Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 14. april 2008

ved

Professor Geir Lundestad

Direktør for det Norske Nobelinstitutt

 

Professor Geir Lundestad Direktør for det Norske Nobelinstitutt. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

USAs UTENRIKSPOLITIKK ETTER VALGET
(Kort sammendrag/disposisjon)
 

1) INTRODUKSJON

Spesielt tema, spå, profet, strukturer og personer, jfr. dog Bush 2000.

2) USAs POSISJON

Militært: +-, andre makter

Økonomisk: +-, andre makter

Politisk: –

Kulturelt

3) LIKHETENE MELLOM KANDIDATENE

USA som ledermakten

Multilateralisme og unilateralisme: Soft balancing

Truslene: Terrorisme og masseødeleggelsesvåpen, Iran: Alle opsjoner

Virkemidlene, forsvarsbudsjettet, også public diplomacy

Mindre fokus på Europa, mer på Greater Middle East, Fjerne Østen

Europa gjøre mer: Afghanistan, litt mer rom for ESDP

Israels spesielle rolle

Alle avviker fra Bush: Global oppvarming, Guatanamo, Geneve, minske energiavhengighet

4) FORSKJELLENE

Symbolikken: Svart, kvinne, USA konservativ-progressiv

Retorikken: USA lede, men også konsultere

Irak (16 måneder)

Russland og vanskelige stater: League of democracies

Usikre på Kina

Nedrustning

Proteksjonisme

Presset fra valgkampen! Jfr. Kerry 2004

Better strong and wrong than weak and right!

5) KONKLUSJON

Godt over 6 måneder til valget, jfr. for et halvt år siden

”Den forvirring som rår i ens indre

Obama: ”The United States must lead the world once more.”

“No president should ever hesitate to use force – unilaterally if necessary – to protect ourselves and our vital interests when we are attacked or imminently threatened.”

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 3. mars 2008

ved

Generalmajor Trond Ragnarsøn Karlsen

Sjef Forsvarets logistikkorganisasjon

 

«Status og utfordringer i FLO”

PDF av presentasjonen.
2008-03-03_Karlsen

 

Mine damer og herrer!

Generalmajor Trond Ragnarsøn Karlsen Sjef Forsvarets logistikkorganisasjon. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Før vi går løs på dagens hovedtema ”status og utfordringer i FLO”, så tillater jeg meg å si noe om logistikkens betydning for militære operasjoner. Jeg synes å huske fra befalsskolen at det ble sagt at de militære operasjoner ikke kunne drives lenger enn det den logistiske understøttelsen tillot. Opp gjennom historiens gang er det mange eksempler på vellykkede feltherrer som har sørget for å ha orden på logistikken, men det er også eksempler på feltherrer som ikke har gjort dette og har angret betydelig. Logistikkens kompleksitet har også endret seg betydelig. Våre forfedres, vikingenes, logistikkonsept var nokså enkelt når de seilte fra norskekysten i sine vikingsskip. Litt enkelt kan man si at de hadde forsyninger til overfarten over Nordsjøen, mens etterforsyningen fant sted ved plyndring på de stedene de gjorde landhogg. Nåværende operasjoner derimot, som for eksempel Irak og Afghanistan krever etterforsyninger som er meget omfattende og komplekse. Mange har hatt meninger om logistikken opp gjennom tidene.
General George Patton uttrykte det relativt klart sett fra en operativ sjefs ståsted:  Plansje 2 : “I don’t know a shit about this thing called logistics, but I sure want a hell of a lot of it».

 

Tradisjonelt har Forsvaret i vårt land vært ensbetydende med forsvaret av Norge. Stridende avdelinger var trent for og forberedt seg på oppgaver i vårt eget land. Hovedtyngden av operative avdelinger var først tilgjengelige etter at hele eller deler av Forsvaret var mobilisert. Det var to hovedprinsipper for hvordan logistikkstøtten til dette Forsvaret var organisert. Den umiddelbare utrustningen ved mobilisering var hovedsakelig basert på materiell som var lagret i militære lagre spredt over hele landet. Den påfølgende støtten var i stor grad basert på at avdelingene skulle trekke på de totale ressursene som finnes i landet gjennom rekvisisjoner. Totalforsvarskonseptet tilrettela for en forsvarlig etterforsyning og støtte til oppsatte operative avdelinger i Norge. Foruten teknisk støtte til daglig drift av Forsvaret, besto den rene militære logistikken stort sett av lagervirksomhet og vedlikehold/verksteder, samt beredskapsplanlegging. Dette ble øvet i de store øvelsene på 80- og 90-tallet.
I dag er de fleste militære beredskapslagrene avviklet. Forsvaret er mer internasjonalisert og har ansvar og roller knyttet til norske interesser langt ut over det territorielle. Totalforsvarets betydning og relevans er endret tilsvarende – mer i retning av generelle sikkerhetsutfordringer i samfunnet enn bare forsvarsmessige behov. Men – behovet for logistikkstøtte til Forsvarets operasjoner er i dag minst like stort som det var tidligere. Logistikkutfordringene er annerledes i dag, og jeg tillater meg å hevde at på mange områder er det riktig å si at de er vesentlig større. Avanserte tekniske tjenester levert f eks i en havn i Middelhavet eller tunge etterforsyninger i Afghanistan krever et større spekter av profesjonell militær logistikk enn det en militær operasjon i hjemlige trakter i Norge kunne gjøre.

 

Status

Hvis vi da går over til kveldens tema ”Status og utfordringer i FLO”, så bør vel det naturlige spørsmål være om den operative siden av Forsvaret – først og fremst representert med Sjef FOHK og Generalinspektørene – får ”a hell of a lot of it” som Patton uttrykte det, når det gjelder logistikkstøtte. Til det må jeg svare et forbeholdent ja. Vi hadde en meget stor grad av leveransepålitelighet i fjor, men samtidig har vi hatt til dels betydelige utfordringer ift å levere fullt ut det som etterspørres av de operative brukerne i løpet av året.

 

Hva er status vil man da spørre?

For litt over ett år siden satte FSJ ned en arbeidsgruppe – Task Force Årsverk – som skulle vurdere antall årsverk i Forsvaret ift de oppgaver som Forsvaret er pålagt. I den forbindelse gjorde arbeidsgruppen en vurdering av FLOs kapasitet innen investeringsområdet og den daglige understøttelse av Forsvarets virksomhet. Resultatet var ikke så positivt. Gruppen beskrev betydelige utfordringer i FLO ift å gjennomføre materiellinvesteringsaktiviteten. I tillegg beskrev samtlige generalinspektører i større eller mindre grad manglende vedlikeholdskapasitet og for lav kapasitet i FLO til å levere reservedeler og Personlig bekledning og utrustning (PBU). FLO hadde også utfordringer innenfor fagmyndighet og materiellkontroll.

I den grad det var noen trøst, så kan jeg si at dette var ikke overraskende for oss i ledelsen i FLO.
Plansje 3

Vi kjente godt igjen beskrivelsen, og det er ikke til å komme fra at Forsvaret i dag har fått en betydelig ubalanse mellom den operative strukturens behov for logistikkunderstøttelse og FLOs kapasitet til å understøtte den.

 

FLO – en riktig løsning for logistikken i Forsvaret?

 

Plansje 4

Før jeg kommer inn på forklaringer på denne statusen og ikke minst hva vi gjør for å endre på dette, så har jeg lyst til å kommentere et spørsmål som jeg av og til får: ”Gir nå denne organiseringen av nesten all logistikkvirksomhet i Forsvaret i FLO bedre logistikk?” For det første tror jeg ikke alt fungerte så veldig bra tidligere heller. Det var også mangler i leveransene til den operative strukturen tidligere. Min oppfatning av dagens situasjon er at deler av logistikkvirksomheten absolutt har blitt bedre og mer profesjonell, store deler av virksomheten er omtrent som tidligere og noen deler er mindre gode enn da.

Plansje 5

Det som imidlertid er det aller tydeligste resultatet av FLO er at logistikken i Forsvaret har blitt betydelig billigere enn tidligere, hvilket også var MÅLET. Hvis vi tar utgangspunkt i 2004, så har FLO i løpet av 2005-2007 gjort virksomheten litt over 1 mrd 2008-kr rimeligere. I inneværende år har vi planer om å spare ytterligere 180 mill kr. Hvis vi greier dette, så vil logistikkostnadene i Forsvaret være ca. 1,2 mrd kr eller ca. 15 % rimeligere i 2008 enn i 2004, målt i 2008-kr. Hvis vi også tar med den ikke-kompenserte prisveksten på 2 %, så har vi i realiteten gjennomført logistikkvirksomheten i 2008 nesten 1,9 mrd 2008-kr rimeligere enn i 2004.
Dette er ikke minst takket være dyktige og kreative medarbeidere som har gjort en betydelig innsats for å finne bedre og/eller billigere løsninger for å støtte den operative virksomheten. Vår visjon er ”Økt operativ evne gjennom effektiv logistikk”. Jeg vil hevde at vi har gjort en betydelig innsats for å bli mer effektive, en innsats som det står respekt av. Men noen vil naturlig nok hevde at vi har spart for mye siden vi ikke leverer fullt ut.
Ja, det er jeg enig i. Jeg kunne godt ha tenkt meg å investere noen av innsparingene i økt kapasitet på de områdene som vi mangler kapasitet, men så langt har overordnet myndighet ønsket å bruke disse midlene på høyere prioritert virksomhet. Nå må vi imidlertid søke å dekke gapene mellom den operative strukturens behov for logistikkunderstøttelse og vår kapasitet til å understøtte denne. Jeg kan love dere at vi er godt i gang med denne utfordringen.

Jeg registrerer også at enkelte taler for å gå tilbake til delte logistikkorganisasjoner som i gode, gamle dager. Så langt synes jeg ikke disse utsagnene er særlig velbegrunnede, og de tar ikke inn over seg at ressurssituasjonen er totalt forandret, eller at vi i løpet av de siste årene faktisk har blitt et mye mindre Forsvar. Og hvis vi titter ut i verden, så går trenden i land som er betydelig større enn oss i samme retning som det vi har gjort, nemlig én logistikkorganisasjon.

 

Materiellinvesteringer

Det er et grunnleggende problem at mye av Forsvarets materiell etter hvert begynner å bli nokså gammelt, og faktisk så gammelt at den operative verdien blir liten og/eller at driftsutgiften stiger dramatisk uten at den operative verdien økes tilsvarende. Vi er i gang med å erstatte noe av det gamle materiellet med nye og langt mer avanserte systemer som har en betydelig høyere operative verdi. Men la meg få tillegge: Nye våpensystemer er mye mer ressurskrevende i drift enn de systemene de erstatter.
Forsvarets materiellinvesteringsvirksomhet er omfattende, og det investeringsstyringskonseptet som ble iverksatt sommeren 2004 legger vesentlig mer vekt på arbeidet i tidligfasene av prosjektene og gir Forsvarsdepartementet et betydelig mye større ansvar og myndighet enn tidligere for den totale prosjektporteføljestyringen og ikke minst for prosjektene i tidligfasene. Hensikten er at grundig arbeid i forkant skal gi et bedre produkt til slutt samtidig som de nødvendige tverrprioriteringer skal ivaretas. FLO har en støttende rolle i tidligfasene, og det er først når vi kommer til fremskaffelsesfasen og har fått Gjennomføringsoppdraget fra FD at vi får ansvaret.

 

I de siste årene har vi ikke vært i stand til å anskaffe fullt ut det materiellet Forsvaret har behov for eller omsette de investeringsmidlene som er bevilget av Stortinget. Grunnen til dette er flere.
Plansje 6 del 1

  • For det første er industriens leveringsevne blitt redusert pga at investeringer i forsvarsmateriell har økt globalt. Blant annet p.g.a. krigen i Irak og Afghanistan merker vi at det innenfor enkelte områder er betydelige ordrereserver hos produsentene, og at muligheten for hastekjøp til fornuftige priser derfor er blitt mer begrenset. Vi har også hatt tildels betydelige forsinkelser i fremdriften på noen av våre store prosjekter.
    Plansje 6 del 2
  • For det andre ble det ifm forarbeidene til omorganiseringen høsten 2005 gitt føringer til oss om å dimensjonere Investeringsvirksomheten i FLO til omtrent 100 prosjekter. I dag har vi ca. 250 prosjekter. Dette har selvsagt ført til at noe av det personellet som vi hadde i våre rekker i forrige langtidsperiode, burde ha blitt værende innenfor investeringsvirksomheten.

Plansje 6 del 3

  • For det tredje har omfanget av de Gjennomføringsoppdragene som FLO har fått ila 2004-2006 vært alt for liten. Vi har i disse tre årene fått Gjennomføringsoppdrag som til sammen er mer enn 12 mrd kr mindre enn det vi har betalt ut i pågående investeringsprosjekter. Når det i tillegg har vært en rekke kanselleringer og forsinkelser av prosjekter, så betyr dette at den porteføljen av oppdrag som vi gikk inn i 2007 med, var ca. 12 mrd kr lavere enn den vi gikk inn i 2004 med. Dette er selvsagt ingen ideell situasjon all den tid vi vet at Forsvaret har behov for å fornye materiellparken. Men i FLO kan vi selvsagt ikke gjennomføre og anskaffe materiell uten at vi får oppdrag om dette.

Plansje 6 del 4

  • For det fjerde er tiden fra vi får gjennomføringsoppdragene til kontrakt er inngått og de store utbetalingene kommer i størrelsesorden 1 ½ til 3 år. Styring av investeringsvirksomheten er en langsiktig oppgave.

 

Hva har vi gjort for å bedre situasjonen?

Vi har selvsagt prøvd å øke vår kapasitet innenfor de områdene vi har hatt ”shortfalls”, men dette har ikke vært enkelt. Det har vært en utfordring fordi vi ikke har et tilstrekkelig rekrutteringspotensiale innenfor egne rekker pga relativt små utdanningskull fra våre utdanningsinstitusjoner tilbake til midten av 90-tallet. I tillegg er det klart at ”Mor Norge” går ”for godt”. Særlig merker vi pågang på våre utmerkede og høyt kvalifiserte medarbeidere fra oljerelatert industri, og flere velger dessverre å slutte i Forsvaret. Det stramme arbeidsmarkedet har også gjort at våre muligheter for å rekruttere ikke-uniformert personell har vært begrenset.

 

Investeringsstyringskonseptet legger som sagt betydelig vekt på tidligfasene i prosjektene. Selv om det er FD som er ansvarlig for disse fasene, så er det Generalinspektørenes og mine folk som gjør det vesentlige arbeidet. Jeg vil berømme det gode samarbeidet mellom generalinspektørenes folk og mine innenfor investeringsvirksomheten. Dette er meget fruktbart, og jeg er bekymret for hvordan dette og annet nødvendig samarbeid med Generalinspektørene skal ivaretas like effektivt og godt i fremtiden hvis Generalinspektørene blir flyttet ”på bygda” slik jeg kan lese i media. Det omfattende arbeidet som skjer på sentralt hold for å skape et best mulig forsvar totalt sett – enten det er mellom forsvarsgrenene eller mellom den operative strukturen og logistikken – bør ikke undervurderes og forvanskes.

 

Den daglige støtte til internasjonale operasjoner og til forsvarsgrenenes styrkeproduksjon, m.m

Støtte til avdelinger som er ute i pågående operasjoner eller avdelinger som forbereder seg for innsats i operasjoner er selvsagt vår høyeste prioritet. Resultatene og tilbakemeldingene er i det alt vesentlige bra på dette området, men det er klart at det er utfordrende å støtte operasjoner så langt borte som Afghanistan, Sudan eller Haiti.

FLO var i inneværende langtidsperiode ment å skulle etablere 5 Logistikkbaser. Log basene er enheter i FLO som skal bidra med deployerbar logistikkstøtte og være operative og deployerbare for operasjoner i inn- og utland.

Plansje 7

Etableringen av robuste deployerbare logistikkbaser, med samme

reaksjonstid som de enheter som skal understøttes, må derfor prioriteres.

 

På grunn av manglende økonomiske tildelinger har ambisjonsnivået dessverre blitt redusert – først til 3 log baser og deretter bare til å støtte pågående og planlagte operasjoner. Jeg er ikke særlig fornøyd med dette i og med at dette ikke gir oss den nødvendige handlefriheten for å håndtere ”oppdukkende” mål, og er det noe vi har lært, så er det vel at oppdukkende mål dukker opp til stadighet.

De deployerbare logistikkbasene er fortsatt under oppbygging, og det har vært en positiv utvikling.

  • Status er at deployerbar logistikkbase Luft vurderes til å være delvis operativ.
  • Deployerbar logistikkbase Sjø vurderes også som delvis operativ, med evne til å etablere en Forward Logistic Site (dvs. kunne understøtte mindre maritime deployeringer utfra en større logistikkbase) og å kunne inngå i en flernasjonal Joint Logistics Support Group (JLSG).
  • For deployerbar logistikkbase Land er imidlertid ikke statusen så bra. Det ble gjort mye ifm oppsetting av Sudan-bidraget, men fortsatt gjenstår det å bygge opp tilstrekkelig kapasitet. Beslutningen om å ikke etablere log basene merkes spesielt ift støtten til Hæren, som selvsagt også er den forsvarsgrenen som er mest ute. Vi er p.g.a. manglende økonomiske tildelinger ikke så klare for å støtte nye bidrag, som vi burde ha vært.

 

I tillegg til dette har vi en personellstruktur i FLO som er begrenset gripbar. Erfaringene med rekruttering av personell til støtte for Hæren er ikke så positive som jeg skulle ha ønsket, og dette skyldes at veldig mye av rekrutteringsgrunnlaget enten er sivilt personell i Forsvaret eller personell som har sitt daglige virke i det sivile samfunn. Det har vist seg at sivilt personell i Forsvaret i realiteten ikke har vært så gripbare som intensjonen var for denne langtidsperioden, spesielt på landsiden. På den andre siden har vi også gode eksempler på at vårt sivilt tilsatte personell har trådd til, f. eks for å støtte Sjøforsvarets deployering av MTB-er til Libanon høsten 2006. Det skal også sies at når det gjelder korte engasjementer for eksempelvis å oppreparere materiell i Afghanistan, så vises det en enorm stå på-vilje fra personellet ved flere av våre landverksteder som med jevne mellomrom har vært i Afghanistan og tatt ”skippertak” for å oppreparere materiellet der nede. Jeg synes det er bra at FSJ i FS-07 har foreslått en større grad av militarisering av den gripbare delen av FLO. Dette håper vi blir videreført i Langtidsproposisjonen. Det personellet som i dag er sivilt tilsatt skal imidlertid ivaretas på en god måte. De gjør en utmerket jobb i de ulike Flo-basene, men det er imidlertid viktig at vi finner tiltak som gjør større deler av FLO mer gripbar.

 

Innenfor den daglige understøttelsen til forsvarsgrenene, så har det som sagt ikke alltid vært kapasitet til å gi den forventede støtten. Dette skyldes i stor grad at mange av de forutsetninger og virkemidler som skulle til for å gjøre FLO rimeligere i nåværende langtidsperiode har endret seg eller falt bort.

På vedlikeholdssiden er vi imidlertid i ferd med å øke kapasiteten til å understøtte både Hæren og Luftforsvaret. Det vi ser er at vi nå har skapt en svært kosteffektiv organisasjon hvor det innenfor enkelte områder er en betydelig belastning for den enkelte. I en medarbeiderundersøkelse i Forsvaret i fjor var det bl.a. et spørsmål som gikk på om personellet synes de måtte jobbe mye i arbeidstiden for å løse sine oppgaver. Jeg registrerte at 8 de 10 avdelingene i Forsvaret som sterkest hadde signalisert dette i undersøkelsen, var fra FLO.
En kosteffektiv organisasjon i den daglige styrkeproduksjonen er selvsagt en fordel sett i et økonomisk perspektiv. Det er imidlertid ikke slik at alt i Forsvaret skal være økonomisk basert. Det viktigste er at den militære organisasjonen skal virke i krise og krig. Konsekvensen av en kosteffektiv organisasjon er imidlertid at dybden og utholdenheten i organisasjonen blir skadelidende. Vi ser f. eks dette meget godt i inneværende år når vi skal sende 3 BELL 412 helikoptre til Afghanistan og samtidig øke forpliktelsene for Redningstjenesten. Vi sender selvsagt en rimelig robust kontingent til Afghanistan for å understøtte helikoptrene der. Men når dette skjer samtidig med styrkingen av Redningstjenesten, får vi et ressursproblem ift å understøtte Forsvarets helikopterpark forøvrig. Vi må derfor for fremtiden i større grad sørge for å ha en robust organisasjon som har den nødvendige dybde og utholdenhet.

 

På reservedelssiden har vi i løpet av de siste årene gjennomført et omfattende arbeid for å innføre et nytt forsyningskonsept. For det første har vi lagt ned sentrallagrene og flyttet både reservedeler og PBU ut til de lokale basene for å gi bedre understøttelse til brukerne. I den forbindelse har vi trimmet lagrene ned vesentlig for ukurant materiell. I tillegg har vi etablert rammeavtaler for anskaffelse av både sivilt og militært materiell. Denne omleggingen har tatt lengre tid enn vi regnet med, men vi begynner nå å se resultatene av det omfattende arbeidet som er gjort. Jeg mener at vi er i ferd med å fullføre etableringen av et forsyningskonsept for fremtiden som både kombinerer det militære behov og behovet for kosteffektiv drift.

 

Forsvarlig forvaltning

I løpet av de siste årene har det vært satt betydelig fokus på forsvarlig forvaltning i Forsvaret. Det begynte med merforbruket i 2004 og fokuset fikk en ytterligere omdreining etter Siemens-skandalen og Dalseide-utvalget.

Jeg vil kort kommentere to forhold innenfor dette området.
Plansje 8

  • For det første vil jeg si noe om Dalseide-utvalget. Jeg må si meg helt enig med den intensjon som Statsråden hadde med nedsettelse av Dalseide-utvalget januar 2006. Det var et behov for å få ryddet opp ift de uregelmessigheter som var avdekket ifm overfaktureringen fra Siemens. Dette sier jeg selv om etableringen av utvalget feilaktig stigmatiserte store deler av FLOs personell som ”kjeltringer”. Det arbeidet som ble gjort i Dalseide I-rapporten, var etter min vurdering meget bra, og anbefalingene som kom var både klare og gode. Vi for vår del var meget fornøyd med at vi langt på vei allerede hadde satt i gang et arbeid i tråd med de anbefalinger Dalseide I-rapporten kom med. Denne rapporten har vært en hjelp for oss i vårt arbeid for å forbedre vår forvaltning – ikke minst når vi ”in-sourcet” FIS Basis-kontrakten fra Siemens, noe som FLO/IKT løste på en utmerket måte. Jeg tror vi i vår støtte til Dalseide-utvalget og i arbeidet med å forbedre oss til sammen har brukt et tresifret antall årsverk. Jeg er derfor fornøyd med at jeg får signaler om at vi har blitt bedre og ikke minst at enkelte av våre leverandører gir uttrykk for at vi legger betydelig mer vekt på disse tingene enn det andre offentlige og private kunder gjør. Fokuset på holdninger og etikk er ytterligere forsterket gjennom Forsvarsministerens initiativ på dette området. For FLOs del vil dette arbeidet være et kontinuerlig arbeid hvor vi har fokus på dette, og – ikke minst – sørger for at våre ansatte har de nødvendige rammebetingelser for å gjøre en god jobb.
  • Til tross for det omfattende arbeidet som er gjort på forsyningssiden, så må jeg innrømme at vi ikke har greid å få den nødvendige materiellkontroll slik som vi håpet på ifm innføringen av forsyningskonseptet. Dette er også en sak som Riksrevisjonen har bitt seg merke i, og som vi selvsagt tar meget alvorlig. Det er flere forhold som gjør at vi nå er i full gang med å rydde opp. Riksrevisjonen er allerede nevnt, men i tillegg til dette skal vi på forsommeren innføre et felles forvaltningssystem på forsyningssiden for hele Forsvaret. Dette ser vi selvsagt frem til, selv om vi er nødt til å ta høyde for at det ifm opplærings- og innføringsperioden kan få betydelige konsekvenser for FLOs leveranseevne. Vi er i ferd med på iverksette nødvendige risikoreduserende tiltak ved bl.a. å sende større reservedelsbeholdninger til våre styrker i int ops, ha klar manuelle rutiner, osv. Vi startet allerede i fjor arbeidet med å øke reservedelsanskaffelsene for å ta høyde for denne ”dippen” i leveranseevnen.Så tilbake til materiellsituasjonen. Hvordan havnet vi der?
    Det vi ser er at vi rydder opp i en situasjon som har utviklet seg over lang tid. FLOs organisasjon har vært gjennom store endringer og en betydelig slanking hvert eneste år i perioden 2001-2005. Ultimo 2005 var vi ca 2/3 av det antall hoder vi var i 2001, og forsyningsdelen av FLO har tatt en betydelig del av denne reduksjonen. I denne perioden har den øvrige freds- og krigsorganisasjonen endret seg betydelig, spesielt innenfor Hæren og Heimevernet. Vi må bare innrømme at oppdateringen av materiellregnskapene, etc. ikke helt har greid å holde følge med disse endringene. Det har heller ikke hjulpet særlig at materiellregnskapene føres i et nesten tosifret antall forskjellige materiellsystemer. Det er viktig å huske at noe av grunnlaget for å etablere FLO var at man skulle etablere felles prosesser i et felles forvaltningssystem. Til sommeren, ca 6 ½ år etter etableringen av FLO, får vi altså det første felles forvaltningssystem til å understøtte våre felles prosesser. Det er på tide! Det arbeidet som vi nå har iverksatt er meget omfattende, og vi bruker betydelige ressurser på dette. Også generalinspektørene og deres underlagte ledd blir dratt inn i arbeidet. Målet er selvsagt å skaffe den nødvendige materiellkontroll før vi overfører data inn i det nye systemet. Det kommer til å ta tid, men pågangsmotet er stort og fremdriften er god. Vi skal komme i mål.

Omorganisering og omstilling

FLO hadde vært gjennom store omorganiseringer hvert eneste år siden opprettelsen og frem til 2005. Det var for meg nokså overraskende i 2005 å se at mange av prosessene og rutinene som fungerte utmerket tidligere, til dels hadde forvitret i løpet av omorganiseringsprosessene. Det viser seg gang på gang ifm omorganiseringer med nye prosesser, nye ansvars- og myndighetsområder, nye samarbeidspartnere, osv. at det tar tid før organisasjonen fungerer som forutsatt, og ivaretar de oppgavene den har ansvaret for. Et godt eksempel på dette er etter min mening at FD med alt sitt dyktige personell først i fjor fikk brukbart grep på det ansvaret som ble tillagt dem som en følge av innføringen av det nye investeringskonseptet i 2004. For FLOs del var det største potensialet for ytterligere forbedringer å la virksomheten utvikle seg innenfor den organisasjonen som ble implementert i 2005. Beslutningen om dette var enkel, og jeg ble godt støttet av Forsvarssjefen. I ettertid har dette vist seg å være en god beslutning, og det er positivt å se at organisasjonen forbedrer seg dag for dag, mens stein etter stein blir bygd for å få organisasjonen mer veltrimmet. Det skal dog sies at dette ikke har vært en smertefri prosess, og at det har vært mange harde tak underveis.
Det er derfor jeg må si at jeg synes FSJs anbefaling i FS-07 om å la FLOs organisasjon ligge urørt inntil videre er meget klok. Det betyr ikke at dagens organisasjon er optimal. Vi ser riktignok at vi på svært mange områder har nådd de resultatene som vi hadde satt oss, men vi ser også at det er områder som vi ikke har nådd målene vi hadde satt oss, eller at vi kun har nådd dem med en betydelig større grad av ressursbruk enn forutsatt. Vi er derfor nå i gang med en evaluering av organisasjonen som vi håper skal danne grunnlaget for den videre utvikling av FLO.
FS-07

Det er noen som er av den oppfatning at siden FLOs organisasjon er foreslått uendret i FS-07, så er det ingen konsekvenser for FLO. Dette vil jeg på det sterkeste tilbakevise. FS-07 foreslår nedleggelse av strukturelementer og ikke minst en rekke baser og hovedkvarter, hvor aktiviteten ved noen av disse skal flyttes til andre lokasjoner. Alle disse endringene vil få konsekvenser for FLO.
Jeg tillater meg den påstanden at omfanget av omstilling i FLO pga forslagene i Forsvarsstudien er større enn i noen av forsvarsgrenene. Vår utfordring blir både å ta vare på de som dessverre ikke har noen arbeidsplass lengre, og ikke minst flytte kompetansen fra den basen som blir nedlagt til der hvor aktiviteten flyttes. Dette blir en meget stor utfordring for oss i FLO. Sier jeg nå at jeg ikke er enig i de forslag som ligger i FS-07? Nei, forslagene er nødvendig for å få en balanse mellom strukturen og den økonomiske ramme som samfunnet så langt har stilt til disposisjon for Forsvaret. Alternativet vil bli nedleggelse av operative elementer, eller en utsettelse av tøffe beslutninger som må komme senere. Kompetansespørsmålet er som sagt en utfordring på kort sikt, men på sikt er forsvarsstudiens forslag om å konsentrere virksomheten i Forsvaret personellvennlig.

