practical politics.
  4.  In dealing with Russia one should choose between cooperating with it and containing it – the latter choice should be preceded by answering to the question: containing from what and for what purpose?
  5. And finally: I’m optimistic about the future of our relations. Regardless cold war reflexes, we have much to do together and for mutual benefit. Cooperation on the ground, more people getting to know each other is the best way of dismissing old fears and outdated agendas.


Thank you for your attention.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 10. desember 2007


Brigader Barthold Hals

Vektleggingen av Combined Arms i Hæren

Formann, mine damer og herrer!


La meg innlede med et eksempel som setter scenen for mitt foredrag.


Brigader Barthold Hals. Foto: Forsvaret

Bataljonsjefen får foto-etterretning fra F16 jagerfly gjennom brigaden. Bildene indikerer uønsket fiendtlig aktivitet i en landsby på grensen av bataljonens ansvarsområde. Landsbyen ligger langs en veiakse som er viktig å kontrollere. Bataljonsjefen bestemmer seg for å sende ut et ubemannet overvåkningsfly (taktisk UAV), for å få bedre oversikt over situasjonen. UAV’en overvåker området i flere timer, og overfører levende bilder til bataljonens kommandoplass. Etter å ha analysert bildene tar bataljonsjefen en avgjørelse om å sende et Combined Arms Team til området.


Den 120 personer store styrken, som er en kompanistridsgruppe komponert og sammensatt for dette spesifikke oppdraget rykker neste dag fram mot landsbyen. Når styrken kommer fram til et defilé som kan være utsatt for bakholdsangrep, sender kompanisjefen ut en oppklaringsenhet som inkluderer bl a ingeniører og sanitetspersonell. Området blir klarert og hovedstyrken kan fortsette. Det ble ikke funnet veibomber eller fiendtlige dekningsstyrker.

Kolonnen med alle sine ulike kjøretøy fortsetter i retning av en utgangsstilling i utkanten av landsbyen. Parallelt med kolonnen kjører en oppklaringsenhet til et høydedrag for å sjekke en observasjonsstilling på en ås ved siden av landsbyen. Kompanisjefen hører fra en underlagt elektronisk krigføringsenhet at de har indikasjoner på at styrken er under observasjon av en gruppe Talibansoldater. Kompanisjefen undersøker om han fortsatt har ildstøtte fra F-16, men det viser seg at jagerflyene har fått et nytt oppdrag om å støtte et britisk avdeling i en annen sektor. Ildstøtte må nå planlegges med brigadens artilleriskyts fra en artilleristilling 25 kilometer unna.


Umiddelbart etter at oppklaringsenheten har etablert seg i observasjonsstillingen sender kompanisjefen ut en ”mini-UAV” for å skaffe seg et oppdatert bilde. Han rådfører seg med sin ildstøtteoffiser og kommanderer sine 81 mm bombekastere i stilling. Han sender også ut sin ildleder, to skarpskytterlag og panserbekjempelsesvåpen til et høydedrag i nærheten. Med deres observasjonsutrustning har de utmerket sikt til landsbyen og det omkringliggende området både i lyse og mørke. Pansrede stridskjøretøyer med avanserte sensorer gjør det samme fra sine observasjonsstillinger lavere i terrenget og fra en annen vinkel.


Kompanisjefen sender ut en patrulje med to infanterigrupper, hvorav en med 60 mm bombekaster, en gruppe fra Afghan National Army med 2 mentorer fra OMLT (operational mentoring liaison team), en sanitetsenhet med spesialsykepleier og to offiserer fra PRT (Provincional Reconstruction Team). Rekognoseringen med mini-UAV har vist at det er rolig i landsbyen. Gjennom en akseoppklaring over tre akser bestemmer kompanisjefen seg for å rykke fram til landsbyen, mens nestkommanderende i styrken organiser dekningsstyrken i flere ildstillinger.


Under forflytningen informerer skarpskytterne, panserverngruppene, infanteriavdelingene, besetningene på de pansrede stridskjøretøyene og ildstøtteoffiseren kompanisjefen om alt de observerer, slik at han har god situasjonsbevissthet. Midt i landsbyen sikrer de et område hvor kompanisjefen og CIMIC offiserene i avdelingen har en samtale via militær tolk med de lokale myndigheter. Etter at samtalene er gjennomført, og situasjonen i landsbyen er konstatert rolig, beslutter kompanisjefen at styrken skal forlate landsbyen.


Før styrken trekker tilbake undersøker han at styrken har tilgjengelig støtte fra Apachehelikopter, siden den nye ruten tilbake til baseområdet ikke er 100 % dekket av artilleriet. Det viser å være en god beslutning, for da fremste pansrede oppklaringskjøretøy blir truffet av en veibombe (IED), og blir tatt under fiendtlig ild, er Forward Air Controlleren raskt i stand til å returnere ild ved å dirigere Apache helikoptrene til stillingen ilden kom fra. Helikoptrene slår ut Taliban-gruppen før denne er i stand til å komme på offensiven. Vognføreren på det pansrede oppklaringskjøretøyet er kun lettere såret, men kompanisjefen bestemmer seg likevel for å bruke et støttende sanitetshelikopter for å få evakuert den sårede til sykehus raskest mulig. Reparasjonslaget fra logistikkenheten foretar en nødreparasjon av det skadede kjøretøyet slik at bergningsvognen kan evakuere det tilbake.


Dagen etter er Combined Arms Teamet tilbake i sin base. Kompanisjefen melder inn en status som tilsier at styrken hans har en operativitet på 70 % pga slitasje og tap av materiell under operasjonen. Styrken gjennomgår en rekondisjonering som medfører, puss og vedlikehold, etterforsyning og oppreparering og hvile og pleie av personellet. Etter tre dagers intensivt arbeid fra logistikkelementet er styrken igjen operativ, og klar til å løse nye oppdrag.

Denne beskrivelsen er et eksempel på hvordan en nederlandsk bataljon med støtte fra brigaden løser en oppdukkende situasjon ved hjelp av et sammensatt Combined Arms Team i Sør-Afghanistan høsten 2007. Eksempelet er hentet fra en nær alliert nasjon, men har en slående likhet med hvordan den norske utrykningsstyrken i Afghanistan organiserer seg og opererer.




Combined Arms er et begrep som har sitt utspring i en tankegang om at svakhetene ved ett våpensystem kan kompenseres med styrkene fra et annet våpensystem. Evnen til å kombinere ulike våpeninnsatser gir et større handlingsrom for en selv, mens motstanderen står overfor et mer komplisert trusselbilde. Dersom man har minst to måter å bekjempe en motstander på kan motstanderen derfor aldri være helt sikker på hvordan han vil bli angrepet.


Denne tankegangen er langt fra ny, og bruken av kombinerte innsatser er et kjent fenomen i militærhistorien. Et tidlig utslag av denne tenkningen var Gustav II Adolfs og Napoleon Bonapartes organisering av sine armeer. De begynte allerede på 16- og 1700 tallet å slå sammen infanteri, kavaleri og artilleri på en helt ny måte som økte armeenes totale slagkraft. Under annen verdenskrig ble det gjennomført omfattende operasjoner hvor både panseravdelinger og luftstridskrefter ble integrert i operasjonene. I nyere tid er den amerikanske Air Land Battle-doktrinen fra 1982 et resultat av økt vektlegging på å kombinere ulike våpensystemer. Etter den kalde krigen har det foregått en dypere integrering av våpensystemer på alle nivåer i de fleste nasjoners militære styrker.


Combined Arms beskrives i dag i de fleste lands doktriner, og ses på som en grunnleggende og helt sentral måte å organisere militære avdelinger på. NATO definerer Combined Arms i Allied Joint Doctrine for Land Operations (AJP-3.2) som den synkroniserte eller samtidige anvendelse av flere våpen, slik som infanteri, stridsvogner, artilleri og fly for å oppnå en effekt på motstanderen som er større enn om hvert enkelt våpen ble brukt mot motstanderen hver for seg eller i rekkefølge.


Operasjoners kompleksitet


Combined Arms begrepet har tradisjonelt blitt brukt i forbindelse med høyintensive operasjoner mellom konvensjonelle landmilitære styrker. I dagens operasjonsmiljø bidrar Hæren med enheter i alle typer operasjoner – i et konfliktspekter som spenner fra fred via krise til væpnet konflikt. Sistnevnte kategori inkluderer det som tradisjonelt er benevnt “krig”. Det er en glidende skala mellom ytterpunktene, og spekteret kan brukes for å beskrive konflikter som pendler frem og tilbake. Manglende eller feilaktig konflikthåndtering kan bidra til at en konflikt bringes opp på et høyere nivå. Tilsvarende kan riktig håndtering dempe og bidra til å løse en konflikt. En part som oppfatter den andre parten som svak eller sårbar, vil kunne se seg tjent med å trappe opp en konflikt til et høyere nivå for å nå sine mål. En robust, tydelig og forutsigbar konflikthåndteringsevne vil således kunne ha en forebyggende effekt. Dette forholdet påvirker hvordan norske styrker skal operere nasjonalt og i operasjoner utenfor Norge.


Fram til begynnelsen av 1990-tallet deltok norske landstyrker primært i FN-ledede operasjoner i en fredsbevarende rolle med begrenset mandat ift maktanvendelse. Hovedsakelig basert på mandater hvor partene i konfliktene godkjente FN-styrkens nærvær. De seneste utenlandsoperasjonene norske landstyrker har deltatt i, bl a Somalia, Bosnia, Kosovo, Afghanistan og til en viss grad Irak, har alle hatt mer robuste mandater og hovedsakelig har operasjonene vært ledet av USA eller NATO forankret i et FN-mandat. I operasjonene i Somalia og Afghanistan har norske styrker vært involvert i kamphandlinger hvor også trusselen fra opprørere og irregulære styrker har vært økende. Operasjonene har innehatt elementer av assistanse til sivilbefolkning og sivile myndigheter, støtte til sivile organisasjoner og gjennomføring av ulike stabiliseringstiltak.

På slutten av 1990-tallet lagde den tidligere USMC generalen Charles Krulak en modell han kalte Three-Block-War (3BW). Gjennom denne modellen beskrev han kompleksiteten i pågående og fremtidens operasjoner. Modellen bygger på den menneskelige dimensjonen, ved at den type væpnede konflikter som militære styrker i fremtiden vil møte ikke kan vinnes ved å fokusere på teknologi alene, men vil vinnes ved å forberede soldatene på de oppgaver og utfordringer som ligger i fremtidens stridsmiljø. Kort oppsummert forklarer 3BW integrering og synkronisering av ulike operasjonstyper i et avgrenset område, illustrert gjennom by-kvartaler, US: blocks, ved at en gjennomfører kampoperasjoner i et kvartal, en utfører humanitære tiltak i neste kvartal ved f eks å dele ut mat, og i det tredje kvartalet søker å holde de stridene partene fra hverandre. 3BW begrepet har på en meget god måte beskrevet de utfordringer som militære styrker står overfor i fredsstøttende operasjoner.

Den fjerde dimensjonen – informasjonsoperasjoner – har til hensikt å dekke dette gapet og bringe våre landstyrker i posisjon hvor en kan kontrollere og dominere en motstander, og være i stand til å respondere mot uønsket påvirkning. Four Block War (4BW) er en syntese av de karaktertrekk som preger en moderne operasjon, gjennom å legge til rette for samtidig bruk av tradisjonelle/ utradisjonelle virkemidler, i konvensjonelle/ ukonvensjonelle operasjoner, mot militære/ paramilitære styrker. Dagens konflikter karakteriseres ofte som en kamp om å vinne ledere og befolkningens støtte i de land og områder militære styrker settes inn som en del av en helhetlig tilnærming for å løse en konflikt. Aktivitetene vi gjennomfører i de tre andre ”blokkene” er viktige for å bygge troverdighet og etablere relasjoner til befolkningen og deres lederskap. Men, det er de tiltakene vi gjennomfører under informasjonsoperasjonene som bygger broen mellom disse og utvider vårt virkningsområde til også å inkludere vår innflytelse og rekkevidde til områder vi ikke er fysisk tilstede, men hvor vi kommuniserer våre meldinger og tilstedeværelse. I sum, utgjør dette hvordan vi kan påvirke befolkningen for å vinne deres forståelse for våre operasjoner.

Et utviklingstrekk i dag er at FN ser på en mer helhetlig tilnærming til konfliktløsning. Forutsetningen for en varig fred er at de bakenforliggende årsakene til en konflikt blir håndtert. Operasjoner vil i dag ofte handle om innledningsvis å stoppe volden. Deretter vil det være viktig å avvæpne stridende grupper og legge forholdene til rette for en fredelig samfunnsutvikling. Militære virkemidler har ofte en begrenset rolle, men skal skape sikkerhet og dermed legge forholdene til rette for å sette inn andre virkemidler. Ambisjonen internasjonalt er i dag å knytte militære og sivile virkemidler tettere sammen. Innenfor FN-systemet og i EU-sammenheng brukes ofte begrepet integrerte operasjoner og i NATO brukes begrepet Effects Based Approach to Operations. Selv om innholdet i disse begrepene varierer noe, er de alle basert på en erkjennelse av at håndtering av komplekse konflikter krever samordning av diplomatiske, økonomiske, humanitære og militære virkemidler. Det er også helt nødvendig med koordinering mellom ulike stater, organisasjoner og andre aktører. Med militære øyne kan dette sies å være politikkens ”Combined Arms”.


Hærens tolkning og utvikling av Combined Arms


Sammensettingen av styrker for å oppfylle intensjonen om Combined Arms skjer med basis i formålet for en taktisk operasjon som en integrert del av en operasjon på operasjonelt nivå. Ut fra dette utledes at sammensettingen av styrken er oppgavestyrt. Sammensettingen vil variere ut fra hvilken type operasjon som velges, eksempelvis fredsopprettende- eller fredsbevarende operasjoner. En effektiv utnyttelse av Combined Arms i kampoperasjoner vil være å koordinere ilden fra både direkteskytende og indirekte leveringsmidler med bevegelsen fra manøver, slik at maksimal kampkraft er konsentrert og rettet mot det avgjørende punktet for denne aktiviteten. Dette er den tradisjonelle forankringen av begrepet. I stabiliseringsoperasjoner vil en imidlertid berøre grenselandet mellom tradisjonell applisering og en noe mer ”moderne” bruk av begrepet, hvor bl a ikke-kinetiske virkninger og aktiviteter inngår som en del av virkemidlene.

Combined Arms har gjennom historien fått utvidet sitt virkeområde etter hvert som teknologi og utviklingen har muliggjort det. Begrepet står nå igjen overfor behovet for justering, ved at såkalte enabling effects, tilretteleggende effekter, eksempelvis informasjonsoperasjoner og CIMIC, er en integrert del av en landstyrkes påvirkningsmuligheter, og følgelig ikke kan sees uavhengig fra tradisjonell tolkning av Combined Arms. Det ligger derfor i sakens natur at planleggingen av en taktisk operasjon ikke bare vil ta høyde for bruk av våpensystemene og manøverelementene, men også de ikke-kinetiske kapabiliteter og kapasiteter som kan påvirke motstanderen og operasjonsområdet, herunder underbygge operasjonen under gjennomføringsfasen, forsterke effekten etter operasjonen og som tilrettelegger for en effektiv påfølging. Krav til kunnskap om våpensystemenes, enhetenes og kapabilitetenes styrker, svakheter og virkeområder er derfor en forutsetning for en Combined Arms tilnærming. Det er således både praktisk og nødvendig å assosiere begrepet effekt med Combined Arms. Dette gir også forankring mot overordnede konsepter som nettverksbasert- og effektbasert tenkning, sammen med Hærens tradisjonelle manøverorienterte tenkning.

Et viktig dilemma rundt begrepet er forholdet mellom sentralisering og desentralisering. I sin kjerne har Combined Arms oppdragbasert ledelse. Oppdragbasert ledelse baserer seg på sentralisert planlegging og desentralisert utførelse, hvor organiseringen av kapabiliteter og enheter gjøres med basis i målsetting for oppdraget. I kjernen ligger en oppgavebasert organisering. Av gyldige konsepter i dag, kommer USMC’s konsept om distribuerte operasjoner nærmest dette. Det som er viktig i denne vurderingen er at styrken settes sammen med elementer fra flere forkjellige nivåer. Eksempelvis kan et mekanisert kompani operere sammen med et ildstøttesystem fra divisjonsnivå. Dette krever at man har kompetanse og erfaring til å synkronisere alle virkemidlene mot et felles mål.

I norsk sammenheng er det viktig å merke seg at hvis strukturen blir for liten, dvs den kvantitative dimensjonen blir så redusert at den ikke greier å produsere kvalitet, blir sentralisering uunngåelig fordi den desentraliserte delen av strukturen ikke vil ha kapasitet til å håndtere en kvalitativ integrasjon av de ulike enheter, systemer og kapabiliteter. Dette innebærer følgelig at det er en nær sammenheng mellom kvalitet og kvantitet i organisasjonen, og dermed evnen til å utnytte Combined Arms. Målsettingen med Combined Arms som bærende prinsipp i en moderne hær har således en sterk innvirkning på Hærens størrelse. Bl a vil valg av en minimumshær sannsynligvis måtte fravike målsettingen om Combined Arms.

Et annet dilemma er forholdet mellom Combined Arms som en grenvis generering av kampkraft og den felles styrkegenereringen gjennom fellesoperasjoner. En fellesoperasjon er som kjent en operasjon der innsatser fra flere forsvarsgrener integreres og samordnes for å oppnå synergier på militærstrategisk, operasjonelt og/eller taktisk nivå, ofte i en multinasjonal ramme, og ofte i nært samarbeid med sivile virkemidler og aktører. Selv om vi i Norge har store ambisjoner om å bli bedre innenfor fellesoperasjoner og utnytte forsvarsgrenenes kampkraft og ressurser bedre i en enhetlig og felles ramme, tilsier erfaringer og trender internasjonalt det motsatte – en forsterkning av komponent funksjonen som basis for bidrag til fellesoperasjoner. Hærens bidrag til fellesoperasjoner som komponent er normalt organisert og ledet av en egen komponentsjef. Combined Arms danner på mange måter et nødvendig konseptuelt grunnlag og utgangspunkt for å forenkle overgangen til fellesoperasjoner. En forutsetning for å få effekt av fellesoperasjoner er at landkomponenten har tilstrekkelig volum og kompetanse til å organisere seg og operere på dette nivået. Det er derfor et paradoks assosiert med dette. På den ene siden vil en mindre forsvarsstruktur kreve større behov for samvirke og samarbeide på tvers av forsvarsgrenene og bedre utnyttelse av fellesressursene. På den annen side vil en liten hær ha tilsvarende redusert evne til å ivareta ambisjonen og behovet for fellesoperasjoner fordi ressursene i større og større grad vil innrettes og fokuseres mot egne behov og krav.


Hærens egenart, og grunnlaget for utøvelsen av Combined Arms, den videre modernisering av Forsvaret i 2005 – 2008, slår fast at framtidige sikkerhetsutfordringer vil måtte løses blant annet gjennom tilstedeværelse og innsats av styrker på bakken. Landterritorium er det primære utgangspunkt for bosetning og verdiskapning, både nasjonalt og globalt. Landstyrkene bidrar i alle typer konflikter: Fra høyintenskonflikter med spesialstyrker og avdelinger med høy mobilitet og beskyttelse, til lavintensitetskonflikter med avdelinger for overvåkning, sikring og kontroll – til støtteoperasjoner for det sivile samfunn. Avdelingene opererer aldri i et vakuum, og opptrer i en fellesoperativ ramme der andre nasjonale og internasjonale militære aktører inngår. Landstyrkene skaper forutsetninger for en fellesoperativ innsats ved å sikre egne styrker, baser for sjø- og luftstridskreftene, infrastruktur og forsyningslinjer på land. Et relativt stort volum av landstyrker er derfor alltid etterspurt i hele spekteret av fredsstøttende operasjoner.



For at hæren skal oppfattes som relevant, må den operative innretningen fokuseres mot Combined Arms tilnærmingen. Med dette menes evnen til å planlegge, lede og gjennomføre en koordinert og målrettet innsats fra Hærens troppearter og tildelte ressurser fra andre forsvarsgrener, andre koalisjonspartnere og eventuelle ikke-militære virkemidler. Kompleksiteten og kontrollspennet i slike operasjoner er imidlertid stort, noe som stiller meget strenge krav til kompetanse og erfaring. Forankringen på brigadenivået er derfor helt avgjørende for at Hæren fortsatt skal kunne snakke om en reell evne til Combined Arms operasjoner. Hvis Hæren mister kompetanse og evne til å operere på brigadenivå, vil man trolig ikke kunne utnytte Combined Arms effekten på lavere nivå i organisasjonen.


Årsaken er dels fordi omfanget og størrelsen på de ulike virkemidlene som settes inn ikke lar seg koordinere på bataljonsnivå uten omfattende kompetanse og erfaring i å operere i en brigaderamme. I tillegg er det mer kosteffektivt å sentralisere virkemidlene på brigadenivå. Dette danner også grunnlag og forutsetning for å sette sammen og trene fleksible oppdragstilpassede bataljons- og kompanistridsgrupper med relevant kompetanse og påvirkningsevne i hele konfliktspennet. Dette gjelder særlig i forhold til den nasjonale landmilitære forsvarsevnen, der Hæravdelinger tildeles oppdrag som er større og mer komplekse enn hva det territorielle Heimevernet kan løse. Med forankring på brigadenivå knyttes dermed den landmilitære forsvarsevnen tettere opp til det fellesoperative nivået. Dette styrker den nasjonale forsvarsevnen fordi forsvarsgrenene gis mulighet til å understøtte hverandres operasjoner.


Brigadenivået og kompetanse og evne til å operere på dette nivået knytter også egen forsvarsevne tettere opp til NATOs styrkeplanleggings- og strykegenereringsprosess og de norske forpliktelsene som ligger i det transatlantiske forsvarssamarbeidet. Samvirkekompetanse på brigadenivå er derfor vesentlig for å understøtte det allierte samholdet som eget forsvarskonsept hviler på – og som norske myndigheter gjøres mer avhengig av. Brigadekompetanse er også et viktig utgangspunkt for Norges evne til å stille med kompetente og troverdige hæroffiserer til allierte staber. Dyktige stabsoffiserer med denne bakgrunnen er ofte avgjørende for at små land skal bli hørt og tatt hensyn til i viktige beslutningsprosesser på taktisk nivå. Det er også avgjørende for å få tidlig innsyn i militære beslutningsprosesser. På den måten gis det mulighet for å øve politisk innflytelse høyere opp i NATOs strategiske beslutningsprosesser.


Ressurstilgangen til Hæren i inneværende langtidsperiode og de vurderinger som er gjort i FS-07 tilsier at brigadenivået blir Hærens høyeste taktiske nivå. Men brigadenivået utgjør også det laveste nivå Hæren må kunne operere på. Brigadenivået utgjør den grunnleggende kompetansemessige forutsetningen for operative leveranser på bataljonsnivå. Det er bataljonene og bataljonssystemet som, sammen med nødvendig taktiske støtte og logistikk, utgjør de naturlige byggesteiner for brigaden. Brigaden må bestå av minimum to manøverbataljoner med et tilpasset taktisk støtte- og logistikksystem. Samvirkesystemet må kontinuerlig være tilgjengelige for trening og kompetansebygging i brigadeforband for at den operative evnen ikke skal forvitre. I tillegg kommer bataljoner som deltar i pågående operasjoner utenlands, samt bataljoner som er under rekondisjonering etter endt oppdrag. På den måten kan brigade kompetanse og operativ evne på brigadenivå opprettholdes, samtidig som det genereres bataljonsstridsgrupper på kontinuerlig basis til nasjonal innsats og operasjoner utenlands. Bataljonsnivå bør normalt utgjøre det laveste nivået i operasjoner utenlands da dette er det laveste organisasjonsnivået hvor man har en egen stab med kapasitet og utholdenhet til planlegging og ledelse av komplekse operasjoner. Sikkerhet for egne styrker og ivaretakelse av norske interesser er et vesentlig aspekt i denne sammenheng.




Fagkompetanse er et bærende element for å kunne utøve enhver profesjon. I et Combined Arms miljø er høy fagkompetanse hos Hærens personell på alle nivåer en forutsetning for høy operativitet og for å minimere sikkerhetsrisikoen både under trening, øvelser og operasjoner. Dette gjelder også i høyeste grad personell med utdannings- og treningsansvar i skole- og fagmiljøer. Bredden i samvirkesystemets basis- og kompetansestruktur tilsier at personell med rett kompetanse blir disponert på en planmessig og profesjonell måte.

Combined Arms setter fagkompetansen sammen i ett eller flere større samvirkesystemer. Som tidligere beskrevet ivaretas denne kompetansen først og fremst av brigadenivået. Brigaden skal ivareta den samlede kompetanse, kunnskap, ferdigheter, evner og holdninger som gjør det mulig å operere selvstendig og effektivt med forskjellige avdelinger, våpensystemer og kapabiliteter som en egen enhet. Brigaden består av en rekke systemer og kan beskrives som et system av systemer. For at systemkompetansen i brigaden ikke skal forvitre, må derfor den operative strukturen og kompetansemiljøene inneha spesialister innen samvirkesystemets ulike fagfelt.

Mer eller mindre kontinuerlig deltagelse i operasjoner i utlandet krever et tydelig rotasjonsmønster på lik linje med hva som er erfart og praktiseres hos våre allierte – et minimum 1:5 forhold. For Hæren innebærer dette i grovt en inndeling der avdelingene er hjemme i to år og i operasjoner utenlands i et halvt år. Rotasjonsmønsteret kan deles inn i grunnleggende utdanning og avdelingsutdanning, oppdragspesifikk trening, deployering til skarpe operasjoner og rekondisjonering. Nasjonal beredskap kan kontinuerlig ivaretas fordi de ulike avdelinger er på ulike rotasjonssykluser, og hvor avdelingene er disponible for nasjonale operasjoner i alle faser unntatt under rekondisjonering og grunnleggende utdanning. Denne inndelingen bidrar således til en nødvendig balanse mellom operasjoner, kompetanseheving og hvile. Rotasjonsordningen er en forutsetning for å unngå for stor belastning på Hærens ansatte og for å sikre kvalitative landmilitære leveranser over tid. Ansatte i Hæren vil dermed få økt forutsigbarhet og en bedret balanse i sin tjeneste.

Før jeg avslutter mitt foredrag, vil jeg vise dere et intervju fra i går kveld hvor oberstløytnant Rune Solberg, sjefen for den norske utrykningsstyrken i Nord-Afghanistan, gir sitt ferske inntrykk av hvordan han har operert med sin avdeling i snart seks måneder og Combined Armes tilnærmingen sett fra hans ståsted.

Film blir spilt av og Rune Solberg snakker til kamera:


Mine damer og herrer mitt navn er Rune Solberg og jeg er til daglig sjef for de norske utrykningsstyrkene i Mazar E Sharif i Afghanistan. Har vært det siden 22. juli i år og siden den tid har den norske uttrykningsstyrken deltatt i både større og mindre operasjoner i nord-Afghanistan.


Min utrykningsstyrke er organisert rundt tre oppdragsbaserte enheter eller “task units” som vi kaller det. I hver “task unit” inngår det ca. 75 mann og kjærnen i en “task unit” er én geværtropp. I tillegg har vi enheter fra et støttekompani i task uniten organisert i en støttetropp. Der finner vi enheter som bombekastere, stormingeniører, flykontrollørlag, hundelag, skarpskyttere og vi har også Latviere som kan ødelegge eksplosive og vi har selvfølgelig også et sanitetselement. I tillegg har vi også ledelse. Dette er altså verktøykassen min.


RC-Nord og vest gikk altså sammen med 207. og 209. afghanske korps. De gikk sammen for å planlegge og gjennomføre en større operasjon for å bekjempe opprørerne i denne delen av Afghanistan. Vi ble da innvolvert i denne operasjonen både i planlegging, koordineringsfasen og i gjennomføringsfasen. Jeg skal ikke gå i detalj når det gjelder selve opperasjonen da det blit for langdrykt, men under en av kampdagene så ble de norske styrkene deriblant QRF’en tatt under ild av Afghanske opprørs enheter. Deriblant talibansoldater.


Det at du drar så mange verktøy i en opperasjon gjør det hele veldig komplekst. Du skal også som troppfører så skal du altså vite hvordan du skal lede disse avdelingene, du skal vite hvordan du skal effektivt bruke dem og du skal kunne vite sikkerhetsavstandene når du f.eks bruker bombekastere og jagefly. Det krever altså kunnskap om de enkelte enhetene i verktøykassen din. Den eneste grunnen jeg tror vi har vørt i stand til å håndtere “combined arms” er at nøkkelpersonell i utrykkningsstyrken har vært en del av samvirkersystemet til brigade nord gjennom mange år og derfor har fått en god og solid utdanning på å bruke en slik verktøykasse.


For den norske utrykningsstyrken i Afghanistan så er jeg klar over at en oppdragsorganisering har vært en sukksess. Det er noe jeg tror vi skal videreføre i organisering av norske kampenheter, men vi må også vurdere på hvilket nivå en slik oppdragsorganisering skal gjennomføres. På kompaninivå er det vel komplekst. Det er mere naturlig å gjøre det på bataljonsnivå og høyere etter min mening.


Så får jeg ønske dere lykke til videre med debatten i Oslo militære samfunn, combined arms og hvordan vi skal organisere hærens kampenheter i fremtiden er viktig og må debateres. Lykke til og takk skal dere ha.



