Skip to content

Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Foredrag i Oslo Militære Samfund
10. april 2000.

ERFARINGER FRA KFOR I
ved Oberstløytnant Robert Mood
Sjef for Telemark bataljon – KFOR I

 

Tiden i Norge

I løpet av noen korte hektiske sommermåneder – fra beslutning 11 juni 99 til deployering i september 99 – bygget Hæren om TMBN (Telemark bataljon) til den beskyttelse og kapasitet som kreves i internasjonale kap VII operasjoner og TMKP (Telemark kompani) ble trukket hjem fra SFOR-tjeneste i Sarajevo. Avdelingen ble komplettert med over 50% nytt personell (dog mange utdannet ved TMBN tidligere) for så å bli samtrent i løpet av 8 hektiske uker fra 1. aug   En meget krevende, men inspirerende periode, da viljen til å finne løsninger og realisere disse var meget stor i alle ledd av Hæren.

Den entydige overordnede erfaring jeg sitter igjen med fra forberedelsene i Norge er at en utrykningsstyrke må etableres og samtrenes med materiell og personell i henhold til den KOP (Krigsoppsetningsplan) den skal nytte ved innsetting. At det gikk bra denne gangen skyldes i stor grad befalet som hadde trent og øvet sammen over lang tid og dermed bygget opp betydelig kompetanse gjennom trening, IRF-tilknytningen (IRF=Immediate Reaction Force) og deltagelsen med TMKP i SFOR. Det er selvsagt ikke noe nytt i dette, tvert imot, men desto mer forunderlig er det at vi tillater oss å se bort fra denne grunnleggende erkjennelse.

La oss ikke gjøre det om igjen! Det øker risikoen for å feile vesentlig og det fører etter all sannsynlighet til betydelige merkostnader.

Deployeringen

Allerede i juli var bataljonsledelsen på rekognosering i Kosovo, 23 august sendte vi de første soldater ned, 6 oktober var bataljonen på plass i sin helhet med en del ikke-kritiske mangler på materiellsiden, og den 12 oktober overtok vi ansvaret for vår teig i Kosovo.

Overføringen av nesten 1000 soldater, 300 kjøretøyer og flere hundre tonn materiell foregikk både over sjø, på landeveien og gjennom luften. Overføringen var vellykket, ikke minst takket være  NSE (Norwegian Support Element) med sine transportkontrollressurser og NCC (Norwegian Contingent Commander) med sin stab. Vår deployering og etablering bekrefter at modellen med en separat NCC som utøver OPCON (operativ kontroll) inntil avdelingene kommando-overføres til NATO, er god.

Innledningsvis var planen fra ITF (Implementation Task Force) at en semimobil infrastruktur basert på containerløsninger skulle være etablert innen 1 nov 99, dette viste seg meget ambisiøst. Vi la heldigvis opp til et betydelig lavere forventningsnivå internt enn det ITF-ambisjonen inviterte til, noe vi nøt godt av gjennom hele kontingenten da forskyvning av fremdriftsplaner raskt ble regelen. Med dette som utgangspunkt så vi motiverende fremskritt gjennom hele kontingenten, ikke minst takket være vårt eget pansrede ingeniørkompani som jobbet dag og natt samtidig som de løste krevende oppdrag i forbindelse med minerydding, ueksplodert ammunisjon og incidentstøtte. En solid ingeniøravdeling som integrert del av styrken har vist seg avgjørende for både å kunne løse oppdrag fra første dag, og støtte NCC og ITF’ens arbeide med infrastruktur.

TMBN’s motivasjon og hovedfokus i dette arbeidet har vært de som kom etter oss, det å gi NORBN en god start ved å avlevere en veletablert infrastruktur i tillegg til en stabil sikkerhets-situasjon i eget AO (Area of Operation).

Det har vi lyktes med!

Ved neste korsvei bør vi imidlertid etter mitt syn, ha som ambisjon at i alle fall reaksjonsstyrken (første kontingent) utrustes med betydelig mindre ressurskrevende og mer mobile infrastrukturløsninger enn dagens containerløsninger.

Situasjonen i Kosovo

Det internasjonale samfunn står ovenfor en meget krevende utfordring i Kosovo. Fraværet av vilje til fredelig sameksistens er påtagelig. Noe forenklet kan vi si at Kosovoalbanerne ser seg selv som frigjørere av ”sitt land” og har et selvstendig Kosovo som mål. Mange lokale Kosovo-serbere på den annen side, ser seg selv som ofrene i det internasjonale samfunns spill og har en fullstendig re-integrering i Serbia som mål.

UNMIK (United Nations Mission in Kosovo) administrerer Kosovo med multietnisk demokrati og provinsen som autonom del av Serbia som mål. Sterke viljer med forskjellig mål og manglende vilje til fredelig sameksistens materialiserer seg i et scenario som er meget utfordrende for militære styrker.

Siden KFOR marsjerte inn i Kosovo sommeren 99 har situasjonen endret seg mye. KFOR ble mottatt som helter og hyllet av Kosovoalbanerne under innmarsjen. Utfordringene med å etablere en troverdig og effektiv siviladministrasjon gjennom UNMIK og gjeninnføring av lov og orden, herunder et effektivt rettssystem har vist seg vanskeligere enn forventet.

Både Kosovoalbanske og serbiske grupperinger prøver i økende grad å utnytte enhver tabbe eller svakhet, KFOR må derfor være konstant på vakt for å unngå å bli utnyttet av noen side. Den albanske majoritetens frustrasjon over at selvstendighet ikke er på UNMIK’s agenda er økende, mens serberne søker  å isolere sine lokalsamfunn fra den albanske majoriteten for å oppnå sikkerhet. Utviklingstrekk som vil kunne føre til ytterligere splittelse og konflikt. Multi-etnisk integrering lar seg ikke påtvinge et samfunn mot befolkningens vilje.

KFOR kan ikke skape varig fred og stabilitet for befolkningen i Kosovo, styrken kan bare etablere og vedlikeholde et minimums sikkerhetsnivå som grunnlag for politiske løsninger. På dette fundament skal UNMIK lede og koordinere arbeidet med gjenoppbygging, innføring av demokrati og etablering av normale samfunnsfunksjoner. De forskjellige politiske grupper arbeider med å samle støtte i de varslede valg. Det vil neppe forundre noen om det blir en valgkamp med voldelige innslag.

Det internasjonale samfunn står ovenfor en formidabel utfordring både i arbeidet med å registrere velgere og å vinne aksept for den endelige registrering hos begge folkegrupper. Dernest skal valglokaler sikres og valgresultatene omsettes til levedyktige demokratiske prosesser og institusjoner som vinner alle folkegruppers tillit. Dette er meget vanskelig oppgave.

  • UNHCR, OSCE og EU er de tre andre pilarene i den samlede innsats i Kosovo.
  • UNHCR koordinerer den humanitære innsatsen og minerydding.
  • OSCE leder arbeidet med menneskerettigheter og legger til rette for innføring av demokrati og de kommende valg.

EU leder arbeidet med infrastruktur og økonomi. Tilsynelatende en helhetlig tilnærming, men mye tyder på at de nødvendige ressursene uteblir eller kommer for sent og at koordineringen burde vært bedre. For å ha håp om å lykkes må det internasjonale samfunn handle raskt og helhetlig så snart den militære situasjon er avklart, det gjorde vi ikke i Kosovo. Som eksempel kan jeg nevne at rettssystemet fortsatt ikke fungerer og at det internasjonale politi fortsatt er sterkt underbemannet (kun ca 2500 på plass av et behov på 6000) 9 måneder etter at de burde vært på plass med full styrke.

Som en konsekvens av dette løser KFOR fortsatt mange politioppgaver og den internasjonale politistyrken har store problemer med å få oversikt over de uformelle makt- og økonomiske strukturer som i mellomtiden har fått nesten fritt spillerom. Troverdigheten hos befolkningen generelt, og hos de serbiske minoriteter spesielt, settes i stadig større grad på prøve av at de som pågripes ikke rettsforfølges og er tilbake på gata i løpet av timer. Det er dermed vanskelig å være optimist på Kosovos vegne, men som soldat godt å registrere at KFOR gjør sin del av jobben på en skikkelig måte.

Å planlegge og gjennomføre det som skal til for å bygge langsiktig fred og stabilitet basert på demokratiske prinsipper og markedsøkonomi i Kosovo blir derfor en stor utfordring i mange år fremover. Særlig når dette søkes gjort i et område som ikke har tradisjon for noen av delene og det internasjonale samfunns mål ikke faller sammen med noen av de respektive befolkningsgruppers mål. Når dette er sagt er det viktig å påpeke at 9 mndr er veldig kort tid i denne sammenheng, så mye er tross alt oppnådd.

Forholdsvis stabil sikkerhet er etablert til tross for de episodene vi ser til daglig. Kosovo er ubetinget et tryggere sted å være nå en for 9 måneder siden. Alle hovedveier og de fleste sideveier er mineklarert, samt at 71% av skolene og 15 000 privatboliger er klarert for minefeller. Mange skoler er rehabilitert og tatt i bruk til undervisning igjen. UCK er demilitarisert og har levert inn store mengder våpen. Kosovo Protection Corps er i etableringsfasen. Når etablert, vil denne organisasjonen kunne spille en viktig rolle i gjenoppbyggingen av Kosovo.

De humanitære hjelpeorganisasjonene fungerer godt i noen områder, mindre godt i andre. Vår humanitære innsats kompletterer deres på en fin måte og skolen TMBN bygget i Plementina er i så måte et godt eksempel. Mye er med andre ord tross alt oppnådd, men la det ikke være tvil; veldig mye viktig arbeid gjenstår før Kosovo er satt trygt på sporet mot en sikker fremtid for alle basert på gjensidig respekt og likeverd. Den viktigste overordnede erfaring er gjort før, men er fortsatt like gyldig; Militær suksess i denne type operasjoner er etablering og vedlikehold av sikkerhet som grunnlag for koordinert politisk og humanitær innsats.

KFOR løser sitt meget krevende oppdrag på en god måte, det internasjonale samfunn derimot mangler et helhetlig konsept som kan sikre koordinert fremdrift og effektivitet når det militære element har lagt forholdene til rette.

TMBN’s operasjoner

Vårt oppdrag har vært å etablere sikkerhet for alle, påse at tidligere UCK etterlevde avtalene, yte nødhjelp samt legge til rette for UNMIK og hjelpeorganisasjonene.

Tilstedeværelse, uforutsigbart nærvær og fleksibel oppdragsløsning med mobile reserver har stått sentralt i konseptet vårt. Alle operasjoner måtte underbygge vår troverdighet og upartiskhet og enhver anledning til å fremme at KFOR og UNMIK sammen forbedrer situasjonen i Kosovo ble utnyttet til fulle. Både i daglig drift, i planlegging og i arbeidet med etablering av leirene måtte vi huske at vi også skulle være i stand til å gjennomføre konvensjonelle krigshandlinger dersom KOSOVO skulle bli angrepet, heldigvis har dette ikke skjedd, men et slikt scenario kan ikke utelukkes helt.

Det som imidlertid har hatt størst betydning for TMBN’s tilnærming til oppdraget er at i Kosovo Polje og Obilic samt mange av de andre landsbyene i vårt AO var det kritisk behov for tilstedeværelse. I disse områdene bor det serbere og sigøynere som tross intens trakassering og hevnaksjoner fra Kosovoalbanernes side forblir, men er på nippet til å gi opp.

Fra dag en av ble det dermed avgjørende å etablere tilstedeværelse i de aller fleste landsbyer for å berolige og beskytte minoritetene, samt avskrekke de grupperinger hevnlysten drev til å brenne hus, drepe og trakassere. Samtidig var den engelske bataljonen vi skulle avløse hovedsakelig etablert i skolebygninger og andre offentlige bygg. Bygg som det nå ble viktig å frigjøre til sine egentlige formål. Alt i alt førte dette til at TMBN gikk direkte ut i et feltoppdrag med krevende oppdragsløsning på alle nivåer.

Bataljonens AO ble delt i tre kompaniteiger og de første 6-8 uker var preget av oppdragsløsning 14-20 timer pr døgn for alle. Hverdagen var preget av skarpe situasjoner flere ganger i døgnet i denne perioden.

Beskyttelse av egne styrker ble med denne tilnærming en stor utfordring. Bygging av tredobbelt kveilehinder i kilometervis, sandsekkstillinger og hesko-gabioner opptok mye av ”fritiden” i perioden frem til jul. 5 hovedleire og alle småposisjoner ute i AO skulle gis nødvendig sikkerhet på kort tid samtidig som oppdraget måtte løses.

Handlefrihet og evne til å komme potensielle kriser i forkjøpet etablerte vi med Støttekompaniet, komplettert med ingeniør-, sanitets-, EOD- (Explosive Ordinance Disposal) og bergingsressurser som utgjort bataljonens mobile reserve. Den er blitt satt inn for å vise styrke og avskrekke mange ganger i løpet av kontingenten.

Et Geværkompani(-) underlagt ingeniør-, sanitets-, EOD- og bergingsressurser på 24t marsjberedskap TFV (Task Force Viking), har vært stilt tilgjengelig for brigaden og KFOR siden ca 1 nov.

Etter hvert som vi styrket grepet på eget AO, normaliserte forholdene seg noe og ITF’en, godt hjulpet av PINGKP (Pansret ingeniørkompani), fikk på plass det minimum som kreves for å gi soldatene mulighet for både å dusje en gang i uka og spise godt. Kokkene vi hadde med ut har gjort en utrolig jobb under meget primitive forhold etter de innledende uker med stridsrasjoner.

Forholdet til tidligere UCK har fra første dag vært krevende, men ryddig, og enn så lenge viser de på lederhold vilje til å etterleve de inngåtte avtaler. KpC er etablert og viser vilje til å finne sin plass som en sivilforsvarsorganisasjon, selv om selvbildet i organisasjonen først og fremst er soldatens og et fremtidig Kosovos Forsvar. Viktig for det gode forholdet var de kurs vi arrangerte for KpC-personell i ikke-militære disipliner som f eks førstehjelp.

I november sendte vi som første nasjon den nevnte TFV bygget rundt KpB som forsterkning og solidaritetsdemonstrasjon til Kosovska Mitrovica i MNB(N)’s (Multinational Brigade North) teig, etterfulgt av finnene og svenskene. I midten av desember roet situasjonen seg merkbart selv om skytingen vedvarte og øket på gjennom jule- og nyttårsfeiringen. Begge høytider ble preget av omfattende operasjoner og høy intensitet for å unngå at feiringen utartet til trakassering av minoriteter.

I januar sendte vi som eneste nasjon en større styrke til provinsgrensen helt i NORD til støtte for den Belgiske bataljonen i MNB(N). Senere TFV til Mitrovica igjen og to ganger senere til Lipljan til støtte for FINBAT. Mindre spesialist- grupper ING/DOG/SAN/etc har vært avgitt til støtte for andre brigader regelmessig. I det hele tatt har tiden i Kosovo vært preget av aktiv bruk av bataljonens kapasiteter både i egen brigadeteig og andre steder i Kosovo.

Det er også verdt å nevne at vårt flykontrollag tidlig etablerte seg som en ressurs for de øvrige lands lag og ble nyttet i instruktør/veilederrollen av brigaden.

Vi lærte raskt at for å være troverdig må det som sies følges opp med handling. Når en beslutning er tatt må den implementeres kontant, med overveldende styrker og uten nøling. Med en gang en veisperring etableres av sivile eller en part må den fjernes. Hvis vi tillater at de står oppe over tid vil de bli mye vanskeligere å fjerne. Oppskriften ble å isolere stedet, kort forhandling, deretter fjerne veisperringen med makt hvis nødvendig.

Høy standard og rutiner som gir et tillitsvekkende førsteinntrykk sammen med en vennlig holdning til sivilbefolkningen, er selvsagt også viktig for å styrke troverdigheten som profesjonell og effektiv styrke. Full kontroll på eget område er ett annet viktig stikkord. Hvem som bor i hvilket hus, jobber hvor og har barn på skole hvor. Flest mulig patruljer må foregå til fots og være et virkemiddel for å bli godt kjent både med befolkningen og eget område som grunnlag for raske og riktige beslutninger nå dette kreves.

Det ble vår rolle å pågripe enhver som begikk et alvorlig lovbrudd for raskest mulig å overlevere saken til UNMIK Police. Ikke alltid like enkelt på grunn av det internasjonale politi’s underbemanning, men takket være felles planleggingsmøter og koordinert oppdragsløsning med både MSU og UNMIK POL gikk dette samarbeidet stort sett greit.

Vi iverksatte tiltak kontant mot enhver paramilitær gruppering som drev aktivitet i AO. Enhver ulovlig styrke skulle ikke være i tvil om at KFOR ikke ville tolerere deres tilstedeværelse og aktiviteter. Det samme gjaldt enhver organisasjon eller institusjon som samarbeidet med disse. Uredd fremferd og profesjonell, men vennlig opptreden la grunnlaget for respekt hos sivilbefolkningen og derigjennom effektiv styrkebeskyttelse når vi beveget oss rundt på en av de utallige patruljene dag og natt.

Trafikken er og vil forbli en stor utfordring. Jeg fastsatte 60 km/t som fartsgrense for egne kjøretøyer, men det har ikke vært like lett å få alle til å innse at det er mye viktigere å komme frem og være klar til å løse oppdrag et par minutter senere enn ikke å nå frem i det hele tatt!

Det er selvsagt ikke en primæroppgave for militære styrker å drive humanitær hjelp, men i begrenset omfang er det et utmerket verktøy for å vinne befolkningens tillit og derved øke egen styrkebeskyttelse. Vi fikk melding om tilgang til midler uten øvre grense via NCC søndag 31 okt 99 for dette formål. Godkjenning og tilsagn om finansiering av prosjekter via kommandokjeden har imidlertid tatt meget lang tid (uavklart pr 15 mars 2000) og dermed redusert verdien av denne type tiltak både for egen Force Protection og for befolkningen.

I TMBN AO har vi hatt både greske, italienske, russiske og tyske styrker forlagt. Alle har vist stor vilje til samarbeid, men spesielt interessant synes jeg det har vært å oppleve det gode og konstruktive forholdet vi fikk til de russiske styrkene.

Samarbeidet med vår Svenske nabobataljon i ØST og den Finske i SYD har vært meget godt. Fra mitt synspunkt er det intet til hinder for et utvidet samarbeid med de nordiske nasjoner i denne type operasjoner. Både felles etterforsyning og samordnede styrkebidrag er etter min vurdering aktuelle veier å gå som vil kunne gi ikke ubetydelige innsparinger for den enkelte nasjon. Den viktigste erfaring på dette området er at KFOR forutsetter en betydelig grad av fleksibilitet i bruk av de enkelte lands styrkebidrag, både i og utenfor egen brigadeteig. En balansert godt utrustet manøveravdeling – som TMBN har vært – gav oss muligheter til aktivt å innfri dette, og det ble lagt merke til.

En annen viktig erfaring er at stridsevnen med tanke på høyintensitets-operasjoner reduseres i løpet av 6 måneder med fullt fokus på fredsstøtteoperasjoner. En avdeling som kommer hjem etter et slikt oppdrag bør derfor gjennomgå kvalitativ avdelingstrening med vekt på samvirke før den eventuelt settes inn i høyintensitetsoperasjoner som reaksjonsstyrke.

Personellet

Fra første dag etter at beslutningen om innsetting ble tatt har sterk avdelingsfølelse og lojalitet til oppdraget som skulle løses, preget avdelingen. Organisasjonene og deres tillitsvalgte har vært utfordrende og konstruktive spillere til avdelingens beste.

Krigshistorien forteller oss entydig at følelsesmessige bindinger til eget lag og tropp samt behovet for ikke å svikte sine kamerater er viktigste drivkraft. For – i størst mulig grad – å sikre at ilddåpen ikke blir katastrofal må man etablere denne avdelingsfølelsen som del av utdanning og trening før innsetting. Å skape en avdeling – etablere avdelingsfølelse – er ikke gjort på noen få uker, den bygges opp over tid, lang tid.

Samtrening av befal er minst like viktig som samtrening av mannskapene. Samtrening er et omfattende begrep som favner befal, mannskaper, vertikale funksjoner og samvirke horisontalt fra lag og tropp, til kompani og bataljon. Hovederfaringen er imidlertid at dersom befalet har den nødvendige samtrening, erfaring, kompetanse og vilje til å fokusere på oppdraget fungerer avdelingen. Å være en del av en internasjonal formasjon (for TMBN’s del AMF(L) Allied Mobile Force Land) gjennom utdanning/trening bidrar i stor grad til avdelingsfølelse i tillegg til å gi viktig kompetanse som vi dro nytte av i forbindelse med deployeringen. Det er derfor etter min mening viktig å opprettholde IRF(L) tilknytningen i fremtiden.

Erfaring på lagførernivået er vanskeligst å bygge opp og lettest å miste på grunn av vårt karrieresystem og gradsstruktur.

Erfaring og kompetanse på dette nivået er imidlertid avgjørende for avdelingens effektivitet og troverdighet. De lagførere som var med TMBN ut etter å ha vært gjennom UB-internasjonal ved OR har gjort et spesielt solid inntrykk, sammen med våre grenaderer og erfarne engasjerte lagførere. En ytterligere styrking av dette nivået gjenom økt innslag av langtidsvervede bør være en vei å gå.

Forsvarets Stressmestringsteam har støttet TMBN i flere år, så også i forbindelse med oppdraget i Kosovo. Heldigvis har vi ikke hatt mange akuttsaker, men evalueringene og samtaler underveis har gitt både kompanisjefene og undertegnede viktige impulser og signaler i vårt personellarbeid og lederskap. Dette hadde ikke fungert hvis ikke teamet på forhånd hadde vunnet avdelingens tillit og gjennomført sitt arbeide med høy integritet. Modellen fungerer meget bra og arbeidet bør videreføres.

TMR (Telemark regiment) har utviklet en modell for informasjon til pårørende under perioden ute, og mottak av personell etter fullført oppdrag som sikter spesielt mot å bekrefte for hver enkelt at gjennom å ta utfordringen og yte sin innsats har han/hun bidratt personlig til fred og frihet på nasjonens vegne og fortjener anerkjennelse og takk for det. Sentralt står høytidelig innmarsj med pårørende og øvrighetspersoner tilstede samt avdelingsmiddag og differensiert tilbud om oppfølging.

Modellen fungerer meget godt og er et eksempel til etterfølgelse.

Den mest entydige erfaringen med våre vervede fra oppdraget i Kosovo er at de som profesjonelle soldater – utdannet og kvalifisert – gjennom verneplikten er fullt på høyde med enhver yrkessoldat, og vel så det.

Vår største utfordring i den videre utvikling av styrkebidraget til INT OPS (Internasjonale operasjoner) blir å  sørge for fullverdig utdanning og samtrening gjennom førstegangstjenesten som grunnlag for kvalifisering til INT OPS. Utfordrende utdanning/trening og øvelser i større forband i fredsdriften er dermed et avgjørende fundament for vedlikehold av den kompetanse som kreves for å kunne stille troverdige styrkebidrag til internasjonale operasjoner.

Etterarbeid

Det er hevet over tvil at alle ledd  i organisasjonen etter et slikt oppdrag besitter kompetanse som vil kunne være til nytte for Hæren i tiden som kommer.

TMBN starter utdanningen igjen 1 august på Heistadmoen for å videreføre IRF(L) tilknytningen og være klar til eventuelt å delta i KFOR IV. I tiden frem til da skal vi avvikle den ferien vi ikke hadde mulighet til å ta i fjor samt etter initiativ fra FO/HST (Forsvarets overkommando/ Hærstaben) bidra til å sette erfaringene i system slik at kompetansen videreføres i størst mulig grad. Sentralt står et arbeidsseminar med alle aktuelle aktører på Heistadmoen i mai for å forsøke å samle sentrale erfaringer og bearbeide disse til en slags dreiebok som kan komme til nytte senere.

Avslutning

Vi må slutte å lete med lys og lykt etter måter å organisere våre bidrag til internasjonale operasjoner på, som ikke vil ha konsekvenser for  fredsdriften. Vi må ikke vike unna å ta de beslutninger som er nødvendig for å realisere troverdige reaksjons- og forsterkningsstyrker, våre dyktige og motiverte befal og mannskaper fortjener det, og det er på høy tid, snart 10 år etter at de første entydige politiske signaler om å prioritere internasjonale operasjoner ble gitt.

Brig S studien skisserer i så måte et utmerket utgangspunkt for å realisere troverdig deltagelse i internasjonale operasjoner, med avdelinger som også vil være fullverdige bidrag til vår krigsstruktur. Fullstendig desentralisert utdanning av styrkebidragene derimot, vil være et tilbakeskritt av flere grunner. Den viktigste er at modellen ikke gir mulighet for å skape den avdelingsfølelse og samtrening som etter mitt syn er nødvendig.

En slik modell vil innebære at vi nok en gang lar oss friste til å velge en lite god løsning for å redusere  konsekvensene for fredsdriften, på bekostning av de som tross alt skal ut i skarpe oppdrag i fred.

Bakgrunnen for tilnærmingen i Stm. 38, som kom i juni 99 var sitat ”at en snarlig forbedring av vår kapasitet på området internasjonale operasjoner er så viktig, både for Forsvarets troverdighet i Norge og Norges troverdighet internasjonalt, at arbeidet med å etablere disse kapasitetene ikke kan utsettes til iverksettingen av neste langtidsmelding”.

Det er i den sammenheng verdt å merke seg at Telemark bataljon i Kosovo har vært svært lik den innsatsstyrken som er foreslått i Stm. 38, dette signaliserer vilje til å ta de beslutninger og gjøre de prioriteringer som er nødvendig for å sikre troverdighet internasjonalt.

Jeg tillater meg i dag å konstaterer at TMBN har løst sitt oppdrag på en måte som har bidratt til å forsterke Norges troverdighet som aktør i internasjonale operasjoner. Den norske Hær er i stand til å løse denne type – og skarpere oppdrag – på en meget troverdig måte og med betydelig bedre reaksjonsevne enn vi hadde sommeren 99, når vi er villige til å ta de beslutninger dette krever og prioritere deretter.

Mange velger å sette invasjonsforsvaret opp mot deltagelse i internasjonale operasjoner, som om det var enten eller. Det er det selvsagt ikke.

Utfordrende og meningsfylt tjeneste i avdelingsforband her hjemme er helt nødvendig for å etablere den kompetanse- og treningsmessige standard som kreves for å være troverdig i internasjonale operasjoner. Likesom internasjonale operasjoner vil styrke invasjonsforsvaret gjennom den erfaring og kompetanse som bringes med hjem etter fullført oppdrag. Ved en evt krise i vårt nærområde vil dessuten våre øremerkede reaksjons- og forsterkningsstyrker komplettere den øvrige krigsoppsetningen på en utmerket måte, og dersom de disponeres samlet utgjøre høyverdige stridsavdelinger.

Troverdig deltagelse i internasjonale operasjoner går altså ikke på bekostning av våre nasjonale oppgaver, tvert imot!

Troverdighet i internasjonale operasjoner handler først og fremst om kvalitet og reaksjonsevne. Dyktig befal og rekruttering av vervede basert på differensiert verneplikt  gir oss et utmerket utgangspunkt for ytterligere økt troverdighet dersom vi er villig til å legge til rette i form av materiell, betingelser og prioriteringer.

En veltrent, balansert avdeling som kan være på plass i løpet av dager fra en politisk beslutning, men trekkes hjem etter f eks maksimalt ett år vil etter min mening rekruttere bedre, gi betydelig økt troverdighet og være billigere over tid enn et skreddersydd bidrag som vedlikeholdes i mange år, for ikke å snakke om kostnadene forbundet med både og ambisjonen.

Raskt ut og raskt hjem er altså sannsynligvis både mer troverdig og mindre ressurskrevende enn det vi legger opp til gjennom en modell med både en reaksjonsstyrke og vedlikehold av et løpende engasjement over mange år.

La meg avslutningsvis få uttrykke min takknemlighet til FO/HST, Distriktskommando Østlandet og Telemark regiment samt alle involverte inspektorater for den vilje til prioritering og støtte som ble vist når beslutningen ble tatt om innsetting 11 juni 1999.

Jeg tar av meg hatten i ærbødighet til de menn og kvinner jeg har hatt æren av å lede i TMBN. Hver og en har gitt et verdifullt personlig bidrag til fred og frihet i Kosovo – og dermed Europa!

 

Takk for oppmerksomheten!

 

Generalmajor Tryggve Tellefsen
Sjef for Multinational Force and Observers, Sinai
Multinational Force and Observers (MFO)

Fredsbevaring i Midtøsten – Konseptet for Fremtiden?

Herr Formann

Ærede forsamling.

La meg først få slutte meg til gratulantene og ønske Oslo Militære Samfund lykke til i jubileumsåret. Et Samfund som gjennom sitt virke og sitt tidsskrift har bidratt til informasjon og påvirkning innen et vidt spekter av militærfaglige spørsmål og skapt debatt om vår forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Lykke til videre!

Med mitt foredrag i kveld tar jeg dere ca 4000 km sør- og litt østover ned til Sinai og ‘The Multinational Force and Observers’ MFO, en multinasjonal fredsbevarende styrke ulik andre fredsbevarende operasjoner som er knyttet til resolusjoner og mandat fra FN’s sikkerhetsråd.

Jeg har vært sjef for styrken i Sinai siden april 1997. Det er nesten på dagen 16 år siden General Fredrik V. Bull-Hansen 2 april 1984 holdt sitt foredrag med tittelen ‘Fred bak sikre grenser?’ fra denne talerstol om denne multinasjonale styrken som ble satt inn i Sinai for å sikre fredsavtalen mellom Egypt og Israel av 26 mars 1979.

Som styrkens første Force Commander var han sentral i planleggingsprosessen fra oktober 1981, og organiserte styrkene som ble tilført fra elleve deltakerland. MFO var operativ i Sinai 25 april 1982. Dette var en kritisk forutsetning for at Israel ville trekke seg tilbake fra den siste delen av et Sinai som hadde vert under deres kontroll siden 6-dagerskrigen i 1967 og at dermed fredsavtalen kunne fullbyrdes. Egypt har siden 1982 feiret denne dagen, 25 april, som Sinais frigjøringsdag.

Generalløytnant Fredrik V. Bull-Hansen overlot kommandoen av den fredsbevarende styrken til generalløytnant Egil Ingebrigtsen 27 mars 1984. Han var Force Commander frem til 30 mars 1989. Fra den tid og til jeg overtok, har MFO hatt Force Commander fra New Zealand, Nederland og Australia. Norge har siden starten bidratt med 4 – 5 offiserer hvert år til MFO. Få, men til gjengjeld i viktige stillinger som operasjonssjef, personellsjef og i liaison. Vår forsvarssjef General Sigurd Frisvold var for eksempel generalløytnant Bull-Hansens første militære assistent i Sinai. De norske offiserers solide innsats i MFO gjennom alle disse årene har vært betydelig.

Det operative konsept som ble utarbeidet av generalløytnant Bull-Hansen og hans stabsoffiserer og videreutviklet under ledelse av Generalløytnant Ingebrigtsen er det som i dag betegnes som MFO-konseptet. Jeg gikk selv en god skole som sjef for operasjonsstaben i 1987/88 under generalløytnant Ingebrigtsen som Force Commander.

I tittelen på foredraget har jeg valgt å antyde ‘Et Konsept For Fremtiden?’ I dette ligger ikke at jeg nødvendigvis tror på en ‘blåkopi’ av 1980 -tallets MFO-modell for fremtidens fredsbevarende styrker. Imidlertid har MFO-konseptet som sikkerhetsarrangement mellom Egypt og Israel sett fra mitt ståsted, vist seg effektivt, troverdig og tillitsskapende.

Dette er noen sentrale målsetninger for enhver fremtidig fredsbevarende operasjon om den skal kunne betegnes som vellykket og på sikt gjøre seg overflødig. Jeg vil trekke frem erfaringer som jeg mener spesielt har bidratt til at den multinasjonale fredsbevarende styrken i Sinai lykkes med sitt oppdrag.

La meg igjen understreke at MFO’s oppgaver er å overvåke en fredsavtale som er underskrevet av to identifiserbare og ansvarlige parter, Egypt og Israel. De har i fellesskap gjort MFO ansvarlig for overvåking av et sikkerhetsarrangement og gjennom et mandat konkretisert hensikten med operasjonen.

Sinai eller Sinai-halvøya som den ofte betegnes, har en geografisk utstrekning fra byen El-Arish ved Middelhavet i nord, til sydspissen Sharm El Sheik, ved Rødehavet på ca 450 km. Grovt sett en distanse som fra Trondheim til Oslo. I sør strekker den smale Akabagulfen seg 200 km nordøstover til havnebyen Eilat i Israel og Akaba i Jordan. Ved innseilingen til Akabagulfen ligger Tiran-stredet og Tiran-yøene, like trangt å passere som eksempelvis Oscarsborg og Drøbaksundet ute i Oslofjorden. I sørvest ligger Suezgulfen.

Fra grensen mellom Israel og Egypt i øst til Suezkanalen i vest er avstanden ca 250 km. Totalt dekker Sinai et areal på ca 61 000 km², eller over to ganger så stort som Israel selv medregnet Gaza-stripen,Vestbredden og Golanhøydene. Temperaturen i juli / august kan komme opp i over 50°c og ned til frysepunktet i den nordlige delen om vinteren. Mount Sinai, det høyeste fjellet i Sinai på 2637 meter, kan enkelte vinterdager være dekket med snø, men nedbørsdagene i løpet av et år i Sinai kan telles på to hender. Det er sandstormene i vinterhalvåret som klimatisk sett innvirker sterkest på vår operative virksomhet. Sterkt redusert sikt i såvel timer som dager, og sanddyner som sperrer veier.

Sinai også kalt den eneste landfaste ‘bro mellom Asia og Afrika’ har ligget der gjennom årtusener hvor folk og armeer har beveget seg, men så karrigt at få har slått seg ned. En ‘ny’ strategisk betydning fikk imidlertid Sinai ved åpningen av Suezkanalen i 1869.

Etter den andre verdenskrig og fra første dag av nasjonalstaten Israel’s opprettelse i 1948 var Sinai arena for militære operasjoner og kriger mellom Egypt og Israel omtrent hvert tiende år. Den siste, Yom Kippurkrigen i 1973, eller som Egypterene kaller den, ‘The War of Ramadan’.

Den overraskende Egyptiske operasjonen og militære seire under krigen, ga Egypt fornyet selvtillit og nasjonal stolthet. Det var nok med på å gi President Mohamed Anwar El Sadat tro på dialog og forhandlinger med Israel om en frigivelse av Sinai. En lang forhandlingsprosess startet og mest kjent er President Sadats politisk sett modige reise til Israel, og samtalene med Statsminister Menachem Begin og talen til Knesset 2 november 1977. Samtalene mellom Sadat og Begin startet en prosess hvor den amerikanske presidenten Jimmy Carter spilte en sentral rolle gjennom de vellykkede Camp David forhandlingene i 1978.

Senere samme år ble som kjent disse to visjonære og modige statsmenn, Egypts president Mohamed Anwar El Sadat og Israels statsminister Menachem Begin tildelt Nobels Fredspris.

26 mars 1979 ble fredsavtalen mellom Egypt og Israel underskrevet i Washington.

President Sadat fikk aldri se fredsavtalen fullbyrdes da han ble skutt og drept av sine egne soldater under en militærparade i Kairo 6 oktober 1981. Fredsavtalen av 1979 forutsatte at FN skulle stille militære styrker og observatører for å overvåke avtalen.

