Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 8. desember 2008
ved

Fenrik Thord Are Jensen Iversen

Kadett ved Sjøkrigsskolens operative marinelinje


Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 

Krav til fremtidens forsvar sett fra unge offiserers ståsted

Innledning

Admiral, mine damer og herrer.

Fenrik Thord Are Jensen Iversen
Kadett ved Sjøkrigsskolens operative marinelinje. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Til sommeren er min tid som kadett ved Sjøkrigsskolen over, og jeg på startstreken til min sjømilitære karriere. Denne dagen er noe jeg ser frem til, men det er også med en viss spenning jeg ser gradueringen nærme seg. Snart blir det alvor, og jeg skal ut i et Forsvar og en Marine som har vært under omorganisering i nesten 15 år. Jeg og mitt kull skal ut i en marine med en moderne fartøysstruktur, men hva skal til for at vi skal få utnyttet de kapasitetene vi vil få? I kveldens foredrag ønsker jeg å belyse en rekke utfordringer som angår Forsvaret generelt, og deretter de utfordringer Sjøforsvaret står ovenfor den nærmeste tiden. Det er en rekke saker som må løses, skal Forsvaret være et effektivt virkemiddel regjeringen kan nytte for å sikre Norges interesser også i fremtiden.

 

Forsvarets eksistensgrunnlag

I april – dagene 1940 fikk nasjonen føle konsekvensene av 30årenes forsvarspolitikk, eller mangel på sådan, på kroppen. Slagordet ”Aldri mer 9. April” var styrende for både forsvarsvilje og politikk fra 1945 og de fire tiårene som fulgte. Det fantes en klar trussel og et klart definert oppdrag om måtte løses. Plutselig falt muren, Sovjet ble historie og ”hva nå?”

Omorganiseringen og nedbyggingen av Forsvaret, samt mangelen på et tidligere klart definert oppdrag, har sakte men sikkert fjernet Forsvaret fra det norske folks hukommelse. Vi lever i et fredelig hjørne av verden, med mer rikdom enn våre forfedre kunne drømme om. Det er mange som spør: ”Hvorfor skal staten bruke mye penger på å drifte en organisasjon laget for gårsdagens problemer og hvorfor skal ungdom vie ett år, eller kanskje hele livet, til noe slikt?”

Mang en gang har jeg hørt følgende fra sivile venner og bekjente, når praten kommer inn på min utdanning og yrkesvalg. ”Dere kjører jo litt båt og så leker dere litt i skogen”. Mang en gang har jeg, på en pen måte, forklart at verden vi lever i ikke er så snill som mange tror. Daglig ser vi dette i media, men blir det uviktig bare fordi det ikke påvirker oss direkte?

”Hva skal Forsvaret brukes til?” er et spørsmål som MÅ besvares, og det må være forankret i folkets holdninger og verdier. Før var dette mye enklere. ”Vi er her, russerne der, og kommer de så er det krig” Slik er det ikke lengre, og i mange år har Forsvaret søkt” etter et nytt eksistensgrunnlag. Dette førte til at internasjonale operasjoner plutselig ble hot utover 1990 tallet.

  1. September 2001 ga Forsvar og sikkerhetspolitikk en ny mening i Vesten. ”Ved å operere ute, skaper vi sikkerhet hjemme” gikk igjen som budskap i de fleste europeiske land, også her i Norge. Det er dog ikke ufarlig å bruke slike argumenter for å selge Forsvarssaken. Det er vår ubestridte oppgave å gjøre slik våre politikere bestemmer, men hvordan formidler man dette til den norske befolkning? Det er interessant å se på og lese debattene i media om norske bidrag i fremmede strøk. Debatt er bra, men utfordringen blir å få budskapet om hvorfor vi opererer langt hjemmefra frem. En kan stille seg spørsmålet om dette ikke like mye er en politisk oppgave som en oppgave for Forsvaret, da vi på en måte selger et politisk budskap. Det er derimot uomtvistelig at, dersom vi ikke klarer å selge budskapet, vil Forsvaret være skadelidende. Dette fordi det påvirker moralen og motivasjonen til de soldatene som er ute på en negativ måte. Konstante spørsmål om Norge skal trekke seg ut av Afghanistan, hver gang nordmenn har blitt såret eller drept, er nettopp det våre motstandere ønsker.

Norsk media har modnet en del de siste årene. Det samme vil jeg påstå gjelder våre politikere. Alle militære operasjoner innebærer risiko, og i den senere tid har vi sett at aksepten for dette faktum har økt. Det er utrolig viktig for oss i uniform å vite at vi har våre politikere og folket bak oss. I dag vil Forsvaret i mange sammenhenger heller være en forsvarer av verdier og ikke territorium. Offiseren må, som tidligere ta rett beslutning til riktig tid. Forskjellen er at i dag vil en handling med feil utfall bli nitidig gransket av media og utallige granskingskommisjoner. Dette vil igjen kunne påvirke operasjonens utfall, da en fort blir overforsiktig og redd for å tråkke feil.

Vi som har valgt en karriere i uniform har fra første stund blitt innprentet med ”Et oppdrag er et oppdrag”. Verden rundt oss behøver ikke se det slik. Mange unge blir fristet av tanken på de nye og spennende opplevelsene Forsvaret kan gi. Andre blir det ikke. Jeg tror de fleste unge offiserer i dag har hatt gode diskusjoner med sine foreldre om muligheten for at vi kommer til å delta i skarpe operasjoner på fremmed jord. Skyggesidene ved våre operasjoner i utlandet, må ikke skyves under teppet. Fokuset på senskader har økt betraktelig de siste årene, men det er fremdeles en vei å gå. Forrige torsdag var det et leserinnlegg i Bergens Tidene med tittelen ”Boikott Internasjonale Operasjoner”. Løser vi Veteranutfordringene, vil vi styrke Forsvarets troverdighet. Troverdighet er et nøkkelord for å sikre Forsvarets anseelse.

Noen av de mest engasjerte jeg har møtt når det gjelder forsvarsdebatten kommer fra vår eldre garde. Blant de som har opplevd 30årenes politikk og deretter krigen for så å se velferdssamfunnet bli bygget, ser mange med skepsis på fremtiden. Fremstår det som om vi har sett oss blinde?

Forsvarsdebatten, som startet i forkant, og som har fortsatt i etterkant av Forsvarsstudie 07 har vært sunn og sårt tiltrengt. All mediaomtale, om tilstanden i Forsvaret i dag, og ikke minst hvordan fremtidens forsvar skal se ut, har gitt oss en debatt som trekker i riktig retning. Dagens samfunn er slik at vi, på lik linje som barnehagene, helsevesenet og veisektoren må konkurrere om pengene. Skal man nå opp i konkurransen trengs gode argumenter, og debatten har fått flere opp fra dvalen og gjort dem oppmerksomme på utfordringer vi vil møte i fremtiden.

Hvordan skal vi få formidlet Forsvarssakens viktighet til våre politikere og til den jevne nordmann rundt om i de tusen hjem? Informasjon om hva Forsvaret er og driver med er nøkkelen. Før var Forsvaret en del av samfunnet rundt om i landet. Nedleggelse av mange garnisoner og leire har endret dette. Denne utfordringen løses for at Forsvaret skal være et effektivt virkemiddel.

På de steder hvor Forsvaret er lokalisert arrangeres årlig åpen dag eller man inviterer skoleklasser til å komme og se hva vi har av materiell og ikke minst få kontakt med både menige og befal og kunne slå av en prat. Slike arrangementer tror jeg er meget viktig for å gi ung som gammel innsikt i Forsvarets virke. Dette vil dog kun favne den del av befolkningen som bor i nærheten av forsvarsanlegg, og disse blir det færre av. Marinen er i så måte i en unik situasjon. Ethvert havnebesøk langs kysten, uansett fartøystype, får mye oppmerksomhet. Som skiltvakt kan man slå i hjel en ellers kjedlig vakt i samtale med lokale på kaien. Men igjen, dette favner ikke alle.

Nøkkelen tror jeg er omtale og eksponering i media og da ikke som skandaleoppslag eller diskusjoner om nedbygging. Vi må kunne selge vårt budskap på en troverdig måte, på våre premisser. Vi må velge hvordan dette gjøres. Andre land, som Storbritannia og USA, har vært mye flinkere enn oss på dette området. Programmer som ”Ross Kempf i Afghanistan ”, sendt på Discovery, gir publikum unik innsikt i hva et Forsvar bedriver i utlandet. Serien ”Ferskvann er for pyser” var en prototyp, og jeg håper vi får flere slike. Dokumentaren om Kristoffer Sørlie Jørgensen ga et sterkt innblikk i hvordan soldater som drar til utlandet tenker.

Det er derfor gledelig at dokumentaren, «Top Gun – Oppdrag Norge», om hverdagen til en jagerflypilot sendes neste søndag. Vi må åpne oss opp for det sivile samfunnet. Åpenhet skaper tillit.

Nordområdene

Den nåværende regjeringen utpekte Nordområdene som et strategisk satsningsområde. Mye av Norges økonomiske fremtid ligger i nord. Vi har fiskeressursene, nye olje- og gassreserver, og muligens nye skipsleder til Asia. Vår utbygging i nord har kommet i gang, og gassen blir fraktet på kjøl fra Snøhvit. Dessverre tror jeg det var vår store nabo i øst som virkelig åpnet verdens øyne mot Nordområdene.

Russland er en stormakt som har ligget nede siden Sovjets fall. Inntektene landet har fått fra petroleumsvirksomhet har gitt dem mulighet til å gjennombygge og modernisere sitt militærvesen. Vår geografiske beliggenhet er slik at vi har russernes kanskje viktigste militære baseområder i vår bakgård. Igjen går F-16 opp fra Bodø for å identifisere russiske fly, russiske marinefartøyer har drevet øvelser blant våre plattformer, og de seiler igjen på verdenshavene.

Hva betyr dette for oss? Det er ingen grunn for å bli skremt ennå, men jeg tror vi kan se konturene av hvordan fremtiden kan utvikle seg. Russland ønsker å være en spiller i det store spillet, og er uenig med NATO om rakettskjold og utvidelsene østover. All offisiell kontakt med NATO ble brutt som følge av Georgiakrigen. På andre områder er dog samarbeidet mellom Russland og EU, bla innenfor energisektoren godt. Vi ser et Europa, hvor de ”gamle” landene i Vest ønsker samarbeid, mens land som Polen er svært skeptiske til Moskva.

Dette forteller oss: Den kalde krigen kommer ikke tilbake. Det vi ser er konturene av en mer komplisert verden. I denne verden vil militærmakt fremdeles spille en viktig rolle. Som naboland til et mektigere Russland, fremdeles med uavklarte delelinjer i Barentshavet er den største faren at vi er for naive. Sommerens krig i Georgia tror jeg var en nødvendig øyeåpner for mange, og debatten i media har vist dette.

Nye, umiddelbare utfordringer

Det er også andre, tradisjonelle Marineoppgaver, som av nødvendighet kommer til å møte oss i nær fremtid. Piratvirksomhet har hatt et oppsving de siste årene og i 2008 har vi vært vitne til en alarmerende utvikling. Hittil i år har det vært 95 angrep, av de 39 kapringer, utenfor kysten av Somalia. Risikoen ved å seile i dette farvannet har ført til at det norske rederiet Odfjell har besluttet og heller seile hele veien rundt Afrika, med de kostnader dette medfører. Denne beslutningen har fått internasjonal oppmerksomhet, bla på CNN, og viser hvor alvorlig situasjonen er. Marinefartøyer fra flere nasjoner er til stede i området, uten at det ser ut som det til nå har hatt tilstrekkelig avskrekkende effekt.

Som en av verdens store maritime nasjoner mener jeg at også Norge skal bidra i kampen mot piratene. Norske fartøyer og norske sjøfolk er også utsatt for angrep. Dessverre har vi ingen fartøy klare til å seile nå, men vår første nye fregatt, KNM Fridtjof Nansen, som gjennomfører Flag Officer sea training i England nå, vil bli det første fartøy vi kan sende. Jeg håper at Norge, som en maritim stormakt, går i bresjen for et sterkt FN mandat og selv deltar i kampen mot piratene. Våre politikere og befolkningen må imidlertid være inneforstått med at det trolig er ett virkemiddel som fungerer mot slike elementer: Bruk av makt. Skal vårt bidrag være mer enn spill for galleriet, må Norge være innstilt på at vi kommer til å måtte skyte piratene av havet. Passer dette seg for fredsnasjonen Norge?

Delkonklusjon

Som vokter av samfunnets kraftigste maktmiddel må Forsvaret være forankret i folket og behovet for et effektivt Forsvar må være tydelig. Nedleggelsen av mange avdelinger i Hæren, færre fartøyer i Marinen, og mindre flyaktivitet, har ført til at Forsvaret har blitt mindre synlig for befolkningen enn før. Samtidig er det færre og færre som gjennomfører Førstegangstjenesten. Dette bidrar også til at Forsvaret ikke lenger har samme kontaktflate som tidligere. Jeg er ikke i tvil om at dette har hatt en negativ effekt som må kontres.

Positiv og informativ omtale av Forsvaret må prege media, ikke budsjettsprekker og personalkonflikter. Alle, fra den ferske rekrutten til admiralen må kunne være stolt av å jobbe i Forsvaret. Vi må få formidlet at et effektivt og moderne Forsvar er en nødvendighet for å sikre norske interesser. Nordområdene er et av verdens siste uutforskede hjørner. Som en småstat blant store naboer, EU og Russland, er militær kapasitet og tilstedeværelse nødvendig, skal Norge være en relevant aktør. Skal vi også kunne gjøre noe utenfor våre egne nærområder, kreves en betydelig investering av både penger og vilje.

Utfordringer i Sjøforsvaret

For at Norge skal kunne legge hevd på en av verdens siste ”uutforskede” områder trengs militær tilstedeværelse. Vi ser med glede på bildene av KNM Otto Sverdrup på Svalbard og KNM Skjold i Tromsø. Kystvakten, som daglig patruljerer et av verdens mest værharde strøk gjør også en viktig innsats for å sikre norske interesser. Situasjonen i dag er slik at vi nesten ikke har et operativt marinefartøy, men fremtiden ser litt lysere ut enn dagens situasjon.

Med de siste års debatt angående Forsvarets fremtidige struktur som bakteppe blir det naturlig for meg å komme inn på dette temaet. Den struktur som vedtas nå, er den min generasjon kommer til å drifte. For Marinens del ser vi nå hvordan denne kommer til å se ut. Ubåtene og minerydderne har vi i dag. Skjold og Fritjof Nansen klassen er på vei inn, Nytt logistikkfartøy er på tegnebrettet. Gang på gang blir en fortalt at antall fartøyer oppveies av de nye fartøyenes forbedrede kapasiteter og egenskaper. Sannheten blir, sett opp mot det brede spekter av oppgaver vi blir satt til å løse, at Norge får en minimumsmarine. Jeg ønsker å eksemplifisere dette: Alle fartøyene i en klasse kan ikke være operative til enhver tid. Noen er inne til tungt vedlikehold, noen under oppøving, andre i en av NATOs stående styrker og kanskje noen også på anti – pirat operasjoner utenfor Afrika.

Med fartøyer spredt mellom Spitsbergen og Det Indiske Hav blir det en stor utfordring å understøtte fartøyene logistisk sett. Marinefartøyer trenger bunkers, proviant, ammunisjon og reparasjoner når dette er nødvendig. ”All logistikk på kjøl” skal sikre dette. Men ett fartøy kan kun være på ett sted av gangen, og selv et logistikkfartøy må i dokk en gang i blant.

Dette leder meg inn på diskusjonen om Olavsverns fremtid. Trenger Norge en fullverdig marinebase i nord? Jeg har allerede nevnt de utfordringer vi de kommende år vil møte i nord. Spørsmålet vi må stille oss blir: Kan vi opprettholde en troverdig sjømilitær tilstedeværelse i Nordområdene? Dessverre, tror jeg, dette ikke alltid vil være tilfelle. Norge er et langstrakt land. Fra Bergen til Tromsø er det 740 nautiske mil. Med en Skjoldklasse gjøres dette unna på godt under et døgn hvis nødvendig, men en fregatt vil trenge nærmere to. En ubåt, Norges eneste strategiske enhet, fire. Men, vi har bare kommet til Tromsø, og er ennå ikke ute i operasjonsområdet.

Forsvaret skal være et innsatsforsvar, men vil Marinen klare å leve opp til dette? Først må vi ha fartøyer klare til å seile nordover, deretter må vi opprettholde stridsevnen i operasjonsområdet. Med Olavsvern som fullverdig operativ base vil man unngå dette. Vi vil ha tilgang til de tjenester som trengs for å holde et marinefartøy operativt over tid. Spesielt er dette viktig for ubåtene. Et innsatsforsvar krever god og tidlig etterretning. Ubåtene er en unik ressurs i denne sammenhengen, og har bevist sin nytte i Operasjon Active Endavour i Middelhavet. Dagen vil nok komme da liknende oppdrag igjen trengs i Nord. Ikke bare våre egne ubåter vil kunne benytte en operativ Olavsvern Orlogsstasjon. Allierte ubåter har også benyttet basen for nødvendige landopphold, og er den eneste base godkjent for atomdrevne fartøyer i landsdelen. Det må være i Norges interesse at våre allierte fremdeles opererer i Barentshavet. Som en følge av russernes økte aktivitet, er det ikke usannsynlig at allierte ubåter også kommer tilbake. Hvorfor ikke dra de synergier vi kan ut fra dette?

Økonomi brukes nok engang som argument for å legge ned nok en base. Når trår vi over smertegrensen? For å drifte en effektiv militær organisasjon er det behov for en minimums støttestruktur. Her, som i diskusjonen om hvor mange kampflybaser vi skal ha, virker det som om man har glemt at det ikke er lurt å legge alle eggene i samme kurv. Logistikk på kjøl vil aldri kunne erstatte baser på land, og med kun ett logistikkfartøy vil tilgjengeligheten bli begrenset. Vi kan ikke velge tid og sted for en fremtidig situasjon eller krise. Uten Olavsvern er Marinens evne til å operere i Nordområdene betydelig svekket.

Personellpolitikk

Dagens lille Forsvar har blitt satt til å løse et mye bredere spekter av oppgaver enn det vi hadde tidligere. Dette har skapt en utfordring for alle forsvarsgrener som må løses, skal vi opprettholde vår operative evne. Våre forpliktelser i utlandet og de bidrag vi har lovet, tærer spesielt hardt på personell med nøkkelkompetanse. Forsvaret, uten godt trente og motiverte soldater og offiserer, har liten verdi.

I Sjøforsvaret er avdelingene i Marinens Jegervåpen spesielt utsatt. Både Kystjegerne og Marinejegerne har gjort, og gjør en stor innsats i Afghanistan, men medaljen har en bakside. Disse helprofesjonaliserte avdelingene opplever å bli konstant etterspurt, og det er dessverre ikke unikt av personell har vært ute 9 måneder av en 15 måneders periode. Slik belastning over tid sliter folk ut. Hvordan skal man klare å leve et familieliv i en slik situasjon? Før eller siden vil de fleste tenke at nok er nok og slutte. Resultatet er at de som er igjen ender opp med å gjøre samme jobb med en mann mindre.

Det er ikke bare spesialavdelingene som er utsatt for høy slitasje på personellet. Marinen har de siste årene hatt stor avgang av personell, med nøkkelkompetanse. Dette har ført til at folk blir flyttet rundt fra skrog til skrog, slik at vi klarer å opprettholde planlagt seiling og våre forpliktelser ovenfor NATO. For de unge og ugifte fungerer dette, men ikke for en moderne småbarnsfamilie, hvor også den andre parten er i jobb.

Ubåtvåpenet har forsøkt å løse dette med å kjøre to – besetningssystem på ubåtene som har operert i Middelhavet. Dette har vært godt mottatt av besetningene, men resultatet blir at et skrog må ligge i opplag da det ikke finnes noen til å bemanne det. Resultatet blir at vi har færre ubåter ute enn det vi kunne ha operert. To – besetningssystem er en mulig løsning, men har vi identifisert den egentlige årsaken til at mange har hengt den mørkeblå uniformen i skapet?

Hvorfor har så mange valgt å slutte de siste årene? For oss unge, i startgropen på vår militære karriere, er dette et interessant spørsmål. En viktig årsak har nok vært de gode tidene i det maritime Norge. Våre maritime næringer har de siste årene opplevd en kraftig vekst. Behovet for godt kvalifisert personell har vært skrikende, og mange offiserer i Sjøforsvaret besitter nettopp den kunnskapen som etterlyses sivilt. Spesielt innenfor de tekniske detaljene har avgangen vært stor. Sivile bedrifter kan tilby gode arbeidsvilkår og gode lønnsbetingelser. Vi har eksperimentert med to – besetninger til et fartøy. Dette har vært praksis i det sivile lenge?

Men, er det kun fordi gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet som får folk til å bytte beite? Jeg tror årsaken er mer kompleks enn som så.

Byggingen av våre nye fregatter i Spania har ført til at mange har tilbrakt måneder i utlandet med det fravær fra familien som dette medfører. Lønnsbetingelsene for Spaniaoppholdet har heller ikke vært gunstige kontra normalt seilingsmønster. Slik lønnssystemet fungerer i dag, er det nødvendig å få seilingstimer for at lønnen skal være tilfredsstillende. Varierende seilingsmønster har ført til at det ikke blir så lett å forutse hva lønningene i fremtiden vil være. Slik blir det ikke lett å planlegge økonomien når hus, bil og de andre faste kostnadene skal betales.

Her har Kysteskadren blitt flinkere i de senere år, og man arbeider hardt for at det fastsatte programmet skal holdes. Dette skaper trygghet for offiserer og befal. Uforutsigbarhet på dette området har nok vært den siste dråpen for mange.

En annen mulig årsak til at mange har sluttet, tror jeg kan være pga hvordan dagens karrieresystem i Forsvaret fungerer. Skal man klatre på karrierestigen må velge strategisk fra dag en. Resultatet blir at man hopper fra stilling til stilling når minimumsperioden er forbi. Får man da de riktige personene i de riktige stillingene? Det er dessverre et inntrykk i de lavere gradsskikt, at mange i stabs og ledelseselemtenter, ikke har tilstrekkelig operativ tjeneste for å forstå systemet helt ut.

Slik systemet fungerer i dag lønner det seg ikke å satse på en lengre seilende karriere. For å bli skipssjef på en fregatt trengs gjerne 15 års sjøtjeneste for at man skal beherske denne jobben godt. I tillegg må stabsskolen gjennomføres før egen kommandovimpel kan heises. 15 år med operativ tjeneste på havet innebærer utfordringer på alle nivåer. Man skal lære fartøyet å kjenne, kunne lede underlagt personell under vanskelige forhold, og ikke minst lære hvordan man best mulig benytter fartøyet i operasjoner. Skal man beherske alle emner innenfor moderne maritim krigføring kreves mye innsats og trening. Skal man opp og frem i dag kreves tjeneste i internasjonale operasjoner. Marinen har i alle år operert i stående NATO styrker uten at dette har gitt noen formell uttelling. Kun deltagelsen i Active Endeavour og UNIFIL II gir intops på papiret. Deltakelse i stående styrker, på et visst nivå, bør få uttelling når stillinger skal fordeles. Selv om kompetansen ikke er formell, er kunnskapen en som har seilt i årevis besitter, uunnværlig for å sikre operativ evne om bord på et fartøy. Burde ikke et gitt antall år om bord på en fartøystype kunne erstatte visse formelle krav i søknadsrundene? Resultatet er at mange dyktige offiserer ikke får noen karriere etter sjøtjenesten, og Sjøforsvaret mister personer som kunne tilført systemet kompetanse på et høyere nivå. Det er et farlig signal at fregattsjefer står uten stilling den dagen de går i land. Bør dette være en bekymring for oss unge?

Horisontal karriere er en mulighet som vil kunne bidra til å beholde personell og samtidig sikre at kompetanse blir overført til de neste generasjoner. I dag finnes ikke noen helhetlig strategi på dette. Så lenge lønn og grad henger sammen, vil de fleste ønske opprykk for å få en normal lønnsutvikling. I dag finnes det flere på kapteinløytnants / orlogskapteinsnivå enn det finnes fenriker og løytnanter i Forsvaret. En topptung struktur er ikke det vi trenger.

Avdelingsbefalsordningen er ment som et tiltak for å få flere til å stå i lavere stillinger lengre, men jeg vet ikke om dette skjulte ”underoffiserskorpset” vil fungere som ønsket, og jeg vil eksemplifisere dette.

Sjøforsvaret har startet opp en ”ny” utdanningsordning som gir ingeniørutdanning på befalsskolenivå. Disse linjene går i tillegg til Sjøkrigsskolens tradisjonelle tekniske linjer. Resultatet er at vi får to kategorier offiserer, i tilnærmede like stillinger, men hvor de befalsskoleutdannede må tilbake å ta kvalifiseringskurs hvis de vil rykke opp i de ledende stillingene om bord. Hvor motiverende er det å sitte 4 år på skolebenken og vite at du ved fylte 35år må slutte eller gå et år til på skole? Sjøforsvarets skoler og Sjøkrigsskolen gjorde en meget god jobb med å stable denne utdanningsordningen på bena på kort tid. Dette spørsmålet må løses på høyeste nivå. Det trengs en enhetlig strategi for hva man vil med avdelingsbefalskorpset. De fleste vestlige militærvesen har et underoffiserskorps som ivaretar kontinuiteten i avdelingen. Er det dette vi ønsker, må vi tørre å kalle en spade for en spade.

 

Delkonklusjon

Sjøforsvaret står foran en utfordrende periode. Vi får noen fantastiske, nye fartøyer, men vi må omsette de til operativ evne. Oppgavene vi skal løse, er mer varierte enn tidligere og de kan bringe oss til fjerne verdensdeler. Det må være samsvar mellom oppgavene og strukturen. Langsiktig tenkning og planlegging må til. Det er ”lett” å bygge ned, men det tar tiår å bygge opp både struktur og kompetanse.

