Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
30. april 2001

Oberstløytnant Christer Johannesen

Musikkinspektør i Forsvaret

”Medley i militærmusikk”

(Musikk: ”Gammel Jegermarsj”)

 

Herr formann, mine damer og herrer.

Innledning

Militærmusikk – det har i tidligere tider vært ensbetydende med ”krigsmusikk”. Helt siden antikkens dager har mange folkeslag brukt signalinstrumenter for flere formål: Til å formidle ordrer, til å oppildne egne soldater og for å skremme fienden. Vi vet ikke om våre egne vikinger brukte bronselurene ved sine krigsavdelinger, men vi har belegg for at vikingtidens hærer brukte signalinstrumenter i sambandets tjeneste. Og går vi over til de mer mytiske episodene fra en forgangen tid, så kan vi jo tenke på Jerikos murer, som falt da basunene flerret luften med sine vibrasjoner! Eller i nyere tid Prillar-Guri, som etter tradisjonen signaliserte starten på bøndenes bakholdsangrep mot skottetoget i Gudbrandsdalen i 1612.

Det var da krigen ikke lenger tillot musikken å følge de militære avdelingene i slaget at den fikk en annen rolle og karakter. I dag er det over hundre år siden musikkens funksjoner ble fjernet fra Arméens taktiske direktiver. Gradvis har forsvarsmusikken oppnådd sin berettigelse ved seremonielle anledninger, for underholdning og adspredelse innad i Forsvarets avdelinger og for representasjon innen- og utenlands: Musikken er på mange måter blitt Forsvarets ansikt utad mot det sivile samfunn.

(Musikk: ”Sommarsong”

La oss vise noen historiske glimt av militærmusikkens utvikling og nevne de skjellsettende årstallene som har fått betydning senere.

Det finnes en bestemmelse fra 1767 om at alle infanteriregimenter skulle ha ansatt seks ”hoboister”, dvs horn, klarinetter og fagotter. I den het det: ”den store hob, og navnlig er Nordmænderne sværne for Musik, og fordi det derved gaaes bedre i fodslag.”

Før 1820 kaller vi musikkutøvelsen i Forsvaret for ”signalmusikk”. I forkant av etableringen av de militære musikkorpsene hadde vi ”pibere, hornblæsere og tamburer”. De var viktige elementer for sambandsfunksjonene i det militære. Signalistene blåste mange slags ordrer utenom dagens revelje, matsignal og tappenstrek: De signaliserte ”til angrep” eller ”ild opphører”, de bar bud om marsj fremad eller retrett, de frembragte sorgtunge toner når de falne ble stedt til hvile, og de målbar bønnen mot det høye. Dessuten utviklet de enkelte avdelinger sine egne identitetssignaler slik at man visste forskjell på venn og fiende.

Etter 1820 beveger vi oss inn i romantikkens tidsalder, og instrumentariet utvikler seg med ekspressfart. Ventilsystemet blir oppfunnet, og komponistene kunne nå hive seg over den nye besetningen som besto av fløyter, oboer, klarinetter, trompeter, basuner og slagverkere. Det var nå de egentlige militærmusikkorpsene ble opprettet, – men som nevnt har det imidlertid eksistert militærmusikere ved våre avdelinger lenge før denne tid. På Fredriksten festning i Halden faktisk helt tilbake til 1734.

Det var i forbindelse med den nye hærordningen fra1817-18 at det ble opprettet fem brigademusikkorps i Norge. Marinemusikken, nå Kongelige norske marines musikkorps (KNMM) ble opprettet ved kongelig resolusjon i 1820.

Det vil si, – nå var det stasjonert militære musikkorps på følgende steder i Norge:

Fredrikshald, i Kristiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim. Marinemusikken, som nå er stasjonert i Horten, var fremdeles knyttet til Fredriksværn orlogstasjon i Stavern.

De militære musikkorpsene kom til å spille en demokratiserende rolle etter hvert som den nye kunstformen – korpsene og orkestrene – for alvor kom i siget. Årsaken var at for de fleste var musikk, utenom den tradisjonelle folkemusikken, et gode som stort sett var forbeholdt borgerskapet og de sosiale lag over dette. Men da militærmusikken ble etablert, ble det gitt anledning også for almuen å kunne lytte til, og oppleve, en kunstform som allerede var godt kjent ute i Europa. Det å kunne lytte til flere instrumentgrupper, å høre sammensetninger av harmonier og rytmer på én gang, var noe nytt. Og ikke minst det at musikerne kunne marsjere og spille samtidig ble oppfattet som både interessant og spennende.

(Musikk: ”Signalmarsj”)

Militærmusikkorpsene ble snart svært populære. Ved anledninger der Forsvaret viste seg frem, hadde musikken alltid en viktig rolle, både innad i organisasjonen og særlig der allmennheten kunne delta. Allerede i 1830- og 1840-årene var militærkorpsene oppsatt med den type besetning som ikke er helt ulik den vi fremdeles har. I 1880-årene var militærmusikken her i landet etablert med 130 stillinger fordelt på seks korps.

Forsvarets musikkorps har opplevd ikke så rent få kriser i sin mer enn tohundreårige historie: I 1887 kom de første forslag om nedleggelse. Den gang ble korpsene faktisk reddet av Kong Oscar II, etter at den legendariske ”Armeens musikkinspektør”, major Ole Olsen, møtte opp på Det kongelige slott for å tale forsvarsmusikkens sak. Det er samme musikkinspektør som står bak blant annet ”Solefaldsang”.

I årene som fulgte bølget spørsmålet om nedleggelse eller opprettholdelse av militærkorpsene frem og tilbake. Usikkerheten og frustrasjonen over aldri å vite om musikerne hadde et arbeid å gå til, førte til mange negative utslag både blant musikkpersonellet og deres militære overordnede.

Vi var inne på forsvarsmusikkens demokratiserende funksjon. Denne ble forsterket ved at korpsene var til stede over hele landet. Som relativt små enheter hadde de den fordelen at de kunne fraktes rundt uten store problemer, og kunne derved gi konserter på steder der det sjelden var anledning til å høre levende musikk. På denne måten ble Forsvarets musikk en av de aller mest betydningsfulle kulturinstitusjonene på den tiden. I Kristiania var militærmusikkens musikkskole den eneste institusjonen som underviste i musikkfaget – Musikkonservatoriet var ennå ikke etablert.

I Marinen måtte musikerne obligatorisk lære seg et strykeinstrument. Marinemusikken ble i sommerhalvåret delt opp i mindre ensembler og beordret på tokt til fjerne farvann der den svensk-norske marine viste flagget.

(Musikk: ”1. sats av ”Three Shanties”)

Fra den nyere tids historie kan nevnes at ved overgang til ny hærordning i 1919, ble korpsene knyttet til divisjonene og kalt divisjonsmusikkorps. Nå var også 6. brigades musikkorps blitt opprettet i Harstad (1909). Korpsene besto nå av 27 musikere med unntak av 2. divisjon, dvs. nåværende Forsvarets stabsmusikkorps, som besto av 38. Stortinget vedtok å nedlegge divisjonsmusikkorpsene både i 1927 og 1933, men måtte omgjøre vedtakene på grunn av stor motstand både fra militært og sivilt hold. I 1937 ble det besluttet å redusere korpsenes bemanning, de fikk nå bare 15 musikere hver, igjen med unntak av 2. divisjon.

Det er skrevet merkelig lite om den rolle musikken spilte i Den norske brigade i Storbritannia under krigen. Men et brigademusikkorps ble etablert, og dette korpset dannet bl a et jazzband som var meget populært, så populært at britiske og allierte avdelinger flere ganger søkte om å få låne det.

Etter den annen verdenskrig kom radioen sterkt inn i bildet også når det gjaldt spredning av musikkopplevelser. Faste direktesendte konserter med militærmusikken sto ukentlig på NRK`s program, og Forsvarets ansikt utad ble gjennom korpsene kanskje enda bedre profilert.

Musikken rettet seg i enda større grad mot det sivile samfunn, og korpsene ble Forsvarets ambassadører både mot barn og ungdom så vel som det øvrige publikum.

Fra tid til annen har spørsmålet om fremtiden for Forsvarets musikk igjen dukket opp. I 50-årene ble det ny uro, som endte med at Stortinget i 1953 vedtok den ordningen vi stort sett har hatt til denne dag, nemlig etablering av Forsvarets stabsmusikkorps, fem distriktsmusikkorps i tillegg til Marinemusikken. I 1964 fremmet Forsvarsdepartementet forslag om å redusere til tre korps, men dette ble ikke godtatt av Stortinget. Tidlig i 90-årene fikk en, en ny stor debatt med utgangspunkt i Stortingsmelding nr. 19 (1992-93). Utfallet ble en gledesmelding: Forsvarets musikk fikk tilført 18 nye stillinger, og målet var å styrke dem med i alt 49 stillinger innen år 2000. Denne målsetningen skulle ende opp i et samlet antall på 210 personer i organisasjonen: 28 stillinger ved distriktsmusikkorpsene, 36 ved Forsvarets stabsmusikkorps, to stillinger ved HM Kongens Gardes Musikkorps og tre stillinger hos Musikkinspektøren.

I en oppsummering av hva de militære korpsene våre er og gjør i dag, vil jeg først ta for meg primæroppgavene for Forsvarets interne behov etter lov og instruks: Musikken skal være en del av Forsvarets egne seremonier og utføre de tradisjonelle oppgavene for Kongehuset. Korpsene spiller for militært personell, som i stor utstrekning er lokalisert utenfor rekkevidde av de sentrale kulturinstitusjonene. De ivaretar seremonielle tradisjoner som vaktparader, oppstillinger, kirkeparader, avslutningshøytideligheter, åpen leir for publikum m.m. I tillegg har Regjering og Storting behov for seremonielle musikktjenester under statsbesøk, Stortingets åpning og avslutning.

Ved representasjon i utlandet er det også i visse tilfelle musikkdeltagelse ved Forsvarets musikk. Ved slike anledninger nyttes bl a Forsvarets representasjonsorkester som består av utvidede besetninger sammensatt av våre profesjonelle musikkorps. Forsvarets representasjonsorkester har gjennom årene representert Det norske forsvaret såvel i Europa som USA og Canada.

(Musikk: ”Morgenstemning”)

 

La meg for all del nevne at i tillegg til de profesjonelle korpsene har vi i Forsvaret flere musikkinstitusjoner på amatørnivå som er høyst oppegående og høyt profilerte utad: HM Kongens Gardes Musikkorps og drillkontingent er vel den avdelingen som gjennom de siste 40 årene har vist Forsvarets ansikt tydeligst utad. Gjennom sine utallige turnéer i inn- og utland har gardemusikken blitt en institusjon som snart hele det internasjonale underholdningsapparatet er blitt kjent med – gode ambassadører som de er for Kongeriket og for Forsvaret.

Forsvarets musikk har også innlemmet to Heimevernsmusikkorps som aktive aktører. Basert både på innrullerte HV-soldater og frivillighet har disse to korpsene – tilhørende HV01 og HV02 – bidratt til mange verdifulle innslag for Heimevernet. Jeg vil også fremheve HV-korpsenes mangeårige deltagelse i Nijmegen-marsjen i Nederland.

Ved de store nasjonale evenemanger stiller militærmusikken opp: Festspillene i Bergen, i Nord-Norge og i Vestfold. Musikken vår var et selvsagt innslag under frigjøringsjubleet i 1995 og under De olympiske vinterleker på Lillehammer året før. Sentralt må jeg fremheve Norsk Militær Tattoo: I løpet av tre dager opplever 20.000 publikummere Forsvaret og Forsvarets musikk. Dette arrangementet profilerer Forsvaret på en måte og i kretser som går langt utenfor både egne rekker, og blir dessuten kringkastet gjennom nasjonale TV-kanaler.

(VIDEO FRA NMT 2000 – FINALE)

I dag er våre profesjonelle musikere sterkt involvert i det sivile samfunn. Ved siden av alle de ulike oppdragene Forsvarets musikk utfører innad, møter militærmusikerne alle lokalsamfunnene våre nesten hver eneste virkedag, enten det er et konsertprosjekt i samarbeid med kommunale og fylkeskommunale myndigheter, besøk i barnehaver eller i form av skolekonserter. I samarbeid med kulturkontorene gis det offentlige konserter. En stor del av musikerne deltar aktivt i det lokale eller regionale musikkliv på sin fritid. Det kan dreie seg om dirigent- og instruktørvirksomhet i korps og kor, eller lærervirksomhet på ulike typer musikkutdannings-institusjoner, som kommunale musikkskoler og statlige konservatorier og høyskoler.

Forsvarsmusikerne deltar også i lokale amatørsymfoniorkestre og er deltids- eller ekstramusikere i profesjonelle orkestre.

Norsk militærmusikk har befestet sin faglige posisjon blant de ledende miljøer internasjonalt. Vi ser det de gangene vi har anledning til å turnere i utlandet eller ved besøk utenfra. Norges bakgrunn som ”et land av musikkorps” har gitt oss en arv som vi bokstavelig talt spiller på! Interessen for vår musikkform er stor og søkningen til høyskoler og konservatorier av unge musikanter gir militærkorpsene høyt kvalifiserte musikere.

De syv profesjonelle korpsene produserer ca 700 konserter og oppdrag hvert eneste år. Disse fordeler seg med ca 35 prosent på oppdrag direkte for Forsvaret, de øvrige retter seg mot det sivile samfunn.

Jeg skal ved denne anledning ikke komme særlig inn på dagens aktuelle debatt om militærmusikkens fremtid, nedleggelse av korps osv. Bare sitere fra den forrige stortingsmeldingen 1992-93: ”Forsvarets musikk er en viktig kulturfaktor som bidrar til å styrke Forsvarets posisjon og oppslutning i samfunnet. Vi må ikke gjøre oss fattigere enn vi er, og det er ingen tvil om at vi har råd til å føre videre denne viktige kulturinnsatsen”.

Avslutning:
MUSIKK: ”VALDRESMARSJ”

Foto: Forsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund
23. april 2001

«Status i Hæren»

Generalmajor Roar J. Haugen
Generalinspektøren for Hæren

Formann – Ærede forsamling!

1. Innledning
For to år siden, ved starten av inneværende langtidsperiode, uttalte jeg fra denne talerstolen at «Hæren er i ferd med å bli noe annet enn det siste Forsvars-kommisjon forutsatte».
Det har siden vist seg å holde stikk.
Gjennom hele etterkrigstiden har Norge hatt en mobiliseringshær av betydelig omfang, som del av et nasjonalt invasjonsforsvar.

Med de budsjettrammer som ligger til grunn for St prp nr 45 er ambisjonen om et invasjonsforsvar i realiteten forlatt.
Konsekvensen for Hæren er at den raskt er i ferd med å bli redusert til noe som best kan karakteriseres som en kompetanseorganisasjon. Den vil nå bli mindre i volum og den vil få en lavere operativ evne enn noen gang etter krigen. Samtidig er Hæren, gjennom intensjonene i St M nr 38 og påfølgende direktiver, gitt i oppdrag å forberede kapasitet for internasjonal militær innsats av et omfang som krever store ressurser fra vårt nasjonale produksjonsapparat.

Dette til tross sies det i ulike sammenhenger at «Forsvaret blir bedre».
En del av min fokus i kveld vil dreie seg om denne tilsynelatende selvmotsigelsen.

Utsagnet kan faktisk karakteriseres som riktig – i den forstand at «både kvalitet og reaksjonsevne på de styrkene som blir igjen blir meget god – kanskje bedre enn noensinne hvis man lykkes med å skape forutsigbarhet og stabile rammer». Men det vi ikke må glemme, er at den Hæren som blir igjen blir for liten til å møte et angrep mot Norge av noe omfang, den vil ha en meget lav stridsutholdenhet, samt at kapasiteten ikke vil være stor nok til å kunne møte et angrep mot geografisk adskilte områder samtidig.

Jeg har registrert innvendinger som at «Hæren ville vært for liten for den ambisjonen uansett», eller at «det er uansett ikke mulig for Norge å holde seg med en Hær stor nok til at et angrep kan stanses eller slås tilbake.»

Det er åpenbart riktig at Norge ikke har økonomisk mulighet til å opprettholde et Forsvar som i lengden ville kunne holde stand alene. Men dette er en erkjennelse som kan trekkes for langt – og da kan man ende med å trekke konklusjoner som blir feilaktige – ja endog innebærer en betydelig risiko.
Det har aldri, i etterkrigstiden vært tale om et rent nasjonalt invasjonsforsvar, utenom Allianserammen. Det er derfor det blir så feilaktig å bruke vår manglende evne til å kunne stoppe en militær aggresjon alene, som et argument mot en troverdig Terskelforsvarskapasitet. Heller ikke en slik ambisjon synes lenger realistisk med den struktur som de foreslåtte ressursrammene vil gjøre det mulig. Konsekvensen av en slik «slutning» er at Norge forlater ambisjonen om et Forsvar sterkt nok til å yte så effektiv motstand at våre allierte kunne være sikret nødvendig tid til å komme oss til unnsetning.
Dette er et meget langt – og potensielt farlig – steg.

Det er denne ambisjonen som Norge nå kan være i ferd med å forlate. Hæren, som en viktig del av fellesforsvaret blir etter St prp nr 45s forslag for liten til at stridsutholdenheten kan sikre alliert hjelp med landstyrker. Dette skjer samtidig som vi, på grunn av våre omfattende styrkereduksjoner, blir mer avhengig av alliert hjelp enn noensinne.
At også de øvrige NATO-landene reduserer sine styrker gjør selvsagt ikke situasjonen noe bedre. Ved fremtidige kriser betyr det økt konkurranse om de gjenværende allierte styrker som gradvis kan bli marginalt i stand til å takle flere konflikter samtidig.

Dermed blir ikke Norges samlede forsvarsevne bedre – noe det er riktig å presisere når man skal beskrive den nye Hæren.
Jeg skal i dette foredraget ta utgangspunkt i de føringer som er gitt i FS 2000 og St prp nr 45, og deretter beskrive de forslag til ny freds- og krigsorganisasjon som Hæren har utarbeidet på bakgrunn av disse føringene.
Spesielt vil jeg ta for meg vårt forslag til organisering av innsatsstyrken for internasjonale oppdrag, populært kalt FIST/H, før jeg avslutningsvis fremlegger en oppdatert personellstatus for Hæren etter at de avgangsstimulerende tiltakene nå har fått virke en tid.

2. Den nye Hæren – med utgangspunkt i St prp nr 45:
Jeg finner grunn til å understreke at Forsvarssjefens innstilling, i likhet med den foreliggende St prp nr 45 ikke er noen fagmilitær anbefaling om hvilket militært Forsvar Norge bør ha. Begge er økonomisk motiverte forslag til hvordan vi bør innrette vår militære struktur, gitt et flatt Forsvarsbudsjett på 25 mrd indeksregulerte kroner årlig i 20-årsperspektivet.
Bakgrunnen for Stortingsproposisjonen er at Forvaret er i en sterk ubalanse og dyp strukturell krise. Om det hersker det ingen uenighet, og med de reduserte økonomiske rammene har det vært omfattende og vanskelige avveininger, mellom mange ulike hensyn og mangeartede behov.

  • Samtlige Forsvarsgrener, samt HV må reduseres. Hærens mobiliseringsstyrke vil trolig bli redusert fra dagens 89 000 til under 30 000 soldater. I dagens tall (89 000) inngår imidlertid også ca 2500 i verksted-/lagersektoren som vil bli overført til Forsvarets logistikkorganisasjon.

Som kjent vil det bli store endringer også i kommandostrukturen. Denne oversikten viser de ledd som tilhører Hæren, eller hvor Hæren vil være tungt representert.

Hærens 4 Distriktskommandoer skal nedlegges, det samme skal de14 Territorielle Regimentene.
Hæren vil isteden være tungt representert ved de 2 nye LDKene – (markert med blått) – og de 8 FDIene (markert med gult).

 

  • De nye LDKene og FDIene har rent operative funksjoner. Det vil i praksis si at Hæren fjerner ett kommandonivå fra styrkeproduksjonslinjen.

Ved siden av fredsorganisasjonen er selvsagt styrkestrukturen det som fanger størst interesse.
Dette er en beskrivelse av den mobile delen av strukturen med markering av de hovedelementer som er utledet av proposisjonen.

En mobil divisjonskommando (6. DivKdo) bestående av to brigader og divisjonstropper – inklusive blant annet divisjonsartilleri, sambands- oppklarings- og jegeravdelinger. En av brigadene vil være en utdannings-brigade, mens den andre vil være en taktisk mobiliseringsbrigade. Disse styrkene skal være utgangsdisponert i Indre Troms.
Videre, Hærens bidrag til Forsvarets Innsatsstyrke, som skal være organisert innenfor en brigaderamme (FIST/H). Styrken skal også være ansvarlig for den administrative oppfølgingen av styrker, observatører og stabspersonell som er deployert. Det er det samme ansvar som DKØ ivaretar i dag.
I tillegg kommer våre fredsoperative avdelinger som Hans Majestet Kongens Garde, Grensevakten i Sør-Varanger, Hærens Jegerkommando, videre – inntil 20 selvstendige mobile feltkompanier til Territorialforsvaret samt nasjonale støtteelementer og avdelinger for støtte til allierte forsterkninger, dvs Host nation support.

Langtidsproposisjonens innhold samt budsjettforutsetningene er lagt til grunn for HSTs foreløpige arbeid inntil de endelige beslutningene foreligger. Den konkrete innretningen er Hæren gitt handlefrihet til selv å utforme. Jeg vil komme tilbake til hvordan Hæren har foreslått å organisere seg i detalj, men først en kommentar til de forslag som St prp nr 45 gir vedrørende styrkeproduksjonen.

Hærens fredsvirksomhet er i prinsippet fordelt mellom Nord- og Sør-Norge i to geografisk konsentrerte områder:

Det innebærer at avdelingsutdannelsen skjer i brigade- og divisjonsrammen i Indre Troms. Fagutdannelsen og sluttforberedelsen for avdelinger som skal ut i internasjonale operasjoner i hovedsak skjer ved Hærens utdannings- og kompetansesentra lokalisert til det sentrale Østlandsområdet.
Denne konsentrasjonen av virksomhet er et av de viktigste virkemidler vi har for å omstille fredsdriften til realistiske rammer. I mange år har det vært overskudds-kapasitet i infrastrukturen. Den radikale reduksjonen og konsentrasjonen som nå er foreslått anses derfor helt nødvendig for å kunne lykkes med omstillingen.
En annen viktig faktor er at synergieffekten av de integrerte fagmiljøene som f eks Kampinspektoratet forventes å bli betydelig. Dette gjelder ikke bare ut fra rent økonomiske kriterier, men også når det gjelder tekniske og operative kvaliteter.

Viktigst i dette bildet er Østerdalen Garnison, bestående av leirer i samme geografiske nærhet, samt Regionfelt Østlandet som vil bli helt avgjørende for Hærens trenings- og øvingsvirksomhet i kjerneområdet på Østlandet. Rena leir er allerede i dag ett av verdens mest moderne militære treningsanlegg. Når Hærens Taktiske Treningssenter står ferdig til bruk om 2-3 år vil Hæren disponere et meget tidsmessig simulator treningsanlegg. Dette anlegget er dog avhengig av RØ’s målbaner og øvingsfelter i umiddelbar nærhet av garnisonen for å kunne videreføre treningen i fullt avdelingsforband med skarp ammunisjon. Ikke minst vil dette være avgjørende viktig for avdelingene som forberedes for internasjonal innsats.

St prp nr 45 fastslår at Avdelingsutdanningen i Nord-Norge skal skje etter følgende modell:

6. divisjon skal ha koordineringsansvar for utdanning, trening og øving av Hær-avdelinger i Troms, herunder Utdanningsbrigaden i Indre Troms og jegerutdanningen ved GP.
Produksjon av oppfølgingsstyrkene til FIST/H skal også skje i Nord-Norge.
Ett LVbtt utdannes i Heggelia under faglig styring av Luftforsvaret (GIL), i tråd med tidligere beslutning om et samordnet luftvern.
Grunnutdanning til tjenesten ved den Norsk-Russiske grensen lokaliseres fortsatt til Garnisonen i Syd-Varanger på Høybuktmoen.

Også i Sør-Norge legges det opp til betydelige endringer og sammenslåinger. Hærens tidligere inndeling i 9 inspektorater forlates, og slås sammen til 3 større inspektorater.

  • Hærens Kampinspektorat vil bestå av det tidligere Infanteri-, kavaleri-, artilleri- og ingeniørinspektoratet. Kampinspektoratet skal etter planen fordeles på Rena leir og Terningmoen, i det som allerede omtales som Østerdalen Garnison. Inspektoratet skal være etablert innen 2005. Dette er i korthet hva St prp 45 sier om fremtidig Kamp-UKS.
    Hærstaben nedsatte høsten 2000 en arbeidsgruppe ledet av Kavaleriinspektøren, med det mandat å utarbeide et forslag til organisasjon for Kampinspektoratet.
  • Et K2IS-Inspektorat er foreslått lokalisert til Jørstadmoen, og slik det ser ut pr dd vil dette i all hovedsak bli en videreføring av hovedtrekkene i dagens organisasjon.
  • Et Logistikk-inspektorat er foreslått lagt til Sessvollmoen. Hoveddelen av dette inspektoratet vil utgjøres av dagens Tren-inspektorat, sammen med de våpentekniske tjenester som foreslås overført fra Helgelandsmoen. Her er det også foreslått å gjennomføre fellesutdanning så som Forsvarets MP-skole og en felles vognførerutdanning.
    En egen gruppe, under ledelse av Treninspektøren arbeider med detaljeringen.

Når det gjelder sanitetssektoren, har FSJ iverksatt en prosess med sikte på samordning av Forsvarets sanitetsfaglige ressurser i et MUKS på Sessvollmoen.

Det som da gjenstår av Hærens fredsproduksjon er Hans Majestet Kongens Garde og Grensevakten. For HMKG er det anbefalt å innføre gjennomgående tjeneste. Dette innebærer at Agder regiment/Utdanningsavdelingen på Evjemoen kan nedlegges.

Hærens skoler vil også gjennomgå betydelige endringer. Krigsskolen vil forbli i Oslo, mens Befalsskolene skal lokaliseres til de 3 UKSene. Utdanningen av utskrevet befal er dels foreslått lagt til de samme UKSene, dels til andre garnisoner avhengig av kapasitet og personellressurser. Her gjenstår flere avklaringer, men det går i retning av en felles, grunnleggende basisutdannelse, deretter linjedeling.

HFS nedlegges, men ved skolens lokaler på Fredriksten Festning i Halden legges det opp til fortsatt virksomhet som en avdeling under den nye Forsvarets forvaltningsskole som en del av Forsvarets skolesenter Akershus festning (FFS/FSAF).

3. Den nye Hæren – Hærstabens arbeide i forlengelsen av St prp nr 45:
Forsvarets behov for en omfattende, målrettet og snarlig omorganisering er, som allerede påpekt, prekært! Vi må bare erkjenne at forrige større runde med omstilling av Forsvaret ikke var udelt vellykket. Ambisiøse, og egentlig gode planer for omstillingen ble utarbeidet – men kombinert med stadige endringer i oppgavespekteret og ressurssvikt ble ubalansen i stedet forsterket og omstillingen skadelidende .

Erfaringene fra 90-tallet taler sitt tydelige språk: Forsvaret makter ikke en så stor omstilling uten:

  1. En sterk, koordinert og målrettet ledelse fra topp til bunn i organisasjonen – gjennom hele prosessen,
  2. En dedikert gruppe av offiserer som gjennom et eget prosjekt har som hovedoppgave å holde tak i omstillingsprosessen,
  3. Styrket evne og handlingsrom til å omsette gode planer i praksis,
  4. En sterk vilje hos alle sjefer i organisasjonen til å fokusere på omstillingen, fremfor å forsøke å opprettholde virksomheten etter et «business-as-usual»-prinsipp.
  5. Ekstra ressurser til omstilling, dersom den skal skje parallelt med prioritert ordinær virksomhet, om enn tilpasset.
  6. Oppgavene må reduseres. Nye, og kostnadsdrivende oppgaver må unngås i den mest kritiske fasen. Dette har vist seg meget vanskelig å oppnå, men anses helt nødvendig !

Jeg nedsatte ved årsskiftet en egen prosjektgruppe med bred forankring i Hæren som fikk i oppdrag å lede arbeidet med å utvikle et planleggingsgrunnlag for Hærens omstilling i perioden 2001-2005.
Dette har vist seg å være svært formålstjenlig for å kunne være på forskudd i planleggingen, samt for å forberede hele organisasjonen på de omfattende omstillingsoppgavene som ligger foran oss.

Arbeidet er nøye koordinert med ARGUSs arbeide til støtte for Forsvarssjefen i omstillingsprosessen. En effektiv omstilling i perioden 2002-2005 innebærer at mye planarbeid og forberedelser må gjøres i løpet av 2001. Dette inkluderer også krigsorganisasjonen, herunder arbeidet med KOPer. Milepælsplanen foreligger i utkasts form og vil bli et vesentlig element i Planleggingsgrunnlaget. Det legges opp til et omfattende parallelt arbeid på sentralt, regionalt og lokalt nivå.

Prinsippet som skal følges fremgår av denne skissen:

Alternativet til en parallell prosess er en seriell planlegging. Det vil imidlertid ta alt for lang tid og gjøre det vanskelig, for ikke å si umulig, å nå Forsvarssjefens ambisjon om en hurtig og kraftfull omstilling.
Denne omstillingstakten står jeg fast ved. Det er uakseptabelt å planlegge med å være i bakkant av de ambisjoner som er gitt! Jeg forutsetter at samtlige av Hærens sjefer gjør sitt til at omstillingen av Hæren skjer så raskt og dynamisk som intensjonen tilsier.

4. Den nye Hæren: Hær 2010, samt Forsvarets Innsatsstyrke/Hær.
FS 2000 ga, som jeg har vært inne på, Hæren handlefrihet til selv å utforme et forslag til ny struktur. Senere har St prp nr 45 gitt føringer på et overordnet nivå for hvordan den Nye Hæren skal utformes.

Prosjekt «Hær 2010» ble nedsatt høsten 2000. Prosjektet tok utgangspunkt i Forsvarsstudien 2000 (FS2000), Forsvarspolitisk Utvalg (FPU), Stortingsmelding 38, samt Forsvarets Fellesoperative doktrine (FFOD).

Arbeidet har vært ledet av en egen prosjektorganisasjon, med representanter fra de to Forsvarskommandoer, Forsvarets stabsskole, 6. Divisjon, Hærens våpeninspektører og Forsvarets Forskningsinstitutt. Prosjekt Hær 2010 har arbeidet gjennom en kombinasjon av en konseptgruppe og egne undergrupper innenfor:

– feltetterretning og operasjoner på dypet (FE & OPD),
– logistikk,
– internasjonal virksomhet,
– materiell og
– økonomi.

Målsettingen har vært å komme frem til en optimal krigsorganisasjon basert på de økonomiske rammene for investeringer og drift i hh t FS 2000, samt produksjon til internasjonale operasjoner. Det avgjørende har vært å bevare kompetanse innen de forskjellige nivåene i organisasjonen.

Prosjektets vurdering av oppgaver og ambisjoner i styringsgrunnlaget:
Grunnlagsdokumentene har til dels ulike ambisjoner og føringer. Dette leder etter prosjektets syn til en entydig konklusjon:

Selv med de begrensede ambisjoner som legges til grunn for Hærens fremtidige struktur og oppgaver, er det ikke samsvar mellom disse og de økonomiske rammer.

I erkjennelsen av at Hæren ikke ser mulighet for å videreføre en struktur med tilstrekkelig operativ utholdenhet og kapasitet, utarbeidet prosjektet en prioritetsrekkefølge som grunnlag:

1) Kompetanse. Som uansett utvikling vil være en avgjørende faktor
2) Internasjonale forpliktelser, dvs oppfølging av intensjonene knyttet til Stm 38.
3) Strukturbalanse. Som igjen er en forutsetning for kompetanseutviklingen.
4) Operativ evne, dvs i praksis volum og utholdenhet.

Når kompetanse er gitt høyeste prioritet, skyldes dette at uten kompetanse er alt annet enten umulig eller av underordnet betydning. Våpen og materiell blir irrelevant uten kompetanse på å bruke det, og trening og utdanning er kun mulig gjennom et kompetent korps av befal og spesialister. Å erverve kompetanse tar også desidert lengst tid, og er umulig uten et «øvingsapparat» i form av adekvate avdelinger.

Prosjektet anbefalte derfor følgende organisering av Hærens mobile struktur for perioden frem til 2005:
Ut fra denne plansjen vil altså den mobile felthæren i fremtiden bestå av:

en mobil divisjonskommando med tilhørende ledelseselementer (en sambandsbataljon og ett MP-kompani),
EN selvstendig, mekanisert- og EN taktisk infanteribrigade, samt:
FIST/H i en mekanisert brigaderamme,
ett artilleriregiment og ett jegerregiment med kapasiteter for innhenting av informasjon, teknisk etterretning og strid på dypet,
en luftvernbataljon,
en ingeniørbataljon,
en logistikkbataljon og
en sanitetsbataljon,

De to mekaniserte brigadene foreslås i prinsippet å være likt organisert, og teller i underkant av 4.000 mann. Det er lagt vekt på flere og mindre kampenheter, for å sikre høyt tempo og fleksibilitet.

Det vil være en struktur som gir maksimal ildkraft og beskyttelse, noe som har sammenheng med behovet både i den nasjonale strukturen og innsatsstyrken til internasjonale operasjoner.

Oppsummering – Hær 2010:
Det ligger i sakens natur at utformingen av den fremtidige Hæren engasjerer mange, noe jeg ser på som positivt så lenge dette er diskusjoner som føres underveis i prosessen. Det har da også vært ført mange og grundige diskusjoner underveis, og når Hærens anbefalte struktur nå foreligger, er jeg rimelig komfortabel med forankringen i organisasjonen.

Jeg skal oppsummere min gjennomgang ved å fremheve 7 grunner til at vi, inntil videre bør holde fast ved dette forslaget:

1) det er en helhetlig og gjennomarbeidet struktur.
2) det er en fremtidsrettet løsning, som gir stor handlefrihet
3) forankringen i organisasjonen er tilstrekkelig.
4) strukturen er operativt anvendelig.
5) den er økonomisk realiserbar.
6) den er praktisk gjennomførbar og
7) den sikrer, etter mitt syn den beste utnyttelsen av kvaliteten i arven.

5. Forsvarets Innsatsstyrke – Hær:
Så vil jeg gå over til Forsvarets Innsatsstyrke/Hær – FIST/H. Jeg innledet med å betone den betydelige vekt som legges på internasjonale oppgaver fremover. St prp nr 45 sier følgende om hvilke komponenter denne skal bestå av:

  • En Hurtig reaksjonsstyrke: Delvis vervet, mekanisert og robust utrykningsstyrke (operativ fra sommeren 2003). Styrken skal ivareta høy beredskap på en fullgod måte, og tilfredsstille NATOs krav til hurtige reaksjonsstyrker.
  • En Forsterkningsstyrke: I St prp 45 beskrevet som «robuste styrker på beredskap» for å forsterke forannevnte styrker. (Operativ fra senest 2005).
  • En Reaksjons- og oppfølgningsstyrke: Denne skal ikke ha beredskap eller reaksjonsevne når vi deltar i et løpende engasjement. Styrken skal normalt ivareta Hærens forpliktelser under en pågående operasjon. Normalt vil kontingentstiden bli på 12 måneder, men med muligheter til andre inndelinger dersom spesielle forhold gjør det nødvendig. (f eks. 6 + 6).
    (Styrken er planlagt operativ fra sommeren 2002).

Hærstaben startet høsten 2000 arbeidet med å komme frem til den best egnede strukturen ut fra disse føringene. Underveis har våpeninspektørene deltatt i arbeidet.

Totalt omfatter FIST/H en styrkestruktur på inntil 2200 personer, dvs i antall hoder en forholdsvis liten del av den samlede struktur som blir i underkant av 30 000.

