Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 25. april 2005
Ved
Forfattar Edvard Hoem

 

Nordahl Grieg – diktar og soldat.

 

Kjære publikum,

La meg først få lov til å takke for at Oslo Militære Samfund i jubileumsåret 2005 lar meg få lov til å heidre minnet til ein stor diktar og norsk patriot som døde for vårt land under den andre verdskrigen, da flyet han var om bord i, fall ned over Berlin natt til den 3. desember 1943.

La meg også få gi uttrykk for den forundring eg kjenner når eg ser det synet som samtida har på våre heltar og våre falne. I kampen mot overdriven festtalar og store ord ser det ut til at ein heller ikkje greier å bevare minnet om dei som faktisk ofra alt for å nedkjempe det verste tyranni som verda har sett: Nasjonalsosialismen. Det er ikkje for deira skuld, men for vår eiga skuld vi bør stanse opp når nasjonen feirar og spørja: Er det sikkert at vår framtid er lys, og vår fridom trygg? I Nordahl Griegs avgjerande år var forsvaret for fred og fridom forsømt av politikarane i mange parti, men den lærdom som ein skulle trekke av denne historia, ser det ut til å vera få som tenker på i dag, da situasjonen igjen tilsynelatande er harmonisk i vår del av verda. Det er ikkje alltid riktig at forfattarar skal opptre som politiske profetar, men eg vil nytte sjansen til å åtvare kraftig mot den populære ideologien som også i dag hardnakka hevdar at ingen farar truar Norge. Om ingen av oss kan sjå inn i framtida, burde vi kjenne fortida og den allmenne sanninga at ingen ting vil for alltid bli slik det er, og ingen fred varer dersom det ikkje finst vilje til å forsvare den.

 

Forfattaren Nordahl Grieg var berre to år gammal da unionen med Sverige vart oppløyst i 1905, men livet hans ber preg av at den åndelege arven frå dette vendepunktet i norsk historie var levande i hans barndomsheim og oppvekstmiljø. Det overveldande bidraget til norsk sjølvforståing og utvikling som kom frå den store slektningen Edvard Grieg, var med på å forplikte hans livsgjerning. Men også ein annan slektning, skolemannen Nordahl Rolfsen, var ein av forfedrane hans. Nordahl Rolfsen var mannen som skapte det første verkeleg nasjonale leseverket, Nordahl Rolfsens lesebok, som både i våre foreldres og besteforeldres tid var ei felles skattkiste for skoleungdom i heile landet, i bygd og by. Mange har som eg opplevd korleis mor og far på sine eldre dagar tok fram Nordahl Rolfsens lesebok og gledde seg over gjensynet med dei meisterlege forteljingane der, anten det no var historia om Vesleblakken eller Ibsens dikt om Terje Vigen.

Den nasjonale vårstemninga frå 1905 ligg som eit lys rundt Nordahl Griegs barndom, men så kom den første verdskrigen og endevende alle dei store håp og forventningar som hans foreldre hadde til det tjuande hundreåret som fredens og framskrittets hundreår.

Nordahl Grieg var født den 2. november 1902 i Welhavensgate 23 i Bergen, men da han var seks år gammal, flytte familien til Hop i Fana, og der opplevde han sine viktigaste barndomsår. Han begynte på Hambros skole i Bergen, men skolen brann, og den unge eleven vart saman med dei andre flytta over til Bergens Katedralskole, der han skreiv sine første dikt, blant anna eit fredsdikt om den såra soldaten på lasarettet, som ikkje kan bli kvitt minnet om tyskaren som han støytte ned.

Den unge Grieg hadde ein sterk trong til å oppleva verda. Han tok hyre som førstereisgut på lasteskipet Henrik Ibsen av Kristiania, og fekk oppleva dei harde vilkåra som norske sjøfolk levde under, noko som for alltid skulle prege den sosiale innstillinga hans.

I 1921 kom han tilbake til Kristiania og gjekk inn i journalistikken. Han fekk jobb i Tidens tegn etter bror sin Harald, og han debuterte som forfattar, med diktsamlinga Rundt Kap det gode Haab den hausten han fylte tjue år.
Han reiste til Finnmark for å sjå dei meir eksotiske delene av det landet som han seinare skulle gi livet for, og utvikla det som skulle bli ein livslang kjærleik til det nordnorske landskapet og folket. Det følgjande året studerte han ved Wadham College i Oxford, og tjuefem år gammal la han ut på sitt livs store reise, da han reiste til Moskva og kom med den transsibirske jernbanen til Kina.

Slik skulle han koma til å oppleva på nært hald den demokratiske revolusjonen i Kina i 1928-30, og frå no av bli både livet og forfattarskapen meir og meir fokusert rundt det som skulle bli hans hovudtema både i diktinga og i livet: Kor mye vald og våpenmakt er nødvendig for å sikre freden og rettferda i verda?

Dilemmaet blir aldri løyst, men den unge mannen med sterkt pasifistiske tendensar oppdagar at det ikkje finst noko enkelt svar, og at mennesket alltid må vera villig til å slåst for det som er dyrebart for oss. Det er dette han tar konsekvensen av da han kjem tilbake til Norge i 1927 og legg ut på ei reise til Alta og Finmark, der han slår seg ned ein heil vinter og til og med har planar om å slå seg ned som bureisar. Han reiser omkring i landsdelen, og den bergenske borgarsonen blir kjent med slitets folk, arbeidets folk. Det er her han melder seg til militærteneste, på Altagaard, og han blir menig soldat som gjer si førstegongsteneste som fløymann i Alta bataljon. Han ekserserer heile sommaren 1929 og kan stolt melde til sine foreldre at han ikkje berre er godkjent som skyttar, men at han også får karakteren god, den beste karakteren ein kan få.

Nordahl Grieg blir fortruleg med det jamne folket som han oppheld seg saman med, og han reiser ikkje eingong til Oslo til premieren på En ung manns kjærlighet, skodespelet som han debuterte med på Nationaltheatret i 1929. Han er på Finnmarksvidda med samane under reinflyttinga, og meir og meir går det opp for han kva det er han skal dikte om:

Les:

Morgen over Finnmarksvidden, Samlede dikt s. 75.

 

På dette tidspunktet har Nordahl Grieg begynt på den lange livsreise som innebar at han aldri sidan fekk nokon fast bustad, når ein ser bort frå nokre korte månader da han hadde hybel i 1937 i Bygdø Allé. Han reiser vidare frå Finnmark til Sørland og Vestland, han skriv store diktfresker og blir meir og meir fanga av idéen av at han skal skildre sjølve landet Norge i storslåtte fargar, som arbeidets land, slitets land, men også som skjønnhetens land.

Da diktsamlinga Norge i våre hjerter kom ut i 1933, stod Nordahl med eitt i fremste rekke som fedrelandsdiktar, og det gav han ein folkeleg popularitet som sidan aldri skulle falme, men det var også dei som mislikte hans fedrelandskjærleik sterkt. Det fascistiske fedrelandslaget har fått sin dikter, skreiv den raudaste av dei raude sosialistar, forfattar og redaktør Johanna Bugge Olsen i den kommunistiske avisa Arbeidet i Bergen. Det var ein urettferdig og tankelaus påstand, men Nordahl skulle lide under den, og da mor hans faktisk melde seg inn i Fedrelandslaget, kommenterte han det med å seia at ho hadde tid til altfor meget. Det burde ein gong for alle gjera slutt på rykta om at han hadde sine sympatiar der.

1930 var på alle vis ei ulykkeleg tid. Aldri var den ideologiske striden i Norge så uforsonleg som da, aldri var det politiske klimaet så forgifta. På den eine sida stod kommunistane som hadde lite anna enn forakt til overs for fedreland og flagg, på den andre sida nazistar og fascistar som såg med den største entusiasme på det politiske eksperimentet som var i ferd med å utvikle seg under Hitlers leiing i Tyskland. Nordahl Grieg reiste til Moskva, vart borte i to år og kom tilbake som glødande forsvarar for den sovjetstaten som voks fram under Stalins leiing. Han stilte seg ukritisk til dei politiske prosessane som snart skulle forskrekke verda. Det skulle bli ein del av Nordahl Griegs personlege tragedie at til og med hans eiga venninne og elskarinne i tida hans i Moskva, Vega Linde, vart eit offer for Stalins utrenskingar og fekk fem år i konsentrasjonsleir og husarrest. Den næraste av forfattarvennene hans, Boris Pilnjak, vart skoten i 1940.

Nordahl Grieg skulle aldri få greie på den skjebne som skulle ramme dei. Han stod i striden i Norge, hadde stor suksess som teaterdiktar med Vår ære og vår makt og Nederlaget, men vart også i stor grad ein mann som var isolert på den politiske venstresida og blant sine eigne, eller dei han vart rekna til, nemleg kommunistane, som han heller ikkje alltid kom like godt overeins med. Han hadde kompromittert seg, meinte mange.

Det heftet noe ved ham! hugsar eg Arne Skouen sa til meg, da vi for snart tjue år sidan arbeidde saman i Dagbladet.

Nordahl Griegs syn på Sovjet må bli sett i lys av tida, men han går ikkje fri for ein alvorleg kritikk. Han l€t seg blende og forføre av eit propaganda-maskineri som han i alle fall etter ei tid burde ha gjennomskoda. For han var det einaste og altoverskyggande at ein måtte bygge opp ein brei motstandsfront mot den gryande fascismen. Dessverre gjorde det at han kom til å svelge altfor mange uhyrlege overgrep frå Sovjetregimets side. Frå 1935 dreiv han tidsskriftet Veien frem, med voldsomme angrep på Quisling og bitre oppgjer med Knut Hamsun, som hadde aust ut sin harme fordi den norske nobelkomiteen ville gi fredsprisen til den tyske pasifisten Carl von Ossietsky. Han skreiv profetisk om kva Quisling hadde som planar, i artikkelen Slik blir en fører til. Han kom også i sterk opposisjon til den norske regjeringa, trass i at det var ei regjering utgått av Arbeiderpartiet. I Spania vart den republikanske regjeringa angripen av general Francisco Franco, som med tysk og italiensk ryggstøtte bomba spanske byar og landsbyar. Men vestmaktene bestemte seg for ein ikkje-intervensjons-politikk som fekk som konsekvens at den spanske regjeringa berre kunne rekne med hjelp frå Sovjetunionen og dei tusenvis av europeiske frivillige som reiste for å kjempe for republikkens sak. Også Nordahl Grieg tenkte ei stund på å melde seg som frivllig, men da han omsider kom seg av garde, var det som pressemann og journalist. Han reiste via Paris og over Pyreneane inn via den spanske grensebyen Cerbere og inn i Spania. Han kom til skyttargravene, der likstanken steig, i det den norske regjeringa gjorde det straffbart for nordmenn å melde seg til dei internasjonale brigadane. Han låg på ryggen i graset på den spanske høgsletta medan bombeflya kom. Om sommaren reiste han heim, men uroleg og oppriven enn nokonsinne. Moskvaprosessane gjekk mot høgdepunktet, situasjonen i Europa var mørk som på svartaste vinteren. Han reiste til Spania da hausten kom, og var vitne til dei avgjerande kampane om Teruel saman med den norske journalisten Lise Lindbæk. Først i slutten av februar 1938 var han tilbake i Norge. 15. mars melde dei russiske avisene at dei gale hundane, det vil seia partimedlemmene Bukharin, Kamenev, Sinovjev, og Rykov var avretta ved skyting.

Nordahl Grieg reiste til Ny Hellesund på Sørlandet for å gjera ferdig eit litterært verk han hadde streva med i mange år, det som skulle bli den store advarselsromanen mot fascismen, og som han først fekk frå handa langt på hausten: Ung må verden ennu være. I denne boka er det ingen plass for kritikk mot regimet i Sovjetunionen.

Forfattaren forsvarar Moskva-prosessane som nødvendige. Han vart mottatt med jubel av kommunistane, og sjølv ein mann som Johan Borgen, som omtalte boka i Dagbladet, hylla den som eit meisterverk, eit gigantisk verk, eit genialt opplysande kampskrift.

   Men han møtte også voldsom motstand, blant anna frå Anders Wyller, ein av grunnleggarane av Nansen-skolen på Lillehammer, som meinte Nordahl Griegs kritikk av humanismen i seg sjølv var med på å fremme nazismens sak: Grieg og hans meningsfelle forutsetter ond vilje og ond lyst hos alle motstandere. Derved skaper de også ond vilje og ond lyst, de vekker til live forbitrelse og blind motstand, de blir fabrikanter av innett nazisme.

   Det var ein alvorleg og kvalifisert kritkk, og det vil alltid bli ståande som uforståeleg at Nordahl Grieg ikkje var i stand til å vera lydhøyr for denne kritikken, men i staden distanserte seg frå den.

Nordal Grieg tar i dei siste åra før krigen uavlateleg til orde for ein antifascistisk frontpolitikk, ein allianse mellom Sovjetunionen og vest-maktene, og ei klar haldning mot Tyskland, som skal avløyse han kallar drømmenøytraliteten, som er utanriksminister Kohts politiske linje.

Han skulle snart få store problem med sin posisjon. I Moskva blir det slutta ei pakt mellom utanriksministeren i Sovjet, Molotov, og Hitlers utanriksminister Ribbentrop. Nordahl Grieg forsvarer pakta fordi han meiner den kjem som eit svar på dei resultatlause forhandlingane mellom vestmaktene og Sovjet, som kunne ha ført til at Hitler ville vendt våpena sine mot aust. Men pakta førte også til at dei baltiske statane vart innlemma i Sovjetunionen. Og ikkje berre vart dei baltiske statane ofra, det gjorde også medlemmene av det tyske kommunistpartiet, som i store flokkar hadde flykta til Sovjetunionen, men no vart utleverte til den grufulle skjebnen som venta dei i Tyskland.

Diktaren frå Hop ved Bergen var no meir upopulær enn nokon gong. Forholdet til broren, Harald Grieg, segnomsust forleggar i Gyldendal, vart også svært dårleg etter at Sovjetunionen gjekk til angrep på Finland i 1939 og Harald vurderte å melde seg som frivillig.

Nordahl Grieg vart som heimehøyrande i Alta bataljon kalla inn til nøytralitetsvakt i Finnmark i 1939. Ved årsskiftet 1939-1940 var situasjonen mørkare enn nokon sinne i Finland, og Nordahl Grieg fekk insinuante spørsmål i avisene frå folk som ville vita kvar han, kommunistsympatisøren, hadde tankane sine no. Vennene hans, advokaten Viggo Hansteen og redaktør Richard Brodin i Vadsø hadde no fått nok og melde seg ut av kommunistpartiet, Arnulf Øverland skreiv artiklar der han som tidlegare hadde vore sympatisk innstilt til Sovjetregimet tok avstand frå det. Det kunne vera på tide, skreiv ei norsk avis, å få vita korleis Nordahl Grieg stilte seg. Men han var det ingen som høyrde noko frå.

Saka var at diktaren var soldat og kunne ikkje svare, før det var langt under jul. Da han fekk spørsmålet, var den militære avdelinga han tilhørte underlagt den strengaste sensur. Han skreiv da at ein anstendig redaktør ikkje burde angripe folk som ikkje hadde høve til å forsvare seg fritt. Men han svarte i artikkelen Hvor mine tanker er:

Bladet melder at forfatteren Øverland har vært mandig nok til å ta avstand fra Sovjet-Unionen og erklære at hans tanker, som alle nordmenns tanker i dag er hos Finland.

Nå anmodes jeg om en lignende erklæring, idet bladet visstnok synes at dette hører med til en nøytralitetsvakts plikter. Jeg skal innskrenke meg til å uttale at mine tanker er i dag der hvor øyensynlig meget få borgerlige journalisters tanker er, nemlig hos det arbeidende norske folk som vil ha fred.

Så var nøytralitetsvakta over, han reiste til garden Gunstad i Ringebu, der han så mange gonger hadde funne ro etter alle strabasar. Den 6. april 1940, ein laurdag, reiste han til Oslo for å gå til tannlegen, og han hadde dessutan ærend til teatersjef hans Jacob Nilsen som skulle lese det nye teaterstykket hans om Wergeland. Om natta til den 9. april overnatta han på hotell Continental. Da han åt frukost saman med venninna si, skodespelarinna Gerd Egede Nissen, kom det ein tysk offiser inn i vestibylen og spurde etter herr Quisling og etter herr Hagelin, som begge oppheldt seg på hotellet.

Nordahl Grieg gjekk opp til Wergelandveien for å melde seg til teneste hos krigskommisæren, men fann berre ein lapp på døra der det stod at ingen opplysninger om mobilisering gis her. Han hadde tannlegetime litt lenger utpå formiddagen, og da tannlege Lossius gjekk til vindauget og sa: Nei dæven, der kommer tyskerne gitt! kunne han med eigne auge sjå at tyske soldatar marsjerte ned Drammensveien.

Nordahl Grieg drog via omvegar tilbake til Ringebu. Han kom dit den 11. april. Ein av dei neste dagane skreiv han brev til lensmannen i Ringebu, opplyste om sine vernepliktsforhold og bad om å få vita kvar han skulle melde seg. Men han fekk ikkje noko svar, lensmannen sende brevet vidare til krigskommisariat Oppland, og 14. april vart han endeleg innkalla til Jørstadmoen. Der fekk soldatane hundre patronar og beskjed om å ta med seg mat for to dagar. Eit tog vart sett opp på Lillehammer stasjon og soldatane skulle følgje med som eskorte. Slik kom Nordahl Grieg til å bli mannskap på den mest berømte togferda gjennom Gudbrandsdalen, transporten av gullet frå Norges Bank, og gjekk til Åndalsnes og sidan til Molde. I Molde vart gulle lasta om bord i ei rekke store og mindre skip og frakta nordover langs kysten, medan tyskarane bomba byen og kongen søkte tilflukt i skogen ovanfor byen. Klokka åtte om morgonen den 9. mai kom dei til Tromsø. Soldaten Nordahl Grieg måtte hugse at han også var diktar.

  1. mai las han frå Tromsø radio det diktet som for alle tider skulle gi han ry som Norges fremste krigsdiktar:

Les:

17.mai 1940, Samlede dikt s. 139

I dag står flaggstangen naken…

 

Nokre dagar seinare vart gullet frå Norges bank tatt om bord i ein engelsk kryssar, og Nordahl Grieg følgde transporten til England.

Det var kanskje på det aller mørkaste tidspunktet i Norges historie: Dei norske styrkane hadde kapitulert, regjeringa var tvinga til å halde fram med kampen frå utanlanbdsk territorium. Dette skulle bli kunngjort på ein pressekonferanse i den norske legasjon i london, og Nordahl Grieg gjekk dit.

Men minister Erik Colban nekta han adgang fordi han var kommunist og fordi han ikkje hadde uniform.

Frå denne dagen fører Nordahl Grieg ein kamp ved sida av den kampen som er Norges kamp: Han kjempar for å finne sin plass blant dei kjempande. Han som hadde vore menig soldat og avansert til fenrik under nøytrali-tetsvakta i Finmark stod no utan militær grad og utan avdeling som han høyrde til. Han trua med å gå til engelskmennene og melde seg som frivillig, men vart på det sterkaste frårådd å finne på noko slikt. Han ville så til Canada for å gå inn i styrkane der, men den norske legasjonen bad han innlevere passet sitt.

Det var utanriksminister Koht, hans gamle motstandar, som no gav Nordahl Grieg og hans Gerd, som han hadde gifta seg med, stillingar som propagandistar direkte under Utanriksdepartmentet, og eit år etter at han kom til London, fekk han endeleg norsk uniform på ny.

Men som norsk krigsmann var det lite han fekk utrette, syntest han, det einaste han kunne gjera, var å skrive.

 

Godt år for Norge, Samlede dikt s. 147.

 

I begynnelsen av januar 1941 reiste han til den norske treningsleiren i Dumfries, og seinare reiste han med Gerd Egede-Nissen til Amerika, der han blant anna møtte president Roosevelt. Han kom også til den norske leiren i Canada, Little Norway, ved Toronto. I alle desse samanhengar var han no den fremste diktarrepresentanten for det kjempande Norge. På våren i 1942 fekk han vera med på tokt over Norge. Han fekk reise til Island og Jan Mayen. Det var mange som hadde ei mindre intens krigshistorie enn Nordahl Grieg.

Likevel følte han ikkje han fekk vera med i krigen på den måten som han ønskte. Eit brev frå hausten 1943 til statsråd Sten Nilsen, som i si tid hadde spurt om Nordahl Grieg var verdig til å tale til det norske folk, viser kva for ei stemning som omgav han. I dette brevet slår Nordahl Grieg fast at han aldri hadde vore medlem av noko kommunistisk parti, men at han frå Spania-krigens dagar ( og før det) hadde hatt ei uforsonleg antinazistisk haldning. Jeg vil helt enkelt gi uttykk for at jeg ikke deler den opfatning som finnes i store kretser i London, nemlig at det er så meget bedre å ha en pronazistisk enn en anti-nazistisk fortid, og hvis dette rådende livssynet opblandes med noen insinuasjoner om min tidligere virksomhet, kommer jeg til å forlange at det jeg har gjort, og det man nu gjør mot mig, skal prøves av landsmenn i et fritt Norge.

Men det frie Norge skulle han aldri koma til å sjå igjen.

Han skreiv diktet Den menneskelege natur, der han prøvde å skildre den kampen på liv og død som no vart ført på mange frontar for å knuse fascismen, ikkje minst at flygarane i Royal Air Force som kvar natt gjekk med sine bombelaster inn over Tyskland. Han skildra desse tokta, slik som flygarane fortalte om det, og han skildra dei godt.

Les

Frå den menneskelege natur, Samlede dikt s. 250-255.

 

Men han var ikkje fornøgd med dette. Han prøver gong etter gong å få ordna det slik at han kan bli med på eit bombetokt over Berlin, slik som så mange av journalistane i London drøymde om. Han fekk fleire gonger nei frå regjeringa og utanriksminister Trygve Lie, dei ville ikkje søtte søknaden hans, og meinte han gjorde meir nytte for seg som levande diktar enn som død krigshelt. Han trua med at han ville vende seg direkte til Royal Air Force. Til slutt, i juli 1943, fekk han Trygve Lies velsigning.

Det skulle enda bli nesten eit halvt år å vente. I slutten av november fekk han etter alt å dømme vita at det kom til å ordne seg med tokt over Berlin. Den 2. desember fortalte han det norske ekteparet Ellinor og Helmer Dahl som budde i Surrey at han hadde fått lov til å bli med eit britisk bombefly. No var han ikkje lenger nedslått og mismodig, han var opprømt. Somme har prøvd å gjera det til at Nordahl Grieg hadde ein sterk dødslengsel heile livet, og at dette også var bakgrunnen for at han frivillig søkte døden over Berlin. Dette er ein heilt grunnlaus påstand. I denne samanhengen var Nordahl Grieg diktar og krigskorrespondent og i pakt med den rådande yrkeskodeks tok han ein kalkulert risiko, med den erklærte ambisjon at han ville skildre frå den hardaste kampavsnittet med det mål å styrke motstanden. Det var vanleg med ein taps-rate på under tre prosent og altså ein rimeleg god sjanse for å koma levande tilbake.

Generalmajor Johan Christie, som eg hadde den ære å få snakke med før han døde, kunne hugse denne kvelden godt. Det hadde vore tre netter utan raid før denne kvelden. Mannskapet kom til skvadronområdet i tida rundt solnedgang, og Nordahl Grieg gjekk om bord i eit Lancaster bombefly med ei besetning på sju personar, han var altså sjølv den åttende.

Det var tett tåke over flyplassen i Yorkshire, og ein høg skyformasjon over Nordsjøen som måtte forserast. Ei rekke fly fekk problem med ned-ising og bortimot ein tiandedel av styrken vende heim med uforretta sak.

Det dårlege veret heldt fram over Nederland og Tyskland, med skiftande vindar som forstyrra navigasjonen. Mange fly kom ut av kurs. Stifinnarane som dei kalla dei som gjekk først, skulle gå over ei rekke av byar, Stendal, Rathenow og Nauen, men tok feil av radarsignal frå andre byar, og kom femten mil sør for det eigentlege målet. Dei tyske forsvars-styrkane drog fordel av at det gjekk relativt lang tid før alle flya nådde målet. Ei rekke fly, i alt 9, 4 prosent av styrken vart skotne ned. Blant dei var flyet med den norske forfattaren Nordahl Grieg.

Her enda lenge alle spor etter Nordahl Grieg, og ingen visste kva som nøyaktig hadde skjedd, før ministerråd Jervell ved den norske ambassa-den i Berlin og hans medarbeidarar tok til å undersøke historia på nytt.

Det viste seg da at det fanst spor etter dei siste minutta i Nordahl Griegs siste reise.

Lancasterflyet kom inn over den vesle tyske byen Kleinmachnow frå søraust, kvitta seg med fosforbombene det hadde om bord, og skulle også sleppe ei stor antiluftskytsbombe før det vende tilbake til London. Men flyet vart råka av antiluftskytset, som på dette tidspunktet av krigen var bemanna av Hitlerjugend på fjorten til seksten år. Flyet gjekk i ein stor sving og tapte høgde før det vart kvitt den siste bomba, og mannskapet rakk ikkje hoppe ut i fallskjerm fordi bombesjaka også var den einaste fluktvegen. Den eine flyvengen vart riven av og hamna i Teltow-kanalen.

Sjølve flyskrotten fall ned på den andre sida av elva, i eit område med bøkeskog like ved Hakeburg slott.

Eg har vore i området. Krateret etter bombelfyet visest enno, og dei store trea som den gongen var unge tre, vitnar med skader i toppen om Nordahl Griegs siste ferd.

Sju besetningsmedlemmer vart identifiserte, den åttande hadde ingen papir på seg, men var også i uniform. Alt tyder på at dette var den norske forfattaren Nordahl Grieg som hadde tatt på seg å skrive om toktet for ei engelsk avis, venteleg The Guardian.

Da Nordahl Griegs Samlede dikt kom ut siste gong i 2002, fekk eg lov til å skrive eit etterord, og der karakteriserer eg hans krigsdikt på denne måten: Tida er nådelaus mot det meste, men Nordahl Griegs dikt frå krigen blir med oss inn i det 21. hundreåret fordi dei er truverdige og gyldige. Dei talar til oss i eit tonefall som det ikkje er lett å overhøyyre og kjem i eit ærend som det ikkje er lett å avvise, nemleg at det finst menneskelege verdiar som det er verdt å leva for, og døy for. Men når deig jer så sterkt inntrykk, er det også av ein annan grunn: Dei har ein djupt personleg og naken grunntone. Dei blir ein tidlaus song om døden og om livet, om barndommen og den gamle verda, der alt er i sitt rette gjenge, og som i barbariets tidsalder viser seg å vera så dyrebart. Forfattaren skriv om det som alle menneske lengtar etter og håpar på, og slik blir han mann for sitt ord.

Gjennom heile Nordahl Griegs forfattarskap manifesterer han eit alvor i si søking etter det som er verdt å elske i livet, som gjer at orda hans framstår som om dei kjem frå eit menneske heilt nær oss.

Nordahl Grieg vart til slutt gravlagt på eit område der det sidan vart bygd ein stor motorveg, og det har ikkje lykkast, og vil neppe lykkast å identifisere dei siste leivningane hans. Frå mitt synspunkt er det ikkje avgjerande at han blir ført heim. Det avgjerande er at minnet om han, og det som han gav i avgjerande år for Norge, ikkje blir gløymt, heller ikkje den oppfordring som han gav i den menneskelege natur, som rettar seg direkte til oss:

Reis ingen monumenter.

La akrer som aldri har sett oss,

                                   og gamle kvinner i solen

                                   og unger som leker, og bjørker

                                   som usåret løfter sitt lysslør

                                   være vår evighet.

Men dere som lever må våke

                                   Over den fred vi skimtet

                                   I naboskapet av døden (….)

                                   Bli fremfor alt ikke trette

                                   Slik mennesker blir etter kriger..(..)

                                   Vi som er tapt i natten

                                   Vi drømte, vi trodde, vi håpet.

                                   Og ingen var trette som vi.

 

Edvard Hoem

Litteratur:

Edvard Hoem: Til ungdommen. Nordahl Griegs liv. Gyldendal, Oslo 2. utg. 2002.

Nordahl Grieg: Samlede dikt. Siste utg. Gyldendal, Oslo 2002

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 18. april 2005

Ved
Kommandørkaptein, cand philol, Tore Asmund Stubberud
Vernepliktsverket

 

Utfordringer mot verneplikten

 

Tore A. Stubberud
Foto: Stig Morten Karlsen/OMS

Verneplikten er et politisk fundament for det norske forsvaret. Den ideologiske kraften som ligger i vernepliktskonseptet har avgjørende betydning for vår oppfatning av Forsvarets rolle og utvikling både internt og i forhold til samfunnet. Et sentralt poeng jeg vil komme tilbake til og utdype er at verneplikt i første rekke er et politisk virkemiddel for å oppnå politiske målsetninger. Utfordringen i så måte, både for Forsvaret og for politikerne, er at det alltid har vært og vil være en iboende konflikt mellom de politiske idealene og den praktiske forvaltningen av verneplikten i forhold til økonomiske rammer og fagmilitære behov.

Jeg skal ta for meg de viktigste utfordringene vi står overfor i forvaltningen av verneplikten. I tillegg til de forvaltningsmessige aspektene vil jeg sette verneplikten i en idéhistorisk og ideologisk sammenheng i forhold til politiske målsetninger. Jeg vil innledningsvis redegjøre for en del faktiske forhold om den norske vernepliktsordningen, fordi det er mange myter ute og går både i Forsvaret og i det offentlige rom, og videre skissere den idéhistoriske bakgrunnen før jeg går inn på de konkrete utfordringene. I den historiske delen har jeg avgrenset meg til arméen. Det er kanskje ikke helt naturlig for en sjømann å ta et slikt fokus, men i denne sammenhengen var arméene mest personellintensive og slik sett har hærordningene vært viktigst i forhold til verneplikten. Det er vel også tidsriktig i disse dager å kunne løfte blikket ut av egen forsvarsgren.

