Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 24. april 2006

ved Lars Roar Langslet

Leder for Nasjonalkomitéen for Ibsen-satsingen

Henrik Ibsen – Norges store forfatter

NB: UTDRAG av foredraget i Oslo Militære Samfund

Vi nordmenn lærte på skolen at Ibsen er stor, og at han fikk internasjonalt gjennombrudd allerede i sin egen levetid, men det meste som ble skrevet og talt om Ibsen her hjemme, kunne gi inntrykk av at han allikevel var særeie for oss nordmenn. Det varte lenge før vi fikk øynene åpnet for at Ibsen er et sentralt navn i verdenslitteraturen, at Ibsenforskningen forlengst er blitt internasjonal, og at Ibsens dramaer blir spilt over hele kloden. Men hvor stor han er i verdens øyne, har jeg først oppdaget i de ni årene vi har forberedt Ibsenåret 2006.

 

Hans viktigste arena er selvfølgelig teatret. Vi registrerer nå på internett at hver eneste teatersesong blir rundt 150 Ibsenoppsetninger spilt på scener i alle verdensdeler. I Ibsenåret vil tallet trolig øke til rundt 200. Shakespeare er hans eneste konkurrent om å være den mest spilte dramatiker gjennom tidene.

 

Jeg var nylig i London for å gi Ibsenpris til Vanessa Redgrave, og etter seremonien så vi en gripende oppsetning av Lille Eyolf. Samtidig gikk både Vildanden og En folkefiende på andre Londonteatre, og en lovprist oppførelse av Hedda Gabler var nettopp tatt av plakaten. Omtrent samme antall Shakespeare-stykker var avertert i avisenes lister – og dette altså i Shakespeares hjemland! som har gjort den geniale dikteren fra Stratford til sitt viktigste kulturelle uthengsskilt i verden, og skapt en veritabel Shakespeare-”industri” på det grunnlag. Hvor mange Ibsenstykker stod på Osloteatrenes spilleplaner ved åpningen av Ibsenåret? Svaret er: Ingen.
Nordmenn er og blir seg selv nok, iallfall norske teatersjefer. Det ville neppe ha forbauset dikteren som skapte uttrykket ”å være seg selv nok”.

 

Men Ibsens posisjon i verden forøvrig er suveren, og kan også illustreres med noen tall: Vi driver nettstedet ibsen.net, som hadde 1.3. mill. treff i januar, av brukere fra hele 123 land. Til nå har vi registrert rundt 8000 store og små Ibsenarrangementer i årets anledning, i nesten 80 land.

 

Det aller meste av dette er selvsagt ikke kommet til på norsk initiativ. Vi i Ibsenkomiteen og norske myndigheter har prøvd etter evne å være katalysator og gi beskjeden støtte her og der. Men det er Ibsenentusiaster i alle verdensdeler som driver dette frem. Det trengtes altså ingen norsk misjonering for å få verden til å innse at Ibsen stadig er stor – en verdensdikter som har like sterk appell og slagkraft i fjerne deler av kloden som i Norge, ja ofte større. For det er ingen tvil om at Ibsenstykker som Et Dukkehjem og En folkefiende i dag har enda større sprengkraft i andre kulturkretser – slike stykker er endog blitt rammet av sporadiske forbud i land som Iran og Bangladesh. Verden over står Ibsen som en fanebærer for likestilling, miljøvern, menneskets frihet til å forme sin egen skjebne. Men når han har fått en slik gjennomslagskraft, skyldes det selvsagt at han er en uovertruffen mester i dramaets kunst, at hans skuespill er like levende idag som da de ble skrevet, og har høyder og dybder som ikke lar seg redusere til slagordenes og programerklæringenes endimensjonale verden.

 

Den sterke Ibseninteressen ute bør være en vekker for oss nordmenn, for han tilhører jo på særlig vis oss, og vi forstår ham best siden vi har samme språk som det han brukte så kraftfullt og nyansert. Og vi kan såvisst ikke skryte av at vi før har forvaltet Ibsenarven med den kulturelle ansvarsbevissthet og vilje til satsing som vi burde ha følt oss forpliktet til. Det var nettopp derfor Ibsenkomiteen ble nedsatt i 1997, med det lange navnet Nasjonalkomiteen for Ibsensatsingen. Men etter hvert som vårt arbeid kom i gang, har satsingen også i Norge fått et omfang som er langt større enn jeg torde drømme om da vi tok fatt. Og mediene følger etter: Da Ibsenåret begynte, ble de plutselig fylt av Ibsenstoff i så store doser at det ellers bare er popmusikere og sportsstjerner som får samme oppmerksomhet i dagens pop-fikserte medieverden. Samtidig økte salget av Ibsenbøker i norske bokhandler med rundt 200 %.

 

Hva så med økonomien for årets norske Ibsensatsing? Her har vi holdt oss på betryggende avstand fra forbilder i andre jubileumsfeiringer: Danmark begynte sitt HC Andersen-år med rundt 250 mill.kr. til rådighet, men opplegget utviklet seg raskt til en økonomisk katastrofe. Det samme skjedde med vår egen 1905-feiring, der var underskuddet blitt 50 mill.kr. lenge før året var omme. Ibsensatsingen gjennom ni år har til nå fått vel 35 mill.kr. av staten til satsinger i Norge, og Ibsenårets ledelse har klart å samle inn omtrent en like stor sum fra private sponsorer og fond, heri også inkludert de 8 mill. som statsminister Bondevik fikk ført opp til støtte fra UD for Peer Gynt i Egypt. Altså vel 70 mill.kr. Det er snaut, men det skal gå! Vår storslagne og meget krevende åpningsforestilling i Oslo Rådhus ble kjørt stramt innenfor de budsjetterte rammer, og gav et solid overskudd. De mange arrangementer som Ibsenåret har ansvar for siden i året, er stort sett fullfinansiert, så vi har god tro på at vi også i så måte skal skille oss med heder fra oppgaven.

 

Ibsenårets clou blir, som alle vet, den store Peer Gynt-oppsetningen i Cairo i slutten av oktober, som frukten av et storstilet samarbeid mellom Egypt og Norge. Sterkere kunne det ikke synliggjøres at Ibsens diktning hever seg til det universelle. For første gang vil den egyptiske dimensjon i fjerde akt bli aksen i en Peer Gynt-fremføring, med sfinksen og pyramidene som reell bakgrunn for arenaen, og ikke bare som en skissert teaterkulisse på scenen. Det har en enorm symbolverdi at et slikt samarbeidsprosjekt med et hovedland i den ”arabiske” verden vil markere utgangen av Ibsenåret – til fremme av forståelse mellom ulike kulturer og vennskap mellom folkene. Vår nye utenriksminister har vist stor forståelse for at den anledningen må brukes også på det politiske plan.

 

Når Ibsenåret er forbi, vil en lang rekke varige vinninger stå igjen etter storsatsingen i år. Det viktigste, gigantprosjektet Ibsens Skrifter, den nye vitenskapelige utgaven av alt Ibsen skrev, i hele 31 bind, blir riktignok finansiert for seg, men arbeidet drives i godt samspill også med Ibsenåret – og dette verket blir grunnleggende for Ibsenforståelsen i alle tider fremover, det største og mest krevende bokprosjekt som noensinne er blitt lansert i Norge. Jeg vil også nevne at Radioteatrets mange ypperlige Ibsenforestillinger gjennom tidene nå er gjort tilgjengelige gjennom en CD-serie med alle Ibsens kjente skuespill, til varig glede for både skoler og enkeltlyttere. Det Ibsenårets ledelse bidrar vesentlig til, er bl.a. en storslagen ansiktsløftning for alle Ibsen-museene, med permanente, moderne utstillinger – ny norsk dramatikk og nye filmer i Ibsens kjølvann – Ibsenskulpturer, og Ibsensitater nedlagt i fortauene – Ibsenbok i gave til alle norske skoleelever, osv. Vi håper også å få opprettet en Ibsenpris og et Ibsenfond som kan gi større løftning til Ibsenarbeidet i fremtiden.

 

Den praktfulle gallaforestillingen som åpnet Ibsenåret i Rådhuset 14. januar, ble sett av over en halv million på TV, og det ligger til rette for at den blir sendt også på dansk, svensk, finsk, islandsk og britisk TV. Jeg har bare hørt begeistrede tilbakemeldinger fra alle som så den. Ghita Nørby, den store danske skuespillerinnen som deltok, sa etterpå – med sideblikk til HC Andersen-festen hjemme – at her kan Danmark lære hvordan store diktere skal feires.

 

To hovedmål lå til grunn for Bentein Baardsons suverene regi av den forestillingen: For det første skulle verden komme til oss og vise hvor sterkt Ibsen har slått inn hos dem: aktører fra Kina, India, Egypt, England, Tyskland, osv. For det annet ville han vise hvor viktig Ibsen fortsatt er som generator og inspirator også for andre kunstarter: opera, ballett, sang og musikk, endog rap fra en sjarmerende og småfrekk forestilling i København.

 

I en forrykende festlig TV-forestilling med slike komponenter kunne det vanskelig gis plass til å vise Ibsens påvirkningskraft overfor billedkunsten – det må fortrinnsvis skje gjennom utstillinger. Men også slike vil sette sterkt preg på Ibsenåret. Historien om Ibseninspirasjonen i billedkunsten er lang. Hos oss er Edvard Munch det viktigste eksempel. Han var intenst fascinert av Ibsen gjennom hele sitt kunstnerliv, det ser vi i en mangfoldighet av verker. Bare i Munch-museet i Oslo er det rundt 500 Ibsenrelaterte arbeider av Munch. Mange av våre beste kunstnere har fulgt opp siden med billedkommentarer til Ibsen.

 

Nå i Ibsenåret er dette et hovedinnslag. Nina Sundbyes skulpturer over Ibsens kvinneskikkelser går allerede sin seiersgang i en utstilling som skal på internasjonal turné med endestasjon i Alexandria i Egypt. Marianne Heskes fantasieggende installasjoner med Dukkehjemmet som inspirasjon blir utstilt i Oslo og skal deretter til bl.a. New York. Håkon Gullvågs Ibsenportretter utstilles i Italia og blir siden å se i Norge. Osv.

 

Ibsenåret vil selvsagt bli særlig sterkt markert i de norske ”Ibsenbyene”. Fødebyen Skien var naturlig nok først ute, med storstilte arrangementer rundt Ibsens fødselsdag 20. mars. På dødsdagen 23. mars blir Ibsenmuseet i Oslo gjenåpnet etter en omfattende restaurering, med orginale møbler på plass og moderne Ibsenutstilling i naboleiligheten. Grimstad kommer etter, også med et fornyet Ibsenmuseum, og Bergen under festspillene. En utvidet Ibsenfestival på Nationaltheatret blir et tyngdepunkt i høstens mange markeringer.

 

Allerede nå kan vi trygt slå fast at Ibsenåret vil bli det vi håpet, og mere til: Arven fra vår store dikter vil heretter bli langt mer synlig i Norges kulturelle profil, både her hjemme og i presentasjonen av Norge overfor utlandet, som en kraftkilde for dypere innsikt og kulturell fornyelse. Lenge nok var vårt forhold til Ibsen preget av kontrasten mellom Ibsens storhet og norsk litenhet. Men det forplikter å være hjemland for en dikter av verdensformat. Den forpliktelsen vil bli en viktig utfordring for oss også når Ibsenåret forlengst er over.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. april 2006

ved Kontreadmiral Ole-Gerhard Røn

Sjef NMR SHAPE, Belgia

Erfaringer fra NATO – sett fra SHAPE

Innledning

Formann, mine damer og herrer.

Kontreadmiral Ole-Gerhard Røn. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Takk for introduksjonen. Det er utrolig hvor mye man har fått tid til av utdannelse i Forsvaret og hvor liten tid man har hatt til å gjøre praktisk arbeid. Og takk for invitasjonen til å holde foredrag i dette utmerkete samfund rett etter en storslått middag og før en generalforsamling. Jeg ser det som en fin utfordring for en som er å betrakte som jungmann i denne forsamling, med bare ett foredrag her tidligere. Det var 9 mars 1998, altså ganske nøyaktig 8 år siden med et svært relevant tema for dagens foredrag. Jeg var SJO (sjef operasjonsstaben) som det het den gangen. Foredraget het ”Norge i internasjonale operasjoner – Quo vadis?” og ga en vurdering av vår og NATOs utvikling i forbindelse med internasjonale operasjoner.

Jeg synes selv jeg var ganske så visjonær og radikal i min analyse, men ser i dag at jeg ikke gikk langt nok, og at utviklingen og endringene i NATO på mange måter har vært ekstraordinær. Min fantasi strakk ikke til, og kjølige vurderinger var ikke nok. Min vurdering i dette foredraget har derfor fordelen av det historisk faktagrunnlaget de siste 8 årene, og med et annerledes personlig ståsted når det gjelder erfaring og stilling.
Mitt foredrag i kveld heter ”Erfaringer fra NATO – sett fra SHAPE”. For at dette skal gi noen mening er det på sin plass med en introduksjon av begge begrepene; både NATO og SHAPE. NATO har nok alle her gode kunnskaper om, mens det vel er mer variert når det gjelder SHAPE. Og så er det verdt å nevne at erfaringene som jeg kommer til å snakke om er mine egne, og ikke underlagt noen instruksjoner fra øverste hold, eller mer konkret fra FSJen som er min nærmeste overordnede. Forhåpentligvis er det en stor grad av konvergens mellom disse syn, siden jeg tross alt representerer FSJen på SHAPE. Men foredraget har altså kun én forfatter, nemlig meg selv.

 

Min egen erfaring i NATO

 

Litt om min nåværende stilling. Dette er min tredje beordring til SHAPE. Og SHAPE (som fortsatt står for Supreme Headquarters Allied Powers Europe) er hovedkvarteret til SACEUR (som fortsatt står for Supreme Allied Commander Europe). Enkelte nasjoner ønsket nemlig å endre disse historiske navnene for noen år siden, men fornuften seiret heldigvis til slutt. SHAPE er ikke NATO Hovedkvarteret (NATO HQ), selv om SHAPE er et hovedkvarter i NATO. Litt forvirrende, men slik er det bare. Jeg ønsker ikke å høres belærende ut, men det er et faktum at alt for få hjemme vet forskjellen på disse to hovedkvarterene, selv om de vet at de er forskjellige. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet rette på gode offiserer og embetsmenn som sier ”Brussel” så snart jeg sier SHAPE. Og vet man ikke slike grunnleggende ting om en organisasjon, er det mye forlangt at man skal kunne forstå den, og kunne gi noen innsiktsfull vurdering av reell situasjon og mulig utvikling.

Det er kanskje dristig å si slikt, for jeg legger hodet på blokken dersom jeg nå sier noe feil. Men jeg tar sjansen, både fordi jeg føler at jeg har rimelig lang og variert fartstid i NATO og det faktum at jeg pensjoneres om knappe to år. Det siste er kanskje også det beste argumentet for at dette blir et personlig preget foredrag.
Jeg begynte på SHAPE i 1985 og var der til 1988. Jeg var orlogskaptein og jobbet i CIS Division med bla NORCCIS og NECCCIS. Som et apropos er det interessant å se at et noen av disse systemene fortsatt lever. Dette er altså ca 20 år siden, før slutten på den kalde krigen og riving av muren i Berlin. Men bare så vidt. Året etter at jeg kom hjem så var dette politiske fakta. Hadde jeg merket noe til disse historisk skjellsettende endringene på SHAPE, året før det faktisk skjedde? Nei, ikke som jeg kan erindre. Og det er jo en interessant observasjon i seg selv; men vil jeg hevde, ikke bare kom dette overraskende på NATO, men også på alle 16 nasjonene som den gangen utgjorde NATO. Så et naturlig spørsmål å stille er jo om Alliansen er blitt noe flinkere til å se inn i framtiden og forberede seg på denne. Dette vil jeg komme tilbake til.
Min andre beordring til SHAPE er ganske fersk. Jeg ble beordret til stillingen som ACOS Intelligence Division i september 2001, som første, og foreløpig eneste nordmann. Jeg kom fra stillingen som KOMSJØNOR, og før det SJO, slik at jeg hadde en rimelig god og bred militær plattform, og også rimelig god innsikt i militær- og sikkerhetspolitikk. Jeg overtok stillingen fra en nederlandsk generalmajor som fortalte meg at han hadde valgt å prioritere og fokusere på utviklingen på Balkan. Naturlig nok, gitt den aktuelle sikkerhetspolitiske situasjonen, men sørgelig kortsiktig når en tenker på hva som skjedde bare 10 dager etter at jeg overtok. Nine eleven, eller 11. september 2001 kommer til å være brent inn i min hukommelse for alltid. Ikke bare for den avskyelige terrorhandlingen (til Al Qaida), men fordi det ble åpenbart at dette ville endre NATO i en helt ny retning. Som seierherrer, og uten angrep på NATO territorium i de ca 40 årene som den kalde krigen varte, var vi i løpet av minutter blitt gjenstand for et overraskende angrep som krevde mange menneskeliv, dypt inne i det sikreste, og militært sterkeste av alle Alliansens land. Hvilken suksess for internasjonal terror, og hvilket sjokk for NATO og alle våre etterretningsorganisasjoner.
Hvordan kunne dette skje, hvorfor kunne ikke verdens mektigste nasjon, og verdens beste forsvarsallianse forhindre en slik djevelsk handling? Ett svar er kanskje at NATO hadde så mye på sin agenda, og så mange visjoner om framtiden at det ikke var rom for, eller stemning for seriøst å behandle slike science fiction scenarier. NATOs suksess var kanskje blitt dets største fiende? Trusselen fra Al Qaida var ikke ny for USAs etterretningsorganisasjoner; i ca 10 år hadde de fulgt denne terrortrusselen og Usama bin Laden. Allikevel skjedde det ufattelige. Jeg vil komme tilbake til noen konsekvenser av nine eleven litt senere i mitt foredrag.
Min tredje beordring til SHAPE er den jeg er i nå. Jeg har tittel som National Military Representative (forkortet NMR). Jeg er FSJs representant på SHAPE, med utstrakte fullmakter og direkte tilgang til kommandogruppen på SHAPE, dvs COFS, DSACEUR og SACEUR. Det hadde jeg for så vidt også som ACOS Intelligence, men da som medlem av ledergruppen, som NATO offiser i en internasjonal stilling. er jeg nasjonal representant, og i noen tilfelle er dette en fordel, men ikke i alle.

La meg gi et eksempel på det sistnevnte. SACEUR ble forbannet på lekkasjer fra noen av NMRene. Han fant ut at arbeidsdokumenter fra hans stab ble brukt mot han i møter med Forsvarssjefene. Som en reaksjon på dette stengte han med øyeblikkelig virkning NMRenes tilgang til deler av datasystemet på SHAPE, slik at vi ikke lenger kan følge saker elektronisk. For de store nasjonene er ikke dette et stort problem, de har så mange informasjonskanaler likevel.
Men for mindre nasjoner som Norge er det et reelt hinder for effektiv utførelse av mitt oppdrag til FSJen. Som ACOS Iintelligence ville jeg fortsatt hatt tilgang til disse sakene, men ikke nå, som Nasjonal representant. Men SACEUR har lovet at vi snart skal få tilgang igjen, etter at de har lagt inn tilstrekkelig mange elektroniske sperrer!! Vi må med andre ord belage oss på nye rutiner for å få samme tilgang til informasjon som tidligere.

 

Norges organisasjon i NATO

 

FSJ har to organisasjoner som han primært bruker i forhold til NATO. Den ene er Militærmisjonen i Bryssel (MMB) med Vadm Eivind Hauger Johannessen som sjef, og NMR, altså min organisasjon på SHAPE. I tillegg har han bred informasjonstilgang fra alle norske Senior National Representatives (SNR) som er i NATOs kommandostruktur og i NATO-innmeldte styrker der Norge er representert. Til sammen er det ca 20 SNRer, som imidlertid ikke rapporterer direkte til FSJ, men til Forsvarsstaben og FD. Uansett betyr dette at Forsvarets ledelse, i prinsippet, har et bredt, oppdatert og tidsriktig bilde av situasjonen i NATO?!
Trekanten FSJ, Sj MMB og Sj NMR er viktig. Så lenge de tre kommuniser åpent og hyppig er det min mening at Forsvaret får de beste militærfaglige råd om status og planer for NATO, og kan sørge for at norske syn og handlinger er vel kjent, og forhåpentligvis forstått i NATO. Hver fredag har vi 3 møte på gradert VTC, der informasjon, anbefalinger og oppdrag utveksles. Det er en meget effektiv måte å drive butikken på, og det er særdeles hyggelig at nåværende FSJ personlig engasjerer seg i NATO arbeidet, og aktivt deltar i NATOs Forsvarssjefsmøter. Det er min observasjon at synlighet er positivt, selv om man ikke bestandig har et positivt budskap å levere.
Sj MMB har sitt virke i Militærkomiteen mens Sj NMR har sitt virke med SACEUR og hans stab. Det er av natur to helt forskjellige arbeidsplasser, med forskjellige oppgaver og myndighet. Jeg vil unngå å si noe om hvordan NATO ser ut ifra Militærkomiteens side, det kan dere invitere Sj MMB til å gjøre, men jeg observerer at Militærkomiteen har ønsket å spille, og faktisk spiller en større rolle enn de gjorde for 5-6 år siden. Det er positivt, men betyr ikke at SACEURs rolle og viktighet er blitt mindre av den grunn. I gamle dager sa vi at det er krig nok til alle; det samme kan vi si når det gjelder oppgaver og utfordringer i NATO. Det er nok til alle. Men det er også slik at det er noen som mener SACEUR har for stor innflytelse, og ikke ønsker at han for eksempel skal ha direkte tilgang til Generalsekretæren i NATO.

I det nye Terms Of Referense (ToR) for SACEUR står det intet om dette, men min erfaring med General Jim Jones er at han gjør det han mener er nødvendig for å løse sitt oppdrag. Og fra mitt perspektiv er dette nyttig for Alliansen; en kraftfull amerikaner med sterke europeiske røtter og utmerket fransk er et aktivum for å løse saker som NATOs hovedsteder har forskjellig syn på. Nå kan det argumenters for at dette er det Militærkomiteen som skal gjøre; det er deres oppgave etter at SACEUR har presentert sitt rent militærfaglige råd. Til det vil jeg svare at Militærkomiteen burde være glad for all den drahjelpen de kan få. Det er fortsatt mange saker som ligger uløst i Militærkomiteen etter at de er framsendt fra SACEUR.

Noen av disse sakene er i prinsippet militære, men i praksis er de betent med nasjonale interesser. Et eksempel er den evige politiske krangelen mellom Hellas og Tyrkia, som nå stadig oftere synes å skje også i militær regi i Brussel og på SHAPE. Det er et paradoks at vi fortsatt har denne nasjonale stridigheten i NATO, uten at det synes å settes inn særlige resurser for å løse den. NATO driver i dag internasjonal fredsvirksomhet og nasjonsbygging, med stor suksess vil jeg hevde. En seriøs idé kunne være å overføre disse erfaringene til et eget program for forsoning og samarbeid mellom Hellas og Tyrkia. Vel, nok om det.

 

NATOs utvikling siste 17 år (etter muren), med fokus på de siste 5 årene (etter 9-11)

Jeg skal ikke trette dere med en lengre orientering om NATOs utvikling siden murens fall. Det får holde å nevne det faktum at vi faktisk vant den kalde krigen, og at vi var, og fortsatt er verdens mest ettertraktede sikkerhetsorganisasjon, i hvert fall for nasjoner i vår del av verden. 10 nye nasjoner er blitt medlemmer siden 1999, og 7 av disse for bare 2 år siden. Og flere banker på NATOs dør og vil inn.

De historiske endringene i NATO vil jeg kort oppsummere som følger;

I 1991 fikk vi NATOs nye strategiske konsept. Det skjedde under toppmøtet i Roma der grunnlaget for de store endringene i NATO ble lagt. Det er altså 15 år siden.

I 1994 ble Partnership for Peace (PFP) lansert. Det samme ble Combined Joint Task Force (CJTF) konseptet.
I 1995 fikk vi Mediterranean Dialogue (MD) og viktigere; NATOs første operasjon; i Bosnia Herzegovina med IFOR. Den var en suksess, og som dere vet avsluttet og overlevert til EU i 2003.

I 1997 ble Europe Atlantic Partnership Council (EAPC) etablert, med 46 medlemsland, inklusive NATO.

Året etter ble bla Europe Atlantic Disaster Response Coordination Centre (EADRCC) etablert, for å koordinere innsatsen ved store naturkatastrofer. Jeg tar med dette for å vise bredden i det NATO har gjort, og den politiske framsyntheten som faktisk har vært utvist i perioden.

1999 var et travelt år for NATO. NATO fylte 50 år. Vi fikk 3 nye medlemmer, luftoperasjonen i Kosovo ble gjennomført, KFOR styrken ble deployert, og under toppmøtet i Washington ble det godkjent et nytt strategisk konsept. Litt av en bursdag!

I 2001 deployerte NATO til Makedonia etter forespørsel fra landets president (Trajkovskij).
Men viktigere, og mer skjellsettende var terrorangrepet 11. september (2001). Dagen etter var Artikkel 5 iverksatt, for første gang i NATOs historie. Det var forbløffende, og svært positivt å observere at NAC kunne handle så raskt og besluttsomt, i en ny sikkerhetsvirkelighet. Operation Active Endeavour (OAE) ble iverksatt i oktober, og NATOs AWACS-fly fløy over USA og bidro til luftkontroll.

I 2002 ble NATO Response Force (NRF) konseptet lansert. Prague Capabilities Commitment (PCC) ble godkjent, og erstattet det ikke så vellykkete Defence Capabilities Initiative (DCI) fra 1999. Det militære konseptet for Defence against Terrorism ble lansert, og 7 nye land ble invitert til å starte forhandlinger om medlemskap.
I 2003 ble forsvarsministrene enige om den foreløpig siste endringen av NATOs militære kommandostruktur. Mindre, mer effektiv, mer fleksibel og bedre til å løse Alliansens oppgaver var oppskriften og slagordene. En formell reduksjon av stillinger i kommandostrukturen på ca 20 % ble godtatt, og antall hovedkvarter og nivåer ble redusert.
I 2004 ble 7 nye land opptatt som medlemmer i NATO. Det skjedde i april, og jeg husker godt hvor stolte offiserene fra disse landene var da den formelle seremonien ble holdt på SHAPE. Det var en helt spesiell opplevelse, og den synliggjorde verdien av NATO for oss blaserte langtidsfarere i organisasjonen. Som et mal á propos kan jeg nevne at det tok nesten 2 år før disse nye nasjonene fikk gater oppkalt etter sine land på SHAPE. Dette er nemlig en gammel tradisjon, men alle gater var selvfølgelig allerede navngitt. Så løsningen, og kompromisset ble at noen av de eksisterende gatene ble delt opp, slik at de 7 nye nasjonene kunne avduke sine gater i en formell seremoni før 2005 var omme. Det er også grunnen til at Avenue d’Oslo er blitt vesentlig kortere enn den var før.
Som en oppsummering av det jeg nettopp har gått gjennom om utviklingen i NATO er det verdt å huske på den politiske framsyntheten vi så allerede i 1991, det faktum at NATO er utvidet med 10 nye medlemmer på bare 5 år, at NATO har et stadig tettere og bredere samarbeid med en rekke nasjoner, og at NATOs første operasjon skjedde for hele 11 år siden. Men den mest skjellsettende hendelsen var selvfølgelig nine-eleven, eller 9. september 2001 som på mange måter har preget Alliansens utvikling og innretning i ettertid.

Vi som har vært så heldige å arbeide i NATO i denne perioden har tatt del i en historisk utvikling. Uttrykk som ”for første gang”, ” aldri før”, ”historisk øyeblikk” og ”nye tiltak” var konkrete tegn på den enorme endringen som faktisk skjedde.

SHAPE

Og alle disse endringene og nyhetene ble på en eller annen måte realisert eller behandlet på SHAPE. Fra å være et hovedkvarter med relativt rutinemessige oppgaver måtte SHAPE konvertere til å bli et hovedkvarter med nye og vesentlig flere operasjoner, nye partnere, mye kortere reaksjonstid og et betraktelig bredere spekter av oppgaver. Tornerosesøvnen var over, og det som en gang måtte ha vært av bekvem arbeidstid for de ansatte er definitivt over. I tillegg må alle norske offiserer nå være forberedt på å bli sent ut i en av NATOs internasjonale operasjoner. Det skjer jevnlig, og til sammen betyr dette at situasjonen for de norske familiene som nå er ved et av NATOs hovedkvarter eller operative styrker er ganske forskjellig fra det den var før. Det betyr blant annet at det er behov for mer støtte til familiene når ledsager er beordret til en operasjon. I tillegg skaper dette en spesiell situasjon som ikke umiddelbart er synlig. Det er nemlig slik at nordmenn er en meget ettertraktet arbeidskraft i NATO.
Det har flere årsaker, først og fremst fordi vi er dyktige, vi er seriøse, vi er lojale, og ikke minst er vi relativt gode i engelsk. I tillegg har vi få formelle begrensninger på bruken av norsk befal. Til sammen gjør dette oss svært ettertraktet, noe det er all grunn til å være stolt og glad for. Imidlertid er det også mulig at dette kan føre til misbruk av nordmenn i avdelinger med liten bemanning og stort arbeidspress. Denne utviklingen følger vi nøye fra SHAPE. Det kan ikke være slik at norsk befal skal overbelastes fordi noen nasjoner ikke oppfyller sine forpliktelser med bemanning av stillinger.

Situasjonen i NCS

Og dette med underbemanning fører meg over til NATOs nye kommandostruktur. Etter planen skal den være operativ (FOC) i juni i år. Dersom FOC innebærer 100% bemanning vil ikke dette skje. Status er pr nå at ca 80% er bemannet, og de resterende 20% av stillingene er tomme. I tall snakker vi om ca 11000 stillinger totalt i NATOS nye kommandostruktur, som i parentes bemerket er en nedgang på ca 20% fra den gamle strukturen. Av de 11000 stillingene er ca 2000 ubesatt. Og av disse 2000 stillingene er det ca 1000 som ikke er fylt av de nasjonene som har påtatt seg ansvaret for å fylle dem, og ca 1000 stillinger som ingen nasjoner har budt på. Jeg vil presisere at Norge overholder sine forpliktelser på en skikkelig måte.
Dette er imidlertid en ganske uholdbar situasjon for de fleste av hovedkvarterene, der den nye strukturen var en minimumsbemanning. Samtidig ble gradsnivået på lederstillinger redusert, for eksempel ble Divisjonssjefene (ACOS) på SHAPE endret fra 2-stjerners til 1-stjerners nivå. Det var faktisk et forslag om å endre det til oberst nivå, med det argumentet at dagens oberster har like bred erfaring og kompetanse som dagens generaler og admiraler. Som admiral er jeg glad for å konstatere at dette ikke synes å være tilfellet, og at klokere menn enn meg ønsker 2-stjerners nivået tilbake på SHAPE.
Realiteten av underbemanning, lavere kompetanse og flere arbeidsoppgaver er selvfølgelig at arbeidstempoet skrus opp. Men dette er ingen varig løsning. Konsekvensen blir en ny gjennomgang av NATOs kommandostruktur som det er grunn til å anta vil starte inneværende år. Da er det viktig at strukturen ses under ett, inklusive det planlagte ACCS (Air Command and Control System). Og et ganske sikkert stalltips er at det ut ifra rene militære behov kan reduseres ganske kraftig i antall hovedkvarter i NATOs operative kommandostruktur. Én grunn til at dette nå kan komme på dagsordenen er at NAC nylig ga ut sin ”Comprehensive Political Guidance” (CPG). CPG beskriver bla det militære ambisjonsnivået for Alliansen. Riktignok ikke i rene militære termer, men i en mer politisk språkdrakt som krever ytterligere analyse.
Men det som er klart er at ambisjonsnivået endres til å inkludere flere mindre operasjoner. Det tradisjonelle Artikkel 5 forsvaret står fast, men er skjøvet ut i tid. Styrkemessig kan disse endringene føre til et behov for flere styrker, spesielt innen de tradisjonelle problemområdene logistikk og samband. Men samtidig gjør nivået, eller kompleksiteten på operasjonene at det er rom for reduksjoner i antall hovedkvarter i kommandostrukturen. Spesielt synes det å være rom for reduksjoner på landsiden, gitt at man ser kommando- og styrkestruktur under ett. Hvorvidt det er politisk mulig med en ytterligere reduksjon fra dagens struktur er et åpent spørsmål.
Erfaringsmessig er nasjoner, spesielt i syd opptatt av å bevare de NATO kvarter de allerede har på sitt territorium. Men en slik ny slankekur er, etter min mening, helt nødvendig for at NATO fortsatt skal ha en effektiv og relevant kommando- og kontroll organisasjon, gitt at nasjonene ikke er villige til å bemanne den eksisterende. Det er heller ingen automatikk i at en reduksjon i antall hovedkvarter betyr en ytterligere reduksjon i antall NATO-stillinger. Det betyr at de gjenværende hovedkvarter blir fullt bemannet. Nå kan man hevde, basert på erfaring, at det ikke er noen grunn til å tro at det skal bli slutt på underbemanning selv om strukturen blir ytterligere redusert. Men en markspising av NATOs kommandostruktur vil i lengden gjøre Alliansen militært impotent, og det er en politisk uaktuell problemstilling, håper jeg.

Som nevnt har den militære delen av NATO allerede vært på en kraftig slankekur. Det er ikke tilfelle for NATO Hovedkvarteret i Brussel. Der er det mye snakk om effektivisering og organisasjonsendring, men lite eller intet er gjort.

Status i NATOs operasjoner

NATO deltar pr i dag i 6 operasjoner med ca 30.000 mann. Størrelse og kompleksitet varierer, og som en kuriositet kan nevnes at NATO AWACS støttet Italia under vinter-OL i Torino, for de av dere som ikke allerede visste det. Det bidro nok til økt sikkerhet for publikum og utøvere, men åpenbart ikke på resultatene til de norske deltakerne. De visste kanskje ikke at de hadde NATO i ryggen.
Det er nok innen området operasjoner at det er størst sprik mellom intensjoner og realiteter i NATO. Det er en stor grad av politisk entusiasme i å etablere nye eller å utvide operasjoner. Og det er bra. Men når intensjonene, eller ambisjonene, ikke fylles med reelt innhold i form av tropper, fly og fartøyer er det grunn til å være bekymret. Og jeg vil hevde at det blir vanskeligere og vanskeligere å fylle de operative krav, eller MMR, Minimum Military Requirement som det heter på fagspråket.