Ledelseselementet, samt støtteelementene har begge inntil 30 dagers reaksjons-tid. Disse består av henholdsvis:

– Norsk kontingentsjef med stab
– Sambandskompani
– Etterretning og Sikkerhetseskadron
– Militærpolititropp
– Transportkontrollgruppe

Den Hurtige Reaksjonsstyrken er en delvis stående styrke med et kampelement som skal videreføre navnet «Telemark Bataljon». Den skal ha inntil 10 dagers reaksjonstid og er planlagt å skulle bestå av ca 175 befal og 300 vervede – til sammen ca 475. Denne styrken består av:

– Bataljonsstab
– Pansret oppklaringstropp
– Mekanisert infanterikompani
– Stridsvogneskadron
– Pansret Ingeniørkompani
– Stabs-/Støttekompani med sanitets- og BK-tropp.

Om denne styrken kan det videre sies at den er liten, men blir kvalitativt meget bra. Styrken er sammensatt på denne måten for å kunne delta i hele oppgavespekteret. Den er derfor utstyrt med vårt mest moderne pansrede materiell: LEO 2A4,som nylig er besluttet anskaffet samt SPV CV 9030 som allerede er levert.
Forsterkningsstyrken, har inntil 30 dagers reaksjonstid og består av inntil 400 befal og mannskaper. I tillegg kommer Reaksjons- og Oppfølgingsstyrken på inntil 1100, disse har 90 dagers reaksjonstid når vi ikke har styrker deployert:

Oppsummering – status:
Status er at kadreorganisasjonen er tilsatt, og skal være på plass pr 1 august i år, i første omgang ved staben i DKØ på Aker gård og senere i Rena leir. Hæren er i rute med forberedelsene til denne styrkeetableringen.
Min oppsummering er at dette kommer til å bli styrker med meget høy kvalitet, med høy reaksjonsevne for innsats både hjemme og ute. Dette er styrker som vil by på en svært utfordrende og givende tjeneste og ha stor betydning for Hæren og Forsvaret.

6. Personellsituasjonen i Hæren i lys av avgangsstimulerende tiltak:
Så til personellsituasjonen. Det er enighet om at Forsvaret etter hvert er blitt topptungt, og at vi har utviklet oss i retning av en skjev fordeling mellom det antall som bedriver troppeutdannelse og det antallet som jobber i staber og administrative funksjoner. En total nedskjæring i størrelsesorden 5 000 årsverk ble ansett som nødvendig for å nå målet om 2 milliarder innspart i årlige driftskostnader.
En så omfattende personellreduksjon er ikke mulig uten økonomiske incentiver. En rekke ulike avgangsstimulerende tiltak er tilbudt, og disse har vist seg å være effektive selv om vi ennå ikke er i mål.
Status pr dd i Hæren er som følger:
Vi ser at pr 27 mars har totalt 801 befal søkt om tiltak. Av disse er i alt 622 innvilget. Hærens andel av sivile er 244. Til sammen utgjør dette 866 ansatte som i henhold til allerede inngåtte avtaler vil avslutte sitt ansettelsesforhold i løpet av det nærmeste året.
Her vil jeg dog presisere at dette kommer på toppen av de nesten 2 000 stillinger som Hæren har redusert organisasjonen med siden 1992.

Om vi tar et blikk på aldersfordelingen på yrkesbefal, ser vi at:

-den ser bra ut, med en stor overvekt i aldersgruppen over 53 år. Dette er en relativt gunstig fordeling.
Vi kan også se på status for den enkelte troppeart:

Vi ser da at avgangen ikke viser dramatikk for noen enkelt troppeart. Søknaden og avgangen er rimelig jevnt fordelt.

Oppsummering:
Som en foreløpig oppsummering på dette feltet, ser det ut til at Hæren kan nå målsettingen i volum. Aldersstrukturen ser bra ut, det samme til en viss grad for gradsstrukturen.
To forhold gir grunn til bekymring:

  • For det første mister Hæren, i likhet med de andre Forsvarsgrenene, flere av våre kvinnelige kolleger enn jeg liker. Det er nok flere og ulike grunner til dette, og dette vil vi følge opp i tiden som kommer ved bl a å henvende oss til dem som har takket ja til tiltakene.
  • For det andre mister vi en god del personell som kommer inn under kategorien kritisk kompetanse, selv om vi avslår søknadene om økonomisk kompensasjon. Når et fagmiljø kun består av et par, eller en håndfull, offiserer sier det seg selv at man er meget utsatt. Typisk oppstår dette når et UKS foreslås flyttet til et annet geografisk område.

Men i sum kan jeg vanskelig se at vi kunne gjort dette særlig annerledes: Hæren MÅ, i likhet med Forsvaret for øvrig få vesentlig færre ansatte, og har derfor valgt å være relativt liberale med å innvilge søknader om å slutte mot vederlag – selv der vi helst skulle sett at søkeren ble med oss videre.

Den store utfordringen som vi ser allerede i dag, er at selve omstillingsarbeidet er meget arbeidskrevende! Det krever mange årsverk, og alt dette «ekstra» personellet har vi selvsagt ikke: alt arbeidet må gjøres av de samme staber og av de samme avdelinger. Merarbeid er også et spørsmål om ressurser, foruten at omstilling krever ekstra ressurser til infrastrukturtilpasning og selve omrokkeringen. Forutsetningsvis blir det en betydelig mer rasjonell og økonomisk struktur å gå videre med når omstillingen er gjennomført – men de ekstra omstillingsmidlene som trengs for å komme frem til en slik struktur har vi ikke i pr i dag!

7. Oppsummering
Norge har forlatt ambisjonen om et invasjonsforsvar. Jeg innledet med å bruke uttrykket «kompetanseorganisasjon» om den Hærstruktur som blir igjen.
Dette begrepet henspeiler på fire forhold:

  • For det første at den gjenværende krigsstrukturen blir for liten til å takle en større eller flere begrensede utfordringer samtidig.
  • For det andre at den gjenværende krigsstrukturen er for liten til at Norge vil ha tilstrekkelig margin av Hærkapasitet til nasjonalt bruk, dersom vi deltar i et større engasjement internasjonalt og vi samtidig utsettes for militært press nasjonalt uten at uteengasjementet kan avbrytes i tide.
  • For det tredje at den gjenværende fredsstrukturen er tilstrekkelig til å motta og å trene et visst volum av mannskaper årlig,
  • For det fjerde at den gjenværende fredsstrukturen i Hæren blir i stand til å produsere avdelingskompetanse opp til og med divisjonsnivå for et begrenset antall befal og spesialister, men uten at Norge dermed kan sies å ha en operativ Hær på det samme nivået (divisjon).

Det er tidvis rettet kritikk mot Forsvaret for at vi etter sigende ikke har klargjort hva slags Forsvar Norge bør ha, og konsekvensene av St prp 45s forslag.
Det har hele tiden vært oppfatningen i Forsvarets ledelse at dette er forhold vi har besvart. For enkelthets skyld har vi ofte vist til St Meld nr 22, som de facto beskriver det militære Forsvar som Norge bør ha – gitt et akseptabelt Terskelforsvarsnivå. Samtidig er det fra Forsvarsledelsen erkjent at en anti-invasjonsambisjon er det formålsløst å dvele mer ved: dette ville avkrevet ressurser hinsides det oppnåelige.

Om vi tar et tilbakeblikk på de diskusjonene som har vært ført siden murens fall for drøyt ti år siden, er bildet etter min mening klart. For Hærens del har budskapet gjennom hele 90-tallet vært konsistent:

6 brigader, hvorav tre organisert i en operativ divisjon, ville utgjort en Hær med et volum og med en kapasitet og kvalitet som hadde sikret Norge en god terskel mot et eventuelt angrep. Dette selvsagt som et ledd i et nasjonalt, balansert Forsvar med begrenset invasjonsforsvar som ambisjon.

Vi innser at dette ikke lenger er en realistisk ambisjon. Det neste, som derfor hele tiden har vært understreket fra Hærens side er at Det operative behovet for Hæren, med terskelforsvar som ambisjon, er på minimum 4 brigader. Dette gjelder spesielt hvis deler av styrken er bundet til et pågående engasjement i utlandet og ikke kan frigjøres.
Blir Hæren mindre enn dette, blir manøverevne, ildkraft og stridsutholdenhet marginal til å utføre de oppgaver som fagmilitært tilligger det mobile Landforsvaret.
En struktur lavere enn 4 brigader medfører også at manglende volum i seg selv skaper store problemer. Eksempelvis får Hæren vanskeligheter med å sikre sin egen manøver, den vil også få problemer med å forhindre at den blir omgått.

Tiden tillater ikke å gå nærmere inn på detaljer i det resonnementet som er ført i forbindelse med det såkalte knekkpunktet på 4 brigader, men det har vært en del av underlaget til FD og har også blitt gjort tilgjengelig for Forsvarskomiteen på anmodning.

Realitetene i St prp nr 45 er imidlertid et forslag på 2-3 brigader innenfor en stipulert investeringsramme på 22 mrd kr i 20-årsperspektivet. Det ligger da også som nevnt til grunn for det strukturarbeidet som pågår, og Hæren vil lojalt forholde seg til dette inntil noe annet eventuelt er besluttet.

Prioriteringer ved eventuelle økninger av rammene har også vært et tema i det siste.
Forsvarssjefen presiserte i sin kronikk i Aftenposten onsdag 18 april at Forsvaret ikke må pålegges å utforme avdelinger eller anskaffe materiell som det ikke er økonomi til. Dette særdeles viktige prinsippet var også et gjennomgående budskap i foredraget holdt av Direktøren for FFI her i Oslo Militære Samfund den 2. april.
Hæren må derfor uten tvil prioritere å gjøre de gjenværende brigader operativt mer robuste. Dette er spesielt viktig, siden brigadene delvis er innrettet ut fra prioriteringen av kompetanseproduksjon og ikke utelukkende de operative behov.
Når alt dette er sagt, vil jeg bruke noen ord på å berømme samtlige av mine medarbeidere i Hæren. Vi har et svært dyktig, lojalt og motivert personellkorps, som har vært gjennom et turbulent tiår med mye usikkerhet, mye frustrasjon og mange skuffelser. Like fullt er gåpå-humøret intakt, og samtlige som blir med oss videre er drevet av ett ønske: en troverdig og omstrukturert organisasjon, realistiske oppdrag og tilstrekkelige ressurser for gjennomføringen av viktige oppgaver for landet hjemme som ute.

Fra Hærens side føler jeg at vi, i denne prosessen, har gjort jobben vår! Vi har gjennom grundig og omfattende stabsarbeid, og gjennom innsatsen i arbeidsgruppene utarbeidet realistiske forslag til løsninger, som alle er tilpasset de rammer vi ser ut til å få.

Jeg ønsker derfor å avslutte som jeg innledet: Vi må i omstillings-diskusjonene holde fast ved to tanker samtidig.

To tanker som kan synes paradoksale og selvmotsigende – men som ikke er det:

  • Jeg har som Generalinspektør for Hæren sterke innvendinger mot den Hærstrukturen som nå ser ut til å bli vedtatt. Den er for liten, og den har ikke ressurser til den væpning og den utrustning som jeg anser nødvendig. Jeg har derfor brukt en del tid her i kveld på å poengtere de begrensninger som ligger i en så liten struktur.
  • Samtidig har jeg understreket det jeg oppriktig mener: at for dem som blir igjen av befal og sivile medarbeidere vil Hæren også i årene som kommer være en god og utfordrende arbeidsplass. De soldater, befal og avdelinger vi utdanner vil derfor ha meget høy kvalitet.

 

  • Det avrunder denne gjennomgangen av status og utfordringer for Hæren.
  • Norge får det Forsvaret og den Hæren vi velger å sette av midler til – vår jobb er å gjøre det beste ut av de ressurser vi har og får.
  • Den jobben skal vi gjøre!
  • Takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
2. april 2001

Aktuelle problemstillinger i forsvarsplanleggingen

Ved
Nils Holme
Administrerende direktør
Forsvarets forskningsinstitutt

1   Innledning

Med St.prop.nr.45 (2000-2001) har Regjeringen lagt frem for Stortinget planer for en omfattende omorganisering av Forsvaret. Om et par måneder skal Stortinget avslutte sin behandling og fatte vidtrekkende vedtak. Det er min hensikt å gi en oppsummering av de overordnede saksforhold og avveininger som vil danne rammen for Stortingets vedtak. Jeg skal først knytte noen kommentarer til selve proposisjonen, dernest belyse et par forhold i utviklingen på lengre sikt, og så komme inn på noen spørsmål som har vært fremme i debatten rundt proposisjonen. Til slutt skal jeg utdype kravene som må oppfylles i den videre behandlingsprosessen for at proposisjonens mål skal kunne realiseres.

2   Proposisjonen

Et gjennombrudd for realisme

Først noen ord om proposisjonen som helhet. La det ikke herske tvil om at St.prop.nr.45 representerer et gjennombrudd for en realistisk forsvarsplanlegging. Den legger opp til at ambisjonene for Forsvaret avstemmes for det første mot Forsvarets nåværende situasjon, og dernest mot de bevilgningene som med sannsynlighet kan forventes. En slik realisme har som kjent ikke vært karakteristisk for en rekke av de planer for Forsvaret som tidligere har vært forelagt Stortinget. Proposisjonens realisme medfører krav til dem som vil fremme avvikende forslag. Forslagene må være endringsforslag, som respekterer nødvendigheten av balanse mellom utgifter og inntekter Det er kanskje for meget forlangt av representantene for alle særinteressene innenfor og utenfor Forsvaret som hittil har latt høre fra seg, at de skal akseptere nødvendigheten av å planlegge innenfor en overordnet budsjettramme. Men det er tvingende nødvendig at gyldige budsjettrammer respekteres på veien mot de endelige vedtak, dersom vi skal komme ut av det alvorlige misforhold mellom mål og midler som er årsak til dagens problemer i Forsvaret.

Kritikere hevder at proposisjonen legger opp til en reduksjon av forsvarsbudsjettene, og som resultat av dette, en raserende nedbygging av Forsvaret. Begge påstandene beror på misforståelser. Forsvarsbudsjettene har blitt reelt redusert gjennom 90-årene. I proposisjonen slås det fast at budsjettet for 1999 i reell kroneverdi lå 8% lavere enn budsjettet for 1990, når utenlandsoperasjonene inkluderes. Dersom vi holder omkostningene ved utenlandsoperasjonene utenfor, har reduksjonen sett i forhold til det nasjonale forsvaret vært ca 20%. Når proposisjonen legger til grunn en stabilisering av forsvarsbudsjettet på år 2000s nivå i reelle kroner, er dette således ikke et forslag om en budsjettreduksjon, men et forslag om å stanse en reduksjon i reelle kroner som har pågått i ti år.

Når det gjelder de omfattende reduksjonene av Forsvarets struktur som proposisjonen legger opp til, er det misvisende å fremstille forslagene som om de fremsettes og skal tas stilling til på fritt grunnlag. Det er ikke slik at det nå skal avgjøres om hæravdelinger, fartøyer og fly er overflødige. Reduksjonene er en nødvendighet som følger av tidligere års beslutninger. Vi har gjennom mange år planlagt og forsøkt å drive et større forsvar enn vi har hatt budsjetter for, med det resultat de fleste kjenner, at en rekke avdelinger ikke kunne settes opp, utrustes og øves på en realistisk måte. Vedlikehold er forsømt og lagerbeholdninger redusert under det forsvarlige. At endrede oppgaver i tillegg gjør det nødvendig å endre prioriteringer i retning av høyere kvalitet og reaksjonsevne for styrkene er en sak for seg, men det er ikke hovedårsaken til reduksjonene. Reduksjonene i kommandoapparatet, operative avdelinger, støtteavdelinger og tjenestesteder fremtvinges av nødvendigheten av å rette opp konsekvensene av mange års misforhold mellom mål og midler. Dersom vi skulle gjenopprette denne balansen med bibehold av de planene for Forsvarets struktur som gjelder i dag, ville det kreve forsvarsbudsjetter 30-50% høyere enn dagens. Det bør være åpenbart for alle at vi ikke kan opprettholde et slikt plangrunnlag. En omlegging av Forsvaret innenfor proposisjonens rammer er en avgjørende forutsetning for å stoppe de oppløsende tendensene og legge grunnlag for en ordnet og tidsmessig utvikling innenfor mulige budsjettrammer.

Budsjettmessig er det et mål for omleggingen å redusere driftsutgiftene med nærmere 2 milliarder kroner, dvs omkring 10% per år. Når omstillingsbehovet allikevel er så meget større enn disse 10% skulle antyde, skyldes det for det første at vi også skal fange opp den betydelige underfinansiering av driften vi har hatt – det omtalte «gapet» – som også ligger nær et par milliarder kroner per år. Dernest skal vi ta igjen etterslep i materiellinvesteringene og gjennomføre en videre modernisering, noe vi budsjettmessig bare kan klare for en meget mindre struktur enn dagens.

Sikkerhetspolitisk prioritering ute/hjemme

Debatten i de seneste månedene har til dels fokusert på sikkerhetspolitiske prioriteringer mellom på den ene siden deltagelse i internasjonale operasjoner og på den andre de nasjonale oppgavene for Forsvaret, spesielt i nord. Jeg skal ikke her gå inn på de sikkerhetspolitiske spørsmålene, men understreke at prioriteringen mellom ute- og hjemmeoppgavene ikke er utslagsgivende for utformingen av det forslaget til forsvarsstruktur som ligger i proposisjonen. Dette fordi den strukturen som beskrives er så beskåret at den bare ivaretar de mest grunnleggende kapasitetsbehov etter tidens krav, på de viktigste områdene innenfor alle forsvarsgrenene. Dette gir ikke rom for rollespesialisering, men medfører på den annen side at styrkene kapasitetsmessig sett vil være noenlunde balanserte og vel egnet for oppgaver både hjemme og ute. Jeg understreker at dette gjelder strukturen og dens kapasiteter.
Prioriteringsspørsmålet blir derimot svært viktig når det gjelder faktisk innsats av styrkene internasjonalt, på grunn av de høye driftskostnadene ved slike operasjoner. Det er klare tegn til at disse kostnadene i fremtiden vil bli sett som en mer direkte del av forsvarsbudsjettet, slik at omfanget av utenlandsoperasjonene over tid vil få virkning for strukturens størrelse. Jo mer omfattende bruk av styrkene utenlands, desto mindre styrkestruktur totalt.

Proposisjonens underdekning

Som sagt representerer proposisjonen et gjennombrudd for realisme i forholdet mellom ambisjoner og mulig ressursgrunnlag. Man skal allikevel være oppmerksom på at proposisjonen til tross for de radikale reduksjonene fortsatt har en underdekning av de årlige driftskostnadene. Underdekningen skyldes delvis at proposisjonen har tatt inn enkelte elementer med kostnader som ikke var med i Forsvarsstudiens strukturforslag. Det er forutsatt at dekningen av de økede utgiftene skal skje ved ytterligere reduksjon av andre driftsutgifter. Imidlertid har det foreløpig ikke vært mulig i identifisere de konkrete tiltakene som vil realisere hele den forutsatte reduksjonen i driftsutgiftene. Det gjelder for Forsvarsstudiens forutsetninger, og forholdet forsterkes gjennom proposisjonens utgiftstillegg. I de nærmeste fire årene utgjør den foreløpige underdekningen sannsynligvis nærmere 1,5 milliarder kroner per år. En del, men neppe alt, vil kunne dekkes gjennom personellreduksjoner som er forutsatt men ennå ikke konkretisert, samt gjennom diverse rasjonaliseringstiltak. Når det gjelder rasjonaliseringsgevinster skal man regne forsiktig fordi nettogevinsten for mange tiltak vil ligge lengre frem i tiden enn de nærmeste fire år.

Inntil disse forhold er bedre avklart, er det nødvendig å se proposisjonen som et utgangspunkt for en viss videre utdypning, og ikke som et forslag som kan anses ferdig bearbeidet og derfor kan gis status som endelig og bindende. Dette forholdet må imidlertid ikke oppfattes som et argument for å utsette vedtak om omlegging. Tvert imot dreier det seg om at ytterligere reduksjonstiltak kan vise seg påkrevd.

Omstillingskostnadene

Omstillingen vil i seg selv medføre betydelige kostnader, anslagsvis 10 milliarder gjennom den kommende fireårsperioden. Det er forutsatt at disse kostnadene dekkes innenfor en årlig budsjettramme i fireårsperioden som tilsvarer budsjettet for år 2000. Selv om det må forutsettes at det omgående stanses pengebruk som overhode kan unngås i forhold til avdelinger og tjenestesteder som skal nedlegges, vil omstillingen preges av at omkostningene påløper før, og kanskje 2-3 år før de økonomiske gevinstene realiseres. Vi må derfor se for oss at Forsvaret vil komme i en betydelig pengenød i de nærmeste årene. Hvis det ikke lykkes å få økte bevilgninger spesielt for omstillingsformål, foreligger det bare to virkemidler for å bringe regnskapet i balanse i omstillingsperioden, og begge må tas i bruk: Materiellinvesteringer må utsettes, og Forsvarets aktivitet må reduseres, hjemme så vel som ute. Begge deler vil være svært uheldig, men mindre uheldig enn å forsinke omstillingen. Dersom omstillingsperioden forlenges, vil de samlede omstillingskostnadene øke og omstillingsgevinstene forsinkes. Derved vil vi svekke det økonomiske grunnlaget for den fornyelsen og kvalitetsforbedringen som er omstillingens formål.

Usikkerhetene i kostnadsgrunnlaget

Det er viktig å understreke at usikkerhetene i kostnadsberegningene fortsatt ligger overveiende på den ugunstige siden, dvs at de økonomiske anslagene samlet sett mest sannsynlig er for optimistiske. Spesielt hefter det økonomisk usikkerhet ved gjennomføringen av omstillingsprosessen, også om den gjennomføres i forutsatt tempo. Kostnadene kan bli høyere og gevinstene realiseres langsommere enn forutsatt. Flere forhold spiller inn her. De personellrelaterte omstillingskostnadene kan foreløpig bare fastslås for en liten del av det berørte personellet, og estimatene for den øvrige delen er svært usikre. Omfanget av nødvendige konsulenttjenester for omstillingsprosessen er usikkert. En rekke eiendommer vil bli avhendet, hvilket på sikt vil gi betydelig reduksjon av driftsutgiftene for eiendommer, bygg og anlegg. De økonomiske forhold ved avhendingen er imidlertid ennå uklare. Hvor raskt kan avhendingen skje? Hvor meget vil kunne selges i markedet, og til hvilke priser, og hvor meget vil bli overdradd for andre offentlige formål til reduserte priser? Hvor store omkostninger vil påløpe for oppretting av tidligere tiders miljøsynder som delvis ikke er kartlagt ennå?

Vi må konstatere at det økonomiske grunnlaget for gjennomføringen av proposisjonen er så vidt kritisk at det er et klart behov for en viss sikkerhetsmargin. Hva som vil være et «sikkert» økonomisk grunnlag kan bare bedømmes skjønnsmessig, men en tilleggsfinansiering i området 1-2 milliarder pr år i omstillingsperioden fortoner seg som nøkternt for å realisere proposisjonens mål i praksis.

3   Utviklingen på lengre sikt

Proposisjonens hovedfokus er tiltak i perioden 2002-2005, men som vanlig i forsvarsplanleggingen er tidshorisonten i plangrunnlaget betydelig lengre, opp til 20 år. For den siste del av 20-årsperioden er det naturligvis ikke snakk om planlegging i en bindende forstand, men mer om å holde oversikt over de langsiktige konsekvensene av mulige beslutningsalternativer og løpende beslutninger. Spesielt er 20-årsperspektivet nødvendig for å holde oversikt over kostnadsbildet. I tidsperspektivet ut over den kommende fireårsperioden er det en avgjørende viktig problemstilling som proposisjonen etterlater uavklart. Det gjelder fornyelsen av kampflystyrken.

Kampflyanskaffelsen

Det er uten tvil proposisjonens – og Forsvarsstudiens – alvorligste svakhet at plangrunnlaget ikke gir nødvendig dekning for fornyelse av kampflystyrken når F-16 står ved slutten av sin tekniske levetid fra omkring 2010. I den samlede strukturen kan kampfly ikke unnværes. Underdekningen for fornyelsen kan ikke fastslås nøyaktig fordi det hefter stor usikkerhet om hvor store kostnadene vil bli. Trolig vil den samlede programkostnaden for anskaffelse av 48 fly ligge nærmere 36 milliarder kroner. Den budsjettmessige underdekningen er neppe mindre enn 20 milliarder kroner, men sannsynligvis mer. Som kjent ble det i tidligere planer lagt opp til å dele anskaffelsen, slik at den kunne starte tidligere og strekkes lengre tidsmessig for å unngå budsjettbelastningen av de meget store investeringene over få år. Sviktende økonomiske planforutsetninger førte til at denne planen måtte oppgis. I realiteten foreligger det ingen annen mulighet for fornyelse av kampflyene enn at forsvarsbudsjettet økes relativt betydelig gjennom noen år i anskaffelsesperioden.
I betraktning av at det har vært arvesynden i forsvarsplanleggingen å skyve materiellanskaffelser ut i fremtiden under den forutsetning at forsvarsbudsjettene lettere kan økes i fremtiden enn nå, nøler jeg ikke med å betegne de kommende budsjettproblemene rundt kampflyfornyelsen som proposisjonens alvorligste problem.

Kostnadsutviklingen

Et grunnleggende problem i forsvarsplanleggingen gjelder kostnadsutviklingen. Jeg har nevnt at proposisjonen er basert på opprettholdelse av et konstant forsvarsbudsjett i 20-årsperioden, målt i reell kroneverdi. Det langsiktige problemet er imidlertid at Forsvarets kostnader øker, også i reelle kroner. Det gjelder både driftskostnader og investeringer. Historisk har kostnadsøkningen ligget nær økningen i brutto nasjonalproduktet (BNP). Det konstateres i proposisjonen at forsvarsbudsjettet som prosentandel av BNP i perioden 1990-99 sank fra 3,1 til 2,2, altså en reduksjon på 30 % (inkludert utgifter til utenlandsoperasjoner). Det er denne reduksjonen på 30% som best forklarer Forsvarets nåværende situasjon. Med en stabilisering av budsjettenes realverdi, vil vi altså allikevel måtte regne med at forsvarsbudsjettet vil utgjøre en vedvarende synkende andel av BNP – og statsbudsjettet, samtidig som Forsvaret vil oppleve en vedvarende realkostnadsøkning. Hvor stor realkostøkningen vil være i fremtiden er det naturligvis ikke mulig å forutsi. Forsvarsstudien og proposisjonen bygger på at den ikke vil være mer enn 1,5% pr år i gjennomsnitt i 20-årsperioden. Til dette er to ting å si:

For det første at forutsetningen om konstant inntekt og økende utgifter leder til vedvarende reduksjoner av Forsvaret. Allerede om fire år vil en ny 20-årsberegregning kreve nye reduksjoner, selv om alle forutsetninger i proposisjonen oppfylles. Slik kan vi ikke fortsette. Det er nødvendig å stabilisere budsjettene i forhold til BNP-utviklingen, dersom langtidsplanlegging for et forsvar av noenlunde stabilt omfang skal ha mening.

For det andre er antagelsen om 1,5% årlig realkostøkning en meget kritisk størrelse i planleggingen. Dersom den viser seg i stedet å bli gjennomsnittlig 1,6%, vil dette over 20-årsperioden utgjøre en kostnadsøkning på 5,6 milliarder kroner. Til sammenligning var den årlige realkostøkningen i perioden 1992-98 ikke 1,5% men 2,5%. Skulle fremtiden bli som fortiden ville vi under proposisjonens øvrige forutsetninger altså mangle 56 milliarder i kjøpekraft for Forsvarets behov over de kommende 20 år.

4   Verneplikten

I likhet med Forsvarsstudien forutsetter proposisjonen at verneplikten opprettholdes, men at avtjening tilpasses Forsvarets behov. Dette behovet vil i den nye strukturen være langt mindre enn antallet vernepliktige. Proposisjonen forutsetter en avtjeningsprosent for førstegangstjeneste på omkring 50. Mot dette er det reist innvendinger som hovedsakelig dreier seg om at en høyere avtjeningsprosent er nødvendig for forsvarsviljen og Forsvarets generelle forankring i befolkningen, og dernest at avtjening for bare halvparten reiser spørsmål om rettferdighet i fordelingen av byrden. Det første kan ikke avvises uten videre, men vi må huske at avtjeningsprosenten en tid reelt har ligget rundt 55% uten at dette hittil kan påvises å ha hatt virkning for forsvarsviljen. Det kan kanskje ha vært et større problem at noen av de innkalte har opplevd tjenesten som lite meningsfylt på grunn av av lavt øvingsnivå og generelt for lite intensiv tjeneste. Det kan imidlertid ikke være riktig under noen omstendighet å øke innkallingen ut over det nivå Forsvaret reelt har behov for.
Det ville være en utillatelig sløsing av arbeidsføre menneskers tid, og samtidig forringe det økonomiske grunnlaget for å opprettholde proposisjonens forsvarsstruktur med akseptabel kvalitet og reaksjonsevne.

Når det gjelder rettferdigheten, foreligger det i virkeligheten ikke noe praktisk alternativ til den linjen vi alltid har fulgt, nemlig å velge ut de best skikkede. For det første stiller det moderne forsvar økende krav til personellet, og for det annet synker de vernepliktiges skikkethet for militærtjeneste. Det gjelder både fysisk form og tilpasningsdyktighet til en tjeneste som avviker stadig mer fra de nye årsklassers vante livsførsel. Forholdet er at i dag ligger andelen av tjenestedyktige i området 50-60%. Fortsetter denne utviklingen, kan vi om få år ha problemer med å finne det nødvendig antall tjenestedyktige selv om Forsvaret bare har behov for halvparten av de vernepliktige. Hvor blir det så av rettferdigheten? Ettersom æresbegrepene har tapt sin praktiske verdi, kan vi vel ikke gi annet svar enn at verneplikten er en almen plikt, og avtjeningen et uttrykk for en særlig kvalifikasjon.

5   Næringspolitiske aspekter

I vårt land, som i mange andre land, går det forbindelseslinjer mellom forsvarspolitikken og næringsinteresser. Vi opplever det tydelig i verftsindustriens og andre næringers oppbakking av Sjøforsvarets byggeprogrammer. Det er gjennomført kampanjer overfor opinionen og det politiske miljø, først da det gjaldt fregattene og nå for nye MTBer. Dette er en enkel kombinasjon av interesser som vi må tro det politiske miljø vet å vurdere. I alle fall er påvirkningsformene gjennomsiktige nok til å tillate en vurdering. Det jeg vil kommentere her er et annet og langt mindre gjennomsiktig utspill som ikke har basis i norsk men i utenlandsk forsvarsindustri. Resonnementet går som følger: Norge kan ikke bruke flere penger på Forsvaret fordi det vil øke inflasjonspresset. Hvis man derimot brukte flere penger på anskaffelse av forsvarsmateriell fra utlandet, ville Forsvaret kunne få sitt uten øket inflasjonspress. En forutsetning er da at kravet om gjenkjøp oppgis. Denne tankegangen har støtte også hos enkelte i økonomiske kretser, som ser gjenkjøpsordningen som et inngrep mot en fri markedsdannelse og derfor fordyrende.

Resonnementet bygger på mangelfull forståelse både av markedsforholdene for forsvarsmateriell, og av gjenkjøpsordningenes virkemåte. Jeg må her avstå fra en bredere gjennomgang, og innskrenke meg til noen grunnleggende forhold. For det første er den høyteknologiske norske forsvarsindustrien ikke en beskyttet hjemmeindustri, men en fullt konkurranseutsatt og konkurransedyktig eksportnæring. Og hvorfor har så denne næringen behov for assistanse fra gjenkjøpsordninger? Svar: Fordi de land vi kan selge forsvarsmateriell til ikke har frie konkurransemarkeder på dette området, men regelmessig ser de større forsvarsanskaffelsene i en politisk eller næringsstrategisk sammenheng. Gjenkjøpsordningen ble opprinnelig utformet for 30-40 år siden for å gi tilførsel av teknologi gjennom deltagelse i høyteknologiske prosjekter. I sin tur skulle dette gi grunnlag for utviklingen av teknologibedrifter. I sakens natur var denne politikken til tider fordyrende, men politikkens hensikt ble oppnådd. Vi fikk etter hvert en konkurransedyktig forsvarsindustri med sitt eget produktgrunnlag. Mot denne bakgrunn ble gjenkjøpsordningens formål og virkemåte endret, slik at ordningens funksjon i de seneste 20 år har vært å bidra til markedsadgang – adgang til å konkurrere – i ellers regulerte og beskyttede markeder. Vi må se det som en naturlig sak at utenlandske konkurrenter, som har fordelene av solid konkurransebeskyttelse i sine hjemmemarkeder, har all grunn til å ønske gjenkjøpsordningen avviklet.
At vi i Norge skulle ha interesse av å begrense en konkurransedyktig eksportindustri er derimot ubegripelig. Det er ikke fra den konkurranseutsatte og ikke oljedrevne eksportindustrien inflasjonspresset kommer. Tvert imot, det er jo den industrien vi håper skal vokse og sikre landets fremtidige velstand.

6   Forsvarets øverste ledelse

I proposisjonen foreslås det å slå sammen Forsvarsdepartementet (FD) og Forsvarets overkommando (FO). Det vises i denne sammenheng til at løsninger av denne typen finns i mange land, og at den vil innebære fordeler med hensyn til styrket strategisk ledelse og redusert samlet personellbehov. Mot dette har det i debatten blitt uttrykt uro for at en sammenslåing vil svekke Forsvarssjefens stilling som uavhengig rådgiver i militærfaglige spørsmål. Denne saken er utvilsomt meget viktig. Realiteten kan imidlertid ikke behandles på grunnlag av proposisjonens saksfremstilling.

Det avgjørende for Forsvarssjefens selvstendige rolle er ikke i seg selv om FD og FO er atskilte eller integrert, men hvordan den valgte løsning er utformet. Den foreslåtte integrerte løsningen bygger på en dobbel funksjon for Forsvarssjefen: Han vil ha én rolle som etatssjef for Forsvaret, med alminnelig kommandomyndighet, og en annen som rådgiver i en integrert sivilt-militært departement som tillegges den strategiske ledelse av Forsvaret. Hva menes så med dette? I proposisjonen heter det:

(Sitat) » Regjeringen anbefaler … at FO nedlegges. Samtidig samles ledelsen av Forsvaret på strategisk nivå i FD, ved at forsvarssjefen og de strategiske funksjoner som i dag ligger i FO inngår som en del av departementet. Forsvarssjefen fortsetter å være synlig etatssjef for Forsvarets militære organisasjon. Forsvarsstaben vil være samlokalisert med departementet, men ikke være en del av departementet. Forsvarssjefen vil, som i dag, være delegert alminnelig kommandomyndighet over landets militære forsvar.

Det ligger styringsmessige utfordringer i å gi forsvarssjefen to ulike roller. Det er regjeringens syn at disse utfordringene kan håndteres ved at forsvarssjefen forholder seg til forskjellige apparater. Som en del av departementet og forsvarsministerens og regjeringens øverste militære rådgiver forholder han seg til det integrerte sivil-militære byråkrati, som etatssjef for Forsvaret forholder han seg til Forsvarsstaben. Forsvarssjefens rolle vil bli regulert gjennom instrukser, som skal sikre at ordningen virker i overensstemmelse med økonomireglementet og andre bestemmelser for staten» (Sitat slutt)

Det avgjørende er for det første hva som er ment å ligge i proposisjonens begreper «strategisk ledelse» og «strategisk styring», og dernest hvordan «det integrerte sivil-militære byråkrati» som skal ivareta de strategiske funksjonene er tenkt utformet. Ingen av delene er konkret omtalt i proposisjonen. Det er imidlertid opplysende å se forslagene i sammenheng med de senere års utvikling av styringen i staten, herunder Forsvaret.