 

Omstillingen i Forsvaret går i retning av et mindre forsvar med høyere beredskap og tilgjengelighet, høyere treningsnivå og betydelig høyere grad av profesjonalisering. 9500 soldater skal gjennomføre førstegangstjeneste årlig etter Forsvarets behov – dette er omtrent en tredjedel av årskullet av unge menn. Det stilles spørsmål i det offentlige rom om vernepliktens legitimitet når kun et fåtall gjennomfører militærtjeneste og Forsvaret innrettes mot internasjonal innsats.

 

Det virker som om mange har den oppfatning at allmenn verneplikt betyr at alle unge menn skal gjøre tjeneste, og at de har en rett til å gjøre tjeneste. Begge disse synspunktene ble fremmet av politiske partier i behandlingen av St.prp. nr. 45 for perioden 2002-2005. En slik forståelse er ganske enkelt ikke riktig, dette er politiske synspunkter og hverken mer eller mindre enn akkurat det. Antallet unge menn som skal kalles inn til førstegangstjeneste bestemmes av Stortinget i de årlige forsvarsbudsjettene. Forsvarets behov er styrende, og jeg vil understreke at dette er ikke en ny og revolusjonerende utvikling. Det var kun i periodene 1911-1920 og 1945-2000 at det var en politisk intensjon å kalle inn alle skikkede, og kun frem til 1960 at dette ble tilnærmelsvis gjennomført i praksis. Omfanget av innkallingene siden 1814 har med ett eneste unntak alltid vært begrunnet i fagmilitære behov. Det ene unntaket som bekrefter regelen var vernepliktsloven av 19. juli 1910, gjeldende fra 1911. Her ble det med idealpolitiske begrunnelser fastlagt som intensjon at alle skikkede skulle kalles inn. For å finansiere økt innkalling ble utdanningstiden redusert, og denne ordningen ble kortvarig.

 

Jeg skal kort trekke noen idéhistoriske linjer i vernepliktsproblematikken.

Allmenn verneplikt i moderne forstand har sin opprinnelse i andre halvdel av 1700-tallet, altså opplysningstiden. Utviklingen som skjedde da var igjen påvirket av antikken og vår tidligste nasjonale historie, så vi kan trekke idéhistoriske linjer helt tilbake til Aristoteles på klassisk side og til vikingtiden på nasjonal side. Jeg skal kort skissere de viktigste elementetene i konseptet om allmenn verneplikt slik det ble utviklet frem mot 1814:

  • Idealer om likhet og rettferdighet – demokratisering av samfunnet gjennom militærmakten, hvor alle borgere skulle ha rett og plikt til å tjenestegjøre som soldat. Dette betød ikke at alle skulle kalles inn, men at ingen skulle være fritatt. Retten til å få våpenopplæring var også et viktig element i demokratiseringen.
  • Idealer om borgerplikt sett i forhold til en samfunnskontrakt sett i sammenheng med en patriotismekultur – her kan vi trekke idéhistoriske linjer til John Locke og Jean-Jacques Rousseau og tilbake til Aristoteles.
  • Nasjonalisering av armeene var også et viktig moment, ved overføring av makten over militærmakten fra kongen til folket. Armeen hadde tradisjonelt vært kongens maktapparat for å kontrollere egen befolkning. En arme av vernepliktige borgere ville i denne sammenhengen være en demokratisk garanti i forhold til datidens profesjonelle armeer med store innslag av leiesoldater. Nasjonaliseringen var en vesentlig forutsetning for demokratisering i Frankrike, og var også viktig for Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.
  • Nasjonsbygging – verneplikten muliggjorde utdanning av folket/nasjonen via armeene, og fikk betydning i oppdragelse og fysisk forstring av ungdommen.
  • Militære idéer var også viktige i sammenheng med vernepliktskonseptet – oppfatninger om at patriotiske borgere ville bli bedre soldater enn profesjonelle soldater og leiesoldater, koblet til utvikling av nye taktikker.

 

Generelle oppfatninger vil ha det til at allmenn verneplikt ble innført i Frankrike i forbindelse med revolusjonen, men dette var en generell utvikling i Europa. En personlig verneplikt ble faktisk innført i Danmark allerede i 1788 – Norge fulgte etter i 1799. Allmenn verneplikt som prinsipp ble riktignok vedtatt i Frankrike i 1789, men ble ikke innført ved lov før i 1798 og ikke satt ut i praksis før i 1799 av Napoleon.

Den berømte L’Evee en masse som til stadighet tas til inntekt for innføringen av allmenn verneplikt var ideologisk en massereisning forankret i øyeblikkets behov for å forsvare fedrelandet; det var overhodet ikke idéer om soldatutdanning for alle. I realiteten var det en utskrivning av et begrenset antall soldater, basert på praktiske og pragmatiske vurderinger av logistikken. Ideologisk har L’Evee en masse riktignok satt spor. Den viktigste franske innflytelsen på den norske debatten om verneplikten på Eidsvoll i 1814 var det negative skrekkeksempelet av Napoleons tvangsutskrivninger – den forhatte ”Conscription” ble ansett som et redskap for erobringslyst og despotisme av vernepliktens motstandere.

 

Et sentralt element i utviklingen av allmenn verneplikt var som sagt en patriotismekultur som fokuserte på borgerens moralske plikter og fortrinn. På den ene siden ble soldatborgeren oppfattet som moralsk overlegen en leiesoldat, på den annen side ga den patriotiske borgeren muligheter for nye taktikker. I Danmark/Norge var det spesielt den frihetselskende norske odelsbonden som ble fremhevet som et ideal i så måte, hardfør, lojal og selvstendig. Patriotismen og vernepliktskonseptet var sterkt knyttet til forsvarskrig – forsvar av fedrelandet og dets territorium. Verneplikten ble ikke ansett som hjemlet for angrepskrig, og dette ser vi også i dagens debatt. Dette har jeg forøvrig skrevet en egen artikkel om, som nylig stod på trykk i Norsk Militært Tidsskrift.

 

Frem til midten av 1700-tallet hadde infanteritaktikken vært preget av streng disiplin, tette formasjoner og kontrollert ildgivning, hvor kampene foregikk på kloss hold i åpent lende. Disiplinen som lå til grunn for taktikken var knyttet til idéer om beherskelse av kroppen, soldatene skulle adlyde blindt som automater. Derav begrepet ”Prøysserdisiplin”. På slutten av 1700-tallet ble det utviklet konsepter om spredt kampform, lett infanteri og jegeravdelinger, hvor soldater skulle slåss i mindre forband eller individuelt på slagfeltet, med utnyttelse av terrenget for beskyttelse og med bruk av rettet ild fra riflede geværer. De militære idéene som lå til grunn for denne utviklingen kan relateres til idealet om den patriotiske borgeren som sloss selvstendig for eget land. Dette var etter forbilder fra den amerikanske uavhengighetskrigen og spansk motstand mot Wellingtons felttog på den iberiske halvøy. Taktikken ble kalt ”den lille krig” (spansk guerrilla), og forutsatte selvstendighet, initiativ og lojalitet fra soldatene – og det fant man presumptivt kun hos patriotiske borgere. Det særnorske klimaet og terrenget gjorde at ”den lille krig” ideologisk sett var av større betydning for den norske Hæren enn for den danske, hvor den norske odelsbonden ble ansett å ha spesielle fortrinn i å beherske klima og topografi. Det spesielt norske i denne sammenhengen, både praktisk og idémessig, var skiløperavdelingene.

 

Oppfatninger om at den norske (vernepliktige) soldat er mer hardfør, selvstendig og initiativrik og således en bedre soldat enn profesjonelle soldater fra andre land finner vi også i dagens debatt, ofte i sammenheng med eksempler fra internasjonale operasjoner. Nordmannens evne til å overleve i naturen og utnytte terreng og klima fremheves, sist så jeg dette i forbindelse med spesialstyrkene i Afghanistan.

 

I referatene fra Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 finner vi forslag om at alle gutter skulle læres opp fra 13 års alder for å kunne bli soldater, blant annet ved innføring av gymnastikk i skolene (skolegymnastikken ble i sin tid innført nettopp med denne begrunnelsen, og gymnastikklærerne var militære underoffiserer). Det ble også foreslått i fullt alvor at man ikke skulle få fremstille seg til konfirmasjon uten å kvalifisere seg i skyting og grunnleggende eksersis. Skiløping var blant de ferdigheter som skulle utvikles i nasjonens interesse. Det kunne jo være interessant å ta opp disse idéene igjen i dag, her er det uante muligheter. Et hint til ny GIH?

Verneplikten ble oppfattet som en plikt til å tjene ved behov, men dette ble ikke satt i sammenheng med soldatopplæring i fredstid, heller tvert i mot. Flertallet av fedrene på Eidsvoll ville faktisk ha en stående hær av vervede som hovedsaklig skulle ha oppgaver i ordenstjeneste, og at vernepliktige kun skulle kalles inn ved angrep på landet. Jeg har ikke funnet argumenter som kobler vernepliktens legitimitet med antallet som kalles inn, forslagene om opplæring av alle ungdommer synes myntet på å sørge for at flest mulig skulle være skikket for soldattjeneste i det tilfelle det ble aktuelt å kalle dem inn.

 

Koblingen av vernepliktens legitimitet med forsvar av nasjonens territorium har røtter så langt tilbake i tid som vi har historiske opptegnelser fra. Våre tidligste dokumenterte verneordninger stammer fra Håkon den godes lovgivning, og var en videreføring av eldre ordninger. Dette var ”Mannhusingen” – som var en form for landvern – og leidangen. Mannhusingen kunne bare kalles ut i det fylket som ble angrepet, og til operasjoner utenlands (angrepskrig) hadde kongen bare rett til halv leidang. Leidangen har europeiske røtter i ordninger som hjemler utskrivning for forsvarskrig. Denne generelle oppfatningen finner vi opp igjennom historien helt til våre dager. Leidangen viste seg som svært upålitelig i utenlandsoperasjoner, en indikasjon på at angrepskrig ikke var populært – den gangen heller.

 

Så over til forvaltningen av verneplikten. Jeg skal kort si litt overordnet om hva som ligger i Vernepliktsverkets forvaltning av verneplikten og noen generelle utfordringer i så måte før jeg går inn på noen mer konkrete utfordringer. Vi innrullerer unge menn det kalenderåret de fyller 17 år, dvs at vi får overført persondata på norske statsborgere bosatt i Norge fra folkeregisteret. Disse opplysningene ”vasker” vi mot Rikstrygdeverket for å ta ut de som åpenbart ikke er tjenestedyktige. Allerede her møter vi den første utfordringen. Bestemmelser om personvern og innsyn i helseopplysninger gjør at vi har begrenset mulighet til å luke ut alle som er uegnet til militær verneplikt. Vi får opplysninger fra Rikstrygdeverket om personer som er registrert som uføre. En del kategorier blir imidlertid ikke registrert som uføre før de er myndige, og de kan derfor risikere å motta brev om innrullering fra VPV. Dette omfatter bl a personer med Downs syndrom og ADHD – hyperaktivitet. For mange foreldre oppfattes dette som sårt og vanskelig, men det er altså ikke lett å unngå. De øvrige blir rulleført som utskrivningspliktige. Det siste året de går på videregående skole, normalt skoleåret de fyller 19 år, kalles de inn på sesjon hvor de blir klassifisert Tjenestedyktig eller Ikke Tjenestedyktig på medisinsk grunnlag. Her sliter vi med å ha oversikt over yrkesfaglige utdanninger som går utover tre år, slik at vi kan kalle inn til sesjon og førstegangstjeneste på riktig tidspunkt.

Dette krever mye saksbehandling. De som er Tjenestedyktig blir rulleført og er vernepliktige fra det året de fyller 19 år til utgangen av det året de fyller 44 år, 55 år for vernepliktige befal. De som blir Ikke Tjenestedyktig blir slettet og blir dermed heller ikke vernepliktige. Før innkalling til sesjon gjennomfører vi en sikkerhetsundersøkelse opp mot Politiets straffe- og bøteregister. Personer med kriminelt rulleblad som helt åpenbart ikke kan sikkerhetsklareres vil ikke bli innkalt til sesjon og blir dermed heller ikke vernepliktige. Det er med andre ord langt i fra alle ungdommer som blir vernepliktige! De som ikke er vernepliktige kan ikke kalles inn, vi kan ikke skattlegge personer uten inntekt.

 

De vernepliktige kalles inn til førstegangstjeneste etter avsluttet videregående utdanning etter rekvisisjon fra forsvarsgrenene og i henhold til Forsvarets behov. Før innkallingen gjennomfører vi en ny sikkerhetsundersøkelse, og kriminelle blir overført til Tjenestereserven. Her har vi imidlertid et betydelig problem gitt at vi kun har tilgang til opplysninger om saker som er avsluttet, dvs hvor det foreligger rettskraftig dom.

På grunn av bestemmelser om personvern har vi ikke tilgang til opplysninger om saker som er under etterforskning eller hvor tiltale ikke er reist mm (Straffesaksregisteret – STRASAK). Dette innebærer at vi stadig opplever å kalle inn personer med kriminell bakgrunn, og disse medfører problemer og merarbeid for avdelingene. Spesielt er dette et problem for HMKG og GSV. Det arbeides med samarbeidsregimer og prosedyrer mot Politiet og Forsvarets Narkotikagrupper, men det er ikke kapasitet til å forhåndssjekke alle.

Vi tar først de som ønsker seg inn og er skikket, deretter de best skikkede. De som ikke kalles inn til førstegangstjeneste i første omgang er fortsatt vernepliktige og kan kalles inn ved behov. Det er altså begrepsforvirring når det sies at flertallet av unge menn ikke gjør sin verneplikt. Alle skikkede gjør sin verneplikt ved å stå disponible i 25 år, men alle skikkede avtjener ikke førstegangstjeneste – og alle er som sagt ikke skikket.

 

I St.prp. nr. 45 la Regjeringen Stoltenberg til grunn følgende for perioden 2002-2005:

  • Verneplikten tilpasses Forsvarets struktur og utdanningsbehov. Dette er første gang etter andre verdenskrig at det ikke ble gitt politiske signaler om at flest mulig skulle innkalles.
  • Forsvarets behov skulle være styrende for innkallingsstyrken, dette ville gi en innkallingsprosent på omkring 50% i perioden 2002-2005. Det ble gitt anledning til å gå under dette måltallet i omstillingsperioden. Reelt ble innkallingene i underkant av 50% sett i forhold til årskullene.
  • Verneplikten skulle bygge på prinsippet om en bredest mulig forankring i befolkningen, med andre ord demokratiske idealer.
  • Byrden for de som kvalifiserer for militærtjeneste skulle i noen grad kompenseres – likhet og rettferdighet.
  • Statushevende tiltak skulle vektlegges – kompensasjon og rettferdighet.
  • En tredje kategori verneplikt (samfunnstjeneste) skulle utredes. Dette var også iht rettferdighetsprinsippet. JD utredet saken, og dette ble ikke anbefalt av praktiske/økonomiske hensyn.
  • Den enkelte vernepliktige ville ikke ha krav på å tjenestegjøre selv om vedkommende var skikket. Dette var en konkretisering av tidligere praksis.
  • Verneplikt for kvinner var interessant nok ikke et tema. Kvinnelig verneplikt er et problematisk tema i forhold til prinsipper om likestilling, likhet og rettferdighet.

 

Komiteens flertall fra Ap og Frp støttet Regjeringens forslag. Høyre, KrF og Sp hevdet i komiteinnstillingen at Regjeringens forslag ville innebære at Norge forlater prinsippet om allmenn verneplikt. Partiene mente også de vernepliktige skulle ha krav på å tjenestegjøre. KrF og Sp ville at minst halvparten av de mannlige årsklassene skulle fullføre verneplikten (førstegangstjeneste), for å beholde Forsvarets folkelige forankring. ”Reell verneplikt innebærer at en stor del av den mannlige befolkning får en grunnleggende militær opplæring og erfaring”. Det var altså en utbredt oppfatning at verneplikten måtte forankres i folket, og at dette kunne oppnås ved at alle eller et flertall skikkede ble gitt militær opplæring. Slike oppfatninger er i strid med den generelle praksis og debatt siden 1814. Innkalling av flere enn militært behov skulle tilsi har tidligere vært begrunnet i likhet og rettferdighet.

 

I St.prp. nr. 42 for perioden 2005-2008 la Regjeringen Bondevik II til grunn følgende:

 

  • Forsvarets operative behov må være styrende for antall vernepliktige (som kalles inn til førstegangstjeneste). Med andre ord en presisering og videreføring av forrige regjerings politikk.
  • Førstegangstjenesten må være meningsfull.
  • En betydelig andel vernepliktige mannskaper må i løpet av førstegangstjenesten motiveres til å tegne kontrakter i innsatsstrukturen.
  • Det skal aktivt rekrutteres til befal og vervede under førstegangstjenesten.
  • Sesjon skal vektlegges for seleksjon og rekruttering.
  • Kvinner skal tilbys sesjon, som et virkemiddel for økt rekruttering av kvinner til Forsvaret.

 

Det hadde åpenbart blitt en bredere politisk aksept for at Forsvarets behov skulle være styrende. Økonomiske vurderinger og regjeringsansvar har nok vært utslagsgivende i denne prosessen, og jeg skal derfor kort skissere de økonomiske aspektene i dette. Behovet for soldater var i St.prp. nr. 42 antydet til 9500 pr år. (Dette er ferdig utdannet. Pga frafall under tjenesten vil vi kalle inn ca. 10500 som påbegynner førstegangstjeneste). Årskullet (antall unge menn som fyller 19 år samme år) var i 2004 på 27.308, dette øker til 32.000 i 2010. Dersom 50 % av årskullet skal inn, er dette fra 4-6500 flere soldater enn behovet. For å illustrere er Hærens behov i ny struktur anslått til ca 4-4500 soldater pr år. Vi måtte altså mer enn doble Hærens fredsdrift forutsatt 12 mnd tjeneste. Gitt en minimumskostnad på ca. 150.000 kr pr vernepliktige i tjeneste i 12 mnd, innebærer dette en merkostnad på fra 600 – 975 millioner kroner årlig bare i soldatkostnader (150 000 kr er kostnaden Vernepliktsverket betaler for en vernepliktig soldat i støttefunksjon i 12 mnd uten annen utdanning enn rekruttskole). Soldater som utdannes i operative avdelinger koster atskillig mer). I tillegg kommer kostnader for opprettholdelse av garnisoner, ekstra befal, materiell etc. Dersom alle skikkede skal inn, er dette mer enn det doble av behovet. Dette ville innebære merkostnader på fra 1.41 – 3.35 mrd kroner årlig bare i soldatkostnader. Reelle kostnader ville nok bli betydelig høyere, dette ville åpenbart ikke være økonomisk forsvarlig og ville ikke gi en meningsfylt tjeneste for de vernepliktige.

 

Det har vært snakk om å innføre en 3 måneders førstegangstjeneste som et tiltak for å oppnå målsetningen om minst 50 %, tilsvarende slik det ble gjort før første verdenskrig. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved hvor motiverende de vernepliktige selv ville oppleve dette. De vernepliktiges egen Tillitsmannsorganisasjon er tilhengere av at Forsvarets behov skal være styrende, med begrunnelse i meningsfylt tjeneste. 3 måneders tjeneste vil ikke kunne begrunnes i reelle behov, soldatene vil ikke kunne brukes til noe som helst. Uansett innkallingstidspunkt vil tjenesten ødelegge et utdanningsår.

 

Forslag om statushevende tiltak så som studiepoeng og hevet dimisjonsgodtgjørelse forutsetter 12 mnd tjeneste, en 3 mnd tjeneste vil vanskelig kunne gjøres meritterende og vil således kunne oppfattes som svært urettferdig. En grunnleggende forutsetning for at dagens unge skal akseptere verneplikten og ønske videre tjeneste i Forsvaret er at de opplever tjenesten som meningsfylt og interessant. Økonomisk kompensasjon og studiepoeng er viktig nok, men det kan aldri oppveie kjedelig og meningsløs tjeneste.

 

Rekruttering til Forsvarets innsatsstruktur er en stor utfordring. Det er en uttalt målsetning at det skal bli konkurranse om å komme inn til førstegangstjeneste heller enn konkurranse om å slippe unna. Dette er eksplisitt uttrykt fra både politisk og fagmilitært hold. Retorikken fokuserer på at verneplikten gir oss tilgang til kremen av norsk ungdom som grunnlag for rekruttering. Førstegangstjenesten vil i denne sammenhengen fungere som en rekrutteringsarena for tjeneste i Forsvarets innsatsstyrker og til utdanning i Forsvaret, og vil bestå av grunnleggende opplæring og seleksjon for videre tjeneste. 12 måneder førstegangstjeneste vil i seg selv være lite relevant i forhold til Forsvarets behov.

 

Vi skal rekruttere de beste, og de fleste av Forsvarets operative avdelinger skal kunne settes inn i internasjonale operasjoner. De aller fleste som skal inn til førstegangstjeneste må derfor være fysisk og psykisk skikket til tjeneste i internasjonale operasjoner og de bør også være motivert for verving. Kravene til operativ tjeneste er generelt blitt høyere samtidig som det er blitt forholdsvis færre stillinger med lavere krav gitt at vernepliktige stillinger i støttefunksjoner er sterkt redusert. Dette er en konsekvens av omstillingen, spesielt i Forsvarets Logistikkorganisasjon og Forsvarsbygg. Antallet vernepliktige som ikke kan kalles inn fordi de ikke tilfredsstiller kravene til stillinger i Forsvarets operative avdelinger er derfor blitt betydelig høyere enn før. En beslektet problemstilling er forvaltningen av vernepliktige som blir nedskrevet på helseprofil i løpet av førstegangstjenesten. Tidligere ble disse omfordelt til tjeneste i støttefunksjoner, men nå finnes det få slike stillinger. Vi har ikke tjenestestillinger til dem, men de kan heller ikke dimitteres og blir et problem for avdelingene både fordi de trekker kostnader og fordi det ikke finnes meningsfylte oppgaver å sette dem til. En grunnleggende forutsetning for at verneplikten skal overleve er at vi behandler alle vernepliktige ordentlig slik at de får et positivt inntrykk av Forsvaret, også de som ikke viser seg å holde mål i forhold til våre krav.

 

Det er i denne sammenhengen interessant å se hvor mange av et gitt årskull som faktisk er vernepliktige, det vil si at de er medisinsk tjenestedyktige. Erfaringsmessig står vi igjen med maksimum 85 % av årskullet etter sesjon, ved 1. utdanningsdag på rekruttskolene er vi nede i 70% og etter endt førstegangstjeneste nede i 60%. Mange vernepliktige tilfredsstiller ikke kravene til tjeneste i internasjonale operasjoner. Det reelle utvalget av skikkede er trolig godt under 50% av årskullet, men alle av disse er ikke tilgjengelige for oss. Et betydelig antall vernepliktige får utsettelse med innkalling på grunn av utdannelse, og dette er ofte nettopp de ressurssterke ungdommene vi vil ha tak i. I 2004 var det nesten 11.000 som fikk slik utsettelse. 2000 vernepliktige søker siviltjeneste hvert år, dette er 7 % av årskullet. Vi trenger ca 35 % av årskullet, hvilket innebærer at vi må rekruttere en betydelig prosentdel av de vernepliktige som er skikket. Det er ingen garanti for at redusert inntak gir vesentlig større utvalg gitt at andre faktorer virker i motsatt retning. Det kan bli vanskeligere heller enn lettere å få tak i de vernepliktige vi ønsker i fremtiden. Og fremtiden er her allerede nå. Det blir derfor svært viktig å lykkes med å rekruttere til førstegangstjenesten, ikke minst å rekruttere flere kvinner.

 

St.prp. nr. 45 la til grunn at dersom vernepliktige ikke var innkalt til tjeneste innen 2 år etter sesjon, så skulle de inngå i en reserve og ikke kalles inn. I praksis vil det måtte være mellom minimum 4 mnd og 1 år mellom sesjon og innkalling til førstegangstjeneste. Avdelingene vil heller ikke ha soldater som blir for ”gamle”, disse er kostbare å ha i tjeneste på grunn av familie og andre sosiale forpliktelser. En utsettelse for å avslutte en 4-årig høyere utdanning vil derfor i praksis kunne innebære et fritak. Vi har lovhjemmel til å ta dem inn såfremt det ikke medfører vesentlig ulempe at utdanningen avbrytes – men i praksis får studentene medhold i de fleste tilfelle, og mange unnlater å møte opp uansett om de får avslag. Det eneste vi oppnår er i realiteten kun å kriminalisere ungdommene og lage arbeid for oss selv, uten at dette produserer flere motiverte ungdommer til avdelingene. Vi har et pålegg om å ta inn de som er mest motivert, og det er vel lett å tenke seg at man ikke er motivert for å avbryte høyere utdanning etter ett semester. Når de først har startet på et sivilt utdanningsløp er mange heller ikke så motivert for å bli rekruttert til videre tjeneste i Forsvaret.

Det er i hovedsak vinterkontingentene (jan-april) som er problematiske. Sommer/høst har vi mer enn nok å ta av, men i januar har de fleste begynt på utdanning og da er det vanskelig å få dem ut av skolen igjen. Vi møter ofte argumenter fra militært hold om at det er lett å gå inn i og ut av høyere utdanning når som helst på året, så derfor burde det ikke være noe problem å kalle inn i januar. Det er nok ikke så lett, hadde det vært det skulle vi ha levert varene og tatt applausen. På universiteter og en del høyskoler kan man riktignok begynne semesteret til nyttår, men de fleste utdanningsløp er tilpasset et akademisk år som begynner på høsten og avsluttes til sommeren. Tildeling av hybler, det sivile leiemarkedet og sosiale fellesskap følger også det akademiske året. Det er derfor mange ulemper ved å avbryte studier midt i året. Praktisk erfaring gjennom mange år er altså at mange av de vi ikke får tatt inn sommer/høst går tapt for oss på grunn av skolegang. Dette gjør at vi har store problemer med å få nok kvalifiserte mannskaper til prioriterte avdelinger i januar og mars, og på tross av dette har det vært fremmet ønsker fra forsvarsgrenene om å øke innrykkene i januar. Begrunnelsen er behovet for å ha tilgjengelige styrker også i sommerperioden, og jeg har ingen problemer med å skjønne behovet. Vernepliktsverket har allikevel advart mot å være for optimistiske i denne sammenhengen. Her synes den institusjonelle hukommelsen i enkelte stabsledd å svikte, det var gode grunner til at brorparten av innrykkene i sin tid ble lagt til sommer/høst. Vi skal allikevel prøve å skaffe flest mulig. Utfordringen blir å motivere ungdommene til å utsette eller avbryte skolegang for å komme inn til førstegangstjenesten i januar/april. Denne motivasjonen må først og fremst forankres i førstegangstjenestens innhold, som er forsvarsgrenenes ansvar. Rekrutteringen må begynne tidlige, og sesjon er en viktig arena i så måte. Suksess på dette området er en forutsetning for å lykkes med fremtidig struktur. Eventuell kompensasjon i form av studiepoeng, bonuser etc er viktig først og fremst med tanke på rettferdighetsprinsipper og kompensasjon, jeg tror ikke vil kunne betale de vernepliktige nok til at lønn i seg selv rekrutterer til førstegangstjenesten. Tjenesten må oppfattes som meningsfylt og meritterende, verneplikten må oppleves som relevant. Dette innebærer at vi må sette de vernepliktige i fokus, og ikke bare se på dem som midler for å nå våre mål. Det er også vesentlig at vi klarer å fremstille militærtjeneste og verneplikt positivt uten å stigmatisere de vi ikke vil ha. Det er mange som gjerne vil inn i dag og som vi sier nei til.

 

Befalsutdanning skal nå integreres i førstegangstjeneste (GBU) for å rekruttere befal fra de vernepliktige. En ny kategori avdelingsbefal skal stå lenge ved avdeling og gi kontinuitet og erfaring. Utfordringen i den praktiske forvaltningen blir å finne de riktige kandidatene for GBU – hvem er de beste? De beste kandidatene i tradisjonell forstand (evnenivå, allmennfaglig utdanning mm) vet vi fra befalsskolene at vil bli utmerkede befalingsmenn og kvinner, men vil de vært motivert for å stå 10 år ved avdeling på lavere gradsnivå? Neppe. Vi må altså finne en balanse mellom å rekruttere fremtidige generaler og avdelingsbefal.

 

Det er et tankekors at dersom vi gjør jobben vår optimalt så vil de vernepliktige som blir innkalt til førstegangstjeneste i hovedsak omfatte frivillige som er motivert for videre tjeneste i Forsvaret, og som konkurrerer om å komme inn. Prinsipielt kan det da oppfattes som at vi har et profesjonelt forsvar hvor førstegangstjenesten kun er en seleksjonsfunksjon. Sett i forhold til politiske målsetninger om et bredest mulig grunnlag for verneplikten ser jeg at det kan stilles spørsmålstegn ved dette. Det er definitivt ikke bredden av norsk ungdom som kalles inn i dag, men vi har pålegg om at Forsvarets behov skal være styrende. På den annen side kan det stilles spørsmålstegn ved om vernepliktens legitimitet styrkes ved at ungdommer som ikke er motivert påtvinges en militær utdanning.

Vi må allikevel ha et tilbud om en meningsfylt førstegangstjeneste også for de vernepliktige som ønsker seg inn, men i utgangspunktet ikke ønsker å verve seg. Tilbudet må inkludere de som faller fra i de operative avdelingene.

 

Profesjonaliseringen av Forsvaret er en utfordring mot verneplikten. Jeg skal på tampen redegjøre for noen prosesser som er drivere mot profesjonaliseringen og dermed en utfordring mot verneplikten.

