Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. april 2007

Ved

Kommandørkaptein Helge Tonning
Sjef MTB våpenet

Foto hentet fra denne artikkelen på Forsvaret.no.

1.          Innledning

Formann, ærede forsamling,

Kommandørkaptein Helge Tonning. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Om vel en uke avslutter Norge sitt maritime bidrag til UNIFIL II utenfor kysten av Libanon. Aftenposten har allerede oppsummert dette oppdraget for oss. På lederplass 14. mars konkluderte avisen med at ”marinestyrken med de norske MTBenes blotte nærvær har forhindret våpensmugling og illegal aktivitet i området, og erklærte derfor oppdraget som en suksess.” Denne analysen er korrekt, om enn noe forenklet. Jeg er derfor glad for invitasjonen hit i dag, og for anledningen til å gi dere en litt grundigere fremstilling av oppdraget, og hvordan vi har løst det.

Som sjef for MTB våpenet representerer jeg styrkeprodusenten. Jeg vil derfor gjennom foredraget ikke avgrense meg til de rent taktiske forhold i det østlige middelhav, men også forsøke å gi dere en forståelse for helheten rundt operasjonen, sett fra MTB våpenet og Kysteskadrens ståsted. I tillegg til de rent operative aspektene, tror jeg det er viktige erfaringer vedrørende logistikk, interoperabilitet og sammensetningen av den maritime styrken som kan være av interesse for dere. De storpolitiske konsekvensene av eventuelle handlinger begått på enkeltskipsnivå kan jeg imidlertid ikke komme inn på, men det har vi alle sikkert en forståelse for.

Nå er internasjonale operasjoner ikke noe nytt fenomen for MTB våpenet. Snarere tvert i mot. MTBene har vært hyppig etterspurt i internasjonale operasjoner de siste 10-15 år, og jeg opplever at denne etterspørselen er økende. Dette er et forhold som jeg imidlertid opplever blir lite debattert her hjemme.

Det kan nevnes at MTBer ble vurdert som norsk bidrag i forbindelse med ”Gulf I – krigen” i 1991. Videre ble norske MTBer etterspurt som ressurs i Adriaterhavet i 1994, som støtte til maritime operasjoner i Gulfen i 1998, og i Libanon i år 2000. MTB våpenet deployerte som kjent til NATO operasjonen Active Edeavour i 2003, og utførte her eskorte operasjoner i Gibraltar stredet. Deretter stod MTB våpenet på 30 dagers beredskap i to seks måneders perioder for samme operasjon. MTB våpenet var innmeldt til NATO Respons Force (NRF) 8 med beredskapsperiode første halvdel av 2007 og sist deployerte vi til UNIFIL II i oktober 2006.

De norske MTBene har altså vært etterspurt og aktuelle for operasjoner langs hele konfliktskalaen. Aktivitetsnivået, relevans og etterspørsel i forhold til internasjonale operasjoner har bare gått en vei – nemlig oppover.

Som dere forstår så er ikke planlegging og gjennomføring av internasjonale operasjoner noe nytt for MTB våpenet, men det er nytt at vi i UNIFIL II deltar i en FN operasjon – det har vi ikke gjort tidligere.

Våre moderne MTBer kan beskrives som små overflatefartøyer med høy taktisk mobilitet og stor slagkraft, og med en fullverdig interoperabilitet hva gjelder kommando, kontroll og informasjonssystemer. Årsaken til at dette utgjør relevante og etterspurte kapasiteter, er enkelt forklart; Dagens sikkerhetsrisiko oppstår i tilknytning til kystlinjen, i streder og i havner. Her setter topografi, hydrografi og trafikktetthet helt egne krav til plattformstørrelse, manøvrerbarhet, våpen, sensorer, trening og øvingsnivå.

Dette er et miljø hvor MTBene opererer effektivt, og hvor vår spisskompetanse kommer til sin rett. Vi har på mange måter å gjøre med en nordeuropeisk nisjekapasitet hvor Norge har særskilt kompetanse og materiell. Samtidig er det viktig å understreke at, i denne typen operasjonsområder, er behovet for integrerte maritime styrker, med ulike kapasiteter, større enn noen gang.

Som en kuriositet nevnes derfor at akkurat nå, lengst øst i Middelhavet er det nettopp MTB’er fra Norge, Tyskland, Danmark og Sverige som finner sin anvendelse. Felles for disse enhetene er at de alle, mildest talt, opererer langt unna hjemmebase og langt unna den rollen disse kapasitetene fylte under den kalde krigen. Nok en fellesnevner er at etter årtier med jevnlige samøvelser mellom danske, tyske og norske MTBer, er enhetene interoperable og innsatsklare i en multinasjonal styrke fra minutt en.

Dersom det har etterlatt seg et inntrykk av at det bare er MTB våpenet som utgjør det norske maritime bidraget i UNIFIL II, så er dette ikke helt korrekt. Jeg vil komme tilbake til en mer detaljert beskrivelse av organisering av styrken og det norske bidraget, men jeg ønsker allerede nå å presisere at det norske bidraget i UNIFIL II består av elementer fra både Marinens Logistikkvåpen (MARLOG), MTB våpenet, FLO og elementer fra Kysteskadren, herunder Norwegian Task Group. Uten denne sammensetningen, hadde det ikke vært mulig å bidra effektivt i UNIFIL II.

Det er også viktig å understreke at FN-styrkens oppdrag ikke blir løst av MTBer alene, men av en bredt sammensatt maritim styrke. Den maritime del av UNIFIL II består av MTBer, korvetter, fregatter, logistikkfartøyer og maritime luftenheter fra 7 ulike nasjoner. Maritime styrker settes sammen ut fra oppdragets art, av fartøystyper med utfyllende kapasiteter. Ingen av disse fartøystypene kunne løst dette oppdraget alene. Her går det selvsagt en klar parallell til hvorfor Sjøforsvaret er sammensatt av flere ulike fartøystyper. Fartøyene har komplementære kapasiteter, og derav ulike roller.

For å etablere et nødvendig nivå av sjøkontroll i et avgrenset område, i et begrenset tidsrom, og med en definert eller udefinert trussel – setter vi sammen en styrke med komplementære kapasiteter. Dette benevnes som ”task organisering”, og er et uttrykk for den fleksibiliteten som ligger i maritime styrker. Men det er også et uttrykk for hvordan vi er avhengig av samspillet mellom enheter med ulike egenskaper. Enhetene opptrer ikke isolert med egne mål som kan nåes uavhengig av andre. Sjøkontroll krever koordinering, samarbeid og oppgavefordeling for å nå felles mål. Dette kommer like tydelig frem i UNIFIL II, som det vil gjøre i Sjøforsvarets håndtering av eventuelle kriser i våre egne farvann.

Av den grunn er også våre fartøyer svært interoperable, både hva gjelder kompetanse, prosedyrer og tekniske forhold. Våre fartøyer har, som tidligere nevnt, utvekslet informasjon med allierte enheter i nær sann tid lenge før vi lærte om begreper som nettverksbaserte operasjoner.

Jeg synes det er viktig å understreke at den maritime delen av UNIFIL II ikke er en ren MTB-operasjon, fordi det er klare sammenhenger mellom dette, og i den retningen utviklingen av Sjøforsvaret går her hjemme. Det taktiske ledelseselementet i Norwegian Task Group står sentralt når vi skal realisere effekten av et modernisert Sjøforsvar frem mot 2010. Fregatter, Skjold-klasser, undervannsbåter, mineryddere og spesialavdelinger utfyller hverandre og organiseres innenfor rammen av Norwegian Task Group, avhengig av oppdragets art. Denne styrken har også behov for en mobil, sjøgående logistikk for å kunne være like effektiv i Barentshavet og i Nordsjøen som i Middelhavet. NATO stiller også krav til å kunne operere i inntil 30 dager for styrker innmeldt i NATO Response Force, og da er logistikk fartøyer enn forutsetning for å kunne oppnå en slik utholdenhet, uansett hvilke norske maritime elementer en tenker på.

Det er et viktig poeng at selv om det norske bidraget til UNIFIL er basert på MTBer, så bidrar vi her sammen med andre nasjoner og andre fartøystyper til å fremskaffe den militære kapasitet som setter FN i stand til å etablere nødvendig sjøkontroll i området. Denne måten å sette sammen en maritim styrke på, er fundamentet for å forstå alle maritime operasjoner, ute og hjemme.

La meg nå gå over til opptakten og forberedelsene til UNIFIL II.

2.          Forberedelser

MTB våpenet skulle delta i NATO Response Force 8 med 4 fartøyer fra januar 2007. Etter sommerferien 2006 startet derfor et planlagt oppfriskningsprogram for å forberede deltakelse i NRF sertifiseringsøvelsen Brilliant Midas, som gikk av stabelen primo oktober 2006. Øvelsen ble arrangert i Fransk farvann, mellom Korsika og den franske middelhavskysten. Dette var en planlagt aktivitet og ledd i kompetanseheving frem mot vår beredskapsperiode i NATO Respons Force 8 (NRF 8) fra januar 2007.

Samtidig som forberedelsene til denne øvelsen pågikk, ble det i nyhetsbildet etter hvert klart at det skulle settes opp en multinasjonal FN – styrke, UNIFIL II, med oppdrag om å hindre blant annet våpensmugling sjøveien utenfor Libanon. Mange forhold var imidlertid uklare, så som mandat for styrken, engasjementsregler (ROEer), ledelse, sammensetning, oppdrag og operasjonsområde.

Eventuell MTB deltakelse i UNIFIL II fra norsk side var på dette tidspunkt ikke klarlagt, og forberedelsene for avreise til øvelse Brilliant Midas pågikk for fullt. Opplasting og avreise med fire MTBer til Toulon i Frankrike, ved hjelp av Float-on-float-off fartøy, var allerede planlagt og bestilt til medio september. Transport av MTBer og materiell til Middelhavet var således ivaretatt, uavhengig om det skulle komme en politisk beslutning om norsk MTB deltakelse i UNIFIL II eller ei.

I noen hektiske uker måtte MTB våpenet gjøre seg klar til flere alternativer, herunder programmert fire ukers deployering til øvelse Brilliant Midas, mulig deployering til UNIFIL II, i en eller annen kontekst, samtidig som forberedelser til mottak av Skjold klassen skulle gjennomføres i Norge. Dette medførte en stor bredde og kompleksitet i planprosessen, med åpning for mange alternativer. Skulle styrken være borte i nærmere 7 måneder, måtte bla annet utrustning for dette taes med til øvelsen i Middelhavet. Alle muligheter ble holdt åpne, og takket være støttefartøyet KNM Valkyrien fra Marinens logistikkvåpen, som var satt opp som støtte på Brilliant Midas og NRF 8, fikk vi med oss personell og materiell til å takle både Brilliant Midas og eventuell direkte deployering til UNIFIL II ved avreise fra Norge.

Logistikkfartøyet KNM Valkyrien. Foto: Forsvaret/Torbjørn Kjosvold

Når det gjelder trening og øving før avreisen, ble det også her tatt høyde for flere alternativer, ved at alle relevante oppdrag og scenarier ble drillet inn og øvet i Bergens området. Nå er det vanlig at all trening og øving på våre fartøyer er rettet mot relevante oppgaver, slik at et eventuelt UNIFIL II oppdrag ikke ville medføre ekstra kompetanse ut over det som var planlagt og krevet i forbindelse med NRF 8. De oppgavene vi analyserte oss frem til kunne være aktuelle i en UNIFIL II sammenheng, lå således godt innenfor det avdelingen måtte forventes å kunne løse.

I Kysteskadren drives trening og øving om bord på fartøyene på en sånn måte at det er fartøyet med besetning som sådan som trenes og øves opp til det operative nivået som kreves. Det er hele teamet om bord som samtrenes og ved eventuelle oppdrag er det ikke planlagt med utskifting av personellet om bord. På denne måten er fartøyet med besetning gripbart til operasjoner som ligger innenfor oppgave registeret, på kort varsel. All trening og øving er foretatt med materiellet som forefinnes om bord. Slik blir det ingen ”ny situasjon” om fartøyet skulle deployere. Imidlertid vil enhver ansvarsbevisst offiser ønske å forberede seg best mulig. Med bakgrunn i dette, gjorde vi analyser av mulige scenarier og endret noe på utstyrskonfigurasjonen om bord for å være best mulig forberedt. Dette innebar montering av ekstra 12,7 mitraljøse på akterdekk for å nevne noe. Treningsprogrammet som var planlagt ble strømlinjeformet også mot eventuell UNIFIL II deployering og all ledig tid ble benyttet til å perfeksjonere det operative nivået om bord.

I opptakten før avreise til Middelhavet, fattet også pressen interesse for det som kunne bli en deployering til UNIFIL II. Vi opplevde dessverre at Bergens Tidene på førstesiden rapporterte om en situasjon med dårlig forberedt personell og dårlig og foreldet materiell.

Vi kjente oss ikke igjen i situasjonen, men når slike oppslag først er kommet på trykk, så har skaden på en måte skjedd. Saken verserte en tid i media, og utgjorde en ekstra belastning både for oss i ledelsen, mannskapene og ikke minst for de pårørende. Ikke fordi vi betvilte vårt eget materiell eller vårt eget øvingsnivå, men fordi det etter hvert bredte seg en viss usikkerhet hos pårørende og ikke minst hos politikere som mente mye om egnetheten til både fartøy og mannskap fra Stortingets talerstol. Vi oppfattet dette som unødvendig støy, men hos mannskaper og offiserer om bord var det ingen skepsis å spore. Vi var hele tiden overbevist om at både materiell og personell holdt godt mål, noe vi senere fikk full anledning til å demonstrere og bekrefte.

Når det nå går mot slutten av oppdraget, kan vi med visshet oppsummere denne diskusjonen. Vi har svært gode erfaringer med det personellet som har gjort tjeneste i UNIFIL II. De er godt trent. Dette er et oppdrag som faller godt innenfor hva de har drillet og øvet på. Videre har de norske mannskapene gode holdninger, og ser sin rolle i en større sammenheng. Det har vært en sunn og god innstilling til tjenesten gjennom hele oppdraget, og vi har hatt en enorm stå-på vilje, som har bidratt vesentlig til at deployeringen har vært vellykket.

NRF og UNIFIL-planlegging kom på toppen av høy aktivitet i forbindelse med innfasing av Skjold-klassen. Det er derfor ikke til å legge skjul på at MTB våpenets planleggingskapasitet og stabsressurser ble strukket til det ytterste i de hektiske ukene etter ferien i fjor. Før avreise til Brilliant Midas måtte en robust plan utvikles som tok høyde for alle tenkelige forhold.

MTB våpenet er gitt i oppdrag å ta i mot- og operativt evaluere Skjold klassen innen 2010. Forberedelser og opplæring har startet, og det er nå 2,5 Skjold besetning på plass. Samtidig skulle våpenet levere en mulig utvidet operativ kapasitet (UNIFIL II), alt innenfor eksisterende rammer. Det er meget knapt med personellressurser i MTB våpenet og alt personell som i dag seiler på Hauk klassen er planlagt benyttet direkte over på Skjold klassen. Det var derfor ikke anledning til å planlegge med avvikling av både ferie og opptjente leave-dager etter endt oppdrag. Vi seiler i dag til sammen seks Hauk klasser og fire var planlagt til Brilliant Midas. Det var en utfordring å løse alle oppdrag, ikke bare i nå-tid, men sikre at de mer langsiktige målene også kunne nåes.

I sum utgjorde dette et cluster av krevende oppgaver for MTB-våpenet, og det er de samme menneskene som er involvert i alt. Vi måtte finne en løsning hvor besetningene kom ut av oppdraget uten å være utslitt, klar for å kaste seg over Skjold-opplæring, uten mye opptjent fritid til gode, samtidig som vi opprettholdt en høy tilgjengelighet i operasjonsområdet.

Løsning på dette ble en rotasjons ordning, der vi hele tiden er i stand til å bemanne fire komplette fartøyer i operasjonsområdet, ved å bruke alle seks besetningene.

Dette sikrer en forordning der besetningene er fire uker i operasjonen, en uke på retrening og oppdatering ved Haakonsvern og en uke der opptjente leave dager avvikles etter hvert. På denne måten har vi klart å slå mange fluer i en smekk.

  • Vi sikrer at fartøyene hele tiden er fult bemannet,
  • vi sikrer at personellet er klar til innsats for mottak av Skjold klassen raskt etter oppdrag,
  • vi sikrer at eksponeringstiden blir kortere i operasjonsområdet slik at fokus og årvåkenhet holdes på et høyt nivå,
  • vi sikrer maksimal familievannlighet og
  • vi sikrer at all avvikling av leave dager skjer med utgangspunkt i Norge og hjemsted og ikke fra Kypros.

Denne måten å løse oppdraget på, har også medført at UNIFIL besetningene har kunnet delta på viktige øvelser her hjemme, blant annet Mobil innsats 06 og Noble Mariner 07, samt operativ evaluering av KNM Fridtjof Nansen. I praksis har dette for enkelte betydd at de har vært på patrulje i Middelhavet den ene dagen og på patrulje i Andfjorden 48 timer etterpå.

Når man på denne måten tenker nytt og utradisjonelt, møter man gjerne motbør. Noe friksjon har vi således opplevd underveis, eksempelvis i spørsmål om hvem som skal motta hvilke tillegg til hvilke tidsrom. Vi har underveis hele tiden søkt etter akseptable og pragmatiske løsninger, og alltid med hjemmel i regleverket. Imidlertid kan det synes som om en del forhold i den gjeldende Særavtalen ikke er så enkle å omsette, særlig sett i lys av den nødvendige, valgte og aksepterte løsningen med rotasjonsordningen for personellet.

Nåvel, friksjon oppleves jo stadig og er en del av både operativ og administrativ hverdag.

MTB våpenet mottok varlingsordre like før avreise fra Norge, og øvelse Brilliant Midas ble gjennomført som planlagt. Midt under øvelsen kom deployeringsordren til UNIFIL II, men gode planer og tilstrekkelige forberedelser gjorde at det ikke bød på noen problemer å deployere direkte til Limassol på Kypros etter fullført NRF sertifiseringsøvelse. 25 oktober 2006 var styrkebidraget etablert og innlemmet i UNIFIL II.

3.          Operasjonen

3.1.1  Den maritime organisasjonen (UNIFIL II/mar)

Den maritime styrken i UNIFIL II består av forkjellige typer fartøyer fra flere nasjoner. I tillegg til Norge, bidrar Tyskland, Sverige, Danmark, Nederland, Frankrike, Hellas og Tyrkia med fartøyer. Task Force 448 består av 6 fregatter, 11 MTBer/Korvetter og 3 logistikkfartøyer.

 

Styrken er ”task organisert” og ledes av Tyskland. Styrken ble først ledet av kontreadmiral Krause, som nylig ble avløst av kontreadmiral Bollow. Norge har ansvaret for taktisk ledelse av en gruppe MTBer og korvetter som opererer i tett samarbeid nær kysten. Sjef 22 MTB skvadron, kommandørkaptein Narve Nordanger, har derved flere hatter i tillegg til rollen som skvadronssjef. Han er også National Contingent Commander (NCC) for hele det norske styrkebidraget, og Commander Task Group 448.03.

Deler av styrken har base i Limassol på Kypros og opererer ut derfra. De mindre fartøyene fra Tyskland, Norge, Danmark og Sverige roterer på å være på patrulje og ved basen for vedlikehold. Norge har til enhver tid minst to MTBer i aktiv patrulje. Dette er en ordning som fungerer svært godt og balanserer behovet for vedlikehold mot behovet i operasjonsområdet. Videre er dette en fornuftig balanse mellom patrulje og hvile for mannskapene. 60 timer på patrulje i dårlig vær under varierende trusselforhold er svært krevende og slitsomt!

I operasjonsområdet er fartøyene direkte underlagt den tyske admiralen, og opererer ikke i forband under en skvadronssjef som MTBene er vant til hjemmefra. Imidlertid er dette veldig likt den organisering som er valgt for Skjold klassen i fremtiden.

3.1.2  Det norske styrkebidraget

Det norske styrkebidraget består som jeg nevnte innledningsvis ikke bare av MTB våpenet alene. For å kunne operere langt borte fra base er det avgjørende at nødvendig logistikkstøtte medfølger. I prosessen med å omorganisere Sjøforsvaret, (prosjekt Neptun, som ble implementert 1 januar 2006), så Marinens Logistikkvåpen dagens lys. Her er de operative logistikkressursene i Kysteskadren samlet og Logistikkvåpenets deltakelse i styrkebidraget er avgjørende for å opprettholde nødvendig operativitet. Logistikkvåpenet er en integrert del av styrken (som vist på plansjen) og dette synliggjør hvordan ressursene kan tilpasses og organiseres i forhold til oppdraget. MARLOG løser de såkalte Combat Service and Support oppgavene for det norske styrkebidraget.

I tillegg til Logistikkvåpenet, har MTB våpenet og NorTG bemannet den staben som kreves for å utøve ansvaret som CTG. På denne måten er det etablert en bærekraftig organisasjon med tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å gjennomføre operasjonen på en god måte.

Sjøforsvarets etablering av et taktisk ledelsesledd gjennom Norwegian Task Group for noen år tilbake, innebærer at vi i dag har en gruppe marineoffiserer som har erfaring og spisskompetanse i å utøve taktisk ledelse av maritime styrker. Deres kunnskap og erfaring er bygget gradvis i Sjøforsvaret, noe som bidrar sterkt til å gjøre oss til relevante og attraktive samarbeidspartnere. NorTG har avgitt meget kompetente stabsmedarbeidere til dette oppdraget som støtter Sjef 22 MTB Skvadron i sin rolle som CTG.

Totalt teller det norske bidraget om lag 150 personer. Det vedlikehold som ikke utføres av MARLOG, tas normalt av FLO ved reisereperatører. Her er det utviklet et meget godt samarbeid, og tyngre vedlikehold, så som dokksetting og rutinemessig skifte av hovedmotorer, har blitt håndtert av FLO på en meget god og effektiv måte. På grunn av Marinens Logistikkvåpen og FLOs innsats, har styrken hatt en operativitet på tett oppunder 100%. Dette er nærmest eksepsjonelt i internasjonal sammenheng, og uten den ekspertise og innsats som er lagt til grunn fra MARLOG og FLO hadde dette ikke vært mulig. Vi skal her også huske på at fartøyene seiler veldig mye i operasjonen. I løpet av 1,5 måned tilbakelegger hvert fartøy en distanse som tilsvarer ett års normaldrift i Norge. Tar en i tillegg i betraktning at fartøyene er bortimot 30 år gamle, og snart skal utfases, er dette noe å bli imponert og stolt over.

3.1.3  Logistikk

Den maritime styrken har som nevnt etablert en fremskutt base i Limassol havn på Kypros. Tyskland bidrar med styrkebeskyttelse til denne basen. For øvrig deles en rekke av ressursene mellom nasjonene. Vi skal huske at de fleste av disse nasjonene, spesielt Danmark, Tyskland og Norge har utviklet et tett forhold gjennom mange tiår med øvelse og trening i Skagerrak og Nordsjøen. Her har vi gode og tette relasjoner, helt ned på det personlige plan.

Sanitet med såkalt Role 1 kapasitet inkludert en ”hospital sats”, sambandsvakthold, velferdstjenester og meteorologiske tjenester er bare noen eksempler på områder hvor styrken samarbeider og deler ressurser. På plansjen ser vi et oversiktsbilde av denne ”campen”, som er kompakt og effektiv.

KNM Valkyrien, som er det norske logistikkfartøyet, (kan skimtes bakerst til høyre) er, i tillegg til å fungere som logistikkfartøy, også det stedet hvor den norske CTG-staben er satt opp. Valkyrien fungerer etter forutsetningene godt, men er på alle måter for liten. Dette tvinger oss til å ha et større fotavtrykk i land enn vi hadde hatt ønske om. I tillegg til at en slik løsning er noe mer kostbar, må vi gjennom krevende prosesser med diplomatisk klarering av alt utstyr som skal i land eller forsendes mellom Norge og Kypros. Denne ordningen binder oss mer enn det vi kunne ønske. Vi kan se for oss andre oppdrag, hvor patruljeområdet ikke er like statisk og hvor det er behov for logistikkfartøy som kan løfte større deler av logistikken med seg dit hvor fartøyene opererer.

UNIFIL II -oppdraget har allikevel demonstrert nødvendigheten av å omstille Sjøforsvarets operative og integrerte logistikkapasiteter. Det var riktig å gå fra en stasjonær basestruktur langs norskekysten til et mer mobilt logistikkapparat. Marinens Logistikkvåpen har i høy grad innfridd i forbindelse med UNIFIL II. Samtidig er det viktig å understreke at vi savner skikkelige, (optimaliserte, skreddersydde, fleksible) logistikkfartøyer under oppdrag som dette. KNM Valkyrien er tross alt opprinnelig designet som et supply-fartøy for Nordsjøen.

3.1.4  Mandatet

Mandatet til styrken er gitt i FN sikkerhetsråds resolusjon nr 1701. I denne sammenheng skal den maritime styrken bidra til:

  • Støtte Libanesiske Væpnede Styrker (LAF) i å hindre smugling av våpen og våpenrelatert utstyr som angitt i UNSCR 1701

Nærmere bestemt betyr det at den maritime styrken skal:

  • Støtte implementeringen av UNSCR 1701
  • Detektere, lokalisere og identifisere all trafikk inn til Area of Maritime Operations. (AMO)
  • Gjennomføre avskjæringer for å hindre tilførsel av illegale våpen.
  • Patruljere og overvåke farvannet.

De skal også:

  • Dokumentere samhandling med Libanese Armed Forces (LAF) og hendelser i AMO.
  • Fortsette å styrke koordineringen med libanesiske myndigheter.
  • Vise Multinasjonal Task Force (MTF) tilstedeværelse og kapasiteter innen AMO.

 

Mandatet gir styrken mulighet til å skaffe seg full oversikt og kontroll i området, men bording av fartøyer i Libanesisk farvann kan først skje etter anmodning fra Libanesiske myndigheter.

3.1.5  Gjennomføring

Operasjonsområdet som er skissert på plansjen strekker seg fra rett utenfor grunnlinjen og ca 40 nautiske mil utover. Styrken har grovt sett organisert seg slik at de små Libanesiske patruljefartøyene avpatruljerer kloss inntil kystlinjen. Utenfor disse, i Libanesisk territorialfarvann, patruljerer MTBene og korvettene (de tyske, norske, danske og den svenske). Lengst ute, det vil si utenfor Libanesisk territorialfarvann, er fregattene stasjonert. Støttefartøyene skifter på å etterforsyne FN-styrken til sjøs og ved base.

Området er med andre ord under kontinuerlig overvåkning av en rekke fartøyer. Totalt befinner det seg til enhver tid 800 sjøfolk fra Task Force 448 på patrulje. Styrken har både midlene og engasjementsreglene de trenger for å løse oppdraget med nødvendig autoritet.

Området er preget av mye aktivitet, både sivil og militær. Det er opprettet separasjonssoner mot den israelske og syriske grensen. Hele området er soneinndelt for å lette organiseringen, og det er etablert entry-points og seilingskorridorer som den sivile skipsfarten skal rette seg etter. Det er totalt gjennomført rundt 5000 oppkall og eksaminasjoner pr 14 april. Av disse er i overkant av 1000 utført av de norske fartøyene.

Det er også etablert et tett og godt samarbeid på ulike nivå med Libanesiske myndigheter og den Libanesiske Marinen. I tillegg til patruljeoppgavene, har de norske enhetene utmerket seg ved å være spesielt egnet til samvirke med den libanesiske marinen. Alle de norske fartøyene har vært i Libanon (blant annet i Beirut) og drevet klasseromsundervisning av libanesiske mannskaper innen maritime disipliner. Dette gjøres for å hjelpe den libanesiske marine til å bygge kompetanse til senere selv å forestå adekvat kontroll av eget farvann og ivareta egen suverenitet, slik at FN styrken en dag kan trekke seg ut. Vi har fått særdeles gode tilbakemeldinger på de norske mannskapenes profesjonelle holdning og gode sosiale egenskaper. De har bidratt sterkt til å skape tillit og samarbeid mellom FN styrken og den libanesiske marine. Den norske gode tradisjonen fra UNIFIL holdes således i god hevd. Norsk personell har seilt kortere turer med libanesiske fartøyer og libanesisk personell har fått oppleve Hauk klassen. Dette har bidratt til et meget godt samarbeid mellom FN styrken og den libanesiske marine, i tråd med Sikkerhetsrådets resolusjon (UNSCR 1701).

Enhver militær operasjon utgjør en viss risiko. Risikoen de norske MTBene er eksponert for, skal ikke overdrives, men det finnes grupperinger på landsiden som har våpen med potensial til å ramme fartøyer på havet, spesielt de som opererer nært land. Dette er en trussel de norske mannskapene må håndtere og de må derfor sørge for å operere på en slik måte at trusselen reduseres til et akseptabelt nivå. Så langt har de norske enhetene ikke blitt utsatt for direkte engasjement fra landsiden, men det er klart at så lenge det forefinnes en potensiell trussel, må denne håndteres. Styrkene skal til enhver tid være årvåkne og klar til mottiltak på kort eller intet varsel. Rulleringsordningen og treningsperiodene her hjemme er viktige i så måte.

Det har heldigvis vært få episoder som har oppstått i forbindelse med UNIFIL II oppdraget. Det har vært tilløp til noen uavklarte situasjoner, som kunne ha utviklet seg i farlig retning. Dette har satt våre skipssjefer og besetninger på prøve, men situasjonene har etter mitt skjønn blitt håndtert meget profesjonelt. På grunn av fasthet, god vurderingsevne og evne til å se sin egen situasjon i en større sammenheng, har potensielt farlige situasjoner blitt de-eskalert før de har fått utviklet seg.

De norske besetningene har gjennom sin kunnskap og profesjonalitet fått meget gode tilbakemeldinger fra alle hold. Foruten at patruljeoppdragene har blitt løst på en særs profesjonell og god måte, har det norske personellet blant annet vært ansvarlige for å planlegge og gjennomføre samøvelser med libanesiske styrker, samt utarbeide sentrale dokumenter på vegne av FN styrken, senere signert på forsvarssjefs-, og admiralsnivå. De har utviklet dataverktøy for å forbedre oversikten i området og utviklet prosedyrer og rutiner til felles benyttelse av både FN styrken og Libanesiske styrker. Jeg blir ikke så rent lite stolt når jeg ser hvordan de har satt spor etter seg som profesjonelle og dyktige samarbeidspartnere overfor alle impliserte.

Når nå bidraget vårt om kort tid trekkes ut og hjem, er det med mange erfaringer rikere i skipssekken.

3.1.6  Utfordringer

Styrken har ved avsluttet deployering, gjennomført seilas tilsvarende 4 års normal drift hjemme, under krevende forhold. En skulle gjerne tro at det bare er sol, sommer og lite vind i disse farvannene, men det er definitivt ikke tilfelle. Været i det østlige Middelhav i vinterhalvåret er preget av både varslede og uforutsette stormer, samt mye stormsjø, som skaper rotete bølgeforhold. Til dels konstant kraftig slingring og bølgehøyde på opptil 10 meter er ofte resultatet. Mannskapene har derfor opplevd omtrent alle de vind og bølgeforhold vi er vant med hjemmefra på vinterstid.

Det høye antallet seilingstimer og økt vedlikeholdsbehov som en følge av mye vær og høyt saltinnhold i sjøen, er en del av utfordringene som styrken har måttet håndtere. Det er heller ikke til å legge skjul på at det er en belastning på personellet å tilbringe så mye tid om bord på disse relativt kummerlige fartøyene, kombinert med rutinene og kravene til årvåkenhet som oppdraget medfører. Ledelsen og mannskapene i MTB våpenet ser virkelig frem til å løse tilsvarende oppdrag med nytt utstyr. Skjold-klassen vil øke både utholdenheten og effektiviteten betraktelig dersom vi får tilsvarende oppdrag om noen år.

3.1.7  Redeployering

25 april er det over (mission accomplished). Besetningene returnerer til Norge og fartøyene løftes på dokkingsfartøyet Condock tilbake til Bergen. MTB våpenet har i UNIFIL II gitt sitt siste bidrag til internasjonale operasjoner med Hauk klassen.

Det blir imidlertid ingen stridspause for mannskapene når de kommer hjem. Mange er allerede utpekt til tjeneste på Skjoldklassen og starter rett på utdanning mot ny fartøysklasse. Noen skal fortsatt seile på Hauk klassen, til den utfases i løpet av 2008. Deretter blir også dette personellet overført til Skjold klassen. Allerede i mai i år, er to av Hauk- besetningene på øvelse Noble Mariner i Østersjøen, mens andre sitter på skolebenken for å forberede seg til seilas med Skjold-klassen.

Når Skjold klassen blir operativ er det den som overtar stafettpinnen videre. Det er derfor med stor tilfredsstillelse det kan fastslås at Skjold klassen vil tilby vesentlige kapasitetsforbedringer i forhold til Hauk klassen. Faktisk så blir kapasitetsforbedringene så store at vi ikke lengre snakker om en MTB i vanlig forstand, men snarere om en overflate korvett. Skjold klassen vil med sitt fartspotensiale kunne være fremme i et operasjonsområde på mindre enn halvparten av tiden en Hauk klasse eller fregatt kan i dag.

Den vil gi en reaksjonsevne og taktisk mobilitet som savner sidestykke i maritime operasjoner. Dette er etter vårt skjønn viktige egenskaper, både i en nasjonal og internasjonal kontekst. I tillegg vil den ha omtrent like stor overflatekapasitet som en Fridtjof Nansen klasse fregatt og den er designet for å operere og utfylle denne. Samtidig som den vil operere effektivt i kystnære områder, har den havgående egenskaper og større utholdenhet.