 

Flernasjonalt samarbeid

 

Plansje 10

Logistikk- og støttekonseptet for Forsvaret beskriver en rekke prinsipper som skal bidra til mer fleksibel og mer effektiv understøttelse. Flernasjonalt samarbeid; arbeidsdeling og rollespesialisering; standardisering – alle nasjonale prosedyrer og rutiner innenfor logistikk skal være i samsvar med konsept og doktriner i NATO er eksempler på prinsipper som skal bidra til kosteffektive og smarte løsninger.

 

Forsvaret har allerede i mange år drevet med flernasjonalt samarbeid på logistikksiden. Fokuset på dette er altså ikke noe nytt, men en forsterkning av en trend som har pågått over flere tiår. På investeringssiden ser vi at de våpensystemer som skal anskaffes, blir mer og mer kompliserte. Dette krever betydelige utviklingskostnader. Som lite land med et lite forsvar, bør vi i fremtiden være svært forsiktige med å ta på oss utviklingsansvaret for avanserte våpensystemer alene. Jeg tror for eksempel at utviklingen av Norsk Sjømålsmissil (NSM) som for øvrig ser ut til å bli et utmerket missil, er det siste større utviklingsprosjektet som det norske forsvaret tar på seg alene. Jeg understreker ordet ”alene” fordi det er klart at også i fremtiden har vi behov for å ta på oss utviklingsansvaret for avanserte våpensystemer, men da må vi gjøre det sammen med andre land som det er naturlig å samarbeide med. Utfordringen er å finne andre lands forsvar som har tilnærmet det samme behovet som oss, bli enige om felles krav og ikke minst få en lik fordeling av de industrielle fordeler mellom samarbeidslandene. For å få til dette er det viktig å komme tidlig ”til skudd”, både ut fra behovet for å anskaffe systemer som tilfredsstiller våre krav i størst mulig grad, samt få norsk forsvarsindustri på banen. Norsk forsvarsindustri har utvilsomt mye å bidra med innenfor sine spesialområder.

 

Selv om NATO oppfordrer til multinasjonale logistikkløsninger er det langt igjen. Så langt er erfaringen at nasjonene ikke legger viljen til i tilstrekkelig grad. Enhver er opptatt av egne behov og eventuelle multinasjonale løsninger har blitt noe som har tvunget seg frem av praktiske hensyn i siste liten. Det er for få eksempler på forpliktende samarbeidsløsninger som har vært planlagt i forkant.

 

Vi må tilstrebe forpliktende samarbeidsløsninger – også i det daglige. Vi må utnytte områder der Norge har komparative fortrinn og tilby disse som ressurser i multinasjonale sammenhenger. Vi må utnytte vår evne til fleksibilitet, vår høye kompetanse og vår evne til å kunne planlegge gode løsninger i forkant.
Når det gjelder den daglige drift, så samarbeider vi allerede i betydelig grad med andre land. Vi kjøper allerede mye reservedeler, vedlikehold, trening, tjenester og dokumentasjon gjennom Foreign Miltary Sales (FMS). I tillegg har vi økt vår bruk av NAMSA betydelig, og dette ønsker vi å øke ytterligere. Det er en trend at vi med mer og mer avanserte våpensystemer er nødt til å samarbeide med andre land om reservedelsanskaffelser og vedlikehold. Vi må sørge for å etablere en form for storkunde-posisjon slik at vi kan få gode priser på det vi kjøper – enten det er utstyr, reservedeler eller vedlikehold. FSJ inngikk i fjor en intensjonsavtale om mer samarbeid med den svenske FSJ. Et av områdene som ble utpekt, var logistikkområdet. Jeg ser muligheten for positive resultater av dette initiativet, men samtidig må jeg helle litt kaldt vann i blodet på de som tror at dette og annet internasjonalt samarbeid vil gi de store innsparinger. Erfaringene så langt er noe blandede. Effekten er som regel der, men ikke i et så stort omfang som vi hadde håpet på.

 

Kompetanse

Personellsituasjonen er med dagens arbeidsmarked anstrengt. Vi har mange kompetente og dyktige medarbeidere som er attraktive i et samfunn på stadig jakt etter kompetent arbeidskraft. Dette gir oss betydelige utfordringer. For FLOs del vil jeg si at de største hullene ligger innenfor følgende områder:

  • Høyere teknisk kompetanse (Siv ing/ing)
  • Forsyningskompetanse
  • Merkantil kompetanse
  • Militære teknikere

Vi er sammen med Generalinspektørene og andre i ferd med å øke utdanningskvotene ved våre tekniske befalsskoler, og Forsvaret har startet opp igjen utdanning av forvaltningspersonell på BS-nivå.   Dette vil på sikt sammen med gode krigsskoler og annen utdanning gi oss det nødvendige tilfang av personell. Det er imidlertid nå vi har utfordringene, og vi er bl.a. i ferd med å kjøpe ut enkelte elever ved universiteter og høyskoler mot plikttjeneste i FLO. I tillegg har vi iverksatt et betydelig arbeid for å øke våre medarbeideres muligheter for etterutdanning.

 

Oppsummering

Jeg har fire punkter jeg gjerne vil avslutte mitt foredrag med:
Plansje 11

  1. Det er viktig å ha en god balanse mellom den operative virksomhetens behov for logistisk understøttelse og vår kapasitet til å kunne understøtte denne. Pr i dag har vi ikke denne balansen selv om vi jobber systematisk og hardt for å lukke gapet. For å få til dette må følgende forutsetninger legges til grunn:
  • Den balansen som er lagt i FS-07 mellom strukturen og de økonomiske rammer må ikke endres uten at økonomiske midler følger med. Forutsetningene som er lagt inn i FS-07 må ikke endres slik vi har opplevd i inneværende langtidsperiode.
  • Årsverksstyringen av FLO må droppes. Den har på mange måter vært dysfunksjonell ift de effektiviseringskrav som FLO har hatt i inneværende periode og er i stor grad noe av grunnen til at vi har en ubalanse i dag. Styring på økonomiske parametrer er en betydelig mer effektiv måte å styre en virksomhet av FLOs karakter.
  • FLO må ha en viss grad av organisasjonsmessig ro for å kunne gjenopprette balansen mellom den operative virksomhetens behov for logistisk understøttelse og vår kapasitet til å kunne understøtte denne. Vi ønsker imidlertid at den pågående evalueringen av FLO skal danne grunnlag for den videre utvikling av FLO i samarbeid med FD, FSJ og våre viktigste kunder.

Plansje 12

  1. Et lite forsvar som det norske har behov for én logistikkorganisasjon. Å gå tilbake til en oppdelt, forsvarsgrensvis logistikkvirksomhet vil være et skritt tilbake, og vil dessuten være helt motsatt av hva andre land – og noen av dem betydelig større enn oss – gjør.
    Dette betyr ikke at vi skal opprettholde dagens organisering for enhver pris, men at vi bør utvikle oss selv videre innenfor rammen av én logistikkorganisasjon.Plansje 13
  2. Vi må – og vil – gjøre de gripbare deler av FLO enda mer gripbare enn i dag. Dette er vesentlig for å kunne støtte operasjoner hjemme og ute. Dette krever at den gripbare delen av FLO blir mer militarisert.Plansje 14
  3. FLO er – og vil fortsatt være – en utfordrende arbeidsplass hvor vi både skal ha fokus på understøttelse av den operative virksomheten, og gjøre dette på stadig mer kosteffektive måter. Vår oppgave er å bidra til økt operativ evne gjennom effektiv logistikk. Det er vi og vil vi fortsatt være gode på.

 

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 15. februar 2008

Ved

Oberstløytnant Dr. theol Nils Terje Lunde

Stabsprest ved Forsvarets skolesenter

 

Moral, etikk og yrkesetikk i det norske innsatsforsvaret

Presentasjonsfil (PDF):
2008-02-18-Lunde-komprimert_PPT

Innledning

Oberstløytnant Dr. theol Nils Terje Lunde Stabsprest ved Forsvarets skolesenter. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Jeg takker for invitasjonen til å bestige landets kanskje viktigste offentlige talerstol i forsvarpolitiske og militære spørsmål. Jeg er svært glad for at dere har satt etikk, yrkesetikk og moral i det norske innsatsforsvaret på dagsorden nettopp her. For noen år siden var etikk noe for de spesielt interesserte, først og fremst forstått som en S-1-funksjon, et aspekt ved personellforvaltningen. Noe av en slik tilnærming må sies å reflekteres også i Forsvarets verdigrunnlag fra 1998. Her het det at verdigrunnlaget hadde en betydning for all tjeneste, men først og fremst i personellpolitikken. For mange var nok etikk først og fremst prestens ”greie”, symbolisert i undervisningsopplegget ”Prestens time” for de vernepliktige.

Etikkens plass i politiske og militære styringsdokumenter

I dag er etikkens plass og betydning i Forsvaret betydelig endret. Dette gjenspeiler seg fra øverste politiske hold til forsvarets egne doktriner og utdanningsopplegg. På mange måter fremstår St. prp. Nr. 42 (2003-2004), Moderniseringen av Forsvaret, med de tilhørende merknader fra Forsvarskomiteen, som et uttrykk for denne endringen.

For det første fremholder man at etikk har en betydning på for anvendelse av militærmakt, dvs på et overordnet nivå knyttet til selve rammene og rasjonalet for Forsvaret. I proposisjonen legger man til grunn at all norsk bruk av militærmakt må være legitim, og man skjelner mellom tre former for legitimitet som alle må være tilstede: folkerettslig, politisk og moralsk legitimitet (St. prp. Nr. 42 (2003-2004), pkt. 3.8.2: rammene for norsk bruk av militærmakt: moralsk legitimitet). På dette nivået kommer det moralske og etiske ikke bare inn som en rammefaktor som regulerer og begrenser militærmaktens anvendelse. Det kommer også inn som en innholdsmessig begrunnelse eller motivasjon for anvendelse av militærmakt. En tradisjonell realpolitisk tilnærming vil være å knytte militærmakt til sikring av nasjonens interesser, og da i betydningen materielle kvantifiserbare interesser.

Det interessante med proposisjonen er at man anlegger et bredere perspektiv på sikkerhetsinteresser til også å omfatte grunnleggende etiske verdier som ” rettsorden, menneskerettighetene, demokrati, rettsstatens prinsipper, økonomisk trygghet og livsmiljøet” (St. prp. Nr. 42 (2003-2004, pkt. 3.2). Dette forsterkes ytterligere i den nylig fremlagte innstilling fra Forsvarspolitisk utvalg hvor man konsekvent taler om ”verdier og interesser”: ” Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk må ta utgangspunkt i de verdier og interesser som vi ønsker å sikre, og ikke bare i et kortsiktig, militært trusselbilde. Norge trenger et forsvar for å ivareta det grunnleggende og tidløse ansvar for å skape sikkerhet for staten, befolkningen og samfunnet, og beskytte og fremme våre verdier og interesser.” Innholdsmessig definerer man verdiene til: ” Våre grunnleggende verdier innebærer at staten og dens innbyggere kan videreutvikle folkestyret og sikre lov og orden, rettssikkerhet, menneskerettigheter og trygghet for den enkelte borger. Samfunnet må kunne forsvare seg mot alvorlige trusler mot disse verdiene. Dette handler også om ansvaret for å beskytte medmennesker utenfor landets grenser, som er utsatt for overgrep eller ute av stand til å forsvare seg selv.” (NOU 2007: 15 Et styrket forsvar, kap. 1).

For det andre fremholder man etikkens funksjon i organisasjonskulturen, altså på institusjonsnivået.  Dette knyttes i særlig grad til Forsvaret som en del av samfunnet og at Forsvaret skal gjenspeile samfunnet, samfunnets verdier og det samfunnsmessige mangfold: ”Forsvaret skal verne om de verdier og prinsipper samfunnet er tuftet på, og skal i størst mulig grad gjenspeile samfunnet […]. Forsvarets verdier [skal] baseres på samfunnets verdier”. (St. prp. Nr. 42 (2003-2004, pkt. 6.8.3 Forsvaret: en inkluderende og tolerant organisasjon).

For det tredje fremholder man etikkens funksjon i utdanning, dannelse og utvikling av yrkesforståelse og profesjonsidentitet: ”Forsvarets verdier, uttrykt i Forsvarets verdigrunnlag, [skal] vies oppmerksomhet i all utdanning, samt i tjenesten ved de ulike avdelinger og institusjoner i Forsvaret (St. prp. Nr. 42 (2003-2004, pkt. 6.8.3 Forsvaret: en inkluderende og tolerant organisasjon). Man sier også spesifikk om krigsskolene at de skal ha ”en viktig rolle i å påvirke personlig utvikling, lederferdigheter, holdninger og yrkeskodeks i hele offiserskorpset.” St. prp. Nr. 42 (2003-2004, pkt. 6.5.3 Grunnleggende offisersutdanning).

For det fjerde fremholder man etikkens betydning for militært personells evne til å løse de ulike oppdrag som forsvaret har: ”I stor grad vil de moralske kvaliteter hos mannskaper og befal avgjøre utfallet av Forsvarets ulike oppdrag i årene som kommer. (Inst. O nr, 234 (2003-2004), pkt 6.8.3).

Disse føringene fra politisk nivå er siden blitt konkretisert og operasjonalisert. To sentrale dokumenter er her Handlingsplan for holdninger, etikk og ledelse fra 2006, etter initiativ fra forsvarsministeren og Forsvarets fellesoperative doktrine fra 2007 hvor det er et eget kapittel om militær profesjonsidentitet. Her står etikk som en integrert del av profesjonen sentralt.

Etikkens plass er også konkretisert i utdanningen på alle nivå. Jeg vil særskilt nevne at fra og med januarinntaket i år er etikkundervisningen i grunnleggende soldatutdanning blitt oppgradert til et studiepoenggivende emne ”Etikk og militærmakt”. De soldater som har generell studiekompetanse og som ønsker det kan avlegge eksamen.

Årsakene til det nye fokus

Så kan vi spørre om hva som er grunnen til det nye fokus på etikk i Forsvaret

Det vil ofte være slik at etikkfokus kommer som en konsekvens av skandaler. La meg illustrere dette med følgende: Som en direkte konsekvens av amerikanske soldaters drap av sivile irakere i Haditha i Irak i november 2005 beordret generalløytnant Peter W. Chiarelli et obligatorisk etikk-kurs, på to til fire timer, bestående av en 38 siders PowerPoints presentasjon for alle amerikanske soldater i Irak.[1]

Nå er det ikke alltid dette er så tydelig som i eksemplet over, men vi kan jo allikevel spørre oss om denne mekanismen også gjør seg gjeldende hos oss. Vi har også hatt våre skandaler. Hos oss har det ikke vært knyttet til brudd på krigens rett og krigens etikk, men på det forvaltningsmessige område. Her er det jo bare å nevne korrupsjonssakene. Det er forståelig at det blir et fokus på etikk etter slike hendelser. Så kan vi kanskje spissformulere oss og påstå at høyt etikkfokus er omvendt proporsjonal med høy etikkpraksis, men så enkelt er det heldigvis ikke. For det første vil et slikt etikkfokus være reaktivt. Det vil stadig være på etterskudd. For det andre vil den være lite målrettet. Etikk vil dreie seg om å slukke branner isteden for å forebygge ut fra et helhetlig perspektiv. For det tredje er det historisk ukorrekt å forklare etikkfokuset i det norske Forsvaret med hendelsene de siste årene. Dette fokuset begynte flere år tidligere. Et viktig uttrykk for dette er Forsvarets verdigrunnlag fra 1998. Forsvaret var en av de offentlige institusjonene som var tidligst uten med slike etiske retningslinjer – hele 7 år før vi fikk de generelle etiske retningslinjer for statsforvaltningen (2005).

Når vi allikevel kan si at det har vært et spesielt fokus på etikk i Forsvaret de siste par årene så må det først og fremst forklares ut fra noen mer grunnleggende utviklingstrekk enn tidsaktuelle skandaler. La meg her trekke frem det jeg vurderer som den viktigste grunnen til det fornyede fokus, nemlig de grunnleggende endringene av Forsvarets innretning og bruk etter den kalde krigens slutt. For å sitere Generalmajor Werner Christie i en artikkel i Heimevernsbladet for noen år siden:

”Da Forsvaret ene og alene var et nasjonalt nødverge var oppgaven klar. Det var verken nødvendig eller ønskelig med dypsindige moralske diskusjoner når fienden stod i døren. Nå skal vi delta i såkalte ”fredsoperasjoner” – vi er blitt korsfarere som kjemper for ideer.[…] Vi er kommet til et veiskille der en rekke nye problemer trenger seg på, og problemene omkring etikk og moral lar seg ikke løse gjennom enkle, slagordpregede fremstøt. Det som trengs er en grundig intellektuell avklaringsprosess. Deretter må vi fordomsfritt og åpent forberede oss på de nye utfordringene.”[2]

Werner Christie peker på viktige problemstillinger, hvor essensen er at overgangen fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar gjør etikk mer nødvendig enn noen gang før – men samtidig også vanskeligere enn noen gang før. Det er ikke selvinnlysende lenger. Det er i et slikt lys fokus på etikk og holdninger i Forsvaret må forstås. Det er komplisert, men nødvendig. Dette pekes det på i Forsvarskomiteens innstilling til proposisjonen ”Modernisering av Forsvaret”: ”dagens internasjonale operasjoner krever styrker som er robuste og veltrente, både fysisk, mentalt, etisk og moralsk.” (Inst. O nr, 234 (2003-2004), pkt 6.8.3).

Ulike aspekter ved etikk i Forsvaret

Før vi går nærmere inn i utfordringene som knytter seg til etikk i innsatsforsvaret er det et forhold som må nevnes.

Forsvarets virksomhet består av et stort og komplekst spekter. Den spenner fra forvaltning, utdanning og trening til kampsituasjoner der det er spørsmål om liv og død. Er det i det hele tatt mulig å tale om en etikk som dekker hele dette spekteret? Det er ganske forskjellige utfordringer å handle og lede i en regulær fredssituasjon til å være i en stridssituasjon. For å strukturere dette spekteret noe vil jeg dele opp etikk i Forsvaret – det vi kan kalle ”militæretikk” i tre områder som dels går over i hverandre. Dette kan illustreres i følgende.

Figur 1 Militæretikkens områder
Det første område er det som tradisjonelt kalles krigsetikk. Det omhandler både de overordnede spørsmålene om etiske forutsetninger for bruk av militær makt (jus ad bellum) og etiske kriterier for selve krigførselen (jus in bello).[3] På det første feltet er vi i samfunnsetikken eller i den politiske etikk, likeså mye som vi er i militæretikken. Det dreier seg om det politiske samfunns bruk av maktmidler. Det siste feltet er det som i særlig grad berører den militære yrkesutøver. Dette kan vi også kalle operativ etikk. Operativ etikk er i utgangspunktet det vanskeligste fordi vi da står overfor reelle etiske dilemmaer: vi må velge mellom alternativer som alle i utgangspunktet kan være uetiske, men vi allikevel er nødt til å velge. Dette er formulert slik av militærfilosofen Michael Waltzer: ”For war is the hardest place; if comprehensive and consistent moral judgements are possible there – they are possible everywhere”.[4] Det er det mest kompliserte område å anvende etikk, men kanskje også det mest nødvendige område å ha en etisk bevissthet på, fordi det dreier seg om så grunnleggende spørsmål som liv og død. Dette er ingen teori for norske styrker i internasjonale operasjoner. Det er noe man må forholde seg til daglig. Og norske styrker fremstår med stor profesjonalitet.

Det andre området er den militære forvaltningsetikk eller driftsetikk. Dette dreier seg om etikk i den daglige fredstidsdrift. Nå må det sies at militær forvaltningsetikk i seg selv ikke består av grunnleggende etiske dilemmaer. Det finnes klare forvaltningsrettslige regler å forholde seg til. Forsvaret er i denne forstand underlagt akkurat de samme regler som resten av offentlig forvaltning. Hvorvidt du skal følge reglene eller ikke er intet etisk dilemma – det er å velge mellom rett og galt. Og svaret på det skulle være rimelig klart. Det er imidlertid på dette området at Forsvaret har hatt de største utfordringene de siste årene.

Det tredje området er profesjonsetikken. Dette er et område som den siste tiden har fått et sterkt fokus, og dette vil også være et hovedfokus i dette foredraget. I den nye FFOD er det et eget kapittel som går på militær profesjonsidentitet. Profesjonsetikken tangerer klart inn på både krigsetikken og driftsetikken. Den militære yrkesutøver må beherske begge disse feltene. Et sentralt anliggende må også være å utvikle en forståelse av forskjellene mellom disse feltene.

Militær profesjonsidentitet kan illustreres slik:

Figur 2 Profesjonsteoretisk modell

Den militære profesjon konstitueres av tre faktorer: en bestemt ekspertise, et bestemt samfunnsmessig ansvar og en felles identitet eller samhørighet innenfor profesjonen. Disse tre faktorene etablerer så et felles ethos, verdigrunnlag eller selvforståelse. Dette består av de verdier og den kodeks som styrer profesjonsutøvelsen og medlemmenes holdninger, mao: profesjonsetikk. Det gjenspeiler samfunnets normer og verdier, men vil utvikles spesifikk i henhold til den enkelte profesjonens krav. De særskilte funksjoner som skal ivaretas av militære yrkesutøvere: i ytterste fall å måtte risikere og å ta liv, stiller store krav til disiplin og en høyt utviklet moral og etikk (FFOD 0609).

Jeg vil nå med utgangspunkt i denne modellen argumentere for at de endringer som er skjedd i oppdrag, operasjonskontekst og politiske vurderinger innebærer at vi i dag står overfor en brytning mellom to ulike paradigmer for militær profesjonsetikk og selvforståelse.

Det eksistensielle og nasjonsbyggende paradigmet

Forsvaret har hatt en sterk og stabil stilling i Norge i etterkrigstiden. Fundamentet for dette må søkes i erfaringene fra annen verdenskrig og tanken om nasjonalt fellesskap på tvers av sosiale og politiske skiller. Det ble lagt vekt på å skape et folkeforsvar på tvers av politiske, økonomiske og sosiale skiller. Forsvaret skulle altså ha en bred folkelig basis og appell. Det skulle være et uttrykk for folkets vilje til å forsvare nasjonen, og dermed ble folkets vernevilje et sentralt anliggende. Gjennom den allmenne verneplikten ble folkets vernevilje på en direkte måte knyttet til Forsvarets struktur, og gjennom verneplikten ble Forsvaret forstått som et tverrsnitt av det norske folk. Det skulle være et folkeforsvar i bokstavelig forstand. Men også i sin idemessige karakter skulle det være et folkeforsvar. Dette kom til uttrykk i tanken om Forsvaret som instrument for folkets felles anliggende: vern av nasjonen, men også i tanken om Forsvaret som en nasjonal dannelsesinstitusjon der soldaten også skulle utdannes til å bli en god samfunnsborger (Ulriksen 2002: 166ff). Dette kom konkret til uttrykk i begrepet folkefostring, som stod sentralt i de første etterkrigsårene (Lunde 2003: 295f). Det er på mange måter denne forsvarsideologien, konkretisert i begrepene: folkeforsvar, folkets vernevilje og folkefostring, som har ligget til grunn for militær profesjonsforståelse i etterkrigstiden. I denne modellen blir det en tett sammenheng mellom det sivile og det militære: soldaten er borger i uniform. Den militære etikk blir en forlengelse av samfunnets etikk.

Den nære sammenhengen mellom forsvar og samfunn bekreftes i årlige opinionsundersøkelser i regi av Folk og Forsvar. I siste års undersøkelse var det hele 91% som var enige i at Norge trenger et militært forsvar. Når man så spør utvalget om hva som er den viktigste begrunnelsen for å ha et forsvar er svaret klart: det er vern av nasjonen. Forsvar av nasjonal eksistens – eksistensforsvaret – er en begrunnelse som i utgangspunktet vil kunne samle bred støtte i folket, uavhengig av politisk ståsted. Det gjelder ikke bare i Norge, men må sies å være en relativt generell karakteristikk.

Det instrumentelle og innsatsorienterte paradigme

Forsvaret har i løpet av de siste årene gjennomgått store og grunnleggende endringer. Dette kjennetegnes av et skifte i fokus fra forsvar av nasjonens eksistens til et fleksibelt sikkerhetspolitisk instrument som teoretisk sett kan anvendes over hele verden. Trusselen om et militært angrep på det norske territoriet fremstår som lite sannsynlig. Parallelt med dette skjedde det også en profesjonalisering av Forsvaret. Selv om verneplikten ble opprettholdt ble stadig færre av årskullene innkalt. Store deler av vernepliktsbehovet var nemlig knyttet til utdanning av mobiliseringsforsvaret. I et stående forsvar med internasjonal innretning var personellbehovet mindre. Samtidig økte kravene til utdanning og kompetanse tilsvarende. I stadig større grad måtte derfor Forsvaret legge til rette for innslag av vervede og spesialistbefal.

Disse utviklingstrekkene har betydning for forankringen og utformingen av etikk, moral og yrkesetikk i Forsvaret. I stadig mindre grad er det mulig å forankre militær profesjonsetikk som en uproblematisk forlengelse av den allmenne vernevilje. Mens et nasjonalt eksistensforsvar naturlig nok kan påregne stor folkelig oppslutning, vil et ekspedisjonsforsvar  neppe kunne påregne noe tilsvarende. Man kan ikke ta det for gitt at det vil være like stor oppslutning om alle militære operasjoner utenlands.

Forsvarets samfunnsmessige legitimitet kan tenkes som et samspill mellom tre faktorer:

myndigheter, militære styrker og folket. I tradisjonell norsk forsvarsideologi er det den siste

faktoren: folkets forsvarsvilje som har vært den sentrale faktoren. Denne blir nå tonet ned –

og vekten legges i større grad på de to første faktorene: myndighetenes vilje til å anvende

Forsvaret som et sikkerhetspolitisk instrument, og de militære styrkers vilje og evne til å være

et slik sikkerhetspolitisk instrument.

Dette betyr allikevel ikke at folkelig oppslutning om Forsvaret er blitt irrelevant. I et moderne demokrati vil det være et nært samspill mellom opinion og politiske beslutninger. Dette forsterkes av dynamikken i det moderne mediesamfunn. Betydningen av dette kan illustreres ved å ta et blikk på krigsminnesmerkene på The Mall i Washington DC. Her ligger minnesmerkene etter amerikansk innsats på rekke og rad – alle forskjellige – og de taler et forskjellig språk.

Det mest kjente er uten tvil Vietnam-minnesmerke, med alle navn på dem som gav sitt liv. Vietnam-krigen er fortsatt traumatisk – ikke først og fremst fordi det døde så mange amerikanere der – men fordi deltagelsen etter hvert fikk mindre og mindre legitimitet i opinionen. Folkets vernevilje kunne ikke mobiliseres her, og man satt igjen med opplevelsen at de døde forgjeves. Lærdommen fra dette er at all bruk av militærmakt i et demokrati krever en forankring i folkets vernevilje – profesjonelle soldater, internasjonalt engasjement og nedtoning av allmenn verneplikt gjør ikke denne forankring mindre viktig, snarere til en stor utfordring fordi den ikke lenger er selvsagt.

Et annet minnesmerke er fra Koreakrigen. Det er også et talende minnesmerke. Det er ingen navn her, men en tekst: Vår nasjon hedrer sine borgere som fulgte kallet og drog til et land de aldri hadde sett og et folk de aldri hadde møtt. Dette er i ferd med å bli den nye virkeligheten også for norske soldater. Lærdommen fra dette er at all bruk av militærmakt må ha en begrunnelse, en mening, ikke bare for folket, men også for de som deltar – og som kanskje må bøte med liv og lemmer – og ikke minst: det må anerkjennes, hedres som den krigsdeltagelse det vitterlig er: Vår nasjon hedrer sine borgere.

Utfordringen som allikevel gjenstår er at de militære styrkers forankring, etikk og moral ikke lenger kan forstås som en direkte videreføring og forlengelse av den allmenne vernevilje i folket. Norske militære styrker deltar i dag i operasjoner som svært mange i vårt samfunn ikke har noe som helst forhold til, er likegyldige til eller endog er i mot. Dette gjør at den politiske forankring og oppbakking blir av fundamental betydning. Men det er et annet forhold som er like fundamentalt. Det dreier seg om moral i ordets militære betydning: mening og legitimitet innenfor de militære styrker selv. Dette tematiserer spørsmålet om profesjonsidentitet.