 

Det viser seg å være stor interesse blant unge kvinner for frivillig sesjon, og dette vil bli en viktig rekrutteringsarena. Gitt at kvinner ikke er underlagt verneplikt vil rekruttering av et øket antall kvinner innebære en ytterligere reduksjon av antall vernepliktige unge menn som gjennomfører førstegangstjeneste – og som ønsker seg inn. Gitt også at formålet er å rekruttere kvinner til videre tjeneste i Forsvaret utover førstegangstjenesten innebærer dette en ytterligere profesjonalisering av Forsvaret. Dette betyr ikke at jeg er motstander av kvinner i Forsvaret, tvert i mot trenger vi flere kvinner ikke bare for å øke rekrutteringsbasen men primært fordi Forsvaret må reflektere samfunnet for øvrig, og kvinner har derfor en naturlig plass.

 

Innretningen av Forsvaret mot internasjonal tjeneste er både en utfordring mot verneplikten og en driver mot profesjonalisering. Stortinget har lagt frivillighet til grunn for tjeneste i internasjonale operasjoner. Beredskap for internasjonal tjeneste krever derfor vervede soldater. Internasjonal tjeneste vil i mange tilfelle komme i konflikt med oppfatningene om at Forsvarets rolle er forsvar av norsk territorium, og med vernepliktens ideologiske forankring i forsvarskrigen.

 

Førstegangstjenesten gir ikke tilstrekkelig tid til å utdanne soldatene til et akseptabelt kompetansenivå. Fokus mot innsatsstyrker gjør at stadig flere menige stillinger faller innenfor slike kategorier og gjør verneplikten mindre relevant for slik tjeneste. Ett annet forhold er at beredskapskrav stiller krav til kontinuitet også i de avdelingene som består av vernepliktige. Marinen, KV, HMKG og GSV er eksempler på slike avdelinger. Vi har lenge hatt generelle pålegg i forsvarsbudsjettet om å dimittere mannskapene 6 uker før full tid for å spare penger, i tillegg er det pålegg om dimisjon for start av utdanning. Dette innebærer at mannskaper fra sommer/høstkontingentene i praksis dimitteres i juni, og det er manko på mannskaper i sommerperioden. Det er ikke uvanlig at mannskaper som i prinsipp skulle gjøre 12 mnd tjeneste dimitteres etter 9 mnd, og 10 –10 ½ mnd kan anses som det normale. Problemet kunne teoretisk vært løst ved å ha store innrykk flere ganger i året. En slik målsetning tar imidlertid ikke hensyn til de realiteter vi har erfart gjennom årtier. Det er som nevnt tidligere liten tilgjengelighet av mannskaper som tilfredsstiller kravene i vinterkontingentene, og dette gir behov for vervede for å sikre kontinuitet i sommerperioden. Kontinuitet krever profesjonalisering.

 

Et siste moment i denne sammenhengen er det jeg tidligere nevnte om sikkerhetsundersøkelser, også sett i sammenheng med sikkerhetsklarering. Mange stillinger krever sikkerhetsklarering, men i henhld til gjeldende direktiver fra Nasjonal Sikkerhetsmyndighet kan slik klarering ikke iverksettes før mannskapene har møtt til førstegangstjeneste. Dette betyr at vi ikke har mulighet til å luke ut uønskede individer på forhånd, men det betyr også at i mange tilfelle er det ikke mulig å klarere de vernepliktige tidsnok i forhold til spesialutdanning og fordeling til tjenestested. Konsekvensen er at vi i en del stillinger ikke kan basere oss på vernepliktige og må verve personell for å sikre kontinuitet. Det er også en utfordring å få klarert vernepliktige med innvandrerbakgrunn, og dette kan medføre at innvandrerungdom blir underrepresentert i Forsvaret.

Oppsummering

Verneplikten står overfor betydelige utfordringer både med hensyn til den praktiske forvaltningen så vel som med hensyn til allmenn verneplikt som prinsipp. Den største utfordringen blir å rekruttere de mannskapene vi ønsker til førstegangstjenesten og via dette til profesjonelle avdelinger i innsatsforsvaret, og samtidig opprettholde vernepliktens legitimitet og forankring i befolkningen. En vesentlig forutsetning for å lykkes er at førstegangstjenesten fremstår som meningsfylt, meritterende og attraktiv for de vernepliktige samtidig som vi ikke stigmatiserer de som ikke slipper inn. Det må være et tilbud om førstegangstjeneste i Forsvaret også for de vernepliktige som ikke ønsker å verve seg eller ta befalsutdanning. Vi må fokusere på Kants kategoriske imperativ, lettere omskrevet: Ethvert menneske må være et mål i seg selv, ikke bare et middel for våre mål.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 7. mars 2005

Foredrag: De landmilitære forbredelsene i 1905

Ved
Oberst I Vigar Aabrek

Innledning

 

Den landmilitære medvirkning til unionsoppløsningen i 1905 vil jeg behandle i tre faser: grunnlaget, forberedelsene og gjennomføringen. Alle fasene ledet av offiserer som har satt spor etter seg i historien. Grunnlaget ble lagt av oberstløytnant Anton Hjorth, forberedelsene ble gjort av oberst Georg Stang, og gjennomføringen stod generallmajor Wilhelm Olssøn for.

 

Unionen med Sverige i 1814 resulterte ikke i noen parallell utvikling av de to lands armeer. Norge valgte sin egen kurs, og gikk i 1817 bort fra den gamle regimentsordningen til fordel for en inndeling i korps. Heller ikke vernepliktsordningen var lik, og mens Norge innførte alminnelig verneplikt i 1854 (unntatt i Nord-Norge), ble verneplikten i Sverige først fullstendig innført i 1901.

Det landforsvaret som stod bak Stortinget og Regjeringen under oppløsningen av unionen med Sverige i 1905 var basert på Hærordningen av 1887 med senere justeringer. Det lå imidlertid mange års politisk og faglig strid bak Stortings Proposisjon No. 33. 1887 «Angaaende Organisation af den norske Armé».

 

Hærordningen av 1887

 

Armédepartementet fremmet i 1879 forslag til ny lov om verneplikt, utskrivning og Arméens organisasjon. Forslaget ble behandlet av Militærkomiteen sammen med et eget forslag utarbeidet av opposisjonslederen for Venstre, stortingsrepresentant Johan Sverdrup, og oberstløytnant Anton David Svendsen Hjorth. Hjorth var en av Sverdrups nære medarbeidere i forsvarssaker.

 

Departementet satset i sitt forslag sterkt på linjeårsklassene i forhold til landvernårsklassene, og departementet fant ikke behov for organisering av landstormårsklassene Bakgrunnen for departementets vektlegging av linjeårsklassene var at det bare var linjen som kunne brukes utenfor landets grenser.

Sverdrup/Hjorths forslag la på den andre siden vekt på en utnyttelse også av oppbudene landvernet og landstormen. Venstremennene Sverdrup og Hjorth stod for den nasjonale linje hvor det norske forsvaret i første rekke skulle forsvare norsk jord.

Stortinget gikk i 1885 inn for Sverdrup/Hjorths forslag.

 

Lov om verneplikt og utskrivning av 16 juni 1885 fastsatte bla. dette:

  • Tre oppbud: Linjen, Landvernet og Landstormen
  • Linjetroppene til forsvar av landets interesser hvor som helst.
  • Landvernet som linjen, men bare innen landets grenser.
  • Landstormen til lokalforsvar, men også til støtte for linjen og landvernet.

Arméens organisasjon var da ikke tatt med i loven.

 

19 august 1885 ble det oppnevnt en kongelig kommisjon som skulle utrede og komme med forslag til ny organisasjon av Hæren, og da Forsvarsdepartementet i 1887, ved statsminister Johan Sverdrup som sjef for departementet, fremmet Stortings proposisjonen Angående Organisation af den norske Armé, var det i tråd med det tidligere forslag fra Sverdrup og Hjorth. Forslaget, som ble vedtatt, ga Hæren en mobiliserbar styrke på ca 2 000 offiserer,

ca 3 400 underoffiserer og ca 57 000 korporaler og menige. Hærordningen av 5 juli 1887 blir ofte kalt den Sverdrup Hjorthske Hærordning.

 

Infanteriet var organisert i fem infanteribrigader samt H.M.K. Norske Garde.

1ste Akershusiske Infanteribrigade i Fredrikshald, 2den Akershusiske Infanteribrigade i Kristiania, 3die Kristiansandske Infanteribrigade i Kristiansand, 4de Bergenhusiske Infanteribrigade i Bergen og 5te Trondhjemske Infanteribrigade i Trondheim.

Hver Infanteribrigade satte opp fire korps, og hvert korps hadde en linjebataljon, en landvernsbataljon og en landstormbataljon.

 

Kavaleriet var organisert i Akershus kavalerikorps i Kristiania, Oplandske kavalerikorps på Hamar og Trondhjemske kavalerikorps i Levanger. Korpsene i Kristiania og på Hamar var satt opp med tre eskadroner i hvert oppbud, mens korpset i Trøndelag bare hadde to i hvert oppbud.

 

Artilleribrigaden bestod av Feltartilleriet, Festningsartilleriet og Bergartilleriet.

Feltartilleriet var organisert i tre Artillerikorps med standkvarter Kristiania, Fredrikstad og Trondheim.

Hvert feltartillerikorps var satt opp med tre bataljoner, en linje-, en landverns- og en landstormbataljon.

I 1899 ble Festningsartilleriet organisert som eget våpen og i 1903 ble 6. Festningsbataljon opprettet. Personellet i denne bataljonen skulle bemanne landfestningene Fredriksten med Veden og Hjelmkollen, Ørje befestninger, Urskog fort og Vardåsen og Gullebekkåsen forter under Kongsvinger festning.

 

Ingeniørvåpenet var organisert i Ingeniørkorpset med standkvarter i Kristiania. Ingeniørkorpset bestod av en linje- en landverns- og en landstormbataljon.

 

Alminnelig verneplikt ble innført i Nord-Norge 1897 og landforsvaret var i 1905 organisert i Tromsø stifts forsvar med Nordland kretsbataljon og Tromsø kretsbataljon.

 

Georg Stangs utbygging av Forsvaret

 

Oberst Georg Stangs navn står sentralt i utviklingen frem mot unionsoppløsningen, og han er den eneste av Forsvarets menn som i den generelle historie har fått en plass knyttet til begivenhetene.

Grunnlaget for Georg Stangs styrking av Forsvaret var Befestningskomiteen av 1899 hvor han var medlem.

Georg Stang var på denne tiden kommandant på Agdenes, men etterfulgte i 1900 generalmajor Peter Theodor Holst som forsvarsminister i Steens regjering.

 

I januar 1901 leverte befestningskomiteen første avsnitt av sin innstilling under overskriften «Forslag til strategiske forsvarsfronter til dekning av Kristiania med tilhørende distrikter og disse fronters fortifikatoriske forsterkninger m.v.»

Komiteen pekte på at gjeldende planer var basert på direkte forsvar av selve hovedstaden, og at store områder sydenfor på begge sider av Kristianiafjorden lå åpent, med bare mindre befestninger ved de viktigste overgangene over Glomma. Dette, sa komiteen, var ikke tilstrekkelig.

Komiteen sier bl.a:

 

«Muligheden af et angreb paa Norge endog forud for et angreb paa Sverige er ikke længere udelukket, og tør det være overmaade vanskeligt at forudsige noget om, hvorvidt et saadant angreb kun kan blive at betegne som sekundært».

Med dette legger komiteen til rette for en forsvarsplan som uten å si det i klartekst, er rettet mot et angrep fra Sverige.

 

Befestningskomiteens anbefalinger lå til grunn da Georg Stang som forsvarsminister i april 1901 la frem St. prp. nr. 91 Angaaende ekstraordinære bevilgninger til forsvarsvæsenet.

At Forsvarsdepartementet bare tre måneder etter at befestningskomiteen hadde avgitt 1. avsnitt av sin innstilling kunne fremlegge et endelig og detaljert forslag til styrking av festningene og nytt materiell til feltartilleriet, begrunnet Stang slik:

 

» – – – i det nemlig departementets nuværende chef selv har været medlem af komiteen og saaledes i alle dele henholder sig til dennes forslag og omkostningsoverslag.»

 

Mindretallet i Stortinget, med stortingsmann, generalkrigskommisær Bratlie i spissen, og med støtte fra Kommanderende General, stilte seg skeptisk til satsingen på de fremskutte landfestningene. De ville prioritere det mobile forsvaret i tilknytning til Glommalinjen, og legge større vekt på forsvaret vest Oslofjorden.

Georg Stang la i sin vurdering av Glommalinjen vekt på at det var det forholdsvis smale belte av kuppert, skogvokst, myrlendt og delvis ufremkommelig terreng langs grensen mot Sverige øst for Glomma, støttet til fremskutte festninger, som egnet seg best for forsvar. Han mente Glomma var tillagt en for stor betydning som naturlig hinder. Glommalinjen med sin lengde på 280 km fra Fredrikstad til Elverum var ikke mulig å forsvare effektivt med den mobile styrken som stod til rådighet. Glomma kunne krysses både til hest og på flåter, og elven er islagt flere måneder i året.

Han understreket likevel Glommas betydning for forsvaret, og anla en rekke batteristillinger langs Glomma.

De fleste av disse stillingene kan finnes den dag i dag, mer eller mindre vedlikeholdt.

Den fullstendige «Glomma linjen» ble imidlertid først utbygget etter 1907 og var operativ frem til 1930 årene.

 

Kommandostrukturen

 

Da den politiske utviklingen i 1905 førte til at Christian Michelsen overtok som statsminister i mars, hentet han inn generalmajor Wilhelm Olssøn, som da var Generalinspektør for Festningsartilleriet, til stillingen som forsvarsminister. I egenskap av forsvarsminister er Olssøn den mest betydningsfulle offiser under konflikten i 1905.

Den nye kommandostrukturen av 1899 hadde utvidet Forsvarsministerens ansvarsområde på bekostning av Kommanderende general.

Generalstaben ble integrert i Forsvarsdepartementet, og Generalstaben som sådan skulle betjene både Kommanderende general og Forsvarsministeren.

 

Nyordningen innebar at Kommanderende general, som ikke var del av departementet, var sjef for Arméstyrelsen som sammen med resten av Generalstaben under Generalstabssjefen var en felles stab for Armeen og Forsvarsdepartementet. Kommanderende general med Arméstyrelsen skulle lede Armeen ved mobilisering og krig.

 

Landforsvaret 7. juni 1905

 

Allerede fra Olssøns overtakelse av Forsvarsdepartementet i 1905 ble det satt i verk enkelte landmilitære tiltak.

På forsyningssiden hadde Forsvarsdepartementet allerede 30 mars gitt ordre om iverksettelse av ekstraordinære anskaffelser av geværpatroner og kanonammunisjon, bl.a. skulle det fortest mulig produseres 8 millioner geværpatroner. Generalintendanten la opp reservebeholdninger på Fredriksten, Ørje, Urskog og Kongsvinger. Bekledning og utrustning ble supplert med innkjøp for nesten en halv million kroner. I erkjennelse av at beholdningen av uniformer til landstormen, spesielt i Tromsø stift, var meget begrenset, ble det produsert «landstorms- merker» til å bære rundt armen.

Det ble inngått underhåndsavtaler med sivile firma om å øke sin beholdning av apotekervare som reserve for Forsvaret, og gjenkjenningsmerker ble preget.

Forberedelser til opptrykking av kart hadde startet med en betenkning fra generalstaben 13 april 1905. Det ble videre skaffet et stort antall kopier av aktuelle blader av den svenske generalstabs kart over Sverige. For å hindre at svenskene skaffet seg norske kart ble det også bestemt at mistenkelige bestillinger av norske kart skulle innrapporteres.

 

Det landmilitære forsvar var 7. juni allerede ivaretatt gjennom det normale, og tidligere planlagte, øvingsmønsteret. I infanteribrigadene hadde korpsene sine rekruttskoler i gang. Rrekruttkompaniene hadde møtt til tjeneste i begynnelsen av mai, og skulle i slutten av juni videreføres i bataljonssamlinger for korpsenes bataljoner. Dette utgjorde på landsbasis 34 bataljoner, hvorav 21 var linjebataljoner, 11 var landvernsbataljoner og 2 var kretsbataljoner. Ved disse bataljonene var riktignok bare årsklassene som skulle øves kalt inn, men avdelingene ville være en kader som raskt kunne fylles opp til ca 28 000 mann. I tillegg kom avdelinger fra kavaleriet, artilleriet og ingeniørvåpenet som skulle inn på sine årlige samlinger noe senere. Det var følgelig en landmilitær kapasitet under oppbygging uten at det var nødvendig å treffe tiltak i form av innkallinger som ville ha tilspisset situasjonen ytterligere. Imidlertid førte situasjonen til at noen av de øvende avdelingene ble omdisponert.

Ved Festningsartilleriet var årets rekruttskoler fremskutt til første halvdelen av mai, og 30 mai ble Festningsartilleriets bataljonssamlinger forlenget.

 

Norske og svenske planer

 

Den norske forsvarsplanen for et angrep fra Sverige la hovedvekten på en konsentrasjon av landforsvaret i Sør-Norge mellom Kongsvinger og Halden for sikring av Kristiania, og med Trondhjemske kombinerte linjebrigade som operativ enhet i Trøndelag.

Operasjonskonseptet var basert på innstillingen fra Befestningskomiteen av 1899 med et fremskutt forsvar som skulle ta opp striden ved grensen i tilknytning til de viktigste innfallsveiene fra Sverige øst for forsvarslinjen ved Glomma. Det fremskutte forsvaret var knyttet opp i festningsverkene Hjelmkollen, Fredriksten, Ørje, Urskog og Kongsvinger med Vardeåsen og Gullebekkåsen forter.

Glommalinjen gikk langs vestsiden av Glomma hvor det i årene 1899 -1903 var bygget i alt 11 festningsverk mellom Øyeren og Fredrikstad. Glommalinjen skulle bemannes med batterier fra den i 1902 opprettete Posisjonsartilleribataljonen. Feltartilleriet var i de siste årene modernisert i.h.t. Stangs Stortingsproposisjon fra 1901med hurtigskytende kanoner, og i tillegg var det anskaffet 26 10,5 cm mobile posisjonskanoner.

Glommalinjen skulle være fastpunkter i samvirke med mobile feltavdelinger.

Til fremskutt grensevakt og dekningsstyrker for festningene skulle det disponeres landstormavdelinger. Armékorpset, bestående av 1. og 2. Arméfordeling, med til sammen 16 linjebataljoner, utgjorde de mobile feltavdelingene på Østlandet sammen med 1. og 2. Kombinerte landvernsbrigade, hver på 4 landvernsbataljoner. Denne organisasjonen var ajourført så sent som 2. august 1905.

Mobiliseringstiden var planlagt til 7-8 dager, men det var regnet med at avdelingene fra Vestlandet trengte 7 dager ekstra for å være på plass.

Oppmarsjområdene for 3. Kristiansandske linjebrigade og for 4. Bergenske linjebrigade som inngikk i 2. Arméfordeling ved overføring til Østlandet, var i første omgang i.h.t. plan fra oktober 1904 i områdene Asker og Sandvika.

 

Den Norske planen omfattet ca 30 000 mann i grenseområdene på Østlandet.

I Trøndelag ville Trondhjemske kombinerte linjebrigade og 3. Kombinerte landvernsbrigade sammen med landstormens avdelinger utgjøre ca 10 000 mann.

Tromsø stift forsvar ville mobilisert ca 4000 mann felttropper, og den totale norske mobiliseringen ville omfatte ca 67 000 mann.

 

Svenskene på sin side hadde selvsagt sine planer for en innmarsj i Norge.

Da forholdet mellom Sverige og Norge spisset seg til under Konsulatsakens første fase i 1893, fant den svenske generalstaben å måtte utarbeide en beredskapsplan for

 

«ett politisk försvarskrig för unionens upprätthållande med vapenmakt, det där måste utföras så som ett strategiskt anfallskrig».

 

Den svenske planen i 1905 for et felttog mot Norge var basert på Beredskapsplanen av 1893, og hadde deretter vært gjenstand for fortløpende planlegging som blant annet var påvirket av svenskenes nye hærordning i 1901.

To nye forhold satte imidlertid sine preg på planleggingen. Det ene var at alle styrker som tidligere hadde vært gruppert i øst som forsvar mot Russisk aggresjon, nå kunne brukes i vest mot Norge fordi den russiske konflikten med Kina hadde fjernet trusselen fra øst. Det andre var at byggingen av Luleå – Ofotbanen gjorde det nødvendig å avsette styrker til dekning av denne grenseovergangen.

På grunn av forholdet til Tyskland og England, var det viktig at et eventuelt angrep kunne gjennomføres så raskt at stormaktene ikke fikk tid til å gripe inn før det norske forsvaret var nedkjempet, og at felttoget måtte være over før vinteren satte inn.

Armeen, som stod under kommando av høystbefalende general Axel Rappe, var inndelt i:

  1. Armé, 2. Armé og Bohusländetasjementet

 

  1. Armé, som var hoveddelen av den svenske styrken med fem arméfordelinger, en kavalerifordeling og tungt artilleri, skulle konsentreres mot Kongsvinger. Av styrken skulle III. Arméfordeling, som var redusert, rykke mot Ørje, mens II. Arméfordeling og Kavalerifordelingen skulle utgjøre reserven.

 

Bohusländetasjementet bestående av 8 bataljoner, 4 skvadroner og 3 batterier, skulle fra operasjonsbasen i Strømstad landsettes på vestsiden av Oslofjorden og angripe flåtebasen i Melsomvik og Horten.

Mot Halden skulle det bare iverksettes mindre bindende og sikrende operasjoner.

 

Mot Trøndelag skulle 2. Armé, bestående av VI. Arméfordeling og 13. Selvstendige brigade, fra Jämtland og Härjedalen rykke frem mot Trondheim

Hovedstyrken skulle gå over Storlien gjennom Stjørdalen mot Meråker og Trondheim.

  1. Brigade skulle rykke frem i terrenget gjennom Tydalen.

En bataljon i Kirunaområdet skulle sikre malmbanen fra Narvik.

 

Den samlede planlagte svenske angrepsstyrken kan utfra ovenstående beregnes til ca 104 000 mann, fordelt med ca. 75 000 mann til angrep øst Oslofjorden, ca. 9 000 til landsetning vest Oslofjorden, og 20 000 mann til innmarsj i Trøndelag.

 

Utviklingen etter 7. juni

 

Allerede 7. juni kalte forsvarsminister, generalmajor Olssøn, generalene til møte for å få deres uttrykkelige erklæring om at de støttet regjeringen som etter vedtaket i Stortinget hadde overtatt kongemakten. Spørsmålet ble reist om forståelsen av den eden som de hadde avlagt til Kong Oscar II, men Olssøn avskar enhver diskusjon med krav om et ja eller nei. Alle svarte ja, og kl 1630 sendte Kommanderende General 7. juni vedtaket telegrafisk til avdelingene. Dagen etter mottok Forsvarets avdelinger melding fra Forsvarsdepartementet om at alle hadde å forholde seg til vedtaket.

Kommanderende general fulgte 8. juni opp med ordre om at det nye krigsflagget skulle heises 9. juni kl 1000, og direktiver om hvorledes ombyttet skulle skje.

 

Det ble holdt flere statsrådskonferanser om svenske militære disposisjoner som var meldt inn fra forskjellige kilder. Regjeringen var særlig på vakt etter opplysninger som kunne tyde på at svenskene mobiliserte.

Om kvelden 27 juni fikk Smaalenene korps ordre om straks å sende tre kompanier av linjebataljonen til Halden og ett kompani til Ørje. Korpset hadde bataljonssamling i Fredrikstad.Det var nå kommet meldinger om svenske troppeforflyttinger mot grensen. På noen timer ble bataljonen gjort stridsklar og avmarsjerte med tog.

Samme dag ble linjebataljonen av Hedemarken korps , som hadde bataljonssamling på Gardermoen, flyttet til Kongsvinger. Bataljonen satte ut posteringer og feltvakter mot grensen, og alle viktige broer var bevoktet.

Linjebataljonen av Smaalenenes korps ble avløst av Jegerkorpsets landvernsbataljon, og linjebataljonen av Hedemarkens korps ble avløst av Jegerkorpsets linjebataljon 25. juli. Jegerkorpset ble senere værende på grensevakt til demobiliseringen.

 

I Trøndelag hadde linjebataljonen av Indherred korps bataljonssamling på Steinkjærsanden. 27. juni fikk bataljonen dette oppdraget:
«Indherred linjebataljon afgaar snarest mulig med nåværende exerserstyrke til Værnes hvor øvelse drives. Bevoktning udstilles ved broerne i Stjørdalen efter distriktskommandosjefens nærmere bestemmelse. Full feltutrustning og skarp ammunisjon medtages. Melding om fremkomst møtesees»

 

Dette oppdraget gikk senere på omgang mellom Trondhjemske linjebataljon, Nordmøre linjebataljon og Trondhjemske landvernsbataljon.

  1. juni fikk også Tromsø stifts underoffiserskole i Harstad ordre om overføring til Narvik for sikring av Ofotbanen.

 

Kommanderende general henvendte seg 28. juni til samtlige avisredaksjoner med oppfordring til ikke å skrive om militære anliggender uten først å ha kontaktet militære myndigheter.

 

  1. juli ga Kommanderende General ordre om at pågående bataljonsøvelser skulle forlenges.

Ved alle avdelinger ble mobiliseringsplanene gjennomgått. Sammendraging- og overføringstransporter ble justert.

 

Utviklingen frem mot slutten av juli var ikke dramatisk, og 29 juli ble de forlengete øvelsene beordret avsluttet. Kommanderende general ga imidlertid ordre om at det skulle opprettholdes vakt ved depoter, og frem til 12. oktober hadde alle avdelinger på rulleringsbasis mindre ekstraordinære vaktstyrker inne.

Mot slutten av august steg imidlertid spenningen. Tromsø kretsbataljon fikk ved den programerte bataljonsøvelsens slutt 18 august ordre om å fortsette øvelsen inntil videre.

 

I Sverige økte motstanden mot oppløsning, men forhandlinger kom i gang i Karlstad

31 august. Samme dag ble Trondhjemske linjebataljon kaldt inn til ekstraordinær øvelse med fremmøte på Værnes, og Jegerkorpset ble forsterket med ekstra innkallinger.

Dagen før hadde svenskene innkalt 50 000 mann til ordinære repetisjonsøvelser.

1 september fikk Feltartilleri korpsene, som snart skulle avslutte sine øvelser, ordre om at bataljonene av 1. og 2. Korps skulle holde tilbake hvert sitt fullt oppsatte feltartilleribatteri på henholdsvis Gardermoen og i Fredrikstad, mens resten av linjebataljonene skulle dimitteres når repetisjonsøvelsen var slutt.

 

Forhandlingene i Karlstad gikk tregt, og 7 september ble forhandlingene utsatt til

13 september. Dette ble tolket som om det gikk mot brudd, og svenskene flyttet tropper mot grensen.

3.Kristiansandske infanteribrigade fikk 8 september ordre om å flytte store deler av korpsenes depoter til Drammen. Dette ble gjennomført. Tilsvarende planer om å flytte depotene til 4. Bergenske infanteribrigade ble ikke gjennomført.

Ved Kavaleribrigaden ble 9. september pågående øvelser for linjekorpsene forlenget, og mitraljøseavdelinger satt på feltfot.

 

Allerede fra Stortingets behandling av Befestningskomiteens innstilling og forsvarsminister Stangs proposisjon i 1901, var det strid om hvor stor vekt det skulle legges på det fremskutte forsvaret øst for Glomma. De militære autoriteter var fremdeles i 1905 uenige om dette. Så stor var uenigheten at regjeringen søndag 10. september innkalte Kommanderende General Ole Hansen, generalstabssjefen Hakon Hansen, Generalinspektøren for Ingeniørvåpenet Johan M. Boyesen, Brigadesjef Holtermann og sjefen for Festningsartilleriet Georg Stang til oppklarende møte. De fagmilitære delte seg i to klart forskjellige syn. Kommanderende General fremholdt at festningene var svake, og at det var farlig å legge tyngden av forsvaret til den fremskutte linjen. En slik disponering ville resultere i at Glommalinjen var svakt bemannet uten reserver, hvilket ville være skjebnesvangert ved et svensk gjennombrudd. Boyesen og Holtermann støttet Kommanderende General, og Forsvarsministeren delte også dette synet. Generalstabssjefen og oberst Stang fremholdt på den andre side at festningene var av stor betydning for sikring av vår mobilisering og som ledd i forsvarslinjen øst for Glomma. Å oppgi den var det samme som å oppgi forsvaret av landet øst for Glomma. Til dels skarp meningsutveksling mellom Stang og Kommanderende General.

 

Situasjonen ble på grunn av de brutte forhandlingene så spent at regjeringen13 september ga ordre om delvis mobilisering.

 

Den delvise mobiliseringen 13. september omfattet:

 

  1. Akershusiske infanteribrigade mobiliserte Smaalenenes landstormbataljon, Hedemarken landstormbataljon, Østerdalens landstormbataljon og Gudbrandsdalen landstormbataljon.

 

  1. Akershusiske infanteribrigade mobiliserte Valdres linjebataljon og Hallingdal linjebataljon. Valdres linjebataljon var planlagt overført til Fetsund området. Dette ble imidlertid ikke gjennomført, og bataljonen ble værende på Helgelandsmoen.

Hallingdals linjebataljon var tenkt sendt til Kongsvinger, men grunnet avtalen under Karlstadforhandlingene om ikke å sende flere tropper til grensen, ble også den liggende på Helgelandsmoen ved Hønefoss.

 

  1. Kristiansandske infanteribrigade mobiliserte Telemarkens linjebataljon.

Transporten gikk sjøveien fra Skien til Moss, og den 30. september videre til Halden.

 

  1. Trondhjemske infanteribrigade mobiliserte Indherred landstormbataljon og

Trondhjemske landstormbataljon.

 

Kavaleribrigaden hadde som nevnt sine linjekorps inne til korpssamlinger.

Disse ble brakt opp til full styrke.

Kavaleribrigaden mobiliserte også Akershus landstormkavalerikorps, Oplandske landstormkavalerikorps og Trondhjemske landstormkavalerikorps.

 

Posisjonsartilleribataljonen mobiliserte ca 550 mann til batteristillingene ved Glomma, og festningsartilleriet mobiliserte bortimot full styrke til kyst og landfestningene.

