Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 3. mai 2010

Ved

Alf R Jacobsen
forfatter av boken ”Blücher, 9. April 1940”

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Alf R Jacobsen – Oberst Eriksens dilemma

 

Mine damer og herrer,

det er i dag 3. mai. På samme tid våren 1940 – for nøyaktig 70 år siden – var Sør-Norge nettopp blitt gitt opp, og regjeringen og forsvarets ledelse hadde evakuert til Nord-Norge der kampene om Narvik gikk mot klimaks. Selv hadde oberst Birger Eriksen tatt med seg festningens flagg og det signerte fotografiet av kong Haakon VII fra offisersmessen og flyttet fra Oscarsborg til Drøbak og en tilværelse som pensjonist i et okkupert land.

Ingen kunne lenger ha vært i tvil om at Norge sto overfor en hensynsløs og brutal fiende, som med morderisk besluttsomhet ville knekke all motstand, og som gjennom langtrekkende fly og andre moderne våpen hadde skaffet seg evnen til å gjøre det.

 

Situasjonen var langt fra like klar noen uker tidligere, klokken kvart på fire om morgenen 9. april, da oberst Eriksen ble vekket av en telefon fra sambandssentralen. Han og hans mannskaper hadde ventet i det uvisse siden midnatt, men det var som om de fremmede skipene som hadde vist seg i noen korte og spøkelsesaktige minutter mellom Rauøy og Bolærne hadde opphørt å eksistere. De var oppslukt av tåken og mørket ute i fjorden og var tilsynelatende blitt sporløst borte.

Ved tretiden hadde han gitt sin vesle og uøvde kanonbetjening tillatelse til å spise på skift. Selv spaserte han til kommandantboligen der hans datter Borghild og hushjelpen Ellen var alene og satte seg i lenestolen i fulle klær – i håp om litt søvn. Da telefonen skingret tre kvarter seinere, var uvissheten forbi. Det var vaktbåtene ved Filtvedt som nesten var blitt rent i senk av en tysk armada – ikke bestående av to jagere som den ytre forsvarslinjen hadde rapportert, men av sju fartøyer, hvor av tre var tungt bevæpnede kryssere.

Det var bare seks nautiske mil fra Filtvedt til Oscarsborg. Selv om inntrengerne gikk for sakte fart gjennom tåkehavet, var de bare en halvtime borte.

Da Eriksen nådde Hovedbatteriet litt før klokken 03, må han ha kjent fortvilelsens og den rettferdige harmens klo – selv om han personlig aldri sa eller skrev noe om det som foregikk i hans indre. De tre 28-centimeterne var snart femti år gamle og tunge og langsomme å håndtere, men det var ikke hovedproblemet: Hovedproblemet var at festningen ikke var mobilisert, og at han hadde bare betjening til to av kanonene.

Som festningskommandant hadde Eriksen advart, tryglet og bedt, men han hadde talt for døve ører. Bevilgningene var ikke kommet, og festningen var først blitt klargjort til strid i mars – noen få uker tilbake i tiden.

Da den 56 år gamle og for lengst pensjonerte kanonkommandør Ragnvald Rækken ble innkalt til nøytralitetsvakt i månedsskiftet februar/mars, var kanonene dypfrosset. ”Man kunne fristes til å kalle festningen et museum,” sa han. ”De samme kanonene sto der, som da jeg første gang så dem i 1902. For i det hele tatt å komme i gang med øvelser, måtte vi først rydde bort is og snø. Festningen sov sin tornerosesøvn i vinternatten, og det var ikke liketil å vekke henne til live igjen.”

Klokken 03 natt til 9. april var det ikke lenger tid til å gruble over den fatale politiske utviklingen, som hadde gitt et så nedslående resultat: En nærmest avrustet nasjon, mentalt og materielt. Hvis oberst Eriksen ville kjempe, måtte han gjøre det med de umoderne og helt utilstrekkelige midlene han hadde til rådighet.

Det var i dette øyeblikket – da han spaserte fram og tilbake over den hardfrosne grusen bak festningsvollen – at han møtte sannhetens øyeblikk i form av et spørsmål fra en ordonnans, som andpusten kom løpende fra sambandssentralen. Det var kommandørkaptein Anderssen i Torpedobatteriet, som ba om en skriftlig ordre og kategorisk ville vite om det skulle skytes med skarpt.

 

Ytre sett var spørsmålet enkelt. Det kunne nærmest besvares med et kort ja eller nei. Slik det ble formulert av ordonnansen bare minutter før fienden kom til syne i sør, representerte spørsmålet noe langt mer. Det skar i virkeligheten til kjernen i oberstens liv som mann og offiser: Skulle han beordre ild med skarpt mot en inntrenger som foreløpig ikke var sikkert identifisert – med alt det innebar av fare for blodige tap på begge sider? Skulle han på egen hånd ta ansvaret for å stå opp – ikke bare mot en høyst sannsynlig overmektig, tungt bevæpnet og brutal fiende, men mot vekten av en hjemlig pasifistisk og antimilitær tradisjon som gjennom tjue år hadde undergravd forsvarsviljen – psykologisk og materielt?

Om Eriksen løftet blikket, kunne han se underoffiserene og mannskapene slite over spaker, taljer og ratt som om de aldri hadde gjort noe annet. Men det var en illusjon.

Bare en håndfull av de menige kunne kalles artillerister i ordets rette forstand. De hadde gjennomgått trening og kjente rutinene. Resten var blodferske rekrutter, kokker og sanitetsmenn som aldri før hadde hørt eller sett en kanon bli avfyrt – og slett ikke i vrede. Det var bare minutter igjen. Ville de mestre en skuddløsning mot mål av kjøtt og blod – i dødelig hensikt? Selv nærmet han seg 65 år og skulle i november flytte inn i sitt nye skipperhus i Drøbak som pensjonist sammen med sin hustru Kristiane og sin poliorammede datter, Borghild. Ville han kunne leve med følgene – dersom han selv, mannskapene og deres familier greide seg gjennom redselstimene som ville komme? Hvor gikk pliktens grenser?

Med dagslyset ville flyene høyst sannsynlig angripe – i bølge etter bølge. Det ville bli umulig å oppholde seg i de åpne kanonstillingene uten risiko for liv og lemmer. ”Det betenkelige – ja, rent uforsvarlige – ved festningens militærtekniske tilstand, var at intet hensyn var blitt tatt til beskyttelse mot bombing fra luften,” skrev han siden. ”Til sikring av betjeningen mot luftangrep ble det aldri gitt den minste bevilgning.”

Det fantes direkte telefonlinjer mellom Oscarsborg og Admiralstaben, men linjene var tause. Landets ansvarlige politiske og militære ledere hadde så å si abandonert valplassen. Meldingene om et forestående tysk angrep hadde strømmet inn i flere døgn, og utover mandag 8. april fått en stadig mer konkret form: Sterke flåtestyrker var på vei gjennom Kattegat!

Men regjeringen hadde ikke tatt ledelsen. Ingen proklamasjoner om krig eller fred var utsendt, ingen ordrer om mobilisering, ingen oppildnende appeller, ingen presise råd. Det var bittert, men ikke uventet. I likhet med de fleste andre offiserer i frontlinjen visste Eriksen hva politikerne sto for. ”Vårt såkalte forsvar består av en hær uten øvelser, en marine uten fartøyer og festninger uten kanoner. Vårt militærstell er ikke bare unyttig. Det er en fare, kanskje den eneste fare som truer vårt land,” hadde Arbeiderpartiet erklært i en raljerende fraksjonsmerknad i Stortinget i 1933. Utenriksminister Halvdan Koht uttrykte seg litt mer spissfindig: ”Hvis du ønsker fred, bør du forberede deg på fred.”

Det hele var ledd i en antimilitaristisk kanonade, som hadde vedvart gjennom 1930-årene og som gradvis hadde destruert offiserenes moral og krigerånd. ”Offiserskorpset ble så å si avmilitarisert,” skrev Undersøkelseskommisjonen av 1946. ”Den avvisende holdningen som administrasjonen og de bevilgende myndigheter inntok overfor selv beskjedne forslag til styrking av Forsvaret, måtte gi de militære sjefer inntrykk av at det ikke var noen alvorlig forsvarsvilje hos styresmaktene. [Den defaitistiske stemningen] var sterkt egnet til å berøve de militære sjefer den nødvendige selvtillit og trygghet.”

Det verste var at heller ikke nøytralitetsvernets instruks ga definitiv klarhet. På den ene siden skulle ethvert inntrengende fartøy stoppes ”med alle tilgjengelige midler” – men ikke før det var praiet og protestert. Grunnholdningen var passiv: ”Det skal ikke brukes makt uten etter ordre fra Kommanderende Admiral, eller hvis man blir angrepet.” Men det ville ikke være tid til å konsultere admiralen når fartøyene dukket opp ved Småskjær, 2000 meter borte Han måtte handle på egen hånd – uten ryggdekning hos stabens høye herrer. Kunne han stole på sine politiske og militære foresatte? Ville han høste fordømmelse om han fulgte instinktene og brukte skarpt? Ville de støtte ham, hvis han valgte det bekvemme, skjøt varselskudd og forsøkte med det gode?

Det var det som var oberst Eriksens dilemma: Skulle han våge å ta opp kampen med de svake midlene han hadde til rådighet mot en brutal og overmektig fiende, eller skulle han velge det passive og komfortable som det rådende politiske klima så å si la opp til?

 

 

Om bord i Blücher samtidig 3-4000 meter i sør var stemningen på broen anspent. De var der alle sammen: den øverste ansvarlige for overfarten, kontreadmiral Oskar Kummetz, som var inspektør for torpedovåpenet og en av Hitlers yndlingsadmiraler, men som ikke hadde ført kommando til sjøs på mer enn ti år, generalmajor Erwin Engelbrecht, som var sjef for den nyoppsatte 163. infanteridivisjon, fallskjermgeneral Wilhelm Süssmann, skipets kaptein, kommandør Heinrich Woldag og en rekke andre offiserer og gaster.

De var om bord i ett av de sterkeste, hurtigste og mest stilrene krigsfartøyer i sin klasse som noensinne var bygd, men Blücher hadde en grunnleggende svakhet: Hun var blitt overtatt fra verftet i Kiel før jul 1939, men den strenge vinteren og omfattende etterarbeider hadde gjort at krysseren bare hadde tilbrakt tjue døgn til sjøs – og det var helt utilstrekkelig til å gi skipets helt ferske mannskaper en tilstrekkelig trening. Mange var kommet om bord få dager før avgangen fra Kiel ett døgn tidligere – natt til mandag 8. april – og var nærmest helt ukjent med skipet og tjenesten om bord. Det var ikke gjennomført havariøvelser, og skipets hovedskyts var testet med kun ett skudd fra hver 20,3 cm kanon. Besetningen var ikke samkjørt, og det var for en militær enhet i strid en fatal svakhet.

Det forklarte meldingen som Kummetz og Woldag søndag 7. april hadde sendt til flåtesjef Raeder, og som hadde et dramatisk innhold:

”Blücher er innsatsklar, men kun for enkle oppgaver. Det tunge artilleriet er ikke prøveskutt, og klarskipsøvelser er ikke gjennomført. Maskineriet er ikke testet under kampforhold; havariøvelser har ikke funnet sted.”

Det var en hard dom over forholdene om bord, og en ansvarlig skipsledelse ville normalt ha sagt nei til aktiv innsats i første linje før standarden var hevet. Men felttoget var improvisert og presset fram av Hitler selv, og Kummetz og Woldag at Føreren hadde en lang hukommelse og hadde ikke guts til å sette seg opp mot hans vilje. Mangelen på skipsrom var desperat, og en ordrenekt kunne lett bli oppfattet som feighet og sabotasje. Det forklarte meldingens kyniske innhold: På den ene siden ville de ikke nekte seg selv og besetningen sjansen til ære og berømmelse i det eventyret som Weserübung representerte, og som i vesentlig grad forutsatte at nordmennene ikke gjorde motstand. På den andre siden ville de ha ryggen fri om noe gikk galt.

Det var ett skjebnesvangert problem til for krysseren, som hadde en besetning på 1433 mann, og som i Swinemünde noen få dager tidligere hadde tatt om bord 945 offiserer og soldater fra Hæren, Luftwaffe og Goebbels propagandatjeneste.

Problemet var at krysseren dagen før avgang hadde fått om bord bare 1400 redningsvester, halvparten av gummi, halvparten av kapok. Gummivestene ble fordelt til maskinbesetningen, vestene av kapok ble surret på relingen til bruk for dem som oppholdt seg på dekk.

Men til de 945 soldatene som var om bord, fantes det ikke en eneste redningsvest – og mange av dem var fra de tyske alpeområdene og kunne ikke svømme.