Det ble snart klart for sikkerhetsrådets president at Sovjetunionen ville komme til å nedlegge veto i sikkerhetsrådet mot en FN resolusjon om å etablere en fredsbevarende FN-styrke. Dette ble meddelt partene 18 mai 1981.

Med reell fare for at dette kunne velte hele fredsavtalen og stanse de pågående tilbaketrekninger av israelske styrker fra Sinai, som var forutsatt fullført i april 1982, ble Egypt og Israel i samarbeid med USA enige om snarest å ta skritt for å etablere en alternativ multinasjonal styrke utenfor FN og med USA som garantist.

En egen protokoll ble undertegnet i Washington 3 august 1981 og tillagt fredsavtalen. Med dette ble den ‘The Multinational Force and Observers’ til, som en selvstendig internasjonal fredsbevarende nyskapning, men med det samme oppdrag, rettigheter og forpliktelser som var forutsatt for en fredsbevarende FN-styrke. Kopi av protokollen ble overlevert FN’s Generalsekretær for ‘registrering’ som det heter i teksten.

OPPDRAG

· THE MFO SHALL HAVE A VISIBLE PRESENCE IN ITS AREA OF RESPONSIBILITY TO OB-SERVE, REPORT , AND VERIFY ANY ACTIVITIES THAT COULD THREATEN THE STABIL-ITY OF THE ‘TREATY OF PEACE’ AND TO FACILITATE TRUST BUILDING MECHANISMS BETWEEN THE PARTIES.
· SYNLIG TILSTEDEVÆRELSE
· BLI SETT – OPSERVERE, RAPPORTERE OG VERIFISERE.
· TILRETTELEGGE FOR TILLITSSKAPENDE TILTAK.

Egypt, Israel og USA forpliktet seg til hver å dekke en tredjedel av utgiftene. Senere har Japan, Sveits og Tyskland sluttet seg til som giverland og støtter MFO økonomisk. I dag er MFO’s budsjett på 51 mil $.

En interessant observasjon som General Bull-Hansen trekker frem i sitt foredrag om denne fasen, er at nykommeren, MFO på den internasjonale politiske og juridiske arena, med ganske vide fullmakter overfor nasjonalstater og med USA som eneste garantist, ikke skapte større vanskeligheter i det å bli internasjonalt akseptert.

Et tilstrekkelig antall land syntes å trekke den dobbeltkonklusjon, at i arbeidet mot fred i Midt-Østen, er fred mellom de to mest innflytelsesrike og militært sett sterkeste Midt-Østen statene, Israel og Egypt et første avgjørende skritt og et primærmål som et handlingslammet FN på den tid ikke kunne tillates å stoppe! Det har heller ikke senere vært fremmet sterke innvendinger mot MFO.
Protokollen beskriver ledelsesstrukturen for MFO. Director General er gitt ansvar for den overordnede styringen av MFO. Han har fullmakt til å handle utad på MFO’s vegne, og i forhold til deltakerlandene, er amerikanske statsborger og har sitt hovedkvarter i Roma, Italia.

Force Commander, en offiser med generals rang og annen nasjonalitet enn Director General, har kommando og operativ kontroll over alle militære enheter og sivile som inngår i styrken i Sinai. USA innstiller til stillingen som Director General, mens Director General har ansvaret for å ansette Force Commander. Partene skal ha seg forelagt kandidatene til begge disse lederstillingene for approbasjon. Force Commander rapporterer direkte til de to partene Egypt og Israel, og til Director General. Her ligger, slik jeg erfarer det som Force Commander, en vesentlig styrke i MFO konseptet. Et fastlagt og respektert ansvar og en enhetlig kommando og ledelse i en multinasjonal fredsbevarende styrke tror jeg er en av forutsetningene for at den skal kunne være effektiv og få et troverdig forhold til de parter den rapporterer til.

Jeg har en egen liaisonstab i hovedkvarteret for denne kontakten med partene.
Egypt og Israel har egne militære liaisonstaber underlagt hovedkvarterene i Kairo og Tel Aviv og med kontorer på begge sider av grensen. Liaisonstabene ledes av hver sin general som er de to jeg har daglig kontakt med og rapporterer til. Mange av rapportene er knyttet til overvåkingsoppdraget i mandatet og følger innarbeidede regler og prosedyrer. Imidlertid ,og kanskje enda viktigere, skaper dette veletablerte liaisonsystemet mellom de to partene og MFO med daglig kontakt på flere nivåer en atmosfære for samarbeid og et forum for problemløsning og krisehåndtering. I dag nytter Egypt og Israel seg av dette liaisonsystemet lang ut over sikkerhetsarrangementet med MFO.

Jeg ser positive resultater, små og noen større, i dette partnerskap nesten hver uke i Sinai. Her ‘gror’ det frem en gjensidig tillit mellom partene Egypt og Israel som MFO bruker betydelige ressurser på å støtte.

Deltakerlandene, som begge parter vil godkjenner, har fra starten i 1982, stort sett vært fra de samme elleve nasjoner. Styrker fra USA ble først en del av MFO etter at protokollen av 3. August 1981 ble underskrevet og USA ble garantist for fredsavtalens gjennomføring.

I dag har vi tre infanteribataljoner, en fra Colombia, en fra Fiji og en fra USA. En marineenhet med tre patruljefartøyer fra Italia, et Twin-Otterfly med mannskap og teknikere fra Frankrike, en transport og ingeniøravdeling fra Uruguay, en forsyningsbataljon fra USA hvor det inngår en helikopterskvadron med 10 helikoptre, et transportkompani og et sykehus. Canada, Australia og New Zealand stiller med stabsoffiserer og spesialister i hovedkvarteret. USA stiller også til disposisjon en sivil observatørgruppe. Som nevnt har Norge utenom meg, 5 offiserer i styrken med bla. sjef operasjonsstab, sjef personellstab som meget sentrale stillinger.

Totalt består MFO i dag av ca 1900 militære og 600 sivile. Ca 100 tilhører internasjonale sivile staber som arbeider ved hovedkvarteret i Roma, ved MFO-kontoret i Cairo og Tel Aviv og i Sinai.
Under en internasjonal kontraktør arbeider Ca 500 egyptere på kjøkken, brannstasjon, vedlikehold osv. i to leirer.

Sikkerhetsarrangementet i fredsavtalen deler Sinai og grenseområdet på israelsk side inn i 4 soner med spesifikke militære begrensninger.

I sone A, det vestre Sinai opp mot den strategisk viktige Suezkanalen og langs Suezgulfen, kan Egypt ha en mekanisert infanteridivisjon, totalt inntil 22 000 mann.
Spesifikke begrensninger er lagt på bla. antall stridsvogner, pansrede kjøretøy og artillerienheter.

I sone B, den midtre del av Sinai er begrensningen 4 lett bevæpnede egyptiske grensebataljoner med hjulkjøretøy og opp til 4000 mann.

Sone C, det østre Sinai, er den demilitariserte sonen. Et ca 30 km bredt landområde som strekker seg fra Middelhavet på egyptisk side ned langs den 228 km lange grensen til Israel og ned langs Akababukta til Tiranstredet, er MFO’s Gruperingsområde. Her kan kun lokalbefolkningen og sivilt egyptisk politi være tilstede for a ta seg av sivile ordensfunksjoner og kontrollere de tre grensestasjonene med Israel, Rafah, Nizzana og Taba.

I sone D, en 3 km bred stripe på den israelske siden av grensen, kan den israelske militære styrken ikke overstige 4 infanteribataljoner, med et begrenset antall personellkjøretøy og maksimalt 4000 soldater.

Styrken opererer ut ifra to hovedleirer i sone D. Hovedkvarteret i nord, ved El Gorah og en mindre leir i sør ved Sharm El Sheikh. Operativt sett er landområdet i sone C på over 450 km delt i 3 bataljonsteiger.

Fiji i nord, Colombia i den midtre sektor og amerikanerne I sør. Bataljonene bemanner til sammen 30 observasjons- og veiposter (OP/ CP). Fra disse permanente posisjonene sendes natt og dag ut motoriserte veipatruljer og fremskutte OP’er. Tiranstredet er en trang og strategisk viktig inngang til Akabagulfen og Israels havneby Eilat. Sperret av Egypt både i 1956 og 1967. Stredet blir patruljert av våre 3 italienske marinefartøy, Costal Patrol Unit, samordnet med overvåking fra en observasjonspost midt oppe på Tiranøya bemannet av den amerikanske bataljonen.

Mandatet gir MFO i oppdrag å overvåke at fartøyer har fri gjennomfart i Tiran-stredet. Dette gjelder også for israelske marinefartøy.

Kontrollen med sikkerhetsarrangementets militære begrensninger i sone A, B, C og D, blir utført av den sivile observatørgruppen og slik at alle soner er inspisert minst hver 14 dag. 5 – 6 team, hver på to observatører, sammen med en egyptisk offiser i sone A, B og C i Egypt, og sammen med en Israels offiser i sone D, i Israel oppsøker alle militære avdelinger skaffer oversikt over personellstyrken og fysisk teller alle våpensystemer, stridsvogner og alle pansrede kjøretøy som inngår i de fastlagte begrensninger. Hver 14 dag sender Force Commander verifikasjonsrapporter med resultatet av inspeksjonene til sjefen for liaisonavdelingene i både Egypt og Israel.

Oppdages brudd på avtaleverket i noen av sonene, blir dette nøye etterforsket og en eventuell ‘violationraport’ blir sendt fra Force Commander likelydende til begge parter. Dette behandles som konfidensielle handlinger overfor utenforstående. Partene er ansvarlig å korrigere eventuelle avtalebrudd og rapportere dette til MFO. Hendelser av prinsipiell karakter løftes til Director General som drøfter saken med de berørte regjeringer. Partene er ansvarlig for å korrigere eventuelle avtalebrudd innen 48 timer.

En samordnet ‘Force Operations Order’ sikrer en døgnkontinuerlig og synlig MFO tilstedeværelse og operasjon I sone C gjennom bruk av land, luft og sjøstyrker og at alle sonene blir inspisert som beskrevet i mandatet.

Den multinasjonale karakteren er gjennomgående i hele styrkens organisasjon. De forskjellige nasjoners fagkompetanse og personellets tjenesteerfaring utnyttes og integreringen er med på å skape samhold og samarbeid samt en viktig felles lojalitet til MFO.

Med behov for enhetlige krav og en minstestandard i måten oppgavene løses på, har MFO utarbeidet egne treningsprogrammer for ledere og alle operative ledd. Operasjonsstaben har bl.a en trenings- og evalueringsseksjon og en informasjons- og ‘Force Protection’ seksjon, med erfarne offiserer fra Canada, New Zealand, Australia og USA som driver denne opplæring og kontroll. Forhåndsinformasjon blir sendt til deltakerlandene ca 6 mnd før overføringen til Sinai for inkorporering I den nasjonale treningen. Ofte sendes også instruktører til deltakerlandene.

Ved ankomst til Sinai gjennomgår alle lavere ledere, sjefer, lag og tropper som skal ut på OP’er og de sivile observatørene forskjellige kurs før de får godkjenning for tjeneste ute i sektor.
Alle vognførere må gjennomgå MFO vognføreropplæring for kjøring i Sinai.

Evalueringenteam foretar kontroll og tester hvert kvartal i hovedkvarteret og av alle bataljoner og andre operative ledd ute i felten.
Dette følges opp av Force Commanders inspeksjoner. I tillegg til å sikre en forsvarlig og ensartet operativ standard, bidrar treningen til å hindre tap av menneskeliv.

Gjennom så langt 18 år, har dessverre over 300 liv gått tapt. Det kan nevnes at den første Director General, Leaman Hunt, ble offer for et terroristangrep i Roma 15 februar 1984, 248 amerikanske soldater ble drept i en flyulykke på vei hjem fra Sinai 12 desember 1985.

Bilulykker og minefaren er fortsatt den største sikkerhetsrisikoen. Vi kjenner i dag til 74 minefelt i sone C og har over 180 uklarerte områder hvor vi nøye holder styrkene borte fra.

Økonomi

Som nevn forplikter partene og USA seg til, med hver sin tredjedel, å betale kostnadene for operasjonen. Dette forsterker Egypt og Israels ansvar ovenfor MFO og gjør dem naturlig nok interessert i hvordan pengene forvaltes. Director General har det overordnede ansvar for forvaltning og økonomistyring. Gjennom årlige konferanser mellom Egypt, Israel, USA og MFO i Roma, og hvor også alle deltakerlandene er representert, presenterer MFO årsrapport, reviderte regnskap og budsjettforslag for det kommende år og 4-5 årlige langtidsplaner for større investeringer, som kjøretøy, bygninger, informasjonssystemer ol. Egypt, Israel og USA godkjenner i fellesskap budsjettet.
Driftsplanlegging, kosteffektivitet og samordning av ressurser er stikkord som ofte preger dialogen mellom Director General og Force Commander. Ikke ukjente problemstillinger for ledere som også har økonomiansvar. Fra starten av, hvor Sinai lå der som en krigsskueplass, ble logistikken tilført og forsyningene i hovedsak innkjøpt gjennom de amerikanske forsyningsprogrammer og tilført pr skip og fly.

MFO har gjennom alle år lagt stor vekt på samordning og en så rasjonell drift som mulig. For eksempel bor alt personell som ikke er ute på OP i kun to hovedleirer. Med felles kjøkkendrift og samordning av alle administrative støttefunksjoner bidrar dette til betydelige reduserte driftsutgifter.
I dag foretas 95 % av alle innkjøp av varer og tjenester i Egypt og Israel etter åpne ambudsprinsipper og fri konkurranse. Av ca 16 mill $ som Egypt og Israel hver bidro med for driften av MFO i 1999 ble ca 14, 2 mill $ ført tilbake til Egypt og ca 12,4 $ ført tilbake til Israel i form av kjøp av varer og tjenester. Standarden på tjenestene og ytelsene er i dag god. Egypt og Israel ser at vi investerer i dem. Dette er ikke andres penger, men investeringer for fred av to naboer.

Nettopp økonomien tror jeg i fremtiden blir en meget viktig faktor for utforming av konsepter, samarbeid, organisasjon og materiellanskaffelse ved planlegging av multinasjonale operasjoner. MFO har nådd langt på dette området.

KONKLUSJON

· MFO’s fredsbevarende operasjon gjennomføres i dag i en atmosfære av partnerskap og tillit. Denne tillit og troverdighet som ofte er en kritisk mangelvare etter konflikter, kan vanskelig bygges ved bruk av avansert og fjernstyrt overvåkingsteknologi. Soldaten, mennesket som en synlig fredsbevarer i operasjonsområdet er fortsatt en helt avgjørende ressurs og brobygger.

· Før innsetting av fredsbevarende styrker må det være mulig å identifisere hovedpartene i konflikten. Partene må være interessert i fred og ville at en fredsbevarende styrke skal være der.

· Et klart og gjennomførbart mandat med rimelig balanse mellom oppdrag, miljø og tilgjengelige ressurser er viktig for å kunne lykkes.

· Enhetlig kommado- og klare ansvarsforhold overfor alle styrker i operasjonsområdet er avgjørende for en effektiv multinasjonal styrke. Skaper ‘Team spirit’ og arbeid mot felles mål.

· Etablerte liaisonstaber både i styrken og hos partene skaper mulighet for kontinuerlig dialog. Informasjon er den fredsbevarende styrkes stridsmiddel

· Samordning av forsyningskonsepter og materiellanskaffelser kan gi betydelige reduksjoner i driftsutgiftene.

AVSLUTNING

Vi ser i dag fruktene av fredsavtalen mellom Egypt og Israel på begge sider av grensen. Flere og flere av beduinene både på Israels side og kanskje spesielt i nordre Sinai er i ferd med å bli bofaste bønder og frukt og grønnsak produsenter. Barna går på skole.

Gaza internasjonale flyplass er nettopp åpnet, her er moderne havneanlegg og gasskraftverk under bygging. Kyststripen i den søndre del av Sinai har på få år utviklet seg til et turisteldorado med arbeid for tusener av egyptere. Sharm El Sheikh har alt i dag flere turistsenger enn Oslo!

Egypt investerer milliarder av pund gjennom ‘the Sinai Development Plan’, i bygging av kraftlinjer, olje og gassrørledninger, fremføring av vann, veier, jernbane og nye broer over Suezkanalen som skal gi infrastruktur til en befolkningsøkning fra dagens ca 400 000 til 4 millioner i år 2017.
Hvor lenge MFO skal bestå og hvordan styrken skal utvikle seg bestemmes av partene. Som stabilisator og betrodd kontrollør av sikkerhetsarrangementet og freden mellom Egypt og Israel er den fortsatt en viktig hjørnestein i en uferdig fred i Midt-Østen.

De forente nasjoner er og bør være verdenssamfunnets beslutningsorgan for innsetting av internasjonale styrker i fredsoperasjoner.

Jeg ser MFO som et effektivt og troverdig unntak fra denne grunnleggende regel.

Takk for oppmerksomheten!


SVERIGES FORSVARSMAKT –
UNDER RADIKAL FORANDRING
Foredrag i Oslo Militære Samfund, 20 mars 2000 ved viseadmiral Frank Rosenius

Sveriges Stedfortredende Överbefälhavare

 

(Manus må holdes opp mot fremføringen av foredraget)

 

I den svenska försvarsmakten reducerar vi nu fredsorganisationen med ca 50 %. Den mobiliseringsbara krigsorganisationen minskas också i motsvarande grad. Vi genomför samtidigt en synnerligen radikal förändring av vår ledningsorganisation.

 

Vi menar att omvärldsutvecklingen både kräver förändringar och samtidigt ger möjligheter att de närmaste åren genomföra erforderliga förändringar eftersom kravet på insatsberedskap för landets försvar är synnerligen lågt.

 

En berättigad fråga blir naturligtvis vad är då de bärande idéerna som styr denna process, där vi samtidigt på flera täter genomför så stora förändringar.

 

Jag avser belysa de fyra områden som vi lagt till grund för den framtida inriktningen av den svenska försvarsmakten – nämligen den säkerhetspolitiska omvärldsutvecklingen, teknikutvecklingen, det framtida krigets karaktär och den svenska regeringens syn på utnyttjandet av försvarsmakten i olika situationer. Jag kommer att avsluta med att skissera hur vi avser utveckla försvaret de närmaste åren mot bakgrund av dessa nya krav.

När vi beaktar omvärlden så intar naturligtvis Ryssland en dominerande roll. Ett land som är i en djup ekonomisk kris och där den militära infrastrukturen har förlorat mycket av sin forna kraft. Ett exempel på detta är Tjetjenien där i stort sett hela den insatsberedda ryska försvarsmakten varit insatt, knappt 100 000 man, mot ca 8000 tjetjenier. Och det tog flera månader att få kontroll över en yta av 100 x 100 km.

 

Vår bedömning är att det tar många år – sannolikt upp till tio år – innan Ryssland kan vara tillbaka som en militär stormakt med moderna konventionella stridskrafter. Men det är min uppfattning att det är mer fråga om när så sker, än om det sker.

 

Senare tids rapporter från Moskva tyder på att detta kan komma att ske fortare än vad många bedömare tror. Den tillförordnade presidenten Putin synes fast besluten att återställa lag och ordning. I den strategin får också en pånyttfödd försvarsmakt en viktig roll. Avsevärt ökade resurser till militär återtagning har aviserats. Detta senare måste också ställas i relation till fortsatta frostiga relationer med framförallt NATO. Konsekvenser för oss i Nordeuropa blir att det ryska politiska kraftfältet ånyo kan komma att flyttas utanför Rysslands gränser.

 

Rysslands militära svaghetstillstånd nu och många år framöver ger oss dock anledning att ompröva kravet på att kunna möta en klassisk kust- och gränsinvasion. Men detta skall inte tolkas som att det inte finns något militärt hot längre. Hoten har inte försvunnit – de har bara ändrat karaktär.

 

Men om en aggressiv militärkapacitet skulle byggas upp igen som hotar vår nationella existens, så kommer hotet att vara av en helt annan karaktär än den vi fruktade under kalla krigets dagar. Tiden är över då det var rätt att mobilisera 10 % av befolkningen för att vänta på en förestående invasion vid gräns och kust.

Förutom att ett eventuellt framtida krig kommer att ändra karaktär har vi fått en ny värld med ett stort antal möjliga konflikter, kriser och krig.

Vi har fattigdomsklyftan genom Europa som innebär mänskligt elände och lidande. Men det innebär också säkerhetspolitiska spridningsrisker om vi inte får kontroll på situationen. Mycket händer och det går snabbt. Oförutsägbarhet är numera en realitet.

 

Svensk säkerhetspolitik vävs alltmer in i ett brett internationellt samarbete om säkerhet i Europa. Det är inte längre risken att dras in i ett krig mellan två maktblock som står i fokus för Sveriges säkerhet utan risker förknippade med regional och lokala konflikter. Aktörer som kan tänkas agera mot Sverige och hota vår säkerhet är inte i första hand stormakter med överväldigande militära resurser utan snarare stater eller organisationer, kanske geografiskt långt från Sverige som med hot och påtryckningar, våld och skadegörelse kan tänkas vilja påverka oss. Därför är det avgörande för Sverige att det breda internationella säkerhetssamarbetet fortsätter att utvecklas och att Sverige är en aktiv partner i detta samarbete.

 

Det andra området som starkt påverkar vår omstrukturering är den tekniska utvecklingen. Här finns två sidor av myntet – de nya hot utvecklingen skapar och de nya möjligheter som försvararen ges.

På hotsidan vill jag särskilt peka på biologiska och kemiska vapen, IT-säkerheten samt precisionsvapen. Biologiska och kemiska vapen har alltmer kommit i fokus för svensk försvarsplanering. Det synes helt klart att med det sönderfallande Sovjetunionen har kunskap spritts om olika substanser och tillverkningsmetoder för B- och C-vapen. Jag befarar att risken ökat dramatiskt att totalitära stater och terroristgrupper har givits möjligheter att tillverka substanser som vi kan ha svårt att skydda oss emot. Här fordras således fortsatt intensiv forskning, trots alla förbudskonventioner.

 

Möjligheterna att skydda sig mot IT-hot blir alltmer en utmaning för stater med högteknologisk infrastruktur. Det är uppenbart att vi här inte bara har att göra med olagligt intrång för att skaffa sig information. Lika allvarligt synes vara möjligheterna att skapa kaos i IT-systemen som naturligtvis blir särskilt allvarligt i samband med en krishantering eller beredskapshöjning. Men medel föder motmedel och även vi i Sverige ser nu över vår strategi hur vi kan skydda oss men också använda dessa kunskaper för egna syften.

 

Beträffande precisionsvapen är trenden tydlig mot längre räckvidder, högre precision, intelligentare målsökare och lägre kostnader. Här synes just nu det offensiva utnyttjandet ha försteg före möjligheterna att skydda sig mot dessa vapensystem.

 

Det som tidigare sagts om hot utgör naturligtvis också grund för våra överväganden om hur att utnyttja den nya tekniken. Jag vill här därför begränsa mig till att beröra ledningssystemutvecklingen. Både utvecklingen inom sensor-området och informationsteknologin innebär helt nya möjligheter att samla in underrättelser och distribuera dessa i nätverk som snabbt och enkelt kan förse alla med nödvändig information. Datortekniken ger vidare möjlighet till avancerat beslutsstöd. Vi tittar nu på stationära luftburna multisensorsystem på ca 5000 m höjd, flera olika system med UAV (unmanned airborne vehicle) och undervattensensorer, alla sammankopplade i ett underrättelse-nätverk. Allt detta tillsammans med övriga förändringsfaktorer innebär vidare att vi kan reducera våra staber högst dramatiskt.

 

Det som sagts ovan påverkar naturligtvis krigets karaktär och hur vi bör utnyttja våra samlade försvarsresurser. Teknikutvecklingen har i grunden förändrat sättet att föra väpnad strid. Med militära mått blir detta oerhört centralt. Historiskt sett har mycket av den tekniska utvecklingen tvingats fram av militära önskemål. Nu ändras denna ordning. Den militära sidan driver inte längre fram den tekniska utvecklingen. Tvärtom, vi måste förstå och hänga med i den tekniska utvecklingen som sker ute i samhället. Stridsförloppen har tidigare varit bundna till att ske i en tidsmässig lagbunden ordning och efter bestående mönster. Inom denna ram har sedan ledningsformer, stridsteknik och vapen utvecklats.

Det är inom informationsteknologiutvecklingen som vi idag går in i det vi kan kalla en ny dimension av krigföring. Tiden får i denna dimension en avsevärt större betydelse. Informationsteknologin skapar möjlighet att följa eget och fientligt läge, utvärdera detta och leda striden i det tempo som stridsmedlens kapacitet och rörelseförmåga medger. Innebörden av detta är att den tidigare sekvensiella, tidsbundna ordningen har brutits. Den operativa chefen har fått möjligheter att skifta tyngdpunkt, ändra kraftansamlingsriktning och därmed skapa överraskning på ett helt annat sätt än tidigare.

 

Tekniken medger, rätt utnyttjad och förstådd, att man nu kan slå till på de platser och vi de tidpunkter där motståndaren är som mest sårbar – med Clausewitz term, hans kraftcentrum – utan att först ha tillkämpat sig territorium för att nå målområdet.

Inte ens de traditionellt säkra bakre delarna av eget territorium såsom hamnar, baser, befolkningscentra etc är fredade. Resultatet blir snabbt utvecklade operationer som förs över stora ytor utan klara frontlinjer där sammansatta förband av armé- marin- och flygstridskrafter situationsanpassat sätts in mot motståndarens viktigaste och mest sårbara punkter på djupet.

 

En motståndare kan redan idag med tillgänglig teknik föra en strid i snabba operationer på detta sätt. Därför utvecklar flera länder idag förmågan till flerdimensionell strid. Men också terrorister, organiserad brottslighet och andra aktörer har insett dess potential.

 

Denna smältdegel av ökad sårbarhet, explosiv teknisk utveckling och en breddad hot- och riskbild ställer oss redan idag inför nya utmaningar. Gränserna mellan vad som ska definieras som militära eller icke-militära hot eller händelser suddas ut. Såväl aggressiva stater som terroristgrupper kan åsamka mycket stor skada för hela samhället.

 

Söker man försvara sig mot denna typ av angrepp med gårdagens filosofi krävs att man är stark överallt och hela tiden. Det är en uppgift som vare sig går eller är önskvärd att lösa i morgondagens försvar. Även vi i Sverige måste kunna behärska förmågan att föra striden flexibelt i en flerdimensionell modell. Vidare måste förbanden ges en allsidighet som medger utnyttjande i kriser och krig, hemma och i internationella insatser.

 

Det senare har blivit ett tydligare instrument i svensk säkerhetspolitik. Vår regering och riksdag ställer numera högre krav på insatsförmåga inom ramen för multinationella insatser. Vi skall kunna delta i fredsframbringande operationer, på sikt med två bataljoner samt marin- och flygstridskrafter. Vi skall också kunna göra detta med korta tidsförhållanden med delar av förbanden. För det svenska försvaret blir detta en helt ny utmaning eftersom vi tidigare byggt på begränsade utbildningskrav under de värnpliktigas första tjänstgöring och därefter repetitionsövningar vid behov. Därutöver har vi en logistikorganisation som i allt väsentligt tar stöd i det svenska samhällets civila resurser och som inte är dimensionerad för att operera  utanför landets gränser.

 

Ett annat viktigt ingångsvärde från regeringen är kraven på tillväxt, d v s förmågan att anpassa sig till förändringar som innebär ökade krav. Denna fråga om beredskapskrav får större betydelse nu än i tidigare planering, eftersom vi avsagt oss förmågan att ha resurser för att snabbt kunna möta ett mera omfattande väpnat angrepp. De krav vi fått är att inom ca ett år kunna ha hela den befintliga organisationen fullt krigsduglig. Inom en femårsperiod skall vi kunna öka vår krigsorganisation marginellt, genom att vi bl a utbildar flera officerare och värnpliktiga och tillför viss förrådsställd äldre materiel samt bygger upp uthålligheten med exempelvis ammunition och reservdelar. Tillväxt på längre sikt – d v s inom tio-års-perspektivet – sker genom successiva politiska beslut och är inget vi avser detaljplanera nu.

 

———————- ” ——————–

 

Mot dessa politiska och militärstrategiska ingångsvärden har vi skisserat en målbild, en vision, för försvarets utveckling de närmaste tio åren. Jag kommer nu att kort presentera huvuddragen i vår långsiktiga inriktning.

 

För armén innebär utvecklingen att vi går från 12 brigader till fyra med ytterligare två i materielberedskap men utan personal. Detta ger möjlighet att inom några år ha totalt sex brigader. Armén kommer att mekaniseras fullt ut och moderna stridsvagnar och stridsfordon tillförs förbanden successivt. Om några år påbörjar vi organiserandet av en luftburen bataljon. Anskaffning av attackhelikopter studeras men kan tidigast förverkligas om 10 år. Artilleriet och luftvärnet kommer dock inom de närmaste åren att vara i ett svaghetstillstånd. Det är först i slutet på detta decennium som vi har kunnat frigöra resurser för att modernisera dessa funktioner. Hela det lokalt bundna territorialförsvaret omorganiseras och reduceras kraftigt i nuvarande omvärldsläge.

 

Inom sjöstridskrafterna sker både en reducering men också en omfattande modernisering. Vi går från 24 mindre ytstridsfartyg till 12 korvetter, varav sex är under byggnad och med avancerad smygteknik. På ubåtssidan behåller vi fem ubåtar och samtliga får luftoberoende framdrivningssystem (AIP). Detta innebär operativt att man kan vara i ett operationsområde utan att behöva snorkla under en två-veckorsperiod. Minröjningsförmågan bibehålls som idag och moderniseras. På underhållssidan tillförs lednings- och stödfartyg till varje ytstrids- och minröjningsförband. För kustartilleriet innebär utvecklingen satsning på de rörliga amfibieförbanden medan vi avvecklar allt fast kustartilleri.

 

Flygvapnet går från 12 flygande divisioner till åtta. Därutöver anskaffar vi flygburen radar samt bibehåller vårt transportflyg. Vi har beställt 200 JAS-flygplan som beräknas vara färdiglevererade om ca fem år. Behovet i den framtida reducerade försvarsmakten är drygt 100 flygplan, vilket vi också lägger som grund för antalet piloter och anskaffning av olika vapensystem till flygplanen. Vi avser dock tills vidare bibehålla alla flygplan vilket bl a innebär lägre flygtidsuttag per flygplan och därmed längre livslängd för systemet.

 

För samtliga tre försvarsgrenar går vi in för en helt ny syn på förrådshållning och nyanskaffning av tyngre materielobjekt.

Beträffande förrådshållning lämnar vi nu förbandsvis mobiliseringsförrådshållning och övergår till central och rationell förrådshållning. Vidare avser vi endast anskaffa så kallad mängdmateriel – exempelvis reservdelar och ammunition – till det antal som i princip erfordras för den årliga övningsverksamheten. Skulle orosmolnen ånyo dyka upp får vi genomföra forcerad anskaffning.

 

När det gäller utveckling och anskaffning av ny materiel är inriktningen även där att anskaffa bara det antal som erfordras för de behov som kan förutses i det kortare tidsperspektivet. Med denna filosofi hoppas vi att kunna frigöra ekonomiska medel så att vi kan omsätta materielen snabbare. Bl a överväger vi att i vissa fall bara utveckla och anskaffa ett fåtal demonstatorer för utbildning och taktikutveckling. Vi kommer dock att med detta koncept kunna utveckla nya system oftare. Detta möjliggör att vi kontinuerligt kan ligga på teknikens framkant. När behov uppstår att utöka vår organisation kan vi påbörja serieleveranser med moderna materiel. Utmaningen ligger naturligtvis i att fatta beslut i tid.

Vi genomför nu också en mycket radikal förändring och minskning av vår ledningsorganisation. Ett 25-tal centrala, operativa och taktiska staber reduceras till sex. Minskat antal förband och kraftfull satsning på datoriserat ledningsstöd gör att vi bedömer att vi kan reducera ledningspersonalen med mellan en 1/3-del och hälften.

 

Högkvarteret får här en tydligare strategisk ledningsroll. Den operativa ledningen utlokaliseras och samgrupperas med tre taktiska kommandon för mark-, sjö- och luftstridskrafter. På regional nivå avvecklas milostaber, försvarsområden m m och ersätts av fyra mindre staber, vars huvuduppgift är samverkan med de civila delarna av totalförsvaret och att stödja utbildning av hemvärn och frivillighetsorganisationerna, d v s inga operativa ledningsuppgifter.

 

På personalsidan reducerar vi officerskåren med ca 3000 och de civila med ca 2000, allt inom en fyra-års period. Med den omställning vi nu gör av hela försvarsmakten måste vi se över hela vårt personalförsörjningssystem. Officersutbildningen förändras, utnyttjandet av reservofficerare måste finna nya former och civilanställda kommer att ges vidgade uppgifter. En del av personalreduceringen är ett resultat av en ganska omfattande outsourcing av vårt underhåll och våra stödfunktioner i övrigt.

 

Antalet värnpliktiga som utbildas varje år kommer att vara ca 17000, d v s hälften av möjligt uttag av den manliga befolkningen. Det begränsade antalet värnpliktiga som utbildas varje år gör det svårt att svara upp mot rekryteringsbehovet för internationella insatser. Av det skälet kommer vi att erbjuda ett knappt tusental värnpliktiga som genomför sin grundutbildning att ta anställning i försvaret under ett eller ett par år för att både ingå i beredskapsstyrkor för internationell insats men också tjänstgöra som instruktörer.

 

Avslutningsvis vill jag kommentera våra internationella åtaganden. Vi har haft och kommer att fortsätta med en hög profil när det gäller deltagande i PfP-övningar och motsv. Vi lämnar också ett ganska omfattande stöd till Baltikum. Sverige har vidare gjort särskilda ansträngningar att få med Ryssland i den Europeiska gemenskapen. Vi har i PARP-processen anmält förband från alla försvarsgrenar och vi strävar efter att snabbt nå målen för interoperabilitet. Jag anser att vi här ligger långt framme.

 

När det gäller internationella insatser så kan vi deltaga med maximalt ca 1500 man på årsbasis. Vi har idag ca 800 man insatta i Kosovo. Gränssättande är personalen – både officerare och soldater. Jag menar att de nordiska länderna som alla har begränsade resurser bör samarbeta för att gemensamt organisera större förband. Detta bör omfatta både armé-, marin- och flygförband. Genom att både samutnyttja resurser och landsvis specialisering inom skilda områden kan vi nå en högre rationalitet och lägre kostnad. Med lite större förbandsklossar får vi sannolikt också större inflytande i beslutsprocesserna nere i Bryssel. Detta är särskilt viktigt när nu EU skall skapa en egen krishanteringsmekanism.

 

Sammanfattningsvis är således försvarsmakten inne i en mycket omvälvande förändringsprocess. Omvärldsutvecklingen kräver ett nytt försvar, men ger också förutsättningar att skapa något nytt. Detta påverkar verksamheten, personalen och alla våra stridande förband.

Kriser och lågkonflikter kommer mer i fokus men det är viktigt att påpeka att vi fortsätter ha ”striden” och dess krav som grund för all verksamhet – i utbildningen och när vi formulerar våra förbandsmålsättningar.