 

Ingeniørvåpenet mobiliserte og fordelte Ingeniørkorpsets landstormsbataljon.

 

Svensk utvikling

 

I henhold til de svenske planene for årets militære øvelser skulle avdelingene gjennomføre sin rekruttopplæring i tidsrommet april – august, og repetisjonsøvelsene i september.

Det var således bare rekrutter i begynnelsen av sin opplæring som var inne til tjeneste da Norge ved 7. juni vedtaket erklærte sin uavhengighet fra Sverige.

På grunn av den spente og usikre situasjonen startet svenskene allerede 10. juni gjennomgang og justering av sine planer for oppmarsjen mot Norge, og 23 juni ble planene mangfoldiggjort. Samme dag ble det fremmet forslag om høyning av beredskapen ved sikring av fremføringsveiene mot grensen, og 17 juli ble satt som tidligste tidspunkt for 1. mobiliseringsdag.
Til sammen ble ca 1200 mann, alle rekrutter, plassert i bevoktningsoppdrag i denne perioden. Alle oppdragene var rent defensive, og en første beskyttelse av planlagte oppmarsjveier.

 

5 juli ble oppmarsjplanene mot grensen prøvet av representanter fra jernbanen. Dagen etter ble det gitt ordre om å etablere vakthold ved alle depoter som inneholdt våpen.

 

Da det 8 juli ble kjent at norske avdelinger som var inne til øvelse fikk forlenget sin tjeneste på ubestemt tid, ble det reist forslag om fremskynning av planlagte repetisjonsøvelser. Den svenske regjeringen godkjente imidlertid ikke dette.

Fra midten av august ble imidlertid beredskapen ved grensen øket, og utvidet fra å være sikring av kommunikasjonslinjer til forsvar av viktige punkter. Grenseområdene ble forsterket med mannskaper som allerede var inne til tjeneste, og styrken øket til ca 1800 mann.

30 august, dagen før Karlstad forhandlingene startet, rykket 50 000 svensker inn til ordinære repetisjonsøvelser, og rekruttene som var disponert i grensevakt ble etterhvert avløst og dimittert.

 

Svenskene mobiliserte ikke i 1905, men øket beredskapen på grensen mot Norge ved å omdisponere styrker som allerede var inne til ordinære repetisjonsøvelser.

Svenskene hadde allerede før de norske styrkene var på plass ca 5 000 mann ved grensen.

I tillegg var der 45 000 svenske soldater på ekserserplasser og i garnisoner.

Den norske mobiliseringen medførte ikke ytterligere innkalling av svenske styrker, men det gikk ut ordre om at avdelingene på grensen skulle bringes opp til full styrke i henhold til oppsetningsplanene, og at det skulle iverksettes feltarbeider.

De tiltak som var satt i gang av den svenske generalstaben var imidlertid den sikringen av arméfordelingenes oppmarsjområder som i henhold til angrepsplanen måtte gjennomføres før mobiliseringsordren gikk ut. Med en planlagt mobiliseringstid på 7 – 8 dager og en oppmarsjtid på ca 14 dager, ville et eventuelt angrep på Norge kunne settes inn ca 3 uker etter mobilisering. Dette ville meget sannsynlig gjort angrepet til et vinterfelttog som måtte gjennomføres under forhold som den svenske armeen verken var trenet eller utrustet for.

 

Konklusjon

 

Da Christian Michelsen førte Karlstadforhandlingene frem til oppløsning av Unionen i 1905 gjorde han ikke det basert på militær styrke. Men Norge hadde et Forsvar som ville ha stilt opp dersom Sverige ikke hadde imøtekommet vårt absolutte krav om fullstendig selvstendighet.

 

Den samlede styrken som ble gruppert mot Sverige var på ca. 16 500 mann, hvorav ca 4 500 allerede var inne til tjeneste før mobiliseringsordren gikk ut. Ca 13 000 mann var disponert på Østlandet og resten i Trøndelag. I tillegg kom festningsartilleriets bemanning av kystfestningene og avdelingene i Nord-Norge, totalt ca 23 000 mann fra Landforsvaret.

Med denne delvise mobiliseringen hadde Norge skaffet seg en fremskutt grensevakt som, om det skulle vise seg nødvendig, ville sikre en full mobilisering. Innkallingene stemmer også godt overens med den norske forsvarsplanen hvor det i første rekke var landstormen som skulle grupperes lengst fremme som dekningsavdelinger for festningene og sikring av mobiliseringen.

Dersom Sverige senere hadde gått til det skritt å mobilisere, ville Norge hatt tid til å få store deler av sine styrker på plass før en eventuell svensk innmarsj kunne finne sted.

For 2. Arméfordeling, som bl. a. bestod av avdelinger fra Vestlandet, ville tiden imidlertid blitt knapp.

 

Forsvarets bidrag til unionsoppløsningen i 1905 var at Armeen og Flåten skapte en terskel som svenskene måtte overskride dersom de med makt ville hindre Norges løsrivelse fra unionen. Svenskene hadde ved full mobilisering hatt kapasitet til å overskride denne terskelen, men det hadde blitt en kostbar overskridelse med et uforutsigbart resultat. Om enn underlegen i styrke, ville den norske Arméen vært tilstrekkelig i forsvars øyemed til å vinne tid, og påføre svenskene store tap. Nye forhandlinger kunne tvinge seg frem, og hindre at Sverige kunne stille resten av Europa overfor et fait accompli.

En forutsetning for at den norske arméen skulle lykkes i sine sinkende operasjoner på Østlandet, var at Marinen kunne hindre en svensk landgang som ville falle Glommalinjen i ryggen fra Oslofjorden.

Stemningen i Norge var et overveldende ønske om at unionen skulle oppløses, noe folkeavstemningen 13 august viste, og en uønsket militær konfrontasjon med Sverige ville vært støttet av et samlet folk. Samtidige beretninger forteller om god moral i avdelingene og entusiasme blant befolkningen.
Fra beretningene kan vi klippe:

 

Fra Jægerkorpsets hjemmarsj i Kristiania

«Til «Jægermarsjens» toner og under ustanselig begeistring fra den tettpakkede folkemengde gjennom alle gater, fra alle vinduer – marsjerte Norske Jægerkorps linjebataljon som gamle grenaderer med korpschefen og adjutanten til hest i spissen. Det var ganske enkelt et triumf tog»

 

Fra Telemarken linjebataljons hjemkomst til Skien

«Soldatene ble mottatt med stor begeistring av sivilbefolkningen, og marsjen til Graatenmoen artet seg som triumftog.»

 

I Sverige var holdningen at opprettholdelse av unionen ikke var verd en krig, men svenskene ville på den andre side ikke la seg true til å gi avkall på Norge. Dette ga grunnlaget for forhandlingene hvor det norske forsvaret var det viktigste spørsmålet det ble forhandlet om, nemlig kravet om at norske grensefestninger skulle rives, og at det skulle etableres en nøytral sone uten militære anlegg langs riksgrensen opp til 61. breddegrad.

Det norske forsvaret skapte i 1905 både en terskel mot angrep og et politisk forhandlingskort.

Utbyggingen av grensefestningene hadde svart til sin hensikt, og kunne nedlegges som pris for selvstendighet og fred.

 

Overenskomsten i Karlstad ble undertegnet 23 september, og 28. september ga Kommanderende General ordre om hjemsending av de fleste avdelingene. 9. oktober ble Karlstad forliket vedtatt, og 11 oktober kom ordre om hjemsendelse av alt innkalt personell ved Armeens avdelinger, samt overgang til fullt normale forhold i militær henseende.

Full operativ styrke basert på mobiliseringen 13 september hadde landforsvaret således bare i ca 10 dager.

Kommanderende General takket i skriv av 23 november for innsatsen under grensevakten:

 

«Avdelingen anmodes herved om å meddele de avdelinger der i år har vært innkalt til ekstraordinær tjeneste, Kommanderende Generals anerkjennelse for den rosverdige tjenestevillighet og det store federlandssinn der ble lagt for dagen ved det hurtige og fulltallige fremmøte, likesom også for den gode oppførsel der under omhandlede tjenestegjøring ble utvist.«

 

 

Kilde: V. Aabrek Landforsvaret 1905 – Tilbakeblikk etter 100 år

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. februar 2005

ved

Generalmajor Rolf Thomsen
Forsvarets skolesenter

 

Fremtidens militære utdanningssystem

1 Innledning

Forsvarets utdanningssystem er i støpeskjeen. Vi er i ferd med å innføre et utdanningsløp som er koordinert med det sivile utdanningssystemet. Krigsskoleutdannet befal vil få bachelorgrad og en del av de som utdannes ved Forsvarets skolesenter vil få mastergrad. Med denne reformen vil Forsvaret få et fleksibelt, nivåbasert utdanningssystem med en entydig rød tråd fra bunn til topp.

 

2 Hvorfor utdanningsreform?

Omleggingen av Forsvarets utdanningssystem har en rekke årsaker:

 

Trusselbildet er grunnleggende endret og har utløst gjennomgripende forandringer i hele Forsvarets struktur og innretning. Vi har beveget oss fra et mobiliseringsbasert invasjonsforsvar tilpasset den kalde krigen, til et mobilt, deployerbart og fleksibelt innsatsforsvar som kan utføre komplekse og skiftende oppgaver både hjemme og ute. Forsvarets endrede oppbygning og oppgavespekter stiller nye krav til kompetanse.

 

Omleggingen er også nødvendig som en følge av de gjennomgripende endringer i Forsvarets organisasjon som er vedtatt av myndighetene. En sterk reduksjon i Forsvarets personelloppsetning krever kraftsamling også innenfor den militære utdanningssektoren. Stortingets vedtak om å innføre en revidert befalsordning med introduksjon av en ny kategori befal – avdelingsbefal – medfører også behov for reformer i utdanningssystemet.

 

Det er heller ikke til å komme fra at det militære utdanningssystemet ved utgangen av det 20. århundre hadde blitt uoversiktlig og komplekst. Den gamle utdanningsordningen var preget av dublering og uklare grensesnitt. Overlappingen mellom Krigsskole II og Stabsskole I er bare ett eksempel. Forsvaret har dessuten hatt mangelfull oversikt over den totale kompetanseutviklingen i organisasjonen. Når det gjelder kjøp av sivil utdanning, finnes eksempelvis en rekke overlappende avtaler. Manglende koordinering har gjort at den samlede prisen på disse sivile avtalene har blitt uforholdsmessig høy. Utnyttelsen av sivil utdanning og militær utdanning fra utlandet har også manglet en samlet retning. Det er med andre ord et behov for sterkere overordnet styring med utdanningsvirksomheten i Forsvaret. Det har derfor vært nødvendig å innføre et nytt og mer helhetlig styringssystem under én overordnet koordinerende myndighet.

 

Sist, men ikke minst, har det vist seg hensiktsmessig å tilpasse det militære utdanningssystemet til det sivile, både i Norge og internasjonalt, noe jeg skal komme tilbake til.

3 Ny ledelsesstruktur

For å bedre styringen med kompetanseproduksjonen i Forsvaret og sikre koordineringen av de ulike utdanningsnivåene, er det innført en ny overordnet struktur for kompetansestyring i Forsvaret.

 

Sjefen for Forsvarets skolesenter (sjef FSS) er i en rekke dokumenter, senest i statsrådens iversettingsbrev (IVB), gitt et overordnet ansvar for all kompetanseproduksjon i Forsvaret. Dette inkluderer blant annet ansvaret for fellesutdanning, ansvaret for at all akademisk utdanning i Forsvaret holder høy faglig kvalitet og er i samsvar med formelle krav, samt et koordinerende ansvar i forhold til generalinspektørene. Sjef FSS er medlem av forsvarssjefens ledergruppe.

 

Som en konsekvens av innføringen av bachelor- og masterutdanning, er sjef FSS dessuten gitt ansvaret for at bachelorutdanningen ved krigsskolene oppfyller de formelle vilkårene og at det er sammenheng mellom bachelor- og masterutdanningen. Det er med andre ord mitt ansvar å sørge for at den røde tråden gjennom hele utdanningssystemet er klar og synlig. Dette er et ansvar jeg tar alvorlig.

 

Ansvaret for utdanningsvirksomheten i Forsvaret utøves gjennom en ledelses- og rådsstruktur. som skal ivareta faglig og administrativ strømlinjeforming og koordinering av utdanningen på alle nivåer i Forsvarets kompetanseproduksjon. Rådsstrukturen består i dag av følgende organer:

  • Forsvarssjefens kompetanseråd
  • Forsvarets råd for utdanning
  • Forsvarets krigsskoleråd
  • Forsvarets befalsskoleråd.

Det vurderes nå å revidere rådsstrukturen i lys av Universitets- og høyskoleloven, som en følge av innføringen av master- og bachelorgrad i Forsvaret. I et mellomstadium etableres Forsvarets råd for bachelor- og masterutdanning (FRBM) som et supplement til den regulære rådsstrukturen.

 

4 Det nye utdanningssystemet

Hovedlinjene i Forsvarets reviderte utdanningssystem vil se slik ut:

4.1 Grunnleggende befalsutdanning (GBU)

De eksisterende ettårige befalsskolene med påfølgende plikttjeneste skal endres, og det skal innføres et mer fleksibelt utdanningsløp. Den grunnleggende befalsutdanningen vil bli tettere integrert i aktiv tjeneste og koplet til praksis. En omlegging av GBU har ikke minst vært nødvendig fordi det nå skal innføres et avdelingsbefal som skal ivareta behovet for spesialisert kompetanse på lavere nivå i organisasjonen.

 

Det er i dag betydelige forskjeller mellom de tre forsvarsgrenene i utformingen av GBU. Dette skaper utfordringer, ikke minst fordi GBU skal kvalifisere for krigsskole og bachelorgrad. Et av tiltakene for å bidra til sterkere samordning, er et opplegg for felles opptak og seleksjon (FOS). Dette har en rekke fordeler:

 

  • FOS øker kvaliteten i seleksjonsprosessen, ikke minst fordi kompetansen innenfor opptak og seleksjon kan kraftsamles.
  • Det er mer kostnadseffektivt.
  • Rekrutteringen bedres gjennom samlet profilering, blant annet på internett.
  • Søkermassen utnyttes bedre.
  • FOS fremmer dessuten helhetstankegangen i et forsvar der evne og vilje til samhandling blir stadig viktigere, ikke minst på grunn av utbredelsen av nettverksbaserte løsninger.

 

4.2 Grunnleggende offisersutdanning – krigsskolene

Det skal innføres en treårig krigsskole i alle forsvarsgrener som fører fram til bachelorgrad. Dette innebærer at dagens ordning med Krigsskole I og II avvikles. En stor andel av kadettene gikk som kjent bare Krigsskole I, som har vært toårig i Hæren og Luftforsvaret. Med den nye ordningen får alle kadetter treårig utdanning, noe som samlet innebærer en forbedring.

 

Krigsskolene skal fortsatt primært gi en profesjonsutdanning tilpasset forsvarsgrenens behov, og gi grunnlag for videre karriere og utdanning i Forsvaret. Utdanningen skal organiseres slik at den ivaretar både fellesaspekter og grenvise behov, og gi den rette balansen mellom teori og praksis. Krigsskolene skal fortsatt tilby kvalifikasjonskurs for personell med sivil utdanning. Også for krigsskolene er felles opptak og seleksjon under innføring.

 

Utdanningen ved krigsskolene skal konsentreres om fag med relevans for Forsvarets primære virksomhet, med militærteori, taktikk og operasjoner, operativ logistikk, våpen og annet materiell, ledelse og pedagogikk, språk, samt fysisk fostring som de viktigste fagområdene. Den skal også omfatte fag som gir forståelse for Forsvarets plass i samfunnet, og for den politiske, folkerettslige og internasjonale rammen for Forsvarets virksomhet.

 

Krigsskolene vil fortsatt stå sentralt for å utvikle gode lederferdigheter og holdninger i hele offiserskorpset. Samtidig skal kadettene gis mulighet til intellektuell, faglig og personlig utvikling. Her formes unge offiserer som mennesker, ledere og profesjonsutøvere. Derfor vil det alltid være av største betydning for Forsvaret at krigsskolene tilbyr en tidsmessig utdanning av høy kvalitet som skaper helstøpte og kompetente offiserer.

 

4.3. Videregående offisersutdanning

Den videregående offisersutdanningen omfatter Forsvarets stabsskole og Forsvarets høgskole, i tillegg til utdanning ved andre institusjoner i inn- og utland.

4.3.1 Forsvarets stabsskole

Det vil innføres et ettårig stabsstudium og en toårig utdanning som leder fram til en mastergrad i militære studier. For den som skal gjennomgå det toårige løpet, vil stabsstudiet utgjøre første år.

 

Stabsskoleutdanningen skal fokusere på strategiske og folkerettslige rammer for Forsvarets og militære operasjoner, militærhistorie og militær tenkning, samt på planlegging, ledelse og gjennomføring av fellesoperasjoner.
Studieopplegget vil være som følger:

 

  • Første semester konsentrerer seg om grunnleggende betingelser for studiet av militærmakt, herunder vitenskapsteori og metode, ledelse, militærhistorie, militær tenkning og teknologi, samt norsk og internasjonal politikk.
  • Andre semester tar for seg fellesoperasjoner, ressursstyring og ledelse. Her blir teorien sett i sammenheng med praktiske erfaringer og konkrete eksempler.
  • Tredje semester kombinerer to obligatoriske og ett valgfritt emne. Tilbudet av valgfrie emner er foreløpig begrenset, men det vil bygges ut etter hvert.
  • Fjerde semester er i sin helhet viet arbeidet med masteroppgaven.

4.3.2 Forsvarets høgskole

Forsvarets høgskole har i et halvt århundre tilbydd sivile og militære ledere en integrert utdanning med fokus på sikkerhetspolitikk, anvendelse av Forsvaret og militærmakt, totalforsvaret samt andre former for sivilt-militært samarbeid. Med høyt kompetente og erfarne kursdeltakere hentet fra ledende stillinger i ulike samfunnssektorer har Forsvarets høgskole vært en suksess innenfor sivilt-militært samarbeid her i landet. Det er derfor viktig at denne unike arenaen for gjensidig utviklende dialog opprettholdes og videreutvikles.

 

4.3.3. Høyere utdanning utenfor det norske forsvaret

Forsvaret vil fortsatt utdanne personell på høyere nivå ved institusjoner utenfor Forsvaret. En videreutviklet stipendiatordning vil gjøre det mulig for enkelte offiserer å følge sivile studier, eksempelvis innenfor tekniske og økonomiske fag eller IKT. Noen vil også gis anledning til å ta doktorgrad (PhD) ved norske eller utenlandske læresteder. Stipendiatordningen forvaltes av FSS, og stipendiatene vil være tilknyttet FSS eller andre utdanningsinstitusjoner i Forsvaret under deler av utdanningen. Deres kompetanse vil dermed stå til rådighet for Forsvaret under utdanningen, eksempelvis ved at de kan bidra til undervisning. De vil også bli pålagt plikttjeneste etter endt utdanning.

 

Det vil dessuten fortsatt være aktuelt å gi offiserer på høyere militær utdanning i utlandet, eksempelvis ved utenlandske stabsskoler. Enkelte av disse utdanningsløpene vil gi mastergrad.

 

5 Forsvarets skolesenter: Ny organisasjon

Forsvarets skolesenter ble opprettet 1. januar 2002. I tiden som fulgte vokste FSS til en stor institusjon med mange underavdelinger og mangeartede oppgaver. Skolesenteret kom etter hvert til å bestå av hele 11 utdannings-, kompetanse- og forskningsenheter med forskjellig fokus og ujevne grensesnitt.

 

I lys av dette startet FSS våren 2003 en effektiviserings- og omorganiseringsprosess. Beslutningen om å søke akkreditering for et mastergradsstudium i militære studier har stått sentralt i prosessen. En ny organisasjonsplan er nå godkjent og skal iverksettes fra 1. august 2005.

 

Organisatorisk innebærer planen at FSS skal slankes til å bestå av en ledelse/stab og seks underavdelinger. Bemanningen (OPL) skal reduseres fra 237 til 178.

 

Det nye skolesenteret skal spisse virksomheten inn mot forskningsbasert utdanning innen militærmakt, militær ledelse og fellesoperasjoner, og oppgaver i nær tilknytning til dette.

 

Med begrepet militærmakt forstår FSS militære operasjoner, erfaringer, analyser, doktriner, konsepter, organisasjoner og strukturer sett i en bred politisk og sosial kontekst. Det betyr at norsk og internasjonal politikk, militærhistorie, militær tenkning (militærteoretiske grunnlagsproblemer) og teknologi inngår i militærmaktsbegrepet.

 

Militær ledelse består hovedsakelig av to komponenter: For det første å utvikle og disponere militært personell i fred, krise og væpnede konflikter, for det andre å omgjøre tilgjengelige ressurser til et militært styrkepotensial. Det betyr at både ledelse i mellommenneskelig forstand og ressursstyring (virksomhetsstyring) inngår i begrepet.

 

Men fellesoperasjoner menes planlegging og ledelse av militære operasjoner der to eller flere forsvarsgrener samvirker. Dette inkluderer aktuelle militærteoretiske perspektiver, militære doktriner, operasjonskonsepter og stabsmetodikk.

 

Den nye strukturen blir seende slik ut:

 

 

  • FSS/Stab skal bistå sjef FSS i hans styrings- og koordineringsansvar for Forsvarets kompetanseproduksjon og drive intern virksomhets- og ressursstyring for FSS for å støtte opp under skolesenterets faglige virksomhet. Staben skal også ha ansvaret for strategisk styring av FSS og utdanningskjeden i Forsvarets militære organisasjon, samt informasjonsvirksomheten og bibliotektjenestene ved FSS.

 

  • Forsvarets høyskole (FHS) skal fortsatt gi Forsvarets høyeste utdanning og tilby kurs for sivile og militære ledere innenfor sikkerhetspolitikk, militærmakt og totalforsvar.

 

  • Forsvarets stabsskole (FSTS) vil huse det nye stabsstudiet og påbyggingsåret som skal gi mastergrad i militære studier. FSTS skal særlig fokusere på planlegging og ledelse av fellesoperasjoner innenfor hele spekteret av Forsvarets oppgaver, inkludert fredsoperasjoner, operativ logistikk, forvaltning, sivil-militært samarbeid (CIMIC) og informasjonsoperasjoner (INFO OPS). FSTS skal også arbeide med Forsvarets operative doktrineutvikling og utføre annet utredningsarbeid. FSTS bidrar dessuten med militærfaglig ekspertise til media.

 

  • Forsvarets institutt for ledelse (FIL) skal særlig fokusere på militær ledelse i krise og krig. Instituttet har også oppgaver knyttet til seleksjon av Forsvarets personell.

 

  • Institutt for forsvarsstudier (IFS) skal fokusere på sikkerhetspolitikk og strategiske studier. IFS har et nasjonalt ansvar for historiske studier innen sitt arbeidsfelt, men vil også i sterkere grad rette fokus mot fremtidsrettede perspektiver. Instituttet skal levere vesentlige bidrag til masterstudiet.

 

  • Forsvarets institutt ved Norges Idrettshøgskole (NIH/F) er Forsvarets kompetansesenter innen fagfeltet militær ferdighetslære.

 

  • Forsvarets kurssenter (FKS) har ansvaret for å tilby kurs på en rekke områder som ikke dekkes av krigsskolene og FSTS. Det dreier seg i første omgang om språk, utdanning innenfor etterretnings- og sikkerhetstjeneste, samt kurs rettet mot internasjonal virksomhet. Noen av disse kursene gjennomføres i samarbeid med universiteter og høyskoler og vil gi studiepoeng. Andre kurs gir ikke studiepoeng, men er konkret rettet mot spesielle behov, herunder eksempelvis NORDCAPS-kurs og andre kurs som forbereder for internasjonal virksomhet. FKS skal også drive utvikling av teknologibasert utdanning og oppdatere Forsvarets kursportal.

 

Det kan vise seg hensiktsmessig å utvide FKS’ portefølje slik at senteret også ivaretar de oppgaver som i dag blant annet forestås av Forsvarets voksenopplæring, det vil si tilrettelegging av sivil utdanning og etter- og videreutdanning for sivile. I denne sammenheng kan man også tenke seg at FKS tildeles et spesielt ansvar for å tilrettelegge for overgangen til sivil karriere blant avdelingsbefal som skal fratre, normalt etter om lag 15 års tjeneste. Tilrettelegging for en sivil annen-karriere for avdelingsbefal og andre som skal slutte i Forsvaret, vil være en sentral oppgave for Forsvaret i årene som kommer.

 

For tiden foregår det dessuten et prøveprosjekt der det gis mulighet til for å få godskrevet 20 studiepoeng for den utdannelsen som gis under førstegangstjenesten. Prøveprosjektet gjennomføres i Hærens Styrker i Nord-Norge og på Rena. Dersom denne ordningen innføres for alle som gjennomfører førstegangstjenesten, vil det også være naturlig at FKS får et ansvar her.

 

 

5.1 FSS som kompetansebrønn

FSS har søkt akkreditering for masterutdanning, og det tas sikte på å starte denne utdanningen fra høsten av. Blant kravene til en mastergrad er at undervisningen skal være forskningsbasert. Dette stiller store krav til den formelle kompetanse som FSS må besitte. Det er imidlertid mange årsaker til at FSS må bli et kraftsentrum for militærfaglig kompetanse. Dagens og morgendagens utfordringer krever at forskning, utvikling, rådgiving og utdanning knyttes tett sammen. Forsvaret har behov for en kompetansebrønn som raskt kan tilby relevante utredninger og rådgiving, særlig på områder der det ikke finnes kyndige sivile miljøer. Dette krever både evne til å fokusere på aktuelle problemstillinger og evne til å analysere langsiktige utviklingstrekk knyttet til anvendelse av militærmakt i videste forstand.

 

FSS er pålagt å arbeide med operativ doktrineutvikling og overordnet konseptutvikling i Forsvaret. Også den norske offentligheten etterspør analyser innen militærfaglige områder. Forsvaret trenger derfor et sentralt sivilt-militært militærfaglig kompetansesenter av høy kvalitet. Av særlig betydning er det at kompetansemiljøene ved FSS får tid og mulighet til å drive forskning og utvikling på høyt nivå. Skolesenterets organisering skal sikre at det blir rom for forskning og kompetanseutvikling.

 

5.2 Samarbeid – nasjonalt og internasjonalt

FSS’ primære målgrupper og samarbeidspartnere er innenfor Forsvaret. Men også andre deler av det norske samfunn utgjør målgrupper og samarbeidspartnere for FSS. Det gjelder ressurspersoner innen offentlig forvaltning og ulike samfunnssektorer som får utdannelse ved FSS. Det gjelder også kompetansemiljøer ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner.

 

I lys av den akselererende internasjonaliseringen må FSS søke flere samarbeidspartnere og rette seg mot flere målgrupper i utlandet. Kravene til militær transformasjon medfører at FSS må utvikle et nært samarbeid med forsvars-, utdannings- og forskningsmiljøer internasjonalt. Samarbeid innenfor Nato og med institusjoner i stater som er definert som Norges strategiske samarbeidspartnere, må stå i første rekke. I tillegg må FSS samarbeide nært med utvalgte internasjonale organisasjoner og miljøer som innehar et særlig høyt faglig nivå.

 

Den generelle målsettingen med et slikt samarbeid er å kunne fange opp sentrale utviklingstendenser og stimulere til en internasjonalisering av virksomheten ved FSS. En mer håndfast målsetting er å etablere en ramme for utveksling av sivilt og militært personell. For å gi samarbeidet tyngde og robusthet må det inngås avtaler med utvalgte institusjoner internasjonalt. FSS har på vegne av Forsvaret et ansvar for å utvikle slike samarbeidsavtaler på flere områder, og dette arbeidet vil gis prioritet i tiden fremover.

 

6. Høyskolestatus – positivt og nødvendig

Sentralt i reformen av Forsvarets utdanning står tilpasningen til det sivile utdanningssystemet. For første gang vil Forsvaret få et utdanningsløp som godkjennes på linje med sivil høyskoleutdanning. Krigsskolene har fått akkreditering for å tilby treårige bachelorgrader i militære studier. Forsvarets skolesenter er i ferd med å gjennomgå akkreditering for å tilby en toårig erfaringsbasert mastergrad i militære studier.

 

6.1 Bologna-prosessen

Denne utdanningsordningen er på linje med den som er i ferd med å bli gjennomført i praktisk talt all høyere utdanning i Norge, og i Europa for øvrig. Utgangspunktet for denne standardiseringen er den såkalte Bologna-prosessen som startet i EU i 1999. Målet er å skape et europeisk fellesområde for høyere utdanning der studieløp og utdanningsnivåer er sammenfallende og der studiepoeng, utdanningsgrader og karaktersystemet er samkjørt og gjensidig godkjent, slik at studenter og uteksaminerte kandidater kan bevege seg fritt innenfor området og få anerkjent utdannelsen overalt. Malen er et studieløp med en treårig bachelor, en toårig master og en treårig PhD. Dette systemet er i sin tur basert på felles anerkjente kvalitetsnormer for utdanningsløp og institusjoner.

I Norge ivaretas godkjenningen av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Innføringen av det standardiserte europeiske utdanningssystemet i Norge har blitt kjent under betegnelsen ”kvalitetsreformen”.

 

Tilpasningen av norsk militær utdanning til dette standardiserte systemet er både positivt og nødvendig. Allerede før kvalitetsreformen ble igangsatt i Norge, hadde en rekke profesjonsutdanninger fått høyskolestatus, eksempelvis sykepleiere og politi. Disse profesjonene er nå i ferd med å tilpasse seg innføringen av det nye utdanningssystemet. Politihøyskolen ble således i juni 2004 delvis innlemmet under Universitets- og høyskoleloven og har fått rett til å tildele bachelorgrad og fastsette studiepoeng for videreutdanning. Politihøyskolen tar sikte på å søke NOKUT om akkreditering av et masterstudium.

