Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9.desember 2013

FN operasjonen i Kongo – Et 50 års minne

Generalmajor (p) Eivind Stai
Oberst Bjørn E. Stai/Luftoperativt Inspektorat
Major Rune Jarwson/Luftforsvarsstaben

Generaler, (Admiraler), kollegaer, ærede forsamling. Jeg vil først få takke direksjonen for at den har gitt oss en mulighet til å ta et historisk tilbakeblikk på den norske deltagelsen i FN-operasjon ONUC i Kongo fra 1960 til 64. Tittelen et 50-års minne henspeiler helt konkret til èn del av den norske innsatsen, nemlig Luftvernbataljonens bidrag i 1963, og det er nettopp denne og de øvrige av Luftforsvarets bidrag som utgjør kjernen i dagens foredrag.

Derfor er det også tre luftvernartillerister fra Luftforsvaret som står på podiet i dag. Vi har satt sammen en tredelt presentasjon. Undertegnende vil som innledning gi en kort oversikt over den samlede Norske deltagelsen i Kongo operasjonen med hovedvekt på de flyoperative bidrag. Deretter vil Major Rune Jarwson, som har studert og skrevet om operasjonen, gi en orientering spesielt myntet på bidraget fra den Norske LvBn. Til slutt vil en veteran fra Kongo, pensjonert GM Eivind Stai, fungere som et «tidsvitne» og fortelle hvordan operasjonen artet seg fra bakken på Kaminabasen i provinsen Katanga i 1963.

Bakgrunn og opptakten til FN operasjonen

I Kongo-konflikten fra 1960 til 1964 var FN engasjert i sin til da største operasjon, både med tanke på oppdragets størrelse, kompleksitet og ikke minst operasjonsområdets utstrekning.

Den 30. juni 1960 fikk Kongo sin selvstendighet fra koloniherren Belgia. Avkoloniseringen var dårlig forberedt og var preget av stormaktsinteresser – både økonomiske og politiske – og ikke minst indre stridigheter og rivalisering hos de nye makthaverne. Soldatene i «Force Republique» var svært misfornøyd med at det kun var belgiske offiserer i sikkerhetsstyrken, og gjennomførte et mytteri der alt belgisk befal ble avsatt. Belgiske fallskjermsoldater ble 11. juli satt inn i flere byer i Katanga-provinsen og dette skapte panikk rundt om i hele landet. Katanga sto for mer enn halvparten av Kongos inntekter, og rett etter at de belgiske soldatene hadde inntatt Katanga, ble provinsen erklært selvstendig av Katangas leder Moise Tshombe. President Kasavubu og statsminister Lumumba anså Katangas løsrivelse som et resultat av belgisk våpenhjelp til provinsen og søkte derfor den 12. juli FN om hjelp, etter anbefalinger fra USAs ambassadør. Den 14. juli 1960 ble FN resolusjonen 143 vedtatt der Belgia ble bedt om å trekke seg ut av Kongo, og militær assistanse ble autorisert for å opprettholde ro og orden.

Generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld, forespurte den 16. juli om Norge hurtigst mulig kunne stille styrker til deltakelse i ONUC. Han var ute etter flygere, og spesielt helikopterflygere, men også flymekanikere og lette rekognoseringsfly. Forsvarsdepartementet og Luftforsvarets Overkommando drøftet saken, og de kom frem til at Luftforsvaret kunne sende 16 mann og to lette rekognoseringsfly uten at dette ville degradere Norsk beredskap nevneverdig. Allerede den 20. juli 1960, bare fire dager etter, reiste de første norske deltagerne med en C-119 fra 335 Skv til hovedstaden Leopoldville, og det norske bidraget var i gang. Tiden til forberedelse var da selvsagt svært kort, materiell og utrusning var begrenset, og kunnskapen om konflikten, mandatet og oppdraget var svært mangelfulle. Situasjonen i landet var uoverskuelig; alle de ulike partene i konflikten, manglende organisering av FN styrken og den ugjestmilde naturen, var med på å gjøre forholdene meget vanskelige for de første norske fredsbevarerne i Kongo.

Oversikt over de norske bidragene Helikopter + annet

Luftforsvaret stilte det største styrkebidraget, Hæren bidrog betydelig og offiserer fra Sjøforsvaret deltok også. Med enorme avstander var lufttransport kritisk, og Norge stilte fra starten av konflikten med besetning og bakkemanskaper til flere fly- og helikoptertyper samt sambandspersonell. Siden bidro Norge med flere kapasiteter, inklusive militærpoliti, transportkontroll, etterretningspersonell, mekanikere og sanitetspersonell i tillegg til en lett LVA Bn. Norsk personell tjenestegjorde på ulike baser i Kongo, med hovedvekt på N’Djili og N’Dola flybasene i Leopoldville, og på Kaminabasen og i Elisabetville i Kantangaprovinsen. Norge hadde og så «Air Commander» i Kongo en periode (1962-63) ved GM Christian Roy Kaldager. Luftforsvaret bidro med 790 mann av en total deltagelse på 1173 nordmenn gjennom hele perioden.

Helikopterbidragene besto for det meste av besetningsmedlemmer og teknikere, og norske helikopter ble aldri deployert til Kongo. De første norske deltagerne ble organisert i «Air Transport Base N’Dolo» sammen med svenske og danske styrker. Det ble i hovedsak fløyet med amerikanske Shikorsky 55 (eller H-19) – en helikoptertype Norge også opererte. Selv om helikopterpersonellet var underlagt en bestemt avdeling, ble de flyttet rundt til de områdene der det var behov for dem, sammen med det nødvendige antall helikopter. Det meste av flygingen ble utført over tett jungel «grønne helvete» og det eksisterte ingen organisert søk og redningstjeneste. Oppdragene fløyet fra Leopoldville var i stort transportoppdrag, og i provinsen Katanga fløy man rekognosering, medevac, veipatruljer, forsyninger ut til militære enheter i provinsen og transport av fredsmeklere. Helikoptrenes større ettersyn ble gjort på hovedbasene i Kamina og Leopoldville. Beskytning fra bakken var ikke uvanlig og noen av skadene som ble utbedret var etter kulehull. Flere norske flygere og besetningsmedlemmer ble tatt til fange både av katangesiske og uavhengige soldater. Heldigvis hadde mange nordmenn forberedt seg det de kunne, på egenhånd. Enkle forhandlerteknikker som utdeling av røyk, kjeks og sjokolade gjorde mange høvdinger blide, og førte da også til at nordmennene som oftest slapp fri etter kort tid.

Transportfly

I løpet av de fire årene ONUC var operativ ble det sendt ned fire norske fly til Kongo. Dette var to deHavilland Canada Otter fly (DHC-3) som var stasjonert i Kongo under hele operasjonen, og to Fairchild C-119G Boxcar transportfly fra 335 skvadronen, som kun var i Kongo i kortere perioder fra 1960 til 64. C-119og C-47 opererte ut fra ulike baser og utførte tradisjonelle transportoppdrag av både mat, forsyninger, ammunisjon og personell. Flyturer på opptil 12 timer var ikke unormalt, men det mest vanlige var oppdrag på en til syv timer. Blant alle transportskvadronene var det C-47 skvadronen Norge sendte flest personell til. DHC-3 Otter flyene kom opprinnelig fra Bodø Flystasjon og ble flydd derfra til Gardermoen hvor de ble demonterte og malt i FN farger. Den 30. juli 1960 ble flyene lastet i en amerikansk C-124 Globemaster på Gardermoen og fløyet til N’Dolo. Otterne ble plassert der det var behov for dem, ikke bare ved hovedkvarteret til Light Aircraft Squadron (LAS). Begge flyene var først stasjonert ved N’Dolo og ble flyttet til Air Tansport Unit Kamina sammen med resten av skvadronen i september samme året. Dette kom til å bli den permanente basen til avdelingen, under svensk ledelse.

Otter # 303 sitt siste oppdrag i 1964 ble spesielt. Under rekognoseringstur langs veien mot Lemera basen ble det åpnet ild mot flyet fra en veisperring, og et treff i en ledning medførte umiddelbart fall i oljetrykket. Under nødlandingen på en nærliggende vei ble den venstre vingen slått mot noen trær og flyet snurret 120 grader før det forsvant ut i bushen. Ingen av de seks ombord kom til skade i kollisjonen, men Otter 303 ble totalvrak og fløy aldri igjen.

Det norske transportfly- helikopterpersonellet og personell i øvrige funksjoner på basene gjorde utvilsomt en betydelig innsats for FN i Kongo, men innsatsen var også preget av mangelfulle forberedelser, opplæring om operasjonen, terreng, og kulturforståelse. Det må anses som ganske sikkert at en del av veteranene fra Kongo opplevde situasjoner som var vanskelig å leve med i etterkant og noen oppfølging av deltagerne i etterkant fantes ikke på 1960 tallet.

Med dette vil jeg avslutte denne første delen av dagens foredrag og overlate ordet til Maj Rune Jarwson.

Luftvernartilleriets deltakelse i Kongo 1963, foredrag i OMS

(Major Rune M. Jarwson, Luftforsvarsstaben)

Generaler, gode kolleger, ærede forsamling!

Jeg vil begynne med å takke for invitasjonen til å snakke om Luftvernartilleriets deltakelse i Kongo i 1963.

Det er nå 50 år siden Norge deployerte L-60 kanoner til Afrika. Om dere tenker: ”Han der holder seg godt til å ha deltatt i Kongo for 50 år siden” så må jeg umiddelbart fortelle at jeg aldri har vært i Kongo! Årsaken til at jeg står her som foredragsholder i dag det er at jeg har en snart 10 år gammel semesteroppgave fra Luftkrigsskolen som fortsatt forfølger meg.

Da jeg gikk LKSK 2 ble kadettene oppfordret til å skrive historiske oppgaver. Noe av årsaken til dette var at Luftforsvaret hadde ”ryddet” i arkivene sine på 70-tallet og at svært mye dokumentasjon var gått tapt. Jeg må innrømme at det å skrive denne oppgaven var en svært spennende oppdagelsesreise. Ferden startet i Luftmilitært tidsskrift og Norsk militær tidskrift via Gunnerus biblioteket i Trondheim og videre til Bortsettingsarkivet og Riksarkivet. Det var svært lite informasjon å finne og Luftvernet var stort sett omtalt i bisetninger. Vi var to kadetter som drev kildesøk og det var først da vi kom i kontakt med generalmajor Stai og andre veteraner at det endelig løsnet. Over en kopp nykokt kaffe og fersk hjemmebakst hos generalmajoren i Halden fikk vi tilgang til førstehånds informasjon og selve erfaringsrapporten fra 1963!

Min del av presentasjonen her i kveld blir altså en slags nypremiere av den semesteroppgaven jeg leverte inn en mild maidag i 2004. Det fulgte faktisk med litt prestasjonsnerver denne gangen også.

I min presentasjon vil jeg fokusere på følgende hovedtema:

  • Lufttrusselen og behovet for Luftvern Kongo
  • Den politiske beslutningsprosessen om å sende Luftvern til ONUC
  • Oppsetning og deployering av avdelingen
  • Endret oppdrag
  • Redeployeringen av avdelingen

Lufttrusselen og behovet for Luftvern

Et spørsmål som gjerne blir stilt ifm dette temaet er: ”Hva skulle vi med Luftvern i Kongo?”

På grunn av tidspress og et enormt operasjonsområde så var det slik at flåten med transportfly utgjorde ryggraden for hele ONUC-operasjonen. De kunne ikke basere seg på større logistikkoperasjoner med bruk av jernbane, lektere eller kjøretøy da vei og jernbane var i dårlig forfatning. Landaksene gikk i tillegg gjennom militært usikre områder.[1] Effektiviteten til FN var derfor avhengig av luftmobilitet for å transportere tropper og forsyninger både inn til Kongo og internt i landet.

Katanga, som den norske bataljonen deployerte til, var en av de rikeste og mest utviklede delene av Kongo og Moise Tshombe som var selvutnevnt leder for provinsen jobbet for å løsrive Katanga fra de sentrale myndighetene. Han hadde engasjert en mengde leiesoldater og opprettet også et eget flyvåpen som besto av ett franskprodusert treningsjetfly og 10 småfly. Jetflyet, av typen Fouga Magister, ble fløyet av en belgisk leiesoldat[2] og kunne utrustes med maskingevær, lette bomber og missiler. Som den norske bataljonssjefen sa så var det gudbedre ikke rare greiene militært sett, men de ga likevel total luftoverlegenhet og de var en formidabel trussel for FN som manglet tyngre våpen og overhodet ikke hadde luftvern.[3]

Flyene skapte alvorlige forstyrrelser for oppdraget, og spesielt de sivile mannskapene på transportflyene som var leid inn av FN nektet å fly i Kongo så lenge Fougaen opererte fritt. Transportoperasjonen var faktisk på grensen til å bryte sammen på grunn av effektiv propaganda rundt flyets kapasitet. Dette førte til at Sverige deployerte fem jagerfly av typen J29B Tunnan i slutten av september 1961 for å beskytte av flyflåten.[4]

Katangas flyvåpen ble også brukt til å angripe FN leire og Fougaen klarte for eksempel å hindre frigjøringen av en irsk bataljon som var beleiret ved å bestryke bakkemål. Bataljonen måtte overgi seg etter å ha gått tom for ammunisjon og forsyninger, og ble holdt fanget i nesten en måned. I september 1961 ble også Kaminabasen angrepet over en firedagers periode av fly som kastet små bomber. To av disse angrepene medførte personskade med drepte og sårede.[5]

Da Katanga startet en offensiv i desember 1961 ble det besluttet å ødelegge Luftkapasitetene deres. Og det klarte de svenske pilotene å gjøre i løpet av noen få dager.

I løpet av 1962 rustet Katanga igjen opp den militære kapasiteten og situasjonen forverret seg på ny.

Politisk beslutningsprosess om å sende luftvern

I oktober 1962 mottok Norges Faste Delegasjon ved FN en forespørsel fra FNs generalsekretær om å bidra med luftvernstyrker i Kongo. Denne ble videreformidlet til regjeringen den 25. oktober og anmodning gikk konkret på å avgi et batteri på 12 stykk 40mm luftvernkanoner til FNs vaktstyrker i Kongo.

På bakgrunn av forespørselen utarbeidet Forsvarsdepartementet stortingsproposisjon nr. 39 (1962-63) der det ble foreslått utkast til fire romertallsvedtak:

Stortinget samtykker i:

  1. At Norge stiller til disposisjon for De Forente Nasjoners Vaktstyrker i Kongo ett lett luftvernbatteri med befal og mannskap.
  2. At Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å foreta ekstrainnkalling av det nødvendige antall rekrutter.

III.            At Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å beordre befal og mannskaper til FN-oppdrag utenfor landets grenser.

  1. At Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å postere de direkte utgifter vedrørende luftvernbatteriet under tjenesten i Kongo på en forskuddskonto og at de tilsvarende refusjonsbeløp fra FN krediteres samme konto. På samme måte forholdes med utgiftene vedrørende de mannskaper som kalles inn i Norge til erstatning for dem som reiser til Kongo.

Av materiell ble det foreslått å sende bl.a. 12 stk L/60 kanoner, 12 stk firling mitraljøser,
1 radarstasjon og et tilstrekkelig antall kjøretøyer, dessuten feltkjøkken, håndvåpen, utrustning osv.

Bemanningen ble beregnet av Luftforsvarets overkommando til å bestå av rundt 55 befal og 260 korporaler og menige.[6] Proposisjonen ble saksbehandlet i Stortinget av Utenriks- og konstitusjonskomiteen gjennom Inst. S. Nr. 56/ 1962-63,[7] og videre behandlet i Stortingsdebatten 11. desember 1962. Utenriks- og konstitusjonskomiteens formann, Finn Moe fra Arbeiderpartiet, la frem saken og etterpå ble det åpnet for en debatt som ble svært kortfattet; kun tre stortingsrepresentanter knyttet kommentarer til saken.

  • Stortingsrepresentant Ingvaldsen (H) kommenterte at det var viktig at vi holdt egen beredskap i orden.
  • Stortingsrepresentant Bondevik (Krf) mente at Norge hadde en plikt til å være med i det fredsarbeidet som det er å ha vaktstyrker på utsatte steder i verden, samt at oppdraget ikke ville svekke egen beredskap hjemme.
  • Stortingsrepresentant Johan Andersen (Ap) kommenterte vedtak III og henstilte til at det skulle bli tatt hensyn til vernepliktige menige mannskaper som sa nei til å reise ut i operasjonen.

Alle romertallsvedtak ble enstemmig bifalt bortsett fra vedtak II som fikk to stemmer i mot.[8]

Ut fra den korte debatten og romertallsvedtak tre som ga FD fullmakt til å beordre befal og mannskaper til FN-oppdrag utenfor landets grenser synes det som om det var stor politisk vilje til å bidra i FN.

For cirka 10 år tilbake så hadde vi en relativt stor debatt rundt beordringsplikten av befal til internasjonal tjeneste. I lys av denne debatten så er romertallsvedtak tre spennende i seg selv.

Oppsetting og deployering

De forberedende arbeidene med å sette opp den norske luftvernavdelingen startet i midten av november 1962, altså rundt tre uker etter at forespørselen ble mottatt av Forsvarsdepartementet. Major Vidkun Isaksen ble plukket ut som sjef og dro til Kaminabasen i Kongo på en kortere rekognoseringstur i begynnelsen av desember og fullskala forberedelser ble iverksatt først da Stortinget godkjente innstillingen den 15. desember 1962.
Den 24. desember 1962, altså ni dager senere, ble hovedmateriell og ammunisjon skipet fra Oslo med et fartøy som het M/S Vikaren. Og den 2. januar 1963 møtte befal og mannskaper frem på Gardermoen for engasjement og verving. Forpartiet reiste fra Gardermoen den 8. januar og hovedstyrken reiste 14. og 15. januar.[9]

Bataljonen fikk altså 12 dager til innklarering, vurdering og kontroll av personellet. Engasjert befal møtte samtidig med korporaler og menige og det ble vanskelig å få gjennomført en tilfredstillende kontroll av personellet. Bataljonen ble derfor også belastet med en del personell som aldri skulle vært tatt ut til denne type tjeneste.

De som ble innkalt var fra alle forsvarsgrener og i alderen 20 til 40 år. Hovedvekten på utdanningen ved Gardermoen ble lagt på artilleridisipliner.

Organisasjon for Luftvern

Rent organisatorisk så ble en standard norsk luftvernbataljon brukt som grunnlag for oppsetningen. Denne ble redusert til 333 mann som ble organisert i en bataljonsstab, to kanonbatterier, ett stabsbatteri og en sanitetsavdeling. Bataljonen skulle i størst mulig grad settes opp med vervede mannskaper, men det viste seg imidlertid at det var store vanskeligheter med å få skaffet frivillig vervet personell med artillerikunnskaper. Det ble derfor tilbeordret 44 menige fra beredskapsbatteriene på Rygge og Sola. Den endelige styrken ble på 325 mann med 29 offiserer, 34 sersjanter og 262 korporaler og menige.

Når det gjelder logistikkdelen av oppdraget så var den relativt omfattende. Etterforsyning av reservedeler og erstatningsmateriell for teknisk og intendanturmessig vedlikehold kunne ikke påberegnes under oppholdet i Kongo. Planlegging og forberedelse av dette måtte derfor gjøres før avreise og opplegget ble basert på at bataljonen skulle være selvforsynt de første seks måneder av tjenesten i Kongo.

Hovedmateriellet og ammunisjon som ble sendt fra Norge juleaften ankom havnen ved Matadi den 21. januar 1963. Deretter var det videre transport med jernbane til Leopoldville, en kjøretur til flyplassen N’djili og så lufttransport til Kaminabasen.[10] Fra de første flylastene ankom basen den 2. februar tok det rundt en måned før alt materiellet var på plass.[11] Rundt 400 tonn med materiell var da fraktet til Kamina.[12]

Endret oppdrag

På juleaften 1962, altså samtidig som hovedmateriellet ble skipet ut fra Norge, ble FN-tropper i Kongo angrepet av katangesisk gendarmeri i Katangas hovedstad, Elisabethville, uten å besvare skytingen. Etter at ildgivningen hadde pågått noen dager og etter at Tshombe forgjeves hadde gitt ordre til sine styrker om å stoppe skytingen, så fant FN det nødvendig å gå til motaksjon. Den 29. og 30. desember iverksatte FN operasjon ”Grand Slam”. De svenske J29B Tunnan gjennomførte vedvarende angrep mot flyplassene ved Kolwezi og Jadotville og i løpet av de to dagene operasjonen varte fløy de 30 sorties og avfyrte 90 missiler og 5000 runder med 20mm kanoner. Selv om muligens ett til to ”Harvard” skolefly fra andre verdenskrig unnslapp var lufttrusselen i stor grad fjernet allerede før den norske luftvernbataljonen ankom Kongo.[13]

Bataljonssjef Isaksen har i ettertid fortalt at det syntes klart allerede før avreise at oppdraget ville få en endret karakter, men at FN mente at Katanga fortsatt ville kunne mobilisere flykapasitet med evne til å angripe Kaminabasen. De ønsket derfor at et luftforsvar ble etablert på basen.[14] Ved ankomst sørget kaptein, nå generalmajor, Eivind Stai for at det ble utarbeidet luftvernstillinger og komplette planer for luftforsvar.

