Skip to content
Sverre Diesen
Fellesoperativt hovedkvarter
Forsvarets operative hovedkvarter (FOH)
Oslo Militære Samfund, Oslo
Innledning

En dag under de innledende faser av operasjon Enduring Freedom i Afghanistan oppdaget en sersjant til hest sammen med lokale styrker fra Nordalliansen et fiendtlig mål på bakken. Han stanset opp, lastet ned bilder av målområdet til sin bærbare PC fra en UAV som sirklet over, markerte målene på bildet og sendte det med anmodning om engasjement via satellitt direkte til hovedkvarteret i USA. Hovedkvarteret ga bekjempelse av målet prioritet og beordret våpenbærende fly til området. Sersjanten sendte oppdaterte måldata til flygeren, som brukte egne sensorer til å dobbeltsjekke at koordinatene var riktige og at det ikke var andre egne styrker i området. Bombene ble så levert og styrt inn på målet av signaler fra GPS satelitter. Total engasjementstid fra målet ble oppdaget til det var bekjempet var et titalls minutter.

(Plansjer ikke tilgjengelige i denne teksten. Kan oversendes pr e-post ved henvendelse til: oslomilsamfund@oslomilsamfund.no)

(Plansje 1)
Jeg tenkte denne episoden fra et stadig pågående felttog hvor også norske fly og spesialstyrker deltar kunne være en passende introduksjon til en presentasjon av konseptet network centric warfare – forkortet NCW – eller nettverkssentrisk krigføring. Som det forhåpentligvis fremgår av beskrivelsen dreier ikke dette seg bare om en ny marginal forbedring av taktikk og utstyr av den typen vi har sett mange av gjennom hele etterkrigstiden.

(Plansje 2)

Sett i et lengre perspektiv er nettverkssentrisk krigføring i realiteten en like stor
omveltning – en ”Revolution in Military Affairs”, eller RMA – som dem vi har sett i forbindelse med store teknologiske gjennombrudd tidligere i historien. Betrakter vi perioden fra middelalderens slutt og fremover kan vi begynne med kruttets oppfinnelse som gjorde slutt på både middelalderborgen og ridderen i panser og plate, deretter dampmaskinen og telegrafen som gjorde det mulig å overvinne jordbrukssamfunnets begrensninger på logistikk og kommando og kontroll, og deretter forbrenningsmotoren som frembrakte biler, fly og stridsvogner, og banet vei for hele den motoriserte og mekaniserte krigføring.

I vår tid er det altså mikroprosessoren og dermed datamaskinen som ved å revolusjonere informasjonsbehandlingen endrer militære organisasjoner like grunnleggende som noen av de foregående RMAer. En slik slutning underbygges av at det nettverkssentriske konseptet allerede har hatt dramatiske konsekvenser på andre samfunnsområder. Nettverkstankegangen er således ikke av militær opprinnelse, men oppsto i økonomi- og finanssektoren og er importert til militærsektoren derfra. Forut for den pågående RMA har det med andre ord vært en RBA – en revolution in business affairs – som er drivfjæren i det økonomiske systemskiftet vi kaller globaliseringen av verdensøkonomien. Det er f eks nettverkssentrisk organisering av informasjon om valutakursene på verdens børser som setter norske valutameglere i stand til å kjøpe dollar i Tokyo det ene øyeblikket og selge i New York noen sekunder senere, for å ta ut en kursgevinst på kanskje en cent pr dollar i et globalt null-sum spill med klare paralleller til moderne krig.

(Plansje 3)
Emnet skulle således være egnet til å engasjere, og jeg skal prøve å utdype min innledende beskrivelse ved å ta det for meg i tre deler:

først en generell beskrivelse av hva nettverkssentrisk krigføring egentlig er

deretter en kort omtale av de viktigste operative og organisatoriske konsekvenser av konseptet
avslutningsvis en beskrivelse av hvordan vi nærmer oss dette i dagens norske forsvar, og hva vi vil gjøre de nærmeste årene for å realisere et nettverksbasert forsvar, eller NBF, her hos oss.

Forholdet er altså at vi det siste halve året har hatt gående et fellesprosjekt med industrien der vi fra Forsvarets side har tatt frem et norsk konsept for NBF, og hvor industrien så har sett på hvilke deler av arven som kan videreføres i et slikt forsvar og hvilke nye materiellprosjekter som bør ha prioritet. Det er derfor i første rekke resultatene fra dette arbeidet som danner grunnlag for kveldens foredrag. Mer om dette siden, la meg først prøve å gi en innføring i nettverkssentrisk krigføring i mer generelle termer.

Nettverkssentrisk krigføring generelt

(Plansje 4)

Innledningsvis er jeg da nødt til å gå helt tilbake til utgangspunktet, dvs til hvordan vi organiserer eller deler inn den virkeligheten som omgir oss i tre doméner eller dimensjoner. Det første og enkleste av disse er det fysiske doménet, dvs den materielle, fysiske virkelighet som vi kan se og ta på, her representert ved en ULA-klasse undervannsbåt. Det neste og noe mindre håndfaste doméne er informasjonsdoménet, eller den del av virkeligheten som utgjøres av summen av all eksisterende informasjon om relevante forhold for operasjonene, typisk representert ved et kart med inntegnede militære disposisjoner. Det siste og mest abstrakte er det kognitive doménet, som er den del av virkeligheten som konstitueres av de menneskelige reaksjoner og slutninger som informasjonen genererer – altså de følelser, tanker, vurderinger og beslutninger som utløses etter hvert som den menneskelige hjerne bearbeider informasjonen.

Her vil mange naturlig spørre seg hva hensikten er med å dele inn virkeligheten på denne måten, etter tilsynelatende ytterst teoretiske kriterier som kan synes mer egnet til å forvirre enn å klargjøre.

(Plansje 5)
Men også i dag benytter vi egentlig en tilsvarende modell, bare med den forskjell at vi bruker andre kriterier for hvordan vi stykker opp helheten. Alle er vi jo fortrolige med å dele inn rommet i et land-, et sjø- og et luftdoméne, der disse doménene utgjør den operative arena for hver sin forsvarsgren. Også den nye modellen henter sitt rasjonale fra en slik sammenheng mellom doménene og hovedkomponentene i organisasjonen, og dette kommer jeg derfor tilbake til.

(Plansje 6)
Overført på et stilisert militært operasjonskart kan en tradisjonell land-sjø-luftmodell illustreres som vist på plansjen. Trekantene er våpenplattformer, ellipsene er sensorer og rektanglene er kommandoplasser eller ledelseselementer. Som fargene angir, disponerer hver forsvarsgren dedikerte våpenplattformer og sensorer som ledes av deres egne taktiske kommandoledd, som så i neste omgang står under et fellesoperativt hovedkvarter i en hierarkisk oppbygget kommandokjede. Legg derfor merke til overskriften ”plattformsentrisk forsvar”, som er den betegnelsen vi bruker på denne type organisasjon – nettopp fordi den er bygget opp rundt autonome plattformer med sensorer og våpen som i liten grad er integrert i store informasjonsnettverk.

(Plansje 7)
Hvis jeg nå i stedet skulle organisere den samme strukturen i tråd med den nye doménemodellen, måtte jeg som første trinn løse opp komponentenes forsvarsgrenvise tilhørighet, og i stedet kun skille mellom våpenplattformer, sensorer og ledelseselementer – eller som de betegnes i nettverks-terminologien, mellom effektorer, sensorer og beslutningskomponenter. Merk at vi i stedet for våpen altså snakker om effektorer, for å understreke at det er flere stridsmidler enn bare våpen i vanlig forstand som svekker motstanderen gjennom å påføre ham tap eller andre former for degraderende effekt. Effektorer kan med andre ord være basert på tradisjonell ild, men dreier seg i stigende grad også om effekt i det elektromagnetiske spektrum – altså det vi kjenner som elektronisk krigføring – eller angrep på motstanderens datasystemer ved operasjoner i det computergenererte rom, såkalt cyber-ild eller logisk ild. På plansjen ser vi at alle effektorer uten hensyn til hvor de opprinnelig hørte hjemme nå er røde, sensorene er gule og beslutningstagerne er fiolette.

(Plansje 8)
Forutsetter jeg at forbedret informasjons- og kommunikasjonsteknologi gjør hver av beslutningstagerne i stand til å håndtere flere underlagte enheter og lede over større avstand er imidlertid også den hierarkiske strukturen overflødig og kan tas bort. Og dermed er jo ikke den strandlinjen som fortsatt ligger der og skiller land fra sjø særlig relevant heller, …

(Plansje 9)
… så bort med den. Merk at dette ikke betyr at forsvarsgrenene opphører å eksistere som egne organisasjoner, med distinkte kapasiteter og egenskaper som i dag. Men det betyr at den operative bruk av forsvarsgrenenes ulike enheter kan kontrolleres på et høyere nivå, dvs nettverkssentrisk krigføring innebærer flatere organisasjoner og større kontrollspenn enn tradisjonelle plattformsentriske strukturer.

(Plansje 10)
Jeg står dermed tilbake med en tilsynelatende uorganisert mengde av effektorer, sensorer og beslutningstagere, og kan med disse som byggeklosser nå begynne å bygge opp en nettverkssentrisk organisasjon. Først benytter jeg moderne kommunikasjonsteknologi til å knytte sammen effektorene i et såkalt effektornettverk, så gjør jeg det samme med sensorene, før jeg integrerer beslutningstagerne i det hele gjennom et beslutningsnettverk – der disse nettverkene i prinsippet setter alle i stand til å utveksle informasjoner med alle. En slik totalt fri flyt av informasjon er altså teknisk mulig, men neppe operativt hensiktsmessig. Jeg må derfor introdusere et system for informasjonsstyring, eller information management, som basert på prioriteter og funksjonelle behov styrer hvem som skal få hvilken informasjon automatisk, og hvem som skal kunne hente ut en viss informasjon ved å be om den. Dermed ser vi at informasjonsstyringssystemet i realiteten er den faktor som definerer organisasjonen, ved å fordele informasjonen slik at det setter mange flere beslutningskomponenter i stand til å treffe avgjørelser om innsats av mange flere effektorer. Den avgjørende forskjell rent organisatorisk mellom en nettverkssentrisk og en plattformsentrisk struktur blir da at den nettverkssentriske muliggjør en vesentlig mer effektiv utnyttelse av organisasjonens totale stridsevne.

Våpensystemer som i en tradisjonell organisasjon kunne ha virket effektivt mot et mål, men som forblir inaktive fordi de er under kommando av en sjef uten tilstrekkelig situasjonsoversikt, kan i stedet utnyttes på tvers av alle tidligere teiggrenser og organisatoriske sperrer. De operative begrensninger som krigens tåke og mer ufullkomne informasjons- og sambandssystemer tidligere påtvang oss i form av hierarkisk struktur og rigide koordineringstiltak kan oppheves, og scenen er satt for en dramatisk effektivisering av stridsmidlene både i tid og rom.

Den militære organisasjon er dermed ikke lenger definert i kraft av mer eller mindre permanente substrukturer med hvert sitt tildelte operasjonsområde, men er en dynamisk kombinasjon av beslutningstagere, sensorer og effektorer fra hele organisasjonen, som stadig veksler….

(Plansje 11)
…avhengig av hvordan situasjonen utvikler seg og informasjonsflyten styres. Dette kaller vi virtuell organisering eller selvsynkronisering, og en av nettverkskonseptets største utfordringer er å få dette til å fungere – omtrent slik en bisverm med en fullstendig uorganisert sky av individer på et øyeblikk kan forvandles til en tilsynelatende velorganisert sveit som beveger seg i samme retning og med samme hensikt.

(Plansje 12)
Betrakter vi disse gruppene av tilfeldig valgte effektorer, sensorer og beslutningstagere…

(Plansje 13)
…ser vi hvordan nettverket i det ene øyeblikket gjør det mulig for et embarkert taktisk hovedkvarter å bruke sensordata fra en FAC til å sette inn et jagerfly mot et mål på sjøen…

(Plansje 14)
… mens en landbasert kommandoplass samtidig eller i neste øyeblikk kan reagere på informasjon fra en bakkebasert radar og sette inn et sjøbasert missil mot et landmål.

I tillegg til den evnen virtuell organisering gir til å forbedre utnyttelsesgraden av stridsmidlene, er det enda et forhold som kommer inn og bidrar i samme retning. Det er jo også slik at en rekke av de enhetene som utgjør knutepunkter i nettverket ikke er enten effektorer, sensorer eller beslutningstagere. I svært mange tilfeller er de alle tre ting på en gang, dvs de har det vi kaller flerfunksjonalitet. Et moderne marinefartøy har således både sensorer, våpen og en sjef eller en ledelse som er i stand til å ta beslutninger. Det er med andre ord mulig å utnytte fartøyet i flere roller. Forskjellen på et plattformsentrisk og et nettverkssentrisk konsept i denne sammenheng er dermed at mens fartøyet før var en autonom plattform der både sensorer og våpen primært ble utnyttet av fartøyets eller skvadronens sjef alene, er nå både sensorer og våpen integrert i et større nettverk. Det betyr at den beslutningstager som til enhver tid har best situasjonsoversikt kan utnytte den eller de funksjonaliteter ved enhver plattform som han har behov for. En sjefs tradisjonelle eierforhold til de sensorer og våpen som inngikk i hans system, avdeling eller plattform er med andre ord oppløst.

(Plansje 15)
Denne plansjen viser f eks hvordan en embarkert beslutningstager i en gitt situasjon bruker måldata fra en bakkebasert FAC og setter inn et kampfly for å bekjempe et mål.

(Plansje 16)
Det er imidlertid ingenting i veien for at man kunne snudd på rollene og latt FACen bruke et fartøysbasert våpen til å bekjempe målet på grunnlag av måldata overført til skipet fra flyets sensorer, dersom situasjonen tilsa at dette var mer fordelaktig og FACen hadde utløsningsmyndighet.

Den siste av tre viktige effektivitetsforbedrende aspekter ved informasjonsteknologien som skal omtales spesielt er den dramatiske reduksjon av tidsforbruket som moderne sensorer kombinert med databasert informasjonsbehandling muliggjør. Tradisjonelt har jo hvert enkelt nivå i den militære organisasjon – det strategiske, det operasjonelle og det taktiske – operert med hver sine dedikerte sensorer og hvert sitt apparat for å analysere den informasjonen innhentingsorganene genererte. På basis av oppdraget og denne informasjonen har hvert nivå utviklet sine planer og ordrer, som så i neste omgang dannet grunnlag for nest lavere nivås innsetting av sine innhentingsorganer osv.

Selv med en viss evne til å la disse forskjellige fasene overlappe hverandre fra nivå til nivå ligger det i sakens natur at dette blir en tidkrevende prosess – noe de fleste av oss som er til stede her i kveld antagelig har erfart på kroppen.

(Plansje 17)
La oss så i stedet betrakte dette fotoet tatt av en satellitt i stor høyde, som gir en rekke viktige informasjoner om et mål av strategisk karakter i en pågående krig eller kampanje. Bildet kan med andre ord tjene som et typisk eksempel på en del av etteretningsgrunnlaget ved planlegning på strategisk eller operasjonelt nivå.

(Plansje 18)
Det er bare det at nøyaktig samme bilde, distribuert til en taktisk kommandoplass og digitalt forstørret – først en gang….. så en gang til…. og så enda en gang….. også gir en sjef på taktisk nivå detaljinformasjon om et mål – i dette tilfellet 5 stridsvogner – som han øyeblikkelig kan engasjere og bekjempe innenfor rammen av det oppdraget han allerede er i ferd med å løse – uten hele den mellomliggende prosedyre som vi akkurat beskrev. I denne muligheten for elektronisk manipulering og samtidig distribusjon av informasjoner som i utgangspunktet er samlet inn med strategiske ressurser men som alle nivåer kan nyttiggjøre seg, oppstår det åpenbart et helt revolusjonerende potensiale for komprimering av tidskonstanten under militære operasjoner – et potensiale som selv uten de øvrige faktorer som har vært omtalt ville vært et kvantesprang.

Kombinerer vi det potensialet for bedre utnyttelse av stridsmidlene som ligger i virtuell organisering, det som ligger i utnyttelse av plattformenes flerfunksjonalitet og det som følger av en krymping av tidsforbruket, ser vi således at nettverksorganisering innebærer en forbedring av stridsevnen av et omfang som vi må helt tilbake til tidligere RMAer for å oppleve. Mens vi ellers er vant til at teknologiske eller operative nyvinninger gir forbedringer i effektiviteten som utgjør prosenter av utgangsverdien, snakker vi her om forbedringer i forhold til utgangspunktet som må regnes i potenser av ti. Når jeg derfor fra tid til annen har fått som reaksjon på presentasjoner av nettverkssentrisk krigføring at ”hva er nytt med dette, slik har vi da alltid gjort”, så kan jeg bare si at det er en betydelig feilslutning. Ikke i den forstand at vi ikke alltid har tilstrebet en best mulig utnyttelse av ressursene, men i den forstand at vi aldri har vært i nærheten av å kunne gjøre det i et slikt omfang som moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi nå gjør mulig.

(Plansje 19)
Nå er det kanskje også enklere å se forklaringen på den doménemodellen som er valgt som det konseptuelle utgangspunkt for nettverkssentrisk krigføring, i det vi ser sammenhengen mellom hvert av de tre doménene og en av hovedkomponentene – mellom det fysiske doménet og effektorkomponentene, mellom informasjonsdoménet og sensorkomponentene og mellom det kognitive doménet og beslutningskomponentene.

(Plansje 20)
Etter denne lanseringen av effektorer, sensorer og beslutningskomponenter er det nå på tide å innføre ytterligere to komponenter som er helt avgjørende for å få nettverkskonseptet til å fungere etter intensjonen. Viktigst av disse er åpenbart selve informasjonsinfrastrukturen, forkortet til infostrukturen i dagligtale. Dette er en samlebetegnelse på informasjonssystemene, informasjonsbehandlingen og ikke minst de kommunikasjonssystemene som er bærere av informasjonen og knytter sensorer, effektorer og beslutningstagere sammen i et nettverk. I nær forbindelse med infostrukturen står også beslutningsstøttesystemene, eller ”informasjonsagentene”, som først og fremst er ulike former for programvare som gjør det mulig for beslutningstagerne å nyttiggjøre seg den voldsomme økningen i informasjonstilfang uten å miste oversikten eller gå i metning.

Først og fremst tenker vi da på de systemene som understøtter fusjonering av data fra alle sensorer og presentasjon av disse i et felles situasjonsbilde, eller common operational picture, COP.

Siden et slikt situasjonsbilde skal kunne anvendes av beslutningstagere på mange nivåer, basert på det samme datagrunnlaget, må systemet kunne presentere det utvalget av informasjon som er relevant for den enkelte beslutningstager, med en oppløsning som er tilpasset hans behov. Dette innebærer behov for ulike typer filtre som frasorterer den informasjonen som ikke umiddelbart er relevant, eller som aggregerer en rekke informasjonsbidrag til et mindre høyoppløselig bilde – men med mulighet for brukeren til å bryte bildet ned igjen i større detalj, hvis dette er ønskelig.

Tiden tillater ikke en mer fullstendig gjennomgang av alle de ulike typer beslutningsstøttesystemer, men deres overordnede felles hensikt er altså å bidra til å automatisere deler av den tradisjonelle beslutningsprosessen betydelig. Uten en slik automatisering vil åpenbart den voldsomme økningen i rådata og informasjon ikke kunne omsettes i konsoliderte etterretninger og deretter i rasjonelle beslutninger.

(Plansje 21)
Som jeg nå har forsøkt å få frem dreier nettverkssentrisk krigføring seg i stor grad om å fusjonere data fra alle sensorer, gjøre denne informasjonen tilgjengelig for flest mulig av de som har operativt behov for den og dermed skaffe organisasjonen en situasjonsbevissthet – en situation awareness – i alle ledd som er bedre enn motstanderens. Merk at situasjonsbevissthet er noe mer enn bare situasjonsoversikt, i betydningen faktakunnskap om situasjonen. Ordet bevissthet understreker at informasjonen også må understøtte en forståelse av situasjonens konsekvenser og muligheter som går ut over det rent faktiske. Dette fortrinnet blir så utnyttet til å reagere raskest mulig med de best egnede av en rekke mulige effektorer og dermed sikre seg initiativet og påtvinge motstanderen sin egen vilje i aksellererende grad. Da er det imidlertid viktig å være klar over at begrepet informasjonsfortrinn ikke nødvendigvis betyr ”best absolutt situasjonsbevissthet”.

Figuren viser situasjonsbevissthet som funksjon av tid, dvs vi ser hvordan det å skaffe seg absolutt eller 100% situasjonsbevissthet er en konseptuell idealisering som bare lar seg oppnå ved å la tiden gå mot uendelig – altså den type kurve som sosialøkonomene kjenner som loven om den avtagende grensenytte. Siden dette i praksis er en umulig og uinteressant ambisjon vil en beslutningstager derfor måtte handle på et tidspunkt hvor situasjonsbevisstheten kan sies å være tilstrekkelig. Det kan vi for eksemplets skyld si skjer ved en grad av situasjonsbevissthet som tilsvarer 80% av det ideelle, som altså gir et beslutnings- eller handlingstidspunkt på tidsaksen. Dette er imidlertid til liten hjelp dersom motstanderens situasjonsbevissthet forbedres raskere enn vår egen. Da handler han selvfølgelig på et tidligere tidspunkt, og siden hans handling i seg selv endrer situasjonen og dermed forstyrrer eller ødelegger vår egen oppbygging av et situasjonsbilde, er vi tilbake til utgangspunktet og må begynne på nytt. Spørsmålet om situasjonsbevissthet er med andre ord i høy grad et spørsmål ikke bare om hvor mye informasjon som er nok, men også om hvor lang tid vi trenger på å samle den inn.

En helt tilsvarende effekt oppstår selvsagt også dersom motstanderen har samme eller sågar dårligere evne enn oss til å bygge opp sin situasjonsbevissthet – men til gjengjeld har et mindre informasjonsbehov. Da ser vi også at han kan være i stand til å handle først, med tilsvarende negativt resultat for oss. Et slikt mindre informasjonsbehov kan skyldes at han har organisert seg annerledes, er mer villig til å ta sjanser eller rett og slett fører en mer primitiv type krig. Det betyr ikke at en motstander som baserer seg på et lavere informasjonsbehov vil ha noen vinnerstrategi, men det kan f eks innebære at han rekker å ta en beslutning om å flykte og unndra seg bekjempelse før han kan fastholdes og nedkjempes. Dette er en erfaring amerikanerne har gjort under operasjon Enduring Freedom, hvor afghanske Taliban- eller stammekrigere har flyktet i løpet av den tiden det har tatt amerikanerne å bygge opp et tilnærmet perfekt situasjonsbilde forut for våpeninnsats, bl a for å kunne bruke våpen med minst mulig sannsynlighet for skade på sivile mål.

Informasjonstrinn dreier seg med andre ord om å ha større evne enn motstanderen til å oppnå tilstrekkelig situasjonsbevissthet først. Dermed ser vi sammenhengen mellom NCW-konseptet og den såkalte Ooda-loopen eller Boyd-sløyfen, som vil være kjent fra manøverteorien, der essensen er at den som har den raskeste beslutningssyklusen er den som påtvinger motstanderen et økende handlingsetterslep som etter hvert fører til en lammelse av viljen og en paralysering av organisasjonen. Vi ser altså at det nettverkssentriske konseptet bekrefter en gammel lærdom, nemlig at militær innovasjon dreier seg om å utnytte et tidsbestemt teknologisk gjennombrudd til å realisere og fornye tidløse militære prinsipper.

Generelle konsekvenser av nettverkssentrisk krigføring

(Plansje 22)
Hva er så de viktigste generelle konsekvenser av nettverkssentrisk krigføring for operative og organisatoriske forhold? For det første er det viktig å være klar over at dette ikke dreier seg om å bruke ny teknologi til å gjøre prinsipielt de samme tingene som før. På samme måte som stridsvognens fulle potensiale først ble utnyttet da tyskerne lanserte blitzkrigen i hele dens organisatoriske og konseptuelle bredde, vil realisering av informasjonsteknologiens potensiale kreve en radikal omstilling av dagens plattformsentriske forsvar.

(Plansje 23)
Mest interessant av en rekke interessante konsekvenser av nettverkssentrisk krigføring er den muligheten som et felles, sann tids situasjonsbilde rent teknisk skaper for en ekstrem sentralisering av operative beslutninger – altså i teorien den stikk motsatte tendens av den vi har forfektet som ønskelig i forbindelse med manøverorientert doktrine og oppdragstaktikk. Som vi nylig har sett et eksempel på er det altså mulig å sitte i et strategisk hovedkvarter og fjernstyre et ildoverfall på 6 personer i en bil på den andre siden av jorden – en operasjon man for bare få år siden måtte ha vært på stedet med en mindre styrke for å gjennomføre. Det vil likevel være en feilslutning å tro at mer omfattende operasjoner vil kunne ledes like sentralisert, først og fremst fordi selv ikke all verdens beslutningsstøttesystemer vil kunne sette en enkelt beslutningstager i stand til å ta alle nødvendige beslutninger helt ned på laveste nivå i en høyintensitets konflikt med store styrker engasjert. Utfordringen til den øverste politiske og militære ledelse vil derfor være å ikke falle for fristelsen til å gripe direkte inn og lede operasjoner på taktisk nivå i situasjoner som er så komplekse og raskt skiftende at det uansett bare er sjefer på lavere nivå som har den nødvendige oversikt. At organisasjonene gjennomgående blir flatere, og at hvert nivå får et større kontrollspenn, betyr altså ikke at strukturene blir helt flate. Det utviklingen likevel utvilsomt innebærer er f eks at den øverste politiske og militære ledelse kan beholde en grad av operativ ”hands on” kontroll ifm krise- og episodehåndtering som tidligere ikke var mulig, basert på et sann tids situasjonsbilde som faktisk er godt nok til å gjøre dette forsvarlig.

De mer umiddelbare taktiske konsekvenser er kanskje størst på landjorden, fordi spesielt sensorteknologien bidrar til å redusere den egenskap ved terrenget som i tusenvis av år har styrt taktikkutviklingen – nemlig lendets betydning for hvor man kunne finne skjul, dekning og muligheter for observasjon og ildgivning. Det sier seg selv at i en situasjon hvor sensorer plassert i satellitter, fly eller UAVer uansett ser alt, og hvor presisjonsstyrte effektorer gjør at alt som kan sees kan treffes, reduseres lendets betydning dramatisk.

Samtidig øker betydningen av de nye effektdimensjoner, altså krigen i det elektromagnetiske spektrum og krigen i det computergenererte rom, tilsvarende.

Operasjonsområdene blir dermed i større grad en gjennomsiktig eller oversiktlig arena der landstridskreftene manøvrerer fritt mens de søker å ødelegge hverandre uavhengig av terrenget, dvs landstriden endrer delvis karakter og blir mer lik sjø- og luftstriden.

På det taktiske nivå vil derfor fremtidige høyintensitets landoperasjoner ikke dreie seg om å erobre ”viktig lende”, men om å erobre informasjonsoverlegenhet. Som hæroffiser vil jeg i parentes bemerke at dette kanskje er den mest fundamentale endring vi har stått overfor i utviklingen av landmilitær taktikk på meget lenge – større enn ved mekaniseringens inntog, fordi tempogevinsten denne gangen er minst like stor, men i tillegg kommer altså en betydelig svekkelse av noe så fundamentalt i landmilitær tankegang som terrengets betydning. Jeg konstaterer likevel at dette er en erkjennelse som, i forhold til sin betydning, er meget lite omtalt.

(Plansje 24)
På det organisatoriske plan har vi allerede nevnt at større evne til å håndtere store kontrollspenn gir flatere organisasjoner. Også dette får størst konsekvenser for den landmilitære organisasjon, som tradisjonelt er betydelig mer nivådelt enn sjø- og luftmilitære styrker. Videre vil vi se at gjennomføringen av et nettverkssentrisk konsept vil kreve store investeringer i kommando-, kontroll- og informasjonssystemer, og dette vil medføre et øket trykk på investeringsbudsjettene.

Nettverksbasert forsvar er derfor i seg selv ikke noen billig løsning. Dette investeringstrykket kan bare balanseres ved at man tar ut den potensielle driftsgevinsten som ligger i mindre personellkrevende oppsetninger for å oppnå samme operative effekt.

Konseptet forsterker således den tendensen som har gjort seg gjeldende helt siden innledningen til industrialderen, nemlig at militærmakt utvikler seg i retning av å være mer og mer kapitalintensivt og mindre og mindre personellintensivt.

Det innebærer at ressursene til økt satsing på langtrekkende presisjonsstyrte våpen, elektronisk krigføring og operasjoner i det computergenererte rom må komme fra konvertering av de elementer i organisasjonen som i dag er de minst kosteffektive tapspåførere. Konkret innebærer det at utviklingen vil bringe oss enda et steg bort fra tidligere tiders utskrevne massearméer med håndvåpen som primærbevæpning.

Men – og her er det et meget viktig men: Nettverkssentrisk krigføring er et konsept som først og fremst er utviklet for høyintensitets krigføring, spesielt hva effektordelen angår, selv om f eks overlegen situasjonsbevissthet vil kunne utnyttes også under andre slags scenarier. Vi må imidlertid erkjenne at en vesentlig del av våre fremtidige operasjoner ikke vil være den type høyintensitets krig som nettverkssentrisk krigføring egentlig dreier seg om. I stedet vil det være ulike former for lavintensitets- og krisestyringsoperasjoner, der en viktig innsatsfaktor nettopp er en lett bevæpnet fotsoldat som kan patruljere, bemanne sjekkpunkter og observasjonsposter eller bevokte viktig infrastruktur og virksomhet i situasjoner med en asymmetrisk trussel. Den eneste løsning på dette dilemmaet for landmilitære organisasjoners del synes derfor å være at de mer spesialiserte våpengreners og troppearters mannskaper, de som i et høyintensitets scenario betjener sofistikerte langtrekkende effektorer med stor ødeleggelseskraft, også er trent og i stand til å deployere til urolige områder for å løse lavintensitets oppgaver.

Nettverkssentrisk krigføring og det norske forsvaret

(Plansje 25)

Hvilke følger får det så for det norske forsvaret å skulle omstrukturere seg i tråd med dette konseptet og bli et nettverksbasert forsvar – et NBF? La meg først presisere, hvis det skulle være tvil om det, at spørsmålet altså ikke er om vi skal foreta en slik omstrukturering – det fremgår av så vel politiske føringer som beslutninger tatt av Forsvarssjefen – men hvordan. Begrunnelsen for en slik beslutning håper jeg er fremkommet i løpet av dette foredraget, for så vidt som refleksjonene rundt hvilke konsekvenser det vil ha å ikke gjøre det gir seg selv.

(Plansje 26)
Generelt kan man si at vår nåværende organisasjon ikke er helt uforberedt på en slik omstrukturering. Deler av den eksisterende arven kan benyttes, men samtidig er det også betydelige mangler. Det blir derfor nødvendig med en omfattende omstilling på de fleste områder – organisatorisk, materiellmessig, prosedyremessig og ikke minst hva angår selve det operative tenkesett.

Spørsmålet foran oss når vi ser på de fire viktigste komponentene i et NBF er altså: Hvor begynner vi?

(Plansje 27)
Ser vi på effektorparken er situasjonen relativt sett ganske god. Store deler av arven kan brukes, men vi er fortsatt for dårlig utrustet mht langtrekkende presisjonsstyrte systemer med høy ødeleggelseskraft, basert på mobile plattformer. Mobilitet og lang rekkevidde, og dermed muligheten for å kunne sette inn flere systemer mot ethvert punkt i innsatsrommet, er jo nettopp forutsetningen for å kunne ta ut den potensielle gevinsten som ligger i overlegen situasjonsbevissthet og informasjonsfortrinn. I tillegg har vi svært beskjeden kapasitet på elektronisk krigføring, og inntil videre ingen kapasitet i det hele tatt på krig i det computergenererte rom, såkalte Computer Network Operations. Dette er dermed områder hvor vi må forbedre oss betydelig for ikke å bli sittende med en ubalansert effektorpark, med de muligheter det gir en motstander for tilpasning til og utnyttelse av våre svakheter. Mest kritisk på effektorsiden er imidlertid de manglende mulighetene for å komme ut av en ren plattformsentrisk modus og integrere effektorene med de øvrige komponenter – altså mangler i grensesnittet mot infostrukturen.

(Plansje 28)
For sensorparken er situasjonen at mye av arven kan benyttes, men samtidig er det betydelige mangler. Blant de viktigste er at mangelen på eleverte plattformer gjør at vi praktisk talt ikke kan snakke om at vi har noe landbilde i det hele tatt, i det minste ikke i informasjonsalderens betydning av ordet. I tillegg er luftbildet mangelfullt, spesielt i de lavere luftlag, samt mot missiler og fly med lite radartverrsnitt – og det vil si de fleste moderne jagerfly. Også her er imidlertid det mest kritiske de manglende muligheter for å integrere sensorene med de øvrige komponenter – den såkalte ”sensor to shooter”-linken – for å kunne ta ut de potensielle tidsgevinstene.

(Plansje 29)
Når det gjelder beslutningskomponentene – altså i hovedsak offiserer på alle nivåer – er vi jo i stor grad henvist til å beholde arven uansett. Også her vil overgang til et NBF kreve store endringer, men dette er i det minste en type endring som er relativt billig å realisere. Det dreier seg jo primært om å skolere befalskorpset slik at de forstår konseptet og dets operative implikasjoner til bunns, og deretter trene organisasjonen i tråd med konseptet. Nå skal man riktignok ikke undervurdere utfordringen med å omskolere et offiserskorps til en annen måte å tenke på. Det er unektelig et tankekors at det tok det norske forsvaret henimot 70 år fra manøverteorien så dagens lys til den ble gjenstand for systematiske studier og implementering i form av en offisiell doktrine hos oss. Det har altså først skjedd umiddelbart før et nytt og like revolusjonerende konsept banker på døren, og det er jo bare å håpe at vi ikke skal behøve like lang tid i denne omgang. Vanskeligst vil det kanskje bli å skape kulturell aksept for de endringene som må gjøres, ikke minst i de deler av organisasjonen som berøres negativt av dem.

(Plansje 30)
Den siste av de fire hovedkomponentene er infostrukturen, og dette er kanskje det området hvor manglene er størst, og hvor det derfor er nødvendig å sette inn kreftene i første omgang – spesielt på det som allerede er nevnt mht evnen til å integrere effektorer og sensorer. Konsekvensen av en slik manglende integrasjon er jo at mange av komponentenes iboende kapasiteter ikke kan utnyttes, fordi de mangler informasjon. Ta f eks en stridsvognsavdeling som, hvis den hadde hatt et godt situasjonsbilde, hadde kunnet rykke frem med den hastighet den teknisk er i stand til, men som i stedet er nødt til å krype fremover i gangfart, fordi usikkerhet om hva som ligger foran påtvinger den en helt annen og mer forsiktig adferd. De største manglene finner vi derfor innenfor sensor- og effektorkontroll, men også områder som informasjonsstyring, generering av et felles situasjonsbilde, datafusjon, beslutningsstøttesystemer og ikke minst rene tekniske begrensninger som behovet for båndbredde representerer betydelige utfordringer i årene fremover. For å illustrere hva behovet for båndbredde innebærer, kan jeg nevne at de innledende faser av kampanjen i Afghanistan krevde en båndbredde som var 10 ganger større enn det som ble benyttet under Gulf-krigen i 1991. Tar vi i betraktning at det den gangen var langt større styrker engasjert, sier det litt om hvordan behovene har utviklet seg på dette området. Alt i alt er det således på infostrukturområdet oppmerksomheten og pengene bør settes inn i første omgang, og Informatikkstaben i Forsvarets overkommando er i derfor ferd med å ferdigstille et eget program som omfatter en rekke prosjekter med sikte på å forbedre infostrukturens kapasiteter.

Avslutning

(Plansje 31)
Jeg har i løpet av denne drøye halvtimen forsøkt å gi et bilde av hva nettverkssentrisk krigføring rent konseptuelt er, hvilke generelle operative og organisatoriske konsekvenser det har og hvilke tiltak vi må treffe i vår egen forsvarsstruktur for å realisere et slikt konsept. Denne beskrivelsen etterlater formodentlig ingen tvil om at vi står foran en formidabel omstilling av Forsvarets operative virksomhet, og mange vil kanskje spørre seg om det er mulig for et lite land med begrensede ressurser å ha ambisjoner om å henge med i en slik utvikling. Jeg er likevel ikke i tvil om at svaret på dette er ja; av to årsaker.

For det første har vi som jeg allerede har antydet neppe noe særlig valg. Den umiddelbare konsekvens av ikke å skulle følge med på utviklingen er jo at vi ikke vil være interoperable med våre nærmeste allierte verken materiellmessig eller prosedyremessig. Dermed ville vi i en gitt situasjon – også under operasjoner i vårt eget land – antagelig bli anmodet om å ta plass på tribunen under henvisning til at vi bare kom til å være i veien. I tillegg ville vi i forhold til en nettverksorganisert motstander ha omtrent de samme sjanser som det polske hestekavaleriet hadde i møtet med tyske stridsvogner, for å trekke en sammenligning med en tidligere RMA og hvilke konsekvenser det historisk har hatt å ignorere virkningen av slike omveltninger.