Det var et fantastisk vær i det sørlige Skandinavia, og turen nordover for eskadren hadde nærmest karakter av et Kraft Durch Freude-cruise. Som yrkesoffiseren med det treffende navnet kaptein Heil uttrykte det: ”I det herlige været var den alminnelige stemningen om bord fortreffelig. Det strålende solskinnet gjorde at tanken på mulige farer knapt eksisterte.”

Eskadren hilste de danske vaktbåtene ved innløpet til Storebælt klokken 06 mandag morgen og seilte nordover – hele tiden under observasjon fra land.

Det var en broget forsamling av folk om bord som fikk lov til å bevege seg på dekk i lånte marineuniformer, som rittmester Paul Goerz, sjef for Blaupunkt-fabrikkene og oppfinner av tysk fjernsyn, som var utpekt til Falkenhorsts logistikksjef, major Hans von Poncet, som er mest kjent for at han i ruinene av Leipzig i slutten av april 1945 ville kjempe til siste mann og dø som Hitler, stornazisten Kurt Budäus, som var sjef for at mitraljøsekompani i 163.divisjon, og som var en av toppbyråkratene i Hitlerjugend og siden ble sjef for de beryktede Adolf Hitler-skolene og fikk ridderkorset for erobringen av Horten, og journalisten Richard Daub, som var den egentlige sjefen for Propagandastaffel Norwegen og i en serie artikler forherliget det tyske overfallet – men etter krigen snudde om og ble en kjent nazisme-kritiker.

Det var en blanding av yrkesoffiserer, vernepliktige og nazi-eventyrere, som jublende og tilsynelatende uten motforstillinger var med på det de visste var et folkerettstridig overfall på en fredelig nabostat – i blind tro på Hitlers messianske budskap om Tysklands skjebnekamp.

 

 

Eskadren nådde helt til frontalsperren mellom Rauøy og Bolærne da den ble praiet av hvalbåten Pol III.

Sjefen om bord i den tyske jageren Albatross, det seinere ubåtesset kapteinløytnant Strelow, hadde egentlig ordre om å kapre Pol III og tvinge offiserene til å opptre som loser på vei innover fjorden, men kaptein Welding Olsens heroiske offer forhindret det hele.

Strelow hadde strengt forbud mot å skyte for å bevare overraskelsesmomentet, men Welding Olsens tapperhet fikk ham nærmest til å miste fatningen. Etter at Pol III hadde kollidert med Albatross så hardt at hvalbåten nesten kantret, etter at Welding Olsen oppdaget at jageren var seks ganger større enn hvalbåten og bevæpnet med tre 10,5 cm kanoner mot Pol IIIs ene 76-millimeter – gikk han kaldt ut på brovingen og forlangte gjennom roperten at Albatross skulle overgi seg – ellers ville han åpne ild.

Det var et beundringsverdig mot overfor en langt overlegen fiendtlig inntrenger, og Strelow fant bare ett svar: Han satte seg utover admiralens ordre og fyrte løs på hvalbåten fra kort hold med kanoner og mitraljøser. Vi vet resultatet: Pol III ble skutt i filler, og Welding Olsen omkom – som den første nordmann i kamp mot nazismen, en av våre sanne helter.

Men Welding Olsens offer var ikke forgjeves. Det var lyskasterkjeglene, rakettene og skuddene som alarmerte Rauøy fort og vaktbåtene – og som gjorde at meldingen om det tyske overfallet allerede halv tolv nådde Første sjøforsvarsdistrikt, Admiralstaben og regjeringen i Oslo.

 

 

Tåka rullet inn fra øst kort etter at lyskasterne på Rauøy fikk eskadren inn i lyskasterne på 4-5000 meters hold, og de fire skarpe skuddene som ble avfyrt, fikk ingen effekt – unntatt blant de tyske toppoffiserene.

De spredte skuddene som slo harmløst ned i eskadrens kjølvann, styrket den tyske oppfatningen av at den norske forsvarsviljen var underminert – og at offiserene ikke ville manne seg opp til å skyte før flåten var forbi. Som kommandør August Thiele om bord i Lutzow skrev:

”Det hersker ingen tvil om at motstanderen er blitt advart, og at kystfestningene er bemannet. Det er likevel ikke absolutt klart om han er fast bestemt på å yte reell motstand. Til det gir skytingen et for vankelmodig og usystematisk inntrykk.”

Så full av selvtillit var Kummetz og resten av toppoffiserene at de straks etter at frontalsperren var passert, stanset for å skipe ut troppene som skulle falle kystfortene i ryggen. I de neste to timene lå eskadren stille mens 500 mann ble overført fra krysserne til seks minesveipere.

Det var i disse timene at det virket som om inntrengerne var forsvunnet, mens de i virkeligheten drev for vinden sør for Bastøy med stansede motorer som perfekte mål for en dristig ubåtskipper. Problemet var at våre ubåter og torpedobåter ennå ikke var sendt ut. De hadde fått beskjed om å gå ut i grålysningen – og det var altfor seint.

 

 

Eskadren passerte mellom flåtebasen Horten og Moss uten å bli praiet og nådde Filtvet – omtrent samtidig som fyrene ble slokt.

Mange har undret seg over at Kummetz besluttet å la Blücher gå først – og at den mørklagte eskadren gikk for sakte fart.

Vi har svarene i form av vitneprov fra de vakthavende offiserene på broen, navigasjonsoffiser Hugo Førster, overstyrmann Perleberg, vakthavende offiser, Werner Czygan og admiralens adjutant, løytnant von Freyberg.

I tåken og mørket hadde navigasjonen bydd på store vanskeligheter. Da Filtvedt fyr ble slokt, ba Kummetz om navigatørenes råd. Han spurte om det var mulig å forsere fjorden så lenge fyrene var slokt og fikk til svar at det var mulig – men for sakte fart.

Det var den enkle forklaringen – og den harmoniserte med angrepsplanens improviserte karakter. Den inneholdt få presise retningslinjer og overlot ansvaret til den enkelte kommandant: ”På hvilken måte gjennomføringen av planen skal skje, er avhengig av situasjonen og må besluttes av kommandantene på det enkelte sted.”

Detaljene var ikke penslet ut og ble formulert i enkle slagord: ”Om kystbatteriene åpner ild, eller miner påtreffes: Gå på! Ved alvorlige treffere, rydd farvannet og frigjør skipsleden. Ved tåke og slukte kystfyr: Gå på! Durchhalten!”

At Blücher gikk først hadde også en enkel forklaring. Som Kummetz` adjutant, løytnant von Freyberg forklarte: ”I valget mellom de to krysserne bestemte ledelsen seg for Blücher fordi det var det sterkeste skipet. Det var også det raskeste og presterte høyere fart enn Lützow selv om én maskin falt ut. Om Oslo skulle nås i tide, måtte særlig det ledende fartøyet bevege seg hurtig. Ordren var full fart forover – om det ble skutt med skarpt.”

Dersom bløffen mislyktes, og nordmennene åpnet ild, skulle altså Blücher straks sette opp maksimal hastighet. Maskinsjef Thannemann hadde klargjort turbinene for 31 knop, og det var nok til at krysseren ville greie å komme forbi – før kanonene ble ladet om og utrettet annet enn overflatiske skader.

Da Blücher nærmet seg Oscarsborg litt over klokken 04 om morgenen, var oppfatningen fortsatt at nordmennene ikke kom til å skyte.

. ”På bakgrunn av det som hadde skjedd under passeringen av Rauøy, tolket jeg lyset som en norsk protest mot inntrengningen – uten at de aktet å yte reell motstand,” forklarte navigasjonsoffiser Førster.

I følge vakthavende offiser, orlogskaptein Werner Czygan, som sto noen meter borte, ble vurderingen delt av de fleste. ”Blant de herrer som var samlet på broen fra de ulike våpengreinene, var det en allmenn oppfatning at det ikke ville komme til vesentlige stridigheter.”

 

Det Kummetz ikke hadde regnet med var motet og viljestyrken til obersten, som stirret inn i mørket noen tusen meter foran Blüchers klipperbaug, og som nettopp var blitt utfordret av sin nærmeste underordnede, kommandørkaptein Anderssen:

Jeg ber om kategorisk ordre om det skal skytes med skarpt!

 

Det var et nærmest uhørt krav fra en underordnet så nær en avgjørende strid og ga nærmest uttrykk for at torpedobatteriets sjef ikke hadde tillit til festningskommandanten og ville ha ryggen fri – om noe gikk galt. Nøytralitetsvaktens reglement slo fast at det skulle innhentes tillatelse fra Kommanderende Admiral før det ble skutt med skarpt, men det fantes ikke tid til å konsultere Oslo. Det var heller ikke tid til å formulere en skriftlig ordre, og Eriksen må ha kjent skuffelsens klo. Frontalsperren og Karljohansvern hadde sviktet. Om han fulgte regelboken og skjøt varselskudd, ville han ikke greie å lade om før inntrengerne var forbi. Også han ville ha sviktet, og det var en utålelig tanke. Han hadde ventet i mer enn førti år. Øyeblikket var kommet, og det var ikke lenger rom for tvil. Han hadde tatt sin beslutning, og beslutningen sto fast. Ansvaret var hans, oppsetsighet og defaitistisk prat ville ikke bli tålt. Da han snudde seg mot ordonnansen falt ordene som piskeslag:

”Visst Fanden skal der skytes med skarpt!”

 

 

Ordre om ild ble gitt klokken 04.21. Blücher ble i løpet av de neste sju-åtte minuttene rammet midtskips av to tunge granater fra Oscarsborg, og tre fra Kopås-batteriet på østsiden av fjorden samt to torpedoer fra Nordre Kaholmen – treffere som til sammen utløste en fatal kjedereaksjon om bord i krysseren.

 

Normalt ville et moderne krigsfartøy av Blüchers størrelse og standard kunne ha overlevd trefferne – og det var karakteristisk for situasjonsforståelsen at verken Kummetz eller kaptein Woldag trodde at skipet ville gå ned før klokken passerte seks om morgenen.

Skipet hadde moderne havarivernutstyr, det tålte vannmengder på 6-7000 tonn om bord uten å miste stabiliteten, det hadde fjorten vanntette skott og ti lensepumper som hver hadde en kapasitet på 600 tonn i timen.

Det var et sammentreff av uheldige omstendigheter som førte til undergangen. For det første: Granatene fra Oscarsborg traff batteridekket og utløste en voldsom brann i flyhangaren og torpedoverkstedet, som forplantet seg til flybombene og tretti tonn ammunisjon, som hæravdelingene hadde stablet langs skottene. Det var ikke gjennomført havariøvelser om bord, og havarigjengene greide aldri å samle seg til en effektiv innsats mot brannen som spredte seg til stadig nye avdelinger.

For det andre traff torpedoene nær skipets svakeste punkt, skottet mellom Kjelerom nr 1 og Turbinrom nr 2 og 3, som raskt ble fylt med vann. Brannene og eksplosjonen rev også over damprørene som gikk fra de intakte kjelerom nr 2 og 3 forut til den intakte Turbin nr 1 akterut. Uten damp led skipet et totalt maskinhavari. Kummetz og Woldag hadde fulgt planen og gitt ordre om full fart forover straks skuddene falt, men de fatale trefferne gjorde at turbinene stanset.

Det ble gjort desperate forsøk på å etablere en ny dampforbindelse, men brannen grep stadig om seg og vannmassene brøt inn på mellomdekket, mens skipet drev innover og til slutt ankret ved Askholmene.

Da brannen nådde det eneste magasinet som ikke var satt under vann, eksploderte beholdningen av 10,5 cm granater. Skipets slagside økte fra 10-12 til over 25 grader og stadig mer vann trengte inn på mellom- og batteridekkene. Det var det som til slutt beseglet skipet skjebne. Det mistet stabiliteten, kantret og sank litt før halv seks om morgenen – etter en dødskamp som hadde vart i to timer.

Den siste tragedien: De ti barkassene – med unntak av en – var brent opp eller skutt i stykker, livvestene av kapok likeså, mange av sjøfolkene og nesten alle av Hærens og Luftwaffes menn måtte forsøke å ta seg de 2-300 meterne til nærmeste land i iskaldt vann – mange av dem uten å kunne svømme.

Antakelig 600 omkom, resten tok seg på land utmattet og forfrosne – uten våpen og utstyr. Angrepet på Oslo var slått tilbake.

 

Oberst Birger Eriksens innsats kan ikke overvurderes – selv 70 år etter den dramatiske kampen mellom Oscarsborg og Blücher. Da skuddene falt klokken 04.21, ga kommandør Woldag øyeblikkelig ordre om full fart forover. I maskinrommet hadde maskinsjef Thannemann klargjort turbinene for 31 knop, noe som ville ha brakt krysseren til Akershus på under en time – dersom Eriksen hadde latt være å skyte med skarpt.

