Skip to content

Mandag 25. februar 2019, foredro oberst (P) Jørn Buø med foredraget «Reservister – kapital for nasjonal beredskap og sikkerhet».

Lytt til podcast fra foredraget her:

Du kan lese foredraget her (PDF):

Reservister – foredrag

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her. Lytt til våre podcaster her: Podbean eller i f.eks. iTunes.

Mandag 18. februar gjestet viseadmiral Ketil Olsen, sjef Militærmisjonen i Brussel (MMB) Oslo Militære Samfund og avleverte foredraget: Status og utvikling i NATO – sett fra et norsk ståsted med.

Lytt til podcasten her:


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her. Lytt til våre podcaster her: Podbean eller i f.eks. iTunes.

Foto: Forsvaret

Sjef Etterretningstjenesten avholdt sitt årlige foredrag i Oslo Militære Samfund, mandag 11. februar 2019. Dette etter fremleggelsen av rapporten Fokus 2019.

Innledning til Fokus 2019:

Hele rapporten kan leses ved å følge denne lenken (Forsvaret.no).

«Da tjenestens første Fokus utkom i 2011, trakk vi fram at det utenrikspolitiske bildet var mer sammensatt og flytende enn tidligere. Denne trenden vedvarer, og bidrar til et trusselbilde som øker i kompleksitet.

Utenlandske statlige og ikke-statlige aktører benytter et bredt spekter av virkemidler, som igjen kan ramme mål innenfor flere sektorer.

Etterretningstjenesten skal gjennom Fokus synliggjøre viktige sider av analysearbeidet og bidra med et godt fundert grunnlag for offentlig meningsutveksling. Samtidig er det utfordrende for tjenesten å ikke  kunne benytte gradert informasjon. 

Dette betyr at det vil være områder som Etterretningstjenesten følger som ikke er dekket i Fokus. Like fullt representerer Fokus en bred vurdering av land, regioner og tema vi forventer vil ha vesentlig sikkerhetsmessig betydning for Norge i det kommende året. 

Sekundært peker Fokus på utviklingstrekk som kan få sikkerhetsmessig betydning innenfor en horisont på fem til ti år.»

Lytt til podcast fra foredraget her:

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer.

Alle våre foredrag er for våre medlemmer og spesielt innbudte gjester.

 

Mandag 28. januar 2019 gjestet professor Janne Haaland Matlary Oslo Militære Samfund.

Du kan lytte til foredraget (podcast) iTunes eller hvor du lytter til podcaster. Abonner gjerne på OMS Podcast.

Du kan søke medlemskap i OMS ved å følge denne linken.

Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Forsvarssjefens tale i Oslo Militære Samfund, 22. januar 2019
Admiral Haakon Bruun-Hanssen