For det annet – og det er det positive argumentet – skal vi være klar over at det å være liten ikke nødvendigvis er noen ulempe når det skal gjøres noe radikalt, tvert i mot. Det betyr i praksis at det for det første er totalt sett få mennesker som skal overbevises om riktigheten av å foreta seg noe, og når beslutningen er fattet er det en liten og oversiktlig organisasjon som skal omstilles. Vi slipper med andre ord den type indre friksjon som er typisk for irrgangene i stormaktenes omfattende militærbyråkratier. Norge har for øvrig flere ganger tidligere vært blandt de første nasjoner til å ta i bruk og utnytte operativt nyskapende teknologi; her kan nevnes bl a bakladegeværet, motortorpedobåten og et moderne ildledningssystem for artilleri. I dagens situasjon dreier det seg dessuten om en type teknologi hvor vårt land er kompetansemessig og industrielt langt fremme, og hvor vi derfor skulle ha de beste forutsetninger for å lykkes. Gitt utfordringens omfang og kompleksitet tror jeg imidlertid vi er avhengige av å etablere en egen prosjektorganisasjon i linjen med et totalansvar for både organisatoriske og materiellmessige tiltak, dersom vi skal sikre den nødvendige helhet og kraft i utviklingen.

I tillegg kan det ikke underslås at det også er enkelte andre forutsetninger av mer generell karakter som må oppfylles. Viktigst av disse er at forsvarsstrukturen bringes i økonomisk balanse ved at vi ikke planlegger med en større struktur enn det vi har økonomisk evne til å fornye materiellmessig på sikt. Dette krever først og fremst at forsvarsgrenenes ambisjoner samordnes både økonomisk og kapasitetsmessig, også fordi et nettverksbasert forsvar jo representerer den fellesoperative ide i dens ytterste konsekvens.

Dernest er det helt nødvendig at vi kutter drastisk ned på den ikke-operative del av virksomheten, dvs kompetansesentra, logistikk, vedlikehold av overflødig infrastruktur etc, som i dag fortsatt bærer preg av at den egentlig er tilpasset et vesentlig større forsvar enn vi etter hvert får. I praksis vil det si at vi for mange aktiviteters vedkommende må se oss om etter fellesløsninger hvor vi går sammen med våre nærmeste allierte om både vedlikehold, kompetansebygging og direkte operativt samarbeid – dvs det er bare gjennom en bevisst strategi for alliansesamarbeid at det norske forsvaret vil la seg modernisere og videreutvikle. Gitt at vi evner å gjennomføre en slik strategi, ser jeg imidlertid lyst på muligheten for at den transformasjonen vi står overfor skal la seg gjennomføre innenfor en rimelig tid – altså at vi i løpet av en periode på 10-15 år kan ha et forsvar som både materiellmessig og organisatorisk er i fremste rekke på dette området.

Takk for oppmerksomheten.

Georg Apenes
Direktør for Datatilsynet
Oslo Militære Samfund, Oslo

Hvilket samfunn vil vi ha?

Hvordan skal samfunnet styres?

Hvordan skal godene fordeles?

Til det første spørsmålet vil jeg måtte bemerke: – Ikke godt å si! Til det andre vil mitt svar være at det ikke lar seg besvare med mindre man først har gjort seg opp en mening om hvorvidt samfunnet overhodet lar seg styre. Og til fordelingsspørsmålet tør jeg anføre at det bør skje med maksimal kristelighet og i lyset av viktige, gammeltestamentlige forestillinger om evighetsperspektivet og vissheten om dom og pine for den grådige. Jeg tror, oppriktig talt, at det er noe av vårt problem at vi frykter Øko-krim mer enn Herrens vrede når vi trikser og fikser og fremmer mulighetene for egen behovdekning – og litt til.

Jeg har valgt å la den nettopp antydede, bibelske dommedags-vissshetens politisk-pedagogiske interesse ligge, og vil oppholde meg ved trusler knyttet til den samfunnsform vi liker, kjenner igjen og ønsker å raffinere for oss selv og våre etterkommere. Jeg ber om forståelse for at jeg vil illustrere mitt anliggende med erfaringer først og fremst fra eget arbeidsfelt.

Jeg mener å se at en – riktignok ulovfestet og lite påaktet men ikke desto mindre grunnleggende betingelse for et godt samfunnsfelleskap – er under artilleriild:

Jeg sikter til tillit som en kulturell, sosial og psykologisk renningstråd som styrer og binder innslag fra politikk, økonomi og teknologi.

For nettopp nå i det enogtyvende århundredes liberalistiske og individualistiske høykonjunktur når vi daglig blir forholdt oss nødvendigheten av å stole på oss selv, blir det viktig å tenke igjennom hva det betyr for vår dels valgte, dels tradisjonsbestemte måte å innrette oss på i et åpent, liberalt samfunnsfelleskap at vi også kan stole på andre. Og at vi som forutsetning for egen ansvarlighet og egne holdninger må kunne kjenne de grunnleggende premissene for vårt samkvem med andre – nemlig deres viten om oss. (LITAUEN)

Rettstatens kvintessens – forutsigbarhet som betingelse for så vel juridisk som moralsk og sosialt ansvar – kan vanskelig tenkes realisert uten viten om og tillit til omgivelsene. (ROBINSON)

I et intervju med Aftenposten for noen år siden, sa Leonard Cohen, at fremtidens største utfordring, etter hans mening, ville bli å bevare forestillingen om en privat sfære som grunnleggende, forpliktende og retningsgivende premiss for kulturell og politisk utvikling i det 21.århundrede. Umberto Echo skrev nylig at problemet nok ikke vil komme til å bestå i å kunne sikre privatssfæren og privatlivet juridisk og teknologisk, men å overbevise folk flest om det er bryet verd!

Jeg tror Leonard Cohen har rett i den forstand at både rettsstaten og demokratiet bygger på den enkle, gresk-jødisk-kristne tanken om individets integritet og absolutte egenverdi – verdier som i neste omgang begrunner oppfatningen av menneskets autonomi og integritet. Og jeg er redd Umbertho Echo kan få – ”rett”.

I James Fenimore Cooper’s guttebøker stifter vi bekjentskap med indianere, og enkelte hvite æresindianere som har utviklet en fabelaktig evne til å tolke naturens tegn.

I det post-industrialiserte samfunnet etterlater vi oss ikke megetsigende, brukkede pinner. Vi har i stedet innrettet oss slik at vi ved bruk av remedier som skal gjøre livet enklere og billigere ”kvitterer” for bruken ved å etterlate oss vårt elektroniske bumerke.

Elektroniske nøkler registrerer hvem som kommer og går. Terminalen til Nettbanken står på stuebordet; BBS noterer seg når vi betaler regningene og hvem vi har avtaler om levering av varer og tjenester med. Den kort-opererte bensinpumpen husker lett når og hvor vi tanker. Ved hjelp av et magnetkort eller en strekkode kombinert med optisk penn, går det greitt å registrere hvilke bøker biblioteket låner ut og når de leveres tilbake.

Mens det er åpenbart – og dessuten dokumentert – at det sosiale og kulturelle liv i 90-årenes Norge i betydelig utstrekning baserer seg på registreringer av transaksjoner, er det ikke like klart eller akseptert at alle disse opplysningene skal kunne brukes fritt av den eller de som tilegner seg kunnskapen eller kopien av den.

For et par år siden fikk vårt land en permanent lov som gir adgang til å lytte til andres samtaler. Den som griper ordet i eteren eller pr. laser, fiber eller kobbertråd kan antagelig banne og sverge så meget han vil, men forteller han om lovbrudd, vil myndighetene ikke bare ha rett men også i visse tilfelle plikt til å gripe inn.

Det engang utenkelige er ikke bare blitt tenkelig – det er blitt et hjelpemiddel i kamp mot truende samfunnsonder som kriminalitet og definerte former for sosial illojalitet som f.eks. skattesnyteri!

Personvern – hinder eller forutsetning for gode tjenester?

Det er også min overbevisning at i et liberalt demokrati som det norske og i et samfunn som vårt, der vi har som ambisjon og allment, politisk program å fastholde og dyrke rettsstaten, kommer vi ikke utenom at forholdet mellom individ og samfunn; mellom den enkelte og gruppen, må det gjelde faste, klare og aksepterte spilleregler. Og disse normene og lovparagrafene må instituere plikter og rettigheter – både for de mange og de sterke og for de få og svake. Mindretallsgarantier tilhører menneskerettighetstekningens sentrale begreper – og den minste av alle minoriteter er Det enkelte Menneske.

Derfor er det viktig at det offentlige – stat og kommune – og la oss gjerne ta med organisasjonene og næringslivet – henvender seg til borgeren med respekt for integritet, for hennes eller hans private sfære og i åpenhet om sine hensikter, sine krav og sine forventninger.

”Tillit” er ikke noe alminnelig rettskrav. Men like fullt er den en nødvendig forutsetning – både for de institusjonelle løsningene og det sosiale og kulturelle velvære vi streber mot og setter pris på. Vi ønsker å kunne stole på hverandre – også ut over hva straffeloven presiserer når det gjelder svik, løgn og bedrageri.

”Tillit” er det bindemiddelet som skaper samhørighet, tilhørighet og mental trygghet både i parforholdet, familien, vennekretsen, arbeidsplassen, nabolaget eller storsamfunnet. Det står ikke noe sted i den tykke, røde ’Norges Lover’ at norske kvinner og menn har krav på tillit eller plikt til å utvikle det vis-à-vis sine omgivelser. Men fem utrygge, skulende år lærte oss å sette pris på både å vente og yte tillit? Så selvfølgelig banalt er tillit som sosial miljøfaktor at intet odelsting; ingen regjering har fablet om å la den utrede og innstille.

Overvåkning i IT-alderen.

Ett av de praktiske resultatene av Lund-kommisjonens arbeid ble at de som mente seg å ha vært ulovlig overvåket, kunne forlange å få se sin egen mappe hos overvåkningspolitiet.

Av kommentarer de senere har gitt etter å ha gjort seg kjent med innholdet, er det påfallende ofte de uttrykker forundring over den forholdsvis overveldende mengden av usedvanlig lite oppsiktsvekkende iakttagelser som er nedtegnet om deres liv, levnet og bevegelser.

I Georg Orwell’s diktede ”1984” og i Josef Stalin’s høyst virkelige Sovjet var det statstjenestemenn- og kvinner som hadde som yrke å omskrive historien. ’Gamle’ fakta mistet sin ideologiske autorisasjon, og nye, godkjente tok deres sted.

Kamerater i unåde ble retusjert bort fra fotografiene fra Kreml-balkongen 1.mai, og nye, fiffig innmontert. Samtiden sensurerte fortiden og luket bort det som ikke passet.

Historien – det som har skjedd – er en innholdsrik journal. I den kan vi lese og forstå mangt og meget som kan hjelpe oss til å virkeliggjøre en ønsket fremtid – et prosjekt som får økte muligheter for å lykkes dersom vi begynner med samtiden. Denne nyfikenheten kan være meget nyttig – også innen offentlig sektor.

Med utgangspunkt i en kombinasjon av raffinerte, teknologiske muligheter, iøynefallende,sosiale behov og grenseløs, politisk ergjærrighet er kartlegging av individer og grupper blitt en stadig mer akseptert og omfattende beskjeftigelse: – Skal jeg kunne gjøre noe for deg eller dere, må jeg vite mest mulig om deg. Eller dere. Du vil ha trygghet, helse, velvære, forutsigbarhet i de fleste varianter. Da trenger du hjelp og bistand. Den skal være effektiv og billig. Da er det ikke for meget forlangt at vi holder et øye med deg? Vi vil så gjerne notere oss det du selv kanskje kan komme til å glemme?

Men også i våre dager må vi revidere ordbøker og leksika ut fra de redeligste motiver. Overvåkning er ikke lenger noe middelaldrende herrer i gabardinfrakk bedriver bak trestammer i Frogner-parken, men utnyttelse av de store mengdene informasjon som så vel lovlydige borgere som kjeltringer legger igjen etter seg.

De mange, små persondata-bitene, blir vi fortalt, vil kunne
gi oss bedre forsvar mot kriminalitet og terrorisme,
hindre forsikringssvindel, konkursrytteri, svart arbeid og hvit vasking,
utvikle bedre service fra stat og kommune,
gi høyere produktivitet på jobben,
innebære bedre utnyttelse av kostbare ressurser,
gi enklere og bedre løsninger i samfunnsplanleggingen,
skaffe bedre muligheter for å avdekke sykdom på tidlig stadium,
øke muligheter for å reparere skader og lindre sykdom,
gi mer moro og underholdning for rimeligere priser.

Og hvem kan vel motsette seg alle disse gode ting bare fordi noen ønsker å skjerme sitt privatliv og synes at et svekket personvern skal med i regnestykket?

Synden er kommet inn i verden. Der har den vært en stund og der opptrer den i ulike gestalter. I det verdslige rom påtreffes den regelmessig i skikkelse av ”kriminalitet”. Den kan dreie seg om anslag mot den enkelte borgers liv, eiendom eller velferd. Eller mot fellesskapets interesser slik disse er definert og uttrykt gjennom lover og regler.

Å forebygge eller bekjempe lovbrudd blir derfor en viktig oppgave nettopp for fellesskapets organer. Privat rettshåndhevelse aksepteres, under våre samfunnsforhold, ikke. Men også til den rettspleie som samfunnet tar seg av er vi enige om å stille krav: Virkemidlene for å oppnå lovlydighet eller forfølge de ulydige er ikke likegyldige. Vi har ikke dødsstraff eller livsvarig fengsel. Vi godtar ikke tortur og vi aksepterer – riktignok med vekslende begeistring, – en profan variant av den kristne forestilling om soning og tilgivelse.

Det gjelder altså en ”Genf-konvensjon” også i krigen mot kriminaliteten. Humanitet, anstendighet, rettsikkerhet og et knippe fundamentale menneskerettigheter inngår i det liberale demokratiets arsenal. Men høylydte røster gir stadig oftere uttrykk for at de tar altfor mye plass.

– Trekk dem tilbake fra skuddlinjen! Diskusjonen om virkemidler engasjerer. Samfunnsutviklingen stiller oss overfor stadig nye kriminalpolitiske utfordringer. Grenser flyttes. Nye metoder introduseres. Påstander svirrer om effektivitet og omkostninger.

I våre dager har to trekk kommet til å gi næring til krav om nye og effektive virkemidler i kampen mot kriminalitetsondet.

Det ene er internasjonaliseringen av økonomien og den mobilitet som preger særlig vår kulturkrets.

Det andre er utviklingen av teknologier som kan tas i bruk for å supplere eller forsterke mer tradisjonelle virkemidler.

Nå har det seg slik at samfunnet overfor borgeren ikke bare har sagt seg villig til å forebygge og avdekke kriminalitet: Det har også gitt tilsagn om at det skal legge vekt på å bevare omforente samfunnsverdier. En slik verdi er vernet om en private sfære.

Helst ville vi både kunne drive effektiv kriminalitetspolitikk og honorere personvernet samtidig. Ofte lar det seg gjøre, og det gjøres.

Andre ganger vil valget av virkemidler komme i konflikt med den både lov- og tradisjonsfestede forventning borgeren har om respekt for sin integritet og sin private sfære fra omgivelsenes side.

Selvfølgelig forekommer hvitvasking. Hva svart arbeide. Og smugling. Selvsagt er dette problemer. Naturligvis skal det brukes ressurser på å begrense det. Men i valget av virkemidler; i valget og doseringen av medisinen, må man jo ha en oppfatning av problemets alvor og omfang? Like klart som det er at man ikke ordinerer Globoid mot stivkrampe, like lite tilrådelig ville det være å ta amputasjon i bruk som probat middel mot flis i fingeren?

Finansdepartementets anbefaling er å utvide kretsen av dem som skal være forpliktet til å underrette politiet om mistenkelige transaksjoner over 15 tusen euro (sic). Dette kalles ”rapportering”. Brukbare synonymer er ”tysting”, ”sladring” eller ”angiveri” fordi det ikke dreier seg om innberetning av faktiske lovbrudd men advokaters, gullsmeders, eiendomsmeglere, revisorers eller postbuds fornemmelse av at de har sett eller hørt ugler i mosen.

Verken i norsk lynne eller norsk tradisjon har angiveren eller angiveriet noen gloriøs plass. Margrethe Munthe mente som kjent at ”sladrehank skal selv ha bank”.

Dersom myndighetene finner gode, saklige grunner til å bøye av fra dette vårt mentalitethistoriske utgangspunkt, betyr det at noe som er uønsket autoriseres som fordi det antas å være nødvendig.

Om man hadde spedd juristutvalget ut med litt sosialantropologisk, etisk eller idéhistorisk kompetanse, ville man muligens ha forstått at drøftelsene, de 72 sidene til tross, leverer en pinlig knapp begrunnelse for et dramatisk forslag. Forslaget kan ha uoverskuelige konsekvenser for fremtiden ettersom det bidrar sjenerøst til å alminneliggjøre sladret som kriminalpolitisk virkemiddel. Og, som Dagbladets skarpsynte mediekommentator, Andreas Wiese, bemerket i en annen sammenheng forleden: ”Det er ikke lett å sette ned foten når man står i myra”!

For ca et halvt år siden, ble vi skaket opp av meldinger om at det var påvist white-spirit i to plastflasker Imsdal drikkevann. Hva var på ferde? Hvorledes var det med de andre flaskene på markedet – de sto o kring i kiosker og dagligvareforretninger i hundretusener. Kunne man frykte verre ting enn white-spirit ? Kunne man i det hele tatt kjøpe leskedrikker og sette flasken til munnen? Ringnes, som produserer og markedsfører Imsdal, slo øyeblikkelig alarm. Tilbaketrekkingen og utviklingen av en plastforsegling kostet konsernet et titall millioner kroner.

Dette var utgifter man mente var nødvendige for å demonstrere handlekraft og ansvar, skape forutsetninger for ny, gjenvunnet tillit, og dermed i å gjenerobre markedsandeler.

Dette siste klarte de – til tross for at man fra konkurrenter og forståsegpåere i bransjen mente at Ringnes overreagerte.

Det er lett å enes om at det norske, postindustrialiserte samfunnsfelleskap allerede er ytterst sårbart. Og at utviklingen går i økende sårbarhet. Når begrepet presiseres, vil det som oftest vise seg at det handler om at samfunnet bryter sammen dersom el-forsyningen faller ut – ved uhell eller sabotasje. Datafeil kan få store, kanskje skjebnesvangre konsekvenser. Importvasker kan slå ut – uventet både i art og omfang. Ettersom det tradisjonelt har vært forsvaret og sivilforsvaret som er satt til å planlegge for å møte slike kriser, er det kanskje ikke så underlig at vi forbinder sårbarhetsbegrepet med materielle tap eller ødeleggelser.

Men samfunnsfellesskapet vårt kan utsettes for andre påkjenninger enn at lyset blir borte:

Det finnes et knippe, bærende fellesverdier som ikke kan amputeres eller tillates å visne uten at skadevirkninger inntrer. Vernet om den personlige integritet, om privatlivets fred, krav og forvenning om diskresjon i sårbare livssituasjoner, taushetsplikt og sikkerhet ved oppbevaring og bruk av fortrolige opplysninger hører til dette knippet umistelige kulturverdier.

Det er imidlertid min oppfatning – bygget på egne erfaringer – at det ikke er så rent få som mener at vi kan maksimere økonomi, effektivitet og tempo for eksempel i saksbehandlingen og likevel beholde vernenivået, når det gjelder personopplysninger, på et høyt nivå.

Vi kan ta ett, godt kjent eksempel: Likningsarbeidet som nå har nådd et teknisk perfeksjonsnivå som befrir borgeren for den byrde det er å fylle ut selvangivelse. Prisen vi betaler er at stat og kommune har tilegnet seg en detaljert kunnskap om hver enkelt av oss. Og når vi nå ikke lenger behøver å tygge på kulepennen natten til 1.februar og granske vår egne forråd av ’ære og samvittighet’ så skyldes det rett og slett at latskap, grådighet og treghet er de beste allierte man kan få dersom man riktig ønsker å registrere personopplysninger for like og ulike formål. Pluss utsiktene til bonuspoeng, selvsagt.

Da George Orwell skrev ”1984” regnet nok de fleste med at Storebror var ansatt i Staten; at det var Det Offentlige som truet eller utfordret privatsfæren.

Erfaringene fra de seneste 10-15 årene peker nok på en konkurrent eller skal vi kanskje si ’ en kamerat’ innenfor privat sektor: Markedsføring og markedsanalyser er blitt viktige faktorer i vår totale økonomi nasjonalt som internasjonalt.

Det er altså ikke bare Staten og kommunen som forferdelig gjerne vil vite mer om oss – det vil også de store og sterke, samfunnsomformende kreftene som snakker til oss som konsumenter, forbrukere og potensielt marked.

Jeg har i det jeg har sagt og gjennom valg av illustrasjoner, forsøkt å belyse hvorledes ønsker om å realisere ulike – hver for seg fullt legitime – ønsker og behov samtidig kan resultere i en svekkelse av personvernet.

Vil en kommune vite mest mulig om alle sine innbyggere for på den måten å sette seg i stand til å planlegge sikrere, yte raskere og bedre service og redusere mulig forskjellbehandling, ja så må den få full innsyn og adgang til å bruke alle, tilgjengelige persondata – gjerne også fra privat sektor.

Men i dag ønsker vi ikke dette.

Fikk forsikringsselskapene det som de ville, ville de mer enn gjerne innlede bytteforbindelse med stat, fylkeskommuner og kommuner – med helse- og justisvesen.

Men det er ingen aktuell problemstilling.

Ville vi gjennom videoovervåkning virkelig gjøre noe med voldsproblemet vårt, burde vi sette kameraene opp i norske hus og hytter – det er statistisk der vi plager hverandre mest og oftest.

Men det er ikke til overveielse i noe politisk parti.

Ville vi ta itu med svart arbeide og hvitvasking, kunne vi forby bruk av anonyme betalingsmidler og tvinge alle transaksjoner til elektronisk overføring i en gigantisk ’Statens Betalingssentral’.

Men det vil vi åpenbart heller ikke.

Vi rygger altså tilbake for en effektivisering som vi enten direkte misliker eller innrømmer det er vanskelig å overskue rekkevidden av.

Min kort-versjon av denne betraktning er denne:

Vi vil ha et samfunn med slingringsmonn; med litt slark!

Skulle denne tesen bli stående og lyse en tid fremover, vil det bety at norske politikere og offentlige tjenestemenn- og kvinner hver dag, i sine funksjoner, vil være tvunget til avveininger mellom praktiske behov og ideelle, omforente verdier.

Et sårbart samfunn skal beskyttes. Det betyr – paradoksalt nok – at selve sårbarhetens forutsetninger skal hegnes og vernes om. Skjørhet, ømfintlighet og naivitet har ikke lett for å skaffe seg advokater. Likevel er de kulturelle bærebjelker – våre allierte i arbeidet for å fastholde et humant felleskap!

Leif Rosén
Sjef Forsvarets sanitet Forsvarets sanitet (FSAN)
Oslo Militære Samfund, Oslo
Ny sanitetsorganisasjon

7. juli 1941 ble Gunnar Johnson i Statsråd tilsatt som sjef for Fellessanitet, samtlige våpens sanitet. Leiv Kreyberg, professor i patologi, var den som hadde ideen om felles sanitet. Jeg startet prosessen med å samle sanitet på tvers av forsvarsgrenene 2. juli 1999. Med opprettelsen av Militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter 1. august 2002 og Forsvarets Sanitet (FSAN) 1. januar 03 har vi igjen en fellessanitet og med FSAN som eneste fagmyndighet og premissleverandør på det strategiske og operative nivået, for bedrifts- og fredshelsetjeneste i Forsvaret.

I den store omstillingsfasen Forsvaret er inne i måtte nedskjæring også berøre sanitet i Forsvaret. Mitt initiativ til restruktureringen var ikke økonomisk begrunnet, men drevet frem av den funksjon vi har å utøve. Fagområdene innen sanitet er alt overveiende de samme uansett hvilken forsvarsgren man skal støtte. En fellessanitet var derfor riktig uansett reorganisering for øvrig og størrelsen på det nye Forsvaret.

Vi har med det nye sanitetskorpset fått en organisasjon som er smalere og med så få nivåer som mulig. Vi har fått en tidsmessig organisasjonsstruktur hvor det er lagt til rette for å møte fremtidige utfordringer med mindre dobbeltarbeid og klarerer rolle- og ansvarsfordeling.

Sanitet i Forsvaret vil i fremtiden utgjøres av FSAN som utgjøres av ledelsen i Militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter (MEDUKS) på det strategiske nivået. Det utøvende består av MEDUKS, mindre sanitetselementer i forsvarsgrenene og i den nasjonale kommandostrukturen, og helsepersonell ved garnisoner og stasjoner som skal ivareta fredshelsetjenesten. MEDUKS, under kommando av sjef FSAN, vil med sine nærmere 200 ansatte utgjør det desidert kompetansemessig tyngdepunktet i ny organisasjon.

Figuren viser fag- og kommandolinjer i ny sanitetsorganisasjon. Sjef FSAN fører kommando over MEDUKS, har arbeidsgiveransvar for fredshelsetjenesten og er fagmyndighet for alle øvrige sanitetselementer i FMO.

Samhandlingsavtaler med forsvarsgrenene, kommandostrukturen og FLO er under utarbeidelse. Den nye sanitetsstrukturen passer ikke med tradisjonell rolle- og ansvarsfordeling innen operativ virksomhet, styrkeproduksjon og logistikk. Meget sparsom bemanningen og dermed begrenset sanitetskompetansen i FOHK, LDK’ene og sanitetselementene i forsvarsgrenene forutsetter et tett samarbeid med FSAN. FSAN med sitt MEDUKS må støtte kommandostrukturen. Et medisinsk operasjonssenter (MEDOPS), som en del av FSANs organisasjon på Ullevål sykehus, er pålagt av Stortinget å planlegge og utøve beredskapstjeneste i Forsvaret. Dette medisinske operasjonssenteret må også støtte FOHK i planlegging og ledelse av sanitetsstøtten i krise og krig nasjonalt og internasjonalt samt og gjennomføre operativ evaluering. Sanitetselementene i forsvarsgrenene vil ha som hovedoppgave å fungere som liaisonlag og tilpasse sanitet i egen forsvarsgren. Dette er ikke bare en kosteffektiv organisering, men også en funksjonell organisering som gir fagsjefen (sjef FSAN) et mer helhetlig ansvar for helse og sanitet.

Forsvarets Sanitets manglende representasjon i integrert strategisk ledelse (ISL) er derimot grunn til bekymring. Bedre kontakt mellom forsvarsledelsen og sjef FSAN med et strategisk sanitetselement i ISL er nødvendig for å få forankret sanitet i Forsvaret. Skal sjef FSAN kunne ivareta sine strategiske oppgaver ovenfor Forsvarets øverste ledelse, komme inn i planprosesser på et tidlig tidspunkt og ivareta rådgivningsfunksjonen, er representasjon i ISL en forutsetning.
Formål sanitetstjeneste

Formålet med sanitetstjenesten er å forebygge og behandle sykdom og skade hos personell og herved bidra til personellets stridsevne og utholdenhet. Virksomheten omfatter følgende funksjoner:

(a) seleksjon,
(b) medisinsk etterretning,
(c) forebyggende medisin,
(d) evakuering
(e) diagnostikk og behandling
(f) ledelse.

Formålet står fast. Sanitet skal bidra til å opprettholde personellets stridsevne og utholdenhet. Et høyteknologisk forsvar som skal kunne føre strid under ekstreme klimatiske, uhygieniske og miljøforurensede forhold må ha et medisinsk støtteapparat for å yte maksimalt. En moderne utrustet soldat med økt krav til kognitive funksjoner trenger et medisinsk støtteapparat på lik linje med en idrettsutøver. Seleksjon må bli bedre. Medisinsk etterretning må utføres. Dette betyr at operasjonsområde før deployering må kartlegges og analyseres slik at faktorer som kan forringe stridsevnen, f eks endemiske sykdommer, miljøgifter og luftforurensninger må identifiseres. Vi må forebygge mot fremmede infeksjonssykdommer, veilede i stressmestring og ikke minst sette inn tiltak mot effekten av radiologiske, biologiske og kjemiske stridsmidler.

Organiseringen av sanitet i nasjonalt forsvar og NATO for å møte disse utfordringene er en betydelig oppgave i seg selv.
Historikk – asymmetrisk trussel

Tidligere konflikter

I tidligere konflikter døde flere av sykdommer, spesielt infeksjonssykdommer, enn kirurgiske skader pga. fiendtlig aktivitet. Under Krim-krigen (1854) døde ca. 75 000 soldater av dysenteri og kolera. Under 1. verdenskrig døde 60 000 franskmenn av tyfoidfeber. Epidemier har stort sett oppstått som følge av dårlige hygieniske forhold som følge av kriger, og flere mennesker har omkommet av epidemier enn selve striden opp gjennom historien. Dette forholdet endret seg betraktelig under 2. verdenskrig slik at de fleste soldater mistet livet pga. skader, men fortsatt var ca. halvparten stridsudyktige pga. sykdom. En økende andel av omkomne i tidligere konflikter har vært sivilbefolkningen. Under 1. verdenskrig var kun 5% av de omkomne sivile, under 2. verdenskrig ca. 50% og i Korea og Vietnam henholdsvis 60% og 70%.
Også under Golfkrigen i 1991 forventet USA og de allierte betydelige egne tap, men kun et lite antall mistet livet. 147 amerikanere døde som følge av stridshandlinger og 225 av ikke stridsrelaterte skader.

Dette medførte, etter min vurdering, redusert toleranse for tap som følge av sykdom og skade, men også i mindre grad fokus på konvensjonelle kirurgiske skader. Både i NATO og nasjonalt har vi i større grad fokusert på effekter av radiologiske, biologiske og kjemiske våpen som en trussel mot stridsevnen. Videre har eksponering for miljøgifter som bly, utarmet uran og luftforurensninger som på Balkan, eksotiske infeksjonssykdommer som malaria og Ebola-virus og ikke minst diffuse tilstander som Golfkrigsyndromet fått økt oppmerksomhet. Dette har stilt saniteten ovenfor nye utfordringer som nødvendiggjør medisinsk etterretning og forebyggende tiltak som faktisk krever mer omfattende og mangfoldig ekspertise enn noen gang tidligere.

Det asymmetriske trusselbilde – masseødeleggelsesvåpen (MØV)

På toppmøtet i Praha høsten 02 ble beskyttelse mot masseødeleggelsesvåpen (MØV) videreført fra toppmøtet i Washington i 1999 som et av hovedsatsningsområdene i NATO. Trusselen fra biologiske stridsmidler var igjen kommet høyere opp på agendaen bl a fordi Irak under Golf-krigen skal ha vært i besittelse av store mengder slike våpen. Det har vært hevdet at Irak angivelig hadde 19 000 liter konsentrert botulinumtoksin, 8 500 liter konsentrert anthrax og 2200 liter aflatoksin ferdig eller til bruk i biologiske stridshoder. Potensielle skadelige effekter er enorme. 19 000 liter botulinum-toksin kan drepe 3 ganger jordas befolkning.

Biologiske stridsmidler har lenge vært kjent, men lite eller ikke anvendt i tidligere konflikter. Svartedauen slo først til i italienske handelsbyen Kaffa på Krim i 1345. Etter at mongolherskeren Djanibeg Kahn måtte trekke seg tilbake besluttet han at dersom han ikke kunne røve genovesernes rikdommer skulle han ramme dens eiere. Han ga ordre om at lik skulle plasseres i kastemaskiner og slynges inn i byen. Pesten gjorde det også av med 85 000 av Djanibeg Kahns tropper.

Under 1. verdenskrig vinteren 1917 ble baron Otto Karl Robert von Rosen, en svensk-tysk-finsk aristokrat, utnyttet av tyskerne til å anvende antrax-sporer i et sabotasjeforsøk i Finmark. Under gjennomsøkning av baronens bagasje fant de foruten eksplosiver og curasit, 19 små glasstuber med sukkerbiter inneholdende antrax-sporer. Sporene var angivelig ment å sabotere grense-handelen mellom Skibotten og finskegrensa med bruk av antrax mot hester og reinsdyr. Glasstubene ble funnet på Politimuséet i Trondheim på midten av 1990 tallet, sendt fra Forsvarets mikrobiologiske laboratorium til Porton Down i Storbritannia til analyse. Sporene var i live.

Maktbalansen mellom mennesker og mikrober har pågått gjennom hele historien, men har blitt flyttet inn i laboratorier i den hensikt å påvirke maktbalansen mellom stater.

USA, Sovjet og Japan intensiverte forskning på biologiske stridsmidler under 2. verdenskrig. Det har blitt påstått at Japan utførte et begrenset angrep med pestinfiserte lopper mot Kina. President Nixon terminerte USAs offensive B-våpen program i 1969. Sovjet satte i 1973 i gang et B-våpenprogram som sysselsatte 60 000 personer. Senere har andre stater kommet i besittelse av B-våpen.

Utfordringene for å bekjempe virkningene av biologiske stridsmidler er store. Vaksiner og antibiotika er tilgjengelig mot ca. 50% av aktuelle agens til bioterroristisk bruk. Genmanipulering av mikroorganismer slik at de blir mer virulente og motstandsdyktige mot behandling er fryktet. Relativt nye mikrober som Ebola og HIV sprer frykt. Maktbalansen mellom mikrober og mennesker har pågått i millioner av år og vil fortsette også etter 11 september.

Kjemiske våpen ble for første gang brukt av Tyskland og de allierte under 1. verdenskrig (klor, fosgen, sennepsgass). 500 000 russere skal ha mistet livet pga. stridsgasser. Mot slutten av krigen var en stor del av artilleriammunisjon kjemisk. Nervegass ble produsert under 2. verdenskrig. Stridsgasser ble ikke tatt i bruk med unntak av begrenset japansk bruk av sennepsgass mot Kina. Irak benyttet sennepsgass og nervegass i stort omfang i krigen mot Iran (1980-88) og mot sivile kurdere i 1988. I 1995 ble 12 drept og 5000 skadet ved et terroranslag med kjemiske våpen på undergrunnsbanen i Tokyo. Irak skal under Golfkrigen angivelig ha vært i besittelse av flere hunder tonn nervegasser, nesten 1000 tonn sennepsgass samt 50 000 artillerigranater fylt med kjemiske stridsmidler. Også på dette området frykter man en videreutvikling av gasser som penetrerer vernedrakter og gassmasker.
Asymmetrisk trussel – utvidet forståelse

Hvilket ansvar har så Forsvaret i beskyttelsen mot MØV?

Som en konsekvens av vårt totalforsvarskonsept kan mer av byrden overlates til sivil sektor i tilfelle nasjonale kriser hvor MØV er tatt i bruk. Ansvarsprinsippet i ”Lov om helsemessig og sosial beredskap fastslår at den virksomhet som har ansvar for en tjeneste, også har ansvar for nødvendige beredskapsforberedelser og for å kunne tilby tjenester under krig og kriser og ved katastrofer i fredstid”. Selv om ansvarsprinsippet i krise og krig i Norge nok vil avlaste Forsvaret vil derimot prinsippet, slik jeg ser det, legge betydelig mer av byrden på oss selv ved deltagelse internasjonalt. Alle helsemessige problemer blant militært personell havner til slutt på sanitetssjefens bord. Dette er ”utarmet uran saken” og Golfkrigsyndromet relativt ferske eksempler på, og skader som følge av bruk av MØV mot styrker ute i internasjonal tjeneste vil ikke være noe unntak. I tilfelle bruk av MØV mot norske styrker ute vil vi i akuttfasen ha det hele og fulle ansvar for å håndtere de mange medisinske aspekter uten støtte fra nasjonale ressurser og kompetansemiljøer.

Det bekymrer meg derfor at forståelsen av den asymmetriske trussel synes til dels å mangle en dimensjon i Forsvaret. Trusselen har endret seg etter 11. september, og kampen mot terror har blitt en hovedutfordring. Det er ikke urimelig å frykte at investering i høyteknologisk militært materiell kan bidra til å aksentuere den asymetriske trusselen. Forsvarsministeren nevnte i sitt foredrag i OMS 4de generasjons krigføring – bekjempelse av motstandere som benytter asymmetrisk krigføring. Dette er en form for krigføring hvor ”den spisse enden” er mer enn nye kampfly, fregatter og stridsvogner. I den 4de generasjons krigføring kan man møte en spiss ende som består av gass og ikke hardt metall. Et eksempel på dette er bruken av anestesigass mot tjetjenske terrorister som beleiret teateret i Moskva oktober i fjor. Noen antrax-sporer la Capitol Hill øde. Hva vil skje med en fregatt eller flybase? En dreper ikke bakterier med spesialstyrker og krysserraketter. Man må tenke mindre tradisjonelt i Forsvaret. Like viktig som utviklingen av et høyteknologisk forsvar og spesialstyrker i bekjempelse av terrorisme er økt etterretningsaktivitet, en robust rednings- og sanitet/ helsetjeneste og FoU-aktivitet.
Status beredskapen mot MØV i Norge

Dette leder meg over til min vurdering av status på beredskapen mot MØV i Norge.

Justisdepartementet besluttet at det skulle utarbeides en nasjonal rammeplan mot MØV (27) juli 1999. Direktoratet for Sivil Beredskap (DSB) fikk i oppdrag å utarbeide utkast til mandat og å organisere arbeidet. Arbeidsgruppa hadde representanter fra Forsvaret, og utkast til rammeplan forelå 5 februar 2002.

Som nestformann i Beredskapsrådet for Landets helsestell, et rådgivende organ for den gang Helse- og Sosialdepartementet, (etablert ved kgl res 1948) tok jeg et initiativ og innkalte til et ekstraordinært møte ultimo september 2001. Som følge av det som hadde skjedd 11 september og påfølgende dager mente jeg det var tvingende nødvendig å få en oversikt over materiellstatus og kompetanse innen medisinsk og fysisk beskyttelse mot ABC-våpen i Totalforsvaret. I oppfølgingen ga Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet og Sosial- og helsedepartementet Beredskapsrådet et mandat om å utføre en utredning av landets ressurser mot hendelser relatert ABC-våpen. De to utredningene er naturligvis i høy grad overlappende, og jeg har forsøkt å gjøre noen egen vurderinger:

Å skaffe seg et bilde over materiellstatus, aktører og planverk med rolle- og ansvarsfordeling var og er komplisert. Dette er i seg selv grunn til bekymring.

