Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund

22. april 2002
ved Generalmajor Tomas Colin Ardher
Luftforsvaret i omstilling
Av Generalmajor Tomas Colin Archer
Generalinspektør for Luftforsvaret

1 Innledning

Ærede forsamling,

La meg først takke for denne muligheten til å komme til orde i Oslo Militære Samfund. Jeg er bedt om å holde et foredrag med tittelen: Luftforsvaret i omstilling.

Før jeg går i gang med selve foredraget, vil jeg tillate meg å gjøre en liten modifisering av tittelen til ”Luftforsvaret i endring”, da dette vil være mer dekkende tittel for det jeg skal snakke om her i kveld.

I oppfølgingen av St.prop. nr. 45 pågår det et omstillingsarbeide i hele Forsvaret. Denne omstillingen er i stor grad knyttet til strukturendringer og nedbemanning. Vi gjør imidlertid mer enn å legge ned avdelinger og si opp folk. Vi er i ferd med å forbedre oss på en rekke andre områder som ikke er spesifikt omtalt i proposisjonen. Vi endrer oss til noe kvalitativt helt nytt.

Vi endrer operasjonskonsept, interne prosesser og måter å arbeide på. Dette skjer parallelt med de av Stortinget vedtatte organisasjons- og strukturendringer. Målet med hele prosessen er å bli mer operative. Det skal vi klare gjennom en mer rasjonell og effektiv understøttelse av den spisse enden. Vi skal med andre ord produsere mer luftmakt, med færre kontorplasser.

Før vi går inn å ser nærmere på hva denne endringen av Luftforsvaret mer konkret innebærer, er på sin plass med en kort bakrunn for hvorfor vi skal og må endre oss.

2 Bakgrunn for endringen

USAs tidligere president, Bill Clinton har uttalt at:

”Det vi ønsker skal bli varig, må vi forandre”

Man kan si mye rart om Bill Clinton, men på akkurat dette området tror jeg han hadde rett. Skal vi bevare et relevant og troverdig Forsvar må vi ha vilje og evne til å endre oss. De siste års utvikling inne en rekke områder gjør denne endringen mer påkrevd enn noen gang tidligere.

2.1 Økonomiske forhold

Det første jeg vil peke på er økonomiske forhold. Den såkalte doble ubalansen – mellom ressursbehov og ressurstilførsel, og mellom Forsvarets organisering og Forsvarets oppgaver – tør være kjent for denne forsamling. Ubalansen mellom mål og midler har for Luftforsvarets del blant annet ført til at materiellinvesteringer er blitt skjøvet frem i tid og at trenings- og øvingsnivået har vært alt for lavt. Ubalansen mellom organisering og oppgaver har gjort oss dårlig rustet til å løse dagens og morgendagens sikkerhetspolitiske utfordringer.

Gitt at fremtidige forsvarsbevilgninger ikke øker dramatisk, må vi derfor redusere våre driftsutgifter. I en statlig virksomhet som Forsvaret kan dette i prinsippet gjøres på to måter. Man kan redusere antall ansatte, eller man kan effektivisere og drifte mer rasjonelt. Luftforsvaret skal gjøre begge deler. Vi skal bli et moderne og fremtidsrettet Luftforsvar.

Jeg vil benytte anledningen til å understreke at det er for enkelt å legge all skyld på politikerne for at Forsvaret har havnet i det uføret det har. Også Forsvaret selv må ta sin del av skylda for at alt ikke er som det burde være. Viljen til å ta tak i problemene og gjøre noe med dem er først og fremst Forsvarets eget ansvar. En viktig forutsetning for å lykkes vil imidlertid være at vi får den nødvendige grad av forutsigbarhet i forhold til økonomiske rammer. Det er politikernes ansvar.

2.2 Sikkerhetspolitiske endringer

De sikkerhetspolitiske endringene i kjølvannet av murens fall har ført til at kravene til Luftforsvaret er kvalitativt forandret. Den endimensjonale trusselen fra øst er borte.

Det er vanskelig å se for seg at Norge i uoverskuelig fremtid vil havne i en eksistensiell krig. Problemet frem til nylig har imidlertid vært at det i stor grad er denne eksistensielle krigen vi har vært utrustet for og forberedt på å kjempe. Med innføringen av F-16 på begynnelsen av 80-tallet, ble Luftforsvarets fokus i enda større grad enn tidligere rettet mot evnen til å stoppe en fiende i luften gjennom defensive operasjoner. Gjennom å drive oppholdende strid, skulle vi produsere nok holdetid til at allierte forsterkninger kunne komme oss til unnsetning. Denne spesialiseringen var fornuftig i et kaldkrigs-scenario. I fremtiden vil imidlertid en slik spesialiseringen fort gjøre Luftforsvaret både militært og politisk irrelevant.

Forsvarets oppgaver er mer omfattende enn tidligere og innebærer en sterkere innretning mot deltakelse i internasjonale operasjoner og nasjonal og internasjonal krisehåndtering. Luftforsvarets ressurser kan derfor ikke lenger kun kan konsentreres om en defensiv strategi i et bestemt invasjons-scenario. Innenfor denne nye sikkerhetspolitiske virkelighet må Luftforsvaret være i stand til å løse et vidt spekter av oppgaver samtidig som styrkestrukturen blir mindre. Dette tilsier et Luftforsvar som er mer mobilt og fleksibelt og med høyere reaksjonsevne enn tidligere. Vi er med andre ord på vei bort fra et konsept basert på invasjonsforsvar mot et konsept som er mer innrettet som et innsatsforsvar.

Denne endringen har sin bakgrunn i erkjennelsen av at Norge kan ikke lenger kan basere sitt forsvar på at felles interesser i nordområdet automatisk vil føre til at vi får de forsterkningene vi har behov for. For å kunne importere militær sikkerhet om behovet skal oppstå, er det nødvendig å vitalisere forbindelsene med våre allierte med andre virkemidler enn under den kalde krigen. Vi må med andre ord være villige til, og i stand til, å eksportere sikkerhet i form av kampenheter. Disse enheten må være i stand til å løse oppgaver innenfor et bredt spekter av oppgaver.

Luftforsvaret er et redskap i norsk sikkerhetspolitikk. Hovedutfordringen er å gjøre dette verktøyet så fleksibelt som mulig.

Vi må fortsatt være i stand til å drive ”krig” i den mer tradisjonelle forståelsen av ordet. ”Worst-case” vil fortsatt være det vi vil bli målt opp imot i forbindelse med nasjonale- og NATO-evalueringer av våre kampenheter. Samtidig vet vi at majoriteten av de operasjonene vi mest sannsynlig vil delta i – nasjonalt, så vel som internasjonalt – vil være en eller annen form for ”krisehåndtering”. Dette stiller andre krav til Luftforsvaret enn ved ”myndighetsutøvelse” og ”krig”.

Så lenge vi ikke har noen eksistensiell trussel mot Norge, er derfor evnen til krisehåndtering, samt kapasitet til å kunne løse oppdrag i alle deler av konfliktspekteret, Forsvarets største utfordring.

2.3 Militærteknologisk utvikling

Et siste forhold jeg vil peke på er den teknologiske utvikling. I FS 2000 opererte man med begrepet teknologisk fordyrelse, det vil si at prisen på nytt forsvarsmateriell øker mer enn den generelle prisstigning. Skal vi ha råd til å kjøpe nytt utstyr må vi derfor redusere driftsutgiftene, slik at mer kan benyttes til nyinvesteringer.

Moderne utstyr er nemlig en forutsetning for at vi skal kunne delta internasjonalt. Vi må ha utstyr som duger, det vil si er på høyde med det utstyret våre viktigste allierte opererer. Hvis ikke, risikerer vi å bli satt på sidelinjen både militært og politisk.

2.4 11 september 2001

I et foredrag om fremtidens Luftforsvar kommer jeg selvfølgelig ikke utenom det tragiske terrorangrepet på USA 11 september i fjor. Gjennom de nesten uvirkelige TV-bildene, var vi vitne til luftmakt i sin mest perverterte form. Samtidig fikk vi demonstrert hvor sårbart et moderne samfunn er ovenfor denne formen for asymmetrisk krigføring. Angrepet kostet tusenvis av mennesker livet, og utløste en krig mot terrorisme. En krig Norge har forpliktelser i forhold til, gjennom NATOs vedtak om at angrepet utgjorde en artikkel-5 situasjon.

Overfallet fikk konsekvenser for Luftforsvaret. Det førte til at jagerfly ble satt på beredskap på både Rygge og Sola, og vaktholdet ved alle Luftforsvarets avdelinger ble skjerpet. For å sette oss bedre i stand til å møte våre internasjonale forpliktelser, ble treningen ved våre jagerflyskvadroner og luftkommando- og kontrollenheter kraftig intensivert. For øyeblikket deltar norsk personell på NATOs overvåkingsfly – AWACS – i overvåkingen av amerikansk luftrom, mens én C-130 Hercules med støttepersonell er deployert til Manas, Kirgisistan.

Man kan på mange måter si at 11 september åpnet en ny era i internasjonal terrorisme:

For første gang i historien var både viljen og evnen til å oppnå massiv ødeleggelse tilstede.

Til sammenlikning kan nevnes at i løpet av de forutgående 20 årene har verden vært vitne til 120 større terroristangrep, med til sammen 2500 drept eller sårede. På én dag ble nå mer enn 3000 personer drept eller skadet i New York og Washington DC.

I den videre bekjempelsen av terror er det viktig å ha klart for seg at:

  • Terrorister er ikke desperate aktivister fra den tredje verden
  • Deres tankesett bli ikke påvirket av tradisjonell kjernefysisk eller konvensjonell avskrekking.
  • Risikoen for at noe liknende kan skje i Europa eller Norge er tilstede.

I forlengelsen av 11 september er følgende verdt å tenke over:

  • Skillelinjene mellom fred, krise og krig viskes ut.
  • Sektorinndelingen av samfunnet – i politi, forsvar, brann, toll etc – er lite egnet til å møte denne typen trusler. Politiet er ikke utstyrt eller trent for å ta seg av slike omfattende terroraksjoner.
  • Terroren er internasjonal. Vi kan derfor ikke løse denne typen sikkerhetsutfordringer alene. Vi må samarbeide på tvers av landegrenser og etater. Tendensene vi har sett til en nasjonalisering av f.eks luftkommando- og kontroll systemene i andre NATO-land må unngås.
  • Vi må være aktive – ikke reaktive. Luftakt blir i denne sammenheng et reaktivt virkemiddel med klare begrensninger.
  • Hvis luftmakt, som en siste utvei, allikevel må benyttes, vil det stille krav til korte kommandolinjer, klare engasjementskriteria, et høyt treningsnivå etc.
  • Ansvaret ved en eventuell nedskyting av sivilt passasjerfly skal alltid ligge hos de politiske beslutningstakerne.

De langvarige konsekvensene av 11 september er fortsatt usikre, men at det vil få konsekvenser er uomtvistelig. 11 september viser behovet for styrker som er fleksible, reaksjonsraske og som har forflytningsevne – eller med andre ord er mobile og ”lette”.

11 september illustrerer problemene knyttet til forsvarsplanlegging. Vi skal forberede oss på det uvisse. En utfordring knyttet til dette er at militære organisasjoner har for vane å forberede seg i forhold til ”den forrige” krigen. Dette resulterer gjerne i at vinneren beholder sine metoder, mens taperen revurderer sine. At dette kan få fatale konsekvenser er militærhistorien full av eksempler på. Vi må derfor ta inn over oss at Aristoteles ord om at: ”Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje”, fortsatt har gyldighet.

Overfallet 11 september bør få avgjørende innflytelse på vår fremtidig tenkning omkring luftmakt og mulige trusselscenarier. Fremtidige angrep vil mest sannsynlig være forskjellige fra de som hendte 11 september, men det kan skje igjen og vi må derfor ha forberedt oss deretter. Hendelsene har styrket meg i troen på at vår relevans er avhengig at vi utvikler et scenarierobust Luftforsvar, som er kapabel til å løse et bredt spekter av oppgaver.

2.5 Global utvikling som kan gi forsvarsmessige utfordringer

I tillegg til internasjonal terrorisme, er det også andre globale utviklingstrekk som kan gi forsvarsmessige utfordringer for Norge – om enn på noe lengere sikt. Fremtidsforskere peker blant annet på følgende forhold:

  • På grunn av global oppvarming, vil 67% av verdens befolkning i 2025 ha for lite vann. Dette vil øke aggresjonen og den politisk spenningen i verden.
  • Gjennomsnittstemperaturen i verden vil øke med 20 – 40 Dette vil forårsake høyere sjø nivå og øke behov for vestlig nødhjelp.
  • Antall tidligere sykdommer som har oppstått siden 1973 (inkl AIDS) er 30.
  • I 2010 vil antall AIDS tilfeller i Asia vil bli høyere enn i Afrika.

I en stadig mer globalisert verden blir det viktig å løfte blikket. Det er ikke sikkert at våre største sikkerhetsutfordringer er de som befinner seg rett utenfor vår egen ”stuedør.

2.6 Fra Forsvar av territorium til Forsvar av verdier

For Forsvaret og Luftforsvaret vil utviklingen som er skissert over åpenbart få konsekvenser for hva Forsvaret/Luftforsvaret i fremtiden vil være. Vi vil gå fra å være et Forsvar av territorium til et Forsvar av verdier;

  • Forsvaret vil i fremtiden være den viktigste faktor i fredsbevarende og fredsskapende virksomhet.
  • Forsvaret beskytter demokratiet og våre verdier
  • Forsvaret vil hjelpe mennesker i nød verden over
  • Forsvaret er, og vil være, konfliktforebyggende
  • Forsvaret vil hindre folkemord
  • Forsvaret vil bevare freden i Norge

3 Luftmakt – noen utviklingstrekk

Den italienske general og luftmaktsteoretiker, Guilio Douhet sa en gang før siste verdenskrig følgende:

”Victory smiles upon those who anticipate the changes in the character of war, not upon those who wait to adapt themselves after the changes occur.”

Vi må endre oss i forhold til endringene i krigens karakter – og aller helst i forkant av at disse endringene inntreffer.

Hva har så skjedd av endringer i forhold til luftkrigens karakter de siste 10-15 årene?

Tiden etter den kalde krigens slutt har fundamentalt endret miltærmaktens rolle. Med stormaktsrivaliseringen under den kalde krigen var sikkerhetspolitikk statens viktigste anliggende, og militærmakt og maktbalanse gjennom alliansetilknytning de viktigste sikkerhetspolitiske virkemidler. Militærmaktens viktigste bidrag til statens sikkerhet lå imidlertid i dens potensiale for bruk, den faktiske bruk måtte unngås i en direkte konfrontasjon mellom militærblokkene. Militærmakten var kun tenkt brukt når de politiske eller diplomatiske virkemidler var uttømt og bare militær maktbruk gjenstod.

Utviklingen det siste tiår av det 20. århundre har fundamentalt snudd opp ned på denne forestillingen, noe som både har gjort militærmakten som virkemiddel mer anvendelig, men også uendelig mye mer kompleks. Da trusselen om storkrig ble borte, kunne militærmakt anvendes over hele spekteret av operasjoner, fra de mest intense krigsscenarier til rene nødhjelpsoperasjoner under fravær av vold – og selvsagt alle tenkelige variasjoner i mellom.

Men ikke bare spekteret av operasjonstyper har blitt kraftig utvidet, også de normative og konseptuelle forhold rundt anvendelse av militærmakt har endret seg, noe som bidrar til ytterligere å komplisere anvendelsen og utviklingen av militærmakten. Økt fokus på, og avhengighet av, en operasjons legitimitet (støtte – internt som eksternt) og legalitet, lav toleranse for tap (egne – og motstanderens), symmetriske og asymmetriske operasjoner, offensive strategier, multinasjonalitet og samarbeid med ikke-militære organisasjoner, bidrar til å komplisere bildet ytterligere.

Oppsummert kan man si at dette betyr at militærmakt som virkemiddel har blitt mye mer aktuelt i dag og de nærmeste årene, enn det var for bare 10 -12 år siden. Samtidig har kompleksiteten og utfordringene for de som skal utvikle virkemiddelet og utføre operasjonene blitt mange ganger mer komplisert. For at militærmakten skal forbli relevant må den møte følgende krav i tiden fremover:

  • Fleksibilitet – alle typer oppdrag fra krig til fredsoppdrag
  • Reaksjon – må kunne stilles til disposisjon på kort varsel
  • Mobilitet – rask forflytning til aktuelle operasjonsområder
  • Utholdenhet – må kunne forbli i operasjonsområdet til oppdraget er løst
  • Presise våpen – sikre effektiv virkning
  • Interoperabilitet – inngå i en større alliert eller multinasjonal sammenheng.

Luftmakt vokste i løpet av 1990-tallet frem som ”det foretrukne våpen” i de konfliktene den vestlige verden engasjerte seg i. I alle fall i den innledende fasen. Operasjonene i Afghanistan viser at denne trenden fortsetter, samtidig som man har tatt lærdom av at de fleste operasjoners suksess også avhenger av at man har ”boots on the ground”. Luftmaktens evnen til å utføre selvstendige oppdrag, må derfor ikke gå på bekostning av evnen til å samvirke med andre forsvarsgrener.

4 Konsekvenser for utvikling og bruk norsk luftmakt

4.1 Mobilt modulbasert stridskonsept

Nye sikkerhetspolitiske utfordringer og endrede økonomiske rammebetingelser gjør at vi for fremtiden må organisere våre styrker annerledes. Selv om faren for en storkrig i Norge kan anses som liten, har hendelsene sist høst vist oss viktigheten av å ha styrker som er fleksible og har en høy reaksjonsevne. Dette synet blir ytterligere bekreftet ved at våre fremtidige sikkerhetsutfordringer trolig vil ha sin kilde – og dermed også må løses – langt utenfor landets grenser.

Fleksibilitet og reaksjonsevne er egenskaper som alltid har kjennetegnet Luftforsvarets våpenplattformer. Våre fly og helikoptre kan imidlertid ikke operere uten et betydelig støtteapparat på bakken. Dette støtteapparatet har frem til nå i stor grad vært basert på at vi skal kjempe i vårt eget nærområde, og har derfor vært bygd opp rundt et antall statiske flystasjoner. Med økt vekt på mobilitet og operasjoner utenfor landets grenser vil denne støtten måtte gjøres mobil.

Dette skal vi få til ved å etablere mobile basesett, som foruten de nødvendige støtteelementer, vil bestå av tilstrekkelig materiell- og personellressurser. Når oppdraget så kommer kan vi sette sammen styrkepakker, alt etter oppdragets art. Fleksibiliteten i konseptet skapes ved at vi betrakter alle kamp- og støtteelementene som moduler, som vi kan sette sammen til innsatsstyrker etter behov. Basesettene gir dessuten rom for å utnytte det potensiale som ligger i et ytterligere samarbeid med de andre forsvarsgrenene om ingeniører, ABC, vakthold og sikring, EOD etc.

I forbindelse med fremtidige bidrag til internasjonale operasjoner har vi definert begrepene minste operative enhet (MOE) og minste deployerbare enhet (MDE). MOE er den minste enhet som gir operativ mening, dvs er i stand til å løse mer eller mindre selvstendige oppdrag. MDE vil være den minste enheten som vil bli deployert utenlands. En slik MDE vil ikke operere selvstendig, men i samvirke med andre nasjoners styrker. Størrelsen på MOE og MDE vil kunne variere noe avhengig av våpensystem og oppdragets art. For jagerfly vil en MDE kunne bestå av 2-4 fly.

Modulbaseringen vil gjøre oss ”lette og mobile”. Dette gir oss fleksibilitet. Om vi ikke kan bidra med så mye, skal vi i alle fall være i stand til å stille med noe, og dette skal vi kunne stille med raskt. Luftforsvaret skal utvikles som et anvendelige verktøy til politikernes ”sikkerhetspolitiske verktøykasse”. Luftforsvaret skal alltid være i stand til å stille med bidrag når det er politisk ønskelig, enten dette bidraget er stort eller lite.

5 Fremtidens luftforsvar – status og fremtid

5.1 Nye måter å gjøre tingene på

Luftforsvarets visjon er følgende:

Et tidsmessig Luftforsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.

Mitt motto for Luftforsvaret er ”Best på det vi gjør”.

Luftforsvaret skal først og fremst bli bedre til å utnytte hver krone vi får til å produsere luftmakt. For det andre skal vi fokusere på produksjon av luftmakt. Flyaktiviteten er Luftforsvarets hovedprodukt og essensen av vårt bidrag til norsk sikkerhetspolitikk og Totalforsvaret.

Luftforsvaret har utarbeidet en plan for å øke den årlige flytimeproduksjonen betraktelig i forhold til nivået de seneste årene. Det er tegn som tyder på at vi er på rett vei i så henseende. Allerede mot slutten av fjoråret begynte vi å se effekten av ulike omstillingstiltak i form av at vi klarte å kanalisere flere midler opp mot operativ virksomhet. I år har vi ambisjoner om å fortsette den positive trenden. Luftforsvaret skal fly-, øve- og trene betraktelig mer i 2002 enn vi har gjort de foregående årene.

Luftforsvaret skal i fremtiden gjøre mer, til høyere kvalitet, på kortere tid og med færre ressurser. Dette er en formidabel utfordring som krever handling. Til det trenger vi kompetent personell. Kompetanse, i form av kunnskaper og ferdigheter hos våre ansatte, er en av Luftforsvarets viktigste ressurser. Denne ressursen er kritiske i forhold til vår evne til å produsere relevant luftmakt på en effektiv måte. I en tid da mange dyktige mennesker må forlate Luftforsvaret, er det en stor utfordring å sikre at organisasjonen blir sittende igjen med tilstrekkelig og rett kompetanse.

Ett viktig suksesskriteria for en handledyktig organisasjon er at den er i stand til å fatte beslutninger på det nivået hvor den hører hjemme. Byråkratiet må reduseres – slik at beslutninger kan tas på et lavest mulig nivå. Ledelsen må gi klare rammer for hva den undergitte har lov til å bestemme, men innenfor disse rammene må den undergitte gis stor grad av handlefrihet. Ledere på lavere nivå må få lov til å være ledere. I Luftforsvarsstaben (LST) har vi hatt et bevisst forhold til dette, og det er forhåpentligvis slutt på den tid da en oberstløytnant fra en eller annen stasjon ringte løytnanten i LST og spurte om det var greit om han gjorde slik og slik.

Vi må gjøre NIKE’s motto – Just do it – til vårt. Det hersker ingen tvil om at vi må endre oss – at vi må gjøre noe. La oss derfor bare gjøre det!

5.2 Fremtidige materiellanskaffelser

Kompetent personell er den viktigste innsatsfaktoren, men de kommer til kort hvis de ikke har potent materiell å operere. Det er en kjensgjerning at flyparken til Luftforsvaret begynner og tæres av tidens tann. Dette gir seg dessverre utslag i periodevis lav tilgjengelighet på operative fly og helikoptre. I årene som kommer vil derfor anskaffelsen av nye maritime helikoptre, nye transportfly og etter hvert nye jagerfly, ha høy prioritet.

5.3 Erstatning av dagens kampfly

Midtlivsoppdateringen av våre jagerfly har gjort dem til meget kapable våpenplattformer. Innføringen av en luft-til-bakke kapasitet innen 2003 vil forsterke dette ytterligere. Vi blir nå satt i stand til å delta på likefot med våre allierte i internasjonale operasjoner. Flyene vil få en multi-rolle-kapasitet, det vil si at de kan benyttes mot både luftmål og mot mål på bakken. Dette øker flyenes anvendelighet og fleksibilitet ytterligere.

På grunn av oppdateringsprogrammet vil F-16 fortsatt være et moderne kampfly i noen år til. Fra 2010 vil imidlertid flyene raskt nå slutten på sin operative levealder. Skal Norge videreføre en nasjonal kampflykapasitet etter 2015, må derfor innfasingen av en ny flytype starte så snart som mulig etter 2010.

5.3.1 Hvorfor anskaffe nye jagerfly?

Forsvarssjefen uttalte sist høst fra denne talerstol at:

”Sikring av et jagerflykjøp er en forutsetning for å kunne løse helt sentrale nasjonale oppgaver. Et land uten jagerflyvåpen legger seg åpen for press og utfordringer over hele konfliktspekteret, fordi en motstander selvfølgelig vil tilpasse seg en så åpenbar mangel på vår side. I tillegg vil mangelen på et eget kampflyvåpen gjøre alle de øvrige deler av Forsvaret så sårbare at det i gitt situasjoner kan bli uten betydning hva vi investerer i dem.”

I St.prp. nr. 45 slås det fast at én av pilarene i det norske forsvarskonseptet er alliert og internasjonalt forsvarssamarbeid. Videre står det å lese at ”Norge fortsatt vil være avhengig av tidlig alliert støtte og forsterkninger for å kunne møte større utfordringer mot egen sikkerhet”. Erfaringene fra aprildagene 1940 viste oss at dersom vi ikke er herrer i egen luft, får vi ikke de forsterkninger vi kan behøve. Om vi skal videreføre et nasjonal kampflyvåpen er etter min mening derfor ingen aktuell problemstilling. Hvordan vi skal gå frem for å sikre nye kamply, er imidlertid det riktige – men fortsatt ubesvarte – spørsmålet.

I St.prp. nr. 55 (Gjennomføringsproposisjonen) skisseres to alternative fremgangsmåter for å forberede erstatningen av F-16 flyene. Disse er:

  1. delta i ett eller flere utviklingsprosjekter, eller
  2. ikke delta i noe utviklingsprosjekt nå, men kjøpe et ferdig utviklet fly senere.

Jeg vi i dette fora ikke gå nærmere inn på hvilket fly Norge bør anskaffe. Jeg vil nøye meg med å slå fast at jeg tror det er viktig og riktig at vi deltaker i utviklingsfasen av det flyet vi til slutt velger. I gjennomføringsproposisjonen ble det pekt på at:

”Forsvarets evne til operativt samarbeid og samvirke med NATO-allierte og andre partnere, også i fred, økes ved å delta i samarbeidet om utviklingen av fremtidige kampfly. Ved siden av at det økonomisk sett kan være fordelaktig, kan det også knyttes industrielle og teknologiske gevinster ved deltakelse i utviklingsprosjekter”.

Jeg støtter denne vurderingen fult ut. Hva aktuelle samarbeidsland som Danmark og ikke minst Nederland velger å gjøre, bør dessuten legge føringer for de beslutninger som må tas i løpet av sommeren.

5.4 Nye Transportfly

Lufttransport har i en årrekke vært Luftforsvarets kanskje viktigste bidrag i forbindelse med internasjonale operasjoner. Det er ingen tegn som tyder på at dette ikke vil være tilfelle i fremtiden også i fremtiden – heller tvert imot.

Evnen til hurtig forflytning står sentralt både i nasjonale og internasjonale operasjoner. Til dette trenger vi transportfly. Tidsaspektet, samt krav til tilgjengelighet gjør at Forsvaret må disponere sine egne transportfly.

Vår C-130 Hercules begynner imidlertid å bli gamle. Økt fokus på mobilitet og fleksibilitet forutsetter en videreføring av en nasjonal transportflykapasitet. Anskaffelse av nye transportfly er derfor en av de viktigst forutsetningene for et moderne, mobilt og fleksibelt Forsvar – både nasjonalt og i internasjonale operasjoner.

Lufttransport er et felt som åpner muligheten for multinasjonale løsninger. I den videre arbeidet med å sikre en fremtidig transportflykapasitet, vil utvikling av ulike former for flernasjonalt samarbeide, samt ulike former for sivilt-miltært samarbeide bli nøye vurdert.

En eventuell anskaffelse av en form for tanker-transport kapasitet, enten nasjonalt eller innenfor en flernasjonal ramme, må også vurderes. Innføringen av en slik kapasitet vil være en enorm styrkemultiplikator for hele det norske Forsvaret.

5.5 Nytt enhetshelikopter – NH-90

Sist høst inngikk Luftforsvaret en kontrakt med Nato Helicopter Industries (NHI) om anskaffelse av 14 helikoptre av typen NH-90. Åtte av helikoptrene skal understøtte Kystvakten, mens de resterende seks skal benyttes på Sjøforsvarets nye Fridtjof Nansen-klasse fregatter. Kontrakten har en verdi på omkring 3,4 milliarder norske kroner, og inneholder i tillegg en opsjon på kjøp av 10 nye redningshelikoptre.

Det er flere spennende aspekter ved de nye helikoptrene. På fregattene vil NH-90 utgjøre fartøyets fremste kampvåpen, og være totalt integrert i dets våpensystemer. Besetningen på helikoptrene vil være en blanding av personel fra Luft- og Sjøforsvaret, noe som vil kreve et utstrakt samarbeid de to forsvarsgrenene imellom. Det ser jeg frem til. De nye fregattene vil være Norges høyest prioriterte sjømilitære strukturelement i de nærmeste årene. Fregattene blir et flaggskip for kyststaten Norge både internasjonalt og i våre nære havområder. Luftforsvaret skal stille med tilgjengelige helikoptre og kvalifisert personell når Sjøforsvaret trenger det. Vi skal bidra til å gjøre Sjøforsvaret gode. En milepæl for samarbeidet blir at én Fridtjof Nansen-klasse fregatt skal delta som kommandoskip i STANAVFORLANT i 2008 – med NH-90 om bord.

For Kystvaktens del vil NH-90 bli en sårt tiltrengt erstatning for våre etter hvert tilårskomne Lynx helikoptre. Innfasingen vil skje i perioden 2005-07 og vil bety mye for en styrket sjøsikkerhet og redningsberedskap til havs. Med de nye helikopterne blir Kystvakten bedre i stand til overvåke og kontrollere de enorme norske forvaltningsområdene til havs. NH-90 vil dessuten gi en betydelig økning av Forsvarets evne til å understøtte antiterror operasjoner over sjø.

Siden anskaffelsen av de nye helikopteren er en del av et felles nordisk program, blir det mulig å finne felles logistikkløsninger som også vil gjøre det billig å operere dem. Det åpner dessuten opp for etableringen av felles nordiske drift, vedlikehold- og forsyningsløsninger. I forhold til opplæring og utdanning er det også muligheter for et utstrakt samarbeid på tvers av landegrensene.

5.5.1 Redningstjenesten – fremtid drift

Luftforsvaret utfører støtte til det sivile samfunn innenfor en rekke områder. Dette omfatter blant annet redningshelikoptertjenesten. Siden 1973 har Luftforsvaret drevet redningstjenesten gjennom 330 skvadron og Bodø hovedflystasjon. I årenes løp er det gjennomført over 20.000 oppdrag uten alvorlige personskader, en statistikk det er all mulig grunn til å være stolt av.

Det er ingen hemmelighet at denne tjenesten er under press. Sivile selskaper banker på med budskap om at de kan løse oppdraget bedre og på en rimeligere måte. Jeg ønsker å fremheve at det er min bestemte oppfatning at redningstjenesten hører hjemme i Luftforsvaret. Den viktigste begrunnelsen for dette er at en så viktig samfunnsoppgave ikke bør kommersialiseres. Dette er en grunnleggende tjeneste for samfunnet som er spesielt rettet mot en av landets viktigste næringer.

I Forsvaret vil redningstjenesten være en del av en større organisasjon. Det er derfor ikke bare en tjeneste Forsvaret tilbyr, men et helt system i form av radarer, Kystvakt, Orion, jagerfly, kommandosentraler etc. Luftforsvaret har dessuten opparbeidet seg en kompetanse og erfaring innen redningstjeneste som vanskelig lar seg erstatte med kommersielle interesser.

Et fortsatt operatøransvar for redningshelikopterne fordrer imidlertid at våre Sea King helikoptre etter hvert skiftes ut. De eldste maskinene har vært i tjeneste i snart 30 år. Redningstjenesten har vært en viktig premissleverandør i prosessen frem mot valget av NH-90 som enhetshelikopter. NH-90 oppfyller de kravene Stortinget, gjennom Stortingsmelding nr 44 og NOU 1997:3, har satt til redningstjenestens helikoptre. En eventuell innløsningen av opsjonen på kjøp av ytterligere ti NH-90 vil derfor tilfredsstille de krav som stilles til nye redningshelikoptre. Lengere rekkevidde, høyere marsjfart og bedre søkeutstyr gjør NH-90 til et langt mer kapabelt redningshelikopter enn dagens Sea King.

Gjennom etableringen av Maritim helikoptergruppe på Sola flystasjon, der både kystvakt-, fregatt- og redningshelikoptrene vil inngå, skaper vi et samlet fagmiljø med stor grad av fleksibilitet.

Samlokaliseringen muliggjør en optimal utnyttelse av tilgjengelige ressurser ved at personell og materiell kan brukes om hverandre. Gjennom å velge én helikoptertype for å fylle alle tre rollene, gir det oss de beste forutsetninger for å løse våre oppdrag på en profesjonell måte også i fremtiden. NH-90 blir en viktig forutsetning for å nå vår visjon om et tidsmessig Luftforsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.

6 Kvinner i Luftforsvaret

Jeg vil avslutningsvis ta for meg noen områder som opptar meg spesielt. Det første er kvinner i Forsvaret/Luftforsvaret.

Luftforsvaret har en ambisjon om å ha minst 9 % kvinner i vår organisasjon innen 2005. I så måte har et vært gledelig å registrere at av totalt 70 kadetter på Luftkrigsskolens første avdeling i år, er 10 jenter. Vi har imidlertid en lang vei å gå før ambisjonen er oppnådd for organisasjonen som helhet.

Det er flere gode grunner til at jeg ønsker flere kvinner i Forsvaret. For det første mister Forsvaret 50% av samfunnets totale intellektuelle kompetanse hvis vi ikke makter å rekruttere kvinner. I et lite land som Norge har vi ikke råd til å ekskludere halvparten av samfunnets ”hjernekraft”.

For det andre tenker kvinner annerledes enn menn. Det gir seg blant annet utslag i hvordan vi kommuniserer og fatter avgjørelser. Vi ser det alle i våre ekteskap hvor vi stort sett er to av forskjellig kjønn, at avgjørelsene og diskusjonene blir annerledes enn i et mannsdominert miljø. Vi trenger derfor jenter som er jenter, for å få utnyttet spenningen og synergieffekten mellom kjønnene. Vi trenger ikke jenter som er som gutter. Hvis det var tilfelle ville jeg brukt gutter, fordi vi faktisk er bedre til å være menn enn det jentene er.

Det er trolig flere årsaker til den lave kvinneandelene i Forsvaret. Grovt kan vi skille mellom organisatoriske og individuelle årsaker.

Organisatoriske:

  • Ledelsen har aldri genuint engasjert seg i hvorfor vi trenger en økt kvinneandel.
  • Forsvaret er dårlig tilpasset nye krav til organisasjon, innovasjon, forskjellighet, mangfold, matriseledelse og teamkompetanse.
  • Forsvaret har få kvinnelige ledere

Individuelle i form av at Forsvaret har vært dårlig til å oppfylle nye individuelle krav til:

  • to karrierefamilier og enslige forsørgere
  • stabile boforhold
  • fleksibel arbeidstid (fleksitid, deltid, hjemmekontor osv)
  • støtteordninger (barnepass, vaskehjelp ect)
  • morsrollen og vakttjeneste, øvingsopplegg, tjenestereiser, langvarige kurs, FSTS osv

 

Luftforsvaret har iverksatt tiltak for å øke rekrutteringen av kvinner til forsvarsgrenen. For å holde på de kvinnene vi allerede har, er en rekke initiativ satt igang. Det er blant annet opprettet nettverk for kvinnelig befal, og flere av Luftforsvarets potensielle toppledere deltar i ulike mentor-programmer. Dessuten pågår det et arbeid med å analysere Luftforsvarets bedriftskultur, slik at vi kan foreta de endringer som er nødvendig for å gjøre Luftforsvaret til en attraktiv arbeidsplass også for kvinner.

7 Strategisk ledelse

Et annet område som opptar meg, og som vil være viktig for at Forsvaret skal lykkes i den pågående omstillingen, er at samlokaliseringen/ integreringen av Forsvarets overkommando og Forsvarsdepartementet kommer på plass.

Det hersker ennå tvil om hvilken løsning som til slutt blir valgt. Uansett om det endelige valget faller på en ”samlokalisert” eller en fullt ”integrert” løsning, er jeg overbevist om at dette er den riktige veien å gå.

Evnen til strategisk planlegging og kontroll vil bli vesentlig bedre. Vi må erkjenne at frem til nå har det foregått mye dobbeltarbeid i Forsvaret som helhet, kanskje spesielt mellom FO og FD. Ved å fjerne nivåer og slå seg sammen vil dette problemet reduseres kraftig. Samtidig sikrer man en tett og god dialog, noe som er avgjørende for at både den militære og politiske toppledelse skal trekke i samme retning.

Det er neppe noen overdrivelse når jeg hevder at en samlokalisert / integrert toppledelse uten tvil vil være en av de viktigste suksessfaktor for et moderne og fremtidsrettet Forsvar.

8 Avslutning

”Det vi vil bevare må vi forandre”. Det vi ønsker å bevare et slagkraftig Luftforsvar. Skal vi i fremtiden være slagkraftig, må vi gjøre mange ting på kvalitativt nye måter. Vi må forandre oss! Dette vil innebære at vi blir mindre, men forhåpentligvis mer relevante.

Jeg har tro på fremtiden, og jeg synes Forsvaret går en spennende tid i møte. Vi går fra et Forsvar av territorium til et Forsvar av verdier. Vi vil fremtiden være fredsarbeidere, som har midler til å sette makt bak ordene. Vi kan og skal bidra til å skape fred i verden.

Mye gjenstår før ”det nye Luftforsvaret” er på plass. Det er derfor viktig å ha klart for oss hvor i prosessen vi befinner oss. Først i 2005 skal vi være ”ferdig” omstilt – dette innebærer at vi må godta midlertidige løsninger, og en hvis grad av frustrasjon og usikkerhet i de nærmeste årene.

Luftforsvaret står ovenfor store utfordringer. Den videre tidsplanen for omstillingen er svært stram, og bare i løpet av 2002 vil flere av Luftforsvarets tradisjonsrike stasjoner og skoler avvikles. Blant annet skal Luftforsvarets stasjon Gråkallen og Luftforsvarets skolesenter i Stavern legges ned.

Jeg har ingen forhåpninger om at alle disse endringene vil forløpe smertefritt. I en overgangsperiode vil personellet måtte leve med en hvis grad av usikkerhet og kaos. Det jeg imidlertid føler meg sikker på er at omstillingen vil resultere i et mer strømlinjeformet og effektivt Luftforsvar. Et lite, men relevant Luftforsvar, der operativ virksomhet står i fokus. Et Luftforsvar der vi makter å produsere mer luftmakt med færre kontorplasser. Et Luftforsvaret som er ”best på det vi gjør”.

Takk for oppmerksomheten!