Innledning
Kjære alle sammen
Godt nytt år!
Denne våren starter arbeidet med en ny langtidsplan for Forsvaret. Regjeringen planlegger å
fremme denne for Stortinget våren 2020. Forsvarsminister Frank Bakke Jensen ga fra denne
talestolen den 7. januar uttrykk for en politisk vilje til økt satsing på Forsvaret i årene
fremover, og at mitt fagmilitære råd også denne gang skal veie tungt i utarbeidelse av
planen.
Det er jeg glad for. En økt satsing på Forsvaret er helt nødvendig. I mitt fagmilitære råd som
ble gitt til den nåværende langtidsplanen, beskrev jeg «en nøktern forsvarsstruktur». I media
ble dette omtalt som «et minimumsforsvar». I dag er realiteten at det minimumsforsvaret
ikke lenger er minimum. Det er for lite til at Forsvaret over tid kan klare våre forpliktelser
nasjonalt og internasjonalt.
Langtidsplanen som ble vedtatt i 2016 utvikler Forsvaret i riktig retning. Vi står altså ikke
overfor noen omfattende omlegging av Forsvaret. Mye godt arbeid har blitt gjort de siste
årene med å få det vi har til å virke, effektivisere støttestrukturen, og å legge grunnlaget for
nye investeringer.
På flere områder er en styrking av strukturen imidlertid nødvendig. Vi må ha større kraft og
høyere tempo i arbeidet med å styrke forsvarsevnen vår. Og vi må ha fokus på de områdene
hvor utholdenheten og evnen til tilstedeværelse ikke er god nok. Dette gjelder i dag først og
fremst vår maritime kapasitet og våre landstyrker.
2% målet er et politisk spørsmål. For meg handler det om å gi gode fagmilitære råd om
hvordan Forsvaret bør utvikles og styrkes fremover for å bevare sin relevans i en verden som
er i stadig utvikling. Det innebærer selvfølgelig å sikre at det kan løse de oppgaver som
forventes.
Endringer i det sikkerhetspolitiske landskapet, endrede forventninger til Norge som alliert i
NATO, samt den teknologiske utvikling og forventede avvik fra målsettingene i gjeldende
LTP, er alle viktige forhold som må påvirke utvikling av Forsvaret.
Jeg vil vie store deler av dagens foredrag til disse forholdene og starter med den
sikkerhetspolitiske utviklingen.
2
Utviklingen i sikkerhetssituasjonen
De sikkerhetspolitiske utfordringene har ikke endret form eller karakter siden 2014.
Imidlertid er motsetningene på alle plan blitt mer spisset og tydeligere, og utviklingen har på
mange områder gått raskere enn man anslo for fire år siden. Situasjonen vurderes derfor
mer alvorlig i dag enn tidligere.
USA, Kina og Russland er i skarp konkurranse med hverandre om global og regional
innflytelse. Stormaktene tar seg mer til rette og tilsidesetter internasjonale avtaler. Den
internasjonale orden, som er bygget opp i kjølvannet av annen verdenskrig, blir utfordret.
Denne utviklingen kan true småstatenes posisjon, handlefrihet og sikkerhet.
Russland og USA, hver på sin måte, har størst innflytelse på norsk sikkerhets- og
forsvarspolitikk. Imidlertid bør vi ikke glemme Kina og deres økende interesse for Arktis og
Nord-områdene. Dette er en utvikling som følges nøye.
Russland har fortsatt opprustningen av sin militære evne. Likeså har utviklingen av nye
militære kapasiteter hatt prioritet på tross av en svekket nasjonaløkonomi. Militærmakten
blir brukt til å fremme russiske interesser, og utplasseringen av våpensystemer langs hele
Russlands vestlige og nordlige grense er egnet til å utfordre NATOs bevegelsesfrihet.
I våre nærområder fortsetter russisk trening og øving med økende omfang og kompleksitet.
Ikke varslede øvelser demonstrerer evnen til hurtig iverksetting av militære operasjoner.
Testing og utplassering av nye våpensystemer fortsetter. Moderne missilsystemer utplassert
på land, på sjøen og på fly dekker hele Norge og Barentshavet. Bastionkonseptet øves til
stadighet. Den militære evnen er kontinuerlig tilstede og varslingstiden er redusert til et
minimum. Det stiller økte krav til norsk militær tilstedeværelse og reaksjonsevne.
Russland har utviklet mellomdistanse kjernevåpen, i strid med INF-avtalen, som kan gi en
strategisk avskrekkingseffekt i det europeiske teater. Russland kan også skape en
konvensjonell overlegenhet i Europa, riktignok begrenset i tid og rom. En betydelig
førsteslagsevne samt trusselen fra kjernevåpen, kombinert med ulike destabiliserende tiltak
skaper en betydelig forverret sikkerhetsutfordring. Mangelen på velfungerende dialog
mellom Russland og NATO øker faren for misforståelser og strategiske feilvurderinger i en
tilspisset situasjon.
Russlands annektering av Krim i 2014 og støtten til opprøret i Donbass vakte harme i Europa
og NATO. Blokaden av Kertsj-stredet og arrestasjonen av ukrainske marinefartøy i 2018
vakte ikke like sterke reaksjoner. Hendelsen var imidlertid en ren maktdemonstrasjon og et
signal til omverdenen om at Azov-havet reguleres av Russland, med makt om nødvendig.
Sett med norske øyne bør dette være bekymringsfullt.
I Ukraina har Russland vist at de også mestrer langvarige operasjoner. Den typen
lavintensitet operasjoner vi har vært vitne til de siste 4 årene, binder store styrker i det
3
ukrainske forsvaret og utfordrer deres utholdenhet. For å holde stand mot opprøret er den
ukrainske hær doblet i størrelse siden 2014.
I en årrekke har Russland signalisert misnøye med NATOs nærvær i Baltikum og Østersjøen.
De siste 18 månedene er tilsvarende misnøye signalisert i våre nærområder. Simulerte
angrep på norsk militær infrastruktur og allierte styrker i Norge svekker tilliten og skaper
betydelig usikkerhet om russiske intensjoner. Forstyrrelsene av GPS-signaler i Finnmark
under øvelse Trident Juncture i fjor, påvirket ikke bare den sivile luftfarten. De skaper også
militære dilemma.
Russland er ikke utelukkende en militær utfordring. Russerne er eksperter på å utnytte
gråsonen mellom fred og krig. Irregulære operasjoner, cyberangrep, likvidering,
manipulering, falske nyheter og propaganda er alle midler som Russland har benyttet for å
svekke eller destabilisere politisk samhold innad i nasjoner, eller mellom nasjoner. Vi kan
ikke se bruken av dette som enkelthendelser, men må erkjenne det som en bevisst strategi
for å utfordre vårt styre- og levesett. Det er en utfordring som må tas på alvor og som vi må
etablere tiltak mot.
Den internasjonale terrorisme er ikke død. ISIL har mistet majoriteten av det territoriet de
kontrollerte, men fortsatt utgjør de en betydelig trussel og evner å spre sin ideologi. Nye
celler i Øst-Asia, Afghanistan og SAHEL vekker nå bekymring. Omfanget av terrorangrep i
Europa har gått ned siden 2015, men evnen og viljen til å angripe vestlige mål er fortsatt
tilstede. I land som Frankrike og Belgia er fortsatt store politistyrker og militære soldater
bundet opp i beskyttelse av befolkningen i sentrale knutepunkter for ferdsel. Disse tiltakene
krever store menneskelige ressurser. I et eventuelt hjemlig scenario vil Politiets ressurser
raskt uttømmes, og i befolkningstette Sør-Norge har Forsvaret svært begrenset
personellmengde til rådighet for å støtte politiet.
Utviklingen i NATO
NATO har respondert fortløpende på utviklingen i sikkerhetssituasjonen siden 2014.
Tiltakene fra toppmøtene i Cardiff og Warszawa er implementert. Reaksjonsevnen er bedret,
styrker er utplassert i Baltikum og Svartehavsregionene, forsvarsplaner for utvalgte områder
er på plass, og arbeidet med å utvide og styrke kommandostrukturen er kommet godt i gang.
Vedtaket fra toppmøtet i Brussel i 2018 om å øke reaksjonsevnen og slagkraften ytterligere,
er et tegn på at den sikkerhetspolitiske situasjonen vurderes mer alvorlig enn tidligere.
Initiativet har fått betegnelsen «4 ganger 30» og betyr at NATO samlet skal kunne stille 30
bataljoner, 30 krigsfartøy og 30 jagerflyskvadroner tilgjengelig i NATOs område innen 30
dager. Denne forpliktelsen kommer i tillegg til NATOs hurtige reaksjonsstyrker, NRF.
Alle medlemsland forventes å bidra i dette initiativet. Hvilke land som skal bidra med hva er
ennå ikke besluttet, men det er rimelig å anta at Norge, ut fra militær størrelse, må bidra på
alle tre områdene. Slike bidrag kan ikke oppfylles med dagens struktur, og vil kreve et større
volum av landstyrker og maritime kampfartøy.
4
Nordområdene og Atlanterhavet har fått økt oppmerksomhet i NATO, og stabilitet i
nordområdene har vært og er sentralt for norsk sikkerhetspolitikk. Utsagnet «Norge er NATO
i nord» tilkjennegir en politikk der vi mener det er norske fartøyer og fly som bør drive
overvåkingen i nordområdene. Skal vi få støtte for dette synet, er det avgjørende at vi forstår
NATOs interesser og bekymringer i denne regionen, og at vi selv evner å løse oppdrag på
alliansens vegne.
De senere årene er det kapasiteten til de stadig mer stillegående russiske multi-rolle ubåtene
som bekymrer. Dette er missilbærende ubåter som kan true landmål i Europa eller USA, og
kan angripe forsterknings- og forsyningstransporter mellom USA og Europa, samt kritisk
viktige militære plattformer som sikrer disse transportene.
Antallet russiske ubåter er relativt lavt, men samtidig har de et betydelig skadepotensial. Å
holde kontroll på deres nærvær er derfor avgjørende. Å lokalisere disse båtene er blitt stadig
mer utfordrende, og innsatsen rettes inn mot å finne dem før de kommer ut i Atlanterhavet.
NATO øker vektleggingen av anti-ubåt operasjoner og ber nasjonene anskaffe flere
plattformer og heve kompetansen på dette området. Skal politikken «Norge er NATO i nord»
kunne håndheves i fremtiden, må vi styrke vår evne til anti-ubåt operasjoner ytterligere fra
dagens nivå.
Vårt økte maritime nærvær i nordområdene etter 2014 er verdsatt av nære allierte. Etter
hendelsene i Kertsj-stredet er et slikt nærvær blitt enda viktigere. Med den planlagte
reduksjonen i marinefartøyer etter 2025 vil dette imidlertid bli en umulig oppgave for
Marinen. Vakuumet vi etterlater vil uten tvil bli fylt av andre, og kan således svekke den
stabiliteten vi søker å ivareta. For å opprettholde et tilstrekkelig norsk maritimt nærvær i
nord-områdene må derfor størrelsen på Marinen økes.
NATO gjør i disse dager organisatoriske endringer med betydning for Norge. Tilpasningene i
NATOs kommandostruktur omfatter etableringen av en maritim felleskommando i USA,
samt en logistikkkommando i Tyskland. Den moderniserte kommandostrukturen medfører
en personellmessig økning på ca 1280 hoder, hvor Norge regner med å fylle rundt 44 av
dem.
NATOs Joint Force Command, Norfolk samlokaliseres og integreres med US 2nd Fleet og de
blir sentrale i å sikre den transatlantiske linken og forsterkninger til våre nærområder. 2nd
Fleet vil bli viktig for daglige maritime operasjoner i våre nære havområder. Forsvaret søker
derfor å få innplassert dyktige offiserer og befal både i NATO kommandoen og i 2nd Fleet.
Jeg vil også trekke frem cybertrusselen som et område NATO er spesielt opptatt av. I fjor ble
cyber anerkjent som eget operasjonsdomene og i 2018 etablerte SACEUR sitt eget
cyberoperasjonssenter. Dette senteret skal arbeide tett med nasjonene og stake ut
5
strategien for å bekjempe trusler i cyberdomenet. Ettersom arbeidet skrider frem må vi
regne med at NATO vil stille krav til nasjonene og deres cyberkapasiteter.
Teknologisk utvikling
Utnyttelsen av ny teknologi har ofte endret måten vi kriger på. Langtrekkende
presisjonsvåpen er et slikt eksempel. Den som evner å utnytte teknologien får et overtak.
Kunstig intelligens og stordata er områder som kan få stor betydning for utviklingen av
militær evne i fremtiden.
I det kortere perspektiv bør vi vektlegge og utnytte teknologi som er blitt tilgjengelig for
småstater. Rombaserte systemer, autonome systemer og elektronisk krigføring vil ha stor
betydning for vår forsvarsevne i fremtiden.
Forsvaret har startet arbeidet med å utnytte mulighetene satellitter gir oss. Først innen
kommunikasjon, men mikrosatellitt-teknologien vil også gi store muligheter, blant annet
innenfor overvåkning.
Droner eller ubemannede systemer øker i omfang og tas i bruk på stadig nye måter i luften,
på bakken, på vannet og ikke minst under vann. Utviklingen gir både muligheter og
utfordringer for Forsvaret. Vi bør kontinuerlig utvikle vår bruk av autonome systemer samt
styrke utviklingen av systemer som kan bekjempe mindre droner.
Vår avhengighet av det elektromagnetiske spektrum er økende. Dette gir oss en sårbarhet
som vi må klare å håndtere. Som jeg allerede har nevnt i forbindelse med forstyrrelser av
GPS-signaler, er denne utfordringen reell. Elektronisk krigføring har vært i utstrakt bruk i ØstUkraina med meget stor effekt. Utfordringene og mulighetene innen elektronisk krigføring
har fått økt fokus i Forsvaret, og vi er i ferd med å foreta en fullstendig gjennomgang av vår
evne. I årene fremover må vi redusere sårbarheten vår på dette området.
De siste årene har vi sett flere ondsinnede angrep på IKT-systemer. Også Forsvarets
systemer er jevnlig under angrep. Vi er helt avhengig av å kommunisere og behandle
informasjon på en sikker måte. Våre systemer må kontinuerlig tilpasses de teknologiske
endringene som skjer rundt oss. Forsvaret må i enda sterkere grad satse på IKT-sikkerhet for
å kunne beskytte kritisk informasjon.
Implementering LTP
Vi går nå inn i det tredje året av gjeldende LTP. Målet med denne langtidsplanen er å styrke
den operative evnen i fred, krise og krig. De første årene ble prioriteten gitt til å få det vi har
til å virke, men grunnlaget for omfattende investeringer og moderniseringer er også
påbegynt.
Kombinasjonen av reell økonomisk styrking og ambisiøse planer for effektivisering gir
ønsket effekt.
6
Det viktige arbeidet med å styrke grunnmuren har gitt resultater, og det prioriteres ressurser
til dette også i 2019. Det meste av vedlikeholdsetterslepet er innhentet, og omfanget av
reservedeler øker selv om det fortsatt er utfordringer innen enkelte systemer.
Beredskapsbeholdningene øker på flere områder og i år økes også treningsaktiviteten i alle
forsvarsgrenene.
En viktig del av moderniseringen er anskaffelse av nye systemer. Vi har nå ni F-35 på
Ørlandet, og ytterligere seks ankommer i år. Mottak, oppøving og driftssetting av F-35 går
etter planen. Mot slutten av året vil flyene nå sin initielle operative evne og løse sine første
oppdrag. De første besetningene til P-8, Maritime Patruljefly, starter nå sin utdanning i USA.
Hæren fikk sine første nye bergepanservogner i romjulen og i løpet av året mottas tre til.
Forsvaret overtar også ytterligere 11 kampvogner (OPV), og 47 lette pansrede
patruljekjøretøy (IVECO), samt 128 feltvogner til Heimevernet. Nytt artilleri leveres fra
utgangen av 2019 og anskaffelse av nye stridsvogner skjer iht. planen fra 2025.
Sjøforsvarets logistikkfartøy KNM Maud starter etter planen transitt fra Korea til Norge i
februar. Etter utrustning, oppøving og sertifisering vil fartøyet være operativt tilgjengelig for
Norge og NATO fra første halvår 2020.
Anskaffelsen og innføringen av helikopteret NH90 er fortsatt en betydelig utfordring. Kun 40
% av ambisjonen for flytimer i 2018 ble nådd, men det er imidlertid mulig å skimte lys i
enden av tunnelen. De første tre Step B maskinene av NH90 er mottatt og ytterligere fem
skal leveres i år. Et omfattende arbeid for å sikre 3 900 tilgjengelige timer innen 2024 er
igangsatt. Da må reservedelstilgangen bedres betraktelig, vedlikeholdskapasiteten økes og
bemanningssituasjonen styrkes. Dette ambisjonsnivået er beregnet å øke driftskostnadene
med 470 millioner mer pr år enn opprinnelig forutsatt. Dette må selvfølgelig finansieres.
På Ørland hovedflystasjon er fasilitetene som er etablert til F-35 rapportert å fungere meget
godt. Til nå er det etablert skvadronsbygg med simulatorer, vedlikeholdsbygg med dokker og
et forsyningsbygg m.m. I tillegg er rullebanen forlenget og basen sikres nå for å kunne
fungere som en operativ flystasjon i hele konfliktspekteret. Hangarprosjektet vil levere de
første hangarene i 2019.
Det er likevel noen utfordringer som gjenstår. Blant disse kan det trekkes frem etablering av
tilstrekkelige fasiliteter for å produsere luftvernkapasiteter for både Ørland og Evenes.
På Evenes er arbeidet med å re-etablere flystasjonen i full gang. Støttefunksjoner vil bli
utbygget parallelt med operative fasiliteter for QRA og P-8. Luftforsvaret vil øke
bemanningen for å sikre en operativ QRA fra 2022.
Styrkingen av den landmilitære tilstedeværelse i Finnmark er godt i gang og
personellvolumet økes gradvis, samtidig som avdelingene øker sin mobilitet.
7
Planer for grunnutdanning utenfor de operative avdelingene i Hæren er også godt i gang, og
til sommeren gjennomføres en pilot for det nye utdanningskonseptet ved Garnisonen i
Porsanger. Som del av denne piloten vil også noe personell utdannes direkte til Heimevernet
hvor vi også søker å rekruttere flere fra Finnmark til førstegangstjeneste.
Implementeringen av Ordning for Militært Tilsatte (OMT) fortsetter. Konverteringen fra
offiserer til befal er nesten fullført hos forsvarsgrenene og HV mens det fortsatt gjenstår mye
i fellesinstitusjonene. Tjeneste- og karriereplaner begynner å komme på plass. Tilrettelegging
for en livslang karriere i Forsvaret på alle nivåer vil ikke utelukkende handle om høyere
militær grad, men snarere om å utvikle og vedlikeholde etterspurt fagkompetanse. Mye
arbeid gjenstår, men vi er i rute og jeg ser allerede positive resultater på mange områder.
Jeg har tro på at vi lykkes med å øke kompetanse og erfaring hos våre soldater.
Det første krigskolekullet i ny ordning startet sin utdanning sommeren 2018. Etter 6
måneder med felles utdanning, går de nå over i en grenvis utdanningsperiode, før de igjen
samles i sjette og siste semester. Tilbakemeldingene fra første halvår er meget positive og
alle 226 elever er fortsatt med.
Det første kullet til ny befalsskole startet nå i januar. Samtidig gjennomføres en studie over
hvordan vi kan strukturere og forbedre all fagutdanning for spesialister. Målet er å sikre best
mulig faglig utvikling gjennom en livslang karriere. Jeg er svært tilfreds med søknadstallene
til skolene våre og kvaliteten på de vi får inn til Forsvaret både til førstegangstjeneste og
utdanning. Dette er det beste utgangspunkt for at vi skal lykkes med å løse våre oppdrag. Så
er det viktig at vi tar godt vare på personellet vårt og kontinuerlig jobber med en kultur som
preges av inkludering og respekt. Det er viktig for å beholde personellet, men også for å løse
samfunnsoppdraget.
Forsvaret har effektivisert betydelig de siste årene og vil fortsette arbeidet i årene som
kommer. Midlene som frigis brukes til å øke vår operative evne. I 2018 effektiviserte
Forsvaret for 487 millioner kroner. Denne summen tilsvarer f.eks. 32 ekstra øvingsdøgn for
Brigade Nord, eller ca 900 seilingsdøgn med fregatt, eller hele kostnadsøkningen for å drifte
NH-90.
Planen for implementeringen av de tiltak som er fastsatt gjennom gjeldende LTP følges og
avvikene er små. Gjennomføringsevnen har vært god til nå, og det er viktig vi opprettholder
den i årene fremover. Jeg ser i dag ingen kritiske utfordringer, selv om kravene til ytterligere
effektivisering er meget krevende.
Nasjonale operasjoner
God situasjonsforståelse og oversikt over aktiviteten i våre nærområder er avgjørende i en
tid med økt usikkerhet. Forsvarets mange sensorer og plattformer gjennomfører daglig
nødvendig overvåking for at vi skal kunne sette sammen et godt og relevant situasjonsbilde.
Dette krever tilstedeværelse, en tilstedeværelse som også kan nyttes til å tilkjennegi norske
interesser og til å respondere med relevante kapasiteter dersom noe skjer. Med sterkt
8
reduserte varslingstider har Forsvarets evne til å respondere hurtig på oppdukkende
hendelser blitt stadig viktigere.
Antall sensorer og plattformer er marginalt i forhold til de oppgavene Forsvaret er pålagt.
Aldrende systemer med høyere feilrater, samt planlagt ut- og innfasing av plattformer
svekker nå vår overvåkingsevne. Forsvaret har derfor økt omfanget operative oppdrag i
nordområdene for å opprettholde et tilfredsstillende situasjonsbilde. Når omfanget oppdrag
øker blir styrkeproduksjonen betydelig vanskeligere. Resultatet blir at vi sitter igjen med for
få kvalifiserte mannskaper. Balansen mellom oppdrag og styrkeproduksjon er kritisk og må
overholdes for ikke å svekke vår operative evne.
Statusen for vår evne til å løse nasjonale oppgaver er fortsatt god, men den vil kontinuerlig
utfordres i årene fremover på grunn av planlagte materiellfornyelser og organisatoriske
løsninger som ikke er tilpasset et minimumsforsvar. Vi må vurdere om vi i dagens
sikkerhetspolitiske situasjon kan tillate oss å fase ut eldre plattformer før de nye er innfaset
og er operative. Konsekvenser av en eventuell omlegging kan bli et behov for å øke antall
enheter og bemanningen i overgangsfasen.
INT OPS
Kun mindre endringer er gjort i vår deltagelse i internasjonale operasjoner siste året. Rundt
300 norske soldater er til enhver tid representert i misjoner i regi av FN, NATO eller andre
koalisjoner. I 2019 skal vi i tillegg stille med om lag 1 000 soldater til NATOs hurtige
reaksjonsstyrke, VJTF.
I Afghanistan mentorerer våre spesialstyrker fortsatt spesialpolitienheten CRU i Kabul.
Måten vi løser dette oppdraget på blir kalt «den norske modellen» som vi høster stor
anerkjennelse for. Bidraget vårt har høy verdi både for NATO og for Afghanistan.
Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er fortsatt utfordrende. Taliban har et tydelig fotfeste på
landsbygden, samtidig som IS har fått fotfeste i enkelte områder. Antallet angrep og
terrorhandlinger er betydelig, og våre soldater har hatt flere tøffe oppdrag også i 2018.
NATO har fortsatt tro på at den afghanske regjeringen vil evne å ta mer kontroll og sikre en
positiv utvikling i landet. Men det er fortsatt behov for støtte fra allierte. NATO har derfor
fastholdt at den videre støtten til Afghanistan skal styres av situasjonen og ikke tiden, og
Norge har videreført sitt bidrag også ut dette året.
I Irak er det fortsatt et antall IS-krigere og betydelige våpenlagre spredd utover landet. Mye
opprydding og stabiliseringsarbeid gjenstår før oppdraget vil bli terminert. Vår deltagelse
med robuste avdelinger i Eufrat-dalen, har høstet betydelig anerkjennelse hos våre allierte.
Oppdraget består fortsatt i å bekjempe ISIL gjennom lokale styrker og vi fungerer som
mentorer for irakiske avdelinger. Hæren fortsetter sitt bidrag i 2019, i tillegg har vi en
ambisjon om å bidra med personell til støtte for NATO sitt utvidede treningsoppdrag i Irak.
9
Endringer i operasjonen gjorde det mulig for oss å trekke hjem våre spesialstyrker høsten
2018.
Norge er en viktig bidragsyter til NATO sine stående maritime styrker. Disse er en viktig del
av NATOs evne til raskt å respondere på oppdukkende situasjoner og har de siste årene blitt
stadig viktigere for å vise NATO nærvær i Østersjøen, Middelhavet og Svartehavet. Norge har
i 2018 deltatt med både fregatt og minerydder i disse styrkene. Deltagelse videreføres i
2019.
Forsvaret har gjennom året bidratt i NATOs fremskutte nærvær i Litauen. Det norske
bidraget i eFP videreføres med samme størrelse første halvår 2019 som i 2018. Fra og med 2.
halvår i år økes bidraget til en kompanistridsgruppe. En økning som er planlagt å vedvare ut
2022.
Vi viderefører også vår militære deltagelse i FN-misjonene i Midtøsten og Sør-Sudan med
omtrent samme størrelse som i 2018. Fra april i år og seks måneder fremover stiller vi med
et C-130 transportfly til støtte for FN misjonen MINUSMA i Mali. Dette er andre gang på tre
år vi deltar med fly i denne misjonen. Vi viderefører drift av leir til støtte for FN misjonen ut
2022.
Norge blir stadig fremhevet som en troverdig partner av våre viktigste allierte. Dette bygger
både på våre bidrag internasjonalt og vår vilje og evne til selv å håndtere utfordringene i
Nordområdene. Styrkebidragene ledes profesjonelt av FOH og internasjonalt har vi meget få,
om noen, begrensninger på hvordan vi kan bidra til å løse oppdragene. Avdelingene våre er
godt utdannet, trent og utrustet. Våre ledere er meget løsningsorientert og håndterer risiko
på en god måte. Soldatene våre etterlever verdiene Respekt, Ansvar og Mot (RAM) og
kommer godt overens med sine samarbeidspartnere. Bidragene våre er små i den store
sammenheng, men de holder en meget høy kvalitet. Norske styrkebidrag gir ofte allierte
sjefer den fleksibilitet som er nødvendig for å lykkes med oppdrag. Det siste eksemplet på
dette er den norske «Task Unit» i OIR i Irak, som eneste konvensjonelle styrke med mandat
til å operere utenfor leirområdet.
Behov og etterspørsel etter norske bidrag i internasjonale operasjoner overstiger Forsvarets
kapasitet.
Øvelse Trident Juncture 18
Øvelse Trident Juncture 18 var den største NATO-øvelsen på flere ti-år. Alle 29 NATOnasjoner pluss Finland og Sverige deltok med til sammen over 50 000 soldater, 65 fartøy, 250
fly og 10 000 kjøretøy.
For NATO handlet øvelsen om å vise solidaritet og militær styrke. Den vektla strategisk
mobilitet, logistikk, taktisk trening og sertifisering av kommandoer og styrker.
10
For Norge var øvelsen i tillegg en mulighet for å teste vårt konsept for vertslandsstøtte, samt
deler av våre forsvarsplaner.
For et hvilket som helst land vil en øvelse av disse dimensjoner være et stort løft – det var
det også for Norge. Vi grep muligheten og leverte over alle forventninger. Forsvaret, 20 sivile
etater, 60 private selskaper, fylker og kommuner bidrog alle i et nasjonalt løft. I tillegg stilte
befolkningen opp med en rekke lokale tiltak og var alltid positive og hjelpsomme overfor
allierte avdelinger og soldater. Vi bidro sterkt til en øvelse som gav NATO svært viktige
erfaringer. Vi fikk demonstrert totalforsvaret og verdien av statlig samarbeid, og vi fikk vist
nytten av sivilt-militært samarbeid. Tilbakemeldingene fra NATO har vært overveldende, og
det synes jeg er fortjent.
Jeg vil rette en stor takk til alle som stod på i uker, måneder og år for å levere dette
resultatet og for måten dere presenterte Norge på gjennom hele øvelsen. En særlig takk
rettes til øvrige deler av totalforsvaret som har tatt oppgaven på alvor og utviklet sine
planverk. Det er nå viktig at arbeidet ikke legges i bero til neste øvelse, men at trykket på
arbeidet videreføres i årene som kommer.
Vi er i gang med en omfattende evaluering av øvelsen. I Forsvaret ledes dette arbeidet av
FOH, og på sivil side av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).
Evalueringene samles i et nasjonalt erfaringsseminar i juni i år. Først da vil vi ha det fulle
erfaringsbildet. Dette vil gi viktige innspill til den videre utvikling av Forsvaret.
KNM Helge Ingstad
Om Trident Juncture var en suksess, ble den påfølgende kollisjonen mellom KNM Helge
Ingstad og oljetankeren «Sola TS» mot slutten av øvelsen en tragedie for Forsvaret.
Sammenstøtet var kraftig og KNM Helge Ingstad ble påført så store skader at fartøyet til slutt
sank.
Samtlige 137 personer om bord i fartøyet ble evakuert, og heldigvis ble kun 8 mannskaper
påført lettere skader.
Ut i fra bilder og beskrivelser har vi alle i ettertid forstått at det for mange var svært
dramatisk om bord, og uhellet kunne fort endt mye verre. I minuttene etter uhellet kom
grundig trening til sin rett. Mannskapet handlet riktig og tok vanskelige beslutninger til riktig
tid. Jeg vil gi honnør til mannskapet og til Sjøforsvaret for meget god håndtering av
situasjonen i minuttene, timene, dagene og ukene etter havariet.
Media var raskt ute og stilte spørsmål ved hvordan dette kunne skje. Det er betimelig, og det
er et spørsmål vi også stiller oss. At det er gjort feil, er åpenbart. Men hvilke feil, hvorfor og
hva som er årsakene til hendelsen er overlatt til politiet og Statens havarikommisjon å finne
svarene på.
11
Tapet av en fregatt er betydelig for vår forsvarsevne. En fregatt er det eneste systemet vi har
i Forsvaret som kan krige i tre dimensjoner samtidig. Vi har derfor mistet en viktig kapasitet.
Sjøforsvaret har laget en plan for hvordan vi på best mulig måte kan minimere
konsekvensene av tapet på kort sikt. De langsiktige konsekvensene og alternative løsninger
er noe vi nå jobber med, men det er et åpenbart behov for å gjenopprette den kapasiteten
KNM Helge Ingstad representerte.
Den videre utvikling av Forsvaret
Jeg vil nå forsøke å sammenfatte det jeg mener er det viktigste ved inngangen til en ny
langtidsplan periode.
Det sikkerhetspolitiske grunnlaget og analysene som lå til grunn for gjeldende LTP er i stor
grad fortsatt gyldig i forhold til retning. Men det er nå behov for en ny, oppdatert
langtidsplan. Det vi ser er at endringene siden 2014 kommer i et høyere tempo enn forutsett
og alvorlighetsgraden har økt. Den videre utviklingen av Forsvaret må forholde seg til en ny
normaltilstand i våre omgivelser som stiller større krav og forventninger til norsk evne til å
ivareta egen sikkerhet og til å bidra tyngre til alliansens samlede evne.
Gjeldende LTP vektlegger en betydelig styrking av den operative evnen til Forsvaret. Planen
har en rekke omfattende tiltak der også mange moderniseringer, som nye maritime
patruljefly, nye ubåter, nye stridsvogner og områdeluftvern. Planen beveger Forsvaret i riktig
retning og Forsvaret har evnet å implementere de vedtatte tiltakene. Jeg ser derfor ikke et
behov for å vurdere alle sider ved Forsvaret på nytt. Men et minimumsforsvar har blitt et for
lite forsvar for de samlede utfordringene vi står overfor.
De største utfordringene jeg ser frem mot arbeidet med en ny langtidsplan er omfanget av
operative avdelinger i Marinen og Hæren. Med dagens struktur og reaksjonsevne, vil vi
hverken klare å tilfredsstille økte nasjonale behov eller innfri økte krav fra NATO.
Økt prioritering på vedlikehold, reservedeler og lagerbeholdning har bedret vår beredskap
betydelig. Økt trening og øving bedrer vår operative evne. På tross av økt satsing er vi likevel
på marginene og er avhengige av en fortsatt opptrapping og økt satsing på disse områdene
for å opprettholde en nødvendig reaksjonsevne og utholdenhet.
Takk for oppmerksomheten.