 

Går vi én generasjon tilbake, var akademisk status forbeholdt et begrenset antall yrkesgrupper, som leger, jurister og prester. En rekke profesjonsutdanninger med høy anseelse sto utenfor systemet. Det gjaldt også for offisersutdanningen, selv om krigsskolene med tiden oppnådde delvis godkjenning.

 

Med et stadig større antall norske profesjoner innenfor høyskolesystemet og en felles europeisk utdanningsmal under etablering, er det ikke lenger akseptabelt at Forsvaret delvis står utenfor dette systemet. Profesjonens anseelse og status krever en utdanning med tilsvarende nivå og godkjenning som andre profesjoner. Politiet er bare ett eksempel.

 

Samlet ligger Norge fremst i innføringen av Bologna-prinsippene, og det norske forsvaret ligger foran militære utdanningsinstitusjoner i andre land. Det er ingen ulempe, men tvert i mot en styrke. Alle bør kunne lese skriften på veggen: Det felles europeiske utdanningssystemet er kommet for å bli. Det europeiske utdanningssystemet har dessuten klare likhetstrekk med det nordamerikanske systemet, og likner også systemene i en rekke andre land verden over. Vi kan øyne framveksten av en globalisert standard for høyere utdanning, basert på bachelor- og mastergrader. Når Forsvarets utdanningssystem uansett er i støpeskjeen, ville det være uansvarlig ikke å forholde seg til denne utviklingen.

 

6.2 Utdanningssystemets betydning for rekruttering

Det finnes også andre årsaker til at det er ønskelig å tilpasse seg et allment mønster for utdanningsnivåer. I fremtiden vil en stor andel av befalet slutte i Forsvaret og gå over i andre yrker på ulike alderstrinn. De vil med andre ord ha et behov for å posisjonere seg i forhold til en sivil annen-karriere. Dette gjelder på langt nær bare det nye avdelingsbefalet. Også mange krigsskoleutdannede offiserer vil satse på en påfølgende karriere i det sivile.

 

Fra Forsvarets synsvinkel er en slik avskalling på forskjellige nivåer nødvendig og ønskelig for å opprettholde en hensiktsmessig sammensetning av befalskorpset. Dessuten må vi innse at det ikke er like mange unge i dag som velger et yrke som de ønsker å stå i hele livet. Unge mennesker ønsker handlefrihet, og de vil ha en utdannelse som også kan danne grunnlag for andre yrkesvalg, eventuelt som grunnlag for senere videreutdanning på andre felter i Norge eller i utlandet. Dersom vi skal kunne rekruttere de beste til befalsyrket, må vi tilby en utdanning som legger til rette for dette.

 

6.3 Internasjonal anseelse

Til sist bør det nevnes at det blir stadig vanligere i mange land at offiserer har akademisk utdanning. Riktignok ligger Norge i forkant på dette feltet i forhold til flere europeiske land, men det har lenge vært vanlig å treffe amerikanske offiserer med akademisk utdanning. Flernasjonalt samarbeid i internasjonale staber og internasjonale operasjoner blir en stadig viktigere del av Forsvarets virksomhet. Kompetente offiserer med allment godkjent utdanning på høyt nivå vil være viktig for å kunne hevde seg best mulig i slikt samarbeid.

 

7 Akademisering og operativ erfaring: To likeverdige komponenter

Hittil har jeg snakket mye om behovet for en styrket akademisk profil på den militære utdanningen og om behovet for å tilpasse utdanningen til internasjonale sivile standarder. Det er imidlertid viktig for meg å understreke at omleggingen også har et annet og like viktig mål, nemlig å bedre evnen til operativ ledelse av styrker i krevende skarpe operasjoner. Den økte norske deltakelsen i internasjonale operasjoner har medført en fornyet vekt på praktiske erfaringer fra slik virksomhet. Ikke minst er det behov for at erfaringer og lærdommer fra operasjoner ute blir raskt formidlet til Forsvarets personell. En offiser i dag må i sterkere grad enn tidligere være innstilt på å praktisere sitt fag under krevende forhold i utlandet i flere faser i karrieren. Dette stiller store krav til praktisk evne og lederegenskaper. Dette skal vektlegges i utdanningen.
Dessuten må det understrekes at den økte vekten på teoretisk skolering er knyttet til konkrete militære behov. Dagens offiserer stilles overfor et komplekst og skiftende trusselbilde og en hurtig utvikling av konsepter, doktriner og kapasiteter både blant våre allierte og her hjemme. Evnen til fleksibilitet og transformasjon står i sentrum. Dette krever kunnskaper, dybdeforståelse og analytisk evne. Ikke minst kreves det en evne til å formidle kompetente fagmilitære synspunkter i sammenhenger der behovet for nært sivilt-militært samarbeid blir stadig viktigere. Dette skal vi sette våre offiserer i stand til.

 

Til tider møter jeg en frykt for at omleggingen av Forsvarets utdanningssystem skal medføre at utdanningen blir mer teoretisk og sivilt preget, på bekostning av fagmilitær kompetanse. For mange hefter det noe livsfjernt og upraktisk ved begrepet ”akademisering”. Det er viktig for meg å tilbakevise dette inntrykket.

 

Det nye utdanningssystemet reflekterer at offisersprofesjonen er i endring. Fremtidens offiserer skal gis en tyngre teoretisk og analytisk ballast, samtidig som de skal bli bedre forberedt til krevende operativ virksomhet under skiftende vilkår, både hjemme og under fremmede himmelstrøk. Vi skal klare begge deler. Dette er ingen liten utfordring, men vi må ha høye ambisjoner på profesjonens vegne!

 

  1. Avslutning

Kompetanse er en avgjørende ressurs for et moderne og fleksibelt forsvar. Kompetanse er ikke noe man kan skaffe seg en gang for alle, det er noe som må vedlikeholdes og utvikles. Hvis man stilles overfor uventede og vanskelige situasjoner, er det kompetansen som danner grunnlag for improviseringsevne og handlekraft.

 

Forsvarets nye utdanningssystem blir det mest fleksible Forsvaret har hatt. Det sikrer systematisk kunnskapsoppbygging gjennom et utdanningsløp med klare nivåer og god sammenheng mellom nivåene. For første gang vil dessuten norsk militær utdanning være fullt kompatibel med sivil høyskoleutdanning i inn- og utland.

 

Med en tidsmessig utdanning som kombinerer bred samfunnsforståelse og operativ ledelse vil norske offiserer stå vel rustet til å møte fremtidens komplekse utfordringer.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
Mandag 17. januar 2005

ved

Brigader Barthold Hals

Sjef for Forsvarets omstillingsprogram (FOKUS)

 

Forsvarets omstilling fram mot 2008

 

Formann, mine damer og herrer

 

Innledning

 

Tanken om nasjonalt balanserte styrker utviklet seg til å bli en hovedidé i den nasjonale forsvarstradisjonen. Denne grunnforestillingen skulle komplisere reformarbeidet etter den kalde krigen.

Til tross for bestrebelsene som ble gjort for å oppgradere Hæren materiellmessig, vedvarte dens svakheter: Gjennom hele den kalde krigen hadde Hæren relativt liten mobilitet, dårlig beskyttelse og liten ildkraft, inkludert tilstrekkelig tung ildstøtte fra feltartilleriet.
En studie av Hærens operativitet basert på sammensetningen av materiellparken som FFI gjennomførte i 1993, bekreftet da også at Hærens materiellsituasjon var alvorlig. Studien konkluderte med at Hæren i 1990, basert på visse kriterier for materiellets kvalitet, bare ville være i stand til å stille én operativ brigade, eller i verste fall ingen.
Det er derfor grunnlag for å hevde at en stor del av mobiliseringshæren i realiteten ikke var mer enn en papirtiger, hvis viktigste funksjon var å bidra til å berolige egen befolkning, bekymre sovjetiske militære planleggere og demonstrere forsvarsvilje overfor Norges allierte i Nato.
Fra tidlig på 1970-tallet og i over 20 år seilte undervannsbåter og MTBene i realiteten uten torpedoer som virket og med upålitelige raketter som var beheftet med sterke begrensninger og svakheter. Først på slutten av 1990-årene fant problemene sin løsning.

For Luftforsvaret var vedvarende avgang av flygere til sivil luftfart og mangel på kvalifisert teknisk personell et problem gjennom store deler av perioden. Flygerkrisen kulminerte høsten 1985. Natos krav til antall flygere per fly var 1,5, minimum 1,2. Norske jagerflyskvadroner hadde en gjennomsnittlig flygerdekning på 0,6. […] Ved utgangen av 1980-tallet var situasjonen blitt noe bedre, slik at to av Luftforsvarets fire F-16-skvadroner var operative. Det kom dessuten til å gå lang tid før flyene fikk effektive våpen. Luftforsvaret prioriterte plattformer fremfor våpen. F-16 fikk funksjonsdyktige Penguin Mk-3-raketter først i 1989, mens modifikasjonsprogrammet for å sette F-16-flyene i stand til å avfyre rakettene ikke var avsluttet før i 1990. Effektive mellomdistanse luft-til-luft-raketter (AMRAAM) ble først anskaffet etter at den kalde krigen var over.
Willoch-kommisjonen arvet således et strukturproblem, en stor organisasjon med betydelige svakheter. Willoch omtalte den som en ”papirtiger”.
I 1999 var budsjettet omlag åtte prosent lavere enn i 1990 målt i reell kroneverdi. Dette skulle bli hovedmønsteret på 1990-tallet. Kostnadsanslagene var systematisk for lave. Beregninger i ettertid viste at Forsvarskommisjonens kostnadsoverslag for anbefalt struktur var minst 20 prosent for lav; for den etterfølgende langtidsmelding var det tale om minst 30 prosent. Krisen nådde sitt klimaks i 1998 under og etter behandlingen av langtidsmeldingen for Forsvaret for perioden 1999-2002.
Det økonomiske ambisjonsnivået var beskjedent sett på bakgrunn av at regjeringen ønsket å videreføre hovedretningslinjene i Forsvarkommisjonens anbefalinger. Sett under ett var dette en ny runde med ostehøvelen, uten at det ble tatt grunnleggende grep for å bringe Forsvarets struktur og omfang i takt med budsjettnivået. Strukturen hadde dessuten en skjev innretning i forhold til de nye utfordringene og til utviklingen innenfor militær teknologi og doktriner.
Forsvarspolitisk utvalg fastslo at ”ideen om et nasjonalt balansert forsvar finnes bare i retorikken”.

 

Mine damer og herrer. Det jeg har lest nå er ikke mine ord. Det er sitater fra bind fem av Norsk forsvarshistorie som utkom i november 04 som omhandler tiden fra 1970 til 2000. Bokens forfattere, Jacob Børresen, Gullow Gjeseth og Rolf Tamnes, skulle være vel kjent i denne forsamling. Boken kan sies å være det første helhetlige forskningsprosjekt som tar for seg sikkerhets- og forsvarspolitikk i denne tidsepoken. Forfatterne har stått overfor den klassiske utfordring å skrive historien fra den nære fortid. Dette har de etter min mening, klart på en meget god måte.

 

De siste 30 årene har Forsvaret kontinuerlig stått overfor det som er kjent som begrepet ”den doble ubalanse”. Det har ikke vært balanse mellom sikkerhetspolitiske og fagmilitære ambisjoner på den ene siden, og de bevilgninger som politiske myndigheter har stilt til rådighet. Samtidig har det også vært manglende vilje til å iverksette nødvendige rasjonaliserings- og effektiviseringstiltak, som medførte at en for stor andel av budsjettet har gått med til drift, og dermed ytterlige svekket evnen til å fornye strukturen.

Jeg vil gjerne gjenta et av sitatene fra bind fem i Norsk forsvarshistorie:

Det er derfor grunnlag for å hevde at en stor del av mobiliseringshæren i realiteten ikke var mer enn en papirtiger, hvis viktigste funksjon var å bidra til å berolige egen befolkning, bekymre sovjetiske militære planleggere og demonstrere forsvarsvilje overfor Norges allierte i Nato.

Nettopp ved å berolige egen befolkning, bekymre sovjetiske militære planleggere og demonstrere solidaritet overfor alliansen, oppnådde vi å bevare fred og stabilitet gjennom den kalde krigen. Strategien med et stort volum, med et totalforsvarskonsept som ville stille store ressurser til disposisjon i en eksistensiell krig, kan derfor hevdes var en riktig strategi.
Men i den nye situasjonen som har oppstått etter den kalde krigen, nytter det lite å bruke den kalde krigs målestokk for å måle forsvarsevnen. Det viktigste er ikke å ha et stort volum, men at vi har evnen til å være på rett sted, til rett tid, med riktige kapasiteter som kan ledes effektivt. Og i motsetning til den kalde krigen, da vi kunne holde kortene tett til brystet, må vi nå faktisk kunne vise hva vi er gode for – hver eneste dag. Dette gjelder både når vi deltar i skarpe internasjonale operasjoner og når vi løser nasjonale oppgaver og håndterer hendelser og episoder av sikkerhetspolitisk karakter. I stedet for å telle antall fly, fartøyer og hæravdelinger for å markere vår evne til å oppholde en motstander i et invasjonsscenario, må vi nå måle kvaliteten langs flere akser. I tillegg til å telle antall plattformer og antall soldater, må vi måle hvordan reaksjonsevne, øvingsnivå, relevant utrustning i forhold til oppgavene, kommando- og kontrollsystemer, sensorintegrasjon osv, er koblet til et system hvor de ulike elementer utfyller hverandre. Samtidig bør vi merke oss at Forsvaret gjennom den kalde krigen og ikke minst på 1990-tallet akkumulerte et gap mellom ambisjoner og budsjettildeling. Dette var et gap som i seg selv krevde dramatiske kutt i volum og innretning, for å forhindre at vi før 2010 skulle komme i en uholdbar ubalanse der driftsbudsjettet ville ha utgjort hele budsjettet.

 

Fra St.prp. nr. 45 til Forsvarssjefens Militærfaglige utredning 2003

Den struktur som ble vedtatt ved behandlingen av St.prp. nr. 45 i 2001, var basert på en flat ramme på ca 31 milliarder, omregnet til 2005 kroner, inkludert internasjonale operasjoner. I forbindelse med stortingsbehandlingen ble strukturen tilført flere strukturelementer som sammen med en viss underfinansiering i Regjeringens forslag, medførte en betydelig underfinansiering også av denne strukturen, men i et langt mindre omfang enn på 1990-tallet. Ikke minst i lys av terroranslagene 11. september 2001, var det derfor nødvendig for regjeringen Bondevik i 2002 å fremme en ny proposisjon, St.prp. nr 55, hvor strukturens volum ble redusert tilbake til om lag den strukturen som ble anbefalt i St. prp. nr 45.
Samtidig ble det inngått et historisk fireårsforlik mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet. Forliket la opp til et fireårsbudsjett hvor intensjonen var å øke budsjettet til i overkant av 32 milliarder pr år gjennom perioden, omregnet til 2005 kroner. Budsjettforutsetningene ble fulgt for 2003, men for årene 2004 og 2005 ble budsjettet ca 1,7 milliarder lavere en forutsatt pr år.

Resultatet av de politiske vedtak ved behandlingen av St.prp. nr. 45 og 55 var en dramatisk omlegging av Forsvaret. De sikkerhetspolitiske endringer var tilsynelatende ikke store, men man oppnådde å skape større forståelse for behovet for å etablere balanse mellom strukturens størrelse og innretning, og de økonomiske forutsetninger.
Da det etter hvert viste seg at de økonomiske rammer som ble lagt til grunn ved behandlingen av St.prp. nr. 55 ikke ble fulgt, innebar dette at man var på vei mot en ny ubalanse. For å unngå denne ubalanse, måtte strukturen reduseres ytterligere i volum, og ikke minst måtte det iverksettes radikale tilpassinger og effektivisering av logistikk- og støttevirksomheten.

 

Forsvarssjefens militærfaglige utredning 2003 (FSJ MFU 03)

I februar 2002 mottok forsvarssjefen forsvarsministerens rammer og føringer for Forsvarssjefens militærfaglige utredning 2003. Føringene baserte seg på tre ulike økonomiske nivåer, henholdsvis 31, 32 og 33,5 milliarder, omregnet til 2005-kroner, hvor forsvarssjefen ble bedt om å beskrive konsekvensene for de ulike nivåer.

I tillegg til de økonomiske forutsetninger, var forsvarsministeren og forsvarssjefen enige om at nå var tiden inne for å foreslå en rekke andre dyptgripende endringer og reformer for å modernisere Forsvaret ytterligere i forhold de sikkerhets- og forsvarspolitiske endringene. Samtidig var det viktig at Forsvarets struktur ble tilpasset en mest mulig robust antakelse om fremtidig ressurstilgang.

 

Forsvarssjefen la særlig vekt på fire forhold:

1) Antall vernepliktige til førstegangstjeneste måtte i enda større grad tilpasses Forsvarets behov. En verneplikt som baserer seg på at hoveddelen av de mannlige vernepliktige skulle avtjene førstegangstjenesten, ville påføre Forsvaret en ekstrakostnad på ca 1,5 milliarder kroner årlig. Dette ville binde opp ressurser som ellers kunne bli frigjort til en styrket operativ virksomhet og strukturell fornyelse.
Samtidig mente man at et betydelig høyere antall vernepliktige utover Forsvarets behov, ville undergrave tilliten til selve verneplikten, ved at den enkeltes tjeneste ikke ble forankret i et reelt operativt behov.
2) Det andre var en ny eller revidert befalsordning. Et innsatsforsvar med økt krav til kvalitet og reaksjonsevne må i langt større grad baseres på tilgjengelige styrker, og konsekvensen av dette var behov for langt flere vervede og befal på lavere gradsnivå. For at Forsvaret skulle kunne anvendes både hjemme og ute for å sikre norske interesser, fant forsvarssjefen det nødvendig å anbefale at frivillighetsprinsippet for internasjonale operasjoner ble erstattet av beordringsplikt for alt befal. Dette for å sikre en jevnere byrdefordeling blant Forsvarets ansatte, og for å sikre tilgjengelighet innenfor et bredere spektrum av kapasiteter. Videre måtte utdanningsordningen bli mer enhetlig. Unødig overlapping måtte avvikles, og en større tilpassing til det sivile utdanningssystem måtte gjennomføres. Det syntes åpenbart at den totale ressursinnsatsen innenfor utdannelse kunne reduseres, uten at det gikk på bekostning av kvaliteten.
3) For det tredje måtte logistikk- og støttevirksomheten tilpasses den operative virksomheten. Dette gjaldt både ift å understøtte den operative strukturen, men først og fremst for å redusere støttevirksomhetens andel av det totale ressursforbruket.
4) Det fjerde forholdet forsvarssjefen vektla, var å få reformert Heimevernet for å kunne være bedre tilpasset et endret trusselbilde. Det innebar en større differensiering innenfor HV, og en enda større vektlegging av kvalitet for å sikre tilgang til relevante kapasiteter. Dette innebar blant annet at antall HV-distrikter og HVs totale volum måtte reduseres.

 

I tillegg til de nevnte forhold, påpekte forsvarssjefen at en forutsetning for god forsvarsplanlegging og ressursutnyttelse var størst mulig forutsigbarhet i ressurstilgangen.

 

St.prp. nr. 42

  1. april i fjor la Regjeringen frem en ny langtidsproposisjon for Stortinget, St.prp. nr. 42, som i all hovedsak baserte seg på Forsvarssjefens anbefalinger i hans militærfaglige utredning. I juni behandlet Stortinget proposisjonen. Et bredt stortingsflertall sluttet seg til de hovedretninger som ble trukket opp i proposisjonen. De endrede sikkerhets- og forsvarspolitiske forutsetninger kom klart til uttrykk, og fikk tilslutning i Stortinget. Det var nå gått 15 år siden avviklingen av den kalde krigen. Nato hadde revidert sitt strategiske konsept og det tradisjonelle endimensjonale trusselbildet hadde endret seg til et globalt trusselbilde som var preget av uforutsigbarhet, både med hensyn på hva trusselen ville være – hvor den ville oppstå og når den kunne inntreffe.
    De nasjonale sikkerhetspolitiske utfordringer ble klart presisert, og det ble klargjort at de rene nasjonale utfordringer primært dreide seg om myndighetsutøvelse, episode- og krisehåndtering. Det ble fastslått at større kriser, trusler og konflikter, ville foregå i en allianseramme. Proposisjonen la stor vekt på å klargjøre økonomiske forutsetninger og konsekvenser samt å påpeke behovet for balanse mellom oppgaver og ambisjoner, og ressurstilgang.

 

De fagmilitære råd i Forsvarssjefens militærfaglige utredning, og den politiske behandling av St.prp. nr. 42, var i stor grad en videreføring av anbefalingene fra Forsvarsstudie 2000, og den sikkerhets- og forsvarspolitiske kursendring som ble initiert ved den politiske behandling av St.prp. nr. 45 og 55. Forsvarssjefens militærfaglige utredning og St.prp. nr. 42 fremmet, og fikk gjennomslag for, helt nødvendige reformer som en konsekvens av en endret forsvars- og sikkerhetspolitisk innretning. Ikke minst gjaldt dette utredninger og anbefalinger om radikale endringer av logistikk- og støttevirksomheten, både i form av operativ tilpassing og effektivisering og rasjonalisering av denne virksomheten. Her er det verd å merke seg at perioden fra 2000 og frem til i dag markerer at et bredt politisk flertall har stått bak endringene, og at to regjeringer har gitt forsvarssjefen nødvendige fullmakter til å drive igjennom endringene.
Resultater av omstilingen 2002-2004

Ved starten på 2005 er det naturlig å ta et tilbakeblikk for å se på de resultater som er oppnådd. Forsvaret ble pålagt å redusere driftsutgiftene med minimum to milliarder kroner pr år innen utgangen av 2005. Driftsreduksjonene skal først og fremst tas ut gjennom å redusere bygningsmassen med to millioner kvadratmeter, redusere antall årsverk med netto minimum 5000, fordelt på 4500 årsverk for Forsvarets militære organisasjon og 500 årsverk for Forsvarsbygg. Den største endring på operativ side var at Hæren skulle reduseres til tre brigader. I tillegg stadfestet man forslaget fra St.meld. nr. 38 om å opprette Forsvarets innsatsstyrker (FIST).
Status pr januar 2005 er at de årlige driftsutgiftene er redusert med mellom én og én og en halv milliard kroner pr år. Planen for 2005 peker i retning av at driftsutgiftene blir redusert med to milliarder kroner årlig ved utgangen av 2005. Netto årsverkreduksjon er pr 1. januar er ca 3500, dvs ca 80 prosent av nedtrekksmålet. Det er lagt konkrete planer for å redusere med ytterligere minimum ca 1000 årsverk i 2005.

 

Omfanget, kompleksiteten og utfordringen som Forsvaret nå står oppe i, kan nok lett bli dominert av de negative sidene ved omstillingen. Forsvaret igangsatte i 2002 en av de største omstillinger i offentlig sektor med omfattende restrukturering og reduksjoner på drifts- og årsverksiden. Samtidig har vi bedret den nasjonale operative evnen samt at vi utvikler en mobil og fleksibel operativ struktur, som gjør oss bedre rustet som internasjonal bidragsyter, og bedre i stand til å reagere nasjonalt. Vi øver og trener mer og øker kvaliteten på våre styrker. Vi deltar i krevende internasjonale operasjoner med et bredt spekter av kapasiteter. Reaksjonsevnen og fleksibiliteten er vesentlig forbedret. Dette viste vi blant annet da vi ble bedt om å bidra med transportflykapasitet og helsepersonell under flomkatastrofen i Sørøst-Asia.
Tilbakemeldingene på våre operative bidrag er entydig positive, enten det gjelder utførelsen av våre hjemlige, eller internasjonale oppgaver. Vi kan også konstatere at de vernepliktige er mer positivt innstilt enn før. Ca 80 prosent av dem som gjennomfører førstegangstjeneste er svært fornøyde eller fornøyde med tjenestens innhold, en oppslutning vi trolig ikke har opplevd tidligere.

 

De prinsipielle endringer i Forsvarets innretning som ble fattet gjennom forsvarssjefens anbefalinger og den politiske behandlingen av St.prp. nr. 45 og 55, fikk nødvendigvis konsekvenser. De synbare negative konsekvenser i form av nedleggelser, kutt i virksomhet og påfølgende bortfall eller flytting av arbeidsplasser, kom ikke uventet i fokus og har vært gjenstand for debatt i og utenfor Forsvaret. De positive utfall på kort og lang sikt kom mindre til syne. Ikke alle har vært like villige til å ta innover seg nødvendigheten av endringer og reformer. Det falt i stor grad på forsvarssjefen, forsvarsministeren og enkelte offiserer å påpeke nødvendigheten av, og argumentere for, disse endringene.

 

Strategisk og operativ innretning

Gjennom utredningene og planarbeidet med å videreutvikle og transformere Forsvaret frem mot 2008, trådte tre begreper frem som helt sentrale. Forsvaret skulle videreutvikles til et relevant, gripbart og deployerbart forsvar.

Hva er et relevant forsvar? Et relevant forsvar kan sies å være et forsvar som politiske myndigheter, opinionen og Forsvarets ansatte opplever som relevant. Å være relevant innebærer at man har tillit til at organisasjonen er i stand til å løse tillagte oppgaver på en kosteffektiv måte. Relevant i forhold til å løse oppgaver, anvende ressurser, oppnå aksept i politiske miljøer og i opinionen, plasserer begrepet relevant i en sikkerhets- og forsvarspolitisk kontekst. For å bruke et mer forretningsmessig uttrykk, kan man si at Forsvaret er relevant når det leverer produkter til en kostnad som oppfattes som akseptabel. En offentlig etat som Forsvaret er avhengig av at de bevilgende myndigheter oppfatter virksomheten som relevant. Hvis ikke, vil det få konsekvenser i form av reduserte bevilgninger eller krav om omfattende endringer.

 

Forsvaret er i dag et bredere sikkerhetspolitisk instrument i forhold til hva det var under den kalde krigen, da det først og fremst representerte et nødvergeinstrument. Det innebærer at fra i hovedsak å planlegge bruken av Forsvaret mot en klart definert invasjonstrussel, planlegges Forsvaret i dag for bruk over et bredt spekter av tenkte situasjoner, som episode- og krisehåndtering, støtte til det sivile samfunn, konflikter, og ulike former for asymmetriske trusler.
Det vi vet, og har opplevd de senere år, er at scenariene er svært uforutsigbare. Kriser og konflikter kommer overraskende, både i tid og sted. Dette krever et forsvar med et bredt spekter av kapasiteter som er gripbare. Dvs at de er øvet og trent for raskt å kunne settes inn for å takle krevende, uforutsigbare situasjoner, preget av kaos. Forsvarets hovedrasjonale er bygget på at det må kunne operere i krigslignende situasjoner. Det innebærer at vi må være forberedt på å anvende makt, alene eller sammen med allierte, for å nå politiske mål. Et tradisjonelt mobiliseringsforsvar tilfredsstiller ikke kriteriene for å være gripbart.

 

Militære kapasiteter må også kunne forflyttes raskt og effektivt, dvs at de i tillegg til å være gripbare, også må være deployerbare. De må raskt og effektivt kunne forflyttes til der hvor behovet oppstår, med egen forsorg eller støttet av annen militær eller sivil transportkapasitet. I tillegg må operative kapasiteter understøttes av en logistikk som også er deployerbar og tilpasset de operative enheters krav til reaksjonsevne.

 

Endret strategisk og operativ innretning – konsekvenser for andre deler av Forsvaret

Forsvarets innretning og rasjonale har i løpet av en femårsperiode beveget seg fra å være et nødvergeinstrument til et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Forsvaret skal nå videreutvikle et stående og effektivt ledelses- og etterretningsapparat for ledelse av operasjoner i nasjonal sammenheng, samt å støtte allierte med moduler og kompetent personell innenfor kommando og kontroll. Ulike kapasiteter fra alle forsvarsgrener skal kunne operere effektivt som en del av allierte styrker. Denne innretningen krever endringer og tilpassinger av utdanningen og lov- og regelverket for disponering av befal og sivile. Norge har, som en del av Nato, sluttet seg til en endret strategisk innretning for alliansen, som blant innebærer at Nato-styrker også kan settes inn utenfor alliansens område. Konsekvensene av denne endrede strategiske innretning, innebærer blant annet at bruken av norske styrker i utlandet ikke lenger kan baseres på et hjemmelsgrunnlag i artikkel 5-situasjoner eller frivillighet hos personellet.
Kravet om en større tilgjengelighet for kapasiteter forutsetter en større andel befal på lavere gradsnivå og vervede ved avdelingene. Ressursmessige begrensinger, og bortfall av store deler av mobiliseringsforsvaret, innebærer at behovet for antall vernepliktige reduseres. Det er ikke til å unngå at denne utviklingen stiller spørsmål om vernepliktens berettigelse, en debatt som sikkert vil fortsette i årene framover. Selv om forsvarssjefens anbefalinger innebar at kun ca 40 prosent av vernepliktsmassen ville gjennomføre førstegangstjeneste, mente han at verneplikten fremdeles ville være den beste løsning, men at vernepliktens kår og status måtte endres, slik at den blir oppfattet som langt mer attraktiv og meningsfylt. Regjeringen og et bredt flertall i Stortinget sluttet seg til forsvarssjefens anbefalinger. Det er også gledelig og viktig å merke seg at de vernepliktiges tillitsvalgte har sluttet seg til denne linjen.

 

Heimevernets hovedrasjonale endret seg dramatisk gjennom 1990-årene. Tidligere var den primære oppgaven å sikre oppsetning og mobilisering, først og fremst av Hæren, som hadde lagre og oppsetningsplasser over hele landet. Med det nye trusselbilde måtte også Heimevernet, som øvrige deler av Forsvaret, justere sine oppgaver. HV videreutvikles nå for styrket relevans i forhold til suverenitetshevdelse, krisehåndtering og støtte til ivaretakelse av samfunnssikkerhet, ikke minst i forhold til asymmetriske trusler. Som følge av et endret trusselbilde, vil behovet for beskyttelse av ulike objekter være situasjonsbetingede. Dette innebærer behov for en større spissing og differensiering av HV. Kvaliteten på utrustning, trening og øving bedres spesielt for innsatsstyrkene.

