Skip to content

Professor Tom Kristiansen ved UiT Norges arktiske universitet, foredrar i Oslo Militære Samfund mandag 26. november 2018 klokken 18:00. «General Otto Ruges rolle under 2. verdenskrig».

Lytt til podcast fra foredraget her:

Mandag 19. november foredro forfatter og historiker Torbjørn Færøvik med foredrag «Dragen og elefanten – er Kina og India på kollisjonskurs?».

Du kan lese foredraget her:

Dragen og elefanten:

Er Kina og India på kollisjonskurs?

Av Torbjørn Færøvik,

forfatter og historiker

På en reise i India i 1997 ble jeg stående og se på en stor lystavle som fortalte hvor mange innbyggere landet hadde. Det virket som om tallene var i ferd med å løpe løpsk. Indias folketall hadde nettopp passert en milliard. I dag viser det samme tavlen et sted mellom 1,3 og 1,4 milliarder innbyggere. Ifølge FNs prognoser vil India om få år, trolig i 2022, passere Kina og bli det mest folkerike landet i verden.

Når det skjer, vil de to landene ha til sammen 2,8 milliarder innbyggere. Det forteller oss at utviklingen i Kina og India blir helt bestemmende for vår felles fremtid. Verden er avhengig av at de lykkes, og at de lever i fred med hverandre. I motsatt fall vil følgene bli alvorlige.

I mange hundre år sto geografien i veien for et tett samarbeid mellom disse to gigantene. Himalaya var ikke lett å forsere, og sjøveien var lang. Det betyr ikke at det ikke var kontakt mellom dem. For rundt 2000 år siden fant buddhismen veien fra India til Kina. Inderne fikk også kulturimpulser fra Kina. Men selv om de var naboer, føltes avstanden lang.

Dagens kommunikasjoner gjør det lettere å samarbeide. Men i så fall må de ville det. De indiske lederne nøler av flere grunner. Med rette oppfatter de Kina som den sterke part. Til alt overmål er de kinesiske lederne tydelige på at de ønsker å gjøre landet til en global supermakt. De politiske forskjellene er også åpenbare. India er et demokrati, Kina det motsatte. Mens Indias politiske system er åpent og gjennomsiktig, er det kinesiske stengt for innsyn. Det gjør det vanskelig å etablere et tillitsfullt forhold.

Kulturelt og religiøst er de også vesensforskjellige. Konfusius, kinesernes store læremester, var opptatt av hvordan menneskene skulle leve i forhold til hverandre – ikke av Himmelen. I hinduismen, indernes store religion, er gudene rikelig til stede.

Nehru og Mao

India ble et selvstendig land i 1947, og britene trakk seg ut. To år senere grep kommunistene makten i Kina. Regjeringen i New Delhi var raskt ute med å anerkjenne det nye regimet, men allerede i 1950 fikk India en forsmak hva som var i vente. For da rykket kinesiske styrker inn i Tibet. Statsminister Jawaharlal Nehru var likevel innstilt på å samarbeide med Kina, og i 1954 reiste han på offisielt besøk til Beijing.

Nehru var jurist med utdannelse fra Cambridge. Han var vestlig orientert og hadde kullsviertro på demokratiet som den beste styreform. Mao hadde tilbrakt lange år i felten og trodde på det han kalte «folkets demokratiske diktatur». Naturligvis var de uenige om mye, men begge var opptatt av å forsvare sine respektive land mot «imperialismen». India fremsto på den tiden som en viktig aktør i den alliansefrie bevegelsen. Året etter holdt bevegelsen sitt store møte i Bandung i Indonesia, hvor både Kina og India spilte viktige roller.

Fem år senere, i 1959, gjorde tibetanerne opprør mot det kinesiske overherredømmet. Demonstrasjonene i Lhasa varte i flere dager. Dalai Lamas tiltakende Kina-angst endte med at han flyktet til India, hvor han ble tatt vel imot av daværende statsminister Nehru. Flere titusener tibetanere flyktet samme vei. Dermed ble det brått slutt på den vennskapelige dialogen. I ordkrigen som fulgte, ble Nehru anklaget for å ha gått «imperialismens ærend», og Mao sa han ville «knuse» den indiske statsministeren.

Grensestriden i Himalaya

De neste tre årene hadde Kina nok med sine hjemlige problemer. Maos mislykkede massemobilisering, Det store spranget, endte med sult og elendighet og millioner av menneskers død. Først i 1962 ble situasjonen bedre, og Kina så sitt snitt til å gi det uskikkelige India en lærepenge. Kineserne ville ta tilbake områder i Himalaya som de mente tilhørte dem. Den elendige indiske hæren hadde lite å svare med og led et sviende nederlag. Rundt 3000 indiske soldater ble drept og minst like mange ble tatt til fange. Nehru fortvilte og ble en gammel mann over natten, skriver en av hans biografer. To år senere døde han. Mens inderne sørget over sin mangeårige leder, gjennomførte Kina sin første kjernefysiske prøvesprengning. Hendelsen ble en ny vekker for India, som nå bestemte seg for å gå samme vei. Ti år senere, i 1974, var den indiske bomben en realitet.

Kina og India har en felles grense på nesten 3500 kilometer. I dag er de stort sett enige om om hvor den går. Men ennå strides de om hvem som eier hva i den nordvestlige grensesektoren, hvor krigen i 1962 fant sted. I Indias nordøstlige hjørne ligger delstaten Arunachal Pradesh. Kina gjør krav på deler av den og omtaler det omstridte området som «Sør-Tibet». Da Dalai Lama i fjor besøkte et kloster i dette området, reagerte Beijing med kraftige protester. For å styrke sitt grep har India stasjonert betydelige militære styrker i delstaten. De fleste er forlagt nær grensen til Kina. Hele delstaten er på knappe 84 000 kvadratkilometer.

I fjor havnet kinesiske og indiske styrker i en 73 dagers «stillingskrig» på Dokhamplatået i Himalaya. Platået ligger der India, Kina og Bhutan møtes. Ingen av de tre landene er enige om hvem som eier hva av det. Konflikten ble utløst da kineserne begynte å bygge en vei som ifølge bhutaneserne gikk gjennom deres territorium. Indiske styrker ble tilkalt, og stillingskrigen begynte. Heldigvis ble den avsluttet uten tap av menneskeliv.

India frykter at nye grensestridigheter kan oppstå. Den indiske regjeringen har derfor besluttet å styrke grenseforsvaret med en moderne utrustet mobil styrke. Indiske aviser skriver at den skal bestå av rundt 90 000 soldater og være fullt operasjonell i 2021 – 2022.

Kinas økonomiske ekspansjon

Så lenge Mao styrte, behøvde ikke India bekymre seg for Kinas økonomiske ekspansjon. Kineserne hadde nok med sitt. Med de økonomiske reformene og «den åpne dørs politikk» som regimet introduserte på 1980-tallet, ble situasjonen en annen. Med ett ble det fart på hjulene, og utenrikshandelen vokste.

Tidlig på 2000-tallet begynte kinesiske selskaper å investere i andre land, ikke minst i Asia. Med skiftet av partiledelse i 2012 ble Kinas utenlandske økonomiske engasjement enda sterkere, og i 2013 lanserte Xi Jinping, den nye partisjefen, sitt store Silkevei-prosjekt – en plan om å utvikle et nettverk av trafikkårer mellom Asia og Europa. Planen, kalt Belt and Road (BRI), ble hilst velkommen av mange land, dog ikke av India. «En farlig felle», fnyste flere politikere.

Kina har markedsført sitt Belt and Road-initiativ som et «vinn-vinn-prosjekt». Alle som slutter seg til det, vil tjene på det, lyder omkvedet. Lederne i Beijing peker på at Asia lider av dårlig infrastruktur. Få om noen vil bestride denne påstanden. Problemet kan være at Kina, i egenskap av initiativtaker, hovedbidragsyter og eksekutør, vil bli den største vinneren. Det er også en fare for at land som ikke ivaretar sine interesser godt nok, vil ende opp som tapere.

Siden BRI ble lansert, har statsminister Modi holdt flere møter med sine kinesiske motparter. Men ennå har han til gode å velsigne det kinesiske initiativet. I stedet har han selv tatt flere initiativer, økonomiske som militære, for å holde Kina på avstand.

Kina blir ofte omtalt som verdens største fabrikk. Hvis fabrikken skal ekspandere, trenger den nye markeder og stabil tilgang på råvarer. Jo raskere varene kan fraktes fram og tilbake, desto bedre. Dette er drivkraften bak Belt and Road-initiativet. Landets ledere har siden tidenes morgen vært vant til å tenke langsiktig. De bygde Den store muren og millioner av kilometer med diker og kanaler. Den store kanalen, en vannåre fra sør til nord, ble realisert over en periode på flere hundre år og er nesten 2000 kilometer lang. BRI føyer seg inn i denne tradisjonen, men skiller seg fra tidligere gigantprosjekter fordi det omfatter mange land, og fordi det er det dyreste noensinne.

Kinesisk jernbanebygging

Kinas ambisjon er å forbedre infrastrukturen både til lands og til vanns. Flere av landprosjektene har Indiahavet som mål. Fra byen Kunming i Kinas sørvestlige del skal det bygges veier og jernbaner til Laos, Thailand og Myanmar. Noen av prosjektene er allerede igangsatt, som byggingen av jernbanen gjennom Laos. Tanken er å forbinde den med det thailandske jernbanenettet. Prosjektet er kostnadsberegnet til seks milliarder dollar, og fattige Laos har påtatt seg å finansiere en del av gildet. Asia Times skrev i august at ca. 20 prosent av den 414 kilometer lange strekningen allerede er fullført.