”For alt vi har. Og alt vi er. Men ikke for den gamle Krigsskolen.”

Foredrag i Oslo Militære Samfund

14. februar 2019

ved generalsekretær Ole Rikard Høisæther, Selskabet for Oslo Byes Vel

Innledning:

1)  Oslo Byes Vel er en av landets eldste kulturorganisasjoner etablert i 1811, tre år før Norge fikk egen grunnlov og Christiania ble landets hovedstad.

Organisasjonen er tuftet på opplysningstidens strømninger i Europa, hvor borgerne fikk egne rettigheter etter at føydalsamfunnenes konger og fyrster gradvis mistet sin makt. 

Christiania Byes Vels første store oppgave var å arbeide for at landets første universitet ble lagt til Christiania og ikke Kongsberg, som var planen.

På 1800-tallet arbeidet selskapet for byens velferd og forskjønnelse, med badeanstalter for å bedre hygienen, søndagsskoler for barn som arbeidet på fabrikkene resten av uken, anlegg av parker, alleer, fontener og skulpturer.

På 1900-tallet fungerte Oslo Byes Vel som byens vernemyndighet til Byantikvarembetet ble opprettet i 1956, med sekretæren i selskapet siden 1927, Arno Berg som landets første byantikvar. Flere verneverdige bygninger ble reddet fra rivning, og selskapet har engasjert seg for vern, bygningskultur og nennsom byutvikling frem til i dag.

2)  For alt vi har. Og alt vi er. Forsvarets prisbelønte omdømmekampanje fra 2012 har et slående slagord med Eirik Hovland i Ernö reklamebyrå som opphavsmann. De fleste er enige om at kampanjen gjennom de siste år faktisk har vært med på å klargjøre og styrke Forsvarets omdømme i befolkningen.

Slagordet står etter vår mening i grell kontrast til Forsvarets eget vedtak om å selge den gamle Krigsskolen i T-10.

3)  Mitt foredrag er ikke et kunsthistorisk foredrag om et vernet kulturminne med vakre interiører, noe som kanskje kunne ha vært naturlig for en magister i kunsthistorie.

Formålet er derimot å mane til kamp mot salg av et for landet viktig felleseie symbolisert gjennom mer enn 215 års direkte tilknytning til Forsvaret og Krigsskolen. Skolen har i dette tidsspennet utdannet offiserer fra hvert eneste geografiske område i Norge. Eiendommen representerer en linje fra dansketiden inn i Unionstid og et fritt Norge fra 1905, og i tillegg har den immaterielle verdier som langt overstiger noen eksisterende bygning i dagens Kvadraturen.  Eiendommens verdi har ikke noe med eiendomsmarkedet i Oslo å gjøre.

Hoveddel:

1)  Kort bygningshistorie. 

Eiendommen ble gitt av Christian IV til rikets kansler Jens Bielke, nedstammet fra fru Inger til Austråt, og han bygget det første hus omkring 1629- 35. Kjellere bevart.

Stiftsamtmann Johan Caspar Storm bygget det nåværende rokokkopalé i årene etter 1765 frem mot 1770. Han gikk konkurs og flyttet til København i 1772.

Stattholder, prins Carl, landgreve av Hessen-Kassel brukte huset en kort tid fra 1772.  I 1773 ble eiendommen kjøpt av zahlkasserer Jacob Juel, som ble tatt for underslag i 1783. Jess Anker kjøpte eiendommen eter Juel på auksjon i 1785, går selv konkurs i 1798, og begår selvmord i Bath i England.

Pascal Paoli Essendrop kjøpte eiendommen av boet i 1799, men blir avslørt som falskmyntner og dømt til døden.

Bernt Anker trer inn i sin brors bo, overtar bygningen og gir den i gave til Krigsskolen 1802.

I april og mai 1898 sto salgsannonsen for Krigsskolen i Aftenposten.

2)  Allerede i juni og september 2017 mottok Forsvarsbygg brev fra henholdsvis Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet med spørsmål om ”å utrede ulike alternativer som kan sikre tilgang til T-10 dersom denne skulle avhendes.” Forsvarsbygg satte ned en prosjektgruppe, som konkluderte med en omfattende vurdering av flere alternativer i januar 2018.

Blant disse var:

  1. Salg med tilbakeleie til Forsvaret av alle arealer.
  2. Salg med tilbakeleie til Forsvaret og en eller flere leietakere.
  3. Salg av bygningsmasse med festekontrakt for tomten.
  4. Utvikle eiendommen for salg.
  5. Øke utleiegrad til private.
  6. Rent salg.
  7. Etablering av en stiftelse.

Iløpet av våren og sommeren 2018 blir det kjent at FD har landet på rent salg og gitt Forsvarsbygg en såkalt ”avhendingsbestilling” for bygget etter avhendingsinstruksen, altså en beslutning om alternativet  ”rent salg”. Prinsippet er da at det offentlige, stat og kommune får førsteopsjon før eiendommen kan kjøpes av ”hvem som helst”.

Det har ikke skjedd siden Forsvaret sist forsøkte å selge T-10 i 1899 (og klarte det!) at eiendommer fra Kvadraturens første tid er blitt solgt med ett lite unntak. De fleste av disse byggene eies og forvaltes av Oslo kommune ved Kulturetaten (Rådhusgaten 19, Gamle Raadhus, Rådhusgaten 7, osv.)  Noen få er eid av private som Fred Olsens Treschowgården fra 1710 og den mindre Tollbugata 19.

3) Beslutningen om å selge vakte umiddelbare reaksjoner blant vernemyndigheter og interesseorganisasjoner og ikke minst blant Forsvarets organisasjoner og nåværende eller tidligere ansatte. Oslo Byes Vel gikk tidlig på banen med sitt standpunkt om nei til salg av kulturhensyn i respekt for Forsvarets nærmest uløselige binding til eiendommen. Kadettenes møte med T-10 har vært en dannelsesreise i landets historie og kultur siden 1802.

På få uker samles det inn 2.500 underskrifter mot salg av Krigsskolen.

4) 12. september 2018 blir det nedsatt en arbeidsgruppe ledet av formannen i Krigsskolens Venner Asgeir Myhre. Gruppen utarbeider et notat rettet mot politikere og andre med anbefaling om å urede bedre stiftelsesmodellen som alternativ til salg i åpent marked.

5) Krigsskolen representerte i 2018 en variert bruk med dekning av mange behov først og fremst knyttet til Forsvaret. Vi mener en stiftelse fortsatt vil kunne dekke mange av disse behovene, og mener Forsvaret selv kan være oppretter av stiftelsen eventuelt sammen med andre organisasjoner/myndigheter.

6)  Som alternativ til rent salg har Forsvarsbygg presentert muligheten av en årlig tilførsel til eiendommen på 20 – 25 MNOK i fire år, noe som vil dekke akutte behov. Første trinn i en rehabilitering er beregnet til 100 – 125 MNOK. Full rehabilitering 300 – 350 MNOK.

7) Utgangspunktet for å etablere en drivverdig stiftelse både når det gjelder omdømme og økonomi har faktisk vært dårligere for andre enn for T-10.

Oslo Byes Vel kjempet i årevis for å bevare Empirekvartalet hvor dagens Regjeringskvartal ligger. Da det ikke lyktes, konsentrerte man seg om å bevare bygningen på stedet den sto. Det gikk heller ikke, og i 1962 hadde Pål Hougen som sekretær i selskapet ca. en uke på seg for å kjøpe ut byggmesteren fra Kløfta som skulle bruke tømmeret til hytter og ved.