Sjef FSAN mener rapportene viser at kompetanse, materiellberedskap, varslings- og iverk-settingsrutiner og prosedyrer for behandling er mangelfulle, fragmentert og til dels utilfreds-stillende strukturert både i det sivile og i Forsvaret. Forsvarets ABC-kompetanse utgjøres til dels av enkeltpersoner.

Utredningen viser at Forsvaret har mest ressurser og kompetanse på kjemiske stridsmidler men også verdifull kompetanse på radiologiske.

Forsvarets ABC-vernskole (FABCS) har utstyr og kompetanse til fysisk beskyttelse mot radiologiske og kjemiske midler, det vil si deteksjon, beskyttelse og rensing av personell og materiell.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) kompetanse på deteksjon og verifikasjon av kjemiske stridsmidler. Videre har de forskningskompetanse på stridsgassers virkningsmekanismer og på medisinsk og fysisk beskyttelse.

Kvalitativt er materiellberedskapen til fysisk beskyttelse – deteksjon, verifikasjon og dekontaminering – av radiologiske og kjemiske stridsmidler bra i Forsvaret og i ferd med å bedres sivilt.

FSAN har begrenset klinisk kompetanse på medisinsk beskyttelse, dvs profylakse og behandling av radiologiske, biologiske og kjemiske skader.

Ressurser og kompetanse på biologiske stridsmidler er bekymringsfull i Forsvaret. Forsvarets mikrobiologisk laboratorium (FML) må styrkes etter en kraftig nedbygging i 1988 fra 13 til 6 hjemler, fra høy forskningsaktivitet til ingen paradoksalt nok i en periode hvor trusselen om bruk av biologiske stridsmidler har økt. Spredningsmekanismer og mikrobiologi i felt er noe annet enn mikrobiologi på et sivilt fylkes- eller regionsykehus. FML bør styrkes for igjen å kunne yte et troverdig bidrag til forsvar mot bioterrorisme og igjen innta plassen som et nasjonalt kompetansesenter innen biologisk krigføring.

På Praha toppmøtet ble forsvar mot MØV som nevnt utpekt som et prioritert satsningsområde i NATO. 5 MØV-initiativer ble fremmet av USA gjennom Defence Proliferation Group for å bedre beredskapen mot biologiske stridsmidler.

Dette var utviklingen av:

prototype deployerbare NBC-lab

prototype NBC-response expert team

senter ”of excellence” for NBC-forsvar – kompetansenettverk

sykdomsovervåkningssystem. (Rapporteringssystemene er mangelfull og ikke raske nok i tilfelle bioterrorisme).

NATO NBC forsvarslager; dvs bygge opp lagre av vaksiner og antibiotika, motgifter mot stridsgasser osv.

Norge har forpliktet seg til å stille med et MØV-ekspert respons team, bidra i bemanningen av deployerbare laboratorier og utviklingen av et overvåknings-/meldingssystem. Tiltakene er et skritt i riktig retning, men ambisjonsnivået kunne nok vært noe høyere.

Innad i Forsvaret må vi videreutvikle en klar rolle- og ansvarsfordeling mellom FO/E, FABCS, FFI, FSAN og FOHK. Ansvar og kompetanse må følges ad. Man må skille mellom beskyttelse mot A-, B- og C-våpen som er vidt forskjellige fagfelter som krever forskjellig ekspertise. Ingeniørene, dvs. FABCS må ha et utøvende ansvar for fysisk beskyttelse mot radiologiske og kjemiske stridsmidler; dvs. deteksjon, dekontaminering av personell og materiell og ren fysisk beskyttelse. FSAN må ha et overordnet ansvar for medisinsk beskyttelse mot MØV; dvs. diagnostikk av biologiske stridsmidler og profylakse og behandling av alle skader påført av alle former for MØV.

Forsvaret bør nasjonalt være ledende på en del av disse områdene fordi MØV tradisjonelt har vært militære stridsmidler og utgjør en stor trussel mot militære styrker. Videre har vi har i Forsvaret alltid har hatt fokus på disse fagområdene – lenge før 11 september 2001. Samarbeidet opp mot sivile institusjoner som Sosial- og helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt må bli bedre og satt i struktur.

Dette leder meg over på tettere sivilt-militært samarbeid og forslag om etablering av et Forsvarets Medisinske Senter.
Sivilt – militært samarbeid

Alle utfordringene FSAN står ovenfor vil, som nevnt innledningsvis, kreve en meget sammensatt kompetanse med forskjellig medisinsk og militærfaglig bakgrunn. I tillegg til konvensjonelle krigsskader er fokus økt på miljøgifter, psykiske stridsreaksjoner og MØV. Kritisk kompetanse er kompetanse som må dekke militærmedisinske kjerneområder som skadekirurgi, mikrobiologi, strålemedisin, kjemiske stridsmidler og katastrofepsykiatri (fig under). Personellet, som utgjør denne kjernekompetansen, må være kjent med militærmedisinske og operative militære konsepter og doktriner, være tilgjengelig til rett tid, kunne fungere i et operasjonsområde og bidra til videreutvikling av militærmedisin i panel og arbeidsgrupper i NATO. Dette forutsetter en organisatorisk tilknytning, som vi per i dag delvis har på plass. Behovet for kritisk kompetanse er uavhengig av Forsvarets fremtidige størrelse og struktur. Samarbeid med andre spesialiteter i et sivilt miljø er nødvendig for å styrke eget fagmiljø og for å kompensere for den kompetanse vi ikke har i egen organisasjon i den hensikt å møte alle de faglige utfordringer et moderne krise- og stridsmiljø representerer.

Sjef FSAN ønsker derfor å styrke militærmedisin ved å samlokalisere egen kjernekompetanse med sivil medisinsk kompetanse på Ullevål universitetssykehus, Nordens største akuttsykehus. En slik organisering vil utgjøre en nasjonal beredskapsressurs, støtte FOHK og avdelinger ute og hjemme. En slik organisering vil også samle FSAN og MEDUKS som i dag mer spredt enn noen gang tidligere.

”Out-sourcing” (konkurranseutsetting) av denne kompetansen vil være meget uheldig. Forsvaret må ha en kjerne-kompetanse innen disse kritiske fagområdene. Som nevnt utgjøres kompetansen på MØV av enkeltindivider, og vi har pga. nedskjæringer allerede mistet kompetanse. Det gleder meg at Forsvarssjefen nylig har besluttet å følge sjef Forsvarets Sanitets anbefaling om å etablere et medisinsk kompetansesenter på Ullevål universitetssykehus innen for rammen av et samlet helse-Norge.

Figuren viser hvilke fagområder og samarbeidsinstitusjoner sjef FSAN mener er kritiske for en fullverdig medisinskfaglig sanitetstjeneste. Linjene representerer ikke kommandolinjer.

[GRAPH]

Sanitet og flernasjonale løsninger

Flere utfordringer innen internasjonale operasjoner må det arbeides videre med å løse. Dette gjelder bl a (1) adekvat sanitetsstøtte til FIST og (2) bidrag til å innfri styrkemål definert av NATO.

Defence Capability Initiatives (DCI), som ble lansert på toppmøtet i Washington i 1999, er ikke innfridd idet medlemslandene ikke har klar å følge opp med nok ressurser. Dette gjelder også innen sanitet.

Nedbygging og mangel på sanitetsressurser til støtte for NATOs innsatsstyrker har i lengere tid vært påpekt av Sanitetssjefskomitéen i NATO (COMEDS). Før toppmøtet i Praha november 02 oppfordret Komitéen, basert på vurderinger gjort av de strategiske kommandoene, Militærkomitéen å stoppe videre nedbygging av nasjonale sanitetsressurser.

Det påpekes mangle på materiell, kvalifisert personell i kommandostrukturen og tilgang på medisinsk ekspertise.

Sanitetsstøtte til reaksjonsstyrkene kan kvantitativt ikke garanteres:

a) Kirurgisk kapasitet (Role 3) stilt til rask disposisjon for NATO er utilstrekkelig.

b) Det er behov for deployerbare mikrobiologiske laboratorier.

c) Lagre av vaksiner mot biologiske stridsmidler er ikke tilfredsstillende og vaksinasjons- policy er meget varierende.

d) Evakueringskapasiteten til sjøs og i luften er mangelfull. Det skal legges til at Norge er godt stilt med strategiske luftevakueringsmidler av syke og sårede.

e) Bemanning av et redusert antall sanitetsstaber med kvalifisert personell er mangelfull på strategisk, operativt og taktisk nivå.

f) Forsvar mot MØV krever ekspertise innen mikrobiologi, epidemiologi, toksikologi og strålemedisin som vi til dels mangler i NATO.

Nye DCI og ”Prague Capabilities Comittement” (PCC) ble lanseres på toppmøtet i Praha i november 02. Et av de fire prioriterte innsatsområder er som antydet vern mot kjemiske, biologiske og radiologiske våpen, (”CBNR-defence”) som inneholde mange medisinske aspekter. 21 aksjonspunkter er allerede innarbeidet i Sanitetssjefene i NATOs (COMEDS) arbeidsprogram.

Nye DCI/PCC innebærer at kritiske kapasiteter også innen sanitet må anskaffes ved spesialisering eller flernasjonale løsninger og fellesfinansieringer. FSAN vil arbeide videre med etablering av flernasjonale løsninger (Multiintegrated Medical Units – MIMU), men slike løsninger fritar ikke oss fra ansvaret for å stille med et visst minimum av sanitetsstøtte. I FIST-H er bataljonssanitet integrert, men vi hadde ingen kirurgisk kapasitet bak bataljonssanitet (Role 1) inntil en generisk prosess startet oktober 02.

Sjef FSAN går inn for et konseptet med et felleselement sanitet – en kirurgisk enhet ( moduler av et Role 2 feltsykehus) som kan utføre livreddende behandling – til støtte for alle forsvarsgrener og til disposisjon for NATO. Den kirurgiske enheten er bygget opp av containere som yter beskyttelse mot biologiske og kjemiske stridsmidler (kollektiv beskyttelse (COLPOR)) og med en bemanning på 39 personell. Enheten består av kirurgiske moduler, intensivbehandlings moduler, steriliseringssentral og pleieavdeling. Sykehuset bør kunne utvides med laboratorie- og røntgenkapasitet. En slik kirurgisk enhet trenger logistisk og administrativ støtte. Den vil ikke ha kapasitet til å, sikre, forsyne- eller forflytte seg selv. Den har heller ikke noen medisinsk evakueringskapasitet. Hele enheten eller deler av den må derfor inngå i en flernasjonal løsning (MIMU). Man må dessuten være fullstendig klar over at dersom man anvender et slikt felleselement bak f eks LIS til å etablere et feltsykehus, har man ingen slik kapasitet bak Hæren eller Sjøforsvaret med de rammer som er gitt. Brukes en slik ressurs nasjonalt eller i en flernasjonal løsning – MIMU – så er den ”oppbrukt”. Innenfor gitte rammer med et slikt felleselement er vi i stand til å innfri en mindre del av NATOs styrkemål.

Forsvaret hadde tidligere et Sanitetskompani FN, men avdelingen ble nedlagt for drøye 10 år siden. FSAN har utarbeidet en materiell perspektivplan som innen 2012 har som mål å etablere et komplett feltsykehus, og ikke bare en kirurgisk enhet. Hele eller moduler av et slikt sykehus vil kunne anvendes nasjonalt eller stilles til disposisjon for allianser. I tillegg kunne man tilføre evakueringskapasitet ved å knytte sanitetsbataljonen DIV 6 opp mot den kirurgiske enheten slik at man får et sanitetskompani til støtte for alle forsvarsgrener.

Et prinsipielt problem er at iht. NATOs policy er sanitet til syvende og sist et nasjonalt ansvar. Vi har pga. bemanningsproblemer gjennomført ad hoc løsninger / improvisert med flernasjonale løsninger tidligere. I Bosnia på det norske feltsykehuset Blue Factory, som i 1992-93 hadde ansvar for 30 000 FN-soldater, måtte vi pga. mangel på medisinsk ekspertise inngå et flernasjonalt samarbeid for å opprettholde driften. Dette var lenge før MIMU-begrepet ble innført i NATO.

Det foreligger per i dag ingen samarbeidsavtale med noe alliert land om å inngå fellesløsninger innen sanitet. Likevel har vi kommet i mål med ad hoc løsninger med allierte og PfP-nasjoner i senere konflikter. Sjef FSAN har vært i kontakt med USA, Storbritannia og Tyskland. Svaret er at i den innledende fase får hver nasjon klare seg selv, så får vi vurdere om en flernasjonal løsning kan etableres når striden har roet seg å situasjon er mer oversiktlig. Jeg mener likevel vi må arbeide videre for på forhånd å inngå samarbeidsavtaler med noen utpekte nasjoner.

Hovedproblemet her hjemme er likevel etter min mening ikke materiell, men kvalifisert medisinsk personell på kontrakter og med samme beredskap som de øvrige elementer i FIST.
Forsvarets helsenett

Introduksjon av tidsmessig informasjons- og kommunikasjonsteknologi setter oss bedre i stand til generelt å yte en bedre sanitetstjeneste.

Forsvarets helsenett består av et (a) digitalt journalsystem som allerede er i bruk, (b) telemedisin og (c) Forsvarets helseregister.

Telemedisin

Mars 2001 ga FD FO/SAN i oppdrag å etablere et enhetlig og felles telemedisinsk system i Forsvaret. Arbeidet utføres i samarbeid med Nasjonalt senter for telemedisin (NST), FFI og Rikshospitalet. Juni 02 signerte den amerikanske sanitetssjefen for hæren på vegne av alle forsvarsgrenene i USA og sjef FSAN en annen samarbeidsprosjektavtale innen telemedisin. SINTEF er med i prosjektet som spesielt er fokusert på videreutvikling av ny teknologi. Det er verdt å merke seg at det var en høyere amerikansk delegasjon med representanter fra Kongressen og offiserer på generalnivå i Pentagon og viseforsvarsministeren som etter et besøk i Norge i 98 tok initiativ til dette samarbeidet.

Telemedisin er en metode til å tilby helsetjenester, dvs. fjerndiagnostisering, medisinsk rådgivning og veiledning over avstand. Telemedisin vil kunne formidler tekst, digitale bilder og lyder fra sanitetselementer ute i internasjonale operasjoner, fra fregatter og kystvakt, fra avdelinger og stasjoner i vårt vidstrakte land. Ved å koble dette opp mot en MEDOPS på Ullevål Universitetsykehus vil spesialistråd og veiledning kunne bringes ut å bidra til å kompensere for den militære legemangelen i fredsorganisasjonen, spesielt i Nord her hjemme, og for spesialisthelsetjenesten ute ved våre feltsykehus. Mangle på kirurger og andre legespesialister har vært årsak til begrenset utholdenhet i tidligere misjoner som i Gaza, Libanon og i Bosnia.
Forsvarets helseregister

Golfkrigsyndromet ble beskrevet i 1992 hos amerikanske krigsveteraner. Dette var en diffus tilstand som rammet ca. 20% av soldatene. Tilstanden har blitt forbundet med eksponering for vaksiner, forebyggende medikamenter mot stridsgasser, miljøforurensninger, psykiske belastinger osv. Under krigen på Balkan ble Balkan-syndromet lansert. Det ble (i 1996) påstått en overhyppighet av blodkreft blant spanske og italienske soldater som følge av eksponering for utarmet uran. Dette skape store avisoverskrifter og spekulasjoner uten særlig vitenskapelig forankring. Mulig overhyppighet av kreft og misdanneleser hos barn av fedre som følge av eksponering for elektromagnetisk stråling er under utredning i Sjøforsvaret.

Den store Helseundersøkelsen nylig gjennomført i Forsvaret viste at også i underkant av 20% av norske soldater som hadde tjenestegjort i internasjonale operasjoner siden 1990 hadde trekk forenlig med Golfkrigsyndromet. Det hører med til historien at også 13% av kontrollene, de som aldri hadde tjenestegjort ute, hadde syndromet. Syndromet har dessuten blitt beskrevet allerede blant britiske soldater under 1. verdenskrig. Overhyppighet av blodkreft har hittil ikke blitt bekreftet i oppfølgingsstudier verken i NATO eller PfP-land.

Flere syndromer vil oppstå som følge av konflikter også i fremtiden. Det er derfor viktig å ha et redskap som på en mer vitenskapelig måte forsøker å kartlegge disse problemene.

Forsvarssjefen besluttet derfor mars 2001, som en følge av utarmet uran saken, å følge sjef FSANs anbefaling om å etablere Forsvarets helseregister til bruk i epidemiologisk forskning. FO/SAN har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av et digitalt journalsystem hvor helseinformasjon vil tilflyte Forsvarets helseregister. Informasjon vil og kunne innhentes ved å koble seg til sivile registre som Kreftregisteret, Medisinsk fødselsregister, Dødsårsakregisteret og andre.

Forsvarets helseregister, til bruk i epidemiologisk forskning, er et prioritert redskap til å kunne registrere overhyppighet av sykdom og skader og identifisere risikofaktorer ved virksomhet nasjonalt og under internasjonale operasjoner. Dette vil sette oss i bedre stand til å følge opp personell før, under og etter internasjonale operasjoner og bedre ivareta fagmyndighetsansvar for helseovervåkning her hjemme på en akseptabel måte. Generelt tror jeg at Forsvaret i større grad enn tidligere vil måtte følge opp sitt eget personell, ikke minst etter endt internasjonal tjeneste.
Sanitet i nasjonal krigsstruktur

Nasjonalt forsvarsstruktur er blitt betydelig redusert i omfang senere år med økt vekt på fleksible og mobile spesialstyrker til bruk nasjonalt og internasjonalt. Dette har følgelig medført en betydelig reduksjon i omfanget av sanitetsstøtten, men strukturen på denne er ennå uviss.

Andelen av sanitetspersonell er redusert fra ca. 10% av den totale styrken i tidligere struktur til godt under 5% i nyere struktur. Denne relative reduksjonen er ikke behovsprøvet. Sanitet var inneværende år (2002) for første gang i historien inkludert i Forsvarssjefens militærfaglige utredning (FMU). Sjef FSAN ser det som nødvendig at dette videreføres slik at man får definert behov og struktur opp mot forskjellige scenario. Like viktig er det at de operative sjefer har en idé om hvorledes et kjemiske, biologiske og radiologiske stridsmidler, sykdom og tap pga. kirurgiske skader påvirker stridsevnen.

Ikke bare sanitetsstrukturen her hjemme, men også nye doktriner for sanitetsstøtten ”på dypet” og ved urban krigføring må utvikles. Telemedisin og ny sensorteknologi med trådløs overføring av vitale tegn hos soldaten kan forenkle skadesorteringen. Man behøver altså ikke gå inn i et stridsområde for å vurdere om en skadet soldat er i live. Slik teknologi er under videreutvikling. Også bedre egenferdigheter for å ivareta sin egen helse og sikkerhet vil nok være nødvendig.
Avslutning

Jeg vil avslutte foredraget med et ønske om å fremme forståelsen for hverandres funksjoner som er mange i en så komplisert organisasjon som Forsvaret.

Det er ikke alltid like lett å få forståelse for den støttefunksjon vi utøver, og en del offiserer har nok en noe urealistisk forestilling om hva krig kan komme til å medføre. Under den amerikanske borgerkrigen i slaget ved Shiloh i Tennessee søkte general Grant ly mot dårlig vær i en sykestue. Han uttalte følgende: ”Hele natten ble sårede brakt inn. Sårene deres ble stelt, en arm eller et ben ble amputert hvis det var hva tilfellet krevde, og alt ble gjort for å redde liv eller lindre smerte. Synet var mer uutholdelig enn å møte fiendens ild, så jeg vendte tilbake til mitt tre i regnet”.

Så et sitat fra nyere tid. Gunnar Sønsteby fortalte meg på mitt kontor september 2000 at de 9. april først kom i kamp med tyskerne på Bjørgesæter på Hadeland, like ved Harestua hvor jeg selv bor. Følgende utsagn har brent seg inn i hodet mitt: ”Vi begynte å ta tap, og da skjønte jeg at det var noe vi manglet”.

Visshet om lidelser har aldri og vil neppe forhindre krig. Derimot er det viktig at å innse at fysisk og psykisk helse og vissheten om å bli ivaretatt betyr mye for kampmoral og stridsevne. Lord Nelson uttalte i 1803 at ”the greatest thing in all military service is health”. Til tross for endringer i stridsformen vil nok de psykiske og fysiske lidelser soldater og ikke minst sivile påføres kanskje være ennå mer grusomme i en moderne strid.

Jeg har gleden og æren av å lede en organisasjon bestående av en rekke fagkategorier med medisinsk, odontologisk, veterinærmedisinsk, farmakologisk og militærfaglig bakgrunn som arbeider med stor entusiasme for å dempe disse lidelser og opprettholde stridsevnen.

Takk for oppmerksomheten!

Nils Størkesen
Forskningssjef Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Oslo Militære Samfund, Oslo
NATOs militære doktriner har over siste ti-årsperiode gjennomgått en dramatisk endring for å tilpasse seg overgangen fra et statisk, bipolart trusselbilde til et flerdimensjonalt og asymmetrisk teater preget av liten forutsigbarhet og stor dynamikk. Dette har ytterligere blitt aksentuert etter 11 september 2001, med synliggjøringen av en terrordimensjon som på sikt kan komme til å rokke ved vår fundamentale forståelse av militære operasjoner i tradisjonell forstand.

Utviklingen i retning av et asymmetrisk trusselbilde har ført til at maktprojeksjon har blitt en mer sannsynlig reaksjonsform, som igjen har diktert et behov for tilpassede kapasiteter med stor fleksibilitet, mobilitet og effektivitet. På maritim sektor har dette drevet fokus fra operasjoner i åpent hav til operasjoner i kystfarvann, spesielt knyttet til etablering lokal maritim kontroll og ilandsetting av styrker. Utfordringene i den forbindelse er betydelige og det stilles spesielt store krav til undervannskapasitetene og til informasjonsinnhenting og –distribusjon. Etablering av rask og korrekt situasjonskunnskap (”situation awareness”) er i dag en essensiell forutsetning for å lykkes i slike operasjoner, både i forhold til overlevelsesevne og evne til maktprojeksjon. Videre har terskelen for å akseptere egne tap stadig blitt høyere og dette har i sin tur drevet fram krav om kapasiteter som kan redusere risiko for maritime høyverdienheter. Og i utøvelsen av et manøverbasert operasjonskonsept som i sin natur betinger et meget høyt operasjonstempo, blir kanskje tiden ofte den viktigste motstander for en angriper.

I dette bildet representerer sjøminer en alvorlig trussel for den angripende part og er spesielt effektive i en asymmetrisk konflikt. Sjøminer er et uvanlig kostnadseffektivt våpen som selv små og fattige kyststater kan ta seg råd til å ha i sine arsenal. De kan meget effektivt nekte en motstander tilgangen til viktige operasjonsområder og tvinge ham til å deployere sine styrker ufordelaktig. Selv en mistanke om en minetrussel har i seg selv en oppsettende og kanaliserende effekt. Tradisjonelle mottiltak mot miner er meget vanskelig og risikofylt og er en aktivitet som binder opp store ressurser og medfører et betydelig tidsforbruk. I en tidskritisk manøveroperasjon kan et minefelt være en ”showstopper”.

I dette foredraget vil jeg forsøke å sannsynliggjøre at Norge på minemottiltaksområdet har unike forutsetninger for å gi bidrag til det internasjonale samfunn og at spesifikke norske kapasiteter her vil være genuint etterspurte til NATOs styrkestruktur. Disse kapasitetene vil nettopp kunne møte trusselen fra moderne minesystemer på en meget effektiv måte i en tidsmessig flernasjonal operasjonell ramme og bidra til å lukke kapasitetsgapene i NATOs styrkestruktur. Foredraget vil først behandle trusselen sett fra et NATO-perspektiv, for deretter å beskrive de nasjonale forhold og de systemer og operasjonelle kapasiteter som Norge vil kunne tilby på kort sikt.
Minetrusselen

Hvis vi ser litt tilbake i historien har sjøminer hatt stor betydning for utfallet av sjøkonflikter. Siden Koreakrigen har totalt 18 militære fartøyer blitt alvorlig ødelagt, 14 av dem på grunn av sjøminer. Mellom 1988 og 1991 ble tre krigsskip ødelagt av miner. Disse utgjorde en samlet verdi på ca 1 Mrd kr, mens prisen på de tre minene var bare ca 150.000 kr (dvs mer enn 6000 ganger). To ganger har minefelt forkludret amerikanske landingsforsøk, henholdsvis ved Wonsan i 1950 og utenfor Kuwait i Golfkrigen på 90-tallet.

Et hjemlig eksempel er senkingen av Blücher 9 april 1940, hvor det senere har fremkommet at tyskerne trodde skipet var blitt senket av en mine, ikke av en torpedo, og at dette var årsaken til at de ikke våget å gå gjennom Drøbaksundet med resten av flåtestyrken.

Trusselen fra minesystemer er omfattende og i rask utvikling, både når det gjelder omfang og teknologisk ytelse. Mellom 1989 og 1998 økte antallet av land med minekapasitet med 40% og antallet forskjellige minetyper økte med 75%. Den totale verdensproduksjonen økte i dette tidsrommet med 60% og eksporten tilsvarende. Det antas at det ligger ca 350.000 miner i havene rundt omkring i verden, 80.000 alene i havområdet utenfor de baltiske statene. Minst 36 land produserer sjøminer i dag og 26 av disse eksporterer dem. Miner blir ikke avleggse; selv miner produsert under 2 verdenskrig kan utgjøre en betydelig trussel for dagens maritime styrker hvis disse minene blir brukt. Moderne miner er bare enda vanskeligere å finne og nøytralisere, og de er mer avanserte og effektive. Moderne miner kan ha et arsenal av sensorer og mekanismer, f eks magnetiske-, akustiske-, seismiske- og trykksensorer og sensorer for undervanns elektrisk potensial; alt dette gjør dem i stand til selektivt å virke mot helt bestemte fartøysklasser. Minene kan ha forskjellige taktiske komponenter som f eks forsinkelsesmekanismer eller skipstellere som kan medføre at en hel konvoi lures inn i et minefelt før det virkelig begynner å smelle. Noen miner er utstyrt med et overflatebelegg eller har en fasong som gjør dem vanskelig å oppdage med sonar. Andre inneholder lavfølsomt sprengstoff som gjør dem vanskelig å nøytralisere. Det finnes i tillegg minesystemer som kan deployeres på dypt vann og som har eget fremdriftssystem og som aktivt heimer mot sitt mål. I denne bransjen er våpenindustrien hele tiden et hestehode foran i kappløpet mellom tiltak og mottiltak.
Situasjonen i NATO

I NATO (og i land utenfor NATO) har mottiltak mot sjøminer fått fornyet oppmerksomhet og et taktskift på grunn av endret fokus mot kystnære operasjoner og asymmetrisk krigføring. I år 2000 fullførte NATO en studie (”Maritime Operations 2015”) som identifiserte hvilke mottiltakskapasiteter som alliansen mangler og hvor det anbefales nasjonale og alliansebaserte tiltak for raskest mulig å lukke kapasitetsgapene. Kapasitetsmanglene gjelder i første rekke evnen til raskt og sikkert å rydde miner i dype og i grunne farvann, evne til skjult deployering av mottiltakskomponenter, motmidler mot begravde miner og mot avanserte minesystemer. Studien gav en rekke anbefalinger som har blitt tatt til etterretning og som også har gitt legitimitet for realisering av nye konseptuelle løsninger innen dette området.

Et annet forholdsvis nytt strukturelt trekk som har betydning i denne sammenheng, er NATOs pågående prosesser for styrkeproduksjon. Over de siste år har NATO fokusert på etablering av en styrkebrønn bestående av nasjonale kapasiteter gjennom langsiktige forpliktende avtaler med medlemsnasjonene. Her bidrar nasjonene i forhold til sin faktiske evne til tellende bidrag i en flernasjonal ramme. ”Force Goal” prosessen har vært viktig både for NATO og for nasjonene, ved at NATO-styrken kan sette sammen en balansert styrkestruktur med utgangspunkt i spissede bidrag fra nasjonene, og at nasjonene derved kan stimuleres til å videreutvikle og styrke sine nisjekapasiteter. Etter ”Prague Capability Commitment” (PCC) initiativet i fjor høst har NATO ytterligere skjerpet kravet til nasjonene når det gjelder forpliktelsene knyttet til nasjonale bidrag til alliansens styrkebrønn.
Situasjonen i Norge

Norge har opparbeidet en sterk posisjon innen minekrig. Minemottiltakselementet var svært viktig under den kalde krigs tid. Spesielt var dette knyttet til behovet for transport av materiell fra sør til nord i en invasjonssituasjon, hvor logistikkelementet var kritisk for vår evne til å holde stand mot en invasjonsstyrke i påvente av alliert forsterkning. Minetrusselen ville kunne introdusere forsinkelser og øke sårbarheten til forsyningstjenesten i en grad som kunne få avgjørende betydning for utfallet av situasjonen. Det ble derfor tidlig på 90-tallet valgt å investere i tidsmessig utstyr for å møte denne trusselen.

Bekjempelse av en minetrussel i norske farvann er en formidabel utfordring. Både omfanget av de kystområdene som kan bli utsatt for minelegging og de geografiske avstandene mellom dem, stiller store krav til kapasitet og effektivitet til den nasjonale mineryddingstjenesten. Videre er norske farvann karakterisert ved store områder med dypt vann hvor tradisjonelle mottiltaksteknikker er lite effektive og svært heftig topografi med steinete havbunn som gjør minejakt vanskelig. Videre kan vi bli utsatt for en minetrussel med en stor andel moderne miner som i utgangspunktet er vanskelig å håndtere. Dette gjør minerydding til en ekstremt vanskelig disiplin som stiller store krav til kvaliteten på utstyr og organisasjon.

I erkjennelsen av disse forhold har Sjøforsvaret i løpet av de siste ti år bevisst satset på å bygge opp en operativ kapasitet som ligger i front i NATO-sammenheng. Sjøforsvaret har i stor grad satset på ny og fremtidsrettet teknologi, i hovedsak basert på norske løsninger. Det er satset på et bredt spekter av forskjellige teknikker og utstyr for å møte de utfordringene som minerydding under vanskelige forhold representerer. I styrkeproduksjonen satses det på oppbygning av en høy faglig kompetanse både når det gjelder teknologiske og operative forhold, gjennom et offensivt og målrettet langsiktig arbeid innen minekrig. I dette arbeidet har FFI vært en aktiv medspiller gjennom mange år.

Norge har i siste årene bidratt med Oksøy-klasse minejaktfartøyer i en av NATOs to stående mineryddingstyrker, MCMFORNORTH (tidligere STANAVFORCHAN). Dette er såkalte ”High Readiness Forces, hvor de norske fartøyene flere ganger har deltatt i flernasjonale øvelser. I disse øvelsene har de norske enhetene ofte vist en kvalitet og effektivitet som ligger godt foran de øvrige deltakerne i styrken. Årsaken til dette er ikke bare å finne i godt utstyr. Like stor betydning har mannskapenes kompetansenivå og motivasjon. De har sin erfaringsbasis fra minerydding i norske områder som ofte representerer større utfordringer enn i kontinentale områder med flat sandbunn. I denne sammenheng bidrar altså Norge til en kvalitetsheving av NATOs kapasitet, noe som gjør norske bidrag svært velkomne. Det er faktisk vanskelig å tenke seg andre styrkebidrag som har en tilsvarende effekt på NATOs samlede operative kapasitet som nettopp våre bidrag innen minemottiltak. Og dette er en posisjon som ytterligere vil bli forsterket gjennom de nasjonale prosesser som vil bli drøftet senere i foredraget.
Oversikt over norsk teknologi innen minemottiltak

Grunnlaget for vår internasjonale posisjon på dette området er lagt gjennom utvikling av en sterk nasjonal industri- og teknologibasis, i tillegg til operative kunnskap og erfaring i Sjøforsvaret. Vi har her i stor grad satset på teknologi med utspring i kompetanse som er blitt utviklet på sivil sektor, i hovedsak fra skipsfarts- og offshorevirksomheten. Dette utgangspunktet har frembrakt ukonvensjonelle konsepter i forhold til de tekniske løsningene som internasjonal forsvarsindustri kan tilby. Dette gir i noen grad norsk industri en eksklusivitet i å beherske disse konseptene.

Unike norske mineryddingsfartøyer

Oksøy-klassen minejaktfartøyer og Alta-klassen minesveipere (Umoe Mandal AS) representerer banebrytende fartøyteknologi. SES-konseptet (SES – ”Surface Effect Ship”) har spesielt fordelaktige egenskaper med hensyn til sjokkmotstand og hydrodynamisk stabilitet, hvor fartøyets spesielle utforming og bruken av avanserte materialer har hatt størst betydning. Fartøyets gunstige utforming og de sjokkabsorberende egenskapene til ”sandwitch”-materialet i skroget gjør disse fartøyene mindre sårbare ved minedetonasjoner enn andre fartøykonsepter.

Oksøy- og Alta-klassen har moderne sonar-, navigasjons- og kampsystemutrustning fra i hovedsak norske leverandører (Kongsberg Gruppen, etc.). På minejaktfartøyene utgjør dette primærsystemene, og fartøyenes ytelse, dvs evnen til å rydde miner på havbunnen og i vannvolumet, avhenger av kvaliteten av enkeltfunksjonene og samvirket mellom dem. Oppgaven for disse fartøyene er å oppdage objekter med typisk diameter på under en meter på flere hundre meters avstand. Minelignende objekter må identifiseres med en kabel- eller fiberstyrt undervannsfarkost og eventuelt ødelegges dersom objektet viser seg å være en mine. Dette er en svært tidkrevende og risikofylt operasjon.

Under vanskelige forhold i norske farvann blir fartøyenes evne til å finne miner marginal, selv med det beste teknologene i dag kan fremskaffe.

Den totale ytelsen til minejaktfartøyene er altså avhengig av en kjede av funksjoner, hvor alle funksjonene i kjeden må presses til det ytterste for å løse primæroppgaven for fartøyene. Når fartøyene opererer under høy risiko for egen sikkerhet, f.eks. i internasjonale operasjoner hvor toleransenivået for egne tap er lik null, blir den tekniske kvaliteten av delsystemene viktig. De sentrale komponentene i denne kjeden er høyoppløselige sonarsystemer, sammen med avansert signalprosessering, sonardatapresentasjon og kommando-kontrollfunksjoner. For ytterligere å forbedre mulighetene for sikker klassifisering av minelignende objekter, utnyttes kunnskapen fra tidligere minesøk og farvannsundersøkelser av området. Sjøforsvaret har etablert et eget minekrigsdatakontor for forvaltning av data fra farvannsundersøkelser. Kontoret understøtter mineryddingsoperasjonene med oppdatert stedlig informasjon. I tillegg til informasjon om tidligere sonarkontakter (karakteristiske objekter som steiner, vrak, søppel, etc.) vil kunnskap om havbunnstype og nøyaktige topografiske kart bidra betydelig til rask og sikker rydding av miner i områder med krevende bunnforhold.

Men i siste instans er det sonaroperatørene og deres evne til å skjelne mellom ”ekte” og ”falske” sonarekko som blir avgjørende for ytelsen av minejaktoperasjonen. Kvaliteten av operatørene er avhengig av erfaringsnivå og av personlige egenskaper. Utvelgelse av sonaroperatører samt opplæring og trening blir derfor av stor betydning. Som et ledd i dette arbeider FFI bl a med verktøy og teknikker som kan benyttes for trening av operatører på land.

Utvikling av moderne minesveipteknologi

Alta-klassen minesveipere er bygget over samme lest som Oksøy-klassen. Sveiperne etablerer en komplementær kapasitet i forhold til minejaktfartøyene. Et ordtak i fagmiljøet beskriver rollefordelingen mellom fartøyene: ”Hunt where you can, sweep if you must”. Minesveiperne opererer ofte i vanskelig farvann og antallet sveipere (4) i forhold til minejaktfartøyer (4) reflekterer typisk omfanget av slike vanskelige farvann langs norskekysten. I norske farvann vil jaktfartøyene normalt få mer avgrensede oppgaver i forhold til sveiperne. Endringer i den internasjonale situasjon har bl.a. ført til den forsvarspolitiske beslutning om å øke vårt internasjonale engasjement de senere år. I stående styrker er fremdeles minejakt fremtredende, men fartøyer med kapasitet for influenssveiping er sterkt etterspurt i ”High Readiness Forces” som MCMFORNORTH. Alta-klassen er bl. a. utstyrt både med mekaniske sveip og influenssveip, og representerer i internasjonal sammenheng noe av det mest moderne innen denne type operativ kapasitet. Den akustiske delen av influenssveipet (AGATE) er utviklet av Geco Defence AS, senere Kongsberg Defence & Aerospace (KDA), som bl a benytter teknologi fra seismikkindustrien. Selv om AGATE ennå har et forbedringspotensiale representerer dette det mest troverdige system for generering av lavfrekvent akustisk signatur i markedet. Også norsk utstyr for elektromagnetisk sveip (ELMA) er levert til Alta-klassen av norsk industri (Siemens Norge AS).