Jeg har i dette foredraget forsøkt å tydeliggjøre hva som ligger i begrepet Combined Arms eller kombinert innsats, og den pågående utvikling og tilpassing av Combined Arms tilnærmingen. Kombinerte innsatser representerer i sin natur og med dagens og fremtidens utfordringer stor kompleksitet. En moderne hær kjennetegnes ved evnen til å planlegge og lede operasjoner etter en Combined Arms tilnærming. Kunnskap og kompetanse er helt avgjørende for å opprettholde og utvikle dette videre. Brigadenivået representerer i så hensende det laveste taktiske nivå som på en helhetlig måte ivaretar en slik kompleksitet. Brigadenivået danner forutsetningen for å kunne sette sammen og operere fleksible oppdragstilpassede bataljons- og kompanistridsgrupper med relevant påvirkningsevne i hele konfliktspekteret. Det er bataljonssystemet med tilpasset taktiske støtte og logistikk som utgjør den mest fleksible og naturlige byggestein for brigaden og bør dermed også utgjøre forsvarets naturlige hovedinnsatsenhet når Norge bidrar med landstyrker utenlands.

De operative kapasiteter Hæren skal styrkeprodusere krever dyktige og motiverte mannskaper og befal. Det forutsetter at Hæren må innrettes mot en modell som på forsvarlig vis ivaretar balansen mellom: Operasjoner, utdanning og kompetanseheving og personellets behov for hvile og restitusjon.
Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 26. november 2007

General Sverre Diesen


Status og utfordringer i Forsvaret



Deres Majestet, Formann, mine damer og herrer,

General Sverre Diesen Forsvarssjef. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

La meg begynne årets foredrag i OMS med å overraske forsamlingen og fortelle at jeg ikke kommer til å snakke mye om Forsvarsstudie-07 her i kveld, slik mange kanskje hadde ventet. Årsaken til det er rett og slett at jeg, etter at studien ble offentliggjort for tre uker siden, har registrert at tilslutningen til de viktigste konklusjonene fra både stortingspolitikere og medier har vært så sterk at det ikke synes å være noen grunn til å utbrodere den. Det virker som vi denne gangen har greid å skape en noe nær tverrpolitisk forståelse og enighet om hvilke tiltak som er nødvendige for å opprettholde en forsvarsevne på dagens nivå. Det er også positivt at Regjeringens forsvarspolitiske utvalg i hovedsak synes å ha falt ned på de samme konklusjoner, særlig hva angår behovet for å videreføre forsvarsbudsjettenes kjøpekraft på dagens nivå. Dermed synes det som det nå ligger to meget gjennomarbeidete og konsistente forslag på statsrådens bord, et fagmilitært og et forsvarspolitisk.


La meg i den forbindelse understreke det som også er presisert i forsvarsstudien – nemlig at det etter min vurdering er fullt mulig innenfor rammen av et forsvarsbudsjett i dagens størrelsesorden – mellom 32 og 34 mrd 2008-kroner – å skaffe landet et hensiktsmessig og moderne forsvar i forhold til de sikkerhetspolitiske utfordringer vi står overfor. At jeg har trukket opp noen dystre fremtidsperspektiver med tanke på hva som i verste fall kan skje dersom den erfarte budsjettutvikling fortsetter, må derfor ikke få lov å forkludre det som er status – nemlig at vi i dag har et kvalitativt meget godt og for dagens formål egnet forsvar. Utfordringene er knyttet til hva vi må gjøre for å beholde og videreutvikle det i riktig retning – som altså er å la budsjettene følge lønns- og prisutviklingen i sektoren.


La meg også få lov å minne om at det denne gang er lagt frem en studie som alle de fire generalinspektørene står samlet bak – selv om de hver for seg selvsagt kunne ønsket seg mer av både det ene og det andre. Gitt de økonomiske rammer og behovet for ikke å fremme forslag om en struktur i økonomisk ubalanse, er imidlertid alle enige i de prioriteringer som er gjort. Det er så vidt jeg kan erindre første gang, og dermed en meget stor styrke for anbefalingen. Æren for det vil jeg først og fremst tillegge de fire generalinspektørene selv, men også den organisering vi nå har med grenstabene som en integrert del av Forsvarsstaben. Det sikrer ikke bare forsvarssjefen tilgang til generalinspektørenes ekspertise og innspill i den daglige drift – som er helt nødvendig – men bidrar samtidig til at de på sin side fungerer som en del av et kollegium som møtes daglig, og som også må ta ansvar for helheten.


Dette foredraget kommer dermed ikke til å handle om hverken penger eller fremtid, men derimot om nåtid – om det Forsvaret vi har i dag og de utfordringer vi har både her hjemme og ute i verden. I lys av den senere tids begivenheter, med økt militær aktivitet i områdene rundt oss samtidig med at våre avdelinger i Afghanistan har vært involvert i regulære kamphandlinger, tror jeg kanskje det kan være vel så interessant. Jeg kommer derfor i første del av foredraget til å gå inn på hvordan vi leser det strategiske bildet som nå avtegner seg i norske nærområder, og hvilken rolle Forsvaret har i den sammenheng. I annen del vil jeg så komme inn på de operasjonene vi nå er involvert i utenlands, og hvilke erfaringer vi kan trekke av dem med tanke på Forsvarets videre utvikling.


Utviklingen i norske nærområder

Som påpekt i forsvarsstudien vil Norge i overskuelig fremtid ha sine sikkerhetspolitiske og strategiske utfordringer knyttet til den nordlige landsdel og de tilstøtende områder. I utgangspunktet er dette en konsekvens av regionens nærhet til områder som fortsatt er av stor militær-strategisk betydning for vår nabo Russland. Men denne tradisjonelle militære dimensjonen forsterkes av nordområdenes økende økonomiske betydning, knyttet til utvinningen av store energikilder og de mulige nye transportveier som følger av issmeltingen i Arktis. Kombinert med de uavklarte grensespørsmålene, den økende russiske militære aktiviteten i regionen og en generelt mer autokratisk og selvbevisst linje i russisk politikk har dette ført til at mange stiller spørsmålet om vi nå ser innledningen på en ny spenningsperiode i nordområdene. Dette er åpenbart et spørsmål av stor betydning, men noen umiddelbar grunn til å trekke alt for dramatiske konklusjoner synes likevel ikke å være til stede. En viktig forutsetning for å tolke utviklingen riktig er etter mitt skjønn at vi ser at det egentlig dreier seg om flere til dels uavhengige utviklingstrekk som riktignok er sammenfallende i tid og rom – men som ikke nødvendigvis henger sammen eller forsterker hverandre gjensidig.


For å begynne med den økte russiske militære aktiviteten i våre nærområder, så kan den etter mitt skjønn ikke tolkes ensidig som et signal om en større russisk vilje eller tilbøyelighet til å bruke makt for å hevde sine interesser i våre nærområder. Jeg finner det ganske naturlig at Russland, etter mer enn ti år som en annenrangs militærmakt konvensjonelt sett, nå bruker en del av sitt økonomiske overskudd på å gjenvinne sin status og sitt selvbilde som militær stormakt. At mye av denne aktiviteten finner sted i våre nærområder er i seg selv heller ikke påfallende. Nordvest-Russland og Kolahalvøya er Russlands eneste strategiske åpning mot Atlanterhavet, og slik sett det eneste mulige baseområde og utgangspunkt for den russiske marinens operasjoner i vestlige farvann. Det innebærer nødvendigvis at mye av den økte aktiviteten vil finne sted i farvann som grenser opp mot våre, og de områder hvor det er både energiutvinning og uavklarte grensespørsmål – men uten at noen av delene derfor er årsaken til aktivitetsøkningen.

Det samme er tilfellet med de russiske flyene som nå skal markere det russiske luftforsvarets strategiske rekkevidde og kapasitet vestover, etter mange års påtvunget inaktivitet. De vil på sin vei vestover måtte fly ut i havet, rundt Nordkapp og videre ut i Atlanterhavet eller ned i Nordsjøen for ikke å krenke andre staters luftrom. Noen annen mulighet finnes ikke, og igjen vil dette måtte bringe flyene i det mange oppfatter som ubehagelig nærhet av norsk område.


På den annen side er det ikke tvil om at noe av denne aktiviteten også har karakter av maktdemonstrasjon på en måte som i hvert fall ikke kan kalles tillitskapende. Å sende to strategiske bombefly helt ned i Nordsjøen til området rett utenfor Nederland samme dag som NATOs forsvarsministre møttes i Nordwiijk, eller gjennomføre tilsvarende flygninger rundt Island samtidig med at amerikanerne forlot Keflavik-basen er i beste fall en unødvendig og lite tilbørlig form for styrkedemonstrasjon. Når dette holdes opp mot russisk holdning i andre viktige internasjonale spørsmål – f eks russisk suspensjon av CFE-avtalen – oppstår det et helhetsinntrykk som ikke bare kan kalles oppmuntrende. Selv om vi derfor ikke leser noen umiddelbar økt konfliktfare i nordområdene inn i den senere tids fly- og seilingsaktiviteter, er det åpenbart all grunn til å følge dem meget nøye – hva vi også gjør. Vi kan heller ikke overse den historiske kjensgjerning at det å disponere et slagkraftig og effektivt militærapparat i seg selv under gitte omstendigheter kan styrke tilbøyeligheten til også å bruke det.


Når det så gjelder den generelle politiske utvikling i Russland, er den selvsagt egnet til å bekymre alle som er opptatt av demokratiets kår i landet. I det store bildet bidrar den nok også til å gjøre Russland mer lukket og nærer på mange måter opp under den historiske russiske frykt og skepsis overfor Vesten. Begge deler er selvsagt negativt, men igjen er det ingen direkte sammenheng mellom dette og en mulig større fare for militær konfrontasjon i nordområdene. Et autoritært Russland har historisk ikke vært mer irrasjonelt enn andre europeiske stater i spørsmålet om bruk av militærmakt, selv om et autoritært regime ofte står friere i forhold til å bruke makt hvis det først ser det som formålstjenelig. Men gitt at det forholder seg slik vil altså en eventuell russisk maktbruk for å fremme sine interesser i nordområdene først og fremst avhenge av om de ser det som nødvendig og hensiktsmessig eller ei. Så lenge de ikke gjør det, blir ikke konfliktfaren større av at landet utvikler seg i autoritær retning. Sagt på en annen måte: Det er militære maktmidlers objektive anvendelighet i de potensielle konfliktspørsmål det dreier seg om som avgjør – ikke det russiske regimets demokratiske karakter.


Dette bringer oss til den siste og avgjørende dimensjon ved den strategiske utvikling i nordområdene, nemlig spørsmålet om hvorvidt nordområdenes økende økonomiske betydning innebærer en tilsvarende større fare for militær konfrontasjon og konflikt. For å svare på det må vi som et første skritt minne oss selv om at militær maktbruk mellom stater er et politisk virkemiddel, og derfor underlagt et politisk resonnement knyttet til maktbrukens art og omfang. En eventuell bruk av militærmakt i nordområdene vil med andre ord måtte gjenspeile hvilke politiske interesser den er ment å ivareta i dag – som åpenbart er helt andre enn under den kalde krigen. Da ville et angrep på Nord-Norge vært en del av en total krig for å erobre resten av det europeiske kontinent. I dag er derimot konfliktstoffet knyttet til rene økonomiske interesser, i første rekke utnyttelsen av ressurser i havet og på havbunnen – men også kontrollen med de nye sjøverts transportveier.


Denne utviklingen har utvilsomt sikkerhetspolitiske konsekvenser, siden utvinning og transport av viktige råvarer alltid har påvirket områders strategiske betydning. Dermed skapes det like utvilsomt et visst mulighetsrom for militær maktbruk under gitte omstendigheter. Vi kan likevel ikke av den grunn hoppe rett på en konklusjon om at noe som minner om den gamle sovjetiske trusselen er i ferd med å gjenoppstå. En militær maktbruk i nordområdene som skal være konsistent med de politiske interesser den skal fremme – altså eierskapet til viktige ressurser i havet og på havbunnen – vil måtte være langt mer begrenset i tid, rom og styrkeinnsats enn det vi forberedte oss på under den kalde krigen. Det følger jo bl a av den enkle kjensgjerning at en mer uinnskrenket maktbruk etter all sannsynlighet ville føre til ødeleggelse av de meget sårbare installasjonene som er forutsetningen for overhodet å kunne nyttiggjøre seg eierskapet til de samme ressursene.


Min konklusjon er derfor at dersom disse interessemotsetningene skulle føre til en militær konfrontasjon i nordområdene mellom Norge og en annen stat, måtte maktbruken graderes og tilpasses formålet – som åpenbart ville være å tvinge den norske regjering til å endre sin politikk på omstridte områder, eller bøye seg for konkrete krav. Maktbrukens hensikt ville med andre ord ikke være å erobre territorium eller påføre oss størst mulig skade for dets egen del, men å demonstrere vilje og understreke styrken i de politiske krav som var fremsatt. Det tilsier en kortvarig og begrenset militær operasjon, som kunne være intens nok på det taktiske nivå, men som antagelig ville bli terminert når den hadde tjent sitt formål – før man risikerte eskalering til et omfang der den politiske og økonomiske risikoen ikke lenger sto i forhold til gevinsten.


Den viktige og interessante konklusjon fra et militært ståsted er derfor at det i vår tid og i våre nærområder ikke kan ses bort fra begrensede militære operasjoner til støtte for politiske krav, eller anvendelse av militærmakt som del av en bredere politisk krisehåndtering. I så fall kan det også være mulig å skape politiske resultater ved hjelp av en militær maktbruk som for å være strategisk effektiv likevel ikke behøver å gå utover operasjoner på det taktiske nivå – og som, for ikke å sprenge sine politiske rammer, heller ikke ville få lov å gjøre det.


I denne situasjonen må vårt forsvars viktigste strategiske oppgave være å sikre at det mulighetsrommet som finnes for regional og bilateral militær maktbruk rettet mot Norge og norske interesser i nordområdene blir så lite som mulig. Dvs at enhver form for maktbruk rettet mot oss kan møtes så raskt at den umiddelbart får et omfang som gjør den uforutsigbar og derfor farlig. Det er med dette scenariet i tankene vi i forsvarsstudien har presisert at det fortsatt er de nasjonale oppgavene som dimensjonerer Forsvarets utforming, og det er denne analysen som også ligger bak våre anbefalinger i så måte.


La meg likevel skyte inn her at det fortsatt er viktig at vi i den daglige, fredsoperative myndighetsutøvelse og ressursjurisdiksjon skiller mellom bruk av Kystvakten og bruk av Forsvarets enheter for øvrig. Her er det ingen glidende overgang, fra bruk av kystvaktskip til bruk av fregatter eller kampfly. I det øyeblikk vi tar i bruk mer omfattende militære maktmidler enn det selv en utvidet tolkning av folkeretten gir grunnlag for, senker vi bare terskelen for det også andre nasjoner vil måtte se som legitim intervensjon med militære midler. Dette innebærer åpenbart å spille kortene i hendene på den militært sett sterkeste, og en slik strategi er det følgelig ikke vi som en liten nasjon som tjener på.


Operasjoner og operasjonsrelaterte erfaringer

Som antydet også i innledningen er jeg litt bekymret for at forsvarsstudiens nødvendige fokusering på de langsiktige utfordringene skal skygge for det som er et like viktig budskap her og nå – nemlig at de siste års omstilling har gitt oss et mindre men langt mer moderne, effektivt og slagkraftig forsvar. Vi ser nå konturene av et forsvar hvor skarpe operasjoner, inklusive kamphandlinger, er en realitet og en profesjonell selvfølge – ikke som i det gamle forsvaret nærmest en abstraksjon som førte til at det ble tatt mange snarveier i forhold til både materiell og trening.


En viktig katalysator for denne utviklingen er selvfølgelig at Forsvaret i dag er kontinuerlig involvert i slike operasjoner. Jeg vil derfor bruke noen av dem til for det første å gi et inntrykk av hvilken kvalitet våre avdelinger faktisk har i dag, og hva den setter dem i stand til å gjøre. Jeg vil også bruke denne gjennomgangen som utgangspunkt for noen betraktninger om hvilke konsekvenser erfaringene bør få for den videre utviklingen av Forsvaret.


I den forbindelse vil jeg bruke mest tid på utenlandsoperasjonene, uten derfor å underslå at Kystvakten, grensevakten, våre jagerfly på beredskap, Redningstjenesten og andre deler av Forsvaret også i høy grad utøver operativ virksomhet her hjemme hver dag. Men for det første er jo den hjemlige virksomheten godt kjent for denne forsamlingen, og for det annet er det nå i første rekke de internasjonale operasjonene ute som på mange måter gir oss viktige stridsmessige erfaringer.



I det året vi nå snart har bak oss har enheter fra alle forsvarsgrener, inklusive spesialstyrkene vært deployert ute i aktive operasjoner. Sjøforsvaret har hatt fire MTBer i UNIFILs maritime styrke utenfor Libanon, Luftforsvaret har hatt ledelsesansvaret av flyplassen i Kabul, Hærens Jegerkommando har vært deployert til Kabul-regionen med en task force i 6 måneder og Hæren forsterket fra Kystjegerkommandoen har videreført sine styrkebidrag i PRT Meymaneh og den hurtige reaksjonsstyrken i Mazar-e-Sharif – begge de to siste i ISAFs Regional Command North. Fra alle disse operasjonene har vi hentet meget verdifulle erfaringer, og når jeg i fortsettelsen velger å konsentrere meg om landoperasjonene i Afghanistan er ikke det til forkleinelse for de øvrige bidrag. Det er imidlertid her vi nå opererer under forhold og med oppdrag som ligger nærmest opp til krigshandlinger, og hvor vi derfor kan hente noen av våre viktigste erfaringer.


Spesialstyrkenes operasjoner

Våre spesialstyrkers operasjoner i RC Center, altså Kabul og de nærliggende provinser, har vært gjenstand for stor oppmerksomhet og mye presseomtale. Hensynet til så vel tiden som operasjonssikkerheten tillater ikke noen detaljert gjennomgang av spesialstyrkenes innsats, utover å bekrefte at de gjennomførte alle sine tre hovedtyper oppdrag – spesiell rekognosering, militær assistanse og direkte aksjon. La meg likevel i mangel av en mer detaljert beretning om styrkens innsats få lov å legge frem et avsnitt fra det brevet som NATOs nestkommanderende i Europa, general Sir John Reith, sendte undertegnede kort tid før den norske spesialstyrken redeployerte i september i år:


          ”During my recent visit to Afghanistan, the excellent achievments of your Norwegian Special Forces Task Force, operating in Kabul and the surrounding provinces, were brought to my attention. Since the moment they became operational, and OPCON to COMISAF in March 2007, they have conducted themselves in an exemplary manner, gaining huge respect and deservedly earning the strong praise of COMISAF and senior commanders for their successful operational achievments. They have also been outstanding ambassadors for Norway, very ably led by their impressive commander, Col Torgeir Gråtrud, and will be greatly missed when they leave the Theatre at the end of this month.”

                                   – DSACEUR, Gen Sir John Reith i brev til FSJ 19 Sep 07


Det er et dilemma at interessen for spesialstyrkenes virksomhet er større enn det vi kan imøtekomme i form av opplysninger om deres operasjonsmønster og oppdrag, og det skaper to slags utfordringer for oss. For det første muliggjør det mystifisering og mistenkeliggjøring fra dem som av ulike grunner tror at vi driver med noe vi ikke har lov til. Dette er åpenbart ikke riktig, og bidrar dessuten i seg selv til å gjøre bruken av styrkene mer politisk kontroversiell – hvilket er et klart minus fra vår side. For det annet er det jo svært beklagelig fra mitt synspunkt at vi må gi avkall på så mye god reklame for Forsvaret som en mer omfattende offentliggjøring av styrkenes kapasiteter ville innebære.


Vi tok derfor initiativ til en mediedag for et antall inviterte journalister hos Hærens Jegerkommando på Rena for noen uker siden, der journalistene fikk en orientering om styrkenes operasjoner i Afghanistan, som gikk så langt som avdelingens sjef fant forsvarlig. Deretter fikk de se flere demonstrasjoner av jegerkommandoens materiell og trening, samt anledning til å intervjue en del av soldatene. La meg i den forbindelse også gi en honnør for sporty innstilling hos to av journalistene som lot seg kaste ut av en C-130 Hercules, påhektet hver sin spesialjeger med tandemfallskjerm i nattemørket. Jeg vurderer imidlertid arrangementet som et vellykket tiltak for å bøte på de ulempene som et nødvendig hemmelighold av deler av spesialstyrkenes teknikk og taktikk innebærer. Det vil derfor etter jul bli gjennomført en tilsvarende dag ved Marinejegerkommandoen i Ramsund.


Operasjon Harekate Yolo II

Jeg hadde også tenkt å komme inn på de relativt nylig avsluttede operasjonene i grensetraktene mellom provinsene Faryab og Badghis, der provinsgrensen utgjør teiggrensen mellom regionkommandoene Nord og Vest. I disse områdene ble det i begynnelsen av denne måneden avsluttet en større operasjon med sikte på å hindre Taliban i å få fotfeste i et distrikt som er befolket av pashtuner, og hvor det således er enklere for den pashtun-dominerte Taliban-bevegelsen å få tilslutning. Operasjonen omfattet styrker fra begge regionkommandoer, og for operasjonens varighet ble teiggrensen mellom provinsene justert, slik at også de områder hvor kampene fant sted ble innlemmet i RC Norths område – noe som altså skulle få betydning for de norske avdelingene.


Operasjon HAREKATE YOLO II, som er dari og betyr noe sånt som Ny bevegelse, var inndelt i fem faser – deployering, rekognosering og informasjonsinnhenting, gjennomføringsfase, stabiliseringsfase og redeployering. Enheter fra til sammen to brigader fra den afghanske hæren ble satt inn, og fra RC Nord ble de afghanske styrkene støttet av en task unit på ca 150 mann fra den norske reaksjonsstyrken i Mazar-e-Sharif.


Operasjonen ble fra RC Nords side ledet av sjefen, brigadér Dieter Warnecke, som etablerte et fremskutt hovedkvarter i Meymaneh, dit det også ble fremgruppert betydelige ressurser til støtte for offensiven. Bl a gjaldt dette sanitetsstøtte, helikoptre m m. Kamphandlingene ble fra norsk side innledet lørdag 3 november, da to patruljer fra Kystjegerkommandoen fikk stridskontakt i Gormach-distriktet. Mandag 5 november, mens den norske styrken støttet afghanske avdelinger under fremrykning i det samme distriktet, kom den i kontakt med anslagsvis 60-80 Taliban-krigere, og det utviklet seg til en ildstrid på til dels langt hold. Stridskontakten varte i ca 4 timer, og i løpet av denne tiden engasjerte styrken fienden med bombekastere, tårnbevæpningen på sine CV-90 stormpanservogner, skarpskyttergeværer og øvrige våpen med rekkevidde. Etter hvert ble også amerikanske fly kalt inn for å støtte i bekjempelsen. Trefningen resulterte i et antall falne på den andre siden, mens den norske styrken som kjent ikke led tap eller skader.


Før jeg går over til å drøfte erfaringene fra operasjonen, vil jeg imidlertid understreke at selv om vi skilte oss relativt bra fra oppgaven denne gangen, var heller ikke dette noe avgjørende militært nederlag for Taliban i denne delen av Afghanistan. Vi vet at nøkkelpersonene bak oppbyggingen i Qaysar – Gormach området holdt seg på god avstand fra kampene, og vi vet at de vil komme ned igjen i landsbyene og gjenoppta arbeidet med å danne nye grupper av krigere. Vi må derfor regne med som sannsynlig at de norske avdelingene i Faryab-provinsen vil komme i nye kamper i månedene fremover. Krigen i Afghanistan minner oss derfor om noe helt grunnleggende ved alle counter-insurgency kampanjer – nemlig at forventningen ikke er og ikke kan være å tilføye motstanderen et endelig nederlag i tradisjonell forstand. Taliban vil fortsatt være der den dagen NATO og vi forlater Afghanistan, men sikkerhets- og stabiliseringsoperasjonenes formål er å nedholde opprøret på et nivå som gjør at oppbyggingen av et fungerende afghansk samfunn ikke ødelegges før afghanerne selv kan ta hånd om sin egen sikkerhet. Det er jeg ikke i tvil om at Vesten og NATO kan greie hvis vi vil, men da må vi ta inn over oss at det vil koste – både menneskelig og ressursmessig – ikke minst i forhold til en sivil innsats som monner i de områdene hvor militær innsats skaper en forbedret sikkerhetssituasjon.


Hvilke viktige erfaringer kan vi så trekke av disse korte, men likevel intense og på mange måter unike trefningene – unike fordi det er første gang en ordinær norsk avdeling involvert i en internasjonal operasjon kommer i kamp som konsekvens av planlagte, offensive operasjoner mot en velorganisert motstander. Her i kveld skal jeg foruten å nevne noen helt konkrete forhold også prøve å peke på noen av de slutningene vi tror vi kan trekke på et overordnet nivå – altså hva erfaringene etter hvert forteller oss om viktige sider ved Forsvarets videre utvikling. Mye av det er ting vi allerede har erkjent og er i gang med.


Overlegent materiell og overlegen teknologi

La meg begynne med hvordan stridskontakten illustrerer verdien av overlegen utrustning hva angår så vel våpen som observasjonsutstyr og annen teknologi.


Den norske styrken kunne engasjere sine mål på helt andre avstander og med en helt annen presisjon enn det motstanderen var i stand til. På tross av at så vel Kalashnikov-geværer som RPG rakettkastere er effektive og farlige våpen når de kommer nær nok, ble altså Taliban-krigerne tatt under effektiv og virkningsfull ild på avstander hvor de selv ikke hadde noen mulighet for å besvare ilden presist. Den ilden våre styrker pådro seg var så lite effektiv at opplevelsen av å være beskutt ikke fikk noen umiddelbar nedholdende eller annen effekt.


På samme måte er betydningen av nattobservasjonsutstyr i form av briller og monokler helt avgjørende – vårt personell ser og kan avgi rettet ild i mørke, mens motstanderen ikke har annet å skyte etter enn observerte munningsflammer. Vi eier med andre ord natten, med alle de praktiske og ikke minst psykologiske fordeler dette gir.


Et tredje eksempel er den IR-kilden vårt personell går med, som avgir en infrarød lysstråle som umiddelbart vil være synlig i kameratenes siktemidler og identifisere vedkommende som venn. Dermed reduseres faren for tap fra egen ild i mørke.


Her må også nevnes den laserbelyseren som er integrert i våre våpens siktemidler, som reflekteres fra målet og forteller skytteren at han vil treffe. Imidlertid vil han da også se hvis det allerede er andre våpen som er rettet mot samme mål, og kan dermed skifte og engasjere et annet mål i stedet. Teknologien muliggjør med andre ord en langt bedre utnyttelse av egen ildkraft.


La meg til slutt i denne lille redegjørelsen om betydningen av utstyrsmessig overlegenhet vise forsamlingen hva som i dag er mulig når det gjelder taktisk samvirke mellom luft- og bakkestyrker på meget lavt nivå – mellom en spesialstyrkepatrulje og et enkelt kampfly. Patruljen skal pågripe eller nøytralisere en ettersøkt person – en såkalt high value target – som befinner seg på et nærmere identifisert sted. Patruljen luftlandsettes med helikopter, men operasjonen støttes også av et av våre kampfly oppgradert med det siste innenfor rekognoserings- og målfølgingsutstyr – en såkalt Pantera-pod. Flyet ligger ca 4 nautiske mil ut fra målet og i 15.000 fot med fullstendig oversikt over målområdet. Flygeren kan dermed lede patruljen inn og gi patruljeføreren kontinuerlig sanntids informasjon om situasjonen på målet, ned til hvor den enkelte fiendtlige vaktpost befinner seg. Flyet vil også kunne støtte løsrivelsen med egne våpen, når patruljen er tilbake i helikopteret og klar av målet etter utført oppdrag. Videoen er tatt opp under en realistisk øvelse i Norge, og viser ikke en reell operasjon.


Alt dette bekrefter egentlig den overproporsjonale effekt av å ha bedre utstyr enn motstanderen på kritiske områder. Selv et begrenset teknologisk forsprang slår ut i en ”vinneren tar alt”-effekt, fordi den overlegne vinner hvert engasjement. I en kamp mellom den enøyde og et antall blinde spiller det med andre ord ingen rolle hvor mange blinde det er – den ene seendes komparative fortrinn er så stort at andre faktorer, som f eks det tallmessige styrkeforhold, blir uten betydning. I tillegg til sine rene praktiske fortrinn må det også understrekes at bevisstheten om egen overlegenhet og dennes betydning for utfallet selvsagt har en betydelig psykologisk og moralsk effekt. Fra min side er dette et avgjørende argument i diskusjonen med dem som måtte mene at Forsvaret er for opptatt av å ha det nyeste og beste utstyret – det er nettopp dette som er den avgjørende faktor når det blir spørsmål om hvordan vi kan gi våre avdelinger best mulig beskyttelse, begrense egne tap og begrense utilsiktet skade. Forsvarets materiellstandard er derfor nøkternt vurdert ikke bedre enn den bør være.


Så hører det selvsagt med i denne sammenheng også å erkjenne at den teknologiske overlegenhets betydning i en asymmetrisk konflikt er avgrenset til det taktiske nivå – til de situasjoner hvor fienden tar sjansen på å gå til åpen kamp. I strategisk perspektiv – i den grad fienden velger helt andre virkemidler og nettopp unngår å utfordre en teknologisk overlegen motstander – vil teknologi i seg selv ikke være noen endelig løsning, som vi kommer til om et øyeblikk.