NATO etterspør ikke MTBer hevdes det. Det er i og for seg riktig, men da snakker de om en MTB slik vi husker den fra den kalde krig, med en-vaktsystem og begrenset utholdenhet på grunn av dette. Denne situasjonen er ikke lengre aktuell, og den maritime utviklingen jeg beskrev i innledningen i foredraget, har medført at både NATO og FN etterspør de kapasitetene våre fartøyer i dag og i fremtiden vil inneha.

Det er derfor riktig å konstatere at Skjold klasse korvett er et fartøy bygget for fremtiden. Om få dager forlater tredje fartøy produksjonshallen i Mandal. Testene pågår for fullt på de to første fartøyene og så langt ser alt meget lovende ut. Når NSM, NORCISS og Satcom implementeres, følges ambisjonene Forsvaret og våre politikere har satt for fremtidens Forsvar, både innefor ildkraft, satsing på kommando og kontroll samt å være en viktig bidragsyter og medspiller i morgendagens nettverksbaserte forsvar. Som en viktig ressurs og node i et nettverk, kommer skjold klassen til å føre de gode tradisjonene videre og bidra til at Sjøforsvaret innehar de komplementære kapasitetene som kreves for å løse de sjømilitære oppgavene som Forsvaret skal løse.

Det er derfor ikke med vemod jeg konstaterer at Hauk klassen har levert sitt siste bidrag til internasjonale operasjoner. Jeg ser frem til den kapasitet Forsvaret får når Skjold klasse korvett overtar.

Takk for oppmerksomheten.

 

Utviklingen i forholdet Norge – Russland med særlig vekt på nordområdene.

Foredrag i Oslo Militære Samfund 26. mars 2007

ved ambassadør Øyvind Nordsletten, Moskva

Formann

Mine damer og herrer!

Foredrag i Oslo Militære Samfund 26. mars 2007
ved ambassadør Øyvind Nordsletten, Moskva. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

For noen og 40 år siden avtjente jeg min verneplikt. Jeg var innkalt til infanteriet, men så så jeg en annonse om at man kunne lære seg russisk under førstegangstjenesten. Jeg søkte, kom inn på Forsvarets russiskkurs, og hadde det ikke vært for det, hadde jeg neppe stått her. Forsvaret, og de russisk- kunnskaper jeg der fikk gjennom den mest effektive undervisningen jeg noensinne har vært utsatt for, ble på dette vis ved en tilfeldighet inngangen til det som skulle bli mitt yrkesvalg, utenrikstjenesten, og til at jeg skulle komme til å tilbringe mange år av mitt liv i vårt store naboland, enten det nå het Sovjetunionen, som den gang, eller Russland som i dag.

 

På midten av 60-tallet da jeg var i militæret, varte russiskkurset to år. De siste seks månedene var plikttjeneste som befal ved en stående avdeling. Jeg var så heldig å komme til Garnisonen i Sør Varanger, der jeg hadde en allsidig og givende tjeneste, og til fots og på ski, avpatruljerte det meste av vår 196 km lange felles grense med datidens Sovjetunionen.

 

I perioder var jeg også NK på grensevaktstasjoner. På en av disse var en av hovedoppgavene å sprenge broer. Hver dag durte vi ned med Volvo-jeepen og øvde på dette.

 

I dag er verden annerledes, og tingene på mange måter snudd på hodet. Der hvor vi for noen tiår siden voktet grenser, og øvde i å sprenge broer, der – for å si det billedlig – sprenger vi dag grenser, og bygger broer.

 

Den gangen var grensen for alle praktiske formål stengt. Bare noen få offisielle delegasjoner passerte en sjelden gang over Storskog. I dag drar bortimot 100.000 nordmenn og russere over grensen hvert år, og vi utvider nå åpningstiden med flere timer slik at man kan reise inn og ut fra kl. 06.00 om morgenen til 23.00 om kvelden.

 

Nordmenn og russere er med andre ord i ferd med å vokse seg sammen som normale grannefolk, der grensen ikke lenger er en barriere og et stengsel. Fortsatt er det visumkrav, og vil nok komme til å være det i en god del år til, selv om Schengen-landene og Russland er enige om at visumfrihet er et langsiktig mål. Slik det er i dag, er det ikke til å komme forbi at visumkravet er et hinder. Fortsatt må flere millioner mennesker hvert år, og på begge sider, bruke timevis på å skaffe seg innreisetillatelse. Derfor legger vi også stor vekt på den avtalen som for ikke lenge siden ble inngått med Russland om forenkling av prosedyrene. Sammen med andre tiltak som Utenriksministeren har tatt initiativ til, vil vi bidra til at samkvemmet over grensen blir så ukomplisert som mulig.

 

Den ambassaden jeg leder, er den utenriksstasjonen som behandler flest visumsøknader – i fjor litt over 20.000. Ved generalkonsulatene i Murmansk og Sankt Petersburg utferdiges det samlet et tilsvarende antall. Tallet stiger raskt. I 2006 var økningen 35 %. Hvem er det som reiser? Jo, det er vanlig godtfolk, personer som jobber eller studerer i Norge, folk som er gift med norske borgere, eller turister fra den nye russiske middelklassen. I dag bor det ca 10. 000 personer i Norge som opprinnelig kommer fra Russland og andre deler av det tidligere USSR. Rett før jul ga jeg visum nr. 20.000 for 2006 til en babusjka – russisk for bestemor – som skulle besøke sin datter som var gift i Norge der hun var professor i fysikk ved Universitetet i Oslo. Et ikke helt utypisk eksempel på de nye tider.

 

Hva jeg vil si med dette? Jo, at forholdene for helt vanlig, dagligdags menneskelig kommunikasjon og samkvem over grensen er i ferd med å normaliseres slik det i det 21. århundre bør være mellom gode nabofolk.

 

Alt dette betyr ikke at grensen og kontrollen ved den er blitt mindre viktig. Tvert imot, ordnede forhold på grensen er, nå som før, av den største betydning. GSVs daglige oppsyn, og Grensekommissærens arbeid, er garantien for at ting er som de skal være på vår side. At vi skulle ha mye å vinne på å legge om til en sivil grensevakt, slik det er tatt til orde for fra utenlandsk hold, er ikke uten videre lett å se.

 

Etter at vi fikk ansvaret for Schengens yttergrense mot Russland i nord, er det også investert flere hundre millioner kroner i oppgradering av grenseovervåkningen. Det er den nye tids felles utfordringer som dikterer dette – risikoen for internasjonal terrorisme og illegal migrasjon. Vi er nå enig med russerne om en ny teknisk gjennomgang av grensen som er den eldste grense Russland har. Alle andre har vært endret siden vi fikk grenseavtalen av 1826.

 

Også fra russisk side understreker man betydningen av den ro og orden som hersker vår felles grense. Dette var bl.a. noe forsvarsminister Sergej Ivanov fremhevet da ha besøkte Norge i fjor. Desto mer er det egnet til forundring at man på russisk side nå synes å legge opp til et striktere regime også for opphold av naboene i grensesonen på russisk side.

 

Den norsk-russiske grense er den eneste av Russlands grenser der det ikke har vært krig mellom de to naboland. Den eneste gang krig rammet området, var under 2. Verdenskrig. Hvert år markerer vi ved ambassaden i Moskva den sovjetiske hærs frigjøring av Øst Finnmark med en mottagelse for de gjenlevende veteranene som deltok i operasjonene høsten 1944, befridde Kirkenes 24. oktober, fortsatte fram til Tana Bru, og stod i Norge fram til september 1945, da de trakk seg tilbake. Det er en spesiell opplevelse å treffe aldrende mennesker – de fleste nå godt over 80 – som den gang gikk fram i kuleregnet for en felles sak, eller – som en av dem pleier minne oss om – Jo, jeg så Kirkenes uttalige ganger, men bare gjennom bombesiktet. Det er i denne sammenheng også verdt å minnes at de sovjetiske tap på norsk jord under annen verdenskrig, i form av døde krigsfanger og falne soldater under felttoget høsten 1944, oversteg de samlede norske tap under hele krigen.

Dette er nå fortid, men samtidig en viktig del av vår felles historiske arv. Ikke minst utgjør det en spesiell klangbunn for det nære samarbeid som i de senere år har utviklet seg mellom våre væpnede styrker, et samarbeid som er blitt en betydelig del av vår totale kontaktflate.

For få uker siden ble det nye årlige norsk-russiske militære samarbeidsprogrammet undertegnet. Det omfatter et tjuetalls tiltak, deriblant besøk av øverstkommanderende for Nordflåten til Norge, og fartøysbesøk fra Norge til russisk havn, og fra Nordflåten til Håkonsvern. På hærsiden møtes bl.a. offiserer fra Telemark bataljon og en russiske brigade for utveksling av erfaringer om fredsbevarende operasjoner; og sjefen for Leningrad Militærdistrikt tar i mot sjefen for Fellesoperativt Hovedkvarter til samtaler i Sankt Petersburg.

 

Også mellom hæravdelingene i Nord Norge og på Kola er det etablert regelmessige kontakter og besøksutveksling. For noen år siden hadde jeg gleden av å være til stede under en demonstrasjon på Blåtind skytefelt i Troms. Blant gjestene var på en og samme tid daværende generalsekretær i NATO, Lord Robertson, og sjefen for Russlands 200. motoriserte infanteribrigade, forlagt i Petsjenga, ikke så langt fra Norge.

 

Når den russiske nasjonalforsamlingen – Dumaen – forhåpentligvis om ikke for lenge ratifiserer SOFA-avtalen mellom NATO og Russland, vil det også ligge til rette for oppfølging av planene om felles norsk-russisk småskala øvelse av hæravdelinger, samt gjenbesøk til Russland av en avdeling norske jagerfly etter at en sveit Sukhoi 27 fly fra det russiske luftforsvar, gjestet Bodø flystasjon i 2003.

 

Et viktig nytt trekk ved kontaktene mellom forsvaret i de to land, er de besøk som de fremste norske militære skoler, nå som nærmest et fast innslag i programmet, avlegger i Russland. Det gjelder såvel Forsvarets Høyskole, som Krigsskolen og Stabsskolen. Nylig hadde vi også besøk av Forsvarspolitisk utvalg som utreder premissene for innretningen av det norske forsvar i perioden 2009 – 2012. Alt dette gir gjensidig innsikt, og er med på å skape tillit og bedre forståelse.

 

Også mellom den øverste politiske forsvarsledelsen er det god kontakt. Daværende forsvarsminister Sergej Ivanov besøkte, som nevnt, Norge i november i fjor, og inviterte sin norske kollega, Anne-Grete Strøm-Erichsen til et gjenbesøk som vi håper kan finne sted i år.

 

Da Sergej Ivanov f o r r i g e gang besøkte Norge, dvs. for noen år siden, ble det fra høyt norsk hold bruk uttrykk som – nå, som vi på sett og vis er allierte. Med dette siktet man særlig til det samarbeid som utspinner seg innen rammen av NATO-Russlands rådet, et samarbeidsforum som ble opprettet på et toppmøte utenfor Roma i mai 2002. Samarbeidet i NRC omfatter en rekke saker, herunder redningssamarbeid, missilforsvar, narkotikabekjempelse i Afghanistan. Et ledd i samarbeidet er også at Russland deltar med fartøy i Active Endeavour, antiterrorisme operasjonen i Middelhavet der Norge bl.a. har vært representert med ubåter, overflatefartøy og maritime patruljefly. Det er allmenn enighet om at NRC har vært verdifullt, men også at det eksisterer et ytterligere potensiale for økt dybde og bredde i det praktiske samarbeidet og den politiske dialogen.

 

Om en måned kommer den russiske utenriksminister, Sergej Lavrov, til Oslo for å delta på det NRC møtet som vil bli avholdt 27. april d.å. Møtet vil falle sammen med 10 årsjubiléet for NATO-Russlandssamarbeidet og 5 årsjubileet for opprettelsen av NRC. Fra norsk side søker vi gjennom kontakt med allierte og Russland å bidra til at møtet kan føre til en vitalisering av samarbeidet, herunder når det gjelder dialogen om politiske spørsmål og om nordområdene.

 

Det russiske forsvar gjennomgår p.t., som andre lands, inkl. vårt eget, en moderniserings- og omstillingsprosess. Utgiftene til de væpnede styrker er økt i takt med Russlands sterkt forbedrede økonomi, og statsbudsjettet forøvrig. I 2007 øker forsvarsbudsjettet med 23 % til vel 200 milliarder kr.

 

Denne utviklingen har, sammen med uttalte markeringen fra høyt hold, fått enkelte til spørre om man nå kan ane konturene av en ny form for konfrontasjon. På norsk side er det naturlig at vi, som andre land, følger utviklingen med et nøkternt og usentimentalt blikk. Samtidig kan det være verdt å ha for øye at økningen i det store og hele faller sammen med veksten i Russlands BNP, at forsvarsbudsjettets andel av denne er stabil, og at det er oppstått et behov for modernisering og reformer etter alle årene da det russiske forsvaret, som andre statlige institusjoner, ble høyst begrensede ressurser til del. Dette illustreres av, at for få år siden, var det russiske statsbudsjettet i reelle tall ikke større enn Norges. Omleggingen av det russiske forsvaret innebærer også at man fra neste år reduserer tjenestetiden fra 2 til 1 år, og i stigende utstrekning går over til vervet personell.

 

Likeledes er det – slik representanter for Forsvarsdepartementets politiske ledelse nylig har gitt uttrykk for – viktig å se dagens Russland – og uttrykksformene fra russisk side – i perspektiv. Som statssekretær Barth Eide fremhevet, er det ikke tale om noen tilbakevenden til en ny kald krig, ”men om at stormakten Russland nå er tilbake på den internasjonale scene, med krav om innflytelse og respekt for sin egenart. Dette blir viktig for oss i utformingen av vår politikk overfor Russland, som må kombinere samarbeid med fasthet. Det er viktigere en noen gang at vi fortsetter vår politikk basert på dialog og konkret samarbeid, både multilateralt og bilateralt”, fastslo han.

 

Det er avgjørende at vi har en levende debatt om våre utenrikspolitiske prioriteringer og internasjonale engasjement. Ikke minst gjelder dette forholdet til vår nabo i nordøst. I den senere tid har oppmerksomheten ofte vært rettet mot Russland, og det er stilt viktige og kritiske spørsmål om grunnlaget for, og innretningen av norsk Russlands-politikk. Bakgrunnen er at det Russland vi opplever i dag, er et Russland som er radikalt annerledes enn det vi så gjennom 1990-årene, preget som det var av tilbakegang og forvitring. Det moderne Russland, er et Russland som melder seg med nyvunnen styrke, selvbevissthet, direkte tale og krav om innflytelse og medvirkning når viktige avgjørelser tas. Russland er i dag verdens største olje- og gassprodusent, sitter på noen av verdens største reserver av begge deler, og har i snart ti år hatt en økonomisk vekst på 5-6 %. Landet har lenge før fristen nedbetalt en utenlandsgjeld som på det meste nærmet seg 1000 milliarder kroner, lagt opp gull- og valutareserver som nå er verdens tredje største, og vil om ikke altfor mange år kunne ha Europas største økonomi.

 

Gjenreisningen av Russland som stormakt – Ingen viktige internasjonale spørsmål kan lenger løses uten Russlands medvirkning, sa utenriksminister Lavrov nylig – har, kombinert med en kraftigere markering av russiske interesser i ulike sammenhenger, og spørsmål om hvilken vei utviklingen internt i Russland går – ført til at begrep som den russiske trussel på ny er dukket opp i debatten, også her hjemme, noe som heller ikke har gått upåaktet hen i Moskva. I Russland ser vi på sin side at enkelte beskylder Norge for å vise ekspansjonistiske tendenser i nord, og generelt opptre aggressivt og uvennlig overfor Russland.

 

Dette er viktige spørsmål som det ikke på noe vis er grunn til å overse, aller minst for oss som naboland. Samtidig som vi har en fordomsfri diskusjon om forholdet til Russland, er det viktig at vi ikke faller for forenklingens fristelse. Igjen kan det være på sin plass å minne om at det halvtomme glasset, på samme tid er halvt fullt. Vi må ikke rygge tilbake for å kalle ting ved deres rette navn, men vi vil samtidig være tjent med å spørre hvordan omtalen av hverandre, påvirker våre oppfatninger og holdninger. For at ingen skal være tvil – dette gjelder selvsagt ikke i minst den annen part.

 

Persepsjonene av hverandre er og blir en vesentlig faktor i den politikk vi utformer. For noen år siden samlet vi ved noen anledninger, norske og russiske politikere, forskere, militære og medifolk til symposia i Oslo og Moskva, der hele bredden av spørsmål i naboforholdet, ikke minst de kritiske, ble tatt opp. Jeg tror det ville være nyttig om man gjenopptok denne praksis.

 

Høsten 2002 besøkte president Putin Norge. I sin tale under den middag HM Kongen ga på Slottet, viste presidenten til at Norge og Russland hadde en felles ledestjerne – Stella Polaris / Nordstjernen.

 

Så har det da også alltid vært slik, at det er i Nord at forbindelsene mellom Norge og Russland er kommet tydeligst til uttrykk – det er her vi finner nerven i vårt forhold. Her er det vi har en felles landegrense, og her ligger Barentshavet som både forener, men også skiller med sine uløste spørsmål. I nord er samarbeidspotensialet størst, felles-utfordringene flest, men også kryssende interesser og mulighetene for friksjon mest følbare.

 

Satsningen på nordområdene gjennom den strategi som ble lansert 1. desember i fjor, er Regjeringens store, helhetlige grep for å forme utviklingen i nord gjennom en fremtidsrettet politikk der aktivitet, kunnskapsoppbygging, tydelighet og nærvær er sentrale stikkord. Et viktig utgangspunkt for strategien er den raskt økende virksomhet vi opplever både på norsk og russisk side i nord, først og fremst på energisektoren. Dette er en utvikling som på sin side stiller krav til ivaretakelse av vitale miljøhensyn slik Regjeringen for våre havområder har lagt opp til i Forvaltningsplanen for Barentshavet. Den helhetlige og økosystembaserte tilnærming som ligger til grunn for planen, har også vakt interesse blant russiske myndigheter, og vi håper at det etter hvert skal bli mulig å knesette miljøstandarder som på begge sider opererer med de strengeste krav.

 

I Nordområdestrategien er samarbeid med Russland et bærende element. Dette springer ut av erkjennelsen av at mange av de utfordringer vi står overfor, bare, eller best, kan løses i felleskap. Denne tilnærming gjelder alle områder av strategien.

 

For et første gjelder det energisiden. Virksomheten på russisk sokkel er bare så vidt kommet i gang, men – slik president Putin kunngjorde det etter et møte i det rusiske sikkerhetsrådet før jul – er det er ikke minst her fremtidens muligheter finnes for russisk petroleumsnæring. Den russiske sokkelen strekker seg fra Barentshavet til havområdene utenfor Nord Korea, og dekker et enormt område, herunder i Nordishavet utenfor det euroasiatiske fastland med sine mange påviste petroleumsførende provinser. Langt fra alt er grundig undersøkt, men vi kan uten videre gå ut fra at petroleumspotensialet er betydelig.

 

Norske selskaper, både på oppstrømssiden og innen leverandør-industrien, er verdensledende, og bør ha gode muligheter for å vinne innpass i utbyggingsprosjekter, inkl. når det gjelder det store Stockman-feltet i Barentshavet. Men russerne er tøffe forhandlere, og, som erfaringen viser, er det ikke tale om noe walk-over å komme med. Fra vår side har vi gjort det klart at russiske selskaper er velkomne til å delta å norsk sokkel, der åpenhet mot internasjonal oljeindustri alltid har vært et bærende prinsipp.

 

For det andre gjelder det spørsmål som er nær knyttet til olje- og gassproduksjon – vern av det sårbare miljøet i Barentshavet og i nord. Vi har allerede opprettet god kontakt til faginstansene i Russland, inkl. når det gjelder oljevernberedskap, herunder transporten av olje utenfor kysten av Nord Norge. Dette er en trafikk som vil kunne øke merkbart i årene fremover, og stille krav til håndtering fra alle parters side. Selv om det er innledet en positiv dialog om disse spørsmål, er det åpenbart at miljøvernsamarbeidet i nord, i vid forstand, vil måtte intensiveres og utgjøre en av de høyest prioriterte oppgavene i det norsk-russiske samarbeidet i tiden fremover.

 

Vi vil også vurdere oppfølgingen av den norsk-russiske avtalen om modernisering av smelteverket i Nikkel, som sikkert mange i forsamlingen har sett tvers over på andre siden av Pasvikelva i Sør Varanger. Som kjent, er den globale oppvarmingens virkning på miljøet, særlig merkbar i Arktis og polarområdene. Dette er tema vi allerede har innledet samarbeid med Russland om, og som i fortsettelsen vil måtte oppta oss sterkt i bilateral norsk-russisk sammenheng.

 

Et betydningsfullt innslag i det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet er den nære kontakt det har vært om opprydding og håndtering av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall etter det omfattende sovjetiske militære nærværet gjennom mange tiår i nord og på Kola. Over UDs budsjett vil det i år bli avsatt midler til opphogging av en femte utrangert atomubåt for norsk regning. Antallet slike båter lå for noen år siden på over 100, men opphoggingen av disse er nå ferd med å bli fullført takket være bidrag fra flere land, men mest av alt av innsatsen fra Russland selv.

 

Også det norske forsvar har vært trukket aktivt med i dette samarbeidet gjennom den avtalen om Arctic Military Environmental Cooperation (AMEC) som i 1997 ble inngått mellom Norge, USA og Russland. Ikke alle prosjekter har vært like vellykket, men totalt sett har dette utgjort et verdifullt samarbeid. Fra norske side kan vi bare beklage at en av de sentrale medarbeidere i dette samarbeidet, helt på tampen er nektet innreise til Russland.

 

For det tredje vil, nå som før, fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland være en helt sentral dimensjon i samarbeidet i Nord. Også dette er et felt der Forsvaret, først og fremst gjennom Kystvakten, spiller en vesentlig rolle.

 

Fiskerisamarbeidet handler om to hovedspor – forvaltningen av fiskebestandene i Barentshavet noe som skjer i den norsk-russiske blandede fiskerikommisjon som bl.a. fastsetter kvoteuttaket for de ulike arter. Det dreier seg om betydelige fornybare ressurser, der bare verdien av totalkvoten for torsk i Barentshavet ligger på om lag 8-9 milliarder kroner årlig. I tillegg kommer andre fiskeslag som hyse, sild og lodde. Videre handler det om handelen med fisk, en handel som i fjor var preget av betydelige problemer, men som vi gjennom forhandlinger og kontakt i stor grad har maktet å finne løsninger på. Russland er nå igjen det viktigste enkeltmarkedet for norsk fisk, og eksporten har en verdi på ca 3.5 millarder kr., eller 10 % av all utførsel av sjømat fra Norge.

 

For tiden står vi på fiskeriområdet overfor to aktuelle utfordringer. For det første gjelder det det betydelige ulovlige overfisket i Barentshavet. Begge parter erkjenner at dette er et problem, men det uenighet om omfang og metodikken bak de norske beregninger og anslag. Om dette ha vi nå nettopp vedtatt å avholde ekspertdrøftelser over påske.

 

Det andre problemet angår den ubalanse som gjelder forskningstokt i hverandres økonomiske soner. Mens vi har ansett det for å være i begges interesse å slippe den annen parts forskningsfartøyer til i NØS for å studere bestandsutviklingen, har man på russisk hold vært langt mer restriktiv. Vi vurderer nå hvordan vi best kan håndtere dette spørsmål, og holder ulike opsjoner åpne.

 

Fiskerisamarbeidet hviler på to pilarer – på kvotefastsetting, og avtaler om hvem som fisker hva, hvor. Det er det ene. Det andre – og ikke mindre viktige – er kontrollen med, og håndhevelsen av at de avtalte ordninger blir fulgt i praksis. Her spiller Kystvakten en avgjørende rolle, ofte under vanskelige forhold. Etter hvert er det også etablert gode kommunikasjonskanaler til tilsvarende russiske myndigheter under FSB. Senest for en uke siden, da jeg var i Murmansk og deltok på en større internasjonal fiskerikonferanse, ble det fra russisk hold understreket hvor stor vekt man la på dette denne kontakten, som nå også innebærer at man ringer hverandre på direkten om spørsmål oppstår.

 

Dette sier jeg ikke for å idyllisere. Alt er slett ikke såre enkelt. Tydeligst ble det demonstrert da den russiske tråleren ”Elektron” ble tatt for tjuvfiske og søkt oppbrakt i oktober 2005. Denne episoden viser også hvor viktig det er at vi gjennomfører oppsynet systematisk og med fasthet. Alternativet er stor risiko for nedfisking av bestandene med svarte garn og tomme trålposer som resultat.

 

Da mulighetene for en normalisering av det norsk-russiske samkvemmet åpnet seg tidlig på 1990-tallet, tok utenriksminister Thorvald Stoltenberg initiativet til Barents-samarbeidet. Barentsrådet har vært rammen om et bredt, folkenært samarbeid som av den russiske statsminister ble karakterisert som det mest vellykkede grenseoverskridende, regionale samarbeidsprosjekt overhodet. Det omfatter såvel det nasjonale, som det regionale, og lokale plan. Det har nå virket siden 1993 og satt dype spor på begge sider. Vi går nå gjennom hvordan vi best kan ivareta og styrke denne arven under omstendigheter i endring – herunder hvordan samarbeidet best kan samkjøres med Norges deltagelse i Den nordlige dimensjon, et samarbeid som Finland for 10 år siden lanserte under sitt EU formannskap, og som Norge i fjor høst ble fullverdig medlem av.

 

Utenriksministeren og regjeringen har som en oppfølging av Nordområdestrategien, også tatt nye initiativ. Et av disse er en mulig opprettelse av en samarbeidssone – også referert til som Pomorsonen – på begge sider av grensen mellom Sør Varanger og Murmansk fylke. Hensikten er at denne skal bidra til å styrke samarbeidet når den økonomiske utviklingen skyter fart, ikke minst som følge av oljeindustriens inntog i nord. Vi legger med det første fram våre idéer om en mulig sonemodell. De foreløpige russiske reaksjonene er positive.

 

Som en rød tråd gjennom Nordområde-strategien går tanken om heve kunnskaps- og kompetansenivået. Barents 2020 heter denne viktige delen av strategien. En betydelig del av de vel 250 millioner kr. UD har avsatt for ulike nordområdetiltak i 2007, går til slike formål. Også her satses det på et utstrakt samarbeid med Russland. Få land har samlet så mye kunnskap om Arktis som nettopp russerne, og begge parter har mye å hente i et nært samarbeid. Allerede i dag er det tett kontakt mellom Polarinstituttet og tilsvarende forskningsinstitusjoner i Russland. Av alle de prosjekter som nå er satt i gang i norsk regi i forbindelse med Det internasjonale polaråret (IPY) 2007 – 2009, som nettopp har startet, har rundt halvparten en russisk samarbeidskomponent.

 

Nordområdestrategien fremstår som et konsept for lang tid og over bred front. Som utenriksminister Jonas Gahr Støre har poengtert – det handler ikke om noe stunt, men om en dynamisk prosess som kan gå over generasjoner. Også vår Russlands-satsning må ses i et slikt perspektiv. Ønsket om raske uttellinger må ikke komme til å stå i veien for tålmodig arbeid, vi må bygge naboforholdet stein for stein. Utenriksministeren har minnet om de tre T´er – Ting Tar Tid. Det gjelder også samarbeidet med Russland.

 

Til grunn for Regjeringens Russlands-politikk ligger enkelte nøkkelbegreper – samarbeid, fasthet, gjenkjennelighet, tydelighet og engasjement. Engasjements- og dialoglinjen betyr at vi søker samarbeid og felles løsninger der det er mulig, tydelighet betyr at vi taler åpent om alle spørsmål, også der vi har ulikt syn, og gjenkjennelighet betyr at vi skal være forutsigbare og prinsippfaste.

 

Både på norsk og russisk hold slås det fast at vi i dag har et bredere og dypere samarbeid enn noensinne. Kontakten på politisk plan er omfattende – i månedene fremover forestår besøk til Russland av energiministeren, justisministeren, kunnskapsministeren og, forhåpentligvis, også forsvarsministeren. Russiske ministre og andre fremtredende representanter er ventet til Norge. Et høydepunkt blir statsminister Stoltenbergs offisielle besøk til Russland i juni da også fremtredende norske næringslivsledere vil delta.

 

Også på det økonomiske området er det fremgang. Samhandelen er i vekst og lå i 2006 på ca 15 milliarder kr., hvorav en tredjedel er norsk eksport. Flere norske bedrifter etablerer seg i Russland, og norske investorer engasjerer seg i et økende antall prosjekter på vidt ulike områder. Norske redere kontraherer skip ved russiske verft for flere milliarder kroner. Mange dyktige russiske sjøfolk, først og fremst offiserer, tjenestegjør på norskeide skip. Mange norske investorer gjør det bra.

 

Parallelt med de mange positive trekk, står vi også overfor et sett av til dels vanskelige, uløste spørsmål og utfordringer i forhold til Russland. De fleste knytter seg til havrettslige spørsmål og synet på Svalbard, der Russland har drevet ut kull i over 70 år, og der det i perioder var flere russiske, eller rettere sagt, sovjetiske borgere, enn nordmenn.

 

Siden begynnelsen av 1970-tallet har vi forhandlet om avgrensningen av kontinentalsokkelen og de økonomiske soner i Barentshavet. Vi har nådd langt, men fortsatt gjenstår å komme til enighet om en gjensidig akseptabel avtale. Forhandlingene fortsetter i et konstruktivt spor. De gjelder et område på ca 177.000 kvadrat km, mer enn den norske delen av Nordsjøen. Den dag vi blir enige, vil mulighetene ligge til rette for et styrket samarbeid i nord. Ved siden av grenselinjens gang, drøfter vi også mer funksjonelle spørsmål, som premissene for videreføring av fiskerisamarbeidet og på energisiden, når en delelinje er et faktum. Vi har også med våre russiske partnere i denne sammenheng delt våre erfaringer når de gjelder sjømilitær virksomhet i områder med oljeinstallasjoner.

 

Norge innførte i 1977 en fiskevernsone rundt Svalbard der vi praktiserer et ikke-diskriminerende fiskeregime. Det er vårt syn at vi har full rett til etablere en økonomisk sone, men regjeringen valgte den gang ikke en slik løsning. Fra russisk side har man aldri i prinsippet akseptert fiskevernsonen, men i praksis i det store og hele etterlevd de ordninger for fisket i området, som norske myndigheter har fastsatt. De to ganger russiske fartøyer er blitt arrestert i fiskevernsonen, har det kommet klare reaksjoner. Russerne har ikke bestridt at fartøyene kan ha begått lovbrudd, men ønsker at disse skal bli overlevert til russiske myndigheter for oppfølging og eventuell rettsforfølgelse. Dette er ut fra vårt syn, ikke akseptabelt. Hvis vi ikke hevder våre rettigheter og fører oppsyn i disse områder, vil følgene fort kunne bli svært negative. De typer situasjoner som har oppstått i forbindelse med disse episodene, har ikke vært bare enkle å håndtere. Den kontakt som er opprettet bl.a. mellom FOHK, LDKN og russiske staber i nord-vest Russland, har derfor vist seg som en verdifull kanal.

 

Også på selve Svalbard, oppstår det fra tid til annen uenighet. Vi har imidlertid gjort det klart at, ikke bare har russere all rett til å være der i henhold til Svalbard-traktaten, men at vi ser positivt på deres nærvær på den norske øygruppen, og ønsker dette velkommen innen de rammer traktaten og norsk lov setter.

 

På samme måte som det i debatten fra norsk side stilles spørsmål om russiske forsvars- og sikkerhetspolitiske forhold, opplever vi ved gitte korsveier kritikk mot norske disposisjoner. Ikke minst gjelder dette Globus II radaren ved Vardø og militær øvingsvirksomhet i Finnmark. Vi svarer til dette at radaren er under norsk kontroll, og, ja – at den også har til oppgave å følge med i utviklingen i vårt nærområde, noe som er viktig for å unngå usikkerhet.

 

I det aller siste har man i russiske kommentarer også vist til den styrking av forsvaret i Nord Norge som bl.a. forsvarsministeren omtalte i sitt foredrag i dette forum for ikke lenge siden. Like lite som vi blir bekymret når vi kjører over Kola halvøya – der militær kapasitet av ulikt slag i betydelig, om enn vesentlig redusert, omfang, fortsatte finnes – burde man på russisk hold bekymre seg over at vi på norsk hold styrker vårt militære nærvær, og vår evne til kontroll og suverenitetshevdelse i en region der aktiviteten på mange områder er raskt økende, med de krav det setter til tilstedeværelse og overvåking. Når det gjelder øvelsesvirksomheten kan vi heller ikke se at denne skulle være problematisk, tvert imot er det vårt ønske at vi også skal kunne legge til rette for mulig russisk deltagelse, og til den nylig avholdte Cold Response øvelsen, var også russiske observatører invitert.

 

Det er ikke alltid at vi opplever den nevnte russiske kritikken som like rettferdig. Men vi rygger ikke tilbake for å svare på den. Åpen tale basert på grunnleggende og gjensidig respekt, er og blir en forutsetning for å kunne bygge et tillitsforhold.