Tradisjonell minesveiping forutsetter detaljert kunnskap om hvilke miner som skal bekjempes for at sveipeparametrene skal kunne settes riktig. Slik kunnskap er ofte ikke tilgjengelig i praksis. I de senere år er det blitt utviklet et nytt sveipekonsept, målsveiping, hvor Norge har vært en foregangsnasjon. Målsveiping søker å beskytte de fartøy som skal seile gjennom trusselområdet ved å etterligne signaturene til disse fartøyene. Teorien er at målsveipet skal avsette de minene som er satt for å gå av mot de fartøyer som skal ledes gjennom området, mens miner med andre settinger ikke påvirkes.

Målsveiping er et teknologisk og ressursmessig meget krevende konsept. Konseptet forutsetter at man kjenner fartøysignaturer for fartøyer som skal beskyttes, og at sveipet er i stand til å etterligne signaturene i tilstrekkelig grad. De viktigste signaturkomponentene er akustisk støy fra skipet (maskineri, fremdriftssystem, propell), magnetfelt og forskjellige typer elektromagnetiske felt generert av fartøyer, samt trykk. Disse signaturkomponentene må modelleres eller måles på reelle fartøyer på målestasjoner med dertil egnet instrumentering og analyseverktøy. Sjøforsvaret har i samarbeid med FFI bygget opp en betydelig nasjonal infrastruktur for dette. Etterspørselen etter denne type fasiliteter er økende i takt med utviklingen og etableringen av målsveipingskapasiteter i andre NATO-land.

En ny sentral tilvekst til den nasjonale infrastrukturen er målestasjonen på Herdla utenfor Bergen som ble operativ i 2002. Denne stasjonen gir mulighet for fullskala målinger av signaturer fra fartøyer, undervannsfarkoster og influenssveip. Den har et omfattende nettverk av sensorer og instrumentering for måling av akustisk, seismisk, hydrodynamisk, magnetisk og elektrisk influens. Herdla målestasjon vil bli en viktig komponent i realiseringen av den nasjonale minesveipkapasiteten. Den vil også bli brukt til evaluering og taktisk trening av minemottiltaksmateriell og – operasjoner, samt til studier og vitenskaplige undersøkelser knyttet til signaturer og lydforplantning. Målestasjonen er utviklet og realisert av FFI og vil i den første tiden også drives av FFI, senere av FLO/SJØ.

Fjernstyrte og autonome undervannsfarkoster

På bakgrunn av utfordringene som moderne minejakt representerer, spesielt i nasjonale farvann, har Norge etablert seg som en foregangsnasjon i Europa på utvikling av konsepter og materiell for å etablere fremskutte sensor- og våpenkapasiteter innen minemottiltak. Erkjennelsen av at tradisjonelle minejaktsystemer ofte er marginale, har gitt insitament til utviklingsprosjekter ved FFI og i industrien i retning av fjernstyrte og autonome undervannsfarkoster (AUV). Slike undervannsfarkoster gjør det mulig å bringe minejaktsensorene nærmere de objektene som skal detekteres, klassifiseres og/eller ødelegges. I tillegg kan minejaktfartøyet operere i sikker avstand til minetrusselen. AUV-teknologien har i de siste årene vært i rask utvikling, og kommersielle systemer lanseres nå på en rekke områder. I minejaktsammenheng gir AUV-teknologien en utvidet mulighet til å operere fremskutt, uavhengig av havdyp og gir bidrag til sikkerhet, effektivitet og operativ kvalitet. Internasjonalt er området blitt meget sterkt fokusert den senere tid og spesielt USA har omfattende programmer som utvikler teknologien mot operative kapasiteter. I NATO-studien ”Maritime Operations 2015” ble AUV-teknologien utpekt som et nøkkelområde som vil kunne lukke noen av kapasitetsgapene i NATOs styrkestruktur.

HUGIN – en styrkemultiplikator innen minejakt

Norge har på kort tid klart å etablere en sterk teknologisk og kommersiell posisjon på AUV-området og har betydelige muligheter i et forventet raskt voksende internasjonalt marked for militære produkter. Over en tiårsperiode har FFI utviklet tre generasjoner kabeluavhengige farkostsystemer som har dokumentert et meget interessant potensiale både militært og sivilt. Gjennom HUGIN-prosjektene har FFI sammen med Kongsberg Simrad AS, produsert flere farkostsystemer for bruk i sivil sektor. Instituttet har således medvirket til å etablere en bærekraftig nasjonal industri for kommersiell utnyttelse av AUV-teknologien. HUGIN-konseptet innehar i dag en markedsledende posisjon på området offshore sjøbunnskartlegging og erfaringsdata fra kommersielle oppdrag innhentes fortløpende. Dette gir en teknologisk og kommersiell basis for også å realisere militære HUGIN-produkter, slik at Norge kan realisere kapasiteter tilpasset spesifikke nasjonale krav og forhold.

Som et resultat av dette er det nå igangsatt en prosess for å gjøre tilgjengelig en framskutt minejaktkapasitet til Sjøforsvaret. Denne er planlagt gjennomført i fire faser. Den første er allerede levert og var utvikling av et operasjonelt konsept for utnyttelse av slike AUVer, samt teknologiutvikling for å møte nødvendige krav i den forbindelse. Prosjektet ble avsluttet med en operasjonell demonstrasjon for å synliggjøre potensialet i en slik kapasitet. Vi er nå inne i den andre fasen, som skal frembringe en kapasitet som skal kunne gjennomgå operasjonell evaluering fra 2005. Etter ønske fra Sjøforsvaret har tidsplanen nå blitt forsert, slik at en foreløpig kapasitet vil bli tilgjengelig fra 2004. Dette betyr at Sjøforsvaret neste år, i forbindelse med at Norge for 2 gang (sist i 1998/99) overtar ledelsen i MCMFORNORTH, kan delta i internasjonale aktiviteter med et militært HUGIN-system.

I forbindelse med den foran nevnte ”Force Goal” prosessen har allerede en slik HUGIN-komponent blitt etterspurt til NATOs styrke og den er nå tilbudt i tre forskjellige roller; både som system for farvannsundersøkelser (”Rapid Environmental Assessment”, REA i NATO-terminologien), som dypvanns minerekognoseringssystem og som en framskutt kapasitet for gjennomføring av skjulte minejaktoperasjoner. HUGIN-systemet har altså innebygd en rekke forskjellige operasjonelle kapasiteter, fra fredstidsoperasjoner til minejakt i sammenheng med amfibieoperasoner.

Kjernen i konseptet er å bruke en surveytype autonom undervannsfarkost (AUV) som opererer uavhengig av minejaktfartøyet. Denne undervannsfarkosten vil da kunne gjennomføre en komplett kartlegging av minelagte områder. Kartleggingen består av å detektere og klassifisere minelignende objekter og samtidig nøyaktig stedfeste objektenes posisjon på havbunnen, slik at de senere kan gjenfinnes og eventuelt ødelegges. Operasjonen kan gjennomføres under kommando fra et Oksøy-klasse moderfartøy, men fartøyet behøver ikke selv må gå inn i området. Fartøyet kan parallelt utføre andre funksjoner, f.eks. minesøk eller minedestruksjon i tilgrensende, kartlagte områder. Dette innebærer altså et tillegg til de eksisterende kapasitetene som gir en betydelig styrkemultiplikatoreffekt for Oksøy-klassen og vil ikke bety at nåværende operasjonelle funksjoner endres.

Farvannsundersøkelser er i dag en prioritert oppgave i fredstid og et viktig element i forbindelse med alle typer minemottiltak. Farvannsundersøkelser gjennomføres for å etablere en detaljert og nøyaktig informasjonsdatabase (f.eks. topografi og objekter) av aktuelle områder som grunnlag for en skarp mineryddingsoperasjon. Denne forhåndskunnskapen har stor betydning for effektivitet og sikkerhet for minemottiltaksoperasjonene, spesielt i områder med vanskelige sjøbunnsforhold. Farvannsundersøkelser i norske farvann er svært omfattende og ressurskrevende. En operativ tjeneste med utgangspunkt i en AUV vil i betydelig grad kunne øke den nasjonale kapasiteten på dette området.

For nøytraliseringsformål har Kongsberg Defence & Aerospace (KDA) i samarbeid med FFI utviklet en liten, fjernstyrt undervannsfarkost for identifikasjon og destruksjon av miner (Minesniper). Dette systemet markedsføres i konkurranse med tilsvarende systemer fra andre nasjoner og er bl a solgt til Spania. Minesniper er et engangsvåpen som sendes ut fra minejaktfartøyet etter at fartøyet har klassifisert en sonarrespons som sannsynlig mine. Minesniper er nå installert på ett av minejaktfartøyene og vil bli evaluert i sammenheng med HUGIN-systemet.

Som et ledd i avslutningen av konseptutviklingsfasen gjennomførte FFI i desember 2001 en demonstrasjon av de potensielle HUGIN-kapasitetene. Demonstrasjonen skulle vise fram alle de operasjonelle kapasitetene i ett og samme oppdrag. Oppdraget som ble definert, var: ”Gjennomfør en sjøbunnskartlegging (farvannsundersøkelse) av et område som er under egen kontroll, og kartlegg deretter minetrusselen i et avgrenset dypvannsområde utenfor egen kontroll”. Forut for demonstrasjonen ble FFI’s teknologi- og demonstrasjonssystem HUGIN I mobilisert om bord på minejaktfartøyet KNM Karmøy i en provisorisk installasjon. I første del av operasjonen gjennomførte HUGIN I en systematisk kartlegging av havbunnen under kontroll og overvåkning fra KNM Karmøy. Data fra farkosten ble overført ved hjelp av akustisk link. Deretter gikk HUGIN alene inn i det minelagte området, hvor undervannsfarkosten gjennomførte en autonom datainnsamlingsoperasjon, hvoretter den returnerte og ble tatt om bord på KNM Karmøy. Dataene ble deretter prosessert om bord og resultatet forelå etter få minutter, hvor det kunne konstateres at fire mineliknende objekter var funnet og lokalisert innenfor en nøyaktighet på ca 10 m.

Senere har Sjøforsvaret etablert en mer permanent infrastruktur for HUGIN-operasjon på KNM Karmøy. Dette fartøyet vil nå en tid fremover bli dedikert til innsamling av farvannsdata for å opparbeide en nasjonal database over de områdene langs kysten som er mest aktuelle i en minetrusselsammenheng, og HUGIN vil delta på disse operasjonene, først med HUGIN I, og fra 2004 med den nye og mer optimaliserte versjonen HUGIN 1000. I 2003 er det planlagt farvannsundersøkelser primært i Nord-Norge. I tillegg vil vi delta i NATO-øvelsen Northern Light for vil foregå utenfor Skottland i september 2003, hvor planen er at HUGIN skal gjennomføre en skjult, framskutt kartlegging av deler av øvelsesområdet.

Dette inngår som en del av et internasjonalt samarbeid, hvor et såkalt ”Concept Demonstration and Experimentation” (CDE) element er en integrert del av NATO-øvelsen. I tillegg til dette har Sjøforsvaret tilbudt Finland en HUGIN-demonstrasjon fra KNM Karmøy, og denne vil foregå i etterkant av Northern Light.

HUGIN – markedsledende på sivil sektor

Den militære utnyttelsen av AUV-teknologien bygger på teknologiske løsninger og erfaringer som er opparbeidet gjennom kommersialisering av HUGIN-systemet på sivil sektor. Denne ”dual use” filosofien har vært meget vellykket for alle parter og har gjort at en bærekraftig industriell plattform nå er etablert i Norge. Pr dato er tre farkostsystemer i kommersiell operasjon rundt om i verden.

Norsk Undervanns Intervensjon AS (NUI) i Bergen har operert på norsk sokkel siden 1998 og har gjennomført en rekke oppdrag for Statoil og Norsk Hydro, bl a på rørtraseen til Åsgaardfeltet og omfattende oppdrag på Ormen Lange feltet. NUI har også et betydelig samarbeid med Havforskningsinstituttet i forbindelse med registrering av fiskeforekomster i havet. Det amerikanske surveyselskapet C&C Technologies har siden 2000 operert et HUGIN-system i Mexico-gulfen, utenfor Vest-Afrika, i Middelhavet og utenfor Brazil. Videre har Geoconsult AS i Bergen også anskaffet en HUGIN-kapasitet (2002) og har gjort sjøbunnskartlegging for Shell utenfor Skottland. Pr 2002 har HUGIN-farkostene til sammen gjennomført ca 25000 linjekilometer og ca 4000 timers operasjoner på havdyp ned til 2850 m. Dette representerer antakelig mer enn alle andre AUV-systemer til sammen, US Navy’s inkludert. Introduksjonen av HUGIN-teknologien på offshoresektoren har medført en strukturendring i surveybransjen på grunn av det formidable effektivitetsfortrinnet som denne teknologien representerer. Som eksempel på dette rapporterer nå oljeselskapene at HUGIN-systemene har bidratt til 60% kostnadsreduksjon ved sjøbunnskartlegging på dypt vann og at i Mexico-gulfen har HUGIN gjennomført et tre-års kartleggingsprogram på bare åtte måneder.

Avslutning

Jeg har i dette foredraget forsøkt å synliggjøre at vår posisjon på minemottaksektoren ligger helt i front i internasjonal sammenheng, både når det gjelder teknologi, materiell og operasjonelle kapasiteter. Videre har vi en industri som kan levere et bredt spekter av produkter som har utgangspunkt i en nasjonal teknologibase. Dette er unikt. Norsk industri bør her kunne etablere totalløsninger med utgangspunkt i et bredt og teknologisk avansert produktspekter. Samtidig er det et faktum at norsk industri til nå har hatt begrenset kommersiell suksess i denne sektoren. Det kan være flere årsaker til dette, men ett element kan være at det potensialet som ligger i en tett nasjonal samordning ikke har vært utnyttet fullt ut. En viktig forutsetning for kunne vise industriell styrke vil være å opparbeide en posisjon som systemleverandør i dette markedet, for derigjennom å etablere norsk industri som premissgiver i leveranseprosjekter, ikke bare som underleverandør. Nøkkelen til dette ligger i en tett samordning mellom industri- , FoU- og Sjøforsvar, hvor integrerte samarbeidsprosesser er ett av stikkordene i denne sammenheng. Ett viktig element i dette er at Sjøforsvaret bidrar i promotering av norske bedrifters produkter innen minerydding. Et fartøy med disse produktene installert er den beste markedsføring. Samtidig betyr dette at unike nasjonale operasjonelle kapasiteter gis visibilitet i alliansesammenheng. Dette vil både Sjøforsvaret og norsk industri være tjent med. Det er i den sammenheng viktig at Forsvarets ledelse og Forsvarsdepartementet ser nytten av slik promotering, og at midler stilles til disposisjon for dette.

Sjøforsvarets bidrag til markedsføring av norske produkter innen minemottiltak vil være av helt uvurderlig verdi for norsk industri. Dette kan skje gjennom deltagelse i internasjonale operasjoner, bilateralt samarbeid og demonstrasjoner for andre nasjoners sjøforsvar. Samvirke med Sjøforsvaret i forbindelse med leveranser til andre nasjoner vil kunne styrke de kommersielle forutsetningene, hvor elementer som angår operativ understøttelse, f.eks. opplæring og operativ kvalifisering, bruk av nasjonal måleteknisk infrastruktur, etc. vil kunne gi grunnlag for kommersielle totalpakker. Dette vil være løsninger som andre leverandører vanskelig kan konkurrere mot. I så måte vil Sjøforsvarets bidrag ikke bare gjøre det mulig å levere teknisk utstyr til en kunde, men å levere en fullverdig operativ kapasitet.

Det langsiktige og planmessige arbeidet som pågår i Sjøforsvaret for å utvikle vår kapasitet i en retning som både passer inn i en nasjonal struktur og som samtidig møter de behov som NATO har på dette området, har vakt internasjonal oppmerksomhet. Vi opplever en genuin etterspørsel fra NATO etter spesifikke norske bidrag til NATOs styrkestruktur, hvor våre unike bidrag i noen grad faktisk lukker de kapasitetsgapene som NATO selv har identifisert. Det vil derfor være belegg til å hevde at forutsetningene er til stede for å lykkes i en ambisjon som kan resultere i at Norge blir et tyngdepunkt i NATO innen minemottiltak.

Arne Bård Dalhaug
Utredningsleder ISL
Forsvarsdepartementet (FD)
 
Oslo Militære Samfund, Oslo
INNLEDNING

Ærede forsamling!

La meg innledningsvis få takke så mye for å ha blitt gitt denne anledningen til å orientere dere om det som har vært mitt arbeidsfelt siden sensommeren 2002. Temaet i dag er: ”Integrert strategisk ledelse – muligheter og utfordringer”.

For at dere skal få et klart bilde av hva dette innebærer, og hvor vi er i prosessen akkurat nå, vil jeg først si noen ord om bakgrunnen for etableringen av Integrert strategisk ledelse og de målene man ønsker å realisere. Deretter vil jeg redegjøre for hvordan de to organisasjonene, Forsvarsstaben og Det integrerte forsvarsdepartement, er besluttet organisert. I den forbindelse kommer jeg også inn på årsverkfordeling, ledelsesforhold med mer.

Til slutt vil jeg berøre hvilke muligheter og utfordringer vi kan stå overfor som en følge av at det skal etableres en Integrert strategisk forsvarsledelse allerede førstkommende høst.

BAKGRUNN

I forbindelse med behandling av St.prp nr 55 (2001 – 2002), jf. Innst. S. Nr 232 (2001 – 2002) vedtok Stortinget 19. juni 2002 at Forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner skulle integreres i Forsvarsdepartementet (FD), og at Forsvarets overkommando (FO) skulle legges ned. Videre at det skulle opprettes en forsvarsstab (FST) samlokalisert med Forsvarsdepartementet (FD). Alt dette skulle skje tidligst mulig og senest innen 31. desember 2004. For å få tilstrekkelig kraft og tyngde bak prosessen, har statsråden besluttet at implementering skal skje fra og med 1. august 2003. I praksis betyr dette at Det nye integrerte departement og den nye Forsvarsstaben vil være på plass på Akershus i midlertidige lokaliteter i løpet av høsten 2003.

Arbeidet med oppfølgingen av dette vedtaket har siden høsten 2002 vært organisert i et felles utredningssekretariat: ISL-sekretariatet. Sekretariatet har vært ledet av meg, og har bestått av representanter fra alle forsvarsgrener, samt fra flere avdelinger i Forsvarsdepartementet. Arbeidet med opprettelsen av Forsvarsstaben har vært organisert som en egen delutredning underlagt ISL-sekretariatet, med hyppig koordinering mot det arbeidet som har foregått i Forsvarsdepartementet.

ARBEIDET HØSTEN 2002

Ministudier

Sekretariatet innledet arbeidet i høst med å operasjonalisere Stortingets føringer fra Innstilling S. Nr 232 for derigjennom å definere klare retningslinjer for det videre arbeid. Dette kommer jeg litt tilbake til.

Deretter identifiserte sekretariatet en rekke sentrale områder som ble gjort til gjenstand for egne såkalte ministudier. Dette fordi vi mente spørsmålene var av såpass viktig og omfattende karakter at de burde utredes separat. Disse områdene var bl.a.:

· Forsvarssjefens rolle

· Begrepet strategisk ledelse

· Nye etater underlagt departementet?

· Alminnelig kommando

· Kjerneoppgaver og fordelingen av disse mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben

· Personellforvaltning

De fleste av ministudiene ble ferdigstilt før jul, og bidro til å danne grunnlag for sekretariatets videre arbeid med sluttrapporten. Deltakelsen i disse ministudiene var meget sammensatt. I tillegg til representanter fra ISL-sekretariatet, deltok en rekke ressurspersoner fra så vel FD som FO, og også fra andre kompetansemiljøer i Forsvaret.

20. desember 2002 avleverte ISL-sekretariatet sin sluttrapport til Forsvarsdepartementet.

Føringer for arbeidet med utviklingen av Integrert strategisk ledelse

Den viktigste føringen for arbeidet har selvsagt vært Stortingets beslutninger, jfr tidligere nevnte innstilling. For at disse skulle kunne brukes direkte i vårt arbeid, måtte vi imidlertid fortolke og konkretisere dem ytterligere. Det første vi tok tak i var selve ideen bak integrasjonen – hva var det egentlig Stortinget ville med nyskapningen? Stortingsflertallet slo fast at det ønsket ”å styrke ledelsen av Forsvaret på strategisk nivå”. Dette fremsto derfor for oss som hovedformålet med ledelsesreformen.

I samme avsnitt som målsettingen med reformen skisseres, knyttes den direkte til opprettelsen av et fullintegrert forsvarsdepartement: ”Flertallet mener dette [styrket ledelse av Forsvaret på strategisk nivå] best kan oppnås gjennom en integrering av forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner i Forsvarsdepartementet”. Vi tolket Stortinget derfor dit hen at det var gjennom opprettelsen av det nye integrerte forsvarsdepartement, at reformens intensjon primært skulle oppnås. Dette var også konsistent med Stortingets formulering om at det var Forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner som skulle integreres i departementet. Det var departementets evne til å utføre sine oppgaver som ledelsesorgan for Forsvaret, gjennom tilførsel av militær kompetanse, som skulle styrkes.

Det presiseres også hva som bl.a. legges i ”ledelse av Forsvaret på strategisk nivå” ved at Stortinget fastslår at reformen vil styrke departementets evne til ”overordnet planlegging og ledelse”, ”krisehåndtering” og ”internasjonalt samarbeid om forsvars- og sikkerhetspolitikk”.

”Overordnet planlegging og ledelse” forsto vi bl.a. som helheten av perspektivplanlegging og langtidsplanproduksjon, samt budsjettering på strategisk nivå. ”Internasjonalt samarbeid om forsvars- og sikkerhetspolitikk” ble forstått som å omfatte alt samarbeid, ut over det rent rutinemessige eller tekniske, i NATO, EU, OSSE og FN, samt bilateralt samarbeid på strategisk nivå. ”Krisehåndtering” – som må forstås som den øverste ledelsen av denne – ble forutsatt å omfatte også beredskapsplanlegging på strategisk nivå, i og med at de to funksjonene er så vidt tett sammenvevd.

Stortingets intensjon med opprettelsen av Forsvarsstaben var at den ”skal støtte forsvarssjefen i hans rolle som etatssjef”, m a o være hans nærmeste instrument for å styre Forsvarets militære organisasjon.

I den forbindelse slås det fast at Forsvarsstaben skal ”gjennomføre pålagte oppdrag fra departementet”. Gitt dette, samt de føringer som er gitt med hensyn til hvilke oppgaver Det integrerte departementet skal løse, forsto vi det slik at Stortingets intensjon er at Forsvarsstaben, på vegne av Forsvarssjefen, skal koordinere gjennomføringen av oppdrag og påse at beslutninger følges opp, d v s ha oppfølgingsansvaret for at det planverk og det budsjett som er fastlagt og formidlet fra departementet, faktisk blir implementert. Forsvarssjefen skal fortsatt ha det daglige arbeidsgiveransvaret for personellet i Forsvarets militære organisasjon.

At Stortinget fastslår at generalinspektørene skal sitte i Forsvarsstaben, innebærer at disse fortsatt skal ha gjennomføringsansvaret for styrkeproduksjonen i sine forsvarsgrener.

Stortinget slår utvetydig fast at Forsvarssjefen skal ha to roller: både som øverste militære rådgiver i departementet og som etatssjef for Forsvarets militære organisasjon. Rollen som rådgiver utføres i fremtiden i Det integrerte forsvarsdepartement. Rollen som etatssjef skal utøves gjennom Forsvarsstaben. Det er viktig å merke seg at Stortinget klart og tydelig har uttalt at offentligheten fortsatt skal ha tilgang på Forsvarssjefens kvalifiserte og uavhengige fagmilitære vurderinger, slik vi kjenner det i dag.

Kjerneoppgaver

På bakgrunn av disse føringene har ISL-sekretariatet, i en av de tidligere nevnte ministudiene, kartlagt den sammenlagte porteføljen av kjerneoppgaver for henholdsvis Det integrerte Forsvarsdepartement og Forsvarsstaben. Disse igjen danner utgangspunkt for utformingen av de to organisasjonene.

Det integrerte Forsvarsdepartement skal ha ansvaret for den strategiske ledelsen og styringen av Forsvaret, og bl.a. følgende kjerneoppgaver skal i hovedsak håndteres her:

Strategiske analyse og Forskning og utvikling

Langsiktig policyutvikling, samt konsept- og doktrineutvikling på strategisk nivå

Perspektiv- og strukturplanlegging

Plan, budsjettering og iverksetting på kort og mellomlang sikt

Overordnet styring av virksomheten i etatene i budsjettåret

Operasjons-, øvelses- og beredskapspolicy, planlegging og styring på strategisk nivå

Krisehåndtering

Håndtering av sikkerhetspolitikk

Forsvarsstaben skal ha ansvaret for å gjennomføre oppdrag og påse at beslutninger følges opp på Forsvarssjefens vegne.

Dette innebærer ansvar for bl.a. følgende kjerneoppgaver:

Utvikling av Forsvarets militære organisasjon

Styring av utdanningsvirksomheten

Styrkegenerering

Personellforvaltning

Økonomistyring

Informasjonsvirksomhet

Militærfaglig rådgivning overfor Forsvarssjefen

PROSESSMODELLERING AV DET INTEGRERTE FORSVARSDEPARTEMENT OG

FORSVARSSTABEN JANUAR FEBRUAR 2003

I forbindelse med utredningsarbeidet har både departementet og Forsvarets overkommando gjennomført en såkalt prosessmodellering. Prosessmodellering kan beskrives som arbeidet med å identifisere hovedprosessene, det mest sentrale man gjør i en organisasjon – for eksempel langtidsplanlegging, budsjett.

Dette arbeidet har for både Det fremtidige integrerte departement og Forsvarsstaben frembrakt innsikt som kan benyttes til ytterligere detaljering og utvikling av begge enheter, for eksempel sammenhenger mellom oppgaveporteføljer og årsverk og variasjonsbredden i kompetansekrav til de som skal fylle stillingene i de to nye organisasjonene. Videre har man fått nyttig informasjon om hvordan man arbeider, noe som kan benyttes som innspill ved utformingen av det nye ISL-bygget som er planlagt klart her på Akershus innen utgangen av 2005.

ORGANISERING AV DET INTEGRERTE FORSVARSDEPARTEMENT OG FORSVARSSTABEN

Utgangspunktet for arbeidet med organiseringen av Det integrerte departement har vært at dette i størst mulig grad skal organiseres for å ivareta helhetlige, overordnede og langsiktige forhold knyttet til utviklingen av Forsvaret og Forsvarets virksomhet.

Med dette som bakgrunn er valg av organisasjonsmodell gjort med utgangspunkt i en prosesstankegang. Ved gjennomgang av departementets kjerneoppgaver fant vi at disse best kunne organiseres i fire hovedområder, noe som gjenspeiles i avdelingsstrukturen. Vi fant imidlertid også at det var en del sentrale funksjoner som ikke uten videre kunne defineres under ett av de fire hovedområdene. Disse oppgavene er samlet i en egen avdeling.

Det er besluttet å organisere Det integrerte forsvarsdepartement i følgende fem avdelinger:

Avdeling for personell og fellestjenester

Avdeling for sikkerhetspolitikk

Avdeling for operasjons- og beredskapsplanlegging

Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging

Avdeling for økonomi og styring

Hver avdeling igjen er organisert i seksjoner i henhold til enhetens kjerneoppgaver.

Avdeling for personell og fellestjenester finner vi bl.a. seksjoner for organisasjonsfornyelse, personellpolitikk og juridiske tjenester.

Avdeling for sikkerhetspolitikk er utformet både for å kunne ivareta det langsiktige perspektivet på sitt område og for håndtering av pågående prosesser i forhold til NATO og andre internasjonale organisasjoner, samt bilaterale relasjoner til en rekke stater. En har også funnet det riktig å legge ansvaret for krisestyring i sin helhet til denne avdelingen, dvs både den nasjonale og det som foregår i regi av NATO-samarbeidet.

Organiseringen av Avdeling for operasjons- og beredskapsplanlegging speiler det faktum at dette er områder som har fått økt fokus de senere år. Beredskapsplanlegging har både en sivil og en militær dimensjon og forbindelse til internasjonale forhold, og det er et sterkt og synlig gjensidig avhengighetsforhold dem i mellom. ”Seksjon for operasjonsplanlegging” vil befatte seg med overordnede forhold relatert til operasjoner i inn- og utland.

Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging ivaretar de langsiktige forhold knyttet til Forsvarets utvikling. Grunnlagsanalyser av ulike faktorer som påvirker Forsvaret i et langsiktig perspektiv vil stå sentralt. Det overordnede ansvaret for konseptuel utvikling vil ligge her, tett knyttet til analyser av hvilke muligheter de teknologiske trendene tilbyr på lang og mellomlang sikt. Videre vil selvsagt avdelingen fokusere på det langsiktige målbildet av Forsvarets fredsstruktur og de operative komponentene.

Avdeling for økonomi og styring har fokus på fireårs-perspektivet hva angår både budsjettmessige forhold og utviklingen av Forsvaret. Arbeidet med forsvarsbudsjettet og andre viktige styringsdokumenter vil stå sentralt, sammen med ansvaret for etatsstyringen av Forsvarets militære organisasjon og Forsvarsbygg. Den overordnede styringen av investeringsporteføljen vil også bli ledet fra denne avdelingen.

Ledelsesforhold i departementet

Departementsråden er den høyeste faste embetsmann i departementet. Integreringen av forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner i FD endrer ikke på dette.

Forsvarssjefen kan kommunisere direkte med statsråden når det gjelder fagmilitær rådgivning. Dette bygger på at Forsvarssjefens primære funksjon i departementet er som den fremste fagmilitære rådgiver.

Militær assisterende departementsråd

Forsvarssjefen har imidlertid et utpreget utadrettet virke, noe som vanskeliggjør en permanent tilstedeværelse i FD. Det er blant annet av den grunn behov for en militær stilling på høyt nivå som kan ivareta det fagmilitære aspektet i den løpende saksbehandlingen på permanent basis. Dette behovet dekkes ved å etablere en militær assisterende departementsråd i ledelsesstrukturen, i tillegg til nåværende assisterende departementsråd. Militær assisterende departementsråd vil være det viktigste koordineringspunkt for det fagmilitære arbeidet i FD, skal se helheten i det arbeidet som foregår i departementet og sikre at fagmilitære syn blir ivaretatt og fremmet, både i forhold til Departementsråden og Forsvarssjefen.

Assisterende sivil departementsråd og Militær assisterende departementsråd har derfor i utgangspunktet forskjellige roller. Sivil assisterende departementsråd er departementsrådens stedfortreder som øverste administrative leder for departementet og har for øvrig spesielt ansvar for samordning av etatsstyringen. Militær assisterende departementsråds hovedoppgave vil være å sikre at fagmilitære råd blir utviklet og ivaretatt.

Det tas høyde for en særskilt materielldirektørfunksjon i FD. Han skal, på departementsrådens vegne, koordinere arbeidet med materiellplanene i Forsvarsdepartementet og representere dette i utlandet og overfor norsk industri.

Organisering av Forsvarsstaben

Når det gjelder den fremtidige Forsvarsstaben, er det besluttet å organisere denne med en toppledelse med underliggende avdelinger som er tildelt gjennomførings- og resultatansvar innenfor sine respektive ansvarsområder. Forsvarsstaben organiseres med ett nivå, bestående av fem avdelinger: én fellesavdeling og fire grenstaber. Grenstabenes to hovedgjøremål er (1) styrkeproduksjon og (2) fagmilitær rådgivning overfor forsvarssjefen innen ansvarsområdene. For å ivareta forsvarssjefens arbeidsgiveransvar, er det i fellesavdelingen bl.a. avsatt ressurser til situasjonssenteret, håndtering av arbeidsgiveransvaret og virksomhetsstyring. For bl.a. å virkeliggjøre Stortingets føringer om at offentligheten skal ha tilgang til Forsvarssjefens uavhengige kvalifisert fagmilitære vurderinger, er det lagt inn et pressekontaktapparat tilknyttet hans rolle som etatsjef.

Årsverkfordeling

Stortingets vedtak innebærer at antall årsverk i det integrerte Forsvarsdepartementet og den nye Forsvarsstaben samlet sett skal være på 484. Dette tallet springer ut av Stortingets pålegg om at innsparingene i FD og dagens FO samlet sett skal være på 40% samt en tilleggsinnsparing på 75 mill kroner i årlig drift, noe som tilsvarer en ytterligere 10% reduksjon av antallet årsverk.

Statsråden har, etter en overordnet vurdering av oppgaveporteføljer og politiske føringer, besluttet at fordelingen av årsverk blir på henholdsvis 300 til Det integrerte departementet og 184 til Forsvarsstaben. Dette legges i disse dager til grunn i det videre arbeid med detaljeringen av de to nye organisasjonene.

VIDERE ARBEID

Selv om de to organisasjonsmodellene er besluttet, er vi ennå ikke ferdige med jobben.

Vi må gjennomføre en rekke tiltak for å sikre en helhetlig implementering av Integrert strategisk ledelse slik at det blir en god sammenheng mellom den endelige utformingen av Det integrerte Forsvarsdepartement og Forsvarsstaben. I løpet av våren skal vi blant annet:

· Utvikle de nye ledergruppene.

· Detaljere seksjonsporteføljer i det integrerte forsvarsdepartement og tilsvarende i Forsvarsstaben

· Gjennomføre en koordinert oppbemanningsprosess for begge organisasjonene

· Kartlegge og videreutvikle organisasjonskultur i henholdsvis dagens FD og FO, samt i Det integrert forsvarsdepartement

· Koordinere mot byggprosessen

· Gjennomføre utredning av ”helhetlige styring og ledelse” for Det integrerte departement og Forsvarsstaben.

Dette er noen av de oppgaver sekretariatet er i gang med nå, og som i nær fremtid vil bli overført til linjen i Forsvarets overkommando og i Forsvarsdepartementet. I løpet av inneværende uke vil sekretariatet bli nedlagt og personellet ført tilbake til linjen i begge organisasjoner.

MULIGHETER /UTFORDRINGER

Innledningsvis snakket jeg litt om hva som er målene med reformen, og dette ønsker jeg å komme tilbake til nå.

Vi mener at denne reformen helt klart vil bidra til å styrke ledelsen av Forsvaret. Gjennom en integrering av Forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner i Forsvarsdepartementet, vil han kunne skape rom for at fagmilitære vurderinger får en større innflytelse enn i dag på den politikk som føres og de løsninger som velges. Det er min vurdering at dette ytterligere vil fremme Forsvarets rolle i det norske samfunnet sammenlignet med i dag.

ISL-modellen gir også store muligheter til mer effektive prosesser og bedre kvalitet i de beslutningene som fattes. Et integrert departement vil muliggjøre bedre koordinering og samkjøring i den strategiske ledelsen enn tilfellet er i dagens modell, og på et tidligere tidspunkt i prosessene. Dette vil, slik vi ser det, styrke forsvarssjefens vilkår for effektiv embetsutøvelse, samtidig som det vil bedre statsrådens muligheter for å fatte beslutninger som er enda bedre militærfaglig fundert enn i dag.

Selv om det åpenbart er mange fordeler med Integrert strategisk ledelse, skal vi ikke legge skjul på at vi også har møtt – og fortsatt vil møte utfordringer, spesielt i den overgangsfasen som nå ligger foran oss.

Vi blir langt færre til å løse den samlede oppgaveporteføljen enn vi er i dag. Dette vil kreve mye, både av organisasjonene som helhet og av den enkelte medarbeider. Det betyr også at man må gjennomgå den samlede oppgaveporteføljen med det for øyet at denne skal tilpasses så langt mulig de knappe 500 hodene som vil bemanne Det integrerte forsvarsdepartement og Forsvarsstaben. Dette arbeidet er allerede påbegynt, men helt enkelt blir det ikke. Vi må være strenge i forhold til å prioritere hvilke 7oppgaver som er virksomhetskritiske og hvilke som ikke er så viktige, og hvilke vi strengt tatt ikke trenger å utføre.

Som vi har vært inne på tidligere, legger den nye organiseringen av så vel Det integrerte forsvarsdepartement som av Forsvarsstaben opp til det må tenkes nytt når det gjelder den måten man jobber på. Det må i langt større grad enn tidligere jobbes på tvers av avdelinger og seksjoner internt i Forsvarsdepartementet og Forsvarstaben, og mellom disse. Arbeidsprosesser må rasjonaliseres og en må sikre at dobbeltarbeid unngås.

Dette innebærer – i tillegg til nye krav til helhetlig ledelse og styring – at alle ansatte, både i Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben, må forholde seg til en ny arbeidshverdag, endrede roller og nye arbeidsprosedyrer.

Men – viktigst – det vil også føre til at vi får større ressurser til operativ virksomhet som forutsatt. Den årlige driftsinnsparingen på denne ledelsesreformen er for eksempel betydelig større enn det koster oss å drifte hele Hauk-klassen MTBer.

Dessuten er det å måtte se på nytt på rutiner og oppgaver ikke på noen måte bare negativt! Det å jobbe mer effektivt enn tidligere – og se synlige resultater av dette – er jo også svært motiverende for den enkelte ansatte, og for organisasjonene som helhet.

En annen utfordring blir å integrere to ulike kulturer slik at vi kan jobbe sammen på en best mulig måte. Det er ingen grunn til å legge skjul på at ”departementskulturen” nok skiller seg noe fra den ”militære” på flere punkter. Det kan bli en utfordring når vi nå skal jobbe sammen om felles mål i samme organisasjon. Samtidig er det viktig å understreke at noe av den konseptuelle idéen bak reformen er jo nettopp troen på at ”to forskjellige kulturer” skal tilføre arbeidet en utvidet dimensjon som ingen av dem kan makte hver for seg. Dette vil bringe mye positivt med seg. Det å måtte å forholde seg til hverandres arbeidsform og tankesett bidrar ofte til at man sammen ser løsninger en ellers ikke hadde tenkt på.