Dere husker alle angrepet på den norskledede basen i Mayhmaneh i Afghanistan for 2 måneder siden. Det kunne ha gått riktig galt, også fordi det var en kraftig underdekning på fly- og helikoptertransport for forsterkningsstyrker som gjorde at de kom sent fram til Mayhmaneh. Imidlertid gikk det godt, men lærdommen fra det angrepet, og flere andre i samme periode, gjorde at nasjonene ganske umiddelbart stilte mer transportstøtte til disposisjon for COMISAF. Det er nemlig ikke slik at det er stor mangel på kapasiteter i operasjonsteateret. Men mange av disse er rene nasjonale ressurser og derfor ikke mulig å planlegge med for NATO.
Det hadde hjulpet mye om slike ressurser ble tilbudt NATO, men det er det erfaringsmessig vanskelig å få til. Årsakene er flere, men mest alvorlig er nok en uuttalt oppfatning om at NATOs operasjoner ikke er så effektive og responssive som den enkelte nasjon forutsetter for å delta. Derfor sikrer man seg med ekstra, dedikerte nasjonale styrker og systemer. Dette er en Catch 22 situasjon. Færre ressurser til NATO, fører til dårligere evne til å løse oppdraget, som igjen forsterker nasjonenes syn om NATOs svakhet. Vi har jo ingen NATO styrker, men nasjonale styrker som stilles under NATO kommando i gitte situasjoner.
Og dette vil også være situasjonen i framtiden, med de fordeler og svakheter det har. Løsningen er åpenbar; still så mye som mulig av nasjonale styrker under NATO kommando, og la så lite som mulig bli igjen til rene nasjonale gjøremål. Her vil jeg hevde at Norge markerer seg positivt, og også det faktum at vi har få, om noen begrensinger, eller caveats på våre bidrag. SACEUR kaller for øvrig ”caveats” for ”cancer to the operation”. Det sier mye om hvor viktig dette er for operasjonenes mulighet for suksess.
Det er jobber man skal være glad man ikke har, selv om det fører 4 stjerner med den. Deputy SACEUR Gen Sir John Reith er NATOs høyest rangerte tigger, vil jeg hevde. Han er, i tillegg til utpekt EU Commander også ansvarlig for generering av styrker til alle NATOs operasjoner. Han leder personlig de såkalte Styrkegenereringskonferansene. Dette er formaliserte prosesser der nasjonene til slutt inviteres til å oppgi hva de konkret vil bidra med i operasjon X. Dette gjelder også for ikke-NATO nasjoner som inviteres til å delta. Min erfaring er at det blir vanskeligere og vanskeligere å få nasjonene til å bidra slik at de militære minimumsbehovene oppfylles.

De som har vært med en stund vil hevde at slik har det vært siden NATO begynte med sine operasjoner for 11 år siden, og det har jo gått bra!? Vel, det er neppe noen som ønsker å motbevise denne statistikken, og den beste måten å sikre dette på er ved å fylle styrkebehovet, som apropos alle nasjonene har sagt seg enige i på forhånd. Det er pinlig å overvære noen av disse styrkegenereringskonferansene der DSACEUR står med lua i hånden og ber om støtte til VÅRE operasjoner; og nasjonenes representanter stirrer stumt i taket, tvinner tommeltotter eller ser ned i gulvet, fordi de ikke har noe å bidra med. Ingen god temperaturmåling for Alliansens helsetilstand, disse konferansene!
Men det er der vi ser realitetene, det er der nasjonenes konkrete vilje og evne til å bidra testes. Og det er der spriket i politiske ambisjoner og politiske vilje synliggjøres. Jeg beundrer DSACEUR, som for øvrig er en god Norgesvenn etter lang fartstid på øvelser i Norge, bla som sjef for ARRCen. Han er en ukuelig optimist, men selv han har måttet ty til noen negative uttrykk i det siste. Og han krisemaksimerer ikke situasjonen, kan jeg forsikre. Det som nettopp er sagt om styrkegenerering kan kanskje virke negativt og ureflektert. Den viktigste konklusjonen på dette feltet er at NATOs operasjoner blir det nasjonene er villige til å gi. Det nytter ikke å klage på manglende suksess eller tap dersom styrkene ikke er fullt oppsatt til å løse sine pålagte oppdrag.

De nye medlemmene

Det var en del skepsis til utvidelsen av NATO. De 3 første nasjonene var relativt uproblematisk, men blant de 7 siste var det nok noen land som ble vurdert som negativ ballast. Og utvidelsen fra 16 til 26 land ville gjøre beslutningsprosessen i NATO, som fortsatt baserer seg på konsensus, både langdryg og vanskelig. Min erfaring er at det ikke er de nye medlemmene som skaper problemer i NATO i dag. De er tvert imot ivrige støttespillere for å opprettholde en reell Artikkel 5 forpliktelse, samt bidra til operasjonene med det de kan. Det er klart at de har militære kapasitetsmangler, men hvem har ikke det i disse dager. Ytterligere utvidelse av NATO diskuteres, og vil sikkert bli tema på toppmøtet i høst. Man kan jo spørre seg om det er noen akseptable kandidatene igjen? Uansett er dette et politisk spørsmål der tidspunktet for nye medlemskap også vil bli styrt av slike faktorer som skifte av USAs president i 2008 og NATOs 60-årsdag i 2009.

Non-NATO Contributing Nations

Et viktig element i NATOs sikkerhetspolicy har vært å utvide samarbeidet med andre nasjoner. Dette arbeidet har pågått i 12 år, og blir stadig bredere og dypere, som det heter. På SHAPE har dette ført til en stadig endring av organisasjonen for å støtte disse aktivitetene. SACEUR har som én av sine fire hovedprioriteter å gjøre dette på en best mulig måte, og han bruker personlig mye tid på å besøke disse nasjonene og følge opp konkrete tiltak. Det betyr også at det er fokus på disse samarbeidslandene på SHAPE. I dag er det 25 ikke-NATO nasjoner permanent representert på SHAPE, og det kommer stadig flere til. Det er et internasjonalt samfunn der PfP, Mediterrannean Dialogue (MD) og Triple-nons er tilstede. Nasjoner fra Istanbul Cooperation Initiative (ICI) er ikke der foreløpig, men det er vel bare et spørsmål om tid. De som hevder at SHAPE bare har ansvar for operasjoner tar altså ganske kraftig feil.
La meg også nevne at det vaier tre flagg på toppen av hovedkvarterbygningen på SHAPE. Det er naturlig nok NATO flagget og SHAPE flagget, men i tillegg vaier EU flagget der, noe det har gjort siden 2003 og som en konsekvens av den såkalte Berlin Plus avtalen mellom EU og NATO. DSACEUR har vært EUs Operational Commander, og SHAPE har vært EUs operative hovedkvarter i 3 år. Det fungerer med andre ord både som Strategisk hovedkvarter for NATO og operativt hovedkvarter for EU. Og det fungerer meget godt, og helt etter intensjonene i Berlin Plus avtalen. Det har naturlig nok vært mye nybrottsarbeid for å få dette til, bla på sikkerhetssiden, fordi de fleste nasjonene som er representert i EUs planelement på SHAPE er fra ikke-NATO land. Men erfaringene fra disse årene gjør det nok vanskelig å finne gode argumenter for ikke å bruke SHAPE og NATOs kommandostruktur i framtidige EU operasjoner.
Jeg vil ikke si noe mer om EU. Foruten samarbeid og koordinering om konkrete militære operasjoner, primært operasjon Althea, som for øvrig fungerer meget godt som jeg nettopp sa, er det nesten ingen aktivitet mellom EUs militære komité og NATOs militærkomité. Dette er etter pålegg fra politiske hold, og er en ”absurd situasjon”, som Generalsekretær De Hoop Scheffer uttalte tidligere i år. Den synliggjør imidlertid de politiske spenningene som er mellom enkelte av medlemslandene i de to organisasjonene, og synes å smitte over på det politiske samarbeidet innad i NATO. En ytterst uheldig situasjon.
NATO Response Force (NRF)

I dag kan en ikke snakke om NATO uten å nevne NRF, NATO Response Force. Dette er en hurtig utrykningsstyrke på ca 25000 mann som skal være fullt militært operativ, altså Full Operational Capability (FOC) innen oktober i år. Som dere sikkert vet har det vært, og er det et meget sterkt fokus på denne styrken, både militært og politisk. SACEUR har ansvaret for implementeringen av NRF, og han har personlig lagt ned mye arbeid og prestisje for at denne styrken skal lykkes. Jeg husker godt da han som nytiltrådt SACEUR, mens jeg var ACOS Intelligence, uttalte at ”NATO er ved et veiskille”, og ”relevansen av NATO for framtiden vil synliggjøres ved dens evne til å realisere NRF”, som i parates bemerket er introdusert av ham. Det ser ikke ut til å lykkes! NRF 7 som nåværende styrke heter, og som skal øves på Kap Verde øyene i juni før eventuell FOC, har mindre enn 70 % oppsetting. SACEUR kommer ikke til å akseptere dette som grunnlag for FOC, og spillet er allerede begynt for i hvert fall å kunne erklære NRF en politisk suksess under toppmøtet i november i år.

Situasjonen er enda verre for NRF 8 og 9. Det er naturlig nok satt i gang en rekke tiltak for å bedre situasjonen. De to som synes å ha mest for seg er en utvidet mulighet til å få dekket nasjonale kostnader ved deployering, samt en langsiktig rulleringsplan mellom nasjonene. Det sistnevnte tiltaket er det FSJ Sverre Diesen som introduserte, og som nå er omfavnet av de øvrige NATO landene. Hvorvidt disse tiltakene faktisk løser NRFs oppsettingsproblemer er et åpent spørsmål, men de muliggjør i hvert fall bedre måloppnåelse. Norge kommer godt ut av denne prosessen, og har styrkebidrag til NRF 7 som er gode og av akseptabel størrelse.

Det er noen positive effekter av NRF som er åpenbare allerede nå. NRF er ”a vehicle for Transformation” som det heter i slagords form, og det betyr blant annet at styrkekomponentene blir utsatt for meget grundig trening, evaluering og sertifisering før de blir godkjent. Dette skal så danne grunnlaget for tilsvarende aktivitet i de enkelte medlemsnasjoner for de øvrige styrkekomponenter som de rår over. Sentralt i NRF prosessen står Joint Warfare center (JWC) på Jåtta. De gjør en meget god jobb og står på mange måter for realiseringen av de mange, tildels abstrakte tiltak som Allied Command for Transformation (ACT) har ansvaret for. JWC er med andre ord et relevant hovedkvarter som Norge bør ha spesiell interesse av å støtte og å utvikle. Det må også gjelde konkret støtte til drift og vedlikehold av JWCs sambands- og datautrustning. Dette kan vi bidra til ved blant annet å fylle flere av stillingene ved NATOs støtteorganisasjon på Jåtta. Dette er en rimelig og god måte å sikre våre interesser på.
Jeg vil ikke bruke mer tid på ACT. Det får bli et eget foredrag av andre. Men jeg vil si at samarbeidet mellom SHAPE og ACT er meget godt, og har utviklet seg i positiv retning. Nytten og effekten av ACT, ut over det JWC står for er det mange meninger om. Min personlige mening er at ACT er et viktig element i utviklingen av NATOs militære kapasiteter, men at det er rom for forbedringer, spesielt når det gjelder konkrete resultater.

Avslutning

La meg avslutte med følgende personlige momenter og observasjoner;

NATO er verdens beste sikkerhetsorganisasjon som stadig tiltrekker seg nye medlemmer. De gamle medlemmene gjør klokt i å minne seg selv om dette med jevne mellomrom.
NATO er fortsatt høyst relevant, og utvikler seg i tråd med medlemmenes ønsker.

NATO har hatt en positiv utvikling, drevet av framsynte politiske ideer og beslutninger.
NATO er det medlemslandene gjør den til. Konkrete bidrag som monner er det som skaper balanse i regnskapet.
NATO er i dag mye mer enn en ren forsvarsallianse. Politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale saker utgjør en økende del av oppgaveporteføljen. Det kan derfor være klokt å vurdere måter å synliggjøre Norges samlede innsats i NATOs operasjoner på, ikke bare den militære komponenten.
NATOs kommandostruktur må utvikles videre. Reduksjon av antall hovedkvarter er en forutsetning for en fortsatt effektiv kommando- og kontrollstruktur.

Norges innsats og bemanning i NATO bør være en direkte konsekvens av hvor politisk viktig NATO er for Norge. De nedtrekksplanene for NATO stillinger som nå gjelder bør revurderes.

Norge er fortsatt meget vel ansett i NATO. Det er imidlertid ingen automatikk i dette.
Det er absolutt ingen interesse for Nord-områdene i NATO, i hvert fall ikke på SHAPE. Dersom Norge ønsker dette, bør det gjøres til gjenstand for en skikkelig brainstorming.
Det å tjenestegjøre i NATO er meget interessant, utfordrende og personlig stimulerende. Jeg vil anbefale alle tjenestegjørende å søke stillinger der.

Og til slutt, men kanskje viktigst er det faktum at vårt personell gjør en flott innsats i NATOs operasjoner og hovedkvarter, og er gode ambassadører for Kongeriket.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 27. mars 2006

ved Flaggkommandør Håkon Tronstad

Sjef Kysteskadren

 

BØR DET NORSKE FORSVARET LÆRE AV US NAVY?

Formann, mine damer og herrer,

 

Flaggkommandør Håkon Tronstad. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Etter mer enn 5 år i staben til Commander Striking Fleet Atlantic og Commander Second Fleet har jeg utvilsomt blitt påført varige skader på min norske sjel. Du kan ikke leve og arbeide så lenge og så nært med utenlandske kolleger uten at det setter spor. Dette til tross er jeg takknemmelig for den muligheten jeg har hatt til å oppleve og lære hvordan vår nære allierte på andre siden av Atlanteren tenker og opererer. Jeg setter dessuten pris på at våre amerikanske kolleger slett ikke tror de har funnet løsningen på alle utfordringer, men faktisk stort sett alltid leter etter bedre måter å håndtere operasjonelle og taktiske utfordringer på.

 

Ett av våre nasjonale særtrekk er at vi stort sett tror vi vet hvordan ting burde vært gjort. I hvert fall dersom vi ikke selv er direkte ansvarlige for resultatet. Jeg oppdaget etter en tid i staben at jeg trolig hadde vært litt for ivrig etter å fortelle mine amerikanske kolleger at ting kunne gjøres på en annen måte. Dette ble klart en dag en kollega med et stort smil snudde seg mot meg og spurte; ”How would you have done this in Norway?” At han ikke var interessert i svaret, men kun ville komme meg i forkjøpet var rimelig innlysende.

Mitt fordrag er basert på egne erfaringer i perioden 1997- 2002. Jeg har dessuten ved flere anledninger vært i USA i jobbsammenheng etter 2002, senest i februar i år i det GIS var offisiell gjest hos Chief of Naval Operations (CNO), admiral Mike Mullen.

Jeg vil ikke gi inntrykk av at jeg kjenner svarene på de mange utfordringene det norske Forsvar nå står overfor. Disse svarene finner vi trolig ikke i USA. Allikevel tror jeg vi ved å studere hva som er vellykket og mindre effektivt hos vår største allierte muligens raskere kan finne gode svar for på våre egne utfordringer.

 

USA, en nasjon svært ulik vår egen

Mye er svært forskjellig i Norge og USA. USA er verdens tredje største land både etter folketall og areal. Innbyggertallet var pr juli 2005 estimert til å være 295 millioner. Den amerikanske økonomien er derimot verdens største, og er fortsatt i kraftig vekst. I 2005 forventet man en vekst på ca 4 %. Til sammenligning hadde EU en økonomisk vekst på 1,3% i 2004. I de store land i EU er en arbeidsledighet på om lag 10%, og en enorm utfordring. I USA er derimot ledigheten nede i 5 %.

The National Defense strategy (NDS) som ble offentliggjort av Secretary of Defense i mars 2005, fastslår at USA er i krig. De overordnede strategiske mål for de militære styrker er å:

  • sikre USA fra direkte angrep, spesielt fra ekstremister med masse ødelegges våpen
  • sikre strategisk tilgang og global handlingsfrihet
  • styrke allianser og partnerskap
  • etablere gunstige sikkerhetsforhold internasjonalt

 

USA har stort fokus på kampen mot terrorisme, og landet ser på både FN og NATO som aktører med et betydelig ansvar for å bekjempe internasjonal terrorisme. USA har fått på plass en nasjonal politikk mot terrorisme som kan beskrives i fire punkter:

  • ingen innrømmelser overfor terrorister
  • terrorister skal stilles til ansvar for sine handlinger
  • stater som støtter terrorisme skal isoleres og presses
  • stater som støtter kampen mot internasjonal terrorisme skal støttes

 

Kampen mot internasjonal terrorisme medfører at den militære ledelsen i USA ser et sterkt behov for å samordne alle operasjoner for å sikre maksimum effekt.

Løsningen er fortsatt transformasjon mot en Joint eller felles kapasitet til å oppnå militær dominans i enhver militær operasjon.

 

Hvorfor bør Norge studere utviklingen i USA?

Aller først vil jeg gi dere mitt syn på hvorfor en liten nasjon som Norge bør studere utviklingen i USA. Vi har definitivt ikke som målsetting full spektrumdominans i enhver militær operasjon! Det vi har felles med USA er erkjennelsen av behovet for fellesoperasjoner og internasjonalt samarbeid. Til tross for at kompleksiteten og volumet på våre nasjonale operasjoner har lite til felles med det vi ser foregår under amerikansk ledelse, har begge nasjoner nøyaktig samme målsetting; effektiv ledelse av militære styrker samt best mulig koordinering av sivil og militær innsats. Erfaringer fra et amerikansk hovedkvarter bør dermed være relevante også for mindre nasjoner.

 

En annen viktig faktor er at USA ikke vil igangsette eller videreføre operasjoner uten at nære allierte eller samarbeidspartnere har forpliktet seg til å delta. Det er derfor overveiende sannsynlig at norsk personell vil arbeide i hovedkvarter med amerikansk ledelse. Jeg tror vi kan sikre best mulig bruk av våre egne militære styrker i en koalisjons eller NATO ledet operasjon dersom vi kan spillereglene. I et fellesoperativt hovedkvarter er det rimelig å anta at disse spillereglene ofte vil være tilpasset den beslutningsprosessen USA benytter.

 

En tredje faktor er at den teknologiske utviklingen tilsier at vi her hjemme tar i bruk teknologi utviklet i USA. Ledelse av operasjoner er i dag ofte et direkte resultat av den type verktøy som er tilgjengelig. Gjennom å studere hva som fungerer og minst like viktig, hva som ikke fungerer like godt i amerikansk ledede operasjoner, kan vi ta i bruk ny teknologi uten å gjøre alle nybegynnerfeil selv. Vi bør for eksempel ha spesiell interesse for erfaringer knyttet til nettverksbaserte operasjoner.

Mitt fjerde og siste argument for hvorfor vi bør studere amerikansk ledelse av fellesoperasjoner er å fastslå eventuelle ulikheter slik at vi om ønskelig kan tilpasse oppdragsbasert ledelse til en ny virkelighet. En utfordring kan for eksempel være konsekvenser av nettverksbaserte operasjoner.

 

USA vil forandre NATO

NATO kommandostruktur er i stadig endring. Umiddelbart etter at jeg kom hjem fra USA i 2002 hadde jeg stillingen som prosessleder internasjonal militærpolitikk i Forsvarets overkommando, og deltok da i arbeidet med NATOs nye kommandostruktur. I denne helt nødvendige omlegging av en statisk og alt for personellkrevende kommandostruktur hadde USA to helt klare målsettinger:

  • antall permanente hovedkvarter skulle ned
  • europeiske nasjoner skulle ta en større del av belastningen

 

 

En konsekvens av at USA ville at europeiske nasjoner skulle påta seg et større ansvar innen NATO er at Striking Fleet Atlantic eller NATO’s sjøbaserte fellesoperative HQ nå ligger i Portugal. Commander Second Fleet er med andre ord fratatt sin NATO funksjon som et NATO Combined Joint Task Force hovedkvarter. Striking Fleet Atlantic befinner seg nå i Europa, og er en del av NATO Joint HQ Lisbon som samtidig er hovedkvarteret for US Navy sixth fleet.

 

Jeg vil i dette foredraget ikke legge tilsvarende stor vekt på de erfaringene jeg har fra Second Fleet Atlantic. Dette er en rolle denne kommandoen fortsatt har, og den kan best sammenlignes med det ansvaret Kommandøren for Sjøstridskreftene har i Norge. I likhet med KOMSJØ er Commander Second Fleet en Maritime Component Commander som tar ordre fra Fellesoperativ sjef. Commander Second Fleet har operativ kommando over alle overflatefartøy samt embarkerte airwings, i Atlanterhavet.

Til tross for at sammenligningen halter noe, har han et tilsvarende ansvar for styrkeproduksjon som det jeg har som sjef Kysteskadren. Han er dessuten ansvarlig for å lede maritime styrker på taktisk nivå fra sitt kommandofartøy slik jeg gjør som Commander Norwegian Task Group.

 

Et amerikansk ledet fellesoperativt hovedkvarter vil ofte ha en helt tradisjonell J struktur slik vi selv kjenner det. På plansjen ser dere staben til Commander Combined Joint Task Force (CJTF). Totalt utgjorde denne staben 400 individer. Uten å trekke for mange paralleller til vårt eget FOHK kan jeg fastslå er 400 stabsmedlemmer er et klart minimum for hva en amerikansk trestjerners flaggoffiser vil føle seg komfortabel med. Den meget direkte amerikanske lederstilen som medfører stor interesse for detaljer, har som følge at et fellesoperativt hovedkvarter blir stort, langt større enn vi ville forvente. Fokus på detaljer forklarer ikke alene behovet for arbeidskraft i staben til den fellesoperative sjefen. I det USA gikk fra typespesifikke operasjoner til fellesoperasjoner i siste halvdel av 1990 tallet, førte dette til en erkjennelse av at fellesoperativ sjef ikke bare måtte ha de beste offiserene, men også stor nok arbeidskapasitet i eget HQ til å følge opp og lede sjefer på nivået under.

Jeg skal ikke her og nå trekke for bastante konklusjoner etter øvelse Cold Response 06, men som sjef for Norwegian task group (NOTG) erfarte jeg ofte behovet for et nasjonalt HQ med større evne til å gi hurtige og hensiktsmessige føringer. Vi vet alle at FOHK nå skal slankes og omorganiseres. Transformasjon av militære styrker i Norge er først og fremst blitt nedtrekk i årsverk. Jeg betviler ikke at en organisasjon som var tilpasset et kald krigs scenario, må gjennomgå en betydelig endring for å møte morgendagens utfordringer. Jeg er allikevel usikker på om vi her hjemme kan klare å lede og understøtte komplekse operasjoner, uten bruk av arbeidskraft tilsvarende det våre samarbeidspartnere har behov for.

Dersom vi skal få et meget lite fellesoperativt hovedkvarter til å utøve effektiv kommando og kontroll må det være fordi vi har tatt i bruk teknologi og rutiner andre så langt ikke har innført. Jeg tror ikke det er situasjonen.

 

Amerikansk ledelse

Jeg skal ikke bruke mye tid på å beskrive den interne ansvars og oppgavefordelingen i et amerikansk fellesoperativt hovedkvarter, men nevne at samarbeidet mellom J3 og J5 eller på godt norsk, samarbeidet mellom operasjonsavdelingen og planavdelingen er kritisk viktig. Dette er samtidig svært vanskelig. Ofte vil du oppleve at det er motsetninger mellom det å ha fokus på planlegging, og det å få gjort den jobben du skal gjøre akkurat nå. Jeg mener å ha erfart at våre amerikanske kolleger i all hovedsak fokuserer på det som skjer her og nå, og som en konsekvens ikke er like opptatt av å vurdere hva de skal gjøre på noe lenger sikt. Vi tror muligens at vi her hjemme er bedre strateger, og at vi er flinkere til å gjennomføre operasjoner slik at vi når målet eller ”End State”.

 

Jeg vil hevde at kun fredstidsoffiserer vil ha større interesse for langsiktige målsettinger enn det som skjer på taktisk nivå i øyeblikket. Vi deltar nå i skarpe operasjoner, operasjoner som innebærer personlig risiko for de som gjør jobben der ute. Vi bør i likhet med USA sørge for at våre operatører har vår fulle oppmerksomhet hele tiden. Vi bør samtidig sørge for at våre beste hoder sitter i stillinger som gjør det mulig å påvirke det som skjer på taktisk nivå. I klartekst betyr dette at jeg vil anbefale at Norge ikke stiller styrker til operasjoner som innebærer risiko, uten samtidig å ha meget godt kvalifiserte offiserer i stillinger på operasjonelt nivå i kommandokjeden. Hensikten er ikke å forhindre at vi utsetter egne styrker for fare, men tvert imot å sikre at vi sørger for at våre egne har best mulig forutsetninger for å løse oppdraget.

 

La meg nå beskrive forholdet mellom den amerikanske fellesoperative sjefen og hans direkte underlagte sjefer; de ulike Component Commanders. For det første vil kompleksiteten av operasjonen, og hvilke ulike forsvarsgrener som stiller styrker til operasjonen, selvsagt avgjøre hvordan kommandostrukturen er sammensatt.

Til tross for at kommandofartøyet til USN Second fleet og tidligere Striking fleet Atlantic; USS Mount Whitney (USS MTW) er et stort fartøy på nærmere 20.000 tonn (plansje), er tilgjengelig plass den store utfordringen. Besetningen og den embarkerte styrkesjefen med stab legger beslag på totalt 1000 køyer. Når fartøyet seiler ut for å lede øvelser og operasjoner kan totalt 1400 mennesker arbeide om bord i inntil 6 måneder. Dette betyr at de embarkerte Component Commanders kun kan ha om bord totalt 400 individer.

 

Jeg har sett mange offiserer fra alle forsvarsgrener og mange nasjoner gå om bord på USS MTW for første gang, og vi takler alle denne første fasen forskjellig. En tysk kollega som kom fra en ansvarsfull stilling som leder for en jagerfly skvadron, konstaterte tørt at eneste forskjellen på livet om bord på USS MTW og livet i et fengsel, måtte være frykten for å drukne.

De av dere som har erfaring fra internasjonale operasjoner i for eksempel Irak eller Afghanistan vet at bo standard og komfort heller ikke der er det viktigste. Jeg tror vi trygt kan fastslå at militært personell ombord og på land må være svært tilpasningsdyktige for å fungere.

 

Jeg har fastslått at et slikt hovedkvarter vil ha sterkt fokus på det som skjer akkurat nå, og det som er i ferd med å skje i umiddelbar fremtid. Den fellesoperative sjefen er offiseren som prioriterer oppgaver og tildeler ressurser. De underlagte sjefene forstår alle at de ikke driver en operasjon på egenhånd. I en fellesoperasjon vil vi vanligvis ha følgende kommandostruktur (Plansje).

Min erfaring er at fellesoperativ sjef ønsker nærhet til samtlige Component Commanders. Han vil med andre ord aller helst ha sine underlagt sjefer embarkert på sitt eget flaggskip.

Et flytende hovedkvarter har sin styrke i at det kan gjøre en god jobb i de innledende fasene av en operasjon når det ikke eksisterer infrastruktur på land som muliggjør effektiv ledelse av militære operasjoner. Militære sjefer kan med andre ord raskt etablere et kommandoapparat om bord uten et betydelig ”foot print” på land.

 

Dersom det ikke er hensiktsmessig at samtlige Component Commanders er embarkert kommandofartøyet, vil disse uansett være representert gjennom sine liaison elementer om bord. Dette for å sikre at underlagt sjef har best mulig dialog med den fellesoperative styrkesjefen og hans stab.

Land Component Commander (LCC) vil som oftest kun ha et liaison element ombord. Skulle LCC velge å være embarkert sammen med den fellesoperative sjefen i den aller første fasen av operasjonen, vil LCC normalt forlate fartøyet så snart han har fått etablert et eget kommandoelement på land. Årsaken vil være behovet for nærhet til egne avdelinger og tropper. Jeg forstår dette behovet for ”hands on” lederskap, men ulempen er selvsagt at LCC ved å forlate CJTF hovedkvarteret gir fra seg noe av muligheten til å påvirke den operasjonelle sjefen direkte.

Dersom plassen ombord ikke tillater at de taktiske styrkesjefene stiller med en komplett stab, vil de benytte seg av ”reach back” elementer på land til støtte for planlegging og gjennomføring. Slike elementer vil ofte være lokalisert i USA.

På denne plansjen ser dere en mulig måte å fordele plassen om bord. En umiddelbar konsekvens av plassmangel er at sjefen må velge bort personell til rene støttefunksjoner til fordel for operatører og planleggere. Dette er kun mulig når fartøyets besetning sørger for effektivt samband innen styrken, også til enheter direkte underlagt Component Commanders.

 

For oss her hjemme representer PSYOPS Component Commander som er direkte underlagt den fellesoperative sjefen, trolig fremmedelement. Erfaringer fra operasjonene i både Irak og Afghanistan viser med all tydelighet at fellesoperativ sjef må ha et meget bevist forhold til Information operations. Beskyttelse av egne styrker eller ”Force protection” kan vise seg å være svært krevende dersom strategisk eller fellesoperativ sjef ikke har gjort en god nok jobb i å etablere støtte til egen operasjon blant lokalbefolkningen. En positiv holdning til CJTF styrkene kan selvsagt være en for ambisiøs målsetting i en tidlig fase av operasjonen. Alternativet kan da være at CJTF fokuserer på å redusere eller nøytralisere motstanderens kampkraft ved å skape et meget skremmende bilde av egen effektivitet. Uansett hva målsettingen for PSYOPS vil være må samtlige CC handle i samsvar med en felles plan for slik krigføring. Dette er kun mulig dersom CJTF gir entydige føringer og nøye monitorerer utviklingen. For meg var det av stor interesse at mål eller ”targets” for psykologisk krigføring ble prioritert og vurdert i ”Combined Joint Targetting Board” i likhet med fysiske mål som skulle ødelegges eller nøytraliseres.

Arbeidet med å komme frem til hvilke mål som skal angripes, og med hvilke stridsmidler PSYOPS inkludert, er svært sentralt for en fellesoperativ sjef. De ulike CC har ofte svært forskjellig oppfatning av hvilke mål som fortjener umiddelbar oppmerksomhet. Det er i denne diskusjonen viktig at samtlige CC stiller med dyktige folk rundt planleggingsbordet. For en taktisk sjef kan det tilsynelatende være grunn nok til å ta ut et fiendtlig mål bare fordi han faktisk har kapasitet til å gjøre det, eller på amerikansk; ”because we can do it”.

 

Mine erfaringer tilsier at fellesoperativ sjef alltid må være den sterke lederen som ikke tillater soloutspill eller initiativ som forsinker fremdriften mot kritiske delmål eller ”endstate”.

 

Det som muligens imponerer meg aller mest er de mulighetene god satellitt kommunikasjon til samtlige underlagte enheter gir. Ved at fellesoperativ sjef samt hans Component Commanders, alle benytter ordinær internett teknologi via militær satellitt, reduserer man drastisk behovet for ordinær meldingstrafikk. Operasjonell sjef samt hans taktiske sjefer, benytter alle samme hjemmeside for informasjonsflyt. På denne måten kan alle i kommandokjeden følge fremdriften i operasjonen. Dette er nettverksbaserte operasjoner i praksis. LCC kan for eksempel følge progresjonen innen de taktiske operasjonene som Air Component Commander (ACC) gjenomfører. Generalen med ansvar for situasjonen på bakken kan med andre ord forvisse seg om at han får luft støtte som nødvendig, eventuelt hurtig korrigere egne taktiske disposisjoner dersom noe inntreffer som gjør slik støtte umulig.

Den samme teknologien gir også utfordringer vi ikke kjenner like godt. Det at alle kan kommunisere i sann tid for eksempel gjennom ”chat” på nettet, uten at avgjørelser nødvendigvis blir etterfulgt av klare og entydige skriftlige ordre, gir store muligheter for misforståelser og antagelser.

Jeg erfarte mer enn en gang at Striking Fleet Atlantic med underlagte kommandoer slett ikke behøvde en motstander for å etablere ”fog of war”.

Det krever meget synlig ledelse for å omgjøre nettverksbasert ledelse til effektiv ledelse. Jeg vil anbefale at vi har et meget bevist forhold til dette. Vår etablerte lederfilosofi, oppdragsbasert ledelse kan vise seg å være en lederstil som passet bedre i en tid der nettopp informasjon og informasjonsflyt var mangelvare.

 

Hva kjennetegner så forholdet mellom en amerikansk fellesoperativ sjef og hans underordnede Component Commanders? For det første bør vi som er et produkt av nettopp oppdragstaktikk, være forberedt på at en amerikansk sjef ikke har samme behov for å delegere avgjørelser til underordnede. Han vil snarere tilstrebe å etablere en kommandogruppe der alle får delta i diskusjonen før han selv tar den endelige avgjørelsen. Han vil ofte føle et sterkt behov for å kjenne sine direkte underordnede også på et personlig plan.

Vi nordmenn lar oss lett forvirre av en uformell og jovial tone. Vi tror den er et uttrykk for at vi får friere rammer å arbeide under, mens virkeligheten ofte er den at dine amerikanske kolleger har en klar oppfatning av en sjefs ansvar vis a vis over og underordnet. Du skal alltid informere fortløpende om intensjon, fremdrift og eventuelle problemer. Din amerikanske sjef vil for eksempel ikke nødvendigvis sette pris på at du løser oppdraget, og kun rapporterer dersom du trenger hans hjelp.

 

 

Joint Operations Center

La meg nå få beskrive oppbyggingen av selve nervesenteret i et CJTF hovedkvarter; Joint Operations Center eller JOC. Her finner du offiseren som til enhver tid ivaretar Situational Awareness eller situasjonsforståelse for sjefen; Battle Watch Captain. Han rapporterer direkte til den fellesoperative sjefen når noe endrer seg, og har spesiell fokus på Commanders Critical Information Requirements (CCIRs). Dette kan være hendelser eller ”incidents” som tilsier at det er nødvendig å skifte fokus eller også iverksette en alternativ plan.