 

Derfor unnlater heller ikke vi å ta opp spørsmål som fra russisk side kan bli sett på som kontroversielle. Derfor er det også at Utenriksministeren har gjort det klart – slik han nylig uttrykte det i en tale i Bodø – at ”vi ser trekk i russisk politikk som ikke helt rimer med hva vi forventer av et medlem av Europa-rådet, berettigede spørsmål til respekten for rettstatens prinsipper, ytringsfriheten og demokratiets kår og respekten for menneskerettighetene”. Slike spørsmål, slår ministeren fast, hører også naturlig med i den brede dialogen med Russland.

 

Man hører rett som det er, en etterlysning av større realisme i norsk utenrikspolitikk, som – hevdes det – kan fremstå som blåøyd og fjern fra det virkelige liv. Også vår holdning til vår russiske nabo karakteriseres somme tider som i for stor grad basert på illusjoner og ønsketenkning. Det eneste russerne forstår, sies det, er maktspråk og realiteter. Jeg er slett ikke sikker på at dette postulatet holder stikk, men uansett er dette en debatt vi alltid må være rede til å ta.

 

I det store og hele, er det likevel vår overbevisning at den engasjementslinje vi har valgt, kombinert med åpen tale, har vært realpolitisk velbegrunnet, og brakt resultater – kanskje ikke så mange, og så raskt som vi idéelt sett skulle ønsket det – men likevel slik at vi har kunnet utvikle et rasjonelt naboforhold basert på felles interesser, og vilje til å ta fatt i de problemer vi møter.

 

Det er intet dårlig utgangspunkt når vi dag fører arven fra et tusenårig norsk-russisk naboskap inn i en ny tid.

 

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 5. mars 2007

ved

Flaggkommandør Arild-Inge Skram
Sjef for Kystvakten

En 30-årsjubilant i utvikling.

Kystvakten – oppgaver og utfordringer

Innledning

I år markerer Kystvakten to viktige jubileer:

Kystvakten fyller 30 år 1. april og det er 10 år siden Stortinget vedtok Kystvaktloven – loven som gir grunnlaget for dagens moderne kystvakt. Men Kystvakten er alltid aktuell og Kystvakten er alltid til stede – på mange arenaer og ikke minst ute på havet – jubileum eller ikke. Som en illustrasjon på vår tilstedeværelse og aktualitet kan det nevnes at Kystvaktskvadron Sør har gjort en omfattende og viktig jobb i forbindelse med Server-forliset. En jobb som har pågått lenge etter at medienes oppmerksomhet avtok. Denne innsatsen er forankret i Kystvaktens rolle som en del av Kystverkets oljevernberedskap.

Kystvaktskvadron Nord sender på sin side nå i mars KV Svalbard på et forskningstokt i isen ved Spitsbergen med personer og utstyr fra flere forskningsprosjekter ombord.

Dette viser noe av bredden i det arbeidet Kystvakten gjør og det viser også bredden i kompetanse Kystvakten må besitte for å kunne løse oppgavene vi er satt til å løse.

En 30-årsjubilant i utvikling

Kystvakten er statens viktigste myndighetshåndhever på havet og utfører sitt virke i hele det norske jurisdiksjonsområde. Opp gjennom årene har det vært fokus på å samle statlige maritime oppgaver hos én sentral aktør. Kystvakten har i denne sammenheng utviklet seg fra det sjømilitære fiskerioppsynet til dagens moderne kystvakt. Denne utviklingen har gitt dagens struktur, organisering, hjemmelsgrunnlag og roller/oppgaver på havet og langs kysten.

To viktige milepæler, ikke bare for Kystvakten men for alle statlige interesser på havet og langs kysten, er etableringen av Kystvakten i 1977 og Kystvaktloven som ble vedtatt av Stortinget i 1997. Kystvaktloven gir Kystvakten det nødvendige hjemmelsgrunnlaget for å kunne opptre på vegne av en lang rekke statlige institusjoner ute på havet og langs kysten.

Operasjonsområde

Det norske jurisdiksjonsområde til havs er mer enn 6 ganger større enn det norske fastlandet. Men Kystvaktens operasjonsområde inkluderer også internasjonale havområder som f eks det såkalte Smutthavet og Smutthullet. Avstanden fra Harstad til sentrale fiskefelt i Barentshavet er eksempelvis lenger enn avstanden fra Oslo til Trondheim. I tid betyr dette ca ett døgn for et fartøy. For å dekke det store ansvarsområde og aktivitetene som foregår her må Kystvakten være tilstede flere steder samtidig – i 2006 hadde Kystvakten i gjennomsnitt 14-15  fartøy på patrulje til enhver tid.

Området representerer en rekke maritime utfordringer som treffer Kystvakten. Det er et av verdens rikeste områder både i form av levende og fornybare ressurser som fisk og ikke fornybare ressurser som olje og gass. Samtidig er det et utsatt og sårbart område. I henhold til havretten henger våre rettigheter som kyststat i dette svære området sammen med våre forpliktelser til å forvalte. Det vil si at Norge må evne å forvalte ressursene i området på en slik måte at aktørene anser regimet rettferdig, troverdig og tillitsvekkende. I dette område hvor interessentene i tillegg til Norge inkluderer bl a Russland, EU og USA betyr det i praksis at Norge må være i stand til å håndtere dette selv.

På en vanlig dag er det om lag 350 store fiskefartøyer og mer enn 700 handelsfartøyer i dette området. I tillegg finnes det omkring 100 synlige olje og gass installasjoner på den norske kontinentalsokkelen.

Olje- og gassproduksjonen representerer både ressurser som må beskyttes og et behov for miljøvernberedskap. Ikke minst gjelder dette transport av olje og gass langs vår kyst.

Transport til havs og langs kysten generelt krever også en kapasitet til kontroll, beredskap og reaksjonstid.

Havområdene vi opererer i kan være svært krevende. Dette stiller store krav til den enkeltes kompetanse og det stiller store krav til kvaliteten på vårt materiell.

Disse forholdene er i sum dimensjonerende for behovet for Kystvakten og Kystvaktens behov.

Kystvaktens oppgaver – kystvaktloven

Kystvaktloven gir en oversikt over Kystvaktens oppgaver. Spekteret er stort og spenner seg over områder relatert til suverenitetshevdelse, fiskerijurisdiksjon, toll, politi, miljø og søk og redning.

Fiskerijurisdiksjon er en viktig oppgave og er førende for de havgående fartøyenes patruljer.

Søk og redning er alltid første prioritet når det er aktuelt. Et kystvaktfartøy er som regel den første enhet som er på plass når noe skjer og vil normalt forestå lokal ledelse under aksjoner.

Dette gjelder også i den nasjonale miljøberedskapen langs kysten og på havet hvor Kystvakten spiller en viktig rolle. Det nasjonale ansvaret for oljevernberedskapen ligger hos Kystverket som nå har utplassert oljevernutstyr på en rekke av Kystvaktens fartøy. Besetningene på fartøyene har tilsyn med utstyret, og det øves i bruk både lokalt, og i større oljevernøvelser i regi av Kystverket.

Kystvakten gir en viktig støtte til norsk forskning gjennom blant annet daglig rapportering av værobservasjoner til Meteorologisk institutt og fortløpende innsamling av data til havforskningen. Eksempelvis er det gjort en mengde lengdemålinger og det er tatt en rekke biologiske prøver fra fisk. Disse bruker forskere til å kartlegge vekst og leveforhold for fiskebestanden i våre havområder. Kystvaktens fartøy og mannskap er også jevnlig vertskap for ulike forskningsprosjekt.

Flere oppgaver er kanskje mindre kjent men ikke desto mindre en del av Kystvaktens patrulje aktivitet langs kysten, f eks oppgaver relatert til f eks fritids- og småbåt aktivitet og vern av kulturminner.

Aktivitet 2006

I 2006 tilbakela Kystvaktens fartøyer en distanse tilsvarende 29 ganger rundt ekvator. Til enhver tid var i gjennomsnitt 14-15 fartøyer på patrulje. Det ble gjennomført nesten 2200 fiskeriinspeksjoner som avdekket over 70 grove overtredelser i forhold til fiskeriregelverket. Det ble utført et betydelig antall oppdrag for andre statlige etater med blant annet en økning i både antall slep og søk og redningsoppdrag.

Samarbeid

Utfordringene på kysten og i våre havområder er sammensatte og komplekse og løsningene ligger ofte innenfor flere myndigheters ansvarsområder. Samvirke med disse etatene er regulert i samarbeidsavtaler. Kystvakten har nå slike avtaler med politiet, tollvesenet, Kystverket, Sjøfartsdirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning, Statens kartverk og Havforskningsinstituttet.

Hjemmelsgrunnlag – Kystvaktloven

Myndighet etter kystvaktloven

Kystvaktloven gir hjemmelsgrunnlaget for Kystvaktens myndighet langs kysten og til havs. Ifølge Kystvaktloven har Kystvaktens såkalt ”begrenset” politi- og påtalemyndighet. I ”begrenset” ligger at myndigheten er saklig begrenset til å spesifikke rettsområder. Videre er myndigheten stedlig begrenset. Det betyr ikke at Kystvaktens politimyndighet er noe annerledes eller mindre enn hva den er for politiet når man opererer innenfor Kystvaktens rettsområde.

Det er Sjef Kystvakten som har det faglige ansvaret for at Kystvakten opererer i tråd med de retningslinjer som er gitt i Kystvaktloven.

Kystvaktloven gir Kystvaktens tjenestemenn tre forskjellige typer myndighet; militær myndighet, kontrollmyndighet og politimyndighet i tillegg til en påtalemessig rolle. Utøvelsen er underlagt et spesifikt regelverk som vi plikter å følge. Utøvelsen skjer også i et ansvarsforhold til den respektive overordnede etat. Når vi etterforsker straffbare forhold knyttet til disse lovene er Kystvakten derfor underlagt Påtalemyndigheten og må følge Straffeprosessloven.

Kontrollmyndighet

Kystvaktloven gir Kystvakten myndighet til å føre kontroll med at regelverket på visse forvaltningsområder blir overholdt i norske farvann.

Ved slik kontroll utøver Kystvakten forvaltningsmyndighet og er underlagt forvaltningsloven og respektiv særlovgivning på det aktuelle rettsområdet. Videre må det være samsvar mellom forvaltningsorganets forvaltningspraksis og den måten Kystvakten utøver dens myndighet. Retningslinjer for dette gis i ovennevnte samarbeidsavtaler.

Innenfor kontrollmyndigheten har Kystvakten forskjellige virkemidler for å gjennomføre håndhevelsen.

Arild-Inge Skram. Foto Forsvaret

Politimyndighet

Kystvaktloven gir Kystvakten politimyndighet i forhold til håndhevelsen av rettsområdene som er nevnt i Kystvaktloven.

Politimyndighet utgjør den samlede kompetanse til å gi påbud og foreta/gjennomføre inngrep overfor publikum, om nødvendig med makt, som er særegen for politiet. Generelt gjelder dette myndighetsutøvelse som har som siktemål å opprettholde lovlydighet, den offentlige orden og sikkerhet, herunder forhindre og håndheve lovovertredelser.

Kystvakten utøver sin politimyndighet på samme måte og etter de samme grunnleggende prinsipper som innenfor det ordinære politiet. Dette forutsetter at utøvelsen skjer etter politilovens bestemmelser, herunder supplerende instrukser og direktiver som for eksempel politiinstruks og våpeninstruks m.m.

I kraft av politimyndigheten utfører Kystvakten også påtalemessige oppgaver. Dette er aktuelt når man i anledning straffbare forhold foretar etterforskning. Da kan Kystvakten ransake, ta beslag, pågripe og oppbringe.

I likhet med det ordinære politiet ved etterforsking og anvendelse av tvangsmidler, plikter Kystvakten å forholde seg til gjeldende straffeprosessuelle regler som straffeprosessloven og påtaleinstruksen.

Prinsipper for myndighetsutøvelse

Under utøvelsen av myndighet skal Kystvaktens personell forholde seg til en del prinsipper som skal ligge i ryggmargen. Enhver myndighetsutøvelse må utføres med hjemmeil i lov etter det såkalte legalitetsprinsippet. Videre skal proporsjonalitetsprinsippet følges, noe som innebærer at det ikke skal brukes mer makt enn nødvendig for å løse oppdraget.

Struktur og ressurssituasjon

Kystvakten er integrert i Forsvaret som en del av Sjøforsvaret.

Sjef Kystvakten er faglig ansvarlig for kystvaktens virke, herunder koordinering av oppdrag og prioritering av oppgaver. Han er også ansvarlig for at myndigheten i henhold til Kystvaktloven utøves innenfor gitt ramme og på korrekt måte, samt at virksomheten styres innenfor gitte budsjettrammer. Sjef Kystvakten er foresatt for Sjef Kystvaktskvadron Nord og Sjef Kystvaktskvadron Sør. Skvadronssjefene med fartøyer inngår også i den operative kommandokjeden under henholdsvis FOHK og LDKN.

Kystvakten skal alltid være klar med det materiellet som til enhver tid er tilgjengelig. Dette har følger for driftsmønster, personelltilgang og øving. Kystvakten struktur er inntil 21 fartøyer som er rammen iht inneværende planperiode (for tiden 18 fartøyer), ca 800 personell og et driftsbudsjett på vel 800 mill kr.

Dagens struktur

Kompetent personell og riktig utstyr er avgjørende for at Kystvakten skal kunne gjøre en tilfredsstillende jobb. Fartøyene og helikoptrene må være egnet til å løse det store spekteret av oppgaver. Plattformene må også ha egenskaper tilpasset det krevende miljøet de skal operere i. Disse faktorene er sentrale også for å oppnå troverdighet, tillit og respekt hos aktørene til havs.

Kystvakten har siden etableringen for over 25 år siden benyttet en rekke fartøyer som ikke har vært bygget for kystvakttjeneste. Dette dreier seg om sivile fartøyer innleid til kystvakttjeneste. De har en kombinasjonsbesetning bestående av sivile og militære og med militær sjef. Disse fartøyene har gjort en god jobb innenfor sine begrensninger, men de har ikke vært dimensjonert for dagens og fremtidens utfordringer. En gradvis utskifting har derfor pågått de siste årene. Dette gjelder også i sin helhet indre kystvakt som ble etablert for 10 år siden.

Nordkapp-klassen helikopter bærende fartøy har fremstått som et utmerket verktøy for Kystvakten siden de ble satt i drift tidlig på 80-tallet. De har i løpet av de siste årene vært gjennom en omfattende oppdatering. Problemene med fartøyenes helikopter radar er nå i ferd med å bli løst gjennom anskaffelse av nytt utstyr. Når KV Nordkapp som siste fartøy er ferdig med den system tekniske oppdateringen (bro, operasjonsrom og HK radar) sommeren 2007 vil alle de fire helikopterbærende fartøyene – Nok-kl og KV Svalbard – være teknisk tilgjengelig for full drift med helikopter.

Helikopter

Kombinasjonen Nordkapp-klassen og helikopter har vist seg å være meget effektivt. De 6 Lynx helikoptrene som ble anskaffet sammen med Nordkapp-klassen har i årenes løp fått et anvendelsesområde som går langt utover det som opprinnelig var planlagt. Helikoptrene benyttes bla til overvåking, inspeksjoner, transport av gods og materiell, søk og redning. Imidlertid har Lynx sine klare begrensninger. Forsvaret har besluttet å anskaffe 14 nye NH 90 helikoptre, 8 til Kystvakten og 6 til fregattene. NH 90 vil representere en vesentlig økning av helikopterkapasiteten i Kystvakten og vi har store forventninger til de nye helikoptrene – dette vil bli bra!

De nye helikoptrene er forsinket iht opprinnelig plan. Første helikopter forventes i 2008/2009 med innfasing frem mot 2012 da vi forventer full drift av alle 8 NH 90. Imidlertid er Lynx i ferd med å gå ut på dato. En pågående levetidsforlengelse vil øke tilgjengelighet frem mot 2011, men selv med en levetidsforlengelse vil vi i lange perioder måtte seile de fire helikopterbærende fartøyene uten helikopter om bord inntil NH 90 er fullt innfaset.

Dette er etter mitt syn den største utfordringen for kystvakten i de nærmeste årene. Vi er derfor i ferd med å utrede alternative løsninger som f eks innleie av helikoptre.

Arild-Inge Skram. Foto: Forsvaret/Torgeir Haugaard

Modernisering av kystvakten

Ved fornyelse av strukturen og ved anskaffelse av materiell generelt satses det nå bevisst på kvalitet og egnethet med tanke på kystvaktoperasjoner. Det første av 5 nye Nornen-kl lKV fartøyer bygget for tjenesten er nå på plass i KVSØR. I løpet av 2007 vil de øvrige 4 fartøyene være på plass i nord og sør. Fartøyene er et resultat av evalueringen av IKV-konseptet der samarbeidende etater har bidratt med blant annet behov og krav til nye fartøyer. Disse nye fartøyene vil være en vesentlig ressurs i kystsonen innen hele spekteret av kystvaktens oppgaver – også slepeberedskap hvor de gamle fartøyene har hatt klare begrensninger. IKV konseptet kjennetegnes ved bl a behovet for sonekunnskap og behovet for et omfattende kontaktnett i den enkelte sone.

3 nye havgående fartøyer vil være på plass fra henholdsvis 2008/2009. 2 av fartøyene vil ha navnene KV Barentshav og KV Sortland. Disse fartøyene vil bli gassdrevet noe som vil innebære mindre utslipp av co2 og nox.

Miljø i fokus

Miljø- og ressursforvaltning går som en rød tråd gjennom Kystvaktens aktiviteter og Kystvaktens arbeid er et sentralt bidrag til en bærekraftig ressursforvaltning i våre havområder. Fellesnevneren for de aller fleste av våre oppdrag er at de bidrar til å trygge miljøet i sårbare områder som er under press fra mange hold. Ettersom ressursforvaltning og miljøberedskap er så sentralt i vårt daglige virke er det naturlig at Kystvakten også tilstreber å ha en god miljøprofil i egen struktur. I alle nye prosjekter som planlegges legger Kystvakten derfor stor vekt på å velge miljøvennlige alternativ. Målet er at Kystvakten skal tilfredsstille alle nasjonale og internasjonale miljøkrav samtidig som den operative kapasiteten ivaretas.

Investering/leie

Selv om antallet fartøyer er redusert i løpet av de siste årene har Kystvakten økte driftsutgifter. Budsjettøkningen som Kystvakten har fått tildelt har i hovedsak gått til oppgradering av strukturen uten det har blitt produserte nevneverdig mer kystvakt i form av patruljedøgn. Dette er knyttet til det faktum at de nye fartøyene er innleide fartøyer. Kapitalutgiftene, i form av leie, ved anskaffelse av de nye fartøyene påføres driftsbudsjettet og ikke investeringsbudsjettet. En konsekvens av dette er at økte driftsrammer ikke nødvendigvis medfører mer Kystvakt i form av økte antall patruljedøgn. Moderniseringen av flåten er imidlertid nødvendig for å løse de oppgavene Kystvakten er pålagt og møte de utfordringer som følger av oppgavene.

Utfordringer fiskeriforvaltning

Kystvaktens kontroll med fiskeriene til havs er et viktig bidrag til en forsvarlig forvaltning av de levende ressurser i havet. En sentral oppgave er å bidra til å få oversikt over hvor mye av fiskeressursene som faktisk tas ut av havet.

Kystvakten gjennomfører årlig i størrelsesorden 2500 inspeksjoner. En fiskeriinspeksjon er en relativ omfattende aktivitet og kan vare fra 2-3 timer til over ett døgn. Fiskeriene er blitt stadig mer krevende å håndheve. En utfordring er å få bukt med ikke registrert uttak i havet. Stikkord i denne sammenheng er ulovlig omlasting (et fiskefartøy leverer fangsten til et transportfartøy som frakter fisken videre til land) og såkalt IUU-fiske (Illegal, Unreported and Unregulated) som også foregår i internasjonale havområder. IUU-fiske er både økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Det ulovlige uttaket utgjør milliardverdier – langt mer enn kystvaktbudsjettet.

Fastsatte kvoter, og kontrollen med disse, skal sikre at det ikke tas ut mer ressurser av havet enn det fiskebestandene tåler. Det uregistrerte vanskeliggjør en bærekraftig ressursforvaltning.

Overtredelsene er blitt mer alvorlige og mer komplekse. Et eksempel fra 2006 er oppbringelsen av fiskefartøyet ”Joana” i Smutthullet. Fartøyet fisket ulovlig og det var uklarhet omkring nasjonalitet. Det var første gang Kystvakten oppbrakte et fartøy fra et internasjonalt havområde. Vi konstaterer at det i ettertid ikke har vært tilsvarende overtredelser. De store sakene som er avdekket er et resultat av solid utdanning, erfarent personell med lang fartstid og kontinuitet. Og vi registrerer at Kystvaktens personell blir i økende grad utfordret i forhold til hvordan tjenesten utføres.

IUU-fisket har en global dimensjon og det er viktig for Kystvakten og norske myndigheter å delta på de arenaer og i de fora der vi kan ha kontakt med kolleger og andre som jobber med de samme problemstillingene. En slik arena er det nordiske kystvaktsjefmøte og vi har nylig hentet ideer til et nytt virkemiddel fra en av våre nordiske kolleger. Islendingene har økt fokuset på fartøy som støtter og forsyner IUU-fartøy ute på havet. De kaller nå opp støttefartøyene og opplyser om at ved å levere til det aktuelle IUU-fartøyet bidrar de til internasjonal kriminalitet. Islendingen har gode erfaringer med å supplere sin aktivitet med denne løsningen og SJKV har nå utarbeidet en instruks for hvordan dette skal gjennomføres av den norske kystvakten.

Tilstedeværelse

Tilstedeværelse og kontroll

Når en tanker ligger drivende med maskinproblemer 10 nautiske mil av kysten tar det 5 timer før den ligger i fjære hvis den driver med 2 knops fart. Enkelte fiskerier er hurtige og representerer store verdier. Utkast av mindre verdifull fisk til fordel for verdifull fisk er gjort i en håndvending. Derfor må Kystvakten være til stede for å kunne løse oppgavene. Overvåking fra diverse sensorer vil være et nyttig supplement og bidra til en effektiv utnyttelse av enhetene. Men det kan på ingen måte erstatte tilstedeværelse av fartøyer ok helikoptre. Et overvåkingskamera i et bysenter kan registrere en hendelse men vil selvsagt ikke kunne handle og gripe inn. Til havs må man evne å handle og gripe inn for f eks å hindre ulykker. Dessuten er tilstedeværelse preventiv i seg selv – du kjører ikke over 90 i 80-sonen når UP ligger bak.

Ovennevnte forhold gjelder i hele operasjonsområde til Kystvakten. I disse tider da det av gode grunner er stor fokus på nordområdet må vi ikke glemme den sørlige delen av operasjonsområdet. I Nordsjøen har vi truede bestander som krever tett forvaltningsmessig oppfølging. Der er også den tetteste trafikktettheten som fordrer tilstedeværelse og beredskap. Server-ulykken er en påminnelse på dette.

Multirolle kystvakt

Tilstedeværelsen og kontrollen i Norges forvaltningsområde til havs fordrer, i tillegg til en god situasjonsforståelse hos både Kystvakten og blant Kystvaktens støttespillere, en struktur med de nødvendige kapasiteter og en kvalitet på alle elementene i strukturen – fra personell til fartøy.

Et kystvaktfartøy er en kosteffektiv ressurs for nasjonen ettersom det er i stand til å utføre en rekke oppgaver. Det kan også løse flere oppgaver samtidig når det er på patrulje i et omfang som er avhengig av type kystvaktfartøy. Samtlige fartøyer kan gjennomføre fiskeriinspeksjoner. De kan yte såkalt ekstern assistanse hvis et fartøy har brann om bord, trenger medisinsk assistanse eller har fått not i propellen. Eksempelvis har flere av Kystvaktens fartøy utplassert oljevernutstyr om bord. Besetningene kan bruke utstyret og kan lede oljevernaksjoner.

Fartøyene har slepekapasitet og har gjennom årene bidratt til å avverge mangt et havari. For øyeblikket inngår to av Kystvaktens fartøyer i den statlige slepebåtberedskapen som er opprettet på strekningen fra Vesterålen til Grense-Jakobselv samtidig som de er patruljerende kystvaktvakfartøyer.

Og flere oppdrag kan løses samtidig – det er flere eksempler på at fiskefartøy har fått teknisk assistanse samtidig som at det har fått anmerking for overtredelser av fiskeriregelverket.

Ved inspeksjon av et handelsfartøy vil et indre kystvakt fartøy under samme inspeksjon inspisere anløpsregelverket for Forsvaret, Schengen regelverket for politiet, tollbestemmelsene for tollvesenet, farledsbevis for Kystverket og skipspapirer for sjøfartsdirektoratet.

Dette viser noe av mangfoldet i Kystvaktens rolle på havet og langs kysten og hvordan flere av statens oppgaver løses av én aktør. Og det viser hvordan en moderne og riktig utstyrt og bemannet kystvakt kan ivareta et bredt spekter av nasjonale oppgaver.

Personell

Personellet er av helt avgjørende betydning for Kystvaktens evne til å løse oppdragene. Hovedutfordringene er på den ene siden knyttet til oppgavespekteret og på den ande siden knyttet til innfasing av ny struktur. Kystvaktens personell skal beherske eksempelvis kompliserte fiskerijuridiske problemstillinger og være i stand til å oppdage overtredelser som er vanskelige å avdekke. De skal også beherske ekstreme situasjoner til havs i forbindelse med søk, redning og assistanse. I alt dette er det en klar ledesnor at vi skal fremstå som profesjonelle. Dette innebærer blant annet at personellet må tjenestegjøre lenge om bord for å tilegne seg nødvendig erfaring. Dette gjenspeiles også i den etablerte kystvaktutdanningen og treningen hvor vi søker å ta høyde for stadig økende krav til kompetanse på ulike områder.

Det er altså en forutsetning med et solid kystvaktfaglig erfaringsnivå om bord og i stab. Tatt i betraktning bredden i Kystvaktens oppgavespekter snakker vi her om både dybde-og breddekompetanse. Dette er noe som personellforvaltningen må legge til grunn i sitt virke i forhold til uttelling i forbindelse med personelldisponering.

Fornyelsen av strukturen med oppdatering og ut- og innfasing av fartøyer har medført kompliserte personellkabaler med en viss usikkerhet for den enkelte. Dette skjer samtidig som jobben skal gjøres på havet. Takket være en enestående fleksibilitet og tålmodighet fra personellets side skal vi klare å løse oppgavene.

Den viktigste faktoren for å kunne håndtere utfordringene i Kystvakten fremover er at vi evner å beholde personellet. Dette er en utfordring som vi må være bevisst på. Kystvakten skal være en attraktiv arbeidsplass for den enkelte med et jobbinnhold, forutsigbarhet og en forvaltning av arbeidsgiveransvaret som gjør at den enkelte trives og som gjør at den enkelte vil fortsette med å bidra i den viktige oppgaven som Kystvakten har.

Avslutning

Det er samfunnsøkonomisk fornuftig og kosteffektivt med en Kystvakt som kan ivareta et bredt spekter av statlige interesser på havet. Vi har 30 år med erfaringer fra Kystvakten – det har vært 30 år med stor utvikling som klart og tydelig har vist at det er behov for en oppegående Kystvakt. Flere problemstillinger er av internasjonal karakter som betyr at vi bør være tilstede i ulike fora både nasjonalt og internasjonalt. Den omfattende bredden og den økte kompleksiteten i oppdragene utfordrer Kystvakten og gjør at vi må være meget bevisst på kompetanseutvikling og hvordan tjenesten utføres. Og vi må ha fokus på å beholde personellet.

Kystvaktens enheter må være til stede med egnet materiell for å kunne løse oppgavene. Men det er et faktum at et fartøy kan være kun ett sted om gangen – uavhengig av kvalitet. For å kunne håndtere utfordringene i vårt store operasjonsområde på en tilfredsstillende og troverdig måte må vi være til stede flere steder samtidig i et omfang som det er opp til våre politiske ledelse å bestemme.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 19. mars 2007

ved

Oberstløytnant Jan Arnfinn Molberg
Sjef Forsvarets veteranadministrasjon

Foto:
Kontingen 36 i UNIFIL under avreise til Libanon. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

 

FORSVARETS VETERANADMINISTRASJON

Forsvarets Veteranadministrasjon (FVA) ble opprettet 1. februar iht Forsvarsjefens beslutningsnotat av 7. desember 2005, og skal være veiledende, samlende, støttende og den øverste koordinerende instans for alt veteranarbeid. FVA er organisert i PØS/FST. Vi er altså en ny organisasjon, men jeg kan forsikre forsamlingen om at vi er godt i gang. Det samme har jeg tidligere også sagt til Forsvarssjefen, samtidig som jeg har berømmet han for det initiativ han tok ved å beordre opprettelsen av organisasjonen, et initiativ som også støttes av våre ledende politikere. Forsvarets Veteranadministrasjon har derfor solid ryggdekning i det pågående arbeid og det er selvsagt en betryggende støtte.

Forsvarssjefen, general Sverre Diesen har hatt en anerkjennelse av veteraner i tankene i flere år, og det har altså resultert i etableringen av Forsvarets Veteranadministrasjon. Det er tema i aften, samtidig som jeg vil knytte noen kommentarer til de resultater vi har oppnådd og de utfordringer vi fortsatt står overfor.

FVAs OPPDRAG

Hva er FVAs oppdrag?

  • FVA skal være en troverdig og nøytral instans for alle veteraner.
  • FVA skal på vegne av Forsvaret være overordnet kontaktpunkt for veteraner som henvender seg til Forsvaret.
  • FVA skal være kontaktpunkt for veteraner som har behov for oppfølging samt gi veiledning og råd til veteraner. FVA skal på vegne av Forsvarsstaben være den koordinerende myndighet for bruk av Forsvarets samlede ressurser i tilegg til å kanalisere saker videre.
  • FVA skal ivareta, veilede og koordinere alle veterantiltak på vegne av Forsvarsstaben.
  • FVA skal være Forsvarssjefens rådgivende organ i alle spørsmål som angår veteransaker.
  • FVA skal ha nært samarbeid med de frivillige veteranorganisasjonene.

HVA ER EN VETERAN?

Historisk sett er det antagelig lettere å snakke om veteransaker og veteranbegrepet i nasjoner som har lange tradisjoner på dette området som et resultat av deltakelse i mange store og små konflikter, ikke minst tilbake til 1. verdenskrig. Veteranbegrepet er i noen nasjoner ennå eldre, tenk på England, Frankrike og USA. For oss her i Norge rekker imidlertid det historiske bakteppet ikke lenger enn til 2. verdenskrig.

Jeg vet at vi her til lands har stor respekt for våre veteraner fra 2. verdenskrig. Ikke minst har litteraturen bidratt til at vi alle kjenner navn og personer som Gunnar Sønsteby og Max Manus fra Hjemmefronten og generalene Otto Ruge og Carl August Fleischer fra felttoget i 1940. Fra Utefronten huskes menn som Sjøforsvarets Leif ”Shetlands”-Larsen, og fra spesialavdelingene menn som Martin Linge. Fra Luftforsvaret kan nevnes Per Hysing-Dahl, som i sin tjeneste som flyger landsatte og hentet agenter fra det okkuperte Frankrike, eller menn som general Sverre Bratland som under invasjonen i Normandi og felttoget i Europa var en av de meget få norske offiserer som tjenestegjorde i den britiske hær. Veteranbegrepet ble altså knyttet til forsvar av nasjonen, ofte til begrepet, – aldri mer 9. april.

Slik er det ikke lenger. Norge har lenge deltatt i internasjonale operasjoner både under FNs lyseblå flagg og NATOs mørke blå, som for eksempel i Afghanistan. Vi har også sagt ja til å delta i EU nye innsatsstyrker. Det betyr at vi produserer veteraner hver eneste dag, og da blir begrepene med en gang nære og ofte mer personlige. Vi må ta inn over oss at internasjonale operasjoner og de ”nye veteraner” fra INT OPS i de første årene ofte kom i skyggen av det historiske bakteppet, – vår tradisjonelle oppfatning av veteran begrepet og det faktum at under den kalde krigen var det mer meritterende å tjenestegjøre i Brigaden i Nord-Norge enn for eksempel i UNIFIL.

I dag er det annerledes, så la meg gå rett på sak og se på veteranbegrepet slik vi definerer det:

En veteran er en person som har avsluttet en tids- og stedsavgrenset skarp operasjon innenlands eller utenlands.

Nå er ikke det å være veteran noen diagnose, det er en honorær benevnelse, og det var dette som Forsvarssjefen satte på kartet ved opprettelsen av FVA. Vi kan selvfølgelig ikke sammenlikne oss med USA med et veteranbudsjett på 585 milliarder kroner årlig og et eget departement med en egen minister eller statsråd for veteransaker. Vi finner heller ikke noe steds i Forsvarets personell lovgivning begrepet ”veteran” brukt som betegnelse på Forsvarets personell med slik bakgrunn som vi legger i begrepet. Det ville, tror jeg, på mange måter vært lettere om man hadde også offisielt innført begrepet ”veteran”, fordi det er positivt vinklet. Da ville alle kunne akseptere å være veteran, helst ” stolt veteran”. Jeg er nokså sikker på at mange i denne sal er enig med meg når jeg våger den påstand at først med opprettelsen av Forsvarets Veteranadministrasjon blir samfunnets honnør til våre veteraner satt i system, kall det gjerne organisert.

