Skip to content

Oslo Militære Samfunds Intendant, oberstløytnant Knut Bremerthun, sovnet stille inn fredag 29. desember 2017. Vi sørger over å ha mistet en kjær venn og kollega, og i hans ånd gjennomfører OMS all planlagt virksomhet: juletrefesten for barna, nyttårsballet, og mandagsmøtene.

Mandag 4. desember 2017 hadde vi æren av å ha ambassadør Kai Eide på talerstolen i Oslo Militære Samfund. Foredragets tema var Afghanistan, et land og en region Kai Eide har svært god kjennskap til.

Med sitt foredrag avsluttet ambassadør Eide OMS sitt høstsemester. Og det var et svært engasjerende og spennende foredrag vi fikk servert.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Intendant er oberstløytnant Knut Bremerthun. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Mandag 27. november 2017 hadde vi besøk av generalmajor Odd Egil Pedersen som foredro om NATOs partnerskapssamarbeid. Generalen står i stillingen som Deputy Chief of Staff of Military Partnerships Directorate hvor han har vært siden 8. august 2016. 

Tematikken for foredraget handlet om en av NATOs mange utfordringer – hvordan fremme stabilitet til våre partnere og naboer?

Foto: OMS

Innledning til foredraget
Etter å ha sittet i snart 1,5 år som leder for alliansens militære partnerskapsarbeid i NATOs kommandostruktur spør generalen seg: Hvordan tilpasser vi den fremsynte strategien om partnerskap som ble utformet av våre politiske og militære lederne i 1993–1994, til å passe NATOs nåværende utfordrende sikkerhetspolitiske situasjon?

Ifølge sivile embedsmenn som fortsatt arbeider for SACEUR (øverstkommanderende i Europa) var det general John Shalikashvili som kom med ideen som startet eventyret om alliansens arbeid med partnere. Som nytilsatt øverstkommanderende i Europa ville han diskutere et svært viktig tema med sine nærmeste rådgivere. Hvilken strategi skal vi følge nå? Muren er borte – det samme er trusselen fra Sovjetunionen. Mange land er uten et fast sikkerhetsmessig holdepunkt og ser seg om etter nye. Det hadde oppstått et maktvakuum i Europa. I diskusjonen ble ideen om «Partnerskap for fred» født.

MANGE PARTNERSOLDATER
Nesten 25 år senere er vi 29 medlemmer i NATO. Mange av dem som var medlemmer av Warszawapakten, byttet side og er nå gode allierte. Vi har stadig utvidet porteføljen av partnerland – nå er vi 41 (egentlig 42 med Russland – men de fikk militært rødt kort etter annekteringen av Krim og sitter irriterte i garderoben. Dialogen med landet ivaretas av våre NATO-ambassadører).

Rammeverket som ble etablert for Partnerskap for fred, har fått følge av nye rammeverk som «Middelhavsdialogen», «Samarbeidsinitiativet fra Istanbul» og «Partnere rundt i verden». Dette er rammeverk som ble etablert av våre politiske ledere tilpasset en tid hvor partnerne våre hadde særlige behov for kontakt, både på militær og sivil side. For alliansens del har vi sett oss tjent med partneres deltagelse i våre mange militære operasjoner opp gjennom årene. I dag er det fortsatt så mange som 3500 partnersoldater av de totalt 18 000 i NATOs operasjoner og aktiviteter rundt omkring i verden.

NYE UTFORDRINGER
I dag står imidlertid alliansen foran en rekke sikkerhetsutfordringer og trusler som har sitt opphav fra øst og sør. Truslene kommer fra stater, ikke-statlige aktører, militære styrker, terrorister (ISIL er for øyeblikket nedkjempet, men ikke slått), cyber og hybride angrep. NATOs sikkerhet er særlig påvirket av handlingene fra Russland. Invasjonen i Georgia i 2008, annekteringen av Krimhalvøya og konflikten i østre Ukraina i 2014, er de mest håndfaste beviser på hvordan Russland ignorerer anerkjente rettsprinsipper og sine naboer.

Videre er sikkerhetssituasjonen i Midtøsten og Nord-Afrika heller ikke særlig positiv. I fjor forårsaket dette en migrasjonskrise med store konsekvenser både for Europa, og for de landene de kom fra. Skjult blant migrantene greide terrorister fra ISIL å ta seg inn i landene våre. Totalt sett skaper dette en utfordrende og usikker situasjon for NATOs medlemsland.

FREMME STABILITET
I lys av den endrede og forverrede sikkerhetssituasjonen har de allierte innsett nødvendigheten av å se på NATOs langsiktige, militære, politiske og institusjonelle tilpasning. «NATO er mer sikkert hvis våre naboer er stabile», sier NATOs generalsekretær. Derfor ble det under toppmøtet i 2016 understreket at allierte ønsket å bidra mer internasjonalt, gjennom å fremme stabilitet og styrke sikkerheten utenfor NATOs territorier. Dette får helt klart betydning for hvordan vi arbeider med partnere.

NATO mener at forebygging er bedre enn intervensjon. Å fremme stabilitet er derfor i dag en sentral del av NATOs kjerneoppdrag, «cooperative security». Målet er å gjøre ustabile land og partnere i stand til bedre å ivareta egen sikkerhet gjennom forsvarsreformer, etablering av sikkerhetsstrukturer, kapasitetsbygging, utdanning og trening. Dette må gjøres gjennom aktivt engasjement sammen med våre partnere, men også gjennom internasjonale organisasjoner.

NATOs partnerskapsarbeid blir foredratt i Oslo Militære Samfund mandag 27. november klokken 18.00.

Les mer om han svirke i NATO her og les artikkel om foredraget på Forsvaret.no her.

Generalmajor Odd Egil Pedersen taler i Oslo Militære Samfund. 2017. Foto: OMS

Se presentasjonsfilen generalen viste oss her (PDF).
Her er manus fra foredraget:

Foredrag i Oslo Militære Samfunn

NATOs partnerskapsarbeid

Av

Odd Egil Pedersen

Generalmajor

DCOS Military Partnership

Supreme Headquarters Allied Powers Europe

&

Supreme Allied Command Transformation

27 november 2017

 

 

INNLEDNING

Slide 1 står på

(Generaler – admiraler) – mine damer og herrer – kolleger.

Slide 2

Tusen takk for invitasjonen. I kveld skal det dreie seg om NATOs arbeid med partnere.

For tiden er det norsk sjef for Military Partnership Directorate. Vi er en organisatorisk del av både Allied Command Operation og Allied Command Transformation. Vi har kontorer ved SHAPE i Belgia og i ACT i Norfolk, USA.

Slide 3

Medarbeidere jeg har med meg til daglig er Mestersersjant Geir Odd Romsås – han er egentlig oberstløytnant men hadde lyst til å være med på arbeidet med partnere og meldte seg frivillig, Korporal Estelle Maillet er vernepliktig og utfører kontorstøttearbeid, er sjåfør, snakker litt fransk og utfører administrative oppgaver. Disse to holder orden på meg, min agenda og reisene mine. I tillegg i kveld har jeg med meg min SEL Chief Warrant Officer Martin Cartier fra den Canadiske Hæren.

Det er også to andre nordmenn involvert – Oblt Tommy Hirsti leder arbeidet med evaluering og sertifisering av partnerlandenes styrker. Oblt Tore Bade arbeider med partnerskap i LANDKOM i IZMIR.

Foredraget er delt i fire deler;

  • Innledningsvis skal jeg kort kommentere arbeidet med NATOs kommandostruktur
  • Deretter, en oppdatering av NATOs operasjoner og aktiviteter– fordi det berører partnerne våre
  • Så en orientering om hvordan NATO driver arbeidet med partnerskap
  • Til slutt noen ord om fremtiden og begrepet projecting stability – eller ”stabilitetsfremme”

Jeg håper på en spørsmålsrunde etterpå og tar gjerne med meg gode råd tilbake til NATO.

NATOS OPERASJONER OG AKTIVITETER

Slide 4

Dette er Allied Command Operations kommandostruktur. Den er sikkert godt kjent.

Men, hva er de strategiske forutsetningene for hvorfor vi har akkurat denne kommandostrukturen ?

Etter SACEURs mening så er denne strukturen basert på fire forutsetninger:

  • En, Russland skulle være en strategisk partner
  • To, Alliansen ville få måneders varslingstid før ett konvensjonelt angrep
  • Tre, en krise i eller rundt Europa vil være liten i intensitet, utvikle seg sakte, og vil ikke bli påvirket av en stormakts manipulasjon av informasjonssamfunnet
  • Fire, et stabilt sikkerhetspolitisk nettverk vil være etablert mot sør, med mange land fra Midt Østen og Afrika som sikkerhetsgarantister sammen med oss og flere andre organisasjoner mot terrorisme og andre sikkerhetsutfordringer.

Dagens situasjon er ikke slik:

  • Russland er en strategisk konkurrent – ikke en partner
  • Konvensjonelle angrep kan i dag måles i dager ikke i måneder.
  • En stormakt manipulerer medier, organisasjoner og politiske valg i Europa og USA.
  • Det er svært få stabile regjeringer og støttespillere til sikkerhet i Afrika og Midt Østen. Sikkerhetsnettverket mot sør er ikke intakt. Dette gjør dem, men også oss, sårbare for terrorisme og andre utfordringer i et omfang som ikke var mulig å forutse på 90 tallet.

Kontrasten mellom disse to forutsetningene er klar og tydelig – og får direkte implikasjoner for hvordan vi former kommandostrukturen.

Forslagene til endringer er sentrert mot å støtte alle Allierte, hele tiden, på alle NATOs tre kjerneoppdrag i en kontekst som reflekterer vårt århundres strategiske utfordringer. SACEUR er tydelig på at man ikke kan kopiere de strukturene vi hadde i den kalde krigen. Forslaget som kommer er mindre enn 1/3 av størrelsen på det vi hadde i 1980. Vi trenger en kommandostruktur som våre utfordrere vil respektere og en som kan fremstå som bedre enn de vi måtte møte i fred, krise og krig.

Slide 5

Skal man forstå arbeidet med partnerne til Alliansen er det viktig å kjenne til NATOs aktiviteter og operasjoner. Det er i dag omtrent 18,000 soldater og befal som er engasjert i de 2 største operasjonene våre. Men det er mye mer som foregår.

La meg raskt berøre disse. Resolute Support Mission – RSM – dreier seg om å trene opp de afghanske sikkerhetsstyrkene – dette er fortsatt den største NATO operasjonen og en oppfølger av ISAF.

NATO har ledet en operasjon i Kosovo siden 1999.  Målet er fortsatt å bidra til et trygt og sikkert Kosovo til støtte for deres befolkning.

NATO har for tiden en full skala maritim operasjon – Sea Guardian – i Middelhavet. Den erstattet Active Endeavor som var en artikkel V operasjon.

I tillegg gjennomføres det en maritim støtte-operasjon til migrasjonskrisen i Egeerhavet. Målet er å begrense den illegale trafikken og migrasjonen over Egeerhavet gjennom overvåking og informasjonsutveksling.

Jeg vil legge til. NATOs stående maritime styrke er permanent tilgjengelig for oppdrag og øvelsesvirksomhet og spesielt er de stående mineryddergruppene etterspurt. Dette for å håndtere gamle sprenglegemer og miner på en forsvarlig måte. Denne virksomheten koordineres tett med internasjonale organisasjoner, EU og partnerskapsnasjonene til NATO. NATOs maritime stående styrker er som skreddersydd for arbeid med partnere, og gjennomfører jevnlig havnebesøk med godt forberedte aktiviteter til våre partnere rundt Middelhavet og Svartehavet.

NATOs trenings og kapasitetsbygging i Irak ble startet i januar etter en forespørsel fra Bagdad. Målsettingen er trening og kapasitetsbygging. Rammen på aktiviteten er 40 spesialister, befal og sivile. Det er kun 8 som er permanent stasjonert i Bagdad.

NATOs integrerte luft og ballistisk missil forsvar ble aktivert i fjor under NATO møtet i Warszawa. Dette baseres på amerikansk overføring av kommando av ett Aegis Ashore Batteri til SACEUR som gjør NATO i stand til å gjennomføre den stående forsvarsplanen som er besluttet. For tiden er det to kapasiteter involvert. Ett batteri i Romania og en radar i Tyrkia.

I 2012, spurte tyrkiske myndigheter om forsterkninger fra NATO til sitt eget luftforsvar. Det ble enighet om dette. 2 NATO land har stilt 2 missil batterier tilgjengelig for dette. Mandatet gjelder kun mulige angrep fra Taktiske Ballistiske Missiler fra Syria.

NATOs Air Policing er en fredstidsoppgave som støtter nasjoner som ikke har de nødvendige luftkapasitetene.

 

For tiden foregår dette i 7 NATO Nasjoner:

De tre baltiske land, Slovenia, Albania , Island og Montenegro.

NATO har en permanent tilstedeværelse i den Afrikanske Unions hovedkvarter i Etiopia. Vi støtter med kapasiteter innen strategisk luft og sjø transport og tilbyr støtte til den afrikanske Standby styrken som tilsvarer NATOs reaksjonsstyrke NRF. Vi sponser også afrikanske offiserers deltagelse på kurs, konferanser og trening i NATOs regi. Støtte til trening koordineres nøye med andre partnere til afrikanerne som er EU, FN og den amerikanske Afrika- kommandoen.

Enhanced Forward Presence gjennomføres i de baltiske landene, og ble besluttet på toppmøte i Warszawa i fjor. Dette er sikkert godt kjent for dere.

Til slutt Assurance Measures – eller forsikringstiltak på norsk. Dette er en serie land, sjø og luft aktiviteter i, på og rundt NATOs territorium i sentrale og østlige deler av Europa, designet for å forsterke medlemslandenes forsvar og forsikre befolkningen at NATO er der samt å avskrekke potensiell aggresjon. Dette er et direkte resultat av Russlands aggressive aksjoner i Ukraina.

Alle 29 medlemslandene deltar i disse tiltakene på en rotasjonsbasis. Tiltakene kan økes eller reduseres avhengig av sikkerhetssituasjonen.

Flere partnerland iverksetter lignende tiltak. Dere har sikkert fått med dere de militære aktivitetene som våre naboland gjennomfører.

Slide 6

Denne plansjen viser at 3500 soldater i operasjonene våre kommer fra partnere. Den største troppebidragsyteren i Kosovo er Østerrike. Den fjerde største troppebidragsyteren i Afghanistan er Georgia.

14000 soldater og befal fra partnerlandene har gjennomført evaluering og sertifisering. Dette er fellesoperative kapasiteter – svenske JAS Gripen er et slikt eksempel, og ble brukt i Libya operasjonen. Det kostet den svenske staten 350 millioner kroner. Dette styrkeregisteret kan altså brukes av SACEUR hvis de politiske forutsetningene er tilstede.

Det er fem partnere i Natos reaksjonstyrke med tilsammen 7 kapasiteter. Når Trident Juncture går av stabelen her i Norge neste år har NATO godkjent at alle partnerne i reaksjonstyrkene kan være med. Dette er Sverige, Finland, Jordan, Ukraina og Georgia. Jeg minner om at Trident Juncture er en artikkel fem øvelse.

De andre aktivitetene på plansjen er kurs, trening, øvelser og konferanser som partnerne årlig deltar i – de største treningssenterene er avmerket – det er til sammen ca 2500 seteplasser til partnere her.

NATOs ARBEID MED PARTNERE

Slide 7

Dette var en lang innledning, men det blir som sagt vanskelig å snakke partnerskap hvis man ikke vet hvilke oppgaver SACEUR er gitt av våre nasjoner, og hvordan partnerne er involvert.

Slide 8

Hvordan startet dette arbeidet med partnere? Jeg er blitt fortalt at det var General John Shalikashvili – SACEUR i 1992-93 som kom med ideen som startet ”eventyret” om Alliansens arbeid med partnere. Som Øverstkommanderende i Europa i 1993 diskuterte han et svært viktig tema med sine nærmeste rådgivere. Hvilken strategi skal vi følge nå? Muren er borte – det samme er trusselen fra Sovjetunionen. Mange land er uten et fast sikkerhetsmessig holdepunkt og ser seg om etter nye. Det hadde oppstått et maktvakuum i Europa. I diskusjonen, ble ideen om ”partnerskap for fred” født.

Nesten 25 år senere er vi 29 medlemmer i NATO. Mange av de som var medlemmer av Warszawa pakten byttet side og er nå gode allierte. Vi har stadig utvidet porteføljen av partnerland – nå er vi 41 – egentlig 42 med Russland – men de ble bedt om å forlate vår bygning etter annekteringen av Krim.

 

Slide 9

Samarbeid om sikkerhet – er i dag en av NATO’s 3 kjerneoppgaver, sammen med kollektivt forsvar og krisehåndtering. På hvert eneste toppmøte siden Lisboa i 2010 har man videreutviklet samarbeidet med partnerne. I Berlin i 2011 ble våre utenriksministere enige om en ny partnerskapspolitikk.

I Wales 2014 og i Warzawa 2016 ble man enige om ytterligere samarbeidsprogrammer, aktiviteter og verktøy. I dag er dialog og samarbeid med partner land og organisasjoner en helt naturlig del av både den politiske og militære virksomheten til Alliansen.

Slide 10

De overordnede målsettingene med samarbeid om sikkerhet kan ses på denne plansjen. …..

Noen partnere har tydelige mål – noen vil bli medlemmer – andre vil delta i operasjoner fordi de sympatiserer med vår sak – noen vil utvikle sitt eget forsvar og bruker NATO som en ledestjerne – atter andre er kun opptatt av å bygge tillit med Alliansen.

Slide 11/12

Våre ledere har valgt å organisere partnerne geografisk. Her ser dere de 21 nasjonene som er del av – Partnerskap for fred. Det står 22 på plansjen men som dere vet ble Montenegro medlem nylig. Dette er NATOs største program og ble startet i 1994. Dette er et praktisk bilateralt program mellom individuelle partnerskapsland og NATO. Det er designet slik at partneren selv kan prioritere type aktiviteter og på den måten bygge en individuell relasjon til Alliansen. Siden 1994 har 13 tidligere land av PfP blitt medlemmer av alliansen.

Slide 13

Det er noen partnere som NATO har utviklet et spesielt forhold til. De tre nasjonene er Georgia, Ukraina og Russland.

NATO har bestemt at disse skal få særlig oppmerksomhet. For eksempel gjennom møter i spesielle formater, og ved å tilby aktiviteter som er utenfor PfP programmet.

Den russiske intervensjonen i Ukraina gjorde at Russland ble suspendert. Det er fortsatt åpne kommunikasjonskanaler på det politiske nivå. Det som kanskje er mindre kjent er at det nylig også har vært gjennomført møter på militær side. Azerbaijan – som er en god partner for oss – har lagt forholdene til rette for militære møter med Gerasimov i Baku. Formannen i militærkomiteen General Pavel har gjennomført ett møte og det planlegges ett nytt møte nå med SACEUR.

Dere er sikkert kjent med at NATO har kontorer i både Kiev og Tiblisi. NATO har et stort engasjement i disse to landene, med flere hundre aktiviteter hvert år.

Slide 14

I rødt ser dere avmerket de syv land som er med i programmet – Middelhavsdialogen. Dette programmet startet også opp i 1994 og reflekterer alliansens syn på at sikkerheten i Europa er direkte knyttet til Middelhavet.

Det inkluderer Algerie, Egypt, Israel, Jordan, Mauritania, Marokko og Tunis.

Slide 15

Samarbeidsinitiativet fra Istanbul ble startet i 2004. Programmet fokuserer på de nasjonene som er med i Gulf Cooperation Council men kan bli utvidet i fremtiden.

6 land er invitert, men bare 4 deltar. Dette er Bahrain, Kuwait, Qatar og De Forente Arabiske Emirater.

Saudi Arabia og Oman deltar for tiden ikke.

NATO åpnet ett liaison kontor i Kuwait i år.

Slide 16

Det nyeste programmet er Partners around the Globe. Landene er Afghanistan, Australia, Pakistan, New Zealand, Japan, Sør Korea, Irak, Mongolia, og Colombia. Sistnevnte land stilte nylig med en nasjonal representant i vårt bygg i SHAPE. Det er stor spennvidde på nasjoner i dette programmet. Australia og New Zealand er sterkt tilknyttet de engelskspråklige NATO landene og har på mange måter samme tilnærming til en del av våre sikkerhetsutfordringer. De har også meget godt utbygde militære kapasiteter. Dere fikk sikkert med dere at Generalsekretæren besøkte Japan og Sør Korea for tre uker siden. Disse to nasjonene har nasjonale representanter i Belgia som min organisasjon har rutinemessig kontakt med.

Plansje 17

Når vi snakker partnere må vi ikke glemme internasjonale organisasjoner. De har ikke min organisasjon ansvar for, men det er noe vi har foreslått i den nye kommandostruktur studien som pågår. Så hvis nasjonene våre er enige i dette vil vi smelte sammen min organisasjon og den stabsmessige funksjonen som har ansvar for internasjonale organisasjoner og dermed dekke alt med partnere fra ett sted.

Organisasjonene som NATO har rutinemessige samarbeid med er FN, EU, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og AU. Vi har også sporadisk samarbeid med Verdensbanken, the Gulf Cooperation Council, INTERPOL, og flere NGOer. Det er etablert et meget godt samarbeid med Røde Kors.

La meg forklare hvordan arbeidet med partnerskap fungerer.

Slide 18/19

En partner må ha en godkjent Individuell Partnerskaps Plan. Det er Rådet som godkjenner den.

Når et slikt dokument foreligger oversettes de politiske føringene til mer spesifikke militære retningslinjer av Militærkomiteen. Disse retningslinjene går til de to strategiske kommandoene som oppdrag. Min organisasjon planlegger og gjennomfører deretter aktiviteter i tråd med de overordnede føringene, sammen med den enkelte partner.

Slide 20

Partnere får tilgang til et webasert verktøy – ePrime – som gir partnerlandene aksess til mellom 1400 – 1600 aktiviteter årlig.

Min organisasjon blir hvert år tildelt en sum penger som vi forvalter etter spesielle føringer. Flere partnere blir subsidiert. Min stab tildeler plasser for hver eneste aktivitet som NATO tilbyr. Selvfølgelig i tett dialog med partnerne.

