Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foto: KRISTOFFER FURBERG

Foredrag i Oslo Militære Samfund
21. januar 2002

ved Sverre Lodgaard

Direktør, Norsk Utenrikspolitisk Institutt

HVA HAR VI LÆRT AV KONFLIKTENE PÅ 90-TALLET?

En etterkrigstid er en mulighetenes tid. Da starter man med blanke ark og ambisjoner om en ny og bedre verden. Etter første verdenskrig ble Nasjonenes Forbund dannet. Etter andre verdenskrig De Forente Nasjoner. Etter den kalde krigen fikk De Forente Nasjoner en ny giv.

 

Da begynte stormaktene å samarbeide på en måte som gjorde Sikkerhetsrådet funksjonsdyktig. Omsider kunne Organisasjonen spille den rollen Pakten foreskrev. FN ble en sentral, samlende arena i arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet. Det siste tiåret har Sikkerhetsrådet autorisert ca 40 fredsoperasjoner, og Rådets arbeid har økt enormt.

 

Men blanke ark betyr også at man går inn i et nytt terreng med særlige muligheter til å gjøre nye feil. Den første halvdelen av 90-tallet var nesten dømt til å bli en periode med mye prøving og feiling. Konjunkturene for FNs fredsbevarende operasjoner forteller historien. Ved årsskiftet 93/94 gjorde 80 000 mann tjeneste i slike operasjoner. En enkelt måned var tallet oppe i 90 000. Noen få år senere var det nede i 10 –15 000. Så økte det igjen til dagens nivå på 47 000 mann. Tallene er symptomatiske for et tiår som begynte med optimisme, fortsatte med tilbakeslag, skepsis og frustrasjoner, for deretter å gå over i en fase med læring, konsolidering og konsentrasjon om det man er god på.

 

Somalia var det første store tilbakeslaget. UNOSOM II var en fredsopprettende operasjon autorisert av Sikkerhetsrådet og ledet av FNs Generalsekretær, den første i sitt slag siden operasjonen i Kongo 30 år tidligere. Den synliggjorde FNs manglende kapasitet for fredsopprettende operasjoner og førte til at omfattende, skarpe operasjoner senere ble overlatt til ”coalitions of the willing”. Da bestialitetene i Rwanda begynte, var viljen til kollektiv handling nede på et lavmål. Rwanda ble det andre store tilbakeslaget. Året etter ble Srebrenicas fall en tredje, skjellsettende begivenhet. Da ble feilene i Bosnia ført til protokollen.

 

Da var også mulighetenes tid slutt. I sin memoarbok setter Boutros Ghali strek ved Dayton-avtalen høsten 95, da FN ble satt på gangen. Andre politiske prosesser, som gikk utenom FN-systemet, indikerte også et vannskille henimot midten av 90-tallet. I årene som fulgte ble forholdet mellom stormaktene mer og mer anstrengt.

 

Effektivisering av FNs fredsoperasjoner

I 1999 kom det to grundige rapporter om noen av disse feilgrepene. Den ene beskriver hvordan FNs vektlegging av konsensus, nøytralitet og upartiskhet, og nøling med bruk av militær makt, la Srebrenica åpen for massakre. Den andre – om folkemordet i Rwanda – framhever mangelen på ressurser og politisk engasjement. Ingen av de mange landene som hadde personell øremerket for FN-oppdrag svarte positivt da Generalsekretærens ba om styrkebidrag.

 

Rapportene er forbilledlige i sin åpenhjertighet. Kofi Annan, som var sjef for Department of Peacekeeping Operations da overgrepene skjedde, gjorde ingenting for å unnskylde seg, men ba en kommisjon under ledelse av den tidligere algirske utenriksminister Lakdhar Brahimi vurdere forbedringer i FNs fredsoperasjoner.

 

Brahimi-rapporten tar et kraftig oppgjør med tidligere praksis: ”Ingenting har skadet FNs anseelse så mye som mangelen på evne til å skille mellom voldsutøver og offer”. Den fremmer en serie anbefalinger i form av konkrete, forsiktige skritt i riktig retning – forsiktige fordi det er en utbredt oppfatning i sør at FN-systemet styres for mye fra Vest, og at det legges for stor vekt på sikkerhetsspørsmål til fortrengsel for sosial og økonomisk utvikling.

 

Hva har vi nærmere bestemt lært av konfliktene på 90-tallet? La meg begynne med følgende 7 lærdommer som er viktige, men langt fra uttømmende bud i planleggingen av framtidige fredsoperasjoner:

 

  1. Hvis det ikke er inngått noen fredsavtale, og det ikke er noen fred å bevare, har heller ikke fredsbevarende operasjoner særlige utsikter til å lykkes. Bruk eller trusler om bruk av militær makt kan skape rom for politiske overenskomster, men bare unntaksvis. Og unntakene – Kosovo, Irak, Korea – er langt fra overbevisende. Under UNOSOM II forsøkte man å få i stand en avtale mellom fraksjonene, men som kjent lyktes det ikke.

 

  1. Overgangen fra fredsavtale til fred krever i regelen langvarig innsats og en bred tilnærming til problemene. Erfaringer viser at reform av sikkerhetssektoren – militær reform, dvs. politisk styring og profesjonalisering av militærvesenet, sivil reform, dvs. av politi, rettsvesen og fengselsvesen, og tiltak mot spredning av illegale håndvåpen – er viktig for å lykkes.

 

  1. Nøytralitet og upartiskhet – tradisjonelle honnørord i FN-kretser – må gis en annen betydning i interne konflikter. Skulle man forholde seg nøytralt mellom de som beskjøt Sarajevo, en åpenbar krigsforbrytelse, og de som ble truffet? Beskytningen pågikk i 19 samfulle måneder, og mens 10 000 sivile ble drept under bred TV-dekning var det fortsatt ganske vanlig å lefle med honnørordene. ”Ingenting har skadet FNs anseelse så mye.”

 

Dette ble satt på plass ved å relatere upartiskhet til mandatet for operasjonen (fredsavtalen): Du skal være upartisk i gjennomføringen av de oppgavene du er pålagt. Da er det mye sannsynlig at du kommer på kant med en eller flere av sidene i konflikten, for ikke alle er like innstilt på å etterleve avtalen. Dermed blir det ikke bare vanskelig, men også galt, å forholde seg nøytralt i alle situasjoner.

 

  1. Når det gjelder bruk av militær makt er mellomløsninger i regelen en oppskrift på fiasko. Det er mitt inntrykk at i det 30-årige fraværet av fredsopprettende operasjoner etter engasjementet i Kongo spredte det seg en negativ holdning til bruk av militær makt i Sekretariatet. Da argumentene for mer resolutt bruk av tvangsmidler vokste i styrke inn på 90-tallet, var det mange som bare motvillig ga etter og sa ”OK, så får vi bruke militære makt, men ikke mye”. Nå er det tatt skritt for å rydde opp i dette og klargjøre hvilke fullmakter som skal gjelde under ulike omstendigheter (jf. S/res/1327 av 13 november 2000).

 

  1. FN-styrker som er vitne til overgrep mot sivile må formodes å være bemyndiget til å gripe inn. Under krigen i Bosnia ga FN eskorte til flyplassen i Sarajevo for den bosniske visestatsministeren. Bilene ble stoppet av væpnede serbere som gjenkjente visestatsministeren, tok ham ut av bilen, og skjøt ham mens FN-soldatene så på. I en forklaring på det inntrufne var en FN-talsmann nær ved å si at vi ga ham eskorte, men hadde ikke noe ansvar for hans liv. Slikt er svært skadelig for FNs renommé.

 

  1. Brahimi-rapporten anbefaler at når Sikkerhetsrådet skal lage mandat for en fredsoperasjon, bør et utkast gå til Generalsekretæren før mandatet ferdigstilles. Generalsekretæren bør da si hva som etter hans skjønn behøves, ikke hva rådsmedlemmene måtte ønske å høre, og samtidig gjøre en realistisk bedømmelse av utsiktene til å stable en adekvat operasjon på beina. Det har vært en tendens til å sjanse på det beste, også der hvor man nøkternt bedømt har gitt seg inn på den største motstands vei. En slik prosedyre vil skape større åpenhet og gjøre det lettere å stille medlemslandene til ansvar for disposisjoner som de lenge har veltet over på FN.

 

  1. Tidsfaktoren er kritisk viktig. Mange ganger kommer man for sent på banen. Brahimi-rapporten mener at FN må kunne ha en klassisk fredsbevarende styrke på plass innen 30 dager etter at Sikkerhetsrådet har vedtatt mandatet, og komplekse fredsoperasjoner innen 90 dager. Rådet har sluttet seg til dette. Rapporten anbefaler også at Generalsekretæren får fullmakt til å bruke inntil 50 millioner dollar i påvente av et mandat.

 

Staters og menneskers sikkerhet

Under den kalde krigen var det vanlig å betrakte sivile tap og ødeleggelse av sivil eiendom som en tilleggskostnad ved krigføringen. Det var en kollateral skade (collateral damage) som ikke var til å unngå, men som burde begrenses. På 90-tallet ble det klart at de sivile i mange tilfeller var blitt selve målskiva for krigføringen – i Sarajevo, Srebrenica, Rwanda og mange andre steder. Og den internasjonale terrorismen, slik den har prentet seg inn i vår bevissthet etter 11.september, føyer seg inn i denne trenden. Det finnes ikke noen allment akseptert definisjon på terrorisme. Inntil videre kaster det heller ikke noe av seg å presse terrorismediskusjonen inn under en enkelt definisjon. Men også terrorisme innebærer angrep på uskyldige sivile for å nå politiske mål.

 

I 1995 fanget rapporten fra International Commission on Global Governance opp dette i et kapittel om ”the security of states and the security of peoples”. Canada og andre fulgte den opp og utviklet begrepet human security, hvor individet er telleenheten og frihet fra frykt for overgrep substansen. Trolig vil sikkerhetsdebatten i hovedsak gå under disse to overskriftene – statlig sikkerhet og menneskelig sikkerhet – i lang tid framover.

 

Intervensjon til støtte for folk i motsetning til stater/regjeringer er imidlertid ingen ren kategori. Begrunnelsene som er gitt for slike intervensjoner av Sikkerhetsrådet og av medvirkende stater har alle sammen referert også til andre hensyn enn de humanitære. Framfor alt er det ingen systematikk og forutsigbarhet i det internasjonale samfunns forsvar for mennesker i livsfare. Men Kofi Annan er blitt mye sitert og rost for sin tro på at det sakte men sikkert vil vokse fram en internasjonal norm som er overordnet regjeringene og som beskytter individer og folkegrupper mot overgrep. Den statlige suvereniteten skal ikke være et skalkeskjul for undertrykkelse og det som verre er. Og rapporten fra International Commission on Intervention and State Sovereignty, som kom like før jul, argumenterer klart og sterkt for at det internasjonale samfunn har et ansvar for å gripe inn for å hindre og lindre menneskelig nød.

 

Rapporten er enstemmig. Den klargjør noen av de dilemmaene intervensjonsspørsmålet reiser på en måte som kan veilede praktisk politikk. Militær intervensjon må overveies når massedrap og etnisk rensing i stor skala truer – da, ikke i andre sammenhenger. Militære midler må bare brukes når andre midler er utsiktsløse, slik FN-pakten foreskriver. Innsatsen må begrenses til det som er nødvendig for å gi den beskyttelse man har satt seg fore å gi. Og man må være rimelig sikker på at intervensjonen vil gjøre mer gagn enn skade.

 

Sikkerhetsrådet må autorisere inngrepene. Det er ingen oppgave å finne alternative kilder til autoritet og legitimitet: Oppgaven må være å gjøre Rådet mest mulig funksjonsdyktig. Hvis Rådet likevel er ute av stand til å treffe vedtak, bør spørsmålet bringes inn for Generalforsamlingen under en ”Uniting for Peace”-prosedyre, eller søkes løst i regional sammenheng under henvisning til paktens kap. VIII. I sistnevnte tilfelle bør den regionale organisasjonen som autoriserer intervensjonen søke tilslutning fra Sikkerhetsrådet etterpå, og så snart som mulig.

Noen av 90-tallets konflikter skyldtes imperieoppløsning – et lite imperium som løste seg opp på en særdeles blodig måte og et stort som i det vesentlige ble avviklet på fredelig vis. Mange andre konflikter hadde utspring i stater med sviktende styringsevne. Disse vil det bli flere av. Den internasjonale terrorismen, som også var en del av 90-tallets konfliktbilde, har fått næring og røtter i noen av de samme statene. Den finnes og frodes primært der hvor en regjering støtter den (Afghanistan, Sudan), eller hvor regjeringene bare kontrollerer deler av sine territorier fordi de er svake og/eller involvert i krig (eksemplene er mange, fra Phillipinene/Mindanao til Øst- Afrika).