 

Vi väljer att fortsätta den kvalitativa utvecklingen. Detta innebär att antalet förband blir färre. Vi menar att den framtida stridsmiljön kräver kvalitet och det är omöjligt att nå hög motivation i förbanden om vi inte har hög kvalitet. Det är också endast genom hög kvalitet som vi kan följa utvecklingen och själva dra nytta av den. Med här redovisad inriktning kan vi fortsätta att avdela ca hälften av försvarsbudgeten till materiella satsningar.

 

Vi skapar nu förutsättningar för en försvarsmakt för morgondagens behov. Mera flexibilitet och med ambitionen att kunna anpassas snabbt till nya uppgifter – närhelst dessa uppstår.

Informasjonsoperasjoner

Foredrag ved Oslo militære samfunn, 13 mars 2000

Kommandørkaptein Inge Tjøstheim, FSTS

 

1     Innledning

Hva er informasjonsoperasjoner? Er informasjonsoperasjoner og informasjonskrigføring det samme? Er informasjonsoperasjoner noe nytt som kjennetegner 1990-årenes og fremtiden fredsstøttende eller kriserespons operasjoner? Er informasjonsoperasjoner en annen betegnelse på kybernetisk krigføring eller cyberwar som amerikanerne sier?

Dette er noen av de spørsmål jeg skal forsøke å gi svar på i løpet av dette foredraget. Og la det med en gang være sagt: informasjonsoperasjoner er ikke noe nytt! For over to tusen år siden skrev den kinesiske militærfilosof Sun Tzu at de «som i gamle dager var ansett for å være dyktige til å føre krig, beseiret slike som var lette å beseire … [de] beseirer den som allerede har tapt»[1]. Hvordan kan vi så seire over noen som allerede har lidt nederlag? Jo, sier Sun Tzu, det kan vi ved først å bruke alle tilgjengelige midler og metoder for «å angripe fiendens planer»[2]. Det viktigste virkemidlet den gang var bruk av allslags agenter for å innhente informasjon og plante desinformasjon. Hvis vi kan bruke uttrykket ‘krig’ på den epoke vi kalte ‘den kalde krigen’ og ser på hvilke virkemidler ‘de stridende’ blokker benyttet mot hverandre, er det tilsynelatende bare nyanse forskjeller mellom informasjonsoperasjoner og informasjonskrigføring, men informasjonsoperasjoner er et penere, mer sivilert uttrykk, på samme måte som informasjon er penere og mindre belastet enn propaganda.

Etter disse innledende betraktninger skal jeg nå først forsøke å definere informasjonsoperasjoner slik begrepet oppfattes i dag. Deretter skal jeg forsøke å gi en del historiske eksempler på denne moderne definisjonen for å vise at det tilsynelatende ikke er så mye nytt. Jeg sier ’tilsynelatende’ fordi det faktisk er et helt avgjørende nytt aspekt ved denne type operasjoner som vi må forholde oss til i dag og i fremtiden. Jeg vil avslutte med å si noe om hva dette nye er og hvilke konsekvenser det har for Norge som en suveren stat og for Forsvaret som et sikkerhetspolitisk virkemiddel.

2     Definisjon av informasjonsoperasjoner

NATO har ennå ingen endelig godkjent definisjon på informasjonsoperasjoner, selv om det foreligger et utkast. Forsvarets fellesoperative doktrine, har en definisjon som er i overensstemmelse med NATOs. Den lyder som følger:

Tiltak iverksatt for å påvirke beslutningstakere til støtte for egne politiske og militære målsettinger. Tiltakene har til formål å påvirke andres informasjon, informasjonsbaserte prosesser, kommando- og kontrollsystemer (K2S), og kommando- og informasjonssystemer (KIS) mens vi utnytter og beskytter vår egen informasjon og våre egne K2-systemer og KI-systemer. Informasjonsoperasjoner utnytter grensesnittet mellom teknologiske nyvinninger og den mest kritiske faktor i ethvert aspekt ved krigføring – mennesket. Det finnes to kategorier av informasjonsoperasjoner: defensive InfoOps og offensive InfoOps, avhengig av hvilke tiltak som iverksettes.

Fra et militært perspektiv er det grunnleggende formålet med informasjonsoperasjoner å sikre tilgang på nødvendig informasjon og hindre en motstander tilsvarende. Denne informasjon skal brukes til å bygge opp og vedlikeholde en kunnskap om operasjonsområdet som er bedre enn motstanderens, for dermed å oppnå en informasjonsoverlegenhet eller -dominans, som igjen kan bidra til et økt tempo i vår og et svekket tempo i en motstanders handlingssløyfe.

Vi kan skille ut to nivåer eller typer av ’militære’ informasjonsoperasjoner i denne prosess. Den først må håndtere informasjonsoperasjoner innenfor hele info- og infrastrukturen (sivile og militære sensorer, kommunikasjoner og nettverk) for å oppnå informasjonsoverlegenhet som grunnlag for planlegging forut for og under en militær operasjon. Den andre typen må under operasjonene sikre at land-, sjø- og luftoperasjonene kan koordinere innsats mot utvalgte mål. Den siste type forutsetter effektiv kommando og kontroll, og en koordinert bruk av de virkemidler vi har til kommando- og kontrollkrigføring[3], herunder operasjonssikkerhet (OPSEC), fysisk og elektronisk villedning, psykologiske operasjoner (PSYOPS), elektronisk krigføring (EK) og midler til fysisk ødeleggelse. Før jeg gir noen historiske eksempler på bruk av denne type virkemidler, er det naturlig å si noe om strategiske informasjonsoperasjoner.

3     Strategiske informasjonsoperasjoner

Strategiske informasjonsoperasjoner har vært et viktig virkemiddel for å påvirke utfallet av militære konflikter og kriger gjennom hele det 20. århundre, men også i fredstid for å fremme nasjonale interesser.

Allerede dagen etter at Storbritannia erklærte Tyskland krig i august 1914, seilte det kongelige kabelskip Telconia ut i Nordsjøen og kuttet alle Tysklands fem kommunikasjonskabler til omverdenen. Etter den dag gikk det synet resten av verden hadde på krigen i økende grad gjennom en linse som var lokalisert i London. Det gjorde det mulig for britene å iverksette en effektiv strategisk informasjonskampanje som til slutt bidro til å få USA med i krigen på de alliertes side. Britene førte med andre ord en strategisk informasjonskrig mot Tyskland.[4]

Under annen verdenskrig hadde USA både et Office of War Information (OWI) og et Office of Strategic Services (OSS), forløperen til CIA, hvor det første var ”ansvarlig for spredning av offisiell amerikansk propaganda som åpent springer fra amerikanske kilder” utenfor fiendens eller fiendtlig okkupert territorium og OSS for spredning av ”sann eller falsk” propaganda som har sin opprinnelse ”inne fra fiendtlig eller fiendtlig okkupert territorium”.[5]

Av relevans for håndtering av fredsstøttende operasjoner, både for å få et bilde av hvilke kulturelle krefter vi står overfor og for å gjennomføre virkningsfulle informasjonsoperasjoner mot befolkningsgrupper, kan jeg nevne at under annen verdenskrig bruke amerikanerne mange sosialantropologer i arbeide som ”psykologiske planleggere”. Noen ble f eks brukt som rådgivere for radiostasjoner styrte av OSS og som hadde til formål å undergrave japansk propaganda i Burma og Thailand.[6]

Informasjonsoperasjoner er også et strategisk virkemiddel ved siden av trussel om bruk av militærmakt i fredstid. Som eksempel kan jeg nevne at Reagan administrasjonen i 1984 utga et National Security Decision Directive 130, med tittelen US International Information Policy, som skisserte en strategi for bruk av informasjon og informasjonsteknologi som et strategisk instrument for å forme grunnleggende politiske, økonomiske, militære og kulturelle krefter på langsiktig basis for å påvirke globalt atferden til regjeringer, internasjonale organisasjoner og samfunn til støtte for amerikansk sikkerhet[7].

Også i forbindelse med konfliktene på Balkan i 1990-årene har strategiske informasjons-operasjoner spilt en sentral rolle. Allerede i begynnelsen av 1993 var PR-krigen, ifølge David Owen, «et tydelig trekk ved krigen i Bosnia-Hercegovina. Dokumenter lagret i det amerikanske justisdepartementet viser at Kroatia betalte … et PR firma i Washington, $10.000 per måned pluss utgifter for å ‘presentere et positivt bilde av Kroatia’ for medlemmer i Kongressen, medlemmer av administrasjonen og nyhetsmediene.” Også den bosniske regjering betalte for tjenester som omfattet ”skriving og plassering av redaksjonelle motinnlegg, gjeste skribenter og brev til redaktøren.”[8]

Ejup Ganic, visepresident i Bosnia Hercegovina fra 1992, sa direkte til David Owen at han hadde et sentralt politisk mål, «nemlig å trekke US Army inn i Bosnia som krigførende for å beseire Serberne.» For å få til dette mente han at alle mulig midler var tilatt. «For ham rettferdiggjorde målet midlene. Han arrangerte den bosniske regjeringens propaganda og opererte på alle nivåer i USA – overfor Det hvite hus, Kongressen og på TV skjermene i amerikanske hjem.» Han var f eks imot demilitarisering av Sarajevo fordi det «ville fjerne det kraftigste våpen i hans propaganda arsenal for å trekke USA inn i konflikten.»[9]

4     Kommando- og kontrollkrigføring

Selv om alle i dag er opptatt av begrepet informasjonsoperasjoner, har ikke dette erstattet kommando- og kontrollkrigføring. Sammenhengen mellom disse to begreper er meget innfløkt og det vil sannsynligvis bli stadig vanskeligere å skiller mellom dem som følge av utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologien.

Jeg skal i det følgende gi noen eksempler på aktiviteter som har vært og fremdeles er knyttet til kommando- og kontrollkrigføring.

4.1   Elektronisk krigføring og villedning

Straks det elektromagnetiske medium ble tatt i bruk til kommunikasjon (f eks telegraf) og til innhenting av informasjon (f eks radar), ble det viktig for de krigførende parter å beskytte egne systemer og angripe fiendens. Dermed oppsto EK som en egen krigføringsfunksjon.

Under det tyske angrepet på Frankrike i 1914 var radio den eneste kommunikasjon mellom de fremrykkende korps og hovedkvarterene. Radiomeldingene ble kodet og dekodet for at franskmennene ikke skulle forstå hva som ble sagt. Det å avlytte fiendens telegraf og radio er like gammel som systemene selv. For å hindre at de tyske korpssjefene kunne kommunisere med sine undergitte sjefer og danne seg et bilde av hvordan situasjonen utviklet seg, plasserte franskmennene en kraftig sender på toppen av Eiffeltårnet for å jamme de tyske radioforbindelsene.[10] Å jamme en motstanders kommunikasjons- og sensorsystemer har siden vært et viktig element i elektronisk krigføring.

Under annen verdenskrig ble elektronisk krigføring stadig mer avansert og ble en viktig forutsetning for om militære operasjoner skulle lykkes eller ikke.

Hvis de allierte skulle oppnå en taktisk overraskelse D-dag måtte de radarstasjonene som voktet invasjonsområdet ødelegges helt eller delvis. Men for å skjule de alliertes fokus på Normandie, ble stasjoner i andre områder bombet enda mer intenst. Noen ble imidlertid med vilje ikke ødelagt – de skulle nemlig brukes for elektronisk villedning.

Under verdenskrigen testet og forbedret de allierte en rekke narretiltak som skulle tas i bruk på D-dagen. Alle involverte såkalte elektroniske motmidler (ECM), som var konstruert spesielt for å lure det tyske radarutstyret som var intakt.

En av disse oppfinnelsene var basert på det elektromagnetiske feltet som dipolen produserte, og som britene ga kodenavnet ‘window’, bedre kjent under den amerikanske betegnelsen chaff. Det besto av strimler av folie som kunne kastes i store mengder fra fly og skape en virkning på radarskjermen, ikke ulik en snøstorm på menneskets øye; det ble umulig å skjelne mellom objekter. Dette er et typisk eksempel på utnyttelse av en kritisk sårbarhet innenfor kommando og kontroll, og som er fremhevet i definisjonen på informasjonsoperasjoner, nemlig at «informasjonsoperasjoner utnytter grensesnittet mellom teknologiske nyvinninger og den mest kritiske faktor i ethvert aspekt ved krigføring – mennesket.»

Britene utviklet også et annet våpen i elektronisk krigføring som tyskerne ikke hadde. Et britisk kvinnelig forsker hadde oppdaget at når dipoler ble droppet fra noen få fly på en bestemt måte, ga de ekkoer på radarskjermene som liknet det en stor luftstyrke ville ha gitt. Denne oppdagelse førte til utvikling av et apparat, betegnet Moonshine, som kunne installeres om bord i fly eller fartøyer. Moonshine mottok pulsene fra fiendens radar, forsterket og returnerte dem for å skape symptomer på radarskjermene som lignet dem frembragt av et stort antall skip eller fly som var under veis.[11] Dette er igjen et eksempel på manipulering av det kritiske grensesnittet mellom maskin eller teknologi og menneske, her representert ved radarskjermen, med alvorlige konsekvenser for fiendens kommando og kontroll.

Hvis det lyktes å forvirre og ødelegge disse tekniske nyvinningene som det tyske forsvaret var basert på, ville elektronikk bli bekreftet som en ny dimensjon i krigføringen, et våpen like revolusjonerende som geværet, maskingeværet og stridsvognen. Dette er helt i overensstemmelse med det en av det 20. århundres største militærteoretikere, generalmajor John F C Fuller (1878-1964), skrev i 1960, at den industrielle revolusjon i 1940-årene gikk inn i sin tredje fase ved utviklingen av atomenergi og utviklingen av ”elektronisk kontrollerte innretninger […] Hensikten med denne siste er gradvis å innsette maskiner i stedet for menneskehjernen, på samme måte som Watts dampmaskin  og Daimlers bensinmotor skulle innsettes i stedet for musklene til mennesker og dyr”.[12]

4.2   Psykologiske operasjoner og spesialoperasjoner

Det er imidlertid ikke bare teknologi som står i fokus når vi taler om informasjonsoperasjoner og kommando- og kontrollkrigføring. Om Den amerikanske borgerkrigen sier den samme Fuller:

Som de totale krigene i det tyvende århundre startet den etter flere år med voldsom propaganda, som lenge før krigen hadde utslettet alle former for moderasjon, og hadde hos de stridende parter vekket stamme-fanatismens primitive ånd.[13]

Denne beskrivelse kunne like godt være myntet på det vi har sett under de forskjellige konfliktene på Balkan i 1990-årene. Dette viser at de psykologiske aspektene ved krigføring kan ha betydelige konsekvenser for hvordan væpnede konflikter føres og mulighetene for å løse dem når kamphandlingene er stanset. Denne erkjennelse er helt i overensstemmelse med Clausewitz som sier at i krig er hensikter basert på følelser mest fremtreden hos udannede folk, mens de som er basert på forstanden er mest fremtredende hos dannede folk. Men, sier han, «denne forskjellen ligger ikke i det å være udannet eller dannet, men i de ledsagende omstendigheter, institusjoner, osv», og avslutter med å si: «Selv de mest dannede folk kan hate hverandre med brennende lidenskap.»[14] Fuller mener f eks at Churchills brennende hat til det tyske folk var et av motivene bak terrorbombingen av de tyske byene under annen verdenskrig og kravet om betingelsesløs kapitulasjon.

Robert A McClure, mannen som skapte spesialstyrkene i US Army, hadde under annen verdenskrig ansvaret for å bygge opp en informasjons og sensur seksjon (ICN) i Eisenhowers  hovedkvarter forut for invasjonen av Nord-Afrika i 1942. I et brev fra 1943 skriver han følgende om seksjonens virksomheten:

Vi opererer 12 kraftige radiostasjoner. Min stab for psykologisk krigføring – [som dekker] radio, flygeblad, signaler, [personell i] forreste linje, i okkuperte områder […] – overstiger 700. I sensuren – tropper, brev og telegram, sivile brev, radio, presse, telegrammer, telefon for hele Nord- og Vest-Afrika, Sicilia, etc, over 400 personer og kontroll over 700 franskmenn. Publikumsrelasjoner [PR] – presse og korrespondenter – 150 korrespondenter […] – en fullstendig ’kommando’ på 1500 i en organisasjon som man aldri har forestilt seg i hæren.[15]

Et resultat av de erfaringer som amerikanerne høstet under annen verdenskrig, fra av-nazifiseringen av Tyskland etter krigen og fra Koreakrigen i begynnelsen av 1950-årene, var opprettelsen av det psykologiske krigføringssentret i Fort Bragg i mai 1952. Dette senter for ukonvensjonell krigføring hadde følgende tredelte oppdrag:

Å gjennomføre individuell trening og kontrollere trening av enheter i psykologisk krigføring og operasjoner med spesialstyrker; å utvikle og teste doktrine, prosedyrer, taktikk og teknikker innenfor psykologiske operasjoner og spesialoperasjoner; å teste og evaluere utstyrt til bruk i psykologisk krigføring og spesialoperasjoner.[16]

Britene hadde også sine organisasjoner for denne type virksomhet. Allerede i 1940 ble Special Operations Executive (SOE) dannet etter påtrykk fra Churchill. Den skulle utføre raids mot fiendtlig besatte områder med inntil 30-50 håndplukkede menn – blant annet flere raids mot norskekysten med støtte fra marinen og flyvåpnet. Et slikt raid mot Lofoten i februar 1941 var et ledd i informasjonskrigen. Da ble en væpnet tysk tråler, Krebs, angrepet, kapteinen drept og kryptomateriell fjernet. Det gjorde det mulig for det topp hemmelige kryptoanalysesentret i Bletchley Park nord for London å lese den tyske marinens signaltrafikk i februar og forskjellige dager fra 10 mars 1941.[17]

5     Informasjon, koder og kunnskap

Informasjonsoperasjoner kan helt generelt sies å være et uttrykk for enhver form for kamp om kontroll over informasjon. Hva er det så vi mener når vi snakker om ’informasjon’? Hvis jeg i dagligtalen spør deg om du har informasjon til meg, så mener jeg om du vet noe jeg ikke vet. For oss mennesker vil altså tilgang på informasjon gi oss kunnskap. Mangel på informasjon kan derimot frata oss muligheten for å handle fordi vi ikke har tilstrekkelig kunnskap eller fakta om en gitt situasjon. Det finnes også en tredje mulighet knyttet til informasjon og som jeg allerede har gitt noen eksempler på: Vi kan sørge for at en mottaker får feilaktig informasjon slik at han handler ut fra en innbilt kunnskap. Kunsten her er å gi mottakeren en informasjon han oppfatter som troverdig og som gjør at han handler slik som vi forventer. Desinformasjon, elektronisk og fysisk villedning har dette som målsetting.

Informasjon og kunnskap har alltid vært viktige parametre i konflikter og kriger, og derfor er heller ikke informasjonskrigføring et nytt fenomen. Det å beskytte informasjon mellom egne styrker ved  å chifrere eller kode meldinger er like gammel som krigskunsten.

Fra oldtiden og frem til 1939 var det primært to metoder å kode meldinger på. Den ene metoden var alfabetforskyvning, f eks at A skulle skrives som D, B som E, osv. Denne metoden går i hvert fall tilbake til Julius Caesar.[18]

Den andre metoden var substituering. Enklest kan dette gjøres ved å erstatte alfabetet med et nytt alfabet hvor bokstavene oppstilles i en tilsynelatende helt vilkårlig rekkefølge. Det er en litt vanskeligere kode å knekke, men en tilsvarende metode finner vi allerede i Hellas på 300-tallet før vår tidsregning, hvor alle vokalene ble erstattet med prikker, slik at A ble erstattet med en prikk i teksten, E med to prikker osv.[19] Uansett hvilke system man benytter seg av betyr det at en bokstav erstattes med en annen i følge en fast regel eller nøkkel.

Denne metode ble mer raffinert når man vekslet mellom flere alfabetiske substitusjoner. De få manualer og lærebøker i kryptologi som eksisterte opp til annen verdenskrig viet mest oppmerksomhet mot slike fler-alfabetiske koder (og vi snakker altså om millioner mulige kombinasjoner). Under annen verdenskrig ble denne substitueringen eller chrifreringen foretatt av maskiner. Både Enigma-maskinene  hos tyskerne og Purple-maskinene hos japanerne ble knekket av de allierte, og det var avgjørende både for slaget om Atlanterhavet, som vi skal se, og for amerikanernes krigføring i Stillehavet. Hvis vi skal sammenligne datidens kryptoanalytikere med en gruppe personer som kan få en tilsvarende viktig oppgave i en fremtidig krig, vil det være hackere. Disse vil imidlertid ikke bare nøye seg med å bryte inn i informasjonssystemene for å stjele informasjon – de vil også lett kunne manipulere denne. Under Kosovo-konflikten i 1999 brøt f eks en gruppe som kalte seg den ‘serbiske internett hæren’ seg inn på albanske hjemmesider på internett og endret innholdet for å bakvaske albanerne[20]. Slektskapet er faktisk enda tettere enn mange tror. Alan Turing, sjefskryptograf i Bletchley Park fra 1943 og mannen som knekket den tyske krigsmarinens Enigma-signaler, var den første som, i 1936, formulerte det konseptuelle eller teoretiske grunnlaget for den universelle regnemaskinen eller ‘datamaskinen’ i vårt språk. Den modellen var avgjørende for å gi en annen ny vitenskapelig disiplin som oppsto like etter krigen – kybernetikken – et konkret innhold. De to første stavelsen i dette ordet finner vi igjen i cyberspace og cyberwar. Dette vil jeg komme tilbake til senere.

6     Informasjonsdominans og slaget om Atlanterhavet

Slaget om Atlanterhavet kan betraktes som ”et slag mellom fartøyer, fly, radar, radiotelegrafi, taktikk, sjømannskap – og kryptoanalyse. Tyskerne leste kodene til de britiske konvoiene med ødeleggende konsekvenser; britene leste kodene til de tyske ubåtene gjennom Ultra-prosjektet med like ødeleggende konsekvenser.”[21]

Året 1943 åpnet med flere tyske ubåter enn noen gang tidligere. Gang på gang måtte britene gripe inn for å hindre at amerikanerne angrep ubåter på basis av Ultra-etterretninger alene, noe som ifølge britene ville fått Dönitz til å konkludere at Enigma-maskinen ikke lenger var usårbar. Det interessante med denne problemstilling, er at de allierte ikke kunne utnytte sin informasjonsoverlegenhet eller -dominans fordi tyskerne med enkle mottiltak kunne eliminere den. Den paradoksale utfordring for Admiralitetet og Submarine Tracking Room var å gi direktiver og etterretninger til de taktiske sjefene på havet på en slik måte at taktikken ikke skulle røpe at britene visste hvor ubåtene befant seg!

Det viste seg å være en umulig oppgave å sikre konvoiene under disse forutsetningene. I mars 1943 lider de allierte noen enorme tap i to konvoier. Ubåtene måtte ødelegges før de kom på skuddhold av konvoiene. I april da Ultra avslørte at 98 ubåter seilte ut i Atlanterhavet – det meste Dönitz noen gang hadde sendt ut på en gang – var det derfor avgjørende å foreta endringer i strategien. Andre teknologiske nyvinninger gjorde dette mulig, samtidig som Ultra-hemmeligheten kunne bevares. Den viktigste av disse var H2S, den første 10-cm radar. Den hadde en usett rekkevidde og nøyaktighet og som en cm-radar var det umulig for ubåtenes radarvarslingssystem, Metox, å oppdage den.

Alle taktiske sjefer, britiske og amerikanske, ble anbefalt å senke enhver ubåt uansett hvor den var lokalisert. Frigjort fra lenkene som var knyttet til Ultra, ble flyene fortalt hvor ubåtene var over radiotelegrafi fra Submarine Tracking Room. Ved så å bruke den nye radaren var de i stand til å bestemme nøyaktig ubåtenes posisjon, selv om natten, og angripe.

Selv så sent som i 1959 da Dönitz utga sine erindringer, nektet han å tro at hans koder var blitt kompromittert. Han tilla den katastrofe som rammet hans utbåter den britiske radars fortreffelighet.[22] Liddell Hart bekrefter i sitt store verk om annen verdenskrig denne oppfattelse når han sier at ”den nye 10-cm radar – som ubåtene ikke kunne oppfange – var den viktigste blant bedriftene til de britiske vitenskapsmennene.”[23] Ultra var hemmeligstemplet helt frem til 1974. Betydningen av denne form for krigføring har derfor ikke fått den plass den fortjener i de fleste krigshistoriske og militærteoretiske fremstillingene.

Slaget om Atlanterhavet viser flere interessante forhold som er knyttet til begrepet informasjonsdominans. For det første viser det at det å ha det beste situasjonsbildet ikke er tilstrekkelig for å slå en motstander – de taktiske virkemidlene må brukes på en slik måte at denne dominans kan utnyttes. Det viser videre at kildene bak en slik informasjonsdominans kan være så følsomme at høyere nivå tvinges til å holde informasjon som er vital for de taktiske sjefene, tilbake. Det antyder også at en informasjonsdominans som alene er basert på elektronisk etterretning vil være sårbar for mottiltak.

Det å tilstrebe en best mulig informasjonsoversikt eller -dominans og samtidig hindre en motstander tilstrekkelig informasjon, er en viktig forutsetning for at en militære operasjonen skal lykkes. Men som tidligere nevnt, er det ikke et mål i seg selv – det er et middel for å forstå hva som skjer, og ut fra denne kunnskap foreta de riktige handlinger før en motstander får tid til å reagere. Forestillingen om en total informasjonsdominans over en motstander er en illusjon – det er en logisk umulighet som vi hele tiden må være oss bevisst for å unngå ubehagelige overraskelser.

Informasjonsdominans skal gi oss kunnskap om ‘stridsrommet’ som om det er avgrenset i rom og tid. Den kunnskap består av fire typer[24]. Først den kunnskap som er etablert ut fra hva vi vet at vi vet. Det er uttalt kunnskap. For det andre den kunnskap som er etablert ut fra det vi vet at vi ikke vet. Det er uttalt uvitenhet. Sammen utgjør disse tilsynelatende et perfekte utgangspunkt for å bestemme hva informasjonsoperasjonen skal fokusere mot – nemlig å skaffe oss den kunnskap vi vet vi mangler. Dette er uttrykk for en rent symmetrisk oppfattelse av krig – det at enhver motstander tenker og handler som oss. General Westmoreland, sjefen for de amerikanske styrkene i Vietnam, ble beskyldt for et slikt «selvbedrag» ved at han «utviklet en strategi som passet hærens foretrukne [operasjonsmåte], styrkestruktur og doktrine»[25].

Det finnes imidlertid to andre former for kunnskap. Den sorte typen. Den første har å gjøre med hva du ikke vet at du faktisk vet. Ikke før du står overfor en ny situasjon og handler, vil du finne ut om du faktisk er i stand til å håndtere den. Det er taus kunnskap og kanskje det som kommer nærmest begrepet intuisjon. Til slutt finnes det noe som kjennetegnes ved at du ikke vet at du ikke vet. Det er taus uvitenhet. Det er et spesielt interessant område. Vi taler om et område hvor det ikke finnes noe kjent handlingsmønster – derfor vet vi verken hva slags informasjon vi skal lete etter eller hvilken kunnskap om oss vi må sikre eller skjule. Vi vet følgelig heller ikke hvilke virkemidler vi skal bruke til det ene eller til det andre. Det er et typisk uttrykk for en asymmetrisk situasjon – hvor en motstander handler på en måte som for oss er fullstendig uventet og bruke virkemidler og metoder vi ikke i vår villeste fantasi kunne forestille oss, eller egentlig bare der! Informasjonsdominans vil altså i beste fall alltid være relativ, i verste fall fullstendig irrelevant.

7     Krigføring i det kybernetiske rom

Intet av det jeg hittil har sagt tyder på at informasjonsoperasjoner og problemer knyttet til denne type operasjoner er av særlig ny dato. Det finnes imidlertid en utviklingstrend i samfunnet generelt som sannsynligvis vil gjøre informasjonsoperasjoner til et langt viktigere strategisk virkemiddel enn det vi har sett hittil – nemlig utviklingen av globale og regionale datanettverk som reduserer – men ikke fjerner – betydningen av territorier, avstander og tid.

Når Fuller betegnet de elektroniske oppfinnelsene i 1940-årene for den tredje industrielle revolusjon, kan vi betegne de mikro-elektroniske oppfinnelsene på 1970-tallet for den femte, eller snarere en post-industriell revolusjon. Forutsetningene for denne revolusjon går, som tidligere nevnt, tilbake til 1930- og 40-årene hvor det konseptuelle grunnlaget legges ved utviklingen av Turings modell for en universell computer og Norbert Wieners etablering av kybernetikk som en ny vitenskapelig disiplin. Begge deler kan virke utrolig abstrakte for vanlige mennesker, men hvis vi sier at begge beskriver en ikke-fysisk virkelighet hvor kommunikasjon i digitale koder brukes for å kontrollere og regulere maskiner, befinner vi oss i en verden hvor informasjon og logikk er viktigere enn kinetisk energi og fysisk materiale for å forklare hvordan systemene der blir påvirket. Det typiske eksempel på denne ikke-fysiske eller virtuelle virkelighet er den elektroniske informasjon som produseres og formidles i datamaskiner, telekommunikasjonssystemer og datanettverk, som f eks internett. Data- , radar-, TV-skjermen osv, representerer grensesnittet mellom den virtuelle og fysiske verden. Og det interessante for oss er at alle disse skjermene kan manipuleres uten av vi kan se det. Denne virtuelle virkelighet eksisterer i det kybernetiske rommet eller cyberspace, og det har alltid eksistert, men ikke før mennesket oppfant teknologier som opererte i det elektromagnetiske spektrum ble det ”synlig” og lagt merke til. I dag blir stadig flere samfunn, selskaper og militære organisasjoner totalt avhengig av det som foregår i dette grenseløse rommet for å løse sine oppgaver. Virksomheten i dette rommet utgjør et klart definert mål for en aggressor, blant annet fordi en angriper ikke behøver fysiske maktmidler, men primært logiske og matematiske evner. Det representerer derfor en betydelig sårbarhet.

Det kybernetiske rommet kan f eks påvirkes gjennom ‘våpen’ som ’algoritme’-bomber, som forvrenger et stykke av en algoritme (altså en regneoperasjon) slik at programvarens evne til å utføre den funksjon den var tiltenkt begrenses. Det kan kanskje sammenlignes med å forvrenge grammatikken i en setning slik at noe av teksten fremstår som uforståelig – vi vil imidlertid som regel oppdage at noe er galt – det vil ikke en computer. Et annet ‘våpen’ kan være ’programvare’-bomber som føyer til en uønsket algoritme som begrenser iverksettelsen av programvare-funksjoner eller styrer dem til å foreta beregninger som ikke var tillatt av den programvare som opprinnelig var lastet inn. Det kan sammenlignes med å føye til nye avsnitt i en ordre uten at mottakeren er klar over det. Datavirus i allslags varianter kan være andre ‘våpen’.

8     Informasjonsoperasjoner og folkeretten

Et av de gjennomgående trekk når det gjelder utviklingen av krigens folkerett, er at straks krig eller samfunnet generelt har beveget seg inn på et nytt område, har lovverket ligget på etterskudd.

Hvis vi forsøker undersøker hvilket forhold folkeretten og spesielt krigens folkerett har til informasjonsoperasjoner og informasjonskrigføring, støter vi på en rekke problemstillinger hvor det er behov for avklaring. Det gjelder kanskje først og fremst bruk eller misbruk av det kybernetiske rommet for å ramme eller ødelegge en motstander. Vi har rimelig klare definisjoner av hvem som er ‘kombattanter’, hva ‘maktbruk’, ‘væpnet angrep’ og ‘væpnet aggresjon’ betyr i den fysiske verden. Men hvordan definere disse begreper i den virtuelle verden – når angrepet kommer gjennom eteren og mot infostrukturen?

Når det gjelder virkningene av denne type operasjoner eller krigføring, er krigens folkerett eller den humanitære folkeretten like bindende som ved bruk av fysiske maktmidler. Det å bestemme hvem som er kombattanter eller stridende har alltid vært problematisk, hvis vi ser bort fra rent symmetriske og begrensede kriger. Er en hacker en kombattant? Opererer han alene i fredstid og rammer, ødelegger eller stjeler fra en kilde, er han en forbryter. Gjør han det samme som ledd i en stats informasjonsoperasjon mot en fysisk aggressor, er han i samme posisjon som mange av de 6000 ‘sivilt’ ansatte som arbeidet for å knekke de tyske hemmelige kodene i Ultraprosjektet under annen verdenskrig. Problemet her som i alle andre sammenhenger er gråsonen mellom den klare forbryter og den som under krig er ansatt for direkte å bidra til at de militære operasjonene lykkes.

Når det gjelder andre begreper som f eks ‘væpnet angrep’ og ‘maktbruk’ gir allerede FN-pakten muligheter for å bruke eteren for å straffe en aggressor. Artikkel 41 lister en rekke tiltak som Sikkerhetsrådet kan treffe mot en som truer den internasjonale fred og sikkerhet, blant annet avbrytelse «post, telegraf, radio og andre kommunikasjonsmidler.» Det interessante er at pakten åpenbart oppfatter denne form for straffetiltak som mildere enn bruk av militære styrker (art. 42). Det må dog sies at opphavsmennene neppe visste hvilke konsekvenser det i dag kan få hvis infostrukturen avbrytes eller forstyrres (uttrykket som brukes, interrupt, betyr begge deler). Men hva som er tillatt å gjøre f eks mot sivilbefolkningen, uansett hvilke midler vi bruker, er rimelig godt behandlet i den humanitære folkeretten.

Hovedproblemet for folkerettsjuristene er kanskje først og fremst de tilfellene hvor en stat eller en ikke-statlig aktør (f eks Microsoft) bruker informasjonsoperasjoner for å fremme eller sikre sine interesser, uten å synliggjøre operasjonen ved samtidig å bruke fysiske, økonomiske eller diplomatiske maktmidler. Russerne hevdet f eks allerede i 1991 at det franske luftforsvarssystemet som var solgt til Irak hadde innlagte ’logiske bomber’ som gjorde det ubrukelig mot de multinasjonale styrkene under kampoperasjonene i Golfen[26]. Denne type operasjoner, hvis de forekommer – noe vi nok dessverre må anta – vil være så hemmelige at ingen vil kunne bevise at de foregår. Det vil igjen være som ved Ultraprosjektet som forble en britisk hemmelighet frem til 1974 – 29 år etter krigens avslutning.

Når det gjelder bruk av denne type virkemidler, er det nok et forhold som er enda viktigere enn folkeretten – nemlig det etiske.

Hvis en stat eller en ikke-statlig aktør misbruker sin informasjonsteknologiske makt ved å plante ‘logiske bomber’ i kommersielle og militære systemer som selges på verdensmarkedet, og bruker ‘hacker’-metoder rimelig ukritisk og i hemmelighet for å fremme sine interesser, vil det kunne få uforutsigbare konsekvenser for verdenssamfunnet og for forholdet mellom dets aktører. Tillit som en av de mest fundamentale hjørnestenene i vår sivilisasjon vil gå tapt. En snikende utvidelse av informasjonsoperasjoner til også å omfatte det sivile samfunn vil tilsløre eller utviske grensene mellom den daglige konkurransen og ikke-erklært krigføring.[27] Denne form for ‘krigføring’ vil dessuten kunne legitimere terrorisme – når stater eller store selskaper har lov – hvorfor har ikke personer eller grupper som står utenfor den etablerte orden lov?