Profesjonsidentitet mellom det sivile og det militære

Hvordan etablerer vi en militær profesjonsidentitet og hva kjennetegner denne? Som en følge av den norske folkeforsvarstradisjonen har det ikke vært vanlig å fokusere på en særskilt militær profesjonsidentitet med bestemte normer og moralkodeks. Det er heller ikke ukontroversielt. Hvor langt kan forsvaret gå i å stille krav og forventninger som er annerledes og strengere enn det som gjelder i samfunnet ellers? Her vil det være ulike vurderinger.

Dette spørsmålet dreier seg ikke bare om at operasjonskonteksten har endret seg. Det gjelder også samfunnskonteksten. De soldatene som kommer inn i Forsvaret i dag kommer fra et samfunn som vektlegger individuelle valg og personlig frihet. I mindre grad enn tidligere fremstår nasjonalstaten som en meningsgivende og identitetsbyggende størrelse. Tanken om å ofre liv og helse for nasjonen og nasjonens verdier og interesser fremstår derfor ikke som selvsagt. I en bredt anlagt undersøkelse (Moskos 1988) lanseres den såkalte I/O-hypotesen hvor det påvises at individuelle behov og verdier står stadig mer sentralt hos militært personell på bekostning av institusjonelle verdier. Den norske militærsosiologen Jan O. Jacobsen har påpekt de samme utviklingstrekk hos norsk militært personell.

Dette er for så vidt ikke nye innsikter. I Samuel P. Huntingtons epokegjørende bok ”The Soldier and the State” fra 1957 pekes det på en økende kløft mellom det moderne samfunnets verdier og militære verdier. Stikkord her kan være individualisme, selvrealisering, autoritetsfragmentering, verdier som ikke umiddelbart vil være militært produktive. Hvordan man mest konstruktivt kan forholde seg til disse utviklingstrekkene er det imidlertid uenighet om.

Huntington tar i boken til orde for en atskillelsesmodell hvor sivile utviklingstrekk betraktes som kontraproduktive fra et militært perspektiv, og at militær profesjonsutvikling må ta utgangspunkt i de militære behov og militære verdier. En motsatt vurdering står Morris Janowitz i boken ”The Professional Soldier fra 1960 for, skrevet som et tilsvar til Huntington. Hos ham oppfattes ikke sivile utviklingstrekk som en trussel, men tvert om både som nødvendige forutsetninger og som konstruktive faktorer. Dette innebærer at den militære profesjonskultur må endres i samsvar med sivile utviklingstrekk. Et uttrykk for dette kan være synet på individualisme og personlig autonomi. Dette trenger ikke forstås som entydig negativt. Det kan også forstås som konstruktive forutsetninger for både oppdragsbasert ledelse og nettverksbasert forsvar. Slike konsepter hviler på en forutsetning om personlig autonomi, ansvar og evnen til selvsynkronisering.

En mulig strategi kan altså være å kompensere for det som oppfattes som negative samfunnstrender gjennom satsing på bygging av militær profesjonsidentitet og avdelingskultur. Med det menes at når sivile nasjonale symboler og fellesskapskultur svekkes i befolkningen som helhet, bygger Forsvaret opp en profesjonskultur med sine symboler, ritualer og fortellinger. En slik kultur vil i større eller mindre grad finnes i alle militære organisasjoner, også i norsk sammenheng. På denne måten kan man si at strategien vil kunne bygge på et eksisterende grunnlag. Dette vil være avgjørende dersom en slik strategi skal kunne lykkes.

I en ny doktoravhandling har Torunn Laugen Haaland påpekt endringer i norske styrkers rolleforståelse etter den kalde krigens slutt. Mens det tidligere var ”homeland defenders” som var den primære rolleforståelsen, er det nå en mer profesjonalistisk tilnærming til rollen. Dette bekreftes også i en masteroppgave ved Stabsskolen i fjor vår, skrevet av Rino Johansen. I denne oppgaven har han undersøkt rolleforståelsen i Kystjegerkommandoen. Resultatene er slående: den helt dominerende rolleforståelse er det som kalles profesjonalisme. Både den klassiske nasjon/borger-idealismen og en moderne individualisme står svakt. (Forskjeller i kategorier). Hvis vi generaliserer kan vi kanskje våge å påstå at profesjonalismen må sies å ha fått gjennomslag i Forsvarets operative avdelinger.

Kompleksitet og rollespekter

Forsvarets personell må mer enn de fleste andre grupper forholde seg til kompleksitet. Dette stiller store krav til den enkelte. Selve paradigmet for kompleksitet er stridssituasjon hvor det ikke er anledning til å lene seg tilbake og foreta noen grundig og omfattende analyse og refleksjon. Man er nødt til å handle umiddelbart og konsekvensene både for en selv og andre kan være omfattende. Hvordan sikrer man seg at man handler på en måte som man både kan leve med selv i ettertid og i møte med andre?

I et innsatsforsvar øker graden av kompleksitet. Dette henger i særlig grad sammen med et utvidet rollespekter. I det gamle invasjonsforsvaret var rammebetingelsene og rollene rimelig klare og stabile. Ved den ny bruk av Forsvaret som et sikkerhetspolitisk instrument følger det et behov for en nyansering av de ulike rollene. Den lineære tankegangen hvor militærmakt blir definert som politikk med andre virkemidler blir erstattet av en mer dynamisk og integrert tankegang hvor vi må velge en annen oversettelse av Clausewitz’ tese: Det blir nå heller en fortsettelse av politikk iblandet andre virkemidler. Det tradisjonelle gapet mellom diplomati og krig med hensyn til virkemidler går over i hverandre, og en soldat må forholde seg til en rekke nye roller som går ut over den klassiske soldatrollen: hjelpearbeider, terrorbekjemper, diplomat, mekler, politimann. Med andre ord: Militært personell vil mer og mer bli brukt til oppgaver som krever en helt annen rolleforståelse og tilnærming enn tradisjonell bruk av militær makt. Dette har store konsekvenser for yrkesetikken. Evnen til å vurdere og anvende ulike normer for handling i de forskjellige rollene blir av avgjørende betydning. Med andre ord: det er behov for både normforståelse og situasjonsforståelse.

Respekt og toleranse

Etikk dreier seg enkelt sagt om hvordan vi skal forholde oss til andre mennesker. I den tradisjonelle krigsetikken har spørsmålet vært om hvordan vi skal forholde oss til vår motstander. Dette er blitt operasjonalisert i form av blant annet folkerettslige prinsipper og regler for føring av strid og behandling av krigsfanger. Dette er fortsatt fundamentale spørsmål, men i tillegg er det en rekke nye aspekter som er blitt aktualisert.

Jeg kan her nevne forholdet til forholdet til sivilbefolkningen og forholdet til andre lands styrker.

Dette innebærer store utfordringer, knyttet til forberedelse, opplæring og undervisning. For å forstå andres kultur, verdier, normer og holdninger er det viktig å forstå sin egen kultur og sine egne verdier, normer og holdninger. Dette dreier seg ikke bare om en hensiktsmessig situasjonsforståelse. Det dreier seg også om en nødvendig selvforståelse og forståelse for Forsvarets oppdrag. Forsvaret er et virkemiddel til å beskytte Norges verdier og interesser internasjonalt. Da må den enkelte soldat også ha en forståelse av hva disse verdiene og interessene er. Dette krever en forståelse både om eget ståsted når det gjelder verdier, livssyn og kultur og forståelse for og respekt for andres ståsted og andre kulturer og livssyn.

Det vanskeligste feltet er uten tvil hvordan man skal forholde seg adekvat til motstandere som ikke respekterer de grunnleggende etiske og folkerettslige prinsippene som vi baserer oss på. Til dette kommer også spørsmålet om krigshandlingers indre dynamikk. Krig er en ekstremsituasjon som påvirker og preger mennesker på en avgjørende måte. Hvordan sikrer man seg at militære styrker opptrer på en etisk akseptabel måte i vanskelige situasjoner?

Etikk mellom individ og kollektiv

Det var egentlig dette spørsmålet som ble tematisert i den offentlige debatten mellom Sverre Diesen og min tidligere kollega Bård Mæland i perioden 2003 – 2004. Utgangspunktet for debatten var at Mæland hadde gjennomført intervjuer med norske befal i Kosovo om deres rolleforståelse. Mælands resultater ble senere publisert i boken ”Skadeskutt idealisme: Norsk offisersmoral i Kosovo” i 2004. Mæland mente å kunne påvise at det fantes problematiske holdninger til sivilbefolkningen hos det norske personellet og at dette kunne være kontraproduktivt for løsning av oppdraget. Mæland la altså vekten på individets holdninger. Diesen derimot fokuserte på den militære profesjon som kollektiv og de ytre rammer for kontroll av handlinger. Diesen la altså vekten på profesjonens handlinger.

I dette tematiseres to mulige måter å forankre etikken på: I individets indre holdninger eller i form av ytre autoritet som regulerer handlinger. Nå trenger ikke dette nødvendigvis forstås som motsetninger, men mer som utfyllende perspektiver. Begge deler kan sies å være nødvendige. I denne sammenhengen kan det være relevant å løfte frem begrepet ”integritet”.  Å ha integritet, å være “integer” betyr “å være hel.”  Det betyr å kunne holde sammen verdier og holdninger på den ene siden og liv og praksis på den andre siden. Det betyr å kunne holde sammen det å være befal eller soldat på den ene siden og være menneske og medmenneske på den andre siden.

Oppsummering

De siste årene har det blitt et stort fokus på moral, etikk og yrkesetikk i Forsvaret. Grunnen til dette er ikke først og fremst aktuelle problematiske hendelser men den fundamentale endringen av Forsvarets innretning fra å være et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar. Internasjonale operasjoner aktualiserer i særlig grad behovet for moral, etikk og yrkesetikk.

En sentral strategi vil være å utvikle en militær profesjonsforståelse som individet forstår seg som en del av. Dette omfatter en kombinasjon av ekspertise, ansvar og felles samhørighet eller identitet. En slik profesjonsforståelse må hvile på politisk ledelse og samfunnets vurderinger og forholde seg til oppdrag og operasjonskontekst.

I innsatsforsvaret må individet forholde seg til et komplekst spekter av oppgaver og roller. Dette skjerper behovet for en refleksjon over rasjonale, selvforståelse og rolleforståelse. Som den profesjon som på samfunnets vegne skal utøve og forvalte samfunnets ytterste og sterkeste maktmidler må det kunne stilles tydelige krav til militært personells selvforståelse, normer og evne til adekvat situasjonsforståelse.
[1] http://www.cnn.com/2006/WORLD/meast/06/02/values.training/index.html. nedlastet 2007-07-16.

[2] Werner Christie: Om etikk og moral, i: Heimevernsbladet nr 10 – oktober 1998 s 3.

[3] Se ”Styrke og relevans” pkt 125.

[4] Walzer 1992:xxxi.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 4. februar 2008

Ved

General Håkan Syrén,

Sveriges Överbefälhavare (forsvarssjef).

 

Ömsesidigt förstärkande strukturer –

ett svenskt perspektiv

 

Forsvarssjefens presentasjon:
2008-02-04_Syrén_komprimert_PPT

  1. Inledning

 

General Håkan Syrén, Sveriges Överbefälhavare (forsvarssjef). Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Jag vill börja med att tacka för inbjudan att komma hit till denna traditionsfyllda lokal och ge mitt svenska perspektiv på framtida samarbetsmöjligheter mellan de norska och svenska försvarsmakterna. Vi står inför viktiga gemensamma vägval som kräver framsynthet och djärvhet. Vi har stora möjligheter, men tiden är knapp.

 

Vi har mycket att bygga vidare på. Vi har en lång tradition av nära och förtroendefullt samarbete på alla nivåer mellan våra försvarsmakter. Vi har haft ett väl utvecklat nordiskt samarbete sedan lång tid när det gäller förberedelser och deltagande i internationella fredsoperationer.

 

Den långa kalla krigsperioden innebar speciella förutsättningar. En viktig

grund var dock hela tiden, att vi i Norden hade starka egenintressen av en informell samordning som verkade ömsesidigt stabilitetsstärkande. Den gick ibland under etiketten ”den nordiska balansen”, en etikett som jag tror från början myntades här i Norge.

 

För oss i Sverige har det genom åren varit av stort värde att ha Norge som en insiktsfull dialogpartner i frågor som rör säkerhets- och försvarspolitik.

 

Ni har inte minst utifrån ert Natoperspektiv bidragit till vår insikt om det bredare strategiska sammanhang i vilket även Sverige var en del.

 

Under det senaste händelserika decenniet har vi i Sverige också fått värdefullt stöd från Norge i våra ansträngningar att, som aktivt partnerland, utveckla ett nära praktiskt samarbete med Nato. Det gäller då inte minst i de Nato-ledda insatser till vilka vi bidrar.

 

Intensiteten i våra kontakter har ökat mycket påtagligt de senaste åren. Ett näraliggande exempel: Jag träffar faktiskt idag min norske kollega för tredje gången bara i år. För två veckor sedan medverkade vi båda vid Folk och Försvars årliga konferens i Sälen i Sverige. Förra veckan var jag och mina nordiska och baltiska kollegor gäster här i Norge. Agendan av samarbetsfrågor blir allt längre och en huvudpunkt var just hur vi nu ska bredda och fördjupa samarbetet i hela den utvidgande nordiska kretsen.

 

Det är ett tidens tecken och om något en illustration till såväl växande samarbetsmöjligheter som samarbetsbehov.

 

Rubriken för mitt anförande idag har satts till ”Ömsesidigt förstärkande strukturer – ett svenskt perspektiv”. Formuleringen utgår från titeln på den gemensamma studie av samarbetsmöjligheterna, som gjorts av våra försvarsmakter.

 

Jag kommer strax att återkomma till de konkreta förslag som ges i studien men vill först ge ett bredare svenskt perspektiv på behovet och möjligheterna till ökat samarbete.

 

Låt mig då redan inledningsvis understryka att vi hela tiden betraktar de norsk-svenska möjligheterna inom en bredare nordisk, europeisk och transatlantisk samarbetsram. Något rent nordiskt alternativ existerar inte! Även tillsammans förblir vi små såväl i ett europeiskt som i ett globalt perspektiv och vi blir allt mer beroende av en stark yttre ram för vår säkerhet. Detta är självklart för de flesta i denna sal, men det är långtifrån självklart för alla andra. Det finns, inte minst i Sverige, en ofta en tendens att vilja se nordiskt samarbete som ett okontroversiellt alternativ till andra samarbetsformat. Även om Sverige sedan tio mer än tio år är medlem av EU så finns fortfarande en betydande EU-skepsis och trots ett långt utvecklats samarbete med Nato så har tanken på medlemskap svagt stöd i den allmänna opinionen.

 

  1. Tillbakablick

 

Diskussionen om ett närmare samarbete mellan våra försvarsmakter började här i Oslo för ungefär två och ett halvt år sedan. Sverre Diesen och jag som då båda var rätt nya i våra försvarschefsroller började jämföra våra respektive försvarsmakters framtidsperspektiv.

 

Lite senare under hösten deltog vi tillsammans i en av de många jubileumsårs­konferenserna. Konferensens tema var ”Felles sikkerhet i Norden – fra splittelse till samarbeid?”. Rubriken för både mitt och Sverre Diesens föredrag var ”Från nationellt till flernationellt försvar?.

 

Efter att ha konstaterat att utvecklingen av svenskt och norskt försvar gick i mer parallella banor än kanske någonsin och att vi stod inför en lång rad likartade utmaningar avslutade jag mitt anförande med följande ord:

 

”Inom försvarspolitiken står Norge och Sverige idag närmare varandra än kanske någonsin sedan unionsupplösningen. Våra säkerhetspolitiska ramvillkor skiljer sig visserligen, Norge i Nato men utanför EU, Sverige i EU men utanför Nato. I dagens värld innebär detta dock allt mindre för den praktiska utformningen av våra försvarsmakter.

 

Både den svenska och den norska Försvarsmakten är nu i en situation där möjligheterna, att nationellt, på egen hand, bära upp en allsidig militär struktur snabbt minskar, i alla fall om vi ska hålla den kvalitativa nivå som krävs för att vara en relevant partner i det europeiska och globala samarbetet.

 

Även om grannsamarbetet ensamt bara kan tillgodose en del av de behov vi har, så har vi allt att vinna på att utnyttja de samarbetsmöjligheter som finns maximalt. Ett sådant samarbete kan också i sig bidra till att stärka broarna mellan FN, EU och Nato, något som gynnar oss båda. Det stärker den nordiska dimensionen inom det samlade euroatlantiska samarbetet och det ger oss tillsammans bättre möjligheter att tillgodose våra långsiktiga säkerhetsintressen i en alltmer globaliserad och sammanvävd värld.

 

Jag är optimist och ser hellre möjligheter än problem. Vi har under de närmaste åren en historisk chans att på ett förutsättningslöst sätt pröva möjligheterna till utökat samarbete. De mesta av de hinder som tidigare begränsat oss är borta, vi står inför radikala omprövningar av det mesta som vi under lång tid betraktat som eviga sanningar och sist men inte minst – vi strävar till alldeles övervägande del mot samma mål.”

 

Så långt alltså vad jag sa här i Oslo för lite mer än två år sedan. Det intressanta var att Sverre Diesens norska perspektiv var nästan exakt detsamma. Vi hade båda dragit slutsatsen att det inte längre var någon fråga om val mellan nationellt och flernationellt, utan att ett kraftigt utvecklat flernationellt samarbete framöver var ett imperativ för egentligen alla länder i Europa.

 

Detta blev upptakten till ett år av intensiva gemensamma studier som i båda våra länder bedrevs nära kopplat till våra nationella framtidstudier. I dessa har vi på bred front – inom 18 olika huvudområden – identifierat och analyserat möjligheter till vad vi kallar ömsesidigt förstärkande samarbeten mellan våra försvarsmakter.

 

Att vårt initiativ legat rätt i tiden har bestyrkts av reaktionerna runt omkring oss, såväl i våra grannländer som i den bredare EU- och Nato-kretsen. Finland har ända från början följt den norsk-svenska studien som observatör och under våren kommer vi nu att göra kompletterande studier av hur samarbetet med Finland på motsvarande sätt kan utvecklas. Vi välkomnar naturligtvis en stegvis breddning av diskussionen till övriga nordiska liksom baltiska grannar.

Sverre Diesen och jag gjorde i slutet av förra året en gemensam presentation av möjlighetsstudien i Bryssel för samtliga försvarschefer i Nato och partnerkretsen. Intresset var mycket påtagligt.

Det var också varit intressant – inte minst för mig som företrädare för partnerlandet Sverige – att senare höra Natos generalsekreterare välkomna det svensk-norska initiativet som ett exempel på hur han skulle vilja se samarbetet utvecklas även mellan de olika medlemsländerna i Nato!

 

  1. Svenska utgångspunkter

 

Innebörden har vi när vi i olika sammanhang informerat om studien illustrerat med en enkel figur med två trianglar (se nedan).

 

Våra respektive försvarsmakter representeras av var sin triangel där den breda basen bär upp de operativa förmågor som ytterst är försvarets raison d´être.

 

 

 

I takt med att våra försvarsmakters volym krymper tar basen ett allt större utrymme. Kostnadseffektiviteten sjunker och vi riskerar till slut att hamna i en situation där basen tar all kraft utan att räcka till någon effektiv output. Det krävs inte särskilt mycket analys för att inse att det är mycket i våra respektive trianglar som dubbleras och att det finns ett stort utrymme för rationaliseringar som kan stärka möjligheterna att få output såväl i Norge som i Sverige – dvs. att bygga ömsesidigt förstärkande samarbeten.

 

Ett viktigt grundvärde har hela tiden varit att slå vakt om den nationella suveräniteten vad gäller utnyttjandet av våra respektive operativa förmågor. Toppen på trianglarna ska alltså förbli under nationell kontroll. Genom samarbete i produktionen av förmågorna får vi på båda sidor utrymme för att behålla förmågor som vi annars av ekonomiska skäl skulle tvingas ge upp. Vi stärker alltså på båda sidor vår nationella förmåga. Självklart skapar vi samtidigt också nog så intressanta möjligheter till framtida effektivt gemensamt agerande, men det är då fråga för våra politiker och inte för oss militärer.

 

Låt mig nu på några olika sätt fördjupa bilden av det svenska perspektivet på framtida samarbete. Det är ingen tillfällighet att ni kommer att känna igen många av dem. Vi har som sagt funnit många gemensamma dimensioner i vår analys.

 

Uppgifter och behov

 

En första dimension handlar om de utmaningar vi ser, det vill säga vilka framtida uppgifter och behov vi ser. Den bilden sammanfattas på ett bra sätt av den karta över nordområdet som Sverre Diesen ofta visar. Det är en karta vars strategiska innebörd är i snabb omvandling.

 

Det har varit tydligt här i Norge under rätt lång tid, men det är nu en bild som får en alltmer konkret innebörd även för Sverige. Det blir extra tydligt när vi lägger på strukturen på hur energiresurserna i norr kommer att transporteras till konsumenterna längre söderut i Europa. Vad som då blir så tydligt är att det är en utveckling som påverkar hela området. Den gasledning som nu planeras mellan Ryssland och Tyskland i Östersjön ingår i ett större sammanhang. Vad som händer i Östersjö­området hänger direkt ihop med vad som händer i Barentsområdet i norr.

Även klimatutvecklingen öppnar nya framtidsperspektiv med möjligheten av en öppen nordostpassage i en nära framtid.

 

Att slå vakt om stabilitet och säkerhet i området liksom att hävda våra nordiska intressen gentemot starka yttre parter blir i allt högre grad en gemensam utmaning. Det är en utmaning som ställer krav på fortsatt robust nationell suveränitetshävdande förmåga i alla våra länder.

 

Den ställer också krav på oss att på de olika sätt vi kan vara relevanta parter i det bredare europeiska och transatlantiska samarbetet. Det senare handlar både om att ha en militär förmåga som kan verka effektivt tillsammans med andra länder och om att löpande ge våra bidrag till internationella fredsbyggande insatser runt omkring i världen.

 

Här är det viktigt att förstå att svensk alliansfrihet idag inte är synonym med att vi ser framför oss situationer, där Sverige skulle agera ensamt vid uppväxande hot mot områdets säkerhet. Den svenska parlamentariska försvarsberedningen skriver till exempel i sin för ett par månader presenterade rapport följande:

 

”Sverige kommer inte att förhålla sig passivt om en katastrof eller ett angrepp skulle drabba en annan EU-medlemsstat eller ett annat nordiskt land. Vi förväntar oss att dessa länder agerar på samma sätt om Sverige drabbas”.

 

Försvarsberedningens slutsats innebär inte förpliktelser med den uttrycker en vilja att agera.

 

Ekonomiska realiteter

 

En andra dimension handlar om ekonomiska realiteter. Det är en bild som präglas av tre utvecklingar.

 

För det första av en långsiktigt rotad trend där försvarsmaktens anslag som andel av BNP stadigt minskar och där anslaget till försvarsmakten mätt i konstant penning­värde under lång tid legat på en konstant nivå och under den senaste tioårsperioden reducerats betydligt.

 

För det andra så ser vi hur driften av försvaret successivt tar ett allt större utrymme och att utrymmet för investeringar i motsvarande grad minskar. Övergången från ett stort förrådsställt invasionsförsvar till ett insatsberett eller insatt insatsförsvar innebär definitionsmässigt just detta. Det är en utveckling som förstärks av att det samlade anslaget minskat.

 

För det tredje handlar det om kostnadsutvecklingen inom försvarsområdet. Vi har här exakt samma erfarenheter i både Norge och Sverige. Vi har att möta en utveckling som stadigt innebär att kostnaden för upprätthålla en viss volym på försvarsmakten blir allt högre. Det handlar om att personalkostnaderna stiger snabbare än den allmänna prisutvecklingen och det handlar om att den kvalitativa utvecklingen gör att nya generationer av system och förband blir ett antal procent dyrare varje år räknat i fast penningvärde.

Exakt hur många procent det handlar om är knappast möjligt att ange. Det skiftar givetvis mellan olika områden och också i viss utsträckning mellan våra länder. Vi brukar för vår del, utgående från tidigare erfarenheter, tala om mellan tre och fyra procent.

 

Det kan kanske låta hanterbart sett i ett kort tidsperspektiv, men den långsiktiga effekten är mycket påtaglig och kännbar. Tre och en halv procents årlig urholkning kan översättas till en halvering på tjugo år. Och omvänt, för att kunna upprätthålla samma volym över en tjugoårsperiod krävs en fördubbling av anslagsnivån.

 

Den som studerar den kvantitativa utvecklingen av våra respektive försvarsmakter över de senaste decennierna kan rätt lätt se den konkreta innebörden av detta samband. Det är också mot den bakgrunden som vi måste analysera våra framtida möjligheter och utmaningar.

 

Jag ska strax återvända till detta, men vill först lägga på min tredje dimension som handlar om den transformation som den svenska Försvarsmakten just nu genomgår. Det är en utveckling som i allt väsentligt löper i parallella spår med den norska. Det är alltså den tredje pusselbiten för att förstå bakgrund och potential för det ökade samarbete vi föreslagit.

 

Från invasionsförsvar till insatsförsvar.

 

Transformeringen av den svenska Försvarsmakten har varit en stegvis process där säkerhetspolitiska överväganden och militär analys blandats med ekonomisk nödvändighet och där det i efterhand är svårt att klart urskilja vad som har varit orsak och verkan.

 

Den helt avgörande faktorn är naturligtvis den genomgripande förändring av vår

säkerhetspolitiska miljö som inleddes med murens fall för två decennier år sedan.

 

Det fleråriga försvarsbeslutet som fattades av riksdagen 2004 innebar att den tydliga omläggning av försvarspolitikens inriktning som påbörjats fyra år tidigare bekräftades och ytterligare preciserades. Nu klargjordes att målet entydigt var ett insatsförsvar med hög förmåga här och nu. Uppgiften att ha förmåga här och nu styrdes inte minst av en ökad ambition att kunna medverka i internationella fredsfrämjande operationer.

 

Omvärldsutvecklingen sedan det föregående försvarsbeslutet var en starkt påverkande faktor. EU:s i november 2003 antagna säkerhetsstrategi, liksom europeisk enighet om behovet av större förmåga att snabbt kunna bidra till internationell krishantering verkade i samma riktning. Beslutet att skapa en europeisk snabbinsatsförmåga, EU Battle Groups, togs våren 2004.

 

De internationella insatserna var ett huvudmotiv för satsningen på här och nu, men

bakom den samlade inriktningen fanns också ett grundkrav att insatsförsvaret skulle

kunna användas både internationellt och nationellt.

Uppgiften att kunna hävda svensk suveränitet och att försvara Sverige finns givetvis kvar, men innebar i den nya situationen väsentligt annorlunda krav på förmåga än tidigare. En omedelbart användbar nationell militär förmåga för att hävda territorell integritet i alla dimensioner är efterfrågad. Det innebär behov av ett mångsidigt och tillgängligt försvar, men lägre kvantitativa anspråk än det tidigare invasionsförsvaret.

 

Målet att ha handlingsfrihet att kunna möta nya hot och utmaningar finns kvar och ställer också det krav på fortsatt bredd i förmåga och kompetens. Det är dock viktigt att här komma ihåg den yttre ram som jag nyss refererat till. Det handlar inte om att kunna möta framtida större hot på egen hand, utan det handlar om att ha förmåga att tillvarata våra intressen inom en bredare ram.

 

Målet är att skapa en struktur där de internationella och nationella kraven så långt som det är möjligt går hand i hand. Kraven på användbarhet bidrar till att upprätthålla ett starkt operativt tryck på all förbandsutveckling. Det skall alltså inte gå att slå sig till ro utifrån en känsla av att de som ställs krav på förmåga ligger långt bortom horisonten.

 

Satsningen på multinationell interoperabilitet har hög prioritet. Den är ett led i att säkerställa förmåga att verka tillsammans med andra länder – i internationella insatser på olika håll i världen, liksom vid behov för att möta gemensamma utmaningar i vår del av världen. Det handlar då om interoperabilitet på full bredd, dvs. om materiel, doktriner, utbildning, övning osv.

 

Totalt omfattar Försvarsmaktens insatsorganisation nu drygt 60 000 män och kvinnor.

 

Den strategiska och operativa högkvartersfunktionen har samlats i en nationell

ledningsfunktion i vilken även de tre taktiska kommandona ingår. Denna

insatsledning har idag ansvaret för både nationella och internationella insatser.

 

Markstridskrafterna omfattar ett trettiotal bataljonsenheter av olika typer samt ett

mycket kvalificerat hemvärn med 30 000 man organiserade i 60 hemvärnsbataljoner.

 

De marina stridskrafterna innefattar sju robotkorvetter och fyra ubåtar, alla med hög

modernitet. De innefattar också ett antal minröjningsfartyg och en amfibiebataljon.

 

Flygstridskrafterna är nu helt utrustade med JAS 39 Gripen. De sista planen slutlevereras under 2008 och flygstridskrafterna omfattar då totalt omkring 150 Gripen flygplan. Ungefär hälften är av dessa tillhör just nu den Nato-interoperabla C/D versionen. Inriktningen är att långsiktigt ha ungefär 100 plan, alla med full Nato-interoperabilitet.