Beskyttelse av egne styrker har imidlertid også med andre forhold å gjøre, og i den forbindelse har det vært fokusert på bl a bruken av upansrede kjøretøyer under løsing av oppdrag i Afghanistan. Spesielt gjelder dette i PRT Meymaneh, der det i betydelig grad benyttes upansrede Toyota landcruisere og Mercedes feltvogner. Dette er imidlertid en utfordring på to måter, hhv tilgjengeligheten på egnede pansrede patruljekjøretøyer i markedet og slike kjøretøyers egnethet for oppdraget til spesielt PRTene. Når det gjelder tilgjengeligheten, iverksatte Forsvaret allerede i 2006 en forsert anskaffelse av det pansrede patruljekjøretøyet IVECO, som ved årsskiftet 2006-2007 kunne leveres i et begrenset antall til reaksjonsstyrken i Mazar-e-Sharif. Ytterligere 145 kjøretøyer er i bestilling, men det er flere enn Norge som i disse dager etterspør slikt utstyr, og leveringstiden er derfor lang. Vi studerer imidlertid nå en mulighet for at 35 kjøretøyer igjen kan leveres utenfor tur i første kvartal 2008, og noen av disse vil i så fall kunne fordeles også til PRT Meymaneh med tanke på bl a de såkalte Mobile Observation Teams, MOT, som er de mest utsatte for både veibomber og sammenstøt med opprørsstyrker. Så er det også et poeng å ta med at der kjøretøyer bare er sidepansret, reduserer det selvsagt sårbarheten for beskytning med håndvåpen – mens det tvert imot øker sårbarheten for miner og veibomber fordi det pansrede skroget skaper en fordemningseffekt inne i kjøretøyet.


Det andre spørsmålet er imidlertid om for utstrakt bruk av slike kjøretøyer bryter med hele PRT-konseptets idé og forutsetning, som er å opptre med en lavest mulig militær profil utad og i stedet vektlegge den best mulige kontakt med og åpenhet overfor sivilbefolkningen. Dette lar seg vanskelig oppfylle fra et pansret kjøretøy med en helt annen, mer lukket og avvisende signatur. Spørsmålet på sikt er derfor ikke hvor lang tid det vil gå før PRTene kun benytter pansrede kjøretøyer – det ville være helt kontraproduktivt. PRTet må imidlertid gis en mulighet for å velge den type kjøretøy til enhver tid som sikkerhetssituasjonen og oppdraget tilsier.


Et annet viktig styrkebeskyttelsestiltak er innføringen av såkalte IED-jammere – altså elektroniske jammere som hindrer avfyring av radiostyrte veibomber og andre improviserte sprengladninger – såkalte Improvised Explosive Devices, eller IEDs. I lys av at slike bomber stadig blir mer avansert, har dette vært et nødvendig og prioritert tiltak. Også etter denne type materiell er det imidlertid nå meget stor etterspørsel, i tillegg til at ikke alle typer jammere er like velegnet – f eks kan interferens med annen sambandsutrustning være et problem.


Her har Norge likevel fått god hjelp av våre allierte, og pr i dag har vi flere slike jamme-sett i bruk i Afghanistan, basert på utlån fra amerikanerne. Våre spesialstyrker fikk også dekket sitt behov for slikt utstyr ved utlån fra amerikanske styrker, da de deployerte til Kabul-regionen i mars i år. Vi er selvsagt takknemlige for den støtte vi her har fått fra det amerikanske forsvaret. I øyeblikket er imidlertid et større antall sett under levering, brorparten av disse blir montert i våre kjøretøyer i løpet av november og desember, mens de resterende blir fordelt til spesialstyrkene for deres neste oppdrag. Våren 2008 blir så ytterligere et større antall levert, og da regner vi med at vårt behov foreløpig er dekket – også med tanke på nødvendig taktikkutvikling og opplæring her hjemme.


For øvrig er det verd å merke seg at tiltak for å bekjempe IED-trusselen ikke kan ses på som en form for minerydding, slik dette prioriteres under mer tradisjonelle militære operasjoner. IEDer er – gitt motstanderens vektlegging av denne type stridsmiddel – å betrakte som hans strategiske hovedvåpen. Effektiv IED-bekjempelse krever derfor aktiv kamp mot hele ”verdikjeden”, fra innsmugling av sprengstoff og tennmekanismer via montering og klargjøring til utplassering og bruk. Det var bl a i etteretningsdrevne operasjoner av denne typen, rettet mot opprørernes forsøk på å gjennomføre bombeaksjoner i Kabul by våre spesialstyrker høstet stor anerkjennelse under sin siste operative periode i Afghanistan. Fra NATOs side er dette tatt meget alvorlig, og ”counter-IED” er nå blitt et eget, meget omfattende taktisk og teknisk kompetanseområde i alliansen.


Trening og utdannelse

På det personellmessige området er det først og fremst en erfaring at god og realistisk trening er avgjørende når en avdeling settes inn i kamp. Det kan neppe sies å være noen stor nyhet rent generelt, men poenget her er egentlig hva vi må legge vekt på i dagens situasjon for at vi skal kunne si at våre mannskaper og avdelinger er godt trent. La meg da understreke det helt selvfølgelige, som er ferdighet med eget personlig våpen – herunder utnyttelse av de observasjons- og siktemidler som følger våpenet. Et annet poeng er grundig utdannelse innenfor sanitetstjeneste og førstehjelp, der hver mann nå har minst både det utstyr og den kompetanse som bare dedikerte sanitetsmenn på lagsnivå hadde tidligere.


Men vel så viktig er de ferdighetene som er helt nye på lavt nivå – f eks evnen langt ned i organisasjonen til å lede avstandslevert ild, det være seg fra bakkebaserte plattformer som bombekastere og artilleri eller fra fly. Her ser dere en av våre multi-kjøretøyer i Afghanistan med den nødvendige utrustning for å kunne lede kampfly inn på målet. Dette var tidligere kompetanse og kapasitet forbeholdt bataljons- og brigadenivåene. Nå ser vi effekten av å kunne gjøre dette helt ned på tropps- eller patruljenivå, enten ved oppdragsbasert underleggelse av ildledere og andre spesialister eller ved at kompetanse og nødvendig utstyr faktisk inngår organisatorisk i avdelingen.


Dette er det skjermbildet som ildlederen på bakken og kampflypiloten ser samtidig og i sann tid. Bildet er tatt av en norsk spesialstyrkepatrulje i Afghanistan i år, i mørke og på 8 km avstand, og viser en Taliban-gruppe i bivuakk. Under ser vi kartet over samme område og til venstre ser vi meldingsformatet hvor operatøren skriver inn posisjon, høyde, ønsket våpentype og andre måldata til flyet, og overfører dette direkte til flygeren som leverer våpnet mot de samme koordinatene. Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at dette bildet ikke resulterte i noe engasjement.


Personellmessige konsekvenser

Dette gir forhåpentligvis et inntrykk av de meget høye krav som nå stilles til hvor mye og hvor komplekst materiell den enkelte mann langt ned i organisasjonen skal kunne bruke og vedlikeholde. En menig soldat i infanteriet skal i dag beherske bruken av vesentlig mer og også mer komplisert utstyr enn det undertegnede behøvde som kompanisjef på 80-tallet. Av dette må vi imidlertid trekke noen konklusjoner av prinsipiell art når det gjelder hele vår personellstruktur på grunnplanet. Etter hvert som vi putter all denne kompetansen inn i våre mannskaper og avdelinger, og etter hvert som avdelingene også får kamperfaring, representerer den enkelte mann og enhet selvsagt både en betydelig større økonomisk investering enn før, og dessuten en svært verdifull kompetanse. Begge deler tilsier at vi i størst mulig grad nå må søke å rekruttere dette personellet – når de kommer tilbake etter en periode som korttidsvervet direkte fra førstegangstjeneste – til videre tjeneste i Forsvaret som vervet, avdelingsbefal eller yrkesbefal. Ikke minst er jeg opptatt av å bygge opp en stamme av erfarent avdelingsbefal – som vi nå ønsker å kalle spesialistbefal – som er nettopp den kategorien som skal være garantien for at erfaringer opparbeidet under trening og operasjoner på grunnplanet også kommer til nytte på grunnplanet – og ikke må erfares på nytt av stadig nye.



Når operasjoner og krigshandlinger blir rutine minnes vi selvsagt om at Forsvaret ikke lenger er et utdanningsapparat i fred for et mobiliseringsforsvar i krig – det er et stående innsatsforsvar som også skal kunne deployeres utenlands. Dette har ikke bare konsekvenser for de helt åpenbare organisatoriske og rekrutteringsmessige forhold, det har også andre viktige implikasjoner. En slik implikasjon som jeg har vært opptatt av siden jeg tiltrådte som forsvarssjef er behovet for en annen og bedre ivaretagelse av våre veteraner.


La meg i den sammenheng begynne med å si at det å være veteran i militær betydning – altså det å ha tjenestegjort i Forsvaret under aktive operasjoner – i seg selv ikke er noen diagnose, eller noe vi ønsker å sykeliggjøre. Tvert imot er det et statistisk faktum at den overveldende majoritet ikke får noen negative langtidsvirkninger i form av posttraumatisk stressyndrom e l, og det er det for så vidt heller ingen grunn til at de skal få. På den annen side må vi erkjenne at det er like statistisk åpenbart at vi kommer til å få personell med slike reaksjoner, fordi våre avdelinger kommer ut i situasjoner som gjør at dette må forventes. Men da må det også etableres en egen oppfølgning av dette personellet, slik at vi ikke ved hjemkomst bare avleverer dem til det sivile helsevesen og lar dem kjempe sin egen kamp i konkurranse med hofteoperasjoner og grå stær. Da må vi også på dette området ta konsekvensen av at et stående innsatsforsvar er en grunnleggende annen slags militær organisasjon enn en den vi hadde, og instituere andre ordninger i arbeidet for å ivareta våre veteraner.


Dette var den direkte foranledning til at jeg i februar 2006 opprettet en Forsvarets veteranadministrasjon – VA – i Forsvarsstaben. VA skal være det overordnede kontaktpunkt i Forsvaret for alle veteraner og gi råd i saker veteranene selv tar opp av sosial, medisinsk eller økonomisk karakter, de er forsvarssjefens rådgivende organ i veteransaker og de skal samarbeide med de frivillige veteranorganisasjonene. VA har siden opprettelsen mottatt ca 3.500 henvendelser, som representerer 350 registrerte saker. Mange av disse er kompliserte og berører flere problemstillinger, og tar ofte også tid. Men styrken i ordningen er at veteranadministrasjonen kan spille på alle relevante deler av Forsvaret for å få sakene løst, i stedet for at den enkelte veteran skal bli sendt fra den ene institusjonen til den andre på egen hånd. Veteranadministrasjonen holder også kontakten med de frivillige veteranorganisasjonene utover landet, og bidrar økonomisk og på annen måte til det omfattende oppfølgnings- og kameratstøttearbeid som de driver lokalt. La meg i den forbindelse rette en takk nettopp til de frivillige veteranorganisasjonene og den innsats de yter for å skape og vedlikeholde samhold og kameratskap blant tidligere soldater. Det bidrar ikke bare til at mange har fått et miljø å vanke i der de føler seg hjemme, det sørger også for at problemer som kunne blitt vanskelige å håndtere alene for den enkelte kan kontrolleres og ikke utvikler seg til en mer alvorlig tilstand.


Jeg vil her også nevne Nasjonal Militærmedisinsk Poliklinikk, som ble etablert i februar 2005, og som har tatt unna en betydelig mengde akkumulerte saker fra til dels lang tid tilbake. Hensikten med NMP er å benytte det relativt lille norske fagmiljøet på denne type helseproblem mest mulig effektivt, delvis ved oppfølgning direkte av stadig tjenestegjørende personell og personell som står foran redeployering og dimisjon. Men NMP skal også fungere som kompetansesentrum og rådgivere for de leger og psykologer ute i primærhelsetjenesten som vil kunne møte problemet hos tidligere soldater, til dels mange år etter at vedkommende har forlatt Forsvaret.


Av de mange tiltak som for øvrig er iverksatt siste år vil jeg spesielt nevne etablering av en egen minnedag for Forsvarets falne, der vi også samler de pårørende av dem som i løpet av siste år har mistet en av sine i Forsvarets tjeneste – enten i operasjoner eller under trening og øvelser. Noen vil kanskje spørre om hvorfor det er nødvendig, vi har jo også tidligere funnet anledning til å minnes de som er falt. Da er det etter mitt skjønn et poeng at når vi tidligere har skullet minnes våre falne, har det skjedd på de store frihets- og frigjøringsdager – som 8.mai og 17.mai – de dagene da vi også markerte vår frihet og selvstendighet som nasjon. Minnedagen for de falne var også nasjonens merkedager, fordi liv eller død for soldaten og liv eller død for nasjonen var en og samme sak. Slik er det ikke lenger, og da er det kanskje på sin plass å etablere en dag som uavhengig av nasjonal feststemning minner oss om hva som i siste instans kan bli krevet av soldaten – også når livet går sin ubekymrede gang i resten av nasjonen.


Profesjonsidentitet og profesjonskultur, dekorasjonsregime

Et siste poeng når det gjelder de langsiktige konsekvenser av Forsvarets nye innretning er den endring utviklingen av et moderne forsvar også krever på området profesjonsidentitet og profesjonskultur. Det er på den måten stor forskjell på et typisk mobiliseringsbasert territorialforsvar og et stående innsatsforsvar. I det gamle mobiliseringsforsvaret var de yrkesmilitære bare en liten profesjonell kadre i et oppbud av ti- og hundretusenvis av borgersoldater. Denne organisasjonen var bare forutsatt å skulle tre i funksjon når landet ble angrepet utenfra og nasjonens skjebne lå i vektskålen. Kravet til den enkelte – yrkesmilitær eller mobiliseringssoldat – var derfor like selvsagt som det var kompromissløst – nemlig formaningens ord om at ”i farens stund skal han, om det kreves, villig ofre liv og blod for Konge og Fedreland”.


Dagens situasjon er grunnleggende annerledes, også på dette punkt. I dag må befal og vervede mannskaper være forberedt på å sette livet inn under helt andre himmelstrøk enn våre egne, og i situasjoner der vår eksistens som fri nasjon ikke er i umiddelbar og overhengende fare. Når det skjer, og liv i verste fall går tapt, skjer det med andre ord fordi lojaliteten til kameratene, avdelingen og oppdraget krever det – ikke fordi konsekvensen ellers kan bli tap av frihet og selvstendighet for oss alle sammen. Men da må vi også erkjenne at dette fordrer en annen profesjonsidentitet enn det gamle forsvaret gjorde. Vi må som militære erkjenne at velger man for kortere eller lengre tid å være soldat av profesjon, er man forpliktet overfor samfunnet på en annen og mer vidtrekkende måte enn før.


Til gjengjeld må samfunnet erkjenne at i denne type forsvar spiller de ytre og synlige tegn på anerkjennelse for innsatsen en helt annen rolle enn før. Der hvor soldater under disse nye betingelser utmerker seg i kamp utover pliktens krav, må det for eksempel være mulig å dekorere dem etter fortjeneste – i tråd med den praksis som er vanlig i alle land. Jeg understreker at gjenetableringen av et fungerende dekorasjonsregime ikke bare er begrunnet med ønsket om å påskjønne ekstraordinær innsats som fortjent. Jeg kan forsikre om at dette er noe våre soldater selv er meget opptatt av og gir eksplisitt uttrykk for, nettopp fordi det handler om å gi dem en forsikring om at det de gjør – ganske særlig når de er i kamp og tvinges til å ta liv – er legitimt og har samfunnets støtte. Også våre eksperter innenfor stressmestring og stridspsykiatri legger stor vekt på betydningen av denne form for anerkjennelse, og i det perspektiv er også dette en del av den forsterkede innsats for våre veteraner.




Deres Majestet, formann, mine damer og herrer,

Jeg har med dette foredraget forsøkt å gi noen vurderinger av de utfordringer Forsvaret står overfor både ute og hjemme, og hvilke konsekvenser disse vurderingene skal få når det gjelder utformingen av Forsvaret i årene fremover. Det er åpenbart umulig å drøfte disse utfordringene i deres fulle bredde innenfor rammen av et tre kvarters foredrag, og det er heller ikke mulig å yte all den tjeneste og det formidable arbeid som nedlegges av Forsvarets personell både ute og hjemme full rettferdighet. Jeg vil derfor avslutte der jeg begynte med å si at jeg nå har den aller beste forhåpning om at den modernisering og omstilling Forsvaret har vært igjennom – og som har vært meget krevende, ikke minst for personellet – ikke har vært forgjeves, men representerer begynnelsen på en ny utvikling. Vi har avviklet de siste rester av det gamle mobiliseringsforsvaret og skapt et forsvar som på en bedre måte er tilpasset vår tids utfordringer – og som nå kan utvikles videre dersom de økonomiske betingelser som det synes å være skapt bred politisk enighet om blir innfridd. En slik enighet om Forsvaret er først og fremst et resultat av den innsats som gjøres hver dag for ivareta Forsvarets oppgaver, og dermed synliggjør hva konsekvensene ville være av å miste det. Det er innsats Forsvarets kvinner og menn kan være stolte av.


Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 5. november 2007


Kjetil Selvik
Førsteamanuensis II ved Universitet i Oslo

Hvor går Midtøsten? Nye konfliktmønstre og utviklingstrekk



Kjetil Selvik. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Foredraget tar for seg tre alarmerende utviklingstrekk som i Midtøsten-sammenheng representerer nye sikkerhetsutfordringer. Det første er statssammenbrudd som Midtøsten-regionen tidligere har vært spart for, men nå har vist sin relevans gjennom borgerkrigen I Irak og på Gaza-stripen. Det andre er tegn til fremvekst av regionale konfliktformasjoner. Konfliktene i Libanon og Irak er langt større enn sine respektive nasjonale rammer og bidrar til konfliktsementering over landegrenser. Det tredje er striden over Irans atomprogram. I seg selv representerer dragkampen mellom USA og Iran intet nytt i regionen, men utfallet vil til gjengjeld med stor sannsynlighet åpne nye konfliktdimensjoner




Formann, mine damer og herrer.


Det sies at intet er nytt under solen. Solrike Midtøsten – her definert i vid forstand som den arabiske verden fra Marokko i vest til Oman i øst i tillegg til Israel, Tyrkia og Iran – kan intuitivt synes som en god illustrasjon. Statssystemet som ble opprettet av kolonimaktene etter 1. verdenskrig har sementert seg og de autoritære regimene som styrte regionen ved inngangen til 1970-tallet har med svært få unntak overlevd frem til i dag. Kurdernes forsøk på å utfordre statssystemet møter veggen i Tyrkia og Iran. Israel er stadig i konflikt med sine nabostater og den bitre krigen med palestinere raser som aldri før. Vestlige stormakter på jakt etter olje- og energiressurser intervenerer politisk og militært for å sikre sine interesser og blir møtt av anti-imperialistisk vrede. Regionen splittes mellom antivestlige stater og regimer som har alliert seg med Vesten. Militante islamister rammer vestlige mål og autoritære herskere i regionen. Mot dette bakteppet, kan en så snakke om nye konfliktmønstre og utviklingstrekk i Midtøsten?


Det er liten tvil om at drivkreftene bak konflikt i Midtøsten på mange måter er ”mer av det samme”: Israel; olje; amerikansk imperialisme; kamp mot autoritære styresett, militant islamisme og etnisk rivalisering. Den langsiktige konsekvensen av ”mer av det samme” er imidlertid en annen enn i går. Åpningen av en ny og blodigere slagmark i Irak parallelt med de ”tradisjonelle” konflikter i Libanon og Palestina gir også en regional dybde til krisen som – hvis de grunnleggende problemer forblir uløst – kan trekke flere land ned i dragsuget.


Jeg skal i dette foredraget ta for meg tre alarmerende utviklingstrekk som i Midtøsten-sammenheng representerer nye sikkerhetsutfordringer. Det første er statssammenbrudd. Dette har tidligere vært en problemstilling forbeholdt Afghanistan og Afrika sør for Sahara, men borgerkrigen i Irak og på Gaza-stripen har demonstrert scenariets relevans også i Midtøsten. Det andre er gryende tegn på regionale konfliktformasjoner slik vi kjenner dem fra Sentral- og Vest-Afrika, Balkan og Sentral-Asia. Konfliktene i Libanon og Irak er langt større enn sine respektive nasjonale rammer og bidrar til konfliktsementering over landegrenser. Det tredje er konflikten over Irans atomprogram. I seg selv representerer dragkampen mellom USA og Iran intet nytt i regionen, men dens utfall vil til gjengjeld med stor sannsynlighet åpne nye konfliktdimensjoner.


Frykt for statssammenbrudd


Midtøsten oppfattes ofte som kronisk ustabil. Medienes fokus på krig og selvmordsaksjoner har skapt et feilaktig inntrykk av en region preget av kaotiske politiske systemer. I realiteten har Midtøsten tvert imot vært kjennetegnet av ekstrem politisk stabilitet i betydningen regimestabilitet siden 1970. De politiske systemer så vel som enkeltpersonene og elitegruppene som kontrollerer dem, har med unntatt av Shahens Iran og Saddam Husayns Irak vist en helt spesiell evne til å overleve. Mekanismene herskerne benytter for å videreføre autoritært (og i mange tilfeller upopulært) styre går imidlertid ofte på bekostning av statsapparatets effektivitet og autoritet. Ledere med svak politisk legitimitet fyller for eksempel statsapparatet (og ikke minst de væpnede styrker) med familiemedlemmer, venner og slektninger for å opprettholde sin kontroll. Politisk lojalitet er imidlertid slett ingen garanti for styringsmessig kvalitet. Tvert imot fører denne typen ”kapring” av staten som regel til omfattende korrupsjon.


Midtøsten betaler slik en høy pris for at autoritære herskere har hatt som hovedprioritet å forlenge sitt maktmonopol i snart 40 år. Skadevirkningen er omvendt proporsjonal med regimenes legitimitetsgrunnlag fordi makthavere uten anerkjennelse i folket må ty til ikke-meritokratiske utnevnelser, splitt-og-hersk-metoder, undertrykking og opprustning i særlig høy grad. Saddam Husayn var skrekkeksempelet på hvordan slik ”overlevelsespolitikk” kan tære på en stat. Men også klansbaserte regimer som Mu’ammar Qaddhafis Libya, Hafiz og Bashar al-Asads Syria og ’Ali ’Abdallah Salihs Jemen har kraftig undergravet statsapparatets autoritet.


Under slike forhold kan et ytre eller indre sjokk forstyrre likevekten stabiliteten er bygget på og sette i gang en nedbrytende prosess. Det var det som skjedde da USA invaderte Irak militært og rokket ved hjørnesteinene Saddam Husayn hadde bygget sin politisk kontroll med. Oppløsingen av den irakiske hæren og avvisningen av ledere med bakgrunn i Ba’th-partiet – som den midlertidige amerikanske okkupasjonsregjeringen CPA gjennomførte med løfter om å bygge en ny og demokratisk stat – ble særlig utslagsgivende for den irakiske statens sammenbrudd. Sikkerhetsvakumet som oppsto ble fylt av sekteriskbaserte militser som beskyttet ”sine” nabolag og terroriserte de andres. Slik ble det voldelige opprøret mot amerikansk okkupasjon gradvis doblet av bitter borgerkrig. Shia-militsene som den sterkeste part sikret seg kontroll over den irakiske regjeringen. De politiske institusjonene som var blitt opprettet i forsøk på å bygge en ny irakisk stat ble slik til krigsherrers personlige len.


I de palestinske områdene på Vestbredden og i Gaza har 40 års okkupasjon brutt ned forutsetningene for en levedyktig stat. Israel har siden den selvstyremyndigheten ble opprettet som en del av Oslo-avtalen forfulgt en paradoksal politikk overfor palestinerne, hvor de på den ene siden har ønsket seg en fredsavtale, men på den andre siden ikke har tillatt en levedyktig motpart å konsolidere seg for å kunne implementere en løsning på palestinsk side. Oslo-prosessen har i stedet sørget for å splitte palestinerne mellom Fatah og Hamas hvor førstnevnte som leder for selvstyremyndighetene har mistet kontakt med grasroten, mens sistnevnte til tross for masseoppslutning har blitt ekskludert fra de politiske prosesser. De borgerkrigslignende tilstandene på Gazastripen i juni 2007, og påfølgende splittelse mellom Fatah-dominerte Vestbredden og Hamas-kontrollerte Gaza, er et sikkert tegn på at de palestinske områdene har nådd smertegrensen.


Et annet land i faresonen er Libanon som har vært rammet av krig og borgerkrig og hvor det politiske lederskap er delt i en bitter splid om maktfordeling, identitet og politisk orientering. På den ene siden har sunnimuslimer og flertallet av de kristne dannet allianse rundt krav om uavhengighet fra Syria og (politisk som økonomisk) åpning mot Vesten. På den andre siden står Hizballah som siden 2006 har inngått en strategisk avtale med Michel Aoun, den sterkeste enkeltpersonen på kristen side. Hizballah vil forsvare sin posisjon som den eneste effektive arabiske motstandsbevegelse mot Israel, stå imot ”vestlig imperialisme” og kjempe for Libanons shiamuslimer som tradisjonelt har vært en utsatt og underprivilegert gruppe. I rekken av politiske kriser som har utløst drap på parlamentsmedlemmer, ”sit-in” aksjoner og store folkelige protester er presidentvalget 12. november den neste store utfordringen for landet. Dersom eliten ikke makter å finne en samlende presidentkandidat og, mer generelt, et politisk modus vivendi, risikerer Libanon ny politisk ustabilitet og i verste fall borgerkrig. Faren forbundet med et slikt scenario er ekstra stor fordi Hizballah-militsens militære slagkraft er sterkere enn den libanesiske hærens.


Regionale konfliktformasjoner


Parallelt med at bærebjelkene i statssystemet svikter antar konfliktene i Midtøsten en stadig mer regional karakter. Krisene i Libanon og Irak kan verken forstås eller løses isolert fra sine nabostater og sterke subnasjonale nettverk. På det militære plan har krigere i det irakiske sunni-opprøret blitt rekruttert fra Syria og palestinske flyktningleirer i Libanons. Hizballah anklages av amerikanske myndigheter for å ha gitt opplæring og våpen til irakiske shia-militser. Motsatt har transnasjonale al-Qa’ida-nettverk (under navnet al-qa’ida fi bilad al-sham) gjort inntreden på den libanesiske scene. Fatah al-islam-bevegelsen som i juni 2007 lå i krig med den libanesiske hæren var sammensatt av krigere fra hele den arabiske verden. Sentrale politiske aktører er også bundet til hverandre gjennom sosiale nettverk. Shia-religiøse ledere i Irak og Libanon er for eksempel tett integrert gjennom studier i Najaf, familiebånd og felles iranske forbindelser. Sunni-stammene i Nord-Irak har sitt domene over grensen til Syria som de bruker til smugling av olje og personell.


Bølgen av flyktninger som de siste årene har strømmet over grensen fra Irak er også en mulig kilde til konflikt i nabolandene. Særlig er flyktningstrømmen krevende for Syria som har mottatt det største antall (og minst bemidlede) irakere. Vi vet foreløpig for lite om flyktningenes religiøse sammensetning og politisering til å forutsi langsiktige effekter, men uavhengig av hvorvidt de nyankomne er sunni- eller shia-muslimer vil flyktningene endre den sekteriske balansen i Syria, og i verste fall bli et ledd i etnisk konflikt.


Aktørene i de ulike konfliktene i den fruktbare halvmåne (Palestina, Jordan, Libanon, Syria og Irak) henter ikke minst symbolsk kapital fra hverandres slagmark. Hendelser og aksjoner i én kontekst er ofte knyttet til drivkrefter i en annen. Det syriske regimet oppfattet for eksempel USAs invasjon av Irak i 2003 som en direkte trussel mot sin egen eksistens og markerte sin avstand deretter. Bashar al-Asad advarte om at operasjonen ville bli en gigantisk krise og anklaget USA for, under påskudd om demokratisering, å ville skape kaos i Midtøsten. Da det gikk troll i Bashar al-Asads ord ble retorikken effektiv – og for Syria kjærkommen – av andre grunner: Damaskus utnyttet frykt for ustabilitet til å undertrykke demokratiforkjempere på hjemmebane og rettferdiggjøre Syrias inngripen i Libanon. Nødvendigheten av å stå imot et ”vestlig-israelsk komplott” blir fortsatt brukt for å nekte samarbeid med Hariri-tribunalet.


De libanesiske aktørene selv er overbevist om at deres konflikt til syvende og sist er en regional affære. Den vestligorienterte alliansen av sunnimuslimer og kristne klandrer Iran og Syria for krisen i landet deres, mens Hizballah støtter Syrias syn om Libanons problem er vestlig imperialisme. Partene fordømmer interessant nok det de kaller ”irakifisering” (’arqana) av Libanon, der sunni-kristen-alliansen med dette mener Hizballah-militsens undergraving av statsapparatet og Hizballah sikter til USAs forsøk på å etablere sitt hegemoni. I Irak har Muqtada Sadrs Mahdi-bevegelse organisert støttedemonstrasjoner for Hizballah. Samtidig har mange irakere gått hardt ut mot det de kaller ”libanonifisering” av landets politiske system, med henvisning til hvordan den USA-ledede gjenoppbyggingsstrategien hadde fordelt makt etter sekterisk tilhørighet.


Sekterisk vold og spenning i Libanon og Irak forsterker også skillelinjer mellom shia- og sunnimuslimer i andre deler av regionen. Befolkningen i andre sammensatte stater som Syria, Bahrain og Saudi-Arabia synes å polariseres i sine etnisk-religiøse identiteter. I forlengelsen av shia-muslimenes nyvunne grep om irakisk politikk har dessuten frykt for iransk innflytelse i den arabiske verden gjort seg gjeldende. Jordans kong ’Abdallah har sågar advart mot at en shia-muslimsk halvmåne fra Iran gjennom Irak og Syria til Hizballah er i ferd med å destabilisere regionen. Sunni-shia-skillet er imidlertid ikke dypere enn at det fortsatt overskygges av Israel-spørsmålet. Israel-Palestina-konflikten er fortsatt langt viktigere i flertallets forestillingsverden enn kamp mot en tenkt ”shia-akse”. Så vel Hizballah som Irans president Ahmadinejad har da også vunnet popularitet i sunni-miljøer etter konfrontasjon med Israel.