Foto: Forsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund

  1. april 2002

ved Erik Hernes

Administrerende direktør
Forsvarets logistikkorganisasjon

Etableringen av Forsvarets Logistikkorganisasjon – FLO

Innledning

 

Jeg vil i løpet av de neste 40-45 minutter gi en beskrivelse av de vurderinger som ligger bak beslutningen om å etablere en felles logistikktjeneste i Forsvaret. Jeg vil gi en beskrivelse av de

politiske vedtak som er fattet om etableringen av FLO, organisasjonsformer, målsettinger og tidsperspektiv. Deretter en beskrivelse av hvor vi nå er i denne prosessen, og veien videre. Jeg vil gi noen betraktninger om hvilke utfordringen vi nå står foran i etableringen av Forsvarets Logistikkorganisasjon og i gjennomføringen av de forutsetningene og prinsipper som ligger til grunn for en helhetlig, rasjonell, effektiv og økonomisk styring av Logistikktjenestene i Forsvaret.

 

Historikk

 

Først et lite historisk tilbakeblikk på Materiellforvaltningen i Forsvaret.

Fra andre verdenskrig og frem til ca 1970 var materiellforvaltningene i Forsvaret underlagt de enkelte Forsvarsgrens-sjefene i Forsvarets militære organisasjon.

 

Etter bl. annet innstillinger fra Hauge-utvalget i 1965, som hadde foreslått en tredeling av

Forsvaret vedtok Stortinget i 1966 å etablere Forsvarets Overkommando som organ for den

fagmilitære virksomhet i Forsvaret. Samtidig ble Forsyningskommandoene skilt ut fra

Forsvarsgrenene og lagt direkte under Forsvarsdepartementet. Forsvarssjefen fikk instruksfestet myndighet til å gi direktiver, retningslinjer og prioriteringer til materiell-forvaltningen. Som et resultat av Hauge-utvalgets innstilling, ble det også etterhvert etablert flere fellesfunksjoner f.eks. Forsvarets Regnskapssentral, Forsvarets Felles Materielltjeneste og Forsvarets Datatjeneste. Endringer ble gjort gjeldende fra 1970.

 

Neste skritt på veien mot enhetlig ledelse av Materiellforvaltningene, var Leine – utvalgets

innstilling fra i midten av 80 årene. Leine utvalget forslo å samle alle Forvaltningene under en

felles ledelse, underlagt Forsvarssjefen. FD ville imidlertid ikke gå for enhetlig ledelse, men anbefalte at man beholdt inndelingen i forsvarsgrensvise forvaltninger. FD gikk imidlertid inn for at alle forvaltningene igjen ble underlagt Forsvarssjefen. Dette ble gjennomført i 1991/92.

 

Styforutredningen

 

20 februar 1997 etablerte FD prosjekt ”STYFOR”, med mandat bl.a. å utrede: Hvordan

materielleforvaltningen som ble ivaretatt av Forsyningskommandoene, Forsvarets Tele og

datatjeneste og andre Materiellenheter i Forsvaret, burde ivaretas for fremtiden, som det heter :

 

”for å sikre en helhetlig og effektiv ressursutnyttelse”

Virksomheten som omfattes av STYFOR kan betegnes som materiellforvaltning.

Materiellforvaltning omfatter planlegging og utøvende virksomhet i forbindelse med anskaffelse,

forsyning, vedlikehold, kontroll, utfasing og avhending av materiell, drift av sambandssystemer

og operative- og administrative EDB systemer. Virksomheter som skulle utredes ville omfatte

foruten Forsyningskommandoene materiellforvaltningen i Hærens Distriktskommandoer,

Sjøforsvarsdistriktene og ved Luftforsvarets stasjoner. Jeg skal senere komme tilbake til hva

dette innebærer av personell, penger og eiendomsmasse.

 

Styringskonseptet

 

STYFOR la frem sin rapport i form av NOU 1999/8, den 5 mars 1999. Rapporten er meget

omfattende. Utvalget hadde lagt til grunn de samme vurderinger, styringsprinsipper og den

styringsmodell av Forsvaret i fred, som Stortinget hadde gitt sin tilslutning til i St. Meld. 55

1992/93. Kort fortalt går styringsprinsippene ut på at ansvar og myndighet må sees i

sammenheng og er basert på 4 hovedprinsipper:

  • klargjør ansvar og myndighet
  • delegere oppgaver og myndighet så langt det er hensiktsmessig
  • ansvar og myndighet følges ad
  • ansvar gjøres gjeldende.

Styringsmodellen utdyper disse prinsippene. Den grunnleggende filosofien er at

ressurstildelingen skal følge oppdragene. Dette vil synliggjøre ansvaret for resursbruken der den kan påvirkes, heter det i innstillingen.

 

Styringsmodellen skiller mellom primærvirksomhet og støttevirksomhet.

Primærvirksomheten i Forsvaret er den virksomhet som driver styrkeproduksjon og operativ

virksomhet, mens materielleforvaltningen, eller logistikktjenestene, regnes som

støttevirksomhet. I styringskonseptet vil ressurstildeling og produksjonsstyring foregå i en

vertikal akse og i en horisontal akse. I den vertikale fordeles oppdrag og ressurser, med klare

resultatmål spesifisert, mens i den horisontale aksen vil det være samhandel mellom en oppdragsgiver, f.eks GI, som bestiller varer og tjenester, og støttevirksomheten som en leverandør av disse varene og tjenestene. På denne måten synliggjøres oppdragskostnadene. Støttevirksomheten må dimensjoneres i henhold til kundekrav, kontrakter og tilhørende betaling i en horisontal samhandel. Utvalget foreslo også at all støttevirksomhet må ligge utenfor primærvirksomheten, som et viktig prinsipp for at styringskonseptet skal fungere etter sin hensikt.

 

Hva ville dette bety i praksis for Forsvarets fredsdrift ? kort skissert:

  1. Forsvarets organisasjon deles i primærvirksomhetene styrkeproduksjon og operativ virksomhet og i støttevirksomhetene logistikk og administrasjon

 

  1. Forsvarssjefen gir oppdrag til GI’er og operativ ledelse, og fordeler resursser (penger) i h t oppdragsmengde.

 

  1. Primærvirksomheten kjøper så nødvendige varer og tjenester hos støttevirksomheten for å gjennomføre sine oppdrag. I prinsippet kan han gå til den tilbyder som gir ham best pris på varene og tjenestene.

 

  1. Støttevirksomheten må dimensjonere sin virksomhet ut fra hvilke kontrakter den får med primærvirksomheten. For å være konkurransedyktig må virksomheten ha riktig pris, riktig leveranseevne og riktig kvalitet.

 

Gjennom dette samspillet vil de reelle kostnader og kostnadsdrivere i den operative og

styrkeproduserende virksomhet synliggjøres, og tiltak kan iverksettes for å kutte

kostnadsdrivere.

 

Støttevirksomheten må konsentreres om å bli mest mulig kundefokusert og effektiv, og å drive logistikktjenestene mest mulig samordnet rasjonelt og økonomisk for hele Forsvaret.

 

Målsettningen med dette er selvsagt å frigjøre midler i Forsvarsbudsjettet, slik at

primærvirksomheten kan styrkes betraktelig m.h.t kvalitet, fleksibilitet og kompetanse. Eller som

amerikanerne sier ”More Bang for the Buck”.

 

 

Alternative Organisasjonsformer

 

I sin konklusjon la STYFOR utvalget følgende hovedprinsipper til grunn for sin anbefaling av organisasjonsform:

 

Optimalisere dagens virksomhet gjennom:

  • entydige og klare kunde/leverandørroller
  • entydige produksjonsprosesser

 

Gjennomføre prosessintegrasjon gjennom :

  • samling av ressursene
  • bedre utnyttelse på tvers av Forsvarsgrenene
  • utnytte synergien mellom prosessene

 

Utnytte mulighetene for endringer i rammebetingelser og fullmakter.

 

Basert på disse hovedprinsipper la STYFOR frem 5 alternativer for forbedring av Forsvarets Logistikktjenester.

 

  1. Som i dag, men effektivisert

 

  1. Som i dag, men med materiellinvestering- og utvikling skilt ut i en egen organisasjonsenhet.

 

  1. Som i dag, men med både materiellinvesteringer og forsyningstjenester skilt ut.

 

  1. Prosessbaserte, frittstående organisasjoner for investeringer, teknisk støtte, forsyning, vedlikehold og IS-drift.

 

  1. Felles ledelse av hele materiellforvaltningen i Forsvaret. Denne felles organisasjonen kan ha hver av alternativer 1 til 4 som underliggende organisasjoner, fra dagens Forsyningskommandostruktur i alternativ 1 til en prosessbasert organisasjonsform i alternativ 4. Alternativ 5 innebærer å etablere Forsvarets Logistikktjenester som et konsern, med helhetlig produksjonsansvar og mulighet for full utnyttelse av fellesløsninger på tvers av Forsvarsgrenene.

 

Alle alternativer forutsatte at alt personell i hver Forsvarsgren som var beskjeftiget innenfor

logistikktjeneste ble overført til og underlagt Sjef Logistikkorganisasjonen.STYFOR foreslo at Logistikkorganisasjonen skulle underlegges Forsvarsdepartementet. Dette gikk FSJ klart i mot, og FD fulgte anbefalinger om at tjenestene måtte være en del av den militære organisasjon.

Regjeringen la frem forslag om etablering av Forsvarets Logistikkorganisasjon for Stortinget i

St. Prp 55 (1999-2000). Forslaget fulgte i hovedsak alternativ 5 i STYFOR utredningen.

Stortinget behandlet den 16 nov 2000 Innst S nr 25 ( 2000-2001) til St Prp 55 (1999-2000) om

”Forsvarets logistikkfunksjon, fremtidig virksomhet, styring og organisering”. Med bakgrunn i

de nevnte dokumenter ble beslutningen iverksatt i brev fra FD 8 mai 2001.

Faser i FLO organisasjonsutvikling

 

I Forsvarsdepartementets iverksettingsbrev av 8 mai 2001 er det skissert tre faser i utviklinger av FLO.

 

Fase 1: Omfatter årene 2001-2002:

  • FLO ledelse og stab etableres
  • Flat overføring av alt logistikk personell i Forsvaret til FLO
  • Alle enheter underlagt FLO gis nytt navn fra 1.1.2002
  • Etablere Forsyningssenter Nord Norge og Sør Norge
  • Etablere styringsprinsipper og realisere anbefalingene vedrørende horisontal samhandel.
  • Etablere felles funksjonsområder i Forsvaret
  • Identifisere gevinstpotensialet og realisere gevinstene gjennom effektiviseringstiltak

 

Fase 2: Skal være gjennomført innen utgangen av 2003

  • Utarbeide forslag til og etablere en Forsvarets investerings og utviklings organisasjon, etter
  • vedtak i Stortinget. Utredningen skal gi svar på om teknisk prosjektkompetanse skal være del av IUO , og hvor IUO geografisk skal lokaliseres.

 

Fase 3: Videre organisasjonsutvikling av FLO: 2001-2005

  • Skal gå parallelt med fase 1 og 2, og være avsluttet senest ved utgangen av 2005. Fase 3 går ut på å legge frem forslag til en mer prosessbasert internstruktur i FLO. Samtidig skal FLO tilknytningsform vurderes, og det skal vurderes om Forsvarsbygg og Forsvarets militær- geografiske tjeneste skal inngå i FLO.

 

Noen personlige refleksjoner

 

Hvis jeg kan tillate meg å komme med noen personlige refleksjoner om utredningene og

grunnlagsmaterialet for beslutningen, måtte det bli følgende:

 

  • Selv om STYFOR utredningen er meget omfattende, berører hverken den eller St.Prp 55 etter min oppfatning de praktiske problemer og utfordringer som ligger i begreper som f.eks horisontal og vertikal integrasjon, samhandel, kundefinansiering og prosessbasert organisasjonsform. Dette blir spesielt tydelig når prinsippene sees opp mot Forsvarets primæroppgaver, det statlige regelverk og ikke minst nødvendige forutsetninger for å gjennomføre reelle kunde/leverandør forhold, etablere konkurransekraft og å kundefinansiere Forsvarets Logistikktjenester.

 

  • Problemstillingen blir ytterligere forsterket ved at STYFOR i sin utredning forutsatte og anbefalte at Forsvarets materielltjeneste ble etablert som en forvaltningsbedrift. Nettopp for å gi organisasjon økonomisk handlefrihet og å etablere relativt stor grad av fristilling til å kunne ta nødvendige, men kanskje upopulære grep for å rasjonalisere tjenesten og for å kunne drive den etter bedriftsøkonomiske prinsipper.

 

  • På andre områder går ikke STYFOR-utredningen langt nok. F.eks. som delprosjekt skulle de utrede ansvars- og myndighetsforhold, eier- kunde og leverandørroller for lager- og verkstedorganisasjonen i Forsvaret. Dette er etter min oppfatning svært lite berørt.

 

  • Og sist, Forsvarssjefens rolle som eier, kunde, leverandør og premissgiver i relasjon til FLO, er også lite behandlet. Selv om jeg har stor forståelse for at FSJ ønsker å ha full styring med personell, penger materiell og virksomhet i FLO, tror jeg han kan oppleve en del konfliktsituasjoner når oppgavene fordeles, ressursene strammes til og horisontal samhandel og kundefinansiering gjøres gjeldende. Men jeg kan forsikre dere om at FLO er innstilt på å fremme praktiske løsninger på alle disse utfordringene.

 

Innsparinger

 

Hovedmålsettingen med omstillingen er selvsagt å etablere en mer helhetlig og riktig

dimensjonert logistikkorganisasjon i det nye Forsvaret for å redusere driftskostnadene totalt sett.

Det er forutsatt at Forsvaret må spare inn i størrelsesorden 2 milliarder kroner på drift per år

innen utgangen av 2005. Det skal reduseres med 5000 ÅV og med ca 2 mill m2bygningsmasse.

For FLO sitt vedkommende er ikke målsettingene helt konkretisert men potensialet er estimert til

ca 1 milliard per år, etter at omstillingstiltak har tatt effekt og stabilisert seg ( etter ca 7 år, som

det står i utredninger og dokumenter). FLO’s andel av personellreduksjonene vil være i

størrelsesorden 2000-2500 ÅV og reduksjon i EBA nær 1 MILL m2.

 

Et vesentlig bidrag for å oppnå disse målsettingene er at Forsvaret klarer å avhende materiell som ikke skal inngå i ny styrkestruktur. Til nå er det avhendet materiell i størrelsesorden

1.3 MLD i bokført verdi. Materiellet er solgt, gitt bort, omfordelt og blitt til spiker, ref BV202. Men vi må øke takten i avhendingen. Forsvaret, betaler nå husleie til Forsvarsbygg fra og med 2002 og det er viktig at vi får avhendet eiendomsmasse som ikke inngår i ny struktur. Gammelt materiell og gamle bygg og anlegg koster mye å vedlikeholde. Pengene må frigjøres for bruk til primæroppgavene, og til utbygging av verksteder og lager hvor vi nå ønsker å samle FLO’s virksomhet.

 

Det er imidlertid viktig å se omstillingen av hele Forsvaret og etableringen av FLO i

sammenheng når kostnadsreduksjonene skal realiseres. Primærvirksomheten må ha tilstrekkelig vilje og kompetanse til å gjennomføre forutsetningene som reelle kunder til støttevirksomheten.

FLO på sin side må ha nødvendig evne og kundeforståelse til å ivareta sin rolle som leverandør.

FLO er tross alt i en monopolsituasjon i mange henseender. Det å skape forståelse på begge sider om at målet er å minimalisere kostnadene er ikke like enkelt i et system hvor en ”snill onkel” har betalt regningene uten å kny i mange år, hvor ansvar i svært liten grad er gjort gjeldende, og hvor evne og vilje til helhetstenkning ikke har vært særlig utpreget.

 

Videre er det viktig at det blir ryddet opp i grensesnittene mellom FLO, Forsvarsledelsen og

Forsvarsdepartementet når ny Strategisk Samlokalisert Ledelse blir etablert. Regler og

bestemmelser må forenkles og revurderes, dobbel og trippel saksbehandling må bort, og det må etableres klare ansvar og myndighetslinjer i hele organisasjonen.

Og sist, men ikke minst, Forsvaret må få et nødvendig og hensiktsmessig verktøy for

gjennomføring av reel kostnadsstyring, og for å få på plass nødvendige forutsetninger for

horisontal samhandel i hele Forsvaret. Dette skal realiseres gjennom Prosjekt GOLF som skal

innføre et enhetlig IS/IT system i Forsvarets materiellforvaltning, pengeforvaltning og

personellforvaltning. Golf er et ambisiøst program som vil kreve vilje, mot og helhetlig fokus i

alle ledd i Forsvarets Militære Organisasjon.

 

Sammendrag av gitte føringer

 

Før jeg går videre med en status av hvor FLO er i dag, la meg gi en oppsummering av føringene som er gitt:

  • I stort skal alt materiellforvaltningspersonell i Forsvaret ”legges flatt” inn i FLO
  • I løpet av 2002 skal det etableres en konsernstab til å lede organisasjonen, bestående av max 30 personer. Konsernstaben skal sees i sammenheng med stabene i eksisterende forvaltninger.
  • Det skal etableres et Forsyningssenter Nord-Norge og Forsyningssenter Sør-Norge
  • Felles Forvaltningsorganer skal etableres
  • Prinsipper og mekanismer for horisontal samhandel skal etableres og innføres, med målsetting at FLO i hovedsak skal være kundefinansiert fra 2003.
  • Investerings og utviklingsorganisasjon skal utredes og etableres innen utgangen av 2003, med forbehold om Stortingets vedtak.
  • Utredningen av en prosessbasert organisasjonsform for FLO skal gjennomføres, og fremlegges for Stortinget senest juni 2004.
  • I tillegg skal følgende aktiviteter relatert til FMO og spesifisert i Forsvarssjefens gjennomføringsplan for omstilling 2002-2005 gjennomføres:
  • Alle Argusprosjekter i Forsvaret relatert til logistikk skal overføres FLO og videreføres. Eksempler er Lagersamordning, Administrative kjøretøy, Tungtransport i Forsvaret, Etterforsyning, som igjen omfatter en rekke underprosjekter, samt etablering av Felles Intendantur og Felles Ammunisjonsforvaltning.
  • En rekke tekniske verksteder skal utfases og legges ned. For å nevne noen: Rakkestad, Rinnleiret, Evje og Hvalsmoen.
  • Under hele prosessen skal gevinstmål synliggjøres og realiseres fortløpende og FLO skal styres på styringsparameter, og Mål og Resultat Indikatorer (MRI’er) innen følgende områder: Økonomi, prosesser, personell, oppdrag og kundetilfredshet.

 

Hvor er vi idag?

 

”Flat overføring” av personell er gjennomført. Den sist oppdaterte OPL/F for FLO viste at det er

ca 8900 stillingshjemler i organisasjonen. Disse er omtrent jevnt fordelt på hver av de fire hovedforvaltningene. Men hvor mange årsverk organisasjonen omfatter er mer vanskelig å besvare, tallene varierer fra ca 6700 ifølge lønnsutbetalinger til ca 8300 ifølge personellister fra

forvaltningene. Mest sannsynlig er det ca 8100 ÅV i FLO. Dette illustrerer noe av problematikken med personellstyring i Forsvaret. Men vi skal få orden på tallgrunnlaget.

I Forsvarssjefens gjennomføringsplan er FLO gitt en ramme på 6450 årsverk etter omstilling. Vår utfordring er derfor å slanke organisasjonen med ca 2000 årsverk gjennom nedleggelser, samordning og sammenslåing av virksomheten, og gjennom effektivisering av logistikprosessene i Forsvaret.

 

Alle enheter underlagt FLO har fått nye benevnelser som reflekterer FLO tilknytningen.

Forsyningssenter Nord og Sør er under etablering, og de skal lokaliseres til hhv Harstad eller Bardufoss/Heggelia i Nord og til Nordkisa i Sør-Norge. De skal være operative i januar 2003.

 

Konsernstab er under utredning. Mitt mål er å ha den etablert og bemannet innen 1 August i år.

Jeg tar sikte på å ha en Controllerenhet, en Strategi- og Utviklingsenhet, en Plan og

Økonomienhet og en HMS enhet på strategisk, overordnet nivå i konsernstaben. Men vi må

beholde en god del av den ” gamle” staben under omstillingsfasen, og inntil strategisk samordnet ledelse blir etablert.

 

En vesentlig utfordring i konsernstabssammenheng er å etablere arbeidsform. I Forsvaret har det, vært vanlig at en stab er mer enn en strategisk enhet. Staben har vært en blanding av

saksbehandlerelement, styringselement og kontrollerende element innen de fleste funksjoner, men også på strategisk plan. Med konsernstab etablert, og med bemanning mindre enn 30 ansatte vil ikke saksbehandling være mulig. I praksis vil dette måtte innebære en fundamental gjennomgang av regelverk og arbeidsprosesser i grensesnitt mellom FD, FO/FST og FLO, og mot de gjenværende staber i Forvaltningene. Beslutningsmyndighet og ansvar må delegeres vesentlig lenger ned i organisasjonen enn nå.

Fullmakter og rammer må gis til lokale sjefer for selvstendig styring av virksomheten. Dette blir en utfordring, siden prinsippet bryter ganske så radikalt med etablerte rutiner.

 

Det er besluttet å etablere en Felles Forsvarets Intendanturforvaltning og en Felles Forsvarets

Ammunisjonsforvaltning. Utredningene er gjennomført og bemaningsbehovet er klarlagt. Jeg vil

også skyte inn her at ammunisjonsutvalget samtidig har utredet avhending av 20% av

ammunisjonslagere i Nord og Syd Norge. Prosjektet er presentert for og godkjent av FSJ og er

under gjennomføring.

 

Nedleggelse av tekniske verksteder går etter planen. Et spennende prosjekt jeg vil nevne er å selge Rinnleiret Tekniske Verksted til de ansatte for å videreføre virksomheten som et selvstendig selskap. Innen sommeren vil vi vite om de nødvendige forutsetninger er på plass.

 

Jeg har nevnt utfasing og avhending av materiell. I denne prosessen har Forsvarsdepartementet delegert avhendingsfullmakter i TfF kl 7 til Forsvaret. Det er en enorm materiellmengde som må bort, og arbeidet har høy prioritet og høyt tempo.

 

Utredning av Investerings og Utviklingsorganisasjon har begynt. Etter en nærmere vurdering er

det besluttet at man i første omgang vil etablere en såkalt ”lett” IUO, dvs en organisasjon

bestående av et merkantilt element og med materiellprogramsjefer. Forsvarets prosjekter vil bli

klassifisert innenfor spesifikke materiellprogram, hvor summen av alle prosjekter gjennomført i

et program representerer av Forsvarskapasitet. Dette innebærer at materiellprosjektene fordeles på 15 til 20 programområder. Den tekniske kompetansen som er nødvendig for gjennomføringen av prosjektene, og prosjektledelse, blir sittende i Forvaltningene. Men vi er nødt til å videreutvikle organisasjonen når FLO etableres i en prosessbasert organisasjon. Jeg vil be om assistanse fra FFI i å definere programområdene. Det gjenstår også å beslutte om alle Forsvarets prosjekter, det være seg NATO prosjekter og bygg og anleggsprosjekter, skal styres gjennom IUO. Hvor organisasjonene blir geografisk lokalisert er ikke besluttet, men Osloområdet vil nok være et naturlig valg i lys av det nære samarbeidet som naturlig vil bli med SSL.

 

Målsettingen er å ha etablert IUO i løpet av høsten 2002, og at organisasjonen overtar ansvaret

for materiellprosjektene i Forsvaret fra 1 jan 2003. Vi må forutsette at det vil bli videreutvikling

av organisasjonen og ytterligere prosesseffektivisering i løpet av 2003 for å realisere gevinsten.

 

Prosessbasert organisasjonsform

 

I STYFOR utredningen skisserte utvalget følgende hovedprosesser for FLO i sitt hovedalternativ

4A: IUO, Teknisk tjeneste, Forsyning, Vedlikehold og IS/IT drift. Jeg forutsetter at det er dette

som ligger til grunn for at FD i iverksettingsbrevet ber om at det i fase 3 av O/U i FLO utredes

en prosessbasert internstruktur for organisasjonen, og som presenteres for Stortinget innen juni

2004.

 

Vi har igangsatt utredninger av de hovedprosessene i Forsvaret som STYFOR indikerte.

Divisjonalisering av hovedprosessene er forøvrig en modell våre Svenske naboer også har valgt. I en ny organisasjon etablert fra 1 jan 2002, FMLOG, er det etablert tre divisjoner, hhv Forsyning, Service og Vedlikehold mens Svenske FMV må ses som en kombinasjon av IUO og Teknisk divisjon. Vi har forøvrig hatt møter med FMLOG ”for å lære”.

 

Hovedprosessene er under utredning i hver av forvaltningene, og utføres av arbeidsgrupper

sammensatt på tvers av Forsvaret. I tillegg har FLO/IKT iverksatt et internt O/U program for å

rendyrke tjenestene i organisasjonen mot Forsvarets reelle behov og funksjoner. Prosess-

utredningene skal være gjennomført innen oktober 2002. Da vil vi har organisasjonsutviklings-

prosjektet ProFLO på plass og kan begynne videre utredning av prosessbasert

organisasjonsform.

 

Målsettingen med prosessutredningene vil være å komme frem til størst mulig bredde i

fellesløsninger, slik at FLO kan etableres som reelt Forsvarets Logistikkorganisasjon. Dette vil

måtte innebære å presse skillet mellom FLO og støtte til den enkelte Forsvarsgren så langt ut i

organisasjonen som mulig. Det kan innebære at Forsyningssentrene kun blir koordinerende

Logistikkenheter for beredskap, militære øvelser og operasjoner og at alle andre

logistikktjenester forbundet med daglig virksomhet styres sentralt.

 

Dette blir imidlertid å gå langt i å beskrive en ”end state” for 2005. Mange vil helst at jeg gjør

det nå, men etter min oppfatning må organisasjonsform, konsernmodell, divisjoner og

divisjonenes interne struktur komme som en naturlig prosess. Prosessen skal være toppstyrt for å ha nødvendig tempo og besluttsomhet, men den må være involverende for å skape best

mulig forståelse og forankring for de løsninger som blir valgt. Vi må imidlertid unngå uendelige

utredninger og ørkesløse diskusjoner, vi må handle.

 

Tilknytningsform

 

Den neste store og tunge vurdering som må iverksettes basert på Storting og Departementets

føringer, er utredningen av FLO’s tilknytningsform. Det vil si, skal FLO være en del av

Forsvarets Militære Organisasjon, eller skal FLO etableres som en Forvaltningsbedrift utenfor

FMO. Tilknytningsform skal behandles av Stortinget i forbindelse med Fase 3 utredningene.

 

Hvis jeg skal si min personlige mening om tilknytningsform vil jeg hevde at enkelte virksomheter i FLO bør kunne etableres utenfor FMO, men at vesentlige enheter av organisasjonen bør være i FMO. F.eks kan Hovedverksteder i Forsvaret og deler av den øvrige lager og verkstedstruktur etableres som egne forvaltningsbedrifter, mens de enheter i FLO som er direkte bidragsytere til den militære, operative virksomhet nok bør være i FMO. Dette også selvsagt sett i lys av forberedelsene til en krise- og krigsorganisasjon. Forsvarssjefen må ha tilgjengelig en Logistikkorganisasjon som innehar tilstrekkelig kundekompetanse, som har tilstrekkelig teknisk fagkompetanse til å styre komplekse materiellprosjekter, og han må ha en organisasjon som evner å styre og prioritere støttevirksomheten mot de skarpe oppgavene.

Men jeg er sikker på at mye kommer til å bli sagt og skrevet om tilknytningsformen til FLO.

 

Bortsetting av virksomhet

 

I Forsvarsdepartementets iverksettingsbrev for St. Prp 45, omstillingen av Forsvaret, heter det at ”Bortsetting av virksomhet skal vurderes som et virkemiddel og en finansieringskilde for moderniseringen av Forsvaret”. Målet er jo alltid å kunne gjennomføre støttevirksomheten bedre og billigere. Et middel for å få til dette må være å konkurranseutsette egen virksomhet for å måle oss opp mot de beste i markedet, og å synliggjøre kostnadene for etterspurte varer og tjenester slik at våre kunder kan ta reelle valg. Dette innebærer at vi nøye må vurdere hvilke tjeneste og ytelser FLO skal levere i fremtiden, og hva som kan settes bort til sivile virksomheter og til industrien. Jeg tror for eksempel vi ikke kommer utenom en vesentlig mer integrert sammarbeidsform med forsvarsindustrien eller annen sivil virksomhet for hele levetidssyklus for viktig Forsvarsmateriell. Dette gjelder produksjon, vedlikehold, oppdateringer og avhending. Men også på andre områder, som ren tjenesteyting, er vi nødt til å se oss om etter partnere. Vi har så smått begynt, men vi har langt igjen.

 

Avslutning og konklusjon

 

I en rapport om omstillingen i Forsvaret fra Gemini Consulting står det følgende å lese:

Sitat:

” Vi har sammenlignet [Forsvaret] med de andre store kunder vi har jobbet med. Kvaliteten på Forsvarets personellressurser er minst på høyde med de andre. Hvor ligger da forskjellene? Jo, i organisasjon, struktur, rutiner og systemer”.

Sitat slutt.

 

Videre står det å lese under Endringsledelse

Sitat:

” En nødvendig endring i Forsvaret vil derfor ikke skje som en konsekvens av å videreføre dagens etablerte tenkesett, etablerte rutiner og strukturer. Endring vil stille store krav til Forsvaret, som er nødvendige. Organisasjonen må være beredt til å handle raskere enn det organisasjonen kollektivt trodde var mulig og med mer kraft enn organisasjonen er vant til, tildels basert på informasjon som er ufullstendig”.

Sitat slutt.

 

Jeg tror at forutsetningene nå er til stede for å få til radikal og vedvarende omstilling av støttefunksjonene og logistikktjenesten i Forsvaret. Det er tilstrekkelig politisk vilje til å gjennomføre nødvendige endringer og å ta upopulære tiltak. Det er tilstrekkelig forståelse i den militære organisasjonen om at endring er nødvendig, men til nå har det skortet på tilstrekkelig endringsvilje og endringsevne. Jeg tror at nå er tiden moden. Gjennom å opprettholde tilstrekkelig trykk, besluttsomhet og tempo i omstillingen vil vi klare å gjennomføre alle de tiltak vi har snakket om og som vi har utredet så mange, mange ganger før. Vi må gjøre noe med organisasjonen, vi må gjøre noe med strukturen, vi må gjøre noe med selvpålagte regler og rutiner, og vi må innføre bedre, mer effektive og rasjonelle felles støttesystemer i hele Forsvaret.

 

Vi skal være utålmodige etter å komme frem til nye kreative løsninger, men samtidig må vi ta vare på de gode kulturene fra de gamle systemene, vi må verne om all vår gode kompetanse og vi må skape forutsetninger for personlig selvrealisering, for kreativitet og for smarte løsninger.

 

Må vi ta altfor mange omkamper i omstillingen vil vi lett komme til å stampe mye i tung sjø, og de beste ressursene våre, kompetansen og kreativiteten, vil velge seg smulere farvann. Lojaliteten til arbeidsgiveren er som kjent ikke hva den engang var, og derfor må vi sørge for at omstillingen gir mening, at den har fornuftige mål og innhold og at den samtidig sikrer personlig utvikling.

Det ligger en formidabel utfordring foran oss i å utvikle Forsvarets logistikkorganisasjon i henhold til forutsetninger og føringer som er gitt. Jeg må få avslutte med et sitat fra min gode venn Tor Espedal: ”Nå er det ikke nok å gjøre så godt du kan, nå må du gjøre det som er nødvendig”

 

Takk for oppmerksomheten

Generalmajor Rolf Thomsen

Sjef for Forsvarets skolesenter

Utdanning og kompetanseutvikling –
Forsvarets skolesenter

Innledning

Ærede forsamling.

 

Jeg vil starte mitt foredrag med følgende sitat fra Stortingsproposisjon 45 (2000-2001) som ble framlagt i februar 2001 og behandlet i Stortinget i juni samme år.

 

«Et moderne Forsvar må være basert på solid kompetanse i alle ledd. Kompetanse er avgjørende for å opprettholde handlefrihet og tilpasningsdyktighet. Kompetanse er en av de innsatsfaktorer i et moderne Forsvar som det tar lengst tid å bygge opp og som må vedlikeholdes og utvikles løpende. Det er en kapasitet som i seg selv ikke lar seg improvisere, men som er en forutsetning for improvisasjon på andre felter.» (St.prp. 45, 2000-2001, side 52-53)

 

Den 1. januar 2002 ble Forsvarets skolesenter (FSS) opprettet som ledd i omstillingen i Forsvaret. I denne omstillingen skal vi ikke bare omstrukturere organisasjonen, men også sørge for at personellet i organisasjonen til enhver tid innehar den kompetansen som kreves for å løse organisasjonens oppdrag. I denne sammenheng er FSS tildelt en nøkkelrolle i det fremtidige forsvar.

 

Foredragets disposisjon

Jeg er kommet hit i kveld for å snakke om FSS fremtidige rolle innen utdanning og kompetanseutvikling i Forsvaret. Innledningsvis i mitt foredrag vil jeg behandle bakgrunnen for opprettelsen av FSS og stillingen som sjef for Forsvarets skolesenter. Deretter vil jeg redegjøre for overgangen fra Forsvarets skolesenter Akershus festning (FSAF) til det nye Forsvarets skolesenter (FSS), da dette er to avdelinger som på ingen måte kan sammenlignes. Jeg vil under dette også redegjøre for det helhetlige ansvar for kompetanseutvikling i Forsvaret som er tillagt Sjef FSS. Videre vil jeg gi en status for etableringen av det nye skolesenteret, før jeg avslutningsvis vil se på de utfordringer som ligger foran oss og ikke minst hvilken betydning dette vil kunne få for Forsvaret.

 

Bakgrunnen for opprettelsen av FSS

Langtidsproposisjonens behandling av utdanning og kompetanseutvikling i Forsvaret var i stor grad basert på grunnprinsipper fra det tverrpolitisk sammensatte Forsvarspolitisk utvalg (FPU), som leverte sin innstilling i juni år 2000. I innstillingen påpekte FPU at utdanningssystemet i Forsvaret måtte organiseres på en mer helhetlig måte. Sammenhengen mellom skolene måtte avstemmes slik at man oppnådde mer kostnadseffektive ordninger. FPU påpekte at utdanningen i Forsvaret var preget av mange små og driftsmessig kostbare enheter.

En mer helhetlig organisering med større vekt på konsentrasjon og felles løsninger ville gi rom for innsparinger og skape mer slagkraftige kompetansemiljøer. FPU framhevet behovet for et mer hierarkisk utdanningssystem der én sjef fikk det overordnede ansvaret. (NOU 2000:20, side 62-63)

 

St. prp. 45 fulgte opp og konkretiserte disse grunnprinsippene. Proposisjonen fastslo at det fantes en rekke institusjoner i Forsvaret med en virksomhet som befant seg i krysningspunktet mellom utdanning, utredning og forskning. Det ble påpekt at det daværende Forsvarets skolesenter Akershus festning allerede var overbygning for et bredt kompetansemiljø innenfor slik virksomhet. Det er dette miljøet som videreutvikles og styrkes gjennom etableringen av FSS. I følge proposisjonen skal det primære fokus for miljøet ved Akershus festning være studier av militærmakt i vid forstand. Dette omfatter historiske studier så vel som dagsaktuelle og framtidsrettede problemstillinger, med vekt på samspillet mellom politikk, diplomati og forsvar, ledelsesstudier, samt systemutvikling der teknologi, organisasjon, operasjonskonsepter, doktriner og taktikk ses i sammenheng. Det ble understreket at miljøet måtte pleie nær kontakt med norske og utenlandske fagmiljøer både på militær og sivil side, med vekt på både teoretisk og operativ kompetanse.

 

Videre ble det fastslått at sjefen for Skolesenteret skulle tillegges det overordnede ansvaret for utdanning og kompetanseutvikling i Forsvaret, direkte underlagt Forsvarssjefen. (St.prp. 45, 2000-2001, side 52-54).

 

I Forsvarskomiteens innstilling ble dette punktet ytterligere betonet og presisert:

«Komiteen merker seg Regjeringens intensjon om at Forsvarets utdanningsvirksomhet skal effektiviseres. Komiteen støtter i denne sammenheng forslaget om at sjefen for Skolesenteret Akershus festning også skal få tittelen “Sjef Forsvarets skoler”. I denne funksjonen bør vedkommende ha et spesielt ansvar for å strømlinjeforme Forsvarets utdanningssystem, med særlig vekt på å fjerne duplisering av kapasitet, både mellom Forsvarets forskjellige skoler og mellom Forsvarets utdanningsinstitusjoner og sivile sådanne. Komiteen anser også at militær utdanning fra krigsskole-nivå og oppover, snarest mulig aksepteres på linje med sivile utdanninger.» (Innst 342, 2000-2001, pkt 5)

 

Dette er de gjeldende politiske retningslinjer som ligger bak opprettelsen av FSS og etableringen av en stilling som sjef for Forsvarets skoler. Som vi ser er ambisjonene med det nye Skolesenteret og posisjonen som sjef for Forsvarets skoler høye, og det er ingen liten utfordring å gripe fatt i.

 

Samtidig ga proposisjonen generelle retningslinjer for videreutviklingen av Forsvarets utdannings- og forskningsvirksomhet som var relevante for etableringen av FSS. Det ble eksempelvis påpekt at omorganiseringer ikke måtte svekke eksisterende kompetansemiljøer og at prosessen måtte sikre at de enkelte enhetenes verdifulle kontaktnettverk ble opprettholdt. (St.prp. 45, 2000-2001, side 53).

 

Faglig nivå og utvikling

De politiske føringene fra 2000 og 2001 må samtidig ses på bakgrunn av at krigsskole- og stabsskoleutdanningen i løpet av 1990-tallet har beveget seg i retning av en sterkere akademisering. Skolene har tatt sikte på å tilby forskningsbasert undervisning innenfor sentrale fagområder. Flere sivile akademikere er blitt ansatt ved krigsskolene, samarbeidet med ulike sivile akademiske institusjoner er utvidet, og en rekke offiserer har mottatt stipendier for å gjennomføre høyere sivile studier.

 

Det er en klar ambisjon at militær høyskoleutdanning skal godkjennes på nivå med sivile universiteter og høyskoler. I et samfunn der stadig flere tar høyere utdanning, er slik tilpasning en positiv og nødvendig utvikling. Som det påpekes i St.prp. 45, vil dette gi offiserskorpset formalkompetanse som er sammenlignbar med andre profesjoner, noe som er gunstig for rekrutteringen til offisersyrket og letter samarbeidet med andre nasjonale og internasjonale utdanningsinstitusjoner. I framtiden vil mange offiserer kombinere sivil og militær utdannelse på høyskolenivå.

 

Samtidig kan dette skape en fare for at militære fag kommer i bakgrunnen. Det er derfor maktpåliggende at det fagmilitære fokus beholdes under den omleggingsprosessen vi er inne i. Vi må ikke få en nye generasjon offiserer som har høy kompetanse innenfor sivile fag, men som står svakere i sentrale militære fagdisipliner. Det er her Forsvarets skolesenter kommer inn som framtidens kraftsentrum innenfor forskningsbasert undervisning og kompetanseutvikling i de spesifikt militære fag. Vi skal holde et faglig nivå som er på linje med universiteter og høyskoler, men fagfeltene skal primært være militære og sikkerhetspolitiske. Det utelukker selvsagt ikke at det er mange kontaktpunkter med sivile fagmiljøer. Det gjelder eksempelvis for Forsvarets kompetansesenter for internasjonal virksomhet (FOKIV), Forsvarets institutt for ledelse (FIL) og Institutt for forsvarsstudier (IFS).

