Skip to content
Klikk for presentasjon

2009-03-30-Hynaas

Sesjonen inn i en ny tid – rekrutteringsarena for alle

Av Brigader John Einar Hynaas, sjef Vernepliktsverket

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 23. mars 2009

ved

Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Nato 60 år. En allianse for vår tid

 

Majesteter, ambassadører, kjære forsamling,

(innledning, historiske linjer, NATOs betydning)

I neste uke fyller NATO 60 år.

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Dette foredraget skal ikke dvele lenge ved historien og begivenhetene i 1949. Men la meg gjøre ett lite unntak og fortelle om en episode som forteller mye om hva dette handler om:

 

Storbritannias utenriksminister fra 1945 til 1951 het Ernest Bevin. Han var både en pragmatisk og prinsippfast politiker. I de årene han var britisk utenriksminister ble det skapt en ny internasjonal orden. Bevin var med på å ta initiativet til å etablere FN, Europarådet, OEEC – senere OECD, og ikke minst NATO.

 

Bevin la vekt på at en effektiv utenrikspolitikk ikke kunne begrenses til bare å avverge akutte vanskeligheter. ”I utenrikspolitikken er de velgere man arbeider for, ikke født ennå”, sa han. Og videre: ”Virkningene av det man gjør, viser seg ikke øyeblikkelig, men først om tjue, tretti, førti, ja sannsynligvis først om et halvt hundre år”.

 

Et halvt hundre år – da er vi midt i vår samtid. Det passer, synes jeg, å hente frem akkurat dette sitatet og Bevins framsynte perspektiv i dag, noen dager før vi feirer undertegningen av Atlanterhavspakten, den 4. april 1949 i Washington D.C. På bildet fra undertegningsseremonien, rett bak president Truman, sto Halvard Lange til venstre for Ernest Bevin, sammen med sine øvrige kolleger. Også i norske historiebøker, nå senest i Olav Njølstads storslagne biografi om Jens Christian Hauge, kan vi lese om hvor dramatiske år og måneder dette var.

 

En gang ble den samme Bevin også spurt om hva som var den egentlige målsettingen for hans politiske arbeid. Til dette svarte denne tidligere kusken, trikkekonduktøren, havnearbeideren og grunnleggeren av Storbritannias største fagforening, Transportarbeiderforbundet – at målet for hans politiske arbeid – det var; ”å kunne gå ned på Victoria Station og kjøpe en billett til hvor pokker i verden jeg vil”.

 

En enkel men grunnleggende visjon: Frihet, fred med naboland, rettigheter – og å kunne kjøpe en billett og reise hvor man vil.

 

*****

 

Rasjonalet for NATO i 1949 og gjennom mange år deretter – kortversjonen i én setning – kan være å si at Alliansen ble grunnlagt for å kontrollere og forhindre sovjetisk maktutøvelse. Eller en litt lengre versjon, som fremholder at NATO ble grunnlagt for ”å holde russerne ute, tyskerne nede og amerikanerne inne”.

 

Dette var verdensbildet i 1949 og flere år fremover. Så kom nye historiske veikryss som illustrerer at NATO er en allianse som har holdt seg relevant og nødvendig i sterkt skiftende tider. De militær-strategiske utfordringene har endret seg, men verdien av den politisk-militære alliansen har beholdt sin gyldighet.

 

Som i 1955 – bare 10 år etter opphøret av den andre verdenskrigen – da Vest-Tyskland ble medlem av NATO. Vår utenriksminister Halvard Lange beskrev i et BBC-intervju denne begivenheten som ”et avgjørende vendepunkt i vårt kontinents historie”.

 

Eller hvordan NATO beholdt sin relevans etter Sovjetunionens avvikling. 1990-årene ble starten på den store utvidelsen etter Spanias inntreden i 1982. Symbolet på endringene kan vi hente fra toppmøtet i 2006 som ble avholdt på tidligere sovjetisk territorium – i Riga.

 

Eller toppmøtet i fjor, som ble lagt til det tidligere Warszawapaktlandet, nå EU- og NATO-medlemmet Romania. Nå tar vi altså opp Kroatia og Albania. Eller bildet av dagens NATO som har sitt viktigste oppdrag i Afghanistan – på et helt annet kontinent enn Europa og Nord-Amerika.

 

Men når vi markerer at NATO runder 60 år i april, gjør vi det gjennom et toppmøte lagt én dag til fransk jord, Strasbourg, og én dag fem kilometer lenger øst – i Kehl, på tysk jord – noe som markerer hvilket bidrag NATO har gitt oss for å skape fred i Europa. Samtidig minner det oss om at NATOs relevans alltid må legitimeres ut fra dagens medlemmers sikkerhetsbehov.

 

Gjennom disse 60 årene går det en rød tråd i en fortelling om hva Alliansen har betydd for trygghet, fred og stabilitet i vår del av verden. Vi har muligens vent oss til å se på disse godene som selvfølgelige sider av vår samfunnsform. Vi kan ikke forestille oss tilbakeskritt på dette området, og vi tar det nærmeste for gitt at denne erfaringen skal videreføres.

 

At vi ”kan gå ned til stasjonen og kjøpe en billett til hvor vi vil”. At vi legger til grunn at prinsippet om én for alle – alle for én, gir oss den grunnleggende sikkerheten – nå som før. Og det gjør vi rett i.

 

Men noe har likevel skjedd. Noe – som gjør at vi i dag, ja, mer enn før tusenårsskiftet og særlig før 11. september 2001 – ser på det vi har oppnådd gjennom disse 60 årene som et umistelig gode.

 

Ordet umistelig gir et ubehag. For det umistelige antyder at noe faktisk kan mistes. Det er vissheten om muligheten av å kunne miste – og at det vi kan miste er betydningsfullt – som gjør at vi har en så grunnleggende interesse i å ta vare på og videreutvikle det som bidrar til vår frihet og sikkerhet.

 

Sett fra Norges ståsted, er en viktig observasjon at NATOs betydning for vår sikkerhet har ligget veldig fast – til tross for de store endringene i historien på vårt eget kontinent.

 

Noen andre allierte kan ha konkludert med at NATO – og NATOs kollektive sikkerhetsgaranti – er mindre viktig i dag enn under den kalde krigen. Norges sikkerhet er også tryggere nå enn før 1990. Men det endrer altså ikke på det forhold at NATO, den transatlantiske alliansen, det kollektive sikkerhetsansvaret og de kollektive forpliktelsene – at alt dette er grunnleggende for Norges sikkerhet. Også i dag.

 

Det betyr ikke at vi ikke må tenke nytt – både internt i NATO og mellom landene i vår del av verden – om hvordan vi møter nye sikkerhetsutfordringer, Norge skal være en pådriver for denne nytenkningen. Det betyr heller ikke at alle våre sikkerhetspolitiske svar er å finne i NATO.

 

Men medlemskapet i NATO og de transatlantiske forbindelsene er Norges sikkerhetspolitiske anker. Og det er det med et anker at det helst bør ligge fast. At vi kan være sikre på at det holder, dersom det skulle dra seg til.

 

Dagens utvidede NATO rommer flere perspektiver og historiske erfaringer enn den alliansen Norge var med å grunnlegge for 60 år siden. Dagens NATO er en bred og mangfoldig sikkerhetspolitisk organisasjon som ikke lenger domineres av ett konkret og altoverskyggende trusselbilde.

 

Nye sikkerhetsutfordringer er kommet til der NATO er én av flere arenaer. Den globale kampen mot terrorisme og ekstremisme er ett eksempel – mens energisikkerhet, migrasjon, transportsikkerhet og sikkerhetskonsekvenser av klimautfordringene er andre eksempler. I møte med disse utfordringene er NATO-samarbeidet viktig og relevant, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig i seg selv.

 

Det betyr at det må tenkes nytt. Og det gjør vi, som når Regjeringen har satt som mål å styrke og utvide en bredere vev av sikkerhetsordninger, slik vi analyserer og omtaler dette i ”Stortingsmelding nr. 15 om Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk” som ble lagt frem for et par uker siden.

 

Det er denne balansen – mellom forankringen i NATO og evnen til å utvikle nye svar – som vil fortsette å være gjennomgangstema i dette foredraget.

 

*****

 

(NATOs tilpasning, modernisering, nye utfordringer, NATOs utvidelser)

 

Det er en selvfølgelighet i dag, men den kan gjentas, fordi historien er så spennende, og fordi historien om en militær-politisk allianses relevans handler om å kunne svare på tidenes nye utfordringer.

 

Tjue års globale byks, i bilder – 1949-50 Koreakrigen starter – 1968-1969 invasjonen i Tsjekkoslovakia, studentopprør, Vietnam – 1989-90 Berlinmurens fall, tyske gjenforening, nye europakart tegnes – og 2009, våre dager og vår tids nye sikkerhetsutfordringer som kommer i tillegg – miljø og klima, fattigdom, statssammenbrudd, terror.

 

NATO forholder seg til alt dette. NATO transformerer og moderniserer. Vi bidrar til dette internt i NATO – og vi bidrar på andre arenaer – de lokale og de regionale, fra Arktisk Råd via Barentsrådet og nordisk samarbeid, til Østersjøen, Baltikum og den EU-initierte Nordlige dimensjon. Vi bidrar i globale fora, i FN. Og vi bidrar i Afghanistan.

 

Sammen tar det form som en bredere vev av sikkerhetsordninger.

 

I sikkerhetspolitisk forstand viskes begrepet ”langt borte” gradvis ut. En begivenhet, et brått skifte langt unna, kan få direkte betydning for oss her hjemme. Som finanskrisen, som oppsto på amerikanske børser, men som nå tar jobbene fra folk i Høyanger. Eller sammenbrudd i statsmakt i Afghanistan, som ga terrorister fristed til å ramme i New York, Madrid og London. Eller tenk et fugleinfluensautbrudd et sted i Asia, som i løpet av en flyreise kan sette i gang en epidemi i vårt eget land. ”Langt unna” blir veldig fort til ”her hjemme”.

 

Gjennom disse årene har Alliansen selv blitt større. Nye medlemmer har betydd tilskudd av mer enn menn og kvinner med våpen, økt militær kraft og slagkraft. Nye medlemmer betyr bredere erfaring. Og nye medlemmer betyr nye utfordringer, fordi de som skal stille opp for hverandre kollektivt, de blir flere. Og selv om de hører hjemme i Europa, så bringer de nye medlemmene nye historier og erfaringer til torgs.

 

NATOs oppfatning av trusler og utfordringer er summen av medlemslandenes historie og utsyn.

 

*****

 

Modernisering av NATO betyr altså ikke bare – selv om det gjør også det – ny teknologi, nytt utstyr og ny struktur. Det betyr også evnen til å gi nye spørsmål riktige svar. NATO trenger ikke bare fleksible utrykningsstyrker. NATO trenger også fleksibilitet i tankegangen.

 

På toppmøtet i neste uke vil NATO-landene lansere arbeidet med et nytt strategisk konsept. Globaliseringen og det nye trusselbildet gjør en ny situasjonsbeskrivelse nødvendig. Det forrige konseptet stammer fra 1999. Det er altså ti år gammelt og det er allerede behov for fornyelse. Men noen svar er fortsatt gyldige og riktige.

 

Ett av dem er kollektivt forsvar og solidaritet allierte imellom.

 

Det kollektive forsvar er NATO-samarbeidets kjerne. Takket være dette forpliktende fellesskapet, har de nye medlemslandene i Øst- og Sentral-Europa kunnet bygge opp sine demokratier i trygghet og stabilitet.

 

Vi vet at Russland ikke har hilst disse utvidelsene velkommen. Men i disse tider, med finanskrise og store utfordringer for de sentral- og østeuropeiske landene, så skal vi være veldig glad for den stabilitet som både NATO- og EU-medlemskapet gir. Jeg tror at det er en stabilitet som også kommer Russland til gode.

 

NATO må sørge for at de gjensidige forpliktelsene medlemslandene påtar seg, alltid er både relevante og troverdige. Dette er et avgjørende hensyn når vi tar stilling til ytterligere utvidelse av Alliansen. Utvidelse stiller strenge krav både til nykommeren og de som allerede er medlemmer. Veien mot medlemskap bygger på at kandidaten tilfredsstiller de kravene som følger av medlemskapet. Det er og skal være en krevende og forpliktende vei. Kandidaten må kvalifisere.

 

I dag arbeider Ukraina og Georgia med dette som utgangspunkt. De har hver sin kommisjon som legger rammene rundt samarbeidet med Alliansen. Det er et godt og rimelig fundament for en prosess som fortsatt krever hardt arbeid for å oppfylle de kravene som følger av medlemskapet.

 

*****

 

(NATOs nærområder. Nordområdene. Norge-Russland)

 

Jeg har snakket om at trusselbildet har forandret seg etter den kalde krigen.

 

Det betyr ikke at alt er endret. NATOs engasjement i dag er primært utenfor Alliansens kjerneområde, noe jeg skal komme tilbake til. Men det betyr ikke at NATOs kjerneoppgaver er snudd på hodet. For NATOs medlemsland er sikkerhet hjemme, i nærområdene, fortsatt avgjørende. Befolkningen må oppfatte at NATO er relevant for deres sikkerhet.

 

Slik er det også for Norge. Den kalde krigens slutt har ikke opphevet alle tidligere utfordringer. Vi har fortsatt det asymmetriske forholdet til vår nabo Russland – altså det forhold som beskriver et lite land som nabo til et stort og ikke alltid fullt ut forutsigbart naboland. Det er en realitet, selv om vi noterer god fremgang i det bilaterale samarbeidet.

 

Samtidig er noen av den globale tidsalders nye utfordringer – som klima og energi – godt synlige nettopp i våre nærområder, og disse legger nye dimensjoner til situasjonen i disse områdene, særlig i nord.

 

For akkurat i Norges tilfelle, er nær og nord sammenfallende begreper.

 

I NATO-sammenheng må vi imidlertid skille klart. Norge har i Alliansen tatt initiativ til å rette et sterkere fokus mot nærområdene – og da mener vi alle medlemslandenes og dermed hele Alliansens nære områder.

 

Nettopp i en tid da så mye berettiget fokus er mot Afghanistan, er vår hensikt å bidra til å synliggjøre Alliansens vedvarende relevans i alle dens regioner. Dette er viktig for å befeste oppslutningen om NATO, ikke minst i nye medlemsland.

 

Vi må vise at det er nærhet mellom allierte og nasjonale strukturer. Vi må vise at vi øver. Ikke for å forklare folk at NATO vender hjem. Men for å understreke at NATO aldri forlot sine kjerneområder.

 

Mange har knyttet Alliansens skjebne til hvordan vi løser oppdraget i Afghanistan. Det perspektivet er lett å forstå. Men innsats utenfor NATO-territorium skal ikke så tvil om hva som er NATOs hovedoppdrag. Det er viktig at Alliansen er til stede i den virkeligheten der velgerne i medlemslandene lever – dagens velgere og de velgerne som ikke er født en gang, som utenriksminister Bevin uttrykte det.

 

Samtidig: Norge setter et særlig fokus mot nord, Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde, slik vi har formulert det. Og utfordringene i nordområdene – vårt nærområde – er ikke bare norske, de er i sannhet globale.

 

(Nordområdestrategien. Nye sikkerhetspolitiske utfordringer)

 

Jeg har snakket om dette før i denne sal, om de tre ”driverne” for utviklingen i nord: Russlands utvikling, utviklingen av energiprovinsen i nord og klimaendringene. La meg legge til en fjerde ”driver”: Det nye fokus på utviklingen i Arktis. Samlet sett har vi et bilde av en region i sterk utvikling – der noe ligger fast og der nye muligheter og utfordringer kommer til.

 

Dette er viktig for Norge. Og innsikt i dette er et anliggende også for NATO.

 

Klimautviklingen kommer til å endre geografien ved å skape økte transportmuligheter og nye forutsetninger for ressurstilgang. Isen trekker seg tilbake og legger nytt hav åpent. Dette er dramatisk og det knytter seg stor usikkerhet til virkningene.

 

Vi må ha beredskap for å møte utfordringene, og NATO er ett av leddene i denne beredskapen.

 

Både i geografisk og praktisk-politisk forstand er Norges egne nærområder de områder der samarbeid med Russland har vist seg mulig og vellykket. Vår felles, tusenårige historie med Russland er fredelig. Norge er nabo med Russland og samtidig NATO-alliert. Dette doble spor i vårt forhold til vår store nabo i øst er en like viktig forutsetning i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk nå som under den kalde krigen. NATO er vårt anker.

 

Jeg blir minnet om dette ved jevne mellomrom når vi allierte møtes. Som sagt tar vi med oss ulike historiske fortellinger til det runde bordet. Jeg lytter til erfaringene fra de baltiske landene, til Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Romania og Bulgaria – eller ”the former captives” som de ofte kaller seg. Samtidig lytter de til mine erfaringer.

 

Sammen former vi en enighet om felles tilnærming. Evnen til å komme frem til den enigheten – konsensusen – er NATOs store styrke.

 

I debatten om Europa sikkerhet trenger vi ikke ”kaldkrigsrefleksene”. Men vi trenger å huske hvorfor vi hadde dem. Vi trenger også alle våre øvrige erfaringer med Russland som nabo. Vi trenger å bygge videre på at det vi har oppnådd gjennom tålmodig forståelse for de lange linjene; det vi har oppnådd med partnerskap og samarbeid, innen næringsliv, kultur, utdanning, urfolk, forskning, fiskerier og mange andre felt.

 

Nordområdene er i dag preget av lavspenning. ”High North – Low Tension” kaller jeg mine innledninger om dette når jeg snakker om nordområdene i NATO. Én hovedoppgave for oss alle er å oppdatere ”våre mentale kart” – å rydde vei inn for en moderne, men historisk forankret virkelighetsforståelse.

 

Det gjelder i Norge. Men minst like mye i forhold til naboer, venner og allierte. Dette er hovedtema i foredrag jeg har holdt i snart alle verdenshjørner. I morgen gjør jeg det på universitetet Diplomatiakademiet i Moskva.

 

Budskapet til våre allierte om nordområdenes betydning er ikke et urovarsel. Det er ikke en melding om at Norge ser sin sikkerhet truet, at vi roper på NATO.

 

Igjen: Den grunnleggende sikkerheten fra den kollektive garantien gir oss trygghet, også for det vi møter i nord. Men nordområdene er snarere historien om fremveksten av et bredere register av utfordringer.

 

Når kontreadmiral Trond Grytting ved Landsdelskommando Nord-Norge holder sine orienteringer for besøkende til Reitan snakker han om overgangen fra å forholde seg til faren for et massivt militært angrep og til behovet for å håndtere 10-15 risikofaktorer.

 

Ingen av dem er eiet av Forsvaret alene. Ingen av dem berører bare Norge. Og Russland må som oftest bli en del av løsningen for alle disse risikofaktorene. Det samme må tett samarbeid med våre nærmeste naboer.

 

(Norge-Russland. NATO i nord)

 

I sum: Det skjer en kraftfull oppdatering av våre sikkerhetspolitiske ”mentale kart”.

 

For det er slik at det som både Norge og Russland ønsker å oppnå i nordområdene har en klar fordel av lavspenning. En klar fordel av tettere samarbeid og utveksling. Det skjer ikke av ”godhet” alene. Men som en direkte ivaretakelse av våre egne interesser.

 

Det er hevdet at russerne har vanskelig for å se mulighetene som følger av en vinn-vinn-situasjon. At én bør tape for at den andre skal vinne, altså alternativet til vinn-vinn. I nord bør det være veldig tydelig hva det er å hente i at begge vinner.

 

Det er dette vi ønsker å snakke om med våre allierte. Jeg har gjort det ved to bredt anlagte orienteringer til NATOs råd. Og i januar hadde vi et seminar om de samme spørsmålene i NATO-kretsen – med bred deltakelse, med NATOs generalsekretær og flere – i Reykjavik. Seminaret hadde ikke et militært anlagt perspektiv. Det handlet om betydningen av ro og stabilitet og om sivile svar på alt fra transport til miljø og energi.

 

Alliert aktivitet i det vi kaller nordområdene ligger nå på et historisk lavnivå. Amerikanernes base på Keflavik ble nedlagt i 2005 og øvelsesaktiviteten er redusert. Sammen med flere allierte sikrer vi nå evnen til luftovervåkning over Island.

 

De mest krevende globale sikkerhetsutfordringene – i tradisjonell forstand – ligger helt andre steder enn her i vår region. Også sett fra russisk side. I sum så skal vi hilse det velkommen.

 

At Russland har gjenopptatt sine langtrekkende flytokt i området, endrer ikke dette bildet. Men vi noterer at Russland viser seg frem. Vi ser dem, registrerer toktene og analyserer. Vi ser dem ikke som en trussel, men som en demonstrasjon av kapasitet. Og vi noterer de jevne budskapene fra det russiske lederskapet om å modernisere de væpnede styrker.

 

På seminaret i Reykjavik i januar var det bred enighet om behovet for nærvær. Det er etter mitt syn som det høver seg.

 

Ser vi på behovene fremover, merker vi oss at det ikke primært er militære oppgaver – og heller ikke først og fremst en oppgave for NATO – å møte alle disse utfordringene. Det er ikke bare Forsvaret som eier disse truslene, som kontreadmiral Grytting bruker å si. Sivile myndigheter må med. Det er sikkerhetsutfordringer som må møtes på en lang rekke arenaer – bilateralt, i samarbeid med Russland, i et stadig tettere nordisk samarbeid, i det regionale Barentssamarbeidet og i den internasjonale rammen av Arktisk Råd. Altså den bredere veven.

 

Samtidig er det i alles interesse at NATO er bevisst disse problemstillingene. NATO har en rolle i nordområdene, og vi må bidra til at Alliansen definerer denne rollen på en best mulig måte.

 

Det er faktisk en viktig del av vår sikkerhetspolitikk å sikre at våre allierte kjenner vår virkelighet i nord. Og vi skal ta inn over oss at vi har en større historie å dele med våre allierte enn mange av de allierte selv, som ikke opplever en slik rivende utvikling utenfor egen stuedør.

 

*****

 

(Arktisk Råd, Barentssamarbeidet, styrket nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid)

 

Én viktig problemstilling her handler om juss, om folkerett. Og om rettsorden.

 

Det er betydningsfullt at alle randstatene til Polhavet – altså USA, Canada, Russland, Danmark/Grønland og Norge – nå har en felles forståelse av det folkerettslige grunnlaget for å løse utestående jurisdiksjonsspørsmål på en – ja, jeg vil kalle det – udramatisk måte. Norge har vært førende for å bygge denne enigheten. Det ble klart vist under møtet mellom utenriksministrene for Polhav-statene i Illulissat på nordvest-Grønland i mai i fjor.

 

Alle kyststatene – inklusive Russland og Norge – har felles utfordringer når det gjelder å sikre bosetting og nærvær og en bærekraftig økonomisk utvikling i nord. Finanskrise og usikkerhet om pris og etterspørsel, behovet for teknologiutvikling koblet med store investeringskostnader; alt dette skaper nå et usikkert tidsperspektiv for de store offshoreplanene.

 

Og vi vil alltid insistere på at utviklingen skal gå skrittvis i takt med kunnskap om hva naturen tillater og hva teknologien tillater. Men vi vet at utbyggingen til havs kommer, og at utviklingen kan komme til å ta leting og produksjon lenger nord.

 

Alle land vil da være tjent med felles regler og standarder for helse, miljø og sikkerhet når utnyttelsen av ressursene og mulighetene i nord tar til for alvor.

 

Arktisk Råd spiller en viktig rolle på flere av disse områdene, særlig innen arktisk miljø, bærekraftig ressursforvaltning, shipping i arktiske strøk, standarder for olje- og gassutvinning, klimaendringene. Under vårt formannskap, som utløper om en måneds tid, har vi tatt initiativ til å styrke dette rådet.

 

Arktisk Råd har i dag en helt annen politisk betydning som det sentrale organ for arktiske spørsmål. Det er bra. Vi har åpnet møtene for nye aktører, både stater og representanter for det sivile samfunn.

 

Dessuten: I forbindelse med Arktisk Råds ministermøte i Tromsø nå i slutten av neste måned har tidligere visepresident Al Gore og jeg sammen invitert til en internasjonal konferanse om issmelting globalt – Polhavet, Himalaya, etc. Vi setter globale dagsordener med utgangspunkt i nordområdene.

Så viderefører vi med uforminsket styrke også Barentssamarbeidet, som siden starten på 1990-tallet har betydd svært mye for tillitsbygging, økonomisk og kulturelt samarbeid, og for kontaktene mellom mennesker som bor på hver sin side av grensen i nord.

 

Mange melder seg nå på. Det vil si: Mange melder sin interesse for nordområdene og Arktis. Både EU og USA har i vinter utformet strategiske dokumenter med planer for økt engasjement i Arktis. Noe også Russland har gjort. Og asiatiske land ønsker observatørstatus i Arktisk Råd. Det samme gjør Europakommisjonen.

 

Vi ønsker dem velkommen til å delta i den samme samtalen om mulighetene og utfordringene i nord. Den får flere stemmer, økt kompetanse og flere erfaringer. Samtidig må vi sikre at vår egen stemme blir hørt minst like godt som før. Det krever nye tiltak for å styrke kunnskapen, øke aktiviteten og være enda mer tilstede i nord. Nærvær og aktivitet.

 

Og langsiktighet. Trinn II av Regjeringens nordområdestrategi ble presentert i Tromsø for 12 dager siden. Vi kaller satsingen ”Nye byggesteiner i nord”. Strategien inneholder blant annet planer for styrking av beredskap, sjøsikkerhet og suverenitetshevdelse, i tillegg til forskning, næringsutvikling og kultursamarbeid.

 

Vi ønsker for eksempel et helhetlig overvåkings- og varslingssystem for Barentshavet, i lys av all den aktivitet vi kan vente oss der. Dette er i utgangspunktet like interessant for Russland som for NATO. For Norge gir en slik satsing mer å sette inn i det internasjonale samarbeidet for å bygge fellesskapsløsninger i nordområdene og i Arktis.

 

Som en senvirkning av at den kalde krigen er over, ser vi også at våre ”mentale kart” endrer seg når det gjelder det nordiske samarbeidet. På grunn av ulike tilknytninger til NATO og EU, og på grunn av vidt ulike historiske erfaringer i det forrige århundre, var det nærmest tabu å diskutere spørsmål av sikkerhetspolitisk karakter i Norden.

 

Nå er dette annerledes. – Hvorfor? Jeg utdypet dette i et foredrag her i OMS i oktober 2007, og Sveriges ambassadør Sahlin gjorde rede for dette her i OMS for tre uker siden. La meg kort gjenta: Felles deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner har bidratt til å bringe oss nærmere. De store reduksjonene i stående styrker og økende kostnader ved utvikling og anskaffelser, trekker også i retning av tettere forsvarssamarbeid. Og gradvis er det blitt mindre hensiktsmessig å opprettholde et skarpt skille mellom militære og sivile behov for overvåking, beredskap og tilstedeværelse.

 

Vi har ønsket en bredere horisont for hva det nordiske samarbeidet kan bidra med i et 10-15 års perspektiv; både samarbeid mellom alle fem nordiske land – men også mellom to, tre eller fire av dem. På oppdrag fra de nordiske utenriksministere la Thorvald Stoltenberg i forrige måned frem en omfattende rapport med 13 forslag til hva de nordiske land kan gjøre i fellesskap på det utenriks- og sikkerhetspolitiske felt, samtidig som de enkelte lands ulike sikkerhetspolitiske løsninger fullt ut respekteres. Det utgjør også viktige norske bidrag i NATO-sammenheng.

 

Det handler om en rekke ulike forslag, fra felles helhetlig overvåknings- og varslingssystem av havområdene – som nevnt, om luftovervåking og luftpatruljering av islandsk luftrom, til samarbeid for økt datasikkerhet og tettere samarbeid i internasjonale operasjoner. I juni i Reykjavik møtes mine nordiske kolleger og jeg igjen for å drøfte forslagene og gi et første svar på dette viktige og spennende innspillet i denne Stoltenberg-rapporten.

 

Det interessante er altså at det ser nå ut til å bli mulig å utvikle nordisk samarbeid nettopp på det feltet der det var nesten umulig og utenkelig at alle nordiske land samarbeidet for tjue år siden på grunn av de fem landenes ulike sikkerhetspolitiske ordninger. Dette taler også for å gi NATO honnør her.

 

(moderne sikkerhetsutfordringer)

 

Med andre ord: Vi ser flere eksempler på en bredere vev av svar på moderne sikkerhetsutfordringer. Det er også bra for NATO. NATO-solidariteten ligger i bunn – eller – som jeg sier – kall det gjerne ankeret.

 

Så må vi fylle på med samarbeid og ordninger som svarer til de moderne risiki vi møter – og de moderne mulighetene som åpner seg. Det er ikke alltid en NATO-oppgave – eller alltid en NATO-ramme – som er det naturlige utgangspunktet for å møte våre moderne – og ofte regionale – sikkerhetsutfordringer. Kall det gjerne overlappende arbeidsdeling, der geografisk naboskap og felles eierskap til nye risiki utnyttes best på andre arenaer. Så skal vi holde våre allierte tett inne også her.

 

En annen og helt sentral dimensjon ved vår nordområdestrategi er å utvikle samarbeidet med Russland så bredt og så konkret som mulig. Å inkludere Russland i konstruktivt samarbeid er dessuten Alliansens politikk, og det er positivt for Norge.

 

Tilbakeslag i dette samarbeidet påvirker derfor Norges situasjon. Krigen i Georgia var et slikt tilbakeslag. Georgia er på ingen måte uten ansvar for det som skjedde. Men Russlands bruk av makt og krenkelse av Georgias territorielle integritet skapte berettiget uro, og vi har tatt sterk avstand fra det.

 

Dialogen mellom NATO og Russland ble for alle praktiske formål frosset etter krigen i Georgia. Norge var – og er – skeptiske til å avbryte kanaler for dialog for å markere misnøye og uenighet.

 

NATO-Russland-Rådet er ikke ment bare for godvær. Vi ønsket dialogen reetablert, ikke minst for å holde NATO inne med klar tale og tydelige budskap til Russland – og ikke ende opp med at NATO er eneste aktør uten inntak – og at Russland ”i god gammel tradisjon” i stedet forholder seg til EU og til NATO-landene én-for-én.

 

NATO-Russland-Rådet gjenåpnes nå som kontaktkanal og at normaliteten gjenopprettes. Russland bør – og skal – fortsatt være en sentral samtalepartner for NATO. Vi er grunnleggende uenig med Russland om Georgia-konflikten. Men vi har en lang rekke andre saker der vi må videre, saker vi ikke har interesse av å stille i bero.

 

*****

 

(nedrustning, ikkespredning)

 

Atomsikkerhet er et slikt stort felt der det er konstant behov for oppfølging og videre samarbeid – slik vi for vår del jobber jevnt videre med i nord. Ikke-spredning er et annet felt der Russland er en viktig aktør, enten det er Iran eller Nord-Korea som står på dagsordenen.

 

Og nedrustning og rustningskontroll er igjen – heldigvis – kommet i forgrunnen etter å ha fått langt mindre oppmerksomhet enn ønskelig gjennom en lang periode.

 

Nedrustning og ikke-spredning er noe av det viktigste på den internasjonale agendaen – egentlig alltid – men særlig nå og i årene som kommer. At dette tema er viktig og aktuelt, har ikke endret seg selv om mange av dagens kriger er såkalt asymmetriske.