En løsning av Israel-Palestina-konflikten vil derfor utvilsomt være den beste enkeltmedisin mot regional konfliktspredning. Fredsforhandlinger minner imidlertid mer og mer om et skudd i blinde. Erfaringen fra Oslo-prosessen sier at gradvise tillitskapende skritt med tanke på å bygge grunn for en senere endelig løsning – slik USA tenker den planlagte konferansen i Annanapolis – ikke fungerer. Ved å betinge løsning på gradvis forbedring gir en ytterliggående grupper mulighet til å torpedere prosessen. Samtidig finnes det ikke aktører per i dag som kan forhandle frem og implementere en varig løsning. Mangelen på politikere med effektiv kontroll over befolkningen er særlig stor på palestinsk side. Fatah er ikke lenger en folkebevegelse, Hamas får ikke innpass i PLO og internasjonal aksept, og Israel nekter å la karismatiske ledere som Marwan Barghuti (som potensielt kunne samlet bred folkelig støtte) slippe ut av fengsel og mobilisere.




Den potensielt farligste enkeltkrisen i dagens Midtøsten er striden rundt Irans atomprogram. Jeg skal ikke gå inn på bakgrunnen for saken som er vel kjent for de fleste, men heller ta for meg veien fremover og sannsynlige følger for Midtøsten-regionen. Siden desember 2006 har FNs sikkerhetsråd med USA i spissen gradvis trappet opp sanksjonsregimet mot Teheran. Iran nekter like fullt å etterkomme kravet om stans i anrikingsprosessen med henvisning til NPTs artikkel IV som garanterer signaturstaters ”ukrenkelige rett” til utvikle atomenergi til fredelige formål. Israel har samtidig gjort det klart at landet vil bruke alle tenkelige midler for å unngå at Iran får atomvåpen. Militæraksjonen i det østlige Syria i september 2007 var en tydelig advarsel til Iran om hva Israel er i stand til og vurderer å gjøre.


En kan grovt skissere tre tenkelige utfall av den pågående konflikten. Det første er en forhandlingsløsning, det andre er krig og det tredje at Iran blir verdens tiende atommakt. Av disse er alternativ 1 dessverre kanskje minst trolig, mens alternativ 2 og 3 begge vil få store konsekvenser for konfliktbildet i Midtøsten.


En forhandlingsløsning sitter langt inne fordi den krever gjensidige sikkerhetsgarantier fra to parter som overhodet ikke stoler på hverandre. Iran glemmer ikke Bush-administrasjonens demonisering og uttalte mål om regimeskifte i landet. USA har ikke minst angrepet Irans naboland i øst og i vest og blitt stående med over 150 000 styrker. Vesten viser på sin side til Irans støtte til Hamas og Hizballah og president Ahmadinejads ønske om å slette Israel fra kartet. USAs offisielle retorikk er at Iran gir statlig støtte til terror, et utgangspunkt som i seg selv vanskeliggjør forhandlinger (for som det heter ”we don’t negotiate with terrorists”). Problemet er bare at dess hardere USA presser den islamske republikken, dess sterkere blir Irans overbevisning om at landet trenger atomvåpen for å forsvare seg. Teheran har også trukket den slutning at USA vil fortsette å presse mot det overordnede mål regimeskifte uansett hva Iran tilbyr, og derfor lagt seg strategisk høyt på banen.


Skulle det likevel ligge en mulighet til løsning måtte det være i at lederskapet i Iran konkluderte med at kostnadene ved å forfølge atomprogrammet ble for store og ble tilbudt en så god forhandlingsløsning at den politiske gevinsten ved å signere den oppveide faren ved å bli sett som å tape ansikt. Et omfattende diplomatisk løft da vil være påkrevd for å finne kompromisser på alt fra energisikkerhet til teknologioverføring, WTO-medlemskap, Hizballah og situasjonen i Irak. USA vil måtte endre retorikk og oppheve isolasjonen av sin erkefiende slik Baker-kommisjonen anbefalte for å stabilisere Irak. Selv om et slikt forlik vil være en lykke for Midtøsten og i teorien er mulig er det grunn til å tvile på hvor vidt det er politisk realiserbart. En forhandlingsløsning krever handlekraftige politikere og omfattende koordinering, og skal ikke minst ”selges” til en interessegrupper i alle involverte land. Slik verden ser ut i dag har imidlertid Iran og USA knapt begynt å snakke sammen, Irans leder Ali Khamene’i er presset og syk, George Bush relativt handlingslammet og ”hardlinere” på begge sider setter agendaen.


Den andre tenkelige dreining i saken er at USA og/eller Israel gjennomfører bombeangrep for å slå ut Irans atominstallasjoner. Tilhengerne av en militær løsning hevder forhandlinger er fåfengt og kun vil kjøpe det iranske regimet tid. Israels aksjon mot Osirak-reaktoren i Irak blir hentet frem som ”bevis” for at bombing virker. Skulle angrepet komme vil konsekvensene for konfliktbildet i Midtøsten bli store. Iran vil for det første ha betydelig større kapasitet til å svare – om enn i hovedsak asymmetrisk – enn Irak i 1981: Et lojalt og slagkraftig Hizballah vil med stor sannsynlighet ramme Israel og destabilisere Libanon; iranske agenter i Irak vil angripe vestlige styrker; shia-militser som så langt har samarbeidet med USA vil kunne erklære full krig; Iran vil kunne ramme oljetransport gjennom Hormuz-stredet (som per i dag er transittrute for 40 % av verdens oljeforsyninger) og mer til.


For det andre vil de innenrikspolitiske konsekvensene i Iran trolig bli katastrofale. Atomstriden har allerede bidratt til å styrke autoritære trekk i det iranske regimet. Opptrappingen av USAs retoriske angrep siden ”Axis of evil” talen i 2001 har gått hånd i hånd med styrkingen av en ny og kompromissløs konservativ fraksjon i landet, med bakgrunn fra de væpnede styrker og krav om en ”fast hånd” for å styre Iran ut av krisen. Stilt overfor et ytre angrep vil denne fraksjonen kunne legitimere undertrykkelsen av indre dissens og innføre et militærdiktatur. I motsetning til dagens situasjon vil regimet i et slikt scenario kunne mobilisere brede lag av befolkningen mot sine fiender. Et relatert biprodukt vil være iransk nasjonalisme av en langt mer aggressiv type, en ideologisk utvikling som både vil bli kilde til konflikt mellom Iran og dets nabostater og landets mange etniske grupper.


Skulle krig med Iran bli langvarig og regimet svekkes vil for det tredje militær intervensjon true med statssammenbrudd. Iranske atominstallasjoner er mange, spredt og vel beskyttet. Å slå dem ut vil kreve en militæraksjon av et slikt format at faren for ”collateral damage” og vil være enorm. Flere av installasjonene ligger blant sivile bosettinger. Bruk av taktiske atomvåpen er ikke utelukket. Atomekspertise, utstyr og eventuelle ukjente anlegg vil dessuten overleve et angrep. Dermed kan ytterligere angrep etter kort tid bli nødvendig for å stoppe utvikling av en atombombe som Iran i mellomtiden vil ha utviklet en innbitt ambisjon om å ferdigstille så raskt som overhode mulig. Gjentatte bomberaid vil øke risikoen for at Iran lider Iraks skjebne og kollapser. Bryter den islamske republikken sammen vil en i Midtøsten stå overfor et sammenhengende belte av ”failed states” fra Pakistan i vest via Afghanistan til Irak (for ikke å si Syria og Libanon) i øst.


I fravær av en forhandlingsløsning og med de mange fallgruver forbundet med et militært angrep er det siste og trolig mest sannsynlige utfallet av krisen at Iran blir verdens tiende atomvåpenmakt. Russland og Kinas utakt med Vesten i atomspørsmålet og USAs sårbarhet økonomisk (olje) og militært (Irak og Afghanistan) peker i samme retning. Spørsmålet blir da hvilke konsekvenser iranske atomvåpenmissiler vil ha på konfliktbildet i Midtøsten. Optimistene ser for seg en avskrekkende atombalanse mellom Iran og Israel som gjenskaper stabilitetssuksessen mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen. Det de overser er at andre stater i regionen – i første rekke Saudi-Arabia, Tyrkia, Egypt og Jordan – vil søke å utvikle enge atomvåpen for å møte den iranske faren. Dermed vil det allerede galopperende våpenkappløpet i Midtøsten nå nye høyder og Israel vil måtte forholde seg til et spekter av atomutfordringer.


Å stanse denne utviklingen på en bærekraftig måte kan bare gjøres gjennom fornyet innsats for det internasjonale ikkespredningsregimet (NPT). Stormaktenes doble standard med våpenoppgradering på hjemmebane og nedrustning pålagt alle andre er i krise. Stilltiende aksept for israelske atomvåpen har vært den beste oppskrift på atomvåpenkappløp i Midtøsten. Ethvert helhjertet forsøk på å løse Iran-krisen må sette handling bak NPT-forhandlingenes ambisjon fra 1995 om å gjøre Midtøsten til atomvåpenfri sone.



Jeg har i dette foredraget advart mot tre utviklingstrekk som truer stabiliteten i Midtøsten. Det internasjonale samfunn bør gjøre alt som står i dets makt for å demme opp mot trendene gjennom demokratibyggende tiltak, en fredsløsning i Israel-Palestina og styrking av internasjonal rett. ”Mer av det samme” vil ikke gi løsning på Midtøstens problemer.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 15. oktober 2007


Oberstløytnant Arnt Ståle Lund
Forsvarets operative hovedkvarter
Tidligere stabssjef i både UNMIS og SHIRBRIG)


”Integrerte operasjoner i FN, sett på bakgrunn i erfaringer fra UNMIS og SHIRBRIG”


Generaler, Admiraler, mine damer og herrer!

Oberstløytnant Arnt Ståle Lund. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Integrerte operasjoner i FN fikk fart på seg for 3-4 år siden og endte opp med et konsept som heter ”Guidance on Integrated Missions” og et dokument som heter ”Integrated Mission Planning Process”.

Ikke alle nyvinninger har en positiv start. Selv om resultatet over tid bedrer seg, vil en ”trang fødsel” ofte sitte i gjen i folks persepsjon av nyvinningen i årevis. Jeg har valgt å belyse integrasjonen fra begge sider – både de problemer som oppsto innledningsvis og ved å beskrive positive trekk for å avmystifisere noen av mytene rundt FN og deres integrerte operasjoner. Jeg har også valgt å beskrive SHIRBRIGs rolle under oppstarten av UNMIS.


Behovet for og utviklingen av integrerte operasjoner har foregått over flere år. Det er spesielt innenfor koordinering av humanitær bistand og samordning av allerede tilstedeværende FN-organisasjoner, -programmer og -funds samt logistikk, behovet har vært størst, men etterretning og integrert trening har kommet etter. Misjonene gikk fra å være militært ledet med en Force Commander som leder av misjonen til sivilt ledet med en SRSG på toppen.

UNMIS er i så måte den første FN-misjonen som er fullt ut integrert, og den vil bli brukt som modell for å forklare hva integrasjonen innebærer i praksis.


UNMIS handler om mer enn en regulær FN deployering. Det handler også om Afrika og ikke minst afrikansk tidsbegrep.

Mens mennesker i vesten regner med at de er på vei inn i framtiden, regner afrikanerne med at de er på vei inn i fortiden. En østafrikansk religionsforsker har studert tidsbegrepet og fant ingen ord eller uttrykk som rommer tanken om fjern framtid. Verbalformer som refererer til framtid, dekket maksimalt et halvt til to år. Denne nære framtiden er mer en utvidet form for nåtid, og begivenheter som hører til i denne perioden er ofte initiert allerede, som en fødsel eller en innhøsting.


Tidsbegrepet er høyst reelt da alle tidsfrister, unntatt en, i fredsavtalen er forsinket. Den ene tidsfristen ble styrt av Force Commander og kunne derved overholdes. Alle de andre følger mer eller mindre afrikansk tidsbegrep. Årsaken til dette tidsgapet er delvis å finne i den vestlige verdens press på forhandlingspartene i å komme fram til en fredsavtale innen en gitt tidsfrist lenge før partene selv var modne for endringer.


UNMIS ble etablert med bakgrunn i FN-resolusjon 1590, har ca 8809 soldater, 607 militære observatører, 660 FN-politi, 904 internasjonale, 2523 lokale og 248 FN-frivillige på bakken, tilsammen 13814, og er en såkaldt ”Protected Observermission” som i kort går ut på at det er observatørene som utfører mesteparten av jobben beskrevet i resolusjonen, mens de øvrige styrkene skulle stå for beskyttelse, sanitet og logistikk. Mandatet er i seg selv et kapittel VI-mandat, men har en kapittel VII opsjon ved at FN kan beskytte ut over rent sevforsvar. Det vil si at FN også kan beskytte andre FN-enheter, materiell og sivile som er i umiddelbar fare, med følgende begrensninger; innenfor deployeringsområdene og innenfor egen kapasitet. I hovedsak betyr dette at FN ikke er forpliktet å forflytte seg til andre områder enn der de er deployert for å beskytte sivile, og at det kun er dersom de har styrke nok og er organisert slik at de kan gjøre det. Dette kapittel VII-tillegget i FN mandatet er et resultat av flere tidligere feilslåtte misjoner så som Rwanda, Somalia og tidligere Jugoslavia, og er kommet for å bli i framtidige misjoner.



SHIRBRIG, en forkortelse for: ”the Multinational Stand-by High Readiness Brigade for United Nations operations.” er en hurtig deployerbar mekanisme stilt til rådighet for FN. Kjernen i brigadestaben er eneste stående element, kalt planelementet, og består av 15 offisere fra 10 forskjellige land og er lokalisert i Danmark, litt nord for København. Norge har hatt tilstedeværelse av en til to offiserer siden starten i 1997. Selv har jeg tjestegjort både som G3 og stabssjef i tilsammen 5 år.

SHIRBRIG spilte en sentral rolle i oppstarten av UNMIS ved at planelementet laget utkast til operasjonskonsept på oppdrag fra DPKO og gjennomførte planprosesser med disse i NY hvor konseptene ble videreutviklet og modifisert. I februar 2004 sendte planelementet sin G3 til DPKO som det første militære medlem av FNs tekniske team som detaljplanlegger den administrative og forsyningsmessige støtte. I april deployerte dette teamet til Sudan og fortsatte planleggingen på bakken. På dette tidspunkt var det klart at brigadestaben i SHIRBRIG skulle danne kjernen i UNMIS militære hovedkvarter og vi plasserte inn hver enkelt offiser i stillinger i samarbeid med DPKO. Således ble jeg innplassert som stabssjef, en senior-stilling Norge ikke ville fått med sitt beskjedne styrkebidrag uten å være med i SHIRBRIG-samarbeidet. I juli 2004 deployerte SHIRBRIG 14 av 27 militære stillinger til UN Advance Mission in Sudan – en såkaldt ”Special Political Mission” som skulle legge grunnlaget for UNMIS.        Når FN resolusjon 1590 kom i påsken 2005 tok det en måned før jeg var på plass, og resten av SHIRBRIGs bidrag kom etter i løpet av en og en halv måneds tid. Dette besto i ca 50 stabsoffiserer og hovedkvarterskompaniet på 250 mann. Norges bidrag av dette var et sanitetselement i kompaniet og 8 stabsoffiserer.



Denne støtten til FN gikk ikke upåaktet hen.



Det er første gang i historien at SHIRBRIG blir nevnt i en FN resolusjon og indikerer at FN ser positivt på det arbeidet som er utført av SHIRBRIG, ikke bare under deployering, men også under forberedelser og støtte til DPKO under utarbeidelser av operasjonskonsept.

Jeg var selv med når SHIRBRIG Presidency fra Romania fikk audiens hos USG Guehenno (sjef DPKO) 2 måneder før resolusjon 1590 kom. Guehenno var vel informert om SHIRBRIG og dens meritter. I teksten står det følgende:


”Expressing appreciation for the important contributions of the Standby High Readiness Brigade (SHIRBRIG) towards the planning, preparation, and initial deployment of a peacekeeping operation, as well as the preparatory work by the United Nations Advance Mission in Sudan.”



Denne skrift er også å betrakte som min tjenesteuttalelse.



SHIRBRIGs bidrag til UNMIS var en sukksess på mange områder. Stabsoffiserene og den danske stabstroppen i hovedkvarterskompaniet kjente hverandre og hadde flere stabsøvelser bak seg med det til følge at oppstarten av misjonen gikk med mindre friksjon enn ventet. Vi fant tonen raskt og etablerte stabsrutiner som gjorde at vi nådde operasjonell status på kort tid. Etter et halvt år trakk SHIRBRIG seg ut av misjonen – på linje med etablert og godkjent operasjonskonsept. Jeg fikk forlengelse som COS UNMIS da min tid i SHIRBRIG var fullgått, og fikk merke konsekvensene av uttrekningen. Effektiviteten i hovedkvarteret sank målbart. Spesielt rammet var personellseksjonen – som alle stabsoffiserer og observatører var avhengig av. Det tok ca 3 mnd før vi hadde gjenopprettet effektiviteten.

Det er ingen tvil om at SHIRBRIG-konseptet har sin berettigelse når det gjelder hurtig etablering av nye misjoner, spesielt etablering av kjernen av et hovedkvarter.



Denne skissen beskriver organisering av UNMIS hovedkvarter og danner utgangspunktet for videre beskrivelse av integrasjon.


Jan Pronk var Senior Representative of Secretary General (SRSG), en meget bestemt herremann og god leder på mange måter. Men han hadde også sine egne meninger og var vanskelig å overbevise når han først hadde bestemt seg for en handlemåte. Gode argumenter og nok av tid ledet ofte til overbevisning. Da gikk han fullt og helt inn for ny handlemåte. Eksempler er kontroversen angående Assessment and Evaluation Commission ledet av den norske ambassadør Tom Vroldsen som Pronk ønsket å lede selv, overtagelsen av Joint Military Commission på Nubafjellene ledet av Brigader Jan Erik Wilhelmsen som påtalte svakheter ved FN-systemet og Pronks ønske om en egen sektor på Jebel Marrah i Darfur. I alle disse tilfelle lykkes det å få ham til å endre standpunkt.

En uheldig påstand relatert til effektiviteten av sudanesiske styrker førte desverre til at han ble utvist fra Sudan i november 2006.

Pronk organiserte lederteamet som vist på plansjen. De grønne medlemmene var der fra starten, og det skulle ta ham 9 mnd å endre oppfatning og bringe de hvite medarbeiderne inn i teamet. Jeg hadde fast plass fra starten av. Dette lederteamet møttes 5 dager i uka og virket meget godt da det ble gitt grundige referater fra politiske møter, problemområder ble diskutert og forslag til løsninger ble drøftet.


Principle Deputy SRSG, Taye Brook Serihoun, fungerte som SRSG helt fram til oktober i år da ny SRSG, Ashraf Jehangir Qazi fra Pakistan, ble utnevnt. Taye var en langt roligere person, men staben hans var et produkt av det sivile FN-systemet. Force Commander var i Juba, Deputy FC i Abuja og jeg senior i Khartoum. En konvoy med Southern Sudan Defence Forces var blitt angrepet av opprørere i nærheten av Abyie og resulterte i 17 drepte. Neste konvoy var underveis og ble nøye monitorert av FN, og beredskapstiltak for beskyttelse iverksatt. Taye ønsket oppdatering underveis, derfor troppet jeg og Chief Operations Officer inn på hans kontor. Døren sto åpen, han satt i telefonen, jeg banket på døren og han viftet oss inn. Mens han satt i telefonen kom en av hans rådgivere inn og hvisket at jeg kunne ikke bare gå inn på kontoret hans uten å booke tid på forværelset. Taye nevnte ikke et ord, mottok briefen og var fornøyd. Men hans personlige stab kunne ikke glemme dette og var rasende. Til slutt var jeg nødt til å sende en E-mail til Taye, med kopi til hans personlige stab, og beklage situasjonen. Slike situasjoner med manglende forståelse for sivil/militær integrering og at militære operasjoner krever militær framferd må en leve med i misjonsområdet. Moralen er; husk etikette!




Deputy SRSG har i denne misjonen fått ansvaret som humanitær koordinator. Med dette menes at han, på vegne av SRSG, har ansvar for å koordinere alle tilstedeværende FN-organisasjoner – det såkaldte ”Country Team”. Dette er ikke noen lett oppgave da de andre FN-organisasjonene så som UNHCR, UNDP, WHO, WFP for å nevne noen styres av og rapporterer til andre organer i FN enn DPKO.

I et notat vedrørende integrerte misjoner er DSRSG sågar gitt myndighet til å omprioritere virksomheten til den enkelte organisasjon for å nå målene i FN resolusjonen. I UNMIS klarte DSRSG å styre denne virksomheten i positiv retning ved å ha ukentlige møter med ”Country Team” og produsere en omforent arbeidsplan for Sudan. Denne ble i neste omgang brukt som grunnlag for å omsette uhjelpsmidler til handling og koordinere virksomheten.

Den militære organisasjonen hadde en perifer rolle i dette arbeidet. Møtene i ”Country Team” ble avholdt i UNMIS hovedkvarter, og Force Commander var fast medlem av teamet – en oppgave han etterhvert overførte til meg.

Denne delen av integreringen så fra mitt ståsted ut til å fungere meget bra.
UN Mine Action Office ble også styrt av DSRSG, og her møtte vi innledningsvis større problemer. Ved etableringen av Joint Mission Operation Centre (JMOC) manglet vi et oppdatert minesituasjonsbilde, bruk av minerydderessurser, prioriterte områder, klarerte områder og ikke minst minebevissthet. I Integrated Support Services (ISS) hadde vi to ingeniører med minebakgrunn som jeg prøvde å få omdisponert til operasjonssentret – uten å lykkes. Selv FC ønsket ikke å konfrontere DSRSG i denne saken. Etter ca 5 mnd, og etter lange samtaler med UN Mine Action Office klarte jeg å få en representant fra dem til å etablere seg permanent i operasjonssentret. Det øket minebevisstheten betraktelig og endelig klarte vi å oppdatere minebildet. Nå viste det seg at denne personen var tidligere britisk offiser med operasjonell innsikt og ga derfor meget gode briefer og situasjonsbilder. Operasjonsrommet ble etterhvert noe trangt og jeg var på leting etter utvidelsesmuligheter. I den ”humanitære” bygningen fant jeg to ledige rom, men ble nektet å plassere offiserer i uniform der. Det kunne skade forholdet til sivile aktører og andre FN-organisasjoner. Uniformer er ikke alltid velkomne – selv ikke innenfor eget hovedkvarter. Minedelen startet dårlig, men bedret seg og fungerte til slutt etter intensjonen.


Etteretning er et fremmedord i FN, men funksjonen er der under et annet navn; Joint Mission Analysis Cell (JMAC), eller UMAC som Pronk kaldte det. Organisasjonsmessig hører dette kontoret under Mission COS og rapporterer direkte til SRSG. JMAC skal samle inn informasjon, analysere denne og distribuere etteretninger (som det står i policyen) til DPKO og internt i misjonen. Intensjonen er at JMAC skal ha representanter fra de fleste hovedaktører i misjonen, så som UNPOL, MIL, UN DSS, UNDP, sivilt tilsatte, etc. Dette for å innhente og analysere informasjon fra flere ulike kilder, samtidig som hver organisasjon sørger for å dekke sine interesser. UN Directorate for Safety and Security (UNDSS) har alene ca 300 enkeltpersoner spredd rundt i Sudan, spesielt på de områder en finner FN-enheter, sivile eller militære. Disse utfører daglig en sikkerhetsvurdering og sender rapporter inn til UNMIS hovedkvarter.
Organisasjonen er ikke ulik en ren etteretningsorganisasjon. Nestkommanderende i UNDSS i Sudan ble nylig utvist da han sendte en melding til ”UNMIS-all” om at det var fare for terrorangrep mot FN-styrkene. Sudanesisk etteretning fanget opp denne melding og ble irritert da de ikke var konsultert om trusselen i deres eget land. Samvirke med sudanasiske myndigheter var noe vi måtte vurdere hele tiden, og vi måtte være oss bevisst språkbruken. Å ta seg til rette gikk rett og slett ikke. JMAC fungerer egentlig som en militær organisasjon med ord og uttrykk som er velkjente: ”Collection Plan”, ”Priority Information Requirement”, ”Critical Information Requirement” og ”Request for Information”. Problemet med denne organisasjonen var at kun militære og politi hadde opplæring i etteretning og analyse. De sivile måtte læres opp på stedet, noe som ikke var like enkelt da de ofte hadde en viss avstand til uniformert personell. Selv om det er klart uttrykt at JMAC skal betjene alle i misjonen, var det et overfokus på SRSGs behov, mens FC ofte kom i skyggen. Det kunne vi ikke leve med. Heldigvis hadde vi 5 etteretningsoffiserer i egen stab som vi etter lange forhandlinger klarte å integrere sømløst i JMAC. Disse sørget for å trekke ut den informasjonen FC trengte, samtidig som vi solgte inn FCs CIRs. Nok et eksempel på en vanskelig oppstart av et kontor som var nytt og som skulle finne sin rette måte å jobbe på. Hele tiden går det ut på å myke opp samarbeidslinjer på en måte som blir akseptert i organisasjonen.


Organisasjonen til Director of Administration (DOA), eller bedre kjent som Chief Admin Officer er den som er mest gjennomført når det gjelder sivil/militær integrasjon. Spesielt gjelder dette avdelingen som heter Integrated Support Services (ISS) – eller logistikk som vi benevner det her hjemme. Det startet med at de var totalt adskilt – som vi finner i de gamle misjonene, til å være samlokalisert og nå fullt ut integrert. Sivile og militære sitter side om side og utfører oppgaver innen logistikk, ingeniørtjenester, kommunikasjon, transport, lufttrafikk, etc. Offiserene er faglig underlagt sjef ISS, men de er kommandomessig underlagt FC.

Alt som har med permisjon, rotasjon og penger styres av den militære staben. ISS skal betjene alle i misjonen, sivile som militære. De er i stor grad detaljstyrt fra DPKO og har liten fleksibilitet. Kontorplasser, kjøretøyer, datamaskiner, samband, etc for sivile ble ofte prioritert først mens observatørene og stabsoffiserene kom til sist. De var også lite koordinert internt med det til følge at de som drev med kommunikasjon hadde en annen tidsplan og prioritetsliste enn ingeniørene og logistikk. Samhandelen mellom ISS og det militære hovedkvarteret var ikke det beste. Vi kjørte separate prosesser, møtevirksomhet og oppdateringer. Hver morgen kjørte vi en Mission Update briefing som var åpen for alle. I starten var det kun den militære staben tilstede, men etterhvert kom også noen av de sivile på banen. UNDSS, Political Affairs, Public Affairs, ISS, UMAC, UNPOL, UNMAO, for å nevne noen.

Alle ga etterhvert en kort oppdatering om situasjonen på sine egne fagfelt. Director of Administration hadde et lite kontor som heter Mission Support Coordination Centre bestående av 4 personer. Disse skulle gå rundt til de forskjellige enheter og bringe med seg spørsmål og svar. En helt uholdbar og ineffektiv situasjon. FC ønsket direkte kontakt med sjefsnivået, noe som aldri ble institusjonalisert. Til nød stilte Deputy Chief ISS opp på Mission Update. Hans stilling var militær med oberst grad og var den eneste utenom FC av de militære som sto på FNs lønningsliste. Det var nødvendig for å kunne ha fullmakt til å anvise bruk av penger. En annen årsak til at han var militær var at han nettopp skulle være bindeleddet til FC.

Nok et eksempel på at det tok tid å etablere den integrerte misjonen og at problemet i stor grad ligger hos personellet med lang tjeneste i et gammelt FN-system og hvor evne og vilje til omstilling i mange tilfeller var totalt fraværende.


Det at FC måtte støtte seg helt og fullt til ISS går rimelig bra i lavintensitetsoperasjoner, men dess mer situasjonen tilspisser seg blir gapet mellom behov og evne til å levere for stort. General Romeo Dallaire, tidligere FC i Rwanda og forfatter av boken; ”Shake hands with the Devil”, besøkte FC UNMIS. I samtalene inne på FCs kontor kom han inn på dette med forsyningstjenesten og hvordan det fungerte i UNMIS. FC så på meg og sa; ”you can answer that question Col Lund”. Jeg beskrev situasjonen som følger: FC har mistet en fot og fått en krykke til erstatning – nemlig ISS. Så mistet han ett øye – JMAC. Uansett hvor gullbelagt krykka er så taper han 100 metern i kappløp med andre, og uansett hvor fint glass det er i glassøyet så ser han dårligere med ett øye. General Dallaire trakk på smilebåndet og sa at han kjente igjen situasjonen og skjønte at den ikke hadde bedret seg vesentlig siden han selv opplevde katastrofen i Rwanda.


Når det er sagt, la ikke dette være en oppfatning av at det ikke har vært bedringer å spore i FN-systemet. Min beskrivelse kom etter noen måneder i felt og lenge før UNMIS som organisasjon hadde satt seg.