Gjennom 90-årene har nye styringskonsepter, med Økonomireglementet som det sentrale dokument, medført at departementene har tatt en langt mer aktiv rolle i styringen av underliggende etater. I praksis har vi fått en vesentlig mer detaljert departemental styring og kontroll. For å kunne håndtere den økede arbeidsmengden, har departementene innført en utstrakt intern delegering av myndighet til midlere og lavere embetsnivåer.
Resultatet er at etatssjefer ser sin stilling og sin organisasjon reelt degradert, kanskje flere trinn, i forhold til departementets stillingsstruktur. Løpende saksforhold styres reelt fra de lavere embetsnivåer, uten etatssjefens innflytelse, direkte mot de ulike fagstaber i hans egen organisasjon. Begrunnelsen for denne nyordningen er bl a et uttalt behov for sterkere politisk styring av etatene. Dette har medført at embetsverket, også på lavere nivå, i sterkere grad gjør gjeldende tildelegert politisk autoritet i sin løpende styring av etatene.

Mot bakgrunn av denne utviklingen er det grunn til å anta at «strategiske ledelse» vil innebære all utredning av politiske beslutningsgrunnlag, samt all løpende planlegging og iverksettelse over det rent utførende og administrative nivå. Videre vil det være i tråd med de senere års utvikling om «det integrerte sivil-militære byråkrati» blir utformet som en innordning av dagens høyere nivåers militære stabsfunksjoner under departementets midlere og lavere, sivile embetsnivåer.

Under disse forutsetningene vil forsvarssjefen bli sterkt svekket. Uten en militær stab for strategiske funksjoner vil han i praksis bare kunne utøve sin rådgivende funksjon i forhold til statsråden på et rent personlig grunnlag. Hans rådgivning vil være begrenset til beslutningsfasen, fordi de viktige premissene for utredning i stor grad legges på lavere nivåer, og under disse nivåers oppfatning av det politisk ønskelige. En slik organisering vil dermed redusere den politiske ledelsens adgang til ufiltrerte fagmilitære vurderinger, og medføre at Forsvaret reelt og direkte blir daglig styrt av det sivile embetsverk, utenom forsvarssjefen.

Hvis man derimot organiserer det integrerte departement langs vertikale linjer, med faglig og funksjonelt definerte militære og sivile ansvarsområder, og normale koordineringsfunksjoner på tvers, vil forsvarssjefen kunne bringe sine faglige synspunkter med tyngde lengre inn i de overordnede utredninger og beslutningsprosesser enn tilfellet er i dag. Tilsvarende vil man få en enklere styring av Forsvaret, fordi den øverste militære ledelse og stab vil operere ut fra en klarere politisk forankring. En slik vertikal organisering eksisterer for øvrig i flere andre land, bl a i Storbritannia.

Proposisjonen gir som sagt ikke anvisninger mht hvilket av disse radikalt forskjellig organiseringsprinsipper som tenkes gjennomført. Om organiseringen heter det:

(Sitat) «Den videre konkretisering av modellen for det utvidede forsvarsdepartement, blant annet med hensyn til organisering og bemanning, vil måtte foretas gjennom en felles organisasjonsutviklingsprosess mellom departementet og FO. En slik utredningsprosess vil bli gjennomført i løpet av inneværende år. Arbeidstakerorganisasjonene vil bli trukket aktivt inn i denne prosessen.» (Sitat slutt)

Det kan således konstateres at proposisjonen ikke inneholder forslag som definerer Forsvarssjefens fremtidige stilling, men derimot forslag om fullmakt for departementet til å innrette de avgjørende organisasjonsforhold som et internt anliggende, i overensstemmelse med de prinsipper og den praksis for omfordeling av makt i staten som har vært fulgt i de senere år. Det bør vurderes om en slik fremgangsmåte er tilstrekkelig for de spørsmål det her gjelder.

7   Problemstillingen «tilstrekkelig forsvar»

Kritiske innlegg mot proposisjonen har reist tvil om den foreslåtte forsvarsstrukturen kan ivareta landets behov. Det hersker ikke uenighet om at strukturen er marginal, og man kan lett slutte seg til at det ville vært betryggende om Forsvaret hadde vært større. En fruktbar diskusjon må imidlertid ta utgangspunkt i situasjonen slik den faktisk er, dvs proposisjonens virkelighetsbilde. Det ligger ikke realisme i å klamre seg til det man omtaler som «den bestående struktur», for den består i store deler ikke med den oppsetning, utrustning og øving som er forutsatt, og langt mindre med den kapasitet som dagens militære operasjoner krever, det være internasjonalt eller for nasjonale oppgaver.

Hvilke er de viktigste begrensningene ved det forsvaret proposisjonen beskriver? Her er det rom for skjønnsmessige vurderinger; jeg vil fremholde følgende:

I forhold til de oppgavene for Forsvaret som proposisjonen beskriver, er kanskje den største begrensningen at selv om Forsvaret i prinsipp vil kunne løse alle oppgavene, vil vi til enhver tid måtte gjøre klare prioriteringer. Vi vil ikke makte å håndtere mange oppgaver samtidig. La meg illustrere med ett eksempel: Med 48 kampfly kan vi oppvise en rimelig styrke for hver av de rollene eller oppgavene som er aktuelle. Men hvis vi legger opp til å spre styrken taktisk på anti-luftmål, anti-sjømål og anti-bakkemål, så fordrer tilstedeværelse i Nord-Norge, Midt-Norge og eventuelt Sør-Norge, samt kanskje på Balkan, og videre tar i betraktning at de 48 flyene også skal dekke flygerutdannelse og trening, utprøving av taktikk og kampsystemer, og endelig avgivelse av fly for vedlikehold og tekniske oppgraderinger, – vel, jeg tror våre kolleger i Luftforsvaret vil si at det går ikke opp. Sågar med god margin. Eksemplet belyser et gjennomgående problem for alle forsvarsgrenene: Vi kan bare være få steder til enhver tid, og vi må økonomisere mht de enkelte styrkeenheters roller slik at de best mulig utfyller hverandre i den samlede styrkestrukturen. Med andre ord, når vi vurderer ønskverdig utbygging av proposisjonens struktur må vurderingen skje i et helhetsbilde, slik Forsvarsstudien gjør det.

Det er et primært mål for hele omstillingen å bringe styrkenes kapasitet og reaksjonsevne i pakt med dagens krav, og gi rom for videre utvikling , bl a langs de linjer som defineres gjennom NATOs Defence Capabilities Initiative (DCI). I denne sammenheng er den teknologiske og tilhørende taktiske oppgradering helt sentral. Så presset som budsjettet vil bli også for den sterkt reduserte forsvarsstrukturen, ligger det nær å frykte at den teknologiske oppgraderingen kan bli en salderingspost. Hvis det skjer, vil det planlagte forsvarets kapasitet fort falle ned. I en budsjettmessig sammenheng mener jeg derfor det må være et prioritert mål å sikre at den kvalitative siden av Forsvaret utvikles og holdes oppe, om nødvendig med forrang for utvidelser av strukturen.

8   Krav til den politiske prosessen

Det faller ikke vanskelig å være enige i at ikke alle av proposisjonens forslag for en radikal reduksjon av forsvarsstrukturen er ønskverdige. Samlet utgjør forslagene imidlertid en nødvendig forutsetning for å bringe realistisk samsvar mellom mål og midler. Et slikt samsvar har manglet i hvert fall i de siste 20 år og Forsvaret lider nå under de uunngåelige virkningene. Dersom utviklingen skal snus, er det imidlertid ikke nok at forsvarsplanleggingen og proposisjonen bryter med fortiden. Bruddet med fortiden må også omfatte den politiske behandling.
Vi har erfart gjennom mange år at Forsvarets utgifter og inntekter reelt fastsettes gjennom to nærmest uavhengig politiske prosesser. Forsvarets utgifter fastsettes reelt ved Stortingets behandling av meldinger og proposisjoner i vårsesjonen. I overensstemmelse med de planene som passerer denne prosessen iverksettes tiltak, ofte med langtrekkende bindinger for utgiftene. Den avgjørende behandlingen av planene skjer i Forsvarskomitéen, forankret i komitémedlemmenes gjennomgående dyp forståelse av forsvarsspørsmål, og regelmessig med bred politisk enighet i de vesentlige avgjørelsene. Forsvarets inntekter fastsettes imidlertid gjennom budsjettbehandlingen om høsten. Det har ikke vært uvanlig at en regjerings forslag til forsvarsbudsjett ikke har gitt dekning for tiltakene i de meldinger og proposisjoner om Forsvaret som den samme regjeringen har fått Stortingets tilslutning til noen måneder tidligere. Situasjonen kan forverres ytterligere gjennom Stortingets budsjettbehandling. I Finanskomiteens behandling vil andre hensyn enn Forsvarskomiteens vurderinger blir utslagsgivende. Vi må således konstatere at utgifter og inntekter er blitt fastsatt gjennom forskjellige prosesser, av forskjellige personer til forskjellig tid, og uten den nødvendige sammenheng mellom de to prosessene.

I nesten alle andre NATO-land hadde man gjennom første del av 90-årene store politiske diskusjoner om reduksjon av forsvarsbudsjettene og tilsvarende reduksjoner av forsvaret. Budsjettreduksjoner i størrelse 20-30 prosent ble gjennomført over noen år i mange land, med tilsvarende omlegging av forsvaret. I vårt land har derimot den ofte gjentatte politiske og militære målsetning vært å holde fast ved strukturforslaget i St.meld.nr.16 (1992-1993). Ja i virkeligheten har ambisjonene gått lenger, ved at nye oppgaver for Forsvaret er tatt opp gjennom Stortingets vedtak utenom budsjettbehandlingen, uten at andre oppgaver tilsvarende ble tatt ut. Eksempler kan være oppgaver i det indre kystoppsyn, og oppgaver hjemme for understøttelse av utvidede utenlandsengasjementer. Men samtidig med at vi har øket ambisjonene, har altså budsjettene som skulle dekke ambisjonene blitt redusert gjennom ti år, typisk med et par prosent per år i reell verdi. På denne måten har også vi redusert forsvarsbudsjettet med ca 20 %, og i kjøpekraft som tidligere nevnt betydelig mer. Men hos oss har reduksjonen skjedd som et nærmest administrativt tiltak i den årlig budsjettbehandlingen, uten debatt, bare med uklare henvisninger til ønsker om «politisk profilering» i salderingen av budsjettet. Og altså, uten kobling til de vedtatte planene. Det kreves ingen dypere analyse for å innse at en slik praksis må føre til alvorlige problemer. At praksisen ikke er begrenset til Forsvaret, men også gjelder andre områder av statsforvaltningen, understreker behovet for en bedre og mer ansvarsbevisst arbeidsmåte i forholdet mellom storting og regjering.

For at St.prop.nr.45 skal kunne gjennomføres, blir det første kravet at storting og regjering ikke må legge opp til mer ambisiøse planer for Forsvaret enn det realistisk kan skaffes budsjettmessig dekning for. Dernest må planene og det økonomiske grunnlaget holdes noenlunde fast for en fireårsperiode. Vi kan se at dette vil bli en alvorlig utfordring .

I samme perspektiv må vi se problemstillingen rundt endring av proposisjonens strukturforslag. I de uttalelsene som hittil er hørt fra politisk hold, har alle forslag, så vidt jeg har registrert, vært forslag som medfører kostnader ut over proposisjonens rammer. Dels gjelder det forslag, åpenbart av distriktspolitiske grunner, om å opprettholde virksomhet på tjenestesteder som forutsettes nedlagt. Dels dreier det seg om å tilføre Forsvaret større kapasitet i form av nye MTBer, flere brigader, osv. Kapasitetsøkningene kan være ønskelige i og for seg, men forslagene har ikke forankring i Forsvarssjefens prioriteringer, og foreløpig heller ikke i et samordnet politisk grunnlag for tilsvarende budsjettøkninger.
Det er således nærliggende å se forslagene som fremstøt fra særinteresser, i den forstand at forslagene uten tilsvarende budsjettøkning vil måtte gjennomføres på bekostning av andre elementer i den sterkt reduserte forsvarsstrukturen, uten referanse til virkningene av slike reduksjoner.

Jeg har på flere punkter påpekt at det vil være svært ønskelig om det kan skapes et politisk grunnlag for et høyere budsjettnivå enn det som ligger til grunn for proposisjonen. Prioriteringen vil da for det første være å gi bedre økonomisk sikkerhet for gjennomføringen av omstillingen og proposisjonens planer for øvrig. Nøkternt sett er denne sikkerheten ikke tilfredsstillende. Dernest har vi problemet med manglende finansiering av fornyelsen av kampflystyrken, og deretter bør ulike tiltak for utbygging av den foreslåtte strukturen vurderes. Det er i denne sammenheng å håpe at den uavhengige sivile og militære ekspertise som Stortinget i følge mediene har rekruttert for å gi råd i disse spørsmål, vil velge å arbeide ut fra Forsvarsstudiens og proposisjonens helhetssyn, mht struktur så vel som økonomi.

Dersom det er flertall i Stortinget for å vedta tiltak ut over proposisjonens budsjettnivå, vil det være avgjørende at slike tiltak kobles til budsjettbehandlingen på en måte som ikke forplikter eller tilskynder iverksettelse før det kan konstateres at de forutsatte bevilgninger faktisk blir gitt.

Alvoret i situasjonen understrekes av det forhold at hvis vi ikke denne gangen makter å bryte med fortiden og etablere samsvar mellom planene for Forsvaret og det økonomiske grunnlaget for planene, gis det ingen ny sjanse for et redusert, men balansert norsk forsvar. Fra den reduserte strukturen vi nå legger opp til kan ytterligere reduksjoner bare skje ved at vi gir avkall på kapasiteter som på en kvalitativ måte vil sette sluttstrek for ambisjonen om å opprettholde en nasjonal forsvarsevne.

Det hviler et tungt ansvar på behandlingen av St.prop.nr.45. Proposisjonens forslag til omstilling må støttes og vedtas, ikke undergraves og forkastes. Proposisjonens strukturforslag må gjerne styrkes, men bare med grunnlag i tilsvarende budsjettvedtak og respekt for proposisjonens strukturelle helhet.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
19. mars 2001

GENERAL CARL GUSTAV FLEISCHER

ved Generalmajor Torkel Hovland

STORHET OG FALL

Seks år har gått siden jeg holdt mitt første foredrag om general Fleischer i dette forum. De spørsmål jeg da stilte om hva som skapte Fleischers storhet under felttoget og hvilke krefter som drev ham i avgrunnen to år senere, har jeg i mellomtiden i min bok besvart så langt det lar seg gjøre basert på en overveldende dokumentasjon.

I en bok hvor krig og lederskap i krig har vært et sentralt element, har jeg tillatt meg å trekke slutninger basert på den innsikt i krigføring og krigshistorie jeg og mine fire støttespillere representerer.

Jeg vil i kveld konsentrere meg om de viktigste konklusjoner og lærdommer som kan trekkes i boken, og siden vi nå står oppe i en ny og avgjørende kamp om vårt Forsvars skjebne, legge vekt på å få fram relevante lærdommer for dagens situasjon.

 

Ingen kan verdsette general Fleischer uten å fordype seg i hans forsvar av Nord-Norge våren 1940. Da det på tross av en flom av beskrivende bøker, ikke er utarbeidet en krigshistorisk vurdering med analyse av årsak og virkning til suksessen i Narvik-felttoget, måtte jeg for å kunne vurdere Fleischers lederskap foreta min egen inngående analyse av operative og ledelsesmessige aspekter.

 

Min vurdering av felttoget etterlater ikke skyggen av tvil når det gjelder Fleischers avgjørende rolle for gjenerobring av Narvik 28 mai 1940. Betydningen av denne seier ble som her antydet av Fleischers partner, general Béthouart, stor. Legenden om tysk uovervinnelighet ble brutt, og navnet Narvik skulle bli stående som symbolet på håp og alliert seiersvilje. Selv om franske styrker støttet av britiske flåteenheter og fly spilte hovedrollen under amfibieoperasjonene, ville hverken landgangen i Bjerkvik eller overgangen over Rombaken ha vært mulig uten at Fleischer igjennom kontinuerlige angrepsoperasjoner i fjellet bandt og desimerte den tyske hovedstyrken.

 

Fleischer skulle bli den første norske general på 150 år som førte vellykkede angrepsoperasjoner over lengre tid og den eneste norske general under krigen som skulle få internasjonalt ry som feltherre. Uten Fleischer ville Narvik-felttoget ha føyet seg inn i rekken av norske og allierte forsmedelige nederlag i 1940. Det forhold at Fleischer med sine nord-norske og trønderske tropper viste at under den riktige ledelse kan norske soldater fortsatt leve opp til Norges stolte tradisjoner i forsvar av fedrelandet er vesentlig for vår nasjonale bevissthet.

Fleischers vellykkethet på slagmarken er av etterkrigstidens politiserende historikere bortforklart med at i Nord-Norge lå alt så meget bedre til rette. Dette er en meningsløs beskrivelse av den situasjon Fleischer stod overfor 9 april.

Han befant seg selv i Vadsø i en voldsom snestorm hundre mil fra begivenhetene. Han hadde i løpet av natten mistet de eneste overflate kampfartøyer som var disponert til Nord-Norge, en av sine beste infanteribataljoner, og mobiliseringsdepotet Elvegårdsmoen med store militære lagre samtidig som hovedmålet for den tyske angrepet, Narvik, var på fiendens hender.

 

Fleischer hadde som avdelingssjef i Generalstaben 15 år tidligere advart mot et overraskelsesangrep som dette og fastholdt at den eneste måten å forsvare vårt store landområde på var gjennom angrepsoperasjoner på indre linjer å slå fiendens kolonner og brohoder enkeltvis. Gjennom å planlegge sammendragning av divisjonen på Setermoen og forberede fremskutt forsvar i Narvik og Sør-Varanger fulgte han opp dette konsept.

 

Hans skuffelse var stor over å miste Narvik/Bjerkvikområdet. Det meningsløse tapet av panserskipene med de talende navnene Eidsvold og Norge med 276 av våre beste sjøfolk rystet ham dypt.

Forutsetningen var at skipene skulle legges under land i de trange farvann ytterst i Ofotfjorden ved Barøy og virke som flytende batterier og gjennom en samlet og overraskende ildåpning senke og skade inntrengende krigsskip. Usikkerhet skapt av kommanderende admiral om ildåpning fikk skipene til å bli liggende i havneområdet og medførte sammen med bruk av nøytralitetsvaktsprosedyrer med skudd foran baugen og bording at de var sjanseløse. Det at tusen norske soldater som kunne støtte seg til solide feltbefestninger i Narvik, overgav seg til 600 sjøsyke østerrikere uten å løsne skudd, var etter Fleischers vurdering et resultat av regimentssjefen, oberst Konrad Sundlos forræderi. Fiaskoen ved Narvik ble denne stormnatten repetert langs hele vår lange kyst. Dere unge må aldri glemme at «Rules of engagement» i en krisesituasjon betyr forskjellen på fred og krig, seier og nederlag og som på panserskipene liv eller død.

 

Fleischer var i virkeligheten denne fryktelige morgenen sammen med andre militære sjefer offer for en feilslått norsk forsvarspolitikk. På tross av at verdenskrigen nå hadde rast i over et halvt år, var forsvaret ikke reellt sett forsterket, ingen planer lagt eller ordrer gitt for en situasjon som denne. Manglende evne til krisehåndtering medførte at Generalstabens gjentatte bønner om mobilisering ikke ble fulgt opp. Regjeringen hadde ikke lagt to pinner i kors for å sette seg inn i forsvarets behov og sitt eget ansvar i krise og krig. Regjeringens unnfallenhet påførte nasjonen store tap og lidelser og fem års okkupasjon. Panserskipenes undergang var et direkte resultat av manglende bevilgninger til militært materiell og øvelser og bør minne dagens politikere på det forferdelig ansvar de bærer ved ikke å ivareta nasjonens beredskap.

 

Fleischer måtte ta konsekvensen av at den manglende beredskap også hadde svekket offiserskorpset og skapt en kreftsvulst av manglende besluttsomhet og defaitisme.

Det er bedrøvelig å måtte fastslå at bare noen få av våre militære sjefer viste den nødvendige styrke og handlekraft i denne største av våre nasjonale kriser. Ved å legge nøytralitetsvernets stående instruks til grunn om at makt skal brukes når det er åpenbart at en væpnet styrke som tilhører en krigførende makt, trenger inn på norsk territorium, kunne de alle som Fleischer besluttsomt ha tatt opp kampen.

Mens den politiske og militære ledelse i Sør-Norge de neste dagene var totalt handlingslammet, iverksatte Fleischer med nesten maskinmessig presisjon alle nødvendige tiltak for gjennomføring av et eksistensforsvar av landsdelen.

Da han etter en livsfarlig flytur i snestormen, ankom Tromsø 10 april, etablerte han seg straks som øverstkommanderende, erklærte landsdelen som krigsskueplass og iverksatte sammen med fylkesmannen i Troms full mobilisering av militære og sivile ressurser. 11 april var hans divisjonskommando operativ i Målselv, og han kunne iverksette øyeblikkelige tiltak for å få situasjonen under kontroll.

 

På tross av et lite oppmuntrende styrkeforhold og mangelfullt utrustede og trenede tropper tok Fleischer konsekvensen av sine tidligere vurderinger og våget som general Dahl uttrykte det, angrepet. Han besluttet å angripe og ødelegge Narvik-brohodet først, for deretter å overføre divisjonen til Nordland for å kunne møte en tysk fremrykning fra Trøndelag.

 

Vi får i hans valg av operativ metode et innblikk i en dimensjon hos Fleischer som ikke fantes hos de øvrige sjefer. Han hadde brukt et langt liv til å forberede seg på en situasjon som dette. Ved å satse maksimalt på gjennom lendemobilitet å avskjære og slå fienden stykkevis og delt søkte han å unngå strid på motstanderens premisser. Hans felttogsplan var å skaffe utviklingsmulighet for et divisjonsangrep ved å ta Gratangen-området med et angrep med 6. brigade, deretter binde fi styrker på Gratangseidet med en ny improvisert brigade og sette inn hovedangrepet mot Bjerkvik gjennom det veiløse lendet over Gressdalen – Vassdalen.

 

En studie av Fleischers artikler i NMT og hans forelesninger som lærer på den militære høyskole viser at dette operasjonskonseptet som er nesten identisk med dagens Div 2000 doktrine, ble utviklet av Fleischer på bakgrunn av krigshistoriske studier lenge før Liddel Harts Manøverkrigføringskonsept og finnenes «mottitaktikk».

 

17 april hadde Fleischer sitt direktiv for motangrepet klart. Sammenligningsvis er Ruges samtidige direktiv påfallende passivt og utnytter ikke den totale veibundetheten til de tyske infanteriforbandene i Sør-Norge gjennom operasjoner i flanker og rygg. Ruges mislykkede operasjoner bekrefter Fleischers vurdering av oppholdende strid i 1934.

 

Det er et tankekors at fordi Fleischer ble gjort til en ikkeperson etter krigen, samtidig som Ruge ble utropt til vår eneste krigshelt på høyere nivå, ble følgen at Ruges desentraliserte, mislykkede, defensive doktrine lagt til grunn for forsvarsplanleggingen etter krigen. Først på 1990-tallet kom såvel Fleischers felttog som hans lederskap og manøverkrigsdoktrine til heder og verdighet. I disse dager er vi igjen i ferd med å kaste dette konseptet på skraphaugen, samtidig som det lette, norske infanteriet som har vært vårt trumfess i landkrigssammenheng i 400 år, nedlegges.

 

Som alle feltherrer fikk Fleischer erfare at planlegging er en ting, gjennomføring en annen. Manøverkrigføring har et potensiale for resultater, men stiller store krav til selvstendige og dyktige sjefer på bataljons- og høyere nivå. 6. brigades innledende angrep i Gratangen hvor hovedangrepet på Lapphaugen stoppet opp og resulterte i at Trønderbataljonen ble eksponert for et ødeleggende motangrep i Gratangen, var et resultat av de norske lederes manglende feltmessige trening.

 

Evnen til å takle den innledende motgang, demonstrerte mer enn noe annet Fleischers evner som leder i felt. Lindbäck Larsen skriver: «—-i de kritiske øyeblikk viste han seg som den fullkomne soldat—-.

Overfor de krefter som er i bevegelse i kriseøyeblikk i krig er hovedspørsmålet det brutale: Viker du eller står du? Fleischer stod.» Den britiske generalen Wawell sier i en bok om lederskap at den viktigste egenskap hos en general er «a certain toughness of mind.»

I Gratangen viste denne lavmælte og personlig beskjedne mannen med akvarellmaling og ørretfiske som hobbyer, at han var i besittelse av en slik tøffhet. For igjen å sitere hans stabssjef Lindbäck Larsen: «Han viste en grad av urokkelighet som sto i en eiendommelig kontrast til hans vesen i alminnelighet.» En av Fleischers bataljonssjefer, senere general Hunstad uttrykte det slik: «Nederlaget var også en påkjenning for omkringliggende avdelingers kampmoral, og det kan trygt sies at i en slik tung stund var det en stor trøst å vite at man som fører hadde en mann med så rolig og nøktern handlekraft som nettopp general Fleischer. Han innfant seg personlig i frontområdet og satte seg inn i forholdene—–en kan si det slik at selvtilliten, tryggheten og fremfor alt roen spredte seg fra generalen til hele divisjonen». Fleischer hadde også evne til å lære av sine feil. Aldri mer skulle norske enheter falle i bakhold eller på annen vis pådra seg store tap pga ledelsesmessige feil. Gratangen ble tatt, men forsinkelsen forårsaket av Trønderbataljonens ødeleggelse medførte at den eminente, østerrikske taktikeren, oberst Windisch, blokkerte et direkte angrep mot Bjerkvik ved besettelse av støttepunkter i Leigas-massivet. Det tok Fleischers tropper en uke med kontinuerlige angrepsoperasjoner under brutale vinterforhold i høyfjellet å nedkjempe fiendens støttepunkter og atter true Bjerkvik.

 

Selve nøkkelen til Fleischers etter hvert så oppsiktsvekkende resultater, synes å være hans evne til å holde moralen oppe under de langvarige og meget krevende operasjonene. Det gjensidige tillitsforholdet mellom ham, befal og soldater og landsdelens myndigheter og befolkning beskrives av Alfred Henningsen som den Fleischerske ånd som hersket i Nord-Norge. Hans lederskap var basert på kameratskap – offiserene var herunder de fremste blant likemenn.

 

Som det fremgår av denne rapporten fra britenes første landmilitære sjef, general Mackesy, var de britiske vervede tropper helt lammet av vinterforholdene. Generalløytnant Auchinleck som overtok 15 mai, slår i sin sluttrapport fast at landstridskrefter må for de ugjestmilde forholdene i Norge være spesialutstyrt og spesialtrenet. Mange av oss har gjort de samme erfaringer under de mange allierte øvelser i Nord-Norge. Det er således et tankekors at vår nye forsvarsordning i en militær krisesituasjon gjør oss helt avhengig av allierte som ikke behersker landkrig under våre vanskelige forhold.

 

Fleischer valgte ikke som Ruge i sør å basere seg på alliert seier, han tok det fulle ansvar for å slå de tyske styrkene og så alliert støtte som et supplement. Det var nok likevel svært frustrerende at store britiske styrker lå uvirksomme, beskyttet av en skog av luftvernartilleri og sperrebalonger i Harstad-området. Hans stolthet gjorde det vanskelig å trygle om støtte. Like før iverksettelsen av divisjonsangrepet fikk Fleischer likevel velkommen og uventet hjelp. Den franske generalen, Béthouart, gikk 28 april i land i Gratangen/Lavangen-området med en halvbrigade franske alpejegere. Denne entusiastiske franske fjellkrigeren sa seg straks villig til å støtte Fleischers angrep ved å rykke fram i tilknytning til veien over Gratangseidet. Det skulle utvikle seg et nært vennskap mellom de to menn.

 

Alle større operasjoner i Narvik-avsnittet skulle bli et resultat av dette nære samarbeidet. Etter at Fleischer hadde drevet tilbake de tyske styrkene i Leigas-massivet, utvirket Béthouart støtte til landsetningen i Bjerkvik 14 mai, koordinert med et nytt divisjonsangrep fra nord.

Alliert forsinkelse medførte at Fleischer kom for sent til å avskjære de tyske styrkene i Bjerkvik-området, men ved å snu 6. brigades front klarte han å få fotfeste på det mektige Kuberg-platået og true den tyske tilknytning til det svenske jernbanenettet på Bjørnefjell.

Fastholdelse av den tyske hovedstyrke i høyfjellet muliggjorde i neste omgang gjenerobringen av Narvik. Ledet av Béthouart angrep en kombinert fransk-norsk brigade Narvik over Rombaken fra nord, samtidig som en polsk brigade angrep Ankenes/Beisfjord-området.

 

Etter gjenerobringen av Narvik var scenen satt for ødeleggelse av Dietls medtatte styrker som nå var trengt sammen i et ødslig fjellområde rundt Bjørnefell.

Nådestøtet skulle settes inn med 6. divisjon fra nord, støttet av franske styrker som rykket opp fra Rombaken og den polske brigade som angrep fra Beisfjord. Som vi vet ble Dietl reddet av gongongen ved at Churchill beordret evakuering av de allierte.

 

Dessverre var det ingen Fleischer og Béthouart som kunne demme opp for den tyske fremrykningen fra Trøndelag. Fleischer hadde stilt en forsterket bataljon til rådighet for oberst Getz’s brigade i Nord-Trøndelag og dette forband sammen med betydelige allierte styrker landsatt i Namsos syntes som en betryggende sikring mot sør. 2 mai fikk Fleischer plutselig beskjed om at de allierte var i ferd med å evakuere, og at Getz hadde besluttet å kapitulere.

 

Fleischer ble naturlig nok rasende og beordret sin egen IR 14 bataljon nordover for å ta opp forsvar i det sterke lendet sør for Mosjøen. Han hadde tidligere beordret forberedelse av kommunikasjonsødeleggelser som ble neglisjert. Fleischer forsøk på å gjenopprette situasjonen ved tilføring av ammunisjon og forsterkninger og utskifting av ledere slo feil pga manglende handlekraft hos de impliserte. Den allierte innsatsen begrenset seg til noen svake, selvstendige kompanier og var helt utilstrekkelig til å stanse general Feuerstein som med 2. Gebirgsdivisjon presset seg fram sørfra. Først mot slutten av mai ble deler av den britiske gardebrigaden som var nesten ubrukt etter ankomsten medio april, overført til dette avsnittet for 28 mai å bli evakuert over Bodø uten at Fleischer var blitt varslet. Fleischer måtte igjen bite i seg skuffelsen, og gjennom et mesterstykke i krisehåndtering klarte han å redde ut kimen av den norske brigaden han var i ferd med å bygge opp i Fauske-området – i alt ca 2000 mann – som britene hadde latt i stikken.

 

I tillegg til håndteringen av disse to frontavsnittene måtte Fleischer også hanskes med en internkonflikt som han trolig opplevde like farlig og dramatisk. Første uken i mai kom de slagne menn fra Sør-Norge til Tromsø, herunder Nygaardsvold og regjeringen og Ruge med Generalstaben.

 

Fleischer og Ruge stod ikke på god fot med hverandre, de hadde stått på hver sin side i kampen om forsvarsordningen i mellomkrigstiden. Fleischer hadde spilt en hovedrolle i utvikling av hærordningen av 1927 som etter Generalstabens vurdering utgjorde et minimumsforsvar. Han stod fjellstøtt oppfatningen som har vært grunnleggende i nyere tid at det er forsvarsledelsens plikt å legge fram forsvarets behov.

Ruge støttet statsminister Mowinckels torpedering av denne hærordningen, basert på en halvering av budsjettene. Ruge gikk i et PM mot Kommanderende General med en argumentasjon som har en slående likhet med den som er grunnlaget for den nye forsvarsordning som vi i disse dager legger fram for Stortinget: «Det er de politiske myndigheter som bevilger penger til de militære styrker Forsvaret må derfor til enhver tid nøye seg med å utnytte midlene på den optimale måte.

I fredstid gjaldt det å vedlikeholde den «lille, men gode hær», organisert for kriseløsning, som gjennom en fremsynt utenrikspolitikk så kan utbygges til forsvarlig størrelse når det kommer mørke skyer i horisonten.» Dette hasardspill med norsk sikkerhet ble da som nå begrunnet med at sannsynligheten for krig var liten.

 

Mowinckel grep begjærlig denne tanken, skjøv Generalstaben til side ved å etablere en gruppe i FD med daværende oberst Laake og Ruge som utviklet den senere utskjelte Forsvarsordningen av 1933. Som kronen på verket endret Mowinckel så KGs instruks slik at denne ikke lenger var ansvarlig for beredskapen og innsatte Laake og Ruge som henholdsvis KG og Generalstabssjef. Mowinckel hadde lykkes i et mesterstykke i politisk manipulasjon som lammet de militære sjefers sikkerhetspolitiske innflytelse fram til krigen. Når vår forsvarsminister i dag foreslår å trekke Forsvarssjefen inn i departementet har dette trolig igjen som hensikt å svekke Forsvarssjefens innflytelse på sikkerhetspolitikken.

 

Fleischer som betraktet Ruges handlinger i forbindelse med Forsvarsordningen som et forræderi mot forsvarets sak, hadde nok sine bange anelser da de to møttes i divko 6 mai. Han ble beroliget da Ruge meddelte at han fortsatt ville la ham ha ansvar for krigføringen. Han skulle oppdage at han gledet seg for tidlig. I løpet av de to påfølgende uker skulle Ruge bli drivkraften i en total omorganisering av den sivile og militære krigsledelse. Ruge blev 18 mai utnevnt til Forsvarssjef med ansvar for såvel den operative ledelse som den militære forsyningstjeneste. Regjeringen som hittil hadde sittet inaktive i Troms innland, samlet seg til dåd og sendte hjem Fleischers partner, fylkesmann Gabrielsen, og overtok krigsledelsen. Fleischer skulle reduseres til en av fem avsnittssjefer i sitt eget kommandodistrikt. Ruge orienterte Fleischer om nyordningen 15 mai og underslo arrogant Fleischers protestbrev til forsvarsministeren.

 

Verken Ruge eller regjeringen hadde handlekraft til å sette gjennom nyordningen som åpenbart ville ha svekket krigføringen i de korte hektiske ukene som gjenstod av felttoget. Fleischer og Gabrielsen var et formidabelt team. De hadde sammen omstilt landsdelen for krig på en måte som skulle bli et mønster ved etablering av totalforsvaret etter krigen og hadde hele befolkningen i ryggen. Under krigen i Sør-Norge hadde ingen samordning funnet sted. Etableringen av Administrasjonsrådet var tvert imot en stor støtte for den tyske krigføringen.

 

Fleischers problemer med Ruge skulle ikke stoppe her. Da planen for den allierte evakuering ble kjent og Konge og regjerings overføring til Storbritannia besluttet, bestemte regjeringen naturlig nok at forsvarssjefen med sin generalstab skulle følge med for å bygge opp de militære styrker ute. Dagen før avreisen iverksatte så Ruge en kampanje som resulterte i at disse menn som var ansvarlig for den overordnede krigsledelse ble hjemme, mens Fleischer som med sin divisjon stod midt i et siste desperat forsøk på å knuse det tyske brohodet, ble beordret til å følge regjeringen.

 

Ruge sørget heller ikke for å overføre befal og soldater til Storbritannia. Da regjeringen senere også satte seg imot å overføre de 3000 mann som var internert i Sverige, betydde dette at Fleischer som nå ble ansvarlig for gjenoppbygging av hæren ute, måtte starte helt fra scratch. De omfattende kapitulasjonsavtaler Ruge forhandlet fram etter regjeringens avreise, sammen med hans anbefaling til alt yrkesbefal om å avgi Æresord til tyskerne, svekket også grunnlaget for videre krigføring. Det er ikke min hensikt å ødelegge general Ruges ettermæle. Han har hovedæren for at Regjeringen tok opp kampen i Norge og deretter fortsatte kampen i Storbritannia. Dette var et avgjørende bidrag til at Norge med æren i behold kunne videreutvikle seg som nasjonalstat og gir for alltid Ruge en æresplass i vår historie. Realpolitikeren Ruge så dog krigen først og fremst som et stormaktsoppgjør. Norge skulle først gjennom militær motstand markere seg som nasjonalstat, deretter når kapitulasjon var en realitet, få en god ordning med okkupasjonsmakten for å legge grunnlag for norsk selvstendighet hvis Tyskland skulle vinne krigen. Regjeringens oppgave i London var etter hans oppfatning å ivareta Norges interesser ute for å sikre en for Norge gunstig fredsslutning.