9     Informasjonsoperasjoner i fredsstøttende operasjoner

Fredsstøttende operasjoner dekker et vidt spekter av aktiviteter hvor det militære virkemidlet har forskjellige funksjoner. Fra politi-lignende oppgaver i tradisjonelle fredsbevarende operasjoner via forskjellige støtteoppgaver knyttet til diplomatisk virksomhet i fredsskapende og fredsbyggende operasjoner til rene kampoppdrag i fredsopprettende operasjoner. Et viktig kjennetegn ved denne type operasjoner er at militære styrker i utstrakt grad må forholde seg til andre ikke-militære aktører innenfor operasjonsområdet – både vennligsinnede, i utgangspunktet nøytrale og fiendtlig innstilte.

Fordi omgivelsene for fredsstøttende operasjoner er så komplekse, som antydet, og fordi de gjennomføres med medienes søkelys konstant rettet mot virksomheten, er det viktig at den strategiske bakgrunnen for det internasjonale samfunns inngripen, om det så er FN,  NATO eller andre organisasjoner, og formålet med bruk eller manglende bruk av forskjellige virkemidler, formidles og forstås av alle involverte parter. Det forutsetter en felles informasjonsstrategi og en felles forstått og etterlevd policy for informasjonsoperasjoner.

NATO har under sine operasjoner hittil ikke hatt en slik policy, men har i de siste år arbeidet med et slikt dokument. En av de største utfordringene fra militær side er forholdet til den sivile siden, det være seg lokalbefolkningen, massemediene, andre statlige og ikke-statlige organisasjoner i området, og forhold til hjemmeopinionen.

En forutsetning for en vellykket strategi for en informasjonsoperasjon i denne type operasjoner, vil være å koordinere tre sentrale aktiviteter. For det første PR-virksomheten, den virksomhet som er rettet mot lokale og internasjonale medier for å forklare og rettferdiggjøre på en troverdig måte hvorfor operasjonen gjennomføres. For det andre de psykologiske operasjoner, som har til formål å påvirke lokalbefolkningen og de lokale lederne til en vennligsinnet holdning overfor de internasjonale styrkenes tilstedeværelse og virksomhet. Og for det tredje sivilt-militært samarbeid som har til formål å samorden informasjonen til lokalbefolkningen om formålet med den sivile og militære innsatsen i operasjonsområdet samt å sende positive signaler til den samme befolkning og ikke-statlige organisasjoner i området gjennom støtte til viktige funksjoner – for eksempel gjennom tilbud om transport-, sambands-, sanitets-, og ingeniørstjenester. Denne siste aktiviteten har ofte blitt oppfattet med en betydelig mistenksomhet fra militær side ut fra frykt om utglidning av det militære oppdraget.

Informasjonsoperasjoner er ikke et fenomen som bare det internasjonale samfunn benytter seg av. Aktørene i de konflikter vi griper inn for å håndtere, har som regel et meget godt organisert apparat nettopp for denne type aktiviteter. De bosniske serberne under Karadzic var nærmest hundre prosent koordinert i sine militære, politiske og medieutspill.[28]

Journalistene og redaktørene i det kroatiske TV hadde for 1993 en håndbok som fortalte hvordan de skulle omtale henholdsvis serbere og muslimer i Bosnia. Denne endret seg ettersom alliansene mellom serbere, muslimer og kroater skiftet under krigen. I en periode skulle serberne omtales som «byzantinske barnespisende vampyrer» og muslimene som «blomsten av det kroatiske folk». Etter at alliansene hadde skiftet skulle bosnia-serberne omtales som «den allierte serbiske hær» og muslimene som «den europeiske jihads slagterenheter»[29].

En annen form for informasjonsoperasjon, som ikke er helt åpenbar ved første øyekast, noe som gjør den ekstra virkningsfull som et informasjonsvåpen, forteller David Owen om. Om Sarajevo i 1993 sier han at det ble stadig klarer at det var to beleiringer av byen: en av den bosnisk-serbiske hæren med granater, snikskyttere og blokader, og den andre av den bosniske regjeringshæren med indre blokade og byråkrati som hindret deres eget folk i å forlate byen. I en radioutsendelse sa hæren – ikke regjeringen – at stridsdyktige menn i alderen 18-65 og kvinner i alderen 18-60 hadde forbud mot å forlate [Sarajevo] fordi de skulle brukes i forsvar av byen. Men den egentlige grunnen var en annen. I propagandakrigen høstet den serbiske beleiringen verdens sympati, og for [å opprettholde denne sympati] hadde de behov for at de gamle og barn ble i byen. Den var deres mest følelsesladede propaganda våpen for å få amerikanerne til å kjempe i krigen, og de ønsket aldri å svekke det[30].

 

10   Avslutning

Jeg har nå forsøkt å gi en smakebit på hva som ligger i begrepet informasjonsoperasjoner. Det har jeg gjort ved bruk av en rekke eksempler fordi jeg mener det er en bedre metode enn å ramse opp en rekke definisjoner. Jeg har forsøkt å fremheve noen sider ved informasjonsoperasjoner som, jeg mener, det er viktig å ta hensyn til når vi betrakter Forsvaret som et sikkerhetspolitisk virkemiddel.

For det første har alt hemmelighold omkring viktige aspekter knyttet til informasjonsoperasjoner ført til at disse kapasiteter er blitt sterkt nedtonet og sannsynligvis undervurdert i debattene om forsvarsstrukturen.

For det andre viser eksemplene at bruk av denne type operasjoner og virkemidler ofte er en forutsetning for at de konvensjonelle militære styrkene skal kunne gjennomføre en vellykket kampanje eller operasjon.

For det tredje viser eksemplene at informasjonsoperasjoner består av sivile og militære operasjoner og kapasiteter som både kommer i tillegg til og som støtter det militære virkemidlet over hele spekteret fra fred til krig. Det fordrer en tett koordinering mellom sivile og militære virkemidlene

For det fjerde viser flere av eksemplene at informasjonsoperasjoner er et meget kosteffektivt virkemiddel hvis det brukes riktig, både når det gjelder å redusere tap av mennesker og materiell.

Til sist viser den skisserte utviklingen at slik de moderne samfunn, herunder militærmakten utvikler seg, i retning av nettverkssentrerte strukturer, blir disse mer sårbare for kybernetisk krigføring. Men denne utvikling medfører også at vi sannsynligvis vil få en vektforskyvning i de militære strukturer fra kinetiske våpen, fysisk styrker og mye materiell til større vekt på kapasiteter til å gjennomføre effektive informasjonsoperasjoner.

 

[1] Sun Zi (Sun Tsu), Kunsten å krige, oversatt av Harald Bøckman, Gyldendal Norske Forlag ASA 1999; s. 40

[2] Op.cit.; s. 33

[3] Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) definerer kommando- og kontrollkrigføring (C2W) på følgende måte: «Den integrerte bruk av alle militære kapasiteter, herunder operasjonssikkerhet (OPSEC), villedning, psykologiske operasjoner (PSYOPS), elektronisk krigføring (EK) og fysisk ødeleggelse for å påvirke, svekke, ødelegge eller nekte informasjon til en motstanders kommando- og kontrollsystem, og for å beskytte vårt eget mot tilsvarende virksomhet.»

[4] Kuehl, Dan, ”Strategic Information Warfare: A Concept”, Militært tidsskrift, nr 1-1999; s. 56

[5] ”Memorandum for the president”, 18 June 1944 (http://www.academic.marist.edu/psf/psfa55/a55m03.htm)

[6] Lipset, David, Gregory Bateson: The Legacy of a Scientist, Boston: Beacon Press 1982; s.174

[7] Kuehl, Dan, Op.cit.; s. 59

[8] Owen, David, Balkan Odyssey, London; Indigo 1996; s. 125-26

[9] Op.cit; s. 89-90

[10] van Creveld, Martin, Command in War, Harvard University Press1985; s. 154

[11] Brown, Anthony Cave, Bodyguard of Lies, London: A Howard & Wyndham Company 1976; s. 525

[12] Fuller, J. F. C., The Conduct of War 1789-1961, London: Methuen & Co Ltd 1961 og 1979; s. 313

[13] Op.cit.; s. 99

[14] Clausewitz, Carl von, Vom Kriege, Frankfurt: Ullstein GmbH 1980; s. 18-19

[15] Paddock Jr., Alfred H., ”Robert Alexis McClure: Forgotten Father of Army Special Warfare”, Special Warfare, Fall 1999; s. 3

[16] Op. cit.; s. 8

[17] Hodges, Andrew, Alan Turing: the Enigma, London 1983; s. 198

[18] Hodges, Andrew, Op.cit.; s. 162

[19] Xenofon/Aineias, Fra antikkens krigskunst, oversatt av Inge Tjøstheim, Oslo: Aschehoug & Co, 1994; s 140

[20] Bieber, Florian, «Cyberwar or Sideshow? The Internet and the Balkan Wars», Current History, March 2000; s. 127

[21] Brown, Anthony Cave, Op. cit.; 251

[22], Op cit.; s 259

[23] Liddell Hart, B. H., History of the Second World War, New York: Da Capo Press 1999 (1971); s. 385

[24] Wik, Manuel W, «Mobilization for a new era», Militært tidsskrift, nr 1-1999; s. 32

[25] McNamara, Robert S., In Rerospect: The Tragedy and Lessons of Vietnam, New York: Vintage Books 1996; s. 211

[26] Thomas, Timothy L. , ”Dialectical Versus Empirical Thinking: Ten Key Elements of the Russian Understanding of Information Operations”, The Journal of Slavonic Military Studies, Vol. 1, No. 1 (March 1998); s 58

[27] Wik, Manuel W, Op. Cit.; s. 35

[28] Wentz, Larry K., Peace Operations and the Implications for Coalition Information Operation: The IFOR Experience, (Working Draft 2/18/98), http//www.dodccrp.org/bo_infoop1.htm; s. 8

[29] Sørensen, Durdica Z. Og Bjørn, Anders, Den jugoslaviske krig, Forlaget Amanda 1996; s. 167

[30] Owen, David, Op. Cit.; s. 63

Foredrag i Oslo Militære Samfund
28. februar 2000.

Kan vi lære av historien? [1]

ved Kaptein Harald Høiback, Luftkontrollinspektoratet.

Formann, medlemmer

 

Innledning

Kan vi lære av historien ? Selvfølgelig kan vi det, vil mange hevde, hva annet skulle vi lære av? Det har vært common sense i  militære kretser, helt fra gamle Thukydides og frem til vår egen Sverre Diesen, at historien har noe viktig å lære offiserer. I følge Forsvarets Stabsskole er det sogar historien som danner vårt militærfaglige fundament. I høringsutkastet til Forsvarets fellesoperative doktrine finner vi følgende utsagn:

”Som enhver profesjon må også den militære bygge sin virksomhet på et fagteoretisk fundament. For Forsvaret bygges teorien på et destillat av erfaring med bruk av militære styrker i forskjellige historiske perioder og under forskjellige politiske og teknologiske rammebetingelser.

Det synes derfor åpenbart at vi kan lære av historien, men kan vi egentlig det?

Før jeg går videre er det viktig å understreke problemstillingen: Kan vi lære av historien? Jeg spør altså ikke om vi har lært av historien, eller om vi bør lære av historien, eller hva vi eventuelt bør lære av historien. Jeg spør heller ikke om historien har eventuelle nostalgiske, kulturelle eller moralske verdier. Jeg stiller et spørsmålstegn ved vårt fagteoretiske ståsted og ikke ved det Forsvaret faktisk gjør, eller har gjort. Dette foredraget er ikke et innlegg i debatten om hvilket Forsvar vi i fremtiden bør ha, men hvilken teori vi skal ha, og hvor den bør komme i fra. Det er heller ikke en kommentar til Norges militære innsats de senere år. Noen vil kanskje hevde at jeg ved å kritisere teorien, også kritiserer praksis, at teori og praksis ikke kan sees uavhengig av hverandre. Forholdet mellom militær teori og militær praksis er dog svært komplisert, og ikke tema for dette foredraget.

Jeg vil gjennom foredraget fortsatt referere til Sverre Diesen og Forsvarets Fellesoperative doktrine. Dette må ikke forståes som om dette foredraget er en forsinket bokanmeldelse av Diesens bok, Militær strategi – en innføring i maktens logikk, ei heller som et ”benkeforslag” til doktrinen. Det må heller ikke forstås dithen at disse to gir noe representativt bilde av det teoretiske grunnarbeid som foregår rundt i Forsvarets skoler og avdelinger. Grunnen til at disse likevel vil være fremtredende under foredraget er at disse to nærmest alene utgjør den offentlig tilgjengelige militærteori i Norge. Doktrinen utgjør det autoritative grunnlaget for all annen militærteoritisk virksomhet i Norge , mens Diesens bok, som også er støttet av Stabsskolen, visstnok skal være ”den første boken om generell militær strategi på norsk på over 80 år”.

Hva er militær teori ?

Hva er militær teori ? I dette foredraget vil jeg definere det så enkelt som de grunnleggende antakelser man har om hvordan militære midler best kan anvendes for å være mest effektiv. Den militære teori er uavhengig av den politiske og sikkerhetspolitiske kontekst. Den teorien man har er altså uavhengig av det forsvaret man har, og de potensielle fiendene man måtte ha. Et eksempel kan være den teoretiske oppfatning man en gang hadde blant jagerflygere om at det alltid ville lønne seg å ha overhøyde på motstanderen når man havnet i luftkamp. En slik teoretisk antakelse var uavhengig av hvem man slåss med eller hva man sloss med.

Med militær doktrine, derimot, forstår jeg militær teori, satt inn i de aktuelle politiske og økonomiske rammer. Militære styrker vil alltid være et resultat av de valg politikerne fatter, og av de midler som stilles til rådighet. Man kan i Norge ha militære teorier om hvordan bombefly best kan utnyttes, men man kan ikke ha noen doktrine for bruk av bombefly, så lenge man ikke har slike fly.

Med militær strategi forstår jeg den militære doktrine, satt inn i den aktuelle sikkerhetspolitiske situasjon. Først når man står ovenfor en eller annen trussel kan man etter mitt syn ha en strategi. Man bør ha en annen strategi for å vinne torskekrigen med Island, enn man har for å avskrekke Russland.

Jeg understreker at dette ikke er noen deskriptiv definisjon av begrepene, ei heller noen vesensdefinisjon av dem. Men i dette foredraget er denne grensedragningen dem i mellom tilstrekkelig.

Jominis totrinnsmodell
Tradisjonelt skulle de militære teoretikere finne de lover som gjaldt i strategien. Disse lovene var evige og bestandige, og var lettest å finne i historien. Den fremste av alle slike teoretikere, sveitseren Jomini, hevdet:

”De nye oppfinnelsene vi har sett de siste 20 år [Jomini skriver dette på 1830-tallet] synes å forårsake en revolusjon i armeens organisering, bevæpning og taktikk. Kun strategien  forblir uforandret, med de samme prinsipper under Scipio, Cæsar, Frederick og Napoleon, siden den er uavhengig av både våpen og organisering.

Diesens utgangspunkt er slik:

”Strategi beskjeftiger seg med andre ord mest med væpnet konflikters relative dimensjon, den som er en direkte konsekvens av selve rivaliseringen mellom partene, uavhengig av hvilke trinn de befinner seg på. Nettopp derfor kan det ofte være vel så klargjørende å studere eksempler fra en fjern fortid, nettopp fordi problemenes universelle karakter trer klarest frem når rammen rundt dem er en helt annen enn våre dagers avanserte militærteknologi

Slike prinsipper er ikke lovmessige, prinsipper er kun sannsynlige og ikke deterministiske.  Også her ligner Jominis program på Diesens. Jomini skriver:

”Det er sant at teori ikke kan fortelle folk med matematisk nøyaktighet hva man bør gjøre i ethvert tilfelle. Like sikkert er det at teori kan peke på de feil man bør unngå. Slike regler blir i hendene på den dyktige generalen en avgjørende suksessfaktor. Det eneste som gjenstår er evnen til å skille mellom de gode reglene og de dårlige, deri ligger en manns talent for krig.

 

Mens Diesen skriver:

”Vi ser altså at strategien har elementer i seg av både kunst og vitenskap, og er derfor å betrakte som en blanding av begge deler. Mer presist kan vi si at det systematiske studiet av strategi – herunder formuleringen av så vel ren teori som utvikling av konkrete strategier for ulike forutsetninger – representerer vitenskapselementet. Når en slik kodifisering av strategisk adferd utvikles så langt at vi kan snakke om en helhetlig anvisning på hvordan en strategi generelt bør utformes, sier vi at den utgjør en strategisk doktrine. Anvendt strategi, derimot, dvs den konkrete ledelse på strategisk nivå av et militært foretagende, vil altid være dominert av behovet for en situasjonstilpasset tolkning av doktrinen inn i et unikt sett av omstendigheter, og er derfor i sitt vesen en kunst.

Vi aner altså en kompetansefilosofisk to-trinns modell. Første trinn består i at militærteoretiske eksperter ’destillerer’ militær teori ut av militær historie. Dette destillatet fremstilles i form av prinsipper og maksimer. Del to av prosessen består i at de militære praktikerne trenes opp til å plukke de rette prinsippene for den situasjonen de befinner seg i. Offiseren i felten eller på kommandobrua, må ha en militær dømmekraft, eller som det heter i Forsvarets Fellesoperative doktrine:

”Studier i militærteorien skal gi offiseren en åndelig ballast til bedre å løse kjente og ukjente utfordringer som dukker opp i den praktiske tjeneste knyttet til oppdrag i fred, krise og krig. De prinsipper som de forskjellige teoretiske modellene vektlegger skal ikke brukes som en huskeliste, men bli en del av den tankeprosess som ligger til grunn ved planlegging, ledelse og gjennomføring av militære operasjoner.

I fortsettelsen vil jeg vise at denne ’jominianske totrinnsmodell’ ikke bare er lite fruktbar, men at den kan ha svært uheldige konsekvenser. Det første trinnet, å utvinne ny teori fra fortiden, er et tvilsomt vitenskapsteoretisk prosjekt, det andre trinnet, å trene opp offiserens bestemmende dømmekraft, kan være direkte uklokt.

Historien

Fenomenet ’tid’ har alltid opptatt filosofer. Jeg skal ikke trøtte dere med å presentere filosofiske ’highlights’ fra debatten om tidens historie. I denne sammenheng vil jeg kun fastslå at fortiden er noe annet enn samtid og erfaring. Temaet i kveld er altså ikke om man kan lære av sin samtid, eller om man lærer av sine erfaringer, men om man kan lære av fortiden, av hendelser som ingen lenger har opplevd.

Historiefagets opprinnelige målsetning var å gi en fremstilling av fortiden slik den faktisk hadde vært; ” wie es eigentlich gewesen”, som Leopold von Rankes berømte programerklæring lød. Det idealet er for lengst oppgitt. Vi får aldri vite hvordan det egentlig var. Om en historiker hadde satt seg fore å fremstille ett eneste sekund av fortiden, ville fremstillingen bli uendelig stor. Det skjer så mye, på så mange steder samtidig at det nødvendigvis kun er brøkdeler av fortiden vi kan fremstille i form av en historie. På bakgrunn av de spørsmål vi stiller levninger og beretninger, rekonstruerer vi fortiden, slik vi tror den må ha vært. Men vi nøyer oss ikke med å kun fastslå at noe har funnet sted, vi ønsker også å forstå hvorfor det hendte slik og ikke slik.

Tradisjonelt har historikere operert med tre forklaringstyper for å forklare historiens forløp; motivforklaringer, funksjonsforklaringer og årsaksforklaringer. Den første legger vekt på den intensjonelle handling, hos den enkelte aktør. Den neste fokuserer på den funksjon fenomenet vi studerer oppfyller, uten at aktørene er seg dette bevisst. Denne forklaringstypen er omstridt i historiefaget, og jeg vil ikke drøfte den videre her. Den siste forklaringsmåten, årsaksforklaringen, legger vekten på en ytre påvirkning som med en eller annen grad av nødvendighet har ledet frem til det fenomenet vi studerer.

Når det gjelder motivforklaringer er det umulig med sikkerhet å fastslå hva motivet bak en handling er. For det første er mange av våre motiver skjult, også for oss selv. For det andre er det altid flere ulike motiver som leder frem til en handling, det er aldri bare ett. Hvilke av motivene som ble utslagsgivende er derfor prinsipielt håpløst å avgjøre.

Det er derfor umulig å finne den korrekte forståelsen av hendelsen, den finnes ikke. Det samme gjelder for årsaksforklaringer.  Blaise Pascal hevdet at om Kleopatras nese hadde vært kortere ville hele verden ha sett annerledes ut.
Teorien var at det var hennes nese som gjorde henne attraktiv, og som derfor påvirket Cæsar, Antonius og Augustus til å handle som de gjorde. Nå er det likevel sjeldent at Kleopatras nese blir brukt for å forklare Romas vekst og fall. Historikerne anser nesen for å være for perifer, på samme måte som at de heller ikke bruker plass på å forklare hvorfor solen stod opp også den dagen da slaget ved Actium fant sted, selv om det var en nødvendig forutsetning for at slaget skulle inntreffe. Det er historikerens valg som avgjør hvilke årsaker som skal tillegges vekt. De ulike hendelser tillegges vekt etter deres rolle i fremstillingen av fortiden, og ikke av fortiden selv. Den historiske signfikans bestemmes av historikernes egne sett med teorier og verdier.  Årsaksrekkene er uendelig lange og uendelig mange, og det er historikeren som må velge hvor han vil begynne, og hvor han vil slutte. At Adolf Hitlers oldefar traff Adolfs oldemor er en like nødvendig forutsetning for utbruddet av den andre verdenskrig, som at Hitler ble rikskansler i 1933, men historikerne har av naturlige grunner interessert seg langt mer for den siste hendelsen. Hitlers inntreden som kansler er en langt viktigere faktor i fremstillingen av fortiden, enn hans oldemor.

Hovedproblemet er ikke at vi ikke blir klokere av å studere historie, men at vi står i fare for å bli mindre klok enn vi var før vi begynte å studere, fordi vi bruker vår kritiske sans på galt sted. Vi burde heller forsøke å finne ut hvor teoriene vi har brukt til å rekonstruere historien kommer i fra. Jack Snyder beskriver forholdet slik:

”Det intellektuelle og organisatoriske behovet for enkelhet og stabile strukturer påvirker utviklingen av doktriner. De grunnleggende antakelser er formet av tidlig erfaring og trening. Disse er det vanskelig å endre, til tross for motstridende bevis og gode grunner til å endre oppfatning. Motstridene informasjon blir enten ignorert eller inkorporert i det eksisterende tankesystem på en måte som minimaliserer behovet for å endre strukturen i systemet. Egne ekstraordinære erfaringer, personlig suksess og nederlag, og hendelser viktig for egen person eller organisasjon tillegges en for stor vekt i læringsprosessen. På denne måten er en militær doktrine […]et resultat av behovet for kontinuitet, lettfattelighet, og manglende lydhørhet.
Istedenfor å analysere våre egne tankekonstruksjoner leser vi historiebøker. Der finner vi nøyaktig de bevis vi leter etter. Dette må ikke forståes som en kritikk av historikerens arbeid, men en kritikk av bruken av deres produkter. Det er ingen historiker i dag som tror at fortiden kan fremstilles 100% objektivt, i den tradisjonelle betydning av ordet. Problemet oppstår når vi tror vi er objektive, da tillater vi våre forutinntatt oppfatninger å herje fritt med oss.

Sensitivt avhengig av initialbetingelsene

Det kan være noen i salen som av en eller annen grunn er enig med Ranke i at fortiden, eller i det minste biter av den, kan fremstilles slik den faktisk var, om man arbeider samvittighetsfullt og systematisk. La oss si det, for eksempelets skyld, at man ved hjelp av nitid  kildegranskning kan fremstille fortiden slik den tilnærmet var. Hadde vi da hatt et fundament for ’den jominianske totrinnsmodell’? Dessverre så hadde vi ikke det.

Selv om destilleringen av militær erfaring til militær teori har foregått helt forskriftsmessig har destillatet likevel liten relevans, fordi vi ikke vet når vi skal applisere den. Historikeren Johan Henrik Schreiner hevder følgende:

”Tanken vår krever på et sett at hendelser med verdenshistoriske følger har store og tunge årsaker.

Tanken liker ikke små årsaker til store ting, ikke lita tue som velter stort lass, ikke at en enkelt manns visjon endrer hele vår sivilisasjon. Er det tanken vår det er noe galt med?

Militære historikere ler tradisjonelt av følgende teori:

”For want of a nail, the shoe was lost;
For want of a shoe, the horse was lost;
For want of a horse, the rider was lost;
For want of a rider, the battle was lost;
For want of a battle, the kingdom was lost!”

 

Det blir for vanskelig å være historiker hvis man må finne alle hesteskoene før man våger å forklare utfallet av en krig. Enda verre blir det selvfølgelig å destillere noen militær teori ut av en slik historie, og hva skal man egentlig med en militær doktrine hvis kriger likevell avgjøres av tilfeldigheter? Den ’jominianske totrinnsmodell’ kan etter mitt syn ikke akseptere at man taper og vinner kriger på denne måten. Kriger avgjøres tilsynelatende av prinsipper, av militær kunnskap og handlekraft, ikke av tilfeldigheter.

Men hør hva Admiral Sandy Woodward, som ledet den britiske ”battle group” under falklandskrigen har å berette. I sin bok One Hundred Days forteller han om en episode hvor britene holdt på å skyte ned et brasiliansk passasjerfly. De britiske fartøyene var kommet langt  ned i Sør-Atlanteren da de begynte å se argentinske rekognoseringsfly i form av ombygde Boeing 707. Woodward fikk tillatelse fra London til å skyte dem ned. En formiddag kom et slikt fly så nær Woodwards fartøysgruppe at han begynte å forberede seg på å engasjere det, han fryktet at dette flyet ga måldata til en argentinsk angrepspakke som kunne være på vei. Woodward forsikret seg om at det ikke fantes noen sivile rutefly i området. Men i tillegg beordrer han en siste sjekk:

”Ta et kart av Sør-Atlanteren og forleng kursen hans, forover og bakover. Heng i!” 20 sekunder før flyet fløy inn i fartøyenes skuddsektor får admiralen svar: ”Det virker som om han er på direkte kurs fra Durban til Rio de Janeiro ”. I sine memoarer klarer ikke Woodward å gi noen god forklaring på hvorfor han ga den siste ordren om å sjekke en gang til. Alle formaliteter var i orden og han hadde fullmakter til å skyte. Selv kaller han det flaks, og filosoferer litt over de mulige konsekvenser: ”Hvis vi hadde skutt ned det flyet ville det ha forårsaket at amerikanerne måtte trekke sin støtte, Task Force hadde blitt kalt tilbake, Falkland ville vært Malvinas, og jeg ville vært stilt for krigsrett.” Skal vi tro admiralen kunne Storbritannia ha tapt krigen, før den hadde kommet skikkelig i gang. Hvilke krigsprinsipper burde ha hjulpet ham? Initiativ, tempo eller overraskelse?

Første steg i den ’jominianske totrinnsmodell’, destilleringen av prinsipper fra historien, kan ikke baseres på annet enn allerede eksisterende teori, som vi egentlig ikke vet hvor kommer i fra, og på villedende forenklinger. Det er historikerne som gjentar seg, ikke historien.

Konklusjonen er at det ikke finnes noen kriteria for å avgjøre hvilke fremstilling av fortiden som er sann. Hvis vi spør om vi kan lære av historien, må vi derfor først angi hvilken historie vi mener vi kan lære noe av. Og vi vet aldri før etterpå, hvilke historiske eksempler vi burde ha lært av. Clio, historieskrivningens skyttsgudinne, likner som kjent på orakelet i Delfi, det er først i etterhånd, og alt for sent, at vi innser hva hun egentlig mente.

Det andre steget, anvendelsen av prinsippene, blir selvfølgelig påvirket av et så vaklende utgangspunkt.

Clausewitz
Før vi ser nærmere på problemene knyttet til trinn to er det på høy tid å introdusere Carl von Clausewitz.

Mange av dere er sikkert lei av høre om den gamle prøysser, vi møter ham i alle mulige og umulige sammenhenger. Både Stabsskolen og Diesen er rause med Clausewitz sitatene.

Det er derfor nokså paradoksalt at det nettopp er Clausewitz som har kommet med den hardeste kritikken av den jominianske kompetansefilosofiske tradisjon, som de begge må sies å være en del av.  Som ung mann advarte han sterkt mot å generalisere over historien:

 

“Abstraksjoner har kun én hensikt, som i matematikken, når man ikke mister noe ved selv abstraksjonen. Men når man må utelate den levende natur med den hensikt å holde fast på de livløse formene vil man kun sitte igjen med et tørt skjelett av banale sannheter presset sammen i en doktrine. Det er eiendommelig å se folk kaste bort tiden på slikt, når man vet at nettopp det viktigste i krig og strategi, det partikulære, særegne og de lokale forhold, unnslipper slike abstraksjoner og vitenskapelige systemer.”

 

I tråd med Kant kan man si at genialitet er et talent for å frembringe noe det ikke kan gis en bestemt regel for, og ikke bare en skikkethet for noe som kan læres ved hjelp av en regel. Selv om herrene Kant og Clausewitz la noe annet i utrykket geni, enn vi gjør i dag, bør budskapet være klart. Skaperen av et genialt produkt er selv uvitende om hvordan han har kommet over sine ideer, og det er ikke i hans makt å informere andre på en slik måte at de settes i stand til å frembringe lignende produkter. Den reflekterende dømmekraft kan ikke læres bort.

Clausewitz gjorde det dermed svært vanskelig for seg selv, og for alle andre som har forsøkt å skrive om militær teori etter ham. Han saboterte det pedagogiske prosjekt ved å hevde at det ikke var mulig å sette opp generelle regler for krigføring, eller at slike regler skulle ha noen praktisk nytte. Med et slikt utgangspunkt ble det vanskelig å skrive noen bok om krigen, og enda vanskeligere blir det å forstå hvorfor noen ville lese den. Dette var Clausewitz’ store pedagogiske problem, og han gjør da heller ingen større forsøk på å ta konsekvensene av påstandene. Han gjør i praksis som de andre, kanskje leter han enda litt dypere i materien etter prinsippene og det universelle ved alle kriger, men metoden og resultatet likner på deres.

Clausewitz står med begge ben i den jominianske hengemyr, og det er vanskelig å si seg uenig med Jominis egen kritikk av mannen:

 

”General Clausewitz er altfor skeptisk innstilt til den militære vitenskap. De første deler av Om Krigen er et angrep mot all militær teori, mens resten av boken er full av teoretiske maksimer. Dette viser at forfatteren tror på holdbarheten av sin egen doktrine, selv om han ikke tror på andres.

 

Clausewitz hadde altså tidlig i sin akademiske karriere pekt på noen vesentlige svakheter ved den tradisjonelle militærteoretiske tilnærming. Men han fant aldri noen fullgod løsning på problemene. Mesteparten av Vom Kriege ble altså forfattet innenfor det jominianske paradigme, som om ingenting var hendt. Men midt under arbeidet, i 1827, sprakk det for ham. Clausewitz innså endelig at verket hans ikke handlet om krig. Selv hadde han sin militære kamperfaring fra Napoleonskrigen, og den erfaringen preget han for resten av livet. Men etter hvert måtte han innrømme for seg selv at Napoleonskrigen ikke var en typisk form for krig. Snarere tvert i mot. Historien kjente få eksempler på slike totale kriger, det var langt vanligere med mer ”halvhjertede” kriger hvor man ikke satte hele riket på spill for å vinne. Han skrev:

 

”I slike tilfeller sikter ikke lenger strategien på en avgjørelse. Krigshistorien, til alle tider og i alle land, viser ikke bare at de fleste operasjoner er av en slik type, men at majoriteten av dem er så overveldende at de får den andre typen til å fremstå som et unntak fra reglen.

 

Han hadde skrevet en bok om kriger av Napoleons type, kriger som svært få før han hadde opplevd, og som han var usikker på om så mange kom til å få oppleve i fremtiden. Nå satt han der med et nesten ferdig mesterstykke mellom hendene, som bare beskrev et unntakstilfelle av fenomenet krig. Hvor nær Clausewitz var å gi opp hele prosjektet vet vi ikke, og hvorvidt Clausewitz rakk å komme frem til en tilfredsstillende løsning før han døde er omdiskutert.

I denne sammenhengen er det et større problem at han egentlig aldri klarte å finne svar på de vitenskapsteoretiske utfordringene han hadde reist. Etter flere tiårs arbeid er Clausewitz nøyaktig der han var da han startet. Etter mitt syn vakler hele hans teoretiske byggverk på det samme lealause fundament som Jominis.

Clausewitz viktigste bidrag innenfor den militære vitenskapsteori er at han pekte på problemene, ikke at han har funnet løsningen på dem.

Hva har vi oppnådd så langt. Jeg har forsøkt å vise at den kompetansefilosofiske totrinns modellen til Jomini, som lever i beste velgående også i dag, ikke er vitenskapelig holdbar. Ny militærteori bør ikke utvinnes av historien, nettopp fordi historien produseres på bakgrunn av allerede eksisterende teori. Det er langt viktigere å forstå hvor vi har den teorien i fra, enn å sementere våre fordommer ved hjelp av historisk smågodt. Videre er det slik at det er det spesielle og partikulære ved hver krig som gir den dens karakter, det viktigste lar seg altså ikke abstrahere til praktisk anvendelige prinsipper og dyktighetsregler.

Jeg kunne på dette tidspunkt ha konkludert med at alle historiebøker derfor burde leveres til papirinnsamlingen. Det ser med andre ord mørkt ut for historiefagets fremtid i Forsvaret, det kunne vært fristene å si at historien burde vært plassert på historiens skraphaug. Men det skal jeg ikke gjøre, jeg tror snarere tvert i mot at historiefaget har en lysende fremtid i Forsvaret, vel og merke hvis vi forholder oss til de styrker og svakheter historiefaget har. Grunnen til at historien har fremstått i et dårlig lys så langt i foredraget, er at militære teoretikere har forsøkt å tvinge noe ut av den som den ikke kan levere. Joministene har jaktet på feil type regler. De har lett etter lover, prinsipper eller maksimer av deskriptiv eller normativ art, men, og det er dette foredragets viktigste budskap, det finnes et sett med regler som er langt viktigere, og som historien kan hjelpe oss å finne.

Konstitutive regler

Jeg drister meg til å stille forsamlingen et banalt spørsmål: hvor mye er en 100-lapp verdt? En 20-kroning er sannsynligvis langt dyrerer å produsere, men likevell får jeg bytte en 100-lapp i fem av dem. Hva kommer det av? Spørsmålet virker banalt, men den evnen vi mennesker har til å tillegge ulike fenomener en ’rolle’ i en sosial sammenheng er en av de viktigste egenskaper menneskene har. Hele samfunnsstrukturen hviler på denne evnen. Hele vårt økonomiske system står og faller på at et stort flertall av Norges befolkning aksepterer at denne papirlappen skal ”telle som” 100 kroner. Dette kalles for ”et institusjonelt faktum”, et faktum som er helt avhengig av menneskers oppfatning for å eksistere.  Slike institusjonelle fakta er bygget opp av konstitutive regler. Disse reglene forteller hvordan et fenomen skal oppfattes.

Ta for eksempel sjakkspillet. For at sjakkspillet skal eksistere som spill må begge spillerene akseptere et sett av konstitutive regler, for eksempel hvordan de ulike trefigurene på brettet har lov til å flytte. Hvis man er uenig om hvordan brikkene kan flyttes, om hvor stort sjakkbrettet er, eller om når man kan trekke, oppstår ikke sjakkspillet som spill.