Noen tror at DOA fører kommando over militære støtteavdelinger så som sanites-, transport- og ingeniøravdelinger. Det er feil. FC er gitt operasjonell kontroll (OPCON) over alt militært personell, mens DOA, eller sjef ISS, er gitt takstisk kontoll (TACON). I praksis betyr dette at DOA, eller sjef ISS, prioriterer hvilke arbeidsoppgaver som skal gjøres i hvilken rekkefølge og sørger for den administrative forflytning og øvrig logistikk som trengs for utførelse av oppdraget. FC vurderer sikkerheten og bestemmer om det er nødvendig å sikre forflytning eller utførelse av oppdraget med styrker. For UNMIS var det kontroversiell tekst når det gjalt kommando og kontroll mellom det som sto i operasjonskonseptet og det som sto i ”Force Commanders Directive”. Det siste dokumentet hadde mest korrekt ordlyd som gjengitt ovenfor. For misjonen i Darfur er denne uklarheten ryddet vekk.


Kunne logistikken vært organisert annerledes? Både ja og nei! FNs nitidige kontroll med- og godkjenning av budsjettene sitter så langt inne at det er vanskelig å rokere ved. Veien fra budsjettforslag fra misjonen via DPKO, ”Advisory Committee and Budgetary Questions” (ACABQ), ”Fifth Committee” og generalforsamlingen er et langt lerret å bleke. Det er ingen tvil om at nyvinningen er en bedre måte å koordinere all FN-logistikk på, men tilfredsstiller ikke alltid det militære behoved for fleksibilitet. Jeg ser i hovedsak to måter å løse dette på, og det er enten å avsette et beløp som kan brukes til å myke opp fleksibiliteten, eller sette krav om at alle, eller utvalgte avdelinger har større grad av selvforsyning. Det siste er det som er mest nærliggende og som FN tyr til fordi det krever mindre politisk innsats enn å endre budsjett-rutiner i FN-systemet.


Ett eksempel på den stivbente budsjettkontrollen er vår egen CAO som godkjente bruk av et kredittkort for betaling av drivstoff til SRSGs fly som mellomlandet i Kairo. CAO skulle innhentet tillatelse fra en person høyere opp i systemet, men tidspress og tid på døgnet gjorde at han tok en sjefsavgjørelse. Han ble suspendert fra stillingen, reiste til NY og ble satt under granskning. Etter ca ett år ble saken avgjort og han ble renvasket. I år har den nye generalsekretæren, Ban Ki-moon, tatt saken opp på nytt – uten å begrunne dette.


Joint Mission Operation Centre (JMOC) var innledningsvis 100% militært. Ingen andre hadde ”interesser” i denne tjenesten. Vi prøvde mange tilnærminger for å få andre etater til å etablere permanent tilstedeværelse her. Etter mange samtaler og forhandlinger kom UNMAO, UNPOL og UNDSS på banen etterhvert. Jon Garangs tragiske bortgang i august 2005 endret noe på dette. Påstand om at ”noen” hadde skutt ned helikoptret førte til en Nord-Syd konflikt hvor ca 150 sivile ble drept i Khartoum, og et tilsvarende tall i Juba og portforbud ble innført i Khartoum. Plutselig fikk den sivile delen av hovedkvarteret et behov for samarbeide med den militære delen. Resultatet ble et policy-paper der det ble enighet om at ved hendelser av lignende intensitet skulle operasjonsrommet styrkes med POLAD, LEGAD, AIROPS, ISS og andre viktige funksjoner avhengig av hvilken type krise. Etterhvert begynte JMAOC å fungere som det skulle.


Integrated Mission Training ble ledet av en sivil FN-tilsatt. I tillegg til dette hadde vi 3 offiserer som drev med trening av alle innkommende observatører og stabsoffiserer. ”Induction Training”, som alle måtte gjennomgå, var en blanding av sivile pålegg som gender issues, sexual abuse, rule of law, human rights, orientering om misjonen, miner og militær informasjon så som hvor styrkene var deployert og deres mandat. Observatørene hadde en uke lenger kurs enn de sivile med et innhold som var mer eller mindre rent militært. Våre 3 offiserer administrerte sammensetningen av denne undervisningen. Den sivile organisasjonen ønsket å sette sammen hele IMT til ett felles team under sivil kommando. Dette tok jeg opp flere ganger med Senior Admin Officer som ønsket at offiserene skulle stå under kommando av sjef IMT som er sivil. Dette kunne vi ikke akseptere da FC ønsket å kunne gi direktiver om innhold i leksjonene til observatørene. Jeg mente det var tilstrekkelig at de var administrativt underlagt IMT og samarbeidet om alle kurs og tok direktiver fra både militært og sivilt hold. Saken var ikke løst da jeg reiste hjem.


Et annet eksempel på integrering er planleggingen av misjonen i Darfur. Innledningsvis startet planleggingen med ett team i Sudan og ett team i New York. Sudan teamet ble ledet av Senior Political Officer og rapportererte direkte til Pronk. Teamet besto av et 20-talls forskjellige interesser, inklusive alle sivile overordnede funksjoner som vist på organisasjonskissen. På militær side ledet operasjonssjefen arbeidet og samkjørte med ledelsesteamet med FC i førersetet. Inndeling i 3 sektorer som fulgte naturlige administrative grenser ble tidlig vedtatt da de 8 AMIS sektorene var tegnet på kryss og tvers og ikke fungerte som annet enn teiggrenser mellom bataljonene. En kamelbataljon ble vurdert og fremmet som forslag til DPKO under argumentet at det er best å bekjempe fienden med de midler han selv bruker, jamfør Janjaaweed. Kamelbataljoner er vankelig å oppdrive, og India hadde nedlagt sin siste kamelbataljon for flere år siden, derfor ble denne tatt ut av lista. Underveis kommuniserte vi på VTC en gang i uka, men dette var ikke nok. Det ble bestemt at Sudan-teamet skulle reise til NY og samkjøre planleggingen med deres team. Jeg ble sendt for å dekke den militære delen. Under ledelse av Department of Political Affairs ble vi samlet i ett rom i FN-bygningen for innledning til gruppearbeidet. Av 43 tilstedeværende var kun 3 stk militære – jeg og 2 fra Military Planning Service. Dette sier noe om Integrated Planning og samordning av alle funksjoner som blir nevnt i en FN-resolusjon. Resultatet var et utkast til generalsekretærens planleggingsdirektiv hvor alle behov og vinklinger var listet samt et utkast til FN-resolusjon. Basert på dette kom resolusjon 1706 – som aldri ble implementert, men ble etterfulgt av resolusjon 1769 som omhandler hybrid-misjonen ledet av en Joint Special Representative som skal rapportere både til FN og AU.

Sikkerhetsrådets splittelse når det gjelder operasjonen i Darfur kan også få følger for senere FN-operasjoner i Afrika. Hybridløsninger og samvirke med AU kan bli mer eller mindre permanente framtidige løsninger.


Selv om jeg har påpekt kritiske forhold ved integrerte misjoner er det ingen tvil om at dette er framtiden. Instrumentet er der, men er fyllt med mennesker som trenger tid til å omstille seg selv og måten de samhandler på. For militært personell er det færre hindringer da de kommer fra strukturerte militære organisasjoner og ofte er ute på sin første misjon. Verre er det med sivile som har lang fartstid i FN-systemet og har flere misjoner av den gamle typen bak seg. De trenger definitivt tid til omstilling.


Min erfaring fra det året jeg tilbrakte i Sudan er at en skal ta tiden til hjelp, ikke hisse seg opp, møte folk personlig og ikke bare via telefon og mail, så ordner det meste seg. Jeg har sett flere unge, entusiastiske, pågående offiserer møtt veggen i FN-systemet, og har tilbrakt mange timer i beroligende og oppklarende samtaler med disse. Å ta mål av seg å endre FN-systemet er som å danse med elefanter. I stedet for å lære dem vals blir du opptatt av å hindre at de tråkker på deg.

Takk for oppmerksomheten







Foredrag i Oslo Militære Samfund

Onsdag 10. oktober 2007


Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Nordområdene i endring – hvordan kan Norge,
Finland og Sverige styrke sitt samarbeid

Kontrolleres mot fremføringen

OMS Utenriksminister Jonas Gahr Støre. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Iblant står vi overfor store vendepunkter i historien – veiskiller, som gjør det mulig å ”begynne på nytt” og å legge smertelige kapitler i historien bak oss.

Mange her i salen har opplevd slike veiskiller, mange har vært deltakende i dem. Jeg tenker på avslutningen av den andre verdenskrigen, som skulle gjøre det mulig å skape ett, fredelig Europa. Jeg tenker på avslutningen av den kalde krigen, som endelig rev ned skillelinjene på vårt eget kontinent.

Hvert av disse veiskillene har brakt med seg nye muligheter; til utvikling, fred og stabilitet. De har skapt et handlingsrom land og politikere har søkt å utnytte til beste for folkene. Men hvert av dem er også blitt etterfulgt av overraskelser og tilbakeslag. De har minnet oss om hvor viktig det er å ha ankerfester i vår politikk, og å ta vare på dem – ankerfester som vi trenger over tid – ankerfester som viser sin betydning fordi selv om mye er i forandring, så ligger også mye fast gjennom våre grunnleggende politiske verdier som demokrati og frihet, gjennom vår geografi og gjennom vår nære tilknytning til naturressursene.

Det er nettopp her – i innsatsen for å finne den riktige balansen mellom fornyelse og kontinuitet – at utfordringene i utenriks- og sikkerhetspolitikken ofte ligger.

I ettermiddag kom jeg tilbake fra Bodø, hvor jeg hadde invitert mine kolleger fra Finland og Sverige til diskusjoner om utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Under oppholdet ved Landsdelskommando Nord-Norge mottok vi en orientering om utviklingstrekk og utfordringer i nord. Det er ingen mangel på slike utfordringer.

Og mange av dem er krevende. Men som den erfarne admiral Trond Grytting sier det: de har det til felles at Forsvaret ikke eier noen av dem alene. Løsningen ligger ikke først og fremst i militære virkemidler. Der det tidligere handlet om å planlegge for å møte en stor militær trussel, handler det i dag om evne til å møte og håndtere en lang rekke utfordringer, muligheter og risiki.

I Nordområdene finnes store fiskeriressurser, som må forvaltes på en klok måte. Her ligger det som er i ferd med å bli Europas nye energiregion. Her kan man se – og ikke bare lese om – forandringene i klimaet. Her øker transporten på havet i takt med ny økonomisk virksomhet. Her formes det nye og stadig mer sammensatte naboforholdet til Russland.

Vi ser en region hvor det ikke bare settes krav til et samspill mellom en rekke norske instanser – hovedsakelig sivile men også militære. Vi ser en region hvor det settes krav til samspill og dialog med en rekke land, og i første rekke de vi grenser opp til – de som deler de samme utfordringer, muligheter og risiki som vi.

Å invitere min finske og svenske kollega til et slikt besøk i 1980 ville vært utenkelig. Å gjøre det i 1990 ville heller ikke vært naturlig. Men å invitere min finske og svenske kollega i 2007 er ikke bare mulig. Det er riktig!

Jeg vil benytte anledningen i dag til å gå nærmere inn på hvordan jeg ser perspektivene for dette trilaterale samarbeidsforholdet i tiden som kommer. Det er et forhold med mange komponenter. I dag vil jeg særlig berøre de utenriks- og sikkerhetspolitiske sidene.

De tidligere sikkerhetspolitiske skillelinjer mellom Norge, Finland og Sverige er i dag forvandlet til et samarbeidsrom av muligheter – et møte mellom NATO og EU i felles geografi og internasjonalt utsyn. Ja, bortfallet av den kalde krigen har åpnet for at vi kan ta opp igjen saksområder nordiske politikere valgte å legge til side – for rundt 60 år siden.

Under den kalde krigen kastet de storpolitiske skillelinjene lange og tunge skygger inn over vårt eget nærområde og begrenset samarbeidet.

Vi skulle helt frem til tidlig på 1990–tallet før utenriksministeren og forsvarsministeren fra formannslandet i Nordisk Ministerråd kunne gi Nordisk Råd en redegjørelse. Helt til slutten av 1980-tallet ble slike spørsmål ansett som for følsomme til i det hele tatt å bli drøftet i denne nordisk krets.

Nå er vi alle en del av EUs indre marked med alt det innebærer. Realiteten er at EØS-avtalen og hele rettsgrunnlaget knyttet til EUs indre marked fremstår som den viktigste nordiske samarbeidsavtalen som noen gang er inngått. Ja, i ett perspektiv har dette felles rettsgrunnlaget også sine verdifulle sikkerhetspolitiske sider i en ny tid. Felles regler binder sammen og gir trygghet mot usikkerhet.

Sikkerhetspolitisk dreier vårt forhold til Russland seg ikke lenger om en eksistensiell trussel, slik det gjorde under den kalde krigen. Ulike sikkerhetspolitiske veivalg begrenser ikke lenger muligheten for samarbeid mellom nordiske land. Som min finske kollega Ilkka Kanerva sa i Bodø i dag: Det finnes ikke ett utenrikspolitisk eller sikkerhetspolitisk tema våre tre land ikke kan diskutere. Det er snarere slik at muligheten øker for dypere og bredere samarbeid – nå også på det sikkerhetspolitiske området.

Det er en spennende mulighet, for vår region er i rivende utvikling. Østersjøregionen er i internasjonal presse utpekt til en av verdens mest interessante regioner for økonomisk og teknologisk vekst. Legger vi til Barentsregionens ressurser og kunnskaper blir perspektivet enda mer spennende. Arktis og nordområdene var tema for forrige nummer av Time Magazine. På forsiden vaiet det norske og danske flagget sammen med det amerikanske, russiske og kanadiske.

Oppdagelsen av store energiressurser, teknologisk utvikling som gjør det mulig å utvinne dem, den aktiviteten det vil generere på land og til havs i en sårbar økologi, teknologi og forskning, blomstrende næringsutvikling på Nordkalotten, is som smelter og nye sjøveier som åpnes på grunn av klimaendringene, noen av verdens største gjenlevende fiskeressurser; alt dette bringer nordiske naboer sammen – og det bringer noen av oss sammen med en felles russiske nabo.

Og som resultat er nordområdene igjen i ferd med å innta en sentral plassering i Europa. For mindre enn 20 år siden hadde det internasjonale samfunn sine øyne rettet mot konfliktpreget militær virksomhet i nord.

Så forsvant mye av oppmerksomheten. Nå vender den tilbake, men med en ny agenda – en krevende agenda. Men det er en agenda for samarbeid – og evne til å møte og mestre risiki – ikke konfrontasjon.  Vår oppgave må være å vise aktivitet, ha den fremste kunnskap og å gi vårt bidrag til at den utvikles med respekt for det regelverk folkeretten inneholder.

Forholdet til en stor russisk nabo har mange sider – noen av dem er også krevende.  Vi er – og skal være – nøkterne realister når det gjelder Russlands utvikling. Vi ønsker oss ikke tilbake til de turbulente årene på 90-tallet. Men vi skal også si i fra når vi ser tegn til autoritære trekk ved et styresett i Europa. Det retoriske spenningsnivået mellom Vesten og Russland er økt. Det er større uenighet om sentrale utenrikspolitiske spørsmål enn på lenge. Vi merker også det. På søndag markerte vi ett-årsdagen for det uoppklarte drapet på Anna Politkovsjkaja, et uttrykk for ytringsfrihetens krevende kår hos vår nabo.

Samtidig er det slående at Norden, og da spesielt Norge, Finland og Sverige, har utviklet et grensenært og regionalt samarbeid med Russland av unik karakter.  Femten år med Barentssamarbeid har skapt et interessefelleskap og muligheter for å skape ny vekst på hele Nordkalotten.  Naboer er kommet hverandre nærmere. Vi har fått et nytt handlingsrom, som gjør det mulig å utnytte dette interessefellesskapet.

Utfordringen ligger i hvordan vi utnytter det nye handlingsrommet. Regjeringens nordområdestrategi handler i stor grad om nettopp det.

Jeg mener de nordiske landene har vist vilje til å skape nye muligheter regionalt – rundt Østersjøen og i Barentsregionen. Det skal vi fortsette med. Norske tanker om en samarbeidssone over grensen til Russland skriver seg inn i denne tradisjonen.

Men så er det også slik: Vi manøvrerer best i nye politiske farvann og strømninger ved å holde fast ved sentrale ankerfester. For oss er tilhørigheten til det atlantiske fellesskapet et slikt grunnleggende ankerfeste – nå som før.

NATO og forholdet til USA er vår sikkerhetspolitiske garanti – og garantier skal ligge fast. Nære vennskap – ikke minst til USA – skal ivaretas og pleies og fornyes. Vi har et medansvar for å bidra til nettopp det. For Finland og Sverige er medlemskapet i EU et slikt ankerfeste. Og for oss alle ligger grunnlaget for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk i FN og i folkeretten.

Men selv om ankerfestene ligger fast, gjennomlever også de sin forandring i møte med nye utfordringer. Medlemskapet i NATO betyr fortsatt solidaritet overfor alle Alliansens medlemmer. Her er det ingen endring. Men perspektivene på sikkerhetsutfordringene varierer i større grad fra medlemsland til medlemsland.

I den globale supermakten USA er det sikkerhetspolitiske utsynet annerledes enn det er i Norge. I de baltiske landene er det forskjellig fra hvordan vi oppfatter det. I Baltikum oppleves det klarere enn i andre regioner hvordan nye konfliktlinjer ikke erstatter de gamle, men legges oppå hverandre.

Essensen i NATO-medlemskapet er at vi alle tar hensyn til hverandres perspektiver. Derfor reagerte NATO øyeblikkelig med Alliansens første artikkel 5 – vedtak etter terrorangrepene mot USA den 11. september 2001. Vi sto overfor en felles trussel. Derfor deltok Norge med F-16 fly for overvåkning av de baltiske landenes luftterritorium etter at de hadde fått sine medlemskap i Alliansen. Vi sto overfor en felles oppgave. Snart skal disse flyene tilbake til de baltiske land med det samme oppdrag.

Og liksom vi tar hensyn til andres perspektiver tar våre allierte hensyn til våre. Det er vår oppgave å kommunisere våre perspektiver klart og tydelig. Det er en annen viktig oppgave i nordområdepolitikken.

Samtidig betyr medlemskap i NATO noe langt mer enn solidaritet i tilfelle av overgrep mot vårt territorium. Det er en militærallianse, men også en organisasjon for politiske konsultasjoner og samordning. Den gir oss en traktatfestet rett til konsultasjoner der vi mener at vårt land er truet. Og den gir oss adgang til drøftelser på alle nivåer om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål medlemslandene er opptatt av. Slike drøftelser pågår kontinuerlig; enten det dreier seg om spesifikke temaer som energitilførsler eller om generelle utviklingstrekk i medlemslandenes naboskap.

Med dette utgangspunkt er jeg invitert til NATOs Råd i midten av november for å orientere medlemslandene om utviklingen i det vi kaller ”the High North” – Nordområdene. Våre allierte vil vite mer om den rivende utviklingen i nord. Vi har kunnskap og erfaring som nå etterspørres og det er i Norges interesse at våre allierte blir mer fortrolige med forandringene lengst mot nord i Europa. Besøket til NATO vil følge opp de samtaler og diskusjoner jeg gjennom det siste året har hatt med alliansepartnere enkeltvis, på besøk nordpå eller på besøk hos dem.

Men la meg samtidig understreke: Vi skal ikke være bekymret over at våre nærområder ikke står på Alliansens daglige sakskart. Det reflekterer jo nettopp det grunnleggende faktum at den kalde krigen er over og at nordområdene preges mer av behovet for samvirke enn av fare for konfrontasjon.

Ja, det reflekterer det faktum at man i NATO har beveget seg fra å konsultere om Sovjetunionen og Russland i NATOs Råd til å konsultere med Russland i NATO-Russlandsrådet. Norge har vært – og er – en pådriver for slike kontakter.

Medlemslandenes sikkerhetspolitiske perspektiver er i dag mer sammensatte enn tidligere. Nettopp derfor må også samarbeidsstrukturene som utgjør våre ankerfester være fleksible og formes etter dagens utfordringer. NATO – slik vi har kjent det – er nødvendig. Men mens NATO, sammen med det norske forsvaret, ga det meste av svaret under den kalde krigen, så krever en lang rekke nye utfordringer og muligheter at vi utvikler nye og tilpassede svar.

Det må vi gjøre selv – og sammen med andre, ikke minst med land som har sammenfallende interesser og utfordringer med Norge, ikke minst de landene som grenser mot de samme områdene.

Nettopp derfor er fordypet utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden så viktig, og det er i dette perspektivet vi skal forstå det utdypede trilaterale samarbeidet mellom Norge, Finland og Sverige. Sammen ønsker vi å utvikle nye svar på utfordringene i våre egne nærområder og i samarbeidet mellom EU og NATO – ikke minst når det gjelder felles deltakelse i internasjonale operasjoner. For å gjøre oss selv, NATO og EU mer relevante i våre nærområder og for å utnytte det  mulighetsrom som er oppstått.

Et av de klareste tegn på NATOs evne til tilpasning ligger nettopp i utviklingen av forholdet til andre organisasjoner – i første rekke FN og EU. Forholdet til FN var lenge preget av avstand og gjensidig skepsis, helt gjennom krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. Forholdet til EU var lenge, helt frem til for 3-4 år siden, preget av frykt for rivalisering og konkurranse.

De siste årene har det utviklet seg et nærmere partnerskap mellom alle tre, preget av samarbeid og av arbeidsfordeling. NATO – operasjoner er ikke lenger begrenset til Allianse-medlemmer. EU – operasjoner ei heller til EUs egen medlemskrets. Derfor deltar Sverige og Finland i dag som betydelige bidragsytere til NATOs innsats i det nordlige Afghanistan – ved siden av Norge. Og Norge deltar i EUs operasjoner og i EUs innsatsstyrker – sammen med Sverige og Finland.

Men fortsatt kan samarbeidet mellom NATO, EU og FN bli bedre. Et tettere nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid vil bidra til det.

Vi har et økende interessefellesskap, et voksende handlingsrom og politisk vilje til å utnytte disse mulighetene. Vi skal gjøre det med full respekt for de forpliktelser vi – hver for oss – har påtatt oss overfor NATO og EU. Og vi skal gjøre det på en måte som bidrar til å styrke det bredere nordiske samarbeidet og i åpenhet overfor både Danmark og Island.

For la meg understreke: Dette dreier seg ikke om noen form for eksklusivt trilateralt samarbeid, men om et samarbeid basert på den så mye omtalte variable geometri, hvor utdypet samarbeid mellom noen bidrar til å styrke samarbeidet mellom alle. Og fordi tidene har forandret seg behøver ikke alle fem land følge hverandre langs alle spor. Vi har god felles forankring i Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd, stadig oftere supplert av våre baltiske venner, og sammen møter vi Russland og våre partnere rundt Østersjøen og i Barentsregionen.

Realiteten er at Norge nå fordyper samarbeidet med alle de nordiske land basert på et mer finmasket interessefellesskap.

Norge og Danmark har felles realiteter å møte gjennom våre arktiske grensestrøk.

I april i år inngikk vi en avtale om tettere samarbeid med Island, og parallelt har Island inngått en liknende avtale med Danmark. Dette kom som resultat av at USA trakk sine fly og helikoptre tilbake fra Keflavik-basen. Et nærvær formet i en annen tid opphørte fordi USA i dag har større behov for sine stridsressurser i andre regioner.

Vårt samarbeid med Island er formet i en ny tid med behov for å overvåke store havområder og med perspektiver for sterkt økende og hovedsakelig sivil trafikk. Det snakkes om en trafikk på 300 tankskip på vei vest- og sørover fra Barentshavet. Og trafikken er økende. Det er en utfordring for kyststatene Island og Norge. Avtalen handler om et samarbeid som både bidrar til å trekke de nordiske landene sammen og samtidig er et uttrykk for alliert solidaritet – og som også tjener NATO-medlemmene Storbritannia, Canada og USAs interesser som maritime grensestater.

Det er to hoveddimensjoner i det samarbeidet vi nå diskuterer med Sverige og Finland; samarbeid om og i vårt eget naboskap og samarbeid i internasjonale operasjoner.

La meg starte med naboskapet. Her er vi – som dere vet – kommet langt i samarbeidet over grensen med Russland. Vi ønsker å drive dette videre, i felles interesse, ikke minst i lys av aktiviteten i Barentshavet og i Barentsregionen.

Vår satsing med nordiske naboer i nord er i god utvikling: politisk dialog, tettere utenriks- og sikkerhetspolitiske konsultasjoner, næringslivssamarbeid, felles arenaer og nettverk for forskning og kompetanseutvikling, samt et viktig og langsiktig informasjonsarbeid.

En stor svensk næringslivsdelegasjon ledet av den svenske utenriksministeren og næringsministeren besøkte Nord-Norge tidligere i år. Vi som var vertskap så og opplevde at potensialet for samarbeid er stort og med mange muligheter. De vil vi følge opp.

Finske selskaper har allerede vært med i utbygging av Snøhvit/Ormen Lange og svenske ingeniører har deltatt på Snøhvit. Jeg venter at finsk næringslivsinteresse i Barentsregionen fremover vil knytte seg til byggbransjen, infrastrukturutvikling og på lenger sikt tjenestenæringer, som følge av økt regionalisering i Nord-Norge. Og la oss huske: også i Nord-Sverige og Nord-Finland er det rivende utvikling med stadig større muligheter også for norske nærings og forskningsaktører.

Perspektivene for samarbeidet må også omfatte vår russiske nabo. Som nærmeste naboer i nord står vi overfor de samme utfordringene knyttet til miljøforurensning og klimaendringer, til marin sikkerhet og til ressursforvaltning, til organisert kriminalitet og menneskehandel.

Dette må være vår tilnærming: I møte med disse mulighetene – og utfordringene – ser vi på Russland som vår partner. Slik var det ikke under den kalde krigen. Det har tatt tid hos oss å endre tankegangen. Og vi ser at det tar tid hos russerne. I Norden har vi lenge sett på perspektivene om regionalt samarbeid som en vinn-vinn-mulighet. Mitt inntrykk er at det ikke alltid ser slik ut fra russisk side. Det må vi arbeide med for å vise – hvor mye det er å hente for alle i tettere samarbeid innenfor klart og tydelig regelverk i nord.

Samtidig opplever vi i dag en mer selvbevisst russisk utenrikspolitikk. Vi opplever russisk flaggplanting på Nordpolens havbunn og russiske flygninger utenfor vårt eget territorium. Vi ser økt russisk interesse for Svalbard, med en ny russisk regjeringsoppnevnt kommisjon, som har som målsetting å legge til rette for økt næringsvirksomhet og økt russisk bosetting på øygruppen.

Summen av dette er økt aktivitet og det jeg vil kalle en mer fremoverlent russisk opptreden i nord. Men la oss ikke trekke konklusjoner basert på gamle reflekser. Noen gang er det bedre med refleksjon.

Den russiske flaggplantingen på polpunktet har ført til økt oppmerksomhet om naturressurser og jurisdiksjon i Arktis. Det er ikke rart. Men plantingen er ikke mer enn den er, en symbolsk handling. Det tror jeg er hva russerne ønsket – å vise et symbol på russiske ambisjoner i nord.

Men den har ingen juridisk betydning. Vi tar det for gitt at alle parter vil følge internasjonal havrett, også i de arktiske havområdene. I Polhavet er det behov for å ta stilling til om undersjøiske rygger må oppfattes som en del av den naturlige forlengelsen av kyststatenes landmasser og derved skal ha status som kontinentalsokkel. Dette krever datainnhenting og tolkninger i regi av Kontinentalsokkelkommisjonen, som er opprettet i henhold til FNs Havrettskonvensjon.

Russland har fulgt spillereglene og har allerede overlevert slike data i 2001. Nå samler de inn nye data for å utfylle sin dokumentasjon. Vi leverte våre data i november i fjor. Så skal Kontinentalsokkelkommisjonen si sitt. Men Norge er ikke blant de land som kan ha rett til Kontinentalsokkel på Nordpolen. Vår kontinentalsokkel tar slutt mer enn 500 kilometer fra polpunktet.

Når det gjelder den økte russiske interessen for Svalbard vil jeg si at Norge setter pris på det gode forholdet til russerne på øygruppen. Det har lange tradisjoner. Russisk nærvær og aktivitet innenfor rammen av Svalbardtraktaten og i henhold til norsk lov er noe vi ønsker velkommen. Men det er ikke spesielt i forhold til Russland. Det er Norges ansvar å ha samme holdning til nærvær av personer og bedrifter fra alle land som har skrevet under traktaten. Og det er Norges ansvar å sette seg i stand til å påse at norsk lov følges i hele Norge – på fastlandet som på Svalbard.

Og til sist; vi er ikke urolige over den økte flyaktiviteten i nord. Det er flygninger som hele tiden har funnet sted utenfor vårt territorium. Det har vært en pause noen år. Vi har ikke savnet flyene. Men jeg har heller ikke noe grunnlag for å si at de reflekterer noen økt russisk militær oppmerksomhet rettet mot oss.

Russland er for meg en sentral medspiller i nord, men det er en krevende medspiller vi skal vie tid og kunnskap til å forstå. Også her har Norge, Sverige og Finland mye å hente i å dele vurderinger og utsyn. Om Nordområdene og om Russland. Slik vi gjorde det i Bodø i går og i dag.

Samtidig skal vi med fasthet håndheve våre rettigheter og forpliktelser i nord.  Det handler om gjenkjennelighet. Oppbringelsen av den russiske tråleren Elektron – dagen etter at regjeringen hadde overtatt ansvaret for to år siden – viste viktigheten av at vi har virkemidler og rutiner til å håndtere denne typen episoder. Det var ikke en militær episode. Og vår løsning på slike episoder er ikke å se dem i et militært perspektiv.

Behovet for å ha en styrket militær tilstedeværelse i nordområdene handler om det naturlige nærvær enhver kyststat må ha i vår moderne tid når trafikken øker og flere flokker mot våre farvann. Det politiske signalet er tydelig gitt for den videre utvikling og lokalisering av vårt forsvar.