Generalmajor Engelbrechts tropper ville ha stormet på land en eller annen gang mellom 05 og 06 om morgenen og tatt Oslo sentrum ved overrumpling – etter mønster av det som skjedde i Drøbak og Horten. På det tidspunktet var stortingspresident Carl J. Hambro fortsatt opptatt med å organisere evakueringen av landets politiske elite med et ekstratog som først skulle av gårde fra Østbanestasjonen klokken 07.15 – halvannen time etterpå. Det ville ha vært altfor seint. Kongefamilien, regjeringen og Stortingets medlemmer ville ikke hatt en sjanse til å unnslippe, Norges Banks gullbeholdning hadde gått tapt og General- og Admiralstabens demoraliserte offiserer ville høyst sannsynlig ha blitt pågrepet i samme slengen.

I den avrustede og ikke-mobiliserte nasjon ville enhver videre motstand ha vært nytteløs. Kampen ville ha vært over før den var begynt.

Det er fristende å spekulere over hva som kunne ha skjedd om regjeringen hadde valgt å mobilisere med full kraft da meldingene fra Storebælt og Kattegat strømmet inn dagen i forveien. Jeg tror mye kunne ha vært annerledes.

Vi vet at stemningen var sterkt nedtrykt om bord i Lützow og Emden, da Blücher ble truffet og ble borte bak Kaholmene.

De trakk seg tilbake – og kommandør Thiele besluttet å dra resten av eskadren ut Oslofjorden straks mørket falt på.

Hadde kontreadmiral Smith-Johannsen i Horten valgt kampen i stedet for kapitulasjonen – selv med de små styrkene han hadde til rådighet – og sendt ubåtene og torpedobåtene mot Son, kunne det ha blitt utslagsgivende. Hitlers nerver var på høykant, og Thiele var livredd for å miste Lützow – tidligere Deutschland – med alt det ville innebære av negativ propaganda. Det skulle neppe mye til før han hadde stukket halen mellom beina og listet seg tilbake til Danmark. Så lenge Luftwaffe hadde hegemoni i luften, ville de norske tapene uten tvil ha blitt store. Men en mobilisert og kampvillig hær ville hatt gode sjanser til å håndtere de små styrkene som var landsatt, og som manglet både proviant, ammunisjon og tungt utstyr. Bolærne holdt de tyske transportflåtene på avstand til 11. april, til tross for at fortet var alene og isolert. Den tyske planen var ekstremt risikabel. Det åpnet militære muligheter for forsvarerne, men det forutsatte vilje på toppen – og den fantes ikke da det hele ble avgjort.

Et tilbakeslag i Oslo – i tillegg til problemene Dietl hadde i Narvik – kunne ha spolert Hitlers erobringsplaner og endret krigens gang. I beste fall ville det ha kunnet gi Hitlers motstandere i Wehrmacht mot til å handle – som varsleren Hans Oster hadde håpet. Med tyrannen fjernet, ville verden sett annerledes ut.

Det gikk ikke slik, men det skyldtes ikke oberst Eriksen. Han hadde våget å stå oppreist mot overmakten i urokkelig ro – i en situasjon der svært mange andre sviktet. Det er det som gjør ham til et av de store forbildene for stadig nye generasjoner som stilt overfor hans eksempel tvinges til å tenke:

Ville vi ha våget å gjøre det samme?

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 3. mai 2010

Ved

Alf R Jacobsen
forfatter av boken ”Blücher, 9. April 1940”

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Oberst Eriksens dilemma

 

Mine damer og herrer,

Alf R. Jacobsen i Oslo Militære Samfund

det er i dag 3. mai. På samme tid våren 1940 – for nøyaktig 70 år siden – var Sør-Norge nettopp blitt gitt opp, og regjeringen og forsvarets ledelse hadde evakuert til Nord-Norge der kampene om Narvik gikk mot klimaks. Selv hadde oberst Birger Eriksen tatt med seg festningens flagg og det signerte fotografiet av kong Haakon VII fra offisersmessen og flyttet fra Oscarsborg til Drøbak og en tilværelse som pensjonist i et okkupert land.

Ingen kunne lenger ha vært i tvil om at Norge sto overfor en hensynsløs og brutal fiende, som med morderisk besluttsomhet ville knekke all motstand, og som gjennom langtrekkende fly og andre moderne våpen hadde skaffet seg evnen til å gjøre det.

 

Situasjonen var langt fra like klar noen uker tidligere, klokken kvart på fire om morgenen 9. april, da oberst Eriksen ble vekket av en telefon fra sambandssentralen. Han og hans mannskaper hadde ventet i det uvisse siden midnatt, men det var som om de fremmede skipene som hadde vist seg i noen korte og spøkelsesaktige minutter mellom Rauøy og Bolærne hadde opphørt å eksistere. De var oppslukt av tåken og mørket ute i fjorden og var tilsynelatende blitt sporløst borte.

Ved tretiden hadde han gitt sin vesle og uøvde kanonbetjening tillatelse til å spise på skift. Selv spaserte han til kommandantboligen der hans datter Borghild og hushjelpen Ellen var alene og satte seg i lenestolen i fulle klær – i håp om litt søvn. Da telefonen skingret tre kvarter seinere, var uvissheten forbi. Det var vaktbåtene ved Filtvedt som nesten var blitt rent i senk av en tysk armada – ikke bestående av to jagere som den ytre forsvarslinjen hadde rapportert, men av sju fartøyer, hvor av tre var tungt bevæpnede kryssere.

Det var bare seks nautiske mil fra Filtvedt til Oscarsborg. Selv om inntrengerne gikk for sakte fart gjennom tåkehavet, var de bare en halvtime borte.

Da Eriksen nådde Hovedbatteriet litt før klokken 03, må han ha kjent fortvilelsens og den rettferdige harmens klo – selv om han personlig aldri sa eller skrev noe om det som foregikk i hans indre. De tre 28-centimeterne var snart femti år gamle og tunge og langsomme å håndtere, men det var ikke hovedproblemet: Hovedproblemet var at festningen ikke var mobilisert, og at han hadde bare betjening til to av kanonene.

Som festningskommandant hadde Eriksen advart, tryglet og bedt, men han hadde talt for døve ører. Bevilgningene var ikke kommet, og festningen var først blitt klargjort til strid i mars – noen få uker tilbake i tiden.

Da den 56 år gamle og for lengst pensjonerte kanonkommandør Ragnvald Rækken ble innkalt til nøytralitetsvakt i månedsskiftet februar/mars, var kanonene dypfrosset. ”Man kunne fristes til å kalle festningen et museum,” sa han. ”De samme kanonene sto der, som da jeg første gang så dem i 1902. For i det hele tatt å komme i gang med øvelser, måtte vi først rydde bort is og snø. Festningen sov sin tornerosesøvn i vinternatten, og det var ikke liketil å vekke henne til live igjen.”

Klokken 03 natt til 9. april var det ikke lenger tid til å gruble over den fatale politiske utviklingen, som hadde gitt et så nedslående resultat: En nærmest avrustet nasjon, mentalt og materielt. Hvis oberst Eriksen ville kjempe, måtte han gjøre det med de umoderne og helt utilstrekkelige midlene han hadde til rådighet.

Det var i dette øyeblikket – da han spaserte fram og tilbake over den hardfrosne grusen bak festningsvollen – at han møtte sannhetens øyeblikk i form av et spørsmål fra en ordonnans, som andpusten kom løpende fra sambandssentralen. Det var kommandørkaptein Anderssen i Torpedobatteriet, som ba om en skriftlig ordre og kategorisk ville vite om det skulle skytes med skarpt.

 

Ytre sett var spørsmålet enkelt. Det kunne nærmest besvares med et kort ja eller nei. Slik det ble formulert av ordonnansen bare minutter før fienden kom til syne i sør, representerte spørsmålet noe langt mer. Det skar i virkeligheten til kjernen i oberstens liv som mann og offiser: Skulle han beordre ild med skarpt mot en inntrenger som foreløpig ikke var sikkert identifisert – med alt det innebar av fare for blodige tap på begge sider? Skulle han på egen hånd ta ansvaret for å stå opp – ikke bare mot en høyst sannsynlig overmektig, tungt bevæpnet og brutal fiende, men mot vekten av en hjemlig pasifistisk og antimilitær tradisjon som gjennom tjue år hadde undergravd forsvarsviljen – psykologisk og materielt?

Om Eriksen løftet blikket, kunne han se underoffiserene og mannskapene slite over spaker, taljer og ratt som om de aldri hadde gjort noe annet. Men det var en illusjon.

Bare en håndfull av de menige kunne kalles artillerister i ordets rette forstand. De hadde gjennomgått trening og kjente rutinene. Resten var blodferske rekrutter, kokker og sanitetsmenn som aldri før hadde hørt eller sett en kanon bli avfyrt – og slett ikke i vrede. Det var bare minutter igjen. Ville de mestre en skuddløsning mot mål av kjøtt og blod – i dødelig hensikt? Selv nærmet han seg 65 år og skulle i november flytte inn i sitt nye skipperhus i Drøbak som pensjonist sammen med sin hustru Kristiane og sin poliorammede datter, Borghild. Ville han kunne leve med følgene – dersom han selv, mannskapene og deres familier greide seg gjennom redselstimene som ville komme? Hvor gikk pliktens grenser?

Med dagslyset ville flyene høyst sannsynlig angripe – i bølge etter bølge. Det ville bli umulig å oppholde seg i de åpne kanonstillingene uten risiko for liv og lemmer. ”Det betenkelige – ja, rent uforsvarlige – ved festningens militærtekniske tilstand, var at intet hensyn var blitt tatt til beskyttelse mot bombing fra luften,” skrev han siden. ”Til sikring av betjeningen mot luftangrep ble det aldri gitt den minste bevilgning.”

Det fantes direkte telefonlinjer mellom Oscarsborg og Admiralstaben, men linjene var tause. Landets ansvarlige politiske og militære ledere hadde så å si abandonert valplassen. Meldingene om et forestående tysk angrep hadde strømmet inn i flere døgn, og utover mandag 8. april fått en stadig mer konkret form: Sterke flåtestyrker var på vei gjennom Kattegat!

Men regjeringen hadde ikke tatt ledelsen. Ingen proklamasjoner om krig eller fred var utsendt, ingen ordrer om mobilisering, ingen oppildnende appeller, ingen presise råd. Det var bittert, men ikke uventet. I likhet med de fleste andre offiserer i frontlinjen visste Eriksen hva politikerne sto for. ”Vårt såkalte forsvar består av en hær uten øvelser, en marine uten fartøyer og festninger uten kanoner. Vårt militærstell er ikke bare unyttig. Det er en fare, kanskje den eneste fare som truer vårt land,” hadde Arbeiderpartiet erklært i en raljerende fraksjonsmerknad i Stortinget i 1933. Utenriksminister Halvdan Koht uttrykte seg litt mer spissfindig: ”Hvis du ønsker fred, bør du forberede deg på fred.”

Det hele var ledd i en antimilitaristisk kanonade, som hadde vedvart gjennom 1930-årene og som gradvis hadde destruert offiserenes moral og krigerånd. ”Offiserskorpset ble så å si avmilitarisert,” skrev Undersøkelseskommisjonen av 1946. ”Den avvisende holdningen som administrasjonen og de bevilgende myndigheter inntok overfor selv beskjedne forslag til styrking av Forsvaret, måtte gi de militære sjefer inntrykk av at det ikke var noen alvorlig forsvarsvilje hos styresmaktene. [Den defaitistiske stemningen] var sterkt egnet til å berøve de militære sjefer den nødvendige selvtillit og trygghet.”

Det verste var at heller ikke nøytralitetsvernets instruks ga definitiv klarhet. På den ene siden skulle ethvert inntrengende fartøy stoppes ”med alle tilgjengelige midler” – men ikke før det var praiet og protestert. Grunnholdningen var passiv: ”Det skal ikke brukes makt uten etter ordre fra Kommanderende Admiral, eller hvis man blir angrepet.” Men det ville ikke være tid til å konsultere admiralen når fartøyene dukket opp ved Småskjær, 2000 meter borte Han måtte handle på egen hånd – uten ryggdekning hos stabens høye herrer. Kunne han stole på sine politiske og militære foresatte? Ville han høste fordømmelse om han fulgte instinktene og brukte skarpt? Ville de støtte ham, hvis han valgte det bekvemme, skjøt varselskudd og forsøkte med det gode?