 

Militærmaktens egenart og funksjoner

Vi må altså forholde oss til stater med svak styringsevne, stater som rakner i sammenføyningene, og land hvor staten har havarert også i årene som kommer. Og ingen kan utelukke flere spektakulære aksjoner à la 11. september. Men voldens ytringsformer er av begrenset verdi som sikkerhetspolitisk premiss. Å rette sikkerhetspolitikken inn mot mer av det samme betyr å forberede seg på fortidas kriger, mens sikkerhetspolitikken pr. definisjon hører framtida til. Den skal hindre visse framtidige eventualiteter fra å inntreffe.

 

La oss derfor ta et skritt tilbake og se på den organiserte voldsmakten – militærmakten, institusjonene. Den endrer seg langsommere enn ytringsformene, dvs. måten makten brukes på. La oss plassere utfordringene fra svake stater og terrorisme i forhold til tre typer fysisk makt som hver på sin måte preger internasjonale relasjoner.

 

Her tar jeg meg samtidig den frihet å gå ut over 90-tallet, for også å fange opp betydningen av 11. september. Da det amerikanske kontinent ble angrepet, for første gang på nesten 200 år, ble det definert nye premisser for internasjonal politikk. Terroren traff en rå nerve i verdensmakten, som reagerte dertil kraftig og gjorde angrepet til en skjellsettende begivenhet. Da var etterkrigstida, i betydningen tida etter den kalde krigen, slutt. Det åpnet seg politiske rom som aktørene på den internasjonale scenen – store og små – kunne bevege seg i for å løse gamle problemer og sikre seg nye fordeler. Lærdommene fra 90-tallet må filtreres og oppdateres gjennom det som har skjedd det siste halve året.

Nettverksmakten

Det er naturlig å begynne med nettverksmakten, slik Mary Kaldor beskrev den på Nobel-symposiet før jul. Den består av væpnede nettverk av ikke-statlige og statlige aktører som får næring fra diaspora-grupper og frivillige, som bruker leiesoldater, og som finansierer sin virksomhet ved narkotikahandel, handel med råvarer, økonomisk spekulasjon, slussing av illegale immigranter, skattlegging av humanitær assistanse, og diverse andre bidrag fra nettverkene. Dette er framtredende trekk ved konfliktentreprenører som driver intra-statlige konflikter, som derfor ikke er så intra-statlige som mange har villet ha det til. Det er framtredende trekk også ved de som øver internasjonal terror.

 

Der de inter-statlige krigene i Clausewitz’s tapning begynner med mobilisering, går nettverksmakten som regel til angrep for å mobilisere. Rekkefølgen er den omvendte. I Bosnia var det mange som sa at fordi de ikke hatet hverandre, måtte de lære å gjøre det. Krigen var midlet. Historien, selektivt gjengitt og gjerne dreid for å passe formålet, er et annet virkemiddel som er mye brukt både på Balkan og i Midt-Østen. Bin Laden har begrunnet sin virksomhet i et 80-årsperspektiv, med en ydmykelses- og lidelseshistorie som begynner med oppløsningen av det ottomanske rike og avskaffelsen av kalifatet. Al Queda vil ikke nødvendigvis drepe mange, skjønt de er åpenbart ikke så nøye på det. Men de vil mobilisere og oppildne og bli sett av mange. I sistnevnte henseende har de hatt stor suksess for så vidt som store deler av verden har satt seg på skolebenken for å lære mer om Midt-Østen.

 

Nettverksmakten søker sjelden slag. Metoden er vold mot sivile. 90-tallet så voldtekt, etnisk rensing og folkemord i konflikter hvor over 90 prosent av de drepte var sivile, og med voksende antall flyktninger og internt fordrevne som konsekvens.

I de senere årene har det vært en tendens til enkeltstående terrorhandlinger med høyere tapstall enn før, og med 11.september som det mest graverende eksemplet.

 

Nettverksmakten kan vise seg seiglivet. Globaliseringen, som gjør det lettere å bygge nettverk; transparensen, som synliggjør urettferdighetene; og gnisningene mellom kulturer og trossamfunn borger antagelig for det. Sårbarheten ved moderne samfunn på toppen av verdenshierarkiet gir den terroristiske nettverksmakten muligheter også i et samfunn som vårt.

 

Den amerikanske militærmakten

Den amerikanske militærmakten er en egen kategori fordi den er så stor og fordi den styres unilateralt. På spissen satt er USA den eneste staten som fortsatt har kapasitet til å handle unilateralt, og i den forstand den siste nasjonalstaten.

 

Amerikansk utenrikspolitikk styres like mye av innenrikspolitiske strømninger som av hva som skjer i verden forøvrig. Det har ikke vært noen oppmykning i den unilaterale praksisen etter 11. september. Alliansen mot terrorisme var ”of their own making”. Allerede 13. september klargjorde Colin Powell at alliansen var ment å forsterke den amerikanske innsatsen, ikke begrense den amerikanske handlefriheten. Tilbakebetalingen av gjeld til FN er det ene unntaket som bekrefter regelen. Verden skal nok styres, men fortrinnsvis på basis av beslutninger fattet i Washington.

 

Dette skal vi ikke moralisere over. På en måte er det alvorligere enn så, for unilateralismen springer ut av USAs suverene maktposisjon i internasjonal politikk. Den er strukturelt bestemt. For å øke den militære handlefriheten utvikles det teknologi og doktriner for tapsfrie kriger, dvs. kriger uten egne tap, og man bygger skjold mot ballistiske raketter. Rasjonalet for rakettforsvarsprogrammet er nettopp å utvide spektret av militære opsjoner uten å måtte frykte gjengjeldelse mot amerikansk territorium og ydmykelse. Så kan man bruke eller ikke bruke de forskjellige opsjonene, men flere valgmuligheter er av verdi i seg selv.

 

Én av mange interessante konsekvenser gjelder NATO. Etter 11. september har det amerikanske budskapet til de allierte vært ”don’t call us, we’ll call you”. Det er ingen entusiasme i USA for å føre flere kriger gjennom en komité av 19 medlemmer. EU var heller ikke stemt for å bruke NATO i Afghanistan. Det første eksemplet på bruk/lån av NATO-utstyr – mye diskutert som en forutsetning for fredsoperasjoner i EU-regi – kom paradoksalt nok fra den andre siden av Atlanterhavet. Europeiske AWACS-fly erstattet amerikanske og patruljerer i nord-amerikansk luftrom. Francois Heisbourg skrev nylig at NATO som forsvarsorganisasjon er død og at NATO er blitt en “security and defence-services organization”. Det første er en overdrivelse, men klart nok har utviklingen gått i denne retningen. I mange nordmenns øyne er det problematisk. Men det byr også på fordeler, ikke minst med tanke på å realisere de mulighetene 11. september skapte for å integrere Russland i europeisk samarbeid og sikkerhet. Kan hende blir Kosovo stående som første og siste gang NATO gikk til krig.

 

Den normbaserte makten

Europeiske land, Canada, Australia, New Zealand, Japan og Sør-Afrika går inn for å styrke internasjonale regler, normer og standarder, og multilateralt samarbeid. De går også i bresjen for en sterkere internasjonal evne til å forsvare normverket, om nødvendig militært, gjennom fredsoperasjoner av ulike slag. Disse landenes vektlegging av internasjonale kjøreregler er motsatsen til den amerikanske unilateralismen. Her står vi overfor to grunnleggende forskjellige holdninger til internasjonale politikk, to fundamentalt ulike måter å føre utenrikspolitikk på.

 

Anvendelse av de to første maktkategoriene går ut over de sivile, med visse forbehold for den amerikanske, som kan angripe mål med en presisjon som reduserer skadene på omgivelsene betydelig. Men ringvirkningene – de umiddelbare som tross alt følger av bombingen, og de langtrekkende for alle som møter krigen på et eksistensminimum og som ikke har noe særlig å stå imot med – kan bli store også her. De statene som er bekymret over dette, blant dem de ovennevnte, kan prøve å begrense krigføringen ved å legge større vekt på menneskerettigheter, internasjonal humanitær rett, krigsforbrytertribunaler og militær intervensjon for å hindre store tap av menneskeliv.

 

Dette er en oppskrift som i prinsippets forbyr nettverksmakt. Det er en oppskrift for restrukturering av de tradisjonelle militære apparatene i retning av en ny form for beskyttelsesmakt. Og det er en oppskrift som i praksis så godt som utelukker bruk av masseødeleggelsesvåpen.

 

Statssystemet

La oss ta ytterligere et skritt tilbake og se på statssystemet, som har røtter tilbake til Westfalen-freden i 1648. Det utsettes for store påkjenninger. I 1989 forsvant blokkrammene, som hadde holdt en del stater oppe. Globaliseringen innebar økende påkjenninger for de som falt utenfor og ikke fikk del i den økonomiske veksten. Og det åpnet seg nye muligheter for konfliktentreprenører som prøver å tilrane seg statsmakten for egen vinnings skyld.

 

  1. september åpnet en ny fase i omformingen av statssystemet. Interaksjonen mellom tradisjonelle nasjonalstater, lite styringsdyktige og korrumperte stater og et bredt spekter av ikke-statlige aktører produserer nye regler og roller. Hva resultatet vil bli er kanskje like uforutsigbart som 1648 var da 30-årskrigen startet. Statene forsvinner ikke. Tvert om er det viktig å beholde og fremme godt funksjonsdyktige stater som tar ansvar for egne borgeres liv og velferd. Men de omdannes, uten at vi vet til hva.

 

Det Westfalske systemet ble utkrystallisert gjennom kriger. ”Statene førte krig og krigen lagde stater”, som det ble hetende i ettertid. Det er ingen gitt å si hvilken rolle krigføringen vil få i den omformingen som nå pågår. Krigene det siste tiåret gir oss ikke gode holdepunkter, eller de er for nære i tid til at vi greier å se hvilke konsekvenser de har. Men det 20-århundre var det blodigste i menneskehetens historie, og det nye århundret har også startet i voldens tegn.

 

Sentrale problemer illustrert: S/res/1373

Under den kalde krigen ga stormaktene både våpen og penger til sine klienter i sør. Nå må de lokale krigsherrene finansiere sin virksomhet selv. Det er det åpenbart mange som greier, men det er ikke alltid så enkelt. Derfor interessen for å ta strupetak på konfliktene ved å kvele deres politiske økonomi. Tilsvarende for internasjonal terrorisme, som kan svekkes ved å kvele finansieringskildene.

 

Sikkerhetsrådets Resolusjon 1373, som forplikter alle medlemslandene til å treffe og rapportere om tiltak for å stoppe den økonomiske støtten til terrorisme, illustrerer sentrale problemer på en utmerket måte. Den viser, for det første, betydningen av å gå gjennom FN. Ingen annen organisasjon kan gi autoritet og legitimitet til et slikt verdensomspennende påbud. For det andre viser den betydningen av at FN og USA, verdensorganisasjonen og verdensmakten, samarbeider. Mange andre vedtak har liten virkning fordi det ikke står makt bak. Resolusjonen er derfor også en påminnelse om det uføre som oppstår når verdensmakten går utenom verdensorganisasjonen og handler på egen hånd. Dessverre er dette noe vi må leve med i tida framover.

 

For det tredje er resolusjonen en påminnelse om betydningen av å ha godt fungerende stater som byggeklosser i internasjonal politikk. Der styringsevnen er svak eller ikke-eksisterende er det ingen til å innfri den. Internasjonal innsats for godt funksjonsdyktige stater, for sikkerhetssektorreform ikke minst, er av grunnleggende betydning både for sikkerhet og utvikling. Hvis folk ikke kjenner trygghet for sin framtid, investerer de heller ikke i den.

 

Forebygging og systemomforming

Volden må bekjempes og forebygges. Det er viktig å skille mellom de to reaksjonsmåtene, for forebyggingen må ikke skje på en måte som rettferdiggjør det som skal bekjempes.

 

Der hvor volden har en identitet og en adresse, kan man forsøke å slå ned på utøverne. Hvis den derimot er basert på nettverksmakt med tallrike og lange horisontale forgreninger som stiller oss overfor det ukjente og uvisse, må vi gå indirekte til verks og f. eks. undergrave krigsherrenes politiske økonomi og terroristenes finansielle støtte. Ingen tiltak er så kostnadseffektive som god etterretning, for å bringe mest mulig over i den første kategorien.

 

Av særlig betydning er systemomforming i den regionen hvor veldig mange konflikter har sitt utspring, nemlig i Midt-Østen. Araberlandene har vært ute av stand til å møte de politiske, kulturelle og økonomiske utfordringene fra globaliseringen. Med unntak for revolusjonen i Iran har det ikke vært noen større politisk, økonomisk og sosial forandring der de siste 30-40 år. De som kom til makta da oljealderen begynte er blitt sittende i posisjonene. Regionen er preget av økonomisk stagnasjon, enorm befolkningsvekst og ditto ulikheter.