Skal fartøyene våre kunne operere må vi både beholde og rekruttere personell. Slik situasjonen er i dag, tar det en del år å fylle vakuumet som har oppstått. Selv om finanskrisen muligens redder oss i nær fremtid, må en rekke tiltak iverksettes. Årsaken til at gode offiserer forlater Sjøforsvaret må finnes og utbedres.

Avslutning

Forsvaret står ovenfor spennende og utfordrende tider. Verden i dag er mer globalisert, integrert, og uforutsigbar enn tidligere. Dette gjør det vanskelig å definere en entydig oppgave for Forsvaret. På grunn av dette har Forsvaret mistet den selvsagte plassen vi hadde i samfunnet under den Kalde Krigen. Vi få synliggjort Forsvarets relevans, også i det 21. århundret.

Vi må skape tillit i befolkningen. Åpenhet og troverdighet er med på å skape tillit. Åpenhet om hvem vi er, og hva vi driver med. Troverdighet, i form av profesjonalitet og yrkesstolthet. En positiv mediaprofil mener jeg er utrolig viktig, og vi har en lang vei å gå.

Hendelsene i Kaukasus sist sommer har vist at tradisjonell bruk av militærmakt ikke tilhører historien. Dette bør få konsekvenser for vår tankegang også. Kvalitet avløser kvantitet bare ned til en viss grense. Forsvaret har i mange år levd på smertegrensen, hva gjelder bevilgninger. Det være samsvar mellom de oppdrag vi skal løse og de ressursene vi får. Forsvaret er som en boligforsikring. Du føler ikke at du trenger den, før huset står i brann.

Vi får en liten, men moderne Marine. Utfordringen blir å være på rett sted til rett tid. Oppgavene våre nye fartøyer skal løse er mange, og det er ingen selvfølge at vi har fartøy tilgjengelig skulle en situasjon oppstå i våre nærområder. Uten Olavsvern vil Marinens evne til å håndtere en krise i Nordområdene være betydelig svekket.

Marinen har færre fartøyer enn tidligere, men allikevel er det en utfordring å bemanne dem. Årsakene til at dyktige offiserer slutter identifiseres og kureres. Dyktige offiserer og mannskaper er nøkkelen til en effektiv og relevant Marine. Vi må sikre kompetanse også på de lavere gradstrinn. Avdelingsbefalsordningen må gjøres mer attraktiv enn det den er i dag.

Mange utfordringer står foran oss, men jeg tror vi har alle muligheter til å bygge et effektivt og relevant Forsvar. Jeg ser frem til å gjøre min del av arbeidet, for å nå denne målsetningen.

TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 1. desember 2008

ved

Odd Helge Olsen

President i FN-Veteranenes Landsforbund

Veteranarbeid i går, i dag og i morgen

Formann

Ærede forsamling

Innledning

På vegne av FN-Veteranenes Landsforbund vil jeg takke for invitasjonen hit i kveld.

 

Odd Helge Olsen
President i FN-Veteranenes Landsforbund. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det er en stor ære og ikke minst en stor glede å få anledning til å komme til Oslo Militære Samfund for å presentere det jeg brenner for og har vært tillitsvalgt for i nesten 4 år – FNVLF som veteranorganisasjon, samt veteranarbeid i går, i dag, og i morgen.

 

Jeg vil i mitt foredrag legge hovedvekten på det som skjer i dag og de utfordringer veteranarbeidet og vår veteranorganisasjonen står overfor.

 

Mitt hovedbudskap til forsamlingen er at FNVLF – i løpet av de tre-fire siste årene – aldri har hatt større vind i seilene, takket være blant annet en regjering, en forsvarsminister og en forsvarssjef som tar veteranene på alvor. Men vi står fortsatt overfor mange veteran- og pårørendeutfordringer.

 

Før jeg går videre tror jeg det er på sin plass å se på veteranbegrepet slik det er definert pr i dag:

 

”En veteran er en person som har avsluttet en tids- og stedsavgrenset skarp operasjon innenlands eller utenlands”.

 

Veteranbegrepet er ikke noen diagnose – men snarere en honorær benevnelse.

Slik har det ikke alltid vært.

I går

 

I Norge har den 2. verdenskrig skapt den historiske hukommelse, tidsvitnene og definisjonene på hva begrepet krig innebærer.

Andre verdenskrig skapte mange forskjellige veteraner med forskjellige behov og erfaringsbakgrunn. I løpet av noen hektiske aprildager i 1940 og frem til 8. mai 1945 skulle Norge gå fra å være et nøytralt, uskyldsrent land langt mot nord, til å ha titusener av norske kvinner og menn med krigens grusomme erfaringer med seg inn i den nye fremtid.

Det norske forsvarets forskjellige våpengrener ble kastet inn i kamper som startet på norsk jord og som etter invasjonen av tyske styrker fortsatte på alle verdens hav, på land, og i luften.

 

Krigsseilere, som dro ut som svært unge menn og endte opp som en stor og betydelig gruppe mennesker som på mange måter skulle definere veteranbegrepets tragiske ansikt i hele etterkrigstiden.

 

Ved krigens slutt ligger det meste av Finnmark og Nord-Troms i ruiner og Norge har for første gang i nyere tid fått sivile og militære krigsveteraner etter fem år med okkupasjon og kamper hjemme og ute.

 

Derfor kan det være nyttig å starte med å se på etterkrigstidens politiske landskap og hva krigsveteranene selv måtte erfare.

 

De ble tatt i mot som helter og tiljublet i 1945, og så forsvant de inn i den trivielle undersøkelsesmaskin norske myndigheter etablerte, der de selv måtte bevise sin krigsdeltagelse, innsats og senere sine fysiske og psykiske skader.

 

Krigspensjoneringsloven av 1946 fastslo grunnprinsippene for pensjon til kun 2600 krigsveteraner.

 

Loven hadde sine klare begrensninger:

 

  • Den åpnet ikke for indeksregulering av pensjonene. Noe som førte til at krigsveteranene ble liggende langt etter velstandutviklingen.

 

  • Den tok heller ikke for seg krigens langtidsvirkninger på menneskene.

 

Det er neppe tvil om at floraen av spesialorganisasjoner bidro sterkt til å forsinke dannelsen av samlende organisasjoner, og ikke minst forsinket det arbeidet med det som senere skulle bli Krigspensjonen, slik vi kjenner den i dag.

 

Krigsdeltagerforbundet var blant de organisasjonene som arbeidet positivt for å skape store enheter. Og det var dette forbundet som i 1953 var med og bar Krigsinvalideforbundet til dåpen og bidro sterkt til opprettelsen av Krigsinvalideforbundet i 1954.

 

I løpet Krigsinvalideforbundets historie fra 1954 har 12.000 personer kommet inn under krigspensjonsordningen.

 

Men loven tok ikke opp i seg krigens langtidsvirkninger.

Personer som kom fra krigens redsler tilsynelatende friske og raske ble etter en tid rammet av store ettervirkninger som mer eller mindre satte dem ut av spill.

 

Dette førte til Tilleggsloven av 1968 (altså 23 år etter krigens avslutning), loven som åpnet dørene for blant annet de tusener som hadde stått på i den norske handelsflåten under krigen.

Dermed ble det med et slag åpnet adgang i krigsinvalidenes rekker for henimot 8000 rammede krigsveteraner som inntil da var holdt utenfor og var blitt henvist til ulykkestrygden.

Hvorfor skulle det skulle gå så urimelig mange år før krigsinvalidene i 1954 fikk sin egen interesseorganisasjon og sitt eget rekreasjonshjem, Bæreia, i 1959?

 

Krigsinvalideforbundets senere formann og generalsekretær Per Arnesen uttalte i 1953 at et forbund for krigsinvalider egentlig burde vært stiftet umiddelbart etter krigen. “Hadde myndighetene holdt sine løfter, hadde det sannsynligvis ikke vært aktuelt å stifte et forbund, åtte-ni år senere.”

En annen viktig årsak til at krigsinvalidene ikke kom med organisasjonsmessig før i 1954 kan være den oppsplittelsen i foreningsvirksomheten som fant sted blant krigsveteranene like etter frigjøringen.

 

Det viste seg at de som hadde gjennomgått de største påkjenninger under fangenskap og tortur, kom tilbake tilsynelatende friske til fredens innsats. Dette kunne skape det inntrykk at påkjenningene hadde vært til å bære. Krigsinvalidestemplet gjaldt først og fremst mennesker som i krigshandlingene hadde mistet en arm eller et bein, eller som i fangenskap hadde blitt uføre.

 

Langtidsvirkningene av krigens hendelser var det få eller ingen som tenkte på.

Det kom naturlig nok først senere.

 

Noe av årsaken til datidens manglende fokus på senskader kan ligge i underrapportering.

Det norske samfunn manglet de økonomiske sikkerhetsnett som vi har i dag, og tvang dermed veteranen til å holde seg i arbeid.

Men etter hvert ble også disse innhentet av sine fysiske og psykiske traumer.

Folketrygden kom som kjent først i 1967.

 

Når endelig Krigsinvalideforbundet var en realitet var det materielle kår i form av pensjon og sikring av pensjonenes verdi som sto i forgrunnen.

Medlemmenes ønsker gikk ut på å få større pensjoner eller høyere satser, skattelettelser, mer omskolering og hjelp med boligproblemer.

Det ble ikke sagt et eneste ord om krigsinvalidenes behov for rekreasjon eller psykisk hjelp.

 

På dette området hadde man antagelig fått nok av Rikstrygdeverkets nitidige granskning av legeme og sjel for å konstatere om de som fremsto som krigsinvalider virkelig hadde hatt det så forferdelig som det ble krevd i lovteksten fra 1946.

 

Etter at hjemmet på Bæreia var tatt i bruk i 1959 ble det observert at mange krigsinvalider hadde så stor angst for leger og hvite frakker, at tilsynslege Reidar Gjems hengte bort sitt legekostyme og aldri tok det på igjen i sitt virke blant krigsinvalidene på Bæreia.

 

Norge skulle snart med sine allianser, forpliktelser og sitt internasjonale engasjement skape nye veteraner.

 

Selv med krigsveteranenes erfaringer fortsetter vi å sende ut norske kvinner og menn i internasjonale operasjoner, uten å bygge på de kunnskaper og erfaringer som norske myndigheter hadde høstet fra 1945 til 1968 og ute å etablere et tilfredsstillende sikkerhetsnett. En unnlatelsessynd som gjør at vi i dag har et sterkt etterslep i erstatningssaker.

 

 

FNVLF

Forløperen for FN-Veteranenes Landsforbund er ”Norske militære FN-observatøres landsforening” som ble stiftet 16. november 1960 av en gruppe tidligere FN observatører fra Kashmir og Midt-Østen, med felles behov for å dele erfaringer, stille krav, holde foredrag og styrke de bekjentskaper de hadde tilegnet seg fra sin tjeneste.

 

For å ta med også de som kom tilbake fra Sinai og Gaza, og Kongo, ble organisasjonen snart omdøpt til FN-befalets landsforbund, men den var fortsatt bare åpen for befal.

 

I 1988 ble foreningen åpnet for alle (befal og soldater) og fikk dagens navn:

”FN-Veteranenes Landsforbund”, men allerede 7 år tidligere, den 7.mai 1981, var den første lokalforening stiftet på Nordmøre.

 

De første årene var økonomien meget vanskelig, det var ingen direkte bevilgninger fra politiske myndigheter, kun indirekte midler fra Forsvaret.

FNVLF fikk for første gang støtte over Forsvarsbudsjettet i 1997 med 700 000 kroner, først og fremst takket være to personer, daværende forsvarsminister, Jørgen Kosmo, og daværende statssekretær, Inger Hovengen.

Derfor sier vi: ”Jørgen Kosmo er vår far og Inger Hovengen er vår mor”.

 

Fra 1981 og fram til i dag har FNVLF i økende grad bestått av medlemmer i lokalforeninger spredt utover hele landet, fra Svalbard i nord til Mandal i syd.

 

FNVLF er i dag den ledende organisasjon for veteraner fra alle typer internasjonale operasjoner, og består av:

 

  • 53 lokalforeninger
  • 33 kameratstøttegrupper
  • 7700 betalende medlemmer – en økning på 4ooo betalende medlemmer fra 2005.
  • Gjennomsnittsalder 45 år, hvor den eldste er 92 år og den yngste 20 år.

FNVLFs arbeid er basert på frivillig innsats. Mange veteraner har opp gjennom årene bidratt til at veteraner skal få en bedre hverdag.

 

FNVLF er en partipolitiske nøytral organisasjon som har til formål å:

 

  • Samle veteraner fra alle internasjonale operasjoner
  • Gi medlemmer mulighet til å opprettholde kontakten med kolleger og miljøet fra internasjonal tjeneste, herunder gi støtte til etablering og drift av lokale foreninger.
  • Arbeide for at personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner blir ivaretatt av samfunnet.
  • Gi hjelp til veteraner som har behov for støtte.
  • Spre informasjon om FN- og internasjonal tjeneste, herunder stille erfaringer til disposisjon og delta i den offentlige debatt.
  • Samarbeide med nasjonale og internasjonale organisasjoner på ovennevnte felt.

 

Vårt medlemsblad er Sjekkposten som utkommer 6 ganger i året med aktuelt veteranstoff, og fordeles til alle medlemmer i forbundet.

 

Kameratstøttearbeidet.

 

Våre, for tiden, 33 kameratstøttegrupper skal:

  • Være et lavterskeltilbud for veteraner som møter vanskeligheter
  • Kunne drive oppsøkende virksomhet.
  • Fungere som et støttende nettverk for personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner.
  • Gi informasjon om sivile og militære hjelpetilbud.
  • Kameratstøttegruppen utformer en oversikt over de hjelpetilbud som finnes i lokalmiljøet.
  • Gi nærmiljøet informasjon om tjenester og ettervirkninger.

 

Alle som arbeider med kameratstøtte går gjennom tre weekendseminarer før de begynner aktivt med kameratstøttearbeid.

 

Kameratstøttetelefonen, 800 48 500, er bemannet med frivillige 24 timer i døgnet, 365 dager i året.

 

Den nettbaserte tjenesten, kameratstøtte.no, er et supplement til Kameratstøttetelefonen. Den er et anonymt lavterskeltilbud for soldater, veteraner og deres pårørende, som sliter med store og små problemer som følge av deltakelse i utenlandsoperasjoner. Tjenesten er døgnåpen, og henvendelsene besvares innen 48 timer av ansatte som selv har erfaring fra utenlandstjeneste. Erfaringen viser at det ofte er lettere å skrive om de vanskelige tingene enn å snakke om dem.

 

Dette prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom FNVLF og Mental Helse Norge med støtte fra stiftelsen Helse og rehabilitering – så takk til alle dere som spiller EXTRA hver tirsdag!

 

Prosjektet ble etablert 1.januar 2008 og skal gå over 2 år. Den offisielle åpningen av nettsidene ble foretatt av Forsvarsministeren den 1.september.

Vår intensjon er at denne tjenesten skal bli et godt forebyggende tilbud for veteraner og deres pårørende.

 

For noen år siden ble Krigshospitalkassen og FN-soldatenes hjelpefond slått sammen til Krigshospitalkassen av 1679, som gir økonomisk støtte til veteraner og deres pårørende som på grunn av tjenesten har kommet i en vanskelig livssituasjon. I løpet av de siste årene er det utbetalt i gjennomsnitt mer enn en halv million kroner pr år.

 

I løpet av de siste årene har det imidlertid blitt åpenbart at det er behov for en ordning som på meget kort varsel kan gi økonomisk akutthjelp til veteraner som for eksempel har problemer med å få betalt avdrag og regninger i tide. For å bøte på dette, etablerte FNVLF tidligere i år Stiftelsen veteranhjelp. Stiftelsen kan på meget kort varsel, ofte bare et par dager, gi akutt økonomisk førstehjelp der det øvrige hjelpeapparatet ikke strekker til. Hittil i år har stiftelsen hatt i alt sju utbetalinger på til sammen ca kr 25 000. Stiftelsen har ingen andre egne inntekter enn renter, og er avhengig av frivillige bidrag for å kunne fungere etter sin hensikt.

Veteraner tas på alvor

 

Jeg nevnte innledningsvis at vi i dag har en regjering, en forsvarsminister og en forsvarssjef som tar veteranene på alvor. Her er noen av sakene de har tatt tak i de siste 3 årene:

 

General Sverre Diesen hadde ikke vært forsvarssjef i mer enn ca 8 måneder før han kom med sitt beslutningsnotat av 7.desember 2005, hvor han besluttet å etablere Forsvarets
Veteranorganisasjon (FVA) hvis oppgave så langt har vært å være:

  • En troverdig og nøytral instans for alle veteraner
  • Et overordnet kontaktpunkt for veteraner som henvender seg til Forsvaret
  • Et kontaktpunkt for veteraner som har behov for oppfølgning, veiledning og råd
  • Veilede og koordinere alle veterantiltak på vegne av Forsvarsstaben
  • Være FSJ rådgivende organ i alle spørsmål som angår veteransaker
  • Ha nært samarbeid med de frivillige veteranorganisasjonene

 

Mange av disse oppgavene er kompliserte og berører flere problemstillinger, og tar ofte også tid. Men styrken i ordningen er at FVA kan spille på alle relevante deler av Forsvaret for å få sakene løst, i stedet for at den enkelte veteran skal bli sendt fra den ene til den andre på egen hånd.

 

FVA har også holdt god kontakt med de frivillige veteranorganisasjonene utover landet, og bidratt økonomisk og på annen måte til det omfattende oppfølgnings- og kameratstøttearbeid samt jubileumsarbeid som har vært drevet lokalt, regionalt og sentralt.

 

Bæreia er kommet hjem

 

Under Forsvarsministerens foredrag i her Oslo Militære Samfund den 7. januar i år meddelte hun at Forsvaret kjøper Bæreia og etablerer dette som et veteransenter. Dette var en beslutning som ble mottatt med stor glede hos alle som har et hjerte som banker for Bæreia- og det er det mange som har. Dette har vært en sak for FNVLF siden 1997 – altså i over 10 år – som nå endelig er kronet med seier. ”Bæreia er kommet hjem”.

 

Forventningene til Bæreia som Forsvarets Veteransenter er store. Nå gjelder det å gi senteret et innhold slik at vi ikke blir skuffet, og å videreføre Forsvarets intensjoner om å gi veteranene og de pårørende den anerkjennelse de rettmessig fortjener.

 

Veteranloven

 

En pressemelding fra den norske regjeringen 7. oktober i år sier følgende:

 

Sitat:

”Regjeringen vil sikre god oppfølging av de som har deltatt i internasjonale operasjoner, og sørge for at de får den anerkjennelsen de fortjener. Derfor styrkes veteranenes rettigheter i 2009 og vi legger til rette for en bedre oppfølging gjennom flere konkrete tiltak. Gjennom et tett samarbeid på tvers av ulike sektorer i samfunnet, setter vi fokus på veteranene.” Sitat slutt.

 

Forslaget om endringer i Forsvarspersonelloven nærmer seg Statsråd og behandling i Stortinget, og vil bety et stort skritt fremover i arbeidet for å sikre rettighetene til veteranene og deres pårørende.

 

Det er med stor glede FNVLF konstaterer at dagens tjenestegjørende soldater og hjemvendte veteraner opplever at politikere viser klokskap og handlekraft ovenfor en gruppe kvinner og menn som fortjener den største respekt og anerkjennelse for sin egen og de pårørendes oppofrende innsats.

Betydningen av å skape en trygg, forutsigbar, økonomisk plattform med gode forsikringsordninger, pensjoner og hjelp til god helse når veteranene kommer hjem kan ikke overvurderes.

 

Det gjenstår et betydelig arbeid før denne loven kan iverksettes. Allerede i januar neste år starter arbeidet med forskriftene til loven.

Et arbeid som krever at alle – politikere, militære myndigheter og veteranorganisasjoner viser ansvar og samarbeider for å lose dette gjennom, med alle de juridiske problemer som måtte finnes.

Vegen videre

 

Veteranarbeidet har, som sagt, kommet et godt stykke videre i løpet av de siste 4 – 5 årene, men det er fortsatt mye som gjenstår. Selv om forslagene om endringer i forsvarspersonelloven og innføringen av Forsvarssjefens veterandirektiv vil bringe oss et godt stykke videre, bør det ikke være noen diskusjon om behovet for en fortsatt utvikling av veteranarbeidet. La meg derfor minne om en del kjensgjerninger:

 

  • Som en fredsnasjon vil Norge fortsette å bidra til bygge sikkerhet og stabilitet som grunnlag for en fredelig utvikling i konfliktherjede deler av verden.
  • Norge vil bidra til dette arbeidet med hele spekteret av virkemidler, inkludert militær innsats. Det betyr at nye veteraner vil fortsette å komme hjem hvert eneste år i overskuelig fremtid
  • Også i fremtiden vil det store flertall av veteraner vende tilbake til en trygg og fredelig hverdag i Norge med et vell av erfaringer som de vil ha glede og nytte av gjennom resten av livet, men
  • vi vil dessverre også oppleve at noen soldater kommer hjem med skader på kropp og sjel, eller med opplevelser som kan føre til at skader utvikler seg over tid, dersom ikke tilstrekkelige forebyggende tiltak settes inn i tide. Uten oppfølging vil en veteran med plager gradvis bli en skadet veteran.

 

Generalinspektøren for Hæren, som selv er veteran, har ved en rekke anledninger, blant annet fra denne talerstol, understreket at det er tre avgjørende faktorer for soldaters motivasjon og støtte fra deres nærmeste. Den første er trygghet for at han eller hun vil bli gitt effektiv hjelp hvis skader skulle oppstå i tjenesten. De to neste gjelder veteraner:

 

  • For det første: Anerkjennelse, slik at både veteranen selv og hans pårørende føler at samfunnet anerkjenner og setter pris på den innsatsen som er gjort.

 

Dette innebærer blant annet at det skapes en forståelse i samfunnet, både i det politiske miljø og i befolkningen, for at soldaten i felt om nødvendig må bruke vold på statens eller verdenssamfunnets vegne. Det er ikke noe ønske om å bruke vold, men noen ganger kan det være nødvendig både for å ivareta sikkerheten for lokalbefolkningen, for å bidra til stabilitet i regionen, og for å beskytte seg selv. I krig kan det være meningsfylt å ta liv for å skape grunnlag for stabilitet og sikkerhet, selv om dette strider mot alt hva vi har lært fra barnsben av.

 

Anerkjennelse kan gis i form av medaljer, parader, taler, minnesmerker, og en klapp på skulderen, og det er viktig. Den viktigste anerkjennelsen er imidlertid at samfunnet tydelig viser sin respekt for den innsatsen som er gjort ved den måten vi møter og tar vare på våre veteraner, slik at veteranene selv og deres pårørende ikke må ”snike seg langs husveggene” for å unngå å bli gjenkjent.

 

Anerkjennelse innebærer at veteranen og hans eller hennes pårørende skal kunne føle stolthet over det de har vært med på, og respekt for de vanskelige valg de har vært nødt til å treffe.

 

Anerkjennelse kan også vises gjennom praktiske tiltak i samfunnet, for eksempel ved å prioritere veteraner i helse-, arbeids- og utdanningskøene, der et tiltak for eksempel kunne være at veteraner foretrekkes under ellers like forhold ved ansettelse i stat og kommune.

 

  • For det andre må veteranene og deres pårørende føle trygghet for at de enkelt og ubyråkratisk vil få den helsemessige, sosiale og økonomiske støtte de har behov for, hvis de trenger det når de kommer hjem – eller om behovet skulle oppstå mange år senere.

 

Dette krever at det bygges opp tilstrekkelig kompetanse i det sivile hjelpeapparatet om de fysiske og psykiske sykdommer og behov veteraner fra internasjonale operasjoner og deres pårørende kan få, og hva som skiller disse fra andre som har behov for støtte fra samfunnets hjelpeapparat, enten dette dreier seg om helsevesenet, NAV, Statens pensjonskasse eller andre. I denne forbindelse er det gledelig å konstatere at representanter for de tre viktigste stortingskomiteene i denne sammenheng, og representanter på relativt høyt nivå fra både NAV og Statens pensjonskasse, deltok på GIHs konferanse om oppfølging av veteraner i Tollbugata 10 den 4. november i år.

 

Forslagene om endringer i forsvarspersonelloven tar oss et langt stykke på vegen mot en tilfredstillende løsning, dersom de blir vedtatt. Om lovgivernes intensjoner skal bli virkeliggjort avhenger imidlertid også av at forskriftene til loven blir gode, og av at det stilles tilstrekkelige ressurser til rådighet, både i form av penger, tid og arbeidskraft, slik at de gode intensjonene kan føre til effektive tiltak.

 

Målet må være at alle som har behov for støtte får den, når de trenger den, og på en slik måte at den sikrer muligheten til et fullverdig liv, helsemessig, sosialt og økonomisk.

 

Til tross for det alminnelig aksepterte prinsipp om at alle i Norge har den samme rett til offentlige tjenester, er det nødvendig at visse grupper, herunder veteraner, gis det vi kan kalle særbehandling, enten dette skjer i form av oppfølging fra den tidligere arbeidsgivers side, prioritering i behandlingsapparatet, eller hjelp til utdanning og jobb. I denne forbindelse ser vi med en viss bekymring på forslaget om ny arbeidsskadeerstatningslov, som kan føre til at særrettighetene for militærpersoner med hensyn til yrkesskader i Lov om folketrygd faller bort. Det er imidlertid betryggende at Forsvarsdepartementet er klar over dette, og til en viss grad er villig til å kompensere ved bestemmelser i sin særlovgivning.