På Kaminabasen var FN-troppene sterkt redusert på grunn av avgivelser som skyldtes uroligheter rundt om i Katanga og forsvaret av den enorme basen var bygget på kun ett svensk kompani.[15] Det nye oppdraget til den norske Luftvernbataljonen ble endret til vakthold og sikring av basen, men det spiste raskt på seg siden de var godt oppsatt med kjøretøy og tunge våpen. I tillegg til vaktoppdrag gjennomført de detasjementer og patruljer på opp til 600 km ut fra basen. De hadde også spesialister innen blant annet samband, ingeniør og bilmekanikere som ble flittig benyttet av FN.

Organisasjon for vakthold og sikring (V&S)

For å kunne løs de nye oppgavene ble det nødvendig å omorganisere bataljonen, men bataljonen måtte imidlertid ha for øye at den på kort varsel skulle kunne gå inn i sin primærrolle. Derfor ble den opprinnelige struktur stort sett beholdt, mens de enkelte enheter ble reorganisert internt. Kanontroppene ble organisert i 3 geværlag og et støttelag. Sambandstroppen ble organisert i mindre sambandsenheter, siden alle spesialoppdrag, det være seg detasjementer eller lengre patruljer, måtte utstyres med radiosamband og dertil egnede folk. Enheter som ikke ble aktivisert, som f.eks OP lag og LKR lag i Kontroll og varslingstroppen, ble overført til andre gjøremål og satt til å fylle vakanser som oppsto ved hjemsending av uskikket personell. Det ble også opprettet en liten leiravdeling som utførte nødvendig arbeid for driften av leiren.

Oppdragstyper

Oppdragene som ble løst kan til en viss grad sammenlignes med de oppdragene som Norge har utført i Libanon, Kosovo og Afghanistan, dvs patruljering, objektsikring og PSYOPS; altså det å vinne befolkningens tillitt.

Som et ledd i bestrebelsene etter å opprettholde ro og orden innen sekter C, sendte sektorsjefen ut patruljer til steder hvor det ikke var FN-detasjementer. Hensikten med disse patruljene var å vise styrke, rekognosere veinettets og broenes beskaffenhet, lodde stemningen blant sivilbefolkningen, samt å sørge for ro og orden. Den norske bataljonen ble tildelt flere patruljer, bl.a. til eksotiske steder som Kaniama, Kitenge, Munanga, Sokele og Kabondo Dianda.

Uteoppdragene begynte 14 dager etter etableringen på Kaminabasen. Det første detasjementet var Kilubi, og siden kom Kaniama, Kapanga, Sandoa og Luena.  Det er ikke tid til å dykke ned i detalj i oppdragene, men jeg vil berøre et par eksempler.

I Sandoa hadde bataljonen i oppdrag å blant annet innregistrere eks-gendarmer i den kongolesiske nasjonale arme (ANC). Befolkningen var meget Tshombe-vennlig og politisk bevisste. En vesentlig årsak var at Tshombe var fra dette distriktet og at hans mor og søsken bodde i byen. En bataljon av Tshombes gendarmer hadde vært forlagt i Sandoa og blitt boende etter at gendarmeriet var avviklet. Både nordmennene og svenskene, som hadde kontroll over området før den norske bataljonen overtok, prøvde å få gendarmene innregistrert i ANC uten å lykkes i stor grad. Gendarmer i full uniform ble flere ganger påtruffet i distriktet og måtte dermed bringes inn til det sivile politiet som inndro distinksjoner og emblemer. Bataljonen gjorde flere anstrengelser for å vinne befolkningens tillitt. Blant annet gjennom å arrangere fotballkamper, yte medisinsk bistand, transportbistand, og annen hjelp som de hadde utstyr og kvalifikasjoner til.

I Luena skulle de blant annet opprettholde ro, orden og sikkerhet innen ansvarsområdet. Ved en episode ba tre innfødte om hjelp etter at det sivile politiet hadde drukket seg full og gått amok i bydelen Cité Africaine. De var etter sigende bevæpnet med rifler og kniver og skulle ha mishandlet sivile. Da de norske patruljene kom til byen var politiet forsvunnet, men de fant et par eldre menn som var blitt slått i ansiktet og en kvinne som hadde fått brukket fingrene. Sju politimenn ble senere arrestert.

Det var også en del annet bråk som blant annet var stelt i stand av en ANC-styrke som hadde tatt seg til rett i byen Bukama. Styrken hadde fått FN-status, men de kastet sivile på gaten og avvæpnet det politiet og jaget de fra byen.

Re-deployering

I begynnelsen av mai 1963 kom de første ryktene om en fremskyndet repatriering av den norske luftvernavdelingen og den 18. mai ble bataljonssjefen kalt opp på radio fra Leopoldville og gitt ordre om å være klar til avreise den 27. og 28. mai. Altså 10 dager senere. Begrunnelsen for den tidligere hjemreisen var at FN manglet økonomiske ressursene til å opprettholde militære styrker i Kongo.

I løpet av den 20. mai ble de siste norske detasjementene inndratt og den siste uken ble konsentrert om gjøremål for klargjøringen før avreise. Blant annet ble det drevet intenst med sluttprøver for idrettsmerket, og pakking, veiing og utklarering av basen.

Bataljonen reiste fra Kaminabasen med 130 mann den 27. mai og med 135 mann den 28. mai. De fløy med Boing 707 fra Sabena som landet på Gardermoen sent på kvelden den 28. og 29. mai.  Personellet ble dimittert i løpet av torsdag 30. mai. På Kaminabasen var det igjen ett etterparti på 40 mann, 3 mann på sykehus og en offiser som var avgitt til sektorstaben. Etterpartiet kom til Norge i midten av juni og materiellet kom i begynnelsen av august.

Slide: Oppdrag utført

Oppdraget som luftvernbataljonen møtte i Kongo ble ganske annerledes enn de planla, men ut fra de skussmål avdelingen fikk av sjef ONUC så løste de oppdraget sitt på en meget tilfredsstillende måte:

“Your presence at Kamina at a vital stage of UN’s peaceful operations was a real deterrent to those opposing law and order and in no small way brought a quick decision in the establishment of peace in Katanga.”[16]

Offiseren som var avgitt til sektorstaben var generalmajor Stai som nå skal fortelle hvordan det var å være der.

Eivinds foredrag:

(Generalmajor (p) Eivind Stai – veteran fra ONUC)
(Skriftlig foredrag foreligger ikke)

Avslutning – «wrap-up»

Den 30. juni 1964 var hele FN-styrken trukket ut. Gjennom hele perioden fra 1960 til 1964 deltok over 70 000 soldater, nesten 3000 sivile administratorer, og 4200 eksperter fra 38 ulike nasjoner. 234 omkom, derav 195 i strid. Norge mistet én person (Sjt Hans Kristian Hansen).

Oppsummert kan man si at den politiske viljen til å delta i en FN ledet operasjon var betydelig fra Norsk side. Da som nå var deltagelsen i stort basert på frivillighet blant personellet, men også rekrutering av «sivile» med militær kompetanse forekom. Det kan hevdes at dette har en klar parallell til dagens norske forsvars og sikkerhetspolitiske innretning.

Norge bidro med strategisk viktige «assets» som fly, helikopter og luftvern i tillegg til andre spesialkapasiteter. Dette valget av bidrag, med høy kompetanse og høyt teknologisk nivå, kan man hevde fortsatt er gjeldende for Norske militære bidrag til internasjonale operasjoner.

Tiden for politisk og militær behandling og beslutning var uhyre kort – både i FN systemet og nasjonalt – en situasjon vi også ser gjentar seg i nåtid (ref Libya). Det kan utvilsomt hevdes at det var store mangler i tid til, og mulighet for, opplæring og misjonsspesifikk trening for det norske personellet som deltok i ONUC. Det var heller ingen oppfølging i etterkant. Således er det godt å kunne konstatere at politiske og militære myndigheter i dag tar dette på største alvor.

Det legges i dag betydelig vekt på at høyt treningsnivå i det daglige er den viktigste faktoren i klargjøringen av forsvaret personell til innsats – både nasjonalt og internasjonalt. Dette, sammen med et organisert system for forberedelse og en velfungerende veterantjeneste forbereder dagens personell på en svært mye bedre måte både, fysisk, mentalt og i evne til å løse pålagte oppdrag.

Med dette avslutter vi foredragene og gjør klar til spørrerunden – takk for oss.

 

[1] Klevberg, Håvard, “Logistical and Combat Air Power in ONUC”, s 44.

[2] Huldt, Bo et al ”Bevara eller skapa fred” (Norstedts förlag AB Stocholm, 1995), s 123

[3] Major Isaksen, Vidkun ”Den norske Lv-bataljonen i Kongo” Norsk militært tidskrift 123. bind – 134. årgang/ 10. hefte 1964. s. 679

[4] Klevberg, Håvard, “Logistical and Combat Air Power in ONUC”, s 43 og 45.

[5] Kristiansen, Rolf ”Norsk militær innsats for de forente nasjoner (1949-1970) s. 174

[6] Stortingsproposisjon nr 39 (1962-63) ”Om øket norsk bidrag til De forente Nasjoners vaktstyrker i Kongo”.

[7] Innstilling fra Stortinget nr 56 (1962-63) ”Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om øket norsk bidrag til De Forente Nasjoners vaktstyrker i Kongo” (St. prp. Nr. 39).

[8] Forhandlinger i Stortinget 11. desember 1962. Sak nr 13, pkt 2 votering.

[9] Isaksen, Vidkun, ”Rapport fra den norske LV avdelings tjeneste i Kongo 15-1 – 28-5, 1963” s1

[10] Kristiansen, Rolf ”Norsk militær innsats for de forente nasjoner (1949-1970) s. 154 – 156

[11] Rapport fra den norske LV avdelings tjeneste i Kongo 15/1-28/5 1963 s. 1-2 punkt 1-6

[12] Hederen, Olle ”Afrikansk mellanspel- En berettelse om hendelserna på Kaminabasen 1960-1964” s 51

[13] Klevberg, Håvard, “Logistical and Combat Air Power in ONUC”, s. 48

[14] Brev fra Vidkun Isaksen, 19. april 2004.

[15] Kristiansen, Rolf ”Norsk militær innsats for de forente nasjoner (1949-1970) s. 174

[16] Brev til bataljonssjef Oblt V. Isaksen fra Force Commander Kebbede Guebre. Isaksen, Vidkun Mai., ”Rapport fra den norske LV avdelings tjeneste i Kongo 15-1 – 28-5, 1963” vedlegg nr. 11.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 25. november 2013

Generalmajor Rune Jacobsen
Generalinspektør for Hæren

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

”12 år i Afghanistan – hva nå?”

Innledning

Ærede forsamling,

Det er med ydmykhet og stolthet jeg i kveld fra denne respekterte talerstol vil dele mine tanker om Hærens utvikling med dere. Men før jeg gjør så, vil jeg starte med å takke min forgjenger og gode kollega; generalmajor Per Sverre Opedal for hans innsats for Hæren og våre soldater. Han overlevert meg den 24. april i år en Hær i meget god stand, og vi står nå ved startlinjen for en historisk og viktig modernisering av Hæren og landmakten som helhet.

Hæren forteller to viktige historier: Den ene om hærsoldatene som reiste tappert til et fjernt land og utviste stort mot sammen med sine internasjonale og lokale våpenbrødre. Den andre om hærsoldatene som står på vakt og beredskap hjemme, fordi nasjonen trenger visshet om at dens ytterste skanse er sikret og statssikkerheten ivaretatt.

Hæren har en rik og spennende historie som del av Norges militærmakt, og som virkemiddel for å nå politiske mål. Det 21. århundre gir oss nye muligheter og nye trusler. Gjennom globalisering, teknologiske nyvinninger, folkevandring, urbanisering, ressurskonkurranse, miljøutfordringer, økonomisk uro, store forskjeller i levestandard og ustabile strømninger, vil Norge, på tross av at vi fremstår som en oase av stabilitet og ro, bli påvirket av verden rundt oss. Våre utfordringer og oppgaver har endret karakter. Men det finnes en tidløs linje i vår utøvelse av landmakt på vegne av de folkevalgte.

Det er våre politiske beslutningstakere som bestemmer hva Hæren skal være og hvor den skal anvendes. Det er min oppgave å sørge for at Hæren har en troverdig evne og reaksjonstid hver dag, samt fornye den, slik at den forblir en relevant kapasitet også overfor fremtidens utfordringer.

Årets gjennomføring av Army Summit handlet om å forutsi fremtiden og hvordan best forberede seg på en ukjent morgendag. En av mine observasjoner var at beredskap og evne gikk igjen som to sentrale begrep hos flere. Mer konkret snakket man om en troverdig beredskap og en fleksibel evne som fundament for å møte ukjente utfordringer i fremtiden.

Sokrates skal ha uttalt at ”en uorganisert mobb er like lite en hær, som en haug med steiner er et hus.” Han har helt rett (uten sammenligning forøvrig). Hæren er mer enn antall ansatte, soldater, materiell, avdelinger og geografisk lokalisering. Den må være organisert, utrustet, samtrent og mentalt forberedt på å mestre det ukjente.

Troverdig stridskraft og reaksjonsevne, blir to helt sentrale begrep på min vakt som generalinspektør.

Dette handler om; å legge forholdene til rette for at – våre soldater og avdelinger skal lykkes. Det handler om realistisk og utfordrende trening – materiell som er tidsriktig og klart, og en logistikk som fungerer. Det handler videre om å motivere medsoldater til å bestå den ytterste prøven når det er krevet, og i praksis leve opp til Hærens kjerneverdier respekt, ansvar og mot.

Flere hendelser de siste årene har minnet oss alle om at frihet og levesett ikke er noe vi kan ta for gitt. Vi som bærer uniform og landets politiske ledelse har igjen erfart at beredskap og evne ikke kan være tomme tall og prosenter. I en troverdig statssikkerhet er dette to viktige hjørnesteiner.

Derfor vil jeg i kveld reflektere over to sentrale forhold: hvordan skaper vi en troverdig reaksjons- og stridsevne, samtidig som vi fornyer oss mot en relevant og fleksibel landmakt i fremtiden? For å vite hvor du går, må du vite hvor du står. La meg derfor starte med status for Hæren ved utløpet av 2013.

Status 2013

Vi driver operasjoner hver eneste dag, i Norge og utlandet. Hver dag står det hærsoldater flere steder i verden med skjerpet blikk og løser oppdrag. Dette er våre strategiske korporaler og en innsats som vi ikke må glemme eller ta for gitt.

Det er leveransene fra soldater i tjeneste hver dag som definerer Hæren.

Lengst nord har Grensevakten operert delvis etter det nye grensevaktkonseptet. Som del av det nye konseptet, tilføres avdelingen en av to nye grensestasjoner ved årsskiftet, grensestasjon PASVIK. Konseptet vil skape en ny hverdag for grensevakten, og ikke minst øke den operative utholdenheten for våre grensejegere.

Grensevakten og MP-kompaniet i Brigade Nord skal gjennomføre en prøveordning med frivillig 18 måneders førstegangstjeneste for utvalgte stillinger. Tilbakemeldingene så langt er svært positive til å forlenge førstegangstjeneste, både fra de vernepliktige selv og avdelingene.

Kongevakten har ytterligere spisset seg mot sine to primæroppdrag: vakthold ved de kongelige residenser og bistand til politiet. Avdelingen utgjør Hærens viktigste bidrag til hovedstadsberedskapen, og har etablert et forbilledlig samarbeid mot andre etater. Det står stor respekt av måten de vernepliktige gardistene løser sitt oppdrag på i Oslo.

Den tredje manøverbataljonen, 2.bataljon, er omvæpnet og satt opp som en lett motorisert infanteribataljon. Jeg er imponert over de gode forberedelsene før sommeren, og resultatene som avdelingen har vist etter innrykket i august. Et nytt operasjonskonsept er under utvikling og bataljonen vil i fremtiden utgjøre en viktig kapasitet i brigadens operasjoner.

Hæren har startet etableringen av den nye hurtige reaksjonsstyrken i nord, med kjerne i Panserbataljonen og dens samvirkesystem. Flere viktige kapasiteter er allerede etablert med vervede mannskaper i bataljonen. Dette vil i vesentlig grad styrke brigadens stridsevne, og ikke minst reaksjonsevne.

Panserbataljonen leverer hovedstyrken til Police Advisory Team (PAT) kontingent 3, som deployerer til Afghanistan nå i desember. Videre har bataljonen startet sine forberedelser med å stille eskortebidrag til Nordic Battle Group 2015. Dette viser helt konkret hvordan satsningen på hele brigadesystemet gir økt operativ tilgjengelighet for oppdrag hjemme og ute.

Telemark bataljon har over år levert avdelinger til operasjonen i Afghanistan. Etter hjemkomst, er det nå trening av bataljonsstridsgruppen som har prioritet frem mot NATO Response Force beredskap i 2015.

Brigadens deltakelse på fellesoperative arenaer i 2013, senest forrige uke i Bergen, har vist på en meget god måte hvilke kapasiteter og ledelsesnivå Brigade Nord tilfører en fellesoperativ ramme. Det fellesoperative samvirket har kommet langt når sjef NO TG fra Marinen kan etablere en samlokalisert kommandoplass med brigadekommandoen på land. Det er en svært gledelig og nødvendig utvikling, og jeg vil berømme NO TG og Brigade Nord for initiativet.

Hærens befalsskole er nå samlet på Rena under ledelse av Krigsskolen og skal sikre en felles utdanning, profesjonsidentitet og dannelse for alle sersjanter i Hæren. Det gir oss et robust miljø for utdanning av våre sersjanter og troppssjefer. Det gir oss muligheten til å holde en sterkere rød tråd mellom nivåene i utdanningen, samtidig som det gir befalsskolen tilgang på faglige og pedagogiske muskler i HVS og Krigsskolen.

Fra 1. januar 2014 vil Hæren overføre Forsvarets spesialkommando til den nyopprettete avdelingen; Forsvarets Spesialstyrker. Hæren vil fortsatt pleie et nært forhold til FSK gjennom å samarbeide om utdanning, materiellutvikling og kompetanseflyt mellom avdelingene.

De neste årene er ikke planen å endre Hæren i større grad, men å fornye den i betydelig omfang. Personell- og kompetanseområdet er av særlig betydning i moderniseringen av Hæren, i tillegg til materiellområdet.

Overgang mot nasjonale oppgaver

Som jeg nevnte kort innledningsvis, har Hærens fokus siden 2012 skiftet fra hovedfokus på levering av kontinuerlig bidrag til NATOs operasjon i Afghanistan, til økt beredskap og evne for nasjonale oppgaver. Evnen til å levere styrkebidrag til operasjoner utenfor Norge opprettholdes, men Forsvarets nasjonale oppgaver skal i større grad være dimensjonerende for alle sider ved Hærens virksomhet fremover.

Det er imidlertid viktig å minne hverandre om at tolv år med løpende oppdragsløsning i Afghanistan har gitt Forsvaret generelt og Hæren spesielt, betydelig merverdi på mange områder. Jeg vil spesielt fremheve den oppdragsviljen og evne norske soldater og avdelinger har vist på bakken. Det står stor respekt av måten oppdraget har blitt løst på, og ikke minst av de som har gjort jobben på våre vegne.

Derfor er det en minst like viktig oppgave å dokumentere og formalisere de avgjørende erfaringene høstet i Afghanistan over i våre prosedyrer, utdanningsprogrammer og reglementer hjemme. Dette er det viktigste Hæren gjør i øyeblikket. Og det er en god måte å hedre de som har betalt en høy pris for sin innsats, at vi tar vare på de lærdommer som våre soldater har betalt med blod, svette og tårer.

Tilsvarende har løpende operasjoner i over 50 år hjemme i Norge gitt Hæren unike erfaringer i store forband og komplekse spørsmål. Dette er leveranser på lik linje med Afghanistan. Forsvar av Norge i rammen av FOHs operasjonsplan, med vekt på fullspektrum, høyintensive operasjoner, har de siste årene vært noe nedprioritert til fordel for Afghanistanoperasjonen. Re-etablering av denne evnen vil være en av mine hovedprioriteter i tiden fremover.

Det har opp gjennom årene blitt stilt spørsmålstegn med Hærens reelle stridsevne. Dette er en innfallsvinkel jeg i kveld ikke vil gå konkret inn i, annet enn å fastslå at den etter mening pr dato er god.

For ti år siden mistet Hæren mange årsverk, og med dem, viktig kompetanse. Det var en tøff hestekur. Kompetansen har siden den gang møysommelig blitt bygget opp igjen. Hæren har i dag mer enn dobbelt så mange ansatte som sommeren 2005, og har nå en fornuftig balanse mellom volum og innhold i strukturen i forhold til gitte rammer, men strukturen er tynn og sårbar.

Det denne Hæren har vist de siste tolv år på bakken i Afghanistan og hjemme hver eneste dag, gjør meg trygg på at vi har de viktigste byggesteinene på plass: soldater av høy klasse med vilje og evne til å utgjøre en forskjell. Kombinasjonen av den fornying som har skjedd og pågår fremover, med tjenesten hjemme og ute, gjør oss mer relevant enn noen gang tidligere.