Det var det som var oberst Eriksens dilemma: Skulle han våge å ta opp kampen med de svake midlene han hadde til rådighet mot en brutal og overmektig fiende, eller skulle han velge det passive og komfortable som det rådende politiske klima så å si la opp til?

 

 

Om bord i Blücher samtidig 3-4000 meter i sør var stemningen på broen anspent. De var der alle sammen: den øverste ansvarlige for overfarten, kontreadmiral Oskar Kummetz, som var inspektør for torpedovåpenet og en av Hitlers yndlingsadmiraler, men som ikke hadde ført kommando til sjøs på mer enn ti år, generalmajor Erwin Engelbrecht, som var sjef for den nyoppsatte 163. infanteridivisjon, fallskjermgeneral Wilhelm Süssmann, skipets kaptein, kommandør Heinrich Woldag og en rekke andre offiserer og gaster.

De var om bord i ett av de sterkeste, hurtigste og mest stilrene krigsfartøyer i sin klasse som noensinne var bygd, men Blücher hadde en grunnleggende svakhet: Hun var blitt overtatt fra verftet i Kiel før jul 1939, men den strenge vinteren og omfattende etterarbeider hadde gjort at krysseren bare hadde tilbrakt tjue døgn til sjøs – og det var helt utilstrekkelig til å gi skipets helt ferske mannskaper en tilstrekkelig trening. Mange var kommet om bord få dager før avgangen fra Kiel ett døgn tidligere – natt til mandag 8. april – og var nærmest helt ukjent med skipet og tjenesten om bord. Det var ikke gjennomført havariøvelser, og skipets hovedskyts var testet med kun ett skudd fra hver 20,3 cm kanon. Besetningen var ikke samkjørt, og det var for en militær enhet i strid en fatal svakhet.

Det forklarte meldingen som Kummetz og Woldag søndag 7. april hadde sendt til flåtesjef Raeder, og som hadde et dramatisk innhold:

”Blücher er innsatsklar, men kun for enkle oppgaver. Det tunge artilleriet er ikke prøveskutt, og klarskipsøvelser er ikke gjennomført. Maskineriet er ikke testet under kampforhold; havariøvelser har ikke funnet sted.”

Det var en hard dom over forholdene om bord, og en ansvarlig skipsledelse ville normalt ha sagt nei til aktiv innsats i første linje før standarden var hevet. Men felttoget var improvisert og presset fram av Hitler selv, og Kummetz og Woldag at Føreren hadde en lang hukommelse og hadde ikke guts til å sette seg opp mot hans vilje. Mangelen på skipsrom var desperat, og en ordrenekt kunne lett bli oppfattet som feighet og sabotasje. Det forklarte meldingens kyniske innhold: På den ene siden ville de ikke nekte seg selv og besetningen sjansen til ære og berømmelse i det eventyret som Weserübung representerte, og som i vesentlig grad forutsatte at nordmennene ikke gjorde motstand. På den andre siden ville de ha ryggen fri om noe gikk galt.

Det var ett skjebnesvangert problem til for krysseren, som hadde en besetning på 1433 mann, og som i Swinemünde noen få dager tidligere hadde tatt om bord 945 offiserer og soldater fra Hæren, Luftwaffe og Goebbels propagandatjeneste.

Problemet var at krysseren dagen før avgang hadde fått om bord bare 1400 redningsvester, halvparten av gummi, halvparten av kapok. Gummivestene ble fordelt til maskinbesetningen, vestene av kapok ble surret på relingen til bruk for dem som oppholdt seg på dekk.

Men til de 945 soldatene som var om bord, fantes det ikke en eneste redningsvest – og mange av dem var fra de tyske alpeområdene og kunne ikke svømme.

Det var et fantastisk vær i det sørlige Skandinavia, og turen nordover for eskadren hadde nærmest karakter av et Kraft Durch Freude-cruise. Som yrkesoffiseren med det treffende navnet kaptein Heil uttrykte det: ”I det herlige været var den alminnelige stemningen om bord fortreffelig. Det strålende solskinnet gjorde at tanken på mulige farer knapt eksisterte.”

Eskadren hilste de danske vaktbåtene ved innløpet til Storebælt klokken 06 mandag morgen og seilte nordover – hele tiden under observasjon fra land.

Det var en broget forsamling av folk om bord som fikk lov til å bevege seg på dekk i lånte marineuniformer, som rittmester Paul Goerz, sjef for Blaupunkt-fabrikkene og oppfinner av tysk fjernsyn, som var utpekt til Falkenhorsts logistikksjef, major Hans von Poncet, som er mest kjent for at han i ruinene av Leipzig i slutten av april 1945 ville kjempe til siste mann og dø som Hitler, stornazisten Kurt Budäus, som var sjef for at mitraljøsekompani i 163.divisjon, og som var en av toppbyråkratene i Hitlerjugend og siden ble sjef for de beryktede Adolf Hitler-skolene og fikk ridderkorset for erobringen av Horten, og journalisten Richard Daub, som var den egentlige sjefen for Propagandastaffel Norwegen og i en serie artikler forherliget det tyske overfallet – men etter krigen snudde om og ble en kjent nazisme-kritiker.

Det var en blanding av yrkesoffiserer, vernepliktige og nazi-eventyrere, som jublende og tilsynelatende uten motforstillinger var med på det de visste var et folkerettstridig overfall på en fredelig nabostat – i blind tro på Hitlers messianske budskap om Tysklands skjebnekamp.

 

 

Eskadren nådde helt til frontalsperren mellom Rauøy og Bolærne da den ble praiet av hvalbåten Pol III.

Sjefen om bord i den tyske jageren Albatross, det seinere ubåtesset kapteinløytnant Strelow, hadde egentlig ordre om å kapre Pol III og tvinge offiserene til å opptre som loser på vei innover fjorden, men kaptein Welding Olsens heroiske offer forhindret det hele.

Strelow hadde strengt forbud mot å skyte for å bevare overraskelsesmomentet, men Welding Olsens tapperhet fikk ham nærmest til å miste fatningen. Etter at Pol III hadde kollidert med Albatross så hardt at hvalbåten nesten kantret, etter at Welding Olsen oppdaget at jageren var seks ganger større enn hvalbåten og bevæpnet med tre 10,5 cm kanoner mot Pol IIIs ene 76-millimeter – gikk han kaldt ut på brovingen og forlangte gjennom roperten at Albatross skulle overgi seg – ellers ville han åpne ild.

Det var et beundringsverdig mot overfor en langt overlegen fiendtlig inntrenger, og Strelow fant bare ett svar: Han satte seg utover admiralens ordre og fyrte løs på hvalbåten fra kort hold med kanoner og mitraljøser. Vi vet resultatet: Pol III ble skutt i filler, og Welding Olsen omkom – som den første nordmann i kamp mot nazismen, en av våre sanne helter.

Men Welding Olsens offer var ikke forgjeves. Det var lyskasterkjeglene, rakettene og skuddene som alarmerte Rauøy fort og vaktbåtene – og som gjorde at meldingen om det tyske overfallet allerede halv tolv nådde Første sjøforsvarsdistrikt, Admiralstaben og regjeringen i Oslo.

 

 

Tåka rullet inn fra øst kort etter at lyskasterne på Rauøy fikk eskadren inn i lyskasterne på 4-5000 meters hold, og de fire skarpe skuddene som ble avfyrt, fikk ingen effekt – unntatt blant de tyske toppoffiserene.

De spredte skuddene som slo harmløst ned i eskadrens kjølvann, styrket den tyske oppfatningen av at den norske forsvarsviljen var underminert – og at offiserene ikke ville manne seg opp til å skyte før flåten var forbi. Som kommandør August Thiele om bord i Lutzow skrev:

”Det hersker ingen tvil om at motstanderen er blitt advart, og at kystfestningene er bemannet. Det er likevel ikke absolutt klart om han er fast bestemt på å yte reell motstand. Til det gir skytingen et for vankelmodig og usystematisk inntrykk.”

Så full av selvtillit var Kummetz og resten av toppoffiserene at de straks etter at frontalsperren var passert, stanset for å skipe ut troppene som skulle falle kystfortene i ryggen. I de neste to timene lå eskadren stille mens 500 mann ble overført fra krysserne til seks minesveipere.

Det var i disse timene at det virket som om inntrengerne var forsvunnet, mens de i virkeligheten drev for vinden sør for Bastøy med stansede motorer som perfekte mål for en dristig ubåtskipper. Problemet var at våre ubåter og torpedobåter ennå ikke var sendt ut. De hadde fått beskjed om å gå ut i grålysningen – og det var altfor seint.

 

 

Eskadren passerte mellom flåtebasen Horten og Moss uten å bli praiet og nådde Filtvet – omtrent samtidig som fyrene ble slokt.

Mange har undret seg over at Kummetz besluttet å la Blücher gå først – og at den mørklagte eskadren gikk for sakte fart.

Vi har svarene i form av vitneprov fra de vakthavende offiserene på broen, navigasjonsoffiser Hugo Førster, overstyrmann Perleberg, vakthavende offiser, Werner Czygan og admiralens adjutant, løytnant von Freyberg.

I tåken og mørket hadde navigasjonen bydd på store vanskeligheter. Da Filtvedt fyr ble slokt, ba Kummetz om navigatørenes råd. Han spurte om det var mulig å forsere fjorden så lenge fyrene var slokt og fikk til svar at det var mulig – men for sakte fart.

Det var den enkle forklaringen – og den harmoniserte med angrepsplanens improviserte karakter. Den inneholdt få presise retningslinjer og overlot ansvaret til den enkelte kommandant: ”På hvilken måte gjennomføringen av planen skal skje, er avhengig av situasjonen og må besluttes av kommandantene på det enkelte sted.”

Detaljene var ikke penslet ut og ble formulert i enkle slagord: ”Om kystbatteriene åpner ild, eller miner påtreffes: Gå på! Ved alvorlige treffere, rydd farvannet og frigjør skipsleden. Ved tåke og slukte kystfyr: Gå på! Durchhalten!”

At Blücher gikk først hadde også en enkel forklaring. Som Kummetz` adjutant, løytnant von Freyberg forklarte: ”I valget mellom de to krysserne bestemte ledelsen seg for Blücher fordi det var det sterkeste skipet. Det var også det raskeste og presterte høyere fart enn Lützow selv om én maskin falt ut. Om Oslo skulle nås i tide, måtte særlig det ledende fartøyet bevege seg hurtig. Ordren var full fart forover – om det ble skutt med skarpt.”

Dersom bløffen mislyktes, og nordmennene åpnet ild, skulle altså Blücher straks sette opp maksimal hastighet. Maskinsjef Thannemann hadde klargjort turbinene for 31 knop, og det var nok til at krysseren ville greie å komme forbi – før kanonene ble ladet om og utrettet annet enn overflatiske skader.

Da Blücher nærmet seg Oscarsborg litt over klokken 04 om morgenen, var oppfatningen fortsatt at nordmennene ikke kom til å skyte.

. ”På bakgrunn av det som hadde skjedd under passeringen av Rauøy, tolket jeg lyset som en norsk protest mot inntrengningen – uten at de aktet å yte reell motstand,” forklarte navigasjonsoffiser Førster.

I følge vakthavende offiser, orlogskaptein Werner Czygan, som sto noen meter borte, ble vurderingen delt av de fleste. ”Blant de herrer som var samlet på broen fra de ulike våpengreinene, var det en allmenn oppfatning at det ikke ville komme til vesentlige stridigheter.”

 

Det Kummetz ikke hadde regnet med var motet og viljestyrken til obersten, som stirret inn i mørket noen tusen meter foran Blüchers klipperbaug, og som nettopp var blitt utfordret av sin nærmeste underordnede, kommandørkaptein Anderssen:

Jeg ber om kategorisk ordre om det skal skytes med skarpt!

 

Det var et nærmest uhørt krav fra en underordnet så nær en avgjørende strid og ga nærmest uttrykk for at torpedobatteriets sjef ikke hadde tillit til festningskommandanten og ville ha ryggen fri – om noe gikk galt. Nøytralitetsvaktens reglement slo fast at det skulle innhentes tillatelse fra Kommanderende Admiral før det ble skutt med skarpt, men det fantes ikke tid til å konsultere Oslo. Det var heller ikke tid til å formulere en skriftlig ordre, og Eriksen må ha kjent skuffelsens klo. Frontalsperren og Karljohansvern hadde sviktet. Om han fulgte regelboken og skjøt varselskudd, ville han ikke greie å lade om før inntrengerne var forbi. Også han ville ha sviktet, og det var en utålelig tanke. Han hadde ventet i mer enn førti år. Øyeblikket var kommet, og det var ikke lenger rom for tvil. Han hadde tatt sin beslutning, og beslutningen sto fast. Ansvaret var hans, oppsetsighet og defaitistisk prat ville ikke bli tålt. Da han snudde seg mot ordonnansen falt ordene som piskeslag:

”Visst Fanden skal der skytes med skarpt!”