 

Det er dessverre fortsatt slik at kunnskapene om de spesielle forhold som kjennetegner tjenesten under operasjoner i utlandet, og hvordan de kan påvirke personellets helse senere i livet, er relativt dårlige i helsevesenet som helhet. Det finnes selvsagt mange hederlige unntak, men inntil videre er det helt nødvendig at det arbeides aktivt for å bedre kompetansen på dette området, både i primærhelsetjenesten og behandlingsapparatet for øvrig. Samtidig er det nødvendig at Forsvaret tar på seg et spesielt ansvar for å følge opp sine veteraner, også i tiden etter at arbeidsforholdet tar slutt og det formelle arbeidsgiveransvaret opphører.

 

Forslaget om lovfestet plikt til oppfølging i inntil ett år er et viktig skritt på vegen, men det er ikke nok. Det er kanskje tiltrekkelig for de som har konstatert en skade når de kommer hjem – der er både årsakssammenheng og diagnose klar. Vi vet imidlertid at noen av de som kommer hjem, tilsynelatende friske, står i fare for å utvikle fysiske eller psykiske skader senere i livet som følge av tjenesten i utlandet. Vi vet ikke hvem disse er, og det kan ta mange år før den det gjelder eller hans eller hennes omgivelser innser at det er nødvendig å søke hjelp. Vi mener derfor at Forsvarets plikt til oppfølging må utvides betydelig, minimum til fem år. Jo lenger tid som har gått fra tjenesten ble avsluttet til en eventuell skade bryter ut, jo vanskeligere blir det å dokumentere at den skyldes deltagelse i internasjonale operasjoner. Vi mener derfor også at den som utvikler en skade som følge av tjenesten må få rett til veiledning fra Forsvaret i minst ett år etter at vedkommende søker hjelp, uansett når i livet dette måtte skje.

 

Den beste behandling er som kjent forebygging. Jeg er overbevist om at selv om noen vil utvikle skader uansett hva som gjøres, er det mye som kan forebygges ved fornuftig oppfølging. På dette området må Forsvaret spille en helt sentral rolle, og Forsvarets veteransenter på Bæreia kan få en sentral funksjon. For mange av dem som fortsetter tjenesten i Forsvaret i kortere eller lengre tid, vil selvsagt den viktigste delen av oppfølgingen skje i avdelingen. Det forutsetter imidlertid at det settes av tilstrekkelig tid til dette, og at tiden mellom to deployeringer blir tilstrekkelig lang til at både den enkelte og avdelingen kan hente seg inn igjen. Slik det er i dag er det liten tvil om at det drives rovdrift på enkelte personellgrupper.

 

Veteranorganisasjonene har også en viktig rolle i det forebyggende arbeidet, både som et møtested i lokalmiljøet, gjennom sitt kameratstøttearbeid, og selvsagt som interesseorganisasjon og talerør for veteranene overfor myndighetene.

 

Selv om de fleste veteranene vil klare seg aldeles utmerket gjennom livet, vet vi at det er noen som faller utenom yrkeslivet for kortere eller lengre tid som følge av tjenesten i utlandet. Det er viktig at også disse er sikret en anstendig livsinntekt og et forsvarlig pensjonsgrunnlag. Etter vår mening betyr dette en garantert årsinntekt tilsvarende minimum 6G, noe som vil være betydelig bedre enn minimumsytelser som uføretrygdet med overgang til minstepensjon, slik tilfellet er for noen i dag.

 

Mange vil, og med rette, hevde at de pårørende ofte bærer en betydelig del av byrden, både under tjenesten i utlandet, og etterpå hvis det oppstår problemer. Det er derfor viktig at Forsvaret tar ansvaret for de pårørende, både økonomisk og sosialt, som forslaget om endringer i forsvarspersonelloven forutsetter, blant annet ved å innføre en tilstrekkelig ordning med etterlattepensjon, dersom veteranen skulle falle fra, og å sørge for muligheter for veiledning, støtte og avlastning når det skulle være behov for det.

 

Et vesentlig ankepunkt mot NAV i den senere tid har vært at, til tross for målsettingen om at enhver skal få en saksbehandler å forholde seg til, blir mange veteraner sendt fra saksbehandler til saksbehandler før de kanskje får saken sin ferdigbehandlet. Er det noe bedre i Forsvaret?

 

I utkastet til Forsvarssjefens veterandirektiv listes alle de instanser i Forsvarets militære organisasjon som har større eller mindre ansvar for veteranspørsmål, i alt mer enn 15. Det er utmerket at FSJ på denne måten slår fast at ansvaret for Forsvarets veteraner påhviler hele Forsvaret, og at han understreker det sjefsansvaret ikke minst generalinspektørene har for sine veteraner. For veteranene blir det imidlertid svært uoversiktlig. Det er åpenbart et behov for en samlende og koordinerende instans som kan trekke opp grensene mellom for eksempel generalinspektørenes oppgaver og Forsvarets veteranadministrasjons mandat.

 

Selv om innføringen av veterandirektivet er et viktig tiltak for å klarlegge hvem som har ansvar for hva om veteranspørsmål i Forsvaret, avdekker det også den betydelige fragmenteringen av ansvar, som gjør det vanskelig å utvikle og gjennomføre en samordnet veteranpolitikk.

Behov for et ”veterandepartement”

 

Både for veteranorganisasjonene og for veteranene selv – ikke minst for de veteranene som er skadet – er dagens fragmenterte ansvar et betydelig problem. Dette problemet forsterkes ved at det er mye som tyder på at de ulike instansene både innenfor Forsvaret, og ikke minst utenfor, vet for lite om hverandre, hva de andre instansene gjør og hvilken ansvarsfordeling som gjelder.

 

Derfor er det både behov for en klarere ansvarsfordeling og for en grenseoppgang mellom de ulike instansers ansvarsområder. I tillegg er det behov for en betydelig kompetanseoverføring, særlig mellom Forsvaret og de ulike sivile instanser. Forslaget om en lovfestet plikt for Forsvaret til å følge opp veteranene en viss tid etter endt tjeneste – vi har som nevnt tatt til orde for at denne plikten skal vare i minst fem år – vil bedre situasjonen, men vil ikke løse de grunnleggende problemene.

Dersom man etablerte en sentral organisasjon der alle ansvarslinjer kunne møtes, ville mye være gjort. Den måtte være slik plassert og ha tilstrekkelig kompetanse og ressurser til virkelig å kunne ivareta veteranenes interesser, både innad i Forsvaret og overfor det sivile hjelpe- og støtteapparat. Etableringen av Forsvarets veteranadministrasjon er et godt forsøk på å etablere et slik organisasjon, men den organisatoriske plasseringen, som en avdeling i FST/P, gjør at den vanskelig kan ivareta koordineringen innad i Forsvarets militære organisasjon, der den står overfor tunge aktører som generalinspektørene og Vernepliktsverket. I forhold til Forsvardepartementet og de øvrige berørte departementer blir denne oppgaven nærmest umulig. En samordnet avdeling som skal ivareta veteranenes interesser må derfor få en ganske annen organisatorisk tyngde – vi trenger på sikt et ”veterandepartement”!

Politisk ansvar

 

Beslutningen om å sende norsk militært personell for å bidra til konfliktløsning i utlandet er politisk, dermed blir også det overordnete ansvaret for å ivareta veteranenes interesser politisk. Fordi ansvaret for oppfølging av veteraner med problemer skal overføres til det sivile hjelpeapparatet så snart som mulig, i prinsippet i det de slutter i Forsvarets tjeneste, har FN-Veteranenes Landsforbund, blant annet i vår uttalelse til forslaget til ny langtidsproposisjon for Forsvaret, tatt til orde for det at burde etableres formelle kontaktordninger både mellom de mest aktuelle departementer: Forsvarsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet, og mellom fagetatene Forsvaret, Helsedirektoratet med helseforetakene, og NAV. Hensikten med disse ordningene skulle både være nødvendig kompetanseoverføring og koordinering av de tiltak som iverksettes.

 

For å ivareta disse oppgavene, i påvente av et veterandepartement, bør det snarest etableres en tilstrekkelig ”tung” avdeling i Forsvarsdepartementet, ledet enten av en ekspedisjonssjef, eller en underdirektør med ansvar både for å koordinere Forsvarets veteranpolitikk internt, og forholdet til de øvrige berørte departementer eksternt. For å sikre overordnet politisk styring og koordinering, bør personellspørsmål generelt og veteranspørsmål spesielt, forankres i den politiske ledelse.

Behov for et veteranombud

 

Uansett hvor godt bestemmelsesverket blir, og uansett hvor godt hjelpeapparatet blir utviklet, vil det alltid være noen som faller mellom to stoler, og som har problemer med å nå frem med sine krav. Dette vil ofte være personer med store og sammensatte problemer, og ofte uklar årsakssammenheng mellom de problemene vedkommende har og deltakelsen i internasjonale operasjoner. Dette kan ha en rekke årsaker, for eksempel lang tid siden tjenesten ble avsluttet, at årsakene er mangelfullt dokumentert eller begge deler (vi har nettopp sett at en erstatningssak er i ferd med å finne sin løsning, 30 år etter de hendingene som førte til problemene). For å sikre at også disse får sin sak vurdert og kvalitetssikret på en skikkelig måte, bør det snarest opprettes et uavhengig veteranombud. Fordi de fleste veteraner ikke er i Forsvarets tjeneste, faller dette utenfor mandatet til Ombudsmannen for Forsvaret.

 

Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner

 

For å tydeliggjøre at vi er et forbund for veteraner fra alle typer internasjonale operasjoner, besluttet landsmøtet i april i år at vi skal skifte navn til:
Norges Veteranforbund for Internasjonale operasjoner (NVIO)

fra 1. januar 2009. FNVLF blir historie – NVIO blir fremtiden.

 

Det har vært hevdet at forbundet gjennom de snart 50 år vi har eksistert har beveget seg fra å være en kameratklubb til å bli en interesseorganisasjon. Dette er ikke helt riktig – vi skal fortsatt være en kameratklubb for alle veteraner, men vi vil også fortsette å arbeide for å ivareta interessene til veteranene og deres pårørende. Vi skal med andre ord være både kameratklubb og interesseorganisasjon.

 

Forbundet er allerede landsdekkende, men Norge er et stort land, og det er fortsatt mange som har for langt til nærmeste lokalforening. Vi vil fortsette arbeidet med å etablere nye lokalforeninger der hvor forholdene ligger til rette for det. Gjennom lokalforeningene vil vi arbeide for å skape møtesteder for veteraner i lokalmiljøene, både i form av møter og andre medlemsarrangementer, og ved å arrangere veterantreff – også kjent som pizzakvelder – for alle veteraner, i samarbeid med Forsvarets veteranadministrasjon.

 

Det vil fortsatt være en viktig oppgave å videreutvikle kameratstøttearbeidet, der et viktig prinsipp er at vi aldri vil spørre en veteran som søker hjelp om medlemskap. En veteran som søker hjelp, skal få det, uansett hvem det er. Dette skal være forebygging på et meget lavt nivå – helst før problemene blir for store.

Det er mange år siden vi konstaterte at de pårørende er en meget viktig, og ofte glemt gruppe. Det er også mange år siden FNVLF tok initiativet til å etablere en pårørendegruppe av og for pårørende til soldater i og veteraner fra internasjonale operasjoner. Gruppen har ennå ikke funnet sin form, og har for tiden valgt å være en uavhengig organisasjon. Vi har invitert dem til å bli en del av vår organisasjon, men hva de gjør er noe de må velge selv. I mellomtiden har vi tilbudt samarbeid der det er hensiktsmessig. Uansett hva Pårørendegruppa velger å gjøre, vil NVIO være nødt til å arbeide for de pårørende i årene som kommer. Hvilken form dette arbeidet vil få gjenstår å se.

Avslutning

 

Selv om alle de erfaringene som ble gjort i arbeidet for veteranene etter Andre verdenskrig synes å ha blitt glemt når det gjelder veteranene fra de siste drøyt 50 års innsats, har det skjedd mye positivt de siste årene, og mange interessante prosesser er i gang. Det er mye som gjenstår, og så lenge vi fortsetter å sende unge kvinner og menn på krevende oppdrag i konfliktområder rundt om i verden, vil det fortsatt være behov for å videreføre og videreutvikle arbeidet for veteranene og deres pårørende.

 

Dette arbeidet må skje i et nært samspill mellom veteranorganisasjonene og våre militære og politiske myndigheter, der målet må være at vi gjennom kritisk dialog og effektivt samarbeid kan gjøre en stadig bedre jobb.

 

FNVLF er et forbund i sterk vekst med store ambisjoner for fremtiden for veteraner fra alle typer internasjonale operasjoner. Forbundets ambisjoner for fremtiden kan kun nås dersom vi fortsetter med stø kurs mot det vi tror på.

 

Veteranarbeidet og den måten vi tar vare på våre veteraner og deres pårørende, dreier seg til syvende og sist om vår selvrespekt som nasjon.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 24. november 2008

Ved

Torbjørn Svensgård

Adm dir NHO/Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening.

Status og utfordringer for norsk forsvarsindustri

Mine Damer og herrer

 

Torbjørn Svensgård
Adm dir NHO/Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Først av alt takk for at jeg ble invitert hit til Oslo Militære Samfund. Temaet industri og Forsvar har gjentatte ganger vært i fokus de siste månedene. Hendelsene i slutten av forrige uke har ytterligere bidratt til å aktualisere temaet fordi kampflyprosjektet er svært viktig for forsvarsindustrien på lang sikt. I dag vil jeg imidlertid ikke først og fremst adressere kampfly og industri, men som tittelen på foredraget lyder: Status og utfordringer for norsk forsvarsindustri.

 

Innledningsvis vil jeg gi en kort presentasjon av Forsvars og sikkerhetsindustriens forening og norsk forsvarsindustri. Deretter kommer jeg til å beskrive noen viktige drivkrefter som har bidratt til å forme norsk forsvarsindustri. Det er også noen generelle utviklingstrekk og trender som former rammebetingelsene. Disse er viktige å for å forklare endringer i måten industrien opererer på og hvilke konsekvenser dette har fått. Forsvarsindustrien står foran en rekke store og krevende utfordringer som jeg vil gå nærmere inn på og forklare hvordan vi forholder oss til.

 

Først noen ord om den foreningen jeg representerer. Forsvars og sikkerhetsindustriens forening, eller FSi, er en uavhengig og selvstendig interesseorganisasjon. Vi representerer bedrifter i Norge som leverer varer og tjenester til Forsvaret, eller offentlige etater med ansvar og oppgaver innenfor samfunnssikkerhet. Vi er tilknyttet Næringslivets Hovedorganisasjon, NHO, som vi også samarbeider tett med.

Foreningen har i dag 107 medlemsbedrifter. Disse bedriftene har totalt om lag 25000 ansatte i Norge, hvorav ca. 6000 årsverk er direkte sysselsatt med oppgaver innenfor forsvars- og forsvarsrelatert virksomhet. Medlemsbedriftenes omsetning innen forsvar i 2007 er estimert til i størrelsesorden 9 milliarder kroner.

Av dette var 3.8 milliarder kroner eksport. Det tilsvarer om lag 40 %. Vi er den klart største og viktigste organisasjonen i Norge som ivaretar bransjens felles interesser.
Hva er norsk forsvarsindustri?

Først og fremst er det de fire, sett med norske øyne, store, bedriftene der forsvarsaktiviteten er helt dominerende.

 

Kongsberg Defence and Aerospace er den klart største aktøren, med en bred portefølje som spenner fra våpenstasjoner og missiler til kommunikasjons-, kommando og kontrollsystemer, simulatorer og trenere. Den norske virksomheten til den nordiske ammunisjons- og rakettmotorprodusenten NAMMO på Raufoss er den nest største aktøren.

Dernest følger Thales Norway AS i Oslo, som er en systemintegrator og et av landets største utviklingsmiljøer for programvare, som primært arbeider med utvikling og industrialisering av egne produkter for sikre informasjons- og kommunikasjonsløsninger.

 

Vinghøgs AS på Nøtterøy og i Oslo er en ledende leverandør av elektrooptiske systemer, løsninger for oppgradering og forbedring av våpensystemer, kjøretøysintegrasjon og våpenstasjoner.
En annen gruppe medlemmer er datterselskap av flernasjonale konsern som for eksempel Ericsson, SAAB, IBM og BAE Systems. Flere av disse selskapene har egne utviklings- og produksjonsvirksomheter i Norge, andre er primært i Norge for å legge til rette for industrielt samarbeid med norsk industri i forbindelse med norske anskaffelser i utlandet.

Majoriteten av medlemsbedriftene er imidlertid små og mellomstore bedrifter.

Mange av disse er nisjeorienterte virksomheter med avansert teknologi og høy kompetanse på komponent- og delsystemnivå. Flere av disse bedriftene er helt i verdensklasse på sine områder.

 

Forsvarsindustrien har et geografisk tyngepunkt i Østlandsområdet, men vi finner virksomheter i hele landet. FSi har medlemsbedrifter i 16 av landets fylker.

Norge er et av de minste landene i Europa. Det betyr at det er begrenset tilgang på kompetanse, arbeidskraft og økonomiske ressurser. Dette gjelder både Forsvaret og industrien. I Norge har det derfor alltid vært fokus på å ta frem løsninger som kan opereres med et minimum av mannskaper og på effektive logistikkløsninger. Dette har bl.a. resultert i at Norge var tidlig ut med å ta frem systemer med høy grad av automatisering, som for eksempel innenfor bakkebasert luftvern og taktisk og strategisk kommunikasjon.

 

Økonomi er en annen viktig drivkraft. Det norske forsvarsbudsjettet gir ikke rom for å anskaffe det mest moderne og avanserte materiellet på alle områder. Prioriteringer må til. En konsekvens av dette er at industrien kontinuerlig har blitt utfordret til å tenke nytt og finne utradisjonelle løsninger som kan bidra til at begrensede resurser utnyttes på best mulig måte. I denne sammenheng har det vært et kontinuerlig fokus på å minimere levetidskostnader.

 

Norges geografiske plassering, varierende klima og utfordrende topografi, er en annen viktig drivkraft. Det norske forsvaret har vært helt avhengig av å kunne mestre de utfordringene terrenget og værforholdene har gitt. Det har hatt stor påvirkning på kravene til materiell og utstyr. Noe som igjen har påvirket industriens kompetanse til å ta frem gode løsninger for operasjoner i kystnære områder, i vått og kaldt vær og i svært varierende terrengforhold.
Norge er velstående og det generelle kostnadsnivået er høyt. Følgelig gir det liten mening for forsvarsindustrien å konkurrere internasjonalt på områder der den viktigste innsatsfaktoren er manuelt arbeid. Derfor er norsk forsvarsindustri en meget kunnskapsintensiv høyteknologisk industri. Mye av verdiskapningen er utvikling av teknologi og produkter, men industrien har også svært høy kompetanse på avansert produksjon, med høy grad av automatisering og de høyeste krav til kvalitet.
Den norske vernepliktsmodellen har representert en spesiell utfordring i forhold til å ta frem løsninger som kan gi mest mulig effekt med et minimum av trening. Derfor har det vært viktig å utvikle så enkle grensesnitt mellom mennesket og maskin at systemene kunne opereres på en effektiv og sikker måte av personell med mindre enn et års grunnleggende opplæring og trening, etterfulgt av korte repetisjonsøvelser.
Norge har i lang tid vært, og er fortsatt, et av verdens mest åpne markeder for forsvarsmateriell. Det betyr at, i motsetning til hva tilfellet er i mange andre, og da særlig større nasjoner med en nasjonal forsvarsindustri, så har den norske industrien på alle områder vært eksponert for internasjonal konkurranse.

Fordi industrien gang på gang har måttet bevise at den er i stand til å levere de mest kosteffektive løsningene til det norsk forsvaret, fremstår i dag industrien som meget konkurransedyktig internasjonalt.

 

Siden 1981 har Norge, ved store anskaffelser av forsvarsmateriell fra utlandet, stillet krav om industrielt samarbeid, eller gjenkjøp. I de første årene ble denne ordningen i stor grad benyttet til å sikre at norsk industri fikk delta i utvikling og produksjon av det materiellet Forsvaret anskaffet. Etter hvert som industrien har bygget kompetanse og etablert evne til å ta frem egne produkter og løsninger som har potensial i det internasjonale markedet, har innholdet og praktiseringen av gjenkjøpsordningen endret seg.

 

Industrielle samarbeidsavtaler er det udiskutabelt viktigste virkemidlet for å legge til rette for teknologisamarbeid og strategiske allianser mellom norsk industri og

utenlandske leverandører, og for å sikre markedsadgang for norsk teknologi og norske produkter i lukkede nasjonale markeder Europa og USA.

 

I tillegg til de generelle drivkreftene som har bidratt til å forme industrien er det først og fremst ett forhold som har vært avgjørende for norsk forsvarsindustris suksess. Helt siden sent på 1950-tallet har det vært et tett samarbeid mellom Forsvaret, Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) og norsk industri om å omsette operative krav til militære kapasiteter. Dette samarbeidet har vært helt avgjørende for at norsk industri i dag er i stand til å levere systemer og produkter som er helt i verdensklasse og som internasjonalt høster anerkjennelse som kosteffektive, innovative teknologiske løsninger med høy ytelse, tilpasset den operative brukernes krav.

 

Eksempler på områder der dette er tilfellet er bl.a. missiler, både komplette systemer som Penguin og NSM/JSM og delsystemer, som for eksempel faststoffmotorer til fremdrift.

Norske systemer for kommunikasjon, kommando og kontroll er i bruk i mange land over hele verden. Norge har meget høy kompetanse på området sikre informasjonssystemer, noe som bl.a. har ført til at norske løsninger gjentatte ganger er foretrukket av NATO. Norsk utstyr er i dag standard i alliansen for kryptering av informasjon over Internett.
Siden tidlig på 1980-tallet har Norge deltatt aktivt i å utvikle forbedrede løsninger for bakkebasert luftvern, først med utgangspunkt i HAWK-missilet, senere ved gjenbruk av AMRAAMM, som er et luft til luft missil, i en bakke til luft rolle. Dette har resultert i at norsk industri i dag er i langsiktige strategiske allianser med ledende internasjonale aktører i markedet. Dette har bl. a. resultert i at norske løsninger for ildledning, kommando- og kontroll inngår som sentrale komponenter i viktige luftvernsystemer i det amerikanske forsvaret.

 

Kommando og kontroll, her representert ved maritime systemer, er et siste eksempel. Gjennom å være med i alle fartøysprogrammene Sjøforsvaret har gjennomført siden tidlig på 1970-tallet, er det bygget opp en omfattende kompetanse på dette området, som også har resultert i eksport og betydelig spinoff til sivil sektor både innenfor skipsfart og utvinning av olje og gass.
Som et resultat av samarbeidet mellom Forsvaret, FFI og industrien har i dag Norge en forsvarsindustri med kompetanse og produkter på mange områder. For Norge er det i fremtiden viktig å satse på områder som er viktige for Forsvaret og der norske bedrifter er gode og kan være attraktive i internasjonalt samarbeid.

Det er derfor en klart uttrykt ambisjon fra myndighetene at forholdene skal legges til rette for at industrien skal kunne videreutvikle og styrke sin kompetanse og konkurransekraft innenfor åtte teknologiske kompetanseområder som er definert i fellesskap av Forsvarsdepartementet, Forsvaret og forsvarsindustrien.

Den globale forsvarsindustrien har de siste 10-15 år gjennomgått store endringer. Inntil midten av 1990-tallet hadde alle større nasjoner en forsvarsindustri som var i stand til å levere mer eller mindre hele spekteret av materiell og systemer. Forsvarsindustrien var i realiteten en strategisk nasjonal ressurs.

 

Med Berlinmurens fall og slutten på den kalde krigen endret situasjonen seg raskt. Landene i den vestlige verden gjennomførte omfattende reduksjoner i sine militære styrker og reduserte dermed også kraftig sine militære utgifter. Den første Gulfkrigen i 1991 hadde overbevist verden om at fremtidens konflikter ikke ville bli vunnet av den som har flest tropper, fly og kampkjøretøyer, men av den som har tilgang til, og evner å bruke, den mest avanserte teknologien. Samtidig skjedde det en revolusjon innenfor informasjonsteknologien, bl.a. alminneliggjøringen av Internet og andre nettverksløsninger, satellittbaserte navigasjonssystemer med høy presisjon m.m. Dette gjorde det mulig å analysere og strukturere informasjon fra et tilnærmet ubegrenset antall informasjonskilder og å distribuere denne informasjonen over lange avstander i tilnærmet sann tid.

 

Kombinasjonen av mindre volum, reduserte budsjetter og behov for store investeringer i forskning og utvikling for å ta frem teknologisk avansert materiell med en langt høyere enhetskostnad, førte til en omfattende restrukturering av forsvarsindustrien i vesten. Bl.a. drevet av samarbeid mellom nasjonene for å dele utviklings- og produksjonskostnader for nytt materiell, har dette resultert i et utall av strategiske allianser og prosjektbaserte samarbeidsstrukturer mellom aktørene i forsvarindustrien.

 

På den hjemlige arena har det også foregått store endringer i samme periode.

Forsvaret legger nå til grunn en tilnærming til valg av anskaffelsesstrategi som får konsekvenser for industrien. Jeg har tillatt meg å låne dette bildet fra FLO for å illustrere hva dette innebærer.

Ved anskaffelse av nye kapasiteter legges det nå til grunn en tilnærming der en først avklarer hvorvidt det finnes ” hyllevare” som kan dekke behovet, ut fra en generell hypotese om at det som er godt nok for andre er godt nok for oss.

Dernest vurderes det om det er mulig å finne løsninger innenfor et flernasjonalt

samarbeid. Lykkes ikke noen av disse strategiene, er nasjonale utviklingsprosjekter fortsatt et alternativ. Dette vil i utgangspunktet kunne gi færre kontrakter direkte til norsk industri.