KRIGSSEILERNE

Når vi snakker om veteraner, så er det, i hvert fall for meg, naturlig først og fremst å nevne krigsseilerne som bemannet våre skip i det som de selv kaller ” de fem lange år”, og alle de vansker de møtte da de skulle forme sin nye hverdag. Den gang hadde vårt samfunn ikke de samme erfaringer om krigsskader og ettervirkninger, og mange led urett i mange år fordi man ikke visste. For dem det angikk så ble det en kamp på liv og død, og det ble faktisk opp til krigsseilerne og krigsveteranene selv, enkeltvis eller via sine organisasjoner å føre kampen både mot myndighetene som ikke hadde noen brukbare retningslinjer å forholde seg til, og ellers alle dem som mente å vite bedre. Jeg skal ikke her rippe opp i den årelange kamp våre veteraner selv måtte føre for krigspensjon og adekvat behandling, bare minne om det.

KRIGSINVALIDEFORBUNDET

Det store samlingspunktet etter krigen ble Krigsinvalideforbundet. Det arbeid man der i alle år utførte og fortsatt utfører, la grunnen både for vår forståelse og respekt for alle dem som deltok i 1940-45,og også for de nye lover og regler vi etter hvert fikk og som i dag er innbakt i vårt lovverk. Det kom ikke av seg selv, det ble kjempet frem, men for mange som trengte hjelp ble dessverre ventetiden for lang. Resultatet kjenner vi og det er mitt håp at vi denne gang ikke skal behøve å gjøre de samme feilene om igjen, dvs for sent og for lite som stort sett ble våre veteraner fra 1940-45 til del.

DET ORGANISERTE VETERANARBEID

Veteranene fra 1940-45 organiserte seg tidlig, jeg kan nevne Krigsseilerforbundet, Lingeklubben, Skottlandsbrigadens Veteranforbund, RAFA for å nevne noen. Andre, så som Grenselosers og Kureerers Forening kom senere. Ikke alle var like heldige, og historien om våre krigsseilere og krigsinvalider og spesielt deres forhold til etterkrigssamfunnet, ikke minst myndighetenes ofte avvisende holdning er ikke spesielt hyggelig lesning for vår generasjon som faktisk står i gjeld til de kvinner og menn som deltok i motstandskampen 1940-45. Og så, selv om krigen er slutt, så fortsatte vi og fortsetter også i dag å produsere veteraner. La meg si et par ord om de første, som også faktisk ble den største gruppe etterkrigsveteraner.

TYSKLANDSBRIGADENE

Mer enn 50.000 unge norske menn og noen få kvinner reiste til Tyskland ” for fredens sak”, som det het om dem som gjorde tjeneste i årene 1947-53. Hele 40 av dem omkom i tjenesten. Tysklandsbrigadene bestod av vanlige førstegangs tjenestegjørende personell med 6 måneders tjeneste i Norge og ytterligere 6 måneders tjeneste i Tyskland.

FN- OG NATO VETERANER

Med opprettelsen av UNEF i Midt-Østen i 1956 fikk vi de første FN-Veteraner, hvis vi da ser bort fra de kvinner og menn som gjorde tjeneste ved Det norske Feltsykehuset i Korea i 1950-53, Korea-Veteranene. Internasjonale operasjoner, først i regi av FN og senere under NATO. Senest som del av EUs kampgrupper, har gitt oss enda flere veteraner, senest fra Balkan, Irak og Afghanistan.

VETERANFORBUND

Foreløpig har vi fire slike forbund:

1)     Koreaforeningen,

2)     FN- Veteranenes Landsforbund, FNVLF fra 1960, i dag med ca 5.500 medlemmer, befal og mannskaper i alle aldre, og

3)     Veteran forbundet SIOPS (Skadde i Internasjonale Operasjoner) fra 2006 med ca 200 aktive medlemmer, og

4)     Tysklandsbrigadens Veteranforbund sentralt samt regionale foreninger.

INTERNASJONAL INNSATS KOSTER

Norge som nasjon har hatt betydelige omkostninger, både økonomiske og ikke minst personellmessig i sitt engasjement for fredens sak. Foruten de 40 som mistet livet i tiden 1947-53 under tjenesten i Tyskland var det hele 21 kvinner og menn som mistet livet under tjeneste i Libanon og ytterligere 23 i andre internasjonale operasjoner. Totalt dreier det seg altså om et tap på 84 døde i tillegg til de mange som har sår på kropp og sjel etter tjenesten.

HOVEDMÅLET

La oss se på hovedmålet for vår virksomhet, det er delt i fire:

  • Sikre at den enkelte veteran får reell tilgang på riktig informasjon fra FVA om hva Forsvaret kan gjøre for den enkelte, med vekt på våre aktiviteter for eksempel veterantreff sentralt og lokalt.
  • Sikre at den enkelte veteran får informasjon om sine rettigheter, plikter og muligheter med krav til den enkelte om i størst mulig grad selv også bidra til sin egenutvikling.
  • Sikre lik og alminnelig tilgang for den enkelte veteran med tanke på aktiv deltakelse i så vel organisasjonsarbeid som i den demokratiske prosess knyttet opp til egne rettigheter.
  • Sikre gjennomføringen av anerkjennende tiltak for veteranene.

VISJON

Forsvarets Veteranadministrasjon har en visjon:

INNSATS FOR DEG

OVERORDNET MÅL OG PRIORITERING

Det er fire hovedprinsipper for FVAs virksomhet basert på personellets rettigheter før, under og etter tjenesten ute:

  • Sørge for at alle veteraner til enhver tid skal føle seg som del av det norske samfunnet med de rettigheter og plikter som naturlig faller på den enkelte i kraft av vedkommendes kompetanse og status som veteran.
  • Sørge for at kunnskap og erfaring fra veteranene og deres organisasjoner tas vare på slik at den bidrar til å heve den kompetanse som både landet, tjenesten ute, Forsvaret selv og veteranenes egne organisasjoner er avhengig av for at tjenesten både ute og hjemme skal oppleves positivt.
  • Sørge for å legge forholdene til rette for arbeidet opp mot veteranenes egne organisasjoner, slik at arbeid med veteraner og veteransaker overalt, både sentralt og lokalt oppfattes utelukkende som positivt, utfordrende og meningsfullt.
  • Sørge for at alle tiltak som iverksettes har en rekrutteringsfremmende form.

VETERANER HJELPER VETERANER

Det burde derfor være i veteranenes egne interesse at man søkte sammen, også organisatorisk, gjerne i ett samlende forbund for eksempel (Norsk Veteranforbund, i daglig tale for eksempel ”Veteranforbundet”). Dette har vært gjort før, da 23 forskjellige krigsveteranforeninger etter 2. verdenskrig slo seg sammen under betegnelsen Samarbeidsrådet for krigsveteranforeninger, til daglig kalt ”Samarbeidsrådet».

Det er som kjent ingen som kan tale veteranens sak bedre enn veteranene selv. Et samlende nytt forbund kunne kanskje gi bedre muligheter for nettopp det, og samtidig gi plass til samtlige deltakere fra norske militære internasjonale operasjoner og kanskje også sivile organisasjoner. Innen en slik ramme burde det være gode muligheter for kurs og utdanning og annen kameratstøtte for eksempel på nordisk basis og eventuell også organisasjonsutvikling av de enkelte veteranforbund i samarbeid med FVA.

GAMLE SAKER TAR TID

Etter vel et års drift synes det å vise seg noen hovedtrekk som jeg     vil forsøke å belyse nærmere, men la meg presisere at FVA stort sett hele dette året har arbeidet med såkalte ” gamle saker”, spesielt fra UNIFIL dvs Libanon samt fra Balkan. Det er ”gammel elendighet” eller ” gamle synder” som vi nå forsøker å rydde opp i. Jeg vil si at vi stort sett har lykkes, men det har også vist seg at noen saker tar lenger tid enn vi først hadde tenkt.

Det går stort sett på tilgjengeligheten av nødvendig dokumentasjon, noe som kan ta tid siden mange avdelinger er nedlagt.

Vi har i FVA hatt ca 280 saker basert på ca 4200 henvendelser, hvorav noen saker er løst og andre er i prosess. Ikke uventet viser det seg at den frustrasjon som enkelte veteraner tidligere ga uttrykk for, forsvinner etter hvert som de ser at det er noen som tar fatt i de enkelte saker, og at de får hjelp. Dette er imidlertid en evig pågående prosess, rett og slett fordi vi med vårt internasjonale engasjement produserer veteraner hver eneste dag. For ikke å bli misforstått, så er jeg uten videre enig i at det personell vi sender ut i internasjonale oppdrag i dag antagelig er de best motiverte, best trenede og best utstyrte og ledede soldater og avdelinger vi har hatt siden 2. verdenskrig. Det ville imidlertid være feil å hevde at nettopp derfor er sjansene eller muligheten for psykiske senvirkninger nærmest ikke eksisterende.

Slik er det ikke. All erfaring og all forskning viser at jo flere skarpe oppdrag vi deltar i, jo mer øker sjansen for at personellet før eller senere blir innhentet av psykiske senskader, ofte flere år etter avsluttet tjeneste. Vi har alle en terskel, det er individuelt, men ingen vet hvor høy den er. La det være sagt med det samme.

De aller, aller fleste av dem som deltar eller har deltatt i internasjonale operasjoner klarer seg meget bra både under tjenesten ute og hjemme etter avsluttet tjeneste. Men, det er noen som sliter med minnet om sterke opplevelser, og det er disse vi hører om i ettertid, i pressen, radio og TV og det er disse vi må være spesielt oppmerksomme på. Igjen i klartekst, det er disse som spesielt trenger vår oppmerksomhet. Graden av skade varierer fra 3-5 % ref UNIFIL-undersøkelsen. Vi har ikke noen større undersøkelse som antyder graden av psykiske senskader fra de senere operasjoner, for eksempel Afghanistan.

Man må imidlertid være forsiktig slik at man ikke ”sykeliggjør” alle veteraner. Nettopp UNIFIL undersøkelsen fra 1992 konkluderte med et hele 80 % av de som svarte mente at de hadde overveiende positive erfaringer fra tjenesten, militært, sosialt og psykisk.

UNIFIL studien dokumenterte at 5 % av personellet hadde høy grad av selvrapporterte posttraumatiske reaksjoner etter en periode på gjennomsnitt 7 år etter avsluttet tjeneste. På dette grunnlaget maner jeg til en smule edrulighet når man fokuserer på alle dem som har problemer etter endt tjeneste. Det er ingen grunn til å gjøre problemene større enn de er, de er selv med en skadeprosent på 3-5 % sannelig store nok. Vi skal huske på at personellet også har familier, og for hver eneste veteran med problemer, så er det ikke bare snakk om enkelt tilfeller, men ofte også om familier som trenger hjelp.

ANSVAR OG ANERKJENNELSE

Ansvar og anerkjennelse står helt sentralt i vårt daglige arbeid. Budskapet er at Forsvaret tar ansvar for sine veteraner. Det gjør vi ved å vise anerkjennelse og respekt. Dette er spesielt viktig overfor personell som kanskje lenge og altfor lenge har vært henvist til seg selv, ofte også uten å ha fått den nødvendige anerkjennelse som ligger i å kunne motta en medalje med tilhørende diplom og håndtrykk som takk for vel utført tjeneste.

Anerkjennelse kan være så mangt, et klapp på skulderen og et anerkjennende ord er ofte nok i felt, men mange forventer noe mer. Anerkjennende tiltak har vært betydelig undervurdert, vi har rett og slett ikke vært gode nok til det, og det må gjerne være synlig for eksempel i form av en medalje eller en spesiell form for oppmerksomhet. Derfor prioriterer nå FVA anerkjennende tiltak som veterantreff landet rundt, markeringer av jubileer og deltakelse ved veteransamlinger ute i lokalmiljøene.

MÅLGRUPPE OG FORMÅL

Hvor mange er det som er FVAs målgruppe?

Målgruppen som FVA skal arbeide innenfor er som jeg sa innledningsvis militært personell som har avsluttet en tids- og stedsavgrenset skarp operasjon innenlands eller utenlands. Og, FVA skal primært ha ansvar for den delen av veterankorpset som utgjøres av personell som ikke har et fast tilsettingsforhold og/eller til daglig tjenestegjør i Forsvaret. Vi snakker da om ca 110.000 norske kvinner og menn i alle aldre.

VETERANER I ALLE ALDRE

En veteran er ikke nødvendigvis en gammel mann eller for den saks skyld, en gammel kvinne. Veteranbegrepet knytter seg til den tjenesten man har hatt, dvs en skarp tjeneste i en tidsbegrenset periode nasjonalt eller internasjonalt. Det dreier seg om tiden fra 1940, -et tidsspenn på 67 år, og derfor er det en glede å se veteraner i alle aldre komme sammen når FVA arrangerer veterantreff på 15 steder i landet. Disse veterantreffene gjennomføres normalt en gang pr mnd. Dette gjennomføres i samarbeid med FNVLF.

ARBEIDSGRUPPER ER NEDSATT

I Stortingsproposisjon nr 1 (2006-07) for budsjettåret 2007 står det på side 49; bl.a. om oppfølging av personell som har deltatt i internasjonale operasjoner; ”Det etableres en arbeidsgruppe for å se på arbeidsgivers ansvar og veteraners rettigheter. Berørte instanser og organisasjoner, vil trekkes inn i arbeidet”. Dette førte til at man høsten 2006 etablerte en intern arbeidsgruppe i Forsvarsdepartementet for å vurdere veteranenes stilling. FVA deltar i gruppen sammen med bl.a. FN-Veteranenes Landsforbund (FNVLF.)

Det er også etablert en interdepartemental gruppe bestående av bl. a Forsvarsdepartementet, Helse – og Sosialdepartementet, Justisdepartementet m/ flere. Gruppen støtter seg i arbeidet på flere referansegrupper hvor bl.a. FVA deltar.

FREMTIDIGE LOVENDRINGER?

Det har vært diskutert om ikke Norge trenger en veteranlov på lik linje med hva man finner hos andre nasjoner. Det er også dem som mener at det ikke er nødvendig, men at vi ville være godt hjulpet om vi klarte å samle alle eksisterende lover og forordninger. Jeg føler at det ikke vil være riktig av meg her og nå å gå nærmere inn på denne problemstillingen, da disse sakene for øyeblikket er under utredning.

SKADE – OG ERSTATNINGSSAKER

Når det gjelder skade – og erstatningssaker, så har man altså kommet så langt at man har nedsatt to grupper som skal se nærmere på veteraners rettigheter, som tidligere nevnt i samarbeid med veteranorganisasjonene selv. Her er det mye vi fortsatt ikke vet nok om, for eksempel:

  1. Omfanget av antatte skader etter utenlandsoperasjoner
  2. Antatte erstatningssaker, også skjulte (mørketallssaker)
  3. Hva slags saker er det snakk om, tunge saker?
  4. Vurdere utredningskompetanse
  5. Hva antas slike saker å omfatte i såkalt skadeverdi?

SENSKADER

Ikke minst i saker som omhandler senskader hvor kravene til dokumentasjon og bevis i dag er såkalt absolutte, bør man kanskje arbeide for en oppmykning av reglene. Dette fordi perioden mellom skadetidspunktet og tidspunktet kravet reises ofte ligger langt fra hverandre i tid, og dokumentasjon ofte ikke er like tilgjengelig ut fra organisasjonsmessige endringer. Størstedelen av de saker som FVA behandler, er saker som fortsatt ikke er avgjort. Et rimelig krav synes å være at man snarest fikk en ytterligere høyning av dagens erstatningssum etter Forskrift av 1. januar 2005 om menskader.

Dette er som kjent en tilleggserstatning for dem som allerede har fått sine saker behandlet i det offentlige helsesystem og som får sine uførepensjoner. Den gjennomsnittlige uførepensjon er ikke stor pga manglende opptjening, og mange er derfor henvist til å reise erstatningskrav mot staten. Denne problemstillingen må de oppnevnte arbeidsgruppene se nærmere på.

VETERANSENTER

Vi er også opptatt av å kunne etablere et nasjonalt hjem for våre veteraner ” Et sted å være”, et sted som også skal være et ressurs ,- og rekreasjonssted .Et utvalg under ledelse av tidligere forsvarssjef, general Arne Solli er nedsatt for å se på innholdet til et slikt veteransenter hvor man ser for seg at stedet både er eid og drevet av Forsvaret innenfor Forsvarets Militære Organisasjon (FMO). Utvalgets innstilling skal foreligge i mai -07.

KAN FVA BLI BEDRE?

Ja, det kan vi og det dreier seg først og fremst om å være synlige, mer synlig enn i dag ved hele tiden å videreutvikle og vinne erfaringer med det konsept vi har. Det er alt sammen noe som har vår største oppmerksomhet, og når jeg sier det så sterkt, så taler jeg ikke bare på egne vegne, men også på vegne av alle mine medarbeidere som hver og en også har vært behjelpelig med de mange innspill jeg har fått til dette foredraget.

KAN OGSÅ ANDRE BLI BEDRE?

Det arbeid som jeg og mine medarbeidere er opptatt av dreier seg i aller høyeste grad om et samarbeid, et samspill som også innbefatter hvordan vi skal få mest mulig ut av de økonomiske midler som myndighetene til enhver tid stiller til disposisjon for våre veteraner. Jeg tror at vi kunne få mer ut av de tildelte midler hvis veteranorganisasjonene kunne finne sammen i f eks en nasjonal veteranorganisasjon. Det ville på mange måter lette arbeidet hvis vi i Forsvarets Veteranorganisasjon kun hadde en organisasjon å forholde oss til.

Jeg vil benytte anledningen til å oppfordre til samhold og samarbeid mellom de ulike veteranorganisasjoner, slik at vi sammen kan få det optimale ut av det arbeid vi alle er opptatt av, til beste for våre veteraner.

Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 12. mars 2007

ved

Ambassadør David Powell
British Ambassador to Norway

FOTO:
British Embassy, Oslo. Foto: Google/Wikipedia/Kjetil Ree

UNITED KINGDOM SECURITY POLICY:  JOINING THE DOTS

(Check against delivery)

It is a great privilege to be here tonight to address such a distinguished audience and in such a distinguished and historic setting.

I want to cover tonight three sets of issues.  First, a UK view of the current global security context; second, our security response at the national level – how the institutions and interactions can make policy responses work; and third, some of the wider issues about international co-operation.

I have subtitled this talk ‘Joining the Dots’.  This is not a particularly new or surprising concept.  The challenges of the modern world are inter-related.  An integrated response is essential:  military, diplomatic and development interventions all matter.  And few of these challenges can be addressed without international co-operation.  Of course, all countries want to make their policies as effective as possible by ensuring that the policy instruments chosen are mutually reinforcing.  I’d like this evening to reflect on what the concept means for the UK, given our particular history and our position as a medium-sized country, but one with a global perspective.

Current Security Challenges

First, the challenges.  It may be foolhardy to predict – especially about the future.  But the security environment over the next 20-30 years looks set to see continuing threats from international terrorism, weapons of mass destruction and failed – and failing – States.  Emerging trends, including climate change, resource competition and demographics, will potentially pose additional drivers for conflict.  The way these threats interact and combine will further complicate the picture.

The UK’s approach to foreign policy and particularly its security challenges has a number of characteristics:

  1. Values-based:  We believe that it is by furthering our values that we best further our interests in the era of globalisation and interdependence;
  2. Activist:  We seek to be engaged in every issue, both in helping to set the agenda and delivering it;
  3. Comprehensive:  Using the full range of instruments to deliver the agenda, including both ‘hard’ and ‘soft’ power – I’ll come back later to this point; and
  4. International:  Having as its foundation both a central role in Europe and a strategic alliance with the US.  And at the same time, engaging with broader international coalitions and working with key niche players to effect change.

This approach has delivered considerable success in the global agenda.  We have contributed, for example, to:

  1. G8 initiatives leading to $70billion of debt relief and agreement to double development assistance;
  2. Successful military interventions in Kosovo, Bosnia and Sierra Leone;
  3. Removing Saddam Hussein from power and the election of a national unity government in Iraq;
  4. Establishing democracy in Afghanistan, and eradicating terrorist camps;
  5. Pre-emptive intervention to help prevent conflict in Macedonia;
  6. The renunciation by Libya of its weapons of mass destruction programme.

Needless to say, at the same time, many other security issues remain.  The most significant would, however, probably include:

  1. Stabilising Iraq and Afghanistan;
  2. Accelerating the Middle East peace process;
  3. Countering the threat from Islamic extremism;
  4. Tackling nuclear proliferation in Iran and North Korea; and
  5. Ending the violence in Darfur.

Obviously, not all these or other future security challenges will require the use of armed force.  But some might, in both conflict and non-conflict situations:  to intervene when our strategic interests are threatened; to maintain the security and stability of the international system; and to act when there is a moral imperative to do so.  Distinctions between conflict and non-conflict situations are themselves becoming less clear and operating environments are becoming more demanding.  Military action alone is not enough:  integrated civilian and military solutions are needed.

By an integrated solution I mean the combination of both ‘hard’ and ‘soft’ power.  That is the willingness to take direct military action as well as to make diplomatic and financial commitments of a different kind.  In the military context this has required the UK to retain balanced forces, able to act against a range of threats and to maintain the strategic nuclear deterrent.

But it is fair to say that the ‘hard’ power has been considerably more controversial than the ‘soft’.  For the UK, ‘hard’ and ‘soft’ power are driven by the same principles.  The world is interdependent.  That means we work in alliance with others.  But it also means problems interconnect.  Poverty in Africa cannot be solved simply by the presence of aid.  It needs the absence of conflict.  Failed States threaten us as well as their own people.  Terrorism destroys progress.  Terrorism cannot be defeated by military means alone.  But it cannot be defeated without it.

The UK Approach

This brings me to my second set of issues:  how the UK seeks to respond in practice to new security challenges.  I shall illustrate what I mean by three examples:  the struggle against terrorism; Iraq; and Afghanistan.  And I’d like then to draw a few more general lessons.

Terrorism is not simply a security issue.  The UK’s response, termed ‘Contest’, is divided into four strands, which we term the ‘four Ps’:

  1. Prevent:  We seek to tackle the radicalisation of individuals, both in the UK and elsewhere, which sustains the international terrorist threat.  The UK’s response includes tackling disadvantage, deterring those who facilitate terrorism; and engaging in the battle of ideas by challenging the ideologies that extremists believe can justify the use of violence;
  2. Pursue:  Activities within this strand include the disruption of terrorists and their operations, and have a number of aspects:  Gathering intelligence; disrupting activity, including bringing terrorists to justice through prosecution; and international co-operation with partners and allies.  In this connection, I welcome last week’s announcement that Norway’s counter-terrorism intelligence effort is to be strengthened;
  3. Protect:  This is concerned with reducing the vulnerability of the UK and UK interests overseas to a terrorist attack and includes strengthening border security; protecting key utilities; reducing the risk of attacks on transport;
  4. Prepare:  Finally we have to ensure that the UK is as ready as it can be for the consequences of a terrorist attack.  The key elements include identifying potential risks; building capabilities; and continually evaluating and testing our preparedness.

None of these strands can, of course, be considered in isolation from the others.  Changing mindsets can be slow.  Politics on its own is not sufficient.

Iraq

Turning next to Iraq, where the UK’s use of ‘hard’ power has perhaps been most controversial.  There is no doubt that Western governments did make mistakes – in regard both to some of the intelligence before the war and to some of the decisions taken after the fighting stopped.  And there is no doubt that the levels of violence by terrorists in Iraq are blighting the lives of many Iraqis.  This is not the occasion to go through the reasons for the conflict, though it is worth noting both that the conclusions we reached on Saddam’s weapons of mass destruction were shared by intelligence agencies right across the world; and that there was a track record of concealment:  Saddam’s sophisticated biological weapons programme was only uncovered when his son-in-law defected in 1996 – after the United Nations Special Commission (UNSCOM) had been already operating for many years.

I understand, of course, why some countries, including Norway, have chosen to withdraw armed forces.  But it is worth underlining the tremendous needs of the people of Iraq.  Iraq’s neighbours only on Saturday, at the Iraqi neighbours meeting in Baghdad, emphasised their support for the Iraqi Government’s efforts to confront terrorism and sectarian violence.  And the multi-national force there now is not an occupying force but is acting in a supporting role with the mandate of the United Nations and at the request of the Iraqi Government.  And this was not a government imposed by anyone.  It was the people of Iraq who turned out in their millions to vote for that government and for a positive future for their country.  By helping them to take on the violent minority who want to drag the country into chaos, we are fulfilling a responsibility which we took on when we removed the previous, murderous regime.

Over the coming months we will be reducing our troop levels in Iraq from the present 7,100 to roughly 5,500.  Over time and depending naturally on progress and the capability of the Iraq Security Forces, we will be able to draw down further.  The UK military presence will continue into 2008, for as long as we are wanted and have a job to do.  Increasingly our role will be support and training, and our numbers will be able to be reduced accordingly.

Our over-riding objective – shared by our coalition partners – remains the same:  to help the Iraqi Government create a secure environment:  the space in which they can continue the task of reconstructing their country.  We are under no illusions how difficult that task is or how acutely the fate of that country still hangs in the balance.

For the UK’s part, military forces work closely with diplomats and aid workers.  The physical side of reconstruction is important – getting the oil flowing again, putting children back into schools, repairing roads, providing fresh water and a reliable electrical supply.  But it is also about reconstructing the structure of a functioning nation:  State-building if you will.  In other words, after decades of autocratic, sectarian rule, creating a government of national unity along with the legal and non-governmental structures at every level of society that are the mark of a mature, stable democracy.  The consequences of a failure in Iraq now are every bit as stark as the failure in Afghanistan in the last decade.  A country that risks becoming an ungoverned and lawless State in the heart of the most volatile region in the world – the Middle East.

Afghanistan

In Afghanistan, too, a joined-up approach is essential.  The UK is, of course, operating predominantly in the south.  The Afghan Government, international organisations, donor nations and Non-Government Organisations need secure environments in which to conduct much-needed reconstruction work.  The UK’s Helmand Task Force, part of the long-planned expansion of the International Security Assistance Force (ISAF) across Afghanistan, is playing a crucial role in setting the conditions for reconstruction in the south of the country.  They are working closely with the combined military and civilian UK Provincial Reconstruction Team (PRT) based in Lashkar Gah.  As we recently announced, the size of our military contingent will increase over the coming months.

In the initial stages of the deployment UK troops have seen operations designed to root out insurgents, an essential prelude to implementing their ISAF mission of facilitating development.  Deploying to provinces in the south of Afghanistan has, as expected, proved a major challenge.  The region was a Taliban heartland and the expansion of ISAF was bound to lead to clashes with those who oppose the Afghan Government.  It remains, too, the major drug-producing area of the country, and is where the trade is organised.  Nonetheless the presence of UK troops is now having a positive effect.  The people of Helmand province are starting to see the initial benefits of Afghan Government and international community reconstruction efforts.  They are starting to see that the opportunity of the future is significantly better than the alternative, the repression of the Taliban regime.

Lessons

I’d like at this point to note three broader lessons we have taken from these examples and UK experience more generally.  All basically come down to one theme:  «it’s good to talk».

First, the vital importance of interdepartmental co-ordination.  Departmental government does not always lend itself easily to co-operation on cross-cutting issues.  Different cultures, working practices and terminology conspire to make co-operation difficult.  A collective desire for better co-operation is not enough to make it happen spontaneously.  In the UK the central role has long been played by the Cabinet Office (responsible to Government collectively and separate from the Prime Minister’s office).  Ministerial committees (in the case of Afghanistan, chaired by the Defence Secretary) draw together Ministers and senior officials from across government to co-ordinate the UK’s military, political, developmental and economic engagement.

Second, the need for the intelligence on which policy is based to be independent, but also policy-sensitive.  In the UK, Ministers and senior officials are served by a central co-ordinating mechanism, known as the Joint Intelligence Committee, that prepares

policy-neutral strategic intelligence and analysis on some of the key issues.  Because these assessments include intelligence, diplomatic reporting and open-source information, they aim to give as comprehensive a picture as possible.  But because the mechanism involves all the key experts getting around the table to argue about the significance of different items of information, intelligence practitioners can be much more sensitive to the needs of policy practitioners and policy can be informed by a better understanding of the strengths and weaknesses of intelligence sources.

Third, the need for policies to be explained openly and consistently.  We are seeking to take a new approach to public diplomacy, to be more strategic, better co-ordinated with others, such as the British Council and BBC World Service, and evaluated more systematically.  Public diplomacy activity is becoming much more an integral part of the UK’s plans for achieving the Government’s priorities in other countries.  In the security context, co-ordinated public diplomacy is perhaps particularly important in explaining the UK to the public in countries most suspicious of our objectives.  But there is a possibly tangential role even with our closest friends.  In Norway, for example, one of the themes being pursued by the British Council relates to the issues of identity, multiculturalism and diversity.  Efforts to increase understanding between different cultures can cross geographical borders.

So, we try to ensure that inside the UK, our strategies are joined up and are mutually reinforcing.  But in almost all areas, what the UK does must of course chime with the objectives of host governments (such as Afghanistan) and those of other international actors.  This is essential if we are to be relevant and useful – but it does also present us with some real sequencing problems if these wider reference points are not clearly defined.

The International Dimension

The last set of issues, then, that I want to cover tonight is the issue of wider international co-ordination.  Again, for this audience, I’ll focus on co-ordination where the use of armed force may be an element.

Much co-ordination is carried out within and between multilateral institutions.  The number has steadily proliferated since 1945.  Some have evolved to meet new challenges; others have not.  The result is a complex international architecture with many overlapping roles and too little focus on the value added that each institution can deliver.  Only by working with others through these institutions can we secure our international objectives, whether on human rights, security or climate change.  So there is a need to work both with individual partners and with the institutions themselves to reform institutions so that they enable results, not block them.  I would in this context pay a tribute to Prime Minister Stoltenberg’s work in reforming the UN system.

I’d also pay a tribute to Norway’s role in achieving the consensus at the Rīga NATO Summit for the Alliance as a whole to concentrate on a comprehensive approach in Afghanistan.

Afghanistan is indeed a good example.  The country is not one anyone would naturally have wanted to choose as an example of how to put together a failed State.  Clearly, applying a comprehensive approach – co-ordinating various interlocking strands of activity to achieve the desired end state – in a complex, multi-national environment, presents a major challenge.

That challenge is essentially about integrating the two aspects of the international role in Afghanistan:  to underpin our collective security by denying ungoverned space to terrorists; and second, within this framework for stability, help the new Afghan Government to build a rule of law, governance and economic activity.  As President Karzai said at his press conference in London last month:  «Reconstruction will have to be accompanied with security.  In the absence of security, reconstruction will become a difficult thing to achieve».

The UK actively seeks to ensure that actions in those institutions of which we are a member are again mutually reinforcing.

I referred earlier to sequencing issues.  This can mean, for example, that action in the UN Security Council has to take place against very tight deadlines; EU and G8 positions have to be mutually reinforcing; and macro-level economic intervention does not undercut the essential micro work carried out on the ground by aid agencies and NGOs.

Sequencing and joining the dots on the ground can be every bit as, or more, challenging.  There is a tension, for example, between the short-term planning horizons of the military, and also humanitarian players, and the longer perspective of the development agencies.  Both sets of processes need to be able to feed experience and lessons learned to each other.  And both need to take account of local actors and authorities.

As an aside here, it is worth noting that strict demarcation may not always be possible.

Sometimes, where plans and co-ordination mechanisms are under-developed, NATO will need to do some interim filling of gaps.  The practicalities on the ground, particularly in the south and east, where the civilian and NGO presence is very restricted or non-existent, mean it is inevitable that NATO will need to take on more of a lead co-ordination role within the framework of agreed objectives.  But this can only be a holding operation, until the conditions are right for the proper authorities to take over.  What is fundamental is that the real needs of the ordinary people in Afghanistan should not be held hostage to institutional rivalries.

I welcome that Norway is making a particularly substantial contribution.  There are practical and financial initiatives on education, governance, rural development, the rule of law and, most recently, oil for development.  And you have over 500 troops deployed in the north of the country, soon to be augmented by Special Forces in Kabul.

It is the military aspect of this contribution that has, I recognise, been not without some domestic controversy.  The debate in this country is probably similar to that in many others.  But because Norway is a nation that punches well above its weight internationally some of the dilemmas that many now face may be particularly acute here.  For example:

  1. How much resource can or should be spent on armed forces in a time of peace in Europe?
  2. What capabilities should a country need to maintain for national defence?  Should a country try to cover a full range of international operations or would concentration on fewer, and more sustainable niche roles be more appropriate?
  3. Should a nation explicitly plan to be able to deploy a particular proportion of its armed forces overseas – for the larger players the figure is about 20%; and
  4. To what extent will there be the political will to exercise both ‘hard’ and ‘soft’ power?  Some countries have effectively, except in the most exceptional circumstances, retreated to peacekeeping alone.  That is perhaps understandable – it reduces domestic controversy.  But there may be also less political influence with those who still do exercise that hard power.

The UK, like everyone else, can’t do everything or be everywhere.  But we continue to believe that our national interest is served by taking as wide a focus as possible.  This means in a military context that we are resourcing our armed forces at well above the 2% of GDP that is increasingly discussed as a NATO target; we maintain a range of forces, with a capacity to deploy overseas; and above all we retain the political will to use these forces for military action.

I have tried, then, in this talk to set out the context within which the UK sets the contribution its armed forces can make to international peace and security.  I am very conscious that the issues and dilemmas we face, though different in scale and resonance, may not be wholly unfamiliar to those responsible for Norway’s security policy.  I look forward with great interest to following the debate in this country on these issues as your Defence Study 07 and Defence Policy Commission unfold.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 26. februar 2007

ved

Avdelingssjef Jan Ivar Botnan
Forsvarets forskningsinstitutt

IKKE-DØDELIGE VÅPEN
(Kort resymé)

Ved internasjonale operasjoner under FN eller NATO møter Forsvaret utfordringer som ligner svært på politioppgaver. Utfordrerne er ikke bare mer eller mindre velorganiserte militære avdelinger, men også uforutsigbare grupper av sivile. Forsvaret har vært involvert i hendelser der de har savnet muligheten for kunne gradere sin maktanvendelse, og har derfor besluttet å anskaffe såkalte ikke-dødelige våpen.