 

Tvert imot ser vi hvordan bekymringen for spredning av kjernefysiske våpen påvirker den internasjonale situasjonen. Og vi ser hvordan det nettopp på dette området kan være grunn til å vente fremskritt i samarbeidet mellom Russland og Obamas administrasjon i USA.

 

Den forrige amerikanske administrasjonen satte merkelapp på Iran – som medlem av en ”ondskapens akse”. Og dette samtidig som landet er en sentral og uomtvistelig aktør – altså Iran – i den samme regionen som nå er NATOs viktigste innsatsområde. Det er mye å være dypt kritisk til i Iran – fra manglende respekt for menneskerettighetene, til det løpende atomprogrammet og den rollen Teheran spiller i ulike regionale konflikter.

 

Men jeg er glad for at den nye administrasjonen i Washington nå åpner for å engasjere Iran. Det gjør ikke vårt land mindre kritisk. Men det er riktig å engasjere både Iran, og Syria. Både for å håndtere atomprogrammet og for å bygge en mulig plattform for samarbeid der det kan være felles interesser. Og det har vi – og det bør vi ha – nettopp i Afghanistan.

 

Det politiske arbeidet for nedrustning og rustningskontroll skal bidra til å dempe frykt og bekymring. Og det skal bidra til å berolige. All usikkerheten omkring Irans hensikter – noe som lenge har preget forholdet mellom Iran og omverdenen, og som til dels utgjør bakgrunnen for planen om et rakettforsvar – det amerikanske programmet og NATOs supplerende tilsvar – ja, all den usikkerheten kan ikke vedvare.

 

Også i en slik sammenheng vil fast dialog med Iran være viktig, i tillegg til videre drøftelser med Russland.

 

USAs og Russlands videre håndtering av missilforsvaret og en rekke relaterte spørsmål blir viktig. Håndteringen av mulige trusler fra potensielt nye atomvåpenstater må være på dagsorden mellom Russland og USA. Begge stater har et ansvar for å hindre nye rustningskappløp.

 

Derfor er det også viktig å få CFE inn i et mer konstruktivt spor. Sammen med våre NATO-allierte jobber Norge for at Russland skal gjeninntre i denne avtalen for konvensjonell nedrustning. – Slik at vi igjen kan få garantier for konvensjonell rustningskontroll og nedrustning i Europa, herunder i våre nærområder.

 

Tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen for kjernevåpen – NPT som dette kalles – er en viktig begivenhet neste år. NPT-avtalen som ble underskrevet i 1968 var et historisk kompromiss. Takket være den har vi i en generasjon sluppet en ukontrollert vekst i antall atomvåpenstater. Men ofte glemmes det at gjennom NPT har atomvåpenstatene forpliktet seg til å skjære ned på sine arsenaler, som i dag teller om lag 25 000 atomvåpen. – Det er altfor mange.

 

I dette lys er det positivt at USA og Russland signaliserer vilje til å forhandle frem en ny bilateral avtale når START-avtalen går ut til høsten. Innenfor NATO, og sammen med land som tilhører andre grupperinger, vil Norge gjøre det vi kan for å oppnå en vellykket tilsynskonferanse for NPT neste år.

 

Hovedmålet er å få gjenopprettet internasjonal enighet om styrking av NPT som et viktig skritt mot målet, som er og blir en kjernevåpenfri verden. Norge deltar også i arbeidet med å unngå at terroristgrupper får anledning til å skaffe seg atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen.

 

De siste ti årene har det vært liten bevegelse i internasjonale nedrustningsbestrebelser. Viktige unntak er derfor Minekonvensjonen og Klasevåpenkonvensjonen, som også et flertall av NATO-landene har sluttet seg til, og der NATO-allierte har vært viktige partnere for Norges arbeid.

 

NATOs mål har lenge vært å oppnå sikkerhet på et lavest mulig rustningsnivå. Den omtalte CFE-avtalen, som ble inngått mellom NATO og den tidligere Warszawapakten, er et resultat av denne målsettingen. Men vi er fortsatt utålmodige, ikke minst på det kjernefysiske området.

 

Sommeren 2007 tok Norge og Tyskland initiativet til å styrke NATOs nedrustningsengasjement. Vi har fått bred tilslutning for dette i Alliansen. Det ble godt reflektert under NATO-toppmøtet i fjor, og det er viktig at dette nedfelles i det nye strategiske konseptet. Målet er å få til en forsterket presisering av at de kjernefysiske våpnenes plass i sikkerhetspolitikken reduseres.

 

President Obama har inntatt en holdning som lover godt for NATO-samarbeidet. Ikke bare har han tatt til orde for kjernefysisk nedrustning, men under tiltredelsen siterte han ledere som forsto at makt alene ”ikke beskytter oss eller gir oss rett til å gjøre som vi vil”. Han viste til ”solide allianser og sterke overbevisninger” som et nødvendig supplement til ”raketter og stridsvogner”, for å hente frem noen sitater fra denne viktige talen.

 

Dette er klokt og fremtidsrettet og nye toner fra USA, vår viktigste allierte. Amerikanske ledere har brukt tiden aktivt siden januar til å besøke og engasjere til debatt i NATO. Det er positivt. Og det gir oss europeere et eget ansvar til å følge opp.

 

*****

 

(utviklingen i Afghanistan, NATOs rolle)

 

Majesteter, kjære forsamling,

 

I de siste årene og særlig i kjølvannet av 11. september har det vært mye snakk om Alliansens relevans.

 

Tenk på dette – den historiske Artikkel 5 om én for alle, alle for én – som var garantien for europeiske land stilt overfor det store Sovjetunionen, med sterk vekt på at USA ville komme Europa til unnsetning, ved en krise. Den artikkelen er kommet til aktiv anvendelse én gang – og det var da supermakten selv, verdens eneste gjenværende, som det het – ble angrepet, 11. september 2001.

 

I møtet med terrornettverkets baser i Afghanistan foretrakk USA å ikke mobilisere NATO-alliansen, ikke i første omgang. Det tok noe tid før NATO ble engasjert. Men i dag er Afghanistan Alliansens viktigste engasjement.

 

Veldig mye står på spill. Igjen får vi illustrert at ”langt” fra Norge er ”nært nok” i utenriks- og sikkerhetspolitisk forstand.

 

Jeg tror og håper at dette virker mindre ”merkelig” på folk nå enn for fem år siden. For vi trenger forståelse for årsakene og analysen som ligger til grunn for dette engasjementet.

 

Én ting er at dette har med vår egen sikkerhet å gjøre. – At det var herfra gjerningsmennene bak de store terroranslagene ble trenet og rekruttert. – At Afghanistan som sammenbrutt stat truer oss også på andre måter. – At det er herfra mye av heroinen som omsettes på gata i Oslo kommer fra.

 

FNs sikkerhetsråd har gang på gang – enstemmig – fastslått at situasjonen i Afghanistan truer internasjonal stabilitet og sikkerhet. Og Norge pleier å lytte til enstemmige resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, for å si det slik.

 

Afghanistan illustrerer også hvor viktig det er at sammenhengen mellom utvikling og fred blir forstått og akseptert.

 

Vi har vært vant til å lete etter årsaker til krig og konflikt. Nå leter vi like mye etter årsaker til og grunnlag for fred. Fredsbygging er en moderne tilnærming.

 

Men dette er ikke bare NATOs oppgave. Statsbygging var aldri NATOs spesialfelt.

 

At FN og de sivile oppgavene som kapasitetsbygging og utviklingsdimensjonen kom så sent på banen i Afghanistan, vil bli stående som et historisk feilsteg.

 

Den tilsynelatende troen på at Afghanistan kunne vinnes militært, slo nok en gang feil.

 

Nå er tilnærmingen en ganske annen. Vi har fått et fokus på hva som kreves for at afghanere kan styre Afghanistan; bygge et mer robust styresett og kraftig styrke landets kapasitet til å ivareta egen sikkerhet med eget politi og egen hær.

 

Igjen: NATO-landene kan ikke holdes ansvarlig for å løse alt dette. Og NATO får ufortjent mye av det som samlet sett er en berettiget kritikk. Men NATO-landene – som internasjonale aktører – de kan ikke slippe unna kritikken. For det er landenes evne til den brede samordningen som har sviktet. Og der gjenstår mye.

 

Den brede tilnærmingen – og den effektive samordningen. Dette er eksempel på en utfordring for vår tid som Alliansen ikke kan svare på alene. NATO må samarbeide stadig tettere med lokale myndigheter og med andre internasjonale organisasjoner, som FN, EU og mange flere.

 

Og landene må stokke beina når de opptrer som bistandsaktører, ofte dårlig samkjørt og dårlig koordinert. Det er uvant og utfordrende å samkjøre organisasjoner, byråkratier og kulturer som ikke har tilstrekkelig tradisjon for det. Men det er helt avgjørende for å lykkes.

 

Vi ser dette tydelig i praksis i Afghanistan.

 

Også på dette området – altså evnen til å samkjøre, koordinere, forankre – vil trolig Afghanistan bli stående som et tidsskille i NATOs historie. Her trekkes nye lærdommer hver dag. Her settes gamle forestillinger på prøve. Særlig gjelder det synet på forholdet mellom sivil og militær innsats.

 

Forsvarssjefen vår, Sverre Diesen, har med en litt uvant allegori karakterisert ISAFs rolle – altså det militæres rolle – i Afghanistan som skjoldets og den sivile bistandens som sverdets.

 

Det forteller noe om at den militære oppfatningen av hva som skal til for å oppnå fred har endret seg. Det forteller også at en slik måte å uttrykke ISAFs rolle på, utfordrer vår tilvante oppfatning av hva som er offensivt og hva som er defensivt. Og det forteller noe om at vi aksepterer at den sivile innsatsen er et utgangspunkt og premissleverandør for den militære innsatsen.

 

Men jeg legger heller ikke skjul på at disse resonnementene også reiser en del dilemmaer og spørsmål. Vi er i et nytt terreng. Skjoldet skal sørge for arbeidsro der hvor den avgjørende innsatsen skjer, den som skal vinne afghanerne for fredens sak, altså sverdets rolle, den sivile og politiske innsatsen.

 

Denne erkjennelsen preger i stigende grad også NATOs tilnærming; det erfarer vi som jobber med dette til daglig. Fredens byggeklosser er skoler, helsestasjoner, veier og et rettsapparat og et politikorps alle kan ha tillit til. Korrupsjonsbekjempelse. Og ikke minst kapasitetsbygging til det politiske systemet i Afghanistan.

 

For å skape rom for dette, kreves vårt militære nærvær. Inntil afghanere kan overta ansvaret selv.

 

Med andre ord – og dette vil jeg si tydelig: Vårt engasjement vil vare. Det kan ikke datostemples.

 

Vi kan alle være enige: Vi skal ikke stå med styrker i Afghanistan en dag lenger enn nødvendig. Men jobben er ikke gjort. Og vi gjør den heller ikke alene. Vi har gått inn etter et krystallklart vedtak i FNs sikkerhetsråd. Vi har gått inn med allierte etter invitasjon fra afghanske lovlig valgte myndigheter.

 

Og vi skal en dag runde av oppdraget i ordnet opptreden sammen med de allierte – og i forståelse med afghanske myndigheter.

 

Vi gir vår brede støtte til FN; FNs rolle som koordinator.

 

Men den oppgaven NATO er satt til å løse, den kan ikke FN overta. I alle fall ikke i dag. Oppdraget er for skarpt. FN har ikke kapasitet eller strukturer til å gjennomføre det.

 

Vi hadde trengt en flernasjonal sivil kommandostruktur, sa forsvarsjef Diesen for ett år siden, fra denne talerstolen. Men han la til at det er urealistisk. Diesen har rett i det behovet. For det er stort. Og det er det vi har ønsket å bidra til ved å gi FN en mye tydeligere koordinerende rolle.

 

Men her kommer et paradoks som vies lite oppmerksomhet: Mange av dem som ønsker sterkere samordning av det militære, som ønsker alt tydeligere plassert under én sentral militær kommando og som er sterkt kritisk til troppebidragsyteres ulike forbehold; mange av dem avviser selv samordning og bedre samlet styring av den sivile innsatsen. – Det som skal til for å lykkes.

 

Det er i sannhet et paradoks. For jeg vet ærlig talt ikke hva som er mest alvorlig. 40 ulike stater med ulike bistandsstrategier – der så mye som 80 % av støtten går utenom afghanske kanaler og der det knapt kan gjøres regning for bruken av mellom en halv og en milliard dollar – det er saktens ikke noe kraftfullt bidrag til effektiv bistand og statsbygging.

 

Det vi i alle fall ser – når NATO-jubilanten nå runder 60 år – er hvordan Afghanistan viser at sikkerhetspolitikk også handler om utviklingspolitikk, statsbygging og demokratibygging. Og at alt dette er i høy grad relevant for vår egen trygghet hjemme.

 

Det er positivt at det pågår en debatt om disse spørsmålene, slik det høver seg når demokratier søker en felles vei. Denne diskusjonen har Norge aktivt bidratt til å få i gang – behovet for politiske løsninger på konfliktene i Afghanistan – og den har skutt fart nå etter presidentskiftet i USA. Det fikk vi klare signaler om, sist da visepresident Biden kom til NATOs råd tidligere i denne måneden, for å drøfte strategien fremover i Afghanistan. Han ville ha innspill fra USAs allierte, og USA lytter.

 

Selv snakket Biden om hvordan vi kan tilrettelegge for at afghanske myndigheter kan engasjere sine motstandere i konstruktive forhandlinger. President Obama har gjort det samme. I dette tilfellet gjelder det moderate krefter innen Taliban. Dette forteller noe om vilje til nytenkning.

 

Ikke at det er nytt at man må forhandle med fienden, for hvem skulle man ellers forhandle med? Det er i det minste ett fellestrekk ved alle kriger og konflikter: Før eller siden må man snakke med dem man kjemper mot. Man må finne et bord å sitte rundt. Dialog er derfor svært sjelden noen enkel vei. Det er de modiges vei.

 

Det man skal forhandle om i Afghanistan nå, er imidlertid ikke hvor demarkasjonslinjene skal trekkes og hvordan territorier skal deles.

 

De avgjørende slag står andre steder enn på slagmarken.

 

Det har selvsagt store konsekvenser for NATOs rolle og funksjon. Og det er ikke primært NATO som skal forhandle. Det er afghanere som skal finne sammen med afghanere; de afghanere som kan bygge en felles plattform for at befolkningen sammen kan styre et demokratisk Afghanistan.

 

*****

 

(verdispørsmål, Afghanistan)

 

Majesteter, kjære forsamling,

 

NATO forsvarer medlemslandenes territorier og interesser, men NATO forsvarer også våre ideer og verdier, noe som blant annet var ett hovedtema for ambassadør Whitneys foredrag her i OMS for en uke siden. På vårt eget kontinent har vi sett hvordan verdigrunnlaget som våre samfunn bygger på, utgjør veven eller bindingsverket for den stabilitet Europa opplever i dag.

 

I en situasjon der NATO engasjerer seg utenfor sitt eget territorium, er det viktig at vi slutter å snakke om våre verdier som ”vestlige”.

 

Og de er ikke bare ”våre” heller. De er universelle. Respekt for de grunnleggende frihetsverdier er faktisk et krav vi kan stille til alle myndigheter, takket være FN.

 

Likevel er det slik at kulturer og kulturbaserte tradisjoner ikke lar seg endre i en fei. Det er også slik at alt godt ikke alltid trekker i én og samme retning. Derfor ligger det vanskelige realpolitiske avveininger og dilemmaer i spørsmålet om hvor høyt en allianse som NATO, i samarbeid med FN og andre organisasjoner, skal legge listen i sitt arbeid for å skape en bedre og sikrere situasjon for folk i Afghanistan og andre steder.

 

Det kan hende at spørsmålet bør stilles slik: I hvilken ende begynner vi? Vi vet hva målet er, og vi vil aldri oppgi det: Vi vil at alle mennesker skal ha frihet og de samme rettigheter overalt i verden. Men hvordan vi best når målet, kan diskuteres.

 

Selv er jeg ikke i tvil om at den beste ”reklamen” for demokrati og menneskerettigheter er kunnskaps- og velstandsutvikling. Bedre ideer, bedre forslag. Og vi må vise hvordan de virker. Det kan vi tilby.

 

Men vi må samtidig tilby tilstrekkelig sikkerhet til at de som vil, kan gripe nye muligheter. Det er en rolle for NATO, en allianse for vår tid.

 

Men det må gå en debatt om grenser, om hvor mye NATO kan og bør påta seg. Inntil midten av 1990-tallet sto den store striden om hvorvidt NATO skulle gå utenfor eget område – eller ”out of area”, som det het. Noen sa at NATO måtte gå ”out of area” eller ”out of business”. Nå er vi ”out of area”, selv om vi strever med vår ”business”.

 

NATO kan ikke bli verdens politi.

 

NATO må greie samspillet med de andre aktørene som kan bygge freden. I dagens globaliserte verden er dette krevende. Fysisk makt og overmakt er sjeldent det egnede redskap til varig fred – noe vi har sett eksempler i dette siste tiåret – selv om vi ikke vil oppgi vår mulighet til å forsvare oss fysisk hvis vi er nødt til det.

 

Men med utgangspunkt i at vi vet at fred må bygges på mer enn fysisk makt, så møter vi nye utfordringer når vi skal definere strategien. For i vår tid har fjerne land og kulturer rykket oss så nær at vi veldig raskt møter grunnleggende verdispørsmål når vi skal snakke om fredsbygging.

 

Det store spørsmålet i Afghanistan vil før eller siden bli: Hva er et tilfredsstillende resultat av vår innsats? Når inntreffer en situasjon vi kan definere som ”god nok”? Når kan afghanerne sikre og styre Afghanistan og vi kan trekke oss ut?

 

USAs nye Afghanistanstrategi vil inneholde synspunkter på dette. Den vil innebære et bredere tilslag. Betydningen av det regionale perspektivet – Pakistans rolle – erkjennes i dag på en helt annen måte enn tidligere.

 

Parallelt med, og som en konsekvens av dette, blir det også viktig å trekke nye land inn i forsøkene på å finne konstruktive løsninger. Naboen i nord – Russland og Kina og andre kan bidra. Det er fortjenestefullt at USA har foreslått å holde en bred konferanse om Afghanistan i FN-regi i forkant av NATOs toppmøte i neste uke. Der stiller også Norge.

 

Det illustrerer at NATO er en del av løsningen, men heller ikke mer. Dermed skulle det også være klart at NATOs skjebne som allianse ikke kan knyttes så tett til utfallet i Afghanistan som det noen gang blir hevdet.

 

NATO står eller faller ikke med innsatsen i Afghanistan. Men NATO har gått inn i den nye tid med dette engasjementet. Og vi har til hensikt – og vi har et ansvar – for å lykkes.

 

*****

 

(Balkan. Frankrike. Avrunding)

 

For 15 år siden var utfordringen en annen, og det er verdt å minne om under en markering at NATOs vei fra den kalde krigen til der Alliansen står i dag, går via Balkan.

 

Balkan-krigene på 1990-tallet gjorde det klart for Europa og USA at NATO både kunne og burde være mer enn allianse for forsvaret av vårt felles territorium. NATO var i Bosnia-Hercegovina i 1995 for første gang rede til å ta på seg oppdrag utenfor sitt kjerneområde.

 

Men kanskje enda viktigere enn selve operasjonene, var NATOs innsats for å integrere disse landene på Vest-Balkan i det påfølgende tiåret. I dag er Vest-Balkan på god vei fra å være en ”konsument” av sikkerhet til å bli en ”bidragsyter”, som det heter.

 

Slovenia er allerede medlem, Kroatia og Albania er snart medlemmer, og de øvrige landene er i ulike stadier i sine integrasjonsprosesser.

 

For noen uker siden opplyste Bosnia at landet er rede til å sende styrker til NATOs Afghanistan-operasjon. Tenk litt over det. Dette er ingen liten begivenhet for oss alle som husker 1990-tallets Bosnia.

 

Og så, til slutt:

 

NATO vil etter alt å dømme ikke bare få to nye medlemmer ved sitt 60-årsjubileum – Kroatia og Albania, som nevnt – men Alliansen vil også få et ”nytt, gammelt” medlem: Frankrike kommer for fullt tilbake til den integrerte militærkommandoen etter mer enn 40 års fravær.

 

I Frankrike er dette på ingen måte ukontroversielt. Diskusjonen bølger om de egentlige årsaker til at president og regjering ønsker dette. Symbolverdien av denne beslutningen er stor i Frankrike.

 

Det var general de Gaulle som trakk Frankrike ut. På den måten markerte han avstand til USA og demonstrerte en ”tredje vei” mellom blokkene. Helt til nå har hans arvtakere i fransk politikk opprettholdt forestillingen og ønsket om ”en multipolar verden” og ”det franske unntaket” – antagelig å forstå som unntaket fra regelen.

 

Om tilbakevendingen til Alliansens militære strukturer betyr at franske politikere har gitt opp denne tankegangen, kan diskutreres. Men det er interessant å merke seg at et av president Sarkozys viktigste argumenter for å ta dette skrittet – slik jeg leser diskusjonene i Paris – er at han hevder at de Gaulle i dag ville gjort det samme. Argumentet hans er å vise til det eneste som etter de Gaulles mening var noe gyldig grunnlag for politiske beslutninger – det var realitetene. Og i tråd med sin holdning til disse, mente de Gaulle at det eneste gyldige grunnlag for politiske holdningsendringer var at realitetene endret seg.

 

Det har de definitivt gjort og de kommer til å fortsette å gjøre det.

 

Poenget er: Tidene forandrer seg og verden er multipolar. Vi må forholde oss til det, og vi vil helst gjøre det i fellesskap, som kollektiv, som Allianse for vår tid. – For å opprettholde den frihet, sikkerhet og trygghet som gjør at vi kan gå ned på stasjonen og ”kjøpe en billett til hvor i verden jeg vil”.

 

Deres Majester, kjære forsamling, takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. mars 2009

 

“Reaching Out and Standing Up:
Moving the Trans-Atlantic Alliance Forward”

 

Remarks to the Oslo Military Society by

U.S. Ambassador Benson K. Whitney

 

 

U.S. Ambassador Benson K. Whitney. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

On June 28th, 1962, young Siegfried Noffke was moments away from completing a tunnel under the watchtowers and barbed wire of the Berlin Wall. The previous August, after visiting relatives in West Berlin, Noffke found his crossing point closed and could only wave to his wife and young daughter on the eastern side. He decided the only chance to reunite his family was to smuggle them to freedom in the west. On that early June morning, Noffke broke through the last of the 200-yard tunnel into a cellar of an East Berlin house. Instead of finding his family, Noffke was met by the Stasi and killed in a hail of gunfire, the first to die for freedom at the Berlin Wall.

 

For the next 28 years the Berlin Wall stood as the defining symbol of the Cold War, the global struggle between democracy and communism. And we won – the trans-Atlantic alliance won. On a glorious night in November 1989, exactly twenty years ago, Berliners streamed across the border where Siegfried Noffke died and shattered the wall physically and ideologically with hammers, picks, and the joy of freedom. Do you remember that day?

 

Yes we won. And it was no accident, no lucky break. We prevailed because the trans-Atlantic alliance led the world. We led by staying true to our values. We led by keeping alliance ties strong. We led by making the hard decisions and taking the tough actions needed to win.

 

This year we celebrate NATO’s 60th anniversary and rightly recognize the achievements of the trans-Atlantic alliance. And what a record of almost inconceivable success – a Europe prosperous, whole and free, total victory in the Cold War, the creation of multilateral institutions that brings global order and progress — the UN, the EU, the WTO, OSCE, IMF, World Bank. And, of course, NATO itself, the greatest defensive political and military alliance of all time. It is no exaggeration to say that this alliance has been the most powerful global force for peace, development, and progress in all history.

 

Now, I do not want to be a “festbrems.” But as we raise our glasses, I hope our celebration of alliance success in the 20th century is matched by a hard look at its future in the 21st.

 

We are far enough into this century to know the trans- Atlantic alliance is operating in a very different world. In this world, shrunken by modern communication and transport, the modern challenges of weapons proliferation, terrorism, environment, disease, and poverty leap borders, oceans, and continents. No nation can hide. All are threatened. These global problems demand global solutions, with simultaneous coordinated action by many nations.

 

Yet any such global solutions are complicated by fundamental changes in the geo-political scene. One unmistakable trend is the rise of emerging powers – China, India, Iran, Russia, Brazil, South Africa and others – each building some combination of significant economic, political, and military strength. These nations have powerful sovereign interests. Some do not share our beliefs and institutions. All are understandably protective of their right to development and prosperity. Many are less willing to compromise their own progress for the sake of some larger good.

 

The clear lines of the Cold War are now giving way to this more fragmented geo-political scene. As this more complex framework confronts these global problems, the chances for conflict increase and the barriers to cooperation mount. A Rubik’s cube of diplomatic and political variables emerges. Already multilateral institutions strain to operate successfully as national interests clash with post-Cold War dreams of global order. Witness China’s veto of UN action in Darfur, Russia’s rejection of OSCE monitors in Georgia, the failed WTO negotiations.

 

This new world seems to call for strong leadership, the kind our trans-Atlantic alliance provided in the 20th century. But nothing is guaranteed in the future. History is littered with alliances that came and went with the tides of political, military, economic, and social change. John F. Kennedy once wrote, “For time and the world do not stand still. Change is the law of life. And those who look only to the past are certain to miss the future.”

 

So let’s look to the future. Let’s ask the tough questions – will the trans-Atlantic alliance have the same central place in the new century as it did in the last? Will the ties between Europe and the U.S. remain the cornerstone of our global approaches?

 

Some might laugh these questions off. But, for example, the rising importance of the East to Europe and the U.S. both in economic and security terms, cannot – and will not — be ignored on either side of the Atlantic. Of course, new relations need not undermine older ones. But an alliance is a choice and to have real relevance, it must be genuinely valued by its members. The trans-Atlantic relationship can remain a central pillar of the geo-political structure – but only if the United States, Norway, and Europe ensure the alliance actually achieves our essential policy goals. To meet that test depends on us. What do we need to do?

 

First we must commit to our values. Without the will to defend the basic values upon which the alliance was founded, it cannot assume any mantle of leadership. This is an alliance of conviction, not just an alliance of interest. If we do not really believe in a world defined by freedom, democracy, rule of law, human rights, and free enterprise, then we have lost the heart of the alliance, lost the will to act. The alliance must speak out for those values without apology and actively defend them, even when it might be easier to do nothing.

 

Even if, inspired by our values, we have the will to lead, the trans-Atlantic alliance must have the strength to lead. To me, this means vastly different but equally important work must be done on both sides of the Atlantic.

 

In a 2008 speech before the Atlantic Council, former British Prime Minister Tony Blair made a simple but powerful recommendation of the basic changes Europe must make and the U.S must make to keep the alliance capable of meeting the demands of the 21st century. He said, “America has to reach out. Europe needs to stand up.” I totally agree.

 

Our European allies have bitterly complained that the United States under President Bush did not “reach out” enough, either to its friends or its adversaries. Many believed the U.S. was not listening or consulting enough. Norway and others called for more dialogue in our foreign policy. Well, much has now changed. President Obama has made “reaching out” a central pillar of his administration.

 

In Munich, Vice-President Biden stated it simply and clearly – “We’ll engage. We’ll listen. We’ll consult.” For Secretary of State Clinton the watchword for U.S. policy is not “hard” or “soft” power” but “smart power,” meaning the U.S. will use all its tools – diplomatic, economic, cultural, and military to meet its foreign policy goals.

 

This has not been just rhetoric. In two short months the President has really put this approach to work. We have explicitly sought the input of allies, including Norway, on key alliance issues like Afghanistan. Ambassador Holbrooke is leading a regional diplomatic push to listen to Afghanistan’s neighbors and gain their contributions to stability.

 

Secretary Clinton has reached out to reset the relationship with Russia and expand our dialogue. In the Middle East, the U.S. is already fully engaged seeking peace under the full-time leadership of George Mitchell and the Secretary who just visited the region.

 

President Obama eloquently stated in his inaugural address that the U.S. will extend a hand to those who will unclench their fist. So senior diplomats are visiting Syria for the first time in four years. There is interest in appropriate contact with Iran to persuade that nation not to proceed down its destructive path.

 

The President has promised that the Guantanamo prison will close. He pledged the U.S. will lead in achieving a new agreement on climate change in Copenhagen next year. The Obama administration is putting its words of outreach into action.

 

But, of course, there remains much more to do. The U.S. must add to its diplomatic arsenal. Both Secretary of Defense Gates and Secretary of State Clinton have called for increasing U.S. diplomatic capacity by adding personnel and funding. The U.S. must continue to improve its active engagement with foreign publics on important policy issues. The U.S. should increase investment in people-to-people contacts through educational exchange and visitor programs. Secretary Clinton has emphasized the importance of increased official development aid to nations that need our help.

 

These steps at “reaching out” by the U.S. should bolster the strength of the alliance. But as Tony Blair noted, “reaching out” by the U.S. must be matched with a “standing up” by our European allies. Vice-President Biden stated in Munich that the U.S. is totally committed to work in partnership but “America will ask more of its partners.” Another voice, well known to you all, Kai Eide, from his vantage point in Afghanistan, has also called on Europe to assume more responsibility there.

 

“Standing up” means Europe carrying more of the burdens and risks of leadership. It means building the capacity to have a meaningful impact on global affairs. As much as Norway and Europe want the U.S. to reach out to them, the U.S. wants allies willing and truly able to solve difficult global challenges.

 

And so, many questions come to mind — what more is Norway and the rest of Europe going to do in Afghanistan to create a secure and sustainable nation? Keeping that country from returning to a terrorist refuge for Al Queada protects all members of the alliance. But is the military burden in Afghanistan equally shared and have caveats to troop deployment crippled the overall security effort? What is the action plan by our European partners to help stabilize the critical nation of Pakistan?

 

Exactly what carrots and sticks will Europe use to stop Iran from developing nuclear weapons? Is the lure of trade and business undermining sanctions and diplomacy? If effective pressure on Iran is stalled in the Security Council by China or Russia, should not the trans-Atlantic partners do what they can outside the UN framework?

 

After yet another experience of gas cut offs in Europe, what real action is going to be taken to diversify energy supplies? What can Europe do to get a resurgent and more aggressive Russia to play a more responsible role in world affairs? Is Norway willing to use its strong ties to influence Russia in a more positive direction?

 

On the issue of climate, is it enough to just say if the U.S. leads, that China and India will follow? After all, when else has that been true? What concrete steps are Norway and Europe taking to persuade these nations that they must be a key part of emissions reductions to make any real difference on global temperature?

 

Isn’t it time for Norway and other opponents of the Iraq War to put behind them the beginning of the conflict and start supporting the Iraqi people and their democratically elected government? What is Norway and Europe actually going to do to help close down Guantanamo Bay?

 

While many do not like to talk about it, another critical area where Europe could greatly strengthen alliance capability and impact is military force. While deeply committed to diplomacy and development, the U.S. still recognizes that the use of force remains an essential tool of peace keeping and peace making. There is simply no evidence that we have reached a post conflict world where force is irrelevant. One need only look to Iran’s aggressive pursuit of conventional arms and WMD, active support of terrorists, and destructive interference in neighbors’ affairs for proof that the world remains a dangerous place.