Slide 21/22

Det viktigste militære programmet sett fra et operativt ståsted er Operational Capabilities Concept Evaluation and Feedback Programme – OCC. Dette programmet er åpent for alle partnere. Det er 19 land som deltar i dag.

Hele hensikten med dette programmet er å forbedre evnen til partnerne i å operere sammen med NATO´s styrker.

OCC er et evalueringsprogram som er tilnærmet likt NATOs egne evalueringsprogram og standarder – MAREVAL – CREVAL – TACEVAL – SOFEVAL.

De partnere som erklærer noen av sine styrker og kapasiteter i OCCs styrkeregister, sier seg enig i å gå igjennom ett flerårig evalueringsprogram inndelt i fire deler. Det avsluttes når styrken blir erklært NATO stridsklar av SACEUR. Denne statusen har avdelingen i 3 år, før den eventuelt må igjennom en ny evaluering.

Mye av programmet er bygd opp som egenevaluering. Partner landet stiller med egne offiserer og spesialister som vi trener i vårt “train the trainer” program.

Dette har utviklet seg til å bli et rimelig godt verktøy i kapasitetsutvikling, og flere og flere partnere ønsker nå å ta del i programmet. De siste land som er i dialog med oss om dette er Marokko, Tunis, De Forente Arabiske Emirater og Mauritania.

Andre militære programmer som er nødvendig å nevne er;

Slide 23

Interoperabilitetsinitiativet – ble startet i 2014. Målet med dette er å sørge for at partnerne kan delta i fremtidig NATO krisehåndtering og NATO-ledede operasjoner og, når det passer, i NATOs reaksjonsstyrke. Det er 25 partnere som har signert for deltagelse i dette formatet.

Innenfor dette initiativet er det 5 Partnere, som er spesielt opptatt av raskt å bygge interoperabilitet med Alliansen. Det er laget ett eget program for disse som kalles Enhanced Opportunities Partners. Disse 5 er Australia, Sverige, Finland, Jordan og Georgia.

Slide 24

The Defence and Related Security Capacity Building – DCB har som formål å forsterke NATO’s forpliktelser til partner land og hjelpe Alliansen til stabilitetsfremme uten å deployere større kampstyrker. Dette programmet vokser i betydning og interesse. NATO koordinerer denne innsatsen med andre internasjonale organisasjoner – FN – EU og OSCE.

Det er besluttet at landene Georgia, Jordan, Irak, Moldova og Libya – sistnevnte når forholdene tillater det – får støtte til kapasitetsbygging. Nylig har Tunis rettet en forespørsel til NATO om å få delta i programmet.

DCB finansieres ikke gjennom NATOs vanlige budsjetter, men gjennom spesielle fond som spesielt interesserte medlemsland finansierer. Norge er ett av disse landene.

 

Slide 25

Jeg må også nevne DEEP – Defence Education Enhancement Program. NATO gir råd til hvordan partnerne skal bygge, utvikle og reformere sine utdanningsinstitusjoner innenfor forsvar og sikkerhet.

Dette gjøres gjennom forespørsel fra partnere. NATO utvikler deretter et individuelt program tilpasset den enkelte partner. NATO landenes eksperter utvikler 3 års målsettinger og påfølgende handlingsplaner. Programmene evalueres underveis.

Det er flere NATO nasjoner som stiller sine utdanningsinstitusjoner tilgjengelig for dette arbeidet.

I min organisasjon har vi engasjert oss i utvikling av utdanningsprogram for spesialister. CWO Martin Cartier fra Canada, er ansvarlig for å yte støtte til partnere som vil bygge mer kvalitet i sitt spesialistkorps. Han kan svare på spørsmål fra dere hvis det skulle være interessant.

Slide 26

Vi mener DEEP vil ha en langsiktig effekt på disse landenes militære utdanningssystemer. Det har også vist seg å ha en positiv ringvirkning for andre partner programmer som nevnte kapasitetsbygging – men også det programmet som kalles Defense Institution Building.

Jeg må nevne at mange partnere har nasjonale militære representanter i SHAPE. De holder til side om side med min organisasjon. På samme måte som vår egen FSJ har en nasjonal representant hos SACEUR, så har også de fleste partnerland det – det gir oss mulighet for rask og direkte koordinering med partnernasjonenes militære ledelse.

Slide 27

Nå har jeg bare berørt noen av de programmene som er mest populære. Denne plansjen viser flere. Det aller meste vedrørende partnerskaps arbeid ledes direkte av den internasjonale staben i Brussel. Min organisasjon har stort sett ansvar for støtte til operasjoner, styrkegenerering, trening, utdanning, øvelser og evalueringer.

Men vi støtter den sivile staben militærfaglig på mange av deres aktiviteter.

Totalt har NATO 36 godkjente større og mindre programmer som er åpne for partner deltagelse. Alle så nær som 2 er ledet av den internasjonale staben.

Denne plansjen viser at NATO allerede er involvert i enkelte aktiviteter som jeg vil definere som stabilitetsfremme.

FREMTIDEN – Å FREMME STABILITET

Slide 28/29

NATO er mer sikkert hvis våre naboer er stabile sier NATOs Generalsekretær.

Denne plansjen ble presentert på en morgenbrief til SACEUR i januar i år. Jeg vet det er litt for mange detaljer her til at alle kan se alt. Bildet viser en oversikt over den ulovlige emigrasjonen til Europa.

Grafikken til høyre sammenfatter 2016 data samlet sammen av FRONTEX – EU´s grensekontroll organisasjon, den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), og FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR).

Hensikten med å vise denne her i kveld er ikke å diskutere tallene eller imigrasjon, men å vise at NATO´s øverste militære ledelse ikke kun ser på Russland som en utfordring for Europas sikkerhet – men forsøker å sette seg inn i de svært kompliserte årsakssammenhengene som gjør at mennesker faktisk gir seg ut på slike vandringer. Det er selvfølgelig også fordi dette har utgjort en sikkerhetstrussel ved å skjule terrorister og smugle mennesker, våpen, eksplosiver og narkotika.

Jeg vet at tallene er endret fra i sommer frem til nå, men det betyr ikke at dette ikke kan skje igjen. Det er ganske klart at det internasjonale samfunn ikke har greid å håndtere hovedårsakene til at dette skjer.

Hvordan skal så NATO øke evnen til å drive stabilitetsfremme ?

Slide 30

NATO har etablert begrepet «A framework for the South» som man nå arbeider med å fylle med innhold. Første steg er allerede på plass. SACEUR ble gitt i oppdrag å sette opp et analysesenter – The Hub for the South – i den fellesoperative kommandoen i Napoli. Senteret ble åpnet i september av daværende sjef i Napoli Admiral Howard som vist på bilde. Dette er NATOs første steg i å fornye måten alliansen arbeider på med partnere i sør.

Slide 31

Senteret skal utarbeide analyser og rapporter som skal skape bedre forståelse for hva som må gjøres, gi innspill til NATOs innsats, og forbedre den strategiske kommunikasjonen.

I tillegg ønsker man å bygge nettverk med de av aktørene i sør som ønsker samarbeid og vil utveksle informasjon.

NATO hovedkvarteret har opprettet flere arbeidsgrupper som skal levere forslag til andre tiltak innen «A Framework for the South» utover vinteren og våren. De forholdene min organisasjon er opptatt av å få frem og gjort noe med skal jeg snakke litt om nå.

Slide 32

Denne plansjen viser de tre kjerne oppdragene og forsøker å kommunisere hva som er NATOs samlede strategi fremover.

Vi som arbeider med partnerskap i de to strategiske kommandoene mener at kommandostrukturen er viktig nok, men når det gjelder partnerskap må NATO HK også ses på.

Vi mener hovedkvarteret må gjennomgå en fundamental endring av måten de organiserer seg på og gjennomfører sitt arbeide. Innenfor partnerskap og stabilitetsfremme må visjonen være – Ett NATO – ikke mange – slik man kan oppleve det nå. Alle organisasjonene på sivil side i hovedkvarteret har prosjekter innrettet mot partnerskapsarbeid – og det er bra – men de snakker for lite sammen – og med oss militære. Så en partner vil ofte oppleve mange aktører fra NATO som representerer sin unike organisasjon, men ingen overordnet kampanjeplan med klare målsettinger som synkroniserer både de mange sivile og militære aktivitetene. Det virker på meg som om det er antall aktiviteter og program som er viktig – ikke målrettet innsats som skal bidra til en klar effekt.

Den sivile staben er også alt for ofte direkte involvert i arbeidet med partnerne selv. De burde være premissgivere, lage politiske strategier, målsettinger, identifisere ressurser og følge opp at målene blir nådd. Dette er i bevegelse, og det er godvilje tilstede både på sivil og militær side.

Aktiviteten vi gjennomfører i dag må ressursettes skikkelig. NATO bruker 0.6 % av det militære budsjettet – og 0.5% av bemanningen i kommandostrukturen på det militaere partnerarbeidet. Da skjønner dere alle at dette ikke er prioritet nummer 1. Det går an å vurdere en dobling av disse tallene, uten at det kollektive forsvaret av Europa bryter sammen av den grunn.

Jeg vil også bruke anledningen til å foreslå styrkegenerering til stabilitetsfremme – ikke bare til operasjonene våre. Min organisasjon har en bemanning på 63 % av det nasjonene opprinnelig har vedtatt. Det er krevende.

I dag genererer vi mobile treningsteam fra NATOs kommandostruktur eller fra våre mange Centres Of Excellences. De gjør en god innsats, men skal stabilitetsfremme gjennomføres som strategi over tid må en tilstrebe større utholdenhet og kvalitet. Dermed blir styrkegenerering naturlig. NATOs styrkestruktur kan brukes som styrkebrønn og det kan utarbeides rulleringsplaner for NATO nasjonene likt måten vi håndterer air policing. Det bør også vurderes om ikke nasjonale hovedkvarter/fagskoler bør innvolveres i slikt arbeid. Da får man større eierskap og interesse fra nasjonene.

Våre medlemsland driver utstrakt bilateral virksomhet i de samme partner land som mine folk reiser til og gjennomfører aktiviteter i. Når jeg var i Amman nylig møtte jeg den amerikanske sentralkommandoens team på hotellet jeg lå på. Det var også franske, tyske og britiske team i aktivitet i landet. Alle NATO land driver bilaterale aktiviteter – jeg forventer ikke at nasjonene våre skal fortelle oss alt de driver med – men her er det noe å ta tak i. Når våre eksperter møter bilaterale eksperter på samme fagfelt – i samme land – på samme uke forstår alle at det er et forbedringspotensial.

Det er tydelig for meg at det initiativet som kan generere størst effekt for oss alle, både når det gjelder kollektivt forsvar, og stabilitetsfremme, er tettere samarbeid mellom EU og NATO. Men det er jo ett krevende politisk prosjekt.

Disse to organisasjonene har helt klart felles strategiske interesser. Tettere samarbeid er for meg en vinn-vinn situasjon. Organisasjonene kan spille på sine styrker og minimere sine svakheter. NATO er en proponent for det vi kaller hard power. EU har et mye bredere sett av kapasiteter – kall det gjerne soft power. Gitt de utfordringene begge organisasjonene har, kan man enkelt argumentere at samarbeid ikke lenger er ønskelig men absolutt nødvendig. Forholdet er kritisk viktig fordi disse to organisasjonene er fundamentale for Europeisk og Atlantisk sikkerhet.

Og dette er egentlig ikke noe nytt. Vi samarbeider tett i en rekke utfordrende situasjoner – fra Balkan til Afghanistan. Noen eksempler. I Kosovo, er EU tilstede med sin politiorganisasjon -EULEX – for å støtte Kosovo police. Skjer det noe er det Kosovo police som skal løse problemet – greier ikke de det er det EU politiet – EULEX som må trå til – og greier ikke de å roe geymyttene vil KFOR være tredje responder. Her får man til en strategisk effekt gjennom samarbeid mellom tre forskjellige aktører. Landet selv – EU og NATO.

Samarbeidet mellom NATOs maritime kommando og EUs grenseorganisasjon i Eegerhavet – FRONTEX – er enda et eksempel på praktisk samarbeid som blir til fordi man ser seg nødt til det der og da. NATOs militære kapasiteter støtter her EU´s grensekontroll.

Men slikt samarbeid som jeg her viser til har frem til nå vært basert på tilfeldigheter, og blitt gjort ut fra felles interesser, ikke nødvendigvis fordi organisasjonene på forhånd har definert felles målsettinger. Men det skjer ting. Felleserklæringen undertegnet av EU og NATO på toppmøtet i Warsawa i 2016 og forslagene til felles målsetninger på 7 områder med 42 tiltak representerer ett positivt skifte i relasjonene mellom de to organisasjonene.

Avslutning

Slide 33

I dag er det å rekke hånden ut til nasjoner og organisasjoner blitt en del av NATOs identitet. Vi mener at dagens praksis i å samarbeide med partnere er nyttig for alle involverte og bidrar til bedre sikkerhet til det internasjonale samfunn.

NATO tilbyr mange muligheter for samarbeid i fleksible og spesielt tilrettelagte formater.

Det er viktig å være klar over at hver enkelt partner – selv bestemmer – sammen med NATO – hvor raskt ting skal skje, omfanget av samarbeidet og partnerskapets fokus.

Jeg mener de militære programmene som jeg har orientert om skaper stor strategisk effekt. Tenk bare på hva det ville koste å erstatte de 3500 partner soldatene i operasjonene våre. Den regningen ville over noen år blitt svært stor. Sertifiserings arbeidet bygger opp under denne produksjonen, og skaper en stor pool av styrker som, i gitte situasjoner, kan operere med oss.

Det er vel ingen som tror at NATO kan rette opp de fundamentale utfordringene som finnes i Midt Østen og Afrika med militær innsats. Men, vi må delta sammen med andre internasjonale aktører og jeg tror EU er bedre innrettet til samfunnsbygging enn det NATO er. En kombinasjon av innsats fra flere, hvor EU og NATO sammen lager felles målsettinger og utnytter hverandres styrker vil etter min mening være riktig løsning – men kanskje politisk umulig.

Det kan synes som om ambisjonene til Alliansen er svært høye innen stabilitetsfremme. Hvordan nasjonene stiller seg til dette blir spennende å se. Det er forskjellige syn. Mitt råd vil være å konsolidere og forbedre det vi allerede har oppnådd, og ikke komme med nye ambisiøse prosjekter når vi ikke har fått ressurser til å håndtere de vi allerede arbeider med. Vi må se ambisjonsnivået på stabilitetsfremme i forhold til investeringsviljen. Et misforhold her kan svekke alliansens troverdighet.

Takk for oppmerksomheten.

 

Her er generalens CV, hentet fra NATO sine sider:

Service
1990 – 1992 CO Electronic Warfare Company, 6th Division
1992 – 1994 Section chief, CCIS, Norwegian Army Staff
1994 – 1995 Operations and liaison officer Multinational Force and Observers, Sinai
1997 Staff officer, military-political branch, of the Central Staff of the Norwegian Armed Forces HQ
1997 – 1999 Military assistant to the Chief of Defence
1999 – 2001 CO of the Norwegian Army Intelligence Battalion
2001 Senior Staff Officer, Operations Branch, Norwegian Armed Forces HQ
2001 – 2004 Director, Military Support Division, Norwegian Intelligence Service
2004 – 2006 Director, Assessment Division, Norwegian Intelligence Service
2007 National Contingent Commander, Norwegian Forces Afghanistan
2007 – 2008 Head of land power and operations section of the Norwegian Army Transformation and Doctrine Command
2008 – 2010 Branch head, J2, Operations Division, Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE)
2010 – 2012 Director of Intelligence, Allied Command Operations, Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE)
2012 – 2013 J2, Operations Division, Supreme Headquarters Allied Powers Europe
2013 Director, Plans and Support, Norwegian Intelligence Service
2013 – 2016 CO Norwegian Armed Forces Cyber Defence

Military education
1978 – 1979 Junior officer school, Infantry
1981 – 1984 Norwegian Army Military Academy
1991 Norwegian Army Staff College I
1993 – 1994 Norwegian Army Staff College II
1995 – 1996 US Marine Corps Command and Staff College
1996 – 1997 School of Advanced Warfighting, US Marine Corps Command and Staff College
2003 – 2004 NATO Defence College
2005 Norwegian Defence College, Information Course

 

Mandag 20. november 2017 hadde vi gleden av å overvære Sjef Luftforsvaret, generalmajor Tonje Skinnarland, sitt foredrag om Status og Utfordringer i Luftforsvaret. 

Foto: OMS

Ikke overraskende var generalen, og det med rette, tydelig stolt over våre nye kampfly, men hun delte også noen vel begrunnede bekymringer med oss, som du kan høre om i podcasten.

Og ikke nok med det – denne mandagen var det også den tradisjonsrike Kalkunaftenen i Oslo Militære Samfund, til stor glede for våre fremmøtte medlemmer.

** Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Luftforsvaret – Status og utfordringer 2017

 

Generalmajor og Sjef for Luftforsvaret, Tonje Skinnarland, i OMS. Foto: OMS

Åpning

Formann, ærede forsamling,

Takk for anledningen til å dele mine betraktninger, og noen bekymringer, om status og utfordringer i Luftforsvaret fra denne viktige talestolen.

Aller først vil jeg understreke at vi holder stø kurs. Mye i Luftforsvaret er bra, og det meste går i den strategiske retningen som ble pekt ut i FMR og som min forgjenger redegjorde for da han var på talerstolen her i OMS for to år siden.

Som styrkesjef er mitt hovedfokus alltid å sikre en beredskapsklar styrkestruktur og levere daglige luftoperasjoner. Beredskapen og operasjonene må likevel balanseres med en helt nødvendig modernisering og omstilling for å holde Luftforsvaret relevant og operativt inn i framtiden.

Innledning

La meg begynne med det som virkelig fungerer godt i Luftforsvaret. Jeg er svært fornøyd med det vi leverer operativt hver dag. Luftforsvaret leverer hvert minutt, hver time, hver dag, hele året – som vi alltid har gjort, gjennom våre 73 år som selvstendig forsvarsgren.

Årsdagen vår ble markert den 10. november på best mulige måte.

Den offisielle markeringen av F-35 til Norge var en historisk begivenhet og en viktig milepæl som angår hele Forsvaret. Moderne kampfly vil være en helt sentral del av norsk forsvarsevne i overskuelig fremtid.

F-35 vil styrke vår nasjonale operative evne og gi et betydelig bidrag til NATOs kollektive forsvar – og gi helt nye fellesoperative muligheter. Hele Forsvaret må jobbe sammen for å ta ut det fulle potensialet av F-35 og andre framtidige kapasiteter. Det kommer jeg tilbake til.

Først vil jeg fokusere på de systemene som leverer beredskap og luftoperasjoner – i dag – og de nærmeste årene!

Vi leverer stående beredskap og daglige luftoperasjoner på et høyt nivå hele tiden gjennom;

  • kontinuerlig luftovervåking av norsk og tilstøtende luftrom for NATO og nasjonalt som utføres gjennom Kontroll & Varslings-kjeden
  • stående jagerflyberedskapen som ivaretar suverenitetshevdelse for NATO og nasjonalt med F-16 kampfly
  • stående beredskap for politiet og egne styrker i nord og sør med Bell 412 helikopter
  • stående landsdekkende redningshelikopterberedskap med Sea King
  • periodevis nasjonal eksplosivryddeberedskap på rotasjon med andre forsvarsgrener med spesialister fra vårt baseforsvarsmiljø
  • løpende understøttelse av operasjoner i utlandet med C-130 transportfly
  • maritim overvåking og informasjonsinnsamling som bidrar betydelig til vår strategiske situasjonsforståelse i nord med P-3 maritimt patruljefly og DA-20 EK-fly 

Vi skal heller ikke glemme den viktige oppgaven som hovedtyngden av våre vernepliktige utfører døgnkontinuerlig hele året med vakt & sikring av våre baser.

I tillegg driver alle Luftforsvarets avdelinger styrkeproduksjon for å være klare til forsterket innsats hjemme eller ute på korte klartider. Sånn er luftmaktens natur:

Vi må reagere raskt og være først fremme når det kreves.

I løpet av et typisk gjennomsnittsdøgn i Luftforsvaret har vi nærmere 100 personer på beredskapsvakt i tillegg til soldater og befal for fredstidsvakthold av basene. Vi flyr ca 45 tokt i døgnet og hovedtyngden av personellet ute ved avdeling er daglig involvert i å klargjøre, trene og vedlikeholde våre luft- og bakkesystemer. Dette er kompetente mennesker, klare til innsats, som gjør en viktig jobb for Norge.

Jeg er stolt av den tjenesten som legges ned av Luftforsvarets personell til daglig. Det er høy etterspørsel etter alt vi leverer operativt.

Dette er tydelig forstått av våre beslutningstakere. Derfor satses det på betydelig modernisering som skal sikre at norsk luftmakt forblir relevant i framtiden. Samtidig står Luftforsvaret overfor store utfordringer i dag.

Før jeg går nærmere inn på disse utfordringene vil jeg zoome litt ut og reflektere over det strategiske utfordringsbildet og luftmaktens rolle og betydning i dette.

Strategisk bakteppe

Norge er i global sammenheng et lite land med en liten befolkning. Vi er en arktisk kystnasjon, med et enormt maritimt interesseområde som er rikt på naturressurser

– i en stabil og fredelig utkant av verden.

Vi påvirkes likevel indirekte og direkte av et vidt spekter av sikkerhetsutfordringer som spenner fra internasjonal terrorisme, cybertrusler, spredning av masseødeleggelsesvåpen og den militære maktbalansen. Vi må ha et 360 graders utsyn for kunne håndtere dette. Jeg vil imidlertid fokusere på den militære dimensjonen her i dag.

Vår geostrategiske plassering med nærhet til verdens største konsentrasjon av ikke-vestlig militær slagkraft, gjør oss strategisk viktige i storpolitikken.

Russlands triade av kjernevåpen har baser på Kola. Deres behov for å beskytte denne strategiske kapasiteten, gjør at norske nærområder vil påvirkes dersom Russland opplever økt spenning andre steder i verden. Dette gjorde ekspertutvalget rede for i sin rapport i 2015 hvor blant annet det russiske bastionforsvaret ble beskrevet.