 

Kritiske røster i araberverdenen retter mye av sin oppmerksomhet mot palestinernes situasjon, med pekefingre mot Israel, USA og andre vestlige land. En levedyktig palestinsk stat kan få opposisjonen til å snu seg innover mot egne regimer. Dette er imidlertid ikke noen fredelig utsikt, for regimene – som i mange tilfeller støttes og opprettholdes av Vesten – er ikke kjent for å billige demokratiske verdier. Derfor har det aldri riktig passet å arbeide for reform i disse landene. Samtidig vet vi at ”business as usual” ikke er noen oppskrift på langsiktig sikkerhet verken for dem eller for oss. Etter 11.september har systemomforming i Midt-Østen blitt et større og mer påtrengende spørsmål for mange flere.            

 

Til slutt:

Forebyggende virksomhet er rasjonelt ut over enhver tvil. Likevel venter politikerne som regel til krisen er et faktum. Da skapes det oppmerksomhet om situasjonen, og da kan det være mulig å mobilisere ressurser og få gjort noe med den. Her er læreboklogikken og den politiske logikken på kollisjonskurs.

 

I det siste har den politiske interessen for forebyggende virksomhet vokst, ikke minst i EU. Men fortsatt er det små ressurser til disposisjon. Rett nok kan bistandsmidlene gis en forebyggende effekt i tillegg til utviklingseffekten. Men kanskje blir det aldri fart over det forebyggende arbeidet før FN får en egen finansieringskilde i form av skattlegging av internasjonale transaksjoner eller utnyttelse av menneskehetens felles arv. Det er det ikke gjennomslag for i dag. Men hvis global governance gjør framgang – noe som slett ikke er gitt – kan dette bli en viktig del av framgangen.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

  1. januar 2002

 ved Per Sefland, Sjef for Politiets sikkerhetstjeneste

NYE TRUSLER I DET 21. ÅRHUNDRE

 

Mine damer og herrer!

La meg først få ønske dere alle et riktig godt nytt år!

 

”Nye trusler i det 21. århundre” er ikke et lystig tema å starte det nye året med, men det er et tema som engasjerer mange og som angår oss alle. Det er derfor viktig at temaet også blir gjort til gjenstad for en bred og kontinuerlig offentlig debatt. Som sjef for Politiets sikkerhetstjeneste ønsker jeg å bidra til denne debatten, og jeg er derfor svært glad for å få anledning til å komme hit i kveld.

 

Innledning – Fra POT til PST

Når det gjelder endringen av min tittel, fra overvåkingssjef til sjef for Politiets sikkerhetstjeneste, så har vel de fleste fått med seg at POT nå ikke lenger eksisterer. Det er ikke bare et symbolsk navneskifte, det representerer en grunnleggende organisatorisk endring av tjenesten, både sentralt og lokalt. Den formelle bakgrunnen ligger i endringene i politiloven som ble vedtatt 15. juni i fjor og som trådte i kraft 1. januar i år. Dette betyr at Politiets sikkerhetstjeneste nå er forankret i lov, og med klare og lovpålagte oppgaver. Dette til forskjell fra POT, som kun var regulert gjennom en kongelig resolusjon.

 

Av de viktigste endringene i overgangen fra POT til PST kan jeg nevne at det nå bare er to nivå i den landsdekkende organiseringen av tjenesten. De syv tidligere regionsentralene er borte, og utover i landet er det de nye politidistriktene som har ansvar for å utføre PST-oppgaver, under ledelse av tjenestens sentrale enhet her i Oslo.

 

Den tidligere Overvåkingssentralen, som nå heter Den sentrale enhet (DSE), vil også bli omorganisert. Dette vil skje i løpet av våren, og vil resultere i en helt ny organisasjonsstruktur. Hensikten er å få en organisasjon som har en bedre evne til strategisk planlegging, fleksibel gjennomføring, og som unngår overlappende virksomheter og til dels uklare ansvarslinjer. Vi har lenge innsett at den organisasjonen vi hadde ikke var optimal. Men som mange av dere med tilknytning til Forsvaret kjenner til, så tar det tid å omsette planer i handling når det er snakk om omorganiseringer og restruktureringer.

 

Etter en lang prosess er nå planene for omorganisering av Den sentrale enhet på plass, og jeg ser nå fram til at det nye PST i løpet av kort tid finner sin form. Denne prosessen stiller naturligvis store krav til personellet, og særlig til ledere på alle nivåer. Men jeg er sikker på at vi vil lykkes godt med dette arbeidet. Den nye Politiets sikkerhetstjeneste som vil framstå i løpet av 2002 vil etter min mening bli langt bedre i stand til å møte de trusler og utfordringer som vi vil stå overfor i tiden framover.

 

La meg så gå over på det som er temaet for mitt foredrag, nemlig nye trusler i det 21. århundre.

 

 

Innledende bemerkninger om trusselbildet

Det mest sentrale begrepet i dette foredraget er ”trussel”. Selv om de fleste har en intuitiv forståelse av hva begrepet omhandler er det likevel et diffust og meget ladet begrep. Vi har ikke et avklart og entydig begrepsapparat når vi snakker om trusler eller trusselnivå.

Det er ikke mange som i dag vil si at det eksisterer en trussel mot Norge i militær forstand. Men selv om det ikke eksisterer noen trussel mot rikets sikkerhet i tradisjonell forstand, det vil si mot statens territorielle sikkerhet i form av invasjon eller krig på norsk territorium, så er det ganske åpenbart at også Norge, norske interesser og norske borgere kan rammes på ulike måter. Ulovlig etterretning, spredning av masseødeleggelsesvåpen, politisk motivert vold, terrorisme og støtte til terrorgrupper er utfordringer som vi må være forberedt på å kunne møte i framtiden. Derfor er det viktig at vi arbeider for å forebygge trusler, og at vi har en oppdatert og fungerende politi- og samfunnsberedskap hvis noe skulle skje.

 

Det kan nok også for mange synes noe virkelighetsfjernt å snakke om trusler mot Norge i 2002. Vi lever i et stabilt demokratisk samfunn, uten alvorlige konflikter, verken internt eller med våre naboland. Europa er stort sett preget av en økende grad av integrasjon, og et fravær av interstatlige konflikter. Krig og terror pågår riktignok andre steder i verden, også i Europa, men det er noe vi nordmenn kun ser på fjernsyn.

 

Men følelsen av å være på betryggende geografisk avstand fra alle konflikter ble for mange svekket den 11. september i fjor. Direktesendt på CNN kunne vi se hvordan supermakten USA ble rammet, der 3.000 uskyldige mennesker døde i New York, Washington og i Pennsylvania. Dette var ikke et angrep som var varslet eller forventet, ingen visste hvem angriperen var, eller hva som var motivet. I hvert eneste land verden over kunne man følge dramaet, og svært mange mennesker ble engstelige for hva som var i ferd med å skje.

 

I tiden etter 11. september mottok Politiets sikkerhetstjeneste meldinger om en rekke trusler. Det dreide seg om trusler som enten var rettet mot konkrete institusjoner eller mot bestemte personer, eller mer diffuse trusler om at noe ”veldig ille” vil inntreffe på en bestemt dato, i Oslo eller i andre europeiske byer. Brev med uidentifisert hvitt pulver viste seg etter hvert å være harmløse, noen var åpenbart ment som en spøk, men frykten for å være smittet av miltbrann førte til en meget ubehagelig situasjon for mange personer. Et kjent tilfelle er trusselen om sprengning i regjeringskvartalet den 13. september 2001. Etterforskningssamarbeid med annet land førte til pågripelse og tilståelse fra en utflyttet nordmann. Saken er pådømt.

 

Framsetting av trusler, gjerne i forbindelse med spesielle krisesituasjoner, er ingen ny situasjon for PST. Som regel er det mentalt forstyrrede personer som står bak, og det er gjerne deres egen angst som slår ut i slike trusler. Det er også en del folk som i beruset tilstand gjør dumheter de senere angrer på.

 

Vi må likevel ta alle trusler alvorlig, og noen krever etterforsking, både nasjonalt og gjennom andre samarbeidende tjenester. Omfanget av trusler etter 11. september tok derfor både mye tid og ressurser, i tillegg til den generelle etterforskingen som ble gjennomført i forbindelse med terrorangrepene.

 

PST har fått en rekke tips og henvendelser, som resultat av at tjenesten opprettet en tipstelefon like i etterkant av aksjonene i USA. Der har vi til nå fått inn om lag 700 tips og henvendelser av ulike slag.

 

Denne responsen har vært langt større enn det vi forventet, og det viser at folk er opptatt av terrorhendelsene, og at mange er blitt mer årvåkne. Men det viser også en annen og mindre hyggelig side, at mange mennesker nå går rundt og er engstelige for hva som kan skje i framtiden.

 

Frykt er nettopp terroristenes fremste våpen. Derfor ønsker de også medieomtale og oppmerksomhet omkring sine handlinger. Vi er sårbare, samfunnet er sårbart, og stilt overfor trusler om terror er det ikke til å undres at folk blir redde. Derfor ønsker jeg også å understreke at det er myndighetenes ansvar å ikke bidra til å skape unødig og overdreven frykt.

Folks oppfattelse av trusselbildet kan til en viss grad sammenliknes med aksjemarkedet og det psykologiske spillet når aksjekursene går opp og ned, uten tilsynelatende endringer i de reelle verdier som ligger bak. ”Trusselindeksen” endrer seg når rykter og ubekreftede meldinger blir satt ut, og deretter dementert, og ofte kan det være vanskelig å vite hva man skal tro på.

Medias betydning og innflytelse i slike situasjoner er selvsagt viktig fordi dette er de informasjonskanalene folk flest bygger sine oppfatninger på. I tillegg til aviser og fjernsyn kan man via Internett nærmest følge utviklingen fra time til time og hele døgnet. I tillegg til å beskrive hva som skjer er selvsagt medias rolle også viktig når det gjelder å sile og vinkle informasjon. Hva vi ikke ser og hører er ofte like viktig som hva som blir formidlet. Jeg tenker da blant annet på diskusjonen om hvorvidt Osama bin Ladens uttalelser i diverse videoklipp burde vises i USA. Her vil det være flere og ulike hensyn å ta, og det er vanskelig å gi generelle svar på hva som bør offentliggjøres.

 

For norske myndigheter vil det i enkelte situasjoner være viktig å kunne informere opinionen gjennom media. Og i en flom av informasjon fra en rekke aktører er derfor etterrettelighet i media i deres informasjonsformidling meget viktig. Så langt har jeg ikke noe å utsette på norske medier i denne sammenheng.

 

Jeg har også registrert at en rekke andre aktører i Norge har entret banen etter 11. september, og mange ønsker tydelig å være med å bidra til å bekjempe terrorisme. Det er prisverdig, og det er helt nødvendig at alle relevante institusjoner med ansvar for terrorbekjempelse samarbeider. Men man må unngå en situasjon der så å si alle offentlige instanser skal drive sitt eget kontra-terrorarbeid, og skal komme med egne trusselvurderinger. Da blir det fort uklare ansvarslinjer og sprikende uttalelser. Det er fortsatt slik at det er Politiets sikkerhetstjeneste som har hovedansvaret for terrorbekjempelse i Norge.

 

Nå, mer enn fire måneder etter angrepene i USA har nok den akutte frykten for terrorangrep avtatt for de fleste. 11. september 2001 har imidlertid satt sine spor, og vil fortsatt prege hverdagen for mange, også her i landet. Først og fremst for oss som arbeider med forebyggende sikkerhet til daglig. Men også for svært mange andre har internasjonal terrorisme blitt et begrep som man forholder seg til på en annen måte enn tidligere.

 

Internasjonale forhold

Det internasjonale samarbeidet mellom de sivile sikkerhetstjenestene har allerede blitt utvidet, og vil trolig bli ytterligere forsterket i tiden framover. Samtlige tjenester vil måtte legge større vekt på å bekjempe internasjonal terrorisme, og dette problemet kan ikke de enkelte statene løse på egenhånd.

 

Også supermakten USA har innsett at egen nasjonal sikkerhet kun kan oppnås gjennom et nært samarbeid med andre land. Som en del av det internasjonale samarbeidet er kontraterror-lovgivningen i de enkelte land i ferd med å bli harmonisert. I alle land ser vi også at ressursene til sikkerhetstjenestene nå øker.