 

The new U.S. administration has said we will ask our allies to rethink some of their approaches – including their willingness to use military force. Force should never be our first choice, but a choice it must be. To keep the alliance relevant, all the members must have the political will to use it.

 

Beyond will, there is the issue of capacity. While the U.S. spends about 4% of GDP on defense, only five nations spend the 2% goal set by NATO alliance. Norway ranks 20th in NATO spending at 1.3% of GDP, dropping from 1.9% just five years ago. Norway is making real and important contributions to NATO in Afghanistan but has stated it has no more troops to give. This may be true, but proves the very problem — capacity.

 

I know it is an uncomfortable subject for some, but if the wealthiest countries in Europe with real security needs don’t spend enough on military strength, who will? To be truly relevant to the 21st century, the trans-Atlantic alliance cannot fall into functional pacifism. Instead, as the Vice-President stated in Munich, we need to “support the strengthening of European defense.”

 

No doubt the challenges of the 21st century are complex and daunting. Yet by sticking to our values, by reaching out to build ties, by standing up to carry the burdens together, this great trans-Atlantic alliance can remain the cornerstone of global stability and progress.

 

But again, there is nothing inevitable about it. We have before us a choice. And our decision will shape the world and affect not just nations, but the lives of many real individual people. Here is an example.

 

Every day in the Logar Province of Afghanistan, Lida Ahmadyr walks to school by the exact spot her sister was murdered by terrorists who believed girls should not get an education. Lida dreams of being a doctor. She says “I am afraid…but…with [an] education I can save my country.”

 

Norway, Europe, and the United States led the world to break down the Berlin Wall and grant freedom for prisoners of Communism, like the surviving wife and daughter of Siegfried Noffke. Is that same alliance still truly ready in this 21st century to lead the world to ensure freedom for Lida Ahmadyr to become a doctor, to save her country?

 

Let us respect NATO’s anniversary by recognizing that we can be ready for the 21st century. That we should be. I suspect many in this very room share my commitment to this great alliance. On the special anniversary, I hope we honor the alliance’s glorious past by working hard to fulfill its future in a changing world. By reaching out and standing up the U.S. and Europe will meet this future.

 

Let me end on a personal note. In just a few weeks, my sojourn in Norway as my nation’s ambassador will come to an end. Other than my responsibility as father and husband, this position will always be the greatest honor of my life. I love my country deeply and I love and admire this country. To be a mediator between these wonderful nations – interpreting America to Norwegians and interpreting Norway to Americans – has been a challenge and a joy. My greatest hope is that I have helped make the relationship just a little stronger than it was before I came.

 

Thank you to the Oslo Military Society. Over the past three years I have come to admire many aspects of Norwegian character – your commitment to family, your love of the environment and “friluftsliv,” and your strong sense of fairness. I also greatly appreciate your keen interest in the broader world around you. It is a good lesson for my fellow Americans. The Oslo Military Society represents the finest example of Norway’s genuine interest in public policy. I am deeply grateful to have the opportunity to present my views to this prestigious institution and its members.

 

Thank you.

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. mars 2009

ved

Michael Sahlin,
Sveriges ambassadør i Oslo

MÖJLIGHETER I NORDISKT FÖRSVARSSAMARBETE:
TILLBAKABLICKAR OCH FRAMÅTFUNDERINGAR

 

(Mel: Flickorna i Småland)

 

”Och vänder du dig spörjande att få den gåtan löst

Ja, vänder du dig spörjande mot väster och mot öst

Då skall du höra vinden sussi lull och sussi lo

Fortelle var i världen vi burde söke ro”

 

Michael Sahlin, Sveriges ambassadør i Oslo. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Ärade åhörare,

 

det är förstås mycket hedersamt för mig att ha inbjudits hålla ett anförande i detta ärevördiga forum. Att därtill tala i ett ämne som många adresserat före mig, med betydligt större behörighet, formellt och reellt, har gjort det angeläget för mig, när jag nu är inbjuden, att söka angreppssätt där jag kan känna att jag kan bidra.

 

Bl a därav den kanske något ovanliga spelöppningen med en känd svensk melodi och en kanske inte så känd (norsk-svensk) textvariant.

Ur den utmärkta biografin av Olav Njölstad om försvarsministern, mm Jens Christian Hauge – en bok som min gode vän och f d kollega Åge Danielsen tipsat mig om inför detta evenemang, och jag är Åge tacksam för det ty boken tillhandahåller stor läsning och viktig information – har jag hämtat den av Hauge själv skrivna texten, författad i ett mycket speciellt sammanhang, av stor betydelse för uppkomsten av det nordiska säkerhetspolitiska mönstret under efterkrigs- och kalla krigetepoken.

 

Då – liksom nu – var bristen på facit och kristallkula påtaglig.

 

Sammanhanget var de trilaterala förhandlingarna – trilateralt handlade på den tiden om Sverige, Norge och Danmark – om ett nordiskt försvarsförbund 1948-49. Förhandlingarna, när de till sist kom till stånd efter 1948 års dramatiska händelser (och diverse norska sonderingar främst i London), ägde rum i Karlstad, denna i de norsk-svenska förbindelserna viktiga plats (där jag själv gått i gymnasium och gjort värnplikt), Köpenhamn respektive Oslo (på Oslo Militäre Samfund!), med gradvis minskande sannolikhet att Sveriges respektive Norges minimikrav skulle vara möjliga att förena.

 

Men redan i Karlstad kärvade det, och efter att ha läst Njölstads mycket intressanta beskrivning av 1948 års förhistoria, inte minst inslaget om Churchills besök, förstår man, också som svensk, mycket väl varför. Inte minst i maj 1948 skedde det ju mycken dramatik, Moskva morrade vilt, Atlantpakten fanns inte ännu, Gerhardsen ”stakk till skogs” efter att ha fått kritik av Hauge m fl för att ha gått de neutralistiskt sinnade svenskarna för långt till mötes i ett förberedande Stockholmsmöte om möjliga säkerhetsarrangemang. Så norsk sida behövde – när besöket äntligen blev av efter att ha fördröjts av den norska kungen m a a det kontroversiella Fulton-talet – fråga den allvise Churchill till råds om huruvida rimlig västanknytning och tillräckliga västliga, i den miljön i praktiken brittiska, säkerhets- och försvarsgarantier vore förenliga med ett strukturerat militärt samarbete mellan de nordiska (alltså S, No, DK) länderna; alternativt: vilka risker för sovjetiska motdrag riskerade Norge vid en formell anknytning västerut?

 

Eller hade svenskarna möjligen rätt som gjorde gällande att en västlig försvarsgaranti nog skulle träda i kraft ”uansett” formell, solidarisk västanknytning, i västligt egenintresse, vid ett sovjetiskt angrepp. Att ett angrepp på Sverige/Norden skulle vara casus belli för väst. Var låg Sveriges smärtgräns i fråga om balansen neutralism-västanknytning? Kunde neutralitet ge samma trygghet, i nordisk säkerhetspolitisk mening, som alliansanknytning? Var låg Norges smärtgräns när det gällde balansen mellan det som kallades ”brobyggnadspolitik” (”beroligelse”) och det framväxande behovet av fredstidstydlig avskräckning genom tydlig, explicit västanknytning?

 

Eller frågan som är aktuell och symptomatisk ännu idag: hur förena, eller försona, klassisk norsk (upplevd) strävan att genom nordism dra Sverige (och Finland?) närmare den västallierade gemenskapen med klassisk svensk (upplevd) strävan att genom nordism söka intressera norska vederbörande för en mer neutralistisk hållning. Språkbruket må variera över tiden, men kärnfrågorna känns igen. Norden som säkerhetspolitiskt alternativ eller komplement.

 

Många déja vu-upplevelser uppstår när man läser om argumentation och intressen i den miljön. Till Einar Gerhardsens ”skuffelse” gav Churchill ganska kärva svar på dessa norska trevare: ”Dere bör ikke fölge Sverige. Sverige bör fölge Norge”, skall han bl a ha yttrat. Till Hauge skall han ha sagt: ”Sverige interesserer mig ikke, men Norge interesserer mig. Norge interesserer også amerikanerne fordi de tenker meget på forsvaret av Atlanterhavet og på en Atlanterhavspakt”. I örat på utrikesminister Lange ska han, apropå dessa spörsmål, senare t.o.m. ha viskat att ”Let Sweden go to hell”(!!!).

 

Detta om den 1948 års förhistoria som skapade betydande svårigheter inför Karlstadsmötet när försvarsförbundsförhandlingarna mellan de tre länderna ändå, trots Churchills rekommendationer vad gällde respekten för Sverige, kom till stånd. I en miljö enligt Hauge/Njölstad klavbunden av svenskarnas tilltro till neutralitet som trygghetsvärn, danskarnas ”lyriske nordisme” och norrmännens framväxande övertygelse om nödvändigheten att ett nordiskt försvarsförbund måste ha tydlig västanknytning fanns redan stora frågetecken om vari en hållbar kompromiss skulle kunna bestå. Men, skriver Njölstad, ”midt i alvoret var det…rom for spök og vennskapelig erting”. Han fortsätter (s.419):

 

”For å löse opp stemningen gikk de tre delegasjonene rundt det store juletreet i landhövdingens stue – både Erlander og Gerhardsen hade lange armer, så de rakk rundt. En av sangene var ”Flickorna i Småland”. Under gangen fikk Hauge ideen til et nytt vers. I en pause under forhandlingene neste dag, der Undén ga uttryck for store bekymringer for alt som kunne smake av vesttilknytning, trippet den norske delegasjonen arm i arm frem til Undéns bord, löftet seg på tåspissene og sang til hans tröst:” Och så följer versen jag citerade inledningvis. ”Jeg er ikke så helt sikker på om Undén og Vougt syntes dette var så morsomt”, kommenterte Hauge i ettertid. ”men Erlander syntes det var morsomt”. Detta enligt Njölstads fina bok. Själv uppvuxen i Tage Erlanders Ransäter i hjärtat av Värmland har jag under åren på olika sätt fått närkännedom både om Erlanders säkerhetspolitiska realism och hans berömda humor. Ni kommer väl ihåg hans TV-berättelse om ”Huk er, kärringer å göbber, nu ladder han om!”. Bland mycket annat.

 

Jag ville ta min utgångspunkt i denna skildring av 1948-49 års säkerhetspolitiska betingelser och vägval som lagt grunden för det nordiska säkerhets- och försvarspolitiska mönstret under hela efterkrigstiden, och, i väsentliga delar, fram till den dag som idag är, trots mycket stora skillnader i den omgivande miljön. Jag kommer att rekommendera alla säkerhetspolitiskt medvetna svenskar jag träffar att noga läsa Njölstads bok. Känslan är nämligen att mycket få i dagens Sverige, kanske också i andra nordiska länder, inkl nu aktiva försvarspolitiker och –debattörer, bär med sig den nödvändiga kunskapen om efterkrigstidens betingelser, om kalla krigets hotföreställningar, om kärnvapenbalansens uppkomst och tankevärld.

 

Jag vill därför bidra med några egna erfarenheter av hanteringen av dessa frågor, i olika tidsskeden, för att med det som grund fundera framåt, över vad som framöver kan vara fortsatt gränssättande respektive gagneligt, på ett nytt sätt, när det gäller svensk-norskt och nordiskt försvarssamarbete. Temat blir då, för att citera höstens delar av höstens debatt här i anslutning till kampflysaken: kan norrmännen stole på svenskene, och kan svenskene stole på norrmännen, och vad med finnene, och danskene? Och bortsett från det subjektiva momentet ”stole”, hur ser de nationella och gemensamma intressena ut i dagens värld, s å olik 1948 års, men likväl också nu s å svårbedömd och s å svårförutsägbar. I nordiska, liksom andra, säkerhetspolitiska sammanhang, handlar ju mycket om balansen mellan det bestående (bl a historia och geografi) och det föränderliga.

 

Låt mig nalkas detta först genom att erinra om den nyss framlagda Stoltenberg-rapporten, beställd i somras av de nordiska utrikesministrarna på norskt initiativ. Uppdraget gällde att titta 25 % framåt, utvecklingsmässigt, utöver dagens redan aktiva dagordning. Efter att ha lämnat 12 konkreta utvecklingsförslag, som de nordiska utrikesministrarna sedermera uttryckt intresse för att arbeta vidare med (senast Carl Bildt i förrförra veckans utrikesdeklaration), låter Thorvald sin rapport utmynna i ett noga formulerat förslag om en gemensam, ömsesidig nordisk säkerhetspolitisk solidaritetsförklaring.

 

”En slik felleserklaering fra de nordiske regjeringene vil muliggjöre et langt tettere militaert samarbeid enn det som er tilfelle i dag”, skriver han på s. 40. ”Mitt utgangspunkt er at en erklaering må gis en form som gjör at den ikke kommer i konflikt med de forpliktelser de nordiske landene har påtatt seg gjennom FN, EU og NATO. Ved å muliggjöre et tett militaert samarbeid vil erklaerringen legge en viktig grunnlag for å styrke de nordiske landenes evne til å oppfylle sine forpliktelser og stille ressurser til disposisjon for disse organisasjonene. Et slikt samarbeid vil komme i tillegg til, og ikke i stedet for, de nordiske landenes eksisterende utenriks- og sikkerhetspolitiske forankring.”

 

Se där senaste nytt i utvecklingen av den nordiska säkerhetspolitiska diskurs vars grunder lades 1948-49 varifrån mycket av huvudfrågorna känns igen, trots de stora förändringarna, trots många ”ups and downs”, i den omgivande säkerhets- och försvarspolitiska kontexten och i den inomnordiska diskursen. Det nya är väl framför allt dels att Finland (och även Island) nu, sedan länge, finns tydligt med på banan – Finland och grundläggande svenska hänsyn till Finlands intressen (knappt omnämnt i Njölstads bok!) var då och har alltid varit en bärande balk i svensk säkerhetspolitik, dels att EU tillkommit som aktör och arena, dels att den försvarspolitiska utvecklingen tillfört nya samarbetsincitament, och dels att det allmänna nordiska samarbetet tillförts ny substans och motivation genom faktorerna globalisering, energikris, klimatkris och, nu senast, den ekonomiska krisen. Och dels förstås även inriktningen mot aktivt deltagande i internationella missioner av allehanda slag, militärt och civilt.

 

Men strikt säkerhetspolitiskt, fortfarande samma ömtåliga balansgång mellan det nationella, det nordiska och det allianspolitiska. Och numera det ”europeiska”. Samma känslighet när det gäller att formulera riktlinjer för nordisk säkerhetspolitisk solidaritet (”kan vi stole på…”) i förhållande till respektive allianstillhörigheter. Sveriges klassiska s k ”beröringsångest” vad gäller NATO-medlemskap har fått sällskap av en motsvarande beröringsångest i Norge vad gäller EU. Om detta kan flera resonemang föras parallellt, men viktigast är, anser jag och många med mig, Jonas Gahr Störes formel om ”den variabla säkerhetspolitiska geometrin”, som en tillgång som ger öppningar och möjligheter, snarare än hinder och gränssättande. Komplementaritet är nyckelordet. Men för oss som varit med länge finns som sagt mycket av déja vu i allt detta. Jag ska senare ge några exempel.

 

I den ”unilaterala” svenska doktrinutvecklingen tillkom ju i somras en svensk variant av Stoltenbergs tänkta nordisk/multilaterala skiss, en svensk variant som kanske inte verkar så omstörtande för en internationell publik men som i den svenska tankevärlden a la 2008/9 är nog så signifikant, och relevant för en tankemässig jämförelse med hur den multilaterala ambivalensen såg ut på Hauges tid, bl a i Karlstad. Den svenska regeringen presenterar i dagarna en inriktningsproposition om det svenska försvaret – ytterligare stora och starkt kontroversiella förändringar av det svenska försvaret är att vänta – och denna proposition baseras väsentligen på arbetet i en tvärpolitisk parlamentarisk försvarsberedning som i sitt sista/senaste betänkande av i somras (någon månad eller två före Georgien-händelserna) skrev ihop sig över partigränserna om följande:

 

”Sverige kommer inte att förhålla sig passivt om en katastrof eller ett angrepp skulle drabba ett annat medlemsland eller nordiskt land. Vi förväntar oss att dessa länder agerar på samma sätt om Sverige drabbas.”

 

Så långt var det ett citat av tidigare betänkande. Det allmänna språkbruket påminde om allmängods i EU-sammanhang och även om Sveriges politiska språk i förhållande till Baltikum. Det nya var att språket nu inkluderade alla nordiska länder, således inklusive NATO- men icke-EU-landet Norge. Beredningen fann dock skäl att ett halvår senare, i somras, i ljuset av världsutvecklingen och den svenska försvarsdebatten, precisera detta några steg vidare:

 

”Detta innebär att Sverige kan bidra med militärt stöd vid kris- och konfliktsituationer. Vi ska kunna och vilja hjälpa varandra i händelse av olyckor, kriser eller konflikter och med relevanta förmågor. Sverige ska mot bakgrund av detta både ha förmåga att ta emot och ge militärt stöd. Solidaritetsförklaringen tar sin utgångspunkt i insikten att de mest allvarliga kriserna som kan drabba vårt land och region kommer att ta såväl civila som militära resurser i anspråk.”

 

Beredningen fortsätter därefter med att föreslå utgångspunkter för ett fördjupat nordiska försvarssamarbete och att ange inom vilka områden det utgör ett särskilt svenskt intresse att samarbetet utvecklas.

 

Det är möjligt att Thorvald Stoltenberg såg – eller ser – för sig att ett genomförandet av hans operativa förslag, i olika takt och måhända olika länderkombinationer, skulle förutsätta någon form av motsvarande, doktrinmässig ram, eller bas, eller paraply, men då på gemensam nordisk nivå, både för att legitimera verksamheterna och markera deras inbördes sammanhang och för att explicit förtydliga just komplementariteten i förhållande till ländernas befintliga alliansåtaganden. En nordisk solidaritetsförklaring.

 

I varje fall finns nu, 2009, dessa tankar om eventuellt nödvändiga doktrinförtydliganden, kanske som en nordisk variant av den just nu diskuterade svenska solidaritetsförklaringen, tillsammans med en upptrappad diskussion om och planering avseende ett utökat nordiskt försvarspolitisk samarbete, baserat inte minst på våra försvarschefers genuina strävan att på detta område göra en säkerhetspolitisk dygd av en teknologisk och försvarsekonomisk nödvändighet, i en tid då efterfrågan på nordiska bidrag till världens behov av stabilitets- och fredsbevarande insatser utövar ett våldsamt politiskt tryck och samarbete utgör det enda svaret. Samtidigt som mer klassiska geopolitiska förhållanden i vårt närområde, påminnande om de som fanns på Hauges, Gerhardsens och Erlanders m fl näthinnor vid kalla krigets inledande skräckskede, på nytt börjat göra sig gällande. De nordiska regeringarnas politiska språk talar nuförtiden om att ett närmare nordiskt samarbete också inom säkerhets- och försvarspolitiken är både önskvärt, möjligt och nödvändigt. Men hur långt och i vilken takt? Vad gränssätter, idag och framöver? Vad betyder (det framväxande) solidaritetstänkandet i termer av den hårdare säkerhetspolitiken?

 

Jag behöver här ta ny sats i historien.

 

Utfallet av alla dessa samtal och förhandlingsuppkast och sångstunder 1948-49 blev – samtidigt som det kalla kriget lade sin kalla hand över den europeiska och transatlantiska tillvaron, i och med att också Sovjetunionen skaffade sig kärnvapen och den mer eller mindre stabila kärnvapenbalansen blev fredens primära hopp – ett läge som för Sveriges del innebar den framväxande doktrinen om alliansfrihet i fred syftande till neutralitet i krig, byggt på ett starkt försvar och en stark inhemsk försvarsindustri, därvid inte minst flygindustri. Det arv som komplicerar svensk försvarsomställning ännu idag.

 

Under 50-talets villkor, med inslag som vi minns av allvarliga militära och underrättelseincidenter i förhållande till ett hotfullt Sovjetunionen, gällde det alltså för oss att backa upp vår neutralitetssträvan med ett starkt, trovärdigt totalförsvar. En egen avskräckningsförmåga. Samtidigt var det uppenbart för den tidens ledare att enbart militär avskräckning inte var tillräckligt; vi måste ha en planering också för det fall där den militära avskräckningen (och respekten för vår neutralitetslinje) misslyckades och vi faktiskt ställdes inför angrepp och ockupationshot. Därav allt det som senare studerats i offentliga utredningar om strängt hemlighållen planering i fred för att främja möjligheter till hjälp västerifrån i händelse av sovjetiskt anfall. En känslig sak i den svenska säkerhetspolitiska trovärdighetsbalansgången. Även Njölstad/Hauge berättar i boken om inledande kontakter över Kölen om ärendet ”Stay behind”.

 

Sven Andersson har berättat för mig om hur man tänkte i det svenska inre kabinettet på den tiden. Kärnvapenhotet kändes överväldigande, och facit och kristallkula saknades som sagt. NPT-tänkandet, att världen kunde bli säkrare om länder som Sverige med den tekniska kapaciteten uttryckligen avstod från att skaffa eget, fanns inte ännu. Alltså var det nödvändigt att även en liten, neutralitetssträvande stat som Sverige borde skapa en egen, autonom nukleär avskräckningsförmåga, om en fortsatt neutralitetslinje skulle vara hållbar. Det som inte var möjligt i 50-talsmiljön blev sedan möjligt i 60-talsmiljön, då världen och öst-västförbindelserna började kännas mindre instabila och mindre farliga: att vända på resonemanget och i icke-spridningstermer presentera icke-innehav av kärnvapen som en säkerhetstillgång snarare än en brist. Non-possession lika med non-targeting, hoppades och trodde man.

 

Jag bör här förklara att tungviktaren i svensk socialdemokratisk efterkrigshistoria, försvars- och utrikesministern Sven Andersson, efter sin pensionering åtog sig flera tunga utredningsjobb, varav ett var som ordförande i 1982 års Ubåtsskyddskommission m a a dramatiken i de svenska skärgårdarna vid en tid då slaget om det kalla kriget skulle komma att avgöras – oklart hur. Då. Jag var kommissionens sekreterare och lärde mig mycket i många och långa samtal med Sven inom ramen för detta utsatta utredningsjobb i upphetsad omgivande politisk miljö.

 

Så småningom etablerades bilden av ”den nordiska säkerhetspolitiska balansen”. Begreppet myntades i första hand av Arne Olav Brundtland. Det var som begrepp inte helt okontroversiellt. Vissa förståsigpåare i Sverige, kanske också Finland, föredrog det mer harmlösa och egentligen normativa uttryckssättet ”den nordiska stabiliteten”.

 

I detta låg dels en verklighetsbeskrivning. Ett mönster hade utvecklats i Norden genom samverkan och samspel mellan de nordiska ländernas säkerhetspolitik var för sig. I den resulterande helhetens mitt låg Sverige med sitt starka försvar och sin neutralitetslinje (föremål för mycket säkerhetspolitikspråkligt finlir genom åren som vi sett), öster om Sverige fanns Finland med sin VSB-paktsstyrda relation till den store grannen i öster men med sin strävan, med finkänsligt och lyhört svenskt stöd, att styra undan från dessa bindningar, och väster om oss fanns Danmark och Norge, NATO-anslutna förvisso, men på villkor (förhandslagring, kärnvapenutplacering, övningsgeografi och annat) som innebar säkerhetspolitiskt signifikanta begränsningar, för den nordiska helhetens skull. Resultatet av summan av dessa nationella nordiska bidrag, menade vi, både som beskrivning och som norm, var dels ett mått av stabilitet i vårt område, dels en begränsad supermaktsnärvaro intill oss, i fredstid. Ett nordiskt bidrag inte bara till freden i Norden utan också till freden i Europa som helhet.

 

Verkligheten och synsättet lade också grund till en delvis ny respekt för varandras säkerhetspolitiska linje, de nordiska länderna emellan. Norges NATO-tillhörighet kunde, t ex, på den grunden beskrivas som en tillgång för Finland. Liksom Norges och Danmarks självvalda begränsningar i allianstillhörigheten.

 

Men Brundtland gick ett steg längre och talade, mer dynamiskt, om ”balansen”, alltså också om risken för balansrubbningar och att stabiliteten kunde vara sårbar för stötvågor tvärs igenom Norden till följd av utvecklingar på något visst frontavsnitt – att således till exempel förvecklingar i det finsk-sovjetiska förhållandet skulle kunna få följder för norsk förhandslagringspolitik. Eller att kärnvapendynamiken och talet, ofta framhållet fr o m 70-talet, om Nordatlantens och Nordeuropas ökande strategiska betydelse kunde tänkas göra det mer, snarare än mindre, troligt att ett europeiskt krig skulle inledas i våra trakter, delvis på grund av den låga supermaktsnärvaron initialt, med åtföljande frestelser att redan i fred förbereda ”först på plats” vid ett krigsutbrott. I detta ligger naturligtvis mycket av den svenska ubåtsfrågans , realiteter, psykologi och dramaturgi, tidigt 80-tal.

 

Men jag vill här nämna något annat som också inträffade tidigt 80-tal, med omedelbar relevans för mitt tema som helhet och ämnet den nordiska balansen. Temat är nordisk kärnvapenfri zon, man kan tala om nytt vin i gamla Hauge-läglar. För svensk del kopplar vi denna fråga till Olof Palme och hans andra initiativ på den tiden om en kärnvapenfri korridor i Europa, och ubåtsfrågan. Och Carl Bildt som i detta skede dök upp som ung, orädd utmanare av socialdemokratisk säkerhetspolitisk hegemonism.

 

Den nordiska kärnvapenfria zonen var som initiativ, om jag minns rätt, Arne Olav Brundtlands paradexempel när han ville problematisera den nordiska säkerhetspolitiken genom sitt begrepp den nordiska balansen. President Kekkonen mottar således, i Vladivostok, ett förslag om upprättande av en sådan zon, ett av många sovjetiska utspel i den tidens kärnvapenpolitik. Detta får ringverkningar för de övriga nordiska länderna. Som jag minns det driver norska Ap frågan en tid, men då i oppositionsställning. Åter i regeringsställning är det annat ljud i skällan; varför skulle Norge (och Danmark) avstå från den amerikanska kärnvapengarantin? Olika signaler från Finland.

 

Hursomhelst. Zonfrågan fanns tydligt och klart och måste utredas. Jag deltog själv i en UD-utredning i ärendet 1981-82. Resultatet, sommaren 1982, före valet, kallades ”gröna boken”, och utandades betydande skepsis beträffande zontanken som något som det skulle i Sveriges säkerhetspolitiska intresse att själv driva. Zontanken störde den nordiska stabiliteten, och balansen. Sverige kunde inte gärna begära av Norge och Danmark att avstå från sin del av det amerikanska kärnvapenparaplyet, utan att få något i gengäld, annat än möjligen sovjetiskt gillande grymtande. Det var inte i Sveriges intresse att grannländerna Norges och Danmarks alliansanslutning försvåras eller problematiseras. Jag tycker minnas liknande tongångar sedermera från ledande finska företrädare.

 

Men i och med riksdagsvalet hösten 1982 återtog Palme och socialdemokraterna den, tillfälligt utlånade, ledningen. ”Gröna boken” gömdes undan och nu blev det, en tid, officiell svensk politik att främja zon-, och korridor-tanken. Jag fick, nytillträdd på ambassaden i Madrid, i uppdrag att författa en ”gul bok”(UD informerar) i ämnet, med instruktion av en nedrustningsbyråchef att det av skriften skulle framgå att det var i Norges ”objektiva” säkerhetspolitiska intresse att den kärnvapenfria zonen i Norden kom till stånd. Jag välkomnade att min chef, ambassadör Craafoord, beslutade att jag inte hade tid för denna extrauppgift. För svensk del försvann zonfrågan rätt snart därefter från dagordningen, dels till följd av den uppseglande ubåtsfrågans predominans och dels genom att svensk sida kunde konstatera den säkerhetspolitiska skillnaden mellan Ap i oppositionsställning och Ap i regeringsställning.

 

För min del var det tidiga 80-talets i övrigt präglat av KESSE-arbetet, företrädesvis just i Madrid. För vår del handlade det då mycket om arbetet i den s k N+N-gruppen, alltså den delvis bisarra kretsen av brobyggarvilliga neutrala och alliansfria länder som befanns nyttiga som managerare av de avspänningssträvanden öst-väst hade överlevt det stora bakslaget i form av Sovjets mindre välbetänkta invasion av Afghanistan. Norge spelade i den miljön en liknande roll i NATO som Sverige spelade i NN-kretsen. Vi samarbetade intensivt och jag har från det arbetet goda, tacksamma minnen av Leif Mevik, Torbjörn Fröysnes, Jakken Lian och Kai Eide. M fl.

 

Fullföljande min tråd vill jag nu hoppa lite i tiden och skriva fram till den tidiga 90-talet.

 

Jag hade dessförinnan fått rollen som ”det svenska totalförsvarets ständiga sekreterare”, sekreterare alltså i 1982 års ubåtsskyddskommission, huvudsekreterare i 1984 års försvarskommitté, kanslichef i riksdagens försvarsutskott, huvudsekreterare i 1988 års försvarskommitté, åter kanslichef i FöU – och, som om detta inte vore nog, statssekreterare i försvarsdepartementet (91-94). Det handlade i dessa roller om att medverka i att omforma både säkerhetspolitiken i relevanta delar och försvarspolitiken till de villkor som framtonade i omvärlden genom det kalla krigets övergång till något ovisst och nytt.

 

Vi var vid denna tid ett gäng nordiska statssekreterare, fast titlarna varierade, som hade nära och konstruktiv kontakt. Det var ”kanslichef” Aimo Pajunen i Finland, det var ”departementschef” Michael Christiansen/Anders Trollborg i Danmark, det var ”departementsråd” Åge Danielsen i Norge och så jag, med titel statssekreterare. Vi åtföljde våra statsråd på nyttiga nordiska försvarsministermöten men vi hade också ett eget, kompletterande besöksutbyte och samarbete. Något av det kanske var något före sin tid. Observera att detta innan EU-frågan kom att i någon mån innebära en ny separation. Då tycktes utrymmet för breddat och fördjupat nordiskt samarbete närmast gränslöst. Som nu!?

 

Det handlade då både om försvarsmaterielsamarbetsfrågor och om säkerhetspolitisk öppenhet, och mycket mer. T ex bjöd Åge Danielsen Aimo och mig på en resa i nordmiljö, Lofoten och Bodö, inkl Reitan, det senare veterligen första besök längst inne i berget utanför allianskretsen. Jag ville bjuda Åge på motsvarande öppenhet så jag tog honom till marinens analyscentrum i Berga. Senaste nytt på ubåtsjaktfronten var vid den tiden att marinen, med ny sonarutrustning, uppfångat undervattensljud med tydlig dopplereffekt. ”Äntligen”, hade dåvarande svenske ÖB Bengt Gustafsson sagt när den tidens jakt på indikationer och hårda fakta gav i utdelning ett ljud som även en lekman tyckte sig kunna begripa. Alltså fick Åge komma med och lyssna på detta ljud. Ett problem uppstod dock ett antal månader senare; vid ett tillfälle när ett speciellt avlyssningsfartyg hade kommit ljudkällan, med dopplereffekten, särdeles nära kunde besättningen plötsligt med egna ögon se en mink krypa upp ur vattnet där undervattensljudet slutade. Åge kan intyga att jag var väldigt snabb med att ringa honom när jag fått del av denna upptäckt. Det var viktigt att han kunde ”stole” på mig. Han behövde få nyheten av mig, ingen annan.