Derfor er det min påstand i kveld, at Hæren har aldri vært kvalitativt bedre enn den er i dag!

Jeg har så langt reflektert rundt situasjonen i dag, og vil nå rette blikket fremover.

Hæren frem mot 2020

Fremover mot 2020 skal Hæren fortsatt være en moderne, relevant og fleksibel landmakt som kan levere. Hæren skal ha en markert økt operativ tilgjengelighet, og vår reaksjons- og stridsevne skal kontinuerlig forbedres og vedlikeholdes.

Det er viktig at Forsvaret utvikles i tett samarbeid mellom vårt operative hovedkvarter (FOH), forskningsmiljøet ved FFI, Generalinspektørene og FSJ. Vi må utfordre våre etablerte sannheter med tidsriktige og relevante scenariespill. Vi må evaluere vår egen og felles evne gjennom øvelser som GRAM. Dette er en uhyre viktig samarbeidssløyfe som tydeligere bør være premissgivende for Forsvarets fremtidige struktur- og kapasitetsutvikling.

Slik jeg ser det, må Hæren balansere to leveranser eller perspektiver:

Troverdig NÅ, med en reaksjons- og stridsevne til å løse gitte oppdrag.

Samtidig evne å utvikle relevante og fleksible militære kapasiteter og avdelinger i takt med fremtidens teknologi og trusler.

Troverdig nå

Troverdig nå, betyr at våre omgivelser stoler på at vi har den nødvendige evne, kvalitet og vilje. Vi må med andre ord være klar med det vi har, her og nå i våre garasjer og depoter, til innsats og støtte for kriser og hendelser.

  1. juli med bilder av gardister som ligger i paradeuniform med skuddsikker vest og klargjør stillinger på slottsplassen forteller om en resolutt vilje til å handle under kyndig ledelse av dyktige befal. For min del, viser bildene fra Slottsplassen en korrekt forståelse av oppdraget, plikt og rolle. Vi var klar med det vi hadde der og da – slik fungerer også resten av Hæren i dag.

Evne bygges særlig gjennom realistisk øving og trening. Ti år med scenariobasert trening og øving til operasjoner i utlandet har medført økt bevissthet på alle nivå i Hæren. Evne betyr også at vi har rett kompetanse og erfaring på rett sted i organisasjonen.

Troverdighet bygges gjennom transparent innsikt til våre kvaliteter og kapasiteter. Disse må utvikles i samvirke med andre sivile beredskapsetater. Det at hæravdelinger i store og mindre forband øver sammen med sivile instanser som politi og akuttmottak, gjør treningen realistisk og reell i nasjonal målestokk. Det gjør vår felles evne mer robust, og bedre i stand til å håndtere nye hendelser sammen, spesielt på lavere konfliktnivå.

Verneplikten er en viktig del av vår troverdighet. Flere har kritisert verneplikten i forhold til reell operativ evne fordi det tar for lang tid å utdanne de vernepliktige til høyt nok nivå av kampkraft, og at vernepliktige avdelinger bare har tilfredsstillende evne fra tre til seks måneder i året.

Jeg er grunnleggende uenig i konklusjonen om at verneplikt ikke gir tilstrekkelig operativ evne. Våre vernepliktige soldater viser en imponerende vilje til å løse oppdrag, til å gjøre sin plikt fra første dag.

Verneplikten står derfor ikke til diskusjon i Hæren. Den er grunnlaget for å bygge vår Hær, basert på de best kvalifiserte og motiverte ungdommer som ønsker å tjenestegjøre for noe som er større enn dem selv. Det er verneplikten som gir Hæren og nasjonen tilgang på reflekterte ungdommer med de riktige holdningene til å utøve makt på samfunnets vegne.

Den er et fundament og grunnlag for kvalitet i oppdragsløsningen som svært mange av mine allierte hærsjefer misunner meg. Forsvar er en samfunnsoppgave. Det er en hjørnestein i den moderne nasjonalstaten. Verneplikten er som tubaen i et musikkorps, du hører den kanskje best når den er borte.

Innføring av kjønnsnøytral verneplikt var et nødvendig første skritt i en modernisering av verneplikten. Den gir Forsvaret og Hæren tilgang på hele årskullet. Vi trenger og ønsker de beste fra hvert årskull til førstegangstjenesten.

Det er derfor en prioritert oppgave fra min side å modernisere førstegangstjenesten. Alle vernepliktige i Hæren tilføres særskilt kompetanse som jeg ønsker å utnytte bedre. Det være seg til befalsskole, krigsskole eller verving.

Jeg vil videreutvikle førstegangstjenesten i både form, innhold og ikke minst lengde. Vi må ta diskusjonen på hvilken tjeneste som skal være 12 måneder som i dag, hvor vi evt bruker 18 måneder, og minst like viktig, hvor kan vi ha 6 måneders førstegangstjeneste? Dette gjør Hæren selvfølgelig ikke alene, men vi vil være en sterk pådriver og bidragsyter.

Etablering av Hurtig Reaksjonsstyrke (HRS) Nord og økt bruk av 18 måneders tjeneste i kompetansekrevende stillinger, øker behovet for vervede, og begrenser tilgangen av mannskaper til vernepliktreserven. Flere må kalles inn til kortere tjeneste, for deretter å brukes i våre beredskapsavdelinger og Heimevernet.

Hærreserven er viktig for å opprettholde vår reaksjonsevne og operative utholdenhet. Personellet i Hærreserven er tidligere kontingenter fra de siste 3 årene. Det er Per, Ali og Kari, disponert inn i stilling som sanitetssoldat eller skytter, i kompani A, som de også gjorde tjeneste i under sin førstegangstjeneste.

For meg som GIH, illustrerer det faktum at Norge har operert i 12 år under varierende og krevende forhold i Afghanistan uten kjente brudd på krigens lover eller overtramp mot sivilbefolkningen, vernepliktens sanne kvaliteter. Det viser en profesjonalitet og holdningsstyrke blant norske soldater som bare er imponerende.

Det er min plan at Hærens avdelinger i fremtiden skal gå over til flerårige trening- og øvingsplaner, slik at avdelinger og deres respektive samvirkesystemer utvikler seg sammen over tid. Vi nullstiller ikke årlig, men repeterer kort bærende ferdigheter og beveger oss videre. Vi må knytte deler av Hærreserven til dette, slik at bærende kompetanse repeteres og den operative evnen og tilgjengeligheten økes i hele strukturen.

Ærede forsamling, jeg håper det har kommet tydelig frem at jeg har stor tro på dagens hær, den utviklingsretning som er lagt gjennom inneværende LTP, og ikke minst vernepliktens betydning for Hærens størrelse og kvalitet.

Et viktig spørsmål for meg i dag er, hvordan skal vi så sikre denne relevans og troverdighet også i fremtiden?

Relevant og fleksibel i fremtiden

En troverdig hær må være fleksibel og relevant for fremtidig bruk. Hvis ikke har den gått ut på dato.

Bruken av, og begrunnelsen for vår Hær og våre avdelinger, er og forblir et demokratisk ansvar. Det er de folkevalgte som bestemmer hva Forsvaret skal være.

Hvordan Hæren skal organiseres, utrustes og trenes er mitt ansvar. Det er mitt ansvar å sørge for at de folkevalgte har en troverdig hær de kan bruke i morgen.

En effektiv og troverdig Hær er fleksibel og løser alle pålagte oppgaver. Dette fordrer en bredde i kapasiteter, og bredden orkestreres i dag og i fremtiden av en brigadeledelse.

Brigade Nord er hjørnesteinen i forsvaret av landterritoriet. Den er på linje med kampfly og fregatter en kapasitet vi ikke kan være foruten. En hær i Norge mindre enn en brigade, er i mine øyne ikke en hær, men en milits. Brigaden er det laveste nivå som kan slå en motstander og ta tilbake tapt terreng, kritisk masse om dere vil.

Hærens videre utvikling skal finansieres gjennom bevilgninger og interneffektivisering. Gjennom Hærens siste omstilling i høst for å frigjøre ressurser til LTP målsettinger, er Hæren blitt svært slank innen EBA og personell. Noen vil kanskje si svært tynn, på grensen til mager – jeg velger å si senete.

For å nå LTP målene må vi bli enda flinkere til å identifisere og ta ut gevinst. Bla gjennom å trene og øve smartere, det være seg med økt simulatorbruk, tilpasse materiell i daglig bruk til daglig behov, og omlegging av måten vi gjennomfører kurs på. I dag er det substans bak våre avdelingstegn i hærens organisasjonskart. For å beholde solide avdelinger og systembredde fremover, må vi prioritere ressursene enda strengere dit de gir størst effekt.

Bevisst bruk av smartere innsatsfaktorer som kortholdsammunisjon fremfor skarp ammunisjon er ikke bare billigere, men gir muligheten for avanserte skyteøvelser på de skyte- og øvingsfeltene vi allerede har. Det betyr at vi må fremskaffe smartere løsninger tidlig i materiellprosjektene. Simulatorer bør kanskje komme først og ikke sist, slik at konvertering og opptrening kan skje med laser fremfor granater.

Ny teknologi og operative konsepter som NbF fokuserer på økt operativ evne, mens vi i realiteten allerede er tvunget til å se på hvordan vi kan gjøre tingene våre billigere. Det er et paradoks, og det må være et felles ansvar å sørge for at vi i fremtiden kan være soldater og ikke kremmere.

Hærens evne til å føre kommando på taktisk nivå betinger en brigadekommando som daglig utøver taktisk ledelse på vegne av styrkeprodusent eller operativ sjef.

Det er gjennom en operativ og aktiv brigadestruktur at Hæren gir våre offiserer realkompetanse i landmakt og hæroperasjoner, som grunnlag for videre tjeneste på fellesoperativt nivå i Norge, eller ved allierte staber.

Brigadekommandoen er også det laveste nivå for utnyttelse og synergi med de fellesoperative ressurser som flystøtte og maritim støtte. Det er også i en brigaderamme at våre bataljonssamvirkesystemer med kjerne i de tre manøverbataljonene oppnår tilstrekkelig fleksibilitet og utholdenhet.

Det gleder meg at betydningen av brigaden er tydeliggjort i Stortingsproposisjon og iverksettingsbrev for langtidsperioden. Brigaden tilføres her nytt materiell og viktige årsverk i en størrelsesorden som det er lenge siden vi har sett.

Til tross for min entusiasme for, og tro på Hærens pågående utvikling, skal jeg ikke legge skjul på at veien videre er ressursmessig krevende. Kravene til interneffektivisering er beintøffe. Slik jeg ser situasjonen nå, er utfordringene ikke uoverkommelige, men det krever at vi lykkes med å drifte smartere, slik at våre ressurser i størst mulig grad kan nyttes til trening og øving. Trening og øving må gjøres rimeligere, med like god eller høyere kvalitet.

Oppsummert; den fremtidsrettede Hæren har en stående brigade, med en robust brigadekommando, og med systembredde til å kunne gjennomføre fullspektrum operasjoner også i 2035.

Mangfold

En relevant og fleksibel hær er også en hær med stort mangfold.

Hæren har i likhet med Forsvaret arbeidet over flere år med å rekruttere og beholde flere kvinner. Flere kvinner er i seg selv et mål fordi det gir oss muligheten til å være relevant i flere situasjoner og kulturer, samtidig som det gir oss et bedre grunnlag for å rekruttere de beste soldatene. Personlig er jeg og overbevist om at heterogene avdelinger er bedre oppdrags- og problemløsere enn homogene.

Dagens og fremtidens Hær er sammensatt og spesialisert, med krav til fleksibilitet både nasjonalt og internasjonalt. Det gir et rom og behov for en lang rekke forskjellige mennesketyper, uavhengig av kjønn, kultur, religion og legning. Det er derfor i Hærens interesse å kunne rekruttere bredt i befolkningen som helhet.

Det betyr flere sivile i stillinger, hvor sivile gjør en minst like god som en militær ansatt. Det betyr at vi må satse mer på alle typer kompetanse, herunder rekruttere bedre, og anvende tilgjengelig personell smartere og mer fleksibelt.

Fremtidens hæravdelinger vil operere i en annen form for mangfold: sammen med andre flernasjonale styrker. Interoperabilitet blir derfor viktigere. Norge sammen med Russland er de eneste kjente land i Vesten med reell vekst i forsvarsbudsjettene. Våre allierte har alle reduksjoner, enkelte til dels store reduksjoner. Av denne grunn tror jeg fremtidens internasjonale oppdrag av rent økonomiske årsaker, i større grad enn tidligere vil bli flernasjonale.

Dette vil kreve økt samøving med våre foretrukne partnere. Tilsvarende vil likhet i type materiell, prosedyrer og evne til nettverksbasert samhandling, bli stadig viktigere. Særnorske løsninger og standarder vil vanskeliggjøre flernasjonal innsats. Derfor er det viktig at Hærens fornying ikke bare muliggjør evne til, men faktisk øker vår evne til interoperabilitet.

Spesialistordning

Interoperabilitet er også viktig i personelldimensjonen. Fornying av kompetansestrukturen med innføring av et NATO kompatibelt spesialistkorps vil ikke bare øke vår interoperabilitet, men jeg vil si det så sterkt at det er å anse som en nødvendig forutsetning for at Hæren skal nå sine mål.

Flere av mine forgjengere har arbeidet iherdig for en slik ordning, og jeg konstaterer med glede at ny regjering har dette i sin plattform. Forsvaret og Hæren er svært kompetansekrevende organisasjoner. Vi trenger både ”mastere” og ”mestere.” Det pågående arbeidet i FD, med ny befalsordning, som ivaretar hensynet til masteren og mesteren, er i aller høyeste grad fremtidsrettet.

Hæren har tidligere satt merkelappen spesialist på dette befalet som ønsker å være en utøver av militærmakt med et ”mesterbrev” innenfor sitt fagfelt. OR-tilpasset befalsordning (som det heter på NATO språket), skaper et høyst påkrevet handlingsrom for å beholde tyngre kompetanse på lavere nivå i Hæren. Spesialister er befal som er yrkestilsatt i et eget fagrettet karrieresystem. Spesialistene representerer dybde- og fagkompetanse og skal bidra til kontinuitet gjennom lang tjenestetid ved avdeling på lavt nivå.

Realistisk trening innebærer en økt risiko. Mesteren på bakken er en garantist for at slik trening kan gjennomføres, og derigjennom øke soldatenes og avdelingens operative evne. Spesialistbefalet skaper således rom for realistisk trening på en troverdig og ikke minst sikker måte.

Kombinasjonen av ”mastere” og ”mestere” vil gi Hæren bedre avdelinger med høyere ferdighetsnivå, mindre ulykker og til en lavere kostnad.

Innføring av en spesialistbefalsordning i Hæren er for meg det viktigste målet på min vakt.

Fra personelldimensjonen vil jeg nå bevege meg til hardware dimensjonen.

Materiell

Hæren står overfor den største fornyingen av sitt hovedmateriell siden Marshall-hjelpen. Selv om vi er soldater i bunn, opererer våre mannskaper og befal teknologiske plattformer som i kompleksitet ligner mer og mer på moderne jagerfly og fregatter.

I årene fremover mottar vi materiell for over 20 milliarder kroner, fordelt på omkring 160 aktive materiellprosjekter. Jeg vil i kveld trekke frem noen få prosjekter, og hvordan de fornyer vår operative evne.

Hærens nye kampvogner (CV90) blir like mye en sensor og informasjonsbærer som de blir et stridskjøretøy. Gjennom nettverksbaserte systemer økes andelen sensorer og effektorer betraktelig. Vår evne til å dele og bruke den økte informasjonsmengden blir avgjørende.

Hovedkampsystemet med nye stridsvogner, nye tyngre støttevogner og fornying av alle sider ved vårt artilleri, gir Hæren en helhetlig og balansert fornying i hele systembredden.

Kampluftvern vil tilføre brigaden og landmakten en ny og helt nødvendig kapasitet, og samtidig direkte bidra til økt operativ evne og styrkebeskyttelse. Jeg vil benytte anledningen til å takke generalinspektøren for Luftforsvaret for det gode samarbeidet vi har på luftvernsiden.

Ubemannede, ubevæpnede droner er en annen side hvor Hæren og Luftforsvaret sammen må finne de gode løsningene, som setter oss i stand til å skape bedre situasjonsforståelse og evne til å løse oppdrag i en landtaktisk eller fellesoperativ ramme. Tilsvarende bør vi også i tiden fremover se på mulighetene for å implementere en mer robust taktisk transporthelikopter kapasitet til støtte for Landmakten. Dette foreligger ikke i eksisterende planer, men jeg mener tiden er moden for å tørre å diskutere dette.

Den enkelte soldat er også et system i seg selv. Moderne bekledning, beskyttelse, ildkraft og kommunikasjon, gjør den enkelte av oss til et system på lik linje med kampvogner og andre. Det er en hårfin balanse mellom teknologisk nyvinning og praktisk nytte på dette området. Vi står overfor mange av de samme problemstillingene som ellers: hvor mye vekt kan vi tillate, hvilke systemer arbeider godt sammen og motsatt.

Den norske soldat har utstyr i verdensklasse, det være seg bekledning, bevæpning eller beskyttelse.

Det er samtidig viktig å minne hverandre om at moderne høyteknologi også medfører økt sårbarhet.

Den relevante og fleksible Hæren er høyteknologisk digitalt konfigurert, med evne til å gjennomføre operasjoner analogt. Moderne militær og sivil teknologi skaper fantastiske muligheter for samhandling og effekt. Samtidig skaper den en fallgruve: evnen til å utnytte ny teknologi effektivt må ikke skje på bekostning av evnen til å operere når teknologien ikke virker. Bruk av kalk, fettstift, kart og kompass må fortsatt beherskes, selv om teknologien stort sett har gjort dem overflødige.

Som oberst i HST i 2004 var jeg med å kjempe innbitt for Hærens viktige materiellprosjekt, senere også som STSJ i 2007. Jeg var ved ingen av tidspunktene sikker på at vi skulle lykkes. Det er derfor med stor glede jeg i dag konstaterer at alle de for Hæren viktige materiellfornyingsprosjekter er i ferd med å bli realisert i innen 2020.

Avslutning

Jeg har i det forutgående prøvd å beskrive status, fokus og retning for Hæren etter 12 år i Afghanistan. Bestillingen fra OMS var; GIHs visjon for Hæren. For i det minste å svare på noe av bestillingen vil jeg avslutte kveldens foredrag med at:

Min visjon for Hæren er ganske enkel. Det er en hær som har troverdighet hver eneste dag. Troverdighet i form av kompetent personell, tidsriktig materiell og samtrente avdelinger med god reaksjonsevne. Troverdighet i form av at vi leverer når vi blir bedt om innsats. Troverdighet ved at den enkelte hærsoldat bærer, ikke bare sin uniform med stolthet, men også Hærens verdier på en trygg og god måte.

Det er en relevant hær som til enhver tid har kapasitet og evne til å yte innsats innenfor et bredt spekter. Relevant og interoperabel med allierte og flernasjonale styrkebidrag. Relevant og samøvet med fellesoperative kapasiteter. Relevant og samtrent med sentrale myndigheter, institusjoner og etater. Relevant i forhold til gjeldende og sannsynlig trussel (=Brigade med full systembredde).

Men uansett hvor mye teknologi, avstandslevering og fjernstyring vi tilsetter, så er strid, konflikt og krig alltid et spørsmål om intim sosial interaksjon mellom mennesker. For Norge er det soldatene i Hæren som er den viktigste og mobile delen av denne sosiale aktiviteten, og det er deres evne og vilje til å forsvare landet som utgjør kjernen i vårt landmilitære forsvar.

Hæren er mennesker. Ansvarsbevisste og holdningssterke soldater, med evne til strid og vilje til seier, og med mot til å gjøre det som er rett.

Takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 11. november 2013

Bjørn Tore Godal

Foto: Kjell Huslid, OMS

«Militær intervensjon som politisk virkemiddel i dagens verden» –
eller Maktbruk og norsk utenrikspolitikk.

Kontrolleres mot framføringen

Takk for hyggelig invitasjon!

Sist jeg sto på denne talerstolen var i januar 2001. Jeg hadde den gang gleden av å presentere hovedintensjonen i den nye forsvarsreformen som ble til i skjæringsfeltet mellom en ny tids sikkerhetspolitiske utfordringer og våre grunnleggende nasjonale behov.

Jeg vil prøve å sette dagens tema inn i en historisk, men også tidsaktuell sammenheng.

I oktober 1905 la utenriksminister Jørgen Løvland fram sine tanker for Stortinget om det nye selvstendige Norges utenriks- og forsvarspolitikk. I datidens debatt var det oftest en dyd å mene at det beste for Norge var «ingen udenrikspolitik at have». Løvland følte behov for å presisere dette nøyere. Hans nøkkelformulering var: «-… opgaven maa være at holde os udenfor deltagelse i de kombinationer og alliancer, som kan drage oss inn i krigseventyr med nogle av de europeiske krigerstater…«. For en helt fersk utenriksminister i en ny selvstendig stat representerer ikke denne uttalelsen nettopp toppen av diplomatisk finfølelse. Men så var da heller ikke diplomati noe som sto høyt i kurs i det nye Norge. Det er ikke godt å vite hvor Jørgen Løvland hadde befunnet seg i dagens sikkerhetspolitiske debatter. Jeg vil tro han hadde funnet seg godt til rette i Venstres liberale tradisjoner og vært noenlunde midt på treet i vanskelige debatter og avveininger.