Den planlagte jernbanen fra Kunming til Yangon, Myanmars økonomiske hovedstad, blir enda lengre – hele 1920 kilometer. Planen ble møtt med både skepsis og motstand da den ble lansert, men alt tyder på at den blir realisert, om enn forsinket. Tilhengerne av planen peker på at mye av dagens handel mellom Kina og Myanmar foregår sjøveien via Malakkastredet, en omvei på 3000 nautiske mil. Kina ønsker også å strekke et togspor til Mandalay, en annen viktig by i Myanmar.

Tibets hovedstad Lhasa ble knyttet til det kinesiske jernbanenettet i 2006. I 2014 ble togsporet forlenget til Shigatse, en annen tibetansk by. Nå arbeider Kina på spreng for å knytte det tibetanske jernbanenettet til Nepal. Hvis arbeidet går etter planen, skal strekningen være fullført i 2020. Siden Nepal er Indias nordlige nabo, har indiske myndigheter vært opptatt av å skjerme landet mot fremmed innflytelse. Derfor blir inderne urolige når Kina trenger seg inn i Indias «bakgård».

India er særlig skeptisk til Kinas store infrastrukturprosjekt i Pakistan, kalt «Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridor». India og Pakistan har vært erkefiender siden Britisk India ble delt i to i 1947. En strekning av «korridoren» skal gå gjennom den pakistansk-kontrollerte delen av Kasjmir, et område som også India gjør krav på.

Prosjektet har en kostnadsramme på 62 milliarder amerikanske dollar. Fra Kinas vestlige Xinjiang-region skal kineserne bygge både jernbane og motorvei til Pakistan, helt til havnebyen Gwadar ved Det indiske hav. Det statlige Chinas Overseas Port Holding Company inngikk i fjor en avtale med Pakistan om å leie havnen i 40 år. Med sin beliggenhet nær Hormusstredet og Persiagolfen er havnen gull verd for Kinas dyktige strateger. Kina skal også utvikle en økonomisk sone utenfor Gwadar med plass til rundt en halv million kinesere. Sonen, kalt International Port City, skal stå ferdig i 2022.

Kineserne skal i tillegg bygge et nettverk av andre veier for å knytte sammen noen av Pakistans viktigste byer. Men godene kommer ikke gratis. Prosjektet er et spleiselag som Pakistan må finansiere ved hjelp av kinesiske lån. Allerede nå er gjeldsbyrden blitt så stor at landets nye regjering, under ledelse av Imran Khan, har innledet en granskning av prosjektet. Pakistanske aviser skriver at deler av det kanskje må skrinlegges eller modifiseres, i det minste inntil videre.

Indisk uro for Sri Lanka

India har lang erfaring med fremmede inntrengere. Derfor er indiske politikere så vare for alle Kinas forsøk på å skaffe seg makt og innflytelse i det sørlige Asia og Indiahavet. I fjor inngikk Kina en avtale med Sri Lanka om å leie havnen i Hambantota, på øyas sørspiss, i 99 år. Flere kommentatorer minnet om at britene i sin tid utnyttet Kinas svakhet til å inngå enn 99-årig avtale om å leie Hongkong. Den gang ble det kalt kolonialisme.

Avtalen med Sri Lanka kom i stand etter at regjeringen i Colombo så seg ute av stand til å tilbakebetale sin massive gjeld til Kina. Inntil videre er det liten kinesisk aktivitet i havnen, men nyervervelsen har uten tvil et stort potensial. USAs visepresident Mike Pence hevdet i forrige måned at Kina har planer om å utvikle Hambantota til et militært støttepunkt for sin egen marine. Påstanden ble straks avvist av srilankesiske myndigheter, som forsikret at havnen utelukkende vil ha en økonomisk funksjon.

Avisen Hindustan Times omtaler Kinas fremgangsmåte overfor Sri Lanka som en «salami-taktikk». Kineserne skjærer først den ene skiven, så den andre. Sjansen for å lykkes synes å ha blitt større etter at den Kina-vennlige Mahendra Rajapaksa igjen er blitt statsminister. Hans forrige styreperiode, fra 2005 til 2015, huskes for sine lysskye avtaler med Kina og sin bunnløse korrupsjon. «Rajapaksas comeback gir India grunn til bekymring. I hans forrige styreperiode stjal han en viktig del av Sørøstasia fra Indias innflytelsessfære», skriver Times of India. Avisen minner om at Sri Lanka har stor sikkerhetspolitisk betydning for India, og at korteste avstand mellom de to landene er bare 12 kilometer.

Nå har også Maldivene havnet i den kinesiske gjeldsfellen. Det lille øyriket har vel 400 000 innbyggere fordelt på 298 kvadratkilometer. På få år har det opparbeidet en gjeld til Kina på tre milliarder amerikanske dollar. Både Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet er bekymret for landets økonomi. Samtidig har flere tusen kinesere etablert seg på Maldivene. Mange er engasjert i ulike businessforetak knyttet til turisme og bygging av infrastruktur. Øyrikets nye president, Ibrahim Mohamed Solih, ble innsatt for bare to dager siden. Nå lover han å rydde opp i «rotet» etter sin Kina-vennlige forgjenger. Blant de utenlandske gjestene under innsettelsen var den indiske statsminsteren, som varslet at India er beredt til å hjelpe Maldivene ut av krisen. India har tradisjonelt hatt en sterk innflytelse på øygruppen.

Flere andre land som har takket ja til Silkevei-prosjektet, er i samme kritiske gjeldssituasjon som Sri Lanka og Maldivene.

Rivalisering til havs

I takt med sin økonomiske ekspansjon moderniserer Kina marinen i raskt tempo. Da Kina for to år siden nektet å bøye seg for Haag-domstolens kjennelse i den betente striden om Sørkinahavet, vakte det sterke reaksjoner i New Delhi. «Skal Kina vise den samme forakt for lov og rett også i våre farvann?» spurte den indiske utenriksministeren. Kina gjør krav på 85 prosent av Sørkinahavet. Grenselinjen som regjeringen i Beijing egenhendig har trukket, er i konflikt med territorialkravene til land som Vietnam, Filippinene, Malaysia, Indonesia og Brunei. I tillegg til å være verdens travleste skipsled, har Sørkinahavet store fiskefelter og betydelige olje- og gassressurser.

I 2013 klaget Filippinene Kina inn for en spesialdomstol i Haag. Allerede før den avsa sin kjennelse i 2016, stemplet Kina den som «reaksjonær». Mens striden fortsetter, er kineserne travelt opptatt med å styrke sitt militære nærvær i Sørkinahavet, blant annet ved å forvandle små rev og atoller til militære utposter. USAs 7. flåte, som er tungt til stede i Stillehavet, kan lite gjøre uten å starte en krig. De fleste observatører anser derfor Kinas anneksjon som et fullbyrdet faktum. Amerikanske marinefartøyer fortsetter å patruljere området, men ikke uten risiko. I forrige måned var et amerikansk og et kinesisk marinefartøy nær ved å kollidere med hverandre. USA hevdet at den kinesiske motparten hadde opptrådt uansvarlig, mens Kina la all skyld på USA.

India er ingen aktør i denne striden, bortsett fra at landet har en sterk interesse av retten til fri ferdsel på verdenshavene.

Kina har ennå ikke skaffet seg marinebaser i Indiahavet, med unntak av den ett år gamle basen i Djibouti, ved innseilingen til Rødehavet. Anskaffelsen av basen ble begrunnet med Kinas behov for å kunne delta mer effektivt i FN-ledede operasjoner i området, samt å beskytte kinesiske skip i Adenbukta. Behovet for å bekjempe somaliske pirater ble eksplisitt nevnt. Også USA, Frankrike og Japan har baser i Djibouti. Samtidig er China Merchants Group i ferd med å utvikle Afrikas største frihandelssone i Djibouti. Landet er et av Afrikas minste, men lilleputtstatens ledere har lenge drømt om å gjøre den til et slags Afrikas Singapore.

Indiahavet er ikke mindre betydningsfullt enn Sørkinahavet. Mesteparten av handelen mellom Asia og resten av verden går via Malakkastredet og Indiahavet. For regjeringen i New Delhi er det viktig at havretten og annen rett følges, og at ingen land tar seg til rette. Men stilt overfor et Kina som opptrer stadig mer nærgående, ser de indiske lederne ingen annen utvei enn å ruste opp. Som et uttrykk for at India ser med uro på utviklingen i sitt naboskap, var landet ifølge SIPRI verdens største importør av større våpen («major arms») fra 2012 til 2016. Indias uro skyldes ikke bare Kina, men også forholdet til Pakistan, som har vært betent helt siden 1947.

India oppgir å ha 1,2 millioner soldater i aktiv tjeneste, mot Kinas 2,3 millioner. Målt i antall fartøyer er den den indiske marinen bare en tredjedel av den kinesiske. Det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI konstaterer i sin siste rapport (mars 2018) at Asias andel av de globale forsvarsutgiftene øker år for år. Pådriveren er Kina. I 2008 utgjorde landets andel 5,8 prosent. I fjor hadde den steget til 13 prosent.

Ifølge offisielle tall brukte India i fjor 51 milliarder dollar på forsvaret, mot Kinas 152 milliarder. Janes Defense Weekly skriver at Kinas forsvarsbudsjett er ventet å øke til 233 milliarder dollar i 2020.

India er ennå fattig

India ble i en lang periode etter 1947 styrt av Kongresspartiet. I de senere år er landet blitt ledet av en koalisjon med basis i det høyreorienterte Bharatya Janata Party (Det indiske folkepartiet). BJP representerer markante hindu-nasjonalistiske strømninger, i rak motsetning til det sekulære Kongresspartiet. I utenrikspolitikken skiller det seg fra Kongresspartiet ved sin tydelige pro-amerikanske holdning.