 

Utfordringene som ligger i å etablere et akademisk faglig nivå må ikke undervurderes. Andre land, eksempelvis USA, har lange tradisjoner innenfor militære fag som akademiske universitetsstudier. Vi må innse at det vil ta lang tid å etablere robuste utdanningsmiljøer av tilsvarende kvalitet i Norge. Ikke minst må vi erkjenne at dette ikke kan løses gjennom organisatoriske grep alene. Det sentrale er å beholde og videreutvikle reell faglig kompetanse.

 

Dersom en slik gradvis oppbygging av faglig tyngde skal sikres, må vi finne ordninger som gjør det mulig å beholde ressurspersoner ved Skolesenteret i lengre tid enn det som er vanlig i en militær karriere. Det må finnes avansementsmuligheter og lønnsstiger som er tilpasset behovet for større kontinuitet i de miljøene der Forsvarets høyeste fagkompetanse skal utvikles. Slik kan Skolesenteret litt etter litt bygge seg opp til et nivå der fagmiljøene på Akershus festning anerkjennes som faglig solide både i sivile og militære akademiske miljøer i inn- og utland. Det er denne prosessen vi nå har startet på.

Hva var Forsvarets skolesenter Akershus festning, og hva er Forsvarets skolesenter

Organisasjon og oppgaver FSAF

Som sjef FSAF var jeg, i tillegg til sjef for Forsvarets høgskole, overordnet for Forsvarets stabsskole, Forsvarets fjernundervisning, Institutt for forsvarsstudier og skolesenterforvaltningen. Til tross for at avdelingene var kommandomessig underlagt, mottok de like fullt sine oppdrag med tilhørende ressurser fra Forsvarssjefen gjennom Sjefen for Forsvarets overkommando/Personellstabens produksjonsplan. Min reelle styring av avdelingene var derfor begrenset, noe som også skyldtes et manglende stabsledd til å ivareta en slik styring.

Med unntak av felles forvaltningstjenester, drev underavdelingene selvstendig virksomhet innen sine områder, og avdelingene, spesielt Forsvarets stabsskole, omfattet ulike fagmiljøer innen et bredt spekter av kunnskapsområder.

Organisasjon og oppgaver FSS

Det nye Forsvarets skolesenter har fått et betydelig større ansvar enn det gamle FSAF. I tillegg til alminnelig kommando over de underlagte avdelinger, har skolesenteret også fått ansvar for å koordinere all kompetanseutvikling i Forsvaret.

Først om organisasjon
I tillegg til de avdelinger som inngikk i FSAF, som i stor grad er omorganisert og tilpasset skolesenterets nye oppgaver, har skolesenteret også fått flere nye underavdelinger. Disse kan deles i to kategorier:
For det første har tre tidligere eksisterende avdelinger gått fra å være selvstendige avdelinger til å bli kompetansemiljøer under FSS: Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste (FSES), Forsvarets kompetansesenter for internasjonal virksomhet (FOKIV) og Norges idrettshøgskole/Forsvarets institutt.

I tillegg har man etablert to nye kompetansemiljøer:
– Forsvarets institutt for ledelse – som vi har forventninger til at skal bli en betydelig ressurs innen fagområdet ledelse, og
– Forsvarets forvaltningsskole – hvor vi nå samler de tidligere grenvise kompetansesenterne innen forvaltning

For å håndtere intern koordinering og ivaretakelse av ansvaret for den totale kompetanseutvikling i Forsvaret, som jeg vil komme tilbake til i neste punkt, er det etablert et stabselement. Denne staben vil ha som hovedoppgave og strømlinjeforme og tilpasse den fremtidige kompetanseproduksjonen i Forsvaret til det nye Forsvarets utfordringer og behov.

Om kompetansemiljøene

De enkelte kompetansemiljøers hovedoppgaver er som følger:

Forsvarets høgskole (FHS) skal gi nøkkelpersonell i militær og sivil sektor kunnskap om og innsikt
i norske forsvars- , utenriks- og sikkerhetspolitiske faktorer som påvirker det norske totalforsvar. Kursportefølgen er relativt uendret, men vil årlig bli vurdert for til enhver tid å være tilpasset samfunnets behov.

Forsvarets stabsskole (FSTS) skal kvalifisere personell for stabstjeneste og lederstillinger på midlere og
høyere nivå til krigs- og fredsorganisasjonen. Skolen skal sikre og videreutvikle Forsvarets og FSTS egen kompetanse innen feltene strategi, operasjoner og stabstjeneste, og videre gi støtte til Forsvarets ledelse innen disse kompetanseområdene. I tillegg skal FSTS gi fagmilitær informasjon ved pågående militære konflikter, og representere Norge i internasjonale fora innenfor og utenfor NATO-alliansen.

Skolen skal legge til rette for at også sivile som er kvalifiserte, kan gjennomføre grunnleggende kurs og hovedkurs ved skolen.

Forsvarets forvaltningsskole (FFS) skal bidra til at Forsvaret har faglig kompetanse for å sikre nødvendig utvikling innen fagfeltet forvaltning. Skolen skal tilføre FSTS forvaltningskompetanse mht utdanning på stabsskole II nivå. Videre gjennomføre skal skolen gjennomføre funksjonsrettede kurs og seminarer innenfor fagfeltet forvaltning.

Forsvarets kompetansesenter for internasjonal virksomhet (FOKIV) skal videreutvikle Forsvarets kompetanse knyttet til nasjonalt og internasjonalt samarbeid, samt doktriner og konsepter om flernasjonale fredsoperasjoner. Kompetansesenteret gjennomfører kurs og seminarer innen kompetanseområdet innen rammen av blant annet PfP og NORDCAPS-samarbeidet.. FOKIV skal også bidra i utdanningen innen fredsstøttende operasjoner ved blant annet Forsvarets stabsskole.

Forsvarets fjernundervisning (FFU) er rådgivende, koordinerende og utøvende funksjonsansvarlig (UFA) for fjernundervisning og nettbaserte opplæringssystemer. Innen dette ligger å utvikle standarder, verktøy, metoder og pedagogikk. En vesentlig del av dette er å utvikle spesifikasjoner for et felles E-læringssystem i Forsvaret og handlingsplan for utvikling og implementering av et E-læringssystem.

Fjernundervisningen skal også koordinere og administrere engelsk STANAG testing og nivåfastsetting, samt utvikle språkopplæringssystemer etter Forsvarets behov, og i tillegg bistå og veilede Forsvarets avdelinger innen fjernundervisning, alternative opplæringsmetoder og videokonferanser.

Institutt for forsvarsstudier (IFS) driver forskning hovedsakelig innenfor tre programområder: militærteori og strategiske studier; norsk sikkerhetspolitikk, forsvarspolitikk og forsvarskonsept, samt internasjonale konflikt- og samarbeidsmønstre.

Grunnlaget for virksomheten kan operasjonaliseres i tre grunnprinsipper:
– vekt på grunnforskning og langsiktig kompetanseutbygging
– utnyttelse av synergier mellom samtidshistoriske og samtidige studier
– utnyttelse av synergien mellom historisk, samfunnsvitenskapelig og militærfaglig kompetanse.

Instituttet har en rekke ulike forskningsprosjekter som spenner fra avgrensede spesialstudier til arbeider som trekker lange historiske linjer. Blant de større prosjektene er bokverket Norsk forsvarshistorie fra middelalderen og fram til 1990-årene, der tre bind er publisert og ytterligere to er under arbeid.

Instituttets forskere driver dessuten veiledning av militære og sivile studenter og er engasjert som forelesere ved Forsvarets skoler.

Forsvarets institutt for ledelse (FIL) skal bidra til at Forsvaret har faglig kompetanse for å sikre nødvendig utvikling innen fagfeltet ledelse. FIL skal tilføre FSTS ledelseskompetanse mht utdanningen på stabsskole II nivå, og gjennomføre kurs og seminarer innen fagfeltet ledelse.

Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste (FSES) skal ivareta Forsvarets behov for opplæring
i etterretnings- og sikkerhetstjeneste, og delta i produksjon av den sivile forvaltningens behov for sikkerhetstjeneste. Skolen skal sikre nødvendig kompetanse innen relevante språk, utdanne språkkyndig befal og understøtte norsk medvirkning i internasjonale operasjoner og rustningskontroll.

Skolen skal videre utøve fagmyndighet innen basisfunksjoner for psykologisk forsvar.

Norges idrettshøgskole/Forsvarets institutt (NIH/F) er Forsvarets kompetansesenter og overordnet faginstans for fysisk fostring, og skal utøve forskning og fagutvikling innen sitt område. Gjennom satsningsområdene overlevelsesferdighet og fysisk kapasitet skal instituttet bidra til at Forsvaret generelt, og de operative miljøene spesielt gis økt kompetanse innenfor området prestasjonsforbedring.

Instituttet skal videre planlegge og tilrettelegge for nasjonale militære mesterskap og deltakelse i internasjonale konkurranser og mesterskap, foruten å drive kurs, utdannings- og konferansevirksomhet innen fagområdet.

De mange enkeltinstitusjonene som nå samles ved skolesenteret har hver for seg utviklet høy kompetanse innenfor sine spesialfelt. Videreutviklingen av FSS skal ikke medføre at de enkelte kompetansemiljøene mister den styrke som ligger i deres egenart og kyndighet. Barnet må ikke helles ut med badevannet gjennom organisatoriske tiltak som river opp og ødelegger verdifulle fagmiljøer som det har tatt lang tid å bygge opp. Derfor må FSS forbli en samling – et cluster – av enheter som hver beholder og videreutvikler sin nåværende faglige tyngde, under en samlet ledelse.

 

Gjennom tidligere virksomhet er det fra flere av miljøene ved skolesenteret allerede etablert kontakt med flere utenlandske institusjoner, og mange av de enkelte forskere og offiserer ved avdelingene på FSS har verdifulle personlige nettverk i internasjonale kompetansemiljøer. Behovet for internasjonalt samarbeid med høyere militære utdanningsinstitusjoner i utlandet er et viktig mål for FSS. Vi må skaffe oss formelle samarbeidspartnere blant utenlandske høyere militære læresteder og forskningsinstitusjoner. Her kan bl.a. nevnes Försvarshögskolan (FHS) i Sverige, Forsvarsakademiet i Danmark, National Defense University i USA, samt andre relevante institusjoner.

Da vi er et lite land med begrensede ressurser, må vi innse at vi neppe vil makte å opprettholde spisskompetanse innenfor alle relevante fagfelt. Derfor trenger vi strategiske samarbeidspartnere utenfor landets grenser, ikke minst fordi vi da kan sende personell utenlands i forbindelse med studier, faglig oppdatering og gjesteforskeropphold. Dette gjelder så vel studenter som forskere og lærekrefter.

FSS bør ta mål av seg til å bli Forsvarets vindu mot høyere militære utdanningsinstitusjoner i utlandet og formidle slik kontakt for resten av Forsvaret. I en tid med økende vekt på multinasjonalitet er en slik bindeleddsfunksjon av stor betydning for Forsvaret som helhet.

Jeg vil nå gå over på det ansvaret jeg som sjef FSS har fått for en helhetlig kompetanseutvikling i Forsvaret.

Kompetanseutviklingsdelen

Gjennom de politiske vedtak jeg redegjorde for innledningsvis, er FSS blitt ansvarlig for den helhetlige styringen av kompetanseproduksjonen i Forsvaret. I dette ligger effektivisering, videreutvikling og tilrettelegging av Forsvarets kompetanseproduksjon, hvor kvalitetsutvikling og -sikring skal være styrende for forskning, utdanning og kompetanseutvikling.

I tillegg skal det tilrettelegges for kostnadseffektive samspill mellom sivile og militære utdanningsinstitusjoner, både nasjonalt og internasjonalt, hvor Forsvarets strukturelle behov skal være styrende for kompetanseproduksjonen. Dette skal vi oppnå ved å utvikle effektive styrings- og finansieringsmodeller for å utøve kvalitetskontroll av den totale kompetanseproduksjonen.

Det sentrale i denne sammenheng blir å strømlinjeforme utdanningssystemet. I dette ligger ikke bare samordning av utdanning mellom forsvarsgrenene, men også forholdet til sivile utdanningsinstitusjoner og institusjoner internasjonalt. Jeg vil her trekke fram følgende momenter:

Forsvarets utdanning må akkrediteres under lov om universitet og høgskoler, herunder godkjenning av vekttall og etablering av en egen gradsstruktur med bachelor- og mastergrader. I dette arbeidet er vi i mål med første del, ved at krigsskolene og Hærens ingeniørhøgskole nå får godkjenning tid-for-tid lik universitet og høgskolestudier, dvs 20 vekttall pr år. I tillegg ble det den 15 mars i statsråd fremmet en odelstingsproposisjon med endringer til universitets- og høgskoleloven, hvor det åpnes for at høgskoler under blant annet Forsvarsdepartementet kan komme inn under loven. For vårt vedkommende vil dette i første omgang gjelde krigsskolene og Hærens ingeniørhøgskole, da disse institusjonene som sagt allerede er akkreditert. Det videre arbeid i denne saken vil i første rekke bli å få de institusjoner som ligger under skolesenteret inn under loven, et arbeid vi vil starte så snart forskriftsarbeidet for de fire første skolene er fullført. For skolesenterets del bør dette ikke være en krevende oppgave, da våre studier allerede ligger på et høyt akademisk nivå, og at skolesenteret allerede i dag både har flere tilsatte med så vel doktorgrad som professorkompetanse.
Her finner jeg det nødvendig å presisere at denne akademiseringen ikke skal gå på bekostning av det fagmilitære innholdet i utdanningen. Utdanningen ved våre høyere utdanningsinstitusjoner skal primært dekke Forsvarets behov, og det fagmilitære innhold ved institusjonene skal tvert imot styrkes. Det fagmilitære innhold i undervisningen vil imidlertid få et kvalitetsstempel i form av vekttall, noe som gjør at våre utdanninger vil bli kompatible med sivile utdanninger. Dette anser vi som vesentlig i vårt framtidige Forsvar, hvor man med bakgrunn i et mindre behov for eldre offiserer ser for seg en nødvendig avskalling av offiserer midt i tredveårene. Gjennom denne akademiseringen vil vi derved skaffe den enkelte en målbar sivil kompetanse, som gjør at den enkelte student vil kunne slippe å starte på bar bakke den dagen vedkommende eventuelt velger å forlate Forsvaret til fordel for en sivil karriere.

 

Ett annet viktig arbeid er samhandel med andre offentlige etater og sivile institusjoner. FSS må være premissgiver i arbeidet med å skape synergier i den hensikt å unngå dublering eller overlapping. Forsvaret mangler nøyaktig oversikt over den kompetanse på ulike fagfelt som allerede finnes innenfor Forsvarets egne rekker. Som nevnt finnes det mange personer og miljøer med kompetanse som holder høyt faglig nivå, også sammenliknet med til sivile universitets- og høyskolemiljøer. Det er nødvendig å kartlegge disse kompetansemiljøene og de eksisterende nettverkene mot andre fagmiljøer, slik at vi er sikre på at vi utnytter egne krefter effektivt før vi eventuelt kjøper kompetanse utenfra.

 

Det er likevel både ønskelig og nødvendig å bygge ut samarbeidet med sivile utdanningsinstitusjoner i inn- og utland. I mange tilfeller vil det være lønnsomt å kjøpe utdanning ved sivile høyskoler og universiteter, heller enn å etablere egne studieretninger ved de militære skoler. Eksempelvis gjelder dette innenfor økonomi, språk, realfag og samfunnsfag. Når Forsvaret inngår samarbeidsavtaler med sivile læresteder, er det imidlertid av stor betydning at Forsvaret utnytter den akademiske kompetanse som allerede finnes innenfor egne rekker til å gi råd om og kvalitetssikre opplegget. Det er lett å gå seg vill i mangfoldet av sivile utdanningsmuligheter, og det mangler ikke på attraktive tilbud. Forsvaret trenger derfor kunnskap for å vite eksakt hva som skal etterspørres. Her har FSS en viktig utfordring i å konkretisere behov, finne gode sivile samarbeidspartnere og sikre at utdanningsoppleggene oppfyller Forsvarets behov.

 

I samarbeidet med sivile utdanningsinstitusjoner er det Forsvaret som skal ha styringen, og derfor må vi ha de nødvendige forutsetninger for å kunne utøve slik styring. For å utøve sin oppgave må FSS følgelig også besitte omfattende kunnskap om, og oversikt over, sivile akademiske utdanningstilbud.

 

Det økende samarbeidet mellom militære og sivile utdanningsinstitusjoner reflekterer et stadig økende behov for tett sivil-militært samarbeid. Et nytt trusselbilde fordrer evne til effektiv samhandling innenfor et komplekst krisespekter. Ikke minst ble dette behovet synliggjort av begivenhetene den 11. september 2001. Nødvendigheten av helhetlige perspektiver er erkjent av norske politiske myndigheter, blant annet kan det registreres at Stortinget ba om at gjennomføringsproposisjonen for Forsvaret og sårbarhetsmeldingen blir behandlet samtidig. Som den høyeste militære utdanningsinstitusjon i Forsvaret vil Skolesenteret legge særlig vekt på å styrke fokuset på helhetlige perspektiver der Forsvarets innsats ses i en bred samfunnsmessig sammenheng i lys av vår tids trusler.

 

Forsvarets skolesenter skal utvikle utdanningssystemet gjennom medvirkning fra forsvarsgrenene og utdanningsinstitusjonene på utsiden av skolesenteret. For å lykkes i dette arbeidet kreves samarbeid på alle nivå. Skolesenteret arbeider nå med etableringen av en hensiktsmessig rådsstruktur for utdanningsvirksomheten. Foruten at vi ønsker å videreføre Forsvarets befalsskole- og krigsskoleråd, om enn i en noe annen form, ønsker vi også å opprette to nye råd:

  • Forsvarets råd for utdanning – som skal ha som hovedoppgave å arbeide for samordning, strømlinjeforming og effektivisering av kompetanseutviklingen i Forsvaret. Herunder skal rådet ha i oppgave å godkjenne alle rammeplaner for utdanning.
  • Et strategiråd for utdanning, som skal være et sjefsforum som skal gi de strategiske føringer for kompetanseutviklingen i Forsvaret.

Denne rådsstrukturen vil for meg som sjef FSS være et viktig bidrag til arbeidet med den helhetlige styring av kompetanseutviklingen.

 

Et annet viktig bidrag til framtidig kompetanseutvikling i Forsvaret er å ta i bruk de muligheter den nye teknologien byr på. Jeg tenker her på bruk av fjernundervisning, som definitivt vil være et vekstområde. Kombinasjonen av fjernundervisning og modulbasering av utdanningen gir en meget fleksibel læreform, noe som gir klare fordeler både for den enkelte student og Forsvaret. Jeg vil her spesielt nevne mindre reisevirksomhet, redusert fravær fra familien og muligheten for å kombinere jobb og studier. Fjernundervisning bør imidlertid ikke benyttes ukritisk. Man må være oppmerksom på ulempene med denne formen, som lite samarbeid med andre og at den isolert sett ikke er velegnet til lederutvikling. Fjernundervisning nyttet i kombinasjon med tradisjonell undervisning er imidlertid en hensiktsmessig undervisningsform som vil bli aktivt nyttet i tida fremover. Den setter krav til den enkelte, men gir muligheter for den som vil satse.

Som sjef FSS har jeg ikke bare fått ansvaret for den rent militærfaglige kompetanseutviklingen, men også den sivilfaglige. Halvparten av Forsvarets ansatte er sivile, og disse skal også sikres et etter- og videreutdanningstilbud basert på Forsvarets behov. Kravene til kompetanse endrer seg i dag raskere enn tidligere. De sivile vi tilsetter har større behov for faglig påfyll enn tidligere. Dette er det også tatt høyde for ellers i samfunnet, noe som kommer til uttrykk gjennom den såkalte kompetansereformen, som fokuserer på samfunnets, arbeidslivets og den enkeltes behov for kompetanse, og hvor et sentralt begrep er tilrettelegging for livslang læring. For FSS vil dette både omhandle den sentrale tilrettelegging av utdanningstilbudene for Forsvarets sivilt tilsatte, men også tilrettelegging av sivil utdanning for militært personell og uttak av sivile til militær utdanning. Integrering mellom disse gruppene skal foretas der hvor det er hensiktsmessig.

Av øvrig virksomhet innen kompetanseområdet som skolesenteret vil arbeide med i tiden fremover vil jeg kort nevne:

  • Arbeidet med etableringen av ny/revidert utdanningsordning. Forsvarets militærfaglige utdanningsstudie, som tidligere er presentert fra denne talerstol, er et godt grunnlag for det videre arbeidet.

og sist men ikke minst

  • Analysen av Forsvarets behov for kompetanse i ny organisasjon, hvor FSS skal lede arbeidet. Under dette skal det utarbeides femårs-prognoser over opptak til utdanning ved Forsvarets skoler, sivil utdanning og ved utenlandske institusjoner.

Jeg har her nevnt et utvalg av tiltak som alle skal bidra til oppnåelse av hovedmålet:

En helhetlig og strømlinjeformet utdanningsorganisasjon med høy kvalitet.

 

Status

Hvor står vi så i etableringen av skolesenteret?

I 2002 og 2003 vil omstillingen være den prioriterte aktiviteten ved skolesenteret, herunder etableringen av kompetansemiljøene. Ressursbruken vil være rettet mot omorganisering, relokalisering og etablering av virksomhet.

Når det gjelder personellsituasjonen har vi per i dag personell i alle kompetansemiljøene, men ingen av disse miljøene vil ha fullt personelloppsett før 1 august. Disponeringsomgangen viste at vi får problemer med å fylle hele skolesenterets organisasjon. Dette forventes imidlertid å være et forbigående problem, da det på søknadsrunden var utlyst 3140 stillinger, altså den største disponeringsomgangen noensinne. Når Forsvarets nye organisasjon får ”satt seg”, har vi en forventning om at skolesenteret vil bli en meget attraktiv plass å tjenestegjøre og hvor rekrutteringen derfor vil bli meget god. Å kunne trekke inn personell med høy kompetanse er selvsagt en forutsetning for å kunne lykkes med å skape skolesenteret til det kompetansesenteret alle ønsker at det skal bli.

En av skolesenterets store utfordringer ligger innen EBA-området. Samlokalisering av FSS er av avgjørende betydning for å oppnå samspill, synergier og rasjonell bruk av ressursene og for at kompetansemiljøene skal kunne støtte hverandre.
Dette oppnås ved best ved lokalisering på og i tilknytning til festningsområdet, hvor en så stor del av skolesenteret som mulig legges til indre festning. Inntil videre vil vi imidlertid måtte leve med andre løsninger for blant annet FOKIV, som midlertidig vil bli plassert i leide lokaler i Oslo-området.

Til tross for at stabselementet per i dag kun har halv oppsetning, har man nå med bidrag fra eksisterende kompetanse startet arbeidet med utviklingen av utdanningssystemet og kompetansemiljøet. Da dette skjer parallelt med og er en del av omstillingsprosessen, er man imidlertid avhengig av tilstrekkelig personellstyrke for å løse den relativt store oppdragsporteføljen.

På kort sikt vil derfor en harmonisering mellom oppdragene gitt FSS i Forsvarssjefens produksjonsplan og skolesenterets personellstyrke være vesentlig for å kunne lykkes.
Skolesenteret er i gang med å finne sin plass i kompetanseutviklingen, og av de nevnte oppgaver innen utviklingen av et helhetlig utdanningssystem er vi i gang, eller vil komme i gang så snart personellstyrken er på plass.

 

Avslutning

I forbindelse med behandlingen av St. prp. 45 fremhevet Stortinget behovet for å effektivisere Forsvarets utdanningssystem og legge det overordnede ansvaret til én sjef. Skal FSS lykkes med å strømlinjeforme utdanningssystemet, må skolesenteret også gis myndighet til å gjøre nettopp dette. Som i alle omorganiseringsprosesser vil vi imidlertid måtte forvente forskjellige meninger og holdninger. Internt ved skolesenteret opplever jeg en positiv holdning til det arbeidet vi har startet. For oss er det vesentlig å få denne entusiasmen til å smitte over på de øvrige deltakerne i omstillingsprosessen. Vår oppgave i denne sammenheng blir derfor å få våre samarbeidspartnere til å se muligheten for videreutvikling av eget fagområde og den synergieffekten som ligger i omorganiseringen.

FSS’ mål er å utvikle seg til å bli et kraftsenter innen høyere militær utdanning som holder akademisk nivå med anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt på lik linje med tilsvarende militære institusjoner i utlandet. For å komme dit, må vi etablere en selvstendig FOU-kompetanse på høyt nivå innen nøye definerte fagområder som sikkerhetspolitikk, strategi, militærmakt, fellesoperasjoner og ledelse. Dette må vi gjøre gjennom å videreutvikle samarbeid med tilsvarende miljøer sivilt og innen Forsvaret, foruten at vi knytter oss opp internasjonalt mot et utvalg tilsvarende læresteder innenfor og utenfor NATO-alliansen.

Gjennom opprettelsen av FSS er det foretatt et organisatorisk grep som legger forholdene godt til rette for en videreutvikling av utdanningssystemet, slik at vårt forsvar skal få den nødvendige kompetanse til å løse fremtidens varierte og krevende oppgaver.

Målet med Forsvarets utdanningssystem må være at kunnskapstilegnelse er en prosess som løper gjennom hele karrieren. Riktignok er det ikke nødvendigvis slik at bedre kunnskap gir klare og entydige svar; skråsikkerhet er oftest et tegn på uvitenhet. Likevel må vi stadig strekke oss etter ny viten. Som det heter i et gammelt ordtak: Hvis du tror du er ferdig utlært, er du ikke utlært, men ferdig!

 

Takk for oppmerksomheten.

 

Foto: Varfjell, Fredrik/Scanpix

Foredrag i Oslo Militære Samfund
18. mars 2002, ved Espen Barth Eide

Forsker/Leder for FN Programmet

Norsk Utenrikspolitisk Institutt

Internasjonal terrorisme – folkerettslige konsekvenser

Deres Majestet, mine damer og herrer.

 

Normene som binder det internasjonale samfunnet sammen er i stadig forandring. De utvikles i tråd med skiftende oppfatninger om rett og galt, om forholdet stater i mellom, om forholdet mellom statene og deres innbyggere, og om det internasjonale samfunns ansvar for hva som foregår innad i den enkelte stat. De utvikles i en konstant brytning mellom de som vil forandre og de som ønsker om å bevare verden mest mulig slik den er i dag. Slik sett pågår det en permanent debatt om hvordan vi skal organisere oss her på kloden.

 

Det internasjonale samfunnet er ingen rettsstat, i den forstand at en høyere myndighet uten videre kan gripe inn og omgjøre urett i tråd med på forhånd inngåtte kjøreregler, slik domstoler og politi kan gjøre det i et enkeltland. Men det internasjonale samfunnet er heller ikke et lovløst rom der den sterkestes rett gjelder uavkortet. Siden det moderne statssystemet ble etablert i 1648 har man sett en utvikling i retning av visse grunnleggende regler for samspillet mellom stater.

 

Sammen med en rekke andre land har Norge helt siden Folkeforbundets dager engasjert seg sterkt for å bygge opp en stadig mer retts-basert internasjonal orden. Dette er ikke minst et produkt av at vi, som et lite land med en åpen økonomi, er særlig avhengig av forutsigbarhet og beskyttelse i forhold til alt fra spørsmål om krig, fred og miljøets overlevelse, til mer hverdagslige utfordringer innen handel og økonomisk utnyttelse av havets ressurser. Derfor har vi også tradisjon for å engasjere oss aktivt i debatten om hvordan folkeretten bør utvikles videre.

 

Selv om det til enhver tid foregår en gradvis og forsiktig utvikling innenfor folkeretten, er det gjerne gjennom kriser og krig at de virkelig store spørsmålene kommer på dagsordenen og systemiske skifter kan finne sted.

 

Den andre verdenskrig ble én slik brytningstid, også for folkeretten. Allerede tidlig i krigen begynte de allierte diskusjonen om en ny etterkrigsorden, og initiativet ble tatt både til det som skulle bli til FN, de internasjonale finansinstitusjonene, til en økonomisk og politisk samling av Europa, og til en avvikling av kolonivesenet. San Fransisco-konferansen om opprettelsen av en ny verdensorganisasjon hadde avsluttet sitt arbeid allerede før Japan kapitulerte som den siste av aksemaktene. Kort tid etter krigen ble også de gamle fiendene invitert inn i den nye verdensorganisasjonen.

 

Folkeretten vil alltid være preget av maktforholdene i samtiden. Slik var det også da FN-pakten ble skrevet i 1945. Et uttrykk for dette ser man i sammensettingen av FNs sikkerhetsråd, der nettopp de fem stormaktene som kom ut som seierherrer etter den annen verdenskrig fikk permanent sete og vetorett.

Norge stemte imidlertid for vetoretten i San Fransico, ut fra den realistiske vurdering at det var viktigere å skape en verdensorganisasjon som stormaktene faktisk sluttet opp om, enn å lage et politisk impotent forum som kunne fatte prinsipielt høyverdige vedtak om at verden skulle bli bedre, men uten å være i stand til å gjøre noe med den. Dette er en avveining mellom pragmatisme og ideelle fordringer som jeg tror vi gjør klokt i å ta med oss i den videre debatt om folkerettens muligheter. Men også denne ’pragmatiske idealisme’ må brytes mot en ny tids utfordringer.

 

Bærebjelken i FN-pakten er at bruk av militær makt mellom stater er forbudt, unntatt dersom ett av to vilkår foreligger: enten at den brukes i selvforsvar, eller ved at militær makt brukes på vegne av FN etter vedtak i Sikkerhetsrådet, når dette anser at internasjonal fred og sikkerhet er truet.

 

Selvforsvarsretten – artikkel 51 i FN-pakten – gjelder ikke uavkortet. Retten til individuelt eller kollektiv selvforsvar gjelder inntil Sikkerhetsrådet har blitt i stand til å ta kontroll over situasjonen. Rådet ble gitt en svært viktig regulerende funksjon hva angår spørsmålet om krig og fred etter annen verdenskrig. Imidlertid førte Den kalde krigen til at sterke begrensninger på FNs virke innen organisasjonens kjerneområde – internasjonal fred og sikkerhet.

 

Etter den kalde krigens opphør kom FNs opprinnelige kjernefunksjoner igjen frem i lyset. Etter Iraks folkerettsstridige annektering av Kuwait i 1990 reagerte et samlet Sikkerhetsråd raskt og effektivt, og autoriserte en amerikansk-ledet internasjonal militæraksjon som gjenopprettet Kuwaits suverenitet. Dette representerte ikke ny folkerett, men snarere en ny praksis, fordi man denne gangen, grunnet endrede relasjoner mellom øst og vest, faktisk kunne bruks Sikkerhetsrådet slik det opprinnelig var tenkt brukt.
I oppfølgingen av Gulf-krigen, derimot, så vi de første tegn på en ny tenkning om forholdet mellom statssuverenitet og FNs ansvar. Operasjonene så vel nord i Irak fra 1991 hadde først og fremst til hensikt å beskytte de irakiske kurderne mot Saddam Husseins vrede. At FN legitimerte denne type innblanding i Iraks indre anliggender ble imidlertid formelt begrunnet med at konflikten mellom kurderne og den irakske staten truet internasjonal fred og sikkerhet. Det ble fortsatt ikke sett som tilstrekkelig å legitimere dem med den humanitære situasjonen i seg selv.

 

Gjennom 1990-tallet var vi vitne til et stort antall såkalte ’nye’ konflikter, som alle hadde det til felles at de først og fremst var borgerkriger. Mange hadde imidlertid betydelige regionale spredningseffekter. FN ble stadig mer aktivt engasjert i å forsøke å håndtere disse, og en lang rekke FN-mandat for ulike former for inngripen i interne konflikter ble legitimert nettopp med at disse truet internasjonal fred og sikkerhet. Man engasjerte seg følgelig stadig oftere i ’interne’ anliggender, men søkte å begrunne dette ut fra FNs klassiske oppgave, nemlig å forhindre mellomstatlige konflikter.

 

Denne nytolkningen av FN-pakten fant ikke sted uten sverdslag. Helt sentralt i debatten sto forholdet mellom det generelle ikke-intervensjonsprinsippet, som er nedfelt i FN-paktens artikkel 2.4, og på den annen side, diskusjonen om hvor grensen for Sikkerhetsrådets myndighetsområde går. Ikke-intervensjonsprinsippet etter artikkel 2.4 slår fast at ’intet i denne traktat skal autorisere inngripen i en stats indre anliggender’ (…), men sier samtidig at ’dette ikke skal være til hinder for utøvelsen av Sikkerhetsrådets tvangsmyndighet etter kapittel 7’. Med andre ord, så lenge Sikkerhetsrådet fatter sine vedtak i tråd med etablerte prosedyrer, er det stort rom for skjønn mht. myndighetsområdet.

 

De fleste vil i dag akseptere at rådet er temmelig suverent til å tolke grensene for sin egen myndighet. Det finnes da heller ikke noen ’konstitusjonsdomstol’ som kan overprøve Rådets tolkning av egen myndighet. Derfor har en generell referanse til ’trussel mot internasjonal fred og sikkerhet’ i et FN-vedtak i praksis fremstått som tilstrekkelig til å legitimere inngripen i interne konflikter. Russland, Kina og en rekke land i den tredje verden har vært skeptiske til denne utviklingen, men de har som hovedregel valgt ikke å blokkere den heller.

(Konflikten rundt Kosovo representerte et unntak fra denne hovedstrømmen, da viste det seg som kjent ikke som mulig å komme frem til noe mandat fra Sikkerhetsrådet).

 

Slutten på den kalde krigen markerte altså ett tidsskille i internasjonal politikk, noe som vi ser gjenspeilet i utviklingen av folkeretten. Vi har sett en forsiktig bevegelse fra et uavkortet prinsipp om ikke-intervensjon til økt vekt på individets grunnleggende rettigheter og krav på beskyttelse fra overgrep fra egen statene – men fortsatt innen rammen av en klart stats-basert internasjonal orden.

 

  • · ·

 

Terroraksjonene mot USA den 11. september i fjor blir av mange sett på som et tidsskille av tilsvarende dimensjoner. Dette tror jeg langt på vei er riktig, i hvert fall hva angår vår tenkning om internasjonal politikk og sikkerhet.

 

Jeg tror imidlertid det har vel så mye for seg å si at terroraksjonene mot USA mer enn noe annet visualiserte hvordan verden allerede var i dyp forandring før den 11. september. Det er jo dessverre grunn til å frykte at begivenhetene den dagen ikke var et uhyggelig enkelttilfelle eller et mareritt vi nå kan våkne opp fra. Snarere var det et uttrykk for en ny form for sårbarhet, som ingen flekk på jordkloden kan erklære seg fullkomment immun ifra.

 

Derfor tror jeg at den viktigste mest langsiktige konsekvens av begivenhetene for et halvt år siden er at vi fikk øynene opp for en rekke langsiktige utviklingstrekk i det internasjonale samfunnet. Dette dreier seg om utviklingstrekk som stiller oss overfor sikkerhetspolitiske utfordringer av en fundamentalt annerledes natur enn de vi så for oss i løpet av det halve hundreår som fulgte etter den andre verdenskrigs slutt.

 

La meg minne bare om et par av de viktigste endringene.

 

For det første ser vi en utvikling der trusselbildet i stadig større grad må sees på som ’asymmetrisk’. Det vestlige fellesskap vi utgjør en del av, står ikke lenger overfor noen organisert, potensiell motstander som ligner på oss. Sovjetunionen og Warszawapakten representerte et politisk, økonomisk og militært system som kunne utfordre Vesten på mer eller mindre likeverdige vilkår. Militær planlegging, for eksempel, ble derfor innrettet på å kunne møte en likeverdig, eller på visse områder, overlegen motstander på slagmarken. I vår tid finnes det ikke noen motstander av denne typen; krig som et ’likeverdig’ spill mellom to sammenlignbare parter er derfor ikke lenger en relevant tilnærming.

 

Derimot har vi til fulle fått demonstrert at også en økonomisk og militær underlegen motstander kan påføre oss betydelig skade, frykt og usikkerhet, dersom han er i stand til å tenke kreativt og overraskende. Når passasjerfly fulle av bensin kan gjøres om til ’presisjonsvåpen’ av folk som er villige til å ofre både egne og andres liv, ser vi at vår egen sivile infrastruktur kan vendes mot oss selv. Vi kan selvsagt et stykke på vei søke motvirke at akkurat dette ikke skjer igjen, men da vil motstanderen skifte arena og bruke overraskelseselementet på nytt. Tenk, for eksempel, på alle de millioner av containere som flyttes rundt på verdenshavene hver eneste dag. Dersom kun én av dem inneholder et masseødeleggelsesvåpen, trenger man ikke en gang å losse den av for å gjøre ubotelig skade på en storby, der er nok å detonere den i havnebassenget. Og slik kan man fortsette; bare fantasien setter grenser. Desto viktigere at vår fantasi ikke står tilbake for deres.

 

En annen viktig erkjennelse er at vi lever i en tid der sikkerheten er global. Statssammenbrudd og fremveksten av akopalyptiske sekter i Sentral-Asia kan føre frem til ødeleggende angrep på den andre siden av jordkloden, for eksempel på nedre Manhattan. Tilsvarende viste det amerikanske militære svaret at for klodens eneste gjenværende supermakt er det ikke lenger nødvendig med store, permanente baser og betydelige troppeforflytninger jorden rundt for å hamle opp med et regime av Talibans karakter: Gjennom et samspill av internasjonalt diplomati og målrettet bruk av militær makt lyktes man jo faktisk å drive dem fra makten i Kabul.

De militære operasjonene ble drevet fra kommandosentra i Tampa, Florida, der man satt på både sanntids etterretningsinformasjon fra slagmarken og direkte kontroll over egne stridsmidler titusenvis av kilometer borte. Begge disse utviklingstrekkene viser hvordan klassiske forestillinger om territoriets betydning er på vei ut. Tanken om for eksempel å stole på verdien av ’strategisk dybde’ må nok derfor snarest mulig ut av Krigsskolenes repertoar.

 

Disse utviklingstrekkene har egentlig vært synlige – og påpekt – helt siden den kalde krigens slutt. De har også, i hvert fall et stykke på vei, vært erkjent som reelle utfordringer på politisk nivå. Men vi har bare i begrenset grad trukket konklusjonene av de veldige omformingen dette innebærer for vår sikkerhets- og utenrikspolitikk, det være seg i FN, i NATO eller her hjemme i Norge.

 

  • · ·

 

På den annen side skal vi ikke male bildet svartere enn det er. Det fins også betydelige lyspunkter i det internasjonale samfunnets virkemåte ved inngangen til et nytt årtusen. Slutten av det 20. århundre medførte jo blant annet den endelige etableringen av det vi kan kalle den ’liberale orden’ som en felles plattform for de aller fleste fungerende stater. Opprinnelig vestlige verdier som demokrati, menneskerettigheter og markedsøkonomi har større oppslutning enn noen sinne. Latinamerika, Øst-Europa og viktige deler av Asia og Afrika har beveget seg i mer demokratisk retning i løpet av de siste tiårene. Kommunismen som alternativt politisk-økonomisk system har mistet sin tiltrekningskraft. Kina har allerede meldt seg inn i verdens handelsorganisasjon, mens Russland er på vei inn.