(Utenrikspolitikkens fundamenter)

Siden 1905 har pendelen svingt i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk under sterke inntrykk av skiftende tider og nye behov. Professor Olav Riste har skrevet om de tre formative faser i norsk utenrikspolitikk. Og vi finner elementer fra alle disse fasene i vår tids debatt.

Det nasjonsbyggende prosjekt i 1905 rommet et sterkt ønske om å holde avstand ikke bare til våre tradisjonelle unionspartnere, men også til de europeiske stormakter som i sin tid hadde gjort Norges status til en salderingspost under freden i Kiel knappe hundre år før. Det tryggeste i 1905 ble antatt å være å holde pusten etter vår nasjonale selvtekt og deretter ligge lavest mulig av frykt for å bli involvert i europeiske begivenheter som historien hadde vist at vi hadde liten kontroll over. Riste kaller det nøytralitetsfasen i norsk utenrikspolitikk. Denne nøytralistiske åre kan gjenfinnes i alle år siden (ikke minst i EU-debattene), men den er ellers kommet på defensiven både etter den første og særlig den andre verdenskrig.

Den første verdskrig ble et meget dramatisk varsel om at det ikke lot seg å gjøre å gå skadefri gjennom tilværelsen ved hjelp av den vedtatte kombinasjon av en meget passiv utenrikspolitikk og en sterkt utadvendt handels- og skipsfartspolitikk. Nøytraliteten reddet ikke livet til 2000 norske sjøfolk. Over hele Europa lød kravet om aldri mere krig. Ut av krigens vanvittige lidelser og ødeleggelser vokste kravet om en sivilisert rettsorden der folkerettsregler, fredsmekling, voldgift og nedrustning stod i høysetet. Folkeforbundet så dagens lys – og Norge var i fremste rekke, inspirert også av Fridtjof Nansens humanitære dåder langt borte fra kongeriket. Veien til Norges rolle i nyere tid som tilrettelegger i fredsprosesser er ikke lang. Olav Riste kaller det misjonsfasen i norsk utenrikspolitikk og den bærer vi alltid med oss, preget av viktige kulturelle og sosiale strømninger, ikke minst av kristendommens og arbeiderbevegelsens solidaritetsidealer.

Som kjent ble Folkeforbundet etter hvert paralysert. Som så mange ganger før ble de faktiske maktforholdene avgjørende for utviklingen, ikke traktatene og idealene. Bare gjennom en alliert kraftanstrengelse fra Storbritannia, USA, Sovjetunionen og styrker under kontroll av eksilregjeringene lyktes det å tvinge Nazityskland i kne. Nøytralitet, maktesløshet og apati skulle så avløses av alliansefasen i europeisk og global sikkerhetspolitikk gjennom håndfaste kollektive sikkerhetsgarantier i NATO og en global verdensorganisasjon med sikkerhetspolitiske fullmakter, De Forente Nasjoner.

(De nye utfordringer)

De sikkerhetspolitiske utfordringer vi er blitt stilt overfor de to siste tiår passer tilsynelatende ikke helt inn i bildet av de tre formative faser i utviklingen av norsk utenrikspolitikk fra 1905 til Murens fall ved inngangen til 1990-tallet. Det geografiske element er mindre viktig enn før og avstand er i stadig mindre grad noen garanti for at man er trygg. Truslene mot vår sikkerhet er asymmetriske og grenseoverskridende på en helt annen måte. Regional og global terrorisme, informasjonskrigføring, nye militante versjoner av grenseoverskridende religiøse og etniske kamper m.m. er kjennetegn på den nye tid. Det sikkerhetspolitiske bildet er blitt langt mer komplisert og sammensatt.

Kravet utenfra, men også her hjemme, om at vi bør ta ansvar er påtakelig for en ressurssterk nasjon som Norge. Samtidig kan vi som et lite land i liten grad styre det videre forløp i de konflikter vi velge å la oss engasjere i. Da er vi i er i sterk grad avhengig av den kollektive fornuft, helst slik vi selv definerer den, – og av våre alliertes gode skjønn.

Noen få ganger er et enkelt: Sveriges nåværende utenriksminister Carl Bildt var på 90-tallet EUs koordinerende representant på Balkan og var i starten av sitt oppdrag fortvilt over manglende kommunikasjonsutstyr til bruk i all den innsats fra EU-landene han var satt til å koordinere. Beslutningsprosessene om finansieringen av dette utstyret internt i EU var uendelige – og det var en glede for Norge å fortelle en lettere himmelfallen Carl Bildt: «Glem det, Norge tar regningen uten flere prosesser. Få utstyret på plass.» Det var absolutt også i vår interesse som giver at også EUs innsats fungerte optimalt. Beløpet var ikke avskrekkende stort.

(Maktbrukens dilemma)

Det er langt mer krevende å bidra i håndfaste militære flernasjonale operasjoner der tyngdepunktet i beslutningsprosessene ligger i strukturer vi har begrenset innflytelse over. Vi bærer alltid med oss maktbrukens alvor og etiske dilemma. Menneskeliv må behandles med det dype ansvar og alvor det fortjener. Faren for tap av liv må stå i et forhold til hva vi kan tape ved ikke å engasjere oss. Bruk av makt er uansett et nederlag for den siviliserte verdens normer slik vi kjenner dem gjennom FN- erklæringen om menneskerettighetene og andre konvensjoner og avtaler i folkeretten. Det vil derfor ligge en sterk tilbøyelighet til å unnvike bruk av makt i det lengste – og prøve alle andre veier til konfliktløsning. Maktbruk bidrar selvsagt i liten grad til den angrepnes forståelse for angriperens gode hensikter. Det framstår som legitimt å forsvare seg. Den dyreste freden er som regel alltid mye billigere enn den billigste krigen. Maktbruken har alltid sin egen dynamikk og troen på at man ser ende på konflikten avløses ofte av ny voldseskalering utenfor egen kontroll. Dermed stilles det store krav til edruelighet, politisk og militærstrategisk klokskap før man går til det skritt å anvende maktmidler.

(Den første prøve)

Den kalde krigens slutt ved inngangen til 1990-tallet markerer et tidsskille i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Fra en statisk stillingskrig med to dominerende sentre, der vi selv var knyttet til det ene, men nær nabo med det andre, trådte konturene av et nytt landskap fram, med mange spillere. Jeg ble medlem av Stortingets utenrikskomite i 1989 (akkurat i tide!) og overtok som leder av komiteen etter at Gro Harlem Brundtland ble statsminister i november året etter. Det falt det i mitt lodd å styre komitebehandlingen av den første Irakkrigen. Saddam Husseins provoserende angrep på Kuwait var til de grader «out of area» i den kjente NATO-terminologien. NATO kom da også til å spille en meget beskjeden rolle. Det ble en «coalition of the willing». Vedtakene i FNs sikkerhetsråd var klare nok, ikke med det formål å fjerne Saddam, men å komme et lite angrepet land til unnsetning. Dette avstedkom ikke større motforestillinger i Stortinget. Bare i SV var det mislyd. Men i opinionen, slik den framkom i meningsmålingene, var det tilbakeholdenhet og skepsis til norsk deltakelse i selve krigshandlingene. Bidragets innretning ble forholdsvis beskjedent, et kystvaktfartøy som støtte- og forsyningsfartøy til en dansk korvett. Men det var symboltungt nok for et nordlig land med meget spinkle militærmaritime tradisjoner i den delen av verden.

Maktbrukens formål var avgrenset; verne om et lite lands integritet. Ingen forutsetninger om framtidig styresett hos den angripende stat ble lagt til grunn, ei heller hos den angrepne, for den saks skyld. Slik sett var resultatene av den første synlige norske militære deltakelsen, utover de mange klassiske norske FN-oppdrag av fredsbevarende karakter, lett å måle. Koalisjonens oppdrag ble en suksess. Oppfølgingen, den annen Irak-krig, skulle bli en helt annen historie.

For Norge ble Kuwait/Irak-krigen ikke mye mer enn en forsiktig test av badevannet i forhold til de konflikter som fulgte. Slik sett ble det første Irakkrigen en «greiere» inngang til de to neste tiårs kriger, kriser og tilhørende dilemmaer, der nyansene mellom svar og hvitt og debatten om mål, virkemidler og måloppnåelse er adskillig mer påfallende og påkrevete.

(Balkan)

Det neste store krisescenario skulle ryste oss på en helt annen måte. Balkan og Jugoslavia lå på vårt eget kontinent en kort charterreise borte – og for de eldre blant oss med en følelse av naboskap med røtter i felles motstandskamp mot fascismen.

Grusomhetene på Balkan i form av overgrep, mord og etnisk rensing ble i alle sine faser på 90-tallet en sterk motivasjon for handling. Det var motiverende for samling om mye, men ledet også til splittelse. Den serbisk-russiske dimensjon satte som kjent en effektiv stopper i Sikkerhetsrådet for nødvendige tiltak til beskyttelse av den ikke serbiske sivilbefolkningen i Kosovo og bombingen uten FN-mandat var et faktum. Den framsto likevel som legitim i norsk opinion, siden alternativet, utsiktene til fortsatte omfattende myrderier var verre. Flertallet i SVs stortingsgruppe fulgte Kristin Halvorsen, regjeringen Bondevik og Arbeiderpartiet, om enn med mye internt rabalder.

Det kan stilles spørsmålstegn ved mye, ikke minst FNs maktesløshet ved kritiske korsveier under konfliktene i det tidligere Jugoslavia, manglende militære kapasiteter og mandater. Men i det store og hele er det ingen tvil om at den samlede sivile og militære innsatsen fra FN, NATO, EU og OSSE har vært et bidrag til større stabilitet, mer ro og gradvis, til dels rask integrasjon i europeiske og transatlantiske samarbeidsstrukturer. Norges bidrag var betydelige gjennom de ulike styrkekombinasjonene i UNPROFOR, S-FOR og K-FOR, I-FOR mv. Både NATO-samarbeidet og det nordiske forsvarssamarbeidet ble satt på praktiske prøver. Nye NATO-medlemmer i øst, men også Russland ble tidvis viktige samarbeidspartnere. Selv hadde jeg i 2001 gleden av å studere K-FOR-operasjonene i Kosovo, bl.a. fra et russisk militærhelikopter, sammen med styrkesjefen, general Torstein Skiaker.

Både spesialstyrkene og etterretningen besto sine prøver. På det operative plan avslørte Balkanoperasjonene også viktige allierte svakheter ikke minst i luftforsvaret. Det fikk stor betydning for vår egen oppdatering av kampflyene, noe vi har nydt godt av siden både hjemme og ute.

Jeg hadde gleden av i regionen å introdusere general Vigleik Eide som leder av OSSEs militære opprydningsaksjon i Bosnia, etter Daytonavtalen, som tidligere forsvarssjef i et land med et godt forhold til det tidligere Jugoslavia, men også som tidligere leder av NATOs militærkomite. Det første slo an i Beograd, det andre var mer virkningsfullt i Bosnia. Han avtvang etter hvert respekt i alle leire.

(Afghanistan)

Afghanistan er det uten sammenligning mest krevende engasjement vi har påtatt oss, politisk og militært. Inngangen var tilsynelatende enkel. Terrorangrepene på tvillingtårnene i New York og andre amerikanske mål 11. september 2001 mål var en oppskakende og skjellsettende begivenhet i verdenshistorien og mobiliserte raskt både opinionen, NATO-landene og svært mange andre, herunder Russland. Fase en, som kom i gang under min etterfølger som forsvarsminister, skulle bli den enkleste, om enn også krevende. Afghanistan som fristed og treningsleir for Al Qaida må betraktes som satt ut av spill. Det er den mest vellykkede del av operasjonen. Svært mye ressurser er brukt etter den tid.

President Obama innledet sin første presidentperiode med å etterlyse en klar strategi for tilstedeværelsen i Afghanistan. Vi kan være trygge på at han var godt informert. Uttalelser fra ledende amerikanske og allierte militære ledere peker i samme retning: fravær av en helhetlig militærstrategisk plan, men mange delmål. For Norge, som gitt sin størrelse og sine tradisjoner, er mest aktiv på enten overordnet politisk nivå eller på det taktiske og operasjonelle plan, sier det seg selv at fraværet en styrende militær strategi er ganske alvorlig, med mindre vi mener selve tilstedeværelsen og dagens operative hverdagsbehov er tilstrekkelig som styrende faktorer.

Jeg har aldri trodd det i løpet av noen år skulle la seg gjøre å omskape Afghanistan til et folkestyre med rettigheter og standarder etter FNs ideelle krav, enn si etter vestlig mønster. Jeg tror det forbyr seg selv å overkomme motsetningene og de kulturelle trekk i et lands eldgamle og pinefulle historie gjennom et tiår eller tos ekstern innsats.

Og om det skulle ha vært mulig: Med så mange gjestende aktører både sivilt og militært, er målsettinger og operativ samordning i utgangpunktet meget vanskelig og mindre land kan ikke gjøre seg håp om å styre noen «grand strategy», selv om det alltid er en forpliktelse å prøve. «Bottom line» er at nærværet og bistanden har vært ønsket av de lovlig valgte myndigheter, og at det tidvis og bitvis har lyktes å skape tryggere kår og materielle forbedringer for den hjemsøkte sivilbefolkningen, på en måte om kan peke framover.

Framskrittene er påtakelig på viktige områder som utdanning, helse og kvinnenes stilling. Institusjonsbyggingen med vekt på lokale politi- og sikkerhetstyrker har vært en hovedprioritet. Framfor alt snakker vi om hjelp til selvhjelp. Paradoksalt nok er det lettere å formulere suksesskriterier mot slutten av tilstedeværelsen i Afghanistan: Vil det lykkes afghanske nasjonale menigheter å stabilisere sikkerhetssituasjonen i landet med liten eller ingen hjelp utenfra og dermed legge grunnlaget for en fredeligere utvikling?

Ett er sikkert: Det er det vanskelig å drive institusjonsbygging i et land preget av borgerkrigsliknende tilstander. Enhver hjelpeinnsats kommer lett i skvis. Ingen kan forhindre motstridende grupper i å fortsette å slåss. Men vi kan ha håp om at stadig flere ser de gjensidige fordeler av å bruke sine ressurser på noe annet og mer enn å ødelegge hverandre. De varierende forhandlingskontakter med ulike Talibangrupperinger kan peke i en slik retning.

(Irak)

Den andre Irak-krigen fra 2003 opplevde jeg fra en interessant observasjonspost, som norsk ambassadør i Berlin. Det var norsk tysk enighet om at fraværet av FN-mandat gjorde deltakelse i aksjonene mot det irakiske regimet uaktuelt. Derimot vakte det det en viss tysk oppsikt at vi etter hvert valgte å delta med et norsk ingeniørkompani i britisk sektor, som konsentrerte seg om minerydding og veibygging. Det hjalp noe at FNs sikkerhetsråd i en særskilt resolusjon slo fast at man kunne bidra til Iraks gjenreising og stabilisering uten å bli ansett som en del av okkupasjonsmaktene, USA og Storbritannia. Distinksjonen mellom okkupanter og hjelpere var likevel ikke alltid helt enkel å forklare våre tyske venner.

(Libya)

Libya er illustrerende for den nye tid i sikkerhetspolitikken. Et komplett uventet hendelsesforløp, med sammenbrudd i et av verdens mest totalitære regimer, påfølgende omfattende borgerkrig og fare for massemord. Gaddafi ville rense Benghazis gater. Ikke innblandingsprinsippet i FN-pakten måtte vike for «responsibility to protect.» Den arabiske liga bad om handling. Hverken Kina eller Russland kunne lukke øynene. Frankrike tok føringen og NATO etter hvert kommandoen.

Det er liten tvil om at Norges bidrag var spektakulært på minst to måter. For det første: Det lyktes regjeringen å etablere en rekordrask beslutningsprosess i samsvar med etablerte samarbeidsformer med Stortingets utvidete utenrikskomite. Jeg tilhører beundrerne av den denne praksis, ikke kritikerne. For det andre: Gjennom dyrekjøpte erfaringer fra vårt flynærvær på Balkan, var det nå lyktes å utvikle en førsteklasses slagkraft i våre kampfly med god evne til samhandling med allierte krefter. Vi var i begge henseender i første rekke.

Fasiten er slik jeg ser den, høyst brukbar. FN-mandatet ble oppfylt. Operasjonen var tidsavgrenset. Og den viser for vårt vedkommende at utviklingen av vårt innsatsforsvar har gitt mobilitet, hurtighet og militær evne. Libyas utvikling siden er ingen kilde til fortrøstning, men det er en annen sak.

Det mest utfordrende ved vår Libyaerfaring er etter mitt syn følgende: med utvidet evne følger også større ansvar, særlig om vi velger å ta i bruk våre mest virkningsfulle militære kapasiteter. I Libyaoperasjonene var sammenhengen mellom målutvelgelsen for våre kampfly og ordlyden i mandatet om beskyttelse av sivilbefolkningen en kontinuerlig utfordring. Vi vil sjelden sitte i den strategisk militære ledelse av allierte operasjoner, men vi må ha evne til å delta i utformingen av målene og medvirke i arbeidet med hvordan de best kan nås, utover det bare å levere ildkraft. Våre oberster og oberstløytnanter må kunne skue oppover og ikke bare lede nedover.

Etter over 20 års erfaring med de nye sikkerhetspolitiske konflikter tror jeg noen erkjennelser presser seg på. Jeg vil summere dem opp som tre hovederfaringer. Noen deles av våre største allierte, noen er mer spesifikt norske.

(Hovederfaring 1)

Hovederfaring 1 dreier seg om militærmaktens begrensninger. Det er nå snart fem år siden USA tidligere forsvarsminister Robert Gates i sin tale til Kansas State University la hovedvekten på militærmaktens begrensninger. De viktigste erfaringene fra den andre Irakkrigen og Afghanistan er at militær suksess ikke er nok til å vinne, vel og merke når det er andre og mer vidtgående mål enn de mer avgrensede, som under den første Irakkrigen. Han etterlyste en dramatisk økning i de sivile instrumentene i nasjonal sikkerhet, diplomati, bistand, strategisk kommunikasjon, frivillig innsats og økonomisk gjenoppbygging.

Dermed satt Gates ord på sine oppsummerte erfaringer etter et par tiår med svært sammensatte sikkerhetspolitiske utfordringer. Ingen krise eller krig har vært den andre lik – og det har vært liten veiledning å hente i den kalde krigens monumentale oppstilling av strategiske og taktiske kapasiteter på hver side av en klar frontlinje.

(Hovederfaring 2.)

Hovederfaring 2 knytter seg til FN-mandat og betydningen av regional forankring.

Betydningen av et sterkt internasjonalt mandat er ikke svekket med de to siste tiårs sikkerhetspolitiske begivenheter. Tvert om. Enighet i FNs sikkerhetsråd gir en annen og tryggere ramme om aksjoner som kan være krevende nok uansett. Ikke sjelden fortviler vi over handlingslammelsen som inntrer når krisene roper på handling, mens vetoretten hos stormaktene setter en effektiv stopper for at noe gjøres.

Det var mange dragkamper ved FNs dannelse mellom store og små stater, ikke minst om stormaktene rolle i den nye verdensorganisasjonen. Det er interessant å merke seg at Norge tilhørte dem som støttet en dominerende stilling for stormaktene. Det bygde etter alt å dømme på det syn at enighet mellom de store var en fordel for Norge, som ellers lett kunne komme i en skvis. Dyrekjøpte erfaringer, ikke minst fra den annen verdenskrigs to utefronter bidro til en erkjennelse av maktpolitiske realiteter.

Selv med helt vesentlige i endringer i det sikkerhetspolitiske landskapet i de mange år som siden er gått, er det tvilsomt om noen formell reform i sikkerhetsrådets regelverk er veien å gå. Bare helt unntaksvik bør norske styrker delta i operasjoner som ikke har mandat fra FN, og da bare når dette er begrunnet ut fra folkerettslige betraktninger.

En annen dimensjon er ellers blitt stadig mer framtredende: den umiddelbare erfaring fra Midtøsten, Balkan, Nord-Afrika og Afghanistan er at regional identitet eller fraværet av en slik, er en stadig viktigere faktor for om intervensjoner skal lykkes eller ikke. Uten regional forankring blant statene i konfliktområdet arbeider intervensjoner i motbakke.

(Hovederfaring 3.)

Hovederfaring 3 er nasjonal og norsk, og dreier seg om behovet for en mer selvbevisst og kritisk ressursbruk.