Fleischer så det annerledes. Tyskland måtte knekkes militært, skulle vi få igjen vår frihet, og dette kunne bare oppnås gjennom felles total innsats fra alle frie land.

 

Fleischer oppfattet aldri at Nygaardsvold-regjeringen i London hadde en tilsvarende hemmelig agenda som Ruge – nye operasjoner på norsk jord ble sett som en mulig fremtidig politisk belastning. Han omstilte seg hurtig til sin nye oppgave. Like etter ankomsten i London leverte han en omfattende plan for gjenoppbygging av et nytt forsvar, samtidig som han inngikk en avtale med engelskmennene om norsk deltakelse i invasjonsforsvaret i Skottland, raids på Norskekysten og hemmelig operasjoner på norsk jord.

Regjeringen la generelt hans plan for organisering av styrkene til grunn, men avslo foreløpig utskriving av mannskaper og hva verre var, norsk deltakelse i operasjoner i Norge. Churchill som personlig stod bak de offensive planene, skulle aldri tilgi den norske uvilligheten til å gi støtte i dette som var Storbritannias mørkeste time.

 

Fleischer maktet på tross av en skrikende befalsmangel og stadig oppriving av de styrker han møysommelig trenet i Skottland gjennom pålagte personelloverføringer, i samarbeid med britene å bygge opp en redusert, norsk brigade etter britisk organisasjon som skulle bli erklært operativ før ett år var gått.

Basert på en serie presise, sikkerhetspolitiske vurderinger forsøkte Fleischer å motivere regjeringen til utvikling av en norsk krigspolitikk for å effektivisere og styre norsk deltakelse i krigen og at norske hærstyrker ble utbygget for å danne en spydspiss ved operasjoner på norsk område. I samarbeid med britiske myndigheter fikk han utarbeidet en instruks for det gryende Milorg slik at innsatsen kunne innpasses i britisk strategi. I sin stab opprettet han et E-kontor for operativt samvirke med britene.

 

Alle hans forslag og initiativ syntes å falle på steingrunn. Hans oppsiktsvekkende innsikt og resultater, skulle i steden bli spiker i hans likkiste. Politiske påstander om at han måtte fjernes for å forbedre samarbeidet til britene, er et påskudd fra en regjering som tvert i mot så ham og hans samarbeid med britene som en trussel mot sin hemmelige agenda. Fleischer kom også i veien for Nygaardsvold-regjeringens hensynsløse apparatpolitikere fra Tranmæls stall, Trygve Lies og Oscar Torps personlige ambisjoner om å erobre de viktigste regjeringsposisjoner, og som gjennom manipulasjon og ufine metoder fjernet alle som stod i veien.

 

Jeg har i boken skritt for skritt dokumentert Torps fremgangsmåte for å kvitte seg med Fleischer. Hans personlige motiv sprang ut fra forståelsen av at med den annerkjent dyktige og kompromissløse Fleischer ved sin side ville han selv gjøre en patetisk figur som forsvarsminister. Det var ikke nok å fjerne Fleischer, han måtte for å bruke et tranmælsk utrykk, «Trampes ned i kloakken» gjennom bakvaskelser og ryktespredning. Til støtte i denne prosessen rekrutterte Torp opportunistiske offiserer som så en politisk innsats som springbrett for egen karriere.

 

Prosessen lyktes, Fleischer ble erstattet av ukjente, uerfarne menn uten krigstjeneste. Disse ble naturlig nok av britene betraktet som «chairborne offisers», politisk ansatte kontoroffiserer. De nye menn hadde ingen evne til å inspirere til øket forsvarsinnsats. Som CJ Hambro uttrykte det: «Sjelden har noe lands regjering i en kritisk tid røktet et nasjonalt aktivum så slett som den norske regjering tok vare på Fleischer». Ansettelse av militære sjefer er en regjerings privilegium, men ansettelse ut fra politisk hensiktsmessighet på bekostning av dyktighet er et svik mot den nasjon de skal tjene. Manglende lojalitet innad i offiserskorpset skapte grunnlag for Torps splitt og hersk taktikk.

 

Åpenbart for å forhindre at slagkraftige norske styrker skulle inspirere britene til operasjoner i Norge ble Norske Brigade etter Fleischers fratreden splittet opp i småavdelinger på kompaninivå med en hjemmestrikket, norsk organisasjon uten operativ overbygging. Da avdelingene ikke lenger passet inn i den britiske krigsorganisajonen ble samarbeidet redusert, og Norge mistet innflytelse og handlefrihet ved ikke å ha operative hærstyrker til disposisjon. Norge skulle som eneste allierte nasjon komme ut av krigen med en Hær uten krigserfaring og operativ ekspertise, hvilket medførte at det tok 20-30 år å bygge opp hærstyrker på internasjonalt nivå. Vi bør merke oss at dette er den tidshorisont vi igjen må se i øynene for gjenoppbygging av vårt krigsforsvar hvis vi vedtar den nå foreslåtte, amputerte struktur.

 

Hva var det så som fikk denne kjempen av en militær leder til å bryte sammen? Tilsidesettelsen kunne han ha levd med dersom denne hadde vært fulgt av hederlig omtale og vært gitt en plausibel forklaring. Hans rakryggede natur, manglende forståelse for politiske intriger og sterke æresfølelse gjorde ham dog til et lett offer for politiske intriger og bakvaskelser. Han kunne ikke leve med å bli gjort æreløs. Forståelsen av at han ikke ville kunne spille noen rolle i gjenerobringen av Norge frembrakte, sammen med spekulasjoner over hvilke feil han måtte ha gjort, den ødeleggende depresjonen.

 

Den urett som ble gjort mot den general som naturlig burde ha fått plass i vår historie som vår fremste krigshelt og militære forbilde, har dimensjoner som fremdeles synes å ha politisk sprengkraft. London-regjeringen gjorde sitt ytterste for å skjule sine spor. Da fru Fleischer for å rehabilitere sin mann i 1947 utgav boken «General Fleischers efterlatte papirer», skapte dette voldsom debatt som deretter ble knust gjennom en landsomfattende, demagogisk pressekampanje fra det da statsbærende parti som gjorde Fleischer til en ikke-person.

 

Historieskriverne etter krigen har sunget den samme falske visen. Fleischers innsats i Narvik-felttoget ble usynliggjort. Han måtte fjernes for at samarbeidet med britene for at krigføringen skulle bli bedre. Samtidig er Fleischers syn på krigføringen urettmessig annektert som regjeringens krigspolitikk.

Britiske raids og hemmelige operasjoner i Norge er blitt en del av vår motstandshistorie som vi alle kan sole oss i. Regjeringens motstand mot slike operasjoner fram til 1944 og tilpasningsbestrebelsene hjemme er feid under teppet.

 

Det er mulig at gjenoppbyggingen av Norge som etter krigen stod fram som en meget splittet nasjon, hadde bruk for en heroisk historie de første årene. Den misvisende historiefremstillingen knyttet til vår største nasjonale krise har dog medvirket til at vår politiske og militære ledelse ikke synes å ha lært av det som skjedde. Denne historieløshet er nå i ferd med å resultere i en ny forsvarsordning som setter vårt lands sikkerhet i fare. Gjennom vårt svik mot Fleischer og de verdier han stod for, svikter vi også vårt lands sikkerhet og selvstendighet.

Foredrag i Oslo Militære samfund

  1. mars 2001

ved Brigader Gunnar Lundberg

Assistant Chief of Staff J5/9
Regional Headquarters Allied Forces North Europe

NATOs nye militære kommandostruktur – NATO og nasjonale erfaringer

Herr formann, mine damer og herrer,

Jeg har blitt utfordret til å gi en orientering om NATOs nye kommando- og kontrollstruktur, som ble gjort gjeldende 3 mars 2000 og altså nå er et år gammel. Jeg skal forsøke å gi dere noen ‘førsteinntrykk’ av de erfaringene vi har gjort med den nye strukturen så langt sett med NATO og norske øyne, men først vil jeg forklare bakgrunnen for de fundamentale forandringene NATO har igangsatt og som kommer til å fortsette til vi oppnår Full Operational Capability (Full Operasjonell Kapabilitet) i 2003.
Etter 20 måneders intenst arbeide, fremla NATOs Militærkomité i desember 1997 anbefaling om en ny militær kommandostruktur for Alliansens forsvarsministere. Ministrene sluttet seg til denne nye strukturen i sin helhet, noe som innebar beslutninger om typer, antall og lokaliseringer for hovedkvarterene. Kort sagt – denne restruktureringen medførte en reduksjon fra 65 hovedkvarter i den gamle strukturen, til 20 i den nye.

Den nye strukturen består av to overordnede strategiske kommandoer, Atlanterhavskommandoen og Europakommandoen. På nivået under disse finner vi regionale kommandoer, tre under Atlanterhavskommandoen, og to under Europakommandoen AFSOUTH og AFNORTH. På Nivå 3, underordnet de regionale kommandoene i Europa, finner vi Komponentkommandoer (Component Commands) og Subregionale felleskommandoer – jeg skal senere komme tilbake til disse.

Dere kjenner selvfølgelig til det som skjedde under den forrige restruktureringen, med hovedkvarteret på Jåtta ved Stavanger som Primary Subordinate Command – PSC – under AFNORTHWEST, og Reitan som Sub-PSC hovedkvarter. I den nye strukturen er Jåtta en Subregional felleskommando under AFNORTH i Brunssum, Nederland, mens Reitan pr 3 mars 2000 mistet sin status som NATO-hovedkvarter og ble overført til styrkestrukturen – slik de andre 4. nivå hovedkvarterene gjorde et halvt år tidligere.
Det ble sagt i 1997 at «den nye strukturen vil gjøre det mulig for Alliansen å utøve hele spekteret av sine roller og oppgaver mer effektivt og fleksibelt, og tildele egnede roller til allierte deltagere i denne utøvelsen.
Den skal også muliggjøre en tilpasset involvering av partnernasjoner og gjøre det lettere å integrere fremtidige, nye medlemmer i Alliansens militære strukturer.»

Vel – hva har så skjedd i løpet av det året som nå snart har gått etter at den nye kommandostrukturen ble implementert?
Ikke så rent lite – vi deployerte Joint Command Centre til Kosovo som HQ KFOR 2, vi gjennomførte den store fellesøvelsen CONSTANT HARMONY i november 2000, og 6 april skal sjefen for Joint Command North på Jåtta, general Skiaker overta som COMKFOR, deployering til Kosovo av store deler av sin egen stab og av staben ved Joint Command Northeast i Karup, Danmark, pågår.
I tillegg er vi godt i gang med planlegning og forberedelse for en større øvelse sammen med partnernasjoner innenfor konseptet Combined Joint Task Force, som også er nytt – en øvelse som kalles ALLIED EFFORT og skal avholdes i Polen i november i år. Når jeg sier at «vi er godt i gang», så er det fordi jeg er så heldig å få tjenestegjøre som sjef for Plans and Policy Division ved Regional Headquarters AFNORTH i Brunssum, Nederland, der jeg også er Senior National Representative for Norge. Som sjef for Planstaben – Assistant Chief of Staff (ACOS) J5/9 – har jeg ansvar for den operative planlegging for øvelser og reelle alternative situasjoner (contingencies), men også for utviklingen av policy i tilknytning til den nye kommando- og kontrollstrukturen.
Så, med alle disse aktivitetene siden overgangen til den nye kommando- og kontrollstrukturen, mener jeg det er mulig å gi en karakteristikk av hvilken evne NATOs nye kommandostruktur har til å møte de kravene som nasjonene stiller til den.
La meg begynne med en kort oppsummering av bakgrunnen for at man besluttet å restrukturere:
Realitetene knyttet til vedvarende allierte operasjoner på Balkan og reduserte forsvarsbudsjetter i medlemslandene, førte til færre stående styrker (in-place forces). Dette nødvendiggjorde en mer fleksibel og responderende (responsive) kommando- og kontrollstruktur, slik at NATO skulle kunne holde tritt med raskt skiftende operasjonelle behov, og samtidig opprettholde evnen til å gi et rettidig og robust militært svar på enhver sikkerhetsmessig krisesituasjon Alliansen kunne bli stilt overfor. Derfor fikk NATOs militære myndigheter i oppdrag av forsvarsministrene å utvikle en detaljert plan for en ny kommando- og kontrollstruktur, og å planlegge innføring av denne strukturen. Disse planene skulle fremlegges for ministerene høsten 1998.

Utviklingen av Alliansens nye kommandostruktur er et av de tre viktigste elementene i NATOs tilpasning til det nye sikkerhetsbildet (the new security environment) – de to andre er implementeringen av Combined Joint Task Force (CJTF) konseptet og utviklingen av den Europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet (ESDI).
Som sagt, disse initiativene/tiltakene var ment å tilpasse kommandostrukturen til de reduksjonene og restruktureringene som hadde funnet sted innen Alliansens militære styrker gjennom det seneste tiåret. Det som er enda mer enestående for NATO, er at dette har vært en bevisst og målrettet prosess, i motsetning til det som skjedde under Den kalde krigen da strukturene ensidig var innrettet mot spesifikke operasjonsområder som alle var fokusert på en definert trussel fra øst.

Denne bevisste utviklingsprosessen kan spores tilbake til London-deklarasjonen fra juli 1990, da NATO-nasjonenes stats- og regjeringssjefer etterlyste en prosess for å tilpasse Alliansen til de endringene som var i ferd med å omforme Europa. Dette var et avgjørende vendepunkt i NATOs historie, og ledet frem til vedtagelsen av Alliansens nye strategiske konsept (the adoption of the new Alliance Strategic Concept) i november 1991, et konsept som gjenspeilet en bred tilnærmelse til sikkerhetsbegrepet.
I januar 1994 ba stats- og regjeringssjefene om en grundig gjennomgang (examination) av hvordan Alliansens politiske og militære strukturer og prosedyrer kunne utvikles og tilpasses for å løse sine oppgaver, inkludert fredsbevarende operasjoner, mer effektivt og fleksibelt.
For å imøtekomme dette, lanserte Militærkomiteen i september samme år NATO Long Term Study for å vurdere den integrerte militærstrukturen og fremme «forslag til forandringer i Alliansens styrkestrukturer, kommandostrukturer og felles infrastruktur.» Mens arbeidet med denne studien pågikk, ga Utenriks-ministermøtet i Berlin i juni 1996 ytterligere og avgjørende retningslinjer, gjennom å definere spennvidden i de oppdragene den nye kommandostrukturen skal være i stand til å løse.

Det er et erklært ønske fra toppmøtene i Washington og Køln om en styrking av europeisk sikkerhet og forsvar. Dette har to dimensjoner. For det første en generell oppgradering av europeiske kapasiteter gjennom det såkalte Defence Capabilities Initiativ (DCI). For det andre tilrettelegging for europeisk ledete operasjoner, selvstendig eller ved bruk av NATO styrker og ressursser. Det legges pr i dag opp til en integrering av den Vesteuropeiske Unions (VEUs) funksjoner innenfor krisehåndtering i EU til sommeren. EU vil dermed kunne overta den rolle VEU har hatt i NATO-sammenheng når det gjelder planlegging og gjennomføring av europeiske operasjoner ved hjelp av NATO-ressurser.

NATO har forpliktet seg til å legge til rette for at EU kan basere seg på bruk av NATO-ressurser for egne krisehandterings-operasjoner dersom de finner dette formålstjenlig. NATO har allerede utarbeidet prosedyrer/ordninger slik at VEU får adgang til alliansens kollektive ressurser for bruk i operasjoner der NATO ikke selv er engasjert, og disse vil bli utviklet videre for EU.

Dette er en videreføring av en prosess som har pågått siden Berlin-toppmøtet i 1996. Per i dag har man tross intenst arbeide siste år ikke lykkes med å formalisere samarbeidet mellom NATO og EU, eller tilrettelegge for EUs tilgang til Alliansens styrker og ressurser.

Under Berlin-toppmøtet ba også Utenriksministrene om en videre utvikling av Alliansens evne til å møte nye roller og oppgaver i tilknytning til forebyggelse og håndtering av kriser; innsats mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike samtidig som evnen til kollektivt forsvar skulle opprettholdes. Dette skulle utfylles gjennom en styrking av Alliansens bidrag til sikkerhet og stabilitet i hele det Euro- Atlantiske området gjennom et bredere og dypere samarbeide med Partnerskap for Fred-nasjonene.

Militærkomiteens arbeide med Intern tilpasning ble støttet av alle de daværende 16 medlemslandene. Dette ga grunn til å håpe at Frankrike og Spania skulle bestemme seg for å delta i den nye militærstrukturen, og i desember 1997 kunngjorde Spania at man hadde til hensikt å gjøre dette så snart som mulig. Frankrike, som deltar for fullt i Militærkomiteens arbeide med Intern tilpasning, har indikert at man der ikke ser seg i stand til fullt ut å delta i NATOs integrerte strukturer, men har gitt utrykk for en positiv holdning til den prosessen som nå pågår.
Som apropos kan nevnes at det tjenestegjør en rekke franske offiserer ved RHQ AFNORTH, hovedsakelig i stillinger relatert til CJTF konseptutvikling samt innenfor Partnerskap for Fred samarbeidet.

Som en del av Alliansens anstrengelser for å forbedre evnen til å utføre sine roller og oppgaver, var det tre fundamentale mål som måtte bli nådd: Alliansens militære effektivitet måtte sikres, de transatlantiske båndene måtte bevares, og en felleseuropeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDI)måtte utvikles innenfor Alliansen.
Dessuten måtte alle disse oppgavene kunne løses fra én plattform som var i stand til å utføre en rekke funksjoner.

Det styrende kravet for den nye strukturen, var at den skulle være oppgaverettet. Den måtte sette NATO i stand til å håndtere hele spennet i Alliansens roller og oppgaver, fra den tradisjonelle med kollektivt forsvar, til nye roller under skiftende forhold, inkludert ikke-artikkel-fem oppgaver som ulike typer av fredstøtteoperasjoner.
I tillegg måtte man ta høyde for fleksibilitet, styrkenes effektivitet, Alliansens samhold, multinasjonalitet og økonomisk oppnåelighet.

Den nye strukturen skulle også ta høyde for å inkorporere behovene i forbindelse med ESDI og Combined Joint Task Force (CJTF).

Det er utpekt 3 såkalte «Parent Headquarters» som har identifisert nøkkelpersonell som skal danne kjernen i Combined Joint Task Force Headquarters. Disse er STRIKING FLEET ATLANTIC samt de regionale kommandoene AFNORTH og AFSOUTH. Øvrig personell skal komme fra andre NATO hovedkvarter, NATO-nasjonene samt partnerskapsnasjoner for ikke-artikkel 5-operasjoner.

Det grunnleggende kravet var prinsippet om at minst to CJTF hovedkvarter skal være i stand til å lede store operasjoner samtidig. Dette skulle komplementeres gjennom evne til å etablere et antall mindre land- og sjøbaserte hovedkvarter. Disse skal kunne lede landstyrker av brigade- eller divisjonsstørrelse med tilpassede luft- og sjøstridsmidler.
Utprøvingen av CJTF nærmer seg sluttføring, med en foreslått struktur som søker å oppfylle alle de sentrale kravene til et CJTF hovedkvarter og å ha den nødvendige evne til å generere ledelsesapparatet for så vel NATO- som VEU-ledede operasjoner.
Min stab har vært sterkt involvert i konseptutviklingen, og er i ferd med å få en enda større rolle. Dette kommer som følge av at en intern evaluering av hovedkvarteret anbefalte å overføre den gruppen som utvikler CJTF konseptet til min Divisjon, slik at dette arbeidet bedre kan integreres og koordineres i rammen av den policyutvikling som nå pågår i Nordregionen.
Det har blitt gjort mye godt arbeide så langt, og som allerede nevnt er vi nå i full gang med forberedelsene til den store CJTF-øvelsen Allied Effort som vil bli holdt i Polen i november. Denne øvelsen blir den siste avgjørende testen på dette konseptet, med deployering av personell fra så vel alle deltagende hovedkvarter som fra de Partner-nasjonene som har besluttet å delta.
Jeg tror trygt jeg kan gi godkjent karakter til utviklingen av CJTF-konseptet, og jeg er også trygg på at øvelsen i veldig stor grad vil rettferdiggjøre det arbeidet og de utgiftene som er lagt ned i dette konseptet.

I tillegg til det som allerede er nevnt, måtte den nye kommandostrukturen også ha potensiale for vekst og fleksibilitet til både å ivareta nye medlemmer og til å gi rom for ulike grader av Partner-engasjement.
I denne sammenheng ble det besluttet at de tre nye medlemslandene – Tsjekkia, Ungarn og Polen – ikke nødvendiggjorde opprettelse av nye NATO-hovedkvarter/-staber.

La meg nå raskt skissere den nye strukturen:
Antall og lokalisering av hovedkvarterene for de strategiske kommandoene, de regionale kommandoene, forsvarsgrenvise kommandoer (Component Commands) og de subregionale felleskommandoene fremkommer av de følgene plansjene.

Vi har beholdt de to strategiske kommandoene:
Strategic Command Atlantic (Atlanterhavskommandoen) i Norfolk, Virginia, USA, er ansvarlig for overordnet planlegning og ledelse/utførelse av alle Alliansens militære aktiviteter innen sitt kommandoområde, og ved spesielle mandat også utover dette.

Innenfor Atlanterhavskommandoen, er de regionale kommandoene direkte ansvarlig for planlegning og utførelse av all militær virksomhet, herunder ansvar som delegeres dem innenfor så vel som utenfor Atlanterhavskommandoens ansvarsområde.
Under Atlanterhavskommandoen har vi TRE regionale kommandoer, EAST, SOUTHEAST og WEST. Videre finner vi STRIKING FLEET ATLANTIC og SUBMARINE COMMAND ATLANTIC.

Strategic Command Europe (Europakommandoen) i Mons, Belgia, har innenfor sitt kommandoområde samme ansvar og oppgaver som Atlanterhavskommandoen har i sitt. Europakommandoen har under seg to regionale kommandoer:
Regional Command North (AFNORTH) i Brunssum, Nederland (det tidligere AFCENT), og Regional Command South (AFSOUTH) i Napoli, Italia.

Disse stabene er overfor Europakommandoen direkte ansvarlig for planlegning og utførelse av all militær virksomhet, herunder ansvar som delegeres dem innenfor så vel som utenfor deres respektive ansvarsområder.
Under de regionale kommandoene, på det som kalles Nivå 3, finner vi de tidligere nevnte komponent-/forsvarsgrensvise kommandoene og de subregionale felleskommandoene.

I AFSOUTH finner vi to komponentkommandoer – AIRSOUTH og NAVSOUTH, som begge er lokalisert til Napoli – med fire subregionale felleskommandoer – SOUTHWEST i Madrid, Spania, SOUTH i Verona, Italia, SOUTHCENTRE i Larissa, Hellas, og SOUTHEAST i Izmir, Tyrkia.

Sjefen for Nordkommandoen – CINCNORTH – har fem underlagte kommandoer:
Komponentkommandoene AIRNORTH i Ramstein, Tyskland, og NAVNORTH i Northwood, Storbritannia (som for øvrig er dobbelhattet som CINCEASTLANT), og de tre subregionale felleskommandoene CENTRE i Heidelberg, Tyskland, NORTHEAST i Karup, Danmark, og NORTH på Jåtta ved Stavanger.

Det store slaget nasjonene i mellom stod om type, antall og beliggenhet av hovedkvarterene på det 3.dje nivå, det subregionale. De store, tunge nasjonene ønsket kun komponent – dvs forsvarsgrenvise – hovedkvarter på dette nivået, som utøvende og støttende hovedkvarter for det felles, regionale nivået og uten spesifiserte ansvarsområder i fredstid. Flere av de mindre nasjonene argumenterte for felleshovedkvarter også på det 3dje nivået, men ut i fra forskjellige motiver. En fellesnevner – riktignok uuttalt – var nok nasjonale interesser.
Rene Militære vurderinger lagt til grunn, forstår jeg dem som vil ha kun komponentkommandoer på det 3dje nivå, spesielt når man tar i betraktning at CJTF skal ha Full Operasjonell Kapabilitet rundt 2005 – kanskje. Imidlertid må vi ikke glemme at NATO er en politisk Allianse, NATO tilstedeværelse er uttrykk for samhold (Alliance cohesion) og sender derfor et sterkt signal til omverdenen. Jeg vil derfor ikke bli overrasket om det kommer krav fra våre nye medlemmer om hovedkvarter eller annen NATO installasjon på deres territorium.

Jeg vil nå snakke litt om den fundamentale forandringen som har funnet sted i måten NATO vil utføre fellesoperasjoner.
Parallelt med utviklingen av den nye kommandostrukturen, har NATO også utviklet nye konsepter for interne sammenhenger (interrelationships) for å klargjøre dynamikken i hvordan de ulike kommandonivåene skal samordne sin innsats for løsning av Alliansens ulike roller og oppgaver.
Disse konseptene representerer en mer fleksibel tilnærmelse til krav og behov (mission requirements) med en slankere, multifunksjonell kommandostruktur i de nye sikkerhetspolitiske omgivelsene.
Det innebærer blant annet forholdet mellom støttet og støttende kommando, som er en av grunnpilarene og som gir både Det nordatlantiske råd, Militærkomiteen og sjefer på alle nivå større mulighet til å skifte tyngdepunkt og faseforskyve aktivitet i forhold til utviklingen i en operasjon. Dette nye trekket i kommandostrukturen lenker dessuten de to strategiske kommandoene mye sterkere til hverandre enn tidligere. Dermed forbedres NATOs fleksibilitet og – fremfor alt – utholdenhet. SSI (Supported,Supporting Interrelationship.) er basert på at suksess i fellesoperasjoner ikke primært skyldes felles kommando, men heller den stridseffekt som fremskaffes ved synkronisert innsats fra flere forsvarsgrener.
På regionalt nivå vil øverstkommanderende gi retningslinjer og styring (direction and guidance) for sine underordnede sjefer med hensyn til hvordan han vil at de skal bidra til den overordnede operasjonsplanen. Han vil også fastsette hvem som er støttet kommando og hvem som er støttende kommandoer. Dette vil normalt bli avgjort ut fra hva øverstkommanderende identifiserer som sitt tyngdepunkt (main effort). Støttet/støttende er ikke et formelt kommandoforhold, men det er bestemte ting en støttet sjef kan kreve og forvente å få av en støttende sjef.

Støttet sjef skal gi støttende sjefer retningslinjer og delmål (direction and objectives) som vil bidra til at han kan løse sitt oppdrag. Støttende sjefer skal så i sin tur – koordinert med øverstkommanderende og støttet sjef – planlegge og gi den nødvendige støtten. Dette systemet tillater komponent-kommandørene (land-, sjø-, luftkommandørene) en fleksibel bruk av virkemidlene, og fører til en mer effektiv ressursallokering. Konseptet ble testet under øvelsen Constant Harmony i november 2000, og virket veldig bra. Denne øvelsen var veldig nyttig med hensyn til å etablere den tillit og de prosedyrer som er så sentrale i gjennomføringen av fellesoperasjoner. Jeg tror at de som kanskje hadde sine tvil om enkelte aspekter ved den nye kommandostrukturen, fikk demonstrert at den er funksjonell og at den kan fremskaffe rettidig militær styring og koordinering.
Ordningen med regionale kommandører for luft- og sjøstridskreftene har kommet for å bli, og det vil nok bli en ytterst sjelden opplevelse hvis f eks COMJCNORTH skulle føre direkte kommando over disse ressursene i en Artikkel 5 operasjon.

Det andre området der denne nye, fleksible tilnærmelsen har hatt stor betydning, er innen kommando- og kontrolltiltak (C2), så som teiggrenser, koordineringslinjer og tidsfasing. Jeg skal gi dere et eksempel:
De eneste C2-tiltakene som er etablert under Europakommandoen i fredstid, er de som er nødvendige for den normale fredsdriften. Følgelig er det ingen fast etablerte teiggrenser under det regionale nivået. Dette betyr, at generalen på Jåtta mistet sitt tidligere tildelte operasjonsområde da den nye kommandostrukturen trådte i kraft.
Hvordan har så dette fungert? Vel, det tok litt tid for kommandoene på tredje nivå – de subregionale kommandoene – å bli fortrolige med at de ikke lenger hadde ansvar for et fastsatt område, men jeg tror jeg kan si at den nye kulturen har blitt akseptert, og at vi nå i stor grad har en regional tilnærmelse til de fleste forhold. Når dette er sagt, skal det også legges til at øverstkommanderende for nordregionen klart innser fordelene ved en geografisk spredning av hovedkvarter som naturlig både utvikler gode forbindelser med vertsnasjonene og akkumulerer verdifull erfaring med de operasjonelle forholdene som særpreger lokalområdet deres.
Hvis jeg skulle be dere gå herfra med en ting helt klart for dere, så måtte det bli at den tiden er forbi da vi hadde en rekke statiske hovedkvarter som utelukkende konsentrerte seg om Artikkel 5’s kollektive forsvar.
Forsvarsbudsjettene krymper, og nasjonale myndigheter vil ha ‘valuta for pengene’ – det gjelder ikke bare her i landet.
Medlemslandene har rett til å forvente at NATOs kommando- og kontrollorganisasjon er responsiv og fleksibel. Vi jobber nå hardt for ytterligere å forbedre den operasjonelle nytten av C2-strukturen, og forsøker å få forståelse for at vi må være i stand til å deployere de subregionale hovedkvarterene hvis behovet oppstår.
I hovedsak kan vi sette likhetstegn mellom deployeringsevne og nytteverdi, og at sjef og personell fra Stavanger nå skal lede KFOR 5 er en klar indikasjon på hva fremtiden kan romme for disse hovedkvarterene.

Vi kan være stolte av at Norge har levert mye av den støtten som er nødvendig for en slik deployering. Dette er en innsats som blir lagt merke til av de andre nasjonene, og som gir et betydelig bidrag til Alliansen.
Den nye C2-strukturen er ikke perfekt, selv om den har bevist sin nytteverdi. Det vil alltid være noe som kan gjøres for å gjøre den enda mer effektiv, og det vil utvilsomt komme enda en dyptgripende revisjon av måten vi gjør ting på. Den beste måten for å sikre fremtiden er å fremstå som troverdig i dag.

Et annet forhold jeg også vil nevne i forhold til iverksettelsen av den nye kommando- og kontrollstrukturen, er den økede vekten på multinasjonalitet ved bemanning av hovedkvarterene. Denne vektleggelsen har ført til at alle medlemslandene nå er representert på strategisk nivå, til kryssrepresentasjon av nasjoner på regionalt nivå, og til en større deltagelse ved subregionale felleskommandoer fra naboland til vertsnasjonene for disse. Den økede multinasjonaliteten reflekterer det økede operasjonelle tempo Alliansen står overfor, og fraværet av rigide grenseoppganger.
I Stavanger er det nå f eks stillinger for så vel polske som italienske offiserer, mens tre norske offiserer tjenestegjør i Napoli. Offiserer fra Nordregionen tjenestegjør nå rutinemessig i Sydregionen, og det økede engasjementet av alle nasjoner i kommandostrukturen bidrar klart til å fremme samarbeidet. Et eksempel på dette, er også at Nordregionen bidrar med ca 100 stabsoffiserer til den nye felleskommandoen (JFHQ)som er samlokalisert med hovedkvarteret for Sydregionen. Denne felleskommandoen er etablert for at CINCSOUTH skal kunne føre kommando over operasjonene på Balkan (KFOR og SFOR).

Den nye kommandostrukturen innebærer en viktig gjennomgang av den integrerte militærstrukturen, og setter Alliansen i stand til å utføre hele spekteret av roller og oppgaver. All erfaring fra det seneste året har bekreftet at den nye strukturen er operasjonelt effektiv, og at den er troverdig i et militærpolitisk perspektiv. Den har også forenklet integreringen av de nye medlemslandene, og vil imøtekomme kravene fra et forbedret Partnership for Peace program.
Det er likevel fortsatt mye som gjenstår, selv om vi i Nordregionen føler at vi er kommet lengre i prosessen mot Fullt Operativ enn i syd, der de faktisk måtte opprette to nye hovedkvarter på 3dje nivå.
Tatt i betraktning alt vi har oppnådd så langt, er jeg ikke i tvil om at NATOs nye militære kommando- og kontrollstruktur har levet opp til sitt løfte om å sette NATO i stand til å møte utfordringene i et nytt århundre.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
5. mars 2001

ved Andrej F. Sokolik
Ambassador Extraordinary and Plenipotentionary.
Embassy of the Slovak Republic

FOREIGN AND SECURITY POLICY OF THE SLOVAK REPUBLIC

Excellencies, Ladies and Gentlemen,

 

It is a great honor and privilege for me to have the opportunity to address this distinguished audience. I am very delighted to be here today presenting the foreign and security policy of the Slovak Republic. As you can see I have modified a little the title of the lecture, because we are building our security policy as we are sure we do not have any enemies in the Europe any more.

Issues of international relations and foreign policy, including security, is a complicated and multifaceted area involving many factors at various levels of analysis. As far as I know, this is the first lecture of Slovak Ambassador, anyway I am the first Ambassador of the Slovak Republic appointed to the Kingdom of Norway since December 1999. So I am the first diplomat from Slovakia who has the privilege to deliver lecture to distinguished audience of the Oslo Military Society. Therefore, first I would evaluate development, both international and domestic in Slovakia, since the fall of the Berlin Wall, which marked the end of one era and, the beginning of a new, different one. Recalling the changes that happened since that historical turning point is an important backdrop for understanding priorities of Slovak foreign and security policy, a presentation of which will follow that general introduction.

 

Let me present you the map of Europe and where Slovakia is situated in the region and the basic data about my country.

AREA: 49 035 km2.
CAPITAL: BRATISLAVA

POPULATION: 5,387 mil.
LANGUAGE: SLOVAK + MINORITIES

CURRENCY: SLOVAK KROWN; MARKET EXCH: 1 $ = appr. 45,0 SKK

ECONOMIES:
ENGINEERING AND CHEMICALS, TEXTILES, ELECTRONICS, LIVESTOCK PRODUCTION, ARABLE CROPS, FRUIT AND VINE, FORESTRY.

 

The dramatic events that were taking place in Central and Eastern Europe in 1989 – 1990 brought about momentous changes in both, domestic and international dimensions. Domestically, nations of Central and Eastern Europe got rid off communism and embarked upon quite an unknown journey, undertaking an unprecedented multiple transition. The end of that journey was only loosely defined as democracy and market economy. There are many models of both democracy as well as market economy in social theory as well as in practice. And the nations of the region engaged in the experiment were also taking with them their own unique historical and cultural luggage. So, the outcome of the endeavor of each of these countries could have been only guessed at that time. On the international plane, the collapse of communist regimes was matched by deep tectonic shifts in the international order: the end of the Cold War, and the end of bipolarity that characterized it. It is true that the Cold War was a remarkably stable era in European and world history. Though it must be pointed out that this stability was at the expense of peoples in Central and Eastern Europe and their freedoms. The dramatic events of 1989-1990 brought this era which some have called also a „long peace“ to a close. What would replace this „long peace“ was not certain.

 

For comparison, consider previous windows of opportunity in the 20th century. The victory of the Western democratic powers in 1918 and the collapse of the empires that had long dominated Central Europe and the Balkans created a historic opportunity for founding of independent democratic states. The new states in Central and Southern Europe, and Czechoslovakia among them, indeed adopted democratic constitutions and designed their institutions on the Western model. But this experiment in Western-style democracy was short-lived, already in the following decade democracy gave way to authoritarian and corrupt regimes. Czechoslovakia was, in fact, the only exception to the rule of that time, remaining the only „isle of democracy“ in Central and Eastern Europe, and indeed also one of the few in Europe as a whole. Of course, the causes of such a development were manifold, but the overall international environment in Europe was central: it was simply not conductive to efforts at fostering democracy. Another chance appeared few decades later with the end of the Second World War which gave rise to hopes of creating a new post-war order. But the international context was not better: despite promises to allow free and fair elections in liberated countries, the Stalinist Soviet Union had other plans. Carefully staged communist take-overs took place in countries liberated by the Red Army, the Cold War started dividing Europe for long decades into a geopolitical West and East. I would like to add a few words about “Prague spring” during 1968 – 1969. This process was unsuccessful because of no help from Western Europe. The result was occupation by Soviet army and much stronger restrictions afterwards by communist regime.