I 1981 ble Stiftelsen Militærhospitalet etablert med Oslo Byes Vel som drivkraft (Knut Berg), og bygningen blir gjenoppført på Grev Wedels plass. Parken anlegges etter nøyaktig samme mønster som den park Christiania Byes Vel hadde anlagt på samme sted i 1860.

I dag er bygningen utleid til Forsvarsbygg med Forsvarsmateriell som bruker (paradoksalt nok i et tidligere hospital!)

Det kostet om lag MNOK 125 i dagens kroneverdi å gjenoppføre Oslos største tømmerbygning.

Avslutning:

Forsvarsbudsjettet for 2019 er på 58,9 milliarder kroner. I denne enorme summen ligger resterende netto leieinntekter i Forsvarsbygg ved hvert årsskifte på ca. 20 – 25 MNOK, akkurat nok til en nødvendig opptrapping til første nivå for rehabilitering av T-10 gjennom 4 – 5 år. Vår oppfatning er at det er stor velvilje blant sentrale aktører i Forsvarsbygg for å beholde Krigsskolen.

Vi mener FD gjennom salg av Krigsskolen er i ferd med å begå en historisk feil større enn den Militærkomiteen i Stortinget innrømmet i 1899.

Ansvarsfraskrivelsen gjennom mange tiårs forsømt vedlikehold, og deretter velge den kortsiktige løsningen ved å ”bli kvitt hele problemet” mener vi vil påføre Forsvaret et betydelig omdømmetap. 

Under et møte i Churchills War Cabinet mot krigens siste år, ble det slått til lyd for ytterligere kutt til kulturaktiviteter for at alle midler skulle gå rett til krigsmaskineriet.

Churchill svarte NEI med følgende motspørsmål:

”Then what should we be fighting for?”

Takk for oppmerksomheten!

***

Foto: Forsvaret/Kjosvold

Forsvarssjef,Kjære venner,

Vi har lagt bak oss et år preget av fremgang og høy aktivitet, men også krevende hendelser og utviklingstrekk.

Alvoret i våre sikkerhetspolitiske omgivelser ble enda tydeligere for oss i 2018.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen vekker bekymring.

Mye tyder på at vi er på vei mot en verden som er mer ustabil enn vi har sett på lenge.

Flere stormakter kjemper om dominans.

Den vestlige verdensorden slik vi kjenner den utfordres både utenfra og innenfra.

Russland er ingen global utfordrer for USA og Vesten.

Men Russland har som mål å degradere og undergrave vestlig samhold og internasjonalt samarbeid på en rekke områder.

Kina utfordrer USAs lederposisjon globalt.

Spredning av teknologi til statlige, ikke-statlige og private aktører går raskere enn før.

Andre aktørers evne til å ta i bruk avansert teknologi før Vesten har akselerert.

Militærmakt og økonomisk makt brukes mer direkte for å presse andre.

Dette på bekostning av diplomatiske og politiske løsninger.

Endringer i russisk opptreden angår norsk og alliert sikkerhet direkte.

Siden anneksjonen av Krim har Russland opptrådt konfronterende mot vestlige land og institusjoner.

Virkemiddelbruken er bredere, mer selvsikker og utilslørt.

I sum ser vi at utviklingen i våre omgivelser tilsier at vi må ta høyde for at væpnet konflikt mellom stater i Europa ikke lenger er utenkelig.

Truslene fra religiøs og politisk motivert ekstremisme ble noe lavere i 2018, men er fortsatt en alvorlig trussel mot Vesten.

Samtidig ser vi at ISILs territorium i praksis har blitt tatt fra dem.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen holder sin årlige statusoppdatering i Oslo Militære Samfund. Foto: Forsvaret/Kjosvold

*

Langtidsplanen som Stortinget vedtok i 2016 ble lagt for å møte de sikkerhetspolitiske og interne utviklingstrekkene vi hadde identifisert.

Planen innebærer en betydelig og langsiktig satsing på Forsvaret.

En satsing som fortsatt står ved lag.

Utviklingen siden den gang har vist at regjeringens løft kom til rett tid, og at planen peker i riktig retning.

Alvoret rundt oss og behovet for å fortsette satsingen tar vi med oss inn i arbeidet med neste langtidsplan.

Vårt fundament for å møte dagens sikkerhetspolitiske utvikling er et sterkt nasjonalt forsvar innenfor NATO-rammen.

Planen bygger på to hovedpilarer: Kampkraft og bærekraft.

Det er en ambisiøs plan, og den skal styrke vår forsvarsevne.

Nå er vi er to år inn i gjennomføringen av planen.

Nå er det naturlig at vi ser på status i gjennomføringen, og om planen svarer godt på den faktiske utviklingen.

*

Når det gjelder eksterne utviklingstrekk av betydning for norsk sikkerhet, vil jeg trekke frem fire hovedbekymringer:

Det første og viktigste for oss er utviklingen i Russland og landets forhold til Vesten.

Det andre trekket er utviklingen mot en mer ustabil og uforutsigbar verden.

Makt går i økende grad foran rett, og den regelbaserte verdensorden vi har bygget siden andre verdenskrig utfordres.

Det tredje utviklingstrekket er tydeligere utfordringer i og for det vestlige sikkerhetsfelleskapet.

Interne og eksterne utfordringer i og mellom vestlige land som hver for seg har ulike årsaker, blir samlet sett svært krevende.

Det fjerde momentet gjelder sårbarheter og utfordringer knyttet til spredningen og utviklingen av ny teknologi.

*

Hovedbekymring nummer en er Russland.

Vi ser et tydeligere alvor knyttet til vår nabo i øst.

Russiske myndigheter tar seg til rette regionalt og globalt.

Denne adferden følges av virkemidler som går på bekostning av internasjonal stabilitet.

Angrep på demokratiets grunnleggende funksjoner i Vesten er uakseptable.

I Storbritannia har vi sett både påvirkningskampanjer, forsøk på destabilisering og likvideringer.

Drapene har vært gjennomført med radiologiske stoffer og kjemiske våpen.

Britiske myndigheter har konstatert at det er svært sannsynlig at russiske aktører var involvert i disse hendelsene.

Dette er en virkemiddelbruk som kan bidra til å viske ut skillet mellom krig og fred.

Det er eksempler på det mange kaller sammensatte eller hybride virkemidler.

*

Russlands klare brudd på INF-avtalen har ført til en skarp reaksjon fra NATO.

Konsekvensene av avtalebruddet er redusert sikkerhet i Europa.

I nordområdene ser vi resultatene av den omfattende russiske satsingen på militær modernisering.

Gjennom høsten har vi sett gjentatte tilfeller av jamming av GPS-signaler.

Jamming som rammet norsk sivil virksomhet på Finnmarkskysten.

*

I dag er vårt forhold til Russland et helt annet enn under den kalde krigen.

Etter Sovjetunionens oppløsning utviklet Norge og Russland et samarbeid basert på felles interesser i nord.

I motsetning til under den kalde krigen har vi et varmt og tett forhold til det russiske folk, og vi opprettholder et godt forhold til Russland på mange områder.

Disse båndene er viktige for å sikre forsvarlig ressursforvaltning, skape tillit og forhindre og håndtere episoder og kriser.

Som et lite land har Norge likevel alltid hatt et balansert forhold til vår nabo i øst.

Vi kommer ikke bort fra at Russland er en stormakt, med kjernefysiske våpen, i våre nærområder.

Det er derfor med ekte bekymring vi ser et tydeligere alvor i våre omgivelser som følge av russisk opptreden.

En opptreden som kan utfordre stabiliteten i våre nærområder.

Igjen er operasjonene rettet mot de verdiene det vestlige fellesskapet er tuftet på:

Demokrati, trykke- og talefrihet, religionsfrihet og universelle menneskerettigheter.

For én ting må vi ikke glemme: Vesten er et verdifellesskap.

Tar man bort troen på våre felles, universelle verdier og idealer, tar man også bort kjernen i det vestlige fellesskapet.

Verdier som er under et økende press.

Verdier det er viktigere enn noen gang at vi står samlet i vårt forsvar av.

*

Så vil jeg likevel understreke at den negative utviklingen gir oss grunn til å være enda mer iherdige i våre forsøk på dialog og samarbeid.

Vi skal fortsette å være en stabil, forutsigbar og lesbar nabo.

Slik kan vi hindre overraskelser og redusere potensialet for misforståelser.

Det gjør vi ved at vi samarbeider med Russland der det er mulig og hensiktsmessig.

Sammen med Russland forvaltes torskestammen i Barentshavet på en bærekraftig måte.

Vi samarbeider også om forskning, grensevakt, kystvakt og søk og redning.

Norske erfaringer knyttet til dialog med Russland i nord blir lyttet til av våre allierte.

Det gir Norge en viktig rolle, og et handlingsrom vi må utnytte.

*

For å hindre misforståelser og overraskelser er det viktig med god situasjonsforståelse i nord.

At det er nettopp Norge som har et vedvarende og sterkt nærvær i nord er beroligende.

Det er beroligende fordi det er forutsigbart for Russland.

Samtidig er det et tungt norsk bidrag til byrdefordeling i alliansen.

*

Den andre hovedbekymringen er utviklingen mot en mer ustabil og uforutsigbar verden.

Da den kalde krigen var over, stod USA igjen alene som supermakt.

Støttet av allierte fra alle verdenshjørner, men med Europa fremst blant disse.

Lederposisjonen som USA og Europa har hatt utfordres nå fra flere hold.

Vårt teknologiske fortrinn er langt fra like stort som det var.

Det pågår en relativ økonomisk maktforskyving – vekk fra USA og Europa.

Våre verdier utsettes for press både utenfra og innenfra.

Vestlig militær overlegenhet er heller ikke like selvsagt som den var.

NATO var i to tiår involvert i tunge, fredsopprettende, humanitære og krevende antiterroroperasjoner utenfor eget territorium.

Mens andre aktører brukte tiden til å lære av våre styrker og utnytte våre svakheter.

Kina, Russland og Iran var blant dem som satset tungt på ny teknologi og nytt materiell – og nye måter å bruke disse på.

Vi har nå kommet i en situasjon der Kina og Russland vil være i stand til å etablere militær overlegenhet i enkelte regioner begrenset i tid og rom.

*

Det spås at Kinas økonomi vil vokse forbi amerikansk økonomi innen 2040.

Det er også et potensial for at Kina og til dels Russland kan ta igjen amerikansk forsprang på avanserte våpensystemer.

Det er ingen tvil om at dette er en utvikling som vi må ta innover oss og følge nøye.

Vi ser også at autoritære regimer senker terskelen for å sette makt foran rett.

Stat-til-stat-utfordringer dominerer utviklingen langt tydeligere enn for bare fem år tilbake.

En småstats handlingsrom i dette bildet risikerer å bli langt mindre.

Derfor angår dette oss direkte.

*

Den tredje hovedbekymringen er større og tydeligere utfordringer på vestlig side.

Hvordan vi evner å holde alliansen samlet og enes om felles løsninger på vestlig side har direkte betydning for norsk sikkerhet.

Dette manifesterer seg både i og mellom land.

Det verdimessige, politiske og økonomiske gapet mellom dem som styrer og de som blir styrt øker.

Populismens fremvekst i stadig flere vestlige land bekymrer.

Den gir skarpere retorikk, press på etablerte normer og verdier og et mer krevende internasjonalt samarbeidsklima – også mellom vestlige land.

Det er et sterkt behov for samlende ledere og idéer.

For det er en fare for ytterligere fragmentering.

Som vil gjøre det vanskeligere å samles om strategiske løsninger på interne og eksterne utfordringer.

NATO er som vi vet designet for amerikansk lederskap.

Derfor er det viktig at alle allierte slutter opp om alliansen og at vi jobber tett med amerikanerne slik at også deres sikkerhetsinteresser blir ivaretatt.

Vi har i NATO hatt en formidabel utvikling siden 2014 – på tross av disse utfordringene.

Alliansen har fortsatt mye å bedre, og byrdefordeling i bred forstand er svært viktig for en troverdig allianse.

Det handler om kapasiteter og ressurser, men først og fremst en demonstrert politisk vilje til å investere i egen sikkerhet.

Utfordringene på vestlig side blir søkt utnyttet av andre stater, deriblant Russland, som ser at de kan svekke vestlig samhold.

Som igjen bidrar til det økte alvoret i våre sikkerhetspolitiske omgivelser.

*

Den fjerde hovedbekymringen er knyttet til den teknologiske utviklingen.

Spredningen, mulighetene og sårbarhetene endres i et forrykende tempo.

La meg være helt klar på at ny teknologi gir oss svært mye.

Som et av verdens mest teknologisk avanserte land høster vi gevinstene av å ta i bruk moderne teknologi.

Utviklingen av autonomi, kunstig intelligens, utnyttelsen av stordata, kvantedatamaskiner, nettverk og sensorer vil gi alle samfunnsområder muligheter vi bare er i starten av å oppdage.

Men med nye muligheter kommer altså nye sårbarheter.

Sårbarheter noen aktører kan forsøke å utnytte.

Det må vi forholde oss til.

Kampen om data er en av vår tids største og viktigste trekk.

Kampen gjør seg gjeldende for den enkelte borger, for selskaper, samfunnet og for stater.

Hver enkelt data- og systemeier må sikre sine systemer på egnet og forsvarlig måte.

Dette er bare nok et kappløp mellom offensive og defensive tiltak.

Men i en helt ny verden.

Det kan være svært uklart om det er en statlig eller ikke-statlig aktør som står bak en hendelse.

*

At hver enkelt sektor og hver enkelt aktør tar ansvar er derfor helt essensielt.

Og det er det vi legger opp til med sikkerhetsloven som trådte i kraft for en uke siden.

Loven er en funksjonell rammelov som både tar hensyn til teknologiutviklingen og sikkerhetsbehovet.

Det betyr blant annet at den gamle sikkerhetsloven oppstilte krav om hvor mange låser det skulle være på døren.

Den nye sikkerhetsloven stiller krav til et sikkerhetsnivå som gjør at ingen uvedkommende skal kunne komme seg inn.

Loven gjelder alle offentlige og private virksomheter som har en rolle i understøttelsen av grunnleggende nasjonale funksjoner.

Mottoet for arbeidet er samarbeid for sikkerhet.

*

Sosiale medier og digitaliseringen av den enkeltes hverdag har bidratt til den utviklingen vi har sett.

De fleste av oss er engasjert i sosiale nettverk via internett.

Norske borgere gir bevisst og ubevisst bort store mengder informasjon til globale aktører.