 

Om inte tiden gick ifrån mig skulle jag kunna berätta motsvarande episoder från mitt flitiga besöksutbyte både med Aimo och med Anders. I Aimo Pajunens fall fanns dock intrikata inslag; han var motpart i Finlands dåtida ”kampflysak”, den som till svensk ”skuffelse” ledde till att Finland ratade det då ofärdiga Gripen-planet och i stället, fullt förståeligt för säkerhetspolitiskt insiktsfulla svenskar, satsade på F18 Hornet. Detta apropå déja-vu. Likväl: det nordiska samarbetet då handlade i hög grad om att på ett nytt sätt skapa förtroende i en ny situation, i en ny osäkerhet.

 

Jag stupar nu på uppgiften att i samma svepande tag summera 90-talet och det begynnande 2000-talet. Låt mig bara säga att för svensk del den tiden, säkerhetspolitiskt sett, väsentligen handlar om vår EU-anpassning, inklusive vår strävan att medverka till att göra ett utvidgat EU till en vass och relevant fredsfaktor, företrädesvis på Balkan, oändliga diskussioner om säkerhetspolitiska konsekvenser av WP och Sovjetunionens sammanbrott -och quo vadis NATO? – och vår synnerligen omfattande och inte sällan smärtsamma och politiskt kontroversiella omställning av försvaret, inom oförändrad ekonomisk ram, från ett stort och brett invasionsförsvar (”totalförsvaret”, ”folkförsvaret”) till ett i tid och miljö relevant insatsförsvar, det senare inte olikt omställningsprocessen i Norge. Och detta ju en utgångspunkt för Sverre Diesens och Håkan Syréns produktiva och kreativa samarbete.

 

Med de politiska villkor som gäller i Sverige uppstod efter statssekreteraråren för min del ett skede då jag sysslade med allt annat än statlig svensk säkerhets- och försvarspolitik. Så, när jag återvände till den branschen i och med tillträdet som ambassadör i Oslo kunde jag snabbt konstatera: så likt och ändå så olikt! Eller på ren svenska: Plus ca change, plus c´est la meme chose! De säkerhetspolitiska utgångspunkterna igenkännbara från Hauges tid, men de röd-gröna i Norge hade tillsammans med de blå-gröna i Sverige, detta senaste lappkast i det säkerhetspolitiska umgänget, sagt sig vilja åstadkomma ett kvalitativt lyft i de svensk-norska och nordiska förbindelserna, på olika plan och områden. Inte bara försvarscheferna hade velat göra säkerhetspolitisk dygd av försvarsekonomisk nödvändighet. Det nu säkerhetspolitiskt möjliga, jfr ”geometrin”, hade blivit starkt önskvärt, behovet av militära och civila fredsinsatser världen över, under olika hattar, hade gjort än tätare myndighetsdialog behövlig. Carl Bildt hade satt viktiga ord på en svensk strävan att tillsammans med Norge och övriga grannar reaktivera ett nygammalt politikintresse för nordområdena, Barents såväl som Arktis. Det politiska besöksutbytet var tätt. Ytterligare steg hade tagits, och skulle tas, för att justera, d v s öppna upp, den svenska säkerhetspolitiska doktrinen. En rejält krävande, positiv, dagordning.

 

Och i allt detta fanns ”kampflysaken”: att den röd-gröna regeringens behov av att öppna upp för konkurrens och process hade skapat en, tidigare utesluten, möjlighet för svenska Saab att engagera sig i Norge för att främja sitt stridsflygplan Gripen. Saabs unikt seriösa satsning på Norge-affären backades upp av ett artikulerat svenskt regeringsintresse. Alla insatta insåg efter hand dels att saken var av gigantiskt stor betydelse för Sverige, av både säkerhetspolitiska och industriella skäl, dels att saken var gigantiskt viktig för Norge, ett synnerligen grannlaga långsiktigt vägval (igen denna déja vu– upplevelse), och dels att Norges val skulle vara av stor betydelse för mäktiga intressen ute i världen, mäktigare än lilla (som det heter i dagarna, efter senaste BNP-jämförelser) Sverige, söta bror.

 

Jag har, som bekant, som svensk ambassadör hållit en låg profil i denna fråga; det har naturligt nog ankommit på berörd industri och berörd regering att ansvara för främjande (före) och kommenterande (efter). När jag nu finner det högst onaturligt att inte här ändå göra vissa kommentarer, med mindre borde jag inte stå här alls, kan jag dock inskränka mig till att referera till vad som nu sagts på officiell svensk sida. Att berörda svenska och svensk-norska industrikretsar blev bestörta och bedrövade är en sak. När det gäller officiella svenska kommentarer, primärt av försvarsminister Tolgfors i Sälen och i olika intervjuer, finns skäl att först erinra om att svensk sida konsekvent genom processen framhållit att Norges beslut är Norges beslut, och att fattade beslut är fattade beslut, och att vi godtagit premissen att kampflyärendet hanteras separat från och oberoende av övriga försvarssamarbetsärenden. Och att deltar man få får man räkna med att kunna förlora.

 

Sedan detta är sagt, och även sedan närmare informationer och förklaringar givits till behöriga instanser i Sverige, kvarstår likväl bilden av en officiell svensk ”skuffelse”. Inte beträffande ländervalet som sådant; det är som jag framhöll i det mer historiska perspektivet, ett svenskt säkerhetsintresse att Norge, liksom Sverige, har goda förbindelser med USA. Däremot förvånades vi storligen över vissa brister i transparens under resans gång, apropå ”stole”, och över den gentemot uppenbara svenska intressen okänsliga beslutspresentationen och vissa argument som därvid användes, främst betr kostnadsjämförelsen, det sista en i dagarna på nytt aktualiserad fråga. Det tycks vara ett empiriskt faktum att ingen i Sverige, ens efter överförd exegetik, förstår hur norska försvarsexperter och finansiella kvalitetsgarantörer kommit fram till siffror betr Gripens kostnadsbild som vida överstiger vad Saab och FMV håller för sant och rimligt. Kontentan blir ju att svensk sida framstår som tydliga nettoförlorare på att överhuvudtaget ha deltagit, medan norsk sida ensidigt gagnats av samma sak. Detta slags nollsummespel – och denna brist på öppenhet – känns en aning malplacerat i dagens nordiska säkerhetspolitiska miljö.

 

Vem vet, om, säger om, det norska beslutet skulle visa sig innebära början till slutet för Saab som flygindustri och Sverige som flygindustrination – vilket i termer av min framställning här knappast kan sägas ligga i Norges säkerhets politiska intresse – så kanske Norge i ett nästa skede får sällskap med ett Sverige, nu utan egen flygindustri, som också står i kön för att få slutliga besked om vad JSF eller något annat flyg, amerikanskt eller europeiskt, faktiskt kostar. I mån av tillgänglighet. Det är ju som bekant ingen enkel sak för ett litet land att underhålla och vidareutveckla en egen flygindustri.

 

Men det svensk-norska och nordiska försvarssamarbetet måste vila på och utgå från reella säkerhetspolitiska och identitetsmässiga grundvärden i en fortsatt svårbedömd omvärldsutveckling. För illusioner och inrikespolitiskt grundade bombasmer eller moralismer finns inte plats, nu lika lite som 1948-49, eller 1982. Facit och kristallkula saknas fortfarande. Öppen, fördjupad säkerhets- och försvarspolitisk dialog mellan våra länder, oavsett regeringarnas färgkombinationer blir desto viktigare. Den verkliga, hårda säkerhetspolitiken borde, i mindre grad än vad visats upp under åren, finnas med fullt ut, oberoende om man sitter i regering eller i oppositionsställning.

 

Desto angelägnare också att ta fasta på det samarbete som grundar sig på genuint nationellt egenintresse. Möjligen saknas ännu säkerhetspolitiska förutsättningar för att ta stora kliv i utvecklingen av det försvarspolitiska samarbetet. Desto angelägnare då att ta många, liksom salamitaktiska, småsteg.

 

Jag konstaterar som Thorvald Stoltenberg och alla andra att det i dagens läge finns en mängd små och medelstora steg, steg som naturligen, efter vederbörlig tillvänjning, leder till nya steg. Thorvald har nu själv föreslagit 12 ganska stora steg, plus en för dessa steg legitimerande doktrinchapeau. Våra försvarschefer har bidragit med stor samarbetssubstans, en substans som det nu arbetas seriöst med i departementen, samtidigt som samarbetet breddats till att inkludera hela den nordiska kretsen, hela tiden med markören att detta inte ställer i fråga existerande alliansanknytningar utan handlar om komplementaritet, i allas, inkl alliansernas, intresse. Detta grundas i iakttagelsen, gjort av Thorvald och många andra, att små och medelstora stater inte har en chans att upprätthålla sin försvars- och därmed också säkerhetspolitiska relevans och bidragsförmåga, och därmed trovärdighet, om det inte sker i samverkan med närliggande och likasinnade. Ingen tror väl att detta arbete, denna nya generation av samarbete, kommer att marschera i ilfart – svårigheterna och hindren är många – men i gengäld finns en hållfasthet i utvecklingspotentialen som mer realistiskt återspeglar möjligheter och realiteter i tiden.

 

Bortsett från alla olikheter i de säkerhetspolitiska miljöerna 1948-49 jämfört med 2009, möjligen kan det nu framväxande försvarssamarbetet bli något av det som hrr Hauge, Lange, Gerhardsen, Hedtoft, Erlander, Undén, m fl, kanske hade kunnat uppnå i Karlstad, Köpenhamn och här i OMS i Oslo, om inte identitets- och garantifrågornas oförenlighet hade blockerat.

 

Sveriges intresse för att vidareutveckla det nordiska samarbetet, och det nordiska försvarssamarbetet, kan förväntas i dagarna komma till nytt uttryck när en ny inriktningsproposition för det svenska försvaret skall läggas på riksdagens bord. Detta intresse är grundat på egenintresse och tillåts inte störas av någon princip om det bästa som det godas fiende, om ni känner till detta uttryck. Och om ni förstår vad jag menar.

 

Sveriges förmåga att tänka och agera i komplementaritetstermer, i vårt fall nordiskt vs europeiskt, kommer dock att detta år sättas på hårda prov genom vårt ordförandeskap i EU, och det i en tid då EU skall igenom en stor omställning för egen del och därtill hantera en mängd utmaningar och kriser, kända och okända. Även på EU-planet saknas facit och kristallkula.

 

Jag tror alltså, likväl, sammanfattningsvis, att det nordiska försvarssamarbetets bord kommer att finnas många verksamheter och anrättningar, beska som söta, men aldrig ointressanta, åren framöver. Jag har i det föregående mellanlandat på tre närliggande begrepp, ”den nordiska stabiliteten”, ”den nordiska balansen” och, i anslutning till senaste doktrintrevare, svenskt och nordiskt (Stoltenberg), ”den nordiska solidariteten, nu alltså i säkerhetshets- och försvarspolitisk bemärkelse. Mycken operationalisering återstår betr detta senaste begrepp.

 

Men jag vill i detta sammanhang tillföra ett fjärde begrepp: ”varumärket Norden”. Detta har på senare tid omnämnts främst i samband med Nordiska Ministerrådets och Nordiska Rådets nyvunna konfidens att Norden, inom en mängd politikområden, har mycket att erbjuda i en globaliserad tid, att Norden måste fördjupa samarbetet för att hävda det egna varumärket i globaliseringens – och numera också finanskrisens – konkurrensförhållanden.

 

Med detta vill jag ha sagt att fördjupat nordiskt samarbete är säkerhetspolitiskt möjligt och angeläget också på området civil internationell krishantering. Med utgångspunkt från mitt förra jobb som chef för och grundare av Folke Bernadotteakademin i Sverige har jag, då som nu, sett en stor potential för strukturerat nordiskt samarbete också på detta område, baserat på varumärket Norden. Jag är därför glad över att Thorvald Stoltenberg, liksom f ö Ahtisaari när han var här och lät sig krönas, fångat upp detta element och har konkret förslag på detta område. Skönhetstävlingar kan vara bra att ha, men ett närmare samarbete skulle ge påtagligt mycket större effekt, och synlighet. Om detta finns mycket att säga, i annat sammanhang.

 

Kära åhörare,

 

Jag gratulerar Norge till alla storartade segrar under vintersportsäsongen. Jag uppfattar det som en vänlig handling att ni i alla fall lät oss vinna Vasaloppet.

Den sång jag hade tänkt avsluta med får utgå, dels eftersom jag inte kunde komma på någon lämplig, dels eftersom min tid definitivt är ute.

 

Tack för uppmärksamheten.

Diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund
mandag 23. februar 2009

Innledning

ved

Obert Kristian Lund
Sjef Luftkrigsskolen

Tema: ”Personellet er Forsvarets viktigste ressurs”
Formann, ærede forsamling…

Obert Kristian Lund
Sjef Luftkrigsskolen

Kveldens diskusjonsaften har temaet ”Personellet er Forsvarets viktigste ressurs”. Jeg har fått æren av å innlede diskusjon med noen påstander og ytringer som kan danne et mulig bakteppe for diskusjonen.

Kvelden tittel er gitt uten spørsmålstegn. Dog oppleves nok vår hverdag slik at vi bør kunne stille noen spørsmål til Forsvarets verdikjede for personell; ”Rekruttere, utvikle, anvende og avvikle personell”

Siden år 2000 er Forsvaret redusert fra mer enn 23000 ansatte til noe over 16000. Det ble gitt avgangspakker til flere tusen, mange av dem nødvendige for Forsvaret, mens vi i kvisthaugen ennå sliter med ettervirkningene. Forsvaret lever med et politisk krav om en kvinneandel mer enn dobbelt så høy som dagens, en andel som har vært omtrent uforandret i 15 år. Vi sliter med at vi kun har måtelig tiltrekkingskraft på dagens ungdom, slik at antallet som begynner på befalsskoler og krigsskoler dekker ca halvparten av faktisk behov. Førstegangstjenesten er satt under press, mest fra Forsvaret selv. Kompetent befal og offiserer slutter i frustrasjon over overbelastning og manglende karrieremuligheter. Forsvaret må nesten håpe på at finanskrisen varer i ti år, for å unngå ”sorte hull” i sin demografiske fordeling, og fylle rekkene igjen. Sivil sektor forgubbes til pensjonistalder.

La meg så ta fatt i noen utfordringer innenfor rammen av dagens tema:

Kvinner i Forsvaret

Kvinneandelen bekymrer svært mange av oss, men til tross for mange års bekymring, er vi som etat ikke i stand til enkelt å fortelle hvorfor vi trenger flere kvinner. Noen argumenterer med at det skaper mangfold og bedre arbeidsmiljø. Hvordan vet vi det? Forsvaret har heller ikke noe godt svar på hvorfor mange kvinner slutter tidlig og kan dermed ikke iverksette tiltak som virker. Kanskje svaret er så enkelt at vi trenger å representere befolkningens enkle todeling? Og, kanskje er det på tide å iverksette dramatiske tiltak? Hva med et pålegg om at det skal være minst en kvinne i samtlige ledergrupper i hele Forsvaret. Da ville i hvert fall kvinner blitt synlig i beslutningsprosessene våre.

Sivilt vs militært ansatte

Hverdagen i store deler av Forsvaret består av internasjonale operasjoner. Styrkene må være gripbare. Problemet er at vi har for få gripbare militært personell. Mange kategorier er ute så ofte at de aldri ”lander” hjemme hos seg selv. I Danmark satte de i 2004 som mål å bytte ut 3000 sivile med 3000 militære, for lettere å ta personellet ut i intops. Kanskje det er en medisin som ville virke i Norge også? Hva med å gi avgangspakker til 2000 sivile og erstatte dem med vervede og befal? Uten at jeg skal henge ut enkeltkategorier, er det definitivt lettere å beordre en militær sambandstekniker til Afghanistan enn en sivil tekniker i FLO/IKT. Kanskje burde ikke Forsvaret drive egne intendanturlagre heller.

Avdelingsbefal vs yrkesoffiserer

I 1975 fjernet man underoffiserskorpset. En stor gruppe spesialister ble nå offiserer uten offisersutdanning, også kalt BS-befal. 30 år senere ønsker man spesialistene tilbake. Riktignok fjernet Sjøforsvaret og Hæren det meste av sitt spesialistbefal, men man synes å ha glemt de tusen spesialistbefal som blant annet utfører vedlikeholdet for Luftforsvaret, og som har vært der i alle 30 år. Der er jo hyggelig å se at også andre gjenoppdager at ikke alle trenger treårig krigsskoleutdanning for å gjøre en jobb i Forsvaret. Begrepet underoffiser har en falsk klang i norske ører og man måtte derfor finne på et nytt navn til denne kategorien, som i dag kalles avdelingsbefal. Jeg synes betegnelsen er meningsløs i forhold til hva spesialistene faktisk er.

Et problem med to-delingen er at ikke alle delene av Forsvaret er like enkelt konstruert som en tropp i Hæren eller som en teknisk avdeling på en flystasjon. Det er ikke gitt at en kan prosentfordele avdelingsbefal og krigsskoleoffiserer.

Det er også en stor utfordring er at vi kun har ett gradssystem, noe avdelingsbefalet taper stort på. Med en svært langsom vertikal karriere og et system der lønn og grad henger sammen, skal det holde hardt å holde på godt utdannede spesialister til de er 35. Det ville vel ikke være urimelig at en 35 år gammel spesialist med unik kompetanse tjente det samme som en 35 år gammel turbo-oberstløytnant? Men, da må vi gi spesialisten en annen slags grad enn løytnant!

Og hva er så galt med yrkesoffiserer? Mange oppfatter yrkesoffiserene kun som generalister, som ikke kan noe annet fag enn generell ledelse. Krigsskoleutdannende offiserer er definitivt fagfolk de også. Det store problemet knyttet til yrkesoffiseren er at Forsvaret har klart å skape en forventning til dem om at de ikke må bli mer enn to år i en jobb dersom de skal ha en vertikal karriere. Problemet er derfor ikke at det er for mange yrkesoffiserer, men at de aldri blir gitt nok tid til å lære å gjøre jobben sin. Karrierejaget er for stort.

Utdanningsordningen

Utdanningsordningen vår har sett en utvikling de siste 4 årene. Nå skal alle yrkesoffiserer ha en bachelorgrad, og noen få heldige skal få en mastergrad. Som krigsskolesjef ser jeg at ungdommen er opptatt av formell staffasje, så høyskolegrader er viktig for rekrutteringen. Men hva skal man bruke mastergraden til? Hvor mange stillinger har denne typen utdanning som krav i stillingsbeskrivelsene? Mener man alvor, så bør kanskje mastergraden være et kriterium for å bli oberstløytnant?

En utfordring krigsskolene har, er å fortelle ungdom med interesse for jobb i Forsvaret at skal du bli yrkesoffiser, så må du sette deg tre år til på skolebenken. Det er allerede på høy tid å evaluere om overgangen fra en 2+2 krigsskole til en treårig gjennomgående har gitt en effekt, og i så fall hvilken?

En annen problemstilling er at i forhold til tidligere, med krigsskole 1 og 2, med stabsskole 1 og 2, så havnet offiserene jevnlig på skolebenken for faglig påfyll. Man fjernet så stabsskole 1 fordi innholdet ble dekket av krigsskole 2. Da man fjernet krigsskole 2, satt man igjen med ingenting. Dette synes nå å bli kompensert med at man skal gjennomføre sin stabsutdanning tidligere. Et argument som brukes er at man må få ut de med mastergrad yngre. Men, hvorfor det?

For noen ender det da opp med at dersom man velger å ta en NATO stilling i utlandet som kaptein eller major i begynnelsen av 30-årene, så kommer man hjem og er for gammel til stabskolen. Skal det ikke være mulig å gjøre vertikal karriere dersom man avhjelper Forsvaret med å fylle NATO stillingene ”for tidlig”??

Det viktigste må da være å gi høyere stabsutdanning når den faktisk trengs i karrieren. Kanskje masterutdanningen heller hører hjemme på krigsskolene??

Førstegangstjeneste vs vervede soldater

En diskusjon om personell kommer ikke utenom førstegangstjenesten. GIH og FSJ har uttalt at førstegangstjenesten er alt for kort til at slike soldater kan læres opp på moderne materiell og utnytte dette effektiv på en moderne slagmark. Dagens konflikter krever vervede, profesjonelle soldater. Er det slik at førstegangstjenesten kan avskrives som en romantisk overlevning av leidangen og den norske bondesoldaten? Vi er inne i en tid hvor kvinner gis pliktig sesjon og kvinnelig førstegangstjeneste synes å være på vei inn, mye for å øke kvinneandelen i Forsvaret. Førstegangstjenesten sees på som en av de viktigste rekrutteringsarenaene for videre utdanning og karriere i Forsvaret. Hvis det siste er korrekt, er det ikke da betydelig risikofylt å avfeie førstegangstjenesten som teknologisk utdatert?

Begrepet hjelpesoldat er blitt et fyord. Har noen regnet på kostnadene ved et bortfall av denne kategorien? Eller skal majorer og oberstløytnanter yte mer gratisinnsats?

Jeg savner også en forskning på kostnadene av å holde på profesjonelle soldater over tid. Jeg antar at de ikke er fornøyd med korporalstillegget?

Disponering av befal og offiserer

Dagens forvaltningssystem er enormt ressurskrevende, og synes mest å bidra til å flytte rundt på kritiske vakanser. Det kan da ikke være slik at den enkelte befals personlige ønsker skal sette grenser for Forsvarets virksomhet? Hva med et system der disponering ble sett opp mot karriereplanlegging. Tenk om alle visste hvilke stillinger eller funksjoner de skulle ha de neste 10 årene? Det ville skape forutsigbarhet både for den enkelte og for Forsvaret, og ville gi offiserene tid nok i hver jobb til å sette varige spor etter seg.

Befalsorganisasjonene skryter av å ha fått bort tidsbegrensningen på militære stillinger, i hvert fall på stillinger som ikke ansees som meritterende og typiske karrierestillinger. Hensikten har vært å skape trygghet for den enkelte. Det de har oppnådd er å sette propper i systemet, slik at det ikke lenger foregår en naturlig rotasjon. En rotasjon som må til for å tilføre nytt blod i alle stillinger og funksjoner rundt om i landet. Mangelen på rotasjon bidrar til innavl og hindrer tilførsel av kompetanse til alle avdelinger. Tryggheten for den enkelte vil etter kort tid gå over til frustrasjon over manglende muligheter.

Et prakteksempel i så måte er nye Forsvarsstaben, der det ryktes at man har fjernet tidsbegrensningen på alle militære stillinger under generalsnivået. I en tid hvor det meste av forsvarsgrener flyttes ut av Oslo, så skal alle som tilfeldigvis sitter i FST nå kunne sitte til evig tid. Hvor blir det av den sunne rotasjonen da? Det blir i hvert fall slutt på at operativ tjeneste ute i Kongeriket er meritterende for tjeneste i sentral stab. Hva i all verden er det dere holder på med??

Forsvarets lønnssystem

Vi kan ikke snakke om personell uten å ta med lønn. Vi har nå kommet i en situasjon der personellet sier nei til å dra til Afghanistan om våren, for da taper de lønn i forhold til å delta på de store vårøvelsene. Vi sender folk inn i krigshandlinger for mindre penger enn de får betalt for å sitte rundt i nasjonale teiger i et par uker om våren. Det sier litt om vår respekt for dem vi ender ut i kamp.

ATM ble innført kort tid etter at min karriere i Forsvaret startet, og både skulle være og ble en beskyttelse mot rovdrift på personellet. 30 år senere kutter vi øvelser fordi det er for dyrt å øve. Et eller annet sted på veien gikk det galt. ATM i dag fyller ikke lenger den rollen det ble laget for. Snillisme over lang tid har ødelagt systemet. Dagens ATM må bort!!

Reserveoffiserer

Siden vi har en paneldeltaker fra reserveoffisersforbundet benytter jeg sjansen til et poeng her også. Slik NROF fremstår i dag, er det kun en siste rest av mobiliseringsforsvaret. Skal reserveoffiserer ha en mening i dagens forsvar, må de kunne gå inn f eks som erstatninger for annet personell i intops. Da trengs både relevant kompetanse og trening. Jfr danskenes InterForce program, der det inngås ”disponeringsavtaler med sivile bedrifter for å få tilgang til kvalifiserte offiserer, og til bruk i intops.

Annet

Det er mange ulike temaer som kan tas opp og som kan knyttes til personellbehandling. Tiden strekker ikke til alt. Men, jeg kan ikke avslutte uten å kommentere vår nye teknologiske hverdag.

Vår teknologiske hverdag

Når jagerfly designes, brukes det dyktige ressurser med testpiloter og psykologer for å lage det optimale grensesnittet mellom fly og pilot, slik at piloten kan konsentrere seg om sine tre oppgaver; fly flyet, ha kontinuerlig situasjonsoversikt og treffe målene oppdraget omfatter. Når det gjelder grensesnittene til våre administrative verrktøy som ESS, SAP og eSAF synes imidlertid rådgiverne å ha kommet fra et meget varmt sted.

Den stadige strømmen av nye dataverktøy er beregnet på å brukes av eksperter. Problemet er at hele hensikten med nye verktøy er å spare lønnen til de ekspertene systemene er laget for. Tilbake sitter da vi amatørene. Jeg er helt sikker på at en oberstlønn neppe er det beste grunnlaget for å kontrollere reiseregninger, arbeidstidsregnskaper og fordele post elektronisk. Men, siden jeg kun utøver ledelse bruker jeg jo pr definisjon ingen tid på det, slik at det administrative arbeidet vi sjefer utfører er gratis. Innsparing kalles det. Men, det er altså ikke mulig å lede noen fra en PC. Ledelse skjer i direkte kontakt med menneskene, ikke via e-post. Det har man forstått i FD, siden de har behold ekspertene i støttefunksjonene. Hurra!

Siste kostnadsinnsparing er å legge ned Forsvarets Nødhjelpslinje, også kalt HelpDesk. Det er grunn til å minne forsamlingen om at da FisBasis ble innført for 7 år siden reklamerte prosjektet med at man kunne spare arbeidstid tilsvarende 1100 årsverk på mindre plunder og heft hos den enkelte bruker. Hvem har regnet på hvor mange årsverk mange nå trenger fordi man gjeninnfører plunder og heft?

Avslutning

Jeg har pekt på noen problemstillinger til panelet og til salen. Det er nå opp til dere å ta debatten videre.

 

Takk for meg

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. februar 2009

ved

Kontreadmiral Jørgen Berggrav,
Allied Chief Transformation (ACT) representant i NATO Headquarter

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

”NATO transformasjon – troverdig eller traumatisk?”

 

Kontreadmiral Jørgen Berggrav,
Allied Chief Transformation (ACT) representant i NATO Headquarter. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Direksjonsmedlemmer, mine damer og herrer. La meg først få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo Militære Samfund og snakke om NATOs militære transformasjon. Jeg har nå i litt over ett år hatt gleden av å være Europa-representant for sjefen for NATOs ”moderniseringskommando”, Supreme Allied Commander Transformation.

Jeg går ut fra at vi alle er vel fortrolige med hva militære operasjoner går ut på. De fleste av oss har en bakgrunn som er tilknyttet operativ virksomhet, det er fra det operative området vi har vår identitet, operative resultater, suksess eller nederlag vises øyeblikkelig, og omsettes i politikk umiddelbart.
Jeg er sikker på at begrepet militær transformasjon ikke klinger like entydig i ørene på de fleste her i kveld. Noen mener kanskje at det er en kunstig prosess for å rettferdiggjøre å beholde en strategisk kommando i USA etter at SACLANT ble nedlagt. Andre tenker kanskje at transformasjon innebærer ensidig fokus på (amerikansk?) høyteknologi, mens noen kanskje tror at transformasjon er et skalkeskjul for nedbygging av forsvaret.

Jeg ønsket derfor en litt utfordrende tittel på mitt foredrag, og jeg håper at dere vil følge opp med å stille krevende spørsmål etterpå.

 

NATOs militære transformasjon har til hensikt å sørge for en kontinuerlig utvikling av Alliansens militære styrker, slik at de er best mulig egnet til å mestre de oppgavene de kan bli satt til, i neste måned, eller om 10 år. Transformasjon er altså en forbedringsprosess, med sterk fokus på operativ evne.

Transformasjon er ikke en teknologiprosess, og dreier seg ikke om å kjøpe mest mulig moderne utstyr. Transformasjon dreier seg om en helhetstilnærming til kvalitet og effekt.

La meg prøve å illustrere dette med en figur.

Under den kalde krigen var Forsvaret skreddersydd for antiinvasjons-oppgaver. Skreddersydd høres veldig råflott ut, men poenget var at det ikke egnet seg til særlig annet. Kvantiteten var stor, i alle fall på papiret, og i manges øyne var kvaliteten en funksjon av antallet. Jeg tror de fleste av oss er enige om at dette ikke er en riktig måte å vurdere den operative evnen.

Måten vi løser oppgavene på, måten vi organiserer forsvaret, i hvilken grad vi er nettverksbaserte, om vi bruker moderne teknologi riktig, om vi sørger for å ha profesjonelle militære ledere, trener styrkene, kan deployere og vedlikeholde engasjement utenfor et (snevert) forhåndsbestemt område, og ikke minst om vi er interoperable med våre allierte, er mer beskrivende. Hvis vi bruker slike målestokker, kan vi kanskje beskrive utviklingen på denne måten. Det er viktig at det er en balanse i disse faktorene. Endrer man en, må man vurdere justering av de andre. Det som gjenstår som den største utfordringen ved en slik betraktning, er når kvantiteten nærmer seg kritisk masse. For småstater som Norge, er dette et svært alvorlig problem, men som NATO kun i liten grad er opptatt av. Etter mitt personlige syn er dette uheldig, fordi en bedre organisering og synkronisering av ulike lands forsvarsstrukturer vil være avgjørende for hvor mye reell effekt vi kan få ut av forsvarskronene.

 

Det er i det hele tatt avgjørende hvordan forsvaret organiseres. I NATO beskriver vi vanligvis en helhetstilnærming til kapabiliteter med forkortelsen DOTMLPFI, Doktrine, Organisering, Trening, Materiell, Lederskap, Personell, Fasiliteter og Interoperabilitet.

En stor del av omstillingen av det norske Forsvaret har vært preget av å organisere Forsvaret på mest mulig effektiv måte. Tradisjonelt har imidlertid fokuset vært størst på materiellbiten av denne ”likningen”. Det er ikke så merkelig. Materiellstruktur involverer investeringpenger, industri, og er lett å måle. Båtene langs kaia, hæravdelingene i strukturen og et visst antall flyskvadroner er lette å telle, lette å assosiere seg med og gir prestisje.

Det er vanskeligere å forholde seg til resultatet av DOTMLPFI-likningen.

Et behov kan være relevant over tid, men måten vi dekker behovet på, kan endres i samme tidsrom. For eksempel er det ofte slik at den raskeste og mest effektive å fremskaffe en kapasitet på, er å organisere og trene de styrkene man har. Forholdet mellom de ulike elementene endrer seg over tid, alt etter hvilken teknologi, forsking og utvikling osv. som er tilgjengelig. Dette gjør det viktig å prioritere behov og løsninger i et langsiktig perspektiv.