With the fall of communism over ten years ago, yet another chance occurred in Europe. But this time, the international context has been favourable to the strife of democratising nations.

The Western part of Europe is consolidated, stable, democratic, and prosperous. And moreover, there is a myriad of international institutions, which make their member states closely intertwined and their interests convergent. Most importantly, there are two institutional pillars of European and transatlantic political landscape: the North Atlantic Treaty Organisation (NATO), and the European Union (EU). Those two organisations play an important role of a „behaviour check“ of new democracies.

 

In Czechoslovakia, the big tasks of transition, which lay ahead in 1989 –1990, and which had to be dealt with almost simultaneously were many, but they fall basically into three broad groups, which is why some observers have come to call it a „triple transition“: first, creating new political institutions; second, building a market economy; third, forging a new cultural identity with new ties and bonds, and new ethnic and national definitions. If I take just the first point, transforming, or creating political institutions anew, meant not only „rewriting“ the constitution – which in itself is not an easy task – but also implementing this new constitution into an everyday life. In case of Czecho-Slovakia, it meant moreover transforming a „federalized totality“ (to use Václav Havel’s term) into a genuine federation, to define anew the powers of, and relationship between the Czech and Slovak Republics and the federation.

In this connection, the Czechoslovakia split has to be mentioned. When President Havel came up in early 1990 with the proposal to change the name of our republic form Czechoslovak Socialist to simply Czechoslovak, he certainly didn’t want to unleash a long constitutional crisis. But one thing is sure: the period at the beginning of a transformation from a totalitarian to democratic regime characterized by a fragile political scene was not the right backdrop for a thorough re-negotiation of the Czecho-Slovak federation. To create „a more perfect union“ is never an easy task, and the Czecho-Slovak split still waits for a thorough assessment. However, one fact remains clear, as someone has written, „Czecho-Slovakia came apart under the tremendous strain of [a triple transition] ]».

So, in January 1993, there it was: Slovakia in its „year zero“. The start was accompanied by many difficulties. Soon, misgivings about Slovak democracy, political and economic stability, and future development started to be voiced, at home and abroad. Indeed, since 1993 Slovakia has had its ups and downs. Fareed Zakaria pointed out the rise of which it has had an experience with a kind of “illiberal democracy” in his famous article (“The rise of Illiberal Democracies” in Foreign Affairs, Vol. 76, No.6; November/December 1997). This kind of internal Slovak development was inevitably reflected in relations of the country with „the rest of the world“. It influences their perception of the country as stable and reliable, or as the opposite. Slovakia learned its painful lessons about this connection between internal and international levels, between domestic and foreign policies. It meant that despite formulating foreign policy priorities such as the OECD, EU and NATO memberships, these priorities were simply neither reasonable, nor attainable due to domestic policies. Slovakia was excluded, or better to say, it had gradually excluded itself from the European and the transatlantic integration processes: in 1997 at the NATO Madrid summit Slovakia, unlike its partners from Visegrad group – Czech Republic, Poland, Hungary and Slovakia – V4, was not invited to begin talks on NATO membership; then in December 1997 at the EU summit in Luxembourg, Slovakia was not invited to begin accession negotiations with the union, again unlike the V4 partners. The reason in both cases was the same: Slovakia did not fulfil political criteria of these institutions.

 

 

The general elections held in autumn 1998 meant a key turning point for Slovakia which since then corrected the previous „democratic deficit“. As a result, its position on the international stage has changed as well. We started accession negotiations with the EU, became a member of the OECD (autumn 2000), and are considered a hot candidate for the next round of the NATO enlargement. Slovakia has also revitalised co-operation in the Central European region. In short, it is a country that can be counted on. Therefore, although Slovakia is indeed only a small country with many ethnic groups, it does not regard itself as a completely powerless object of world and European developments. On the contrary, Slovakia is aware that it has its share of responsibility for what is happening beyond its frontiers.

Railroads: 3,662 km (Double-tracked: 1,011 km, Electric: 1,373 km.

Roads: 17,889 km (Motorways 295 km).

River ports and danube: Bratislava and Komarno.

Airports: 25 (International 8).

 

 

 

 

 

Ethnic structure of the Slovak Republic:

 

Slovak:                      85,6 %                      Hungarian:   10,5 %

Romani:                   1,7 %                         Czech:           1,0 %

Ruthenian:               0,3 %                         Ukrainian:     0,3 %

Moravian/Silesian:  0,1 %                         German:       0,1 %

Jewish                      0,01 %                      Polish:           0,06 %

Bulgarian:                0,03 %                      Others:          0,3 %

 

 

For Slovakia, its national interest as broadly defined earlier (ensuring security and prosperity) means above all attaining the membership in NATO and the EU. These two central institutional pillars of the Euro-Atlantic landscape, our membership in them, represent the only realistic way of ensuring our security and prosperity. These priorities are defined in various governmental documents with differing degrees of detail, from the Program Declaration of the Government of the Slovak Republic adopted in 1998, which outlines priorities in general terms, to a very specific yearly Foreign Policy Assessment and Plan which every year in a great detail evaluates how we have proceeded on our way towards fulfilling our priorities, and what shall we do next year in order to fulfill them.

 

Among these program documents, one has a special place. It is called Foreign Policy Priorities of the Slovak Republic for the Period of 2000 – 2003: Medium-term Concept. It is specific because it is the first medium term concept of Slovak foreign policy, and also because its time-span goes beyond the present government’s term of office.

The document was adopted by our Parliament with the support of all main political parties. In this connection I would like to concentrate only on those priorities that are either of the highest importance to us, or that are in some way specific to Slovak Republic: the EU and NATO, Central Europe, and South-Eastern Europe. Relations with our neighbours have nevertheless had a special place in this Central European dimension of our foreign policy. Each has had a special significance to us, but I would mention especially the Czech Republic and Hungary.

 

With the Czechs, we had shared for over 70 years a common state that disintegrated only recently. Czechs are for us Slovaks like brothers. Now being here for more then one year, I can tell, that our relations are similar to those of Norway and Sweden. And we, as well, have invented a lot of jokes about our bigger brother…As a result, our now independent republics are tight together by a myriad of close links, from the trade to family ones. These facts give to Czecho-Slovak relations undisputedly a very peculiar taste, though at times it was a bitter one. Between 1993-98 the official relations could be characterised as tepid. It was partly due to some problems stemming from the past. The change came in 1998, after the general elections held in both republics which opened a space for more intensive co-operation. Today, the Czecho-Slovak relations are the best and most intensive at all levels and in all dimensions since the „velvet divorce“. In May 2000, we finally closed the complicated chapter called „division of the property and assets of the Czecho-Slovak Federation“. Czech political representatives and diplomats voice their strong support for our effort to catch up with the V4 partners in the EU and NATO integration processes. Both sides have an interest in keeping the customs union as long as it would be possible, and both sides would prefer avoiding the erection of the Schengen border on the Czecho-Slovak frontier. People from both banks of the border-river Morava still have a vivid interest in what is happening on the other side, they travel hence and forth – still without needing a passport – to do business or visit family and friends.

 

With the Hungarians to the south, we once used to share a common state as well.

 

AUSTRO – HUNGARIAN EMPIRE (19TH CENTURY)

 

 

Before Czecho-Slovakia was created in 1918, the Slovaks and Hungarians had been living together alongside other nations for over a thousand years in the Hungarian Kingdom, Habsburg Empire, and dual Austro-Hungarian Monarchy After the break-up of the latter in the aftermath of the World War I., and establishing of new states with their borders, millions of ethnic Slovaks and Hungarians found themselves in a new Hungary and Czecho-Slovakia respectively. Today, ethnic Hungarians comprise about 10 % of the population of the Slovak Republic, which makes them one of the largest ethnic minorities, if not the largest one, in the whole of Europe.

 

This fact, together with centuries of a common history gives also to the Hungarian-Slovak relations a special flavour. Since 1993, these relations have followed a very similar pattern to the Czecho-Slovak ones, going from tepid to very good, warm, and friendly at present. At their worst, due to lack of political will and mutual trust, disputes over the most controversial issues such as policies towards ethnic minorities or the Gabčíkovo-Nagymaros Dam on the Danube river gathered strongly nationalistic tinge. Nevertheless, like in the case of Czecho-Slovak relations, also Hungarian-Slovak relations started to normalise after the 1998 Slovak general elections, and today they are better than ever. Today, our ethnic Hungarians have their representatives not only in the parliament but also in the government, including a deputy prime minister for human rights and minorities. Let me be a little bit poetical, too. We human beings need bridges, from symbolic moral-ethic bridges, which help us to overcome our problems as well as concrete ones.

The bridge from Sturovo-town in Slovakia to Ostrihom-town in Hungary, which are separated only by the Danube River, destroyed by bombs during the WW II, was badly needed by both countries and now finally is under construction with the help of EU.

 

I have already mentioned the Visegrad group, which is an informal grouping, the aim of which is to increase mutual understanding and facilitate a close people – to people co-operation. I have to admit that the co-operation of the Nordic countries is for us an excellent example for closer ties among countries of the region. The work of the group is not based on institutional structures, the only permanent V4 structure is the Visegrad Fund established only recently in order to administer and manage finances for common activities in various areas. Besides this, the work of the group is based on regular contacts, meetings, information exchange, and consultations between representatives of member states at various levels. Simultaneously, the V4 is an important vehicle on our journey to the EU (for Slovakia to NATO as well), because it facilitates our co-operation in substantial EU (NATO) matters. It also shows to the outside world that candidates are capable of mutual support and co-operation instead of competing among themselves.

 

Another important vector of our foreign and security policies besides the Central European one is directed towards South Eastern Europe, particularly the Western Balkans where the situation represented the major security concern in Europe in the 90s. Maybe you do not know, but states of former Yugoslavia were destination of nearly each Slovak family during summers because it is the shortest access to the sea from Slovakia. So we were for years very familiar with development of problems there that turned into open conflict. Activities and involvement of Slovakia in this region has had three distinct dimensions: military, diplomatic, and civic. In military dimension, Slovakia alongside many other NATO and PfP (Partnership-for-Peace) countries has taken part in operations led by the alliance.

During the Kosovo air campaign, Slovakia allowed air and ground transports of NATO forces through its territory, which considerably simplified the logistic aspect of the operation. Our forces have participated in the AFOR, SFOR, and KFOR operations under the NATO leadership, and today are still deployed in Kosovo. A diplomatic dimension has been represented above all by activities of the Slovak foreign minister Eduard Kukan, a special envoy of the UN Secretary General for the Balkans who has done a valuable „behind-the-scenes“ diplomatic work in the region, highly appreciated by the Secretary General and other world political leaders. The third, civic dimension was of no lesser importance. Many Slovak NGOs and civic associations became very active in the Balkans, and especially in Serbia. People from the Slovak NGOs not only took part in monitoring of elections in various Balkan countries, or in training their own monitors, but most importantly taught their colleagues from the local NGOs the techniques, so to say, of activating civil society in their respective countries. As it turned out in Serbia, this activated civil society was crucial in change of the Belgrade regime last year. The Slovak NGOs still remain involved in Serbia and other countries of the Western Balkans, and spread the field of their activities to other countries that have problems with democratisation and transition, such as Belarus, but recently also Ukraine.

 

A good example of a synergy of efforts of the Slovak governmental and non-governmental institutions to promote change in Serbia was the so called Bratislava Process. It was a series of five international conferences initiated and co-organised by our ministry of foreign affairs that took place between July 1999 and July 2000.

These conferences provided a unique forum for a discussion between representatives of Serbian opposition, political as well as civic, of trade unions, opposition media, and municipalities on one side, and representatives of the international community on the other. The aim of the „Bratislava Process“ was to promote partnership, communication, co-operation between the two sides, to prevent on the side of Serbian opposition and pro-democratic forces the strengthening of feelings of isolation and exclusion (since it was the Belgrade regime that was to be isolated), and to explore concrete ways of assistance to them. Many of those Serbs who participated in the „Bratislava Process“ today sit in the new Serb or Yugoslav government or parliament.

 

Slovakia is similarly active and engaged in Cyprus where a conflict has been simmering with a greater or lesser intensity for a long time. Our activities in Cyprus have been led by our conviction that a considerable part of that problem is represented by the deep distrust and bias between the Greek and Turkish Cypriots, and that these biases could be overcome only through mutual contacts and dialogue. We have, through our embassy in Nicosia, mediated meetings and talks of the main political parties leaders from the two sides, as well as meetings and co-operation of Cypriot NGO representatives working in the field of human rights. A landmark happening that was organised by seven political parties from both parts of Cyprus and co-ordinated by the Embassy of the Slovak Republic took place in September last year when over eight thousand ordinary Greek and Turkish Cypriots visited a cultural festival in Nicosia. This was the greatest common public gathering of the two sides since the beginning of a Turkish occupation of the northern part of the island in 1974. Slovak Republic will continue in such activities on all three levels, political, non-governmental, and people-to-people contacts. I would like to point out that even Norwegian authorities involved in the conflict appreciate the role of Slovakia in the situation in Cyprus.

 

Whether in the Balkans, or in Cyprus, the Slovak Republic has proved that it is an active and responsible actor on the European stage. Of course, we have not been involved in these troubled areas in order to show off. We genuinely feel our share of responsibility for promoting positive developments beyond our borders and our Central European region, positive developments that correspond with, and are conductive to a gradual integration and unification of Europe.

 

Thus I have proceeded to another level, direction, or dimension of our foreign and security policy: all-European and Euro-Atlantic. It is Slovakia’s highest priority to join the NATO and EU, the two central institutional pillars of this area, as I have already pointed out. It is my pleasure to inform this distinguished audience that our Parliament approved one week ago, after long and enormous discussion, basic changes in our Constitution. The changes prepared, from our side, all the constitutional provisions for future membership of Slovakia in NATO and EU.

 

Slovakia started accession negotiations with the EU following the decision of the Helsinki summit in December 1999, so today we are in the second year of negotiations.

EU + CANDIDATES COUNTRIES

Over that time, we have proceeded considerably in both, negotiations as well as in substantial preparation of our economy and legislation for the EU membership. The last Regular Report of the European Commission evaluates Slovakia for the first time as a functioning market economy. Our strategic aim vis-a-vis the EU is to join it together with our three partners from the Visegrad group. It would make sense considering the close ties among our countries. To attain this goal requires an effort on both sides, on the side of Slovakia as well as the union.

To be able to enlarge, the union has to reform itself, its structures and procedures. From this point of view, we consider the last EU summit in Nice a right step in the right direction. On our side, the membership in the EU requires further efforts at fulfilling membership criteria and conditions. This year, we would like to open all remaining negotiating chapters. Our goal is to enter the union on the 1st of January 2004.

Besides these challenges connected with the enlargement, there is one additional challenge regarding the EU as well as Europe more generally, and that is its European Security and Defence Policy (ESDP).

Although in a sense the EU has always been to a great extent also a security system for Western Europe, it recently stepped up its efforts at playing the security role in Europe more explicitly and directly. Therefore, a clear division of labour and a definition of consultations and co-operation mechanisms between the EU and NATO is very important. In European security architecture, they should complement each other, avoid duplication and achieve synergy. Slovakia, as a candidate for a membership in both, watches the EU-NATO dialogue over these issues with a certain apprehension. We feel that it has bearing also on the enlargement of both institutions. And after all, what is at stake, is European security, security for all.

 

For Slovakia, NATO remains the cornerstone of European security.

 

 

NATO COUNTRIES AND SLOVAKIA

 

 

 

 

As we have seen, Europe after the Cold War has turned out to be less stabilized and its development less predictable than all of us would have wished. Therefore, the idea of ensuring security through a system of collective defence, through an alliance, is still an attractive and sensible one. Slovakia views North Atlantic Alliance as the only functioning and reliable security institution in Euro-Atlantic area and wants to become its full-fledged member. Taking into consideration the nature of risks and challenges in Europe today, Slovakia wants to participate in all alliance’s new roles and missions. As I have demonstrated earlier, our active policy in troubled regions of Europe stands as the evidence that Slovakia can contribute and not solely consume security. It shows that it will be a reliable ally.

 

Our present efforts are aimed at ensuring our preparedness for accession at a moment when the alliance is ready to extend invitations to new candidates. In this context, Slovakia attaches great significance to the conclusions of the Washington summit at which the alliance reaffirmed its open doors policy. No less significant for us was the adoption of the Membership Action Plan (MAP), which is a practical manifestation of the will to accept new members in the future. Based on the MAP, on our experience from PfP, and on consultations with the NATO and member states, we have launched a comprehensive process of preparing the country for membership. At this point I would like to stress very good cooperation between Norwegian and our Departments of Defence in many areas of common interest which our government highly appreciate.

The co-operation was strengthen during very successful visit of Slovak Ministry of Defence to Norway in September 2000. First, an institutional structure was set up to facilitate close and flexible co-operation of various governmental agencies and departments involved in the process of preparation. A governmental committee was created and led jointly by the Minister of Foreign Affairs and the Minister of Defence, which oversees fourteen key areas of preparation for membership. A working group composed of representatives of the relevant government departments was formed for each of these areas. As a follow-up to the adoption of the MAP, a document of principle was drafted – the National Programme of Preparation of the Slovak Republic for NATO Membership (NP PRENAME), which is updated annually. The general part presents the target parameters of preparedness for membership in NATO which should be attained by 2002, i.e. at the time when we hope to receive the invitation to begin talks on the membership during NATO summit in Prague, our previous capital town. The second part translates the target parameters into specific tasks, measures, dates, responsibility for their fulfilment and funding.

 

The priorities of our preparation as they are expressed in the NP PRENAME for the year 2001 include: creating the necessary legislative framework with an emphasis on strategic documents and legislation arising from the NATO acquis; implementing the defense sector reform; creating a national crisis management system; implementing measures in the area of a protection of classified information, and providing sufficient financial resources. Although a lot remains to be done, we have already fulfilled some important tasks. For instance, in the area of legislation and strategic documents, we have formulated a Security Strategy of the Slovak Republic which defines threats, risks, and challenges of the international security environment in line with the new Strategic Concept of the alliance.

 

A further reform is closely connected with the question of resources. We have pledged to increase defence spending by 0.1 per cent annually. However, it would be of no use for Slovakia to pledge that it will allocate two per cent of its annual budget to defence if its economy stagnates. So the issue of resources is closely connected with further economic reform and performance.

 

Let me show you few graphs and charts that could describe our economical development and situation.

 

GDP PER CAPITA ($ Thousands)

1: Czech Rebublic  2: Hungary    3: Poland      4: Slovakia    5: Slovenia

Ten year transition period in economic area means that our country still does not reach the parameters of economic life which we have had before 1990. The reasons are very clear – the market of previous socialistic countries has collapsed. We dramatically decreased production and trade of armament industry which played in our economy a big role. We have opened our borders for goods from abroad, mostly from west. Our previous government did not start the process of transformation of the industry and did not allow foreign companies to invest to our industry. You can see from this chart (Att. 8) that our GDP per capita is raising steadily but is still below level before 1990. For our economy which is not so rich like yours is very important to bring foreign investors and investment to our country. The situation has dramatically changed after election1998 as you can see from this chart. I would like to admit that part of this investment is coming even from Norway thanks to good co-operation with Norsk Hydro, Telenor, Hadeland Glassverk and others.

 

 

Moreover, it is not only the question of how much we spend on defence but above all on what the money is spent. So we need not only to increase the defence spending, but above all allocate resources more efficiently in order to ensure compatibility and interoperability of our armed forces with those of the member states.

 

GDP AND DEFENCE EXPENDITURES

 

 

 

We are well aware that MAP and NP PRENAME, though very important, is primarily a technical matter. But the enlargement process will be a political decision after all. The decision to enlarge will have to command a strong political support based on a consensus among allies, and within each member and candidate country the support based on a consensus of all major political parties as well as the public at large. Our public understands that as well: opinion polls show that the membership of Slovakia in NATO, despite a previous fall, is today supported by half of Slovak population with a potential for further increase. This is important, since NATO is an organisation of free democratic states which have the will to unite in defence of their values. Therefore, the allies must be convinced that our perspective of the world rests on the same values of democracy, freedom and protection of human rights. Slovakia wishes to be a member of this community of democracies, it wants to take part in its building and defence. Please, let me express our hope that Norway will support our aim to be member of NATO during the summit in Prague next year.

Ladies and Gentlemen, I think that I covered my time and satisfied your curiosity. At this point I would like to thank to Mr. O. Grinden, Chairman of the Oslo Military Society and to the committee for invitation to present foreign and security policy of Slovak Republic on the floor of this very important society which I really appreciate. I hope that my lecture will help to deepen friendly and fruitfull co-operation between our countries and people. In case that any of you would like to get more information about our country from any field, please feel free to contact me.

 

Thanks you very much for being such an attentive audience.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
26. februar 2001

Ved Benedicte Gude
Seniorrådgiver ved Forsvarets skole i
Etterretnings- og sikkerhetstjeneste

PSYKOLIGISK FORSVAR

Innledning

Krig har tradisjonelt vært ført med fysiske stridsmidler. Formålet med strid er imidlertid ikke nødvendigvis å tilintetgjøre motstanderen fysisk, men snarere å frata ham evnen og viljen til å fortsette kampen. Det er derfor alltid et viktig psykologisk aspekt ved striden i tillegg til det fysiske, og denne faktoren kan ha stor – i enkelte tilfeller avgjørende – betydning for det endelige utfallet. Det er derfor viktig å ha kjennskap til de psykologiske mekanismene og reaksjonsmønstrene som driver menneskers atferd – og ikke minst hvordan disse mekanismene kan påvirkes – i fred, krise og krig.

Begrepet og fagområdet psykologisk forsvar er forbundet med en rekke myter. Det er vanskelig å komme utenom det faktum at det knytter seg visse negative assosiasjoner til begrepet – ikke minst fordi mange assosierer fagfeltet med det belastede begrepet propaganda. Mange av motforestillingene og skepsisen bygger på misforståelser og ”uansvarlig” bruk av begrepet. Dette nødvendiggjør en begrepsoppklaring.

 

I kveld ønsker jeg å bidra til denne begrepsoppklaringen ved å gi dere en grunnleggende forståelse for hva som ligger i begrepene psykologisk forsvar og psykologiske operasjoner (PSYOPS). Dette vil jeg gjøre ved å definere noen sentrale begreper, samt gi dere en grov oversikt over organiseringen av fagfeltet i Norge. Deretter vil jeg se på anvendelsen av PSYOPS i militære operasjoner med utgangspunkt i eksempler hentet fra Gulf-krigen og Balkan. Jeg vil også se på enkelte påvirkningsforsøk som har vært rettet mot norske soldater. Avslutningsvis vil jeg gjøre rede for noen tanker om fremtiden.

Først noen ord om utviklingen av og interessen for fagområdet.

 

Utviklingen av fagområdet

Begrepet psykologi stammer fra de to greske ordene psykhe og logos, henholdsvis sjel og lære, det vil si læren om sjelen. I forbindelse med PSYOPS blir begrepet brukt i betydningen læren om hvordan sjelen, det vil si menneskets psyke, følelser og mentale prosesser, kan påvirkes.

Bruk av psykologisk påvirkning i forbindelse med utøvelse av krig er i seg selv ikke et nytt fenomen, og det er langt fra vanskelig å finne historiske eksempler som går tilbake til Det gamle testamentet (Gideon’s krigslist) eller Djengis Khan og hans ryktespredning på begynnelsen av 1200-tallet.

Det er imidlertid først i forbindelse med første verdenskrig at denne formen for påvirkning ble brukt systematisk for å påvirke krigsforløpet gjennom å spre propaganda mot avdelingene på slagmarken. Studier av psykologisk påvirkning ekspanderte også med fremveksten av nazismen og fascismen, og ikke minst med fremveksten av psykologi som en akademisk vitenskap. Den økte vektleggingen av påvirkning ved hjelp av informasjon henger også sammen med utbredelsen av massekommunikasjonsmidler.

 

På begynnelsen av forrige århundre ser vi også en ny tendens til påvirkning av sivilbefolkningen og ikke bare frontsoldaten. Dette henger sammen med det faktum at nasjonaltanken var i ferd med å slå rot i det meste av Europa. Den begynnende demokratiseringsprosessen førte også til at større deler av befolkningen følte seg som medborgere og så på nasjonens fremgang eller tilbakeslag som sine egne. Etableringen av vernepliktshæren førte også til at mange hadde en eller flere av sine nærmeste i de væpnede styrkene og derfor engasjerte seg i deres skjebne i krise og krig. Krig krevde også i økende grad et tett samarbeid mellom sivile og militære sektorer, og befolkningens forsvarsvilje fikk således stadig større betydning for nasjonens forsvarsevne.

I denne perioden blir det vi i dag omtaler som psykologiske operasjoner kjent som propaganda. I tiden frem til og med første verdenskrig var det imidlertid relativt bred motstand mot å anvende propaganda i krig. Soldater skulle bruke våpen og ikke ord. Tyskerne vurderte slik krigføring som uhederlig og i strid med krigens lover. Den tyske ledelsen bekjentgjorde sågar at piloter som ble tatt til fange på tokt for å spre flygeblader, ikke ville bli behandlet i henhold til gjeldende regler for krigsfanger og at de kunne skytes. Denne trusselen førte til at de allierte innstilte sin virksomhet.

 

Denne oppfatningen endret seg drastisk umiddelbart før, i løpet av og etter andre verdenskrig. I mellomkrigstiden la særlig Tyskland betydelig vekt på å utvikle kompetanse innen psykologisk påvirkning, ettersom de hevdet at det ydmykende nederlaget i første verdenskrig blant annet skyldtes fiendtlig propaganda.

Det synes ikke nødvendig å si noe om bruk av propaganda og psykologisk påvirkning under annen verdenskrig, ettersom det trolig er kjent for alle. Med tanke på fagområdets utvikling synes det tilstrekkelig å nevne at fiendtlig propaganda i løpet av annen verdenskrig og de første etterkrigsårene ble definert som psykologisk krigføring. I forbindelse med annen verdenskrig blir også begrepet psykologiske operasjoner brukt for første gang, da japanerne ble tilbudt en menneskelig behandling dersom de avsto fra å motarbeide de amerikanske styrkene i 1945.

I Norge i dag er det to sentrale begreper som danner utgangspunktet for den aktiviteten vi bedriver – nemlig psykologisk forsvar og psykologiske operasjoner.

 

Hva er psykologisk forsvar og psykologiske operasjoner? [1]

Psykologisk forsvar (PF)

Med psykologisk forsvar menes alle tiltak som tar sikte på å avdekke, analysere og motvirke psykologiske operasjoner rettet mot norske militære enheter eller mot Forsvarets personell. Hensikten med psykologisk forsvar er å styrke forsvarsviljen og hindre eller begrense skadevirkningene av fiendtlig operasjoner rettet mot norske interesser. Mot slutten av foredraget kommer jeg tilbake til enkelte tiltak som kan bidra til å styrke forsvaret mot slik påvirkning.

Psykologisk forsvar omfatter både basisvirksomhet og psykologiske operasjoner.[2] Basisvirksomhet omfatter studier og analyser, utdanning samt faglig rådgivning. Hovedansvaret for basisvirksomheten tilligger seksjon for Psykologisk forsvar ved Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste (FSES) som også er fagmyndighet for psykologisk forsvar.

 

Psykologiske operasjoner (PSYOPS) [3]

Psykologiske operasjoner definerer vi som planlagte operasjoner i fred, krise og krig rettet mot fiendtlige, vennligsinnede eller nøytrale målgrupper for å påvirke holdninger, følelser og adferd som kan innvirke på oppnåelsen av politiske og militære mål.[4] Hensikten med PSYOPS er å:

  • Svekke motstanderens moral og kampvilje
  • Oppnå støtte fra nøytrale nasjoner eller grupperinger
  • Styrke støtten fra vennligsinnede nasjoner eller grupperinger.

Det er vanlig å dele PSYOPS inn i fire kategorier. Disse definerer PSYOPS på ulike nivå (strategisk, operativt og taktisk) og i ulike faser av et konfliktspenn (fred, krise, væpnet konflikt og krig):

  • Strategiske psykologiske operasjoner
  • Konsoliderende psykologiske operasjoner
  • Psykologiske operasjoner i felt
  • Fredsstøttende psykologiske operasjoner

Strategisk PSYOPS

Psykologiske operasjoner i fred, krise og krig som har til hensikt å redusere potensielt fiendtlige styrkers eller nasjoners vilje og evne til krigshandlinger defineres som strategisk PSYOPS. Strategisk PSYOPS har også til hensikt å vinne støtte og samarbeid fra vennligsinnede og nøytrale nasjoner. Ettersom slik aktivitet har til hensikt å påvirke nasjoners vilje og evne til krigshandlinger, kan et eksempel på strategisk PSYOPS være diplomatisk aktivitet mellom stater. Vi ønsker å påvirke nasjoner til å opptre på en måte som er i vår interesse og som reduserer sannsynligheten for voldelige sammenstøt eller andre former for konflikt. Økonomiske sanksjoner mot apartheidregimet i Sør-Afrika og demokratiseringstiltak på Balkan kan være andre eksempler på slik aktivitet. Norsk kanonbåtdiplomati med trusler om eller bruk av kystvakten mot islandske fiskefartøy, kan også defineres som strategisk PSYOPS.

Ettersom strategisk PSYOPS er rettet mot det nasjonal-strategiske nivået, tilligger hovedansvaret for slik virksomhet Regjeringen.

 

Konsoliderende PSYOPS

Konsoliderende PSYOPS omfatter psykologiske operasjoner i krise og krig rettet mot sivilbefolkningen i områder under egen kontroll, i den hensikt å oppnå en ønsket opptreden som støtter de militære mål og den operative handlefriheten.

Slik aktivitet kan enten rettes mot områder man fysisk behersker, man frykter å miste kontroll over eller områder som nettopp er tatt fra motstanderen. Den virksomheten tidligere president i Serbia, Slobodan Milosevic, drev innad i Serbia under Kosovo-krisen kan være en form for konsoliderende PSYOPS. Eksempler på denne aktiviteten er blant annet regimets strenge kontroll med mediene samt deres kampanje rettet mot å skape et serbisk fellesskap mot NATO. Et annet eksempel er tiltak fra norske myndigheters side for å opprettholde moral og forsvarsvilje innad i Norge under annen verdenskrig, blant annet ved å ha nyhetssendinger fra London og ved å dele ut Grunnloven i miniformat.

Det overordnede ansvaret for konsoliderende psykologisk operasjoner tilligger Regjeringen.

 

PSYOPS i felt

PSYOPS i felt er integrert i militære operasjoner i den hensikt å påvirke fiendtlige styrker og sivile under fiendtlig kontroll i kampområdet slik at egne militære mål lettere kan oppnås. Slike operasjoner har ofte mer kortsiktige målsettinger enn både strategisk og konsoliderende PSYOPS, og er knyttet til konkrete militære aksjoner eller andre hendelser.

 

Fredsstøttende PSYOPS

Den siste kategorien er fredsstøttende PSYOPS. Slik aktivitet blir utført som en integrert del av en fredsstøttende militær operasjon i den hensikt å oppnå støtte og samarbeid mellom partene i en konflikt og sivilbefolkningen i operasjonsområdet. Det blir også gjennomført i den hensikt å bidra til egen styrkebeskyttelse og for at operasjonens mål lettere kan oppnås. Dette begrepet er relativt nytt, og ble en del av NATO terminologien i 1994.

Denne innledende begrepsmessige fremstillingen er ment å være et grunnlag for å se nærmere på konkrete eksempler.

 

Eksempler fra Gulf-krigen og Balkan

Gulf-krigen – et eksempel på PSYOPS i felt

Mange forbinder PSYOPS med flygeblader. Jeg ønsker derfor å understreke at leveringsmetodene omfatter langt mer enn dette, herunder bruk av trykte medier i alle former som for eksempel aviser, klistremerker, kladdebøker samt TV, radio, Internett, høyttalere, reflekser og kulepenner for å nevne noe. Hvilke leveringsmetoder man anvender avhenger av tilgjengelige ressurser man selv har og hvilke ressurser som er tilgjengelig i operasjonsområdet. Leveringsmetodene vil også variere sterkt avhengig av om operasjonen er en del av en fredsstøttende operasjon eller en krig. I sist nevnte tilfelle er antallet leveringsmidler begrenset til hovedsakelig radio/tv, høyttalere og flygeblader.

 

De allierte gjennomførte en omfattende kampanje med sikte på å påvirke irakiske soldater. PSYOPS i felt begynte i desember 1990 og varte gjennom hele luft- og bakkeoperasjonen. I tillegg til radioen ”Voice of the Gulf”, hadde amerikanerne 66 høyttalerlag i aksjon og de droppet nærmere 30 millioner flygeblader. For å illustrere noen av de budskapene de allierte ønsket å formidle til de irakiske soldatene, ønsker jeg å trekke frem enkelte flygeblader.

 

Et av flygebladene ble kalt ”The Wave” og fremstilte en bølge av amerikanske og allierte soldater som skyldte inn over strendene i Kuwait. Bølgen var enorm og kraftig.

På den ene siden skulle dette flygebladet avskrekke irakiske soldater og redusere deres forsvarsvilje ved å vise til de alliertes overlegenhet. Flygebladet hadde også til hensikt å styrke troen på at de allierte var i ferd med å forberede en amfibieoperasjon i håp om at irakiske styrker ville konsentrere sin oppmerksomhet mot sjøen og ikke ørkenen, som var den faktiske hovedaksen. I tillegg til å spille på sterke følelser som frykt, støttet dette flygebladet også villedningsplanen og det understreket den mektige fienden irakiske soldater sto overfor.

 

Ideen til dette flygebladet, som ble plassert i flasker og kastet på sjøen utenfor Kuwait, ble utviklet som følge av at et hvert forsøk på påvirkning som kunne oppfattes som en offensiv eller aggressiv handling, ville stå i strid med de forsøk som ble gjort på diplomatisk nivå i håp om å finne en politisk og fredelig løsning på konflikten. Flaskepost ble ikke definert som aggressivt. Flaskene med ”The Wave” nådde strendene i Kuwait den 14 januar – en dag før fristen for irakisk tilbaketrekning gikk ut og 3 dager før luftoperasjonen ble iverksatt.

 

Fra Desert Storm har vi også flere klassiske eksempler på bruk av PSYOPS i felt.

Flere flygeblader oppfordret irakiske soldater til å legge ned sine våpen og flykte fra steder hvor amerikanerne ville bombe. I denne konflikten var dette trolig effektivt ettersom flygebladene med advarsler om angrep ble sluppet rett før selve angrepet. Ettersom de både kunne høre bombeflyene og se bombede avdelinger, fikk slike budskap høy troverdighet. Frykten for bombing resulterte også i at irakiske soldater sogar ”overga” seg til droner (UAV).

 

I tillegg til slike flygeblad ble det også sluppet flygeblader som oppmuntrer til overgivelse (såkalte ”Surrender Appeals”) eller ga den enkelte soldaten fritt leide (såkalte ”Safe Conduct Pass”). Flygebladene la blant annet vekt på at de dersom de overga seg ville bli behandlet som krigsfanger i henhold til internasjonale lover og regler, og at de ville bli sendt hjem til Irak etter krigen. Tilsvarende budskap ble formidlet ved hjelp av høyttalere. De sist nevnte budskapene spilte på følelser som trygghet og sikkerhet og tilfredsstillelse av elementære behov for mat og søvn.

Amerikanske rapporter hevder at så mange som 95% av krigsfangene hadde hørt eller sett et PSYOPS budskap og at 78% hadde handlet i tråd med budskapet. Med bakgrunn i slike tall begrunner amerikanerne bruk av PSYOPS som en effektiv styrkemultiplikator og et viktig bidrag til frigivelsen av Kuwait.