 

Når det gjelder vårt naboland Russland er det klart at både Russland og NATO har en felles generell interesse i å bekjempe internasjonal terrorisme. Etter angrepene mot USA 11. september og den påfølgende operasjonen i Afghanistan, har det utviklet seg et tilsynelatende meget godt forhold mellom Russland og USA. Dette har fått positive følger også for Russlands forhold til de øvrige NATO-landene. Dette er etter mitt syn en meget positiv utvikling, også for Norge.

 

Vanligvis kommenterer vi ikke hvilke land vi samarbeider med, men la meg gjøre ett unntak. I februar i fjor besøkte jeg for første gang den føderale russiske sikkerhetstjenesten FSB. Dette var i første rekke et uttrykk for det generelt bedrede sikkerhetspolitiske forholdet mellom Norge og Russland, men det viste også at det eksisterer muligheter for et visst samarbeid mellom PST og FSB på enkelte saksområder. Hvordan dette vil kunne utvikle seg framover er foreløpig ikke klart, men de formelle kontaktene er nå etablert.

 

Man skal samtidig være klar over at forholdet mellom USA/Vesten på den ene siden og Russland på den andre, fortsatt vil være dynamisk. Det finnes motkrefter, ikke minst i Russlands mange maktsirkler, mot et for nært samarbeid med USA og NATO. USAs oppsigelse av ABM-avtalen, utviklingen av et nasjonalt missilforsvar og en videre utvidelse av NATO, er forhold som på sikt kan bidra til å bremse samarbeidet.

Samtidig vil forhold som konflikten i Tsjetsjenia og utsikter til et bedre økonomisk og politisk samarbeid med USA tale for en fortsatt positiv holdning fra russisk side.

 

Fra norsk side vil vi alltid måtte forholde oss til Russland ut fra de naturgitte omstendigheter som preger vårt asymmetriske naboforhold. Det er potensiale for både samarbeid og konflikt, ikke minst når det gjelder utnyttelse av naturressurser og håndtering av miljømessige problemer. Russland vil alltid ivareta sine egne nasjonale interesser på den måten det ansees mest hensiktsmessig, og vi bør selvsagt gjøre det samme.

 

Når det gjelder den øvrige eksisterende koalisjonen mot internasjonal terrorisme så er det lite trolig at den vil bli varig eller legge grunnlag for et generelt utvidet samarbeid mellom de mange ulike statene. Årsaken er rett og slett et manglende felles fiendebilde på sikt, og mange sprikende og til dels motstridende nasjonale interesser.

 

Ulike aspekt ved internasjonal terrorisme slik den framstår i dag

Internasjonal terrorisme er ikke noe nytt fenomen, men innholdet i dette svært mye brukte og svært ladede begrepet har blitt endret etter angrepene i USA. Det er flere årsaker til dette, og de viktigste er etter mitt syn følgende:

 

Terrorister har vist at de ved hjelp av konvensjonelle midler kan være i stand til å drepe et stort antall mennesker og forårsake enorme ødeleggelser. Kapring av fly har vært en mye anvendt metode av terrorgrupper, men angrepene i USA overgår alt vi tidligere har sett utført av terrorister.

 

Terroraksjoner ved bruk av selvmordsaksjonister er så å si umulig å beskytte seg mot. Slike aktører har ingen moralske skrupler.

Terrorens mål og midler er blitt mer internasjonal. Bin Laden har manet til en global religionskrig, og oppfordret til å angripe USA og alle stater som støtter USA. Al-Qaida har bygget opp et internasjonalt nettverk av autonome terrorceller, bemannet med personer som er trent opp til å gjennomføre terroraksjoner. Disse cellene er trolig i stand til å gjennomføre framtidige aksjoner uten en sentral ledelse. Så selv om al-Qaidas lederskap i Afghanistan har blitt nøytralisert, innebærer ikke dette at faren for nye terrorangrep er borte.

 

Også de land som ikke selv opplever terrorisme eller som føler seg som delaktig i konflikter vil kunne berøres. Dette skjer gjennom den utstrakte sammenveving av en tilnærmet global finansiering av terrororganisasjoner og en global organisert kriminalitet. Ved hjelp av stadig mer avanserte informasjons- og kommunikasjonsmidler kan terrororganisasjoner planlegge og operere globalt. Finansiering skjer både ved kriminell virksomhet, hvitvasking av penger, innsamling av penger til tilsynelatende humanitære formål og gjennom tradisjonell næringsvirksomhet.

 

Terroristene er i stand til å planlegge langsiktig, etter alt å dømme over flere år. De har tiden på sin side, de velger selv når og hvor de vil slå til.

 

Det er sannsynlig at bruk av kjemiske eller biologiske våpen kan bli brukt i framtidige terrorangrep. Oppskrifter på hvordan man lager slike våpen finnes på Internett, og brukes de lokalt trengs det heller ikke sofistikerte leveringsmiddel. Bruk av slike våpen vil ha en stor psykologisk effekt, men det er mindre sannsynlig at de kan bli brukt på en slik måte at det forårsaker massedød.

 

Det er mindre sannsynlig at terrorgrupper i dag har kapasitet til å utvikle og bruke kjernevåpen eller radiologiske våpen, men heller ikke denne muligheten kan totalt utelukkes.

 

Den sikkerhetspolitiske situasjonen vil forbli ustabil og uforutsigbar, og i lang tid preget av kampen mot internasjonal terrorisme. Dette vil også påvirke det bilaterale og multilaterale sikkerhetspolitiske samarbeidet i lang tid framover.

 

Nye terroraksjoner må forventes. Amerikanske myndigheter har gått ut flere ganger etter 11. september og varslet om at man fryktet et nært forestående angrep.

Så langt har ikke dette skjedd. Men personen som forsøkte å antenne sprengstoff om bord i American Airlines flight 63 på vei fra Paris til Miami før jul, var sannsynligvis svært nær ved å lykkes.

 

Konsekvenser for Norge

Hva er så konsekvensene for Norge? Er terrorisme noe som også kan ramme oss? Så langt har Norge vært forskånet for omfattende terrorhendelser. Er det slik at vi er så små og ubetydelige at dette fortsatt ikke angår oss? Basert på historien hadde det vært fristende å svare ja, men det kan vi ikke.

 

Angrepene i USA 11. september ble fulgt opp av trusler fra Osama bin Laden om nye angrep mot nærmest en hver stat. For selv om USA fortsatt synes å være det primære målet er også alle stater som støtter USA et potensielt mål.

 

Norske myndigheter støtter USA. Vi er engasjert gjennom NATO, vi deltar med ulike militære enheter i operasjonene i Afghanistan. Både diplomatisk og militært har vi dermed gitt en meget klar, og etter min mening helt riktig støtte til USA og den internasjonale kampen mot Osama bin Laden, og mot terrorisme generelt.

Vi støtter også en annen fiende av Osama bin Laden, nemlig FN. Norge har for tiden plass i FNs Sikkerhetsråd, og Den Norske Nobelkomite har gitt Nobels fredspris til FN. Uten å overdrive vår betydning på noen måte så er vi fortsatt engasjert i Midtøsten, på Balkan, endog gjennom fredssamtaler på Sri Lanka. Norge gjør seg også internasjonalt bemerket på et annet viktig felt, nemlig som eksportør av energi, det vil si olje og gass. Dette kan gjøre oss til et mål for dem som vil ramme Norge økonomisk, men kanskje langt viktigere, for dem som vil ramme mottakerne av norsk olje og gass. Vi er viktige fordi vi leverer en strategisk viktig råvare. Dette kan gjøre Norge til et terrormål selv om vi ikke direkte er part i en konflikt.

 

En helt annen problemstilling er at også Norge indirekte kan bli rammet av terrorisme mot andre stater. Dette vil være tilfelle hvis for eksempel et lands kjernekraftverk skulle bli rammet av en terroraksjon. Men også transporter av kjernefysisk avfall eller annet miljøavfall representerer både sikkerhetsmessige utfordringer i seg selv, og kan i verste fall være potensielle terrormål.

 

Så selv om Norge er et lite og på mange måter ubetydelig land, så er vi likevel synlige på flere områder. Vi kan derfor ikke utelukke at også Norge kan bli et terrormål. Vi kan heller ikke utelukke at norske interesser i utlandet kan bli rammet. Og, like viktig i denne sammenheng, vi har også et ansvar for å beskytte andre lands interesser, inkludert deres borgere, som oppholder seg her i landet.

 

Hva gjør vi i Norge for å forhindre terrorisme?

Etter 11. september har PST hatt et nært samarbeid med andre nasjonale myndigheter og med etterretnings- og sikkerhetstjenester i andre land. Dette har i første rekke vært knyttet til den umiddelbare etterforskingen av aksjonene i USA, og deretter arbeidet med å avdekke finansiering av og annen støtte til ulike terrorgrupper.

 

Norge har også som kjent sluttet seg til de resolusjoner som FN har vedtatt når det gjelder forbud mot støtte til, og finansiering av, terrorgrupper. Dette gjelder i første rekke Sikkerhetsrådsresolusjon 1373, vedtatt 28. september 2001. I tillegg til å fordømme terroraksjonene i USA spesielt, og terror generelt, er denne resolusjonen viktig av tre ulike årsaker;

 

For det første forbyr resolusjonen finansiering av, og all annen støtte til, terrororganisasjoner, direkte eller indirekte. I tillegg til å kriminalisere all slik støtte, har Sikkerhetsrådet også pålagt nasjonene å fryse alle finansielle og økonomiske ressurser for personer eller grupper som kan tenkes å utføre terror eller som støtter slike grupper. For å sikre dette pålegger resolusjonen at nasjonene skal lovregulere dette gjennom å sikre at:

 

”…such terrorist acts are established as serious criminal offences in domestic laws and regulations and that the punishment duly reflects the seriousness of such terrorist acts”.

Justisdepartementet er nå i ferd med å følge opp dette arbeidet med en rekke forslag til lovtiltak mot terrorisme. Dette er en oppfølging av både FNs konvensjon av 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme (terrorfinansieringskonvensjonen) og av FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1373. Lovforslagene er nå sendt ut på høring, og vil, når de blir vedtatt, erstatte den provisoriske anordningen som regjeringen innførte rett etter terrorangrepet og før det nye Stortinget trådte sammen.

 

En oppfølging av resolusjon 1373 på dette punktet, det vil i praksis si håndhevelse av nye lovbestemmelser, vil bli både omfattende og ressurskrevende. Som jeg tidligere har nevnt skjer finansiering av terrorgrupper på mange forskjellige måter og gjennom en rekke ulike kanaler. Mange av finansieringskanalene som blir benyttet må karakteriseres som lite egnet for bokettersyn. For å avdekke slik ulovlig finansiering og pengeoverføring er det helt nødvendig å få til et godt samarbeid mellom alle nasjonale kontrollinstanser og med utenlandske samarbeidende tjenester.

 

En annen viktig konsekvens av resolusjon 1373 er at den pålegger nasjonene å forhindre at terrorister skal kunne reise mellom land eller oppholde seg i land illegalt. Resolusjonen henstiller nasjonene om å ta alle nødvendige skritt for å hindre at terrorister kan skjule seg som asylsøkere eller flyktninger.

 

Vi har derfor påtatt oss klare forpliktelser når det gjelder å holde kontroll med hvem vi slipper inn i landet. Dessverre er det slik at når det gjelder kontroll med tilstrømmingen av asylsøkere og flyktninger er det fortsatt problemer. Tall fra Utlendingsdirektoratet viser at det i 2001 kom om lag 13.000 asylsøkere til Norge, og en meget stor andel av disse var uten dokumenterbar og kontrollerbar identitet. Dette gjør det meget vanskelig å skille de reelle asylsøkere fra andre, for eksempel økonomiske flyktninger. Denne situasjonen er betenkelig ut fra flere årsaker:

 

For det første vanskeliggjør det arbeidet med å gi reelle flyktninger og asylsøkere den beskyttelse de ut fra internasjonale rettsregler har krav på.

 

For det andre bidrar den manglende/usikre kontrollen med identitet, og den påfølgende lange saksbehandlingstiden, til at personer som er etterlyst i eller utvist fra andre land, eller som har hatt opphold under falsk identitet i andre land, kan få opphold i Norge. Erfaringene viser at mange involverer seg i kriminalitet.

 

For det tredje kan usikkerhet vedrørende søkerens identitet føre til unødig mistenkeliggjøring og polarisering.

 

Det fjerde, og mest alvorlige med dagens situasjon, er at personer som kommer til Norge under falsk identitet og som påberoper seg asyl eller flyktningstatus i realiteten kan være terrorister, som dermed kan bruke Norge som et fristed å operere ut fra.

 

Det er selvsagt viktig at norske myndigheter forhindrer at dette skjer, både ut fra våre egne nasjonale interesser og ut fra våre internasjonale forpliktelser. Her har vi altså en viktig utfordring å gripe fatt i, og regjeringen har nå satt inn økte ressurser for å effektivisere de prosesser som knytter seg til behandling av asylsøknader.