Informasjon som kommersielle og statlige aktører kan bruke for å kartlegge den enkeltes oppfatninger og meninger.

Det kan igjen brukes til målrettede tiltak for å påvirke opinionen og derigjennom undergrave tilliten til demokratiet.

Vi har alle de siste årene måttet erkjenne hvordan informasjon vi deler via internett kan utnyttes og settes sammen på måter som kan øve betydelig innflytelse.

Til og med påvirke demokratiske valg.

Ved å spille på de skillelinjene som allerede eksisterer mellom grupper i samfunnet, og ved bruk av målrettet kommunikasjon mot hver enkelt av oss, er skadepotensialet mye større enn tidligere.

Det gjør at vi må ta grep for å sørge for at skillelinjene i samfunnet forblir på et nivå hvor de er gjenstand for rasjonell debatt – og ikke lar hat, mistenksomhet og konspirasjonsteorier råde.

*

Vår internettrafikk lagres allerede av en lang rekke aktører – statlige så vel som kommersielle.

Mange av dem utenfor norske myndigheters kontroll.

Vi har allerede tollvesen og grensekontroll og mulighet for brevkontroll.

Men per i dag har vi ingen muligheter til å håndtere tilsvarende sårbarheter i det digitale rom.

Regjeringen har derfor lagt frem forslag til en oppdatert og tilpasset lov for Etterretningstjenesten.

I loven ligger et forslag om tilrettelagt innhenting av informasjon.

Hensikten er å gi Etterretningstjenesten hjemmel til å lagre såkalte metadata om trafikk mellom Norge og utlandet i inntil 18 måneder.

Metadata er data om data – altså ikke innholdsdata.

Det er som å fotografere utsiden av en konvolutt – uten å åpne den.

Ingen vil ha mulighet til å se innholdet før det foreligger tillatelse fra en domstol ved skjellig grunn – altså domstolskontroll.

Avdekkes informasjon om kriminell virksomhet i Norge, vil Etterretningstjenesten ikke gis mulighet til å bruke eller videreformidle dette.

Informasjonen fra den tilrettelagte innhentingen kan bare brukes dersom det er innenfor Etterretningstjenestens mandat:

Mandatet er å forsvare Norge mot trusler utenifra.

Vi har også foreslått nødvendige tiltak for å sikre demokratisk kontroll med tjenesten, i tråd med de utvidede fullmaktene som foreslås gitt.

Til sammen vil vi beskytte Norge, Norges sikkerhet og handlefrihet, og våre borgeres personvern.

*

Men den teknologiske utviklingen har også hatt innvirkning på det militære trusselbildet.

Langtrekkende presisjonsvåpen er en slik utvikling.

Lenge var evnen, kompetansen og ressursgrunnlaget til å utvikle slike kapasiteter kun forbeholdt noen få aktører.

Første og fremst på vestlig side.

Fordelene de ga, var så store at andre land også har satset tungt på sine egne, tilsvarende systemer.

For eksempel har Russland utviklet, testet og utplassert slike våpen.

Nå kan de potensielt nå mål over hele Europa, på svært kort varsel.

Beskyttelse mot slike våpen er svært krevende.

Det gjør at vi er i en situasjon der geografisk avstand og spredning ikke gir samme beskyttelse som før.

Samtidig har den teknologiske utviklingen også gitt oss nye kapasiteter i vårt forsvar.

Kampflyet F-35 er ett eksempel.

Flyet har formidable egenskaper:

Lav synlighet, avanserte sensorer, nettverkskapasitet, evne til å dominere det elektromagnetiske spektrum og til å nå mål på lang avstand.

Det gjør flyet i stand til å løse oppdrag eldre kampfly aldri ville klart.

Noe som gir oss en strategisk kapasitet med stor verdi.

Etter planen skal Stortinget beslutte anskaffelsen av de siste seks kampflyene under behandlingen av budsjettet for 2020.

Så langt er anskaffelsen på tid, innenfor kostnadsrammen og med den forventede kapasitet.

Det vil den fortsette å være.

I år vil F-35 overta operative oppgaver fra F-16 – en stor milepæl for Forsvaret.

Vi anskaffer et femtegenerasjons kampfly for hele Forsvaret.

F-35 er altså et godt eksempel på hvordan vi skal tenke forsvar fremover.

Hele Forsvaret er ett system – som virker sammen i alle domener.

Da må vi ta teknologien til hjelp – ikke bare for å skaffe flere og mer avanserte våpenplattformer og -systemer.

Men for å hente ut gevinstene av nye måter å gjøre tingene på – på alle områder.

Slik at vi kan frigjøre ressurser til å styrke den operative evnen.

Men også slik at vi kan hente ut synergier – både når det gjelder kapasitet og effektivitet.

*

Et sterkt nasjonalt forsvar innenfor rammen av NATO er grunnlaget for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Bare med en selvstendig evne, som er troverdig og tilstrekkelig robust, er vi i stand til å sikre oss selv og våre allierte og slik bidra til internasjonal fred og sikkerhet.

Men vi er en liten stat, og verken kan eller vil stå alene.

Derfor må vi være en stabil og god alliert.

Innenfor rammene av NATO.

Vi må prioritere å bruke en tilstrekkelig stor andel av nasjonens ressurser på forsvar.

Samtidig som vi fostrer gode relasjoner gjennom andre former for samarbeid, for eksempel ved materiellanskaffelser.

Noe som også bidrar til at vi får mest mulig ut av midlene sektoren får tildelt.

Samarbeidet med USA og Storbritannia om nye maritime patruljefly er godt eksempel.

*

Norsk sikkerhet trygges også gjennom aktiv innsats utenfor NATOs territorium.

Byrdefordeling er nemlig også et spørsmål om deling av risiko.

Gjennom å stille med kompetente og etterspurte styrkebidrag til krevende oppdrag deler vi risiko.

Vi deltar i operasjoner sammen med nære allierte for å motvirke de faktorene som fører til ekstremisme, konflikt og migrasjon.

Som når våre styrker er med på å utvikle lokale sikkerhetsstyrkers kompetanse og evne til å løse alvorlige hendelser, i Afghanistan, Irak og Sahel-regionen.

Våre styrker har gjort seg bemerket for sin profesjonalitet og vilje og evne til å dele risiko med dem de gir opplæring.

Vi kan også prioritere å delta i FNs operasjoner, for å understøtte den eneste verdensomspennende aktøren som fremmer en regelbasert verdensorden.

Slik vi gjør når vi fra mai i år igjen skal bidra med transportfly i Mali.

*

Den verdensorden vi har bygget opp etter andre verdenskrig hviler på amerikansk lederskap.

Verdensbanken, FN, og NATO – alle kom i stand som et resultat av amerikansk engasjement og amerikansk finansiering.

Som i mange andre land skjer det også politiske endringer i USA.

Der følger vi nøye med på utviklingen.

USA er og forblir vår nærmeste allierte.

Men vi kan ikke forvente at USA skal kunne og ville gjøre alt alene.

Tvert imot er NATO en forsvarsallianse, hvor hvert enkelt medlemsland har et selvstendig ansvar for et troverdig nasjonalt forsvar.

Som sammen skaper troverdig kollektiv forsvarsevne og evne til avskrekking.

Et troverdig, robust og relevant forsvar er altså grunnlaget for vår sikkerhet.

Våre bilaterale forhold, og ikke minst, vårt medlemskap i NATO, er bygget på vår nasjonale forsvarsevne.

Forsvaret må derfor utvikles videre, slik at vi sikrer relevans og troverdighet.

Derfor har regjeringen bevilget mer penger til Forsvaret.

Siden vi tiltrådte har vi økt forsvarsbudsjettet reelt med om lag 30 prosent.

Også er det slik at vi er nødt til å bruke enda mer i tiden fremover.

Nettopp fordi vi ser et tydeligere alvor i den sikkerhetspolitiske utviklingen rundt oss.

Og fordi vi må ta et større ansvar for vår egen sikkerhet.

Slik kan vi bidra til å styrke vår felles sikkerhet.

Når det gjelder amerikansk engasjement i Europa, så ber jeg om at vi ser på det de faktisk gjør.

USA er til stede med flere og tyngre militære styrker enn på mange år.

De investerer tungt i infrastruktur og andre tiltak for å styrke Europeisk sikkerhet.

Men vi må også utfylle alliansen med samarbeid i egnede flernasjonale formater.

Et eksempel er det operative samarbeidet i det britiskledete Joint Expeditionary Force.

Eller det kapabilitetssamarbeidet om ubåtkapasiteter som vi har med Tyskland.

For Norges del er også samarbeidet med de andre landene i Norden naturlig og viktig.

Enten det er gjennom nordisk forsvarssamarbeid, NORDEFCO, eller gjennom deltakelse i Northern Group, hvor vi også inkluderer Storbritannia, Tyskland, de andre nordiske landene, de baltiske stater og Nederland, Belgia og Polen.

Regionalt og lokalt samarbeid vil bli enda viktigere i tiden som kommer.

*

Inneværende langtidsplan legger opp til en endring av hvordan våre allierte trener og øver i Norge.

For best mulig effekt av treningen, ønsker vi at den skjer sammen med norske styrker i større grad enn tidligere.

At amerikanske, britiske og nederlandske styrker trener mer i nord er derfor bra for Norge.

Men den foreløpige kulminasjonen av dette var øvelse Trident Juncture 2018.

Det var den største øvelsen på norsk jord siden den kalde krigen.

Mer enn 50.000 soldater fra 31 land deltok.

Sammen med 250 fly, 65 marinefartøyer og nesten 10.000 kjøretøyer.

For å lykkes måtte vi involvere aktører fra alle samfunnssektorer i Norge.

Vegvesenet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, politiet, fylkeskommuner, fylkesmenn, kommuner, helsesektoren, Mattilsynet, strategiske partnere og lokalt næringsliv bidro med svært god støtte.

Uten dem ville det ikke vært mulig å gjennomføre øvelsen.

Øvelsen testet og ga grunnlag for videreutvikling av totalforsvaret på en måte vi aldri ville fått til uten.

Omfanget av øvelsen og revitaliseringen av kollektivt forsvar av Norge, viser imidlertid at både Norge og NATO fortsatt kan øke robustheten i planer og utførelse.

Øvelsen gav oss viktige lærdommer som vi vil trekke på i videreutviklingen av Forsvaret.

Vi må vurdere størrelse og volum, samt tilgjengeligheten på enkelte kritiske kapasiteter.

Fremover må vi også vurdere evnen til å motta og operere sammen med allierte forsterkninger.

*

Samtidig demonstrerte øvelsen at NATOs oppmerksomhet igjen rettes nordover.

Det har vi jobbet for i mange år.

Vi så det også ved at NATO opprettet en egen maritim kommando for de transatlantiske forbindelseslinjer i fjor.

Noe som forplikter oss til å delta med både personell og materiell.

USA viste også at nordområdene er viktige for dem ved at de deltok med et hangarskip i Trident Juncture.

For Norges del kan vi derfor allerede nå slå fast at øvelsen var vellykket.

Det er god grunn til å takke alle dem som arbeidet natt og dag, mange i månedsvis, for at vi skulle lykkes med øvelse Trident Juncture 2018.

*

Det kanskje aller viktigste momentet med øvelse Trident Juncture var imidlertid at alliansen viste at vi står sammen.

At vi evner å komme hverandre til unnsetning om det noen gang skulle bli nødvendig.

Og ikke minst – at vi har viljen.

Vi demonstrerte med all mulig tydelighet at NATOs artikkel fem fortsatt er kjernen i alliansen.

*

I 2018 ledet Norge også NORDEFCO-samarbeidet.

NORDEFCO utvikler seg positivt på flere områder.

Vi kom i havn med en oppdatert felles visjon.

En visjon med målsetninger om samarbeid i hele spekteret fra fred, via sikkerhetspolitisk krise til konflikt.

Vi har fått til ordninger om flytting av militære styrker over landegrensene, med et minimum av papirarbeid og byråkrati.

Økt militær mobilitet på tvers av landegrensene har stor betydning for både NATO og EU.

Det gjøres et betydelig arbeid på dette området.

Og i Norden viser vi vei.

*

Inneværende langtidsplan for Forsvaret la til grunn tre prioriteringer:

For det første skulle vi få det vi har til å virke.

Det var et nødvendig grep.

Vi er i ferd med å ta igjen manglende vedlikehold og fylle opp reservelagre og beredskapsbeholdninger.

Forsvarets logistikkorganisasjon har sørget for å ta inn store deler av vedlikeholdsetterslepet i Hæren og Heimevernet.

Vi anskaffer kritiske reservedeler til stridsvognene for levetidsforlengelse inntil nye stridsvogner er på plass.

For det andre skulle vi redusere klartider, øke aktiviteten og bemanningen ved prioriterte avdelinger, og dermed heve beredskapen.

Dette er vi i gang med ved flere seilingsdøgn, mer øving og trening og med stadig bedre beredskapsforsyninger.

Vi er også i ferd med å anskaffe flere hundre nye feltvogner til Heimevernet, som sammen med et nytt logistikkonsept skal gi Heimevernet økt mobilitet, tilgjengelighet og beredskap.

For det tredje skulle vi investere i strategiske kapasiteter for fremtiden.

Det er tatt viktige beslutninger om store anskaffelser til alle forsvarsgrenene.

F-35 er nevnt.

Nye ubåter, artilleri, maritime patruljefly, nye sensorer og kampluftvern er kapasiteter som vil styrke den operative evnen i mange år fremover.

Nå er det avgjørende at hele Forsvaret opprettholder trykket på gjennomføringen av de planene som allerede foreligger.

Det må til for at vi skal kunne gå inn i neste langtidsplan med et godt utgangspunktet.

*

Dessverre kan vi ikke snakke om seilingsdøgn uten å snakke om forliset av fregatten KNM Helge Ingstad.

Og det er klart at tapet av én av fem fregatter er alvorlig.

Det er et tap vi vil føle konsekvensene av i lang, lang tid fremover.

En fregatt er et formidabelt kampsystem, og en viktig kapasitet for vår forsvarsevne.

Vi må derfor ta høyde for tapet av fregatten i den videre planleggingen, og finne gode løsninger på utfordringene det gir oss.

Forsvarssjefen har forsikret meg om at vi på kort sikt fortsatt vil være i stand til å møte våre forpliktelser.

Men vi må finne ut hvordan tapet av fregatten ikke skal føre til varig reduksjon av kampkraft eller bærekraft.