 

Trots fallande investeringsandel är den materiella standarden på våra insatsförband idag genomgående hög. Det är i många fall ett arv av investeringar som beslutades för mer än tio år sedan.

 

Markstridskrafterna är exempelvis utrustade med Leopard 2 stridsvagnen,

stridsfordon 90 och artillerilokaliseringssystemet Arthur. I marinen är ett nytt

korvettsystem, Visby-klassen, under införande. På ubåtssidan finns två ubåtar av

Västergötlandklass och två av Gotlandklass. Flygvapnet utnyttjar som redan nämnts

fjärde generationens stridsflygplan Gripen och har också det luftburna

radarspaningssystemet Erieye.

 

Den internationella insatsförmågan är en del av den samlade insatsförmågan och bygger på de förband som har de högsta beredskapskraven. Vårt mål är att skapa en modulär insatsstruktur med största möjliga flexibilitet mellan nationella och internationella insatser. De förband som vi anmält till de internationella förbands­registren representerar idag nästa alla typer av förband i insatsförsvaret.

På marksidan återfinns bland annat skytte-, artilleri-, luftvärn-, jägar-, EOD-, special och ingenjörsförband, på marinsidan korvetter, ubåtar, minröjnings- och amfibie­förband. På flygsidan ingår JAS Gripen-förband, transportflyg och signalspanings­förmåga.

 

Flertalet av dessa förmågor används eller har använts i internationella insatser under

de senaste åren. Det samlade svenska militära utlandsengagemanget just nu ligger strax under 1000 personer. Till detta kommer under första halvåret i år att den svenska delen av NBG som nu står i beredskap uppgår till 2350 personer.

 

Den svenska regeringens mål, är att efterhand kunna ungefär fördubbla Sveriges löpande bidrag till internationella insatser.

 

NBG har varit och är en stor utmaning för hela Försvarsmakten. Den innefattar komponenter från alla delar av Försvarsmakten och uppsättandet har fungerat som en stark katalysator för hela reformarbetet. Den har ställt omedelbara reformkrav inom såväl personal- som materielförsörjning. Samtliga svenska soldater i NBG är nu anställda på kontrakt. Vi har reformerat värnpliktsutbildning och infört en frivillig kontraktsbaserad tredje utbildningstermin för internationella insatser. Vi håller på och ställer om hela personalförsörjningen till insatsförsvarets behov. Det innebär bland annat att vi nu inför – eller återgår till att ha – en specialistofficerkarriär vid sidan av generalistkarriären. NBG har också verkat som en katalysator för att utveckla samverkan mellan politiskt och militärt beslutsfattande, nationellt och multinationellt. Kravet på att kunna skicka ut ett förband inom tio dagar från politiskt beslut i EU är tveklöst mycket krävande och förutsätter om det skall kunna realiseras väl uppövade kontakter och beslutskanaler.

 

Bilden av det svenska försvarets internationalisering är inte komplett utan att nämna några ord om det internationella övningsmönstret. Den nationella ramen har blivit för liten för att bära upp övningar av den storlek som krävs för att ge våra chefer och förband övning på högre nivåer. De internationella övningarna spelar därför idag en helt avgörande roll för att utveckla våra förbands förmåga. Den utgör också den ram inom vilken vi kan verifiera att vi har den förmåga som krävs för att kunna bidra i kvalificerade gemensamma insatser. Det är viktiga kvitton inte minst för de förband som sällan får möjlighet att visa sin förmåga i internationella insatser.

 

Vi deltar i ett allt tätare övningssamarbete inom ramen för Partnerskap för Fred. Flera av de största övningarna, t ex Strong Resolve, har genomförts i Norge och med nära samverkan mellan svenska och norska förband.

 

Vårt ubåtssystem av Gotlandsklass har under två års tid prövats i krävande övningar med den amerikanska Stillahavsflottan. Resultaten har varit entydigt positiva. De svenska ubåtsförbanden håller absolut yppersta klass.

 

Våra JAS-Gripen har på ett motsvarande sätt testats under vad som är maximalt realistiska övningsförutsättningar i en amerikansk Red Flag övning. Sju JAS Gripen ombaserade då tillsammans med ett basförband till Alaska, deltog med utomordentliga resultat i ett par veckors intensiv övning och återvände sedan utan missöden till hemmabasen i Sverige.

 

 

Bilden av insatsförsvaret är inte fullständig utan att också återkoppla till den organisatoriska utvecklingen. De ekonomiska förutsättningarna som gavs 2004 innebar en tioprocentig ramminskning och en fortsatt organisationsminskning ned till en grundstruktur, som nu balanserar nära den gräns som kan betecknas som underkritisk. Den bilden skall relateras till vad jag tidigare sagt om innebörden av en kostnadsutveckling som hela tiden urholkar volymen.

 

Kvantiteten förband och system har inom flera områden sjunkit till nivåer som ligger på gränsen till att vara underkritiska. Med kritisk nivå avser jag då en volym som medger att förband och system kan utvecklas, underhållas, utbildas och användas operativt. Det är inte då längre möjligt att reducera antalet enheter utan det handlar i framtiden i så fall om att ta bort hela funktioner eller förmågor.

 

  1. Den gemensamma möjlighetsstudien

 

Der främsta sättet att hantera dilemmat att vidmakthålla bredd i våra förmågor trots sjunkande volymer är att samarbeta mer med andra länder och att därigenom tillsammans öka kostnadseffektivitet i produktion och utnyttjande. Ökat flernationellt samarbete är i dag en nödvändighet!

 

Därmed är jag tillbaka till utgångspunkterna för det vidgade samarbete vi nu eftersträvar mellan Sverige och Norge. Vi står i hög grad inför likartade utmaningar när våra försvar nu reformeras för att vara lika användbara i multinationella insatser utanför territoriet som på hemmaplan. För att knyta an till de tidigare trianglarna skapar vi en gemensam bas som bär upp topparna på de två trianglarna – den operativa förmågan.

 

Möjligheterna till ömsesidigt förstärkande samarbeten är stora redan om vi ser till de närmaste åren och ökar när vi blickar längre fram. Vi har i studien analyserat 18 olika huvudområden. De spänner över hela fältet inom utbildningsområdet, de innefattar gemensamma övningsfält och övningar, liksom kvalificerade sjukvårdsförband, logistik och flygtransporter på det internationella fältet. Det handlar också om ett mer utvecklat samarbete inom forskning, utveckling och materielanskaffning.

 

Hur stora effekter vi kan uppnå bestäms av omfånget och hur snabbt vi kan utveckla samarbetet. Potentiellt har vi gjort bedömningen att ett stärkt samarbete ger möjligheter till effektivisering av vår styrkeproduktion som om vi skulle fortsätta rent nationellt skulle kräva tillskott som räknas i miljardbelopp.

 

I det sammanhanget vill jag dock framhålla att vårt fokus inte primärt varit ekonomiskt, utan snarare har utgått från vår ambition att vidmakthålla operativ bredd trots sjunkande numerär.

 

Jag vill tills vidare i huvudsak undvika att peka ut enskilda områden som särskilt intressanta, utan vill avvakta den politiska beredningen som snart är klar. Jag vill dock ge några generella reflektioner. Officersutbildningen är givetvis ett område som är högintressant av flera skäl. Dels därför att vi tillsammans så påtagligt kan stärka våra möjligheter att upprätthålla en högkvalitativ utbildning, dels därför att gemensam utbildning i sig efter hand kommer att ge starka multiplikativa effekter inom nästan alla områden.

 

En avgörande fråga är också knuten till graden av systemlikhet, dvs. till hur väl vi lyckas harmonisera vår materielanskaffning. Ju större grad av systemlikhet vi uppnår desto högre potential för samarbete. En viktig fråga i närtid blir därför att harmonisera våra planeringsprocesser för att underlätta en ökad samordning av vår långsiktiga materielanskaffning.

 

Ett centralt område har tills vidare hållits utanför de gemensamma studierna, nämligen stridsflygområdet. Motivet har naturligtvis inte varit att området är ointressant. Det är tvärtom utifrån nästan alla aspekter högrelevant. Anledningen är istället att valet av framtida stridsflygsystem just nu är ett stort eget projekt i Norge där ett av de alternativ som studeras är det svenska JAS Gripen. Det krävs emellertid inga djupgående studier för att konstatera att ett gemensamt framtida utnyttjande av samma flygsystem skulle utgöra en kraftfull katalysator för samarbete inom en lång rad områden.

 

  1. Avslutning

 

Jag har i mitt föredrag framför allt uppehållit mig vid ett praktiskt militärt samarbetsperspektiv. Det räcker långt och kan hålla oss sysselsatta på ett meningsfullt sätt under ett antal år.

 

Samtidigt är det naturligtvis så att försvarssamarbete ytterst handlar om långt mycket mer än bara ekonomi. Det handlar om att bygga säkerhet. Perspektivet innefattar alltså lika mycket politik som ekonomi. Politik är inte försvarschefernas bord utan våra regeringars.

 

Låt mig därför avsluta med att citera ett par företrädare för regeringen, först utrikesminister Carl Bildt.

 

Bildt talade om framtida samarbete på norska ambassaden i Stockholm i mars förra året och avslutade då med följande ord:

Vi måste fortsätta att förnya oss och förändras. I tilltagande grad ser vi att den nationella ramen är för liten för detta. Vi måste bygga ut den nordiska, den nordeuropeiska basen för vår politik på praktiskt taget alla områden. Det är detta som ligger bakom de ambitioner som vi har mellan de olika nordiska länderna, och det är där jag tror att vi har kommit fram till en vändpunkt i relationerna mellan Sverige och Norge – ett decennium efter de olika vägvalen i mitten på 1990-talet.

Nu har vi smält och anpassat oss till våra olika vägval och från denna bas kan vi skapa helt nya förutsättningar för utrikespolitik, för säkerhetspolitik, för industriellt samarbete och för det bredare, så kallade civila samhällets umgänge över Kölen. Vi kommer inte längre att stå med ryggarna mot varandra och blicka åt olika håll. Jag tror att vi tillsammans kommer att stå på vår halvö och tillsammans blicka på världen i dess helhet under de kommande decennierna.”

Försvarsminister Sten Tolgfors har i olika sammanhang markerat att regeringen nu utvärderar idéerna i den svensk-norska studien utifrån positiva utgångspunkter och att han ser det nordiska samarbetet som en central del i den framtida svenska försvarspolitiken.

 

Både Bildts och Tolgfors´ kommentarer visar att det nu finns en stark politisk vilja och politisk förväntan på ökat försvarssamarbete med Norge, liksom med övriga nordiska grannländer.

 

Den boll vi försvarschefer sparkade upp till våra politiska uppdragsgivare för ett halvår sedan är alltså nu på väg tillbaka med positiva rekommendationer att gå vidare.

 

Det är nu upp till oss att se till att ord följs av handling. Från svensk sida ser jag fortsatt stora möjligheter. Att det kommer att krävas framsynthet och djärvhet är helt klart. Lika klart är att det kommer att det kommer att krävas ett ömsesidigt givande och tagande som utifrån traditionella nationella synsätt kan vara nog så smärtsamt.

 

Likväl är det viktigt att hela tiden hålla i minnet att alternativet att hålla fast vid gamla rent nationella strukturer inte finns på kartan. Ökat flernationellt samarbete i olika format – bilateralt, trilateralt och multilateralt är en nödvändighet.

 

Utveckling och förändring går hand i hand!

 

 

Tack för uppmärksamheten och jag ser fram emot en fortsatt diskussion.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. januar 2008

Ved

Generalmajor Robert Mood,

Generalinspektør for Hæren

Status og utfordringer for Hæren – Hæren ved et veiskille

 

INNLEDNING

Generalmajor Robert Mood, Generalinspektør for Hæren. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Vi skuer inn i et århundre som mest sannsynlig har større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat har lagt bak oss. Positive og negative overraskelser verden ikke vil klare å håndtere uten handlekraftige internasjonale institusjoner, båret frem av regional samordning, fundamentert på stater med vilje og evne til både å bidra ute – og levere stabilitet og fasthet her hjemme.

De internasjonale mekanismene og institusjonene som ble etablert i det forrige århundret, for det forrige århundrets utfordringer, må grunnleggende fornyes eller avløses av mekanismer og institusjoner med global forankring, troverdighet og evne til å handle dersom verden skal gå ut av dette århundret i bedre stand enn da vi gikk inn i det.

Norge sees på som en aktør med rikelig mulighet til både å bidra ute og til å skape stabilitet og fasthet her hjemme. Mine damer og herrer, enkelte hevder i debatten at vi bør bidra mindre i internasjonale operasjoner ute for å kunne skape mer stabilitet og fasthet hjemme. Det er ikke et aktuelt valg; det er en illusjon. Forsvaret vårt har så liten kapasitet at vi er mer avhengig av NATO og andre allianser, enn noen gang siden NATO ble etablert.

Kun i praktisk og forpliktende samarbeid med NATO-land og andre aktuelle koalisjoner har vi kapasitet til å håndtere kriser eller konflikt, det være seg i Nord-Norge, på Balkan, i Middelhavsområdet eller under fjernere himmelstrøk.

Hvis vi skulle slutte å bidra ute ville det altså redusere vår evne til å bidra under større kriser og konflikt her hjemme ytterligere, i tillegg til å gi oss mindre innflytelse over operasjonene.

Mine damer og herrer, de som begrenser debatten til hvorvidt vi skal bidra mindre ute for å kunne skape mer stabilitet og fasthet hjemme, reiser en grunnleggende debatt vi skal ønske velkommen; det er på tide å slutte å diskutere hvor lite Forsvar vi kan ha.

Tidenes miniatyrforsvar henger krampaktig sammen med dogmet om at andre vil ta et hovedansvar for kriser og konflikt som direkte rammer oss her hjemme og for de større ute i verden.

Når vi skuer inn i det 21 århundret er det tid for debatten om hvor mye forsvar Norge trenger for å være en stat med vilje og evne til både å bidra ute, og til å levere stabilitet og fasthet hjemme – i større grad på egenhånd.

Bak hver nordmann er det over 400.000,- kr på bok. Vi har vunnet i Lotto – uten å ha kjøpt kupong. Vi tar uhemmet for oss av dyrebare ressurser, belaster miljøet langt mer enn de fleste og velter oss i forbruk. En situasjon som gjør at verden med rette kan forvente mer av oss.

 

FORSVARET

FSJ la i høst fram sin studie og anbefaling for Forsvarets utvikling den neste fire-årsperioden. Nesten samtidig kom Forsvarspolitisk utvalg med sin anbefaling. Forsvarssjefen sa det slik fra denne talerstol: ”Maktbrukens hensikt ville med andre ord ikke være å erobre territorium eller påføre oss størst mulig skade for dets egen del, men å demonstrere vilje og understreke styrken i de politiske krav som var fremsatt.” For egen del vil jeg legge til; Vi vil bli overrasket, det vil komme krevende utfordringer vi ikke ser i dag.

 

Historien forteller oss dessuten at overraskelsene oftest kommer fra retninger vi ikke venter. Historien har vist oss at det uforutsette vil skje. 11. September 2001 ble vårt bilde av verden endret.

Norge var med ett i krig, da NATO-alliansens artikkel V for første gang trådte i kraft.

Overraskelsen var total – selv for verdens mektigste mann George W Bush. De fleste husker sikkert hans uttrykk da han fikk de første meldingene, mens han hørte skolebarn lese i Florida. Vi husker hvordan verden endret seg på de 102 minuttene det tok fra første flyet traff det nordlige tårnet til begge Twin Towers lå i grus.

Ekspertene spør seg nå – hva er det neste? Det eneste vi med rimelig sikkerhet kan si er at det vil være overraskende, det vil være spektakulært og det vil medføre økt ustabilitet lokalt, regionalt og globalt.

Forsvarsministeren snakket om forsikringspolisen i sitt foredrag nylig. Innholdet i -og verdien av- dagens polise er nok vanskelig og forstå, selv for forsvarskjennere.
Det er lett å la seg forlede av selve begrepene Forsvar og Hær til å tro at vi er en aktør av betydning i krise eller konflikt – ute eller hjemme.

Det er vi selvsagt ikke, vi er så små at vi i praksis er ute av stand til å påvirke utfallet av større kriser eller konflikt i særlig grad.
Det grunnleggende poeng er at Norge i 2008 er mer avhengig av at andre er villig til å ofre sine sønner og døtre for oss og våre interesser enn noen gang siden 1945. Ansvaret for å sannsynliggjøre at det vil skje hviler ikke på oss i Hæren.

I skjæringspunktet mellom en stadig mer usikker verden, stor nedbygging av vår evne til å forsvare eget territorium, økte forventninger til oss fra våre allierte, økt strategisk betydning av Nordområdene og et selvbevisst Russland som ruster opp, er det naturlig at vi spør oss selv; Hva skal vi forsvare oss mot, med hva og hvordan?

Vi har mye å verne og det er mye vi i Norge har behov for å forsvare oss mot. Intoleranse og grumsete understrømmer av rasisme, navlebeskuende selvgodhet og den store kampen for at våre barnebarn skal ha en klode det er mulig å leve på.
Et positivt og inkluderende mangfold i Hæren kan bidra med små drypp til å bekjempe intoleranse og grumsete understrømmer av rasisme, men vår rolle vil nok bli sterkere knyttet til den store kampen for miljøet.
Fordi denne kampen vil kunne utløse egosentriske krefter og spenninger mellom regioner, mellom folkeslag, mellom stater. Økende konkurranse om ressursene i Nordområdene og et selvbevisst Russland forsterker usikkerheten. Overraskelser fra uventet hold er imidlertid historiens svar.

Norge er blant de stater som bør vise vilje og evne til både å bidra ute, og til å levere stabilitet og fasthet hjemme, på et militært nivå som ansees rimelig ift vår rikdom, vårt ansvar for ressursforvaltning og vår rolle som energileverandør.
Vi vet alle at de negative og destruktive kreftene i vårt samfunn ikke kan bekjempes ved å sitte stille, vi må ta opp kampen aktivt – på den rette arenaen. Lederskap handler om å skape relevante resultater som gavner alle; å lede fra front – ved å stille krav til seg selv først. I kampen for klimaet og klodens fremtid bruker vi våre ressurser til å skape best mulig resultater der det teller – regnskog og CO2 kvoter. Samtidig må vi være et internasjonalt klimaeksempel på hjemmebane – ikke en egosentrisk nasjon som unnviker egne tiltak ved å kjøpe de ute.

Slik er det også med Forsvaret; vi må ta opp kampen for demokratiet, vi må kjempe for NATOs relevans og sloss for samfunn i oppløsning der kampen utkjempes, som i Afghanistan eller i Afrika. Vi må samtidig holde oss med nok militær kapasitet her hjemme
til at vi ikke skaper usikkerhet om stabilitet og fasthet.

Der er vi ikke i dag, men heldigvis er det slik at vår deltagelse ute gir direkte relevante erfaringer, som gjør oss bedre enn hvis vi bare var hjemme. Vi er faktisk så små at vi er helt avhengig av de erfaringer vi høster ute for å ha troverdig kapasitet her hjemme, alene eller sammen med venner og allierte.

Samtidig kan vi konstatere at Norge, i motsetning til da vi valgte NATO-medlemskapet i 1949, i 2008 har både menneskelige, teknologiske og økonomiske ressurser til å etablere et Forsvar med en selvstendig kapasitet å regne med – hvis vi vil.
For noen mrd pr år ekstra kombinert med de riktige struktur- og infrastrukturtiltak, planlagt og fulgt opp i et langsiktig perspektiv, ville vi innen, la oss si 25 år, ha en rimelig kapasitet på egenhånd, som alternativ til dagens nedbyggingskurs og som utgangspunkt for forpliktende samarbeid om store utfordringer.

 

HÆREN

Før jeg tar for meg detaljer om Hæren, vil jeg fremheve at kampfly er avgjørende for å hevde Norges interesser her hjemme, og kjærkommen støtte til styrkene våre ute. Dagens hær er helt avhengig av mobilitet for å løse oppdrag; helikoptre, transportfly og luftvern er derav viktigere for Hæren enn for Luftforsvaret. Vi trenger også en Kystvakt med god kapasitet og en marine som står i forhold til oppgavene.
Vi trenger et landsdekkende Heimevern med territoriell troverdighet og lokal forankring.
Mine etterfølgende betraktninger om Hæren må ikke oppfattes i motsetning til ovenstående, selv om Hæren de siste 10-15 år er redusert med over 95 % i volum. For dagens samlede Hær vil motstand være et symbolsk kollektivt selvmord ved et tradisjonelt angrep fra en seriøs aktør, men selv det kan selvsagt ha uvurderlig politisk betydning i åpningsfasen av en konflikt.

 

 

HÆREN I DAG

Status i Hæren er at det vi gjør, det gjør vi i følge andre enn oss selv, svært godt. Den norske Hæren har oppnådd anerkjennelse internasjonalt som tuftet på deltagelse i en lang rekke operasjoner. De siste femten årene har vi vært i Libanon, Bosnia, Kosovo, Makedonia, Irak, Sudan og Afghanistan.
Vi har deltatt i skarpe operasjoner, noe som har gitt oss avgjørende erfaringer for videre utvikling.
Nasjonalt løser grensevakten og kongevakten hver time, hver dag, hele året, sine oppdrag. Pågående og krevende operasjoner løses på en utmerket måte.

Årsaken til at Hæren lykkes med sine oppdrag, er tredelt.

For det første har Hæren fokusert på lagarbeid med gjensidig forsterkende kapasiteter – combined arms innenfor en brigaderamme. Vi har utviklet samvirkemiljøer der lederskap er blitt satt på prøve, og erfart at nøkkelen til suksess ligger i samarbeid mellom de ulike troppearter.

Det har gjort det mulig å reise ut i internasjonale operasjoner med visshet om at vi kan delta i kamphandlinger, men også med en velutviklet evne til å samarbeide med andre og se vår rolle som støttefunksjon.
For det andre har vi kunnet tære på lagrene etter en stor mobiliseringshær. Det er ikke lenger tilfelle.

Det kanskje viktigste av alt er et unikt personellkorps rekruttert via verneplikt og førstegangstjeneste. Vi har lyktes på tross av Hærens størrelse, ikke på grunn av.

Ullevål sykehus har 8600 ansatte, Hæren har 3100. Det sier jeg ikke fordi jeg ønsker å redusere helsetilbudet ved Ullevål, men fordi jeg ønsker å påpeke at enhver organisasjon har en nedre grense for bemanning. Hæren gleder seg over økende ressurser, men er fortsatt for liten. Vi leverer over evne, og forvitrer over tid.

Kvaliteten på vernepliktige mannskaper er utmerket, og det er i mange tilfeller en konkurranse om å avtjene sin verneplikt. Jeg hilser også alle kvinner som vil gjøre en jobb i Hæren velkommen inn i rekkene.

Vi trenger den kompetanse og det mangfold kvinnene representerer, de vil gjøre Forsvaret bedre. Det er grunn til å merke seg at andelen av kvinner som deltar i internasjonale operasjoner langt overstiger den andel av kvinner som tjenestegjør i Forsvaret her hjemme. Det viser at kvinner ser de muligheter og utfordringer som ligger i deltagelse i operasjoner i utlandet.
Motstandsmann og krigshelt Gunnar Sønsteby uttalte på sin 90-årsdag 11. januar at deltagelse i internasjonale operasjoner er ”den beste utdanning en norsk ungdom kan ta”. Mange ungdommer har forstått det, i tillegg til at de brenner for en bedre verden.

Det er den direkte grunnen til at Hæren, på tross av sin størrelse, har vært i stand til å kunne stille avdelinger for langvarige oppdrag i utlandet.

Sønsteby er ikke bare kjent som motstandsmann og krigshelt. Han har også et omdømme som forkjemper for demokratiet. Det er nettopp i kampen for demokratiet at Hæren er relevant. Hæren er først og fremst mennesker. Demokrati utvikles ved dialog mellom mennesker, ikke ved unødig våpenbruk. Vi er gode som team først og fremst på grunn av menneskene i laget, ikke på grunn av våpnene, teknologien eller kjøretøyene. Det er også først og fremst mennesker vi etterspør.

Effekten av dagens Hær er som sagt begrenset, selv etter en moderat økning av antall ansatte i 2006 og 2007. Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.

Det er da gledelig å konstatere at folket, så vel som de folkevalgte nå synes å ha vilje til å ta et oppgjør med den gradvise avviklingen av landmakten. Vi i Hæren må vise oss tilliten verdig og ta vare på hvert menneske og hver familie bedre enn i dag, løse oppdrag som i dag og skape enda mer operativitet for pengene enn i dag.
Dette bringer meg over til de utfordringer Hæren i dag står ovenfor.

 

HÆRENS UTFORDRINGER

Det er krevende å videreutvikle Hæren. Forsvarsstrukturer er ”standhaftige i sin natur”. Det tar tid å bygge opp kompetanse, det tar tid å sikre finansielt grunnlag – det tar tid å omsette investeringsmidler. Vi trenger både relevante operative kapasiteter og en fremtidsrettet kompetanseorganisasjon. Hæren kan gjerne kjøpe en tjeneste, som for eksempel en økonomiutdannet medarbeider fra BI. Spørsmålet er hvor man kjøper en bataljonsjef eller batterisjef som er i stand til å løse oppdrag med bruk av dødelige maktmidler, samtidig koordinere med et stort spekter av andre aktører og ta vare på sine menn og kvinner?
Hæren skal løse alle oppdrag; tradisjonell krigføring, fredsoperasjoner, kamp mot en asymmetrisk motstander, bekjempe terror og støtte i en nasjonal krise.
I tillegg øker ambisjonene om internasjonale bidrag; fra enkeltmenn til avdelinger. Hvem hadde for kort tid siden trodd at vi skulle bidra tungt i den militære opplæringen av Afghanske, brigader og bataljoner? Det gjør vi nå.

Dette, sammen med Regjeringens nordområdesatsing og den geopolitiske utfordring gjør det derfor betimelig å stille følgende spørsmål: Er dette riktig tidspunkt for dramatiske endringer av Hærens innretning og struktur? Eller er det tid for fasthet i kjernen og en gradvis, forutsigbar vekst for å møte fremtidens utfordringer?

Dagens hær har svakheter. Erfaringsnivået direkte etter dagens førstegangstjeneste er for lavt til å sette avdelingene rett inn i de mest krevende oppdrag. Først og fremst pga mangelfull samtrening på kompani og bataljonsnivå.

Vi er for få ansatte i forhold til oppdragene og det er ubalanse i fordelingen mellom kampavdelinger og nisjekapasiteter. Vi har heller ikke kapasitet til å raskt omsette lærdom og erfaring til nye prosedyrer og nytt materiell. I verste fall kan det bety tap av menneskeliv.
I 2006 ble en soldat skutt i armen av sin kamerat. Det hadde utviklet seg en metode for å gi støtte til maskingeværet ved å plassere MG’en på ryggen til makkeren som lå i snøen. Til tross for at de var av våre mest erfarne MG-skyttere, med over 70.000 avfyrte skudd, var ulykken et faktum. Ikke fordi de var dårlige skyttere – men fordi vi ser ettervirkninger etter år med nedbygging av kompetansemiljøene. Der var ingen til å evaluere og korrigere, verken den feilslåtte utviklingen eller soldaten som fulgte avdelingspraksisen.

Det var et indirekte resultat av ubalanse mellom oppdrag og budsjett, mer enn et direkte resultat av uforsiktig omgang med våpen og ammunisjon.

For å takle disse utfordringene, er mine målsettinger først og fremst å styrke kontinuiteten i avdelingene, styrke kompetansen og samtreningen samt sikre bedre ivaretakelse av de få som får problemer i etterkant av operasjoner. Hovedgrepet er mer korttidsverving etter fullført 12 måneders førstegangstjeneste. 12 måneders korttidsverving fordelt på 6 måneder samtrening etterfulgt av 6 måneder i oppdrag og 36 måneder avdelingsspesifikk korttidsverving, der personellet følger avdelingen i trening og operasjoner.
Jeg håper 2008 vil være det året det ble klart for alle at Hæren og Forsvaret styrkes ytterligere. Alternativet vil være en Hær som mister sin relevans og troverdighet.
Det vil være en alvorlig situasjon for landet fordi støtte fra andre i en vanskelig situasjon, nasjonalt eller internasjonalt, står om tillit og troverdighet mellom likeverdige partnere.

En hærstruktur med flere bataljoner vil kunne bedre operative leveranser, med en kompetansemessig forankring på brigadenivå. Den evnen er vesentlig for å bli vurdert seriøst i NATO’s forsvarssamarbeid.

Det er et kvalitetsstempel som gjør det mulig å stille alle typer bidrag, fra kompetente enkeltmenn og kvinner til fullt oppsatte brigader.
Det er derfor i første rekke uttrykk for evne til å stille en militær kapasitet for nasjonal eller internasjonal innsats, mens viljen fortsatt vil være politisk betinget.