Alle slike spill er avhengig av at spillerne deler et sett med konstitutive regler. Først når disse er på plass kan man begynne å snakke om regulative regler, eller de reglene som forteller om hvordan man bør flytte når spillet først er i gang. Alle sjakkbøker er fulle av slike regulative regler; når bør man foreta en rokade, når bør man sikte på remis osv. Det er slike regulative regler ’joministene’ har vært på jakt etter: Hva bør vi gjøre, og hva har andre gjort tidligere. Men slike regulative regler er fullstendig bortkastet hvis vi spiller med en som ikke aksepterer våre konstitutive regler. Det blir meningsløst å planlegge en dronninggambit, hvis motstanderen har begynt å kaste håndgranater.  De aller fleste av de konflikter Norge har engasjert seg i, er av en slik type, hvor motspilleren ikke spiller etter våre regler. Så lenge våre ambisjoner er å ”påvirke motpartens vilje” som f.eks. å tvinge ham til å underskrive en avtale, må vi kjenne hans konstitutive regler. Hvis han oppfatter bombing av hovedstaden som et gode, bør det få konsekvenser for vår strategi. Sagt på en annen måte, det er en rekke personer som godt kan tenke seg å betale 1000 kroner for en femøring, det er ikke irrasjonelt, ikke for en myntsamler.

Det klassiske eksemplet på hvor effektivt det kan være å nekte å ”spille med” finner vi selvfølgelig i Vietnamkrigen. Dette var en krig USA ikke kunne vinne, innefor sine egne konstitutive regler. I en mye omtalt amerikansk bok om det blodige slaget ved Ia Drang i november 1965, finner vi følgende historie fra Specialist Jon Wallenius, som tjenestegjorde i US Army’s  7th Cavalry Division:
”Ca tredve meter fra der jeg var, stod det et lite tre. Treet var formet som en Y. Plutselig så jeg en manns hode stikke opp i Y’en, og jeg skjøt et kjapt skudd i den retningen. Et sekund eller to etter dukket hodet opp igjen, og jeg siktet og trakk av. Jeg var overrasket da hodet igjen dukket opp bak treet, jeg var en god skytter og dette var kort avstand. Nå stilte jeg meg opp som jeg gjør på skytebanen og skjøt igjen. Igjen forsvant hodet, og dukket opp igjen. Jeg fortsatte å skyte på dette oppdukkende målet, jeg skjøt ytterligere 10 ganger, metodiske enkeltskudd, inntil ‘skytebanen’ stengte for godt.

 

Det tok ikke så lang tid før Wallenius fikk svar på hva som hadde skjedd. En patrulje rapporterte senere at de hadde funnet 7 døde Nord-Vietnamsere bak et tre, alle var skutt i hodet.

Hva nordvietnameserne egentlig holdt på med får vi aldri svaret på, men slike episoder burde kanskje fortalt amerikanerne at dette var en krig de ikke kunne vinne, innenfor sine egne konstitutive regler. Vietnameserne spilte et spill som amerikanerne verken hadde lyst, eller mulighet til å delta i.

Amerikanerne hadde forberedt seg på en helt annen krig, de hadde ingen doktrine for den situasjonen de befant seg i. Nå har vi kommet frem til den store svakheten ved trinn 2 i jominis totrinns modell. Hvis offiseren skal trenes til å anvende allerede eksisterende regulative regler, har de ingen trening eller mulighet til å oppdage at motstanderen spiller et annet spill. I den tidligere nevnte Fellesoperativ doktrine finner vi følgende:

 

”Når en nybegynner skal lære å lukeparkere med bil, lærer han visse regler som han følger helt bevisst i begynnelsen. Med øvelse og erfaring gjøres de forskjellige grep mer og mer ubevisst samtidig som evnen til å lukeparkere hurtigere og under vanskeligere forhold øker. ’Reglene’ blir etter hvert en ubevisst del av den reflekshandling som heter å ’lukeparkere’. Det er dette Clausewitz mener når han sier at vi ikke må ta med oss teorien eller prinsippene ’på slagmarken’. Men gjennom teoretiske studier og praktisk trening og øvelse skal de bli en integrert, nærmest ubevisst, del av vår tankeprosess.

 

Dette er etter mitt syn et uheldig program. Hvis vi kommer trekkende med det samme sett av regulative regler, i alle konflikter vi deltar i, er vi dømt til å mislykkes.

Grunnen til at begge supermaktene fikk stryk av lutfattige tredjerangs nasjoner var nettopp at både Sovjet i Afghanistan, og USA i Vietnam hadde vært altfor flinke til å integrere prinsippene, de gale prinsippene. Prinsippene ble gjort irrelevant fordi motstanderen selvfølgelig ikke ville delta i det spillet Sovjet og USA var best til. Når politiet skal arrestere Mike Tyson, tar de med revolveren og ikke boksehansker, det er common sense.

Jeg tror også Clausewitz ville ha protestert sterkt på Stabsskolens fremstilling av hans budskap. Clausewitz ble etter hvert klar over at prinsipper som kunne være fornuftig i en konflikt ikke ville være det i den neste. Han skrev:

 

”Den første, den viktigste og den mest betydningsfulle vurdering en politiker og militær sjef må  foreta, er å finne ut hva slags krig de begir seg ut i, de må ikke misoppfatte den, og de må ikke forsøke å tvinge den inn i en form som strider mot dens natur.

I følge Clausewitz er dette spørsmålet det viktigste og mest omfattende man kan stille i strategien. Det er så viktig at han vier en hel bok til hvordan dette bør gjøres. Boken ’om krigsplaner’ er svært interessant lesning fra et kompetansefilosofisk synspunkt. Det dirrer av frustrasjon på hver eneste side, hvordan skulle han få dette til, hvordan kunne han gi regler for noe det ikke kan gis regler for? Hvordan kan han hevde at alle kriger er spesielle samtidig som han svært gjerne ønsket å si noe generelt om dem, som var mer enn banaliteter?

Hermeneutikken

Det er her studiet av historien kan hjelpe oss, her har historien virkelig noe interessant å tilby. Studier av historien kan gi oss en erfaring, men ikke den form for erfaring vi vanligvis tenker på. Hans Georg Gadamer, den moderne hermeneutikkens far, beskriver det slik:

”En erfaring impliserer altid en orientering mot nye erfaringer. Et menneske som kalles erfaren, har ikke blitt det bare gjennom erfaring men fordi vedkommende er åpen for nye erfaringer.  Fruktene av erfaring, det å være erfaren, innebærer ikke at vedkommende allerede vet alt, og vet det bedre enn andre. Snarer tvert i mot, den erfarne person er en som er radikalt udogmatisk, som på grunn av sine mange erfaringer og det han har lært av dem er spesielt skikket til å få nye erfaringer og å lære av dem. Erfaringens dialektikk ender ikke i en endelig kunnskap, men i en åpenhet for nye erfaringer som er gjort mulig nettopp gjennom tidligere erfaringer.

En slik ’erfaringsberedskap’ kan etter mitt syn utvikles i møtet med historiske tekster, og anvendes til å vinne nye erfaringer i en aktuell politisk eller sikkerhetspolitisk situasjon.

Vi ønsker en åpenhet for nye erfaringer, og sentralt i åpenhetens logiske struktur  ligger spørsmålet: ”Vi kan ikke ha erfaringer uten å stille spørsmål. Å oppleve en ting som annerledes enn vi trodde krever åpenbart at vi har stilt et spørsmål ved det. ” Å stille et ekte spørsmål er ingen lett oppgave, det er vanskeligere å stille gode og fruktbare spørsmål enn å besvare dem. Et ekte spørsmål er et spørsmål hvor vi ikke kjenner svaret på forhånd, det må være åpent. Men hvordan kan vi vite hva det er vi ikke vet, og som vi burde stille et spørsmålstegn ved? Hvordan kan vi gjøre oss kjent med våre såkalte ’unknown unknowns’. Man kan neppe forlange at man skal spørre etter noe man ikke vet at man ikke vet. Løsningen er at slike impulser kan oppstå ved at vi oppdager at andre har stilt gode spørsmål før oss, som vi selv ikke har tenkt på.

Gadamer hevder at når man leser en tekst må man forsøke å finne det spørsmålet teksten er et svar på. Vi kan kun forstå en tekst som svar på et spørsmål, og det spørsmålet må vi forsøke å finne. Hvilke spørsmål var det som opptok Clausewitz, som gjorde at han skrev den boka han skrev, og hvilke spørsmål var det Jomini var opptatt av?

For å forstå det de skrev må vi forstå hvorfor de skrev det. Rutetabellen fra NSB er fullstendig meningsløs hvis vi ikke forstår det spørsmålet tabellen er et svar på; når går toget?

Men det er ikke kun de spørsmålene som ligger skjult i teksten som er viktig for oss, like viktig er det spørsmålet teksten stiller til oss. Å forstå en tekst betyr å forstå det spørsmålet teksten stiller oss. Det er ikke slik at teksten skal diktere oss, men i møtet mellom teksten og leser, oppstår spørsmål ingen kunne kommet på alene. Historien skal ikke binde oss, men frigjøre oss fra tradisjonenes slaveri. Det er på denne måten at historien kan lære oss noe, den setter spørsmål ved våre fordommer, den kan gi oss erfaring. Erfaring gir oss en erfaringsberedskap som igjen gir oss mulighet til å stille nye spørsmål, og nye spørsmål gir oss muligheten til å forstå våre, og andres, konstitutive regler.

Hadde amerikanerne hatt en bedre erfaringsberedskap hadde de vært bedre i stand til å forstå Viet Cong. En amerikansk general skal ifm Vietnamkrigen ha hevdet: «I’ll be damned if I permit the United States Army, its institutions, its doctrine and its traditions, to be destroyed just to win this lousy war!» Prisen for den erkjennelsen var høy.

Bedre spørsmål i innledningsfasen ville fortalt amerikanerne at dette var en krig de ikke ville vinne, og de hadde spart Vietnam for en bunnløs tragedie.

Studiet av historie gir oss derfor dobbelt utbytte. Vi får trening i å stille spørsmål, og vi får kjennskap til spørsmål vi ikke kunne ha stilt selv. Det er heller ikke bare motparten vi trenger å forstå på denne måten, vi må også forstå oss selv.

Forsvarets virksomhet

Forsvarets virksomhet kan beskrives langs to akser. Den ene aksen kan vi kalle den funksjonelle. Denne beskriver Forsvarets egenart, som en egen organisasjon med egne mål og midler.  Det er denne aksen Forsvaret ønsker å kultivere, det er her de ulike enheter og våpen skal smeltes sammen til ett våpen i statens hånd. Den andre aksen er den dialektiske aksen hvor Forsvaret inngår i en større helhet. Her finner vi partipolitikk, økonomi, kultur, sosiale forhold osv. Offiserenes oppgave langs den funksjonelle aksen er å trimme Forsvaret som mekanikerne på et Formel-1 lag trimmer racerbilen.  Deretter kommer politikerne og generalene for å kjøre den, langs den dialektiske aksen. Det er klart mekanikerne blir frustrert når politikerne ikke vet hvor de skal, eller hvilke gir de vil kjøre i. På samme måte er det frustrerende for sjåførene som skal ut i trafikken med bilen, der de kanskje hadde trengt noe helt annet å kjøre med. Dette bildet blir selvfølgelig banalt i lengden, men man må ikke bli frustrert over at politikerne ber om noe annet enn det de har bestilt. Det ligger i sakens natur.

Herman Kahn sammenliknet forsvarsplanlegging med et supermarked, som står stengt i årevis, før det dukker opp noen kunder som vil handle. Kjøpmannen vet ikke når kundene kommer, han vet ikke hva de kommer til å spørre etter, han må bare sørge for å ha litt av hvert når han stenger slik at de kanskje finner noe de vil ha. En Admiral Wayne P. Hughes hevdet sågar at ved den andre verdenskrig slutt var det ingen av U.S Navys fartøystyper, med unntak av minefartøyene, som ble brukt til det de opprinnelig var konstruert for. Jeg går ikke god for Hughes’ påstand, men fenomenet er kjent fra andre steder også. Fra luften kjenner vi P-51 Mustang, som bare dukket opp, og ble en kjempesuksess. Hensikten med denne påminnelsen om at Forsvaret ikke har fått sitt eget akvarium å svømme i, men at vi må svømme sammen med alle de andre fiskene, er at historiestudier kan hjelpe oss til forstå dette spillet bedre. Det som er rasjonelt langs den funksjonelle aksen, trenger ikke å være rasjonelt langs dialektikkens akse.

Krigen

Noen av dere vil kanskje reagere på dette, og si at krig ikke handler om å analysere hverken fienden eller oss selv. Krig dreier seg om å ødelegge fiendens evne til å plage oss eller andre, sjakkspillet skal slås overende.

Intellektuelle kapteiner er det siste vi trenger, det vi trenger er offiserer som er raske, brutale og effektive, eller som det heter i et av evangeliene om manøverkrig:
”Ildkraften kan optimaliseres for å slå til med høy presisjon mot nøye utvalgte mål, med stor grad av samtidighet, og over hele det operasjonelle dyp. Sjokkeffekten av slik ildkraft kan ikke overvurderes, og resultatet er at hele motstanderens organisasjon hurtig bryter sammen og blir ute av stand til å agere på slagfeltet. Kombinasjonen av reelt redusert (fysisk) evne og kraftig redusert (psykologisk) vilje gjør at fienden raskt (dager eller endog timer) oppgir sin ambisjon.[2]

Problemet er at slike militære løsninger knapt finnes på papiret. Det er fremdeles riktig, som Clausewitz hevdet for 200 år siden, at slike kriger hører med til de absolutte unntak.

I perioden fra Clausewitz skrev dette og frem til denne dag, har Norge deltatt i to og en halv krig, av denne typen. En lang krig mot Svenskene fra 1807 til 1814, en mot Tyskland i perioden 1940-45, og en halv mot Milosovic, en halv fordi det var en krig som ikke truet vår hjemmebane. Det er ikke annerledes andre steder. Det er alle disse «ukomfortable kriger» som er de egentlig kriger, det er Kosovo, Somalia, Bosnia og Øst-Timor som er regelen og det er Gulfkrigen som er unntaket, og ikke motsatt, slik man lett kan få inntrykk av. For å illustrere dette med noen tall. Det hevdes at British Army var involvert i 74 operasjoner under dronning Victorias regjeringstid, men bare 2 av dem kunne regnes som ’major conventional conflicts’. Av 94 militære operasjoner British Army gjennomførte i perioden 1945 til 1982 var 80 av dem lav-intensitets-konflikter. I følge Martin van Creveld var samtlige av de ca 30 krigene som fant sted i 1996 enten mellom, eller mot organisasjoner som ikke var stater.

Problemet med slike konflikter er at vi ikke vet hvordan vi skal få slutt på dem. Vi kan manøverer så mye vi orker, men hvis ikke fienden oppfatter seg som ”utmanøvrert” er vi like langt. Når var egentlig Hitler utmanøvrert? Var det i 1942, var de i ’43, ’44 eller i mai 1945?

Helmuth von Moltke hadde slått både Danmark og Østerrike i løpet av noen korte uker. Mot Frankrike i 1870 ble det vanskeligere. I midten av desember oppdaget Moltke en fundamental endring i krigens natur, en krig han tradisjonelt sett alt hadde vunnet. Den 18. desember skrev Moltke i et brev: ”Ingen her har noen ide om hvor mye lenger denne fryktelige krigen vil vare, eller med hvem vi eventuelt skal slutte fred med. Moltkes armé hadde gitt Frankrike det man trodde var det avgjørende nederlag ved Sedan.  Napoleon 3 satt sågar i tysk fangenskap. Sunn militær fornuft skulle tilsi at resten nå skulle avgjøres ved forhandlingsbordet. Men bare dager etter nederlaget ved Sedan brøt det republikanske opprøret ut i Paris, og hvem skulle det forhandles med?

Det er ingen stat eller organisasjon i verden i dag som både har ideologi og teknologi til å anvende rå makt av romersk type.  USA kunne selvfølgelig ”slått av lyset” i Beograd i løpet av noen timer, men de hadde ingen politisk mulighet til å gjøre det. Det tok 19 av verdens rikeste land, den eneste supermakt inkludert, over 70 dager å ta knekken på Milosovic, og de klarte det ikke uten hjelp fra andre. Alle de, som gjerne kunne ha tenkt seg å slå spillet over ende ved å utslette motparten, har ikke evnen.

Vi offiserer kan selvfølgelig håpe på at den neste krigen blir av den sjeldne typen, hvor politikerne vil ha racerbilen ut på motorveien, og hvor motstanderen stiller seg opp på den måten vi har lært på judotreningen, slik at vi får skikkelig tak på ham før vi hiver ham rundt. Man skal selvfølgelig være forsiktig med å spå om fremtiden, men jeg tror ikke at Golfkrigen er ”fremtidskrigen”, vi må forhåpentlig, og sannsynligvis vente en stund på La grande guerre.

Kong Archidamus

For mer enn 2000 år siden, i år 432 f.kr., holdt Spartas kong Archidamus en tale i forbindelse med det han oppfattet som Atensk aggresjon.  Kongens budskap var:

 

”Vi er trent til å ikke være for smarte i forhold som ikke spiller noen rolle, som for eksempel å kunne produsere en strålende teoretisk kritikk av fiendens disposisjoner,  for deretter å mislykkes i å gjøre noe praktisk med det.

 

Fokus på fiendens tenkemåte må ikke gå på bekostning av våre egne evner til aktivt å kunne frembringe resultater. Det er ikke slik at handlekraft skal erstattes med sensibilitet, men at sensibiliteten er en nødvendig bestandel av en målrettet handlekraft. Offiserer må fremdeles beherske den håndverksmessige delen av sin profesjon. En militær organisasjon må altid være i stand til å produsere rå kraft om nødvendig. Det er altså ingen motsetning mellom sensibilitet og handlekraft. Det er ingen grunn til å anta at man ikke både kan besitte øyne som ser, ører som hører og en knyttneve som kan slå hardt.

Det er derfor viktig å advare mot å tro at hermeneutikken kan bli noe universalmiddel som kan brukes til alt. Hermeneutikk er kun et verktøy blant flere. ’Learning by doing’ blir ikke noe mindre viktig prinsipp av at man også benytter hermeneutikken. Siden ingen konflikter er like, og siden en rekke militære problemstillinger ikke lar seg teste i tradisjonell forstand, fremstår likevell hermeneutikken, med dens vekt på spørsmål, som spesielt interessant for Forsvaret.

Konklusjon

Foredraget har hatt følgende problemstilling:

 

”Kan vi lære av historien?”

 

Det ville vært fristende å si at svaret er nei. Men så enkelt er det ikke. Vi kan slå fast at historien ikke kan bevise noe som helst, ei heller i dette foredraget.  Det er vi selv som rekonstruerer fortiden, og vi finner det vi leter etter, vi kan fremskaffe analogier for alt.

Men legger vi en rimelig tolkning av ordert ’læring’ til grunn, må vi konkludere med at vi kan lære av historien. Men det forutsetter at vi følger Michael Howards råd om å studere historien i bredde, dybde og i sammenheng, noe som tar tid, lang tid. Selv om vi ikke kan lære instrumentelt av historiske innsikter, kan vi lære å lære bedre, ved å forholde oss åpent og kritisk til historiske fremstillinger. Dette er en form for læring ingen kan gjøre for oss.

Vår tid er en tid for snarveier. Med et klikk skal webben ta oss direkte til kunnskapens kilde. Sverre Diesen forsikrer oss om at studiet av strategi er omfattende og arbeidskrevende. Han har derfor skrevet en bok på 130 sider, uten noteapparat, for å ”forenkle oppgaven og gjøre viktig kunnskap mer tilgjengelig.” Jeg stiller meg undrende til et slikt program. Ønsker man å bli verdensmester på skøyter tror jeg at man må finne seg i en del ’arbeidskrevende’ treningsøkter. Det er nettopp det arbeidskrevende som gir økta treningsverdi, jo flere harde økter man klarer å absorbere, jo bedre. Slik tror jeg det også er innenfor strategien. De som ikke er født med et ’feltherretalent’, og som ønsker stillinger i Forsvaret hvor dømmekraft er viktig, må pent finne seg i noen ’arbeidskrevende’ økter.

Man kan ikke selge destillerte sannheter fra historien til stykkpris. De historiske eksemplene er verdiløse som annet enn krydder i fremstillingen. Det er forfatterens, teoretikerens eller ekspertens fremstilling av fortiden som er interessant, ikke fortiden i seg selv. Det er historieboken brukt som levning som har mest å tilby, og ikke som beretning. Spørsmålene vi jakter på ligger i fremstillingen, ikke i fortiden!

Om Forsvaret skal holde seg med en doktrine, noe som slettes ikke er innlysende, bør den etter min mening etterstrebe å dyrke frem offiserer som er gode til å stille fruktbare spørsmål.

Dagens utkast til doktrine fokuserer på svar, svar på de gale spørsmålene. Hvilke spørsmål har de titusener av nordmenn Forsvaret har sendt ut i verden med våpen i hånd, egentlig stilt for å få til svar; kraftsamling, initiativ, tempo, overraskelse og villedning?

Jeg innledet foredraget med å hevde at dette ikke skulle være noe innspill til Forsvarets fellesoperative doktrine, det er det heller ikke.  Men det ville ikke vært meg i mot, om noen i salen har oppfattet det slik.

 

Takk for oppmerksomheten.

[1] Foredraget er basert på min hovedoppgave i filosofi ved Universitetet i Oslo, våren 2000. Alle referanser og kildehenvisninger finnes der. Fremmedspråklige sitater som forekommer i foredraget er oversatt av meg.

[2] Johansen, Lars Skaarer ”Er manøverkrigføring gammeldags?” Norsk Militært Tidsskrift nr. 12 1997

Foredrag Oslo Militære Samfund 21. februar 2000

KVINNER I KAMP

Av Forsker Kari H. Karamé
Norsk utenrikspolitisk institutt

 SAMMENDRAG

 

De aller fleste av verdens stater har i dag kvinner i sine militære styrker, men det er store variasjoner med hensyn til på hvilke vilkår de rekrutteres og hvilke funksjoner de kan utføre. Selv fra et NATO-land til et annet er det store forskjeller på dette området.

 

Få land har – som Norge – innført prinsipiell likestilling for kvinner i Forsvaret, og bare i en stat – Israel – er det allmen verneplikt for kvinner, om enn ikke på samme vilkår som for mennene.

 

Kvinner i ordinære styrker – noen utvalgte land:

 

Belgia :          6% kvinner i Forsvaret; i alle funksjoner; ingen spesielle betingelser

Canada :       12% kvinner; i alle funksjoner bortsett fra ubåt; mobiliseres etter kontrakt,  ellers ingen spesielle betingelser

Danmark :    5,5% kvinner; i alle funksjoner, ingen spesielle betingelser

Norge :         5,5% kvinner; i alle funksjoner; ingen spesielle betingelser

Portugal :      5% kvinner; i alle funksjoner; ingen spesielle betingelser

Spania :        2,3% kvinner; i alle funksjoner; ingen spesielle betingelser

Sverige :       1% kvinner; i alle funksjoner; ingen spesielle betingelser

Tyrkia :         1% kvinner; ikke i kampfunksjoner; ingen spesielle betingelser

Tyskland :    1% kvinner; kun i sanitet og musikk; ellers ingen spesielle betingelser

USA :            12% kvinner; i alle funksjoner unntatt nærkamp; ingen spesielle betingelser

 

Italia åpnet Forsvaret for kvinner høsten 1999, med full likestilling.

Frankrike nedla den allmene verneplikten i fjor og har innført sesjon for begge kjønn.

Israel har 18 måneders allmen verneplikt for kvinner, de kan være i alle funksjoner, men er utelukket fra kampfunksjoner

Libya : mennene skal forsvare landets grenser, mens kvinner utdannet ved spesielle militærakademier skal lede forsvaret av hjemmefronten og spesielle vaktoppgaver.

Vi ser her at det især dreier seg om ulikheter med hensyn til om kvinner kan delta i væpnet kamp eller ikke.

Utgangspunktet for min egen interesse for temaet kan jeg både sted- og tidfeste til en fortauskant i sentrum av Beirut en novembersøndag i 1974. Militsen til Kataëb-partiet paraderte for første gang i militæruniform i byens gater, og stor var min overraskelse da jeg så at den også omfattet en avdeling på godt over 100 unge jenter. I Norge var jo Forsvaret fortsatt en mannsbastion, som først ‘gjenåpnet’ sine dører for kvinner i 1977. 250 – 300 unge jenter og kvinner kjempet på den ‘kristne’ siden under krigen i Libanon i årene 1975 til 1985, de utgjorde i perioder 7% av soldatene.
I 1988/89 utførte jeg en undersøkelse om deres erfaringer fra krigen, og siden har jeg fulgt dem i deres videre kamp, men uten våpen, for det flerreligiøse landet de trodde på. De har lært meg mye om hvor uendelige mange oppgaver kvinner påtar seg eller blir pålagt i en krig, og at fare ikke bare er begrenset til kampsituasjoner.

I kampene i Libanon deltok også palestinske kvinner, drusiske og shia-muslimske kvinner.

 

I andre ‘moderne kriger’ har kvinner deltatt i enda høyere grad. EPLF i Eritrea skal ha hatt 30% kvinner i sine rekker, det samme gjelder Sandinistenes styrker i Nicaragua. Men det er uklart om alle har vært i kampfunksjoner.

 

Holdninger til kvinner i væpnet kamp

 

I den generelle diskursen om ‘krigen’ har krigføring vært framstilt som mannens domene, mens kvinnen er den fredsæle, den som gir liv, og derfor ikke tar liv, den som må beskyttes for ikke å bli et av krigens fremste ofre. Kvinners aktive innsats har ofte vært fortiet i denne diskursen, og en viktig følge av dette er at mye erfaring har gått tapt og at vi savner empirisk fundert kunnskap om kvinners innsats og betydningen av denne for utfallet av en væpnet konflikt.

Dette har igjen vært med på å forme oppfatninger av hvilke posisjoner kvinner kan inneha i militære styrker – både blant militært personell og sivilister, og især vekker spørsmålet om hvorvidt kvinner kan/bør/skal delta i væpnet kamp heftige diskusjoner.

Disse diskusjonene kan nettopp bli svært heftige fordi det er lite forskning på temaet, og de tar derfor utgangspunkt i mer eller mindre velfunderte holdninger som av og til kan grense til myter.

 

Den som gir liv kan/skal ikke ta liv

 

Det er en relativt utbredt oppfatning både blant kvinner og menn, og enkelte går så langt som til å hevde at det er ødeleggende for hele samfunnet, for både kvinne- og mannsrollen dersom kvinner deltar i kamp.

Her begrenses kampen til de som kjemper med våpen i hånd, og den utelukker de mange – både kvinner og menn – som utfører støttefunksjoner som er helt avgjørende for utfallet.

 

Samfunnet kan ikke akseptere at kvinner kommer hjem i body-bags

 

Moderne våpenteknologi har visket ut skillet mellom kamp- og støttefunksjoner og også mellom front og bak linjene. Inntil 1993 var f.eks. amerikanske kvinner utestengt fra å være jagerpiloter, men de kunne frakte flybensin i transportfly, noe som var adskillig farligere dersom de ble truffet

Sanitetspersonell som ofte må operere bak fiendens linjer, utsettes for like stor fare som de som kjemper der.

Under den 1. Verdenskrig ble over 600 franske kvinnelige ambulansesjåfører drept i tjeneste.

 

Soldatene vil være mer opptatt av å forsvare kvinnelige kamerater enn av å bekjempe fienden

Tvert imot er det ut til at kjønnsforskjellen blir mindre merkbar etterhvert som soldatene har fått samme trening, og det stilles de samme forventninger til dem.

 

Kvinner mangler både fysisk styrke og utholdenhet sammenlignet med menn

 

Moderne teknologi gjør at dette argumentet har mindre og mindre gyldighet., intelligens, psykisk styrke og teknologisk ferdighet blir stadig viktigere.

 

Hva viser erfaringene?

 

Selv om forskningen er mangelfull sitter vi inne med en bred erfaring om kvinners innsats i krig generelt, og også om kvinner i kamp.

 

Historiske forbilder

Selv om krigshistorien som regel er skrevet av menn, for menn og om menn kjenner vi til mange kvinnelige hærførere og soldater, fra dronning Zenobia av Palmyra via Profetens yndlingshustru Aïsha til Jeanne d’Arc, for ikke å glemme den greske enken Bobolina som rustet ut og ledet sin egen lille flåte under den greske frigjøringskrigen  i det forrige århundre.

Mange er ikke nevnt, men ikke glemt av den grunn.

1900-tallets erfaringer

 

I det 20. Århundres mange og dramatiske kriger hr kvinner gjort sin uvurderlige innsats på de fleste felt:

 

Verdens første kvinnelige jagerflyger var tyrkisk og Kemal Atatürks adoptivdatter.

 

Norske kvinner var aktive i motstandsbevegelsen under den 2. Verdenskrig, selv om de aller fleste utførte såkalte støttefunksjoner. I krigens siste dager var det en kvinne som ledet Milorg på Hamar, mens andre hadde kommet seg over til Sovjet hvor noen ble opplært til fallskjermsøstre; i Sverige ble engasjert i Lottebevegelsen, mens det ble innført verneplikt for norske kvinner i England.

 

I mellomkrigstiden kjempet mange jødiske kvinner både mot britiske tropper og mot arabiske grupper i det kommende Israel. En av de mest kjente her er selvsagt tidligere statsminister Golda Meïr. I den unge staten hadde kvinnene viktige oppgaver i forsvaret av kibutzene, mens mennene sørget for statens trygghet.

Det er derfor mange som ser på det som et paradoks at israelske kvinner som avtjener verneplikt allikevel ikke kan delta i kamp. Det er i alle fall ikke p.g.a. manglende dyktighet for svært mange – godt over 1000 – kvinner er våpeninstruktører i ulike grener av Forsvaret.

 

De kvinnelige militssoldatene i Libanon sto heller ikke tilbake for sine mannlige kolleger. De var kjent for å være gode skarpskyttere og ble også ofte brukt som instruktører. Men de deltok også i kampene, og holdt bl.a. en meget utsatt post i Sentrum av Beirut som  etterhvert var kjent som ‘jentebygget’.

De hadde en meget bevisst holdning til våpenbruk og til at deres oppgave var å forsvare Øst-Beirut mot inntrengere. Det viste seg at de var meget psykisk sterke og var i stand til å klare seg på egen hånd i mange dager.

Ved et avgjørende slag om stillingen de besatt viste de at de også var i stand til å bruke makt mot fienden.

 

Erfaringer fra ulike typer konflikter og fra ulike deler av verden viser med andre ord at kvinner kan gjøre en innsats i væpnet kamp.

 

Det er allikevel på sin plass å spørre hvorfor?

 

To prinsipper stilles ofte her opp mot hverandre, det er likestilling i forhold til effektivitet.

Ut fra et likestillingsprinsipp har kvinner rett til å delta i kamp, samtidig er de som regel så privilegerte at de kan velge.

 

Et viktig moment for de som kjemper for full likestilling i forsvaret er at utdanning til kamp, og helst erfaring fra kamp, er et sine qua non for å gå til topps i Forsvaret. Dette er ett av hovedargumentene når mange israelske kvinnelige soldater i disse dager forlanger full likestilling, og dermed adgang til kampposisjoner.

 

Foredrag Oslo Militære Samfund 7. februar 2000
Fregattprosjektet av Kommandør Bjørn Krohn
Sjøforsvarets forsyningskommando

Relatert nyhetsartikkel fra VG to måneder senere:
Fregatt-sjef går

Formann, mine damer og herrer !
Jeg har blitt invitert hit i aften for å foredra over emnet ”Fregattprosjektet”. Fregattprosjektet har i betydelig grad vært fokusert i media, selv om vi en stund nå har fått leve en mer anonym  tilværelse. Prosjektet har i all hovedsak fått positiv omtale. Jeg våger den påstand at det skyldes vilje til å gradvis informere om fremdriften i arbeidet. Jeg har selvfølgelig svært mange dyktige medarbeidere i prosjektorganisasjonen og har forsøkt å tilby bilder for avisene av sentrale medarbeidere, men spesielt den ”Rosa avisen” svarte kontant at det var ikke deres stil. ”Vi bruker bilde av ledere for virksomheten som ingress og gjenkjenningsobjekt for våre lesere”. Nå har jeg for ca 4 måneder siden anmodet om at bilde ikke benyttes fordi SFK har samarbeidspartnere i denne saken som misliker eksponeringen. Dette får være min lille ingress i aften.

 

Forutsetning
Regjeringsbehandling av kontrakttegningen har ikke funnet sted. Det betyr at det fremdeles er en konkurransesituasjon. Derfor er det visse opplysninger som ikke kan gis, men jeg strekker meg langt.

 

Foredraget vil dekke:

  • Historikk & nåværende situasjon
  • Målsetting med fregattene; – beskrivelse av ”produktet”
  • Driftsfase
  • Anskaffelsesprosessen
  • Norsk industri
  • Risikoanalyser
  • Tidsplan for levering av fartøyene

 

Historikk

Fregattprosjektet har løpt i fem år siden jeg ble tilbeordret Sjøforsvarets forsyn-ingskommando som prosjektleder i januar 1995. I denne perioden har tiden blitt benyttet til:

  • innledende undersøkelser; – herunder vurdering av brukte fartøyer og nye fartøyer utviklet for andre nasjoner (Type 23, M-klasse, Lafayette-klasse, F-123, Perry-klasse, City-klasse)
  • etablering av prosjektorganisasjonen
  • gjennomføring av Konseptfase med varighet 18 måneder
  • Definisjonsfase iht PRINSIX prosjektstyringsprosedyrer, varighet ca 34 måneder.

Nåværende situasjon

Definisjonsfasen avsluttes og Utviklingsfasen begynner når hovedkontrakten tegnes. De siste ni måneder av definisjonsfasen har i hovedsak blitt benyttet til kontraktforhandlinger. Status i dag er at SFK har fremforhandlet en komplett kontrakt med spanske Bazan om utvikling, bygging, testing og levering av fem fullt utrustede fregatter med integrert logistikk støtte nødvendig for drift av fartøyene. I den forhandlede kontrakten har amerikanske Lockheed Martin ansvar overfor Bazan for integrasjon av våpensystemet for fartøyene. Således skal SFK eventuelt forholde seg til en hovedleverandør med ansvar for levering av fregatten som et integrert kampsystem. Kontrakten er en priskontrakt med glidningsbestemmelser; – eller mer folkelig: ”Fastpriskontrakt”.

 

Forsvarssjefen har anbefalt Forsvarsministeren at man tegner den fremforhandede kontrakten og avviser flere, mulige, reviderte tilbud. Forsvaret trenger sårt nye fregatter; –  ikke flere tilbud !

 

Prosjektet ble lagt frem for Stortinget i St prp nr 65 (1998-99) og godkjent for gjennomføring 7. juni –99. I forespørselen som ligger til grunn for de mottatte tilbudene av 1 mar 1999, ble det anmodet om vedståelsesfrist frem til 1 mar 2000. Denne datoen nærmere seg med stormskritt. Regjeringen avgjør hvorvidt kontrakten kan tegnes, eller om man skal forhandle videre med den andre til-byderen.