Hvilke tiltak som må til skal vi komme tilbake til i løpet av våren.

*

Det aller viktigste er likevel at ingen ble alvorlig skadd.

Alle de 137 om bord kunne feire jul med sine nærmeste.

Det er jeg glad for – det var nemlig ingen selvfølge.

Det skyldes at da katastrofen først var et faktum, utviste mannskapet godt sjømannskap – og at de var godt trent og forberedt for ulykkessituasjoner.

*

Som nevnt ble inneværende langtidsplan lagt for å møte de sikkerhetsutfordringer vi så.

Planen gir virkninger og føringer for mange tiår fremover.

Vi ser at tiltakene i gjeldende plan gjennomføres og gir effekt.

Men utviklingen rundt oss har vært enda raskere og mer omfattende enn det vi kunne forutse den gang.

Langtidsplanen gjelder inntil en ny langtidsplan vedtas.

Det har vært tradisjon å legge frem en langtidsplan for hvert sittende Storting.

Noe vi også skal gjøre denne gangen.

Den kommende planen skal bygge på dette gode fundamentet.

Den vil stadfeste at regjeringen har påtatt seg en mangeårig forpliktelse til å styrke Forsvaret.

Samtidig ser vi at det er behov for å komplementere, fylle ut og gjøre ytterligere tiltak for å få alt til å fungere enda bedre sammen.

Det er i militærmaktens natur at dens relevans blir målt i evnen til å møte den til enhver tid rådende sikkerhetssituasjonen.

Det er også i militærmaktens natur at den kontinuerlig må utvikles og holdes vedlike allerede i fredstid.

Når krisen kommer, er det for sent.

Gjennomtenkte, forpliktende planer er et nødvendig grunnlag for å gjøre justeringer underveis.

Bare slik kan vi være sikre på at vi er på rett vei.

*

Vi er allerede i gang med arbeidet med neste langtidsplan.

Forsvarsdepartementet har begynt med det innledende grunnlagsarbeidet.

En systematisk gjennomgang av ulike utviklingstrekk for å finne ut hvilke muligheter og utfordringer de gir.

Departementet har også gitt Forsvarets forskningsinstitutt i oppdrag å komme med et forskningsbasert innspill.

Forsvarssjefen sitter i rådet som styrer FFI-prosjektet.

Vi skal ha en god planprosess, og et godt samarbeid.

Deretter skal regjeringen gi politiske føringer og rammer for arbeidet med ny langtidsplan.

Forsvarssjefen vil bli bedt om å gi regjeringen faglige råd på de områder vi vil videreutvikle.

Forsvarssjefens råd baseres på en helhetlig vurdering av hva som er best for forsvarsevnen.

Jeg legger tre forutsetninger til grunn for den videre prosessen:

Den første er at forsvarssjefen skal ha en sentral rolle i arbeidet.

Forsvarssjefen er min og regjeringens fremste fagmilitære rådgiver

Vi legger stor vekt på hans anbefalinger.

For det andre skal vi bevege oss ytterligere mot å bruke to prosent av BNP på Forsvaret innen 2024.

BNP-diskusjonen er vanskelig, rett og slett, fordi det er som å skyte i fart, mot et bevegelig mål.

Regjeringen har som ambisjon å oppfylle våre forpliktelser overfor NATO.

For det tredje skal vi fortsette å videreutvikle Forsvaret, slik at vi sikrer et relevant Forsvar som også i fremtiden er i stand til å løse sine oppgaver.

Allerede nå kan jeg antyde at vi ønsker å vurdere mulighetene for å øke Forsvarets robusthet.

Vi ser at når vi seiler mer, øver mer, trener mer og er mer til stede, så slites både mannskap og utstyr mer enn vi hadde planlagt med.

Da må vi justere kursen.

Jeg skal gjøre mitt for å legge til rette for gode, offentlige debatter om den videre utviklingen av Forsvaret i arbeidet med den kommende langtidsplanen.

Vi vil ha åpenhet, vi vil ha konstruktive debatter.

Regjeringen vil ta ansvar og søke tverrpolitisk enighet om den videre styrkingen av vår forsvarsevne.

*

Inneværende langtidsplan er ambisiøs.

Den krever økte bevilgninger.

Vi har økt bevilgningene siden vi tiltrådte.

Det skal vi fortsette med.

Men samtidig legger langtidsplanen opp til at etatene selv må gjennomføre omfattende tiltak og kontinuerlig søke løsninger som gir mest mulig forsvarsevne for pengene.

Det fordrer en systematisk tilnærming og en kultur for å lete etter smartere måter å jobbe på.

En nysgjerrighet også for hvordan ny teknologi og samarbeid med andre aktører kan gi mer operativ evne.

*

Vier smertelig klar over og helt tydelige på at endring er krevende.

Krevende for personellet som blir berørt, men også fordi en god endringsprosess krever ressurser i seg selv.

Samtidig vil jeg gjerne takke alle dem som står på hver eneste dag for å løse Forsvarets oppdrag og leverer forsvarsevne.

Jeg vil særlig fremheve dem som gjør sitt aller beste – selv om de vet at store endringer, til og med nedleggelse, ligger foran dem.

Så dedikert personell trenger vi også fremover, for den videre utviklingen av forsvarssektoren vil fortsatt være krevende.

*

Samtidig må vi ikke glemme at det er noe helt særegent å være soldat.

Soldatrollen, enten man er vernepliktig, offiser eller spesialist, krever noe av en.

Man må kunne håndverket.

Man må kunne være lagspiller.

Og i tillegg krever soldatrollen et høyt refleksjonsnivå.

En bevisst holdning til egen og avdelingens – ja hele Forsvarets – funksjon.

Kunnskap om Forsvarets rolle for å verne om norsk og alliert sikkerhet.

Soldaten er beredt til å ofre det aller mest dyrebare for oss andre.

Det står det stor respekt av.

Da skal vi også møte soldatene med den respekten de fortjener.

*

Det forplikter oss som samfunn.

Og det forplikter i særlig grad oss politikere.

Det krever at vi tar vare på både dem som tjenestegjør og dem som har tjenestegjort på våre vegne.

Derfor er fortsatt gjennomføring av oppfølgingsplanen for ivaretakelse av våre veteraner et område hele regjeringen prioriterer.

Vi plikter også å sørge for at dagens soldater tjenestegjør i et relevant og troverdig forsvar.

Med utrustning og utstyr som er tidsriktig og hensiktsmessig.

I en organisasjon som er tilpasset formålet.

Kort sagt er det vår plikt å ta de nødvendige beslutninger og prioriteringer som gir oss mest mulig kampkraft for pengene.

Informasjon, samarbeid og medbestemmelse innenfor forsvarssektoren når store og viktige beslutninger fattes, er viktig for å ivareta personellet.

Derfor legger jeg stor vekt på et godt samarbeid med både arbeidstakerorganisasjonene og veteranorganisasjonene i viktige saker som berører menneskene i vår sektor.

*

Som nevnt ble øvelse Trident Juncture 2018 gjennomført på en svært god måte i høst.

Personellets innsats var avgjørende for at både vi og våre allierte var meget godt fornøyd med øvelsen.

Vi ble også påminnet om verdien av reserver som en del av forsvarsstrukturen.

Overgangen fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar reduserte reservistene til en liste med personell man kunne tilkalle ved behov.

Uten at de fikk den treningen, øvingen eller oppfølgingen som er nødvendig i dagens situasjon.

Når regjeringen legger opp til økt bruk av reservister, er det trente og øvede reservister vi snakker om.

En aktiv reserve med kompetente soldater som gjennom sin grunnutdanning og jevnlig øving og trening holder et høyt nivå.

Den aktive reserven må også ses i sammenheng med de øvrige grepene som gjøres med verneplikten og førstegangstjenesten i Hæren for å styrke den operative evnen.

*

Målet med omstillings- og utviklingsarbeidet er å gjøre oss bedre rustet til å møte et utfordringsbilde i stadig bevegelse.

Blant endringene som vil være førende for Forsvaret i svært lang tid, er ny ordning for militært personell og utdanningsreformen.

Hovedrollene er på plass allerede.

Spesialisten skal være god på fag, rutiner og drill.

Offiseren skal være dyktig på ledelse, helhet, taktikk og strategi.

For å si det enkelt, så skal offiseren sørge for at vi gjør de riktige tingene, mens spesialisten skal sørge for at tingene blir gjort på riktig måte.

En bærebjelke i enhver organisasjon er menneskene i organisasjonen, og deres kompetanse.

Økt tilgjengelighet, utholdenhet og kortere reaksjonstid forutsetter at vi har personell med riktig kompetanse.

Kompetansen må dessuten være tilgjengelig på rett sted til rett tid.

I et moderne forsvar, hvor det fellesoperative får stadig større vekt, og nye domener kommer til, må vi rekruttere de fremste innenfor en lang rekke disipliner.

I tillegg må vi utdanne våre egne eksperter og arbeide systematisk med videreutvikling av kompetanse.

I høst begynte det første kullet på ny ordning for offisersutdanningen.

I disse dager begynner de første elevene på ny befalsutdanning.

Elevene herfra vil de neste årene komme ut i tjeneste.

I fortsettelsen må vi blant annet følge med på om vi faktisk rekrutterer det mangfoldet vi ønsker å rekruttere.

Selv er jeg er sikker på at også fremtidens offiserer og spesialister vil være kompetente fagpersoner som leverer høy kvalitet.

*

Utdanning av offiserer og spesialister er tidkrevende og kostbart.

Vi må sørge for at vi beholder dem som er best egnet.

Fremtidens forsvar er avhengig av rekruttering, kompetanseutvikling og hensiktsmessig ståtid blant både spesialister og offiserer.

En karriere i Forsvaret – enten det er som offiser eller spesialist – skal være attraktiv og anerkjent.

Heldigvis er det stor oppslutning om førstegangstjenesten, og langt flere ønsker å gjennomføre enn det er plass til.

Vi har også en komparativ fordel få andre land er oss forunt:

Vi rekrutterer fra hele befolkningen.

At vi kan kalle inn både kvinner og menn gir oss en dobbelt så stor pool å rekruttere fra enn vi hadde før.

Det gjør at vi blir enda bedre – vi kan hente inn de best egnede, basert på kompetanse.

Til sammen ligger altså mye til rette for at vi også i fremtiden kan bekle stillinger med personell av første klasse.

Men suksess fordrer at vi fortsetter å arbeide systematisk og målrettet med personell- og kompetanseutvikling.

Det er helt avgjørende med et mangfold av kompetanse for å løse hele spekteret av forsvarssektorens oppdrag.

Da må også forsvarssektoren være en god og attraktiv arbeidsplass.

Bare slik kan vi lykkes.

*

Når vi er inne på det mangfoldet av kompetanse sektoren trenger – og at det bare vil øke i diversitet, er det en ting jeg gjerne vil ta opp.

En attraktiv arbeidsplass kjennetegnes også av fravær av mobbing og trakassering.

For å sikre hensiktsmessig ståtid må den enkelte føle seg inkludert, respektert og sett.

For å få til det, skal vi sørge for at vi legger til rette for et miljø hvor kompetanse er det avgjørende for ens plass i organisasjonen.

Et miljø der mobbing og trakassering ikke har noen plass.

*

Oppslagene i Forsvarets forum rett før jul viste at når det gjelder seksuell trakassering har vi ikke lyktes så godt som vi ønsker.

Forsvarssjefen uttalte at det gjør ham forbannet.

Det er mildt formulert sett fra min stol.

Jeg er derfor glad for at forsvarssjefen helt tydelig har sagt at Forsvaret skal videreutvikle arbeidet mot all mobbing og trakassering.

At slik adferd vil få konsekvenser for den enkelte.

Mobbing og trakassering fører til redusert operativ evne.

En avdeling hvor ikke alle føler seg verdsatt for sin kompetanse, har redusert operativ evne.

Det er ikke noe vi kan akseptere –verken forsvarssjefen eller jeg.

Det påhviler enhver leder og medarbeider i sektoren et stort ansvar for å hindre mobbing og trakassering.

Et ansvar jeg forventer at alle er seg bevisst.

*

Vi står altså overfor en krevende utvikling ved inngangen til et nytt år.

Vi ser et tydeligere alvor i våre sikkerhetspolitiske omgivelser.

Vi må ta høyde for at vestlige land og institusjoner er gjenstand for en systematisk og destabiliserende kampanje.

Forståelsen av konflikt i vår tid er i endring.

Vårt naboskap til en kjernefysisk stormakt som aktivt undergraver demokratiske verdier blir mer krevende.

Med vår posisjon, både geografisk og politisk, spiller Norge en viktig rolle.

Vi er del av en storstrategisk dynamikk i våre nærområder.

Det vil være uklokt av Norge å forholde seg passiv.

Dersom vi ikke aktivt ivaretar vår posisjon og våre interesser, risikerer vi å miste innflytelse over vår egen skjebne.

Dyptgripende og varige utfordringer på vestlig side må møtes med aktiv politikk.

Vi er i ferd med å få nytt materiell med nye egenskaper og nye muligheter – men med utviklingen følger også nye utfordringer.

I sum understreker dette betydningen av et sterkt nasjonalt forsvar, som er relevant i møte med et tydeligere alvor i våre omgivelser.

Dersom vi skal få full effekt av store investeringer må Forsvaret ta i bruk nye plattformer og systemer på en måte som styrker hele Forsvaret.

Moderne kampsystemer stiller høyere krav til samhandling på tvers av de klassiske domener og forsvarsgrener.

Vi ser også at gjennomføringen av en plan gir oss ny forståelse som nyanserer kunnskapen som lå til grunn for beslutningene som er fattet.

Det vi kan gjøre i møtet med en mer ustabil verden, er å fortsette å bygge en sterk, nasjonal forsvarsevne – til vern av vår og våre alliertes sikkerhet.

En nasjonal forsvarsevne der totalforsvaret igjen får en sentral funksjon i alle sektorer.

Med et forsvar som er tilpasset alliansen.

Et relevant og robust forsvar gir oss evne til å stille ressurser dersom vår suverenitet blir utfordret, også på andre måter enn de tradisjonelle.

Et relevant og robust forsvar gir oss også rom for å være en troverdig og solid alliansepartner.

Bare slik kan vi bidra til å sikre alliansen, den transatlantiske forbindelsen og ikke minst, en regelstyrt verdensorden.