 

USA og dets allierte vant følgelig den kalde krigen uten et militært oppgjør, og USA fremstår som verdens eneste gjenværende supermakt og derfor også som ’hegemonen’ i den liberale orden.

 

Delvis som følge av denne brede konsensus om grunnleggende verdier, er forholdet mellom de aller fleste stater i verden bedre enn på noe tidspunkt i moderne tid. Krig i tradisjonell forstand, forstått altså som militær makt brukt mellom to eller flere stater, er blitt et meget sjeldent fenomen.

 

På den annen side ser vi at transnasjonale nettverk av ulik karakter utfordrer inntrykket av en fredelig liberal orden. Fenomenet Al Qaida er kanskje det mest ekstreme uttrykk så langt, men også angre grupper kan tenkes å planlegge systematiske angrep på den liberale orden eller på enkelte av dens uttrykk.

 

Dette bringer meg over på det vi kan kalle globaliseringes skyggeside. For samtidig som at det har oppstått en liberal orden, der demokrati og internasjonal markesøkonomi står sentralt, har store områder av kloden falt utenfor utviklingen. En ting er at disse områdene ofte er svært fattige. Et vel så viktig forhold er at vi ser at statene i mer utsatte deler av verden mister grepet og bryter sammen – enten fordi de ikke evner å styre landet, fordi landet rives i stykker av borgerkriger og krigsprofitører, eller rett og slett fordi statsstyret overtas av folk som setter egen vinning foran alle andre hensyn. Statssammenbrudd – eller fremveksten av såkalte failed states – er en systemisk utfordring til den liberale orden, fordi vi har forutsatt statenes eksistens som en sentral organisator for lov og rett. I stedet for rettsstater får vi politiske tomrom som ofte utvikler seg til hjemmebase for alt fra diamantsmugling til terrorisme. Markedsøkonomien kan ikke leve uavhengig av politisk kontroll; men krever et rettsvesen, forutsigbarhet, indre og ytre sikkerhet, osv. Følgelig kommer man raskt inn i en negativ spiral, der statssamenbrudd fører til fattigdom og sosial oppløsning noe som igjen fører til ytterligere forfall i evnen til å styre. Og selv om ingen har det hele og fulle svaret på dette problemet, så vet vi i hvert fall nok til å konkludere med at internasjonal bistand alene ikke løser problemet. I enkelte utgaver har bistanden kanskje til og med har bidratt til å gjøre situasjonen verre.

 

For de av oss som er opptatt av å få til en bedre organisert verden, betyr dette at vi er nødt til å tenke kreativt og nytt om forholdet mellom utvikling og sikkerhet.

 

På det folkerettslige plan krever det av oss at vi tenker nytt rundt hva som er en stat og hvilke forpliktelser og rettigheter suverene stater kan ha i vår tid. Det er ikke nødvendigvis lengre åpenbart at alle stater skal ha samme grad av respekt for sine indre anliggender: Det er forskjell på for eksempel Botswana og Sudan når det gjelder, for eksempel viljen til å praktisere godt styresett, ivareta internasjonale forpliktelser osv. Det kan være at vi blir nødt til å diskutere betingelser for suverenitet. Dette er imidlertid litt av et minefelt. Mange land i den tredje verden vil øyeblikkelig assosiere slike tanker med ny-kolonialisme eller lese det som nyopplaget av ’the White Man’s burden’. Dette vil de ikke gjøre helt uten grunn heller, ettersom det jo finnes tallrike historiske eksempler på at angivelige ’gode forsett’ har vært brukt som skalkeskjul for ekspansjonisme og interessepolitikk. Om vi går i denne retningen skal også vi passe på at vi ikke kaster barnet ut med badevannet: prinsippet om ikke-intervensjon er ikke så mye et uttrykk for den sterkestes rett som det er et normativt prinsipp – et prinsipp som utvilsomt har bidratt til å begrense antallet konflikter mellom stater nede ved mang en historisk korsvei, men som samtidig har prioritert staten over individene. Dette er derfor ikke en debatt mellom godt og ondt, men mellom hver for seg gode prinsipper som ikke alltid lar seg forene.

 

Nettopp derfor er det så viktig at en slik normativ bevegelse skjer innenfor representative internasjonale fora, og ikke bare blir de vestlige landenes selverklærte misjon i verdenssamfunnet.

  • · ·

 

En beslektet nyorientering i folkeretten som så vidt jeg kan se finner sted i disse dager, er at man ikke lenger tolererer at stater tillater terrorgrupper å operere fra sitt territorium. Å tillate terrorister opphold – ’to harbour terrorism’ – blir i økende grad likestilt med direkte støtte. Dette er faktisk nytt. I 1985 forsøkte Israel å få aksept for en slik tilnærming i FN, etter at de hadde angrepet PLOs hovedkontor i Tunis. Deres argument var at ettersom Tunisias regjering ikke ønsket, eller var i stand til, å motvirke angrep på Israel fra ikke-statlige aktører på eget territorium, måtte Israel ha lov til å gripe inn som en form for selvforsvar. Dette argumentet ble kraftig imøtegått i FN og nedstemt i Sikkerhetsrådet, 14 av 15 medlemmer stemte i mot Israel mens USA stemte avholdende.

 

Etter 11. september synes dette å være i forandring. Sikkerhetsrådets resolusjon 1368 nevner eksplisitt at those responsible for aiding, supporting or harbouring the perpetrators, organizers and sponsors of these acts will be held accountable.

 

Denne utviklingen utfordrer i sin tur det hevdvunne nøytralitetsprinsippet, som så langt har vært et bærende element i folkeretten. Som president Bush fremstiller det, er man jo heretter enten med eller mot USA: -‘Either you are with us, or you are with the terrorists’. Dette er jo en temmelig absolutistisk tilnærming, som i sin ytterste konsekvens umuliggjør den form for nøytralitet i krig som eksempelvis Sverige eller Sveits praktiserte under den andre verdenskrigen.

 

Utviklingen bort fra det tradisjonelle nøytralitetskonseptet begynner imidlertid ikke med dette. Også utviklingen innenfor FNs bruk av økonomiske sanksjonsmekanismer har ført til at muligheten for å stå ’i mellom’ partene i en konflikt ikke lenger er hva den var. Sanksjoner, slike som sanksjonene mot Irak og inntil for kort tid siden mot Jugoslavia, er bindende for alle medlemsland. De representerer en form for tvangsmakt selv om det ikke er militær makt det er snakk om. Verken juridisk eller normativt er det ikke lengre så legitimt å stille seg helt på siden av internasjonale stridsspørsmål.

 

Et annet folkerettslig spørsmål som kommer til å stå sentralt i måneden som kommer, er spørsmålet om hvor langt selvforsvarsretten går etter 11. september.

 

La oss ta det enkleste først: Det synes å være bred internasjonal enighet om at USA hadde folkerettslig grunnlag for å reagere mot så vel Al Qaida-nettverket som Taliban-regimet etter 11. september.

 

USA så på seg selv som utsatt for et væpnet angrep, noe som i utgangspunktet gir rett til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51. Både gjennom FN og på annen måte ble denne tolkningen slått fast. Sikkerhetsrådets resolusjon 1368 fra 12. september viste til retten til individuelt og kollektivt selvforsvar i en resolusjon som dreide seg om angrepene dagen før. Dette bør anses som tilstrekkelig, ettersom det ikke foreligger noe krav om eksplisitt FN-mandat på forhånd før man iverksetter selvforsvarstiltak. Det denne resolusjonen derfor først og fremst bidrar med er en bekreftelse på at et massivt angrep fra en ikke-statlig aktør også er et angrep i FN-paktens forstand. Dette vil kunne ha vidtrekkende konsekvenser for videreutviklingen av folkeretten.

 

NATO-rådet gjorde en tilsvarende tolkning da de, også den 12. september i fjor, slo fast at USA var blitt utsatt for et angrep som utløste artikkel 5-mekanismene i NATO. NATOs artikkel 5 er igjen direkte avledet av selvforsvarsretten i FN-paktens artikkel 51. På det tidspunkt var beslutningen betinget at det ble slått fast at angrepene var styrt utenfra USA. Dette ble så slått fast i oktober, slik at også denne betingelsen ble tatt bort.

 

Enkelte forsøkte å argumentere mot denne utviklingen, og viste til at angrepet som sådan ikke kom fra en annen stat, men fra en ikke-statlig gruppe, og at det derfor var kriminalitet og ikke væpnet angrep man snakket om. Riktignok var det nok en stats angrep på en annen man tenkte på i 1945, i tråd med datidens sikkerhetspolitiske utsyn. Dette er imidlertid ikke noen eksplisitt begrensning. Folkeretten snakker om væpnet angrep, ikke om hvem som er kilden. Avgrensningen må derimot finne sted mot internrettslige regler for alminnelig kriminalitets­forebyggelse, noe som ville være det naturlige sted og lete i tiltak mot terrorisme av mer ’alminnelig’ skala.

 

Det ville være et problem dersom en overdrevent konservativ tolkning av folkeretten hindret en stat å treffe mottiltak mot det en internasjonal terrorisme som i hvert fall har fått passiv beskyttelse av andre stater. Vi ville da komme i den situasjon at Folkeretten ikke hadde noe svar på det som mange vestlige land ser på som den fremste trusselen i vår tid. Slike diskrepanser mellom opplevd og legal virkelighet vil på lengre sikt lett kunne undregrave folkeretten.

 

Et langt mer komplisert spørsmål, er hva selvforsvar mot terrorisme egentlig skal gå ut på. For det første gjelder naturligvis de alminnelige regler om proporsjonalitet og rimelig sammenheng i tid. Dette er skjønnsmessige spørsmål, men samtidig et uttrykk for et ønske om at forsvarstiltak må stå i forhold til det opprinnelige angrepet. Hva angår operasjonene i Afghanistan synes det igjen å være bred enighet om at USA og dets allierte har opptrådt i tråd med proporsjonalitetsprinsippet. Man har brukt målrettet makt mot kilden til trusselen (Al Qaeda og Taliban) og man har søkt å begrense sivile tap.

 

For det andre er det klart at det faktum at man er utsatt for et angrep som gir rett til selvforsvar ikke betyr gir noen automatisk rett til å reagere mot hvem som helst, uten å måtte dokumentere sammenhengen med det opprinnelige angrepet. Men også her er det uklarheter. Er, for eksempel, den annonserte utvidelsen av krigen til en såkalt andre fase uten videre uproblematisk?

 

Irak illustrerer problemet godt. De fleste av oss er vel enige om at Saddam Hussein er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, og at hans programmer for å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen er et betydelig utfordring for regionen og for hele det internasjonale samfunnet. Det er derfor god grunn til å fortsette og dertil øke presset på Saddam, ikke minst for igjen å få internasjonale våpeninspektører tilbake på plass.

 

Men kan legitimere et eventuelt angrep på Irak med at det er en del av svaret på det som skjedde den 11. september? Her er det viktig at heller ikke amerikanerne selv påberoper seg å kjenne noen kopling mellom Al Qaida og Irakske myndigheter.
USAs FN-ambassadør har likevel informert Sikkerhetsrådet om at de ’forbeholder seg retten til å også å angripe andre stater’ som et ledd i utøvelsen av sin rett til selvforsvar.

 

Muligheten for et angrep på Irak har utløst hektisk diplomatisk aktivitet. Mange av USAs allierte er skeptiske til en utvidelse, ikke bare på grunn av dets omstridte rettslige grunnlag, men også ut fra en bekymring for konsekvensene for regionen for øvrig og for effekten på den internasjonale koalisjonen mot terrorisme. Vi kan innen kort tid stå overfor en diskusjon om hvorvidt forebyggende angrep på en stat som antas å ha skumle hensikter blir påberopt av vår fremste allierte. Det ville være fornuftig å begynne å tenke rundt denne problemstillingen i dag, og da ikke minst hva slags presedensvirkninger dette ville skape i andre deler av verden.

 

  • · ·

 

På terskelen til en ny internasjonal orden synes det viktig for oss alle å diskutere hva hegemonens, altså USAs, rolle ideelt sett bør være.

 

Etter mitt syn gjelder det å kombinere to hensyn. For det første må vi innse at det er i vår alles interesse at hegemonen er militært og politisk effektiv. Det ville vært uholdbart om man ikke reagerte på et terrorangrep, om lot terrorister operere uten effektive mottiltak, eller ga etter for det politiske presset terroristene eventuelt representerer. Symbolske reaksjoner, som de Clinton-administrasjonen forsøkte seg på etter ambassadebombingene i Afrika i 1998, er heller ikke noe fullverdig svar. Det er grunn til å tro at en slik de facto passivitet ville oppmuntre til ytterligere angrep, noe som ville være en alvorlig utfordring for oss alle.
Men samtidig har hegemonen nettopp i en liberal orden et ansvar for at de verdiene som binder oss sammen, opprettholdes underveis. Det er viktig at demokratiske og tolerante rettsstater som bekjemper totalitære motparter forblir demokratiske og tolerante rettsstater også den dag kampen er over. I stridens hete kan de begrensninger rettsstaten pålegger de styrende sikkert av og til virke som unødvendige eller kontraproduktive. Men i det lange løp har dette vist seg som en svært overlevelsesdyktig samfunnsform. Det er da heller ikke først og fremst Vestens militærmaskineri, men Vestens normative, politiske og økonomiske tiltrekningskraft, som førte til at den liberale orden ble etablert i første omgang.

 

Problematikken rundt Al Qaida og Taliban-fangene på Guantanamo-basen har fått stor oppmerksomhet nettopp av denne grunn. USA ble utsatt for betydelig kritikk utenfra frem til de etter noen måneder aksepterte at fangene som på Guantanamo skulle få en behandling tilsvarende den de ville fått etter Genève-protokollene.

Mange amerikanere hadde problemer med å forstå denne kritikken: USAs behandling av fangene fra Al Qaida var da vel mye bedre enn hva Taliban selv hadde drevet med? Naturligvis var den det. Problemet var at mange av USAs allierte var opptatt av at hegemonens makt ikke bare skal utøves gjennom fysisk makt, men også gjennom norm-setting. Hvis vi ønsker at andre skal leve etter internasjonalt anerkjente regler, må vi vise verden at vi gjør det selv. Alternativet er at man stiller seg åpen for kritikk om doble standarder, eller at man legitimerer en slags rett til ’unntak’ fra internasjonale menneskerettighetsnormer. Alle som har arbeidet en del med menneskerettigheter vet at antidemokratiske regimer verden rundt nettopp har for vane å påberope seg ’spesielle unntak’ grunnet den såkalte ’situasjonen’, noe vi fra vestlig side så langt har avvist kontant. Reglene gjelder alle, har vi hevdet, og uansett situasjon. Desto viktigere er det at man går foran med et godt eksempel når hegemonen selv er offer for en meget spesiell situasjon.

 

Mer generelt ser vi at ’kampen mot terrorismen’ bringer på banen en av de store, klassiske debattene i spørsmål om statsform og rettssamfunn, nemlig avveiningen mellom sikkerhet og frihet. Dette er vanskelige avveininger, og det krever en bevist offentlighet. I praksis kan man hverken ha absolutt frihet eller absolutt sikkerhet, fordi i det ene i ytterste konsekvens ville undergrave det andre. Thomas Hobbes viste i sin tid hvordan menneskenes frihet i det han kalte naturtilstanden også var friheten til å slå hverandre i hjel, slik at livet ble hardt, brutalt og kort.
En regulerende myndighet – Leviatan – måtte til for å tilby innbyggerne sikkerhet, men da på bekostning av deres frihet. Alle stater har av samme grunn akseptert at visse begrensninger på borgernes frie utfoldelse er nødvendig i kollektivets interesse.

 

På den andre siden har vi sett at regimer som forsøker å maksimere sikkerheten i ytterste konsekvens, ikke bare blir fullstendig ufrie, men til slutt går til grunne. Det absolutte sikkerhetsregime blir fort utålelig. Vi vil alltid måtte avveie sikkerhet mot frihet, i så vel filosofisk som praktisk forstand. Og da kan det være at vi ikke skal frykte sårbarheten fremfor alt annet: Mye av tenkningen om ’sikkerhet i fellesskap’ går nettopp ut på at en viss sårbarhet alltid vil eksistere, og at dette binder menneskene sammen på tvers av land og grenser, fordi vi er sårbare sammen. Trangen til fysiske eller politiske ’skjold’ mot alt det onde der ute kan kanskje ende opp med å undergrave det opprinnelige formål.

 

Slike avveininger må ikke bare gjøres i prinsipielle debatter og på lang sikt, men også konkret, her og nå og i våre egne samfunn. Dette gjør at de debattene som nå finner sted i USA om i hvilken grad man skal kunne være uenig med de styrende omkring krigen mot terrorismen samtidig som man arbeider i en mediebedrift eller på et universitet, er så viktige. Vi husker hvordan McChartyismen utfordret de grunnleggende liberale verdiene USA er tuftet på, men vi husker også hvordan det amerikanske sivile samfunnet til slutt slo denne trenden tilbake.

 

Også i vårt eget land står vi foran viktige debatter omkring sårbarhetsutvalgets innstilling og Justisdepartementets utkast til ny lovgivning om terror-bekjempelse. Som sådan faller den debatten utenfor kveldens tema og vil ikke markere noe bestemt syn på dette her. Jeg ønsker bare å minne om at disse mer ’hjemlige’ diskusjonen er deler av det samme sakskompleks som spørsmålet om folkerettens videre utvikling.

 

  • · ·

 

Deres Majestet, mine damer og herrer, vi lever i en omskiftelig tid, og vi lever midt oppe i overgangen fra en orden til en annen. Vi beveger oss fra den orden som vi arvet fra etterkrigstiden, via de tilpasninger som fant sted på 1990-tallet, og frem mot etableringen av en ny orden tilpasset det 21. århundres utfordringer. Det vi snakker om da, er den rettslige kodifisering av forsvaret for den liberale orden. I motsetning til i 1945, da FN og tilliggende organisasjoner erstattet Folkeforbundet, vil neppe helt nye globale institusjoner bli opprettet for å erstatte de vi allerede har. Forandringen er imidlertid allerede i full gang innenfor de formelle regimer som allerede eksisterer.

 

I tradisjonen fra Norges mangeårige innsats for en bedre organisert verden, er det bare rett og rimelig at vi engasjerer oss i denne viktige debatten sammen med likesinnede land. Alternativet til at retten setter rammer for makten, er som kjent at makten rår grunnen alene, noe som få av oss er tjent med. Men dette krever også vilje til mental omstilling.

 

Jeg har forsøkt å illustrere hvordan kaos og statssammenbrudd i en rekke land i Afrika, trans-Kaukasus og Sentral-Asia er en av de store, langsiktige truslene mot vår felles sikkerhet. En oppdatert folkerett må ta hensyn til dette. Jeg tror vi må begynne å ta inn over oss at statssuvereniteten ikke må være et skjold mot enhver form for ytre innblanding, og at vi også i rettslig form må begynne å sette betingelser for suvereniteten. Verden er såpass knyttet sammen at fullstendig ’sorte hull’ i statssystemet ikke kan tolereres i lengden. Men dette er vanskelig spørsmål: som jeg var inne på, må man trå varsomt rundt hvordan man arbeider for en slik endring for ikke å fremstå som nykolonialist. På den andre siden må det være en grense for hvor lenge vestens dårlige samvittighet skal hindre oss å påpeke reelle svakheter hos landene i sør.

 

For det andre må de statene som faktisk fungerer – og det er jo tross alt de aller fleste – gå sammen om et langt sterkere og juridisk forpliktende samarbeid omkring bekjempelse av internasjonal organisert kriminalitet, narkotika- våpen og menneskesmugling, piratvirksomhet og terrorisme.

I en verden der motsetningene i mindre grad går mellom stater, og der motkreftene i større grad består i anti-stats-grupperinger som opererer i diffuse, internasjonale nettverk, må kollektivt forsvar og kollektiv sikkerhet utøves på helt andre måter enn hva vi er vant til. Samspillet mellom politi og rettsvesen, militært forsvar, sivil beredskap, toll- og skattemyndigheter må derfor tenkes om slik at det passer til vår tids utfordringer. Dette betyr i sin tur at skillet mellom regler for krig og regler for internasjonalt samkvem i fredstid må sees i større sammenheng enn i dag.

 

Og for det tredje må vi se enda nærmere på sammenhengen mellom utvikling og sikkerhet. Det er alt for enkelt å påstå at terrorisme er et uttrykk for fattigdom og undertrykkelse. Bin Laden, Mohamad Atta og deres omgangskrets fremstår mer som frustrerte og identitetssøkende overklassegutter enn som de fattiges apostler.

 

Men det er et vel dokumentert faktum at fattigdom og undertrykkelse bidrar til å skape et rekruteringsgrunnlag for internasjonal terrorisme. Noe av svaret vil vi derfor måtte søke å finne i nytenkningen omkring internasjonal utviklingsbistand. Det derfor å håpe at den store FN-konferansen om finansiering av utvikling, som begynner denne uken i Monterey, tar inn over seg disse viktige problemstillingene.

Debatten om hvordan vi skal organisere oss på en stadig mer sammenvevd klode fortsetter altså med full styrke. Noe av dette kan kanskje synes som høytflyvende, filosofiske ideer. Det er naturligvis lett å forstå at politisk og militær tankekraft blir konsentrert om de umiddelbare utfordringer, som jo som vi vet er mer enn krevende nok om dagen.

 

Men de allierte lederne under annen verdenskrig hadde vidsyn nok til å tenke på den kommende orden midt i stridens hete, og på et tidspunkt der Vestens verdier var under sterkere press enn på noe annet tidspunkt i historien.

 

Det er etter midt syn ingen grunn til at vår generasjon skal være noe dårligere enn dem.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

  1. mars 2002

 ved Dr. Janne Haaland Matlary

Leder Seksjonen for Internasjonal Politikk

Institutt for Statsvitenskap,

Universitetet i Oslo

” NATOs nye rolle og norske interesser ”

 

Tre typer sikkerhetspolitikk:
Statssikkerhet, krisehåndtering, internasjonal terror

 

Statssikkerhet:

Tradisjonell sikkerhetspolitikk har dreid seg om å sikre eget territorium, og ev. om å ekspandere dette. Europeisk historie er en historie om stat-til-stat krig, og den internasjonale folkeretten bøyer av for maktens primat: en stat anerkjennes når en hersker har kontroll over den. En stat opphører å eksistere hvis den ikke har kontroll over eget territorium, og Max Webers definisjon av en stat er at den har monopol på bruk av tvangsmakt: politi innenlands, forsvar mot utlandet.

Det er først i vårt århundre at krig ikke regnes som et legitimt middel i utenrikspolitikken, og det er først med FNs opprettelse at vi får et internasjonalt regelverk hvor bruk av militærmakt skal følge visse spilleregler (FN-paktens para 51 om selvforsvar og kap. Vi og VII om Sikkerhetsrådets mandatgrunnlag for bruk av tvangsmakt).

 

På tross av FN-pakten har kriger brutt ut over hele verden, og Sikkerhetsrådet er et høyst (stor)politisk organ. Selv om dette internasjonale regimet er det beste vi noensinne har hatt, er det på ingen måte apolitisk eller rettferdig. Stormaktenes veto bestemmer hvilke konflikter som behandles, og i internasjonal rett mener man at dersom S-rådet ikke er i stand til å handle, må medlemsstatene selv ta ansvar for dette. (”Uniting for Peace i Korea-krigen, Kosovo 1999).

 

Vi kan derfor slutte oss til følgende: bruk av militærmakt er underlagt internasjonale normer, men disse brytes, oftest av stormakter. Det er selvsagt i små lands interesse å ha regler som overholdes, og like selvsagt for stormakter å reservere seg retten til å handle unilateralt. Dette er klassisk stormaktspolitikk. Som Madeleine Albright sa i en uoffisiell anledning: ”We use the UN when we need it”.

 

Statssikkerheten ligger derfor som et permanent anliggende i selve statssystemets anarki: ”Sikkerhetsdilemmaet” betyr at stater bare har seg selv å stole på i den ytterste konsekvens, og strategier for å møte denne usikkerheten er f.eks. en militærallianse eller å søke beskyttelse under en stormakt. Realismen i sikkerhetspolitikken har alltid betont at stater er de egentlige aktører i det internasjonale systemet, og at bare kan ’hjelpe seg selv’ (”self-helf”) (se for eksempel Waltz, 1993).

 

Hvor viktig er denne realisme-tesen i dag? Europas to verdenskriger er avløst av et ’security community’ innen Europa, gjennom EU; og den kalde krigens slutt har vist at Russland er usikkert, mens militært mye svakere enn før. Det er liten fare for tradisjonelt angrep på eller mellom europeiske stater, og fokuset i politikken har radikalt dreid seg bort fra tradisjonell statssikkerhet. Dette reflekteres også i forsvarsbudsjettene: de 15 EU-land til sammen kommer knapt opp mot USA alene.

 

Sikkerhet gjennom integrasjon, samarbeid, demokratisering, markedsliberalisme er blitt hovedbegrepet i Europa, og både NATO, EU; OSSE og Europarådet driver med denne type sikkerhetspolitikk (Haaland Matlary, 2002; Adler og Barnett, eds., 1998).

 

Norge har imidlertid, sammen med enkelte land som Finland, ikke glemt tradisjonell statssikkerhet. Debatten om innretningen av Forsvaret i fjor illustrerer dette til fulle. Selv om forsvaret i de to nevnte land er omlagt mot internasjonale operasjoner, er man fremdeles opptatt av troverdig suverenitetshevdelse og tradisjonelt forsvar i nord. Både Norge og Finland har forsøkt å få mye mer politisk oppmerksomhet om alle problemene i nord gjennom forskjellige multilaterale tiltak, som Barentssamarbeidet og ”The Northern Dimension” ( Ojanen, H., 2001”) Men dette arbeidet er vanskelig. Det er liten interesse for ’det høye nord’ i EU, og muligens også i NATO. Men forsøket viser at Norge tillegger nord stor vekt, og selv om dette nå ikke er direkte i et sikkerhetspolitisk perspektiv, i alle fall ikke sies slik, er det klart at denne dimensjonen ligger under.

Realismens tese sier at stater ALLTID må tenke på sitt sikkerhetsbehov. Internasjonal politikk skifter mellom perioder av avspenning og fred, og perioder av konflikt og spenning. Wilsons og Kants fredstese – at demokrati, samhandel og internasjonalt samarbeid fører ”zum ewigen Frieden”, er fremdeles høyst kontroversiell. Empiriske undersøkelser viser at demokratier ikke angriper hverandre, men at de angriper ikke-demokratier like ofte som andre land. I Europa var 2. verdenskrig en overraskelse, ikke minst for Norge, som hadde trodd på folkeretten i Folkeforbundet og valgt nøytralitet for å unngå å bli brikker i et stormaktsspill.

 

Vårt første spørsmål er altså: Er realismen riktig – at statssikkerheten ALLTID må ivaretas – eller er den en tese fra en mer krigersk tid?

Jeg antar at denne forsamling har et entydig svar på dette spørsmålet. ’Norske interesser’ vil først og fremst inkludere statssikkerhet, og spørsmålet blir hvordan denne interessen OG andre interesser, som freds- og demokratibygging i Europas randsoner, ev. lenger vekk; kan fremmes.

 

 

Krisehåndtering:

Kjært barn har mange navn, sier man, og her snakker vi ikke om et presist begrep, men at kontinuum av aktiviteter som omfatter konfliktforebyggelse (conflict prevention), fredsopprettende operasjoner eller krisehåndtering (crisis management), post-konfliktløsning,, kort sagt, hva man nå ofte kaller ’complex peace operations). Internkonflikter er intet nytt fenomen, har økt meget i senere år. Nå er 90% av ’kriger’’ slike, og det såkalte ’internasjonale samfunn’ intervenerer mer og mer, dog selektivt.

I Europa driver både NATO; EU og OSSE med forskjellige aspekter ved krisehåndtering. Det ligger altså til rette for både konkurranse og komplemantaritet her.
Sikkerhetsrådet har gitt mandat til en lang rekke militære intervensjoner på 90-tallet, for eksempel på Haiti for å gjenopprette demokratiet – neppe en ’trussel mot internasjonal fred og sikkerhet’, som kap. VII definerer mandatet til; i Somalia med enorme følger for synet på bakkestyrker; og i Bosnia i 1995, og bar delvis i Kosovo i 1999.

Uskylden mht. skillet mellom fredsbevaring og væpnet konflikt forsvant ettertrykkelig med ’safe havens’ og UNPROFORs skandaløse svakheter i en situasjon hvor vise-gen.sekr. Akashi tviholdt på FNs impartialitet (Roberts, 1995). Etter dette har blandingen av hard og myk makt vært nødvendig i de fleste fredsoperasjoner, og disse har fått en helt ny betydning for forsvaret, også her hjemme.

 

Bosnia gav NATO sin første oppgave i denne nye sikkerhetspolitikken. Flyoperasjonen kom i stand etter langvarig amerikansk press, og først da massakrene ble vist på TV, skjedde et politisk skifte i Europa. I Kosovo var reaksjonen raskere, men her var erindringen fra Bosnia i friskt minne (Roberts, 1999). SFOR og KFOR er multinasjonale styrker hvor det er et tydelig skille mellom amerikansk og europeisk strategisk kultur. Nå trekkes USA ut av SFOR, og muligens etterhvert fra alle Balkan-operasjoner. Europa er sterke på ’staying power’ i komplekse fredsoperasjoner; mens USA er totalt overlegen på initiell fredsoppretting, om man skal kalle et angrep slikt.

I Kosovo var den bitre erfaring at USA dominerte med ca. 90% av sorties og på etterretning og kommunikasjon. Gapet mellom Europa og USA mht. militærstyrke og –teknologi ble klart demonstrert.

 

Noen har poengert at Bosnia, men spesielt Kosovo, ga nytt liv til NATO (Wallace, 2000; Yost, 1998). I en tid hvor statssikkerhet er kommet helt i bakgrunnen i Europa, var disse intervensjonene risikofylte, men også meningsfylte, oppgaver som viste relevansen av NATO etter den kalde krigen. Det strategiske konsept fra 1991 hadde innlemmet slike oppgaver, og det reviderte konseptet fra 1999 understreket både krisehåndtering og transnasjonal terror som hovedoppgaver for alliansen.

I tillegg er både kommando- og styrkestruktur i NATO endret/under endring i retning av fleksibilitet (CJTF) og rask deployering av innsatsstyrker til krisehåndtering. Medlemslandene utvikler slike styrker, dog med varierende tempo (DNAK, ”Militærbalansen, 2001-2002). Mens deltagelse i art. 5 har automatikk, skal krisehåndtering vurderes fra tilfelle til tilfelle.

 

Det er almen enighet i forskningslitteraturen om at NATO har klart å omstille seg til nye oppgaver med stort hell. Det manglet ikke på prediksjoner om at alliansen ville forsvinne etter den kalde krigen, eller i alle fall bli ’sovende (Waltz, 1993). Man ville gå fra å være en organisasjon for ’mutual defence’til ’mutual security’ – som OSSE, FN, Folkeforbundet, EU tradisjonelt, etc. (Yost, 1998) Uten en klar fiende hadde en militærallianse liten nytte. Men dette har ikke skjedd fordi krisehåndtering i Europa har komme til som den mest presserende oppgave på 9O-tallet.

 

Hvor viktig er denne type sikkerhetspolitikk? Internkonflikter i ’failed states’ er mange, men de fleste er ikke i Europa eller Europas randsone. De fleste fins i Afrika, hvor kun tidligere kolonimakter har intervenert, samt i enkelte tilfelle USA. Britene hadde en vellykket blokade og fredelig ilandsetting i Sierra Leone, mens franskmennene har en lang historie av intervensjon i sine tidligere kolonier. Dette er et interessant poeng når vi snakker om EUs eventuelle krisehåndtering: hva med en frank-britisk pluss intervensjon for å vise at EU kan klare en slik? – Jeg kommer tilbake til EUs betydning under.

 

Konfliktene på Balkan teller Bosnia, som trenger fortsatt stabilisering og som viser meget liten fremgang mot demokrati til tross for at det er syv ås siden Dayton; Kosovo, som trenger et militært og annet nærvær i ti-tyve år, og som er en mye verre ’case’ enn Bosnia mht. demokratiske tradisjoner og etnisk koeksistens; FYROM som er eksplosivt fremdeles, spenning Montenegro-Serbia som kan raskt kan utvikle mot væpnet konflikt; samt Albania, som er ustabilt og lovløst alle andre steder enn i selve Tirana. Krisen i 1997 ble stabilisert av en ’coalition og the willing’ ledet av Italia.

Disse konfliktene vil bestå, og trenge enten stabilisering eller innsats i krise i lang tid fremover. I dag er SFOR og KFOR under NATO-kommando, mens EU overtar noen funksjoner, som politi-styrken i Bosnia og misjonen i FYROM.

 

I tillegg til Balkan er det flere konflikter som blusser opp til stadighet, som Nagorno-Karabakh, Ossietia, Trans-Dniestr og enda lenger øst. Her har OSSE spilt en hovedrolle. Men hele Kaukasus er viktig, ikke minst ut fra russiske interesser i Sør-Kaukaus. Det er også typisk at USA er sterkt involvert i både Aserbadijan og Georgia.

 

Transnasjonal terror

Angrepene på Manhattan satte transnasjonal terror øverst på den sikkerhetspolitiske dagsorden. Terror er en tradisjonell kampform, kjent fra anarkistene så vel som fra diverse terrorgrupper. Men ikke før 11. september hadde transnasjonal terror en rekkevidde som flyttet den opp i sikkerhetspolitikkens førstedivisjon. Det er to årsaker til dette: angrepet på den uangripelige supermakten USA; og angrepet var særdeles vellykket etter terroristenes målestokk. Det er vanskelig å bedømme hvor stor terrortrusselen er, uten inngående etterretingskunnskaper. Det har skjedd lite etter 11. september, men man vet likevel at det fins terrorceller i både Al-Quada og andre organisasjoner, og at disse er sofistikerte, ikke fattigmannsgjenger. Det transnasjonale aspektet gjør at sikkerhetspolitikken ikke lenger er statsforankret, og dette forandrer hele parameteret for bruk av militærmakt.

Dette angrepet ble straks definert som en stat-til-stat krig, og NATO sluttet opp om at dette var en art. 5 situasjon, dvs. å regne som et angrep på hele militæralliansen. FN-paktens regler om att man kan gå til motangrep når man er blitt angrepet, gjaldt. Dermed var terrorangrepet definert innenfor gjeldende folkerett som et angrep på en stat fra en annen stat.

Militæraksjonen mot Afghanistan var altså innenfor folkeretten, men det store spørsmålet er hvordan en sikkerhetspolitikk uten statlig adresse skal forankres i den samme folkeretten. Et transnasjonalt terrornettverk betyr at celler i forskjellige land må angripes. Betyr dette at USA kan ta for seg land etter land; Nord Korea, Iran og Irak? Og videre, at NATO er med på at dette er en videreføring av den initielle art. 5 situasjon man hadde den 11.9? Hvor langt går mandatet her? Disse tre land er alt nevnt som ’ondskapens akse’, og amerikanske politikere snakker i disse dager høyt om behovet for å ’fjerne’ Saddam Hussein. Fra de forberedelser vi nå ser, er det mest sannsynlig at USA og noen flere i en ’coalition of the willing’ kommer til å angripe før sommeren.

 

 

Makt vs. Rett?

Etter 11. september er spørsmålet om makt og rett internasjonal politikk blitt akutt. Inntil da hadde vi nokså klare regler fordi sikkerhetspolitikken dreide seg om forholdet mellom stater, og reglene vi hadde, gjelder for væpnet konflikt mellom stater. Disse er forhandlet frem etter 2. verdenskrig, med opprettelsen av FN. Folkeforbundet i mellomkrigstiden hadde regler om at militærmakt ikke skulle brukes, og Kellogg-Briand pakten fra 1928 forsøkte å forby krig. Men idealismen i mellomkrigstiden hjalp lite mot tysk og japansk aggresjon. Etter 2. verdenskrig ble FNs Sikkerhetsråd et kompromiss mellom de seirende stormaktene, som alle har vetomakt. Sikkerhetsrådet ble verdens eneste politiske organ som kan gi mandat til bruk av militærmakt. FN-pakten inneholder regler for når man kan angripe en annen stat – i selvforsvar eller for å hjelpe en stat under angrep som ber om det. Sikkerhetsrådet kan videre gi mandat til en militær intervensjon der hvor ”trussel internasjonal fred og sikkerhet”.

 

Små land, som Norge, har all interesse av mest mulig bindende regler for bruk av militærmakt. Vi trenger dem som beskyttelse mot de store som alltid er mektigere, og vi trenger dem fordi vi tror på regelbygging i internasjonal politikk. Sammenlignet med rettsstaten innenriks er internasjonal politikk på barnestadiet. Reglene der er skjøre og brytes ofte. Det er ingen makt bak reglene, annet enn at de som bryter dem, risikerer at andre gir tilbake med samme mynt.

 

Men Sikkerhetsrådet er ingen nøytral forvalter av folkeretten. Det er et politisk organ, med stormaktene og deres interesser som utslagsgivende. Dette enkle men vektige faktum gjør at vi ikke kan forvente en ’rettferdig’ beslutning fra Sikkerhetsrådets side ut fra hvilke konflikter som kommer på dets dagsorden eller hav som besluttes. Det må tilføyes at det alltid er et sterkt press på for at slike almene hensyn, og likebehandling skal forekomme, men man bør alltid huske på at en stormakts veto kan blokkere. Det var nettopp dette som skjedde mht. Kosovo: Russlands motstand mot å gi et mandat til intervensjon gjorde at man aldri fikk et eksplisitt mandat. Kofi Annan advarer mot slike situasjoner hvor Sikkerhetsrådet ikke ’utfører oppgaven sin’ fordi dette vil føre til at andre tar over denne oppgaven, noe som i siste instans fører til den sterkestes rett.

 

Etter Kosovo-krisen sto vi igjen med en uklar situasjon: På den ene siden ønsket vi fra Norge og Europa, fra små og mellomstore land, at folkeretten skulle styrkes og at Sikkerhetsrådet skulle være det eneste organ som skulle kunne gi mandat til militær intervensjon. På den annen side hadde vi erfart at Sikkerhetsrådet til syvende og sist er prisgitt stormaktsinteresser, og at den eneste legale grunnen til militærmaktbruk under Sikkerhetsrådets mandat, ’trussel mot internasjonal fred og sikkerhet’, er meget diffust. Den formuleringen er skrevet med tanke på krig mellom stater; ikke interne konflikter av etniske, religiøse eller økonomiske årsaker. Men intervensjonene som Sikkerhetsrådet har gitt mandat til i de siste årtier har nesten alle dreid seg om slike internkonflikter hvor menneskerettighetene krenkes. Men i hvert tilfelle hvor en intervensjon fikk mandat, måtte man ’oversette’ dette til en situasjon hvor det forelå en ’trussel mot internasjonal fred og sikkerhet’.