Innføringen av avdelingsbefal og økt innslag av kortidsvervede på 36 mnd kontrakt tilfører avdelingene mer erfaring og bedre kontinuitet. Det vil igjen bidra til å øke den operative evnen også i avdelinger med innslag av vernepliktige inne til førstegangstjeneste. Avdelinger som vil kunne stå vakt, bekjempe naturskade og delta i søk etter kort tids førstegangstjeneste, men som etter fullført 12 mnd førstegangstjeneste og påfølgende samtrening vil være klar til kamp hjemme eller ute.
Vi har ingen grunn til å tro at det politiske ønsket om langvarige oppdrag i utlandet vil avta – tvert om. Paradokset er at større kontinuerlige oppdrag ute enn det 1+ 5 tillater vil føre til at evnen til nasjonal krisehåndtering på brigadenivå forvitrer. Samtidig er en liten hær helt avhengig av å hente erfaringer ute, for å forbli relevant og ha påvirkning på operasjonene. For liten struktur vil ikke tillate en bærekraftig rotasjonsordning på bataljonsnivå i internasjonale operasjoner. Kontinuerlige bidrag kun på kompaninivå øker sårbarheten.

Delvis fordi avhengigheten til andre lands styrker øker, men også fordi virkemidlene på kompaninivå er begrenset. Resultatet er begrenset evne til å løse oppdrag i hele bredden av Forsvarets oppgaver.
Balansepunktet mellom førstegangstjeneste og verving kan selvsagt tilpasses Hærens behov og de politiske ønsker, men det forutsetter tilstrekkelig størrelse på en struktur som over tid kan bygges opp til å være både relevant og troverdig.

Slikt sett blir det viktigste arbeidet med Langtidsproposisjonen, å sikre bedre kontinuitet, bedre kompetanse og mer samtrening av avdelingene. Dette må etterfølges av god ivaretakelse av personellet før, under og etter at man har deltatt i de operasjoner hvor Hæren er engasjert. Jeg er trygg på at jeg har hele Hæren i ryggen når vi fremmer disse råd. Forsvarsstudie 07, i likhet med Forsvarspolitisk utvalg, legger til rette for en
styrking av Hæren. Det er slikt sett underordnet om Hæren formateres i to eller fem manøverbataljoner, men selv fem er for lite hvis vi både skal bidra med bataljonsbidrag ute – og levere stabilitet og fasthet her hjemme.

Imidlertid er også slik at om man ikke er villig til å fullfinansiere ambisjonene, så er konsentrasjon av ressursene et riktig grep.

 

AFGHANISTAN

Innsatsen i Afghanistan har mange dimensjoner; blant de viktigste er Afghanistans fremtid, NATOs fremtid og vestens sikkerhet. Våre soldater gjør en fremragende jobb, de løper risiko hver dag, tar krevende og vanskelige etiske valg, skaper resultater som skaper håp.

Soldatene bidrar for det første sterkt til å gi Afghanistans kvinner og barn en sjanse til et bedre liv, utenfor rekkevidden av Talibans undertrykkende klør. Skoler, rent vann, sykehus, fengsler, sin egen Hær og politi, for å nevne noe av alt det positive som skjer.

For det andre er NATOs samhold og fremtid på vektskålen i Afghanistan. Våre demokratier vil så gjerne fred og fremgang, at det er vanskelig å takle krigen mot de ekstreme kreftene som et viktig støttende element for stabilitet og hjelpearbeid.
Unødige nasjonale begrensninger og innenrikspolitikk skaper friksjon. NATO tåler neppe et nederlag uten at det vil få konsekvenser. Så lenge Norge er enda mer avhengig av NATO enn under den kalde krigen, vil et nederlag kunne ha meget store konsekvenser for Norge.
For det tredje er det i norsk interesse å bidra til at treningsarenaene for de som vil ramme oss, med bomber og verst tenkelige stridsmidler, er færrest mulig. Et Afghanistan og for den del et Pakistan i oppløsning vil direkte påvirke vår egen sikkerhet, som i 2001.

En forsvinnende liten del av tiden for våre avdelinger består av kamp, tilstedeværelse og dialog dominerer. Norske soldaters tilstedeværelse handler først og fremst om synlig tilstedeværelse, patruljering med -og opplæring av- den Afghanske hæren, møte med myndigheter samt kontinuerlig analyse og evaluering av situasjonsbildet. Reaksjoner fra Faryab’s provinsmyndigheter til hendelsen ved Hotel Serena viser at Norges innsats blir lagt merke til. Guvernør av Faryab samt andre provinsledere har alle kondolert og vært oppriktig lei seg da besøket dessverre måtte avlyses. Dette er stolte og gjestfrie mennesker som vi møter daglig, som støtter vårt mandat og gledet seg til besøk.
Joschka Fischer, utenriksminister og visekansler i Tyskland fra 1998 til 2005 sier i Dagbladet 6 jan 2008; ”Tida er derfor overmoden for et NATO-toppmøte der alle medlemmene gjør opp status for situasjonen og trekker de nødvendige konklusjoner. De nasjonale reservasjonene må bort, og det må vedtas en felles strategi for suksess, inkludert en kraftig økning i den sivile og militære bistanden til Afghanistan, hvis landet skal hindres fra å synke ned i det samme bunnløse dypet som Irak.”

Her hjemme ser vi aktører som fortsatt foretrekker diskusjonen fra 2001; hvorvidt det internasjonale samfunn burde intervenere eller ei i Afghanistan. Som om vi ikke allerede var der.

Det er på høy tid alle erkjenner at det internasjonale samfunn er i Afghanistan sammen, vi er moralsk og praktisk forpliktet, og det handler om både Afghanistans, NATOs og Norges interesser. Med Joschka Fishers ord; ”Det ville vært mer enn en tragedie – det ville vært politisk dårskap uten sidestykke – hvis Vesten, på grunn av manglende engasjement og politisk framsyn unnlater å forlate Afghanistan sammen og på en ordnet måte.”

Vi forlate Afghanistan sammen og på en ordnet måte enten det blir fordi det politiske prosjektet mislykkes som følge av manglende vilje til å stille opp med mer politikk, mer hjelpearbeid, flere soldater og bedre samordning – eller det blir som følge av at vi om 15-20 år har klart å bringe at stort og krevende politisk prosjekt – uten militær løsning – frem til suksess. Suksess fordi politisk mot og lederskap resulterte i mer politikk, mer hjelpearbeid, flere soldater og målrettede militære offensive kapasiteter samt bedre samordning. Noe som styrket Afghanistans egne institusjoner, slik at de i 2025 stod på egne ben, med en samlende og troverdig regjering, politi med sterkt redusert korrupsjon og en effektiv Hær som på egen hånd klarte å kontrollere de ekstreme kreftene.

Det sistnevnte optimistiske scenarioet forutsetter at våre politiske ledere tar inn over seg at Afghanistan sannsynligvis er et mer krevende prosjekt en gjenoppbygging av Tyskland etter 1945.

Jan Even Sandal spør retorisk i et debattinnlegg i Dagbladet.no søndag 06. januar 2008 om vi kan akseptere en halvhjertet operasjon?

Han gir selv svaret; ”Svaret bør være et rungende nei! La oss gi det afghanske folk en grunn til å stole på verdenssamfunnet igjen. La oss hjelpe dem med å bygge et samfunn som kan være et fyrtårn for de øvrige landene i den muslimske verden.

Dette samfunnet bør ikke bygges som en kopi av ”det vestlige ideal samfunn”, men utvikles gjennom det beste fra den islamske humanistiske tradisjon.”

I en utsatt og vanskelig hverdag har Norge i 2007 – gjennom afghanske myndigheter, FN og NGOer i Faryab støttet 107 skoler, utdanning av 1130 lærere, 21 landsbyprosjekter, 1100 hus for flyktninger, 261 brønner, 636 latriner og 4 helseklinikker. I tillegg kommer kapasitetsbygging av provins- og distriktsmyndigheter. Norges tilstedeværelse handler om så mye mer enn «krig mot Taliban». Hver dag – også fra militær side som i sin sikkerhetsfunksjon er med å støtte oppunder det sivile samfunn – foretas det møter med afghanske sivile aktører, provins, – og distriktsmyndigheter, tidligere («nåværende») krigsherrer, religiøse ledere, nasjonale og internasjonale humanitære organisasjoner med en kontinuerlig evaluering, analysering og rapportering om behov og effekt som resultat.
Fremskritt i Afghanistan er også avhengig av at vi har militær evne til å utfordre de ekstreme kreftene offensivt på individnivå, evner å lære opp og støtte den afghanske hær og politiet, samtidig med at sivilt og frivillig hjelpearbeid styrkes. Hvis vi skal lykkes må de langsiktige politiske og humanitære mål og kapasiteter være premiss for målrettet militær handling helt ned på taktisk nivå.

Likegyldighet ift våre bidrag ute ville også være et alvorlig demokratisk nederlag. Debatten i seg selv tåler vi godt. Det er selvsagt slik at det ikke finnes en militær løsning alene i Afghanistan, like lite som det finnes en løsning uten militær innsats. Mer politikk, mer soldater og bedre samordning under sivil ledelse er en god resept.
Det er viktig og riktig at vi diskuterer veien videre – det betyr ikke at vi ikke står bak våre soldater fullt og helt – tvert om.

 

 

VETERANER

Forsvaret og Hæren betraktet i mange år tjeneste utenfor landets grenser som en bi-geskjeft. Det er nok mye av årsaken til at arbeidet for veteranene også har vært en bi-gesjeft både for Forsvaret og det sivile samfunn. De siste årene har internasjonale operasjoner blitt en av hovedoppgavene våre og operasjonene blir skarpere. FSJ kommenterte dette slik i OMS 26. november: ”Vi ser nå konturene av et forsvar hvor skarpe operasjoner, inklusive kamphandlinger, er en realitet og en profesjonell selvfølge’’.

Selv om vi som har valgt å bruke livet som demokratiets soldater gjør det frivillig, er det meget viktig – særlig for de yngste av oss – at nasjonen stiller seg bak sine soldater. Vi må forsterke arbeidet for å ta bedre vare på veteranene våre. I tilegg til samtrening og god fleksibel utrustning, er det tre faktorer jeg vurderer som avgjørende for soldaters motivasjon og støtte fra deres nærmeste:

  • at soldatene føler trygghet for hjelp hvis man blir såret
  • at soldatene og deres pårørende opplever anerkjennelse for den jobben som gjøres, og
  • at soldatene og pårørende føler trygghet for at det er enkelt og ubyråkratisk og få hjelp hvis man trenger det når man kommer hjem – eller hvis behovet dukker opp 10 år etterpå.

Dette handler også om en nasjons selvrespekt. Mange vil huske hvordan behandlingen av krigsveteranene under Vietnam-krigen rokket ved grunnvollene i det amerikanske samfunnet og bidro til nederlaget.
Kompetanseutfordringene kan illustreres ved at 11 % av enhetene innen psykisk helsevern for voksne oppgav, i følge undersøkelsen ”Behandling av psykisk traumatiserte i Norge”, at de behandlet veteraner (Tidskrift for Norsk legeforening 2003, Ellinor F Major).

Det innebærer at 89 % ikke har behandlet, eller oppfattet at de har behandlet veteraner. Det er bekymringsfullt.

Forsvarsministeren kunngjorde nylig den gledelige nyheten om at Forsvaret har kjøpt tilbake Bæreia, og at dette vil bli et veteransenter. Dette er et gledelig og nødvendig steg i riktig retning.

Jeg vil her også ta til orde for at veterandagen – selve frigjøringsdagen – 8. mai, gjøres til noe langt mer enn i dag. Symbolikken taler for seg selv. Arven fra Gunnar Sønsteby og våre krigsveteraner fra 2. verdenskrig føres videre av soldater som Tor Arne Lau Henriksen, Kristoffer Sørlie Jørgensen, Kjetil Brakstad, Kenneth Lysell og Stig Bjarne Wigestrand Moe for å nevne noen få av våre mange unge helter. Lysell og Wigestrand Moe kjørte i bilen bak Kristoffer Sørli Jørgensen da sistnevntes bil ble angrepet med en IED, og Kristoffer omkom. Sammen berget de livet til Kjetil Bragstad. Vi skal merke oss Lysells budskap:
”Jeg mistet en kamerat og det var veldig tøft. Men samtidig føler jeg at denne jobben er så viktig. Jeg vil gjøre noe i stedet for å bare sitte hjemme å prate – de norske styrkene bidrar til at skoler, infrastruktur og fengsler bygges opp, men det hører man lite om her hjemme”.

Professor Lars Weiseth, en av Norges fremste eksperter på krigstraumer forteller at mange utenlandsveteraner i for liten grad føler at Norge setter pris på dem, og det blir da enda vanskeligere for dem å takle post-traumatiske lidelser. Han mener at soldatene som skades eller får problemer derfor bør få krigspensjon, omtales som krigsskadde og ikke havne i den enorme gruppen sammen med yrkesskadde. – Det gir en helt annen identitet og stolthet enn at du kommer i den store gruppen av oss andre som kan bli yrkesskadet,” uttaler han. Jeg slutter meg helhjertet til dette, men det er viktig å huske at det å bli oppfattet som ”køsniker”, strider mot mye av det veteranene står for.

La meg også fremheve de mange konstruktive innspill som kommer fra både FNVLF, Veteranforbundet SIOPS og andre.
De er verdt å lytte til i regjeringens helhetlige arbeid for å styrke vårt veteranarbeid.

AVSLUTNING

Jeg startet dette foredraget med å skue inn i et århundre som mest sannsynlig har større overraskelser å by på enn det århundret vi har lagt bak oss. Positive, men også negative overraskelser verden ikke vil klare å håndtere uten handlekraftige internasjonale institusjoner, båret frem av regional samordning, fundamentert på stater med vilje og evne til både å bidra ute – og levere stabilitet og fasthet hjemme.
Hærens personell vil gjerne bidra til stabilitet og fasthet hjemme samt handlekraft ute. Gjensidig forsterkende politiske tiltak.
Jeg håper vi har passert skilleveien; vi har så vidt startet marsjen mot større evne, tross en kunstpause i 2008 – vilje skorter det ikke på.

 

Når vi skuer inn i det 21 århundret er det -viktigst av alt- tid for den riktige debatten om Forsvaret, debatten om hvor mye Forsvar vi trenger for både å bidra substansielt ute og for å verne Norge og Norges interesser – med fasthet her hjemme.

 

Hæren både vil og kan være en positiv bidragsyter – hvis vi gis anledning.
Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 21. januar 2008

Ved

Hans Kristian Amundsen,
sjefredaktør i avisen Nordlys.


Hvorfor får ikke Forsvaret god medieomtale?

 

Hans Kristian Amundsen, sjefredaktør i avisen Nordlys Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Presentasjonsfil i PDF:
2008-01-21_Amundsen_PPT

Jeg ønsker å starte med en sak som er litt utenfor dagsorden, men som illustrerer at forholdet mellom Forsvaret og pressen er brulagt med dilemmaer. Jeg gjør det ikke minst for å varsle at jeg i dette foredraget vil stille flere spørsmål enn gi bastante svar.

 

  1. desember i fjor la Utenriksdepartementet ut en såkalt «Priv til red» på Internett – en melding til norske redaksjoner om utenriksministerens besøk til Afghanistan i januar. Dette var en priv etter mitt redaktørhjerte. Den var fyldig, halvannen side tettpakket med konkret informasjon til journalister som ønsket å følge utenriksministeren. Nyttig, detaljert og åpen.

 

Her var reiseruten for det fem dager lange besøket med flyselskap, ankomster og avganger på minuttet, informasjon om hotellet i Kabul og transporten mellom flyplassen og Serena Hotell. NB: ikke pansret minibuss – sto det til og med i en parentes om pressens reise fra flyplassen til hotellet. Vi vet hva som skjedde. Og dere ser dilemmaet. Vi i media ønsker åpenhet fra norske myndigheter om alle forhold. Vi presser på for at et departement – UD i dette tilfellet – gir lik, tidlig og åpen informasjon til mediehusene. Det er vår refleks.

I dette tragiske tilfellet kan vi ikke se bort fra at vårt iboende ønske om mer åpenhet kan ha bidratt til at en kollega ble drept. Kan ha. Jeg har selvsagt ingen informasjon om at det er en slik forbindelse, at terroristene hentet informasjon om Jonas Gahr Støres reise fra UDs nettsider og planla sin udåd ut fra denne informasjonen – trolig er sannsynligheten veldig liten for at det er en slik forbindelse, men vi plikter alle å reflektere over muligheten.

 

Vi kommer ikke til å se flere slike priv-er mer. Og dere kommer ikke til å høre protester fra oss i media på at de forsvinner.

 

I forhold til dagens tema – Hvorfor får ikke Forsvaret god medieomtale? – er dette en kjerne til å forstå mange av konfliktene mellom våre to grupper. Vi i media vil alltid – og per refleks – utøve et press for mer åpenhet. Og Forsvaret har legitime grunner til å holde informasjon tilbake i noen situasjoner. Det må vi respektere. Samtidig må vi må alle lære. Er noe ute av dato må det endres, og har vi gått for langt må vi ta et skritt tilbake uten å bemanne skyttergravene.

 

Det vi ikke må slå oss til ro med er at hemmelighold utvikles til en refleks i Forsvaret. Eller at en åpen debatt per definisjon blir sett på som noe truende. Vår jobb – pressens jobb – er under alle omstendigheter å etterprøve begrunnelsene for hemmelighold. Og stimulere til debatt.

 

Så til saken. For det første: Er det sant at Forsvaret ikke får god medieomtale? Mitt svar er nei. Men det er et svar spekket med nyanser. Det er ingen objektiver undersøkelser som kan gi svar. Jeg har muntlig fått referert noen tall og de sier noe annet. Framfor alt; Forsvaret er ikke utsatt for en annen oppmerksomhet fra mediene enn andre maktinstitusjoner i samfunnet.

 

Jeg har deltatt i møter som dette med politiske partier, næringslivet, idrettslag og enkeltpersoner. Jeg får formidlet en lik opplevelse; de positive sakene oppfattes som normaltilstand, mens saker av kritisk karakter blir sett på som angrep nettopp på dem – på deres gruppe, på deres interesser. Slik tror jeg det er med Forsvaret også. En kritisk artikkel virker verre enn den faktisk er.

 

Så er det viktig å spørre oss selv hva «god medieomtale» egentlig er? Er det snille artikler som i ett og alt tegner et bilde av Forsvaret slik den sittende Forsvarssjefen til enhver tid ønsker seg? Eller er det ærlige artikler? Som tegner et sammensatt bilde av Forsvaret; dilemmaer, krangler, feil og suksesser. Eller kan til og med heller sjofle angrep på åpenbart feil grunnlag være «god medieomtale»? Mitt svar er ja på alle spørsmålene.

 

Jeg hevder at mye oppmerksomhet er god medieomtale. Inkludert den åpenbart urettferdige. At Forsvaret vies stor oppmerksomhet viser at Forsvaret er viktig for samfunnet. Det som er viktig skal vi diskutere. Åpent og ærlig, også når det er ubehagelig. Kanskje nettopp da, og i alle fall når noen baserer sin frykt eller sitt sinne på et saklig sett feil grunnlag. Det er i Forsvarets interesse at vrangforestillinger kommer på TV eller på trykk i en avis. Det gir Forsvaret anledning å rette opp feil som ellers kan bli liggende som surdeiger i mørke kroker.

 

Målingene som Folk og Forsvar får utført om folks holdninger til Forsvaret tyder ikke på at Forsvaret er under angrep av en ondsinnet presse. Oppslutningen om Forsvaret er stabilt og høyt fra år til år – rundt 97 prosent er oppsiktsvekkende mye. Og en bakgrunn fra Forsvaret rangeres høyt i forhold til sivilt lederskap, viste en måling så seint som i 2005.

 

Dette forteller at Forsvaret som merkevare står godt. Vi kan trygt ta det som et tegn på to ting:

 

1) Mengden av «negative» artikler er mindre enn dere kan få inntrykk av når det fra tid til annen stormer som verst – med nye avisforsider og TV-innslag hver dag, slik det for eksempel var før jul i fjor med Økokrim, Rosén og Riksrevisjonen som perler på en snor.

 

2) Folk flest er i stand til å skille snørr og bart. Vi tåler å føre tøffe debatter her til lands uten at det ødelegger folks tillit til institusjonen. Merk dere det.

 

2) Ulike roller – Makten og Vokterne – men i samme bransje: Demokratibransjen

 

Det er opplagt, men også veldig sant i forholdet mellom Forsvaret og media at bedre kunnskap om hverandre gir økt forståelse for våre ulike roller, hindrer misforståelser og mistenkeliggjøring av motiv og handlinger – og øker kvaliteten på det som formidles.

 

Det siste er viktig. For dypest sett er både Forsvaret og avisene til for å hegne om demokratiet. Vi er i samme bransje – i demokratibransjen. Vårt bidrag til demokratiet kan nok oppleves like pinefullt som Riksrevisors, men i det lange løp blir det bedre!

 

Våre grunnleggende oppdrag som journalister er å speile virkeligheten og vokte makten. Forsvaret er kanskje den aller viktigste institusjonen å vokte. Dere har fått våpenmakt, og vi som demokrati er prisgitt at dere forvalter tilliten vi har vist dere klokt. Og vi må passe på pengene våre. Som skattebetaler vil jeg vite om Forsvaret bruker bevilgningene fornuftig. I tillegg er Forsvaret flere steder i landet en viktig arbeidsgiver og avgjørende for bo- og sysselsetting. Også det krever at vi fra medias side følger Forsvaret tett.

 

Hvordan gjør vi det? La oss se på noen eksempler.

 

  1. Ulike saker, noen ferske og noen litt eldre eksempler:
  2. a) Det hverdagslige – øvelser, nytt utstyr, sesjon, utnevnelser, utmerkelser; saker dere opplever som det normale. Og som vi ofte glemmer i en diskusjon om forholdet media og Forsvaret. Sett fra min redaktørkrakk er saker som vi ser to eksempler på her – Hæren som vil kapre damer og en rapport fra norske mannskaper som er kommet hjem fra Afghanistan – viktige for at Nordlys skal speile virkeligheten i vår del av Norge på en god måte. Langt de fleste saker som publiseres om Forsvaret finnes over tid i denne kategorien. De blir til i fordragelighet.

 

  1. b) Det planlagt offensive – som opplagt virker byggende for Forsvaret. Jeg nevner tre eksempler som er relevante i forhold til dagens tema. I mai 2004 reiste daværende generalmajor Kjell Grandhagen til Tromsø og avholdt øvelse Kabul med 250 soldater – midt i hjertet av den røde byen. Øvelsen ble debattert heftig i avisene i forkant, og troppene møtte også en demonstrasjon da de inntok byen. Hærsjefen var med, og stilte på møter og til debatt i TV Tromsø sammen med byens røde lege, Mads Gilbert. Det er mitt bestemte inntrykk at åpenheten og tilgjengeligheten Grandhagen viste var avgjørende for at allmennhetens kunnskap om oppdraget i Afghanistan økte i denne tiden, og for at motstanden mot å øve i Tromsø aldri fikk fotfeste i brede lag.

 

Året etter stilte Hæren igjen opp i Tromsø. Denne gang med ingeniørsoldater, tunge maskiner, samband og offiserer med solid erfaring fra komplekse operasjoner. Jeg overdriver ikke når jeg sier at den prestisjefylte Mandelakonserten aldri hadde latt seg gjennomføre så prikkfritt uten Forsvarets massive innsats.

 

Og endelig; høsten 2006 reiste 350 sambandssoldater fra Heggelia leir til Alfheim stadion i Tromsø for å heie byens fotballag fram til seier mot Lyn fra Oslo. Akkurat det gikk dårlig – Lyn vant kampen 2-1, men Forsvaret vant likevel.

 

Ved hjelp av offensive, ukonvensjonelle og gjerne kontroversielle grep – med høy medieprofil – bygget Hæren tillit i Tromsø. Det var kritiske røster til alle tre prosjektene, ikke minst mot øvelse Kabul, men jeg er overbevist om at Forsvaret vant offentligheten på tidlig og mye informasjon, pluss en iboende vilje til å ta innvendinger på alvor og stille opp i debatter.

 

Poenget med å bruke tid på dette i kveld er å fortelle at «God mediedekning» kan skapes. Ikke i form av lure pressemeldinger eller attraktive reiser – men ved offensiv tenkning, ærlighet og tilgjengelighet.

 

  1. c) Så til sakene de fleste tenker på når temaet er god eller dårlig pressedekning: Kriser, krangler og ulykker. I slike saker kolliderer media og Forsvaret ofte. Krisene og ulykkene kommer oftest brått på og situasjonen lar seg vanskelig kontrollere. Ikke minst er det høyt stressnivå på begge sider. Jeg er den første til å innrømme at vi – media – lett kan gjøre feil når det koker.

 

Det er flere eksempler på det, et ferskt eksempel er i kjølvannet av at spesialsoldaten Tor Arne Lau-Henriksen blir skutt og drept under et rekognoseringsoppdrag sør for Kabul 23. juli i fjor. TV2 gikk langt i å hevde at han falt i en annen provins, og at Forsvaret løy om dødsfallet. Det er i ettertid åpenbart at TVs kildegrunnlag ikke holdt mål i forhold til å framsette en så alvorlig påstand. Forsvarssjefen hadde all grunn til å kalle TV2s spekulasjoner for tøv.

 

Han mente i tillegg at saken «røpet en fullstendig mangel på grunnleggende kunnskaper om militære operasjoner generelt, og Afghanistan spesielt». Jeg skjønner utbruddet. Og jeg forstår det underliggende kravet om at vi journalister setter oss inn i sakene vi skal skrive om. Mange dårlige saker kommer av at vi skulker hjemmeleksen og tegner et karikert bilde av Forsvaret og Forsvarets virksomheter.

Men vi er ikke alene om å gjøre feil. Mange av konfliktene har røtter tilbake i Jernteppets tid. La meg nevne et par eksempler som Aftenpostens erfarne og dyktige reporter Ole Magnus Rapp minnet meg på:

 

  1. desember 1984 krysset en sovjetisk rakett Pasvikdalen. Folk i Pasvik så den, blant annet bjørnejeger Herman Sotkajervi. Han og flere med ham kontaktet Forsvaret, og fikk beskjed om at deres observasjoner stemte ikke.

 

Høsten 1989 fotograferte Rapp en sovjetisk ubåt som brant utenfor Vardø. Like ved lå det norske overvåkningsfartøyet «Marjatta». Forsvaret bekreftet da at et slikt skip ikke eksisterte, de hadde aldri hørt om at Norge hadde et etterretningsfartøy konstant til stede i Barentshavet.

 

I Pasvik gikk det fem døgn før Forsvaret erkjente at de visste at en sovjetisk rakett hadde passert norsk territorium. Marjatta forble en hemmelighet i mange år, inntil et nytt skip med samme navn ble bygget, og verftet stolt viste det fram.

 

Som bagasje fra denne tiden har mange av oss pressefolk med oss et inntrykk av at det å «takle media» er et eget fag på Forsvaret befalsskoler, krigsskolen og stabsskoler. Inntrykket har vært – i alle fall i frustrerte øyeblikk – at nye offiserer læres opp til at vi journalister nærmest er fiender, og at det å holde kjeft er best – for sikkerhets skyld.

 

Jeg er dessverre redd for at for hvert nytt oppslag om korrupsjon, smøring og interne krangler får journalistene forsterket sitt inntrykk av hemmelighetskremmeri, offisersklubber og maktmenn som hever seg over loven. For offiseren leses oppslagene – frykter jeg – som nye angrep på Forsvaret – en hel organisasjon – selv om sakene handler om enkeltpersoner fjernt fra den stor massen av offiserer som til daglig jobber med soldater og gjør en fantastisk jobb.

I så måte er vi krigsskadd på begge sider. Dette må vi vite om, og ta med oss når vi møtes som her i kveld. Da henleder jeg oppmerksomheten til sakene på skjermen. Rosén-saken og Økokrim-razziaen. Jeg skjønner at dette er ubehagelig fokus for alle med hjerte i Forsvaret, men også dette er «God medieomtale» etter min definisjon av begrepet. Det handler om at demokratiet fungerer og at det forhåpentligvis kommer forbedringer ut av skandalene.

 

Ta Siemens-saken. Det er medias plikt å vokte pengene. I forhold til overskridelser, innkjøp og effektiv drift er vi skattebetalernes advokater. Velgeren er oppdragsgiver! 33 milliarder kroner er mye penger, og alle er tjent med et høyt og vedvarende fokus på at pengene brukes skikkelig og etter avtale. Det har vært flere slike saker, og for hver sak tettes et nytt hull i felleskassa. Det er med andre ord av stor verdi at media – først og fremst VG i dette tilfellet – er en kritisk terrier.