Alt i alt har jeg meget stor tro på at denne løsningen vil bidra sterkt til å gjøre ikke bare den øverste ledelsen, men hele Forsvaret til et apparat bedre tilpasset de utfordringer som vil møte oss i tiden fremover.

Takk for oppmerksomheten!

Marit Nybakk
Stortingsrepresentant.
Leder av Stortingets Forsvarskomité.

Regjeringen og Stortinget
 
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Foredrag: Innledning til diskusjonsaften: Hvilken rolle skal Forsvaret ha, sett i lys av norske ambisjoner i internasjonal utenriks- og sikkerhetspolitikk?
 
Kjære venner.

”Hvilken rolle skal Forsvaret ha, sett i lys av norske ambisjoner i internasjonal utenriks- og sikkerhetspolitikk.” er et viktig spørsmål, et spørsmål som opptar militære så vel som sivile. Det er ikke gitt at jeg vil gi dere et entydig svar, men forhåpentligvis vil jeg trekke opp noen linjer og prinsipper som vil være et fruktbart utgangspunkt for diskusjon og debatt.

I norsk utenrikspolitikk legger Norge vekt på å fremme de verdiene vårt eget samfunn er tuftet på: Demokrati, velferd, likestilling, et fungerende arbeidsliv, folkelig deltakelse. Dette er på mange måter den nordiske dimensjonen i internasjonal politikk, der utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk blir relevant for folk flest, for et meningsfylt og menneskeverdig liv.

Derfor står Norge i første rekke både når det gjelder langsiktig utviklingsbistand i den tredje verden og når det gjelder humanitær bistand eller nødhjelp. I sluttdokumentene fra miljø- og fattigdomsmøtet i Johannesburg for et halvt år siden, la man vekt på den sosiale dimensjonen ved utviklingen, den økonomiske og den økologiske. Norge gjorde, ved vår bistandsminister, en fabelaktig jobb for å sette våre fingeravtrykk på det som kom ut av Johannesburg-møtet.

I norsk politikk overfor landene i sør er fattigdomsbekjempelse, kamp mot korrupsjon, konfliktforebygging, konfliktløsing og en styrking av menneskerettighetene viktige stolper. Norge er også blant de landene som jobber mest med å styrke kvinnenes situasjon. Fattigdommen i verden feminiseres, 2/3 av de fattige er kvinner. I tillegg utsettes kvinner for grov vold, overgrep og undertrykking. Selv har jeg viet mye av min tid som politiker til å jobbe med menneskerettigheter for kvinner. Jeg tror nesten ikke vi kan fatte hvor mye lidelse som finnes her. Her kan vi virkelig snakke om ”den lange ørefiken”, som Sissel Rønbeck en gang kalte undertrykkingen av kvinner. La meg legge til, jeg var også en av de første som tok opp Taliban-regimets grufulle undertrykking av kvinner i Afghanistan. På det tidspunktet var verden stort sett opptatt av at Taliban knuste Buddha-statuer.

Norge er et lite land i verdens ytterkant. Vi er avhengige av å føre en utenrikspolitikk som også bidrar til å styrke våre sikkerhetspolitiske interesser. Derfor er internasjonale organisasjoner også viktige for Norge. I særdeleshet er FN og NATO viktige for Norge.

Norge har alltid brukt FN aktivt, både som redskap for utvikling, konfliktløsing og konfliktforebygging. Vi har nettopp avsluttet en toårsperiode i FNs sikkerhetsråd. Realistisk, lavmælt, ambisiøst og resultatorientert er stikkord som kan beskrive Norges arbeid i Sikkerhetsrådet, der tillit og tillitskapende arbeid er viktig. Norge hadde 3 hovedmålsettinger for arbeidet i Sikkerhetsrådet:

– Fokus på sammenhengen mellom fred og utvikling

– Konfliktforebygging og konfliktløsning

– Særlig vekt på utfordringene i Afrika.

De tre målene er nær knyttet til hverandre.

Sanksjonsregimet mot Irak, Afghan Support Group og meklerrolle i flere regionale konflikter i Afrika var blant arbeidsoppgavene våre i Sikkerhetsrådet.

Det er viktig at vi som lite land holder fast ved legitimiteten og autoriteten til FN og til FNs sikkerhetsråd.

For oss som lite land var det også viktig – og svært gledelig – at NATO kom til enighet etter forrige ukes turbulens. NATO er hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. Vår sikkerhet, vårt forsvar og vært trygghet avhenger av utviklingen i NATO og av den gjensidige solidariteten i alliansen. Som et land utenfor EU har vi ett sikkerhetspolitisk ben å stå på: NATO-alliansen. Verden har to sikkerhetspolitiske tyngdepunkt: EU og USA. Vi er som kjent ikke medlemmer i EU og ikke en del av USA. Men som utenforland i Europa er vi i økende grad avhengige av et transatlantisk samarbeid. Det er viktig at NATO opprettholder sin status og sin rolle, det er viktig at vi sikrere oss selv innflytelse i alliansen, og at vi har NATO-infrastruktur i Norge. Det er viktig at vi stiller opp når et annet flankeland ber om hjelp. Vår defensive støtte til Tyrkia etter art. IV må sees i en slik sammenheng. Vi skal love vårt AVAX-mannskap og våre eksperter på vern mot masseødeleggelsesvåpen at de har oss politikere i ryggen, at vi står bak og støtter dem. De drar på grunnlag av politiske beslutninger. Det er ikke Forsvaret eller den enkelte soldat som har bestemt dette. Som politikere kan vi ikke løpe fra det ansvaret.

Politiske vedtak ligger også til grunn for vår deltakelse både i ISAF og Operation Enduring Freedom i Afghanistan. Terrorangrepet 11. september 2001 viste brått og brutalt hvilken ny dimensjon den internasjonale terrorismen og asymmetrisk krigføring stiller oss alle overfor. I sin ufattelige grusomhet stilte den nye situasjonen oss overfor et verdivalg. Vi kunne ikke stille oss likegyldige. Norske militære styrker gjør en imponerende innsats. F-16-pilotene vender nå hjem etter et halvt år med 7 – 8 timer i lufta hver dag. Spesialstyrkene drar på nytt til Afghanistan, der vi er med i den brede koalisjonen.

Vår sikkerhetspolitiske hverdag preges av internasjonal terrorisme, spredning av masseødeleggelses våpen, tikkende miljøbomber, uroligheter som fattigdom og sosial nød fører med seg også asymmetriske trusler. Når verden er blitt mindre, er disse truslene blitt større. Verden har blitt mindre stabil og sårbarheten har økt. Trusselbildet er blitt mer uforutsigbart.

Et annet fremtredende trekk ved dagens verden er at det er en glidende overgang fra fred til krise til krig.

Når er det krig? Når er det krise? Når har forsvaret kommandoen? Når ligger kommandoen hos politiet og sivilt beredskap? Stortinget har under behandlingen av Sårbarhetsmeldingen bedt Regjeringen gå gjennom beredskapslovgivningen for å se på de vanskelige gråsonene. Sikkert er det at sivilt-militært samarbeid blir stadig viktigere – både her hjemme og internasjonalt. I Afghanistan er for eksempel det humanitære arbeidet og fredsstyrken ISAF avhengig av det militære nærværet i Operation Enduring Freedom. Skillet mellom det nasjonale, det regionale og det globale er også i ferd med å viskes ut. Hvor det ene slutter og den andre begynner er ikke entydig.

Det er enkelte som mener at det er en motsetning mellom et sterkt nasjonalt forsvar og et aktivt internasjonalt engasjement. Men de er ikke motpoler, snarere tvert i mot: det ene forutsetter det andre, særlig i dagens globale virkelighet. Vi kan ikke si at NATO er en del av vår utenrikspolitikk, mens Forsvaret er en del av vår nasjonale politikk. Hvis det er en ting historien har lært oss så er det at: Brenner det hos naboen, tar det ikke lang tid før det brenner hos deg.

I tillegg er det viktig å understreke at når vi engasjerer oss i Afghanistan eller Kosovo så er det ikke slik at vi forsømmer våre oppgaver her hjemme. For det første oppnår vi erfaring som er umulig å opparbeide seg hjemme. For det andre tilegner vi oss kunnskap om oss selv og om våre allierte. Begge disse momentene bidrar til å øke vår kompetanse. For det tredje tar vi del i det man kan kalle et ”fremskutt” forsvar av Norge. Kampen mot terror er ikke en nasjonal oppgave for ett land, men noe som alle demokratiske og fredelige regimer har interesser av å ta del i. Kosovo er fremskutt forsvar – på vårt eget kontinent. Det er ikke mange årene siden Europa brant, og vi må huske at dette skjedde tre timer fra Oslo. Blant annet sto FN-soldater hjelpeløse og så 7.000 menneske blir massakrert i Serbrenica.

Norske soldater har gjennom deltakelse i internasjonale operasjonene tilegnet seg kompetanse og erfaring. Det skal Norge som nasjon og forsvaret som institusjon vite å verdsette, og man må benytte seg av den kompetanse man har tilegnet seg, også i alliert sammenheng.

General Norman Schwartzkopfs selvbiografi heter: “It doesn’t take a hero”. Hans poeng er at det ikke krever en helt å sende soldater i krig. Det er selvsagt helt riktig, men det kreves en helt å være villig til å stille opp i en. Jeg har selv snakket med soldatene som har vært i på Manasbasen i Kirgisistan før de ble deployert og etter de returnerte. Jeg er sikker på at alle som ar møtt dem er stolte av dem, og ikke minst stolte av de holdninger og verdier som de har. Dette er mennesker og soldater med særdeles høy integritet og god vurderingsevne, og det er ingen som er fjernere betegnelser som krigshisser eller rambosoldat enn dem. Vi skal være stolte av dem, og vi må alltid stå bak dem. Hvis ikke vi står bak dem – ja, da skulle vi aldri, da må vi aldri, aldri sende styrker i strid.

De siste ukers hendelser har vist oss at verden etter

11. september ikke er den samme. På samme måte som

9. november 1989 forandret verden vil 11. september gjør det. Det har disse dagene felles, likevel er de selvsagt forskjellige:

9. november ble et symbol på fremtidsoptimisme –

11. september ble et symbol på fremtidsfrykt.

9. november var dagen da de mange gjorde opprør mot de få – 11. september var de få som terroriserte de mange.
9. november forente et kontinent – 11. september kan bidra til å skape splittelse mellom kontinenter.
9. november er en av de flotteste dagene i moderne historie – 11. september et av de mørkeste kapitlene.

Men selv om hendelsene er helt ulike, viser de oss at Norge ikke er en avskjermet øy. Begge hendelsene viser oss at det internasjonale påvirker oss, og at vi må delta i det internasjonale samfunn. Derfor er det i Norges interesse at NATO er sterkt, at NATO fungerer og at Norge har en rolle i NATO.

Jeg vil i den forbindelse gi kreditt til Forsvarsministeren for det engasjement hun har vist for å få et såkalt ”foot print” i Norge som skal ligge under Allied Command Transformation i Norfolk, Virginia.

Norge har unike muligheter når det gjelder øvelsesmuligheter. I Norge har vi, som dere vet, svært gode muligheter til å øve ”joint”. Vi kan øve luft, sjø og land samtidig – og alle som har en viss grad av militær skolering vet det ikke er det samme å få delene til å fungere hver for seg som sammen. Videre vet vi at effekten av å alt fungere sammen har en åpenbar ”synergieffekt ” for å bruke ett av næringslivets buzzwords. Ellers for å si det på en annen måte – en symfoni forutsetter et orkester, et orkester som er samspilt.

Det andre elementet som gjør Norge attraktivt, er våre muligheter til å øve flere land samtidig. Jeg var på Ørland Hovedflytstasjon for en uke siden, og det som jeg så der tror jeg imponerte militære så vel som en sivilist som meg.

Det dreier seg videre om interoperabilitet. Vi må kommunisere på tvers av våpengrener og nasjonaliteter. Da vil vi styrke alliansen, og gjennom det Norges sikkerhet. Nok en gang ser at vi at det nasjonale og det internasjonale følger hverandre, og har gjensidig avhengighet.

Den arbeidsdelingen mellom allierte land som ligger i Prague Capabilites Commitment er en viktig styrking av NATO og viktig for små land.

Et annet moment som jeg vil trekke frem som synliggjør avhengigheten er spesialisering, eller nisjekapasiteter. Dette innebærer flere ting – først det selvsagte: Skal vi spesialisere oss kan vi ikke gjøre alt. Det er common sense. Men som Voltaire sa: ”Common sense is not that common.” Det innebærer videre økt gjensidig avhengighet. Hvis vi er alliansens ryggrad i strategisk sjøtransport er vi en nødvendighet for alliansen.

Dette innebærer selvsagt at vi i en gitt situasjon er avhengig av de andre medlemslandenes nisjekapasiteter. Likevel sveiser dette alliansen tettere sammen. Det styrker alliansen, og ikke minst er det en forutsetning for å minke teknologigapet mellom USA og Europa.

Det ville ikke vært naturlig å snakke i dette forum i dag uten å komme inn på Irak og FN. FN befinner seg for tiden inne i en meget krevende situasjon. Jeg vil ikke bruke ordet som går i igjen i pressen – nemlig: krise. Vi har en krise den dagen FN ikke blir sett på som relevant. I dag jobber noen for å sikre flertall for sin løsning, men andre stater jobber for sitt alternativ. Det som imidlertid er viktig å huske er at de jobber for sitt syn fordi de mener at det er viktig å få støtte for sitt syn i FN. Hadde ikke FN blitt sett på som viktig, ville ikke det blitt lagt ned så mye energi for å få et flertall der.

Jeg mener at det er legitimt og fornuftig å jobbe for det man mener er riktig. Arbeiderpartiet mener at vi nå må følge et ”dobbeltspor”. Våpeninspektørene må få den tiden de ber om, samtidig må presset på Irak opprettholdes. Hvis vi ikke gir inspektørene tid vil en eventuell operasjon mangle legitimitet i verdensopinionen, det kan vi ikke akseptere. Hvis vi ikke opprettholder presset, frykter jeg at Saddam ikke forstår alvoret.

Det som uansett et viktig og tilnærmet ufravikelig prinsipp er å følge det vedtak som Sikkerhetsrådet til syvende sist bestemmer seg for. Vi må aldri delta med norske styrker eller på annen måte uten et FN-vedtak. Små stater er avhengig av en internasjonal orden. Men da kan vi ikke ha en politikk som baserer seg på alenegang. Vi kan ikke stoppe å følge demokratiske beslutninger fordi vi ikke liker dem.

Jeg har i dette foredraget belyst flere spørsmål ved den internasjonale politiske situasjon.

Jeg vil understreke viktigheten av en bred enighet i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Et lite land som Norge er ikke tjent med strid og splittelse. Det er heller ikke tjent med store og brå endringer ved regjeringsskifter. Jeg er derfor stolt av det forliket som vi fikk flertall for i fjor vår.

For første gang har vi fått til et forsvarspolitisk forlik. Det er en konstruksjon som sikrer et samsvar mellom struktur, volum og finansiering. Dette gir Forsvaret en forutsigbarhet som det aldri har hatt før. Jeg vil understreke at norsk internasjonal deltakelse ikke spekkhogger på dette. Til internasjonale operasjoner er det avsatt 900 millioner hvert år i perioden. Det av en ramme på totalt 118 milliarder. I denne rammen øker vi investeringene, moderniserer Forsvaret og møter fremtiden offensivt. Det skal vi være stolte av, og det får Norge ros for internasjonalt. Nok en gang – det vi gjør hjemme og det vi gjør ute henger sammen.

Jeg har forsøkt å trekke store linjer i denne innledningen. Jeg vet at djevelen ligger i detaljene, men jeg mener at et overblikk stort sett er et bedre utgangspunkt for diskusjon og debatt enn punktorientering. Spissformulert: Du får et bedre inntrykk av Paris fra Eiffeltårnet enn fra Metroen.

Risikobildet endrer seg kontinuerlig og vil alltid være en refleksjon av de utviklingstrekk som til enhver tid kjennetegner vårt eget samfunn og våre omgivelser. Noen stolper:

· 9. april 1940 – la langt på vei grunnlaget for tanken om et stort invasjonsforsvar og alliansetilknytning.

· 1962 – Cuba-krisen – gjorde det klart for all verden at atomkrig kunne finne sted.

· 80-tallets Glasnost ga verden ”gorbasmen” som endte i at symbolet på den kalde krigen – Berlin-muren blir revet 9. november 1989. Det viste oss broer som er brent kan bygges opp.

· Krigene på Balkan som i all sin grusomhet viste oss at den kalde krigens slutt ikke nødvendigvis kun førte til fred. Begrep som humanitær intervensjon og prinsippene fra freden i Westphalia i 1648 ble revurdert.

· 11. september 2001 – det første angrepet på mainland USA siden 1812. Det viste oss at selv verdens eneste gjenværende supermakt kan være trygg.

Disse hendelsene la grunnlaget for noen av de mest dramatiske endringene i norsk, europeisk og global sikkerhetspolitikk de siste seksti år. Disse stolpene illustrerer at kan vi kan slå fast at forsvars- og sikkerhetspolitikken ikke er hva den en gang var. I den grad den noen gang har vært det. Jeg kan derfor ikke gi en klar rollebeskrivelse for det norske Forsvar.

Jeg vil imidlertid avslutte med at moderniseringen er en fornyelse tilpasset et nytt trusselbilde – et bilde vi ennå ikke ser det endelige resultatet av, men hvor konturene blir tydeligere for hver uke som går må fortsette. Norsk forsvar dreier seg om å ivareta de internasjonale forpliktelser vi har, samtidig må vi kunne håndtere våre nasjonale sikkerhetsutfordringer.

Det viktigste er likevel å forstå at det ene ikke utelukker det andre, snarere tvert imot de støtter opp under hverandre og er forutsetninger for hverandre. Norges sikkerhet er ikke noe vi trygger alene, da kan heller ikke vårt ansvar og engasjement stoppe ved de nasjonale grenser. Det må være rettesnoren for vår sikkerhets- og utenrikspolitikk i årene som kommer.

Takk for oppmerksomheten.

Elisabeth Eide Førsteamanuensis
Journalistutdanningen Høgskolen i Oslo
Universiteter og Høgskoler
Oslo Militære Samfund, Oslo
Ærede forsamling; takk for invitasjonen

1. OFFER OG OFFER …

USA-senator Hiram Johnson er mannen bak den svært berømte uttalelsen: Krigens første offer er sannheten. Ordene falt under første verdenskrig, i 1917.

Uttalelsen er blitt gjentatt og gjentatt i situasjoner som den vi befinner oss i nå – men det er viktig å filosofere litt over innholdet. For hvis sannheten må vike og løgnen, fortielsene og sensuren rår, kan det da også hende at selve krigen er basert på forvrengninger, løgner og fortielser? At premissene er upålitelige, så å si? Kan Johnson ha ment det slik?

Og dessuten: Krigens ofre er først og fremst konkrete mennesker, skjebner, folk som mister livet eller blir skadet – men menneskene kan være ofre for en fortalt løgn, for premisser som blir forenklet og for en prosess der alternativene til krig blir forsøkt marginalisert mens mediene teller ned mot et angrep.

2. HVA ER DET MED MEDIENE?

Er det noe i mediene som gjør dem spesielt velegnet for forvrengninger, for usannheter eller halve sannheter? Jeg vil i alle fall peke på noen slektskapsforhold.

· Medienes framstilling av politikk som hanekamp, eventuelt boksekamp. Denne overskygger noen ganger dagliglivet og konsekvensekspertene; les: de som er eksperter på konsekvensene av politikeres vedtak: Det kan så menn også dreie seg om de militære styrker! I krigsdekning kan omtalen av krigsherrene overskygge sivilbefolkningens lidelser. Jamfør filosofen Hans Skjervheim som kaller moderne journalistikk sofisme: Det oppsiktsvekkende og engasjerende blir viktigere enn det sannferdige og saklige.

· Norsk vinkel/utvidet til vestlig vinkel: De vestlige bodybag-ene kan komme til å overskygge de Andre krigsofrene. Det var vel amerikanske bodybags mer enn My Lai som fikk i gang retretten i Viet Nam.

· Det spektakulære mot det ikke så spektakulære: Flere ganger har store frivillige organisasjoner satt fingeren på hvordan sult- og AIDS-katastrofer i det sørlige Afrika forsvinner i forhold til mer spektakulære begivenheter. Som nå sist Columbia-fergens siste ferd. Filmregissøren Michael Moore, som mer enn mange har satt fokus på USA-volden i Bowling for Columbine, vandrer i en scene i et farlig strøk av Los Angeles.
Han merker seg at alle reporterne er i beredskap på grunn av noe som kanskje er en skyte-episode; mens ingen bryr seg om at en ikke kan se byens skilt på grunn av smogen, den enorme forurensningen…

3. KRIGSRETORIKK

a) definisjoner

Av dem finnes det mange. Retorikken oppsto blant annet som prinsipper for å trene kommunikatorer og som et systematisk studium av talekunsten. For Aristoteles var retorikk kunsten å overtale. Under utviklingen av demokratiet i Syrakus i 460 før vår tidsregning, fikk landeiere som hadde mistet jord en sjanse til å argumentere for kravene sine under en ny ’egalitær’ regjering, overfor sine medborgere. Talere søkte hjelp fra retorer, lærere i retorikk, som utviklet teorier om hvordan en skulle lage vellykte taler. De skulle baseres på språk (skjønnhet), sannhet og moral/etikk. Men sannheten var den gang i stor grad gitt, og språket i hovedsak dekor for fastsatte ideer. Hvem skulle så benytte denne kunsten?
Platon mente at filosofene burde forvalte retorikken til beste for menneskeheten, mens Aristoteles hevdet at enhver utdannet mann (kvinner og slaver hadde ingen rettigheter) kunne benytte disse virkemidlene.

Men, som medieforskeren Jostein Gripsrud er inne på (og her kan vi knytte sammen Platon og Hiram Johnseon): retorikk skulle være noe mer enn å tale overbevisende for en hvilken som helst sak. Det sanne og det gode var kriterier, men ikke uproblematiske, som vi vet.

Tre begreper er spesielt sentrale i retorikken: Ethos (følelsesmessig, knyttet til talerens karakter, og autoritet: har han snakket sant før?), logos (ord, tale og resonnement, fornuftsbasert overtalelse) og pathos (følelser ved overtalelse)

I dag sier forskerne at sannheten mer relativ, ikke en fast størrelse som språket skal delikatere, relativ i forhold til det perspektivet språket tilbyr. Og – slik jeg ser det – til dels også relativ i forhold til det ståsted den som taler har.

Effektiv kommunikasjon må bety å nå fram. Men hvordan vi vurderer budskapet, henger sammen – som dere vet – med vår vurdering av avsenderen, med hvilken tillit vi har til avsenderen. Dessuten med budskapets rimelighet (logos) og selve framførelsens appellative funksjon (pathos). Alt teller: Hvis budskapet virker åpenbart urimelig for mange: Either you are with us, or you are with the terrorists (en uttalelse som kanskje virket bedre på hjemmemarkedet), så hjelper det ikke med 19,5 i stilkarakter.

b) Språkbevissthet: en tolkende, kritisk holdning

Når slutter vi å la oss forferde over ordenes utvikling? Jeg tror det er ganske viktig at alle, i en eventuell førkrigssituasjon, skjerper bevisstheten rundt ordene som sirkulerer og lett blir forføreriske, dagligdagse, der de burde skapt indignasjon.

Kanskje er det på tide med en renessanse for de naive spørsmålene, til noen av tendensene i språkutviklingen:

– Take out: betyr det å drepe?

– Mop up, flush out, som nå gjør sitt inntog så vel i den militære retorikken som i journalistikken: Å bruke rengjørings-uttrykk, representerer ikke det en ufølsom umenneskeliggjøring av den Andre, fienden?

– Collateral damage: underordnet skade: Dette uttrykket blir gjerne brukt om de andres sivile tap; slik blir verdien av menneskeliv vektet ulikt

– Er det riktig med de vide, omfattende pronomenene til enhver tid; med bruken av vi og dem? Den brasilianske forfatteren Paulo Coelho skrev for kort tid siden i Aftenposten at en ikke bør si Amerikanerne vil angripe Irak. Eller: Serberne er slaktere, brasilianerne er late, iranerne er fundamentalister. De som vil angripe Irak, er politikerne i kretsen rundt George W. Bush, Enrons foreldreløse barn, skriver Coelho..

– Eufemisering: Under kriger blomstrer de forskjønnende navnene: desert storm, humanitarian intervention, enduring freedom. I dag pågår etter sigende en kampanje i Afghanistan. Ordet operasjon brukes også mye, og det er langt fra nytt, jeg vet det. Hvorfor bruker man i så liten grad krig, når alle vet at det handler om krig? Dette fenomenet blir av noen språkforskere kalt interdiskursivitet: Talemåter fra én diskurs brukes i en annen: fra rengjøring (flush og mop), fra medisin (operasjon, kirurgisk treffsikkerhet), fra reklame og politikk (kampanje) til krig.

– teknifiseringen av krigen; sett fra luften virker krigen kanskje mer teknisk/fjern enn sett fra bakken? Men selvsagt har pilotene også angst. På fjernsynsskjermen derimot, kan angsten døyves med assosiasjoner til et dataspill.

Språk- og medieforsker ved BI Berit von der Lippe siterer forskeren Carol Cohn som i mer enn ett år deltok som observatør blant amerikanske forskere innen våpenteknologi. Dette skjedde under den kalde krigen, midt på 1980-tallet, men observasjonene hennes har overføringsverdi. Hun ble fascinert over det hun kaller ‘teknostrategisk’ språkbruk.

‘Jeg følte meg utmattet, men intenst fascinert – ikke av atomvåpnene eller bilder av atomødeleggelser – men på grunn av den fullstendige abstraksjon og fjernhet den faglige språkbruken vitnet om i forhold til det jeg opplevde som det virkelige liv. Jeg ble overmannet av spørsmålet: Hvordan er det mulig å tenke og snakke på denne måten?’ (Cohn i Lippe 1999:150-151)

Virkeligheten eller verdenen ordene refererer til, synes å tilhøre en annen verden utenfor og bortenfor den de er opptatt av, skriver Lippe i ‘Metaforens potens’.

Cohn viser også til seksualiseringen av språket våpenprodusentene imellom: ‘You get more bang for the buck’; ‘soft lay downs’, ‘orgasmic whump’. Kontinuerlig var det snakk om å kose med nye våpen(systemer): ‘to pet the pet’. (Lippe 1999:153)

4. ANALYSEREDSKAPER

Hvordan analysere et mediebudskap i en krigssituasjon?

a) Faircloughs stige: Språkforskeren Norman Fairclough har gitt ideen til en stige som kan brukes til å komme i dialog med medienes tekster.

Ifølge ham inneholder alle tekster ulike elementer som kan plasseres på denne stigen. Ofte er det vel så viktig å se hva som ikke kommer fram i mediene som det som kommer til syne.

· Trinn én: Det laveste trinnet på stigen er opptatt nettopp av fraværet: Hva får vi ikke vite noe om i en krig? Med norske medier som utgangspunkt blant annet følgende: At britisk etterretning samarbeidet med bin Laden på 1990-tallet i et forsøk på å fjerne erkefienden Ghadafi i Libya. Ghadafi kontaktet Interpol for å få gjort noe med terrorgruppen som arbeidet hardt for å ta livet av ham, men fikk ingen respons. Dette var seks måneder før Al-Qaidas bombing av ambassadene i Dar-es-Salam og Nairobi. Her kunne mange liv vært spart om vestlig etterretning hadde tatt Ghadafi alvorlig. Dette hevder to franske journalister i boka ‘Bin Laden – den forbudte sannhet’. En annen sannhet, er nemlig historien om organisasjonen til Gulbuddin Hekmatyar som nylig skal være bombet i Afghanistan, og hans solide vennskap med USA på 1980-tallet: Han var ISI (pakistansk etterretning) og CIAs favoritt og mottaker av en masse Stinger-raketter. Denne historien kunne vært hentet mer fram i lyset, men slike blir ofte lite vektlagt, fordi de passer dårlig inn i det enkle motsetningsparet oss mot dem. Jeg har nettopp lest en rapport fra en forsker som nylig er vendt hjem fra Afghanistan. Han peker på at den humanitære situasjonen i sør-Afghanistan (der bombene traff) ennå er ganske prekær, og at disse områdene har fått lite hjelp i forhold til områder i midt- og Nord-Afghanistan. Hvem skriver om hvordan et humanitært underskudd gjør krigsherrenes rekruttering av unge gutter – og familiefedre lettere – og dermed skaper flere fiender for USA? Og flere ofre? Jeg kunne vise til mange andre eksempler på slike forsømmelser. Det har blant annet sammenheng med at Norge er et lite land – med begrensede medieressurser. Men ikke bare. Ifølge Aldous Huxley er en av propagandaens største triumfer å drepe sannheten med taushet. Det kan ofte være en bedre strategi enn å fortelle direkte løgner, fordi det er vanskeligere å avsløre. I disse dager er det derfor av vital betydning å se hvilken plass det får i mediene som finnes under og bak de daglige nyhetene, de forklaringene mange leter etter, som lett drukner i rutiner. For ikke bare politikerne og de militære har rutiner, det har også pressen, og daglige pressebriefinger har som mål å få folk inn på geledd, eller i det minste få dem til å vise forståelse for krigshandlingene.

· Trinn to: Presupposisjon: Det et medium forutsetter at journalistene og publikum deler, av oppfatninger, av verdier. Det kan for eksempel være at norske publikum er mest opptatt av ‘våre’, vår empati er ikke global. Norsk personell og utstyr er ikke blitt skadet i trefningene, opplyser assisterende pressetalsmann Dag Rist Aamoth ved Forsvarets Overkommando, i forbindelse med den første norske bombingen av Afghanistan. Det kan også være argumenter som forutsetter at leseren er enig i at situasjonen i dag er parallell til den foran 2. verdenskrig.

· Faircloughs trinn tre: I bakgrunnen. Der befinner som oftest kvinner og sivilbefolkningen seg. Kvinnene er blitt brukt som det store argumentet for å bombe Afghanistan. Og en rapport fra forrige uke viser hvordan de krigførende partene bidrar til krigsretorikken med ulike bilder: Hekmatyars gruppe, som nå kjemper mot Kabul-regjeringen og den USA-ledete koalisjonen, har sendt ut et ‘night letter’ med bilde av amerikanske soldater som undersøker en afghansk kvinne. Dette er selvsagt ment å skape indignasjon hos konservative muslimer, som ser på dette som en voldsom krenking. På den annen side har koalisjonen sin propaganda: En løpeseddel med bilde av Taliban som slår afghanske kvinner. De afghanske kvinners egne røster er fremdeles lite hørt. 19 afghanske kvinneorganisasjoner ba i november 2001 om bombestans, av humanitære grunner. En ting er at de ikke ble hørt av dem som bombet; men de ble ikke hørt av mediene her heller.

· Trinn fire: I forgrunnen. Her finner vi ofte toppolitikere og krigsherrer: ”Vi” og ”Erkefienden”. Det er i en viss forstand logisk. I forgrunnen i en krigsdekning står som regel krigerne.
Slik har det vært historisk. Men en burde kanskje forvente en vridning – i takt med at den absolutte hoveddelen av ofrene nå er sivile, mens ofrene under 1. verdenskrig i hovedsak var soldater, militære. Med andre ord: burde ikke de sivile ofrene for krigen fram i første rekke, framstilt som hele, umistelige mennesker?

b) Journalistisk sett: Ulike innfallsvinkler

Jeg har selv bodd i umiddelbar nærhet av en krig: Afghanistankrigen på 1980-tallet, nærmere bestemt i Peshawar, Pakistan. Jeg har selv forsøkt å dekke krigen etter fattig evne, og kan med sikkerhet peke både på egne feilvurderinger og på reportasjer jeg godt kan stå inne for. Det følgende er en liste over ulike måter å gå inn i krigen på, som reporter.

· Den tekniske, den som handler om treffsikkerhet og teknologi. Den kan virke eufemiserende (forskjønnende), ved at teknologien blir ‘rent’ framstilt, vi ser ikke eventuelle skadevirkninger på bakken. I et intervju med undertegnede og Rune Ottosen i boka vår, Krigens retorikk (Eide&Ottosen 2002), forteller Åsne Seierstad om hvordan TV-journalistene ble presset av hjemmeredaksjonene til å bidra med ‘action’ også når det var ganske stille på Nordfronten, før Kabul falt. Det fantes selvsagt krigere som var villige til å fyre av noen runder til ære for kameramannen… Og hjemmepublikum fikk i en periode inntrykk av at her foregikk mer enn det som faktisk var tilfelle.

· Den kontrastive: Et stort vi blir satt opp mot et stort dem, eller de Andre, fienden; og begge blir gjort videre, større enn det er grunnlag for. Slike ‘binære motsetningspar’, som det også blir kalt (det gode mot det onde) kan marginalisere alt imellom.

· Den politiske/refererende: Journalistens bidrag er først og fremst referat (i noen tilfeller også konfrontasjon) i forhold til maktmennesker. Denne varianten kan ende som mikrofonstativ-journalistikk, øyentjeneri. Ikke minst hvis arenaen for dekning er deltakelse i en ‘pool’ under amerikansk ledelse, slik vi har sett dette i flere kriger. Press i konvensjonell ikke-kritisk retning kan lett bli stort i en slik situasjon, og den neste varianten kommer ganske nær…

· Den deltakende: Når du som journalist befinner deg direkte i et angrep (journalisten som del av en part i krigen: Lise Lindbæk i Thälmann-bataljonen), eller på en side av krigen, blir det lett vanskelig. Som Afghanistan-krigen: Noen reiste til Kabul, der sovjeterne og deres marionetter satt; andre satt i Peshawar og/eller reiste tidvis inn til mujahedin. Alle hadde sine agendaer og propagerte dem for mer enn de var verdt. Journalistveteranen Robert Fisk (Independent, UK) skriver om forrige gulfkrig følgende:

‘For elleve år siden, så dukket de opp i Dhahran i Saudi-Arabia, allerede utstyrt med hjelmer, gassmasker, sjokoladerasjoner og øyne som ble smalere når de stirret mot solen, akkurat som General Montgomery. Halvparten av reporterne ønsket å kle seg i militære klær, og en ung TV-mann fra Midt-Vesten, USA dukket opp, husker jeg med et par kamuflasjestøvler. Støvlene var malt med grønne blader. De av oss som hadde vært i ørkenen, til og med de som hadde sett bilder av ørkenen, lurte på hva disse støvlene skulle bety. Nå tilbyr USA-tropper i Kuwait kurs i kjemisk og biologisk krigføring til reportere som kan komme til å bli med til ‘fronten’, sammen med ‘opplæring’ i sikkerhet under militære operasjoner. CNN backer disse.’ (Fisk i Independent 21.01.2003)

· Grasrotperspektiv: Journalisten legger vekt på sivilbefolkningens lidelser og/eller dagligliv, på soldatenes pårørende, på fangebehandling. En måte å gjøre dette på er å fokusere på en person som får uttrykke sitt ‘view from the Ground’, ofte en intellektuell. Dagbladet praktiserte dette med professor Ljubisa Rajic i Beograd under krigen i 1999; og gjør det nå med professor Sjuja Al-Ani i Bagdad, igjen i form av en egen spalte.

· Direkteriet. Framveksten av TV-mediets hegemoni har, som nevnt ført til et stadig behov for dramatiske bilder, også der dramatikken glimrer med sitt fravær, men også for en reporter i sentrum, som til enhver tid kan ta en ‘stand-up’ – en ‘fjesing’ som det heter på norsk (Ramonet 1999). Det forventes at han/hun da skal være informert og oppdatert, og i stand til å kommentere på et habilt analytisk nivå. Det kan være vanskelig, som i tilfellet med CNNS Richard Blystoke da USA hjalp presten Aristide tilbake til makten på Haiti. (Muntlig historie). En kan vel si at dette døgn-kravet byr på problemer for kanaler med mindre ressurser – mindre kanskje for de store som kan sende ut researchere som mater ham som skal foran kameraet.

Ingen vanntette skott! Oppsummeringsvis må jeg selvsagt presisere at det ikke finnes vanntette skott mellom disse tilnærmingene, og at de reporterne som greier å kombinere i alle fall en del av dem, kan komme heldig ut.

c) Tilbake til språket – og noen teksteksempler:

Norske F16-fly har de siste ukene vært på vingene, ikke bare med støtte og rekognosering, men også for å slippe bomber. Den første gangen ble mer dekt enn den andre – kanskje er det en del av rutinenes lovmessighet i mediene. Her ser dere noen av de første tekstlige uttrykkene for det som skjedde – samme dag som nyheten kom, hentet fra ulike nettutgaver. Jeg understreker at mitt anliggende her ikke er en polemikk mot dem som har uttalt seg i sakens anledning. Jeg vet ikke om de er rett sitert, jeg vet heller ikke hva som er utelatt av det de sa: jamfør Faircloughs stige.

To norske fly deltok i operasjonen. Lederen for de norske flygerne, oberst Erik Arff Gulseth, sier at de norske flyene utførte oppdraget i stummende mørke mellom høye fjell. – Operasjonen ble gjennomført under svært krevende forhold, og utført på en veldig profesjonell måte. Det er dyktige folk vi har her nede, sier oberst Gulseth til Nettavisen. (Nettavisen 280103)

Metaforen ‘operasjon’ er på plass, og substantivet ‘oppdrag’ blir brukt for å betegne handlingen. Dernest blir det korte avsnittet en forsikring om den norske profesjonaliteten under vanskelige forhold. Se så flinke vi er.