Dette fortalte oss at folkeretten i FN-pakten – vårt eneste regelverk om militærmaktbruk – er laget for klassiske kriger mellom stater, og derfor ikke passer på dagens konfliktbilde.

Det upresise ved språket når vi bruker det på aktuelle konflikter gjør at det blir enda mer ’politisk’: hvem bestemmer hva som skal til for at noe truer ’internasjonal fred og sikkerhet’?

 

Det som er klart om det uklare, er at den folkeretten vi har om bruk av militærmakt ikke passer på transnasjonal krigføring. Derfor svekkes nå også FNs stilling i håndteringen av terrortrusselen. Hittil var jo terror et innenriksproblem, en sak for etterretning og politi. Nå er det definert som sikkerhetspolitikk i høyeste potens av verdens eneste supermakt. ”Vi mener vi har et mandat”, sier justisminister John Ashcroft. Men hva slikt mandat bygget på, om ikke på FN-pakten. Men hvis mandatet er at alle land som huser terrorister kan angripes, er dette en ’carte blanche’ for intervensjon overalt.

 

Nå er det fare for en situasjon hvor NATO, FN, og EU er på sidelinjen, mens de store – USA med sine utvalgte partnere, Storbritannia, Russland og noen få andre – bestemmer hvor militærmakt skal anvendes. Dette er ikke i norsk interesse. Vi må arbeide for at terrortrusselen får egnede regler i folkeretten og for at NATO skal spille en hovedrolle militært sett, og for at de små og mellomstore land skal ha medbestemmelse. Bare slik kan en bærekraftig koalisjon mot terror skapes.

 

Terror som ny sikkerhetspolitisk oppgave

Men terroren som transnasjonal trusel krever mer enn arbeid med folkeretten. Det krever en langsiktig strategi hvor demokratisering og utvikling er med, i tillegg til effektiv etterretning gjennom infiltrasjon, integrasjon av politioppgaver med forsvaret, integrasjon av finansielt transparens og regelverk; kort sagt, en transnasjonalisering av sikkerhetspolitikken også innenfor hver stat så vel som mellom stater.

 

Dette arbeidet har knapt begynt, men vi ser allerede nå at EU posisjonerer seg for å spille en hovedrolle: Ikke bare kan EU-ledere ’eksportere’ sine terrorister til Brussel som EU-politikk – slik Aznar gjør med ETA; men den tredje pilar i Traktaten om Europisk Union, Justice and Home Affairs, er perfekt som basis for en europeisk anti-terrorpolitikk. NATO har ikke slike virkemidler. Legger man til EUs store bistand – størst i verden – og andre politikk-instrumenter som megling, diplomatisk tilstedeværelse over hele verden, etc., ser man straks at EU som internasjonal organisasjon lett kan lage en politikk mot terror. NATO har selvsagt etterretingskapasitet som EU mangler. Men spørsmålet for NATO her er hvor mye USA holder i dette arbeidet som sitt eget. EU kan lage sitt eget opplegg; mens NATO avhenger av USAs vilje i stor grad. Hittil har ikke USA brukt NATO annet enn som legitimering av art. 5 i tilfellet Afghanistan.

 

 

NATOs nye rolle – hva blir den?

Det er liten tvil om at NATO spiller hovedrollen for statssikkerhet i Europa, og fortsatt vil gjøre det. Usikkerheten knytter seg til utviklingen av NATO-EU forholdet, og hvor mye EU satser på både krisehåndtering og terrorpolitikk.
NATO trenger selvsagt amerikansk ’animasjon’ for å ha styrke, men denne finnes allerede mht. statssikkerhet: den nye kommandostrukturen, planverket og det strategiske konsept ligger fast og blir implementert. Usikkerheten knytter seg til hvorvidt USA vil bruke ’coalititions of the willing’ utenfor NATO til intervensjoner og terrorbekjempelse. Når generalsekretær Robertson stadig snakker om hvor lite Europa bidrar med til forsvarsstrukturen, er det en nødvendighet for å komme på nivå med USA – meget langt igjen – men også for å bygge opp et eget europeisk ’ben’ som kan stå selvstendig. USA setter standarden for det høyteknologiske forsvaret. Hittil har heller ikke EU kunnet matche dette med eget forsvarssamarbeid – også her ble det en ’coalition of the willing’.

 

 

La oss la usikkerheten om amerikanske valg ligge et øyeblikk, og se på krisehåndtering i forhold til EU og NATO. ESDP og ESDI er under utvikling, og EUs egne institusjoner er på plass – Political and Security Commitee (PSC), EU Military Commitee (EMC), European Military Staff (EMC). Styrkebidraget, på papiret, er på 100 000 mann, 400 fly og 100 skip, samt en politistyrke på 5000 mann. Alt dette er antageligvis meldt inn både i NATO og FN i tillegg til EU. Samarbeidet mellom EU og NATO går også godt, med Javier Solana som kjenner av begge organisasjoner. Solana er, som jeg pleier å si, ’clever in both the American and British sense’ – dvs. både skoleflink og smart. Han alene, med en nøkkelstilling i CFSPs sikkerhetsdel, vil kunne bygge opp mye strategisk. Han har en politisk finesse som få andre.

 

Vi må også ta med den lange historien i EU mot en sikkerhetspolitikk – fra den franske planen om en overnasjonal sikkerhets- og forsvarspolitikk (European Defence Community) fra 1954, til de Gaulle’s planer om en egen politisk union basert i Paris – sikkerhetspolitikk ’a la francaise’ – til den gradvise og smertefulle byggingen av en felles utenrikspolitikk fra ca. 1970 til i dag. Dette arbeidet har KUN tatt med sikkerhetspolitikken etter 1998, da Blair så at han trengte integrasjon på ett annet område enn EMU, som han ikke hittil har kunnet bli med i. St. Malo erklæringen er et vendepunkt. Deretter kom den bitre erfaringen med Kosovo-bombingen hvor USA dominerte på alle måter.

 

Ansatsene til en bred krisehåndteringspolitikk i EU er meget lovende; ikke fordi man har mye hard makt, men fordi man har et helt register av myk makt. Man kan, med den nye harde makten, faktisk bidra fullstendig til ’complex peace operations’. Med litt erfaring fra ledelse av slike – på Balkan, og eventuelt i Afrika, er man ’i business’. Hvis USA velger mer ’Alleingang’, vil man ha et sterkere argument for å gjøre seg gjeldende; motmakten i klassisk maktbalanseteori vil gi en logisk grunn. Dette er også i fransk interesse.

 

Fremover nå skal vi følge nøye med i fransk sikkerhetspolitisk tenkning – der har man forlatt de Gaulle’s nasjonale ’grandeur’ til fordel for en EU-politikk etter fransk modell. Vedrines kritikk av USA passer helt inn her. – Dernest skal vi følge med på hva som skjer i Tyskland. Schrøder passerte det store hinderet i tysk psyke ved å få 4000 mann til krisehåndtering. Tyskeren er mao. ’back in business’ på sikkerhetspolitikken for første gang siden 2 verdenskrig. Tysk-fransk samarbeid er selve kjerne i EU. Selv om Schrøders utsagn er mer pro-amerikanske enn noen for tiden, skal vi satte dette på valgkampkontoen: Stoiber ville slå til mot enhver endring av dette og plassert Schrøder på venstresiden straks. – Så skal vi se på Blair: han rir begge hester – sitt ’special relationship’ med USA, hvor han er en fremtredende alliert og den beste i klassen i NATO mht. hard innsatsmakt. Men har bygger også opp sikkerhetspolitikken i EU som en base for britisk makt i selve organisasjonen.

 

Altså: NATO kan få konkurranse på krisehåndtering etter hvert. Dette forsterkes hvis EU reagerer mot amerikansk unilateralisme med å bygge opp motmakt.

 

Norske interesser

Med utgangspunkt i geo-politiske interesser i nord, er norsk tenkning preget av behovet for å vedlikeholde både amerikansk og EU-interesse for oss. Statssikkerheten ivaretas, mener man, best ved at vi bidrar godt og profesjonelt ute. Dette har vi gjort på krisehåndteringssiden i mange år – først gjennom FN fredsoperasjoner, så i Bosnia, FYROM, Albania og Kosovo; og nå sist i Afghanistan.

 

Overfor EU forsøker vi å få innflytelse på ’the decision-shaping’ ved å være store bidragsytere, men det som er det største problemet for oss, er hvordan vi skal leve med en europeisk søyle i NATO. Når Polen, Tsjekkia og Ungarn om kort tid – 2004 – blir med i EU, er det kun Island, Tyrkia og Norge tilbake i den spesielle gruppen som er utenfor EU. Tyrkia har allerede laget så store problem over dette at mye ’good-will’ er mistet, og Island er liten og uten betydning i NATO. Faren er at vi blir utenfor i begge aktørgrupper – EU og USA. Muligens må vi velge side i mange tilfeller, og vi trenger i alle fall å tenke grundig gjennom vårt forhold til USA som ikke lenger er preget av den samme grad av avhengighet som i den kalde krigen.

Min konklusjon er at sikkerhetspolitikken vil gjøre EU stadig viktige for norsk politikk, og at våre interesser ligger i et sterkt Europa som har aktørkapasitet når uenighet med USA fins, men som da må ville investere i en slik aktørkapasitet. Kissingers spørsmål ”What is the phone number for Europe?” er nå besvart, men det gjenstår veldig mye før det europeiske NATO/EU kan tale med tyngde i forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål.

Som realistene alltid har påpekt, fins det to måter for en liten aktør å skaffe seg sikkerhet på: det ene er å beskyttes av en stormakt – en hegemon; det andre er å være med i en allianse som gir motmakt til hegemonen. – Nå er vi alle – hegemomen USA, den potensielle motmakten EU, og lille Norge – skjønt forent og alliert, så det er ikke sikkert noe av dette blir realpolitikk. Men en fornuftig vei er vel da å gjøre som Blair, å ri to hester – pleie det atlantiske som vi alltid har gjort, men også sale på den andre hesten; den europeiske. Det betyr å orientere seg, først og fremst. mot fransk sikkerhetspolitikk, i tillegg til tysk og britisk – hvor vi allerede har tette bånd til sistnevnte; og det betyr nok også at EU-medlemskap igjen bør stå på norsk dagsorden – av denne og andre grunner.

 

——————————————-

 

Henvisninger:

 

Adler. E. And Barnett, M (reds.) (1998) Security Communities, Cambridge Studies in International Relations, Cambridge

 

DNAK ”Nordisk Sikkerhet: Militærbalansen 2001-2002”, Oslo

 

Mastanduno, M. (1997) ”Preserving the Unipolar Moment: Realist Theories and   US Grand Strategy after the Cold War”, International Security, 21,4

 

Matlary, J. H. (2002) Intervening for Human Rights in Europe, Palgrave, London and NY (publication date: April 19th)

 

Northern Dimensions, Yearbook of the Finnish Institute of International Affairs, 2001

 

Ojanen, H. (2001) The Northern Dimension: Fuel for the EU? Helsinki, Finnish Institute of International Affairs

 

Roberts, A. (1995) “From San Francisco to Sarajevo: The UN and the use of Force”, Survival, 37,4

 

Ibid. (1999) “NATO’s Humanitarian War over Kosovo”, Survival, 41,3

 

Yost, D. (1998) “The New NATO and Collective Security”, Survival, 40, 2

 

Wallace, W. (2000) “From the Atlantic to the Bug; from the Arctic to the Tigris?” The Transformation of the EU and NATO”, International Affairs, 76,3

 

Waltz, K. (1993) “The Emerging Structure of International Politics”, International Security, 18. 2

Foredrag i Oslo Militære Samfund

  1. mars 2002

ved Jon Bingen

Europa-programmet

”Europa i en usikker tid – og Norges nye stilling ”

Mine herrer!

”Europa i en usikker tid” er dette foredrags oppgitte tittel. ”…. og Norges nye stilling” er et selvlaget vedheng. Begge angir kompliserte og viktige tema. Europa er fortsatt inne i en voldsom dynamikk i omgivelser som endrer seg like raskt. Hvilket innebærer stadig nye utfordringer også for Norge.

 

For vel ti år siden gikk vi svært overrasket, men lette til sinns, ut av Den kalde krigen. Mange av oss var også overbeviste om, at vi dermed forlot vår kulturs forhistorie. I dag, mange nye overraskelser, flere politiske og diplomatiske nederlag senere, – og etter deltagelse i opptil flere felttog -, skulle vi være mange erfaringer rikere. Det er da også en utbredt, om enn stiltiende antagelse, at vi er langt klokere, mer innsiktsfulle og på de fleste måter ’bedre enn før’. Dog, kunne det ennå være tidlig å trekke slike konklusjoner. Egen visdom og modning demonstreres av de vurderinger og beslutninger som fattes når ”den gode hjelp” ikke finnes, og hvor andre ikke har et annet berettiget ansvar enn å utnytte våre beslutninger i deres forfølgelse av egne mål.

 

Foreløpig er vi blitt spart for de store ”visdomsprøver” hvor kravene til genuin egenrefleksjon, – til tanker og beslutninger om egen situasjon -, blir uomgjengelige. Til nå har vi bare vært oppe til forskjellige ”tentamener”, mens de store ”artiumsprøver” ennå ikke er begynt. Men de kommer stadig nærmere. La oss håpe at det vil gå rimelig bra. Selv om det også blant nære naboer heter seg, at vi nordmenn har en utrolig og helt urimelig flaks. Det vi oppfatter som dyktighet eller rimelige og for oss naturlige goder, fortoner seg for mange andre, som en skjebnens systematiske forfordeling av alt annen enn forsakelse, innsats, dyktighet og kunnskap. Kanskje står lykken oss fortsatt bi, og dét skjer igjen, som så mange mener har hendt før. Eller så har vi også lært noe om den verden vi lever i.

 

Man sammenlikner gjerne strategi og internasjonal politikk med sjakkspillet og dets intellektuell duell mellom viljer. Begge spillere betinges av hverandre, selv om den enes gevinst er den andres tap. Ikke bare har brikkene forskjellige egenskaper, også brettes ruter – spillets ”territorium” – står i et dynamisk forhold til brikkenes antall, sammensetning og plassering. I ”usikre tider” blir sjakkmetaforen av særdeles stor relevans. I slike er de mest iøyenfallende problem og de mest populære svar, ofte gale, rene politiske konstruksjoner (propaganda) eller i beste fall svært overfladiske. Men andre ord er kravene til mot, innsats, innsikt og konsentrasjon store. Som i sjakkspillets intellektuelle lek, må det kontinuerlig tenkes i mange og hele tiden alternative trekk og ingen brikke, ingen plass er irrelevant. I gitte situasjoner, kan selv en bonde på den ytterste flanke, bli avgjørende for spillets utfall.

 

I tider med store endringer blir det spesielt viktig å skjelne mellom det tilsynelatende og det faktiske, det svært variable og det noe mer faste. Forskjellen er stor på det ”rent tilfeldige” og det ”absolutt nødvendige”. Det som fremstår som et bør trenger ikke å være identisk med det faktisk mulige. Ikke minst må man ta inn over seg at feil i analyse og handling kan få store konsekvenser.

Den oppgitte tittel, – ”Europa i en usikker tid” -, leder tanken straks hen til situasjonen etter den 11. september 2001, felttoget i Afghanistan og utviklingen allment i dennes kjølvann.

Det første angrep mot den amerikanske østkyst siden 1812, var en skjellsettende begivenhet – ikke minst for amerikanerne selv.

Et nytt kapittel er blitt skrevet i terrorismens historie, som vil sette dype spor i alle berørte samfunn.

Likevel, alt som muligens er helt nytt, forutsetter en like nøktern vurdering av det som forblir, og hvordan dette endres av det nyes tilkomst. Det nyes vedvarende relevans vil avhenge av om det smelter sammen med det gamle og blir noe av det, som hele tiden er.

Terror er, som krig, anvendelse av vold ut fra målsettinger om å oppnå politiske mål. En solid analyse av hvilke mål dette kan være, angir i hvilken utstrekning man selv kan tenkes å bli utsatt for slike handlinger. Etter min ringe vurdering, er en trussel om terror av det slag USA nå har opplevd, liten i Europa. Likevel kan ingen utelukke at en eventuell eskalerende krise i Midtøsten kan føre til økt ustabilitet i Europa og til flere, mer sannsynlige trusler.

 

Umiddelbart etter angrepene mot New York og Washington var en hel verden raskt ute med å gi USA sin støtte og solidaritet. Etter et til nå vellykket felttog, preges ikke minst de transatlantiske forbindelser av en økende diskusjon og kritikk av USA. Denne europeiske aktørers tiltagende kritikk må sees i lys av så vel den aktuelle konflikts utvikling, de transatlantiske forbindelser generelt, som i lys av rent europeiske forhold. Det lyder flott at europeiske stormakter er tilhengere av ”multilateralisme” og ”internasjonal rett”. Ikke desto mindre er det uttalige eksempler på ”unilateralisme” også fra europeiske stormakters side, og det er en lang og utbredt europeisk tradisjon for å anse folkerett for å være en formalisering av egne handlinger og interesser.

 

Den transatlantiske europeiske allianse har aldri vært virksom i Midtøsten. Men alle europeiske stormakter, med unntak av Sovjetunionen, har likevel etter 1956 måtte avfinne seg med en amerikansk ledelse og dominans. Det reduserer i dagens situasjon ikke de europeiske aktørers behov for å bolstre og å hegne om enge lokale allianse- og samarbeidsrelasjoner, mot trekk ved regionens politiske utvikling og mot så vel amerikansk som innbyrdes europeisk konkurranse.

Afghanistanfelttoget ble dertil enda en demonstrasjon av ”the gap” mellom amerikansk og europeisk teknologi og maktprojisringsevne. Europeernes ”svar” på angrepet mot USA viste ytterligere at det er svært langt frem til en felles, ”europeisk” opptreden innen NATO eller gjennom EU i krise og krigssituasjoner. Til tross for bombastiske erklæringer om at det europeiske forsvarssamarbeid nå er operativt, og til tross for – etter ønske fra britene – en aktivisering av NATOs artikkel V, har all europeisk deltagelse funnet sted i amerikansk regi.

Det er ikke ”the gap” som her er det mest interessante.

 

Det sentrale spørsmål er derimot hvilke egentlige mål de forskjellige aktører i det europeiske forsvarpolitiske diplomati har, og hva som skulle være formålet med en eventuelt tilsvarende, europeisk kapasitetsutvikling. I denne forbindelse er makt og ledelseshierarkiseringen i Europa like viktig – om ikke viktigere – enn en mulig felles ”europeisk” kapasitet til ekstern maktprojisering. Dermed er vi fremme ved de store og usikkerhetsskapende spørsmål i europeisk og transatlantisk diplomati og politikk.

 

  • Hvilken og hvor stor innflytelse skal USA ha i Europa?
  • Hvilke lederskapsforhold skal etableres blant de europeiske stormakter selv?
  • Hvilken institusjonell ”ramme ”ivaretar, i som utenfor Europa, best de omforente vest- og sentraleuropeiske stormaktsinteresser?

 

Dette er spørsmål som har vært til stede i europeisk og transatlantisk diplomati siden 1945, men ble i mange år ”overstyrt” og fant sin løsning i Den kalde krigen for Vest-Europas vedkommende gjennom NATO, OECD og det amerikanskledende institusjonelle system for øvrig. Etter 1990 ble denne overstyring brakt til opphør, og disse spørsmål ble selv de styrende. Den kalde krigens avslutning åpnet for et nytt europeisk ”ordens-diplomati” med stadig skiftende allianser mellom stormaktene i det euroatlantiske rom.

 

Vi er ennå langt fra disse prosessers, og dette diplomatis, kulminasjonspunkt og etableringen av en ny stabilitet. Kanskje må vi venne oss til, at det ikke blir noen stabilitet av det slag vi opplevde under Den kalde krigens langvarige konflikt, og at endring og ustabilitet snarere er det normale.[1]

Uansett vil, i de kommende måneder og år, dette diplomati gå inn i en viktig periode. Om kort tid skal NATO utvides med et ennå ukjent antall stater, og om få år vil EU innlede en prosess for å avklare vesentlige sider ved unionens fremtidige politiske status. Det ene som det andre vil, uansett omfang og utfall, gi oss en annen europeisk og transatlantisk omgivelse.[2]

 

I våre ”Europadebatter” fremstilles EU-diplomatiet som en prosess styrt av finale årsaker med forløsende kvaliteter. Det kan bare konstateres, at i vesentlige deler av det akademiske og mediale Oslomiljø har ”Europa” tatt ”kommunismens” plass, med påfallende mange formmessige som metodiske likheter. Det er lite som tyder på at vi står foran en Europas historiske forløsning. Europas store, som mellomstore stater drives ikke i sitt diplomati av et uselvisk ønsker om redusert egen makt og handlefrihet. Ingen av dem mener å måtte avfinne seg med, at ’deres tid’ omsider ’er over’. Enn si at dette ville vært et enormt fremskritt. Tvert om anser man egen og andres situasjon for å være meget usikker. Det europeiske statssystem er i krise, nettopp fordi man ikke vet hvor utgangen er, og hvordan denne vil arte seg.

 

Man må gjerne gruble på om ikke en ”historisk nødvendighet” likevel innebærer en ønsket forløsning. Slik ”profittratens fallende tendens” eller ”kapitalakkumulasjonens bombardement” ble forventet å føre til kapitalismens sammenbrudd. Det er og forblir uansett spekulasjoner. Når man tilskriver historien målstyrte egenskaper, oppgis som ultimativt bevis, at verden er blitt totalt annerledes. Følgelig kan den ikke beskrives verken av fortiden eller med fortidens begrep. Hvilket gir de mer eller mindre profetiske spekulasjoner monopol på enhver utlegging og analyse. Først nå har vi for eksempel ”markedsøkonomier” på global basis og ikke bare i Amerika, ’den hvite del’ av det britiske imperium[3] og på begrensede deler av det europeiske kontinent.[4] Først i dag er ”demokratiene i flertall” på den nordlige halvkule. Aldri før er ”menneskerettighetene” så solid grunnfestet i nasjonal lovgivning og i internasjonale traktater. Og siste men ikke minst, er vi alle gjennom den nye informasjonsteknologi blitt ”lyd og bildeborgere” av én og samme verden. Som alltid i tilfellene med en argumentasjon av denne karaktér, er faren tilstede for at gamle misforståelser har fått nye talsmenn. Det er ingen nyhet at aktører bestreber seg på å endre andres stilling og adferd til egen fordel. Dette er all politikks normaltilstand. At slike intensjoner begrunnes med ”objektive nødvendigheter”, moralsk høyverdighet eller en almen forbedring som resultat, skulle heller ikke være ukjent. Spesielt i Europa, som har vært et tett integrert statssystem, om enn i forskjellige konfigurasjoner, i vel ett årtusen.

 

Ved en kalde krigens avlutning brøt én konfigurasjon av det europeiske og euro-atlantiske statssystem sammen. Kontinentet fikk en helt ny geopolitikk og nye potensielle makt- og ledelseshierarki på bakgrunn av andre mål og problemstillinger enn den umiddelbare fortids. Det er mot et slikt bakteppe vi må analysere dagens politiske og diplomatiske utvikling. Som alltid vil det være av stor betydning hvordan stormaktene opptrer, og hvilke skiftende allianser som oppstår blant disse. Hva ønsker Storbritannia, Frankrike, Russland, Tyskland og USA, og hva kan de regne med å oppnå? Gitt endringenes omfang og tempo, finnes det ingen enkelte eller enkle svar på disse spørsmål. Men, vi kan med stor sikkerhet ta for gitt, at ingen av dem ønsker å komme verre ut, enn man oppfatter seg å være i dag.

 

I de senere år har man sett tilløp til en fransk-britisk samforstand på viktige områder i europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk (St. Malo). Begges handlingsevne og frihet i en løsere transatlantisk allianse forutsetter økte ”europeiske ressurser”. Likevel har ikke sammenfallende vurderinger mht. den konstitusjonelle og institusjonelle utvikling i EU, kunnet redusere avstanden mellom deres respektive syn på NATOs rolle og utvikling. For britene er NATO mer sentralt enn noen gang, mens organisasjonen fremtrer som mer problematisk fra et fransk synspunkt.

Under den Kalde Krigen oppfattet britene NATO for å være det europeiske uttrykk for den globale anglo-amerikanske allianse mot Sovjetunionen. Fortsatt er den militære og globale allianse med USA britenes hovedprioritet, mens Sovjetunionens bortfall har gitt alliansens europeiske rammeverk andre utfordringer og dimensjoner. Sikres NATO rollen som det sikkerhetspolitiske forum, med en relevant militær kapasitet, kunne det begrense andre europeiske institusjoners og alliansers betydning. Effektive europeiske allianser eller maktsentra uavhengige av USA, åpner for vanskelige britiske dilemma. Det kan innebære europeiske lederskapsforhold hvor britisk innflytelse er redusert. Eller man kan tenke seg en relevant britisk europeisk innflytelse, men en svekket global allianse med USA. Det kan heller ikke utelukkes at stadig mer effektive og uavhengige kontinentaleuropeiske konstellasjoner avstedkommer en ubehagelig eksponering av Storbritannia i en europeisk-amerikansk rivalisering.

 

Britene har siden 1996 ført et diplomati, som har vært fremgangsrikt i som utenfor Europa. Deres posisjon i NATO er viktig for deres stilling i Europa. Når den forestående utvidelse er gjennomført, kan organisasjonen fremstå som en mer effektiv ”kollektiv sikkerhetsorganisasjon” enn OSSE. For mange av de mulig, nye medlemsland står et bibehold av den gamle Artikkel V. sentralt. Denne var alltid mer komplisert, enn man i dag tar for gitt, og lite tyder på at slike garantier vil ha en reell effektivitet i fremtiden. Men, et utvidet NATO vil kunne sikre et fortsatt amerikansk diplomatisk nærvær i Europa og legge begrensninger på det øvrige, europeiske alliansediplomatis ambisjoner og muligheter. Dertil kan en utvidet allianse, sett fra et britisk perspektiv, åpne for subregionale allianse- og samarbeidsmuligheter, spesielt rundt Østersjøen og i Nord-Europa. Snaue 40 etter sin tilbaketrekning fra ’Øst for Suez’ er britene på ny en betydelig aktør i Den persiske Gulf. De er til og med tilbake i Afghanistan, vel 120 år etter deres forrige felttog ved Hindukush.

 

Det har lyktes britene å gjøre sine væpnede styrke til en viktig ”auxilliary force” for amerikanerne. Uansett om dette vedkjennes av de siste eller ikke. Mange briter håpte, ved Den andre verdenskrigs slutt, at USAs suverene rolle globalt og i Europa, skulle kunne kompenseres av en allianse, hvor britene spilte Athens rolle i det romerske imperium etter de makedonske kriger. For ’gode keisere’ som Hadrian og Trajan, var Athen imperiets kulturelle og intellektuelle sentrum, og greske rådgivere rykket inn i den romerske imperiale administrasjon. I 330 lyktes man i å etablere et ’gresk’ østromersk imperium![5] Så vel den konkrete fortolkning av de gresk-romerske forbindelser, som denne britiske ambisjon, har alltid vakt undring og skuldertrekk fra amerikansk side.[6] Den anglo-amerikanske allianse har alltid vært – og er fortsatt – preget av å være et forhold mellom svært ulike parter. Britenes faktiske innflytelse kunne bli større, om det ble mulig å mobilisere andre under britisk ledelse i den samme allianse.

Frem til siste halvdel av 1960-årene var det britenes ambisjon at deres Samvelde, og deres lederskap i EFTA, skulle sikre slike medallierte. I dag skal NATO og deres innflytelse i EU sikre en ny, tilsvarende posisjon.

 

Fra 1904 og l’entente cordial til 1940 var franskmennene britenes mest sannsynlige og viktigste militære allierte i Europa. I 1998 og det fransk-britiske toppmøtet i St. Malo, har man sett tegn på at en slik allianse er i ferd med å få en viss renessanse. Dog i dag med den modifikasjon, at den militære allianse først og fremst er diplomatisk og institusjonell i sin profilering mot andre europeiske stormakter.

Briter som franskmenn har en felles interesse av å unngå nye, store europeiske militære aktører og i å unngå at andre europeiske stormakter blir overvektige alene eller innen et instituert samarbeidssystem. Det er viktig for dem begge å sikre at utviklingen i Europa ikke rokker ved deres respektive posisjoner i FN og deres stilling som to av Europas tre atommakter. Skulle EU, contra hypothesin, bli en europeisk ”storromstat” av ”en ny type”, ville så vel det ene som det andre måtte endres.[7]

Som alltid er likevel de fransk-britiske forbindelser kompliserte. Deres globale foki er forskjellige. Deres respektive geografiske beliggenhet gir dem stadig forskjellige mål og behov i et kontinentalt diplomati, og siden 1917 har de hatt svært ulike vurderinger og strategier mht. USAs rolle i Europa. For britene er et ”fransk dominert” institusjonelt system like komplisert som de fleste alternativ. Mens britenes beskjedne politiske ambisjoner for EU, fra et fransk ståsted, lett innebærer en mulighet for andre, kontinentale stormakters overvekt. Dette en motsetning som har preget de fransk-britiske forbindelser, siden 1830-årene. I tiden som kommer kan den på ny skape betydelige komplikasjoner, men også like interessante fransk-britiske ”europeiske kompromiss”.

 

Også franskmennene kan vise til betydelige resultater i sitt diplomati i de senere år. Etableringen av en ”stor valutaunion” i EU, med hele 12 av unionens 15 medlemsland, er utvilsomt blant de viktigste. På den forsvars- og sikkerhetspolitiske siden, har resultatene latt vente på seg. Forsvarsreformer av 1997 har som mål å sikre en fransk europeisk og global innsatsstyrke og landets rolle som en ledende europeisk og global aktør. På den annen side har de i minskende grad vært i stand til å opprettholde egne allianser og sikre Frankrikes ’globale røst’. På Balkan, i Afrika, Midt-Østen og i Asia, har man snarere opplevd at gamle allierte har falt fra, eller at Frankrikes allianser er blitt umulige.[8] Franskmennene er mer enn britene avhengig av europeiske allierte og ressurser, skal man lykkes i å være en global aktør. Spesielt når ambisjonen ikke bare er å være en ”komplementær”, men også ”alternativ” aktør til USA. Deres alliansebehov og beliggenhet gir franskmennene et annet fokus og andre ambisjoner for EU enn britene. Deres europeiske allianser skal eliminere muligheten av kontinentale konkurrenter og sikre Frankrikes globale stormaktsposisjon. To ord kan oppsummere franske tenkning like meget som de angir dennes grunnleggende dilemma: ”influence” og ”indépendence”. Verken tenkning eller dilemma er nytt. De har begge preget fransk Europa-diplomati i mange hundre år og hatt en høyst skiftende måloppnåelse relativt til det tyske sentraleuropas politiske instituering og diplomatiske effektivitet.

 

Tysklands rolle og status er nå, som alltid, et ”regulerende forhold” i europeisk og transatlantisk diplomati. Å endre landets deling og den begrensede tyske suverenitet var det konstante og overordnede mål for Den Vesttyske Forbundsrepublikk fra dens opprettelse i 1948. Det viste seg tidlig å forutsette en avvikling av Den kalde krigen og supermaktskonfrontasjonen i Europa. En utvikling som helt frem til 1989 fortonet seg svært usannsynlig.

To ”subsidiære mål” fikk dermed prege Forbundsrepublikkens diplomati. Allianse med USA ble sentral, dels på grunn av Den andre verdens krigs utfall, dels på grunn av landets deling og den betydelige sovjetiske militære kapasitet i Sentral-Europa. Bare USA kunne garantere Forbundsrepublikkens territorielle integritet overfor den sovjetiske arme. Alliansen viste seg også svært relevant overfor republikkens øvrige europeiske allierte, og den banet vei for en allmenn internasjonal anerkjennelse. Uansett kunne Vest-Tysklands geografiske ”Zentrallage”, og den med tiden betydelige økonomiske fremgang, utnyttes til å knytte sine naboer (den østtyske staten, DDR medregnet), stadig tettere sammen.

 

Den felles landbrukspolitikk, det første faktiske ”integrasjonsinitiativ” i EEC, og Willy Brandts ”Ostpolitik”, kom begge til omtrent samme tid (1967 og 1968). Effektene av en slik innbinding var ikke utelukkende økonomiske. I EEC, EF og EU ble den dertil uttrykt ved institusjoner, en felles forvaltning og lovgivning på stadig flere områder, med en dertil hørende relativ ”suverenitetsavståelse” fra noen og ’suverenitetsoppnåelse’ for andre. Fra rundt 1970 til 1990 var Den vesttyske forbundsrepublikk den sentrale, europeiske ’Gestaltungsmacht’ utenom Sovjetunionen, og en viktig premissleverandør for den politiske, økonomiske og diplomatiske utvikling. Den var USAs klart ledende partner i europeisk diplomati. I 1990 ble Tyskland på ny en samlet stat. Den diplomatisk drivkraft bak denne ”revolusjon” i det europeiske statssystem var ikke en tysk-europeisk allianse, men USA, Sovjet og den Vesttyske Forbundsrepublikk.

 

Tysklands samling utløste EUs etablering og en ny diskusjon i Tyskland om hva som skal ha første prioritet – en europeisk allianse med Frankrike – hvor Tyskland var ”hesten og rytteren fransk” – eller en allianse med USA – hvor Tyskland var den sentrale europeiske aktør, mens Frankrike ble ”innbundet” om ikke ”marginalisert”. Som i 1963 valgte man det siste, men med større konsesjoner til det første enn i de foregående tiår. Denne strategi viste seg fremgangsrik til 1996/97. Frankrikes ”l’Europe petit des six” fra Maastricht bortfalt i og med EU-utvidelsen til flere EFTA-land i 1994, og en utvidelse av NATO kom på skinnene etter det amerikanske presidentvalg samme år. På den annen side har den økonomiske som den innenrikspolitiske og globale utvikling, redusert tysk diplomatis opsjoner og effektivitet. Sannsynligheten av at Tyskland kan forbli den diskrete europeiske ”Gestaltungsmacht” innen tette, ”europeiske institusjoner”, i et like tett samspill med USA, virker i dag mindre sannsynlig. Dels fordi øvrige aktører vil være kunne hindre en slik utvikling, og dels fordi amerikanerne kan stå overfor andre valg mht. egne allianser og få vesentlig nye, europeiske og globale prioriteringer. Begge forhold vil utvilsomt føre til omfattende tyske overlegninger straks årets valg er avholdt.

 

Hvilket bringer oss til den viktigste effekt av 11. september 2001 i europeisk og transatlantisk diplomati. Som allerede nevnt, tror jeg vi skal være forsiktige med å hevde at terrortrusselen allment er økt. Derimot er det lite som påvirker diplomatiets utvikling og allianser som et felttog og en utkjempet krig. I dag blir det svært viktig å analysere det diplomati og de geopolitiske og strategiske endringer som har funnet, og som vil, finne sted mellom stormaktene i det euroatlantiske rom i krigens kjølvann, og hvordan de lykkes i å utnytte spillets videre gang. I denne forbindelse skal vi spesielt merke oss endringer i forholdet mellom USA og Russland.

 

De russisk-amerikanske forbindelser har hatt sine ”ups and downs” siden de begge ble globale aktører ved det forrige århundrets innledning.[9] Langvarige og dramatiske konflikter, i som utenfor Europa, må ikke overskygge påfallende parallelliteter i de to ”flankemakters” stilling i europeisk diplomati. Like lite kan vi tillate oss å undervurdere det russiske diplomatis effektivitet i tiden fremover, og vi må være sikre på at vi også ser de reelle begrensinger i USAs tilsynelatende suverent ensomme stilling som ”global supermakt”. USA ha ”auxilliary allies”, og Russland har mange geopolitiske, militære og økonomiske ”kort”, som kan gjøre dem til en meget relevant ”partner”. Et mer eller mindre formalisert russisk-amerikansk ”partnerskap” kan – nok en gang – bli ”regulatoren” for den europeiske og den asiatiske utvikling. Nå ikke minst på grunn av Russlands rolle som global energiprodusent og USAs tiltagende rolle som et atlantisk flåtemakt, uten faste, vest- og sentraleuropeiske allierte.[10]

Uansett vil forbindelsene mellom USA og Russland bli annerledes etter den 11. september 2001. Dette er et tema altfor komplekst og konsekvensrikt til å bli utdypet ytterligere her i kveld. Men det russiske-amerikanske forholds utvikling må vies like stor oppmerksomhet i vårt strategiske analysearbeide, som EU og forholdet mellom NATO og EU.

 

I løpet av det siste tiår, burde vi har lært at våre omgivelser preges av stadig hyppigere og tidvis dramatiske endringer. Vi har langt fra forlatt vår kulturs ”forhistorie” og må dessverre anse det for sannsynlig, at vi også i fremtiden kan bli stillet overfor ubehagelige utfordringer og intrikate problemstillinger diplomatisk som militært.

Vi må mer enn noen gang anse vår omgivelse for å være triangulær, og nøye følge alliansene og konkurransen mellom stormaktene øst, sør og vest for oss. Samtidig som enhver krise i områder av stor betydning for produksjon og transport av energi, hvor noen eller alle av våre tilgrensende stormakter blir tunge aktører, vil innvirke på vår stilling.[11] Like meget som vår evne til å være en relevant aktør i egne nærområder blir stadig viktigere og vil i økende grad avhenge av vår egen kapasitet, militært, diplomatisk og ikke minst intellektuelt.

Med hensyn til det ene som det andre gjenstår, dessverre, ennå meget. Den forsvars- og sikkerhetspolitiske debatt og planlegging savner fortsatt den grundige strategiske analyse av våre meget omskiftelige omgivelser. Ikke bare preges vår offentlighet allment av å være mer eller mindre sublimerte derivat av 1970-tallets studentradikalisme, også i diskusjoner om det fremtidige forsvar, kommer betegnelser som ’reaksjonær’ og ’progressiv’ til hyppig anvendelse – med tvilsomt avklarende effekter.

 

Våre problem med å utvikle konsistente og relevante analyser, og med å få det nødvendige fokus forsvars- og utenrikspolitisk, er så store, at dette i seg selv fortjener å bli et tema for analyse. Den krigen var ”Arbeiderpartistatens” konflikt. Norsk politikk og strategi ble utformet internasjonalt og i en liten krets av sentrale partitillitsmenn og lojale embetsmenn. Med den konsekvens at kunnskapen og innsikten i liten grad ble instituert og dermed tilgjengelig utenfor dette miljø. Når denne lille krets av politikere og embetsmenn svinner hen, og alliansene blir produsenter av diplomatisk retorikk, blir ’skapet tomt’. Desto mer som forskning og undervisning i diplomatihistorie, strategi og sikkerhetspolitikk generelt er beskjeden og sterkt preget av at akademiske ’subkulturer’ er blitt dominerende.