BWC har en assisterende BWC, men også en rekke spesialister for å etablere og vedlikeholde det fellesoperasjonelle situasjonsbildet. Du vil selvsagt alltid finne en offiser for kontinuerlig oppfølging av hver enkelt CC i JOC. Battle Watch Captain tilhører J3 seksjonen i hovedkvarteret, og han har til enhver tid et liaison element i operasjonsrommet til J2 staben om bord. Dette for å sikre tilstrekkelig fokus på Etterretnings bildet. Andre vaktfunksjoner i en ordinær CJTF JOC er ”legal advisor” som gir råd mht bruk av eller endring av Rules of Engagements (ROEs). ”Legal advisor” er alltid en militær jurist, og ikke som hos oss, en operatør som er gitt i oppgave å forstå ”Rules of Engagements”.

Andre spesialister i Joint Operations Center er Presse og informasjons fagoffiser og Information manager.

 

Jeg vil knytte noen kommentarer til funksjonen Information manager. Denne oppgaven er nødvendig i et hovedkvarter hvor utfordringen ikke er mangel på informasjon, men snarere det å sørge for at beslutningstaker får tilgang til relevant informasjon. Ved Striking Fleet Atlantic ble all informasjon formidlet via hovedkvarterets egen hjemmeside. Her har samtlige tilgang til BWC logg, all meldingstrafikk som selvsagt er sortert slik at du ikke behøver å lete deg frem til meldinger, som omhandler ditt eget ansvarsområde. På hjemmesiden finner du General Operations Plott (GOP) som er en sammenstilling av de ulike situasjonsbildene for de enkelte Component Commands. Du finner dessuten all relevant informasjon som:

  • operasjonsordre
  • spesielle ordre til CC
  • situasjonsrapporter
  • samtlige brifer
  • status på materiell og personell hos CC
  • “Commanders Critical Informations requirements”

 

Vi må dessuten være spesielt oppmerksomme på konsekvensene av tap av satellitt forbindelse, eller reduksjon i tilgjengelig båndbredde. Information warfare får en annen betydning når du er kritisk avhengig av microsoft word, power point og E post. Selv en formidabel aktør som de amerikanske styrker, er sårbare for virusangrep, tap av infrastruktur for samband, og ikke minst stabsoffiserer og operatører som ikke legger tilstrekkelig vekt på sikkerhet.

Her vil jeg nevne at vi flere ganger om bord opplevde at nettverket ble utsatt for virusangrep. De aller fleste slike hendelser hadde tre typiske kjennetegn:

  • de fikk umiddelbar betydning for vår situasjonsforståelse og beslutningsevne
  • de kunne alle vært unngått
  • de var en følge av at senior offiserer åpnet vedlegg til e post som de burde forstått var juks og fanteri. Jeg er den dag i dag forbløffet over at spesielt offiserer med grad Oberst og oppover ikke klarer å la være å åpne vedlegg til e post med tittelen ”I love you”.

 

 

Nettverksbaserte operasjoner

I den tiden jeg tjenestegjorde i USN gjennomførte vi flere eksperimenter med Netcentric warfare eller nettverksbaserte operasjoner. Mine amerikanske kolleger tar det nærmest for gitt at du har bredbånd samband via satellitt. Våre eksperimenter på nettverksbaserte operasjoner var derfor ikke forsøk på å formidle informasjon opp og ned kommandokjeden eller på tvers av denne. Det var snarere andre måter å benytte den militære organisasjonen på. Jeg må innrømme at jeg var oppglødd og ivrig etter å fortelle mine norske kolleger om mine erfaringer med Netcentric Warfare i det jeg kom hjem i 2002. Jeg ble mer enn en smule overrasket over å oppdage at vi allerede hadde et konsept for slik krigføring, til tross for at vi ikke hadde nødvendig teknologi tilgjengelig. Fortsatt opplever jeg at vi her hjemme har svært store forventninger, muligens også noe urealistiske forventninger til dette nye konseptet.

 

Teorien ser ut til å være at du ved hjelp av et stadig skiftende nettverk kan fordele roller og ansvar i en like skiftende militær organisasjon. På denne måten skal vi klare å etablere situasjonsforståelse, vurdere og ta beslutninger hurtigere enn vår motstander. Etter noen år i en organisasjon som ikke mangler tilgang på ny teknologi eller evne og vilje til å ta i bruk slik teknologi, vil jeg komme med et forsiktig varsku mot å gå i flokk eller omfavne nye sannheter uten skepsis.

Min aller første erfaring med nettverksbaserte operasjoner der beslutningstaker skulle få assistanse fra eksperter langt unna, var at uansett hvor stor båndbredde du hadde tilgjengelig via satellitt, ja så var det aldri nok. Det finnes rett og slett ingen grenser for hvor mye informasjon som er tilgjengelig. Med mindre vi lærer å formulere oss i korthet, vil den dyktige stabsoffiser sørge for at vi aldri får overført det som er relevant for beslutningsprosessen.

 

Min andre erfaring med nettverksbaserte operasjoner er at så lenge fellesoperativ sjef har tilgang til informasjon fra samtlige taktiske kommando og kontroll systemer, bør du ikke forvente at han vil overlate kritiske beslutninger til en tilfeldig sjef ett eller annet sted i kommandokjeden. Stikk i strid med vårt konsept for slik krigføring vil altså beslutninger ikke nødvendigvis bli desentralisert, men bli tatt på det nivå i organisasjonen hvor den sjefen sitter som tror han har den beste situasjonsforståelsen, og/ eller total ansvaret. Det vil overraske meg dersom dette ikke samtidig vil være den offiseren som sitter på toppen i kommandokjeden.

 

Jeg er som dere forstår ikke kritisk til bruk av tilgjengelig teknologi, men jeg blir lettere oppgitt når vi alle tenker de samme tankene for hvordan slik teknologi skal bringe oss fremover. Hvordan kan vi forvente at oppdragsbasert ledelse vil overleve som konsept når fellesoperativ sjef og hans Component Commanders alle har samme bilde som yngste taktiske sjef? Jeg tror vi for lengst har erfart at enkelte beslutninger vil bli tatt på høyest mulig nivå i hierarkiet, til tross for at vårt konsept for ledelse skulle tilsi det stikk motsatte.

Min anbefaling er at vi bruker de ressursene som er nødvendig for å skaffe oss kompatibel kapasitet til nettverksbaserte operasjoner. Med slik evne til å operere sammen med allierte, vil vi sikre at eget ledelsesapparat kan ta beslutninger for egne avdelinger og enheter. Vi kan dermed selv velge når vi vil underlegge oss utenlandsk sjefs kommando og kontroll. Det å ha muligheten til å utøve effektiv kommando og kontroll på taktisk og operasjonelt nivå vil etter min mening skille nasjoner som har kapasitet til nettverksbaserte operasjoner, og de som kun har ambisjoner om slik kapasitet.

 

 

Hva er største forskjellen på amerikansk og norsk militært personell?

Jeg vil hevde at vi ennå ikke til fulle tatt inn over oss at kolleger alltid vil bli drept og skadet for livet i skarpe operasjoner. I likhet med dere som er her i dag, har jeg registrert vår politiske vilje til å stille styrker i konfliktområder der ute. Vårt Forsvar er utvilsomt i ferd med å bli nettopp det relevante politiske verktøyet som er et av målene for omstillingen. Alle vet at du må delta i internasjonale operasjoner for å gjøre karriere, og alle vet du har plikt til å stille når det er din tur.

Hva er det så som mangler? Hva er det som skiller oss fra våre kolleger i USA? Som dere forstår på måten jeg stiller spørsmålet så mener jeg at vi til tross for et meget godt utdanningsnivå, og svært godt trente avdelinger og fartøy ikke er der vi burde være.

Kort fortalt så er det et par ting som er totalt fraværende i våre norske mentalitet, og det er stolthet og respekt. Stolthet over å gjøre en risikofylt og viktig jobb for nasjonen Norge, og respekt for de som gjør den. Vi lever i et samfunn uten helter, der de fleste har nok med seg selv. Jeg er sikker på at våre dyktige unge mennesker som tjenestegjør i for eksempel Afghanistan, ville satt umåtelig stor pris på at innsatsen deres ble verdsatt som en innsats for Norge. Her har vi mye å lære av USA.

Så lenge vi har unge mennesker i farefulle operasjoner hjemme og ute bør vi gi dem all den respekt de fortjener. De er der fordi vårt demokrati som vi alle verdsetter, har besluttet at Norge skal gjøre jobben.

Jeg vil oppfordre dere alle til å være med på å bygge opp en stolthet over å gjøre en slik jobb, og vise den respekt for de unge kollegene som må gjøre jobben. Får vi ikke dette til, behøver du ikke være noen stor spåmann for å forutsi at vi ikke vil få de rette menneskene til å takke ja til svært krevende utfordringer. Feiler vi vil vi ende opp med militære styrker bemannet av leiesoldater som arbeider for den som betaler best. Det er neppe verdig et demokrati som føler et internasjonalt ansvar.

 

Avslutning

Jeg vil avslutte med å fortelle om talen min amerikanske sjef holdt om bord på USS MTW etter 911. Han hadde samlet hele staben fra den yngste til den eldste, og hevdet at vi alle var helter. USA var i krig og vi var helter. Jeg husker talen fordi jeg ikke forsto den. I ettertid har jeg derimot fått fatt i budskapet. Når du er i krig sier du ikke ja eller nei, du gjør kun jobben uten tanke på egen karriereutvikling, arbeidstid eller om det passer deg og din familie at du forlater hjemmet. Et menneske med en slik hverdag fortjener respekt. Norge er en del av denne harde virkeligheten, men vi har slik jeg ser det ikke forstått at fokus først og fremst må være på operatørene og deres situasjon, og ikke på trivielle spørsmål knyttet til årsverk, horisontal samhandling, tilstedeværelse i nord Norge og hvor Forsvaret har eller ikke har garnisoner og avdelinger.

Ingen må misforstå meg dit hen at jeg ikke mener omstilling og endring av Forsvaret et viktig. Tvert imot er det svært viktig, men det er viktig kun fordi vi har en jobb å gjøre som krever at vi trener og utruster våre folk slik at de kan gjøre jobben, og komme uskadd hjem igjen.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 20. mars 2006

ved

Generalmajor Espen Amundsen

Sjef Personell, økonomi og styring i Forsvarsstaben

DEN NYE PERSONELLDIMENSJONEN I FORSVARET

 

Formann, mine damer og herrer!

 

Generalmajor Espen Amundsen
Sjef Personell, økonomi og styring i Forsvarsstaben. Foto: A. Nenseth, Oslo Militære Samfund

(Før jeg starter selve foredraget vil jeg stoppe opp ved den tragiske ulykken under øvelse Cold Response hvor vi mistet våre to grenaderer Kenneth Møller Nyen og Knut Christian Syse. En slik ulykke går inn på oss og våre tanker går i første rekke til deres familier, men det rammer også oss i Forsvaret: Det var to kamerater, to kolleger og to ansatte. Vi vet at det er risiko ved virksomheten i Forsvaret, men vi skal alltid tenke sikkerhet.)

 

Innledning

Tenk deg et Forsvar – med motivert og kompetent personell og som er riktig dimensjonert for de oppgaver vi står overfor. Et Forsvar der kjønnene har en naturlig fordeling, og hvor kvinner og menn jobber sammen på alle nivåer. Et Forsvar som rekrutterer de beste, og hvor både vernepliktige og ansatte sterkt ønsker å være med. Et Forsvar hvor de som må slutte hjelpes over til nye oppgaver utenfor Forsvaret, og hvor den kunnskapen og erfaringen Forsvaret har gitt dem gjør denne overgangen enkel.

Tenk deg et Forsvar som er ansett for å ha den ledende personellorganisasjonen, eller mer beskrivende: Human Resources (HR) organisasjon, i staten. Et Forsvar hvor vi kjenner den enkeltes fulle kvalifikasjoner, og styrer kompetansen slik at vi på kort tid kan sette sammen de teamene eller styrkene som vi trenger for å løse pålagte oppgaver.

 

Vi skal ha ambisjoner for vårt Forsvar og ambisjonene må gi kraft til styringen av det jeg vil kalle personelldimensjonen i Forsvaret. Men før jeg går nærmere inn på ambisjonene, vil jeg ta at et lite tilbakeblikk.

 

Forsvarets ståsted

Forsvaret har gått fra å være et mobiliseringsforsvar med fokus innenlands, til å bli et mindre Forsvar med operative kapasiteter som også kan benyttes til FN og NATO ledede operasjoner utenlands. Billedlig kan vi si at vi har gått fra produksjon for lager til produksjon av ferskvare.

Hvilke endringer har det gitt på personellsiden? Forsvaret utdanner nå langt færre. Kravet til kvalitet øker, og det gir utslag på kompetansesiden. I tillegg må Forsvaret moderniseres i likhet med øvrig del av offentlig sektor, og lovverket som omfatter befal, har blitt tilpasset mot det som gjelder for sivile tjenestemenn. Samtidig må vi på en helt annen måte enn før, konkurrere om arbeidskraft og vi må ta hensyn til at mange tilhører to-karrierefamilier. Alt dette stiller store krav til HR-organisasjonen vår.

Forsvaret er nettopp ferdig med én omstillingsperiode, perioden fra 2002 til 2005. I omstillingen har vi brukt 1 september 2000 som et utgangspunkt for beregningene. Årsverksrammen for etaten Forsvarets militære organisasjon, som er den del av Forsvaret som Forsvarssjefen leder, var da på totalt 20.700. I desember 2005 var antallet årsverk redusert til 15.290. Dette representerer en reduksjon på 5.410 årsverk i løpet av fire år, og det er større enn det kravet som ble stilt fra Forsvarsdepartementet. Frem til 2008 skal antall årsverk ytterligere ned med 290, til 15.000. Selv om dette ikke er et stort tall, skal det skje betydelige endringer internt i Forsvaret. Forsvarets logistikkorganisasjon skal reduseres med ytterligere 1.000 årsverk, mens Hæren skal øke.

Lov om personell i Forsvaret

  1. juni 2004 besluttet Stortinget en ny lov om personell i Forsvaret. Viktige endringer var innføring av avdelingsbefalsordningen og mulighet for å beordre alt befal, vervede samt enkelte grupper sivilt tilsatte til internasjonale operasjoner.

Avdelingsbefalsordningen reflekterer et behov for økt kompetanse og kontinuitet for de som skal lede soldatene. Dette skal være spesialister opp til og med løytnant nivå, og de skal ha et fast tilsettingsforhold frem til de er 35 år med vilkår som yrkesbefal. De kan slutte før, men de som står tilsettingsforholdet fullt ut vil opparbeide seg en to års utdanningsbonus for å starte en ny karriere utenfor Forsvaret. Vi er godt fornøyd med den store interessen for å bli avdelingsbefal, og så langt har vi tilsatt ca 600. De fleste er tilsatt i Hæren og de er i første rekke rekruttert blant kontraktsbefalet, men i fremtiden vil rekrutteringsgrunnlaget være blant de som tar grunnleggende befalsutdanning og krigsskoler. Målet er å øke antallet avdelingsbefal til 2.100 innen 31 desember 2007, dvs en markert økning. Samtidig skal antallet yrkesbefalsstillinger reduseres, og Forsvaret foretar således en stor endring i personellstrukturen.
Adgangen til å beordre personell til internasjonale operasjoner reflekterer Forsvarets oppgavespekter og det å arbeide i Forsvaret innebærer å delta i slik tjeneste. En konsekvens av lovendringen, er at Regjeringen og Forsvaret som arbeidsgiver tar et tydeligere moralsk ansvar overfor våre ansatte.

Adgangen til å beordre, vil sikre forutsigbar tilgang på personell samt en fordeling av byrden, og den hindrer at enkelte reserverer seg. Det gir også Forsvaret en mulighet til å sikre seg rett person på rett plass, der frivillighet ikke alltid vil gi ønsket effekt.

Som ansvarlig arbeidsgiver, ønsker Forsvaret i størst mulig grad å bygge på frivillighet og aksept.
Rekrutteringen til avdelingsoppsetninger og lavere stillinger i internasjonale operasjoner er god, men når det gjelder stabsoffiserer og observatører må vi ofte drive aktiv rekruttering. Innenfor enkelte fagmiljøer har vi for stor belastning. Det gjelder bl a ingeniører og spesialstyrker samt innen samband, etterretning og sanitet. For å redusere belastningen er det ønskelig å kraftsamle om færre oppdrag, evt må vi vurdere å øke produksjonen.

Permisjons- og hjemreiseordninger redusere belastningen, og noen vil ønske kortere beordringsperioder. For enkelte kategorier hvor kravet til kontinuitet og samhandling med andre ikke er sterkt, kan det gis kortere beordringsperioder og det har også vært gjort. Men dette må vurderes i forhold til oppdragets karakter. I mange tilfeller er samtrening svært viktig, og vi vet at våre oppdragsgivere, NATO, FN og EU ofte krever 6 – 12 måneders beordringer.
Ved endring av yrkesbefalsloven i 2004 fikk offiserene, med unntak av embetsmenn, endret sitt stillingsvern fra uoppsigelige til oppsigelige etter bestemmelsene i Tjenestemannsloven. Tidligere kunne yrkesbefal kun sies opp administrativt hvis de pga sykdom var varig uskikket til å kunne utføre tjenesten. Den nye loven gir hjemmel til administrativt å si opp militære tjenestemenn som ikke lenger har de nødvendige kvalifikasjonene for stillingen eller ved alvorlige tjenesteforsømmelser. Dette nye hjemmelsgrunnlaget har vært benyttet i et fåtall enkeltsaker, som ellers ville vært henvist til domsstolene.

Lovendringen ga også hjemmel for å si opp militære tjenestemenn som følge av bortfall av arbeidsoppgaver, slik det har vært for sivilt tilsatte. To av arbeidstakerorganisasjonene, BFO og NOF, har gått til sak mot staten fordi den omfatter alle militære tjenestemenn, dvs har tilbakevirkende kraft. Etter dialog med Forsvarsdepartementet, har organisasjonene foreløpig stilt saken i bero. Prosessen mellom departementet og organisasjonene er ikke konkludert.

Nedbemanning

Nedbemanningskravene for Forsvaret har vært svært krevende og Forsvaret fikk etablert egne avgangsstimulerende tiltak. Det var imidlertid usikkerhet om disse tiltakene ville bli oppfattet som gode nok, slik at vi oppnådde stor nok avgang. Vi har løpende monitorert utviklingen og det har vært nødvendig å ha en relativt liberal praksis til å innvilge tiltak. Dermed har vi nådd reduksjonskravene, men på den annen side har vi mistet verdifull kompetanse.

En viktig årsak til at omstillingen i Forsvaret har vært vellykket, har vært de avgangsstimulerende tiltakene. Mange tror at tiltakene har vært spesielt rettet mot befalet med sitt sterke stillingsvern. Det er ikke tilfellet. Frem til utløpet av 2005 ble det innvilget 4.773 sluttpakker. Av disse var 52% for sivile.
Noen har stilt spørsmål om hvorfor vi ikke har sagt opp flere sivile og på den måten spart utgifter til avgangsstimulerende tiltak. Hvis de oppsagte ikke får annen stilling, får de ventelønn og den kan i mange tilfeller løpe helt frem til pensjonsalderen. Disse utgiftene belastes Forsvaret, og er vesentlig større enn det tiltakene koster. Forsvaret har for tiden ca 80 personer på ventelønn, og i statlig sammenheng er dette et lavt tall.

Sammenlignet med tiltakene for sivilt tilsatte, har tiltakene for befal kostet mer i de tilfellene der tiltaket har vært avgang med redusert lønn. Dette var også noe av begrunnelsen for at Stortinget reduserte militære tjenestemenns stillingsvern.

Differansen mellom beregnet inntekt frem til pensjonsalder minus utgiftene til avgangstiltakene for de som har sluttet utgjør 18 milliarder kroner for Forsvarets militære organisasjon. Selv om vi ikke kan påberope oss en så stor innsparing, kan vi fastslå at den er på mange milliarder kroner.

Forsvaret er nå tilbake til de tiltakene som gjaldt før 2000, men vi skal ha en bredere tilnærming enn avgangsstimulerende tiltak og oppsigelse. Med bakgrunn i våre erfaringer med Ressursorganisasjonen og det som kalles ”Outplacement”, skal vi innenfor HR-organisasjonen vår ha noe kapasitet og god kompetanse på å hjelpe personell over i stilling utenfor Forsvaret. Det skal være en naturlig del av en profesjonell HR-organisasjon hvor Forsvarets og personellets behov møtes, og hvor vi oppnår løsninger til lavere utgifter for Forsvaret.
Til tross for den store nedbemanningen, sitter Forsvaret igjen mye god kompetanse. Det er ikke slik at de beste har sluttet. Vi kan konstatere at svært mange av de dyktigste har valgt å fortsette. Det tar jeg som en bekreftelse på at de har funnet tjenesten i Forsvaret meningsfull, og at omstillingen har skapt tro på Forsvaret som arbeidsplass. Det er avgjørende for oss at vi klarer å opprettholde denne motivasjonen. Dette krever godt lederskap på alle nivåer og at vi har og disponerer tilstrekkelig budsjettmidler til trening, øving og operasjoner.

Vi ser imidlertid allerede tegn til at et næringsliv med god inntjening har et stort rekrutteringsbehov, og fremtidsscenariene for Norge har entydige konklusjoner om mangel på arbeidskraft. Konkurransen om de dyktige vil øke. Forsvaret har også tidligere opplevd stor tilfeldig avgang. Etter min oppfatning er altså en hovedutfordring for Forsvaret fremover å holde på kompetanse, ikke nedbemanne.

 

Motivasjon og rekruttering

En grunnleggende føring for moderniseringen av Forsvaret, er prioriteringen av kvalitet. Nye våpensystemer må ha topp ytelse for å være relevante, og gamle systemer moderniseres. Akkurat som vi øker de tekniske kravene og operative ytelsene, må vi øke kravene til kompetanse. En viktig årsak til de gode resultatene som moderniseringen har bidratt til, er nettopp den gode kompetansen til personellet i Forsvaret. Dette får vi bekreftet gjennom øvelser og operasjoner med allierte samt ved evalueringer. Det å bygge og beholde kompetanse er helt avgjørende for at Forsvaret skal lykkes.
Hvordan skal Forsvaret få tak i den kompetansen vi trenger? Gjennom omlegging av utdanningsordningen og en tilpassing til det sivile utdanningssystemet med studiepoeng og vekttall, Bachelor- og Mastergrader, blir Forsvaret en mer konkurransedyktig og attraktiv utdanningstilbyder for dagens unge. Det er viktig at vi blir flinkere til å vise dette utenfor Forsvaret, og vi må nytte de samme rekrutteringsarenaene som sivile høyskoler og universitet er representert på.

Forsvaret må rekruttere med tanke på å beholde personellet. Vi må ennå sterkere vise hvilken tjeneste Forsvaret kan tilby og sesjon er en unik rekrutteringsarena. Forsvaret satser på å utvikle en helhetlig rekrutteringsstrategi, slik at vi kan samle våre ressurser og bli mer spisset i rekrutteringsarbeidet. Relativt sett bruker Forsvaret små ressurser på rekruttering. Jeg mener at dette er et område som vi må prioritere høyere i form av budsjettmidler og flere må involveres i rekruttering. Det har vist seg, spesielt opp mot kvinner, at disse i hovedsak velger yrkeskarriere tidligere enn menn. Allerede på ungdomsskolenivå må vi satse på tiltak som kan få kvinner til å velge Forsvaret som en mulig karriere. Dette gjelder både til militær utdanning, og også for å søke jobb som sivile etter endt studier.

Førstegangstjenesten

Standarden på de vernepliktige har økt og den er høy. Jeg skal sitere fra en artikkel som ble lagt ut på Forsvarets internettportal i forrige uke. Axel Sjøstedt i Vernepliktsrådet, som er det nye navnet på Landssekretariatet for Tillitsmannsordningen i Forsvaret,

”friskmelder langt på vei førstegangstjenesten fra identitetskrisen han mener eksisterte for fem til ti år siden. – Jeg er oppriktig imponert over utviklingen, sier han. – Det skjer mer med førstegangstjenesten i dag enn mange tror. I dag utvikles tjenesten i en retning hvor den gir mening for den enkelte soldat, fortsetter han.”

De vernepliktige er godt motiverte og dyktige. Fordi vi ikke trenger alle de utskrivningsdyktige, kan vi velge de som passer best for Forsvarets behov, dvs de beste. Tjenestens innhold står sentralt og jeg mener at det gjennomgående utøves meget godt lederskap overfor de vernepliktige. Vi tar de vernepliktige på alvor, og de behandles som individer, ikke som en stor masse. Eksempler på dette er at vi har innført egenmelding og medarbeidersamtaler med dem.
De siste årene er det satset mye på å bedre de vernepliktiges status. Dimisjonsgodtgjørelsen var i 2001 på 7.000 kroner og den er hevet til 20.000 kroner i år. Vi må fortsette å arbeide med statushevende tiltak for de vernepliktige og sørger for at de som gjennomfører førstegangstjenesten får en meningsfull tjeneste og en god opplevelse. De vernepliktiges tillitsvalgte gjør en meget god jobb med å sette de vernepliktiges vilkår på dagsordenen.

Vernepliktsmasse reflekterer også minoritetene i samfunnet, og da tenker jeg først og fremst på de flerkulturelle. Forsvaret er en integrerende samfunnsinstitusjon og det er viktig at vi erkjenner denne betydningen. Innslaget blant befal er lite, men jeg håper at den nye rekrutteringsmodellen vil gi oss flere vernepliktige med minoritetsbakgrunn til befalsutdanning.

 

Lærlinger

Forsvaret er det største lærlingevirksomheten i landet og her tar vi et stort samfunnsansvar i å bidra til at unge får utdanning og kvalifiserer seg for arbeidsmarkedet, herunder Forsvaret. Forsvaret har i dag 590 lærlinger, både sivile og militære. En undersøkelse blant Forsvarets lærlinger i 2004 viste at rundt 70% trivdes godt eller svært godt.

 

Veteraner

Når vi bruker begrepet veteraner, inkluderer vi alle som har vært ute i internasjonal tjeneste. Mange veteraner har vært lite fornøyd med hvordan samfunnet og Forsvaret har fulgt dem opp, derfor etablerte vi på initiativ fra Forsvarssjefen en Veteransadministrasjon i Forsvarets personelltjeneste fra 1 feb i år. Den skal i første rekke gi informasjon, bl a ved henvendelser fra enkeltpersoner og på nettet via Forsvarets hjemmesider, og den skal gi råd om hvem man kan henvende seg til for å få hjelp.

 

Grunnleggende befalsutdanning

Hovedmodellen for grunnleggende befalsutdanning, er at utdanningen gis ved operativ avdeling. Det vil si at den legges opp i forhold til avdelingens virksomhet og integreres med den. Antallet befalsskoler i Forsvaret er redusert og vi utdanner et mindretall ved disse.

Forsvaret har to rekrutteringsveier inn til den grunnleggende befalsutdanningen: søkning fra videregående skole som før med gjennomføring av fellesopptak for alle befalsskolene, eller direkte rekruttering blant de vernepliktige til utdanning ved avdelinger. Førstegangstjenesten har blitt en viktig port for utdanning i Forsvaret.

Antallet søkere til grunnleggende befalsutdanning har holdt seg relativt stabilt siden 1998, mens antall utdanningsplasser er halvert frem til 2006.

Grunnleggende offisersutdanning

Den gamle krigsskoleordningen med Krigsskole 1 og 2 er historie. Nå gis kadettene en treårig grunnleggende offisersutdanning som fører frem til Bachelorgrad. Mens antall søkere til grunnleggende offisersutdanning har falt til en tredel siden søknadstoppen i 2004, har antall utdanningsplasser blitt tilnærmet halvert siden år 2000. For 2006 har vi i overkant av 380 søkere til foreløpig ca 177 utdanningsplasser. Er reduksjonen i søknad dramatisk for Forsvaret? Vi vil alltid etterstrebe et størst mulig søkergrunnlag for å kunne velge de beste og derfor ønsker vi flere søkere.
Vi rekrutterer ikke lengre bare kadetter fra grunnleggende befalsutdanning. Sjøforsvaret har en ordning hvor de tar opp noen på gjennomgående befals- og sjøkrigsskole. Forsvaret har åpnet for å rekruttere direkte fra videregående skole inn til krigsskolene, og det skal gjennomføres en prøveordning i regi av Sjøkrigsskolen fra i sommer. Dette var i mange år hovedrekrutteringsmåten i Sjøforsvaret. Denne rekrutteringsveien er viktig, ikke minst for å sikre god nok rekruttering til krigsskolene.

 

Kvinner i Forsvaret

Er det (nå så) viktig med kvinner i Forsvaret? Vi har fysisk krevende oppgaver og vi skal være forberedt på strid. Passer ikke det bedre for menn? Dessuten: selv om vi har gjennomført tiltak for å rekruttere og beholde kvinner, har vi aldri klart å komme over 7%. Viser ikke det at målet om 7% bør være et realistisk mål?

Vi ønsker de beste til Forsvaret. Da må vi inkludere det potensialet som den ene halvparten av befolkningen, kvinnene utgjør. Kvinnene innehar en kompetanse og et utviklingspotensiale som vi etterspør. I 2005 hadde 40% av kvinner mellom 25 og 29 år høyere utdanning. For menn i samme aldersgruppe var prosentandelen kun 25.

Vi har veldig god erfaring med kvinner i Forsvaret. Forsvaret gjennomfører en grundig seleksjonsprosess, og vi kvalifiserer dem for den tjenesten de skal møte på samme måte som for menn og sammen med menn. Kvinnene kommer inn med sine egenskaper og erfaringer, og det er berikende for miljøet. I noen situasjoner er kvinnene bedre kvalifisert enn oss menn, f eks når vi skal kommunisere med lokalbefolkningen under internasjonale operasjoner. Gjennom FN Sikkerhetsråds resolusjon 1325 (2000) understrekes kvinners rolle i krig og konflikt. Forsvaret følger opp regjeringens tiltak og arbeider målbevisst for å øke kvinneandelen, for med det også å øke rekrutteringsgrunnlaget til internasjonale operasjoner, både i regi av NATO og FN.
I Forsvaret har vi kvinner i sentrale posisjoner opp til flaggkommandør/brigader nivå, men her skulle vi hatt et mye større innslag. Det er viktig at yngre kvinner kan se at det er reelle mulighet for dem til å gjøre karriere i Forsvaret og at de ikke blir alene. Forsvaret må også lykkes med å beholde flere kvinner. Kvinnen tar ofte et større ansvar for familien enn oss menn. Vi må organisere tjenesten og lage kriterier for opprykk og stabskoleuttak slik at de kan ta dette ansvaret, men også slik at menn tar mer av det.

Det er ca 30 år siden befalsutdanningen ble åpnet for kvinner. Andre etater og land har vært mye flinkere til å øke kvinneandelen enn Forsvaret. Vi må innse at våre tiltak ikke har hatt god nok effekt og at de må bli langt kraftigere.

Med endringen av grunnleggende befalsutdanning hvor vi legger større vekt på rekruttering fra de vernepliktige, kan rekruttering av kvinner bli mer krevende. Vi har imidlertid store forhåpninger til sesjon for kvinner. Vernepliktsverket starter innrullering av kvinner denne måneden, og de første kan møte til sesjon og førstegangstjeneste i 2007. Det er viktig at vi lykkes med å rekruttere mange kvinner til tjeneste eller arbeid i Forsvaret. Forsvaret er en interessant og givende arbeidsplass også for kvinner. Det er det for få kvinner som vet.

Våre sivilt ansatte

Den største omstillingen i Forsvaret har omfattet områdene forvaltning og logistikk. Her er det et stort innslag av sivile, og mange av dem har blitt omfattet av omgjøring og nedleggelse av stillinger. Vi har sivile i mange av de stillingene hvor vi trenger god kontinuitet og vi tilsetter dem med den kompetansen de har, dvs ”kjøper” ferdig kompetanse. De sivilt tilsatte er en svært uensartet gruppe med sjåfører, fag- og kjøkkenpersonell og personell med topp akademisk bakgrunn som forskere og professorer. Forsvaret må fremstå som en attraktiv arbeidsplass slik at vi både får rekruttert og tilsatt de beste og klarer å beholde dem.

Sivilt personell kan bli beordret til internasjonal tjeneste. I Forsvaret må vi identifisere hvilke grupper dette gjelder og søke å få en erklæring om at de vil stille seg tilgjengelig for internasjonale operasjoner. Ved tilsetting kan vi stille slikt krav. På samme måte som for militært personell må vi stille fysiske og helsemessige krav for de sivile som skal delta i internasjonal tjeneste.

 

Lønn

Noen kritiserer Forsvaret for at inntektene er for høye. Det er jeg uenig i, og jeg mener at påstandene bunner i manglende innsikt i de faktiske forhold. Lønnsutviklingen for personell i Forsvaret har de ti siste årene vært lavere enn gjennomsnittet i staten. På den annen side har arbeidsbelastningen vært stor, i snitt 1,3 årsverk og opp mot 1,8 årsverk for befal, og det har generert høyere inntekt. Inntektene er et resultat av lønnsoppgjør og Særavtaler som er forhandlet frem med arbeidstakerorganisasjonene, men også av hvordan vi disponerer personellet.

Mange blander begrepene lønn og inntekt. Lønn er den rene månedlige utbetaling basert på Hovedtariffavtalens faste lønnstrinn ( A + B tabellen), mens inntektsbegrepet også omfatter variable lønnsinntekter så som overtidsgodtgjørelse og tillegg regulert i Særavtaler, som f eks tillegg for vakt, øvelse og fartøystjeneste.

I en helhetlig personellpolitikk er lønnspolitikken og vilkår viktige elementer. Forsvaret skal ikke ha som mål å være lønnsledende, men Forsvarets ansatte bør ha den samme lønnsutvikling som for statsansatte for øvrig.

Selv om vi bruker tariffavtalene mer aktivt enn tidligere, og flere av virkemidlene, må vi kontinuerlig stille spørsmål om vi bruker virkemidlene godt nok ift Forsvarets behov og utfordringer.

Forsvaret utgjør den klart største sektoren av det tariffområdet som Fornyings- og adminstrasjonsdepartementet nå forvalter, og det må være et mål at vi har en innflytelse som står ift denne posisjonen.

 

Arbeidstakerorganisasjonene

Jeg vil benytte denne anledningen til å fremheve betydningen av god dialog med arbeidstakerorganisasjonene, og jeg er meget godt fornøyd med det samarbeidet som vi har med dem. For meg er det viktig at vi er bevisst våre roller som henholdsvis arbeidsgiver og tillitsvalgt. På arbeidsgiversiden skal vi være profesjonelle, ha klare mål, være forutsigbare og ha integritet.