Vi har de senere årene vært vitne til stor russisk satsing på moderne luftvernsystemer, langtrekkende presisjonsvåpen, og stående styrker som kan settes inn på kort varsel over lange avstander. Dette innebærer at en aktivering av bastionsforsvaret effektivt kan påvirke vår kontroll med og tilgang i luften, over og under vann, – og kan dermed utfordre norsk og alliert operasjonsfrihet i Nord-Atlanteren og i våre egne nærområder. Egne bakkestyrker i området vil da også bli svært sårbare.

Selv om Russland ikke oppfattes som en militær trussel mot Norge, er dette en realitet vi må ta høyde for i vår forsvarsplanlegging og den har betydning for vårt operasjonsmønster.

Fra et luftmilitært ståsted er det flere utviklingstrekk som har stor betydning og som kan utfordre vår tilgang til luftrommet, vår evne til å beskytte oss, og vår reaksjonsevne.

Vesten har hatt en militær fordel i lang tid. Denne fordelen har vært mulig på grunn av teknologisk forsprang, overlegen evne til luftkontroll, luftmobilitet, informasjonsinnsamling, og et høyt operasjonstempo understøttet av luft- og rombaserte systemer når det gjelder rekkevidde, presisjon, overblikk og utholdenhet.

Ikke-vestlige land har gjennom utviklingen av sine våpenprogram lagt mye ressurser i å anskaffe tilsvarende kapasiteter og utligne de forsprangene som Vesten har oppnådd.

Nektelse til operasjonsområder gjennom Anti-Access and Area Denial (A2/AD) strategier er ikke noe nytt, men realiteten er at russisk A2/AD-kapasitet har blitt betydelig mer potent de senere årene. Det har blitt en strategisk utfordring som har stor betydning for NATOs evne til å utføre operasjoner i alle domener.

Realiteten er at russisk evne til nektelse er utplassert i våre nærområder i dag. Hvis systemene aktiveres og deployeres framover, kan de potensielt hindre oss i å operere over og på deler av vårt eget territorium umiddelbart. Det samme er tilfellet i Østersjøen, Svartehavet og det østlige Middelhavet.

Med dette som strategisk bakteppe – la meg gå over til snakke litt om norsk luftmakts rolle og betydning i dette.

Luftmaktens rolle og betydning

Forsvarets oppgaver må løses i alle domener; i luften, på land, til havs, i rommet, digitalt og i det elektromagnetiske spektrum. Vi må derfor ha en helhetlig og bred tilnærming for å håndtere sikkerhetsutfordringene Norge står overfor.

Fremtidens norske luftmakt som er besluttet av Stortinget gjennom inneværende landtidsplan, er drevet frem av strategiske beslutninger knyttet til fellesoperative ambisjoner for de mest krevende oppgavene (oppgave 1-3).

Luftstyrker har rekkevidde, hastighet og reaksjonsevne til å dekke enorme områder, både til lands, til vanns og i luften. Luftstyrker kan projisere den effekten som kreves på rett sted og til rett tid, enten det er luftkontroll, informasjonsinnsamling, presisjonsengasjement eller luftmobilitet som er behovet.

Luftmakt er derfor fleksibelt og relevant i de aller fleste scenarier som en fellesoperativ ressurs. Luftmakt har blitt en forutsetning for den vestlige måten å gjennomføre militære operasjoner på.  Luftstyrker er gjerne først inn, – sist ut, – og en kritisk faktor for suksess i de fleste operasjoner.

Det viktigste luftmakten bringer til felleskapet er luftkontroll.

Luftkontroll vil være en betingelse for å sikre operasjonsfrihet for egne land- og sjøstyrker, samt for egne luftstyrkers mulighet til å mer direkte støtte disse i form av informasjonsinnsamling, luftmobilitet og presisjonsengasjement.

Dette er erkjent av Stortinget og inneværende langtidsplan representerer en helt avgjørende modernisering og satsning på særlig luftkontroll. Dette har også medført at svært tøffe og vanskelige prioriteringer har vært nødvendig innenfor for gjeldende ressursramme.

Omfanget av allerede pågående modernisering er en formidabel oppgave og på grensen til hva som er mulig å gjennomføre for et lite luftforsvar. Jeg er derfor tilfreds med at våre beslutningstakere erkjenner dette og at det i IVB LTP fastslås følgende (som vist på plansjen):

 «Luftforsvaret vil i perioden gjennomgå nødvendige og omfattende endrings- og moderniseringsprosesser, herunder innfasing av nye materiellsystemer. Den videre omstillingen mot et kraftig styrket og mer slagkraftig luftforsvar vil være både kompleks og krevende, med betydelige behov for endringer. Luftforsvarets evne til å løse sine oppgaver vil i perioden påvirkes ved overgangen fra gamle til nye systemer.»

Luftforsvarets nå-tilstand (status og utfordringer)

Hva er så status og tilstand på tampen av det første året i ny LTP?

Luftmakt er kostbart og Luftforsvaret i ferd med å bli største forsvarsgren når det gjelder ressurstilgang. For nærmere seks milliarder kroner årlig, da inkludert redningshelikoptertjenesten, leverer vi nasjonale operasjoner, beredskap, og overvåking, hver time, hver dag, hele året.

Realiteten oppleves likevel å være; at vi i dag er for små, for gamle og for lite klare i forhold til gjeldende ambisjonsnivå og de fellesoperative behovene.

Luftforsvaret er svært godt fornøyd med satsningen på moderne luftmakt som er vedtatt av Stortinget. Samtidig er vi ydmyke for de store og komplekse oppgavene som skal løses for å omsette de vedtatte planene til reell operativ evne.

Samtidighetsutfordringene er formidable bare når det gjelder våpensystemer og støttesystemer som skal fases ut- og inn. I tillegg kommer helt nødvendige effektivisering som innebærer omfattende omstillingsoppdrag og endringer i basestrukturen. Dette krever mye stabskraft, og mye involvering av de operative avdelingene våre. Kompleksiteten og samtidigheten i alle oppgavene vi skal gjennomføre er derfor stor og krevende. Det er samme personell som må brukes til både operasjoner, beredskap, omstilling og modernisering, og vi er allerede marginalt bemannet for bare ivareta primæroppgavene våre.

For Luftforsvaret er likevel framtiden lys da hovedtyngden av systemer som vi skal operere i overskuelig fremtid, er blitt fastlagt og de nye kapasitetene F-35 kampfly, P-8 maritime overvåkingsfly, NH90 maritime helikoptre og AW101 redningshelikoptre allerede er på vei til å fases inn. Moderniseringen av luftovervåkingssensorene er imidlertid kritisk forsinket og satsningen på nytt moderne langtrekkende luftvern ligger en del år fram i tid.

La meg redegjøre litt for status og utfordringene med de systemene vi opererer i dag og som utgjør vår reelle operative evne nå;

 (Kommando og kontroll)

Jeg er svært fornøyd med å ha fått rollen som taktisk styrkesjef. Det motiverer og fokuserer hele organisasjonen til at alt vi gjør skal rettes mot å produsere og levere beredskapsklar styrkestruktur og daglige luftoperasjoner.

Vårt nasjonale luftoperasjonssenter (NAOC) ble etablert i Luftforsvaret og samlokalisert med FOH på Reitan i 2014. Sjef NAOC har ansvaret for å planlegge, gjennomføre og lede alle luftoperasjoner, øving og trening på vegne av meg som taktisk luftstyrkesjef under operasjonell kommando av FOH.

NAOC skal styrkes og videreutvikles mot å bli fullt operativ (FOC), herunder økt kompetanse på etterretning (ISR) og targetting som blant annet er helt nødvendig for å få full effekt av våre nye kapasiteter F-35 og P8.

(Luftkontroll)

Kontroll- og varslingskjeden har produsert et gjenkjent luftbilde for oss selv og NATO siden 1956. Dette er svært viktig for varsling, situasjonsoversikt og kontroll med luftstridsmidler. K&V-kjeden har over mange år vært gjenstand for omfattende omstilling, effektivisering og automatisering. I dag utøves luftovervåking og kontroll med kampfly og luftvern fra kun en CRC på Sørreisa. I tillegg har vi et lite redundanselement i vår deployerbare Air Control Unit som nå er lokalisert på Ørland flystasjon. De gjør til sammen en svært god jobb for Norge og NATO 24/7/365.

Jeg er imidlertid dypt bekymret for at flere av sensorene for luftovervåking begynner å bli svært gamle og er overmoden for utskiftning. I tillegg er innføringen av nye kommando og kontrollsystemer kraftig forsinket.

F-16 har vært et svært godt kampfly som har tjent Norge lenge. Levetiden nærmer seg imidlertid slutten etter nesten 40 år i luften. Vår F-16 flåte har det høyeste flytimeuttaket i verden og F-16 blir stadig mer krevende vedlikeholdsmessig. Strukturelle utfordringer kan også dukke opp, slik vi har sett eksempler på med sprekkdannelser de siste årene.

Vårt svært dyktige operative og tekniske F-16 personell skal fortsatt ivareta vår operative kampflyevne de nærmeste årene, men noe redusert ambisjonsnivå er akseptert i overgangen til F-35. Denne overgangen er krevende, men det er lagt en grundig plan for å evne operative leveranser på F-16 samtidig som vi bygger opp en F-35 organisasjon og kapasitet. Fra 2019 skal de operative oppgavene deles mellom F-16 og F-35 fram til vi er i stand til å overta QRA-oppdraget med F-35 fra Evenes i 2022. Da fases F-16 ut etter hele 42 års aktiv tjeneste for Norge.

Vårt bakkebaserte luftvern, NASAMS, har blitt modernisert én gang etter innføringen på slutten 90-tallet. For tiden oppgraderes NASAMS våpensystemet videre og luftvernet bygges opp igjen etter å ha hatt en noe redusert styrkeproduksjon ifm materielloppgraderinger og samling av aktiviteten på Ørland. Vi samarbeider også godt med Hæren som skal få organisk luftvern. Det blir viktig fremover at luftvernets videre utvikling håndteres i ett felles luftvernmiljø.

(Informasjonsinnsamling)

Innen informasjonsinnsamling gir P-3 og DA-20 miljøene betydelige bidrag til nasjonens strategiske situasjonsforståelse. Nasjonalt har vi alltid fulgt med i nordområdene, men etter den kalde krigen ble behovet for tilstedeværelse gradvis redusert og ambisjonen redusert. Som følge av den endrede sikkerhetspolitiske situasjon etter 2014 og stadig mer avanserte russiske kapasiteter, har imidlertid behovet for maritim overvåking og innsamling økt betydelig igjen.

Status for MPA kapasiteten er et godt eksempel for å tydeliggjøre at det tar tid å utdanne, bemanne og kvalifisere besetninger og operative avdelinger. Hvert MPA tokt krever crew med bredt sammensatt spesialistkompetanse som det tar flere år å utvikle. Jeg er tilfreds med at vi nå er på et jevnt nivå med de operative leveransene. Jeg vil spesielt berømme våre ansatte på Andøya som jobber knallhardt og leverer løpende operasjoner i nord på høyt nivå med aldrende materiell og marginale personellressurser, samtidig som hele Andøya-samfunnet er på vei inn i en svært krevende omstilling.  DA-20 miljøet fra Gardermoen har også gjort en betydelig innsats for å komplettere innsamlingen i nordområdene.

Når P-8 Poseidon kommer i operativ drift, vi vil få en betydelig styrkning av evne til maritim overvåking og informasjonsinnsamling for strategisk situasjonsforståelse.

Først og fremst vil P-8 kompensere for gammel teknologi på dagens P-3 utrustning. Videre vil P-8 flåten kunne gi rom for bedre tilgjengelighet og mer operativ evne. Overgangen fra to systemer, P-3 fra Andøya og DA-20 fra Gardermoen, til ett system, P-8 på Evenes vil også bli krevende. Vi jobber nå med å legge en grundig plan for denne overgangen på tilsvarende måte som den vi allerede er inne i for overgangen mellom kampflyene.

Vi har dessverre betydelige utfordringer med NH90. Vi har fortsatt ikke fått levert til oss materiell i fullverdig konfigurasjon. Prosjektet er svært forsinket og det er utfordrende for Luftforsvaret å ta ut den ytelsen som systemet var tiltenkt ved beslutning om anskaffelse. Når de flyr, er de nye maritime helikoptrene en formidabel kapasitet. Men de har vært mye mer krevende å vedlikeholde enn forutsatt da kontrakten ble inngått.

Sjef Luftforsvarets oppgave med NH90 er å produsere flest mulig flytimer med de forutsetninger vi har, til støtte for Sjøforsvaret. Selv om vi har optimalisert egen drift og satt en del av det tyngre vedlikeholdet ut på kontrakt, så er det fortsatt begrenset hvor mange flytimer vi klarer å produsere med hver maskin. Alle andre land som bruker NH-90 har den samme erfaringen og utfordringen. Slik det ser ut nå, klarer vi ikke å produsere og levere den operative evnen som Sjøforsvaret har behov for på kystvakt og fregatt. Det bekymrer meg. Nå jobbes det med å avklare hvor stort gapet i leveransen vil bli, og alternativer for å tette dette.

(Luftmobilitet)

C-130 Hercules er vår mest moderne plattform i operativ drift i dag. Systemet er modent og leverer svært godt. Dette viste vi tydelig for FN i Mali i 2016. Et tilsvarende oppdrag kommer i første halvår 2019 og planarbeidet for dette er allerede i gang.

C-130 er en viktig ressurs til forflytning av personell og materiell i forbindelse med pågående operasjoner knyttet til Afghanistan, Irak og Syria og har i tillegg stor betydning som støtte til nasjonal beredskap og trening for andre forsvarsgrener – særlig spesialstyrkene.

Våre Bell 412 transporthelikoptre er også etterspurte. Helikoptrene er fleksible og fellesoperative av natur, og støtter i dag bl a Brigaden, Grensevakten, spesialstyrkene og sivilsamfunnet med mobilitet både i nord og i sør. Bell 412 er et aldrende system og for øyeblikket flyr ikke deler av flåten som følge av en materiellhendelse som undersøkes nærmere. Som alltid tar vi flysikkerheten på største alvor. Vi må være sikre på at vi identifiserer årsaken(e) til hendelsen, og at nødvendige tiltak iverksettes før vi kan fortsette å operere på en forsvarlig måte. Planen er at vi starter utskiftning av nødvendige deler denne uken.

Stortingets vedtak om å samle Bell 412 helikoptrene til Rygge for å etablere en dedikert helikopterkapasitet til støtte for spesialstyrkene hviler etter mitt skjønn på to viktige forutsetninger – tilstrekkelig tilgang på skrog og tilstrekkelig tilgang på personell. For at vi skal kunne oppfylle Stortingets vedtatte ambisjon for spesialstyrkene, kreves etter min mening at Bell 412 fritas fra beredskap i nord og at helikoptrene og personellet samles og konsentreres mot denne ene oppgaven. Vi er klare for å iverksette gjeldende beslutninger, som er vel forankret i forsvarssjefens helikopterutredning og i arbeidet med FMR og LTP.

Jeg registrerer selvsagt den politiske og offentlige debatten om behovet for helikopterstøtte til Hæren som et ledd i den pågående behandlingen av landmaktsutredningen, og vi avventer selvsagt Stortingets endelige beslutninger. Fagmilitært vil jeg likevel påpeke at dagens kapasitet med Bell 412 ikke er tilstrekkelig til å kunne løse oppdrag både for Hæren og Spesialstyrkene på en fullverdig måte. Et utfall der Bell 412 helikoptre fortsatt bindes til annen oppdragsløsning i nord, vil medføre behov for å justere ambisjonsnivået for spesialstyrkene, og vil heller aldri kunne gi noen fullverdig støtte til Hæren.

330 skv som opererer Sea King for redningstjenesten er den avdelingen i Luftforsvaret som har den mest omfattende stående beredskap. De gjør en fantastisk innsats med aldrende materiell og under krevende forhold, for å berge liv. Erstatning av Sea King med AW101 er kjærkommen og ledes av Justisdepartementet. Vår oppgave er å gjøre oss klare til å operere den nye plattformen som vil bli et betydelig løft for redningstjenesten. Det første nye helikopteret ankom Norge på fredag og vi skal nå starte gjennomføring av Operativ Testing og Evaluering (OT&E). Planen videre er å konvertere fra Sea King til AW101 på de 6 lokasjonene vi opererer fra, men en base om gangen i perioden 2018-2020 – uten avbrekk i redningshelikopterberedskapen. Planen er at Sola blir første base som går operative med AW101 mot slutten av neste år.

(Operativ støtte)

Luftmakt starter og stopper på bakken. Våre flystasjoner og baser er en avgjørende forutsetning for understøttelse av luftoperasjoner. Store deler av vårt personell utfører operativ støtte i form av logistikk, vedlikehold, forsyning eller styrkebeskyttelse for å holde basene og systemene våre operative.

Luftforsvaret er i dag spredt på mange steder i landet. Å ivareta tilstrekkelig vakthold og sikring er krevende bare i fredstid hvor sikkerhetskravene skjerpes som følge av ny sikkerhetslovgivning og behov for skjerming av våre verdier. Ved et forhøyet trusselnivå blir styrkebeskyttelse enda mer krevende og komplekst. Våre flystasjoner og baser må kunne sikres, beskyttes og opereres i hele konfliktskalaen. Dette vil være svært ressurskrevende.

I dag har vi forbedringspotensial innen grunnsikring og når det gjelder kapasitet innen baseforsvarsfunksjoner som sanitet, passivt forsvar og skadereparasjon. Styrkebeskyttelse og spesielt vakthold og sikring er personellkrevende og vi vurderer for tiden løsninger sammen med FFI for hvordan vi kan utnytte teknologi i modernisering, effektivisering og styrking av baseforsvaret. Et fortsatt tett og godt samarbeid med Heimevernet for beskyttelse av våre baser er helt avgjørende.

Elektronisk krigføring inngår også innen operativ støtte. Dette er et område som må re-vitaliseres i hele Forsvaret. Anvendelsen av det elektromagnetiske spekter, forstyrrelse av motstanderens signaler og beskyttelse mot dette er høyaktuelt i moderne krigføring. Forsvarets EK støtte senter (FEKS) ligger i Luftforsvaret og gjør en solid jobb med programmering av egenbeskyttelses og jammeutrustning på flere systemer i Forsvaret. Den mer helhetlige tilnærmingen til EK har imidlertid vært litt forsømt etter den kalde krigen og hele Forsvaret har en jobb å gjøre sammen på dette feltet.

Det bringer meg naturlig over til litt om framtidens muligheter;

 

Fremtidens Luftforsvar

(F-35)

Første store bevis på det nye Luftforsvaret fikk vi bevitne på Luftforsvarets bursdag 10. november  – en fantastisk og historisk dag da norske piloter fløy norske F-35 i norsk luftrom for første gang.

F-35 er verdens mest avanserte multirolle kampfly og innehar helt unike egenskaper. Som jeg innledet med innebærer dette et betydelig løft for norsk forsvarsevne og åpner helt nye fellesoperative muligheter.

I situasjoner med høyt trusselnivå, vil F-35 ha evne til å undertrykke og bekjempe moderne integrerte luftvernsystemer og bidra til å sikre luftkontroll på en helt annen måte enn F-16 kan i dag. Med sin evne til å operere skjult, evne til å samle inn og prosessere store informasjonsmengder og sammen med integrerte langtrekkende presisjonsstyrte våpen, vil F-35 ha evne til å slå ut en motstanders A2AD kapasiteter på land og på overflaten.

F-35 kampfly, utrustet med langtrekkende presisjonsvåpen, og P-8 utrustet med anti-ubåt våpen, i samvirke med fregatter og ubåter vil kunne ha innflytelse på situasjonen over og under vann i Nord-Atlanteren. Dette er operasjoner vi må utføre sammen med våre nærmeste allierte for å sikre alliert tilgang til disse viktige havområdene for framføring av forsterkninger og forsyninger til Europa.

Videre skal F-35 også bidra i direkte støtte til land- og sjømakten gjennom informasjonsdeling og presisjonsengasjement. Det betinger at vi videreutvikler evnen til å knytte alle relevante forvarskapasiteter sammen i nettverk som kan gi støtte til og få støtte fra hverandre.

F-35 har altså en offensiv kapasitet og kan true høyverdige mål både på land, på overflaten og i luften. Dette medfører høy militær risiko ved å utfordre Norges suverenitet og bidrar betydelig til økt terskel mhp avksrekking.

Det vil være påkrevd med et tilstrekkelig antall fly for å kunne utføre disse samtidige og mest krevende oppgavene i et høyintensivt trusselscenario. Det ligger flere grundige analyser til grunn for Stortingets ambisjonsnivå som sier at 52 F-35 er nødvendig for å kunne ivareta alle disse oppgaver i et høyintensitetsscenario for Norge.

For å realisere potensialet i det nye 5. generasjonskampflyet må vi utvikle vår fellesoperative forståelse om kapasiteten og endre våre operasjonskonsepter, planverk og beslutningsprosesser for å kunne ta ut det fulle potensialet. F-35 må bli en helt sentral katalysator i en slik dreining. Utviklingen kan imidlertid ikke isoleres til dette systemet eller Luftforsvaret alene. F-35 vil sammen med andre moderne systemer i alle forsvarsgrener gi betydelige fellesoperative muligheter. Hele Forsvaret må jobbe sammen for å ta ut det fulle potensialet i framtidens militærmakt.

F-35 vil bli en strategisk viktig kapasitet som må beskyttes. Omfattende øvelser og tester har demonstrert at F-35 vil være svært kapabel til å beskytte seg selv i luften, men den er sårbar på bakken. Derfor må våre F-35 baser ha robust beskyttelse.

(Luftkontrollsystemet)

Stortingets beslutninger om å modernisering av de øvrige delene av Luftkontrollsystemet er derfor helt nødvendige og våre gjennomføringsplaner skal sikre at vi får på plass;

  • en relevant basestruktur som gir evne og mulighet til å kunne operere F-35 i aktuelle innsatsområder og som kan understøttes og beskyttes på alle konfliktnivå.

 

  • et baseforsvar som gir nødvendig beskyttelse mot bakkeangrep, som kan begrense skader, og som kan re-generere operativ evne etter skader

 

  • et luftvern med nødvendig sensordekning, integrasjon, nedskytningskapasitet og overlevelsesevne som gir tilstrekkelig beskyttelse mot luftangrep fra en variasjon av presisjonsstyrte våpen.