 

Den militære nedrustning vi har opplevd i løpet av 1990-årene er for småtteri å regne, sammenliknet med vår intellektuelle avrustning. Er det slik, at ’kommunalmilitære kompleks’ til stadighet hemmer den nødvendige omstilling av forsvaret, domineres vår forskning og kompetanseutvikling av ’institusjons-’ snarere enn forskningspolitikk. I særdeleshet må vår innsikt i europeisk historie, politikk og diplomati forbedres radikalt. Man må, som et minimum, kunne forutsette fortrolighet med flere europeiske språk og en mer enn basal innsikt i politisk og diplomatisk historie i de relevante fagmiljø. Like lite som USA ikke er det USA vi var alliert med under Den kalde krigen, er Russland identisk med Sovjetunionen. Vi må få en helt annen systematikk i utviklingen av en USA og Russlands-kompetanse. 70-årenes anti-amerikanisme er like irrelevant, som en eventuelt fortsatt ’antisovjetisme’. Slike ideologiske preferanser hører uansett ikke hjemme i en strategisk analyse verdt navnet. Analytikere eller forskere lager verken fred, utvikling, Europa eller hva det måtte være. Man vil derimot kunne utvikle innsikt av uvurderlig relevans for dem som er legitimt og embetsmessig bestykket med ansvar for vår beskjedne, men utsatte stilling i spillets gang. Ved det 21.århundrets innledninger må vår forskning om internasjonal politikk sendes til Knappestøperen. Uten en styrket kompetanse forblir vi hodeløse i et usikkert Europa og i en usikker verden. Spørsmålet er ikke om vi bare skal forbli lette ofre for diplomatisk retorikk, akademisk og politisk demagogi, men om vi ikke også er i ferd med å bli en skarve bonde på de stores sjakkbrett. Det ville ikke stabilisere vår situasjon, og dessverre, heller ikke den europeiske.

 

Gjennom hele 90-tallet er også forsvarsbudsjettet kontinuerlig blitt redusert. Dels som et uttrykk for ønsket om en ’fredsdividende’. Dels som et middel for å presse frem en modernisering av forsvaret. Forsvarets omstillingsbehov er ubestridt.

Det er likevel et paradoks, at et lite land med en stor strategisk betydning, reduserer sine forsvarsbudsjett i en tid hvor ’det militære instrument’ har opplever en påfallende renessanse i stormaktsdiplomatiet. I tiden som kommer vil det bli en viktig oppgave å forsvare forsvarsbudsjettet. Det forsvaret må baseres på en solid analyse av våre omgivelsers dynamikk og landets nye strategiske situasjon.

 

Takk for oppmerksomheten!

[1] Jon Bingen: ”Hvor meget er nok?”, NMT nr. 4/2001

 

[2] Jon Bingen: ”Norges nye strategiske situasjon”, NMT, 2/2000

 

[3] eller i det man kalte ’regions of recent settlement’.

[4] Som i Benelux, Nord-Europa, i de nordlige og vestlige tyske områder og i det nordlige Italia og Frankrike.

 

[5] Som fungerte uavbrudt til Bysants fall i 1453!

[6] Ikke minst fra britisk hold ble det, spesielt under Margaret Thatchers regjering, fremholdt at man hadde et ’special relationship’ med USA. I Ronald Reagans første periode som amerikansk president var dette mer treffende enn vanlig. Spesielt pga. amerikansk skepsis til Vesttysk Europadiplomati. Den britisk-amerikanske allianse har likevel alltid vært meget komplisert og konfliktfull. Som en amerikansk kollega uttalte om dette forhold; ” USAs utenrikspolitikk er i det 20. århundret blitt overveiende preget av tyske, irske og jødiske innvandrere, eller personer med en slik bakgrunn. I samme periode har britene ligget i konstant krig med vesentlige deler av irsk politikk, og spesielt den del som utvandret og bibeholdt sterke bånd til USA. Man har ført to verdenskriger mot Tyskland, og ligget i konstant konflikt med jødene, siden innvandringen til Palestina ble innledet etter Den første verdenskrig. Hadde britene fått tak i Menachem Begin før Den andre verdenskrig, kan det ikke utelukkes at han ville blitt hengt.”

 

[7] Kunne man tenke seg et USA hvor California og Pennsylvania hadde egne atomvåpen og egen representasjon i FNs sikkerhetsråd, mens føderasjonen hadde ingen av delene? Kan en europeisk union ”med fulle regalier” eksistere med to delstater med en slik status? Og hvor sannsynlig er det at de fremtidige delstater som har en slik posisjon, gir denne enkelt og greit fra seg?

[8] Gulfkrigen mot Irak var et alvorlig tilbakeslag i Midtøsten. Den franske forsvarsminister, Jean Pierre Chévénement gikk av i protest mot deltagelsen i krigen på amerikansk side. I Afrika var Mobutus fordrivelse fra Zaïre et alvorlig tilbakeslag. Lorent Khabila, som ledet opprøret ble omtalt som en tidl. ’maoist’. Det er vel så interessant at han også skulle ha hatt nære bånd til amerikansk etterretning.

 

[9] I forbindelse med ”the scramble over China” og den russisk-japanske krig”.

[10] For en generell drøftelse av forholdet mellom sjø- og landmakt i europeisk og transatlantisk diplomati, se Jon Bingen; ”Europas vest, sentrum og øst; land- og flåtemakt”, NMT 8/2001.

[11] Jon Bingen: ”Den sikkerhetspolitiske utvikling i Europa, mulige konsekvenser for Norge”, Norsk tidskrift for Sjøvesen 5/99.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
25. februar 2002

ved oberstløytnant Bjørn Innset

Forsvarets stabsskole

”Forsvarets doktriner”

Innledning

Doktrineutvikling har vært karakterisert som ”en dialog mellom fortid og nåtid, til beste for fremtiden”. Her i landet har imidlertid ”Doktrine”, særlig i en del politiske miljøer, vært et belastet begrep. I sin opprinnelige latinske form betyr doktrine læresetning (doctrina). Det finnes imidlertid ikke i dag noen internasjonalt akseptert definisjon av doktrinebegrepet. Ulike stater har en varierende vektlegging av doktriners betydning og innhold, samtidig som doktriner dekker til dels svært forskjellige virksomhetsområder.

 

Forsvaret har valgt følgende definisjon av doktrine:

”Grunnleggende læresetninger for utvikling og bruk av militære styrker til støtte for nasjonale målsettinger. De er retningsgivende, men krever vurderinger når de anvendes.”

 

Nye rammer

For denne forsamlingen er det ikke nødvendig å utdype de betydelige sikkerhets-og forsvarspolitiske endringene som påvirker Forsvaret etter avslutningen av den kalde krigen. Jeg vil imidlertid nevne tre forhold av doktrinær betydning: ny vekting av oppgaver, redusert ressurstildeling og militærteoretisk utvikling.

 

Under den kalde krigen var trusselen klart identifisert. Invasjonsforsvaret ble den helt dominerende militære oppgaven og Forsvaret kunne innrettes mot å forsvare norsk territorium hvis det en gang skulle bli nødvendig. De økonomiske ressursene Stortinget stilte til disposisjon for militære formål var relativt stabile og høye sett i internasjonal sammenheng. Våpenhjelpen muliggjorde etableringen av en kvantitativt imponerende styrkestruktur. På mange måter var det et privilegium å være norsk offiser under den kalde krigen. Man hadde følelsen av å delta i en gradvis oppbygging og forbedring av vårt invasjonsforsvar.

 

I dag er vi som militære på en ny arena og må følge andre spilleregler enn vi har vært vant til. NATO, selve bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetstenkning, har endret seg mye siden 1990. Det er en klar endring i fokus på oppgaver og alliansen etterspør nå mobile, slagkraftige og fleksible utrykningsstyrker som verk­tøy for å løse sine militære oppdrag. Tradisjonelle operasjonskonsepter har i stor grad blitt irrelevante. Samtidig settes det nå nye krav til vårt militære system i form av deltagelse i internasjonale operasjoner. De politiske prioriteringene innen Forsvarets oppgaveportefølje er klart endret og Forsvaret er i daglig bruk som et viktig instrument i norsk utenrikspolitikk.

 

Ser vi på forsvarsutgiftene i % av BNP har disse falt fra over 3% (3,03) i 1990 til under 2% (1,96) i år 2000. Etter denne målestokken har dermed Norge i en tiårsperiode tatt ut en betydelig fredsdividend.

 

Politisk etterspørsel etter andre militære kapasiteter enn det Forsvaret tradisjonelt har fokusert på har i kombinasjon med klart redusert ressurstilgang bidratt til det misforholdet mellom mål og midler som Forsvaret sliter med. Forsvaret trengte en grunnleggende fysisk og mental omstilling. Doktrineutvikling er et av svarene for å møte disse omstillingsbehovene.
Forsvarets doktriner skal beskrive det militærteoretiske grunnlaget for en slik nødvendig omlegging og angi en retning på denne.

Militærteori kan i denne sammenheng sees som militærhistoriske erfaringer og refleksjon satt i system. Ideelt sett skal militærteori representerer et destillat av både krigshistorisk, samfunns­vitenskapelig, teknisk og ikke minst operativ innsikt. I den vestlige verden har militærteori fått en renessanse særlig som følge av analyser foretatt i USA i etterkant av Vietnam-krigen.

 

Yrkesgrupper har vanligvis et teoretisk fundament de bygger sin esprit de corps på. Under den kalde krigen var det intellektuelt enkelt å være norsk offiser. Trusselen, Forsvarets oppgaver og øvrige rammer var klart formulert og ikke av utpreget dynamisk karakter. Ved siden av den daglige styrke­produksjon kunne offiserskorpset i stor grad konsentrere seg om tekniske og prosedyreorienterte utfordringer. Håndverket, som selvsagt må være grunnleggende, ble det helt sentrale for vår profesjon. Mer fundamental refleksjon over prinsipielle og konseptuelle militærteoretiske problemstillinger var det bare spesielt interesserte offiserer som beskjeftiget seg med.

 

Internasjonalt blir nå kompetanse i militærteori i økende grad sett på som en forutsetning for utøvelse av offisersyrket. Vår doktrineutvikling er også en erkjennelse av at dagens og morgendagens sikkerhets­utfordringer og militære risikoer er blitt betydelig vanskeligere å forutsi. I en tid med økt usikkerhet vil også norske offiserer trenge et relativt konformt, mentalt bilde av hva våre soldater skal utdannes til og hvordan våre egne og allierte militære enheter vil operere i fred, krise, væpnet konflikt og krig. Doktriner er derfor primært et pedagogisk virkemiddel for å skape en felles militærteoretisk bevisstgjøring i vårt offiserskorps.

 

Bakgrunn

Kimen til den doktrineutviklingen som er kommet i gang i Forsvaret finner vi i rapporten

Forsvarssjefens grunnsyn for utvikling og bruk av norske militære styrker i fred, krise og krig, som ble utgitt i juni 1995. Dette dokumentet ble produsert som et grunnlag for arbeidet med Forsvarsstudien 1996 (FS 96). Under den kalde krigen hadde Forsvaret vært klart utmattelsesorientert i sin innretning. Det fundamentalt nye i Grunnsynet var at Forsvarssjefen (FSJ) her slo fast at ”vi i økende grad må basere oss på manøverkrigføringens prinsipper for å få størst mulig forsvarseffekt ut av våre ressurser.”.

 

Vi som jobbet med FS 96 i Sentralstaben på Huseby opplevde imidlertid at blant andre forsvarsgrenstabene hadde noe ulike oppfatninger av hva som var manøver­krigføringens prinsipper og hvordan disse skulle prioriteres i vår fremtidige forsvars­struktur. Det oppsto derfor et klart behov for å etablere en felles forståelse av hvordan Forsvaret samlet skulle løse sine militære oppgaver i et manøver­orientert konsept. Både begrepsmessig og mentalt ble det påtrengende nødvendig å komme mer i takt. Forsvaret trengte et overordnet referanse­dokument som kunne være autoritativt i forhold til å fastsette definisjoner og konsepter innen felles­operativ virksomhet. Arbeidet med FS 96 ble dermed den utløsende årsak til at Sentralstaben våren 1997 ga Forsvarets stabsskole (FSTS) i oppdrag å utarbeide en doktrine for fellesoperasjoner.

 

Forsvarets fellesoperative doktrine(FFOD)

Forsvarets fellesoperative doktrine(FFOD) ble formelt utgitt av Forsvarets overkommando(FO) våren 2000. Dokumentet behandler operative problemstillinger på det øverste fagmilitære nivå og denne doktrinen har dermed klare berøringspunkter også opp mot politikkens område.

 

La meg kort skissere innholdet i FFOD, som av praktiske grunner er utgitt i to bind.                 Del A – Grunnlaget – er den mest allmenne og presenterer de militærteoretiske, politiske og geografiske rammebetingelsene som Forsvaret må forholde seg til under utøvelsen av sin operative virksomhet.                                                                                                                   Del B – Operasjoner – er mer fagmilitært rettet og angir blant annet de militære basisfunksjonene samt viktige begreper og faktorer i planlegging og gjennomføring av operasjoner.

 

Målsettingen med FFOD er således å formulere grunnlaget for Forsvarets virksomhet og gi normative retningslinjer for hvordan denne virksomheten bør utføres. Denne fellesoperative doktrinen kan sees som en føring som presenterer en felles filosofi for hvordan vi som offiserer skal planlegge og gjennomføre militære operasjoner. I tillegg beskriver FFOD hvilke funksjoner og kapasiteter Forsvaret må beherske og besitte for å kunne drive virksomheten i henhold til doktrinens krav. Med andre ord, doktrinen gir også et utgangspunkt for strukturplanlegging. Dokumentet skal også gi en felles militær forståelse av de utfordringer Forsvaret står overfor.

Å dekke både grunnlaget for utvikling av militære kapasiteter og operasjoner i ett og samme doktrinedokument er ambisiøst, selv om disse to elementene selvsagt er henger nøye sammen. Andre nasjoner som har utviklet doktriner har i større grad fokusert disse mot militære operasjoner.

 

FFOD gir grunnlag for refleksjon og mental forberedelse. Dokumentet bør derfor stimulere til diskusjon om operativ virksomhet, spesielt blant yrkesoffiserer, men også blant andre med interesse for militærteoretiske, forsvars- og sikkerhetspolitiske problemstillinger.

FFOD er for øvrig lagt ut offentlig på Forsvarsnett under Doktriner (www.mil.no).

Implementering

Erfaringene fra land som USA og Storbritannia er at en bevisst strategi for implementeringen av nye doktriner i hele organisasjonen er viktig. FFOD var ferdig våren 2000 samtidig som FS 2000 gikk inn i sin avsluttende fase og omstillingen av Forsvarets fredsorganisasjon skjøt fart. Implementeringen av en ny fellesoperativ doktrine kom klart i skyggen av disse høyt profilerte og til dels omdiskuterte prosessene. FFOD fikk derfor ikke umiddelbart den posisjon som ledesnor for Forsvarets virksomhet som dokumentet var tiltenkt. Dette er erkjent på Huseby og vil bli fulgt opp av et Forsvarssjefens implementeringsdirektiv.

 

Militærteori og doktrinetenkning er selve kjernen i den militære profesjon og er således emner som må modnes over tid. Det viktigste er derfor at FFOD er tilgjengelig og at den brukes aktivt på Forsvarets stabsskole og ved våre krigsskoler, men også i staber og ved avdelinger. Forsvarets skolesystem er basert på livslang læring, og det at offiserene stadig er inne til videreutdannelse skaper forutsetninger for at Forsvaret bedre enn andre store organisasjoner kan klare de store mentale omstillingene vi nå er inne i. FFOD har de siste 5 årene vært brukt ved det videregående kurset på FSTS og bare herfra er det således sendt vel 300 stabsoffiserer ut i Forsvaret som doktrinære ambassadører.

Hvorfor egne nasjonale doktriner?

Endringen av NATOs fokus på 1990-tallet har også ført til større vekt på doktrinearbeidet innad i alliansen. NATO har i dag et betydelig doktrinehirarki som revideres fortløpende.

Enkelte av våre allierte har valgt å bare legge NATOs doktriner til grunn for utvikling og bruk av sine nasjonale militære enheter. Danmark har f eks funnet at foreløpig er NATO-doktrinene dekkende for danske behov.

 

Relevante NATO-doktriner må også ligge til grunn for våre nasjonale doktriner. Nasjonale dokumenter er ikke utviklet til erstatning for allierte doktriner, men skal utfylle disse ut fra nasjonale forhold ved å gi utdypende operative retningslinjer basert på særegne norske politiske, demografiske, organisatoriske, topografiske og klimatiske forhold. Spesielle krav til militære operasjoner i Norge gjør at NATOs mer generelle doktriner ikke umiddelbart er dekkende for våre behov. Når det skal etableres konsensus blant alle NATOs nasjoner må det som kjent tidvis kompromisses, og endringer av NATO-doktriner er en tidkrevende prosess.

 

Et nasjonalt doktrinemiljø vil sikre en nasjonal kompetanse som kan bidra til å påvirke det allierte doktrinearbeidet i ønsket retning. Erfaringen er at også mindre nasjoner har betydelig innflytelse hvis de har gjort hjemmeleksen sin og møter godt forberedt til møter i NATO-fora.

Norsk doktrineutvikling sikre også at vi holder oss oppdatert internasjonalt og at det er samsvar mellom NATO og norsk militær tenkning.

Nye allierte doktriner fører til at under­liggende taktikk, prosedyrer og stridsteknikk er i stadig utvikling, og skal norske enheter være interoperable og kunne samvirke med våre allierte, må vi uansett tilpasse oss NATOs standarder.

 

Forsvarets stabsskole

Utgivelsen av FFOD ser jeg som et uttrykk for en økende erkjennelse av at vårt fremtidige forsvar kvantitativt blir så lite at fellesoperasjoner må stå sentralt dersom tildelte ressurser skal gi militær mening. Etableringen av FSTS i 1995 var også et klart uttrykk for den samme fellestankegangen, ved at den nye stabsskolen i stor grad ble bygget opp rundt utdanningen i fellesoperasjoner. Arbeidet med doktrineutvikling har etter mitt syn vært en katalysator i videreutviklingen av FSTS og har bidratt til å løfte fellestankegangen i Forsvaret betydelig i løpet av få år.

 

I dag er fellesoperasjoner kjernen i det videregående kurset ved FSTS og FFOD står sentralt i undervisningen. Erfaringen fra utviklingen av FFOD er også at det videregående kurset ved FSTS har vært en viktig premissleverandør med hensyn til å gi innspill til doktrinearbeidet. Studentene på dette kurset er erfarne offiserer med solid tjeneste­bakgrunn fra hele Forsvarets virksomhet. Dialogen med disse offiserene gir en unik mulighet til å teste ut nye doktrinære ideer og få vel kvalifiserte tilbakemeldinger. Den nære kobling som er etablert mellom doktrineutvikling og stabsskole­virksomheten har således vært meget fruktbar. I tillegg vil jeg nevne at stillinger ved stabsskolen er gitt ansvaret for å følge opp doktrineutviklingen i NATO, som såkalte korrespondenter for doktrinedokumenter og som deltagere i NATOs doktrinefora. Det er betryggende å registrere at også Storbritannia, som er den kanskje ledende nasjon på doktrineutvikling for tiden, nå har valgt å etablere sitt Joint Doctrine and Concepts Centre sammen med Joint Services Command and Staff College i Shrivenham. Britenes doktrinesenter ledes for øvrig av en generalmajor og består av drøyt 50 personer, hvorav et betydelig antall er sivile akademikere.

 

Faren ved å legge hovedtyngden av doktrineutvikling til et turbulent stabsskolemiljø er at det kan gå ut over den nødvendige kontinuiteten i doktrinearbeidet. FSTS startet for eksempel inneværende skoleår med 30% vakanser. I løpet av høsten og vinteren har kollegiet blitt ytterligere tappet for kompetanse ved avgivelser av offiserer til nye misjoner over hele verden. Når skolen samtidig skal holde inneværende kurs gående på et høyt faglig nivå, kan mer langsiktige prosjekter komme under press fra den daglige drift.

 

Forankring

Det overordnede ansvaret for doktrineutvikling her i landet ligger nå formelt i Fellesstaben/FO. Utarbeidelsen av FFOD involverte mange både i og utenfor Forsvaret, og ikke minst på det militærteoretiske området bidro denne prosessen til en opp­våkning her i landet. I kjølvannet av dette ble Forsvarets doktrineforum (FDF) etablert som Forsvarssjefens rådgivende og legitimerende organ for å forestå videreutvikling av FFOD, andre nasjonale doktriner og gi innspill til allierte doktrinedokumenter. FDF består av militære institusjoner og kompetansepersoner knyttet sammen i en funksjonell nettverksorganisasjon. Militærmaktavdelingen ved FSTS har en faglig og koordinerende sekretariatsfunksjon for FDF.

 

Det øverste organ i FDF er Doktrinerådet, hvor sjef for Plan- og Policyavdelingen i Fellesstaben er formann. Øvrige medlemmer, som skal være på gradsnivå oberst/kommandør, kommer fra forsvarskommandoene, forsvarsgrenstabene og noen andre staber i FO. Doktrinerådet møtes normalt to ganger i året og behandler blant annet alle policyspørsmål knyttet til nasjonal eller alliert doktrineutvikling.

 

Doktrinerådet sikrer forankring av doktrineutviklingsprosessen opp mot Forsvarets ledelse.   Det er imidlertid også viktig å få prøvet ut nye doktrinære konsepter og ideer mot operative miljøer. NATO fokuserer for tiden mot Concept Development and Experimentation (CDE) der såkalte Battle Labs står sentralt.

Her i landet er noe eksperimentaktivitet kommet i gang, særlig ved Norwegian Battle Lab Experiment (NOBLE) på Bodø Hovedflystasjon. Gjennom tilpassede eksperimenter vil nye konsepter i fremtiden kunne testes ut i en operativ ramme ved hjelp av laboratorieforsøk.

 

Komponentdoktriner

I sitt forord til FFOD sier Forsvarssjefen at hovedformålet med førsteutgaven er å etablere en ”avfarende plass ” for en fortsatt nasjonal doktrineutvikling. FSJ signaliserte dermed utarbeidelse av flere doktriner og at våre doktriner skal være levende dokumenter. FFOD er plassert øverst i det nasjonale hierarkiet av doktrinedokumenter og skal være retnings­givende for utviklingen av alle andre nasjonale doktriner.

 

FFOD fastsetter de felles overordnede doktrinære rammene for Forsvarets operative virksomhet. Doktrinerådet fant at disse rammene måtte utdypes gjennom tre mer spesifikke komponent­doktriner for henholdsvis land-, maritime- og luftoperasjoner i en fellesramme. Doktrinebegrepet brukt i nasjonal, militær sammenheng vil i utgangspunktet bli begrenset til disse fire dokumentene.

 

FSTS fikk høsten 2000 oppdraget med å utarbeide de tre komponentdoktrinene. Skolens tre grenvise fagavdelinger ble ansvarlige for å lede utviklingen av henholdsvis Forsvarets doktrine for landoperasjoner, Forsvarets doktrine for maritime operasjoner og Forsvarets doktrine for luftoperasjoner. Komponentdoktrinene skulle bygge på FFOD og i prinsipp ha en rimelig lik oppbygging uten at dette skulle berøve de enkelte doktrinene deres egenart. Jeg vil presisere at utvikling av komponentdoktriner ikke er et tegn på at vi fraviker fellestanken, men at vi med disse doktrinene utdyper hvordan land, luft og maritime operasjoner bidrar til å løse et felles oppdrag.

 

Fra mitt ståsted virker det som særlig Sjøforsvaret har vært gjennom en meget bra prosess i forbindelse med utviklingen av utkastet til Forsvarets doktrine for maritime operasjoner. Dette dokumentet har hele tiden vært lojalt overfor FFOD. Enkelte av inspektørene har også engasjert seg aktivt og har dermed gitt doktrineutviklingen på sjøsiden den nødvendige forankring. At enkelte, blant annet KS II-kadetter på Sjøkrigsskolen karakteriserer doktrineutkastet som konvensjonelt og etterlyser mer militærteoretisk spenst, lover etter mitt syn svært godt for en fortsatt dynamisk doktrineutvikling. Også her i landet er vi avhengig av en levende debatt om doktrinære spørsmål, og da må spesielt yngre offiserer få slippe mer til.

 

FSTS oversendte utkastene til de tre komponentdoktrinene til FO/FST for ytterligere kvalitetssikring i oktober i fjor. Forsvarets doktrine for maritime operasjoner og Forsvarets doktrine for luftoperasjoner er i disse dager sendt ut på offisiell høring. Fellesstaben kom imidlertid frem til, etter konsultasjon med flere hæroffiserer med solid operativ og militærteoretisk innsikt, at den landoperative doktrinen var av en slik karakter at denne ikke var klar for offisiell høring. En hovedinnvending mot det fremlagte utkastet synes å være at det forskutterer en doktrinær videreutvikling i forhold til det grunnlaget som er lagt i FFOD. Etter et ekstraordinært møte i Doktrinerådet er Forsvarets doktrine for landoperasjoner, nå med nye styringssignaler, på vei tilbake til FSTS for videre bearbeidelse.

 

Når vi om et års tid forhåpentligvis har alle de tre komponentdoktrinene formelt godkjent som supplement til FFOD, vil Forsvaret for første gang ha en bred og felles doktrinær plattform for sin videre utvikling.

 

Nettverksbasert forsvar

Ekteparet Toffler hevder i sin bok War and Anti-War fra 1993 at stater fører krig på samme måte som de skaper velstand. Ekteparet påviser hvordan grunnleggende prinsipper for utvikling av velstand i jordbrukssamfunnet og senere i industrisamfunnet la premissene for deres krigføring.

Den vestlige verden er i dag på vei fra industrisamfunn til å bli kunnskaps- eller informasjons­samfunn, ikke minst på grunn av utviklingen innen informasjons – og datakommunikasjons­teknologi.

Næringslivet har for lengst implementert denne teknologien og utviklet helt nye operasjonsmønster og organisasjonsstrukturer. Et budskap fra ekteparet Toffler er at krigføring i det 21 århundre vil forandre seg i samme retning som markedet har styrt næringslivet, nemlig mot flatere nettverksorganisering. I USA er utviklingen av slike militær operasjonskonsepter basert på informasjonsteknologi, omtalt som Network Centric Warfare.

 

Etter at FFOD ble levert fikk Militærmaktavdelingen ved FSTS i oppdrag å gjennomføre et forsknings- og utviklingsprosjekt innen det vi på norsk omtaler som Nettverksbasert Forsvar.

Formålet med prosjektet er å skaffe kunnskap om sentrale problemstillinger knyttet til nettverksbaserte konsepter, å utarbeide et nasjonalt begrepsapparat samt å utrede organisatoriske og andre konsekvenser for Forsvaret, spesielt for operativ stridsledelse, ved innføring av konsepter for Nettverksbasert Forsvar. Prosjektet, som er planlagt å gå ut dette året, skal dessuten legge et grunnlag for revisjon av FFOD.

 

Konsepter for Nettverksbasert Forsvar skal prinsipielt skape informasjonsoverlegenhet for beslutningstakere og generere økt kampkraft i militære operasjoner gjennom å knytte sensorer, beslutningstakere og våpen opp i et nettverk. Delrapporten Introduksjon til Nettverksbasert Forsvar ble publisert av prosjektet for et snaut år siden. En hovedkonklusjon her er at mennesket som beslutningstaker vil stå helt sentralt også i informasjonsalderens krigføring.

 

Analyser som nå offentliggjøres fra de seneste operasjonene i Afghanistan tyder på at anvendelse av nettverkssentriske konsepter har vært en suksess. Til dels nye typer av frittstående sensorplattformer har operert sammen med blant annet langtrekkende presisjonsvåpen i et trådløst informasjonsnettverk. Resultatene skal ha overbevist selv tidligere skeptikere i Kongressen og Pentagon om at informasjonssamfunnets måte å føre krig på bør være nettverkssentrisk. Det blir stadig klarere i hvilken retningen USAs fremtidige krigføringskonsepter utvikler seg. Sett fra Pentagon skapes ønskede militære effekt ikke lenger primært med kvantitet og utholdenhet, men i økende grad gjennom kvalitet og tempo. USA leder an i omstillingsprosessen, som fortsatt ansees å være i en innledende fase, men andre land som Storbritannia, Nederland og Sverige begynner å følge etter på enkelte felter. Skal Norge fortsatt ha ambisjoner om å delta sammen med våre viktigste allierte i internasjonale operasjoner, vil i det minste noen styrkestrukturer også i vårt forsvar måtte tilpasses nettverksbaserte løsninger.

 

Avslutning

Som antydet innledningsvis kan doktrineutvikling være å bygge bro mellom fortid, nåtid og fremtid. Etter å ha sett inn i en nettverksentrisk fremtid vil jeg avslutte med å gå tilbake til overgangen fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn i vårt naboland Sverige.

I 1925 sto det svenske forsvaret overfor betydelige nedskjæringer som følge av sviktene budsjetter. Dette førte blant annet til nedleggelse av 8 kavaleridivisjoner, avdelinger som delvis kunne føre sine tradisjoner via Karl XII og Gustav Adolf helt tilbake til etableringen av det svenske Østersjøveldet. Å fjerne blant annet tusenvis av hester fra krigsoppsetningene var nok en smertefull prosess for mange svenske offiserer. Det positive med omleggingen ble imidlertid at den frigjorde midler til en gradvis motorisering og omvæpning av armeen og ikke minst til å starte eksperimentering og en moderat oppbygging av et flyvåpen i Sverige. I sum førte de påtvungede løsningene til at Sverige militært var bedre rustet til å møte industrialderens krigføring enn for eksempel et land som Polen. I 1939 var det polske ridende kavaleri tilnærmet irrelevant i kamp mot Hitlers stridsvogner og jagerbombere satt inn i et Blitzkrieg- konsept.

 

Hver historisk periode er unik. Jeg skal imidlertid ikke protestere heftig hvis noen seer paralleller mellom Sverige i mellomkrigstiden og de utfordringer Forsvaret står overfor på vei inn i informasjonsalderen. Men for en militær organisasjon som også i fremtiden vil være i stadig endring er uansett gjennomarbeidede og oppdaterte doktriner en god basis.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
11. februar 2002

ved Oberst Per Arne Five

Forsvarets innsatsstyrke/Hær

ETABLERINGEN AV FORSVARETS INNSATSSTYRKE – HÆR

Jeg har blitt invitert hit for å orientere om etableringen av Forsvarets innsatsstyrke-Hær (FIST-H) og står her i kveld som sjef for FIST-H, et prosjekt som vil gå over i Hærens linjeorganisasjon fra og med 1 august i år.

 

 

Jeg vil i denne orienteringen komme innom følgende områder:

 

  • Historikken som har ført oss frem dit hvor vi er i dag, deretter
  • De overordnede dokumenter som har styrt etableringen.
  • De forskjellige avdelinger som inngår i strukturen til FIST-H.
  • Tilsetting av befal, sivile og grenaderer
  • Materiell
  • Utfordringer på kort sikt.

 

 

Historikken bak opprettelsen av Forsvarets innsatsstyrke – Hær

 

Hærens utrykningsstyrke (Immediate Reaction Force – IRF)
Telemark bataljon (Tmbn) ble vedtatt opprettet av Stortinget i 1993 og de første vernepliktige soldatene startet sin tjeneste høsten 1994. Allerede fra januar 1997 deltok det første kompaniet i internasjonal tjeneste som et vakt og sikringskompani ved SFORs hovedkvarter i Sarajevo. I samme tidsrom fungerte også denne avdelingen som SFORs utrykningsstyrke. Hensikten med å etablere Tmbn var å tilføre en kapasitet i de stadig økende behov og ambisjoner for å delta i internasjonal krisehåndtering. Historien viser at bataljonen ikke fikk den nødvendige prioritet i rekrutteringssammenheng, for å møte disse utfordringene. Dette ble bl.a. synlig når bataljonen ble sendt som Norges første kontingent til KFOR, hvor man brukte ca 4 måneder på å sette opp avdelingen med nødvendig personell, materiell og utdanning. Det er viktig å huske at vi i forbindelse med at bataljonen ble etablert, hadde meldt denne inn som vårt bidrag til AMF(L)s IRF styrke. I denne forbindelse ble et kompaniene, det såkalte ”Key- Company” organisert for å kunne være KLAR til deployering etter 7 dager mens resten av bataljonen og det nasjonale støtteelementet hadde fra 10 dagers beredskap og oppover. Korte beredskapstider må nødvendigvis få konsekvenser for hvordan vi rekrutterer, utdanner og utruster våre fremtidig utryknings- og innsatsstyrker.

 

Stortingsmelding 38 – ”Tilpasning av Forsvarets deltagelse i internasjonale operasjoner”

Våren 1999 ble Stortingsmelding 38 – Tilpasning av Forsvarets deltagelse i internasjonale operasjoner” lagt frem. Hensikten med denne meldingen var – å foreslå tiltak for å bedre løse våre oppgaver internasjonalt både for fredsoperasjoner i FN og NATO regi, og operasjoner til forsvar av NATOs kjerneområde – Artikkel V operasjoner.

 

Brigaden i Sør-Norge som styrkebrønn

Som et resultat av de økende krav og ambisjoner bl.a. i St.meld 38 iverksatte Generalinspektøren for Hæren (GIH) en studie på hvordan Hæren kunne møte kravene om reaksjonsevne, volum i bidraget og kvalitet.

Denne studien, den såkalte Brig S studien introduserte styrkebrønnbegrepet, hvor hensikten var å ha en styrkestruktur fra Hæren med forskjellige kapasiteter som skulle ha sitt utspring i Brigaden i Sør-Norge (Brig S). Styrke-brønnen skulle være et sted hvor personellet var disponert og hvor materiell ble hentet fra.

 

Samtrente avdelinger fra 6.Divisjon

Parallelt med denne studien fikk også 6. Divisjonen et utredningsoppdrag hvor problemstillingen i tillegg var hvordan Hæren kunne utnyttet verneplikten til å utdanne og rekrutterer styrker til internasjonale operasjoner.

Målsettingen var å utdanne hele avdelinger med befal og mannskaper, som kjente hverandre gjennom 1 års tjeneste og derved unngå å måtte rekruttere enkeltmenn for samtrening. Det var i begge utredningene forutsatt at man skulle basere oppsett på frivillighet og allmenn verneplikt.

 

Erfaringer med oppsetting av KFOR kontingent I-III

Nærmest samtidig med utredningene og St.meld 38, startet NATO sin luftkampanje mot det tidligere Jugoslavia (FRY) og etter en lengre kampanje trakk serbiske styrker seg ut av Kosovo. Det ble derved klart for implementeringene av FNs resolusjon 1244 som hjemlet NATOs deployering av bakkestyrker. Oppgaven til disse styrkene var primært å skape sikkerhet og trygghet, for å støtte FNs gjenoppbygging av Kosovo-provinsen. Hæren gjorde mange verdifulle erfaringer gjennom de første kontingentene til KFOR. Bl.a. at det tar lang tid å få en første kontingent klar, dersom ikke alle forberedelser er gjort på forhånd. Andre kontingent til operasjonen skulle bl.a. rekrutteres som enkeltmenn fra det sivil samfunn og øves opp ila 12 uker til å løse krigsoperasjoner. Tredje kontingents viktigste erfaringer var å deployere med samtrente kompanier direkte fra førstegangstjenesten. 3 av kompaniene ble utdannet ved 6. Divisjonen. Overgangen fra Nord-Norge via samtreningsperioden til Kosovo var sært liten og disse kompaniene fungerte vesentlig bedre enn de øvrige som ble rekruttert som enkeltmenn.

 

En av de viktigste oppgavene for den nye Hærens innsatsstyrke blir å trekke ut de riktige erfaringene, helt fra opprettelse av Tmbn fra 1993 og frem til KFOR V, og bygge videre på disse.
 

Overordnende styringsdokumenter

 

Stortingsproposisjon nr 45 (2000-2001) – Omlegging av Forsvaret i Perioden 2002-2005 går vesentlig lengre enn St.meld 38 når det gjelder Forsvarets innretning for fremtiden og for Hærens internasjonal engasjement anbefalte daværende administrasjon

 

”Regjeringen anbefaler at innsatsstyrken i Hæren som del av Forsvarets innsatsstyrke (FIST) – jamfør St.meld nr 38 (1998-1999) og Innsts. S. Nr. 152 (1999-2000) – endres og settes opp med følgende:

 

  • en delvis vervet hurtig reaksjonsstyrke på inntil 700 personell,
  • en reaksjons- og oppfølgingsstyrke på inntil 1100 personell og
  • en forsterkningsstyrke på inntil 400 personell”

 

Det gis klarsignal fra våre politikere i denne proposisjonen, for et større antall langtidsvervede profesjonelle soldater som skal ha dette som sitt daglige yrke. Den pålegger også Hæren å etablere et stort volum, samt kvalitet og reaksjonsevne på sine styrker.

 

 

I Forsvarssjefens Gjennomføringsdirektiv for Forsvarets omstilling frem til 2006 (FJS GD) får GIH bl.a. følgende oppdrag:

 

  • Opprett FIST-H innen en brigaderamme
  • Opprett en reaksjons- og oppfølgingsstyrke operativ fra 1 aug 2002
  • Opprett en hurtig reaksjonsstyrke (Tmbn) operativ/på IRF beredskap fra 1 jul 2003
  • Opprett en forsterkningsstyrke operativ fra 1 jul 2005

 

Som det fremgår av direktivet skal de første styrkene til den nye strukturen være operativ allerede fra 1 august i år. Denne styrken vil være de som utgjør KFOR kont VI. Mannskaper og befal møtte til utdannelse ved 6. Divisjon i fjor høst, overføres til Sør-Norge for misjonsspesifikk utdanning medio mai i år og deployerer i begynnelsen av juli til Kosovo.

 

 

For raskt å møte de krav og tidsfrister som ble gitt i FSJs GD besluttet GIH å etablere FIST-H fra august i fjor og forutsatte følgende:

GIH forutsetter inntil videre at FIST-H etableres innenfor rammen av Brigaden i Sør-Norge, og at materiellet til Brig S dermed nyttes som materiellpool for FIST-H”


”Etableringen av FIST-H gjennomføres som et prosjekt over 3 faser.”

 

 

 

FIST-Hs hovedoppgaver

 

Oppdraget til sjef FIST-H er gitt i et eget Iverksettingsdirektiv fra GIH og kan kort summert listes med følgende hovedoppgaver:

 

 

  • På vegne av GIH være styrkeprodusent av innsats- og oppfølgingsstyrker
  • Hærens kontraktsforvalter av alle kontrakter relatert til internasjonale operasjoner
  • Personellansvar for deployerte hæreavdelinger og enkeltpersoner, herunder stabspersonell, observatører og inspektører
  • Sette opp innsatsstyrkene, både de som avløser pågående operasjoner og når nye avdelinger settes opp
  • Stille kjernen til NCC-stab kont I i en ”ny” operasjon

 

 

 

 

 

Styrkestrukturen

 

Styrkestrukturen beskrevet i St.prp 45 består i hovedsak av 5 avdelingstyper:

 

  • Ledelse/Stab
  • Støtteavdelinger (Theatre Enabling Forces) (TEF)
  • Hurtige reaksjonsstyrker (HRS)
  • Forsterkningsstyrker (FS)
  • Reaksjons- og oppfølgingsstyrker (R&O)

Hurtige reaksjonsstyrker (HRS)

Den hurtige reaksjonsstyrken består av den nye Telemark bataljon som flyttes fra Heistadmoen til Rena leir og det nasjonale støtteelementet som settes opp på nytt på Sessvollmoen. HRS vil være meldt inn i flere styrkeregistre, herunder NATO, EU ,FN og OSSE.