 

Det skal imidlertid også rutinemessig foretaes vurderinger av hvorvidt Offentlig Privat Samarbeid, leie eller leasing, kan benyttes og som hovedregel skal ansvaret for å levere en komplett løsning ligge hos en hovedleverandør som har rollen som systemintegrator, ikke i Forsvaret slik det ofte var tidligere. Forsvaret vil også i økende grad benytte funksjonelle kravspesifikasjoner til forskjell fra detaljerte tekniske spesifikasjoner som tidligere var normen. Denne tilnærmingen byr på utfordringer for industrien, men den åpner også nye muligheter.

Historisk har Forsvaret selv tatt rollen som systemintegrator for mange avanserte og sammensatte systemløsninger som for eksempel de strategiske og taktiske

kommunikasjonssystemene, kommando- og kontrollsystemer og avanserte

våpensystemer.

 

I stor grad har norsk industri levert delsystemer komponenter og kompetanse til disse systemene. På figuren er dette illustrert ved systemene som er plassert på innsiden av den grønne sirkelen. På noen andre områder, i første rekke de mest komplekse og avanserte våpenplattformene som kampfly, helikoptre, større marinefartøyer, tunge kjøretøyer med mer, har imidlertid ikke ressursene strukket til og her har industrien vært integrator og systemansvarlig.

På disse områdene har Forsvaret i realiteten alltid vært helt avhengig av utenlandsk industri for å kunne operere systemene. At dette i første rekke har kommet utenlandsk industri til gode er fordi vi rett og slett ikke har en nasjonal industri som leverer de aller

mest avanserte, ressurskrevende og komplekse systemene. Dette bildet kan komme til å endre seg.

 

Etter hvert som Forsvaret reduserer støttefunksjonene for å kunne bruke mer ressurser i den operative virksomheten blir Forsvarets mulighet til å videreføre rollen som systemintegrator redusert. Dette fører til at mulighetsområdet for industrien utvides. For en del systemer som i kompleksitet og ressursbehov ikke er mer krevende enn at det er overkommelig for norsk industri, kan det bli aktuelt å bruke en industriell systemintegrator. Forsvaret blir kort sagt mer avhengig av industrien. Dette åpner muligheter for norsk industri til å ta på seg rollen som systemintegrator på flere områder, noe som også vil innebære et meget tett og integrert samarbeid med Forsvaret og styrking av de langsiktige relasjoner på de aktuelle områdene.

 

Det er imidlertid også trusler og utfordringer som følger av en slik utvikling. Det er ikke gitt at det er norske bedrifter som vil få anledning til å bekle systemintegratorrollen i alle tilfeller. Det kan føre til at norsk industris grensesnitt mot den norske sluttbrukeren viskes ut og at norsk industri presses nedover i underleverandørhierarkiet. En annen potensiell negativ konsekvens av denne utviklingen er at forsvaret over tid kutter så mye i støttefunksjonene at evnen til å opptre som en krevende kunde svekkes. Det er klart ikke i industriens interesse. En annen naturlig konsekvens av denne utviklingen er at Forsvaret vil legge vekt på å redusere antallet leverandører. Det vil få konsekvenser særlig for mindre bedrifter som i dag leverer direkte til Forsvaret som i fremtiden kan bli nødt til oftere å gå via hovedleverandører.

 

I dette bildet har norsk forsvarsindustri gjennom flere år iverksatt tiltak for å møte

utviklingen. Det har blitt satset kraftig på å øke eksporten. Gjennom deltagelse i flernasjonale prosjekter og bilateralt samarbeid har en forsøkt å øke hjemmarkedet. Posisjonering i globale forsyningskjeder som understøtter forsvarsmateriellsystemer gjennom levetiden har vært et annet tiltak.

 

Markedsadgang og tilgang til teknologi har blitt sikret gjennom strategiske partnerskap og oppkjøp. Industrien har iverksatt tiltak for å møte en utvikling som krever evne til å ta systemansvar for å forbli relevant som leverandør til forsvaret. Dette har gitt resultater, som bl.a. utviklingen av eksporten av forsvarsmateriell viser.

 

Eksporten av forsvarmateriell fra Norge er tredoblet på åtte år. I 2000 utgjorde eksporten ca. 1.2 milliarder kroner. I fjor var eksporten størrelsesorden 3.6 milliarder kroner.

78 % av eksporten i 2007 gikk til NATO land. Deretter følger Europa utenom NATO som utgjør 14 %. 92 % av eksporten fra Norge går med andre ord til NATO-land og Europeiske land. Mesteparten av øvrig eksport, som til sammen utgjør 8 % går til Australia og Midt-Østen.

Et interessant trekk i dette bildet er utviklingen i eksporten til USA. USAs forsvarbudsjett utgjør 50 % av verdens militære. Derfor har det over lang tid vært slik at de store europeiske forsvarsleverandørene har hatt egne strategier for å posisjonere seg i dette markedet. Det har også norsk industri gjort.

I 2007 utgjorde eksporten til USA nærmere 50 % av den samlede eksporten og eksporten til USA er i dag 7 ganger større enn den var i 2000. USA er nå det klart viktigste markedet for norsk forsvarsindustri. Det har også resultert i at flere norske bedrifter i de senere år har etablert seg med både utviklings og produksjonsfasiliteter i USA.

 

En annen konsekvens av tilpasningen industrien er et nettverk av strategiske allianser og partnerskap. Norsk forsvarsindustri befinner seg i dag vevet inn i et nettverk der tette bånd er etablert til så vel amerikansk som europeisk industri.

Uten å være en del av dette nettverket, som både bidrar til å sikre markedsadgang og teknologi, er det ikke være mulig for noen mindre nasjoner å opprettholde en nasjonal forsvarsindustri.

 

Rammebetingelsene for industrien er i en positiv utvikling. Gjennom fremleggelsen av St. meld. Nr. 38 ”Forsvaret og Industrien – Strategiske Partnere har regjeringen iverksatt en strategi for samarbeid mellom Forsvaret og industrien som legger opp til en fortsatt positiv utvikling av samarbeidsrelasjonene.

 

Forsvarsindustrien står imidlertid foran mange utfordringer. Det viktigste er å sikre at den norske industrien har rammebetingelser i hjemmemarkedet som er likeverdige med de rammebetingelser våre konkurrenter internasjonalt har i sine hjemmemarked. En ledende posisjon i hjemmemarkedet er avgjørende for å ha helt nødvendige referanser som underbygger troverdighet til teknologi, produkter og leveringsevne.

 

I denne forbindelse er et tett samarbeid med Forsvaret som en krevende kunde som stiller krav til industrien helt avgjørende. Det forutsetter at Forsvaret og industrien har en tett dialog med stor grad av åpenhet om behov og krav som gjør det mulig for industrien å ta frem de løsningene forsvaret trenger på en slik måte at industrien blir konkurransedyktig internasjonalt.
Norsk forsvarsindustri har ingen fremtid uten markedsadgang og tilgang til teknologi gjennom samarbeidspartnere internasjonalt. Det norske hjemmemarkedet alene er for lite til å kunne videreføre og utvikle en konkurransedyktig industri over tid, og ettersom det heller ikke er mulig for en nasjon av Norges størrelse å utvikle egen teknologi på alle felt blir utfordringen, det er å sikre markedsadgang og teknologi svært viktig

I Europa er både EU og EUs forsvarsbyrå (EDA) i gang med å forme fremtidens rammebetingelser for det europeiske markedet for forsvarsmateriell. Innenfor en nordisk ramme ser vi en utvikling i retning av et tettere og mer omfattende forsvarssamarbeid, med potensielt store konsekvenser for forsvarsindustrien.

Nasjonalt er en rekke større anskaffelser som er viktige for industrien i ferd med

å startes opp. Det uten sammenligning største og viktigste prosjektet er anskaffelsen av nye kampfly.

 

Forsvarsmarkedet er ikke, har aldri vært og kommer ikke til å bli et fritt marked.

Nasjonale sikkerhetshensyn, hensynet til nasjonal industri og teknologiutvikling og at forsvarsanskaffelser er unntatt fra de fleste internasjonale frihandelsregimer gjør at det er umåtelig langt frem før dette markedet er i nærheten av å fungere perfekt. I tilegg gjør myndighetenes dominerende rolle som kunde, regulator, kontrollør og i noen grad eier, at markedet har en del særtrekk som er avgjørende for industriens rammebetingelser. Blant annet er det å oppnå markedsadgang internasjonalt ekstremt krevende.

Særlig gjelder dette når industrien i mindre nasjoner som Norge forsøker å komme inn på markedene i de store nasjonene. Derfor er det helt avgjørende for at norsk forsvarindustri skal kunne få være med å konkurrere om leveranser til andre nasjoners forsvar, at myndighetene fortsatt bidrar til å sikre industrielle samarbeidsavtaler, eller gjenkjøp, sikrer markedsadgang for norsk industri, ved store forsvarsanskaffelser fra utlandet.

Industrielle samarbeidsavtaler, gjenkjøp eller offset er et kontroversielt tema og graden av entusiasme for ordningen varierer sterkt. I en verden der markedene er lukkede og det helt og holdent er opp til nasjonale myndigheter å bestemme spillereglene, er det nødvendig med sterke virkemidler for å bryte ned proteksjonisme og handelshindringer.

Selv om motstandene av ordningen til stadighet og med stor kraft hevder at dette er et regime som er på vei ut, er realiteten at flere og flere nasjoner praktiserer slike ordninger. Ved siste opptelling var det registrert ca 120 nasjoner i verden som praktiserer gjenkjøp.

Dette møter også den norske forsvarsindustrien i eksportmarkedene. Gjenkjøp er med andre ord også noe vi må håndtere når vi ønsker å komme i leveranseposisjon i mange land.

 

Nasjoner som ikke krever gjenkjøp har som regel andre proteksjonistiske mekanismer som beskytter hjemmemarkedet. Et eksempel er USA der den såkalte ”Buy American Act” sier at det kun er når prisen som er tilbudt fra nasjonal industri er urimelig høy, eller det foreligger andre unntak, at en føderal anskaffelse kan skje fra en utenlandsk leverandør.

Riktignok er det unntak for land som har handelsavtale med USA, men der igjen er forsvarmateriell ikke en del av unntaket.

Det stilles også strenge krav til innholdet i et produkt for at opprinnelsen skal være nasjonal. Produktet må være produsert nasjonalt og minimum 50 % av innholdet, deler, komponenter med mer må være produsert i USA. Denne type handelshindringer er en av årsakene til at norsk forsvarsindustri i økende grad har etablert seg i USA med både utviklings- og produksjonsfasiliteter i de senere år.

 

De samlede forpliktelsene utenlandsk industri har i Norge som følge av industrisamarbeidsavtaler beløper seg til om lag 9 milliarder kroner. Det er i første rekke amerikansk og fransk industri som har de største forpliktelsene.

Men det er også betydelige forpliktelser utstående hos tysk, britisk, italiensk og kanadisk industri. Årlig oppfylles forpliktelser i størrelsesorden 3-4 milliarder kroner og 140 til 180 norske bedrifter er hvert år involvert i samarbeid utenlandske leverandører i tilknytning til industrielle samarbeidsavtaler. I tillegg nyter et stort antall norske underleverandører godt av at de store norske aktørene gjennom dette sikres betydelige leveranser. En bedrift som for eksempel Kongsberg Defence and Aersopace har i størrelsesorden 1500 norske

underleverandører.

 

Gjenkjøp er uten sammenligning det aller viktigste virkemidlet for å sikre markedsadgang og teknologisamarbeid for norsk forsvarsindustri. Det er en rekke eksempler på at denne ordningen både har bidratt til å legge til rette for etablering av ny virksomhet i Norge, og til at norske forsvarsprodukter har blitt valgt av andre nasjoners forsvar. Noen eksempler på dette er:

F-16 programmet var direkte årsak til at det i siste halvdel av 1970 tallet ble etablert produksjon av deler til militære jetmotorer på Kongsberg. Fra en beskjeden start med en omsetning på noen få titalls millioner året har virksomheten i Volvo Aero Norge vokst til en bedrift med milliardomsetning.

Leveranser til de store flymotorprodusentene som leverer motorer til bl.a. Boeing og Airbus står for den klart største delen av omsetningen. Nå er bedriften en av de som allerede har sikret seg avtaler som vil gi leveranser av deler til motorene i Norges neste kampfly, F-35 Joint Strike Figther JSF i mange år fremover. Dette er et utmerket eksempel på industrisamarbeidsavtaler kan bidra til å skape ny industriell virksomhet i Norge som både er konkurransedyktig i forsvarsmarkedet, men som også evner å ta ut synergi som sikrer konkurransedyktighet i et kommersielt marked.

Da Norge midt på 1990-tallet skulle anskaffe nye missiler, falt valget på det amerikanske AMRAAM missilet som produseres av den amerikanske leverandøren Raytheon. I tilknytning til anskaffelsen ble det inngått en 10-årig samarbeidsavtale mellom Kongsberg Defence and Aerospace og Raytheon om samarbeid innenfor bakkebasert luftvern, der Kongsbergs løsninger for kommando og kontroll inngår i en modulær systemløsning.

Som følge av dette samarbeidet er norske løsninger så langt levert i Spania, Hellas, Tyrkia, Sverige, Nederland og i to omganger til USA.

Da den tiårige samarbeidsavtalen utløp for et par år siden ble den fornyet for ytterligere ti år, slik at KDA og Raython nå viderefører dette samarbeidet. Samarbeid med Raytheon

var også nøkkelen til å sikre at NAMMO på Raufoss ble leverandør av motorene til Evolved Sea Sparrow Missilet, som nå leveres til NATOs marinestyrker inklusive USA.

 

I 2001 inngikk Norge kontrakt om anskaffelse av 14 NH-90 helikoptre til Kystvakten og fregattene med NATO Helicopter Industries i Frankrike.

Dette har åpnet for at norsk industri kunne komme i posisjon til å levere kontrollsystemer på de nye franske FREMM fregattene. NAMMO fikk anledning til å konkurrere med en nasjonal fransk leverandør om leveranse av motorene til det oppgraderte franske sjømålsmissilet Exocet og nylig vant norsk industri en konkurranse om å levere våpenstasjoner til kjøretøyer i den franske Hæren.

 

Da kontrakten om Nansen-klasse fregattene ble inngått åpnet det muligheter for leveranser av luftvern og missiler til det spanske forsvaret. Gjennom samarbeid

med Lockheed Martin, som leverer store deler av kommando og kontrollsystemene om bord i fregattene, ble Norsk industri valgt som leverandør av kommando og kontrollsystemer på de nye koreanske destroyerne.

Totalt var 285 norske bedrifter direkte involvert i industrisamarbeid i forbindelse med fregattkjøpet.

 

Alt dette er eksempler på at industrisamarbeidsavtaler åpner markeder. I Europa er både EU og EUs forsvarsbyrå (EDA) i gang med å forme fremtidens rammebetingelser for det europeiske markedet for forsvarsmateriell. Fra 1. oktober i år deltar Norge, som eneste ikke-medlem i EDAs regime for handel med forsvarsmateriell, også kalt Code of Conduct.

Dette innebærer i praksis at alle anskaffelser over 1 mill EUR, som er unntatt fra de alminnelige regler for offentlige anskaffelser skal kunngjøres gjennom EDAs

anskaffelsesportal. Dette gjelder også industrielle underleveranser.

De største norske bedriftene vil derfor i fremtiden kunngjøre sine større underleveranser.

Formålet med også å inkludere industriens egne anskaffelser i regimet er å sikre større åpenhet om anskaffelsene og å gjøre det lettere for mindre bedrifter å delta i konkurransen om underleveranser til de store.

 

Norsk industri har stillet seg positiv til at Norge deltar Code of Conduct fordi vi mener det er i vår interesse at det blir større åpenhet i det Europeiske markedet for forsvarsmateriell. Det er også viktig for å sikre fremtidige muligheter at Norge, som ikke er medlem av EU, så langt det er mulig deltar i samarbeidet innenfor rammen av EDA

 

Fra 1. juli neste år utvides EDAs Code of Conduct til også å omfatte gjenkjøp.

Koden som allerede er vedtatt legger opp til å sikre åpenhet og forutsigbarhet omkring praktiseringen av gjenkjøp. Den setter begrensinger for i hvilket omfang og på hvilke områder gjenkjøp kan anvendes. Det er en målsetting at sivilt gjenkjøp på sikt skal bort. Samtidig går det klart frem at gjenkjøp skal være et virkemiddel for å styrke europeisk forsvarsindustri.

Dette er første gang et Europeisk organ iverksetter reguleringer på dette området. Norsk forsvarsindustri stiller seg positiv til at Norge blir med i dette regimet. Det er fordi det legges til grunn at før gjenkjøp kan avvikles må markedsbetingelsene for øvrig endres, slik at det sikres reell markedsadgang og åpen og rettferdig konkurranse i de nasjonale markedene i medlemslandene.

Inntil så skjer skal gjenkjøp anvendes som et virkemiddel for å styrke europeisk forsvarsindustri. Dette er helt i samsvar med den tilnærming norske myndigheter allerede legger til grunn. Derfor vil implementering av koden for Norges del ikke innebære noen endringer verken i regleverket for gjenkjøp eller praktiseringen av dette.

 

Forrige uke undertegnet de fem nordiske forsvarsministere en avtale om utvidet nordisk forsvarssamarbeid. Avtalen bygger blant annet på rapporten fra Forsvarssjefene i Finland, Sverige og Norge om utvidet samarbeid om felles støttefunksjoner. Et viktig prinsipp for å hente ut gevinstene av dette er at nasjonene over tid opererer samme materiell og systemer. Ved å anskaffe likt materiell og like systemer skal det altså kunne oppnås en betydelig effektiviseringsgevinst gjennom at en kan etablere felles støtteapparat og dermed frigjøre ressurser til operativ virksomhet i begge land.

Et felles nordisk marked for Forsvarsmateriell, som på sikt vil bli konsekvensen av den utviklingen studien beskriver, er fra et industrielt perspektiv interessant. Et nordisk hjemmemarked vil bli større enn for eksempel det italienske og spanske, og utgjøre om lag 2/3 av det tyske markedet for utvikling og anskaffelse av materiell. I et slik marked ligger forholdene til rette for at hver enkelt anskaffelse blir større, men samtidig blir det færre anskaffelser. Dersom nasjonene er i stand til å samordne sine posisjoner og opptre samlet burde dette også kunne bidra til å styrke Nordens gjennomslagskraft og innflytelse i europeisk sammenheng.

Det er imidlertid en rekke utfordringer som må håndteres for at så skal kunne skje.

Det innbyrdes størrelsesforholdet mellom de største industrielle aktørene i Norden illustreres av dette bildet. Det levner liten tvil om at det er en aktør som er svært mye større enn de øvrige. Dette påvirker selvfølgelig mulighetene for å komme frem til balanserte industrielle løsninger i Norden og representerer en utfordring.

 

Forsvarssjefenes studie beskriver et samarbeid som skal gjøre det mulig å videreføre en bredde av nasjonale operative kapasiteter. Det er med andre ord ikke snakk om militær rollespesialisering mellom landene. For industrien er imidlertid bildet annerledes. Der vil konsekvensen bli en form for rollespesialisering fordi det ikke i særlig grad vil være rom for overlappende industrielle miljøer i et nordisk hjemmemarked. Ettersom det i dag i betydelig grad er overlappende industriell kompetanse byr dette på utfordringer.

Dette bildet viser eksempler på noen områder hvor det i dag er betydelig grad av overlapp. De grønne feltene representerer områder der bedriftene påberoper seg å ha kompetanse og kapasitet til å være systemintegratorer og hovedleverandører. De gule er områder der det eksisterer delsystemkompetanse. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at dette ikke er noen lett kabal å få til å gå opp.

 

Dette bildet kompliseres ytterligere av at bedriftene i vesentlig grad er avhengige av eksport, slik at de også i noen grad møter hverandre som konkurrenter internasjonalt.

Eierstruktur spiller også en viktig rolle i denne sammenheng. Den finske og norske stats rolle som dominerende eier i sin nasjonale forsvarsindustri og det sterke innslaget av eierskap fra store europeiske aktører i Sverige innebærer at det ikke er åpenbart hvordan en eventuell restrukturering skal kunne skje.

Med de rette incentiver og en aktiv rolle fra myndighetene kan imidlertid forholdene etter hvert legges til rette for at industrien ser seg tjent med et tettere samarbeid. Det forutsetter:

  • En omforent politisk målsetting om en nordisk Forsvarsindustriell og – teknologi base som skal understøtte fremtidige nordiske operative militære kapasiteter. Dette må omfatte en nordisk forsvarsindustristrategi, der også den nordiske industriens rolle i et Europeisk perspektiv inngår.

og

  • Politisk vilje og evne til å legge til rette for industrielt samarbeid og en balansert restrukturering.

På kort sikt er det aller viktigste at de diskusjoner og forhandlinger mellom myndighetene, særlig i Sverige og Norge, som pågår bl.a. vedrørende fremtidig artillerisamarbeid gir resultater. Resultater som bidrar til troverdighet i forhold til at myndighetene er i stand til å komme frem til løsninger som også sikrer at de industrielle kompetansemiljøene i Norge, som Forsvaret og FD har gitt prioritet, kan styrkes og videreutvikles, er avgjørende for at norsk industri skal bli overbevist om at et utvidet nordisk samarbeid vil være til industriens beste.

 

Avslutningsvis noen ord om kampfly.

Anskaffelsen av nye kampfly er svært viktig for forsvarsindustrien. Prosjektet er svært omfattende. Det betyr at mulighetene ligger til rette for både etablering av ny virksomhet og for å sikre markedsadgang og tilgang til teknologi. FSi er opptatt av å sikre de beste industrielle mulighetene for Norge når F- 16 flyene skal erstattes.

 

Både Regjeringen og forsvarsindustrien har konkludert med at SAAB hadde den beste industriplanen. Det hjelper imidlertid lite når flyet ikke oppfyller de operative kravene og i tillegg ligger høyere i pris.

Etter regjeringens beslutning om å velge F-35 Joint Strike Fighter blir utfordringen å sikre best mulig industrielt utbytte av prosjektet. Nå starter arbeidet med å sikre norsk industri omfattende oppdrag i forbindelse med denne anskaffelsen. Industrien forutsetter at regjeringen nå legger et løp med klare krav til Lockheed Martin om å følge opp og utvide antall avtaler ut over det som så langt er identifisert i JSF-programmet.

 

Programmet betyr så langt store muligheter for noen få, store norske aktører.

Forsknings- og utviklingsmulighetene som så langt er identifisert i JSF programmet er svært begrenset. Derfor er det er avgjørende for videreutviklingen av forsvarsindustrien at det blir prosjekter på flere områder enn det som så langt er tilfelle og at FoU-andelen øker.

Vi er derfor fornøyd med at regjeringen tydelig signaliserer at de vil ha et sterkt fokus på innholdet i industripakken fremover. Det fortsatt langt frem til det skal inngås kontrakt om kjøp av fly og derfor gjelder det å utnytte tiden slik at bindene avtaler som sikrer at målsettingen om industrikontrakter til minst 100 prosent av kjøpesummen blir oppnådd. Det vil tilsvare minimum 18 milliarder kroner, kanskje mer, avhengig av antallet fly og den endelige prisen.

 

Vi kommer til å følge nøye med for å sikre at dette vil bli fulgt opp. Vi forventer at det etableres et tett samarbeid mellom myndighetene og norsk forsvarsindustri for å sikre konkrete og forpliktende avtaler før endelig kontraktsinngåelse.

Norsk forsvarsindustri er et produkt av det norske forsvarets behov for moderne

kosteffektivt materiell gjennom flere ti-år og en tilpasning til den globale

utviklingen de siste 10-15 år. Internasjonalt samarbeid og eksport er avgjørende for å kunne vokse og forbli konkurransedyktig i et globalt marked. Samtidig er en ledende posisjon i hjemmemarkedet avgjørende for å ha helt nødvendige referanser som underbygger troverdighet til teknologi, produkter og leveringsevne. I denne forbindelse er et tett samarbeid med forsvaret som en krevende kunde som stiller krav til industrien helt avgjørende. Det forutsetter at Forsvaret og industrien har en tett og dialog med stor grad av åpenhet om behov og krav som gjør det mulig for industrien å ta frem de løsningene Forsvaret trenger på en slik måte at industrien blir konkurransedyktig internasjonalt.

Industrielt samarbeid, eller gjenkjøp, er det viktigste virkemidlet for å sikre markedsadgang og tilgang til teknologi. Det er derfor helt avgjørende at dette videreføres så lenge det er nødvendig. Det vil si inntil de store nasjonene har bygget ned sine handelshindringer og åpnet for at andre nasjoners industri kan få konkurrere på like vilkår.

 

Norsk forsvarsindustri er godt rustet til å møte de utfordringene vi står overfor.

Dersom industrien på sikt skal kunne opprettholde internasjonal konkurransedyktighet, er det avgjørende å videreføre et tett samarbeid med forsvaret og myndighetene, og at myndighetene bidrar til å sikre at norsk industri har rammebetingelser hjemmemarkedet som er likeverdige med de våre konkurrenter har i sine hjemmemarkeder.

 

Takk for oppmerksomheten.

Politidirektør Ingelin Killengreen foredro i Oslo Militære Samfund den 17.november 2008 med foredraget Politiet mot 2020.