Parallelt med de omfattende kontraktforhandlingene i forsyningskommandoen har Forsvarsdepartementet forhandlet frem gjenkjøpsavtaler som skal svare til 100% av verdien som planlegges anskaffet fra utlandet.

 

Produktet

Oppgaver

Fartøyenes prioriterte funksjon er anti ubåt krigføring. Dette betyr at hydroakustisk signatur vektlegges. Norskekysten som er det prioriterte operasjonsområdet, kjennetegnes ved relativt høy bakgrunnsstøy. Hensikten med signaturkontrollen er derfor å konstruere fartøyene slik at egne sensorer forstyrres minst mulig. Fartøyene utrustes med baugmontert sonar og aktiv tauet, variabel dybde sonar. Dessuten planlegges det organiske helikopteret med en dipping sonar. Fartøyene utrustes primært med Sting Ray anti ubåt torpedoer. Taktisk overlegenhet i forhold til fiendtlig ubåt kan kun sikres gjennom valgfri våpenlevering fra helikopteret eller fra fartøyet direkte.

Fartøyenes sekundære funksjon er anti overflate krigføring. Dette ivaretas primært med Nye sjømålsmissiler som utvikles hos Kongsberg Defence & Aerospace. Likeledes 76 millimeter Otomelara kanon av typen Super Rapid.

Under begge disse operasjonstyper er det viktig at fartøyet har god selvfor-svarsevne mot angrep fra luften. Det er nødvendig for å være i stand til å utføre de primære oppgavene effektivt. Det forhandlede sensorsystemet omfatter Aegis programvare og SPY 1-F Phased Array Radar.

 

Programvaren og radarteknologien har gjennomgått vesentlige moderniseringer siden første fartøymontasje i 1983.

Våpenet er primært Evolved Sea Sparrow Missile som skytes ut vertikalt gjennom en MK 41 VLS enhet med åtte celler.

Det er satt av plass til en launcherenhet til ved siden av den monterte. ESSM håndteres i ”Quadpack” cannisters som gir plass til fire missiler pr launcher-celle.

 

Dessverre utvikles ikke NSM for vertikal utskyting foreløpig.

Integrert samband tilstrekkelig til at fartøyet kan underbringe COMSNFL blir utrustet på to fartøyer, mens de øvrige blir delvis klargjort. Fartøyet leveres med Link 11 og klargjøres delvis for Link 22. Link 22 som er under utvikling enda 4 år, er HF-basert; – har dermed rekkevidde og skal kunne håndtere flere parallelle nett / operasjonsgrupper. Link 22 blir neppe foreslått innført før den er dominerende i NATO.

 

Fartøyene

Fartøyene skal bygges i stål med lett isforsterkning i beltet. Fullt utrustet og med marginer for fremtidig vekst er fartøyet på ca 5000 tonn deplasement. Toppfarten er på mer enn 26 knop.

  • Fremdriftsmaskineriet består av to dieselmotorer og en gassturbin som overfører kraften til de to propeller akslene. Disse driver vribare propellere.
  • Sårbarhets reduserende tiltak ivaretas gjennom signaturkontroll og narremidler, såkalt ”Softkill”

Overlevelsesevne ivaretas gjennom vann- og gasstett inndeling; – samt distribuerte systemer

  • Fartøyet forberedes for underbringelse av et middels tungt helikopter, men kan lande og bunkre et tungt helikopter; – f eks av typen Merlin
  • Grunnet norsk ønske om å delta i internasjonale fredstabiliserende eller –opprettende virksomhet er fartøyene konstruert for verdensomspennende operasjoner. Dette tilleggskravet fordyrer ikke fartøyene vesentlig, men forbedrer visse ytelser.

 

Driftsfasen

Fire av fartøyene skal bemannes fullt ut og gjennomløpe to-årige sykluser mellom større personellskifter. Ca 6 måneder av tiden medgår til oppøving og kvalifisering. Deretter  18 måneder med operativ tjeneste. Fartøyene operer to og to sammen i syklusene. Fartøy nr 5 har redusert besetning og ivaretar en del opplæringsvirksomhet og gjennomgår noe tyngre vedlikehold hvert 5. år. Slik rulleres fartøyene. Under den operative perioden planlegges på årsbasis med tre vedlikeholds perioder à to uker.

 

Fartøyene planlegges med samme besetningsstørrelse som Oslo-klasse fregatter, ca 120 personer. Dette inkluderer helikopterbesetningen. Driftskost-nadene for fem fartøyer er estimert til tre ganger høyere enn driften av tre stk av dagens fregatter. Dette har GIS anvist hvordan Sjøforsvaret skal greie. Fartøyene planlegges stasjonert ved Haakonsvern orlogsstasjon.

 

 

Anskaffelsesprosessen

Man sto overfor mange viktige avveininger når planleggingen av prosjektprosjekt-gjennomføringen startet. I stikkords form nevner jeg i fleng:

 

  • Bygge opp kompetanse i Sjøforsvaret og FFI
  • Etablere prosjektorganisasjon; – klar prioritering fra GIS og SjSFK medførte god bemanning fra start av Konseptfasen (Ref St meld nr 17 (1992-93) Roderburgutvalgets innstilling)
  • Kvalitetssikring hovedsakelig i form av Systems Engineerings- og kon-figurasjonsstyring for å sikre styring og sporbarhet i kravspesifikasjoner og merkantile prosesser; – herunder ulike evalueringer underveis
  • Krevende dataverktøy for å opprettholde sporbarheten mellom mer enn 5000 krav
  • Ivaretagelse av norsk industri; -St prp nr 48 (1994-95)
  • Internasjonal konkurranse
  • Kontraheringsstrategi / Kontraktstrategi
  • Styre innenfor økonomisk ramme samtidig med oppfyllelse av operative- og tekniske krav og minimums antall fartøyer
  • Risikovurdering
  • Evalueringen av tilbudene pr 1.mars 1999
  • Forhandlinger som er ført (Ref St prp nr 65 (1998-99) og Innst st nr 207 s å)
  • Håndtering av valuta

 

Norsk industri

Norsk industri ble invitert til samarbeide med SFK i en integrert prosjektorganisasjon som hadde til hensikt blant annet å gi norsk industri innsyn i kravutform-ingen. Hensikten var å opparbeide forståelse for mulighetene for deltagelse i pro-sjektgjennomføringen. Imidlertid ble initiativet supplert med politisk pålegg om internasjonal konkurranse. Disse to forholdene var vanskelig å håndtere parallelt. Resultatet var at SFK ble svært opptatt av å overbevise utenlandske kandidater om realiteten i reell konkurranse. Dermed fikk den norske gruppen dårligst faglig støtte. Den ble avhengig av å leie inn marineoffiserer fra Nederland, Storbritannia og Frankrike for å skaffe seg spesialkompetanse som de andre kandidatene kunne hente vederlagsfritt i nasjonale mariner.

Etter nedvelgelse til tre kandidater og levering av tilbud, har det vist seg at norsk industri ikke hadde dårligere løsninger, men norsk industri hadde ikke utenlandsk, offentlig støtte.

Fregatt er ikke et fag, men integrasjon av informasjon og systemer som samlet gir ønsket funksjonalitet. Gjennom langvarig virksomhet fra norske agenter for utenlandske aktører har norske politiske miljøer blitt aktivt desinformert.

 

Risikovurderinger

SFK har systematisk gjennomført risikovurdering etter metode som er utviklet av DNV sammen med Forsvaret og franske Aerospatiale. FO har pålagt prosjektet å benytte:

 

  • ”Hendelse og estimatanalyse” som baseres på at utøverne har meget god innsikt i forholdet som skal analyseres. Metoden går i korthet ut på at man:
  • Detaljert beskriver hva usikkerheten egentlig er
  • Beskriver hvilke tiltak som kan iverksettes for å redusere betydningen.

 

Dette er en velegnet metode i det daglige prosjektarbeidet. Som eksempel kan nevnes at når man startet kontraktforhandlingene i mai 1999, var det anført mer enn 90 konkretiserte usikkerheter som ble estimert til  3,6 MRD NOK.

Prosessen ble gjentatt midtveis i forhandlingen og revidert endelig ved sluttførte forhand-linger medio desember 1999. Tallene ble tilslutt mindre enn 15% av de opprin-nelige.

 

Tredjeparts vurdering

Grunnet mange offentlige prosjekter med store overskridelser de senere årene, har det blitt analysert ulike tiltak. FD valgte å engasjere en konsulentgruppe for å foreta tredjeparts vurdering. Arbeidet har nå pågått med stor intensitet i 6 måneder før man så seg i stand til å fremlegge resultatet nylig. Det er mange konsulent-miljøer og andre i Norge som anser seg dyktige på prosjektgjennomføring, men det er kun NOR-ESKORT-Gruppens medarbeidere som kan noe vesentlig om fregattkonstruksjon i Norge. De ble funnet uverdige til å gjennomføre prosjektet fordi der måtte man betale det fartøyene kom til å koste. Derfor har denne tredje-partsvurderingen blitt svært luftig hva angår det produktfaglige (fregatten), men synes å falle i god jord i akademiske miljøer som jo nå blomstrer i nasjonen.

Vi lever jo i flosklenes tidsalder.

 

Denne usikkerhetsthrilleren har båndlagt ubehagelig store ressurser i min organisasjon på bekostning av mange andre forhold som jeg vurderer er langt viktigere i forberedelsene til å gjennomføre en så vidt stor og kompleks kontrakt på en betryg-gende måte.

 

Status & tidsplan for levering av fartøyene

Det har blitt gjennomført forhandlinger i tråd med retningslinjene som er nedfelt i St prp nr 65. Fordi vi benytter funksjonelle spesifikasjoner er løsningene forskjellige og tilbudene har ulike forutsetninger. Derfor kan man ikke bare pakke sammen tilbudet fra en kandidat og snu seg til den neste leverandørkandidaten. Det tar uker med forberedelser for organisasjonen. Husk vi har forhandlet i opptil syv parallelle sesjoner og gjennomgår mer enn 5000 krav. Til disse knyttes også definerte aksept-kriterier. Akseptkriteriene gjelder sannsynliggjøringer i utviklingsfasen (engineeringsfasen) og faktisk testing til slutt før overlevering av fartøyene.

 

FSJ har anbefalt at kontrakten som er fremforhandlet med Bazan, blir tegnet. Nå forberedes regjeringsbehandlingen av kontrakttegningen. Likeledes vil ministeren orientere Stortingets forsvarskomite om resultatet.

Ved snarlig kontrakttegning vil fartøy nr 1 bli levert primo 2005. Etterfølgende fartøyer med et års mellomrom.

 

Takk for oppmerksomheten

Hans Kristian Svensholt
Generalinspektøren for Sjøforsvaret

Formann – ærede forsamling

Jeg er blitt invitert hit i dag for å holde et foredrag med tittelen ”Status og utfordringer i Sjøforsvaret”.
Da jeg vanskelig kan dekke alle felt innen Sjøforsvarets virke, vil jeg konsentrere meg om omstillingen i Sjøforsvaret, utviklingstrekk i de tre våpengrenene (Marinen, Kystartilleriet og Kystvakten), kommentere de viktigste materiell- prosjektene og diskutere enkelte forhold rundt deltakelse i internasjonale militære operasjoner. Jeg vil imidlertid begynne med å ta for meg enkelte generelle utviklingstrekk, si litt om Norge som maritim nasjon samt kort berøre Norges strategiske stilling, slik jeg ser det.

Generelt
Jeg går inn i dette århundre som betinget optimist med tanke på fremtidens Sjøforsvar. Jeg er optimist fordi bevisstheten om at Norge er en betydelig maritim nasjon er øket, og dermed også forståelsen for at det er nødvendig å ha et relativt sterkt Sjøforsvar. Samtidig er jeg også bevisst at fremtidens Sjøforsvar vil bli mindre enn i dag. I likhet med resten av Forsvaret, må også Sjøforsvaret forberede seg på trangere budsjettrammer. Men innen utvalgte satsingsområder skal Sjøforsvaret bli enda bedre og mer profesjonelt enn i dag. Fremtidens Sjøforsvar må bygges rundt de operative strukturelementene. For å sikre at Sjøforsvaret er og forblir det sikkerhetspolitiske verktøyet som vi er tiltenkt å være i fred, krise og krig, må vi videreføre den omstillingsprosessen vi har påbegynt.
I siste ”Langtidsmelding” (Stortingsmelding nr. 22 1997-98), som tar for seg ”Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999 – 2002”, beskrev Regjeringen sin oppskrift på morgendagens forsvar. Vi så imidlertid tidlig at ”Langtidsmeldingens” strukturmålsettinger ikke var realistiske. Allerede i ”Langtidsmeldingens” første virkeår var vi på full fart vekk fra dens mål og oppgaver. Derfor startet FSJ allerede tidlig i 1999 opp FS 2000, basert på langt lavere investeringsramme enn ”Langtidsmeldingens”. Regjeringen har i tillegg opprettet et Forsvarspolitisk utvalg (FPU) med bred politisk deltakelse, som skal gi generelle og prinsipielle tilrådinger forut for utarbeidelsen av neste ”Langtidsmelding”.

Kveldens foredrag gir meg en fin anledning til å reflektere både over hvor Sjøforsvaret står i dag og hvor Sjøforsvaret bør bevege seg i forhold til de utfordringer jeg ser avtegner seg i tiden framover. Dette gjelder både i forhold til fremtidige sikkerhetsinteresser og økonomiske fremtidsutsikter. Men la meg først minne om hvorfor vi har et sjøforsvar, om hvordan Sjøforsvaret bidrar til å realisere Norges sikkerhetspolitiske mål og Norges strategiske stilling.

Norge er en maritim nasjon

XXXXeksport går på kjøl og vi kontrollerer ca 10% av verdens handelsflåte. Etterhvert har vi blitt den nest største oljeeksportør i verden (etter Saudi Arabia). Gasseksporten til kontinentet forsterker dette bildet. Verdien av olje- og gass eksporten utgjorde 38,8% (118,3 mrd) av vår totale eksport i 1998. Sammen med verdien av vår fiskeeksport som utgjorde 8,6% (26,5 mrd) i samme periode, representerer dette en enorm utfordring sett med sjømilitære øyne.
Eksport av strategiske ressurser, olje og gass til Sentraleuropa betyr at vi må evne å kontrollere våre olje- og gassfelter. Dette er en oppgave for hele Forsvaret, som vi fred løser i samarbeid med politiet, men i krig overstiger denne oppgaven vår militære kapasitet, og den kan bare løses i alliansesammenheng. Det foregår planlegging i NATO for å håndtere slike utfordringer, men dette er altså et norsk nasjonalt ansvar i fred og i krisesituasjoner.

Siden nesten all import og eksport av varer foregår på kjøl – krever dette maritim kontroll. Norge er med andre ord økonomisk avhengig av sjøen.

Norges strategiske stilling

Nå skal ikke dette foredraget fokusere på Norges militære strategiske stilling, men heller konsentrere seg om Sjøforsvarets utvikling. Før jeg kaster loss vil jeg likevel kort nevne enkelte faktorer som er med på sette en ramme for nettopp denne utviklingen.

Den internasjonale utviklingen de senere år har medført at maktforholdene i vår del av verden er dramatisk endret. Russland er militært svekket, samtidig som Finland og Sverige gjennom sitt medlemskap i EU er knyttet til det vestlige politiske system. Men noe ligger allikevel fast: Norges militærstrategiske stilling vil i uoverskuelig framtid fortsatt være preget av de tre hovedkomponentene:

Naboskapet til Russland
Beliggenheten til de nordlige havområder
Medlemskapet i NATO

Våre nordområder ser relativt sett ut til å få en økt sikkerhetspolitisk betydning for vår nabo i øst. Russland har fremdeles en betydelig militær kapasitet. Nordflåten, Russlands største og viktigste flåte, har sine baser på Kolahalvøya rett øst for vår grense. Området inneholder også betydelige land- og luftstyrker. I tillegg ligger et av Russlands viktigste kommersielle havneområder på Kola. Dette området planlegges bygget ut til å bli en av Europas største container havner.

Som kyststat er Norge i stor grad avhengig av forbindelseslinjene til sjøs. Dette i kombinasjon med Norges geografiske beliggenhet, gjør at alliert maritimt samarbeid forblir viktig. Med den tilknytning Norge har valgt til den europeiske forsvarspilar, vil samarbeid over Atlanteren fortsatt være av spesiell betydning for vår sikkerhet. Det forhold at det i stor grad er USA som har den sjømilitære kapasitet Norge trenger for å forsvare seg, gjør dette enda klarere.

Sjøforsvarets rolle og oppgaver

Begrunnelsen for hvorfor vi skal ha et sjøforsvar i Norge, Sjøforsvarets rolle og oppgaver, er en funksjon av de sikkerhetspolitiske mål. Disse mål uttrykkes slik i ”Langtidsmeldingen”:

– å forebygge krig og medvirke til stabilitet og fredelig utvikling
– å beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press, og ivareta norske rettigheter og interesser
– å trygge norsk suverenitet

Sjøforsvarets bidrag til løsning av oppgavene kan samles innenfor fem hovedoppgaver:

– overvåkning og etterretning
– myndighetsutøvelse
– krise- og konflikthåndtering
– krigsoppgaver
– rednings- og miljøberedskap

Omstilling i Sjøforsvaret

Generelt

Sjøforsvaret har siden 1990 gjennomført omstillinger som blant annet har tatt for seg nedleggelser av avdelinger, utfasing av strukturelementer, sammenslåing av avdelinger og organisasjonsendringer ved sjøforsvarsdistriktene for å tilpasse seg endret struktur, oppgaver og rammer. Budsjettutviklingen på 90-tallet, endring av utfasings- og anskaffelsesplaner, endrede operasjonskonsepter, nye oppgaveprioriteringer, endret kompetansebehov samt videreføring av styringskonseptet er noen av årsakene til behovet for omstilling.

Overordnet plan for videre omstilling i Sjøforsvaret (Poseidon) ble presentert 12 juni 1996. FSJs anbefaling ble overlevert FD 1 februar 1998. Den ble behandlet i Stortinget 7 juni 1999 og fremlagt i St meld 33. Omstillingen tar for seg hele Sjøforsvaret, herunder regional organisasjon, skolestruktur, styrkeproduksjon og overføring av vedlikeholdsmidler fra Sjøforsvarets forsyningskommando til våpengren- inspektørene. Hensikten med omstillingen er å etablere en fredsorganisasjon som kan løse pålagte oppgaver i fred, krise og overgang til krig, og som er tilpasset fremtidig krigsstruktur. Utredningene fokuserer på oppgaver og hvor mange årsverk som skal til for å løse disse oppgavene. Et viktig mål er å skape balanse mellom oppgaver og ressurser.

Dagens regionale organisasjon vil bli endret fra syv til tre sjøforsvarsdistrikt. Ett i nord, ett i vest og ett i sør. Etter vedtaket i Stortinget skal disse lokaliseres til Ramsund, Haakonsvern og Karljohansvern. De tre nye sjøforsvarsdistriktene skal ha overordnet regionalt ansvar og vil i hovedsak ha lik organisasjon og bemanning. Sjøforsvarsdistriktene vil ha underlagt seg syv orlogsstasjoner som vil ha det utøvende ansvaret på lokalt nivå.

Post Poseidon

Forsvaret er inne i en tid hvor utredningene står i kø, internt i den enkelte forsvarsgren eller på tvers av forsvarsgrenene. Utredninger som vil påvirke Sjøforsvarets organisasjon når beslutninger er tatt. Derfor er POSEIDON bare første skritt mot fremtidig organisasjon. Arbeidet med POST POSEIDON er startet og ideer om utvikling av Sjøforsvarets organisasjon tilpasset fremtidig struktur er godt igang, men vil være avhengig av bl a resultatet av FS 2000 og STYFOR.

Sjøforsvaret – status og fremtid

Balansert Sjøforsvar

Det fremtidige Sjøforsvaret bør fremdeles være balansert. Med dette mener jeg at Sjøforsvarets enheter må kunne dekke behovet for innsats over hele skalaen fra fred til krig. Kystvakten skal fortsette med å ivareta hovedtyngden av fredsoppgavene, men dens autoritet hviler imidlertid på tilstedeværelse av en potent og slagkraftig Marine. Kystartilleriet vil i fremtiden utvikles til en mer mobil og fleksibel våpengren. Den viktigste komponenten for utviklingen av det fremtidige Sjøforsvar vil være de nye fregattene. Ubåter, MTBer og mineryddere vil sammen med fregattene danne grunnlaget for å skape den fleksibiliteten og slagkraften som Marinen trenger.

Jeg vil i det etterfølgende komme nærmere inn på hver av Sjøforsvarets tre våpengrener (Marinen, Kystvakten og kystartilleriet). Jeg vil spesielt ta for meg de fremtidige utfordringene våpengrenene står overfor. Jeg vil også si litt om Sjøheimevernet ettersom det er en komponent som ved beredskap og krig stilles til disposisjon for Sjøforsvaret. Det understrekes at fremtidig struktur vil i stor grad være avhengig av resultatene av FS 2000, men de vil jeg ikke forskuttere.

Marinen

Marinens hovedoppgave har i store deler av etterkrigstiden vært fokusert rundt invasjonsforsvaret. Gjennom tilstedeværelse, beredskap, trening og øving demonstrerte Marinen statens vilje og evne til å anvende sjømilitære midler om så skulle være nødvendig.

Etter den kalde krigens opphør har Marinen beveget seg fra å være en beredskapsmarine til å bli en utdannings- og kompetanse Marine. Prioritering av utdanning og opprettholdelse av kompetanse har på mange måter gått på bekostning av Marinens operative tilgjengelighet på 90-tallet. Driften av fartøyene har blitt dyrere og har medført mindre seilas enn tidligere og pengene styrer aktivitetene og aktivitetsnivået. Antallet fartøyer har også blitt betydelig redusert utover 90-tallet slik at man i dag ser en særdeles slank utgave av Marinen. Det er en generell oppfatning i Sjøforsvaret nå at den spisse ende har tatt sitt og at andre deler av Sjøforsvaret/ Forsvaret må ta resten av de nødvendige innsparingene.

Vi ser nå konturene av fornyet behov for en Marine som må revitalisere sin operative tilgjengelighet og være klar til innsats på kort varsel. Deltakelse i NATOs utrykningsstyrker og deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner (non article 5) vil kreve at Marinens fartøyer oppnår høyere grad av operativ tilgjengelig enn i store deler av 90-tallet. Dette betyr at de fartøyene som blir stilt til disposisjon for internasjonale fredsoperasjoner må være forberedt på å delta i skarpe oppdrag.

Marinen har også vært preget av fornying på 90-tallet. 6 Ula-kl UVBer ble levert på begynnelsen av 90-tallet og 9 nye mineryddere ble levert på midten av 90-tallet. Fregattene står nå klare for utskiftning og planen er å anskaffe 5 nye fregatter i perioden 2004 – 2010. I tillegg er det planlagt å bygge 6 – 8 nye MTBer fra ca 2003. Dette betyr at Marinen i år 2010 i hovedsak (i henhold til dagens planer) vil bestå av 5 moderne fregatter, 6 Ula-kl UVBer, 14 – 22 MTBer, 9 MR og 5 LGFer. Dette vil kvantitativt altså være færre enheter enn i dag, men fartøyene vil forhåpentligvis ha langt høyere kvalitet og være langt mer komplette enn tilfellet er i dag.
Stikkord for Marinens aktiviteter i fremtiden er:

Andelen av vervede og befal vil øke på bekostning av antallet menige (Fregatter/ større fartøy)
Fokus på vedlikehold av kompetanse
Mer fokus på oppdragsspesifikk trening:
Hvis et fartøy skal inn i et fredstjeneste-oppdrag erkjenner vi at fartøyet må spesialiseres i henhold til oppdraget – eksempelvis humanitær hjelp, bordingsaksjoner etc.
I større grad tilpasset behovet for tilgjengelighet
Fokus på internasjonale operasjoner
Mer TG- basert virksomhet (No TG)
Norwegian task group – konseptet (No TG)

Med bakgrunn i fremtidige oppgaver for Sjøforsvaret hvor effektiv ledelse av større marine styrker og samordning av tilgjengelige ressurser er sentralt, etablerte man No TG – konseptet. No TG skal organiseres, bemannes, lokaliseres, utrustes, utdannes og øves som et nasjonalt maritimt taktisk ledelseselement. Naturlig tilhørighet er ved Marineinspektoratet/ HOS. Staben skal ivareta Marineinspektoratet sitt behov for koordinering og planlegging av øvelser og årsprogram i tillegg til sin aktivitet om bord. Når staben er embarkert (for en kortere eller lengre periode) skal den være OTC på havet og lede styrkene slik at øvelsesutbyttet blir optimalt. Staben vil være et viktig element i prosessen med å forberede offiserer for multinasjonal ledelse. Det er planlagt opprettet egne stillinger ved Marineinspektoratet fra år 2000 (august) for å ivareta disse oppgavene og videreutvikle konseptet.

Når nye norske fregatter anskaffes vil noen av disse være dimensjonert for å kunne ta i mot en stab tilsvarende NoTG – stab. Fartøyene skal kunne ivareta oppgaven som et effektivt ledelsesfartøy i en internasjonal maritim styrke i tillegg til å kunne lede en nasjonal maritim styrke. For å kunne utnytte den ressurs dette innebærer, ser en for seg at NoTG stab – skal embarkere disse jevnlig. Fra ca år 2005 er NoTG planlagt å være fullt utviklet og skal være i stand til å understøtte en evt norsk CSNFL i 2008.

Kystvakten

I hovedsak kan Kystvakten oppgaver deles i fire – suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse, redningsberedskap og bistand til statlige etater og det sivile samfunn. Løsning av oppgavene forutsetter tilstedeværelse og overvåkning. Kystvaktens tilstedeværelse har også i seg selv en preventiv og positiv effekt med tanke på håndhevelse av det norske forvaltningsregime og ift generell redningsberedskap og sikkerhet.

I de allerede eksisterende oppgavene – særlig det som er knyttet til ressursforvaltning – ligger det store utfordringer. Den nye ”Lov om Kystvakten” gir imidlertid Kystvakten øket myndighet innenfor flere fagfelt enn det tradisjonelle fiskeri- relaterte. På en rekke nye områder er Kystvakten gitt politimyndighet i kraft av loven. Loven og økt myndighet stiller store krav til utdanning av personell, utøvelsen av tjenesten og ikke minst samarbeid med primærmyndigheten/ oppdragsgivere (-etater).

Med iverksettingen av et nytt kontroll- og håndhevingsregime for internasjonalt farvann i det Nordøstlige Atlanterhavet fra 1 juli 99 har Kystvakten fått nye oppgaver til havs (North East Atlantic Fisheries Council – NEAFC avtalen). Konvensjonen som regulerer fiske på det frie hav (områder ikke omfattet av nasjoners økonomiske soner) gir utfordringer og stiller krav til norsk forvaltning og håndhevelse av regimet – og vil således også stille krav om tilstedeværelse i områder utenfor Kystvaktens normale operasjonsområde.

En generell utfordring for flere deler av Forsvaret er implementeringen av Schengen-avtalen og gjennomføring av ”ytre grensekontroll”. Iverksettingen av Schengen-avtalen vil innebære at Kystvakten får utvidede oppgaver ifm grenseoppsynet mellom de faste grenseovergangstedene langs kysten. Kystvakten er forutsatt å ha en sentral rolle i kontrollregimet. Det er først og fremst Indre Kystvakt som blir berørt ifm grenseoppsynet, men også bruksvakt-/ havgående fartøyer kan i perioder benyttes. Hele norskekysten vil i denne sammenheng bli yttergrense i henhold til Schengen-avtalen.

Kystvakten er statens primære myndighetsutøver utenfor territorialfarvannet i fredstid. På denne bakgrunnen vil oppgavene til havs bli prioritert også i fremtiden. Oppgavene øker i omfang og operasjonsområdet utvides. En forutsetning for å kunne løse pålagte oppgaver effektivt er en tilfredsstillende materiellpark. En ferdigstillelse av KV Svalbard og ikke minst innføring av nye helikoptre vil være svært viktige bidrag i så måte. For øvrig nevnes det at materiell standarden LYNX er bekymringsfull.

Anskaffelsen av et fjerde helikopterbærende fartøy, KV Svalbard, vil sette Kystvakten bedre i stand til å løse sine mangeartede oppgaver og muliggjøre tilnærmet kontinuerlig tilstedeværelse av en Nordkapp-kl med helikopter også i FKS sitt ansvarsområde.

Ved beredskap og krig overføres Kystvaktens ressurser til Marinen, og hovedoppgaven blir å bidra til og beskytte forsyningslinjene langs kysten. I tillegg til dette skal fartøyene sørge for vakthold, varsling og maritim overvåkning samt tradisjonell suverenitetshevdelse.

Kystartilleriet

Kystartilleriets hovedoppgave har i etterkrigstiden vært å sikre sjøflanken i prioriterte områder mot styrker ført frem over sjøen. Dette viktige bidraget til terskelforsvaret ble utført ved et stort antall kystartillerienheter med høy beredskap og i samvirke med Marinens fartøyer.

Kystartilleriets taktiske konsept var utholdenhet og ildkraft med gruppering i innløp som ville tvinge fienden til enten å omgå fortene eller bruke tid og ressurser på å bekjempe hvert enkelt stridsanlegg.

Kravet til endring av Forsvaret mot et manøverorientert konsept vektlegger utvikling i en mobil retning hvor enheter fleksibelt skal kunne settes inn for å påvirke fiendens evne og vilje til fortsatt kamp. Et mindre antall stasjonære enheter med et høyt beskyttelsesnivå vil imidlertid fortsatt ha en viktig rolle i et balansert forsvar. Omstillingen i KA i en mobil og fleksibel retning startet med innfasing av lette missilbatterier (LMB) som nå er operative.
Batteriene har vist seg som en kosteffektiv løsning basert på sjømobile missilgrupper med laserstyrte og meget treffsikre Hellfire-missiler. Missilgruppene transporteres med Stridsbåt 90 N som kan manøvreres hurtig i trangt og grunt farvann og har stor operasjonsradius.

Den videre omstillingen av KA er startet ved utviklingen av konsept for Kystforsvarsavdelinger (KYFA). Etablering av en maritim styrke for å bidra til øket kontroll og sjønektelse i kystsonen er det sentrale. Avdelingen er foruten et ledelseselement satt sammen av et kyststrids- et sjøstrids- og et logistikk element og kan etter behov utvides med andre elementer.

Sjøheimevernet (SHV)

Sjøheimevernet er en integrert del av HV, som ved beredskap og krig stilles til disposisjon for Sjøforsvaret.
SHV skal i mobiliseringsfasen bidra til å opprettholde tilstedeværelse og utøvelse av nasjonal suverenitet. Etter mobilisering skal SHV støtte de operative sjefer med overvåking av sjøterritoriet, bevoktning av minefelt, leder og havner. SHV, som har sitt personellgrunnlag i kystbefolkningen er med sin årlige trening et viktig element for å synliggjøre Forsvaret og dermed bidra til å opprettholde viljen til forsvar i befolkningen.

Med en krigsoppsetning på ca 5000 lokalkjente befal og menige, 235 fartøyer og 77 hurtigbåter, er SHV en betydelig ressurs for å løse Sjøforsvarets oppgaver knyttet til suverenitetshevdelse. For å stå best mulig rustet til denne oppgaven trener SHV inntil 6 dager årlig. SHV har også fått en betydelig heving av standarden på sitt materiell, noe som har vært en forutsetning for å kunne opprettholde motivasjon og kvalitet på mannskapene.

GIHV vil også i fremtiden sikre at SHV blir tilgodesett med materiell og personell på en slik måte at SHVs oppgaver kan bli løst på tilfredsstillende måte.

Prosjekter

Jeg ønsker å kommentere noen av de viktigste prosjektene i Sjøforvaret litt mer i detalj.

Nye fregatter

Fregattprosjektet er Forsvarets høyeste prioriterte materiellanskaffelse i tid. Det planlegges med å anskaffe 5 fregatter med hovedvekt på anti-ubåtkapasitet. Fartøyene skal i tillegg ha kapasitet til å kunne forsvare seg selv mot angrep fra luften, samt å bekjempe overflatekampfartøy. Fregattene planlegges med helikopter som en integrert del. En anskaffelse av helikopter må også sees i sammenheng med Forsvarets øvrige behov for helikoptre, særlig Kystvakten.

Prosjektet startet opp i 1994 og forespørsel til potensielle leverandører ble sendt ut i november 1998. Anskaffelsen skjer gjennom internasjonal konkurranse. To aktuelle hovedleverandører gjenstår, spanske BAZAN med ildledning fra Locheed Martin og tyske Blohm + Voss. FSJ har anbefalt at Bazan velges. Saken ligger nå i FD til behandling. Fartøyene vil få organisk helikopter som integrert sensor- og våpenleverandør. De to utenlandske hovedleverandørene er pålagt å oppfylle en hundreprosent gjenkjøpsforpliktelse. Jeg håper at kontrakt kan undertegnes i løpet av kort tid. Fartøyene forventes levert i perioden 2004 – 2010.

Fregattene er våre største og mest allsidige fartøyer. De er velegnet til operasjoner på kysten såvel som i våre havområder. Dessuten fungerer de som kampfartøyer som kan løse oppgaver innen alle former for maritime operasjoner i fred, krise og krig.

Dagens fregatter, som ble bygget tidlig på sekstitallet, er gamle og modne for utskiftning. De har begrenset yteevne i forhold til dagens oppgaver. Sammenliknet med tilsvarende fartøyer i øvrige NATO-land er de små og har begrenset kapasitet. De nye fregattene vil gi Forsvaret en helt ny dimensjon. Ikke bare vil de bli større enn Oslo- klassen, men de vil få egenskaper og kapasiteter som vil gi dem en helt annen troverdighet både nasjonalt og internasjonalt. Stikkord for de nye fregattene er økte internasjonale forpliktelser, troverdig evne til suverenitetshevdelse og til å hevde suverene rettigheter i våre havområder, evne til krisehåndtering og moderne våpen til å løse oppgaver i krig.

Planrammen: 12 240 mill kr (1999).

Nytt kystvaktfartøy (KV Svalbard)

Det skal bygges ett nytt isforsterket KV-fartøy (KV Svalbard), som skal utrustes med helikopter. Kontrakten ble inngått desember 1999 med Langsten Slip & Båtbyggeri A/S. Byggestart i 2000. Ferdig ca 2002. Planramme: 675 mill

(Prosjekt for oppdatering av Nordkapp-kl pågår også og består hovedsakelig av KKI/ Samband. Planramme 290 millioner).

Nye MTBer

Det ble sensommeren 1996 inngått kontrakt mellom SFK og Kværner Mandal om bygging av et forseriefartøy ny MTB – Skjold-klassen – hvor fartøyskonsept og tekniske løsninger skal utprøves. Forseriefartøyet skal danne grunnlag for en etterfølgende serieproduksjon. For å tilfredsstille de store kravene som er stilt til fartøyenes fart, sjødyktighet og rekkevidde, planlegges de som SES- fartøyer (Surface Effect Ship). Dette er samme skrogtype som for minerydderne. Det er ellers lagt vekt på at fartøyene skal ha meget lav egensignatur innenfor radar, IR og akustikk.
Byggingen av forseriefartøyet av Skjold-klassen er ferdig og ble overtatt av Sjøforsvaret i april i 99. Resultatet av teknisk- og operativ evaluering skal danne grunnlaget for beslutning om serieproduksjon. Dette vil Regjeringen fremlegge forslag om i sitt reviderte statsbudsjett senere i år. Så langt har forseriefartøyet utvist glimrende egenskaper og er vel tilpasset tiltenkte oppdrag.