Internasjonalt foregår det en omfattende utvikling av teknologi som gjør det mulig å temporært sette personer eller utstyr ut av spill, uten at permanente skader påføres. Foredraget beskriver situasjoner der ikke-dødelige teknologier vil være nyttige, hvordan internasjonale konvensjoner regulerer bruken av ulike våpen i militære operasjoner og politioppdrag, og resultatene fra uttesting av aktuelle våpen.

Se PDF-presentasjon her:

2007-02-26 Botnan presentasjon

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 19. februar 2007

ved

Oberstløytnant Ingvild Jensrud, sjef 334 skvadronen
og
Kommandørkaptein Hallvard Flesland, skipssjef KNM Fridtjof Nansen

 

HELIKOPTEROPERASJONER FRA NYE FREGATTER
(Foredraget ble fremført i fellesskap, der Jensrud tok for seg helikopter NH-90, mens Flesland redegjorde for ny fregatt)

Alle tall og data i foredraget er ugradert informasjon hentet fra åpne kilder.

Ærede forsamling,

På vegne av KK Flesland og meg selv: Takk for invitasjonen.
Det er en stor ære og ikke minst en stor glede å få anledning til å komme i OMS og representere det vi begge brenner for og har jobbet med og for i mange år: Kampsystemet Fridtjof Nansen.

Initielt ble jeg forespurt om å komme hit og snakke om NH90 generelt, og fregattversjonen spesielt, men NH 90 i fregattrolle er en integrert del av kampsystemet Fridtjof Nansen og det synes derfor naturlig å presentere det som et helhetlig kampsystem, men med fokus på helikopteroperasjonene for å dermed å forsøke å synliggjøre effekten av helikopter i maritime operasjoner.

Som sjef 334 skvadron er nettopp en av mine viktigste oppgaver frem mot mottak av NH90, å bidra til en økt forståelse for helikopterets muligheter og begrensninger og det substansielle bidrag som dette representerer i kampsystemet. Den andre hovedoppgaven er å legge til rette for en god integrering av både personell og materiell, slik at den dagen vi skal sette dette i operativ drift er vi i stand til både praktisk, men ikke minst også mentalt og konseptuelt å utnytte de kapasitetene som helikopteret bringer inn i kampsystemet. Arbeidet innebærer derfor ikke bare rene helikopterrelaterte utfordringer, men går på tvers av etablerte fagmiljø og angår to forsvarsgrener, både faglig, praktisk og ikke minst kulturelt. Som luftmennesker må vi på 334 skvadron lære oss å være på sjøen, ikke bare må vi lære om fregatter, men vi har også en spennende utfordring i å bli kjent med og forstå resten av marinens kapasiteter og operasjonsmåter for å kunne gjøre en best mulig jobb, og på samme måte må også marinen lære av oss og med oss, om helikopter og utfordringene som ligge i å skulle operere helikopter fra fartøy over tid. Dette er en møysommelig prosess som vil gå over lang tid, men jeg vil påstå at dere allerede kan se de første fruktene av dette arbeidet når vi nå står her og skal holde en ”integrert” presentasjon.

Mitt navn er Hallvard Flesland og jeg har gleden og æren ved å være skipssjef på KNM Fridtjof Nansen.

Jeg støtter fullt ut oberstløytnant Jensrud sin beslutning om å velge og presentere helikopteroperasjoner fra nye fregatter med utgangspunkt i kampsystemet i stedet for å presentere helikopteret isolert. Kampsystemet Fridtjof Nansen består av fartøy og helikopter og det er dette som gir kampsystemet den iboende fleksibilitet og troverdighet som vi ser avtegner seg gjennom testing og evaluering.

Plansje 1

Bildet viser KNM Fridtjof Nansen med et NH90 helikopter på veg inn Oslofjorden 1. juni 2006. Personellet som på helikopterdekket er representanter for sivile og militære myndigheter, samt noen representanter fra leverandørene. Disse embarkerte utenfor Horten tidligere på dagen. Innseilingen til Oslo med en NH90 hengende over helikopterdekk, eskortert av to enheter fra Sjøheimevernet og KNM Narvik samt et antall sivile småbåter var en stor opplevelse. Hele oppholdet i Oslo 1. – 6. juni ble en stor opplevelse slik vi hadde håpet på. Takk for innsatsen til de som var involvert i planlegging og gjennomføring.

Bildene nederst viser helikopteroperasjoner på KNM Fridtjof Nansen så langt. Vi ser en Bell 412 og en Lynx. Det er gjennomført ca 40 landinger med Lynx og ca 200 landinger med Bell 412. Det er prøveflygerne fra FLO/prøveflygerkontoret i samarbeid med instruktører fra Helikopteravdelingen ved KNM Tordenskjold som har gjennomført denne aktiviteten. Prøveflygerne har fått nok data til å kunne utforme initiale flybegrensninger, SHOLS. Besetningen er klar for selvstendige helikopteroperasjoner.

Plansje 2

Nansen-klassen med organisk helikopter er et integrert kampsystem, hvor plattformene utfyller hverandres styrker og svakheter. Helikopteret bidrar til å utvide rekkeviddene for både våpen- og sensorsystemer, mens fregatten bidrar med utholdenhet, kontinuerlig 3 dimensjonal billedbygging og tilhørende våpensystem til det nettverkbaserte Forsvar.

Den nye fregatten er et multi-rolle fartøy, hvor funksjonen anti ubåtkrigføring i Norskehavet, Nordsjøen og norske kystfarvann har vært i fokus når man har stilt krav og laget spesifikasjoner. Fartøyets sjøgående egenskaper og rekkevidde, samt K2I systemer, våpen og sensorer utrusting gjør det velegnet for manøver og for å kunne ramme og/eller skjerme i 3 dimensjoner i våre primære operasjonsområder.

På samme måte er også NH90 et multi-rolle helikopter, hvor hovedfokus under anskaffelse har vært anti-ubåt krigføring i Norges interesseområder. Helikopterets utrustning og evne til å operere under svært varierte og krevende forhold både geografisk og meteorologisk gjør det til en meget godt egnet plattform for våre operasjonsområder og oppgaver.

Til sammen blir dette et multi-rolle kampsystem, med kapasiteter til å løse et bredt spekter av oppgaver.

Kampsystemets utgjør et vesentlig bidrag til fellesoperasjoner, men det er også verdt å merke seg at kampsystemet i seg selv representerer en kontinuerlig fellesoperasjon, i det at det bemannes og betjenes av både Marinen og Luftforsvaret.

Vi vil i dette foredraget prøve å vise hvilke kapasiteter og muligheter det nye kampsystemet representerer, med fokus på hvordan organisk helikopter med våpen og sensorer er en essensiell styrkemultiplikator.

Vi vil gi en kort beskrivelse av kampsystemet sensorer og våpen for deretter å illustrere hvordan disse systemene kommer til anvendelse – og utfyller hverandre – i de tre dimensjonene Luft – overflate og under vann.

Avslutningsvis vil vi se på hvordan kampsystemets fleksibilitet og kapasiteter bidrar til økt tilstedeværelse i hele vårt interesseområde, og hvordan kjernefaktorene i våre operasjoner – manøvrere – skjerme og ramme fylles av Kampsystemet med organiske helikopter.

Vi har ikke planlagt å snakke om anskaffelsesprosessen, vi har ikke tenkt å snakke om tekniske problemstillinger eller personellmessige problemstillinger som vi arbeider med hver eneste dag. Det er forventet at de problemstillingene vi arbeider med nå vil være løst på dette tidspunkt.

Vi vil heller ikke diskutere mulige oppdrag i fred krise eller krig da kapasitetene som kampsystemet vil være fleksible og vil kunne benyttes i løsningen av de fleste oppdrag.

Vi vil fokusere på kapasitetene som kampsystemet vil representere når kampsystemet er komplett i 2010 med NH90, NSM og militær SATCOM.

Plansje 3.

Jeg skal bruke et par minutter på fartøyet og de systemene som finnes der.

8 Naval Strike Missiles skal ettermonteres i 2009.

RESM, IFF, EOSS – Radar søke mottaker med analyse, en standard, roterende IFF og Elektro Optisk Sensors System, SPY 1F – multifunksonsradar, Luft, Overflate og ildledning

TIS – Target Illuminator System for terminal ildledning for ESSM,

VLS mk 41 – Vertical Launcher System, 1 launcer module med 8 celler og 4 ESSM i hver celle.

Oto Melara 76 mm Super rapid med overflate og luftvern ammunisjon,

Skrogmontert sonar – Thales sonar montert i en bulb i baugen,

3 navigasjonsradarer – 2 x 3cm og 1 x 10 cm, 1 3 cmvil sannsynligvis bli erstattet av en helikopter kontroll radar,

SATCOM – Sivil KU-bånd SATCOM installeres nå, militær SATCOM Super High Frequency og Ultra High Frequency monteres om bord i 2008,

Ship Launched Torpedo – Stingray Mod 0 skytes ut gjennom luker i skipssiden,

CIWS – Close in Weapon System, styrke og vekt beregnet for et eventuelt missil eller kanonsystem.

CAPTAS – Combined Active Passive Towed Array System, tauet sonar hvor senderdel og antennedel kan senkes ned på en gunstig dybde for oppdagelse av UVBer,

Helikopter NH90.

Før vi går inn på sensorer og våpen på NH90, vil jeg nevne at Nansen klassen forberedes for å kunne utføre jagerflykontroll med personell fra Luftforsvarets kontroll og varslingsorganisasjon. SPY 1F er meget vel egnet for flykontroll som ytterligere forbedres med TDL 16 som er implementert på fartøy nr 2, KNM Roald Amundsen og de påfølgende fartøyene og ettermonteres på KNM Fridtjof Nansen.

Plansje 4

 NH90 og systemer

Status helikopter:

Anskaffer 14 NH90 med full våpen- og sensorpakke for fregattoperasjoner for 6 av dem.

Helikopteret har en generell rekkevidde på over 600 Nm, hvilket vil si at det kan gå f. eks ut til 250 Nm fra et utgangspunkt (for eksempel fartøy) utføre et oppdrag i en begrenset periode og returnere til utgangspunktet.

Helikopteret er all-værs, med avisingsutstyr på essensielle flater, hvilket vil si at det kan operere i stort sett alle værforhold skal og opererer i forhold opp til og med moderat ising (sammenliknet med dagens helikopter) og skal kunne ta av/lande fra fartøy i sea state 5 (bølgehøyde). De foreløpige prøvene med helikopter på Nansen klassen tyder på at vi sannsynligvis vil kunne utvide dette, siden Nansen viser seg å være meget stabil i sjøen.

Helikopteret er utrustet med 4 hovedsensorer:

  • ENR – European Naval Radar (EADS). Overflateradar optimalisert for NH-90. detektere, lokalisere og tracke, ISAR funksjon for klassifisering.
  • EOS – Electrooptic System (IR og Laser avstandsmåler), SAGEM Infrarødt kamera for søk, lokalisering og tracking.
  • FLASH Sonar (Thales), Sonarsystem med nedsenkbar aktiv sonar samt kapasitet for å prossesere Sonarbøyer (aktive og passive).
  • EWS – Electronic Warfare System (ITT) Suite med både radar/laser/missil varsler og ESM som kan gi lokalisering, klassifisering og identifisering. Chaff og flare integrert.

Våpen

  • Sting Ray torpedo
  • Dypvannsbombe
  • Forberet for overflatemissil (MARTE)
  • NSM – stortinget frafalt i 2003

Kommunikasjon

  • HF
  • 3 V/UHF
  • Link -11

Tillegg

  • Redningsheis
  • Lastekrok
  • Troppeseter
  • Bårestativ
  • Utvendig (og innvendig) ekstra drivstofftank.

Både på sensor- og våpensiden er NH90 i grove trekk utrustet tilsvarende vårt maritime patruljefly P3Orion, men med betraktelig mindre mannskap (4 kontra 10) er systemene i mye større grad automatisert og integrert slik at operatørene skal kunne ta de riktige beslutningene til rett tid uten å gå i ”information overload” av detaljinformasjon fra alle sensorene.

Et sentralt prinsipp i anskaffelsen og valget av NH90 som enhetshelikopter for Forsvaret har vært rollebyttefunksjonen.. Ser her første norske NH90 på sin aller første flytur. 20. des 2006. Kystvakt – merket, avtakbare klistremerker slik at den på kort tid kan omgjøres til et fregatthelikopter dersom det skulle være behov for det. Viktig for en effektiv flåtestyring og hensiktsmessig utnyttelse av ressursene langs vår langstrakte kyst.

Helikopteret kan på under 4 timer konfigureres til hvilken rolle som helst. Hvilket vil si at vi kan skreddersy maskinen til oppdraget, dersom standardutrustningen medfører begrensninger eller hindre for å gjennomføre et spesifikt oppdrag som ønsket.

Første leveranse er pr i dag planlagt til 12. mai 2008, hvoretter alle 14 leveres over 3 år.

Plansje 5

Kommando og kontroll (K2)

Kampsystemets K2IS utrustning omfatter AEGIS, TDL 16, Link 11, MCCIS, NORCCIS II og en omfattende sambandsutrustning, bestående av blant annet INMARSAT eller KU-bånd, UHF og SHF SATCOM. Fartøyet tilfredsstiller NATO-krav til K2IS for å fylle oppgaven som flaggskip i en multinasjonal maritim styrke (NATO Task Group). Fregatten er dimensjonert og utrustet for å kunne embarkere og understøtte en styrkesjef med stab (f.eks. CSNFL).

Fregattenes evne til informasjonsutveksling gjennom taktisk datalink og gode sambands-utrustning medfører en god evne til datadistribusjon mot alle elementer på sjøen, i luften og på land. Disse systemene omfatter bl.a. Link 11 og Link 16, som sikrer interoperabilitet innen og mellom maritime styrker, mellom den maritime styrker og hovedkvarteret på land, samt mellom fartøy og tildelte luftressurser. I tillegg sikrer sambandsutrustningen kontinuerlig konektivitet. Fregatten vil således effektivt og direkte kunne inngå i et nettverkbasert Forsvar (NbF).

Logistikk

Planlegge og gjennomføre forflytning og vedlikehold av stryrker.

Nansen-klassen har en høy tilgjengelighet i hele spekteret av freds-, krise- og krigsoppdrag. Fartøyet er dimensjonert for 24/7 operasjoner i mer enn 30 døgn sammenhengende. Fregatten er i stand til å deployere bort fra base i mer enn 6 måneder ad gangen.

Mobilitet

 (TAKTISK) Evne til å forflytte seg og løse oppdrag innenfor operasjonsområdet, inkludert sjøgående egenskaper, våpenrekkevidde, logistikk (utholdenhet) og bemanning.

NAN ca 620 nm pr døgn ca distansen Bergen – Andfd utaskjærs. Bergen – Bjørnøya tilsvarer ca 38 timer med 25 knop.

NH90 vil kunne tilbakelegge samme distanse ila 4 timer uten bunkring underveis.

For meg har dette noe med tilstedeværelse å gjøre.

Delkonklusjon

Nansen-klassen har strategisk, operativ og taktisk mobilitet. Den har meget god mobilitet over hele NATOs operasjonsområde, inkludert under nasjonale kystnære og innenskjærs operasjoner. Tilgangen på mobile støttefartøy er avgjørende for å opprettholde fregattens utholdenhet og mobilitet og derigjennom, operativ sjefs mulighet for å utnytte kampsystemet operative kapasiteter optimalt.

Overvåkning/Etterretning

  • Luft
SPY 1F, Rekkevidde mer enn 200 nm, meget god sensor for deteksjon, lokalisering, tracking og identifisering

 

Støttefunksjon radar – begrenset bilde av luft – lavt og sakte (typisk: helikoptre)
IFF, Mk XII, Mode 1 – 3, Mode 3Charlie, Mode 4 og forberedt for mode 5 og mode S

 

 
RESM, Condor CS-3701, rekkevidde ca 1,5 x radarrekkevidde

 

 
EOSS, Sagem Vigy 20, line of sight, avhengig av værforhold

 

 

 
   
   

ALLE VERDIER ER UGRADERTE HENTET FRA Jane,s ELLER LIGNENDE PUBLIKASJONER. De er oppgitt for å gi en ide om kapasitet, og er ikke kvalifisert på noen måte.

Primære sensorer

  • Overflate
SPY 1F, Rekkevidde 40 km

 

Spesialtilpasset for NH90 –

Optimaliserte modus – long range short range small tgts – track while scan (tresifret antall )

Vær – navigasjon      Oppdage – lokalisere – tracke

Dekke et område på 150×100 Nm på 2,5 timer ISAR – silhuett av objektet – klassifisere

Viktig element i oppbyggingen av et godt overflatebilde, som igjen gir kampsystemet mulighet til å ta sine avgjørelser og velge sine handlingsmåter på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidligere.

 

 

RESM, Condor, rekkevidde ca 1,5 x radarrekkevidde Eneste nasjon som integrerer ESM i NH90 – vil styrke oss vesentlig i en overflaterolle (nasjonalt og i alliert sammenheng)

– oppdage – lokalisere – klassifisere og identifisere

1,5 ganger rdr rekkevidde

Passivt – ingen informasjon om vår egen tilstedeværelse

 

EOSS, Sagem Vigy 20, line of sight, avhengig av værforhold

 

 

passiv sensor som kan benyttes til oppdage – lokalisere – klassifisere –identifisere

Korte rekkevidder (10 Nm- væravhengig) men effektiv som støttesensor til radar for å slippe å gå helt inn på objektene

 

  • Undervann
Skrogmontert, Thomsom Marconi Spherion MRS 2000, skrogmontert sonar ???

 

Primærsensor for undervannsoperasjoner er Sonarsystemet. FLASH – Thales

Optimalisert for norske forhold og kystnære operasjoner (lavt frekvensområde)

·

Thomson Marconi Mk 2 CAPTAS 18 – 32 nm

 

·                    Bøyer passive/aktive

Delkonklusjon undervann

Fartøyets Sonar vil i de fleste tilfeller ha en større rekkevidde enn helikopterets, men med en kombinert bruk av fartøyets og helikopterets sonar vil man oppnå en effektiv overvåkning og billedbygging under vann, som ikke minst minimerer undervannstrusselen mot egne styrker.

–         feks gjennom at fartøyets sensorer kan fange opp en mulig kontakt, men i stedet for å måtte vente på at kontakten kommer nærmere og dermed utgjør en større trussel, kan helikopteret med sin sonar gå ut og lokalisere og identifisere kontakten.

–         På denne måten effektiviserer man bruken av ressursene, og resultatet er en mer komplett bilde på kortere tid, noe som blant annet betyr mulighet for å holde høyere speed of advance.

Sonarbøyer vil også kunne brukes fra helikopter, selv om det nok i første rekke vil være MPA og da i Norsk sammenheng vår orion som vi benytte dette. Men NH90 vil bære egne bøyer deployering, i tillegg til at man kan overta og prosessere bøyer som andre enheter allerede har lagt i vannet.

I praksis betyr dette at man for eksempel kan monitorere fjordmunninger eller en sektor/område, mens man samtidig befinner seg et annet sted selv.

Sonarbøyer (både aktive og passive) har vesentlig kortere rekkevidder enn dippingsonar og fartøyets skrogmonterte og slepe sonar, men er likevel en verdifull ressurs fordi det tilfører fleksibilitet og gir mulighet for større områdedekning.

Nansen-klassen med organisk helikopter vil være en helt enestående og svært kapabel bidragsyter i forbindelse med utøvelse av både taktisk og operativ kommando og kontroll. Kampsystemets hovedsensorer (NH-90 sitt FLIR, radar- og ESM-system, fartøyets SPY-1(F) og CAPTAS) innebærer en kvalitativ og kvantitativ forbedring av Forsvarets kollektive billedbyggingskapasitet. Denne kapasiteten underbygges av øvrige sonarsystemer (skrogmontert sonar, helikopterets dipping sonar og sonarbøyer), fartøyets navigasjonsradarer, elektro-optiske sensor system (EOSS) og ESM-system.

Ildkraft/beskyttelse

Nansen-klassens offensive kapasiteter er avgrenset til ASW og ASuW. K2I-systemets evne til å detektere, lokalisere, klassifisere/identifisere og engasjere på stor avstand uten forvarsel, er avgjørende for dets evne til å nedkjempe en motstander.

  • Luft

76 mm/62 Oto Melara Super Rapid, 12 km

ESSM RIM 162B 18 km mot subsoniske mål

SKWS, Therma chaff + IR

  • Overflate
76 mm 15,75 km

 

Forberedt for Marte
NSM 150 km ,

 

Mulighet for kal 12,7
NSM vil gi fregatten et fortrinn fremfor de fleste kampfartøy ved at den kan anvendes effektivt i åpent hav, kystnært og innenskjærs

 

 
SKWS Therma chaff + IR

 

 

Sekundært: bøyer/sonarsystemet

Helikopteret i seg selv

   
  • Undervann
Stingray Mod 0 – 5nm

Stingray Mod 0 – 5nm

LOKI acoustic Decoy

 

MK11 dypvannsbomber
SKWS,

ESM

FLIR

RadaR

Plansje nr 6, Oppsummering

Plansjen viser de samme avstandene som vi har snakket om tidligere men i et annet geografisk område. Tid og rom er i de fleste tilfeller interessante faktorer som gir grunnlag for begrunnede betraktninger.

Så langt har vi snakket om kampsystemet Fridtjof Nansen isolert sett. En fregatt opererer meget sjelden alene. Den seiler alltid under operativ kommando av FOHK som kan delegere operativ kontroll eller taktisk kommando/kontroll til andre f eks NORTG.

Store deler av tiden vil en kampsystemet Fridtjof Nansen jobbe sammen med andre og inneha rollen som OTC og/eller Warfare Commander. For en større styrke/kompleks operasjon vil CTG ansvar bli ivaretatt av NORTG.

En slik styrke vil muligens inneholde flere fartøyer med helikopter og med komplementære sensor og våpensystemer.

Jeg vil oppsummere ift operasjonskjernen i FFOD; Ramme, manøver, skjerme og med vekt på hvorledes et organisk helikopter påvirker kampsystemets kapasiteter i 3 dimensjoner.

Kampsystemet Fridtjof Nansen fremstår som svært gripbart, fleksibelt robust kampsystem som er deployerbart og mobilt, med en iboende evne til manøver og fremragende evne til

Ramme – og Skjerme.

Å bruke de offensive taktiske midlene man disponerer for å nå tildelte oppdrag ofte med en manøverorientert operasjonsplan.

Å oppnå en gunstig situasjon for å ramme motstanderen og/eller skjerme egne styrker eller interesser. Offensiv – defensiv. Direkte – inditrekte. Kraftsamle.

I maritim sammenheng betyr dette AAW, ASuW, ASW, minekrigføring etc.

I fellesoperartiv sammenheng kan dette bety å gjennomføre sjønektelse eller sjøkontroll.

Når det gjelder luft trusselen påvirker NH90 i liten grad fartøyets kapasitet. Jagerfly på CAP vil kunne ramme en trussel; dvs engasjere våpenbærer før våpenleveranse.

Når det gjelder overflate er NH90 i mange tilfeller en forutsetning for å kunne ramme og vil være meget sentral i hele ”Detect to Engage including Battle Damage Assessment” sekvensen.

Jeg mener det må være et mål at overflatekrigen skal være utkjempet før motstanderen er innenfor 50 nm. Med kampsystemet Fridtjof Nansen skal vi kun unntaksvis snike oss rundt knatter og knøs med kanonen i høy ferdigstilling. Motstanderen skal være nøytralisert før han kan engasjere egne fartøy med sine våpen. Helikopteret får nøkkelrolle i denne typen operasjoner.

NSM eller et tilsvarende overflate missil må integreres/anskaffes til NH90 for at man skal kunne utnytte helikopteret på en optimal måte.

NSM må få en landmode for at kampsystemet skal kunne bidra bedre i en felleoperativ setting. Helikopteret vil da kunne øke rekkevidden for NSM betydelig.

Bruk av helikopter i operasjoner med spesialstyrker er et felt som må videreutvikles.

Bruk av helikopter ifm med episode- og krisehåndtering som involverer overflatefartøyer operasjoner på land må også videreutvikles.

Når det gjelder undervann vil helikopteret være en forutsetning for å kunne ramme. Kanskje ikke så mye for deteksjon men det er en forutsetning at helikopteret leverer våpen for å kunne utnytte sensorrekkevidden på eget fartøy. For å kunne levere egne våpen før en ubåt leverer sine våpen bør undervannsbåten være engasjert før den er innefor 20 nm. Den må UVBen være engasjert før den er innenfor 10 nm. Det er kun helikopteret som kan levere våpen på denne avstanden.

Jeg mener at det som vi har øvet på overskuelig fortid, Close ASW, må være historie. Ship Launched Torpedo må være å betrakte som en nødmode.

NH90 får en betydelig rolle for å kunne utnytte kampsystemets offensive og defensive potensiale innen overflate, undervann og som støtte til landoperasjoner.

Vi har en stor oppgave som gjenstår for å utvikle taktikk for optimal bruk av kampsystemet.

Kampsystemet Fridtjof Nansen er en fellesoperativ ressurs, hvor ikke minst dens evne til å etablere, vedlikeholde og formidle et gjenkjennbart situasjonsbilde vil direkte støtte operasjoner under og på overflaten, i luften og på land. Fartøyets K2IS utrustning, den desentraliserte ledelsen, samt besetningens brede kompetanse innen alle krigføringsområder, gjør fregatten dernest til en meget velegnet kommandoplattform.

Takk for oppmerksomheten

Innledernes innlegg før diskusjonen startet
(To av innleggene er tilgjengelige)

Innleggende følger etter hverandre, rull nedover.
———

”Den militære profesjon: Utfordringer for høyere militær utdanning”

Kontreadmiral Arne Røksund, direktør Forsvarets Høgskole

Innledning

Krig eksisterer ikke lenger. Konfrontasjoner, konflikter og kamphandlinger eksisterer fortsatt – det ser vi tydelig i Afghanistan, Irak, Midtøsten og flere steder i Afrika – men krig mellom store hærstyrker på slagmarken, eller til sjøs og i luften, krig som vi har lært å kjenne fenomenet siden den industrielle revolusjon, krig som vi kjenner det fra Napoleons tid, og krig som vi kjenner det fra verdenskrigene og den kalde krigen, ja det eksisterer ikke lengre.

Del 1: Krigens endrede karakter

Dette er ikke mine ord. Det er hovedargumentet til General Rupert Smith, tidligere DSACEUR (Deputy Supreme Allied Commander Europe), slik han beskriver det i sin bok, The Utility of Force. Smith mener at vi står ovenfor et paradigmeskifte i krigføring, et skifte som skyldes både utviklingen i teknologi og endringer i samfunnet for øvrig. Han mener at det forrige paradigmet var preget av en vekselvirkning mellom fred og krig. Her hadde militæret den sentrale rollen. Militære styrker ble satt inn for å oppnå en hurtig og avgjørende militær seier. Militær seier var da også ensbetydende med politisk seier.

Det nye paradigmet, derimot, preges i følge Smith av en vekselvirkning mellom konfrontasjon og konflikt – et kontinuerlig spenningsfelt. Militære oppdrag handler ikke lenger om avgjørende slag, det handler sågar ikke om å oppnå militære seire i tradisjonell forstand. Dagens væpnede konflikter er ofte lave i intensitet, de utkjempes over lang tid, de utkjempes med uklare politiske målsettinger. Det militære ”end state” dreier seg gjerne om å forhindre at en situasjon eskalerer fra konfrontasjon til konflikt. Når det er en konflikt er ofte målet å begrense kamphandlingene slik at tilstanden igjen er preget av konfrontasjon. Dette er basert på et realpolitisk syn hvor en antar at den komplette harmoniske samekistens ikke er mulig i alle deler av verden, spesielt i de deler hvor ideologiske, etniske og religiøse spenninger preger hverdagen. Militære styrker kan således ikke avgjøre en konflikt, de kan kun legge forholdene til rette for en mindre konfliktfylt hverdag. Militære styrker er ett av flere sikkerhetspolitiske virkemidler.

Jeg vil ikke dvele med semantikken rundt begrepet krig, eller ”væpnet konflikt” som det heter i rettslig forstand, men la meg fastslå at krigens karakter har endret seg siden den kalde krigens slutt og vi må forholde oss til denne nye virkeligheten enten vi liker det eller ikke.

Del II: Den militære profesjon

Det at væpnede konflikter har endret karakter har følgelig konsekvenser for dimensjoneringen og organiseringen av det norske forsvar. Mitt ansvar i denne sammenhengen er å ta høyde for at den militære utdanningen blir relevant for å møte de nye utfordringene. Med militær utdanning tenker jeg på hele linjen, fra befalsskole til krigsskolene og det nye stabs- og mastergradsstudiet.

Det er mange måter å tilnærme seg en slik utfordring og jeg ønsker i dag å se på dette gjennom den militære profesjonen. Jeg tror de fleste av dere vil være enige i at det å være offiser er noe mer enn en normal jobb, det er noe mer en et vanlig yrkesvalg. Vårt virke er noe mer – det er en profesjon. Sagt med andre ord: vi jobber ikke som offiser – vi er offiser, på samme måte som at man ikke jobber som lege, man er lege. Man jobber ikke som jurist, man er jurist.

En profesjon består av tre bestandsdeler. For det første besitter en profesjon en ekspertise den er alene om og som det tar tid å tilegne seg gjennom en formalisert utdanning. For det andre kjennetegnes en profesjon av at den har et sosialt ansvar som andre yrkesgrupper ikke har. For det tredje har medlemmene i en profesjon en visshet om at de tilhører en eksklusiv gruppe med en kollektiv forpliktelse for profesjonens samlede kompetanse – vi kan gjerne kalle dette soldatens samhørighet, men for enkelhets skyld kaller vi dette soldatens identitet. Summen av disse bestanddelene gir profesjonen dens etos eller selvforståelse.

[Denne inndelingen er hentet fra det kanadiske Forsvaret, Duty With Honor (2003), men bygger for alle praktiske formål på Samuel Huntingtons bok, The Soldier and the State (1957).]

Del 3: Hva betyr krigens endrede karakter for vår militære profesjon?

Jeg vil nå kort gå gjennom hver av disse tre faktorene – ekspertise, ansvar og identitet – for å se på hvilke nye krav som stilles til dagens og morgendagens offiserer. Jeg vil avslutningsvis si noen ord om hvordan vi har tatt høyde for denne dreiningen i utdanningen ved stabs- og mastergradsstudiet.

Ekspertise:

Dagens offiserer trenger en kunnskap om, og forståelse for, andre kulturer, andre religioner og etniske sammensetninger. Vi må kunne delta i kamphandlinger – det å undervurdere viktigheten av å beherske strid kan få store konsekvenser for våre soldaters liv – men i tillegg må vi beherske en rekke daglige aktiviteter som preger samfunn som befinner seg i konfrontasjon og konflikt. Vi kan ikke lenger forholde oss til et atskilt operasjonsområde, vi må forholde oss til lavintensitetskonflikter der vi opererer i sivile samfunn, eller for å bruke Rupert Smith begrep, ”war amongst the people”. Virkeligheten er at vi befinner oss i komplekse operasjonsmiljøer hvor grensen mellom krig og fred er utydelig, hvor sivile og militære aktører går om hverandre. Det stridstekniske og stridstaktiske er selvsagt det grunnleggende i militær utdanning. Det er den kunnskapen som først og fremst er vårt særpreg. I utdanningen av befal og offiserer er det imidlertid viktig at vi skaffer oss en ekspertise utover det stridstekniske og stridstaktiske, en ekspertise som blant annet inkluderer forståelsen for de politiske beslutninger om hvorfor vi skal delta i enkelte internasjonale operasjoner og ikke i andre. Vi må ha en ekspertise som går på sivilmilitært samarbeid, og vi må ha betraktelig med kunnskap om hvordan media spiller en sentral rolle i dagens komplekse konflikter. For å nevne noe.

Ansvar:

Det som først og fremst kjennetegner de militæres ansvar er at vi har et ansvar ut over oss selv. Vi kan bli beordret i væpnet konflikt. I kampen om å redde liv kan vi bli drept selv, vi kan måtte risikere livet til eget personell og vi kan bli beordret til å drepe. Militært personell må ha en etisk forankring som gjør oss i stand til å ta ansvar i krevende situasjoner. Dette ansvaret må vi være oss særdeles bevisst i dagens komplekse konfrontasjoner og konflikter – jeg trenger ikke her utdype begrepet ”den strategiske korporal”. De klassiske skillene mellom de strategiske, operasjonelle og taktiske nivåene for beslutningstakere er blitt kraftig komprimert. Hvor paradoksalt det enn høres ut så er det nå slik at vi ikke nødvendigvis har en fiende som skal drepes, men ”en fiende som skal hjelpes”. Vi har videre et ansvar for å påse at væpnet konflikt følger de regler som er satt opp av det internasjonale samfunn.

Identitet:

Tidligere var drivkraften for verneplikt og vår militære profesjon nasjonal idealisme. ”Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige”, står det i grunnlovens paragraf 1. ”Enhver Statens borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue”, står det videre i paragraf 109. Forsvaret var en del av den norske identitet – nasjonen Norge skulle forsvares. Deltagelse i internasjonale operasjoner var videre bygget på frivillighet. Den dreiningen som vi ser nå kan vi kalle profesjonalisme. Vi skal gjerne være upartiske og nøytrale. Vi skal kunne være fredsstøttende uansett hvilken religion, ideologi eller etniske tilhørigheter partene har. Vi opererer ikke bare innenfor alliansen [NATO]. Vi opererer i multinasjonale koalisjoner. Dette stiller igjen krav til vår motivasjon for deltagelse i operasjoner, og motivasjon er ofte basert på en bred og relevant utdanning.