– Generelt sett foregår det kamper hele tiden. Våre fly er tilgjengelige i luften store deler av døgnet. Det er amerikanerne som bestemmer hvor vi skal fly, og de ønsker jo å ha flyene i områder der de kan få mest bruk for oss. Sannsynligheten for at vi ville bli kalt inn økte for hver dag. Samtidig nærmer vi oss våren. Da øker aktiviteten fordi det er lettere å krige når det blir varmere i været, sier Gulseth. […] – Nå går operasjonene som vanlig. Pilotene er forberedt på at dette kan skje på hver tur. Det er selvfølgelig spesielt når det skjer. […] – Jeg var selv i Kabul for noen dager siden. Afghanistan trenger ikke flere våpen, men fravær av krig. Vår tilstedeværelse kan hjelpe til med det. (Nettavisen 280103)

Her snakkes det om kamper. Og om den norske tjenestevilligheten overfor koalisjonens leder. Vi er til disposisjon for amerikanerne når de måtte ønske det. Bare vent til våren, da skal det bli større innsats. Med krig kan krig fordrives.

– Alle rutiner fungerte som de skulle. Norsk personell og utstyr er ikke blitt skadet i trefningene, opplyser assisterende pressetalsmann Dag Rist Aamoth ved Forsvarets Overkommando (Aftenposten, nettutgaven 280103).

Her kommer den norske vinkelen til uttrykk. Ingen av våre, heller ikke utstyret, kom til skade. Bruken av ordet rutine fungerer betryggende, vi befinner oss fjernt fra blod, traumer, sjokk og krig.

En norsk F-16 leverte sent mandag ettermiddag to laserstyrte bomber mot en bunker i det sørøstlige Afghanistan, opplyser Forsvaret i en pressemelding. […] Hverdagen for de norske flygerne har hittil for det meste bestått av rutinemessig overvåkning av afghansk luftrom (Aftenposten, nettutgaven 280203, min uth.).

Her er det interessant å bringe inn faguttrykket trope: ord som blir brukt i overført betydning; i en annen sammenheng og betydning enn den vanlige. Når du leverer en bombe, gjør du jo ikke det som et vanlig sykkelbud. Eller postbud? En liten kommentar også til det rutinemessige: Sett fra luften er det kanskje slik, men overflygningene kan nok oppfattes annerledes av dem på bakken, traumatiserte av mer enn tjue års krig.

5. KRIGENS FORUTSETNINGER.

I en krig må menigmann og -kvinne forutsette at krigshandlinger blir forsøkt rettferdiggjort over en lav sko. Det samme må journalister og andre medieaktører.

Problemet med krig og krigshandlinger generelt, er at de også nærmest forutsetter en ikke-identifikasjon med den andre parten, fienden – og dermed lett også sivilbefolkningen som lever med og rundt ham. Som jeg har forsøkt å vise, forutsetter dette bestemte retoriske grep.

Men også organisatoriske, direkte inngrep. Derfor advarte USAs ledelse hjemlige medier mot for mye dekning av afghanske tap etter at bombingen av landet startet 7. oktober 2001. Etter all sannsynlighet var det også derfor de bombet fjernsynsstasjonen Al-Jazeera’s hus i Kabul (og nesten tok med seg BBCs korrespondent i samme slengen) i midten av november samme år. Og derfor erklærte USAs ledelse at de ville investere noen milliarder dollar i en ny arabisk TV-kanal – underforstått som bedre kunne bringe deres ‘sannheter’ ut til verden. Disse planene er ikke blitt mye omtalt i norske medier – samtidig sier de mye om hvor høyt krigførende parter vurderer mediene.

Ignacio Ramonet, redaktør av Le Monde Diplomatique peker på hvordan moderne medier blir stadig mer konsentrerte, slik at enkelte begivenheter får lov til å dekke over andre. De ‘andre’ er de mindre spektakulære. For eksempel at Irak har blitt bombet med relativt jevne mellomrom også etter at Gulfkrigen var ‘over’. Eller at Afghanistan med noen unntak nå er på vei til å forsvinne fra nyhetsbildet på grunn av faren for krig mot Irak. Det samme så vi da USAs invasjon i Panama i 1989 ble fullstendig overskygget av opprøret mot Ceaucescus Romania som foregikk samtidig.

6. AVSLUTNINGSVIS

a) Sissy-er og femi-er…?

Manglende forsvarsvilje (i dag: angrepsvilje) blir i dag fra visse hold framstilt som feminint og feigt: sissy er en av metaforene som er tatt i bruk. Jeg lar passasjer som har fløyet over Atlanteren om froskeetere og andre utakknemlige beist, ligge i denne omgang. Den indiske sosialpsykologen Ashis Nandy analyserer hvordan ikkevoldslederen Mahatma Gandhi ble møtt med mangel på forståelse fra britenes side. Det samme gjaldt de indiske kastene som ikke befattet seg med krig. For eksempel var nobelprisvinneren Rudyard Kipling ifølge Nandy bare villig til å respektere Khsatriyaene, krigerkasten. Dette var en folkegruppe (maharajahene ble rekruttert herfra) som hadde gjort seg fortjent til å bli betraktet som verdige motspillere. Disse var de sanne inderne, som også passet bedre inn i kolonimaktens verdensbilde (Nandy 1990:70, 78).

Gandhi, derimot, med sin ikke-aggressive aktivisme, og med sin henvisning til kvinnelige verdier, etterlot britene i villrede og forvirring. Gandhis retorikk er symbolhandlingen; å vise ved eget eksempel hvordan en skal møte fienden. Ved å gå til havet og hente ut salt (Saltmarsjen) eller ved å spinne egen tråd, veve egne klær som symbol på selvberging og uavhengighet. Da muslimer og hinduer truet med å gå løs på hverandre i opptakten til selvstendigheten og delingen av India i 1946/1947, sendte Lord Mountbatten, den siste engelske visekonten, Gandhi til Calcutta, og kalte ham ‘My one-man Army’. Gandhi brakte to arge fiender fra Vest-Bengal opp på podiet sitt og ba dem tenke på menneskelivene som ville gå tapt om de ikke gikk inn for forsoning og fred. En metode som hjalp noe, men ikke nok til å hindre blodbad, spesielt i nåværende Indias vestlige og nåværende Pakistans østlige provinser.

Poenget med å nevne dette, er at de fredelige alternativene har en tendens til å bli marginalisert når krigstrommene settes i gang. Og med dem, alle de som verken vil være med i Bush sin koalisjon eller Saddams klakørkorps. Først da europeiske ledere inntok slike standpunkt, ble det solid mediedekning av dette alternativet. I hvilken grad fredsviljen blant deres velgere har betydd noe, er vanskelig å måle. Men både bevegelsene blant vanlige mennesker – og blant politikere – viser at det er utviklet en stor skepsis til fundamentalisme både av det ene og det andre slaget.

b) Robert Fisk’s råd

Med tanke på den krigen som kanskje kommer, kanskje ikke, har Robert Fisk, med 30 års erfaring som krigsreporter, utarbeidet noen regler til bruk for menigmann – for alle dem som skal forsøke å orientere seg i virkeligheten ved hjelp av mediene: Slik ser de ut:

‘Vær mistenksom i forhold til følgende:

1. Reportere som har på seg deler av britisk eller amerikansk uniform eller utstyr – hjelper, kamuflasjejakker, våpen etc.

2. Reportere som sier ‘vi’ når de refererer til den enheten (USA, eller britisk) de er omsluttet av.

3. De som bruker ‘collateral damage’ (nødvendige ofre) i stedet for ‘døde sivile’.

4. De som begynner å svare på spørsmål med disse ordene: ‘Vel, på grunn av sikkerheten kan jeg selvsagt ikke røpe …’ Eller de som når de rapporterer fra den irakiske siden insisterer på å kalle det irakiske folket for ‘hans’ dvs. Saddams folk.

5. Journalister i Bagdad som referere til ‘det amerikanerne beskriver som Saddam Husseins menneskerettskrenkinger’ heller enn den klare torturen vi alle vet at Saddam praktiserer

6. Journalister som rapporterer fra begge sider og som bruker den fryktelige og snikende passasjen ‘på offisielt hold sier de’ uten å referere helt spesifikt hvem disse ‘offisielle’ – ofte løgnere – faktisk er.’ (Fisk i Independent, 21.01.03

c) Tenkning og analyse

I tittelen til dette foredraget står et spørsmål etter hovedformuleringen Krigens retorikk: Hvordan påvirker mediene tenkningen vår om krig og terror? Jeg vet at jeg har svart indirekte mer enn direkte på dette, og det er tilsiktet. Om dere har fulgt med i den debatten som dukker opp med jevne mellomrom om sammenhengen mellom filmvold og annen vold (en får gå ut fra at praksis-vold også starter med en form for tenkning…), så vil dere vite at medieforskere skyr enkle årsaksforhold. Få går god for en rettlinjet pil fra vold i den virtuelle virkeligheten til virkelig vold. Folk er skolerte nok til å ta det som kommer til uttrykk i mediene med en klype salt. Og mediene er nødt til å ta hensyn til opinionen i sin dekning, slik vi har sett i stigende grad de siste ukene.

Samtidig tror jeg det trengs flere systematiske analyser

– av medienes prioriteringer og av hva de utelater,

– av i hvilken grad mediene sluker militærkildenes språk rått eller har en behørig kritisk avstand til dette,

– av i hvilken grad løgn, fordreininger og utelatelser blir en del av premissene for en krig, og for fortsatt krigføring

– av i hvilken grad et medmenneskelig perspektiv basert på alle menneskers likeverd kommer til uttrykk – og inkludert i dette: av i hvilken grad mange ulike stemmer blir hørt.

Og dette siste angår vel oss som er her i kveld: Det blir sagt i forhold til de siste årenes kriger, og Norges rolle i disse, at politikerne hører for lite på de yrkesmilitære og på erfarne tidligere militære. Det er logiske grunner til dette, som dere vet bedre enn meg. Men kanskje pågår det også her en form for marginalisering som gjør offentligheten smalere?

Anbefalt litteratur:

Behr, Edward (1992): Anyone been raped and speaks English? London: Penguin

Brisard, Jean-Charles & Dasquié, Guillaume (2001): Ben Laden; La Verité Interdite. Editions Denoël, Paris

Coelho, Paulo (2003): En vei ut av marerittet, i Aftenposten 3.02.03

Eide, Elisabeth og Ottosen, Rune (red. 2002): Krigens retorikk. Oslo: Cappelen

Eide, Elisabeth (2002): ‘Down there’ and ‘Up here’. ‘Europe’s Others’ in Norwegian feature stories. Doktoravhandling. Oslo: Unipub, Universitetet i Oslo

Fairclough, Norman (1995): Media Discourse, London: Arnold

Fisk, Robert (2003): Journalists should not be cosying up to the military. The Independent 21.01.03

Knightley, Philip (1989): The First Casualty. London: Pan books

Lewis, Jon E. (2001, red.): The Mammoth Book of War Correspondents. London: Robinson

Lippe, Berit von der (1999): Metaforens potens. Oslo: Oktober forlag

Ramonet, Ignacio (1999): La tyrannie de la communication. Paris: Galilée

Slapgard, Sigrun (2002): Krigens penn (om Lise Lindbæk). Oslo: Gyldendal

Romaner om krig/Afghanistan:

Eide, Elisabeth (1994 og 1998): Til Kabul faller og Der mørket leker med tiden. To romaner i en, utgitt på Gyldendal 2001.

Bård Mæland
Stabsprest/forsker Hæren
 
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Direksjon, ualminnelig ærede forsamling!

Hjertelig takk for muligheten til å komme å snakke om noe jeg tror er av den aller største viktighet for den tiden vi lever i: Forholdet mellom islam og kristendom, og da med et tema som er nærliggende for en forsamling som denne: Makt og avmakt.
Innledning

Den tiden vi lever i er ikke bare kjennetegnet av at den kalde krigen er over, slik det sist ble annonsert fra denne talerstol for kort tid siden. Vår tid er også kjennetegnet av at svært mange konflikter i dagens verden bærer i seg en komponent som ikke bare heter religion, men islam. Jeg skal likevel ikke på noe tidspunkt i det følgende erklære vår tid til å være en ”muslimkrigenes tidsalder”, slik den kjente Harvard-professoren Samuel P. Huntington har gjort (Huntington 2001). Å tilegne seg kunnskap om islam og andre religioner, synes derimot å være en rimelig fordring for mennesker som sysler med militærmakt og internasjonal eller global politikk. Det holde ikke lenger med Clausewitz og Liddel Hart om man skal være på høyden av de utfordringer som følger av dagens konfliktbilde.

Jack Miles, litterærkritiker, teolog og rådgiver for den amerikanske presidenten, innleder en bok fra i fjor om politisk etikk i islam med følgende oppfordring til Vestens utenriksministere:

”Western foreign ministers and secretaries of state may have to learn a little theology if the looming clash between embattled elements both in the West and in the Muslim umma is to yield to disengagement and peaceful coexistence, to say nothing of fruitful collaboration” (Miles 2002, vii).

Man må lære seg litt teologi om konfliktpotensialet mellom Vesten og den muslimske verden skal oppløses. Dette er vel ambisiøst, vil noen si. Mener jeg virkelig at Jan Petersen må være noe av en islamkjenner for å få et godt grep på Midtøsten-konflikten og Irak-krisen? Ja, jeg mener det. Utenriksministere må lære, ikke bare religionskunnskap, men også litt teologi. For hjertet i en del konflikter er på det nøyeste bestemt av teologiske forhold. For Gud blir påkalt av Saddam og Osama, og ikke minst av Bush. I sin tale til kongressen for to uker siden avsluttet han slik: ”Måtte han lede oss nå. Og måtte Gud fortsette å velsigne USA”. Som et tegn i tiden, berørte Tony Blair dette i januar da han uttalte at Islamsk fundamentalisme må utfordres “på både et teologisk og politisk nivå” (The Guardian, 8. januar 2003). Det er altså ikke slik at teologien er problemet, og politikken løsningen. Politikken blir selv raskt et problem om den er ukjent med teologi.

Til det å bli fortrolig med teologi i 2003, hører det med at teologi og religion ikke er ensbetydende med det man lærte av mor og far ved sengekanten. Religion betyr i dag religionspluralitet – religionsmangfold – og ulike tradisjoner konkurrerer både lokalt og globalt. Når det er sagt, tror jeg at et menneske som har bedt sine kveldsbønner ved sengekanten kanskje lettere kan forstå hva som skjer når en muslim, ikke bare om kvelden, ber og bøyer kroppen og panna si mot jorden som tegn på ydmykhet og underkastelse under Ham som er allmektig. I alle fall om man har et åpent sinn.

Så til kveldens tema:
Makt og avmakt i islam og kristendom

Dersom man ønsker å finne ett tema som både er relevant for militære og samtidig kan belyse vesentlige sider ved islam og kristendom, tror jeg kveldens tema er velvalgt.

Temaet makt og avmakt starter loddrett med den kristne og islamske gudsforståelsen. Gud har makt, og er mektig. Gud er suveren, han er allmektig, historiens herre, troner over menneskene og skal en dag gjøre opp menneskenes bo. Gud og makten er på det aller nærmeste knyttet sammen, både i Bibelen og Koranen. Vi kunne si at makt er teologisk betinget i følge de to religionene. Av dette følger det at menneskelig makt til syvende og sist er avledet av menneskets skaper. For ham skal også mennesket en gang svare for sin omgang med makt.

I tillegg ser det ut til at denne teologiske betingelsen av makt også har medført at troende i både islam og kristendom ofte ikke så noen motsetning mellom sin tro og bruk av makt i betydningen fysisk tvang eller vold. Teologien ga rom for slik maktutøvelse, mente man. På samme måte kan begge religionene vise til en avmaktshistorie. For muslimer starter dette med motstanden Muhammed møtte i Mekka da han først stod frem på tidens torg med sin religions- og samfunnskritikk. For kristne er Jesu lidelse og død selve prototypen for hvordan Guds makt fullendes gjennom avmakt. Den påfølgende historien for begges deler handler ikke bare om korstog og hellig krig, men også om avmakt. Shiamuslimer feirer sin Ashura til minne om hvordan Hussein ble massakrert av kalifen Yassid i Karbala, Irak, i 680. I forrige århundre så vi hvordan undergangen for det ottomanske riket og den påfølgende kolonialisering av muslimdominerte områder ble en ydmykelse for alle muslimer. For ikke å snakke om seksdagerskrigen i 1967. For kristne er kristendommens maktposisjon i den konstantinske epoke fra 300-tallet og på mange måter frem til vår egen tid omgitt av forfølgelsene i de aller første århundrene av vår tidsregning og i det 20. århundre. Mange kristne minoriteter, ikke minst i enkelte muslimdominerte land, lever i dag med reell frykt for sitt eget liv – for sin tros skyld.

Om ikke makten og avmakten nødvendigvis fordeler seg likt mellom muslimer og kristne, er likevel ingen av dem ukjent med noen av delene. Men, som vi skal se, perspektivene og vektleggingen er ulike, om enn berøringspunktene også er mange.

Jeg skal i det følgende nøste i det jeg vil kalle to grunnfortellinger om makt og avmakt. Disse fortellingene er ulike både hva gjelder historisk kontekst og teologisk innhold. Likevel tror jeg en sammenligning av disse har opplysningskraft i seg til å sette både det politiske og militære i sammenheng med det teologiske og spesifikt religiøse i disse to religionene.
Islams grunnfortelling om makt og avmakt

Allahu akbar! Slik lyder det fra minareten fem ganger fra natt til kveld på steder hvor islam får leve et fritt liv. Gud er ikke bare stor – slik vi har blitt vant til å oversette – men han er større. Arabisk bruker her absolutt komparativ. Gud er større! Enn hva? Enn alt. Egentlig kan han ikke sammenlignes med noe, for om han kunne det, ville han bli knyttet til det han ble sammenlignet med. Var han større enn mennesker, ble han litt menneskelig.

Ved denne komparativen tangerer vi det stedet i islam hvor alt står på spill: Guds forhold til skapningen. For Gud er totalt avsondret fra det han har skapt. Følgelig innebærer den store grunnsynden i islam, shirk, som betyr å knytte sammen, eller å assosiere, at mennesker knytter Gud til sin egen lille verden. I Mekka før Muhammed stod frem, skjedde dette ved gudebilder og avgudsstatuer. Det var denne religiøsiteten Muhammed tok et forrykende oppgjør med. Islam er kort og godt allergisk mot at Gud assosieres med det jordiske og menneskelige.

Hvorfor nevner jeg dette? Fordi denne grunnbestemmelsen av Gud og mennesket også dimensjonerer maktforholdet mellom Gud og mennesker. Gud er der oppe og er absolutt større. Hans vesen er usammenlignbart. Hans makt er uten sammenligning. Hans suverenitet er altomfattende. Mennesket er her nede og har kun en avledet makt. Mennesket er Guds stedfortredende forvalter, khalif, og kan ingen ting gjøre om ikke Gud vil.

Hvordan formidles så Guds vilje til menneskene dersom han er det den reformerte teologen Karl Barth omtaler Gud som: der ganz andere? Svaret er: Gjennom tegn. Enten gjennom skaperverket som er tegn om at det finnes en som er stor, vakker, mektig, barmhjerteig, eller aller best: gjennom Koranens kapitler og vers. Versene i Koranen kalles rett og slett ayat, tegn.

Kristne teologer har gjort et nummer av at disse tegnene på mange måter binder Gud til skaperverket, enten det dreier seg om blomster som viser Guds skjønnhet, eller Muhammed som utsier hans vilje. Gud er skjult tilstede i blomsten og mennesket, ville en kristen teolog si. Islam vil reservere seg noe mot en slik tenkning. Gud bindes ikke, men kanaliseres gjennom blomstens prakt og Muhammeds munn. Jalal din Rumi, den persiske kjærlighetspoeten sier det slik på bakgrunn av den islamske tradisjon (hadith) og med tydelig islamsk instinkt når han sammenligner Koranens tilblivelse med vannet som strømmer ut av en vannfontene formet som en steinfugl:

“Vannet kommer ut av deres munn og helles i bassenget. Alle som har beholdt fornuften vil vite at vannet ikke har sitt oppkomme fra steinfuglen; det kommer fra et annet sted”.

Med andre ord: Koranen er verken Muhammeds påfunn eller preget av ham på noen som helst måte. Koranen er Guds stemme, og bare Hans. Det er som en vannledning for Guds kildevann at Muhammed står frem i handelsknutepunktet Mekka og refser både den religiøse og sosiale innrettingen på byens folk og forretninger. Han vil først og fremst avgudsdyrkingen til livs, likeens barnemord og utnyttelse av farløse i arvespørsmål. Kvinner og menn likestilles religiøst sett, og kvinner får utvidede rettigheter i ekteskaps- og arvespørsmål. Muhammed rystet rett og slett byen og det sosial-religiøse systemet i Mekka. Og motstanden lot ikke vente på seg. Men i møte med latterliggjøring og forfølgelse forkynte han sitt budskap, helt til han i 622 flyktet fra byen.

Her starter islams tidsregning. I og med sin flukt fra Mekka, det som kalles hijra, er det at islams etablering skjer. I oasebyen Yathrib, senere Medina, organiserer Muhammed det første islamske fellesskapet og den første islamske bystat. Lojaliteten skulle ligge hos Gud og ikke hos stammen man i utgangspunktet tilhørte. Denne gruppen ble i tillegg til å være en religiøs gruppe, også et politisk-militært fellesskap. Og etter hvert slår Muhammed seg tilbake til Mekka før de rivaliserende stammene i Arabia forenes av ham under islam. Den påfølgende ekspansjonshistorien kjenner vi. Helt fra islams trange fødsel har derfor religion, politikk og militærmakt vært integrert på en mye sterkere måte enn hva vi er vant med i Vesten.

Denne første tiden for islam har for muslimer en helt spesiell betydning. Aldri senere skulle man se en generasjon av samme kaliber, sier den egyptiske islamisten Sayyid Qutb (Esposito 2002, 31).

John Esposito, leder for senteret for kristen-muslimsk forståelse ved Georgetown University (Washington, D.C.), og kanskje den mest anerkjente islamkjenneren i USA, mener at man i denne tidlige historien hos islam finner et grunnmønster for religionen. Dette består av to komponenter: hijra (flukten), og jihad. Når motstanden blir for sterk, flykter man, for så å organisere et selvforsvar i form av en motoffensiv. Denne tenkningen har preget hellige krigere som Osama bin Laden, og er uttrykt i de tidligste koranversene etter flukten, for eksempel i kapittel 22:39/40:

”De som bekjempes har kamptillatelse, fordi de har lidt urett. Gud evner fullt ut å gi dem hjelp som uforskyldt er drevet bort fra sine hjem bare fordi de sier: “Vår Herre er gud”.

Og så kommer en ganske interessant passasje om at dette vernet ikke bare gjelder muslimene, men også andre annerledestroende:

”Om Gud ikke hadde holdt folk i sjakk, noen av dem ved hjelp av andre, så ville klostre og kirker, bedehus og moskeer, hvor Guds navn stadig påkalles, vært ødelagt. Gud vil hjelpe dem som hjelper ham, og Gud er sterk og mektig” (22:40).

Dette defensive preget ved jihad forsterkes i et annet kapittel der det sies:

”Kjemp for dem som bekjemper dere, men gjør dere ikke skyldige i aggresjon. Gud liker ikke de aggressive” (2:190).

Dette er ikke noe annet enn forsvar av egen trosfrihet i et område hvor krigen var like naturlig som alt annet. Kanskje kunne vi si at dette er en del av den nødvendige maktstruktur som mennesker må ha rundt seg for å kunne utfolde fundamentale sider ved sitt liv i frihet. Prinsippet er, som det heter i senere vers i samme kapittel: Om ”noen angriper dere, så angrip ham på tilsvarende måte” (2:194).

Begrensningsmotivet er tydelig i det verset vi leste: ”Gjør dere ikke skyldig i aggresjon.” I mange engelske oversettelser heter det enda tydeligere at man ikke skal ”overskride grenser” eller ”gå utover skrankene”. Poenget er det samme: Begrensning av kampen, begrensning av maktbruken. Dette har fulgt islam fra starten av, og en uttalelse fra vår tid, fra Forskningsrådet ved Al-Azhar universitet i Kairo, ansett av mange som den høyeste moralsk autoritet i islam, illustrerer dette. I forbindelse med Osama bin Ladens erklæring av februar 1998, der Osama utsteder en fatwa om å drepe USA og deres allierte, sivile som militære, og at dette var en individuell plikt for alle muslimer, heter det fra Al-Azhar:

”Islam provides clear rules and ethical norms that forbid the killing of non-combatants, as well as women, children, and the elderly, and also forbids the pursuit of the enemy in defeat, the execution of those who surrender, the infliction of harm on prisoners of war, and the destruction of property that is not being used in the hostilities” (Esposito 2002, 158).

Denne uttalelsen viser ganske detaljert hvordan krigføring i følge islamsk shari’ah skal begrenses. Både de nonkombattantes status, behandlingen av krigsfanger og omgang med andres eiendom i stridens hete, er her gitt restriksjoner. På denne måten er det klare juridiske og etiske paralleller til krigens folkerett og rettferdig-krig tradisjonen. I dette stykket er det heller ingen prinsipiell avstand mellom islam og det såkalte Vesten når det gjelder tenkningen omkring krigens maktbegrensning (jus in bello).

Læren om jihad er imidlertid ikke uttømt med denne tanken om selvforsvar i en situasjon der man blir angrepet fordi man er annerledestroende. Et hint om dette finnes i verset mellom to av koranversene jeg nettopp henviste til. Der heter det:

”Drep dem hvor dere påtreffer dem, og driv dem ut fra det sted (Mekka) som de har drevet dere ut fra. For prøvelser for troen og forfølgelse er verre enn drap… Bekjemp dem til det ikke lenger finnes prøvelser for troen, og forfølgelse, og religionen tilhører Gud” (2:193)

Forfølgelse gir anledning til å ta liv. Men ikke bare det, den motstanden man slik øver, bidrar til å øke Guds herredømme på jorden: ”til religionen tilhører Gud”. Jihad utvider Guds allmakt, kunne vi si. Med dette tipper vektskålen raskt mot den offensive jihad.

Den offensive jihad har til hensikt å utbre islam. Den krever at kampen rettes mot krigens hus, dar al-harb, hvor de vantro bor. Jihad er derfor et misjonsanliggende. Man kan imidlertid ikke tvinge mennesker til tro (jf. ”Det er ingen tvang i religionen”, Koranen 2:256), men man kan tvinge de vantro til å velge enten å tro eller å innordne seg islam ved at man betaler en tributt (jizyah) til den islamske herskeren. Som en motytelse vil man da få status som beskyttet (dhimmi), slik vi ovenfor så at klostre og kirker som ble beskyttet av Muhammed og hans menn.

Denne offensive jihad kunne i utgangspunktet ikke kjempes mot muslimer, men ble senere omtolket til å gjelde også muslimer som i gavnet var vantro og hadde fått et ”syndens lodd” over seg (Vogt og Heger 2002, 27f). Disse var ikke på Guds side, men tilhørte i all sin lunkenhet ikke ”første rekke” av muslimer (35:32). I tillegg kan offensiv jihad bare kjempes på khalifens ordre, selve sentralinstansen i islam, som med det ottomanske riket forsvant fra historien arena, i alle fall i sunni-islam (i shia-islam har den skjulte imam en tilsvarende rolle, men siden 940 har det ikke blitt utpekt noen etterfølgere og det finnes derfor heller ikke her en sentralinstans som kan erklære offensiv jihad).
Jihad kjempes derfor som defensiv jihad i våre dager, selv om argumentet om selvforsvar strekkes temmelig langt når det påberopes av Osama bin Laden og andre islamister.

I islam er det en uutløst spenning mellom den defensive jihad og den offensive. Prinsipielt kan heller ikke tanken om verken offensiv eller defensiv jihad oppløses før Gud har blitt hele verdens Gud. Dette tilhører islams eskatologi, læren om verdens sluttilstand, for å bruke et begrep fra operativ planlegging. Overtydelig blir dette hos den nevnte islamisten Sayyid Qutb, når han argumenterer for jihad som en kamp for å utbre Guds allmakt:

”Preaching alone is not enough to establish the dominion of Allah on earth, to abolish the dominion of man, to take away the sovereignty from the usurper and return it to Allah, and to bring about the enforcement of the Divine shari’ah and the abolition of man-made laws.” (Qutb 1990, 47f).

Guds allmakt er noe mennesket må hjelpe Gud med å realisere. På samme tid er dette ikke noe annet enn en frigjøringsprosess for mennesket. Logikken er denne: Der hvor fysiske hindringer gjør det umulig for mennesker enten å leve som muslimer eller å velge islam, noe som bare er mulig om Shari’ia gjøres gjeldende, må disse fysiske hindringene fjernes med fysisk makt og det islamske sosio-økonomisk-politiske system innføres. Først da blir mennesket fritt som et gudstjenende vesen.

Dette er en islamists tale. Likevel berører dette et sterkt islamsk instinkt om at islam må forkynnes og utbres gjennom jihad. Det er ikke for ingen ting at jihad ofte omtales som den sjette søylen i islam, etter trosbekjennelsen, bønnen, almissen, fasten og pilegrimsreisen (Mæland 2003). Jihad, som betyr anstrengelse eller kamp, tilhører basisinventaret i islam. For siden islam er det gode og det som virkelig kan frigjøre mennesket, må man anstrenge seg (jihad) for å gjøre denne religionen gjeldende på verdensarenaen. Å akseptere at mennesker og folkeslag motsetter seg denne religionen, ville i motsatt fall være ensbetydende med å ha oppgitt troen på islams fortrinn, og dermed troen på Gud selv. Det er likevel langt fra å si dette, til å gjøre alle muslimer til global mujahidin (jihad-kjempere) langs bin Laden-linjen. Mange muslimer forstår oppfordringen til jihad som et kall til å anstrenge seg (jihad) for å bli en god familiefar, en god ektefelle, arbeidsleder, etc.

Den kristne grunnfortellingen om makt og avmakt

Selv om den kristne grunnfortellingen, slik vi kjenner den gjennom barnet i krybben og den unge mannen på korset, er svært annerledes enn det jeg har kalt islams grunnfortelling om makt, finnes det også mange tilknytningspunkter.

For det første: Jesus aksepterer at makt er legitimt i form av et politisk styre av verden. Han provoserer nok okkupasjonsmakten gjennom ord og gjerning, men han utfordrer aldri tanken om at noen har makt, og endog tvangsmakt. Jesus er ikke anarkist. Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er (Mark 12,17 par), er nettopp et utsagn som tvinger disiplene inn i den verdslige orden på et tidspunkt der de hadde fått det for seg at man som Jesu etterfølger ikke burde betale skatt til keiseren. Dette var ikke så rart da keiseren på den tiden omga seg med guddommelige attributter og slik kunne komme til å stå i konflikt med Jesus som Herre og Gud. Interessant nok er sammenhengen her at Jesus taler sant og viser dem ”Guds vei”, som jo er det tekniske uttrykket som følger Koranens ord om jihad som en anstrengelse ”på Guds vei” (fi sabil Allah).

Fra Jesu utsagn om keiserens mynt følger det etter min mening en linje, og ikke et brudd, som enkelte har hevdet, til Paulus’ ord om at øvrigheten bærer sverdet til skrekk for den onde gjerning, og til oppmuntring for den gode (Rom 13).[1] Den kristne tro undergraver ikke grunnleggende maktstrukturer på det politisk-sosiale område som sådan, selv om man stiller kritiske spørsmål ved disse som gjør at man kan bli både forfulgt og henrettet. Tvert i mot, som kristne skal man gå inn i disse strukturene med det for øye, som Paulus fortsetter med, å ikke bli noen skyldig, ”annet enn det å elske hverandre”.

Det som er et større problem enn politisk maktanvendelse, dersom man ser Romerbrevets kapittel 13 isolert, er hvordan man skal unngå den blinde øvrighetsrespekt.

Episoden med mynten og talen om å gi keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er, strekker ut et større perspektiv enn bare å gi legitimitet til politiske maktstrukturer. Den sier også noe om hva Guds er. Og det som er Guds, er tydeligvis noe annet enn rene ordensfunksjoner i en gitt stat. Gud vil orden, men han vil noe mer: Han vil frigjøre mennesket innenfra og utspille ondskapens makt. Og det kan ikke gjøres med fysisk tvangsmakt. Tvert i mot, ondskapen kan bare utspille sin rolle ved å få fritt spillerom. Den muligheten gis den ved at et uskyldig menneske i frivillig kjærlighet velger å bære ondskapen bort i det den bæres på kroppen til denne uskyldige og vises frem for hele verden. Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd, sier døperen Johannes om Jesus (Joh 1, 29)! Avmakten er Guds bud i mot ondskapens vesen og djevelskap. Og her har vi meislet oss helt inn til det innerste av det fjellmassivet som heter Kristendom.

I denne religionen finnes det en tid for makt og sverd, men også en tid for å stikke sverdet i sliren og la Offerlammet føres mot slaktebenken. Og mens det første kan gi en provisorisk illusjon av orden og fred, kan det siste binde Den onde for evighet. For fra slakterbenken reiser lammet seg, står opp og går som den første inn i Evighetens rike, der løve og lam lever side om side, ja, palestinere og israelere, irakere og amerikanere. Guds allmakt i kristen tapning, er avmaktens ubeseirethet. Kjærlighetens offer – for vår skyld. Omtrent slik må den kristne grunnfortellingen om makt og avmakt tegnes.

Så følger det en historie etter apostlenes og urkirkens tid. På 300-tallet blir keiseren kristen og kristne må inn og fylle romerstyrets taburetter. Da byttes forfølgelse med forvaltning, herunder også utviklingen og bruken av militære kapasiteter. Læren om den rettferdige krigen får også fotfeste gjennom filosofbiskopen Augustin på denne tiden. På denne tiden kan man ikke se at de kristne skyr makten. Tvert i mot, til tider ser vi det som ofte skjer hos de som besitter og beruses av makt: Makten perverteres og blir et mål i seg selv, og det felles gode erstattes av egen vinning. Det er imidlertid en annen historie som jeg mener kan holdes atskilt fra selve grunnfortellingen.

Mer interessant er det å se disse grunnfortellingene sammen, både den islamske og kristne. Hvordan ser det ut?
Et samlende perspektiv på den islamske og kristne grunnfortelling om makt og avmakt

Man kan fort fortape seg i korstog og selvmordsbombere når man skal snakke om makt og avmakt i et kristent og islamsk perspektiv. I det første tilfellet, korstogene, kan utvilsomt muslimene hente flere poeng enn de latinske krigerne som jo stelte i stand litt av et blodbad i kongedømmet Jerusalem. Sarakenernes store hærfører, den kurdiske Saladin (Salah ad-Din), ble i den kristne verden et eksempel, ja en levende myte (Hillenbrand 1999, 592ff) på selvbegrensing i stridens hete, ikke minst da han i 1189 lot være å be i Gravkirken etter tilbud fra patriarken i Jerusalem, med den begrunnelse at han ikke ville skape presedens blant muslimer for å innta kristne helligdommer. Når det gjelder selvmordsbomberne, er de dels uttrykk for en desperat situasjon og resultat av ekstremt islamistisk tankegods. Det ser man ikke minst ved måten de har blitt fordømt på av ledende muslimske rettslærde, fremst blant disse sheiken ved Al-Azhar universitetet.

For øvrig er jeg lei av at korstogene brukes som et altavgjørende argument for å få kristne til å holde munn. Dette er etter min mening en avsporing, selv om ikke minst den katolske kirke (som nordmenn tilhørte på den tiden) har hatt sitt å ta et oppgjør med. Etter min mening må en sammenlignende diskusjon om forholdet mellom islam og kristendom ta sitt utgangspunkt i disse religionenes opphav og den senere tenkning og praksis som knyttes til disse ulike opphavene.

Som kristen teolog er det da noen tanker som melder seg i min forståelse av det islamske perspektivet:

For det første ser jeg en klar forskjell i hvordan islam og kirken organiserte seg og spredte seg i sin spede start. Mens islam organiseres som en hvilken som helst stat som plutselig opptrer på den internasjonale arena, organiseres kirken som en samling av troende som har følgende til felles i følge evangelisten Lukas: de møtes både i jødiske sammenhenger (tempelplassen) og i hjemmene, for fellesskapets skyld, for å samles i bønn og lovsang, og for å feire nattverden sammen (Apg 2,46f). Det som er felles for begge gruppene er at de oppstår under sterk motstand[2] og forfølgelse. Forskjellen er at mens muslimene flykter fra Mekka for så å vende tilbake som en slagkraftig enhet, fortsetter de kristne å vitne om sin tro på Kristus bokstavelig talt gjennom en skur av steiner. Slik sprer kristendommen seg som ild i tørt gress rundt Middelhavet i løpet av de første århundrene. For dem gjelder ikke Koranens ord om at forfølgelse er verre enn drap. Tvert i mot, å miste eller fornekte troen er verre enn forfølgelse. Og dersom man beholder troen i forfølgelsen, er ens liv for intet å regne. Slik ble de blodvitner om sin Herre, som led samme skjebne. De ble slett ikke martyrer i fullt bevæpnet kamp mot de vantro, men martyrer som døde som våpenløse vitner om kjærligheten som lider.

For det andre er det en helt fremmed tanke for kristen teologi, at Guds allmakt skulle utbres ved sverdet og makten. Instinktivt tenker jeg: Hvilken liten Gud som trenger menneskets støtte på denne måten. Dernest tenker jeg: Den kristne Gud ville bli en annen Gud om han ble identifisert med volden og makten på den måten. Det betyr ikke at det ikke finnes et maktens rom innen kristen etikk. Men det er menneskets rom, der fornuft, klokskap og besluttsomhet skal verne om menneskets tro, liv og frihet. Det er ikke et rom for utbredelse av Guds allmakt. Guds allmakt er slik den blir definert på korset, en makt som nullstiller alle andre bud på maktens arena. Guds allmakt utbres bare når mennesker resignerer og underkaster seg krybben og korset. Det er samtidig den kristne forståelsen av hva muslim, den som underkaster seg, teologisk sett betyr.