Samarbeidet med Finland og Sverige i nord kan stimulere til utvikling av våre nordlige landsdeler. Sammen kan vi bidra til å gi samvirket med Russland nye impulser og større bredde. Og sammen kan dette trilaterale samvirket bidra til en bredere europeisering av vår egen nordområdepolitikk. Det ønsker vi.

I dette perspektivet ser jeg for øvrig den nære dialogen med andre europeiske land om nordområdespørsmål. Jeg nevner som eksempel besøket av den tyske utenriksminister til Tromsø og Svalbard i august.

Vi er best tjent med å knytte regionale ordninger i nord tettere opp til europeiske prosesser. Finland har i flere år vært en foregangsnasjon for å trekke EUs oppmerksomhet og ressurser nordover. Nå er EUs ”Nordlige Dimensjon” blitt en ordnet ramme for et slikt fokus. Her er det dannet et partnerskap for miljøspørsmål, som inkluderer atomsikkerhet, og et partnerskap innenfor helse og sosiale spørsmål. Russland, Norge og Island er trukket med som fullverdige deltakere.

Det ligger i vår interesse å styrke denne rammen, blant annet gjennom et bredere grenseregionalt samarbeid i nord.

Vi har gode samarbeidsstrukturer i Nord-Europa; vi har Østersjøsamarbeidet og vi har Barentssamarbeidet. Begge representerte gjennombrudd i samarbeidstenkningen på begynnelsen av 1990-tallet da nye muligheter åpnet seg. Nå er samarbeidsbehovene i ferd med å bli mer omfattende. Da er spørsmålet hvordan vi tilpasser de ordningene vi har etablert.

Ser vi fremover kan vi tenke oss den Nordlige Dimensjon – med russisk, norsk og islandsk deltakelse – som en slags hatt over regionale samarbeidsordninger. Både i EU og i Østersjøområdet er man nå i ferd med å se på hvordan slike strukturer best kan forenes. Vi bør gå i gang med en tilsvarende tenkning for strukturene i våre egne nærområder. I denne sammenheng må vi se muligheter for å bygge nye broer mellom Østersjøsamarbeidet og Barentssamarbeidet.

Så gjelder det klima. Her er Arktisk Råd en viktig organisasjon. Norge har formannskapet til 2009, etterfulgt av Danmark og Sverige. Sammen må vi tre kraftfullt markere behovet for handling i møte med klimaendringene som er så tydelige i nord.

La meg så komme til den andre hoveddimensjonen i det trilaterale samarbeidet vi ønsker å utvikle. Det handler om vår evne til møte utfordringer knyttet til internasjonal krisehåndtering.

Det har vært naturlig å ta utgangspunkt i vårt engasjement i Afghanistan. Her er de tre landene deployert i de samme regionene i nord og nordvest.

Vi har allerede erfaringer det er naturlig å bygge videre på. Finland deltok inntil nylig i det ”norske” stabiliseringslaget i Maymaneh i Faryab-provinsen. Da det norske kompaniet i februar 2006 sto overfor en kritisk situasjon i denne byen sto norske soldater skulder ved skulder med finske soldater. En finsk soldat har også senere mistet livet under arbeid for denne enheten.

Sverige har sin stabiliseringslag i Masar – i – Sharif, hvor Norge leder en hurtigreaksjons-styrke.  Vi har med andre ord et geografisk naboskap også i Afghanistan. Vi deltar med styrker som skal utfylle hverandre og med en politikk som har mange likhetspunkter vedrørende forholdet mellom militær og sivil innsats. Det er et godt utgangspunkt.

Som et ledd i den løpende planleggingen av nasjonale styrkebidrag, pågår det allerede et arbeid i Stockholm og Helsingfors – i likhet med i Oslo – med å se på sammensetningen av de militære bidragene for 2008. Vi skal gjøre våre vurderinger, også med det norske utgangspunktet at vi er NATO-medlem. Men et samarbeid med Sverige og Finland omkring denne planleggingen kan gi bedre forutsigbarhet og ressursutnyttelse både for våre tre land og for NATO.

Da melder følgende spørsmål seg, som vi nå vil se nærmere på:

Kan vi samordne vår innsats i trening og opplæring av de afghanske sikkerhetsstyrkene?

President Karzai og den afghanske regjeringen legger avgjørende vekt på å styrke denne opplæringen.

Kan vi samordne innsatsen i vårt bidrag til stabilisering, slik at befolkningen kan oppfatte våre bidrag som deler av et større hele.

Kan vi etter hvert sette opp felles enheter, alternativt også rotasjon mellom de tre land innenfor utvalgte styrkekategorier?

Mulige samarbeidsområder kan være flytransport, sanitet, samt vakt- og sikringsoppdrag.

Kan vi skape et tettere samarbeid innen andre deler av sikkerhetssektoren hvor vi alle er engasjert, som den kritisk viktige opplæringen av politi?

Dersom vi lykkes med å forene et slikt tettere trilateralt samarbeid – vil vi også bidra til å forankre vår innsats enda sterkere i våre tre lands egen befolkning.

Oppbyggingen av en samordnet innsats og vil kreve tid. Resultatene vil ikke komme fra en dag til en annen. Nå har vi reist spørsmålene. Dermed er første skritt tatt.

Det er selvsagt ikke første gang de nordiske landene deltar sammen i internasjonale operasjoner. Og Afghanistan er heller ikke det eneste sted hvor vi i dag er engasjert sammen. La meg nevne et lite utvalg eksempler;

Norge, Sverige og Finland har tradisjon for nært og tillitsfullt samarbeid innen FN – operasjoner. Senest i 1990 – årene sto vi sammen innenfor FN-rammen, i UNPROFOR under krigen i Bosnia-Herzegovina. Det var et krevende oppdrag. Ved innledningen til dette tiåret arbeidet vi sammen i NATO-operasjonen i Kosovo. Sammen fikk vi en betydelig utfordring da en Kosovo-albansk folkemengde gikk til opptøyer. Og sammen fikk vi vist at vi kunne møte en slik utfordring på en måte som vakte beundring blant andre deltakerland.

Ser vi fremover så deltar de samme tre land – under svensk ledelse – i EUs nordiske innsatsstyrke. Den står i beredskap fra januar neste år. Gjennom denne innsatsstyrken vil personell fra våre tre land jevnlig øve sammen. Dette er viktig for utviklingen av et langsiktig militært samarbeid. I dag er disse tre landene de eneste nordiske landene som deltar med militære styrker innen rammen av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dermed er det også naturlig at vi tenker fremover sammen om den rollen vi ønsker å spille.

På samme tidspunkt skal Norge og Sverige etter planen utplassere en felles ingeniørstyrke, som et bidrag til den kombinerte styrken fra FN og Den Afrikanske Union i Darfur. Når Danmark nå vurderer å bidra med en sikringsenhet til denne styrken, så er det et eksempel på den variable geometri og fleksibilitet vi ønsker. Og la meg tilføye at et styrket norsk engasjement i FN-ledede operasjoner vil være et viktig bidrag til å oppfylle en av de prioriteringer regjeringen satte seg ved regjeringsdannelsen.

Gjennom et slik samarbeid mellom de tre landene – bidrar vi til å styrke det internasjonale samfunnets samlede evne til å gjennomføre kompliserte internasjonale operasjoner. Ved å trekke Finland og Sverige nærmere inn i et NATO – ledet samvirke styrker vi Alliansen. Samtidig kommer Norge – gjennom deltakelse i EUs internasjonale operasjoner og styrker – tettere inn på arbeidet med å forme EUs fremtidige forsvars- og sikkerhetspolitikk.  Og vi styrker Eus evne til krisehåndtering og konflikløsning.

Og til slutt; vi bidrar til å bringe NATO og EU nærmere et strategisk partnerskap.

Samtidig drøfter våre forsvarsmyndigheter hvordan et slik styrket samarbeid kan underbygges. Sverige og Finland har allerede et samarbeid om sjøovervåking og forbereder et tilsvarende samarbeid om luftovervåking. Norge og Sverige ser på mulighetene for et tettere forsvarspolitisk samarbeid. Geografisk naboskap, felles utfordringer og begrensede økonomiske ressurser gjør slikt samarbeid naturlig. Dette reflekteres i mulighetsstudien den norske og svenske forsvarssjef har utarbeidet. Her står styrkeproduksjon sentralt, gjennom  materiellanskaffelser og opplærings- og øvingsvirksomhet. Arbeidet de to forsvarssjefene har levert er ambisiøst. De skisserer muligheter og perspektiver. Så får politikerne vurdere hva som kan realiseres og hvilke tidshorisonter man skal velge.

I Finland følges også dette arbeidet med betydelig interesse. Finland og Sverige setter nå i gang en tilsvarende mulighetsstudie med Sverige. Det er interesse for en tilsvarende gjennomgang med Norge. Da er det også naturlig at de tre også tenker sammen og forbereder oss sammen.

Det arbeid som her nedlegges reflekterer en trend vi kommer til å se mer av. Og det er heller ikke noe nytt. Norge har i en årrekke hatt et nært samarbeid med F-16 – landene Danmark og Nederland. Både i Afghanistan og i Baltikum har dette samarbeidet vist sin nytte. Nære allierte – som Nederland og Belgia – går eksempelvis i retning av å integrere sine mariner. Men det er trolig første gang allierte og ikke-allierte land tenker sammen i samme retning. At det er mulig reflekterer hvilket handlingsrom som har utviklet seg. Men et nærmere samarbeid mellom oss må styrke og ikke gå ut over vår evne til å operere separat og ivareta de forpliktelser hver av oss har påtatt oss, i NATO og i EU.


Jaques Attali, en av den tidligere franske president Mitterrands mest innflytelsesrike rådgivere og nå nært tilknyttet president Sarkozy, skriver i sin siste bok ”En kort historie om framtiden” om hvilke regioner som kan bli verdensledende. I Europa er han fascinert av potensialet i samarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland.

Attali kaller det et ”eksepsjonelt klima” og viser til industriutvikling i verdenstoppen, et meget høyt nivå innen både forskning og utdanning, betydelige energireserver og høy sosial sikkerhet. Men han spør om vi er rede til å gripe fremtidssjansen, om vi ikke snarere vil ta vare på det vi har og lukke oss mot andres oppmerksomhet.

For meg står dette som noe av det mest spennende som møter oss i tiårene fremover.

Vi skal gripe fremtidssjansen. Vår norske politikk skal være dynamisk og fast på samme tid. Vi skal legge grunnlag for utvikling – men det skal være i et forutsigbart miljø. Vi skal ha de virkemidlene vi trenger – militære, politiske og sivile – for å skape en slik forutsigbarhet.

Samtidig skal vi ha veltilpassede ordninger for samarbeid, som skal gi oss den styrke og de impulser vi trenger i møtet med utfordringer vi foreløpig bare ser konturene av. Det kan vi gjøre gjennom et nært og tillitsfullt samarbeid med naboer, med Finland, Sverige og Russland,  gjennom et bredere europeisk engasjement og gjennom de sterke båndene til USA og Canada over Atlanterhavet. Tenk på det historiske: Om få uker går det første skip lastet med naturgass fra Melkøya utenfor Hammerfest til Cove Point, Maryland på USAs østkyst. Et nytt transatlantisk bånd knyttes.

Jeg kommer tilbake til den orienteringen vi fikk på Reitan i går. Admiral Grytting, sjef for Landselskommando Nord-Norge var opptatt av hvor viktig det er å forstå hvilken form og bredde utfordringene i nord nå har fått. Den gamle trusselen er ikke der lenger, heller ikke i en mindre versjon eller med mindre sannsynlighetsgrad. Den er erstattet av behovet for å håndtere et nytt risikospektrum som spenner over et bredt saksfelt: Miljøspørsmål fra forurensninger fra transport og næringsvirksomhet til atomsikkerhet og klimaforandringer, ressursspørsmål knyttet til fisk, olje og gass, terrorvirksomhet og organisert kriminalitet – og suverenitetshåndhevelse.

Truslene – de finner vi dag under fjernere himmelstrøk, i Afghanistan og i den bredere Midtøsten-regionen og i Afrika. Trusler i form av stater som er brutt sammen, etniske og religiøse konflikter, som skaper grunnlag for terror og ekstremisme, narkotikaproduksjon og masseødleggelsesvåpen.

Og selvsagt betyr det å møte trusseler å være beredt til å møte det uventende – i nære som i fjerne strøk.

Så i sum: Vi skal vi samarbeide – mer enn før – med vår nordiske naboer. Det dreier seg ikke om å endre forankringen i vår politikk – verken for dem eller for oss. Men det dreier seg om å justere våre mentale kart og sørge for at vi utnytter det handlingsrommet som en ny tid har gitt oss.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 8. oktober 2007


Kontreadmiral Jan Eirik Finseth

Generalinspektør for Sjøforsvaret


”Status og utfordringer i Sjøforsvaret”

Deres kongelige høyhet, Forsvarssjef,

Formann, kjære forsvarsvenner




Kontreadmiral Jan Eirik Finseth. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Jeg vil først få takke for invitasjonen om å komme hit til Oslo Militære Samfund for gi en kort orientering om Sjøforsvarets utvikling.

Det er nå litt over ett år siden Sjøforsvarets nye organisasjon ble etablert. Omorganiseringen – kjent som prosjekt Neptun – som ble iverksatt for 3 år siden, har så langt vært vellykket. Vi har styrket den operative evnen, og igjen satt hovedfokuset på vår primærvirksomhet som er maritim krigføring.


Omorganiseringen av Sjøforsvaret kom på et riktig tidspunkt. Vi har kvittet oss med store mengder bygningsmasse, lagt ned baser og sentralisert støttevirksomheten. Vi opererer i dag kun en hovedbase og tre mindre støttepunkt. Alt av infrastruktur er tilpasset dagens Sjøforsvar.


Med utgangspunkt i gjeldende langtidsproposisjon vil Sjøforsvarets oppgaver og struktur være tilpasset våre fremtidige utfordringer. Fra 2011 vil vi ha et komplementært sjøforsvar med en av Europas mest moderne mariner og en svært moderne Kystvakt. Vi vil ha organisk logistikk som gjør oss i stand til å operere som egen maritim styrke nasjonalt og internasjonalt. Kvantiteten, antall fartøyer og avdelinger, er redusert nettopp for å tilpasse de ressursrammer Forsvaret har fått tildelt.


Foredraget i kveld har tittelen ”Status og utfordringer i Sjøforsvaret”. Med lanseringen av Forsvarsstudien 07 rett rundt hjørnet, kunne det vært fristende å foregripe begivenhetene, men det skal vi vente med til den 5. november. Jeg antar de fleste her i salen har fått med seg de spekulasjonene som har versert i media den siste tiden, men jeg kommer verken til å bekrefte eller avkrefte noe av det her i kveld.


Forsvarsstudien offentliggjøres altså den 5. november, og vil sammen med innstillingen fra Regjeringens forsvarspolitiske utvalg danne grunnlaget for neste langtidsproposisjon som vil være ferdigbehandlet politisk våren 2008.

Inntil den foreligger forholder Sjøforsvaret seg til de oppdrag Forsvarssjefen har gitt oss. Oppdrag som er basert på gjeldende langtidsproposisjon.




Jeg vil innledningsvis bruke noen minutter på å beskrive selve grunnlaget for den maritime strukturen vi er i ferd med å anskaffe. I en verden i stadig endring og hvor politiske prioriteringer og fokus endres med relativ høy frekvens, har Sjøforsvaret over tid klart å omstille seg og innrettet sin virksomhet mot dagens og morgendagens oppgaver.

Dette bekrefter vi daglig gjennom de operasjoner vi deltar i og de havområdene vi patruljerer.


Samtidig utfordres vi fra et samfunn som stiller stadig høyere krav til oss som organisasjon og arbeidsgiver. Dette er vi nødt til å ta inn over oss, enten det gjelder krav til familieliv eller sikkerhetsforskrifter om bord på våre fartøyer. Skal Sjøforsvaret være en seriøs maritim aktør og samtidig en attraktiv arbeidsplass, må vi innrette oss etter samfunnet for øvrig. Her utfordres vi daglig.


Det sikkerhetspolitiske bildet endres, og i dette bildet er Norge, kanskje mer enn før, avhengig av et tilstrekkelig Sjøforsvar. Et Sjøforsvar med evne til å løse de utfordringene nasjonen til daglig blir stilt overfor. Samtidig skal vi være i stand til å løse kriser og slåss dersom det blir nødvendig.




Vårt næringsgrunnlag finnes i havet. Her ligger vår velferd og her ligger vår fremtid.


På havet, i havet og på havbunnen skapes over halvparten av Norges verdier. Olje og gass, fiskeri og sjøfart utgjør nå omlag 30% av verdiskapningen i landet, og mer en 50% av den totale eksportverdien. Bortimot 100% av norsk eksport og import skjer på kjøl eller gjennom rør på havbunnen.


Petroleumsutvinningen i Nordsjøen, som startet på slutten av 60-tallet, har gjort Norge til verdens rikeste nasjon. Vi produserer i dag 4% av verdens olje, og vel 20% av all gass til Europa går gjennom norske rørledninger.


Samtidig skjer det nå en enorm utvikling og satsning i nord. Snøhvitfeltet settes i produksjon i løpet av året. Dette blir starten på et nytt norsk petroleumseventyr som vi ennå ikke aner rekkevidden av.


Eksperter mener at i størrelsesorden ¼ av verdens uoppdagede lagre av fossile energiskilder finnes i nord, og med en forventet økning av energibehovet i verden på 40% frem mot 2030, gjør dette Nordområdet til et strategisk viktig område for nasjoner også uten direkte geografisk tilknytning til vårt nærområde.


Nordområdene er ikke lenger et strategisk skjæringspunkt mellom to supermakter slik tilfellet var under Den Kalde Krigen. Fokuset er nå energi.


Nordområdene har endret karakter til å bli et område for utvinning av strategiske ressurser, et område med høy global strategisk verdi.


Området er politisk stabilt og representerer en forutsigbarhet og sikkerhet i forhold til leveranse av olje og gass. I 2020 er det forventet at 50% av den globale oljeproduksjonen vil komme fra såkalte ”usikre” leverandører.


Tidligere statsminister i Storbritannia, Tony Blair, uttalte i fjor høst at energisikkerhet utgjør en stadig større del av et lands strategiske interesse.


Faktum er at energi som virkemiddel i konflikter eller i mellomstatlige uoverensstemmelser vil kunne få en større betydning enn det militære styrker og våpenarsenal hadde under den Kalde krigen.


De siste måneders aktivitet og fokus i nord understreker dette. Det hele begynte med Russlands flaggplanting under isen på nordpolen. Dette pr-stuntet ble lunkent mottatt av andre nasjoner, ikke minst i Canada, hvor statsministeren var raskt ute og proklamerte sin nasjons intensjoner i nord.


Canada gjennomførte noe senere en større militærøvelse mellom kysten av Canada og Grønland. Samtidig offentliggjorde landet planer om en vesentlig forsterkning av sin flåte med arktiske patruljefartøy.

På samme tid sendte Danmark en stor ekspedisjon forskere til nordpolen for å kunne påvise at kontinentalsokkelen på Grønland er direkte forbundet med nordpolen, et syn de ikke er alene om å ha. USA, Canada og Russland hevder tilsvarende. I 2014 vil FN ta stilling til eventuelt hvem som kan hevde denne retten.


Av andre nasjoner er både Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Japan, Sør-Korea, Kina og India alle sterkt involvert i forskning og utvikling i arktiske strøk.


Den siste tiden har vi også vært vitne til en russisk opptrapping av militær aktivitet i nord. Vi må tilbake flere år for å finne noe tilsvarende.

Det er ikke noen ny kald krig eller nedskalert versjon av kald krig vi ser utvikle seg i nord. Slik jeg leser bildet har dette å gjøre med framtidige muligheter og især utnyttelse av strategiske ressurser i nordområdene. Det er altså de strategiske ressurser, det globale behov for disse – og derav den globale interesse og fokus rundt nordområdene som får de nasjoner som grenser mot arktisk til å vise og demonstrere sin rett og sine interesser.


La meg også tilføye tre punkter for på en måte å dokumentere det jeg sier:


  • Det russiske forsvarsbudsjett er om lag 10% av det amerikanske.
  • Norge har et godt forhold til Russland. Dette forholdet og samarbeidet blir stadig bredere og dypere.
  • Russland og Norge, for øvrig også de andre nasjoner som grenser mot arktisk – mot nordpolen -, har felles interesser for stabilitet og ro i området.


Det er ikke min oppgave å trekke slutninger i noen som helst retning, men det er et faktum at fokuset i nord er stort, og det øker. Dette krever ro, stabilitet og samarbeid i nord.

La meg også få tilføye at militære styrker må brukes med den største tilbakeholdenhet og største forsiktighet i ressursforvaltningen.


Vi har i dag ingen definert trussel, men en bevissthet om langsiktige trender er avgjørende for vår evne til å møte de utfordringer fremtiden kan bringe. Norske havområder, og nordområdene spesielt er viet stor oppmerksomhet fra andre aktører. Det er mange nasjoner som flagger interesser i disse områdene, og dersom ikke vi er i stand til å ivareta våre forpliktelser – så vil andre gjøre det.


Uavklarte grenseforhold og manglende internasjonal anerkjennelse av norske krav kan i fremtiden skape en potensiell konflikt. Det å være tilstede skaper folkerett, skaper grunnlag for en trygg og sikker forvaltning og ikke minst grunnlaget for nasjonens, for Norges, disposisjonsrett over våre enorme strategiske ressurser. Sjø og luftstyrker har den egenskapen som skal til for å løse opp i floker og episoder av slik art. De settes inn for å løse episoden og trekkes raskt ut for å deeskalere.


I løpet av de neste 10 til 20 år vil vi altså se en tiltagende økning av aktivitet i nord. Klimaendringer og et økende energibehov spiller inn når kappløpet om nord for alvor begynner. Åpning av nye sjøruter gjennom nordvest- og nordøst passasjen vil i tillegg til strategiske ressurser øke de militære utfordringene i nord.

Forpliktelser og oppgaver

Som nasjon er det vårt ansvar å ta konsekvensene av dette. Dette betyr å ivareta forpliktelser, være tilstede og vise at vi akter å holde orden i eget hus og i eget ansvarsområde. Dette skal vi gjøre i nært samarbeid med våre naboer. Vi skal skape trygghet og vi skal skape tillit.

Vi kan derfor ikke tillate oss å skape huller i den maritime strukturen. Det norske Sjøforsvaret må kunne håndtere maritim krigføring i hele sin bredde. Dersom noen velger å utfordre Norges suverenitet og suverene rettigheter vil de møte tilsvar i flere dimensjoner, under vann, på overflaten og i luften. Et av kjennetegnene ved det nye norske sjøforsvaret er at vi beholder denne helheten.


Noen av Sjøforsvarets viktigste oppgaver vil i fremtiden være å sikre våre enorme petroleumsressurser og bidra til at kvoteavtaler overholdes. Sjøforsvaret skal bidra til å sikre nasjonens fremtidige velferd og velstand, og det skal vi gjøre med et sjøforsvar som er skreddersydd og klar for oppgaven.


I tillegg skal vi delta sammen med våre allierte venner i operasjoner utenfor våre egne farvann. Internasjonale operasjoner vil også i fremtiden utgjøre en viktig del av Sjøforsvarets aktivitet. Våre MTBer avsluttet i mai et svært vellykket oppdrag utenfor kysten av Libanon. Vi bidrar med et observasjonslag og andre spesialiserte enheter fra Marinens jegervåpen som en del av det norske militære bidraget i Afghanistan. Vi har årlig en ubåt på patrulje for NATO i Middelhavet, og er fast oppsatt med en minerydder i NATOs stående minerydderstyrke (SNMCMG1).


Vårt fremtidige Sjøforsvar skal evne og håndtere en rekke utfordringer både hjemme og ute. Vi er i ferd med å anskaffe svært moderne fartøyer til både Kystvakten og Marinen, samtidig som vi oppgraderer og fornyer de fartøyene vi har.


Utvikling i Marinen


KNM Narvik ble som siste gjenværende fregatt av Oslo-klassen tatt ut av strukturen den 12. juni i år. Våre siste 6 Hauk-klasse MTBer fases gradvis ut frem mot neste sommer. Vi har allerede mottatt KNM Fridtjof Nansen og KNM Roald Amundsen og venter på de tre siste – Otto Sverdrup, Helge Ingstad og Thor Heyerdahl. Vår første Skjold-klasse MTB eller kystkorvett er ventet om kort tid, og samtlige seks fartøyer forventes å være på plass i Bergen innen 2 år.


Fridtjof Nansen- og Skjold-klassen vil tilføre Forsvaret og Sjøforsvaret kapasiteter med en helt annen dimensjon enn det vi har hatt til nå. Begge fartøysklasser vil bli utstyrt med NSM, et langtrekkende sjømålsmissil utviklet av Kongsberg, med kapasiteter langt utover det som finnes på verdensmarkedet i dag. Sjøforsvaret har kontraktfestet kjøp av NSM, og fra 2010 er det forventet at våpenet er om bord på våre to nye fartøysklasser.


NSM er unikt ved at det kan fly lavt over land og gjenkjenne mål i umiddelbar nærhet av land. NSM er et passivt missil som avgir svært liten signatur. Sammenlignet med tilsvarende vestlige missiler er det lite, og følgelig også svært vanskelig å oppdage.


Våre nye fregatter er i tillegg utstyrt med ESSM (Evolved sea sparrow missile) missilsystem. ESSM systemet er et punkt-forsvarssystem som har som oppgave å være luftvern for eget og omkringliggende fartøyer. Sammen med en meget effektiv luftvarslingsradar utgjør ESSM et meget godt luftvern for våre nye fregatter. ESSM systemet ble testet med stor suksess utenfor kysten av California i juni i år. KNM Fridtjof Nansen skjøt 6 missiler. Samtlige missiler traff, men det var først og fremst kompleksiteten i skuddene og målprofilene som imponerte. Dette viser ikke bare at Fridtjof Nansen-klassen er et svært moderne og avansert kampsystem. Det viser også at kompetansen og kvaliteten på personellet om bord er på et meget høyt nivå, og at omstillingen fra Oslo- til Fridtjof Nansen-klassen så langt har vært vellykket.

Om noen år vil fregattene bli bestykket med langtrekkende luftvern. Markedet sonderes, og planarbeidet er allerede iverksatt.


Missilskytingen i USA utgjør bare en liten del av det totale testprogrammet de nye fregattene må gjennom før de settes inn i operativ tjeneste. Dette vil være hverdagen for både Fridtjof Nansen- og Skjold besetningene i en del år fremover.


Selv om fartøyene er overtatt og seiler i norske farvann, vil operativiteten være begrenset, og det er viktig å merke seg at Sjøforsvaret fram mot 2011 vil ha en svært redusert evne til under- og overvannskrigføring.


Innfasingen av Fridtjof Nansen- og Skjold-klassen har foregått parallelt med utfasingen av Oslo- og Hauk-klassen. Dette er det selvfølgelig knyttet en rekke utfordringer til, ikke minst på personell- og kompetansesiden.


Våre to nye fartøysklasser representerer en ny generasjon krigsfartøy. Størrelse, rekkevidde og ytelse gjør disse fartøyene svært forskjellig fra sine forgjengere. Fridtjof Nansen og Skjold er teknologisk meget avanserte plattformer.


NH90 helikoptrene vil i tillegg tilføre Sjøforsvaret en ny dimensjon innenfor maritim krigføring. Bruk av helikoptre som fremskutt sensor og våpenleverandør vil forandre måten fregattene opererer på.

Fartøyenes kompleksitet gjenspeiles ikke minst i omfanget av kursing og opplæring som besetningen må gjennomføre. Kursrekker på opptil 2 år er vanlig for å kunne operere de mest avanserte systemene om bord.


For å sette disse fartøyene i operativ drift, er det viktig at det holdes et høyt fokus under hele innfasingsperioden. Innfasingen av våre nye kampfartøyer har derfor høyeste prioritet. Det er også det området som vil være mest skadelidende dersom aktivitet reduseres eller utsettes.


Det er derfor viktig at vi unngår ytterligere forsinkelser i leveransene fra verftene i Ferrol og Mandal. Det er ingen hemmelighet at det til nå har vært tidvis store forsinkelser, med de følgende det har fått.


ULA-klassen vil fra neste år være marinens eldste fartøyer. KNM Ula heiste kommando for litt over 18 år siden, og vil uten oppgraderinger ha en begrenset levetid. Slik fartøyene er i dag og med de planer som eksisterer for videre modernisering, vil ULA-klassen være operativ til omkring år 2020. Dersom vi ser bort fra vårt naboland Danmark, er konvensjonelle ubåter en kapasitet det satses på i andre lands mariner. Tidligere var det stort sett de større nasjonene som hadde økonomi og kompetanse til å anskaffe ubåter. I dag er det hele 40 nasjoner som har eller er i ferd med å anskaffe seg denne kapasiteten.


Ubåtene utgjør en viktig strategisk ressurs, og har vært en nødvendig kapasitet for Norge gjennom hele den kalde krigen og frem til i dag. Vår deltagelse i NATO oppdraget Active Endeavour har tydelig vist hvilket fortrinn en ubåt har som plattform for overvåking og informasjonsinnhenting.


La meg kort nevne litt om det nye ubåt redningskonseptet som vi utvikler i samarbeid med Frankrike og England. Systemet skal kunne hente ut ubåtpersonell fra en forulykket ubåt som ligger på havbunnen. Deler av systemet ble i sommer testet ut på KV Harstad i skotske farvann. Det komplette system skal testes ut i slutten av denne måneden i Norge. Når redningssystemet blir operativt skal det i utgangspunktet opereres fra KV Harstad og de nye kystvaktfartøyene av Barentshav klassen.