Jeg tror, som nevnt, at de aller fleste har fokus rettet mot det vi som møter oss i media hver dag, løpende operasjoner. Men de fleste av oss er sikkert enige om at det er det en output i form av erfaringer. Disse må vurderes og tas høyde for ved at vi endrer måten vi gjør ting på og ved vi tilpasser materiellet vårt. Så må dette implementeres ved hjelp av utdanning og trening. Samtidig må vi ta med disse erfaringene når vi planlegger for fremtiden. På midlere sikt ved at vi videreutvikler konseptene og eksperimenterer med dem før vi implementerer og tar med erfaringen for videre kapabilitetsutvikling.

Mange vil sikkert si at denne formen for transformasjon ved hjelp av pågående operasjoner er alt vi behøver. Selv tror jeg det blir veldig feil. Dersom vi mener alvor med at NATO skal kunne løse et spektrum av oppgaver, er det avgjørende at vi ikke langtidsstrukturerer i henhold til en spesifikk trussel. Det vil i så fall kunne skape svakheter som kan utnyttes av en potensiell motstander. Derfor er det viktig at vi anvender for eksempel NATO Response Force (NRF) også som verktøy for transformasjon ved å målrettet styre enhetene som tilbys til NRF inn mot krav til beredskap, trening og sammensetning.

Det er ACTs syn at NRFs rolle i transformasjon er vellykket, men under press på grunn av medlemslandenes manglende vilje til å bidra med de styrkene som er påkrevet, og fordi det ser vanskelig ut å komme til enighet om å bruke styrken.

Samtidig som vi omsetter erfaringene fra operativ virksomhet i planlegging for fremtiden, må vi ta hensyn til etterretningsvurderinger for å vite hva slags andre utfordringer vi er nødt til å være forberedt på. I NATO gjøres dette ut fra en omforent trusselvurdering. Med bakgrunn i denne, kan vi gjennom arbeidet med forsvarsplanlegging regne ut hva slags kapasiteter vi trenger for å kunne løse oppdragene.

Men fordi et omforent trusselbilde bare er et slags minste felles multiplum, og fordi etterretningsvurderinger (hva må man kunne regne med) har en begrenset tidsperspektiv, må man se ut over dette og ta høyde for det ikke kan utelukkes.

Det er summen av disse prosessene som til sammen sørger for en balansert utvikling og er det vi forstår med transformasjon.

Iterativ prioritering kan synes vanskelig, men er noe de fleste av oss gjør hver dag. Når vi kjører bil, ser vi på veien noen hundre meter lenger fremme, samtidig som vi korrigerer for det vi ser i speilet og det vi erfarer mens vi kjører. Og vi hører på radio for å få værmelding og veirapporter.

NATO består av snart 28 svært ulike medlemsland. Fra min plass i en rekke komiteer, kan NATO fortone seg som dette. Pilenes størrelse og retning illustrerer status for utviklingsprosessen i de enkelte landenes forsvar. Det er innlysende at utviklingen av medlemslandenes forsvar bør synkroniseres i størst mulig grad. Prisen for å la være å gjøre dette kan bli svært høy, både i form av tap av liv i operasjoner, og fordi det enkelte land utvilsomt vil bruke mye mer tid og penger på å foreta dette på egen hånd. Jeg må tilstå at en slik strømlinjeforming ikke er helt enkel, spesielt i en allianse uten overnasjonal kommandorett.

Det er dette som er oppgaven til min sjef, Supreme Allied Commander Transformation.

Han skal utvikle NATOs grunnleggende militære konsepter og definere og prioritere hva som er nødvendige kapabiliteter og vurdere og utvikle de operative konseptene som kreves.

Ettersom det enkelte medlemsland ikke kan beordres, men gjør det man selv finner riktig, er det viktigste virkemiddelet til SACT, gjennom godt lederskap, å overbevise det enkelte medlemsland at det man foreslår, er i deres egen interesse.

Supreme Allied Commander Transformation er lokalisert i Norfolk, USA. Samtidig som han er NATO-sjef, er han sjef for den amerikanske Joint Force Command, som er det amerikanske forsvarets utviklings- og transformasjonskommando. Dette sikrer god synergi for NATO.

For å anskueliggjøre hva som er ACTs verdiøkning, vil jeg gjerne gå tilbake til et bilde av jeg viste tidligere og ta en nærmere titt på ett av landene.

Transformasjonen skjer i nasjonene, og effekten av ACTs arbeid kan best måles der. ACT må bistå nasjonene med å identifisere hindringer som bør fjernes og gap som bør fylles, og bidra til å styre utviklingen. Deretter må vi prøve å bidra til at landets styrker utvikler seg i en retning som styrker fellesskapet.

I tillegg, og dette er like viktig, må ACT bidra til å gjøre NATO, med partnere, til et bedre lag, ved å fokusere på interoperabilitet gjennom å synkronisere doktriner, standarder og trening.

Selv om den virkelige verdien av transformasjon bare kan måles gjennom suksess i fremtidens løpende operasjoner, må vi i ACT strukturere arbeidet i konkrete og målbare oppgaver som gjøres ”i dag”.

I dag er de fleste NATO-landenes militære styrker preget av høyt operasjonstempo i et særdeles krevende stridsmiljø. Vi har en skruppelløs motstander som ikke er begrenset av engasjementsregler, og heller ikke føler seg tvunget til å etterleve folkeretten. Koplet med en nettverksorganisering hvor betydelig beslutningsmyndighet er delegert langt ned i organisasjonen, gjør at vi står overfor en motstander med svært kort beslutningssløyfe.

Ikke minst fordi våre egne styrker har en kort rotasjon, gjør dette det avgjørende å lære av egne og andres erfaringer. NATO har derfor opprettet et senter for Lessons Learned under kontroll av ACT hvor erfaringene samles inn, analyseres og gjøres tilgjengelig for medlemmene. Trening, øvelser og utdannelse er som nevnt viktige elementer i militær transformasjon. Det er særlig to grunner til at det er et spesielt fokus på dette nå. Den ene er naturligvis at NATO har styrker i krig, og da nytter det ikke å komme uforberedt. Det andre er at styrker i dag samvirker på et taktisk eller stridsteknisk nivå som man vanskelig kunne forestille seg for få år siden. Dette stiller høye krav til hvordan øvelser og trening planlegges, og det stiller krav til individer og avdelinger som deltar i øvelser.

Det er en klar forventning til at de enkelte medlemslandene sørger for at enkeltmennesker og avdelinger møter ferdig trent for de oppgavene de skal løse. Selv om mye av øvelser og trening skjer i regi av nasjonene, kreves samtrening før deployering til internasjonale operasjoner. ACT har et ansvar for dette gjennom Joint Warfare Centre i Stavanger og Joint Force Training Center i Bydgoszcz i Polen.

Mesteparten av overgripende koordinering og arbeid som for eksempel plan og policy, konseptutvikling og kapabilitetsplanlegging foregår i hovedkvarteret i Norfolk, USA. Det er tett forbindelse mellom SACTs hovedkvarter og det amerikanske Joint Forces Command.

Forsvarsplanleggingen foregår i Mons, og er samlokalisert med den operative kommandoen. Dette gir nærhet til ”kundene”.

Og til slutt, min egen lille stab på 20 personer i NATO-hovedkvarteret i Brussel som representerer ACT i NATOs kommitteer, arbeidsgrupper, og hvor det enn måtte behøves.

La meg gi noen konkrete eksempler på hva ACT har levert.

For å gjøre det lettere samle inn erfaringer og gjøre erfaringer og analyser lettere tilgjengelig, har Lessons learned og analysesenteret i Portugal opprettet en felles database hvor nasjonene og NATO-kommandoer kan legge inn sine erfaringer og lære av andres. Denne databasen har en gradert og en ugradert inngangsdør. Den graderte er åpen for NATOs medlemmer og når det gjelder operasjonene i Kosovo og Afghanistan, også for bidragsytere fra ikke-NATO-land. Den ugraderte delen er åpen for alle, og man kan ganske enkelt registrere seg på intenett og få brukernavn og passord. Dere kan faktisk gå på internett og se selv!

Det har vært lagt stor vekt på at databasen skal være brukervennlig, og så langt har den vist seg svært verdifull. Allikevel ville den gjøre enda mer nytte hvis flere brukte den. Dette forutsetter en felles forståelse av Lessons Learned, at nasjonene har et felles format for rapportering, og ikke minst at man evner å legge en viss porsjon stolthet til side.

 

Improviserte bomber, såkalte improvised explosive devices, er en av hovedtruslene mot NATOs personell i Afghanistan og Irak. ACT har derfor lagt ned mye arbeid i forsvar mot slike trusler. Et av de viktigste tiltakene, er å sørge for at enkeltpersoner og avdelinger drar nytte av andres erfaringer og lessons learned, oger vel trenet før de ankommer operasjonsområdet. ACT har derfor utviklet flere kurs på taktisk og operasjonelt nivå for å forberede personellet og for å hjelpe nasjonene å utvikle sine egne treningsopplegg.

En av metodene for dette, er å bruke mobile rådgivningsteam. Disse teamene har bistått en rekke nasjoner, både ved å trene opp personell og avdelinger, og i å bygge opp nasjonale treningskapasiteter.

Forsvar mot improviserte bomber omfatter naturligvis mer enn trening. Passiv beskyttelse i form av pansrede kjøretøy er ett viktig element. Bruk av jammere er et annet viktig tiltak, men som krever at man er tilpasset felles standarder, slik at ikke den ene avdelingens jammere ødelegger for andre. Hvordan man møter en slik trussel, hva slags prosedyrer man følger, er svært viktig, og jeg tror at alle forstår at dette ikke er noe som kan være individuelt for hver nasjon. Arbeidet med forsvar mot improviserte bomber er et godt eksempel på hvordan ACT arbeider med en helhetlig tilnærming til kapabilitetsutvikling.

Jeg tror de fleste av oss er opptatt av at Forsvaret har god situasjonsforståelse i Nordområdene. I min tid som sjef for Landsdels-kommando Nord-Norge, fikk jeg gleden av å arbeide mye med dette, og se hvilken enorm resssursbesparelse det var i å integrere ulike sensorer og bruke dem aktivt i den operative virksomheten.

NATOs operasjon Active Endeavor ble iverksatt for å hindre terroristorganisasjoners trafficking i Middelhavet. Norge har bidratt godt i operasjonen, både med fly og fartøy. Den operative sjefen hadde imidlertid et bilde som bare baserte seg på et begrenset antall radarplattformer. I 2005 hadde man i gjennomsnitt bare et 60-talls antall kontakter, som kunne være fra 20 minutter til 72 timer gamle. Dette var ikke godt nok til å følge mistenkelig skipsfart og det var en stor utfordring i å få en god situasjonsforståelse slik at de begrensede operative ressursene kunne utnyttes optimalt.

ACT laget derfor en prototyp som integrerte radardataene med informasjon fra Automatisk Identifikasjonssystem og andre ugraderte kilder. Dermed fikk man et bilde med ca 3.600 kontakter med nær sanntidsinformasjon. Dette gav en mye bedre mulighet til å sjekke konsistens mellom ulike kilder. Utfordringen var at den enorme mengden kontakter gjorde det svært ressurskrevende å skille ut mistenkelige kontakter. Svaret på denne utfordringen, var å lage et automatisert system for å skille ut slike kontakter ved å sjekke mot ulike databaser, se om fartøy prøver å unngå internasjonalt farvann, skip som har rendez vous, og så videre.

Dette har fungert meget godt, og har ført til at vi nå sparer operative ressurser som fly og fartøyer, i tillegg til personell i ledelsesapparatet. Her snakker vi om betydelige besparelser! Dette er ressurser som kan brukes til andre formål, for eksempel mot pirater.

Prosjektet er et godt eksempel på hvordan vi kan dra nytte av at mange nasjoner samarbeider, men også på hvor vanskelig det er å samkjøre sensitive opplysninger som for eksempel: Lagring av data, Deling av data utenfor det som er vanlig i militære operasjoner, Vil tollmyndighetene i nasjon A dele informasjon med politimyndighetene i nasjon B? Kan informasjon som er levert av nasjon A brukes som grunnlag for en rettssak i nasjon B? Vil nasjonene tillate deling av kommersiell følsom informasjon, burde et rederi x fra nasjon A vite at en tanker fra et rederi fra nasjon B konkurrerer i samme marked? Vil NATO-medelemmene akseptere andre konsepter og annen oppgavefordeling enn det de bruker nasjonalt? Slike utfordringer, og en rekke andre, måtte løses. Jeg synes at dette er et godt eksempel på det diplomatiske og militærpolitiske håndverket som må utføres før vi kan ta ut gevinsten.

Forsvarsplanleggingen er et av de viktigste prosessene i å sørge for at NATO er i stand til løse sine oppgaver. Prosessen følges ofte med kritiske blikk, ikke minst av de som har spesiell interesse av å fremme spesielle strukturelementer. Planleggingen skjer i en transparent prosess og i samarbeid med nasjonene.

I grove trekk skjer følgende: På bakgrunn av det ambisjonsnivået som nasjonene fastsetter, beskriver de strategiske kommandørene under ledelse av ACT det minimum av militære styrker som behøves for å løse oppgavene. De enkelte lands forsvarssjefer kan påvirke disse prioriteringene gjennom NATOs militærkomité. Deretter fordeles behovet på medlemslandene. Det kan ikke stikkes under en stol at det ikke er full inndekning av behovet. Differansen mellom behovet og de medlemslandene vil bidra med, blir derfor gjenstand for en risikovurdering som de politiske beslutningstakere må forholde seg til.

Kravene til medlemslandene er individuelle og tilpasset det enkelte medlemmets utgangspunkt og ressursmessige situasjon. For hvert land utarbeides det en kravkatalog, og landene må redegjøre for hvor langt man er kommet i transformasjonsprosessen, hvilke planer man har for å møte kravene, og hva som er årsaken hvis progresjonen ikke er som forventet.

Resultatet av denne vurderingen dokumenteres i en sikkerhetsgradert rapport med ”ros og ris”. Vanligvis er disse rapportene meget grundige og omfattende, og meget nyttig tilbakemelding til landene. Forutsetningen for dette, er imidlertid ærlighet og åpenhet i prosessen. Dersom dette mangler, undergraves ikke bare NATOs evne, men landene ”lurer” i stor grad seg selv!

Politisk vilje og evne til å frigjøre ressurser er avgjørende for en vellykket transformasjonsprosess. Det er medlemslandenes politiske ledere som bestemmer rammebetingelsene for transformasjonen på NATOs toppmøter. Man er også blitt enige om at 2 % av brutto nasjonalprodukt skal være et minimumsmål for forsvarsbudsjettene. Man er også blitt enige om at minimum 40 % av medlemmenes landstridskrefter skal være deployerbare, og at man skal være i stand til å ha 8 % av landstyrkene deployert over tid. Det er videre enighet om at disse kravene skal økes til henholdsvis 50 % og 10 %.

Dessverre er det langt fra at alle medlemslandene følger opp dette i praksis. Fra et NATO-ståsted er det vanskelig å forstå at en finansminister ikke slutter seg til noe en utenriksminister (eller statsminister) har vært med på å beslutte noen måneder tidligere, eller sagt på en annen måte, at en utenriksminister (eller statsminister) kan være med på å beslutte noe man ikke tror at resten av regjeringen vil være med på å følge opp. Det er liten tvil om Alliansen i det lange løp vil være tjent med en mer realistisk holdning til hva det er mulig å oppnå.

Nasjonenes politiske lederskap blir også enige om hva som bør være Alliansens ambisjonsnivå. Det vi planlegger er, at vi skal kunne gjennomføre et visst antall store fellesoperasjoner og et noe større antall mindre fellesoperasjoner samtidig. At dette fører til at behovene for styrker, – og kravene til nasjonene vris i retning av støttekapasiteter som samband, ingeniør, logistikk, strategisk løftekapasitet og ”in theatre air-lift”, for å nevne noen områder. Når så de samme lederne er enige om å stille tilstrekkelig styrker til rådighet, både for operasjoner og NRF, burde dette love godt. Problemet er imidlertid at det ikke ser ut til å være noen automatikk i dette, heller ikke å fremskaffe spesielt viktige kapasiteter som avgjørende for at NATO skal lykkes.

Sikkerhet er ikke på samme måte som før knyttet til nasjonalstatenes territorium. NATO-landene og partnerne står i dag overfor svært sammensatte sikkerhetsutfordringer som krever økt fokus på en helhetlig tilnærming og omfatter alle aktører som opererer i et operasjonsteater. I tillegg vil fremtidens sikkerhetsvurderinger i langt større grad en det som har vært tilfellet til nå, omfatte ikke-militære aspekter som for eksempel klimaendringer, demografi, energisikkerhet, fattigdom og liknende.

Selv om den samme utfordringen kan oppfattes ulikt og ha forskjellige konsekvenser for de ulike medlemslandene, treffes landene av de samme truslene i et stadig mer globalisert verdenssamfunn. Dette fører til økt gjensidig avhengighet og økt behov for koordinasjon mellom de allierte. I særlig grad har små og middelstore stater begrenset relevans alene, ikke minst når det gjelder ”hard” militær eller territoriell sikkerhet.

I en slik situasjon er det avgjørende at man fokuserer på den operative effekten til våre styrker. Retorisk kan man stille spørsmålet: Hvis det er slik at den norske hæren nå er så liten at den bare kan forsvare én bydel i Oslo, hvor mye kan en dobbelt så stor hær forsvare? Og hvor mye mer relevant blir i så fall en dobbelt så stor hær? Det er liten tvil om at Hæren, på samme måte som andre deler av Forsvaret, nærmer seg kritisk masse. Poenget er at ressursene ikke nødvendigvis må legges i en ”ukritisk” volumøkning, men anvendes målrettet for å bibeholde og øke den reelle operative evnen. Dette er en utfordring som er felles for flere NATO-land. I denne prosessen kreves det dyp innsikt og en god porsjon mot av lederskapet i disse landene, slik at man tar fatt i de virkelige problemene.

Det er avgjørende at man ikke skjønnmaler utfordringene. Som et ledd i å vurdere om militær maktbruk er et hensiktsmessig virkemiddel i en krisesituasjon, vil en potensiell motstander uten tvil nøkternt vurdere vår operative evne, alene og sammen med Alliansen. I forhold til en regional stormakt, vil det norske forsvaret ikke være relevant for annet enn krise- og episodehåndtering. Relevansen for mer krevende situasjoner er knyttet til NATO, og avhenger av vår evne til å operere effektivt sammen med våre allierte, og av at NATO forblir en effektiv og troverdig allianse.

Er så NATO i stand til å håndtere disse utfordringene på en tilfredsstillende måte? NATO er sannsynligvis en av de mest vellykkede internasjonale organisasjonene, men er ikke perfekt. For det første må en spørre om ambisjonsnivået er relevant, og om man er villig til å følge opp med nødvendige ressurser. Etter mitt personlige syn, er det en del som mangler på dette.

Det er vesentlig at man er villig til å se med åpne øyne på de problemene man har, og unngå skjønnmaling. Ikke alle er like flinke til det.

Også politisk er det utfordringer. Sikkerhetspolitikken er ikke overordnet slik den var under den kalde krigen, og dette bidrar til at de ulike nasjonenes interesser på områder som for eksempel energi og økonomi kan føre til forskjellige prioriteringer på det sikkerhetspolitiske området.

Noe av det aller viktigste er sannsynligvis at Alliansen finner en arbeidsform som er bedre tilpasset fremtidens sammensatte trusler. Det pågår derfor en prosess med å reformere NATO HQ.

Jeg tror de fleste er enige om at transformasjonsprosessen fungerer bra. Tilbakemeldinger fra operative sjefer er positiv, og interoperabiliteten mellom de ulike landene er betydelig forbedret. Selv om det går langsomt, er styrkene mer deployerbare og kosteffektive enn før, og samarbeidet fungerer bra.

Så etter tommelfingermål vil jeg si gi en Meget minus i karakter.

NATO vil fortsatt være forutsetningen for Forsvarets relevans, både når det gjelder operasjoner, og når det gjelder avskrekking. Derfor er det i Norges interesse å arbeide aktivt for at NATO skal forbli militært effektivt og politisk troverdig. For å lykkes med dette, må vi fortsatt fokusere på transformasjon, både politisk og militært.

Transformasjon er ikke et mål i seg selv, men noe vi gjør fordi det sparer liv og gir større operativ effekt.

En vellykket transformasjon vil bidra til å gjøre Forsvaret mer relevant og i større grad komme i forkant av problemene. En bedre synkronisering av utviklingen med våre allierte vil øke effekt og sikkerhet i pågående operasjoner.

For Forsvarets uvikling blir det avgjørende å sette realistiske mål. Moderne krigføring er et grunnleggende sosialt problem som ikke kan løses ved en ensidig fokus på materiell og teknologi. Den militære transformasjonen må derfor ikke fokusere ensidig på det som er mest synlige, men ha en helhetlig tilnærming.

Mine damer og herrer. Transformasjon dreier seg om å løse problemer. Jeg takker for oppmerksomheten og tar gjerne i mot kommentarer eller spørsmål.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9. februar 2009

ved

Brigader Dag Hjelle,
Fungerende sanitetssjef

Foto: Aksel Strømsheim, OMS

Forsvarets fremtidige sanitetskonsept


Innledning

Brigader Dag Hjelle,
Fungerende sanitetssjef. Foto: Aksel Strømsheim, OMS

Først vil jeg få takke Oslo militære samfund for denne anledningen til å orientere om status og utviklingen av Forsvarets sanitetstjenester Orienteringen tar utgangspunkt i mine erfaringer fra deltagelse i utviklingsprosessene i sanitetstjenesten siden 2000, som sjef for Forsvarets største stående sanitetsavdeling og stedfortredende sanitetsjef siden 2003 og som Fungerende sanitetsjef siden august 2007. Mitt anliggende i dag er å presentere en oversikt over det pågående arbeidet med å utvikle en moderne sanitetstjeneste i Forsvaret sett fra dette ståstedet.

Hva gjør egentlig Forsvarets sanitet?

Forsvarets sanitetstjeneste er i dag organisert integrert i kampavdelingene under generalinspektørene med en operativ sanitetsstab i Forsvarets operative hovedkvarter og i en felles avdeling, Forsvarets sanitet. Sanitetsjefen er direkte underlagt Forsvarsjefen. Forsvarets sanitet leverer felles sanitetsavdelinger som feltsykehus og strategisk evakuering, militærmedisinsk ekspertise, felles sanitetsutdannelse og helsetjenester i Forsvarets baser. Forsvarets sanitet utvikler og har faglig styring med investeringsporteføljen innen sanitet, og ivaretar grensesnittet mot sivil medisin. Hele systemet er avhengig av et tett samarbeid med de sivile helseforetak og helsemyndigheter inkludert helsedirektoratet, mattilsynet, helsetilsynet og statens strålevern med flere. Logistisk understøttelse av sanitetstjenesten er organisert i Forsvarets logistikk organisasjon.

Militære operasjoner kan være svært krevende og foregå i miljø som stiller store krav til helsen. Derfor legges det i dag vekt på medisinsk seleksjon og på å forstå de helsemessig utfordringene i operasjonsområdene.  I operasjonsområder som Afganistan, Sudan og Tsjad kan ulike helsetrussler som malaria og andre infeksjonssykdommer representere en betydelig trussel ikke bare mot individuell helse men også for styrkens operative evne. Det finnes eksemper på styrker i Afrika med 20 % syke til enhver tid. I folkehelseperspektivet pålegges det oss også et ansvar for å sørge for at vi ikke importerer infeksjonssykdommer til Norge og at Norges militære engasjement ikke har en for stor helsemessig kostnad for landet.

Før vi går videre vil jeg gi et lite innblikk i vår virksomhet slik at det er lettere å danne seg et bilde av hva sanitetstjenesten egentlig er og hva den gjør.

Sanitetstjenesten støtter styrkeproduksjonen med medisinsk seleksjon og helsetjenester under øvelser og trening.

. Gjennom dette blir sanitetstjenestens reglement for medisinske krav til soldater og den medisinske seleksjonsprosessen er en strukturbærende virksomhet for all styrkeproduksjon og klargjøring av operative avdelinger. I stor utstrekning blir dette ivaretatt gjennom basehelsetjenesten. Totalt ble det i 2008 eksempelvis gjennomført 61000 konsultasjoner, 23000 hørselsestester og gitt 28 000 vaksinasjoner. Sanitetstjenesten støtter alle pågående operasjoner til enhver tid med ulike elementer både her hjemme og ute i operasjonsområdene. Strategisk evakueringskapasitet, stressmestringsteam og andre medisinske ressurser er på beredskap tilpasset Forsvarets pågående operasjoner.

I ISAF har vi i tillegg til sanitetsstøtte inne i de operative avdelingene også hatt ansvar for å drive feltsykehus, i Kabul 2003/2004 og i Mazaar i Sharif i 2006/2007 for hele ISAF styrken i nord Afganistan. I tillegg har vi levert et mindre stasjonært feltsykehus i PRT Meymaneh; og siste året også en helikopterevakueringsenhet. Bildene viser sykehuset i Mazar e-Sharif og behandling av 117 pasienter for dysenteri som følge av matforgiftning. På ett år behandlet sykehuset nærmere 11800 polikliniske pasienter, det ble produsert ca 1500 pasientdøgn og gjennomført 176 større kirurgiske inngrep. På pasienter fra de fleste nasjonene som har styrker i Nord Afghanistan samt sivile Afghanere.

Vi ser også en økt anvendelse av sanitet som politisk verktøy. Eksempler kan være måten FSAN brukes for å etablere kommunikasjonskanaler mot landene på Balkan eller i nåværende operasjonsområder, som her fra sykehuset i Meymaneh. I Nord Afganistan driver vi et prosjekt i samarbeid med WHO og det afganske helsedepartementet for å bedre sykehusmedisinen gjennom en spisset satsning på anestesi. Prosjektet har siden starten i 2006 sørget for bedre medisinske prosedyrer, bedre overlevelse og totalt sett et bedre kirurgisk tilbud ved sykehuset i Meymaneh for de 25 til 30 operasjonene som utføres hver uke, dvs over 3000 operasjoner siden prosjektets start. Innføringen av anestesi er også i god utvikling ved provinssykehuset i Mazar e- Sharif.  Prosjektet i Meymaneh er til tross for mange utfordringer i ferd med å nå et bærekraftig nivå.

I disse dager forbereder vi deployering av et feltsykehus til FN operasjonen MINURCAT i Tsjad og nord østre del av den Sentralafrikanske republikk. Operasjonens målsetting er å skape et humanitært rom for å kunne hjelpe 260 000 flyktninger, 180 000 internt fordrevne og lokalbefolkningen. Det var i 2008 ca 160 rapporterte angrep på humanitært personell i området. Sykehuset på i alt 150 mann skal sørge for den medisinske beredskapen for 8000 FN personell, ansatte i NGO’er og lokal befolkning.  Operasjonen vil vare i ett år og er beregnet til en kostnad på ca 500 millioner kroner.

Forsvarets sanitet leverer også nasjonal kriseberedskap. For eksempel ble det i forbindelse med Tsunamien romjulen 2004/2005 behov for Forsvarets strategiske evakueringssystem.  Totalt ble 118  skandinaviske pasienter evakuert fra Thailand til Norge. I tillegg trådte Forsvarets tannlegetjeneste inn til støtte for KRIPOS for å identifisere døde.  Over 2000 døde ble identifisert. Alle norske ble funnet og identifisert. Det at nasjonen kan vise denne type handlekraft er viktig både for den som blir rammet og for samfunnets tillit til landet s myndigheter.

Gjennom de årene jeg har arbeidet i sanitetstjenesten har vi også måttet håndtere en lang rekke helsemessige problemstillinger knyttet til tidligere og pågående internasjonale operasjoner, så som mulige helse effekter av utarmet uran, radaraktivitet, gulfkrigssyndromet og post traumatiske stresslidelse. Helsemessig oppfølging av veteraner er nå en viktig del av vår daglige drift og er sentralisert til Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk og Forsvarets helseregister.

Dette var noen få eksempler fra pågående aktiviteter i Forsvarets sanitet, men hva med den fremtiden vi skal planlegge for; Vil det være behov for en militær sanitetstjeneste i fremtiden?

Det er et spørsmål som har vært stilt før og som stilles med jevne mellomrom – også i disse dager. Det kan derfor være på sin plass å starte med ett lite tilbakeblikk.

Til tross for at det historisk har vært en nær relasjon mellom utviklingen av et legevesen i Norge og militær virksomhet, kom det ikke på plass ett militært sanitetsvesen i det norske Forsvaret før på slutten av 1800 tallet – etter mye motstand og treghet – nærmere 100 år etter militære stormakter som England, Tyskland og Frankrike. Det norske militære sanitetsvesenet har hatt svært varierende vilkår, styrt av fare for krig eller deltagelse i kamphandlinger. I mellomliggende tider har sanitetsvesenet hatt dårlige forhold i Norge. Hærens sanitet ble som et eksempel nedlagt i 1933 med det resultat at man ikke hadde en fungerende sanitetstjeneste under kampene i Sør Norge. Men også med den konsekvens at man fant det nødvendig å opprette Forsvarets sanitet i London under krigen.

Hva er så den situasjonen vi ser i krystall kula for fremtidig militær aktivitet og dermed behov for en militær sanitetstjeneste?

Norges militære styrker skal være en garanti for nasjonens selvstendighet, demokratiet og innbyggernes sikkerhet, men er også et politisk verktøy på den internasjonale arena.  Utviklingen de senere år har også vist oss at militære styrker stadig oftere benyttes for å håndtere konflikter og situasjoner internasjonalt. Fellestrekk for disse situasjonene er at sivile myndigheter har mistet kontroll og sikkerhetssituasjonen skaper vanskelige humanitære forhold. Forhold som igjen kan påvirke sikkerhetssituasjonen negativt. Det kan da bli nødvendige med militære intervensjoner i internasjonal regi. Bak disse lokale og regionale konfliktene kan det også avtegnes mer grunnleggende interesskonflikter knyttet til tilgang til ressurser som vann, mat og energi. Bak dette kan man også se konturene av underliggende interessemotsetninger mellom verdens ledende økonomier. Alt dette gjør det svært sannsynlig at Norge som medlem i NATO og FN vil måtte ta høyde for militær deltagelse i ulike internasjonale operasjoner i lang tid fremover. I den sammenheng har sanitetsavdelinger vist seg å være hensiktsmessige militære styrkebidrag å sette inn både som selvstendige avdelinger og som støtte til andre militære styrker. Sanitet kan i mange situasjoner skape militær tilstedeværelse uten at man nødvendigvis setter inn kampstyrker. Et eksempel fra de siste ukene er forslaget fra ledende politikere i Zimbabwes naboland om militær intervensjon i Zimbabwe for å kontrollere kolera epidemien. En epidemi landet ikke klarer å håndtere selv og hvor naboene frykter spredning.