Jeg tror vi kan si vi er inne i den fjerde formative fase i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Kanskje kan vi kalle den innsats- eller intervensjonsfasen. Den strekker seg til nå over nesten 25 år og har vært preget av aksjoner utenfor NATO-området, og av generelle, uklare eller en sjelden gang fraværende (Kosovo) FN-mandater med tilsvarende vanskelig oppfølging. Det stilles større krav enn før til strategisk planlegging både på det politiske og militære nivå og kritisk gjennomgang av ressursbruk og innretning av ressursene. Tilliten til at andre vet best, kan gi uheldige resultater. Det kan komme til å medføre større evne til å si nei, om man er usikker. I den fjerde formative fase er Norge en mellomstor utenriks- og sikkerhetspolitisk aktør med en omfattende utenrikspolitisk kompetanse og et etter måten solid forsvar, særlig om vi ser på særlige kapasiteter, som spesialstyrker, kampfly, marinefartøyer og etterretning.   Militær innsats må alltid saumfares nøye for å se om det finnes bedre anvendelse av midlene, jfr. Robert Gates.

Slik sett er vi en ressursbank der ingen har krav på uttak, men der viljen til å bidra vil være til stede, om det er rimelig sikkert at våre bidrag vil virke, og forutsatt at våre ressurser ikke allerede er i bruk på annen måte. Det kan godt være at og langvarige operasjoner i stor skala som i Afghanistan er over i denne omgang. Vi sporer krigstrøtthet selv hos de største. Til gjengjeld kan mindre og mer tidsavgrensete operasjoner føre til etterspørsel etter nisjekapasiteter både i lufta og til sjøs. De store landoperasjoners tid kan være på retur. Men spesialstyrker og etterretning vil være et kontinuerlig behov.

Folkeretten og allianseredskapene vil vi ha med oss, – og der vi føler avmakt, eller at det rett og slett blir for mye for oss, vil nøytralitetens arkitekter i norsk utenrikspolitisk historie smile forståelsesfullt til oss.

Vi har siden Murens fall beveget oss i det ukjente og uventede. Ingenting tyder på at fortsettelsen blir enklere.

Evnen til rask omstilling, mobilitet og reaksjonsevne som var et credo for forsvarsreformen i 2001, er etter hvert atskillig bedre ivaretatt. Operasjonene ute har paradoksalt nok gjort oss militært sterkere hjemme.

Det er det minste en delseier, iallfall på hjemmebane.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 4. november 2013

Forskningssjef ved FFI Bjørn Arne Johnsen,
og rådgiver og tidligere våpeninspektør Jørn Siljeholm:

«Syria – hvorfor ble Norge spurt om å delta i destruksjonen av landets kjemiske våpen,
hvordan kan slike våpen destrueres og hva ville det ha betydd for Norge?
«

Jørn Siljeholm vil legge vekt på forspillet til UNSCs henstilling til Norge om destruksjon av Syrias kjemiske stridsmidler. Han har deltatt i utarbeidelsen av to norske rapporter om våpeninspeksjoner som var med på å danne grunnlaget for forespørselen til Norge om å destruere våpnene.

Bjørn Arne Johnsen vil gi en generell omtale av kjemiske stridsmidlers egenskaper og anvendelse, og hvordan de kan destrueres. Videre vil han si litt om Syrias kjemiske våpen og hvilke utfordringer Norge sto overfor når de ble anmodet om å hjelpe til med destruksjonen.

DEL 1
Jørn Siljeholm:
2013-11-04-siljeholm PDF

DEL 2
Bjørn Arne Johnsen:

2013-11-04-Johnsen PDF

2013-11-04-Siljeholm PPT

Foredrag, Oslo Militære Samfunn, mandag 4. november. Tittel: «Syria – Hvorfor ble Norge spurt om å delta i destruksjonen av landets kjemiske våpen, hvordan slike våpen destrueres og hva ville det ha betydd for Norge?»

Jeg dekker den første delen av denne tematikken og vektlegger spesielt en rapport som viste seg å være vesentlig svært tidlig i prosessen vedrørende Syria (Weapons of Mass Destruction: How to set up an Inspection Regime. JS. et al, Nupi 2012). Denne var finansiert av UD og jeg var ansvarlig.

Foredraget dreier seg om innholdet i rapporten og prosessen i tilknytning til forhandlingene mellom utenriksministrene Kerry og Lavrov i Genève. Delegasjonene jobbet på høytrykk før og under forhandlingene for å komme til en enighet om inspeksjon og ødeleggelse av de kjemiske våpnene der WMD rapporten overraskende nok ble sentral. Rapporten er bygget på erfaringer fra UNSCOM og UNMOVIC i Irak for å definere de viktigste funksjonene som må dekkes dersom partene skal bli enige om å introdusere omfattende og oppdukkende inspeksjoner når situasjonen er spent og kaotisk slik som situasjonen ble vedrørende Syria. Dette er ikke en situasjon som man har en vanlig prosedyre i forhold til. Rapporten ble ferdig utarbeidet i samarbeid med mange internasjonale våpeninspektører på alle nivå og våpenkategorier spesielt knyttet til FNs våpeninspeksjoner, men som også omfattet IAEA, ODA og OPCW.

Norge fikk i denne sammenhengen et større fokus på seg enn antagelig forventet. Argumentene som ble fremhevet etter hvert var at Norge har vist lederskap i arbeidet og at Norge er stabilt, er en stor støttespiller for FN og har en sterk policy posisjon knyttet til ødeleggelse av WMD. Etter amerikansk og russisk forståelse hadde Norge også gode forutsetninger for praktisk å bidra til fysisk destruksjon av CW på norsk jord dersom utstyr og annet ble tilrettelagt. Man så på oppgaven som en relativt enkel jobb.

Vedlagt er dermed noen utdrag fra rapporten og fortsettelsen av denne (også sponset av UD):

  1. Rapporten «Weapons of Mass Destruction: How to set up an Inspection Regime». NUPI, 2012
  2. Rapporten «INISON». Rådgiverne LOS, 2013

INISON legges inn i lys av at dette er en naturlig videreføring av WMD rapporten i innhold og deltagelse og er en utkrystallisering av behovet for generell trening av WMD inspektører som dekker alle fagfelt (biovåpen, kjemivåpen og kjernefysiske våpen), uten at man går for dypt inn i hver enkelt våpenkategori. Dette betyr at en utvikler et GENERELT «roster» der en kan trene ca. 40 våpeninspektører i året på norsk jord, i norsk eller nordisk regi, som eventuelt videre kan rekrutteres til IAEA, OPCW eller ODA (for videre trening). Eventuelt kan et slikt program gi full trening under visse forutsetninger for å hindre «proliferation» risiko. Dette programmet, «skolen eller akademiet» er dernest foreslått gitt FN som en gave etter realisering. Sertifisering av inspektører kan gjøres mulig innen et slikt program.

Begge rapportene henger sammen, har vært belyst internasjonalt og har støttespillere på høyeste internasjonale plan. Se de originale rapportene for en full oversikt.

Jørn Siljeholm

3. November 2013. Rådgiverne LOS, Oslo og Omnis Inc. Washington DC

s

Resymé av Foredrag i

Oslo Militære Samfund
Mandag 14. oktober 2013

Avdelingssjef Anders Eggen, Avd. Ledelsessystemer,

Forsvarets forskningsinstitutt


Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

«Cyberkrig» – Sience fiction eller fremtidens krigføring

 

Cyberdomenet eller det digitale rom, kan beskrives som et globalt domene realisert gjennom fysiske eller logiske sammenkoblede informasjonssystemer. Cyberdomenet har blitt både en forutsetning og et redskap for et velfungerende moderne samfunn, og samfunnets økende avhengighet av cyberdomenet gjør domenet til en samfunnskritisk interesse, som bør beskyttes deretter.

 

Cybermakt kan defineres som evne til å anvende eller projisere makt i eller gjennom cyberdomenet. Dette omfatter både evne til fritt å kunne anvende cyberdomenet til egne formål, og evne til å kunne benytte makt mot andre i eller gjennom cyberdomenet.

 

I Forsvaret er anvendelse av cyberdomenet til egne formål nødvendig for å nå målsetningene for et nettverksbasert forsvar (NbF), hvor hensikten er å oppnå bedre samhandling mellom aktører ved å knytte dem sammen i nettverk. Militære tiltak som sikrer norske interessers bruk av cyberdomenet er derfor viktig.

 

Bruk av makt i eller gjennom cyberdomenet innebærer både angrep mot IKT-systemer

og deres brukere ved hjelp av datamaskiner, samt beskyttelse mot dette. Cybermakt ved bruk av offensive cyberoperasjoner vil derfor kunne endre informasjonen datamaskiner lagrer eller er avhengig av, ved å modifisere, fjerne eller introdusere ny informasjon. Påvirkning av motpartens holdninger og mentale bevissthet og adferd kan oppnås som en effekt av dette.

 

FFI-prosjektet «Cybermakt» arbeider med å kartlegge og beskrive cyberdomenets egenart, og hvilke teknologiske, militærteoretiske og sikkerhetspolitiske implikasjoner dette vil kunne ha for cyberoperasjoner og cybermakt.

 

En utfordring ved utvikling av en strategi for cyberoperajoner er den lave forutsigbarheten mellom angripers investeringer, intensjon, faktisk effekt av angrepet og motparts persepsjon av angrepet. Ved tradisjonelle former for militærmakt vil man normalt kunne identifisere hvilken stat som står bak maktbruken. En cyberoperasjon vil kunne anonymiseres i langt større grad. Det betyr at det vil være vanskeligere å avgjøre hvor et cyberangrep kommer fra. Dette vil i neste omgang vanskeliggjøre tradisjonelle former for gjengjeldelse, noe som påvirker de alminnelige forestillinger om avskrekking, som er sentralt i strategisk tenkning. Effekten av et vellykket cyberangrep vil også ofte være tidsbegrenset, fordi bruk av et logisk våpen i seg selv vil kompromittere det («engangsvåpen»).

 

Vår konklusjonen så langt er at Cybermakt alene ikke vil avgjøre konflikter mellom stater, og cyberkrigføring representerer ikke en ny og avgjørende form for krig uavhengig av andre maktmidler og våpensystemer. Det virker ikke sannsynlig at en stat skal kunne tvinge en annen til alvorlige politiske innrømmelser, langt mindre en form for kapitulasjon, ved bruk av cybermakt alene. Cybermakt fremstår i stedet som et komplementært maktmiddel til andre former for militærmakt, slik vi etter hvert har kommet til å se på luftmakt.

 

Dette betyr at de fleste fremtidige kriger og konflikter vil ha et cyberelement, og at cybermakt

derfor representerer en viktig kapabilitet i et lands forsvar, men at dette alene ikke vil avgjøre noen krig. Allikevel vil asymmetrisk bruk av cybermakt i form av revolusjonære eller subversive gruppers bruk av Internett for å påvirke sosiale, økonomiske og politiske forhold, kunne bli en betydelig utfordring.

Resymé av Foredrag i

Oslo Militære Samfund
Mandag21. oktober 2013

Ekspedisjonssjef Kjersti C. Klæboe

Forsvarsdepartementet

Sjef Avdeling for personell og fellestjenester, FD I

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

«Kompetansereformen i Forsvaret»

 

Kjersti Cristina Klæboe er Cand Polit fra Universitetet i Oslo med hovedfag i statsvitenskap. Hun har arbeidet i FDs avdeling for sikkerhetspolitikk fra 1990 til 2012. Fra 2000 til 2012 var hun leder for seksjon for internasjonal sikkerhetspolitikk. I april 2012 ble hun utnevnt som ekspedisjonssjef i FDs avdeling for personell og fellestjenester.

 

Sammendrag:

Meld. St. 14 (2012-2013), «Kompetanse for en ny tid», ble behandlet i Stortinget den 14. juni 2013. Den omtaler politikken og retningen for en større kompetansereform med det formål å utvikle forsvarssektoren til en moderne kompetanseorganisasjon som sikrer militære leveranser, og bidrar til at organisasjonen forblir en attraktiv og konkurransedyktig arbeidsplass for kommende generasjoner. Kompetansereformen skal endre måten forsvarssektoren rekrutterer, utvikler og anvender kompetanse.

 

I sitt foredrag i Oslo Militære Samfund, mandag 21. oktober 2013, beskrev ekspedisjonssjef Kjersti C. Klæboe status for, og utfordringer med, operasjonaliseringen av kompetansemeldingen. I første del av foredraget gikk hun inn på behovet for kompetansereform, og hvorfor den er tredje fase i en større omstillingsprosess for forsvarssektoren. Med ny basestruktur på plass, og nye våpensystemer under innfasing, setter hun enkeltindividets kompetanse i sentrum.

 

I andre del definerte hun hva hun legger i begrepet «kompetanse for en ny tid». En moderne kompetanseorganisasjon bygger på de grunnleggende verdiene som Forsvaret verner om – menneskerettigheter, suverenitet, ytringsfrihet, demokrati og fred. Hun uttrykte at «det er noe bestandig med disse verdiene som gjør at vi må inneha kompetanse langt utover stridsteknikk». Hun presiserte blant annet at profesjonen fordrer kompetanse utover det å anvende militærmakt, det vil si fag knyttet til ledelse, folkerett, kultur, media, beredskap, juridiske fagområder og operativ logistikk.

 

Med dette bakteppet gikk hun inn på de elementene som nå står sentralt i implementeringen av reformen – utarbeidelsen av en sektorovergripende HR-strategi, utredningen av nye personellordninger, forbedringer av dagens lønns- og incentivordninger, og arbeidet med innføring av kjønnsnøytral verneplikt. Hun presenterte også en rekke andre områder, med fokus på behovet for helhetstenking i hva som er et langsiktig, strategisk satsningsområde som vil prege organisasjonen i årene som kommer. Hun er opptatt av å ta vare på den kvaliteten som vi har samtidig som vi tenker nytt for å tilpasse oss samfunnsutviklingen og den nye sikkerhetspolitiske realiteten.

 

Hun avsluttet med å presisere at det handler om å skape en positiv endringskultur. «Det er ikke nødvendigvis revolusjonerende enkeltinitiativ som skal prege arbeidet, men en systematisk og kontinuerlig utvikling av ledere og medarbeider hvor vi bevisst fokuserer på hva vi gjør bra, og hva vi kan gjøre bedre. Bevisstgjøring er første steg i det som krever en mental endring til hvordan vi arbeider – kollektiv atferdsendring tar tid».

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 7. oktober 2013

Nils Holme, tidligere direktør ved Forsvarets forskningsinstitutt

 

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

«Forsvarspolitikken og Forsvarets operative evne»

 

 

 

Innledning

Utgangspunktet for dette foredraget er at forsvarspolitikken er urealistisk fordi det ikke er samsvar mellom på den ene siden de overordnede, politisk vedtatte oppgaver og krav til Forsvaret, og på den andre budsjettgrunnlaget for å ivareta disse oppgavene. Denne mangelen på realisme i har ført til at vi samlet sett har et mindre slagkraftig forsvar enn budsjettene skulle tilsi, og til at Forsvaret i dag har en sterkt begrenset evne til å møte utfordringer ut over de løpende fredsoppgavene.

 

Jeg skal først belyse noen grunnleggende trekke ved forsvarspolitikken. Dernest skal jeg gi en oppsummering av virkningene av denne politikken for dagens operative evne i Forsvaret. Så noen ord om de praktiske årsakene til at Forsvarets langtidsplaner regelmessig er overambisiøse. Til slutt vil jeg drøfte tiltak som kan bidra til å sikre klarere mål for Forsvaret, og bedre samsvar mellom mål og midler i planleggingen.

 

Forsvarspolitikk er noe for seg selv.

På den ene siden hersker bred politisk enighet om de overordnede spørsmålene: Hvorfor vi må ha et militært forsvar, hva dets oppgaver skal være og hvilke styrker som kreves for å ivareta oppgavene. Med de endrede sikkerhetspolitiske utfordringene etter den kalde krigens slutt har det også vært enighet i hovedsak, om enn ikke alltid i detaljene, om at Forsvaret måtte omstilles fra et meget stort mobiliseringsforsvar til et langt mindre og stående innsatsforsvar. Videre hersker det bred enighet om forsvarsbudsjettets størrelse, med det forbehold at to partier har ønsket å heve det med 2-3 prosent. Men til tross for denne politiske enigheten er planleggingen av Forsvaret preget av målkonflikter, underbudsjettering og mangel på planfasthet i en grad som altså gir oss et langt svakere forsvar enn det bevilgningene skulle tilsi. Det er også svakere enn det som kreves for å ivareta de politisk omforente oppgavene.

 

Denne vedvarende mangelen på virkelighetskontakt i politikken er mulig fordi tilstanden i Forsvaret ikke er synlig for den politiske opinion. Så lenge Forsvaret ikke utfordres i de oppgavene organisasjonen er dimensjonert for å håndtere, det vil si militære anslag mot Norge, får offentligheten sjelden klare bevis for resultatene av forsvarspolitikken. På andre politikkområder ser vi hvordan slående hendelser og personfokuserte reportasjer gir grunnlag for debatt og engasjement. Det gjelder håndteringen av asylsøknader, behandlingskøer i helsevesenet, kunnskapsundersøkelser i skolen, togforsinkelser, og så videre. Blir misforholdene tydelige nok, følger politisk engasjement for nødvendige endringer. Med Forsvaret er det annerledes. Fordi bare en liten del av Forsvarets oppgaver ivaretas løpende i fredstid, kan svikt og mangler få et omfang som er ødeleggende for evnen til å løse de mer krevende oppgavene, uten at disse virkningene blir åpenbare for utenforstående. Om alvorlige mangler blir påpekt av Riksrevisjonen eller andre med innsikt, slår opinionen og politikerne seg til ro med offisielle forklaringer om at virkningene av manglene egentlig er overdrevet, og at de i alle fall er forbigående fordi det foreligger planer for forbedring. Så lenge virkeligheten ikke slår tilbake, vil Forsvarets evne til å løse sine oppgaver stadig relateres til planer for fremtiden, ikke til den foreliggende situasjon. Slik får oppfyllelsen av planene karakter av en evig marsj mot regnbuens fot.

 

Mangel på tilbakemelding fra virkeligheten gjelder naturligvis også for Forsvarets kanskje viktigste funksjon, som er å avverge maktbruk mot oss. Vi kan glede oss over at trusler og maktbruk ikke inntreffer, men vi kan ikke vite hvilken rolle vårt forsvar spiller for andre staters politikk overfor oss.

 

Disse forholdene representerer en særlig utfordring i en tid hvor den politiske dagsorden i stor grad drives av hendelser som rapporteres i mediene. Desto viktigere er det å vurdere praktiske tiltak som kan bringe mer realisme i forsvarsplanleggingen, vekk fra dagens virkelighetsflukt.

 

Arvesynden

Virkelighetsflukten er forankret i en kulturell arv fra den kalde krigen.

Etter debattene som ledet til vårt NATO-medlemskap i 1949 har sikkerhetspolitikk og forsvarspolitikk ikke vært tema for politisk uenighet av vesentlig betydning. Sovjets konfrontasjonslinje under den kalde krigen, i så vel retorikk som militær oppbygning og nærgående øvelsesaktivitet, kunne bare oppfattes som truende. Vårt land var geografisk og militært meget utsatt. Det utviklet seg en bred oppslutning om innretningen av Forsvaret innenfor rammen av NATOs strategi og planverk. Med de sikkerhetspolitiske rammene frosset og det overordnede forsvarskonseptet fastlagt i NATO-samarbeidet, var forsvarsplanleggingen i hovedsak redusert til det fagmilitære nivå. Det var lite rom for rent politiske vurderinger og politiske valg. Stortingsdokumentene speilet denne situasjonen. Regelmessige budsjettøkninger fulgte i stor grad av underforstått behov. I tillegg medførte det høye spenningsnivået, og den tilsvarende høye beredskapen i de stående staber og avdelinger, også et sterkt hemmelighold. Av taktisk nødvendighet ble Forsvarets svakheter våre best bevarte hemmeligheter. Men med hemmeligholdet utviklet det seg også en kultur for fortrengning av problemer. Det gjaldt i Forsvarsdepartementet, og i høy grad innenfor Forsvaret selv.

 

Gjennom førti år ble denne kulturen så sterk at vi ennå, over tyve år etter den kalde krigens slutt, ikke har maktet å tilpasse styringsprosessene til reelle politiske utfordringer basert på åpenhet om hvilken forsvarsevne som kreves, og hvilken kapasitet Forsvaret kan levere innenfor gitte budsjettrammer.

 

Stortingsdokumentene

Forsvarspolitikken er basert på de dokumentene som blir sendt til Stortinget fra Forsvarsdepartementet, og i en viss grad også fra Riksrevisjonen. Og her ligger problemet. I tradisjonen fra den kalde krigen er dokumentene slik utformet at de lister opp oppgaver for Forsvaret, men gir ikke grunnlag for politisk forståelse av hvilke kapasiteter Forsvarets må ha for å løse oppgavene. Dokumentene klargjør heller ikke i hvilken grad disse kapasitetene eksisterer, eller hva som eventuelt vil kreves for å realisere dem. Det gis ingen holdepunkter for oppgaveprioritering. Stortinget inviteres til å vedta en strukturtabell, en fortegnelse over avdelinger, fartøyer og fly, samt – politisk meget viktig – lokaliseringen av tjenestesteder. Videre godkjenner Stortinget større investeringer og en lang rekke mindre enkeltsaker. Men de overordnede saksforhold, som gjelder hensikten med Forsvaret og nødvendigheten av forsvarsutgiftene, blir ikke belyst på en måte som tillater noen reell politisk vurdering.