I mange saker har vi stor grad av felles interesser. Det gjelder f eks ved omstillinger. Samarbeidet er underlagt bestemmelser i Arbeidsmiljøloven og Hovedavtalen i Staten med Tilpasningsavtale. Det er arbeids- og tidskrevende å følge disse bestemmelsene og avtalene, men de sikrer medvirkning og bidrar til bedre kvalitetssikring og støtte blant våre ansatte for konklusjonene. Det har ikke bare vært solskinn i dette samarbeidet. Det har vært perioder hvor det virkelig har knirket kraftig i sammenføyningene. Takket være profesjonelle holdninger på begge sider har vi til tross for denne slitasjen klart å lande de aller fleste uoverensstemmelser. Hadde det ikke vært for det gode konstruktive samarbeidet vi har hatt med organisasjonene, ville vi ikke kunnet gjennomføre den store omstillingen de seneste årene.

Når det gjelder forhandling av lønn er vi likeverdige forhandlingsparter og således motparter, men vi oppnår ikke resultater uten enighet. Jeg er godt fornøyd med at vi oppnådde forbedringer og enighet om nye Fredsregulativ, de to første Særavtalene som vi reforhandlet. Reforhandlingen av ATM og ATS blir mer krevende.

Personell og teknologi

Vi erfarer alle hvordan stadig mer avanserte mobiltelefoner og datamaskiner påvirker hverdagen. Vi er et nettverksbasert samfunn. Når vi i dag kjøper en mobiltelefon, TV eller datamaskin har den utrolig mye funksjonalitet. Klarer vi å bruke den? Utnytter vi funksjonaliteten, og henger vi med kompetansemessig?

Dette kan vi trekke paralleller til i Forsvaret. Teknologien i Forsvaret skal sikre topp ytelse. Kapasitetene øker og én person kan få flere roller: operatør, beslutningstaker og formidler av informasjon. Det krever tett samspill med teknologien og kompetansen må stadig oppdateres. Vi må samtidig bestrebe oss på at personellet gjennom kompetent bruk av moderne teknologi bidrar til at Forsvaret løser sine oppgaver på en stadig mer profesjonell måte.

Kontor- og administrativ støtte foregår i større grad med bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Personellet blir sin egen sekretær og administrasjonsoffiser. Funksjonaliteten øker, logiske kontroller skjer automatisk og mulighet for etterkontroll og analyse stiger. På den annen side er vi nok mange som fortsatt synes at brukergrensesnittene er for høye.

Personell-, økonomi- og styringsstaben har vært en pådriver for å få personell- og organisasjonsfunksjonalitet i SAP. Vi opererer i dag i ulike datasystemer og datakvaliteten er for dårlig. Program Golf (LOS) gjennomfører to prosjekter som i løpet av året skal gi HR- og organisasjonsfunksjonalitet i SAP. Det er et mål å oppnå bedre funksjonalitet og datakvalitet for de som arbeider i HR-organisasjonen, samt at kunngjørings- og tilsettingsprosessen i større grad kan være databasert. Moderne IKT-løsninger er en forutsetning for å kunne skape en moderne HR-organisasjon med fokus på Forsvarets utfordringer.

 

Ledende i staten

Fra 1 januar 2006 har vi gjort gangske store endringer i virksomhetsområdene Human Resources eller personellforvaltning samt organisasjonsforvaltning. Dette har vært foreberedt gjennom et eget prosjekt hvor vi har klargjort oppgaver og ansvar.

Målet har vært en effektivisering og kvalitetsheving av HR-området i Forsvaret. Vi har søkt å lære av den omfattende endringen innen økonomiområdet som lå noe foran i tid. Oppgaver har blitt sentralisert slik vi ser innenfor andre virksomheter og internasjonalt, og vi har i første omgang redusert med totalt ca 100 stillinger innen HR-området. Økt kapasitet innen strategi og analyse skal bidra til å løfte hele fagfeltet, sikre kvalitet og bidra til gode beslutninger og resultater.

 

Personellavdelingen, som inngår i Personell-, økonomi- og styringsstaben, er fra 1 januar 2006 i hovedsak organisert for å utøve styring, ledelse og kontroll med HR-virksomheten, og vi har lagt til grunn en verdikjedebetraktning av HR-området: rekruttering, utvikling, anvendelse, og avvikling. Dette skal være fokusområdene innen HR-organisasjonen i Forsvarets militære organisasjon. Den forvaltningsmessige utøvelsen vil foregå ved det nyetablerte Forsvarets Personelltjenester og ved de lokale avdelingene i Forsvaret. Forsvarets personelltjenester vil, som sentral tjenesteytende enhet, også forestå rådgivning og støtte til lokale sjefer og deres HR-medarbeidere. Det er Personellavdelingen og Forsvarets personelltjenester som utøver Forsvarssjefens arbeidsgiveransvar.
For at de nye HR-medarbeiderne i Forsvaret skulle ha et best mulig utgangspunkt ved oppstart 1 januar 2006, ble det høsten 2005 gjennomført et omfattende opplæringsprogram for disse med fokus på nye prosesser, roller, oppgaver og organisasjonsforståelse. Det er min hensikt å fokusere ytterligere på opplæring av fagnettverket i tiden fremover, da med fokus på fagopplæring og bruk av nye informasjonssystemer som leveres av program Golf (LOS). Intensjonen er å etablere et autorisasjonssystem for å sikre tilstrekkelig kvalitet på alt personell i Forsvarets militære organisasjon som arbeider med HR. Autoriserte medarbeidere skal sikre en forsvarlig personellforvaltning, herunder produksjon av relevant styringsinformasjon med høy kvalitet. God styringsinformasjon skal igjen bidra til at HR-området blir en strategisk faktor i videreutviklingen av Forsvaret.

 

Handlingskompetanse

Realkompetanse er det vi legger til grunn når vi utformer kompetansekravene i stillingsbeskrivelsene og ved tilsettinger. Er begrepet egnet ift dagens utfordringer?

Realkompetansen fremkommer som en kombinasjon av utdanning, tjenesteerfaring og personlige egenskaper. Det er vanskelig å uttrykke en realkompetanse som angir et minimum av den kompetansen som kreves samt uttrykke den type kompetanse man egentlig ønsker. På stillingsbeskrivelsene blir kompetansen først og fremst knyttet til utdanningsnivå og tjenesteerfaring. Dette er hensiktsmessig å legge til grunn når mange tilsettinger skal behandles og når likebehandling er viktig.

Utfordringene går i en annen retning. De som skal motta personellet, blir mer og mer opptatt av kompetansen på den som de skal motta, og ikke bare at de får tilsatt en person. Hvordan passer vedkommende inn i stillingen og teamet ift utfordringene, og hvilken type kompetanse kommer vedkommende inn med?

Innenfor HR-fagfeltet vrimler det at kompetansebegreper, og jeg mener at vi må ha et mye mer bevisst forhold til kompetanse. Jeg har tro på begrepet handlingskompetanse. I handlingskompetanse legger man til grunn at forskjellige oppgaver trenger forskjellige typer kompetanse. Det kan være at man kan finne denne kompetansematchen i en person, eller gjennom å sette sammen et team eller en gruppe. Man kan faktisk bruke dette begrepet på en hel organisasjon, for å beskrive hvilket kompetansebehov organisasjonen har sett opp mot oppgavene den skal løse. Etter min oppfatning er handlingskompetanse et mer egnet og tidsmessig begrep enn det tradisjonelle realkompetanse.

 

Turn-over

Vi har på våre to kunngjøringsrunder for 2006, kunngjort ledig nesten 2.900 stillinger. Antall yrkesbefalsstillinger i Forsvaret er på ca 7.100, og selv om en del er avdelingsbefalsstillinger, kunngjør vi en veldig stor andel av yrkesbefalsstillingene. Noe av dette skyldes den store omstillingen, men det skaper etter min mening for stor turn-over. Ikke bare blir det mange tilsettinger, men det resulterer i mange vakanser. Etter rundene blir vi også stående igjen med et stort antall ubesatte stillinger bl a fordi det mangler søkere, eller fordi søkerne ikke er godt nok kvalifisert. For 2004 og 2005 utgjorde dette mellom 30% og 40%. Vi har også som arbeidsgiver begrenset styring på hvilke stillinger som blir besatt fordi vi har et søknadssystem.
Jeg mener at Forsvaret har for stor turn-over i befalsstillinger. Hvorfor har vi det? Vi legger vekt på både bredde og dybde i tjenesteerfaring. Det gir uttelling både ved stillingsbesettelser og ved stabsskoleopptak. Man skal ha operativ erfaring, internasjonal tjeneste, lederstillinger, stabsstillinger og helst også tjeneste fra Forsvarsdepartementet. For mange blir det viktigere hvilke stillinger man har hatt, enn hvilke resultater man kan vise til. Jeg mener at Forsvaret i større grad må fokusere på hvilke resultater personellet vårt kan vise til, gjerne betegnet som en resultatkultur, og i større grad håndheve minimumsperiode i stilling. Forsvaret trenger god kontinuitet i mange stillinger, bl a i prosjekter og innen investeringsområdet.

I tillegg til at turn-overen kan være lite familievennlig, øker den også Forsvarets driftsutgifter. Jeg er enig med dem som har anbefalt at kostnader også blir vurdert ifm disponering av personell.

 

Familiepolitikk

Forsvarets operative virksomhet står overfor et grunnleggende dilemma. Den generelle samfunnsutviklingen viser fremvekst av to-karriere familier, økt krav til arbeidsfordeling i hjemmet, økt forventning til samvær, fritid og forutsigbarhet. Denne utviklingen tilsier at Forsvaret må ta klare personell- og familiepolitiske hensyn i sin virksomhet.

Skifte av tjenestested, hvor tjenestestedene ligger, tjeneste i internasjonale operasjoner og tjenestemønsteret har betydning for våre ansattes familier. Hvis vi sier at dette er noe våre ansatte bare må innrette seg etter, taper vi. Da klarer vi ikke å rekruttere de dyktigste og holde på dem. Vi må både bestrebe oss på å skape forutsigbarhet og realistiske forventninger for våre ansatte og deres familier. Å utforme en familiepolitikk som tar opp i seg de behov familien selv opplever som viktig vil imidlertid utfordre det Forsvaret anser som mulig å oppnå. Det reelle spillerom som Forsvarets har for å utvikle og utøve familiepolitikken, ligger innenfor de rammer som gjeldende avtaler og regelverk i Staten setter. Forsvarsgrenene, HV og mange avdelinger har vært flinke til å se muligheter og etablere ordninger.
Jeg synes at Forsvaret er preget av en inkluderende kultur. Det preger ikke bare oss som har vårt virke i Forsvaret, men inkluderer også våre ledsagere. Dette bidrar til en følelse av sterkere tilhørighet, og den betyr mye for mange.

Forsvarssjefen har nylig fastsatt Forsvarets familiedirektiv. Dette utmerker seg ved at det er forpliktende. Familieperspektivet skal integreres i det vi gjør, utøvende roller er beskrevet og ansvar er spesifisert.

 

Verdier, holdninger og rollemodeller

Som forvaltere av makt, om nødvendig med våpen, er det avgjørende at vi er forberedt og kvalifisert for de oppgaver vi skal løse. Vi må sørge for at personellet vårt har opparbeidet seg nødvendig kompetanse og ferdigheter, ikke bare individuelt, men også samtrent.

Det kan være en risiko for at det vi gjør kan få store konsekvenser. Derfor må vi bestrebe oss på å redusere og ha størst mulig kontroll over risikoen. Sunne verdier og gode holdninger er med på å skape et godt ståsted og en ramme for å møte nye situasjoner. En verdi ved militær utdanning og trening er nettopp at vi kan bevisstgjøre og forsterke det vi regner som aksepterte og gode verdier og holdninger.

I Forsvaret skal vi være godt kompetente og trygt forankret i verdier og holdninger som er godt aksepterte i samfunnet. Det skal også reflektere HR-organisasjonen. Det må være sammenheng mellom hva vi sier og hva vi gjør. Dette gjelder spesielt for ledere og det forventes av vårt stadig mer kompetente personell. Godt lederskap krever gode rollemodeller.

Vi erfarer at Forsvarets omdømme skades hvis vi i Forsvaret ikke blir oppfattet å opptre iht gjeldende bestemmelser, avtaler og det som blir oppfattet som rett. Vi er avhengig av bred støtte i befolkningen, og må ikke skusle med den kapitalen vi har bygget opp i form av goodwill og støtte fra befolkningen. Dette må også prege vårt lederskap og HR-virksomhet.

I kritikkverdige forhold som har kommet frem den senere tid, er det også bekreftet at Forsvaret har reagert. Vi har et ansvar overfor alle de som nedlegger en stor innsats for Forsvaret hver dag, og for Forsvaret som institusjon. Mediaoppslag påviker fort reaksjonsmønstre og skaper sin egen dynamikk. Vi kan imidlertid ikke trekke konklusjoner før de faktiske forhold er avklart og de involverte har uttalt seg.

Avslutning

Forsvaret har gjennomgått store endringer de siste årene, og denne prosessen vil fortsette. Staten har også gjennomført modernisering av lover og avtaleverk innen personellområdet, og dette stiller også nye krav til Forsvaret. Vi har endret HR-organisasjonen i Forsvaret for å tilpasse oss dette. Vi må erkjenne at personellorganisasjonen ikke har hatt godt nok omdømme. Det er en prioritert oppgave å bedre det! Vi skal være tidsmessig og ha et strategisk fokus. I Personell-, økonomi- og styringsstaben har vi ambisjon om at Forsvaret skal være ledende innen HRM og helhetlig virksomhetsstyring i staten. Hva skal prege denne organisasjonen? Jo, vi skal ta ansvar, tenke helhet, værer troverdig, levere kvalitet og oppnå resultater. Vi har satt ambisjonene og de skal vi fokusere på slik at vi bidrar til at Forsvaret løser sine oppgaver på en best mulig måte.

 

Hva så med de ambisjonene som jeg startet foredraget med? Er de urealistiske? Jeg mener nei! Hvis vi ikke setter slike mål, vil vi ikke lykkes. Jeg tror på dem, jeg vil arbeide for at vi skal nå dem og jeg vet at jeg har med meg en organisasjon som vil lykkes!

 

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 6. mars 2006

ved

Generalmajor Stein E Nodeland

Generalinspektør for Luftforsvaret


Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 


Nye kampfly – behov og muligheter

 

1 Innledning

 

Generalmajor Stein E Nodeland. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Formann, mine damer og herrer. La meg få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo Militære Samfund for å snakke om nye kampfly. Med tanke på prosjektets størrelse og viktighet var det heller ikke vanskelig å takke ja til en slik invitasjon.

 

Når det gjelder viktigheten så viser jeg til det forsvarssjefen sa i sitt foredrag i oms før jul: ”anskaffelsen av et nytt jagerfly er forsvarets i særklasse viktigste oppgave på investeringssiden i årene fremover”.

 

Anskaffelsen av nye kampfly handler om det norske forsvarets evne til å løse nasjonale og internasjonale oppgaver med relevante innsatsmidler i fremtiden. Behovet for nye kampfly knyttes til ambisjonene om innsatsforsvarets evne til å fremstå som et troverdig sikkerhetspolitisk instrument – enten dette fører oss til våre nærområder, til Afghanistan – eller for den saks skyld til Afrika.

 

Jeg hevder altså at behovet for nye kampfly følger naturlig av sammenhengen mellom etablerte sikkerhetspolitiske mål og fagmilitære vurderinger. Samtidig handler kampflyspørsmålet om så mye mer enn fagmilitære vurderinger. Derfor trenger vi en bred og åpen tilnærming.

 

Konklusjoner om valg av type fly, og hvor mange, må ikke komme først i prosessen. Dette vil i så fall legge bindinger på – og skade en prosess som med sin størrelse og viktighet berører både industri, næringsinteresser og samfunnets økonomiske prioriteringer i fremtiden.
En anskaffelse av nye kampfly berører så vidt mange samfunnsinteresser at jeg vil oppmuntre til et felles løft for å få til et best mulig resultat for alle parter.

 

Forsvaret vil gjøre en så grundig prosess som mulig, nettopp for å få frem argumenter for behov – og deretter fremme anbefalinger på et solid vitenskapelig og fagmilitært grunnlag. Derfor er også ffi en viktig deltager i prosessen.

 

I foredraget vil jeg innledningsvis beskrive noen utviklingstrekk når det gjelder bruk av kampfly både nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil så komme inn på Norges behov for kampfly. Jeg vil ta for meg noen av de muligheten nye kampfly kan gi. Så vil jeg gå nærmere inn på den prosessen som er i gang og avslutte med noen betraktninger om industrimessige forhold.

 

2 Luftforsvaret i endring

Hensikten med å vise det bildet dere ser nå er å illustrere den betydelig endring som har skjedd med kampflyvåpenet siden vi deltok med F16 i operasjon Allied Force over tidligere Jugoslavia i 1999 – til vi deltok med F-16 over Afghanistan i 2002.

For dem som deltok under Allied Force oppleves det nok som noe urettferdig at vi stadig trekker fram den konflikten på den måten vi gjør, og jeg vil gjerne understreke at de som deltok gjorde dette på en utmerket måte. Samtidig ble det ganske raskt klart at Norge manglet etterspurte kapasiteter. Vi hadde ikke full nattkapasitet og var begrenset til en luft-til-luft rolle.

Sikkerhetspolitikk, teknologi og derav følgende konseptutvikling hadde endret seg raskere enn det vi klarte å følge med på, og det norske kampflyvåpenet var ikke relevant nok under denne operasjonen.

Heldigvis var det en endring i gang og i 2002 hadde flyene gjennomgått en midtlivsoppdatering, flygerne var trent i nye roller, dag og natt, og nye våpen var anskaffet. Samtidig må vi erkjenne at det var i siste liten. Målbelysningspodder måtte lånes og flygerne dro av gårde med minimalt med trening på det nye utstyret.

I dag er vi der vi skal være. Utstyret er topp moderne, og flygere og teknikere holdet det nivået som skal til for at vi skal løse de meste kompliserte oppdragene i sammen med våre allierte. Dette har vi vist gjennom operasjoner og øvelser. Jeg vil også fremheve den positive utviklingen som har funnet sted i forhold til de andre forsvarsgrenene. Resultatene av dette kan vi blant annet se i Afghanistan i dag.

Den langsiktige utfordringen for kampflyvåpenet blir derfor å klare å opprettholde denne evnen. Det betyr stadige forbedringer, både når det gjelder utstyr, konseptutvikling og trening/øving. Vi vet nå hva det vil si å tilhøre toppdivisjonen og vi må etter min mening gjøre det vi kan for å bli der. Med et så lite kampflyvåpen som vårt er det intet alternativ til kvalitet. For å si det veldig enkelt; det deles ikke ut sølvmedaljer i en luftkamp, ei heller i en presisjonslevering mot et bakkemål.

Vi må derfor fortsette oppdateringen av F16, mens det på lengre sikt er avgjørende at vi anskaffer tidsmessige nye kampfly.

3 Bruk av kampfly etter den kalde krigen

Som et lite bakteppe for en vurdering av de sikkerhetspolitiske utfordringer og derav behov for kampfly, vil jeg gå litt tilbake i tiden og se på hvordan konfliktene, og med det bruken av kampfly, har endret seg.

Ser vi på Irak og Desert Storm i 91 så var det luftkampanjen som var dominerende. Luftkampanjen var i stor grad basert på oberst John Wardens teorier om å betrakte fienden som et system og fordelene ved parallell krigføring. Ny teknologi med presisjonsvåpen og fly med lavsignatur gjorde at man allerede den første natten kunne angripe viktige mål i hele operasjonsområdet.

 

Fra tidlig på 90-tallet husker vi konfliktene på Balkan hvor FN og NATO benyttet luftmakt for å stabilisere situasjonen. I de første fasene ble kampfly brukt som avskrekkingsmiddel ved at man truet med bruk. Vi så de første eksemplene på ”show of force”. Deretter de første forsøk på gradvis bruk av makt. Uklare mandater, sviktende kommando og kontroll og utilstrekkelige engasjementsregler gjorde bruken lite effektiv.

 

Effektiv bruk av kampfly så vi ikke før i 95 da det ble gjennomført en massiv luftkampanje mot utvalgte mål for å tvinge partene, først og fremst bosniaserberne, til forhandlingsbordet. Dette virket, sannsynligvis fordi det samtidig var en utvikling på bakken. En lærdom som for øvrig etter hvert ble klarere og klarere; den største effekten av luftmakt oppnås når den utføres i samvirke med andre.

 

Under operasjon allied force i 99 over tidligere Jugoslavia og Kosovo så var det nok en gang teorien om bruk av luftmakt for å endre en motstanders atferd som dominerte. Hvorfor ikke dette virket særlig bra har blitt mye diskutert i ettertid. En gradvis bruk av luftmakt, feil tyngdepunkt og det at man tidlig signaliserte at luft skulle gjøre jobben alene, er brukt som forklaringer. Operasjonene over Kosovo ga nye utfordringer. Bekjempelse av mobile og godt kamuflerte mål, ofte i kombinasjon med dårlig vær, ga oss nye begrep som time-sensitiv targeting, swing-rolle og behov for bomber som kunne leveres nøyaktig i dårlig vær.

 

Etter en periode med håndhevelse av flyforbudssoner i Irak og på Balkan, kom så 11 sep og plutselig ble det viktig med Homeland Defence og fly på beredskap. I Norge ble kampfly raskt deployert til rygge og sola for å dekke dette behovet.

 

I operasjonene i Afghanistan var det nye utfordringer; kampfly til bekjempelse av terrorister. Det var samarbeid med spesialstyrker, nærstøtte, bekjempelse av mindre grupperinger som var i hyppig bevegelse. Igjen så vi behovet for å kunne bekjempe viktige, raskt oppdukkende mål.

 

Vi fikk så krig 2 i Irak, som ble en fellesoperasjon hvor man benyttet prinsippene for effekt – og nettverksbaserte operasjoner i et nært samspill mellom bakke- og luftstyrker.

 

Ser vi på hva som skjer i dag i Afghanistan og Irak, så er hensikten stabilisering og oppbygging. I takt med dette har også bruken av kampflyene endret seg. Vi ser flyene brukt til patruljering, eskorte av bakkestyrker under forflytning, nærstøtte inne i byer, overvåkning og rekognosering. Vi har ferske eksempler på show of force fra Afghanistan. Fleksibiliteten er stor, noe som bekreftes av et eksempel fra Irak:

F-15E er i utgangspunktet et fly til levering av mål på dypet – typiske interdiktmål. Det skulle fly fort og lavt og levere våpen presist i all slags vær og mørke. I Irak måtte de amerikanske F15E-flygerne raskt konvertere til nærstøtteoperasjoner, inkludert nærstøtte inne i byer. Store deler av tiden fløy de visuell bevæpnet rekognosering langs veiene.

Hvilken lærdom kan vi så ta med oss fra dette? For det første at veldig få konflikter er like, hver trenger en individuell behandling. For det andre bekreftes oppfatningen av at konfliktbildet er uforutsigbart.
For det tredje er det ingen tvil om at kampfly er veldig fleksible og tilpasningsdyktige. For det fjerde forteller F15E-eksemplet oss noe om verdien av å være godt trent. Skal man konvertere til nye roller i en kampsone, da må det ligge en betydelig grunnkompetanse i bunn.

 

4 Sikkerhetspolitiske utfordringer og konsekvenser forutsetninger for forsvarets utforming

Når man skal besvare spørsmålet om Norges behov for kampfly berøres særlig to forhold: Norges fremtidige sikkerhetspolitiske utfordringer – og forsvarets eventuelle funksjon i forhold til dette. Kampflyspørsmålet må således betraktes ut fra de oppgaver forsvaret skal løse og de kapasitetsmessige konsekvenser og prioriteringer dette medfører.

 

I det strategiske konsept for forsvaret ”styrke og relevans”, heter det at vi lever i en tid preget av endring og at retningen i de endringstrekk vi ser er uviss og trusselbildet er diffust. Dog er det noen konkrete utviklingstrekk vi kan bygge på for å si noe om fremtiden.

 

I forhold til den kalde krigen er vi i dag tilbake til hva vi kan kalle en normalsituasjon, preget av mer dynamikk, med flere aktører som på hver sin måte prøver å fremme sine interesser. Vi ser også nye typer allianser og samarbeidsordninger.

 

Globaliseringen er forårsaket av politiske, økonomiske og teknologiske krefter som medfører integrering og gir mange positive muligheter – men samtidig kan det bety fragmentering og uro. En konsekvens av globaliseringen er at konflikter kan få påvirkning på områder som ligger langt unna geografisk.

 

En positiv endring er at land som tidligere stod mot hverandre, i dag er involvert i et sikkerhetspolitisk og økonomisk fellesskap og at sannsynligheten for eksistensielle kriger dermed anses å være svært liten.

Vi ser også at økonomi som maktfaktor i forholdet mellom stater har fått økt relativ betydning. Det betyr at stater i enda sterkere grad enn før vil være opptatt av forhold som kan påvirke ens økonomiske utvikling.

Dette betyr allikevel ikke at militær størrelse og makt er uvesentlig i forholdet mellom stater. Det er flere eksempler på at stater bygger opp sin militære makt – gjerne som en følge av positiv økonomisk utvikling. Derfor vil det fremdeles være viktig hvordan man håndterer sitt forsvar.

For Norge er de sikkerhetspolitiske utfordringene først og fremst knyttet til to dimensjoner: våre nærområder og den globale dimensjon.

Nærområdeutfordringen dreier seg særlig om vår strategiske beliggenhet og det faktum at vi er en liten nasjon som forvalter betydelige naturressurser. Særlig energiressursene, både de som utnyttes, men ikke minst de uutnyttede, har strategisk betydning også for andre stater.
Aktørene som opptrer i området har gjerne motstridende interesser, og grenser og territoriell overhøyhet er omdiskutert. Selv om vi må forutsette at eventuelle motsetninger vil bli forsøkt løst via fredelige midler, kan vi ikke utelukke at situasjoner kan oppstå hvor bruk av militær makt kan være aktuelt.

For eksempel som et middel for å utøve politisk press.

 

Vårt sikkerhetspolitiske handlingsrom påvirkes særlig av tre aktører, Russland, USA og EU. Innenfor denne triangelen er det viktig at vi balanserer forholdene mellom aktørene og medvirker til at forholdene utvikler seg innenfor en multilateral ramme. I den forbindelse er Norges sikkerhet helt avhengig av allianser. Å bidra til ”limet” i NATO er derfor en viktig del av norsk sikkerhetspolitikk.
Vi må også være forberedt på at internasjonal terrorisme ikke kjenner noen grenser. Norge er en internasjonal aktør og en konsekvens av globaliseringen og den teknologiske utviklingen er at også vi kan bli mål for terrorister.

Når det gjelder den globale dimensjonen kan både internasjonal terrorisme og forskjellige typer regionale og lokale konflikter gi direkte eller indirekte virkninger i våre områder. Det er derfor i vår interesse å bidra til stabilitet og fredelig utvikling også i områder som ligger geografisk langt unna. Samtidig er det viktig for norsk sikkerhetspolitikk at vi støtter opp under arbeidet for sikkerhetsordninger i en global sammenheng. Støtte til FN og andre sikkerhetsorganisasjoner er derfor sentralt.

Vi har også felles interesser med våre allierte i å redusere eller motvirke globale trusler. For å kunne løse oppgaver i sammen og for at vi skal kunne yte innflytelse i felles fora, må forsvaret være relevant. Dette har konsekvenser for både kapasiteter og kompetanse.
Disse sikkerhetspolitiske utfordringene har konsekvenser for utformingen av forsvaret og reaksjonsevne, mobilitet og presisjon er stikkord for forsvarets fremtidige struktur. Fleksibilitet til å løse mange oppgaver både nasjonalt og internasjonalt er en konsekvens av et uklart trusselbilde og rask omskiftelighet i det sikkerhetspolitiske landskapet.

Effektiv informasjonsinnsamling, rask reaksjon og målrettede presise tiltak er nødvendig for å følge og eventuelt hindre negativ situasjonsutvikling. Militær makt må være på rett plass, til rett tid, med rett effekt – og bruk av teknologi er en kosteffektiv måte å imøtekomme dette på.

Komponentene må ha en allsidighet som muliggjør flere forskjellige type roller og oppgaveløsninger. Disse bør være kompatible i et nettverk hvor både forskjellige forsvargreners komponenter og allierte stridskrefter kan integreres.

 

Nasjonal råderett over et sett effektive flerbruks kjernekapasiteter innenfor spekteret av ”militær makt” må til for å sikre troverdig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, samt bidra til å gi et nødvendig politisk handlingsrom i en krisesituasjon. En begrenset evne til selvstendig krisehåndtering er viktig der Norge av gitte årsaker ikke ønsker innblanding av andre, eller ved at våre allierte enten ikke vil pga motstridende interesser – eller ikke har mulighet pga manglende kapasitet.

 

Kapasitetene må kunne inngå i allierte styrkestrukturer og kunne ha relevans i operasjoner både i Norge og i utlandet. Hjemme kan dette skje dersom situasjonen utvikles i et slikt omfang at en lokal konflikt ikke lenger er håndterlig alene – eller ved at den av andre grunner tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet.

 

Utenlands vil dette demonstrere vilje til å ta på seg allierte forpliktelser og være med på å gi Norge innflytelse og oppmerksomhet internasjonalt. Interoperabilitet er et stikkord for både de enkeltkapasiteter og for det kompetansenivå som ligger i den militære organisasjonen.

 

Bekjempelse av terrorisme er normalt definert innenfor grensesnittet til politiet. Allikevel kan militære ressurser bli satt inn for å støtte politiet. De flerbrukskapasitetene forsvaret besitter vil også være velegnet i slike sammenhenger.

 

5 Kampflyets betydning

Hvilken plass har så kampflyet i dette bildet?
Mitt utgangspunkt er at kampflyet har egenskaper som er relevante i enhver forsvarsstruktur. Dette baserer seg på utnyttelsen av de fortrinn som ligger i luftmaktens grunnleggende egenskaper, nemlig høyde, hastighet og rekkevidde, eller H2R som vi liker å uttrykke det. Høyde kombinert med avanserte sensorsystemer gir uovertruffent overblikk. Hastighet og rekkevidde gir mulighet til å oppnå ønsket effekt til rett tid på rett sted uavhengig av geografi. Kombinasjonen av disse grunnleggende egenskapene gir til sammen relative fordeler som mobilitet, reaksjonsevne, fleksibilitet og allsidighet.

 

Kampflyets hovedbidrag til nasjonal sikkerhet og fellesoperasjoner er:

  • Evne til kontroll i luften
  • Evne til informasjonsinnsamling og beslutningstaking
  • Evne til presisjonslevering av ildkraft

 

Kontroll av luftrommet er den suverent viktigste oppgaven for nasjonal luftmakt. Kontroll i luften er luftmaktens primære kjernekapasitet og viktigste leveranse til fellesoperasjoner og samfunnssikkerhet. For en motstander vil også utnyttelse av luftrommet være et meget kosteffektiv militært virkemiddel for å oppnå politiske målsettinger.

Kontroll i luften er både et middel og et mål i seg selv. Evne til kontroll i luften er en forutsetning for å sikre handlefrihet for egne styrkers operasjoner. Samtidig krever nye sikkerhetsutfordringer økt fokus på beskyttelse av styrker, territorium, befolkning og infrastruktur fra alle typer trusler ført gjennom lufta.

I sammen med et effektivt luftkommando og kontrollsystem, og moderne luftvernsystemer, er kampfly den desidert viktigste kapasiteten for kontroll av aktiviteter i vårt luftrom.

 

Endrede sikkerhetsutfordringer og utvikling mot nettverksbasering tilsier økt betydning av overvåking, måloppdagelse, målfølging og rekognosering med økt krav til presisjon i tid og rom. Moderne kampfly kan med sine informasjonssystemer og sensorer spille en avgjørende rolle i kampen om informasjonsoverlegenhet.

 

Kampfly vil være de mest fleksible og anvendbare kapasitetene for å levere presisjonslevert ild basert på kampflyenes grunnleggende egenskaper H2R. Kombinasjonen av kampflyets sensorer, ulike typer presisjonsvåpen og beslutningstaker om bord, gjør kampflyet til et anvendbart politisk og militært virkemiddel. Man kan utøve betydelig og kontrollerbart press på en motpart fra en relativt sikker avstand uten at det nødvendigvis fører til en dramatisk økning i spenningsnivået.

 

Kampfly vil kunne delta i hele spekteret av både offensive og defensive operasjoner, fra begrenset levert effekt i den ene enden av konfliktskalaen, til en full bidragsyter under krigsforhold i den andre enden. Det kan være avskjæring og bekjempning av lufttrusler eller bekjempelse av overflatemål – enten disse fremstår som strategisk infrastruktur eller gjennom støtte av egne styrker på overflaten.

 

Kampflyene kan utføre militære handlinger som kan ha direkte operasjonell og strategisk effekt. Kampflyene kan få tilgang til målgrupper som ikke kan overvåkes eller angripes med andre midler. Det betyr at mål av stor strategisk verdi er innenfor maktutøverens rekkevidde. Dette kan oppnås gjennom selvstendige handlinger eller ved samvirke mellom flere forsvarsgreners styrkekomponenter.

 

Kampflyenes tilstedeværelse signaliserer evne og vilje til å forsvare norsk territorium og samfunnssikkerhet. Skulle avskrekkingen ikke være tilstrekkelig, kan de anvendes for å håndheve norsk suverenitet og interesser ved å håndtere ulike episoder om nødvendig ved bruk av makt. Som suverenitetshevder og myndighetsutøver vil kampfly kunne være på kort beredskap på bakken eller i luften for avskjæring eller markering over bakke, og/eller sjøområder.

Kampfly er et egnet virkemiddel for gradert demonstrasjon av militærmakt i politisk øyemed. Anvendeligheten fremgår i alle faser ved utførelse av fredsopprettende operasjoner – fra militær intervensjon til sikring /beskyttelse av fredsbyggende aktivitet.

 

Som vi har sett i alle større konfliktene siden den kalde krigen er kampflyene anvendbare som del av flernasjonale operasjoner og fleksibiliteten tilsier at kampflyene kan løse et utall av oppgaver etter som situasjonen tilsier det. Operasjonene i Afghanistan viser hvordan kampfly kan bidra til økt sikkerhet for bakkestyrkene i et område av stor utstrekning og med manglende infrastruktur. Nok engang viser det anvendeligheten av kampflyene som i bunn og grunn er fundert på de tidligere nevnte grunnleggende egenskapene til luftmakt.