Ved å liberalisere deler av indisk økonomi har BJP klart å få fart på økonomien. Under statsminister Modi har regjeringen understreket viktigheten av å lokke utenlandske investorer til landet. «Make in India», lyder slagordet. Indiske politikere håper at India skal bli mer attraktivt for investorer enn Kina. «Jeg ønsker å si til alle verdens folk: Kom hit, lag det i India … Selg varene i hvilket som helst land, men lag dem her. Vi har dyktighet, talent, disiplin og et ønske om å utrette noe», sa statsminister Modi da han lanserte kampanjen i 2014. Landet har i alle fall arbeidskraft nok, og den er billigere enn Kinas.

Indere og andre snakket lenge med forakt om «den hinduistiske vekstraten» på tre prosent. Nå vokser økonomien raskere enn Kinas. Årets resultat ventes å bli rundt 8 prosent, mot Kinas 6,5 prosent. India har åpenbart et stort potensial for utvikling, særlig hvis landet velger å prioritere forsømte sektorer som helse, utdanning og infrastruktur.

India er likevel langt fattigere enn Kina. Landets bruttonasjonalprodukt er bare en fjerdedel av Kinas. En tredjedel av innbyggerne lever under den offisielle fattigdomsgrensen. En like stor andel regnes som analfabeter. Landet utmerker seg med sine store sosiale forskjeller, og det eldgamle kastevesenet lever i beste velgående. Mange betrakter det som et alvorlig hinder i arbeidet for rettferdighet og sosial utvikling.

India søker nye venner

Stilt overfor den kinesiske utfordringen er India villig til å pøse nye milliarder inn i forsvaret, ikke minst sjøforsvaret. Statsminister Modis regjering arbeider også hardt for å utvikle samarbeidet med land som deler Indias uro. Høyest på listen står USA. Kort etter at Donald Trump tiltrådte som amerikansk president, reiste Modi på offisielt besøk til USA. «Du er en sann venn», sa Trump til Modi på plenen utenfor Det hvite hus. Han tilføyde at forholdet mellom de to landene aldri hadde vært bedre. Da samtalene var over, forsikret begge lederne at de ville styrke det tosidige «strategiske partnerskapet». Det betyr ikke at det er friksjonsfritt, men utad fremstår det som godt.

USA signerte for tre år siden en tiårig rammeavtale om felles utvikling og produksjon av avansert forsvarsteknologi. Russland har i en årrekke vært Indias viktigste våpenleverandør. Nå blir USA viktigere, og de to holder stadig hyppigere felles militærøvelser. Under Trump har USA i økende grad erstattet betegnelsen «Asia-Pacific Region» med «Indo-Pacific Region». Mens den førstnevnte betegnelsen var myntet på det østlige Asia og Stillehavet, omfatter den andre noe større: en region som også omfatter India og Stillehavet. «Vi bruker uttrykket Indo-Pacific fordi det understreker viktigheten av Indias økende betydning», sa en talsmann for Det hvite hus for en tid siden.

India er også opptatt av å styrke samarbeidet med flere andre land. I forrige måned reiste statsminister Modi på offisielt besøk til Japan. I likhet med India er Japan dypt urolig på grunn av Kinas økende rolle og atferd. Partene forhandler nå om en avtale som vil gi Japans marinefartøyer adgang til Indias baser i Andamanhavet.

Da Modi besøkte Vietnam for to år siden, ble de to landene enige om å inngå et begrenset forsvarssamarbeid. Selv om landet styres av et kommunistparti som har mye til felles med det kinesiske, har Vietnam og Kina overlappende krav i Sørkinahavet. Kinas marine har ved flere anledninger jaget vietnamesiske fartøyer, sivile som militære, ut av de omstridte områdene. Ifølge en meningsmåling har bare 16 prosent av vietnameserne et positivt syn på Kina.

India står utenfor den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, men arbeider bevisst for å utvikle samarbeidet med medlemslandene. Malaysia og Indonesia står høyt på listen. Forholdet til Malaysia er blitt spesielt viktig etter at 92 år gamle Mahathir bin Mohamad overtok som statsminister tidligere i år. Den drevne veteranen, som var regjeringssjef fra 1981 til 2003, er sterkt kritisk til Kina og har kansellert flere store avtaler med Beijing. Han anklager Kina for å praktisere en ny form for kolonialisme og vil redusere Malaysias avhengighet av et regime han oppfatter som totalitært. Det demokratiske Australia er et annet viktig land for India.

Den kinesiske partisjefen Xi Jinping ble gjenvalgt på partikongressen i fjor høst. I sin tale til delegatene sa han at Kinas system kunne tjene som modell for land i Den tredje verden. Uttalelsen vakte naturligvis stor oppsikt utenfor Kinas grenser. Hans mye omtalte «kinesiske drøm» er å gjøre landet til en global supermakt. Det er en skremmende tanke for mange, særlig så lenge landet er et strengt diktatur.

«Aldri før har de ansatte i Indias utenriksdepartement arbeidet så mye overtid», skriver Indian Express. «Kina holder dem i arbeid.»

På nasjonalforsamlingens sesjon i mars i år ble grunnlovsbestemmelsen som begrenset presidentens styretid til to terminer, fjernet. Xi kan dermed fortsette som statsoverhode på livstid, om han selv vil. Han er gjenstand for økende persondyrkelse, og hans politiske program, kalt «Xi Jinpings tanker», studeres flittig av både partimedlemmer og andre. Men Xi Jinping har også sine kritikere, selv om de velger å formulere seg forsiktig. Flere kinesiske økonomer og intellektuelle har i den senere tid kritisert hans Belt and Road-prosjekt. De mener det er for ambisiøst, og at de enorme pengesummene som Kina bruker på det, kunne ha gått til påtrengte hjemlige oppgaver. Xi har også måttet tåle kritikk for sin lite fleksible holdning i handelsstriden med USA. Mange tolker hans steile positur som uttrykk for svakhet, og ikke det motsatte. Uansett møter han ingen synlig opposisjon verken i eller utenfor kommunistpartiet. Det sterke overvåkningsapparatet som regimet har utviklet, gjør det heller ikke lett å organisere noen opposisjon.

I India skal det holdes valg på ny nasjonalforsamling i 2019. De fleste observatører anser det for sannsynlig at statsminister Modi og hans BJP vil seire på ny. Hans viktigste utfordrer er Kongresspartiet og dets leder, Rahul Gandhi. Han er sønn av Rajiv og Sonia Gandhi og representerer fjerde generasjon i Nehru-Gandhi-dynastiet.

Rivalisering og samarbeid

Inntil videre vil forholdet mellom India og Kina være preget av både rivalisering og samarbeid. Både samhandel og annen utveksling er økende. Bare i fjor steg samhandelen med 18 prosent, til 84,4 milliarder. Indias eksport til Kina økte med hele 40 prosent. På listen over Indias viktigste handelspartnere rangerer Kina på topp, foran USA, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia. Kinesiske selskaper har i tillegg investert betydelige summer i indisk økonomi. India har et stort behov for å forbedre sin infrastruktur, og Kina vil gjerne bidra. Et tettere økonomisk samarbeid kan være et bidrag til å dempe konfliktene i forholdet, men kan også gjøre India sårbar for kinesisk utpressing.

Begge land innser viktigheten av å samarbeide om miljøet. Kina fyres opp med kull, og India er ikke så langt etter. Tall fra 2017 viser at 15 av de 20 mest forurensede byene i Asia ligger i Kina og India. Den tredje pol, det store isødet i Tibet som gir vann og næring til flere asiatiske land, utsettes for store påkjenninger grunn av den globale oppvarmingen. Store breområder krymper år for år. I Himalaya har klimaskiftet utløst erosjon og jordskred. På grunn av temperaturstigningen kan viktige elver som Yangtsekiang, Guleelva, Mekong, Brahmaputra og Indus komme i ulage. Klimaskiftet berører også folkerike land som Pakistan og Bangladesh. Mottiltak bør settes inn i raskt. Havene er også berørt at det som skjer, og lavtliggende landområder risikerer å bli oversvømmet. Maldivene og Bangladesh nevnes ofte som eksempler, men deler av India og Vietnam er også utsatt.

Et fredelig Asia avhenger av et godt forhold mellom Kina, India og Japan. USA må bidra på sin måte. Kina bærer et stort ansvar for utviklingen videre. Fortsetter landet å styrke sin stilling på bekostning av naboene, kan Asia og verden gå inn i en urolig, i verste fall farlig, fase.

1. 11. 1918 kl. 05:00 signerte de stridende parter våpenhvileavtalen som gjorde slutt på kampene på Vestfronten. Avtalen trådte i kraft kl. 11. samme dag. Tyskland prøvde å tvinge fram en strategisk avgjørelse med sine massive «stormtropp»-offensiver våren 1918, men det var den allierte motoffensiven fra midt i juli som tvang tyskerne til å gi seg tre og en halv måned senere. Mens det er ymse tolkninger av de mislykkede tyske offensivene som hovedsakelig har inspirert vestlig militærteori siden 1980-tallet, er det den vellykkede allierte praksisen som ble modellen for organisering og bruk av landstyrker de siste 100 årene. Hva skjedde med krigføringen i 1918?

Mer om foredragsholderen finner du her.

Professor Katarzyna Zysk foredro den 5. november 2018 i OMS om «Nordområdene og Nordflåtens rolle i russisk militær doktrine og strategi – implikasjoner for Norges strategiske veivalg».

Introduksjon til foredraget: Kjerneidéen bak sentrale innovasjoner i russisk militær doktrine og strategi etter den kalde krigen har handlet om å kompensere for landets militære underlegenhet på en måte som ville hindre andre stater fra å projisere makt mot Russland. Hvordan påvirker utviklingen i den russiske strategiske tenkningen Nordflåtens oppgaver innen: 1) kjernefysisk avskrekking, 2) ikke-kjernefysisk avskrekking, og 3) russisk tilnærming til rollen av ikke-militære metoder og midler? Foredraget vil ta for seg implikasjoner av den konseptuelle utviklingen for det russiske forsvarets og Nordflåtens sammensetning, og mulige roller til den russiske marinen i nord i krise og konfliktsituasjoner i – og utenfor – nordområdene.