Del 4: Den militære profesjonen i stabs- og mastergradsutdanningen

La meg avslutningsvis si noen ord om i hvor stor grad har vi klart å ta hensyn til disse behovene i dagens stabs- og masterstudium. Jeg velger å fokusere på vår høyeste militære utdanningsinstitusjon både fordi det er den jeg kjenner best til, og fordi vi har sjefen for Luftkrigsskolen her som vil ta seg av det nivået. Som mange av dere vet består Stabsskolen nå av to deler: vi har en ett års lang stabsutdanning, og dernest får noen av offiserene muligheten til å gå videre med et påbygningsår som gir dem mastergradsnivå. Her ser dere hvordan vi har bygd opp de to årene.

Det som preger sammensetningen er at vi har funnet en balanse som tar innover seg tre elementer: vi har en profesjonalisering av vår profesjon, hvor det stilles nye krav til ekspertise, ansvar og identitet, som nevnt; vi har en akademisering i den forstand at vi skal møte en rekke krav til akademisk standard satt av NOKUT for å få lov til å tildele masterdiplomer; og til slutt så har vi en bevisst avveining av at denne akademiseringen ikke skal gå på bekostning av håndverket. Med håndverk mener jeg rett og slett ”anvendelse av militær makt”. En del undervisning baserer seg på erfaring, og slik erfaring har ikke nødvendigvis en tilknytning til akademiske studier, og når alt kommer til alt så er det evne til å være operative når det gjelder som er vårt virke. Vi søker således å være en akademisk institusjon, men ikke akademisk for enhver pris – håndverket militære operasjoner skal ivaretas.

Det som jeg har nevnt angående krav til den militære profesjon gjenspeiles i stor grad i studiet. Vi starter med vitenskapsteori og metodologi, dernest ser vi på militær historie, tenkning og teknologi. Her kommer vi inn på både Clausewitz og Jomini for dem som er redde for at klassikerne skulle ha gått tapt. Så ser vi på norsk og internasjonal politikk. Riktig nok er internasjonale operasjoner viktige, men kunnskap om eget land og våre nærområder har fortsatt en sentral plass i studiet. Så går vi inn på det største emnet, og det viktigste, ”fellesoperasjoner”. Her er det øvelser, her lærer vi om hva som skjer i de operative hovedkvarter, og her bruker vi ofte det som elevene allerede har av erfaring. Det er veldig mange som har operative internasjonale erfaring før de kommer til stabsskolen. Her er det vi kommer inn på selve håndverket – hvordan vi skal planlegge og gjennomføre operasjoner. Stabsstudiet avsluttes så med virksomhetsstyring. For de som går videre på masterstudiet starter de med seks uker som tar for seg anvendelse av militærmakt i komplekse konflikter, vi har så en fordypningsmodul og dernest spisser vi kompetansen på forskningsmetode før elevene får fem måneder til å fordype seg ved å skrive en masteroppgave. Vi er godt fornøyde med dette opplegget og tilbakemeldingene har vært veldig positive, men vi arbeider kontinuerlig med å forbedre undervisningen og forskningen ved skolen.

Det som er fellesnevneren for dette studiet og en direkte konsekvens av krigens endrede karakter er at vi fokuserer på hvordan vi skal tilnærme oss en problemstilling. Vi har ikke en resept for riktige løsninger. Skolens løsning finnes ikke – vi lærer ikke hva vi skal gjøre i en gitt situasjon, vi lærer hvordan vi skal tenke, resonere og reflektere.

Avslutning:

Vi har gått fra å være et tradisjonelt mobiliseringsforsvar basert på én definert invasjonstrussel til et moderne sikkerhetspolitisk og fleksibelt vertkøy som skal kunne møte et bredt spekter av utfordringer hjemme og ute. Dette har konsekvenser for vår militære profesjon. Dette krever fleksibilitet i Forsvarets organisasjon og personell, noe som igjen krever en bredere utdanning i bunnen. I en verden som ofte preges mer av konfrontasjon og konflikt enn fred og krig er det viktig at vi er oss bevisst hvilke tilpasninger vi må gjøre innenfor kategoriene ekspertise, ansvar og identitet. Gudmund Schnitler skrev i 1914 at man skulle stille tre krav til en militær sjef: han skulle ha en matematikers klarhet, en dikters fantasi og en apostels begeistring! Jeg er selvsagt enig i det. Vi kan kanskje ikke tilføre alle disse egenskapene på skolebenken, men et stykke vei skal vi klare å innfri Schnitlers forventninger.

Takk for oppmerksomheten.

—————————————————–

Debattinnlegg fra oberst Kristian Lund, Sjef Luftkrigsskolen

Oberst Kristian Lund måtte melde forfall pga sykdom, men her gjengis innlegget han skulle ha holdt.

Formann, ærede forsamling

Navnet mitt er Kristian Lund og jeg er sjef for Luftkrigsskolen i Trondheim. Som en innledning til kveldens debatt har jeg tenkt å snakke om krigsskolene, og jeg vil begynne med en påstand; Krigskoleutdanningen har aldri vært bedre!

Luftkrigskolen representerer ”junior service”, men jeg tar likevel sjansen på å si at mitt budskap er representativt også for de andre to, selv om det jeg sier er basert på Luftkrigsskolen.

Krigsskolene har vært og er fortsatt en suksess. Det er ingen påstand, men et faktum. Skolenes produkt er kompetente offiserer, og det er ingen tvil om at norske offiserer har vært og er kompetente i sin tjeneste. Grunnlaget for denne suksessen har vært krigsskolenes evne til å tilpasse seg i to retninger. Den første styres av Forsvarets behov, den andre av samfunnets utvikling. I salen sitter mange med krigsskoleutdanning. Utdanningen i dag er ikke den samme dere fikk, og ungdommene som gjennomfører den er ikke som dere var. Likevel produserer krigsskolene kompetente offiserer, i dag som før.

I 2003 ble krigsskolene akkreditert som høyskoler, og ble delvis underlagt ”Lov om universiteter og høyskoler”. I 2005 endret Forsvaret hele krigsskoleordningen. KS1 og KS2 falt bort til fordel for en 3årig utdanning som grunnlag for yrkestilsetting som offiser, og som også skulle tilfredsstille lovens krav til en bachelorgrad.

Advarslene kom umiddelbart; nå endres krigsskolene fra å være en profesjonsutdanning til en ren akademisk eksersis med studiepoeng som viktigste fokus. Kritikerne tok feil. En viktig grunn er at den pedagogiske grunntanken på krigskolene er den samme som før – Læring, innsikt og forståelse skjer ved refleksjon og veiledning under og etter praktiske øvelser, på grunnlag av kadettenes teoretiske kunnskap. Det har heller ikke blitt færre øvelser enn før. Offisersprofesjonen står fortsatt i fokus.

Akkrediteringen har likevel innført to store endringer. Den første er at krigsskolene må utarbeide og vedlikeholde et meget omfattende kvalitetssystem som dokumenterer skolens faglige innhold og nivå. I praksis betyr dette at det må dokumenteres hva skolens innhold er, hvorfor de ulike emnene er valgt, hvordan dette bidrar til produktet kompetent offiser. I tillegg, det skal skrives kvalitetsrapporter som skal angi om målene ble nådd. Alt dette skal være tilgjengelig for Statens kontrollorgan – NOKUT, mao en nøytral part utenfor Forsvaret.

Den andre endringen er at det stilles krav til de formelle faglige kvalifikasjonene til de som skal undervise ved krigsskolene, ikke bare til relevant praksis fra riktig våpenart eller bransje.

Utdanningen er blitt mer gjennomtenkt og helhetlig. Dagens 3 årige krigsskole er ikke summen av KS1 og KS2, men en ny utdanning tilpasset Forsvarets og samfunnets behov. Krigsskolene er blitt mer profesjonelle. Jeg mener derfor at den nye ordningen har vært til det gode for kvaliteten på utdanningen.

Akkrediteringen som høyskoler stiller krav til at undervisningen ved krigsskolene skal være forskningsbasert. Hva betyr egentlig dette? For krigsskolene betyr forskningsbasert undervisning at de som underviser, i tillegg må utføre forskning i akademisk forstand. Hensikten er at den utdanningen som gis skal ha en vitenskaplig forankring. Skolen skal avsette arbeidstid for å skape rom for forskning.

For krigsskolene skaper kravet til forskningsbasert undervisning trygghet i utdanningen. Jeg vil illustrere det med et eksempel. Alle skolene øver intops. Dette er øvelser med momenter som er meget krevende for kadettene, fysisk som mentalt. Sett opp mot forskning, betyr dette at øvelsenes innhold og virkning skal ha et vitenskaplig fundament. Å ha en stab som har en inngående forståelse av konsekvensene av øvingsmomentenes innhold, bidrar til å sikre at øvelsene ikke går over streken ift kadettenes fysiske og mentale helse.

Kravet om forskningsbasert undervisning har skapt bekymringer i Forsvaret knyttet til om krigskolenes fagmiljøer hver for seg er store nok til å kunne ivareta en slik forskning. Dette har da medført vurderinger om sammenslåing av skolene for å skape større fagmiljøer, en slags kritisk masse. Jeg tror imidlertid ikke at det er størrelsen som teller, her heller. Større fagmiljøer skaper ikke automatisk forskning. Basert på det jeg erfarer ved Luftkrigsskolen er det undervisningskollegiets holdninger til sitt arbeid som må endres. Ved skolen har undervisningskollegiet til alle tider studert for å videreutvikle seg. De formelle kravene til forskning har likevel medført en endring. Kollegiet er blitt mer bevisst på at den tid som er avsatt til forskning og utvikling, faktisk skal resultere i økt produksjon av vitenskaplige arbeider. Ved Luftkrigsskolen skjer dette både med de sivile lærekreftene og blant offiserene.

Slik bygges både den enkeltes faglige kompetanse opp, samtidig som skolens samlede kunnskapsbank utvides. For å utvide skolens akademiske grunnfjell, har Luftkrigsskolen knyttet seg opp til miljøer der forskning allerede er en del av virksomheten, ved å etablere kontrakter med andre forskningsmiljøer og universiteter, og deres professorer.

Bekymringen over krigsskolenes fagmiljøer er overdrevet, så lenge den enkelte skole evner å motivere sine medarbeidere til faglig utvikling, og kollegiets faglige kompetanse vedlikeholdes i både bredde og dybde. Vi mener at den knytningen vi har til institusjoner utenfor Forsvaret gir større effekt enn det en sammenslåing av krigsskolenes fagmiljøer vil kunne bidra til.

Selv om den nye krigsskoleordningen og akkrediteringen som høyskoler har bidratt til å høyne krigsskolenes kvalitet, er ikke disse tider uten utfordringer. Jeg har så vidt nevnt utfordringen med å utvikle og beholde skolenes faglige kompetanse. På sivil side konkurrerer krigskolene med universiteter og forskningsinstitusjoner. På militær side søker høyt utdannede offiserer både høyere grad og høyere lønn andre steder. Krigsskolene er ikke lønnsledende i Forsvaret. For skolesjefene har derfor bibehold av kompetanse et kontinuerlig fokus.

Den største utfordringen er likevel ikke skolene selv, men skolenes raison d’être, nemlig kadetter. Uten kadetter, ingen kompetente offiserer. I et samfunn der ungdommen har all verdens muligheter, er det vanskelig å tiltrekke mennesker til et av de mest krevende høyskolestudiene i landet. En krigskole er, som mange av dere vet, ikke noe dagstidsstudium, det er en 24 timers tilværelse. Å finne mange nok som ønsker dette på veien til en yrkeskarriere i Forsvaret, er en meget stor utfordring for Forsvaret. Dessverre opplever jeg i dag at det ikke er nok samlet, felles innsats for å rekruttere til krigskoleutdanningen. Diskusjonen om kadettkvoter er irrelevant, hvis skolene ikke kan fylle dem. Jeg tror derfor rekruttering er en viktigere oppgave å ta fatt på, enn å bruke tid på om skolene har livets rett eller ikke.

Jeg begynte med en påstand om at krigsskolene aldri har vært bedre. Påstanden er relativ, siden det er nå-tiden som til enhver tid er referansen. Påstanden kan nok diskuteres. Det som imidlertid er et faktum er at eldste skole er 256 år. At den fremdeles er relevant indikerer tydelig at krigskolene til alle tider har evnet å tilpasse seg Forsvarets behov, endringene i samfunnet omkring og skiftende sivile utdanningsordninger. I dette perspektivet er ny krigskoleordning og høyskolekrav ingen dramatisk omstilling, kun en naturlig tilpasning vel innenfor kapasiteten til skolene.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 5. februar 2007

Ved

Øverste Ingvar Klang,
Øversteløytnant Sven-Åke Modin og major Carl Henrik Dyegård

Øverste Ingvar Klang, Major Carl Henrik Dyegård, Øversteløytnant Sven-Åke Modin

Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund
BEREDSKAPSPERIODEN UR ETT VÄRMLÄNDSKT PERSPEKTIV

Forman, mina damer och herrar!

Øverste Ingvar Klang. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Först vill jag börja med att tacka för den omtänksamma inbjudan som ger oss möjlighet att kasta ytterligare ljus över en svår period i våra länders historia. En period som för vårt grannland Norge var synnerligen besvärande, med mer än 5 års ockupation, men som också var besvärande för vårt land. Lyckligtvis utan ockupation.

Först vill jag börja med att presentera oss. Jag börjar med Sven-Åke Modin som är överstelöjtnant och tidigare var stridgruppchef i västra Värmland och jägarbataljonschef. Sven-Åke är idag konstnär och militärhistoriker med speciell inriktning på beredskapsperioden. Sven-Åke kommer att belysa ämnet ”Sveriges agerande i Värmland under beredskapsperioden” och särskilt de tyska anfallsplanerna mot Sverige och Sveriges planerade agerande 1945 om tyska trupper i Norge ville fortsätta att göra motstånd.

Därefter kommer Carl-Henrik Dyegård som är major och tidigare var underrättelsechef vid Wermlandsbrigaden i Karlstad. Carl-Henrik är i dag starkt engagerad i det blivande Infanteribrigadmuseet i Karlstad och i Värmlands Regementes kamratförening. I kamratföreningens regi arrangerar han resor till militärhistoriskt intressanta platser. Förra året besöktes Narva och i år står Fredrikstens fästning på programmet. Carl-Henrik kommer idag att belysa ämnet ”Allierad och tysk underrättelsetjänst mot Sverige och svensk underrättelsetjänst och kurirverksamhet”.

Så slutligen till mig själv. Jag heter Ingvar Klang och är överste. Tidigare var jag brigadchef för Wermlandsbrigaden i Karlstad. Jag har i dag ett litet företag som i konsultverksamhet sysslar med att öka effektiviteten i företag och organisationer genom utveckling av ledningsgrupper och chefer. Även jag har ett starkt militärhistoriskt intresse. Jag kommer idag att inleda och avsluta föredraget med en ram kring dagens ämne, ”Beredskapsperioden ur ett Värmländskt perspektiv”.

Inledning

Øversteløytnant Sven-Åke Modin. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det vi kallar beredskapsperioden omfattar tiden 3 september 1939 till 9 maj 1945. Men ur ett Värmländskt perspektiv kan beredskapsperioden anses börja den 9 april 1940.

Bakgrunden var att vi i Sverige under 1930-talet planerat för två krigsfall, nämligen

  • Anfall från Sovjetunionen
  • Anfall från Tyskland

I det första fallet räknade man med att den ryska stöten skulle riktas via Finland och i det andra fallet planerades för två alternativ, antingen ett direkt tyskt anfall eller ett anfall först efter en tysk ockupation av Danmark.

När det finsk-ryska vinterkriget bröt ut föreföll det som om en svensk konflikt med Sovjetunionen var nära förestående.

Vinterkriget ställde dessutom Sverige inför ett nytt hot som man inte räknat med, en västmaktslandstigning i Nordnorge i syfte att bistå Finland och skära av malmtransporterna till Tyskland. I Sverige var vi övertygade om att en allierad landstigning skulle utlösa omedelbara tyska militäraktioner mot Skandinavien. Däremot höll vi det för mindre sannolikt att tyskarna skulle anfalla först eftersom ett neutralt Skandinavien borde vara till fördel för Tyskland, åtminstone så länge som malmtillförseln från Sverige kunde pågå i huvudsak ostört.

Under vinterkriget hade Sverige i stort sett koncentrerat alla sina trupper till övre Norrland för att kunna möta ett eventuellt ryskt angrepp. Vissa trupper hade också grupperats i Skåne och söder om Göteborg för att möta ett eventuellt tyskt angrepp. Övriga delar av landet saknade försvar i vedertagen mening. När vinterkriget tog slut den 13 mars 1940 började vi att åter sätta krigsmakten på fredsfot.

Det visade sig dock att vi förbisett väsentliga faktorer. Opinionen i väst krävde ett energiskt ingripande i Skandinavien. Den 28 mars 1940 sammanträdde de allierades högsta krigsråd och beslöt att den 5 april lägga ut minor på norskt vatten. Den allierade minutläggningsoperationen genomfördes den 8 april. Dagen därpå startade operation ”Weserübung”.

Den 9 april var den svenska armén under demobilisering och hempermittering. En del förband fanns fortfarande i tjänst. Demobiliseringen avbröts delvis den 9 men kom inte att i sin helhet avbrytas förrän den 13 då nyss hempermitterade förband kallades in på nytt och nya förband började uppsättas.

Därmed kunde hot tidigt mötas i Narviks-, Trondheims- och Göteborgsriktningen. Men den Värmländska gränsen mot Norge stod helt oförsvarad och förband saknades. Endast tull och lokal polis stod till förfogande.

Till Hån vid Töcksfors anlände den 13-14 april det första militära förbandet, Nordanskogs kompani och den 14 april ett pansarbilskompani till Åmotsfors och Charlottenberg (Bild 2).

Till gränsområdet började från och med den 16 april nyuppsatta förband att tillföras. Förbanden utgjordes av Värmlands infanteriregemente, Dalregementet och Hälsinge infanteriregemente från Gävle samt Västernorrlands infanteriregemente från Sollefteå. Värmlands och Hälsinge regementes infanteriförband var dåligt utbildade, saknade förbandsträning och var dåligt utrustade(Bild 3). Skarp ammunition saknades under de första 4-6 veckorna. Regementena från Dalarna och Västernorrland hade deltagit beredskapstjänstgöring i Övre Norrland under vinterkriget och hade en bättre status. Förbanden var i allt väsentligt grupperade i gränsområdet i slutet av april.

Först den 23 april meddelade Överbefälhavaren att befästningsförbudet i den neutrala zonen mellan Sverige och Norge satts ur kraft.

 

I Värmland strävade man efter att uppta försvaret i anslutning till vissa viktigare vägknutpunkter och med en försvarsställning vid Charlottenberg. Avsaknaden av befästningar och den ringa tillgången på trupp medförde att man förberedde en fördröjande strid mot en bakre försvarslinje strax väster om Karlstad.

Beredskapsperioden började allt annat än väl för de svenska förbanden. Så nog var det tur att tyskarna inte trängde på direkt för då hade det säkert slutat på ett annorlunda sätt.

Beredskapstiden – uppbyggnad av det svenska försvaret och krigsplanläggning

Svensk krigsorganisation 1939 – 1941

1936 års försvarsbeslut innebar förändringar i arméns ledningsorganisation samt antalet krigsorganiserade fördelningar (divisioner). Utbildningstiden var 175 dagar men omfattade bara hälften av alla värnpliktiga (kategoriklyvning).

Värmlands regemente skulle reduceras till en fältjägarkår om en bataljon. 1940 fanns det endast en utbildad bataljon samt en kader av mer eller mindre väl utbildade soldater vid regementet. Bilar skulle rekvireras först vid mobilisering.

April 1940

Den 9 april fick befälhavaren för Värmlands försvarsområde order att vara beredd att spärra vägarna över gränsen. Det fanns då ingen militär trupp att tillgå utan man fick med hjälp av polis och tull spärra alla gränsövergångar. Samma dag anbefalldes mobilisering av bland annat Värmlands regemente. Första organisationsdag var den 12 april. Mobiliseringstiden var tre dagar.

Landstormsförband omgrupperades från västkusten till Värmland och Dalsland. Landskapets egen landstorm kallades också in. Landstormen var lokalt rekryterad och organiserad i olika landstormsföreningar och kunde därför organiseras snabbare. Dessa förbands värnpliktiga var 40 år och äldre och var grundutbildade under tjugotalet. Därutöver hade de tre dagars frivillig utbildning. Befälet, civila tjänstemän eller lantbrukare, hade en veckas utbildning utöver dessa tre dagar. Man hade enbart uniform ( m/10) med trekantig hatt och ett gevär m/96 (samma som fältförbanden) med patrongördel samt fem patroner per man. Förbandsutbildning saknades helt. Inga befästningsarbeten var utförda vilket förhindrats av bestämmelserna om den neutrala zonen.

Först den 9 april bemannades Värmlands Försvarsområdes stab. Det först organiserade kompaniet under befäl av löjtnanten Nordanskog kördes den 13 april i bussar och på lastbilar till Töcksfors. Där avlöste det landstormen som sedan fick hjälpa polis och tull att avväpna och registrera delar av norska divisionen Eriksen vars personal efter hand transporterades med tåg till Filipstad.

Värmlands regementes I. Bataljon transporterades den 15 april på järnväg till Charlottenberg, II. Bataljonen via Åmotsfors till Koppom för att därifrån fotmarschera till Skillingmark.

III. Bataljonen urlastades i Årjäng varefter man marscherade till Töcksfors. Regementsstaben grupperades i Karlanda. Vid varje bataljon fanns en kulsprutepluton med 4 – 6 kulsprutor modell 1924 eller -36. Regementet hade nu också ett antal rekvirerade lastbilar för materieltransporter.

Kort därefter anlände delar av II. Fördelningen från Norrbotten och regementet underställdes denna. Fördelningsstaben installerades i Arvika (Ingesunds folkhögskola). En bataljon ur I 14 (Gävle) grupperades i Charlottenberg. I 13 (Falun) grupperades i Röjdåfors och I 21 (Sollefteå) som fördelningsreserv i Borgvik, Grums och Värmskog. Den nordligaste delen av Värmland (Medskogen och Höljes) försvarades av III. Kavalleribataljonen. Fältbefästningar (stridsvärn med visst splitterskydd och förbindelsevärn) grävdes med de handverktyg som stod till förfogande eller köptes in på plats. När förbanden ur II. Fördelningen anlänt omgrupperades Värmlands regemente så att I. Bataljonen utom 3. kompaniet grupperades i och söder om Skillingmark, II. Bataljonen vid Ivarsbyn, Grävbacka och Osebron och III. Bataljonen utom 9. och 10. kompanierna vid Sundsbyn och Töcksfors. Regementsstaben jämte två kompanier (regementsreserv) var kvar i Karlanda. En division artilleri grupperades så att de viktigaste vägriktningarna kunde tas under eld från ett eller flera batterier. Regementschefen tog även befälet över de längst fram grupperade bevakningsförbanden. Broarna i området inreddes till sprängning.

Flera gånger kom kodordet ”Giv Akt” vilket innebar högsta beredskap. Under några sådana sprängdes ett antal mindre broar. Senare använde man de yrkeskunniga som fanns i förbanden för att gjuta betongvärn och utföra omfattande sprängningsarbeten. Efter hand blev tjänsten organiserad så att halva tiden ägnades åt utbildning, anfall i anslutning till befästningarna samt halva tiden åt förstärkning av dessa. Skarp ammunition kom i maj.

Major Carl Henrik Dyegård. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Den 1 juli avlöstes II. Fördelningen av den IV vars stab dessförinnan varit grupperad i Torsby. Värmlands regemente fick då nya ”grannar” både i norr och söder samtidigt som fler landstormsförband avlöste linjeförbanden längst fram vilket innebar att anfall kunde utföras med samlad bataljon. En fördelningsövning genomfördes under sensommaren. Under senhösten 1940 hempermitterades framför allt linjeförbanden vilka då gick i fältdepå. Man hyrde lämpliga lokaler främst i Värmland men också i närheten av sin egen garnisonsort där man lade upp krigsmaterielen. Delar av förbanden beordrades kvar, eller ersattes av rekrytförband, för bevakning och vård. Trasig materiel togs hem till fredsdepåerna varefter den transporterades tillbaka till fältdepåerna. Här blev det ofta en kamp mellan fältförbandens chefer och förvaltningen, alla ville ju ha sin materiel först. Vid hempermitteringen i september fick soldaterna permissionssedlar med föreskrifter hur de skulle bete sig om det kom brådskande radioinkallelse.

Marskrisen 1941

Efter brittiska raider och befarade landstigningsförsök på norska västkusten, ville Tyskland utöka järnvägstransporterna av permittenter och materiel mellan Norge och Tyskland via Sverige, vilket man avtalat om hösten 1940. Svenska kontrollorgan upptäckte att fler soldater transporterades till Norge än därifrån. Man hade inom Försvarsstaben då också klart för sig att det pågick förberedelser i Tyskland för ett anfall mot Sovjetunionen. I Norge ersattes/avlöstes de rörliga divisionerna med fast kustförsvar vilket ökade anfallsförbandens styrka. I Sverige befarade man att detta kunde vara ett försök att senare invadera Sverige som därför genomförde omfattande inkallelser. För att inte oroa Tyskland kallades det inte mobilisering utan man angav utbildning som skäl.

  1. Fördelningsstaben inkallades och samordnade gränsbevakningen i Värmland samtidigt som man övade rörlig strid längre in i landskapet. Den nyorganiserade II. Armékårstaben under general Rappes befäl var mer offensiv och studerade anfall in i Norge för att vid en eventuell allierad landstigning kunna stötta denna. Anfallsmålen låg vid Glomma. Under tiden 9 – 17 september genomfördes en större fördelnings- övning, den näst största någonsin, med syfte att klara rörlig strid över stor yta med större förband men också för att testa anfallsplaneringen. Ingenjörsförband tillsammans med civila företag genomförde betongarbeten vid skansar och viktigare motståndsområden. Man byggde även vägspärrar och stridsvagnshinder i betong.

ÖB och regeringen avrådde en insats i Norge. Det tyska hotet blåste över och förhandlingarna gick i lås. När huvuddelen av förbanden gick i fältdepå fortsatte befästningsarbetena. De leddes nu av en särskild fortifikationsgrupp från kårstaben och utfördes av civil arbetskraft. Man upprättade även långsiktsplan för avlösning av beredskapsförbanden. Dessutom genomfördes kompletteringsutbildning med de värnpliktiga som tidigare inte utbildats. Krigsorganisationen växte och blev bättre utbildad. Problemet var bara att yrkesbefälet inte räckte till för alla uppgifter utan reserv och värnpliktigt befäl fick tas i anspråk trots att dessa inte var utbildade för trupputbildning. Många chefer fick därför tjänstgöra vid flera olika förband så att utbildningen kunde klaras på ett bra sätt.

Operation Barbarossa och Midsommarkrisen 1941

Inför det tyska anfallet mot Sovjetunionen i juli 1941 begärde man i juni att få transportera 163. Infanteridivisionen (Engelbrecht) på svensk järnväg från Charlottenberg till Haparanda. Eftersom man kunde befara en tysk kupp förstärktes åter beredskapen vid Värmlandsgränsen. Man kallade även in 15 000 man extra som skulle bevaka transporterna genom Sverige. I Värmland fanns cirka 150 000 man inkallade och flera större övningar genomfördes. Även under denna tid övade man rörlig strid med stora fältförband tillförda från andra militärområden, men också med fältförband vid gränsen som nu kunde avlösas av lokalförsvarsförband och gränsbevakningsförband vilka genomgått efterutbildning.

Dessa transporter liksom permittenttransporterna tog hårt på de svenska soldaternas moral och disciplin. Man såg det som meningslöst att offra tid och pengar att ligga vid gränsen när tyskarna ändå fick som de ville. Problemet var känt av regeringen men man lyckades dåligt i den moraliska uppbackningen.

Division Engelbrechts 14 712 soldater transporterades på 106 tåg under tiden 25 juni – 12 juli via Charlottenberg till Haparanda.

Sverige i motti 1941 – 42 och februarikrisen 1942

1942 var Sverige inneslutet av Tyskland och tyska förband (Bild 4). Allt var under ransonering och vinterkylan var sträng, minus 20 – 30 grader flera månader i sträck. Tysk kol fick ersättas med ved. Under vintermånaderna 1942 fruktade man åter ett tyskt anfall in i Sverige sedan fortsatta diskussioner om genomtransporter strandat. De tyska trupperna utanför Moskva retirerade under ryska motanfall. Detta kunde innebära att Tyskland ville förstärka denna front med divisioner från Norge, vilka då behövde transporteras genom Sverige.

Nya inkallelser genomfördes (Bild 5). Nu hade man sammanfört trupperna i Värmland och Dalarna till 1. Armékåren under befäl av generalmajor Rappe. I denna kår ingick 28 fältbataljoner och 8 artilleridivisioner, en ökning med mer än 20 fältbataljoner fördelade på tre fördelningar och några fristående regementen. I varje Fördelning ingick två eller tre infanteriregementen om vardera tre bataljoner. Täcktrupperna utgjordes av 10 bataljoner, tre divisioner samt ett stort antal gränsbevakningsförband. När oron lagt sig började armékårstaben en noggrann rekognosering av gränstrakterna varvid nya befästningar tillkom medan andra övergavs. Pansarvärnet förstärktes så att det vid varje regemente fanns ett pansarvärnskompani. Övningsverksamheten inriktades alltmer mot anfallsstrid i högre förband.

Man planerade åter för ett anfall in i Norge (Bild 6). Planerna prövades genom att låta Klarälven bli Glomma. Samtidigt fick man ett begrepp om gränsförsvarets svagheter främst i rygg och flanker(Bild 7).

I slutet av februari avrådde åter ÖB general Thörnell från ett sådant anfall, vilket var den mer offensivt lagde general Rappes förslag. Några planer på ett tyskt anfall mot Sverige vid denna tidpunkt har man inte funnit i arkiven.

1942 års försvarsbeslut och beredskapen hösten 1942

Det nya försvarsbeslutet innebar för Värmlands regementes del att regementet blev ett modernt cykelinfanteriregemente. Den planerade nedläggningen var inte längre aktuell. Det innebar dessutom en utökad befälsrekrytering varvid man använde reservofficerare för att förstärka den fast anställda befälskadern. Detta fick dock inte full effekt förrän efter kriget.

A 9 i Kristinehamn uppsattes och armén fick fler pansarregementen. En ny militärområdesindelning genomfördes. Värmlands försvarsområde döptes om till Karlstad försvarsområde (Fo 52). Tidigare hade verksamheten letts från Skövde.

Hösten 1942 inkallades en ny täcktruppomgång sedan de tyska förbanden åter haft framgångar i Ryssland (Bild 8). Närmast gränsen låg gränsförsvarsförbanden och bakom dessa i en stark försvarsställning linjeförbanden. Nu ingick täcktrupperna i de gränsnära linjeförbanden och befälslinjerna var klarare och effektivare. I Töcksforsriktningen fanns I 38 (ett dubbleringsregemente från I 8 i Uppsala) som tagit över I 21:s uppgifter. Norr därom fanns I 2 med en bataljon ur vardera I 1, I 2, I 3 och I 4 samt en division artilleri från A 1. Som reserv längre bak stod en kavalleribataljon med två motoriserade och en beriden skvadron. Värnförbanden var utrustade med tunga kulsprutor och enstaka pansarvärnskanoner.

1943, omsvängningen och midsommarkrisen

Det började nu stå klart att Tyskland inte skulle vinna kriget. Samtidigt var det svenska försvaret avsevärt starkare och bättre utbildat i alla avseenden än 1940. Regeringen sade upp transiteringsavtalet strax före midsommaren. Inför detta befarade man att Tyskland skulle angripa Sverige för att tilltvinga sig rörelsefrihet i hela Skandinavien. Man brukar tala om midsommarkrisen men denna var mer av politisk art. ÖB begärde och fick gehör för omfattande beredskapshöjningar vilka doldes bakom begreppet ”kontroll av det nya inkallelsesystemet”. Åter var det ett hot om tyskt anfall in i Värmland och Dalarna mot Stockholm och Mälardalen(Bild 9). Tyskarna hade också upprättat en 20 km bred spärrzon intill gränsen och omgrupperat stora truppstyrkor. Detta tillsammans med de inledda förhandlingarna om uppsägning av transiteringsavtalet föranledde den största beredskapshöjningen sedan 9 april. 400 000 man inkallades varav 250 000 till Värmland.

Tyska anfallsplaner mot Sverige fanns nu, sedan det tyska överkommandot i Norge beordrats att stabsmässigt ta fram och studera olika alternativ för anfall in i Sverige, Operation Polarfuchs. Den tyska anfallsplanen fanns i två olika utföranden. Ett upprättat av generallöjtnant Bamler, stabschef hos ÖB Norge (W B N) som egentligen var ett internt arbetsutkast och saknade Hitlers välsignelse. Ett annat var anbefallt från OKW i Berlin, ”Operationsstudie Sverige”, och upprättades av den nytillsatte chefen för 25. Pansardivisionen, generallöjtnanten Adolf von Schell.

ÖB beräknade att Tyskland skulle kunna sätta in cirka 20 nyutbildade divisioner mot Sverige från Norge liksom från norra Finland och Danmark, där undantagstillstånd proklamerats.