Marinens logistikkvåpen utgjorde en betydelig støtte til MTBene under oppdraget i Libanon tidligere i år (UNIFIL II). KNM Valkyrien bistod fartøyene på sjøen, mens et større logistikkelement var etablert på land og ledet av Sjøforsvaret, med god støtte fra Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).


Marinens Logistikkvåpen ble etablert for halvannet år siden, og fikk således en utfordrende start. Det nye våpenet består av fartøyene KNM Valkyrien og KNM Tyr og tidligere flotiljeinndelte støttefunksjoner, og skal yte enhetlig og kontinuerlig logistikkstøtte til marinens kampenheter. Avdelingen skal i tillegg støtte Kystvakten ved behov.


En velfungerende logistikk er helt avgjørende for å lykkes i fred og krig. Vi har en arv hvor fokuset har vært baseorientert logistikk. I fremtiden skal Sjøforsvaret bringe logistikken med seg på kjøl, og således i størst mulig grad være uavhengig av landbasert infrastruktur.


Sjøforsvarets fremtidige struktur må være forberedt på et stadig større internasjonalt engasjement. Nye strukturelementer må følgelig kunne operere effektivt i både arktiske og tropiske områder, så vel som kystnært og i åpent hav. I tillegg kommer NATOs krav til organisk logistikk for maritime styrker.


Sjøforsvarets evne til mobil understøttelse av fartøyer og avdelinger er i dag begrenset. Det er for en stund tilbake etablert et prosjekt som skal føre fram til anskaffelse av logistikkfartøyer. Reduksjon av baser og stasjoner i Sjøforsvaret forutsatte logistikk på kjøl, det er det vi nå er i ferd med å etablere. Behovet er to fartøyer, et større og et mindre.


Våre seks mineryddere har passert 10 år, og vil de nærmeste årene gå gjennom en rekke større oppgraderinger. Fartøyene skal blant annet få nye sonarer og nytt kommando/kontroll system. Fartøyene er fortsatt blant de mest moderne og effektive minefartøy i verden, og er også den fartøysklassen i Sjøforsvaret som hyppigst har deltatt i NATOs stående maritime styrker.


Siden 1997 har minevåpenet vært sterkt delaktig i oppbyggingen av den baltiske sammensatte minestyrken BALTRON. Minevåpenet har en stor del av æren for den positive utviklingen som har vært i de baltiske lands mariner innenfor minekrigføring.


Ved flere anledninger har minevåpenet markert seg meget positivt i internasjonal sammenheng, og vist for våre allierte at vi er i fremste rekke. Det er derfor ikke overraskende at minevåpenets treningssenter har fått en forespørsel om å undervise ved minekrigsskolen Eguermin i Belgia. Dette er hovedsetet for minekrigsekspertisen i NATO, og således en stor anerkjennelse til det norske minemiljøet.


Marinens jegervåpen er Sjøforsvarets avdeling for maritime spesial- og spesielle operasjoner. Avdelingen ble opprettet for vel ett år siden, og består av Marinejegerkommandoen, Minedykkerkommandoen, Kystjegerkommandoen og Taktisk båtskvadron.


Sammenslåingen har vært nødvendig for å kunne løse fremtidige oppdrag. Kompleksiteten i oppdragene blir stadig større og mer omfattende, og et godt samvirke mellom operatører og spesialsoldater på forskjellige nivå er avgjørende for å lykkes. Dette er den eneste ressursen vi har for å innhente etterretninger langs kysten og klarere og legge forholdene til rette for å sette inn våre marinefartøy, jagerfly eller våpen med lang rekkevidde.


Marinens jegervåpen er den avdelingen i Sjøforsvaret med høyest andel avdelingsbefal. Rotasjonen innad i avdelingen er vesentlig lavere enn om bord på fartøyene. Dette gir seg utslag i et høyt kompetansenivå og en solid kontinuitet fra laveste til høyeste nivå. Marinens jegervåpen er en vervet avdeling. Hvert år gjennomgår vernepliktige et seleksjons- og treningsprogram i egne treningsvinger eller treningsavdelinger.


Jegervåpenets avdelinger har siden slutten av 90-tallet vært deployert mer eller mindre kontinuerlig, og har ved flere anledninger vært i strid.

Utviklingen i Kystvakten

Kystvakten seiler i dag 18 fartøyer. Akkurat som marinen, er også Kystvakten gjenstand for en omfattende modernisering. Oppgaveporteføljen til Kystvakten har økt gradvis de siste 10 årene, og det har derfor blitt behov for å tilpasse våre nye kystvaktfartøy til disse oppgavene. Fartøyene håndterer i dag alt fra oljevern- og slepebåtberedskap, søk og redningsoppdrag til kriminalitetsbekjempelse. Kystvakten vil prioritere kvalitet og evne til å løse flere typer oppgaver på bekostning av antall kystvaktfartøyer. Nornen-klassen er et godt eksempel på fremtidens kystvaktfartøy. Fartøyet har stor aksjonsradius og vil operere langs hele norskekysten. Det fjerde av totalt 5 slike fartøyer ble nylig overtatt av Kystvakten. Det siste overtas om noen uker.

I tillegg bygges det tre nye fartøy av Barentshav-klassen i Romania. Disse, som alle skal inngå i den ytre kystvakten, er også bygd for å kunne håndtere en rekke ulike oppgaver i tillegg til fiskerioppsyn. Fartøyene vil være klare til overtagelse om vel ett år.

Jeg har blitt stilt spørsmål vedrørende reduksjonen i antall kystvaktfartøyer. Vil evnen til myndighetsutøvelse og tilstedeværelse bli svekket ved at vi reduserer antall fartøyer?

Svaret på dette spørsmålet er nei.

Kystvakten vil som fregattvåpenet få NH90 helikoptre om bord på sine fire største fartøyer. Disse har en vesentlig større aksjonsradius enn Lynx helikoptrene, og er i tillegg utstyrt for å kunne operere under røffere forhold. Nornen-klassen får en tilsvarende økt rekkevidde med sine hurtiggående patruljebåter. Kapasiteten kan på mange måter sammenlignes med et helikopter.

Jeg er helt trygg på at den Kystvakten vi er i ferd med etablere, vil bli den beste og mest effektive kystvakt vi noensinne har hatt. Kystvakten vil kunne utføre oppgaver utover de vi i dag løser. Her kan nevnes berging og slep av fartøy som frakter farlig last langs vår kyst.




En av hovedhensiktene med omorganiseringen som ble gjennomført i Sjøforsvaret fra 2005 til 2006 var å kraftsamle kompetansen i de ulike våpen, etter modell fra ubåtvåpenet. Dette ble gjort ved å etablere treningssentre for hvert enkelt våpen.

I praksis ble store deler av KNM Tordenskiold overført til de forskjellige treningssentrene. KNM Tordenskiold sitter i dag igjen med utdanning innen fellesområdene – som f.eks samband – mens de typespesifikke områdene – som minekrig og antiluftvern – er overført til treningssentrene – i dette tilfellet minevåpenet og fregattvåpenet.


De nye treningssentrene har vært i drift i litt over ett år. Denne måten å organisere seg på har så langt vist seg å fungere svært bra. Hovedoppgavene til treningssentrene er funksjonsrettet utdanning, dvs fagutdanning som retter seg mot en konkret stilling om bord eller ved avdeling; f.eks 1. maskinist på ubåt eller skarpskytter i Marinens jegervåpen.

Treningssentrene er også ansvarlige for sikkerhetsstyring, mønstring og kontroll innen krigføringsområdene. En viktig oppgave er også rollen som ”den 6. besetning”, det vil si å utgjøre en redundans for operative fartøyer og avdelinger. Ved vakanser har denne funksjonen vist seg svært nyttig. Ved at de ansatte fra tid til annen fyller funksjoner om bord, opprettholdes i tillegg et høyt operativt kompetansenivå ved treningssentrene.


MTB- og fregattvåpenets treningssentre spiller for øyeblikket en avgjørende rolle i oppbyggingen av de nye besetningene til Skjold- og Fridtjof Nansen-klassen. De mest erfarne om bord går inn som instruktører ved treningssentrene. Slik tilføres våpnene gradvis ny kompetanse. Dette gir i tillegg våpensjefene stor fleksibilitet til å disponere personell etter sitt behov, og bidrar til en mer helhetlig og forutsigbar drift.


Med et stadig mindre Sjøforsvar øker viktigheten av et tett og nært samarbeid. Vi har alltid vært dyktige til å samarbeide med våre gode allierte venner. På tvers av våpnene i Sjøforsvaret har samarbeidet derimot gått mer langsomt. Jeg er derfor svært tilfreds med at treningssentrene nå har formalisert et tett og nært samarbeid som går på tvers av de ulike våpen. Samarbeidet involverer selvsagt også KNM Tordenskiold, Sjøkrigsskolen, befalsskolen og forsvarets kompetansesenter for kommando, kontroll og informasjonssystemer.

Mellom de forskjellige våpen omfatter samarbeidet koordinering av kursvirksomhet og synkroniserte oppøvinger. Denne type samarbeid skaper synergi og stimulerer til gjensidig utvikling.


Mellom de forskjellige utdanningsinstitusjonene i Kysteskadren og Sjøforsvarets skoler er det igangsatt et arbeid for å synkronisere kompetansebehovet i Sjøforsvaret. Dette kommer i tillegg til omleggingen av utdanningsordningen ved Sjøforsvarets skoler, som jeg om litt vil komme tilbake til.


Sjøkrigsskolen er ansvarlig for den nivådannede utdanningen i Sjøforsvaret, mens treningssentrene ivaretar fagutdanningen. En helhetlig kompetanseplan ble fra i høst innført i Marinens jegervåpen ved at det ble opprettet en egen jegerlinje ved Sjøkrigsskolen. Linjen bygger på avdelingsbefalsordningen, og kadettene som begynner har minst 2 til 3 års relevant tjenesteerfaring før de begynner sin offisersutdanning.


Hensikten med denne linjen er å tilføre kompetanse på et grunnleggende offisersutdanningsnivå.

Deler av utdanningen gjennomføres ved treningssenteret, og kadettene vil kunne bekle stillinger i våpenet umiddelbart etter avsluttet utdanning.

Tilsvarende overføringsverdi fra skole til avdeling har man for eksempel også ved politihøyskolen, der elevene ved endt utdanning kan tre direkte inn i en stilling, uten å måtte gjennomføre ytterligere kurs eller videreutdanning.


De andre våpen i Sjøforsvaret ser på tilsvarende løsninger for å samordne kompetansebehovet, men det er foreløpig ikke lagt konkrete planer for dette. Det vil i første omgang være hensiktsmessig å evaluere ordningen før man utvider dette ytterligere.




Forsvaret generelt og Sjøforsvaret spesielt utvikles mot et nettverksbasert forsvar. I praksis betyr dette at alt eksisterende materiell og nyanskaffelser er tilpasset et felles gjennomgående kommunikasjonsnettverk som gjør oss i stand til å opprette og formidle et sann tids situasjonsbilde.

På kort sikt er målsettingen å tilføre samtlige fartøy og avdelinger link- og sambandssystemer herunder satellittkommunikasjon. Vi er godt i gang og jeg vil påstå at vi ligger i forkant sammenlignet med utviklingen i andre vestlige land.

Et eksempel kan være våre nye fregatter som etter hvert vil kunne integreres i Luftforsvarets kontroll og varslingssystem.


SNU 09


Vi har det siste året gjennomført en større justering av utdanningen i Sjøforsvaret. Det vi har fått til på dette området er jeg svært fornøyd med.

SNU09 betyr Sjøforsvarets nivådannende utdanning 2009, og innebærer en omlegging av deler av befals- og offisersutdanningen i Sjøforsvaret. Ordningen tilrettelegger for et sjømilitært karriereløp for lærlinger helt opp til barchelornivå.


Tiltaket forventes å ha positiv effekt på rekrutteringen av lærlinger til Sjøforsvaret samtidig som det gir en utdanningsmulighet som er skreddersydd for å ivareta intensjonen i avdelingsbefalsordningen.


SNU 09 skal også revitalisere befalsskoleutdanningen i Sjøforsvaret ved å legge bransjeutdanningen for operativ marine og de tekniske linjene på Befalsskolen for Sjøforsvaret på et høyere sertifikatsnivå. Gjennom økt utdanningslengde skal befalsskolen gi økt faglig relevans til fartøystjeneste og dessuten virke kvantitativt rekrutterende til Sjøkrigsskolen.


Tiltakene medfører en økning av rekrutteringspotensialet blant lærlinger med 100%, og dette er også en av hovedårsakene til at ordningen ble innført.


SNU 09 ble innført i år, og tiltaket ser så langt ut til å ha hatt en positiv effekt på den nedadgående rekrutteringen vi har hatt de siste årene.


Jeg er derfor overbevist om at ordningen vil bidra til å snu den negative kompetansetrenden som for øyeblikket må sies å være kritisk spesielt på teknisk side.




I de10 siste årene har sikkerhetsstyring i Sjøforsvaret vært et svært aktuelt tema og et prioritert område.

I år 2000 nedsatte Sjøforsvaret et forprosjekt ledet av kommandør Visnes og nå avdøde kommandør Brekke som utredet og foreslo nødvendige tiltak for å innføre et sikkerhetsstyringssystem. Gruppen utarbeidet en ”handlingsplan for rask og effektiv implementering”. Konseptet ble fremmet Forsvarssjefen, og Sjøforsvaret ble bedt om å fortsette arbeidet.

Dessverre stoppet det videre arbeidet noe opp før vi igjen satte fart og trøkk i 2004 og 2005.


Et bevisst forhold til sikkerhet er ofte avgjørende for å lykkes i fred som i krig.

Ved å følge de standarder som er nedfelt i den Internasjonale Maritime Organisasjons regelverk vil Sjøforsvaret benytte de samme systemer og prinsipper som gjelder for alle andre som har sitt virke på havet. Andre sammenlignbare nasjoners forsvar bruker også dette som grunnlag for sine egne sikkerhetsstyringssystemer.


Fokuset på sikkerhet har alltid gjennomsyret det vi driver med, både i den daglige tjenesten og når vi deltar i operasjoner i inn og utland.

Det som gjenstår er å sette alle disse ulike tiltakene inn i et styringssystem som setter oss bedre i stand til å lære av de feil som blir begått, kunne holde oversikt og dokumentere det vi gjør samt å forenkle systemer for å gjøre de brukervennlige.


  1. juli i år ble ny skipssikkerhetslov gjort gjeldende, og Sjøforsvaret er ikke lenger unntatt i den grad vi var i den forrige Sjødyktighetsloven. Den nye loven er tilpasset kravene til den internasjonale maritime organisasjonen IMO, men gir også dispensasjon for krigsfartøyer. At for eksempel lugarer må ligge over vannlinjen, slik det beskrives i skipssikkerhetsloven, vil være vanskelig å overholde for våre Ubåter. Et arbeid pågår nå i forsvarsdepartementet for å vurdere hvilke konsekvenser dette vil få for driften av våre fartøyer, og hvilke dispensasjoner som må gis for drift av Sjøforsvarets fartøyspark.



Internasjonalt samarbeid


Sjøforsvaret har på mange områder et utstrakt og nært samarbeid med en rekke nasjoner. Dette samarbeidet er viktig og vil utvides i fremtiden. Vi vil de nærmeste årene forsterke vårt samarbeid med Royal Navy og den nederlandske marine. Dette er to nasjoner vi allerede har et nært og godt samarbeid med. Vi har de siste årene sett viktigheten av å seile i sammensatte multinasjonale maritime styrker. Det har gitt oss svært nyttige erfaringer, og hevet nivået på besetninger og kommandoledd.


Et slikt samarbeid på styrke nivå ønsker jeg å utvikle videre, men på en mer permanent basis. Det mest fornuftige er derfor å gjøre dette sammen med de nasjonene vi kjenner best, og da er Nederland og Storbritannia to av flere naturlige samarbeidspartnere. Dette er et arbeid som allerede har pågått en stund.

Første milepæl er Nato Response Force, NRF 12 våren 2009, der målsettingen er å operere en to – eller trenasjonal maritim styrke. Det er planlagt at vi skal delta med stabselementer fra vår egen ledelsesstab, enheter fra Marinens jegervåpen, en ubåt samt en minerydder med Hugin system. Styrken vil gjennomføre sertifiseringsøvelsen Brilliant Midas september neste år.


Krigføring i kystsonen, innaskjærs navigering både over og under vann, samt spesialoperasjoner i arktisk klima og miljø, har gjort oss til en attraktiv samarbeidspartner.

Denne type samarbeid åpner ofte nye kanaler, bidrar til at vi som en liten nasjon, får tilgang på materiell og informasjon vi ellers bare kunne drømme om. Slik tillitt kommer ikke gratis, og tar år å opparbeide.




Sjøforsvaret beveger seg i retning av en vervet operativ struktur. Som jeg tidligere så vidt var inne på, må enkelte av våre operatører og ledere innen kamporganisasjonen om bord gjennomføre kursrekker opp mot- og over 2 år. Dette i tillegg til befals- eller offisersutdanningen.

Vernepliktige vil altså ikke kunne bemanne fartøyenes kamp-posisjoner. Hovedbegrunnelsen er selvsagt fartøyenes avanserte teknologiske nivå, avanserte og dyre våpensystemer, link og sambandssystemer samt taktiske beslutninger som må være basert på lang operativ erfaring.


Konklusjonen er at våre enheter må profesjonaliseres så langt det lar seg gjøre. Sjøforsvarets avdelinger har, som allerede nevnt, i lang tid vært profesjonalisert med vervede mannskaper.

Så spør man seg sikkert om verneplikten er foreldet, om den skal avskaffes?

Svaret på det er selvsagt nei. Hele fundamentet i et lite lands forsvar ligger i vernepliktsmassen og verneplikten som system. Derfor vil vi i overskuelig framtid ha verneplikt. Hvorledes verneplikten skal organiseres og forvaltes vil selvsagt være avhengig av hvilken type forsvar vi skal ha, hvorledes vi skal rekruttere, antall vernepliktige som må innkalles for å dekke Forsvarets behov og ikke minst hvor balansepunktet mellom vernepliktige og vervede ligger.

Et innsatsforsvar må være tilgjengelig med høy reaksjonsevne. Det krever vervede oppsetninger. Men i bunnen ligger verneplikten, utdannings- og treningsvinger av vernepliktige som en rekrutteringsmasse for de stående avdelinger, sjø- og luftstyrker.


Ansvar og myndighet


De uklare ansvarslinjer og myndighetsforhold Forsvaret opplevde for en tid tilbake er i ferd med å rettes opp. Forsvarssjef og Forsvarsdepartement arbeider med å justere Forsvarets nye organisasjon slik at det blir nødvendig klarhet i hvor ansvar ligger og hvilken myndighet de ulike nivåer har.


Som et praktisk eksempel i så måte kan være overtagelsen av ansvaret for Haakonsvern orlogsstasjon. Basen har tidligere vært underlagt Regional støttefunksjon ved Forsvarets logistikkorganisasjon. Vi erfarte en gradvis reduksjon av servicetilbudet som medførte misnøye og frustrasjon blant de ansatte. Befalsmessen serverte ikke måltider og andre forhold gjorde hverdagen utrivelig.

Vi har som målsetting å skape en befalsmesse med høy generell standard og gode servicetilbud.

I tillegg skal en rekke andre forhold endres og forbedres.

Det er viktig å forstå at et helhetlig ansvar er nødvendig for å få en virksomhet til å fungere. Oppsplitting og sektorisering fører normalt ikke fram.


Familievennlighet og forutsigbarhet


Et bevisst fokus på familievennlighet og forutsigbarhet er sannsynligvis den viktigste forutsetning for at mine medarbeidere skal trives i jobben – og dermed bli værende i Sjøforsvaret.


Personellet er vår viktigste ressurs, og hovedfokuset er å beholde kompetansen i Sjøforsvaret. Vi er inne i en utfordrende tid, og opplever at kompetanse forsvinner til næringer med bedre økonomiske betingelser enn oss. Dette er svært uheldig for kompetansenivået i Sjøforsvaret, og kan få svært alvorlige følger dersom utviklingen holder samme tempo de neste årene. Uten myndighet til å forvalte mitt eget personell har jeg dessverre små muligheter til å påvirke personellet om å bli.


Vi er avhengige av å legge forholdene best mulig til rette for at hver enkelt får en arbeidssituasjon som de er tilfreds med.

I Ubåtvåpenet har vi forsøkt med et to-besetningssystem på en av båtene. Dette har vist seg å fungere veldig godt ved utenlandsoppdrag, men har vært en større utfordring ved normal seilingsaktivitet hjemme i Norge.


Slike tiltak er ett av mange som kan gjøre Sjøforsvaret til en mer familievennlig arbeidsplass. Forutsigbarhet likeså.

En forutsigbar tjeneste, med forutsigbar lønn og forutsigbare fritids- og ferieperioder skaper trygghet for den enkelte medarbeider og for familien.


Forsvaret i balanse


Forsvaret er i ubalanse hva gjelder struktur, oppgaver og ressurser. Det er derfor avgjørende for Forsvarets eksistens at vi skaper grunnlag for å få til en balanse. At infrastruktur er i samsvar med størrelsen og antallet operative enheter, at vi ikke kutter i den spisse enden, men velger å samlokalisere eller fjerne det som kan betraktes som overflødig infrastruktur. For Sjøforsvarets del er det lite å ta av, vi har gjennom flere år samlokalisert og har i realiteten kun en base og tre støttepunkt igjen i vår basestruktur.

Å etablere et Forsvar i balanse er kanskje det aller viktigste personellpolitiske tiltak på kort og lang sikt.




Sjøforsvaret er en organisasjon i utvikling. I 2012 vil vi ha Europas mest moderne marine og kystvakt.

Sjøforsvaret blir lite, men kvaliteten blir meget høy. Det er viktig å forstå at et slikt Sjøforsvar krever et økt innslag av vervede. Derfor vil vi de kommende år se en utvikling hvor Sjøforsvaret profesjonaliseres. Organisasjonen vil da baseres på et vernepliktsystem som for Sjøforsvaret vil være annerledes enn i dag.


I en tid med høykonjunktur er det en stor utfordring å beholde personell og kompetanse. I tillegg til å beholde våre dyktige medarbeidere skal vi samtidig bygge opp en ny personellstruktur. Utdanningssystemet vårt er forbedret og vil gi oss det nødvendige grunnlag for å utdanne de kvinner og menn som trengs for å bemanne våre fartøyer og avdelinger.


Innfasingen av ny fartøysstruktur i Marinen og Kystvakten er gitt høyeste prioritet. Neste steg er drift av disse moderne enhetene. Det vil kreve et Forsvar i balanse og driftsbudsjetter som er tilstrekkelige og militærfaglig forsvarlige.


La meg avslutningsvis få understreke nok en gang at vi må skape forutsigbarhet for våre medarbeidere. Vi må verne om det lille Forsvaret og Sjøforsvaret vi har, om den spisse ende, om våre fartøyer og avdelinger. Jeg er overbevist om at våre folkevalgte fortsatt vil ha et forsvar med mening, at våre folkevalgte vil gjøre nasjonen i stand til å hevde våre rettigheter i de havområder vi forvalter og at vi fortsatt blir å regne med internasjonalt sammen med våre allierte.

Så får vi vente noen uker til Forsvarssjefen legger fram sin studie. Jeg kan love dere klare anbefalinger og retninger for vårt framtidige forsvar.


Vel, det var det.


Takk for oppmerksomheten!


Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 1. oktober 2007


Oberstløytnant Per Leines Lausund
stud MPH Universitetet i Tromsø/FFI

Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Bør vi frykte B-våpen brukt av terrorister?

FFI-prosjektet 1091 «Evaluering av B trussel“

Formann, ærede forsamling

Oberstløytnant Per Leines Lausund. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

BØR vi frykte B-våpen brukt av terrorister? Hadde det stått KAN hadde det hele blitt noe mer filosofisk og psykologisk, for vi kan selvsagt frykte terroristers bruk av B-våpen hvis de har dem. Og selv om terror er basert på dette mer enn noe annet skal jeg forsøke med en mer pragmatisk vinkling og forsøke å belyse om biologisk terrorisme FORTJENER at vi bruker krefter på å frykte den, eller om vi har anvendte virkemidler som gjør den mer ufarlig.

Jeg vil innledningsvis understreke to ting:

– jeg vil bare omtale ikke-statlige terroristers eventuelle bruk av B-våpen


– jeg snakker her først og fremst som meg selv og som MPH-student ved Universitetet i Tromsø hvor jeg ferdigstiller en masteroppgave om samme tema. Oppgaven har en knytning til et FFI-prosjekt som omhandler evaluering av B-trussel, men jeg skal ikke binde andre enn meg selv med mine vurderinger.


Jeg skal bruke tiden deres her i kveld til å snakke litt om biologiske våpen, hva de er og hvordan de var ment å virke.

Deretter litt om terroristen, hvem han eller hun er og hva vi kan forvente at han gjør med B-våpen.

Ut fra disse to forsøke å beskrive den bioterrorhendelsen jeg mener er den mest sannsynlige, og også den med høyest risiko når sannsynlighet og konsekvenser vurderes.

Og ut fra effekten av den på individ og samfunn forsøke å svare på spørsmålet vi begynte med: BØR vi frykte B-våpen brukt av terrorister, og hva kan vi gjøre eller gjør vi med det.

Det vil bli noe tid, håper jeg, til kritiske (og selvfølgelig også støttende) kommentarer fra salen etterpå.


Biologiske våpen, eller B-våpen.

Disse består av to hoveddeler: det mikrobielle virkestoffet og leveringsmiddelet.

Virkestoffet, også kalt trusselstoff eller agens, er som NATO-definisjonen over viser en mikroorganisme eller en gift (toksin) fra denne som skaper sykdom hos mennesker, planter eller dyr, eller som bryter ned materiell. I denne sammenhengen vil fokus være rettet mot de som skaper sykdom og død blant mennesker.

Leveringsmiddelet som fullfører definisjonen på våpen kan være bomber, bomblets i klusterbomber, spraytanker, stridshoder på missiler eller avanserte aerosolgeneratorer, eller enkle ting som miltbrannsporer i sukkerbit: dette ble utviklet til bruk mot trekkdyr allerede under første verdenskrig.

For å kunne kalles et egentlig våpen må begge elementene være med, og det må ha en kjent virkning: virkestoffet må virke på kjent og forutsigbar måte, innpakningen eller stridshodet må sørge for sikker lagring og sikker spredning i målet, og det må kunne leveres der man vil bruke det. Og for å oppnå dette kreves testing: først in vitro, så på vanlige forsøksdyr, og så på aper eller i noen tilfeller mennesker.


De biologiske våpen hadde sin gullalder i tiden etter første verdenskrig og frem til 1970-årene. Mange land hadde omfattende programmer, mest kjent er vel USA og Sovjetunionen. Det var noen små forskjeller i de arsenalene de forskjellige landene hadde, men felles var at de var meget effektive populasjonsdrepere med dokumentert virkning. Og først og fremst strategiske pga sin virkning, og smitte ble tilstrebet gjennom luftveiene.

Produksjonen av biologiske våpen var svært krevende både teknisk og vitenskapelig, og krevde enorme ressurser, som etter nedleggelsen av programmene nok ble overført til mer fornuftige gjøremål, som f eks å ivareta mikrobiologisk diagnostikk og forskning på å stoppe sykdomsspredning. Og å stoppe spredning av kunnskap om B-våpenproduksjon og vilje til bruk: for å sitere Han Swyter i et foredrag for det amerikanske vitenskapsakademiet: ”Hvis vi vil drepe hele befolkninger, gir det strategiske kjernefysiske arsenalet oss den muligheten. Og den beholder vi uansett. Vi trenger ikke dødelige biologiske våpen i tillegg”

Og ”Viktigheten av å hindre spredning av biovåpen er mer verdt enn til og med livene til tusenvis av (våre) soldater. Dermed kan vi fordømme bruken og trenger ikke den kapabiliteten”.

Og som USAs president sa 25 nov 1969:Biologiske våpen har massive, uforutsigbare og potensielt ukontrollerbare konsekvenser jeg har derfor bestemt at: USA skal fornekte bruken av biologiske agens og våpen under henvisning til Geneveprotokollen av 1925, og som vi er kjent med senere:BTWC fra 1972.


Jeg skal kort nevne noen av de viktigste agens eller trusselstoffer som inngikk i de biologiske arsenalene. Listen er hentet fra det amerikanske Centre for Diseases Control. De er viktige fordi de blir gjenkjent som mulige biovåpen: Vi begynner med kategori A, de som har størst våpen- og sykdomsfremkallende potensial.

Først i rekken har vi miltbrann, som i alle biovåpensammenhenger har en plass på toppen. Det er først og fremst en drøvtyggersykdom, og har sin styrke i at den lager giftstoffer som hurtig dreper offeret uten annen forvarsel enn litt influensaliknende sykdom. Samtidig er det en sykdom alle dyrleger måtte teste for når de påtraff dyr som hadde dødd hurtig, og etter 2001 er vel alle oppmerksomme på potensialet den har. Den danner svært hardføre sporer som kan tørkes og lett pustes inn. Den kommer imidlertid i mange varianter, og det er stor forskjell i sykelighet og dødsrate etter smitte.

Neste plass har botulinumtoksin. Verdens giftigste, og en teskje er nok til et ukjent antall millioner. Hvis den spres riktig, og det kunne man. Og vesentlig mer enn en teskje. De fleste husholdninger gjør sitt beste for å unngå å lage det, og bakterien det kommer fra er grunnlaget for temperaturkrav til kjøling og varmholding av mat, samt definisjonen av lettbedervelige matvarer. Også denne kommer i mange varianter, alle bakteriene er ikke like gode giftprodusenter.