 

Vi har også grunn til å tro at ulike terrorgrupper mottar økonomisk og annen støtte fra personer bosatt i Norge. Støtten antas i hovedsak å komme fra pengeinnsamlinger som skjer både gjennom frivillige gaver og gjennom at personer gir penger etter å ha blitt utsatt for ulike former for press.

Det er videre sannsynlig at det også blir sendt penger som kommer fra ulike typer næringsvirksomhet og hvitvasking av penger fra kriminell virksomhet. Det er nesten umulig å undersøke og senere bevise om penger som blir innsamlet i Norge til humanitære formål i et annet land faktisk blir brukt slik de er ment, eller om pengene som blir sendt ut av landet finansierer terrorgrupper.

La meg også legge til at gjennom resolusjon 1373 besluttet Sikkerhetsrådet også å opprette en egen komite for å kontrollere i hvilken grad nasjonene følger opp resolusjonen.

Det er derfor viktig at det legale grunnlaget er på plass, slik at målene i resolusjonen kan følges opp. Men det avgjørende for Norges del blir at både PST, Økokrim og det øvrige politiet får de nødvendige ressurser og metoder slik at resolusjonen, og dermed også de nye norske lovbestemmelsene, kan håndheves i praksis. Nærmere samarbeid mellom politi og andre offentlige institusjoner, som for eksempel UDI, er av avgjørende betydning.

 

Andre dimensjoner i det totale trusselbildet

La meg så gå over til å si litt om andre dimensjoner i trusselbildet. Selv om terrortrusselen er den altoverskyggende i dag har jeg lyst til å si følgende: Man må ikke fokusere ensidig på de såkalte ”nye” truslene, og på den måten skape et inntrykk av at det ikke finnes andre trusler.

 

Jeg finner det nødvendig å minne om at det også eksisterer trusler mot vår nasjonale sikkerhet og mot norske interesser som ikke kan knyttes til terrorisme. Som mange av dere som sitter i salen nok er klar over, så foregår det fortsatt en utstrakt etterretning i Norge, og mot norske interesser. Etterretning er derfor fortsatt en meget aktuell og høyst reell trussel mot våre vitale nasjonale interesser, og en av PSTs sentrale oppgaver er å forebygge og etterforske ulovlig etterretning. For den som trodde noe annet, spionasjen forsvant ikke med avslutningen av den kalde krigen. Og, jeg vil få understreke, denne interessen for norske forhold kommer i fra flere land. Dette bør selvsagt ikke overraske noen. Etterretning er, som dere alle vet, et helt naturlig fenomen, historisk forankret til nasjonalstaten og dens viktigste oppgave, nemlig å overleve som selvstendig stat. Og til tross for en meget omfattende integrasjon og et stadig tettere samarbeid, alle stater har fortsatt behov for etterretning, og dette ser fortsatt ut til å forbli først og fremst en nasjonal oppgave.

 

Etterretningsvirksomheten mot Norge er ikke i samme grad som før knyttet til militære forhold, men likevel kan skadepotensialet være stort. Virksomheten spenner over et vidt felt, og i utgangspunktet omfatter den det meste som faller inn under norsk politikk. Videre ser vi at energisektoren er meget interessant. Det samme er maritim ressursforvaltning, miljøvernspørsmål, ulike former for teknologiutvikling, og sikkerhets- og forsvarsrelaterte spørsmål, ofte knytte til IKT. Forskningsinstitusjoner og bedrifter med teknologisk spisskompetanse er også ettertraktede mål.

 

Når det gjelder ulovlig etterretning som en sikkerhetsutfordring føler jeg nok dessverre at den allmenne bevisstheten om omfanget og skadepotensialet ikke er så god som den burde være. Dette gjelder både i offentlig forvaltning og i næringslivet.

 

Årsakene til dette er mange. Hovedårsaken ligger i at etterretningsvirksomhet er i sin natur noe som skjer i det skjulte. Mens terroristen er avhengig av å få medieomtale for å oppnå sine mål og spre frykt, er etterretningsoffiserer og agenter avhengig av at ingen ser eller merker hva som foregår. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at vi ofte er godtroende eller rett og slett naive. Vi tror ikke at slik skjer, derfor er vi heller ikke sensitive overfor den adferd som burde vekke vår mistenksomhet. Imøtekommenhet og åpenhet er gode egenskaper, men det kan misbrukes. Ulovlig etterretning kan også foregå uten at noen merker det eller uten at det etterlater synlige spor, for eksempel gjennom ulike former for datainnbrudd (hacking).

 

Fatter noen mistanke, eller det blir oppdaget forsøk på ulovlig etterretning, så er det heller ikke alltid at den som har blitt utsatt for ulovlig etterretning ønsker å gå videre med det. Det kan medføre offentlig omtale som man frykter kan bli skadelig, både for de personer og institusjoner som er involvert. Dette gjelder så vel offentlige organ som private foretak. I verste fall skjer den ulovlige etterretningen gjennom en utro tjener, og da er det som oftest enda vanskeligere å oppdage.

Politisk ekstremisme

Rettssaken etter Holmlia-drapet minner oss om at det også eksisterer en trussel om politisk motivert vold med utspring i nasjonale forhold. Den kan rette seg mot enkelte grupper av innvandrere eller andre minoriteter, mot myndighetspersoner, mot politikere eller mot personer i det anti-rasistiske miljøet. Det høyreekstreme miljøet i Norge er relativt lite, for tiden om lag 130 aktive personer. Over tid foregår det endringer både i form av en viss rekruttering og en avskalling. PST har rimelig god kunnskap om hva som skjer i disse miljøene, og det har blitt lagt særlig vekt på å hindre rekruttering.

Det har blitt gjennomført flere vellykkede forebyggende saker, i enkelte tilfeller i samarbeid med andre offentlige etater. I slike saker, med ungdommer helt ned i 13-14 års alderen er det særlig viktig å drive forebyggende arbeid. Dette krever samarbeid med det ordinære politiet, med barnevernet, med andre sosial- og helsemyndigheter, med skolen, med kommunale etater og med foresatte.

 

Selv om det høyreekstreme miljøet i dag er relativt lite finnes det flere personer som har både kapasitet og intensjon til å gjennomføre voldelige aksjoner hvis og når forholdene ligger til rette. Det store antallet kriminelle personer i dette miljøet er bekymringsfullt, og krever ekstra årvåkenhet fra politiets side. Det er også en viss fare for at økt fokus på islamisme i forbindelse med terror-bekjempelse kan gi ny grobunn for økt fremmedfrykt, noe de høyreekstreme kan tenkes å ville utnytte. Og i den grad dette skjer må vi forvente en økt aktivitet fra antirasistiske miljøer, som også har elementer av voldelig karakter. En slik vond sirkel må forhindres. Også av denne grunn er det viktig at alle innvandrermiljøer blir integrert i det norske samfunnet.

 

Hvordan vil PST løse sine utfordringer?

PST er først og fremst en forebyggende sikkerhetstjeneste. PST er også en hemmelig tjeneste. Derfor vil mesteparten av vårt arbeid forbli ukjent for offentligheten. Det er som regel først når noe har fått negativ fokusering at det kommer i offentlighetens søkelys. Da vil det ofte være fristende å gå ut med informasjon også fra vår side, men der har tjenesten tradisjonelt vært meget disiplinert tilbakeholden.

 

Det andre jeg vil nevne er at vårt arbeid i sin natur er langsiktig. Skal vi være i stand til å se indikasjoner på en trussel må vi vite hva vi skal se etter, og ha de rette sensorene. Uten å gå inn på hvilke metoder vi benytter, går jeg ut fra at forsamlingen forstår at vi blant annet er helt avhengige av informasjon fra kilder, og det er ikke noe man skaffer over natten.

Godt arbeid i Politiets sikkerhetstjeneste krever spesialisert utdanning, opplæring og erfaring. De fagfeltene vi skal beherske blir stadig mer krevende. Dette krever igjen en tilsvarende langsiktig oppbygging av kompetanse, informasjonsbaser og analysekapasitet.

 

Når det gjelder de formelle rammebetingelsene, nevnte jeg innledningsvis at PSTs oppgaver nå er fastsatt i politiloven. I tillegg er det igangsatt flere initiativ fra Justisdepartementet som vil påvirke PSTs øvrige rammebetingelser.

 

Jeg vil nevne de tre viktigste initiativene:

 

Et nytt Metodeutvalg skal foreta en gjennomgang av hvilke metoder politiet kan få adgang til å benytte i forebyggende virksomhet generelt. Arbeidet er av særlig viktighet for PST. Utvalget vil legge fram sin anbefaling i desember 2002.

 

Et nytt utvalg er også nedsatt for å revidere kapittel 8 og 9 i straffeloven. Dette er de lovparagrafene som omhandler forbrytelser mot rikets sikkerhet. Disse paragrafene ble vedtatt i 1920, og revidert i 1950. Det er derfor naturlig at disse vurderes på nytt mer enn femti år etter siste revisjon. Utvalget skal også vurdere etterforskningsmetoder.

 

Som jeg tidligere har vært inne på har Justisdepartementet fremmet et forslag til endringer i straffeloven og straffeprosessloven hva angår lovtiltak mot terrorisme. Dette er som tidligere nevnt en oppfølging av FN-konvensjonen av 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og den tidligere omtalte sikkerhetsrådsresolusjon 1373.

 

Alle disse tre initiativene vil bidra til å gi PST nye og forhåpentlig bedre lovmessige rammebetingelser og bedre og mer effektive metoder for å utføre forebyggende arbeid. For fokus vil alltid være å unngå at det skjer forbrytelser som skader våre samfunnsmessige sikkerhetsinteresser. Da må vi også kunne foreta nødvendige undersøkelser når det er mistanke om at noe er i ferd med å skje.

 

Hvilke generelle forebyggende tiltak som bør iverksettes vil alltid være en avveining mellom det sikkerhetsnivå som man ønsker, og de ulemper dette medfører for befolkningen. Det enkelte vil oppleve som en betryggende kontroll, vil av andre kunne oppleves som en inngripen i deres personlige frihet. Dette er en balansegang som ikke alltid er enkel. Og det er særlig viktig at dette ikke fører til at enkelte grupper eller minoriteter føler seg stigmatisert, eller at de personer eller organisasjoner som driver rent politisk arbeid føler seg mistenkt. Her mener jeg at PST og alle politiske organisasjoner har felles interesse. Ytringsfriheten er selvsagt helt sentral i et demokrati, men de som tyr til trusler, vold eller sabotasje for å fremme sine standpunkter bryter selv med demokratiets spilleregler, og må ta følgene av dette.

 

Det er også viktig at man ikke innfører metoder eller kontrollnivå som generelt strider med hva innbyggerne oppfatter som rimelig i forhold til trusselnivået. Det vil alltid kunne skje en terrorhandling, på samme måte som vi heller ikke kan fri oss fra annen type kriminalitet. I et åpent og fritt samfunn vil det teoretisk være umulig å forhindre enhver terroraksjon, hvis terroristen selv ikke skyr noen midler eller ikke har noen moralske skrupler. Det er grenser for hvilke tiltak vi vil akseptere. Hvis vi sammenligner med annen type kriminalitet eller med trafikkulykker, vet vi at mye mer kunne vært unngått hvis vi hadde hatt mer kontroll, mer overvåking, en strengere politistat. Mer kunne altså vært gjort, men det er også andre hensyn enn sikkerhet som kommer inn, og som begrenser kontrolltiltakene. Jeg tror vi må se på dette som noe av demokratiets pris. Samtidig vil våre nasjonale forebyggende kontrolltiltak alltid måtte sees i sammenheng med tilsvarende tiltak i andre land og med våre internasjonale forpliktelser.

 

Et annet forhold som også setter grenser for hvilke tiltak vi kan iverksette er faktisk økonomi. En del tiltak som vil kunne være av klart forebyggende karakter kan ikke iverksettes fordi det koster for mye, enten for staten og/eller for samfunnet. For å ta et eksempel kan jeg nevne den eksisterende kontroll av passasjerer og bagasje på våre flyplasser.

For å øke sikkerhetsnivået kunne den blitt ennå strengere, omfatte ennå flere flyplasser og dermed ennå mer tidkrevende. Tilsvarende kunne man tenke seg langt strengere personkontroll og bagasjesjekk på både båt, buss, tog, trikk og T-bane. Men det går altså en grense for hvor mye man kan kontrollere uten at det koster for mye for samfunnet.