 

  • et luft kommando og kontroll system som overvåker luftrommet, produserer et beslutningsgrunnlag og som kan planlegge, lede og gjennomføre luftoperasjoner.

 

Ambisjonen vår er at F-35 sammen med resten av det moderniserte luftkontrollsystemet skal være fullt operativt i 2025.

La meg snakke litt mer om basestrukturen;

Basestruktur

Det offentlige ordskiftet rundt fremtidig innretning av Luftforsvaret tenderer ofte til å handle om de vedtatte endringene i basestrukturen. Dette er fullt forståelig ettersom mange lokalsamfunn berøres gjennomgripende av Luftforsvarets virksomhet. Andøya og Ørland er to eksempler på slike steder, men med helt forskjellig fortegn.

Diskusjonen kan imidlertid ikke avgrenses til basenes egnethet eller sammenligning mellom dem. Valgene som er gjort handler om strategisk retning for framtidens forsvar og vår evne til å finansiere infrastrukturen, våpensystemene og ikke minst den aktivitet og understøttelse som skal til for å møte gitt ambisjonsnivå med reell operativ evne for framtiden.

Stortinget har bestemt at Luftforsvarets aktivitet skal konsentreres på baser med høy stridsverdi og med en geografisk fordeling som gjør at hele fastlandet og det meste av havområdene kan dekkes med kampfly.

Hovedprinsippet er at basene som driftes i fred også skal ha en viktig rolle i strid. Tyngdepunktene i flystasjonsstrukturen vil derfor være:

  • Evenes i Nord-Norge
  • Ørland i Midt-Norge
  • Rygge i Sør-Norge

I tillegg vil Sørreisa være hovedbasen for kontroll og varsling (K&V) og Værnes vil i framtiden bli base for Luftforsvarets våpenskole.

Denne basestrukturen utnytter landets beskaffenhet på en måte som gir strategiske fordeler. Fra disse flybasene vil Norge kunne være en relevant regional aktør med evne til å kunne operere 5. generasjons kampfly i viktige deler av Nord-Europa fra egne baser, uten full avhengighet av alliert luft- til luft tanking. Basestrukturen gir dybde og fleksibilitet til å kunne møte et bredt spekter av handlemåter og scenarioer over hele konfliktskalaen.

Disse flybasene sammenfaller også med mottaksområder for allierte forsterkninger inn Oslofjorden, inn til Trøndelagsområdet og inn Ofoten samt hovedforsyningslinjene videre inn i potensielle operasjonsområder.

Luftforsvarets egen virksomhet og operasjoner vil altså være konsentrert til Evenes, Ørland og Rygge. Disse flybasene skal også ha en viss kapasitet å ta imot allierte forsterkninger og i Trøndelag vil i tillegg Værnes ha en viktig rolle. Behovet for infrastruktur utover dette; for alliert trening, forhåndslagring og mottak av forsterkninger, er for tiden til vurdering sett i lys av totalforsvarskonseptet.

For å sette dette med allierte forsterkninger i et litt større perspektiv vil jeg minne om at de allierte flystyrkene som kan forsterke oss raskt, også er betydelig redusert i omfang. USAF har for eksempel redusert fra 134 til 55 kampflyskvadroner i løpet av 25 år. I tillegg bør flystyrkene ha egenskaper som gjør dem relevante i det strategiske utfordringsbildet jeg belyste tidligere. Selv USAF sine fly har i dag en snittalder på ca 28 år og store deler av NATOs kampfly vil være 3. og 4. generasjon i overskuelig fremtid.

Endelige planer for hvilken infrastruktur som skal være tilgjengelig for alliert mottak må ses opp mot nasjonalt operativt planverk sammenholdt med NATO og bi-laterale planer og de styrkene som er relevante for forsterkning til Norge.

(Fremtidig organisering av Luftforsvaret)

Luftforsvaret ønsker å samle våre stabs- og ledelsesfunksjoner ved nevnte baser for å konsentrere vår organisasjon og utnytte kapasiteten til infrastrukturen best mulig i fred, krise og krig. At hovedtyngden av Luftforsvarets personell i framtiden vil jobbe på de basene vi også skal føre striden fra, vil sikre en mer sømløs og rask overgang fra fredstidsoppgavene til krigsoppgavene. Min målsetning er at alle militært ansatte skal kunne utnyttes effektivt i styrkestrukturen med grunnleggende militære ferdigheter og nødvendig trening til å fylle sin krigsfunksjon på meget kort varsel.

Dette gjelder også de som sitter i stab og ledelse. I krise og krig skal de over i operative funksjoner som de må være øvd og trent for. I tillegg har vi fått aksept for at vi trenger en reservestyrke. Denne holder vi nå på med å fylle med vernepliktig personell med riktig kompetanse. Våre vernepliktige er en helt avgjørende del av vår operative evne – for oppdragene vi løser hver dag, og for vår robusthet og utholdenhet i tilfelle krise og krig.

Organisatorisk jobber vi derfor mot et målbilde med tre flystasjoner og en K&V-stasjon med en funksjonelt innrettet luftving på hver lokasjon som vil gi faglig mer robuste miljøer. Dette vil si at vi på sikt vil få en kampving på Ørland, en maritim ving på Evenes, en transport ving på Rygge, samt en K&V-ving på Sørreisa. I tillegg kommer Luftforsvarets våpenskole på Værnes. På sikt vil dette også skape mer forutsigbarhet for personellet.

Det leder meg over til noe ord om personell og kompetanse;

Personell og kompetanse

Den kritiske suksessfaktoren for å lykkes i dag og i framtiden er at vi evner å beholde, rekruttere og videreutvikle personellet med den kompetansen vi trenger for å skape forsvarsevne med de systemene vi har.

La meg si litt om hvilke muligheter som ligger i innføringen av ny ordning for militært tilsatte (OMT) og utdanningsreformen.

Ny militær ordning skal bidra til å styrke operativ evne. Operative krav kombinert med stadig mer avansert teknologi krever mer spisskompetanse. Spesialistene skal være bærebjelken i det framtidige Luftforsvaret. Innføringen av et spesialistkorps skal bidra til lengre stå tid og økt beredskap blant vårt personell som opererer, understøtter og vedlikeholder systemene våre.

Offiserene må forstå kompleksiteten i sikkerhetsutfordringene og muligheter, begrensninger og rammene for anvendelse av militærmakt. Solid kompetanse innen planlegging og ledelse av fellesoperasjoner forblir sentralt. I tillegg kommer stadig strengere krav til virksomhetsforståelse, med styring og kontroll for å sikre at ressursene balanseres og utnyttes optimalt mot mest mulig operativ evne.

Den nye militære ordningen gir oss nye muligheter til å utvikle et spesialistkorps og et offiserskorps med den spiss- og breddekompetanse som kreves. Disse skal utfylle hverandre og sammen løse oppgavene basert på gjensidig avhengighet, respekt og anerkjennelse.

Ny militær ordning krever et tilpasset utdanningssystem for å sikre at vi bygger nødvendig kompetanse hos både spesialistene og offiserene. Utdanningsreformen har derfor vært helt nødvendig. Oppdraget som ble gitt fra FD ga imidlertid svært stramme rammer om betydelig innsparing som skal muliggjøre satsningen på andre deler av Forsvaret. Det har vært en svært krevende prosess, men jeg mener modellene som nå ligger på bordet, skal gjøre det mulig å utdanne til den kompetansen som Luftforsvarets trenger.  Jeg har tillit til at våre svært kompetente militære utdanningsinstitusjoner vil evne å omstille seg og fortsatt levere utdanning med høy kvalitet.

Jeg er fornøyd med at krigsskolene (for oss Luftkrigsskolen) består. Selv om den er avgitt fra Luftforsvaret til Forsvarets høgskole, skal Luftkrigsskolen fortsatt utdanne Luftforsvarets offiserer og gi videregående utdanning til vårt spesialistbefal. Luftmakt og luftmilitær ledelse skal fortsatt stå sentralt i utdanningen. Luftkrigskolen skal fortsatt være en viktig arena for å forvalte og utvikle Luftforsvarets kultur, tradisjon og historie.

Ett av resultatene av det nye utdanningssystemet vil bli mer fellesoperativ kompetanse tidligere i karrieren. Forståelsen av andre våpengreners og fellesfunksjoners styrker og svakheter, og mulighetene som ligger i samvirke mellom dem, er svært viktig for å skape best mulig forsvarsevne.

Jeg er trygg på at vi skal lykkes med å fylle det nye utdanningssystemet med innhold slik at vi produserer den kompetansen Luftforsvaret trenger i framtiden.

Avslutning

Som jeg innledet med er mitt hovedfokus å sikre en beredskapsklar styrkestruktur og levere daglige luftoperasjoner, og balansere dette med nødvendig modernisering og omstilling for å holde Luftforsvaret relevant og operativt inn i framtiden.

Min hovedbekymring i så måte er at vi er marginalt bemannet og har for lite driftsmidler til øving og trening. Reell operativ evne skapes av vedlikeholdt materiell og mennesker som er øvd, trent og tilgjengelig for beredskap og operasjoner. Jeg er derfor glad for at langtidsplanen legger opp til en gradvis økning i aktivtetsnivå. Samtidig er jeg bekymret for at en svært høy investeringsandel skal medføre et vedvarende sterkt press på driftsbudsjettene.

Alle nyinvesteringene skal på et tidspunkt omsettes fra potensiell evne til reell operativ evne. Det krever tilstrekkelig bemanning og midler til vedlikehold, øving og trening. Dette må vi som fagmilitære klare å formidle på en troverdig måte. Den pågående debatten om økning av forsvarsbudsjettene mot 2% må både ta behovet for eventuelt nye kapasiteter og nødvendige driftsmidler med i betraktning.

Luftmakt er kostbart og komplekst i bredden av strukturelementer og i dybden av hvert enkelt system. Det tar tid å utvikle den kompetansen som kreves for å operere systemene. Det vi ikke har i dag, har vi heller ikke morgen. Det tar årevis å sette opp fullt kapable og stridsklare avdelinger.

Vi er på vei til å få på plass et meget potent, fremtidsrettet og høyteknologisk norsk luftforsvar, om få år er vi et av verdens mest moderne luftforsvar. Økonomisk oppfølging av de planer som er lagt for bemanning, aktivitetsnivå og understøttelse er helt avgjørende for å få full utnyttelse av investeringene.

Helt til slutt vil jeg igjen minne om at selv om moderniseringsplanene er iverksatt, så er det med dagens systemer vi kontinuerlig leverer beredskap og daglige operasjoner. Jeg er stolt av de operative leveransene som leveres av våre dyktige kvinner og menn hver eneste dag. Uten personellet har teknologien ingen verdi.

Vår visjon er luftmakt på rett sted – til rett tid – med rett effekt.  Det er en krevende ambisjon og vi er ydmyke til oppgaven. For å kunne realisere visjonen og utnytte hele potensialet med ny teknologi trengs mennesker, kompetanse, konsepter og planverk. Dette blir vår fremste utfordring i årene som kommer – og oppgaven strekker seg langt ut over Luftforsvaret alene.

Takk for oppmerksomheten.

Neste mandag får vi besøk av generalmajor Odd Egil Pedersen som skal foredrag om NATO og partnerskapssamabeidet. Les mer om dette her.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Intendant er oberstløytnant Knut Bremerthun. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Mandag 13. november 2017 hadde vi gleden av å få et gjensyn med Sjef for Forsvarets Sanitet, kontreadmiral Jan Sommerfelt-Pettersen. Sist gang Sommerfelt-Pettersen gjestet Oslo Militære Samfund var i egenskap som nyutnevnt sjef for FSAN for fire år siden.

Fotos: Magnus Hegland/Forsvaret 

Admiralen tok oss igjennom en grundig orientering rundt status og utfordringer for FSAN. Den skarpe lytter vil merke seg poengene rundt kapasiteter som er ganske så unike for FSAN.

FSAN i OMS.
Foto: : Magnus Hegland/Forsvaret

** Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. 

Neste ukes kommer Sjef Luftforsvaret til Oslo Militære Samfund. Mer om dette her.

Sverre Lodgaard, NUPI, foredrag i Oslo Militære Samfund (OMS). Foto: OMS Presse

Mandag 6. november 2017 hadde vi gleden av å få besøk av seniorforsker Sverre Lodgaard fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt som foredro om Nord-Korea. Sverre Lodgaards ekspertområder er geopolitikk, Midtøsten, iransk utenrikspolitikk, kontroll med og nedrustning av atomvåpen og Irans og Nord-Koreas atomprogrammer. Lodgaard var direktør for NUPI i perioden 1997–2007.

Lodgaards arbeidserfaring er like imponerende som foredraget han avholdt, som også viste seg å ha en svært god timing sett opp mot det aktuelle nyhetsbildet man har om Nord-Korea om dagen.

Arbeidserfaring

2007- Seniorforsker, NUPI
1997-2007 Direktør, Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Oslo
1992-1996 Direktør, United Nations Institute for Disarmament Research (UNIDIR), FN-kontoret, Geneve
1987-1992 Direktør, Institutt for fredsforskning (PRIO), Oslo
1980-1986 Forsker, Stockholms internasjonale fredsforskningsinstitutt (SIPRI)

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. .

Mandag 30. oktober 2017 hadde vi gleden av å lytte til foredraget «NATO and the North Atlantic» av oberst John Andreas Olsen. Olsen er for tiden forsvarsattache i London og har en lang og imponerende militær karriere. Les mer om dette på Wikipedia.

Foto: OMS 

Introduksjon til foredraget:

The North Atlantic remains essential to the commerce and trade that sustain the economic prosperity of all nations sailing in these waters. It is vitally important that the Alliance remains resolute and that its members and partners continue to contribute their fair share in securing and protecting the transatlantic bridge: the North Atlantic Ocean is NATO’s lifeblood.

Russian submarines are prowling the Atlantic, testing our defences, confronting our command of the seas, and preparing the complex underwater battlespace to give them an edge in any future conflict.
Vice Admiral James G. Foggo

The American, British and Norwegian subject matter experts chosen for this study offer six recommendations:
o renew NATO’s maritime strategy
o reintroduce Extensive Maritime Exercises and Sustained Presence
o reform NATO’s Command Structure
o invest in High-End Maritime Capabilities and Situational Awareness
o enhance Maritime Partnerships
o prepare for Maritime Hybrid Warfare

Under finner du et resyme av foredraget.

NATO and the North Atlantic

NATO AND THE NORTH ATLANTIC: REVITALISING COLLECTIVE DEFENCE

Colonel John Andreas Olsen OMS, 30 October 2017

Russian submarines are prowling the Atlantic, testing our defences, confronting our command of the seas, and preparing the complex underwater battlespace to give them an edge in any future conflict.

Vice Admiral James G. Foggo

The American, British and Norwegian subject matter experts chosen for this study offer six recommendations:

o renew NATO’s maritime strategy
o reintroduce Extensive Maritime Exercises and Sustained Presence
o reform NATO’s Command Structure
o invest in High-End Maritime Capabilities and Situational Awareness o enhance Maritime Partnerships
o prepare for Maritime Hybrid Warfare.

The book’s main conclusion is that NATO must put the North Atlantic Ocean back on its agenda. NATO must have command of the sea. In response to growing Russian capabilities, significant military modernisation and ambitious strategic intent, NATO must strengthen its capability and sustainability, upgrade contingency plans and establish a command structure that can meet the challenges of tomorrow. The United Kingdom should have a leading role in this regard: politically, militarily and conceptually.

1 This submission refers to RUSI Whitehall Paper 87, ‘NATO and the North Atlantic: Revitalising Collective Defence,’ edited by John Andreas Olsen and published March 2017. The opinions and conclusions expressed in this study are those of the editor and authors. They do not represent the official position of any government or institution.

NATO and the North Atlantic1

The North Atlantic – the ocean that connects North America and Europe – is a central part of NATO’s area of responsibility. It follows that NATO must retain the capability to secure freedom of manoeuvre across the sea and to keep the waterways between the continents open for reinforcement and resupply of materiel and personnel in times of peace, crisis and war. Thus the

1

Alliance, as the guarantor of national sovereignty and territorial integrity, must be prepared to counter any potential threat to the North Atlantic Ocean.

NATO’s renewed interest in, and commitment to, its transatlantic maritime link is in no small part due to Russia’s increasingly provocative rhetoric and behaviour over the past decade. Russia is introducing new classes of conventional and nuclear attack submarines and is modernising its Northern Fleet through the addition of long-range, high-precision missiles. The totality of its modernisation programme adds up to a step-change strengthening of Russian maritime capability in support of an anti-access strategy that could challenge NATO’s command of the high seas and, potentially, hold Europe and North America at existential risk. This represents the re-emergence of a strategy that many in the West assumed had dissipated in the aftermath of the Cold War.

Figure 1 is an illustration of the Russian bastion defence envelope, indicating the patrolling area of the Russian strategic submarines in which Kremlin seeks sea control of the inner bastion and sea denial of the outer bastion.

The Russian Bastion Defence Concept

Figure 1: The Russian Bastion Defence Concept

RUSI’s Whitehall Paper 87, ‘NATO and the North Atlantic: Revitalising Collective Defence,’ explores the renewed importance of the North Atlantic Ocean to NATO’s security through the lenses of the United States, United Kingdom and Norway in particular.

2

These three NATO members form the territorial rim around the North Atlantic and its peripheral seas. All are maritime nations that have historically taken prime responsibility for security in the region and together with Iceland they form the front line to a resurgent Russian maritime capability. The US is the most powerful country in the world and the United Kingdom the strongest military power in Europe. Norway’s long coastline creates an enormous expanse of territorial waters and economic zones, and more than 80 percent of its ocean areas are located north of the Arctic Circle. Norwegian territorial rights cover an area seven times larger than its mainland territory. Consequently, Norway is a key actor in maintaining peace, stability and security in the north and the maritime domain has always played a central role in Norwegian security politics. These three counties, with support from the rest of the northern region, must take the lead to ensure that NATO and its partners devote sufficient resources to this aspect of NATO’s area of responsibility.

The subject expert authors address three research questions:2 why is the North Atlantic once again of immediate geostrategic importance; what are the enduring and new challenges in this maritime domain; and how can NATO members ensure sea control in the event of a crisis or armed conflict? They seek to decode the ‘new normal’ by focusing on the strategic developments in the North Atlantic from the early period of the Cold War until the present day. To revitalise NATO’s ability to execute collective defence and deterrence against the backdrop of a resurgent Russian navy, they examine NATO’s policy, strategy, operations, contingency plans, standing forces, command and control mechanisms, responsiveness, bi- and multilateral cooperation, and exercise and training programs. They also re-examine pre-positioning arrangements, current initiatives, and future investments in weapon platforms and capabilities.

This Whitehall Paper makes clear that NATO has taken the first step toward re-establishing defence and deterrence through forward bases on its eastern flank and that it is now time for the Alliance to adopt a more comprehensive approach by addressing the broader maritime domain as well, with an emphasis on the strategically important North Atlantic Ocean. The study extends the discussion, connecting NATO’s Eurocentric focus on air and land forces in the Baltic States with the transatlantic maritime domain, including undersea cables, by exploring political, strategic and operational aspects of defence and security.

In short, the book constitutes a discourse on how to maintain and sustain maritime supremacy in an increasingly complex, contested and challenging environment, presenting multiple views of how NATO members can respond both politically and militarily. While many elements of the maritime

2 List of authors: Professor Malcolm Chalmers, deputy director-general of the Royal United Services Institute (RUSI); Heather A. Conley, senior vice president for Europe, Eurasia and the Arctic, and director of the Europe Program at the Center for Strategic and International Studies (CSIS); Svein Efjestad, policy director general for security policy in the Norwegian Ministry of Defence (MoD); Dr. John J. Hamre, president and CEO of CSIS; Vice Admiral Peter Hudson, former commander of the NATO Maritime Command at Northwood; Dr. Peter Roberts, senior research fellow for sea power and maritime studies at RUSI; Professor Rolf Tamnes, the Norwegian Institute for Defence Studies (IFS) and Admiral James Stavridis, former Supreme Allied Commander, Europe (SACEUR). In addition to this, former SACEUR General Philip M. Breedlove has written a foreword.

3

contest in the North Atlantic bring back memories of the Cold War, the authors make clear that the new situation differs greatly in both quality and quantity of forces and armaments involved.

Recommendations

NATO countries are far superior to Russia should they muster their combined economic and military resources in a unified effort. NATO has repeatedly demonstrated unity and resolve at its summits in Wales (2014) and Warsaw (2016). Several members have increased their defence budgets to meet new demands and NATO has responded to increased Russian military activity through forward- deployed ground forces in the Baltic region and Poland in particular.

This Whitehall Paper suggests that it is time to broaden NATO’s strategic aperture to include the North Atlantic. The main conclusion emerging from this study is that NATO must return to these waters. The North Atlantic must yet again be recognised as an operational space in its own right as well as a continuous and interdependent transatlantic theatre of operation. There is no substitution for NATO being the prime structural driver for improving credible deterrence and capable defence, and within the Alliance the United States, the United Kingdom and Norway have a special role to play in strengthening the defence of NATO’s northern flank due to their geographic locations and capabilities. Although the defence of the North Atlantic and its maritime flanks must emphasize maritime forces, it must be a truly full spectrum (joint) effort.

1) Renew NATO’s Maritime Strategy

The Alliance must revise and update its Maritime Strategy. The current version does not reflect the dramatic changes in the security environment that have occurred since it was published in 2011, ranging from Russia’s military actions in Ukraine to the re-emerging contest for maritime supremacy in the North Atlantic. NATO’s new strategy should be a framework for a new and deeper understanding of the North Atlantic and its relevance to transatlantic security. The new strategy must acknowledge the necessity of managing the full spectrum of tasks, from peacetime reassurance to maritime hybrid warfare – including the vulnerability of undersea cables across the North Atlantic – but emphasise deterrence and collective defence. The new strategy should address evolving capabilities and newly formed initiatives rather than seek a revolutionary change to operations in the maritime domain. The strategy must fully take into account that the transatlantic link is one of NATO’s key strategic enablers for peace and prosperity and that the defence of NATO’s northern region and maritime domain can benefit greatly from integrating operations from three key positions: the United Kingdom, Norway and Iceland. A new maritime strategy must explain how a credible defence of the North Atlantic concerns all parts of Europe, not only the maritime countries.