 

6 Et forsvar uten kampfly

Et norsk forsvar uten kampfly gjør det tilnærmet uinteressant hva slags styrker og kapasiteter det norske forsvaret ellers måtte ha. Et forsvar uten kampfly vil være i så stor ubalanse at det nuller ut verdien av andre materiellanskaffelser.

 

En struktur uten kampfly vil være ute av stand til å drive selvstendig suverenitetsutøvelse og krisehåndtering i norsk –og tilstøtende internasjonalt luftrom. Et bortfall av evnen til å møte politiske og militære utfordringer fra en annen stats side, nettopp ved krenkelser av luftrom er betenkelig. Manglende evne til å etablere akseptabel grad av kontroll i luften vil sette bakke –og overflatestyrkers handlefrihet i en klemme.

 

Alternative strukturelementer kan gi en akseptabel ytelse innenfor flere av de oppdragene som i et tidsom er tiltenkt kampfly. Orion-flyene har eksempelvis muligheter som kan utnyttes videre. Imidlertid er det ikke mulig å finne alternativer som kan gjennomføre luft-til-luft oppdrag. Heller ikke finnes alternative løsninger i dag, med evne til å løse flere typer oppgaver – nær sagt samtidig.

 

For ubemannede kampfly og områdedekkende luftvernsystemer er det teknologiske utfordringer som ikke kan forventes løst innen den eksisterende kampflyflåte faller for aldersgrensen. Ubemannede løsninger har utvilsomt en del åpenbare fordeler; muligheten for å utføre høyrisikooperasjoner uten fare for tap av menneskeliv er vel den største. Men nettopp det at de er ubemannede gir også en stor ulempe: man fjerner beslutningstakerens nærhet til operasjonene. Erfaringene har også vist at kostnadsmessig gir heller ikke ubemannede løsninger den fordelen som var forventet.

 

En struktur uten kampfly vil også bety at vi mister vår kompetanse både når det gjelder utøvelse og ledelse av kampflyoperasjoner. I de situasjoner hvor en kampflykapasitet vil være nødvendig, vil vi i så fall være prisgitt både andre lands kampflystyrker, og deres ledelse.

7 Nye kampfly og nye muligheter

Ser vi så på nye kampfly så må vi forvente at de vil gi nye muligheter, først og fremst knyttet til teknologiforbedringer, som igjen vil medføre nye konsepter, operativt og logistisk.

De største operative kapasitetsforbedringene knytter seg til avanserte sensorer og lavsignatur eller stealth som det også kalles.

Nye kampfly vil være utstyrt med flere og mer avanserte sensorer enn de vi har i dag. Det dreier seg om ny radar, forskjellige typer elektrooptiske og infrarøde sensorer, samt sensorer for innsamling av elektromagnetisk utstråling. Informasjon fra alle disse sensorene vil bli knyttet sammen og vil bidra til å presentere et situasjonsbilde av en helt annen karakter enn i dag. Situasjonsbildet vil øke flygerens evne til å ta riktige beslutninger, samtidig som informasjonen vil bidra til et bedre situasjonsbilde hos alle de andre deltakerne i det nettverksbaserte forsvaret. Kampflyets rolle som informasjonsinnsamler blir derfor kraftig forbedret, noe som vil gi nye muligheter i alle aspekter av operasjonene.

De nye sensorene vil øke effektiviteten både mot luft- og bakkemål. Eksempelvis vil det øke evnen til å oppdage og identifisere bakkmål. Dette kombinert med nye våpen vil redusere faren for feilbombing.

Sensorene vil også sette flyet i stand til å løse nye oppgaver. Radaren, i kombinasjon med elektronisk innsamling, vil kunne sette flyet i stand til elektronisk krigføring på en helt annen måte enn i dag. Der man før trengte eskortefly, kan flyet løse disse oppgavene selv.

Lavsignatur er først og fremst knyttet til flyets evne til overlevelse. Stealth gjør at man kan komme nærmere en motstander uten å bli oppdaget. Dette vil gi en taktisk fordel og man kan i større grad engasjere mål som er forsvart av høytrusselsystemer. Hvis vi ser på tidligere konflikter så har fordelene ved stealth særlig kommet til syne i en åpningsfase av en konflikt. Lavsignatur må også antas å gi en fordel i et operasjonsteater med diffuse skillelinjer mellom venn og fiende. Anskaffelse av fly med lavsignatur vil altså kunne gi oss muligheten til å delta i de mest kompliserte operasjonene; vi kan gjerne kalle det ”første bølge”.                                       En usikkerhet rundt stealth er hvor lang tid det tar før det er utarbeidet gode mottiltak. Det er rimelig å anta at effekten av stealth vil avta over tid. På den annen side ser vi at amerikanerne fortsatt satser på stealth og det er vanskelig å tenke seg at fordelen av lav radarsignatur vil bli nullet ut.

På logistikksiden vil et nytt fly først og fremst bety mye større tilgjengelighet enn den vi har i dag. I dag er godt under halvparten av F16-flåten tilgjengelig for flyging hver dag, mye av dette grunnet strukturproblemer. Med nye fly følger også nye logistikkonsepter, både som følge av ny teknologi, men også som følge av nye markedsmessige muligheter. Sannsynligvis vil vi få færre nivåer for vedlikehold og vi vil få sentralisert vedlikehold via et internasjonalt samarbeid. Når det gjelder videre utvikling av flyet så baserer nye fly seg på såkalt åpen arkitektur, noe som åpner for et ”plug and play” konsept. Da kan delsystemer skiftes ut uavhengig av andre delsystemer.

Alt i alt må vi forvente at et nytt kampfly vil gi en betydelig operativ kapasitetsøkning og kostnadseffektive logistikkløsninger.

 

8 Prosessbeskrivelse; ” prosjekt nye kampfly”

 

Våre f-16 kampfly vil i løpet av det neste tiåret nærme seg slutten av sin operative levetid. Dette er knyttet til slitasje i skrog og flystruktur, samt uvisshet om oppdateringer fra produsentenes side kan påregnes ettersom nye flytyper blir produsert for markedet.

 

Våre politikere har besluttet at forsvaret skal forberede anskaffelsen av nye kampfly og Norge skal delta i utviklingsfasen av JSF og i et industrielt samarbeide i forbindelse med eurofighter. Forsvaret skal dessuten følge utviklingen av Rafale, Jas-Gripen og eventuelt andre kandidater. Utover dette skal Norge søke å bidra til å etablere industrisamarbeid med de respektive partnerlandene i JSF og eurofighter prosjektene.

 

Forsvardepartementet er ansvarlig for materiellanskaffelser og leder denne prosessen. Luftforsvaret, de andre forsvarsgrenene, flo og ffi har bidratt til at grunnlagsdokumentet for anskaffelsen, ”konseptuell løsning” ble ferdigstilt høsten 2005. Denne er nå under ekstern kvalitetssikring på oppdrag fra forsvarsdepartementet og finansdepartementet.

Forsvaret er i slutten av konseptfasen av prosjekt 7600 – fremtidig kampflykapasitet. En beslutning knyttet til fremskaffelsesløsning er forventet tatt i 2008. Valg av kandidater er forventet tatt 2010. Antallsanalyser og kandidatvurdering skal gjennomføres ved ffi i løpet av sommeren 2006. Dersom det blir vedtatt anskaffelse av nye kampfly, påregnes disse å komme til Norge fra 2015 og utover.

Den eksisterende kampflystrukturen har en teknologisk levetid frem til 2015-2020.

 

Operasjoner med F-16 utover 2010 vil øke driftskostnadene og høyne usikkerhetsfaktorer med hensyn til å oppnå tilstrekkelig flytilgjengelighet for trening. Operativt og driftsmessig er det derfor ønskelig at beslutninger om erstatning av f-16 strukturen blir tatt så tidlig at nye fly kan komme til Norge fra 2016 og utover.

9 Betydning av valg av kandidat / kandidatbeskrivelse

Som nevnt befinner vi oss i den fasen som beskriver det konseptuelle vedrørende kampflyfremskaffelsen. Dette innebærer at en avklaring og definisjon av behov skal formuleres. I tillegg brukes ressurser på å analysere alternative løsninger.

 

Prinsipielt sett skal ikke kandidatvurdering være en del av denne diskusjonen. Men vi er nødt til å håndtere dette som en parallell prosess, da vi har engasjert oss til dels betydelig i både jsf og eurofighterprosjektene. Dermed sjonglerer vi i realiteten med to faser av fremskaffelsesprosessen samtidig – både konseptfasen og definisjonsfasen.

De fire kandidatene som vi forholder oss til, tilfredsstiller i utgangspunkt i all vesentlighet overordnede militære krav og spesifikasjoner. Kandidatene er multirollekampfly. Det vil si at de har kapasitet til å benyttes i de fleste av de aktuelle oppgavene jeg beskrev tidligere. Likevel representerer de så langt fire veldig forskjellige totalløsninger.

 

Et aspekt ved dette er at utover de rent operative egenskapene, vil de ha både økonomisk og sikkerhetspolitisk betydning. Når man velger et fly fra en bestemt produsent, vil det innebære et forpliktende samarbeid mellom tilbyder og kjøper i mange år. Dette har vi sett i forhold til produsenten som står bak F-16.

 

Forholdet mellom Norge, USA og de andre europeiske F-16-landene, har blant annet på grunn av denne plattformen forsterket de bånd som finnes til vår fremste allierte – og har også muliggjort de oppgraderingsprogrammer, som vi har sett gjennom hele programmets levetid.

At Norge anskaffet f-16 på samme tid som en rekke europeiske Nato-land har lagt en forutsetning for at vi i dag kan stille en europeisk luftving bestående av F-16 bidrag fra Norge, Danmark, Nederland og Belgia. Denne vingen er meldt inn i NRF-7 og gir en rekke operative og logistiske fordeler.

 

Gjennom anskaffelse av nye kampfly skaffer man seg samtidig alliansepartnere og man velger industripartnere. På denne måten veves de sikkerhetspolitiske interesser og de økonomiske/næringsmessige interesser sammen i en eventuell beslutning.

Dette er fortrinnsvis et politisk domene, men forsvaret skal fremlegge militærfaglige råd, og de berører faktisk både spørsmål om flytype, forutsigbarhet og troverdighet i forhold til fremtidige leveranser hos produsent. De berører følgelig allianseaspekter, gjennom de rent sikkerhetspolitiske og næringsmessige interesser.

 

La oss ikke glemme at det primære mål for forsvaret i prosessen er å få på plass en arvtaker etter F-16 når denne når slutten på sin levetid i perioden 2015-2020. Det er mange faktorer som skal vurderes. La meg nevne noen av de militærfaglige.

 

  • Samarbeidsforhold: jeg har fremhevet behovet for samarbeide internasjonalt for å sikre et best mulig produkt for fremtiden. Et viktig forhold for internasjonalt samarbeid, er at de vi ønsker å samarbeide med har tilsvarende ønske om å samarbeide med oss. Det må derfor herske et samarbeidsklima som alle parter vil kunne akseptere – også med tanke på oppnå samling og størst mulig konsensus på den politiske hjemmebane. Valget må utover de rent militære betraktninger også kunne være ”spiselig” både sikkerhetspolitisk og industripolitisk.
  • Leveransesikkerhet: en avtale om kjøp vil forplikte, som jeg har vært inne på, produsent og mottaker i et langsiktig perspektiv. Vi må forvente sikkerhetspolitiske og teknologiske endringer også i tiden som kommer. Dette vil medføre behov for oppdateringer og moderniseringer på lik linje med de som F-16 har blitt utsatt for de siste årene. Det er viktig at produsent og samarbeidspartnere har evne og vilje til å kunne gjennomføre dette.
  • Nasjonal kontroll: kampfly fremstår som kanskje den fremste nasjonale militære kapasitet. I forhold til våre sikkerhetspolitiske utfordringer er det viktig at en kampflyressurs gir oss handlingsfrihet – og ikke pålegger oss begrensninger overfor andre stater og aktører. Et fremtidig kjøp av fly må derfor ikke binde oss til samarbeid både operasjonelt og økonomisk i strid med overordnede sikkerhetspolitiske mål.
  • Nasjonal og internasjonal interoperabilitet: fremtidige kampfly må kunne integreres sammen med bestående komponenter i luftforsvaret, andre forsvarsgrener, samt med et bredt utvalg av komponenter tilhørende de som forefinnes hos våre primære alliansepartnere.
  • Flyene må kunne leveres med de basisegenskapene som kreves. Disse egenskapene må være fundert på de ambisjoner forsvaret skal strekke seg etter gitt de overordnede politiske mål. I denne diskusjonen vil eksempelvis rolleavklaring komme frem. Dette spørsmålet henger også sammen med pris og antall. Dersom kapasiteten i et plattformalternativ foreskriver en viss mengde fly for ønsket oppdragseffekt, mens et annet alternativ utleder en annen mengde fly for å oppnå det samme resultat, er dette selvsagt viktig.
  • Nettverksbasert forsvar som operasjonskonsept er målgivende for transformasjonen av forsvaret. Evne til informasjonsinnhenting og formidling, samt presisjonsengasjement med våpen tilsier at sensor-, effektor- og beslutningstaker-funksjonene i en fremtidig kampflyplattform er sentrale kriterier.
  • Kampflysystemet må også kunne forsvares gjennom en kostnadsvurdering basert på både anskaffelses- og levetidskostnadene. Herunder nevnes eventuell utnyttelse av utviklingspotensialet i fremtiden. Den engangskostnaden som følger av selve anskaffelsen er derfor bare en del av totalkostnadene, mens sistnevnte avhenger av produsentens evne til å levere og de samarbeidsforhold som eksisterer mellom tilbyder og kunde.

 

10 Kort kandidatbeskrivelse

La meg så bruke litt tid på en beskrivelse av kandidatene. Det er jo gjerne slik at virkelig fart i slike debatter får vi ikke før vi kommer inn på sammenligninger mellom kandidatene. Husk samtidig på at noe av det viktigste vi gjør etter hvert som prosjektet skrider frem er å redusere usikkerhet. Dette gjør vi blant annet ved å bygge opp informasjon og kompetanse til å ta et valg. Jeg kan forsikre dere om at vi stadig vet mer, men det vil nok fremdeles gå noen tid før vi kan trekke de første konklusjoner.

11 Eurofighter

Eurofighter er et tomotors deltavinget jagerfly. Flyet har en tradisjonell konstruksjon som i utgangspunktet er optimalisert for kontraluftrollen. Flyet vil ha en stor sensorpakke og konstruksjonen gjør at flyet er meget manøvrerbart, har høy topphastighet, lav landingshastighet og kan ta stor nyttelast.

Eurofighter er satt i produksjon og det skal videreutvikles gjennom såkalte tranches. Målsettingen er å oppdatere flyet med jevne mellomrom fram til et kapabelt multirollefly. Dette gjør det mulig å erstatte hele F-16 strukturen med en multirolle versjon av eurofighter innen tidlig i tidsrommet 2015-2020.

12 JSF

JSF er en nyere konstruksjon enn de andre kandidatene. Det er et multirollefly optimalisert for antioverflaterollen, og baserer seg blant annet på lav signatur for overlevelse og effektiv gjennomføring av pålagte oppdrag. Flyet har også gode kontraluftegenskaper, med aerodynamiske ytelser på samme nivå som F-16.

JSF har satt store krav til målidentifisering, målklassifisering og leveringsnøyaktighet. Flyet har en integrert nettverkssentrisk pakke som omfatter sensorer, samband/link og våpensystemer. Jsf er utformet som en sentral brikke i et nettverksbasert konsept.

JSF settes i begrenset produksjon fra 2008, og med full produksjon fra 2014. Det vil således være mulig å erstatte hele F-16 strukturen innen denne når slutten på sin levetid.

13 Rafale

Den neste kandidaten er det franske Rafale som er deres satsning på et fremtidig multirolle fly. Rafale fløy første gang i 1998. Flere versjoner er produsert eller under produksjon. Rafale C er under kontrakt og forventes levert til det franske flyvåpen i 2007. Denne versjonen vil være fullt ut multirollekapabel – og er dermed den mest aktuelle versjonen for Norge.

14 Gripen

Det siste alternativet er JAS-39 Gripen som er et multirollefly, hvor fremtidige versjoner vil være fullt ut NATO kompatible, samt ha muligheter for lufttanking. Dette vil til en viss grad kunne kompensere for et av ankepunktene mot Gripen, nemlig relativt kort rekkevidde. Svenskene har alltid vært langt fremme når det gjelder nettverksbaserte systemer og en kan forvente at aktuelle versjoner for oss kan leveres med avanserte sensorer og linksystemer.

15 Industriaspektet

Det er forsvarsdepartementet som er ansvarlig for å ivareta forsvarsindustriens interesser, og forsvaret skal i teorien ikke blande seg inn i dette. Det er helt sikkert delte meninger om i hvilken grad forsvaret skal engasjere seg i forhold til egen industri. Det vi ser er at mange andre lands forsvar jobber tett mot egen industri og på mange måter baner vei for sin nasjonale industri i konkurransen om leveranser.

Uten å ta stilling til det spørsmålet her, så er det i hvert fall et faktum at en investering i nye kampfly vil legge beslag på en vesentlig del av investeringsmidlene i forsvaret i mange år fremover. Derfor er det også rimelig å forvente at norsk industri ønsker seg betydelige kontrakter tilknyttet dette prosjektet.

 

Erfaringen fra f-16 kjøpet har vist at Norge har fått stor avkastning fra investeringen, både hva angår inntekter, arbeidsplasser og teknologi. En investering i nye kampfly kan vise seg å gi tilsvarende, om ikke større effekter. Den norske industrien vil i fremtiden satse på kunnskapsintensiv og høyteknologisk produksjon. De avanserte systemene og komponentene kampflyplattformen er sammensatt av kan gi et potensiale for en slik utvikling.

 

Jeg oppfatter det slik at det er politisk ønskelig at norsk forsvarsindustri skal gis betingelser for å overleve i årene som kommer. Jeg finner det derfor naturlig at forsvaret i kampflyprosjektet spiller på lag med industrien.

16 Avslutning

 

Vi har i dag et kampflyvåpen som pga bevisste valg er et av verdens mest avanserte kampflysystemer. Dette bidrar hver dag til at vi har et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement. Hvis vi skal opprettholde denne kvaliteten må Norge i løpet av de nærmeste årene ta viktige valg. Et slikt valg innebærer en vurdering av faktorer av sikkerhetspolitisk, industriell og militær art. Tilslutt må våre politikere ta en beslutning basert på en helhetlig vurdering av hva som er det beste for nasjonen.

 

På dette tidspunkt i prosessen mener jeg det viktigste spørsmålet vi kan diskutere er Norges behov for nye kampfly. Mitt foredrag i dag har hatt dette som hovedtema. Prosessen fortsetter nå fram mot en endelig anbefaling om type og antall. På nåværende tidspunkt er det mye oppmerksomhet mot den industrielle siden av prosjektet. Det har jeg all mulig forståelse for og fra forsvarets side vil vi støtte opp under en prosess hvor dette aspektet også blir tatt best mulig vare på.
Til slutt vil jeg si at en av forsvarets hovedutfordringer i dag er en aldrende flyflåte som en følge av tidligere tiders manglende evne til å ta beslutninger. Mitt håp er derfor at det i denne prosessen kan tas beslutninger i rett tid slik at våre kampfly kan bli erstattet før de når slutten av sin levetid.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 27. februar 2006

ved

Ambassadør Peter Stenlund

Finlands ambassadør til Norge

Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 

Globalisering, geopolitik och Finlands sækerhets-
och førsvarspolitik

 

Mina damer och herrar

Ambassadør Peter Stenlund. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det är en stor ära för mig att som nytillträdd ambassdör för Finland i Oslo få tala inför denna krävande och sakkunniga församling i Oslos historiska militära samfund med anor ända tillbaka till begynnelsen av unionstiden med Sverige. Mot denna bakgrund tror jag mig finna förståelse för en av mina viktigaste teser här i kväll: historien skyndar långsamt i fråga om säkerhets- och försvarspolitiska paradigm, våra tiders snabba och dramatiska händelser till trots. Till denna tes skall jag återkomma senare.

Den globaliserade världen brukar beskrivas som en värld av flöden, livsviktiga flöden för de i det globaliserade nätverket integrerade samhällena. Särskilt beroende av globala flöden är de rikaste länderna med stort beroende av utrikeshandel, internationella finanser samt modern kommunikations- och informationsteknologi, dvs fri rörelse för människor, kapital, varor och tjänster, EU:s fyra friheter. Finland hör utan tvekan till dessa länder.

 

Globaliseringen innebär ömsesidiga beroendeförhållanden som gjort krig mellan de högteknologiska staterna allt mindre sannolika. Globaliseringen innebär samtidigt ny sårbarhet i fråga om infrastruktur, kommunikationsteknologi, el- och datasystem. I synnerhet efter 9/11 har det blivit nödvändigt att planera för att avvärja asymmetriska hot.

Globaliseringen innebär också ökande ekologiska hot som en följd av växande belastning på miljön. Det mest uppenbara ekologiska hotet är de oberäkneliga klimatförändringarna. Också hot om dödliga pandemier som t.ex. fågelinfluensan får räknas in bland de ekologiska hoten.

Globaliseringen innebär också att den rika världen inte är något isolat utan är för sin säkerhet i högsta grad beroende av vad som händer i världen runt om kring. Karikatyrkonfrontationen har gett oss en oväntat dramatisk påminnelse om detta.

I Europa har både EU och Nato med sina stegvisa utvidgningar bidragit till att avlägsna krigshot. I det avseendet kvarstår ännu den stora utmaningen att integrera västra Balkan i de europeiska strukturerna. Turkiets EU-kandidatur måste ses i ett perspektiv av fred, demokrati och mänskliga rättigheter. Europa är i högsta grad beroende av utvecklingen i våra muslimska grannregioner – the Wider Middle East. Om inte de muslimska samhällena lyckas åstadkomma en ekonomiska tillväxt till gagn för breda folklager och genomföra demokratiska reformer utan att hamna i en fundamentalistisk återvändsgränd har vi att emotse mera av illegal migration, gränsöverskridande brottslighet, terror, hot om spridning av massförstörelsevapen.

Värderade åhörare

Finland vaknade till tidig insikt om behovet av ett förnyat, utvidgat säkerhetsbegrepp. Vad som i högsta grad väckte oss var Sovjetunionens sönderfall. Sammanbrottet av det totalitära samhället väckte på nittiotalet diskussioner om risk för massmigration. Oron visade sig vara överdriven, ryssarna visade sig vara synnerligen rotade i den ryska moderjorden.

Oro har senare förekommit kring ryssarnas förmåga att sköta säkrheten i sina kärnkraftverk, att omhänderta kärnavfall, att upprätthålla säkerheten i de växande oljetransporterna på Finska Viken och Östersjön, att bekämpa smittbara sjukdomar som HIV/Aids och tuberkulos, att hålla den organiserade brottsligheten i schack. Mycket av denna oro har varit befogad och är det fortfarande.

Som ett led i sin utvidgade säkerhetssyn har Finland sedan början av nittiotalet varit engagerat i närområdessamarbete både med Ryssland och de baltiska länderna. Och genom initiativet om EU:s Nordliga Dimension år 1997 har Finland djupare engagerat också den Europeiska Unionen i att hantera hot och nya samarbetsmöjligheter i norr. Exempelvis det lednings- och övervakningssystem för Finska Vikens oljetankertrafik, som Finland, Ryssland och Estland åstadkommit, är ett uppmuntrande resultat i grannlandssamarbetet.

Men det nya breda säkerhetsbegreppet begränsar sig inte enbart till närområdena utan har också lett till globala aktivitet från Finlands sida. Redan som utrikesminister i mitten på 90-talet genomdrev vår dåvarande utrikesminister Tarja Halonen en ny syn i vår säkerhetspolitik, som gjorde arbetet för mänskliga rättigheter till ett viktigt säkerhetsbefrämjande instrument. I en bok utgiven i höstas berättar hon om hur hon fick kämpa med skeptiska UD-tjänstemän innan den nya synen var integrerad i regeringens säkerhetspolitiska redogörelse till riksdagen år 1995.

Som President har Halonen följt upp denna politik bl.a. genom att tillsammas med Tanzanias President Mkapa leda den av ILO tillsatta Världskomissionen för globaliseringens sociala dimension. Kommissionen utarbetade rapporten » A fair globalization, Creating opportunities for all». Också den s.k. Helsingfors-processen är ett inslag i denna globala politik. Under denna vinters presidentvalskampanj fick Halonen i någon mån motta kritik för att en mera intressera sig för att förbättra världen än att fokusera på Finlands framtid. Kritikerna saknade förmåga eller vilja att se sambanden mellan den globala och den nationella säkerheten.

Bästa åhörare

I världsläget post 9/11 kan säkerhet inte upprätthållas enbart med militära medel. Utöver hotet om terrorism förutsätter också det högteknologiska samhället ett brett säkerhetstänkande. Detta har föranlett Finlands regering att utarbeta en strategi för tryggandet av samhällets livsviktiga funktioner. Denna fastställdes år 2003 och håller på att verkställas.

Som en del av strategin har tio olika hotbilder utarbetats. Dessa ger en bra bild av bredden i ett modernt säkerhetstänkande: Tillåt mig räkna upp dem:

1) Hot mot informationssystem,

2)Olaglig inresa och befolkningsrörelser som äventyrar säkerheten

3) Hot mot befolkningens hälsa och föda

4) Miljöhot

5)Ekonomiska hot

6)Organiserad brottslighet och terrorism

7)Storolyckor

8)Internationell spänning

9) Allvarlig kränkning av Finlands territoriella integritet samt krigshot

10)Väpnat angrepp och krig samt efterkrigstillstånd.

Det är lätt att se att flera av dessa hotbilder är högaktuella, i synnerhet hotet mot befolkningens hälsa genom fågelinfluensan. Beredskapen inför storolyckor prövades på ett överraskande sätt genom tsunamin. De ekonomiska hoten diskuteras i hela Europa efter gaspriskonflikten mellan Ryssland och Ukraina. Frågan om den territoriella integriteten blev aktuell då rysk militärplan kränkte vårt luftrum våren och sommaren 2005.

De regeringen behandlade denna strategi betonade den särskilt vikten av att landets ledning förses med snabba och pålitliga lägesbilder, som behövs för ledandet av livsviktiga funktioner. Regeringen efterlyste utvecklad underrättelseverksamhet riktad mot organiserad brottslighet, inklusive terrorism. Säkerheten i det elektroniska data- och informationssystemet förbättras liksom också beredskapen inför plötsliga,allvarliga epidemier.

Bästa åhörare

Det är en populär uppfattning att Finland blev EU-medlem av säkerhetspolitiska orsaker. I och med att Sovjetunionen sönderfallit och avtalet mellan Finland och Sovjet om vänskap, samarbete och bistånd upphört att gälla uppstod ett politiskt momentum, som möjliggjorde medlemskap i EU. Jag har också hört sägas att Nato-landet Norge inte hade detta säkerhetspolitiska behov, vilket ledde till att folket svarade nej i folkomröstningen år 1994.

Det talades inte mycket säkerhetspolitik i folkomröstningskampanjen om medlemskapet i början av nittiotalet. Mera handlade om den långa linjen i handelspolitiken under efterkrigstiden som hade endast en logisk fortsättning – medlemskap i EU. Den stora förhandlingsinsatsen sattes in på att skapa levnadsförutsättningar för vårt nordliga jordbruk och för att skapa utvecklingsförutsättningar för våra nordliga och östliga glesbygder. Instinktivt ville folk genom att rösta ja bekräfta Finlands plats i Europa. I medlemskapsförhandlingarna avhandlades säkerhetspolitiken på 21 minuter! Finland kunde acceptera de säkerhetspolitiska artiklarna i Maastrichts-fördraget utan några som helst förbehåll medan Danmark på grund av misslyckade folkomröstningar inte ännu heller förmått avlägsna sina undantag.

Vår militära alliansfrihet har inte hindrat oss från att som EU-medlem aktivt och initiativrikt – ofta i samarbete med den alliansfria partnern Sverige – bidra till utvecklingen av EU:s säkerhets och försvarspolitik, i synnerhet då det gällt att bygga upp EU:s miltiära och civila krishanteringsförmåga. Utrikesminister Erkki Tuomioja har gjort bedömningen att EU under de senaste fem åren utvecklats snabbast inom säkerhets- och försvarspolitiken.

EU-medlemskapet är en hörnsten i vår säkerhetspolitik. Dödläget i fråga om ratificeringen av EU:s nya grundfördrag är därför ett bekymmer, även om mycket kan föras vidare också utan fördrag. Ett bekymmer är det i synnerhet om dödläget leder till att EU på grund av enskilda medlemsstaters motstånd inte förmår leva upp till sina löften i fråga om den fortsatta utvidgningen. I Finland anser därför många att vi borde bidra till att bryta dödläget genon att ratificera fördraget som en politisk signal inför vårt EU-ordförandeskap det andra halvåret 2006.

I den säkerhetspolitiska redogörelse till riksdagen hösten 2004 säger regeringen att en enhetlig union, ömsesidigt ansvar och gemensamma åtganden också inom denna sektor gagnar Finlands säkerhet. Därtill konstaterar regeringen att skyldigheten för EU-staterna att bistå varandra i betydande grad ökar den ömsesidiga solidariteten. Denna inställning åtnjuter brett stöd i Finlands riksdag, inte enbart i regeringspartierna utan också inom oppositionen, både till höger och vänster.

Fördraget skulle förstärka solidariteten mellan medlemsstaterna. Enligt fördraget kan ett gemensamt försvar upprättas så snart som det Europeiska rådet enhälligt kan besluta om detta. Samtidigt konstateras att den artikel i vilken detta stadgas inte skall påverka den särskilda karaktären hos vissa medlemsstaters säkerhets- och försvarspolitik. Därtill skall den respektera de förpliktelser, som följer av det nordatlantiska fördraget. Det torde vara uppenbart att detta arrangemang respekterar de militärt alliansfria ländernas status.

Utöver stadgandet om ett framtida gemensamt försvar stadgar fördraget om skyldighet att med alla till buds stående medel ge stöd och bistånd till den medlemsstat som utsätts för väpnat angrepp på sitt territorium. Också i detta fall respekteras vissa medlemsstaters särskilda karaktär.

I den mån det i Finland förekommit kritik mot grundfördragets skrivningar har en del sakkunniga ifrågasatt om det var nödvändigt att förutsätta skrivningarna om vissa medlemsstaters särskilda karaktär. Kunde det kanske ha legat i Finlands intresse att förbehållslöst acceptera den allt starkare solidariteten, en utveckling mot en allians? Den obesvarade frågan är vilka konsekvenser en sådan utveckling skulle få för det transatlantiska samarbetet. Enligt Finland är det inte nödvändigt att utveckla EU till en militärallians, som skulle dubblera Natos roll. Berlin Plus arrangemanget, som ger EU tillgång till Nato-resurser i krishanteringsoperationer är synnerligen viktigt, inte minst i fråga om logistik.

För Finland är det viktigt att EU och dess säkerhetsdimension inte utvecklas till något som konkurrerar med eller ersätter säkerhetssamarbetet mellan Förenta staterna och Europa. Detta är viktigt för säkerheten i Finland och i Europa samt i ansträngningarna för att lösa internationella problem, betonade statsminister Matti Vanhanen presenterade 2004 års säkerhetspolitiska redogöresle i riksdagen. Jag vill uppmärksamma er på att dessa redogörelser eller vitböcker, som läggs fram en gång per mandatperiod, är det centrala styrinstrumentet av Finlands säkerhets- och försvarspolitik.

För att ännu uppehålla mig i grundfördraget så introducerar det ett så kallat strukturerat samarbete, som skall upprättas av de medlemsstater, som uppfyller högre krav på militära resurser och som har gjort mera bindande åtaganden på detta område med tanke på de mest krävande uppdragen. Finland vill aktivt medverka till ett permanent strukturerat samarbete som främjar utformningen av unionens militära kapacitet. För Finland har det varit viktigt att EU:s krishanteringsförmåga utformas så att alla medlemsländer, som har vilja och förmåga, har rätt att medverka.

Trots att grundfördragets öde är synnerligen oklart har det varit möjligt att med stöd av gällande fördrag i praktiken verkställa nya åtagandena inom säkerhets- och försvarspolitiken. Det är mot denna bakgrund inrättandet av EU:s snabbinsatsstyrkor, eller stridsgrupper, skall ses. Finland kommer att delta i två av EU:s snabbinsatsstyrkor, den ena under Sveriges ledning och den andra under ledning av Tyskland.

I den av Sverige ledda styrkan, som kommer att stå klar år 2008 kommer utöver Finland Norge och Estland att ingå. Denna får därmed en nordisk profil – Danmark kan ju inte delta då landet står utanför EU:s arbete med internationell krishantering. I den tyskledda styrkan kommer Holland och Finland att ingå och den blir den första multilaterala styrkan som träder i beredskap redan den 1.1.2007.

Multilateralt samarbete inom ramen för snabbinsatsstyrkor kräver både djuphet och närhet i samarbetet. Snabb medverkan i krävande uppdrag förutsätter samövningar i en helt annan utsträckning än vad som behövts för traditionella fredstrupper. Snabbhetskravet ställer också alldeles nya krav på synkroniserat beslutsfattande, på EU-nivå och i de länder som medverkar i en gemensam snabbinsatsstyrka. I varje enskilt land ställs stora prov på samverkan i beslutsfattandet mellan regering och riksdag och med medverkan av försvarsmakterna i utarbetandet av beslutsunderlaget. Det säger sig självt att vi har att se fram emot en ny historisk fas av nära samverkan över riksgränserna mellan politiska beslutsfattare och myndigheter i de länder, som samarbetar inom en gemensam multinationell styrka. Detta förstärker också samarbetet mellan Finland och Norge.

I anslutning till inrättandet av EU:s snabbinsatsstyrkor har Finland haft skäl att förnya sin lagstiftning om militär krishantering. Lagstiftningsarbetet blev oväntat svårt på grund av en delikat balansgång ur konstitutionell synvinkel vad beträffar presidenten och regeringens kompetens. Därför är arbetet ännu inte slutfört, trots att försvarsmakten har ett akut behov av den nya lagen för att kunna gå vidare i rekryteringen av soldater för den tyskledda styrkan.