 

Den gjeldende langtidsplanen for perioden 2013-2016, vedtatt av Stortinget i juni 2012, er et gyldig eksempel. Innledende kapitler om sikkerhetspolitiske og samfunnsmessige utviklingstrekk gir føringer i meget generelle vendinger. Fremstillingen gir hverken prioritering av oppgaver eller spesifikke krav utover administrative detaljer som etterlevelse av byggforskrifter, osv. Med fravær av konkrete rammer for planlegging fremstår tekstene mest som uttrykk for alminnelige iakttagelser og ønskemål.

 

I langtidsplanens kap. 5 Forsvarspolitiske rammer og retningslinjer er Forsvarets oppgaver sammenfattet under ni overskrifter, – velkjente for denne forsamling:

 

  1. Utgjøre en krigsforebyggende terskel med basis i NATO-medlemskapet
  2. Forsvare Norge og allierte mot alvorlige trusler, anslag og angrep, innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar
  3. Avverge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser med nasjonale ressurser, herunder legge til rette for alliert engasjement om nødvendig
  4. Sikre et nasjonalt beslutningsgrunnlag gjennom tidsmessig overvåkning og etterretning
  5. Hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter
  6. Ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder
  7. Delta i flernasjonal krisehåndtering, herunder fredsstøttende operasjoner
  8. Bidra til internasjonalt samarbeid på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området
  9. Bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale oppgaver

 

Hver av oppgavene er utdypet i generelle vendinger. Med ett viktig unntak gir oppgavebeskrivelsen ikke grunnlag for vurdering av hvilken kapasitet Forsvaret må ha for å løse oppgaven. Unntaket er internasjonale, fredsstøttene operasjoner (oppgave 7), hvor styrkekravet er spesifisert som følger (her forkortet):

 

Hæren skal kunne levere en bataljonstridsgruppe for en begrenset periode, etterfulgt av en stridsgruppe på kompaninivå over tid. Hæren skal dessuten kunne sette opp den organisatoriske rammen for en flernasjonal brigadekommando i henhold til NATOs styrkemål, inkludert nødvendig infrastruktur og ledelsessystemer. … En slik leveranse vil kreve personellbidrag fra øvrige staber og avdelinger i Hæren, med konsekvenser for nasjonal virksomhet.

 

Sjøforsvaret skal kunne yte bidrag til et oppdragstilpasset maritimt styrkeforband for en periode på inntil seks måneder. … Sjøforsvaret skal videre kunne bidra kontinuerlig med én fregatt og ett mineryddingsfartøy til NATOs stående maritime reaksjonsstyrke, herunder tidvis ta ledelsen over styrkene. I tillegg skal Sjøforsvaret kunne bidra kontinuerlig med enkeltfartøyer til langvarige maritime operasjoner, eksempelvis knyttet til overvåkning og patruljering.

 

Luftforsvaret skal kunne etablere et styrkebidrag på inntil én kampflyskvadron (12 fly) for en periode på inntil tre måneder, eller med et redusert antall kampfly og lengre utholdenhet. I tillegg skal Luftforsvaret kunne bidra med mindre forband eller enkeltplattformer fra hele forsvarsstrukturen.

 

Fellesavdelingene, herunder logistikk og støtte, skal kunne understøtte styrkene i det omfang som er beskrevet over, i inntil tre operasjoner eller geografisk atskilte operasjonsområder samtidig. … Etter flere tiår med høyt operasjonstempo antas omfanget av internasjonale operasjoner å bli lavere de kommende år, etter at uttrekkingen fra Afghanistan er fullført.

 

Så langt Langtidsplanens mål for styrkeinnsats for internasjonale operasjoner.

 

Dette er tydelige målsetninger som grunnlag for planlegging. Problemet er at kapasiteten for internasjonale operasjoner ikke er forutsatt å være dimensjonerende for Forsvaret. Selv om det ikke er direkte uttrykt i langtidsplanen, utgjør nipunktslisten over Forsvarets oppgaver også løselig en prioritetsliste for dimensjonering. I hvert fall hersker det ikke tvil om at de nasjonale oppgavene, det vil si nasjonal krisehåndtering, avverging av trusler og angrep, og kapasitet til å avvise angrep, eventuelt i rammen av NATO-operasjoner, utgjør hovedbegrunnelsen for å holde et militært forsvar. Det er disse oppgavene som skal være dimensjonerende. Dette fremgår også tydelig i den videre fremstillingen i langtidsplanen. Det hersker heller ikke tvil om at disse oppgavene setter langt større krav til Forsvarets kapasitet enn deltagelsen i internasjonale operasjoner og de øvrige fredsoppgavene. De nasjonale oppgavene vil således være dimensjonerende, men uten at det er satt rammer for innsatsevne for dem, slik det er gjort for deltagelse i internasjonale operasjoner. Når det gjelder internasjonale operasjoner, ligger forøvrig målene, som vi skal se, godt i overkant av dagens kapasitet.

 

Forsvarets operative struktur er som nevnt oppsummert i stortingsdokumentene i en tabell. I realiteten er det avdelingene listet i denne tabellen Stortinget «kjøper» med de årlige bevilgningene til Forsvaret. Men omtalen av evne holdes på et rent kvalitativt og så overflatisk plan at det ikke er mulig å trekke slutninger om hvilken reell evne Forsvaret har for løsing av de oppgavene som dokumentene beskriver. Imidlertid er det mulig å få et visst bilde av Forsvarets operative evne gjennom opplysninger fra åpne kilder som Forsvarets årsrapport, Riksrevisjonens rapporter og ansvarliges offentlige uttalelser, og oppslag i mediene. Som vi skal se har Forsvaret av ulike årsaker en så begrenset evne til innsats at vi står overfor en klar ubalanse mellom oppgaver, nominell struktur og kapitalinvesteringer på den ene side, og faktisk evne til innsats på den andre.

 

Forsvarets operative evne

Med fare for å fremstå som bedrevitende for denne forsamlingen vil jeg minne om de tre hovedelementene i omstillingen av Forsvaret etter den kalde krigen:

 

  • Kvalitetsforbedring, drevet av nye utfordringer og nye teknologiske muligheter
  • Omstilling fra mobiliseringsforsvar til et stående innsatsforsvar
  • En økonomidrevet, radikal reduksjon av Forsvarets styrkestruktur

 

Kvalitetsforbedringen er markant, og gjelder hele Forsvaret. Den omfatter nytt materiell med betydelige teknologiske løft, bedre øvingssystemer, øket profesjonalisering og spesialisering, og til dels også ny taktikk og stridsteknikk som er muliggjort av de øvrige forbedringene.
På flere områder er forbedring et for svakt ord. Det dreier seg om fornyelser som er så gjennomgripende at det er lite relevant å diskutere spørsmål på taktisk nivå med utgangspunkt i 10-20 år gamle erfaringer. Påstander som kan høres fra politisk hold om at vi har fått et forsvar som kvalitativt er på nivå med de beste i verden kan meget vel være riktige, om vurderingen begrenses til Forsvarets spisskapasiteter. Det ligger imidlertid utenfor dette foredragets ramme å vurdere de enkelte avdelingenes taktiske kapasitet.

 

Her skal jeg belyse, for hver av forsvarsgrenene, hva omstillingen til innsatsforsvar og reduksjonene i strukturen har medført for faktisk tilgjengelighet av styrkene.

 

Hæren

Omstillingen fra mobiliseringsforsvar til innsatsforsvar gjelder i størst grad Hæren. Mot slutten av den kalde krigen hadde Hæren en fredsoppsetning på omkring 15 000 personer. På det meste omfattet mobiliseringsstyrken omkring 160.000 personell fordelt på 12 mobiliseringsbrigader. Kvaliteten av disse brigadene varierte sterkt med hensyn til personelloppsetning, materiell og øving. Det er ikke urimelig å hevde at omkring halvparten av brigadene var så svake at de neppe kunne løst annet enn de aller enkleste oppdrag om de hadde blitt oppsatt som ledd i en generell mobilisering. Vi skal merke oss at svakhetene var erkjent og rapportert fra avdelingsnivå. I ettertid kan man undres over at en så stor systemsvakhet i forsvarsplanleggingen kunne bestå gjennom den kalde krigen. Men i alle fall, da truslene fra Sovjetunionen bortfalt, ble mobiliseringskonseptet etter hvert forlatt. Det nye innsatskonseptet bygger på at alle Hærens oppgaver skal ivaretas av stående avdelinger, eventuelt med styrkelse av et mindre antall reservepersonell. Den samlede personellstyrken er nå ca 4500 fast ansatte, og ca 4800 vernepliktige (2012).

 

Grensevakten og HM Kongens Garde ivaretar sine løpende fredsoppgaver. Kjernen i innsatsstyrken er de tre manøverbataljonene: Panserbataljonen og 2. bataljon i nord, og Telemark bataljon i sør. Telemark bataljon er som kjent i hovedsak oppsatt med vervede, mens bataljonene i nord er basert på vernepliktige mannskaper. Bataljonen som er basert på vervede fornyer personellet løpende og er normalt klar for innsats til enhver tid, om enn periodevis med redusert personellstyrke. Oppsetningene med vernepliktige gir derimot sterkt begrenset tilgjengelighet for oppdrag. Av førstegangstjenestens 12 måneder medgår 9 måneder til utdannelse og avdelingsøvelser. Dette gir tre måneder per år tilgjengelighet for oppdrag som krever full taktisk kapasitet. Med to slike bataljoner i Nord-Norge vil det si at Hæren har kapasitet for de mest krevende oppdragene med bare en bataljon av gangen og da i gjennomsnitt samlet bare seks måneder av året. Forsvarssjefen og hans forgjenger har ivret for en omstilling av Panserbataljonen til en avdeling av vervede, gjort mulig ved at de økede personellomkostningene dekkes ved nedleggelse av 2. bataljon. Dette vil sikre tilgjengeligheten av en trenet bataljon. Men forslaget fikk politisk motbør, vesentlig begrunnet i et ønske om å beholde verneplikten og førstegangstjenesten som ryggraden i landforsvaret. Dog er det bevegelse i saken. I budsjettproposisjonen for 2013 heter det:

 

«Panserbataljonen starter oppbyggingen fra i hovedsak å være en vernepliktsbataljon mot å bli likeverdig med Telemark bataljon med evne til hurtig innsats. Disse bataljonene, med støtteavdelinger, vil i hovedsak bestå av vervede, men med et tydelig innslag av personell inne til førstegangstjeneste. 2. bataljon omvæpnes til en lett infanteribataljon med lette avdelingsvåpen med høy mobilitet og ildkraft.»

 

I lys av hvordan omstillingsprosessen har vært drevet hittil er det nærliggende å forstå budsjettvedtaket slik at omstillingen av panserbataljonen og nedleggelse av 2. bataljon vil bli gjennomført, men gradvis med kostbare mellomløsninger over flere år, i den takt Stortinget motvillig gir samtykke.

 

Landforsvaret i nord lider også under andre strukturelle begrensninger. En begrensning er mangelen på kampluftvern. Spesielt i konflikt med en høyteknologisk motpart vil dette være en meget alvorlig svakhet. Med dagens fjernleverte og presisjonsstyrte våpen, og dekkende og nøyaktige overvåkningssystemer basert på satellitter, fly, droner og elektronisk etterretning, vil bakkestyrker uten luftvern være meget sårbare. I langtidsplanen forutsettes anskaffelse av kampluftvern, men tidsfasingen er ikke konkretisert.

 

En annen begrensning gjelder operasjonell mobilitet. Hæren i Nord-Norge er nå konsentrert i anlegg rundt Setermoen i Troms. Området var et naturlig valg ut fra driftshensyn i fred: Eksisterende infrastruktur fra den kalde krigen, gode øvelsesområder for alle typer trening og øvelser, inklusiv NATO-øvelser, nærhet til Bardufoss flystasjon, gode veiforbindelser i alle retninger, og så videre. Problemet knytter seg til en mulig innsats mot væpnede anslag. Det er ikke offentliggjort noe forsvarskonsept for hvordan tenkbare anslag skal møtes, men ut fra omtalen av utfordringene i de politiske dokumentene er det åpenbart at kaldkrigstrusselen om invasjon mot Troms østfra ikke er en faktor i planleggingen. Derimot tenker man seg – uspesifisert – mulige mindre anslag med meget kort varsel mot begrensede områder, rimeligvis ved kysten. Og så er spørsmålet: Hvordan kommer Hæren på kort varsel fra Setermoen til lokaliteter ved kysten i Nord-Troms eller Finmark? Veiforbindelsene er få og lange, og lett satt ut av spill. Helikopterkapasiteten er sterkt begrenset. Det gjennomføres da heller ikke øvelser med forflytninger til mulige innsatsområder på kysten, for innsats på operasjonelt tjenesteintegrert nivå.

 

Forsvarets årsrapport for 2011 omtaler ikke disse strukturelle spørsmålene. Derimot behandles måloppfyllelsen i forhold til den nominelle strukturen. I avsnitt Utfordringer og risiko (for Hæren) heter det:

 

«… Logistikkbasestrukturen står langt unna målsetningene gitt for planperioden (2009-2012), men dette har i lys av begrensede ressurser vært styrt og akseptert. Videre er det enkelte fagmiljøer som er marginale og sliter med å levere samtidig både til operasjoner i utlandet og styrker til nasjonal struktur og kompetanseoppbygging».

 

En reduksjon av utenlandsengasjementet vil rimeligvis bedre situasjonen. Ikke desto mindre er det vanskelig å se hvordan de begrensningene som er påpekt ovenfor (bortsett fra en profesjonalisering av Panserbataljonen) skal kunne avhjelpes innenfor de budsjettrammene planverket fastsetter.

 

Det synes rimelig å konkludere at Hæren hverken i dag eller i løpet av de nærmeste årene vil ha evnen til høyintensitets landstrid mot den typen mulige anslag som de vedtatte plandokumentene forutsetter som dimensjonerende.

Sjøforsvaret

Marinens struktur under den kalde krigen var utformet i Flåteplanen av 1960, tilpasset kystforsvar i rammen av NATOs strategi for Nordområdene. Strukturen omfattet på det meste 5 fregatter, 15 undervannsbåter, 2 korvetter, 59 missil-/torpedobåter og 12 mineryddingsfartøyer.

 

Et typisk driftsmønster for fartøyene var: Av fem fartøyer i en klasse var ett fartøy under teknisk vedlikehold, ett under oppøving av besetning, og tre fartøyer avgitt kampklare eller henimot kampklare til operativ myndighet. For antallmessig større klasser kunne operativ tilgjengelighet være gunstigere i perioder med særlig høyt spenningsnivå. Av 15 undervannsbåter hadde Marinen på 1970-tallet typisk 9-11 båter i operativ tjeneste, hovedsaklig i Nord-Norge. I dagens terminologi opererte Marinen under den kalde krigen etter kriteriene for et innsatsforsvar, selv om fartøyenes slagkraft ikke alltid lå på forutsatt nivå på grunn av tekniske problemer eller stadige utskiftninger av vernepliktige besetningsmedlemmer.

 

Etter den kalde krigens slutt har Marinen gjennomført en fornyelse av alle fartøysklassene. Etter mange års byggeprogrammer med diverse forsinkelser og tekniske innfasingsproblemer nærmer man seg nå fullførelsen av anskaffelsesprogrammene. Antallet fartøyer er blitt vesentlig redusert fra Flåteplanens struktur, men kapasiteten til det enkelte fartøy er meget sterkt forbedret. Marinen består nå av 5 fregatter, 6 undervannsbåter, 6 kystkorvetter (arvtagere av MTBene) og 6 mineryddingsfartøyer. Kvalitativt er disse fartøyene etter alt å dømme fullt på høyde med de beste sammenlignbare fartøysklasser internasjonalt, men det lave antallet fartøyer begrenser naturligvis omfanget av operasjoner de kan dekke.

 

Imidlertid setter driftsbudsjettet ytterligere begrensninger på fartøyenes tilgjengelighet for oppdrag. Driftsprofilen fra den kalde krigen er forlatt. Eksempelvis forutsetter planene til sammen tre besetninger for de fem fregattene. Dersom man ønsker å holde én fregatt kontinuerlig i operativ tjeneste, f.eks. i NATOs stående styrke etter målsetningen i langtidsplanen, krever det to besetninger. Den tredje besetningen er disponibel for de øvrige fire fartøyene. Denne besetningen er for tiden ikke komplett og vil i alle fall typisk være under oppøving, men tidvis forhåpentlig tilgjengelig for oppdrag.

 

Tilgjengeligheten av fartøyene for oppdrag er imidlertid ikke bare begrenset av antallet besetninger, men også av kapasiteten for teknisk vedlikehold og reservedeler. Begge deler er så kritiske at det i dag ikke er mulig å holde fire av de fem fartøyene teknisk operative. Forholdene er belyst offentlig, senest i Aftenposten sist fredag. Begrensningene vil rimeligvis forsterkes når fartøyene får tildelt sine sterkt forsinkede helikoptre og missiler mot overflatemål. Innføring av disse systemene vil medføre økede utgifter for vedlikehold og øvelser. Det siste gjelder spesielt for helikoptrene dersom disses potensial for anti-ubåtkrigføring skal realiseres.

 

Eksempelet belyser et misforhold mellom investeringer og faktisk tilgjengelig kapasitet. Av fem fregatter med en samlet investering omkring 20 mrd kroner vil altså den tilgjengelige innsatsstyrken være bare 1-2 fartøyer for oppdrag av varighet ut over noen måneder. Forholdene er ikke vesentlig forskjellig for de øvrige fartøysklassene, som enten er under innfasing (kystkorvettene) eller undergår omfattende fornyelser. Det er et misforhold mellom ambisjonen og investeringene i antall fartøyer, og faktisk tilgjengelig kapasitet. En opplagt vei ut av misforholdet vil være å øke budsjettene slik at personelloppsetningene og teknisk støtte kan styrkes i nødvendig grad for at i hvert fall 3 av 5 fartøyer kan være regelmessig tilgjengelige for operativ innsats, hjemme eller ute etter behov. Hvor store budsjettøkninger som vil kreves for dette kan vanskelig vurderes av utenforstående. Beløpene vil naturligvis avhenge av hvor høyt målene for slagkraft og tilgjengelighet settes. Men ettersom de store investeringene i fartøyer og infrastruktur samt den faste delen av driftskostnadene er dekket av dagens budsjetter, vil budsjettøkninger for drift kunne gi en forholdsmessig betydelig bedring av tilgjengeligheten for oppdrag. Men dersom det ikke er politisk grunnlag for en budsjettøkning for Marinen av størrelsesorden kanskje en milliard kroner, må det utredes om et redusert ambisjonsnivå for antall fartøyer faktisk kan gi øket tilgjengelighet. Det er meget sannsynlig at man ved for eksempel å gi avkall på en eller to fregatter og konsentrere vedlikehold, oppgraderinger og drift om de gjenværende fartøyene, vil komme gunstigere ut med hensyn til samlet tilgjengelig kapasitet.

 

Den nåværende ubalansen mellom antall fartøyer i Marinen og driftsbudsjettet er ikke holdbar. Tilfeldige mangler som oppstår fordi oppleggene for bemanning og teknisk støtte er for svake gir større negativ virkning for stridsevnen enn om ambisjonene ble redusert og tilpasset driftsbudsjettene. Naturligvis vil det være meget bittert å måtte innse at store investeringer i fartøyer er bortkastet, men det er en pris vi regelmessig betaler i hele forsvarsplanleggingen, om enn mindre synlig, når vi nedlegger avdelinger, systemer og etablissementer vi nylig har investert i fordi driftsbudsjettene ikke strekker til.

 

Luftforsvaret

Luftforsvaret er den forsvarsgrenen som har gjennomgått de minste endringene etter den kalde krigen. Som Hæren har Luftforsvaret levert betydelige styrkebidrag i internasjonale operasjoner i de senere årene. Men det rapporteres problemer med kapasitet og reservedeler for å holde flyparken oppe. Tilgjengeligheten av det nye transportflyet C-130J rapporterer å ligge bak planene. Men problemene gjelder særlig for kampflyene F-16. Luftforsvaret disponerer nå 57 F-16. Til daglig er bare vel ¼ av disse teknisk tilgjengelig. Det er tidligere rapportert en betydelig underkapasitet på vedlikehold av flyene. I Forsvarets årsrapport for 2010 skriver Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO):

 

«Det er et gap mellom kundenes forventninger og det FLO med dagens ressurser er i stand til å levere. … Det er en gjennomgående utfordring å stille et tilstrekkelig antall flyskrog til disposisjon for Luftforsvaret. I tillegg er det for enkeltsystemer for lav tilgang på komponenter og reservedeler. … Til tross for en forbedring på reservedels- og komponentsiden foreligger det risiko for at manglende leveranser fra FLO vil påvirke tilgjengeligheten av luftmateriell.»

 

FLO var altså, innenfor sine daværende rammer, ikke var i stand til å understøtte Luftforsvaret som forutsatt. Dette er på linje med Riksrevisjonens tidligere vurdering. Den videre utvikling etter 2010 er ikke kommentert i årsrapporten for 2011 eller 2012 men det fremgår heller ikke at ressursene for vedlikehold er øket. Leveransen av de nye helikoptrene NH-90 er stadig forsinket, men vil belaste driftsbudsjettet ytterligere etter hvert som de fases inn.