Mer om foredragsholderen finner du her.

I etterkant av foredraget, har denne artikkelen blitt laget. Basert mye på hva vi fikk høre i OMS denne mandagen. Følg lenke helt nederst til hele artikkelen (PDF).

Russlands militærstrategi i endring

Hvordan påvirker endringer i Russlands militærstrategiske  tenkning landets maritime  ambisjoner i nord? Hvordan har Nordflåtens oppgaver og sammensetning utviklet seg i lys av den konseptuelle endringen i russisk militærstrategi? Og hvilke  implikasjoner har utviklingen for Norges strategiske veivalg?

HOVEDPUNKTER

​Kjernevåpen forblir selve fundamentet i russisk militærdoktrine og strategi, og Nordflåtens prioriterte oppgave er å bidra til russisk kjernefysisk avskrekking.

Samtidig har ikke-kjernefysisk avskrekking med langtrekkende presisjonsvåpen i en fremtredende rolle fått økt betydning og gitt Russland større fleksibilitet i krise- og konfliktsituasjoner.

Ikke-militære, asymmetriske og indirekte virkemidler blir en stadig viktigere del av moderne russisk krigføring, som tar sikte på å omgå en høyteknologisk motstander og utnytte sårbarheter på en kosteffektiv måte. Dette anses som potensielt like effektfullt som tradisjonell krigføring.

Russisk militærstrategi karakteriseres av økende kompleksitet. Det tenkes mer helhetlig om bruk av alle tilgjengelige ressurser på en integrert måte: Kjernefysiske våpen, ikke-kjernefysiske våpen og ikke-militære virkemidler inngår i et komplementært system av gjensidig forsterkende effekter som skal styrke russisk avskrekking, forsvar og tvangsdiplomati.

Den russiske tilnærmingen til krigføring utfordrer det tradisjonelle paradigmet «fred – krise – konflikt».

Se hele artikkelen her.

«Fiende eller forbundsfelle?» 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

  1. oktober 2018

Frode Færøy, (Dr.philos) førsteamanuensis ved Norges Hjemmefrontmuseum

Foto: OMS

I en lengre rapport fra 1948 om sitt motstandsarbeid under okkupasjonen kom Jens Chr. Hauge inn på hjemmefrontledelsens forhold til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hauge hevdet her at kommunistene over lengre tid førte en politisk kamp mot «hjemmefronten, dens ledere og organisasjoner» som til sine tider «overskygget» striden mot den tyske okkupasjonsmakten. En nærmest diametralt motsatt påstand var fire år tidligere blitt fremsatt av Peder Furubotn, generalsekretær for Norges Kommunistiske Parti (NKP) og de facto leder for den kommunistiske motstandsbevegelsen. I en artikkel, som både ble publisert i undergrunnsavisen «Friheten» og den svenske kommunistavisen «Ny Dag», uttalte Furubotn at hjemmefrontledelsen hadde innført «politisk unntagelsestilstand» og «organiserte hviskekampanjer» for å drive kommunistene ut av de nasjonale motstandsorganisasjonene.

En rekke andre brev og rapporter fra 1942 og frem til våren 1945 befester inntrykket av to rivaliserende hjemmefront-fraksjoner som ikke bare søkte sammen for å bekjempe den felles fienden, men som også konkurrerte om både posisjoner innenfor den organiserte motstandsbevegelsen og om innflytelse over den antinazistiske opinionen i Norge.

Hva var grunnlaget for disse motsetningene, og hvor dypt stakk spenningene mellom den autoritative borgerlige og sosialdemokratiske hjemmefrontalliansen på den ene siden, og den opposisjonelle og NKP-dominerte fraksjonen på den andre?

Debatten om politisk overvåking

Min sterke interesse for den norske motstandskampen med dens konstellasjoner og fraksjoner fikk nye impulser under den til tider så intense samfunnsdebatten på 1980- og 1990-tallet om etterkrigsårenes politiske overvåkning av kommunister og andre venstreradikale strømninger.

Dette ordskiftet, som særlig dreide seg om overvåkningens opprinnelse, karakter og årsaker, ble beskrevet, analysert og forklart i den kalde krigens kontekst, og diskursen fremstod således ganske så løsrevet fra okkupasjonstidens og mellomkrigsårenes erfaringer (Lund-kommisjonens manglende referanser til krigsårene).

Etter mitt skjønn manglet denne debatten en sterkere betoning av de kontinuitetsbærende linjer fra disse to forutgående periodene. Som den unge historikeren jeg da var, antok jeg at et utvidet kronologisk perspektiv – som også åpnet for mer sekundære årsaksforklaringer, vil kunne gi rom for en bredere innsikt om det ideologiske og det mer politisk kulturbetingede grunnlaget for den norske antikommunismen.

Det er ikke vanskelig å projisere flere trekk ved det indre fiendebildet vi gjenkjenner fra etterkrigstiden tilbake til okkupasjonsårene og de negative relasjonene som utviklet seg mellom ledende og opposisjonelle aktører innenfor den norske motstandsfronten.

Forestillinger om farene som det totalitære sovjetregimet representere for den nasjonale suvereniteten og det norske demokratiske politiske systemet (i en ikke alt for fjern etterkrigstid), gjorde seg også gjeldende blant enkelte av ute- og hjemmefrontens aktører. Det samme kan sies om de norske kommunistenes tradisjonelle politiske og institusjonelle bånd til Sovjetsamveldet.

Frykten for at de norske kommunistene i en krigs- eller alvorlig krisesituasjon ville undergrave sentrale samfunnsinstitusjoner, finner og sine parallelliteter fra krigsårene gjennom angsten for kommunistisk infiltrasjon av de sentrale hjemmefrontorganisasjonene.

Også uroen for at den kommunistiske motstandsbevegelsen skulle vinne et større feste innenfor deler av den motstandsinnstilte opinionen – og hindre en koordinert og samlet ledelse av motstandskampen, lar seg assosiere med norske myndigheters engstelse for at en venstreradikal opposisjon skulle stikke kjepper i hjulene for en sterkere vestvendt forsvars- og sikkerhetspolitisk alliansetilknytning.

Det var denne oppfatningen om at forskningen på norske myndigheters fordekte kamp mot de venstreradikale kreftene under den kalde krigen, ikke hadde den tilstrekkelige empiriske forankringen – eller det nødvendige komparative sideblikket til okkupasjonsårenes motstandskamp, som ga meg ideen til denne forskningsstudien.

Problemstillinger og avgrensninger

Intensjonen med denne avhandlingen var ikke å skrive en monografi om den kommunistiske motstandsbevegelsen, men snarere å analysere kommunistenes aktørrolle gjennom en rekke nasjonale og allierte aktørers prospekter og strategier for å støtte og utvikle den norske frihetskampen.

I stedet har jeg forsøkt å belyse hjemmefrontledelsens og eksilmyndighetens forhold til kommunistene. Formålet har vært å analysere de ideologiske, politiske og militære beveggrunner for de autoritative motstandskreftenes gjennomgående avvisende holdning til et mer overordnet samarbeid med Norges Kommunistiske Parti (NKP) og de deler av motstandsbevegelsen som utgikk fra dette partiet. Undersøkelsen favner også det konfliktfylte forholdet mellom de to ideologiske hovedretningene i den norske arbeiderbevegelsen (DNA og NKP) og motstanden som utgikk fra fagbevegelsen.

Men jeg har ikke bare vært opptatt av å dissekere konfliktlinjene mellom hjemmefrontledelsen og eksilmyndighetene på den ene siden, og den kommunistiske motstandsbevegelsen på den andre. Slik tittelen på denne avhandlingen antyder, har jeg også søkt å kartlegge graden av motstandspolitisk samspill, organisatorisk integrasjon og dialog.

Likevel er det først og fremst inntrykkene av kommunistenes autonomi og «utenforskap» fra den øvrige hjemmefronten, samt NKPs manglende evne og vilje til innordning/tilpasning til den norske motstandskampens strategier, retningslinjer og organisasjonsformer som formidles i eldre og nyere sammenfatninger. I mindre grad er vi blitt forelagt andre mer komplementære forklaringer på de autoritative motstandskreftenes motforestillinger mot å trekke kommunistene med i ledelsen for så vel den sivile som militære motstanden.

Noen komplementære problemstillinger:

Hang noe av motviljen mot kommunistene igjen fra 1920-og 1930-årenes klassekamp og revolusjonsfrykt, forble NKP brennmerket etter sin opptreden under det politiske trykket fra Hitler-Stalinpakten og hindret virkelig, slik det er blitt hevdet, kommunistenes illegale arbeidsmetoder og manglende «security» etableringen av et mer tillitsfullt samarbeid med de ledende hjemmefrontorganisasjonene?

Eller skyldtes den manglende tilliten først og fremst NKPs aktivistiske krigspropaganda og den krasse kritikken som partiet rettet mot de mer «ansvarlige» motstandskreftene de to siste okkupasjonsårene?

I hvilken grad reflekterte denne motviljen mer etterkrigsperspektiver fra aktører som fryktet for de politiske konsekvensene ved en større prosovjetisk oppslutning i befolkningen, eller ønsket å demme opp for fremgangen til et kommunistisk parti som kunne tenkes å utfordre det sosialdemokratiske hegemoniet i arbeiderbevegelsen?

Og hvor reell og sannferdig var hjemmefrontledelsens egen forklaring på hvorfor den ikke kunne imøtekomme NKPs krav om representasjon i ledelsen?