 

 

Ordre om ild ble gitt klokken 04.21. Blücher ble i løpet av de neste sju-åtte minuttene rammet midtskips av to tunge granater fra Oscarsborg, og tre fra Kopås-batteriet på østsiden av fjorden samt to torpedoer fra Nordre Kaholmen – treffere som til sammen utløste en fatal kjedereaksjon om bord i krysseren.

 

Normalt ville et moderne krigsfartøy av Blüchers størrelse og standard kunne ha overlevd trefferne – og det var karakteristisk for situasjonsforståelsen at verken Kummetz eller kaptein Woldag trodde at skipet ville gå ned før klokken passerte seks om morgenen.

Skipet hadde moderne havarivernutstyr, det tålte vannmengder på 6-7000 tonn om bord uten å miste stabiliteten, det hadde fjorten vanntette skott og ti lensepumper som hver hadde en kapasitet på 600 tonn i timen.

Det var et sammentreff av uheldige omstendigheter som førte til undergangen. For det første: Granatene fra Oscarsborg traff batteridekket og utløste en voldsom brann i flyhangaren og torpedoverkstedet, som forplantet seg til flybombene og tretti tonn ammunisjon, som hæravdelingene hadde stablet langs skottene. Det var ikke gjennomført havariøvelser om bord, og havarigjengene greide aldri å samle seg til en effektiv innsats mot brannen som spredte seg til stadig nye avdelinger.

For det andre traff torpedoene nær skipets svakeste punkt, skottet mellom Kjelerom nr 1 og Turbinrom nr 2 og 3, som raskt ble fylt med vann. Brannene og eksplosjonen rev også over damprørene som gikk fra de intakte kjelerom nr 2 og 3 forut til den intakte Turbin nr 1 akterut. Uten damp led skipet et totalt maskinhavari. Kummetz og Woldag hadde fulgt planen og gitt ordre om full fart forover straks skuddene falt, men de fatale trefferne gjorde at turbinene stanset.

Det ble gjort desperate forsøk på å etablere en ny dampforbindelse, men brannen grep stadig om seg og vannmassene brøt inn på mellomdekket, mens skipet drev innover og til slutt ankret ved Askholmene.

Da brannen nådde det eneste magasinet som ikke var satt under vann, eksploderte beholdningen av 10,5 cm granater. Skipets slagside økte fra 10-12 til over 25 grader og stadig mer vann trengte inn på mellom- og batteridekkene. Det var det som til slutt beseglet skipet skjebne. Det mistet stabiliteten, kantret og sank litt før halv seks om morgenen – etter en dødskamp som hadde vart i to timer.

Den siste tragedien: De ti barkassene – med unntak av en – var brent opp eller skutt i stykker, livvestene av kapok likeså, mange av sjøfolkene og nesten alle av Hærens og Luftwaffes menn måtte forsøke å ta seg de 2-300 meterne til nærmeste land i iskaldt vann – mange av dem uten å kunne svømme.

Antakelig 600 omkom, resten tok seg på land utmattet og forfrosne – uten våpen og utstyr. Angrepet på Oslo var slått tilbake.

 

Oberst Birger Eriksens innsats kan ikke overvurderes – selv 70 år etter den dramatiske kampen mellom Oscarsborg og Blücher. Da skuddene falt klokken 04.21, ga kommandør Woldag øyeblikkelig ordre om full fart forover. I maskinrommet hadde maskinsjef Thannemann klargjort turbinene for 31 knop, noe som ville ha brakt krysseren til Akershus på under en time – dersom Eriksen hadde latt være å skyte med skarpt.

Generalmajor Engelbrechts tropper ville ha stormet på land en eller annen gang mellom 05 og 06 om morgenen og tatt Oslo sentrum ved overrumpling – etter mønster av det som skjedde i Drøbak og Horten. På det tidspunktet var stortingspresident Carl J. Hambro fortsatt opptatt med å organisere evakueringen av landets politiske elite med et ekstratog som først skulle av gårde fra Østbanestasjonen klokken 07.15 – halvannen time etterpå. Det ville ha vært altfor seint. Kongefamilien, regjeringen og Stortingets medlemmer ville ikke hatt en sjanse til å unnslippe, Norges Banks gullbeholdning hadde gått tapt og General- og Admiralstabens demoraliserte offiserer ville høyst sannsynlig ha blitt pågrepet i samme slengen.

I den avrustede og ikke-mobiliserte nasjon ville enhver videre motstand ha vært nytteløs. Kampen ville ha vært over før den var begynt.

Det er fristende å spekulere over hva som kunne ha skjedd om regjeringen hadde valgt å mobilisere med full kraft da meldingene fra Storebælt og Kattegat strømmet inn dagen i forveien. Jeg tror mye kunne ha vært annerledes.

Vi vet at stemningen var sterkt nedtrykt om bord i Lützow og Emden, da Blücher ble truffet og ble borte bak Kaholmene.

De trakk seg tilbake – og kommandør Thiele besluttet å dra resten av eskadren ut Oslofjorden straks mørket falt på.

Hadde kontreadmiral Smith-Johannsen i Horten valgt kampen i stedet for kapitulasjonen – selv med de små styrkene han hadde til rådighet – og sendt ubåtene og torpedobåtene mot Son, kunne det ha blitt utslagsgivende. Hitlers nerver var på høykant, og Thiele var livredd for å miste Lützow – tidligere Deutschland – med alt det ville innebære av negativ propaganda. Det skulle neppe mye til før han hadde stukket halen mellom beina og listet seg tilbake til Danmark. Så lenge Luftwaffe hadde hegemoni i luften, ville de norske tapene uten tvil ha blitt store. Men en mobilisert og kampvillig hær ville hatt gode sjanser til å håndtere de små styrkene som var landsatt, og som manglet både proviant, ammunisjon og tungt utstyr. Bolærne holdt de tyske transportflåtene på avstand til 11. april, til tross for at fortet var alene og isolert. Den tyske planen var ekstremt risikabel. Det åpnet militære muligheter for forsvarerne, men det forutsatte vilje på toppen – og den fantes ikke da det hele ble avgjort.

Et tilbakeslag i Oslo – i tillegg til problemene Dietl hadde i Narvik – kunne ha spolert Hitlers erobringsplaner og endret krigens gang. I beste fall ville det ha kunnet gi Hitlers motstandere i Wehrmacht mot til å handle – som varsleren Hans Oster hadde håpet. Med tyrannen fjernet, ville verden sett annerledes ut.

Det gikk ikke slik, men det skyldtes ikke oberst Eriksen. Han hadde våget å stå oppreist mot overmakten i urokkelig ro – i en situasjon der svært mange andre sviktet. Det er det som gjør ham til et av de store forbildene for stadig nye generasjoner som stilt overfor hans eksempel tvinges til å tenke:

Ville vi ha våget å gjøre det samme?

Ressurssituasjonen i forsvarssektoren

Ekspedisjonssjef Fridthjof Søgaard
Oslo Militære
Samfund
19. april 2010

Power Point presentasjon av foredraget finner du her:

2010-04-19_Sogaard. Merk kommentarfeltet under lysbildene.

 

Formann, kjære forsvarsvenner!

Vekten vil bli lagt på økonomiske ressurser, men jeg vil også komme inn på andre forhold som har ressursmessige implikasjoner, som bl.a. årsverk.

Jeg bør allerede innledningsvis advare om at dette kan komme til å bli tørt: dels fordi det kommer en del tall og diagrammer, dels fordi den gjengse byråkrat vel ikke har for vane å skape karismatisk vekkelse. Men, som en klok person skal ha sagt: det er gjennom lidelse at høyere innsikt nås. Uten at lidelse dermed skulle forstås som en garanti for høyere innsikt!

Men kan man stole på det en embedsmann sier, spør kanskje noen. Er ikke embedsmannen kun et talerør for den til enhver sittende politiske ledelse?

Svaret kan avhenge av den enkelte embedsmann, men fra mitt ståsted er svaret at en embedsmann uten personlig og faglig integritet, øver vold på selve kjernen i sitt virke: Jf neste plansje.

 

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 22. mars 2010
Ved

Hilde Henriksen Waage,
Professor ved Universitetet i Oslo:

Foto: Kjell Huslid, OMS

Hvorfor er det ingen fred mellom Israel og palestinerne?

Hvilken rolle spiller USA?

Konfliktene i Midtøsten dominerer nyhetsbildet. Dag ut og dag inn ruller bilder av terroraksjoner, voldsomme demonstrasjoner, raseri, krig og okkupasjon ut fra våre TV-skjermene. Det vil liksom ingen ende ta. Mange orker ikke lenger å forholde seg til, langt mindre ta inn over seg og forstå hva alt dette bråket handler om.

En del av den regionen og dette konfliktbildet er konflikten mellom Israel og palestinerne.

 

Her i Vesten, og her i Norge, liker vi godt å holde fast på eventyrfortellingene og mytene om situasjonen i Midtøsten. Da det gjelder konflikten mellom Israel og palestinerne, later vi stadig som om det finnes en fredsprosess, som ikke finnes. Vi later også som om det finnes en norsk rolle, som heller ikke finnes. Jeg vet knapt om noe internasjonalt spørsmål som tåkelegges så mye som nettopp konflikten mellom Israel og palestinerne. Jeg vet knapt om noe spørsmål hvor det fremdeles er så stor kunnskapsløshet om faktiske historiske forhold. Ikke minst gjelder dette framstillingen av og årsaksforklaringene på hvorfor det fremdeles ikke er noen fred mellom Israel og palestinerne.
Konflikten mellom Israel og palestinerne fortsetter å bli tåkelagt så mye at de fleste tror på dette bedraget, disse helt feilaktige framstillingene, også i dag. Jeg bare spør: Hvilken fredsprosess? Hvilken norsk rolle? Hvilken palestinsk stat – som i følge fredsplanen det såkalte ”Veikartet for fred” skulle ha foreligget fiks ferdig i 2005, som i følge USAs forrige president George Bush skulle ha foreligget omtrent hvert eneste år fra 2005 og til 2008 og som USAs nåværende president også gikk friskt ut og lovte skulle opprettes. Etter ett år som president har tonene fra en skuffet og desillusjonert president Obama fått en helt annen låt. Hvilke positive resultater har det kommet ut av alt dette fredsprosess-snakket i de siste 17 år? Ingen. Bortsett fra at alt har blitt mye verre.

 

Hvordan har denne såkalte fredsprosessen blitt drevet fram av USA i de siste årene? La meg komme med et eksempel: I forkant av Annapolis-konferansen i desember 2007 reiste den daværende utenriksminister Condolizza Rice og forsvarsminister Gates (juli 2007) rundt i Midtøsten og delte ut 400 millioner kroner i ekstra våpenstøtte til sine venner i Midtøsten – Israel, og de såkalte moderate arabiske landene – Egypt, Saudi-Arabia og Golfstatene. Mitt spørsmål er: Hvilke virkemidler skal USA bruke til å få Israel til å godta de kompromisser de ikke vil etter at amerikanerne først har gitt Israel masse våpen som israelerne vil ha? Det finnes ingen slike virkemidler. Det finnes heller ingen fredsprosess. Israels tidligere forsvarsminister Moshe Dayan oppsummerte statsminister Golda Meir forhold til USA på denne måten: ”USA gir oss våpen, penger og råd. Vi tar imot våpnene, vi tar imot pengene, og vi overser rådene”.

 

Et poeng til: I denne såkalte fredsprosessen snakker vi om ”partene”, det verste ordet jeg vet om. Hvem er ”partene”? Det høres jo nesten ut som vi snakker om representanter for to stater. Den ene parten er staten Israel. Hvem er Israels motpart? Palestinerne, under ledelse av den såkalte presidenten Mahmoud Abbas. Det høres ut som om han er president i en stat. Det finnes ingen palestinsk stat. Palestinernes såkalte president er i beste fall en leder, som ikke lenger er valgt og som har sitter flere år på overtid, for halvparten av et okkupert folk med støtte fra en liten del av den ene halvparten. Hamas, som i utgangspunktet er demokratisk valgt med et overveldende flertall av palestinerne både på Vestbredden og i Gaza, styrer den andre halvparten. Men Hamas er det ingen som vil snakke med, er av USA og andre vestlige land ansett for å være en terroristorganisasjon og er politisk og økonomisk boikottet av alle.

 

Jeg skal på slutten av mitt foredrag komme tilbake til hvorfor det ikke er noen fred og hva som må gjøres for å få til en løsning. Men hva mener så jeg at konflikten mellom Israel og palestinerne handler om? Hvilke spørsmål er det jeg mener MÅ løses for å få til noen fred?