 

Personlig synes jeg Forsvaret kunne vært mer på banen med selvransakende refleksjoner i saker som handler om etikk og metode i møte med næringslivet. Når også Forsvaret har gitt seg det åpne markedet i vold, åpner det seg en ny verden og nye regler for offiserer som i all hovedsak er uten erfaring i dette gamet. At Siemens lyktes i å få noen offiserer til å møte opp i Spania med golfkøllene sine må ikke komme som en overraskelse på noen. Det finnes ikke den krigsskolen i verden som lærer opp offiserer til å bli profesjonelle innkjøpere på statens vegne. Det må læres.

Det er mindre farlig enn vi gjerne tror å være åpne om slike ting. Det viktigste er å erkjenne feil – lære – og så komme i posisjon til å fortelle andre og gode historier fra Forsvaret.

Rosén-saken er sammensatt, for den har sitt utspring i en krevende operasjon i utlandet. Det er stor forståelse i media for at slike operasjoner må omfattes av hemmelighold, men hva skal være hemmelig og hvordan kontrollerer vi at ikke for mye holdes hemmelig?

 

I tillegg er Afghanistan en sammensatt debatt. Det var Stortinget som ga oppdraget, men den politiske striden står i regjeringen – og hvor begynner og slutter Forsvarsdepartementets ansvar i forhold til Utenriksdepartementet? Jeg synes oppriktig synd på norske soldater og offiserer som fra en kontainer i Afghanistan leser den hjemlige debatten på internett. For dem og for oss andre er det ikke lett å skille mellom en nødvendig sikkerhetspolitisk debatt, og det som lett kan leses som kritikk av innsatsen til våre styrker som står midt oppe i et krevende oppdrag.

 

Vi kan mene hva vi vil om den politiske krangelen om vår tilstedeværelse i Afghanistan, men det er viktig at debatten føres på et korrekt grunnlag. Det betyr at Forsvaret må strekke seg langt for å gi innsyn i den militære situasjonen i områder hvor norske og allierte styrker opererer. Igjen: jeg har den største respekt for at hensynet til operasjons- og personsikkerhet må veie tyngst, men dette må ikke bli alle forklaringers mor for hvorfor intet kan fortelles.

 

Og framfor alt må Forsvaret vokte seg for at nødvendig hemmelighold rundt spesialsoldatene i Afghanistan smitter over på hverdagslig virksomhet i Norge. Foran dette foredraget har jeg spurt flere kolleger om deres umiddelbare inntrykk, og Terje Myklevoll i Dagbladet rapporter dette:

 

«Min spontane reaksjon er at Forsvaret oppleves å ha gått tilbake til en lukket linje.
Etter år med satsing på meråpenhet – ofte ble vi gjort oppmerksom på nyhetshendelser, oftest tragiske, før det kom inn tips til redaksjonen – er inntrykket nå at Forsvaret har murt seg mer inne. Det skyldes to ting: Forsvaret har mest fokus på utenlandsoperasjonene og lider under hemmelighetskremmeriet rundt spesialstyrkene. Dernest at Forsvaret ikke har kommet heldig ut i forhold til korrupsjonsskandalene og Rosénsaken.»
Dette er en viktig observasjon. Er det sant at Forsvaret er i ferd med å lukke seg mer inne? I så fall er det en ulykkelig situasjon og Forsvaret har lagt ut på en farlig ferd.

 

3) Lukkethet/åpenhet: går vi til det bedre eller verre?

La meg først begynne med en viktig bekjennelse: Åpenheten kom tidligere i Oslo Militære Samfund enn i Oslo redaktørforening! Møtene der var lenge lukket og intet lekker ut til offentligheten. Jeg skal ikke gjøre et eneste forsøk på å forklare pinligheten – langt mindre forsvare at det var slik – bare konstatere at dere i Oslo Militære Samfund levde med åpne dører i god tid før Oslo redaktørforening åpne sine.

Mitt inntrykk harmonerer dessverre med Myklevolls. Jeg skal være varsom med å hevde hvorfor det er slik, men det virker som Forsvarets mediekjennskap er farlig lav – særlig på toppnivå – og det virker som fokuset er altfor reaktivt; hvordan kommer vi oss ut av knipen? I tillegg er det mitt bestemte inntrykk at kulturen som er bygd opp rundt spesialsoldatene har smittet. På det verste fikk ikke vanlige soldater oppgi navnene sine til oss!

 

Hvis det er slik at vi nå ser en økende tendens til negativ dominans i sakene om Forsvaret, så handler mye åpenbart om manglende evne eller vilje til å søke offentlighet. Til å selge inn de gode sakene, og til å gå tidlig ut med informasjon om vanskelige saker for å være på offensiven i forhold til debatter som uansett kommer.

 

I et klima hvor alle sitter musestille av redsel for å gjøre noe galt – eller av frykt for media – vil det positive i Forsvaret aldri komme ut. Forsvaret har en del virkelig dyktige offiserer, som burde vært mer til i media. Den siste tiden er det påfallende å observere at de som kan Forsvaret best, de ansatte offiserene og sivile, ser ut til å ha fått, eller pålagt seg selv, munnkurv. Pressen blir henvist til informasjonsoffiserer, som lojalt hevder at Forsvarets øverste ledelse må bestemme. Det er ikke sunt, verken for demokratiet eller Forsvaret.

 

Ikke minst for Forsvaret er det farlig å tro at det i lengden lar seg gjøre å leve etter parolen «Et Forsvar – én stemme». Det kreves tilnærmet diktatoriske virkemidler å styre etter en slik ordre, og resultatet må bli frykt og passivitet. For sikkerhets skyld lar folk være å ta initiativ, og der det ikke tas initiativ dør dynamikken og utviklingen går etter hvert i stå. Organisasjonen kveles.

 

Jeg mener dette er en dårlig krigsskole anno 2008. Unge mennesker som søker Forsvaret er født og oppvokst i MSN og Facebook. De er vant til å manøvrere i en jungel av informasjon og skille det viktige fra det unyttige. De takler en kakofoni av inntrykk – hver dag og hele tiden – og det er i praksis umulig å stenge dem ute fra åpne og ærlige debatter. De foregår på nettet uansett hva en autoritet mener, ønsker eller krever. Vær sikker på at Forsvaret diskuteres av de unge selv om det er blitt færre offiserer å se på TV eller i avisene! Det er umulig å beordre dagens digitale ungdom inn på meningsgeledd. De rømmer ut i en verden Forsvaret aldri kan kontrollere.

 

Jeg kan heller ikke skjønne at parolen «Et Forsvar – én stemme» harmonerer med det Forsvaret lærer bort om situasjonsbestemt ledelse og manøverkrigføring. Skal en offiser være forberedt på det uforutsigbare må hun eller han få praktisere. I forhold til å «takle» media betyr det mer frihet til hver enkelt offiser og en mye mer desentralisert kommandostruktur.

 

Som offiser vil du havne i situasjoner hvor du er tvunget til å avveie om det er best å avvise en journalist eller å by på en kopp kaffe og forklare hvordan ting henger sammen. Hvis din eneste ballast er å henvise til en infoavdeling, er du en dårlig offiser. I alle fall er du en offiser i utakt med tiden, og du er dømt til å tape sammen med det Forsvaret du representerer.

 

Hovedutfordringen ligger Forsvarets øverste ledelse. De må vise at det går an å møte media uten frykt. Riv murene, vis åpenhet, bygg tillit og søk kunnskap om hvordan det moderne mediebildet er bygd opp og fungerer. Jeg ønsker Forsvarets ledelse som gode forbilder – rollemodeller som praktiserer åpenhet, tydelighet og tilgjengelighet – og som har en langsiktig plan for dialog med samfunnet for øvrig – politiske miljøer, media, næringslivet og frivillige organisasjoner. Det vil smitte nedover og sette en positiv trend.

 

Det er ikke farlig at Forsvaret blir diskutert med flere stemmer. Tvert imot. Det gir et sterkere og tryggere mannskap som er i stand til å takle en moderne medieverden bedre enn et korps som går i dekning i redsel for å si noe galt. Og Forsvaret blir bedre i stand til å takle uforutsigbare kriser – hvor enn i landet de måtte oppstå. Husk at Forsvaret ikke bare er Myntgata 1!

 

Heldigvis har Forsvaret mye godt å bygge på. For eksempel internettsiden Utvalgt.no. Etter mitt skjønn er den forbilledlig for en organisasjon som hvert år tar imot 1.000-vis av ungdommer fra hele landet. Her snakker ungdom med ungdom, på egne premisser. Utvalgt.no var ute to år før facebook med nettsamfunn.

 

Jeg husker også et par episoder som Forsvaret taklet forbilledlig i forhold til modernitet og vilje til å ta mediesamfunnet på alvor. Dere husker hundedrapene i Kosovo? En uskyldig hendelse der norske soldater avlivet hunder på vegne av eierne. Helt kurant, men skuddene ble filmet, det ble satt musikk til og det hele endte som en underholdningsvideo som ble distribuert blant Kosovo-soldatene. Selvsagt fant videoen veien hjem og derfra var veien kort til VGs førsteside.

 

Ingen solskinnshistorie, men den ble snudd til noe positivt. Forsvaret brukte hendelsen som en lærepenge, og satte i gang undervisning av mannskaper om medierevolusjonen som var innledet av mobiltelefoner med gode kameraer, og hva dette krever av økt aktsomhet.

 

4) Oppsummert i noen få punkter

Hvor bringer dette oss hen? La meg forsøke å oppsummere i noen få punkter:

 

Min påstand i kveld er at Forsvaret får god medieomtale i den forstand at omtalen i sum speiler virkelighet på en troverdig måte – men jeg er bekymret for tegn som tyder på at Forsvaret er i ferd med å lukke døren bak seg. Hvis det er riktig, er det noe som krever en offentlig debatt.

 

Jeg erkjenner uten videre at debatten også må handle om vår manglende vilje til å dykke dypt nok. Forsvaret er et stort og kompleks system som det tar litt tid å forstå, mens vi ofte bare vil ha de korte og kjappe svarene. Det er en kritikk vi skal ta til oss, og vi plikter også å forholde oss til legitime krav fra Forsvarets side om hemmelighold av hensyn til sikkerheten ved oppdrag ute.

 

I forhold til Forsvaret del av debatten er mitt bidrag noen enkle råd rettet til Forsvarets ledelse:

  • Ligg i forkant av krisene – vis en offensiv medieforståelse.
  • Vær ikke redd – lær, og snu kritiske hendelser til noe bra.
  • Styrke det lokale nivået. De beste historiene er ikke i Forsvarsstaben eller Departementet.
  • Gi flinke folk tillit til å snakke. Om de gjør feil – lær av det – gå videre. Slik vokser man!
  • Og husk; åpenhet biter ikke!

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 14. januar 2008

Ved

Kadett Tomas Bakke, Krigsskolen

 

General, mine damer og herrer.

 

Kadett Tomas Bakke, Krigsskolen Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Først av alt vil jeg som kadett ved Krigsskolen få lov til å takke en noe eldre og mer velrenommert institusjon som Oslo Militære Samfund for muligheten – og derigjennom en erkjentlighet overfor yngre offiserer – å få holde en tale for en forsamling som denne. Ikke minst når jeg kjenner til hvor mange reflekterte og anerkjente mennesker som har stått på denne talerstolen gjennom årenes løp.

 

Så hvorfor skal nettopp jeg få gi uttrykk for meninger som er knyttet til noe så omfattende og komplisert som fremtidens krav til Forsvaret? Kanskje finner vi svaret mot slutten av tittelen på min tale, som lyder slik: ”Krav til fremtidens forsvar sett fra unge offiserers ståsted”.

 

På den ene side skal det jeg taler om – i dette ærbødige og tradisjonsrike rom – på et vis representere unge offiserer krav til fremtidens Forsvar. Her vil jeg trekke frem kadettene Njål Hoem og Kine Bråten, som har hjulpet meg i stor grad i skrive prosessen. På den annen side vil vel alle her forstå at mange av de tankene som fremkommer i det etterfølgende nødvendigvis måtte være mine egne i et fordrag som der jeg vil kaste lys over følgende temaer for å angi en vei for Forsvaret innenfor noen områder med tanke på fremtiden:

 

Hvordan anvendes Forsvaret i dagens operasjoner, og hvilke utfordringer ser jeg med denne måten å anvende militære styrker på.

Deretter vil jeg diskutere betydningen av Forsvarets omdømme i samfunnet, etterfulgt av noen tanker som omhandler relevansen av dagens forsvar.

Mitt neste anliggende er oppfølging av våre veteraner, og måten Norge tar vare på sine veteraner, fremstår som et kjernespørsmål for oss som står på trappene til en fremtidig karriere som befal og offiserer i Forsvaret.
Avslutningsvis vil jeg oppholde meg ved et tema som også opptar oss yngre offiserer, nemlig det som oppleves som en ukultur ved av Forsvaret som institusjon ikke makter på en god måte å ta vare på og lære av erfaringer som vinnes gjennom øvelser og operasjoner i inn- og utland, før jeg oppsummerer foredraget og svarer på spørsmål fra salen.

 

Derfor er det jeg har å by på, snarere en tilføyelse til en forhåpentligvis ikke avsluttet diskusjon om krav som bør stilles til Forsvaret i fremtiden, enn en opptegnelse av de alle de synspunkter som er fremkommet i en slik debatt.

 

Idealisme versus realpolitikk

 

Å være offiser innebærer å tro på noe spesielt på en måte som adskiller oss fra andre yrkesgrupper i samfunnet. Gjennom en idealisme som drives frem nettopp av denne troen legger vi ned flerfoldige arbeidstimer i løpet av karrieren – ofte langt utover det som normalt kreves innenfor andre yrker. Som vi vet, eller har erfart selv, er arbeidspresset og tempoet i den travle hverdagen høyt – ute som hjemme. For mange familier oppleves vårt yrkesvalg som belastende, og mange offiserer setter sågar seg selv og familielivet til side for sitt arbeid eller retter sagt sin idealisme eller misjon.

 

Nettopp av den grunn blir det desto viktigere å bli bevisst den funksjonen en ektefølt tro har som en indre motivator for offisersyrket. En tro på at vi faktisk gjør en innsats som betyr noe; en tro på at vi utgjør en forskjell.

 

Dette engasjementet – med påfølgende selvpålagte forpliktelser – driver, etter min mening, organisasjonen rundt på sin særskilte måte. For organisasjonen vår – altså Forsvaret – er full av kompetente, engasjerte, entusiastiske og ressurssterke mennesker på alle nivå. Derfor er det viktig at våre ledere, politiske så vel som militære, er sitt ansvar bevisst og ikke setter vår militærspesifikke tro på unødige prøver.

 

For meg er det nettopp den idealismen – som troen frembringer – grunnen til at jeg blant annet har brukt ett år av livet mitt i Forsvarets tjeneste under fremmede himmelstrøk i uniform, og fortsatt er beredt til å påta meg nye oppdrag i internasjonal tjeneste.

 

I taler og gjennom media blir vi nærmest daglig presentert for et utvalg av begrunnelser for hvorfor Norge skal bidra for eksempel i Afghanistan. Sterkt står argumenter knyttet til humanitære formål som menneskerettigheter samt arbeid for fred og demokrati.

 

Disse målsetningene fremstår for meg som mer enn gode nok til å rettferdiggjøre et norsk militært bidrag. Slike ambisjoner, hvor enn høytsvevende og idealistisk de fortoner seg, gir meg tro på at oppdraget jeg skal gjennomføre kan utgjøre en forskjell, og gir motivasjon til å legge ned det arbeid og de eventuelle ofre som måtte kreves.

 

På tross av disse uttrykte humanitære argumentene erfarer jeg imidlertid at det likevel finnes et mer skjult realpolitisk formål bak Norges militære bidrag til Afghanistan.

 

Når jeg sier et realpolitisk formål, mener jeg at Norges forpliktelser som medlem i alliansen NATO i seg selv er dette skjulte realpolitiske formålet. Hvordan våre allierte oppfatter Norge som alliansepartner, er det jeg opplever som det essensielle sett fra et realpolitisk ståsted, ikke nødvendigvis utvikling og fremgang i operasjonsområdet vi er deployert. Med andre ord så ser det ut for meg som at det brukes idealistiske, humanitære argumenter for å rekruttere til disse operasjonene og overfor opinionen som sådan, uten at dette står i samsvar med det formål som jeg opplever er det styrende på det politiske nivå. Jeg mener ikke med dette å hevde at dette nødvendigvis er gjort med overlegg, jeg prøver snarere å påpeke saksforholdet – slik jeg etter hvert har oppfattet det å være.

 

Realpolitikk alene er ikke forenlig med min militære oppdragelse og min evne til genuint å kommunisere hensikten med operasjonen til mine soldater i utlandet. Offiserer på lavere nivå, som jeg selv tilhører, har i stor grad en naiv ”make-a-difference” tilnærming til operasjoner.

 

Vi ønsker at det er en mening med vår tilstedeværelse – en mening som ofte rager ut over den realpolitiske virkelighet. Spesielt når risikoen under operasjonen øker, og dermed faren for at vi kan miste soldater eller at jeg selv dør er dette avgjørende. Denne problemstillingen er noe som jeg og mine medkadetter på Krigsskolen stadig reflekterer over, sammen med spørsmålet om legitimiteten ved de militære operasjonene vi som nasjon deltar i.

 

At Forsvaret er et politisk verktøy, er vi alle inneforstått med. Men i det øyeblikk jeg utsetter meg selv og andre for risiko, så må det være for et høyere og mer ideelt formål enn å vinne politisk kapital i Brussel.

 

Operasjonen må ha en hensikt; det er dette som rekrutterer, motiverer og enda til kan legitimere vår deltagelse – og ikke minst rettferdiggjør den risikoen vårt personell løper.

 

Jeg har tro på at bruk av militærmakt kan gjøre en forskjell, det er derfor jeg er i Forsvaret.

Det holder dog ikke bare med tro alene, tillit er også en viktig faktor. La meg derfor utdype hva jeg i denne sammenheng legger i termen tillit.

 

Når vi deployerer er vi avhengige av å ha tillit til at den treningen vi får før utreise; det materiellet vi har tilgjengelig og at vi har tilstrekkelig med kompetent personell til å løse det oppdraget vi er satt til. Jeg føler meg i dag trygg på at de overnevnte faktorene er en realitet i Forsvaret. Jeg har med andre ord tillit til at jeg arbeider under de riktige forutsetningene for å kunne løse oppdraget.

 

Likevel kan det synes som om våre politikere stiller spørsmål ved våre fagmilitære anbefalinger. Det festes ikke lenger like stor lit til disse anbefalingene – tilliten mellom det politiske og det militære virker å være svekket. Forsvarets militære organisasjon må i større grad be om et større antall ressurser i form av personell og materiell enn det som egentlig er nødvendig for å få en bærekraftig struktur i sin deployerende organisasjon. Det har på mange måter utviklet seg en ukultur der man fra militær side opererer med en slags nødvendighet av å måtte be om mer enn man strengt tatt trenger for å få noe mindre som man tross alt kan leve med. Jeg tror ikke dette er en situasjon man med hensikt har kommet inn i, men snarere en ond sirkel man sammen må finne løsninger for å komme ut av.

 

Norge, gjennom Forsvaret, begynner i mine øyne i feil ende ved ikke først å formulere hva man egentlig ønsker å oppnå med ressursene som man tildeler avdelinger i operasjonsområdet. Det kan fra mitt ståsted se ut som at de ressursene som blir dedikert til internasjonal deltagelse, tar utgangspunkt i hva som er tilgjengelig, i stedet for å se på formålet, og la det være dimensjonerende. Holdningen ”gjør et-eller-annet med disse ressursene” – for å sette det på spissen – må ikke bli styrende for våre engasjement.

 

Selvfølgelig følger det flere begrensinger med at vi er en liten nasjon, men skal vi som nasjon få til noe mer enn ren tilstedeværelse, så tror jeg at klare politiske målsetninger er viktige for å lykkes i større grad enn det vi faktisk gjør i dag.

 

Noen ganger kan det virke som om man på et høyere nivå, kanskje også politisk, ikke lenger har en tro på at vårt bidrag utgjør en forskjell. Eller snarere, at man faktisk ser på den humanitære dimensjonen som en sekundær målsetning – nærmest som en selvfølgelig effekt av vår tilstedeværelse. Jeg vil derfor oppfordre den militære og politiske ledelsen til å ha større ambisjoner med vår militære innsats i operasjonsområdet, ut over det som kun medfører å være tilstede og bidra til alliansen NATO som sådan.

 

NATO er fremdeles selve grunnmuren i den norske forsvarpolitikk, og solidariteten til våre allierte står derfor selvfølgelig sterkt. På tross av dette mener jeg, at siden Norge ikke har noe klart og tydelig formål med våre ressursbruk for eksempel i Afghanistan, så vil dette faktisk være kontraproduktivt for NATOs uttrykte målsetting. Hvis alle deltagende nasjoner bare tenker realpolitisk, ja så blir det ingen fremgang der – slik jeg ser det. For parametrene for vår suksess er tillit hos lokalbefolkningen og utviklingen mot en troverdig, bærekraftig afghansk samfunnsstruktur.

 

Hvis Norge derimot hadde definert et eget formål med operasjonen i Afghanistan og dimensjonert ressursene etter dette formålet, så ville vi mest sannsynlig ha kommet enda lenger enn i dag. Dette ville faktisk kunne ha bidratt til å løse et oppdrag som NATO har definert som prioritet nummer 1. Vi er engasjert i en region som norske politikere og militære ledere har uttalt at vi fortsatt vil ha styrker i mange år fremover.

 

Da ville man i større grad virkelig vakt oppsikt i blant våre allierte, fordi man kunne vise til sårt tiltrengte resultater. I tillegg til å gi ønskede resultater, så vil dette også kunne skaffe våre politikere den etterlengtede oppmerksomheten internasjonalt som synes å være særdeles viktig for dem. Dette fordi vår geopolitiske relevans i NATO-alliansen ikke er like sterk som før Berlin-murens fall.

 

Forsvarets omdømme

Forsvaret har vært i stadig endring de siste årene, og er dermed ikke det samme som det en gang var. Sir General Rupert Smith snakker om”war amongst the people”. Med dette mener han at krigen avgjøres ikke alene hos folket i operasjonsområdet, men også hos folket som utgjør egen opinion hjemme.

 

En av de voksende utfordringene – slik jeg ser det – er at bruken av Forsvaret i større og større grad er nødt til å legitimeres i samfunnet. Krigen vinnes kanskje først og fremst i vårt hjemland, og ikke nødvendigvis alene i den afghanske provinsen Faryab.

 

Utfordringen med hensyn til Forsvarets legitimitet er tilsynelatende at vi ikke lenger har en definert fiende i øst. Tesen er at det ikke finnes noen umiddelbar fare for vår sikkerhet; de sikkerhetspolitiske utfordringene er med andre ord ikke så klare og tydelige som de engang var.

 

Dette betyr at Forsvaret må forankre utenlandsoperasjoner på en helt annen måte her hjemme enn under den kalde krig. Man må etter min mening bli flinkere til å bevisstgjøre befolkningen om hensikt, målsetning og formål med de militære bidragene i utlandet. Slik det er per dags dato vet folk flest altfor lite om hva Forsvaret driver med, både ute og hjemme, og hvorfor vi driver med det vi gjør – i den grad det finnes en overordnet plan for dette…

 

Jeg opplever dessverre en trend der flere og flere av mine kollegaer begynner å miste troen på Forsvaret. Dette begrunner mange med at det er en kontinuerlig omstilling av Forsvaret som krever hyppig flytting, endring av arbeidsforhold og stor uforutsigbarhet i hverdagen.

 

Videre opplever flere av mine kollegaer at den statusen som offisersyrket hadde tidligere er i ferd med å bli borte. Det er nokså belastende å måtte forsvare yrket sitt i alle fora der man møter sivile mennesker, og opplyse dem om hva hverdagen og jobben virkelig handler om. Denne omtalen vil dessverre påvirke den enkelte med tanke på holdningene til offisersyrket og det arbeidet vi er satt til å utføre.

 

Videre er det belastende å måtte forholde seg til en kontinuerlig negativ omtale i media. Jeg blir forklart at det er fordi alle har et forhold til Forsvaret, men har vanskelig for å se at det skal ha en oppbyggende effekt. Har man ikke stoltheten, men snarere er beskjemmet over sitt yrke, så vil det slå beina under enhver rekrutteringskampanje.

 

Mye av det jeg trener på, håper jeg at jeg aldri får bruk for. I en fredsnasjon som Norge ønsker de færreste å assosiere seg med Forsvarets kjernevirksomhet, nemlig legitim bruk av vold. Derfor må budskapet være klart når det gjelder hva våre politiske ledere vil bruke oss til. De må se på oss som en garantist for oppveksten til våre fremtidige generasjoner. Tendensen som jeg ser, at man setter Forsvaret opp mot andre statlige etater i en kost/nytte sammenheng, blir for meg helt feil.

 

I likhet med et hus, for å dra en sammenligning, bygger vår nasjons eksistens og vårt samfunns velvære på noen grunnpilarer – noen grunnleggende elementer som være tilstede for at byggverket eller nasjonen skal være trygg. Forsvaret er en av disse grunnpilarene, en forutsetning for at man kan garantere den fortsatte eksistensen av våre felles velferdsgoder. Ved å svekke eller fjerne en grunnpilar som Forsvaret, for å pynte på en ellers velfungerende bygning, vil billedlig være det samme som å undergrave fundamentet for vår nasjon som sådan.

 

Bakgrunnen for at mange i Forsvaret mister forståelsen for sin rolle, vil jeg hevde er fordi at Forsvaret i alt for stor grad har mistet initiativet i media. Sammen med våre politikere synes vi ikke lenger å nå fram med det overnevnte budskapet til massene. Dette mener jeg skyldes at vi, Forsvaret, er for lite proaktive i vårt informasjonsarbeid.

 

Jeg tror tross alt det er sunt at vi har et kritisk pressekorps, men det er klart; en mett ulv er mindre farlig enn en sulten. Forsvaret må bli flinkere til å informere om vår virksomhet, i den grad dette er mulig i forhold til våre styrkers operasjonssikkerhet.

 

Til en viss grad kan man hevde at Forsvaret ikke har en enhetlig strategi for hvordan vi kommuniserer med media omkring vår virksomhet. Vi er tilsynelatende redde for å åpne opp for innsyn i vår virksomhet. Dette tror jeg mystifiserer oss unødvendig. Ved å kommunisere klart om hva vi faktisk gjør, ikke hva media tror vi gjør, så vil jeg hevde at mye negativ omtale kan unngås. Samtidig vil jeg påstå at noe av den negative omtalen er berettiget. Eksemplene er mange.

 

Et eksempel på hvordan jeg mener informasjonsarbeidet ikke bør gjøres, er hunde-saken i Kosovo i 2002. Her ble Forsvaret tydelig advart om at der verserte videoer som omhandlet avlivning av hunder. Videoene fremstilte avlivningen på en svært uheldig måte gitt at den ikke var knyttet til sin opprinnelige sammenheng.

Denne informasjonen valgte man ikke å ta hensyn til, slik at da saken ble tatt tak i av media så fikk det store ringvirkninger, og folk flest stilte berettigede spørsmål ved de verdier som hersket i Forsvaret slik konteksten ble oppfattet.

Ved eksempelvis å kunne dokumentere hva styrkene faktisk drev på med, og vist til skader som disse løshundene påførte små barn i området, kunne man raskt ha kontret denne saken, og i stedet oppnådd en positiv effekt.

 

De politiske kontrollmekanismene og beslutningsprosesser som ligger til grunn for bruk av statens ytterste maktmiddel, Forsvaret, er krystallklare. Likevel finner jeg det urovekkende at medlemmer av et av regjeringspartiene åpent demonstrerer mot militær deltakelse som deres eget parti har hatt medbestemmelse i. Slike politikerne svekker legitimiteten til mitt politisk pålagte oppdrag, og derigjennom troen på det jeg gjør.

 

Jeg mener at enkelte politikere ikke fullt ut forstår konsekvensene av sin atferd, og den betydning det har for motivasjonen for oss som skal løse oppdragene. Ja, det kan nesten virke som om jeg selv drar ut i internasjonal tjeneste mot enkelte politikeres vilje – politikere som igjen representerer folket.

 

Videre påvirkes opinionen uansett – i større eller mindre grad – også av våre folkevalgte og derigjennom blir det sådd unødig tvil om intensjonen med vår deltagelse.

Spesielt i disse tider, preget av store omstillinger og et uklart sikkerhetspolitisk bilde, er det essensielt at både vi som offiserer og folket har tro på at Forsvaret kan løse de pålagte oppdrag på en legitim og troverdig måte.

 

Relevans

 

Jeg beskrev tidligere at det ikke finnes et klart og tydelig politisk formål med hvordan våre styrker anvendes i Afghanistan. I den nasjonale rollen opplever jeg akkurat det samme. For å ta det som ligger meg nærmest som et eksempel: hva skal Hæren brukes til i dag her hjemme?

 

Denne opplevde uklarheten omkring hva Hæren skulle brukes til, materialiserte seg for meg under er øvelse i kompani-rammen i 2003. Da var jeg troppsjef i et geværkompani.