 

I årsrapporten for 2010 opplyses videre at flytimene «har gitt tilstrekkelig trening til de antall kampflygere Luftforsvaret har hatt i 2010». Rapportene gir ingen vurdering av om antallet kampflygere ansees tilstrekkelig sett i forhold til totalt 57 fly. Uoffisielle vurderinger tilsier imidlertid at en mer realistisk teknisk og operativ tilgjengelighet av kampflyene vil kreve at antallet flygere økes tilsvarende oppsetning for en hel skvadron.

 

I tillegg til disse begrensningene har Luftforsvaret også strukturelle begrensninger i sårbarhet knyttet til basestrukturen, baseluftvernet og våpenbeholdninger som jeg ikke skal gå nærmere inn på her. Men i sum er bildet tydelig: Mens Luftforsvaret har gjennomført og vil fortsette å gjennomføre kvalitative forbedringer på et høyt internasjonalt nivå, vil omfanget av innsatsen i en nasjonal krigssituasjon ligge langt under det som antallet kampfly skulle tilsi i en ressursmessig balansert organisasjon.

 

Heimevernet

Langtidsplanen for perioden 2009-2012 fastsetter en styrke for Heimevernet på totalt 45 000 personell. Det har vist seg vanskelig å holde dette målet. I Forsvarets årsrapport for 2011, hvor det skrives under Utfordringer og risiko (for Heimevernet),:

 

«Utfordringene i 2012 vil være å rekruttere personell til styrkestrukturen med kvalifisert personell til alle distriktsstaber og holde oppe dagens nivå på områdestrukturen. Dagens dekningsgrad er 91 prosent i områdestrukturen og kan bli vanskelig å opprettholde. HV har en naturlig avgang/rotasjon på ca 3500 per år på grunn av alder, og det finnes ikke tilstrekkelige ressurser til å kle opp alt personell som skal erstatte den naturlige avgangen. … I tillegg har HV en betydelig ubalanse i befalsoppsetningen i flere av sine avdelinger»

 

Forsvarssjefens fagmilitære råd (2011) anbefaler en operativ struktur for Heimevernet på totalt 30000 mannskaper, fordelt på 3 000 i en innsatsstyrke og 27 000 i en områdestruktur. I den påfølgende langtidsproposisjonen for 2013-2016 ble det imidlertid foreslått å opprettholde Heimevernet med 45 000 totalt. Til dette kommenterer forsvarssjefen i vedlegg til proposisjonen:

«… En videreføring av Heimevernet med 11 distrikter og 45 000 personell, i kombinasjon med mitt anbefalte innsats- og treningskonsept krever en vesentlig ressursøkning …»

 

Imidlertid ble proposisjonens forslag vedtatt av Stortinget, men uten vesentlig ressursøkning.

 

Operativ evne i sum

Alle forsvarsgrenene rapporterer begrensninger og problemer av slikt omfang og slik karakter et en manglende balanse mellom nominell struktur og faktisk tilgjengelige styrker er åpenbar. For Hæren og Sjøforsvaret er begrensningene så store at kapasiteten for nasjonalt krigsforsvar ut over de løpende fredsoppgavene vil være ytterst begrenset. For Luftforsvaret hefter det stor usikkerhet om innsatsen av kampfly på grunn av basesystemets sårbarhet, i tillegg til begrensningene i teknisk understøttelse og antallet kampflygere.

 

Årsaken er et betydelig misforhold mellom ambisjonene for Forsvarets størrelse og oppdrag på den ene siden, og budsjettgrunnlaget på den andre. Dette har negative følger også for ressursutnyttelsen. Når vi planlegger for mer enn vi økonomisk makter å fullføre, oppstår det huller og mangler i personelloppsetninger, materiell, teknisk understøttelse og øving i nær sagt hele strukturen. Behovet for reform av planleggingen er tydelig nok.

 

Økonomigrunnlaget

Dette bringer meg til innretningen av planarbeidet og da først økonomigrunnlaget.
Fra 1990 til 2000 ble budsjettet redusert med omkring tre milliarder 2012-kroner, eller omkring 10 %, for så å øke tilbake til nivået i 1990. I sammenligning med andre europeiske land er dette en svært gunstig budsjettutvikling.

 

Som andel av statsbudsjettet og andel av brutto nasjonalproduktet (BNP) er utviklingen av forsvarsbudsjettet imidlertid klart negativ. Fra et maksimum på 3 % av BNP (for fastlands-Norge) i 1990 har andelen sunket til 1,4 % i 2012.

 

BNP-andelen er interessant ved at den erfaringsmessig er et bedre uttrykk for utviklingen av forsvaret enn budsjettstørrelsen isolert. Erfaringen er at med konstant BNP-andel kan et forsvar vedlikeholdes med noenlunde konstant størrelse, med de kvalitetsmessige oppgraderinger som følger av den militærtekniske utviklingen. Dette skal forstås som en erfaringsmessig tommelfingerregel, – det lar seg ikke gjøre å påvise konkrete årsakssammenhenger for en slik korrelasjon. Derimot er det mulig å forklare hvorfor et konstant budsjett kompensert for alminnelig prisvekst (konsumprisindeksen, KPI) ikke opprettholder et konstant forsvar.

 

Den viktigste årsaken til prisveksten for forsvarsutgifter ligger i teknologisk utvikling. For sivile produkter utnyttes nye teknologiske muligheter både til å frembringe nye eller bedrede ytelser, og reduserte priser. Spesielt i forbrukermarkedet er priskonkurransen skarp. For militære systemer blir nye teknologiske muligheter ganske ensidig benyttet for å frembringe bedrede ytelser, fordi kvalitativ overlegenhet ofte er utslagsgivende i militære konfrontasjoner. Dermed blir det nærmest fritt løp for kostnadene. Hvis dette ikke kompenseres med økende budsjett eller rimeligere systemløsninger må antallene reduseres. Veksten i enhetskostnadene gjelder ikke bare selve anskaffelsen, men speiles også i kostnadene for vedlikehold og oppgraderinger.

 

Etter et regelverk fastsatt av Finansdepartementet gis det budsjettmessig kompensasjon for en såkalt sektorspesifikk kostnadsvekst for Forsvaret. Denne etterberegnes årlig på grunnlag av visse utgifter knyttet til driften som etter virksomhetens natur har steget raskere enn KPI, men den fanger altså ikke opp den teknologiske fordyrelsen som resulterer i høyere enhetspriser for materiellet. Etter Forsvarets forskningsinstitutts beregninger har den resulterende kjøpekraften av forsvarsbudsjettene, målt etter hvor mange enheter som kan anskaffes blitt nesten halvvert i perioden etter 1990.

Den manglende kompensasjonen for teknologisk fordyrelse, og manglende hensyn til dette i strukturplanleggingen, er en viktig årsak til misforholdet mellom planer, struktur og faktisk kapasitet som preger forsvarsplanleggingen. Men også andre årsaker gjort seg gjeldende.

 

Det har regelmessig vist seg at også estimatene for fremtidige kostnader har vært for lave. Dette gjelder for anskaffelser, og spesielt for driftskostnadene. Driftskostnadene er ekstremt vanskelige å beregne på forhånd for komplekse systemer som en fregatt eller et kampfly. En meget omtrentlig men nyttig metode kan være å benytte erfaringstall for forholdet mellom kostnadene for nyanskaffelse og drift for lignende systemer, eventuelt fra andre lands forsvar. Men her slår særinteressene inn. Miljøer i vedkommende forsvarsgren, håpefulle leverandører og andre som har interesser i å realisere prosjektet, utgjør sterke drivkrefter for å redusere anslagene. Alle tenkelige argumenter dukker opp for å begrunne at tidligere erfaringer ikke vil være gyldige for nettopp denne anskaffelsen. Teknologien er ny, vedlikeholdskonseptet er nytt, samarbeidsformene er nye, – og alt hevdes å trekke i retning av reduserte driftskostnader sett i forhold til anskaffelseskostnadene. Ettersom en rekke viktige anslag i alle fall vil være usikre, utnyttes usikkerheten av pådriverne til å redusere kostnadsanslagene forut for vedtak om anskaffelser. Under disse sterke pressene er kvalitetssikring ikke enkelt. Rent formelle kvalitetssikringsprosesser uten forankring i dyp teknisk fagkunnskap er ikke tilstrekkelig. Og heller ikke selvstendige faglige vurderinger når alltid frem om de ikke etterspørres på et organisasjonsnivå som har ansvar for helheten i forsvarsplanene. – Så lang om økonomien.

 

Forslag for reform

På det praktiske plan er utfordringen todelt: På den ene siden en omlegging av den politiske prosessen, på den andre bedring av Forsvarets evne til budsjettering. En realistisk forsvarspolitikk krever synliggjøring av sammenhengen mellom bevilgninger og Forsvarets evne til oppgaveløsing. Dagens politiske plandokumenter, budsjettdokumenter og resultatrapporter gjør ikke det.

 

Dagens politiske dokumenter er fokusert på en strukturplanlegging. Forsvarets styrkestruktur uttrykk i en tabell, men dokumentene sier bare i meget generelle vendinger hvilke oppgaver avdelinger, fartøyer og fly er relevante for, og ikke noe om hvilken innsats innsatsforsvaret skal kunne levere, eller faktisk kan levere. Stadige forsikringer fra forsvarsledelsen om at aktiviteten følger programmet oppsatt innenfor gitte budsjetter er i denne sammenheng ikke opplysende.

 

En bedre tilnærming vil være å fokusere på evnen til innsats. En slik kapasitetsplanlegging vil innebære å spesifisere – i grove trekk – for hver av Forsvarets hovedoppgaver i fred, krise og krig hvilke styrker som kan stilles. Og videre, spesifisere med hvilken varslingstid styrkene kan stilles, og antydningsvis hvilken utholdenhet de kan forutsettes å ha. Foruten at bevilgningene da kobles politisk direkte til Forsvarets evne og oppgaveløsing, vil en slik fremgangsmåte også innebære fordeler i planleggingen. Med fokus på Forsvarets utførende evne snarere enn nominell styrkestruktur vil planleggerne få incentiver til analyser for best mulig ressursutnyttelse. Hva gir størst tilgjengelighet for oppdrag, fem fregatter med 3 besetninger eller 3-4 fregatter med kanskje 4-5 besetninger? Hva med forholdet mellom maksimal innsats i fred, og evne og utholdenhet i mer krevende krigsoperasjoner? La politikerne velge på grunnlag belyste alternativer og forsvarssjefens tilrådning.

 

Fremgangsmåten vil imidlertid ikke fjerne alle svakhetene som bidrar til mangelen på realisme i dagens forsvarsplanlegging. Mest alvorlige av disse er håndteringen av den teknologidrevne kostnadsveksten, og den rotfaste tradisjonen med undervurdering av driftsutgiftene knyttet til planlagte større anskaffelser som kampfartøyer og kampfly. Løsning av disse problemene vil kreve skjerpet faglig innsats under et tydeligere organisatorisk ansvar en det dagens organisering gir rom for.

 

Til slutt: Høyre og Fremskrittspartiet har i sine valgprogrammer satt kritisk lys på Forsvarets reelle kapasitet og økonomi. Det gjenstår å se hvordan den nye regjeringen vil følge dette opp. Men det ligger et tidspress på å få opprettet en realistisk, kapasitetsorientert planlegging. Bare fra et slikt grunnlag kan vi håpe på et nødvendig samsvar mellom mål, struktur, reell kapasitet og budsjetter for Forsvaret. En slik plan vil også være en forutsetning for en budsjettmessig ansvarlig innfasing av anskaffelsene av nye kampfly og eventuelt nye undervannsbåter. Disse prosjektene er store nok til hver for seg å ødelegge all sammenheng i Forsvarets faktiske kapasitet dersom de iverksettes på økonomisk sviktende grunnlag. Så får det vise seg om den brede forsvarspolitiske enigheten overlever møtet med virkelighetens begrensninger. Det er imidlertid en risiko vi må ta, for dagens brede politiske enighet på virkelighetsfjerne premisser er den dårligste løsningen.

 

 

Tungtvannskrigen 1942-1944:

2013-11-18-Boerresen

•Feilbruk av hemmelighold •Uheldige aksjonsformer

•Innbilt hastverk •Forspilte sjanser

Burde 80 liv vært spart?

Hans Christofer Børresen (OMS 18.11.2013)

Målet er å unngå etterpåklokskap

ut fra det vi vet nå,

men vurdere tungtvannskrigen på basis av det beslutningsgrunnlag

som faktisk forelå den gang

Tungtvannsfabrikken på Vemork ble medio 1942 utpekt som det

høyest prioriterte mål i Norge.

Dette var HEMMELIG.* Hemmelig- holdet hindret nedjustering etter

hvert som trusselbildet klarnet og ble mindre alarmerende

*Sverre Kjeldstadli, 1959:

”Hjemmestyrkene. Hovedtrekk av den militære motstanden under okkupasjonen” Opptrykk 2011, Bokstav og Bilde , side 202.

Overdrevent hemmelighold blokkerte informasjonsflyt

Etterretning ↔ Kjernefysikk ↘↙

Trusselbilde ↓

Beslutningstakere ↕

Aktører

”Reflections on Intelligence” Reginald Victor Jones, London 1989 p. 58

Pionér i Scientific Intelligence og elektronisk krigføring.

”The most obvious danger of excessive security is that it

may prevent information reaching people who have a genuine and legitimate need

for it in work which they are doing in the interests

R. V. Jones

1911 – 1997

of the state.”

Kort om kjernefysisk våpenforskning

i
Tyskland og Storbritannia

før tungtvannskrigen

”Uranproblemet” i Tyskland

Kjernespaltning av uran

i stor skala

gjennom kjedereaksjon ________________________

Hvorfor måtte tyskerne bruke tungtvann, D2O, mens USA greide seg med grafitt?

Uranreaktor = ”Uranbrenner”

Med uanriket Uran som brensel må nøytronene bremses ned for å styre unna Uran-238

Nukleær kjedereaksjon

bare i Uran-235

(Niels Bohr 1939)

”Uranbrenner”: Grafitt eller D2O til nedbremsning av nøytroner?

W. Bothe: Grafitt absorberer for mange nøytroner og er

derfor like ubrukelig som H2O i en Uranbrenner

*Per F Dahl, 1999:
HEAVY WATER AND THE WARTIME RACE FOR NUCLEAR ENERGY,
IOP Publishing Ltd, pp. 139-140

Walther Bothe (1891-1957)

Skeptisk til NSDAP Nobelpris i fysikk 1954

•FEIL: Det er ikke grafitt selv som svelger nøytroner, men spor av

Bor og Kadmium i grafitten.

•USA brukte Bor-fri grafitt.

•Bothes tabbe gjorde at Tyskland valgte norsk D2O.

W. Bothe (1891-1957)

Antinazist. Nobelpris i fysikk 1954

•Dessuten: Heereswaffenamt anså høyrenset grafitt som et kostbart knapphetsgode. (Dahl, s. 141)

TRANSURANER fra brukt reaktorbrensel i KJERNEVÅPEN?

Carl Friedrich von Weizsäcker (1912-2007)

foreslo i 1940 Grunnstoff 94

(Plutonium 239) som spaltbart

___materiale i en atombombe.___

(Han hadde lest McMillan og Abelson, ”Radioactive Element 93”, Physical Review, juni 1940)

Prof. Heisenberg foreleste 4. juni 1942 i Harnack Haus, Berlin-Dahlem om

tungtvannsreaktor og våpenplutonium

Albert Speer, Hans Jensen, Otto Hahn osv. var til stede.

J. Hans D. Jensen

1907-1973

Rustningsminister Albert Speer 1905-1981

Werner Heisenberg

1901-1976

Werner Heisenberg foreleste
4. juni 1942 i Berlin over
”Die Arbeiten am Uranproblem”*

Element 23994 fra en ”Uranbrenner” er

velegnet til kjernevåpen

*Manuskript funnet av Rainer Karlsch i et arkiv i Moskva

Werner Heisenberg 1901-1976

Werner Heisenberg, 4. juni 1942:

”Die Arbeiten am Uranproblem”

Tilgang på Norsk D2O avgjørende for fremdrift.

Vemork eneste kommersielle

leverandør

Werner Heisenberg 1901-1976

Hitlers rustningsminister Albert Speer (1905-1981)

stanset høsten 1942 atombombe-prosjektet.
Det ville ta 3-4 år, altså for lang tid til å avgjøre krigen*.

*Albert Speer: ”Erinnerungen”, 1969, s. 242.

Britisk og amerikansk skepsis

Etterretning om at det tyske kjernevåpenprosjekt var oppgitt

ble nok mistrodd fordi det stred mot

etablert ”mindset”

Faktaresistent ”mindset”*:
En feilkilde i etterretningsanalysen:

Utbredt tro på at tysk atombombe kunne lages i nær fremtid

ved å blande naturlig uran og D2O.

”Mindset” beskyttes ved å filtrere informasjon og

forkaste data som ikke passer inn.

______________________________________

* Mindset : Mental inertia, groupthink, paradigm

Robert S. McNamara (1916-2009) advarer mot fenomenet ”mindset”

Rule 8: ”Be prepared to reexamine _______your reasoning”*_______

*The Fog of War, NRK-TV1 08.02.2012

Britisk ”Uranium research” frem til

krigen mot tungtvannet ble satt i gang 19. nov. 1942

Frisch – Peierls – memorandumet

fra Birmingham i mars 1940:

•Blanding av D2O og Uran kan ikke eksplodere

•Atombombe fullt mulig, basert på

kjedereaksjon med hurtige nøytroner

•Høyanriking av Uran må til.

↓ •Langsiktig prosjekt

•D2O inngår ikke

Rudolf Peierls 1907 – 1995

Otto Robert Frisch 1904 – 1979

Frisch & Peierls, mars 1940

•Noen snarvei til atombomben ved å blande uran og tungtvann

var altså utelukket.

•Det hadde ingen hast med å stanse eksport av D2O til Tyskland.

•Hemmelighold hindret dette i

å nå frem til

Rudolf Peierls beslutningstakerne. 1907 – 1995

Otto Robert Frisch 1904 – 1979

Henry Tizard (1885 – 1959). Chairman of the Committee

on the Scientific Survey of Air Defence

Opprettet ”M.A.U.D”- komitéen under Ministry of

Aircraft Production til å lede

Britisk uranforskning

første møte 10. April 1940

Tungtvann ikke krigsviktig?

M.A.U.D. – rapporten 15. juli 1941:

D2O er av betydning for prosesser

”…which are not likely to

be of immediate war value,

but the Germans may by now have realized this,…”

M.A.U.D-rapporten 1941, del 2:

23994 (Pu 239)

ble ikke ansett som noen aktuell vei til kjernevåpen!

Og grunnen? Antagelig det at anriking av 235U er raskere enn

å etablere produksjon av D2O.

Men hva med tyskerne?

Hva fikk britene og Leif Tronstad vite om at tyskerne hadde

•oppgitt kjernevåpenprosjektet,

men fortsatte med

•en energiproduserende ”Uranbrenner”?

Dr. Paul Rosbaud rapporterte Speers beslutning til SIS

både via Harald Wergeland _______i juli 1942 og via XU*_______

Ikke alle i London turde tro på dette*

 __________________________________

*Per F. Dahl: HEAVY WATER AND THE
WARTIME RACE FOR NUCLEAR ENERGY, Paul Rosbaud

1999 IOP Publishing Ltd, ss. 192-3 1896 – 1963

Reginald Victor Jones (1911-1997)

Fysiker. Fra 1941 Assistant Director of Intelligence (Science) under the British Air Ministry and

Secret Intelligence Service (SIS).

”He did more to save us from

disaster than many who are

glittering with trinkets.”

Winston Churchill

”…I saw the most crucial of Rosbaud’s reports…during the war…”* ”The clearest of Rosbaud’s wartime contributions for which I can personally vouch was…about… the

German nuclear physisists…”*

*R. V. Jones:

”A merchant of light”,

Nature Vol. 325,
P. Rosbaud January 1987, p. 203 R. V. Jones

”Rosbaud…helped us correctly to conclude that work in Germany towards the release of nuclearenergyatnotimereached beyond the research stage;

his information thus calmed the fears that might otherwise have beset us.”*

*R. V. Jones, 1989: ”Reflections on

Intelligence”, p. 284

P. Rosbaud

R. V. Jones

MI6 nekter fortsatt å frigi rapportene fra Paul Rosbaud

Paul Rosbaud 1896 – 1963

Hemmelighold i samtiden er ofte påkrevet

(jfr. Enigma/Ultra og Overlord)

Hemmelighold om fortiden

hindrer oss i å

lære av historien

(og dekker over tabber)

Hvis britene var i tvil om hvorvidt de kunne stole på Paul Rosbaud, kunne

de spurt hans nære venner SIS-agenten Frank Foley*,

eller fysikeren P. M. S. Blackett*

*R.V. Jones, Nature 1987, s. 203

Frank Foley *Per F. Dahl, s. 255 Paul Rosbaud

Francis Edward Foley (1884 – 1958)

”The spy who saved 10,000 jews”

Righteous Among the Nations (1999)

Frank Foley

Paul Rosbaud

MI6 nekter å frigi arkivmappene om

Foley og Rosbaud

Frank Foley var ”Passoffiser” og SIS-agent i Berlin i 30-årene og samarbeidet med Paul Rosbaud om å redde jøder. Foley var i Oslo i 1940,
fulgte general Ruge under kampene

Frank Foley 1884 – 1958

i syd-Norge,

og hadde hjulpet Jacques Allier med

D2O fra Norsk Hydro i mars 1940

Statue av Frank Foley i

Highbridge, UK

Professor Leif Tronstad i London: Sentral aktør i tungtvannskrigen

•Begrenset viten
på grunn av hemmelighold.