 

Utviklingen mot en mer fleksibel og gripbar operativ struktur forutsetter et moderne logistikk- og støtteapparat som underbygger den operative innretningen. Hovedtrekkene i utviklingen av Forsvarets operative logistikkressurser frem mot 2008 vil være endringer som gir gripbarhet på logistikkressurser for å sikre reaksjonsevne, deployerbarhet og utholdenhet for den operative strukturen. Den deployerbare logistikkstøtten etableres med utgangspunkt i fem av Forsvarets store baseområder. Logistikkbasene etableres med modulbaserte elementer, slik at basen kan tilpasses det enkelte oppdrag, omgivelser og lokasjon.

 

Hovedutfordringer 2005-2008

2005 er det siste året i forrige langtidsperiode og det første i inneværende, som går fram til 2008. Den fortsatte moderniseringen av Forsvaret stiller ambisiøse, men helt nødvendige krav til effektivisering og tilpassing av logistikk- og støttevirksomheten frem mot 2008. For å frigjøre mer midler til materiellinvesteringer og operativ drift, skal driftsutgiftene reduseres med ca 0,9 milliarder kroner pr år innen utgangen 2008. Dette skal oppnås ved å redusere årsverkrammene på ca 16 200 ved utgangen av 2005 med ytterligere ca 1000. I tillegg skal bygningsmassen reduseres med ca en halv million kvadratmeter ift målet for 2005. I tillegg skal det gjennomføres en omfattende effektivisering av logistikk- og støttevirksomheten. I omstillingssammenheng innebærer dette at 2005 og 2006 fremstår som svært krevende.

 

Et moderne forsvar krever en kontinuerlig oppdatering og fornyelse av strukturen. Det må samtidig være en fornuftig balanse mellom drifts- og investeringssiden. Et innsatsforsvar, hvor store deler av materiellet er i daglig bruk, vil måtte avsette hoveddelen av budsjettet til driftsrelatert aktivitet. Samtidig må investeringsbudsjettet være så høyt at det gir mulighet til å oppdatere og fornye strukturen. Et optimalt balansepunkt mellom drift og investeringer vil være å kunne sette av gjennomsnittlig 25 til 30 prosent av budsjettet til investeringer. Et for høyt investeringsnivå vil svekke mulighetene til å utdanne personellet, trene og øve staber og avdelinger opp til et tilfredsstillende nivå – og moderne materiell og systemer vil ikke kunne utnyttes effektivt.

 

Erfaringer viser at forsvarsvirksomheten har en driftskostnadsvekst og en teknologisk fordyrelse som ligger høyere enn den pris- og lønnskompensasjon som gis årlig ifm budsjettet. Dette er ikke unikt for Norge. Vi ser tilsvarende utvikling hos sammenlignbare land. Driftskostnadsveksten kan til en viss grad påvirkes gjennom en mer bevisst styring av driftsutviklingen. Foreløpige undersøkelser indikerer at driftskostnadsveksten er redusert de siste to til tre årene. Den teknologiske fordyrelsen er man i liten grad herre over. Vi er i stor grad avhengige av å velge materiell som våre allierte og nære samarbeidspartnere produserer. Erfaringer viser at avansert teknologisk materiell har en prisvekst som er betydelig høyere enn samfunnets pris- og lønnsvekst forøvrig. Bevisst økt bruk av kommersielt produsert materiell kan til en viss grad kompensere noe av kostnadsveksten, men materiell produsert for militært bruk vil naturlig nok alltid utgjøre hoveddelen av investeringsbudsjettet.

Totalt sett kan man anta at driftskostnadsveksten og teknologisk fordyrelse svekker budsjettet med gjennomsnittlig minimum en til to prosent pr år. Et forsvarsbudsjett som kun kompenseres pris- og lønnsmessig iht Finansdepartementets retningslinjer, reduserer dermed kjøpekraften år for år. Dette innebærer at Forsvaret kontinuerlig må effektivisere og rasjonalisere virksomheten for i størst mulig grad å kompensere dette forhold. Men det vil alltid komme en grense for hvor lenge denne utviklingen kan fortsette, og de politiske myndigheter må foreta valg som i prinsippet innebærer at oppgaver og ambisjoner må reduseres, eller at budsjettet må økes.

 

Forsvaret har siden årtusenskiftet vært inne i en omfattende omstillings- og effektiviseringsprosess, samtidig som det endrer strategisk innretning fra et tradisjonelt invasjonsforsvar til et volummessig langt mindre innsatsforsvar som skal være fleksibelt, gripbart og deployerbart. Helt nødvendige effektiviserings- og rasjonaliseringstiltak er i ferd med å gi et forsvar som utnytter ressursene optimalt.

 

Hvis forsvarsbudsjettet reduseres i årene fremover, vil det kreve ytterligere kutt i Forsvarets struktur. For å bevare mest mulig av den operative strukturen, bør det søkes ytterligere effektivisering av støttevirksomheten. Volum og omfang av den vedtatte operative strukturen krever færre baser, stasjoner og garnisoner enn dem vi opererer i dag. En redusert basestruktur vil kunne gi betydelige gevinster, og ikke minst medføre færre flyttinger for Forsvarets ansatte, og dermed en bedre familiepolitikk.
Et moderne forsvar er avhengig av kontinuerlig fornyelse av materiellet. I de neste ti til femten årene står vi overfor omfattende materiellfornyelser innenfor Hæren generelt, samt luftforsvarskapasiteter som transportfly, kampfly og overvåkningsfly. Ny teknologi vil kunne effektivisere og rasjonalisere de oppgavene disse plattformene løser, og flernasjonalt samarbeid kan redusere kostnadene noe. Men vi vil uansett stå overfor store investeringsbehov, spesielt ved anskaffelse av kampfly, som det ikke vil være mulig å finansiere innenfor de budsjettnivåer vi har i dag dersom dagens kapasitetsmessige bredde skal videreføres.

 

Forsvaret er som tidligere nevnt inne i en omfattende omstilling og moderniseringsprosess som også vil pågå i den langtidsperioden vi nå er gått inn i. Spesielt vil trykket være stort de nærmeste to årene. Planene er i hovedsak lagt, men gjennomføringen står igjen. Omstilling vil i årene fremover bli en naturlig del av virksomheten, men omstilling av det omfang vi når er inne i, bør ikke fortsette for lenge. Det sliter på personellet og drar fokus vekk fra primæroppgavene. Av denne årsak må trykket i omstillingen opprettholdes, og vi må bruke 2005 og deler av 2006 til å gjennomføre de tyngste gjenstående omstillingstiltakene. Men Forsvaret er som offentlig etat forpliktet til å følge gjeldene lover, regler og avtaler i offentlig forvaltning, ikke minst de avtaler som er inngått med våre arbeidstakerorganisasjoner. Disse to forhold bør ikke nødvendigvis stå i motsetning til hverandre.

 

Høyt tempo i omstillingen vil også være forbundet med en viss risiko. Gevinster som tas ut for tidlig, kan vise seg senere å gi ekstra kostnader. Manglende koordinering og forankring kan også redusere gevinster og forsinke prosessen.

 

Forsvarets egenart vil alltid interessere våre omgivelser. Presse og medias søken etter oppslag og sensasjoner vil ikke avta. Vi står overfor en stor utfordring i å kommunisere et balansert bilde av Forsvaret. Det krever en helhetlig gjennomgående informasjonsstrategi som kontinuerlig er i stand til å kommunisere et balansert og mest mulig objektivt bilde av vår virksomhet. Nedleggelser eller flytting av aktivitet, bortfall av arbeidsplasser og omprioriteringer vil alltid være smertefullt for dem som blir berørt. Spesielt under slike forhold er det vesentlig å kunne komme frem med saklig argumentasjon.

Undersøkelser viser at Forsvarets troverdighet er svekket. I forhold de samfunnsinstitusjoner det er naturlig å sammenligne det med, ligger Forsvaret for langt nede på listen, etter min mening. Jeg vil hevde at deler av dette skyldes en for ensidig negativ framstilling av Forsvaret, hvor vi ikke har vært dyktige nok til få frem et mer korrekt helhetsbilde.

 

Enkelte vil hevde at økte budsjetter vil løse de utfordringer Forsvaret står overfor. Jeg velger å karakterisere økte budsjetter i dagens situasjon som ønsketenkning, hvis ikke den sikkerhetspolitiske situasjon skulle endre seg dramatisk. Hvis ikke Forsvaret lykkes med den pågående omstillingen, kan resultatet være at bevilgningene reduseres. Et forsvar som ikke oppleves som relevant eller troverdig, vil miste forankring og oppslutning, og dermed er veien kort til reduserte bevilgninger.

 

Avslutning

Forsvaret har gjennomgått en omfattende omstilling de siste årene. Omstillingen vil måtte forsette med samme styrke ennå ett til to år til. Omstillingen sliter på organisasjonen, men realistiske alternativer finnes ikke. Forsvarets ansatte viser at de takler omstillingen og løser sine oppgaver med høy kvalitet. Det målbilde og den struktur Forsvaret styrer mot i 2008, er etter min mening et relevant og troverdig forsvar som kanskje mer enn noen gang i moderne tid vil være i balanse når det gjelder de oppgaver som forventes løst, og ressurstilgangen.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
Mandag 10. januar 2005

Ved Forsvarsminister Kristin Krohn Devold

Vilje til å endre – evne til å forsvare
1905 – 2005

Deres Majestet, mine damer og herrer.

INNLEDNING

I år markerer Norge hundre år som fullstendig selvstendig stat. En markering av en av Europas få statssplittelser uten voldsbruk. En markering av at Norge er ung som stat, men gammel som nasjon. En markering av at vi har mange år bak oss, og flere år foran oss.

Forsvaret var ikke stort i 1905, men det var moderne og tilpasset behovene – og det bidro til å forhindre konflikt med Sverige.

Utfordringene i 1905 var likevel svært forskjellige fra de som overrasket oss i 1940. Og våre fiender fra andre verdenskrig var forskjellig fra de som truet oss under den kalde krigen. I dag er også den kalde krigen historie, men nye utfordringer truer.

Denne romjulens naturkatastrofe minner oss alle om behovet for raskt å kunne håndtere uforutsigbare kriser, også sivile kriser.

Med hundre år i ryggen som selvstendig stat har vi lært at for å ha evne til å forsvare, må vi ha vilje til å endre. Derfor moderniserer vi forrige århundrets forsvar for å møte dette århundrets utfordringer.

Vi moderniserer ikke først og fremst for internasjonale oppdrag, eller for å være et haleheng til våre store allierte.

Vi moderniserer for å styrke forsvaret av Norge og vår egen befolknings sikkerhet. Vi moderniserer for å sikre at samfunnets samlede ressurser kan settes inn til beste for alle. Vi moderniserer for å skape et Forsvar med kunnskap og kraft, styrke og relevans.

Forsvarets kvinner og menn – på bakken, på sjøen og i luften, i stabs- og støttefunksjoner, hjemme og ute, leverer imponerende resultater i en historisk modernisering. Deres vilje til å endre, gir oss evne til å forsvare.

Bare tenk, hvem trodde for få år siden:

· At norske styrker skulle trygge freden i Kosovo?

· At norske spesialstyrker skulle imponere i Afghanistan?

· At USA skulle låne NASAMS-luftvern av oss?

· At Norge skulle huse en NATO-kommando, med ansvar for trening, nytenkning og modernisering i NATO?

· At vernepliktige skulle rose utviklingen av førstegangstjenesten opp i skyene?

· At jentene skulle stå i kø for komme inn i Forsvaret?

· At Luftforsvaret skulle fly skytteltrafikk mellom øyene i det indiske hav for å hjelpe lidende etter flodbølgekatastrofen?

· At Forsvarets sanitet skulle tråle sykehusene i Thailand etter overlevende norsk turister for å få dem hjem?

Forsvarets personell leverer modernisering. De leverer resultater. De leverer det Regjeringen har anbefalt og Stortinget har vedtatt: Et forsvar tilpasset vår tid. Relevant for vår tid. Med vilje til å endre og evne til å forsvare.

Et foredrag om det norske forsvaret berører alle oss som er her i kveld. Det berører de som er i Forsvaret, og de som ikke er det. Det berører engasjerte borgere som mener mangt og mye om Forsvaret. Det berører dem som er kritiske til moderniseringen og vår internasjonale innsats. Det berører dem som tar en trygg hverdag for gitt, og de som vil trygge hverdagen.

Forsvaret består av mennesker – med behov og krav, forventinger og ambisjoner. Mennesker som samfunnet har stilt store krav til. Mennesker som driver et kompetansetungt forsvar, på sjøen, i luften og på land, natt og dag, i Norge og utaskjærs. Mennesker som vil verne om våre verdier og som tror på Forsvarets plass i samfunnet.

Foredraget i kveld vil handle om disse kvinner og menn, og et Forsvar i modernisering.

KRAVENE OG RESULTATENE

Moderniseringen av Forsvaret er i rute. Vi vil nå Stortingets ambisiøse konkrete krav til Forsvaret for perioden 2002 – 2005:

Vi vil nå Stortingets krav om å selge 2 millioner kvadratmeter bygningsmasse,
Vi vil nå Stortingets mål om å redusere Forsvaret med ca 5000 årsverk, og
Vi vil nå Stortingets krav om å redusere driftsutgiftene per år med 2 milliarder kroner.

Og alle frigjorte midler flyttes dit de trengs mest; til operativ aktivitet og til investering. Alt dette for at Forsvaret skal bli relevant for vår tid.

Det har Forsvaret blitt. Og Forsvarssjefen rapporterte i desember i fjor følgende:

Grensevakten er bedre i dag enn noen gang under den kalde krigen.
Garden er bedre enn før.
Kystvakten er bedre enn før, støttet av viktig overvåking og etterretning.
Etterretningstjenesten har fått nye kapasiteter.
Heimevernet er omorganisert og bedre utstyrt enn noen gang.
Forsvarets logistikkorganisasjon produserer flere flytimer og mer operativitet, for samme innsats.
De vernepliktige har aldri vært bedre, og
Vi får mer ut av hver krone investert.

Dette er dagens virkelighet. Dette er dagens Forsvar, etter tre tøffe omstillingsår.

Vi har et Forsvar som er godt trent og moderne utstyrt. Et Forsvar med kraftig forbedret stridsevne og kampkraft. Et Forsvar som kan reagere raskt. Et Forsvar som har kapasiteter til å møte dagens sikkerhetspolitiske utfordringer, nært og fjernt. Et Forsvar som kan yte uvurderlig innsats i både krig og fred, ved både ved sivile og militære kriser. Et Forsvar for vår tid.

Men, visst er det utfordringer også i fremtiden. Vi må frigjøre midler til nye investeringer, blant annet i Hæren. Derfor må omstillingen fortsette.

MENNESKENE I FORSVARET

Vi har kommet langt, men vi skal lenger. Vi er gode, men vi skal bli bedre.

Modernisering av Forsvaret handler hverken om Stortinget eller media. Det handler om hvordan en organisasjon med 18 000 ansatte og 9 500 soldater hver dag drives fremover. Forsvarets modernisering handler om hvordan mål nås og oppgaver ivaretas.

I år vil vi bruke over 30 milliarder kroner på Forsvaret. Det er ikke lite, og Forsvaret har et stort ansvar for å levere varene. Et ansvar Forsvaret lever opp til.

Vi moderniserer først og fremst for å gi våre kvinner og menn i uniform den utdanning, det utstyret og de arbeidsforholdene de trenger. Vi moderniserer for at Forsvaret skal kunne gjøre den jobben det norske folk forventer at vi skal gjøre.

Forsvaret skal mestre oppgavene vi er satt til, oppgaver som er klart definert i de langtidsplaner som er vedtatt. Og Forsvaret skal være et sted der menneskene trives, utvikles og kan yte – og der pårørende har trygghet for at vi gir våre ansatte høy kompetanse, den beste treningen og det utstyret som trengs. Et slikt forsvar krever endring.

Da Forsvarssjef Sigurd Frisvold overtok i 1999, så han behovet for endring. Uten rask aksjon for endring ville Forsvaret på få år ha utviklet seg i dramatisk negativ retning, uten én krone til investering og fornyelse. Et forsvar med større volum, men uten råd til annet enn å sitte helt stille.

I 1999 brukte Forsvaret fire måneder på å deployere til Kosovo. I 1999 var telemarkbataljonen en upansret bataljon med begrenset ildkraft. I 1999 hadde våre F-16 fly begrenset evne til å bekjempe mål på bakken eller fly i mørke.

Med 1999-strukturen videreført ville det ikke vært én krone igjen til investering i 2007. I år bruker vi 9,2 milliarder.

På en meget modig og ansvarsfull måte lanserte derfor Forsvarssjefen to fireårsplaner for å modernisere Forsvaret. Først gjennom Forsvarsstudien 2000, påbegynt av Arne Solli i 1998, deretter gjennom den militærfaglige utredningen i 2003.

Begge disse langtidsplanene ble utarbeidet av Forsvaret selv, av offiserskorpset selv, gjennom omfattende utredninger, med deltagelse fra brede grupper og alle forsvarsgrener. Min jobb har vært, med bakgrunn i klare militære råd, å få enighet i regjering og Storting om at jobben måtte gjøres – og deretter få jobben gjort.

Forsvarsjef Sigurd Frisvold og stabsjef Svein Ivar Hansen har på en avgjørende måte drevet moderniseringen av Forsvaret fremover. Det er to personer jeg setter umåtelig pris på.

De har vist vilje til å endre og evne til å tenke nytt – med fokus på kompetanse, initiativ og samarbeidsevne. Offiserer med integritet og ryggrad. Det sies at kannibaler foretrekker mennesker uten ryggrad. Det gjør ikke jeg!

De har vist hva det innebærer å lære og lede – og levere et Forsvar for fremtiden. Et Forsvar der våre F-16 fly har spissteknologi for innsats døgnet rundt. Med evne til å bekjempe mål i luften – og på bakken sammen med andre forsvarsgrener. Et Forsvar der våre innsatsbataljoner har pansring, beskyttelse og ildkraft, som kan virke i lyse og i mørke, året rundt, hvor som helst. Et Forsvar der våre avdelinger nå bruker dager på å deployere, ikke uker og måneder.

Vi kan være der vi trengs, når vi trengs, i Norge eller utlandet, i militære eller sivile operasjoner. I krise eller nød – det er operativ leveranse.

Mens vi snakker om leveringsevne, la meg trekke frem et annet radarpar av samme solide kaliber. Ambassadør Kai Eide og Viseadmiral Eivind Hauger–Johannessen i NATO-hovedkvarteret, gir i dag Norge en innflytelse i NATO som er unik.

Deres kompetanse og erfaring, samt vilje og evne til samarbeid på tvers av sivil og militær struktur, har gitt fornyet gjennomslagskraft for norske synspunkter hos våre allierte. Takk for innsatsen!

Ledelse er alltid viktig – men grunnplanet er enda viktigere. Jeg blir daglig motivert og imponert over den innsatsen jeg ser ved alle Forsvarets avdelinger rundt om i landet. Innsatsen, pågangsmotet og resultatene står i sterk kontrast til det mediebildet vi av og til våkner opp til. Det har vi alle et ansvar for å endre.

Jeg har reist mer enn mange av mine forgjengere. Til operasjonsområder i Kandahar, Kosovo, og Kabul; til snøhuler, øvelser og aktiviteter i felten; og jeg har kledd meg praktisk – slik vertskapet fornuftig anbefaler.

Det kommer jeg til å fortsette med. Det er et nyttårsløfte!

Fordi den virkeligheten jeg møter på reiser til norske avdelinger hjemme og ute, er den virkeligheten som klarest demonstrerer at vi er på rett vei, at stå-på viljen er stor, og at soldater og offiserer fortjener det aller beste omdømme.

Fordi kontakten med avdelinger er avgjørende for at Forsvarsdepartementet skal få verdifull tilbakemelding og klare råd om utformingen av en god forsvarspolitikk, basert på dagens virkelighet i inn og utland.

Det er dagens virkelighet som gjør at rekrutteringen til Forsvaret er bedre enn på lenge. Konkurransen om plassene ved Forsvarets skoler er svært stor, og motiverte vernepliktige tar selv kontakt med Forsvaret for å sikre at de får gjøre førstegangstjenesten. Rekruttering til krevende tjeneste i både inn- og utland er god.

Verneplikten er en bærebjelke i Forsvaret. Verneplikten sikrer at vi rekrutterer de beste – og vi rekrutterer stadig flere kvinner. Verneplikten er ikke som før, den er blitt mye bedre.

Det gjelder også de vernepliktige selv, og deres meget positive innstilling til den pågående moderniseringen. Både Forsvarssjefen og jeg er imponert over dagens vernepliktige og deres tillitsmenn. Det er en entusiastisk gjeng, som er genuint opptatt av å gi konstruktive innspill om hvordan Forsvaret kan bli bedre.

De vernepliktige ønsker en førstegangstjeneste som er meningsfull og som gir utfordringer. De ønsker kompetanse og de ønsker relevans, også i forhold til ambisiøse målsettinger for en karriere i det sivile liv.

Det er derfor 6. divisjon i Troms blant annet tilbyr opplæring som ambulansesjåfør, og ti studiepoeng til medisin grunnfag, og et fem studiepoengs sikkerhetskurs.

Samarbeid med universiteter, høgskoler og sivile instanser kvalitetssikrer utdanningen, slik at den gir formell kompetanse også i det sivile. Det må alle forsvargrener nå gjøre mer av.

Dagens soldater viser stor kreativitet og fleksibilitet. De har fokus på det vesentlige. Landstillitsvalgt for de vernepliktige, Stian Jenssen, sa i desember i fjor til NTB: ”Vernepliktstjenesten har aldri tidligere utviklet seg så raskt i positiv retning”. Det var en julegave som varmet.

I tillegg viste en undersøkelse fra desember i fjor at hele 80% av de vernepliktige er godt fornøyd med førstegangstjenesten.

Det er denne generasjonen vi moderniserer samfunnet for. Det er denne generasjonen vi moderniserer Forsvaret for.

Jeg ble født den dagen Berlinmuren ble påbegynt mellom 12. og 13. august 1961. Jeg vokste opp under den kaldeste delen av den kalde krigen. Det preget min oppvekst.

Sønnen min ble født i 1989 da Berlinmuren ble revet, vi så TV-bildene fra Aker sykehus. Hans generasjon vokser opp med nye og andre utfordringer.

Det er denne generasjonen vi skaper en fremtidig trygghet for, slik Forsvaret på sekstitallet trygget min oppvekst og min hverdag.

I dag utfyller kvinner og menn hverandre i Forsvaret, så vel som i det sivile. Derfor er det viktig for Forsvaret at rekrutteringen av kvinner til Forsvaret er den beste noen gang. Dette viser at Forsvaret anses utfordrende og kompetent av ambisiøse jenter.

Det betyr at vi rekrutterer kompetente og modne ungdommer fra hele samfunnet. De vernepliktige ønsker jentene velkommen på en forbilledlig måte. Jeg forventer at alle andre følger deres eksempel.

HVA VIL FORSVARET GJØRE FREMOVER

1814, 1905, 1940, 1989, 2001 – er årstall som alle har betydd mye for Norge. Årstall som på en eller annen måte representerer endringer for nasjonen – kortsiktig eller langsiktig. Årstall som minner oss om at tilpassing til endrede betingelser er nødvendig. Årstall som også sier oss at evne til å forsvare, krever vilje til å endre.

Derfor må Forsvarets ressurser rettes mot alle de sannsynlige utfordringer vi faktisk står overfor, og de er flere enn før. Utfordringer som krever besluttsomhet og nasjonale militære kapasiteter. Utfordringer som krever evne til å agere og reagere – alene og sammen med allierte, i dag, i morgen, og i nær fremtid.

Her hjemme må vi ha evne til å hevde vår suverenitet og utøve vår myndighet. Vi må ha evne til å håndtere nasjonale kriser og episoder. Vi må evne å kunne motstå militært og politisk press.

Olje, gass og fisk utgjør svært viktige ressurser for Norge, og for de land som er avhengige av produktene. Det vet vi, og de ressursene skal vi forvalte og beskytte. Disse ressursene er et sentralt grunnlag for vår velferd. Disse ressursene er vår og den oppvoksende generasjons fremtid.

Folk som bor langs kysten og i nord skal være trygge på at Forsvaret er på vakt, overvåker havet og er til stede. Vi skal være til stede for å verne om de verdier som gir vår hverdag mening og som utgjør en økonomisk bærebjelke i et stabilt, norsk samfunn.

Derfor moderniseres Forsvaret for å kunne være til stede hvor som helst, i hele landet, på meget kort tid. Derfor har Forsvaret en mobilitet og deployeringsevne som aldri før. I dag bruker vi ikke måneder på å deployere. I dag bruker vi timer eller dager.

Norge er et lite land med store naboer. Både EU, USA og Russland har interesser i vårt område. Det må vi forholde oss til. Å ligge ved siden av ”elefanter” gir særlige utfordringer og krever årvåkenhet for ikke å ”komme i klemme”.

Årvåkenhet handler om moderne etterretning i fremste internasjonale klasse. Derfor har Etterretningstjenesten fått nytt, moderne utstyr.

Årvåkenhet handler også om et luftforsvar med Orion-fly, DA-20-fly og F-16-fly. Derfor flyr Orion og DA-20 flere hundre timer mer i 2005 enn i 2001. Derfor flyr F-16 mer enn tusen timer mer i 2005 enn i 2001. Det gir overvåkingskapasitet, det gir rask reaksjonsevne, det gir handlekraft.

Årvåkenhet handler om sensorer, nettverk og beslutningsevne. Bare det kan ivareta vår evne til å reagere raskt, og fortelle våre militære styrker hvor de skal være – og hvorfor. Fortelle Kystvakten hvor det pågår fiske – og hvem som er der. Det gir effekt av våre seilingsdøgn – ikke bare seilingsdøgn.

I tillegg til etterretning og overvåkning, krever suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse relevante militære kapasiteter under nasjonal kommando.

Derfor har Kystvakten nyere fartøy og spiller bedre sammen med overvåknings- og etterretningskapasiteter enn før. Derfor får vi nye fregatter og en ny Skjold-klasse. Derfor flyr Luftforsvarets fly og helikoptre mer enn på mange år, og derfor øver vi mer i dag enn for fire år siden.

Å øve koster penger. Fravær av strukturomlegging ville ikke gitt midler til å øve. Uten omlegging – ingen aktivitet. Forsvaret leverer i dag økt operativ evne, med egne ressurser som ivaretar norsk sikkerhet direkte.

Men, Norge er også et land med stor internasjonal kontaktflate og avhengighet. Det gjør at vi blir påvirket av internasjonal politikk og internasjonale sikkerhetsutfordringer. Utfordringer vi deler med våre naboer og allierte, og som må møtes i samarbeid med dem.

Norsk sikkerhet er ikke utelukkende nasjonal, og nasjonal sikkerhet er ikke utelukkende norsk. Derfor samarbeider vi med likesinnede. NATO er kjernen i vårt sikkerhetssamarbeid, samtidig som EU vokser frem som en viktig aktør.

Norge er europeisk og Europa omfatter Norge. Derfor vil vi delta i EUs stridsgrupper. Fordi det styrker europeisk sikkerhet. Fordi det styrker FN. Fordi det styrker samarbeidet med 19 NATO-allierte EU-medlemmer som vi allerede samarbeider tett med i NATO. Og fordi det styrker Norge. Det er ganske enkelt en god sikkerhetspolitikk.

Derfor deltar Norge i flernasjonale operasjoner ute og hjemme. Når øvelse ”Battle Griffin” innledes i Midt-Norge om vel en måned er det en flernasjonal øvelse. Det er flernasjonal samtrening med allierte, i Norge, for Norge og for NATO.

”En for alle – alle for en”, er få bokstaver men store ord. Ord som krever troverdig oppfølging av intensjoner og ambisjoner. For ord alene gir ingen sikkerhet! Tilrettelegging for allierte øvelser på norsk jord gir det.

Våre allierte kommer fordi vi er omstilt, fordi vi er relevante, fordi det gir mening å øve sammen med oss.

I vår modernisering av Forsvaret skal vi ta høyde for de utfordringer Norge må ta ansvar for alene. Vi skal ta høyde for de internasjonale forpliktelsene vi har, og vi må ta høyde for våre økonomiske rammer.

Den britiske militærhistorikeren Sir Michael Howard har sagt det omtrent slik: ”Uansett hva slags doktrine forsvaret jobber etter og trener på, vil jeg dogmatisk hevde at den er feil. Og det gjør ingenting. Det som teller er Forsvarets evne til å gjøre det riktige raskt, når øyeblikket kommer”.

Sir Michael snakker om fleksibilitet. Vi må møte uforutsigbarheten med en fleksibel struktur, og ikke minst mennesker som evner å finne løsninger, som tenker sammen, som utvikler lagånd. Det er et slikt Forsvar vi nå skaper.

Derfor har vi et bredt spekter av kapasiteter med høy kvalitet. Derfor investerer vi i nytt, moderne materiell, med midler frigjort gjennom omstilling. Derfor har Forsvarsdepartementet nylig utgitt ”Styrke og relevans”. En publikasjon som klargjør sammenhengen mellom de sikkerhetspolitiske rammer, forsvarspolitikken og Forsvarets struktur og kapasiteter. ”Styrke og relevans” er et strategisk konsept for Forsvaret som gir et felles grunnlag for moderniseringen og veien videre fremover.

Og på veien fremover må vi derfor ha fokus på tre områder.

For det første må vi lage et Forsvar som vi kan utstyre og trene til et kvalitetsmessig høyt nok nivå. Et Forsvar som nyter anseelse i samfunnet, for sin evne til å løse oppdrag effektivt. Et Forsvar de ansatte identifiserer seg med, som de har tro på, og er stolte av. Et Forsvar som tar vare på sine ansatte og deres pårørende.