 

Operasjoner på Balkan – eksempel på PSYOPS i felt og fredsstøttende PSYOPS

Det har ikke så vidt meg bekjent vært gjennomført en mer omfattende og mer langsiktig kampanje med tanke på fredsstøttende PSYOPS enn i Bosnia. Det er fire hovedhensikter med denne aktiviteten:

  • Forhindre voldelige handlinger mellom partene
  • Bidra til gjenoppbygging av Bosnia
  • Sikre støtte til implementeringen av fredsavtalen (Dayton)
  • Forhindre voldelige handlinger rettet mot SFOR.

 

I denne forbindelse er det utviklet en rekke program for å støtte oppnåelsen av de overordnede målsettingene. Disse tar blant annet sikte på å fremme tilbakevending av flyktninger, øke sympatien med og støtten til SFOR blant lokal befolkningen, informere om minefaren og redusere antallet mineulykker, oppmuntre til innlevering av våpen og andre eksplosiver, slik at de kan uskadeliggjøres eller sikres.

SFOR PSYOPS har også kampanjer for å øke støtten til internasjonale organisasjoners arbeid og har blant annet samarbeid med FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) om tilbakevending av flyktninger og Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE) i forbindelse med gjennomføring av valg. SFOR PSYOPS har også samarbeidet med internasjonale organisasjoner i forbindelse med aksjoner mot personer anklaget for krigsforbrytelser.

SFOR PSYOPS mener selv at effekten av det arbeidet de gjør er betydelig. Dette begrunner de blant annet med at folk i regionen gir uttrykk for støtte og tillit til SFORs arbeid og at folk handler i tråd med de budskapene SFOR PSYOPS oppmuntrer til. I tillegg viser de til det faktum at regionen er stabil til tross for omfattende og voldelige konflikter for 5-6 år siden.

 

I KFOR har PSYOPS-organisasjonen vært i drift i litt over ett år. Etter luftkampanjen har aktiviteten vært rettet mot fredsstøttende PSYOPS og budskapene og målsettingene er mer eller mindre identiske med de vi finner i SFOR. Av interesse er det kanskje å nevne at da luftkampanjen pågikk, den såkalte Allied Force, slapp NATO om lag 104 millioner flygeblader på 78 dager i operasjonsområdet. Dette tilsvarer 8 ganger opp og ned Norge hvis vi hadde lagt flygebladene etter hverandre.

Flygebladene ble rettet både mot sivilbefolkningen og mot serbiske soldater. Flygebladene ble brukt for å lede flyktninger i retning av flyktningleire eller til å lede både soldater og flyktninger bort fra områder eller mål NATO hadde til hensikt å ta ut. Temaene som ble benyttet er klassiske, og spiller blant annet på frykten for å dø og familiens ve og vel.

 

Et flygeblad ble rettet mot en avdeling hovedsakelig fra byen Krusevac. De serbiske myndighetene lovet de pårørende lønn og mat, mens mennene var deployert til Kosovo. Mødre, koner, bestemødre startet demonstrasjoner i byen mot krigen som følge av at de ikke fikk det de ble lovet. Demonstrasjonene tiltok i omfang og serbisk spesialpoliti (MUP) ble satt inn for å stanse demonstrasjonene. Dette ble ikke rapportert på serbisk media, men TV-stasjoner i Montenegro hadde nyhetsinnslag om demonstrasjonene. På denne måten fikk NATO PSYOPS ideen til å lage produkter rettet mot soldatene i denne brigaden. NATO ønsket å vise soldatene hvordan situasjonen var i deres hjemby og hvordan serbisk spesialpoliti angrep deres familier med gummikuler og vannkanoner. Hensikten var å påvirke soldatenes moral og forsvarsvilje i håp om at de ville trekke seg tilbake eller desertere. Flere kilder bekrefter intern uro i avdelingen og at et sted mellom 500 og 1000 soldater deserterte. Vi kan ikke se bort fra at PSYOPS bidro til dette.

Et annet eksempel fra Kosovo konflikten er bruk av det amerikanske flyet Commando Solo, som blant annet kringkastet russiske og vestlige nyhetssendinger inn i Serbia. Hensikten var blant annet å veie opp for subjektiv serbisk informasjon og for å formidle NATOs syn på konflikten.

Disse eksemplene viser hvordan PSYOPS kan brukes på forskjellige måter i ulike faser av en konflikt – både som del av selve konflikten, som i Gulfen og Kosovo, og som del av en gjenoppbyggingsfase, som i Bosnia.

Jeg har ved flere anledninger kommentert hvilken effekt PSYOPS har eller kan ha. La meg kommentere dette litt nærmere.

 

Effekt

Til tross for at det er vanskelig, er det svært viktig å evaluere et PSYOPS produkt eller en større kampanje. En evaluering kan gi oss viktige indikasjoner på hvorvidt produktet eller kampanjen har nådd målgruppen og har hatt ønsket effekt.

Evalueringen bør ikke bare ta sikte på å forklare om vi lykkes, men også si noe om hvorfor vi lykkes, med tanke på fremtidig planlegging og produktutvikling. En slik evaluering kan også gi indikasjoner på hvorfor vi eventuelt ikke lykkes, og hvilke endringer vi kan foreta for å øke sannsynligheten for å nå våre målsettinger og således effekten av PSYOPS innsatsen.

Det er en rekke metodiske utfordringer knyttet til evaluering av PSYOPS-produkter og               -kampanjer, uten at jeg vil gå i dybden på dem her. Jeg vil imidlertid nevne at det blir utviklet effektindikatorer til hvert produkt. Slike indikatorer kan for eksempel omfatte konkrete handlinger som sammenfaller med de budskapene vi har. Vi kan også anta at våre budskap har blitt lagt merke til dersom motstanderen gjennomfører tiltak for å forhindre at våre budskap blir sett eller hørt. Et eksempel på mottiltak er det faktum at serbiske medier gikk ut og advarte folk mot å plukke opp flygeblad under Operation Allied Force. De hevdet blant annet at NATOs flygeblader var radioaktive. Hensikten var trolig tosidig – både å anklage NATO for å spre radioaktive stoffer og for å hindre eller begrense spredningen av våre PSYOPS produkter.

Nødvendigheten av effektanalyser er stor, ikke minst for å legitimere bruken av ressurser på slik aktivitet og for å rettferdiggjøre eksistensberettigelse av PSYOPS som fagfelt og satsningsområde.

 

Tiltak rettet mot norske interesser, Forsvaret og den norske befolkning.

Norske interesser, Forsvaret og den norske befolkning er heller ikke skånet for ulike former for påvirkning. Daglig utsettes vi enten vi vil det eller ikke for påvirkning i form av reklame. Vi utsettes også for politisk påvirkning, der blant annet partier kjemper om vår støtte i politiske valg. Vi utsettes også som nasjon for utenrikspolitisk påvirkning, der ulike nasjoner og grupperinger søker å sikre seg vår støtte og sympati og selge sine egne interesser og verdier. Dette er en naturlig del av sosialt samkvem og kommunikasjon mellom mennesker og mellom nasjoner.

La meg nå rette oppmerksomheten mot enkelte konkrete eksempler på påvirkning, som har vært rettet mot Forsvarets personell.

 

En måned etter luftkampanjen over Kosovo startet, det vil si 24 april 1999, delte personer tilknyttet Anti-krigsnettverket ut flygeblader i forbindelse med en demonstrasjon utenfor Heistadmoen, der Telemark bataljonen holder til. Flygebladet understreket at NATOs bombing hadde vært mislykket og at sivilbefolkningen led. I klassisk stil fortalte flygebladet også om hvor godt trent fienden var og det ble understreket at det var vanlige soldater som døde i krig og ikke generaler og politikere. Flygebladet søkte å påvirke frykten for en sterk motstander og samtidig appellere til rettferdighetsfølelser ved å understreke NATOs manglende evne til å oppfylle hensikten med luftkampanjen – nemlig å presse Milosevic til å inngå en fredsavtale. Det appellerte også til faren for tap av eget liv. Flygebladet avsluttet med en moralsk oppmuntring til hva slags atferd soldatene burde gjennomføre: Det er ingen skam å snu. Si opp kontrakten.

 

På ettårsdagen for luftkampanjen i Kosovo ble det også delt ut flygeblader på parkerte biler utenfor Forsvarskommando Sør-Norge. Løpeseddelen fortalte hvor mange som omkom eller ble fordrevet som følge av krigen og understreket at en rekke ikke-militære mål ble bombet. Videre understreket flygebladet KFORs og FNs manglende evne til å forhindre hevnoppgjør mellom partene. Flygebladet, som ble delt ut av ungdommer som angivelig skal ha tilhørt Sosialistisk Ungdom, lignet på flygeblader som ble distribuert under luftkampanjen i Kosovo mot NATO.

Et annet produkt som mange kanskje kjenner til er soldatavisen Hærverk. Avisen har et klart sosialistisk og antimilitaristisk preg og oppmuntrer til å kjempe mot dagens forsvar og ikke minst det de beskriver som et autoritært system med befal som utøver diktatorisk makt.

 

Jeg har også et konkret eksempel fra luftkampanjen i Kosovo der norske piloter ble brukt i en serbisk påvirkningskampanje. Det må imidlertid understrekes at dette budskapet trolig var rettet mot serbisk befolkning i håp om å styrke deres tro på at alliansen snart ville bryte sammen og at NATOs legitimitet var dalende. Budskapet dukket imidlertid opp på det serbiske informasjonsdepartementets webside den 9 april 1999 – en dato som kanskje ikke er tilfeldig sett med norske øyne. I følge websiden ønsket norske piloter ikke å delta i NATOs kamphandlinger. Videre ble det understreket at familiene ble lettet og at deres landsmenn ble glade da de reiste hjem. I følge websiden skal nordmennene ha uttalt at de ikke fant noen legitim grunn til å angripe Serbia og de skal ha anklaget NATO for å misbruke sivile og flyktninger for sin egen sak.

Dersom de nevnte eksemplene på en eller annen måte er satt i system, kan vi ikke se bort fra at de på sikt kan ha en effekt som påvirker oppslutningen om Forsvaret og vår forsvarsevne.

 

Forsøk på å svekke vår kampvilje og moral er ikke minst stor dersom påvirkningsforsøkene finner sted i en situasjon der Forsvarets personell og norske interesser står under et sterkt psykisk og fysisk press, i situasjoner der redsel og usikkerhet er rådende og sult, tretthet og frykten for eget og nærmeste families liv er overhengende. Dersom påvirkningen er rettet mot rett målgruppe, på rett tidspunkt, med rett budskap og rett leveringsmetode vil budskap med sikte på å redusere moral og forsvarsvilje kunne ha betydelig effekt.

 

Hvordan kan vi så beskytte oss mot denne formen for påvirkning?

Psykologisk forsvar

Psykologiske operasjoner har vært et tabubelagt og høyt gradert fagområde i Norge i etterkrigstiden, og Forsvaret har vært gitt svært få muligheter til å utvikle fagområdet. Dette til tross for at det allerede i 1952 ved kgl res av 28 juni ble opprettet et utvalg for å utrede spørsmål vedrørende norsk psykologisk forsvarsberedskap. Begrunnelsen for opprettelsen av utvalget var det faktum at moderne krigføring hadde gitt erfaringer for at en angriper ved siden av militære styrker også trakk sivilbefolkningen aktivt og direkte med i krigshandlingene gjennom en systematisk opinionspåvirkning. Hensikten var å svekke motstandsviljen hos den nasjonen som ble angrepet. Denne formen for angrep nødvendiggjorde visse forsvarstiltak.

 

Til grunn for opprettelse av utvalget lå også erfaringer fra andre verdenskrig. Den fiendtlige propagandaen hadde betydelig virkning i den første fasen av krigen. Manglende beredskap skapte grobunn for ryktespredning og forvirring. I tillegg var den norske befolkning svært sjokkert over at de i kom med i selve krigen, og dette hadde trolig også en viktig betydning for manglende psykologisk beredskap. Påvirkningen avtok imidlertid raskt da den norske motstanden økte både i form av militære operasjoner og sabotasjehandlinger, samt gjennom illegale aviser og psykologiske operasjoner.

 

Et av de viktigste tiltakene mot psykologisk påvirkning er å gjøre soldater og offiserer, så vel som befolkningen for øvrig, oppmerksom på at slike operasjoner kan bli og blir gjennomført mot oss.

Det er viktig å kunne spre informasjon om hvorfor og ikke minst hvordan slike operasjoner iverksettes, herunder hvilke metoder og teknikker som vil bli brukt. Opplysningsvirksomhet er følgelig en viktig del av vår psykologiske forsvarsevne. Dette vil gi Forsvarets personell og befolkningen generelt en mental bevissthet om slike operasjoner og gjøre dem bedre i stand til å identifisere og motvirke slike påvirkningsforsøk. Dersom vi er dårlig forberedt mot slik påvirkning, kan vår motstandsånd brytes raskere og mer effektivt ned enn om vi var forberedt.

 

Det ligger i motstanderens interesse å minske vår vilje til å stå i mot eller motvirke et angrep. En sterk forsvarsvilje er derfor et sentralt element i vår psykologiske forsvarsevne. Viljen til forsvar forutsetter kunnskap om at det er noe å forsvare, som for eksempel rikets sikkerhet og suverenitet, demokratiet og samfunnsvital infrastruktur. Viljen forutsetter også en forestilling om hvilke konsekvenser et angrep – i siste instans – et nederlag har og at det lønner seg å yte motstand og tro på seier og at det man kjemper for er det rette. Dersom politiske og militære myndigheter fokuserer på at det fortsatt er viktige verdier og interesser å kjempe for, vil dette være et viktig bidrag til, for det første, å opprettholde forsvarsviljen og, for det andre, til å gjøre befolkningen bedre rustet til å møte eventuelt fiendtlige påvirkningsforsøk.

 

Et annet viktig tiltak er å sikre oppdatert og korrekt informasjon om de faktiske forhold – både om egen og motstanderens situasjon. Dette er viktig ikke minst for å få et realistisk bilde av situasjonen og for å unngå usikkerhet og kaos i kritiske situasjoner der informasjonsbehovet er enormt og mangel på informasjon skaper grobunn for ryktespredning og desinformasjon.

I tillegg er det viktig å ha tro på egne ledere og eget utstyr, og ikke minst at man har etablert en sterk lojalitetsfølelse og et sterkt samhold i den enkelte avdeling, i Forsvaret og i landet som helhet. Manglende tillit til beslutningstakerne eller den politikken de fører i en kritisk periode kan være en trussel mot folkets motstands- og kampvilje. Ved å understreke og bygge opp under de verdier og idealer som binder oss sammen som en demokratisk nasjon, og ved å styrke vår fellesskapsfølelse, kan vi bidra til å styrke folkets motstandskraft og moral.

Den psykologiske forsvarsevnen i en situasjon preget av krise, væpnet konflikt eller krig i Norge vil være helt avhengig av de kunnskaper og innstillinger som er bygget opp i fredstid. Dette nødvendiggjør en effektiv innsats i fredstid som må styrkes i tilfelle krise eller krig.

 

Så noen tanker om fremtiden.

Fremtiden

Den sikkerhetspolitiske utviklingen generelt samt utviklingen i retning av stadig flere lavintensitetskonflikter, har resultert i en situasjon der toleransen for tap av menneskeliv og materielle ødeleggelser er betydelig svekket. Disse trendene har blant annet også bidratt til reduserte forsvarsbudsjetter i en rekke land, deriblant Norge. Moderne militære operasjoner finner videre i økende grad sted i komplekse omgivelser, der tradisjonell anvendelse av væpnet makt ikke nødvendigvis er det mest hensiktsmessige virkemiddelet. Politikerne er ikke villige til å investere i dyre og dødelige stridsmidler. Dette styrker nytteverdien av informasjon og påvirkning både for å forhindre væpnede konflikter eller krig, for å støtte konflikten dersom den er uunngåelig og/eller for å gjenopprette fred og sikkerhet i etterkant av en konflikt. Med dette som utgangspunkt tror jeg at betydningen av og potensialet for bruk av PSYOPS vil øke i fremtiden – ikke minst fordi PSYOPS regnes som et billig virkemiddel med stort potensiale.

At informasjon og påvirkning får en stadig sterkere posisjon understrekes også av utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi og medias økende innflytelse – ikke minst på politiske og militære beslutningsarenaer. Mulighetene til å kommunisere et budskap raskt øker i likhet med mulighetene til å påvirke mennesker. Forsvaret må derfor ta konsekvensen av den påvirkningstrusselen som følger av den nye mediesituasjonen, og være i stand til å reagere raskt og riktig på utfordringer på det psykologiske planet.

Videre har fraværet av eksistensielle trusler flyttet fokus for politisk og militær aktivitet over fra territoriale målsettinger og ambisjoner om landvinning, til blant annet strategisk informasjonstilgang. Tilgangen til kritisk, relevant og tidsriktig informasjon er viktig for å kunne fatte beslutninger på et selvstendig, korrekt og tidsriktig informasjonsgrunnlag. Påvirkning kan med andre ord svekke vår nasjonale handlefrihet og integritet, det være seg påvirkning av våre øverste politiske og militære beslutningstakere eller befolkningen for øvrig. Denne utfordringen er ikke ny, men blir stadig større ettersom kontroll med informasjon blir vanskeligere. Utfordringen blir også større som følge av at den teknologiske utviklingen i retning av globale informasjons- og kommunikasjonssystemer øker antallet aktører som kan tenkes å påvirke norske interesser på en eller annen måte.

 

Norges internasjonale forpliktelser og engasjement utenfor norske grenser, samt regionale nasjonale interesser, gjør Norge til et aktuelt mål for aktører som ønsker å påvirke norske beslutningstakere og/eller norsk opinion. Til tross for at vår sikkerhetspolitiske situasjon må betegnes som stabil sammenlignet med for noen tiår tilbake, ser vi fortsatt en rekke utfordringer knyttet til forsøk på å påvirke norske interesser. Dette vil også være en betydelig utfordring i fremtiden.

 

Videre finner jeg det nødvendig å understreke at en rekke av våre allierte i NATO, samt vår nabo i øst – Russland – har betydelige kunnskaper om og ressurser knyttet til slik aktivitet. I de fleste land i Europa er PSYOPS et viktig satsningsområde. Vi må derfor sørge for å være en aktiv part i utviklingen av fagområdet, og sørge for at Norge har tilstrekkelig kompetanse til å drive psykologisk forsvar og til å gjennomføre psykologiske operasjoner i forbindelse med internasjonale operasjoner eller forsvaret av Norge dersom det skulle bli nødvendig.

 

Hvor bringer dette oss?

For det første må vi sørge for at norske beslutningstakere, Forsvarets personell og befolkningen for øvrig har kjennskap til påvirkningsforsøk, hvilke metoder som anvendes og hvilke temaer og symboler man spiller på. I dag ivaretas dette gjennom kurs ved Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste. Deretter må vi sørge for å sikre nødvendig kompetanse i Forsvaret – ikke bare om hva PSYOPS og psykologisk forsvar innebærer, men også hvordan det kan utøves, hvilke effekter det kan ha og ikke minst hvordan det kan drives kontravirksomhet. Dette krever ikke bare kunnskap om psykologiske operasjoner generelt, men også mer inngående kompetanse innen blant annet psykologi, kulturforståelse, tverrkulturell kommunikasjon og medievitenskap, for å nevne noe. I tillegg krever dette at PSYOPS får sin rettmessige plass i vårt nye forsvar – både på strategisk, operativt og taktisk nivå.

For tiden arbeider vi aktivt med å utvikle et konsept for slike operasjoner og for hvordan PSYOPS best kan implementeres i den nye forsvarsstrukturen. I det nye konseptet for Forsvaret går vi bort fra den tradisjonelle utmattelseskrigen til et manøverorientert kosept, der vi ved hjelp av indirekte tilnærminger søker å forhindre motstanderens evne og vilje til å føre krig.

I dette konseptet vil PSYOPS være et nødvendig bidrag og en viktig styrkemultiplikator.

 

Jeg har tidligere nevnt at forsvarsviljen i stor grad hviler på en forståelse av at det er noe å forsvare, samt troen på at de verdiene man kjemper for er riktige og legitime. Forsvaret står overfor en storstilt omstillingsprosess og mange stiller spørsmål ved Forsvarets eksistensberettigelse. Flere har påpekt faren for at den positive holdningen til Forsvaret kan være truet dersom vi ikke makter å formidle en forståelse for behovet av Forsvaret for å sikre nasjonale interesser. Et svekket vernepliktsforsvar kan også medføre redusert kunnskap om Forsvarets betydning. En aktiv informasjonskampanje for å styrke norske verdier og interesser må derfor stå sentralt på dagsordenen i fremtiden dersom vår psykologiske forsvarsevne skal opprettholdes.

 

I dag er det ikke klart hvem som skal håndtere påvirkningsforsøk mot norske interesser. Hovedsakelig gjøres dette gjennom dagspressen. I fremtiden må vi imidlertid få en diskusjon rundt hvem som skal håndtere konkrete påvirkningsforsøk og ved hjelp av hvilke metoder. I tillegg må vi styrke Forsvarets evne til å anvende psykologiske operasjoner til støtte for annen militær aktivitet nasjonalt og internasjonalt, ved å utdanne norske offiserer innen taktisk PSYOPS.

 

Før jeg avslutter ønsker jeg å fremheve en viktig utfordring. Hensikten med dette foredraget har ikke vært å fremstille PSYOPS som et virkemiddel som i fremtiden alene vil vinne krigen, men snarere understreke det potensialet som ligger i fagfeltet og fremheve fagets bidrag som en styrkemultipliserende faktor. I tillegg ønsker jeg å presisere at dette fagfeltet er langt fra så enkelt som kanskje fremstillingen kan tyde på. Bak et hvert produkt ligger det et møysommelig arbeid for å analysere målgruppen og hvordan denne lar seg påvirke. Det er heller ikke slik at PSYOPS alltid lykkes, noe man ofte ønsker å gi inntrykk av. Det er flere eksempler fra blant annet Balkan der PSYOPS produkter har hatt uheldige konsekvenser eller på annen måte har vært mislykket. Vi står derfor overfor en viktig utfordring når det gjelder å forbedre fagområdets ”treffsikkerhet” og ikke minst hvordan vi kan analysere effekten av det arbeidet vi gjør.

 

Avslutning

Psykologiske operasjoner må forventes utført mot Norge i fred, krise og krig, ikke minst som følge av økende aktiv norsk deltakelse i internasjonale operasjoner og det faktum at Norge har en høy internasjonal profil. Organiserte påvirkningskampanjer i tilknytning til militære operasjoner er derfor blitt en utfordring Forsvaret må forholde seg til.

Psykologisk påvirkning av en nasjons forsvarsvilje er langt fra ukjent, men er samtidig et fagfelt i vekst. Dette skyldes blant annet flere faktorer i den sikkerhetspolitiske utviklingen.

 

Til tross for at PSYOPS ble aktivt brukt i forrige århundre, har det vært et forsømt kapittel i det norske forsvaret i etterkrigstiden. Forsvarets manglende kunnskap om dette fagområdet er i ferd med å reduseres, ikke minst som følge av at stadig flere får tilbud om kurs i psykologisk forsvar. Dette bidrar også til å redusere antall myter og misforståelser som er knyttet til dette fagområdet. Forsvaret har også med Forsvarssjefens direktiv av 1 januar 1998 signalisert en mer aktiv satsning på dette fagområdet, ved blant annet å opprette en seksjon for psykologisk forsvar ved FSES. Forsvaret har også styrket sin kompetanse innen dette fagfeltet ved at vi har hatt flere offiserer som har arbeidet med PSYOPS på Balkan.

 

Manglende evne til å se betydningen av psykologisk påvirkning rettet mot norske interesser, Forsvarets personell og befolkningen generelt kan ha fatale konsekvenser i tilfelle av en sikkerhetspolitisk krise eller krig i Norge.

 

Jeg ønsker igjen å understreke behovet for å ta dette fagområdet seriøst og at det blir et prioritert område innen vårt fremtidige forsvar, ikke minst fordi bruk av PSYOPS kan bidra til å forebygge potensielle kriser, redusere konfliktperioder, bidra til styrkebeskyttelse samt bidra til gjenoppbygging av tidligere konfliktområder – noe som er spesielt viktig i forbindelse med vår deltakelse i internasjonale operasjoner. PSYOPS understøtter også diplomatiske, økonomiske, militære og sosiale aktiviteter med den hensikt å begrense eller fjerne behovet for bruk av fysisk makt. I kombinasjon med andre militære og sivile virkemidler har bruk av PSYOPS et betydelig styrkemultipliserende potensiale.

[1] Psykologiske operasjoner må ikke likestilles med informasjonsoperasjoner, men sees som et selvstendig funksjonsområde som først i kombinasjon med andre militære virkemidler utgjør kommando- og kontrollkrigføring. Når kommando- og kontrollkrigføring koordineres med politiske beslutningsprosesser og politiske virkemidler kalles det informasjonsoperasjoner. For definisjon av henholdsvis informasjonsoperasjoner (INFO OPS) og kommando- og kontrollkrigføring (C2W), se Forsvarets fellesoperative doktrine.

[2] Begrepet psykologisk forsvar erstatter begrepet psykologisk forsvarsberedskap, og ble for første gang tatt i bruk i forbindelse med Forsvarssjefens direktiv 402-1 Psykologisk forsvar av 1 januar 1998.

[3] Sjefer for militære avdelinger og skoler er ansvarlig for at underlagt personell er kjent med de metoder og midler innen psykologiske operasjoner som kan bli benyttet mot militære enheter og Forsvarets personell. Alle skoler og avdelinger har ansvar for å gi grunnleggende opplæring, mens all spesialutdanning skjer ved FSES.

[4] Denne definisjonen tilsvarer NATO definisjonen av psykologiske operasjoner (jf MC 402).

Foto: Forsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund
19. februar 2001

Ved Generalløytnant Thorstein Skiaker
Øverstkommanderende i Sør-Norge

KFOR V / HQ

Innledning

Det er en glede for meg å få anledning til å snakke til denne forsamling nå 1 ½ måned før jeg overtar kommandoen over KFOR styrken i Kosovo. Ved hovedkvarteret i Stavanger er vi snart ferdige med forberedelsene, og den avsluttende treningsperioden i Norge begynner faktisk denne uken. Det jeg ønsker at dere skal sitte igjen med etter mitt foredrag, er ett inntrykk av hva KFOR styrken og hovedkvarteret er, hvilken rolle Norge spiller og ett inntrykk av de utfordringene som COMKFOR står overfor.

Bakgrunn

Historie/Etnisk sammensetning

Jeg vil ikke bruke mye tid på Balkans historie, men å overse den ville være alvorlig feil. Jeg vil legge på to plansjer for å illustrere – og minne oss om at geografi, historie, folkegrupper og religioner og historie er viktige ingredienser i konflikten på Balkan. Dette er det nødvendig å ha en forståelse for i den oppgaven KFOR skal løse. Jeg vil også minne om at det ikke kun er de historiske begivenhetene som betyr noe – men også hvordan de blir brukt av de politiske aktørene i området – for å oppnå politiske mål.
Det må understrekes at alle Kosovo’s naboregioner har problemer med eller i det minste er følsomme overfor minoritetsproblematikk.

 

Geografi

Kosovo’s flateinnhold er på størrelse med en tredjedel av Albania eller en fjerdedel av Danmark.

Kosovo grenser fra nord og med klokka: administrativ grense mot Serbia (250 km), grense mot den tidligere Jugoslaviske republikk Makedonia (140 km), grense mot Albania (115 km) og til slutt en administrativ grense mot Montenegro (65 km).

 

Kommando og kontroll

Inntil nylig har COMKFOR vært direkte underlagt Europakommandoen i Belgia (SHAPE) og man har derved i praksis omgått NATOs regionale hovedkvarter i Napoli (AFSOUTH). Dette er nå endret.

Den 18 januar fikk AFSOUTH kommando over KFOR styrken og har faktisk i dag overtatt kommandoen også over SFOR. AFSOUTH vil utgjøre en såkalt Joint Force Commander for operasjonsområdet med ansvar for begge de to nevnte landstyrkene samt sjø- og luftstyrker i området. Det vil medfører en bedre koordinering av operasjonene, men det vil på den annen side gjøre veien lengre mellom COMKFOR og NATO hovedkvarteret i Brussel. AFSOUTH er i ferd med å gi ut et direktiv for operasjonene på Balkan som har utgangspunkt i en regional tilnærming.

 

Oppdraget

Før jeg kommer inn på selve hovedkvarteret for KFOR styrken, vil jeg minne dere på det oppdraget som er gitt COMKFOR. Det er basert på Sikkerhetsrådets resolusjon 1244 og gitt i SACEUR’s operasjonsplan Joint Guardian.

For det første er det å avskrekke ekstern aggresjon fra Serbia.

For det andre er det å overvåke, verifisere og eventuelt med makt sørge for at partene holder seg innenfor vilkårene i den Militærtekniske Avtalen og å følge opp omdannelsen av Kosovo’s frigjøringshær (KLA) til den sivile organisasjonen KPC.

For det tredje er det å etablere og vedlikeholde trygge forhold for alle innbyggere, sivile organisasjoner og for KFOR. Dette innebærer også lov og orden.

Til slutt å assistere FN’s midlertidige administrasjon av Kosovo (UNMIK).

Hensikten er å tilrettelegge for fred og stabilitet i Kosovo.

 

Styrkene

For å løse oppdraget vil jeg ha ca 43 000 mann under min kommando. Styrken er delt inn i 5 multinasjonale brigader. Henholdsvis MNB Senter med britisk ledelse, MNB Nord med fransk ledelse, MNB Vest med Italiensk ledelse , MNB Sør med tysk ledelse og til slutt MNB Øst med amerikansk ledelse. De fem nasjonene som leder hver sin brigade, blir benevnt som ”the Quint Nations” og er de største troppebidragsyterne i KFOR. Den norske bataljonen er del av MNB Senter.

Den totale styrken må sies å være ekstremt multinasjonal. Foruten de 19 NATO nasjonene, deltar det ytterligere 20 nasjoner. Av disse er Russland den største bidragsyteren med ca 3200 soldater i området. Kommandoforholdene med hensyn til russerne er regulert i en den såkalte Helsinki avtalen. Denne forutsetter at den russiske siden har full politisk og militær kontroll over den russiske kontingenten. Dette innebærer at det finnes russiske liaison elementer i alle nivåer av kommando kjeden. SHAPE, AFSOUTH, KFOR HQ og i de tre brigade- hovedkvarterene som har russiske soldater i sin teig (East, North and South). Samarbeidet med de russiske styrkene har etter det jeg hører fungert utmerket så langt.

 

KFOR 5 Hovedkvarter

I juni 99 ble hovedkvarteret til ACE Rapid Reaction Corps (ARRC) utpekt til å danne det første KFOR hovedkvarteret i Pristina. General Michael Jacksen var den første COMKFOR. ARRC’en ble avløst av LANDCENT og general Klaus Reinhart.

Deretter fulgte EUROCORPS ledet av den spanske general Ortuno og i dag er de to NATO hovedkvarterene i Verona og Izmir (nivå Karup/Stavanger) som danner kjernen av KFOR HQ under den italienske general Cabigiosu.

Som dere vet vil det fra 6 April 01 være Stavanger og Karup som danner kjernen under min kommando.

Som dette organisasjons diagrammet gir inntrykk av, er det også i hovedkvarteret en stor grad av multinasjonalitet. Bemanningen av hovedkvarter foregår etter en kombinasjon av to metoder; – vertical slice – som er tildeling av posisjoner proporsjonalt med styrkebidrag og – kjerneprinsippet- hvor eksisterende hovedkvarter bemanner deler av kjernen. Fra Karup og Stavanger er det 3 flagg posisjoner, nemlig min egen stilling, DCOM OPS med Generalmajor Lutz som er COS ved Karup og til slutt COS med Generalmajor Wilson som er COS i Stavanger.

 

Forberedelser

I motsetning til General Michael Jackson og hans hovedkvarter som kun fikk noen dager til forberedelser før de deployerte, har vi hatt meget god tid på oss. Avgjørelsen ble tatt den 10 august i fjor og i november var bemanningen klar. Treningsopplegget startet med nasjonal utklarering, så fulgte individuelle forberedelser gjennom studiepakker, det har vært gjennomført teambuilding på alle nivåer og dessuten rene forelesningsserier.

Det hele avsluttes med en såkalt Mission Rehersal Exercise, hvor stab og ledelse får bryne seg på aktuelle og reelle scenarier fra dagens situasjon i Kosovo. I tillegg har vi gjennomført to rekognoseringsturer til operasjonsområdet. Jeg er sikker på at vi vil være vel forberedt på å overta kommandoen i Kosovo.

 

Norsk bidrag / Lead Nation

Norge spiller en vesentlig rolle i forbindelse med ledelsen av KFOR 5. I tillegg til at COMKFOR er norsk, har Norge tatt på seg et såkalt ”Lead Nation” ansvar. Dette ansvaret innebærer foruten mange norske stillinger i kjernehovedkvarteret, også deployering av viktige avdelinger som: 3 (etterhvert 4) helikopter med støtteapparat, Felt – foto lag, en kombinert ambulanse/sanitetsavdeling, personlig stab for COMKFOR og lufttransport støtte. I tillegg har deler av den norske bataljonen sammen med styrker fra UK, Finland og Sverige tatt på seg rollen som COMKFORs operative reserve. Totalt vil det deployere 260 norske befal og menige i forbindelse med ”Lead Nation” rollen. Jeg føler at jeg som COMKFOR har fått en solid støtte fra Norge. Jeg har også fått stor støtte fra Danmark på nasjonal side med et bidrag på 44 mann til kjernehovedkvarteret. NATO Kommandoen på Karup deltar på lik linje med Jåtta, og sender 108 mann til Kosovo.

 

Utfordringer

Avskrekke ytre aggresjon

I henhold til den militærtekniske avtalen som ble underskrevet av NATO og de Jugoslaviske lederne i juni 99, skal Jugoslaviske styrker fra hæren og innenriks politiet (VJ/MUP), – trekke seg ut av Kosovo og den 5 km brede sikkerhets sonen. Denne avtalen styrer forholdet mellom KFOR og de Jugoslaviske styrkene.

De over 40,000 godt trente og godt utstyrte KFOR-soldatene i Kosovo utgjør en effektiv avskrekking mot eventuelle angrep utenfra. Som følge av et nytt og tilsynelatende mer demokratisk styre i Beograd, regner man at trusselen fra Serbia om et angrep på Kosovo som svært liten.

Generelt sett så følger VJ/MUP styrkene bestemmelsene i den Militærtekniske avtalen. KFOR har kontakt med ledelsen for styrkene. I ukentlige møter med JIC (Joint Implementation C ) har man observert en klar og positiv endring. Man har fått til fremskritt innenfor flere områder. For eksempel med hensyn til KFOR soldater som utilsiktet har krysset grensen.

 

Minoriteter / Etnisk spenning

Den største trusselen mot stabilitet i Kosovo er etnisk spenning. Hendelsene i den delte byen Mitrovica og i Presevo dalen minner oss daglig om det inngrodde hatet mellom befolkningsgruppene. Dr Kouchner, den forrige spesialutsendingen fra FN, sa for ikke så lenge siden at tiden foreløpig ikke er moden for multi- etnisitet, det beste vi kan ha forhåpninger om er sameksistens.

Å bedre sikkerheten for minoriteter i Kosovo har høyeste prioritet for KFOR styrkene og er en av utfordringene som stadig skaper bekymring. Bare i Pristina er det over 100 KFOR soldater som bor med og bevokter serbiske familier. Det er daglig rutine å eskortere serbiske og romani skolebarn til og fra skolen. I Mitrovica forsøker KFOR kontinuerlig å trygge sikkerheten for minoritetene på begge sider av elven Ibar.

 

Tap eller reduksjon av internasjonal støtte.