Den nya lagen behövs av flera skäl. Ett är mandat-frågan. Det primära målet också i den nya lagen är att få FN:s bemyndigande för de operationer i vilka Finland medverkar. Men kravet är inte ovillkorligt. Utrymme lämnas för att i exceptionella situationer medverka i en operation utan FN-mandat, ifall en sådan är nödvändig av t.ex. humanitära skäl eller om en utebliven operation skulle leda till att konflikten eskalerar till ett regionalt krig, eller kanske att ett folkmord hotar. Enligt den nya lagen kan Finland delta i militär krishantering – jag citerar- «som har bemyndigats av Förenta Nationerna säkerhetsråd eller undantagsvis i annan internationell militär krishantering som syftar till att upprätthålla eller återställa internationell fred och säkerhet eller till att stöda humanitär hjälpverksamhet eller skydda civilbefolkningen med beaktande av målsättningen för och principerna i Förenta nationernas stadga samt övriga regler i den internationella rätten.» Citatet slut.

En intressant bakgrundsdetalj är att Finland sedan år 2000 två gånger varit tvungen att avstå från medverkan på grund av att den föråldrade lagstiftningen förutsatte FN-mandat. I det ena fallet gällde det ett av Norge lett observationsuppdrag i Nuba-bergen i Sudan. Det andra fallet var en operation i Darfur i Sudan som startades av Afrikanska Unionen och som EU stödde. FN:s mandat gavs först i ett senare skede. Dessa båda fall ger belysning till varför Finland behöver en flexiblare lagstiftning.

Ett andra skäl till den nya lagen är nödvändigheten att anpassa regelerna för användningen av maktmedel till vad som gäller hos våra partner i t.ex. EU:s snabbinsatsstyrkor eller i Nato-uppdrag. Finland har av hävd haft en klart mera restriktiv inställning än jämförbara länder. Nu moderniseras lagen så att användningen av maktmedel anpassas till vad som är nödvändigt med tanke på uppdraget.

Ett tredje viktigt skäl är att garantera en snabb beslutsprocess för ibruktagande av EU:s snabbinsatsstyrkor. Viktigt är att en redogörelse skall ges till riksdagen om det är fråga om militärt särskilt krävande krishanteringsuppdrag eller uppdrag som inte baserar sig på bemyndigande från FN:s säkerhetsråd. Också innan en beredskapsperiod börjar för en EU-snabbinsatsstyrka med finsk medverkan, skall en redogörelse ges till riksdagen. Om styrkan skall tas i aktivt bruk i en akut krishantering räcker det med att regeringen hör riksdagens utrikesutskott. Slutligt beslut fattas av presidenten.

Bästa åhörare

Jag har uppehållit mig rätt länge vid Finlands medverkan i internationell krishantering för att visa att vi bär vår del av bördan på ett internationellt plan, trots att vi betonar territorialförsvarets fortsatta relevans. I själva verket hör Finland till de länder som har det största antalet soldater i internationella operationer räknat per capita, bland EU-länderna näst mest efter Storbritannien. Det kan synas som en paradox att Finland i förhållande till sin storlek bidrar mera till Natos krishanteringsoperationer än de flesta av medlemsländerna, och att vi ytterligare förstärker vår förmåga att delta.

I februari 2006 hade Finland 753 personer i fredsbevarande uppdrag. De flesta medverkar i Nato-operationer med fullmakt från FN. Vi har 450 finländare i KFOR i Kosovo samt ca 100 i ISAF i Afganistan, i nära samarbete med Norge. I EU:s Bosnien-operation Althea har vi 178 personer. I Afrika har Finland rätt begränsade erfarenheter och det återstår att se vad vårt ansvar inför FN och EU kan kräva av oss i exempelvis Kongo eller Sudan.

Värderade åhörare

Jag sade redan i början att historien skyndar långsamt i fråga om försvarspolitiska paradigm. Detta gäller i högsta grad Finlands syn på behovet av ett territoriellt försvar. Ur vår synvinkel är den senaste femtonårsperioden utan kallt krig endast ett ögonblick i historien.

Vad beträffar sannolikheterna för att militärt angrepp riktat mot Finland under den nu överskådliga tiden gör vi säkert inte någon annan bedömning än t.ex. Norge och Sverige. I fråga om Ryssland har vi säkert en likartad bedömning av förmåga och avsikt, capability and intention.

Ingen av de nordiska länderna vill militarisera relationerna till Ryssland. Liksom Norge har Finland stora förväntningar på de ekonomiska relationerna med Ryssland, som utvecklats på ett utmärkt sätt. Exporten har de två senaste åren vuxit med ca 25-30% och Ryssland är tillsammans med Tyskland och Sverige vår viktigaste handelspartner. Också investeringarna i Ryssland växer och kommer att få en ny kraftig stimulans den dag då Ryssland blir medlem i världshandelsorganisationen WTO. I den globaliserade världsekonomin finns det stora fördelar i att ha starka tillväxtekonomier i närområdet. För Finland är det viktigt att Ryssland ekonomiskt integreras med väst, fortsätter sin utveckling mot marknadsekonomi samt förstärker sin demokrati genom bl.a. rättsstatliga reformer. En sådan utveckling gagnar samtidigt säkerheten i hela regionen.

Jag vill också betona att Finlands regering gör bedömningen att säkerheten i Finlands näromgivning utvecklats positivt under 2000-talet. EU:s utvidgning har stabiliserat Europa. De baltiska ländernas Nato-medlemskap är också positivt med tanke på stabiliteten.

Trenden i Europa har blivit att avveckla det klassiska territorialförsvaret och i dess ställe uppbygga flexibla insatsförsvar anpassat för samarbete internationellt. Varför kan då t.ex. Norge och Sverige avveckla territorialförsvaret men inte Finland? Kommendören för Försvarsmakten, amiral Juhani Kaskeala har belyst frågan med i iakttagelsen att Sverige är geopolitiskt så skyddat att det skulle behövs en verklig omvälvning av läget i norra Europa innan ett allvarligt militärt hot skulle riktas mot Sverige.

Om jag tillåts tolka honom ligger skillnaden i Finlands 1300 km lång gräns med Ryssland. Ur Finlands synvinkel är Ryssland fortsättningsvis en stormakt försedd med kärnvapen bland vilka inte minst de taktiska bekymrar. Regeringen gör bedömningen att de ryska markstridskrafternas materiel i Leningrads militärdistrikt kommer att vara fortsatt stark ännu i många år. Koncentreringen av resurser på förband för kontinuerlig beredskap ser ut att ha lyckats. I distriktet finns relativt mycket luftvapensmaterial och den används nu effektivare än för några år sedan. Den senaste tidens ekonomiska uppsving har förbättrat utbildning och övningar inom de väpnade styrkorna. Försvarsbudgeten har vuxit år för år sedan år 2000 men de väpnade styrkorna kan se fram emot att få ny krigsmateriel i större omfattning först i mitten av 2010-talet.

Ryssland upprätthåller en avsevärd militär beredskap i både S:t Petersburgsområdet och på Kola halvön samtidigt som Kaliningrad också forstättningsvis spelar en viktig roll. Slutsatsen ur Finlands synvinkel är att så länge det finns förmåga, capability, på den ryska sidan är det onödigt att spekulera i hur intentionerna kunde utvecklas på kortare eller längre sikt. Existensen av förmåga ger Finland skäl att skynda långsamt i sin prövning av territorialförsvarets framtida relevans, särskilt som upprätthållandet av det inte hotar någon utan bidrar till bättre förutsägbarhet och säkerhet i hela närområdet. Somliga ser också ett samband mellan upprätthållandet av territorialförsvaret och Finlands status som ett militärt alliansfritt land.

Det skall också framhållas att en eventuell återuppbyggnad av ett avvecklat territorialförsvar baserat på värnplikt skulle vara båda tids- och kostnadskrävande. Ett beslut om en återuppbyggnad i en försämrad säkerhetspolitisk situation kunde av omgivningen tolkas som onödigt dramatiskt, i synnerhet i jämförelse med ett kontinuerligt upprätthållande och en steg för steg modernisering och rationalisering av territorialförsvaret så att det också tillgodoser internationella samarbetsbehov och förmår besvara nya asymmetriska hot.

I sin redogörelse beskriver den finska regeringen tre kris- eller hotmodeller, som används vid försvarsplaneringen:

 en regional kris, som kan ha följdverkningar för Finland

 politisk, ekonomisk och militär påtryckning, som kan inbegripa hot med militära maktmedel och begränsad användning av sådana

 användning av militära maktmedel, vilket kan innebära ett strategiskt överfall eller ett anfall som inleds med ett strategiskt överfall och som görs i syfte att erövra områden.

Därtill innefattar försvarsplaneringen också förberedelser, som syftar till att i samarbete med de övriga myndigheterna förhindra att den asymmetriska krigföringens metoder riktas mot samhället eller begränsa följderna av sådana eventuella angrepp.

De krigstida trupperna indelas i territoriella och operativa trupper. De territoriella truppernas styrka kommer att vara ca 250 000 man och de operativa styrkornas ca 100 000 man. Det frivilliga försvaret kommer att förstärkas genom att bilda landskapstrupper, som skall ingå i de krigstida territoriella trupperna. Därtill utreds utbildning av de frivilliga landskapstrupperna för samarbete med civila myndigheter i insatser vid undantagstillstånd och civila krissituationer.

Finlands regering har uppfattningen att allmän värnplikt förenad med territorialt försvar är det mest kostnadseffektiva sättet att organisera försvaret på ett trovärdigt sätt. Samtidigt kan detta försvar utbilda utmärkta trupper för internationella behov, också krävande sådana. Därtill räknar sig också Finland som en av världens ledande nationer då det gäller att göra försvaret nätverksbaserat med hjälp av modern teknologi. Här har vi haft draghjälp av Nokia.

Värderade åhörare

Debatten i Finland om den militära alliansfriheten har väcker uppmärksamhet i våra grannländer, senast i samband med presidentvalet. Ett eventuellt medlemskap i Nato har varit föremål för utredningar. Efter att den parlamentariska säkerhetsgruppen lade fram sitt betänkande våren 2004 och regeringen fastslagit sin säkerhetspolitiska redogörelse till riksdagen är det uppenbart att Finland inte i den nuvarande situationen kommer att använda den s.k. Nato-optionen. Däremot kommer en ansökan om medlemskap i Nato att kvarstå som en möjlighet i Finlands säkerhets- och försvarspolitik också i fortsättningen.

Under de närmaste åren ligger utmaningarna främst i ett utveckla förmågan till medverkan i EU:s krishantering och att avdela resurser för detta. Samtidigt utvecklas också samarbetet med Nato via EU och inom ramen för fredspartnerskapet. Detta skall ske samtidigt som också försvaret berörs av de rationaliseringskrav som uppställts för hela den offentliga förvaltningen.
Som EU-medlem vill Finland befrämja goda transatlantiska relationer som en viktig faktor i förstärkandet av fred och säkerhet i Europa, inte minst de det gäller att bekämpa terrorism och spridning av massförstörelsevapen.
Värderade åhörare

Sammanfattningsvis kunde sägas att Finlands säkerhets- och försvarspolitik enligt regeringens redogörelse baserar sig på tre grundläggande element; militär alliansfrihet, ett trovärdigt nationellt försvar och en aktiv medverkan i EU:s säkerhets- och försvarspolitik, som upprätthåller en stark transatlantisk relation.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 20. februar 2006

ved

Viseadmiral Jan Reksten

Sjef fellesoperativt hovedkvarter
Forsvarets operative ledelse –

STATUS og MULIGHETER

 

Formann, mine damer og herrer

FOHKs rolle og ansvar

Viseadmiral Jan Reksten. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) på Jåttå i Stavanger og Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) utgjør til sammen Forsvarets operative ledelse (FOL). Sjef FOHK har ansvaret for målrettet og effektiv bruk av forsvarets kapasiteter. Dette innebærer at vi 24 timer i døgnet, hele året planlegger og leder øvelser og operasjoner hjemme og ute. Jeg har det utøvende ansvaret for all operativ virksomhet her hjemme, deployerer styrkene til og fra internasjonale oppdrag og FOHK er det nasjonale operative kontaktpunkt for styrker og personell i utlandet avgitt til NATO, FN eller andre kommandosystem. Hva innebærer dette oppdraget i praksis? For luft og sjøforsvarsstyrker betyr det daglig kommando og kontroll og at alle bevegelser uansett treningsnivå og status styres gjennom hovedkvarterene. For hærstyrkene gjelder tilsvarende først når de er klar for en operasjon eller deltar på større øvelser. Også LDKN, de 13 HV-distriktene, GSV, HMKG og spesialstyrkene faller inn under operativ kommando. Ansvaret for den operative søyle gjelder imidlertid mye mer enn operative bevegelser. FOHK planlegger og leder også de større øvelsene i Norge. Dette er en omfattende aktivitet. Øvelse Cold Response 06 i Nord-Norge illustrerer dette godt. Dette er en fellesoperativ øvelse som starter 6. mars med 12000 deltakere fra 11 nasjoner.

FOHK forestår også operativ forsvarsplanlegging og har tilsynsansvaret sammen med FLO for det amerikanske Marinekorpsets forhåndslagre i Trøndelag.

Planlegging av de internasjonale operasjonene er spesielt krevende. Det omfatter sammensetting av styrkebidrag, rekognosering, garnisonsbygging, ROE, logistikkplaner, kommunikasjon mv. Det normale er at vi opererer sammen med andre nasjoner, noe som krever detaljerte skriftlige avtaler inkl ”cost-share”. Bare luftbroen mellom Norge og Afghanistan ifm flytting fra Kabul til Mazar-e-Sharif har så langt i år krevd 30 luftlaster med store innleide transportfly. I tillegg til disse oppgavene har FOHK ansvaret for operativt rettet konseptutvikling og LDKN styrer overvåking og krisestyring i nord områdene. Gjennom de operative styrkene, inkludert kystvakt ivaretas norsk suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og ressurskontroll både til lands, til sjøs og i luften.

Verktøyet for å ivareta det operative ansvar er godt samband, god overvåking og etterretning, tilgjengelige styrker, god situasjonsforståelse i hovedkvarteret og en veltrimmet stab med god kompetanse. FOHK opererer på det operasjonelle nivå, men vil på luft og sjøsiden ofte også gi taktiske direktiver.

 

Landsdelskommando Nord-Norge

Før jeg går over til å snakke om organisasjonen, la meg si litt spesielt om LDKN. Kommandoen på Reitan i Bodø er lokalisert til samme hovedkvarter som tidligere FKN, men med annen bemanning og oppgaver. LDKN er krisestyringskommando for nordområdene, men har til daglig ansvaret for kystvakt i nord, maritime patruljefly, grensevakt, Lynx-helikopteroperasjoner og landsdekkende eksplosivrydding. LDKN har svært god kompetanse på spørsmål knyttet til myndighetsutøvelse i havområdene. LDKN har sist tiden vær i fokus etter oppbringelser i fiskevernsonen rundt Svalbard, der både Elektron-saken og arresterte fartøyer ved Bjørnøya har fått stor oppmerksomhet. LDKN ivaretar også kontakt med russisk grensevakt og spilte en sentral rolle i fjorårets store redningsøvelse Barents Rescue. Både i Nord-Norge og langs resten av kysten er Forsvarets virksomhet fortsatt av stor betydning for kongeriket. Det er på ingen måte slik at Forsvaret bare enten deltar utenlands eller forbereder seg på krig. Forsvaret utfører en rekke fredstidsoppgaver som er med på å gjøre Norge tryggere, hver dag. Jeg føler nok fra tid til annen at det ikke kommer skikkelig frem hvilken formidabel innsats som gjøres i hverdagen for å opprettholde tjenester til anløpskontroll av fremmede fartøy, overvåking, søk og redning, samt kyst og slepebåtberedskap. Store deler av Forsvaret deltar i dette arbeidet selv om kystvakt, 330-skvadron og maritime fly og helikoptre er spesielt viktige.

 

Ny og gammel organisasjon

I Norge består den operative ledelsen i dag av FOHK og LDKN. Borte er forlengst sjøforsvarsdistrikt, regimenter og forsvarsdistrikt. Distriktskommandoene ble nedlagt i løpet av 2002. Fra samme tid stod vi igjen med 2 landsdelskommandoer og FOHK. Sommeren 2005 ble LDKS i Trøndelag lagt ned. I tillegg til reduksjon i antall hovedkvarter er også bemanningen redusert. Ved FOHK blir vi i fremtiden rundt 200 ansatte i hovedoppgaven og ved LDKN 60 ansatte. I tillegg kommer en del støttefunksjoner som både i Stavanger og Bodø ligger utenfor kjernestrukturen.

Vi har snudd hver stein både i Bodø og Stavanger for å lage en ny organisasjon som kan håndtere oppgavene med så liten bemanning. Vi tror vi skal klare det, men vi er på et minimumsnivå ift kompetanse og oppfølging av de operative styrkene. Det personellet jeg trenger er primært offiserer med stabs eller sjefserfaring fra HV og Hæren, skipssjefer og erfarne offiserer fra KV og marine og ofte spesialister med ledererfaring fra Luftforsvarets avdelinger.

Samlokalisert med LDKN på Reitan ligger også NATO’s taktiske luftsenter CAOC 3. Dette kan komme til å bli nedlagt fra sommeren 2007 og oppgavene overført til Finderup i Danmark. De nasjonale oppgavene i CAOC 3 vil bli overtatt av luftoperasjonssenteret ved FOHK.

Den nye operative ledelsen i Stavanger blir på overordnet nivå vesentlig forskjellig fra dagens organisasjon. Dagens organisasjon er den samme som vi har hatt ved FKN/FKS de siste 30 årene med en 3-stjerners sjef, en stjernes stabssjef og 3 to – stjerners kommandører, en fra hver forsvarsgren. Denne organisasjonsformen har sikret stor prestisje, fokus og kompetanse mot forsvarsgrenenes operative aktivitet.

 

6 kommandører inntil FKN ble nedlagt, – deretter de 3 i Stavanger, har ivaretatt operativ sektor i hver forsvarsgren. Denne måten å organisere oss på har paralleller i NATO og i flere nære europeiske land. Fra sommeren 2006 vil vi innføre en annen ordning. Min stilling er uberørt, stabssjefsstillingen blir nå to-stjerner og NK, kommandørene fjernes, det blir en to-stjernes sjef for operasjoner og en-stjernes sjef for operasjonstøtte. Operasjonsrommene blir beholdt med oberst/kommandørnivå for sjef, bortsett fra Luftforsvaret som får en-stjernes sjef.

I antall stjerner, for å si det slik, er de to organisasjonsformene nokså like, men den operative tyngde skyves over på fellesledelsen mer enn i forsvarsgrenene. Dette blir en ny måte å jobbe på der fordelen vil ligge i en organisasjon mer tilrettelagt for fellesoperasjoner. Ulempen blir en noe mindre direkte fokus mot hver forsvarsgren. Min jobb nå er å få dette til å virke, og også se om vi kan få synergi fra den nye organisasjonsformen ned til mer fellestekning på det taktiske nivå.

La meg også nevne at av stor betydning for FOHK i Stavanger er samlokaliseringen med Nato`s Joint Warfare Center og de synergier begge oppnår ved å lære av hverandre.

 

Episoder i vernesonen

Mitt første halvår i jobben har hatt 2 kriser hvis jeg kan kalle de for det, fiskerikonflikten i vernesonen og opptøyene i Afghanistan. La meg ta Elektron saken først.

Elektron saken – militært nærvær i nord

Hendelsene begynte med arrestasjon og oppbringelse 15.oktober og endte med tilbakeføring av de to norske KV-inspektørene og overlevering av Elektrons skipsdokumenter i farvannet øst for Fiskerhalvøya 20 oktober. I mellomtiden hadde en hel verdenspresse dekket begivenheten og også i ettertid er det stilt mange spørsmål her hjemme.

Kontreadmiral Trond Grytting, sjef LDKN, ledet operasjonen gjennom KV-nord i Sortland ut til fartøyene. Som foresatt for LDKN fulgte vi godt med også Stavanger. Elektron var ikke første fartøy Norge har brakt opp fra vernesonen, vi har siden 1991 brakt opp til sammen 22 fartøy hvorav 10 utenlandske, men det var først gang et fartøy prøvde å stikke av, og også til en viss grad lyktes med det.

 

Det kan i ettertid sees som naivt fra norsk side å bare sette om bord 2 ubevæpnede inspektører, men dette har tidligere fungert uten problemer. Kystvakten vurderer denne praksisen nå. Det er også slik at enkelte av kystfartøyene har små besetninger og det kan være nødvendig å kraftsamle flere KV -fartøyer til samme område ifm fremtidige situasjoner, men dette må vurderes ut fra situasjonen på feltet.

 

Kystvakten prøvde å stoppe Elektron, men det meste av tiden var været dårlig med høy sjø, og vi tok ikke sjanser på noen spektakulære bordinger som kunne sette liv og helse i fare. Det var det simpelthen ikke verdt. Da vi helt mot slutten av episoden fikk bedre værforhold og også hadde nye mannskaper og helikopter tilgjengelig for entring fra luften var fartøyet så langt øst og syd nær russisk farvann at vi så en bording som en lite hensiktmessig operasjon. Ikke på noe tidspunkt ble det fra politisk side grepet inn for å detaljstyre operasjonen eller for å stoppe en bording. Også fra LDKNs side lot vi som vanlig de som styrte operasjonen på stedet, dvs sjefene på kystvaktfartøyene, ha avgjørende innflytelse på hva som var mulig, været tatt i betraktning.

 

Mot slutten av episoden sendte russerne ut jageren admiral Levchenko. For å unngå misforståelser mellom norsk og russisk fartøy, for å avtale detaljer om tilbakeføring av inspektører og overlevering av skipsdokumenter var det nødvendig å få tillatelse til å seile inn i russisk farvann for norsk kystvakt.

Gjennom mange år har det eksistert en ”hotline”, direkte linje mellom sjef Nordflåten og ØKN, i dag til mitt kontor i Stavanger. Gjennom samtaler med admiral Vladimir S. Vysotskiy fikk vi roet ned situasjonen noe og unngikk misforståelser mellom norske og russiske fartøyer.

 

Norge har et ryddig og normalt forhold til russiske grensevakt, kystvakt og Nordflåten i Murmansk området, med regelmessige besøk og personlig kontakt.

Nordområdets stilling har endret seg mye siden den kalde krigen og selv om området er mindre fokusert, er det fortsatt viktig militærstrategisk og ift rettigheter, grenser, fisk ,olje og gass. Elektron-saken har trolig liten langsiktig betydning for forholdet til Russland, men viser at vi har utfordringer mot norsk myndighetsutøvelse.

 

I utgangspunktet er overtredelse av norsk fiskerilovgivning i fiskevernsonen en rettshåndhevelsessak som håndteres av Kystvakten og norsk påtalemyndighet. Det er imidlertid glidende overganger mellom myndighetsutøvelse som ivaretar håndhevelsen av norske lover og regler, og suverenitetshevdelse som dreier seg om å ivareta de rettigheter Norge har som stat etter folkeretten. Myndighetsuttøvelse kan derfor også anses som et ledd i suverenitetshevdelse. Alvorlig overtredelser av norsk fiskerilovgivning og/eller manglende norsk evne til å beskytte norske interesser, må i ytterste konsekvens betraktes som en utfordring mot norske suverene rettigheter.

 

Vi må anta at ressurskonflikter og jurisdiksjonsspørsmål knyttet til forvaltning av fiskevernsonen rundt Svalbard er det området der Norge kan stå overfor sikkerhetsutfordringer i et 10-15 års perspektiv. Samtidig er det sannsynlig at andre stater erkjenner behovet for en ansvarlig ressursforvaltning i havområdene rundt Svalbard. En slik ansvarlig ressursforvaltning er ikke mulig uten et troverdig kontroll- og håndhevelsesregime.

Skulle Norge få problem i nord, er det inntil et visst konfliktnivå, lite aktuelt med støtte fra Nato. Norge må satse på egne ressurser, i første rekke Kystvakten, men også andre kapasiteter. Et regelmessig norsk nærvær må tillegges stor vekt i årene fremover, igjen først og fremst av KV, men også regelmessig av marinefartøy og fly. Et slikt nærvær vil bidra til forutsigbarhet og derved til å redusere risikoen for misforståelser og unødvendig eskalering under episoder og kriser.

 

Økonomi og viktige utviklingstrekk

Forsvarssjefen redegjorde fra denne talerstol i slutten av november i fjor blant annet om Forsvarets økonomiske situasjon og utfordringene fremover. Fra operativ side er det gledelig at så mye positivt sies og gjøres for prioritere den ”spisse ende”.

Det er likevel slik at lønn, husleie, strøm og investeringskontrakter vanskelig lar seg endre på kort varsel. Butter det imot, slik det gjorde for Sjøforsvaret høsten 2004, eller vi går i minus på de store tallene, slik vi opplevde i januar 2005, må som regel innsparingene tas på øvelser, døgn i felt, flytimer og fartøyseiling. I så hensende er det veldig bra at Forsvaret for 2005 leverte et regnskap, ikke bare i balanse, men sågar med innsparinger.

For å unngå ytterligere strukturreduksjoner må vi likevel fortsatt være tøffe mht driftsinnsparinger. Mye er tatt ut allerede, men i en så stor organisasjon som Forsvaret med 15-16000 ansatte pluss 9000 soldater vil det alltid være mer å hente. I neste runde, om et par år, må vi forvente forslag om ytterligere basereduksjoner og kanskje også bortfall av hele strukturkomponenter, ikke fordi vi ikke trenger dem, men fordi vi ikke vil ha råd til dem. Det er generelt sett nesten umulig for Forsvaret å fornye antall for antall de kapasitetene vi har hatt. Årsaken til dette er sammensatt. Noe eldre materiell er anskaffet med støtte fra USA og i en tid der alt relativt sett var billigere. Vi opplever også en såkalt teknologisk fordyrelse på rundt 2 % årlig på militært utstyr. Lønns og velferdsnivå i det norske samfunnet gir også Forsvaret relativt sett høyere utgifter enn før. Viktigst er likevel at Forsvarets andel av BNP, samfunnskaken, er gått fra rundt 3 % til ca 1,8 % i dag, og trenden er fortsatt synkende. Fra operativ side må vi derfor forvente et fortsatt press på de virkemidlene vi har til disposisjon, dvs de operative styrkene. Et moderne forsvar er ikke billig.

Hovedendringene som er gjort er godt kjent for denne forsamling. Vi har gått fra et mobiliseringsbasert invasjonsforsvar forsvar til et mindre mer stående forsvar. Vi har gått fra lang reaksjonstid til hurtige utrykkingsstyrker. Vi har gått fra et noe statisk forsvar til et mer mobilt forsvar. Vi har gått fra et forsvar med Norge som innsatsområde til et forsvar også med oppgaver langt borte. Vi har gått fra noe som var mye forutbestemt til noe som er mer fleksibelt. Vi har gått fra frivillighet i internasjonale oppdrag til beordringsplikt. Vi har gått fra en kjent, konvensjonell trussel til asymmetriske trusler. Det kan være vanskelig for offiserer som meg, som var med å bygge opp det gamle, å bli fortrolig med det nye Forsvaret.

Men til tross for at det nye Forsvaret er mindre enn det gamle er utfordringene mange, oppgavene er svært interessante og motivasjonen er høy. Det er rett og slett spennende å jobbe i Forsvaret i dag.

Hvis jeg skal driste meg til noen synspunkter på styrkenes status er det klart at en hær som selv mobilisert nærmer seg en brigade i størrelse virker liten i et så stort land som Norge, uansett sikkerhetssituasjon. Jeg skulle gjerne sett at vi hadde materiell og personell også til en mobiliseringsbrigade, som tross alt fremdeles er en del av strukturen. Men GIH sliter med både lite folk og stort moderniseringsbehov i flere av troppeartene. Artilleri og luftvern er bare to eksempler. Samtidig leverer GIH styrker både til våre stående avdelinger og til internasjonal tjeneste. Hæren er presset, men de er ikke alene. Luftforsvaret er uten egen skyld lokalisert på for mange stasjoner. Det koster penger. Samtidig kan målet om 48 nye jagerfly bli vanskelig å realisere, hvis vi ser realistisk på det. Samarbeid med andre land om jagerflystrukturen kan bli både ønskelig og nødvendig, selv om det er et stykke frem før vi må ta en slik avgjørelse. Akkurat nå er det transportflyene på Gardermoen, C-130 Hercules, som har mest problemer. Vi har ikke konkrete planer om fornyelse og flyenes operative status er nå lav. De kan i øyeblikket ikke understøtte våre styrker i Afghanistan, noe det er et stort behov for. Innfasing av NH-90 helikoptre for kystvakt og marine er en veldig positiv operativt sett ift de maritime oppgaver. Dette krever stor oppmerksomhet fra GIL og hans folk de neste årene.

Sjøforsvaret består av kystvakt og marine. Kystvakten er inne i en stor fornyelsesperiode, har vært prioritert og fremstår som profesjonell og relevant med stor støtte i befolkningen.

Marinen står rett foran store og positive fornyelser av flåten med Fridtjof Nansen klasse fregatt og Skjold-klase mtb. Samtidig holder undervannsbåtvåpenet og minerydderfartøyene et veldig høyt internasjonalt nivå, noe vi stadig får tilbakemeldinger på fra våre nato-allierte. Operativt sett er 6 mtb-er lavt ift vår lange kyst, men den store utfordringen er for GIS å klare å finansiere de personell og driftsutgifter som det nye Sjøforsvaret krever.

Alle 3 forsvarsgrener har spesialstyrker og de jobber godt sammen. Disse styrkene har vært vinnere i budsjett og ressurssammenheng de siste 10 år, og spesielt etter 11 september 2001. De har glimrende treningsforhold her hjemme, ikke minst i Nord-Norge.

Sammen med allierte utgjør de norske spesialstyrkene en betydelig del av øvelse Cold Response 2006.

Heimevernet har foretatt en veldig fornuftig omlegging. Satsingen på en noe mindre, mer mobil struktur inndelt i innsats, forsterknings og oppfølgingsstyrker ser så langt ut til å bli svært vellykket. HV har fått ny organisasjon, nye distriktsgrenser, territorielt ansvar og en rekke nye, interessante oppgaver som er viktige sett fra operativ side.

 

Internasjonale operasjoner

 

Noen ord om våre internasjonale operasjoner. De er viktige for Forsvaret fordi de gir tett samarbeid med andre lands styrker, vi lærer av andre og de om oss, de gir ofte en klar indikasjon om hvilken standard vi holder.

Samtidig utfører norske styrker en jobb som er viktig for FN, for NATO, for Norge og ikke minst for de landene vi opererer i enten det er i Middelhavet, på Balkan, Afrika, Midtøsten eller Afghanistan. Norge trakk de siste styrkene ut av Irak i desember i fjor. Etter en innledende periode med ingeniørtropper i Basra, bestod det norske styrkebidraget av stabsoffiserer i polsk og britisk ledet divisjon, og fra våren 2005 også av instruktører i Nato`s treningsmisjon i Bagdad. Irak-oppdraget var omstridt fra første dag her hjemme. Ingeniørkompaniets innsats for å reparere kraftlinjer, utbedre vannforsyning, bygge broer og for å fjerne miner og eksplosiver druknet til dels i kritikk mot at Norge var engasjert i Irak.

Sikkerhetssituasjonen i Irak gikk fra vondt til verre og de som returnerte fra Bagdad sist desember har hatt et til dels meget farlig oppdrag som ble besluttet avsluttet da ny regjering tiltrådte. Belastningen for de som har meldt seg frivillig til disse oppdragene, og deres nærmeste, har vært stor pga risikoen. Når oppdragene også blir politisk kontroversielle er det ikke lett å være norsk offiser i utlandet.

 

Afghanistan

Ledelsen i Forsvaret bruker nå mye tid på oppdragene i Afghanistan, og av gode grunner. Landet er og har vært de siste 2 årene vårt klart største satsningsområde. Vi har hatt styrker fra alle forsvarsgrener tilstede, både under Enduring Freedom operasjonen og i ISAF-styrken som nå er NATO ledet.

Afghanistan er et spennende land, med topografi, kultur, klima, religion og tradisjon fjernt fra det vi vanligvis kjenner. Det er enorme utfordringer i å stabilisere landet og for Karzai-regjeringen i å utvikle, kontrollere og styre landet. Landet er ett av verdens fattigste, det er stort og befolkningen har vært igjennom tunge år med store tap. Normale samfunnsstrukturer er til dels fraværende, mer dess lengre bort fra hovedstaden man kommer.

Det kreves mye fra vestlige land for å få dette samfunnet opp og frem, og bare noen av utfordringene kan løses med militære midler. Det militære bidrag er å holde motstanden nede og for Natos del å bidra til stabilitet og sikkerhet rundt i landet sammen med regjeringens egne styrker og politi. Enduring Freedom operasjonen er amerikansk ledet og Norge har deltatt med forskjellige styrker, inkludert mineryddere, F-16 fly stasjonert i Kirgisistan og flere ganger med spesialstyrker. Regjeringen har bestemt at vi ikke fornyer deltagelsen og de siste spesialstyrkene returnerte for en uke siden etter avsluttet oppdrag.

Enduring Freedom er fortsatt en stor operasjon på rundt 20 000 mann og hovedhensikten med operasjonen er å hindre Taliban, Hecmatiar og Al Quaida styrker i å tilrive seg nok fotfeste til eventuelt å styrte regjeringen. Jeg kan ikke gå i detalj om spesialstyrkenes innsats. Men våre spesialstyrker holder en kvalitet som ikke ligger tilbake for noen andre, snarere tvert i mot. Med utgangspunkt i Bagram-basen har de deltatt i operasjoner langt unna og under særdeles krevende forhold både fysisk og psykisk. Jeg er stolt av å være operativ sjef for styrker med slike kvaliteter.

De siste 2 år har Norges hovedbidrag til Afghanistan vært ledelse og kompanistyrker til Battle Group 3 i Kabul. Vår oppgave har bestått av bypatruljering i en av de 3 sonene ISAF har inndelt byen i. Det er Frankrike og Tyskland som har hatt ansvar for de andre sonene. I tillegg har britene hatt en kompanistridsgruppe i byen. For et lite land som Norge har dette vært et godt synlig og prestisjefullt oppdrag som også har vært viktig for president Karzais evne til å stabilisere situasjonen i hovedstaden. Oppdraget har inkludert beskyttelse av nøkkelpersoner i en nødsituasjon og har ellers medført utstrakt kontakt med afghansk politi og i noe mindre grad mot Afghan National Army (ANA).