De viktigste spørsmålene, slik jeg vurderer det, dreier seg imidlertid om retningslinjene for den norske motstandskampen. Hvor viktig var de motstandspolitiske skillelinjene kontra de organisatoriske og operative utfordringene, eller det vi andre ord kan betegne som kommando og kontroll-faktorene?

Hva forteller primærkildene?Metodikk og empirisk tilnærming

De overordnede problemstillingene som jeg har reist i denne avhandlingen er induktive, og de har således ikke karakter av være hypoteser skal falsifiseres eller verifiseres. De søker mot de politiske, organisatoriske og operative årsakene til at de norske eksil- og hjemmefrontorganene foretrakk å holde en armlengdes avstand til den kommunistiske motstandsbevegelsen med tanke på inngåelsen av et tettere samarbeid på overordnet nivå.

Til grunn for disse undersøkelsene har jeg valgt mer indirekte innfallsvinkel, enn denne tematikken strengt tatt skulle tilsi. Formålet med dette brede fokuset på motstandsbevegelsen og autoritative aktørenes motstandspolitikk, har vært å vise hvordan eksilmyndighetenes og hjemmefrontorganenes svært restriktive holdninger til væpnede aksjonsformer (mot okkupasjonsmakten i ventetiden), gjennomgikk betydelige endringene, og at disse bare i sekundær grad var influert av kommunistene. Dernest har jeg ønsket å fremheve den pådriverrollen som allierte myndigheter utøvde på norsk myndigheter gjennom de britiske og amerikanske spesialtjenesters ambisjoner om å kunne benytte av norske motstandsorganisasjoner (herunder også kommunistiske sabotasjegrupper), som ledd i sin asymmetriske krigføring.(Selv om denne første hoveddelen i større grad fremstår som en sammenstillende beretning, enn en besvarelse av de foreliggende problemstillinger, mener jeg at den gjennom sitt fokus på de autoritative aktørenes motstandspolitiske posisjoner tilfører avhandlingen en formålstjenlig empirisk kontekst).

På samme måte som jeg har drøftet den britiske og amerikanske innflytelse og påvirkning på de norske eksil- og hjemmefrontorganers motstandspolitikk, har jeg også forsøkt å gi en fremstilling av Sovjetunionens grensesnitt mot den norske motstandskampen. Hva angår sovjetiske partiorganers og spesialtjenesters forbindelser med NKPs sentralledelse, har jeg ikke kunne lodde særlig dypt eller bredt. Fra vinteren 1942 frem til våren 1945 er det heller ikke fra andre undersøkelser blitt påvist synlige spor av direktiver (i form av korrespondanse eller personlige møter) fra Komintern eller andre sovjetiske partiinstanser i arkivene etter NKP-ledelsen i Norge. Med for partiets sabotasjeleder Asbjørn Sunde, synes det heller ikke å ha eksistert tilsvarende kontakt mellom de sovjetiske etterretnings- og spesialtjenester og NKPs underlagte motstandsorganisasjoner.

Hva angår Asbjørn Sunde, er det grunn til å understreke hans virke som operatør og leder for det NKVD-styrte sabotasjeapparatet i Norge (fra våren 1940) og funksjonen som NKPs sabotasjeleder (fra høsten 1942) ikke på noe tidspunkt var fullt ut kompatible. Dobbeltrollen representerte et problem for så vel partiledelsen som Sunde, og det endte i skisma i mars/april 1944. At sovjetiske myndigheter i denne perioden ikke søkte å utøve direkte innflytelse på utformingen NKPs motstandspolitikk, var selvsagt ikke ensbetydende med at sovjetiske myndigheter stilte seg helt likelydig til den norske motstandskampen (Ref. sovjetisk radiopropaganda), Men det innebar at sovjetiske myndigheter verken så seg tjent med noen direkte politisk eller militær involvering.

Jeg har funnet også det formålstjenlig å gi en relativt utførlig fremstilling av NKPs sivile og militære motstand, som ikke bare avgrenser seg til de rent ideologiske og motstandspolitiske aspektene, men som også behandler NKPs organisasjoner og de rent operative sidene ved deres undergrunnsvirksomhet. Hensikten har vært å påvise omfanget av partiets involvering i de enkelte sektorer av motstandskampen og forbindelseslinjene mellom den kommunistiske motstandsbevegelsen og de sentrale hjemmefrontorganisasjonene. Et annet forhold av betydning for denne vektleggingen har vært fraværet av en større forskningsbasert og analytisk monografi om NKPs organisasjoner og virksomhet under okkupasjonsårene. Riktignok foreligger det flere trykte avhandlinger og populærvitenskapelige verk samt enkelte upubliserte studier som innenfor sine tematiske felt representer verdifulle bidrag til denne delen av NKPs historie. Men det gjenstår mange hvite felter, og 70 år etter krigen mangler vi fortsatt et standardverk om NKP og den kommunistiske motstandsbevegelsen.

Både datidens motstandsaktører (politikere og hjemmefrontledere) og historikere har avgitt ulike forklaringer på denne marginaliseringen av kommunistene. De mer samtidige vurderingene av kommunistene finner vi i rapporter til norske myndigheter i Sverige og Storbritannia, i korrespondansen mellom ulike instanser på hjemme- og utefront, samt i brev og notater som utgikk fra en rekke forskjellige norske og allierte aktører på utefronten. Her dominerer de negative vurderingene. Kommunistene karakteriseres som «uansvarlige» og «illojale organisasjoner» eller «aktivistene», «ekstremistene» og «rabulistene» reflekterer disse fiendebildene.

Jeg har undersøkt i hvilken grad kommunistene på et mer tradisjonelt ideologisk og antikommunistisk grunnlag ble betraktet som suspekt del av motstandsbevegelsen som burde isoleres og motarbeides, uten hensyn til deres faktiske motstandspolitiske plattform, og uavhengig om deler av den kommunistiske motstandsbevegelsen utførte nyttige og relevante oppdrag for andre ikke-kommunistiske organisasjoner. Jeg har også sett på argumentasjonen fra dem som tok til orde for å foreta en nærmere kartlegging av kommunistenes motstandsarbeid i Norge, og de uttalte hensyn som lå bak norske myndigheters registrering av NKPs medlemmer og sympatisører innenfor det norske flyktningsamfunnet i Sverige (allerede høsten 1942).

Underveis har jeg særlig opptatt av kommando- og kontrolldimensjonens betydning for de autoritative hjemmefrontorganenes relasjoner til den kommunistiske motstandsbevegelsen. For det dreide seg ikke bare om passiv motstand eller aktiv motstand, om hvilke aksjonsformer som skulle kunne anvendes innenfor de ulike strids- og frigjøringsscenariene, eller hvilke operative forutsetninger som skulle ligge til grunn for iverksettelse av en sabotasjekrig. For det underliggende og helst essensielle spørsmålet var: Hvem og hvilke instanser skulle lede og føre kontroll med underliggende motstandskreftene på vegne av allierte og norske myndigheter.

Arbeiderbevegelsen i en særstilling

Av de organisasjoner, institusjoner og sektorer som inngår i denne relasjonsstudien, har jeg funnet det påkrevet å vie arbeiderbevegelsen og det ambivalente forholdet mellom sosialdemokrater og kommunister ekstra plass og oppmerksomhet. Der er flere grunner jeg har valgt å behandle dette feltet av okkupasjonshistorien som en egen og mer separat del av avhandlingen.

For det første, fremstod arbeiderbevegelsen som en egen sosial og motstandspolitisk arena for holdningskampen med særlig innretning mot den nazifiserte fagbevegelsen. Fra årsskiftet 1941/42 og frem til frigjøringen i mai 1945 stod denne delen av holdningskampen under ledelse av «Det faglige utvalg», som var LOs illegale sentralledelse. Selv om utvalget formelt var underlagt den sivile hjemmefrontledelsen og tidvis stod under en viss innflytelse fra en engere krets DNA-folk, fungerte utvalget i realiteten som en autonom overordnet ledelse for hele arbeiderbevegelsens holdningskamp.

For det andre, hadde de to ideologiske hovedretningene i arbeiderbevegelsen (sosialdemokratene og kommunistene) et felles politisk, organisatorisk, sosialt og kulturelt opphav som skrev seg tilbake til fremveksten av arbeiderbevegelsen på slutten av 1800-tallet.

For det tredje, hadde forholdet mellom norske sosialdemokrater og kommunister – på tross av dette symbiotiske politiske og sosiokulturelle felleskapet – mer eller mindre vært mer fylt av rivalisering og konflikter enn av dialog og samarbeid i hele perioden fra partisplittelsen i 1923 og frem til 9. april.

For det fjerde, bar de sosialdemokratiske hjemmefrontledernes forhold til kommunistene preg av sterk mistillit gjennom hele okkupasjonen. Dette til tross for at DNAs og NKPs fagforeningsledere tidlig hadde innledet et uformelt samarbeid for å isolere de NS-vennlige kreftene i fagbevegelsen og motstå nye nazifiseringsfremstøt fra NS-regimet. Et topptungt utvalg av fagforeningsledere fra de to arbeiderpartiene var også blitt enige om (sommeren 1941) og opprette felles illegale organer for fagbevegelsen, som skulle tre i funksjon fra det øyeblikk den forventede nazifiseringen av LO var et faktum.

Og for det femte, var NKP og de kommunistiske motstandslederne helt ubeskrevne for de borgerlige hjemmefrontlederne. Det var de sosialdemokratiske hjemmefront- og eksillederne som hadde kunnskaper om kommunistpartiet og dets ledere. Det var også disse som (gjennom sine personlige nettverk) først fikk føling med de kommunistiske motstandskreftene og som derfor på et langt tidligere tidspunkt enn borgerlige hjemmefrontledere og byråkrater fikk mer inngående kjennskap til NKPs motstandspolitiske agenda.