2) Reintroduce Extensive Maritime Exercises and Sustained Presence

More extensive training and focused Article 5 exercises, founded on formalised collective contingency planning, are imperative to communicate cohesion, strength and determination and

Comparing and contrasting the recent past with the contemporary situation, the following centres on the way forward, offering six recommendations. Although the authors have different views on the specifics, they provide a set menu for responding to a growing threat to the ocean that physically and metaphorically binds North America and Europe together.

4

thus to achieve effective defence and deterrence. NATO’s military headquarters should be given a more prominent role in the overall exercise activities in the region. Members should link national exercises, including US exercises with major surface and sub-surface combatants, to NATO exercises. The High Visibility Exercise (Trident Juncture), to be hosted by Norway in 2018, offers an excellent opportunity to test a comprehensive and combined effort and to take stock of contingency plans and capabilities. Maritime forces must train differently and continuously be evaluated by task force assessment teams to ensure quality, responsiveness and relevance. While extensive and realistic training and exercises are important, a sustained presence is crucial to demonstrate commitment and to ensure maritime situational awareness in the region.

3) ReformNATO’sCommandStructure

The current NATO command structure is not appropriate to countering present-day strategic challenges and requirements, as it was designed for out-of-area operations, not deterrence and collective defence. NATO’s credibility depends on a command structure that can lead large joint and multinational forces to defend NATO’s territorial integrity, in addition to tasks such as crisis management, cooperative security and maritime security. A reformed command structure should reintroduce geographic areas of responsibility and ensure strong links with relevant national operational headquarters. One solution consists of increasingly dual-hatting selected national headquarters to carry out specific tasks or activities during peacetime, crisis and war. Rather than invest in new infrastructure, the first step should be to enhance the existing Maritime Command (MARCOM) in Northwood (North London) and link it with US maritime competences. Now charged with the defence of the Atlantic, this improved command could also serve as a hub for military consultation among those states that would be most affected by, or involved in, Allied military planning and operations in this maritime domain. An enhanced MARCOM, a ‘North Atlantic hub’ for multinational full-spectrum efforts, would require additional authority and capacity to rebuild the Alliance’s capability to generate credible plans for blue-water operations, and include joint operational plans for surrounding countries.

4) Invest in High-End Maritime Capabilities and Situational Awareness

A strong maritime posture in the North Atlantic depends on high-end tailored warfighting capabilities. Since Russia is deploying long-range precision weapon systems, NATO’s ability to position forces to exposed areas might be seriously restrained. NATO needs interoperable naval forces capable of establishing and maintaining all-domain access on short notice. NATO should develop a coherent and combined approach to anti-surface and anti-submarine warfare operations for the North Atlantic that harnesses and exploits not only naval and air forces, but also expertise from land forces and domain knowledge in cyber, electronic warfare, aerospace, technology, industry and intelligence. Maintaining the technological edge is critical. More forces must also be prepared and available for the battle of the seas and littorals, which would require both reinvigorating the standing naval forces and providing for follow-on response forces. Norway, the United Kingdom and the United States are about to expand their ISR capabilities for operations in the maritime domain and in the northern region; this presents an opportunity for other NATO members to join that effort. Improved situational awareness and information sharing are vital to maintain knowledge about Russia’s intentions and capabilities.

5

5) Enhance Maritime Partnerships

Since Russia is on the verge of establishing long-range anti-access capabilities that could affect all parts of Europe, any security approach must include both the Baltic region and the Norwegian Sea. Cooperation with selected partners, such as Finland and Sweden in the Baltic Sea, strengthens the Alliance. These nations’ presence, capabilities, intelligence and profound understanding of the northern region, and their relationships with Russia, play a central role in maintaining security in the North Atlantic. It is therefore critical that NATO continue to operate, train and exercise as seamlessly as possible with key partners through multinational and bilateral agreements. Interoperability is the key to the strength of partnership among likeminded nations. NATO members and partners must continue to ensure that they can operate as a single force when needed. To do so, NATO should build on US naval partnership concepts to unlock even greater potential for integration and cooperation among NATO forces.

6) Prepare for Maritime Hybrid Warfare

NATO must primarily give priority to high-end collective defence and deterrence in the North Atlantic, but there are other low-end threats that must also be taken seriously. NATO needs to exercise various maritime hybrid warfare scenarios, including reactions to attacks on high-value targets at sea and under sea. Such operations differ strongly from high-intensity blue-water operations, but could potentially have a paralyzing effect. Taking preventive measures are just as important as response options. To counter hybrid maritime threats and attacks in the North Atlantic, NATO should build intellectual capital, develop tactical and technological counter measures, improve and coordinate information sharing and strategic messaging, work with partners and stakeholder organisations, train and exercise full-spectrum, leverage coast guards and law enforcement and increase steady-state maritime presence. If NATO members are to remain ‘stronger together,’ the Alliance must face these new challenges head on and with one shared vision to ensure the continued security and economic vitality of the North Atlantic.

Conclusion

NATO must relearn some of the maritime concepts that dominated the Cold War period, while acknowledging that the present security environment differs greatly from that of the earlier period. The listed measures offer a comprehensive and sustainable approach for maritime supremacy in the North Atlantic to protect national sovereignty and territory in accordance with international law. There is a growing consensus in NATO that it needs to move in this direction. MARCOM has taken several initiatives to strengthen the maritime posture in the North Atlantic, to improve deterrence and collective defence, but it needs more resources to meet the new security challenges.

The North Atlantic remains essential to the commerce and trade that sustain the economic prosperity of all nations sailing in these waters. It is vitally important that the Alliance remains resolute and that its members and partners continue to contribute their fair share in securing and protecting the transatlantic bridge: the North Atlantic Ocean is NATO’s lifeblood.

6

Oslo Militære Samfund hadde besøk av seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Julie Wilhelmsen, mandag 23. oktober 2017. Her fikk vi overvære foredraget «Russland: hvor reell er trusselen – og hvordan bør Norge forholde seg til den?

Introduksjon til foredraget:

I utgangspunktet ønsker hverken Russland å angripe et NATO-land eller NATO å angripe Russland. Problemet er at begge parter synes å forestille seg slike offensive intensjoner hos den andre og mobiliserer rundt slike scenarier. Dette vises i øvelsesmønstre, troppeoppbygninger og lite direkte kommunikasjon på tvers av øst-vest grensen etter Russlands annektering av Krim 2014.

Dette foredraget belyser hvordan Russlands bilde av seg selv og forholdet til NATO/Vesten har endret seg siden årtusenskiftet. NATO, og ikke minst USAs verdensomspennende makt, har i økende grad blitt fremstilt som en trussel mot stormakten Russland. Disse forestillingene har ledsaget Russlands aggressive handlinger på den internasjonale arena. Foredraget viser også hvordan Vestens handlinger i verdenspolitikken, og i Russlands nærområder spesielt, har bidratt til å føre partene inn i et samhandlingsmønster der kriser fort kan oppstå og usikkerheten bli stor for alle parter. Det spente samhandlingsmønsteret er i dag ikke begrenset til det postsovjetiske området, men gjør seg gjeldende langs hele øst-vest grensen i Europa.

For Norges del gjelder det å være realistisk om utviklingen i Russland og sørge for å være i stand til å forsvare landet, men uten å overdrive trusselen og opptre på en måte som bidrar til eskalering. Selv om situasjonen i dag er vesentlig forskjellig fra den vi hadde under Den kalde krigen kan velprøvde prinsipper fra den perioden danne grunnlag for klok politikk.

Manus:

Hvordan skal vi vurdere om Russland er en trussel? Og hvordan blir Russland en trussel?

Mitt utgangspunkt er dette: Vi kan telle bomber og kanoner og økning i antall bomber og kanoner, men det hjelper lite hvis det ikke sees i sammenheng med hvordan Russland ser på seg selv, sin rolle i verden og ikke minst hvordan Russland ser på omverdenen, inkludert Norge. Det er ikke våpnene i seg selv det dreier seg om, men om det finnes et rasjonale for å sette disse våpnene i spill. Og dette rasjonale er altså historien om hvordan Russland ser seg selv og de andre signifikante aktørene på den internajsonale arena. Jeg sier signifikante fordi Russland historisk sett er mer opptatt av noen enn av andre. Russland er spesielt opptatt av Vesten, USA og NATO og av sin posisjon i forhold til disse politiske størrelsene.

Men, Russland handler ikke i et vakuum. Hvorvidt Russland er eller blir en trussel avhenger også av hva omverdenen faktisk gjør og spesielt hva Vesten, USA og NATO gjør. Dette er en ubehagelig årasaksfaktor å peke på, fordi det ser ut som et forsøk på å fordele skyld – på et tidspunkt da vi er opptatt av å straffe Russland for grove folkrettsbrudd. Men, det er en realitet: Hva omverden gjør påvirker om Russland blir en trussel.

I dette foredraget vil jeg derfor ta for meg Russlands bilde av seg selv og Vesten/USA/NATO og hvordan dette har endret seg over tid og siden Putin kom til makten. Dernest vil jeg vise hvordan andre staters handlinger har påvirket Russlands vei og hvordan Russland og Vesten som en konsekvens av utviklingen på disse to områdene har kommet inn i et samhandlingsmønster som skaper mindre sikkerhet for begge parter. Til slutt vil jeg kommentere hvordan Norge bør forholde seg. Norge behandles til slutt, fordi det er slik at dersom Russland skulle komme til å utgjøre en trussel mot Norge er det egentlig ikke Norge det dreier seg om. Norge er utsatt fordi det kan komme til å bli landet mellom USA og Russland.

Seniorforsker Julie Wilhelmsen, NUPI.
Foto: OMS

Så til hvordan Russland’s bilde av seg selv og forholdet til Vesten/USA/NATO har endret seg over tid: Først vil jeg bare minne om at under Sovjetunionen var Russland Vestens motpol og så seg selv som en supermakt. Dette er et selvbilde som henger igjen og som stadig utgjør et potensiale for russiske ledere. Det er også slik at de gamle fiendebildene av ‘det kapitalistiske, imperialistiske Vesten’ som en trussel på russisk side og av det ‘kommunistiske totalitære Sovjetunionen’ på vestlig side – som var selve rasjonale for all militær mobilisering under Den kalde krigen – ligger der som en arv det er lett å gripe tilbake til på begge sider.

På 90-tallet var imidlertid Russland i følge det offisielle narrativet en vestvendt stat som skulle lære av Vesten. Russland skulle bli en ‘normal europeisk stat’. Men dette var i noen en tynt artikulert identitet på øverste politiske nivå. Det fantes en nasjonalistisk og kommunistisk opposisjon i Dumaen som så for seg Russland i en helt annen posisjon. Hele tiden så man i brede lag av den russiske eliten, også blant flere i den ‘liberale’ eliten, med skepsis på NATO så lenge ikke Russland ble inkludert. Derfor ble også den såkalte ‘atlantisismen’ som russisk utenriks- og sikkerhetspolitisk doktrine raskt avbåst på 1990-tallet, til fordel for ‘multipolaritetsdoktrinen’. Multipolaritetsdoktrinen postulerte at Russland måtte balansere USAs makt og bremse utviklingen mot en unipolar verdensorden. Det handlet om å bevisst balansere USAs makt sammen med andre makter som for eksempel Kina. Det handlet om å hegne om FN og sikkerhetsrådet som eneste instants for å avgjøre spørsmål om krig og fred i verdenspolitikken og om den klassiske folkeretten som fremhevet statenes suverenitet.

Så fort Putin kommer til makten begynner han å arbeide for og snakke om Russland som en sterk makt og behovet for å gjenresie Russland. Vi ser det i talene i forbindelse med den andre tsjetsjeniakrigen allerede i 1999. Og han har appell i den politiske opposisjonen og i brede lag av det utenriks- og sikkerhetspolitiske etablissement. Men i Putins tidlige narrativ er ikke Vesten/USA og ikke engang NATO en fiende eller en trussel, men en mulighet. Russland skulle bli sterkt igjen gjennom integrering i den vestlige økonomiske sfæren, gjennom samhandling med Vesten. Etter 11. september 2001 fikk denne ‘vestvendingen’ en ekstra dimensjon gjennom det nye partnerskapet mellom Russland og USA/NATO i krigen mot internasjonal terrorsime: ikke bare i statsledernes ord, men også i konkret samarbeid. Russland sier ja til etablering av amerikanske militærbaser i Sentral-Asia og aksepterer at USA trekker seg fra ABM avtalen. Det kommer på plass en ny nedrustningsavtale i 2002, NATO-Russland Rådet opprettes og det foregår en formidabel etterretningsutveksling på tvers av øst-vest grensen.  På dette tidspunktet uttrykker til og med Putin at det er på tide å slutte å lage bråk om NATO-utvidelser og legger til at man må få til én felles europeisk sikkerhetsstruktur.

Så skjer det imidlertid ganske raskt et skifte med krigen mot Irak i 2003. Russiske ledere snakker om USAs alenegang, at krigen mot Irak ikke er en del av krigen mot terror og at USA bryter folkeretten. Kosovo (1999) trekkes frem som et lignende eksempel. Vi ser også at Bush administrasjonens kampanje for å spre demokrati ‘world wide’ og den økende kritikken mot demokratiunderskuddet i Russland fremstilles som en slags vestlig imperialisme. Et enda kraftigere skifte i Russlands bilde av Vesten/USA skjer i forbindelse med de såkalte fargerevolusjonene i det postsovjetiske området, spesielt i Georgia i 2003 og i Ukraina i 2004. Disse revolusjonene fremstilles som et resultat av USAs ‘hånd’ inn i Russlands bakgård. Tesen er at USA støtter og bygger opp folkelige opposisjon rundt demokrati og menneskerettighetsparoler, for å velte legitime regimer og sette sin anti-russiske mann på toppen. Postsovjet området fremstilles ikke lenger som en potensiell samarbeidsarena for Russland og Vesten, men som et null-sum-spill: amerikanske baser i Sentral-Asia og vestlige anti-terror tiltak i Kaukasus fremstår i et helt annet lys enn det gjorde i 2001.

Russland ser nå Vesten ikke bare som en sikkerhetspolitisk utfordring gjennom NATO-utvidelser og amerikanske planer om utbygging av et rakett-skjold i Europa. Det ser også en systempolitisk utfordring: regimer som USA definerer som udemokratiske må fjernes. Mot dette hever Russland røsten. Vi hører det i Putins mye omtalte tale i München i 2007. Mot dette intensiverer Russland samarbeidet med Kina, spesielt i SCO og forsøker å bygge opp Den kollektive sikkerhetsorganisasjonen, som et NATO i øst. ‘Suverent demokrati’ lanseres som et slags motsvar til vestlig demokrati spredningspolitikk. Forestillingene om at Vesten/USA gjennom NATO forsøker å omringe, eventuelt nedkjempe, Russland blir forsterket når NATO i 2008 uttrykker at Georgia og Ukraina en gang kommer til å bli medlemmer av alliansen. Russland truer alt den gang med å rette sine kjernevåpen mot Kiev.

Forestillingen om at Vesten kommer til å representere en system-politisk utfordring forsterkes når russiske ledere ser på den Arabiske våren. Spesielt det at man gikk skritt utenfor det opprinnelige sikkerhetsrådsvedtaket som Russland støttet for å få fjernet Gaddafi uten dekning i folkeretten, ble lagt vekt på. Forestillingen om at Vesten/USA er en systempolitisk utfordring blir ganske akutt når vi kommer til høsten 2011. Da står Putin-regimet for første gang overfor regimekritiske demonstrasjoner på hjemmebane. Selv om dette på ingen måre er et vestlig-instigert opprør, foreslår Putin at det er Hillary Clinton som står bak. Vi ser denne forestillingen også styre russisk Syria-politikk fra 2012: Russland stemmer ned enhver resolusjon som kan gå i retning av flyforbudssone og regimeendring i Syria.

I takt med at skepsisen mot USA og Vesten øker og at trusselen fremstilles som flerdimensjonal (både en sikkerhetspolititisk og en system-politisk utfordring) gir den russiske ledelsen nytt innhold til hva slags stormakt Russland er. Russland er ikke bare en militær stormakt. Russland er ifølge offisiell retorikk kjernen i en egen alternativ sivilisasjon som står i motsats til den vestlige hyper-liberale sivilisasjon. Dette er en sivilisasjon der Gud ikke er død, der det er forskjell på rett og galt. Den bygger på tradisjonelle verdier som familie og klare kjønnsroller, på det russiske språk og på den russiskortodokse kirke. Dette nye selvbildet blir implementert i konkret politikk. Vi ser en formidabel opprustning og modernisering av det rusiske forsvaret, spesielt etter krigen mellom Georgia og Russland i 2008. Vi ser planene om å etablere en Eurasisk Union med utgangspunkt i tollunionen mellom Russland, Hviterussland og Kazakhstan- et slags EU i øst.

Dette er altså endrigene i Russlands fremstillinger av seg selv og Vesten/USA/NATO over tid. Ja, de er overdrevne og brukes bevisst internt i Russland. Bildene av Vesten som fiende passer som fot i hose med det nye bildet av Russland som stormakt; et bilde som altså også passer stemningen i brede lag av den russiske eliten og folket og som forsterkes og manipuleres gjennom statskontrollerte medier. Men som min historiske fremstilling nok har røpet, dette er ikke bare konspirasjonsteorier fra russiske side. Vesten/USA/NATO har tidvis handlet på en uklok måte som har bidratt til at Russland ser på Vesten som en trussel og seg selv som en forsmådd stormakt. Vestlige lands egen lemfeldige omgang med folkeretten har skapt en dårlig presedens. Man har ofte støttet de man mener er ‘demokratiske mennesker’ i stedet for å støtte demokratiske praksiser. Både Jeltsin og Saakashvili var ‘our guys’ selv om mye av den politikken de praktiserte var direkte udemokratisk. Man har gitt løfte om fremtidig NATO-medlemskap til stater i det postsovjetiske området som er svært langt unna å kunne leve opp til de krav NATO har for medlemskap. Generelt når det gjelder NATO-utvidelser, og løfter om og implementering av NATO-utvidelser, er det er problem at man ikke har evnet å ha blikket på to steder; både hvordan det ser ut fra for eksempel Georgia og Estlands side og hvordan det ser ut fra Russland. Russiske myndigheter ser på kartet og ser at NATO kryper nærmere. De husker Paris Charteret fra 1990, som slo fast at sikkerheten i Europa skulle være udelelig, og hevder at det foreligger et avtalebrudd.

Når vi kommer til krisen og krigen i Ukraina i 2013/2014, som er et vannskille i russisk-vestlige relasjoner tross alt, betinget Russlands forstillinger om seg selv og Vesten Russlands handlinger: Russland som stormakt med ambisjoner om å etablere en Eurasisk Union der Ukraina var det mest selvfølgelige medlem, gjorde integreringsavtalen med EU vanskelig å svelge. Den ville umuliggjøre Unionen og opprettholdelsen av det tradisjonelle, tette handelssamkvemet mellom Russland og Ukraina. Den russiske ledelsens skrekkscenario, det de kaller vestlig regimendringspolitikk gjennom fargerevolusjoner, så ut til å gå i oppfyllelse igjen – og ikke bare hvor som helst, men i ‘brodernasjonen’ Ukraina. I tillegg så de for seg at ukrainsk NATO-medlemskap skulle bli en realitet, at Svartehavsflåten kunne gå tapt. Sett fra Kreml var dette den røde streken. Russland annekterte Krim og intervenerte militært i Øst-Ukraina. (Konflikten i Ukraina handler selvfølgelig om mye mer enn det som omtales her, linjen i denne fremstillingen er kun Russland-Vesten relasjonen.)

Sett fra Vesten har Russlands handlinger i Ukraina bidratt til å justere forestillingene om Russland og Vesten. Russland har blitt en aggressiv, ekspansjonistisk og illegitim makt i Vestens øyne. Vesten og NATO fremstilles som det moralsk høyverdige bolverket mot Russland.

De gjensidige fiendebildene Russland og Vesten nå har av hverandre trigger et samhandlingsmønster som på mange vis ligner det vi hadde under Den kalde krigen. På russisk side har bildet av et Vesten som forsøker å omringe Russland gjenom NATO-utvidelser, velte Putin-regimet gjennom fargerevolusjon og nå kvele russisk økonomi gjennom sanksjonsregimet ledsaget en formidabel økning i det russiske militære øvelsesmønsteret langs grensene i nord, vest og sør mot Europa; senest illustrert ved Zapad øvelsen i September 2017. Vi har sett en kraftig opprustning og utplassering av militær infrastruktur og kapabiliteter, spesielt i Kaliningrad og ved Svartehavet. Vi har til og med hørt sabelrasling med kjernevåpnene – det eneste militære området Russland er like sterkt som USA på. Vi har også sett en øknede informasjonskanpanje inn i vestlige land for å propagere Russland syn på verden og fremme russiske interesser. Selv om de russiske nett-trollenes innflytelse i vestlig politikk etter mitt skjønn er overdrevet, er de en realitet. De har bevisst blitt gjort til et redskap for russiske innflytelse vestover.

På vestlig side har forestillingen om Russland som en aggressiv og ekspansjonistisk makt betinget moralsk, økonomisk og i noen grad militær støtte til det ntye regimet i Kiev. Obama administrasjonen avslo i sin tid å bevæpne Kiev med såkalte ‘lethal weapons’. Under Trump har vi fått et vedtak som gjør det mulig for presidenten å gå til dette skrittet. NATOs samarbeid med Georgia er trappet opp siden 2014. Vi har fått et nytt militærtøvelsesmønster på vestsiden. I 2016 brakte øvelsen Anaconda over 30000 soldater til Polen opp mot Russlands grense, og tyske soldater gikk for første gang siden Andre verdenskrig østover. Militærøvelsen Aurora som ble avholdt i september i år kan fremstilles som et svar på Zapad øvelsen, men trekker likevel Sverige og Finland inn i et økende øvelsesmønster i Vest. Vi har fått nye NATO ‘boots on the ground’ i Polen og Baltikum. Vi har fått US marines på Værnes, nå visstnok på permanent basis. Sist uke ble det bekreftet at US marines skal til Troms. Norge øver nærmere den russiske grensa og med flere britiske og amerikanske soldater enn under Den kalde krigen. Vi har sett en utvidelse av det såkalte rakettskjoldet i Europa, som Russland i mange år har påstått vil nøytralisere deres kjernevåpenkapabiliteter. Så vidt jeg har skjønt er Norge i ferd med å utrede hvordan vi kan bidra. Det brukes penger for å ‘demme opp’ mot Russland. Bare for 2017 allokerte USA 3.4 friske milliarder dollar i de såkalte ‘reassurance’ tiltakene på østflanken mot Russland. Disse har visstnok fått en påplussning under Trump.