 

Konflikten handler om det samme i dag som det den har gjort i nærmere 60 år: De kjernespørsmål som konflikten mellom Israel og palestinerne handler om er:

 

  • En sterk israelsk stat (ikke noe mirakel, selv om vi befinner oss i miraklenes del av verden, men verdens femte sterkeste militærmakt alliert med verdens eneste supermakt USA)
  • En palestinsk stat som døde under fødselen (og som aldri siden har) eller kommer til å gjenoppstå fra de døde. Jeg må her få legge til at president George Bush må ha fulgt usedvanlig dårlig med i historietimen på skolen. Han hevdet i i april 2002 at det var han som for første gang hadde fått FN til å vedta visjonen om en framtidig palestinsk stat. For noe tull. FN vedtok i 1947 med totredjedels flertall å opprette to stater, en israelsk og en palestinsk)
  • De okkuperte områdene (Vestbredden, Gaza, Jerusalem og Golanhøydene) skal Israel bare beholde dem?
  • Palestinerne og de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake til sine hjem, nå i Israel, hva skal gjøres med dem? Jeg vil bare for ordens skyld minne om at det så langt fra er noe hjertelig og vennskapelig forhold mellom palestinerne og de arabiske landene. De arabiske landene bare bruker palestinerne til sine formål, når det passer.
  • De jødiske bosetterne

Disse spørsmål Må løses for å få til noen levedyktig fred.

Jeg skal dvele litt ved de jødiske bosetningene i de okkuperte områdene og hvordan de bidrar til å hindre fred og forsoning i Midtøsten. I dag bor det ca. 250 000 jødiske bosettere, spredt utover hele Vestbredden. Det bor ca. 250 000 i Jerusalem, altså rundt 500 000 til sammen. Et kart over Vestbredden ser ut som en salamipølse, eller kanskje snarere en danskepølse, hvor bosettingen er fettklumpene i salamipølsa, med veier i mellom, kun for jøder. Palestinerne bør på det rød kjøttet i salamien, der president Bush og president Obama mener at denne sammenhengende palestinske staten skal komme. Ingen av dem har noen reist rundt på Vestbredden.

 

Etter Seksdagerskrigen i 1967 oppfordret Israel til massiv bygging av bosettinger, og ikke bare i de områdene som var militært og strategisk viktig for Israel, men spredt ut over hele Vestbredden. Det ville være å skape fakta på bakken og gjøre et kompromiss om land umulig å oppnå. ”Det jødiske folk har en uangripelig, evig og historisk rett til Israel, arver fra deres forfedre”. Israel var nærmest forpliktet til å bygge bosettinger, hevdet statsminister Menachem Begin i Likud-partiets første regjeringserklæring i 1977.

 

Da den andre store Likud-hauken Yitzhak Shamir gikk av som statsminister i 1992, uttalte han at ”det gjorde han vondt at han ikke i de neste fire år kunne ekspandere de jødiske bosettingene i Judea og Samaria”: ” Jeg ville ha fortsatt forhandlinger om palestinsk selvstyre i ti år og samtidig fått inn en halv million jøder i Judea og Samaria,” uttalte Shamir. ”Vi må utnytte tida. Dette må være den historiske retningen. Hvis vi må droppe denne basisen, vil det ikke være noe annet som kan hindre en palestinsk stat.”

Dette var Shamirs problem. Han ville ha landet, men han vet ikke hva han skal gjøre med menneskene som bodde der, palestinerne. Hva var Ariel Sharons problem, den tredje store hauken innenfor Likud-partiet, som har styrt Israel fra 2001 til hjerneblødning rammet ham i januar 2006?

 

Sharon har historisk sett hatt problemer men moderate palestinske ledere. De var det verste Sharon visste. Det var det moderate, og ikke det ekstreme, som var hans fremste fiende. I 1982, da PLO og Arafat viste tegn til moderasjon, var Sharons svar invasjon av Libanon. Hans mål var å ødelegge PLO som en militær og politisk styrke, ødelegge ryggraden til den palestinske nasjonalismen, samt å absorbere Vestbredden som et ledd i hans og Likuds planer om et Stor-Israel. Det hele endte med katastrofe og Sharon måtte gå av som forsvarsminister. Han fortsatt imidlertid i regjeringen.

Som Israels statsminister fra 2001 ønsket ikke Ariel Sharon å delta i noen fredsprosess med en palestinsk partner. Han ønsket å erstatte den med ensidige israelske beslutninger. Han utarbeidet derfor en egen, alternativ plan for å hanskes med konflikten: Gaza-planen.

 

I august 2005 trakk Israel seg militært ut fra Gaza og fjerne ca. 7000 jødiske bosettere. Men dette betydde slett ingen slutt på den israelske okkupasjonen. Israel fortsatte å ha full kontroll over alle grenser, Israel hadde full kontroll over luftterritoriet over Gaza. Israel kontrollerte Middelhavet utenfor. Egypt hadde full kontroll med sin grense og sørget for at palestinerne ikke kom inn i Egypt. Gaza, alt da et samfunn på randen av sammenbrudd, ble gjort om til Midtøsten største fengsel. De 1,5 millionene statsløse palestinerne som bor der, verdens tettest befolkede område, kom verken ut eller inn. Israel tok et definitivt strupetak på den fra før ødelagte palestinske økonomien. Den eneste forskjellen fra tidligere var at den israelske hæren fra 2005 omringet palestinerne i stedet for å stå midt iblant dem.

Gaza-planen var noe som Israel har bestemt seg for å gjøre på egenhånd, uten at dette var noe resultat av forhandlinger med palestinerne. Daværende statsminister Ariel Sharon høstet stor ros for dette internasjonalt, ikke minst fra USAs president Bush som virkelig betraktet Sharon som sin viktigste partner for fred. Sharon måtte tåle masse kritikk fra sterke krefter i sitt eget Likud-parti og ikke minst, fra den ekstreme militante høyresiden og bosetterbevegelsen i Israel, vanligvis Sharons beste venner. Men hvorfor gjorde Sharon dette? Fordi han var blitt forvandlet til en fredsdue med dårlig samvittighet for all urett som var begått mot palestinerne? Fordi han ikke lenger ville kontrollere palestinernes liv, som han selv uttrykte det?

Israel hadde helt andre mål med Gaza-planen. Den frøs nemlig hele den såkalte fredsprosessen. Dette har da også en av Sharons nærmeste rådgiver (Dov Weissglass) innrømmet var noe av det viktigste med Gaza-planen (8. oktober 2004). Israel slapp nemlig med dette unna det berømte, eller for mange israelere, marerittaktige forhandlingsbordet. Hvis du ikke har noe å gi, da er det lurt ikke å sitte ved noe forhandlingsbord. Med Israels ensidige Gaza-beslutning ble det ingen fredsprosess, det ble ingen politisk prosess med palestinerne, det ble ingen prosess som hadde som mål å opprette noen palestinsk stat. Israel kunne beholde og befeste kontrollen over den langt viktigere Vestbredden, de jødiske bosetterne og Jerusalem.

Israel hindret med dette en diskusjon om alle de vanskelige spørsmål som måtte løses, palestinske flyktninger inkludert. Den israelske statsministeren lyktes også å sikre amerikansk støtte til en politikk som innebar amerikanske garantier for utvidede israelske grenser og bosetting av de palestinske flyktningene utenfor Israel. De israelske aksjonene helt fra 2000, muren, Gaza-planen, alle disse handlingene, hadde altså et langt større mål. Aksjonene skulle stoppe marsjen mot palestinsk selvstyre, mot palestinsk uavhengighet og til slutt hindre opprettelsen av en palestinsk stat. Det lå også en gammel Likud-plan bak: Et Stor-Israel fra Jordan-elven til Middelhavet. Det handler altså i dag fremdeles om land, men hva skal Israel gjøre med menneskene som bor der? Spørsmålet er stadig like uløst.

Det er dette spørsmålet som må løses. Det spiller liten rolle om det er Fatah eller Hamas som styrer de palestinske områdene. I januar 2006 vant Hamas en overveldende seier ved det palestinske valget. Valgresultatet kom som en overraskelse på alle, Hamas inkludert. Det var Vesten som hadde presset palestinerne til å gjennomføre dette valget, med EU som observatør. Stikk i strid med det som hadde vært intensjonen, sto Vesten nå med en president de selv ville ha, men som de hadde svekket makten til, og en statsminister, som de ikke ville ha, men som de selv, i sin tid, hadde styrket makten til. Og Hamas vant ikke valget fordi palestinerne har tørnet islamister hele gjengen. Det var Hamas sitt løfte om politiske og økonomiske reformer som gjorde at de vant. Men ved å øke presset på den nyvalgte Hamas regjeringen ville Israel sørge for – og klarte å sørge for – at Hamas ikke ville klare å innfri noe valgløfte. Og det førte igjen til misnøye, uro og kaos.

 

Israelske myndigheter stanset alle regelmessige utbetalinger til den palestinske selvstyremyndigheten (rundt 50–60 millioner dollar per måned) fra skatter og avgifter samlet inn av Israel. Kvartetten – USA, EU, FN og Russland – fulgte opp, med Norge på slep, og kunngjorde at de ville bryte alle forbindelser med Hamas-regjeringen og stanse alle direkte og indirekte subsidier til de palestinske myndighetene. For amerikanerne var dette ikke nok. De vedtok i tillegg at enhver bank som fortsatte å samarbeide med de palestinske myndighetene, og/eller sørget for pengeoverføringer til dem, ville bli svartelistet. Straffetiltakene som Vesten vedtok som en reaksjon på Hamas sitt brakvalg i januar 2006, skulle ifølge en israelsk regjerningstalsmann bidra til at en palestinsk slankekur. Palestinerne skulle ”gå ned i vekt, men ikke så mye at de dør”. Så vil de nok komme på bedre tanker.
Konsekvensene av verdenssamfunnets økonomiske og politiske sanksjoner var overveldende. For tusener av palestinere, som i en årrekke hadde mottatt sine lønnslipper fra selvstyremyndighetene, uteble lønningsposen da pengestrømmen utenfra stanset opp. Spenningen i befolkningen økte, og en stadig tydeligere polarisering av det palestinske samfunnet fant sted. Fatah- og Hamas-sympatisører barket sammen i voldsomme og blodige gatekamper. Sommeren 2007, etter nye, harde gatekamper mellom Hamas og Fatah på Gazastripen, flyktet Fatahs øverste sikkerhetsledere fra Gaza til Vestbredden. Hamas overtok kontrollen på Gazastripen.

Fra 2007 har palestinerne blitt et dypt splittet folk. Det må nå minst en egen fredsprosess til for å få palestinere til å bli venner med palestinere. De to atskilte områdene var styrt av to ”regjeringer”, én Hamas-regjering som styrer Gaza-stripen, og en Fatah-regjering på Vestbredden, som Vesten og Israel øyeblikkelig normaliserte forholdet sitt til og, ikke minst, ga masse penger til. I desember 2008 angrep Israel Gaza, ifølge Israel som svar på Kassam-raketter avfyrt mot Israel fra Gaza-stripen. Et utbombet, isolert, ikke gjenoppbygget, fattig Gaza, totalt uten fremtidshåp, er det resultatet vi fremdeles står overfor den dag i dag.

Israel har langt på vei oppnådd alle sine politiske og militære mål. Israels mer langsiktige politikk har også båret frukter. Palestinerne er på alle mulige måter et splittet folk – geografisk, politisk, økonomisk, sosialt. Verdenssamfunnet hjelper dessuten Israel med å betale for den israelske okkupasjonen ved å gi store mengder med bistand til vestens yndinger på vestbredden, Fatah og den amerikansk-utdannede statsminister Fayyad. Det finnes ikke lenger noen palestinsk ”partner”, og det finnes ikke lenger noen ”fredsprosess”. Israel kan etter Gaza-krigen (var over i januar 2009) virkelig trekke på skuldrene og si: ”Hvem skal vi snakke med her? Palestinerne klarer ikke en gang å holde orden i egne rekker”. Ut av ruinene på Gaza-stripen ser vi et fragmentert samfunn, på randen av sammenbrudd. Hamas styrer, holder ro og orden internt, men er betydelig svekket. Klaner, familier, bander – som alle sverger hevn over Israel – råder grunnen og slikker sine sår før de igjen vil gjenoppta kampen mot Israel. Ingen moderate røster finnes. På Vestbredden fortsetter den Fatah-dominerte, ikke-valgte regjeringen og den heller ikke lenger valgte presidenten å snakke med Vesten, og få penger fra Vesten. Heller ikke på Vestbredden finnes det noen fredspartner som kan delta i noen fredsprosess, med støtte og legitimitet fra sitt eget folk.