 

En siste generell utfordring for PST henger sammen med metodebruk, men er samtidig av en litt annen karakter. Det gjelder konsekvensene av den teknologiske utviklingen, særlig innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Den raske teknologiske utviklingen skaper stadig nye muligheter, og ofte kan disse også utnyttes til kriminell virksomhet. Gjennom utviklingen av IKT har vi fått et samfunn som er blitt langt mer sårbart. Den omfattende, og stadig økende avhengigheten av IKT, har ført til at det er langt enklere enn før å sette de normale samfunnsfunksjonene ut av spill. Sårbarhetsutvalget sier i sin innstilling at ”det er behov for å gjennomføre nye tiltak for å beskytte IKT-kritisk infrastruktur mot svikt i IKT-systemer eller uønskede informasjonsoperasjoner”. PST har derfor sammen med andre relevante aktører igangsatt et prosjekt for å motvike denne faren. Dette prosjektet, varslingssystem for digital infrastruktur (VDI), er et system for tidlig varsling av koordinerte angrep mot den samfunnskritiske digitale infrastrukturen. I første omgang er dette et prøveprosjekt, og så langt har resultatene vært positive.

 

De personer eller grupper som vi ønsker å følge med har ofte det beste og mest avanserte utstyret til rådighet. De vet også hvordan de skal bruke det. Dette gjelder terrorgrupper, deres finansielle nettverk, de som driver med ulovlig etterretning, og ulike grupper av det vi kan kalle politiske ekstremister.

 

Vi kan derfor ikke velge om vi skal ta i bruk avansert teknologi for å kunne utføre de oppgavene vi er pålagt. Skal vi gjøre jobben vår må vi ha det samme utstyret, alle helst bedre. Vi må også besitte samme kompetanse, og aller helst bedre. Samtidig blir det enda viktigere å beskytte egen organisasjon. Med den stadige utviklingen innenfor IKT, ikke minst på avlytting, er vi selv blir mer sårbare. Det gjelder hva vi sier i samtaler inne eller ute, i telefonen, i tekstmeldinger, gjennom datanettverk, og ikke minst, det som går gjennom politiets operative samband.

Det som kan avlyttes kan også forstyrres eller manipuleres. Sambandsforstyrrelser kan være spesielt kritisk i situasjoner der kommunikasjon må kunne gå kontinuerlig og uforstyrret.

 

Den raske og omfattende utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologien setter derfor stadig nye krav til både utstyr og kompetanse. Her har det over lengre tid blitt investert alt for lite. Økte bevilgninger i siste statsbudsjett var et nødvendig skritt i riktig retning.

 

Samtidig vil jeg understreke at mer avansert teknologi på ingen måte kan erstatte informasjon fra menneskelige kilder, og fra operativt arbeid. Uten slik informasjon vil vi ikke være i stand til å løse oppgavene våre. Ulike kilder til informasjon må derfor utfylle hverandre, og det ene kan ikke prioriteres foran det andre.

 

Avslutning

Det å være overvåkingssjef har tidligere vært en relativt utsatt jobb. Av ulike årsaker som dere alle kjenner til hadde overvåkingstjenesten på 1990-tallet en vanskelig periode, der man av og til hadde følelsen av at tjenesten selv måtte rettferdiggjøre sin egen eksistens. Jeg er glad for at dette nå er historie. At Norge, på linje med alle andre land må ha en sikkerhetstjeneste, synes det ikke å være noen seriøs diskusjon om i dag.

Som sjef for Politiets sikkerhetstjeneste føler jeg at PST i dag har den støtte og den legitimitet tjenesten må ha, både fra våre politiske ledere og samfunnet for øvrig.

 

Det er imidlertid ofte slik at forebyggende arbeid har få synlige suksesskriterier. For det er jo slik at hvis man lykkes med forebyggende arbeid så virker det preventivt. Da skjer det ingenting. Noen vil da si at det ville uansett ikke skjedd noe, ergo var alt bortkastet, PST er paranoide og har overreagert.

 

Et annet mulige utfall er at forebyggende arbeid kan mislykkes. Ergo var arbeidet for dårlig, myndighetene hadde ikke kontroll og PST gjorde ikke jobben sin.

 

Jeg er mer redd for det siste utfallet enn for det første. Men hvis målet er å unngå å gjøre feil kan man fort havne i den siste situasjonen. Derfor må det ikke bli slik at vi er så redde for å få kritikk at vi unnlater å gjøre det vi mener vi bør gjøre. Men det er klart at også PST i mange situasjoner må ta beslutninger under en betydelig grad av usikkerhet. Og denne usikkerheten vil sannsynlig ikke bli mindre i tiden framover.

 

Ser vi litt ut over landegrensene og forsøker vi å se litt fram i tid vil vi fort komme til at den sikkerhetspolitiske utviklingen er usikker. Derfor vil det fortsatt være slik at mange kommer til PST og spør – hva skjer? Hvilken trussel står vi overfor? Hvordan skal vi møte den?

 

Vi forsøker etter beste evne å svare. Og vi skal, ut fra de rammebetingelser vi blir gitt, forsøke å svare også i framtiden.

 

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
7. januar 2002

REGJERINGENS FORSVARSPOLITISKE UTFORDRINGER OG PRIORITERINGER
Forsvarsminister Kristin Krohn Devold

  1. Innledning

Ærede forsamling.

Vi har bak oss et av de mest dramatiske år i vår tid. 11. september 2001 var dagen da virkeligheten overgikk fantasien. Terrorismens grusomme ansikt ble tydeligere. Det sivile samfunns sårbarhet ble blottstilt. Tusenvis av uskyldige liv gikk tapt. «Den menneskelige ondskapen sprengte nye grenser», sa statsministeren i sin nyttårstale.

Ringvirkningene av terrorangrepet har vært verdensomspennende. USA leder an i en ny krig mot terrorisme, der også Norge deltar. Som NATO-allierte har også vi blitt bedt om å stille opp.

Vi gikk til stortingsvalg den 10. september. Få timer senere ble den politiske dagsorden totalt kastet om. Vi styrtet til TV-skjermene, lammet av bildene som møtte oss, og ute av stand til helt å fatte hva som var i ferd med å skje. «En ny utrygghet har trengt inn i våre sinn, uavhengig av rikdom og status» , sa Kofi Annan.

Og nettopp fordi vi må ta på alvor den enkeltes følelse av utrygghet, har vi ikke kunnet tillate oss å forbli lamslåtte og handlingslammede. Som forsvarsminister har jeg min del av ansvaret for å bidra til at folk igjen kan føle seg trygge. Min del av ansvaret for å sette grenser.

Foredragets disposisjon

Jeg har kommet hit i kveld for å snakke om omstillingen av Forsvaret. Men, det er naturlig at jeg også berører det som kanskje opptar det internasjonale samfunnet aller mest i øyeblikket. Innledningsvis vil jeg sette fokus nettopp på det internasjonale samarbeidet som har vokst frem etter terrorangrepene på USA.

Jeg vil også si noen om hvordan det norske forsvaret har lykkes i å møte de nye internasjonale utfordringene etter 11. september. Har vi klart å leve opp til de forpliktelsene NATO-medlemskapet krever av oss? Jeg har et ansvar for å gjøre vårt forsvar egnet til å bidra effektivt i kampen mot terror. Samtidig må Forsvaret også være dimensjonert for andre og mangfoldige typer av utfordringer.

De sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og utfordringer danner bakteppe for forsvarspolitikken, og er direkte styrende for hvordan fremtidens forsvar bør se ut. Jeg vil både si litt om status for den pågående omstillingen og modernisering av Forsvaret og peke på hovedutfordringene fremover.

  1. Internasjonalt samarbeid/NATOs forsvarsministermøte

Sjelden har verden sett en så bred internasjonal koalisjon vokse frem som etter 11. september, samstemt i sin fordømming av terroranslagene mot USA.

Koalisjonen går på tvers av politiske, etniske og religiøse skillelinjer. Samarbeidet gjør det mulig å bruke et bredt spekter av virkemidler i kampen mot terrorisme.

Spesielt har det vært positivt å oppleve at stater som har vært motparter, har stått sammen i dette spørsmålet.

For første gang i NATOs historie vedtok alliansen å utløse Atlanterhavspaktens artikkel fem. Det var ikke tvil om at et av alliansens land var angrepet. Dermed var alle NATOs medlemsland under angrep og forpliktet til i fellesskap å bidra med alle nødvendige ressurser.

NATOs forsvarsministermøte i Brussel i slutten av desember gjorde det enda klarere for meg hvor total denne enigheten er internt i NATO. Terrorangrepene mot USA anses av alle allierte som et angrep mot hele den «frie verden».

Her i landet har Regjeringen, Stortinget og flertallet i folket ikke vært i tvil, vi har ønsket å støtte opp om og bidra til denne alliansen. Det finnes en grense for hva vi kan akseptere!

  1. Har Norge levd opp til forventningene?

    Har så vi i Norge gjort vår del av jobben ?
    Ja!

    Jeg er stolt av at vi har vist oss i stand til å stille opp når behovene har meldt seg. Vi har klart mye på kort tid, noe vi får ros for av våre allierte. Dette viser at vårt forsvar et stykke på vei allerede er både moderne og fleksibelt.

  • Jeg er stolt over å kunne si at et antall norske spesialstyrker allerede er på plass i Afghanistan for å støtte amerikanerne i den militære operasjonen «Enduring Freedom». Hovedstyrken er underveis i disse dager.

Våre spesialstyrker er internasjonalt anerkjente! De er samtrente med allierte kolleger. De har internasjonal erfaring. Jeg besøkte personellet på Rena i forrige uke for å ønske dem lykke til. Jeg ble mektig imponert over den positive innstillingen som møtte meg. Jeg er ikke i tvil om at de vil gjøre en meget god jobb.

På Rena besøkte jeg også verkstedet. De har jobbet dag og natt med å klargjøre og spesialtilpasse utstyr for spesialstyrkene. Blant annet har de bygget om flere feltvogner til det nesten ugjenkjennelige. Nettopp for å dekke spesialstyrkenes behov. Det er ikke uten grunn at verkstedssjefen går under navnet «Q», etter skikkelsen i James Bond-filmene.

  • Etter 11. september har Etterretningstjenesten intensivert sitt samarbeid med USA.
  • Vi har sendt 2 mineryddermaskiner med 15 operatører til støtte for minerydding av flyplassen i Kandahar. Også dette personellet har internasjonal erfaring. Maskinene og operatørene var klare samme dag forespørselen kom fra amerikanerne.
  • Vi har både eksplosivrydderteam og transportkontrollenheter med verdifull erfaring fra Balkan. Disse er stilt til disposisjon for den britisk-ledede «sikkerhetsstyrken» i Afghanistan som har mandat fra FN. 25 personer reiser i løpet av kort tid.
  • Vi har på kort tid klart å stille til disposisjon 15 lette panserbiler til operasjon «Enduring Freedom». Disse ble hentet av amerikanerne i desember.
  • USA har bedt om, og vi har fra norsk side stilt til disposisjon, ett C-130 transportfly med støtteelementer. Flyet skal operere til støtte for operasjon «Enduring Freedom», og vil etter planen operere ut fra Manas flyplass i Kirgistan. Vi forventer å sende flyet om få uker.
  • Vi har tilbudt seks F-16 og fire Bell-helikoptre til disposisjon til operasjon «Enduring Freedom».
  • Alle disse elementene er godt egnede fordi de er samtrente med øvrige allierte gjennom øvelser og operasjoner.
  • En norsk fregatt inngår allerede i NATOs atlanterhavsflåte (STANAVFORLANT).
  • 20 norske offiserer deltar i overvåkningen av amerikansk luftrom, som del av de fem overvåkningsflyene (AWACS-flyene) NATOs råd besluttet å sende til USA i oktober i fjor.
  • Samtidig er vi, sett i forhold til folketall og samlet forsvarsbudsjett, dessuten den største bidragsyter på Balkan.
  • Til tross for at Forsvaret er midt i en drastisk omstilling, makter vi å stille med substansielle bidrag til internasjonale operasjoner i to helt adskilte regioner. Det står det respekt av.

Vi kan levere og vi er gode til det. Dette er jeg mektig stolt av, og det blir lagt merke til blant våre allierte. Både generalsekretæren i NATO, Lord Robertson, og den amerikanske forsvarsministeren, Rumsfeld, takket meg personlig for våre bidrag da vi møttes under NATOs forsvarsministermøte før jul.

Men, vi kan bli enda bedre. Omstillingsprosessen har bare så vidt begynt. Forsvaret skal i fremtiden kunne stille ennå bedre rustet til å takle denne type utfordringer.

Som liten nasjon er vi spesielt sårbare, og vil ha behov for alliert assistanse i en krigssituasjon. Da er det viktig at vi selv evner å bidra utenfor egne grenser.

Nasjonal beredskap etter 11. september.