For det tredje: Jihad, som et sentralt uttrykk for islamsk maktforståelse, er en guddommelig institusjon som kan aktiveres når alt annet har spilt fallitt. Når diplomati, overtalelseskunst og veiledning er brukt opp, står bare tvangen tilbake. Og gjennom tvangen får Guds vilje rom.

Men hvorfor må man tvinge seg gjennom dette siste stykket? Hvilket problem er det som er der, som man eventuelt løser, eller ikke løser? Etter min mening blir den kristne avmakten makt i det den islamske makten slutter med et spørsmålstegn: Hva gjør man dersom mennesket ikke lar seg veilede til et bedre liv og bort fra de onde gjerninger? Eller et utropstegn: Vi må tvinge mennesket dersom det ikke selv vil! Veiledning (huda) står sentralt i islamsk forkynnelse og pedagogikk. Mennesket skal veiledes og rettledes inn på den gode vei, til å gjøre Guds vilje.

Igjen, dette er greit om vi snakker om skole og politi. Men i vår verden der religion og politikk ikke er identiske størrelser, er det islamske perspektivet vanskelig å følge. Og det kristne instinktet er at dette er et ufullstendig og villedende perspektiv på makt, lydighet og Guds vilje. For menneskets oppsetsighet og uvilje kan ikke overvinnes utenfra, men må gjennomgå en indre omforming. I kristendommen heter det på korset, til røveren ved siden av Jesus: I dag om du vil, kan du være med meg til Paradis. Den håpløse og hjelpeløse forbryter får hjelp i ellevte time. Tilgivelsen redder den fortapte lille sjel som straffesystemet har sendt på båten. Og det er ikke en vilkårlig tilgivelse. Det er en tilgivelse som har sitt sted i en persons skjebnehistorie – for får skyld. Tilgivelsens makt er reell og sterk fordi det ikke finnes noe som kan motsi den. Og den er guddommelig og uendelig. Ondskapen er taus første påskedag.

Avslutning

Her på tampen har jeg nærmet meg forkynnelsen og apologetikken. Jeg kunne vært mer upartisk og lagt mer vekt på fellesanliggender mot slutten. Det er ikke vanskelig med en så sympatisk religion som islam. Men for meg inneholder religionsdialogen også et konkurranseelement. Derfor har jeg forsøkt å vise at temaet makt og avmakt er vel egnet til å sette islam og kristendom i stevne på helt sentrale områder, både politisk, militært og teologisk. Tematikken er ikke fremmed for noen av dem, men den utspiller seg på bakgrunn av ulike grunnfortellinger. Det betyr at man kan finne en rekke berøringspunkter, men også kilder til ulike tilnærminger til både makt og avmakt. Siden dette er begrunnet i selve gudsforståelsen, blir ikke konfliktpotensialet mindre.

Når jeg likevel tror, for å ta opp tråden fra Jak Miles igjen, at det å lære litt teologi kan bidra til å dempe faren for et overveldende sammenstøt mellom den muslimske verden og det kristendominerte Vesten, er det rett og slett fordi dialog og felles møtesteder er eneste farbare vei i en overopphetet verdenssituasjon der truslene er plassert på rekke og rad langs horisonten.

John Esposito, som nevnt kanskje den mest anerkjente islamkjenneren i USA, og som på ingen måte skal forveksles med Samuel P. Huntington og hans tese om sivilisasjonssammenstøt, sier at:

”The twenty-first century will be dominated by the global encounter of two major and rapidly growing world religions, Christianity and Islam, and by the forces of globalization that will strain the relations between the West and the rest” (Esposito 2002, x, min utheving).

I dette er det viktig å ha klart for seg at global encounter mellom kristendom og islam kan bety minst to ting. For det første en ”clash of civilizations” som Huntington beskriver i selvoppfyllende stil. Det har av både Gunnar Stålsett, den irakiske og tyske utenriksministeren vært antydet at Irak-krisen kan bli en religionskrig. Jeg tror ikke det, ikke minst takket være den massive kirkelige motstanden mot et angrep på Irak, samt at Saddam ikke akkurat fremtrer som en praktutgave av en muslim.

Men ”global encounter” kan også bety dialog og felles treffpunkter. Jeg mener det er en etisk fordring å påse at vi møtes på en slik måte at de som har til hensikt å skape konflikt, tømmes for viljen til å realisere dette og bruker sin energi på å skape rom for forskjellighet på samme territorium. Her er veien i mange tilfeller svært lang. Men denne veien må gås, og vi må være beredt til å følge den ene og den andre både en og to mil ekstra. Litt teologi kan vise seg å bli et viktig verktøy på en slik ferd.
Benyttet litteratur

Esposito, John L. 2002. Unholy War: Terror in the Name of Islam. Oxford/New York, NY: Oxford University Press.
Glassé, Cyril (1989). The Concise Encyclopædia of Islam. London: Stacey International.
Hillenbrand, Carole. 1999. The Crusades: Islamic Perspectives, Edinburgh: Edinburgh UP.
Huntington, Samuel P. (2001). “Islams blodige grenser”, intervju ved Josef Joffe, Die Zeit, oversatt av Eivind Lilleskjæret, Morgenbladet 16.11.01, lastet ned fra www.morgenbladet.no 29.12.02.
Koranen, i serien Verdens hellige skrifter, en oppdatert versjon av Einar Bergs oversettelse, Oslo: De norske bokklubbene, 2000.
Miles, Jack. 2002. Of Theology and Diplomacy, i: Sohail H. Hashmi (ed.), Islamic Political Ethics: Civil Society, Pluralism, and Conflict, vii-x. Princeton/Oxford: Princeton University Press.
Mæland, Bård. 1993. ”Makt”, Ung Teologi 25:3-4, 83-93.
Mæland, Bård. 2003. ” Global jihad eller global dialog: En kamp om nettverk”, Ung Teologi 35:1.
Vogt, Kari og Anders Heger (2002). Bruddet: Hellige krigere og en ny verdensorden,Oslo: Cappelen.
Qutb, Sayyid. 1990. Milestones. Utgitt på arabisk i 1964. Indianapolis: American Trust Publications.

[1] Sammenhengen til Mark 12 par er særlig sterk da Rom 13 ikke bare dreier seg om styremaktene som bære sverd, men også legitimiteten ved det å betale skatt og toll.

[2] I det hele tatt er det en intim sammenheng mellom makt og motstand. For ti år siden definerte jeg ’makt’ slik, basert på Max Webers definisjon: ”Makt er mulighet til å utføre noe overfor en selv, andre eller naturen ellers, ved hjelp av ulike midler og ved ulik grad av motstand” (Mæland 1993, 85).

Roar J. Haugen
Generalinspektør Hæren

Formann – Ærede forsamling!

Onsdag 19 juni 2002 fikk vi resultatet av St.prp.nr.55. Det ble et budsjettforlik for første gang i historien, noe vi har all grunn til å være fornøyd med. Hensikten med omstillingen av Forsvaret i perioden 02-05 er å rette opp den doble ubalansen, dvs ubalansen mellom investeringer og drift og ubalansen mellom struktur og oppgaver. For Hæren innebærer beslutningene at det bringes bedre balanse mellom investeringer og drift, men at ubalansen mellom struktur og oppgaver vil kunne forsterkes.

Gjennom budsjettprosessen tildeles Hæren hvert år ca 6 milliarder kroner for å gjennomføre pålagte oppdrag. Det utgjør ca 18% av forsvarsbudsjettet.

Tildelingen til drift og investering utgjorde i 2002 henholdsvis 4,6 og 1,3 mrd. En balanse mellom disse to kostnadsdelene er avgjørende for helheten, men samtidig er det viktig å fokusere på en størst mulig andel til investering, fordi investeringsmidlene retter seg direkte mot anskaffelse av materiell til Hærens strukturelementer. Fordelingen mellom investering og drift varierer imidlertid sterkt fra år til år, avhengig av FSJs prioriteringer. I planrammene for denne fireårsperioden ligger Hærens materiellinvesteringer på mellom 1,3-1,7 mrd, tilstrekkelig til å komme godt i gang med å realisere gjeldende strukturmålsetting.

Med bakgrunn i St.prp.nr.55 kommer første del av foredraget til å omhandle Hærens nye krigsstruktur, ny fredsstruktur inkl status i omstillingen, internasjonale operasjoner, personell og kompetanse ift ny struktur og intops, samt materiellinvesteringer til krigsstrukturen. I siste del vil jeg ta for meg det arbeidet som pågår i MFU, spesielt fokusert på Hærens innspill.

Krigsstrukturen

Oppgavene til Hæren er som kjent å bidra til forsvar av Norges territorium, ha en landsdekkende territoriell tilstedeværelse, delta i internasjonale operasjoner i rammen av NATO og FN samt yte støtte til det sivile samfunn. For å løse de forskjellige oppgavene har jeg pålegg om å produsere den krigsorganisasjonen som ble vedtatt i St.prp.nr.55, for øvrig gjort gjeldende i troppelistene 1 januar i år. Det er i tillegg etablert en støttestruktur som i krise og krig også avgis til sjef FOHK for å støtte den mobile Hærens operasjoner.

Den mobile krigsstrukturen som ble besluttet er på ca 15 000 mann. Med støttestrukturen til LDK’ene og FLO teller Hæren totalt ca 28 500, noe som er en reduksjon av mobhærens volum på ca 90% ila 10 år. Den mobile strukturen inneholder nå 6. divisjonskommando med divisjonstropper og Brigade 5 og N, samt Brigade 12 inkl Forsvarets Innsatsstyrke-Hær (FIST-H).

I tillegg til disse har Hæren som kjent fredsoperative avdelinger. Disse overvåker grensen mot Russland som er ytre grense for Schengen-området, beskytter Kongehuset og sist men ikke minst har en beredskap for å møte trusler som kan oppstå i forbindelse med terroraksjoner. Oppgavene er viktige samfunnsoppgaver som i dag løses ved hjelp av Grensevakten, Hans Majestet Kongens Garde og Hærens Jegerkommando.

Dette er alle avdelinger som i hovedsak nyttes til å håndtere kriser nasjonalt. Hærens Jegerkommando har også vært brukt i Afghanistan i forbindelse med Operation Enduring Freedom (OEF), og høstet stor anerkjennelse.

Brigade 12 med FIST-H

Innsatsstyrken er en nyskapning. For å skape en ramme rundt FIST-H ble det fra fagmilitært hold anbefalt at den i nasjonal sammenheng skulle inngå i Brigade 12. De to mekaniserte brigadene, Brig 12 og Brig N er like i struktur for å muliggjøre en kosteffektiv styrkeproduksjon med felles produksjonslinje både for FIST-H og den øvrige mobiliseringshæren. Dette er en forutsetning for å kunne holde driftskostnadene innenfor de vedtatte rammer. Imidlertid er Innsatsstyrken i seg selv ingen balansert operativ enhet, og de enkelte elementene forutsettes å inngå i høyere forband ved deltagelse i operasjoner utenlands. Det er selvfølgelig like viktig ved operasjoner i Norge.

FIST-H består av en Hurtig Reaksjonsstyrke (HRS), en Reaksjons- og Oppfølgingsstyrke (R&O), en Forsterkningsstyrke (FS) og Ledelses- og støtteavdelinger – eller Theatre Enabling Forces (TEF).
R&O-styrken er i grovt organisert som en mekanisert infanteribataljon, og løser for tiden oppdrag i Kosovo.

Slik jeg ser det er strukturen, slik den fremstår i dag, et resultat av et langsiktig arbeid med opprinnelse i St meld nr 38 (98-99). FIST-Hs nåværende organisasjon og inndeling er i samsvar med NATOs nye styrkestruktur slik den har blitt fra sommeren 2002. Med bakgrunn i begrensede ressurser har jeg valgt en produksjonsmodell hvor styrker som skal nyttes utenfor Norge er et produkt av en helhetlig nasjonal Hær, og ikke omvendt. Tiden hvor vi kunne produsere avdelinger eksklusivt for operasjoner utenfor landet bør være forbi. Å produsere fleksible styrker som kan brukes både hjemme og ute er et prinsipp som må videreføres i fremtiden.

Fredsorganisasjonen

FSJ har slått fast at Hæren skal ned til ca 3200 ÅV når tiltakene som er beskrevet i hans gjennomføringsdirektiv er implementert. Dette er en meget stor utfordring. Min konklusjon er at 3200 ÅV er under et kritisk minimum i forhold til de oppgaver og funksjoner som er pålagt Hæren, noe som er synliggjort i en egen konsekvensbeskrivelse. Med nåværende oppdragsportefølje trenger jeg nærmere 3700 ÅV. Hæren vil derfor, parallelt med pågående MFU-prosess, gjennomføre en utredning for å identifisere og terminere virksomhet i fredsstrukturen som ikke er en naturlig del av Hærens kjernevirksomhet. Kjernevirksomheten er å stille avdelinger KLAR, samt å opprettholde nødvendig hærkompetanse. Med bakgrunn i utredningen vil Hærens avdelinger få justert sine fremtidige rammer, herunder ambisjon, økonomi og årsverk.

Hovedprinsipper for utdanning

For å kunne utnytte ressursene i fredsorganisasjonen på en best mulig måte har jeg lagt en del føringer for produksjonen/utdanningen. Disse er:

· Avdelingsutdanningen skal i hovedsak foregå i Nord-Norge.

· Utdannings- og kompetansesentraene skal være i Sør-Norge.

· Misjonsspesifikk utdanning til intops skal foregå innenfor rammen av FIST-H i Sør-Norge.

· De fredsoperative avdelingene (grensevakt, HMKG og HJK) utdannes på sine respektive steder.

· Hæren skal ha livskraftige fagmiljøer, og avdelingene skal være til gjensidig støtte for hverandre slik at Hæren når målsettingen om å skape komplementære, kosteffektive miljøer.

Status omstilling
2002 har vært et krevende år for Hæren, og det året hvor hovedtyngden av omstruktureringene er blitt gjennomført. Betydelige personellmessige og strukturelle endringer er gjort i fredsorganisasjonen:

De fjorten territorielle regimentene er nedlagt, og et begrenset operativt ansvar er overført til Heimevernet.
Ni våpeninspektorater er slått sammen til tre UKSer.
Stab 6. divisjon er omorganisert til en funksjons- og prosjektorganisert stab.
Mindre omorganiseringer er gjort ved GSV, GP, HJK, KS og HMKG.
Distriktskommandoene er nedlagt, og i dag styrer jeg direkte på ti nivå 3-avdelinger (inkl DSA/GP).
Befalsskolene er slått sammen til 3; BS for Hærens Kampvåpen, BS for Hærens Logistikkvåpen og BS for Hærens Samband, men fremdeles foregår noe av utdanningen desentralisert i påvente av at infrastrukturen skal ferdigstilles på Terningmoen, Sessvollmoen og i Rena leir.
Festningsverkene Fredriksten i Halden, Gamlebyen i Fredrikstad, Bergenhus i Bergen og Kristiansten i Trondheim er overført til Forsvarsbygg sammen med leirene Evjemoen og Lahaugmoen. Heistadmoen er overført til HV-03.

Omstillingen i Hæren har så langt vært gjennomført på en svært tilfredsstillende måte, og det må kunne fastslås at Hærens avdelinger og staber har gjort en formidabel innsats i prosessen hittil.

Økonomi

For inneværende år er den økonomiske situasjonen stram mht Hærens driftsmidler, og det blir vanskelig å løse alle oppdrag Hæren er gitt. Bakgrunnen for dette er flere:

· Oppgaver og oppdrag er ikke redusert vesentlig som følge av de siste års omlegging, samtidig som det har foregått en kraftig reduksjon av antall årsverk.

· Kostnadsberegningene som er gjort av den nye hærstrukturen de siste årene, og som hittil har vært grunnlaget for de årlige tildelingene, er etter mitt syn undervurdert. Særlig gjelder dette for materiell i drift og ammunisjonsforbruk i styrkeproduksjonen. Dette er delvis tatt hensyn til i St.prp.nr.55, men fremdeles er kostnadsberegningene av Hæren for lave.

· Full kostnadsdekkende husleie gir større utgifter til eiendom, bygg og anlegg enn tidligere år, samtidig som situasjonen gjøres ytterligere usikker i forbindelse med årets innføring av full horisontal samhandel for varer og tjenester FLO/Land utfører for Hæren.

Planrammene for årene 2004-06 gir i øyeblikket klart lavere driftsrammer enn behovene tilsier og gir derfor grunnlag for stor bekymring. Det forsterkes av at all utdanning for internasjonale operasjoner nå tas innenfor driftsrammen, at det i årene som kommer ikke vil være samme mulighet til å tære på lagrene, og at full effekt av omstillingen i Hæren ikke vil være nådd før i 2005. Lavere tildeling enn behov forutsetter at avviket kan tas ut gjennom ytterligere effektivisering, endring i organisasjonen eller reduksjon i oppdrag og oppgaver Hæren skal løse, men muligheten for å lykkes med det blir etter hvert mindre.

Utfordringer omstilling 2003-2005

Organisasjonsmessige endringer i Hæren fremover:

Den resterende del av de ca 120 midlertidige stillingene i termineringsgruppene vil bli borte ila 1 kvartal 2003.
Forsvarets Hundeskole flytter fra Seiersten fort til Hauerseter til sommeren.
Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge nedlegges til sommeren, og virksomheten overføres til BS Kamp på Terningmoen/Rena (lett miljø på Terningmoen og tungt miljø på Rena).
Telemark Bataljon skal være etablert på beredskap pr 1 juli.
Dagens OPL/F’er skal reduseres med ytterligere 250-300 stillinger innen 2005.
BS-ingeniørlinje på Hvalsmoen og artillerilinjen på Haslemoen flytter til Rena, og teknisk utdanning fra Helgelandsmoen til Sessvoll ila 2004.
HIS/BA er integrert i Krigsskolen fra 1/1-03.
Innen utgangen av 2004 skal LOGUKS og KAMPUKS være fullt operative på hhv Sessvollmoen/Hauerseter og på Rena/Terningmoen.
Idrettskompaniet Kolsås overføres HV innen 1 august 2005.

· HV skal etter planen starte mannskapsutdanning ved Garnisonen i Porsanger (GP) innen 1 aug 2005, og det vil bli endelig avklart om Hæren eller HV skal ha ansvaret for driften.

Internasjonale operasjoner

I dag inngår hoveddelen av de norske KFOR-styrkene i den britisk ledede multinasjonale brigaden, med ansvarsområde rundt hovedstaden Pristina. I tillegg til NORBN har vi viktige bidrag innenfor militærpoliti, transport og stabsoffiserer i brigaden og KFORs hovedkvarter. Disse bidragene vil vi opprettholde også i år. Imidlertid vil kontingenten vi sender til Kosovo i juni/juli reduseres med 150 mann, og det norske bidraget vil muligens bli ytterligere redusert i tiden som kommer. Det er min holdning at Hæren ikke tilføres ny kompetanse dersom det samme oppdraget, med en forholdsvis identisk organisasjon, skal vedlikeholdes over mange kontingenter. I likhet med Forsvarssjefen og sjef FOHK, har jeg påpekt behovet for stadig å vurdere pågående operasjoner opp mot hvilken kompetanse som tilbakeføres til Hæren og Forsvaret. Den generelle samfunnssituasjonen i Kosovo har også blitt mer og mer stabil og normaliseres gradvis. Tung og statisk militær tilstedeværelse er derfor ikke lenger like nødvendig.

Nytt operasjonskonsept for KFOR legger opp til mer fleksible og mobile styrker enn tidligere, med en utstrakt bruk av reservestyrker på bataljons størrelse både på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå. Med bakgrunn i dette har Norge meldt NORBN VIII inn som en av fire COMKFORs Force Troop Manoeuvre Battalions (FTMB). Selv om bataljonen er innmeldt som en operasjonell reserve, vil den fortsatt opprettholde et territorielt ansvar. NORBN vil bli en del av den kommende multinasjonale nordisk/tsjekkiske brigaden, som innledningsvis vil ha finsk ledelse.

I tillegg til styrkene i Kosovo har Hæren nettopp sendt et CIMIC-bidrag på 16 mann til Afghanistan for å bidra til å effektivisere det sivil-militære samarbeidet. Enheten inngår i ISAF-styrken, der ledelsen nå vil bli overtatt av det tysk-nederlandske korpset. Dette er også en viktig funksjon i forhold til å gjenskape stabilitet og normale samfunnsstrukturer i et krigsherjet land.

FIST-styrkene må ses på som et styrkeregister med fastsatte kapasiteter. Dersom det oppstår en situasjon der norske styrker skal delta internasjonalt, vil vi kunne trekke ut de kapasitetene som det er behov for i det enkelte tilfellet. Basert på de erfaringene som Forsvaret gjorde i forbindelse med styrkegenerering til Afghanistan, ser vi nå på mulighetene for å etablere noen felles FIST-kapasiteter for hele Forsvaret. Dette dreier seg i første rekke om ledelse, strategisk samband og etablerings- og etterforsyningsressurser. Så langt ser FIST-konseptet ut til å fungere i henhold til Forsvarssjefens intensjon.
Personell

Ny krigs- og fredsstruktur med færre stillinger i staber og kommandoapparat krever en annen sammensetning av befalskorpset. Hæren satser i første omgang på å nedbemanne i gradssjiktet fra major og oppover på alderstrinnene fra 45 år. Samtidig må vi utdanne så mange som mulig ved befalsskoler og Krigsskolen for å fylle det underskuddet vi har av yrkesbefal på troppsnivå i både krigs- og fredsstrukturen.

En stor produksjon fra Krigsskolen kan imidlertid medføre at det pga ”rett og plikt til yrkestilsetting” skapes et nytt befalsoverskudd. Når det gjelder nedbemanning og tilpasning av befalskorpset imøteser jeg derfor resultatet av en ny eller justert befalsordning hvor virkemidlene for å få til en slik tilpasning er et viktig element.

Rekruttering av befal og vervede til reaksjonsstyrken i FIST-H har så langt vært en suksess. Det har vært stor interesse, og stillingene er 99% fylt opp.

FIST-H vil fortsatt ha høyeste prioritet. Vi går nå inn i den viktige fasen med å rekruttere personell på kontrakt til de øvrige FIST-H-avdelingene.

Hæren har etter hvert utviklet kompetanse som det er stor etterspørsel etter internasjonalt. Mineryddere, EOD-personell og spesialstyrker er kapasiteter som har gjort seg bemerket i flere operasjoner, nå senest i Afghanistan. Vi får ofte forespørsler om å stille slike kapasiteter i pågående operasjoner verden over. På personellsiden blir utfordringen for oss å balansere bidragene ute i forhold til nyrekruttering og kompetansebygging hjemme. Vi har allerede sett hvor sårbare disse kompetansemiljøene er i forhold til operasjoner som strekker seg ut over 3-6 måneder.

En viktig faktor som påvirker rekruttering er kontraktsbetingelsene. I løpet av det siste året har vi nok en gang sett hvordan endringer av økonomiske betingelser underveis i en kontingent påvirker motivasjon og nyrekruttering i negativ retning. Dersom vi ikke håndterer disse sakene på en riktig måte i fremtiden vil vi kunne få problemer med å rekruttere nok personell til våre internasjonale forpliktelser.

En av hovedutfordringene på personellsiden vil bli implementering av strategisk personalledelse. Langsiktige personellplaner vil være sentrale virkemidler for å beholde og utvikle motiverte offiserer, samt bidra til forutsigbarhet og trygghet for den enkelte. I 2003 vil vi sette i gang arbeidet med å lage disse langsiktige planene. Vår nye organisasjon, herunder lokalisering av avdelingene, og vårt store bidrag til internasjonale operasjoner har skapt nye utfordringer. Arbeidet med familiepolitiske tiltak er derfor av stor betydning for Hæren og Forsvaret. Vi skal ha profesjonelle offiserer og soldater som kan delta i operasjoner i inn- og utland, samtidig som at familien ivaretas. Vi vil også vektlegge å videreutvikle det sivile personellet som skal tjenestegjøre i Hæren i fremtiden. Det er ofte ansatte med lang erfaring og god kontinuitet og vil derfor kunne spille en viktig rolle i utviklingen av organisasjonen. Det vil bli stilt krav til mobilitet, og nye krav til den enkeltes kompetanse. Medarbeidersamtaler med fokus på utvikling av egen arbeidsplass, herunder kompetanse, skal derfor gjennomføres for sivilt personell.
Kompetanse

Retningslinjene for MFU innebærer at Hæren også i fremtiden vil ha et behov for å sende offiserer og avdelinger ut i internasjonal tjeneste. Denne aktiviteten er, og vil fortsatt være, en av Hærens viktigste oppgaver. Behovet for å ha oppdatert og riktig kompetanse tilgjengelig vil derfor være en forutsetning for å kunne videreutvikle Hæren i riktig retning.

Hæren benytter i dag simulatorer i utdanning av avdelinger og staber. Jeg vil fremheve Hærens Taktiske Treningssenter (HTTS) og Hærens Stabs- og Ledertrener (HSLT) som to utmerkede systemer. Begge er lokalisert i Rena leir. HTTS gir stridsteknikk –og taktikktrening opp til og med kompanistridsgruppe, og HSLT trener staber fra bataljonsnivå til og med divisjonsnivå. Hæren har dermed etablert et simulatorhierarki som kan tørrtrene alle nivåer i organisasjonen under tilnærmet realistiske og krevende forhold. Det viser seg at systemet gir en meget høy motivasjon hos soldater og offiserer. Realismen i konseptet gjør at avdelinger som gjennomfører en normal 5-dagers syklus, forbedrer sin stridsteknikk og taktikk betydelig, og det er et utmerket system for å trene lederskap og samvirke. HTTS vil også drifte en betydelig mengde simulatorer etter et såkalt ”hjemmebasekonsept.” Det betyr at avdelinger på Setermoen, Skjold og i Porsanger vil ha tilgang på samme type simulatorer som finnes på Rena for sin daglige trening på de grunnleggende nivåer. HTTS er delvis operativt i dag. Installeringen av systemet vil fortsette i 1. halvår 2003. Deretter vil det bli testet og benyttet frem til det skal være fullt ut operativt i august 2004.

Under alle operasjoner vi deltar i blir vi mer og mer avhengig av riktig og oppdatert informasjon på taktisk nivå. Dette vil kreve ny kompetanse. En nyskapning i denne sammenheng er Etterretning & Sikkerhetseskadronen i NORBN i Kosovo og i FIST-H. Her har vi opprettet en kapasitet som vil gi bataljonssjefen tilgang på tidsriktig informasjon innenfor sitt ansvarsområde.

De senere års operasjoner i utlandet har krevd større kapasitet på kryptert strategisk og taktisk samband. Overalt hvor vi har avdelinger er det behov for direkte samband tilbake til Norge. Hæren har derfor investert mye i materiell og kompetanse for å dekke dette behovet. Utfordringen innenfor dette fagområdet er ikke først og fremst tilgangen på riktig mengde materiell, men heller tilstrekkelig tilgang på riktig kompetanse. I denne sammenheng har Sambandsinspektøren tatt et godt initiativ overfor hele Forsvaret for å bygge opp en tilstrekkelig stor kompetansebrønn.

Materiellinvesteringer

Materiellinvesteringer til Hæren er en utfordring. Hæravdelinger kjennetegnes ved at de består av mange materiellsystemer innenfor hovedkategoriene ildkraft, mobilitet, kommando og kontroll, beskyttelse og utholdenhet.

Hærens perspektivplan for materiellanskaffelser prioriterer funksjoner og systemer som skal muliggjøre realisering av et manøverorientert operasjonskonsept iht FFOD, og samtidig sikre at våre avdelinger kan anvendes på en effektiv måte. Dette forutsetter innføring av både et moderne og interoperabelt K2IS fra divisjonsnivå og ned til lagsnivå for utvalgte enheter, og materiell som kan muliggjøre realisering av et nytt feltetterretningskonsept. Videre er det avgjørende at Hæren anskaffer materiell som er tilpasset den trusselen våre styrker kan stå overfor både nasjonalt og internasjonalt.

Ildkraft vil alltid være viktig for enhver militær organisasjon. Det er derfor avsatt betydelige midler også til ildkraft, selv om denne funksjonen ikke er gitt samme prioritet.

Perspektivplanen bygger på forutsetningen om at strukturmålene i St Prp 45 skal etableres innen 2005 og opprettholdes til 2010. Gjeldende plan forutsetter videre at Hæren får ca 1,5 Mrd kr i årlige investeringsmidler. Med en slik investeringstakt tar det ca 40 år å fornye Hæren fullstendig materiellmessig. En rask omstilling mot en helt annen hær enn den vi har i dag, vil kreve betydelig større investeringsmidler over kort tid enn det vi ser realistisk. Hæren vil derfor alltid ha et stort innslag av materiellarv.

Løpende prosjekter som leverer materiell til avdelingene i år er blant annet Leopard 2, pansrede spesialkjøretøy av M113-familien, Multirolle Radio (MRR), Lett Felt Radio (LFR), K2IS blokk 1 og 2 og taktisk treningssenter på Rena.

Av nye prosjekter vil jeg nevne:

ABC søke- og påvisningspanservogner, som er en etterspurt kapasitet i internasjonale operasjoner og i antiterrorsammenheng. Prosjektet er nettopp godkjent i FD.

· Nye håndvåpen. Dette er et fellesprosjekt for alle forsvarsgrener med GIH som ansvarlig inspektør. Vi hadde håpet å få prosjektet godkjent i vårpropen i år, men rekker det ikke før i prp 1 til høsten.

Nye artilleriskyts. Prosjektet er i definisjonsfasen og målsettingen er å få beslutningsgrunnlaget på plass i løpet av året for godkjenning i Stortinget tidlig neste år. Lykkes vi med det, vil artilleriet kunne få nye skyts fra ca 07/08.

Militærfaglig Utredning (MFU)

Som nevnt innledningsvis brukes ca. 6 milliarder kroner årlig på Hæren. Enkelte stiller spørsmål til om dette er for mye, ja sogar om vi i det hele tatt har behov for en Hær. Før jeg går over på MFU, vil jeg forsøke å forklare hvorfor Norge trenger en landmilitær kapasitet.

Norske landstyrker befinner seg i mer komplekse geostrategiske landskaper enn noen gang. Som operasjonene i Bosnia, Kosovo og Afghanistan viser er det ikke nok å vinne krigen, men vi må i høyeste grad også kunne vinne freden. Vår alliansetilknytning innebærer at norske styrker må være forberedt på å gjennomføre alt fra stabilitetsoperasjoner, katastrofehjelp og evakuering av sivile fra truede områder til fullskala krigsoperasjoner mot en hel rekke ulike typer motstandere. Disse operasjonene vil også kunne foregå i mange typer terreng, hvor tett bebyggede områder sannsynligvis vil være den største utfordringen for oss.

Det er i økende grad forestillinger om at kriger og konflikter kan vinnes på en armlengdes avstand. Langtrekkende, presisjonslevert ild tilbyr tilsynelatende en attraktiv mulighet for å vinne uten å bringe egne tropper i umiddelbar nærhet av motstanderens styrker. Det er imidlertid mange grunner til å tro at dette er en grov overforenkling av et så komplekst fenomen som det en konflikt mellom tenkende, tilpasningsdyktige motstandere er.

§ For det første gir ikke en motstander opp på grunn av hva som har skjedd, men på grunn av hva som vil kunne skje dersom han ikke gir seg. Selv om den mentale effekt av ildkraft kan være stor, er den forbigående, og dermed vesensforskjellig fra effekten av kontinuerlig tilstedeværende landstyrker. Ildkraft alene gir ikke varige mentale effekter, bare fysiske. Ensidig bruk av langtrekkende, presisjonslevert ild betyr metodisk og systematisk ødeleggelse av motstanderens evne. Dette står følgelig i direkte motsetning til et manøverorientert konsept, der motstanderens vilje – ikke hans evne – er det sentrale påvirkningspunkt.

§ For det andre presenterer ensidig bruk av langtrekkende, presisjonslevert ild motstanderen for en endimensjonal trussel. Det gjør det betydelig enklere for motstanderen. Langtrekkende, presisjonslevert ild stiller dermed motstanderen overfor et problem, men ikke i et uløselig dilemma.

§ For det tredje vil bebygde områder, tett skog, tilstedeværelse av et stort antall sivile og mange andre forhold innebære betydelige, i mange tilfeller endog uoverkommelige, problemer mht lokalisering, identifisering, følging og bekjemping av mål med langtrekkende, presisjonslevert ild. Kostnadene ved å kunne dekke også slike områder vil være så betydelige at det vil være mye mer kosteffektivt å bruke konvensjonell landmakt.

§ For det fjerde er langtrekkende, presisjonslevert ild en kapasitet som kun er relevant i konflikter der fiendtligheter allerede pågår. Konvensjonelle landmilitære kapasiteter er imidlertid helt vesentlige bidragsytere både for å forhindre at konflikt bryter ut, og for å sikre overgang fra krig til stabil fred i områder der vitale samfunnsfunksjoner er ødelagt av krigen. Her er det svært viktig at vi ikke blir sittende igjen med en landmilitær organisasjon bestående av lett utrustede styrker som blir henvist til å være hjelpeløse vitner til grove overgrep, som nederlenderne ble i Screbreniza.

Selve rasjonalet for moderne landmilitære styrker er evne til kontroll med og beskyttelse av territorium, infrastruktur og befolkning – ute som hjemme. Dette innebærer blant annet evne til å operere på kort hold – så kort at vi kan skille sivile fra væpnede, og legitime militære mål fra ikke-legitime mål. Dette vil alltid være risikabelt, men uten slik evne er ikke landmakten lenger relevant.

Hæren er inne i en brytningstid hvor det i økende grad dreies fra nasjonal fokus til en større vektlegging av det internasjonale engasjementet. I tidsperspektivet til MFU og LTD er dette trolig en riktig dreining. Imidlertid er det etter min oppfatning viktig å gjennomføre endringene i et tempo, og på en slik måte, at vi unngår at Hæren nok en gang mister operativ evne i det korte tidsperspektivet. Endringer basert på foreløpige anbefalinger i MFU og LTD må gjennomføres til riktig tid. Med andre ord er tidspunktet for dreining fra nåværende politisk vedtatt struktur til ambisjonene i MFU/LTD av vital betydning.

Jeg er personlig for meningsbrytninger og offentlige diskusjoner. Imidlertid bør alle være seg bevisst i hvilket tidsperspektiv man fører disse diskusjonene. Politiske og militært besluttede strukturer bør ikke være gjenstand for diskusjoner. I beste fall vil intern uenighet føre til misforståelser og forsinkelser i Hærens investeringer. I verste fall vil det få uheldige konsekvenser for Hærens operative evne i det korte og midlere perspektivet. Hæren har vært i kontinuerlig omstilling siden 1993, og det er nå på tide å få etablert en struktur før vi på nytt kastes inn i en omorganisering som følge av neste langtidsdokument. Etter min oppfatning er det nå helt avgjørende å få på plass en stabil strukturbasis, da det ser ut som om neste dreining blir både omfattende og komplisert.

Brigadesystem kontra nisjekapasiteter

Med bakgrunn i Forsvarsministerens rammer for MFU-03 fremstår én dreining som meget klar, nemlig økt grad av alliansetilpassing. Forsvarsministeren signaliserer at aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer og potensielle trusler må møtes på andre måter enn gjennom tradisjonelt militært nærvær i Norge. Den selvstendige nasjonale ambisjonen om forsvar av Norge er endret til å være en oppgave vi kun skal kunne gjøre sammen med allierte, et meget viktig og alvorlig signal. Det er blant annet med disse sentrale føringene Hæren nå jobber med en anbefaling for fremtidig hærstruktur.

For meg er balansen, og ikke minst prioriteringen, mellom strukturvolum, -bredde, og -kvalitet en av de sentrale faktorer som må drøftes. Majoriteten av de som bidrar inn i MFU-arbeidet er enig i at volum må vike til fordel for kvalitet. Spørsmålet er hvor lavt Hærens volum kan bli for i det hele tatt å kunne ta vare på egen kompetanse. Imidlertid er det trolig strukturbredden som volder størst bekymring. Forsvarsministerens føringer tilsier en økt satsning på et bredt spekter av nisjekapasiteter for å ivareta alliansens behov. Trekkes dette for langt, kan det fort bli styrkeprodusentens mareritt. For det første vil mange kompetansemiljøer virke svært fordyrende på fredsproduksjonen. For det andre er det krevende å oppebære kompetanse i mange små miljøer. Sist, men ikke minst, er det svært vanskelig å få en helhetlig operativ krigsstruktur med basis i stor strukturbredde, basert på nisjekapasiteter spesielt.

Hærens anbefaling til FSJ vil trolig bli at Hæren må reduseres noe i volum i forhold til i dag. Behovet for 4 brigader er ikke lenger tilstede, da vårt nasjonale ambisjonsnivå er redusert fra FS 2000 med terskelforsvar til det alliansetilpassede forsvar som skisseres i de politiske føringer gitt ifm MFU-03. Samtidig er jeg opptatt av å videreføre Hæren som system, hvor alle våpen- og troppearter spiller viktige roller for sluttproduktet, nemlig vår operative evne og mulighet til å løse oppdrag både hjemme og ute. Dette vil for det første innebære at belastningen spres på helheten av Hærens personell. For det andre vil det bidra til en størst mulig fleksibilitet for internasjonale operasjoner. For det tredje vil det bidra til kompetansebygging i hele Hæren, ikke bare for utvalgte funksjoner.