Og i Israel vant den fjerde store Likud-hauken det israelske valget i 2009: Benyamin Nethanyahu er statsminister, og med seg i en sin regjeringskoalisjon har en rekke enda mer høyreorienterte, militaristiske partier, blant annet med den russisk-fødte, ytterliggående Avigdor Lieberman som utenriksminister. Det er ingen fred i sikte. Hvordan kan dette løses? Den eneste kandidat som kan hjelpe er USA. Spørsmålet er ikke hva USA kan gjøre, men hva USA vil gjøre.

USA

Hvorfor er USAs rolle så sentral? Kan USA skape fred? Eller kanskje snarere, vil USA skape fred mellom Israel og palestinerne?

I mer enn 50 år har amerikanerne stått bak de fleste meklingsforsøkene i Midtøsten. Tradisjonelt har USA hatt flere grunner til å drive fredsmekling i Midtøsten. USA har viktige militære og økonomiske interesser i regionen, og oljeinteressene er betydelige.

Historisk har USAs meklingsframstøt også vært viktige av innenrikspolitiske årsaker. USAs forhold til Israel er noe langt mer enn et utenrikspolitisk spørsmål. For et flertall av amerikanerne er Israel et demokratisk fyrtårn i et stadig mørkere, farligere muslimsk-arabisk hav. Dette gjelder ikke minst for den store, kristne, konservative middelklassen i USA. Den israelske lobbyen i USA har også stor innflytelse på amerikansk innenrikspolitikk så vel som utenrikspolitikk. Under den kalde krigen ble Israel en viktig alliert og Midtøsten en viktig region i konflikten med Sovjetunionen. Av alle disse grunner er USAs forhold til Israel et usedvanlig viktig spørsmål. Enhver amerikansk administrasjon må trå uhyre varsomt for ikke å legge seg ut med viktige og mektige innenrikspolitiske grupper. Derfor trår også amerikanske presidenter uhyre varsomt i sine forsøk på å finne en løsning. Fraværet av vilje til å gjøre noe som helst for legge press på den nære alliert Israel er det mest slående trekk ved amerikansk Midtøsten-diplomati.

Derfor har amerikansk diplomati i Midtøsten også vært mislykket i mer enn 60 år. USA har de store musklene som trenges til å øve press på Israel, men USA har ingen vilje til å bruke dem. Det er nemlig ikke slik at det ikke er mulig å løse konflikten mellom Israel og palestinerne, det finnes bare ingen vilje til å løse den. Men det finnes to unntak, to eksempler på amerikanske presidenter som har vært villige til å øve press på Israel for å få på plass fredelige løsninger. Og da skal jeg love dere at vi har fått en annen dans i Midtøsten:

 

Det første bruddet med USAs ja-vi-elsker-Israel-linje kom med president Eisenhower og utenriksminister John Foster Dulles i 1953. De syntes at president Truman hadde behandlet Israel med silkehansker, ”gone overboard in favour of Israel”, som de uttrykte det. De mente at dette ikke tjente amerikanske interesser og at den amerikanske politikken derfor måtte legges om. Eisenhower og Dulles hadde fått nok av israelsk egenrådighet etter at israelerne først hadde flyttet sin hovedstad (1949) og deretter også hadde flyttet sitt utenriksdepartement til Jerusalem sommeren 1952, til tross for sterke protester fra USA. Amerikanerne hadde bestemt seg for å være tøffere mot israelerne neste gang de ikke rettet seg etter amerikanske anmodninger.

Da Israel nektet å innstille arbeidet med Jordan-elven, stanset Dulles og Eisenhower all økonomisk hjelp til den nye jødiske staten 19. oktober 1953. Måneden før (september 1953) hadde nemlig Israel satt i gang å grave en kanal i nord. Israelerne ønsket å utnytte fallhøyden og vannkraften i Jordan-elven. Jordan-elven rant hovedsakelig gjennom den demilitariserte sonen og markerte grensen mellom Israel og Syria. Ved en endring av løpet ville elven stort sett renne igjennom områder kontrollert av Israel. Israel nektet å stanse arbeidet.

I tillegg hadde Israel i 1953 fått ny generalstabsjef, Moshe Dayan, hovedarkitekten bak Israels nye militære doktrine: Araberstatene måtte forstå at de ikke hadde noe å vinne på å overfalle den jødiske staten. Israel måtte ha militær kapasitet til å slå tilbake en hver kombinasjon av de arabiske stater, understreket Dayan, samt vilje til å bruke sin militære overlegenhet. Politikken ble satt ut i livet 15. oktober 1953. Om natten, under ledelse av den 25-år gamle Ariel Sharon, en i ettertid ikke ukjent israelsk statsråd og statsminister, angrep den nyopprettede israelske Enhet 101 den jordanske grenselandsbyen Qibya. Etter en skuddveksling, som skapte panikk blant landsbybeboerne, sprengte kommandostyrken under Sharons ledelse hus for hus. 66 landsbybeboere ble drept, tre fjerdedeler av dem kvinner og barn. Aksjonen var godkjent av statsminister David Ben-Gurion. Fire dager senere innstilte USA all økonomisk hjelp til Israel.

Israelerne var rystet over at USA kunne finne på å gjøre noe slikt, vant som de hadde vært til Truman-administrasjonens silkebehandling. Tross henstillinger fra den israelske regjeringen og press fra den mektige Israel-lobbyen i USA, ga ikke den amerikanske presidenten og utenriksministeren etter. Hjelpen ble stanset i over en måned. 29. oktober 1953 ble pengekranene åpnet igjen. Dagen før hadde Israel gitt etter for presset og stanset prosjektet om å endre løpet til Jordan-elven.

I januar 1989 tok George Bush senior tok over som president. Bush-administrasjonen, og ikke minst utenriksminister James Baker, viste ny giv og ny kraft i forhold til den fastlåste Midtøsten-konflikten. Israelerne og palestinerne ble fortalt i klartekst at hvis fred skulle oppnås, så måtte ambisjonene begrenses. Til israelernes store overraskelse var de amerikanske silkehanskene på vei ut. Baker ga klar beskjed om at Israel måtte oppgi sine drømmer om et “Stor-Israel” fra Jordan-elven til Middelhavet. Slike planer hadde ikke lenger amerikansk støtte.

Madrid-konferansen var USAs viktige initiativ for å forhandle fred i det turbulente Midtøsten. Etter Golfkrigen kunne USA også så mye lettere gjøre det. Irak var midlertidig satt ut av spill. Den kalde krigen var over. Sovjetunionen lå ned med brukket rygg. Men USA hadde betydelige problemer med sin egen allierte Israel. Shamir nektet å komme på USA sin fredskonferanse.

Med full støtte fra president George Bush satte utenriksminister James Baker sterkt press på Shamir. Bush-administrasjonen holdt tilbake 10 milliarder dollar i lånegarantier for å undergrave Shamirs stilling og presse statsministeren til fredsforhandlinger. Ikke siden Eisenhowers presidentperiode hadde USA brukt økonomiske virkemidler på en slik måte overfor Israel. Baker mente Shamirs ambisiøse bosettingsprogram måtte stoppes. På tross av sterk påvirkning, både internt i USA og fra Israel, fortsatte Baker og Bush konsekvent å omtale Øst-Jerusalem som tilhørende de okkuperte områdene. Jerusalem var ikke, som israelerne og mange i USA så det, Israels udelte og evige hovedstad. Bush-administrasjonen gjorde det klart at endelig status for Jerusalem skulle avgjøres ved forhandlinger. Det gikk kun dager før Shamir ga etter for USAs økonomiske press og møtte opp på konferanse i Madrid. De amerikanske pengekranene ble igjen åpnet. MEN: Pappa Bush ble imidlertid ikke gjenvalgt som president i USA.

Vil president Barack Obama bringe fred til Midtøsten? Den nye amerikanske administrasjonen med president Obama og ikke minst den svært så ideologiske drevet pro-israelske utenriksminister Hillary Clinton har ikke og vil ikke komme til å endre de rådende spillereglene i de fredsprosesser som har vært ført i 60 år. Obama skal tross alt håndtere en finanskrise, en helsereform, to kriger i Irak og Afghanistan, og han har lyst til å bli gjenvalgt som president.

 

President Obama er en retorisk begavelse, det er ingen tvil om det. Vi hørte det da han i sin tale i Kairo i juni 2009 strakk ut en hånd til den islamske verden. Vi hørte det på nytt da han takket for fredsprisen i sin Nobel-tale i Oslo i desember 2009. Men for å sitere den amerikanske country-artisten Shania Twain: ”That don’t impress me much”. Det var ingenting i noen av disse talene eller i noe annet i det president Obama har sagt eller gjort det siste året som viser eller antyder hva USA har tenkt å gjøre for å oppnå fred. Absolutt ingenting. Det blir ikke fred av prat. Det blir ikke fred av planer. For å løse konflikten mellom Israel og palestinerne er det utarbeidet så mange planer at vi kan fylle flere hus med planer. Det blir kun fred av handlinger. Og handlinger har glimret med sitt fravær.

 

Etter ett år som president har Barack Obama allerede gitt opp. For ett år siden sa Obama: “It will be the policy of my administration to actively and aggressively seek a lasting peace between Israel and the Palestinians, as well as Israel and its Arab neighbors”. Et år senere (januar 2010) sa han at hans regjering hadde “overestimated its ability to persuade them”, altså Israel og palestinerne. Hadde jeg skjønt dette tidligere, fortsatte Obama, ville jeg ikke ha “raised expectations as high”. Skjønt dette før? En hvilken som helst forsker eller analytiker kunne ha fortalt ham at slik ville det komme til å gå, men at det var hans jobb å sørge for at det ikke gikk slik. Da måtte han ha brukt de store amerikanske musklene som han vitterlig har. Men hvis han ønsker å bli president, vel, da burde han ikke finne på å prøve på noe slikt.

 

Den tidligere president Jimmy Carter satte den israelsk-palestinske konflikten høyt oppe på dagsorden og ville foreta ”change”. Det gikk dårlig for Carter. Han ble ikke gjenvalgt. Etter et år som president har Obama også skjønt at hvis han skal overleve som president må freden mellom Israel og palestinerne begraves. Han må komme seg helskinnet ut av den vanskelige situasjonen han selv har satt seg i. Og hvordan skal han gjøre det? Jo, president Obama kommer til å la spesialutsending George Mitchell fortsette å prate med ”partene”, få det til å se ut som om det er fortsatt amerikansk aktivitet. Derfor lanserte USA opplegget om ”indirekte samtaler”, akkurat som om det skulle være noe slags gjenoppliving av den ikke-eksisterende fredsprosessen. Derfor ble visepresident John Biden sendt til Midtøsten (mars 2010), stadig for å fortsette å prate. Det gikk ikke bra. Under besøket annonserte den israelske regjeringen at den skulle bygge 1600 nye boliger i det okkuperte Øst-Jerusalem og det etter et helt år med amerikansk retrett fra sitt opprinnelige krav om stans i all ny utbygging, som en forutsetning for fredsforhandlinger. Knuten på tråden er imidlertid kun ubetydelig krusninger på overflaten: 18. mars 2010 uttalte president Obama følgende: ”Israel is one of our closest allies, and we and the Israeli people have a special bond that’s not going to go away. … But friends are going to disagree sometimes”. Og så konkluderte den amerikanske presidenten med å si” There is no disagreement in terms of how we can move this peace process forward”.

 

Derfor vil ikke noe press bli øvet på USAs allierte Israel for å få landet til å trekke seg ut av de okkuperte områdene. President Obamas exit-plan er å fortsette å holde pratingen i gang. Slik vil det se ut som om han gjør noe. Israel vil fortsette å bygge ut bosettinger og legge Vestbredden og Jerusalem under seg. Israelerne vil fortsette å trekke på skuldrene og si: Konflikten med palestinerne kan ikke løses, den kan bare håndteres. Vi er alle vitne til hvordan Israel håndterer konflikten. Palestinerne vil fortsette å være et dypt splittet og okkupert folk, og de vil ikke makte eller klare å bli enige om noen felles ledelse og noen felles forhandlingsplattform. Kunnskap om fortiden gir grunn til dyp uro over den videre utviklingen i fremtiden. Men kunnskapen om fortiden gir også håp: Det forteller oss hva vi bør gjøre for å få til fred.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 15. mars 2010
Ved
General (p) Sverre Diesen,
Forsvarssjef 2005 – 2009

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

HVOR GÅR FORSVARET?