Etter 11. september har Forsvaret også ytet viktige bidrag i beredskapssammenheng. Terrorberedskap er innført ved Forsvarets avdelinger. Jeg har sørget for fullmakter som gjør at jeg om nødvendig kan kalle inn ekstramannskaper i en akutt situasjon. Jagerflyberedskapen er styrket for å kunne møte eventuelle terrortrusler fra luften. Tiltak fra beredskapsverket er iverksatt. ABC-vernberedskapen på militær side er gjennomgått, og Forsvaret har på dette området gitt opplæringsbistand til flere sivile etater.

  1. Sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og utfordringer

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er verken forutsigbar eller håndgripelig. Risikobildet er endret. Det er bredere sammensatt enn tidligere. Dette må vi ta høyde for i utformingen av vårt nye forsvar.

Det krever vilje til nytenkning og vilje til å foreta de valg som er nødvendige for å gi oss handlefrihet til å møte utfordringene.

  1. september har gitt oss en rekke utfordringer for måten å utforme og bruke Forsvaret på.

Terrortrussel

NATO slo i sitt strategiske konsept fra 1999 fast at terrorisme og ikke-statlige aktører er en sikkerhetspolitisk utfordring.

Den 11. september, og den påfølgende erklæringen av en Artikkel fem- situasjon, demonstrerte dette til fulle. Terrorisme er en permanent sikkerhetspolitisk utfordring av internasjonal karakter, og en potensiell trussel mot alle land.

Det er imidlertid ikke et nytt fenomen. Terrorisme har eksistert over lang tid og har antatt mange former. Nytt er at vi står overfor krefter, med forgreninger i mange land, som har vist evne og vilje til å bruke alle tilgjengelige midler for å spre sitt budskap. Utviklingen er skremmende. Det er rapportert at ledere i al-Qaida-nettverket har vært i besittelse av kjemiske våpen samt manualer for fremstilling av masseødeleggelsesvåpen.

Informasjonsrevolusjonen og den generelle teknologiske utvikling har satt enkeltpersoner og grupper i stand til å råde over kapasiteter og nettverk av tidligere ukjent størrelse og ødeleggelsesevne.

Vi må i fremtiden regne med at vi i større grad vil stå overfor aktører som vil benytte seg av såkalte asymmetriske strategier for å spre frykt og ødeleggelser.

Militærmakt kan bidra til å løse problemet, men kan ikke løse det alene. Politiske, militære, økonomiske, diplomatiske, politimessige, lovgivningsmessige og humanitære virkemidler må alle utnyttes for å få full effekt. Tiltak må settes inn på de steder der terroren får utvikle seg, men også her hjemme må vi kunne møte denne utfordringen.

Totalforsvaret og en modernisering av sivil-militært samarbeid, blir viktig. På samme måte som våre militære styrker har behov for en omstrukturering for å kunne møte nye trusler, må vi også kritisk gjennomgå vår sivile beredskap. Spørsmålet er hvordan sivile og militære virkemidler best kan virke sammen i kampen mot terror, og hvordan militære ressurser kan støtte den sivile beredskap når det trengs.

NATO

NATO er vårt viktigste sikkerhetspolitiske ankerfeste. Alliansen har i tiden etter den kalde krigen endret seg i takt med skiftende rammebetingelser, og fremstår i dag som vital og dynamisk. Dette gjenspeiles også i ønsket fra en rekke land om å bli fullverdige medlemmer av organisasjonen. Ytterligere opptak av nye medlemmer, og nye og nære bånd til Russland er en velkommen utvikling, som vil styrke NATOs rolle som et transatlantisk forum for sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid.

NATO og Atlanterhavspaktens artikkel fem har vist sin relevans også i forhold til dagens trusselbilde. Budskapet fra NATOs forsvarsministermøte før jul var klart: Sammen må vi videreutvikle en felles alliert strategi for å bekjempe internasjonal terrorisme. Sammen må vi videreutvikle NATOs operative kapasitet, slik at alliansen kan møte dagens og morgendagens utfordringer.

Deltakelse i operasjon «Enduring Freedom» og i den internasjonale sikkerhetsstyrken illustrerer hvor viktig det er at norske avdelinger kan operere sammen med andre allierte styrker. Dette sikres gjennom trening og øving med allierte og ytterligere modernisering av utstyr. Og er en forutsetning for at vi ved behov skal kunne motta effektiv støtte fra allierte forsterkninger i Norge.

Derfor er det meget viktig for Norge at vi følger opp de allierte styrkemålene og deltar aktivt i NATOs arbeid for å bidra til å bedre de alliertes evne til å operere sammen (DCI-prosessen).

Utviklingen i EU med vekt på Norges interesser

EU arbeider med å utvikle en egen europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP). Målet er å få på plass en hurtig reaksjonsstyrke innen 2003 på 50-60 000 personell for å kunne gjennomføre EU-ledete krisehåndteringsoperasjoner.

Fra norsk side har vi støttet etableringen av en slik styrke, ikke minst for å sikre en jevnere byrdefordeling mellom Europa og USA. I utgangspunktet skal styrken bestå av bidrag fra EUs 15 medlemsland. Norge, som såkalt tredjeland, meldte høsten 2000 inn Forsvarets innsatsstyrke (FIST) som styrkebidrag til EUs reaksjonsstyrke.

EU har langt på vei fått tilstrekkelige styrkebidrag til å opprette reaksjonsstyrken, men mangler fortsatt en rekke kapasiteter, bl. a. strategisk løftekapasitet og etterretning. EU er derfor fortsatt avhengig av å bruke NATO-ressurser. Dette forutsetter gode samarbeidsmekanismer mellom NATO og EU. Arbeidet med å utvikle disse har inntil nylig nærmest stått stille. NATO er den eneste organisasjonen som er i stand til å gjennomføre operasjoner knyttet til kollektivt forsvar.

 

Til tross for at samarbeidsmekanismene ennå ikke er fastlagte, erklærte EU på et toppmøte i desember at det er etablert en operasjonell EU-kapasitet for krisehåndtering. Denne erklæringen understreker EUs ambisjoner på dette området.

Utviklingen i Russland

Russland har i 2001 vært preget av en politisk stabilitet som savner sidestykke i de ti årene som har gått siden opprettelsen av Den russiske føderasjon. Det er lite i dagens sikkerhetspolitiske situasjon som skulle tilsi at man fra norsk side har grunn til å betrakte Russland som en aktuell trussel. Historisk sett har forholdet mellom våre to land vært preget av fravær av væpnet konflikt.

Felles anstrengelser i kampen mot internasjonal terrorisme har dessuten bidratt til at forholdet mellom NATO og Russland nå er bedre enn på lenge. NATOs forsvarsministermøte før jul konstaterte at dette blant annet har åpnet for å etablere helt nye samarbeidsordninger. Vi opplever også en mer avdempet russisk kritikk mot NATO-utvidelsen og de amerikanske planene om et rakettforsvar.

En fortsatt stabil utvikling i vårt naboland og den økte samarbeidsviljen etter 11. september, vil tjene Norges sikkerhetspolitiske interesser.

Dette forandrer likevel ikke det faktum at forholdet mellom Norge og Russland i overskuelig fremtid vil være preget av det asymmetriske forholdet mellom en småstat og en stormakt.

I tillegg er det en rekke utfordringer av miljømessig karakter på Kola. Dette har blant annet skapt behov for økt samarbeid mellom våre to land. Omskolering av overtallige russiske offiserer og sikring av atomavfall utgjør to konkrete eksempler på denne type samarbeid.

Norge og Russland har et uavklart grensespørsmål i Barentshavet. Både i dag og i fremtiden vil Norges rolle som myndighetsutøver i havområder underlagt norsk forvaltningsansvar kunne bli utfordret. Vi må derfor til enhver tid kunne håndtere en situasjon der Norge eventuelt settes under politisk eller militært press. Av den grunn trenger vi bred internasjonal ryggdekning. Norsk militær tilstedeværelse i nordområdene er kanskje enda viktigere enn før.

  1. Regjeringens forsvarspolitiske prioriteringer

Overordnet syn på fremtidig utvikling av Forsvaret

Det sikkerhetspolitiske bakteppet jeg her har skissert, er sammensatt . Derfor trenger vi et robust, men også tilpasningsdyktig forsvar.

For at fremtidens forsvar skal være effektivt må det være oppgavebasert og alliansetilpasset. Det forutsetter at organisasjonen er moderne utstyrt og at det er politisk vilje til å skape balanse mellom oppgaver, struktur og finansiering.

Oppgavebasert:

Oppgavene må «balanseres» mot hverandre. Det betyr at vi må vurdere :

  1. hvilke utfordringer Forsvaret mest sannsynlig vil bli stilt overfor, og
  2. hvilke av disse som vil ha de største konsekvensene dersom Forsvaret ikke er rustet til å møte dem.

Enkelte av Forsvarets oppgaver ligger fast, fra å møte en mulig invasjon til fredstidsovervåkning og suverenitetshevdelse. Dette vil alltid være primæroppgaver for Forsvaret. Ved behandlingen av langtidsproposisjonen for Forsvaret i fjor vår, sørget derfor Stortinget for å styrke Forsvarets evne til å løse disse oppgavene, sett i forhold til det forslaget daværende regjering la frem. Høyre, sentrumspartiene og Fremskrittspartiet var sterkt delaktige i at verneplikten, Heimevernet og brigadestrukturen ble styrket. Og vi var pådrivere for at MTB-våpenet fortsatt skal ha en sentral plass i vårt forsvar. I Stortinget støttet AP, gjennom sin stemmegivning, opp under det meste av dette.

Alliansetilpasset:

Fremtidens forsvar må være alliansetilpasset. Det er nødvendig for å kunne operere effektivt sammen med våre allierte, både hjemme og ute.

Spørsmålet om alliansetilpasning må ikke forveksles med spørsmålet om Forsvaret skal fokusere på nasjonal eller internasjonal virksomhet. Ved å operere ute sammen med våre allierte får våre styrker den best mulige trening, og det vil motivere våre allierte til å hjelpe oss dersom det skulle oppstå en situasjon her hjemme.

Flernasjonalt samarbeid er viktig for å modernisere vår egen og alliansens samlede forsvarsevne.

Større krav til militært samvirke, reduksjoner i de fleste lands forsvarsutgifter og økte kostnader knyttet til utvikling og anskaffelse av forsvarsmateriell, har ført til at grupper av land i større grad går sammen om å løse felles utfordringer. Dette er ikke minst aktuelt for Norge og andre små NATO-land som ikke alene vil ha evne til verken å anskaffe eller drive mange elementer som er etterspurt av NATO.

Flernasjonalt styrkesamarbeid gir mer samkjørte allierte enheter og alliert personell får uvurderlig erfaring. Allerede nå høster vi fruktene av at en stadig større del av vårt personell har deltatt i internasjonal tjeneste. Jeg er imponert over norske soldaters faglige bredde og tyngde.

For at Forsvaret skal være oppgavebasert og alliansetilpasset må det ha tilgang på nytt og moderne materiell. Vi må ha fleksible styrker som kan løse et bredt spekter av oppgaver. Vi må ha styrker med bedre rekasjonsevne og større mobilitet. En kontinuerlig modernisering av Forsvaret er viktig. Her er personellets kompetanse en sentral komponent og kritisk ressurs.

Det siste tiåret har vært preget av manglende politisk vilje til å gi Forsvaret den nødvendige finansiering det trenger for å løse de oppgaver det er satt til. Konsekvensen er en underfinansiert forsvarsstruktur.

Regjeringen har som mål å skape balanse mellom struktur og finansiering. Dette koster penger, men i likhet med våre NATO-allierte har vi ikke råd til å la være.

Omstillingen – status – utfordringer

Hvordan ligger vi så an med omstillingen og moderniseringen som ble vedtatt 13. juni i fjor?

Vi er nå én uke inne i omleggingsperioden 2002-2005. En rekke tiltak er allerede iverksatt og godt igang.

En av de største utfordringene vi står overfor er å få kontroll over driftsutgiftene. Målet er å oppnå en utflating av veksten, ikke bare en noe mindre vekst enn før.

Den store omleggingen medfører at en rekke garnisoner og tjenestesteder blir nedlagt. Målet er at omfanget av Forsvarets bygningsmasse skal reduseres fra ca 6 mill. m2 i dag, til ca 4 mill. m2 i løpet av perioden.

I tillegg er forvaltningen av Forsvarets eiendommer fra 1. januar i år samlet i en forvaltningsbedrift, Forsvarsbygg, under Forsvarsdepartementet. Forsvarsbygg skal ha spisskompetanse både på bygg- og investeringssiden, og hente ut stordriftsfordeler på drifts- og vedlikeholdssiden.