Men i Norge hade den omtalade 25. Pansardivisionen fortfarande bara enstaka stridsvagnar av fransk och tjeckisk modell utöver ett fåtal Panzer III. Personalstyrkan var visserligen ca 20 000 man vilket var ovanligt mycket för en pansardivision.

För Värmlands del innebar den tyska anfallsplanen (Bild 10) att man med mindre delar skulle binda det svenska gränsförsvaret i fronten och därefter i norr kringgå de tre befästningslinjerna med motoriserade divisioner och snabbt framrycka mot Mälardalen. Delar skulle anfalla befästningslinjerna norrifrån och rulla upp dem för att därmed hindra att svenska reserver drogs ur för att anfalla de delar som via Filipstad och Ludvika framryckte mot Mälardalen. von Schell bedömde att de svenska förbanden inte skulle kunna hejda anfallet eftersom man saknade krigserfarenhet och den hårdhet som krävdes för att motstå eller uthärda våldshandlingar. Inte heller trodde han att de svenska cheferna skulle hinna med i ett snabbt stridstempo, de var för dåligt förberedda och övade.

Inom den svenska försvarsstaben föreslog man att samtliga fördelningsstaber skulle mobiliseras så att en rörlig krigföring underlättades. Regeringen gick till stor del med på dessa önskemål. I mars inkallades till Värmland XII. och XIV. Fördelningarna samt det fristående I 12 utöver IV. Fördelningen som redan fanns i området.

Av Värmlands regemente var staben, I. och II bataljonerna inkallade samt delar av de nu organiserade luftvärns- och infanteri- och pansarvärnskanonkompanierna inkallade.

På svensk sida (Bild 11) fortsatte man att bearbeta den tidigare anfallsplanen in i Norge i händelse av allierad landstigning i Norge.

Även nu genomfördes stora fälttjänstövningar för att samöva förband och staber. Förbanden avsågs kunna anfalla in i Norge men även att kunna genomföra fördröjningsstrid och anfall på djupet av Värmland. Här sattes också delar av den strategiska reserven i Närke – Västergötland i övningarna som var de största som både då och senare genomförts i Sverige. Nu var vi beredda även med cheferna och hade bra utrustning även om vi saknade moderna stridsvagnar i tillräcklig omfattning, men så var ju fallet även på tysk sida. Svensk trupp hade nu övat för snabba omkastningar och långa marscher.

Arméns beredskap 1943 – 1945

Efter att krisen ebbade ut under sensommaren och den tidiga hösten 1943 hempermitterades förbanden och avlöstes av ”vinteromgången” som var avsevärt mindre än sommaromgångarna. I vinteromgången ingick regementets III. Bataljon samt de sedvanliga gränsförsvarsförbanden vilka nu sammanförts till cykelskytte- och gränsförsvarsbataljoner och under direkt ledning av Försvarsområdesbefälhavaren. Beredskapen var välorganiserad och planerad på så sätt att olika omgångar avlöste varandra med en grunddel och en förstärkningsdel. Man utnyttjade de nyutbildade värnpliktiga så att dessa direkt ovanpå sin första tjänstgöring ingick i någon beredskapsomgång på tre månader.

Under våren 1944 höjdes beredskapen åter med anledning av den väntade invasionen i Frankrike och då man befarade att Tyskland skulle angripa Sverige för att säkra handlingsfrihet i Skandinavien. Tyska förband höll då på att utrymma Finland sedan Sovjetunionen i stillståndsförhandlingarna krävt att tyskarna i Finland skulle drivas ut på mycket kort tid. I Norge fanns därmed ett stort antal stridserfarna divisioner. Då som tidigare var en väg att utnyttja svenskt territorium bland annat för att omgruppera frigjorda förband ner till Frankrike. Dit gick t ex 25. Pansardivisionen som senare förintades på östfronten.

Även nu förekom tankar på svenskt anfall in i Norge för att på så sätt binda tyska förband men också för att hindra förstörelse av norsk egendom.

Samma gällde våren 1945 men nu var Tyskland definitivt slaget. Osäkerheten gällde vad tyskarna skulle ta sig till i Norge. Man hade sett hur de gått fram i Finland även om läget där varit ett helt annat. Nu kapitulerade de tyska förbanden sedan de fått order av amiral Dönitz. Men det fanns tankar inom de tyska förbanden i Norge att inte ge upp så som fallet varit med den baltiska armén.

Den svenska försvarsledningen hade flera alternativ till en insats i Norge allt från en fredlig inmarsch tillsammans med de norska polistrupperna till ett regelrätt anfall med syfte att slå de i Sydnorge grupperade tyska förbanden. Även här avsåg man att utnyttja de norska polistrupperna.

I Värmland fanns nu åter stora truppstyrkor. Befästningsarbetena var fullbordade med stridsställningar in på djupet stödda av milslånga stridsvagnshinder och stormhinder i form av taggtrådsstängsel som var 50 meter djupa. Längs vägarna fanns ett stort antal vägspärrar också i betong vilka via räls kunde dras fram över hela vägbanan och där låsas på olika sätt. I ”fredstid” var enbart halva vägbanan spärrad.

Inget svenskt anfall kom till stånd men de norska polisförbanden gick in till stor glädje för alla.

Underrättelsetjänst och kurirverksamhet mm

NORGE (Bild 12)

Sommaren 1940 sattes underrättelsekontoret upp inom Utrikesdepartementet i London och den 1 januari 1941 upprättades Forsvarsdepartementets etterrettningskontor. I mars 1942 bildades Forsvarets Overkommando II.

Britterna stödde med informationsinhämtning och utbildningen av underrättelsepersonalen. Ett formellt avtal mellan Forsvarets Overkommando och Secret Service uprättades, vilket innebar att man skulle organisera en underrättelsetjänst mot Norge.

XU var Norges avancerade underrättelseorgan.

Norsk underrättelsetjänst i Sverige (Bild 13)

I Stockholm organiserades L-kontoret inledningsvis på Linnégatan av Malcom Munthe, vilket 1942 flyttades till Thorstenssonsgatan. Konsul Tom Nielsen kom senare att överta ledningen. L-kontoret byggde upp agentnät och kurirtrafik mellan Norge och Sverige samt kurirflyg Bromma – London. Verksamheten beordrades från kontoret i London.

STORBRITANNIEN (Bild 14)

 

Special Operations Executive (SOE) ansvarade för utbildning av motståndsmän i alla krigsdrabbade länder. En norsk underavdelning placerades nu vid SOE.

Chef för den skandinaviska avdelningen blev överste J.S Wilson.

I Stockholm fanns brittiska legationen på Strandvägen 8. Medan MI 6, SOE och Political Warfare Executive fanns samordnat på annan plats.

USA

Office of Strategic Services (OSS)

När USA kom med i kriget organiserades Secret Intelligence (SI) och Special Operations (SO).1943 bildades en samarbetsorganisation av SO och SOE för Västeuropa med säte i London. SOE kom att handha större delen av Norge medan OSS ansvarade för den norra delen.

På OSS-kontoret i Stockholm fanns gruppen Westfield mission för Nordnorge.

Utländska baser på svenskt territorium godkända av OSS 1944

(Bild 15)

Sepal 1 – Treriksröset, Sepal 2 – Sjangli, Abiskodalen och Sepal 3 – Graddis fjällstuga, Arjeplogområdet.

SEPAL – GORGON, var basernas högkvarter vilket upprättades vid östspetsen av Vuskojaure. Etableringen av baserna tillkom efter samverkan med C-byrån. I januari 1945 var baserna operativa och bestod av totalt 80 man.

Baserna stöddes från Luleå genom operation ”Where and When”.

SVERIGE

Underrättelsetjänst (Bild 16)

I december 1939 sattes G-sektionen (G= gräns) upp. Avsikten var att inhämta information främst i gränsområdet. 1942 omorganiserades försvarsstaben och så även underrättelsetjänsten varvid Centralbyrån ( C-byrån) ersatte G-sektionen. I samband med uppbyggnad av C-byrån, så engagerades chefen för Statens Kriminaltekniska Anstalt – SKA, Harry Söderman. C-byrån kom att bistå norska exilregeringen.

När Försvarets Radioanstalt – FRA bildades 1942 utökades informationsutbudet.

Allmänna säkerhetstjänsten

  • Övervakade; post-, telegraf-, telefon-, radiotrafiken
  • Övervakade personer
  • Registrering av nazister
  • Registrering och internering av kommunister

 

Sverige indelat i sju övervakningsområden

Västra övervakningsdistriktet omfattade; Värmlands län, Göteborg- och Bohuslän, Älvsborgs län och Skaraborgs län. Polismästaren i Göteborg var distriktschef.

  • Landsfogde (Länspolismästaren) i Värmland var Anders Holmström
  • Landsfiskalerna (polischeferna) i gränsområdet kom nu att få en betydande roll. Uppgiften var att inhämta information omfattande flyktingtrafik, svenska nazister, svenska kommunister samt illegal trafik över gränsen.

 

Värmland (Bild 17)

Hade trettio mil gräns att bevaka samt 18 bilvägar och lika många kärrvägar eller stigar. Området var naturligtvis svårt att övervaka såväl för militära förband, tull som för polisen. Till en början var gränsnära områden förbjudna för utlänningar men senare kom det att utökas till större delen av Värmland.

Värmland var naturligtvis det område som frekventerades flitigt av personer till och från Oslo/Stockholm, dessutom var stora delar av den svenska armén grupperad i Värmland, vilket gjorde det intressant för tyska spioner.

Säkerhetstjänst (några exempel) (Bild 18)

– Överkonstapel C G Åslund som fick ta sig an säkerhetsfrågor av olika slag, deltog bland annat i husundersökning hos den kände nazistledaren Furugård i Molkom. En annan nazistledare var Lindholm, när han skulle genomföra riksting i närheten av gränsen så hade Åslund fått kännedom om detta, varvid han hyrde in sig i samma hus och kunde avlyssna mötet. Åslund erhöll kung Haakon VII´s frihetskors efter kriget.

Berusad furir sköt skarpt i Charlottenbergs centrum. När det kom fram att han hade medlemskort i Lindholms naziparti så skrev NWT reportern att man betackar sig för sådana landsförsvarare uppe i de ömtåliga gränstrakterna.

21 september, 1944, häktades en norsk tulluppsyningsman och en svensk medborgare anklagade för att ha lämnat upplysningar till tyskarna om svenska befästningsanläggningar.

10 januari, 1945, dömde Jösse häradsrätt en norska, en norrman och en svensk medborgare för spioneri för tysk räkning.

Flyktinglotsar (Bild 19)

Flyktingar och även personer som var efterspanade av Gestapo fick ofta hjälp av flyktinglotsar, som använde sig av vissa iförväg uppgjorda leder (ruter).

En led som utnyttjades flitigt gick över riksgränsen vid Tannsjön i Skillingmark. En annan var i anslutning till Östervallskog. Dessa rutter använde flyktinglotsarna Andreas Ås i Römongsnes och Jacob Snarholt i S Höland.

Exempel på Mottagningsstationer för flyktingar (Bild 20)

Vid gården, Där Väste, i Bön, Skillingmark hade myndigheterna upprättat en station. Landsfiskalen underrättades och flyktingen förhördes, varefter han rapporterades per telefon till Utrikesdepartementet. Flyktingarna försågs därefter med nödfallsvisering och transporterades till läger i Mellansverige.

Läkarundersökningar utfördes av Provinsialläkare Torsten Gardell i Järnskog. Under 1944 undersökte han enbart i Bön 771 personer.

Avlusningsstationer fanns i Charlottenberg, Årjäng och Töcksfors.

NORSK VERKSAMHET I SVERIGE (Bild 21)

Norsk mottagningsstation

På norska legationen i Stockholm fanns en särskild mottagningsstation för registrering och läkarkontroll av flyktingar. Tillsammans med svenska myndigheter främst Socialstyrelsen och folkhushållningskommissionen, fick den norska Legasjonen söka finna sysselsättning åt flyktingarna. De flesta hamnade i skogsarbetsläger, vilket inte alltid var populärt. Stockholm var målet av flera skäl, det främsta skälet var att få åka till England om man blev uttagen. 1943 undersökte den norska exilregeringen på vilka sätt man skulle kunna ta tillvara den militära potential som fanns i Sverige.

Två alternativ gavs:

– överföring av de unga männen till de allierade för militär utbildning

– genomförande av militär grundutbildning i Sverige.

Helseleier

I januari 1943 beslöt norska exilregeringen att den norske läkaren Hans Jacob Ustedt skulle undersöka om det fanns möjlighet att ge norska medborgare någon form av utbildning. Personalkontrollen påbörjades i mars 1943, varefter personen fördes över till helsekontoret där Semb nu var chef. Den 21 juni startades de första Helseleiern, vilka vid årets slut bestod av 40 läger i Mellansverige.

Norsk polisutbildning i Sverige

Den första kontakten togs 1942 i London av exilregeringens justitieminister, Terje Vold, med chefen för Statens Kriminaltekniska Anstalt – SKA, Harry Söderman. Söderman svarade att det utrikespolitiska läget för Sverige samt hänsyn till den tyska dominansen i Europa förhindrade varje självständigt svenskt agerande i denna fråga.

Ytterliggare en kontakt togs innan Söderman lade fram en plan för statsrådet Möller med flera i maj 1943. Det officiella Målet vara: att utbilda norska förhörsledare och kriminalpoliser inför det stundande ”opgjöret”. Norsk kontaktman blev advokaten Finn Solberg-Larsen.

Rikspolitikorpset

Sammanfattning: Politikorpset organiserade i åtta kompanier (som svenska fältpoliskompanier) och stod under norska justitsiedepartementet i London.

Reservpolitiet

 

Under hösten diskuterade Söderman, Semb och Överste Ole Berg vid ambassaden och kom fram till att styrkan inte skulle räcka till vid rensningsaktioner i Norge.

Ett förslag till organisation och utbildning av ”RESERVPOLITIET” utarbetades av Söderman och förelades hösten 1943 för svenske statsministern och socialministern.

Utbildningen startade och reservpolitiet organiserades nu i bataljoner, vilka stod under befäl av norske militärinspektören överste Ole Berg vid delegationen i Stockholm.

TYSKLAND (Bild 22)

Tysk underrättelsetjänst i Sverige

  • Tyska legationen, Hovslagargatan i Stockholm, Kriegsorganisation, Schweden.

 

 

Tysk spion med nätverk i Värmland

Hanswolf Gottfried von Herder, alias dr Heller, anländer i augusti 1943 till Oslo via Bergen. Hans första uppgift var att läsa tidningarna från de nordiska länderna framför allt Sverige. I månadsskiftet september/oktober 1943 fick han bege sig på sitt första uppdrag tillsammans med en löjtnant. Resan gick till Hedmark Fylke. Här sammanträffade de med en norrman. Löjtnanten ville nu ha information om det svenska försvaret. Senare fick von Herder ansvara för inhämtningen på egen hand vad som rörde militära förhållanden i Sverige. Von Herder kom nu att samarbeta med tysken Otto Kröger alias dr Höjer el Svendsen. Efter uppgifter från Sverige så greps Kröger vid krigsslutet och sattes på Akershus.

Svensk polis griper von Herder

Vid krigsslutet flydde von Herder till Sverige. Han greps av polis och sändes nu som tysk desertör till ett interneringsläger i Södermanland. Överkonstapel CG Åslund fick uppdraget att hämta von Herder för förhör i Värmland. Rättegången inleddes i Arvika 16 juli, 1945 och von Herder nekade under landsfogde Anders Holströms förhör. När Holmström hotade med att utlämna honom som krigsförbrytare så erkände han.

Han utvisades slutligen till Norge, på begäran av den norske rikspolischefen.

Militära anläggningar som avslöjades (Bild 23)

Vassbotten, Håvilsrudshöjda, Klätten, Kärrsbacken, Håvilsrud

Anläggningarna ingick i den gränsnära ”EDALINJEN”.

ALLAN MANN OCH KURIRTJÄNSTEN (Bild 24)

För att klara jobbet berättade Allan Mann, så var man tvungen att omge sig med goda kontakter. Hotet mot kuriren kom från båda sidor om den svensk-norska gränsen. På svensk sida riskerade kuriren att bli tagen av tull, polis och militär. Tyskvänliga svenskar och norrmän drog sig inte för att ange både norrmän och svenskar. Alla motståndsmän hade falska pass, men det gällde att vara skärpt och kunna svara för denna identitet, vid förhör såväl i Sverige som också Norge.

Allan Man genomförde 52 kuriruppdrag.

 

Några kontakter

I Värmland hade den norska motståndsrörelsen ett stort antal värmlänningar som sina kontakter. Köpmannen Helmer Sweder och bankkassören Östen Nilsson verkade i Arvika, vilka hjälpte kurirerna med transporter. Arne Nilsson i Alstakan, och även Arnes mor, ställde alltid upp och hjälpte kurirerna.

Norr om Eda låg gården Håkerrudstomta. Familjen Skoglund som bodde där visste allt, som hände på ömse sidor gränsen, vilket var av stor betydelse för kuriren.

Från 1941 och fram till freden 1945 var gården en central för illegalt arbete.

Svenska tullare och gränsuppsyningsmän stödde också den illegala verksamheten, däribland tidigare furiren vid I 2, gränstullmästare Bror Högfeldt.

INSÄTTANDE AV POLISTRUPPERNA

”Operation ”Where and When” (Bild 25)

12 januari, 1945 insattes de första polistrupperna i Nordnorge i samband med att tyskarna drog sig tillbaka. Den amerikanska flygdivision som fanns på Kallax/Luleå under ledning av den norskamerikanske flygöversten Berndt Balchen fick uppdraget.

Allan Mann var nu Balchens underrättelseofficer samt ansvarig för mottagandet av polistrupperna på flygbasen i Luleå. Under perioden januari-april 1945 tjänstgjorde Mann på Finnmarksvidda.

Under perioden januari – april transporterade man två kompanier och en bataljon av reservpolitiet samt ett fältsjukhus till Kirkenäs området. Dessutom transporterades åtskilliga ton med förnödenheter både till människor och djur.

Vid krigsslutet insattes Polistrupperna på bred front bland annat via EDA med ca 3000 man.

EXEMPEL PÅ ALLIERAD VERKSAMHET I SVERIGE (Bild 26)

TVÅ SVENSKAR SOM FICK VARA MED OM FREDEN 1945 (Bild 27)

– Den 7 maj är Söderman i Oslo då övertar han Möllergatan 19, Vikcoriaterasse och Grini. På Grini sade Söderman: ”Jag är doktor Söderman.” ”Jag är från Sverige och är chef för de norska polistrupperna i Sverige. Jag har kommit för att meddela er att Norge är fritt.”

– Den 5 maj reste Allan Mann med tåg i Stockholm till Arvika för att anmäla sig i det gamla gänget. Den 8 maj var han åter i Norge.

Överste Berndt Balchen brev till Allan Mann får avsluta berättelsen om en person som betytt oerhört mycket för många och som var en av dem som bidrog till att Norge fick uppleva frigöringsdagen.

Til

vennen allan mann

i Tacknemlig erindring om vor minnen fra Finmark- Nord-Norge og Finland.

Med min hjerteligste takk for din effektive insatts og hurtighet og djervhet. Du var -og er- en soldat, kriger og en god ven. Med min beste önsken om at alle gode her i livet må komme din vei.

Din ven

Berndt Balchen

Oslo 9 maj 1970

Beredskapsperioden en sammanfattning

Under vintern och våren 1945 begärde den norska utrikesministern Tryggve Lie att Sverige skulle vara berett att ingripa militärt i Norge om tyskarna skulle fortsätta att förhärja Norge eller försvara ”Festung Norwegen” vid en övrig tysk kapitulation och att låta tyskarna få veta detta. Den norska regeringens upprepade framställningar avvisades av den svenska regeringen.

Trots denna officiella inställning från den svenska regeringen pågick sedan hösten 1943 utbildning i Sverige av norska polistrupper. Sammanlagt 13 000 norrmän fick sin grundläggande militära utbildning i Sverige. Övningarna drevs intensivt i flera olika läger i centrala Sydsverige. Officersutbildning med vidareutbildning av norska officerare ägde rum. Sjukvårdsförband sattes upp och tunga vapen började användas. Den 1 – 8 december 1944 ordnades en norsk militärövning i Dalarna under befäl av den norske översten Ole Berg och våren 1945 hölls ytterligare en stor militärövning i Hälsingland. Där deltog 8 000 norrmän, enligt uppgift den största norska militärövningen sedan 1918.

Dessa polistrupper kunde under senare delen av perioden närmast jämföras med reguljära infanteriförband. De kom senare att utgöra en del av grunden för det nya norska försvar som sattes upp efter kriget.

Om den svenska krigsmakten skulle tvingas ingripa i Norge innebar detta krav på omfattande och långvariga förberedelser. Sådan planering genomfördes våren 1940 och 1941, då risken för ett tyskt angrepp mot Sverige ansågs mycket stor. Denna planering syftade till att skapa förbindelser med en allierad landstigning i Norge och riktade sig framförallt mot Trondheim och Mo i Rana.

Hösten 1942 hade läget förändrats och tyskarna tvingats tunna ut sina förband i Norge. Man ansåg nu att ett anfall in i Norge borde ha sin tyngdpunkt i Värmland och norra Dalsland med målet att ta Oslo i syfte att koordinera angreppet med ett allierat angrepp mot tyskarna i Norge. Planläggningen i norr skulle dock fortsätta.

Denna planering fortsatte under 1943 och eftersom huvudanfallet skulle komma från Värmland gavs det regionala förberedelseansvaret till generalen Rappe som var chef för V. milot och chef i Värmland (Bild 28). Planerna prövades under den stora militärövningen i Värmland vårvintern 1943, där Klarälvsdalen fick motsvara Glommalinjen i Norge. Planerna i huvudanfallsriktning Oslo kom att omfatta en armékår om 4 infanteri- divisioner och en division i sekundärriktningen från Bohuslän mot Sarpsborg fram till Femsjön.

I den planering som gjordes på centralt håll i Sverige ansåg man att det skulle vara en fördel om de svenska anfallskilarna kunde innehålla norsk trupp, dels för att undvika stridigheter mellan svenska trupper och den norska civilbefolkningen, dels för att efterhand områden erövrats från tyskarna kunna överlåta ansvaret inom dessa och eventuella upprensningsaktioner till norrmän. Sådana aktioner bedömdes kunna komma att kräva samarbete med den norska lokalbefolkningen. Därför kom också de norska polistrupperna att efterhand alltmer likna reguljära infanteriförband.

Denna bedömning gjordes mot bakgrunden av att det bara var 40 år sedan brödrafolken stått mot varandra med vapen i hand. Det var svårt att bedöma hur den norska civilbefolkningen skulle agera när svenska trupper framryckte i Norge. Kunde man lita på svenskarna?

I övrigt bör det framhållas att samarbetet mellan svenskar och norrmän på motståndsrörelsenivå var gott. Detta oberoende om det fanns eventuella motsättningar på regeringsnivå. Vi tror dock att om svensk trupp ryckt in i Norge hade den förmodligen mötts av både norsk förståelse och norsk hjälp mot en gemensam fiende.

Denna planläggning var grunden för ett svenskt ingripande i Norge fram till och med krigsslutet och den tyska kapitulationen den 8 maj 1945.

Så vill jag avsluta med några axplock från historien om beredskapstiden. Detta för att belysa att den svenske soldaten i allmänhet och den svenska gränsbefolkningen gjorde allt de kunde för att underlätta situationen i grannlandet.

Den första minnesbilden har jag från min far, som tillhörde det första svenska förbandet i Skillingmark den 22 april 1940. Han tjänstgjorde som soldat och ordonnans vid ett skyttekompani(gevärskompani) vid Värmlands Regementes 1:a bataljon. Kompaniet hade ännu inte fått sin skarpa ammunition och det skulle komma att ta nästan 1 månad innan den kom, så lösa patroner med gevär utan lösskjutningsanordning och skjutavstånd under 30 meter var förutsättningen. Sverige hade skickat nästa all sin ammunition till Finland under vinterkriget.

När kompaniet hade grupperats och tilldelats sina uppgifter anlände en uppgift från bataljonsstaben att skydda prästen i Skillingmark Hilding Malmberg från angrepp från civilbefolkningen. Malmberg hade haft det dåliga omdömet att hissa flaggan och skicka lyckönskningstelegram till Adolf Hitler den 9 april 1940. Hans nazistiska sympatier var väl kända. När kompaniets soldater fått uppgiften att skydda prästen kom en grupp förtroendemän till kompanichefen och meddelade att om inte uppgiften togs bort skulle kompaniet ordervägra. Just en bra start i en situation när tysken stod på andra sidan gränsen och kunde väntas anfalla vilket ögonblick som helst.

Kompanichefen förstod situationen, men ville inte att soldaterna skulle råka ut för krigsrätt för en sak som alla tyckte var riktig. Han föreslog då förtroendemännen att uppgiften skulle ändras så att kompaniet skulle skydda civilbefolkningen från prästen genom att posterna hade sina gevär riktade mot prästgården istället för ut mot befolkningen. Förtroendemännen och kompaniet tyckte att det var en bra lösning och verksamheten kunde fortsätta och försvaret mot tyskarna byggas upp.

Den andra episoden berättar om virkesmätaren Edvardsen som kom med tåg från Oslo till Halden. Han passerade de tyska kontrollerna utan misstankar och fick i Halden kontakt med de lokala hemmafrontsmännen. Gränsområdet mot Sverige var en stängd zon och svårgenomträngbar, vilken bevakades av Gestapo och quislingar. Edvardsen bad om hjälp att i ett viktigt ärende snabbt komma till Sverige.

Han fick veta att det var en gränsbo som just dött och att likbilen skulle gå till gränsbyn i dag. Likbilen stoppades längs vägen mot gränsen av de tyska patrullerna. Dessa bemötte den svartklädde chauffören med tillbörlig vördnad. Ovanpå kistlocket låg Edvardsen, höljd av blomsterkransar med bandtexten ”En sista hilsen”. Strax före gränsen fick Edvardsen stiga av och möttes av en norsk tullare som förde honom fram till gränsen på dunkla och smala stigar. Där väntade den svenske landsfiskalen som också ingick i den hemliga kedjan. Ingen i kedjan hade en aning om vem Edvardsen i själva verket var. En förutsättning för att under tysk tortyr inte avslöja verksamheten.

Edvardsen var i själva verket oslojuristen Jens Christian Hauge, den av Gestapo jagade hemlige chefen för motståndsrörelsens militära sabotageorganisation Milorg. Den svenske landsfiskalen körde Edvardsen till Håverud där han möttes av en diplomat och en representant Norges exilregering i London för utväxlande av viktiga och brådskande informationer.

”Vi bröt mot både krigslag, andra lagar och neutralitetsförordningar men det skedde med tyst medgivande från högsta ort”, sade en svensk landfiskal. ”Vår verksamhet var en slags legitim illegalitet”.

Så visst utförde Sverige en för Norge betydelsefull insats under beredskapsperioden, vilket även vår ekonomiska satsning visar (Bild 29), även om vissa andra åtgärder inte alltid framstod som alldeles ärofulla i vår strävan att undvika krig mot tyskarna på Sveriges territorium. Det historiska perspektivet har ju dock faktiskt förändrat bilden.

Vi värmlänningar är väl medvetna om att även om en gräns har skiljt oss åt och i dag skiljer oss åt har vi under långa tider umgåtts och varit goda vänner utan att bry sig om gränsens existens. Låt oss därför tillsammans hjälpas åt i framtiden, som goda vänner och kamrater.

Därmed herr Forman, mina damer och herrar ber vi att få sluta vårt föredrag och svarar nu gärna på frågor.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 29. januar 2007

Ved

Generalmajor Stein Erik Nodeland
Generalinspektør for Luftforsvaret

Luftforsvarets status og utfordringer
Innledning

Generalmajor Stein Erik Nodeland. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Formann, ærede forsamling. La meg først få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo militære samfund. Det er alltid med en viss ærbødighet man entrer denne salen, og det er en glede for meg å kunne snakke til dere om luftforsvarets status og utfordringer.

Vi lever i en tid preget av endringer. Disse har sitt utspring i omgivelsene våre og har selvsagt direkte følger for utviklingen i luftforsvaret. Jeg vil i dette foredraget hevde at luftforsvaret er en forsvarsgren som er moderne og fremtidsrettet. Vår egenart preges av en dynamikk som har ført til at vi er der vi er i dag. Vi har også klare oppfatninger om utfordringene vi står overfor – og er rede til å møte dem!

Jeg ser fram til å utdype og komme nærmere tilbake til dette i foredraget.

Mitt hovedbudskap til forsamlingen er at tilstanden til luftforsvaret er god – men at vi samtidig står overfor store utfordringer. Vi har dyktige og høyt motiverte medarbeidere. Med noen unntak har vi topp moderne materiell. Organisasjonen er liten, men effektiv. Samtidig er det i øyeblikket størrelsen, eller mer presist antall stillinger og mangel på personell til å fylle dem som er vår mest akutte utfordring.

 

Troverdig slagkraft og ledelse

I den daglige tjenesten, på større øvelser og i internasjonale operasjoner leverer luftforsvaret meget gode resultater. Her hjemme overvåker luftforsvaret luftrommet kontinuerlig og våre styrker er klar på kort varsel til å forsvare vår suverenitet.

Internasjonale operasjoner og alliert samarbeid

Våre internasjonale bidrag gir oss en ”benchmark”– både en tilbakemelding på det vi har gjort – og et nivå å strebe etter fremover.

Vi er et lite luftforsvar – og vi har alltid hatt en sterk integrasjon med allierte. Dette er av betydning skulle det oppstå situasjoner her hjemme av et slikt omfang at vi trenger alliert bistand eller om vi skal delta i allierte styrkestrukturer som er med internasjonalt.

I fjor bidro våre maritime patruljefly i middelhavet for andre gang. F-16 detasjementet til Afghanistan ankom, som vi husker i en meget spent situasjon, relatert til hendelsene i meymaneh i februar. Vi har også hatt brann- redning – plass – personell på Kabul internasjonale flyplass i et lengre tidsrom. Disse bidragene har høstet svært gode tilbakemeldinger fra våre allierte samarbeidspartnere.

Med riktig kompetanse og materiell tilfører luftmakt en vesentlig dimensjon og effekt i moderne operasjoner. Norske bakkestyrker i Afghanistan har uttrykt at de verdsetter at våre kampfly opererer i luftrommet over dem.

Vi står i nær fremtid foran to større begivenheter:

1 april skal vi overta ledelsen av Kabul International Airport (Kaia). Dette er et krevende oppdrag. På den annen side er ledelse av flystasjoner noe vi kan, og jeg forventer at selve oppdragsløsningen skal gå greit. For en organisasjon som er underbemannet for å løse de daglige oppdragene her hjemme, ligger utfordringen først og fremst i det personellmessige.

På øvelse cold response inngår norske f-16 fly i en multinasjonal kampflyavdeling i regi av epaf expeditionary air-wing (eeaw). Dette er en operasjonsmessig ramme som er utviklet over flere år basert på de fire europeiske landene som anskaffet f16 for snart 30 år siden. Samarbeidet har gitt oss systemoppdateringer, trening og kompetanseutvikling – lettere og langt rimeligere enn om vi skulle stått alene. Nå melder Norge, Danmark, Nederland, Belgia og Portugal inn en styrke på 30 kampfly til Nato Response Force (NRF), og deltagelsen på øvelse Cold Response er en demonstrasjon av internasjonalt samarbeide som det er verdt å merke seg.

Utfordringer

Så langt har jeg viet oppmerksomheten mot det positive som skjer hver dag i luftforsvaret. Samtidig har vi mange utfordringer som jeg vil komme nærmere inn på.

Forsvaret har et behov for å utvikle seg videre innen nettverksbasert forsvar. Luftforsvaret ønsker å være en aktiv bidragsyter i denne utviklingen.

Luftforsvaret har en betydelig portefølje av det vi kaller aldrende systemer. Det mest kjente eksemplet er transportflyene.

Som forsvaret for øvrig merker også luftforsvaret følgene av ubalansen mellom ambisjoner og ressurser.

Personellet har vi alltid tatt alvorlig. Allikevel merker vi i dag spesielt utfordringer knyttet til kombinasjonen av en lav personellramme og mange vakanser. Vi ønsker også å øke andelen av kvinner i vår oppsetting.

Forsvarssjefen sa for et år siden at ”anskaffelsen av et nytt jagerfly er forsvarets i særklasse viktigste oppgave på investeringssiden i årene fremover”. Dette spørsmålet har avgjørende betydning for hvordan det fremtidige luftforsvaret skal se ut.

Disse utfordringene vil jeg utdype mer i detalj i det etterfølgende. La meg begynne på det konseptuelle planet og ta for meg utfordringen knyttet til utviklingen av et nettverksbasert forsvar.

Visjon 2025, nettverksbasert forsvar (nbf), effektbaserte operasjoner(ebo)

Transformasjonen av det norske luftforsvaret fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar har etter min mening ført til en standard – kvalitetsmessig – som er på høyde med de mest avanserte luftmaktsnasjonene i NATO. Vi er små – men vårt mål er å utnytte til fulle potensialet som ligger i luftmakten.

Høyde, hastighet og rekkevidde – eller h2r som jeg synes forsamlingen bør lære seg -er kjerneelementene i luftmakten. Dette gir fleksibilitet til å løse mange – og ulike oppgaver både i tid og rom.

Luftmakt kan anvendes i alle faser av krise og – konflikthåndtering.

Reaksjonsevne, mobilitet og utholdenhet i våre systemer gjør at vi kan løse oppgaver på egenhånd eller i samspill med andre styrkekomponenter.