For det andre må vi fortsette å prioritere den spisse enden gjennom å slanke staber og støtteledd. Vi må flytte ressursene over i operativ virksomhet, der forsvarsevne skapes.

For det tredje må vi skape et forsvar som kan operere effektivt sammen med våre allierte – hjemme og ute.

Vi skal ikke stå og se på at de allierte forsvarer Norge. Vi skal ikke stå og se på at våre venner forsvarer Europa. Vi skal ikke stå og se på, at resten av verden trygger innbyggerne i Afghanistan.

Vi skal være i front i forsvar av Norge, vi skal støtte våre allierte når de trenger oss, og vi skal ta vår del av et internasjonalt ansvar, også når store sivile og humanitære kriser inntreffer.

Norge skal aldri bli seg selv nok. For hundre år siden var vi en ung stat med tro på at vi kunne ha en egen utenrikspolitikk, at vi kunne spille en rolle internasjonalt. Det har vi fortsatt tro på.

MODERNISERING KREVER PRIORITERING

Regjeringen fastslo i Sem-erklæringen at vi ville omstille og effektivisere Forsvaret. Vi ville sikre det norske folk et Forsvar som kunne møte vår tids utfordringer. Og vi ville sikre Forsvarets ansatte en organisasjon med utfordringer og muligheter. Derfor må Forsvaret både kunne lære, lede og levere.

Og ja, omstillingen går fort. Det går akkurat så fort, som det tempoet Stortinget vedtok våren 2001. Vi fikk fire år på oss, og i dag går startskuddet for det siste året i perioden.

Det er bred enighet om at vi må prioritere operativ evne. Men når vi kommer til handlingene, da stritter krefter imot.

Vi kan imidlertid ikke bevilge oss bekvemmelige utsettingsløsninger, for å slippe ubekvemme tiltak. Da utsettes investeringer, da hindres seilingsdøgn, da hindres flytimer og da hindres øvelser. Da hindres vår sikkerhet.

Rikspolitikere som stemte for kravene og tempoet våren 2001, og som nå sier det går for fort, uten noen gang å ha sikret én krone mer for å betale prisen for å omstille saktere, de har ingen troverdig alternativ løsning.

Det er derimot hver ordførers plikt, å kjempe for sine arbeidsplasser og sine lokale interesser.

Så får det være min, Regjeringen og Stortinges plikt, å sikre statens og nasjonens samlede interesser. Det medfører tverrprioriteringer mellom forsvarsgrenene, og det innebærer at noen lokale og regionale interesser må vike, til fordel for nasjonens samlede forsvarsevne.

I omstillingens hete, vil noen innimellom kunne miste målet av syne. Det må vi akseptere. Kritikk og frustrasjon er naturlig. Mitt ansvar som forsvarsminister er likevel å ikke utsette ubehagelige avgjørelser, men holde fokus på målet – og vise gjennomføringsevne for de vedtak som er fattet.

MODERNISERING ER TRANSFORMASJON

Admiral Edmund Giambastini, sjef for en av NATOs strategiske kommandoer, ACT, sa på video til oss under OMS-foredraget i fjor:

”Military transformation is not an option, it is an imperative. The vast changes on worlds security environment require new approaches, new capabilities, and new concepts of operation”.

Dette har Norge tatt alvorlig og gjort noe med. Norge er i teten av NATOs transformasjon. Ikke bare fordi vi huser NATOs Joint Warfare Centre i Stavanger, men fordi vi tar de vanskelige valgene.

Da jeg 19. oktober 2001 overtok kontoret etter Bjørn Tore Godal, var Forsvaret fremdeles stort og tungt – og operativt bare fem måneder i året.

Godal hadde sett hvor det bar. Han hadde lagt frem en langtidsplan med tiltak. Men tiltakene var ennå ikke iverksatt, det var ikke enighet om finansieringen av vedtatt struktur, og Forsvaret var innrettet som et mobiliseringsforsvar – for å utkjempe forrige krig én gang til.

I dag leverer Forsvaret operativ evne som vi ikke har sett på lenge. Vi har nesten 400 mann i Afghanistan, vi har to transportfly i Sørøst-Asia etter flodbølgekatastrofen, vi har om lag ett tusen mann på fem dagers beredskap for ”Nato Response Force”, vi har et helikopterdetasjement i Kosovo, vi har F-16 og en luftkontrollenhet i Baltikum, og vi vil i år antageligvis ha både en ubåt, MTB-er og et Orionfly i Middelhavet.

Alle disse engasjementene er eksempler på vår evne til å transformere. Det viser at vi har skapt evne til å reagere med moderne enheter fra alle forsvarsgrener. Det bidrar til å ivareta norske sikkerhetsinteresser, og én ting skal vi huske: ”NATO Response Force” er til for Norge, så vel som for våre allierte, den dagen det trengs.

For å kunne bistå Norge på kort varsel er både Norge og NATO avhengig av reaksjonsstyrker. Det er derfor viktig når forsvarssjefen rapporterer at Forsvarets deployeringsevne er bedre enn noen gang. Vårt militære engasjement på Balkan, i Afghanistan og i Irak har lært oss å deployere raskt og riktig. Det kommer hele Norge til gode – og de flomrammede i Sørøst-Asia!

Om utfordringen oppstår på Lindesnes eller Nordkapp, Alta eller Asia, lange avstander er det, men Forsvaret vil kunne være der raskt. Aldri mer skal vi bli møtt av ”what took you so long, have you been walking”? slik vi opplevde på Balkan i 1999.

I dag er Forsvaret mindre i antall, nyere i teknisk utrustning og materiell, og mer operativt enn på veldig lenge. Ikke har vi kystfort, ikke har vi fortifiserte skyttergraver og den siste mauseren er solgt.

I stedet har vi fått et Forsvar med mobilitet og evne til å svare på angrep og anslag hver dag, året rundt, der det trengs – alene og sammen med våre allierte, i et transformert NATO.

Vi ønsker oss enda mer – både investeringer og driftsmidler. Men svarene ligger ikke i å slutte å omstille, svarene ligger i å holde stø kurs.

FREMTIDENS FORSVAR, DAGENS MENNESKER

Alle resultatforbedringer vi har oppnådd de siste årene stiller økt krav til kompetanse. De stiller krav om mer kunnskap og erfaring. Det stiller krav til Forsvarets ansatte.

Hva forventer vi så av våre kvinner og menn i uniform?

Vi forventer at de stiller opp når vi trenger dem. At de flytter eller pendler dit behovet er. At de øver ofte og behersker ny teknologi. At de takler stress og tar de rette beslutninger. At de påtar seg oppdrag med fare for eget liv, så vel nasjonalt som internasjonalt, kort og godt at de gjør en innsats for Norge.

Hva bør de forvente av oss?

De bør forvente at vi gir dem relevant utdanning. At vi gir dem gode muligheter til å lære, for å kunne lede. At Forsvarets beordringssystem er rettferdig og fordeler så vel viktige erfaringer som byrder på flest mulig. Og de bør forvente at vi tar vare på dem og deres nærmeste.

Et ordtak sier: ”Den som tror at han er ferdig utdannet, er ikke utdannet, men ferdig”.

Dette gjelder i særdeleshet for Forsvaret, og det har Forsvarssjefen, Regjeringen og Stortinget tatt konsekvensen av. Vi har derfor endret Forsvarets utdanningssystem.

Befalsskoleutdanningen blir lagt om. Nå vil utdanningen i større grad foregå ute ved de operative avdelingene og i fagmiljøene. Kombinert utdanning og erfaringsoverføring vil gi yngre befal et bedre grunnlag for selv å kunne lede – og større sikkerhet for de ledede.

Det innføres avdelingsbefal. Det vil heve alder og erfaring på det befalet som jobber direkte med soldatene. De vil jobbe med det samme utstyret i år etter år, og bygge en tyngde og trygghet som gir utholdenhet i strid. Det vil redusere risikoen for skader, uhell og hendelser, som setter våre soldater i fare.

Å utdanne offiserer er å utdanne mennesker til å lede og ta ansvar. Mennesker som skal forstå ikke bare taktikk og komplekse våpensystemer. De skal også forstå de samfunnsmessige sammenhenger de skal operere innenfor.

Derfor forbedres offisersutdanningen. Derfor vil Forsvaret fokusere mer på den militære kjernekompetansen. Derfor vil den militære utdanningen underlegges de samme formelle kvalitetskrav som sivil utdanning. Derfor skal Forsvaret sikres sivile studiepoeng og universitetsgrader.

Stortinget har vedtatt beordringsplikt til internasjonale operasjoner. Dette er en naturlig konsekvens av at Forsvaret har så vel nasjonale som internasjonale oppgaver, og at disse henger uadskillelig sammen.

Vi må kunne bruke våre samtrente avdelinger både hjemme og ute – med samme personelloppsett, med samme materielloppsett. Ordningen gjelder for alle. Det gir rettferdighet og forutsigbarhet.

Beordringsplikten til internasjonale operasjoner skal praktiseres forsvarlig. Det skal være en rimelig balanse mellom tid ute og tid hjemme. Både viktig erfaring og familiær belastning skal spres på de fleste.

Det gamle systemet skapte uforutsigbarhet. Det var usikkert om Norge kunne stille avdelinger av topp kvalitet til de internasjonale oppdrag norske myndigheter hadde godkjent.

Det skjedde høsten 1999. Vi kunne ikke stille mineryddingsfartøy til internasjonalt oppdrag grunnet mangel på frivillige. Det var pinlig, og Stortinget påla den gang Forsvarssjefen å legge frem forslag om beordringsplikt. Han utførte sitt oppdrag.

Men forutsigbarhet for oppdrag på vegne av nasjonen handler også om å være trygg på at arbeidsgiver tar vare på en. Jeg får ofte brev fra pårørende til ansatte i Forsvaret. De har både relevante spørsmål og uro for sine kjære. Jeg har selv barn, og kan levende forestille meg deres situasjon.

Å dra på internasjonale oppdrag er krevende og innebærer risiko. Derfor skal soldater som stiller opp for Norge kunne forvente at vi stiller opp for dem – også i media.

Derfor skal Forsvaret skape størst mulig trygghet for de ansatte og for deres familier. Derfor iverksetter Forsvaret en rekke tiltak for å sikre oppfølgingen av dem som har vært ute i internasjonal tjeneste.

Derfor har Forsvaret etablert en Nasjonal Militærmedisinsk Poliklinikk som skal gi tilbud om langtidsoppfølging innenfor helse-, forsikrings- og trygdespørsmål.

Forsvaret skal støtte dem som har ytt viktig innsats. De skal ha trygghet for at vi er der både før, under og etter oppdraget. Det gir menneskelig trygghet. Det er god personellpolitikk. Det rekrutterer og holder på de beste. Det gir god forsvarsevne.

AVSLUTNING
Deres Majestet, mine damer og herrer!

”Norske menn i hus og hytte” er stolte ord. De uttrykker at det var en gammel nasjon som ble selvstendig stat i 1905. En nasjon som ville noe. En nasjon som også i dag vil noe i pakt med tiden.

Derfor er det også norske kvinner og menn i hus og hytter som bygger Forsvaret. Et Forsvar som er ungt, men som har lange røtter. Og vi ser fortsatt fremover, slik vi gjorde i 1905.

Forsvaret har i flere år gransket sitt bo, beholdt det beste og bygd for fremtiden. I dag ser vi rammene av et Forsvar for vårt nasjonale behov, våre internasjonale omgivelser og økonomiske rammer. Det har vært en tøff tid, og det vil helt sikkert bli tøft også i tiden fremover. Men, skal striden vinnes, må man delta i den.

Enhver moderne og høykompetent bedrift, på parti med fremtiden, må sette det enkelte menneske i sentrum.

Det er i samspill mellom kreative mennesker med vilje at verdier skapes. Det er enkeltmenneskers kunnskap og kraft som skaper det fellesskap og den respekt for menneskeverdet vi ønsker Forsvaret skal verne om!

Slik skal det også være i Forsvaret. Vi skal ha ansatte med initiativ, kunnskap og kraft. Mennesker som har vilje til modernisering og evne til innsats. Mennesker med innsikt, forståelse og empati.

Slik er det i Forsvaret. Vi har mennesker som vil noe og som skaper noe for fremtiden. Vi har mennesker som lærer, leder og leverer – i en organisasjon med vilje til å endre og evne til å forsvare.

Søren Kirkegaard har sagt at ”livet skal forståes baklengs, men leves forlengs”. Nettopp i et jubileumsår vil vi lære av fortiden så vi kan møte fremtiden.

Hundre år er gått, og flere vil komme. Modernisering av Forsvaret vil fortsette. Med vilje til å endre – og evne til å forsvare!

Jeg ønsker Deres Majestet og alle andre et riktig godt, nytt år!

Bernt Iver Ferdinand Brovold
Generalinspektør for Heimevernet

Foredrag: Fremtidens Heimevern

Heimevernet har siden 1993 tilpasset den operative struktur iht de endrede behov. Likevel er det riktig å si at den omstillingen som vi nå gjennomførerer er den største og mest omfattende i Heimevernet snart 60-årige historie. I kveld vil jeg informere om fremtidens Heimevern – noe som ikke ligger veldig langt frem i tid.

. Min orientering vil omfatte disse områdene:

· Historikk og bakgrunn

· Politiske føringer

· Kvalitetsreformen i Heimevernet

· Innretning på fremtidens Heimevern

· Prioriteringer

Aldri mer!

Bernt Iver Ferdinand Brovold. Foto: Stig Morten Karlsen/OMS

Vi kjenner alle bildet av tyske tropper som marsjerer ned Karl Johans gate om ettermiddagen 9. april1940. Tyskerne hadde langt på vei lykkes med sitt strategiske kupp og på denne måten hindret at norske styrker fikk gjennomført en ordnet mobilisering.

I 1946 ble Heimevernet opprettet med en av sine viktigste oppgaver å sikre mobiliseringen i tilfelle et angrep på Norge. I løpet av krigen var den militære delen av motstandsbevegelsen MILORG blitt bygget opp over nær sagt hele landet.

Organisasjonen hvor alle samfunnslag var representert utgjorde ved frigjøringen en styrke på 40 000 – 50 000 mann. Heimevernet var en direkte videreføring av MILORG og det var MILORG-folk som dannet grunnstammen i HV i de første ti-år etter krigen.

Historikk

Heimevernet har siden starten vært en landsdekkende, desentralisert og relativt statisk organisasjon hvor de viktigste oppdragene under den 40-årige øst-vest konfrontasjonen var sikring av mobilisering og sinke fiendtlig fremrykning, kommunikasjonsødeleggelser, overvåkning og kontroll, støtte til forsvarsgrenenes operasjoner og sikring av nøkkelpunkter og andre viktige sivile og militære objekter.

Heimevernet ble fra starten utstyrt med materiell som i stor grad ble utrangert i forsvarsgrenene. Materielloppsetningen ble følgelig meget uensartet, men evne til improvisasjon og praktisk sans oppveiet til en viss grad denne utilfredsstillende situasjon.

Fra 80-årene har dette gradvis bedret seg, men HV har frem til i dag manglet viktige materiellkomponenter som eksempel utstyr for å kunne operere effektivt i mørke. Dette har ført til at HVs stridspotensiale ikke har kunnet utnyttes i tilstrekkelig grad. Den pågående KVALITETSREFORM vil langt på vei rette opp disse fundamentale svakheter. Undersøkelser som nylig har vært gjennomført i befolkningen viser at svært mange har oppfattet HV-soldaten som en noe ”sidrumpet” og lite effektiv, traust soldat med gevær og ryggsekk. Sannheten er at den overveiende del av HV-mannskapene er både motiverte og engasjerte mennesker Han viser en forsvarsvilje, stolthet og entusiasme som det står stor respekt av.

Disse holdningene er meget verdifulle, og er egenskaper som vi skal videreforedle og ta med oss i det fremtidige Heimevernet. HV har grepet tak i alle omstillingene som Forsvaret har gjennomført i de senere år, og lojalt fulgt opp det som er blitt besluttet av våre politiske myndigheter.

Vi er stolte over å ha vært ”Overalt alltid”, men nå skal vi være ”På rett sted, til riktig tid med riktig kapasitet og kvalitet”.

Politiske rammer for Heimevernet

Det er ikke slik, som kanskje noen forledes til å tro, at denne omstillingen er noe FSJ og GIHV har funnet på selv. Den retning som er valgt er basert på politiske føringer. Forsvaret skal utvikles fra et invasjonsforsvar og nødvergeinstrument til dagens fleksible sikkerhetspolitiske verktøy. Den kompliserte og uforutsigbare sikkerhetspolitiske situasjon vi står overfor i dag krever at også Heimevernet tilpasser seg til denne realitet. De politiske rammene for omstillingen i Heimevernet finner vi detaljert beskrevet i diverse styrende dokumenter, bl a i forsvarsministerens føringer for Militærfaglig utredning 03 (MFU 03). Fra dette dokumentet vil jeg sitere følgende:

”Heimevernet må utvikles i takt og i samsvar med kravet til Forsvaret om å være en moderne, oppgavebasert, alliansetilpasset og bærekraftig organisasjon. … ”

Videre står det at Heimevernets oppgaver bl a skal være:

”Å bidra til å forebygge og bekjempe terrorisme og andre asymmetriske trusler, samt å beskytte vitale samfunnsfunksjoner, skal prioriteres”.

Rammene for omstillingen er basert på MFU prosessen som var FSJ innspill til FD ifm utarbeidelsen av Stortingsproposisjon nr 42. Denne beskriver at det sikkerhetspolitiske bilde har endret seg, at Heimevernet må endre seg i takt med resten av Forsvaret og bli mer relevant.

Gjennom denne omstillingen som Heimevernet har valgt å kalle Kvalitetsreform, skal styrkene få bedre og mer moderne utstyr. De skal trene bedre og riktigere og øves langt mer enn i dag. Videre skal HVs freds- og operative organisasjon tilføres ledere og mannskaper med solid kompetanse.

Dette skal vi få til gjennom en helt nødvendig omstilling hvor vi omstiller distriktsstrukturenfr a 18 til 13 HV-distrikter og reduserer dagens styrkevolum fra 83 000 mann til 50 000 mann. Den nye operative strukturen blir organisert i Innsatsstyrker, Forsterkningsstyrker og Oppfølgingsstyrker.

Dette vil gi oss mulighet til å styre større deler av HVs tildelte økonomiske ressurser til styrkeproduksjon og operativ virksomhet samtidig som den økonomiske ramme vil økes fra 1,2 mrd kroner til 1,4 mrd kroner i planperioden 2005 – 2008.

Dette er forutsetninger for å realisere KVALITETSREFORMEN.

”Hvorfor Kvalitetsreform i Heimevernet?”

HVs hovedoppgave er å beskytte mennesker og viktige samfunnsfunksjoner.

Trusselen har endret seg og scenariene man ser for seg er for det første asymmetriske trusler knyttet til terror, hvor vi må beherske overvåkning og kontroll, beskytelse av viktig infrastruktur og nøkkelpersonell samt bidra til å forebygge og i sin ytterste konsekvens delta i bekjempelse av terrorisme.

Beskyttelse av våre viktige naturressurser mot en trussel vil være situasjoner vi må kunne håndtere.

En annen kapasitet det er blitt stor etterspørsel etter i den senere tid, er styrkebeskyttelse ved alliert aktivitet i Norge. I tillegg skal vi selvfølgelig fremdeles kunne støtte det sivile samfunn ifm katastrofer og ulykker – de såkalte § 13-operasjoner i henhold til Lov om Heimevernet.

Den nye struktur som er fastlagt har som mål å gjøre Heimevernet i stand til å løse sine oppgaver langs hele konfliktskalaen, fra såkalte ”fredskriser” til et klassisk krigsscenario.

Hva betyr dette for Heimevernet?

Oppmerksomheten dreies mer mot fredsoperativ virksomhet. Vi må huske på hvilke scenarier vi ser for oss at HV skal brukes i fremtiden.

Det er ikke lenger behov for et Heimevern hvor hele den operative styrke på 83 000 mann kalles ut til forsvar mot en invasjonstrussel på samme tid. Heimevernet skal kunne operere i begrenset geografisk område med totalt ca 5-10 000 soldater samtidig. Slike operasjoner kan komme til å vare i 6 – 12 måneder. Alt dette i fredstid.

Derfor er det ikke lengre behov for en operativ struktur på 83 000 soldater, og det stiller nye militære operative krav til:

· Tilgjengelighet

· Reaksjonsevne

· Utholdenhet

· Mobilitet

Økt trening og kompetanse med fokus på kvalitet vil være avgjørende for å lykkes, noe som igjen betyr at vi må anskaffe relevant og tidsriktig materiell og infrastruktur hvor vi kan gjennomføre kvalitetstrening.

Jeg tror Heimevernet om ikke lang tid vil inneha relevante kapasiteter og i tillegg kunne være en styrkebrønn med relevant kompetanse for Forsvarsgrenene til internasjonale operasjoner

Før vi går videre vil jeg oppsummere så langt med en karakteristikk av dagens Heimevern er:

· Basert på de kalde krigen
· Trent på forhånds fastlagte statiske oppgaver.

· Standardisert organisering – varierte utfordringer.

· Trener kun 50 % av mannskaper og befal årlig.

· Mangler kritisk viktig materiell

· Stprop 45/55: Dreining mot mer fleksible løsninger.

Karakteristikken av fremtidens Heimevern er:

· Tilpasset et uforutsigbart og uoversiktlig trusselbilde.

· Fleksibelt – der det trengs, når det trengs, med rett mengde og kvalitet

· 13 distriktsstaber og et Sjøheimevern organisert og i stand til å omsette

KVALITETSREFORMEN.

· Årlig trening av hele den operative styrken.

· Større økonomiske ressurser – tredobbelt investeringsbudsjett.

· Vesentlig bedre rustet også til § 13- oppgaver.

Hvilke grep tar vi for å få til omstillingen?

Altfor liten del av pengene til Heimevernet ble brukt til den ”spisse ende” – styrkeproduksjon.

Min uærbødige påstand er; om vi hadde fortsatt uten tilførsel av ytterligere ressurser ville Heimevernet blitt redusert til en ”speiderbevegelse” uten relevante militære kapasiteter. I dag har vi greid å snu trenden noe – til at langt mer av pengene brukes til den spisse ende. Og vi har som målsetting at minimum 70 % av ressursene skal gå til I – F- O strukturen.

Hva har vi gjort så langt for å dreie utviklingen av pengestrømmen?

I erkjennelsen av at det ikke kommer friske penger til Forsvaret, må vi gjøre noen kloke grep internt i HV.

Ved å redusere antall Heimevernsdistrikter fra 18 til 13, og den operative struktur fra 83 000 soldater til 50 000 mann, frigjør vi penger som vi kan bruke til Kvalitetsreformen. Vi reduserer fra 700 – 530 årsverk i Heimevernet fredsorganisasjon og reduserer betraktelig antall kvadratmeter bygg og anlegg. Dette er penger som vi ”sprøyter” inn i den spisse enden.

På denne måten kan vi øke investeringsbudsjettet fra ca 60 mill i 2004 via 150 mill kr i år til ca 260 mill kr i slutten av perioden.

Dette er helt nødvendig for troverdigheten av Kvalitetsreformen.

La meg bare minne om hva Kvalitetsreformen innebærer. Kvalitetsreformen betyr ikke at det ikke har vært kvalitet i Heimevernet tidligere. Det har det selvfølgelig vært, og vi er stolt over å hele tiden tilpasset oss endret trussel og sikkerhetspolitiske utfordringer.

Dagens Kvalitetsreform beskrives best som trefold, herunder:

· Personell med riktig kompetanse

· Moderne materiell

· Kvalitetstrening

Disse tre ”søylene” må utvikles i balanse. Det vil si at ingen av dem må ”rykke” fortere frem enn de andre. Det er altså ikke noe ønske om å ha topp moderne materiell hvis vi ikke har personell som kompetansemessig greier å bruke, drifte og vedlikeholde dette. Vi har allerede anskaffet moderne materiell til halvparten av Innsatsstyrken og vi har startet kvalitetstrening av personellet.

Jeg har som målsetting at materiellet skal vente på soldatene – og ikke som vi har erfart hittil, at soldatene venter på materiellet.

Kvalitetstrening er viktig. Spesielt for Heimevernet som består av befal og mannskaper som vi ”låner” fra det sivile samfunn noen dager i året. Vi låner bl.a. Hærens Taktiske Treningssenter og har selv anskaffet et antall filmskytebaner, hvor vi trener meget realistiske øvelser i engasjementsregler. Et meget godt opplærings- og treningssystem som vi har fått meget gode tilbakemeldinger på og som i stadig større grad er tilgjengelig for det øvrige forsvar og endog til for politiet.

Hva er så innretningen på fremtidens Heimevern?

I dag er den operativ struktur organisert i 18 HV distrikter, 102 Avsnitt og mer enn 500 HVområder.

En svært vesentlig endring i fredsstrukturen er at vi drar ut Sjøheimevernet fra Landheimevernet og etablerer en SHV- Utdannings- kompetansesenter i tilknytning til Sjøforsvarets ”høyborg” på Haakonsvern i Bergen og med en ”filial” ved Olavsvern i Troms. Dette skal ha ansvaret for fire operative SHV- kommandoer Som skal dekke hele vår lange kyst. Disse vil være under direkte operativ kommando av FOHK

Kommando og Kontroll

Hva er så forskjellen på dagens innretning på ledelse og det vi er i ferd med å etablere?

Dagens distriktsstab utgjør ett statisk hovedkvarter som leder gjennom statiske HVavsnittskommandoplasser.

Fremtidens operative og taktiske ledelse organiseres på følgende måte:

Vi erstatter dagens statiske avsnitt med to mobile ledelseselementer pr distrikt som er fullt integrert i distriktsstaben; Stab Innsatsstyrke og Stab Forsterkningsstyrke. Disse to mobile ledelseselementene består av i hovedsak yrkesbefal.

De skal drive fremskutt ledelse av enhver operasjon HV blir satt til løse. Når disse kommandoene er deployert, vil ansvaret til den resterende distriktsstaben være å støtte disse to kommandoene.

For å legge til rette for dette, er vi avhengig av moderne Kommando, Kontroll og Informasjonssystemer (KKIS). Vi har derfor gått til anskaffelse av dette og en moderne kommandoplasscontainer hvorfra vi kan lede enhver operasjon.Det er viktig å bemerke at disse containerne er verdiløse med mindre man fyller dem med moderne sambands- og ledelsessystemer – noe vi er i ferd med å gjøre.Heimevernet har allerede anskaffet 6-7 slike kommandoplasser og ambisjonen er at innen 1 august i år skal alle 13 distrikter ha én slik container. HV skal integreres i det fremtidige Nettverksbaserte forsvar og disse containerne med tilstrekkelig KKIS-utrustning er en forutsetning for dette.

I-F-O strukturen

La meg så kort beskrive den operative strukturen i det nye Heimevernet.
Den kan best beskrives som en trekant hvor spissen er Innsatsstyrken. I midten av trekanten finer vi Forsterkningsstyrken og nederst Oppfølgingsstyrken. Alle disse tre elementene har forskjellig ambisjonsnivå i forhold til treningsmengde, tilgjengelighet og materiellstandard iht. operative behov. Det er et gjensidig avhengighets- forhold mellom strukturelementene.

Personellet som skal bekle stillinger i de forskjellige styrkene kan på en måte ”flyte”mellom disse alt avhengig av tilgjengelighet og personlige behov. I en periode kan vedkommende være i I-styrken, men hvis den personlige situasjonen skulle tilsi det, gå over i f. eks Forsterkningsstyrken for en periode. Det er ikke behov for at hele denne strukturen, dvs I-, F- og O-styrkene skal være på oppdrag samtidig. Totalt består hele strukturen av 50 000 mann, og vi ser for oss at maksimalt 5 – 10 000 mann vil være på oppdrag samtidig. De resterende skal skulle sørge for utholdelse av styrken i 6 – 12 måneder.

I-styrken som er det ”nye” Heimevernet, er egentlig kjente troppetyper som vi allerede har i vår operative struktur, men vi vil rekruttere de beste, og gi dem bedre utstyr og kvalitetstrening.

La meg kort beskrive de forskjellige styrkene.

Innsatsstyrken (I-sty):

· Mobile fleksible enheter,

ca 3 – 5000 pers på landsbasis

· Trener i snitt 25 dager hvert år

· Pri 1 på materiell

· Reaksjonstid: kort

· Frivillighetskontrakt

Forsterkningsstyrken (F-sty):

· Forsterke og evt avløse innsatsstyrken og

ivareta utholdenhet.

· Flyttbare enheter, anslagsvis

25.000 på landsbasis

· Pri 2 på materiell

· Reaksjonstid: middels

· Trener 3 + 5 dager hvert år

Oppfølgingsstyrken (O-sty):

· I vesentlig grad statiske objektsikringstropper.

· Anslagsvis 20.000 på landsbasis

· Pri 3 på materiell

· Reaksjonstid: lang

· Trener: 2 + 4 dager hvert år.

Innsatsstyrkene i Landheimevernet og Luftheimevernet skal etableres i hvert distrikt, og avhengig av størrelse og omfang av distriktene, vil det være ulik antall mann i I-styrkene.

Alt fra 200 soldater i de minst befolkede distrikter til nesten 600 mann i de største distriktene.

Organisatorisk vil alle I-styrker ha forskjellig innhold og troppetyper, men eksempelvis kan I-styrken bestå av følgende:

· Mobil kommandoplass med moderne KKIS

· Stab og Stabstropp

· 5-6 Innsatstropper

· Jegertropper

· MP tropper

· Andre troppetyper

Enkelte ”spesialenheter” vil være svært kostbare å utruste, utdanne og trene. Disse vil vi etablere på det vi kaller regionsnivået og stilles til disposisjon for distriktene ved behov.

Vi er kommet godt i gang med anskaffelse av Personlig Bekledning og Utrustning (PBU),og det er en målsetting at alt materiell for I-styrken er på plass i 2005. I tillegg er hele Istyrken mobil med moderne felt- og lastevogner som overføres fra Hæren..