•Imponerende dømmekraft.

•For liten innflytelse.

Leif Tronstad (1903-1945) utviklet

sammen med Jomar Brun anriking av tungtvann, D2O, ved hydrogen-

fabrikken på Vemork fra 1934

Leif Tronstad:

Født i Bærum. Professor i teknisk uorganisk kjemi ved NTH fra 1934. Kom
til London i oktober 1941.

Først i juli/august 1942
fikk Jomar Brun og Leif Tronstad

informasjon fra tyske anti-nazister om hva tungtvannet skulle brukes til*

Jomar Brun 1904-1993

*Jomar Brun, 1985:

”Brennpunkt Vemork”

Fig. 5, s.29 og Fig. 9, s.33

I Berlin i januar 1942 forstod Brun at D2O

”gjaldt kjernefysisk bruk”* *Brun, 1985, s. 26

Professor Leif Tronstad 1903-1945

Dr. Paul Rosbaud besøkte Norge i 1942. Han fortalte Harald Wergeland

”….at det ikke var noen fare for en tysk atombombe. Wergeland

fikk sendt disse opplysningene til professor Tronstad”*

*Jomar Brun (1904 – 1993): ”Brennpunkt Vemork

1940-1945” Universitetsforlaget, 1985, s. 65

Paul Rosbaud

1896 – 1963

Harold Urey, som hadde oppdaget Deuterium i 1931, møtte

Leif Tronstad i London i nov. 1941

Tronstad nevnte den tyske ordre om

betydelig opptrapping av D2O-produksjonen

*Thomas Powers: Heisenberg’s War pp. 197 og 524 (note 10)

Harold C. Urey

1893-1981

Urey forstod øyeblikkelig at

tyskerne ville utvikle en D2O-moderert uranreaktor,

og utvinne Pu-239 til kjernevåpen*

Urey sa intet om dette til Leif Tronstad*

*Thomas Powers: Heisenberg’s War pp. 197 og 524 (note 10)

Harold C. Urey

1893-1981

I juni 1942 fikk Jomar Brun fortrolig informasjon fra

den anti-nazistiske fysiker Hans Edvard Suess

som var tysk rådgiver på Vemork*

*Hans E. Suess, ”Virus House: Comments and Reminiscences” Bull. Atomic Scientists, June 1968, 36-39.

Hans E. Suess 1909-1993

Hans Eduard Suess. Født i Wien. Tysk fysiker, rådgiver på Vemork

I 1942 fortalte Suess intet til Brun om våpenplutonium*

*Jomar Brun, s. 31
*Hans E. Suess, ”Virus House:

Comments and Reminiscences”

Bull. Atomic Scientists, June 1968, 36-39.

Hans E. Suess 1909-1993

Juni 1942:

Hans E. Suess fortalte Jomar Brun om nukleær kjedereaksjon og om

bruken av D2O som nøytron-brems i atomreaktorer*

Brun nevnte rykter om at D2O kunne ha betydning for biologisk

krigføring og for en ny giftgass(!)*

___________________________________ *Hans E. Suess, ”Virus House:

Comments and Reminiscences”

Bull. Atomic Scientists, June 1968, 36-39.

Hans E. Suess 1909-1993

Juli 1942: Opplysninger som Leif Tronstad

fikk fra Hans Suess via Jomar Brun*

•D2O brukes som nøytron-brems i energiproduserende Uranreaktor.

•Behovet er ca. 5 tonn D2O.

•Kommer neppe i gang før etter krigen.

*Jomar Brun, side 31

”…, fikk jeg i juli 1942 sendt beskjed fra dr. Suess til Tronstad:

Tungtvann har ikke krigsviktig betydning”*

Bekreftet av Hydro-direktør
N. Stephansen i PM til UD 6. feb. 1943: ”Opplyst av anti-Nazi tyske fysikere”

*Jomar Brun (1904 – 1993): ”Brennpunkt Vemork 1940-1945” Universitetsforlaget, 1985, s. 65 og 66

Tysk bruk av tungtvann

Ved UiO i august 1942 ga Hans Jensen et filtrert referat fra Heisenbergs

forelesning 4. Juni 1942 om en ”Uranbrenner”: D2O bremser

ned nøytroner uten å absorbere dem

Hans Jensen Nobelpris i kjernefysikk 1963

5 tonn D2O er nødvendig

Harald Wergeland 1912-1987

Hans Jensen på seminar ved UiO, aug. 1942:

•Ingen fare for tysk atombombe. •U + D2O kan gi energi, men

ingen eksplosjon.

(Njølstad ss. 397-399)

Harald Wergeland rapporterte til

S.I.S. v. Eric Welsh

J. Hans D. Jensen 1907-1973 Nobelpris 1963

Harald Wergeland 1912-1987

Hva Hans Jensen ikke fortalte ved UiO i august 1942.

Jensen hemmeligholdt 239Pu som spaltbart materiale i kjernevåpen.

Hans Jensen Nobelpris i kjernefysikk 1963

Harald Wergeland 1912-1987

Hva tenkte Leif Tronstad

før juli 1942

om grunnene til at tyskerne ville ha

store mengder tungtvann?

Svaret er at Tronstad opprinnelig fryktet

at tyskerne ville bruke

D og T fra tungtvann til et termonukleært

kjernevåpen (”H-bombe”)

Leif Tronstad Harald Wergeland 1903-1945 1912-1987

Tronstad var godt kjent med energiproduksjon i stjerner

•Kjernefusjon av Hydrogen går meget langsomt:
Derfor eksploderer ikke sola.

•D og T fusjonerer hurtig og kanskje eksplosivt: H-bombe?

•D2O er mulig kilde for D og T

Tyskerne drev faktisk hemmelige forsøk med Termonukleære atombomber

Kurt Diebner (1905-64)

Kjernefysiker. Medl. NSDAP

Kurt Diebner: ”Fusionsprozesse mit Hilfe Konvergenter Stosswellen –
einige ältere und neuere

Versuche und Überlegungen”,

Kerntechnik Nr. 3, März 1962

Dokumentasjon av tysk

termonukleær våpenforskning

1)David Irving:

”THE VIRUS HOUSE”,

William Kimber & Co. London 1967, pp. 193-5, 282

2) Rainer Karlsch: ”Hitlers Bombe”, Deutsche Verlags-Anstalt, München 2005

”FRESHMAN” 19. November 1942: En mindre heldig krigsaksjon mot tungtvannsfabrikken
på Vemork

Professor Leif Tronstad var skeptisk

Siv. ing. Jan Herman Reimers 1914 –

Leif Tronstads student ved NTH, medarbeider og venn. Reimers i London: ”Target list”

for Norge: Industrielle mål for

•Presisjonsbombing •Teppebombing •Sabotasje

Foto: London Oktober 1942

Sverre Kjeldstadli ,1959/2011, side 202

Amerikansk alarmisme

I oktober 1942 ville oberst Berliner i US 12th Air Force bombe

Vemork og Saaheim kraftstasjoner.*

J. H. Reimers i FO II forklarte at Saaheim var uten betydning, og at

man hadde andre angrepsplaner mot tungtvannsfabrikken

(”Operation Freshman”)*

*Sverre Kjeldstadli, side 202.

Allerede før ”Freshman”-tragedien 19. November 1942 forstod professor Tronstad at

det neppe hadde noen hast med å stanse leveransene

av D2O til Tyskland.

Leif Tronstad, London 17.11.42: Notat om ”Freshman”

Tysk estimat av behov for D2O til ”experiments” er 4.500 kg.

”The figures given are in general agreement with the present

estimates by allied scientists”.

Hvor visste han det siste fra? John Cockcroft 6. august 1942?*

*Njølstad ss. 153-4 og 457

Tronstad skeptisk til hastverk:

”A general impression is that the Germans did not at all consider the D2O-production to be of such an outstanding importance as here in U.K.”*

*Leif Tronstad:
Notat 16. november 1942

”Freshman”: Kommandooperasjon mot Vemork

19.11.1942. Dårlig flyvær. Ising.

Begge Airspeed Horsa-glidere og

det ene Halifax trekkflyet havarerte.

23 overlevende summarisk henrettet. 41 briter falt.

”Freshman” 19.11.1942. Dårlig flyvær. Ising.

Første gang Airspeed Horsa glidefly ble brukt operativt.

Uansvarlig og lettsindig å la uerfarne mannskaper prøve seg
under så krevende forhold.

Selvbebreidelser
etter operasjon ”FRESHMAN”

fra britisk hold i ettertid:

Oberst
John Skinner Wilson

1888 – 1969 Sjef, skandinavisk seksjon, SOE

Foto: Sjåk 1949

Oberst Wilson om den flybårne kommando- operasjonen mot Vemork 19. november 1942:

”From the outset it was realized that the operation was exceptionally dangerous… weather conditions in the late summer and autumn of 1942 continued to be bad
in the extreme”

Formildende omstendighet for britene

Amerikansk bombetrussel (US 12th Air Force)

fremskyndet øyensynlig Operation ”FRESHMAN” som alternativ

Kontrafaktisk krigsråd, _________ London, oktober 1942_________

Før beslutninger om krigsaksjoner mot tungtvannet ble truffet,

John Cockcroft 1897-1967

burde etterretning og kjernefysikk vært drøftet åpent og uhindret av excessive security

James Chadwick 1891-1974

Kontrafaktisk øvelse:

Opplagte spørsmål

Sannsynlige svar

Kontrafaktisk krigsråd med

James Chadwick og John Cockcroft: Har tungtvann noen forbindelse

med fare for tysk atombombe?

John Cockcroft 1897-1967

Svar: Ja, Plutonium-239 fra brukt brensel
i en D2O-reaktor

utgjør en reell trussel.

James Chadwick

1891-1974

Kontrafaktisk krigsråd med

James Chadwick og John Cockcroft: Hvor lang tid vil det ta

å utvikle Pu-bomben?

Svar: 3 – 4 år, selv med god tilgang på D2O.

John Cockcroft 1897-1967

James Chadwick

1891-1974

McNamara’s Rule 1: ”Empathise with your enemy”

Hvordan vil tyskerne reagere på krigsaksjoner mot Vemork?

Svar:

•Tyskerne vil forstå at de allierte frykter tysk plutoniumbombe.

•De vil anta at de allierte selv er i gang med militær atomforskning.

•Dette kan påskynde tysk ___utvikling av kjernevåpen____

John Cockcroft

Kontrafaktisk krigsråd med

James Chadwick og John Cockcroft:

Har tilgangen på D2O noen betydning for en eventuell tysk

atombombe basert på høyanriket Uran-235?

Svar: Nei, bestemt ikke

James Chadwick

Kontrafaktisk krigsråd med

James Chadwick og John Cockcroft, _____fysikere bak MAUD-rapporten____

Haster det å stanse eksporten av D2O

fra Norge til Tyskland?

Kontrafaktisk krigsråd med

James Chadwick og John Cockcroft, _____fysikere bak MAUD-rapporten____

Svar: Nei, siden det vil ta flere år å få i gang en tysk D2O-reaktor og fremstille

Plutonium,

kan man vente et år eller to.

Kontrafaktisk krigsråd med

James Chadwick og John Cockcroft:

Bør man vente
i det lengste med krigsaksjoner?

John Cockcroft

James Chadwick

Kontrafaktisk krigsråd med

James Chadwick og John Cockcroft:

Svar:
Ja, da utsetter man å

oppmuntre tyskerne til

•selv å produsere D2O •bruke grafitt isteden

John Cockcroft

James Chadwick

Spørsmål til Chadwick og Cockcroft:

Er det andre fordeler ved å vente og se?

Svar fra Chadwick og Cockcroft: Ja, unngå å oppmuntre

tyskerne til å

lavanrike Uran

slik at H2O kan erstatte D2O __i deres ”Uranbrenner”*__

* Heisenbergs foredrag 5. mai 1943 og MAUD-rapport II (Gowing, s. 433)

Spørsmål til Chadwick og Cockcroft:

Ytterligere fordeler ved å vente og se?

John Cockcroft

James Chadwick

Svar fra Chadwick og Cockcroft:

John Cockcroft

Ja, da unngår man å stimulere utvikling av

tysk atombombe basert på

høyanriket Uran*

*David Irving: THE VIRUS HOUSE, London 1967, ss. 115-7

James Chadwick

Kan vi stole på opplysningene fra

Hans Jensen,
Hans E. Suess

om tyskernes bruk av tungtvannet?

og Paul Rosbaud

John Cockcroft 1897-1967

James Chadwick

1891-1974

James Chadwick og John Cockcroft

ville neppe kunnet bekrefte at

at tysk utvikling av kjernevåpen

skulle være avlyst.

John Cockcroft 1897-1967

James Chadwick

1891-1974

James Chadwick og John Cockcroft ville derimot bekreftet

at Uran + D2O ikke kan eksplodere,

men bare produsere energi i en uranreaktor.

John Cockcroft 1897-1967

James Chadwick

1891-1974

Kontrafaktisk krigsråd med John Cockcroft og James Chadwick

Kan tysk uranforskning med D2O skades

uten krigsaksjoner?

John Cockcroft 1897-1967

James Chadwick

1891-1974

John Cockcroft

Kontrafaktisk krigsråd med John Cockcroft og James Chadwick

Ja, det er mulig å ”forgifte”

tungtvannet.

Her burde et hemmelig- holdt råd fra von Halban

og Kowarski i Cambridge vært diskutert åpent.

James Chadwick

Usynlig tungtvannssabotasje?

I januar 1942 foreslo prof. Tronstad å forurense D2O med noe uten farge og lukt som ville gjøre det ubrukelig*

Men tilsette hva?

På denne tiden visste ikke Tronstad hva tyskerne skulle med D2O

Leif Tronstad 1903-1945

* Njølstad, s. 129

Forgiftning av tungtvannet?*

Hans v. Halban og Lew Kowarski foreslo i jan. 1942 liten mengde Kadmium salt.**

Hans von Halban 1908-1964

Cd absorberer nøytroner, og er

derfor en

”Reaktorgift”

Grunnstoffet Bor kan også brukes.

* Njølstad, s. 129 **Kowarski til Perrin 27/1-42

Lew Kowarski 1907-1979

Leif Tronstad ble holdt utenfor:

Typisk skadelig hemmelighold

Det er ingen tegn til at Tronstad fikk lese Lew Kowarskis brev til M. W. Perrin av 27. januar 1942 om Kadmium
til ”forgiftning” av D2O

Det medvirket til tap av 80 liv 1942-1944

Heisenberg sa i Berlin 4/6-42 intet om Kadmium og Bor som ”reaktorgift”.

Jensen sa nok heller ikke noe om dette ved UiO i august 1942 som Wergeland kunne oppfange og bringe videre

til Tronstad.

Hans Jensen Nobelpris i kjernefysikk 1963

Harald Wergeland 1912-1987

Cd eller Bor hadde vært foreslått før

i instruks til den franske utsending Jacques Allier i mars 1940 om tiltak dersom Norsk Hydro ville gi tyskerne

de 185 kg D2O som var på lager*

*Per F Dahl: Heavy Water and the Wartime Race for Nuclear Energy, 1999 IOP Publishing Ltd. p. 105

Lew Kowarski

Frédéric Joliot-Curie

Hans v. Halban

Forgiftning av tungtvannet med Kadmium eller Bor: Fremgangsmåter:

•Kanner som skal fylles med D2O, forurenses på forhånd med Cd-salt.

•Kannene av metall sveises med sveisetråd eller flux som inneholder Cd eller B.

Hans von Halban 1908-1964

•Smartere enn å tilsette Kadmium-salt eller Bor

til sluttproduktet D2O?

Lew Kowarski 1907-1979

Tungtvannssabotasje uten våpen?

I 1940-41 avbrøt Jomar Brun prosessen ved å tilsette skumdannende castorolje til

elektrolysekarene*

Alf H. Larsen og Gunnar Syverstad tilsatte medisintran med samme effekt i 1942** For lett å avsløre!

* Brun, s. 21 **Dahl, s. 158

Jomar Brun 1904-1993

Fortsettelseskrig

mot Hydro’s D2O-produksjon etter ”Tungtvannssabotasjen” 28. februar 1943

USA som alarmistisk pådriver

Bombing av Vemork og Rjukan 16.11.43 US 8th Air Force. 140 Boeing B-17

Ordre fra Combined Chiefs of Staff utenom Air Ministry*

Protest fra norsk UD til UK og USA

Generalmajor Wilhelm von

Tangen Hansteen 1896-1980

________________________________________________ *Sverre Kjeldstadli, 1959: ”Hjemmestyrkene. Hovedtrekk

av den militære motstanden under okkupasjonen”

Opptrykk 2011, Bokstav og Bilde , side 206-7.

Tekst på plakat foran flystasjon i US Strategic Air Command (Ref: ”Dr. Strangelove”)

”Peace is our mission”

Consolidated B-24 Liberator

US Air Force:

”Peace is our mission”

Consolidated B-24 Liberator

Tilføyd med kritt i World War II*

”bombing is just a hobby.”

*Kilde: Trond Johansen

Air Chief Marchal Sir Arthur Harris 1892-1984

___________________________________

RAF Bomber Command:

”Strike hard, strike sure”

__________________________

En annen forretningsidé kunne forebygget ulykker:

”Pecision and restraint”

Til eiere av bombefly:

”Den som har en hammer, ser bare spiker”

Friedrich Nietsche

Tyskerne besluttet å avvikle D2O produksjonen på Vemork

for å unngå ny bombing som kunne stanse produksjonen

av ammoniakk: Tyskland brukte NH3 til eksplosiver*

*David Irving: ”THE VIRUS HOUSE”,

William Kimber & Co. London 1967, pp. 241, 283

Vedholdende amerikansk alarmisme

Bombing av Vemork og Rjukan 16.11.43

”…Groves persuaded Marshall to press for a high-priority bombing attack to be

directed Against the hydroelectric plant.”*

Leslie R. Groves 1896-1870

*David Irving:
”THE VIRUS HOUSE”, William Kimber & Co. London 1967, p. 175

George C. Marshall 1880-1959

Radioaktivitet → krisemaksimering, da som nå.

Våren 1943 advarte general Groves

mot mulig tysk ”dirty bomb”

fylt med radioaktive spaltningsprodukter fra en tysk

Leslie R. Groves 1896-1870

tungtvannsreaktor*

*David Irving:
”THE VIRUS HOUSE”, William Kimber & Co. London 1967, p. 165

Leslie R. Groves: Alarmistisk mindset. _______Han var ikke fysiker_________ Groves fikk skremt Churchill i januar 1944, og så Marshall og Eisenhower,

med mulig ”radioactive barrage on the beaches” i Normandie. Lord Cherwell trodde ikke
på det,* heller ikke S.I.S/MI6

*David Irving: ”THE VIRUS HOUSE”, William Kimber & Co. London 1967, 202-3

Kunne stille sabotasje erstattet bombing av Vemork 16. nov. 1943?

Forurensning med Kadmium eller Bor burde vært vurdert

på nytt.

På grunn av

utilstedelig hemmelighold, var Tronstad fortsatt ukjent med

denne muligheten*

*Bekreftet av Jan H. Reimers i brev til HCB 27.10.2013

Skjønnsom tilbakeholdenhet

”Good policy for the destruction of plants in Norway is namely to

do just as much damage as strictly necessary – to prevent

the Germans from winning the the war – and nothing more.*

*Leif Tronstad London, 17th November, 1942

Ing. Kjell Nielsen på Vemork

anbefalte ”no action” mot dampfergen ”Hydro” på Tinnsjøen 20. februar 1944.

Lasten neppe av verdi for tyskerne:

Elektrolyseutstyr og restlut med lite D2O* 18 liv gikk tapt

*Jomar Brun (1985), s. 85 Kjell Nielsen 1945 (?), s. 7

Kjell Nielsen 1915 – 2005

Forspilte muligheter:

”…I had plenty of opportunities just to open the bottom valves in the D2O electrolysis and empty the…D2O…into the sewers.”*

It was not done….., it was stupid.*

*Kjell Nielsen, 1945 (?), s. 6

Kjell Nielsen 1915 – 2005

Ny evaluering av fortsettelseskrigen mot norsk D2O?

Kanskje;
hvis det virkelig lyktes
Paul Rosbaud å varsle S.I.S om det tyske termonukleære ____kjernevåpenprosjektet____

Robert S. McNamara: Rule No 8: ”Be prepared to reexamine your reasoning”

SLUTT

Takk for invitasjonen
og for tålmodig oppmerksomhet