Kosovo – Albanerne er bekymret for at den nye politiske vinden i Beograd vil påvirke internasjonal støtte for deres sak, både økonomisk og politisk. I Sikkerhetsrådets Resolusjon 1244 skrives det at Kosovo vil få ”substancial autonomy og en betydelig selvadministrasjon av Kosovo, – ikke uavhengighet. På en måte var Slobodan Milosovic K-Albanernes beste venn. Med ham i ledelsen i Beograd ble Kosovo sett på som offeret av det internasjonale samfunn. Dersom det internasjonale samfunn endrer fokus for mye mot FRY, kan K-Albanerne komme til å føle at eneste utvei er fornyet vold. På KFOR nivå foregår det dialog med Serbiske myndigheter f. eks. om situasjonen i Presevo dalen og om overholdelse av den militær-tekniske avtalen. Denne kommunikasjonen har i det siste forbedret seg betraktelig. Det er en hårfin balansegang som skal til for å unngå at noen av partene føler at KFOR har tatt parti.

 

Tilbakeflytting av flyktninger / IDP’s

Stabiliteten i Kosovo er også påvirket av utsikten til hjemvendelse av flyktninger eller fordrevne. Det er omkring 150 000 K-Serbiske flyktninger som i dag bor utenfor Kosovo i tillegg til et stort antall K-Albanske flyktninger som kan returnere til Kosovo. Tilbakeflytting vil medføre øket behov for boliger, jobber og sikkerhet. Tilbakeflytting er Høykommisæren for Flyktninger’s ansvar. Så lenge KFOR er ansvarlig for sikkerheten til de tilbakevendte, må KFOR også ha innflytelse på hvordan dette gjennomføres. Man har så langt sett på 22 aktuelle steder for tilbakevending. Spørsmål som sikkerhet, effekt på den lokale økonomiske infrastrukturen og bevegelsesfrihet har blitt vurdert for hvert av de aktuelle stedene.

Presset fra det internasjonale samfunnet om rask tilbakevending av flyktninger, er i konflikt med ønskene til de fleste av Kosovo’s innbyggere og kan skape alvorlige problemer for sikkerheten.

Høykommisjonærens representant i Pristina, Mr Kotsalainen uttrykte for litt siden at de har valgt en forsiktig fremgangsmåte. Tilbakevendelse av for mange, for snart, vil skape ustabilitet.

 

KPC

UCK eller KLA (Kosovo Liberation Army) hadde en størrelse på ca 23 000 mann. KPC (Kosovo Protection Corps) er idag på vel 5000 mann, inkludert 500 stillinger for minoriteter. 3000 av KPC’s styrke er ment og være i aktiv tjeneste, resten skal være reservestyrker.

KPC umiddelbare oppgave er å bidra i gjenoppbyggingen av Kosovo. Hva skal så KPC gjøre i det lengere perspektiv? Meningen er at KPC skal utgjøre en ubevæpnet sivil organisasjon for følgende oppgaver:

  • Søk- og redningsoperasjoner.
  • Assistanse i gjenoppbygging av Kosovo.
  • Assistanse FN og KFOR.
  • Utføre seremonielle plikter

Status for KPC’s treningsprogram, er at den initielle treningen er gjennomført og at avansert trening pågår. Inkludert i dette er spesialisttrening utenlands, for eksempel brannslukkingskurs i Wien). KPC aktiviteter og lønn blir betalt av frivillige bidrag fra FN nasjoner. Det er viktig at KPC får utstyr og trening på et akseptabelt nivå for at virksomheten skal ha en mening for medlemmene.

Jeg fikk anledning til å treffe KPC’s øverste leder general Cecu i januar. Han var opptatt av å få gitt sine underlagte en profesjonell utdannelse i utlandet, ikke minst for å se et demokratisk system i drift.

 

Organisert kriminalitet

Som en del av oppgaven å trygge sikkerheten i Kosovo, har man innsett at det er nødvendig å redusere kriminaliteten i området. Faktisk så er den største delen av den vold vi ser i Kosovo i dag relatert til kriminalitet og ikke etnisk spenning. Dette er først og fremst FN politiets oppgave, men KFOR støtter denne innsatsen i form av grensekontroller, utveksling av informasjon og på andre måter. Den organiserte kriminalitet består først og fremt av våpensmugling / besittelse av våpen, narkotikasmugling og påtvunget prostitusjon. Mange tidligere soldater har fremdeles sine våpen, mens vel 8400 våpen har til nå blitt beslaglagt. Narkotika smugling er et stort problem siden Kosovo ligger på transitt ruten fra det gylne triangel. Det eksisterer et stort innslag av prostitusjon som har utgangspunkt i mange Øst Europeiske land.

Den organiserte kriminaliteten skaffer penger og våpen til terrororganisasjoner som igjen truer sikkerheten til innbyggerne i Kosovo. Kriminaliteten ødelegger også UNMIK’s muligheter til å bygge opp et fungerende samfunn på grunn av press mot politi, dommere og i det hele tatt apparatet som skal sørge for at det eksisterer lov og orden i Kosovo.

 

Samarbeid med UNMIK

Sist men ikke minst vil jeg berøre samarbeidet med FN’s misjon i Kosovo (UNMIK). UNMIK utgjør en interim administrasjon for Kosovo. Den danske Hans Hækkerup overtok nylig etter Bernard Kouchner som Generalsekretærens utsending og derved øverste sivile myndighet i Kosovo. UNMIK er bygget opp på tre pilarer, pilaren for sivil administrasjon (skoler, politi, sykehus etc), pilaren for økonomisk utvikling som utgjøres av EU (gjenoppbygging, økonomisk utvikling) og pilaren for institusjons bygging som utgjøres av OSSE (lovverk, demokratisering, valg, menneskerettigheter, media ). På vår rekognoseringstur til Pristina i januar fikk jeg anledning til å møte lederne for pilarene. De ga alle uttrykk for at samarbeidet med KFOR er meget godt på alle nivåer.

Hans Hækkerup har nylig gitt følgende prioriteringer for UNMIK’s arbeid:

  • Skape et legalt rammeverk i Kosovo.
  • Håndhevelse av lov og orden og et fungerende retts system.
  • Å bedre forholdet til tidligere Jugoslavia og å opprette UNMIK kontor i Beograd.
  • Regulering av eiendom, offentlig administrasjon og økonomisk utvikling.

Jeg vil til slutt nevne at COMKFOR ikke på noen måte er underlagt UNMIC, men rapporterer som sagt til AFSOUTH i Napoli.

 

Avslutning

KFOR er en stor, slagkraftig militærstyrke bygget opp av små og store bidrag fra 39 land. Styrken løser et vanskelig oppdrag i et særdeles urolig område i Europa. Den endelige løsning av problemene på Balkan kan ikke oppnåes med militære midler, men for at UNMIK og de sivile hjelpeorganisasjonene skal få gjort sin jobb i Kosovo og for at innbyggerne skal kunne gjenreise samfunnet sitt, er det helt nødvendig med KFOR’s tilstedeværelse – nå og i lang tid fremover.

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
5. februar 2001


Ved Roy Andersen

Henrik Angell – en offiser på tvers

Den 24. juni 1918 var regjeringen samlet til statsråd. På sakskartet var blant annet en redegjørelse fra forsvarsminister Holtfodt om sjefen for Vestre Akershus regiment nr. II, oberst Henrik August Angell. Som regjeringsmedlemmene kjente til , var oberst Angell i Frankrike etter invitasjon fra den franske krigsministeren for å studere et fransk infanteriregiment på Vestfronten. Forsvarsministeren hadde i sin tid skrevet og takket til sin franske kollega for invitasjonen og opplyst at obersten ville bli gitt et militært statsstipend. I utgangspunktet var forsvarsledelsen forsiktig med å gi offiserer tillatelse til å reise til fronten. En ting var at de trengtes her til nøytralitetsvakt. En annet og viktigere moment var å overholde selve nøytraliteten. Alt Norge foretok seg ble fulgt med argusøyne i Berlin. En favorisering av briter og franskmenn kunne gi tyskerne det påskuddet de trengte for å rette sine kanoner mot Norge.

For å forhindre dette var det satt strenge krav til hva som var tillatt og ikke. Blant annet var det forbud for norske offiserer å delta på noen av de krigførende parters side. Det var lov å studere krigen. Mange norske offiserer hadde gjennom krigsårene besøkt fronten med det formålet. Det var også for dette som lå til grunn for oberst Angells stipend og permisjon.

 

Men for en uke siden hadde han mottatt en rapport fra den norske militærattacheen i Paris, kommandant Sverre, om at oberst Angell hadde vervet seg til den franske Fremmedlegionen. Han kunne videre fortelle at dette ikke var noen impulsiv handling, men resultat av en grundig forberedt plan. Angell hadde blant annet gjennomført et offiserskurs ved den franske krigsskolen St Cyr, noe som ikke kunne ha andre hensikter enn å gå inn i den franske armeen. Obersten hadde med dette ikke bare brutt forbudet mot gå aktivt inn i krigen, han hadde også ført forsvarsledelsen og regjeringen bak lyset, ved å unnlate å opplyse at målet med permisjonen var å bli fransk leiesoldat.

 

Forsvarsministerens oppfatning av saken var klar, til tross for den innsats oberst Angell hadde gjort for den norske armeen, kunne han ikke innstille på annet enn at obersten fikk avskjed i nåde. Resten av regjeringen sluttet seg til det. Dermed var en av de mest strålende og fargerike karrierer i det norske forsvaret over. Oberst Angells navn var strøket av de militære ruller.

 

Noen har påstått at om Angell ikke hadde tatt denne dramatiske beslutningen i 1918, hadde han blitt forfremmet til general og at han til og med kunne endt opp som ny norsk forsvarssjef. Det har ikke jeg noen forutsetninger for å mene noe om. Men det er ikke tvil om at han var en av de mest talentfulle og profilerte offiserer i sin samtid. På det tidspunktet han tok beslutningen om å dra til Frankrike, bekledde han dessuten det prestisjetunge vervet å være formann i denne forening.

 

Hva kunne få en 57 år gammel oberst, med kone og barn å forsørge, med utsikter til å bli general og om ikke mange år trekke seg tilbake med solid pensjon, til å brenne alle broer og verve seg som leiesoldat for Frankrike i det 1. verdenskrig gikk mot sin avslutning?

 

Dette dramatiske og på mange måter ubegripelige valget, var en av årsakene til at jeg satte meg ned for å skrive livshistorien om denne mannen. Det var flere årsaker også, for Henrik Angell var en mann med mange jern i ilden og en mann full av paradokser.

  • Hans innsats for skisporten kan ikke overdrives. Ved siden av Fridtjof Nansen var han den som har gjort mest for å gjøre skiidretten til vår nasjonale idrett.

Han var også det første norske medlemmet av den internasjonale olympiske komite.

 

  • Hans innsats for målsaken var ikke mindre. Han var en av frontfigurene til Noregs Ungdomslag i kampen mot Bjørnstjerne Bjørnson, Fridtjof Nansen og Riksmålbevegelsen.

 

  • Hans var en dyktig tegner og en god forfatter. Samt utstyrt med en god porsjon eventyrlyst.

 

Det vil bli for langt å dvele ved alt dette her. Jeg skal derfor konsentrere meg mest om hans innsats for forsvaret og forsvarssaken og gjennom dette forsøke å gi et svar på hva som kunne få ham til å ta det dramatiske valget i 1918.

 

Han var født i Luster i Sogn, i 1861. Moren var datter av stedets prest, Hans Bonnevie. Og allerede her ligger en av forklaringen på det valget Henrik Angell tok 57 år senere. Bonnevie-slekten var opprinnelig fransk. Utvandret fra Antibes på slutten av 1600-tallet. Men båndene til Frankrike og slekten var godt bevart. I Angells familiealbum er det en rekke bilder av franske slektninger med bildeunderskrifter som Donnald Bonnevie, falt ved Orleans 1870, altså i et av de slagene under Den fransk-tyske krig. En kan si at Henrik Angell fikk kjærligheten til Frankrike inn med morsmelken.

 

Og hatet til Tyskland. Det skyldtes ikke bare hva landet hadde påført Frankrike av lidelser under krigen 1870-71. Det skyldtes også en annen forbindelse mellom slekt og historie. Farsslekta, Angell, var også av utenlandsk opprinnelse, fra Angelen utenfor Flensburg i daværende dansk Slesvig. Dette området ble erobret av tyskerne under krigen i 1864-65.

 

Disse to krigene som begge skjedde i hans barndom, kom til å bli bestemmende for hans verdensanskuelse. Frankrike var forbildet, hans andre fedreland. Danmark var det tredje. På motsatt side sto Tyskland som ondskapens imperium.

 

Faren var offiser, og kompanisjef i Luster fram til 1870 da familien flyttet til Bergen. De ni barneårene i Luster kom likevel å sette et sterkt preg på Henrik Angell resten av livet. Det var ikke bare de internasjonale anskuelsene som kom på plass her, også de nasjonale fant sin form. Her ble respekten for fjellbønder og småkårsfolk lagt, her ble kjærligheten til naturen lagt, her ble interessen for norsk malerkunst lagt. Og interessen for norsk historie, alt det som skulle gjøre ham til en radikal nasjonalist.

 

Beslutningen om å bli offiser, ble tatt tidlig. Allerede som 16-åring han ble tatt opp ved krigsskolen i Kristiania, og utmerket seg raskt som en kadett i særklasse. I 1886 avsluttet han Den Militære Høgskole som beste elev, med rangeringsnummer 1 til Generalstaben.

 

Han utmerket seg også på et annet område, nemlig som skiløper. Under julepermisjon to år tidligere hadde han gått på ski fra Bergen tilbake til Kristiania. Dette hadde han skrevet en artikkel om i Morgenbladet, noe som ga ham status som den første norske høyfjellskiløper. Kort tid etter trykket Aftenposten en artikkel med en nesten likelydende tittel. Den var skrevet av en annen ung mann, Fridtjof Nansen. Tilfeldighetenes spill ville det altså slik at to menn, som begge skulle knytte sine skjebner uløselig fast til skiene, med få dages mellomrom, spente de på seg for å krysse Hardangervidda. Men mens Nansens tur senere skulle få status som ouverturen til de polare skiekspedisjonene, skulle sporene etter Angells tur blåse igjen.

 

Han var tilsynelatende en suksessfull ung offiser med alle muligheter foran seg. Men bak det frisksportaktige ytre, slet han med tvil og religiøse grublerier. For det første tvilte han på om han skulle fortsette offiserskarrieren, og om han i stedet skulle ofre seg for malerkunsten. På Høyskolen hadde han demonstrert talent for tegning. I karttegning var han i en klasse for seg. Ved siden av skolen hadde han tatt tegneundervisning, og skissebøkene han etterlot seg fra disse årene vitner om en nærmest febrilsk trang til å feste inntrykkene til papiret.

Offiser eller kunstner. Det høres nesten ut som en anatognisme. Men dette illustrerer noe av Henrik Angells sammensatte personlighet. Det var krefter som trakk i motsatte retninger.

Denne tvilen utløste en eksistensiell krise: Hva skulle han bruke livet sitt til, hva var mening med livet, og hva ville skje etter at det var slutt?

Som den værste straf er tvivl kastet ind i mit hjerte, ligegyldighed. Tvivl. tvivl, en forfærdelig ting. Man er aldrig mer glad», skriver han i dagboken.

 

Han var på søken etter noe mer enn en offiserskarriere. Noe som kunne fylle ham helt opp, som kunne gi livet mening. Han trengte en sak. En sak å ofre seg for, gjerne dø for.

Dette var en søken som skulle forfølge ham resten av livet. I likhet med andre menn som hadde satt seg høye mål, og gjennomførte dem, skulle han aldri bli fornøyd med seg selv. Det var som om pliktfølelsen aldri kunne bli tilfredsstilt.

 

Uansett førte denne depresjonen til en av de mest originale og slitsomme botsøvelser som er foretatt i moderne tid. Han bestemte seg nemlig for å kjøpe seg en velociped og sykle på den tvers gjennom Europa til Middelhavet og tilbake igjen. Altså gjennom Sverige, Danmark, og Tyskland. Over Alpene, ned i Italia og videre til Frankrike og derfra og hjem igjen. På velociped, på vinteren, med gjørme, snø og holker. Han la ut fra Kristiania i oktober i surt høstvær. Og verre skulle det bli. Dagbokfortegnelsene er trøstesløs lesning: Det var kaldt, det regnet, sluddet og snødde, det blåste motvind hele veien. Han var våt, sliten og ensom. Men han ga ikke opp. Omsider, rett før jul ankom han sitt vinterkvarter i Nice. Men han har ikke ro til å være der og vente på våren. På nyåret tok han båten til Korsika, vandret over øya, tok båten videre til Nord-Afrika, la ut ørkenvandring gjennom Alger, før han vendte nesa nordover igjen, tok båten til Marseille, plukket opp velocipende,n tråkket opp Rhonedalen til Paris, over til England og Newcastle og derfra tok båten til Bergen

 

Det er lett å trekke på smilebåndet eller riste hoderystende oppgitt over denne turen. Men turen viser andre sider ved Henrik Angell enn ungdommelig overmot. Den viser vilje til å gjennomføre mål han hadde satt seg, selv om de i utgangspunktet virket urealiserbare. Og den viser vilje til å gå annerledes og egne veier.

 

På spørsmål om turen så hadde gitt ham ro i sjelen, så er svaret nei. Han søkte riktignok og kom inn som aspirant i Generalstaben. Men da han hørte at Fridtjof Nansen hadde planer om å gå over Grønland og søkte etter norske skiløpere, lot han generalstabsplanene fare. Han meldte seg straks som frivillig deltaker. Ja han ikke bare meldte seg, han bønnfalt Nansen om å få være med. For endelig var det en sak som var verdt å ofre seg for:

 

«Jeg hilser Dem nok en gang og dobbelt tillykke med Deres så originale, så dritstige og så normand værige plan, Lad folk le, det er dog som regel kun de rædde, stuegrisene som ler, skrev han til Nansen, og stilte sine egne vilkår klart:

 

«Jeg tror nok, at livet er temmelig uvist at få beholde efter en slig tørn. For min egen part, så tilbyr jeg mit land, dem, det med glede. Engang må vi jo alle dø, og om man end ikke ubesindigt har lov til at haste didhen, så tror jeg dog, at Deres foretagende er noget værd at risikere.»

 

Denne underkastelsen holdt imidlertid ikke for Nansen. Han valgte et annet mannskap. Henrik Angell måtte finne en annen sak å dø for.

 

I mellomtiden fant han seg en hustru. Hun var dansk, av fransk adelsslekt og bar det eksotiske navnet Henriette Gerhardine de Serene de Acqueria. Hun var noen år eldre enn ham og sto i fare for å falle for aldersgrensen på det adelige ekteskapsmarkedet. Hun kunne derfor ikke si nei, selv om han kun var en simpel løytnant fra det Indre Sogn. Ekteskapet med Henrik Angell ble en sosial nedtur, som hun aldri kom over. Hun hadde danset ved hoffet og levd et liv i sus og dus på danske herregårder. Så kom hun til Norge, fikk ansvar for hus og hjem, noe hun aldri hadde hatt før, og en ektemann som aldri var hjemme. For la det være sagt med det samme. Henrik Angell var ingen familiens mann. Han hadde viktigere saker å bruke tiden sin på: Enten på manøver, eller på landmålingsoppdrag i Finnmark som var hans store lidenskap,

Det ble et livslangt eksil. Hele livet lengte Gerda tilbake til Danmark. Men aldri så galt at det er godt for noe. Lengselen ga seg utslag i en omfattende brevveksling til kusinen Alexandra. Og fordi Alexandra var gift med den danske storgodseieren Hannibal Sehested som for en kort stund også var danske statsminister, er denne brevvekslingen tatt vare på i det danske Rigsarkivet. Og det må sies at uten disse brevene kunne ikke historien om Henrik Angell vært skrevet.

 

Skuffelsen over at Nansen nektet å ta ham med, slo ham ikke ut. Det var andre saker enn Grønlands erobring som var verdt å kjempe for. For eksempel gjenreisningen av det nasjonale forsvaret og kampen for Norges selvstendighet. Landet trengte taleføre menn til å vekke ungdommen til dåd og bekjempe de såkalte fredsvennene på Stortinget som blokkerte et hvert forsøk på å øke forsvarsbevilgningene .

Debatt om forsvarsbevilgninger var ikke noe særnorsk fenomen. Det sprang ut av den stemningen som Angell hadde registrert på sykkelturen gjennom Europa noen år tidligere: Europa var svanger med krig. Frankrike og Storbritannia fryktet den nye tyske keiserens stormaktsambisjoner, noe som resulterte i et formidabelt rustningskappløp, ikke minst i marinen. Behovet for panserskip ble en besettelse, en mani. Det spredte seg gjennom internasjonale tidsskrifter, smittet fra den ene admiralstaben til den andre, til regjeringer og parlamenter, fra land til land. Også til det fredelige Norge.

Spydspissen i denne agitasjonen var Norges Forsvarsforening. En av de viktigste oppgavene foreningen tok fatt på var å påpeke den elendige tilstanden som hersket i armeen og marinen.

Ifølge foreningen var det norske forsvaret en papirtiger; sterk på papiret, men uten krefter. Det måtte fylles og det i en tid da rustningskappløpet gjorde prisen for ikke å havne i bakleksa høyere og høyere.

Helt fra den så dagens lys i 1886 spilte Angell en sentral rolle i foreningen. Han var blant annet krumtappen i innsamlingskampanjen til et «Damenes krigsskib» som medlemmenes hustruer sto bak. Til sammen ble det samlet inn 600.000 kroner som gikk til innkjøp av torpedodivisjonsskipet Valkyrjen. Men først og fremst bemerket han seg som foredragsholder. Han hadde ordet i sin makt og kunne tenne forsamlinger på en måte som få andre. Man måtte ikke la seg skremme av de truende skyene over den europeiske himmelen, formante han. Heller ikke av beskrivelsene av krigens grusomhet. Krig var noe mer enn katastrofe. Den hadde også noe godt ved seg:

 

«Gjennem al den skjæmmende Vaabenlarm, gjennem al denne Nationernes Sorg og Ulykke skinner der dog et straalende Lyspunkt frem, og det er Fædrelandskjærligheden, den vækkes og egges», messet han.

 

Dette var propaganda av militaristisk merke, et ekko av krigshissernes agitasjonen på kontinentet. Men på ett område skilte Angells militarisme seg ut. Den hadde ingenting med stormaktsjåvinisme og imperialisme å gjøre. Og den var helt uten for beundring for Tyskland. Tvert om så han på militarismen som et våpen til å bekjempe preusserne. Små land måtte væpne seg for ikke å lide samme skjebne som sønderjyder og alsacere. Foredragene hans var full av eksempler på preussernes ondskap. Og av franskmennenes patriotisme og heltemot. Angells militarisme var av fransk merke. Den hadde røtter tilbake til revolusjonen da jacobinerne mobiliserte massene til krigsinnsats for å slå ned adelens motangrep og spre revolusjonen ut over Europa. Den fransk-tyske krigen hadde vekket den jacobinske militarismen til live igjen, og siden hadde den ligget der som en murrende revansjisme i formuleringen: «alltid tenke på det, aldri tale om det».

Men Angell talte om det, og brukte det for det var verdt i sitt eget felttog for å vekke den norske forsvarsviljen av dvalen. Sammen med temaer fra Norges krigshistorie.

Men ungdommen trengte ikke bare historiske forbilder. De trengte også heroiske forbilder på folk som hadde slåss for sin frihet. Dette forbildet fant han på Balkan, i det lille kongeriket Montenegro. Her, i denne miniputtstaten, hadde folket holdt stand mot mektige naboer gjennom århundrer. Tyrkerne hadde forgjeves forsøkt å gjøre dem til vasaller slik de hadde gjort med de øvrige folkene på Balkan. Montenegrinerne hadde greid å forsvare seg takket være et ukuelig mot, fast disiplin og en grenseløs offervilje.

 

Et saadant folk ville og maatte jeg se, et folk hvor hver og en sætter fædrelandets ve og vel over sit eget, som aldrif forfærdes over sir ringe folketal mod de fiendlige overmægtige hærskarer, et folk, for hvem fædrelandets forsvar altid er en helig sag», skrev han senere i reiseskildringen Gjennem Montenegro paa Ski.

 

Han dro av sted i januar 1893. Med seg på turen tok han et par ski. For han hadde hørt at selv om landet lå langt til syd, så lå det høyt til fjells og under snø det meste av vinteren som i Norge. Det var kjærlighet og gjenkjennelse ved første blikk.

 

«Fjeldene, dalen, opstigningen til Montenegro og til dels folket selv mindede mig mangen gang om de inderste fjorddalene i Sogn.»

 

Men selv om landet minnet om Norge både i landskap og klima, var det en ting montene-grinerne ikke hadde lært seg. Det var å gå på ski. Da Henrik Angell spente skiene på og demonstrerte hvor lekende lett det var å ta seg fram oppå snøen, ble de helt fjetret. Ryktene løp raskt til hoffet, og kongen, prins Nikola I ba nordmannen starte skiundervisning i bakkene utenfor hovedstaden Cetinje.

 

På grunn av dette, er Henrik Angell noe så merkelig som nasjonalhelt i Montenegro fremdeles. Da jeg hørte om disse påstandene, må jeg innrømme at jeg ikke trodde noe særlig på dem. Men da jeg for to år siden tok kontakt med myndighetene i Montenegro for å høre om det var virkelig var sant, måtte jeg raskt revurdere oppfatningen. De svarte nemlig med å invitere meg ned slik at jeg kunne bese minnesmerkene over kapetain Angell selv og skrive ned historiene om ham som ennå levde på folkemunne. Jeg ble mottatt som en offisiell gjest med guider, tolk og privatsjåfør. Jeg spiste jeg lunsj med utenriksministeren, var på fjernsyn og radio og måtte holde foredrag om Angell. Og jeg beså minnesmerkene som fremdeles holdes i hevd ved flere alpinanlegg.

 

Da jeg var i Montenegro ble bedt om at boka måtte oversettes til serbokroatisk og utgis der. Dette er det konkrete planer om. Det er også planer om en egen Angell-utstilling i Montenegro som Skimuseet skal arrangere i samarbeid med Utenriksdepartementet.

 

Sterkt inspirert av møtet med fjellfolket på Balkan startet Angell sin store nasjonale vekkelsesturne for forsvarssaken. Hensikten med Montenegro-foredragene var åpenbar: De skulle vekke den norske forsvarsviljen til live igjen. Som montengrinerene var nordmennene et fjellfolk, og som den romantikkens ridder han var, mente Angell at fjellfolk var et hakk bedre enn folk i lavereliggende strøk. Nordmenn og montenegrinere var av samme støpning. Når montenegrinerne kunne kjempe, kunne nordmenn det også.

 

Bøkene og foredragene om Montenegro gjorde Henrik Angell landskjent. Der han kom gikk folk mann av huse for å høre hans historie om det tapre fjellfolket og andre temaer som kunne vekke den nasjonale stridslysten. Budskapet han reiste rundt med var ikke til å misforstå. Det var en flengende kritikk av den norske unnfallenheten i forhold til Sverige og en oppfordring om å følge Montenegros eksempel. Fra Forsvarsforeningens talerstol framsto han som en militant, radikal, nasjonalist:

 

«Min kjære Mand, ja han rejser igjen Kysten rundt og predikerer Oprør,» skrev Gerda til sin kusine.

 

I dette vekkelsesarbeidet inngikk også opplysning og undervisning i skiløping. Få om noen har gjort en større innsats for å spre skiinteressen utover landet enn Henrik Angell. Jeg har spøkefullt sagt at om Fridtjof Nansen var skisportens Hellige Ånd som ville gjøre alle nordmenn til skidisipler, så var Henrik Angell skisportens Paulus. Takket være Angell kom skisporten på mote også utenfor byene. I kjølvannet etter foredragene hans blomstret det opp lokale skiklubber. Han har utvilsomt æren for at skidretten fikk taket på bygdeungdom. Ble deres arena så og si, der de kunne hevde seg. Det er en tradisjon som har holdt seg fram til i dag. Våre beste skiløpere har stort sett kommet fra bygdenorge. Sånn sett står de alle i gjeld til Henrik Angell.

 

Men det egentlige formålet hans med å farte rundt som skimisjonær var å skaffe landet gode soldater til det endelige oppgjøret med Sverige. Patriotismen og krigsromantikken hadde gjort ham til unionsmotstander. Det kom ikke av at han hadde så mye mot Sverige. Det han var ute etter, var en fiende som kunne «vække og egge Fædrelandskjærligheden».Det var gått for lang tid siden nordmenn hadde vært i krig. Ingenting kunne stimulere fedrelanskjærligheten mer enn en truende fiende. Den forløste det beste i mennesket: Viljen til å ofre det dyrebareste man eide, selve livet, for en større sak:

«Man siger, at i krig kommer et folks daarligste egenskaber frem. Jeg tror ikke, at det er sandt. Jeg tror, at netop under krig kommer et folks bedste egenskaber frem, saasandt som fædrelandskjærlighed, offervillighed, selvforglemmelse og tapperhed kaldes gode egenskaber», understreket han gang på gang.

 

.Å la være å slåss var den største synd:

 

«Om vi lede Nederlagene uden en eneste djærv, mandig Daad,..da vilde vi bøie vor Nakke under Aaget og finde os i det, vi vilde have tabt Troen paa os selv, vi vilde ikke vove atter at ryste Aaget af, atter gribe til Vaaben, – vi saa jo sidst, hvorledes det gik, vilde vi sige.»

 

Den fredelige unionsoppløsningen i 1905 kom som en skuffelse på ham. Nordmennene fikk ikke den krigen de sårt trengte. Men han ga ikke opp håpet om ufred. Europa var svanger med krig, Denne overbevisningen hadde blitt styrket i 1903 da han ble invitert til Frankrike for å være skiinstruktør for franske alpejegere i Briancon. Det var den første skiskolen på fransk snø overhode, og Angell kan dermed også regnes for en av grunnleggerne for skisporten også i Frankrike.

 

I mellomtiden fortsatte han sin militære karriere. I 1910 ble han forfremmet til major og overtok kommandoen over Tromsøy bataljon i Tromsø. Året etter kom en ny beordring og forfremmelse, han overtok kommandoen over Søndermør regiment i Molde og ble oberst. Han var da 49 år, og jeg har hørt, uten å få det bekreftet, at han til da var den første offiser under 50 år som fikk den tittelen.

 

Utviklingen i Europa gikk den vei Angell hadde spådd. Under Marokko-krisen sommeren 1911 holdt Tyskland og Frankrike på å barke sammen. Selv i fjerntliggende Molde fikk Angell føling med den. Den tyske marinen drev nemlig flåteøvelser i Vestlandsfjordene, til Angells store irritasjon. Han måtte sågar utbringe skål for den tyske flåteledelsen om bord på panserskipet Deutschland noe lokalpressens skadefrydd kunne berette. Angells anti-tyske holdninger var velkjent, og han hadde allerede pådratt seg offentlig oppmerksomhet for sin frittalenhet.

Denne frittalenheten begynte å skape en viss irritasjon også i forsvarsledelsen. Denne ble ikke mindre da Angell i 1912 søkte om permisjon for å dra til Balkan da Montenegro, Serbia, Bulgaria og Hellas gjort felles sak og angrepet tyrkerne på tre fronter i den 1. Balkan-krigen. Det var en krig Angell gjerne ville delta i sammen med sine venner montenegrinerne. Søknaden om stipend ble avslått, det samme ble søknadene om permisjon, selv om han trakk fram sine gode kontakter både i det montenegrinske og serbiske kongehuset. Men Angell visste råd. Han tok kontakt med Aftenposten og Berlingske Tidende i København og tilbød seg å dekke felttoget for avisene. Han ja begge steder, dermed var finansieringen i orden. Men permisjonstillatelsen gjensto. Den var det trolig hustruen Gerda som skaffet ham. I et brev skrevet etter at mannen var reis forteller hun:

« Da krigen brød ud, maatte han afsted og vildt begeistret er han over Montenegrinernes Tapperhed og Fædrelandskjærlighed. Han reiser paa sin Fod, med Skræppen paa Ryggen derfra til sin Ven kong Petter i Serbien og derfra til Athen, hvor han skal bringe Breve fra kong Haakon til kong Georg og hertugen af Sparta.»

 

Hva slags brev fra kong Haakon til kong Georg var det Gerda siktet til? Vanlige anbefalingsbrev var det neppe. Gerdas formulering kan ikke tolkes på annen måte enn at Angell reiste på oppdrag til Balkan som kong Haakons kurérbud. Det reiser to interessante spørsmål:

Hvorfor skulle kong Haakon av Norge sende personlige brev til kong Georg av Hellas? Og hvorfor skulle han i så fall velge Henrik Angell som kongelig kurér?

Det første spørsmålet er enkelt å svare på: Kong Georg var kong Haakons onkel, bror av den danske kongen, Frederik den VII . I likhet med sin nevø hadde han vokst opp under et annet navn, Vilhelm, og valgt til konge av et annet folk i voksen alder.

Det kan altså tenkes kong Haakon ville sende onkel Willy, som han kalte ham, noen personlige brev. Forholdet mellom dem var nært.

 

Men hvorfor skulle kong Haakon be om hjelp fra en norsk offiser og eventyrer som att på til skulle til fronten og risikere livet eller bli tatt av fienden? Det måtte da finnes enklere og sikrere måter å få fram den kongelige posten på?

Forklaringen er høyst sannsynlig Gerda. Som tidligere nevnt hadde hun i sin ungdom danset ved hoffet. Kong Haakon, eller prins Carl som han het den gangen, var kanskje i yngste laget til å føre henne gjennom de kongelige ballsaler, han var tross alt 16 år yngre. Men hun tilhørte kongefamiliens omgangskrets, og båndene til kongehuset var blitt ytterligere styrket gjennom kusinen Alexanda og Hannibal Sehested som var personlige omgangsvenner av kongefamilien.

 

De kongelige brevene har jeg ikke funnet, trolig innholdt de heller ikke noe politisk sprengstoff. Det viktigste med dem var at de skaffet Angell permisjon. Han fikk til og med tillatelse til å bringe med seg oberstuniformen og ta den på hvis han ble innvilget audiens hos noen av de kongelige bekjentskapene han hadde referert til i stipendsøknaden.

 

Og de er det ingen grunn til å betvile. Kongen av Montenegro var den samme som da han kom glidende inn i Cetinje på ski tyve år tilbake, Nikola I. .Den serbiske kongen, Petar I var gift med Nicolas datter. Også han hadde Angell blitt kjent med under skituren i 1893. I snøbakkene utenfor Cetinje hadde han lært prinsen å stokke ski og staver. Petar ble serbisk konge i 1903 og spilte en viktig rolle i forberedelsene til den krigen som var i full gang på Balkan da Angell omsider fikk reisetillatelsen.

 

Han reiste samme vei som forrige gang; med jernbane til Wien og Trieste og derfra med båt til Kotor der han ankom i slutten av oktober.

Rapportene han sendte hjem til Aftenposten og Berlingske Tidende var full av den samme begeistringen for montenegrinerne som tidligere. På kort tid hadde den montenegrinske hæren jaget tyrkerne ut fra de strategisk viktige Tarabosch-fjellene vest for Skadarsjøen. Det hadde kostet dyrt.

«Montenegrinerne ville tage Forterne med Storm, men Pigtraadhegn havde standset dem, og Maskingeværer bogstavelig talt mejet dem ned. Af 1600 mand som gik paa, blev 700 drebt eller saaret.» kunne han fortelle.

Like fullt var det en taktikk som virket. Den tyrkiske øverstkommanderende, Eshad Pasha hadde kapitulert , veien mot Adriaterhavskysten lå åpen.

 

Fra slagmarken i Montenegro dro han videre til Beograd for å møte sin venn kong Petar I. Den serbiske kongen stilte generøst en jernbanevogn og en egen liasonoffiser til disposisjon for sin tidligere skilærer. Som første utenlandske korrespondent fikk Angell besøke slagmarken ved Kumanovo utenfor Skopje der tyrkerne like før var blitt påført et alvorlig nederlag. Angells rapport var full av beundring for serbernes fremgang. Men han forsto også at han befant seg i en kruttønne:
«Alle Spørgsmaal her paa Balkan, det være sig i Albanien eller i Makedonien, er saa indfiltrered i hinanden, saa mange Nationer og Interesser berøres, at begynder man først at rive en Sten løs i den løst opførte Bygning, vil let det hele falde sammen, – og Faldet vil bli stort», advarte han.