Det er ikke min hensikt å liste opp alle tiltak som går inn i det nye kappløpet for å avskrekke og demme opp for den andre – vi kan bare notere at det er mer omfattende enn det som fremstilles i avisen. Jeg skal heller ikke gjøre noe forsøk på å vurdere hvem som ‘gjør mest’. Det viktige her at at begge parter ser alt den andre gjør i sammenheng og i en negativ sammenheng. Russland og Vesten er i ferd med å arbeide seg inn i et samhandlingsmøster som kan skape en ny rustningsspiral. Begge parter kan si at det de gjør kun er defensivt, men fordi man har disse gjensidige fiendebildene av hverandre vil det aldri oppfattes som defensivt fra den andre siden. Snarere vil det se offensivt og truende ut og man vil reagere med ytterligere opptrapping. Da  kommer man raskt inn i et såkalt sikkerhetsdilemma og sikkerheten er truet for begge parter. Selv i de områder der hverken den ene eller den andre  egentlig har offensive intensjoner kan sikkerheten trues, slik som i nord. Dette gjelder spesielt fordi det finnes drivkrefter på russisk side som tjener på denne eskaleringen. Jeg tenker ikke bare på haukene innad i Putin-regimet, de sikkerhetspolitiske etatene og de militærindustrielle interessene. Jeg tenker også på de nasjonalistiske kreftene nedenfor regimet, som har fått økende innflytelse siden krisen i Ukraina.

Eskaleringspolitikken drives imidlertid også fremover fra vestlig side etter en lignende logikk – og selv etter at Trump ble valgt til president i USA; av byråkratene i State Department, av Pentagon og av andre aktører innenfor den forsvars- og sikkerhetspolitiske sektoren. Det dreier seg retorisk sett om å ‘contain’ og ‘deter’ Russland, men politikken er i realiteten ganske fremoverlent når det gjelder å øke amerikansk militær infrastruktur og tilstedeværelse nærmere Russlands grenser. Dette gjelder også i nord.

For Norges del synes de amerikanske ‘tilbudene’ kjærkomne på et tidspunkt når vi ønsker å styrke vårt forsvar. Å ta imot er kanskje den eneste måten å gjøre det teknologiske og økonomiske spranget – men å ta imot har altså den bi-effekt at det bidrar til å gi Norge mindre sikkerhet. Et rakettskjold som manifesterer seg i nord, en tyngre øvelsesmønster i nord, amerikanske ‘boots on the ground’ nærmere Russlands grenser – alt dette som regjeringen har ønsket seg – er nettopp det Russland har fryktet og skrevet inn i sine offisielle dokumenter at de frykter. Det står eksplisitt at tredjelands militære infrastruktur og baser nærmere Russlands grenser anses som en trussel i Russlands nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2015. Det er dette vi nå har fått og vi er nødt til å diskutere om det øker vår sikkerhet. Hvis en skal forstå seg på sikkerhetspolitikk kan man ikke bare se innover. Man må se på samspillet mellom aktørene og hvor det bærer hen. Man kan ikke avvise russisk retorikk som propaganda, man må faktisk høre – for Russland kommer til å handle i tråd med sine trusselbilder og forestillinger. Norge kan kalibrere politikken på en annen måte, slik det faktisk ble gjort under Den kalde krigen. Det var avskrekking og beroligelse. Beroligelse er ikke et knefall for en moralsk underlegen, men farlig makt. Det er en pragmatisk politikk som øker sikkerheten. En viktig del av dette bør være tett diplomatisk kontakt med motparten. Det er når man er i konflikt det er viktigst å snakke sammen. Den relativt kraftige nedgangen i diplomatisk kontakt med Russland siden annekteringen av Krim er problematisk.

Når det gjelder den norske diskusjonen om hvordan vi skal forholde oss til Russland – som trussel – tror jeg også vi må ta inn over oss endringene i Vesten. Vi kan ikke operere på autopilot i dagens situasjon. Den transatlantiske vektoren i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk må diskuteres. Det er vanskelig, for i krisetider er ropet om enhet og samling aller høyest. Men dette er ikke tidspunktet for å handle før man tenker og diskuterer. Vesten må vite hva slags politisk linje det egentlig er de står sammen om og hvor den leder hen. Mange hadde fryktet at Trump ville være ‘ettergivende’ overfor Putin. Dette har ikke skjedd så langt. Vi har foreløpig en amerikansk president som er bundet på hender og føtter når det gjelder en potensiell oppmykning. Den politikken som er implementert i forhold til Russland er snarere den fremoverlente avskrekkingspolitikken som Hilary Clinton ville stått for. Trump er imidlertid lunefull og det er usikkert hvilken linje USA kommer til å følge på ulike politikkfelt, deriblant russlandspolitikken. Skal vi da fortsette å innrette sikkerhetspolitikken etter prinsippet at Norge må gjøre det USA ber om, fordi dette er eneste garanti for at de vil komme oss til unnsetning dersom Norges sikkerhet er truet?

Dette er spesielt viktige spørsmål å stille når vi vet at det som sies og gjøres fra vestlig side spiller inn i russisk politikk. Jeg var nylig på en rundebordskonferanse med flere godt informerte russiske eksperter. Vi spurte dem hvorfor i all verden Russland prøvde å påvirke valget i Frankrike og påpekte hvor kontraproduktivt dette var for relasjonen til Europa. Kunne de i det minste fortelle oss om det pågikk en diskusjon i Moskva om hvorvidt dette var klok politikk? De svarte med et bilde: Fra Moskva har man sett en elv av påvirkning, innflytelse, finansiering og mobilisering renne fra Vest til Øst siden slutten av Den kalde krigen. Nå har Kreml forsøkt å snu strømmen. Men, de sa også at det pågår en diskusjon i Moskva om hvorvidt forsøket på å snu strømmen var lurt og at ønsket om avspenning i forholdet til Vesten er ganske sterkt i deler av den russiske eliten. Spørsmålet er, hvordan spiller Norge og Vesten opp til disse kreftene i Russland?

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Mandag 16. oktober 2017 hadde vi i Oslo Militære Samfund besøk av forsker ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS), Lars Haugom, som foredro om Tyrkia. Foredraget hadde tittelen «Hvor er Tyrkia på vei?». Et veldig interessant tema og særdeles høyaktuelt jfr dagens nyhetsbilde. 

Tyrkia har lagt bak seg et av de mest turbulente årene i landets moderne historie med et mislykket kuppforsøk, unntakstilstand og en folkeavstemning som vil øke makten til landets president Reccep Tayyip Erdogan betydelig. Samtidig er tyrkisk utenrikspolitikk i endring. Landets forhold til vestlige allierte er blitt mer anstrengt, mens forholdet til andre makter som Russland og Iran er i rask bedring. Mot denne bakgrunnen stiller forsker Lars Haugom spørsmålet: Hvor er Tyrkia på vei?

 

Link til OMS_Tyrkia_plansjer.

Hvor er Tyrkia på vei?

Foredrag i Oslo Militære Samfund,
Mandag 16. oktober 2017

Innledning

God kveld alle sammen.

Først og fremst vil jeg få takke for invitasjon hit til Oslo militære samfunn.

Jeg er sikker på at alle dere som sitter i salen i dag har en forestilling om Tyrkia – fordi dere har besøkt landet, tjenestegjort sammen med tyrkiske offiserer, eller fulgt med når Tyrkia dukker opp i nyhetsbildet. Og jeg er sikker på at de fleste av dere har et inntrykk av at noe grunnleggende er i ferd med å skje i dette landet og i dets forhold til omverdenen.

I løpet av det siste halvannet året har Tyrkia også vært gjennom en svært turbulent periode med et mislykket militærkuppforsøk, innføring av unntakstilstand, store utskiftninger av personell i forsvaret og andre deler av statsapparatet, og en folkeavstemning som vil øke de politiske fullmaktene til president Reccep Tayyip Erdogan betydelig. Samtidig har Tyrkias relasjoner med USA og Europa blitt mer anstrengt, mens forbindelsene til både Russland og Iran er styrket. Spørsmålet blir derfor: Hvor er Tyrkia egentlig på vei? Forhåpentligvis vil dette foredraget bidra til et slags svar på spørsmålet.

Når det gjelder Tyrkia starter mye med geografien og historien. Foredraget starter også der.

  • PLANSJE 2

Geografi og selvforståelse

Sett fra Norge er Tyrkia først og fremst et land i periferien av Europa, på terskelen til Asia og Midtøsten. Fra et sikkerhetspolitisk perspektiv kan en hevde at Tyrkia først og fremst har betydning for oss fordi landet både utgjør en forbindelse til regionene mot øst, og samtidig er en buffer mot ustabilitet og trusler med opphav i disse regionene.

  • PLANSJE 3

Fra et tyrkisk perspektiv har landet derimot en svært sentral geostrategisk beliggenhet mellom verdens kontinenter og stormakter. Dette åpner på den ene siden for at Tyrkia kan bli en stormakt i regionene det er en del av, men gjør samtidig landet sårbart for de etablerte stormaktenes ambisjoner i de samme områdene.

  • PLANSJE 4

Dersom en skal forstå tyrkisk utenriks- og sikkerhetspolitisk tenkning er det viktig å forstå denne spenningen mellom forestillingen om Tyrkias rettmessige stormaktsposisjon på den ene siden, og forestillingen om landets sårbarhet for andre staters ambisjoner på den andre.

Begge disse forestillingene har sitt historiske opphav i Det osmanske riket. På høyden av sin makt på 1600-tallet omfattet dette imperiet Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, og store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Det militære nederlaget ved Wien i 1683 innledet imidlertid en nedgangstid for osmanerne som varte fram til den endelige kapitulasjonen for de allierte landene etter Første verdenskrig. Nederlaget sammen med Tyskland og Østerrike-Ungarn i 1918 betød slutten på Det osmanske riket, og krigsoppgjøret ble særdeles ydmykende for tyrkerne.

  • PLANSJE 5

Gjennom Sevres-traktaten som ble undertegnet i 1920 skulle store deler av det gjenværende imperiet avstås til Storbritannia, Frankrike, Hellas, Italia og Armenia. De strategisk viktige stredene Bosporos og Dardanellene skulle i følge avtalen komme under internasjonal administrasjon. Tyrkerne skulle få sin egen lille nasjonalstat i den nordlige delen av Anatolia (det gule området på kartet).

Sevres-traktaten ble som kjent aldri satt ut i livet. Tyrkiske nasjonalister under ledelse av general Mustafa Kemal (1881-1938), som senere tok navnet Atatürk (Tyrkernes far) avviste traktaten og organiserte militær motstandskamp fra områder øst i Anatolia. Uavhengighetskrigen (1920-22) ga nasjonalistene kontroll over området som senere skulle bli Republikken Tyrkia, og den nye statens grenser ble internasjonalt anerkjent gjennom Lausanne-avtalen i 1922.

  • PLANSJE 6

Disse grensene sammenfaller også i det store og hele med grensene til dagens Tyrkia.

  • PLANSJE 7

Sevres-traktaten bidro likevel i stor grad til å forme Tyrkias utenriks- og sikkerhetspolitikk etter 1923, så mye at dette ofte blir omtalt som «Sevres-syndromet» i Tyrkia. Politikken har vært preget av frykten for oppsplitting og isolasjon, og en underliggende mistenksomhet overfor stormaktenes motiver – også landets allianserpartnere i NATO etter 1952. Tenkningen har vært influert av den tyske geopolitiske tradisjonen, og ideen om at Tyrkias unike geografiske plassering og sårbarhet må være utgangspunktet for tilnærmingen til og samarbeidet med andre stater. Dette har også bidratt til et sterkt fokus på sikkerhet til fordel for andre utenrikspolitiske saksfelter i Tyrkia. Dette var også en av flere faktorer som lenge ga militæret en fremtredende rolle i tyrkisk politikk.

  • PLANSJE 8

Republikken Tyrkia (1923 – )

Den nye politiske lederskapet med Mustafa Kemal Atatürk i spissen som grunnla Republikken Tyrkia i 1923, hadde som mål å skape en enhetsstat basert på territoriell nasjonalisme, sekulær politisk legitimitet og en statsdrevet økonomisk og teknologisk utvikling for å skape vekst og velstand. Innflytelsen fra Det osmanske riket skulle derimot minimeres.

  • PLANSJE 9

Dagens Tyrkia

Denne modellen for stat og nasjon har bidratt til at Tyrkia i dag er et land fullt av motsetninger og paradokser.

For eksempel er Tyrkia offisielt en enhetsstat, grunnlagt på forestillingen om at alle statsborgere er «tyrkere». Denne nasjonalstatsmodellen legitimerte Tyrkia innenfor grensene fra 1922. Samtidig fornektet Tyrkia lenge alle andre identiteter enn den tyrkiske – til tross for at landet i realitieten er et lappeteppe av etniske og religiøse grupper. Staten ble også organisert med sterk sentralisering av politisk makt i Ankara, og med svært begrenset lokal selvstyre ute i provinsene. Modellen la dermed også grunnlaget for den langvarige og etter hvert voldelige konflikten med kurderne, som fremdeles er den mest betente i Tyrkia.

Tyrkia er også offisielt en sekulær stat, men i dagens tyrkiske samfunn er det svært ulike oppfatninger om hva dette egentlig skal bety. Den gamle sekulære statseliten i Tyrkia, som var toneangivende fram til årtusenskiftet, hadde en oppfatning av sekularisme som ligger nær det franske begrepet laicité eller laiklik på tyrkisk. Dette vil si politikkens frihet fra religion – eller i den tyrkiske versjonen også statlig kontroll med religiøse institusjoner. President Erdogan og hans Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP) understreker på sin side også støtte til en sekulær stat i Tyrkia, men oppfatningen her ligger nærmere det amerikanske secularism som vektlegger religionens frihet fra politiske inngrep – hvilket jo åpner et langt større rom for religion i politikk og samfunnsliv.

Tyrkia har videre offisielt hatt et demokratisk styresett siden 1950, men har aldri vært noe demokrati. Det har snarere vært snakk om kortere perioder med demokratisering som er blitt avløst av lenger perioder med et mer autoritært styresett. De demokratiske institusjonene i landet har hele tiden stått svakt, og autoritære elitegrupper har ofte dominert statsapparatet og satt demokratiske prinsipper til side for å fremme egne politiske mål. Den autoritære dreiningen som er foregått i tyrkisk politikk under Erdogan de siste årene er derfor snarere regelen enn unntaket hvis vi ser på moderne tyrkisk historie. Det nye er at dreiningen kommer under en sivil president fra et religiøst-konservativt parti og ikke fra Tyrkias gamle militær-byråkratiske elite.

Den siste perioden med demokratiserende reformer var mellom 1999 og 2004 da Tyrkia tilpasset seg EUs krav til nye medlemsland. Reformene stanset opp da medlemskapsforhandlingene gikk på grunn en gang etter 2005, og ble reversert i takt med at Erdogan konsoliderte sin maktposisjon og opposisjonen mot ham økte. Tilstramningen under Erdogan har vært såpass hard at vi antakelig må tilbake til perioden med militærstyre på begynnelsen av 1980-tallet for å finne noe tilsvarende.

  • PLANSJE 10

Fenomenet Erdogan

Tyrkisk politikk dreier seg i dag mye om landets president og sterke mann Reccep Tayyip Erdogan. Det kan derfor være naturlig å bruke ham som utgangspunkt for å forstå den politiske utviklingen som nå foregår i Tyrkia.

Erdogan kommer fra beskjedne kår som sønn av en fergekaptein i Istanbul. Han startet sin politiske karriere i det islamske Velferdspartiet, og ble i 1994 valgt til Istanbuls borgermester. I 2003 ble han Tyrkias statsminister fra det nyetablerte Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) som hadde fått flertall i parlamentsvalget året før. Etter tre sammenhengende perioder som statsminister ble Erdogan så i 2014 valgt til president. Og med de grunnlovsendringene som ble vedtatt gjennom den omstridte folkeavstemningen i april i år kan Erdogan i teorien bli sittende som president helt fram til 2029.

Erdogan har hele tiden stått for en politikk med vekt på Islam og konservative verdier, og med en målsetting om å gjenopprette historiske og kulturelle bånd til Det osmanske riket – bånd som landsfaderen Kemal Atatürk gjorde sitt beste for å svekke. Dette bragte Erdogan inn i stadige konflikter med den etablerte sekulære eliten i Tyrkia, ikke minst med den tyrkiske forsvarsledelsen som har betraktet seg selv som vokter av Atatürks revolusjon og landets sekulære orden.

I senere år har nasjonalisme også blitt et tydeligere element i Erdogans politiske profil, noe som må sees i sammenheng med hans frieri til nasjonalistiske krefter på høyresiden i tyrkisk politikk. Islam, konservative samfunnsverdier og tyrkiske nasjonale interesser knyttes nå sammen i det presidenten selv kaller «det nasjonale perspektivet» – og som han har en uttalt forventning om at alle samfunnsinteresser i Tyrkia slutter opp om.

Ved siden av Islam har økonomisk vekst og velstandsøkning gjennom privatisering og markedsliberalisering vært et viktig element i Erdogans politiske program. Under de to første AKP-regjeringene (2002-2011) opplevde da også Tyrkia en periode med vedvarende vekst og økning av befolkningens levestandard – noe som i sin tur bidro til Erdogans og AKP-partiets popularitet. Et aspekt ved denne utviklingen er de tette båndene som er knyttet mellom politiske ledere og private forretningsinteresser i Tyrkia, der lojalitet belønnes med kontrakter. Eiendomsutviklere og entreprenører med nære forbindelser til AKP er for eksempel blitt tilgodesett med store kontrakter til offentlige utviklingsprosjekter.

Erdogan har erklært sin tilslutning til et demokratisk system, men har ikke vist seg som noen demokrat i vestlig, liberal forstand. For Erdogan synes demokrati å være synonymt med majoritetsstyre der flertall i valg gir politiske ledere styringsrett, og mindretallet må «kjenne sin plass» og «respektere den nasjonale viljen». Hans kritikere hevder at for Erdogan har demokratiet først og fremst vært et middel for å oppnå politisk makt, ikke et mål i seg selv.

  • KLIKK

Tilbake på 1990-tallet er han også tillagt uttalelsen at «Demokrati er som et tog. Du går av når du er kommet fram til riktig stasjon».

AKP var fra starten av et samlingsparti på høyresiden i tyrkisk politikk som fikk støtte fra så forskjellige grupper som islamister, konservative, liberale, næringslivsledere, tilhengere av tyrkisk EU-medlemskap og konservative kurdere. Det disse gruppene hadde til felles var at de ønsket en endring fra den autoritære formynderstaten som landets gamle militær-byråkratiske elite sto for. AKP ble i denne sammenhengen betraktet som en demokratiserende og liberaliserende kraft som kunne åpne det tyrkiske samfunnet og gjøre Tyrkia til en del av Europa. Partiet skulle imidlertid vise seg å være mer konservativt og religiøst enn liberalt, og i 2013 sa partiledelsen offisielt takk og farvel til liberale krefter som hadde vært deres allierte gjennom ti år. Etter hvert har AKP også blitt mer og mer av et enmannsshow, dominert av Erdogan og hans lojale støttespillere – de såkalte «Erdoganistene» i partiet. Per i dag er det også vanskelig å få øye på noen andre i partiet som har tilstrekkelig evne og vilje til å utfordre Erdogan som partileder.

I sin tid som statsminister og senere president har Erdogan stått i sentrum for noen av største kampene i tyrkisk politikk- ikke minst fortrengningen av den gamle sekulære eliten fra statsapparatet, og oppgjøret med militærets politiske vokterrolle og innflytelse. Striden med Gülen-bevegelsen, som toppet seg med det mislykte militærkuppforsøket sommeren 2016, er bare den siste i rekken av politiske kamper som Erdogan har stått midt oppi og (foreløpig) gått seirende ut av.

Mest av alt kan Erdogan betegnes som en populist, og hans bakgrunn og evne til å kommunisere med folket har hjulpet ham enormt i den politiske karrieren. Millioner har stemt på Erdogan fordi de betrakter ham som en av dem, en som vet hva det betyr å komme fra beskjedne kår. Oppveksten og tiden som lokalpolitiker i Istanbul har også gitt den tyrkiske presidenten en glimrende teft for hva den jevne borger er opptatt av og hva som appellerer til velgerne. Han har en egen evne til å samle folk rundt seg, kontrollere politiske nettverk og kommunisere et politisk budskap til velgerne. Selv om han er høyst kontroversiell og intenst hatet i mange kretser i Tyrkia er det vanskelig å være uenig i at han er den mest effektive lederen, taleren og politiske operatør Tyrkia har hatt siden Kemal Atatürk døde i 1938.

I hvilken retning er det så Erdogan er i ferd med å ta Tyrkia?

  • PLANSJE 11

Det vi nå ser konturene av i Tyrkia er et system i Tyrkia som er blitt kalt «competitive authoritarinism». «Slike regimer har konkurranse om politisk makt i den forstand at opposisjonspartier kan bruke demokratiske institusjoner for å komme i maktposisjon, men de er ikke demokratiske fordi selve konkurransen er rigget til fordel for de sittende makthaverne. Konkurransen er med andre ord reell, men ikke rettferdig» (Levitsky og Way, 2010). Russland under Putin kan tjene som eksempel på et slikt system.

Om to år, i 2019, er det igjen valgår i Tyrkia – og for første gang skal det gjennomføres valg på president, nasjonalforsamling og lokalstyre samme år. Det er grunn til å tro at Erdogan og regjeringspartiet vil bruke all den kontrollen og innflytelsen som de nå har over statsapparatet og samfunnsinstitusjoner for å sikre en seier i disse tre valgene. Opposisjonen vil ha en teoretisk mulighet til å ta makten, men det skal svært mye til for at den vil greie dette i praksis.