En verdensorden som er basert på universelle verdier:

Demokrati, frihet, toleranse og universelle menneskerettigheter.

Derfor skal vi fortsette med å styrke forsvarsevnen.

Et sterkt og nasjonalt forsvar innenfor rammen av NATO er vårt beste vern mot den usikkerhet som råder.

Mer internasjonalt samarbeid er det vi trenger.

Professor Tom Kristiansen ved UiT Norges arktiske universitet, foredrar i Oslo Militære Samfund mandag 26. november 2018 klokken 18:00. «General Otto Ruges rolle under 2. verdenskrig».

Lytt til podcast fra foredraget her:

Mandag 19. november foredro forfatter og historiker Torbjørn Færøvik med foredrag «Dragen og elefanten – er Kina og India på kollisjonskurs?».

Du kan lese foredraget her:

Dragen og elefanten:

Er Kina og India på kollisjonskurs?

Av Torbjørn Færøvik,

forfatter og historiker

På en reise i India i 1997 ble jeg stående og se på en stor lystavle som fortalte hvor mange innbyggere landet hadde. Det virket som om tallene var i ferd med å løpe løpsk. Indias folketall hadde nettopp passert en milliard. I dag viser det samme tavlen et sted mellom 1,3 og 1,4 milliarder innbyggere. Ifølge FNs prognoser vil India om få år, trolig i 2022, passere Kina og bli det mest folkerike landet i verden.

Når det skjer, vil de to landene ha til sammen 2,8 milliarder innbyggere. Det forteller oss at utviklingen i Kina og India blir helt bestemmende for vår felles fremtid. Verden er avhengig av at de lykkes, og at de lever i fred med hverandre. I motsatt fall vil følgene bli alvorlige.

I mange hundre år sto geografien i veien for et tett samarbeid mellom disse to gigantene. Himalaya var ikke lett å forsere, og sjøveien var lang. Det betyr ikke at det ikke var kontakt mellom dem. For rundt 2000 år siden fant buddhismen veien fra India til Kina. Inderne fikk også kulturimpulser fra Kina. Men selv om de var naboer, føltes avstanden lang.

Dagens kommunikasjoner gjør det lettere å samarbeide. Men i så fall må de ville det. De indiske lederne nøler av flere grunner. Med rette oppfatter de Kina som den sterke part. Til alt overmål er de kinesiske lederne tydelige på at de ønsker å gjøre landet til en global supermakt. De politiske forskjellene er også åpenbare. India er et demokrati, Kina det motsatte. Mens Indias politiske system er åpent og gjennomsiktig, er det kinesiske stengt for innsyn. Det gjør det vanskelig å etablere et tillitsfullt forhold.

Kulturelt og religiøst er de også vesensforskjellige. Konfusius, kinesernes store læremester, var opptatt av hvordan menneskene skulle leve i forhold til hverandre – ikke av Himmelen. I hinduismen, indernes store religion, er gudene rikelig til stede.

Nehru og Mao

India ble et selvstendig land i 1947, og britene trakk seg ut. To år senere grep kommunistene makten i Kina. Regjeringen i New Delhi var raskt ute med å anerkjenne det nye regimet, men allerede i 1950 fikk India en forsmak hva som var i vente. For da rykket kinesiske styrker inn i Tibet. Statsminister Jawaharlal Nehru var likevel innstilt på å samarbeide med Kina, og i 1954 reiste han på offisielt besøk til Beijing.

Nehru var jurist med utdannelse fra Cambridge. Han var vestlig orientert og hadde kullsviertro på demokratiet som den beste styreform. Mao hadde tilbrakt lange år i felten og trodde på det han kalte «folkets demokratiske diktatur». Naturligvis var de uenige om mye, men begge var opptatt av å forsvare sine respektive land mot «imperialismen». India fremsto på den tiden som en viktig aktør i den alliansefrie bevegelsen. Året etter holdt bevegelsen sitt store møte i Bandung i Indonesia, hvor både Kina og India spilte viktige roller.

Fem år senere, i 1959, gjorde tibetanerne opprør mot det kinesiske overherredømmet. Demonstrasjonene i Lhasa varte i flere dager. Dalai Lamas tiltakende Kina-angst endte med at han flyktet til India, hvor han ble tatt vel imot av daværende statsminister Nehru. Flere titusener tibetanere flyktet samme vei. Dermed ble det brått slutt på den vennskapelige dialogen. I ordkrigen som fulgte, ble Nehru anklaget for å ha gått «imperialismens ærend», og Mao sa han ville «knuse» den indiske statsministeren.

Grensestriden i Himalaya

De neste tre årene hadde Kina nok med sine hjemlige problemer. Maos mislykkede massemobilisering, Det store spranget, endte med sult og elendighet og millioner av menneskers død. Først i 1962 ble situasjonen bedre, og Kina så sitt snitt til å gi det uskikkelige India en lærepenge. Kineserne ville ta tilbake områder i Himalaya som de mente tilhørte dem. Den elendige indiske hæren hadde lite å svare med og led et sviende nederlag. Rundt 3000 indiske soldater ble drept og minst like mange ble tatt til fange. Nehru fortvilte og ble en gammel mann over natten, skriver en av hans biografer. To år senere døde han. Mens inderne sørget over sin mangeårige leder, gjennomførte Kina sin første kjernefysiske prøvesprengning. Hendelsen ble en ny vekker for India, som nå bestemte seg for å gå samme vei. Ti år senere, i 1974, var den indiske bomben en realitet.

Kina og India har en felles grense på nesten 3500 kilometer. I dag er de stort sett enige om om hvor den går. Men ennå strides de om hvem som eier hva i den nordvestlige grensesektoren, hvor krigen i 1962 fant sted. I Indias nordøstlige hjørne ligger delstaten Arunachal Pradesh. Kina gjør krav på deler av den og omtaler det omstridte området som «Sør-Tibet». Da Dalai Lama i fjor besøkte et kloster i dette området, reagerte Beijing med kraftige protester. For å styrke sitt grep har India stasjonert betydelige militære styrker i delstaten. De fleste er forlagt nær grensen til Kina. Hele delstaten er på knappe 84 000 kvadratkilometer.

I fjor havnet kinesiske og indiske styrker i en 73 dagers «stillingskrig» på Dokhamplatået i Himalaya. Platået ligger der India, Kina og Bhutan møtes. Ingen av de tre landene er enige om hvem som eier hva av det. Konflikten ble utløst da kineserne begynte å bygge en vei som ifølge bhutaneserne gikk gjennom deres territorium. Indiske styrker ble tilkalt, og stillingskrigen begynte. Heldigvis ble den avsluttet uten tap av menneskeliv.

India frykter at nye grensestridigheter kan oppstå. Den indiske regjeringen har derfor besluttet å styrke grenseforsvaret med en moderne utrustet mobil styrke. Indiske aviser skriver at den skal bestå av rundt 90 000 soldater og være fullt operasjonell i 2021 – 2022.

Kinas økonomiske ekspansjon

Så lenge Mao styrte, behøvde ikke India bekymre seg for Kinas økonomiske ekspansjon. Kineserne hadde nok med sitt. Med de økonomiske reformene og «den åpne dørs politikk» som regimet introduserte på 1980-tallet, ble situasjonen en annen. Med ett ble det fart på hjulene, og utenrikshandelen vokste.

Tidlig på 2000-tallet begynte kinesiske selskaper å investere i andre land, ikke minst i Asia. Med skiftet av partiledelse i 2012 ble Kinas utenlandske økonomiske engasjement enda sterkere, og i 2013 lanserte Xi Jinping, den nye partisjefen, sitt store Silkevei-prosjekt – en plan om å utvikle et nettverk av trafikkårer mellom Asia og Europa. Planen, kalt Belt and Road (BRI), ble hilst velkommen av mange land, dog ikke av India. «En farlig felle», fnyste flere politikere.

Kina har markedsført sitt Belt and Road-initiativ som et «vinn-vinn-prosjekt». Alle som slutter seg til det, vil tjene på det, lyder omkvedet. Lederne i Beijing peker på at Asia lider av dårlig infrastruktur. Få om noen vil bestride denne påstanden. Problemet kan være at Kina, i egenskap av initiativtaker, hovedbidragsyter og eksekutør, vil bli den største vinneren. Det er også en fare for at land som ikke ivaretar sine interesser godt nok, vil ende opp som tapere.

Siden BRI ble lansert, har statsminister Modi holdt flere møter med sine kinesiske motparter. Men ennå har han til gode å velsigne det kinesiske initiativet. I stedet har han selv tatt flere initiativer, økonomiske som militære, for å holde Kina på avstand.

Kina blir ofte omtalt som verdens største fabrikk. Hvis fabrikken skal ekspandere, trenger den nye markeder og stabil tilgang på råvarer. Jo raskere varene kan fraktes fram og tilbake, desto bedre. Dette er drivkraften bak Belt and Road-initiativet. Landets ledere har siden tidenes morgen vært vant til å tenke langsiktig. De bygde Den store muren og millioner av kilometer med diker og kanaler. Den store kanalen, en vannåre fra sør til nord, ble realisert over en periode på flere hundre år og er nesten 2000 kilometer lang. BRI føyer seg inn i denne tradisjonen, men skiller seg fra tidligere gigantprosjekter fordi det omfatter mange land, og fordi det er det dyreste noensinne.

Kinesisk jernbanebygging

Kinas ambisjon er å forbedre infrastrukturen både til lands og til vanns. Flere av landprosjektene har Indiahavet som mål. Fra byen Kunming i Kinas sørvestlige del skal det bygges veier og jernbaner til Laos, Thailand og Myanmar. Noen av prosjektene er allerede igangsatt, som byggingen av jernbanen gjennom Laos. Tanken er å forbinde den med det thailandske jernbanenettet. Prosjektet er kostnadsberegnet til seks milliarder dollar, og fattige Laos har påtatt seg å finansiere en del av gildet. Asia Times skrev i august at ca. 20 prosent av den 414 kilometer lange strekningen allerede er fullført.

Den planlagte jernbanen fra Kunming til Yangon, Myanmars økonomiske hovedstad, blir enda lengre – hele 1920 kilometer. Planen ble møtt med både skepsis og motstand da den ble lansert, men alt tyder på at den blir realisert, om enn forsinket. Tilhengerne av planen peker på at mye av dagens handel mellom Kina og Myanmar foregår sjøveien via Malakkastredet, en omvei på 3000 nautiske mil. Kina ønsker også å strekke et togspor til Mandalay, en annen viktig by i Myanmar.

Tibets hovedstad Lhasa ble knyttet til det kinesiske jernbanenettet i 2006. I 2014 ble togsporet forlenget til Shigatse, en annen tibetansk by. Nå arbeider Kina på spreng for å knytte det tibetanske jernbanenettet til Nepal. Hvis arbeidet går etter planen, skal strekningen være fullført i 2020. Siden Nepal er Indias nordlige nabo, har indiske myndigheter vært opptatt av å skjerme landet mot fremmed innflytelse. Derfor blir inderne urolige når Kina trenger seg inn i Indias «bakgård».

India er særlig skeptisk til Kinas store infrastrukturprosjekt i Pakistan, kalt «Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridor». India og Pakistan har vært erkefiender siden Britisk India ble delt i to i 1947. En strekning av «korridoren» skal gå gjennom den pakistansk-kontrollerte delen av Kasjmir, et område som også India gjør krav på.

Prosjektet har en kostnadsramme på 62 milliarder amerikanske dollar. Fra Kinas vestlige Xinjiang-region skal kineserne bygge både jernbane og motorvei til Pakistan, helt til havnebyen Gwadar ved Det indiske hav. Det statlige Chinas Overseas Port Holding Company inngikk i fjor en avtale med Pakistan om å leie havnen i 40 år. Med sin beliggenhet nær Hormusstredet og Persiagolfen er havnen gull verd for Kinas dyktige strateger. Kina skal også utvikle en økonomisk sone utenfor Gwadar med plass til rundt en halv million kinesere. Sonen, kalt International Port City, skal stå ferdig i 2022.

Kineserne skal i tillegg bygge et nettverk av andre veier for å knytte sammen noen av Pakistans viktigste byer. Men godene kommer ikke gratis. Prosjektet er et spleiselag som Pakistan må finansiere ved hjelp av kinesiske lån. Allerede nå er gjeldsbyrden blitt så stor at landets nye regjering, under ledelse av Imran Khan, har innledet en granskning av prosjektet. Pakistanske aviser skriver at deler av det kanskje må skrinlegges eller modifiseres, i det minste inntil videre.

Indisk uro for Sri Lanka

India har lang erfaring med fremmede inntrengere. Derfor er indiske politikere så vare for alle Kinas forsøk på å skaffe seg makt og innflytelse i det sørlige Asia og Indiahavet. I fjor inngikk Kina en avtale med Sri Lanka om å leie havnen i Hambantota, på øyas sørspiss, i 99 år. Flere kommentatorer minnet om at britene i sin tid utnyttet Kinas svakhet til å inngå enn 99-årig avtale om å leie Hongkong. Den gang ble det kalt kolonialisme.

Avtalen med Sri Lanka kom i stand etter at regjeringen i Colombo så seg ute av stand til å tilbakebetale sin massive gjeld til Kina. Inntil videre er det liten kinesisk aktivitet i havnen, men nyervervelsen har uten tvil et stort potensial. USAs visepresident Mike Pence hevdet i forrige måned at Kina har planer om å utvikle Hambantota til et militært støttepunkt for sin egen marine. Påstanden ble straks avvist av srilankesiske myndigheter, som forsikret at havnen utelukkende vil ha en økonomisk funksjon.

Avisen Hindustan Times omtaler Kinas fremgangsmåte overfor Sri Lanka som en «salami-taktikk». Kineserne skjærer først den ene skiven, så den andre. Sjansen for å lykkes synes å ha blitt større etter at den Kina-vennlige Mahendra Rajapaksa igjen er blitt statsminister. Hans forrige styreperiode, fra 2005 til 2015, huskes for sine lysskye avtaler med Kina og sin bunnløse korrupsjon. «Rajapaksas comeback gir India grunn til bekymring. I hans forrige styreperiode stjal han en viktig del av Sørøstasia fra Indias innflytelsessfære», skriver Times of India. Avisen minner om at Sri Lanka har stor sikkerhetspolitisk betydning for India, og at korteste avstand mellom de to landene er bare 12 kilometer.