 

 

Telemark bataljon

Bataljonen er en robust mekanisert bataljon oppsatt med stormpanservogner av typen CV9030 og stridsvogner av typen Leopard II. I tillegg vil det være en rekke andre pansrede kjøretøy av forskjellig typer innen M113 serien. Den nye Telemark bataljon vil bestå av 152 befal og 297 langtidsvervede mannskaper (Grenaderer) med inntil 3 års kontrakt. Lengden av kontrakter og antall vervingsperioder vurderes av et utvalg nedsatt av FO/P&Ø. I tillegg til de 449 stadig tjenestegjørende vil bataljonen ha 76 befal og mannskaper på en beredskapsliste som kalles inn og deltar regelmessig på øvelser i inn- og utland i løpet av beredskapsperioden. Grunnen til en delt løsning, er at det ikke er økonomi i Hæren til å ha alle ansatt til daglig. Deler av bataljonens personell vil kunne ha ned mot 2 dagers beredskap med tanke på nasjonal krisehåndtering, f.eks forsterkning av vakthold, økt tilstedeværelse i områder og assistanse i forbindelse med naturkatastrofer.

For hoveddelen av bataljonen vil imidlertid beredskapstiden ligge fra 10 og opptil 30 dager. Mannskapene i den nye bataljonen vil være tjenestemenn og arbeidet med å bygge tilfredsstillende forlegninger til dette personellet ble iverksatt i januar i år, mens kontorer, lagre og garasjer vil stå ferdig i løpet av høsten 2003. Innen den tid vil en måtte leve med midlertidige løsninger.

 

 

Nasjonalt støtteelement (NSE)

Det nasjonale støtteelementet er et sammensatt logistikkompani for å drive 3. linjes forsynings- og vedlikeholdstjeneste. I dette kompaniet finnes stab, transport, forsynings og vedlikeholdstropp.

Den sistnevnte troppen er planlagt hentet i en kobminasjon fra Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) og 6. Divisjonen i forbindelse med øvelser i inn- og utland. NSE har kun 30 befal inne til daglig tjeneste og hele 157 befal og mannskaper på inntil 30 dagers beredskapskontrakt. Grunnen til dette er også økonomi. For NSE betyr det at de til daglig må utdanne 60-70 vernepliktige soldater for å opparbeide seg kompetanse innen sine fagområder og for å kunne understøtte Tmbn ved øvelser i inn- og utland. De vernepliktige blir erstattet med personell på beredskap når en beslutter å iverksette deltagelse i nye operasjoner.

 

Vervingsvilkår

 

Det er besluttet at mannskaper som skal være fast tjenestegjørende i HRS eller på beredskapsliste skal ha avtjent sin førstegangstjeneste. En vil i tillegg prioritere det befal og mannskaper som har deltatt i tidligere utenlandsoperasjoner ved ansettelse og kontraktsinngåelser. Dette vil løfte erfaringsnivået både i Tmbn og NSE, men som sjef hadde jeg selvsagt vært mere fornøyd dersom Hæren kunne hatt råd til å ha alle 700 i HRS inne til daglig tjeneste, ferdig øvd og utrustet, med samme beredskap.

 

Reaksjons- og oppfølgingsstyrker (R&O)

I tillegg til å ha en HRS styrke, vedtok Stortinget at Hæren også skulle være i stand til å vedlikeholde et engasjement over tid i en operasjon. Inntil 1100 befal og mannskaper ble satt som den øvre grense for å disponere som såkalte oppfølgingsstyrker. Forskjellige typer avdelinger vil kunne være aktuelle. I grovt kan en si at R&O styrken er ganske lik den styrken Norge har stilt til disposisjon for KFOR, hvor kjerne er en mekanisert infanteribataljon, logistikkavdelinger, militærpoliti og en norsk kontingentssjef med stab.

 

Dersom R&O styrken ikke er deployert til en operasjon skal styrken stå på beredskap i Norge på inntil 90 dagers beredskap, klar til å overta som 2 kontingent etter at HRS styrken er trukket tilbake. Også denne styrken vil være innmeldt i forskjellige styrkeregistre. Det er 6.Divisjon som hovedsakelig utdanner avdelingene i R&O, men det vil i tillegg være innslag av personell på rekap eller som er rekruttert som enkeltpersoner fra samfunnet forøvrig.

 

 

Status KFOR kontigent VI

Det har vært stor interesse fra både befal og mannskaper i 6.Divisjon og Finnmarksavdelingene for å delta i utenlandsoperasjoner. Interessen har vært så stor at en har vært nødt til å si nei til befal for å fortsatt beholde noe kompetanse ved 6. divisjonsavdelingene som også skal utdanne KFOR kont IIX. I tillegg har en også vært nødt til å si nei til mannskaper for å ha noe rekap i enkelte nøkkelstillinger. Rekap er ikke nødvendig men, vil gjøre det lettere for en ny avdeling når den skal overta oppdraget. Målet for Hæren må være at en på sikt kan ta ut en størst mulig andel direkte fra utdanningsavdelingene i Nord-Norge og at innkallinger fra det sivile blir minst mulig da dette krever mye administrasjon og ressurser.
Ledelse FIST-H/NCC

For å støtte sjef FIST-H i den daglige driften av styrkestrukturen er staben oppsatt med totalt 48 militære og sivile stillinger. Staben en organisert som en tradisjonell G-stab samt noen fagbefal. Fra og med august i år vil FIST-H ledes av en Brigadér. Stabssjef vil være oberst og den som på kort varsel skal rykke ut og være norsk kontingentsjef ved etableringen av en ny operasjon.

I FIST-H/Stab vil en rekke offiserer være på beredskap, for på kort varsel å kunne deployere sammen med NCC, for å danne kontingentstaben. I tillegg til de som tjenestegjør fast i FIST-H staben vil også en rekke andre offiserer ved andre avdelinger være på samme korte beredskap. Hensikten med NCC/Stab er å tilrettelegge og føre kommando over norske styrker som på et senere tidspunkt skal avleveres til internasjonal styrkesjef.

NCC fører operativ kommando over ikke avgitte norske styrker og administrativ kontroll over alle norske styrker i operasjonsområdet og er således ØKS sitt fremskutte ledd. Han understøtter alle norske avdelinger og enkeltpersoner vis a vis Norge.

 

Fra august i fjor og frem til i dag har staben vært samlokalisert med staben til Distriktskommando Østlandet på Åker gård på Hamar men, fra og med 1 mars år vil FIST-H/Stab være etablert på Terningmoen på Elverum.

 

Støtteavdelinger (Theatre Enabling Forces) (TEF)

Dersom nasjonen bestemmer seg for å sende styrker til et område hvor norske avdelinger ikke allerede er på plass vil avdelinger fra TEF kunne settes inn. Dette vil være styrker som er på plass før HRS, for å forbered mottak, etablere kommando og kontroll over stryken og samband tilbake til det nye Fellesoperative hovedkvarteret (FOHK) i Stavanger. I sambandskompaniet vil det være personell for å drifte NCCs kommandoplass, strategisk samband til FOHK og mellom de norske styrkene. I tillegg vil det være en vakt og sikringstropp både for internt i NCCs kommandoplass, men også for å sikre mange av spesialressursene som bl.a. inngår i Etterretnings- og sikkerhetseskadronen. I denne eskadronen vil en finne feltsikkerhetspersonell, språkpersonell, teknisk innhentning osv. I tillegg inngår Militærpoliti, et MOVECON lag og et lite hundelag.

 

Ingeniøravdelinger (

ITF)

All etablering enten man er pansret eller upansret, løser Art V oppdrag eller PSO relaterte oppdrag vil kreve ingeniørstøtte. I Telemark bataljon inngår det et Pansret ingeniørkompani (Pingkp) med svært begrenset kapasitet til å støtte etableringer. Pingkp er bl.a. oppsatt med minerydde-, brolegnings-, gjennombrytnings- og ABC kapasitet.

 

De tradisjonell arbeidsmaskinene og kapasitet til å forflytte masse finnes i Maskin- og konstruksjonskompaniet. Deler av dette kompaniet vil være på beredskap. Hvilke kapasiteter dette vil være og hvor kort beredskap disse skal ha er enda ikke avklart. Selv hele kompaniet vil bli deployert i en tidlig fase vil deler være med allerede fra begynnelsen med tanke på senere mer permanent etablering. Det vil derfor være viktig at Forsvaret utarbeider et etableringskonsept for norske styrker til utenlandsoperasjoner, og har personell som starter å planlegge sammen med NCC fra første dag. Det blir også viktig at Norge har et tidsperspektiv på hvor lenge man ser for seg å støtte en operasjon før man deployerer. Det er lite sannsynlig at vi sender HRS for å stå ute i inntil 6 mnd og bare satser på å understøtte avdelingen med stridsrasjoner og flaskevann mens de bor i knappetelt. Rapporter fra Afghanistan og våre allierte tyder på at moral og effekt synker raskt dersom understøttelsen ikke ivaretas på skikkelig vis.

 

Forsterkningsstyrker (FS)

I tillegg til å ha HRS og R&O styrker er det også besluttet å etablere tyngre styrker på inntil 30 dagers beredskap. Kapasiteter som inngår i forsterkningsrollen vil være et mekanisert infanterikompani oppsatt på CV 9030, en kavalerieskadron med stridsvogner – pansret oppklaring og bombekastere, et artilleribatteri med 155mm selvdrevne skyts, en stormingeniørtropp og forsyningsavdelinger tilpasset disse avdelingene. Hver for seg skal disse avdelingene være i stand til å forsterke både HRS eller R&O styrken dersom situasjonen skulle endre seg i en pågående operasjon. Avdelingene rekrutteres og samøves gjennom førstegangstjenesten i 6.Divisjon og vil også øve sammen med HRS styrken før de settes på beredskap.

 

 

Bemanningsplanen

Som tidligere nevnt er FIST-H pr i dag etablert som et prosjekt under en ledelse, men fordelt på 3 steder.
FIST-H/Stab

Fra 1 august 2001 ble kadre til G-staben tilbeordret, til sammen 10 offiserer. Fra 1 januar i år var denne utvidet til over 20. Det vil skje en kontinuerlig tilsetning av både befal og sivile frem mot 1 august i år. Fra 1 juli 2003 skal staben være operativ, for å kunne deployere som kjernen i en NCC/Stab.
Telemark bataljon/HRS

Kjernen til den nye Telemark bataljon ble etablert på Rena med sjef og 4 offiserer. Fra 1 januar ble i tillegg nestkommanderende og 1 offiser tilbeordret. I tillegg vil bataljonen få tilbeordret 3-5 offiserer som nylig er kommet tilbake fra KFOR. Ytterligere stabsoffiserer, men også kompani-/eskadronsledelsene vil være på plass fra og med 1 april i år. Alt befal skal være tilsatt innen 1. august i år. I august møter også de første grenaderene. Dette vil i hovedsak være personell til kommandoplasstroppen for å gjøre bataljonen i stand til å delta sammen med AMF(L) på en Command Post Exercise i Ukraina allerede i oktober. Utover høsten vil flere vervede mannskaper møte, i all hovedsak vognførere og skyttere på pansrede kjøretøy for å gå igjennom nødvendige kurs og simulatortrening slik at besettingene er klar til hovedinnrykket av vervede i begynnelsen av januar 2003.

 

Nasjonalt støtteelement/HRS

Fra 1 august i fjor og frem til begynnelsen av i år var det kun sjef NSE som var tilsatt og hadde møtt på Sessvollmoen. Pr i dag har ytterligere 3 befal blitt tilsatt og de øvrige vil bli tilsatt i løpet av tiden frem til 1 august i år og vil danne kadre for NSE/HRS. I tillegg til 30 befal vil det tjenestegjøre mellom 60-70 vernepliktige soldater i avdelingen. NSE vil utdanne disse gjennom vanlig førstegangstjeneste for å være i stand til å støtte Tmbn under øvelser i inn- og utland. Utdannelsen av disse vil starte i løpet av medio august i år. I tillegg til de 30 offiserene som utgjør kjernen i NSE vil ytterligere 157 befal og vervede stå på kontrakt for å tjenestegjøre i tilfelle en deployering til en ny operasjon. De vernepliktige soldatene vil i en slik situasjon måtte overføres til en annen avdeling for å avslutte sin førstegangstjeneste.

 

Materiell

 

Dimensjonerende scenario

Ved utvikling av FIST-Hs organisasjon har Hærstaben lagt til grunn følgende scenariobeskrivelse:

 

”Det legges til grunn at avdelingene skal kunne operere i alle typer misjoner, men deltagelse i NATO artikkel 5-operasjoner er styrende for tildeling av ekstra materiell. Videre legges det til grunn at avdelingene skal kunne operere i det som NATO definerer som klimasone A2-C2. Avdelingene skal som minimum operere sammenhengende i 6 måneder i misjonsområdet.”

 

Materiellbrønn

Som det fremgår av GIHs intensjon er det inntil videre en brigade som er valgt som styrkebrønn for materiellet. I den nye Hærstrukturen er en av brigade organisert for å være en selvstendig panserbrigade oppsatt med det mest moderne utstyr Hæren har. Dette vil bl.a. være de nye stormpanservognene CV 9030 og stridsvogner av typen Leopard 2. I og med at brigaden er en selvstendig brigade har den i tillegg både egne ledelses-, taktiske støtte- og forsyningsavdelinger. Store deler av materiellparken til denne brigaden vil være bundet til å sette opp FIST-Hs avdelinger enten som stående styrker eller beredskapsstyrker eller at materiellet er deployert til operasjoner i utlandet. I tillegg vil inntil ETT materiellsett være disponert til oppøving av styrker som skal deployeres.

Utfordringen som ligger foran FIST-H og forvaltningen herunder FLO/Land og FLO/IKT er å få på plass det materiellet som de enkelte avdelinger skal ha, videre å lage rutiner for forvaltning av materiellet og da spesielt det som ikke er i daglig bruk, men som tilhører beredskapsavdelingene. FIST-H/Stab jobber tett opp mot både HST og FLO, for å finne de praktiske løsninger også sett opp mot horisontal samhandel. Dette vil bety at FIST-H årlig vil få tilført midler over hærens driftsbudsjett for å kjøpe varer og tjenester fra bl.a. FLO for å benytte dette materiell.

Det å nytte en brigade som basis for oppsett av FIST-Hs avdelinger gir mange fordeler herunder:

  • Gir rammer med tanke på hovedmateriell (CV 90, Leo II osv)
  • Innpasser internasjonale operasjoner i nasjonal struktur
  • Fornuftig med tanke på utdanning, logistikk, taktikk/teknikk

    men en slik organisering har også enkelte områder som man må være klar over bl.a.:

 

  • Den nye hærstrukturen er laget for å utkjempe et forsvar av Norge
  • Begrenset varighet
  • Med støtteorganisasjonen i nærheten
  • Den sivile delen av Totalsforsvaret i ryggen
  • Norsk klima

 

 

Sammen med HSTs scenariobeskrivelse må dette vil være forhold som man vurderer når utrustningsplaner lages.

 

Tilleggsmateriell

I tillegg til materiellet som finnes i Krigsoppsetningsplanene til en brigade, vil avdelinger som deployerer til internasjonale operasjoner normalt kreve en del tilleggsmateriell. Dette vil være spesifikt materiell som anses kritisk for å løse dimensjonerende oppdrag. Eksempler på områder hvor KOP materiell ikke er tilstrekkelig, kan bl.a. være innenfor følgende områder:

 

  • Sikkerhet/beskyttelse
    Splint- og skuddsikker vest til alle, pansrede feltvogner, samband i alle kjøretøy, dekningsrom, kritisk samband må splintsikres

 

 

 

 

  • Væpning
    12,7 skarpskyttergevær, non-lethal weapons (CS, pepperspray og lignende)

 

 

 

  • Operasjonsrelatert materiell
    Veikontrollpost-satser, sperremateriell, massetjenesteutstyr, materiell for søksoperasjoner overvåkningsutstyr, sensorer, dokumentasjonsutstyr (kameraer
  • )

 

  • Nattkapasitet
    Termisk observasjonsutstyr, lysforsterkningsbriller, kikkerter, GPS i alle kjøretøy.

 

Med de reaksjonstider som er satt til FIST-Hs avdelinger, vil KOP materiell måtte stå lagret og klart til utlevering og kan derfor ikke være i bruk ved andre avdelinger. Tilleggsmateriell må også være anskaffet og ligge på lager sammen med KOP materiellet. FIST-H har sammen med våpeninspektoratene utarbeidet oversikter over hvilket materiell som må anskaffes. Dette har en gjort med bl.a. erfaringer fra oppsetningen av KFOR I, samt de anmerkninger som har fremkommet etter OPEVAL gjennomført av FKS av de 3 første kontingentene til KFOR. Til sammen har dette vært et godt grunnlag for de behov som har blitt utarbeidet. Materiell som må anskaffes til FIST-Hs avdelinger vil bli fremmet som et eget prosjekt etter at dette er godkjent av Forsvarsdepartementet.

Hurtighet i å omsette dette materiellprosjektet til innkjøp og anskaffelse vil være særdeles viktig for at avdelingene skal bli operative innenfor de tidsfrister som er gitt i St.prp 45.

 

Utfordringer

Som det fremgår av orienteringen står utfordringene i kø ifm oppsetningen av FIST-Hs avdelinger for å nå intensjonen og innenfor gitte tidsfrister. Helt avslutningsvis vil jeg knytte noen kommentarer til de viktigste sett fra mitt ståsted.

Personell

Det vil være viktig for Forsvaret å få til en helhetlig rekrutteringspolicy for å få tak i personell som i fremtiden kunne tenke seg å tjenestegjøre i styrker øremerket for innsats i utlandet og for å stå på beredskap i Norge. Flere aktører må jobbe sammen i et slikt arbeide, FO/P&Ø, FO/Info herunder Forsvarets mediasenter, Vernepliktsverket, avdelinger som skal sette opp beredskapsstyrker (FIST) og 6.divisjon.

 

Det er også viktig å få avklart hvilke betingelser og bestemmelser befal og grenaderer skal forvaltes etter. Dette går på lengden av ansettelsesforhold, lønn og tillegg, lengde av beredskapsperioder osv. Forslagene om å endre Fredstjenesteloven samt Arbeidsmiljøloven er et viktig skritt i å avhjelpe dette noe, men det vil være vanskelig å få personell til å tjenestegjøre eller skrive kontrakt dersom ikke slike forhold er avklart. Samtidig må Forsvaret være konkurransedyktig i sine betingelser.

 

I og med at det åpnes opp for et stort antall grenaderer ved en og samme avdeling, vil det også være viktig å se på hva som kan legges inn i tjenesten i tillegg til militær fagutdanning. Her vil samarbeide med sivile utdanningsinstitusjoner være aktuelt og skaper sannsynligvis behov for at den tradisjonelle Voksenopplæringen ser etter nye måter å tilrettelegge sine tjenester på.

 

Grunnleggende befalsutdanning vil også være et område som det vil være aktuelt å videreutvikle innenfor et konsept med langtidsvervede soldater. Internasjonal UB (utskrevet befal) linje ved Oppland regiment har hatt god erfaring med å rekruttere erfarne soldater som har vært ute i internasjonal operasjoner, gitt disse nødvendig utdanning innenfor bl.a. lederskap undervisningsmetodikk, for så å sende disse ut som nestlagførere. Den fremtidige Telemark bataljon vil sannsynligvis være et godt sted å rekruttere disse fra både til tjeneste ved bataljonen, men også for videre tjeneste ved andre avdelinger i Hæren.

Materiell

Hovedutfordringene på materiellsiden er å skaffe tilveie riktig materiell i den takt avdelingene etableres for å bli operativ som beskrevet. KOP materiell er spredt over store områder i Sør-Norge, noe må sannsynligvis hentes både fra Sørvestlandet og Nord-Norge. Kvaliteten på dette materiellet må være god med de lave beredskapstidene som er pålagt. Det viktigste tilleggsmateriellet må også anskaffes/kjøpes inn og jeg håper at behandlingstiden i de militære staber og Forsvarsdepartementet kan akselereres når Prosjekt ”Materiell til FIST-H” blir godkjent.

 

Avslutning

Sett fra mitt ståsted er etableringen av FIST-H et riktig måte å forvalte hærstyrker til internasjonale operasjoner på. Hovedansvaret for styrkeproduksjon samles på et sted med mange fordeler knyttet til dette. De ansatte i prosjektet ser svært lyst på situasjonen og har stor tro på at hæren vil lykkes i å etablere hærstyrker med kvalitet og reaksjonsevne.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
4. februar 2002

ved Major Palle Ydstebø

Forsvarets stabsskole

OFOTBANEN OG FORSVARET AV NORD-NORGE

Innledning

  1. april 1940 ble Narvik angrepet og tatt av tyske styrker. Snaut to måneder senere var byen og områdene rundt gjenerobret av en kombinert land-, sjø- og luftstyrke fra Storbritannia, Frankrike og Polen i tillegg til de norske avdelingene i Nord-Norge. De tyske styrkene var presset mot svenskegrensen og i ferd med å bli avskåret fra Ofotbanen. Så ble dette felttoget tapt av de allierte, kjørt i senk av tyske panserdivisjoner på de nord-franske slettene.

Dette er i et historisk perspektiv en interessant erfaring. Emil Stang beskrev under forsvarsdebatten i 1889 Norges strategiske situasjon i tilfelle stormaktsangrep som ”…skulde de nu gaa for Alvor løs, vilde sandsynligvis vor skjæbne afgjøres søndenfor eller nordenfor Stockholm”. Geostrategisk var da Nord-Norge en del av landet som ikke var tilgjengelig for militære operasjoner av noen størrelse, og landsdelens skjebne var knyttet til ”centralförsvaret” av de forente riker på de svenske slettene. Dette hang sammen med det svenske synet på de nordlige delene hvor ”… altså Norrlands öde i sista hand avgöras på den mellansvenska hovudkrigsskådeplatsen.”

Dette foredraget tar utgangspunkt i min hovedoppgave i historie ved Universitetet i Tromsø og videre hvordan datidens bruk av Forsvaret i norsk sikkerhets- og innenrikspolitikk på mange måter har vært toneangivende også de siste 100 år. Det er først disse dager med Forsvarets utvidede internasjonale engasjement at denne nasjonale territorialforsvarstradisjonen er blitt utfordret – hvis den da er utfordret i det hele tatt. Foredraget vil legge vekt på de militære vurderingene og hvordan disse var knyttet til samtidens militærteoretiske forståelse og skoleretninger innen doktrine og forsvarstenkning.

 

Bakgrunn

Tilbake til start. Under Napoleonskrigene opererte britiske sjøstridskrefter langs kysten av Nord-Norge for å bryte Norges sjøverts forbindelser til Nord-Russland. Hensikten var å avskjære pomorhandelen som del av britenes ”motblokade” av Napoleons fastlandssperring. Britene opererte med krigsskip, som hadde marineinfanteri om bord for bording og oppbringing av fiendtlige fartøyer, samt landstigninger.

Den norske responsen var todelt, en på lokalplanet med befestning av viktige havner og opprettelse av lokalt kystvern. I tillegg ble det fra 1810 etablert en egen marinestyrke, Finnmarkseskadren, bestående av halvparten av de gjenværende havgående norske krigsskip. Disse tiltakene gjorde det mulig å holde pomorhandelen gående de neste somrene. Her ser vi at det ikke var Nord-Norge i seg selv som er interessant for krigførende stormakter, men behovet for å kontrollere de sjøverts kommunikasjonslinjer som går langs kysten.
I slutten av dansketiden ble det i Kgl. Res. av 21. mars 1800 bestemt å gjeninnsette garnisonen på Vardøhus festning. Etter 1814 og unionsinngåelsen med Sverige, foretok norske myndigheter seg en del for å markere norsk suverenitet i Øst-Finnmark. Garnisonen på Vardøhus festning ble igjen etablert, selv om den vesle festningen ikke var noe formidabelt forsvarsverk, var den viktig for regjeringen som et instrument for å markere, og til en viss grad hevde norsk suverenitet i et utsatt grenseområde.

Rett etter Napoleonskrigene var det interessekonflikter i Øst-Finnmark mellom nordmenn og russere med bakgrunn i lokale motsetninger knyttet til næringsvirksomheten utfor Finnmarkskysten. Samtidig som det var lokale konflikter, var spesielt nordmennene avhengige av pomorhandelen. Våren 1816 ble en krigsutrustet marineekspedisjon sendt fra Trondheim til Finnmark. Oppdraget var bl.a. å håndheve norsk suverenitet over sjø- og landområdet, og om nødvendig bruke makt for løse oppdraget. Finnmarksekspedisjonene ble innstilt i 1818, da det viste seg at de oppnådde ønsket effekt. Ekspedisjonene var beskjedne i antall fartøyer og militær slagkraft, noe som viser at det var politioppgaver som skulle løses, ikke møte russiske marinefartøyer. Av dette kan en lese at Norge ikke vurderte russernes aktivitet som noen militær trussel, snarere at normal sivil virksomhet i de fjerne grenseområdene måtte reguleres. Samtidig er det tydelig at regjeringen mente alvor, da det var gitt vide fullmakter for militær maktbruk.
Nå flytter vi oss til 1880 – 1890-årene. Dette var i en tid da jernbanebygging var det fremste uttrykk for sivilisasjonens frammarsj, og det var en parallell prosess i Norge, Sverige, Finland og Russland om å utvikle de nordlige delene av landene. Dette var Nordens ”frontier” – sivilisasjonsgrense, som skulle erobres av storsamfunnet. Samtidig var det behov for markering av nasjonal suverenitet og utvikling av disse fjerne og underutviklede landsdelene. Dette var midt under nasjonsbyggingen og kommunikasjons- og næringsutvikling var viktige virkemidler i den nasjonale integrasjonen. Etter at Forsvaret fikk en viktig rolle i nasjonsbyggingen, ble Forsvarets rolle å bringe Nord-Norge inn i den nasjonale varmen klarere. Mye av argumentasjonen for verneplikt i Nord-Norge var å bidra til fornorskningen av Samer, og spesielt Kvenene.
Etter at den finske nasjonalismen begynte å gjøre seg gjeldende var det mange som fryktet at Finnmark og Nord-Troms var utsatt for storfinske ambisjoner. Dermed kunne Kvenene være en femte kolonne som en måtte være på vakt over for, og aller helst fornorske med alle midler. Med dagens språkbruk kan vi si at minoritetene i nord ble sikkerhetiserte, og ble et viktig argument i forsvarsdebatten om Nord-Norge. Nå skal det sies at begrepet ”Nord-Norge” også dukket opp på denne tiden. Det ble unnfanget på hovedstadens kaféer av studenter fra Hålogaland og Finnmarken.

 

Jernbane fra Bottenviken til Ofoten

Fram til begynnelsen på 1880-årene var ikke Nord-Norge spesielt mye framme hos den militære ledelse. Kombinasjonen av trusselforståelse, landsdelens manglende infrastruktur og små militære ressurser gjorde at Nord-Norge ikke ble prioritert. I løpet av 1880-tallet ser en at spørsmålet om innføring av verneplikt for Nord-Norge begynner å få konkrete uttrykk i det politiske og offentlige liv. Landsdelen dukket derimot av helt andre grunner opp som egen sak i generalstaben på vårparten i 1882, da Den Kongelige Norske Regjerings Armé-Departement meddeler Armékommandoen at det er kommet inn en søknad om konsesjon på etablering av jernbane for godstrafikk fra Ofotfjorden til Haparanda. I juni kom svaret. En slik jernbane kunne ikke anbefales. Hvilke forhold var det som gjorde at landets fagmilitære ledelse ikke kunne anbefale bygging av en jernbane fra Ofoten til Haparanda?
Da går vi tilbake til landets første forsvarskommisjon, ”Centralkommisionen af 1836 for Rigets Forsvar”. Den slo fast behovet for et militært støttepunkt i Nordland som ved en eventuell fiendtlig invasjon kunne danne et fastpunkt for videre motstand med både land- og sjøstridskrefter. Kommisjonen foreslo dette lagt til Tjeldsund, der det ville kontrollere den innenskjærs forbindelse mellom Nordland og resten av Nord-Norge. Det ville ligge i et rimelig tett befolket område og gi direkte beskyttelse til Lofotfiskeriene.

”Ingeniørbrigadens Fortifikations- og Bygniningscommision i 1846” konkluderte i sitt utkast til plan for befestningsvesen med Tjeldsundet som ”Replipunkt” (befestet støttepunkt) for en kystflottilje til forsvaret av Nord-Norge.

I 1857 foretok artilleriets sjef, oberst Fleischer, en inspeksjonsreise til Finnmark og kom i sin rapport med ”en Anden anskuelse end de tidligere nevnte Autoriteter”. Oberst Fleischer vurderte Alta, alternativt Lyngen, som det viktigste strategisk punktet i Nord-Norge.

De ble begge vurdert viktigere enn Tjeldsund fordi de ligger nærmere Arkhangelsk, som ville være utgangspunkt for en eventuell russisk invasjonsstyrke mot landsdelen.

Det hadde også vært andre forslag og vurderinger om å etablere et forsvar nord for Trøndelag, men da Nord-Norge manglet den infrastruktur som kunne brukes til framføring og forsyning av større landstyrker, ble nordområdene vurdert som uegnet for militære operasjoner, et slags geostrategisk ”terra nullius” – ingenmannsland. Derimot ville en jernbane fra Atlanterhavet til Bottenviken, gi mulighet for tilknytning til det svenske stamnettet og videre inn i Finland. Finland tilhørte på denne tiden Russland, og det finske jernbanenettet var knyttet til det russiske. Dermed ville det være en moderne jernbane fra St. Petersburg til Atlanterhavet.
I jernbanestrategiens tidsalder var dette det samme som en operasjonslinje for en armé. Dermed ville Nord-Norge og resten av Nordkalotten ikke lenger være en stor og utilgjengelig ødemark, men geostrategiske viktig for de europeiske stormaktene. Hovedårsaken var krigsindustriens viktigste råvare, jernmalm. De svenske malmfeltene ville endelig bli tilgjengelige når Norrland og Ofoten fikk jernbane til havner med stor kapasitet. Utskipningshavnen i Ofoten, Victoriahavn, i dag Narvik, var i tillegg isfri året rundt.

 

Dermed er vi inne på et annet strategisk premiss. Forestillingen om Russlands streben etter en isfri havn ved Atlanteren. Dette er et gjennomgående tema i Unionen Sverige-Norge og forsvaret av denne. For svenskene var Russland selve arvefienden. Forfatteren av bind to av Norsk forsvarshistorie Roald Berg, snakker om en russofobi, andre omtaler det som russerfrykt. Tapet av Finland i 1809, som sammen med Karl Johans deltakelse i kampene mot Napoleon var det storpolitiske rasjonale for at Sverige fikk Norge som en slags kompensasjon.

For Karl Johan var unionen sikkerhetspolitisk motivert. Med ryggen fri, kunne det svenske forsvaret konsentrere seg mot å møte et russisk angrep. I tillegg ble det norske Forsvaret etter 1814 omorganisert for å tilpasses unionens behov. Det hadde allerede på 1880-tallet vært forslag om at også verneplikten måtte utvides til å gjelde den nordlige delen av kongeriket, siden vernepliktsloven av 1876 ikke omfattet Nord-Norge. Den militære ledelsen så på det tidspunktet ingen grunn til å anbefale verneplikt i nord, det var som vi har sett ikke noe å føre krig for.
Det var dette som ble endret med bygging av Ofotbanen. Selv om det første forslaget ble avvist både i Norge og Sverige, kom det året etter en ny søknad, med endestasjon i Luleå ved Bottenviken. Denne ble anbefalt, under forutsetning av at det ble truffet tiltak med traséen under byggingen for å ivareta de militære interessene, samt at banen ble gjort tilgjengelig for bruk av egne tropper. Ser vi i konsesjonsdokumentene er det tydelig at de militære krav er tatt i vare. Generalstaben stilte klarer krav til traséen, havn, sidespor, vogner og perronger. Disse er ivaretatt og skulle bekostes av selskapet. Selskapet skulle heller ikke kunne kreve noen erstatninger etter ødeleggelser i tilfelle krig.
Jernbaneselskapet gikk så konkurs og anleggsarbeidene stanset opp i 1889. Noen år senere kjøpte den svenske og norske staten hver sin del av banen og ny konsesjonssøknad ble levert i 1896. Denne ble godkjent av Stortinget to år senere. I mellomtiden hadde det skjedd noe på militær side. Vi kan starte med en digresjon. 9 juni 1885 bevilget Stortinget ekstraordinære midler til krisehåndtering i tilfelle Russland og England skulle gå til krig over Afghanistan.

Allerede på den tiden var sikkerhetspolitikken global, og både statsministeren og militærkommisjonens formann lovte Stortinget at dette skulle gjøres så billig som mulig. Heller ikke på dette feltet er det altså noe nytt. Samme året ble det fremmet forslag om at marinefartøy skulle utføre fiskerioppsyn utfor Finnmark. Dette var et rent sivilt politioppdrag, kystvakt. Disse småsakene sier noe om hvordan Norge vurderte Russland som trussel, og det er det som ikke kommer fram som er interessant. Det er ingen tegn til at Stortinget vurderte Russland som noen militær trussel, dette var hhv nøytralitetsvakt og politioppdrag. Dette var det samme som generalstabens vurdering. Marinestyrkene i Arkhangelsk ville ikke utgjøre noen trussel mot Norge, det måtte moderne infrastruktur til før landsdelen ville kunne brukes som militært operasjonsområde.

Militærkommisjonen av 19. august 1885 som leverte sin innstilling i 1887, la en russisk trussel mot Nord-Norge til grunn for å ville innføre verneplikt i den nordlige landsdelen.

Denne trusselen ble knyttet til at ved å bruke den framtidige jernbanen kunne russiske styrker angripe Nord-Norge både over sjøen og over land i tilknytning til jernbane som framrykningslinje. Kommisjonen vurderte sjøtrusselen som en selvstendig komponent og at et angrep over land måtte ha jernbanen som operasjonslinje.
I 1891 ble det satt ned en forsvarskommisjon for å se på forsvaret av hele landet, inkludert Nord-Norge. Kommisjonen ble nedsatt etter anmodning fra Norges Forsvarsforening og hadde bl.a. til hensikt å finne ut hva kostnadene med å sette hær og flåte i skikkelig stand ville bli. Hovedfokus i trusselvurderingen ble flyttet fra den tradisjonelle vektingen av å skulle forsvare de forente riker mot en erobringskrig fra Russlands side, over til en handelskrig. Mål for en angriper ville da være handelsflåten, økonomisk infrastruktur og byer i tilknytning til kysten. Når det gjaldt Nord-Norge var ikke Ofotbanen nevnt i studien og etter noe drøfting, ble det strategiske repli for marinestyrker i landsdelen flyttet fra Tjeldsund til Gisundet. Videre skulle i tillegg Tromsø by forsvares og verneplikt måtte innføres i Nord-Norge snarest mulig.
Det er naturlig å se denne forsvarskommisjonen som en del av det samme prosjektet som Hærordningen av 1888 inngikk, hvor det var en politisk implisitt hensikt å etablere et selvstendig norsk forsvar uavhengig av forsvaret av unionen. Her ser vi også tydelig hvordan banen påvirket valg av strategisk plassert fastpunkt (repli) for det sjømilitære forsvaret av Nord-Norge. Etter at anlegget på jernbanen ble tatt opp igjen ble den foreslåtte plasseringen av orlogsstasjon flyttet fra Gisundet tilbake til Tjeldsundet, pga. Ofotbanen og endestasjonen i Victoriahavn . Dette var et brudd med kommisjonen sin anbefaling, og det er tydelig at da det første forsøket på å etablere banen strandet i 1889, så var ikke lenger Ofoten med Tjeldsundet like viktig i de strategiske vurderinger når det gjaldt forsvar av Nord-Norge.
Byggingen tas opp igjen

Generalstabskommisjonen var kalt sammen i 1896 for å gi en fornyet uttalelse om etablering av jernbane fra Victoriahavn til Riksgrensen og dennes tilknytning til jernbanen på svensk side. Generalstabskommisjonen ble oppnevnt for å behandle spesielle og viktige spørsmål, og bestod av et fåtall generalstabsoffiserer med generalstabssjefen eller en avdelingssjef som formann. Ut fra denne innledende uttalelse, foretok generalstaben sin vurdering og overleverte denne til KG som sammenfattet den og ga Forsvarsdepartementet den fagmilitære anbefalingen om etablering av banen.
Bygging av banen kunne anbefales under forutsetning av at forsvaret av Nord-Norge kom i orden i nær framtid, – dette stod på denne tiden allerede på den politiske dagsordenen, og at nødvendige anlegg og tiltak ble iverksatt. Av disse anlegg ble spesielt Tjeldsundet nevnt i tillegg til forberedelser for ødeleggelse av selve jernbanen.

 

Ofotbanens betydning for landsdelen ble understreket, både for malmeksporten og for handelsvirksomheten med Russland fra Nord-Norge over det svenske og finske jernbanenettet. Banen ble tillagt en indirekte betydning for landets forsvar, ved at den styrket landets økonomiske utvikling og derved landets evne til å bygge opp forsvaret i de nordlige landsdelene. Dermed kunne ikke etablering av banen avvises på rent militært grunnlag, forutsatt at kravene til etablering av et egnet forsvar for landsdelen og Ofoten ble fulgt opp.
Etter at Generalstabskommisjonen hadde overlevert sin innstilling og denne hadde vært behandlet i generalstaben, kunne Generalstabsjefen, forutsatt at nødvendige forsvarstiltak ble iverksatt, anbefale bygging av banen. Det kan diskuteres om den trusselen Ofotbanen åpnet for, var det reelle argumentet for etablering av et forsvar i Nord-Norge, eller om den var et vikarierende argument for å innføre verneplikten i den nordlige landsdelen. Fra 1880-årene av vokste det fram en sterk opinion for å få utvidet verneplikten til de Nord-Norge. Denne opinionen baserte sine argumenter på den utenrikspolitiske trussel Russland utgjorde, og behovet for tiltak overfor kvenene.
Behovet for innføring av verneplikt i Nord-Norge kom også klart til uttrykk i uttalelsen fra Militærkommisjonen av 19. August 1885. Også her var Russland den sikkerhetspolitiske trusselen.

Den eneste faktor som den militære ledelse anså som viktig nok til å bygge ut forsvaret av Nord-Norge var Ofotbanen, med den endring av landsdelens geostrategiske posisjon i forhold til stormaktene banen medførte. Det ligger ingen underliggende motiver i arkivmaterialet om at den militær ledelse skulle ha noen skjult agenda, hvor Ofotbanen bare var et vikarierende argument for å innføre verneplikt, eller noen militært styrt integrasjonspolitikk overfor samer eller kvener. Snarere er det eksplisitt uttrykt at det var endringen av Nord-Norges strategiske situasjon jernbanen medførte som gjorde at et forsvar av landsdelen måtte bygges ut, og at størrelsen på styrkene ble større enn hva landsdelen alene (”uten Ofotbanen”) ellers ville blitt tildelt.
På bakgrunn av generalstabsjefens uttalelse, ga sjefen for Armékommandoen (KG) sin anbefaling til Forsvarsdepartementet 22 desember 1896. Dette var den formelle fagmilitære anbefaling som sammen med uttalelsene til generalstabskommisjonen og generalstabsjefen ble sendt fram til Forsvarsdepartementet. KG tok utgangspunkt i disse uttalelsene, samt presiserte og utdypet enkelte forhold. Allerede i innledningen understreket han at det samtidig med byggingen av banen “… træffes saa kraftige forsvarsforanstaltninger, at en fiende ikke uden store offre har udsikt til at komme i besiddelse af og nyttiggjøre sig den anlagte jernbane.”