Planramme: 1662 mill (inkluderer rekondisjonering av Hauk-kl og Penguin Mk 2). Serieproduksjon av 8 Skjold-klasser vil koste rundt 3 mrd i tillegg.

Prosjekt Viking

Vi planlegger med å anskaffe nye undervannsbåter etter 2010. Vi ønsker 4 stykker. Det er vurdert som formålstjenlig å gå sammen med Sverige og Danmark i prosjekt Viking, for å se om det er mulig å bygge en lik/ felles klasse. Status er å planlegge å starte opp PDF (prosjekt definisjonsfasen) i løpet av første halvår 2000. Denne er planlagt ferdig i 2004. I 2002, da vår neste FS/ LTM er ferdig, og svenskene har gjort det samme, vil vi vurdere om vi fortsatt skal være med eller ikke.

Prosjektet holder til i Malmø – Norge har bl a prosjektleder (KOM Jacobsen).

Lette missilbatterier (LMB)

Det totale behov for stridsbåter til 9 lette missilbatterier er 36 båter. Sjømobil transport av personell og materiell som inngår i oppsetningen av missilbatteriene er i tråd med det nye forsvarskonseptets med fokus på mobilitet og fleksibilitet.

Leveranse av 20 båter ble fullført i 1999. Det er forhandlet frem en opsjon for leveranse av ytterligere 16 stridsbåter med opsjonsfrist 1 juli 2000 for å komplettere antallet stridsbåter til 36. Disse planlegges anskaffet fra 2001 og utover. LMB – stridsdelen er ferdig anskaffet.
Planramme: 919 millioner

Oppdatering MJK

Prosjektet ble startet opp i 1995, men den økonomiske situasjonen har ikke tillatt gjennomføring av anskaffelsene før i fjor. Marinejegerkommandoens (MJK) oppgaver den senere tid, med deltagelse i internasjonale operasjoner, har gjort det nødvendig å forsere prosjektet og materiellanskaffelsen startet derfor i fjor og planlegges avsluttet neste år.

Prosjektet skal hvor det er hensiktsmessig og formålstjenlig koordineres delvis mot prosjekt for materiell til Hærens Jegerkommando og relevante prosjekter i Sjøforsvaret. Planramme: 47,3 millioner

Internasjonale militære operasjoner

Temaet er svært aktuelt med bakgrunn i blant annet konflikten i Kosovo og NATOs nye strategiske konsept.
For Norges del kan internasjonale militære operasjoner deles i to hovedgrupper, artikkel 5-operasjoner og internasjonale fredsoperasjoner. Artikkel 5- operasjoner er operasjoner foretatt i selvforsvar i henhold til artikkel 5 i Atlanterhavspakten. Internasjonale fredsoperasjoner er i hovedsak operasjoner som ikke dreier seg om selvforsvar av eget område. I NATO-sammenheng er normalt ”internasjonale fredsoperasjoner” synonymt med ”ikke artikkel 5-operasjoner”. Det understrekes at det er kun operasjoner som kommer inn under betegnelsen ”ikke artikkel 5-operasjoner” som krever undertegning av fredstjenestekontrakter i henhold til eksisterende lov.
Jeg vil i det etterfølgende først og fremst ta for meg internasjonale fredsoperasjoner.

Internasjonale fredsoperasjoner

Definisjon

Internasjonale fredsoperasjoner omfatter humanitære hjelpeaksjoner, konfliktforebyggende, fredsbevarende, fredsopprettende og andre lignende operasjoner i utlandet som krever bruk av militære styrker. Militære operasjoner hjemlet av Artikkel 5 i Atlanterhavspakten omfattes ikke av denne definisjonen.
(Paradoks: Internasjonale fredsoperasjoner omfatter også krig)!

Status og planer

FO fremla i 1998 en anbefaling om fremtidig styrkebidrag for internasjonale fredsoperasjoner. Sjøforsvarets styrkebidrag er i det vesentligste klarlagt gjennom dette arbeidet. I tillegg er det lagt frem en St meld om ”Tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner”. (St.meld nr 38).

Sjøforsvaret skal ha fartøyer og personell med tilstrekkelig trenings- og øvingsnivå for deltagelse i internasjonale fredsbevarende/ fredsopprettende og konfliktforebyggende operasjoner i henhold til de gjeldende forpliktelsene. Sjøforsvaret skal ved deltakelse i NATOs stående flåtestyrker opprettholde kompetansen for å lede og koordinere operasjoner med allierte stridskrefter som opererer i norske farvann i krise/ krig. Sjøforsvaret skal kunne avgi fartøyer til FNs fredsbevarende og/ eller fredsopprettende operasjoner.

Sjøforsvarets styrkebidrag er omfattende og berører de fleste typer av operative kampenheter. Bidraget vil i sin helhet være i kategorien reaksjonsstyrker og omfatter for øyeblikket en fregatt, en minerydder, et kommandostøttefartøy, en MTB- skvadron, en undervannsbåt og en minedykkertropp (pluss deler av MJK som inngår i fellesselementene).

Deltakelse av Sjøforsvarets fartøyer forutsetter bruk av fredsoppsatte operative fartøyer med den besetningen som står om bord. Det er derfor opprettet et styrkeregister som forteller hvilke enheter som inngår i registeret og i hvilken periode. For å kunne løse Sjøforsvarets oppdrag om kontinuerlig tilgjengelighet er det nødvendig at dette styrkeregisteret inneholder et rotasjonsmønster.

I tillegg til de operative kampenhetene som inngår i styrkeregisteret kan det bli aktuelt å bidra med handelsfartøyer for strategisk transport eller annen logistikkrelatert støtte. Disse fartøyene vil bli rekvirert eller chartret i markedet ved behov. Slike styrkebidrag vil ha lavere beredskap.

De fartøyene som inngår i Den stående Atlanterhavsstyrken (STANAVFORLANT) og i NATOs stående minerydderstyrke (MCMFORNORTH) vil være tilgjengelige for oppdrag på få dagers varsel. Sjøforsvaret har som ambisjon å delta i NATOs stående Atlanterhavsstyrke (Standing Naval Force Atlantic – SNFL) i fire måneder per år inntil vi får de nye fregattene og på kontinuerlig basis når disse blir operative. For deltakelse i NATOs stående minerydderstyrke (Mine Countermeasures Force North-Western Europe – MCMFORNORTH), er ambisjonen å delta på kontinuerlig basis med en minerydder.

Frivillighet

NATOs nye strategiske konsept ble vedtatt i Washington i april i fjor. Selv om det ble presisert at NATOs hovedansvar fortsatt er kollektivt forsvar og transatlantisk samarbeid, så er det ingen tvil om at krisehåndtering i videste forstand blir en av NATOs hovedoppgaver i fremtiden. Dette får helt klart konsekvenser for vårt forsvar – ikke minst fordi Regjeringen har gitt sin helhjertede tilslutning til det nye konseptet. Det fremgår av st.meld. 38 at deltakelse med militære styrker i internasjonale fredsoperasjoner utgjør et viktig element i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. Med andre ord: Dette kommer til å bli en av våre hovedoppgaver i fremtiden.
Etter min mening er det derfor et paradoks og en selvmotsigelse å basere deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner på frivillighet. Frivillighet for norske offiserer i denne typen operasjoner bidrar til å svekke Regjeringens evne til å omsette norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk i konkret handling.

Man setter dessuten den enkelte offiser i et dilemma ved å tilby ham/ henne frivillighet. Ansvaret i forhold til de pårørende for beslutningen om å delta i operasjonen overføres til det enkelte befal. Dette er direkte umoralsk. Det er for øvrig en selvfølge at mannskapene tilbys tilfredsstillende vilkår, lønn og forsikringsordninger, i tjenesteperioden. Nåværende forsikringsordninger er for dårlig.

Når dette er sagt, innser jeg at vi må søke å løse problemene vi i dag har med å få personellet til å undertegne kontraktene. Fredstjenesteloven gjelder og den må jeg forholde meg til, men det er nå på høy tid å revurdere loven med bakgrunn i det jeg nå har sagt.

Avslutning

Avslutningsvis vil jeg si at vår hovedutfordring er å skape og vedlikeholde et forsvar som til enhver tid er tilpasset endrede sikkerhetspolitiske- og økonomiske rammebetingelser. Derfor er FS 2000 og det omstillingsarbeidet som er iverksatt i Sjøforsvaret helt nødvendig. Jeg ønsker et Sjøforsvar som i fred evner å produsere til krigsstrukturen, samtidig som det ivaretar våre freds- og kriseoppgaver.

Når vi nå former “det nye Forsvaret” er det krigens krav som er styrende og dimensjonerende. Vår militære struktur er en garanti for Norges integritet og handlefrihet. Sjøforsvaret må være det norske samfunns virkemiddel for å verne om norske sjøområder, ressurser og norske maritime interesser både i fred, krise og krig.
I enhver situasjon skal vi kunne velge den mest hensiktsmessige reaksjonsform for å forebygge og løse eventuelle kriser på et lavest mulig nivå. Dette innebærer at Sjøforsvaret må ha strukturelementer tilpasset hele konfliktskalaen, – fra fred til full krig.

I den prosessen vi nå er inne i, er det viktig å ikke tape av syne at Norge er en nasjon med betydelige maritime interesser og at vi har enorme naturressurser som skal forvaltes til nasjonens beste.

Jeg er, som sagt innledningsvis, betinget optimistisk for Sjøforsvarets fremtid og ser for meg et fremtidig Sjøforsvar som er noe mindre enn dagens, men mer effektivt og bedre tilpasset fremtidens oppgaver.

Takk for oppmerksomheten!

“The Kosovo conflict – experiences of a new NATO member”

Presentation by Gábor Iklódy, Ambassador of Hungary in Oslo

Oslo Militaere Samfund, 24 January 2000

Ladies and Gentlemen,

It is a great pleasure and honour for me to be here this evening and to address such a distinguished gremium as the Oslo Militaere Samfund. May I thank Brigadier Oddbjörn Grinden and also others for offering me this opportunity. I am delighted to share a few thoughts of mine with you on the experiences of a conflict, which has been in the focus of many discussions over the past period. There are certainly many lessons that we all must learn from the Kosovo experience. Its impact on a variety of issues, including the ones that go far beyond the scope of Kosovo proper, will be analysed extensively in the period to come. It is my conviction that the more honest we are in our analyses, the better service we do to ourselves for the future should the need arise for the international community to take resolute action again to prevent or manage conflict. I will therefore not confine myself in this presentation only to the broadly agreed uncontroversial conclusions but will rather try to provoke further thoughts on the matter. After the presentation I would be pleased to take your questions or comments.

It is particularly challenging for a Hungarian to speak on the Kosovo experience at least for three reasons. First, because my country barely joined the Alliance after an extremely short honeymoon, which lasted less than two weeks following accession, when it had to prove in practice that it was indeed ready, willing and able to share responsibilities with the other members. Secondly, among the Allies Hungary was the only one sharing directly borders with the FRY. So, just 12 days after our formal accession we found ourselves practically at war with one of our neighbours. Thirdly, what made Hungary’s case even more delicate was that on the territory of the FRY a roughly 300.000 strong Hungarian national minority lived.

Ladies and Gentlemen,

Before addressing some concrete aspects of the experiences gained, let us have first a general look on the overall results of the Kosovo operation. On the positive side it is to be noted that NATO‘s five core demands established on Milosevic were met. Operation Allied Force, the very first offensive action taken by NATO in its 50 year history, ended with the withdrawal of Yugoslav forces from Kosovo and the return of most refugees to their homes. As a result, a NATO-led international force keeps the peace in the area and the way has been opened for a political settlement as well as for more long-term international efforts aimed at stabilising and democratising the entire region. It is equally legitimate to say that as a result of NATO’s military action the consequences of ethnic cleansing could be largely reversed and Milosevic’s abilities to fight new wars were reduced. The biggest result where the Alliance could fully achieve its objective was that the spillover of the conflict to adjacent regions and resulting further bloodshed could be prevented. NATO’s credibility as a powerful alliance that in addition to the defence of the territory of its members is ready to go out of area to defend also shared values and stop bloodshed was preserved.

 

While not questioning many of the results achieved, some critics point out that what actually happened in Kosovo was not a triumph of air power but rather, as so often experienced in the history of the Yugoslav drama, a failure of prevention. Already in 1992-93 when Serbian repression and police violence broke loose in Kosovo, which provoked a quick radicalisation of the Kosovo Albanians it was absolutely clear that an explosion there was imminent with all its incalculable high-risk regional consequences.

In spite of this, for long years the international community took no preventive action whatsoever. The fact that this time outside intervention to stop brutality was launched earlier than in the case of Bosnia where a quarter of a million people had to be massacred first and other close to 3 million forced to leave their homes, could be regarded as a step in the right direction but for many innocent victims it was still too late and was considered as half-hearted.

 

As opposed to Bosnia where after several years of open warfare most refugees have not and probably will never return to their homes, in Kosovo the large majority of Albanians did return mainly from neighbouring Albania and Macedonia even if conditions for their resettlement were neither satisfactory nor safe. But one should not loose sight of the fact that there is now another exodus taking place in Kosovo that of the Serbs which seems to be unstoppable. One should add: this is happening before the eyes of KFOR, which cannot stop atrocities, committed this time against the Serbs. While failure to promote the return of displaced persons to their homes in Bosnia erodes one of the basic principles of the Dayton construction, the failure of efforts to prevent the fleeing of Serbs from Kosovo raises serious doubts about the attainability of the objective to build a multiethnic society there. The creation of an ethnically clean Kosovo and its separation from Serbia seems therefore to have become a reality. If we are honest to ourselves, then probably what we should aim at here is to make sure that this process takes place in an internationally controlled way and that the resulting negative effects are reduced to an extent possible.

 

When one tries to make an overall balance of the operation, it is generally agreed that NATO has achieved its primary, short-term objectives in Kosovo. The Alliance was militarily victorious even if actually not one but two wars were conducted in parallel. One in the air by NATO aircraft aimed at forcing Milosevic to stop ethnic cleansing in Kosovo, the other on the ground, by Serb military and paramilitary forces to squeeze the unarmed Albanians out of Kosovo. This victory was never questionable even if for several weeks the air campaign did not stop ethnic cleansing but rather speeded it up, multiplying the number of victims and putting in particular Albania and Macedonia under immense political, economic and social strain. To complete the picture, it is to be acknowledged, however, that NATO was not successful in achieving its secondary objective, namely to remove Milosevic from power, and thus promoting a change towards democracy in the country. Observers in this context often put the question: can democracy be imposed on a country and its people if they do not want it? The answer can hardly be other than no. Not only because democracy by definition cannot be imposed, but also because that whole thing would be doomed to failure unless the provoked change is supported by the emergence of a self-sustaining system. But that would require well functioning democratic institutions, which, at present Serbia does not have. Consequently, the approach that the whole problem would get solved with the removal of Milosevic is clearly an overly simplistic one. It is certainly a necessary but alone insufficient criterion.

 

While armed brutality and genocide could indeed be halted, the ultimate consequences of the Kosovo conflict are still to be determined, which will largely depend on actions yet to be taken. It will certainly not be easier to win the peace than it was to win the war. If we want this newly regained peace to last longer than many cease-fires of the past Balkan conflicts of the 90s, than we must create the necessary conditions for it. Without a genuine international involvement and assistance the chance for success will remain slim. This is only through integration and the raising of personal interest in reconciliation that the wounds of recent tragedies can be healed and the historical separation of the Balkan region from the rest of Europe can be gradually overcome. As experience has shown, international action has been lagging far behind unfolding events in the former Yugoslavia even if in most of the cases future explosions have been clearly foreseeable. So, one important lesson that we learned from all this is that problems of the Balkans should not be taken out of context and handled separately, just because the others are not burning yet, but should rather be approached in their complexity. It is high time to address with honesty and realism, in a non-hypocritical way all problems of the region, whatever sensitive they may be and regardless whether we thought they had already been settled or have been thus far unaddressed. It is equally important to develop with creativity and political far-sightedness a coherent and comprehensive vision that also provides for the necessary resources to support such plans.

The South-East European Stability Pact has the potential, for the time being only the potential, to become a good framework for providing the necessary incentives. In order to achieve the results required assistance should, of course, be made dependent on the performance of individual countries and their efforts made towards democracy.

 

Looking at the motives of NATO’s action in Kosovo the question may be put, was it a value-driven operation or there were identifiable interests behind the decision taken as well? I think that NATO, and the democratic community of nations at large have become more sensitive towards blatant and massive violations of values their societies are based on. At the same time it is equally clear that interests did have an important role to play in the consideration of various options. One such underlying interest had already been mentioned earlier, namely the wish to prevent the destabilisation of the region on NATO’s periphery. The perspective of two million Kosovo Albanian refugees in addition to the ones that have fled the former Yugoslavia earlier and the nightmarish vision of a major explosion of the Balkan powder keg with all its unpredictable consequences, coupled with the often cited and increasingly influential CNN-effect did certainly also help policy-makers to take a more resolute stance on the issue than ever before. The absence of national interest conversely helps to explain why the international community was so slow and hesitant in responding to the genocide of the toutsis in Rwanda or why the mass-murdering of people in Tadjikistan has remained practically unnoticed. Based on such conclusions it seems to be unlikely that NATO would want to apply similar conflict management methods in the case of conflicts outside of Europe, when the national interests of its members are not jeopardised so directly. The difficulties NATO was faced with in carrying out the operation may just increase the Alliance’s reluctance to engage in a military action far away from its peripheries.

 

Let me now turn to another subject, namely the question of a United Nations mandate and the legitimacy of NATO’s action. As we all recall, just like in the case of Bosnia earlier, repeated attempts were made to get a clear mandate from the UN for a NATO non-Article 5 mission. No doubt, all members of the Alliance would have preferred to have an unambiguous, clear mandate for the operation. But that did not seem to be attainable since both Russia and China were prepared the use their veto right in the Security Council. In the meantime, the situation in Kosovo had developed in a way that could be neither tolerated nor condoned. So, the decision to intervene had to be taken even in the absence of a 100 percent clear authorisation from the UN Security Council. One may argue that the repeatedly confirmed Yugoslav non-compliance with relevant UN Security Council resolutions, the assessment by the UN that the situation has put regional security in jeopardy and the imminence of a major humanitarian tragedy provided the necessary political and legal framework for NATO to take action. This permissive interpretation was shared by all NATO members. At the same time we all know that others, not only outside the Alliance, but in public debates also in many NATO countries, favoured a much more restrictive interpretation claiming that only a specific UN resolution authorising explicitly NATO to take action can be regarded as a mandate. In situations of genocide, ethnic cleansing or other clear, gross and uncorrected violations of human rights references to an emerging right of “humanitarian intervention” in the accordance with Chapter VII of the UN Charter have appeared first in US and UK statements. While the point behind this argumentation is absolutely legitimate, not only from a moral but also from a security point of view, the problem is that it is still a political and not a legal argument. This is on this ground that many international lawyers keep asking the question whether we still base ourselves on the primacy of international law or not.

 

I have no intention to overestimate the significance of Operation Allied Force, but I am convinced that on March 24, 1999 NATO opened a completely new chapter not only in its own history, but in post World War II history in general. Even if some suggest that NATO’s Kosovo operation should not be regarded as a precedent, it was clearly a precedent as was reflected in a somewhat less explicit way in NATO’s new Strategic Concept adopted in Washington last year. With the air campaign launched in the absence of a clear and specific UN mandate (or at least while there were still hesitations about that) the era of the UN Security Council’s absolute centrality that was indisputable under any circumstances for 45 years has come to an end.

One of the messages NATO’s action conveyed was that the lives of tens of thousands of people may be more important than the desire to continue sticking to the absolute authority and centrality of the UN Security Council in situations when it had already proven to be unable or unwilling to take action in defence of human lives. So, in the future NATO may again, without any automaticity, consider military action in response to a government’s violence against its own people, if circumstances so require, even in the absence of a specific UN mandate. But only to come back then to the “traditional UN path” as quickly as possible, as was the case with the adoption of UNSCR 1244 on June 10.

 

Some ask the question, where are the limits of such unilateral actions, where would we end up if other regional groupings would claim the same rights? Well, I do not know, it is not yet clear how a new international order capable of responding more adequately to the needs of today and tomorrow will look like and to what extent the current international legal framework will have to be adapted. What seems to be clear however is that the realities have changed tremendously since the inception of the UN. While the UN continues to play a central role in ensuring peace all over the world, the options we have at our disposal may have to be altered just because the character of conflicts have changed fundamentally. As the statistics show, out of 92 conflicts since the fall of the Berlin wall 89 were regional intrastate ones. Their effective management may require instruments other than the one that was created to avoid the biggest worry that transpired everything right after World War II: the danger of new major inter-state conflagrations. The current international legal framework seems to have reached its limits and is not flexible enough anymore to respond adequately to these changes. The only sensible solution is to adapt the current legal framework to prevailing realities rather than vice-versa. One additional thought that I would like to offer to you in this context. The decision to launch the air campaign was taken by the consensus of the 19 members of NATO. I do not think that after having exhausted all political and diplomatic possibilities and after the failure of repeated attempts to mobilise the UN to take action their clear conclusion that they need to resort to the use of force to stop further tragedies from occurring should have less power than the nodding of the Perm 5 of which three are anyway members of NATO.

 

A related issue is the limits of state sovereignty. Already ten years have elapsed since the time when the then CSCE affirmed that the way a government treats its citizens is not just the internal matter of the given state, but because of its regional implications and because of the universality of human rights it is a matter of legitimate concern to the whole international community. At the same time with the process of growing interdependence and the advancement of globalisation the principle of non-intervention has lost its meaning to a large degree. Against this background the Kosovo experience seems to reflect a move away from sovereign immunity towards a new concept of international law. The message the actions taken in Kosovo and also in East Timor carry is that governments should no longer feel safe behind a shield of sovereignty, free to carry out whatever actions in violation of their citizens’ basic rights. NATO’s action in Kosovo was intended to also serve as a deterrent for other potential perpetrators of ethnic cleansing and crimes against humanity. The large scale Russian military operation now underway in Chechnya shows that this message was not fully taken everywhere and as Orwell said there are more equals than others.

 

NATO’s decision to actually launch the air campaign came as a cold shower in particular for Russia, which thought to be able to prevent the Alliance’s military action by expressing strong opposition to it. The fact that the air campaign started without Russia’s prior agreement represented a major blow on the country’s perception of its own traditional role as an indispensable superpower with exclusive powers in European and global security, which already for years had not actually been supported by real capabilities and resources. The novelty in this was not that the “king was naked” but that it became evident that others knew about it and behaved accordingly. Russia has been playing a kind of “champagne diplomacy on a beer budget” for many years. Clearly, with dramatically reduced resources and in the midst of an extremely deep internal crisis, Russia would have not been able to play a constructive role in Kosovo, even if it had wanted. Therefore, the objectives they set for themselves were the considerations of a superpower.

First, to preserve as much as possible from the country’s superpower role in world politics and second, to counter NATO dominance in the region by weakening its internal cohesion and, first and foremost, by preventing it from taking action in a vacuum that Russia’s inability to contribute substantially had created. Kosovo’s and Serbia’s fate could only have a secondary role to play in Russia’s thinking. In addition, Russia’s behaviour was also designed to serve the purpose of internal consumption, namely to create the image of a strong state, in a period when its erosion was fairly obvious.

 

NATO’s action was considered as threatening because it signalled the Alliance’s readiness to act militarily also elsewhere without Russia’s consent and therefore against its interests. Neither Russia’s traditional privileged position in security matters nor its membership in the Security Council could prevent that from happening. Russia’s warnings to NATO about stringent countermeasures, including the deployment of nuclear weapons in Belarus, the mobilisation of forces along the borders with Norway, proved to be elements of a harsh rhetoric mainly.

 

The Kosovo conflict laid open a key contradiction in NATO’s relationship with Russia. In spite of attempts to treat NATO, as a whole on the one hand and Russia on the other as equals in the context of the Founding Act and the NATO-Russia Permanent Joint Council, in reality, the Kosovo experience proved that NATO could not and did not regard Russia as its equal. After bombing had started not only relations cooled down, but somewhat later Russia used NATO’s military action in Kosovo as a justification for launching a major offensive against Chechnya, paying practically no attention to any outside criticism. The fact that NATO was much more inclined to agree to Russian terms for participation in KFOR than in the case of SFOR earlier and that it made no effort to stop the Russian surprise invasion of the Pristina airport clearly indicate that in spite of all unfavourable experiences NATO’s underlying objective, and that of the West in general, to engage rather than inalienate Russia has not changed, even if methods used thus far probably will need to be thoroughly reviewed. Whatever strange feelings one may have reading Russia’s leaked draft military doctrine or seeing the way the new Duma was recently elected, co-operation with the West has no alternative for Russia. I think that as rationalism and pragmatism prevail in Russia this will be more and more realised.

 

I am absolutely convinced that NATO’s decision to start the air campaign was the right one, and it had no alternative. At the same time there are questions about the ways the mission was implemented that need to be looked at with a critical eye so that we could find out what should have been done differently or better. No doubt, there were both deficiencies and miscalculations on NATO’s side before and also during the air campaign that brought about some unpleasant surprises. Let me just briefly touch upon some of them that seem to be important for the future.

 

  • When the operation started neither NATO nor any other international player seemed to have a clear and sensible political strategy as to how the conflict should be handled. A general wish to drive the parties back to the negotiating framework created in Rambouillet was neither precise nor sufficient enough. Steps beyond the air campaign were excluded in advance and there was no plan what to do if Milosevic does not want to go back to the Rambouillet framework shortly after the air campaign was launched. It is of course very difficult to expect the military to define the military objectives rightly if and when the political objectives to be followed are not crystal clear. There was even less clarity about how other components of a much-desired comprehensive approach to the problems of Southeastern-Europe should be handled. One should add to all these: NATO had no exit strategy either when the operation started.

 

  • The political requirements formulated before the air campaign started seemed to be rather incompatible with military imperatives. On the one hand quick military results were expected so that support in individual member countries is not exposed to unbearable tests, and on the other hand, a set of politically motivated constraints were self-imposed, such as: targeting restricted to air defence and military infrastructure; no collateral damage, i.e. no casualties among the civilians; zero death on NATO’s side; the exclusion of any ground option. These conditions taken together created a kind of “mission impossible” situation for military planners for several reasons:

 

  • Military force, whatever sophisticated technology is used, remains a blunt instrument and is not laser surgery. So if one wages a war, casualties cannot be excluded. Moreover, the above mentioned conditions contradicted a fundamental element of modern military doctrine which states that military force “should always execute for decisive results”.
  • The rules of the game as declared by the Alliance put a strait-jacket on NATO’s planners and at the same time helped the Serb military commanders to define exactly what they should be doing and how. NATO offered a kind of “gentlemen’s war” to Milosevic, which he was not. So, how did NATO’s conditions work in reality? NATO set the condition that no civilian targets are attacked and all collateral damage should be avoided. It meant for the Yugoslavs that they moved all heavy armour that they wanted to protect to the closest vicinity of public buildings, such as schools and hospitals. No cost in NATO lives? It was translated to mean that the air defence system had to be kept operational at any cost, so to be able to keep NATO pilots uncertain about when Yugoslav SAMs would lock on them again. As a result, air power was restricted to high altitude delivery, which reduced the effectiveness of bombing significantly. No ground forces are going to be deployed? As a result it was much easier to wait out and ignore NATO bombing and deploy or hide forces more freely. At the same time, implicitly, the Yugoslav military and paramilitary forces were given a free hand to accelerate the sweeping out of the Kosovo Albanians, using them as human shields against eventual NATO attacks. While political considerations behind the decision to rule out the participation of ground forces from the operation were quiet evident, namely to assure public support and to reassure some NATO Allies, including my own country, that were particularly worried about the extension of the operation beyond a certain point, militarily and tactically this decision was unwise and did not pay off. As we all know, the Kosovo Albanians had to pay a high price for it.
  • The fact that practically all steps NATO intended to take in Kosovo were first communicated through the media just increased strange feelings about the conduct of the operation. The intention to bring about an early collapse of the regime by firstly telling Belgrade how military pressure on them would increase if they do not comply with NATO’s conditions did not work as a method very well.

 

  • The fact that NATO’s unity, the cohesion among its 19 members could be maintained throughout the 78 days of the operation was of critical importance. Political unity was the prerequisite for NATO to take action as an alliance beyond its borders and the continued reconfirmation of this unified front over Kosovo limited Milosevic’s freedom of action, put pressure on Russia to accede to allied demands and helped to build a network of support among non-allied states bordering Yugoslavia. To achieve and maintain this unity was not easy at all. With regard to the pre-operation phase NATO, as you will recall, started to threaten with air strikes against Yugoslavia, as a means to enforce the provisions of the Holbrooke – Milosevic agreement. For six whole months the Alliance continued a verbal offensive that was not supported by action at all. This clearly reflects that in spite of unquestionable Yugoslav non-compliance and the damaging effects on NATO of repeated threats that remained unimplemented (of which certain other conclusions are to be drawn) actually to arrive at the triggering point was an extremely difficult decision. To maintain unity was not easier either for many NATO governments. The Greek public’s opposition to continuing the air campaign reached, according to the polls, 98%. But Greece was not alone. The Italian government’s wrestling with domestic opposition is also well known. There are two conclusions flowing from this: (a) in order to maintain unity within the Alliance one had to pay a high price by giving serious concessions to individual NATO countries at the expense of the operation’s military effectiveness. The line between minimal political concessions and maximum military effectiveness is extremely hard to find. In spite of deficiencies this time it worked out. (b) One should pay more attention to the need to generate and maintain public support in NATO member countries. As the Kosovo experience demonstrated, this important task was clearly underestimated. One should also be more careful in selecting the right arguments.

For instance the one that explained that NATO’s credibility was the reason why the air campaign had to be launched was probably not the most convincing.

 

  • NATO seemed to have many false perceptions or miscalculations at the beginning of the operation. It had to realise quickly that the first days of bombing did not bring about the collapse of the Belgrade regime, but rather generated a higher than ever degree of national unity behind Milosevic on the Serbian side against, as it was presented in Yugoslavia, the outside aggression. The regime could easily manipulate the public opinion in Serbia because it enjoyed an absolute information monopoly within the country, which no one made attempts to brake. The fact that NATO made no effort whatsoever at the beginning to counter-balancing the Yugoslav propaganda was a big mistake. The bombing of radio and TV stations and, in particular, efforts to offer something else to the public instead came too late and the information programmes offered were too weak and largely unprofessional, which, therefore, were sometimes rather counter-productive. A further “cold shower” was for NATO, as was already touched upon, the realisation that its military objectives could not be achieved in the order and within the time frame it had established for itself. Belgrade’s outright efforts to achieve the unbelievable: to ethnically cleanse an entire territory inhabited by almost two million Albanians representing 90% of the population was also among the unpleasant “surprises”.

 

Let me now say a few words on military capabilities. The allied force that participated in the operation was undoubtedly both impressive and lethal. Nevertheless, one should not lose sight of the fact that were also certain deficiencies during the operation that should make us think about urgent remedies. Such deficiencies included, inter alia:

 

  • Shortfalls in certain areas like precision-guided munitions, heavy airlift, secure interoperable communications, etc.
  • The unavailability of readily deployable forces for peacekeeping. (In this context let us recall what Lord Robertson had to say on the difficulty to pull together and deploy a peacekeeping contingent that represented not more than 2% of the aggregate of allied forces.)
  • The unquestionable disparity between US and European military capabilities.

 

The need to adapt force structures to the new requirements and to build forces that are mobile, deployable and flexible was recognised well before all the experiences of Operation Allied Force could have been gathered. NATO’s Defence Capabilities Initiative did not only recognise the problem but committed member countries to identify capability shortfalls and actually ensure that they would be remedied.

 

Similarly, already long before the Kosovo operation was launched the problem of disparity in US and European military capabilities was identified as an issue that requires urgent attention as it can increasingly cause disturbing interoperability problems within the Alliance. The attention was also drawn to the resulting dangers of NATO’s becoming a “two-tiered” alliance.

 

Kosovo did not make completely new discoveries in this field, simply brought these problems to the surface more forcefully than ever before. The assessment that without US participation the European allies would have not been able to mount this or any other Kosovo-type operation could hardly be questioned. So the need to reduce the gap within the Alliance and to reinforce European capabilities has become an imperative. Current efforts in the EU to develop a European Security and Defence Policy will hopefully concentrate first and foremost on reinforcing capabilities rather than on creating new structures. While ESDP forms part of the EU’s ongoing integration process it is also part of an overall effort to enable Europe to contribute more and to help ensure a more equitable sharing of tasks and responsibilities within the Alliance. The requirements vis-à-vis the development of ESDP as formulated by Lord Robertson, the so-called 3 “i”-s (increasing capabilities, inclusiveness and the indivisibility of the Alliance) seem to capture the essence of the thing.

In the period to come it will be critical to define NATO’s relationship with the EU rightly. The question often comes up in discussions whether the way ESDP develops can damage things that are of vital importance here for our security. The answer is yes, if things are done unwisely without the necessary care. Yes, in such a case it could damage NATO itself, its primacy not only in collective defence but also in crisis management, it could damage cohesion within NATO by creating walls between EU-member and non-EU member allies and it could cause damage in the long-term interest to keep the Americans with no less commitment in Europe.  These dangers must be avoided and achievements that are of great value for us also in the long run should not be jeopardised. In addition, with regard to the security set-up, I think it would be very unwise to fix something, which has been working and working very well.

 

 

Ladies and Gentlemen,

 

Hungary has been certainly a special case in this whole story in the sense that it was the only member of the Alliance that shared a common land border with Serbia and maintained a special responsibility towards a sizeable Hungarian community that lived across the border in Vojvodina. The fact that Hungary just joined the Alliance when the air campaign started did not make the country’s case any easier either.

 

The Kosovo operation represented a multiple challenge for Hungary.

 

  • The first of them actually applied to all the three newcomers in NATO. That particular challenge was a test of their commitment and abilities. In other words, shortly after accession they were given an opportunity, putting it in a positive way, to prove in practice what they had many times reaffirmed before, namely that they were indeed ready and willing to act as contributors of common security rather than mere consumers or free-riders. In the political sense all the three governments demonstrated a high level of loyalty and trustworthiness that were ready to provide full support to the operation. In Hungary Parliament passed a resolution already on the very day the air campaign started granting NATO aircraft free access not only to the Hungarian airspace but also to airfields and service facilities. In the history of the Yugoslav conflict Hungary always had a special role to play and the country contributed to the implementation of Alliance efforts already at a time when neither NATO guarantees could be offered, nor the perspectives of future membership seemed to be on the horizon. As early as of 1993 AWACS planes could use freely Hungary’s airspace, and IFOR and SFOR troops were stationed on its territory. So, Hungarian President Göncz could legitimately say a few years ago that “NATO could enter Hungary well before the country could enter NATO”. The conclusion that one can draw here is that the three countries lived up to the political expectations, demonstrated resolve and did not challenge the Alliance’s so critical consensus. They played, as was expected, a “policy taker” role and with one exception they did not take separate diplomatic initiatives to solve the problem. One can also add that the Alliance with 19 members did not function less smoothly than it would have done so with 16.