NKPs krigspolitikk sett i lys av de motstandspolitiske forskjellene

Hva så med motstandspolitiske divergensene mellom regjeringen, dens fagmyndigheter og de autoritative hjemmefrontorganisasjonene på den ene siden, og NKP på den andre. Hvor store og fundamentale var disse forskjellene?

Frem til våren 1943 hadde de med politisk betonte manifestene og strategidokumentene som utgikk fra NKPs sentralledelse, primært vært myntet på en begrenset krets av kadre innenfor eget parti, og dernest, men da i en langt mer moderert og tilpasset form, regjeringen og kretser som partiledelsen antok stod i forbindelse med norske myndigheter.

Foruten sin ambisiøse mål for motstanden, men målbar disse  skriftene også et ønske om å utvikle en tettere politisk interaksjon mellom den sivile og militære motstanden, og mellom asymmetriske frihetskampen i det tysk-okkuperte Norge og den konvensjonelle krigføringen utenfor.

Den sivile motstanden

Men la oss starte med den sivile motstandssektoren. Hva skilte den kommunistiske motstandspolitikken fra den holdningskampen som de sivile hjemmefrontlederne forfektet? Om vi tar utgangspunkt i perioden fra 1942 og frem til våren, er det særlig to ting vi kan bite oss merke i.

Den største og mest iøynefallende forskjellen var det overordnede motstandspolitiske perspektivet. Den sivile motstanden burde ikke avgrenses til en kamp mot nazifiseringen av det norske samfunnets institusjoner og organisasjoner, men den måtte utvikles slik at den også fikk brodd den tyske okkupasjonsmakten. I dette lå først og fremst et ønske om å hindre tysk utnyttelse av norsk arbeidskraft til alle former for produksjon som kunne betraktes som et håndslag til Tysklands evne til å føre krig, samt dernest å undergrave det tyske okkupasjonsregimets forvaltning og virksomhet i Norge på andre og mer intrikate måter.

På det organisatoriske området agiterte kommunistene for å utvikle sentrale, regionale og lokale organer på tvers av yrker og samfunnslag som forutsatte en langt tettere og dypere organisering av motstanden enn det de sivile hjemmefronthjemmefrontlederne fant hensiktsmessig og tilrådelig.

Våren 1942 forsøkte kommunistene uten synderlig hell, men med betinget støtte fra den daværende illegale LO-ledelsen, å spre faglige paroler til de fagorganiserte som oppfordret til boikott av alt «tyskerarbeid». Imidlertid ble denne linjen prompte imøtegått av DNAs illegale sentralledelse som hevdet at disse bestrebelsene representerte en uansvarlig og aktivistisk linje (Fri Fagbevegelse).

Noen måneder senere (i september 1942) fikk imidlertid KK og den samme DNA-ledelsen den illegale fagbevegelsen med seg på å innlede en kontingentstreik for å diskreditere lederne av det nazifiserte LO. For det illegale faglige utvalget, som i utgangspunktet ikke hadde ivret for en slik aksjon, endte det hele med en heller ydmykende retrett da tyskerne truet med henrettelser av lokale tillitsvalgte.

Det er liten tvil om at demoraliserende utfallet av kontingentstreiken i vesentlig grad bidro til å svekke innstillingen blant fagforeningsledere til nye aksjoner mot okkupasjonsregimets regulering av arbeidskraft for tyske krigsformål.

Etter Quislings kunngjøring av «Loven om nasjonal arbeidsinnsats» i februar 1943 tok de sivile hjemmefrontlederne et skritt i retning av NKPs linje mot NS-regimets arbeidskraftmobilisering. Men det var først et år senere at hjemmefrontledelsen viste seg villig til å ta tyren ved hornene da den blåste i luren mot registreringstiltakene som NS-regimet iverksatte for innrullering av tre hele årsklasser til Arbeidstjenesten.

Kampen mot AT våren 1944 ble også fulgt opp med proklamasjon som for førte gang bekjentgjorde eksistensen av en sentralledelse for den sivile motstand. I tillegg kom iverksettelsen av rekke administrative og motstandspolitiske instrukser til KKs lokale organisasjonsledd for å utvikle og styrke den sivile motstanden ute i distriktene. Fra å være et overordnet kontaktledd for de sentrale yrkesgruppene og de lokale sivile kontaktpunktene, antok KK-sekretariatet karakter til å bli en mer fullverdig generalstab.

Den militære motstanden

På det militære området mente kommunistene at motstandsbevegelsen måtte ta sikte på å innlede en væpnet frigjøringskrig. Men dette forutsatte både et nært samarbeid andre sentrale hjemmefrontorganisasjoner, omfattende våpenhjelp fra allierte myndigheter, samt betydelig oppslutning innenfor de fleste samfunnslag og grupper i befolkningen. Det var således et langsiktig perspektiv på motstandskampen.

Hva angikk NKPs egne kadre, måtte partiet tilkjempe seg enn sentral rolle i arbeidet for å utvikle motstanden en slik retning. Men partisankrigen ville forutsatte en større tilslutning fra andre deler av hjemmefronten, det var ikke en krig kommunistene kunne utløse på egenhånd.

Selv om holdningskampen mot okkupasjonsregimet var selve bindevevet i den norske hjemmefronten, måtte det viktigste siktemålet med motstanden i Norge likevel være å svekke okkupasjonsmaktens økonomiske og industrielle utnyttelse av Norge, og slik også ramme den tyske krigsmakten. For å oppnå en slik effekt mente partiledelsen at motstandsbevegelsen måtte ty til sabotasje som sitt fremste virkemiddel.

Men hva la egentlig NKP og partilederen Peder Furubotn i begrepet sabotasje? Innenfor fremstillinger av motstandskampen har den norske sabotasjediskursen vært ensbetydende med utøvelse av voldsmakt. Men i sin opprinnelige form hadde sabotasjebegrepet et ikke-voldelig innhold. Sabotasje kunne like gjerne utføres av arbeidere og bedriftsledere uten voldsbruk gjennom forstyrrelser og forsinkelser av produksjonen i langt mer stillferdige og kamuflerte former (enn sprengningsanslag med væpnede sabotører). Og om arbeiderne forlot sine tyskeranlegg og dro hjem for å søke seg annet arbeid, ville det selvsagt utgjøre en demonstrativ og risikabel aksjonsform, men like fullt uten bruk vold.

Våren 1942 synes åpenbart Furubotn å ha hatt stor tro på at slike ikke-voldelige aksjonsformer skulle kunne utløses i bredere skala i bedrifter og anleggsplasser. Disse forhåpningene viste seg snart urealistiske. Dersom det hadde lyktes å utløse dem blant de fagorganiserte arbeiderne, er ikke vanskelige å tenke seg at denne ikke-voldelige sabotasjen ville hatt større effekt enn det noen fåtallige sabotører kunne klare med sprengstoff. Men frykten for at det tyske okkupasjonsregimet ville knekke slike streike- og boikott-aksjoner gjennom nye massehenrettelser og arrestasjoner, var åpenbart for stor, også blant NHMs egne tilhengere.

Sabotasje som politisk virkemiddel

Hva angår den militære frihetskampen, er det viktig å merke seg at NKPs programmatiske mål om trinnvis å utvikle den norske motstanden til en væpnet folkekrig mot okkupasjonsmakten aldri ble distribuert til noen større krets av lesere gjennom partiets undergrunnsaviser. Partiets daværende hovedorgan «Friheten» hadde så sent som våren 1943 tatt sterk avstand fra attentater mot representanter for okkupasjonsregimets politiorganer fordi dette i neste omgang ville ramme motstandsbevegelsen i langt større grad enn okkupasjonsregimet.

Likevel var det nettopp et slikt attentat som i august 1942 fikk norske hjemmefront- og eksilorganer til å rette søkelyset den kommunistiske motstanden. Aksjonen mot Statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate, som Osvald-gruppa utførte, skjedde før Asbjørn Sunde etter påtrykk fra Furubotn påtok seg rollen som leder for partiets sabotasjeapparat, og den hadde neppe blitt godkjent av NKPs sentralledelse.

Sprengningen var foranlediget av to vidt forskjellige oppdrag som Sunde hadde fått Politigruppas leder, Asbjørn Bryhn. Ettersom NKP-ledelsen ikke var ansvarlig for denne aksjonen, og denne type aksjonsformer heller ikke inngikk i partiets daværende retningslinjer, ble kommunistene påført et motstandspolisk ekstremiststempel som baserte seg på en rekke overdrivelser og feilslutninger (Ref. sammenlikninger med Kretsens partisanbrev).

Hva angikk NKPs propaganda for en aktivisering av motstanden, inntraff et større omslag sommeren 1943. Denne omleggingen var del av en overordnet strategi for å øke oppslutning om partiets krigspolitikk. NKP-ledelsen søkte nå å profilere seg som en selvstendig fraksjon av hjemmefronten en mere offensiv motstandspolitikk.

Disse endringene ga seg utslag i en mer aktivistisk retorikk i partiets aviser, og i fornyede anstrengelser på å utvikle partiets sabotasjeapparat, som var blitt avbrutt av arrestasjoner senhøsten 1942. Fra sensommeren utførte partiets sabotasjeorganisasjon (les Osvald-gruppa) flere anslag mot jernbanelinjer og kraftledninger.

Med dette anså ikke lenger NKP primært sabotasjen som et økonomisk og militært virkemiddel, men vel så mye et politisk verktøy. Kommunistene antok at sabotasjehandlinger ville kunne bidra til økt oppslutning om partiets krigspolitikk og i neste omgang utvikle den norske motstanden i retning av en mer total krig mot okkupasjonsregimet. Vi kan derfor si at NKPs propaganda og sabotasjepolitikk stod i et symbiotisk forhold til hverandre. Men partiledelsen argumenterte også for at en slik aktivisering av motstanden ville styrke den pågående holdningskampen, som langt flere enn kommunistene mente var havnet i en bakevje.