De senere årene har vi også sett at sanitet kan brukes som et politisk og militært verktøy. Sanitet og helsetjeneste er militært ”ufarlig” ved at den ikke representerer en direkte militær trussel og kan derfor brukes i mange situasjoner. En stadig større del av FSANs virksomhet og ressurser benyttes for å åpne dører og tilrettelegge for kommunikasjon, blant annet i forhold til internasjonaliserings- og demokratiprosesser på Balkan, i tidligere Øst Europa og i de operasjonsområdene hvor vi finner norske styrker. I militære operasjoner representerer sanitet og veterinærtjenester også en operativ akse for å underbygge en strategi knyttet til oppbygging av sivil infrastruktur.

Når det gjelder den militærteknologiske utviklingen ser vi at mindre styrker og enheter i samvirke får større slagkraft. Det betyr at enkeltindividets funksjonsevne blir stadig viktigere. Dermed blir avdelingene mer sårbare for tap av enkeltpersoners funksjonsevne. Medisinsk styrkebeskyttelse blir dermed svært viktige for avdelingenes kampkraft. Internasjonale operasjoner er også sårbare når det gjelder personell. Unødvendig tap, skade eller sykdom kan foruten å svekke operativ evne også fordyre styrkeproduksjonen vesentlig.

I det sivile helsevesen har vi over de siste tyve årene sett en utvikling preget av økt spesialisering, sentralisering og bedre og mer effektiv behandling av stadig flere lidelser. Befolkningens forventning til medisinsk behandling har økt betydelig og dette skaper også en forventning til den militære sanitetstjenesten kvalitet – som vi må ta på alvor. Disse to forholdene legger føringer for utviklingen av det militære sanitetssystemet.

Utfordringer for Sanitetssystemet: (ved nyorienteringen av Forsvaret)

Helt frem til i dag har det norske sanitetssystemet vært basert på mobilisering og rekvisisjonslovgivning. På starten av 90 tallet hadde vi 48 større eller mindre sykehus basert på en mobilisering. På papiret en imponerende ressurs. Svakheten med dette systemet er imidlertid at det er innrettet mot å virke i Norge, det krever at man tar ut fagpersonell fra et fungerende sivilt helsevesen, krever lang opptreningstid og en politisk beslutning om mobilisering. I dag har vi kun et fåtall feltsykehus, hvorav kun to er på operativ status. Et i PRT Meymaneh og ett som i disse dager er på vei til en FN operasjon i Tsjad.

Norske styrker har de senere årene vært gjennom en betydelig omorganisering og profesjonalisering med mye nytt materiell, kort varslingstid, stor fleksibilitet og mobilitet som noen utviklingstrekk. Hvilke utfordringer står vi så ovenfor når sanitetssystemet skal videreutvikles til å understøtte en moderne forsvarsstruktur?

Først og fremst stod vi tidlig ovenfor en mental utfordring både internt i sanitetstjenesten og i Forsvaret forøvrig, blant annet fordi viktig medisinsk fagpersonell ble oppfattet som gratis ressurser for Forsvaret som følge av mobiliseringssystemet. Ressurser man mente å kunne trekke på ved behov. Dette ble spesielt synlig høsten 2007 i forbindelse med legemangelen til operasjonene i Afganistan.

Dernest stod vi i en situasjon der det måtte utvikles helt nye konsepter for sanitetsoperativ virksomhet. Konsepter som måtte henge sammen i et helhetlig sanitetssystem, og samtidig kunne la seg integrere i forsvarsgrenenes kampsystemer.

I tillegg var det store organisatoriske og kulturelle utfordringer knyttet til forståelsen av nødvendigheten av at en rekke av Forsvarets medisinske ressurser måtte sentraliseres for å unngå systemkollaps.

Opp i alt dette skulle daglig drift og leveranser til internasjonale operasjoner og beredskapsoppdrag gå for fullt med kontinuerlige leveranser av enkeltpersoner og avdelinger. Oppdragene ble løst med fortløpende rekruttering av fagpersonell hentet fra det sivile helsevesen til tjeneste i Forsvaret – et meget sårbart og lite forutsigbart system. Et system man ikke kan basere en moderne militær struktur på. Alt dette foregikk samtidig med kontinuerlige interne omorganiseringsprosesser.

Selv om dette for mange impliserte krevde betydelige innsats, kanskje på grensen av det forsvarlige, har deltagelse i stadig pågående operasjoner vært en sterk positiv pådriver i transformasjonen av Forsvarets sanitet. Det har bedret forståelsen for virksomhetens betydning, endret holdninger og bedriftskultur og økt respekten for tjenesten både internt og eksternt.

På bakgrunn av denne erfaringen kan det konkluderes med at dagens situasjon krever en stående sanitetsstyrke av profesjonell kvalitet både medisinsk og militært. Denne stående sanitetsstyrken må ha sentrale militære og medisinske komponenter i daglig drift. Noe av utholdenheten som lå i mobiliseringskonseptet må bevares gjennom etablering av en kontraktsbasert sanitetsreserve som ved behov kan øke innsatsen i volum og gi utholdenhet.  Det må altså innarbeides en fleksibilitet og skalerbarhet i systemet. For å ha en troverdig sanitetstjeneste må sanitetsreserven på lik linje med Heimevernets innsatsstyrke gjennomføre årlig trening og stå på kontrakter som gjør det mulig å benytte personellet i hele spekteret av sanitetsoppgaver, både under operasjoner i Norge og til operasjoner i utlandet.

Nye operasjonsmønstre, fellesoperative og nettverks baserte operasjoner krever at vi har et sanitetssystem hvor sentrale medisinske og operative komponenter er like og kan brukes i alle scenarier. I tillegg må sanitetskomponenter kunne i integreres i kampsystemene, samtidig som de har en enkel grenseflate mot fellessystemene. For å kunne fungere godt sammen med andre militære komponenter er det derfor viktig at sanitetets rolle er tydelig definert – det gjelder både operative konsepter, myndighet og ansvar. For å kunne fungere sammen med det sivile helsevesen må Forsvaret ha en medisinsk standard som er lik eller kompatibel med sivil standard. Dette er lagt til grunn for utviklingen av det moderne sanitetssystemet.

Så, hva krever det av oss som skal yte denne tjenesten?

Man skal huske på at operativ sanitetstjeneste skal levere på sitt beste når ting går galt. Det krever robuste militære kvalifikasjoner. Det krever robuste medisinske kvalifikasjoner. Og det krever at disse fagområdene kan samarbeide i krevende situasjoner. Oppdragene som i dag løses av Forsvaret, og trusselbildet, stiller også høye krav til personellet som skal bekle sanitetsfunksjonene. Dagens fragmenterte stridsfelt stiller like strenge krav til sanitetspersonellets soldatferdigheter som til den tradisjonelle infanteristen.

Sanitetspersonellet må på den ene siden være i stand til å ta vare på seg selv – beherske grunnleggende soldatferdigheter. I tillegg skal sanitetspersonellet kunne betjene lags- og avdelingsutrustning og være samtrent med det forbandet de inngår i, slik at stridsdriller, prosedyrer og avdelingstilhørighet gir de synergier som kjennetegner en profesjonell soldat og avdeling.

På den annen side skal sanitetspersonellet beherske kompliserte medisinske prosedyrer. Disse prosedyrene skal kunne utføres medisinskfaglig forsvarlig utenfor et tradisjonelt sykehusmiljø. I et utemiljø med ytre påvirkninger som nedbør, kulde, ekstrem varme, sand og støv, hvor sanitetspersonellet samtidig selv kan være i  livsfare.

En modell med tilfeldig rekruttering direkte til operasjoner slik vi tidligere har gjort er ikke lenger en farbar vei. Dagens virksomhet krever en høyere militær og medisinsk profesjonalitet. Det krever en kombinasjon av militær og medisinsk kompetanse og ferdigheter, brukt i et miljø som krever god situasjonsforståelse og tilpasset handlingsevne.

Hva har vi gjort med det?

Det ble raskt klart at disse utfordringene måtte møtes i flere dimensjoner samtidig.

Fagmyndighet: moderniserte konsepter, doktriner og struktur

En moderne sanitetstjeneste fordrer et oppdatert militærmedisinsk regelverk. Dette regelverket må speile sivile regelverk og bestemmelser, men samtidig må det tilpasses til Forsvarets virksomhet og egenart. Etablering og vedlikehold av et tydelig og oppdatert militærmedisinsk regelverk er blant de viktigste fagmyndighetsoppgavene til Forsvarets sanitet. Fagmyndighetsrollen innebærer en militærmedisinsk myndighetsutøvelse på vegne av Forsvarssjefen. Denne fagmyndighetsrollen innebærer kravstilling til prosesser som sanitetsutdanning, militære og medisinske prosedyrer, medisinsk dokumentasjon, og medisinsk seleksjon.

Flytter man denne virksomheten ut av Forsvaret vil man også tilsvarende flytte deler av den militære myndighet ut av Forsvaret og over til sivile strukturer.  Ved en slik øvelse vil det være fastlegen som bestemmer om en person skal kunne delta i eller fritas for militær tjeneste. Utøvelse av medisinsk skjønn basert på kjennskap til avdelingens virksomhet og personellets hverdag blir da svært vanskelig. Dette er en av grunnene til at man på militær side trenger en tydelig fagmyndighet for helsemessig forvaltning av Forsvarets personell, både vernepliktige og ansatte. Et militærmedisinsk seleksjonssystem skal sikre god saksbehandling av både vernepliktige og ansatte. Militærmedisinsk kyndige leger må bemanne dette systemet.

Til fagmyndighetsrollen ligger også et ansvar for å utvikle nye konsepter og systemer for Forsvarets sanitetstjeneste. Sanitetskonseptene må sørge for at sanitetstjenesten henger sammen på tvers av våpengrener og også med sivil helsetjeneste. Et bærende prinsipp i konseptene er at pasienten sikres adekvat behandling og tilgang til medisinsk ekspertise fra skade til friskmelding. En slik ambisjon må naturlig nok understøttes av relevante og dimensjonerte sanitetsavdelinger med moderne materiell og utrustning. Fagmyndigheten har derfor et ansvar for å fremme og samordne nye investeringsprosjekter på sanitetssiden, samt bidra til at det går en rød tråd gjennom alle Forsvarets sanitetsstrukturer.

Det måtte utvikles ett nytt sanitetssystem både konseptuelt, kompetansemessig og materiellmessig. Det har vi gjort gjennom de siste tre årene innen feltet feltsykehus, integrerte sanitetssystem (role 1) og innen evakuering. Innen alle disse domene er vi nå i ferd med å innfase nytt utstyr med kvalifisert personell i ett konseptuelt nytt sanitetssystem. Det er gjennomført utviklingsarbeid og nybrottsarbeid på mange felt. Et eksempel kan være innen medisinsk evakuering hvor vi har utviklet et system som både operativt og teknisk er det mest avanserte og robuste i verden i dag. Et annet eksempel kan være utviklingen av et nytt fleksibelt modulbasert feltsykehus system som nå er under anskaffelse og implementering. Det er anskaffet et konteinerbasert fast feltsykehus system med tre sett som vi nå i vår vil deployere til FN operasjon i Tsjad. Det at sanitetssustemet nå blir modulbasert, gjør det mulig å skreddersy avdelingene både kapabilitet- og kapasitetsmessig i forhold til oppdraget som skal løses.

Utdanningen av sanitetspersonellet holder nå en høy faglig standard, er ensartet i hele Forsvaret og er under stadig utvikling for å sikre at vi praktiserer i tråd med ”beste medisinske praksis”. I sum betyr dette at vi får et gjennomgripende sanitetssystem med stor interoperabilitet på tvers av avdelinger og våpentilhørighet.

Militærmedisinsk virksomhet: 

Militære teknologier og våpensystem stiller store krav til menneskene som skal betjene de. Det nedlegges derfor mye arbeid i å forbedre grensesnittet mellom teknologiske muligheter og operatør. For Forsvarets sanitet er har denne virksomheten sin tyngde inne fly og dykkermedisin, men vi ser at dette feltet er i stadig vekst og vil omfatte stadig mer av den militærmedisinske virksomheten fra idrettsmedisin til operativ psykologi.

Sanitetsoperativ styrkeproduksjon:

Forsvarets nye innrettning medfører et kontinuerlig behov for leveranser av sanitetsavdelinger, sanitetslag og enkeltpersoner med oppdatert sanitetskompetanse og ferdigheter til understøttelse av militære operasjoner.

For å imøtekomme behovet for styrkeproduksjon av sanitetskompetanse jobbes det kontinuerlig med å forbedre utdanningskonseptene. Sanitetsutdanning er kompetansekrevende og det er stor etterspørsel etter støtte til å gjennomføre sanitetsutdanning for militære avdelinger som er i ferd med å deployere til operasjoner. Dette trykket ligger ikke bare på FSAN, men på alle Forsvarets sanitetsavdelinger. Sanitetsavdelingene strekker seg langt for å imøtekomme dette behovet, som en konsekvens må sanitetsavdelingene balansere konsekvensen slik at egen avdelingstrening ikke blir for mangelfull. Fra FSANs side jobbes det derfor med å bygge opp sanitetskompetansen i hele Forsvaret slik at avdelingene skal være i stand til å ta en større del av den grunnleggende sanitetstreningen selv. En del av dette arbeidet innbærer utgivelse av oppdaterte undervisningshjelpemidler og lærebøker.

Som tidligere nevnt er det ikke bare medisinske kompetanse og ferdighet som er viktig for sanitetspersonellet. Trening på militære grunnleggende enkeltmanns- og avdelingsferdigheter er minst like viktig. Som et eksempel på dette kan det nevnes at amerikanernes undersøkelsesdrill av skadet personell har endret seg som følge av erfaringene fra Irak og Afghanistan. Tidligere var første punkt i drillen spørsmålet; ”er området sikret”, i dag er første punkt i drillen endret til ”skyt tilbake”. I en travel hverdag med stor arbeidsbelastning kan det være vanskelig for flere enn sanitetsoffiserer å finne tid til å gjennomføre grunnleggende militær ferdighetstrening. For å imøtekomme behovet for og hjelpe den enkelte offiser med prioritering av tid for militær trening har vi en målsetting om å stille minimumskrav og tilrettelegge for årlig vedlikeholdstrening av militære ferdigheter for alt sanitetspersonell

Personell

Med dette bakteppet iverksatte Forsvarsjefen en rekke prosser for å sikre nødvendig medisinsk personell til Forsvarets virksomhet og operasjoner. Personell som er samøvd med resten av avdelingen og som har riktig kompetanse, ferdigheter og operativ tilgjengelighet. I første rekke har dette arbeidet konsentrert seg om akademisk militært helsepersonell: leger, veterinærer, tannleger, psykologer og farmasøyter.

For å lykkes med dette er det avgjørende at personellet kan tilbys vilkår som oppleves som konkurransedyktige, at tjeneste i Forsvaret ikke blir en faglig stagnasjon og at det finnes utviklings- og karrieremuligheter. Egen strategiplan for å rekruttere og utvikle dette personellet er ferdigstilt og godkjent av Forsvarsjefen. Nå er vi inne i implementeringsfasen. Å lykkes med dette er antagelig den enkeltfaktoren som betyr mest for en positiv utvikling av sanitetstjenesten nå. I tillegg ser vi at det går mot kritisk mangel på sanitetsoperative offiserer med en god og relevant militær bakgrunn. Det blir derfor neste skritt innenfor personellområdet for oss å adresserer dette .

Sivilt militært grensesnitt

I det sivil militære grensesnitt er vi avhengig av et faglig samarbeid, et operativt samarbeid og et samarbeid om styrkeproduksjon av militært helsepersonell. Som resultat av mobiliseringssystemet er det en god dialog mellom helsemyndigheter, helseforetak og Forsvarets sanitet. Tidligere måtte de aller fleste leger avtjene verneplikt. Dette bildet er totalt endret. Nå er det et svært lite mindretall av leger, farmasøyter, tannleger, psykologer og veterinærer som avtjener verneplikt. Det må være like naturlig at det finnes militære leger eller veterinærer i Forsvarets operative avdelinger som at det finnes militære flygere. En del av dette personellet må være stadig tjenestegjørende i Forsvaret. Andre tegner en frivillig kontrakt med Forsvaret basert på sin sivile helsefaglige virksomhet. Det blir derfor nødvendig å etablere ett nytt grensesnitt mellom sivil og militær sektor på dette områder.

For å kunne ivareta dette nye grensesnittet mellom militær og sivil medisinsk virksomhet har vi utviklet et konsept kalt Forsvarets medisinsk senter hvor vi  foreslår  å samle det meste av Forsvarets medisinske spisskompetanse i et eget bygg i tilknytning til Oslo Universitetssykehus. For et lite land som Norge tror vi dette er eneste mulighet for å ivareta og utvikle nødvendig medisinsk spisskompetanse for Forsvarets virksomhet.

Det er viktig å være klar over at det er noen prinsipielle forskjeller mellom sivil og militær medisinsk virksomhet. Det militære medisinske apparatet er en del av statens maktutvøvelses apparat og underlagt Forsvarssjefens myndighetsområde. Helsevesenets målsetting er å optimalisere individets og populasjonens helse. Det militære sanitets hovedmålsetting er å skape og vedlikeholde stridsevne ved bruk av medisinsk og sanitetsoperativ virksomhet.  Helse, både på individuelt nivå og på styrkenivå er en avgjørende og meget sårbar innsatsfaktor i militær virksomhet. Derfor henter Forsvaret ut den friskeste delen av de vernepliktige årskullene, i tillegg er det knyttet helsekrav til alle operative posisjoner. Planlegging av operasjoner basert på et oppdatert og godt medisinsk informasjonsbilde og medisinske styrkebeskyttelsestiltak er også av avgjørende betydning for en operativ styrke.

I tillegg er det av avgjørende betydning for den enkelte soldats stridsmoral og effektivitet å vite at han eller hun blir tatt vare på medisinsk ved skade eller sykdom i våre operasjoner. Det er også viktig for våre politiske beslutningstakere og soldatenes familie at de vet at soldatene får den hjelp de trenger dersom de skulle bli skadet. Basert på utviklingen de siste par årene, hvor vi i 2007 hadde store hull i sanitetspersonellbemanningen ute, har vi i 2008 hatt nær full dekning av fagmedisinsk personell hele tiden. De tiltak som nå iverksettes vil trolig sikre denne situasjonen.  Derfor kan jeg  nå si at vi i dag har en profesjonelt utrustet og trenet sanitetsorganisasjon som leverer en tjeneste som ligger så nær opp til den kvaliteten du finner i helsetjenesten hjemme i Norge som situasjonen soldatene opererer under tillater.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. februar 2009

Ved
Paul Narum

Administrerende direktør Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)

 

FORSVARETS STATUS OG UTVIKLING – FFIs PERSPEKTIV

 

 

Innledning

Paul Narum Administrerende direktør Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Tittelen på foredraget er Forsvarets status og utvikling – FFIs perspektiv. Siden det er FFIs perspektiv jeg skal gi er det utviklingen jeg vil ha i fokus. De av dere som er kommet for å få FFIs syn på eller kommentarer til rapporten fra Riksrevisjonens undersøkelse av omstillingen i forsvarssektoren eller forskjellige medieoppslag om tilstanden i Forsvaret, vil gå hjem skuffet i kveld.

 

På den andre siden er det viktig grundig å forstå både historien og den reelle nåtilstanden når vi skal stake ut den videre kursen. I denne sammenheng er alle bidrag til å etablere en best mulig situasjonsforståelse svært verdifulle. Både de som gjennomføres internt og de mere eksterne, og spesielt de som er kritiske og påpeker mangler eller skjevheter. Men altså; noen elendighetsbeskrivelse av situasjonen i Forsvaret, eller noen kommentarer på den elendighetsbeskrivelsen som vi ser fra mange hold, kommer altså ikke her i kveld. Jeg vil se framover.

 

Status

Forsvaret passerte mange viktige milepæler i fjor. To av disse peker seg ut som særdeles viktige. Den ene var vedtaket om Langtidsplanen for den videre utviklingen av Forsvaret, og konkretiseringen av denne i form av årets forsvarsbudsjett. Den andre var Stortingsproposisjon nummer 36, ”Nye kampfly til Forsvaret” som ble lagt fram rett før årsskiftet.

 

Langtidsplanen er viktig først og fremst fordi den signaliserer at den kontinuerlige nedbyggingen av Forsvaret som har pågått gjennom de siste tjue årene skal stoppe opp, og at budsjettene skal få en utvikling som kompenserer for den reelle kostnadsutviklingen i Forsvaret. For å beskrive betydningen av dette brukte forsvarssjefen i foredraget sitt her sist høst det bildet at ”Forsvaret har med langtidsplanen og neste års budsjett tatt et skritt tilbake fra kanten av stupet”. Dette er et godt bilde som han naturligvis har full dekning for å bruke, og jeg vil spinne litt videre på det fordi det kan hjelpe til med å forklare dagens situasjon. Det var ikke flatt lende før stupkanten; det var en bratt nedoverbakke. Noe grus forsvant ned i dypet i det vi klarte å stoppe. I stedet for å stå trygt på flat mark beveger vi oss langs kanten av stupet med bratt oppoverbakke på den andre siden av oss. Dette er en farefull ferd som krever forsiktig gange og hvor konsekvensene av å trå feil er store. Det kommer jeg tilbake til senere.

 

Kampflyproposisjonen er viktig fordi den signaliserer at det er en politisk vilje til at Norge skal ha et slagkraftig kampflyvåpen, og fordi den peker ut veien til å anskaffe og drifte denne vesentlige delen av Forsvaret. Det er lagt avgjørende vekt på at kampflykapasiteten skal kunne ivareta våre nasjonale oppgaver i hele konfliktspekteret, inkludert høyintensive stridshandlinger, og skal også på det nivå kunne være vårt bidrag i internasjonale operasjoner. Gjennom denne vektleggingen legger også kampflyvalget en mal for den kvaliteten vi skal ha på også resten av Forsvaret. Det skal altså være et forsvar som virkelig er i stand til å føre krig både i en nasjonal sammenheng og under internasjonale operasjoner når det er nødvendig.

 

Status i Forsvaret ellers er preget av den brytningstiden vi er inne i. Vi har vært igjennom en lang periode med nedbygging. Denne nedbyggingen har tildels ikke vært planlagt og er til dels blitt til som et resultat av de årlige budsjettildelingene. Et av resultatene er at de helt nødvendige reduksjons- og omstillingsprosessene som er gjennomført de senere årene i mange tilfeller har kommet altfor sent i gang og, som et resultat av det igjen, har måttet gjennomføres svært raskt med de problemer det har medført. Disse omstillingene har vært helt nødvendige og selv om vi i etterpåklokskapens klarsyn ser at mye kunne vært gjort annerledes, er det helt klart at det var ingen opsjon å ikke gjennomføre dem.

 

Svært oppmuntrende er det at det i den situasjonen vi har vært i de siste årene, har vært mulig å gjennomføre tunge investeringer i nytt materiell. Fregattene, MTB-er og transportfly er kanskje de største og mest synlige, men det er også mye annet. Dessverre er vi nå inne i en periode der mye av det nye ikke er på plass samtidig som gamle er borte. Det er borte enten fordi det på grunn av økonomien ikke er mulig å drifte det gamle samtidig som det nye er under innføring, eller fordi det gamle rett og slett er teknisk utslitt og kassert. Resultatet er redusert operativ evne på mange områder. Men, det er også slik at den operative evnen vil bli bedre de kommende årene etter hvert som det nye kommer på plass.

 

Gjennom de store materiellprosjektene er kursen inn i en bærekraftig framtid er på mange måter staket ut både for Luftforsvaret og Sjøforsvaret.

 

For Hæren er situasjonen en litt annen. Her er det ikke åpenbart hvor vi er på vei. Jeg vil ikke her gå inn i den pågående diskusjonen om hvorvidt Hæren er for stor eller for liten, hvor stor den egentlig er eller om den burde ha vært helt annerledes. Det tillater ikke tiden. Jeg er heller ikke klar for å gjøre det fordi vi, etter min oppfatning, mangler deler av den grunnleggende gjennomtenkingen av hvilken rolle landmakten skal spille i dagens og framtidens forsvar, og hvordan vi skal organisere oss for å framskaffe denne landmakten. Gjennom et høyt prioritert prosjekt som vi er i ferd med å starte opp på FFI og som vi har kalt Framtidens landmakt, vil vi i nært samarbeid med Forsvaret foreta nettopp denne grunnleggende gjennomgangen.

 

På bakgrunn av vår hovedoppgave, som er å gi forskningsbaserte bidrag til utviklingen av Forsvaret, må status for FFI sies å være god. Vi er involvert i alle deler av Forsvaret, og gir bidrag som spenner fra problemløsning i det daglige til å bidra til den langsiktige utviklingen.

 

For materiell spenner arbeidet vårt fra behovsanalyser, prototyper og eksperimentering, til spesifikasjonsutvikling, assistanse til drift og midtlivs-oppdatering og til slutt – avhending. Vår ambisjon er å ha aktiviteter inn mot alle de viktige materiellkategoriene: undervann, overflate, land, luft eller romsystemer, uavhengig av hvilken levetidsfase materiellet er i innen de forskjellige områdene.

 

Det at FFIs oppdragsmengde øker viser at resultatene av vårt arbeid blir verdsatt hos våre samarbeidspartnere i resten av Forsvaret. Som et resultat av dette har vi, målt i vår måleenhet, forsker/ingeniørår per år vokst med mer enn 25 % i løpet av noen få år. Dette har vi fått til også fordi vi har rekruttert svært godt, selv i det vanskelige arbeidsmarkedet. Det er gjennomgående mange gode søkere på alle stillingsannonsene våre, og når vi har gått gjennom listene og funnet ut hvem vi helst vil ansette, takker disse stort sett ja til tilbudet om stilling. Årsaken til at vi er så attraktive har først og fremst å gjøre med at vi kan tilby faglig utfordrende oppgaver i et miljø rettet inn mot anvendt forskning og som jobber inn mot brukere som faktisk er interesserte i resultatene av arbeidet vårt.

 

Behovet for langsiktighet

Fjorårets to store milepæler i Forsvaret, Langtidsplanen og Kampflyproposisjonen, er sterkt koblet og har det til felles at konsekvensene av beslutningene bare gradvis kommer til syne. Tidsperioden for anskaffelse og levetid er mye lengre enn perspektiver for langtidsplaner vedtatt i Stortinget, levetider for regjeringer eller funksjonstiden til de av oss som har vært involvert i prosessene gjennom våre stillinger eller politiske verv. Det er et par stortingsperioder før de nye kampflyene begynner å komme til landet, og skal vi dømme etter forrige kampflygenerasjon skal de være med oss fram til 2060.

 

Den egentlige forskjellen mellom budsjetter som følger kostnadsutviklingen kontra budsjetter som reelt faller med 2 prosent hvert år, kommer først til syne på sikt. Budsjettsvikt ett år kan Forsvaret alltid håndtere. Man reduserer litt på øvelser, flyr og seiler litt mindre, tar kanskje litt mere ut av lager enn det legges inn og gjennomfører andre såkalte sparetiltak. Dette kan Forsvaret kanskje også gjøre andre året med budsjettsvikt, og kanskje til og med tredje. På sikt er det naturligvis ingen annen måte å håndtere en slik budsjettsvikt på enn redusere Forsvarets volum. Den reduksjonen i kjøpekraft på nær 50 prosent vi har hatt i løpet av de siste årene har derfor, som vi alle vet, resultert i en kraftig reduksjon av størrelsen på Forsvaret.

 

La oss konkret se på de to milepælene, Langtidsplanen og Kampflyproposisjonen sammen. La oss ta et moderat langsiktig perspektiv og tenke oss 15 år inn i framtiden. Går alt etter planen er da de nye kampflyene operative og vi er på vei inn i driftfasen av vårt nye topp moderne kampflyvåpen. Hvordan vil de som på det tidspunkt er ansvarlige for Forsvaret bedømme situasjonen og de utfordringene de står overfor?

 

Et er sikkert; det vil sterkt avhenge av om den snuoperasjonen som er signalisert for budsjettutviklingen faktisk er fulgt opp i de årlige budsjettildelingene i årene fram mot 2024. Er de det, vil kjøpekraften til budsjettet i 2024 være den samme som kjøpekraften til dagens budsjett. At dette er på plass er selve grunnlaget for at vi også på det tidspunktet vil ha et balansert forsvar, sett inn mot Forsvarets oppgaver – selv om Forsvarets ledere i 2024 fortsatt vil ha sine utfordringer.

 

Er forutsetningene ikke blitt fulgt opp, og den trenden vi kan observere fra de foregående tjue årene fortsetter, vil kjøpekraften innen 2024 være redusert med en tredjedel, og budsjettet målt i kjøpekraften til 2009-kronene bare være litt i overkant av 20 milliarder kroner. Blir dette situasjonen vil naturligvis Forsvaret på det tidspunkt være i en umulig situasjon og påstander om gigantiske feilinvesteringer, dårlig planlegging og manglende realisme vil med rette sitte løst. De kan med rette spørre om hvor vi var som planla og tok de beslutningene som førte oss opp i dette. Vel; flere av oss er her i kveld. Alle vi som i dag er i ”systemet”.

 

Nå er det slik at utviklingen av Forsvaret må basere seg på den til enhver tid gjeldende langtidsplan, og at budsjettene bevilges årlig. Skal vi ha det kampflyvåpenet i 2024 som vi nå planlegger med må imidlertid intensjonen om uforandret kjøpekraft i budsjettene følges opp hvert eneste år, og de skiftende storting må stå fast bak intensjonene i kampflyproposisjonen. Dette krever at det er, uttalt eller ikke, enighet i de toneangivende politiske miljøene rundt hovedretningslinjen for utvikling av Forsvaret de kommende tiårene.

 

Det er ikke åpenbart at det skal være slik, men både den politiske behandlingen av Langtidsproposisjonen og Kampflyproposisjonen så langt, gir grunnlag for en viss optimisme sett fra Forsvarets side.

 

Behovet for fleksibilitet og riktig virkelighetsforståelse

Det at handlinger og beslutninger må sees i et langsiktig perspektiv betyr naturligvis ikke at vi en gjør en absolutt forutsetning om at framtiden faktisk blir slik vi la til grunn da det langsiktige perspektivet ble utviklet. Et blikk tilbake på de siste tjue årene gir en betydelig ydmykhet for mulighetene til å komme med detaljerte forutsigelser om hvordan verden vil fortone seg om tjue år. Både fra forsvarssektoren og fra andre deler av samfunnet har vi nok av eksempler på hvor galt det går når ”planfastheten” settes i høysetet og de vedtatte målene forfølges uansett hvordan forutsetningene og omgivelsene ellers endrer seg. Det kan gå bra en tid, men det ender ofte med en katastrofe. Verden har forandret seg og vi må forandre oss med den, sa Barak Obama i sin tiltredelsestale. Uten sammenlikning for øvrig, for oss er det heller ingen opsjon å la være å tilpasse seg til verden slik den til enhver tid faktisk er. Samtidig som vi har sett tideligere, er det heller ikke en opsjon å ikke arbeide i et langsiktig perspektiv. I tillegg til det åpenbare dilemmaet som ligger i å forene de to tidsskalaene, som jeg skal komme tilbake til, er det noen fallgruver det er lett å gå i. Dette er knyttet til de to begrepene ”de strategiske målene” og ”verden slik den faktisk er”.