  • TRYKK FOR Å FÅ FRAM BILDE

Blant opposisjonslederne i Tyrkia i dag er det Meral Aksener som har størst reell mulighet til å utfordre Erdogan i 2019. Aksener er utbryter fra nasjonalistpartiet MHP og er i ferd med å starte sitt eget politiske parti. Det som gir Aksener en reell sjanse mot Erdogan er at hun tilhører den konservative høyresiden, og derfor appellerer til de samme velgergruppene som til nå har støttet AKP. Samtidig er hun sekulær og reformorientert nok til å appellere til velgere som ellers ville stemt på det republikanske partiet CHP. I tillegg har hun ry for å være en sterk og handlekraftig leder – noe som også bidrar til hennes popularitet i Tyrkia. Det springende punktet med tanke på en valgseier er imidlertid om hun kan tiltrekke seg nok stemmer fra velgere som identifiserer seg med AKP, men som av ulike grunner ikke ønsker at Erdogan skal fortsette som president. I tillegg må hun makte å overkomme de mange begrensningene som styresmaktene utvilsomt vil legge på opposisjonspartiene i den kommende valgkampen. Valgene i 2019 er skjebnevalg som Erdogan ikke har råd til å tape, og som han vil benytte de fleste midler for å vinne. Med stor grad av personlig kontroll over mediene, domstolene og etterretnings- og sikkerhetsapparatet er det også gode muligheter for at han vil hale nok en valgseier i land om to år.

  • PLANSJE

Utenrikspolitisk er det også skjedd vesentlige endringer i Erdogans tid som Tyrkias leder. Tyrkia har nå en annen måte å forholde til omverdenen på enn tidligere.

I tyrkisk utenriks- og sikkerhetspolitikk kan en identifisere tre ulike perspektiver eller syn på hvordan Tyrkia bør orientere seg.

Det første perspektivet, «atlantisisme», hevder at tyrkiske interesser er best tjent med en tett tilknytning til euro-atlantiske samarbeidsordninger som NATO og EU. Dette synet var særlig fremherskende i Tyrkia fra 1950-tallet og frem til den kalde krigens slutt, og var først og fremst motivert av trusselen fra Sovjetunionen.

«Ny-osmanisme» kom til som perspektiv på 1990-tallet da det igjen ble mulig å opprette bånd til de tidligere osmanske områdene på Balkan og i Midtøsten, og med de tyrkisktalende republikkene i Kaukasus og Sentral-Asia. Den grunnleggende ideen i ny-osmanismen er at Tyrkia, på grunn av sin geografiske beliggenhet, kultur og historie har en unik mulighet til å påvirke utviklingen i de regionene landet er en del av – primært ved hjelp av «myke maktmidler» som diplomati, handelsforbindelser og kulturutveksling. I følge tidligere statsminister Ahmet Davutoglu, som var en av de fremste eksponentene for ny-osmanismen, kunne Tyrkia på denne måten skaffe seg strategisk dybde i de omkringliggende regionene, og bli en regional stormakt – eventuelt på sikt også en middelmakt på linje med Russland og Brasil. Tilnærmingen til de tidligere osmanske områdene skulle imidlertid ikke gå på bekostning av Tyrkias forhold til Vesten. Tvert imot skulle innflytelsen i disse områdene sørge for at Tyrkia forble relevant for USA og Europa – som brobygger og fasilitator i forhold til land i andre regioner.

Det tredje perspektivet, «eurasianismen», kan også spores tilbake til 1990-tallet og Den kalde krigens slutt. Den tyrkiske eurasianismen kjennetegnes ved en dyp skepsis til Europa og USA, og en avvisning av at Tyrkia fortsatt har sammenfallende interesser med vestlige land. Tyrkia bør i stedet føre en utenriks- og sikkerhetspolitikk som er uavhengig av Vesten og være fri til å styrke relasjonene med andre stormakter – først og fremst Russland, men også stater som Iran, India og Kina.

Utenrikspolitikken som Tyrkia nå fører har tydelige trekk fra det eurasianistiske perspektivet.

  • KLIKK

Den nye sikkerhetspolitiske linjen har fått betegnelsen «Erdogan-doktrinen» Kort fortalt innebærer denne at Tyrkia skal føre en mer pro-aktiv sikkerhetspolitikk med forebyggende bruk av militærmakt utenfor egne grenser for å sikre nasjonale interesser. Om nødvendig skal Tyrkia også kunne se bort fra hensynet til alliansepartnere og handle unilateralt.

I løpet av de seneste fire årene har da også landets utenrikspolitiske kurs dreid fra en satsing på mulitlateralitet og diplomatisk brobygging, til en mer unilateral, nasjonalistisk og til dels selvhevdende utenrikspolitikk – inkludert en større vilje til militær maktprojisering i regionale konflikter som Syria, Irak og Qatar.

  • PLANSJE

Det er også liten tvil om at forholdet til USA og flere europeiske land er blitt dårligere de seneste årene – spesielt etter at Erdogan ble president i 2014 og det mislykte militærkuppforsøket sommeren 2016 – mens forholdet til østlige makter som Russland og Iran er styrket.

Det er flere grunner til dette.

For det første har Tyrkia og de vestlige landene i økende grad motstridende interesser i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Både når det gjelder kurderne, den syriske borgerkrigen og den regionale utviklingen i Midtøsten befinner Tyrkia og vestlige land seg oftere og oftere på forskjellig side.

For det andre har Tyrkia og Vesten beveget seg vekk fra hverandre når det gjelder politiske verdier. Den autoritære dreiningen i Tyrkia, med stadig dårligere kår for demokrati og menneskerettigheter, er gjentatte ganger påpekt og kritisert av USA og europeiske land, til Ankaras store forbitrelse. Tyrkiske styresmakter mener Vesten ikke forstår de sikkerhetsmessige utfordringene landet står overfor med terrortrusler fra mange politiske hold.

Et tredje moment er den iboende mistanken mange tyrkere har til Vestens egentlige motiver og planer med Tyrkia. Denne mistanken er ikke blitt noe mindre etter kuppforsøket i fjor sommer. At USA og europeiske land nekter å utlevere både Fetullah Gülen og andre tyrkiske statsborgere som anklages for delaktighet i kuppet, styrker bare mistanken om at USA og Vesten stod bak kuppforsøket – eller i alle fall hadde et sterkt ønske om at det skulle lykkes.

Sist, men ikke minst, forsterkes dette motsetningsforholdet ved at Erdogan bruker utenrikspolitikken så aktivt for å fremme sin innenrikspolitiske agenda. Både den harde linjen mot kurderne i og utenfor Tyrkia, og den glødende retorikken mot flere av landets vestlige allierte, har funnet god gjenklang hos Erdogans velgere og politiske støttespillere på hjemmebane. Her spiller presidenten på historien om Tyrkia som offer for stormaktenes skumle planer. Stormaktene vil – i følge Erdogan bruke alle midler for å holde Tyrkia svakt og forhindre at landet inntar sin rettmessige plass som politisk og økonomisk stormakt.

Bildet av kjøligere relasjoner med europeerne er imidlertid ikke entydig. Det dårlige forholdet til Europa gjelder først og fremst de store landene på kontinentet. Forholdet mellom Tyrkia og Storbritannia virker på den annen side å være svært godt. Da den britiske statsministeren Theresa May besøkte Tyrkia i januar i år ble det for eksempel undertegnet forsvarskontrakter for 135 milliarder dollar. Møtet mellom May og Erdogan fikk en britisk diplomat til å trekke en sammenlikning med situasjonen i 1580 da Storbritannia og Det osmanske riket allierte seg mot de europeiske kontinentalmaktene.

Det er også antakelig en grense for hvor langt Tyrkias vending mot øst vil gå. Helt siden 1990-tallet har Ankara søkt en lederrolle i naboregionene – først overfor de turkomane republikkene i det tidligere Sovjetunionen og senere overfor de arabiske landene. En slik lederrolle er det imidlertid få om noen andre stater som ønsker at Tyrkia skal ha. De turkomane republikkene foretrakk sine etablerte relasjoner med Moskva framfor å knytte seg til Ankara, og i den arabiske verden huskes fortsatt Det osmanske riket som en undertrykkende kolonimakt. I Midtøsten konkurrerer også Tyrkia med Egypt, Saudi-Arabia og Iran om å være en lederstat, og så langt er det tyrkerne som er gått tapende ut av denne konkurransen. Og i Tyrkias forhold til Russland er det vel liten tvil om hvem som er storebror og lillebror.

Tyrkia trenger dessuten relasjonene med Europa og USA, uansett hvor mye president Erdogan insisterer på det motsatte. EU og USA er fremdeles blant Tyrkias viktigste handelspartnere, og en betydelig kilde for utenlandske investeringer. De fleste tyrkere som bor utenfor Tyrkia er også bosatt i europeiske land. Dette er viktige grunner til at andre i Tyrkias politiske lederskap uttrykker seg langt mer forsonlig når det gjelder EU enn presidenten. I tillegg er det vanskelig å se hvordan Russland eller en organisasjon som Shanghai Cooperation Council vil kunne gi Tyrkia de samme sikkerhetsgarantiene som NATO i dag gir. Selv om det er en sterk mistenksomhet mot USA og Europa i dagens Tyrkia, er ikke mistenksomheten mot Russland og Iran nødvendigvis så mye mindre. Dette er Tyrkias historiske rivaler om regional makt og innflytelse. Det kjøligere forholdet til vestlige land, og samtidig et varmere forhold til østlige makter kan derfor først og fremst sees som et uttrykk for at Ankara ønsker flere hester å spille på når de skal fremme egne utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

Når det gjelder NATO, vil en slik politikk fra tyrkisk side vil utvilsomt komplisere samarbeidsforholdene i alliansen – spesielt dersom Ankara lar bilaterale relasjoner bestemme sin linje i NATO eller Tyrkia reserverer seg mot deler av NATO-samarbeidet. En total tyrkisk exit fra NATO virker på den annen side mindre sannsynlig all den tid alliansen ikke har noen eksklusjonsparagraf og Ankara fortsatt synes å se seg tjent med medlemskapet.

Det er godt mulig at vi nå ser begynnelsen på et mer varig brudd mellom Tyrkia og Vesten. Ingen av partene synes imidlertid å ønske noe dramatisk brudd, så hvis det går mot en skilsmisse vil det i så fall bli en skilsmisse med lang separasjonstid.

  • PLANSJE

Det tyrkiske forsvaret

Siden dette er Oslo militære samfunn skal jeg også til slutt si noen ord om Det tyrkiske forsvaret som nå gjennomgår en omfattende restrukturering i kjølvannet av fjorårets kuppforsøk.

Kuppforsøket var en monumental ydmykelse av forsvaret som nasjonal institusjon, og førte til store utskiftninger i offiserskorpset. Så langt er 7500 personer avskjediget fra militæret. Av disse er 4200 offiserer, 150 av dem med general- eller admirals grad. Dette betyr at nesten halvparten av alle generaler og admiraler i Tyrkia har fått avskjed. Hvis vi sammenlikner med situasjonen et år før kuppforsøket er det tyrkiske offiserskorpset redusert med hele 38 prosent.

Utskiftningene i offiserskorpset har ført til mangel på militært personell i noen kategorier som flygere og personell i spesialstyrkene, men synes ikke å ha gått utover forsvarets evne til å gjennomføre militære operasjoner. Tyrkiske styrker har gjennomført flere store operasjoner i året siden kuppforsøket – både i nabolandene Syria og Irak og i de sørøstlige provinsene i Tyrkia. Selv om disse operasjonene ikke har vært ubetingete suksesser er det heller ikke noe som tyder på at forsvaret har fått redusert sin stridsevne i betydelig grad.

Det er også omfattende planer for å omstrukturere forsvaret og sivil-militære relasjoner i Tyrkia.

Forsvaret er fratatt mange av sine enheter. Det paramilitære Gendermeriet og kystvakten er nå fullt og helt underlagt innenriksdepartmentet, mens militære sykehus, skipsverft og industrielle foretak er overført til sivil ledelse

Det militære utdanningssystemet er også i endring, med stenging av de militære videregående skolene og etableringen av et nasjonalt forsvarsuniversitet under ledelse av en sivil rektor. Dette universitet skal etter planen fungere som en overbygning for det tyrkiske forsvarets stabsskole og tre krigsskoler.

Kommandolinjene på toppen er også endret. Presidenten skal nå utpeke forsvarssjefen direkte, og forsvarssjefen og hans stab skal underlegges presidentembetet. Grensjefene skal på sin side underlegges forsvarsdepartementet og rapportere til forsvarsministeren. Presidenten og statsministeren skal dessuten kunne gi grensjefene ordre direkte uten å gå veien om forsvarssjefen. Dette svekker formelt forsvarsjefens rolle og muligheter til å handle uavhengig av den politiske ledelsen.

I vestlig sammenheng må en antakelig til Vest-Tyskland etter Andre verdenskrig og etableringen av Bundeswehr for å finne en liknende struktur

Alt i alt synes det tyrkiske militæret for første gang i sin historie å ha kommet under reell sivil kontroll. Det er imidlertid et system med sivil politisk kontroll vi ser konturene av i Tyrkia, ikke demokratisk kontroll som i vestlige land. Kontrollen i Tyrkia ligger i siste instans hos Erdogan og AKP-partiet.

Takk for oppmerksomheten!

 

 

 

 

 

Mandag 9.oktober 2017, gjestet mag. art. Odd Gunnar Skagestad Oslo Militære Samfund og avleverte foredraget «Russlands historie – formende faktorer for dagens utfordringer». Et høyst aktuelt tema i dagens spente geopolitiske sikkerhetssituasjon.

Om foredragsholderen:

Odd Gunnar Skagestad – som i høst er bokaktuell med ‘Fra Lenin til Putin – Hundre år som rystet verden’ – har over 40 års fartstid i norsk utenrikstjeneste, herunder 7 år i Sovjetunionen/Russland. Du kan lese mer om ham her. Se også hans publiseringer på minerva.no: Odd Gunnar Skagestad (f. 1944) er en aktiv skribent og samfunnsdebattant, og har tidligere hatt artikler i bl.a. Samtiden, Nytt Norsk Tidsskrift og Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift.

Presentasjonsfilen finner du her: russland-foredrag-oms-skagestad.

Odd Gunnar Skagestad. Foto: OMS

Oslo Militære Samfund 9. oktober 2017: 

Formann, generaler og admiraler, mine damer og herrer!

 FLAK  1  – FORSIDE

 TITTEL:

«Russlands historie – formende faktorer for dagens utfordringer»

 

  • La meg begynne med et berømt sitat av den russiske diplomat og dikter Fjodor Tjuttsjev som levde for 200 år siden: «Russland kan ikke forstås – Russland må man bare tro på!»
  • Tjuttsjev siteres til stadighet den dag i dag. Men for oss nordmenn er Russland, i kraft av dets størrelse, geografiske naboskap og turbulente historie, noe som vi bare forsøke å forstå.  I Norges forhold til omverdenen er Russland en konstant variabel, med et skiftende, men alltid betydningsfullt innhold.  Vi må uopphørlig forsøke å forstå dets diplomatiske manøvreringer, dets militære kapasiteter, prioriteringer og hensikter, samt hvilke motiver – situasjonsbetingede eller langsiktige – som driver dets lederskap.
  • For å forstå et land og dets nåtid, må vi kjenne dets fortid – landets historie.
  • For å forstå dagens Russland – forstå hva Putin og hans regime står for, er det nødvendig å kjenne forhistorien.
  • Russlands historie handler fremfor alt om makt – om hva mennesker gjør med makten og hva makten gjør med menneskene. Russlands historie er også en fortelling om definisjonsmakt – makten til å bestemme hva som er riktig og hva som er galt, hva som er sant og hva som er usant…  Makten til å tolke fortiden og derigjennom styre samtiden og nåtiden.
  • La oss gå 100 år tilbake i tid: Lenins statskupp 7. november 1917 – den såkalte Oktoberrevolusjonen.

FLAK  2  –  DEN RØDE PLASS,  LENIN-MAUSOLEET

  • Her ser vi Lenins mausoleum på Den Røde Plass i Moskva.
  • Mellom mausoleet og Kreml-muren ligger en rekke æresgraver. Her ligger også den amerikanske journalisten og kommunisten John Reed, berømt for sine øyenvitneskildringer fra november 1917, senere utgitt i bokform: «Ti dager som rystet verden».
  • Om vi skal oppsummere Russlands rolle i verdenshistorien siden den gang, vil jeg si at det har vært «Hundre år som rystet verden».
  • Men Russlands historie begynte ikke med Lenins etablering av sovjetstaten:
  • I november i fjor avduket Putin – med hele den russiske makteliten tilstede – en gigantisk (17 m høy) statue i Moskva av fyrst Vladimir den Store – den brutale skikkelsen som for over tusen år siden hersket over Kiev og Novgorod, men som i år 988 lot seg døpe og innførte kristendommen til det som senere skulle bli Russland.

FLAK  3  –  VLADIMIR DEN STORE 

  • «Vladimir den Store la det moralske fundamentet som våre liv er basert på», sa Putin, som dermed – sammen med kirken – nå var i ferd med å omskrive Russlands historie.
  • Men her snakker vi om forhistorien: Middelalderens Russland var ikke en samlet statsdannelse, men en rekke større eller mindre øst-slaviske fyrstedømmer.  Disse hadde det til felles at de omkring år 1240 ble erobret, rasert og undertrykket av det mongolske og senere tatariske imperiet – en situasjon som vedvarte i flere hundre år.
  • Det moderne Russland vokste gradvis frem fra 1460-tallet, da storfyrst Ivan III (Russlands «Harald Hårfagre») med utgangspunkt i Moskva begynte å utvide sitt rike og underlegge seg sine naboområder.

FLAK  4  –  IVAN III

  • Men Ivan III var ikke bare en verdslig imperiebygger – han la også grunnlaget for den historiske misjon som Russland har tiltatt seg på det åndelige/religiøse plan:
  • Da Ivan kom til makten, hadde en historisk katastrofe nettopp rammet Europa og hele kristenheten: Det østromerske keiserriket hadde gått til grunne, ved de ottomanske tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453.
  • Ivan III, som giftet seg med niesen av den siste østromerske (bysantinske) keiseren, så seg selv som arvtager til dette riket, og utropte Moskva til «Det Tredje Roma» og hele kristenhetens sentrum.
  • Ivan III overtok også riksvåpenet fra keiseren i Konstantinopel – dobbeltørnen, som fortsatt i dag er Russlands riksvåpen.

  FLAK  5  –  RIKSVÅPENET – DEN TO-HODEDE ØRNEN

  • Den religiøse misjon: Her ser vi Russlands riksvåpen med landets skytshelgen St.Georg i våpenskjoldet i midten (også Moskvas byvåpen).  Georg som dreper dragen er selve symbolet på det godes seier over det onde.
  • Dermed hadde Ivan III og hans etterkommere gitt seg selv og Russland en historisk misjon, og etter hvert rykke opp fra «storfyrste» til «keiser» – på russisk «tsar».
  • Ivan IIIs erobringskriger i øst, vest, nord og syd innvarslet en prosess som skulle vare helt frem til vår tid – maktbruk for å underlegge seg stadig nye landområder og undertrykke stadig flere folkegrupper.
  • Ivan III og hans etterfølgere etablerte det største sammenhengende imperium verden har sett: Gjennom de neste 400 år økte Russlands landområde med over 60 tusen km2 – dvs tilsv. Nederland og Belgia til sammen – i gjennomsnitt pr. år.
  • Russlands posisjon i verden er basert på bruk av MAKT. Det gjaldt under tsarriket, i sovjetperioden og det er tilfellet mht. dagens Russland.
  • Spørsmålet om hvem som har makt gjennomsyrer russisk tenkemåte og samfunnsliv på alle nivåer – på det mellommenneskelige plan så vel som på det politiske plan.
  • Jeg nevner et eksempel på hvordan dette har formet russisk tenkemåte:
  • Da jeg var Norges generalkonsul i Murmansk for et par og tyve år siden hadde jeg en gang besøk av Stortingets Justiskomite, og arrangerte et møte med Guvernøren. Dennes budskap var kort og godt som følger:  Russland behøver og vil alltid behøve en TSAR.  Stillingsbetegnelsen kan det være det samme med – det være seg storfyrste, imperator, generalsekretær eller president – men det må være en Fører med MAKT, dvs. en tsar.
  • Og det er nettopp i forhold til begrepet MAKT at russerne opp gjennom historien har målt og bedømt sine ledere:
  • Slik så en fører med makt ut – så lenge det varte:

 

FLAK  6:   Tsar Nikolaj II evnet ikke å bruke eller holde fast på den makten som han hadde arvet, derfor ble og blir han mindre respektert (selv om han nå er blitt helgenerklært og rehabilitert).

FLAK  7:  Lenin evnet både å gripe og bruke makten – hensynsløst og nådeløst – noe som avtvang enorm respekt og beundring.

FLAK  8:   Stalin tok opp arven etter Lenin – blir i dag beundret for sin evne og vilje til makt.

FLAK  9:  Gorbatsjov ble beundret i Vesten på grunn av sin reformpolitikk og humane fremtoning.   Men Gorbatsjov var ingen tsar.  I Russland blir han derfor dypt foraktet som mannen som hadde makt men ikke var istand til å bruke den da det gjaldt.

FLAK  10:  Jeltsin viste at han evnet å bruke makt da det gjaldt, og blir respektert for det – selv om han ikke maktet å hamle opp med et Parlament som motsatte seg hans politiske veivalg.

FLAK  11:  Putin har ifølge russiske meningsmålinger gjennom en årrekke hatt en popularitetsoppslutning på stabilt over 80 prosent.  Dette er først og fremst fordi han har makt og viser at han har evne og vilje til å bruke makten.  Derfor blir han beundret og respektert av den jevne russer.

På dette bildet ser vi Putin i august i år på fisketur i Sibir.  Dette er alfa-hannen og macho-mannen Putin:  Bar overkropp med svulmende muskler, og halskjede med gullkors.  Her lader han opp med sikte på neste års presidentvalg – som han utvilsomt akter å vinne.