 

From a military perspective, the picture is less rosy. It is to be recognised that interoperability problems were not only encountered between the US and the European allies but also between the three new members and the rest of the Alliance. What flows from this experience could hardly be denied: upon accession the three did not reach a level of compatibility that could made a smooth interaction possible for them with other alliance members. But probably this did not catch anyone by surprise. When the decisions were taken on the invitation of the first wave countries military-technical considerations, similarly to earlier stages of NATO enlargement, played very little role. The question was not whether they were militarily compatible then with the Alliance but rather whether they made steady and sufficiently convincing efforts towards achieving interoperability in key areas as early as possible. It has started to change even before the accession of the three, by the appearance of the MMRs (minimum military requirements) and later with the definition of a more elaborate set of military-technical conditions set out in the MAP (Membership Action Plan).

Experience gained in Kosovo is likely to be translated into more concrete requirements vis-à-vis new applicants when NATO prepares itself for a new wave of enlargement.

 

  • The fact that Hungary is an immediate neighbour of the FRY represented a further challenge. On the one hand it just increased the country’s interest in containing the conflict quickly and promoting a settlement, which is effective and durable. On the other hand it also created certain limitations in the country’s freedom of action. Looking more deeply into the matter it is quite obvious that for a neighbouring country it is of fundamental importance to see predictable and stable circumstances prevail along its borders. Based on such considerations Hungary from the outset urged the international community to take preventive steps in Yugoslavia and when the conflict already broke out was among those who supported a co-ordinated and resolute international action to take place early. In order to increase the effectiveness of the outside pressure exerted on Yugoslavia Hungary also agreed to the extension of stringent international measures to include also economic sanctions, even if such measures effected very adversely its economy. One should clearly understand that durable stability in Yugoslavia could only be achieved if democracy takes root and democratic institutions start functioning. With that objective in mind Hungary has been active in promoting democratic initiatives in Yugoslavia.

 

Neighbourhood with Yugoslavia has also been a limiting factor. There are apparently certain rules of behaviour that neighbouring countries should always respect that are based on the fundamental interest of every country to maintain good relations with their neighbours. So it is with self-restraint that certain things need to be looked at. This was in this spirit that Hungary declared fairly early on two such limitations on itself: firstly that it is not prepared to send troops to Yugoslavia and secondly that it is not prepared to authorise NATO to launch a ground operation from Hungarian territory. With regard to the first the underlying thought behind such a constraint was to avoid any situation from occurring in which a Hungarian soldier would be forced to shoot at a Yugoslav. In other words not to create wounds that will remain there even when the conflict is long over. This basic rule for neighbours has been broadly accepted in international practice. Some may see a certain contradiction here, namely that countries that are certainly the most interested in peace and stability in their immediate neighbourhood do not participate in an international military action the very objective of which is to stop warfare there. In order to “counterbalance” the effects of such limitations Hungary was determined to offer more in other fields, so that it could contribute more substantially to Alliance efforts. This was in this spirit that Hungary for instance sent a contingent – though not combat troops – to Macedonia. Hungarian opposition to launch any NATO ground operation from Hungarian territory had several reasons besides the already mentioned general rule that wounds in the neighbourhood should not be inflicted. Let me just quickly mention two such reasons: first, the intention to avoid any eventual Serbian countermeasure that could represent a direct risk to the lives of Hungarian citizens, and second, to save the lives and property of the Hungarian minority living right on the other side of the border.

 

  • Another challenge Hungary was faced with stemmed from the requirement within the country to lessen to the minimum the danger of the Hungarian population being affected in any negative way by the conflict. You may ask the question: was Hungary exposed to any direct threat during the conflict? I think in certain ways yes. Militarily, the country’s membership in NATO brought about an unprecedented level of security that could be visible to any Hungarian for instance by looking up and watching NATO aircraft patrolling the Hungarian airspace. In particular in the event of a NATO ground operation, smaller incursions could not be ruled out completely. Whatever unwise a larger Yugoslav strike against targets in Hungary would have been, irrational steps could not be entirely excluded, again in particular, if a land operation had been launched from the direction of Hungary with the then obviously more ambitious objective than merely to stop ethnic cleansing in Kosovo. Two mechanised infantry brigades were deployed and moved up and down along Hungary’s border at a depth of 50-60 km. In addition to it the fact that Yugoslavia possessed chemical weapons made potentially such a risk more real. All in all nevertheless I think that realistically the likelihood of non-military risks was much higher.

What I have in mind is primarily the arrival of waves of refugees, which, in case of a ground operation in Serbia could have been much worse, affecting directly the more than 300.000 Hungarians there.

 

  • The presence of a sizeable Hungarian community in Vojvodina was a special challenge for Hungary. Already long ago it was clear that the way Milosevic treated the Kosovo Albanians and the degree to which the international community was ready to accept that determined to a large extent Belgrade’s policy toward its minorities, including the Vojvodina Hungarians. To prevent the exodus of the Serbs from Kosovo has been an important objective for Hungary. Apart from more general considerations also because Vojvodina constituted the main target of displaced Kosovo Serb settlers. Since 1991 as many as half a million Serbs have settled in Vojvodina. Their arrival did not only change considerably the region’s ethnic composition but since they came from war-torn regions where they themselves were exposed to atrocities, they imported a kind of “war psychosis” that poisoned the atmosphere in the traditionally calm, multiethnic Vojvodina. Vojvodina which was deprived of its autonomy just like Kosovo in 1989 because of its specific features may become an example of ethnic patience within Serbia.

 

The Vojvodina Hungarians who feared that they may be subjected to Belgrade’s retaliation just because of Hungary’s role in NATO’s military action kept the Hungarian government under constant pressure throughout the air campaign to exclude the region, and in particular, non-military installations from NATO’s target list and not to authorise the take-off of NATO aircraft from Hungarian airfields attacking targets in the Northern part of Vojvodina. It was not easy at all to convince them that NATO’s proclaimed objective that “Milosevic’s forces should feel secure nowhere in the country” was the right approach and that they have to cope with the fact that a disproportionately large percentage of bombs fell on Vojvodina.

 

The resolve of Hungary to act as a new ally was also tested in its relations with Russia. Let me dwell on two concrete cases. The first was in April 1999 when a truck convoy from Russia and Belarus wanted to cross Hungary to deliver, as it was labelled, humanitarian aid to Yugoslavia. When the authorities at the border found out that among the trucks there were easily convertible armoured trucks and that the convoy carried 60 tons of fuel that were under UN embargo they returned the convoy. The incident led to a serious deterioration of bilateral relations, unknown since the suppression of the 1956 revolution. The other case two month later was when Russia requested an overflight of six IL-76 transport aircraft firstly cheating about their cargo and destination. As it turned out to be, the request for urgent overflight happened to be submitted on the eve of the Russian surprise invasion of the Pristina airport. Instead of 10 technical crew on each plane, the planes all together in reality carried 600 fully armed infantrymen. The overflight was denied. It took a lot of time and concentrated efforts to find remedies to revert the declining trend in the Russian-Hungarian relations.

 

 

Ladies and Gentlemen,

 

In conclusion, let me mention a few specific lessons learned for Hungary.

 

  • In the political field such a lesson was, that even if some might have thought that with accession the country’s integration can be regarded as a “done deal”, the experience gathered very clearly put all deficiencies in the lime-light. The conclusion here could be that the integration process was far from being over and it would require constant political attention and the concentration of resources to carry the process forward at a higher speed.

 

  • The Kosovo experience made Hungarian approaches more nuanced in questions like the participation of Hungarian troops in a military effort that is carried out in a neighbouring country. While the underlying thought (not to inflict wounds in a neighbouring country) has remained the same, a distinction was made between a sufficiently permissive environment (when all parties give their consent to the presence of troops, when there is a UN mandate, etc.) and other non-permissive cases. It had to be realised that non-Article 5 operations are far more likely to be needed in Hungary’s neighbourhood than for instance in that of Denmark, and for Hungary to exclude itself from all such NATO operations would probably create a strange impression. This shift in the approach enabled Hungary to deploy a 320 strong battalion to serve with KFOR.

 

  • In Hungary, public support for NATO membership remained very high ever since the November 1997 referendum, which produced a sweeping result of 85% of the turnout voting in favour of membership. As the bombing campaign started the level of support dropped by some 10%. Even if it is not a dramatic decrease and the level of support by now climbed up again, this sudden change is indicative. This reflects that probably one should do more to better prepare the public for similar situations with all their implications.

 

  • In the military field with regard to the substance Hungary’s experiences did not differ from the ones in many allied countries. But the magnitude of the problem in Hungary was never so clearly realised. Of a 53.000 strong armed force only two battalions could be readily deployed within the country. The Hungarian Defence Forces’ air transport capacity did not give much reason to be satisfied either, which came to the surface when a large quantity of humanitarian aid was awaiting shipment to Albania. As a result of such unpleasant discoveries a strategic review of the armed forces, which was long overdue, started in Hungary, bearing also in mind the requirements of the DCI. In addition to create a balance between resources, force goals and the size and structure of the armed forces, the review is also intended to make sure that the money that is available in the budget is spent in the order of priorities.

 

  • The Kosovo experience also highlighted the importance to create buffers within the budget to cover unplanned and unforeseeable expenses. The lesson learned here was that if there are no such buffers within the budget then expenses could only be covered if money is taken away from other key objectives, such as modernisation.

NORGES NYE STRATEGISKE SITUASJON

Foredrag i Oslo Militære samfund

  1. januar 2000 ved Jon Bingen, Europa-programmet.

Innledning.

 Den kalde krigen sluttet for ti år siden. Det fikk konsekvenser få hadde tenkt seg. Geopolitiske, sosiale og økonomiske omveltninger skapte nye euro-atlantiske og eurasiatiske statssystem og andre makt og lederskapsforhold innen nye institusjonelle hierarki. For Norges vedkommende førte omveltningene til umiddelbare og vesentlige forbedringer. Faren for å bli trukket inn i en supermaktskonflikt opphørte. Den faktiske evne til militært å følge opp eventuelle fiendtlige intensjoner mot Norge, mener man vil forbli beskjeden i ennå lang tid. Norges og våre nordiske naboer er angivelig gått fra å være importører til å bli eksportører av sikkerhet. Gamle og nye allianser skal sikre oss evne og ryggdekning som lokale ”ordensmakter”, slik vi skal understøtte disse i tilsvarende operasjoner regionalt og globalt. Dette foredrags målsetting er å problematisere slike perspektiv. De baserer seg, etter undertegnedes mening, på en utilstrekkelig forståelse av den seneste utviklingen i Europa, i de transatlantiske forbindelser og av internasjonal politikk, diplomati og strategi prinsipielt.

 

Historiens slutt vs. Historiens tilbakekomst.

 

Den kalde krigens avslutning ble lansert i  akademisk som politisk diskusjon som ”Historiens slutt”.  En uvanlig blanding av opplysningstidsfilosofi, klassisk liberalisme, tidlig romantikk og ”dialektisk predeterminisme”[1] proklamerte historiens slutt, rommets eliminasjon, statenes svinnen og en ny evig fred i den kalde krigens ”vestlige verden”. De amerikanskledede system av militære allianser, monetært og handelspolitisk samarbeide ble et globalt ”kosmos”, tidvis konfrontert med den øvrige verdens kaos og utstyrt med hypotetiske imperativ[2] til å gripe inn når situasjonen ble for ille, eller ved fare for at tilstander i kaos kunne smitte over til og ødelegge den kosmiske harmoni.

 

I ettertid virker årene fra 1948 til 1990 som en tid med en påfallende stabilitet, all dramatikk til tross. Den økonomiske vekst var jevnt stigende gjennom flere tiår, man snakket om at kapitalismen var blitt ”krisefri”. De internasjonale makt og lederskapsforhold forble de samme. Enhver endring i europeisk geopolitikk, utvidelse av allianser el. var utenkelig og de politiske regimer viste seg  bemerkelsesverdig stabile i vest, med de samme partier som konkurrenter om parlamentariske flertall og den politiske makt, og håndterbar i øst, om nødvendig med militære midler. Så, selv om tiden selv ikke oppfattet seg som stabil, så fant all dramatikk sted innen den euro-atlantiske geopolitikk som De første og andre verdenskrig hadde skapt og et institusjonelt system sentrert rundt de to supermakter. Intet kunne rokke ved dette på grunn av atom-avskrekkingens og det nukleære rustningskappløps logikk og dynamikk.

Det kunne bli uro i Øst-Berlin, Polen, Ungarn og Tsjekkia, de Gaulle kunne innlede en fransk V. Republikk, men USA og Sovjet forble systemgiverne og garanterte systemets kontinuitet. Denne vel femti åriger system-stabilitet har overbevist om at en slik er det normale, mens dynamikk, kontinuerlige omveltninger og usikkerhet er det unntaksvise og unormale. Det er, på den annen side ikke oppstått nye system, institusjoner, makt og lederskapsforhold som innebærer en systemstabilitet som Den kalde krigens. Ingen enkeltstat, allianse, multilateral eller overnasjonal institusjon har evne, – eller legitimitet i sine respektive stater, i det internasjonale system av stater, enn si ingen institusjon har en kapasitet eller formelle og reelle beføyninger -, til å lede slik supermaktene strukturerte Den kalde krigens verden. Det internasjonale system er blitt mer kompetitivt i alle sine dimensjoner, de indrepolitiske, de økonomiske, diplomatiske og strategiske. I prinsippet er enhver aktør overlatt til seg selv med et større ansvar for egen eksistens, utvikling og sikkerhet. En svært relativ stabilisering vil forutsette at alle toneangivende aktører føler, har evne til og oppfyller dette ansvar på en for seg og for systemet ansvarlig måte. Ingen ”systemautomatikk” tilsier at så vil skje. Det er her vi er prisgitt ”subjektive” prosesser, dvs. de toneangivende og mindre toneangivende, men likevel strategisk viktige, lands indrepolitiske liv.[3]

 

Politikk, diplomati og strategi er blitt av større, ikke mindre, betydning. De er alle blitt mye mer konsekvensrike.[4] Det internasjonale systems maskevidder er blitt større og trådene tynnere. Vi har ikke forlatt Historien eller planeten Tellus. Tvert om har vi forlatt det frysekammer Den andre verdenskrigs utfall brakte oss inn i. Nå befinner vi oss atter under Historiens tidvis stekende sol og heftige vindkast.

 

Fra bipolaritet til stormaktstriangel:

 

Norge og Nordens økte strategiske betydning.

Omveltningene i Nord-Europa vakte liten internasjonal oppmerksomhet. Fraværet av dramatiske rivninger blant de nordiske land  og deres suksess, siden midten av 1930-årene, med høy sosial integrasjon, stor politisk stabilitet og økonomisk effektivitet, har skapt inntrykket av ”modellsamfunn” i utkanten av Europa som historien. De nordiske samfunn er på mange måter bemerkelsesverdige, men vi har aldri vært i ”historiens utkant”. Nord-Europas betydning i europeisk og euro-atlantisk strategi og økonomi har lenge vært større enn de nordiske staters diplomatiske osv. tyngde.

Det er svært lenge siden vi alene har kunnet bestemme vår skjebne, – om vi skulle ha krig eller fred. I Norden hentet de fremvoksende stormakter strategiske råvarer, som gjorde deres stormaktsstilling mulig. Fra Norden har man kontrollert strategiske komunikasjonsårer og influert på det østlige sentraleuropas geopolitikk og de europeiske som de eurasiatiske makt- og lederskapsforhold.

 

I årene 1989 og 1990 gjennom opplevde også Nord-Europa en geopolitisk revolusjon. De baltiske sovjetrepublikker ble selvstendige stater. Polen mistet de reelle suverenitetsbegrensninger det sovjetiske nærvær innebar. Det samlede Tyskland innebar én tysk Østersjøkyst. Diskuterte man på kontinentet om avviklingen i Den kalde krigen brakte det delte Europa ”fra Jalta” til opphør, eller om oppløsningene av den tsjekkoslovakiske og den jugoslaviske føderasjon ikke var slutten på Versailles-fredens sentraleuropeiske system, så ville ingen av disse epoke-inndelinger være dekkende for omveltningenes konsekvenser lenger nord. De nordiske staters Østersjø-diplomati og Russlands tilbaketrengning fra Østersjøen ”reverserte” det nordiske subsystem av stater etablert i Wienerkongressen etter Napoleonskrigene! Selvsagt vendte man ikke tilbake til det 18. århundre. Derimot fikk Nord-Europa tilbake den  klassiske stormaktstrekant som umiddelbar omgivelse, med store aktører vest, syd og øst for de respektive stater med tunge interesser i Norden selv og i europeisk og globalt diplomati for øvrig. I Vest har den til enhver tid rådende flåtemakt vært den toneangivende aktør, i øst har de forskjellige utgaver av ”den russiske gåte” angitt tonen, og i sør har de varierende kontinentale maktsentra og allianser dirigert musikken.

 

Under Den kalde krigen dannet Norden en flanke i den interkontinentale konfrontasjon og maktrivalisering mellom det Mackinder i sin tid[5] betegnet som ”The World Heartland” og ”World Island”, mens det europeiske ”Rimland” spilte en heller underordnet rolle. Etter Den kalde krigen er Norden blitt den del av verden hvor ”the Heartland”, ”The Rimland”, (her det europeiske kontinent), og ”The World Island” kommer i nær sagt ”fysisk berøring”.  Ingen enkelt nordisk stat, eller noen nordisk allianse, har siden 1815 vært i stand til å utbalansere en eller flere av de tilgrensende stormakters interesser eller strategiske innflytelse i regionen. Blant de omkransende stormakter ble det en uskreven lov, at ingen av dem skulle være regionens eksterne hegemon, like lite som noen nordisk stat skulle være en lokal.

 

En pasifisering av det nordiske subsystem av stater forutsetter en pasifisering av de europeiske og euro-atlantiske forbindelser og av hele den nordlige halvkule. Russland som eurasiatisk makt og dets rivalisering med den til enhvertid rådende flåtemakt skapte strategiske kontinua fra Nordkapp til Svartehavet og det østlige Middelhav, fra Stadlandet til Den koreanske halvøy. Intet ved de seneste omveltninger har endret ved dette. Spesielt Norges strategiske situasjon er heller blitt ytterligere ”globalisert”.  Som Europas nest største produsent av naturgass, og verdens nest største eksportør av rå-olje, spiller vårt land en rolle i verdensøkonomien som overgår vår politiske tyngde og diplomatiske gjennomslagskraft. Slik vi også inngår i energiens globale geostrategi.[6]  Begynner man å utvikle naturgass på russisk kontinentalsokkel i Barentshavet, vil Nord-Europas rolle som produksjons- og transittområde av energi tilta ytterligere.

 

Mens det ”øvrige Europa” i økende grad er blitt europeisert ved de trans- eller multikontinentale imperias avvikling, ( nå senest det russiske i Sentral-Asia), og ved USAs hegemoniale innflytelses reduksjon og Russlands imperialiums oppløsning, forblir de nordiske land, – og Norge i særdeleshet -, værende i globale strategiske kontinua i hvilke de europeiske stormakter,-  eller allianser blant disse -, er fraværende. En krise i Det fjerne Østen kan, – for stormakter som Frankrike og Storbritannia -, bli et spørsmål i deres diplomati som faste medlemmer av FNs Sikkerhetsråd. Tyskland, Italia og Spania kan tenkes involvert om de to foran nevnte finner det hensiktsmessig, eller om den felles utenrikspolitikk får en viss effektivitet, men fortsatt med henblikk på en FN-sammenheng. For Norge vil FN-diplomatiet ikke være det første av betydning.

Problemet for oss vil være endret sjømilitær aktivitet i våre umiddelbare farvann. I det 21. århundre vil atlantiske eller globale kriser bli europeiske i Norden, – og i Norge spesielt -, selv om europeiske stormakter ikke er involvert.

 

En lærdom fra det forrige århundres historie ble, at europeiske kriser kan bli atlantiske i Norden. Få er villige til å se for seg andre årsaker til europeiske kriser, enn en fornyet fare for en russisk kontinental dominans eller en trusel om russisk ekspansjon i Øst- og Sentral-Europa. Det ene som det andre scenario virker usannsynlig gitt Russlands betydelige indre problem og avhengighet av stabile forbindelser til sine tilgrensende stormakter eller allianser. Det motsatte kan være vel så sannsynlig. Sentral- og Vesteuropeiske stormakter utvikler et diplomati med det mål å innvirke på østeuropeisk geopolitikk, landenes institusjonelle tilknytning og de regionale maktforhold. Skaper dette en krise mellom Russland og de øvrige europeiske stormakter, vil krisen bli atlantisk i Norden.

 

Det 21. århundres transatlantiske forbindelser.

 

Siden Tysklands nederlag i 1945 har de transatlantiske forbindelser blitt normert av den sovjetisk-amerikanske rivalisering. Hvilket gjør at vi har problem med å tenke oss rivaliseringsforhold mellom andre aktører over Atlanteren enn Sovjet, Russland og USA. Kriser og konflikter oppstår i vårt perspektiv, bare mellom stater med radikalt forskjellige økonomiske system, normative orienteringer og politiske regimer. Andre transatlantiske forhold enn de amerikansk-sovjetiske, eventuelt amerikansk-russiske, vil være komplementære og kompetitive i utelukkende kommersiell forstand.

 

Ved inngangen til det 21. århundre er Russland en lite relevant utfordrer til USA som ”ensom supermakt”. Det vil, med ettertankens hjelp, kunne vise ikke å være så mange ”friksjonsflater” mellom USA og Russland i det nye globale makthierarkiserings-diplomati. Russland kan ikke etablere økonomiske system alternative til USAs ”globalisering”,[7] enn si bidra til å etablere regelverk eller institusjonelle forhold som oppfattes som en begrensning av amerikansk handlefrihet, økonomisk eller diplomatisk. Den russiske rubel vil ikke på lenge, om noen gang, bli en troverdig konkurrent til den amerikanske dollar som internasjonal tilfluktsvaluta. Russlands maktprojiseringsevne utenfor den tidligere Sovjet-Union vil være begrenset i lang tid. Skal russerne lykkes i å modifisere den ”monopolære verden”, – uansett et svært relativt begrep, skapt på bakgrunn av den kalde krigens forståelse -, er man avhengig av å finne allierte som er mer effektive enn dem selv økonomisk, handelspolitisk, diplomatisk og militært. I slike allianser vil russerne risikere å måtte spille ”annenfiolin”. I så fall, blir de neppe spesielt solide.

 

En allianse av flere, øvrige europeiske stormakter vil, derimot, med økende effekt kunne by amerikanske interesser og ambisjoner konkurranse og motstand. En felles valuta i EU som i rimelig grad når sine mål innebærer radikale endringer i det internasjonale finanssystem, og vesentlig andre betingelser for det amerikansk utenriks- og forsvarspolitikk, ikke minst pga. presidentens innenrikspolitiske handlefrihet, idet han i økende grad må finansiere sin utenriks- og forsvarspolitikk ved skattlegging. En felles sikkerhets- og utenrikspolitikk for de toneangivende kontinentale stormakter vil i første omgang føre til et enda mer redusert amerikansk militært nærvær i Sentral-Europa, og trolig en like redusert politisk og diplomatisk innflytelse. I neste omgang vil det åpne for en økt europeisk konkurranse mht. amerikanske prioriteringer i de europeiske nærområder fra Nord-Europa til Midt-Østen, Maghreb og Afrika. Mot slutten av den 20.århundre skapte man folkerettslig presedens for bruk av militære instrument i et slikt interessediplomati, om enn med andre normative referanser, utenom Den kalde krigens formelle sanksjonsorgan, FN. Ved det 21. århundres innledning er de dertil nødvendige militære og andre instrument under etablering.

Med andre ord Atlanteren vil igjen bli større langs andre allianse- og konkurranseforhold. Nye transatlantiske kompetitive relasjoner vil  ikke finne sted mellom ”antagonistiske samfunnssystem” som det het under Den kalde krigen.

De verdimessige grunnlag vil ikke fortone seg vesens forskjellige. Det vil ikke være en territoriell, politisk eller ideologisk ”eksistenskamp”, men snarere en rivalisering om ”komparative fordeler” i konkurransen om det globale bruttoprodukts fordeling og om diplomatiske og politiske fortrinn med hensyn til dette. Innflytelse og eventuelt lederskap i institusjoner, og de forskjellige institusjoners effektivitet og hierarki vil være i diplomatiets fokus. Privilegert adgang, formalisert eller de facto til markeder og ressurser, vil være i det strategiske fokus. I dette diplomati vil den militære komponent bli viktig, men helt annerledes enn de siste tiår. Kjerne- og masseødeleggelsesvåpen vil være mindre relevante. Et territorielt mobiliseringsforsvar vil miste sin betydning for de toneangivende aktører. Militær kapasitet, evne og vilje til dens bruk, definerer alliansers faktiske hierarki og styrkeforholdet mellom de konkurrerende parter. Om nødvendig skal militær makt sikre kontroll eller relevant innflytelse over begrensede territoria og mindre politiske enheter. Det overordnede mål er å være den faktiske premissgiver for tvistløsninger i begrensede konflikter, når dette ansees tjenlig eller å romme et politisk, økonomisk eller strategisk tilstrekkelig stort gode.

 

Fremtiden by på interessante paralleller til deler av det 19. århundres diplomati og strategi. Aktørene vil være andre, men spillet romme mange likheter. Definisjonen av en stormakt vil ikke gis av antallet kjernevåpen, men ens faktiske evne og rolle til å være en ekstra-regional og gjerne transregional aktør. USA vil utvilsomt forbli den viktigste aktør i den utstrekning landets ledelse viser seg i stand til å legitimere og finansiere et fornyet omfattende globale militæret engasjement, medregnet de uvegerlige tap av menneskeliv. Russland vil forbli en eurasiatisk transregional aktør. Stormaktene i EU har som ambisjon å bli den regionale ordensmakt på det europeiske kontinent og en transregional aktør i sine nærområder. Ikke-europeiske stater, som Iran, Kina, India, Indonesia og kanskje Japan, blir regionale og transregionale aktører av tilsvarende karakter. Australias intervensjon i Øst-Timor uttrykker at også de har slike ambisjoner. USAs enestående posisjon består i være den eneste som har en ambisjon og mulighet til å være en toneangivende aktør i forskjellige subsystemer og dermed den globale aktør. Det kan være tvilsomt om amerikanerne lykkes i dette. Under alle omstendigheter vil USA i økende grad vil være avhengig av allierte innen de forskjellige regionale system.

 

En bruk av militære midler ut fra slike diplomatiske hensikt, har alltid skapt konsensusproblem i samfunn med en relativt fri meningsdannelse og en mer eller mindre organisert opinion, da den militære innsats som regel ikke kan begrunnes ut fra et nasjonalt truselsperspektiv. Disse behov er blitt forsøkt dekket i samfunn uten almen stemmerett ved å angi mål som bekjempelse av slaveri, sivilisering av barbarer, den hvite manns byrde, og rasemessige overlegenhet. Ved inngangen til det 21. århundre spiller demokrati, markedsøkonomi og menneskerettigheter tilsvarende funksjoner i samfunn med almen stemmerett og organiserte opinioner. Det vesentlige er, at vi er gått inn i en tid, da konvensjonelle militære styrker igjen er blitt et operativt instrument allerede i aktiv bruk i den globale maktrivalisering. til forskjell fra vår umiddelbare fortid. Under Den kalde krigen skulle de militære styrker i Europa anvendes til forsvar av territorium i en eksistensiell kamp med en ideologisk fiende under en konstant trusel om at deres bruk ville utløse en atomkrig.

 

Under den kalde krigen var alle relevante militære styrker normert av blokkonflikten og den nukleære konfrontasjon. Andre diplomatiske spørsmål lot seg ikke militarisere.[8] I dag blir det militære instrument brukt i stadig flere lands diplomati. Blant disse finner man også Norge. Vårt ønske om å bidra til europeiske stormaktsalliansers fredsbevarende og fredsopprettende aktiviteter er ikke motivert av potensielle trusler mot eget territorium og eksistens, men for å oppnå et politisk-diplomatisk gode; et nærmere samarbeide med et europeisk stormaktsdirektorat.

 

 

Avslutning.

 

Norge og de nordiske land ikke har fått en ”redusert strategisk betydning”, men en annen strategisk omgivelse.

Vår betydning i euroatlantisk, europeisk og global strategi har økt innen en mer sammensatt stormaktsomgivelse og et langt mer komplekst og kompetitivt internasjonalt system.  Et lite land med store ressurser og høy almen geostrategisk verdi lever utsatt og tidvis meget farlig. En sviktende evne hos oss selv til å kunne håndtere alle situasjoner og utfordringer på en sindig og adekvat stabiliserende måte, vil ikke bare bli ubehagelig for oss selv, men vil skape problem i våre omgivelser og deres stormaktsrelasjoner generelt.  Verdien av våre ”assets” vil være stor for samtlige. Vår mulighet vil ligge i å bruke deres interesser hos og ved oss til vår fordel og avstemme dem på et slikt vis, at det ikke virker provoserende eller unødig diskriminerende for noen. Dette vil fordre at Norge besitter en militær kapasitet som, – alliert med den største av omgivelsenes stormakter -, er tilstrekkelig til at andres bruk av militær makt avskrekkes. Norge vil alltid trenge allianser. Vår egen evne vil alltid være for ringe, vår strategiske betydning og våre stormaktsomgivelser tatt i betraktning. Men hvilken alliert kan avhengige av konflikt, av de rådende styrkeforhold under krisen og vår lenge forberedte beredskap.

 

Dimensjoneringen av det fremtidige norske forsvar kan ikke skje på bakgrunn av én bestemt trusel. Vårt forsvar må være i stand til å fungere som den ”avgjørende tredje” mht. kriser og stormaktskonstellasjoner i våre områder. Den alliansen vi inngår må skape et styrkeforhold lokalt, som gjør andre konflikters eskalering til bruk av militær makt her, lite hensiktsmessig, og til at en lokal krise ikke fører til bruk av militær makt . Det norske forsvar må være så sterkt at våre allianseopsjoner er flest mulige. Blir vi for svake reduserer vi vår relevans som allierte og andres sannsynlige innsats for å avhjelpe vår situasjon. Vi må ikke komme dit, at den vi helst var alliert med, anser det for å være et for tungt løft å ha allianseforpliktelser med oss, hos oss. Et utilstrekkelig norsk forsvar gjør en kritisk utvikling i vårt områder til umiddelbare stormaktskriser. I en slik krises løsning, vil trolig store deler av ”regningen” få en norsk adressat.

 

Å sikre seg at man har det til enhver tid rette forsvar er en meget stor og under alle forhold kontinuerlig utfordring. Det er meget enkelt å få et inadekvat forsvar.  Vår nye omgivelser forplikter. Uklare forhold i et Nord-Europa av økt strategisk betydning, stabiliserer ikke et allerede påfallende dynamisk Europa.

 

 

Takk for oppmerksomheten!

 

 

 

[1] ”Predeterninisme” fordi man antar implisitt eller eksplisitt av den fremtidige utviklng utelukkende kan ha gitte og kjente resultat, verden kan bare bli slik og slik, Europa vil bare kunne få den eller den form, osv. av gitte, invariable strukturelle forhold. ”Dialektisk” i den forstand at dette belegges skiftevis med hjelpe- og ad hoc hypoteser, som gjør den forutsatte konklusjon udiskuterbar, eventuelt fortolker og forklarer begivenheter el., som bekreftelser av antagelsene. Slik blir ”alt som skjer” enten bekreftelser på den opprinnelige antagelse, eller et negativ uttrykk for ønskeligheten av at denne er rett.

[2] Det burde vært kategoriske imperativ, gitt den moralske patos internasjonal politikk og strategi er blitt innhyllet i med tiden. Kategoriske imperativ er likevel av en slik karakter at de må følges for å være et moralsk subjekt, mens hypotetiske imperative følges ut fra praktisk eller pragmatisk hensikt.

[3] De seneste ti år har ikke bare bevitnet en omfattende dynamikk i de internasjonale relasjoner. Ser vi på utviklingen av de enkelte aktørers indrepolitiske liv ser man lett en like frapperende dynamikk også i de ”vestlige land”. Velgerne er på vandring som aldri før, store folkepartier med røtter i de seneste hundre års politiske og sosiale historie, religiøse og ideologiske kultur skifter hurtig ham politisk som sosiologisk. Hele den nordatlantiske politiske kultur preges av en meget dyp anomi, et normativt kaos, og av like omfattende politiske hegemoni-kriser, dvs. at de politiske partier ikke makter å etablere velgerkorps preget av en sterk integrasjon, klare strategiske prioriteringer og konsistente program. Ikke-parlamentarisk baserte instanser blir dermed viktigere for den konkrete politikk-utvikling, pressgrupper som bedrifter, næringsorganisasjoner og andre partikularistiske, (saksbaserte, mediamanipulerte kampanjeorganisasjoner eller ”politiske entrepenører”), interesser får økt gjennomslag sammen med sentrale forvaltningsorgan og, spesielt i Sentral- og Vest-Europa, multilaterale og overnasjonale institusjoner under ledelse av skiftende stormaktskonstellasjoner innen et intrikat kabinettsdiplomati. Alment vil den politiske instabilitet kunne vise seg økende med stadig sterkere innslag av ”karismatisk politikk”. Om dette skaper adekvate og ansvarlige politiske lederskap kan være høyst diskutabelt.

[4] Statenes forsvinnen og dermed diplomatiets og strategiens tiltagende irrelevans har, som kristen eskatologi, (frelseslære) røtter helt tilbake til europeisk senmiddelalder. På begynnelsen av det 19. århundre og den ”newtonianske revolusjon” i vitenskapene har de samme perspektiv hatt en påfallende suksess som sekulær ”vitenskapelig teori” og historiefilosofi. Innen økonomi og betydelige deler av øvrig samfunnsvitenskap, liberal som marxistisk, har statens forsvinnen og en ny gullalder, vært en almen forventning. I dag er den på ny opphøyet til ”almen sannhet”. Rent umiddelbart består problemet i at ”utenfor” den konkrete stat, står ikke et mer funksjonelt, selvekvilibrerende ”sivilt samfunn”, men alltid en annen stat. Rent logisk er den begrepsmessige relasjon mellom ”stat” og ”sivilt samfunn” absolutt ”symbiotisk”. Det finnes ikke noe sivilt samfunn uten stat, og omvendt. Historisk er det verdt å merke seg, at statens betydning har ikke avtatt i moderne historie. Tvert om, er de siste århundres historie historien om menneskeheten ”statifisering”. Statene har gått fra å være organisasjoner for administrative og økonomiske eliter innen utrolig kompliserte geopolitiske systemer, til å bli territorielt klart definerte enheter, hvor beboerne på statsterritoriet er borgere i politisk som økonomisk forstand, gjennom almen stemmerett og verneplikt, sosial understøttelse, næringsoverføringer og alderdomssikring, osv.

[5] Se H.Mackinder, ”The Geographical Pivot of History”, London 1904.

[6] Dvs. hvordan, om nødvendig, sikre egen og eventuelt utelukke andres kontroll med produksjons- og vitale transittområder av energi, eller forhindre at noen oppnår en slik eksklusiv kontroll. På det ”substatlige nivå”; hvordan hindre eller ødelegge produksjonsanlegg/transportkapasitet av økonomiske, ( f. eks spekulasjon i prisnivå), eller politiske årsaker, (markere en sak).

[7] Langt på vei kan det diskuteres om ikke Sovjet-Unionen og USA hadde ”symbiotiske” økonomiske relasjoner fra allerede tidlig på 1970-tallet.

[8] Heller ikke makthierarkiseringen innen det vest- og sentraleuropeiske statssystem. Etableringen av Natos integrerte kommandosystem var en like viktig faktor bak det vesteuropeiske integrasjonsdiplomati som en Roma-traktat.