 

I alle organisasjoner er det sterke drivkrefter i retning av å framstille situasjonen som sunnere og bedre enn hva den faktisk er. Det er mange årsaker til dette. Fra den enkeltes naturlige ønske om å føle at han eller hun er en del av en god og framgangsrik organisasjon til organisasjonens eget behov for å framstå i et best mulig lys overfor kunder eller oppdragsgivere. Faren ligger her i at vi begynner å styre og å utvikle organisasjonen basert på dette glansbildet av nåsituasjonen i stedet for det reelle bildet. Dette er en utfordring både for privat og offentlig sektor, og vi har nok av eksempler på hvor galt det da kan gå. Etter min oppfatning er enkelte av de problemene deler av finanssektoren har hatt i det siste vært direkte knyttet til dette. Banksjefene var intellektuelt fult ut i stand til å forstå at sikkerheten de hadde for sine lån var svært tvilsom, og det er helt åpenbart at de ville ha tjent på å gjøre noe med det. De var imidlertid ikke i stand til å ta dette inn over seg før de gikk utfor stupet.

 

Mens privat sektor får sitt selvbilde korrigert av markedet, dog ofte for sent, er ikke den mekanismen like sterk i offentlig sektor. For Forsvaret er det derfor særdeles viktig at vi er nådeløse i vurderingen av oss selv, og også i enkelte tilfeller bruker eksterne krefter for å få på bordet det reelle bildet av nåsituasjonen. Bare da er vi i stand til å drive organisasjonen framover i positiv retning og i stand til å identifisere de utviklingstrekkene som ukorrigerte vil lede til de store katastrofene.

 

Også med de strategiske målene kan vi raskt trå feil. Vi må innse at de av natur er av langsiktig karakter, og de må derfor ikke endres for raskt. Da ender vi bare opp med kostnadene og ikke gevinstene før vi starter en kostbar vei mot et nytt mål som vi heller ikke når. Vi må også sikre oss at dersom vi, kanskje av svært gode grunner, etter hvert befinner oss på en kurs som ikke peker fram mot målet enten endrer kurs eller endrer mål. Begge deler er ofte like vanskelig, men det å ha evne til å gjøre det tidsnok er også løsningen på det dilemmaet som langtidsplanlegging mot strategiske mål i en omskiftelig verden, representerer.

 

De to milepælene Forsvaret passerte i 2008 kan vi se på som to strategiske mål. I begynnelsen av 2020-tallet skal vi som det ene målet; ha et moderne slagkraftig kampflyvåpen og som det andre målet; skal kjøpekraften til forsvarsbudsjettet på det tidspunkt være den samme som i dag. Gitt historien og situasjonen i dag er dette ambisiøse mål og som jeg tidligere har påpekt, sterkt koblet til hverandre. Det er naturligvis opp til det til enhver tid sittende Storting å endre disse målene. Det er likevel mitt håp at endring i negativ retning for Forsvaret av disse målene ikke skal skje. Men dersom det skjer kan jeg ikke få vektlagt sterkt nok hvor viktig det da er at Stortinget er eksplisitt om at det faktisk har ombestemt seg og i realiteten har satt seg nye mål. Dette vil nok eventuelt bli svært vanskelig, men det er den eneste måten å unngå at vi ender opp med et forsvar i ubalanse og store feilinvesteringer i mennesker og materiell.

 

Kontinuerlig langtidsplanlegging

Forsvarsplanleggingen i Norge har til nå vært gjennomført med en fireårs syklus. Arbeidet starter med en gjennomgang av hele Forsvaret hvor alt sees i et tjueårs perspektiv med utgangspunkt i viktige rammefaktorer som oppgaver, arv og ressurser. Dette resulterer i Forsvarssjefens strategiske mål for Forsvaret og de tiltak han mener bør gjennomføres for å nå dette målet. Dette utgjør en viktig del av grunnlaget for regjeringens langtidsplan, som til slutt vedtas av Stortinget og gir føringer for utviklingen av Forsvaret i den kommende fireårsperioden.

 

En del problemer med denne måten å arbeide på er etter hvert blitt åpenbare. Vi kan sammenfatte disse problemene under tre overskrifter: Omfattende revurderinger, unødvendig kompleksitet og begrenset styringsfleksibilitet. Ett år eller to etter at Stortinget har vedtatt en langtidsplan, starter arbeidet med grunnlaget for den neste. Slik systemet virker, er i prinsippet alt oppe til vurdering igjen. Baser som er besluttet nedlagt, vurderes opprettholdt, og strukturkomponenter som er besluttet opprettholdt, vurderes for mulig utfasing. Prosessen får uvegerlig et preg av omkamp, og det virker ikke befordrende på relasjonene mellom Forsvaret og det politiske miljøet. I tillegg er det unødvendig slitsomt for dem som er berørt av beslutningene, og heller ikke spesielt positivt for Forsvarets omdømme.

 

Problemet med unødvendig kompleksitet har sin rot i størrelsen og kompleksiteten av den organisasjonen som skal utredes. Når alt skal vurderes på nytt hvert fjerde år, mens bare en begrenset del av organisasjonen faktisk skal opp til vurdering og beslutning, sier det seg selv at vi kunne ha skaffet oss et godt beslutningsgrunnlag med betydelig mindre ressursbruk. Eller, nok enda bedre, benytte ressursene til å sørge for at de beslutningene som skal fattes er bedre underbygget enn hva de til dels tidligere har vært til nå.

 

Begrenset styringsfleksibilitet er noe Forsvaret har merket de senere årene ved at Stortinget blir invitert til å fatte vedtak som gir for stramme føringer for utviklingen over en såpass lang periode som fire år. Viktige betingelser og føringer kan endres på en slik måte at kursen bør legges om, mens resultatet blir at vi forfølger en linje for lenge på grunn av de sterke bindinger et stortingsvedtak innebærer.

 

For å bøte på disse problemene er det besluttet at vi skal gå over til en annen måte å drive langtidsplanleggingen på, som har fått arbeidstittelen ”Kontinuerlig langtidsplanlegging”. Dette er en riktig og viktig beslutning, og arbeidet med å utforme det nye konseptet er i full gang. Målet må være en arbeidsmåte som tar vare på det utredningsgrunnlaget vi til enhver tid har, og retter innsatsen mot de områdene der det faktisk er behov for et oppdatert beslutningsgrunnlag. Men i iveren etter å modernisere må vi passe på å ivareta det som var bærebjelkene i det gamle systemet, nemlig helhet, langsiktighet og samsvar mellom mål og midler.

 

Planleggingen må underbygge beslutninger som gir en optimal struktur som er bærekraftig over tid. FFI har som ambisjon å bidra til dette, med utgangspunkt i våre erfaringer og vår oppdaterte kompetanse. Bare ved å holde fast ved helhetstekingen og et nøkternt langtidsperspektiv kan vi sørge for at de enkeltvedtak som fattes, og som ofte er av strategiske karakter, blir så riktige som det er mulig å få dem på det tidspunkt de blir fattet. Den endelige beslutningen om kampflyanskaffelsen er en beslutning av en slik karakter, og vi vil få flere, om enn ikke så store, i årene som kommer.

 

Jeg skal nå gå over til å gi et par aktuelle eksempler fra dagens FFI-virksomhet. Jeg har valgt eksempler som kombinerer det å være svært viktige i dag og for framtiden, med at det bare er på grunn av en bevisst langsiktig satsing hos oss at vi er i stand til å gjøre det vi nå gjør. Det at vi er der vi er nå er derfor et resultat av strategiske valg som ble gjort for lenge siden, og som så ble fulgt opp med daglig aktivitet tilpasset de til enhver tid gjeldende realitet i rammebetingelsene våre.

 

 

Kjernevåpen

Det første er arbeidet vårt innenfor området kjernevåpen og strekker seg helt tilbake til FFIs begynnelse. Som vi alle vet eksisterte kjernevåpen på det tidspunktet, og de var allerede tatt i brukt i krig. I en rapport som omhandlet konsekvensen av den militærtekniske utviklingen under krigen konstaterte FFIs forskere dette faktum og konkluderte med at i en slik situasjon var et forsvar uten kjernevåpen irrelevant.

 

I kjent FFI-ånd, som allerede da preget instituttet, satte de øyeblikkelig i gang med å gjøre noe med dette. Forskerne reiste på studiereiser til USA uten, i alle fall i følge rapportene, å få mye ut av det. De gjorde overslag over hva dette krevde og hva det ville koste å skaffe seg kjernevåpen, og som det mest synlige resultat ble arbeidet med atomreaktoren på Kjeller satt i gang. Nå ble vi etter hvert med i Nato og kom inn under den amerikanske kjernevåpenparaplyen. Egne kjernevåpen var derfor ikke så relevant lenger og reaktoren ble av denne og andre grunner videreført i sivil regi i Institutt for atomenergi, nå Institutt for energiteknikk.

 

Apropos langsiktighet er det interessant å legge merke til at Institutt for energiteknikk nettopp fikk konsesjon til å drifte den samme reaktoren fram til 2018, sytti år etter at arbeidet med den startet opp. Selv om vi ikke lengre hadde som mål å utvikle egne kjernevåpen, så likevel FFI det som viktig å ha en teknisk grunnkompetanse på feltet. Dette har tatt forskjellige former opp gjennom årene og jeg skal ikke ta hele historien, men bare nevne at det blant annet medførte at vi var med i inspeksjonsteamene som så etter et mulig kjernevåpenprogram i Saddam Husseins Irak i forkant av invasjonen i 2002.

 

Nå til noe av det vi gjør i dag.

 

Norge har naturligvis undertegnet Ikke-spredningsavtalen som trådte i kraft i 1970. Av internasjonale avtaler er den i dag praktisk talt det eneste vi har å bygge på i arbeidet med kjernefysisk nedrustning. Den gir USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina status som ”midlertidige” kjernevåpenstater. Art. I forbyr kjernevåpenstater å dele kunnskapen og våpnene sine med oss andre. Art. II forbyr oss andre å bygge kjernevåpen og også å utveksle relevant informasjon internasjonalt. Art. IV oppmuntrer til fredelig bruk av kjernefysisk teknologi i kjernekraft, medisin, landbruk osv, og er naturligvis viktig fordi den gir alle land rett til å være med å høste fruktene av denne helt sentrale teknologien. Art. VI forplikter alle stater til å arbeide for fullstendig kjernefysisk nedrustning.

 

Vi hører stort sett om Ikke-spredningsavtalen når vi ønsker å hindre nye stater i å skaffe seg kjernevåpen, og lite om at den faktisk forplikter eksisterende kjernevåpenstater til fullstendig nedrustning. Et poeng her er at Ikke-spredningsavtalen i seg selv gjør det svært vanskelig for ikke-kjernevåpenstater å forvisse seg om at kjernevåpenstatene faktisk ruster ned dersom det skjer. Det vil svært vanskelig eller kanskje praktisk talt umulig å verifisere 100 prosent at alle våpen og alt uran og plutonium av våpenkvalitet er forsvunnet. Tillitskapende tiltak vil måtte spille en stor rolle i denne prosessen.

 

Dette har ført til at FFI har gått hele sirkelen, og nå igjen er et kjernevåpenlaboratorium, riktignok bare i øvelsessammenheng. Som de første i verden samarbeider Norge og Storbritannia om hvordan ikke-kjernevåpenstater og kjernevåpenstater kan arbeide sammen om nedrustning. Partnere på britisk side er Ministry of Defence og Atomic Weapons Establishment i Aldermaston, som er de som utvikler, produserer og vedlikeholder britiske kjernevåpen. I første omgang tar landene for seg en situasjon der en kjernevåpenstat sier at de skal hugge opp ett av sine kjernevåpen. Spørsmålene er da: Hva er tilstrekkelig informasjon for at ikke-kjernevåpenstaten kan føle seg trygg på at dette faktisk finner sted? Må spesiell teknologi utvikles eller spesielle lokaler bygges? Tillater Ikke-spredningsavtalen at denne informasjonen blir utvekslet? Hvor langt kan kjernevåpenstaten gå uten å kompromittere egen sikkerhet? Osv.

 

I desember 2008 simulerte FFI og Institutt for energiteknikk sammen, kjernevåpenstaten Torlands atomvåpenlaboratorium. Ikke-kjernevåpenstaten Luvania ble spilt av det britiske teamet, og deres inspektører inspiserte disse anleggene som en forberedelse til en større inspeksjon som skal foregå i 2009. Under den øvelsen skal Luvania verifisere at Torland faktisk hugger opp et av sine kjernevåpen. Det er en vanskelig prosess, men erfaringene fra den forberedende inspeksjonen er så langt lovende. Dette arbeidet har fått stor oppmerksomhet omkring i verden og er blitt referert til på ministernivå i Storbritannia.

 

Gjennom vårt medlemskap i Ikke-spredningsavtalen har Norge et strategisk mål om en kjernevåpenfri verden. Arbeidet ved FFI er med på å legge noe av grunnlaget for å nå dette målet.

 

Innføring av nettverksbasert forsvar

Vi har besluttet å innføre nettverksbasert forsvar i Norge. Nettverksbasert forsvar er inspirert fra den sivile verdens utnyttelse av moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi, og som vi prøver å overføre til det militære domene for å kunne operere mer effektivt. NbF er altså basert på grunnideen om å kunne bli mer tilpasningsdyktig, fleksibel og effektiv basert på å utnytte moderne IKT. Bakgrunnen er at oppgavene endrer seg, de blir på mange måter mer komplekse, og er i større grad preget av uforutsigbarhet. I dag må Forsvaret ha evnen til å hurtig omorganisere og respondere til flere typer oppdrag – også de oppdrag som det nærmest er umulig å forutsi på forhånd. Dette krever til dels nye operasjonsmåter, med mer samarbeid. Økt evne til samarbeid krever økt tilgang og deling av informasjon på tvers – både teknologisk og organisatorisk.

Aktørene skal altså kunne velge den organiseringsformen som de til enhver tid finner best egnet. Det kan være den tradisjonelle, men kan også anta andre former på tvers av tradisjonelle linjer. Med andre ord, såkalt nettverksorganisering, på virksomhetsnivå. Et annet uttrykk kan være ”samhandling i nettverk”. Det å velge å innføre dette i Forsvaret er i sannhet et strategisk valg. Både på grunn av de gjennomgripende konsekvensene det får og på grunn av kompleksiteten og tiden det vil ta, å få det på plass.

 

Elementer av det som i dag kalles nettverksbasert forsvar har vært satsingsområder ved FFI i svært lang tid. Vi innså tidlig hvilken betydning utviklingen innen digital elektronikk ville få for Forsvaret. Dette ledet til at vi, som noen av de første i verden, tok i bruk digitale telefonsentraler i felt og moderne nett-radioer. Luftvernsystemet NALLADS var på mange måter et NbF-system før begrepet NbF ble oppfunnet.

 

FFI var aktivt med på å utvikle det som etter hvert skulle bli til internettet, og FFI var den første institusjonen utenfor USA som var med i nettverket. En vesentlig eller kanskje mere riktig, en alt overveiende del av arbeidet ved FFI har dreid seg om å utnytte og utvikle IKT-teknologien til beste for Forsvaret. Denne helt sentrale delen av NbF har vi derfor gode forutsetninger for å håndtere på en god måte.

 

Men Nettverksbasert forsvar er mye mere enn det.

 

Dette bildet viser en kvalitativ beskrivelse av NbF, brukket opp i 3 modenhetsgrader og 9 dimensjoner. Den kvalitative beskrivelsen gjør at det å måle NbF-modenhet er svært komplisert og jeg skal ikke gå nærmere inn på det, bare si at vi nå i hovedsak anser oss å være på nivå 1 og har som mål å etablere Forsvaret på nivå 2 innen 2012: Her, i denne sammenhengen, ønsker jeg å peke på den andre aksen med de 9 dimensjonene. Om det heller skulle være 7, 8, eller kanskje 10 dimensjoner, kan også diskuteres. Poenget mitt er at kun én av de 9 dimensjonene dreier seg om ren teknologi. Alle de andre tar for seg ikke-teknologiske aspekter.

 

I Norge, som i andre land, har det meste arbeidet hittil dreiet seg om det teknologiske og som jeg har nevnt tidligere har vi rimelig kontroll over dette, selv om mye arbeid naturligvis gjenstår også her. Den virkelige store utfordringen nå er de ikke-teknologiske dimensjonene. Her har vi, som mange andre, ennå ikke kommet veldig langt og det krever at vi tar tak i disse problemstillingene med stor tyngre og på en mer strukturert måte enn hva vi har gjort til nå.

 

Noen eksempler:

 

  • Organisasjonsutvikling i lys av NbF
  • Utvikle doktriner
  • Utvikle hensiktsmessig incentivsystem for ledere
  • Trening og øving

 

Mye vil måtte endres, å innføre NbF krever en koordinert innsats fra hele Forsvaret, styrt og inspirert fra toppen. Forsvarets Høgskole og FFI vil være sentrale i arbeidet, men det vil også nær sagt alle andre enheter i Forsvaret også være. I et nylig avsluttet prosjekt ved FFI, kalt ”NbF Implementeringsplan”, vurderte vi kvalitativt hvordan Forsvaret kan løse sine ulike oppgaver på en bedre måte uten å introdusere nye avdelinger eller strukturkomponenter ved økt samarbeid på virksomhetsnivå,. En lang rekke forslag til tiltak er identifisert og de tekniske implikasjonene vurdert og kort beskrevet. Forhåpentligvis vil dette inspirere de ulike miljøene i Forsvaret til å prøve ut nye samarbeidsformer, og derigjennom sette mer ”trøkk” i NbF-utviklingen.

 

En av de mange utfordringene vi vil få er å tilpasse de praktiske konsekvensene av den teorien som jo NbF fortsatt på mange vis er, til realitetene i de oppgavene som Forsvaret skal løse. Med den rette balansen mellom ideologi, planfasthet og pragmatisme og hele tiden å ha effektiv oppgaveløsning for øye, er jeg overbevist at vi her er på riktig vei. Så vil vi sikker se at også i et NbF-perspektiv vil Forsvaret om ti år vise seg å være annerledes enn hva vi tenker oss i dag. Slik skal det også være i en organisasjon som hele tiden lærer.

 

Avslutning

Med den nye Langtidsplanen og budsjettet som ble vedtatt for i år ble utviklingen av det norske forsvaret satt på et nytt spor – et spor som peker fram mot en stabil forsvarsstruktur. Dette er det nye utgangspunktet for forsvarsplanleggingen framover – selv om mulighetene for å spore av naturligvis er til stede, og avstanden til kanten av stupet er kort.

 

Vi må imidlertid ikke bli forledet til å tro at en stabil struktur betyr fravær av omstilling. Tvert i mot tyder mye på at omstillingstakten vil øke. Nye plattformer med nye drifts- og vedlikeholdskonsepter, en betydelig økning i internasjonalt samarbeid på mange plan, (noe jeg ikke har hatt tid til å gå inn på i dette foredraget), innføring av NbF, ny teknologi og nye oppgaver nasjonalt og internasjonalt er bare noen få stikkord i denne sammenhengen. Kanskje ikke godt nytt for en organisasjon som etter sigende er omstillingstrett. Da er det bare å huske at omstilling kombinert med nedbygging – og det hele som oftest på etterskudd slik som vi nå har vært igjennom, er noe helt annet enn omstilling som et ledd å videreutvikle, modernisere og tilpasse. Den siste type omstilling er både sund og nødvendig for enhver organisasjon.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 19. januar 2009

Ved
Saira H. Basit
Forsker Institutt for forsvarsstudier

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Indias marineutvikling sett i lys av den strategiske utviklingen
i og rundt Det indiske hav

 

Saira H. Basit
Forsker Institutt for forsvarsstudier. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Kjære damer og herrer. La meg først takke Oslo Militære Samfund for denne store æren og fine anledningen jeg har fått til å fortelle litt om forskningen min. I dette foredraget skal jeg fortelle om India og utviklingen til den indiske marinen. Jeg kommer til å ta for meg tre spørsmål:

 

  1. Hva er Indias maritime ambisjoner?
  2. Hva er drivkreftene bak Indias maritime ekspansjon?
  3. Hva er implikasjonene for sikkerheten og stabiliteten i og rundt Det indiske hav?

 

Indias globale rolle er i endring. Landet er på vei til å bli en av tre stormakter i Asia, ved siden av Japan og Kina. USAs National Intelligence Council (eller NIC), som samler 16 etterretningsorganisasjoner, skriver i sin nyeste analyse Global Trends 2025 at India er blant de landene som vil styrke sin posisjon i verden, og at amerikanerne må forberede seg på å måtte dele sin globale innflytelse med både India og Kina. For India er det spådd fortsatt kraftig økonomisk vekst. Kina og India, Asias to økonomiske maktsentra, virker å være på vei tilbake til den statusen de hadde over to hundre år siden. Så sent som i 1820 stod India og Kina for 45 prosent av verdens samlede verdiskapning. For første gang siden da er disse to asiatiske kjempene forventet å bli de største bidragsyterne til global økonomisk vekst. Ifølge NIC vil økonomiene til Kina og India vokse seg større enn alle andre i verden med unntak av USA og Japan innen 2025.

 

Indias vekst assosieres i liten grad med militær opprustning og vekker derfor liten bekymring i Vesten, i motsetning til Kina. India omtales gjerne som ”verdens største demokrati” og er for mange ”fredsnasjonen” – det siste en arv fra Gandhi – med en spennende, fargerik kultur og pluralistisk toleranse. Men sannheten har flere ansikter: Siden det moderne Indias opprettelse i 1947 har landet vært gjennom fem kriger. Og parallelt med den sosioøkonomiske utviklingen, moderniserer og ekspanderer også India sine militære styrker.

 

Ifølge militæranalytikeren Robert Kaplan vil Indias marine, som i dag er verdens femte største, bli den tredje største innen få år. India har avanserte ubåter og missiler, og har en hangarskipgruppe seilende i Det indiske hav. Dette havet som er verdens tredje største og rommer 20 prosent av jordens vannflate, huser noen av hovedtransportårene for global handel. Havet er omgitt av hele 56 land. I disse landene finnes enorme ressurser. Totalt sett går 50 prosent av den globale oljetransporten og 30 prosent av gasstransporten over havet. Ni stred leder inn i det indiske hav, og fem av disse er viktige med henblikk på energiråvarer, som for eksempel Hormuz og Malacca. 60 000 skip hvert år, det vil si 200 per dag, passerer gjennom det smale Malakka-stredet. Slik sett er det naturlig at sikkerhet langs disse handelsårene er av høy betydning.

 

Ambisjoner

I juni 2007 uttalte Indias utenriksminister Pranab Mukherjee følgende:

 

“Fortunately, after almost a millennia of inward and landward focus, we are once again turning our gaze outwards and seawards, which is the natural direction of view for a nation seeking to re-establish itself not simply as a continental power, but even more so as a ‘maritime’ power – and, consequently, as one that is of significance upon the global stage.”

 

Som dette sitatet antyder har India lenge satset på hæren, og det av naturlig grunner. Landets kriger siden uavhengigheten har stort sett vært på land. I tillegg har India uavklarte grensedisputter med både Pakistan og Kina, hvor i så måte delstaten Jammu og Kashmir fremdeles er den mest omfattende utfordringen. Men nå har India i tillegg vendt blikket mot det store verdenshavet, og det er ikke første gangen. Legg merke til ordet ”re-establish” i utenriksministerens sitat. Mange av dere har sikkert hørt om den kinesiske admiralen Zheng He og hans eventyrlige seilaser til Det indiske hav på 1400-tallet. Men Indias antikke blomstringstid ute på Det indiske hav er mindre kjent.

 

Ifølge den indiske diplomaten, historikeren og filosofen K. M. Panikkar, kan inderne påvise sine første ferder ut på havet fra allerede 3500 før Kristus, og han mente at de indiske flåtene, som hadde mer fokus på handel enn på politikk, forble dominerende helt fram til 1200-tallet etter Kristus. Ifølge den forrige indiske marinesjefen, admiral Arun Prakash, kom fallet til India som en maritim makt med invasjonen til mogulene så sent som på 1500-tallet. Siden Mogulene kom fra fastlandet i nord, ignorerte Indias herskere det maritime elementet i Indias sikkerhet. Uansett nøyaktigheten i disse forestillingene, indikerer både Panikkar og Prakash at India har en tradisjon som maritim stormakt som går flere tusen år tilbake i tid.

 

I 2004 publiserte den indiske marinen sin første offisielle doktrine, Indian Maritime Doctrine: INBR 8 (som ble gjort om til et gradert dokument en stund senere). Doktrinen var et ledd i en økende satsing på marinen, en utvikling som man også ser i flere andre asiatiske stater. Marinen er nå i gang med å utarbeide en ny, gradert, doktrine i og med at den forrige ble kritisert for å være for lite India-spesifikk og i for stor grad en etterligning av den australske marinedoktrinen. I tillegg offentliggjorde inderne sin egen maritime strategi i 2007 med tittelen Freedom to use the Seas: India’s Maritime Military Strategy. Den har det lett ambisiøse mottoet:

 

“The freedom to use the seas for our national purposes, under all circumstances”

 

Drivkrefter

Drivkreftene bak Indias maritime modernisering og ekspansjon er mange og komplekse. Her skal jeg kaste lys over noen av de viktigste. I 2005 uttalte Indias nåværende marinesjef admiral Sureesh Mehta følgende:

 

“For a Strategy […], the start point has to be a threat. Without a specific threat, whether real or perceived, there is no need for a Strategy. […] In the national security arena, we are concerned with threats to our national interests […].”

 

Så, hvorfor har India følt behov for å ruste opp marinen og utvikle sin egen maritime strategi? Hvilke trusler er det marinesjefen snakker om? Er antatte trusler den eneste drivkraften bak landets beslutning om å modernisere og ekspandere marinen?

 

Etter 1947 har militære trusler mot India vært landbasert, med atommakten Pakistan som hovedutfordrer. India og Pakistan har siden uavhengigheten – i tillegg til fire kriger – hatt mange mindre militære sammentreff. Fokuset har derfor vært på å opprettholde en sterk og motstandsdyktig hær. Men i den siste tiden har satsningen blitt noe annerledes, som nevnt ovenfor. Delvis er bakgrunnen for endringen i tankesettet at Indias trusselbilde har endret seg. Skiftet i Indias trusselbildet reflekteres tydelig i strategidokumentet til marinen. Der står det at stater som er fiendtlige mot indiske interesser får stadig større innflytelse i og rundt Det indiske hav. Videre står det at India har et akutt behov for å demme opp mot denne påvirkningen. Med andre ord: India må i langt sterkere grad enn i dag markere et maritimt nærvær i regionen.

 

Det er først og fremst Kina som representerer en utfordring for India, selv om dette ikke står direkte i strategien. Deretter følger Pakistan, Bangladesh og muligens Burma. De siste årene har Kina foretatt flere fremstøt overfor de samme landene for å sikre seg deres vennskap og velvilje. Ikke minst: Kina har inngått en rekke avtaler om kommersielle havner. Det spekuleres i hva den virkelige hensikten med disse havnene er. Det synes temmelig åpenbart at Kina har inngått partnerskapene for å få strategiske støttepunkter i Det indiske hav. Her går de maritime transportårene for olje og gass østover til Kina, mens kinesiske industrivarer fraktes vestover.

 

Den indiske marinestrategien har dette som utgangspunkt: Her slås det fast at Kina forsøker å oppnå et strategisk fotfeste i Det indiske hav. Det er også nevneverdig at en del indere ser på Kina og Pakistan som den ene og samme trusselen, og utdyper at Pakistan ikke er noen trussel uten kinesisk støtte. Islamabad og Beijing har bygd gode relasjoner over de siste årene, og Kina har spilt en viktig rolle i å utvikle Pakistans kjernefysiske infrastruktur. I tillegg bygger kineserne en dypvannshavn i Gwadar i det sørlige Pakistan. Også dette har vært en kilde til bekymring for inderne.

I tillegg til utfordringen fra Kina, er hensynet til forsyningssikkerhet en viktig drivkraft bak Indias maritime ekspansjon. Landet er i økende grad avhengig av importerte energiråvarer. Olje og gass fraktes med skip fra Midtøsten og Afrika til indiske havner. I dagens politiske kontekst er transport av energiråvarer gjennom rørledninger et lite aktuelt alternativ for indiske myndigheter. Landet har et vanskelig forhold til nabolandene Pakistan og Bangladesh, som begge er mulige transittruter for olje og gass fra henholdsvis Iran og Burma. Dette vanskeliggjør muligheten for å realisere omdiskuterte prosjektideer som Iran-Pakistan-India Pipeline, Turkmenistan-Afghanistan-Pakistan-India Pipeline og Trans-Bangladesh Pipeline.

 

I dag importerer India omtrent 70 prosent av sin olje. I 2007-2008 importerte landet omtrent 122 millioner tonn med råolje, og mer enn 73 prosent av dette kom fra Midtøsten. Videre kan det sies at nesten 89 prosent av indiske oljeimporter ankommer via sjøveien. Derfor er det essensielt for India å sikre ferdselsårene gjennom Det indiske hav. Opprettholdelsen av landets økonomiske vekst er rett og slett avhengig av det, og dette kommer klart frem i den indiske marinestrategien. Dagens piratvirksomhet utenfor kysten av Somalia har kastet nytt lys på hvor viktig og vanskelig det kan være å sikre forsyninger. I tillegg til trusselen fra sjørøvere er forsyningene til havs utsatte i tilfelle ulykker, konflikter og terrorisme. India, i likhet med Kina, Japan og andre asiatiske stater, er i dag gratispassasjer i og med at de nyter godt av og er avhengige av at den amerikanske marinen sikrer sjøveiene.

 

Ved siden av utfordringen fra Kina og hensynet til forsyningssikkerhet er stormaktsambisjoner en viktig drivkraft. India opplever økonomisk vekst, og det har bidratt til å gi næring til ideer om India som regional – og fremtidig global – stormakt. Mange indere mener at marinen er en viktig forutsetning for å kunne oppnå en slik status, men riktignok er denne ideen sterkest etablert innenfor både de pensjonerte og tjenestegjørende maritime kretsene. Ideen om å dominere Det indiske hav er ikke ny. Panikkar argumenterer i monografien India and the Indian Ocean: an Essay on the Influence of Sea Power on Indian History fra 1945 at det er fundamentalt for Indias fremtid å bestrebe seg på å bli en maritim stormakt. Panikkar skrev:

 

“It is an obvious fact to any student of history that India’s security lies on the Indian Ocean: that without a well considered and effective naval policy, India’s position in the world will be weak, dependent on others and her freedom at the mercy of any country capable of controlling the Indian Ocean. India’s future therefore is closely bound up with the strength she is able to develop gradually as a naval power.”

 

Mange indere snakker om Indias rett til å dominere i Det indiske hav – og betrakter havet som Indias mare nostrum – ”vårt hav”. Men India føler også et ansvar ovenfor det internasjonale samfunnet når det gjelder å sikre ferdselsårene i verdenshavet. I tillegg til disse tre drivkreftene har det i det siste, etter terrorangrepet i Mumbai i november 2008 hvor terroristene ankom i båter, blitt økt fokus på maritim sikkerhet og terrorisme.

 

Konsekvenser

Hva har så alt dette å si for stabiliteten og sikkerheten i Asia? Vil Indias maritime ambisjoner føre til et rustningskappløp til sjøs, som i neste omgang vil kunne øke spenningsnivået og til syvende og sist risikoen for konflikt? Eller vil etableringen av en slagkraftig, havgående indisk marine føre til økt stabilitet og sikkerhet i regionen, og dermed være en fordel for handelsrutene til sjøs?