Hjemmefrontlederne går inn for en viss aktivisering

Noen måneder etter denne radikaliseringen, inntraff det også merkbare endringer i de autoritative hjemmefrontorganenes forhold til bruken av sabotasjevåpenet og synet på involvering av hjemlige motstandsgrupper som del av de allierte stormaktenes asymmetriske krigføring.

I et brev til statsministeren (15. november 1943) gjorde den sivile og militære hjemmefrontledelsen det klart at den nå var innstilt på å godta slik krigføring, som også omfattet hjemlige motstandsgrupper, så sant de var godkjent av allierte og norske myndigheter og hadde en rasjonell militær begrunnelse som gjorde dem regningssvarende i forhold til tyske represalier.

I mars 1944 hadde Milorgs leder Jens Chr. Hauge gått et skritt videre og fått norske militære myndigheter med seg på at organisasjonen skulle forberede seg på væpnede aksjoner – for både å kunne støtte den sivile motstanden (likvidasjoner og politisk sabotasje) og utføre sprengstoffsabotasje mot industrielle produksjonsanlegg, forsyningslagre og kommunikasjonsmidler.

I mai samme år oversendte SL en oversikt (datert 9. mai til Militærkontoret i Stockholm) over prioriterte industrimål til norske myndigheter og meddelte at Milorg var rede til å igangsette industrisabotasje. Med dette signaliserte også Milorg-ledelsen at den ikke bare ønsket å bistå innsendte spesialoperasjoner, men også ønsket å inneha langt mer operativ rolle i forhold til utvelgelse, planlegging og gjennomføring av slike aksjoner.

Selv om Milorg inntil videre manglet både alliert autorisasjon som kapasitet til å iverksette en slik krigføring, var SLs de prinsipielle motforestillinger mot deltakelse mer eller mindre overvunnet.

Det er også grunn til å feste seg ved Milorg-ledelsens begrunnelser for en slik aktivisering. Behovet for å svekke den tyske krigsmaktens militære potens så vel i Norge som på de større frontavsnitt ble selvsagt understreket. Et annet og nesten like viktig argument var behovet for å støtte oppunder den sivile motstanden. Men det var også to andre grunner.

Den første av dem, ønsket om å gi milorg-jegernes en viss kamptrening, lar jeg ligge. Men det siste argumentet (som Hauge formulerte) nødvendigheten av å styrke milorg-mannskapenes disiplin og moral – med særlig ettertrykk på moral i betydningen kampmoral, kan vi godt dvele litt ved. For akkurat på dette punktet synes ikke Hauge å ha vært så langt unna kommunistenes postulat om at sabotasjehandlinger kunne utløse ny og økt kampvilje i befolkningen.

Fra forsommeren 1944 eksisterte det ikke lenger noen grunnleggende uenighet om innholdet i hjemmefrontens militære verktøykasse. Likeledes delte den sivile hjemmefrontledelsen kommunistenes oppfatning om at den brede motstanden burde utvides og at kampen mot okkupasjonsregimets arbeidskraftreguleringer følgelig måtte trappes opp.

De motstandspolitiske forskjellene mellom de autoritative hjemmefrontkreftene og NKP hadde ikke på noe tidspunkt vært mindre. Årsakene til at hjemmefrontledelsen ville holde kommunistene på en armlengdes avstand, lå derfor ikke primært på et politisk eller ideologisk plan.

NKPs ønske om representasjon i den sivile og militære hjemmefrontledelsen

Som jeg allerede har antydet tok NKP-ledelsen flere initiativ for å utvikle et mer formalisert og institusjonelt samarbeid med andre sentrale motstandsaktører på et overordnet nasjonalt nivå. I 1942 og 1943(og godt forut for kampanjen for Frihetsrådet våren 1944) søkte partiet ved flere anledninger å tilskynde en slik utvikling gjennom brev og samtaler med representanter for hjemme- og utefronten. Partiet mottok aldri noen offisielle eller skriftlige svar fra norske utemyndigheter eller sentrale hjemmefrontorganer.

Imidlertid synes det klart at slike problemstillinger ble drøftet på mer uformelt grunnlag med representanter for den militære hjemmefrontledelsen sommeren/høsten 1942 da NKPs militære leder, Ragnar Nordli, forhandlet med Knut Møyen og Jens Chr. Hauge om sammenslåing av partiets militære grupper med Milorg, og dernest et drøyt år senere da NKP-lederne Ørnulf Egge og Roald Halvorsen møtte to fremtredende sivile hjemmefrontledere Tor Skjønsberg og Aage Biering.

Etter møtet med kommunistene i slutten av oktober 1943 ble spørsmålet om NKP-representasjon luftet med en rekke andre sentrale hjemmefrontledere. Intensjonen med sonderingene til Skjønsberg og Biring var utvilsomt å ansvarliggjøre kommunistene og forhindre en ytterligere aktivistisk utglidning fra dem. Men noen videre dialog omkring denne strategien synes ikke å ha forekommet ettersom forslaget om å slippe til NKP strandet på bastante motforestillinger fra DNAs representanter i den sivile og militære hjemmefrontledelsen.

Dette vetoet må vi først og fremst tilskrive det tradisjonelle fiendskapet og fortsatt pågående konkurranseforholdet mellom de to ideologiske retningene i arbeiderbevegelsen. At NKP ble avskåret fra representasjon i den norske motstandsbevegelsens sivile og militære lederorganer høsten 1943, skyldtes ikke primært partiets motstandspolitikk, men var snarere et utslag av den tradisjonelle maktkampen mellom sosialdemokrater og kommunister innenfor arbeiderbevegelsen.

Dette representasjonsspørsmålet må på sett og vis ha fremstått som en gordisk knute. Hvordan skulle kommunistene tøyles når de ikke kunne tas inn i varmen? Pengeoverføringer og uformelle samarbeidsordninger innenfor avgrensede sektorer av motstandsbevegelsen kunne kanskje ha hatt en viss effekt. Men da pressestøtten til NKPs illegale aviser stoppet opp ved utgangen av 1943, på grunn av arrestasjoner innenfor presseledelsen, fantes det åpenbart ikke mange strenger å spille på med tanke på å kunne føre en mer konstruktiv motstandspolitisk dialog med kommunistene.

I utgangspunktet ønsket ikke hjemmefrontlederne noen uavhengige og konkurrerende fraksjoner, og fremfor alt ingen organisert opposisjon som kunne så tvil om ledelsens konstitusjonelle og demokratiske program. Men det fikk de tilgangs da NKP i februar 1944 fremmet anklager om feighet og udugelighet og autoritære etterkrigsplaner. Om tanken på å ta kommunistene inn i ledelsen hadde fortont seg som en problematisk men mulig løsning høsten 1943, var en slik opsjon helt utenkelig noen måneder senere.

Selv om hjemmefrontlederne lyktes med å ta brodden ut av kommunistenes kampanje for et norsk frihetsråd (etter mønster fra Danmark) med sin radiokringkastede og regjeringsstøttede proklamasjon til befolkningen i mai 1944, svarte kommunistene med å kreve representasjon i den nå bekjentgjorte ledelsen. NKPs krav og appeller om representasjon i den nasjonale ledelsen for den nasjonale motstandsbevegelsen vedvarte frem til våren 1945.

*   * *

NKPs krav om deltakelse i hjemmefrontledelsen kom også opp på et møte i Stockholm som de to statsrådene Trygve Lie og Terje Wold avholdt med en delegasjon fra hjemmefrontledelsen i begynnelsen av november 1944. I protokollen fra dette møtet gjengis HLs offisielle begrunnelse for avvisningen av representasjonskravet.

Her heter det: «Ingen er hittil kommet inn i Hjemmefrontens ledelse som representant for et bestemt politisk parti, og det er ingen grunn til å bryte med de prinsipper som hittil er fulgt ved å sette det kommunistiske parti i en særstilling».

Hvorvidt NKP hadde kommet i noen politisk særstilling med ett eller to medlemmer i hjemmefrontledelsen, kan imidlertid diskuteres. For den illegale ledelsen i DNA hadde fra juni 1942 vært representert med de fire representantene Halvard Lange, Eugen Johannessen, Frank Hansen og Arnfinn Vik, hvorav de tre siste frem til september 1940 hadde bekledd vervene som henholdsvis leder, nestleder og sekretær for Oslo Arbeiderparti.

Komplementære problemstillinger

Jeg skal prøve å sammenfatte mine analyser og konklusjoner i noen enkeltstående momenter:

De hjemlige motstandsledernes politiske førkrigspreferanser later bare i mindre grad til å ha influert på innstillingen til kommunistene som deltakere i den norske motstandskampen, (i hvert fall om vi avgrenser oss til perioden forut for september 1939 og frem til 9. april). Generelt synes de borgerlige hjemmefrontaktørene å ha vært lite opptatt av kommunistenes revolusjonære fortid og tidligere klassekampretorikk, selv om vi også her finner enkelte innslag av tradisjonell antikommunisme.

Hva angikk DNAs ledere, som for en stor del selv hadde vært overbeviste marxist-leninister, lå heller ikke hunden begravet her. Sosialdemokratenes sterke mistro til kommunistene dreide ikke primært om NKPs politiske visjoner eller politiske program, men snarere om erfaringsgrunnlaget som DNAs politiske og faglige tillitsvalgte hadde høstet gjennom mellomkrigstidens brytninger med kommunistpartiets ledere om hegemoniet i arbeiderbevegelsen.

NKPs politikk i tidsrommet som lå mellom utbruddet av verdenskrigen og det tyske overfallet på Norge, bidro imidlertid til en ny og forsterket stigmatisering. Forsvaret av den sovjetiske aggresjonspolitikken mot Finland gjorde partiet forhatt. Likevel var det ikke NKPs politikk i denne perioden, men snarere partiets opptreden de første seks månedene etter 9. april som representerte største «historiske» omdømmeproblemet.