FLAK  12  –  LJUBJANKA

  • Hvor kommer Putin fra? Han kommer blant annet fra denne bygningen – Ljubjanka i Moskva, hovedkvarteret for Russlands sikkehetspoliti, landets hemmelige tjenester og tilholdsted for noen av de verste bødler i landets historie.
  • I min bok «Fra Lenin til Putin» (som kom på markedet i dag) beskriver jeg forholdsvis inngående mitt møte og samtale med daværende FSB-direktør Putin 27. april 1999 og ikke minst mine inntrykk av denne personen: Mannen som få måneder senere skulle innta plassen på toppen av landets kommandohøyder.  Hvordan dette møtet forløp, vil her være en digresjon.
  • Mer interessant er det å merke seg at 1990-tallet ble AVVIKETS DECENNIUM og MULIGHETENES TIDSVINDU i Russlands historie. Det var et tiår da MAKTENS BUD ble utfordret som aldri før i Russlands historie (med mulig unntak av sommeren 1917).
  • Det var et tidsvindu som ble lukket nyttårsaften 1999 da Jeltsin brått annonserte sin avgang og Vladimir Putin overtok statsroret.
  • Under Putin er Russland nå tilbake i noe som ligner landets tradisjonelle normalsituasjon.
  • Som franskmennene sier: – «Plus ça change, le plus c’est la même chose» – altså: – «Jo mer som forandres, desto mer forblir det det samme».
  • Men ikke helt – derfor noen ord om Putinismen:
  • Her ser vi forsiden av tidsskriftet The Economist november 2016 – en spesialutgave som handler om :

FLAK  13  –  VLADIMIR PUTIN og PUTINISMEN

  • Hva er «Putinismen» for noe? Mitt korte svar er at Putinismen er Russlands nåværende statsideologi:
  • Russlands statsideologi (statsdoktrine) i det 21. århundre er sammensatt av ulike elementer som må forstås på bakgrunn av landets fortid – dets historie.

FLAK  14  –  STATSIDEOLOGI

  • Sovjetunionen var en sosialistisk stat. Denne statens legitimitet var basert på den marxistisk-leninistiske ideologi (visjonen om bygging av det klasseløse kommunistiske fremtids-samfunn).
  • Da Sovjetunionen brøt sammen, stod det nye Russland uten en klart definert statsideologi (statsdoktrine).

 

DERMED MELDTE SPØRSMÅLENE SEG:

  • Hva var landets politiske systems innhold og berettigelse (dets ‘raison d’être’?). Hvordan skulle det nye regime begrunne sin legitimitet – utenriks og hjemlig – og hvilken politikk skulle det føre – sosialt og økonomisk?
  • 1990-tallet var avvikets decennium i russisk historie. Det var tiåret da alt syntes mulig.
  • For mange var svaret et fremtidsrettet ønske om tilnærming til Vesten – å innføre en vestlig-inspirert samfunnsmodell: Menneskerettigheter, rettssikkerhet, ytringsfrihet, markedsøkonomi og demokrati.
  • Da Putin kom til makten, skulle han søke svarene i Russlands fortid – både den fjerne og den nære.

 

FLAK  15  –  PUTIN-RUSSLANDS STATSIDEOLOGI

  • Kan kort sammenfattes i to punkter, henholdsvis innenriks og utenriks.
  • Innenriks:
  • ‘Maktvertikalen’, dvs. den sterke sentralmakten med en sterk leder (en «tsar») på toppen.
  • ‘Tradisjonelle verdier’: Verdikonservatisme med moralske dyder og familieverdier og ikke minst:  Dyrkelse av fortiden, med tre-enigheten:  ortodoksi, enevelde, nasjonal karakter (som også hadde vært tsarens valgspråk).
  • Det nærmest uoversettelige begrepet ‘Passionarnost’ (syntese av selvoppofrelse, disiplin, lojalitet, tapperhet) – I Putins vokabular nærmest innbegrepet av den russiske nasjonalkarakter
  • Utenriks:
  • ‘Geopolitikk’ – som ikke det mange tror det er (et jålete populæruttrykk for storpolitikk), men: En kvasi-vitenskap som betyr legitimering av maktbruk inkludert territoriale utvidelser på andre staters bekostning (beslektet med Nazi-Tysklands «Lebensraum»-ideologi, null-sum-tenkning, forestillingen om at makt=rett).
  • ‘Eurasianisme’: Forestillingen om at landets fremtid ligger sammen med Asia – ikke med den angivelig moralsk fordervede Vesten (jfr. ‘Strategisk partnerskap’ med Kina).

 

  • Vi snakker altså om en statsideologi med rot i tradisjonell russisk forestillingsverden, med elementer som følgende:
  • Maktens bud: For russere flest, er makt = rett, og forestillingen om at dette er tingenes naturlige tilstand.
  • Politikk, forretninger, mellom-menneskelige relasjoner (og diplomati) et nullsum-spill:  Det som den ene parten vinner, vil den andre parten tape.
  • ‘Den enes brød er den annens død’.
  • ‘Vinn-vinn- situasjon’ en fremmed tanke.
  • Russerne vant til å bli systematisk lurt og undertrykket – iallfall av sine egne herskere. Og lederne har på sin side alltid vært flinke til å legge skylden på omverdenen, som følgelig betraktes med mistro.
  • Lover, rettsregler og domstoler har aldri vært etablert for å ivareta borgernes rettigheter, men for å legitimere myndighetenes vilkårlige overgrep mot innbyggerne.
  • Aksepten av makt som erstatning for rett, og denne mistroen overfor andres (spesielt Vestens) hensikter – inngår i en farlig kombinasjon med forestillingen om Russlands særstilling i forhold til omverdenen og landets historiske misjon som kristenhetens åndelige ledestjerne.
  • I denne forestillingsverdenen står Russland for DET GODE i motsetning til DET ONDE prinsipp, jfr. symbolikken med St.Georg som dreper dragen –  (FLAK  5).
  • Det er i dette perspektivet vi må forstå hvorfor og hvordan Putin bruker den russisk-ortodokse kirke for å legitimere sin makt (mens kirken tilsvarende benytter sin særstilling i forhold til staten for å befeste sin posisjon):
  • Her ser vi Putin sammen med den russisk-ortodokse kirkens overhode Patriark Kirill:

 

FLAK  16  –  PUTIN OG PATRIARK KIRILL

  • Putin går her inn i en lang russisk herskertradisjon…
  • Dette fordi forestillingen om at makt = rett ikke er nok. Makten må legitimeres eller forankres i ett eller annet, helst i noen «høyere prinsipper».
  • Putin opererer med et glansbilde av sovjetperioden: Han har sagt at Sovjetunionens sammenbrudd var det 20. århundres største geopolitiske katastrofe.  Men Putin har også sagt at Lenins kupp i 1917 var en kriminell handling, og han tror neppe på noen kommunistisk ideologi for å legitimere sin makt.
  • I stedet har han søkt tilbake til røttene – til de lange linjene i russisk historie.
  • Når det gjelder betoningen av tradisjonelle verdier, kommer den ortodokse kirke inn som nasjonal identitetsmarkør. Forestillingen om det russiske folks historiske misjon og særlige overlegne kvaliteter, både genetisk og på det åndelige plan – at russerne står for edlere verdier enn det materialistiske og moralsk fordervede Vesten.  Dette er en fortelling som har appell og vekker gjenklang hos Putins hjemmepublikum.
  • En digresjon for å illustrere den ortodokse kirkes symbolbetydning som bærer av og gjenreiser av den nasjonale kontinuitet – etter det avbrekket som skjedde under sovjetperioden:

 

FLAK  17  –  KRISTUS FRELSEREN-KATEDRALEN

  • Bygget 1839-83.  Sprengt på ordre av Stalin og jevnet med jorden i 1931. Skulle erstattes med en ny bygning (Sovjetenes palass) på 415 meter (verdens høyeste) med en 70 meter høy Lenin-statue på toppen.  Men det skjedde ikke.  Pga dårlige grunnforhold ble det i stedet anlagt et enormt friluftsbad (1960).   Gjenreist under Jeltsin-epoken (1995-99).  Verdens høyeste russisk-ortodokse katedral med 103 meter.
  • Moskvas hoved-katedral – det er hit Putin kommer for å be i all offentlighet og dermed markere sin samhørighet med kirken og de verdier den står for.
  • Putins utenrikspolitiske prosjekt: Å gjenreise det russiske imperiet – som maktfaktor i verdenspolitikken, særlig innenfor  «tradisjonelle russiske interesseområder» slik det var under Sovjetimperiet og Tsarriket.  Hans politiske forbilde – som enehersker og imperiebygger:  Jekaterina II, keiserinnen som på 1700-tallet erobret Ukraina inkludert Krim fra tyrkerne, som slukte mesteparten av Polen og som satte Russland på verdenskartet som stormakt av første rang.
  • «Håndgripelig» eksempel på den samlende symbolikken i arven fra Jekaterina II. Den lille silkesløyfen med sorte og oransje striper –  båndet fra St.Georg-ordenen, som Jekaterina innstiftet.  Et bånd som i den offisielle propagandaen binder alle russere (innenfor og utenfor Russlands grenser) sammen i et patriotisk fellesskap:

 

FLAK  18  –  BÅNDET FRA ST. GEORG-ORDENEN

  • En liten digresjon: Selv var jeg i Moskva senest i går (for 4. gang på 6 uker), og kunne nok en gang ved selvsyn observere hvordan denne sløyfen spesielt henges opp i bussene – ved inngangsdøren, ved frontruten eller ved siden av sjåføren.

 

  • Tilbake til «dagens Russland»: Har alltid vært et korrupt samfunn, hvor menneskerettigheter og ytringsfrihet står svakt.  Så også under Putin (jfr. stengingen av Amnesty i Moskva 2. november 2016).  Men Putin er populær, fordi han er Føreren – han har makt og han bruker makten besluttsomt.
  • Putin har også vært heldig: Russisk økonomi har nytt godt av høye eksportinntekter.  I de 11 årene 1998-2008, med ekstremt høye råvarepriser, rant pengene inn.  Dette medførte øket levestandard for folk flest.  Dette er folk takknemlige for – en takknemlighet som kommer Føreren til gode.
  • Baksiden av dette bildet var riktignok en enorm sløsing: I stedet for å benytte de gode årene til å modernisere staten og dens økonomi, skjedde det en kraftig økning i statsutgiftene:  Mellom 2005 og 2015 økte statskontrollerte bedrifter og statlige utgifters andel av BNP fra 35 til 70 prosent.
  • Putins popularitet må også forstås på bakgrunn av at hans regime er langt mindre brutalt enn i sovjetperioden. Så lenge man er lojale og føyelige, har folk flest det rimelig bra i dagens Russland – iallfall materielt sett bedre enn i noen annen tidligere epoke i landets historie.  Det er ikke lenger slik at staten tar livet av millioner på millioner av landets borgere i slaveleirer og masseutrenskninger.
  • Kontrasten til den staten som i forrige århundre tok livet av 66 millioner av landets egne innbyggere, er åpenbar.
  • Men brutalt nok: Se kronikk i Aftenposten 7.1.2017.  (Arkadij Babtsjenko).

 

FLAK  19  –  LIV  OG  DØD  I  PUTINS  RUSSLAND

  • Gravejournalisten Anna Politkovskaja, KGB/FSB-avhopperen Aleksandr Litvinenko, MR-aktivisten Natalia Estemirova, MR-advokaten Sergej Magnitskij, opposisjonspolitikerne Boris Nemtsov og Denis Voronenkov – Hva har disse til felles?:
  • (1) At de kritiserte Putin, og (2) at de ble drept.

 

FLAK  20  –  LIV OG DØD…

  • Hvem blir nestemann? Noen tipper korrupsjonsbekjemperen og organisatoren av protestdemonstrasjoner, Putins argeste kritiker Aleksej Naval’nyj):  Han er fremdeles i live, men blir til stadighet trakassert og fengslet (senest i forrige uke).
  • Samtidig som Putin slår ned på hjemlige motstandere har han styrket sin stilling på hjemmebane ved å føre en aggressiv utenrikspolitikk. På samme måte som under sovjetstyret har Putin-regimet skapt et fiendebilde av Vesten.  Dette ved å piske opp stemningen gjennom løgnpropaganda, som f.eks. myten om at Vesten unyttet Russlands svakhet på 1990-tallet og brøt avtaler som ble inngått etter Sovjetunionens fall.
  • Særlig ille: Militære angrep mot naboland og anneksjon av nabolands territorier.  Putins bruk av militære maktmidler for å tvinge andre i kne begynte med Tsjetsjenia i 1999:

 

FLAK  21  – TSJETSJENIA

FLAK  22  –  GEORGIA  I  2008

FLAK  23  –  KRIM-HALVØYA  MARS 2014

FLAK  24  –  ØST-UKRAINA, DE  SISTE TRE ÅRENE

  • Både mht. Tsjetsjenia, Georgia, Krim og mht den krigen som foregår i Øst-Ukraina, har Putin lykkes i å vinne propagandakrigen og definisjonsmakten – ikke bare på hjemmebane, men langt på vei også på vestlig kommentatorhold og vestlig opinion. Dere kjenner kanskje uttrykket som man stundom hører, at (vi må) «Forstå Russlands legitime interesser?»  (eller endog «…Russlands legitime geopolitiske interesser»)?
  • På det neste flaket ser vi Russlands (foreløpig) eneste hangarskip, bilde tatt i det østlige Middelhav for et års tid siden:

 

FLAK  25  –  ADMIRAL  KUZNETSOV

  • Hangarskipet «Admiral Kuznetsov» – hvorfor vise dette? (1) Her er det på vei til Syria for å spre død og ødeleggelse oktober 2016,  (2) Viser Russlands vilje til å projisere makt – sjømakt – globalt, og (3) Viser samtidig hvor ynkelig de er utstyrt:  Dekket formet som et spretthopp.  Ombord er kampfly av typen Sukhoj-33 (Flanker-D) og MiG-29K.  Kan ikke ta av med full bombelast – da faller de i sjøen. (Til sammenligning:  USA har 10 atomdrevne hangarskip av Nimitz-klassen)
  • Men: Russland utøver et aktivt, fremoverlent og effektivt diplomati.
  • På dette punkt har Putin lært av sine sovjetiske forgjengere: Det var Lenin som innførte uttrykket «nyttige idioter» om folk i Vesten som ikke var kommunister, men som villig vekk slukte hans løgnpropaganda og formidlet den videre.
  • Neste flak – presidentene Putin og Trump – har jeg kalt «Good Vibrations…?», med et stort spørsmålstegn etter.

 

FLAK  26  –  «GOOD VIBRATIONS»  –  ?

  • Ingen av disse to er idioter (det være seg nyttige eller unyttige), men la oss ta ad notam at Russlands politiske påvirkningsindustri har et format og et perspektiv som omfatter alle nivåer i Vestens beslutningssystemer. fjorårets hacking-skandale mot USAs presidentvalg.
  • Vi har her å gjøre med et sentralt element i Putins såkalte «hybrid-krig», hvor det er satt inn en hel armé av propagandister, des-informanter, hackere, nett-troll m.v.
  • Spesialitet: Falske nyheter.  Gjerne iblandet fakta og halvsannheter.
  • Som det fremgår av statusrapportene fra PST og E-tjenesten primo februar i år, er denne virksomheten også en av de viktigste truslene mot vårt eget land.
  • Denne virksomheten er grundig dokumentert (jfr den finske gravejournalisten Jessikka Aros avsløringer, Kjell Dragnes’ artikkel i «Norges Forsvar» høsten 2016, samt Dagbladets reportasje «Her er Putins trollfabrikk» 3. april 2015.
  • Her ser vi bildet av hovedkvarteret for Putins hær av profesjonelle nettroll – Ul. Savusjkina 55 i St.Petersburg. («Til leie»):

 

FLAK  27  –  PUTINS  «TROLLFABRIKK»

  • Historien gjentar seg: Ex-KGB-mannen Putin har i løpet av de siste vel 17 årene vist at han sier hva han mener og gjør som han sier.  Men Putin har også lært seg den gamle russiske leksen at rå maktbruk i kombinasjon med systematisk løgn lønner seg.
  • Dagens Russland er muligens en mer uberegnelig og farligere aktør på den internasjonale arenaen enn hva Sovjetunionen var i Den Kalde Krigens og «terrorbalansens» dager. Dette så meget mer som Russland samtidig gjennomfører en storstilet militær opprustning, hvor spesielt Arktis (eller det vi nordmenn kaller «nordområdene») er utpekt til det viktigste strategiske satsingsområdet.  (Jeg minner også om den nylig avholdte kjempemessige «Øvelse Zapad-17» mot Østersjø-området).
  • I tillegg vet vi at Russland har et digert arsenal med atomvåpen – noe som gjør Russland til en formidabel militærmakt og som i seg selv innebærer en trusel mot omverdenen.
  • Russland er verdens overlegent største land i utstrekning – 17 mill. kvkm over hele 9 (tidligere 11) tidssoner. Men bortsett fra på det militære området er landet kun en annenrangs stormakt, som vi kan se av flg. tabeller over folketall og bruttonasjonalprodukt:

 

FLAK  28  –  FOLKETALL:  RUSSLAND NR. 9

FLAK  29  –  BNP:  RUSSLAND NR. 11

  • Etter de økonomiske oppgangsårene 1998-2008 har Russland opplevet enkelte tilbakeslag – vestlige sanksjoner som sammen med synkende oljepriser siden 2014 har fått Russland til å svi økonomisk. Men russerne er vant til å få svi, og sluker gjerne budskapet om at all elendigheten er Vestens feil og at de selv og deres regime er eksponenten for «De Gode Gjerninger».
  • Internasjonalt ønsker Russland under Putin å fremstå som en makt som står i en særstilling – en makt som krever og som fortjener særlig respekt på grunn av sin størrelse og sin moralske og materielle inkl. militære overlegenhet.
  • Landet utviser stor aktivitet på den internasjonale diplomatiske arena, hvor Putins utenrikspolitiske prosjekt er å bli anerkjent som respektert medlem av det gode selskap, se flg. flak:

 

FLAK  30  –  PUTIN MED KINAS PRESIDENT XI JINPING

FLAK  31  –  PUTIN MED OBAMA

FLAK  32  –  PUTIN MED TRUMP

 

HVOR STÅR PUTIN OG RUSSLAND I DAG?

FLAK  33  –  PUTIN – TRIUMFATOR  JANUAR 2017

  • Aftenpostens karikaturtegning 7. januar 2017: Putin i en positur inspirert av Chaplin-filmen «Diktatoren»: Leker seg med en ball som illuderer jordkloden, forsynt med EU-emblem.  Trump titter misunnelig fra bak gardinet…
  • I en stort oppslått artikkel i avisen Rossijskaja Gazeta januar 2017 presenterte Sergej Karaganov – en av Putins mest innflytelsesrike utenrikspolitiske premissleverandører – en bred analyse av Russlands og dets regimes umåtelige vellykkethet.
  • Her ser vi nok en gang Russland presentert som selve eksponenten for Det Gode, det Sanne og de Riktige verdier, i motsetning til Vesten, som representerer Det Onde, det Usanne og de Falske verdier.
  • Vi møter her et selvbilde som i sin hemningsløst triumferende form og innhold kan sammenfattes i det overmodige budskapet «Russland seirer på alle fronter» eller «Seiren følger våre faner».

 

JEG RUNDER AV MED Å VISE ET BILDE FRA VÅRT EGET HJEMLAND:

 

FLAK  34  –  RUSSLAND  I  NORGE?

  • Russiske gateskilt i Kirkenes. Ingen kommentarer, men det reiser et spørsmål:
  • Hva slags signaler er det vi formidler på denne måten?

 

Jeg minner om at temaet for dette foredraget har vært Russlands historie – formende faktorer for dagens utfordringer – og ikke hva disse utfordringene består i.

Likevel bør det også tilføyes noe ganske få ord om sistnevnte forhold, og ikke minst – hvordan disse utfordringene bør gripes an fra omverdenens side:

 

Jeg tror det er viktig for det første å erkjenne at dagens Russland utgjør en trussel mot internasjonal stabilitet og orden.  Et første skritt med hensyn til å forholde seg til denne trusselen, er å forstå at russisk krigersk adferd ikke er et tegn på nyvunnet styrke, men et utslag av kronisk, margstjelende svakhet.

Det betyr ikke at en énsidig tøff konfrontasjons- eller isolasjonspolitikk er nøkkelen til å håndtere Vestens forhold til Russland.  Den vanskelige utfordringen består i å finne en optimal ‘mix’ av inkluderende tiltak og klare krav med hensyn til hva som forventes av et land som aspirerer til en plass blant siviliserte nasjoner.  Dette tilsier en form for balansegang som vi fra norsk side bør ha solide erfaringer i å utføre.  Men selv om vi fra norsk side gjerne roser oss av vårt tusenårige gode forhold til Russland, lever heller ikke vi i et storpolitisk vakuum med handlingsrom for utenrikspolitisk solospill.  Vårt sikkerhetspolitiske ståsted er sammen med våre NATO-partnere.

Et svekket, usikkert og uforutsigbart land med atomvåpen er farlig – muligens (men ikke uten videre opplagt) en farligere aktør på den internasjonale arena enn hva Sovjetunionen i sin tid var.  Det bekymringsfulle ville være om Russland nok en gang skulle falle for fristelsen til å ty til hasardiøs eventyrpolitikk med bruk av militære maktmidler mot andre land – det har jo fungert før, så hvorfor ikke atter en gang?  Det er en eventualitet som hverken Russland eller verden for øvrig vil ha godt av.

Disse dystre perspektivene er vel å merke en fremskrivning av de mest urovekkende tendensene i dagens situasjon, basert på utviklingen i den nære fortid.  Trøsten får være at all erfaring tilsier at denne type spådommer før eller siden – og især jo lenger tiden går – har det med å slå feil.

I politikkens verden må man stundom ta til takke med resignert å konstatere at ‘veien blir til mens man går’.  Hva forståelsen av Russland – og vårt forhold til dette landet – angår, vil vi likevel være best tjent med å være utstyrt med mest mulig realistiske veikart.  At slike veikart i noen grad vil være basert på mer eller mindre treffsikre spådommer, er en del av den virkeligheten som vi må leve med.