Se presentasjonen (PDF) 2008-11-17_Killengreen.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. november 2008

 

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret

 

Tanker om jagerflykjøpet

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Når jeg i kveld står på denne talerstol er det med en følelse av Deja Vu. For noe over 30 år siden sto jeg på samme sted og orienterte om resultat og erfaringer av den forrige ”århundrets våpenhandel” en handel som gav oss F-16. 30 år er i historisk sammenheng en kort periode, i flyutviklingen er det en lang tid. 30 år fra brødrene Wright i 1903 tar oss midt inn i 30 årene hvor prototypene på Spitfire og Bf- 109 var i startgropen, 30 år som omfattet en verdenskrig og tre keiserdømmers fall. Den andre veien, 30 år fra F-16 kjøpet tilbake i tid plasserer oss i de avsluttende måneder av andre verdenskrig, jet motoren var hemmelig, atombomben var ennå et ukjent prosjekt og datamaskiner hadde ingen hørt om. Det er nærliggende å mene at et prosjekt som F-16 som spenner over så meget uforutsigbar historie inneholder erfaringer som kan og bør være av interesse i den prosess Luftforsvaret nu er inne i for å velge etterfølgeren til F-16, en etterfølger som skal tjene oss i minst 30 kanskje like uforutsigbare år.

 

Forsvaret har arbeidet med dette spørsmålet i flere år og et tungt faglig utvalg går meget grundig tilverks med vurderingen av de aktuelle flytyper. Alle solemerker indikerer at dette er en god prosess på alle måter og at den vil gi et meget godt grunnlag for våre politiske myndigheter når de neste år skal treffe et valg. Deres arbeid foregår naturlig nok ikke i det offentlige rom, men det forhindrer ikke at et tema som har så stor interesse i vide kretser debatteres i åpne fora.

Jeg har tatt mitt utgangspunkt i den forrige ”århundrets våpenhandel” fordi arbeidet med denne representerte en milepæl i Luftforsvaret og vårt forsvars utvikling. Da arbeidet startet i 1969 var det som del av langtidsplanleggingen for å erstatte våre F-104 fly, en erstatning som ville bli svært kostbar. Våpenhjelpen var nu definitivt slutt og innenfor Luftforsvarets budsjettrammer skulle det innpasses missilforsvar av våre flystasjoner, passive forsvarstiltak og aktive luftstridskrefter. Regnestykket gikk ikke opp og Luftforsvaret anmodet FFI om en analyse av hvorledes Luftforsvarets resurser for de neste 15 år skulle anvendes for at totaleffekten skulle bli den best mulig.
-1-
Resultatet, Kampflyanalysen, forelå våren 1974 som en systemløsning med klare anbefalinger for valg av flykategori, luftvern, kontroll og varslingssystem, antall flystasjoner og passive forsvarstiltak. Analysen gav også anbefalinger om hvordan luftmakt kunne og burde anvendes med ståsted i 1975-80. Verden og Norge forandret seg imidlertid raskt i en annen retning enn analysen hadde forutsatt. Norge ble en oljenasjon, muren og Sovjetunionen havnet på historiens skraphaug og Luftforsvaret fikk helt nye oppgaver under fjerne himmelstrøk.

Gjennom disse snart 40 år har det vist seg at den prosess som startet i 1969 resulterte i anskaffelsen av et kampfly som har løst alle pålagte oppgaver, som fremdeles er i produksjon i oppdaterte utgaver og som vil være med oss i enda mange år

Diskusjonen om vårt fremtidige kampfly må ta utgangspunkt i vårt forsvars behov for å besitte og anvende luftmakt. Det kan derfor være interessant å kaste et blikk bakover på hvorledes luftmakt har blitt anvendt, for å ivareta vårt lands sikkerhet.
Lenge før brødrene Wright, hadde visjonære og fantaster spådd om fremtidens konflikter, hvor flygende skip skulle spre død og forferdelse over menneskeheten. Den første verdenskrig var da heller ikke mange måneder gammel da de første luftkamper fant sted. Aeroplanet gav store muligheter for observasjon over områder som var utilgjengelig med andre midler, det ble en viktig militær oppgave å hindre motstanderens bruk av luftrommet for dette formål. Dette kunne best utføres med fly og kampen om bruk av luftrommet var blitt en militær realitet. Skrittet var ikke langt til å utstyre flyene med våpen mot overflatemål og i løpet av verdenskrigen ble luftkrigens virkemidler og konsepter utviklet. Strategier for bruk av luftmakt ble formulert av mange, mest kjent er den italienske general Douhet.

Hans postulat var at i en fremtidig konflikt måtte kontroll med luftrommet oppnåes som en første prioritet, deretter kunne motstanderen tvinges i kne, politisk så vel som økonomisk ved bombing av befolkningssentra og industri. Han mente at en bombestyrke ikke kunne bekjempes i luften da det var umulig å lokalisere en angriper i det store uendelige lufthav, kontroll med luftrommet måtte etableres ved å ødelegge motstanderens baser og luftstyrker på bakken.

-2-
Tesen, ”The Bomber will always get through” dominerte luftmilitær tankegang frem mot den andre verdenskrig da den fikk et grunnskudd i og med utviklingen av radar. Det ble nu mulig å overvåke luftrommet og å lede jagerfly mot angripende fly. Battle of Britain forandret luftstrategien, og hvorledes kampen om luftrommet måtte føres. Jagerfly med tilstrekkelig rekkevidde banet deretter vei for bombestyrkene slik at luftmakten kunne settes inn mot de valgte mål.

 

I vårt eget land ble flyets muligheter til støtte for Hæren og Marinen tidlig utnyttet. Allerede i 1912 deltok de første aeroplan i Hærens høstøvelse. Hovedoppgaven var rekognosering, senere ble muligheten nyttet til å slippe lette bomber mot utvalgte eller oppdukkende mål. Den samme utvikling foregikk i Marinens flyvevesen.
Forsvarskommisjonen av 1920 påpekte ønskeligheten av et felles flyvåpen og flyavdelinger som kunne utføre offensive operasjoner.

Det ble med ønskene, bevilgningene til Forsvaret i mellomkrigstiden tillot ikke noe mer. Hærens flyvevesen ble satt opp med et antall flerbruksfly, Fokker C V, til dels bygget i Norge. Deres hovedoppgave var rekognosering og som det ble sagt i den politiske debatt, i mangel på bombefly kunne en jo bruke Fokker flyene. Den samme situasjon hadde en i Marinen. Kamp mellom jagerfly om luftherredømme eller innsats for å stoppe en bombeflystyrke ble ansett som lite aktuelt.

Våre myndigheter var imidlertid blitt klar over at det skjedde en betydelig utvikling av luftstyrker i de europeiske stormakter, en utvikling som kunne få konsekvenser for vårt land.

 

I 1936 fikk stabssjefen i Hæren, Oberst Ruge, oppgaven å utrede disse forhold, resultatet ble Luftforsvarsutredningen av 1936.

Dens hovedbudskap var at Norge nu var innen rekkevidde av bombefly fra flere stormakter, men også at bombefly basert på våre egne flyplasser kunne nå mål i de samme nasjoner. I tråd med Douhets tanker anså Ruge at kampen i luften best kunne føres med angrep mot en motstanders baser.

Vi burde derfor konsentrere oss om å bygge opp offensive flystyrker og å anvende minst mulig på jagerfly. Dette var for øvrig de samme tanker som var sentrale i oppbyggingen av det svenske Flygvapnet.

-3-
I Sverige ble det imidlertid realiteter, her hjemme ble det fremdeles med tanker.

I 1940 blev alle disse planer og utredninger innhentet og overkjørt av virkeligheten. Etter luftkampene over Fornebu 9. april ble restene av våre flyvåpen anvendt til det de var anskaffet for, oppklaring der luftsituasjonen tillot det. I de påfølgende 5 år ble det bygget opp et flyvåpen innenfor rammen av RAF med moderne materiell og anvendt innenfor en stormakts luftstrategi. Dette medførte i hovedsak dagjager, eskorte og jagerbombe operasjoner over kontinentet, og maritime operasjoner i de nordlige havområder. Luftforsvaret ble nå også endelig etablert som egen forsvarsgren i november 1944. Erfaringene tok vi med oss hjem som grunnlag for oppbyggingen av vårt nye forsvar.

 

Regjeringen nedsatte i 1946 en forsvarskommisjon under ledelse av Trygve Bratteli for å ”utrede spørsmålet om forsvaret av Norge, – krigen har snudd opp ned på mange tilvante begreper, – det gjelder å utforme et norsk forsvar på grunnlag av krigens erfaringer”.
Konklusjonene forelå i 1949 med en ramme for et forsvar utbygget for nasjonale midler og med ”hovedoppgave å innfri våre forpliktelser overfor FN samt å være et best mulig vern for landet om en stormakt skulle gå til overfall på Norge”. Vi skulle på kort varsel kunne delta i FN operasjoner, og vi skulle forsvare oss mot bombing fra fly og ”fjernvåpen”. Strategien måtte være å søke å vinne tid inntil hjelp fra allierte kunne nå frem.

For Luftforsvaret ble anbefalingen å sette opp 8 dagjagerskvadroner, 2 skvadroner med nattjager/lette bombefly og en maritim skvadron for overvåking av våre havområder. Kommisjonen konstaterer at det innenfor denne ramme ikke kan forventes at Luftforsvaret skal kunne gi direkte støtte til Hær og Marine.

Prioriteringene fra mellomkrigstiden var nu fundamentalt endret. Defensive jagerflyoperasjoner hadde erstattet tanken om offensiv bruk av flystyrken. Behovet for maritim rekognosering var derimot fremdeles til stede. Anbefalingene førte til anskaffelsen av et 60 talls Vampire jet jagere, et stort løft i sett på bakgrunn av vår økonomiske situasjon i de første etterkrigsår.

-4-
I 1949 forandret verden seg på ny. Jernteppet senket seg, vi ble medlem av NATO og på ny medaktør i en stormakt luftstrategi. En storstilt utbygging av vårt Luftforsvar, hovedsakelig finansiert med våpenhjelp fra USA og med NATO infrastrukturmidler gav oss i løpet av få år et moderne og slagkraftig Luftforsvar.

Styrkemålsettingen ble fastlagt på NATOs minister møte i Lisboa i 1952. Den falt i store trekk sammen med Forsvarskommisjonens målsetting for Luftforsvaret, med en ramme på 8 jagerskvadroner, en rekognoseringsskvadron og 2 maritime skvadroner. Luftforsvarets trening og operative virksomhet ble vevet inn i et tett samarbeid med våre NATO allierte på begge sider av Atlanteren. Dette medførte mange fordeler med adgang til teknologi og våpen, felles trening og felles øvelser, interoperabilitet.

Hovedoppgaver ble nu å sikre luftrommet og foreta rekognosering for å støtte en alliert luftoffensiv og en maritim evne for å overvåke maritim virksomhet i Nordområdene. I fredstid var oppgaven, overvåking av vårt luftrom, en virksomhet gradvis fikk et betydelig omfang. Med mindre endringer forble dette Luftforsvarets oppgaver gjennom hele våpenhjelpperioden og videre inn i 1970 årene. Nasjonale ønsker fra Hær og Marine om mer direkte støtte ble som hovedregel nedprioritert av NATOs Nordkommando.
Ved inngangen til 60 årene ble våpenhjelpen fra USA gradvis avviklet og ble avsluttet med leveransen av 1 skvadron F-104G Starfighter. Fremtidige materiellanskaffelser måtte finansieres nasjonalt. Den nødvendige utskifting av store deler av vår jagerflypark ville dermed stille oss overfor meget vanskelige prioriteringer.

Våre myndigheter anså at vi med egne midler ikke kunne fortsette anskaffelsen av F-104G. Etter en evaluering av flere prosjekter ble et 100 tall F-5A/B fly, en meget spartansk og enkel jager, anskaffet som dagjager, jagerbomber og rekognoseringsfly.

Vi ble første og eneste bruker av F 5A/B utgaven, et forhold som gjorde at vi selv måtte utbedre en rekke barnesykdommer.

Mens vi slet med F-5 problemene kunne vi sammenligne med våre erfaringer med den ene F-104G skvadronen vi hadde mottatt under våpenhjelpen.
-5-
Disse gjorde at vi i 1973valgte å anskaffe brukte kanadiske CF-104 fly for å erstatte tapene av F-5 fly. F-5 prosjektet gav oss imidlertid en tenkepause før vi for alvor måtte ta konsekvensen av bortfall av våpenhjelpen, noe som måtte skje i arbeidet med langtidsplanen for 1974-1979.
Dette bringer oss tilbake til Kampflyanalysen. Resultatene forelå som tidligere nevnt våren 1974 og ble retningsgivende for den videre utvikling av Luftforsvaret. Oppgavene for vårt nye kampfly burde være forsvar av luftrommet over våre nordligste landsdeler

for å holde mottaksbaser åpne for allierte forsterkninger, og dermed samtidig indirekte støtte våre hærstyrker. I tillegg måtte Luftforsvaret ha en evne til å angripe en sjøinvasjonsstyrke i våre kystfarvann med langtrekkende presisjonsvåpen.

I den påfølgende evaluering av tilgjengelige fly sammen med tre andre NATO land i samme situasjon konkurrerte fransk, svensk og amerikansk industri om kontraktene. I ”Århundrets våpenhandel” trakk USA det lengste strået med et fly som knapt hadde forlatt tegnebrettet på dette tidspunkt og som representerte meget avansert og til dels uprøvd teknologi. Flyets overlegne egenskaper, tilliten til USAs flyindustri og det faktum at USA selv garanterte at de skulle bestille et betydelig antall avgjorde saken og F-16 ble valgt. Luftforsvaret anskaffet i alt 74 fly for å erstatte F-5 flyene.

 

I 1984 var vårt Luftforsvar i hovedsak strukturert og utstyrt slik Kampflyanalysen hadde anbefalt og var en troverdig kapasitet frem til1989 da verden forandret seg på nytt. Med et slag var muren borte, den Kalde-Krigen var historie og dermed meget av grunnlaget og forutsetningene for utvikling og oppgaver for vårt Luftforsvar, trodde man. I løpet av få år ble fokuset nu rettet mot operasjoner i FN regi utenfor NATOs kjerneområde. Våre F-16 ble pålagt luftforsvars og bakkeangreps oppdrag i nært samarbeid med våre NATO allierte. Det viste seg at det materiell vi hadde anskaffet, og den trening vi hadde utført sammen med våre allierte var like vel egnet i den nye verden vi nu var del av. Ved siden av disse NATO operasjoner utenfor Norge ble etter hvert betydningen av overvåking og suverenitetshevdelse i Nordområdene viktigere.
-6-

Russiske fly og marinestyrker økte gradvis sin aktivitet i de nordlige havområder med stadig mer kapable styrker. Jagerfly støttet av tankfly og varslingsfly ble oftere observert langs vår kyst og demonstrerte at alt norsk interesseområde nu var innenfor dekning av moderne russiske jagerfly med støtteapparat.

Dette danner bakteppe for valg av vårt neste kampfly, et våpen som skal tjene vårt forsvar frem mot 2050. Hvordan verden vil utvikle seg i over våpenets levertid er det ingen gitt å si, det som er sikkert er at vår beliggenhet forblir uendret og at vi fortsatt vil ha økonomiske og politiske interesser i våre nærområder. Det er derfor ikke urimelig å vektlegge de erfaringer vi har gjort med bruk av kampfly frem til nu gjennom 90 år i en verden som har stilt oss overfor stadig nye og uforutsigbare rammebetingelser.
Flyet må ha evnen til å håndheve vår suverenitet og våre interesser, i luften og over våre havområder. Det må sette oss i stand til å samarbeide nært med alliansepartnere, det må være interoperabelt. Flyet må representere teknologier som kan understøttes i flyets levetid og som er på høyde med mulige motstandere. Flyet må ha egenskaper som muliggjør innsats innen luftforsvar, overvåking og angrep mot overflatemål. Det dreier seg i korthet om et multirollefly, et fly som kan utføre flere oppgaver i løpet av ett tokt, ”Swing Role” i dagens fagspråk. Dette er ikke noe nytt. Våre Fokkere fra 30 årene var slike fly, deres svakhet var teknologinivå. Spitfire og Vampire, Thunderjet, Sabre og F-5 var slike fly, likeså F-104 Starfighter, og i de siste 30 år har F-16 satt standarden for et slikt fly.
Det foreligger i dag en rekke mulige flyprosjekter, de er vel kjente gjennom mediedekning over flere år. I utgangspunktet er alle de aktuelle flytypene gode og effektive konstruksjoner som vil kunne møte mange av dagens krav. Det er først når de enkelte fly vurderes opp mot alle våre krav innenfor den antatte tidshorisont frem til 2050 at bildet blir mer komplisert. De aktuelle flytyper blir ofte rangert i generasjoner, definert av teknologi. Vi har i Luftforsvaret vært utstyrt med fly av alle de 4 til nu definerte generasjoner hvor F-16 er en typisk 4 generasjonstype.

-7-

 

Denne oppdeling er ikke eksakt definert men de aktuelle flyprodusenter bruker begrepet for å definere sine produkter. Dagens finalekandidater, JAS 39 og F-35A representerer i henhold til denne fremstilling 4 og 5 generasjon.

De vesentlige og viktige forskjellene mellom 4 og 5 generasjons kampfly ligger i flyenes signatur, først og fremst radar tverrsnitt, og i søkeutstyr. Reduksjon av radartverrsnitt i 5 generasjon er oppnådd ved fundamentale endringer av flyets geometri, endringer som ikke kan improviseres på et 4 generasjons fly. Søkeutstyret omfatter flere typer sensorer, aktiv og passiv radar og, infrarødt. Søkeutstyret kan i noen grad tilpasses begge generasjoner men kan medføre meget kostbare modifikasjonsarbeider. Når det gjelder flyenes øvrige egenskaper er begge meget kapable målt med de vanlige parametere, hastighet, manøveregenskaper, rekkevidde og lasteevne.
Bildet blir mer nyansert når disse tradisjonelle egenskaper sammenholdes med flyenes søkeutstyr og signatur. Det inntrykk som skapes av en første presentasjon av flyenes egenskaper kan være villedende og en noe grundigere vurdering vil vanligvis gi et noe annet bilde. De viktigste egenskaper som er trukket frem i den offentlige debatt er hastighet, rekkevidder og luftkampegenskaper.

Hastighet har bestandig vært viktig for jagerfly, både for å nå eller innhente et mål og ha overskuddshastighet i angrep og i en eventuell luftkamp. Dagens jagerfly har alle største hastigheter i området mach 1.5 til 2. Disse hastigheter oppnåes med maksimal motorkraft med bruk av etterbrenner og ved å redusere utvendig last av våpen og drivstoff, eller ved å bære denne last innvendig. Det blir i en slik forbindelse nødvendig å se på verdien av hastigheter i dette området. De første virkelige supersoniske jagerfly kom i tjeneste i slutten av 1950 årene og mach 2 ble sett på som et viktig krav frem til F-16 generasjonen. En amerikansk studie av 100 000 jagerflyoppdrag under Viet Nam krigen påviste at tid tilbrakt over mach 2 var 0, og tid over mach 1.6 kunne telles i minutter. Den alt overveiende del av luftkampene forgikk i den såkalte luftkamparenaen, i området mach 0,8 til mach 1.5. Dette hadde flere årsaker, problemet med å komme i skuddposisjon med datidens våpen og konsekvensen på rekkevidde med bruk av maksimal motorkraft.
-8-
I samme forbindelse er begrepet ”Supercruise” trukket inn i debatten. Begrepet har sin opprinnelse i det amerikanske flyvåpens operative krav til sitt nye jagerfly F-22. Det skulle kunne operere med hastigheter over mach 1.5 uten bruk av etterbrenner og i høyder over 60000 fot. Dette er en kravspesifikasjon som ligger utenfor det som er aktuelt for mindre nasjoner, ikke minst på grunn av F-22s kostnader og det faktum at den ikke er tilgjengelig for eksport. Supercruise i hastighetsområder marginalt utover det dagens fly oppnår med bruk av grunnmotor er av begrenset verdi, så meget mer som den forutsetter begrenset utvendig last.

 

Rekkevidde eller aksjonsradius er en vesentlig egenskap for å kunne løse oppgaver innen vårt interesseområde. I den offentlige diskusjon blandes begrepene rekkevidde og aksjonsradius ofte sammen og fører til villedende konklusjoner. Rekkevidde er interessant hvis en skal fra A til B uten retur. Er oppdraget derimot å nå et operasjonsområde med en spesifisert last, utføre oppdraget, og deretter returnere til egen base er aksjonsradius et mer meningsfullt mål.

Begge de aktuelle kandidater kan beskrive oppdragsprofiler med aksjonsradier som dekker vår økonomiske sone, det som ikke er tilgjengelig i den offentlige debatt er hvilken utvendig last i form av våpen og drivstofftanker som ligger i disse tall og hvilket oppdrag som skal løses i målområdet. Foreligger det sannsynlighet for luftkamp i løpet av oppdraget med bruk av maksimal motoreffekt vil dette redusere aksjonsradius.

Det som er kjent er at et 5 generasjonsfly kan bære en meningsfull våpenlast innvendig med de muligheter det gir for endring av mål i løpet av oppdraget. Innvendig våpenlast betyr også mindre luftmotstand med positive konsekvenser for rekkevidde og radarsignatur.

Drivstoff fylling i luften kan være en styrkemultiplikator i denne sammenheng. Muligheten for dette er i dag en integrert del av stormaktenes flyoperasjoner. For vår egen del kan vi utnytte denne mulighet i fellesoperasjoner med våre allierte og det er en del av vårt treningsmønster i dag. For nasjonale oppdrag i våre interesseområder kan vi derimot ikke regne med slik støtte.

-9-
For å få denne kapasiteten må vi disponere tankfly som har samme beredskap og tilgjengelighet som våre jagerfly. Begge jagerflykandidatene kan fylle drivstoff i luften men de har i standardutgaven ulike systemer som binder dem til tilpassede tankfly. Investeringer i dedikerte tankfly for egne formål er imidlertid en kostbar kapasitet.

 

En hovedoppgave for våre jagerfly vil være å kunne hevde seg i en luftkamp, det er jagerflyets raison d`etre. Hvilke egenskaper som er utslagsgivende for utfallet av en luftkamp er et evig spørsmål uten eksakte svar, er det flyet, flygeren, stridsmiljø eller ren tilfeldighet? Studier av luftkrigens historie holdt opp mot moderne luftkrigssimuleringer stiller flere spørsmål enn vi får svar.

General Chennaults ”flygende tigere”, P- 40 jagerne var tunge, vel bevæpnet men lite manøvrerbare sammenlignet med sin motstander, Zero, som hadde bedre ytelser på de fleste områder. Like vel var Chennaults P-40 styrke overlegen i luftkamp. I Australia derimot var Zero overlegen i kamp mot Spitfire et fly som i Europa var likeverdig med Bf-109, som igjen var helt overlegen mot P-40 i Nord Afrika. Konklusjonen av denne studie viser at P- 40 var sin egen verste fiende! I luftkampene over Yalu var F-86 Sabre totalt overlegen i duellene med Mig-15, selv om Mig-15 steg bedre hadde større kraftoverskudd og større operasjonshøyde. I Finlands konflikter med Sovjet Unionen dominerte de finske jagerflygerne luftkampene med sine Brewster Buffalo som ble ansett som nærmest ubrukbare i sitt hjemland, USA. Det kan trekkes mange erfaringer ut av disse og andre analyser. En erfaring som syntes klar er at skrivebordsanalyser og simulatorer bare er et hjelpemiddel i vurderinger av jagerfly.
En lang rekke andre faktorer vil spille inn, faktorer som er vanskelige å kvantifisere og som ofte vil være spesifikke for det aktuelle innsatsområde. Av disse er en imidlertid universell, ”Den du ikke ser er den som dreper deg”. Utkikk, situasjonsoversikt og situasjonsforståelse, har siden første verdenskrig vært et credo for jagerflygere. I tradisjonelle luftkamper i dagslys ønskes derfor først og fremst flygere med godt syn, hodet på kulelager plassert i en cockpit med god oversikt i alle retninger.
-10-
Himmelen er imidlertid ikke alltid blå og en luftkamp kan finne sted under alle sikt, vær og lysforhold. Det betyr at flyet i tillegg må disponere effektivt søkeutstyr, aktivt og passivt, radar så vel som infrarødt. Stridsmiljøet med eget robust kontroll og varslingssystem og linkutstyr mellom de enkelte fly er en viktig del av dette bilde.

Den klassiske luftkamp har frem til i dag som regel blitt avgjort ved å få egne våpen til å bære på motstanderen. Med kanoner og de første generasjoner av luft til luft missiler betød det at en måtte makte å komme inn i motstanderens dødsone, akterut, 6 oclock. I denne type luftkamp, nærkamp, er svingegenskaper og energioverskudd avgjørende faktorer. Likeledes er utholdenhet uttrykt i brennstofftid avgjørende, den som først må trekke seg ut på grunn av drivstoffmangel er død.

 

I dag ser vi omrisset av en ny type luftkamp mellom jagerfly hvor krav til maksimal manøverevne ikke nødvendigvis er en avgjørende egenskap. Søkemidlene er sterkt forbedret og kan muliggjøre våpenengasjement under alle lys og værforhold mot en motstander som ikke er klar over ditt nærvær. Elementene er en ny generasjon radar, AESA (Active Electronically Scanned Array), passivt søkeutstyr, lav radarsignatur og missiler som kan engasjere mål langt utenfor eget flys fartsvektor, faktorer som utgjør kjernen i definisjonen av 4 og 5 generasjons jagerfly.

Verdien av redusert signatur er ikke begrenset til engasjement mellom fly, den er like vesentlig mot bakke eller fartøybaserte luftforsvarssystemer. Motstanderens reaksjonstid for å ta beslutninger reduseres, og i et dynamisk stridsmiljø kan dette være avgjørende.