Nå har også Maldivene havnet i den kinesiske gjeldsfellen. Det lille øyriket har vel 400 000 innbyggere fordelt på 298 kvadratkilometer. På få år har det opparbeidet en gjeld til Kina på tre milliarder amerikanske dollar. Både Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet er bekymret for landets økonomi. Samtidig har flere tusen kinesere etablert seg på Maldivene. Mange er engasjert i ulike businessforetak knyttet til turisme og bygging av infrastruktur. Øyrikets nye president, Ibrahim Mohamed Solih, ble innsatt for bare to dager siden. Nå lover han å rydde opp i «rotet» etter sin Kina-vennlige forgjenger. Blant de utenlandske gjestene under innsettelsen var den indiske statsminsteren, som varslet at India er beredt til å hjelpe Maldivene ut av krisen. India har tradisjonelt hatt en sterk innflytelse på øygruppen.

Flere andre land som har takket ja til Silkevei-prosjektet, er i samme kritiske gjeldssituasjon som Sri Lanka og Maldivene.

Rivalisering til havs

I takt med sin økonomiske ekspansjon moderniserer Kina marinen i raskt tempo. Da Kina for to år siden nektet å bøye seg for Haag-domstolens kjennelse i den betente striden om Sørkinahavet, vakte det sterke reaksjoner i New Delhi. «Skal Kina vise den samme forakt for lov og rett også i våre farvann?» spurte den indiske utenriksministeren. Kina gjør krav på 85 prosent av Sørkinahavet. Grenselinjen som regjeringen i Beijing egenhendig har trukket, er i konflikt med territorialkravene til land som Vietnam, Filippinene, Malaysia, Indonesia og Brunei. I tillegg til å være verdens travleste skipsled, har Sørkinahavet store fiskefelter og betydelige olje- og gassressurser.

I 2013 klaget Filippinene Kina inn for en spesialdomstol i Haag. Allerede før den avsa sin kjennelse i 2016, stemplet Kina den som «reaksjonær». Mens striden fortsetter, er kineserne travelt opptatt med å styrke sitt militære nærvær i Sørkinahavet, blant annet ved å forvandle små rev og atoller til militære utposter. USAs 7. flåte, som er tungt til stede i Stillehavet, kan lite gjøre uten å starte en krig. De fleste observatører anser derfor Kinas anneksjon som et fullbyrdet faktum. Amerikanske marinefartøyer fortsetter å patruljere området, men ikke uten risiko. I forrige måned var et amerikansk og et kinesisk marinefartøy nær ved å kollidere med hverandre. USA hevdet at den kinesiske motparten hadde opptrådt uansvarlig, mens Kina la all skyld på USA.

India er ingen aktør i denne striden, bortsett fra at landet har en sterk interesse av retten til fri ferdsel på verdenshavene.

Kina har ennå ikke skaffet seg marinebaser i Indiahavet, med unntak av den ett år gamle basen i Djibouti, ved innseilingen til Rødehavet. Anskaffelsen av basen ble begrunnet med Kinas behov for å kunne delta mer effektivt i FN-ledede operasjoner i området, samt å beskytte kinesiske skip i Adenbukta. Behovet for å bekjempe somaliske pirater ble eksplisitt nevnt. Også USA, Frankrike og Japan har baser i Djibouti. Samtidig er China Merchants Group i ferd med å utvikle Afrikas største frihandelssone i Djibouti. Landet er et av Afrikas minste, men lilleputtstatens ledere har lenge drømt om å gjøre den til et slags Afrikas Singapore.

Indiahavet er ikke mindre betydningsfullt enn Sørkinahavet. Mesteparten av handelen mellom Asia og resten av verden går via Malakkastredet og Indiahavet. For regjeringen i New Delhi er det viktig at havretten og annen rett følges, og at ingen land tar seg til rette. Men stilt overfor et Kina som opptrer stadig mer nærgående, ser de indiske lederne ingen annen utvei enn å ruste opp. Som et uttrykk for at India ser med uro på utviklingen i sitt naboskap, var landet ifølge SIPRI verdens største importør av større våpen («major arms») fra 2012 til 2016. Indias uro skyldes ikke bare Kina, men også forholdet til Pakistan, som har vært betent helt siden 1947.

India oppgir å ha 1,2 millioner soldater i aktiv tjeneste, mot Kinas 2,3 millioner. Målt i antall fartøyer er den den indiske marinen bare en tredjedel av den kinesiske. Det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI konstaterer i sin siste rapport (mars 2018) at Asias andel av de globale forsvarsutgiftene øker år for år. Pådriveren er Kina. I 2008 utgjorde landets andel 5,8 prosent. I fjor hadde den steget til 13 prosent.

Ifølge offisielle tall brukte India i fjor 51 milliarder dollar på forsvaret, mot Kinas 152 milliarder. Janes Defense Weekly skriver at Kinas forsvarsbudsjett er ventet å øke til 233 milliarder dollar i 2020.

India er ennå fattig

India ble i en lang periode etter 1947 styrt av Kongresspartiet. I de senere år er landet blitt ledet av en koalisjon med basis i det høyreorienterte Bharatya Janata Party (Det indiske folkepartiet). BJP representerer markante hindu-nasjonalistiske strømninger, i rak motsetning til det sekulære Kongresspartiet. I utenrikspolitikken skiller det seg fra Kongresspartiet ved sin tydelige pro-amerikanske holdning.

Ved å liberalisere deler av indisk økonomi har BJP klart å få fart på økonomien. Under statsminister Modi har regjeringen understreket viktigheten av å lokke utenlandske investorer til landet. «Make in India», lyder slagordet. Indiske politikere håper at India skal bli mer attraktivt for investorer enn Kina. «Jeg ønsker å si til alle verdens folk: Kom hit, lag det i India … Selg varene i hvilket som helst land, men lag dem her. Vi har dyktighet, talent, disiplin og et ønske om å utrette noe», sa statsminister Modi da han lanserte kampanjen i 2014. Landet har i alle fall arbeidskraft nok, og den er billigere enn Kinas.

Indere og andre snakket lenge med forakt om «den hinduistiske vekstraten» på tre prosent. Nå vokser økonomien raskere enn Kinas. Årets resultat ventes å bli rundt 8 prosent, mot Kinas 6,5 prosent. India har åpenbart et stort potensial for utvikling, særlig hvis landet velger å prioritere forsømte sektorer som helse, utdanning og infrastruktur.

India er likevel langt fattigere enn Kina. Landets bruttonasjonalprodukt er bare en fjerdedel av Kinas. En tredjedel av innbyggerne lever under den offisielle fattigdomsgrensen. En like stor andel regnes som analfabeter. Landet utmerker seg med sine store sosiale forskjeller, og det eldgamle kastevesenet lever i beste velgående. Mange betrakter det som et alvorlig hinder i arbeidet for rettferdighet og sosial utvikling.

India søker nye venner

Stilt overfor den kinesiske utfordringen er India villig til å pøse nye milliarder inn i forsvaret, ikke minst sjøforsvaret. Statsminister Modis regjering arbeider også hardt for å utvikle samarbeidet med land som deler Indias uro. Høyest på listen står USA. Kort etter at Donald Trump tiltrådte som amerikansk president, reiste Modi på offisielt besøk til USA. «Du er en sann venn», sa Trump til Modi på plenen utenfor Det hvite hus. Han tilføyde at forholdet mellom de to landene aldri hadde vært bedre. Da samtalene var over, forsikret begge lederne at de ville styrke det tosidige «strategiske partnerskapet». Det betyr ikke at det er friksjonsfritt, men utad fremstår det som godt.

USA signerte for tre år siden en tiårig rammeavtale om felles utvikling og produksjon av avansert forsvarsteknologi. Russland har i en årrekke vært Indias viktigste våpenleverandør. Nå blir USA viktigere, og de to holder stadig hyppigere felles militærøvelser. Under Trump har USA i økende grad erstattet betegnelsen «Asia-Pacific Region» med «Indo-Pacific Region». Mens den førstnevnte betegnelsen var myntet på det østlige Asia og Stillehavet, omfatter den andre noe større: en region som også omfatter India og Stillehavet. «Vi bruker uttrykket Indo-Pacific fordi det understreker viktigheten av Indias økende betydning», sa en talsmann for Det hvite hus for en tid siden.

India er også opptatt av å styrke samarbeidet med flere andre land. I forrige måned reiste statsminister Modi på offisielt besøk til Japan. I likhet med India er Japan dypt urolig på grunn av Kinas økende rolle og atferd. Partene forhandler nå om en avtale som vil gi Japans marinefartøyer adgang til Indias baser i Andamanhavet.

Da Modi besøkte Vietnam for to år siden, ble de to landene enige om å inngå et begrenset forsvarssamarbeid. Selv om landet styres av et kommunistparti som har mye til felles med det kinesiske, har Vietnam og Kina overlappende krav i Sørkinahavet. Kinas marine har ved flere anledninger jaget vietnamesiske fartøyer, sivile som militære, ut av de omstridte områdene. Ifølge en meningsmåling har bare 16 prosent av vietnameserne et positivt syn på Kina.

India står utenfor den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, men arbeider bevisst for å utvikle samarbeidet med medlemslandene. Malaysia og Indonesia står høyt på listen. Forholdet til Malaysia er blitt spesielt viktig etter at 92 år gamle Mahathir bin Mohamad overtok som statsminister tidligere i år. Den drevne veteranen, som var regjeringssjef fra 1981 til 2003, er sterkt kritisk til Kina og har kansellert flere store avtaler med Beijing. Han anklager Kina for å praktisere en ny form for kolonialisme og vil redusere Malaysias avhengighet av et regime han oppfatter som totalitært. Det demokratiske Australia er et annet viktig land for India.

Den kinesiske partisjefen Xi Jinping ble gjenvalgt på partikongressen i fjor høst. I sin tale til delegatene sa han at Kinas system kunne tjene som modell for land i Den tredje verden. Uttalelsen vakte naturligvis stor oppsikt utenfor Kinas grenser. Hans mye omtalte «kinesiske drøm» er å gjøre landet til en global supermakt. Det er en skremmende tanke for mange, særlig så lenge landet er et strengt diktatur.

«Aldri før har de ansatte i Indias utenriksdepartement arbeidet så mye overtid», skriver Indian Express. «Kina holder dem i arbeid.»

På nasjonalforsamlingens sesjon i mars i år ble grunnlovsbestemmelsen som begrenset presidentens styretid til to terminer, fjernet. Xi kan dermed fortsette som statsoverhode på livstid, om han selv vil. Han er gjenstand for økende persondyrkelse, og hans politiske program, kalt «Xi Jinpings tanker», studeres flittig av både partimedlemmer og andre. Men Xi Jinping har også sine kritikere, selv om de velger å formulere seg forsiktig. Flere kinesiske økonomer og intellektuelle har i den senere tid kritisert hans Belt and Road-prosjekt. De mener det er for ambisiøst, og at de enorme pengesummene som Kina bruker på det, kunne ha gått til påtrengte hjemlige oppgaver. Xi har også måttet tåle kritikk for sin lite fleksible holdning i handelsstriden med USA. Mange tolker hans steile positur som uttrykk for svakhet, og ikke det motsatte. Uansett møter han ingen synlig opposisjon verken i eller utenfor kommunistpartiet. Det sterke overvåkningsapparatet som regimet har utviklet, gjør det heller ikke lett å organisere noen opposisjon.

I India skal det holdes valg på ny nasjonalforsamling i 2019. De fleste observatører anser det for sannsynlig at statsminister Modi og hans BJP vil seire på ny. Hans viktigste utfordrer er Kongresspartiet og dets leder, Rahul Gandhi. Han er sønn av Rajiv og Sonia Gandhi og representerer fjerde generasjon i Nehru-Gandhi-dynastiet.

Rivalisering og samarbeid

Inntil videre vil forholdet mellom India og Kina være preget av både rivalisering og samarbeid. Både samhandel og annen utveksling er økende. Bare i fjor steg samhandelen med 18 prosent, til 84,4 milliarder. Indias eksport til Kina økte med hele 40 prosent. På listen over Indias viktigste handelspartnere rangerer Kina på topp, foran USA, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia. Kinesiske selskaper har i tillegg investert betydelige summer i indisk økonomi. India har et stort behov for å forbedre sin infrastruktur, og Kina vil gjerne bidra. Et tettere økonomisk samarbeid kan være et bidrag til å dempe konfliktene i forholdet, men kan også gjøre India sårbar for kinesisk utpressing.

Begge land innser viktigheten av å samarbeide om miljøet. Kina fyres opp med kull, og India er ikke så langt etter. Tall fra 2017 viser at 15 av de 20 mest forurensede byene i Asia ligger i Kina og India. Den tredje pol, det store isødet i Tibet som gir vann og næring til flere asiatiske land, utsettes for store påkjenninger grunn av den globale oppvarmingen. Store breområder krymper år for år. I Himalaya har klimaskiftet utløst erosjon og jordskred. På grunn av temperaturstigningen kan viktige elver som Yangtsekiang, Guleelva, Mekong, Brahmaputra og Indus komme i ulage. Klimaskiftet berører også folkerike land som Pakistan og Bangladesh. Mottiltak bør settes inn i raskt. Havene er også berørt at det som skjer, og lavtliggende landområder risikerer å bli oversvømmet. Maldivene og Bangladesh nevnes ofte som eksempler, men deler av India og Vietnam er også utsatt.

Et fredelig Asia avhenger av et godt forhold mellom Kina, India og Japan. USA må bidra på sin måte. Kina bærer et stort ansvar for utviklingen videre. Fortsetter landet å styrke sin stilling på bekostning av naboene, kan Asia og verden gå inn i en urolig, i verste fall farlig, fase.

1. 11. 1918 kl. 05:00 signerte de stridende parter våpenhvileavtalen som gjorde slutt på kampene på Vestfronten. Avtalen trådte i kraft kl. 11. samme dag. Tyskland prøvde å tvinge fram en strategisk avgjørelse med sine massive «stormtropp»-offensiver våren 1918, men det var den allierte motoffensiven fra midt i juli som tvang tyskerne til å gi seg tre og en halv måned senere. Mens det er ymse tolkninger av de mislykkede tyske offensivene som hovedsakelig har inspirert vestlig militærteori siden 1980-tallet, er det den vellykkede allierte praksisen som ble modellen for organisering og bruk av landstyrker de siste 100 årene. Hva skjedde med krigføringen i 1918?

Mer om foredragsholderen finner du her.