På en rekke felt har det vært en positiv utvikling i Afghanistan de siste 2 årene. Det har vært gjennomført både president- og parlamentsvalg med god velgeroppslutning og uten at valgene ble forstyrret av Taliban. Også regionale valgte representanter er på plass. Arbeidet med å bygge opp sikkerhetssektoren går fremover, selv om mye gjenstår før lovverk, domstoler, politi, fengselsvesen og landstyrker er etablert i hele landet. USA har tatt et særlig ansvar for ANA. Dette virker vellykket så langt, selv om målet er langt flere avdelinger enn de 20 000 mann som hittil er trent. Tyskland har hatt ansvaret for politistyrkene, her er reformbehovet stort og det gjenstår en del før målene er nådd.

Det er samtidig lett å se at det foregår mer økonomisk aktivitet i landet enn tidligere. Både hus- og veibygging er økende i mange deler av landet, og det koker og summer på markedene.

Men motstanden mot regimet fortsetter og smitteeffekten fra effekten av bomber i Irak er tydelig.

Mens FOHK registrerte 5 selvmordsbombere totalt i hele landet i 2004, var tallet 26 i 2005. I januar i år hadde vi 6 anslag. Dette kommer til dels i tillegg til bilbomber og vei- plasserte bomber og det nye er at det ikke lengre bare foregår i syd og øst i landet, men også i Kabul, i Mazar-e-Sharif og andre steder som før var roligere.

Norges nye militære oppgaver i Afghanistan er tett forankret i Natos strategi. Nato har ønsket å bidra til stabilitet, ikke bare i Kabul, men i hele landet. Konseptet med Provincial Reconstruction Team (PRT) og Forward Support baser ble introdusert for 2 år siden, først i nord. Siden er det ekspandert til Herat og andre steder i vest og fra sommeren i år vil det bli innført i sør, i Kandahar, Helmand og Oruzgan provinsene der Taliban står sterkere i befolkningen. Britiske, kanadiske og nederlandske styrker vil fra sommeren for Nato avløse USA i disse provinsene. Det er ingen grunn til å legge skjul på at Nato står overfor store utfordringer med denne utvidelsen, som senere skal følges opp med en ny utvidelse mot den siste gjenværende region, sørøst-Afghanistan.

Norge kunne valgt å blitt stående igjen i Kabul, for vi har fått meget gode tilbakemeldinger på hvordan vi har håndtert oppdraget. Tilstedeværelse i hovedstaden gir også en viss prestisje. Vi visste likevel at det ville komme en dag der afghanerne selv måtte ta over mer av ansvaret i hovedstaden, samtidig som Natos oppgaver står i kø i resten av landet. Regjeringen bestemte derfor på vårparten i fjor at Norge skulle avløse britene som ”lead-nation” i PRT Meymaneh i Faryab provinsen, nordvest i landet samt avløse britenes reaksjonsstyrke i Mazar. Denne løsningen er gunstig for Nato som får frigitt britene til andre oppgaver sør i landet. Norge overtok 1. september i fjor og har vært støttet av Finland, Latvia og Island. Det er rundt 50 nordmenn i Meymaneh, men vi vurderer en ytterligere styrking av garnisonen.

I det nordlige Afghanistan har Tyskland hovedansvaret for Nato som ”Regional Area Coordinator”. Norge og Tyskland bygger nå sammen en stor base på flyplassen 5-6 km utenfor sentrum av Mazar, en by med ca 300.000 innbyggere, og med den kjente krigsveteranen Atta som guvernør i Balkh-provinsen. Fra midten av mars vil Norge i Mazar ha avløst Storbritannias Quick Reaction Force – kompani (QRF). I tillegg vil vi ha norsk logistikkspersonell og et rolle 2 sykehus, til sammen ca 300 nordmenn, bare i Mazar.

På det tidspunktet regjeringen tok beslutningen om større satsing i nord var dette et av de roligste stedene i landet. Men nå har noe av volden spredt seg og også Mazar er mer utrygg. I fjor høst mistet først en brite livet, senere 2 svensker, etter anslag. Mazar er likevel fortsatt roligere enn Kabul der ISAF-styrkene har opplevd en rekke angrep.

Ved siden av basedrift og støttefunksjoner blir Norges viktigste bidrag under tysk ledelse å kunne rykke ut på kort varsel med reaksjonsstyrken i hele nord-regionen. En region som er 1300 km bred og med en dybde på 3-400km. Dette er et enormt område som i alt inkluderer 5 PRT, to tyske, en nederlandsk, en svensk og en norsk. Oppdraget kan bli vanskelig og de tyske helikopter ressursene som er viktige er foreløpig ikke i Mazar, men i byen Termez i nabolandet Uzbekistan.

 

Angrepet på den norske PRT i Meymaneh

Det var utrykkingsstyrken i Mazar som ennå altså er britisk ledet, men inkluderer en svensk tropp, som tirsdag 7 februar måtte forsterke garnisonen i Meymaneh da den ble angrepet. Det tok imidlertid tid i å få forsterkninger frem, så det var andre forhold som forhindret et umiddelbart nederlag.

Nato fikk raskt på vingene 2 nederlandske F-16 fly, og med norsk Forward Air Controller i leiren ble det mulig å presisjonsdirigere flyene.

F-16 er vanligvis ikke noe godt middel for å kontrollere folkemasser på bakken, men flyene hadde en viss effekt. Det gikk imidlertid så langt at vi måtte be om demonstrasjon av 20 mm kanon ild fra flyene for å avskrekke angriperne. Det sier noe om alvoret i situasjonen.

Afghansk politi gjorde også en viss innsats for å stoppe angrepet.

Viktigste forholdet var likevel motstanden fra selve garnisonen der våre folk etter hvert følte de slåss for sine liv mot brannbomber, håndgranater, kniver, maskingeværild og rakettkastere. Utfallet av angrepet er kjent, men dette er sannsynligvis det alvorligste Nato har opplevd siden de overtok ISAF. Og jeg er veldig stolt av den forsvarsjobben som ble gjort fra norsk og Nato personell i leiren.

Det er vanskelig å feste lit til at Muhammed-tegningene alene skulle forårsake et såpass forberedt angrep. Like sannsynlig er det nok at de kreftene som verken er tjent med Karzai-regjeringens innflytelse i området, eller Natos tilstedeværelse, benyttet muligheten som indignasjonen over tegningene ga, til å kjøre sin egen agenda. Det er også en mulighet for den norskledede PRT, som er den minste og i et utkantområde har blitt sett som et svakt ledd i Nato kjeden og dermed mulig og fjerne. Angrepet viser likevel hvordan hendelser her hjemme kan påvirke sikkerheten til norske styrker i utlandet.

På norsk og Nato-siden går vi nå igjennom hvordan PRT oppdraget kan videreføres ift stemninger blant befolkningen. Kjernen i PRT-konseptet er kontakt og samtaler med beslutningstakere og folk i hele regionen, blant annet for å fremme afghanske sentral myndigheters innflytelse. Vi er fra norsk side også opptatt av sikkerhet i området på noe lengre sikt. 2 afghanske kompanier fra garnisonen i Mazar forsterket garnisonen frem til fredag i forrige uke, men i øyeblikket er disse trukket tilbake.

Dette er ikke en full gjennomgang av norsk internasjonal innsats fra min side, men en beskrivelse av noe av det vi har jobbet med i det siste. Vi må forvente nye oppdrag andre steder og at situasjonen i Afghanistan blir vanskeligere. Det setter store krav til det personellet som reiser, til trening, utstyr, samband og logistikk.

Det kreves også et omfattende apparat hjemme for å holde styr på og understøtte utenlandsoppdragene og det krever en operativ ledelse, selv når Nato har operativ kontroll som følger med og som kan formidle informasjon videre til Forsvarssjef og politisk ledelse.

Vi gjenoppdaget også under Meymaneh angrepet at det som kalles ”fog of war” fortsatt er et virkelignært begrep. Deler av sambandet brøt sammen og det vi fikk igjennom var ofte motstridende, uklart og noen ganger helt feil. Mer erfarne offiserer enn meg sier at slik er det i krig. Forholdet til media krever også mye oppmerksomhet, men jeg følte Forsvaret kom bra ut av denne siste episoden. Vi må også ta inn over oss at sirkelen politisk ansvar, media og militære operasjoner er tett når det gjelder norske styrker i kamp, og at nøyaktighetskravene til tidsriktig informasjon er høye.

 

Veien videre

I øyeblikket har vi rundt 500 personer ute internasjonalt, om lag 400 av dem i Afghanistan, inklusiv 80 personer tilknyttet F-16 detasjementet i Kabul. Dette er historisk lave tall ift den tiden vi stod i Libanon og med større styrker på Balkan. Forsvaret blir mindre, men det er ikke hovedårsaken til reduksjonen. Viktigere er at de fleste ute nå er ansatt i Forsvaret, mens vi tidligere rekrutterte mye folk utenfra på kortere kontrakter. Det har også vært en trend bort fra store personellintensive avdelinger til mindre, mer spesialiserte bidrag.

Det vil nok være mulig å ha flere ute hvis større ressurser ble satt inn, hvis bidragene roterte mer mellom forsvarsgrenene og hvis vi er kreative med rekruttering, men større innsats er neppe et mål i seg selv. Samtidig er personell på bakken, dvs landstyrker i øyeblikket mest etterspurt. For noen avdelinger og enkeltpersoner er allerede dagens norske innsats begynt å bli en belastning for familiene pga hyppige oppdrag og mange Tordenskjolds soldater. Dette er en sak vi følger nøye med på.

Norge har også meldt inn styrker både til Nato Response Force og en svensk ledet EU Battle Group. Hvis noen av disse styrkene blir aktivisert på toppen av de stående oppdrag vil antall soldater i internasjonal tjeneste fort kunne stige betydelig igjen. Vår evne til å stille styrker er ganske god, men vi har begrenset evne til å vedlikeholde bidrag over lang tid.

Vi får mye igjen for utenlandsoppdragene både faglig og på andre måter, men det kan variere fra oppdrag til oppdrag hvor mye direkte stridserfaring vi får ut av det. Noe av det mest krevende vi trener på her hjemme er å operere i større forband, i alle forsvarsgrener, sammen og med allierte. Slike høyintensitet fellesoperasjoner er for alle styrker det mest krevende og når de i tillegg foregår i eget land og klima, gir de stor uttelling på bunnlinjen mht å skape operativitet og stridsevne. Mange av våre internasjonale oppdrag gir glimrende trening i enkeltmannsferdigheter og ledelse, til lag og tropp og gjerne for spesialstyrker, mineryddere eller ingeniører. Men de erstatter ikke behovet for å trene hjemme, trene krigsoppgaver, øve med andre, og fra tid til annen å deployere som komplett avdeling, som for eksempel for Telemark bataljon. Fra operativ side, og jeg tror det gjelder operasjoner i alle forsvarsgrener, er det viktig å understreke dette.

 

Avslutning

Forsvaret har vært gjennom mange endringer de siste år. Disse har vært nødvendige for å tilpasse oss til den situasjonen vi har i dag. Nye kapasiteter er på vei inn i alle forsvarsgrener og operativ side er prioritert. Vår operative evne er svakt økende akkurat nå. Forsvaret vil likevel få store problemer med å opprettholde dagens kapasiteter og operative nivå med fortsatt synkende budsjetter.

Det er ikke noen motsetting mellom et forsvar som deltar ute og et som øver og kan brukes hjemme. Våre utenlandsoperasjoner er blitt mer risikofulle og krevende, og for styrkene i Afghanistan har vi til tider krigslignende tilstander.
Takk for oppmerksomheten

Diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund
13. februar 2006

Innledningsforedrag
ved Generalmajor Kjell Grandhagen
Sjef Forsvarets styrker

 

Internasjonale operasjoner – under ledelse, og av FN eller regionale organisasjoner som NATO, EU, etc.?

 

Formann, mine damer og herrer!

Temaet for kvelden kunne vel knapt vært mer aktuelt enn akkurat dette – seks dager etter at en norsk militær avdeling i Maymaneh i Afghanistan har vært gjennom den kanskje mest alvorlige hendelsen vårt personell har vært utsatt for gjennom snart seksti år med internasjonale fredsoperasjoner. På kveldens hovedspørsmål – om internasjonale operasjoner skal ledes av FN eller regionale organisasjoner – vil jeg umiddelbart gjøre min holdning klar: Her er det ikke noe enten eller, men snarere, som hos Ole Brumm, et ”ja takk begge deler”. Det sentrale da blir jo å fastslå når man skal gå for det ene og når man skal gå for det andre, noe jeg vil få komme tilbake til om et øyeblikk.

Før jeg gjør det vil jeg imidlertid få minne om vårt lands historie og tradisjon som en solid bidragsyter i internasjonale operasjoner, og særlig innenfor FN-rammen. Gjennom etterkrigstiden har om lag 50 000 nordmenn gjort tjeneste i internasjonale operasjoner – de langt fleste av dem i rene FN-operasjoner med lyseblå beret på hodet.

Mens de rene FN-operasjonene var enerådende frem til midt på nittitallet, har vi siden da sett en endring ved at stadig flere fredsoperasjoner gjennomføres i regi av regionale organisasjoner eller koalisjoner av villige nasjoner. Det er imidlertid viktig å merke seg at også disse operasjonene i de aller fleste tilfeller gjennomføres på oppfordring av og med mandat fra FN. Det kan imidlertid være nyttig å gå noe nærmere inn på hvorfor vi fikk det veiskillet vi fikk på midten av nittitallet. Det er nemlig på ingen måte noen tilfeldighet at regionale strukturer spiller en større rolle i fredsoperasjoner enn tidligere.

Den viktigste årsaken ligger i den endringen i selve konfliktbildet som skjedde i kjølvannet av den kalde krigen. Mens øst-vest-konflikten hadde lagt en demper på utviklingen av mindre konflikter, både mellom stater og internt i stater, under den kalde krigen, åpnet mange av disse konfliktene seg tidlig på nittitallet. Eksempler på dette er konfliktene på Balkan, i Somalia og i Rwanda. Mens forutgående operasjoner i stor grad dreide seg om å sikre og overvåke inngåtte fredsavtaler, kalte disse konfliktene på styrker som kunne gå inn i krigshandlinger for å stanse dem. Det er i ettertid en bred erkjennelse av at dette var en type operasjoner FN ikke var forberedt på å håndtere. Organisasjonen måtte derfor døyve sviende nederlag både i Bosnia, Somalia og Rwanda, nederlag som kostet dyrt i konsekvenser både for de berørte områdene og for FN som tapte troverdighet – en troverdighet som sannsynligvis ennå ikke er gjenopprettet. For dem som vil studere dette mer inngående vil jeg sterkt anbefale å lese den kanadiske genlt Romeo Dallaires bok ”Shake Hands With the Devil”, en rystende beretning om FN-systemets rystende håndtering av Rwanda-konflikten.

Utfordringen midt på 90-tallet besto først og fremst i at de tre konfliktene krevde en militær intervensjon med en helt annen robusthet enn FN tradisjonelt hadde stått for. Jeg har selv erfaring fra overgangen fra FN-operasjonen UNPROFOR i Bosnia til NATO-operasjonen IFOR og senere SFOR i 1995. De som opplevde begge løsningene har nok særlig merket seg følgende forskjeller:Entydige og robuste ”Rules of Engagement” – engasjementsregler som styrer styrkens maktanvendelse.

Resultatet av de negative erfaringene på nittitallet ble en dramatisk nedgang i volumet av FN’s fredsbevarende operasjoner frem mot årtusenskiftet, før tallet igjen begynte å stige gjennom de siste fem årene, slik at det i dag er omtrent like mange fredssoldater med blå beret som det var tidlig på nittitallet. Det er imidlertid en stor forskjell – den gang var det de store europeiske nasjonene som dominerte styrkebidragene – i dag er det land som Bangladesh, Pakistan og India som topper listene.

De dominerende nasjonene i sikkerhetsrådet synes gjennom de siste ti årene å ha etablert en slags arbeidsdeling mellom rene, FN-ledede løsninger og løsninger med FN-mandat, der ledelsen overlates til regionale organisasjoner som NATO, EU og ikke minst AU, den Afrikanske Union. Samtidig har FN gjennomført en intern prosess basert på erfaringene fra nittitallet for å forbedre sin evne til å gjennomføre og lede internasjonale fredsoperasjoner. I så henseende var det særlig forslagene i den såkalte Brahimirapporten fra 2001 som har hatt betydning. Det er ingen tvil om at organisasjonens evne til å lede fredsbevarende operasjoner er styrket gjennom de senere årene. Etter min vurdering er det imidlertid heller ikke tvil om at det fortsatt hefter betydelige svakheter ved FN-strukturen, som tilsier nøye avveining av hvilke operasjoner som bør ledes av FN og hvilke som bør utføres av regionale organisasjoner.

En av utfordringene i så henseende ligger i det som samtidig er organisasjonens styrke, nemlig at den består av det meget høye antall selvstendige nasjoner. Men jo flere nasjoner, jo vanskeligere er det å skape konsensus i krevende spørsmål. Jeg har merket meg at FN’s generalsekretær Kofi Annan selv, i sin rapport til fjorårets generalforsamling etterlyser større enighet i organisasjonen om en så sentral problemstilling som når man kan anvende makt for å forsvare internasjonal fred og sikkerhet. Jeg har også merket meg at han i den samme rapporten sier at FN’s militære kapasiteter ikke bør utvikles i konkurranse med de mange regionale organisasjonene men snarere i samarbeide med dem. I denne sammenheng trekker han særlig frem EU’s stående battlegroups og den Afrikanske Unions såkalte ”African Reserve Capacities”.

Jeg er ikke i tvil om at det fortsatt er en plass for rene FN-ledede operasjoner, slik vi kjenner dem fra Libanon, Gaza, Kambodsja og en rekke andre områder. Det skal heller ikke stikkes under en stol at mange av disse har vist seg meget effektive. La meg i den forbindelse særlig trekke frem de konfliktforebyggende eller preventive operasjonene, slike som i Makedonia, på Øst-Timor og på Kypros,  bare for å nevne noen. Styrkene i disse operasjonene har, ved sitt blotte nærvær og sin tidsriktige utplassering, hindret større konflikter i å blomstre opp, og således vært svært verdifulle.

FN leder også en del mindre operasjoner verden rundt der hovedelementene på bakken er mindre, ubevæpnede observatørteam og/eller politistyrker. Eksempler på dette er operasjonene i UNTSO i Midt-Østen, UNMOGIP i Kashmir, UNOMIG i Georgia og UNMIK i Kosovo.

Det er heller ingen tvil om at FN med suksess har ledet en del mindre operasjoner der fiendtligheter allerede har brutt ut og bidratt til å begrense eller stanse fiendtlighetene og stabilisere situasjonen. Noen av de mindre operasjonene i Afrika er gode eksempler på dette.

FN vil imidlertid fortsatt ha betydelige utfordringer når det dreier seg om mer omfattende og komplekse militære operasjoner. Dette skyldes en rekke forhold, og jeg skal i det etterfølgende peke på de viktigste.siteter.

Når FN i tiden fremover skal velge hvilke operasjoner organisasjonen selv skal gjennomføre og hvilke den skal gi mandat og deretter sette bort til regionale organisasjoner, tror jeg det er godt å ha dette bakteppet for de vurderingene som skal gjøres. FN er neppe tjent med å gjenta tabbene fra 90-tallet med de negative virkningene dette vil ha for organisasjonens troverdighet på lang sikt. Kofi Annans beskrivelse av en arbeidsdeling mellom FN og de regionale organisasjonene synes således å være et godt utgangspunkt for fremtiden i så henseende.

-Hvilke avveininger bør så Norge gjøre i forhold til deltagelse i internasjonale operasjoner i fremtiden. For det første er Norge blant et mindre antall nasjoner som faktisk er i stand til å gjennomføre de mest krevende militære fredsoperasjonene som i dag og i fremtiden er aktuelle. Faktisk er det ikke så mange nasjoner på kloden som besitter en slik kapasitet og sømløst kan integrere seg med andre i slike avanserte operasjoner. Derfor vil også det internasjonale samfunn forvente norsk deltagelse i slike operasjoner, slik som de vi har gjort det på Balkan og i Afghanistan. Hvis vi skal gjøre dette innenfor rammen av begrensede styrker, må det imidlertid skapes forståelse for at vi ikke nødvendigvis samtidig kan delta i enklere operasjoner andre steder.

En lærdom vi har gjort over tid, og som igjen er understreket de siste dagene, er at situasjonen i en pågående fredsoperasjon kan endre seg brått. Det vil således være feil å tro at for eksempel en fremtidig operasjon i Sudan vil være mindre krevende ift utrustning og trening enn de operasjonene vi har deltatt i så langt i NATO-rammen. Det er oppdraget, ikke rammen det løses i, som er avgjørende.

En annen utfordring vil være å balansere norsk fremtidig innsats i internasjonale operasjoner på et fornuftig nivå. Det er Hæren som tradisjonelt er hovedbidragsyter i denne sammenheng. Internasjonal erfaring viser at man ikke bør underskride en faktor på 1:4 eller 1:5 mellom utetid og hjemmetid for slike styrker. Der er vi for lengst når Hæren denne våren vil ha et bidrag ute på mellom 500 og 600 mannskaper. Skal bidraget økes, må også Hæren vokse.

Helt til slutt er det avgjørende for et lite land som Norge ikke å spre sin innsats for meget. Jeg forstår meget vel signaleffekten av at det norske flagget vaier mange steder på kloden, men mange ulike lokaliseringer betyr samtidig et langt større behov for kapasiteter som etteretning, samband, sanitet og logistikk enn det vi er i stand til å vedlikeholde over tid. Militært sett er det derfor ønskelig å samle våre bidrag mest mulig. Det gir også større robusthet.

Hæren løser i dag og vil i fremtiden løse de oppdrag våre politiske myndigheter beslutter. Det er også de politiske myndigheter som avgjør hvilken ramme vi skal delta innenfor, FN eller regionale organisasjoner. Min faglige tilrådning vil være at man nøye vurderer hvilke typer oppdrag som bør løses av FN selv og hvilke som bør løses av kompetente militære strukturer som eksempelvis NATO. Til syvende og sist dreier dette seg om å gi vårt personell den styrkebeskyttelse og den mulighet til å lykkes som de har krav på.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 30. januar 2006

ved

Generalmajor Robert Mood
Generalinspektør for Hæren

Status og utfordringer for Hæren

Formann, mine damer og herrer!

Generalmajor Robert Mood. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Hæren har vært gjennom en krevende omstilling i året som gikk – og det er lite som tyder på at vi er ved veis ende. Snarere tvert i mot: Skal vi oppfylle de krav og forventinger som samfunnet og våre politiske myndigheter har til et moderne Forsvar gjenstår fremdeles store grep. Som Forsvarssjef Sverre Diesen uttrykte det i denne sal for to måneder siden: ”Situasjonen er i realiteten den, at det i løpet av relativt kort tid må gjøres noen helt grunnleggende valg med hensyn til Forsvarets fremtid”. Dette berører i høyeste grad også Hæren, som i praksis består av én brigade, spesialstyrker, en ISTAR-enhet, samt HM Kongens garde og Grensevakten.
I tråd med Stortingets innstillinger fra 2001 og 2004 har vi de senere år lagt et godt grunnlag for en ny Hær. Dette er riktignok en Hær som er betydelig mindre enn tidligere. Men til gjengjeld besitter vi i dag kapasiteter med bedre reaksjonsevne og bedre tilgjengelighet. Dette gjør at vi kan håndtere et bredere oppgavespekter hjemme og ute på en mer effektiv og troverdig måte. Vi har med andre ord i dag en Hær som er bedre skikket til å møte dagens og morgendagens utfordringer enn det vi hadde for bare få år siden. En relevant Hær i dag og i morgen tilsier med andre ord at vi trenger mer av det nye, og mindre av det gamle.
Når vi likevel må være forebredt på å ta vanskelige valg i tiden som kommer er det fordi kostnadsutviklingen ubønnhørlig innhenter oss. Men i denne erkjennelsen, som verken er ny eller et spesielt særnorskt fenomen, ligger det også noe positivt: Den skjerper evnen vår til fortsatt innovasjon; vi tvinges til å tenke kreativt, på tvers av troppearter, forsvarsgrener og landegrenser. Slik generer vi mer forsvarsevne ut av offentlige ressurser.
Hovedbudskapet mitt her i kveld er derfor følgende: Vi er nødt til å holde et fortsatt høyt trykk i den videre moderniseringen. Dette er en forutsetning for at vi i fremtiden skal være i stand til å levere mer relevant landmilitær evne. De innsatsstyrkene vi i dag leverer til nasjonale og internasjonale operasjoner, kommer ikke av seg selv. I fremtiden kommer de mest sannsynlig heller ikke på grunn av større bevilgninger. Tvert om: Våre styrkebidrag kommer fordi vi i fellesskap tar en rekke små og store grep – i egen støttestruktur, på personellsiden, og på kompetansesiden.

Situasjonen på starten av det nye året er vesentlig mer positiv enn negativ. På plussiden har vi en rekke velfungerende og operative bataljoner. Disse holdes oppe av soldater av alle grader som holder et høyt internasjonalt nivå. Samtidig har vi også fått på plass bedre rutiner for økonomistyring og forvaltning av materiell. I tillegg har vi fått på plass to innrykk i året med vernepliktige mannskaper til førstegangstjeneste. Dette gir Hæren et fortløpende påfyll av ressurssterk ungdom. To innrykk i året styrker vår beredskap ved at flere mannskaper, med minst seks måneders tjeneste, er tilgjengelig for innsetting nasjonalt til enhver tid. Sist – men ikke minst: Jeg er glad for at mangfoldet blant Hærens ledere har økt. For første gang har en kvinne i Hæren konkurrert seg til sjefsstillingen i HM Kongens garde. Vi håper flere kvinner følger etter. Hæren er nemlig, i likhet med enhver annen etat, avhengig av et sammensatt ledersjikt. Dette mangfoldet setter oss bedre i stand til å håndtere bredden av utfordringer vi til daglig stilles overfor, hjemme så vel som ute.
På minussiden har vi en brigadestruktur som sliter med å holde ved like og videreutvikle et levende samvirkesystem. Brigaden er på en del områder under kritisk masse, og har dermed svekket evne til å gjennomføre selvstendige kampoperasjoner. Men tross dette ser jeg optimistisk på tiden som kommer: Vi har meget dyktig og lojalt personell som tross stor belastning leverer meget gode resultater. Vi har en politisk ledelse som viser vilje til fortsatt moderniseringen. Vi har på trappene en ny Forsvarsstudie. FS-07 vil legge grunnlaget for en struktur som forhåpentligvis vil gi en mer langvarig balanse mellom ambisjon og budsjett, samt mellom operativ og ikke-operativ struktur.
Kveldens foredrag er lagt opp på følgende måte. Innledningsvis vil jeg si litt om det sikkerhetspolitiske rasjonalet til Hæren. Deretter vil jeg kort berøre den økonomiske situasjonen før jeg gir en statusrapport på Hærens ulike troppearter og de operative leveranser vi har gående. Avslutningsvis skisserer jeg veien videre, med vekt på hvordan vi selv kan bidra til å håndtere utfordringene vi står overfor.

Sikkerhetspolitiske forutsetninger og økonomiske realiteter.
Sikkerhetspolitisk rasjonale

I likhet med hva som ble gjort i Forsvarssjefens militærfaglige utredning i 2003 vil det også i kommende forsvarsstudie bli en betydelig vekting av vår evne til egen krisehåndtering og suverenitetshevdelse. For Hærens vedkommende betyr dette at særlige nasjonale hensyn, som for eksempel ressursforvaltningen i nord, naboskapet til Russland og utviklingen i NATO, virker inn på styrkeplanleggingen. Det er altså ikke slik som enkelte synes å tro, at internasjonale operasjoner er et mål i seg selv. Tvert i mot: Internasjonal deltakelse er helt avgjørende for at vi skal kunne opprettholde og videreutvikle vår nasjonale operative evne. La meg også peke på at nedleggelsen av Hvalsmoen, Haslemoen, Eggemoen, Helgelandsmoen og hærens fraflytting av Heistadmoen viser at synlighet og tilstedeværelse i nord har prioritet. Nedleggelse og samlokalisering har primært funnet sted i sør. Vi utdanner i dag flere mannskaper i nord enn i sør, og denne landsdelen vil forbli ett av Hærens kjerneområder.[1]
Når det er sagt er det få – om noen, sikkerhetspolitiske kriser eller episoder som har noen som helst militær løsning for et lite land som Norge. For et lite land med meget begrensede militære virkemidler til disposisjon er det bare politiske løsninger som er aktuelt. Norsk suverenitets- og myndighetsutøvelse i nord, herunder med landmilitære styrker, er med andre ord ikke forankret i vår nasjonale militære slagkraft. De fleste aktører som opptrer i dette området vil uansett kunne oppbringe større militære kapasiteter enn oss. Å knytte egne sikkerhetsutfordringer i nord opp til et større internasjonalt hele, gjennom samarbeid og integrasjon med andre land og organisasjoner, har derfor vært – og er fortsatt, den norske tilnærmingen.
I tråd med denne politikken utvikler Hæren landmilitære kapasiteter med høy reaksjonsevne, stor tilgjengelighet, og relevans i hele oppgavespekteret. Dels fordi en slik landmilitær innretning er best egnet til å håndtere nasjonale kriser alene; og dels ved at de samme kapasitetene styrker autoriteten til de nøkkelinstitusjoner vi selv er avhengige av – altså FN og NATO. Den sikkerhetspolitiske gevinsten som kommer ut av det militære omstillingsarbeidet er derfor meget viktig, men betydelig underkommunisert: Ved at vi har tatt grep for å modernisere Forsvaret, har norske myndigheter fått enda bedre mulighet til å knytte egne sikkerhetsutfordringer til et større internasjonalt hele. Ved å stille med relevante og kompetente styrker på rett sted til rett tid blir norske syn og interesser hørt og lyttet til; allierte partnere blir bedre kjent med norske forhold, norske beslutningstakere og særlige problemstillinger som vi ønsker fokus på.
En riktignok betydelig mindre, men mer alliansetilpasset Hær – som på kort varsel kan stille med meningsfulle og relevante bidrag til FN og NATO, bidrar derfor til å hindre den politiske marginalisering vi ønsker å unngå. Dette gjelder ikke minst i vårt strategiske nøkkelområde i nord, hvor stormaktsinteresser i ulike sammenhenger gjøres gjeldende, og der beslutninger kan bli tatt uten vår deltakelse. I et slik landskap er det viktig å være på banen, vise initiativ, besitte kritisk kompetanse, og skape forutsetninger for et nettverk av lydhøre samarbeidspartnere.

Landmilitære styrker som kan støtte opp under dette langsiktige og kontinuerlige arbeidet kommer selvsagt ikke av seg selv. De skapes gjennom høykvalitet personell i samvirkesystemer som kan vedlikeholdes og videreutvikles. Dette gjør at vi kan ivareta og videreutvikle det vi er best på – nemlig evnen til å stille med soldater og avdelinger som er trent til å håndtere kompliserte operasjoner under alle forhold. En forutsetning for dette er samsvar mellom ambisjon og budsjett, og mellom operativ og ikke-operativ struktur. Dette bringer meg inn på den økonomiske situasjonen som jeg skal ta ganske kort.
Økonomiske forhold

Den økonomiske utviklingen for Hæren, som for resten av Forsvaret, er preget av realvekst i kostnadene. Dette gjelder både på drifts- og investeringssiden. Dersom det ikke kompenseres for realveksten gjennom en tilsvarende økning i budsjettet vil nødvendigvis avstanden mellom den operative evnen og det politiske ambisjonsnivå øke. Samtidig legger gjeldende langtidsplan til grunn at Hæren pr 2006 er for liten ift oppgavene og at videre gevinstuttak i Forsvaret skal finansiere en økning i Hæren. Vi vil med synkende budsjetter -i nær fremtid- ha store problemer med å gjenopprette og videreutvikle en relativt balansert struktur av landmilitære samvirkesystemer, slik vi kjenner de i dag.

Den økonomiske hestekuren i 2005 har kostet dyrt, men har vært helt nødvendig. Vi har riktignok ikke klart å få rekruttert nok vervede, ei heller øvet eller skutt så mye som vi gjerne skulle ha ønsket. I tillegg har vi måttet parkere mye materiell fremfor å drive utdanning på det. Hestekuren fra i fjor har imidlertid også bidratt til noe positivt -ut over gjenvunnet økonomi- og materiellkontroll-; den har økt vår iver etter å søke alternative løsninger, som gjør at vi får mer treningseffekt ut av de pengene som stilles til disposisjon.

Nå skal jeg ikke forutsette noe som helst om budsjettenes størrelse de kommende år. Jeg vil imidlertid minne om at tidligere erfaringer gir lite grunn til optimisme. Det er særlig grunn til å minne om at Forsvarets kjøpekraft reduseres for hvert år som går.[2] La meg derfor påpeke konsekvensene av et flatt budsjett som i realiteten betyr et synkende budsjettnivå:

Hæren vil enten måtte vurdere å legge ned én eller flere troppearter, eller integrere disse med allierte samarbeidspartnere;

Hæren vil om få år neppe klare å stille med mer enn én kompanistridsgruppe, eller ca 300 soldater, i utenlandsoperasjoner kontinuerlig;

Behovet for å konsentreres virksomheten til et minimum antall leire øker;

Hæren må vurdere nye løsninger for organisering av samvirkesystemer og styrkegenerering.

For å møte denne usikkerheten velger vi å gå aktivt ut for å sikre et nøkternt driftsnivå for 2006. Med dette menes at vi legger til rette for en ressursmessig satsing der personell prioriteres før materiell. Et eksempel på dette er at vi reduserer antall stormpanservogner (CV-9030) fra 89 til 52 i daglig drift ila 2006 for å sikre et rimelig samsvar mellom levetid og vedlikeholdskostnader, samt tar ut av drift materiell som ikke skal være med videre fordi det ikke har operativ langsiktig verdi. Med ansvar for drøye to tusen ansatte er ikke dette bare en økonomisk og operativ prioritering. Vi har en moralsk forpliktelse til å gi våre ansatte et best mulig øvings- og utdanningsgrunnlag når vi sender dem ut i krevende operasjoner.
Status for Hæren

I lys av det som nå er sagt vil jeg gå nærmere inn på status i Hæren. Jeg vil først poengtere noen viktige sider på personell- og kompetansesiden deretter ift de oppdrag vi løser hjemme og ute året rundt. Til slutt vil jeg si litt om det ansvaret vi selv har til å tenke nytt slik at vi klarer å ta ut mer effekt av de penger som stilles til disposisjon.
Personell- og kompetansemessige forhold

Hæren vil gjennom avdelingsbefalsordningen få et betydelig kvalitativt løft. Tradisjonene fra Brigaden i Nord-Norge, samt den erfaring og kompetanse som er opparbeidet gjennom deltakelse i en rekke internasjonale operasjoner gjør at vi nå kan foredle vår viktigste strategiske ressurs på en helt annen måte enn tidligere. Dette er verdifull kompetanse som det offentlige har brukt lang tid og store summer på å bygge opp. Å ivareta denne kunnskapen krever levende fagmiljøer med stor grad av kontinuitet og fagkompetanse – særlig blant yngre mannskaper og befal. Avdelingsbefalsordningen styrker disse helt grunnleggende personell- og kompetansemessige forhold ved Hærens operative evne.