Det fremtidige Sjøheimevernet:

Som tidligere nevnt skal SHV nå trekkes ut fra distriktene og HV-distriktssjefens ledelse, og vi etablerer SHV som en egen organisasjon. Denne etableres som et SHV UtdanningsogKompetansesenter ved Haakonsvern i Bergen med 4 underlagte Kommandoer i Stavern, Værnes, Tromsø og Bergen.

Disse 4 SHV Kommandoene skal være etablert 1. august i år og skal ha følgende sammensetning og kapasiteter i hver region:

· Et mobilt taktisk ledelseselement med moderne KKIS

· Flerbruksfartøy (av Gyda og Hårek -klassen)

· Bordingslag

· Kontrolldykkere

· Mobile kystmeldeposter (KYP)

· Større fartøyer, de fleste rekvirerte, for overvåkning og kontroll og med stor utholdenhet

Prioriter

Heimevernets prioriteter er følgende:

• Oppstart av kulturreform.

• 13 HV distrikter og SHV utdannings- og kompetansesenter på plass innen 1 august 05

• Innsatsstyrken Interim Operativ Kapasitet (IOK) i løpet av 2005/06. Full Operativ Kapasitet (FOK) ila 2006/07.

• F og O- styrken IOK i løpet av 2006. FOK ila 2007-08

• Materiell til I-styrken i løpet av 2005.

• Materiell til F og O-styrken ila 2006/07.

Omstilling i HV er 25 % konkrete tiltak – dvs KVALITETSREFORM, og 75 % KULTURREFORM. Kvalitetsreformen har vi planlagt i 2004 og vil gjennomføre de konkrete tiltak fortløpende og som planlagt i 2005 – 2008. Vi har nå startet Kulturreformen som har til hensikt å videreføre den gode HV kulturen og tilpasse denne til en ny organisasjon og operativ struktur. Vi skal bevege oss fra en drifts- til en operativ rettet kultur. Med det mener jeg at all virksomhet i HV skal bygge på en ryddig personell-, materiell- og økonomiforvaltning som er fundamentet for alt vi gjør. Videre skal Kulturreformen ivareta og videreføre de rette etiske verdier, samt gode holdninger til all aktivitet. Sikkerhet for alle ansatte blir fortsatt en viktig faktor i Heimevernets Kulturreform.

Som dere vet er vi stolte over å ha vært Overlat – alltid.” Nå er vårt nye motto eller slagord skal fra nå av være: VERNER – VOKTER – VIRKER.

Det betyr at vi skal VERNE om vitale samfunnsfunksjoner – VOKTE over lokalsamfunnet og ikke minst: VIRKE når det kreves av oss.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 7. februar 2005

ved

Kim Traavik

Statssekretær i Utenriksdepartementet

 

Trafficking – vår tids slavehandel

 

Det er gledelig at Oslo Militære Samfund har valgt menneskehandel som ett av temaene for vårens foredragsserie. Det dreier seg om et stort og voksende menneskerettighetsproblem og den kanskje mest kyniske av alle former for organisert kriminalitet. Flere hundre tusen kvinner og barn er til enhver tid berørt. Men det dreier seg jo også om enkeltskjebner.

 

Ta for eksempel den ikke uvanlige historien om Elena, en forelsket 16-åring fra en fattig landsby i Albania som gledet seg til å møte kjærestens familie. Noen uker senere befant hun seg mot sin vilje som prostituert i Oslo. Elena var blitt kidnappet av kjærestens bror og onkel, smuglet over til Hellas hvor hun ble utstyrt med et falsk Schengenvisum, voldtatt og deretter sendt ut på ”turné” med onkel til Milano, Paris, Berlin, Hamburg og til slutt Oslo.

 

Elena ble fratatt passet og tvunget til å jobbe som prostituert. Tvangsprostitusjonen varte i over ett år og kjærestens onkel tok alle pengene. Hun ble slått og truet på livet hvis hun ikke gjorde som onkel sa. Hvis hun stakk av, truet de med å ta livet av familien hennes i landsbyen.

 

Til slutt klarte Elena å komme i kontakt med en hjelpeorganisasjon som hjalp henne ut av fornedrelsen. Etter en tid valgte hun å samarbeide med politiet og anga bakmennene. Det var modig gjort av henne. Onkel soner nå en dom på 18 års fengsel. Elena er tilbake i Albania og lever i skjul under EUs vitnebeskyttelsesprogram. Hun har fått helt ny identitet, men kan ikke ha kontakt med familien sin.

 

Elenas historie er dessverre ikke noe enkeltstående tilfelle, tvert imot. Det er dette som er menneskehandel. Dette er vår tids slavehandel – 150 år etter at slavehandelen formelt ble avskaffet i vår del av verden.

 

FNs konvensjon om grenseoverskridende kriminalitet og den tilhørende Palermoprotokollen definerer menneskehandel som ved hjelp av vold, trusler, misbruk av en sårbar situasjon eller ved annen utilbørlig adferd å utnytte mennesker til prostitusjon eller andre former for seksuell utnytting, tvangsarbeid, krigstjeneste i fremmed land eller til og med fjerning av kroppsorganer.

 

Menneskehandel regnes nå som den tredje største formen for illegal økonomisk virksomhet i verden. Det er en milliardindustri som bare overgås av handel med illegale våpen og narkotika. Noen eksperter hevder at menneskehandel er i ferd med å gå forbi narkotikahandel og bli den nest største illegale virksomheten. Politiet og tollvesen klarer i dag å stoppe mye av den verdensomspennende narkotikahandelen og straffene i så og si alle land er strenge. Dette er blitt en risikabel virksomhet for de kriminelle nettverkene.

 

Kjøp og salg av kvinner og barn har derimot inntil nå vært relativt urisikabelt. I mange land har ulike former for menneskehandel fotfeste i kulturelle tradisjoner og er heller ikke i dag forbudt ved lov. Bakmenn, korrupte tjenestemenn og politikere langt inn i regjeringskontorene er godt etablerte i den lokale kriminelle virksomheten. Åpne grenser, datateknologi og hvitvasking av penger gjennom lovlig forretningsvirksomhet, gjør det mulig for nettverkene å operere internasjonalt.

 

De kriminelle nettverkene er svært sofistikerte og tilpasningsdyktige og menneskehandlerne har bl.a. derfor hittil ofte ligget flere hestehoder foran nasjonale myndigheter.

 

Handel med kvinner og barn er grove brudd på menneskerettighetene. Det er utnyttelse av fattigdomskapt sårbarhet, og den seksualiserte volden som ofte ledsager den reflekterer menneskefiendtlige og bunnløst kyniske holdninger. For menneskehandlerne er kvinner og barn en vare som kan kjøpes, selges og kastes etter bruk.

 

Hvem er ofrene og hvor kommer de fra?

 

Hver eneste år blir et meget stort antall kvinner og barn, både jenter og gutter, ofre for menneskehandel i Vest-Europa og Nord-Amerika. Til Vest-Europa kommer de fleste fra eller via landene på Balkan, det tidligere Sovjetunionen, eksempelvis Moldova og Ukraina og andre land i Sentral- og Sørøst-Europa. Ofrene utnyttes først og fremst til seksuelle formål, men også til slavelignende svart arbeid i private hjem, restaurantbransjen, byggevirksomhet og landbruk.

 

Mørketallene er store, men den fremste internasjonale organisasjonen på migrasjonsspørsmål, International Organization for Migration (IOM), regner med at ca. 500.000 – en halv million – kvinner og barn tvinges inn i prostitusjonsmarkedet i Europa hvert år. De kidnappes, lokkes og lures med jobbtilbud og utsiktene til en bedre fremtid i vest. De flykter fra fattigdom, men ender opp i prostitusjon eller andre former for utnyttelse. Mange av kvinnene er aleneforsørgere og familiene hjemme er helt avhengige av deres inntekter.

 

Noen er nok klar over hva det forlokkende jobbtilbudet på ”en restaurant” eller ”en bar” i Vesten egentlig innebærer, men de tror at de skal få beholde inntektene selv og at de kan slutte når de selv måtte ønske det. Når de oppdager sannheten, er det som oftest for sent. Ofrene holdes i et jerngrep av skam, vold og trusler mot dem eller deres familier. Hvis de overlever, slipper de kanskje fri når kundene ikke lenger vil ha dem. Mange blir mishandlet til døde eller dør av utmattelse og sykdommer som er påført dem. Elena var blant de heldige – hun klarte å komme seg ut av klørne på bakmennene og starte et nytt liv.

 

For barn er det naturligvis ekstra ille – de blir frarøvet barndom, omsorg, utdanning og mange andre rettigheter som alle barn har krav på.

Menneskehandel er ikke noe som bare skjer i andre land. Det skjer også i Norge. De fleste land i verden i dag berøres av problemet på ulike måter og i ulikt omfang, enten som opprinnelsesland, som transittland eller som mottakerland.

 

Som Elenas historien viser, er Norge først og fremst et mottakerland i menneskehandelsammenheng. Det fins mange Elenaer som kommer til Norge. Vi trenger bare å gå noen gater bortenfor dette huset, så ser vi dem. Mange betrakter disse utenlandske kvinnene ”bare” som prostituerte uten å tenke over hvilke kriminelle nettverk som ligger bak, og som styrer deres virksomhet og utnytter dem grovt.

 

Hvor stort er egentlig omfanget i Norge? I de senere år har det vært en betydelig vekst i prostitusjonsmiljøene i de norske byene. All prostitusjon er ikke menneskehandel, men bak mye av gateprostitusjonen i Oslo står det menneskehandlere. Det er vanskelig å kartlegge det reelle omfanget. Ofrene er redde for hevn fra miljøet og de har ofte liten tillit til politiet og hjelpeapparatet. Mange som kommer i kontakt med ofre for menneskehandel, skjønner ikke hva de står overfor eller hvordan de skal gå frem.

 

Dessverre synes etterspørselen etter sextjenester og billig arbeidskraft å ha vokst betydelig i den senere tid. FAFO legger til grunn i en forskningsrapport om prostitusjonsmiljøet i Oslo at det omfatter ca. 2000 prostituerte hvorav ca. 600 av utenlandsk opprinnelse, fordelt på over 40 nasjoner. De fleste kommer fra Thailand og landene på Balkan, men vi ser at nye grupper også kommer til. Sist sommer kunne vi f.eks. registrere et betydelig tilsig av nigerianske kvinner som følge av at Italia hadde satt i gang opprydningsaksjoner mot sin gateprostitusjon. Det er innlysende at et større antall afrikanske kvinner ikke kommer hit uten av det er godt organisert av profesjonelle bakmenn.

 

Hvor mange som ikke viser seg ute på gaten, men sitter innesperret i leiligheter, massasjeinstitutter o.l. vet vi lite om. Flere politirazziaer har vist oss at dette likevel ikke er et ukjent fenomen. Omfanget i Norge viser hvor globalisert denne virksomheten er blitt og vitner om nettverkenes evne til stadig å finne nye markeder.

Hvem er så kundene? Det er stort sett nordmenn, og den største brukergruppen er veletablerte familiefedre mellom 30 og 40 år. Man kan spekulere i årsaken til det, men det er i alle fall feil å tro at prostitusjon er et fenomen som vil forsvinne med nye generasjoner som er oppvokst med seksuell frihet.

 

Regjeringen har for lengst tatt tak i problemet og lanserte i 2003 en treårig handlingsplan mot handel med kvinner og barn. Målsetningen med planen var og er å ta tak i de etiske, sosiale og rettslige utfordringene som menneskehandel fører med seg.

 

Effektiv innsats mot menneskehandel forutsetter et bredt og koordinert samarbeid mellom myndigheter, fagpersonell og engasjerte organisasjoner lokalt, nasjonalt og på tvers av landegrenser. Alle må bidra, både politi, rettsvesen, helse- og omsorgsmyndigheter og de frivillige organisasjonene.

 

Ni departementer, inkludert Forsvarsdepartementet, og fem underliggende etater samarbeider derfor om gjennomføringen av de 23 tiltakene som handlingsplanen omfatter. Planen har en økonomisk ramme på 100 millioner NOK over tre år. Arbeidet ledes av Justisdepartementet. Utenriksdepartementet har hovedansvaret for den del av arbeidet som finner sted utenfor Norges grenser.

 

Mange tiltak er gjennomført og noen erfaringer er høstet. Jeg skal ikke gå i detalj her, men bare nevne to viktige tiltak som nå er på plass.

 

Vi har for det første fått en ny bestemmelse i straffeloven som eksplisitt forbyr handel med mennesker. Brudd på paragraf 224 kan føre til strenge fengselsstraffer. Endringen gjør det enklere å straffeforfølge all ledd i handelen, fra hjernen bak nettverkene til den som transporterer kvinnene rundt i Norge for å selge seksuelle tjenester. Innskjerpingen av straffeloven er helt i samsvar med FNs konvensjon om grenseoverskridende organisert kriminalitet og Palermoprotokollen fra 2000 om bekjempelse av menneskehandel.

 

Det er nettopp paragraf 224 i straffeloven som ligger til grunn for den store menneskehandelsaken som ble ført i Oslo tingrett nå rett før jul, den første i sitt slag i Norge. Saken er banebrytende og vil skape presedens for andre saker i fremtiden. Dommen vil foreligge om kort tid.

 

Å få denne saken opp for domstolen har vært en lang og smertefull prosess, ikke minst for de to utenlandske kvinnene som er politiets hovedvitner. Begge hadde historier å fortelle som lignet Elenas. De to unge kvinnene var modige nok til å ville samarbeide med politiet og angi bakmennene. Vi vet at vi ikke kommer noen vei i rettsapparatet hvis ofrene ikke våger å stå frem. Den eneste måten å bryte sirkelen på er å få tak i bakmennene og profitørene og idømme dem så strenge fengselsstraffer at det i seg selv virker preventivt. Til det trenger vi ofrenes vitneprov.

 

For å få ofrene til å stå frem, har regjeringen for det andre innført en såkalt refleksjonsperiode på 45 dager. Mange av kvinnene har i utgangspunktet enten ulovlig opphold eller kan bortvises fordi de driver en virksomhet som er uforenlig med et opphold i Norge. En refleksjonsperiode innebærer at bortvisningsvedtak fra utlendingsmyndighetene blir lagt på is inntil videre. Ofrene får dermed 45 dager til å vurdere om de vil gå til anmeldelse.

 

Det kan være en stor oppgave å ivareta vitnenes sikkerhet både før, under og etter rettssaken. De må leve i skjul og ofte må familien i hjemlandet også beskyttes. Som nevnt, måtte Elena skifte identitet for være trygg for tidligere bakmenn og halliker.

 

Vår erfaring er at de ofrene som politiet og hjelpeapparatet har kontakt med, primært ønsker å reise tilbake til hjemlandet. De ser ikke dette som et smutthull i utlendingsloven for å få opphold. Regjeringen har derfor tatt initiativ til å legge til rette et eget retur- og rehabiliteringsprogram, for ofre som har oppholdt seg i Norge men som vender tilbake til hjemlandet. Dette vil bli gjennomført i nært samarbeid med våre utenriksstasjoner, nasjonale myndigheter og frivillige organisasjoner i de aktuelle land.

 

Noen få får opphold i Norge på humanitært grunnlag. Det skjer i tilfeller der det ville innebære en alvorlig trussel for liv og helse å sende dem tilbake til hjemlandet. Disse sakene er alltid gjenstand for en grundig individuell vurdering.

 

En annen utfordring, som ikke er mindre krevende, er å begrense etterspørselen. Her har europeiske land valgt ulik fremgangsmåte. Nederland har legalisert all prostitusjon og bordellvirksomhet, mens Sverige har gått til den andre ytterligheten ved å kriminalisere kundene.

 

Regjeringen har vurdert de svenske erfaringene (som ikke er entydige), men har foreløpig konkludert med at etterspørsel etter sextjenester skal forebygges og bekjempes med sosialpolitiske, og ikke kriminalpolitiske, virkemidler.

 

Men den norske etterspørselen gjør seg ikke bare gjeldende i Norge. Det er viktig å komme sexturismen til livs. Det er oppmuntrende at flere land som er reisemål for sexturismen, f.eks. Thailand og Filippinene, gradvis har innført en rekke vellykkete tiltak å få bukt med virksomheten.

Vi må også se nøyere på en del av virksomheten som skjer gjennom såkalt ”postordreimport av koner” til Norge. Mange har ærlige og helt legitime hensikter, men det er en del gjengangere i systemet hvor konen eller forloveden etter kort tid ender på krisesentrene. Vi må aktivt bruke visuminstituttet til å luke ut slike gjengangere.

 

Det er også innført forbud for statsansatte mot å kjøpe seksuelle tjenester når de er på tjenestereiser. Med dette ønsker regjeringen å signalisere nulltoleranse overfor kjøp av sex blant egne arbeidstakere. Norske statsansatte skal ikke bidra til å skape markeder for prostitusjon og menneskehandel. Her er åpenbart det holdningsdannende arbeidet svært viktig.

 

Forbudet mot å kjøpe seksuelle tjenester gjelder også for norsk personell som deltar i internasjonale fredsoperasjoner. Forsvarets bestemmelser setter forbud mot kjøp av seksuelle tjenester for norsk militært personell i utlandet. Paragraf 5 i Forsvarets personellhåndbok fastslår videre at ”dersom den utenlandske lovgivningen i landene der personellet tjenestegjør er strengere enn den norske, plikter norsk personell å rette seg etter den utenlandske lovgivningen”.

 

Hvis regelverket brytes, blir vedkommende sendt hjem. For at det ikke skal være noen uklarhet om dette, og for at norsk militært personell skal kunne bidra aktivt i arbeidet med å bekjempe handel med kvinner og barn, får alle som skal ut på oppdrag nødvendig opplæring før utreise. Fra og med våren 2003 har temaet inngått som del av det obligatoriske undervisningsopplegget. Det pågår nå et arbeid i Forsvarsdepartementet for å få informasjon om menneskehandel inn som en fast del av pensumet ved Forsvarets rekruttskoler og befalsutdanning.

 

Jeg vil gjerne understreke at det står stor respekt av den innsatsen de norske styrker gjør og har gjort i utlandet. Vi er kjent for å være faglig dyktige og meget skikkelige i vår adferd. Det er ingen grunn til å tro at norske militære har opptrådt spesielt klanderverdig på dette området, snarere tvert imot. Vi er respektert både av sivilbefolkningen og vertslandets myndigheter. Men det har inntil i det siste vært for liten bevissthet om implikasjonene og konsekvensene av kjøp av sextjenester i felt. Det har vi nå gjort noe med, og responsen i forsvaret har vært positiv.

 

Men det er dessverre ikke til å komme forbi at nærværet av store internasjonale styrker, med både militært og sivilt personell, har bidratt til etterspørselen når det gjelder prostitusjon og menneskehandel på Balkan. I Bosnia er prostitusjon egentlig forbudt. I Kosovo som var overveiende muslimsk også før krigen, var det nærmest et ukjent fenomen før den internasjonale sivile og militære tilstedeværelsen ble etablert i 1999.

 

Utenlandske menn, ofte uten familie på stedet og med betydelig kjøpekraft, har ikke skjønt eller lukker øynene for at de er med på å helle bensin på bålet for den organiserte kriminaliteten. Både i Kosovo og i Bosnia-Hercegovina er den organiserte kriminaliteten en vesentlig hindring for utvikling av demokratiske institusjoner, økonomisk vekst og respekt for rettsstatsprinsipper. Vi vet jo også at terrorisme finansieres blant annet ved inntekter fra organisert kriminalitet.

Norge og USA har på denne bakgrunn i fellesskap tatt et initiativ til å utarbeide felles etiske retningslinjer for personell tilknyttet NATOs operasjoner. Disse retningslinjene ble vedtatt på toppmøtet i Istanbul i fjor sommer. Retningslinjene setter forbud mot kjøp av sextjenester. Alt utsendt sivilt og militært personell skal ha inngående kjennskap til NATOs retningslinjer på dette området. Styrker fra 26 medlemslandene og 20 partnerlandene skal dermed basere seg på de samme standarder når de er ute i internasjonale operasjoner.

 

Trening og opplæring av personell før utplassering er viktig. I tillegg skal alle operasjonsplaner dekke menneskehandel og gi klar veiledning til militære ledere. Menneskehandel skal også tas inn i de periodiske gjennomgangene av operasjonene, de såkalte PMR-prosessene. Det skal også utvikles en evalueringsmekanisme for å vurdere fremgangen på saksområdet.

 

Retningslinjene berører ikke bare personellets etikk og moral. Det angår også selve oppdraget som personellet er utsendt for. Regelstridig adferd, f.eks. kjøp av sextjenester, innebærer misbruk av status og immunitet. Innblanding i aktiviteter som styres av kriminelle miljøer kan åpenbart også ha betydelige sikkerhetsimplikasjoner både for operasjonen som sådan og for den enkelte kontingents styrkebeskyttelse.

 

Kontingentsjefer har ansvaret for å følge opp retningslinjene i operasjonsområdet og påse at de blir respektert. Det vil bli reagert på overtredelser. Det vil bli etablert en fortrolig intern rapporteringsmekanisme som tar sikte på at opplysninger og eventuelle bevis i forbindelse med brudd bli videreformidlet til nasjonale myndigheter. NATO har imidlertid ingen jurisdiksjon overfor styrker i NATO-oppdrag. Eventuelle straffereaksjoner for brudd på retningslinjene må derfor iverksettes av nasjonene selv.

 

Nasjonene plikter å sørge for opplæring av alt personell som skal delta i NATO-ledete operasjoner og å sikre at de blir informert på forhånd om sitt ansvar og sine forpliktelser.

 

Det vil åpenbart ta tid å endre holdninger, men jeg synes at vi har kommet langt bare sju måneder etter toppmøtet i Istanbul. Det at vi nå har fått en felles adferdskodeks når det gjelder handel med kvinner og barn, og at dette er nå en del av NATOs regelverk i forbindelse med fredsoperasjoner, er imidlertid et vesentlig skritt i riktig retning.

 

EU har forøvrig tatt inn tilsvarende retningslinjer i sin militære operasjonsplan. EU har som kjent overtatt ansvaret for den militære operasjonen i Bosnia etter NATO fra og med 1. januar i år.

Regjeringen vil vurdere om NATOs regelverk når det gjelder menneskehandel kan anvendes i operasjoner i regi av andre internasjonale organisasjoner, f.eks. FN. Det har jo fremkommet rapporter om seksuelle overgrep begått av FN-personell, bla. i Kongo. Generalsekretær Kofi Annan har nedsatt en granskingskommisjon vedrørende disse påstandene, noe vi fra norsk side fullt ut støttet.

 

Vi avventer utfallet av rapporten og vil så vurdere om det er aktuelt å bidra i oppfølgingen. Sammen med andre likesinnede land ser vi det som en oppgave å sørge for at nettopp de som skal bidra til stabilitet og lov og orden, ikke er de første til å utnytte det kaos og maktvakuumet som oppstår i kjølevannet av krig og konflikter. FNs troverdighet avhenger av at høye moralske og etiske standarder opprettholdes. Ved indirekte å støtte opp om menneskehandel og organisert kriminalitet, undergraver man samtidig selve målet med fredsoperasjonene.

 

Flere av de frivillige hjelpeorganisasjonene som arbeider ute, har også innført egne retningslinjer for adferd, såkalte ”codes of conduct”, for sine ansatte. Det er en utvikling som vi hilser velkommen. I UD legger vi vekt på at slike retningslinjer er på plass når vi skal velge våre samarbeidspartnere i felt.

 

Regjeringens handlingsplan har altså også en tung internasjonal dimensjon som Utenriksdepartementet har ansvaret for. Størsteparten av de 100 millionene som er øremerket over tre år til gjennomføringen av planen, brukes utenfor Norges grenser, blant annet på Balkan, i Kaukasus-området og Sentral-Asia. Logikken er at vi ikke kommer noen vei i kampen mot menneskehandel hvis vi ikke samarbeider bredt og koordinert på tvers av landegrensene.

 

Kampen mot organisert kriminalitet og menneskehandel er blitt et viktig tema i den internasjonale debatten og stadig flere organisasjoner har det som prioritert innsatsområde.

 

Internasjonalt foreligger det etter hvert et stadig bedre rammeverk- og referanseverk for å forhindre, bekjempe og rettsforfølge menneskehandel. Det viktigste av disse instrumentene er kanskje FNs konvensjon mot organisert grenseoverskridende kriminalitet med Palermo-protokollen, som jeg nevnte innledningsvis, og som har trådd i kraft og er inkorporert i norsk lov.

 

OSSE har en omfattende handlingsplan. En Europarådskonvensjon mot handel med mennesker er nettopp ferdigforhandlet og vil forhåpentligvis bli vedtatt på Europarådets toppmøte i mai. Med denne konvensjonen vil vi få et sterkt regionalt og folkerettslig bindende instrument for både å forfølge de kriminelle og å beskytte ofrene på vårt kontinent.

 

EU er i ferd med å utvikle en felles politikk for bekjempelse av menneskehandel. Vi regner i fremtiden med å kunne samarbeide tett med Kommisjonen også på dette felt. Det vil være en naturlig følge av Schengen-samarbeidet som Norge fullt ut deltar i. Videre har vi en tredjelandsavtale med EUROPOL som har bekjempelse av organisert kriminalitet i EU-området som en sentral oppgave.

 

Norge ønsker å være helt i frontlinjen og være en aktiv pådriver for utvikling av internasjonale normer og gjennomføring av disse. Som eksempel kan jeg nevne at Politidirektoratet leder arbeidet i Interpols gruppe mot handel og seksuell utnyttelse av barn. Jeg har allerede nevnt vår innsats i NATO.

 

Vår ambassadør til OSSE har ledet en arbeidsgruppe mot menneskehandel og har vært sentral i arbeidet med en egen handlingsplan for barn som er ofre. Innenfor rammen av Stabilitetspakten for Sørøst Europa holder vi en høy profil og har bidradd med finansiering til en rekke prosjekter.

Handel med mennesker bekjempes ikke alene med konvensjoner og protokoller, men de er viktige byggesteiner. Vi må også finne de gode, konkrete tiltakene.

 

En viktig arena for praktisk handling er å hindre rekruttering av nye ofre. Det er ikke alltid like lett å komme i dialog med opprinnelseslandene. De har som oftest mange andre økonomiske og sosiale problemer. Videre er det ikke innlysende at menneskehandel blir oppfattet som problem på samme måte som vi gjør det. Vi må være sensitive overfor en kulturell kontekst uten at vi går på akkord med viktige prinsipper.

 

Fra norsk side har vi i flere opprinnelsesland støttet opplysningskampanjer hvor kvinner advares mot forlokkende tilbud om arbeid i utlandet. Vi ønsker ikke å forhindre lovlig migrasjon av arbeidskraft, men det er viktig å få luket ut useriøse og uærlige formidlingsinstanser og mellommenn. Videre har vi bevilget betydelig midler til rehabiliteringsprosjekter slik at kvinner og barn som har vært utsatt for seksuell vold kan få en ny start. Dette er noen av kortsiktige tiltakene i regjeringens handlingsplan.

 

Kampen mot handel med kvinner og barn innebærer også langsiktig satsing, ikke minst når det gjelder å redusere de grunnleggende bakenforliggende årsakene. Disse kan tilskrives fattigdom, konflikt, skjev sosial fordeling og marginalisering av minoriteter, f.eks. Roma-folket på Balkan eller sigøynere som det het før. Dette er krevende arbeid.

 

Vår utviklingspolitikk vil også i fremtiden være innrettet mot styrking av kvinners og barns rettigheter, herunder rett og faktisk adgang til jord, eiendom, utdanning og kapital. Når kvinner har egne penger og eiendom og jenter får utdanning, er de mindre utsatt for rekruttering til menneskehandel.

 

Vi vil fortsatt prioritere opprinnelseslandene i Baltikum, Sørøst-Europa, Russland, Kaukasus og Sentral- og Sør-Asia. Vi skal videreutvikle og styrke samarbeidet både gjennom bilaterale og multilaterale tiltak, det arbeidet som er initiert både i Nordisk–Baltisk sammenheng, Østersjørådet og i Barentsområdet når det gjelder utsatte grupper. Et tett og koordinert politisamarbeid på praktisk plan er en forutsetning for å lykkes.

 

Vi tar sikte på videreføre politisamarbeidet med flere av opprinnelseslandene med vekt på Baltikum og Russland. Vi støtter utviklingen av kompetanse på menneskehandelsaker innen justis- og politisektoren på Balkan. Men like viktig som kompetanse er å få politilønningene opp på et nivå som folk kan leve av, slik at korrupsjon og attåtnæring for den lokale mafiaen ikke blir så fristende.

 

Jeg nevnte innledningsvis tvangsfjerning av kroppsorganer. Det er en avskyelig virksomhet i mange fattige land, og som alltid er det de svakeste som rammes. Vi har foreløpig ikke hatt slike saker i Norge og jeg har derfor ikke gått inn på temaet her. Men regjeringen er opptatt av det, og vi kan ikke se bort fra at det kan skje også her.

 

I lys av de erfaringer som er gjort hittil, arbeider regjeringen nå med en fornyet, oppdatert handlingsplan mot menneskehandel, som skal være ferdig på forsommeren og som vil ta høyde for de erfaringer vi har gjort så langt. Den vil sannsynlig inneholde færre, men til gjengjeld mer målrettede tiltak der hvor det trengs en fortsatt innsats.

 

Og så til slutt,

La meg konkludere med å gjenta at vi står overfor store utfordringer på mange plan når det gjelder å bekjempe menneskehandel. Vi har kommet et stykke på vei, men det er langt igjen. Kampen mot det moderne slaveriet vil være en viktig og svært krevende oppgave i tiden fremover. Vi har en moralsk plikt til å bekjempe slavehandel uansett hvor den måtte finnes. Norge ønsker å stå i første rekke her. Det kan til tider fortone seg som et Sisyfos-arbeid, men vi har ikke noe valg fordi det i bunn og grunn handler om menneskets verdighet. Elena og flere med henne har unnsluppet. Men mange flere lever fortsatt i fornedrelse. Det kan vi ikke forholde oss likegyldige til.

 

Takk for oppmerksomheten.