 

Vurderer vi de aktuelle jagerfly på denne bakgrunn, anvendt i vårt innsatsområde, peker enkelte forskjeller seg ut. Vårt store innsatsområde med få fullt utbygde baser for altværsoperasjoner tilsier at utholdenhet uttrykt i brennstofftider er en vesentlig egenskap. Denne egenskap har direkte konsekvens for aksjonsradius med en meningsfull nyttelast. I våre områder vil overvåking og suverenitets- hevdelse være hovedoppgaven i fredstid. Væpning for å være et maktmiddel både mot mål i luften og på overflaten må inngå i alle oppdrag.

 

-11-
Det vil være en betydelig fordel at en slik våpenkonfigurasjon ikke begrenser flyets manøveregenskaper i noen av de mulige innsatssituasjoner, det være seg mot luft eller overflatemål.

Evne til effektiv overvåking under alle værforhold med nødvendig situasjonsoversikt vil gjøre det naturlig å velge søkeutstyr som AESA radar, utstyr som vil tillate oversikt over overflate og luftrom samtidig og likeledes gi mulighet for nye kommunikasjonsmetoder.

Deltagelse i internasjonale operasjoner i en alliansesituasjon medfører enkelte andre krav til våre kampfly, samlet i begrepet interoperabilitet. Flyene må kunne anvendes i etablerte nettverk, i definerte roller og anvende standardiserte våpen og prosedyrer.

 

Vår erfaring med F-104G og F-16 har vist at en god robust evne til å løse våre nasjonale oppgaver er et godt utgangspunkt for å være effektive i internasjonale operasjoner. Det er vesentlig å forstå at denne evne i stor grad er tuftet på mange års samtrening med våre alliansepartnere, en samtrening som både gir oss faglig kunnskap og er grunnlag for gjensidig tillit og respekt. Dette er igjen en ikke- kvantifiserbar faktor som kan være avgjørende for utfallet av en operasjon.

Det hevdes ofte at kandidatene må kunne hamle opp med Russlands Su-35 og dens etterfølgere. Det kan være tilfelle i flere situasjoner men er ikke noe nytt. F-16 og mange av NATOs jagerfly har ikke vært i stand til å møte forgjengeren Su-27 i de siste 20 år under alle forhold. Slik vil det også være i fremtiden. Mindre nasjoner vil ikke ha råd eller anledning til å anskaffe F-22, slik er det bare. Taktikk, trening og samarbeid med allierte må utvikles og utnyttes for å møte slike utfordringer.

 

Luftkrigen og luftkrigens krav har vært en pådriver i forskning og av den teknologiske utvikling generelt. Gjennombrudd i teknologi har ført til utvikling av nye generasjoner fly og stridsmidler som har hatt avgjørende betydning for utfall av konflikter. Tar en ikke hensyn til dette har regningen ofte vært stor. Vi erfarte det i 1940 med våre foreldete Gladiator jagerfly, gode fly men helt ute av stand til å møte en ny generasjon fly, monoplan med opptrekkbare understell.

-12-
I 1950 møtte subsoniske Meteor transsoniske Mig 15 i Korea og ble fullstendig utklasset.

Disse teknologiske gjennombrudd ligger bak den tidligere nevnte oppdeling i jagerflygenerasjoner og vil ha betydning for flytypens levetid. Det er relevant å påpeke at mange av disse gjennombrudd er muliggjort av USAs flyindustri og forskningsmiljø. De har ikke alltid den opprinnelige ideen, men de er ofte alene om å omsette ideer til meningsfull virkelighet og de har ressursene. I Luftforsvaret har vi vært igjennom disse 4 generasjoner og har kunnet erfare betydningen av å være i teknologiens forkant.
Våre subsoniske Vampire og Thunderjet ble erstattet av transsoniske F-86F og K. F-86K var en milepæl, Vestens første en seters radarutstyrte altværsjager, utstyrt med etterbrenner, elektronisk brennstoffkontroll, autopilot, instrumentlandesystem, bremseskjerm, missilbevepning, med mer. I 1955 var dette en revolusjon og det tok mange år før europeisk og sovjetisk industri frembrakte en konkurrent.

Da den tid kom var F-104G på vei inn i NATO. Igjen et kvantesprang. Det første kampfly med treghetsnavigasjon, monopuls multirolleradar med terrengfølgekapasitet, mach 2 evne, infrarødt sikteutstyr med mer. Det gikk pånytt flere år før europeiske konkurrenter var på banen og selv da var de ikke helt likeverdige med F-104.

 

Det neste kvantespranget kom med F-16 i 1974. Fly by Wire med redusert stabilitet gav overlegen rekkevidde og manøverevne, den første pulsdoppler radar i et serieprodusert jagerfly og utstrakt bruk av datateknologi. Konkurrentene til F-16 i 1974 er nu for lengst på museum mens deres produsenter utviklet etterfølgere med bruk av F-16s teknologi, Mirage 2000 og JAS Gripen. F-16 derimot produseres fremdeles i oppdaterte utgaver.

Spissteknologi vil medføre nye og endrete krav til vedlikehold og drift av flyparken og det vil oppstå problemer med nytt utstyr som må modnes med driftserfaring. Det ligger i sakens natur at løsning av problemer med denne type utstyr vil bli kostbart, meget kostbart. Dette erfarte vi selv som nevnt i beskjeden målestokk med F-5.
-13-
Med F-104G og F-16 oppsto det også problemer, til dels alvorlige. De ble løst fordi de måtte løses, flyene var førstelinjeutstyr i USA og flere større NATO land.

Kostnadene ble fordelt over en flypark på flere tusen fly, og ble på den måten overkommelige for de små nasjoner. Det samme forhold gjør seg gjeldende når det gjelder den kontinuerlige forsknings og utviklingsinnsats som er nødvendig for at flyene skal være på høyde teknologisk og operativt. Dette forhold var vesentlig ved den forrige ”Århundrets våpenhandel”. EPAF nasjonenes behov for 348 fly ble ikke ansett som tilstrekkelig teknologibase men da USA garanterte at de selv i første omgang skulle bestille 650 fly ble det et program som omfattet 998 fly. Det ble en avgjørende faktor i beslutningsprosessen. De europeiske produsenter kunne den gang ikke garantere noe tilsvarende.
Dette er på mange måter situasjonen også i dag. Forrige generasjons fly konkurrerer med en ny generasjon, og det valgte fly skal tjene oss i frem mot 2050. I vurderingen av flytyper er det viktig å ha for øye det miljø hvor flyene skal utføre sine hovedoppgaver, en faktor som ikke lar seg kvantifisere med de vanlige analyseverktøy. Subarktisk klima med lang mørketid og tidvis vanskelige innsats, innflygings og landingsforhold. Det er ikke alltid at en kan danne seg det fulle og hele bilde av hva slike operasjoner krever av fly og flyger når en sitter bak et skrivebord eller i forskningsmiljøer. Forsvaret har som nevnt en god prosess i gang som i nær fremtid vil fremlegge sin anbefaling. Alt tyder på at alle relevante faktorer blir godt behandlet slik tilfellet var da F-16 ble valgt. Internasjonal og norsk presse kunne allikevel i flere år, både før og etter avgjørelsen fortelle at dette var et katastrofalt valg, vi hadde kjøpt et fly helt uegnet for våre allierte og for oss. Resultatet kjenner vi.

Derfor denne følelsen av deja vu.
Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund mandag 27. oktober 2008

 

Forsvarssjef general Sverre Diesen

Status og utfordringer i Forsvaret sett i lys av Stortingets langtidsvedtak

Innledning

Mine damer og herrer,

Forsvarssjef general Sverre Diesen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det forsvarsbudsjettet som ble lagt frem for snaut tre uker siden brøt en flerårig nedadgående trend og innebar en økning utover inflasjonsjusteringen på 620 mill kr, eller 2 %. Dette betyr – hvis det følges opp i årene fremover – et gjennombrudd for en mer rasjonell og forutsigbar finansiering av Forsvaret. I så fall vil det si at vi har nådd frem med vår påvisning av at en stabil forsvarsstruktur og forsvarsevne forutsetter et budsjett som følger kostnadsutviklingen i sektoren, mens videreføring av et budsjett som kun tilsvarer en inflasjonsjustert utvikling ville innebære en avvikling av Forsvaret over en periode på 25-30 år. I den forbindelse har jeg valgt å understreke at så lenge Forsvaret ikke er til for sin egen del, men er et instrument for statsmakten og politikken, ville det siste alternativet selvsagt vært et helt legitimt politisk valg.

Verdien av forsvar og sikkerhet er et prioriteringsspørsmål som bare kan veies med

politiske mål opp mot verdien av andre samfunnsgoder. Men nettopp derfor har vi også kunnet argumentere ut fra samme logikk at det er samfunnsøkonomisk svært lite fornuftig å bruke 25-30 år på å la Forsvaret forvitre ned til ingenting, hvis det likevel er det man har bestemt seg for – da er det åpenbart bedre å ta konsekvensen av beslutningen og gjøre det unna på en brøkdel av tiden. Dette budskapet later til å ha fungert godt, uten at vi derfor på noen måte skal ta hele æren for snuoperasjonen når det gjelder finansieringen av Forsvaret. Det er imidlertid grunn til å understreke at Forsvaret med langtidsplanen og neste års budsjett i realiteten har tatt et skritt tilbake fra kanten av stupet – et skritt som faktisk hadde fortjent større oppmerksomhet enn tilfellet synes å være, selv i den forsvarsinteresserte del av befolkningen.

 

Jeg vil senere i foredraget komme tilbake til langtidsplanen, som selvsagt er den viktigste begivenhet i det året Forsvaret er i ferd med å legge bak seg. Jeg har likevel tenkt å begynne med situasjonen i Afghanistan, både generelt og for de norske styrkene mer spesielt. Deretter vil jeg gå over på den militærpolitiske og strategiske situasjonen i våre egne nærområder, herunder forholdet til Russland etter Georgia-konflikten og utviklingen i NATO. Med dette som bakteppe er det så naturlig å komme inn på hvilke utfordringer både denne og annen utvikling stiller Forsvaret overfor på lengre sikt, og avslutningsvis se på hvordan den nye langtidsplanen bidrar til å ta oss i en slik retning.

 

Krigen i Afghanistan

Generelt om utviklingen

Som de fleste vil ha registrert er situasjonen i Afghanistan på enkelte områder forverret det siste året, selv om medienes fremstilling ikke kan sies å være balansert på dette punkt. Det er således en rekke positive ting som skjer i forhold til å skape utvikling og gi den afghanske befolkning et bedre liv utover i det krigsherjede landet.

Samtidig er det utvilsomt også et økende voldsnivå i enkelte områder. Det er imidlertid et viktig poeng at økningen i volden i stor grad retter seg mot sivile, og at det i stor grad dreier seg om ulike former for bombeangrep og bakhold. Opprørerne har med andre ord ikke økt sin kapasitet for å utfordre ISAF-styrkene i direkte kamphandlinger på bakken i det omfang de prøvde rundt Kandahar i 2006. Da går de erfaringsmessig på så store tap at det avholder de seg ifra. Strategien er i stedet å drive en vedvarende tapspåføring ved hjelp av stadig mer sofistikerte IED- og selvmordsangrep, som over tid skal bryte de vestlige lands vilje til å fortsette operasjonen – altså en helt tradisjonell geriljastrategi. Samtidig myrder de bevisst sivile ut fra en betraktning som er like effektiv som den er kynisk – nemlig at jo flere de dreper, jo mindre tro har den alminnelige afghaner på at regjeringen kan gi dem sikkerhet og skape et ordnet samfunn.

 

På det overordnede plan er likevel den største utfordringen at Karzai-regjeringen fortsatt ser ut til å ha problemer med å utvikle en kompetent sentraladministrasjon, fri for korrupsjon og forbindelse til krigsherrer og kriminelle strukturer. Dette svekker ytterligere befolkningens tillit til regimet, og driver i stedet mange over i armene til opprørerne. ISAF, som naturlig assosieres med regjeringen i Kabul, får dermed sin andel av dette tillitstapet. Karzai-regjeringens manglende evne til å ta et grep om utviklingen skaper også problemer for gjennomføringen av den vedtatte strategi for hele Afghanistan-operasjonen, nemlig den såkalte Comprehensive Approach som skal sikre en samordning av sivile og militære tiltak langs de tre operasjonslinjene sikkerhet, økonomisk utvikling og forbedret styresett – security, development og governance. Dersom en slik strategi skal kunne gjennomføres og styres fra det nasjonale nivå i Afghanistan, krever det et nøye samspill mellom den afghanske regjering, FN-misjonen UNAMA og ISAF. Dette samspillet fungerer pr i dag ikke godt, og skaper tvil om hvorvidt Comprehensive Approach-strategien lar seg realisere top down som en slags master plan for hele Afghanistan.

 

Hva vil så være hensiktsmessige og nødvendige tiltak som svar på denne utviklingen? For det første må det utvilsomt legges et langt sterkere press på den afghanske regjering for å bekjempe korrupsjonen, styrke kompetansen hos sentrale og regionale myndigheter og derved etter hvert innfri de forventninger som er skapt i befolkningen til et folkevalgt styre. Dette er det selvsagt bare USA og i noen grad NATO samlet som har den nødvendige påvirkningskraft til å greie. I den forbindelse er det utvilsomt også riktig at det må legges et tilsvarende press på Pakistan, for å tvinge regjeringen der til å skaffe seg bedre kontroll i stammeområdene på grensen til Afghanistan hvor Taliban og al-Qaida driver sin styrkeoppbygging relativt uforstyrret.

 

En annen viktig sammenheng er også at finansieringen av opprøret nå i all hovedsak kommer fra narkotikatrafikken, som innbringer store summer. Dette innebærer imidlertid også en strategisk mulighet for ISAF og NATO. Den økonomiske avhengighet av narkotikaen blir jo på den måten opprørets strategiske tyngdepunkt, eller kritiske sårbarhet om man vil. Den mest effektive bekjempelse av opprøret vil med andre ord være å ta et økonomisk strupetak på opprørsgruppene ved å kvele narkotikavirksomheten inne i Afghanistan, fortrinnsvis etter at råopiumen er raffinert til heroin og verdien av stoffet derfor er mangedoblet. En større rolle for ISAF i counter-narcotics operasjoner er på tross av dette politisk sensitiv i flere av NATOs medlemsland, av forskjellige årsaker. I den forbindelse tillater jeg meg imidlertid å sitere SACEUR, general John Craddock, som har uttrykt seg omtrent slik: ”Jeg minner om at de pengene som strømmer inn til opprørerne fra narkotikahandelen i dag betaler for de våpnene, den ammunisjonen og det sprengstoffet som dreper og lemlester soldatene våre i morgen.” Det var derfor et betydelig fremskritt at NATOs forsvarsministere på sitt møte i Budapest nylig greide å bli enige om en formulering som i hvert fall ikke hindrer de land som ønsker at ISAF skal bekjempe narkotikatrafikken mer aktivt – deriblant Norge.

 

La meg også understreke at det ikke bør være noen tvil om at Vesten kan vinne i Afghanistan, dersom vi vil. Spørsmålet er om vi har forstått hva det innebærer å vinne i en slik sammenheng – altså ikke i en konvensjonell krig, men i et meget komplekst counter-insurgency felttog. For det første må vi da være klar over at vi ikke står overfor en samlet fiende med en fast organisasjon og en helhetlig strategi. Det afghanske opprøret er en blanding av islamsk fundamentalisme, lokale krigsherrers kamp mot etableringen av en fungerende sentralmakt som vil true deres maktstilling og kriminelle nettverks kamp for å bevare en tilstand av anarki som selvsagt forenkler organisert kriminalitet.

 

Dernest innebærer det å vinne over denne løse koalisjonen av ulike fraksjoner og bander ikke å slå dem militært – det er hverken mulig eller nødvendig. Målet er å holde dem nede på et nivå hvor volden ikke truer oppbyggingen av et stabilt samfunn. Å vinne innebærer med andre ord gjennom sivil eksperthjelp og annen bistand å skape en fungerende stat, mens man nedholder opprøret i en grad som gjør at det forblir uten avgjørende politisk innflytelse. Det har vi både de menneskelige og materielle ressurser til å greie hvis vi vil – selv om det vil koste på begge områder. Spørsmålet er om vi skal la det jeg oppfatter som en tiltagende vestlig pessimisme, ikke minst i pressen, få gripe om seg til den blir selvoppfyllende. Her slutter jeg meg til FNs spesialutsending Kai Eides meget sterke advarsler mot en slik utvikling.

 

Videre norsk innsats i Afghanistan

Hva så med det norske styrkebidraget og vår virksomhet i dette større bildet? For det første vil vi øke vår innsats når det gjelder trening av den afghanske hæren fra nyttår av, i tråd med NATOs prioritering. Da deployerer vi et såkalt operativt mentoring og liaison-team – OMLT – til Meymaneh, bestående av ca 50 befal og spesialister som skal overta treningsansvaret for en komplett afghansk kandak eller bataljon. Skulle denne kandaken bli beordret til operativ innsats i andre deler av Afghanistan, skal som kjent også det norske teamet følge med.

 

I tillegg viderefører vi spesialstyrkebidraget i Kabul-regionen, som i øyeblikket ivaretas av Marinejegerkommandoen, frem til oktober neste år. Denne styrken gjør seg fortsatt meget fordelaktig bemerket i NATOs prestisjefylte spesialstyrkemiljø. Ikke minst har de kommet langt i sin støtte til oppbyggingen av en afghansk spesialstyrke, som parallelt med opplæringen nå også brukes integrert i vår egen spesialstyrkes operasjoner. Dette bidrar dermed både til et afghansk ansikt på operasjonene i nuet og til en fremtidig overdragelse av ansvaret for sikkerheten til afghanerne selv.

 

Når det gjelder PRTet i Meymaneh er det fra vår side ønskelig å få til en gradvis nedtrapping av det militære innslaget der, parallelt med et økende afghansk ansvar for sikkerheten i Faryab. I stedet bør det sivile innslaget trappes opp i takt med et større og mer effektivt sivilt bidrag til økonomisk utvikling og forbedret styresett i provinsen. En slik utvikling er også i tråd med NATOs strategi for den videre utvikling av PRT-konseptet. Dette forutsetter imidlertid etter min vurdering at PRTet settes i stand til å håndtere en større del av den norske bistanden til Afghanistan direkte, fremfor at den skal kanaliseres via den afghanske regjeringen sentralt. Det forutsetter selvfølgelig også at de sivile elementene aksepterer at de – i likhet med de militære – må la seg samordne i en felles, koordinert strategi for sikkerhet og utvikling i Faryab.

I øyeblikket er likevel ikke sikkerhetssituasjonen i Faryab gunstig med tanke på en snarlig militær nedtrapping i PRT Meymaneh. Det skyldes at opprørsvirksomheten har fått et kraftig oppsving i Gowrmach-distriktet, som ligger rett over grensen til naboprovinsen Badghis i syd-vest, og dermed tilhører Regional Command West, mens Faryab-provinsen og dermed vårt PRT er en del av RC North. Fraværet av styrker fra RC West i området, kombinert med formelle komplikasjoner knyttet til å la oss operere inn i naboavdelingens teig, er nå i ferd med å skape betydelige problemer for PRT Meymaneh og for sikkerhetssituasjonen i Faryab.

 

Når slik border crossing authority unntaksvis gis fra RC North – vanligvis for at vi skal komme afghanske styrker til unnsetning under trefninger inne i Gowrmach – må vi uheldigvis trekke oss ut umiddelbart etterpå. Et mer permanent nærvær hadde derimot berøvet opprørerne det som nå i realiteten er en safe haven, og nektet Taliban bevegelses- og operasjonsfrihet i området. Dette er problemer vi har tatt opp med COMISAF for å finne tilfredsstillende løsninger på, fortrinnsvis en justering av teiggrensene mellom de to kommandoene. Det er viktig, ikke minst med tanke på at det norske OMLTet kommer til å drive deler av sin virksomhet nettopp her i Gowrmach, siden den afghanske avdelingen de skal støtte regelmessig opererer her.

Så sent som for tre dager siden, under min inspeksjon i Afghanistan i forrige uke, hadde jeg for øvrig anledning til å møte et norsk MOT-team fra PRT Meymaneh i det samme området, bare noen timer etter at de hadde vært i en omfattende stridskontakt med opprørsstyrker. Det er svært tilfredsstillende å konstatere at når vi først har fått en slik utvikling i denne delen av Faryab, så har de norske avdelingene hevdet seg meget godt i en rekke stridskontakter de siste månedene. Godt materiell og høy profesjonell standard har ført til at de hver gang har gjort kort prosess med sine motstandere, uten å pådra seg egne tap. Det er derfor først og fremst IED-trusselen som jeg anser som den største risikofaktoren for vårt personell under operasjonene i denne delen av Afghanistan.

 

Den militærpolitiske og strategiske situasjonen

Etter denne oppsummeringen av situasjonen i Afghanistan, kan det være naturlig å gå inn på den militærpolitiske og strategiske situasjon i våre egne nærområder, slik den fortoner seg etter Georgia-konflikten. I forlengelsen av det vil det så være naturlig å komme inn på utviklingen i NATO.

 

Norges situasjon i lys av Georgia-konflikten

Russlands innmarsj i Georgia og det korte, intensive felttoget i dagene 8-12 august er av mange blitt tolket som innledningen til en ny kald krig. Det tror jeg er en betydelig overdrivelse. På den ene side burde det ikke overraske noen at Russland som en usentimental stormakt bruker militærmakt, når omstendighetene gjør det både politisk ønskelig og militært mulig innenfor akseptable risikomarginer. Det er ikke mer enn vi hele tiden har måttet regne med. På den annen side kan ikke dette tas til inntekt for en oppfatning av at russerne nå også har senket terskelen for bruk av militærmakt mot Vest-Europa og NATO. Forholdet mellom militær risiko og politisk gevinst vil jo der måtte fortone seg som radikalt forskjellig fra hva tilfellet var i Georgia – et område som har vært russisk i innpå 200 år, har en betydelig russisk minoritet, og som ennå ikke hadde rukket å bli medlem av NATO – hvilket selvfølgelig var presis det russerne også ønsket å forhindre.

 

Anvender vi den generelle definisjon av trussel som produktet av politisk vilje og militær evne, ser vi riktignok en økende russisk militær kapasitet i våre nærområder i form av vestlige tokt med både strategiske bombefly og Nordflåtens fartøyer. Denne aktivitetsøkningen er imidlertid utslag av et ønske om å markere evne til strategisk maktprojeksjon langt utover norsk interesseområde. På landsiden er det heller ingen tilsvarende økning av landstridskreftenes antall og aktivitet. Den russiske evne til å gjennomføre begrensede militære operasjoner mot Norge i en gitt situasjon kan for så vidt sies å være økende, men den har jo hele tiden vært mer enn tilstrekkelig for et slikt formål. Gitt at vi heller ikke kan ta Georgia-konflikten til inntekt for et sterkere politisk motiv for å bruke makt mot Vest-Europa, må vi følgelig konkludere med at en mulig trussel mot Norge fra Russlands side hverken er større eller mindre enn før. Det vil si at muligheten for russisk militær maktbruk under gitte betingelser ikke kan utelukkes, men den fremstår fortsatt som lite sannsynlig. Det er imidlertid et viktig poeng i den forbindelse at Georgia-operasjonens rent militære signatur – kort varslingstid, høy intensitet, kort varighet – er meget lik det vi har lagt til grunn også i våre hjemlige scenarier, dersom det først kom til konflikt.

 

Vesentlig mer interessant enn å tenke seg en nært forestående russisk innmarsj på norsk område er det imidlertid å reflektere rundt hvordan stadig økende russisk militær aktivitet i nordlige farvann og luftrom på lengre sikt kan påvirke omverdenens oppfatning av den strategiske balansen i disse områdene. Hva vil det med andre ord innebære for politiske forestillinger om både rett og makt i nordområdene dersom denne aktiviteten får et omfang og en varighet som gradvis endrer forestillingen om hva som er Russlands legitime interessesfære? Det er en langt mer subtil og reell problemstilling enn et gammeldags invasjonsscenario, og en vi gjør klokt i å ta alvorlig.

 

En slik utvikling er vi åpenbart ikke tjent med fra norsk synspunkt, og det er derfor vi bl a er opptatt av at NATO skal bli mer synlig også her hjemme enn alliansen har vært på noen år. Det kan bl a gjøres ved at NATO står som arrangør av flere øvelser i Norge, uten at det behøver å medføre større styrker eller større belastning på alliansens allerede sterkt pressede kommando- og styrkestruktur. Det er NATO-flagget og deltakelse av f eks elementer av NATO Response Force som er det strategiske og militærpolitiske poeng i denne forbindelse.

Av samme årsak legger jeg stor vekt på norsk deltagelse i de årlige øvelser på Island, som tar sikte på å demonstrere alliert vilje og evne til kollektivt forsvar av øya og som derfor også med fordel kan ha et tydelig NATO-stempel. Årets øvelse, Exercise Northern Viking 08, gikk av stabelen i september, med deltagelse fra bl a USA, Canada, Norge og Danmark, i tillegg til to AWACS fly fra NATO.

 

En positiv bieffekt av en større synlighet av NATO i Norge og våre egne nærområder er dessuten at det vil være en påminnelse til norsk opinion om at NATO-alliansen fortsatt er å betrakte som vår sikkerhetspolitiske livsforsikring, og derved også skape oppslutning om alliansens operasjoner andre steder i verden.