Vi hadde akkurat satt i gang en øvelse, og jeg var i den anledning satt opp som instruktør for de forskjellige troppene, siden vi manglet erfarent befal til å lede øvelsen.

 

Jeg merket meg at det var en del planlegging som tidligere var vanlig å gjennomføre, nå bare var delvis eller ikke gjennomført i det hele tatt. Like etterpå ble det klart at det var en soldat som hadde problemer i vannet og tydeligvis hadde gått under. Jeg forlot da umiddelbart min post oppe ved en lysning i skogen og la på sprang ned mot vannet som troppen min nettopp hadde krysset.

Da jeg kom ned til vannet var det tilnærmet panikk, en soldat hadde gått under og de fikk ikke tak i ham. Han hadde allerede vært under en del minutter.

 

Den følelsen jeg fikk der og da, mener jeg er en følelse som belyser konsekvensene av uklare roller som Hæren står overfor. Det vil si hvordan prioriteringer som foretas høyt oppe i Forsvaret materialiserer seg på stridsteknisk nivå, altså de konsekvensene det får for oss med skoene på. I etterkant har jeg blitt fortalt at ulykken på mange områder skyldtes en soleklar prioritering av en avdeling som skulle til Kosovo.

Befalet som hadde ansvar, handlet med de aller beste hensikter, men det gikk dessverre så fryktelig galt.

 

Økonomiske prioriteringer som gjennomføres, kan øke risikoen under utdanningen av våre soldater. Man må trene og utdanne for operasjoner, det hersker det ingen tvil om. Man må heller ikke neglisjere tilstrekkelige økonomiske rammer som garantist for sikkerheten under treningen. I mangelen på overordnede føringer, så velger man knallhardt å prioritere det som er målbare parametere. Dette må man ta innover seg når man sitter og ser på tall og firkanter høyere oppe i organisasjonen.

 

Forsvarets rolle er endret, men hvilken rolle det nye Forsvaret skal ha er altså for meg uklart. Man kan ikke som Ole Brum si; ja takk – begge deler. Det får vi ikke til, i hvert fall ikke over tid med det Forsvaret vi har i dag.

 

Våre folkevalgte må, basert på innspill fra ulike fagmiljøer, bestemme seg for hva Forsvaret skal være. Beslutningsvegringen, eller snarere mangelen på enhetlige visjoner og ambisjoner, har ledet Forsvaret som sådan inn i utallige omstillingsprosesser.

 

Omstillinger foregår, etter min mening, på et feil grunnlag og i et for høyt tempo… Jeg tror som sagt at våre politikere først må definere en langsiktig plan med hva Forsvaret faktisk skal ha som funksjon. Ikke drive å omstille for utelukkende få ned antall årsverk; redusere areal og avskaffe store deler av materiellparken selv om dette nok ble oppfattet som nødvendig da tiltakene ble iverksatt. Jeg tror at dersom man hadde redusert omstillingstempoet litt, så hadde man til slutt endt opp med mindre ”skandaler”, og et mer relevant og bærekraftig Forsvar.

 

Derfor så jeg med glede på det Forsvarpolitisk utvalg (FPU) som ble satt ned som et utvalg basert på en bred politisk plattform som skulle definere hvilket forsvar Norge trenger i fremtiden. Jeg håper at anbefalingene fra utvalget i hovedsak blir fulgt, og vi kan se fremover med en noenlunde stabilitet rundt de oppgavene vi skal løse og den organisasjonsstrukturen vi skal jobbe i.

 

Forsvaret kan sees på som et sett med forskjellige virkemidler, jeg tror at fremtiden vil kreve et spekter så stort at vi har reelle valgmuligheter. Med reelle valgmuligheter betyr dette størrelse og et utvalg av forskjellige og ulikartede plattformer.

 

Alt er viktig blir vi fortalt, med en humoristisk undertone. Men man må prioritere, det er realiteten og man bør prioritere det som er relevant. Hva er relevant? For i dag, eller for en potensiell trussel i fremtiden?

 

Selv om alliansen, og deltagelse i dens operasjoner står høyt på agendaen, bør fremdeles krig være dimensjonerende for virksomheten. Som tidligere nevnt er Forsvaret garantisten for rikets sikkerhet. Dagens situasjon er på mange måter uklar, og vi kan ikke forvente at vår suverenitet skal forbli ukrenket i all overskuelig fremtid. Da sikter jeg først og fremst til et potent Russland med uklare motiver.

 

Jeg har ingen illusjoner om at et lite land som vårt eget skal kunne møte enhver trussel symmetrisk. Likevel vil jeg vektlegge at vi alltid må sørge for at terskelen for en militær aksjon mot Norge er tilstrekkelig høy. For hvis vår russiske nabo, som i utgangspunktet er vår venn, skulle bestemme seg for å vise muskler, så må vi kunne respondere på en troverdig måte.

 

For å ta Hæren som et eksempel, så synes strukturen og driften å være rettet inn mot et mer eller mindre rent ekspedisjonskonsept. Dette blir enda tydeligere ettersom heimevernet nå har overtatt det territoriale ansvaret. På lavt nivå oppleves det svært uklart hva man skal være til for, ekspedisjon eller innsats. Dette vil ha direkte betydning for hvordan vi utrustes, utdannes og trenes.

 

I forbindelse med Hæren, synes man allikevel å bruke territoriale argumenter i både organisering, plassering og materiellanskaffelser. Den mangelfulle presiseringen av hva man egentlig skal gjøre – hva som er oppdraget – er vanskelig for oss på et lavere nivå å forholde oss til. For i motsetning til de andre forsvarsgrenene, som løser oppdrag på daglig basis nasjonalt, har ikke Hæren denne rollen, utover å kontrollere grensen og bevokte vår kongelige familie. Jeg mener at i en slik sammenheng er ikke Hæren relevant nasjonalt før en fiende har invadert vårt land. Dette innebærer at vi må gjøre oss relevante ved å definere INTOPS som vår hovedprioritet. Vi må utnytte muligheten som internasjonal tjeneste gir for å skaffe oss erfaringer som igjen gjør oss mer potent og relevant i en nasjonal sammenheng – når det først trengs.

 

Til slutt i dette avsnittet vil jeg stille et spørsmål og svare på det selv:

Skal lokalpolitikere fortelle meg som fagmilitær hvorfor et område er bedre å være lokalisert i enn et annet? Skal det altså våre lokalpolitiske hensyn som skal styre hvorvidt Forsvaret er tilstede i en kommune eller ikke?

Jeg mener helt klart Nei.

 

Militære styrker må være lokalisert der den kan påvirke og trenes best. Jeg tar ikke et standpunkt til hvor Forsvaret bør ha sine lokaliteter, men jeg mener det er tungtveiende argumenter for at Sikkerhetspolitikken bør styre, og IKKE lokalpolitikken.

 

Veteranoppfølging:

 

Norge har et ansvar for verktøyene som løser oppdraget, de menneskene som ofrer liv og helse i nasjonens tjeneste. I ansvar betyr det at man tar vare på de soldatene som praktiserer en viktig del av Norges utenrikspolitikk i dag. Omtalen som jeg leser i media omkring en unnvikende holdning til å betale ut skadeerstatning til hjemkommende soldater skremmer meg.

 

Her handler det ikke om å tolke regelverket slik at soldaten koster samfunnet minst mulig, men snarere å gi soldaten noe tilbake, og en trygghet for de som er hjemme. Det kan altså ikke være slik at jeg som offiser må være i tvil om at mine etterlatte blir tatt vare på eller ikke om jeg skulle bli skadd eller dø i en internasjonal operasjon. Dette er etter min mening en udiskutabel forutsetning som soldatene må kunne forvente blir fulgt opp uten en omfattende og uthalende prosess i rettsvesenet.

 

Tankegangen om å sidestille hjemkomne soldater fra et risikofylt oppdrag med vanlige samfunnsborgere blir for meg underlig. Det viser for meg at en ikke verdsetter soldatens innsats. Videre viser det at man ikke tar på alvor de lidelsene som enkelte vil få i etterkant av slike operasjoner. Mange inntrykk fra forskjellige operasjonsområder kan være vanskelig å bearbeide for en soldat som er kondisjonert i det norske, stabile, trygge samfunnet.

 

Jeg mener at en slik mangelfull oppfølging av soldatene underbygger min tidligere påstand om at man ikke er opptatt av hva soldatene får til i operasjonsområdet, men formålet er snarere kortsiktig politisk kapital i NATO HQ i Brussel.

 

Det er viktig for oss, at vi blir fulgt opp i etterkant. Hvor enn barske vi måtte framstå til daglig, er det en grense for hva man tåler av påkjenninger. Videre mener jeg at nasjonen Norge skylder soldatene våre såpass, siden vi tross alt praktiserer utenrikspolitikk gjennom å delta i de operasjonene som måtte være nødvendig.

 

Alle i Forsvaret er forhåpentligvis klar over at vi er et politisk virkemiddel, at jobben er utfordrende og risikofull. Dette fritar oss ikke fra den moralske forpliktelsen vi har overfor de som påtar seg denne jobben, tvert i mot, dette styrker det moralske ansvaret gjennom at man lar noen andre løpe risikoen i nasjonens interesse. At man fra politisk hold har fokus på Holdning, etikk og ledelse mener jeg er riktig. Vår Forsvarsminister har i så måte fremstått som et eksempel til etterfølgelse, også gjennom å vise et genuint og oppriktig engasjement for våre soldater i internasjonal tjeneste. Jeg mener hun representerer et politisk lederskap på en forbilledlig måte.

 

I en operativ setting snakker amerikanerne om ”silver hour” og ”golden 30” som et eksempel på innvirkningen oppfølging og hjelp har på moralen i avdelingen. I dette ligger den troen og vissheten om at man får hjelp, og at hjelpen gis innenfor en tidsramme hvor den har størst effekt. I likhet med skader av mer fysisk art kan dette prinsippet anvendes på våre soldater i etterkant av operasjoner.

 

Mange soldater får – åpent eller skjult – posttraumatiske stresslidelser etter endt tjeneste. Her er mørketallene store, og jeg våger meg ikke inn på et anslag i prosent. Dette er likevel en reell utfordring for oss, i dag så vel som i framtiden. Man kan ikke praktisere en ”Ha det bra, takk for hjelpen” – tilnærming til disse menneskene. Oppfølging er nødvendig. Jeg ser derfor med stor glede at Forsvaret nå har kjøpt Bæreia ved Kongsvinger for å etablere et senter for Forsvarets veteraner.

 

En veteran er ikke lenger en gammel mann med skjegg, men det vel så ofte unge menn og kvinner som har med seg gode og onde minner fra utlandet. Mange har et langt liv foran seg, og vi må gjøre vårt for å sørge for at kvaliteten på dette livet blir så godt som mulig.

 

Det å hjelpe disse unge menneskene med å få en best mulig start på resten av livet, både innenfor og utenfor Forsvaret, er viktig på mange måter. De av veteranene som reintegreres i det sivile samfunnet fungerer på mange måter som ambassadører for vår virksomhet. Det ligger en synergieffekt i dette som man ikke må undervurdere. Etter min mening, og i tråd med mine erfaringer, finnes det ingen bedre rekrutteringskampanje enn gjennom dem som har vært i Forsvaret og kan se tilbake på tiden der med glede, verdighet og stolthet.

 

Samtidig må vi ta inn over oss hvilken signaleffekt det ville fått, dersom Forsvaret selv ikke behandler soldatene med den respekten de fortjener. Hvis det er noen som må evne og sette pris på den jobben som de gjør, så må dette starte innenfor egen organisasjon. Hvordan Forsvaret velger å forholde seg til denne utfordringen i tiden fremover er avgjørende og toneangivende for hvilken status soldatene våre får i samfunnet forøvrig i framtiden.

 

Dette er ikke ny viten, ei heller en revolusjonerende tanke, men likevel viktig – kanskje viktigere nå enn tidligere. Man kan blant annet nevne den siste tidens hendelser i Nord-Afghanistan, hvor norske styrker var i en situasjon som av mange er blitt beskrevet som regulære kamphandlinger. Norske erfaringer – om hva slike kamphandlinger innebærer – fra nyere tid er relativt begrensede. Det er derfor essensielt at man er i stand til å trekke veksler på andres erfaringer. En klok mann sa en gang at ”den som ikke kjenner historien er tvunget til å repetere den”, historien og erfaringen er der – det er opp til oss å lære av disse.

 

Erfaringslæring:

 

La meg ta et eksempel.

Meymaneh feb. 2006.

I læringsøyemed ble denne situasjonen tatt opp i undervisningen på Krigsskolen. Episoden, slik den ble presentert for oss, fremsto som en solskinnshistorie – for å sette det litt på spissen. Jeg vil ikke på noen måte kritisere hvordan avdelingen som var i leiren handlet, det har jeg lyst til å presisere.

 

Det jeg imidlertid antar er tilfelle i de fleste situasjoner, er at man sannsynligvis også merket seg en del ting som kunne vært gjort annerledes og bedre. Bare ”å lære” av det som gikk bra er en mangelfull tilnærming, og gir oss kun en forståelse av en side av saksforholdet. Gitt en annen situasjon kan det hende at det som kunne vært forbedret, vil være utslagsgivende for suksess eller fiasko.

Det er ikke bare hva man konkret gjorde i forhold til den aktuelle situasjonen som er interessant. Om man skyter 30 eller 50 skudd er kanskje historisk interessant, da det beskriver hendelsen som sådan; mer kritisk er den vurderingen som lå bak denne avgjørelsen – kritisk fordi slike vurderinger kanskje kan ha en overføringsverdi til andre i tilsvarende situasjoner.

 

Nettopp å lære av andres erfaringer er essensielt for å komme videre i egen organisasjon. Jeg vil beskrive en kultur i Forsvaret, eller for å si det slik, en mangel på kultur for å dele erfaringer. Min oppfatting er at man i Forsvaret er flinke til å opplyse om fakta når skarpe situasjoner har inntruffet. Jeg har selv deltatt på mange av disse foredragene, og det har gitt meg noe. Samtidig vil jeg beskrive en redsel som jeg opplever blant mine kollegaer i Forsvaret, redselen for å bli stilt til ansvar.

 

Det er for meg i utgangspunktet likegyldig hvor mange skudd som ble avfyrt i en trefning. Mer interessant er det å få ta del i erfaringene den enkelte soldat gjorde seg. For eksempel, hvilke vurderinger gjorde soldaten eller befalet underveis, hva kunne vært annerledes, og til slutt hvilken lærdom kan trekkes ut av hendelsen i etterkant.

 

Her eksisterer det ikke en kultur i det hele tatt for å dele på erfaringer. Det blir tolket som kritikk av enkeltindivid. Den kulturen om at alt skal være rosenrød idyll er svært uheldig. For det samsvarer ikke alltid med virkeligheten.

 

Organisatorisk hukommelse blir av mange pekt på som et suksesskriterium. Våre militære sjefer i Afghanistan roteres hver 6. måned, og dermed begrenser vår kollektive hukommelse og kontinuitet i operasjonsområdet seg betraktelig. Som et eksempel, av egen erfaring, ble ansvarsområdet – hver gang avdelingen ble rotert – gjenstand etnisk kartlegging i Kosovo. Etter hvert ble lokalbefolkningen lei av dette, og lurte på om ikke vi kunne prate med avtroppende avdeling – for de hadde gjort akkurat det samme. Dette er et relativt ”ufarlig” eksempel, og man kan se for seg at avdelinger i løpet av kontingenten har gjort seg erfaringer av mer kritisk art, og som ville kunne få store konsekvenser for både oppdraget og vårt personell.

 

Hvorfor er det slik at avdelinger fra spesialmiljøet ikke kan dele sine erfaringer med tanke på opptrening, som kan nyttes av våre konvensjonelle styrker? Mye av det konvensjonelle styrker gjør samsvarer ikke med det man gjør i spesialavdelingene. Det er dog ikke snakk om å kopiere handlemåter eller teknikker. Det jeg mener er at disse avdelingene sitter på mye mer erfaring rundt hvilke former for trening som gir ønsket effekt; hvordan man i generelle termer bør trene for å være best mulig skikket til å møte utfordringene i operasjoner med skiftende trusselbilder.

 

Disse avdelingene sitter på kompetanse, som etter mitt skjønn ikke nødvendigvis trenger å være av gradert art, men som snarere vil styrke Forsvaret som helhet.

 

Manglende kultur for å dele erfaringer er ikke begrenset til forholdet mellom spesialavdelinger og konvensjonelle enheter. Jeg vil dra det så langt som å si at vi er dårlige på å utnytte den iboende erfaringen og kompetansen i organisasjonen. Dette er ikke nødvendigvis på bakgrunn av manglende vilje til dette siden mange enkeltpersoner og grupper prøver å skape en kultur for dette. Og kultur er kanskje det riktige begrep i denne sammenhengen.

 

En lærings- og erfaringsoverføringskultur innebærer mer enn bare ett sett med regler eller enkle normer for hvordan man skal utveksle erfaring, og det rager utover den enkeltes initiativ. Kultur er noe iboende, en naturlig del av vårt daglige virke. Hele Forsvaret er tuftet på at vi må jobbe sammen: en enkelt soldat kan ikke utrette stort alene – det er soldatene samlet i et helhetlig system som skaper effekt. Det samme gjelder erfaringer, enhver soldats erfaring gjør soldaten bedre – men det skaper ingen synergieffekt i seg selv. For at vi skal bli best mulig må vi også kunne spille på de erfaringene andre har gjort seg.

 

I og med at det ikke eksisterer en kultur for erfaringslæring vil Forsvaret ikke kunne optimalisere treningen og utdanningen av våre soldater. Per dags dato finner ikke offiserene det naturlig å dele sine erfaringer med hverandre – eller rettere det er ikke en kultur eller institusjoner for dette. Det er en utfordring vi alle må ta tak i. For å relatere dette til aktuelle tema kan vi se på den relativt store styrke som deltok i Quick Reaction Forcens (QRF)nylige trefninger med opprørere i Afghanistan. Disse har utvilsomt tatt lærdom av erfaringene som ble gjort; lærdom som ville kunne høynet nivået på den kommende avdelingen som deployerer i en tilsvarende misjon. Faren er at nevnte QRFens erfaring ikke viderebringes, og feil som den gjorde blir gjentatt, og kanskje med alvorlige konsekvenser.

 

Et sted man kanskje kan starte for sammen å skape en god kultur for erfaringslæring er i de ulike fagmiljøene. I Hæren representert blant annet gjennom våpenskolen. Disse har en funksjon spesielt med tanke på kontinuitet i en organisasjon som preges av høy rotasjon av sjefer.

Man må ha et fagmiljø som kan samle opp erfaringer og kompetanse for derigjennom bidra til soldatutdanning og utvikling av taktikk og stridsteknikk. Uten disse miljøene vil Forsvaret råtne på rot i den forstand at utviklingen stagnerer og vi ender opp med at hver sjef må finne opp kruttet på nytt ut fra sine forutsetninger.

 

Dette fører til at man bruker uforholdsmessig mye tid og ressurser på enkle problemstillinger, rett og slett fordi man ikke vet. Man kan også veldig enkelt se for seg hvordan dette vil påvirke organisasjonen i en større sammenheng også. Enkle driller som ”laget i angrep” finnes i så mange varianter at Telemark Bataljon, som rekrutterer fra alle hærens avdelinger, må sette av betydelig tid for å spikre en grunnplattform før de kan begynne med den ”egentlige” treningen. En kontroll av standpunkt er selvfølgelig nødvendig, men derimot at man etter et års førstegangstjeneste skal drive ”voksenavlæring” er mildt sagt unødvendig.

 

Jeg registrerer heldigvis at Hæren som sådan har sett hva tapet av våpenskolen innebærer og gjenopprettet denne som en kunnskapsbank. Dette tror jeg er den eneste riktige veien å gå også i fremtiden.

 

OPPSUMMERING

Jeg vil avslutningsvis oppsummere mine hovedpoeng.

 

Vårt engasjement i Afghanistan synes å være diktert av et realpolitisk formål som nødvendigvis ikke tilsvarer de målsetningene som fremmes blant annet i media. Dette er for så vidt en virkelighet vi må forholde oss til. For meg er det tydelig at dette fører med seg visse utilsiktede konsekvenser. Jeg håper bare at man også høyere i systemet er klar over muligheten for slike uheldige konsekvenser, om ikke annet har gjort seg opp en mening om dette – og at den øverste ledelsen er bevisst sitt ansvar!

 

Omtalen Forsvaret har fått i media, spesielt den siste tiden, samsvarer ikke med det Forsvaret jeg kjenner. Også her har Forsvaret og den politiske ledelsen et ansvar. Et ansvar i forhold til oss som daglig jobber i organisasjonen, men også et ansvar overfor resten av befolkningen. Forsvaret må ikke bli en stat i staten som ”mannen i gata” ikke kan identifisere seg med. Dette er spesielt viktig ettersom Forsvaret leter etter å finne sin nye rolle i en uklar sikkerhetspolitisk virkelighet.

 

Forsvarets relevans dikteres ikke lenger av den kalde krigs krav, og vi må i større grad kunne argumentere for vår berettigelse. Tanken om Forsvaret som en garantist for nasjonens selvstendighet er ikke et daglig tema. Gjennom internasjonale operasjoner søker vi å synliggjøre vår relevans. Likevel må man legge realistiske scenarier til grunn for den videre omstillingen og ikke bare ha et økonomisk perspektiv alene på Forsvarets utvikling.

 

Nasjonen har et ansvar for å følge opp våre soldater som solidarisk tjenestegjør sammen med våre våpenbrødre i alliansen. Vi må alle kunne være trygg på at nasjonen tar vare på den enkelte, og dennes familie, om skade eller død skulle inntreffe. Her har Forsvaret tatt et steg i riktig retning ved opprettelsen av et senter, Bæreia. Dette gjør meg tryggere på at Forsvaret på sikt vil ha et apparat for å kunne håndtere dagens og morgendagens veteraner.

 

I en organisasjon som Forsvaret må den kollektive hukommelsen vare utover seks måneder. Dette er viktig å være bevisst da vi skal være best mulig rustet til å møte fremtidige utfordringer på alle nivå. En læringskultur for å dele på de erfaringene som vinnes må komme gjennom fasiliteter, kompetansemiljøer og en bevisstgjøring omkring dette fenomenet ned til den enkelte soldat.

 

Vi har mange utfordringer foran oss, som mennesker, organisasjon og som nasjon.

Det er ikke med udelt glede at jeg ser på tiden framover for Forsvaret, men jeg er overbevist om at vi kan løse de utfordringene vi står overfor sammen. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt for at vi skal lykkes!!

 

Jeg vil helt til slutt sitere Oscar Wilde som beskriver menneskets usikkerhet på morgendagen på en fortreffelig måte: de fleste bekymringene kom ikke!
TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN!

Foto: Dagen.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund, mandag 7. januar 2008, ved Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Forsvarsministerens nyttårsforedrag: ”Trusler og utfordringer, sikkerhet og forsvar”

Deres Majestet, mine damer og herrer!

Vi har nettopp rundet et årsskifte, og for mange av oss er det tiden for å gjøre opp status – både med oss selv og forholdet til våre omgivelser. Et tilbakevendende spørsmål i en slik selvransakelse er om vi har tatt fornuftige forholdsregler for å beskytte hus og hjem. Er forsikringene i orden?

 

Også for meg som forsvarsminister er et årsskifte en naturlig påminnelse om å tenke igjennom om landets forsvarspolise er god nok.

 

Og når man sitter og funderer på forholdet mellom kostnad og risiko, kan man av og til fristes til å konkludere med at premien er for høy. Den store katastrofen inntraff ikke i år heller, og vi har jo så mye annet å bruke pengene på. Slike betraktninger får god næring når man får i hende en oppmuntrende avis-forside – det forekommer, selv om det er sjelden – der det står at ”Sverige vil forsvare Norge”.

 

Det er jo en besnærende tanke, at vi kan legge fakturaen i naboens postkasse. Nå viste det seg at det var en noe forhastet slutning, og at virkeligheten også denne gang, var noe mer sammensatt.

 

Det vi må konkludere med, også ved dette årsskiftet, er ikke bare at forsikringen vår må opprettholdes og at vi forlenger den gjensidige avtalen vi har med våre allierte. Vi må også se på om det er behov for forbedringer, om innholdet i forsikringen gjenspeiler det aktuelle trusselbildet.

 

Og det er disse to spørsmålene jeg kommer til å bruke mesteparten av tiden min på i kveld:

  • Hvilke sikkerhetspolitiske utfordringer er det vi står overfor ved inngangen til 2008?
  • Og hva får de å si for utformingen av vår forsvars- og sikkerhetspolitikk?

 

La meg begynne lengst borte, på den andre siden av kloden. For det er der de kreftene er virksomme som nå driver frem den største forskyvningen i de globale maktforholdene. Kina, med 1,3 milliarder innbyggere, har de siste 25 år hatt en økonomisk vekst på nesten ti prosent i året. Millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom. Verden har aldri sett noe lignende. Men alt tyder på at dette likevel bare er begynnelsen.

Den økonomiske tyngden gir Kina stadig større internasjonal betydning, med potensial til å bli en global aktør på linje med USA. Vi ser allerede at Kinas økende innflytelse går igjen i alt fra økonomiske konjunkturer og miljøspørsmål til utviklingen i Afrika og arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen til Nord-Korea og Iran.

 

Når vi holder Kinas volum og vekst sammen med den tilsvarende utviklingen i India og det som skjer ellers i Asia og andre steder, kan vi konstatere at Vesten relativt sett svekkes på den internasjonale scenen. USA er fortsatt verdens mest innflytelsesrike land, i kraft av økonomi, teknologi, populærkultur og det militære. USA vil i mange år vil ha overlegen evne til global militærmakt. Dette forhindrer ikke at vi er vitne til en gradvis reduksjon i USAs relative makt og innflytelse.

 

Selv om dette i hovedsak skyldes fremveksten av nye globale aktører, tror jeg vi også skal peke på USAs vedvarende militære engasjementer i andre land. Disse konfliktene binder opp store ressurser, og selv om de har bekreftet den militære overlegenhet hos verdens eneste supermakt, har de også demonstrert begrensningene i bruk av militær makt, ikke minst i Irak.

 

Min kollega i Washington, forsvarsminister Robert Gates, reflekterte nylig over nettopp dette: Militærmaktens begrensning. I en tale til studentene ved Kansas State University for noen uker siden var hovedbudskapet at vi må styrke vår kapasitet til å benytte ”soft power” og til bedre å integrere den med ”hard power”.

 

Gates etterlyste en dramatisk økning i budsjettene til det han omtalte som ”de sivile instrumentene i nasjonal sikkerhet”: Diplomati, strategisk kommunikasjon, utenlandsk bistand, frivillig innsats og økonomisk gjenoppbygging. USAs forsvarsminister slo fast at en av de viktigste erfaringene fra krigene i Irak og Afghanistan er at militær suksess ikke er nok for å vinne.

 

Jeg deler fullt ut disse synspunktene, og jeg synes det Robert Gates her sier lover godt for det videre sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet mellom våre to land. USAs forsvarsminister pekte i talen på det samme som vi lenge har argumentert sterkt for i Afghanistan, at sikkerhet må følges av økonomisk fremgang, godt styresett, utvikling av en rettsstat, intern forsoning, opplæring og utrustning av sikkerhetsstyrker under demokratisk kontroll, og – ikke minst – å sikre befolkningen mat og bolig, arbeid og helsestell.

 

Samtidig som vi er vitne til en utvikling fra en verden med en supermakt til en verden med flere sterke aktører, ser vi også at det er bevegelse innen den vestlige verden. USAs militære nærvær i Europa er blitt sterkt redusert og vi må forvente at USAs oppmerksomhet i stadig sterkere grad vil være rettet andre steder.

 

Samtidig har EU lagt betydelige ambisjoner i utviklingen av sin felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. EU har på få år gått fra å ha en nærmest symbolsk til å få en synlig og gradvis større reell sikkerhetspolitisk rolle. Med 27 medlemmer omfatter EU de fleste land på det europeiske kontinent og fremstår i stadig sterkere grad som Europas stemme overfor omverdenen.

 

 

Hva så med Russland? Hvordan skal vi forstå utviklingen i den staten som under hele den kalde krigen var den viktigste premissleverandør for vår – og alle andre vesteuropeiske lands – forsvarstenkning?

 

Vi ser nå at Russland etter nærmere ti års fravær er tilbake på den internasjonale arena. Og det Russland vi ser, er vesensforskjellig fra det vi så på 90-tallet. Det er preget av ny økonomisk handlefrihet, økt selvtillit og vilje til selvhevdelse. Men det er også preget av intern maktsentralisering og ensretting.

 

Denne utviklingen internt skjer samtidig med at vi opplever et mer anstrengt forhold mellom Russland og Vesten. Hvordan det kommer til uttrykk kan vi lese i avisene hver dag.