Uansett hvilken type operasjon man sendes inn i, så er kravene til samtrening, utdanningsstandard og personlig utrustning den samme. Avdelingene må være trent, utrustet og ha et samhold som gjør dem egnet til å håndtere kampoperasjoner og humanitær innsats i ett og samme scenario. Dette er avgjørende både for å kunne sette makt bak kravene, men også for å komme seg helskinnet ut av vanskelige situasjoner. Trening i reelle kampoperasjoner er ikke det samme som å si at høyintensitetskrig i konvensjonell forstand alltid skal være første prioritet. Evnen til å skape politiske resultater med militære virkemidler går i dag vel så mye gjennom kulturforståelse og mellommenneskelig samkvem. Politisk uttelling og egen styrkebeskyttelse er derfor vel så ofte et resultat av gode etterretninger, flerkulturell innsikt og tillitskapende arbeid, fremfor fysiske tiltak alene – som for eksempel mer panserbeskyttelse eller mer ildkraft. Det er summen av disse faktorene som skaper den moderne soldaten vi er ute etter. Ved å fremelske denne kompleksiteten kan vi også forebygge situasjoner der én soldats handling, i ytterste konsekvens, kan velte regjeringer på grunn av dårlig vurdering eller mangelfull helhetstenkning.
Det komplekse trusselbildet i våre innsatsområder har paradoksalt nok satt oss bedre i stand til å utnytte vår fremste fortrinn: (i) Evne til å stille med høyt kvalifiserte mannskaper og befal; (ii) evne til å operere i krevende operasjoner der skillet mellom krig og fred, mellom venn og fiende, langt på vei er visket ut; (iii) evne til å lede operasjoner preget av en tett koordinering mellom mange forskjellige statlige og ikke-statlige aktører, troppearter og forsvarsgrener.
Muligheten til å bruke det samme personellet til oppdrag som krever stor variasjon i virkemiddelbruken, fra upansrede kjøretøyer, via lettpansrede patruljekjøretøyer til pansrede beltekjøretøyer i ett og samme scenario, er for Hæren nøkkelen til suksess. Dette gjelder både i forhold til egen sikkerhet, i forhold til vår operative fleksibilitet, og ikke minst i forhold til den politiske innflytelsen vi søker å oppnå gjennom vår militære deltakelse.

Jeg vil imidlertid understreke at denne tilnærmingen er krevende. Den lar seg vanskelig gjennomføre uten vernepliktsordningen. Så lenge Forsvarets behov får være styrende for personellinntaket er vi privilegerte som får rekruttere fra en vernepliktmasse som er i verdensklasse, både utdannings-, holdnings- og helsemessig. Dette gjør det mulig for oss å trekke på de beste ressursene – og skape multirolle avdelinger med stor relevans i hele oppgavespekteret.
Dette bringer meg over på den totale personellmassen vi forvalter i dag. Det hjelper lite å løse løpende oppdrag om vi ikke samtidig klarer å ta skikkelig vare på personellet. Dette gjelder både i forhold til å leve et noenlunde normalt familie liv, og i forhold til den ballasten vi gir våre mannskaper. Dette er et moralsk ansvar som innebærer å gi våre kvinner og menn høyeste prioritet slik at de er i stand til å klare seg under alle typer forhold. Men ansvaret slutter ikke der. Skal Hæren og Forsvaret være en attraktiv arbeidsplass må vi gjøre flere ting samtidig; For det første må vi legge til rette for ufordrende og meningsfull tjeneste, med materiell og kamerater hver enkelt lærer å stole på. For det andre må vi sikre ettervern og oppfølging av det personellet som har gjort tjeneste. Våre veteraner bør få formaliserte rettigheter, f eks gjennom en egen veteranlov. For det tredje bør vi i størst mulig grad samlokalisere på tvers av forsvarsgrener for å sikre best mulig tilrettelegging for familiene i synergi med levende lokalsamfunn.
Operative leveranser

Etter et relativt tungt år i 2005 kan vi i dag konstatere at Hæren har kommet seg på bena igjen. Mye av denne æren tildeles en lojal og oppofrende arbeidsstokk og deres familier som bretter opp armene og som står på selv når det kniper som verst. Dette personellet gjør det mulig å få mye mer ut av de i overkant 2100 ansatte og ca 4000 vernepliktige enn vi har lov til å forvente. Det bekymrer meg imidlertid at vi ligger veldig høyt i operasjonstempo. Danmarks hærsjef sier for eksempel at de maksimalt kan ha 1500 soldater ute, normalt 750 – og han har 9000 ansatte![3] Et forholdstall på 1:12.[4] Den norske Hæren har ca 2100 ansatte – med for tiden gjennomsnittlig 550 ute til enhver tid. Det er mindre enn på lenge, men allikevel 1:3 1/2. Samtidig har vi to pågående operasjoner i Norge, med Grensevakt og Kongehusvakt. Dette reduserer forholdstallet ned mot 1:2! Behovet for å komme over på et system for styrkegenerering og innsats som gir et reelt forholdstall på 1:6 for Hærens avdelinger og kompetansemiljøer er stort.
I dagens situasjon taler også mye for at vi burde søke å ta ut mer operativ nytteverdi av våre mannskaper. I stedet for å slippe meget dyktige soldater, med verdifull og fersk erfaring fra sitt første oppdrag, skulle jeg gjerne sett at flere fortsatte en eller to vervingsperioder.
Det er imidlertid viktig å påpeke at vi får veldig mye ut av den lille Hæren vi har. Av et årskull på ca 4000 vernepliktige og 2100 fast ansatte leverer vi: (i) 1000 kvinner og menn til Kongehusvakt,[5] (ii) 100 nye grenaderer til Telemark bataljon, (iii) 300 sersjanter fra den grunnleggende befalsutdanningen, (iv) 1200 vernepliktige soldater med seks måneders tjeneste fra Brigade Nord sine to bataljoner i Troms, samt (v) i overkant av 400 kvinner og menn til grensevaktstjenesten ved Garnisonen i Sør-Varanger.[6] På toppen av dette kommer yrkesavdelingene i Hæren: Telemark bataljon, Hærens jegerkommando, Etterretningsbataljonen, en mobil taktisk landkommando, en såkalt Ground Recce tropp i Garnisonen i Porsanger, samt de til enhver tid opererende enheter og enkeltmennesker som tar del i internasjonale operasjoner. I sum betyr dette at cirka 70 % av dagens Hær enten deltar i en pågående operasjon, eller er på beredskap for å kunne gå inn i en sådan. De øvrige 30 % brukes til produksjon og videreutvikling av kompetanse innenfor grunnleggende befalsutdanning, krigsskole, våpenskoler og så videre. Dette kaller jeg leveranseevne!
Det som er utfordringen er med andre ord ikke hva vi faktisk får ut av det vi har. Utfordringen ligger i å minimalisere overproduksjon, forlenge den operative nytteverdi og i å håndtere samvirkesystemenes sårbarhet – dette siste kommer jeg tilbake til.

For å summere opp så langt vil jeg derfor si at Hæren – i likhet med resten av Forsvaret, har en idealisme og dugnadsånd av stor verdi. Ved at Hæren de senere år har klart omstillingen bedre enn mange av våre samarbeidspartnere, og samtidig levert operative leveranser av høy kvalitet, har vi blitt en ettertraktet og troverdig samarbeidsparter. Jeg er imidlertid redd for at vi forbruker mer av denne verdifulle holdningskapitalen enn vi for tiden klarer å bygge opp. Det er noe vi ikke tar lett på – fordi det er dette som til syvende og sist gjør at vi kan høste politiske gevinster fra de pengene som samfunnet kanaliserer inn til militære formål.

 

Status i Hæren: Kritisk masse og behovet for fortsatt omstilling

Dette bringer meg over til ett av kveldens hovedtemaer – nemlig vår evne til å omstille oss og tenke nytt. Med en liten Hær, som på mange felter er under kritisk masse, blir dette avgjørende. Min oppgave er selvsagt å bidra til at vi skaper mest mulig innsatsevne for tildelte ressurser. Frem til i dag har Hæren tilnærmet seg denne oppgaven på tradisjonelt vis innenfor en brigaderamme: En organisering som bygger på forskjellige våpen- og troppearter. Eksempler på dette er artilleri, infanteri, kavaleri, sanitet og logistikk. Disse krever hver for seg egne kjøretøyer, våpensystemer, reservedeler, utdanningsfasiliteter og instruktører med faglig spisskompetanse. Hva er så status for de ulike troppeartene og muligheten til å vedlikeholde og videreutvikle deres kjernekompetanse?
ISTAR-miljøet er i vekst. Til tross for en krevende personellsituasjon i 2005 har evnen til å levere viktige innsatsbidrag økt. Årsaken er tredelt: (i) dels som følge av at verdifull kompetanse er ervervet fra tjeneste i Afghanistan; (ii) dels som følge av ulike kurs- og kompetansepakker på høyskole- og universitetsnivå; og (iii) dels som følge av et tett og godt samarbeid med den nederlandske 103. ISTARbn.
Status i Ingeniørvåpenet er mer ujevn. På den ene siden knytter det seg store utfordringer til videreføringen av kritisk kjernekompetanse innen for eksempel minerydding og ABC-vern. På den annen side leveres det en rekke gode bidrag til manøveravdelingene gjennom stormingeniør-, bro- og oversettingskapasiteter. Men også her er bemanningssituasjonen tynn fordi etterspørselen etter ingeniørstøtte til operasjoner hjemme og ute er stor hver gang – som for de fleste av nisjekapasitetene.
Logistikk-, sanitets- og militærpolitifunksjonene preges fremdeles av store utfordringer hva angår evnen til å spisse leveransene mot økt gripbarhet. Dersom disse funksjonene skal kunne samvirke med manøveravdelingene i Hærens reaksjonsstyrke kreves integrerte kommando- og kontrollsystemer, større mobilitet, og bedre beskyttelse enn det vi per i dag klarer å levere. En stadig mer anstrengt personellsituasjon, særlig innen rekruttering og opplæring forsterker utfordringene.
Artilleri og luftvern: Hæren har i dag dårligere luftvernstøtte enn ønskelig, i det NASAMS ikke er godt nok tilpasset landmilitære operasjoner, og RB-70 er ute av strukturen. MRLS-systemet er avskaffet som divisjonsartilleri, og tatt ut av daglig drift. Hærens to artilleribatterier opprettholder tilstrekkelig kompetanse til å understøtte to bataljonsstridsgrupper, men er hardt presset på ildledere og mållokalisering, som er en meget etterspurt og relevant vare internasjonalt.

Samband og K2IS-funksjonene har, fordi de er av kritisk betydning for alle de øvrige avdelingene, gjennom 2005 hatt opp imot en tredjedel av befalsoppsetningen i internasjonale operasjoner. Av den grunn har det blitt stadig mer krevende å bevare små men viktige fagmiljøer, som for eksempel Transportable IKT-moduler og database- og nettverksadministrasjon, fra total forvitring.

Manøverenhetene fortsetter isolert sett å levere kvalitativt høyverdige bidrag til stadig mer komplekse oppdrag. Evnen til å videreføre kritisk kompetanse innen TOW, stridsvogn og bombekastere er imidlertid meget sårbar.

I sum betyr dette at Hæren generelt og Brigade Nord spesielt etter de fleste målestokker befinner seg under kritisk masse. Dette gjelder både i forhold til operativ utholdenhet, videreutvikling av levende samvirkesystemer og det politiske ambisjonsnivået.

Utfordringene som her er skissert gjør det derfor desto viktigere å fortsette moderniseringen. På den måten kan mer ressurser kanaliseres inn mot flere gripbare styrker og mer kompetente og fleksible samvirkesystemer.
Dette bringer meg inn på den avsluttende delen av foredraget her i kveld. Er det slik at Norge som prioritet nummer én bør stille med en tradisjonell brigade i utenlandsoperasjoner? Kan det være at vi er for tradisjonsbundne i vår tenkning når vi setter likhetstegn mellom behovet for operative samvirkesystemer og en gitt brigadestruktur? Som Generalinspektør for Hæren er jeg mer opptatt av den militære og politiske effekten som skapes enn om vi velger å kalle styrkene for divisjoner, brigader, kampgrupper eller innsatsenheter.

For å være konkret: Ett samvirkesystem kan være 500 mann satt sammen av spesialister innen for eksempel transport, ingeniør og sanitet. I en slik sammenheng trenger ikke kampelementet være større en det som er nødvendig for vakt og sikring. Et annet samvirkesystem kan være en stridsgruppe tilsvarende den vi inntil nylig hadde i Afghanistan: En norskledet bataljonsgruppe satt sammen av et mekanisert infanterikompani, et ISTAR-element og en logistikkavdeling. Resten av bataljonen – to kompanier – kom fra samarbeidsland. Et tredje samvirkesystem kan være en fleksibel bataljonsstridsgruppe fra Hæren, sammen med en vakt- og sikringsstyrke fra HV, helikoptre og UAV’er fra Luftforsvaret og et transportkompani fra FKL under en brigadekommando.
I sum knytter disse tankene seg opp til ett av de hovedbudskap som forsvarsministeren redegjorde for i sitt nyttårsforedrag her i Samfundet – nemlig behovet for økt fleksibilitet i vår militære yteevne. En større grad av modularitet i måten vi setter sammen de ulike samvirkesystemer på, vil gjøre oss bedre egnet til å understøtte politiske formål med relevante og tilpassede militære virkemidler. Og ikke minst: Det gjør det enklere for oss å rette ressursbruken mot de kapasiteter og styrkebidrag som vi er best på.

Jeg vil avslutningsvis peke på aktuelle grep som kan bidra til å gjøre våre utfordringer håndterbare.

 

Fremtiden

For det første, vi må bli tydeligere på tiltak som videreutvikler den fellesoperative tilnærmingen. Dette øker den politiske uttellingen fordi kritiske bidrag gir større innflytelse. En forutsetning for dette er militære kapasiteter som er relevante i alliert sammenheng – og som gjør det mulig for små land å utnytte sitt komparative fortrinn i forhold til viktige allierte. Samtidig må de samme kapasitetene fullt ut ivareta vår nasjonale krisehåndteringsevne. En sterkere vektlegging av landmilitære enheter som ikke virker dupliserende i nasjonal eller alliert sammenheng er derfor en forutsetning for mer politisk uttelling.
Skal fremtidens Hær unngå et systemsammenbrudd som følge av reduserte rammer, må vi satse på integrering samt gjensidig forsterkende kapasiteter både mellom forsvarsgrenene og ift alliansepartnere. Landmilitære avdelinger ned på bataljonsnivå bør derfor på sikt utvikles på basis av fellesoperativ integrering. For Hærens vedkommende er det naturlig å være ledende på dette feltet. Dels fordi Luft- og Sjøforsvaret allerede besitter velutviklede IKT- systemer på strategisk nivå; og dels fordi de to grenene i fremtiden vil besitte viktige effektorer som i de fleste sammenhenger også kan understøtte landmilitære operasjoner. Å øke den gjensidige avhengigheten mellom kapasitetene er i så måte en driver for mer transformasjon og mer operativ evne.
En naturlig konsekvens av dette er også sterkere integrasjon mellom forsvarsgrenenes utdannings- og kompetansesentra. En fellesoperativ TRADOK og en felles krigsskole kan, dersom de legges opp på riktig måte, gi betydelige operative fortrinn. Samtidig vil et fellesoperativt tankesett få større innflytelse i Forsvarets militære organisasjon, og dermed gjøre det enklere å operere ”joint” lenger ned i organisasjonen. Grenvise kompetansebehov kan ivaretas i de respektive forsvarsgrenenes våpenskoler og fagkurs.

For Hærens vedkommende vil en naturlig videreføring av denne logikken tilsi prioritering av de landmaktskonsepter som virker drivende på fellesoperativ tankegang. Et eksempel i denne sammenheng er vår nye ISTAR-kapasitet. Gjennom tett samvirke med Sjøforsvarets kystjegerkommando og Luftforsvarets UAV kapasitet utgjør ISTAR-konseptet en kritisk ressurs for evnen til å opprettholde taktisk og strategisk beslutningsgrunnlag hjemme og ute. Internasjonalt omtales det norske ISTAR-konseptet som banebrytende i arbeidet med å fremskaffe presist beslutningsgrunnlag raskt. Konseptet er en katalysator i forholdet mellom sensorer, effektorer og beslutningstakere.
For det andre, skal Hæren være en pådriver for mer fellesoperativ tankegang må investeringsporteføljen fokusere mer på moderne løsninger innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi – IKT. Moderne IKT-systemer med nødvendig integritet og robusthet er en forutsetning for effektivt samvirke. Dette gjelder ikke bare i forhold til de andre forsvarsgrenene. Vel så viktig er evnen til å drive effektiv krisehåndtering på tvers av departementale ansvarsområder og grensesnitt. Det faktum at mange av dagens utfordringer krever større grad av tverrdepartemental koordinering er i seg selv en driver for denne tankegangen. På lag med for eksempel Politiet, den sivile redningstjenesten og Sivilforsvaret, vil vi sammen kunne utnytte samfunnets samlede ressurser på en mer koordinert og effektiv måte. Den samme logikken gjelder naturligvis også i forhold til våre allierte samarbeidspartnere. IKT-løsninger som fremmer flernasjonal forsvarsintegrasjon knytter oss tettere opp imot de internasjonale sikkerhetsfellesskap vi ønsker å støtte – og som gjør det mulig for et lite land å bli hørt i selskap med andre og større stater.
Med oppgraderte IKT-løsninger vil også det beste fra vår eksisterende materiellarv bli tilført ny relevans i lang tid fremover. Ett eksempel er stormpanservognen CV 9030. Med et bedre situasjonsbilde og evne til å trekke på våpen fra Sjø og Luftplattformer kan avdelinger med CV9030 levere mer effekt enn det våre tradisjonelle og omfangsrike samvirkesystemer klarer i dag. Økt satsing på enhetsplattformer med flerbruksegenskaper reduserer med andre ord den overlappende funksjon som mange av Forsvarets avdelinger og kjøretøyer har i dag.
For det tredje – og i forlengelsen av det som er sagt: Med økt fellesoperativ tankegang og bedre IKT-løsninger, kan landmilitære operasjoner gjennomføres med færre ulike strukturelementer og med færre særegne våpensystemer enn i dag. Dette åpner opp for en betydelig systemopprydding i egne rekker, der Hæren på sikt vil kunne forvalte en mer homogen portefølje av enhetskjøretøyer og våpensystemer med multi-rolle egenskaper. Færre ulike kjøretøyer og færre ulike våpensystemer gjør det lettere å rasjonalisere vedlikehold, ettersyn, reservedelslagre og opplæring. For å komme i driftsmessig balanse er det derfor viktig at vi så tidlig som mulig starter utfasingen av de strukturelementer eller troppearter vi ikke skal ha med oss videre. Denne formen for systemopprydning i egne rekker vil også virke drivende på evnen til å tenke nytt. Det relative ”tapet” av å legge ned ett våpensystem, én kjøretøygruppe eller én troppeart kan kanskje kompenseres gjennom nye måter å operere på, eller ved å søke støtte gjennom tettere samvirke med andre forsvarsgrener og allierte partnere.
Til sist: En viktig forutsetning for kosteffektivitet og gripbare styrker er ordninger som nyttiggjør våre meget dyktige mannskaper lengre. I dagens situasjon er det kun cirka 20 % som rekrutteres til videre tjeneste ut over 6 mnd’er korttidsverving; resten returnerer til det sivile samfunn. Våre meget gode erfaringer tilsier at vi bør beholde rekruttering gjennom vernepliktsordningen som fundament. Én mulighet kan i denne sammenheng være forkortet førstegangstjeneste i hvert tyngdepunkt for å sikre tilhørighet til avdelingene fra starten av. Etter endt førstegangstjeneste kan de som ønsker det søke seg over i innsatsstyrkene – som de i løpet av førstegangstjenesten har fått godt innsyn i. En annen mulighet kan være å ha felles forkortet førstegangstjeneste i Forsvaret lokalisert på et sted. De som ønsker mer tjeneste kan fortsette i innsatsstyrkene. Her vil videre utdanning kunne skje under ledelse av eldre og mer erfarent personell i et såkalt ”buddy system”. Uansett modell bør vi holde fast på de mange suksesser nye metoder for rekruttering og dialog med de vernepliktige har gitt de senere år, ha som mål at identitet og tilhørighet knyttes til avdelingen tidligst mulig og at flest mulig verves i en eller to perioder.

 

Avslutning

Mine damer og herrer, i kveldens foredrag har jeg søkt å gi dere status i Hæren, innblikk i noen av utfordringer vi står overfor – og noen tanker om hvordan jeg tror vi kan bidra til å håndtere disse. Mitt hovedbudskap har vært at omstillingen må fortsette – først og fremst av to grunner: Bare slik kan vi generere flere gripbare styrker; og bare slik kan vi håndtere et flatt budsjettnivå som ikke kompenserer årlig realkostnadsvekst. Sistnevnte poeng betyr jo i realiteten reduserte bevilgninger. Dette faktum er i seg selv en driver for mer transformasjon og mer nytenkning – både i forhold til (i) hvordan Hærens samvirkesystemer organiseres, (ii) hvordan operativ utholdenhet skapes, og (iii) hvordan styrkegenerering gjennomføres.
I sum sier dette oss at evnen til å skue utover egen forsvarsgren blir avgjørende. Vi må med andre ord se på hvordan vi sammen – forsvarsgrener, departementer og allierte partnere, kan gjøre hverandre gode. En slik tilnærming gjør at vi kan skape mer forsvarsevne enn det vi isolert sett klarer selv. Militær effekt er derfor nivåuavhengig; divisjoner, brigader eller bataljoner blir lite relevante måleenheter. Så lenge militær effekt måles i grad av politisk måloppnåelse er det vår sikkerhetspolitiske relevans som er av størst betydning. Det viktigste er ikke å holde ved like brigader som kan føre selvstendige kampoperasjoner i et invasjonsscenario, mot en moderne høyteknologisk motstander. Det viktigste er å videreutvikle samvirkesystemer med kapasiteter som den norske Hæren har særlig gode forutsetninger for. Mannskaper og avdelinger som på kort varsel kan settes sammen til kapasiteter våre allierte også etterspør, og dra dit behovet er.
Gjennom tidlig tilstedeværelse med integrerte og relevante styrkebidrag blir vi mer synlige og mer delaktige i de utfordringer og beslutningsprosesser som til syvende og sist også angår egen sikkerhet. Dette gjelder om innsatsen leveres på Finnmarkskysten eller i Sudan; suksesskriteriene for moderne landstyrker blir de samme.
De innsatsstyrkene vi i dag leverer til nasjonale og internasjonale operasjoner kommer som nevnt ikke av seg selv. I fremtiden kommer de mest sannsynlig heller ikke som resultat av økte bevilgninger. Tvert om: Relevante innsatsstyrker kommer fordi vi i fellesskap tar en rekke små og store grep – i egen støttestruktur, på personellsiden, og på kompetansesiden.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

[1] Vi utdanner ca 1800 mannskaper i Troms og Finnmark, og ca 1100 i ØG/Østlandet (TRADOK/Kort sikt: Brief til GIH vedr HOP-prosessen, november 2005).

 

[2] Paul Narum (2005): ”Forsvarets kjøpekraft er redusert med 40% siden 1990” (Aftenposten, 28. april).

[3] 9000 ansatte viser til FFI kilde vedr DA-NO komparativ studie. Kommentar fra Sverdrup: TRADOKs arbeid med studien antyder et tall i overkant av 8000; samt at tallene fra Danmark også inneholder forvaltningsavdelinger – som vi har overlatt til FLO.

[4] Sverdrup: Danmark har per i dag ca 1000 mann ute i intops – som gir et forholdstall på 1:8.

[5] To kontingenter á 500 soldater per år.

[6] To kontingenter á 200 soldater per år.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. januar 2006

Ved

Forsker Stina Torjesen, NUPI

Sikkerhetspolitiske utfordringer i Sentral-Asia:

Politisk ustabilitet, geopolitisk rivalisering og narkotikahandel

 

Hei

1
I presentasjonen min i kveld er det 3 poenger jeg vil understreke.

For det første:

Forsker Stina Torjesen, NUPI. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Sentral Asia er en ustabil region – særlig Usbekistan og til dels Kirgisistan gir grunn til bekymring. Et mulig secenario for Usbekistan er et kaotisk kollaps av det sittende regimet.

For det andre:

Sentral Asia er arena for rivalisering mellom USA på den ene siden og Russland og Kina på den andre.

For det tredje:

Kriminelle nettverk øker sin innflytelse – dette gjør det vanskelig å få til politisk og økonomisk utvikling som kunne trygget regionen og gjort den mer stabil.

Sentral Asia er viktig for Norge: Vi har militære styrker i Nord Afghanistan nær grensen til Uzbekistan, hvis Usbekistan kollapser vil det gi vansker for stabiliseringsprosessen i Afghanistan.

Uhelding for NATO om det blir en blokk danning og videre konsolidering av Russisk og Kinesisk militært samarbeid.

Russiske myndigheter hevder at narkotikaen som når Russland via Sentral Asia fra Afghanistan går videre til Europeiske markeder.

40 min gir meg lite sjanse til å gå ordentlig i dybden – ta gjerne opp ting dere vil jeg skal gå nærmere inn i når vi har en runde med spørsmål etterpå.

2

Før vi begynner vil jeg bare gi en kort introduksjon om Sentral Asia og en liten profil på hvert av landene som ligger i regionen.

Sentral Asia – en region mellom Kina i øst Russland i nord, Afghanistan i sør. Landene var tidligere del av sovjetunionen.

3

Turkmenistan:

  • 5 millioner innbyggere
  • President Saparmyrat Niyazov
  • Persondyrkelse
  • Autoritært
  • Isolasjon – nøytralitet
  • Store gassresurser

4

Usbekistan

  • 9 millioner innbyggere
  • President Islam Karimov
  • Regionens historiske senter (Samarkand)
  • Autoritært
  • Radikal islamsk motstand
  • Stagnasjon
  • Pro USA 1996-2005

5

Kasakhstan

  • 15,4 millioner innbyggere
  • President Nursultan Nasarbajev
  • Nomadisk, preges av sovjetisk og russisk påvirkning
  • Semi-autoritært
  • Oljefunn og økonomisk vekst
  • Pro Russland

5

Kirgisistan

  • 5,3 millioner innbyggere
  • President Kurmanbek Bakijev
  • Nomadisk, preges av sovjetisk og russisk påvirkning
  • Tulipan revolusjonen
  • Underutvikling
  • Pro Russland
  • Norsk bistand

6

Tadsjikistan

  • 6,3 millioner innbyggere
  • President Emomali Rakhmonov
  • Persisk kulturarv
  • Borgerkrig 1992-1997
  • Semi-autoritært
  • Fattig
  • Vannkraftutbygging
  • Pro Russland

7

Da går vi over til det første av dagens hovedtema.

På hvilken måte er regionen ustabil nå i 2006? Usbekistan og President Karimovs regime gir størst grunn til bekymring.

Usbekistan har ført en feilslått økonomisk politikk siden landet ble uavhengig i 1991. Gradvis og lite markedsreform har ført til lav vekst og lite utenlandske investeringer. Jordbrukssektoren kontrolleres av staten. Bomull står for ca 25 % av Usbekisk eksport. Bøndene som jobber på jordbruksmarkene utnyttes.

Landet styres på hardt og autoritært vis av President Karimov. Den moderate opposisjonen er i fengsel eller eksil – islamske undergrunnsbevegelser har tatt over.

The Islamic Movement of Usbekistan viktigst av disse: oppstod på tidlig 1990 tallet, gikk i eksil, hadde treningsleire i Afghanistan og tett bånd til Taleban. Angrep på Kirgisistan og Usbekistan i 1999 og 2000. Kjempet med Taleban mot de internasjonale styrkene, flesteparten drept i kamper i Nord Afghanistan, inkludert lederen Juma Namanganii.

Ved siden av IMU er det aktive celler av Hizb ut Tharir i Usbekistan, disse ønsker og kaste Karimov regimet og opprette kalifatet – så langt bare med fredlige midler.

Andre grupper muligens med forbindelse til gjenværende deler av IMU stod bak bombe eksplosjoner og skyte episoder i byen Bukhara og Tashkent i 2004 .

Men kanskje mest urovekkende: tendensen til at ’vanlige folk’, særlig bønder og basar selgere, i økende grad har demonstrert – til tross for at de vet dette vil innbære fengsling og forfølgelse. Dette er et tegn på at innbyggerne i Usbekistan i økende grad er desperate.

8

Andijan protesten og massakren som fulgte etterpå er del av denne tendensen. Her utløste en rettssak mot 23 forretningsmenn beskyldt for islamsk fundamentalsme en demonstrasjon – hvor flere hundre av demonstrantene ble drept av den usbekiske hæren.

Andijan er et tegn på hvor dårlig stilt det er med Usbekistan. Det har vært forsøkt og initiere politiske og økonomiske reformer, men dette har ikke virket. Hvordan vil folk reagere? Blir det fortsatt frykt og passivitet eller blir det protest? Hvis protest kan dette bli svært kaotisk, siden all motstand mot Karimov er utryddet er det få lederskikkelser eller bevegelser som kan ta over. Uzbekistan er som sagt den mest folkerike staten og grenser mot alle landene i Sentral Asia, inkludert Afghanistan.

9

Så over til tema 2 for presentasjonen:

Kirgisistan er også et problematisk land – men kanskje ikke like urovekkende som Usbekistan. Kirgisistan er et av tre land i tidligere sovjet unionen som har opplevd en såkalt farge revolusjon. Etter organisert valgfusk oppstod det folkelige protest aksjoner mot President Akaev, presidenten flyktet og en tidligere statsminister, Bakiev, tok over. Revolusjonen har gitt det sentrale makt apparatet enda mindre kontroll en det det hadde tidligere, kriminelle nettverk har tred frem i lyset, interne oppgjør som involverer den politiske eliten utspiller seg. Kirgisistan svak og fattig men håp om at deler av den politiske eliten for kontroll over landet igjen.

10

Kriminelle nettverk er ikke bare et problem i Kirgisistan men i regionen som helhet. Mye av dette skyldes narkotika, særlig heroin, som går gjennom Sentral Asia til Russland. Tadsjikiske myndigheter beslagla 5 tonn heroin i 2003, og dette regnes å være bare en liten del av den mengden som går gjennom regionen.

Problemet er at ofte er det nettverk innenfor politiet og tollvesenet som selv driver med smuglingen eller beskytter smugler nettverkene. Slike skjer det en sakte kriminalisering av deler av statsstrukturen. Dette gjør staten dårlig i stand til å lede den økonomisk og sosial utviklingen og gir en ond sirkel med konstant underutvikling og ustabile samfunn.

Dessuten kan narkotika trafikken til enhver tid bli brukt som inntektskilde av radikale politiske grupper – disse eksisterer ikke i dag, men kan lett komme tilbake, IMU hadde narko trafikk som sin viktigste inntektskilde.

11

Jeg har snakket litt om hva som rører seg innad i landene i Sentral Asia.

Nå vil jeg rette fokus mer på den storpolitiske konteksten som omgir landene i Sentral Asia – den er heller ikke enkel.

Seks viktige aktører: Iran, Pakistan, Tyrkia, Kina, Russland, USA.

Disse konkurrerer om følgende:

  • Kontroll over olje og gass
  • Militær innflytelse og baser
  • Markeds adgang, transitt
  • Hydro elektrisk kraft

12

Jeg tar her for meg et av disse aspektene – det militære:

Det er særlig Kina, Russland og USA som er fremtredene aktører her.

Disse kjemper om å sikre seg lojale allierte stater i regionen, samt muligheter for å opprette militære baser.

Alle tre ønsker å bekjempe terror nettverk – inkludert Kina som er bekymret for at separatist bevegelser i blant Uighurerne som bor i den Kinesiske regionen Xinjiang, skal få støtte fra den etniske uighurske minoritetsbefolknigen i de Sentral Asiatiske landene.

Russland og de andre landene i Sentral Asia deler Kinas frykt for seperatisme i regionen. Kina og Russland videre har sett det som svært lite ønskelig og ha amerikanske baser i regionen – og motstand mot dette har styrket samarbeidet mellom Kina og Russland og ført til økt vektlegging av Shanghai cooperation organisation SCO.

13

Før 11. september: Russland dominerte militært, Kina lite aktiv.

Alle statene utenom Turkmenistan ble likevel med i NATOs Partnership for Peace, og det var særlig USA og Tyrkia som oppfordret til dette.

14

Etter 11. september: USA oppretter baser i Usbekistan og Kigisistan, men er nå sterkt kritiske og en pådriver for å få landene i sentral asia til å avslutte base kontraktene de har med USA.

Må legges til at sikkerhetssituasjonen i sentral asia forbedret seg med enduring freedom: IMU kraftig svekket, ingen nye terrorgrupper med sete i Afghanistan kan oppstå.

15

Som svar på USAs engasjement har Kina og Russland økt sin aktivitet i regionen.

  • CIS Anti-terror senter, Kirgisistan, 2001
  • Russisk base ved Kant, Kirgisistan 2003
  • 2004 Russland-Tadsjikistan avtale, permanent Russisk base i Tadsjikistan
  • SCO Anti-terror senter i Usbekistan
  • SCO regime støtte

Største omrokkeringen i regionen: Usbekistan: fra USA til Russland i 2005.

16

Fremtidsutsikter.

  • USA beholder Manas (Kirgisistan) på kort sikt, leter etter andre allierte i regionen (Aserbajdsjan?)
  • SCO øker i betydning
  • Positivt at Usbekistan og Kirgisistan begge er allierte med Russland?
  • Kina + Russland i sammenfallende interesser i Sentral Asia på lang sikt?

 

Situasjonen i Afghanistan?