Det var nettopp dette stormaktene fryktet. De presset derfor på for å få til en våpenhvile. I slutten av november ble partene innkalt til fredskonferanse i London.

Etter en snarvisitt nedenom Tessaloniki for å overlevere brevene fra kong Haakon til kong Georg vendte han hjemover. Han ankom Kristiania tidlig på nyåret og rakk såvidt å komme hit og holde foredraget Kumanova, før han dro videre til regimentet i Molde.

 

Det gikk som Angell hadde spådd, freden på Balkan ble kortvarig. Sommeren 1913 braket det løs igjen mellom de tidligere allierte Serbia og Bulgaria om kontrollen med Makedonia. I løpet av noen uker blusset kampene opp igjen på alle frontavsnitt. Heller ikke denne krigen ville han gå glipp av. Og også denne gangen kom han seg av sted. Noe forsinket riktignok, slik at han først ankom Beograd i januar 1914 etter at våpenglammet nok engang hadde stilnet.

 

Dette hastverket for å komme tilbake til slagmarken, bunnet i noe mer enn en faglig interesse for krig og krigføring. Det stakk dypere og forklaringen kan ikke søkes andre steder enn i hans indre psyke. Det var en blanding av angst for og samtidig dragning mot døden. Det kan høres paradoksalt ut at en mann, som hadde valgt militær karriere, som hadde skrevet og talt så mye om krig og død, samtidig næret så dyp angst for den. Angsten var forankret i en dyp religiøs overbevisning om dommen som ventet i oppgjørets time. Det var dette som hadde brakt ham til fortvilelse som ung mann. Til tross for at han hadde avlagt en strålende eksamen ved Den militære høgskolen, var han fylt av angst for ikke å ha holdt mål på Dommens Dag. Det var den samme angsten som hadde ligget til grunn for det desperate tilbudet til Nansen om å stille sitt liv i pant for å bli med over Grønland. Den samme som lå til grunn for hans nesten sykelige beundring av offervilje og heltedød. Kun ved å ofre sitt liv for en større og edlere sak, ville han oppnå frelse og evig liv. Denne forestillingen var i ferd med å bli en fiks ide.

 

Inntrykkene fra dette møte med krigen gjorde han rede for i boken Naar et lidet folk kjæmper for Livet. Serbiske soldaterfortællinger, som han ga ut straks han var tilbake i Norge. Det var som det framgikk av tittelen, en bok med soldatintervjuer og historier fra slagmarken «skrevet for at vise, hvad et lidet og offervilligt Folk kan udrette, naar det staar samlet til kamp for en national Ide.»

Boken tydet på at krig og død var i ferd med å gå ham til hode. Tittelen på et av kapitlene lød typisk nok: Hvorledes en serbisk soldat dør. Det var side opp og side ned med fortellinger om soldater som døde med åpen buk og smil om munnen for fedrelandet.

 

Samme år ga han også ut en annen bok. Den handlet også om krig, men var skrevet med mer distanse og faglig kompetanse: Det var Syvårskrigen for den 17.mai 1807-14, et praktverk med illustrasjoner av Andreas Bloch. Den fikk rosende omtaler og skulle i lang tid bli stående som selve standardverket om krigen med svenskene.

 

Noen måneder før verdenskrigen brøt ut samme høst, fikk han en ny beordring, denne gang til å overta kommandoen over Vestre Akershus regiment nr. II. Krigsutbruddet utløste verken overraskelse eller fortvilelse. For Angell var ikke dette et klassisk stormaktsoppgjør. Det var en åndskamp, en kamp mellom det gode og det onde. Sammen med Frankrike sto de som hadde lidd under Tysklands og dets alliertes jernhæl, sønderjyder, serbere og montengrinere. Derfor var han verken nedbrutt eller grepet av panikk da krigen var et faktum. Tvert om:

 

«Min mand rigtig lever nu og synes det er den interessanteste Tid han har oplevet.   Han bare ønsker at han var med og jeg er forberedt paa at han en Dag drager til Frankrig,» skrev Gerda til Sehested i midten av november.

Det skulle gå nærmere tre og et halvt år før den dagen kom, og da var krigen på det nærmeste over. Det var blitt mars 1918 før han hadde regjeringens tillatelse til å studere et franske infanteriregiment i kamp. Men dette var bare et påskudd, målet med reisen var å verve seg og slåss i den franske armeen.

 

Sommeren 1917, hadde han innsett at Norge ikke ville gå inn i krigen på de alliertes side ikke, slik han hadde håpet. Han hadde derfor tatt kontakt med den franske militærattacheen i Kristiania for å be om hjelp til å verve seg som offiser til Fremmedlegionen. Militærattacheen kjente Angell godt fra tidligere, og lovet å hjelpe. Men det måtte foregå i alle hemmelighet. I en rapport til det franske krigsministeriet, ble det understreket at det ville være en stor propagandaseier om den respekterte og dyktig obersten gikk inn i den franske armeen. Problemet var at han ikke ville få en slik tillatelse fra den norske regjering pgr av nøytralitetspakten. Men obersten, som alltid hadde vært en sann venn av Frankrike, var villig til å ofre sin militære karriere. Han trengte bare hjelp til å få permisjon og reisepass, og dette kunne franske myndigheter hjelpe ham med ved å sende en invitasjon til den norske forsvarsledelsen. Så ble gjort, og planen lykkes.

 

En kan spørre seg om han var riktig vel bevart. Men som jeg har vært inne på tidligere, hadde han hele livet vært på leting etter en sak å ofre seg for. Når han ikke kunne dø for Nansen eller Norge, var Frankrike et godt alternativ.

 

«Jeg maa engang dø, og har intet imot at det sker i krig for mit land eller nu i denne krig for det jeg mener er ret ig riktigt. Jeg ved du synes at det er en saadan skrækkelig tanke at jeg skal bli dræpt, falde i krig. Men det er ikke saa ganske sikkert at det er saa slemt».

 

skrev han i et avskjedsbrev til sin søster.

 

Det tok ikke mange dager før han fikk føling med krigens realiteter. Regimentet han skulle følge, ble sendt til fronten ved Verdun. I boken For Frankrikes ret og ære gir han en usminket beskrivelse av møtet med skyttergravskrigen. Han hadde aldri lagt skjul på krigens grusomheter og lidelser, ja en kan snarere si han hadde trukket dem fram, ikke til vemmelse men til beundring. Denne gangen er det nærmest som man aner en avsky.

Men avskyen var ikke større enn at han sto fast på sin beslutning om å verve seg. I midten av juni ble han innrullert som løytnant i Fremmedlegionen etter å ha fullført offiserskurset på St.Cyr. Avskjeden fra det norske forsvaret fulgte umiddelbart.

 

Den siste broen var brent. Lønnen var stanset, karrieren over. Hans navn var strøket fra de militære rullene. Nå hadde han ingenting å vende tilbake til. Det bekymret han ikke; han skulle ikke tilbake. Han skulle dø på fransk jord. Trodde han.

 

Men så enkelt var det ikke. En ny hindring dukket nemlig opp: Fremmedlegionen mente han var for gammel til å ha kommandoen over soldater i strid, og plasserte ham i en reserveleir utenfor Lyon. Skulle alt være forgjeves? Nei, som en skjebnens tilfeldighet kom han over en annonse etter soldater med skierfaring. De skulle delta i en alliert militærekspedisjon til Nord-Russland for å demme opp for tyskernes fremstøt mot Murmansk-fronten gjennom Finland. Angell søkte og denne gangen talte kvalifikasjonene mer enn alderen. Han ankom Arkhangelsk omtrent samtidig med at freden senket seg på Kontinentet. Dermed skulle en tro at ekspedisjonen ble avblåst og troppene sendt hjem. Men den gang ei. Fra å delta i verdenskrigen ble de allierte styrkene viklet inn i borgerkrigen i Russland mellom de nye makthaverne, bolsjevikene, og de hvite.

 

En kan spørre seg hva Angell hadde her å gjøre, tusenvis av kilometer fra fransk jord. Her var ingen tyskere å slåss mot og den nye Sovjetstaten var ingen trussel mot Frankrike. Men ut av krigens aske hadde det vokst en ny fiende, bolsjevismen det også kunne være verdt å slåss mot. Meldingene om henrettelsen av Tsar-familien, massakrene på lokale bønder og opprørene i Europa, var nok til at han fant det meningsfylt til å fortsette som leiesoldat.

 

Oppgaven hans var lære soldatene å gå på ski. Samtidig meldte han seg til frivillige rekognoseringsoppdrag bak fiendens linjer. Den gamle løytnanten demonstrerte snart at han var i sitt rette element. Han utførte oppdragene til sine sjefers store tilfredshet og høstet utmerkelser og honnør. En dag troppet selveste øverstkommanderende, general Ironside, opp og festet det britiske militærkorset på hans bryst. Litt senere mottok han også det franske krigskorset for å ha ledet en rekognosering mot fiendens stillinger ved jernbanelinjen mellom Petrograd og Murmansk.

 

Under et rekognoseringsoppdrag i midten av februar 1919 ble han overrasket av storm og sterk kulde. Etter en ukes opphold bak fiendens linjer, uten sovepose og klær, kom han tilbake sterk forfrosset. Det fikk koldbrann, og fingre og tær måtte amputeres, til slutt hele den ene foten. Han ble sendt tilbake til Paris og lå et helt år til behandling på Val de Grace. I Frankrike ble han mottatt som helt. Han ble utnevnt til offiser av Æreslegionen og mottok krigskorset med rosett, den høyeste militære utmerkelse han kunne få som utenlandsk løytnant.

 

Den høye anseelsen blant franskmennene førte til at han ble trukket inn i planene til den norske ambassadøren i Paris, baron Fritz Wedel Jarlsberg, om å opprette et norsk koloniselskap i de franske besittelsene i Nord-Afrika. Wedel Jarlsberg, som hadde sørget for at Norge fikk suverenitet over Svalbard under fredsforhandlingene i Versailles, mente Norge burde skaffe seg en koloni, i det minste et eget koloniselskap i Afrika for å sikre landet tilgang til landbruksprodukter vi ikke kunne dyrke i Norge. Etter et møte hos statsminister Georg Clemensau fikk de konsesjonene de trengte, og selskapet Det store fransk-norske koloniselskap ble stiftet. Angell dro til Marokko for å forberede forretnings-driften, men på grunn av det økonomiske tilbakeslaget, rant koloniplanene ut i sand.

 

Han vendte hjem til Norge i 1920, som invalid og arbeidsløs. Noen åpning tilbake til forsvaret fantes ikke. Han måtte ut på foredragsturne igjen for føden. Men han oppdaget at foredragene om krig, offervilje og våpenære ikke hadde samme appell som før. Krigen hadde skapt et ideologisk tidsskille. Sannheten om skyttergravskrigen der millioner av unge menn hadde lidd og dødd nettopp for de ideer Angell hadde svermet for, skapte en motreaksjon i form av anti-militarisme, pasifisme og sosialisme.

Hans tid var omme, ikke bare mentalt, men også fysisk. Krigsskadene hadde svekket motstandskraften, høsten 1921 ble han smittet av spanskesyken og i januar 1922 døde han i hjemmet på Bygdøy.

 

Begravelsen ble en anledning for mange til å lufte bitterhet over den måten Angell var blitt behandlet på av forsvarsledelsen og regjeringen da han kom hjem fra krigen. Han burde blitt tilbudt å få sin stilling tilbake, mente de. Forsvarsledelsen forholdt seg taus. Da statuen av ham ble avduket av ham i Holmenkollen året etter, var kommanderende general til stede, men holdt ingen tale. Det kom ikke aktuelt å ta ham inn i varmen igjen.

 

Henrik Angell var barn av sin tid, men han gikk også på tvers av den. Han var en utpreget idealist som fulgte hjertet mer enn hjernen. Hans valg og standpunkter gjorde ham omstridt, også blant offiserskolleger.

For noen, som senere general Fleischer, var han et ideal. For andre var han kun en forskrudd krigsromantiker som tilhørte en tid som definitivt var forbi.

 

Det kan forstås. Men i iveren etter å ta oppgjør med strømninger og idealer som hadde ført til masseslakteriene på Øst- og Vestfronten, glemte man den innsatsen Henrik Angell gjorde for forsvarssaken, for skiidretten og målsaken. Hvis min biografi kan bidra til å rette opp noe av dette, så har ikke arbeidet vært forgjeves.

 

 

Tusen takk for oppmerksomheten.

 

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
15. januar 2001

 Ved Kåre Willoch

ET SÅRBART SAMFUNN

 En redegjørelse for Sårbarhetsutvalgets innstilling

 

Som utgangspunkt for min redegjørelse vil jeg gjerne ta det godt kjente forhold at vår tid preges av uvanlig raske og dyptgående forandringer i vilkårene for styring av både offentlig og privat virksomhet. Ny teknologi har gitt et enormt potensial for rasjonali­sering i nær sagt all virksomhet, og har medvirket til en uvanlig lang opp­gangs­tid i store deler av verdens­økonomien.

 

Men som alltid før gir raske teknologiske fremskritt også både nye motiver og nye mulig­heter for dem som har vondt i sinne, og nytt potensiale for ulykker. Den teknologiske fremgangen, og den øko­nom­iske veksten som den har forsterket, er i utilstrekkelig grad benyttet til å fjerne grunnlag for konflikter og voldsanvendelse. Samtidig påvirker menneskene naturen sterkere enn før. De ødelegger noen av naturens forsvarsverker mot dens egne destruktive krefter. Og utslipp av gasser forandrer atmosfærens sammensetning. Klimaet forandres, og man får mer ekstremt vær. Kort sagt: Menneskelig aktivitet medvirker til at risikoen for natur­kata­strofer stiger. Samfunnet blir mer sårbart.

 

Dette bør man bli litt skremt av, men ikke til pessimisme, bare til handling. For samfunnet får også stadig nye midler til å beskytte seg og redusere sin sårbarhet til et akseptabelt nivå. Man kan høste fordelene av den nye teknologi og samtidig unngå de farligste skygge­sidene ved den. Vanskelighetene med å få dette til, ligger blant annet i de popu­list­iske fristelsene i politikken. Det er vanske­lig å få øye på mange av de nye truslene før de har ført til skade. Politikere kan bli populære på å mot­sette seg statlige inngrep og bevilgninger for å hindre farer som mange ikke er oppmerksom på. Det er fristende å vente og se om det kommer noen ulykker, og derefter satse på å hindre at de gjentar seg. Politikken blir altfor lett reaktiv, i betydningen at den reagerer på efterskudd mot ulykker som har skjedd, i stedet for proaktiv, i betydningen å reagere på forhånd på risiko for at noe vil skje.

 

Motstanden mot en effektiv klimapolitikk er langt det farligste eksempel på dette. Men et forholdsvis ferskt eksempel som ligger nærmere de militære omgivelser for dette arrangement, kan også belyse dette primitive reaktive politiske handlingsmønster: Norges for tiden nest største politiske parti ville stanse alle norske bevilgninger til å hindre atomulykker utenfor Norges grenser i nord. Så sank atomubåten «Kursk».

Først da ville denne bevegelse av skatte­motstandere erkjenne en risiko som man må ha sett på forhånd, men som man neglisjerte fordi velgerne ikke hadde sett den. Efter dette vil også de være med på bevilgninger, for «nå er det skjedd noe».

 

Prisen for en slik «vente og se» holdning til tidens nye farer kan bli svært høy. Den kan føre til at man driver inn i flere katastrofer og de uhyggelige menneskelige lidelser og økonomiske tap som de vil føre med seg. Vilkåret for å hindre det er at vårt politiske system må reagere mot teoretisk risiko fremfor bare å handle efter drastiske erfaringer. Og man må ta tilbørlig hen­syn til den lærdom som for over 2000 år siden ble beskrevet av Aristoteles: «Det er sannsynlig at det vil skje noe usannsynlig».

 

En særlig løfterik del av den teknologiske fremgang jeg nevnte er utvilsomt datateknologien. Potensialet for fortsatt fremgang er åpenbart også betydelig, for å si det forsiktig. For det er jo også en del av dagens virkelighet at flere enn noensinne før forsker på videre­utvikling av denne teknologien. Og denne forskningen er selvforsterkende ved at den utvikler verktøy som gir enda rask­ere forskningsresultater. Jeg behøver ikke i denne forsamling dvele ved de teknologiske nyvinninger som det sannsynligvis vil føre til, og som raskt vil åpne enda mer enorme anvendelsesområder for IKT. Men jeg må understreke at datateknologien også er en særlig viktig bidragsyter til den mer omfattende nye risiko for samfunnet som det er mitt oppdrag å tale om nå.

 

Denne sterkt økte risiko har ikke vært tillagt rimelig vekt før ganske nylig. Den blir påtrengende på grunn av noe som vel må oppfattes som grunnleggende nytt i vår tids elektroniske revolusjon, i motsetning til den utvikling av elektronisk kommunikasjon som man opplevet fra slutten av 1800-tallet og i det meste av 1900-årene. Tidligere var det jo praktisk talt alltid mennesker mellom de elektroniske beskjedene og de handlinger de skulle utløse. Om beskjeden var forfalsket eller ikke kom frem, var det likevel ikke for sent å hindre skadevirk­ningene. Med den nye teknologi kan et feilaktig elektronisk signal direkte utløse en katastrofal prosess på mottakersiden. Man har ikke lenger mennesket   som kontrollør mellom det mottatte signal og den prosess det tok sikte på.

 

Sikkerhetsproblemene henger altså sammen med at det verdens­omfattende nettet som for­midler elektroniske signaler, også vil ta imot eventuelle signaler som sendes ut for å gjøre skade. Når man ser hva amatør-«hackere» kan få til, bør man bli bekymret over hva som kan skje dersom ressurssterke grupper eller stater vil lamme våre datasystemer. I tillegg til at det kan gjøres ved hjelp av elektroniske signaler gjennom systemene selv, kan lammelse oppnås ved elektromagnetisk stråling utenfra, eller ved enklere tekniske inngrep på kritiske punkter i infrastrukturen. Lammelse av datasystemer kan i verste fall bety stopp i store deler av transport­virksomheten, stans i livsviktige for­syn­­inger, stans i betalinger med den lammelse av annen virksomhet som det efterhvert vil føre til, og lam­melse av forsvaret mot militære og kriminelle angrep, med den risiko det innebærer for økonomi, helse og endog liv.

 

Direkte katastrofalt kan det bli hvis noen utenforstående ikke bare vil lamme, men lykkes med å forandre elek­troniske styr­ings­signaler til automatiserte prosesser, slik at farlig utstyr på mottaker­siden begynner å gjøre skade på egen hånd. Og slike skadevoldende signaler kan sendes fra nær sagt et hvilket som helst sted på jorden. Kanskje kan man for eksempel sitte i Asia og skifte fra rødt til grønt signal ved en jernbane­linje i en norsk dal.

 

Selvfølgelig kan man beskytte seg mot slikt skade­verk gjennom datasystemer. Spørsmålet er om man gjør det godt nok, ikke bare mot dagens angrepsmuligheter, men også mot morgendagens? Dette er internasjon­ale problemstillinger av betydelig rekke­vidde. Jeg velger å illustrere ved et sitat fra «Dagens Næringsliv» for 11.01 i fjor:

 

Det taiwanske forsvarsdepartementet tror at Kina kan vinne en krig ved hjelp av elektronisk krigføring. Taiwan har mobilisert program­merere til å utvikle farlige datavirus i håp om å lamme fiendens datasystemer i en konflikt.

 

At dette ikke er for fantasifullt illustreres ved en hendelse i 1999. Efter uttalelser av Taiwans president Lee Teng-hui, som Kina fant provoserende, reagerte Kina ved å forandre en profil av presidenten på hans egen hjemmeside. (Samme kilde)

 

Man kan spørre om ikke eierne av elektroniske og andre utsatte systemer selv vil sørge for at de blir sikre nok. Men det er dessverre ikke så enkelt. Hard konkurranse betyr at eierne kan finne det umulig å bruke betydelige midler for å forebygge ulykker som mest sannsynlig ikke inntreffer, selvom de blir fryktelige hvis de kommer. Det gjelder generelt at når skaden ved et sammen­­brudd, i data eller andre systemer, blir relativt større for sam­funnet enn for eieren, kan det være behov for at staten stiller krav om større sikkerhet enn eierne finner forretnings­messig riktig. I andre tilfelle kan man måtte erkjenne at man ikke oppnår nødvendig soliditet i uunn­værlig «infrastruktur» uten at staten betaler for sikrings­tiltak.

 

Omfattende utredninger har vist at Norges sikkerhet mot skadeverk gjennom datasystemer ikke er god nok. En slående illustrasjon på riktig­heten av Sårbar­hetsutvalgets advarsler fikk man så sent som i sommer ved et kabelbrudd i Kristiansand. Brudd på én kabel førte til langvarig stans i alle telekommuni­ka­sjoner, inklusive lammelse av informasjon til politi, brannvesen og annen redningstjeneste, helse­vesen og flyledelse, i det meste av en landsdel. I dette tilfelle skyldtes bruddet et uhell, men det kunne åpenbart også vært besørget som ledd i en aksjon mot norske inter­esser. Det foruroligende er ikke at noen kan komme til å bryte en kabel, men at vårt fremdeles statseide telesel­skap Telenor har innrettet seg slik at konse­kvensene blir så drastiske. Begivenhetene, og bortfor­klar­ingene, viser tydelig at tele­bransjen trenger formyndere.

 

Mer datasikkerhet er bare en side av et mangfoldig bilde. Vi står også overfor mer konvensjonelle, men likevel farlige trusler fra aggressive stater, terrorist­grupper og annen organisert kriminalitet. Endog svake stater kan bruke kraftige ødeleggelsesmidler mot mål som ligger meget lenger borte enn de fjerneste mål som de kunne ramme før. Og både terror­ist­grupper og annen organisert kriminalitet har enorme resursser, som de kan få fra stater, narkotikahandel eller annen kriminell aktivitet. Tenkelige virkemidler for sabotører, terrorister og andre kriminelle er ster­k­ere sprengstoffer enn før, kjemiske og biologiske skadestoffer, og radioaktivt materiale.

 

Man kan likevel spørre: Er det nevneverdig risiko for at det lille og avsidesliggende Norge kan bli rammet av slikt? Svaret er ja, til tross for at politiske motsetninger er blitt mindre i vår del av verden. En grunn er at Norge er blitt en betydelig eksportør av energi til land som kan komme i væpnet konflikt, eller som kan bli mål for voldelige press­grupper. Våre kunders motstandere kan finne det hen­siktsmessig å ramme dem ved å stanse energileveransene fra oss. Gas­sen er her særlig relevant, men også oljen.

Selvom det er et verdensmar­ked for olje, kan bortfall av norske leveranser få følelige negative virk­ninger for vestlige land i konflikt. Det kan motivere sabotasje mot vår produk­sjon og transport av olje og gass. Men slike motstandere kan også finne det enklest å stanse energieksporten ved å angripe andre deler av det norske samfunn, for at energieksporten skal falle bort som følge av lammelse i andre sektorer. Dessuten: Norges engasje­ment i andre deler av verden kan skape ikke bare venner, men også fiender, og vi kan bli truet av grupperinger med rene utpresningsformål eller uklare motiver.

 

«Sårbarhetsutvalget» har levert en omfat­tende beskrivelse av slike farer mot samfunnets sikkerhet som jeg nå har nevnt, og mange andre former for risiko. På alle punkter skisseres mottiltak, eller retningslinjer for videre utredning. Utvalget anbefaler at man beholder den grunnleggende retningslinje for sikkerhetsarbeidet som man har bygget på gjennom svært mange år nå, nemlig at den instans som har ansvaret for driften av en virksomhet, har også ansvaret for at sikkerheten er god nok. Men vi erkjenner at dette ikke alene kan bli godt nok, av særlig to grunner. Den ene er den normale tendens til at sikkerhetsarbeid altfor lett kan komme i bakgrun­nen når tid eller økonomi er presset, hvis det ikke er noen utenfor ved­kommende instans som passer på at man ikke forsømmer det. Den andre grunn til at man trenger en fornyelse av hele opplegget er det uvanlig høye tempo i de teknologiske og økonomiske forandringer.

 

Man må erkjenne at det ikke er mulig, i en tid med så rask teknologisk utvikling som nå, å finne beskyttelse som forblir effektiv i mer enn begrenset tid, nemlig inntil skadevoldere får nye virkemidler til å elimin­ere effekten av gamle for­svarstiltak. Derfor understreker vi at man må etablere institusjoner med høy moti­vasjon for å følge med og foreslå nye forsvars­mid­ler hver gang ny risiko oppstår. Samtidig må de gis en plassering i samfunnet som fører til at de ansvarlige for sikkerheten blir hørt, og vinner kampen mot den lettsin­dig­het som altfor lett brer seg når forrige alvorlige angrep eller ulykke kom­mer på avstand.

 

Derfor går utvalget inn for at man langt mer enn i dag samler under ett departement den sivile del av den offentlige innsats for sikkerhet og bered­skap. Opprettelse av et slikt departement vil bringe den norske departementsstrukturen mer på linje med det som er vanlig på dette saksområde i andre land. En realistisk vurdering av logikkens trange kår i politikken kan for øvrig gjøre det til et spørsmål av betydning hvilken navn man i tilfelle vil bruke på en slik nydannelse. Hvis man kaller tingen ved dens rette navn, nemlig sikkerhetsdepartementet, risikerer man at assosiasjoner med tidligere kommuniststater hemmer rasjonell tenk­ning om saken. Derfor ble utvalget stående ved den nokså intetsigende arbeidsbetegnelsen innenriksdepartementet.

 

I dag er statens sikkerhetsarbeidet spredt på en lang rekke ulike ­or­ganer, med dårlig koordinering og ofte liten gjennom­slagskraft. Et eget departe­ment for større trygghet bør belastes minst mulig med arbeid som ikke har med sikkerhet å gjøre. Derved oppnår man at samfunnets sikkerhet blir kriteri­um for suksess for en politisk ledelse med tyngde i samfunns­styringen, mens det i dag knapt er noen sentral leder som blir vur­dert efter hva hun eller han gjør for bered­skap, bortsett fra at forsvarsministeren blir tillagt ansvar for den militære del av samfunnets sikkerhet, som tross alt gjelder en mindre del av det totale trusselbilde enn før.

 

En annen viktig side av spørsmålet om et nytt departement er at det kan styrke grunnlaget for effektiv krisehåndtering. Når ett departement har ansvar for de fleste typer mulige krisesituasjoner, vil organisering og øvelse av det apparat som må ta ledelsen når kaos truer, bli vesentlig enklere. Dette vil også gjelde for den innsats som vil bli krevet av landets øverste politiske ledelse: Man vil ikke behøve å samle ledere fra mange departementer for å få tilstrekkelig oversikt, men vil kunne klare seg med et beslutningsorgan med ganske få deltakere. I en krisesituasjon uten nor­male kommunikasjoner, men med behov for uvanlig raske beslutninger, kan det bli en avgjørende fordel.

 

Man kan kanskje likevel undre seg over at utvalget kan finne på å foreslå enda et departement, når vi allerede har for mange. Svaret er at et slikt nytt departement for sikkerhet vil av­laste flere andre departe­menter for så mange oppgaver, at det blir mulig å slå sammen noen av dem og unngå at det samlede antall depar­te­menter blir større.

 

Personlig frykter jeg at det er en viktig mangel ved norsk arbeid for sikkerhet at man ikke er gode nok til å utnytte efterretningstjenestene, og at overvåkingstjenesten ligger langt tilbake i forhold til behovet. Sistnevnte forhold skyldes efter mitt skjønn særlig mangelen på realisme i Stortingets reaksjoner på beretninger om overvåk­nin­gen i den kalde krigens tid. Rapporten fra Lund­kommi­sjonen, og særlig den såkalte Furre-saken, førte jo til et partipolitisert kontroll­sys­tem for de hemmelige tjenestene som begrenser mulighetene for hemme­lig­hold, og dermed også begrenser effektiviteten. Sårbarhets­ut­valget er sikkert ikke enige om årsakene til at overvåkningstjenesten ikke er så god som den burde være, men kunne samle seg om forslag som vil forbedre situasjonen, nemlig at under et nytt departement for et tryggere samfunn, bør man legge bl.a. politiet, samt en nytt sekre­tariat for samordning og effektivisering av våre ulike organer for efterretning, overvåkning og sikkerhet.

 

En sidevirkning av Sårbarhetsutvalgets forslag til overordnet ledelse av sikkerhetsarbeidet, blir at politiet og domstolene vil ikke lenger vil ligge under samme departement. Mange vil vel mene at det vil bli en fordel for rettsstaten om politiet og domstolene ikke lenger får de samme overord­nede, slik toppledere i justisdepar­te­­mentet er i dag. Men dette er spørs­mål om rettssikkerhet, ikke sikkerhet i annen forstand. Vane­tenk­ning vil gjøre en slik forandring vanskelig.

 

Også Direktoratet for sivil beredskap og hoved­rednings­sent­ralene, og fylkesmennenes og kommunenes beredskapsarbeid vil natur­lig sortere under et nytt departement for sikkerhet. Utvalget sier at «Det må være et klart plassert ansvar for ett departement å påse at fylkesmennenes beredskapsarbeid blir tilfredsstillende ivaretatt». Sam­tidig blir oppgaven for fylkesmennene foreslått noe utvidet ved at flere av statens tilsynsfunksjoner overfor kommunene vedrørende sikkerhet og beredskap plasseres hos dem, og ved forslag om at kommunene pålegges arbeid med kriseplanlegging. Utvalget uttaler også at regelverket for samordning på regionalt nivå under krisesituasjoner bør gjennomgås.

 

En rekke organer for tilsyn med sikkerheten i ulike sektorer reiser også viktige organisasjonsspørsmål. Det er viktig poeng at tilsyn med sikker­heten, for eksempel ved transport på land, til sjøs og i luften og i telekommuni­kasjoner, må bli uavhengige av de politiske lederne som har ansvar for den virksomheten som de skal føre kontroll med.

Det kan man oppnå ved å legge slike tilsyn til det nye departement for sikkerhet. Det er for eksempel ikke bra at jernbanetilsynet sorterer under samferdsels­minis­teren, som sam­tidig har et ansvar for at jernbanedriften ikke blir for dyr. I et eget depar­te­ment for sikkerhet vil slike tilsyns­or­ganer også kunne gis bedre muligheter for å utvikle et felles sikkerhetsfaglig miljø. Et solid miljø kan også styrke kontroll­organ­enes uavhengighet av dem som naturlig vil sette lavest mulige utgifter som et høyt mål.

 

For sikring av datasystemene kan man få stor nytte av et uavhengig Sen­ter for infor­ma­sjons­sikring, som utvalget foreslår å opprette efter sveits­isk og amerikansk mønster. Det må understrekes at utvalget ikke tenker seg at dette skal være noen statlig institusjon, men et uavhengig organ, gjerne en stiftelse, der offentlige og private deltar i samarbeid på like fot. Meningen er først og fremst å få en «kunnskapsbank», der virksomheter kunne melde inn angrep mot og ulykker med egne datasystemer. Derved kan de bidra til å oppdage nye trusler mot datasystemene, og motta råd om hvorledes sikkerhetsproblemer kan løses. Det er viktig at berørte kan ha kontakt med dette senteret uten risiko for at sensitiv informasjon om deres egen virksomhet lekker ut, til konkurrenter, offentlige myndigheter eller allmennheten.

 

Når offentlige myndigheter samtidig får kompe­tanse til å sette klare krav til sikkerhet ved drift av samfunnsviktige data­systemer, og hele tiden fører kravene ajour, mens et uavhengig til­syns­or­gan passer på at sikker­hets­kravene til enhver tid blir oppfylt, bør sikker­heten mot skadeverk mot norske datasystemer kunne bli god.

 

Datasikkerhet er også en del av sikkerhetsarbeidet for kraftforsyning og petro­leums­virksomheten. Men disse sektorene er blant dem som krever mer: Bedre fysisk sikring av oljeinstallasjonene og andre samfunnsviktige objekter krever bl.a. effektivi­ser­ing av samarbeid mellom politi og forsvar. Efter mitt skjønn er gjeld­ende regelverk for samvirke mellom samfunnets sivile og militære maktor­ganer bedre egnet til å hindre en gjentakelse av Menstadslaget i 1931 enn til å sikre maksimal effektivitet under en eventuell konfrontasjon med betyde­lige grupper av terrorister eller sabotører.

 

Sikring av kraftforsyningen er blitt et større problem fordi mulige mot­stand­ere har fått farligere skademidler. Dette kan kreve spesielt omfat­tende tiltak i Norge, på grunn av risikoen for katastrofeflommer ved brudd på dammer tilknyttet vannkraftverk. Norske dammer ble bygget med meget solide sikkerhetsmarginer i sin tid, men kan likevel være for svake til å motså sabotasje eller missiler med de langt mer effektive sprengstoffer som finnes i dag.

 

Dessuten betyr det nye konkur­ranse­marked for elektrisitet at man ikke lenger kan regne med at noen frivillig vil holde den reservekapasitet som trenges for å hindre sammen­brudd under særlige belastninger. Nettopp kraftforsyningen illustrere godt hvorledes nye markeds­øko­nom­iske prinsipper, som blant andre undertegnede er tilhenger av, reiser nye problemstillinger ved­rør­ende sikkerhet: Vårt tidligere ganske dominer­ende statlige kraftselskap har koblet ut produksjonskapasitet som det normalt ikke er marked for. Men den kapasiteten som er eliminert, ville kunne hindre sammenbrudd i kraftforsyningen dersom man skulle få bortfall av annen kapasitet, eller uvanlig høy efterspørsel. Ved å sløyfe slik reservekapasitet har selskapet styrket sin egen lønnsomhet, men samtidig har man fått økt risiko for at det øvrige samfunn kan bli påført enorme tap ved bortfall av kraftfor­syning. Samfunnsøkonomisk er dette ulønnsomt.

Dette er et eksempel på problemer som godt kan løses, men bare hvis ansvaret for at det blir gjort blir klart plassert.

 

Sikkerheten i oljevirksomheten reiser, i tillegg til den fysiske beskyttelse som jeg allerede har nevnt, også spørsmål om såvel arbeidsmiljø, sikring av det ytre miljø, kvalitet i tekniske installasjoner og øvelse i bruk av dem. Man kan antake­lig slå fast at oljeindustrien nå er blitt så stor, med så vidt forgren­ede nett av produksjonssteder og transportsystemer, at det er blitt ganske vanskelig å stanse avgjørende deler av leveransene, som ledd i maktbruk mot vårt land eller våre kunder. Likevel vil militære angrep eller sabo­tasje kunne volde enorm skade, både ved tap av menneskeliv, økonomisk og ikke minst for miljøet. Uten å gå i detalj må jeg kunne si at utvalget ble litt skremt av mangler ved fysisk sikring, og mangler ved forsvarets og politiets kapasitet til å møte mulige angrep med fysiske virkemidler. Risikoen for angrep gjennom datasystemer har jeg allerede nevnt i annen sammenheng. Også dette er områder der bedriftsøkonomiske kalkyler tilsier mindre innsats for sikkerhet enn samfunnet må kreve, med de konsekvenser denne naturlige interesseforskjell må få for regelverk og tilsyn.

 

Blant andre beskyttelsesbehov for det moderne samfunn behandler utvalget konsekvensene av at forsyningsberedskapen er kommet i en helt annen stilling enn før på grunn av overgang til hyppige leveranser og nedbygging av lagre i nær sagt alle slags virksomhet. Videre understrekes nye problemer i smittevernet, for matvaretryggheten, og i vannforsyningen. Andre typer risiko i utvikling er kjemiske og biologiske stridsmidler, radioaktivt nedfall og massetilstrømning av flyktninger dersom det skulle inntreffe en større atomkatastrofe eller annen foru­rensnings­ulykke i områder nær Norge.

 

Som nevnt omfatter Sårbarhetsutvalgets innstilling en svært lang rekke risiki som man både kan og bør redusere. Til slutt vil jeg bare sam­men­dra det hele ved å understreke at nettopp klar plas­ser­ing av ansvar, i organer med muligheter for å fylle det står sentralt i ­utvalgets konklusjoner.