Eleverte – eller luftbårne sensorer kan raskt anvendes for å monitorere og oversende informasjon fra et område hvor landbaserte eller sjøgående sensorer vil bruke timer for å komme til.

Effektoregenskaper gir oppdragsgiveren økt handlingsrom overfor situasjoner som krever tiltak. Multirolleplattformer vil være etterspurte enten det dreier seg om etterretningsdrevne operasjoner eller i operasjoner som krever mer aktiv myndighetsutøvelse.

Ny og riktig bruk av teknologi og kompetanse tilsier at luftforsvaret kan bidra på rett sted – til rett tid og med rett effekt.

Dette mottoet er hentet rett ut av et dokument vi har kalt luftmaktvisjon 2025. Visjonen angir luftforsvarets overordnede intensjon for utviklingen av norsk luftmakt. Dokumentet er ment å danne grunnlaget for utarbeidelsen av fremtidige målbilder og sikre kontinuitet i strategiarbeidet. For dem som har behov for å ha et konseptuelt grunnlag for å forstå norsk luftmakt, kan dokumentet absolutt anbefales

nbf

I transformasjonen fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar har m2n-konseptet vært sentralt. M2n står for mobil-modulær-og nettverksbasert og beskriver:

En mobil innsatsstruktur med høy reaksjonsevne forberedt for deployering til innsatsområder hjemme og ute.

En modulær struktur, hvor utvalgte komponenter settes sammen i detasjementer tilpasset oppdragets art.

En nettverksbasert struktur – altså en styrkestruktur som er utrustet, organisert og trent til å operere etter prinsippene i et nettverksbasert forsvar.

Min vurdering er at vi har kommet langt når det gjelder mobilitet og modularitet. Resultatene fra vår internasjonale innsats de siste årene tilsier det. Der hvor vi – på lik linje med resten av forsvaret – enda har mye å hente er det nettverksbaserte forsvaret.

I luftforsvaret har vi mange systemer – i praksis de aller fleste – som vi kan si er nettverksbaserte. For å trekke fram ett eksempel – kontroll og varslingssystemet – så er det egentlig et nettverkssystem i seg selv, som knytter sammen sensorer, effektorer og beslutningstakere i hele NATO, kontinuerlig. Vi har også mange kompetansemiljøer som kan mye om mange sider av nbf- ikke minst det teknologiske. Jeg kan nevne programmeringssenteret på Mågerø, samt forsvarets ek-støttesenter på Rygge. I tillegg finnes det mange andre kreative og dyktige miljøer ute ved de operative avdelingene som har drevet et pionerarbeide i mange år.

Noe av utfordringen er å utnytte disse miljøene ved at innsatsen på den ene siden er koordinert med det øvrige forsvaret og på den andre siden ikke gjøre dette på en måte som er så rigid og sentralstyrt at vi ikke klarer å opprettholde kreativiteten.

Jeg synes det er prisverdig at forsvaret nå har en gjennomgang av hele forsvarets organisering knyttet til informasjonsinfrastrukturen og jeg tror det er riktig å trekke ledelsen nærmere forsvarssjefen. Samtidig er det etter min mening helt avgjørende at forsvarsgrenene og de mindre fagmiljøene får en viktig rolle. Der sitter tross alt flertallet av operatørene. Min erfaring fra fellesarbeide tilsier også at forsvarsgrenene må være sterke pådrivere for at vi skal få til fremdrift.

nbf og ebo

Satsingen på et nettverksbasert forsvar tar oss naturlig videre til begrepet effektbaserte operasjoner (ebo). Begrepet effektbaserte operasjoner har sitt utspring i amerikansk militær tenkning på slutten av 1990- tallet. Tilnærmingen oppsto som en reaksjon på at det i militære operasjoner ble lagt mer vekt på selve innsatsen, bekjempningen av målene, enn på resultatene. I all korthet er det to dimensjoner av ebo; det ene aspektet handler om å koordinere og samordne alle statens virkemidler, herunder diplomati, informasjon, militær og økonomi. Det andre aspektet, og viktigst for militære styrker i første omgang, handler om å fokusere på de ønskede effekter våre handlinger har, i stedet for fokus på antall sorties flydd og antall mål ødelagt.

Man kan si at ebo har et endret fokus fra ensidig ødeleggelse til endret atferd. Det har fått økt aktualitet som et resultat av internasjonal konflikthåndtering der mange ulike organisasjoner deltar; militære og sivile.

Det er ikke noe ikke nytt og revolusjonært i dette, men teknologi gir nye muligheter; innsamling og analyse for å forstå motstanderen muliggjør rett valg av handlinger for å skape rette effekter. Utvikling av nye våpentyper har vært viktig for å oppnå presist engasjement.

Effektbaserte operasjoner (ebo) bør ses på som en naturlig videreføring og forlengelse av nbf, da informasjonsgrunnlaget fremskaffet gjennom nettverksorganisering vil være et kritisk middel for å kunne gjennomføre effektbaserte operasjoner (ebo).

Luftmakten kan bidra på mange måter for å oppnå rett effekt. Luftoverlegenhet gir operasjonsfrihet som igjen gir muligheter for å oppnå informasjonsoverlegenhet.

Presisjonsvåpen basert på plattformer i den tredje dimensjon, gir mulighet for å slå til mot det motstanderen verdsetter høyest og effekt skapes. Men luftmakt kan også bidra med transportinnsatser på vanskelig tilgjengelige steder, humanitær hjelp osv. Bredden av luftforsvarets strukturelementer gir således et bredt register å spille på. Mottoet på rett sted, til rett tid, med rett effekt har altså en klar begrunnelse.

Konsekvensen av effektbaserte operasjoner for det norske luftforsvaret er at alt som legger forholdene til rette for et bedre nbf også bidrar til bedre ebo. Ikke minst dreier dette seg om informasjonsutnyttelse, men også et bredt spekter av presisjonsvåpen, inkludert ikke-dødelige våpen, for å oppnå økt evne til gradert virkning.

Kjernekapabiliteter

Luftforsvaret er lite. Likevel er jeg overbevist om at bevisst satsning på kvalitet har gitt oss en relevans i forhold til å løse både nasjonale og internasjonale oppgaver og en troverdighet overfor allierte. Dette er viktigere enn volum. Likevel må vi erkjenne at selv om totalbildet er bra, så er det også områder hvor tilstanden ikke er tilfredsstillende. Jeg ønsker nå å foreta en gjennomgang av våre systemer for å gi dere et innblikk i status, og presentere noen tanker om fremtidig utvikling. Jeg vil ta utgangspunkt i luftmaktshjulet som det fremkommer i visjon 2025. Her er det definert et sett av kjernekapabiliteter eller evner for norsk luftmakt.

Disse er:

Luftkontroll – herunder luftkommando – og kontroll

Informasjonsinnsamling

Presisjonsengasjement

Luftmobilitet

Operativ støtte.

Luftkontroll

Luftkontroll er – og vil være den viktigste kjernekapabiliteten for luftforsvaret i dag – og i fremtiden. Luftkontroll er et middel og en forutsetning for å sikre egne styrkers overlevelse og handlefrihet i militære operasjoner.

Dette tilsier at vi fortsatt må opprettholde kontinuerlig – og hvis nødvendig, forsterket overvåkning og beredskap i norsk luftrom.

Kontroll av luftrommet hviler på tre komplementære fundamenter:

Et moderne nettverkssentrisk kontroll og varslingssystem

Kampfly

En kombinasjon av fly og bakke/overflatebaserte forsvarssystemer.

 

 

Kontroll og varsling

Effektiv anvendelse av norsk luftmakt krever at vi opprettholder selvstendig nasjonal evne til å planlegge, lede og gjennomføre integrerte luftoperasjoner. Til dette har produksjon av luftbilde gjennom vårt nett av radarsensorer og CRC’er vært avgjørende. Kontroll og varslingsskjeden er også sentral i luftoperasjoner som styres gjennom luftoperasjonssenteret på Jåttå og Natos kommandostruktur.

Kontroll og varslingssystemet er preget av motivert personell med høy kompetanse. En viktig utfordring er sensorparkens tilstand som innebærer at vi etter hvert må fornye både de eldste systemene og de nyere sindre 1 radarene. Siden en fornying i stor grad nå er et nasjonalt ansvar ser vi på forskjellige løsninger, både tradisjonelle radarer og passive sensorer.

Andre utfordringer er knyttet til en utvikling av en luftkontrollenhet dedikert til støtte av hæren, samt på hvilken måte k og v-systemet skal samvirke med de nye fregattene. En betydelig endring vil vi se på noe sikt når natos nye kommando- og kontrollsystem – accs- blir implementert.

Kampfly

Kampflyvåpenet består av 57 stk F-16 som er i ferd med å bli oppgradert til mlu m4 standard. Kampflyvåpenet har gjennom systematisk satsing nådd et kvalitetsmessig meget høyt nivå. Utfordringen for dagens kampflyvåpen er å holde tritt med den teknologiske utviklingen gjennom tilførsel av nytt utstyr, samt opprettholde et tilfredsstillende aktivitetsnivå med et tilstrekkelig antall flytimer. For tiden produseres det for lite flytid til at flygerne møter Nato-kravene. Heldigvis er det mange erfarne flygere som har mye kompetanse å tære på, men dette kan ikke bli en varig tilstand. Av de nyeste materiellanskaffelsene kan jeg nevne nye luft-til-luft missiler av typen iris-t. Kombinert med innføringen av hjelmsikter har dette gitt betydelig forbedret kapasitet til å bekjempe lufttrusler.

Luftvern

Den store endringen for luftvernet er erkjennelsen av at det ikke lenger kun er angripende fly som utgjør hovedtrusselen, men i tillegg angrep fra kryssermissiler. Vårt egenutviklede NASAMS-luftvernsystem er det eneste systemet vi har som effektivt kan bekjempe kryssermissiler. Luftvernet har også en utholdenhet som gjør det spesielt egnet til å forsvare viktige mål over tid.

Nasams er nå oppgradert til Nasams 2 standard som betyr forbedrede sensorer og nye sambandsløsninger som gir større operativ fleksibilitet. Jeg vil ikke nøle med å kalle nasams verden beste luftvern innen sin klasse. Nasams er en typisk fellesoperativ ressurs fullt ut kapabelt til å gi støtte til landstyrkene.

En begrensning for luftvernet er at vi som følge av årsverkskuttene har nådd en størrelse som er svært nær kritisk masse. For å kompensere for dette og skape større fleksibilitet ser vi på muligheten for at vi kan slå sammen luftvernet med basesettet. På den måten kan vi øke innsatsen innen luftvern når det er påkrevd og vise versa med basesettet. Det er dog viktig å understreke at dette ikke skal skje på bekostning av de to enhetenes evne til å løse primæroppdraget.

 

DA-20

Hovedoppgaven til DA-20 jet Falcon er å samle inn elektronisk innformasjon. I tillegg er DA-20 en sentral leverandør av EK- tjenester til alle forsvarsgrener.

Status på de tre da-20’ene er meget god. Skrog, motor og vinger har levetid utover 2030. Flyenes avionikk ble oppdatert i 2005-2006 og tilfredsstiller alle kjente krav til navigasjon og kommunikasjon. På sikt må systemene oppdateres for å møte fremtidens behov og vi ser også på om flyet kan utrustes med andre typer sensorer for å øke fleksibiliteten.

Jeg vil understreke at systemene som bidrar til luftkontroll utfyller hverandre og om man skulle ta bort en eller flere av dem så vil det oppstå huller i vår evne til å utøve luftkontroll.

Informasjonsinnsamling

Gjennom utnyttelse av luftmaktens egenskaper, høyde – hastighet – rekkevidde, vil multirolle luftplattformer med sine informasjons-, ledelsessystemer og avanserte sensorer, spille en avgjørende rolle i fremtidens kamp om informasjonsoverlegenhet.

Luftbårne plattformer bør i økende grad utvikles for å bære sensorer til støtte for alle forsvarets oppgaver i alle domener, i luften, over/under vann, på bakken og i det elektromagnetiske spektrum. Norsk luftmakt må bidra til at vi kontinuerlig er i stand til å vite ”litt om alt” og om nødvendig kunne fokusere til også å vite ”alt om litt”.

Norsk forsvarsmakt vil i fremtiden ha behov for en kombinert struktur av bemannede og ubemannede luftplattformer. Av strukturelementer som er sentrale i denne sammenheng vil jeg nevne maritimt patruljefly(mpa) og uav. På sikt bør vi skaffe oss kompetanse og vurdere om ikke satellitter eller andre plattformer også kan bidra.

Maritime patruljefly (mpa)

Luftforsvarets mpa-miljø er lite, men meget kompetent, noe som ikke minst tilbakemeldingene fra operasjon active endavour i middelhavet har vist. Fra nato-hovedkvarteret i napoli ble det uttalt ”the detachment has set a new benchmark for success in operation active endavour”. P3 orion utvikles stadig i en multirolleretning. Fremdeles å opprettholde kompetansen innen anti-ubåtkrigføring, men i dag er hovedoppgavene knyttet til myndighetsutøvelse og etterretningsinnsamling. Utviklingen på sensorsiden gjør flyet mer og mer egnet til å gi direkte støtte til landoperasjoner, enten via radarbilder, elektronisk innsamling eller via de nye elektrooptiske sensorene som er på vei inn. Disse nye sensorene som gir mulighet for sanntids overføring av levende video fra fly til bakkestasjon åpner helt nye muligheter for situasjonsoverlegenhet. Dette kan utnyttes taktisk av bakkestyrker eller strategisk av viktige beslutningstakere.

P3 Orion vil i de nærmeste årene gjennomgå strukturoppdateringer som vil sikre levedyktigheten fram til 2030. Det eneste negative som kan sies om Orion er at vi også der har vært nødt til å kutte så mye i årsverkene, slik at miljøets størrelse er marginal.

Ubemannede luftfartøyer (UAV)

Når det gjelder UAV så arbeides det med fremskaffelse av en taktisk uav til forsvaret. Denne skal inngå i en nor-istar enhet bestående av etterretningsbataljonen fra hæren, kystjegerkommandoen fra sjøforsvaret og en uav-skvadron fra luftforsvaret. Imidlertid er det en del usikkerhet om hva slags kapabilitet vi skal satse på og hvordan dette vil påvirke dimensjoneringen rundt fremtidige uaver. De viktigste problemstillingene dreier seg om sertifisering og regelverk for systemene. Det mangler både nasjonale og internasjonale standarder for operasjoner med UAV. I første hånd handler dette om hvordan luftrommet utenfor restriksjonsområder og skytefelt kan anvendes. Utfordringen her er også rent teknologisk, i og med at ”see and avoid”-systemer ennå ikke er utviklet for implementering i UAV’ene.

Presisjonsengasjement

Med evne til presisjonsengasjement beskrives evnen til å levere våpen med høy kinetisk, elektronisk eller akustisk effekt presist i tid og rom.

Luftplattformer er fleksible og relevante effektorer for alle forsvarsgrener – land – sjø – eller luft. I effektbaserte operasjoner må effekten av presisjonsengasjementet være tilpasset hva vi ønsker å oppnå. Vi trenger å utvikle effektorer med gradert virkning som strekker seg fra fysisk ødeleggelse til ikke-dødelige våpen og utnyttelse av det elektromagnetiske og akustiske spekter.

Evnen til presisjonsengasjement har først og fremst foregått på F-16. Innføringen av laserstyrte våpen og målbelysningsutstyr som pantera har gitt helt nye muligheter. Samtidig har det foregått et meget positivt fellesoperativt samarbeide med styrker fra Hæren og Sjøforsvaret som er spesialtrente på ildledning.

Noen husker kanskje luftoperasjonene over Kosovo i 99 og utfordringene knyttet til presisjonslevering i dårlig vær. Et av svarene på dette har vært utviklingen av gps-styrte våpen. Jdam er et slik våpen som snart introduseres på våre F-16.

Jdam har lengre rekkevidde enn de tradisjonelle laserbombene, men det norske forsvaret har også behov for å levere ild på enda lengre avstander. Både mot land og sjømål. En mulig måte å oppnå denne kapasiteten på er å videreutvikle sjømålsmissilet NSM til å bli et multirollemissil som også kan leveres fra fly.

Luftmobilitet

Evnen til luftmobilitet kjenner vi først og fremst gjennom taktisk lufttransport som bidrag til andre styrkers reaksjonsevne, rekkevidde og effektivitet. Strategisk og operasjonell lufttransport er nødvendig for hurtig deployering av nasjonale innsatsstyrker.

 

Vår evne til taktisk lufttransport har sett betydelige endringer de siste årene. Transportflykapasiteten har vært inne i en negativ trend over lengre tid. For våre taktiske helikoptere har tyngdepunktet skiftet mer og mer i retning av støtte til spesialoperasjoner på bekostning av den tradisjonelle støtten til landstyrkene.

Jeg finner støtten til spesialstyrkene naturlig med tanke på den betydning spesialstyrker har fått i styrkestrukturen. Det som vel allikevel må sies å være et paradoks, sett fra et luftmaktsperspektiv, er at vi i Norge, både på bakgrunn av vår geografi og også behovet for mobilitet og reaksjonsevne, ikke har satset mer på lufttransport.

Hvis det er på et felt hvor jeg tror luftmakten kunne ha vært grunnlag for nye konsepter så er det nettopp via utnyttelsen av taktisk lufttransport.

 

Heldigvis ser det nå ut til at vår politiske ledelse ønsker å ta et skikkelig grep når det gjelder transportflyene. En hurtiganskaffelse av c130j vil dekke våre behov på en utmerket måte.

For transporthelikopterne er det tatt et fint initiativ når det gjelder samvirke med hæren ved at vi tar sikte på å stille en fellesstyrke til NRF 10. Dette er transformasjon i ordets rette forstand.

For SOF-helikoptrene i 720 skvadronen arbeides det med å få på plass nye gearbokser som vil forbedre løftekapasiteten. Vi vil også øke egenbeskyttelsen, blant annet ved innføring av ”doorgun”. Bell 412 er et lite helikopter, men med sin lave signatur har det vist seg som en meget velegnet plattform for spesialoperasjoner.

Begrepet luftmobilitet inkluderer også vår maritime helikopterkapasitet. Her står vi foran store, men positive utfordringer. Riktignok er innføringen av nh90 til kystvakt og fregatt betydelig forsinket. Pr i dag snakker vi om tidlig sommer 2008 før de første ankommer. Men her er det tatt beslutninger og jeg er helt sikker på at vi ved nh90 vil få et helikopter som er meget velegnet for våre behov. Vi gleder oss også til å utvikle kapasiteten i samarbeid med sjøforsvaret.

Vi avventer også en politisk beslutning når det gjelder fremtidig redningshelikopter. Luftforsvarets kandidat nummer en har hele tiden vært nh90. Vi mener nh90 vil gi oss den mest fleksible maskinen – ikke minst med tanke på at oppdragene som skal løses spenner fra redningsoperasjoner i fjellsider, til større aksjoner til havs. I realiteten bidrar forsvaret med et helhetlig konsept for å redde liv, hvor hele organisasjonen kan bidra i sin fulle bredde. Her ligger det en meget stor grad av fleksibilitet hvor nh90 vil være en helt sentral kapasitet.

Operativ støtte

Luftmaktens største begrensning er at den av natur er baseavhengig. Operasjoner med mobile, modulære – og nettverksbaserte innsatstyrker stiller store krav til logistikk både nasjonalt og internasjonalt.

Den operative støtten kan deles inn i to hovedkategorier; styrkebeskyttelse og logistikk. Logistikken ligger først og fremst i flo, mens styrkebeskyttelsen finner vi i våre to basesett.

Når det gjelder basesettene så er de bemannet av meget godt motivert personell som er spesialister på styrkebeskyttelse inne på en flystasjon. I en assymmetrisk situasjon er det lett å tenke seg at det nettopp er på bakken våre luftstyrker er mest sårbare.

Samtidig lider basesettene av noe av det samme som luftvernet; årsverkskuttene har medført at vi også der er svært nær kritisk masse.

La meg også si noen få ord om tilstanden i flo. Flo klarer ikke pr i dag å levere det luftforsvaret har behov for. Problemstillingen er sammensatt, men hovedgrunnen er etter min mening at kravene til årsverkskutt har gått for langt. Et passende nivå for antall årsverk er alltid vanskelig å finne. En metode er å skru til så hardt at det skrikes høyt. Deretter skru noe opp igjen. Jeg tror tiden er inne for å gjøre nettopp det nå. At næringslivet samtidig går på høygir og etterspør høykompetent arbeidskraft gjør naturligvis ikke saken enklere.

 

 

Personell

Dette bringer meg over i neste utfordring som er nettopp personell. At personell er en hovedutfordring er ikke noe nytt. Etter min oppfatning har luftforsvaret generelt sett en god personellpolitikk.

Samtidig mener jeg at vi i forsvaret skal erkjenne at vi i iveren etter å redusere antall stillinger og behovet for omstillinger, ikke har tatt helt høyde for at arbeidslivet for øvrig er i en høykonjunktur. Dette betyr konkurranse om personellet.

I luftforsvaret merker vi veldig godt at vi for å nå nedskjæringsmålene har nådd kritisk masse ved flere av våre systemer. På enkelte områder er vi faktisk under det som skal til for å levere i henhold til fremtidig målbilde. I seg selv betyr dette marginale leveranser, men det betyr også hardt arbeidspress på ivrige og motiverte medarbeidere. Så kommer effekten av at flere finner seg arbeid andre steder enn i forsvaret. Pr i dag har vi ca 120 vakanser av en styrke på 1600. Det merkes.

Derfor blir vår hovedoppgave i tiden som kommer på den ene siden å arbeide for forståelse for at oppsetningsplanene er for marginale. Fs 07 er et viktig verktøy i så måte. På den andre siden må vi være aktive i å rekruttere, selektere og utdanne tilstrekkelig og rett personell. Vi må også være aktive i å legge forholdene til rette for å ta vare på personellet. La meg nevne noen stikkord.

Større forutsigbarhet i hva som venter av fremtidige oppdrag og tjenestesteder for den enkelte.

Rotasjonsordninger i internasjonale operasjoner tilpasset den tjenesten man gjør. En som gjør samme jobben hjemme som ute, kan roteres oftere enn en i en krevende lederstilling.

Hjemmestøtteordinger og løsninger som tar hensyn til utfordringene familier møter ved beordring til eksempelvis internasjonale operasjoner, men også øvelser hjemme.

Vi må se nærmere på belastningene vi påfører personellet. Jeg tror vi i sterkere grad må prioritere. Og da tenker jeg på all virksomhet, drift og investering.

Vi skal bli bedre på å gi riktige forventninger til personellet vårt. Dette betyr at arbeidstakere tidlig i karriereløpet blir klar over hva som venter dem av muligheter.

Luftforsvaret ser behovet for å legge til rette for to-inntektsfamilier. Vårt familiefokus må prege utformingen av alt fra arbeidsplaner og øvingsvirksomhet, til forespeilt deltakelse i internasjonale operasjoner. Dette har også betydning for hvilke baser vi skal satse på. Luftforsvaret ønsker seg baser som legger til rette for to-inntektsfamiliene. Vi ønsker ikke et luftforsvar av pendlere. Ikke minst med tanke på deltagelse i internasjonale operasjoner og den belastning det medfører, mener vi det er en fordel om familiene kan støtte hverandre i et nettverk knyttet til tjenestestedet.

Rekruttering og utdanning

I luftforsvaret ser vi for oss en mye mer aktiv tilnærming til rekruttering. Forsvaret har mye å by på og vi må bli flinkere på å markedsføre mulighetene. Vi må også forholde oss til at nye generasjoner har en plattform og referanser til forsvaret som kanskje er fremmed for oss som er eldre.

Luftforsvaret har i 2006 gjennomført to kampanjer rettet mot rekruttering av flygere og teknisk personell. Vi har hatt reklameinnslag på tv og gjennomført flygercamp og teknisk camp. Man skal være litt forsiktig med konklusjonene, men søkermassen til flygerutdannelsen har nå et volum som vi ikke har sett siden 1999. Vi har registrert 568 søkere, mot 406 i fjor. Gledelig er det at 77 kvinner har søkt.

Vi er i ferd med å gjennomføre en ny befals- og utdanningsordning. Ikke alle sider av disse ordningene er spesielt godt tilpasset luftforsvarets behov. Derfor må vi tilpasse ordningene til de enkelte forsvarsgreners behov. Luftforsvaret, inkludert teknisk personell i flo, er preget av spesialister. Dette er personell vi ønsker å beholde lenge. Det er også sannsynlig at de i starten av karrieren ønsker forutsigbarhet. Jeg mener derfor at vi snarest må legge forholdene til rette for å tilby disse fast stilling i forsvaret.

Luftforsvaret har økning av kvinneandelen som en av våre strategiske målsetninger. Luftforsvaret har tradisjonelt hatt en brukbar kvinneandel, sett i forhold til de andre forsvarsgrenene. Særlig har vi hatt mange kvinner i forvaltningsbransjen. Pr i dag gjennomfører vi ikke forvaltningsutdannelse på befalsskolenivå, og vi vet at det tradisjonelt har vært vanskelig å rekruttere kvinner til teknisk tjeneste og flygeryrket. Vi har derfor naturlig nok hatt en nedgang i opptaket til befalsskolen. Dette ønsker vi gjøre noe med.

Det er min oppfatning at vi menn ikke har tatt spørsmålet om kvinner i forsvaret helt innover oss. Jeg tror at mange menn fremdeles ikke er særlige bevisste på hvorfor vi ønsker kvinner i forsvaret. En bevisstgjøring av det spørsmålet tror jeg vil virke motiverende for arbeidet med å legge forholdene til rette for kvinner.

Forsvarets ubalanser

Personellsituasjonen og det jeg har kalt de aldrende systemene avspeiler en problematikk som er overordnet og rammer forsvaret generelt.

Luftforsvaret og våre operative leveranser rammes av ubalansen som har utviklet seg mellom ambisjoner på den ene siden og ressurstildelingen på den annen side.

Vi opplever at lave budsjetter gir for lite trening og øving og for lavt investeringsnivå på sikt.

En for lav personellramme gir for liten robusthet og utholdenhet. Plansjen viser årsverksutviklingen i luftforsvaret. Tilsvarende utvikling finner vi hos leverandøren –FLO -, noe som er med på å svekke omsetningsevnen av ressurser til aktivitet eller investeringer.

Vi har også en kombinasjon av små operative miljøer – flere på kritisk masse – spredt utover hele landet. Dette er ikke ønskelig verken av operative eller ressursmessige hensyn. Alt i alt gir dette behov for en betydelig konsentrasjon.

Kraftsamling av aktivitet gjennom samling av fagmiljøene vil:

Bedre synergien mellom allerede små fagmiljøer. Samarbeid og interaksjon mellom fagmiljøer og systemer, vil gi fleksibel utnyttelse og overføring av kompetanse og tjenester.

Dette vil bedre de operative leveransene.

Være mer familievennlig gjennom mindre belastning og mulighet for mer forutsigbart tjenesteløp.

Gi mer kostnadseffektiv drift. Vi frigjør årsverk fra støttestrukturen.

 

Noen har kommentert at nedleggelse av baser vil medføre en svekkelse av forsvarsevnen. Etter min mening er det motsatte tilfellet: en konsentrasjon av baser vil gi høyere forsvarsevne! I praksis flere flytimer som igjen gir mer tilstedeværelse og bedre evne til suverenitetshevdelse. Luftforsvaret vil gi sin fagmilitære anbefaling om dette med den erkjennelsen at dette er et politisk vanskelig spørsmål som det er politikernes jobb å bestemme.

Nye kampfly

Når det gjelder prosjekt nye kampfly er nå den såkalte konseptuelle løsningen behandlet av regjeringen, og jeg oppfatter det slik at det er politisk støtte til behovet for nye kampfly. Viljen til på et tidspunkt å anskaffe nye kampfly ser ut til å være tilstede, noe som naturligvis er veldig gledelig. Prosjektet går nå inn i en fremskaffelsesfase og det er mange av oss som ser fram til dette.

Mens vi så langt har utredet alternative måter å anskaffe en kampflykapasitet på, skal vi nå vurdere nærmere hvilken kandidat som er mest egnet. Her er det viktig å understreke at når vi så langt har sagt at vi har tre likeverdige kandidater så betyr ikke det at de er like godt egnet. Det betyr bare at de oppfyller en del grunnleggende krav. Som i alle tilsvarende prosjekter så vil man ved grundigere studier kunne rangere kandidatene etter hvor godt de oppfyller de forskjellige kravene.

Jeg er glad for at vi tar med oss de tre kandidatene videre. Både av konkurransehensyn og at det gir oss en mulighet til å skaffe oss bedre innsikt og dermed redusere usikkerhet når det skal foretas et endelig valg. For å være i stand til dette må vi nå øke ressursbruken totalt sett, og vi må bruke forholdsmessig større del av ressursene på eurofighter og gripen. Det er viktig å ha klart for seg at alle kandidatene er fremtidsmodeller. Selv om både eurofighter og gripen er i daglig tjeneste i dag så er det videreutviklede utgaver vi snakker om. Jsf har nettopp flydd, men her også ligger det naturlig nok en del usikkerhet i utviklingsløpet.

Forsvaret tar sikte på å legge fram en anbefaling slik at et valg kan tas i 2008. Dette betyr mye arbeid på kort tid, men jeg er optimistisk i forhold til at vi skal kunne gi en anbefaling med høy kvalitet.

Vår oppgave blir å gi en militærfaglig anbefaling. Industri og sikkerhetspolitikk er naturligvis også viktige sider av spørsmålet, men er ikke vårt domene.

Som jeg ser det så er det særlig tre hovedfaktorer vi skal vurdere: ytelser, kostnader og samarbeidsforhold. Hva ytelsene angår så må vi sikte mot et kvalitetsnivå på kampflyvåpenet som er på høyde med de mest avanserte luftmaktsnasjonene i nato. Det er det nivået vi er på i dag – etter en målrettet satsing gjennom mange år. Å skulle sikte mot noe lavere enn det kan jeg ikke anbefale.

Jeg vil også argumentere for at vi skal anskaffe et fly som er godt i alle relevante roller. I dette ligger det noen avveininger. De store landene kan operere med flere flytyper. Det har ikke vi råd til. Det flyet vi velger må kunne hevde suverenitet i våre vidstrakte interesseområder her hjemme og bidra avgjørende til norsk krisehåndtering. Det må også kunne operere fullt ut integrert med våre allierte, enten krisen skal løses hjemme eller ute. På forhånd vet vi lite om hvordan krisene vil arte seg og hvilke av flyenes egenskaper som blir viktigst. Det kan være like sannsynlig at det er luft-til-bakke egenskapene som blir viktige i en nasjonal krise enn det motsatte. Det samme internasjonalt. Vi må også huske at måten å operere på har endret seg, ikke minst som følge av en betydelig forbedret evne til informasjonsinnsamling og derav bedre situasjonsoversikt. Alt i alt peker dette i retning av et fly med balanserte egenskaper.

Ser vi på kostnadene så er naturligvis anskaffelseskostnadene viktige. Men vi må se lengre enn det. Vi må se på kostnadene gjennom hele levetiden. Vi ønsker ikke et fly hvor driftskostnadene gir en gjøkungeeffekt. Vi må ta høyde for jevnlige oppdateringer, for å holde tritt med utviklingen. I det hele tatt er flyets utviklingsmuligheter en viktig faktor.

Noe av dette tar oss over i samarbeidsformer. Vi trenger partnere å dele kostnadene med. Først og fremst utviklings- og oppdateringskostnader. Men hvis vi i tillegg kan dele kostnader som har med trening, utdanning og logistikk så er det bra. Det er også sannsynlig at etter hvert som flere land må ta konsekvensene av kostnadsspiralen til militært materiell, så vil de også ønske seg et operativt samarbeid. Da må dette være land som vi naturlig kan samarbeide med. En viktig del av et samarbeid handler om kompetanse. Jeg tror jeg kan si med sikkerhet at vi ikke hadde vært på dagens kompetansenivå hvis vi ikke hadde samarbeidet med de andre partnerne i f16-samarbeidet.

Når man velger fly så kommer et annet sentralt spørsmål opp og det er antallet. Pr i dag benyttes et plantall på 48 fly. Jeg synes det er et greit utgangspunkt. Så vil den videre prosessen vise hva vi vil anbefale. Antallet har jo først og fremst med ambisjoner å gjøre. Jeg føler at vi har et godt utgangspunkt for å belyse konsekvensene av forskjellige antall og dermed ambisjonsnivåer. Så blir det opp til politikerne å velge hva de ønsker.

Avslutning

Jeg har i kveld prøvd å gi dere et innblikk i status og utfordringer i luftforsvaret. Som jeg sa innledningsvis er tilstanden god, men vi har store utfordringer. Luftforsvaret leverer veldig bra – hver dag – hjemme og ute. Men vi ser samtidig at ressursene ikke strekker til for at vi skal møte de ambisjonene som er lagt. Særlig dreier dette seg om personellressurser. Noe kan vi gjøre selv for å øke rekrutteringen og legge forholdene til rette for den enkelte. Men hvis dagens personellrammer opprettholdes må vi gjennomføre strukturelle grep for at den aktiviteten vi gjennomfører skal være bærekraftig.

Med flere av utfordringene jeg har skissert skjer det også en positiv utvikling. Ikke minst gjelder dette flere av de aldrende systemene, som for eksempel Orion. Klarer vi nå også å holde stø kurs og virkelig å realisere nye transportfly så er det svært gledelig. Vi skal også være veldig godt fornøyde med utviklingen innen kampflyprosjektet.

Luftforsvaret er lite, men med høy kvalitet. Gis vi de rette betingelsene skal vi klare å opprettholde denne kvaliteten også i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.