Personell og verneplikt:

Omstilling på det personellpolitiske området er helt nødvendig, for å klare å redusere driftutgiftene. Vi må redusere antall personell og få til en modernisering av organisasjonen. Målet om en reduksjon på 5000 årsverk er meget ambisiøst. Samtidig må vi beholde de beste. Forsvaret skal være en attraktiv, utfordrende og meningsfull arbeidsplass. Det er ikke lett, men det er mulig. Og, det må vi få til.

All omstilling stiller store krav til personellet, både de som forlater Forsvaret og de som skal være med videre. Vi må bli flinkere til å gjøre de riktige tingene, og vi må konsentrere oss om kjerneoppgavene.

Ved å samlokalisere Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben skal vi effektivisere ressursbruken. Vi skal oppnå bedre koordinerte prosesser og mindre byråkrati.

Den øverste forsvarsledelsen skal halveres. Samtidig skal vi bedre vår evne til strategisk planlegging, gjennomføring og kontroll. Det betyr at helhet og langsiktighet blir viktigere enn før, og at sjefer på alle nivåer må ta et større ansvar for at kjerneoppgavene prioriteres.

Forsvarets personellstruktur må være fornuftig og fremtidsrettet, både når det gjelder kompetanse og alderssammensetning.

Militær utdanning skal gi langt bedre uttelling i det sivile utdanningssystemet. Dette vil være en fordel for rekrutteringen til offisersyrket, og vil være en god plattform for offiserer som ønsker å skifte karriere etter noen år i Forsvaret.

Tilpasningen av Forsvarets utdanning til det sivile universitets- og høgskolesystem er også i rute. Det er jeg fornøyd med.

Omstillingen skal ikke svekke vår evne til å delta internasjonalt. Derfor vil vi se nærmere på de familiepolitiske forhold knyttet til denne typer tjeneste. Jeg har allerede startet arbeidet med å vurdere om befalsordningen skal endres.

Det er også behov for å vurdere om adgangen til å beordre yrkesbefal til slik internasjonale tjeneste bør utvides i forhold til den lovhjemmelen vi har i dag. Jeg er innstilt på å treffe en beslutning om å foreslå en eventuell slik lovendring så tidlig som mulig, etter å ha innhentet nødvendige råd bl. a. fra forsvarssjefen.

Rekruttering til fremtidens forsvar er også en utfordring i omstillingen.

Skal Forsvaret plukke de beste hodene, de flinkeste folkene og personer med nødvendig «guts» og «drive», må vi rekruttere både kvinner og menn. Forsvaret skal være et førstevalg. Akkurat som det var det for meg da regjeringspostene skulle fordeles.

Jeg vil arbeide for å nå målet om 7% kvinner blant vervede og befal og 13 % kvinnelige sivile ledere innen år 2005. Forholdene må også legges bedre til rette for å holde på de dyktige kvinnene vi allerede har. Her er det mange forbilder som fortjener stor respekt og honnør. Vi hadde verdens første kvinnelige ubåtskaptein, og vi har en kvinnelig jagerflypilot. Jeg glad for at vi har kvinner både i ledersjiktet og i den spisse ende av Forsvaret, men jeg vil ha enda flere.

Forsvarets internasjonale engasjement stiller store krav til at vårt personell skal fungere i et flerkulturelt miljø. For at det skal lykkes, må mannskapet få erfaringer med mangfold på hjemmebane. Det er derfor til Forsvarets beste og i Forsvarets interesse at vi både får en høyere andel kvinner og en høyere andel personer med innvandrerbakgrunn til vår organisasjon. Målet er økt kompetanse, mer mangfold og et mer velfungerende forsvar.

Verneplikten skal fremdeles være en bærebjelke, men vil få ny utforming. Den skal fortsatt oppleves som rettferdig og allmenn i ordets rette forstand.

Vi må imidlertid veie tjenestetiden for vernepliktige opp mot Forsvarets behov for kompetanse. F. eks. kan Heimevernet klare seg med kortere førstegangstjeneste, blant annet fordi de øves hyppigere. Stortinget har derfor vedtatt at grunnutdanningen for Heimevernet skal være 100 operative dager. Nå er det viktig å finne ut hvordan dette skal utformes i praksis, og hvordan vi kan få utnyttet kapasiten best mulig innenfor vedtatt struktur.

Stortinget har bedt om at det også vurderes å innføre en tredje kategori verneplikt. Vi har foretatt en innledende studie av saken, og det kan være mulig å finne løsninger innenfor Totalforsvarskonseptet. Det er derfor naturlig at Justisdepartementet leder de videre utredninger om en slik alternativ verneplikt i lys av Sårbarhetsutvalgets innstilling.

Moderniseringen av Forsvarets materiell

Et moderene forsvar må ha moderne utstyr. Derfor må DCI-kravene fra Washingtontoppmøtet ligge i bunnen for våre fremtidige anskaffelser. Kostnadene ved utvikling og anskaffelse av nytt materiell er i mange sammenhenger så enorme at flernasjonalt samarbeid er den eneste løsningen for å fordele byrdene på en mest mulig rettferdig måte mellom allierte. Samarbeid om utviklingen og anskaffelser av nytt materiell bidrar også til å legge til rette for tettere samarbeid på det operative plan, når materiellet skal taes i bruk. Dessuten vil de samlede ressurser kunne utnyttes mer effektivt.

Hvilke konkrete vedtatte og planlagte materiellprosjekter er vi så i gang med?

  • Byggingen av første fartøy av fem nye fregatter i Fridtjof Nansen-klassen starter i disse dager. Fartøyet planlegges levert i 2005. Deretter vil ett fartøy bli levert hvert år frem til 2009. Fartøyene og våpensystemene om bord er beregnet på å kunne operere både i kystnære farvann og på det åpne hav, og kan brukes så vel i norske områder som i internasjonale operasjoner. Jeg har stor tro på disse fartøyene, og jeg skal senere denne måneden til Spania for å besøke verftet som bygger dem.
  • Like før jul døpte jeg Kystvaktens nye flaggskip, KV Svalbard. Fartøyet betyr en betydelig forsterkning av kystvakten, og med sitt isforsterkede skrog vil den være særlig godt egnet for oppdrag lengst nord i kystvaktens ansvarsområde. Jeg er selv oppvokst i Kyst-Norge og vet godt hvor viktig det er for Norge å hevde suverenitet over våre havområder, og dertil ha en tilfredsstillende beredskaps- og overvåkningskapasitet. Betydningen av havområdene vil bare øke i fremtiden.
  • Det skal anskaffes enhetshelikoptre som omfatter maritime helikoptre, dvs seks helikoptre til støtte for Sjøforsvarets nye fregatter og åtte helikoptre til Kystvakten som erstatning for Lynx. Helikopteret vil gi fregattene en ny dimensjon og er avgjørende i moderne sjøoperasjoner. Med tanke på Kystvakten, vil det nye helikopteret øke aksjonsradiusen til hvert enkelt fartøy og forbedre evnen til både overvåkning, kontroll og ikke minst redningstjeneste. Leveransene av helikoptrene starter høsten 2005 med siste leveranse i 2008.
  • Ved behandlingen av langtidsproposisjonen for Forsvaret vedtok Stortinget at anskaffelse av nye kampfly skal forberedes. Regjeringen vil følge opp dette vedtaket og er i ferd med å etablere en strategi for hvordan erstatningen av F-16 MLU skal gjennomføres. Nye kampfly vil bli den største enkeltanskaffelsen i Forsvaret noensinne. Anskaffelsen må gjennomføres en gang mellom 2010 og 2018. I det videre arbeid er det helt nødvendig å sikre størst mulig handlefrihet så lenge som mulig.

Samtidig må Norge utnytte de mulighetene et tidlig forpliktende samarbeid mellom nasjoner med felles interesser kan medføre operativt, økonomisk og industrielt.

Det amerikanske JSF-prosjektet (Joint Strike Fighter) og en videreutviklet Eurofighter, men også andre kandidater, vil bli vurdert.

  • På forespørsel fra USA er KNM Skjold for ett år stilt til disposisjon for den amerikanske marine og kystvakt. Fartøyet vil gjennomgå omfattende tester i denne perioden. Sammenliknet med Hauk-klassen har Skjold-klassen kapasitet til å løse flere oppgaver, og er dermed også mer i samsvar med NATOs DCI-krav. Det at USA er så interessert i fartøyet er et kvalitetsstempel i seg selv.

Regjeringen tar sikte på å presentere et prosjektforslag for Stortinget i løpet av våren. Det er ønskelig å kunne inngå kontrakt i inneværende år, avhengig av Stortingets behandling og forhandlingene med leverandøren.

  • Forsvaret har kommet til et veiskille når det gjelder fremtidig behov for transportflykapasitet. Operativt sett er våre C-130 Hercules transportfly, dårlige. Derfor er derfor iverksatt en utredning som ser på ulike måter å løse vårt fremtidige behov fortransportflykapasitet på, og også i en mulig flernasjonal sammenheng. En arbeidsgruppe la før jul frem en rapport som gir en vurdering av mulige løsninger, også løsninger som samtidig kan dekke vårt fremtidige behov for lufttankings- kapasitet. Vi vurderer for tiden rapportens innhold og vil legge frem våre konklusjoner til våren (i vårproposisjonen).

Når vi i fremtiden skal prioritere mellom større materiellinvesteringer, vil jeg som sagt legge stor vekt på at disse er i tråd med alliansens målsetninger med DCI: bedre alliertes evne til å operere sammen.

Strategisk sjøtransport, som er et viktig ressursmessig satsningsområde for Norge innenfor NATO-samarbeidet, er også sentral innenfor rammen av DCI. Norge vil i løpet av de nærmeste dagene inngå beredskapskontrakter for strategisk sjøtransport. Dermed tilføres NATO en viktig kapasitet som kan utnyttes hvis det blir behov for det. Norge er pådriver i å forbedre alliansens totale sjøtransportkapasitet, med det mål å bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser.

Kravene til interoperabilitet og behovet for samarbeid om blant annet trening, vedlikehold og ulike oppdateringer av allerede anskaffet materiell, øker. Dette vil få konsekvenser for hvilke internasjonale samarbeidsprosjekter Norge skal velge.

Et nylig eksempel på slikt samarbeid er kontrakt for leveranser av helikoptre til fregattene og Kystvakten. Norge signerte kontrakten den 30. november i fjor og anskaffelsen skal foretas i samarbeid med Finland og Sverige.

Norge har et aktivt engasjement i NATOs arbeide med luftbåren bakke-overvåkning. Jeg vil også trekke frem prosjektet om nytt kortholdmissil til våre «midtlivsoppdaterte» F-16 der vi ser på mulighetene for felles innkjøp med Nederland, Belgia, Danmark og Portugal. Andre fremtidige spennende samarbeidsområder kan bli etablert for eksempel innenfor området ubemannede fly, eller såkalte UAV’er.

  1. Avslutning

I mars i år vil jeg legge frem en proposisjon for Stortinget med forslag til nødvendige tilpasninger i forsvarsstrukturen og med forslag til hvordan denne skal finansieres. De nye kostnadsberegningene, utført på basis av Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av langtidsproposisjonen for Forsvaret, har vist at vedtatt struktur vil koste vesentlig mer en tidligere antatt.

Formålet med vårproposisjonen er å skape balanse mellom struktur og finansiering. For å oppnå dette, trenger vi forutsigbarhet. Dette forutsetter en bred forsvarspolitisk enighet. Enigheten i Stortinget i høst, ved behandlingen av årets forsvarsbudsjett, var et viktig skritt i riktig retning. Dette gir oss et godt grunnlag å bygge videre på. Det vedtatte budsjett for 2002 er tilfredsstillende og forsvarlig for å komme i gang med vedtatt omstilling, men heller ikke mer.

Terrorangrepet i USA 11. september har gjort forebyggelse og bekjempelse av terrorisme til en akutt så vel som langsiktig oppgave. Jeg vil i proposisjonen derfor også vurdere behovet for ekstraordinære tiltak mot terror.

Arbeidet med vårproposisjonen vil oppta mesteparten av min og Forsvarsdepartementets tid i månedene som kommer.

Jeg vil på samme tid arbeide hardt for at Forsvaret tilføres de midler det må ha for å kunne ivareta våre forpliktelser og ambisjoner, både nasjonalt og internasjonalt.

Uavhengig av drakampen om budsjettmidler må vi hele tiden målrettet arbeide med omleggingen av Forsvaret. Lykkes vi ikke med dette, vil mye gå tapt, uansett hvor store midler som tilføres Forsvaret i de kommende år.

Vi må stå sammen om å skape et framtidsrettet og slagkraftig Forsvar. Vi må stå sammen om å bevare og videreutvikle et Forsvar vi kan være stolte av. Sammen skal vi skape en attraktiv, utfordrende og meningsfull arbeidsplass. Sammen skal vi klare dette!

Takk for oppmerksomheten.