Når det gjelder økende evne til å delta internasjonalt, er det derfor min klare oppfatning at vi ikke utelukkende bør fokusere på nisjekapasiteter som sådan, men derimot på et helhetlig Hærsystem hvor ulike nisjer inngår og kan trekkes ut og brukes etter behov. Sagt med andre ord – Hæren bør i fremtiden ta sikte på å kunne stille med en komplett brigade for internasjonale operasjoner.

Brigadesystemet er et ”tverrsnitt” av Hærens kapasiteter. En brigade vil i tillegg til å kunne gjennomføre operasjoner i Norge også kunne stille i operasjoner utenfor Norge, som del av en divisjon eller et korps eller som enkeltstående avdelinger hvis det er behov for såkalte nisjekapasiteter.
Ambisjonen om å stille en brigade til internasjonale operasjoner kan løses på flere måter. Det ene ytterpunktet representeres av en 100% vervet struktur, hvor verneplikten ikke har noen plass utover å rekruttere til HV. Det andre ytterpunktet innebærer en betydelig økning av antall vernepliktige som gjennomfører førstegangstjeneste, godt over 50% av årskullet, som inngår i stående brigader etter forutgående frivillighet. Dette krever nye økonomiske- og andre kompensasjonsordninger, men vil kunne være gjennomførbart. I en slik modell vil det fortsatt være behov for en profesjonell kjerne av befal og vervede i brigadene. Vi arbeider også med andre modeller mellom disse ytterpunktene.

Nettverksbasert Forsvar (NbF)

I de siste Forsvarsstudier har det vært lansert nye begreper og konsepter som har til hensikt å styrke Forsvarets slagkraft. I FS 2000 ble manøverkrigføring lansert som et viktig konsept. I MFU-03 er det Nettverksbasert Forsvar, eller Network Centric Warfare, som fremstår som et sentralt tema. I og med at dette er et relativt nytt begrep, også utenfor Norge, finnes det ingen anerkjent oppskrift for et slikt konsept. Det er derfor et kontroversielt tema. Som nevnt tidligere mener flere av aktørene at landmilitære styrker ikke skal avgjøre striden i det nære operasjonsområde, men i stedet skape avgjørelse med langtrekkende ildkraft på dypet. I mange sammenhenger settes det likhetstegn mellom langtrekkende ødeleggelse på dypet og NbF. Etter min oppfatning er dette en meget alvorlig feilslutning. Hovedideen bak NbF er å integrere våpensystemer (effektor), innhentingsorganer (sensor) og ledelsesnivå (beslutter) i et tettere og mer fleksibelt system. Hensikten blir således å utnytte de totale ressurser bedre gjennom endret ledelsesfilosofi og økt situasjonsforståelse. Jeg vil våge den påstand at hovedutfordringene i et nettverksbasert forsvar bare i begrenset grad handler om ny teknologi. Derimot handler det mer om organisasjonsfilosofi, operasjonskonsepter og mental endring. Praktiske eksempler fra virkelighetens verden, også utenfor militære kretser, synes å bekrefte dette.

Arkitekten bak det amerikanske Air Land Battle-konseptet (1982), BG Huba Wass de Czege, sier det samme[1]. Han advarer sterkt mot en overfokusering på langtrekkende kapasiteter. Han gjør derimot et poeng av å beholde balanserte kampenheter (combined arms) for å skape en kombinasjon av trusler for motstanderen og således skape et grunnlag for avgjørelse i det nære operasjonsområdet, riktignok støttet og eller forsterket av langtrekkende ild. Ny teknologi vil endre våre nåværende operasjonskonsepter, metoder, taktikk og organisasjon. Men ny teknologi er ikke selve svaret.

Avslutning

Jeg vil avslutningsvis understreke noen viktige sammenhenger:

· Hæren er nå i ferd med å etablere krigs- og fredsstrukturen som ble besluttet sist sommer. Det er av avgjørende betydning at vi får denne på plass før vi på nytt omorganiserer. Når vi så starter neste omorganisering et sted etter 05 har vi et solid fundament, og omstillingen til en mer alliansetilpasset og nettverksbasert Hær skal ha som mål å skape høyere kvalitet på Hæren på bekostning av noe volum og bredde, men med best mulig operativ fleksibilitet.

· Kompetanse har høyeste prioritet i Hæren. Alt står og faller på at et tilstrekkelig antall befal, spesialister og øvrige mannskaper besitter god nok kompetanse. Det er en nøkkelfaktor at kompetanse tar lang tid å opparbeide, mye lengre tid enn vi har til rådighet dersom en alvorlig krise skulle inntreffe. Videre prioriterer jeg en organisasjon som er så veltilpasset og effektiv som mulig, med det materiell og utstyr som oppdrag og ambisjoner til enhver tid forutsetter. Jeg prioriterer også meget høyt at Hæren alltid skal være en god og utfordrende arbeidsplass for samtlige ansatte.

Lykkes vi med disse ambisjonene, vil Norge også i fremtiden ha et tidsmessig og kompetent Landforsvar.

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
20. januar 2003


ved

 

General (p) Fredrik Bull-Hansen

 

 

BAK DAGENS TERROR OVER GRENSER – KULTURER I KONFLIKT

 

Tema

Mitt tema er ikke det pågående krigsspill rundt Irak, heller ikke den internasjonale terror´s og de fysiske mottiltakenes teknikk. Jeg skal søke å trekke frem noen av de mer grunnleggende årsaker til terror over grenser. De er mange og kompliserte og ender i et mønster av kulturer i konflikt. Mitt innlegg må bli et selektivt utsnitt. Snarere enn å søke etter svar hos dem som ser seg som prioriterte mål, først og fremst USA, skal vi gå til de miljøer der terroren har så mye av sitt utspring. Noe i billedet er nytt, noe er historiske repriser. En terror´s hensikt og strategi er i overveiende grad en historisk reprise. La oss begynne der.

 

Terrorens hensikt og strategi

Terrorens hensikt er å skape paranoia hos motstandere. Strategien og taktikken forutsettes å ikke bli bremset av human-etiske forestillinger. Paranoia står som kjent for kombinasjonen av forfølgelsesvanvidd og stormannsgalskap. En slik effekt kan ikke garanteres ved det ene anslag. Den oppnås best gjennom å skape forventninger om fremtidige terrorangrep. De vil etter strategien være overraskende hva angår sted, våpen og taktikk og de vil være politisk-psykologisk vel plassert. Terroren er ikke målet, men middelet. Målet er det selvsagte å dreie maktforhold henimot de egne visjoner og mål. Tilstanden paranoia leder lett til irrasjonelle svar som igjen skaper en basis for den videre terrorisme. Det blir et ledd i terroristenes strategi å fremkalle de spektakulære og voldsomme svar.

 

Terror med Guddommen på sin side

Den 11. september blottla en absolutt hensynsløshet, et etisk lavmål. Ledere som hevder å ha Guddommen på sin side har historisk ikke alltid strevet med å finne de humanistiske grunntoner i sin religion. For masseterroristen Osama bin Ladens del så vi snarere ”en maktglad fanatiker” som Gulbuddin Hekmatyar sier det. Og han bør vite hva han selv er.1 Et slikt tenkesett er ikke forbeholdt den ene eller annen religiøse retning, men den terror som nå er i fokus har sitt religiøs-filosofiske feste i en del fundamentalistiske utklekningsanstalter i enkelte sentra i Midtøsten og, for Al -Quaida´s og Talibans del, ikke minst i noen religiøse skoler, ”madrasa´er”, i Pakistan. Ut på en kamparena går unge menn som kan være intelligente nok, men i likhet med de læresteder de kom fra er de ikke intellektuelle. Som alle dogmatikere av ulike farger, religiøse og politiske, mangler de den intellektuelles viktigste kjennetegn, søkningen, spørsmålstegnet. Vi minnes i en parentes at noen av de norske støtter til Pol Pot og dess like, så misvisende for alle enn dem selv kalte seg intellektuelle. Deres moralske motivering var at ”det er nødvendig å knuse noen egg for å lage en omelett”. Det ble rundt 1.7 millioner knuste egg å svare for.

 

Supermaktavmakt

Angrepet den 11. september var et slag som ingen super teknologi, ikke noe rakettskjold kunne forhindre. At teknologien har grenser er for noen en stadig overraskelse.

Terror mot amerikanske mål var ikke noe nytt, men slaget mot de to symboler på USAs økonomiske og militære kraft, World Trade Center og Pentagon, ga en fornyet påminnelse om også den sterkestes sårbarhet overfor de enkle og målrettede slag fra dedikerte angripere.

Vi fikk en dramatisk fremvisning av supermaktavmakt, ikke den første, med sikkerhet ikke den siste.

Etter Den kalde krigens gjensidige sterilisering fulgte for amerikanerne Vietnam, da supermakten tross overlegen våpenmakt, tross et historisk uovertruffent bomberegn og kjemisk avsviing av skog og avlinger ble slått tilbake av en dedikert bondearmé, slik stormakten Frankrike tidligere ble det. Somalia ble en neste pinlig erfaring. De amerikanske forsøk gjennom år på å dempe det israelsk-palestinske skisma er en videre demonstrasjon av supermaktavmakt, selvpåført gjennom den urokkelige forståelse for bare den ene part. 3 milliarder US dollar pr. år i regnskaps- og revisjonsfri støtte og ytterligere årlige innsprøytninger i milliardklassen hindrer ikke at amerikanske initiativ møtes med en frapperende arroganse.

 

Når de som slo til den 11. september 2001 nå, pr. januar 2003, gjør opp status, må de effekter som de skapte så langt fortone seg tilfredsstillende. Supermakten USA s personifiserte hovedfiende, Osama bin- Laden, synes ikke å være fanget ”dead or alive”, nettverket Al Quaida er ikke eliminert og innsatsen har inspirert til nye avarter i stadig skiftende geografier. Vi bør vel også ta med i en statusrapport at Fidel Castro fortsatt sitter i Havana , tross ”Bay of Pigs” og CIA-orkestrerte forsøk på å ta ham av dage. Mohammar Al-Gaddafi er heller ikke borte. Bomber og granater ble levert med kirurgisk presisjon, men på galt sted. Og president George W. Bush har arvet sin fars Saddam Hussein. Det synes å være en amerikansk tradisjon at motstandere får sin prestisje styrket gjennom å bli utnevnt til presidentens personlige fiende.

For russerne ble supermaktavmakten dramatisk åpenbart i Afghanistan der et middelaldersk klan-samfunn av dedikerte stammekrigere – et flertall analfabeter- slo Sovjetimperiet tilbake, slik de samme stammer 70 år tidligere terminerte Det britiske imperiums ambisjoner på samme jord. Så tapte supermakten Sovjetunionen uten sverdslag Den kalde krigen for til slutt å måtte erklære Sovjetunionen som et historisk feilskjær. I Tsjetsjenia står russerne fortsatt i blod til knes i sitt forsøk over 150 år på å kue et minisamfunn av uregjerlige klaner av fremmed kultur, en kamp så avslørende beskrevet i russisk litteratur, Leo Tolstois ”Hadji Murat” blant de mange eksempler.

 

En fellesnevner for disse demonstrasjoner av den stores avmakt er overbevisningen om egen styrke og om å ha rett, og et samtidig fravær av evne til å forstå og respektere andre tenkesett enn de egne.

 

Et sceneskifte. Det historisk kjente

  1. september førte til et gjennomgripende sceneskifte. Noen vil si et paradigmeskifte. Når forestillingen er at verden er ny, kan det imidlertid ofte være riktig å repetere hva som i billedet er historisk vel kjente foreteelser og hva som er det genuint nye.

Terror som våpen er ikke noe nytt, heller ikke bruk og misbruk av religiøse forestillinger. Trangen til å dø for en sak – for noe jordisk, for noe hinsidig eller for en blanding av de to – er også historisk vel kjent. Middelalderens muslimske assassi´ner og de japanske kamika´ze flygere er blant de mange før dagens religiøst dopete selvmordsbombere. At motiveringen kan være vanskelig å forstå for utenforstående er heller ingen nyhet. I dag vil noen undre seg over at det ved inngangen til det tredje millennium e.Kr. er mulig å overbevise presumptivt intelligente mennesker om at martyrium kan oppnås gjennom drap av uskyldige, at en slik innsats er å ”dø i Allahs navn”, som det heter. Legg så til troen på at martyrers salighet er å finne i et himmelrike så helt tilpasset høyst jordiske drømmer hos menn i arabiske ørkenstammer 1400 år og mer tilbake; de rennende bekker, palmer til skygge, de stadig fornybare jomfruer. Assymetrisk krigføring doseres nå ofte i militære fora som noe nytt i strategi og i taktikk. Men David rammet som kjent Goliat, Dalilah lurte Samson og Samson rev alene ned et tempel med alle motstandere i. Det bør heller ikke overraske at en angriper vil søke å ramme en motstander der han er mest sårbar og uforberedt.

Biologiske stridsmidler er heller ikke nye. Vi kan ikke engang frikjenne Det gamle testamentets Gud, Jahvee. I følge 5 Mosebok 2.21-23, 7.20, 10.1. meddelte han når han selv med ”pest” og med ”bier” ville utrydde dem som levde i det land han hadde lovet sitt ”utvalgte folk”. Det minner oss også om at det ikke er noen nyhet at svært mange ofre i krig kan være sivile og uskyldige. Helt nytt er det heller ikke at Vesten bes forlate det muslimske Nære Østen.

 

Kulturer i konflikt

Nytt er heller ikke det så åpenbare i dagens billede at kulturer er i konflikt. Det er bare regnet som upassende og taktisk uklokt å si det. Rudyard Kipling´s ”East is East and West is West and never the Twain shall meet” beskrev avstander mellom kulturer, men det luktet også av krutt og blod. Det gjør det i sannhet fortsatt i det teater han refererte til. Samuel Huntingtons tanker om et sammenstøt mellom sivilisasjoner ble vel også litt for lettvint lagt bort. En ubehagelig virkelighet ble fortrengt og erstattet med mer sympatiske og ideelle, men ennå ikke realiserbare forestillinger. Det er ofte et tvilsomt utgangspunkt for mulig innsats henimot noe bedre enn det bestående.

Så spørres det, hva er ”kulturer” og ”sivilisasjoner”? Her står religiøs-filosofiske forestillinger sterkt gjennom historien, til denne dag klart sterkere enn de skiftende visjoner og systemer som lover den endelige suksess og lykke på jorden. I sine outrerte avarter, og der synes de alltid å ende, overlever de vanskelig en etterprøving. Religioner setter ikke krav om bevis. Selv i de mer religiøst dempete og sekulariserte samfunn har religiøs-filosofiske arvestykker leiret seg i så mye, så også i vårt Europa. Så har vi også de samfunn der religion og liv fortsatt er ett.

 

Det nye – et paradigmeskifte

Men noe i dette bakteppe for internasjonal terror er nytt. Genuint ny er vår tids teknologiske revolusjon med kvantesprang som kjernefysikken og de våpen som ble resultatet, med digitale linjer og en informasjons-teknologi som åpnet for kommunikasjon over alle kultur- og statsgrenser. Det er ikke 11. september, men denne tekniske revolusjon som utgjør et paradigmeskifte, et skifte som innebærer at historien ikke uten videre kan projiseres inn i fremtiden, da forutsatt at man skjønner det, og det kan selvsagt ikke garanteres. Avstander målt i tid er kortere, gjennomsiktigheten er større og alle parter – de ”urettferdige” som de ”rettferdige”- har lengre rekkevidde og større effekt i sine politiske, økonomiske og militære virkemidler enn noen sinne. Også internasjonale terrorister er på nett. De anslag vi har sett – planlagt, koordinert og finansiert i nettverk -, har vært i visshet om at de med øyeblikkets og billedets kraft vil bli sett på TV- skjermer kloden rundt. Troen er at dette billedet vil fremme den egne sak. Det var målet for fredsprisvinneren Yassir Arafats palestinske flyterrorister som i sin tid drepte uskyldige, og det er målet for dagens varianter. Vi ser i sum en videreføring og understrekning av et skifte fra Den kalde krigens stabile usikkerhet til en ustabil usikkerhet der så vel aktører som fronter kan skifte. Fortsatt stabilt er imidlertid billedet av kulturer som ikke kommuniserer på samme bølgelengde.

 

Midtøsten som modell

Terroraksjoner ved dedikerte selvmordskandidater oppstår i vår tid helst når planleggerne og aktørene kan vise til noe som oppfattes å være dypt urettferdig, fornedrende og ærekrenkende. Kloden er rik på scenaria med slike skjevheter, rik på religiøse og andre følelser som det kan spilles på og rik på de konsekvenser som følger. Det strategiske og kulturelle brennpunkt som vi i dag betegner Midtøsten, fødestedet for de tre monoteistiske religioner – jødedommen, kristendommen og islam – står med sine visjoner, konflikter og dilemma i en særstilling. Det gjelder også som inspirator til godt og til ondt utenfor denne regionen, også som inspirator til internasjonal terror. 2

La oss sette prosjektørene dit og først repetere noen religiøs- filosofiske forestillinger knyttet til retten til å berike seg på andres land og gods. Det er forestillinger som i dagens tolkning og praktisering så vesentlig bidrar til en grobunn for internasjonal terror.

 

Den gudsgitte rett til andres land og gods

Den israelittiske idé om Én Gud og de videre gammel-testamentlige tekster – unike som historie, religiøse inspirasjoner og i poetisk kraft – ses av jøder som av kristne og muslimer som et grunnleggende skifte. Men bortsett fra at de tidligere guder i flertall også av israelittene ble erstattet med én, var bruddet med en fortid ikke på alle områder fullt så gjennomgripende som det ofte fremstilles. Spørsmålet om ”rettferdig krig”, for å bruke et uttrykk fra vår tid, ble i alle fall ikke gjenstand for særlig nytenkning. I henhold til de overlatte tekster innrømmet israelittenes gud, Jahvee, sitt folk høyst jordiske opsjoner, slik guden Dagon lovet kong Sargon I av Akkad i det sumeriske rom i det tredje årtusen før Kristus, et rike med sentrum i dagens Irak.3 Retten til med sverd å berike seg med andres land og gods ble fortsatt gudsvelsignet. De gammeltestamentlige pålegg ”Du skal ikke stjele ” og ”Du skal ikke så ihjel” gjaldt så åpenbart bare innen den egne krets. Med henvisning til hva Herren hadde pålagt Moses, sin tjener, som det heter i teksten, erobret og drepte Joshua for fote: ”De lot ingen som drog ånde bli igjen” sier Joshuas bok, 11.,13. Fred var et mål, men fred på de egne premisser og først og fremst i det egne hus. I den samme Joshua´s bok, 11.22 heter det om fred ”Og landet hadde nå ro for krig”. Men det var altså etter at alle de som hadde levd i området før israelittene kom var slått ihjel.

De arabiske erobringer noe senere, for nær 1300 år tilbake, var under et “Allahu Akbar”, Allah er større, men målene ble også her etter hvert høyst jordiske. 4 Det ble også målene for de paveinspirerte tog under korsets banner mellom 1099 og 11.87 som skulle frigjøre Jerusalem og Jesu grav og skape den kristne fred.

 

Gjennomgående formuleres og tolkes de religiøs-filosofiske tekster meget hensiktsmessig gjennom historien ut fra de strategiske og taktiske mål og de praktiske behov som folkets ledere så for seg der og da. Det kalles i dag ”situasjonsbestemt lederskap”. Det noe spesielle er når også i dag fordrivelser og etnisk rensning forsøkes legitimert med fundamentalistisk-ortodokse henvisninger til gudsgitte løfter, og når en slik legitimering sågar får støtte utenfra.

 

Erkjennelse av det urettferdige og fornedrende.

Innen Midtøsten av i dag finnes de store sprang mellom dem som har og dem som ikke har, mellom dem som kan og ikke kan. Her er de meget ny-dollarrike og de fattigste og neglisjerte i slummen, de oljefete arabiske familiedynastier og de magre regioner og land. Det står om olje, mat, vann, arbeid. Det står om religiøse tolkninger. I de arabiske og øvrige muslimske samfunn står det ikke minst om ære, familiens, klanens, den muslimske familie, den muslimske ”umma´s” ære. Litt for ofte ser vi likheter til mye av det som fikk Algerie til å sprekke: En kolonial historie avsluttet med frihetskamp og toveis brutalitet og terror, etniske og religiøse skjæringer, 70 % av befolkningen under 30 år, 15-20 % offisielt uten arbeid, i realiteten nærmere to ganger det, en befolkningsvekst som antyder en dobling innen en generasjon eller så. Overført på Midtøsten inklusiv Magreb vil det si at dagens 22 medlemmer i Den arabiske liga vil bevege seg fra ca. 180 millioner til rundt 400 millioner. De vil alle måtte konkurrere om de allerede altfor magre vannkilder. Dette er ikke alt nytt, men en bredere, blant folk flest erkjennelse av de økonomiske og sosiale ulikheter som noe urettferdig, ikke som noe evig bestemt, men noe som må endres, er i det arabisk-muslimske Midtøsten av nyere dato. En slik «massenes» erkjennelse av det urettferdige er for øvrig heller ikke så gammel innen vår egen europeiske kulturkrets, og konsekvensene av denne erkjennelsen ble som vi vet dramatiske. I slike situasjoner blir militant, religiøs, politisk og annen fundamentalisme og ekstremisme ikke alene en årsak til misærer, men like mye et symptom på misærer. Summen fostrer hos et revolusjonært skikt en protest mot en frustrerende nåtid, en protest som reiser vilje til å kjempe for den muslimske ”dar al- islam”, der islams lov følges, mot den truende ”dar al-harb”, ”krigens hus” der islamsk lov ikke følges. Det reises vilje til å kjempe for en gjenfødelse av tidligere storhet. For noen drømmere er det en storhet i billedet av et globalt utstrakt, islamsk Kalifat. Det er en visjon som vi ser fanget opp og søkt omsatt i handling av fanatiske islamittiske terrorister langt utenfor Midtøsten.

 

De klare fiendebilleder

I de arabiske og persiske omgivelser til Israel, og enn lengre ut, står den jødiske staten som den samlende felles motstander og fiende, som en inntrenger og okkupant på arabisk og muslimsk jord etter nær 2000 års fravær.5 Fiendskapet underbygges kontinuerlig gjennom ensidig propaganda i media, skole, film, moskeer, men næringen til fiendskapet fornyes like jevnlig og med styrke fra Jerusalem. USAs rolle oppfattes som en videreføring av Vestens, ikke minst britenes og franskmennenes, tidligere holdning og politikk som erobrere og kolonialister; en arrogant underkjenning av arabisk og persisk muslimsk identitet, kultur og virkeevne. Innad i mange av de muslimske samfunn vil de protesterende hevde at det bestående som må bekjempes er falske lederes forsøksvise kopiering av vestlige modeller plantet inn på arabisk og muslimsk jord; en materialistisk, egostyrt og gudløs dans rundt Mammon, en manglende sosial bevissthet, en moralsk forsøpling.

Grasrota hører, men lederne – planleggerne av terror som kampmiddel – er oftest å finne blant sønner av de vel etablerte, ikke sjelden også med økonomiske midler i hånden. Det bidrar til at ideene kan selges på et større marked, til utsatte og frustrerte minoritetsgrupper i andre land og kulturer. Moskeene i London, Berlin, Hamburg, Paris, Jakarta tjener som hendige transittstasjoner.

Om de mest ekstreme grupper ikke har støtte i noe flertall i det arabiske og øvrige muslimske Midtøsten, og om det ikke er noen bred forståelse for terrorangrep som den 11. september, er protesten mot de ytre og indre trusler mot det muslimske samfunn bred. Den egne skyld for den arabisk-muslimske verdens svake økonomiske og sosiale status i sammenlikning med den vestlige verden, og også i sammenlikning med store deler av den tredje verden, tas lite frem og faller i ethvert fall lett bort i retorikken.6

 

Superstatforestillingens konsekvenser

Ingen regional ledelse innen Midtøsten, islamsk eller jødisk, er i tvil om de amerikanske prioriteringer i denne regionen: Å sikre Amerika olje og å sikre Israel. Årsakene til disse to hensyn er ulike, og de kaller ikke på de samme tiltak. Det kompliserer, men har ikke endret dem. Så tjente 11. september til å understreke en tredje amerikansk prioritet også i Midtøsten, kampen mot internasjonal terror som kan true amerikanere og deres allierte. Med en del arbeids- og annen løpende erfaring fra Midtøsten kan jeg bare understreke konsekvensene i de fleste arabiske og øvrige muslimske miljøer i denne regionen av den amerikanske superstat-forestillingen repetert, forsterket og tolket til å omfatte alt. En overlegen materiell potens fryktes og kan også beundres. Men den amerikanske forestilling om at USA representerer et suverent politisk, rettslig og moralsk tenkesett og system som alle bør følge, en livsform andre overlegen og derfor også den eksportverdig, eventuelt også med makt, står meget svakt. De regionale lederes avhengighet av den amerikanske kraft, posisjon og for enkelte også pengestøtte, fører imidlertid til at de med få unntak strekker sin tilsynelatende forståelse langt. Det blir til den ytterste grensen av hva deres undersotter vil svelge og deres politiske system vil tåle. De leter etter begrunnelser som er salgbare.

Tross all skepsis til FN, er i kritiske situasjoner tiltak som FN hjemler lettere salgbare enn hva USA med sine nærmeste vestlige støttespillere måtte gå inn for.

 

Jeg refererer her ikke egne tanker, jeg rapporterer. Men de fleste vil vite at disse forestillingene ikke er fremmede i andre deler av verden og langt fra fremmede på europeisk jord. De er heller ikke ukjente i amerikansk intellektuell debatt. Men den amerikanske frie, kritiske tanke synes for en tid ofte overdøvet av høypatriotismens og krigsretorikkens enkle språk. 7

 

Det israelsk –palestinske dilemma

I dette Midtøsten står det israelsk-palestinske dilemma i særstilling. Skismaet er reelt, det er synlig og i sum lett å spille på for dem som finner det hensiktsmessig. Men om de som sto bak terroranslagene den 11. september og senere ofte henter sine bilder fra denne israelsk-palestinske scenen, er den psykologiske og øvrige basis for palestinernes kamp en annen og mer direkte. Statsminister Ariel Sharons politisk opportunistiske forsøk på å slå all terror i hartkorn er i praksis bare salgbar innen de familiære kretser i Israel og i Washington. Ettersom det er der makten er å finne, er det alvorlig nok. Palestinernes kamp ligger nærmere hva som i filosofering rundt krigens rett benevnes ”rettferdig krig”. For dem i annet og etterhvert tredje ledd, okkuperte og ned i detaljene nedverdigete, fremtidsløse og ofte arbeidsløse, plassert i sine innringete enklaver, kan terror og selvmordsangrep stå som det eneste kampmiddel de har igjen stillet overfor den israelske okkupasjon, arroganse og teknisk overlegne krigsmaskin. Når moralen blindes av frustrasjon og fortvilelse, kan for den blindete terror lett bli et middel som hensikten rettferdiggjør og så åpenbart også helliggjør. Å drepe uskyldige kan aldri aksepteres, aldri forsvares. Det gjelder også en okkupants terror som svar på terror. Men det er ikke aksept, men forståelse av årsaker vi diskuterer. Vi kan ikke forlate det israelsk-palestinske skisma uten også å ta med de jødiske krefter som ser den valgte vei som moralsk og politisk gal og som markerer sin protest. ”Fred nå”- bevegelsen er blant dem. I et miljø av terror og motterror er deres oppgave ikke lett. Staten Israel av i dag er under press og i stress. Vi leser ”Angsbisse” – reaksjoner. Tilstanden, selvskapt og skapt av Israels omgivelser, er tragisk illustrert ved statsminister Ariel Sharons nyeste gigantiske mur mot en omverden.

 

De amerikanske reaksjoner

Det er ikke lett mer og mindre av skjebnen å være gitt oppgaver som dem amerikanerne nå har og mener å ha. 11. september ga et sjokk med langtrekkende konsekvenser. Erfaring viser at en absolutt ondskap meget sjelden kan kureres. Den må altså nøytraliseres. Spørsmålet er hvordan, hva som må gjøres akutt, hva som må gjøres på lengre sikt og hvem som skal gjøre det. Alene å vente å se gir sjelden noen løsning. Utfra egen tafatthet har ikke minst europeere ofte bedt amerikanerne om å ta styring og om å komme til hjelp. Amerikanerne kritiseres om de gjør det og om de ikke gjør det. Europeerne er heller ikke i samme grad som amerikanerne innstilt på å sette makt bak diplomati, selv om selvsagt også europeere vet at i en tilspisset situasjon virker ikke diplomati uten at det står et press bak. I alle fall hva militær makt angår, har jo for tiden europeerne heller ikke mye å presse med. Men president George W. Bush´ doktrine, som vi vel kan karakterisere som en ny ”Monroe-doktrine”, denne gang i global variant og med retten til militære forkjøpsaksjoner og CIA orkestrerte likvidasjoner innbakt, kan føre til såvel strategiske som moralske feilskjær med uoversiktlige konsekvenser.

 

Som allerede nevnt er kritiske tanker til Washingtons politiske veivalg langt fra ukjente på amerikansk jord. De har ofte sitt utspring der. Advarslene tar også med den nye variant av George Orwells 1984. Et såkalt ”Total Information Awareness Program” hører med. ”Total” illustrerer et tenkesett.

De kritiske ser og advarer også mot en annen variant av et totalt tenkesett, de dogmatisk gammeltestamentlige grupper i deler av det amerikanske samfunn, trofaste velgere og støtter for enhver forståelse og assistanse til bare den ene part i det israelsk-palestinske skisma.

 

Det amerikanske imperium

USA er et imperium med uovertruffet global innflytelse. Den svære økonomiske, militære og øvrige makt og USAs alenegang kan vare lenge, men selvsagt ikke evig. Det er å håpe at den balansering som må komme, vil finne sted uten de store tragedier. Noen kandidater til å balansere det amerikanske hegemoni, så som Kina, kanskje også India, har pragmatisk søkt samvirke og hjelp i USA og i Vesten. Målet er imidlertid selvsagt ikke å fortsette i annen divisjon. Heller ikke russerne under president Vladimir Putin har lagt til side alle ambisjoner om å spille stort. Vi må ta med at på sikt kan samarbeidet løfterikt også bety bedre forståelse over kulturgrenser. Kanskje kan det for enkelte sågar bli en bevegelse henimot demokrati, ”det beste av de umulige styresett”, for fritt å sitere Winston Churchill. Og i Europa kan kanskje den koalisjon av mangfold, økonomisk styrke og politisk vilje som nå etterhvert står frem også tjene til en sunnere balanse.

 

USAs projisering av politisk, økonomisk og militær makt har så langt ikke innbefattet at amerikanerne har satt seg permanent på andres territorium mot disse andres vilje. Farene ved å gjøre det ser de selvsagt selv. Skulle amerikanerne likevel ende opp i slike situasjoner, kan også USA komme til å erfare konsekvensene av å forstrekke seg.

 

Litt ettertanke i kritikken

Når vi europeere setter kritisk lys på dagens internasjonale terror og terrorens årsaker og på de former for svar som velges, bør vi kanskje kalle til minne at ingen grotesk innsats har overgått vår egen tids systematiserte folkemord innen det ”kristne” Europa, det katolske og det protestantiske i vest, det ortodokse i øst. ”Gud er med oss” har også mange europeere hevdet under sine utageringer, nylig også på serbokroatisk. Radovan Karadzic fremstår ikke først og fremst som en kristen humanist, men i en tale i 1994 erklærte han med patos: “Serbia er Guds verk, knausen som imperier, verdensordener og – uordener knuses mot»…»Vi er forblitt ledende i alt som vokser frem i åndens og de edle sinnets lidelser og tålmodighet, som Kristi lære har gitt oss» 8 . Det ble et preludium til massehenrettelsene av de 7000 muslimer i Srebrenica.

 

Noen tradisjonelle fastpunkter og utfordringer

Vi har sett 11. september 2001 som en katalysator for en videreføring og understrekning av et skifte fra Den kalde krigens stabile usikkerhet til en ustabil usikkerhet. Men denne overgangen har, som nevnt, ikke med et slag fjernet alle de mer tradisjonelle utfordringer og konflikter. Blant enkelte stats- og andre vitere er blitt hevdet at de globale aktørene i fremtiden først og fremst vil være internasjonale politiske eller økonomiske konsortier. Vi vil se globale nettverk for maktkamp om meninger og økonomier, nettverk for internasjonal voldsbruk og nettverk for mottiltak. Konflikter vil ikke i en grad som hittil gjelde strid om territorier. Noen slike trekk er åpenbare, men det er alltid en fare om de trender som leses på et tidspunkt i en utvikling oppfattes som varige og uten bremser fra motkrefter. La oss bare ta med noen få av de fastpunkter som hos enkelte synes å ha falt noe i skyggen:

 

  • Strid om geografi er så åpenbart ikke passé. Naturressurser ligger i geografien. I sin tid gjaldt det å sikre seg land til mat, så gull og slaver, så olje, nå også vann til å drikke, alltid å sikre seg makt og feste for egne valg av kultur og levesett. Det ble stater som eide geografi, det gjør de fortsatt og få eiere kan forventes å akseptere at deres ressursrike geografi uten videre slukes av andre. Det gjelder dags dato også her i nord.

 

  • Det ser også ut som om mennesker flest fortsatt gjerne vil ha et ståsted i en kultur de kjenner best, i sin egen sivilisasjon, for mange innen sin egen religiøs-filosofiske verden. De vandrende i dagens folkevandringer beskriver seg ofte gjennom generasjoner med henvisning til egen kultur og nasjon, og bare med statsborgerskap i den nye geografi. Og også dit de flytter blir ofte resultatet kulturer som ikke helt forstår hverandre.

 

  • Den nå 53 årige konflikt mellom Pakistan og India er en av de mange illustrasjoner på den forsatte sammenhengen mellom kultur, geografisk tilhørighet, eierskap og maktambisjoner.

 

  • Vi bør kanskje også ta med at den globale markedsliberalistiske turbokapitalisme som skulle krysse alle stats- og kulturgrenser, nå famler en smule. Det er i likhet med alle historiens ism´er når man glemte begrensningens kunst. Og siden vi i vår skisse har pekt på kulturer i konflikt, kan vi vel føye til at det evig stigende materielle forbruk som mål, dosert som ”vekst”, vel snarere har skjerpet konflikter mellom kulturer enn åpnet for samforstand.

 

I sum

Jeg har trukket frem de religiøs-filosofiske tankers markerte innflytelse og utholdenhet til godt og til ondt gjennom historien, også med tolkninger som har gitt en basis for terror. Ikke alle såkalt sekulariserte innen vår del av verden ser kanskje i dag dette i samme grad som der religion og liv fortsatt er ett. Snarere enn å peke på fattigdom i seg selv som årsak til konflikter, har vi vist til hva det innebærer at det oppstår en erkjennelse blant folk flest av de økonomiske og sosiale ulikheter som noe urettferdig, ikke som noe skjebnebestemt, men noe som må endres. Mens vi har sett 11. september 2001 som en understrekning av en overgang fra en stabil usikkerhet til en ustabil usikkerhet, har vi opphøyet vår tids teknologiske revolusjon til et paradigmeskifte. Vi har repetert den historiske erfaring at en absolutt ondskap meget sjelden kan kureres. Den må altså nøytraliseres, og noen må påta seg det. Det er imidlertid ikke ufarlig om de som har vilje og fysisk kraft til å aksjonere har vanskeligheter med å forstå og tolke de kulturer de står overfor. Det blir en oppgave å spille inn kritikk og konstruktive forslag. En støtte uten kommentarer er neppe svaret verken politisk, rettslig, etisk eller militært. Det godt at det hos den største aktør, USA, dreier seg om et meget etablert demokrati med en fascinerende selvrensende evne. Erfaring viser imidlertid at atskillig kan skje mellom de selvrensende prosesser. Og det synes å være i et slikt mellomrom vi for tiden befinner oss.

1 Gulbuddin Hekmatyar, Afghansk klan-leder og hensynsløs krigsherre med vel utviklet evne til å skifte side.

 

 

2 Pr.2001 omfatter de tre religioner ca 17 mill jøder, (herav ca. 6.5 mill USA, 4.5 i Europa, 5 i Israel) ca. 2 mrd kristne, ca. 1.3 mrd muslimer. Islam er den sterkest økende religion. Utbredelsen og økningen er størst i områder som i vår tid står noe tilbake i økonimisk og sosial utvikling.

 

3 Sargon I av Akkad på tronen 2334-2271.

4 På sitt høydepunkt ble det et arabisk overherredømme over hele Det nære Østen og frem til Samarkand og mot kinesisk land, som ble nådd i år 7IO. Ved Touluose i Europas hjerte sto erobrerne i år 72I. Det må tas med at erobrerne ikke lenge var arabere alene, men også andre som sluttet seg til, så som persere.

 

5 Ulike kilder, bl.a.Abba Ebans studie “Heritage”, Steimatzky, Jerusalem 1984, anslår den jødiske befolkning i palestinsk område gjennom de ca. 2000 år til maksimum 5000.

 

6 En “Arab Human Development Report 2002” innen UNDP er et nytt og løfterikt unntak.

 

7 Innen administrasjonen i Washington syntes utenriksministeren, Colin Powel, lenge å ha vært nokså ensom med sin erfaring, innsikt og forståelse av diplomati. Men det er etter hvert tegn til at man lytter til ham. 12 desember 02 annonserte han et program med sikte på å bedre det amerikanske image i Midtøsten. ” we must broaden our approach” to ”give sustained and energetic attention to economic, political and educational reform”.

 

8 Duga/ Die Zeit, referert i Ny tid, jan 94