 

De asiatiske transportrutene til sjøs er som sagt en hovedåre for handel, utvikling og økt velstand i verden, og blir stadig viktigere. Sjøveienes stabilitet har siden andre verdenskrig vært basert på USAs maritime dominans. India har i flere tiår nytt godt av denne internasjonale ordenen som har vært en forutsetning for landets økonomiske vekst. Men samtidig som landet blir stadig rikere og mer politisk innflytelsesrikt, har det også blitt mer sårbart: Inderne har selv ikke hatt kapasitet til å delta i sikringen av forsyningslinjene over havet, men har vært nødt til å lene seg på USA. Sett fra New Delhi er dette i lengden ikke holdbart, og der føler man behov for å i hvert fall delvis kunne sikre egne forsyninger, som inderne er så avhengige av. Dersom India kommer på kant med USA, kan amerikanerne for eksempel utnytte sin maktposisjon til å forstyrre landets energiimport fra Midtøsten. For indiske myndigheter er det maktpåliggende å redusere denne strategiske sårbarheten. Dette krever opprustning til havs.

 

Mange indere, inkludert den forrige marinesjefen, mener at Det indiske hav kun er for land i og rundt havet. Andre har ikke noe der å gjøre. Her gjøres det riktignok unntak for USA som i dag spiller rollen som asiatisk stormakt. Indias forbedrede forhold til USA er en forholdsvis ny utvikling, og kan sees som en av de utenrikspolitiske suksessene til Bush II-administrasjonen. På 1990-tallet var et av hovedmålene for den indiske marinen å demme opp for økende amerikansk innflytelse i Det indiske hav. I dag virker derimot indiske myndigheter stort sett fornøyde med den amerikanske tilstedeværelsen. Dette vil sannsynligvis fortsette å være trenden så lenge forholdet ikke blir ubalansert og inderne får kjøre sitt eget løp. Det foretrukne nivået ligger på samarbeid om sikring av handelsruter, samt redningsaksjoner.

 

Generelt skaper behovet for å sikre tilførselslinjene til sjøs et rasjonale for å bygge opp og modernisere marinen. Like mye som for India gjelder dette for Kina, Japan og flere andre asiatiske stater, som er avhengige av import av energiråvarer transportert over havet. Kina har også – slik som den indiske marinen – som langsiktig mål å bygge opp en havgående marine. Slik regional maritim opprustning kan føre til økte spenninger, rivalisering, og et behov for å danne motvekt mot eventuelle trusler. Med et økende energibehov, en fremtid som ikke garanterer tilstrekkelig tilgang på ressurser, konkurranse om å skaffe et godt marked for eksport, stormaktsrivalisering, mangel på gjensidig forståelse over et bredt spektrum av saker, er det en fare for at spenningsnivået mellom India og Kina øker. I verste fall kan det føre til konflikt.

 

På den andre siden kan India, Kina og Japans maritime opprustning føre til stabilitet og sikkerhet i form av styrket beskyttelse mot terrorangrep og pirater, samt bedre beredskap ved ulykker. Alle tre land har i dag antipiratstyrker i Adenbukta. USA vil høyst sannsynlig beholde sin dominerende stilling til sjøs i lang tid. Men det kan være en fordel at de asiatiske stormaktene ikke lenger er USAs gratispassasjerer, men at de også kan bidra med å sikre sjøveiene. Det indiske standpunktet her er klart: Ingen marine, inkludert den amerikanske, kan sikre sjøveiene alene. Foreløpig så er det gjensidig avhengighet som preger forholdet mellom USA og de asiatiske landene, og det legger grunnlaget for økt samarbeid. Dette er positivt for blant annet norske maritime interesser, samt verdenshandelen generelt.

 

Konklusjon

Den indiske marinens ambisjoner er å bygge ut en sterk havgående marine innen få år. Indiske myndigheter har vist en viss godvilje i forhold til disse planene ved å distribuere midler. Men veien fram til målet er lang, og inderne står ovenfor en rekke med utfordringer hvorav de vanskeligste er å utbedre den nasjonale våpenindustrien, skaffe teknologi utenifra, og utvikle en god dialog mellom de militære og det sivile lederskapet. Fortsatt økonomisk vekst og vedvarende politisk vilje er også forutsetninger for at ting skal gå i riktig retning. De tre viktigste drivkreftene bak Indias maritime ekspansjon er rivaliseringen med Kina, forsyningssikkerhet og stormaktsambisjoner. Videre er en konfliktfri sfære i Det indiske hav avhengig av at stater som India, USA, Kina og Japan samarbeider om å sikre sjøveiene, samt gjensidig forståelse mellom dem. Muligheten for et slikt godt multinasjonalt samarbeid kan undergraves ved at det dannes allianser som utelukker en eller flere nøkkelaktører. Fraværet av et regionalt samarbeid i Asia og økt konkurranse om å sikre energitilførsel kan i verste fall føre til konflikt.

 

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 12. januar 2009

Ved
Amiral Kaskeala

Finlands Överbefälhavare

ÖMSESIDIGT FÖRSTÄRKANDE STRUKTURER – ETT FINSKT PERSPEKTIV 

Jag vill framföra ett varmt tack till Oslo Militära Samfund för den vänliga inbjudan att få tala om det fördjupade nordiska försvarssamarbetet ur ett finskt perspektiv. I kvällens anförande kommer jag först att analysera samarbetet i ett säkerhetspolitiskt ramverk. Därefter följer några ord om det finska försvaret. Avslutningsvis blir det några reflektioner kring praktiska samarbetsområden.

LES OGSÅ: Eventyrlig forsvar i nord (artikkel i Aftenposten 14. januar 2009) 

Det säkerhetspolitiska ramverket

 

Amiral Kaskeala Finlands Överbefälhavare. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

De nordiska försvarsministrarna publicerade i november 2008 en gemensam artikel. I den konstaterade ministrarna att dagens breda hotbild känner inga gränser och påverkar många länder samtidigt. Det är inte heller möjligt att se en militär konflikt i vårt närområde som enbart skulle påverka ett land, eller behöva mötas av ett land enskilt. Det är genom samarbete som vi bäst stärker de nordiska ländernas säkerhet. Ministrarna såg även att den strategiska rollen för vår region förändras. Det behövs ett fördjupat nordiskt samarbete och ökat samarbete med övriga Östersjöstater för att hantera de framtida utmaningarna.

 

Många av våra säkerhetsbekymmer är minsann gränsöverskridande och inte möjliga att åtgärda utan omfattande internationellt samarbete. Den globala klimatförändringens följder kommer till uttryck på olika sätt i olika delar av världen. Den globala ekonomin påverkas av sinande råvaru- och energiresurser. Den världsomfattande recessionens följdverkningar kan inte ännu bedömas.

 

Stora förväntningar läggs på USA:s nyvalde president Barack Obama. Krigen i Mellanöstern, Afghanistan och Afrika är på den internationella dagordningen. Allmänt förväntar man sig snart sagt världen över, att president Obamas administration sätter i gång och reder ut knutarna.

 

Det internationella samfundet utvecklar sin förmåga att upptäcka, förebygga och hantera kriser. Förenta Nationernas roll är central och dess samarbete med regionala organisationer såsom den Afrikanska unionen, den Europeiska unionen, Nato och OSSE ökar på ett kännbart sätt det internationella samfundets handlingsförmåga.

 

I Europa har den Europeiska unionen haft stora framgångar under de senaste åren. Fred och välstånd dominerar nu en tidigare krigshärjad kontinent. Unionen antog sin första säkerhetsstrategi ”Ett säkert Europa i en bättre värld” vid Europeiska rådets toppmöte år 2003. Den militära snabbinsatsförmågan i planerad utsträckning tillkom 2007. År 2008 pågick allt som allt 14 operationer i unionens ledning. I fem av dessa ingick militära resurser omfattande 5 600 soldater tillsammans.

 

Det är värt att notera att Norge har kännbart deltagit i EU-ledda operationer. Inte minst inom den nordiska snabbinsatsstyrkan, the Nordic Battlegroup, har det norska bidraget varit värdefullt och ett gott exempel på hur de nordiska länderna kan komplettera varandra även i sådana situationer, där de grundläggande lösningarna avviker från varandra.

 

Nato har utvecklats allt tydligare till ett instrument för säkerhetspolitik och krishantering och levererar därigenom sådana tjänster som medlemsländerna och det internationella samfundet önskar. Operationerna i Afghanistan, på Medelhavet, på Indiska Oceanen och stödet till Afrikanska unionen har förskjutit tyngdpunkten i Natos verksamhet till områden utanför Europa. Samtidigt som den internationella krishanteringen ligger överst på alliansens arbetsordning, kvarstår det gemensamma försvaret som alliansens kärnuppgift.

 

Inom det nordiska försvarssamarbetet är det en styrka att Norge och Danmark är Natoländer. Kunskapen och möjligheten att till lämpliga delar ty sig till Natos lösningar och processer säkerställer kostnadseffektivitet och gör det lättare att undvika dubblerande lösningar. Vårt samarbete överskrider smidigt alliansgränser. På motsvarande sätt som Norge deltar i EU:s snabbinsatsstyrkor, har Finland och Sverige signalerat viljan att bidra till Natos NRF-trupper.

 

Närområdet

På juldagen 1991 höll Sovjetunionens sista statschef Michail Gorbatjov ett tv-tal där han beklagade att sovjetrepublikerna hade beslutat att upplösa Sovjetunionen och skulle gå sina egna vägar. Knappt 15 år senare betecknade Rysslands president Vladimir Putin händelsen som 1900-talets största geopolitiska katastrof. För oss betydde 1990-talet däremot inledningen till en gynnsam tidsperiod.

I den svenska försvarsberedningens rapport från december 2007 säger man att Norden och Östersjöregionen präglas av stabilitet, dialog, och samarbete på en aldrig tidigare skådad nivå. Detta underlättas av betydande värdegemenskap länderna emellan. Danmark, Finland, Island, Norge och Sverige har stora likheter politiskt, historiskt, kulturellt och språkligt. I den finska säkerhets- och försvarspolitiska redogörelsen sägs sammanfattande, att utvecklingen på Finlands närområde kommer att visa i vilken mån globala problem kan bli ett hot för den interna säkerheten och hur stormaktsrelationerna utvecklas.

 

Framsteg i samarbete och integration är centrala stabilitetsbyggande faktorer. Men den internationella ordningen är, som vi alla känner till, för närvarande inte utan bekymmer.

 

Den ryske presidenten Dimitri Medvedev slog hösten 2008 mycket tydligt fast att geopolitiken har återinträtt som den ryska utrikespolitikens ledstjärna. Enligt Medvedev har Ryssland en legitim intressesfär som består av dess grannländer: ”Om ryska medborgares liv och heder är i fara, kommer Ryssland naturligtvis att vidta bestämda och direkta åtgärder. Jag har sagt det förut, att vi kommer att försvara våra medborgares intressen, oberoende av var de bor[…].” Georgien-kriget bevisade att Ryssland är redo att gå från ord till handling, om den politiska ledningen så bedömer.

Ändå, mycket skall till innan vi kan börja tala om en återgång till det kalla krigets konstellationer. Vi kan fortsättningsvis se med tillförsikt på utvecklingen inom vår region. Men samtidigt kan vi heller inte blunda för, att det säkerhetspolitiska klimatet har blivit kärvare. Den pågående gaskrisen mellan främst Ryssland och Ukraina har också säkerhets- och geopolitiska dimensioner. I utkastet till en långsiktig säkerhetsstrategi anser Ryssland att kampen om råvaroresurserna kan leda till militära konfrontationer i olika regioner, inklusive det arktiska området.

 

Vad betyder då säkerhetssituationen för det nordiska försvarssamarbetets del?

 

Olika säkerhetspolitiska lösningar inget hinder i försvarssamarbete

 

Inom internationell krishantering har samarbetet mycket att ge genom att effektivera våra insatser. Genom att arbeta tillsammans kan vi uppnå mera och nå resultat som direkt bidrar till att minska nöden i världen. För det här finns ett klart behov. Ur detta perspektiv känns vårt arbete därför angeläget.

Därtill kan det nordiska samarbetet fungera som en vägvisare för samarbete och samverkan i större skala. Våra länder har gått in för olika integrationslösningar. Vi kan inom den nordiska kretsen visa nyttan av bland annat rollspecialisering, någonting som är aktuellt såväl inom Nato och EU som även i organisationernas inbördes arbetsfördelning.

 

Agerar vi tillsammans, kan vi avdela framstående styrkebidrag till olika insatser. Vi kan vara först på plats, bidra med toppkvalificerat kunnande, eller delta uthålligt i en operation. Tillsammans lämnar vi ett större säkerhetspolitiskt avtryck, vilket betyder ökat inflytande inom EU och Nato. Jag förutspår att den rapport som Thorvald Stoltenberg i nära framtid skall ge ut, kommer att betona den här synpunkten.

 

Då vi flyttar blicken till vårt eget område, kan vi säga att Norden inte utgör något säkerhetspolitiskt vakuum. Stormaktskonstellationerna har genom århundradena återspeglat sig i Norden och inom Östersjöregionen. Vilken betydelse tillskriver vi det nordiska försvarssamarbetet i denna kontext?

 

Nordiskt försvarssamarbete är ett återkommande tema inom den säkerhetspolitiska debatten. I detta sammanhang kan vi bara erinra oss om vad den svenske försvarsministern Sten Tolgfors skrev i Dagens Nyheter den 20 november förra året. Tolgfors säger att ”det är mycket svårt att se en situation där Sverige skulle lämna ett annat nordiskt land eller EU-land att ensamt möta en säkerhetspolitisk försämring. Tvärtom byggs Sveriges säkerhet gemensamt med våra grannar.” Tolgfors debattinlägg är väl förankrat bland de svenska riksdagspartierna. Den svenska försvarsberedningen har i sina senaste rapporter sagt att ”Sverige kommer inte att förhålla sig passivt om en naturkatastrof eller ett angrepp skulle drabba ett annat medlemsland eller ett nordiskt land. Vi förväntar oss att dessa länder agerar på samma sätt om Sverige drabbas.”

 

De svenska inläggen utgör en utvidgad tolkning av säkerhetsklausulen, som ingår i den Europeiska unionens inte ännu godkända Lissabonfördrag. Klausulen är ett uttryck för EU-ländernas omfattande solidaritet. Den förpliktar till stöd och bistånd, om en medlemsstat skulle utsättas för ett väpnat angrepp på sitt territorium. Den kan också tillämpas i andra situationer än direkta militära hot. Klausulen innebär inte nya militära ledningssystem eller andra resurser för EU. Juridiskt medför klausulen en folkrättslig skyldighet för medlemsländerna, inte själva EU som en gemenskap. Det tillkommer nämligen medlemsländerna själva att besluta om den praktiska utformningen av hjälpen.

 

Finland har varit försiktig med tolkningen av Lissabonfördraget, även om jag är övertygad att solidaritet skall poängteras i regeringens kommande redogörelse. Hur det blir på sikt, beror på många faktorer, av vilka Natos utveckling och den europeiska säkerhetssituationens förändring är de viktigaste. Det är självklart, att också i framtiden Nato utgör till huvuddelen av EU-länderna grunden för det gemensamma försvaret. I dag hör 21 EU-länder till Nato. Inte heller Finland vill utesluta Nato-medlemskapet från sina framtida säkerhetspolitiska alternativ.

 

Från fall till fall kan vi ställas inför situationer, där vi ensamt eller tillsammans möter nya strategiska hot och utmaningar, säkrar energi- och handelsflöden på våra farvatten eller hanterar olika incidenter som kan komma att påverka våra intressen och territorier.

 

Det påkommer oss alla att upprätthålla en förmåga att reagera i konflikter och i situationer med påtryckning. Finland – och Sverige – svarar för sin territoriella integritet och sitt försvar som militärt alliansfria stater. Den norska och danska försvarslösningen bygger på det gemensamma försvaret inom Nato.

 

Vi är alla överens om att en regionalisering av säkerheten inte ligger i någons intresse. Nato-medlemskapet för Norge, Danmark och Island och EU-medlemskapet för Sverige, Danmark och Finland bildar det större ramverk inom vilket samarbetet kan genomföras. Nordiskt försvarssamarbete kan inte bli ett självständigt säkerhetspolitiskt alternativ.

 

Det nordiska försvarssamarbetet är framför allt ägnat att upprätthålla våra respektive förmågor över en kritisk massa och säkerställa kostnadseffektiva lösningar. Att samarbetet har ett säkerhetspolitiskt signalvärde, är också sant. Helheten är mera än de enskilda delsummorna. Men tills vidare talar vi enbart om ett signalvärde.

 

Försvarssamarbetet viktigt för Finland

 

Enligt lagen om försvarsmakten har det finska försvaret tre uppgifter: vi skall försvara Finland, vi skall ge handräckning till andra myndigheter och vi skall delta i internationella uppgifter.

 

Av de uppgifter som den nya lagen föreskriver försvarsmakten är försvaret av vårt land det entydigt viktigaste. Utbildningen och utrustningen av våra trupper, anskaffningarna av vapen- och ledningssystem, utvecklingen av infrastruktur och i praktiken nästan all vår verksamhet har detta som mål.

 

Våra krigstida operativa trupper enbart inom armén räknar ca 60 000 soldater och innefattar bland annat fem brigader och två mekaniserade stridsgrupper. De regionala trupperna är över 200 000 man. Det är faktiskt här som den stora skillnaden uppstår i en nordisk jämförelse. De regionala trupperna är indelade i brigad- och bataljonssammansättningar. De har tung beväpning, men saknar mestadels tidsenliga stridsfordon. Ändå lämpar de sig väl för försvarsuppgifter – någonting geopolitiken och historien har lärt oss, att vi inte kan vara utan.

 

Marinen förfogar över robotbestyckade kustkorvetter, minläggare och –röjare, tillsammans cirka 20 stridsfartyg. Flygvapnet har 130 jetplan av vilka de förnämsta, dvs. 63 F-18 Hornet stridsflyg, skall kvarstå i tjänst ännu till mitten av 2020-talet.

 

Vi använder fortsättningsvis över trettio procent av försvarsanslagen till nyanskaffningar. Genom att koncentrera investeringar till de operativa trupperna har vi byggt upp ett regionalt försvarssystem, där den vassa spetsen består av modernt utrustade operativa förband med bland annat Leopard 2 -pansarvagnar, CV-90 stridsfordon, NH-90-helikoptrar, bepansrade Patria- truppfordon och MLRS-raketkastare – för övrigt materiel som i huvudsak ingår även i Sveriges och Norges arsenaler. Vi har satsat mycket på ett tidsenligt integrerat ledningssystem, och i nära framtid skall vi besluta om betydliga förstärkningar till markbaserat luftvärn.

 

Den finska försvarsviljan är erkänt hög. Årligen utför cirka 25 000 unga män och kvinnor sin förstagångtjänst och dessutom 25 000 reservister deltar i repetitionsövningar. Försvarets trovärdighet förutsätter naturligtvis ordentlig beväpning. Därför har vi inte haft råd att ansluta oss till alla internationella nedrustningsavtal.  För Finland står den nationella säkerheten alltid före ädla internationella strävanden, hur behjärtansvärda de än är.

 

Under hela efterkrigstiden har det nationella försvarets resurser kunnat användas även till stöd för samhället. Det är inte nationalekonomiskt förnuftigt att varje enskild myndighet skaffar sig den expertis eller den materiel som behövs i alla tänkbara situationer. Polisen kan alltid räkna med att få pansarfordon av försvarsmakten, räddningsväsendet kan förlita sig på våra NBC-underrättelser och gränsbevakningsväsendet såsom även andra myndigheter kan basera sin verksamhet på den luft- och sjölägesbild försvarsmakten producerar – bara för att nämna några exempel.

 

På samma sätt resonerar vi kring internationella krishanteringsuppgifter. Vi har inte råd att upprätta separata trupper för nationella och internationella uppgifter. Våra bidrag i de internationella truppregistren och i de internationella operationerna består därför av bidrag som primärt är avsedda för uppgifter inom det nationella försvaret – i första hand således att försvara vårt eget territorium.
Utomstående vill inte alltid förstå den finländska modellen. Jag hör då och då uttalanden att Finland borde frångå det territoriella försvaret. I likhet med de andra nordiska länderna borde vi koncentrera oss på internationella operationer eftersom våra resurser inte lär räcka till för bägge två. Ändå är Finland – liksom Norge – i förhållande till sin folkmängd ett av de största länderna i Europa när det gäller att upplåta trupper för internationella operationer.

 

Jag hävdar att den finska satsningen på ett försvar som täcker hela landet och som är så utrustat att det fungerar krigsförebyggande, är fortsättningsvis vårt främsta bidrag till stabiliteten i Norden. Då vi samtidigt utnyttjar försvarsmaktens resurser även i den internationella verksamheten, klarar vi av bägge uppgifterna.

 

Den finska försvarsbudgeten har utvecklats mycket gynnsamt under de senaste åren. Regeringen har tagit sitt ansvar. Försvarsanslagen har årligen ökats med hela åtta till nio procent.

 

Dessvärre betyder detta inte att vi kunde slå oss till ro. Under nästa årtionde kommer många tunga materielsystem att fasas ut. Därför kommer vi att vara tvungna att skära ner vår krigsorganisation. Vi står inför samma bekymmer som våra nordiska kamrater och därigenom är det nordiska samarbetet så viktigt för oss. Allt som ökar effektiviteten, alla möjligheter till synergier och skalfördelar intresserar oss och rentav är nödvändiga för att vi skall kunna upprätthålla trovärdig militär styrka under 2010-talet.

 

Synergier och snara leveranser

 

Försvarsmakterna i Norge, Sverige och Finland har stora likheter och vi har samarbetat sedan länge inom en mängd områden. Försvarsmakterna står inför likartade utmaningar och möjligheter. Begränsade ekonomiska resurser och små volymer gör det allt mer komplicerat att upprätthålla och vidareutveckla beställda försvarsförmågor.

 

Snara politiska beslut och vittgående mandat till respektive försvarsmakt att koordinera utvecklingen med de två andra försvarsmakterna optimerar förutsättningarna att dra nytta av de positiva effekter som förslagen ger uttryck för.

 

Jag menar att en grundförutsättning för ett hållbart samarbete är en samsyn på de krav framtiden ställer på våra förmågor. Vi behöver samarbeta långsiktigt. Det tar från ritbordet 15 – 20 år för ett vapensystem att komma i operativt bruk. Vi måste med andra ord förenhetliga vår långsiktiga planeringsverksamhet. Då kan vi identifiera våra utvecklingsbehov i så god tid att vi uppnår reell nytta.

 

Ett naturligt följande steg är att efterhand överenskomma om gemensamma förfaringssätt, dvs. best practices. Byråkratiska knutar måste öppnas. Där det är möjligt skall vi lära av varandras erfarenheter. Som ett minimum måste vi känna till hur beslutsgången är i våra respektive länder. Lätt kommer det här inte att bli. Försvarsindustriella intressen och politiska överväganden kan komma att spela in. Men det oaktat, en samsyn på framtida krav och en vägkarta hur vi når målen är fundamentala för ett hållbart samarbete.

 

Vi bör emellertid redan i det korta perspektivet kunna uppvisa resultat som visar hur rationellt och fungerande samarbetet är. Vi har utrett och identifierat en mängd potentiella samarbetsområden. Nu skall vi skrida från ord till handling. Vi måste visa åt Thomas tvivlaren, oavsett om han står i våra egna led eller representerar våra politiska beslutsfattare, att samarbetet verkligen leder till resultat. Låt mig så lyfta fram några praktiska exempel på samarbetsområden.

 

I Finland sammanställer marinen sjölägesbilden i tätt samarbete med Sjöbevakningen och Sjöfartsverket. Våren 2006 utvidgades samarbetet för att även innefatta Sverige genom det så kallade SUCFIS-samarbetet. Danmark kom med som observatör 2007. Även andra länder har visat intresse, och målsättningen är utvidga samarbetet inom ramen för SUCBAS till att omfatta samtliga Östersjöländer. År 2009 kommer att vara avgörande för SUCBAS utveckling.

 

Östersjöns säkerhet kan förbättras genom att utveckla samarbetet mellan strandstaternas marina enheter med sikte på att utveckla beredskapen till handräckning för andra myndigheter. Det finns ett otal områden där denna förmåga kan behövas: sjöräddning, oljebekämpning, eftersökningsverksamhet under vatten, minröjning, fartygsinspektion och användning av kraftmedel i krävande handräckningssituationer.

 

Att skydda sjöförbindelserna är den finska marinens viktigaste uppgift. Ett naturligt steg är att undersöka hur vi tillsammans kunde säkerställa trafiken i Östersjön i fall av ett internationellt spänningsläge eller någon annan störningssituation. Vi kan börja med att utöka övningsverksamheten och innefatta gemensamma logistikfunktioner i samarbetet. Stegvis kan samarbetet utvidgas att omfatta nya länder. Efter särskilt övervägande kan vi vid behov samverka i den operativa verksamheten.

 

I ett längre perspektiv kan man tänka sig att Norge, som är en atlantiskt inriktad nation skulle bli det land som driver det marina samarbetet. Man kan också se en naturlig arbetsfördelning, där Finland och Sverige tar ansvar för samarbetet kring en sjölägesbild för Östersjön och Norge för de nordliga havsområdena.

 

Ett motsvarande arrangemang för luftlägesbilden är under arbete. Genom att ansluta oss till Natos Air Surveillance Data Exhange, ASDE, kan vi skapa en gemensam luftlägesbild över vårt område. I och med att lägesbilden bygger på en Nato-lösning, kan vi dra nytta av arrangemanget i flygövningar i så gott som hela Europa.

 

Finland och Sverige har redan påbörjat förberedelserna för att ansluta sig till ASDE-nätet via Norge. Snart kopplar vi ihop våra sensorer och kan producera en gemensam lägesbild över våra luftrum. Det här innebär i första hand en ökad flygsäkerhet. Om vi så önskar, kan även detta samarbete stegvis fördjupas. Den gemensamma lägesbilden är en grundförutsättning för övningsverksamhet. Lägesbilden ger oss kontinuerlig möjlighet till större och mångsidigare flygövningar. Vi kan lätt ordna flygövningar där vi stöder oss på fält i Rovaniemi, Luleå och Bodö. Man kan också tänka sig att vi samkör och alternerar våra sensorer. I normalförhållanden kan vi kanske turas om att sköta beredskapsuppgifter.

 

En gemensam Movement Control funktion för strategiska och taktiska flygtransporter kan bidra till att effektivisera användningen av vår transportflygkapacitet.

 

Vi noterar även, att Norge, Sverige och Finland tillsammans förfogar över ett betydande antal stridsflyg. Över 200 samövade stridsflygplan med gemensam lägesbild och ledningsfunktioner innebär en betydande operativ förmåga – nästan den största i Europa, som i ett försämrat internationellt läge genom sin blotta existens kan anses ha en stabiliserande effekt på vårt område. Se här ett exempel på ett samarbete med tydligt säkerhetspolitiskt signalvärde!

 

En möjlighet är, att Sverige, som geografiskt är i mitten, kunde påta sig lead nation rollen för utveckling inom luftsamarbetet.

 

Inom samarbetsområdet mark har vi på sikt ett mycket intressant projekt i den nordiska typbataljonen – MekB 2020. Att skapa en standardiserad nordisk mekaniserad bataljon är en stor utmaning. Den förutsätter den redan nämnda samverkan inom långsiktig planering. En ensad syn på taktik, operativ förmåga och materiel förutsätter gemensam forskning och utveckling. Men det säger sig självt att om vi lyckas, skapar vi faktiskt mervärde med ett stort M. En gemensam nordisk bataljon blir ett verkligt flaggskepp.

 

Bataljonerna skulle lämpa sig för uppgifter såväl hemma i Norden som internationellt. I internationella krishanteringsuppgifter skulle det vara enkelt att skräddarsy bemanningen av bataljonen nationsvis. Skulle situationen kräva kunde vart land ställa upp med en egen bataljon. En nordisk bataljon skulle rationalisera övningsverksamheten. Den skulle tala för gemensamma övningar, i bataljonssammansättning eller inom ramen för en brigad. Vi kunde leda övningarna i tur och ordning, med kostnadseffektivitet och ökad operativ förmåga som följd.

 

Finland med sin starka satsning på armén kunde eventuellt vara lead nation för utveckling inom marksamarbetet.

 

Jag har redan några gånger hänvisat till goda möjligheter att öka den internationella förmågan genom samarbete. Låt mig ännu ta avstamp från den nordiska typbataljonen och säga, att det vi i Norden är duktiga på, är myndighetssamverkan. Vi har ett småstatsperspektiv på krishantering och vi förstår vad Comprehensive Approach betyder i praktiken. Krig och kriser kan inte enbart lösas med militära medel.

 

Här i Norden har vi alla tiders chans att utveckla en krishanteringsförmåga där vi naturligt väver in civila och militära förmågor. Vi kunde bygga en modulär krishanteringsstyrka som förutom det militära inslaget skulle bestå av civila experter på nationsbyggande och mänskliga rättigheter. Vi kan från första stund sy ihop ett paket som innehåller bland annat verktyg för säkerhetssektorreform (SSR) och avväpning, demobilisering och återanpassning (DDR). Att ytterligare koppla in ett samnordiskt biståndsprogram förutsätter myndighetssamverkan på hög nivå. Men vi är bra på det och här kan vi göra skillnad!

 

Genom en modulär uppbyggnad av styrkan kan vi själv påverka med vilka resurser vi vill bidra. Med de erfarenheter vi har från till exempel den Nordisk-Polska brigaden i Bosnien, kan vi alltid ha dörren öppen för andra länder att delta i samarbetet. Våra internationella militära och civila utbildningscentraler representerar ett gediget kunnande. US Joint Forces Command’s Multinational Experiment serie i all ära, men jag tycker vi redan har en förmåga som kunde omsättas till praktisk handling!

 

Andra områden där vi kan uppnå framgångar är bland annat inom logistiken. En gemensam Movement Control -funktion för mark, sjö och lufttransporter som betjänar våra internationella operationer kan inrättas. Den kunde även användas i våra gemensamma övningar här hemma i Norden.

 

Bästa åhörare!

 

Utan att på något sätt göra anspråk på att vara komplett redovisar försvarschefernas rapport från juni 2008 närmare 140 förslag till samarbeten. Utav dessa föreslås ett 40-tal påbörjas eller implementeras under pågående år.

 

I dagsläge leds det nordiska försvarssamarbetet inom tre separata pelare. NORDCAPS, NORDAC och NORDSUP. Strukturen måste vi se över. Knappast behöver vi skilda koordineringsgrupper och styrgrupper för dessa tre pelare. Vi kommer under innevarande år att se på en lättare organisation. Bland annat skall vi undersöka om det är möjligt bilda en koordineringsgrupp för hela samarbetet på försvarsstabsnivå. På motsvarande sätt kunde en gemensam styrgrupp ta hand om den politiska styrningen av hela det nordiska försvarssamarbetet.

 

Med rätt organisation på plats, kan vi se med tillförsikt på snara leveranser: ett brett och långtgående nordiskt samarbete i produktionen av förband, funktioner och förmågor. Tilldelade anslag nyttjas mer effektivt och kvaliteten i organisationen ökar.

 

Tack för uppmärksamheten!