DNAs motstandsledere synes særlig å ha festet seg ved kommunistenes dedikerte deltakelse i fagopposisjonen sommeren 1940 hvis politikk ble ansett å ha foranlediget til det tysk-dikterte lederskiftet i LO i slutten av september samme år. Det er liten tvil om at den sosialdemokratiske forbitrelsen over kommunistenes ønske om å underminere oppslutningen om den daværende LO-ledelsen, (og åpne LO-apparatet for tillitsvalgte med en mer NS-vennlig innstiling,) la nye stener til byrde for det svært anstrengte forholdet mellom norske sosialdemokrater og kommunister.

Heller ikke innenfor borgerlige hjemmefrontkretser kan NKPs utilslørte politiske og konstitusjonelle angrep på regjeringen og Stortinget etter 9. april, samt partiets påfølgende agitasjon for en fredsavtale med Tyskland, ha gått under radaren. Isolert sett er det imidlertid lite som tyder på at NKPs mindre flatterende opptreden i 1940 la noen større hindringer i veien å oppnå kontakt med borgerlige motstandsfolk, verve nye medlemmer til sine illegale organisasjoner, eller for den slags skyld å rekruttere nye kadre fra DNAs ungdomsbevegelse.

Blant borgerlige hjemmefrontaktører er det også vanskelig å se at NKPs tradisjonelle politiske og organisatoriske bånd til Sovjetunionen i noen større grad influerte på holdningene til den kommunistiske motstandsbevegelsen. De sosialdemokratiske hjemmefrontledernes aversjoner mot kommunistenes bindinger til Sovjet bunnet ikke i tradisjonell russerfrykt, men må snarere tilskrives NKPs instrumentelle rolle som Komintern-organ og NKP-kadrenes blinde lojalitet til sovjetiske partinstanser.

Hos politikere og byråkrater på utefronten synes imidlertid vurderingene av kommunistenes undergrunnsvirksomhet å ha hatt sterkere koblinger til engstelsen for sovjetisk ekspansjonisme. I London-regjeringen og blant ledende sosialdemokratiske statsråder var russerfrykten så vidt påtakelig at den ble registrert og kommentert på alliert hold. Men denne uroen for en sterkere sovjetisk involvering i den pågående motstandskampen i Norge ble neppe utslagsgivende for hjemmefrontorganenes avgrensninger til den kommunistiske motstandsbevegelsen.

Det mer klassiske spion- og femtekolonne-stempelet som kommunistene allerede var blitt påført (av norske politiske institusjoner og presseorganer) gjennom sin prosovjetiske opptreden høsten 1939 og vinteren 1940, finner vi også enkelte spor av innenfor motstandsbevegelsen under okkupasjonen. Men slike forestillinger synes likevel ikke å ha hatt noen fremtredende plass innenfor den sivile og militære hjemmefrontledelsen.

De borgerlige hjemmefrontlederne ville gjerne bidra til utformingen av et politisk fellesprogram som kunne bli utgangspunkt for politisk konsens om de økonomiske og sosiale gjenreisningsoppgavene for etterkrigstiden. Men de fleste av dem synes å ha vært lite opptatt av det parlamentariske og partipolitiske grunnlaget for denne politikken. Borgerlige hjemmefrontledere later i sin alminnelighet heller ikke til å ha vært synderlig bekymret for at de første stortingsvalgene etter frigjøringen kunne bane vei for et stort eller mellomstort prorussisk arbeiderparti

For DNAs politiske og faglige ledere representerte krigssårene en forlengelse av partiets kamp for å bekjempe og isolere NKP. Men DNA-ledernes uro for utviklingen av det innbyrdes styrkeforholdet mellom de to partiene etter okkupasjonen dreide seg i vesentlig grad om hegemoniet i arbeiderbevegelsen og om maktposisjoner innenfor fagbevegelsen. Usikkerheten forbundet med oppslutningen om DNA andre innenrikspolitiske arenaer etter frigjøringen handlet i første rekke om konkurransen med de borgerlige partiene.

Flere sentrale hjemmefrontaktører (Hauge og Gjelsvik) har i senere fremstillinger hevdet at kommunistenes angivelig manglende omtanke for sikkerheten, både i den daglige utøvelsen av sin egen virksomhet – og i forhold til deres forbindelser med andre hjemmefrontorganisasjoner, i vesentlig grad bidro til å innskrenke de autoritative hjemmefrontkreftenes vilje til å samarbeide med kommunistene.

Det er riktig at sikkerhetsvurderinger var et tungtveiende aspekt ved utførelsen av det individuelle og kollektive motstandsarbeidet. Det er heller ingen tvil om at større anslag mot bestemte organisasjoner (f.eks. arrestasjonene innenfor Milorg i Oslo vinteren og sommeren 1943 i forhold til SLs samarbeid med NKPs militære representanter) eller sektorer av motstandsbevegelsen (Pressekrakket) la hindringer i veien for videre interaksjon og trolig bidro til større skepsis vis-a-vis kommunistene. Med et mulig unntak for Milorgs-ledelsen høsten 1943 og NKPs representasjon i FU vinteren 1944, er det imidlertid lite tyder på at hensynet til sikkerheten var utslagsgivende for de autoritative hjemmefront-organisasjonenes vegring mot å trekke kommunistene med i ledelsen.Riktignok berøres sikkerhetsspørsmålet i hjemmefrontledelsens argumentasjon mot frihetsrådet (som NKP agiterte for våren 1944). Men de sikkerhetsmessige innvendingene var sekundære i forhold til andre organisatoriske og operative aspekter ved dette forslaget, og de rettet seg utelukkende mot den organisasjonsmodellen som Frihetsrådet representerte – ikke mot den kommunistiske motstandsbevegelsen som sådan.

Avslutning

Kort oppsummert viser denne avhandlingen at de autoritative eksil- og hjemmefrontorganenes problematiske forhold til kommunistene ikke først og fremst handlet om relevante eller irrelevante strategier for motstanden i Norge, men snarere dreide seg om kontroll og ledelse av den hjemlige motstandsbevegelsen.

Vi kan godt si at Hjemmefrontledelsens konflikter med den kommunistiske motstandsbevegelsen bar preg å være «en krig i krigen», i hvert fall om vi legger de mest turbulente vinter- og vårmånedene av 1944 til grunn.

Men om vi ser kampen mot okkupasjonsregimet i et mer vidstrakt og kronologisk perspektiv og trekker linjene frem til frigjøringen i mai 1945, fremsto ikke kommunistene som noen «fiende» i ordets egentlige betydning, men mer som «brysom alliert».

I løpet av ettervinteren og våren 1945 synes engstelsen seg for at kommunistene ville legge kjelker i veien for en bredere oppslutning om hjemmefrontledelsens paroler, å ha fortatt seg merkbart. Innenfor hjemmefrontledelsen eller regjeringen hersket det heller ikke noen større tvil om at NKP stilte seg bak frihetskampens overordnede mål om konstitusjonell og politisk restaurasjon av det norske førkrigssamfunnet.

Med sine organisasjoner disponerte kommunistene et sett med ressurser som både den sivile og militære hjemmefront-ledelsen ønsket å kunne trekke visse veksler på. Og gjennom sitt samarbeid med kommunistene på lavere nivå kunne den konsoliderte hjemmefrontledelsen, foruten å føre et visst tilsyn med kommunistene, også høste enkelte verdifulle synergier i den siste fasen av motstandskampen.

Takk for oppmerksomheten!

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide foredro om Status og utfordringer for Norge i Oslo Militære Samfund mandag 1. oktober 2018.

Arkivfoto: Anders Fjellestad, FMS


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Foto: NTB Scanpicx Vegard Wivestad Grøtt

Høstsemesterets foredrag er nå publisert. Vi ønsker våre medlemmer og spesielt inviterte gjester velkommen til en spennende høst i Oslo Militære Samfund. Er du ikke medlem, kan du lese mer om veien mot medlemskap her.

Under finner du en oversikt over hva vi byr på fra talerstolen i OMS denne høsten. Du vil også se de i søylen til høyre på nettsiden vår.

Mandag 1. oktober
*   Utenriksminister Ine Eriksen Søreide «Status og utfordringer for Norge»

Mandag 8. oktober
*   TV2-journalist og forfatter Øystein Bogen «Russlands hemmelige krig mot Vesten»

Mandag 15. oktober
*   Førsteamanuensis Frode Færøy ved Norges Hjemmefrontmuseum «Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstands-bevegelsen i Norge under 2. verdenskrig»

Mandag 22. oktober
*   Kaptein Brage Reinaas, Telemark bataljon «NATOs snubletråd mot Russland»

Mandag 29. oktober
*   General (R) James E. Cartwright, Center for Strategic and International Studies “Strategic implications of a US-China arms race».

Mandag 5. november
*   Professor Katarzyna Zysk, Institutt for Forsvarsstudier ”Nordområdene og Nordflåtens rolle i russisk militær doktrine og strategi – implikasjoner for Norges strategiske veivalg

Mandag 12. november
*   Oblt. Palle Ydstebø, Krigsskolen «Offensiven som avgjorde første verdenskrig. 100 år siden begynnelsen på moderne krigføring.»

Mandag 19. november
*   Forfatter og historiker Torbjørn Færøvik «Dragen og elefanten – er Kina og India på kollisjonskurs?»

Mandag 26. november (Kalkunaften)
*   Professor Tom Kristiansen, Universitetet i Oslo «General Otto Ruges rolle under 2. verdenskrig»

Mandag 3. desember
*   Politileder Grete Lien Metlid, Oslo Politidistrikt ”Blir samfunnet stadig mer utrygt?”