 

Utviklingen i NATO

Dette bringer meg naturlig over på den siste tids utvikling i NATO, hvor Georgia-konflikten også har skapt diskusjon om den fortsatte relevansen av artikkel 5 – ikke minst blandt alliansens øst-europeiske medlemsland. Denne saken har utløst debatt om et interessant spørsmål, nemlig om det nå foreligger en fornyet trussel østfra som rettferdiggjør fortsatt satsing på ikke-deployerbare, territorielle styrker. Norges standpunkt i den diskusjonen så langt har vært at det gjør det ikke, på tross av at vi også har en felles grense med Russland. Men poenget er etter vår vurdering at verdien av territorielle styrker ikke kan holdes opp mot verdien av ingen styrker i det hele tatt, slik enkelte faktisk gjør også her hjemme. Da har territorielle styrker åpenbart en viss verdi, men dette er like åpenbart ikke den relevante sammenligning. Spørsmålet hvis man først kan tenke seg å bruke ressurser på territorielle forsvarsstyrker er jo hvordan de kommer ut sammenlignet med effekten av samme sum penger satt inn på deployerbare styrker. Da vil i praktisk talt ethvert scenario deployerbare, moderne styrker gi større uttelling også i klassiske, nasjonale forsvarsscenarier, pga sine kvalitative fortrinn materielt, treningsmessig og i forhold til reaksjonsevne. Dette spørsmålet kommer jeg for øvrig tilbake til litt senere i foredraget.

 

Det er imidlertid ikke bare spørsmålet om medlemslandenes vilje til å omstrukturere sine styrker i deployerbar retning som skaper diskusjon i NATO for tiden. Det stadige underskudd på styrker i Afghanistan, enkelte medlemslands reservasjoner mot en mer aktiv rolle for ISAF i narkotikabekjempelse, den sviktende oppslutningen om NATO Response Force, uvilje i forhold til å reformere en overdimensjonert kommandostruktur, CFE-avtalens videre skjebne og ikke minst en eventuell fortsatt utvidelse av alliansen østover – alle disse sakene skaper i dag debatt i alliansens forskjellige organer. Noen av dem er også i ferd med å skape en voksende utålmodighet og misnøye hos nøkkelmedlemmer som USA og Storbritannia, og har dermed en uheldig effekt internt i alliansen, både politisk og militært. Det siste gjelder særlig den manglende evne til både å reformere styrkestrukturene slik at en større del av nasjonenes styrker blir ekspedisjonære og deployerbare, og deretter viljen til faktisk å bruke dem – det være seg under løpende operasjoner eller i NRF. Dette må vi erkjenne kan etter hvert også undergrave samholdet i og dermed relevansen av alliansen.

 

Sett med norske øyne, som et land som er og vil være helt avhengig av NATO, er dette bekymringsfullt. Ikke minst bør vi merke oss våre viktigste alliertes ønske om å gjøre så mye som mulig av styrkestrukturen deployerbar. Spesielt for et lite land, med så små styrker totalt sett at vi uansett ikke vil kunne påvirke utfallet av en forsvarskrig på eget territorium i kraft av vårt volum, er det lite rasjonelt å beholde ikke-deployerbare styrker og infrastruktur under henvisning til nasjonale forsvarsbehov. Jeg holder da utenfor behovet for enheter med helt spesifikke nasjonale oppgaver, som Kystvakten eller et Heimevern av en viss størrelse, som først og fremst er beregnet på å beskytte samfunnet mot en asymmetrisk trussel. Vi bør imidlertid akseptere at utfallet av en eventuell væpnet konflikt i Norge vil stå og falle med at det fortsatt eksisterer en livskraftig allianse som kommer oss til unnsetning, og derfor strukturere vårt forsvar slik at det både militært og politisk er et mest mulig verdifullt tilskudd til denne alliansens fortsatte relevans og styrke.

 

Dominerende utviklingstrekk og deres konsekvenser for Forsvar

Med denne utviklingen i så vel det strategiske bildet som i NATO-alliansen som bakteppe, er det nå interessant å gå inn på hvordan disse og andre utviklingstrekk vil påvirke utformingen av Forsvaret i årene fremover.

Militærpolitisk utvikling

Norges strategiske stilling er i dagens situasjon ikke vesensforskjellig fra andre vest-europeiske staters, selv om det som nevnt er et visst restpotensial for regional konflikt knyttet til uavklarte ressurs- og suverenitetsspørsmål i nordområdene. Denne konvensjonelle restutfordringen dreier seg likevel ikke om vår eksistens som fri og selvstendig nasjon, men om materielle verdier eller prinsipielle spørsmål knyttet til folkerettslige suverenitets- og jurisdiksjonsforhold. Skulle vi få en militær konfrontasjon med utgangspunkt i et så vidt begrenset konfliktstoff, er det derfor fortsatt vår vurdering at det i så fall vil være en maktbruk som vil bli holdt innenfor meget snevre rammer mht både styrkeinnsats, geografisk omfang og varighet – nettopp fordi maktbruken som nevnt må stå i forhold til sin politiske ambisjon for ikke å virke mot sin hensikt. Spesielt må det forutsettes at man ikke vil risikere at maktbruken får et omfang som umiddelbart utløser NATOs inntreden i konflikten, etter som man neppe ønsker å betale en global politisk og militær pris for en regional økonomisk eller annen fordel. Demed gir heller ikke utviklingen grunnlag for å gå tilbake til et ikke-deployerbart, mobiliseringsbasert eksistensforsvar, her noe mer enn i de øst-europeiske land, slik jeg allerede har vært inne på.

 

I tillegg kommer så den asymmetriske trussel som vi fortsatt må anse som høyst reell, altså trusselen mot samfunnsviktige institusjoner, virksomheter og personer fra ikke-statlige aktører som globale terroristnettverk o l.

 

Så langt det militærpolitiske og strategiske perspektivet. I tillegg til de militærpolitiske utviklingstrekkene er det ytterligere to områder som også påvirker Forsvaret på en grunnleggende måte – grunnleggende i den betydning at det ikke er mye vi selv kan gjøre for å styre effekten av denne utviklingen, hverken på militært eller politisk nivå. Jeg sikter da til utviklingen innenfor økonomi og kostnader knyttet til militære kapasiteter, og til teknologiutviklingen.

 

Økonomiske utviklingstrekk

Når det gjelder kostnadsmessig utvikling, må vi regne med at den sterke vekst i investeringskostnadene for nytt og tidsmessig materiell vil fortsette. Årsaken til denne teknologidrevne veksten er meget enkel og i samsvar med de alminnelige økonomiske lover om tilbud og etterspørsel. Så lenge de store kundene i forsvarsmarkedet fortsatt ser den operative verdi av å ha ”state of the art”-teknologi i sine våpensystemer som større enn den operative ulempe ved å måtte akseptere færre enheter, vil utviklingen åpenbart fortsette. Dette vil gjelde så lenge de samme statene fortsatt har forsvarsstrukturer som er skalerbare – dvs der man stadig kan ta bort et antall plattformer og systemer uten at hele kapasiteten kommer i fare fordi man underskrider den kritiske masse for antall enheter av vedkommende kapasitet.

Men dette er som kjent ikke vår situasjon, og i praksis betyr det at vi må regne med et stadig press på et økende antall av de ca 30 ulike kapasiteter i det norske forsvarets inventar. Samtidig må vi også regne med økende driftskostnader, særlig personellkostnader, drevet av reallønnsøkninger og dyre kompensasjonsordninger knyttet både til risiko og en i mange sammenhenger generelt belastende arbeidssituasjon for militært personell. Forsvarssektoren vil med andre ord opprettholde den kostnadsveksten som vi tidligere med et konservativt anslag har estimert til ca 2% pr år utover inflasjonen.

 

Teknologiske utviklingstrekk

På teknologiområdet domineres fortsatt utviklingen av den ”revolution in military affairs” som den eksplosive veksten innenfor informasjonsteknologien har utløst. Dette er en utvikling som først og fremst har revolusjonert muligheten for overvåking, ledelse og styring av militære operasjoner, så vel som presisjonsstyring av det enkelte våpensystem. Endringen av effektivitetsmålet for flyleverte våpen gir en god illustrasjon av dette, der vi tidligere kalkulerte med et antall fly eller sorties for å ødelegge ett enkelt mål, mens man i dag snakker om hvor mange mål et enkelt fly kan ødelegge pr sortie. Vi har med andre ord ikke å gjøre med en langsom, stegvis forbedring av ytelsene på berørte områder, men om en utvikling der effektiviteten er blitt forbedret med en størrelsesorden – dvs tidoblet eller mer – i løpet av bare få år.

 

Hva er så den umiddelbare virkning på militære organisasjoner og operasjoner av denne utviklingen? Oppsummert i få ord kan vel det sies å være en voldsom vekst i mulighetene på to områder – hhv løpende sann tids situasjonsforståelse og det vi med en samlebetegnelse kan kalle presisjonsengasjementer. Helt uavhengig av hvilken av de to hovedtyper av konflikt eller kampanje man er involvert i – høyintensitets krig eller stabiliseringsoperasjoner – vil en detaljert situasjonsforståelse i sann tid være av avgjørende betydning. Hva man så bruker denne situasjonsoversikten til i form av en eller annen type presist eller kirurgisk engasjement vil avhenge av konfliktens art, og av omstendighetene i det enkelte tilfelle. Poenget i denne forbindelse er at teknologien gjør det mulig å velge et helt spektrum av ulike former for engasjement – fra å avfyre et presisjonsstyrt, avstandslevert våpen og utslette et mål til å pågripe en ettersøkt Taliban-leder som tror seg fullstendig sikker på sitt skjulested. Det siste er for øvrig en form for utnyttelse av disse teknologiske fremskrittene som våre spesialstyrker utnytter i sine operasjoner så å si ”as we speak”.

 

Utfordringen på det forsvarsteknologiske området i det nærmeste tiåret kommer derfor til å være i hvilken grad vi greier å integrere våre informasjons- og kommunikasjonssystemer slik at vi kan operere nettverksbasert både nasjonalt og i alliansesammenheng, med den dramatiske effektivitetsforbedring det vil skape i en nødvendigvis liten forsvarsstruktur.

 

Fortsatt militærpolitisk, økonomisk og teknologisk utvikling kommer altså til å påvirke også det norske forsvaret i fremtiden. Det nytter heller ikke å reservere seg mot denne påvirkningen – i det minste ikke med mindre man vil redusere ambisjonsnivået dramatisk og lage et helt annet slags forsvar. Det blir derfor avgjørende å ha en best mulig analyse til enhver tid av hvordan utviklingen vil påvirke Forsvarets organisasjon både kvalitativt og kvantitativt, dersom langtidsplanens beslutning om en mer løpende eller rullerende forsvarsplanlegning skal bli vellykket. Jeg vil derfor prøve å oppsummere hvordan vi mener disse helt universelle utviklingstrekkene vil påvirke den norske forsvarsstrukturen de nærmeste år.

 

Utviklingstrekkenes konsekvenser for den videre utvikling av Forsvaret     

La meg innledningsvis slå fast at det er oppgaven nasjonal episode- og krisehåndtering som er og vil være den dimensjonerende utfordring for det norske forsvaret. Dette er den mest krevende oppgaven, fordi vi må kunne løse den på egen hånd ved å lukke det mulighetsrommet en annen stat kan se for bruk av militærmakt mot Norge og norske interesser før vi eventuelt får hjelp fra alliansen. Enhver av de øvrige oppgaver vil nødvendigvis være mindre utfordrende enn denne, enten fordi den krever en mindre nasjonal evne eller fordi den skal løses i samarbeid med våre allierte som da er forutsatt å bidra med helt andre kapasiteter enn dem vi råder over selv.

 

Med dette som utgangspunkt vil for det første den militærpolitiske situasjonen forutsette at Forsvaret i hovedsak baseres på

stående styrker. For de hjemlige utfordringer er dette en konsekvens av at det politiske konfliktpotensialet begrenser seg til scenarier der maktbruken er avgrenset i tid, rom og styrkenivå – men nettopp derfor kan iverksettes med meget kort strategisk varsel. Bruk av reserver eller mobiliseringspersonell vil således bare være aktuelt der en ikke fullt oppsatt enhet eller stab skal kompletteres og bringes opp til full styrke, og der dette kan skje meget raskt. Tilsvarende vil det være for de styrker vi sender ut i internasjonale operasjoner, hvor kravet til kompetanse og krav til samtrening før deployering vil føre til at den misjonsspesifikke treningen på toppen av nødvendig grunnutdannelse i praksis utelukker andre løsninger enn bruk av stående styrker. I det minste gjelder det avdelinger som etter forutsetningen skal kunne løse stridsoppdrag.

 

Trenden i retning av flere stående styrker forsterkes av en teknologiutvikling som stiller stadig større krav til mestring av både mer materiell og mer komplisert materiell. Dette utløser økte krav til både grunnopplæring og jevnlig vedlikeholdstrening, dersom de formidable investeringskostnadene skal gi den avkastningen i form av kompetanse hos betjeningen som gjør at man utnytter materiellets innebygde kapasitet.

 

Dernest vil kostnadsutviklingen kombinert med en teknologi som gjør at samme eller høyere effekt kan tas ut med færre plattformer eller enheter fremtvinge en fortsatt reduksjon av Forsvarets volum, selv med bibehold av samme kapasitet. Der hvor dette bringer oss under nivået for kritisk masse mht antall enheter av de ulike systemer vil det bare være en måte å bevare kapasiteten på, nemlig gjennom tettere flernasjonal integrasjon av forsvarsstrukturene med andre små og mellomstore land, som vil ha sammenfallende utfordringer. Denne trenden forsterkes også av at flernasjonalitet i mange sammenhenger vil være både en forutsetning for å kunne stille substansielle bidrag til en internasjonal operasjon og en ønsket demonstrasjon av felles politisk holdning og solidaritet i seg selv. Flernasjonal integrasjon forutsetter imidlertid i økende grad personell på frivillig basis, enten som fast ansatte, som vervede for en viss periode eller som personell på beredskapskontrakt – dvs stående styrker av fast personell vil også forenkle og understøtte denne utviklingen.

 

Ser man på hva som blir stående igjen som fellesnevneren når vi krysskobler

  • et gradvis mindre forsvar
  • færre men dyrere plattformer
  • plattformer og systemer som det tar stadig lengre tid å mestre eller utnytte fullt ut
  • plattformer og enheter som så må være tilgjengelige både nasjonalt og internasjonalt
  • krav til avdelingsmestring av et spektrum av ulike scenarier som alle krever ulik taktisk og teknisk spesialkompetanse

er det tilnærmet umulig å se at dette ikke også vil fremtvinge en

større grad av profesjonalisering av Forsvaret. Med det mener jeg at balansepunktet mellom vernepliktige på den ene side og befal eller vervede på den andre fortsatt vil måtte forskyves noe i favør av befal og vervede, i første rekke i de kompetansemessig mest krevende enhetene hvor vi i dag fortsatt benytter vernepliktige.

 

Endelig vil en sterkere profesjonalisering også være en naturlig konsekvens av at vi får færre plattformer og enheter av de ulike systemer. Skal vi da unngå at en uforholdsmessig stor andel av et allerede i utgangspunktet meget begrenset antall systemer til enhver tid er bundet opp i grunnleggende opplæring av stadig nye vernepliktige, må den operative tilgjengeligheten av disse få, kritisk viktige systemene sikres gjennom større bruk av befal og vervet personell.

 

På den annen side vil det fortsatt være en klar forutsetning for å rekruttere vervede i vårt land at vi går veien om verneplikten, for å bringe et nødvendig antall mannskaper i en kontakt med Forsvaret som gjør at de finner verving interessant. Det har med andre ord ingen hensikt å skyve dette balansepunktet så langt i favør av vervede at antall vernepliktige blir for lite til å understøtte de vervede enhetene rekrutteringsmessig.

 

Langtidsplanen i et langsiktig endringsperspektiv

Avslutningsvis er det så naturlig å se på i hvilken grad den nylig vedtatte langtidsplanen imøtekommer de kravene som fremherskende militærpolitiske og andre utviklingstrekk vil stille Forsvaret overfor i årene fremover. La meg da først begynne med kanskje det viktigste som er oppnådd i den nye planen, nemlig det økonomiske grunnlaget.

 

 

Økonomi

Som nevnt innledningsvis er det grunn til å gi Regjeringen stor anerkjennelse for å ha tatt grep i forhold til de langsiktige konsekvensene av en fortsatt ubalanse mellom budsjettutvikling og kostnadsutvikling. Det er med andre ord blitt en grunnleggende erkjennelse av at budsjettutviklingen må følge den eksternt drevne kostnadsutviklingen, ellers vil Forsvaret forvitre og bli borte.

 

Langtidsplanen innebærer at kjøpekraften i forsvarsbudsjettet skal opprettholdes ved at Forsvaret for det første får en lønns- og priskompensasjon på 1,5 % utover inflasjonen. Dernest skal vi heller ikke få et rammekutt i de årlige budsjettforhandlingene som i realiteten innebærer at man tar tilbake hele eller deler av lønns- og priskompensasjonen og ender på et inflasjonsjustert nivå, slik det har fungert til nå. Endelig har Regjeringen sagt at den vil øke rammen med de 800 mill kr pr år som følger av at man vedtok en noe større struktur enn anbefalt i forsvarsstudien.

Dette var som mange vil huske et Heimevern på 45.000 mann i stedet for 30.000, videreføring av MTB-våpenet med den nye Skjold-klassen MTBer eller kystkorvetter og videreføring av en del baser og infrastruktur, i tillegg til en økonomisk styrking av dagens hærmodell. Og – kanskje like viktig – dersom denne budsjettforutsetningen likevel ikke blir oppfylt, skal det foretas umiddelbare kutt i strukturen som gir varige kostnadsreduksjoner. Det innebærer i klartekst at det i så fall ikke skal gjøres noe forsøk på å skjule en eventuell underfinansiering ved stadige aktivitetskutt som underminerer både operativitet, beredskap og motivasjon, eller ved akkumulering av et voksende etterslep av forsømte materiellinvesteringer.

 

Dette gjør det selvsagt mulig å beregne en fremtidig budsjettbane, omregnet i nominelle kroner, når det legges inn en forutsetning om inflasjon i tillegg til en lønns- og prisutvikling som forutsatt. Det har FFI gjort for oss med utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås prognoser, og denne oversikten viser hva budsjettene må være, dersom planens forutsetninger skal være oppfylt. Som man ser er årets budsjett da i rute, og faktisk noe i overkant – først og fremst fordi FFI har forutsatt en noe langsommere opptrapping av rammen med de 800 mill kr enn Regjeringen har gjort.

 

Merkostnadene ved påplussingene på strukturen påløper riktignok fra første dag, siden det stort sett dreier seg om ting vi allerede har i strukturen, og som vi beholder, mens både budsjettøkningen på 800 mill kr og innsparingene fra de tiltakene vi får lov å gjennomføre først kommer gradvis i løpet av perioden. Det innebærer selvsagt at Forsvaret, på tross av et grunnleggende positivt vedtak, vil måtte få en meget vanskelig likviditetssituasjon i de første par år av perioden, spesielt i 2009. Jeg legger ikke skjul på at dette nødvendigvis vil måtte få betydelige konsekvenser for aktiviteten, dvs for øvelser og operativ virksomhet neste år. Forsvaret på sin side har tatt ansvaret for en egenrasjonalisering på 0,5 % pr år som en slags gjenytelse for de 1,5 % lønns- og priskompensasjon, for å vise at vi også tar et ansvar for å holde kostnadsveksten under kontroll. Totalt sett er det med denne langtidsplanen likevel oppnådd noe helt avgjørende, når vi nå får en stabilisering av kjøpekraften i forsvarsbudsjettene – forutsatt at tendensen holder seg i årene fremover.

 

Struktur

Så langt økonomien, la meg så gå over til å se på i hvilken grad strukturen oppfyller de krav som antagelig vil bli stilt til Forsvarets kapasiteter i fremtiden. På en rekke viktige punkter er det sammenfall mellom vedtatt struktur og fremtidige krav, bl a når det gjelder utviklingen mot et nettverksbasert forsvar og behovet for et langsiktig strategisk samarbeid med andre land ved utvikling av gjensidig forsterkende forsvarsstrukturer.

 

Når det gjelder det nettverksbaserte forsvar, er det planlagt en rekke investeringer for å realisere det i løpet av de neste 1-2 planperiodene. Imidlertid har eksperimenter og forsøk i år vist at vi allerede nå kan knytte sammen enheter fra alle forsvarsgrener og integrere dem i ett, felles informasjonsnettverk. Disse eksperimentene med såkalte multinettverk er gjennomført i regi av vår battle lab NOBLE i Bodø – vårt stridslaboratorium om man vil – i samarbeid med industrien og enheter fra alle forsvarsgrener. Det eksperimentet som ble gjennomført i Trøndelag så sent som for tre uker siden indikerte faktisk på en overbevisende måte hvilken kapasitet vi kan gi våre avdelinger ved riktig utnyttelse av moderne informasjonsteknologi. Det ble da satt opp et nettverk som gjorde at en tropp fra Telemark bataljon, spesialstyrker, heimvernsavdelinger, fregatter, ubåter, F-16 kampfly, P-3C maritime patruljefly, DA-20 EK-fly, NATO AWACS og bakkebaserte NASAMS luftvernenheter kunne utveksle kommando- og kontrollinformasjon på tvers av tidligere etablerte domener og organisatoriske skranker. I praksis ble observasjoner, sensordata, koordinering av våpenbruk og oppdragsstyring utvekslet fritt mellom systemene, basert på eksisterende materiell og teknologisk hyllevare. Eksperimentene er meget lovende, fordi de viser hvilke spektakulære effektivitetsforbedringer som er mulig når man kombinerer dedikerte teknologiske løsninger med tilpassede operative konsepter. Det er for å sikre den nødvendige fremdrift og koordinering av dette særdeles viktige arbeidet at jeg har etablert en funksjonell generalinspektør for all informasjonsinfrastruktur i Forsvaret, den såkalte sjef INI.

 

Forsvarsintegrasjon med andre land blir etter hvert et imperativ for alle små og mellomstore stater. For oss dreier dette seg til syvende og sist om å akseptere at 4,5 mill mennesker er for få til å opprettholde et rent nasjonalt forsvar i vår tid – ikke bare i den forstand vi allerede har akseptert i og med vårt NATO-medlemsskap, men også i den forstand at små land må foreta en mer dyptgående innbyrdes integrering av sine forsvar. Det er denne erkjennelsen som har ledet til det etter hvert trilaterale strategiske samarbeidet med Sverige og Finland, som går inn i en ny fase når de nordiske forsvarsministere etter planen undertegner et memorandum of understanding på det nordiske forsvarsministermøte i november. Fra militær side har vi da den politiske godkjennelsen vi behøver for å gå videre på de mest lovende samarbeidsområdene, hvor vi har identifisert ca 40 trilaterale samarbeidsprosjekter. Disse omfatter bl a felles midtlivs oppdatering av stridskjøretøyer, felles utdannelse av FACer og andre spesialister, felles simulatortrening, felles utnyttelse av skyte- og øvingsfelter, felles luftovervåking og etablering av RAP, felles logistikkelementer under internasjonale operasjoner og felles erfaringsdatabase for lessons learned under operasjoner, for bare å nevne noen få. Jeg vil imidlertid nok en gang understreke at det nordiske samarbeidet ikke omfatter kampflyanskaffelsen, som vil bli avgjort på fritt grunnlag, og som uansett valg av flytype vil være et flernasjonalt samarbeidsprogram.

 

Så er det selvsagt også områder hvor vi i årene fremover må regne med et fortsatt press på strukturen for å få til en transformasjon i tråd med så vel nasjonale behov som NATOs ønsker. Innenfor gitte økonomiske rammer er det åpenbart en ulempe å beholde flere baser og mer infrastruktur enn den operative strukturen har behov for til enhver tid, særlig når dette innebærer en tilsvarende svekkelse av muligheten for å øke andelen av deployerbare styrker for så vel nasjonale som internasjonale operasjoner.

 

Likeledes må vi regne med at en del av dagens vernepliktsbaserte kampavdelinger vil representere en stigende utfordring etter hvert som økende kostnader, økende teknisk kompleksitet og stigende krav til operativ kompetanse legger press på den nåværende utdanningsmodell. Dette gjelder kanskje særlig Hæren, der vi allerede har måttet erkjenne at vi ikke kan sende styrker ut i dagens internasjonale operasjoner med mindre enn 18 måneders opplæring. Vi krever altså 12 måneders grunnopplæring under førstegangstjeneste og deretter verving med 6 måneders misjonsspesifikk trening, før deployering i 6 måneder til operasjonene i Afghanistan. Men samtidig forutsetter vi at de vernepliktsbaserte kampavdelingene i Nord-Norge skal kunne settes inn i operasjoner hjemme etter bare 6 måneders grunnutdannelse. Dette på tross av at slike operasjoner etter forutsetningen vil være både vesentlig mer krevende og vesentlig farligere – men uten at det dreier seg om en invasjon hvor det står om vår eksistens som nasjon, og derfor om en antatt høyere aksept for tap. Vi har med andre ord her å gjøre med en form for inkonsistens ved vår eksisterende utdanningsmodell.

 

Denne modellen utfordres også av rene økonomiske effektivitetsbetraktninger, og la meg for å illustrere dette nevne at Hærens eget kostnadsestimat på neste generasjons mekaniserte infanteribataljon er ca 6 mrd 08-kroner i rene materiellinvesteringer. Den tilsvarende kostnad for bare 8-10 år siden var snaut 3 mrd i samme kroneverdi, altså halvparten. Samtidig øker nødvendig utdanningstid på grunn av materiellets økende kompleksitet, som selvsagt innebærer at den operative nytteperiodens andel av samlet tjenestetid stadig blir mindre. Vi betaler med andre ord en stadig høyere pris for en stadig synkende operativ effekt. Det er derfor overveiende sannsynlig at dette på et tidspunkt vil måtte få en strukturmessig konsekvens mht balansepunktet mellom vernepliktige og befal eller vervede, hvis man ikke vil ende med å legge ut store beløp til stadig oppøving av nye mannskaper som man aldri rekker å få noen operativ nytte av.