 

Når det gjaldt generalstabskommisjonen vurderinger, understreket KG at banen både ville lette et angrep og okkupasjon av Nord-Norge, og gi Russland tilgang til en isfri havn. Videre ble de militære forutsetningene for at banen kunne anbefales presisert; at det svenske forsvaret i Norrland ble etablert, at banen ble forberedt for ødeleggelse og at det ble etablert befestninger ved endestasjonen samt at forsvaret for landsdelen ble bygget ut, herunder befestningsanlegg ved Tjeldsund. Viktigheten av Tjeldsundet ble understreket, både dets strategiske betydning for landsdelen og den lokale betydningen for forsvaret av Victoriahavn.
KG ville knytte de militære tiltakene til konsesjonsbetingelsene. Man måtte før konsesjon ble innvilget, 1) sikre seg at forberedelser for ødeleggelse av banen faktisk ville bli gjort og 2) at de nødvendige forsvarsforberedelser var på plass når banen ble åpnet for trafikk. Han understreket viktigheten av at forsvaret i Nord-Norge ville måtte være uavhengig av de øvrige styrkene i Sør-Norge pga. forsyningsvanskene over sjøen.

 

Når det gjaldt hvordan landsdelen kunne bli angrepet, mente KG at dette hovedsakelig ville skje over sjøen, men noe også over land. Angrep over sjøen ville ha to hovedformål, avskjære forsyningene sørfra og en direkte landsetting av styrker for å ta viktige byer og andre kritiske områder. Forsvaret i landsdelen måtte derfor etableres for å møte denne todelte trusselen, men pga. landets økonomi måtte en antakelig prioritere en marinestyrke med kanon- og torpedobåter, minefelt og lokale landstyrker ved de områder som hadde betydning for fienden. Victoriahavn var et slikt punkt, men KG ville ikke her foreslå noen plan for forsvaret av Victoriahavn. Befestningsanlegg ved Victoriahavn måtte derimot være på plass innen banen åpnes, og KG regnet med at Forsvarsdepartementet tok initiativ til dette. Når det gjaldt finansieringen så foreslo faktisk KG at jernbaneselskapet bidro til utbygging av forsvaret i Nord-Norge med deler av overskuddet fra jernbanedriften.

 

Den videre utvikling

Som disse fagmilitære vurderingene viser, så var det fra militær side helt klart at et forsvar av Nord-Norge var et forsvar av Ofotbanen. Både fordi banen i seg selv var den moderne operasjonslinje over land en angriper kunne bruke, men også fordi banens endestasjon lå innenfor landsdelens strategisk viktigste punkt. De militære prioriteringene var 1) ødeleggelse av banen, 2) marinestyrke og befestet støttepunkt ved Tjeldsund og som siste prioritet, verneplikt og landstyrker i landsdelen. Nå ble det som kjent ikke slik. Forberedelsene for å ødelegge banen betalte L.K.A.B. for, så det gikk i orden. Innføringen av verneplikt og oppsetting av landstyrker i Nord-Norge ivaretok til en viss grad pri 3.

Derimot var det først i 1913 at utbygging av befestningene ved Ramsund ble påbegynt.
Hva var så årsakene til at de viktigste etableringene først ble igangsatt 17 år senere, mens forsvarsledelsens minst viktigste tiltak dro i gang allerede året etter?

 

Her får jeg minne om Clausewitz’ mest kjente utsagn om at krig er politikk med andre midler. Forsvarsetableringer er også politikk, men ikke nødvendigvis først og fremst forsvarspolitikk. Så heller ikke da nasjonen Norge ble bygget og Nord-Norge ble lagt inn under sivilisasjonens lodne fell. Her må jeg plage forsamlingen litt igjen med salige Clausewitz. De to neste setningene i avsnittet om krig og politikk er ikke like mye sitert, men ikke helt uvesentlige. – For øvrig har den tyske historiker Hans Rothfels sagt det rett ut at Clausewitz er mye mer sitert enn faktisk nøye studert. Det bærer vel også både forståelsen og bruken av Clausewitz i den norske Forsvaret preg av. Clausewitz understreker de militære midlenes egenart i forhold til ”vanlige” politiske virkemiddel. Videre at de politiske målsetningene ikke må komme i konflikt med de militære virkemidlenes egenart og vesen. Overført til militær fredsdrift og forsvarsetableringer, skal altså de politiske vedtakene (om Forsvaret i fredstid) ikke være av en slik art at de går ut over Forsvarets evne til å løse oppdrag. Slik vet vi at det naturligvis ikke er, slik var det heller ikke da Norge var på sitt mest militaristiske fra slutten av 1800-tallet og til etter 1905.
Det virker som det var fire forhold som påvirket utviklingen av Forsvaret i Nord-Norge i denne perioden fram mot 1920. Den politiske dimensjonen har jeg nevnt og kommer tilbake til den mot slutten. De andre var for det første at landsdelen kom i skyggen av opprustningen under unionskampen, videre en fagmilitær uenighet om hvordan landsdelen skulle forsvares, og selvsagt lite penger.

Opprustningen under unionskampen var konsentrert til forsvaret i Sør-Norge, med opprustning av kystfestningene og bygging av grensefestningene. Det var naturlig både fordi landets politiske og ressursmessige tyngdepunkt lå i sør. Videre var det ikke noe forsvar i nord å ruste opp, verneplikten ble først innført fra 1898 og det var ingen militær infrastruktur å ta tak i. Det skyldes i stor grad neste forhold, nemlig den fagmilitære uenigheten.
Denne hang sammen med en viss militærteoretisk uenighet, men var nok også knyttet til profesjonsstrid mellom artilleristene og manøvervåpnene. Spørsmålet var om krigen skulle føres med vekt på ild eller bevegelse. Eller mer presist, skulle striden føres mobilt eller fra festninger. I de utredninger og planer som omfatter forsvaret av Nord-Norge drøftes føringen av en forsvarsstrid i landsdelen. Drøftingen bærer preg av en klar forståelse av at de økonomiske rammene ikke vil tillate at Forsvaret blir så sterkt at det vil gi paritet med en angripende stormakt. Heller ikke vil strukturen kunne bygges ut for alle eventualiteter. Dermed måtte man velge mellom festninger eller mobile enheter, man kunne ikke få begge deler. I det fagmilitære ordskiftet var det enighet om trusselen. Det var den som KG hadde skissert i sin uttalelse. Trusselen utviklet seg med stormakts- og teknologiutviklingen, spesielt som følge av det tysk-britiske flåtekappløpet og Russlands nederlag mot Japan i 1904-5. Igjen eksempel på tidlig globalisering av forsvarspolitikken.
Det var i stor grad enighet om at et angrep mot Ofoten over sjøen var det farligste, mest p.g.a. tidsfaktoren. En russisk flåte ville bruke to døgn fra Arkhangelsk, og fem døgn fra Libau i Østersjøen. Det ga svært kort varslingstid og de norske styrkene måtte derfor være på plass i fredstid. Et russisk angrep over land ville bruke uker og kanskje måneder fra Torne til Riksgrensen. Da ville styrken allerede måtte ha omgått eller nedkjempet Boden festning (låsen til Ofotbanen som den norske generalstabsoffiser og militærteoretiker Gudmund Schnitler skrev i sin lærebok i strategi fra 1914), ha nedkjempet den unionelle hovedhæren (hvor det skulle inngå fra en til tre norske brigader i Norrland) og forsert milevis med ødemark. Når så denne styrken måtte nærme seg Ofoten, ville norske landstyrker hatt god tid til å forberede seg på å møte angrepet. Forutsatt at fiendtlige flåtestyrker ikke klarte å ta seg inn Ofotfjorden og besette endestasjonen og jernbanen.

For å møte den farligste trusselen var både Hærens og Marinens generalstaber og den landmilitære sjefen i Nord-Norge, enige om at en marinestyrke med ubåter og torpedobåter, støttet i artilleri, var de beste stridsmidlene. Det var også enighet om at kystforsvaret var viktigere enn landforsvaret.

Marinen ønsket artilleriet på kjøl, men var innforstått med de økonomiske realitetene og gikk med på kystartilleri som samtidig beskyttet orlogsstasjonen som skulle bygges i Ramsund. Hovedstridsmidlet på sjøen var torpedoen, levert fra ubåter og torpedobåter, som begge var godt egnet i disse trange farvannene. Den endelige beslutning sa at man skulle først anskaffe ubåter og se om de var så godt egnede at man ikke behøvde torpedobåter. Uansett torpedoplattform skulle fartøyene støttes med artilleri fra land. Kystartillerbatteriene skulle ha en dobbel hensikt. For det første bidra til sjøstriden ved å gi fienden to forskjellige systemer å forholde seg til – artilleri i tillegg til torpedoer. Innen militærteorien ser vi her forsøk på å skape en systemoverlegenhet overfor en angripende flåtestyrke. Både torpedoer og kystartilleri var systemer overflatefartøy på denne tiden hadde problemer med å forholde seg til. En kombinasjon av torpedoer og artilleri i så trange farvann som innløpet til Ofotfjorden og Tjeldsundet ville vært direkte plagsomt. Kystartillerbatteriene skulle også forsvare orlogsstasjonen inne i Ramsundet.
Fram mot 1905 var utbyggingen av Forsvaret konsentrert til Sør-Norge og befestning av grensen og Glommenlinjen. Spørsmål om utbygging av forsvaret av Ofoten var så vidt oppe i Stortinget 1902, men var satt til side som følge av prioriteringen i sør. Da hadde allerede KG og sjefen for distriktskommandoen i Tromsø i årene etter KGs anbefaling fra 1896, flere ganger vært på departementet for å få gjort noe med forsvaret av Nord-Norge. Senest i desember året før hadde KG sendt et temmelig krast brev til FD, hvor han påpekte at mens banen skulle åpnes etter planen sommeren 1903, mens kystforsvaret var ikke påbegynt og utbyggingen av det mobile landforsvaret så vidt startet (det var på denne tiden bare selvstendige kretskompanier i Nord-Norge, ingen taktiske eller operative landstridskrefter).

 

De første generalstabsøvelsene ble avholdt i Nord-Norge sommeren 1904, og rapporten var grunnlag for generalstabens uttalelse til Forsvarsdepartementet om forsvaret av Ofotenbanen høsten samme år. Marinens generalstab ga på bakgrunn av den sin uttalelse året etter. Her ble de marinemessige forholdene belyst grundigere, men det var ingen reell divergens med hærens uttalelse. Sjefen for Tromsø Distriktskommando utarbeidet året etter sin ”Motiveret plan for forsvaret av Ofoten – Bardo – Lyngen – avsnittet” 23 mai 1906. Denne er interessant på flere områder. DK-sjefen ga, i tråd med generalstabens vurdering, uforbeholden støtte til et mobilt landmilitært forsvar. Derimot kunne han tenke seg et fort på høydene innenfor Tyttebærvik på nordsiden av Rombaken. Hensikten skulle være både å virke med ild mot jernbanen for å hindre en angriper å bruke denne, hindre fiendtlige krigsskip i å trenge inn i Rombaken og være et fastpunkt for de mobile hæravdelingene å manøvrere rundt (pivot). Fortet ville i tillegg bli såpass billig at det ikke burde gå utover oppsetning og utrustning av de mobile feltavdelingene. Men også dette fortet ville ha lavere prioritet enn feltavdelingene, skulle det bli smått med midler.
Videre presenterte han prinsippene den mobile striden skulle føres etter. Det ble forutsatt at angriperen var overlegen i antall, samt at egen evne til å erstatte tap var begrenset og ”humanitetshensynet – diktere, at forsvaret ledes ’økonomisk’ og ikke efter russisk-japansk mønster.” Her vises det til de kostbare frontale infanteriangrepene under den russisk-japanske krig. Med andre ord så måtte en sloss med list og lempe, både av styrkeøkonomiske hensyn (begrense egne tap), og av hensynet til soldatenes liv og levnet. Deretter drøftet DK-sjefen hvordan striden skulle føres. Han vurderte det defensive forsvar, en offensiv–defensiv taktikk og den rene offensiv. Alle ble avvist med referanse til argumentene over, og som følge av dette måtte (sitat): ”Principet for forsvaret maa derfor blive, at det ikke føres efter nogen bestemt opgjort maner, men ledes med omtanke og varierer i karakter, hvilket vil vanskeliggjøre for angriberen at drage riktige slutninger om vore hensikter.”

 

Vi ser her en svært fri og udogmatisk tilnærming til militære operasjoner, noe den videre drøfting også viser. De prinsipper DK-sjefen videre skisserte er interessante på flere måter. De viser en tilpassing av eksisterende taktikk til landsdelens terreng og hvilke muligheter som ligger for lokalkjente avdelinger. Videre en svært fri omgang med stridsformene (angrep, oppholdende strid og forsvar), i den hensikt å få mest mulig ut av små ressurser.

Det operasjonsmønsteret som ble beskrevet gikk ut på at en med små styrker skulle lede fiendens operasjoner i en bestemt retning, eller få kontroll på fiendens kraftsamling. Så skulle man søke å utnytte daler, fjellpass og annet tilsynelatende uframkommelig terreng til å manøvrere egne styrker for å angripe fienden i rygg og flanker, for der kraftsamle og ødelegge ham bit for bit. Avdelinger med høy mobilitet, muligheter til å operere på indre operasjonslinjer og et godt utbygd forsyningssystem var vesentlige forutsetninger for gjennomføringen. Til slutt gikk DK-sjefen gjennom et par scenarier for å belyse sine operative prinsipper. Disse scenarier hadde utgangspunkt i tidligere planer om fienden skulle komme bare over sjøen, eller både over land og fra sjøsiden. Ut fra disse leser en at man var klar over at operasjonsformen krevde et godt utbygd etterretningsapparat og at behovet for moderne samband (telefon) var stort. I beskrivelsen av scenariene understreket han viktigheten av bevegelighet og at en ikke ble bundet opp ”til nogen saakaldt ’afgjørelseskamp’,” noe som for underlegne norske styrker ville være jevngodt med nederlag. Avslutningsvis støttet han etableringen av marinestyrke, kystartilleri og orlogshavn i Ramsund – og kunne som tidligere nevnt, godt tenke seg et fort ved Tyttebærvik.

 

Kystfortene ved det maritime støttepunkt som var foreslått i Ramsund skulle ha de samme funksjonene; både den rent defensive med å forsvare Ramsund og kunne støtte marinefartøyenes strid mot fiendtlige sjøstridskrefter i Ofotfjorden og Tjeldsundet. Når en ser de sjøstridsmidlene det er tale om, så hadde spesielt bruken av torpedobåter og sjøminer vist seg å være svært effektive under den russisk – japanske krig. Det var flere artikler i NMT fra 1904 og utover som tok for seg forskjellige forhold i denne krigen, bl.a. sjøkrigen og kampene i Mandsjuria. Videre var det også flere artikler om russisk og japansk militærvesen som bl.a. tok for seg offisersutdannelse, stridsteknikk og taktikk, troppemoral mv, i tillegg til biografier av de mest fremtredende lederne. Når så DK-sjefen (over) refererte til ” russisk-japansk mønster” så var alle lesere av planen klar over hva han mente.

 

Selv om vi ser at den mobile landstriden hadde i seg elementet av motangrep og offensiv for å slå den angripende fiende, så er det stor avstand til den nærmest dogmatiske offensivtroen i Frankrike og Tyskland på denne tiden. Både generalstab og DK-sjef erkjenner at det bare er angrepet som kan skape avgjørelse i striden, helt etter Clausewitz tese om offensivens positive hensikt. I dette ligger det at en ved å utelukkende drive et defensivt forsvar, ville forsvareren aldri klare å avgjøre striden til egen fordel. Også i den strategiske forsvarsstriden må forsvareren hele tiden gjennomføre sine defensive operasjoner med det formål å skape forutsetning for å kunne angripe fienden og skape avgjørelse på slagfeltet. Dette var helt etter den norske doktrine slik den kommer fram i major Schnitlers strategibok.

 

Samtidig var det opplagt at de underlegne norske styrkene aldri ville være i stand til å angripe og vinne et tradisjonelt avgjørende slag mot en sterkere fiende. Dermed ble den logiske følge å bruke defensivens sterkere form, for å skape forutsetninger for å kunne utmanøvrere og dele opp fiendtlige avdelinger, for så angripe de enkelte bitene med stor nok lokal overlegenhet til at en kunne vinne uten for store egne tap. Dette vitner både om en overordnet militærteoretisk forståelse og en evne til å sette denne inn i den geografiske og taktisk/operasjonelle kontekst striden i Nord-Norge skulle føres under.

Denne tilnærmingen til landstriden går igjen i landets første forsvarsplan fra 1908. Her beskrives en tredelt trussel; første scenario var et angrep fra Sverige, nummer to fra Russland, og det tredje gjaldt nøytralitetshevdelse i tilfelle stormaktskonflikt. Den første delen var også en generell del, med vekt på de sikkerhetspolitiske premissene. Det er da to som framhever seg, for det første at Russlands behov for en isfri havn ved Atlanterhavet var større etter nederlaget overfor Japan og tapet av Port Arthur. I tillegg til at Norges sikkerhetspolitiske situasjon var svekket etter unionsbruddet. Unionen var vurdert som en enhet også stormaktene måtte forholde seg til, nå var det bare to nye småstater i Norden.

 

Trusselen fra Sverige var vurdert til et begrenset angrep for å sikre seg kontroll med banen og Narvik. Planen vurderte såret svensk selvfølelse etter unionsbruddet som en medvirkende årsak til krigsutbrudd. Ser vi i den svenske forsvarsplanen fra 1906, var et angrep fra Danmark og Norge for å ta igjen tapte områder fra krigene på 1600-tallet, vurdert som nærmest en historisk nødvendighet. Selv om dette ble sterkt nedtonet i revidert plan to år senere, var ikke tiltroen til den tidligere unionspartneren påtrengende stor, på noen side av Kjølen. Det norske forsvaret skulle i nord skytes så langt øst som mulig, over grensen til høydene over Katterat – Vassijaure.

 

Der skulle fienden stanses og angripes i flanken fra kjerneområdet i Indre-Troms.

Trusselen fra Russland var vurdert som den farligste. I tilfelle krig var de underforstått at samarbeidet fra unionstiden ville bli videreført, og at Norge og Sverige ville (igjen) være allierte mot en felles fiende. Jernbanestrategi er et gjennomgående tema, og utviklingen av de finske jernbanene er det som vekker bekymring. Finnene bygde tre parallelle baner nordover, og disse ville konvergere mot Torneå på grensen mellom Finland og Sverige. For generalstaben var disse banene det samme som tre konvergerende operasjonslinjer. Det må sies at det ikke var russerne som bygde disse banen, men Finland. Russland var svært skeptiske til denne jernbanebyggingen, fordi de mente at Sverige ville la tyske styrker bruke de svenske jernbanene til et felttog over Torne, gjennom Finland og angripe St. Petersburg.

 

Et russisk angrep mot Ofoten over land ville kreve en kombinert brigade, met to til tre infanteriregimenter og taktiske støtte. Senere er dette rettet til to brigader, da var den norske hæren i Nord-Norge ytterligere utbygget. Forsvaret fra norsk side ville være som i tilfelle et svensk angrep, men med bedre tid til forberedelser. Et russisk støtteangrep mot Sør-Norge ble vurdert, men da bare med sjøstridskrefter for å binde norske styrker. Svenskene var man ikke helt trygge på, man ville avvente hva de gjorde før styrker ble overført fra Sør-Norge.

 

  1. Divisjons forsvarsplan fra 1916 er utviklet på samme grunnlag, men enda mer offensiv. Her ble det planlagt å skyte forsvaret helt inn til Kiruna og bruke veien mellom Kiruna og Karesuando for manøver. Det ble vurdert at et russisk hovedframstøt ville komme langs jernbanen, da ville norske styrker kunne gå inn i Finskekilen og vestover for å angripe styrkene som stod mot Kiruna i flanke og rygg. Hvis angrepet kom gjennom Finskekilen, skulle de slippes inn i Skibottsdalen, og angripes i begge flanker fra Kiruna og Kautokeino. Det var også her en uttalt forutsetning at Norge og Sverige var allierte i tilfelle et russisk angrep.

 

Dersom Sverige ville angripe, skulle samme planen følges, men også i denne planen er dette bare en mindre farlig variant av et russisk angrep. Planen ble revidert i 1920, med de endringer som Finlands selvstendighet hadde medført for hele Nordkalotten. Rettelsene var mest at ”Russland” ble erstattet med ”fienden”, og alternativene noe justert.

 

Det er i dette perspektivet riktig å si at når Hæren begynte å løsne på den statiske defensive doktrinen på begynnelsen av 1990-tallet, og begynte å orientere seg mot et mer mobilt operasjonskonsept, så var ikke dette noe nytt. Når 6. Divisjon ble satt opp for offensiv strid med krigsoppsetningsplanene fra 1997, så ville salige oberst Knoph sagt ”velkommen efter”. Når så Forvaret ikke er i stand til å realisere de strukturene som Stortinget har vedtatt, pga manglende bevilgninger og manglende evne til omorganisering av Forsvaret, ville han vel sukket oppgitt, ”Ikke nå igjen…”

 

Ødeleggelsen av grensefestningene innenfor den nøytrale sone i 1906, frigjorde en del festningsartilleri for bruk andre steder. Bl. a. ble det foreslått brukt i Ofoten. Det var verken generalstaben eller lokal sjef interessert i, og dermed startet den fagmilitære debatten for fullt. Stortingets Militærkommité gikk tydeligvis lei og fikk nedsatt Ofotenkommisjonen av 1907, som skulle uttale seg om hvordan Ofoten skulle befestes. I utgangspunktet var det enighet om at hovedvekten på Ofotbanens forsvar (både overfor angrep over land og fra sjøen) måtte legges på det mobile forsvar. Dissensen kom fra sjefen for festningsartilleriet som både hadde en annen oppfatning om “… vor østlige nabo…” og var uenig i betydningen av den type marineavdeling som foreslås stasjonert i Ofoten (for svakt bestykket og for gamle fartøy),

samt at han ville styrke landforsvaret med befestninger på land og ha adskillig kraftigere skyts ut mot Ofotfjorden (ved Ramsundets søndre innløp) bl.a. for å kunne virke mot selve Ofotfjorden og kunne ta opp kampen med tyngre fartøy.

 

En ny Ofotenkommisjon ble satt ned året etter og leverte sin innstilling i 1909. Den konkluderte i realiteten etter de samme linjene som generalstabens første uttalelse fem år tidligere, men presiserte behovet for en marinestyrke og at orlogsstasjonen skulle legges til Ramsundet. Diskusjonene i kjølvannet av den siste Ofotkommisjonen førte ikke til noe nytt, og da bevilgningene kom for etablering av marinestyrke og støttepunkt i Ramsund fire år senere, falt man ned på de samme linjene som generalstabens opprinnelige forslag.

 

Det var først med ekstrabevilgningene i terminen 1912-1913 at det ble bevilget penger til utbygging av Ramsund og bygging av ubåter til forsvaret av Ofoten. Disse bevilgningene kom som en reaksjon på tyske flåteøvelser i norske farvann i forbindelse med Marokkokrisen året før og var del av en nyorientering av forsvarspolitikken fra et landforsvar over mot marine og kystforsvar. (Igjen ser vi hvordan stormaktsambisjoner på fjerne kontinenter slo inn i norsk forsvarspolitikk lenge før globalsering kom på moten). Flåteplanen av 1912 med bestilling av to ny panserskip fra Storbritannia var også uttrykk for denne dreiningen.

 

Departementet falt ned på en løsning som innebar å befeste Ramsunds søndre løp med ett batteri med 3 stk 15 cm kanoner, for å kunne virke effektivt mot de kryssere og torpedojagere som ville true egne torpedobåter og ubåter i Ofotfjorden. Når det gjaldt Ramsunds nordre løp refererte Forsvarsdepartementet Ofotenkommisjonene av 1907 og 1909, og foreslo å senke kravene så lenge det nordre løpet ikke var åpnet for større fartøyer. Forslaget var 2 stk. 10,5 cm kanoner m/ forsterkede skjold, hovedsakelig for å virke mot mindre fartøyer og landgangsoperasjoner.

 

Forsvarsdepartementet ville også overføre 4 stk 8,4 cm feltartilleri til landforsvaret av Ramsund, bygge standplasser for kanonene og tildele mitraljøser til dekningsstyrken. Når det gjaldt forsvaret av selve jernbanen endte Departementet opp med én sperrestilling i indre Sildvikavsnittet med to blokkhus (bunkers) for artilleri og mitraljøser, en pansret jernbanevogn med en 7,5 cm festningskanon fra den nøytrale sone, lyskaster, magasin (vognhall) sidespor mv. Avdelinger til å bemanne disse anleggene skulle settes opp i Narvik, ikke på Elvegårdsmoen som resten av regimentet. Årsaken var at dette ”Narvikdetasjementet” (kompanistridsgruppe) hurtigst mulig skulle kunne besette stillingene og gjøre forsvaret effektivt i tilfellet et coup de main.

 

De første bevilgningene til Ramsund og jernbanen kom i 1912, og videre bevilgninger kom under verdenskrigen, i 1914 og 1917. Skyts ble som nevnt kjøpt inn og levert i løpet av og like etter krigen. Kanonene på Forholten (nordsiden) var på plass og operative i 1916, batteriet på Ramnes ble aldri montert. Utbyggingen i Ramsund ble avsluttet i 1919 uten at anlegget i noen som helst grad var ferdig. Utbygningene langs banen ble gjennomført under første verdenskrig.

 

I 1925 ble Ramsund oppgitt som maritimt støttepunkt og orlogshavn, og ble fra da av et marinedepot uten de operative oppgaver som det var tiltenkt og forutsatt ved Stortingets beslutninger og bevilgninger. Bakgrunnen til denne omleggingen ligger i de sikkerhetspolitiske og økonomiske forutsetningene Forsvaret hadde å forholde seg til etter første verdenskrig.

 

Avslutning

Erfaringene under første verdenskrig viste at da tyske ubåter begynte å operere langs kysten av Nord-Norge, var ikke lenger Nordkalotten et geostrategisk ingenmannsland. Det kommer klart fram i korrespondansen fra de militære sjefene i landsdelen under verdenskrigen. Da den tyske flåtestyrken 9. april 1940 satte i land tropper for å ta de halvferdige kystbatteriene på Ramnesodden før fartøyene kunne fortsette inn Ofotfjorden, var forsvaret av Nord-Norge allerede innhentet av framtiden.

Et forhold som forsterkes av den effekten samvirket mellom de da 50 år gamle skyts og torpedobatterier hadde mot den tyske angrepstyrken i Drøbaksundet samme dagen.

 

Trusseloppfatningen mot landsdelen var først en ren invasjonstrussel fra Russland, hvor man antok at Russlands behov for en isfri havn ved Atlanterhavet kunne føre til et angrep mot Nord-Sverige og Nord-Norge for å ta Ofotbanen og Narvik. Etter 1905 ble det utviklet et alternativ om et begrenset angrep fra Sverige i den hensikt å ta Ofotbanen og områdene rundt for å sikre malmeksporten.

Etter at Finland ble selvstendig vurderte 6. Divisjon et begrenset finsk angrep mot Lyngen som aktuelt. I tillegg førte utviklingen av stormaktenes marinestrategier til at også Nord-Norge kom i klem mellom stormaktene. Dette forhold ble klart demonstrert under første verdenskrig og angrepet 9. april 1940 inneholdt elementer fra alle tidligere trusselbilder.

 

Når det ikke ble etablert det forsvaret den militære ledelse ville ha i Nord-Norge, så skyldtes det i første omgang at Nord-Norge kom i skyggen av opprustningen i unionskampen, deretter forsinkelser pga. fagmilitær uenighet, reduserte bevilgninger og som siste faktor at innenrikspolitisk konsolidering og tilstedeværelse i landsdelen virker å ha vært viktigere enn et forsvar som kunne møte den militært sett farligste trusselen mot landsdelen. Trusselen mot Nord-Norge var det fagmilitær enighet om helt fra planene om bygging av Ofotbanen først ble lagt fram for generalstaben i 1882 til utbyggingen av Ramsund ble terminert tidlig på 1920-tallet. Denne prioriteringen av verneplikten og bruken av Forsvaret i den nasjonale konsolideringen faller inn i det mønsteret som tegnes av tidligere forskning om sikkerhets- og minoritetspolitikk

på nordkalotten.

 

Når så trusselen fra Russland og Tyskland i realiteten ble borte etter første verdenskrig, tok det lang tid før det store Forsvaret som var bygd opp før og under verdenskrigen ble bygget ned og tilpasset den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Først med den utskjelte Hærordningen av 1933 var Forsvaret tilpasset situasjonen i tiåret etter første verdenskrig. Det som er interessant i denne sammenhengen er to ting. For det første det kjente, at selv ikke ”den lille gode hær” ble finansiert etter forutsetningene. Deretter at tregheten i omstillingen gjorde at når reduksjonene endelig var foretatt, var både Tyskland og Russland (nå som Sovjetunionen) på vei opp igjen. Resten er som kjent historie.

 

Hvilken relevans har så dette for oss i dag? For det første er det viktig for oss å kjenne til premissene for hvordan Forsvaret har blitt, da spesielt de faktorene som er avgjørende for utviklingen. Som vi har sett var ikke de fagmilitære vurderingene de avgjørende, de ble brukt selektivt for å nå overordnede politiske målsetninger. For Nord-Norge var dette innenrikspolitisk konsolidering og fornorskning av minoriteter. Derfor fikk verneplikt prioritet framfor den militære infrastruktur som behøvdes for å møte et angrep fra sjøen. Videre ser vi at småstaten Norge ikke kunne ta seg råd til begge deler, og da fikk det viktigste politiske prosjektet prioritet. Forsvaret har bare unntaksvis vært et politisk prioritert prosjekt her til lands, og selv ikke da alltid på Forsvarets egne premisser.

 

De siste års prosess med FS 2000 fram til Stortingets behandling av St.prp. nr. 45 Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002 – 2005 i fjor, er på mange måter et speilbilde av denne prosessen. Selvsagt med noen andre premisser. For det første var trusselbildet på 1800-tallet mye klarere, selv om det var en uenighet om hvor stor trusselen fra Russland var. Roald Berg hevder i bind 2 av Norsk forsvarshistorie at etableringen av et troverdig trusselbilde var en forutsetning for etableringen av Forsvaret og offisersstanden som profesjon. Norge var innledningsvis en del av forsvaret av unionen, med Sverige som alliert. Storbritannia var, om enn underforstått, regnet som en garantist for Norges sikkerhet, delvis formalisert for unionens del ved Novembertraktaten i kjølvannet av Krimkrigen. Dette var en tidlig utgave av atlanterhavsdimensjonen i norsk sikkerhetspolitikk.

I dag er trusselbildet heller uklart, mens alliansetilknytningen er solid. Forsvaret er inne i en ikke avklart identitetskrise, hvor hendelsene i den store verden har dreid retningen fra et nasjonalt, territorialt og defensivt forsvar, mot et internasjonalt orientert, ekspedisjonskorpsorganisert militærvesen som skal delta i konflikter etter politikernes ønske. I stort har Forsvaret gått fra å være svært viktig for nasjonens eksistens under den kalde krigen, til å bli et av flere redskap for norsk utenrikspolitikk. Dermed er ikke lenger Forsvaret så viktig i norsk politikk at det blir noe annet enn et virkemiddel for viktigere politiske prosjekter. Det er dette som er de lange linjene i norsk forsvarspolitikk. For hundre år siden var de nasjonale strategiene nasjonsbygging, landsdelsutvikling og ikke minst suverenitetsmarkering i grenseområdene mot Russland. Jeg trenger ikke fortelle en opplyst forsamling som dette hva som er de store og viktige politiske sakene i dag. Jeg vil derimot påstå at Forsvaret ikke er noen stor politisk sak, og at forsvarspolitikk i beste fall er underlagt og støtter andre og viktigere politiske programmer.

 

 

Takk for oppmerksomheten.

Bjarne Haugstad
Forskningssjef Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Resymé av foredrag:

Faste anlegg kan hensiktsmessig deles i to typer: Stridsanlegg og støttefunksjoner for strid. Begge typer har vært relativt usårbare overfor den største trusselen mot denne type anlegg: flyleverte bomber uten styring. Anleggenes lille utstrekning, typisk noen få meter, kombinert med treffnøyaktigheter på typisk noen hundre meter, har medført urimelig store våpenlaster og derfor liten sannsynlighet for å slå ut slike anlegg. Denne grunnleggende rasjonalen for stasjonære anlegg, er blitt fundamentalt endret ved tilkomsten av presisjonsstyrte og penetrerende våpen. Med treffnøyaktigheter på noen få meter og penetrasjonsdybder i fjell og armert betong på opp imot 10 m, er i prinsippet de aller fleste stasjonære anlegg i større eller mindre grad sårbare overfor denne type våpen. Nødvendig overlevelse må derfor sikres ved mobilitet og/eller redundans, eventuelt kombinert med passiv og aktiv tilleggsbeskyttelse.

Den politiske utvikling etter Berlin-murens fall har gjort krig på norsk område mindre sannsynlig, samtidig som regionale konflikter og statlig terror har fått større spillerom kjølvannet av oppløsningen av Sovjetunionen. Mens større angrep mot norsk territorium er lite sannsynlig i overskuelig fremtid, skal Forsvaret kunne håndtere mindre angrep mot norske interesser eller ansvarsområder. Sammen med våre allierte skal vi kunne møte større angrep mot Norge, og Forsvaret skal relativt raskt kunne bygge opp et større forsvar, dersom påkrevd på lengre sikt. I en slik situasjon, og for i videre forstand kunne bidra til fred og stabilitet, trenger Forsvaret fleksible, mobile, raskt tilgjengelige og moderne militære enheter som kan operere sammen med andre for å løse sine oppgaver (St prop 45, 2000-2001). Mens stasjonære anlegg i flere år har vært fundamentalt sårbare overfor presisjonsstyrte penetrasjonsvåpen, tilsier forsvarets nye doktrine at de nå i tillegger problematiske i forhold til et utvannet trusselbilde og ønsket om fleksible styrker som kan settes inn mot et i utgangspunktet ukjent område i inn- eller-utland.

Situasjonen fremover synes imidlertid ikke å være fullt så klar m h t hvilken rolle faste anlegg kan spille ved forsvar av spesielt norsk territorium. Erfaringsmessig har faste anlegg en teknisk levetid på 30-40 år eller mer. Det er derfor naturlig å analysere deteksjons- og våpentrusselen mot forsvarets installasjoner og materiell i et tilsvarende perspektiv. I et slikt perspektiv vil deteksjonstrusselen mot alle typer land- og sjømål fra plattformer (fly, satellitter, UAVer) med syntetisk aperture radar (SAR) og multispektrale elektrooptiske sensorer, være nesten absolutt. IKONOS-satellitten har i dag en oppløsning på 1 m, og militære systemer vil ha høyere oppløsning. Mens dagens SAR-satellitter har typisk 10-20 m oppløsning, vil f eks det planlagte Discoverer-programmet med 20-24 satellitter gi ca 30 cm oppløsning og en oppdatering hvert 10 minutt. I tillegg vil mini- og mikro UAVer antakelig bli deployed i stort antall og gi tilleggsinformasjon om stridsfeltet. Alt dette, kombinert med robuste kommunikasjonssystemer og kommando/kontroll-elementer, vil kunne lede våpeninnsatsen mot land- og sjømål i reell tid. Bevegelse for å unngå stedfestelse og våpenbruk vil derfor ikke være mulig i fremtiden, og skillet mellom stasjonære og mobile systemer mht sårbarhet vil derfor bli visket ut. I kraft av sin vesentlig svakere fysiske beskyttelse, vil faktisk mobile mål som er lokalisert og beskutt ha mindre overlevelsevne enn et stasjonært mål. I tillegg synes den våpentekniske utvikling å kunne gi en økt trussel mot mobile versus stasjonære mål. Nye, høypotente eksplosiver og mikrobølgevåpen, vil begge normalt ha størst virkning mot mobile mål i lys av den svakere beskyttelsen.

På kort/mellomlang sikt tilsier betrakningene overfor at:

P g a store investeringer og høye kostnader ved å gjøre alle våpenplattformer mobile vil Forsvaret måtte utnytte mange av sine stasjonære anlegg i mange år fremover. Dette vil kreve nytenkning mht funksjon (utdanning for internasjonale operasjoner, støttefunksjoner for fremskutt strid), og oppgradering mht våpentrussel.
Det bør ikke nybygges av større statiske stridsanlegg, kun (evt) for støttestrukturen
Konkret avveining av hvorvidt mindre/mellomstore funksjoner skal realiseres ved mobile eller redundante stasjonære løsninger. Sårbarhet, nærhet til stridsområdet og økonomi avgjørende

På mellomlang til lang sikt, synes det som om sårbarheten av mobile mål (sikker lokalisering, lav beskyttelse) tilsier fornyet vurdering av forholdet mellom stasjonære og mobile konsepter. I tillegg bør følgende forhold vurderes

‘Intermobile’ stridsstillinger
Større antall permanente dekningsrom i mulige stridsområder for ivaretakelse av kommandofunksjoner og midlertidig beskyttelse av utstyr og personell
Modulære konsepter for kommunikasjonselementer, dekningsrom, stridsstillinger, ammolagre, osv
Hurtigvirkende systemer for ‘nedskyting’ av missiler og bomber

Som overordnet konklusjon og svar på det spørsmål som er stilt, kan følgende anføres

I rimelig fremtid vil mange av Forsvarets faste anlegg bli utnyttet. Det vil bli reist spørsmål om
– tilleggsbeskyttelse for å motstå presisjonsvåpentrusselen
– tiltak for å motvirke nye trusler
– nye oppgaver for anleggene
Hensynet til en uspesifikk trussel (fleksibilitet) så vel som sårbarhet (presisjonsvåpen), tilsier at viktige stridsnære funksjoner på kort/mellomlang sikt ikke bør knyttes til (nye) stasjonære anlegg
I et langsiktig perspektiv vil en kombinasjon av mobile plattformer og faste anlegg kunne gi kost-effektive løsninger
Modulære løsninger for (stasjonære) kommandofunksjoner, knutepunkt, beskyttelses-rom, ammolagre etc, vil få økt betydning nasjonalt og i forhold til internasjonale
operasjoner
Anlegg for regionale/nasjonale krigsfunksjoner (hovedkvarter, sambands knutepunkt etc) vil også i fremtiden bli lagt dypt i fjell og slik gis sikring mot presisjonsvåpen-trusselen og mot terrorisme.
Sårbarhet av inngangspartier, kommunikasjonslinjer etc må vies spesiell oppmerksomhet.