 

Ett eksempel der Russland og vestlige land har ulike syn er i spørsmålet om Kosovos status, som har utløst ny usikkerhet på Balkan. Situasjonen er uavklart, og minner oss om at det fremdeles kan komme etterskjelv som følge av de politiske og militære rystelsene i dette hjørnet av Europa på 90-tallet.

 

Et annet eksempel er CFE-avtalen om konvensjonelle styrker i Europa – den mest vellykkede avtalen i sitt slag noensinne.

 

Foreløpig er det ikke grunn til å dramatisere de praktiske konsekvensene av at Russland har suspendert CFE-avtalen, men det er bekymringsfullt når det skapes usikkerhet omkring avtalens fremtid.

 

I tillegg til CFE-avtalen og Kosovo, registrerer vi denne konfliktlinjen mellom Russland og vestlige land i spørsmålet om videre utvidelse av NATO og i diskusjonen om missilforsvar. Begge disse spørsmålene blir tema på Alliansens toppmøte i Bukarest i begynnelsen av april.

 

I våre nærområder har Russlands fornyede evne til regional maktutøvelse de siste månedene gitt seg uttrykk i gjenopptakelsen av en gammel øvelse. I løpet av 2007 observerte vi 88 russiske fly utenfor vår lange kystlinje. I 2006 var det tilsvarende tallet 14. Toktene har omfattet store formasjoner av kampfly og strategiske bombefly som vi ikke har sett siden oppløsningen av Sovjetunionen.

 

Vi konstaterer at de russiske flyene har holdt seg i internasjonalt luftrom, og vi har ingen grunn til å tro at moderniseringen av og den økte aktiviteten i det russiske forsvaret er rettet mot Norge.

 

Men vi gjør det også klart at vi følger denne utviklingen nøye, og at vi forventer at virksomheten foregår innenfor rammene av avtaleverk og tillitskapende samvirke. Vår politikk overfor Russland skal fortsatt være preget av pragmatisme, interesser og samarbeid. Siktemålet er fortsatt stabilitet, en forsvarlig forvaltning av naturressursene og godt naboskap.

 

Et eksempel på hvordan vi kan bidra til et godt naboskap fikk vi se på fjernsynsnyhetene noen dager før jul. Da kom et norsk Sea King-helikopter et havarert russisk fartøy til unnsetning ved Fiskerhalvøya utenfor Murmansk. Bergingsmannen og den øvrige besetningen på helikopteret reddet samtlige 12 russiske sjøfolk om bord og fløy dem trygt inn til Kirkenes.

 

Et eksempel på hvordan man ikke bidrar til å utvikle et godt naboskap fikk vi en uke tidligere, da en russisk hangarskipsgruppe satte i gang en øvelse nær norske plattformer i Nordsjøen. Øvelsen, hvor det også deltok jagerfly, førte til at helikoptertrafikken til og fra noen av plattformene måtte innstilles.

 

Men dette oppfatter vi som et unntak fra regelen. Regelen er godt samarbeid og nye møteplasser, slik vi så et eksempel på i september i fjor. Da la en russisk ubåt for første gang – i alle fall så vidt vi kjenner til – til kai ved hovedbasen til Det norske sjøforsvaret…

 

Ambisjonene til Putins Russland er tydelige, og i kraft av sitt territorium, sine råvarer og sin militære evne, er det å forvente at Russland vil komme til å spille en betydelig rolle i internasjonal politikk i årene som kommer. Vår felles grense og mange kontaktpunkter i nord tilsier at Russlands forsterkede internasjonale rolle også vil avspeiles i våre nærområder.

 

Som dere vet, er Nordområdene Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde. Det innbærer engasjement og aktiviteter over et vidt felt, også innen forsvarssektoren. Vi må, i årene som kommer, være forberedt på å bruke betydelige ressurser på å ivareta våre interesser i nord.

 

Samtidig som de tunge aktørene rundt oss – EU, USA, Russland og Kina – er i bevegelse i forhold til hverandre, må de – og alle vi andre – forholde seg til uroen i beltet som strekker seg fra Pakistan gjennom Midt-Østen til Nord-Afrika.

 

Årsakene til de mange konfliktene og krigene er sammensatte. Når man dukker ned i historien og geografien, i økonomien og demografien i dette store området, finner man nær sagt alle tenkelige årsaker til krig og konflikt.

 

Hendelsene i Pakistan de siste par ukene har illustrert hvilke dramatiske utslag motsetningene kan få og minner oss om betydningen av å sikre stabile samfunn i denne delen av verden.

 

Det vil føre for langt å gå nærmere inn i dette, la meg bare slå fast at konfliktene her ikke bare utsetter menneskene som bor der for store prøvelser. Konfliktene destabiliserer betydelige områder og får konsekvenser for nabolandene, ja, de påvirker den globale sikkerhets- og forsvarspolitikken fra Canada til Canberra.

 

Det er i denne virkeligheten vi for første gang siden 2. verdenskrig har hatt norske soldater i omfattende kamphandlinger og hvor vi har mistet to av våre i året som gikk. Det er også for innsats i dette terrenget vi sammen med Sverige har stilt en bataljon med ingeniør-soldater til disposisjon for FN.

 

Innsats i Afghanistan og Sudan, Asia og Afrika, er alvorlige påminnelser om hvor involvert vi er i internasjonal sikkerhetspolitikk, og om hvor lite geografisk avstand betyr for egen sikkerhet. ”Langt borte” eksisterer ikke lenger.

 

Utfordringen er ikke bare å finne en løsning på de konfliktene som står i lys lue og hvor det ryker fra geværpipene. Det pågår også et kontinuerlig diplomati, der Norge er sterkt engasjert, for å forhindre at latente og frosne konflikter bryter ut i krigshandlinger.

 

I disse anstrengelsene blir vi minnet om advarselen fra den russiske dramatikeren Anton Tsjekhov. Han skal ha sagt at ”Dersom det henger et gevær på veggen i første akt, så kommer det alltid til å gå av før stykket er slutt”…

 

Problemet mange steder er at vi kommer inn på scenen alt for sent, slik at vi ikke får hektet geværet ned fra veggen før dramaet starter.

La meg, etter dette forsøket på å risse opp noen av de tydeligste strekene i det store geopolitiske bildet, komme inn på noen av de andre, grenseoverskridende komponentene som er med på å skape usikkerhet rundt oss.

 

Vi har brukt mye energi de siste årene på å motvirke internasjonal terrorisme. Selv om det er gjort mye godt arbeid – ikke minst av etterretningstjenester som har avverget flere planlagte terroraksjoner – har vi ingen illusjoner om at dette er en kamp som kan ”vinnes” en gang for alle. Internasjonal terrorisme er kompleks, og jeg kan ikke se at de bakenforliggende årsaker til terrorismen kommer til å forsvinne med det første.

 

En trussel vi antakelig har snakket for lite om de siste årene, er spredningen av masseødeleggelsesvåpen. Her er situasjonen dessverre den at det internasjonale regimet for rustningskontroll og ikke-spredning er under press. Og når stadig flere land skaffer seg slike våpen, og evne til å bruke dem over store avstander, øker usikkerheten for oss alle.

 

Ett barometer på hva vår del av verden anser for å kunne utgjøre en trussel, er agendaen på toppmøtene i NATO. Et tema som er på vei oppover på denne dagsorden, er energisikkerhet. Det pågår nå en debatt i Alliansen om hvilken rolle NATO skal ha på dette området. Et sentralt punkt i diskusjonene er sikring av infrastruktur som er knyttet til energiforsyningen i medlemslandene: Kraftstasjoner, prosessanlegg, plattformer, rør og ledningsnett – en viktig debatt for oss.

 

Denne listen over sikkerhetsutfordringer kan gjøres lenger, men jeg vil bare nevne én til, og det er klimaendring. Ingen kan stille seg likegyldig til de alarmerende rapportene fra FNs klimapanel og andre forskere. På vårt felt blir sammenhengen mellom klimaendring og sikkerhet stadig tydeligere.

 

Lederen for FNs klimapanel, Rajendra Pachauri, understreket denne koplingen i sin nobeltale. Han viste til den ”trusselen som oppstår ved dramatiske folkeforflytninger, konflikt og krig om vann og andre ressurser, samt omstilling av maktbalansen mellom nasjoner”.

 

Det er interessant å reflektere litt over hvordan denne koplingen mellom klimaendring og sikkerhet på så kort tid har gått fra å være en illevarslende teori for forskerne, til å bli oppfattet som en reell trussel for folk flest. For det er det som har skjedd.

 

I den bredt anlagte omverdensanalysen som for noen uker siden kom fra den svenske Førsvarsberedningen, ble miljøpåvirkning og klimaforandring omtalt som de mest alvorlige truslene mot menneskenes sikkerhet.

 

Et par måneder tidligere kom den årlige rapporten fra The German Marshall Fund of the United States, som hvert år gjennomfører meningsmålinger om det de kaller transatlantiske trender. For første gang rangerte europeerne klimatrusselen som den mest sannsynlige av de truslene som vil berøre dem det kommende tiåret.

 

Det er selvsagt ikke de til en hver tid største utslagene på meningsmålingene og den sist ankomne analyse som styrer vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vi må gjøre våre egne vurderinger og ta våre egne beslutninger. Og her er klimaendring en av flere grenseoverskridende utfordringer.

 

Mine damer og herrer,

Vi er altså en del av en verden med stormakter og geopolitiske tyngdepunkter i bevegelse. Vi er samtidig en del av en verden med et stort utvalg av grenseoverskridende trusler. Det er mye å si om dette, la meg her bare peke på én underliggende tendens: Tilbakekomsten av statenes og realpolitikkens plass i internasjonal politikk.

 

Jeg tror det er grunnlag for å si at enkelte de siste årene har undervurdert stormaktenes selvhevdelse som drivkrefter i internasjonal politikk. Etter hvert som den kalde krigen kom på avstand, ble terror og andre asymmetriske trusler etter hvert dominerende i de fleste analysene, særlig etter angrepene i USA 11. september 2001.

 

Jeg sier ikke at de asymmetriske truslene skal undervurderes. Det skal de ikke. Men vi må samtidig innse at de symmetriske truslene ikke forsvant, og at forholdet stater imellom kan, også i tiden som kommer, gi oss utfordringer på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området.

 

I sin mest kjente bok hevdet den amerikanske professoren Francis Fukuyama at historien var slutt. Hans poeng var at opphøret av den kalde krigen innebar slutten på en ideologisk utvikling der vestlig demokrati har vunnet frem som den endelige form for menneskelig styresett.

 

Jeg tror vi nå kan slå fast at det ikke var slutt på historien, likevel. Historien har vendt tilbake. Vi må forholde oss både til de symmetriske truslene og til de nyere asymmetriske truslene.

 

I en slik sammenvevd verden, og etter et år der vi

  • for første gang siden andre verdenskrig har hatt norske soldater i omfattende kamphandlinger,
  • der vi for første gang siden den kalde krigen har fått de russiske flyene tilbake utenfor kysten vår i stort omfang,
  • og der opinionen i Europa for første gang mener at klimaendring er vår største trussel,

 

– i en slik situasjon er det naturlig å spørre hva dette betyr for oss. Hva blir konsekvensene av disse sammensatte internasjonale utviklingstrekkene for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk?

 

Jeg vil peke på fem overordnede prioriteringer, som viser at kjerneverdiene i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk fortsatt er gyldige og tåler å bli prøvet mot et trusselbilde i bevegelse.

 

For det første må vi gjøre det vi kan for å opprettholde og styrke en internasjonal rettsorden gjennom FN. Det gjør vi ikke bare av hensyn til de fattige og undertrykte i andre deler av verden. En verdensorden basert på internasjonal rett, der omforente spilleregler setter rammen for samkvem mellom land, er til det beste for små stater.

 

Det gir oss, for å ta bare ett eksempel, en felles havrett. For et land som har en stor del av sin økonomi knyttet til ressursene i og under et havområde som er seks ganger større enn landets areal er dette av meget stor betydning.

 

Alternativet til dette internasjonale fellesskapet er de sterkestes rett, at de store går alene. Det er ikke i vår interesse. Det er derfor sikkerhetspolisk maktpåliggende for Norge å arbeide for et sterkt og respektert FN. Det gjør vi på mange måter, blant annet ved å stille opp når FN ber oss om å delta i internasjonale fredsoperasjoner, enten det skjer under blått flagg, eller når FN har gitt mandat til å opptre under NATO- eller EU-flagg.

 

Det andre vi må gjøre er beslektet med det første: Vi må søke fellesskap med likesinnede land for skaffe oss mest mulig sikkerhet. Den gjensidige sikkerhetsgarantien i NATO er derfor fundamentet i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Også her er spillereglene klare: Dersom vi ønsker et sterkt og relevant NATO som kan komme oss til unnsetning dersom vi skulle få behov for det, må vi selv bidra til å gjøre NATO sterkt og relevant.

 

Hvordan gjør vi det?

 

Vi står nå foran en ny runde med en grundig gjennomtenkning av Alliansens innretning og fokus. Vi ønsker at denne prosessen skal lede frem mot et nytt strategisk konsept for NATO. Dette vil være en god anledning til nettopp å drøfte hvordan vi skal sikre at Alliansen forblir sterk og relevant. Jeg vil peke på to områder vi fra norsk side vil legge vekt på i tiden fremover.

 

Det ene gjelder NATOs fokus. Jeg tror det er viktig at Alliansen forsterker sitt nærvær og sine aktiviteter i medlemslandene og i våre nærområder. Det er en fare for at NATO i for stor grad oppfattes som en organisasjon som bare driver med operasjoner utenfor eget territorium.

 

La meg nevne ett eksempel på hva som kan gjøres: Vi har nå under utvikling et bredt samarbeid med flere NATO-land om overvåkning og sikkerhet på og rundt Island. Her snakker vi egentlig om svære områder i Norskehavet og Det nordlige Atlanterhav. Vi ønsker at NATO tar et større eierskap til denne innsatsen. Det vil ikke bare bidra til forutsigbarhet og fortsatt stabilitet i disse store områdene. Det vil også gjøre Alliansen mer synlig i vår del av verden.

 

Vi ønsker også å forbedre NATOs evne til å lede og samordne medlemslandenes militære kapasiteter. Det handler ikke bare om å effektivisere NATOs egen kommandostruktur, men kanskje like mye å forbedre samarbeidet mellom denne kommandostrukturen og de operative kommandoene i medlemslandene. Et tettere samarbeid her vil føre til at Alliansen bedre kan nyttiggjøre seg nasjonal kunnskap. Det vil også gi NATO større innsikt i sikkerhetsutfordringene i medlemslandenes nærområder.

 

Dette kontinuerlige arbeidet for å styrke NATO som fundament i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk, forhindrer ikke at vi i tillegg investerer i et nærmere samarbeid med gode naboer og andre venner. Her har det oppstått et nytt mulighetsrom i det politiske landskapet som har åpnet seg etter den kalde krigen. Land og regioner som tidligere var murt fra hverandre, har fått muligheten til å virke sammen, basert på en erkjennelse av å ha felles sikkerhetsutfordringer.

 

Ett resultat av denne utviklingen er at de tunge institusjonene i vår del av verden ikke bare er blitt større. De er også blitt mer fleksible. Land som ikke er medlemmer i NATO eller EU tilbys forskjellige samarbeidsordninger og partnerskap. Sirklene utvides og overlapper hverandre, nye samarbeidskonstellasjoner oppstår.

 

Det er dette nye handlingsrommet vi har gått inn i for å øke verdien av vår gjensidige, kollektive forsikring. Det gjør vi ved å søke tettere samarbeid med våre naboland i Norden og våre likesinnede i en større europeisk kulturkrets.

Vi har blant annet lykkes i å etablere et nært samarbeid med de 27 medlemslandene i EU også på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Ett utslag av det er at vi siden tirsdag i forrige uke har hatt rundt 150 norske soldater stående i beredskap for EUs nordiske stridsgruppe.

 

Dette viser en aktiv Europa-politikk i praksis. Selv om norsk medlemskap i EU ikke står på den politiske dagsorden akkurat nå, kan vi ikke lukke øynene for den omformingen av vår egen verdensdel som finner sted rett utenfor vår stuedør. I mitt samvirke med europeiske kollegaer merker jeg stadig mer at EUs politiske egentyngde også griper inn på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området.

 

Tanken bak denne konstruktive engasjementspolitikken i NATO og overfor våre venner i Norden og EU, er at jo bedre vi limes sammen, desto sterkere blir samfølelsen og den kollektive sikkerheten. Som det heter i tittelen på en av fjorårets mest solgt bøker: ”Saman er ein mindre aleine”…

 

Det tredje vi må gjøre, som en konsekvens av de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor, er å få de mange ulike aktørene i internasjonale fredsoperasjoner til å samarbeide bedre. Det høres kanskje ut som en selvfølge, noe vi gjør hele tiden og som det er unødvendig å trekke frem. Det er det ikke. Faktum er at det er nettopp dette – hvordan vi skal få til et bedre samarbeid – som er et kjernespørsmål i mange fora der jeg møter.

 

I FN diskuterer man det som kalles Integrated Missions. I NATO snakker man om Comprehensive Approach. I EU er terminologien Development and Security. I bunn og grunn dreier disse diskusjonene seg om det samme. Og ikke bare i New York og Brussel. Det er dette som fort blir hovedsaken i samtalene når jeg møter våre folk ute i felten, om det er i Maymane eller i Målselv.

 

Norge er en pådriver i dette arbeidet for å få til en mer helhetlig tilnærming og et bedre samarbeid mellom forskjellige sektorer. Vi har jobbet med dette på generelt grunnlag både gjennom FN, NATO og EU, og vi har engasjert oss spesielt i det som for tiden er vår største utenlandsoperasjon, Afghanistan.

 

Jeg vil si det er påfallende hvor klart våre soldater har sett nødvendigheten av et helhetlig grep om den militære, politiske, utviklingsmessige og humanitære innsatsen for at en fredsoperasjon skal lykkes. Det gjelder fra kontingentsjefen ned til 20-åringene som kommer rett fra førstegangstjeneste.

 

Denne diskusjonen – og frustrasjonen – har vokst frem av den erfaring at samarbeidet og samordningen ikke er god nok. Alle involverte må trekkes med: Militære og sivile, statsmakter og frivillige organisasjoner, stedlige myndigheter og utenlandske deltakere. Slik kan vi lykkes i oppdragene våre. Dette er den daglige erkjennelsen i Afghanistan.

 

Fra dette samarbeidet med andre aktører ute i felten er det en kort vei over til Den fjerde oppgaven vår. Den er å satse tungt på ikke-militære midler for å forhindre, dempe og løse konflikter. Denne oppgaven tilligger ikke først og fremst en forsvarsminister, den ligger også i andre departementer.

 

Når jeg nevner det, er det for å minne om at selv om Forsvaret er et viktig instrument i et lands sikkerhetspolitikk, så er det ikke det eneste. Det er viktig å være seg bevisst at det er summen av vår opptreden – blant annet innen diplomati, økonomi, bistand, miljø, fiskeri, energi og forsvar – at det er det totale resultatet av alt dette som avgjør kvaliteten på vår forsvars- og sikkerhetspolitikk.

 

Det er mitt klare inntrykk at forståelsen for en slik helhetlig sikkerhetstenkning er velutviklet i Forsvaret, og at denne forståelsen inkluderer en erkjennelse av at evne og vilje til å utøve militær makt er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, del av vår forsikringspolise.

 

Innenfor dette, skal vi si ”utvidede” sikkerhetsbegrepet, kan vi for eksempel spørre oss:

  • Hvor mye fremtidig sikkerhet kan det ligge i kommersielt norsk-russisk samarbeid i Nordområdene?
  • Hvor mye fremtidig sikkerhet kan være investert i den norsk-finansierte byggingen av 82 skoler i Faryab-provinsen i Afghanistan?
  • Hvor mye fremtidig sikkerhet blir gevinsten av det usynlige arbeidet ansatte i Forsvarsdepartementet gjør for å hjelpe til med å reformere forsvarssektoren på Vest-Balkan og utbre forståelsen for at forsvaret må være underlagt demokratisk kontroll?
  • Hvor mye fremtidig sikkerhet kan hentes ut i de 24 landene som er involvert i det norske bistandsprogrammet Olje for Utvikling, der formålet er å hjelpe samarbeidslandene til å forvalte sine ressurser på en måte som reduserer fattigdom?

 

Vi vil aldri få det presise svaret på disse og alle de andre spørsmålene vi kan stille om hva som bidrar til sikkerhet. Men spørsmålene illustrerer hvor bredt vi må tenke, og hvor store deler av samfunnet som på en eller flere måter må trekkes inn i en overordnet sikkerhetspolitikk.

 

Til slutt: Det femte vi må gjøre for å sikre oss mot et sammensatt trusselbilde, er selvsagt å innrette Forsvaret slik at det svarer på sikkerhetsutfordringene.

 

Dette innebærer at

  • Vi må samkjøre oss med våre venner, og stille oss slik at vi både kan yte en effektiv innsats for våre allierte når de trenger det, og være i stand til å ta imot hjelp dersom vi skulle få behov for det.
  • Vi må sørge for at Forsvaret er i stand til å hevde vår suverenitet og utøve den nødvendige myndighet som trengs for å håndtere episoder og kriser.
  • Vi må være konsekvente og forutsigbare i vår opptreden, og vi må sørge for å synliggjøre vår forsvarsvilje og vår forsvarsevne. Tilstedeværelse kan i seg selv markere politikk og påvirke atferd.
  • Og vi må, for å sitere Forsvarspolitisk utvalg, kunne heve den militære terskelen så høyt at ”ingen rasjonell motpart vil kunne tvinge sin vilje gjennom overfor norske myndigheter, uten å ty til en maktbruk som vil være helt uakseptabel for verdenssamfunnet og Alliansen”.

 

Kjære forsvarsvenner!

 

Dette er altså våre svar på de sikkerhetsutfordringene som omgir oss når vi nå har tatt de første skritt inn i 2008:

  • Vi må bidra til et sterkt og respektert FN.
  • Vi må bidra til et troverdig og relevant NATO, og forsterke samarbeidet med våre venner i Norden og Europa.
  • Vi må bli flinkere til å samarbeide med andre aktører.
  • Vi må satse tungt på ikke-militære midler, og
  • Vi må sørge for at vi har et forsvar som er best mulig innrettet mot skiftende sikkerhetsutfordringer.

 

Det er arbeidet med dette siste – innrettingen av Forsvaret – som nå fyller mesteparten av arbeidsdagene våre i Departementet. Rapporten fra Forsvarspolitisk utvalg og studien til Forsvarssjefen er viktige bidrag. Men jeg har også fått mange innspill fra politikere, lokalsamfunn, personellorganisasjoner og en lang rekke engasjerte privatpersoner som er opptatt av Forsvarets fremtid. En del av dem har skrevet interessante innlegg på nettstedet Forsvarsdialog.no, hvor vi har invitert hele befolkningen med på et forsvarspolitisk rådslag.

 

Alle bidrag tas med i den prosessen som nå pågår, og som skal ende i en ny langtidsplan for Forsvaret. Ambisjonen er å oversende Regjeringens forslag til Stortinget før påske.

 

På et tidspunkt da vi står midt oppe i dette arbeidet, vil det ikke være riktig av meg å gå inn på hvor vi befinner oss i de enkelte sakene. Men det er ingen tvil om at forsvarssektoren står overfor store utfordringer og at vi må foreta noen viktige valg.

 

2008 blir et viktig år i kampfly-sammenheng. Mot sluttet av året vil regjeringen foreslå for Stortinget hvilken av kandidatene vi vil innlede avsluttende forhandlinger med.

 

2008 blir også et år der vi må diskutere hvilken struktur vi vil ha for Hæren. Konklusjonen er ikke klar, men det står fast at oppbemanningen av Hæren skal fortsette.

 

Vi vil også måtte ta et valg når det gjelder Heimevernets vei videre.

 

I Sjøforsvaret fortsetter innfasingen av våre nye fregatter, samtidig som vi vil måtte ta stilling til de nye MTBene.

 

Et av de spørsmålene som er omfattet med størst interesse, er hvordan vår fremtidige basestruktur skal se ut. Og her vil jeg hevde at vi får god trening i å veie mange forskjellige hensyn mot hverandre. Det gjelder blant annet operative forhold, økonomi, forholdet til våre allierte og Forsvarets nærvær rundt om i landet.

 

Vi står altså midt oppe i et omfattende arbeid der alle forsvarsgrener er lagt under lupen. I denne prosessen støter vi på mange dilemmaer. Et av de største er å fatte langsiktige vedtak mot en kort horisont. Hvor stor sannsynlighet er det for at det som i dag fremstår som kloke og fremtidsrettede beslutninger virker like kloke og fremtidsrettede om bare fem år?

 

Og fem år er som kjent lite i forsvarssammenheng. Fly og fartøyer og våpen som vi kjøper er forutsatt å skulle ha en levetid på flere tiår.

 

Vi husker alle historien om kystfortene og møllposene. Dere husker kanskje også fjorårets vedtak om å kjøpe nye transportfly, en beslutning det antakeligvis ble ventet alt for lenge med ta. Og jeg registrerer at det eksisterer ulike oppfatninger om MTBenes nytteverdi.

 

Samtidig som vi daglig står midt oppe i slike dilemmaer, har vi også fått god anledning til å reflektere over den måten vi driver langtidsplanlegging på i forsvarssektoren. Kanskje vi skal spørre oss om dagens modell med fire-årssykluser er forbi.

Dette medfører kontinuerlig usikkerhet og utrygghet for alle involverte – vi har ikke før satt ut i livet den ene langtidsplanen, før vi setter i gang med den neste.

 

Jeg er rett og slett usikker på om det fortsatt formålstjenlig at vi hvert fjerde år kaster hele Forsvaret opp i luften og setter sammen bitene på nytt. Det går fint an å drive kontinuerlig organisasjonsutvikling samtidig som vi kan gjennomføre endringer.

 

Jeg var tidligere inne på hvordan det sikkerhetspolitiske bildet har forandret seg på bare de siste år. Gamle problemstillinger blir plutselig som nye. Og de hurtige endringene påvirker vår vurdering av hvordan Forsvaret skal se ut.

 

Erfaringene fra vår egen tid bør gjøre oss ydmyke. Ingen kan være skråsikker på hvordan verden ser ut om 10, eller 20, eller 30 år.

 

Denne problemstillingen gjelder på mange områder. Også for personellet. Det er fort gjort å kvitte seg med motiverte og velutdannede mennesker. Det tar mange år å få den samme kompetansen tilbake.

 

Men selv om det er det er ferdigstillelsen av proposisjonen som for tiden er hovedoppgaven for meg og alle mine medhjelpere i Departementet, er det også mange andre utfordringer å forholde seg til.

 

Jeg vil trekke frem én viktig sak, ja, jeg vil si en hjertesak, og det er oppfølgingen av Forsvarets veteraner.

 

Jeg har mange ganger sagt at personellet er Forsvarets viktigste ressurs. Det medfører at vi må føre en personellpolitikk som gjør oss i stand til å rekruttere og beholde dyktige kvinner og menn.

 

Men ansvaret slutter ikke der. Vi har også et ansvar etterpå, når våre veteraner trenger hjelp og støtte etter en tjeneste som til tider kan påføre dem store belastninger.

 

Vi er opptatt av at veteranene sikres oppfølging, og at vi som samfunn sørger for at de kvinner og menn vi sender ut i internasjonale operasjoner sikres nødvendige rettigheter, enten det gjelder på det økonomiske, medisinske, eller på andre områder. I Forsvarsdepartementet gjennomfører vi derfor et omfattende arbeid for å styrke veteranenes rettigheter. Noen tiltak er igangsatt allerede, og vi vil i tiden fremover prioritere oppfølgingen av veteraner ytterligere.

 

Vi ønsker blant annet å gi veteranene et godt tilbud om velferd og rekreasjon. I denne prosessen har vi vurdert forskjellige løsninger. Og vi har nå kommet til at det beste alternativet er å kjøpe Bæreia ved Kongsvinger og etablere dette som veteransenter. Jeg er glad for at også veteranorganisasjonene støtter denne beslutningen.

 

Som vi alle vet: Forsikringer er ikke gratis. Én av kostnadene ved å opprettholde en solid polise for landets sikkerhet, er ikke alltid så lett å få øye på. Da tenker jeg på de påkjenninger man kan bli utsatt for når man sendes ut i krevende oppdrag, ikke bare av sitt eget land, men på vegne av verdenssamfunnet. Jeg tenker på de mange kvinner og menn som blir plassert på en internasjonal scene med det oppdrag å få rolleinnehaverne til å hekte geværet ned fra veggen og fjerne det fra dramaet. Det er ingen ufarlig oppgave.

 

Sånn sett blir også denne beslutningen om å etablere et velferds- og rekreasjonssenter for våre veteraner et betydningsfullt bidrag til å forbedre forsikringen vår. En liten post i den store polisen, men en stor og fortjent anerkjennelse av de mange enkeltmenneskers innsats for vår alles fred og sikkerhet.

 

Takk for oppmerksomheten.