 

 

Avslutning

Mine damer og herrer, 2008 vil kunne gå over i historien som det året da en mangeårig nedadgående trend for forsvarsbudsjetter og forsvarsstruktur ble brutt til fordel for en utvikling som bevarer budsjettenes kjøpekraft og dermed muliggjør en stabilisering og videreutvikling av Forsvaret og forsvarsevnen. Det betyr ikke at alle våre økonomiske utfordringer er borte – spesielt ikke på kort sikt – men det betyr at vi har fått et pusterom. Samtidig må vi erkjenne at det norske forsvaret fortsatt ikke har gjennomført hele den transformasjonen som vår tids militærpolitiske, økonomiske, teknologiske og andre rammevilkår egentlig tilsier. I stedet improviserer vi fortsatt på en del områder en stående militær evne ved å tillempe det gamle produksjonsapparatet for mobiliseringsforsvaret til dagens oppgaver. Det vil vi ikke kunne fortsette med i ubegrenset tid, før ulempene og kostnadene blir så synlige at spørsmålet om nye endringer kommer opp.

 

Jeg minner også om at en stabilisering av kjøpekraften i form av lønns- og priskompensasjon ikke er det samme som en realvekst i forsvarsutgiftene, som altså ville tillate en økning av strukturen. Det er med andre ord ikke grunnlag for forventninger om at enkelte deler av Forsvaret skal vokse, eller at vi skal erverve nye kapasiteter som vi ikke har i dag. I så fall er det noe annet som må fjernes eller reduseres. Langtidsplanen innebærer imidlertid et langt skritt i riktig retning, og Forsvaret har med den fått en marsjordre som vi skal gjøre vårt ytterste for å leve opp til. Jeg vil derfor i ukene som kommer foreta en omfattende rundreise til Forsvarets avdelinger for å formidle et viktig budskap, nemlig at vi med langtidsplanen og et positivt forsvarsbudsjett for det første år av planperioden har fått en mulighet og en tillitserklæring fra våre politiske myndigheter. Dette representerer en sjanse til å snu en negativ utvikling som vi må ta godt vare på i form av aktiv innsats for å omsette planen i virkelighet på alle områder. Det er jeg overbevist om at vi både kan og vil greie.

 

Forsvaret er en stor organisasjon med en omfattende aktivitet på en rekke områder, og det er derfor ikke mulig å yte alle sider av virksomheten rettferdighet i et tre kvarters foredrag. Det er mange ting jeg gjerne skulle ha berørt – f eks den del av omstillingen som går ut på å endre profesjonskulturen og profesjonsidentiteten blant norske militære, fra den typiske militskultur vi historisk har hatt med oss fra mobiliseringsforsvaret til det profesjonelle selvbildet som er naturlig og nødvendig i et stående forsvar med ekspedisjonær karakter. Stikkord her er bl a ivaretagelse av våre veteraner som først og fremst vårt eget og ikke bare offentlighetens ansvar, og et fungerende dekorasjonsregime for dem som utmerker seg utover pliktens krav i kamp utenfor landets grenser. Jeg har altså valgt å konsentrere meg om de temaer jeg nå har foredratt, men kommer selvsagt gjerne tilbake til også andre forhold i spørsmålsrunden.

Takk for oppmerksomheten.

Foto: Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

FOREDRAG I OSLO MILITÆRE SAMFUND

MANDAG 20. OKTOBER

 

Laila Bokhari, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt

 

«Pakistan etter Musharraf – kampen mot terrorisme
og utfordringene i stammeområdene»

 

 

Deres Majestet, Formann, Mine Damer og Herrer,

 

Introduksjon

Takk for invitasjonen til å komme og tale i Oslo Militære Samfund. Det er en ære å få lov til å forsøke å formidle noe av den forskningen vi gjør på Forsvarets forskningsinstitutt innenfor terrorismeprosjektet TERRA. Vi har siden 1999 hatt et fokus på politisk vold og terrorisme på FFI, de siste årene har vi i økende grad også sett på Pakistan og Afghanistan og de ulike aktørene som rører seg i det landskapet. Det er først og fremst dette denne presentasjonen skal handle om.

 

Pakistan har den siste tiden fått mye oppmerksomhet. Ofte som et resultat av ting som skjer i Afghanistan, ofte i skyggen av Afghanistan. Men det siste året har vi også sett fokus rettet mot Pakistan på grunn av ting som skjer i selve Pakistan – innenrikspolitisk. Mye på grunn av konfliktene i stammeområdene – området som grenser opp mot Afghanistan, men også på grunn av større terroristangrep inn mot de store byene, mot viktige mål – politiske, militære og internasjonale. Og ikke minst på grunn av regjerings- og Presidentbytte.

 

Laila Bokhari, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Hvorfor er det viktig å forsøke å tilegne seg kunnskap og forståelse om Pakistan? For det første fordi vi har et engasjement i Afghanistan – militært, diplomatisk, humanitært og politisk. For det andre fordi vi vet at Afghanistan er et viktig land for NATO. For det tredje fordi det som skjer i nabolandene til Afghanistan – altså både nasjonalt i de enkelte landene, men også bilateralt og regionalt – kan ha innvirkning på ting som skjer i landet. Sist men ikke minst, har Norge en stor norsk befolkning med bakgrunn og familie i Pakistan. De er opptatte av ting som skjer med deres familie der, mange er bekymret over det som skjer i deres andre hjemland. De har interesser og kontakter der. Dette kan selvfølgelig også utgjøre en stor ressurs i vår søken i å forstå ting som skjer lokalt.

 

Jeg ønsker her å se på noen spørsmål som kan hjelpe oss å forstå Pakistan i dag. Her står spørsmål som hvilke ideer staten Pakistan bygger på sentralt, hvem er viktige aktører og hva er viktige maktsentra og hva er deres interesser. Jeg ønsker også å belyse hva som har vært viktige tyngdepunkt i pakistansk utenrikspolitikk – nemlig landets forhold og posisjonering først og fremst til India – og som en forlengelse av dette landets forhold og manøvrering i forhold til Afghanistan. Jeg ønsker også å diskutere utfordringene vi ser i FATA, de føderalt administrative stammeområdene, hvor vi den senere tid har sett en reorganisering og styrking av både Taliban- og al-Qaida-sympatiserene grupperinger. Hva vil aktørene i disse områdene – og hva kan en gjøre i forhold til de mange utfordringene vi ser i den forbindelse?

 

Ideen om Pakistan

Pakistan fikk sin selvstendighet i 1947, da det ut av Det britiske imperiet på subkontinentet oppstod India og Pakistan. Pakistan ble på mange måter dannet som en motvekt til India, en muslimsk stat til forskjell fra det pluralistiske, men hovedsakelig hinduistiske, India. Pakistans identitet forklares ofte som ’Indias lillebror’. Pakistan skulle være muslimenes hjemland. Landet gikk derimot igjennom et stort psykologisk nederlag da Øst-Pakistan (det som senere ble Bangladesh) løsrev seg fra Vest-Pakistan. Det var ikke kun religion som kunne samle landet. Islam og tolkningen av hvilken rolle religion skal ha i statssystemet har vært et stadig tilbakevendende spørsmål.

 

Pakistans vanskelige forhold til sin store nabo i Øst, India, har vært fundamentalt i forhold til det meste av landets utenrikspolitikk. Det har også utløst en rekke konflikter mellom de to landene. Tre kriger er blitt utkjempet, hovedsakelig over landområdet Kashmir. Spesielt viktig her er de to grensekonfliktene over Siachen isbreen i 1984 og over Kargil i 1999. I tillegg har de to landene drevet et voldsomt atomkappløp til bekymring for verdenssamfunnet.

 

Militærets rolle og involvering i landets innen- og utenrikspolitikk har vært et annet tilbakevendende spørsmål. Militæret er en respektert og viktig institusjon i Pakistan. Det nyter store budsjettposter og stor respekt som en solid og trofast institusjon. I omkring halvparten av landets historie har militæret sittet ved makten, nå sist under General Pervez Musharraf. På folkemunne blir det ofte sagt at når de sivile politikerne ikke greier å ordne opp lenger, kan en alltid stole på at Militæret vil være der. Militære kupp blir av enkelte sett på som redningen ut av kriser. Spørsmålet er jo hva dette har gjort med andre institusjoner i samfunnet – og statsapparatet som helhet.

 

Pakistan i lys av Afghanistan

Pakistan har i den senere tid ofte blitt sett i lys av konflikten i Afghanistan. Landets forhold til Afghanistan har vært et viktig tyngdepunkt i dets politikk. Strategisk dybde inn i Afghanistan var viktig for å sikre landets interesser i regionen, ikke minst i forhold til India. Dermed har det vært viktig for landet å ha en Pakistan-vennlig regjering i Kabul. Vi kjenner til dette gjennom den langvarige støtten som en forlengelse av den kalde krigen til mujahideen som slåss mot sovjetiske styrker i Afghanistan, men også senere i den støtten som ble gitt til å så frøene til Taliban. Dette kulminerte selvfølgelig ved støtten til Taliban-regimet gjennom hele perioden frem til høsten 2001. Her så vi en helomvending i Pakistans politikk, og den talen Musharraf fremførte for å forklare dette blir sett på som historisk. Men, det er fortsatt viktig for Pakistan hvem som sitter ved makten i Kabul. Og det er ikke minst med dette i mente av vi ser Pakistan være bekymret i forhold til Indias ’manøvrering’, dets investeringer og kontakter i Afghanistan. Ut av dette kommer beskyldingene om ISI – den pakistanske sikkerhetstjenestens – innblanding i angrep mot for eksempel Den indiske Ambassaden i Kabul i juli 2008.

 

Pakistan er den senere tiden blitt omtalt av mange som ’The New Frontier in the War against Terrorism’. Vi vet at stammeområdene – de uoversiktelige grenseområdene – høsten/vinteren 2001 ble et tilfluktsområde for mange militante som flyktet fra sine skjulesteder i Afghanistan. I en lengre periode ble dette området sett på som en frisone, et arnested og et verperede for gamle og nye militante krefter. Uttrykket ’the Grand Central Station of Modern Militancy’ blir ofte brukt for å symbolisere hvordan ulike individer og grupper har brukt dette område som en gjennomfartsåre for aktiviteter andre steder. Her sies det at både al-Qaida- og Taliban-sympatiserende grupper har kunnet reorganisere seg – for så å utføre angrep i Afghanistan og andre steder.

 

Vi ser at flere både internasjonale og lokale pakistanske grupper har oppholdt seg i stammeområdene. Mange av disse har kontaktnettverk internasjonalt, og en bekymring blant amerikanske og vestlige myndigheter er om angrep planlegges ut i fra disse områdene. Her nevnes spesielt Islamic Jihad Union (IJU), Islamic Movement of Uzbekistan (IMU), og den algerske gruppen GSPC (som nå går under navnet al-Qaida in the Islamic Maghreb – AQIM). Individer med bakgrunn i alle disse gruppene har blitt arrestert av pakistanske myndigheter i stammeområdene. En vet også at enkelte planlagte angrep i Europa kan spores tilbake til disse områdene.

 

Mye av grunnen til den økte oppmerksomheten som er blitt rettet mot Pakistan og særlig stammeområdene, bunner i rapporter om økt antall cross-border angrep, altså at flere angrep utført inne i Afghanistan har utspring fra disse områdene. Videre ser vi flere antall konflikter inne i stammeområdene, i form av stridigheter mellom ulike grupper, men også aksjoner mot militære installasjoner, politi-, justis- samt politiske representanter. Det pakistanske militæret har også lidd store tap i området – noe som har ført til en sviktende moral i de militære rekker. En har også sett økt antall angrep og større angrep inne i Pakistan det siste året. Spesielt så vi dette i etterkant av Den røde moské hendelsen som fant sted sommeren 2007 i Islamabad. Her mente mange at pakistanske myndigheter og militæret gikk altfor hardt til verks for å løse den konflikten, noe som kan ha ført til en backlash i form av hevnaksjoner fra militante krefter.

 

Det siste året har en sett en rekke angrep spesielt rettet mot militære installasjoner, blant annet mot det militære hovedkvarteret i Rawalpindi. De fleste av disse angrepene er likevel i stammeområdene eller i grenseområdene, som for eksempel i provinshovedstaden Peshawar. I tillegg har en sett angrep på sentrale politikere. Her nevnes spesielt drapet på Benazir Bhutto, men også en rekke attentatforsøk mot tidligere President Musharraf, men også nylig mot den nye statsministeren Gilani. Våren 2008 så en også angrep mot Den danske Ambassaden i Islamabad, en restaurant ofte brukt av diplomater og utlendinger i Islamabad, og det forferdelige angrepet mot Hotell Marriott for ikke så lenge siden. Mange av disse angrepene ser ut til å ha utspring i stammeområdene. Det sies også at angrepene kommer blant annet som hevn på militære aksjoner i disse områdene.

 

Hva karakteriserer Stammeområdene?

FATA – de føderalt administrative stammeområdene – er hovedsakelig pashtunske områder. De syv distriktene – også kalt ’agencies’ – styres indirekte av guvernøren av nord-vest provinsen (NWFP) – som har sitt hovedsete i provinshovedstaden Peshawar. Områdene bygger på arven fra britene – de fikk aldri kontroll her og området ble brukt som en buffersone mellom britene og Russland. Da Pakistan så ble dannet, ble området innlemmet gjennom avtaler som i stor grad opprettholdt området som semiautonomt. Dette gir seg utslag i at pakistansk lovgivning ikke gjelder i disse områdene, politiske partier opererer ikke her og alminnelige valg holdes ikke. Og kanskje det viktigste er at den pakistanske tvangsmakten har liten rett til inngripen. Derfor skapte det stor uro da militæret for noen år siden inntok områdene. Guvernøren velger sine representanter (political agents) blant stammelederne i de ulike distriktene. Mangel på reell politisk representasjon har derimot vært en hovedbekymring for områdene.

 

Disse semiuavhengige politiske realitetene har gjort at stammene hverken har ønsket innblanding og at områdene ikke er blitt prioriert fra sentralt hold. Videre karakteriseres stammeområdene som underutviklet og nedprioriert – både politisk og økonomisk. Inntekten per person er under halvparten av der vi ser i resten av landet, det er stor arbeidsløshet og dårlig infrastruktur.

 

Hvordan er så situasjonen i grenseområdene i dag? Høsten 2007 kom det hyppige rapporter om en økt Talibanisering i de to provinsene FATA og NWFP. Yngre religiøse ledere hovedsakelig i 30-årene, med gode kontakter, forsøker å innføre Taliban-inspirert lokalt styre, støttet av sine lokale stammebaserte militser. Videre så vi i desember 2007 at Den pakistanske bevegelsen av Taliban (TTP) ble etablert, og tok kontroll over flere områder i FATA og NWFP. Fremtredende ledere er blant annet Beitullah Mehsud (34 år) i Sør Waziristan og Maulana Fazlullah (28) i Swat-dalen. Disse antas å stå bak den nye bølgen av selvmordsangrep i Pakistan, og beskyldes også for å gi fristed til lokale og utenlandske jihadister. Vi har også sett en rekke kraftige sammenstøt mellom regjeringsstyrker og lokale militser.

 

Noe som ofte mangler i vår analyse av disse områdene er en nyansering og differansiering mellom de ulike aktørene som opererer her. Ofte snakker en om en intern borgerkrig, konflikter mellom ulike lokale grupperinger internt i disktriktene. Det er klart at sekkebegreper som al-Qaida eller/og Taliban blir for enkle. Vi ser i de ulike distriktene at en har å gjøre med ulike grupper. I Nord-Waziristan og Bajaur ser vi hovedsakelig al-Qaida sympatiserende grupper og mange utenlandske jihadister. I Sør-Waziristan ser en at det pakistanske Taliban med Beitullah Mehsud i spissen har kontroll, i Kurram ser en hovedkonflikten ligge mellom sekteriske grupperinger, i Khyber ser en kriminelle gjenger operere under dekke som islamister samt at en har en rekke intra-sunni konflikter. De sist-nevnte ser vi trekke inn mot Peshawar og har stått bak en rekke angrep mot forsyningsårene inn mot Afghanistan (Torkham passet).

 

Det pakistanske Taliban (TTP)

I desember 2007 ble en gruppe ved navn Det pakistanske Taliban (TTP) etablert. Den fremstod som en paraply-organisasjon for en rekke ulike grupper og fraksjoner (tallet varierer, men en tror det er snakk om mellom 27 – 40 ulike grupper). Disse utgjør en blanding av lokale mullaher, lokale kommandanter, afghanistan-veteraner og stammeledere. Videre er gruppene fra alle de syv distriktene i FATA, men også fra andre regioner slik som Swat, Bannu, Tank, Lakki Marwat, Dera Ismail Khan, Kohistan, Buner og Malakand. De er altså mange og varierte.

 

Ved den initielle pressekonferansen ble følgende hovedmål uttalt av lederen Beituallah Mehsud:

  • Innføring av Shariah – islamsk lovgivning – først på lokalt nivå, så nasjonalt.
  • Tvinge det pakistanske militære ut av FATA
  • Føre en defensiv Jihad mot en aggresjon påført utenfra
  • Afghanistan ble sett på som en forlenget slagmark (det vil si, etter Pakistan)

 

Den tilsynelatende enigheten om disse målene skulle likevel snart slå sprekker. Såkalte skillelinjer og uenighet om sentrale temaer er ofte der vi kan se svakheter hos organisasjoner. Hos TTP har skillelinjene blant annet dreiet seg om forholdet til utenlandske jihadister, hvem som skal være hovedfienden, og hvilket forhold en skal ha til pakistanske myndigheter. Dermed har vi sett ulike holdninger til fredsavtaler og ulikt innhold i disse avtalene fremforhandlet med militæret eller representanter fra myndighetene.

 

TTP kan derfor ses på som en hybrid organisasjon, med mange, høyst ulike aktører, agendaer og tilnærminger til ulike spørsmål. Ofte ser en og at gruppene på veldig lokalt nivå har pragmatiske tilnærminger til problemstillingene de står overfor. Rapporter om splittelser innad i TTP går også på uenighet om bruk av vold. Ryktene om at medlemmer av TTP var involvert i drap av sivile i Mohmand Agency førte for eksempel til at noen trakk seg ut av alliansen. Rapporter om nye allianser som et resultat av denne type uenighet har en også sett. Men en har også sett rapporter om en spredning av TTP inn i andre deler av Pakistan. Blant annet skal Beitullah Mehsud ha inngått en allianse med en av de store Pakistan-baserte militante grupperingene, Lashkar e Jhangvi, i Karachi, helt sør i landet. Konsekvensene av disse splittelsene og forsøk på alliansebygging er det for tidlig å si noe om. Men det er viktig og interessant å følge med på. Det er også her en kan forsøke å se løsninger.

 

 

Pakistansk håndtering – fra Musharraf til Zardari

President Musharraf kom til makten i et statskupp sommeren 2001 – og selv om han har vært en kontroversiell statsleder, ledet han landet gjennom en høyst turbulent periode. Musharraf ble av mange pakistanere og utenlandske makter sett på som en moderat og stabiliserende leder i et land som var plaget av lovløs muslimsk fundamentalisme og korrupsjon. Samtidig var han til å begynne med støttet av pakistanske islamister, som tradisjonelt har hatt et godt forhold til militæret i Pakistan. Et moderat Pakistan ble også en viktig samarbeidspartner for USA og allierte etter angrepene på World Trade Center i New York og Pentagon i Washington i 2001, og de to landene samarbeidet om angrep i islamistiske stammeområder ved grensen til Afghanistan. Dette markerte en viktig dreining i pakistansk politikk, og har fått mange islamister til å se på Musharraf som en forræder. Det spekuleres i om dette kan være årsaken til en rekke attentatforsøk mot han og andre i statsapparatet.

Spørsmålet om en President i uniform ble også et tilbakevendende spørsmål for Presidenten – som ble sett å tilegne seg mer og mer makt til tross for løfter om et gradvis tilbakevending til mer demokratiske kjøreregler.

Hans håndtering av den økende uroen i stammeområdene, ved å sende pakistanske styrker inn i et område de knapt hadde vært i tidligere, skapte uro. Store militære tap førte til en ’all time low’ moral hos det pakistanske militæret, samtidig som de tapte anseelse og respekt i det pakistanske samfunnet ellers. Dette kulminerte i det kraftige militære angrepet for å slå ned på problemene knyttet til Den røde moské-hendelsen i Islamabad sommeren 2007. Det virket nå som om landets tidligere politikk – Musharrafs men også tidligere lederes politikk – om å støtte enkelte militante grupperinger nå skulle slå tilbake i et ”blowback”. Høsten 2007 så vi en rekke hevnaksjoner langt inne i Pakistan.

Problemet med arven fra tidligere ledere, den støtten som var blitt gitt Islamistene som en del av landets utenrikspolitikk forklares i et utdrag fra en nylig publisert rapport:

”Pakistan is probably the most difficult issue the next (US) president will face. It is both a victim of Jihadist terrorism – as with the assassination of Mrs Bhutto – and a sponsor and safe haven of Jihadist terrorism and it is unclear who’s on which side at any given time” (The Next Chapter, Pakistan Policy Working Group, september 2008)

Med en ny regjering og en ny pakistansk President på plass er dette et av de viktigste spørsmålene en står overfor. Dette fordi problemene som har ligget der lenge nå er kommet til overflaten og blir sett å kreve en ny politikk. Utfordringene i hvordan statsminister Gilani og president Zardari skal utforme en ny strategi oppimot stammeområdene har stått sentralt den senere tiden. Lederskapet er ikke minst blitt presset til å komme med løsninger etter flere rapporter om amerikanske angrep inne på pakistansk territoriet, noe som har ført til en økende anti-amerikanisme hos den pakistanske befolkningen.

Fra amerikansk hold uttrykkes derimot bekymring over at Pakistan enten ikke er villig eller ikke har mulighet til å eliminere de militantes fristeder i stammeområdene. De uttrykker bekymring nettopp fordi det har vært flere rapporter om økt cross-border aktivitet inn til Afghanistan og beskyldninger om pakistansk etterretningstjenestes involvering i angrep på blant annet Den indiske Ambassaden i Kabul. På pakistansk side har en lagt seg på en strategi som går på å føre samtaler og fremforhandle fredsavtaler i stammeområdene. I tillegg har det forekommet en rekke initiativ som oppfordrer lokale stammeledere å forme sine egne militser (blant annet i Dir, Bajaur og Swat). Spørsmål om økonomiske hjelpepakker og forhandlinger om politisk representasjon vil også komme opp.

Det viktigste for den pakistanske regjeringen har vært å overbevise sitt folk om at den innsatsen som føres i stammeområdene, men også ellers i landet, må skje på pakistanske premisser. Som både president Zaradari og statsminister Gilani har uttalt: Dette må ses på som en kamp for den pakistanske sjel. Dette er ikke en krig mot USA men en krig mot militante krefter.  

Dilemmaene er mange. Faren er at en aggressiv amerikansk (og pakistansk) fremtreden i området kan føre til et bredere opprør – og samle stammene, de militante og Taliban – mot en felles fiende. Dilemmaene er videre at pakistanske myndigheter trenger støtten fra det pakistanske folk jamfør valgløftene om at kampen mot terrorisme skulle føres på Pakistans premisser (Musharrafs høye upopularitet skyldtes blant annet at han ble sett på som en lakeie overfor amerikanerne). Men Pakistan er samtidig avhengig av internasjonal støtte, økonomisk og militært. Presset fra internasjonalt hold (Afghanistan, USA og NATO) må også matches med det press myndighetene føler fra egen befolkning.

Sentrale spørsmål og anbefalinger

Dilemmaene skissert overfor er sentrale hva gjelder muligheten for å få til et stabilt Pakistan, et solid lederskap og en stabil regjering som kan kunne utforme en langvarig strategi og politikk i stammeområdene men også generelt i håndteringen av et økende sikkerhetsproblem som militante grupperinger synes å utgjøre. En ren militær strategi i stammeområdene med store sivile kan føre til at en får lokalbefolkningen mot seg. Sivile tap og materielle ødeleggelser i området kan også gi de militante gruppene en enkel propagandaseier. Viktige spørsmål blir hvilke strategier en ser for området, og hvem en ser som partnere i en slik strategi. Like viktig blir spørsmålet om Pakistan tørr å ta et oppgjør med sin uklare historie hva gjelder støtte til militante islamister. Har Pakistan den vilje og mulighet til å gjøre dette?

Fra internasjonalt hold må en forsøke å støtte den nye regjeringen, Statsministeren og Presidenten. Gi dem tid til å stabilisere seg, forme sin egen politikk, og vær tålmodig med å la pakistanske løsninger få bli forhandlet frem. Internasjonale aktører kan bidra til et positivt klima ved å vise at en er opptatt av regionen, ikke bare for Afghanistans skyld, eller i egen interesse, men for Pakistan selv. Samtidig er det viktig å støtte opp om en bred samfunns- og statsbygging også i Pakistan. En åpen nasjonal debatt må føres av pakistanerne selv. Selv om Musharraf skal ha æren for mye god politikk også gjennom sine år ved makten, ble hans lederrolle uheldigvis altfor konsentrert. Det internasjonale samfunnet – med USA i spissen – så en god og trofast alliert i Musharraf, og det gav ham dessverre mulighet til uheldig maktkonsolidering. En må derfor fra internasjonalt hold være forsiktig med en for ensidig ”personpolitikk”.

Sist men ikke minst, må en stadig søke for å finne regionale plattformer og diskutere regionale problemer og spørsmål. India står fortsatt sentralt i Pakistans tenkning om sikkerhet og overlevelse i regionen. Regionale plattformer om samarbeid i handels- og miljøspørsmål er to områder en kan oppfordre. Hva gjelder sikkerhetsspørsmål bør både uformelle og formelle regionale og bilaterale arenaer for samarbeid støttes.

Deres Majestet, Formann, Mine Damer og Herrer, jeg vil få takke for oppmerksomheten.