Pest har allerede gjort et stort innhugg i verdens befolkning, og det er antatt at så mange som 190 millioner er drept av det gjennom tidene. Sikkert er i hvert fall at pesten har forandret historien. Dette er index-mikroben i biologisk krigføring, kjent fra Kaffa på den tid Svartedauen begynte. Den er imidlertid vanskelig å få til å overleve utenfor lopper og kropp, og skikken med å kaste pestbefengte lik over bymurene er vel å regne som forlatt. Det er antatt at den fantes på listen over biovåpen, men da enten genetisk eller kjemisk forandret slik at den var mer motstandsdyktig mot nedbrytning.

Kopper er en utryddet sykdom, men sto ganske sikkert på listen over biovåpen i den tidligere Sovjetunionen. Kopper er svært dødelig og karakteristisk, og var, før effektiv vaksine, en grusom sykdom. Det spekuleres i om noen har eller kan gjenskape kopper til terrorbruk, men virkningen vil være så ukritisk og vanskelig kontrollerbar at dette er et tvilsomt terroragens. Og tilgangen er vanskelig, muligheten for dramatisk egensmitte stor.

Harepest eller tularemi er en annen, mindre dødelig bakterie, med voldsom smitteevne. Jeg husker fortsatt en professor i mikrobiologi som hadde forelesning for oss veterinærstudenter på slutten av 70-tallet og fortalte at hvis man åpnet en ampulle med harepestbakterier var det best at en annen gjorde det pga smittefaren. Den skaper lang tids sykdom, også den med influensalignende symptomer.

Tilslutt har vi blødningsfebrene, eksempelvis Ebola og Marburg, som er svært vanskelige å smitte med og håndtere, og som må manipuleres genetisk for at de skal kunne brukes fordi de lever så dårlig utenfor verten sin. Men som er minst like dramatiske som fugleinfluensa. Dette er virus for spesialister med stort forskningsbudsjett.


Vi har også en B-kategori. Det ble i et tidligere sitat henvist til ”dødelige biologiske våpen”. Dette er eksempel på de IKKE dødelige, men som allikevel fremkaller lang tids sykdom. Her finner vi også agens som er vanligere forekommende og kjent fra hverdagens avisoverskrifter: Salmonella, E coli, papegøyesyke og annet. Disse regnes som mindre farlige i en bioterrorsammenheng, og kan være vanskelige å ta æren for for en terrorist som bruker dem, fordi de oftere forekommer naturlig enn de som er i Kategori A og har mindre våpenpreg.


Et B-våpen vil som tidligere nevnt være avhengig av et agens (virkestoff eller trusselstoff) med kjent virulens, altså evne til å lage sykdom i målet.

Dernest må det ikke miste virkningen sin fra det blir fylt i stridshodet og til det når målet, det må ha en stabilitet: dette går på agens formulering, partikkelstørrelse, og at det beholder sin virulens.

Når det utløses i målet må dette skje på en slik måte at agens faktisk kan trenge inn i offeret, eller infisere. Den vanligst planlagte infiseringsformen for biologiske våpen var å lage en aerosol ved utløsningen, altså en sky av partikler eller dråper i størrelsesorden 5-10 mikrometer. Disse forble svevende lenge nok til at de kunne pustes inn og dermed gjøre nytte av de snaut 100 kvadratmeterne dårlig forsvart overflate som er i lungene, og maksimerte dermed eksponeringen for agens.

Det siste punktet, helse-miljø-sikkerhet, kan virke noe malplassert i denne sammenhengen. Men HMS-problematikken er noe av det mest kompliserte i produksjonen av biologiske agens. Ikke bare skal smitte holdes innesluttet, men agens må for all del ikke forurenses. Og det er små, elektrostatiske og svært farlige gjenstander det er snakk om.

Grunnlaget for landenes B-våpenprogrammer var intens forskning innen teknologi, naturvitenskap, medisin og mikrobiologi for å oppfylle disse kravene. Dette engasjerte 100.000-vis av årsverk, minst 20% av dem svært vitenskapelige. Dette måtte til for å lage B-våpen som kunne brukes slik vi ser for oss våpen: Et middel med kjent (om enn omfattende) virkning som kan nyttes etter valg i et scenario for å gi en utnyttbar effekt mot en måloppnåelse.

Hvor vanskelig det er, kan best beskrives med Iraks mangeårige og målrettede innsats som NESTEN resulterte i et deployerbart og virksomt system i 1991, men bare nesten.


Da er vi kommet til utøveren: Terroristen.

Min oppfatning av de terroristene som markerer seg tydeligst i dagens samfunn, og som det nyttes store ressurser for å bekjempe, er svært gode på ideologi, religion og dels politikk, og slik har det vel vært i tidligere tider også, den gang vi hadde Rote Arme Fraksjon og andre, lignende bevegelser.

De er sjelden akademisk fordypet innen naturvitenskap, og mens det tidligere gikk 100.000-vis av årsverk til produksjon av B-våpen, går det nå minst like mange til mottiltak mot nettopp spredning av slike og mot terrorister som kan tenkes å benytte dem. I tillegg er det en rekke internasjonale konvensjoner og regimer (som BTWC, Australiagruppen og andre) som retter seg mot farene ved kunnskaps- og teknologispredning omkring emnet.

Nasjonalt har vi bevisstgjøringsprogram som f eks Politiets sikkerhetstjenestes Prevent-program, og andre nasjoner har liknende. Disse har som formål å bevisstgjøre industri og akademia på faren for at deres produkter kan nyttes til produksjon av masseødeleggelsesvåpen eller terrorhandlinger med slike agens. Og disse vanskeliggjør ytterligere ulegitimert søken etter kunnskap og utstyr til produksjon av biologiske trusselstoffer eller våpen.

I sum gir dette svært vanskelige studieforhold for den som ulovlig vil studere et svært komplisert og multidisiplinært tema.


(Pia Therese Jansen

“The effect and effectiveness of counter-terrorism methods used by Israel, 1993-2006”

Phd, International Relations, University of St. Andrews, St. Andrews, Scotland, 2007).

Det er mange definisjoner på terrorisme, men den mest beskrivende jeg har sett er som følger: den omtaler 5 faktorer: For det første, at terror er en metode, ikke en ideologi slik det fremsto I enkelte venstreradikale miljøer på 70-tallet. Terror er et verktøy for å nå et mål. Dernest inneholder terror trusselen om systematisk og bevisst vold. Den er vanligvis rettet mot sivile, den fremstår som vilkårlig og ofte har målet symbolsk verdi. Den fjerde faktoren er skrekken og frykten som oppstår som en konsekvens av de tre første, og som muliggjør taktisk suksess, og når denne oppnås kan terroristene nå den femte faktoren, deres strategiske mål som er politisk.

Terror som metode krever et middel, som er det som skal bidra til at de øvrige faktorene eller kravene oppfylles. Tradisjonelt er dette drap og blodig vold, oftest kombinert med smell og eksplosjoner. Det er viktig at aksjonen er synlig!

Og i likhet med det som skjer i andre markeder er det en stadig søken etter nye, mer spektakulære aksjonsformer.

Det å true med og vise at man kan skape sykdom i et mål vil tilfredsstille kravet om å være spektakulært, forutsatt at det kan vises at det er ekte. Derfor tror jeg en bioterrorist vil søke mot kjente trusselstoffer som middel, stoffer som forbindes med død og masseødeleggelse. Først da vil han fullt ut kunne spille på frykten for å dø i sotteseng, frykten for vilkårlig å rammes av dødelig pestilens.

Og tyngepunktet bioterror rettes mot, og som vi må forsvare, er samfunnets følsomhet for sykdom. Vi er ikke vant til at folk dør av smittsom sykdom, og vi ønsker ikke å minnes på sårbarheten som var den gang spedalske vandret i gatene og tuberkulose og polio tok barna.


Kravene til agens til bruk i bioterrorrollen er i prinsippet de samme som kravene til biologiske våpen:

De må kunne fremkalle sykdom, ha tilstrekkelig virulens.

Tidligere var dette kjøpbart, man kunne bestille veldefinerte, dødelig stammer og få dem tilsendt. Nå må de stjeles, eller finnes i naturen. I begge tilfelle er det usikkert hvor potent det man finner er, og store ressurser må nyttes for å teste, sikre og vedlikeholde en virulens som mikroben ikke er avhengig av under fremdyrking: og naturen er økonomisk, det man ikke trenger kan man klare seg uten. Den japanske sekten Aum Shinrikio, kjent for sine anslag med nervegass, glemte dette under sine mindre kjente men mer spektakulære forsøk på å spre miltbrann. Og det de klarte var å spre en ufarlig variant, noe som vel ikke ga den tilsiktede effekt og oppmerksomhet.

Sannsynligheten er stor for at terroristen sitter med et agens med tvilsom virkningsgrad…

De må være stabile: Stabilitet under produksjon går nettopp på at mindre farlige stammer ofte vokser raskere i kultur enn de farlige og dermed reduserer trusselstoffets virulens, samtidig som slike ekstrafaktorer ofte mister effekt ved lagring. Dette er en felle jeg selv har opplevd under uttak av mikrober fra frys for bruk i forsøkssammenheng. Dosekravet for effekt ble stadig høyere, bakterien mistet anslagsevne under fryselagringen.

Sannsynligheten er stor for at terroristen sitter med et agens med liten anslagsevne…

Trusselstoffet må kunne infisere, og for å klare det må det spres i målet på en slik måte at det kommer inn i ofrene. De to åpenbare innfallsportene er luftveier og tarm, og de må da fremstilles i en slik form at de kan opptas, og de må renses slik at ikke folk holder pusten i ren vemmelse over lukt og smak. Dette er teknikk av ypperste sort, og vanskelig å mestre.

Sannsynligheten er stor for at terroristen lager et middel som ikke er effektivt infiserende…

Produksjonen må skje under kontrollerte former og forhold, slik at denne ressurspersonen som produserer det hele ikke avgår i sykdom underveis, og utøverne når frem til ugjerningsstedet og ikke dør i dekkleiligheten. Agens må også skjermes for forurensning som gjør det mindre virksomt. Dette er ventilasjonsteknikk og sterilteknikk som kan ta flere år å bygge og validere, og selv om en terrorist kan klare seg med noe høyere smitterisiko enn vi godtar i våre mikrobiologiske laboratorier tar dette tid. Og enda vanskeligere er det å teste smittestoffet, forsøksdyr er ikke lett tilgjengelige, testmetodene er kompliserte, og lokalitetene enda mer så.

Sannsynligheten er stor for at terroristen sitter igjen med et middel med suboptimal renhetsgrad, med usikker anslagsevne, uten effektiv infeksjonsevne og med tvilsom virkningsgrad.


Jeg har forsøkt å oppsummere tabellarisk behovet for ressurser og kunnskap for å nå de forskjellige nivåene innen bioterror og utvikling av agens.

Bakgrunnen er i kort:

Nivå 0 er bruk av forurensende materiale i vann, mat osv, dvs kadaver, avføring o l som ikke krever ferdigheter eller utdannelse.

Nivå 1 krever fremdyrking av noe man tror er et smittestoff, enten i renkultur eller blandet, og med usikker om noen virkning. På dette trinnet kan utøveren godt hente inn materiale fra døde eller syke individer eller fra miljø. Krever enkel lab, grunnleggende mikrobiologisk utdannelse og god kjennskap til laboratorierutiner.

Nivå 2 er fremdyrking av karakterisert, rent agens, og rensing og kontroll av sluttproduktet, samt kontroll av virkning på forsøksdyr eller cellekultur. Krever velutstyrt laboratorium med høy beskyttelsesgrad (BSL 3) og tilgang til forsøksdyr og smittevern. Det krever omfattende skolering og praktiske og teoretiske kunnskaper om mikrobiologisk arbeide og teknikker. Aum Shinrikio trodde de var på dette nivået, men var det altså ikke.

Nivå 3 er som forrige, men inkluderer etterbehandling av renset trusselstoff for å bedre holdbarhet og spredeevne. Eksempler på dette kan være tilsetningsstoffer som reduserer elektrostatisk betinget klumping eller mikroenkapsulering som beskytter mot miljøpåvirkning. Dette nivået krever omfattende mikrobiologisk kompetanse og arbeidserfaring, lagarbeide mellom flere skolerte personer, og også kompetanse innen organisk kjemi. På dette nivået kan man lage noe som ligner B-våpen, men for å kunne lage dem virkelige må man ytterligere ett trinn opp, til nivå 4 der også leveringsmiddelet er med. Her er man på et nivå som krever en trygg statlig støtte, og som faller godt utenfor begrepet ikke-statlig terrorisme.

Utfordringene er kompetanse, teknologi, erfaring og studietid og tid til prøving, samt uttesting av agens på levende organismer og i spredningsfase. Dette er svært vanskelig tilgjengelige faktorer som gjør det hele svært ressurskrevende. Men ikke umulig. Men å skaffe dette uten at det er synlig er vanskelig, og det krever et fredelig og beskyttet miljø å operere i over tid. Irak brukte minst 6 år.


The antigen appeared to be composed of aggretates of 15-kDa subunit. Eschercia coli minicell analysis and Western blotting (immunoblotting) of miniceli extracts containing the cloned pH 6 Ag locus revealed that a 1.7-kilobasepair (kb) region of Y. pestis chromo-somal DNA produced 16- and 15.kDa immunoreactive proteins. We used transposon mutagenesis of the pH 6 Ag-coding…

Hva kan vi forvente av terroristen?

Ikke dette, men det er hverdagen til de forskerne som forsøker å finne ut hva som får mikrobene til å virke som de gjør. Det kreves mye av leseren for å forstå at dette faktisk er ett av mange elementer i utledningen av pest-bakteriens liv og virke, og det å omsette denne kunnskapen til levedyktige, smittefarlige pestbasiller krever enda mer.

Kunnskapen er imidlertid tilgjengelig, men ikke overalt. Og for å søke den opp må du etterlate deg spor, tydelige spor, på universitetbibliotek og andre kilder til vitenskapelige tidsskrifter. Spor som de som driver etterforskning av mulige terrorister som vil bruke biologiske våpen kan finne. Det samme gjelder innkjøp av utstyr: det skal lite til før du legges merke til av laboratorieutstyrsfirmaene som en merkelig, interessert person.


Vi må for det første forvente at han velger et agens som er på listen over høyrisikoagens relatert til bioterrorisme og som har inngått i et våpenprogram. Det er da gjenkjennelig som et våpen og er dokumentert farlig. Og det er viktig for terroristen. Min favoritt, som jeg tror også vil være terroristens førstevalg, er Bacillus anthracis, eller milbrannbakterien, basert på tilgang, enkelhet, hardførhet og rykte. Og at jeg har den som favoritt er langt i fra originalt: Det er gjengangeren i ALLE de biologiske våpenprogrammene som er brakt ut til offentlig kjennskap. Jeg vil tro det også ligger på en førsteplass hos de vi ikke har fått vite noe om også. Derfor er det det mest sannsynlige.

Liten tid vil være tilgjengelig og behovet for fasiliteter vil ikke være mulig å tilfredsstille pga den stadige uroen terroristen utsettes for. Dette tilsier produksjon av små mengder. Noen gram vil være overkommelig, og kan godt være nok. Den angitte mengden ved pulverbrev-anslaget i USA i 2001 er angitt å være i denne størrelsesorden, så den er ikke veldig original den heller.

Det må spres: fordi infeksjonsraten er ett av de usikre punktene må vi kunne kreve at terroristen velger et trafikknutepunkt til sine handlinger, og gjerne ett som er veldig åpent for allmenn ferdsel. Det kan være flyplassterminaler FØR innsjekking (eller endog i køen til sikkerhetskontrollen), det kan være en T-banestasjon i rushtrafikken eller det kan være en bussterminal. Leveringsmiddelet, om vi kan kalle det dét, vil være lavteknologisk, også fordi dette ikke gir signaler ved anskaffelsen: Akkurat her er han på trygg grunn, det kreves ikke noe veldig avansert utstyr til et lite anslag hvis man selv er forberedt på å bli infisert.


Så var det jeg forestiller meg som terroristens mest sannsynlige handlemåte ut fra det jeg har gjennomgått frem til nå. Jeg understreker at dette ikke er noe som kan kalles vitenskapelig sant, men antagelig nær nok til å kunne brukes. Erfaringsmaterialet er noe spinkelt, heldigvis, og jeg håper ingen får praktisk erfaring som imøtegår dette eksempelet:

Etter flere års studier og arbeide og et halvt års direkte forarbeide mot denne aksjonen har terroristen vår klart, enten alene eller i fellesskap med noen få andre, å produsere noen få gram miltbrannsporer. Disse har han vasket som best han kunne, og han oppbevarer dem i væskeform fordi dette skal være det minst problematiske for utøveren. Han har vært heldig og dyktig, og fått frem en variant av miltbrannbakterien som er middels virulent, kanskje på høyde med en som lett dreper storfe. Kanskje var det der han fant den opprinnelige kulturen til det han bruker nå.

Hele operasjonen er planlagt med minst mulig spor som kan vekke interesse hos det lokale sikkerhetspolitiet, og alle remedier har vært slike som kan kjøpes uten å vekke oppmerksomhet. Selve spredningen av trusselstoffet skal foregå med en sprøytebeholder av den typen som brukes til å spraye planter med glansemiddel det offentlige rom, og diskré grønne kjeledresser er innkjøpt.

Som mål er valgt en større jernbanestasjon med stor rushtidstrafikk, og med noen plantegrupper i det vi kan kalle det innendørs oppmarsjområdet: her er trafikantene tett samlet og opptatt av å følge stimen frem til toget, ikke å studere en enslig arbeider eller to som forskjønner plantene. Og det er lite sannsynlig at lokale vektere vil bekymre seg, de er mer opptatt av tiggere og småkriminelle som prøver å utnytte den samme trengselen.

Han beregner ett kvarter som tilstrekkelig tid…


Terroristen vår gjør som planlagt, og sprayer litt på plantene, litt ut i luften, smiler til forbipasserende, hilser til vekterne, gjør seg ferdig med to planteoppsatser og forsvinner. Han er vel vitende om at sannsynligheten for at han selv klarer seg er liten, men prøver seg med antibiotika allikevel.

Hans medsammensvorne betrakter det hele litt på avstand, konstaterer at det hele er utført, og forbereder pressemeldingen som skal komme.

Det eneste som skjer de første 24 timene er at terroristen blir alvorlig syk, matt, har tungt for å puste, og varsler sine medsammensvorne. Disse kommer med sympatiske lyder, konstaterer at alt er gått som håpet, og er nok selv litt bekymret over sin egen helse.

I løpet av natt til andre dag dør seks mennesker etter et akutt og dramatisk sykdomsforløp. De seks er på forskjellige steder, og det går noen timer ut i andre dag før noen i helsevesenet oppfatter at det er flere som er døde brått av uforklarlige årsaker. Med beredskapsøvelser friskt i minne går de til presse og radio, og i nettets tidsalder er dette det samme som at det er offentlig tilgjengelig. Takket være dette blir de som behandler ytterligere 7 syke mennesker oppmerksomme på muligheten for bioterrorbetinget sykdom, og intensiverer behandlingen. Ingen av de syke er i stand til å gi noen sammenhengende beretning om hva de har gjort de siste dagene, men dette blir klarlagt når mediene etter å ha varslet om de seks første døde offentliggjør en pressemelding fra en terrorgruppe som erklærer seg ansvarlig og varsler flere døde i nær fremtid.
De gir opplysninger om at det er brukt en dødelig sykdom i aksjonen, og at det skal ramme alle som har reist fra byen den dagen. Dette igjen resulterer i at svært mange henvender seg til fastlege og legevakt med all slags symptomer og sykelighet samt et utall personer som ringer til media og sier at de også har utført en aksjon. Det fører også til at helsemyndighetene kobler de syke og dødes reisevei opp mot hverandre. I løpet av anslagsvis fire dager er det hele blitt et mulig hendelsesbilde, og etter ytterligere tre uker med prøver og undersøkelser der nærmest “alle” blir mobilisert er hendelsesforløpet i store trekk kjent. I mellomtiden har seks av de syv behandlede også dødd, og av de 300 som ble eksponert er 60 blitt tilført en dose som er tilstrekkelig til å gi symptomer. 20% er behandlet på grunnlag av influensalignende symptomer og legebesøk, mens det blant de resterende har vært et stort antall egenmeldinger og hangling. Hva de har feilet oppdages i den etterfølgende gjennomgangen av mulige eksponerte.

Jernbanestasjonen er stengt, og godt og vel 3000 mennesker er antibiotikabehandlet som følge av en eksponeringsrisikovurdering.


Hva er oppnådd?

Flere års planlegging har resultert i et anslag der 3000 mennesker er rammet i den forstand at de har fått medisinering på grunnlag av en mistanke og en risikovurdering av mulig eksponering:

  • 300 er reelt eksponert, og
  • 60 er blitt syke i varierende grad:
  • Seks døde i løpet av 36 timer
  • Ytterligere seks dør i løpet av 50 timer
  • 13 er behandlet for mer eller mindre alvorlige sykdomssymptomer som er relatert til hendelsen
  • 35 mennesker har hatt kortvarig sykefravær som følge av eksponering.

I tillegg kommer et ukjent antall innbilt syke som trenger legetilsyn: her kan nevnes at det i forbindelse med Aum Shinrikios aksjon i Tokyo var 1000 som viste symptomer på nervegasseksponering, men 5000 som krevde behandling. Antallet er direkte avhengig av kvaliteten på oppklaringen og opplysningene til publikum.

Den direkte utøveren er død, og kunnskapen hans med ham.

Og jernbanestasjonen er stengt i noen uker, med de følger det får for trafikkavviklingen.


Vi kan sammenfatte slik:

Det første resultatet av flere års målrettet innsats og planlegging er et litt mindre antall drepte og skadde enn det som kunne oppnås med en middelsstor sprengladning plassert samme sted til samme tid. Imidlertid er det en viktig tilleggseffekt: Terskelen for bruk av biologiske agens i terrorrollen er krysset.

Det andre resultatet er en direkte følge av det første: det er oppdaget og bekreftet at dette er et menneskeskapt sykdomsutbrudd forårsaket av en bioterrorhendelse, og helsevesen, politi, sivile beredskapsorganisasjoner og andre involverte får ”carte blanche” til å ta utøverne. Det er også sannsynlig med et ikke ubetydelig internasjonalt samarbeide her.

I tillegg får beredskapsarbeidet i helsevesenet et kraftig løft, overvåkningssystemene styrkes, og infeksjonsmedisin blir igjen populært. Dette siste alene vil sannsynligvis berge flere liv enn de som ble mistet i terroraksjonen.

Et ytterligere resultat er at en gjentagelse av aksjonen blir vanskelig. Det er en klar avsky hos publikum mot det å bruke sykdom som virkemiddel, og det vil ikke være vanskelig å få støtte til en videre opptrapping av jakten på antidemokratiske elementer som behefter seg med den slags. Det kan her sees på bio-anslaget i USA i 2001 og hva som skjedde på bioterror-beredskapssiden etter dette. Et nytt anslag vil bare øke årvåkenheten ytterligere hos ordensmakt og helsevesen.

Alt i alt er jeg skeptisk til at dette kan ha noen positiv verdi fra terrorutøverens side, og jeg tror heller ikke det er en anslagsform som vil øke den støtten og sympatien de måtte ha: Til det rammer dette for vilkårlig.


Vi må også spørre oss hvor mange 12 døde og i overkant av 40 syke egentlig er.

I utgangspunktet er det en tragedie at folk dør i all slags hendelser, det være seg ulykker eller sykdom eller terroraksjoner. Men fra et pragmatisk perspektiv er det nødvendig å se hva dette utgjør i helheten:

Antagelig ville en middelsstor bombe på samme sted skapt like stor dødelighet og skade.

I forbindelse med et utbrudd av Legionærsyke i Nederland i 1999 døde ca 22 mennesker, mens ca 250 ble syke. Her var manglende desinfeksjon av vannet i et utstillingsboblebad på en blomsterutstilling den sannsynlige årsaken til at legionellabakteriene fikk blomstre opp og smitte mange av de som gikk forbi. Menneskelig feil, ikke ond vilje, men alvorlig resultat.

I Stavanger, mens det pågikk leting etter miltbrannbakterier i USAs post, døde 7 og 28 ble alvorlig syke av Legionærsyke. Dette skapte ikke panikk, men bedret beredskapen. Dog døde ca 10 i Fredrikstad-Sarpsborg-området i 2005 av legionærsyke, men fra en annen kilde. Heller ikke dette skapte panikk, men bedret beredskapen.

Hvert år dør anslagsvis mer enn 1200 mennesker av influensarelatert sykdom i Norge. Dette skaper ikke panikk, tvert imot, det er dessverre normalt.

Antall trafikkdrepte hvert år er 280-300.

I enkelte bedrifter er sykefraværet på ca 7%. Dette vil si at vår tenkte bioterrorhendelse skapte et sykefravær tilsvarende de daglige fraværet i en middelsstor bedrift i en uke. Heller ikke dette er grunnlag for panikk.

Antall drepte og syke etter det jeg har beskrevet som det mest sannsynlige forløpet av en bioterrorhendelse er altså ikke uvanlig, og ikke i seg selv en grunn til å skape stor frykt.


Bør vi frykte B-våpen brukt av terrorister?

Mitt svar på dette er et klart nei, gitt den veldig beskjedne sannsynligheten som er for at noen skal klare det og de forholdsvis små konsekvensene rent tallmessig. Det jeg beskrev var det jeg har kommet til er det mest sannsynlige hendelsesforløpet ved en bioterrorhendelse, og antall døde og syke blir ikke eksepsjonelt i forhold til annen sykdom.

Allikevel mener jeg det er helt riktig å være på vakt mot slike hendelser: et utbrudd av menneskeskapt sykdom er en forferdelig hendelse. Det florerer imidlertid mange naturlige, nye eller nyutgitte sykdommer som kan gi stor sykelighet og som opptrer på samme måte som et utbrudd etter et bioterroranslag: En ny pandemisk influensa er høyt oppe på listen, den siste virkelig store var Spanskesyken som drepte flere enn det mennesker klarte med konvensjonelle og kjemiske våpen under hele første verdenskrig. Nye sykdommer har kommet til, nye blir kjent, og mobiliteten til mennesker og varer medfører at hele verden fort blir samme sykdomsregion.

Sjeldne sykdommer er vanskelige å oppdage, og værre om årvåkenheten ikke er tilstede. Er årvåkenheten der er sannsynligheten større for at slik sykdom oppdages tidlig nok til å kunne begrenses. Dette vil også bidra til å bekjempe virkningene av, og dermed sannsynligheten for, et bioterroranslag.

Slik årvåkenhet vil ikke være nok til å hindre hverken bioterrorhendelser eller at nye sykdommer opptrer, men vil begrense virkningene kraftig.


Hva skal til for at vi ikke skal måtte frykte slike hendelser?

Som jeg har snakket om tidligere i kveld er en vesentlig faktor at de ikke-statlige aktørene ikke har den nødvendige tiden og roen til å opparbeide kunnskap teoretisk og praktisk. Dersom de får en trygg havn å operere ut fra kan dette endres. Det samme dersom årvåkenheten i samfunnet reduseres slik at de kan gjøre sine innkjøp og hente sin kunnskap uten forstyrrelse. Så det er et betinget nei til det å frykte terroristers bruk av B-våpen.

I tillegg kreves det kunnskap, pragmatisk kunnskap om fenomenet hos beslutningstagere og ansvarlige individer, som kan formidle denne til publikum hvis slike hendelser inntreffer. Vi må nemlig alle ta ansvar for å dempe fryktvirkningene av en slik trussel. For som Anne Stenersen ved FFI har vist ved sin gjennomgang av Jihadist-nettsider er det fortsatt en interesse for denne type midler hos noen av de potensielle utøverne.

Og vilje til å støtte det arbeidet som skal bidra til at slikt ikke skjer er viktig, både hjemme og ute. Som jeg har vært inne på tidligere er tid til utvikling og tid og mulighet til kunnskapsutvikling hos terroristene en sentral faktor i deres søken etter masseødeleggelsesmidler generelt. Et fortsatt press på deres organisasjon og aktivitet, en fortsatt uroskaping, er en forutsetning for at de ikke skal få den nødvendige tiden.

Kunnskap og en beredskap i helsevesenet mot nye sykdommer og mot epidemier, samt kunnskap om hvorledes trusselstoffene kan oppdages både i miljø og individer, og en vilje til også å ta høyde for villet sykdom er viktig, likesom et samarbeide mellom helsemyndigheter og sikkerhetstjenesten.

Medias rolle er like viktig: det er de som formidler fryktbildet ved slike hendelser, og for dem er det vesentlig å kunne formidle kritisk journalistikk men basert på sann, pragmatisk kunnskap.

Kunnskap og innsats for å hindre spredning av grunnlaget for å lage biologiske våpen (og andre masseødeleggelsesvåpen) er sentralt i en rekke internasjonale regimer som har som mål å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Disse er basert på kunnskap om hvor avskyelig tanken om å leke Gud og spre sykdommer for å fremme sin sak er, og en vilje til å stå oppreist og ta avstand fra denne type våpenbruk uansett hvor edle motivene måtte fremstå. Fortsatt støtte til dette arbeidet er viktig.

For igjen å sitere fra Geneve-protokollen av 1925:

“Use of such weapons has been outlawed by the general opinion of civilized mankind.”

Og skal man fullføre risikobildet vi utsettes for i det daglige:

Kjør forsiktig hjem, for møtende bilister, det kan det være god grunn til å frykte.

Takk for oppmerksomheten.