Refleksjoner etter fire år som forsvarssjef

 

Innledning

Formann, mine damer og herrer,

Takk for denne anledningen til å reflektere fra Samfundets talerstol rundt erfaringer etter 4 ½ år som forsvarssjef. Jeg har imidlertid ikke tenkt å bruke anledningen til å snakke om det mange kanskje forventer, som omstridte enkeltsaker, samarbeidet med politisk ledelse eller begivenheter som ble slått opp i mediene. I stedet vil jeg stille spørsmålet om vi nå faktisk har omstilt Forsvaret til et moderne innsatsforsvar i tråd med dagens utfordringer, eller om vi må erkjenne at det fortsatt gjenstår mye i så måte. Min egen konklusjon er som man forstår at det fortsatt gjenstår mye, og i det perspektiv er foredraget også en konstatering av at jeg langt på vei ikke lyktes med det jeg ved tiltredelsen så som mitt prosjekt. Så får andre vurdere om det har vært fordi pedagogikken var for dårlig fra min side, eller om motkreftene har vært og fortsatt er for sterke.

Når vi snakker om den omstillingen av Forsvaret som begynte for alvor etter Forsvarsstudie 2000 for ti år siden, har vi etter mitt skjønn lett for å glemme at vi egentlig snakker om to forskjellige prosesser. De er riktignok sammenfallende i tid, men er uavhengige av hverandre i årsak. Da sikter jeg til på den ene side den store reduksjonen i Forsvarets volum, som skyldes en meget sterk, teknologidrevet kostnadsvekst, og på den annen side en markert endring i Forsvarets innretning, som skyldes de sikkerhetspolitiske endringer etter den kalde krigen. Når det fremstilles som om Forsvarets omstilling er en enhetlig prosess som nå på det nærmeste er fullført, innebærer det derfor en forenkling der vi delvis overvurderer hva vi faktisk har gjort og delvis undervurderer hva som gjenstår. Overvurderingen knytter seg til den sikkerhetspolitisk motiverte endringen av Forsvarets innretning, som i og for seg er en engangsoperasjon, men der vi etter min vurdering ikke på langt nær har etablert det stående innsatsforsvaret vi påberoper oss. Undervurderingen knytter seg til den teknologi- og kostnadsdrevne reduksjonen av Forsvarets volum, hvor vi åpenbart har utrettet en hel del – men der de drivende kreftene fortsatt er like sterke, og derfor presser oss på en måte som vil gjøre fortsatt omstilling til en nærmest permanent tilstand. Min ambisjon med kveldens foredrag er altså å underbygge og sannsynliggjøre denne påstanden.

Forsvarets situasjon i dag

La meg da begynne med avfarende plass og se hvor vi står med Forsvaret etter behandlingen av St.prop. nr. 48 – hva ble egentlig oppnådd og hva ble ikke oppnådd med den i forhold til den videre modernisering?

For det første var det et gjennombrudd at vi fikk politisk aksept for at forsvarsbudsjettene må følge kostnadsutviklingen i forsvarssektoren, dersom en gradvis forvitring av strukturen skal unngås. Det tok Regjeringen til dels også konsekvensen av i budsjettet for 2009, og har fortsatt muligheten for å ta konsekvensen av i 2010 – avhengig av hvilken lønns- og priskompensasjon som blir gitt. Det er også et avgjørende fremskritt at den i noen grad har akseptert nødvendigheten av flernasjonal forsvarsintegrasjon – dvs at Norge må finne strategiske samarbeidspartnere for å dele på de raskt stigende kostnadene ved materiellanskaffelser og styrkeproduksjon, dersom vi skal kunne opprettholde mest mulig av kapasitetsbredden i dagens forsvar. Det er likevel ikke klart om det er politisk vilje til å gå til bl a de nedleggelser av baser og avdelinger i Norge som er forutsetningen for at slik flernasjonal integrasjon skal virke etter hensikten og ha den tilsiktede økonomiske effekt.

På tross av den politiske erkjennelse av Forsvarets økonomiske situasjon, har vi likevel fortsatt både en kort- og en langsiktig økonomisk utfordring. For det første skal budsjettøkningen på 800 mill som følge av Regjeringens påplussing av strukturen i forhold til Forsvarsstudie 07 – dvs for å beholde MTBene, et større Heimevern, flere baser og en uendret hærmodell – iverksettes trinnvis over hele 4-årsperioden. Dette skaper en underfinansiering som riktignok da vil bli avtagende, men som spesielt tidlig i perioden slår ut i betydelige likviditetsproblemer i forhold til trening og øvelser, bemanning osv. På lengre sikt er utfordringen at disse 800 mill kr i beste fall dekker rene årlige driftskostnader ved påplussingene, men ikke investeringer og EBA-fornyelse i det lengre perspektiv. Det betyr at selv om vi i denne perioden får en gradvis bedre driftsbalanse frem mot 2012, vil vi samtidig begynne akkumuleringen av en ny, langsiktig ubalanse som hovedsakelig skriver seg fra en underdekning på investeringer, og som vil slå kraftig ut i årene etter 2012.

Videreføres denne innebygde ubalansen utover planperioden, vil det derfor i løpet av 5-10 år oppstå en ny betydelig krise, på linje med den som utløste de politiske vedtakene i kjølvannet av Forsvarsstudie 2000 for snart ti år siden. Denne krisen vil komme enda raskere, dersom den forutsatte budsjettutvikling ikke videreføres i 2011 og 2012 pga en generell innstramming i offentlige utgifter som allerede er signalisert fra politisk hold, med tilbakevending til handlingsregelen o l. En slik innstramming kan selvsagt vise seg å være nasjonaløkonomisk helt nødvendig. Men da blir det samtidig avgjørende at Regjeringen står ved den andre erkjennelsen som også ligger i langtidsplanen – nemlig at dersom planens økonomiske forutsetning ryker, skal dette følges opp med tilsvarende reduksjoner i strukturen. Det skal ikke enda en gang føre til at man beholder en større struktur enn den man finansierer, med en langsom forvitring i form av mangel på trening, mangel på utstyr og mangel på personell som resultat. Det er den verst tenkelige situasjon for Forsvaret, og da ville mitt råd være å bli meget tydelig i forhold til å minne om at farene ved dette har politikerne selv erkjent i den inneværende langtidsplanen.

Forsvarets innretning – har vi fått et moderne innsatsforsvar?

La meg så gå over til de to uavhengige årsaksforhold som har drevet utviklingen, og begynne med å stille spørsmålet om St.prop. nr 48 faktisk beskriver det moderne innsatsforsvaret som den sikkerhetspolitiske virkeligheten tilsier. Her er svaret etter mitt skjønn at det fortsatt er en sterk uvilje mot de mer radikale endringer i selve forsvarsstrukturen som da er nødvendige. Som følge av denne uviljen er den vedtatte strukturen svært konservativ, og i enkelte henseende preget av utdaterte forestillinger om hva som i dag er tidsmessige og viktige militære kapasiteter. På enkelte områder er den også lite konsistent med vår egen, erklærte sikkerhetspolitiske situasjon, og jeg vil utdype dette nærmere etter hvert. La meg imidlertid allerede nå understreke at det ville være galt ensidig å kritisere politiske myndigheter for dette. Det er nok også mitt inntrykk at motstanden mot nødvendige endringer ofte er like stor innad i Forsvaret selv, spesielt der endringene innebærer personlige eller yrkesmessige ulemper for mange forsvarsansatte. I så måte skiller ikke Forsvaret seg fra andre deler av offentlig sektor, og dette vil bli en hovedutfordring ved den videre modernisering

Utgangspunktet for å stille spørsmål om vi nå faktisk har fått det innsatsforsvaret som utfordringene tilsier, er selvsagt den sikkerhetspolitiske virkelighetsbeskrivelse og de militære kapasiteter denne beskrivelsen tilsier at vi trenger. Begge deler er det heldigvis stor enighet om, både militært og politisk, og etter som dette har vært omtalt både av undertegnede og andre her i Militære Samfund en rekke ganger tidligere, finner jeg ikke grunn til å utlede det resonnementet i detalj. La meg bare oppsummere ved å si at Forsvarets største utfordring fortsatt vil være en konvensjonell militær konflikt med en annen stat i våre egne nærområder, men der maktbrukens politiske hensikt i vår tid vil være begrenset sammenlignet med trusselen under den kalde krigen. Den militære maktbruken i en slik regional konflikt vil måtte avgrenses sterkt i tid og rom for ikke å innebære en uakseptabel risiko for umiddelbar alliert intervensjon og storkonflikt, når dette altså ikke er hensikten i utgangspunktet. Vi må med andre ord anta at det i så fall blir en konflikt med begrenset styrkeinnsats i forhold til det gamle invasjonsscenariet, med kort varslingstid og kort varighet, men med høy intensitet mens den pågår.

Regjeringens mulighet for å håndtere en slik situasjon vil åpenbart avhenge av en stående militær kapasitet som er sterk nok til å skape en situasjon der Alliansen må involvere seg – også når mange av våre allierte egentlig har nasjonale interesser som ikke er sammenfallende med våre. Dette tilsier en norsk forsvarsstruktur med vekt på stående styrker med en beredskap som da selvfølgelig må være minst like høy som den begrensede varslingstiden tilsier. Denne konklusjonen er helt konsistent med den vi finner i det strategiske konsept for Forsvaret, ”Evne til innsats”, som ble utgitt av Forsvarsdepartementet i fjor høst. Jeg merker meg at den også er helt i tråd med den beskrivelse forsvarsministeren ga fra denne talerstolen for vel 2 måneder siden, og som jeg kommer tilbake til.

Jeg understreker at dette ikke er et slags revitalisert kald-krigs argument for å nedprioritere internasjonale operasjoner. Men utfordringen i denne forbindelse er at de asymmetriske operasjoner vi deltar i utenlands har en helt annen karakter enn den type konvensjonell konflikt som er dimensjonerende for Forsvaret her hjemme. Ikke minst er de asymmetriske konfliktene langvarige og lavintensive, mens en konvensjonell konflikt må forventes å være kortvarig og høyintensiv. Da er det viktig at vi ikke fristes til å tilpasse strukturen som et styrkeproduksjonsapparat for vedlikehold over tid av operasjoner ute – operasjoner som er radikalt forskjellige fra dem vi trenger et stående forsvar for å møte her hjemme. Poenget her er altså at vi må skille mellom hvilke hjemlige scenarier og formål som bestemmer Forsvarets struktur – og hvordan vi deretter i mange situasjoner tillemper bruken av denne strukturen for andre slags oppgaver ute. Igjen konstaterer jeg at forsvarsministeren presiserte også dette poenget helt eksplisitt i sitt nyttårsforedrag for noen uker siden.

Men så er spørsmålet i hvilken grad den vedtatte forsvarsstrukturen reflekterer denne beskrivelsen. Her er det stor forskjell på forsvarsgrenene, ikke minst fordi de har hatt en meget forskjellig vei å gå fra sitt utgangspunkt etter den kalde krigen. Mens Sjø- og Luftforsvaret alltid har vært stående forsvarsgrener, har Hæren i realiteten vært et styrkeproduksjonsapparat i fred for en mobiliseringshær i krig. Det er Hæren i betydelig grad fortsatt, på tross av at det ikke lenger finnes noen mobiliseringshær å produsere til. Spesielt Brigaden i Nord-Norge er ikke endret i det hele tatt, utover at vi har gått tilbake til to forskjellige innkallingstidspunkter for de vernepliktige mannskapene, slik at i hvert fall en av brigadens to bataljonsgrupper til enhver tid skal ha minst 6 måneders grunnutdannelse bak seg. I forhold til å etablere et sikkerhetspolitisk konsistent innsatsforsvar er det med andre ord Hæren som nå fremstår som det svake ledd. Utfordringen i den forbindelse er åpenbart at når det ikke lenger er noen mobiliseringshær som skal produseres, må den tidligere utdanningsorganisasjonen konverteres til en stående styrke med selvstendig operativ evne.

Hærens begrensning

Det grunnleggende problem i forhold til å etablere stående vernepliktsavdelinger med nødvendig treningsstandard og beredskap til enhver tid er imidlertid den oppøvingstid det krever før slike avdelinger er operativt brukbare med dagens avanserte materiell. I følge Generalinspektøren for Hæren krever det i hvert fall 9 måneders oppøving før avdelingene kan settes inn i den type høyintensiv strid som vi ut fra våre egne trusselvurderinger må forvente ved en væpnet konflikt her hjemme. Det samme gjelder også for det bakkebaserte luftvern som da skal forsvare både hovedbasen og et antall spredningsbaser for våre kampfly.

Den beredskapsmessige konsekvens av GIHs vurdering – som jeg deler – er altså at dersom vi når som helst i løpet av de siste tre måneder hadde fått den type krise vi selv har beskrevet som styrende for strukturen, er den landmilitære beredskap i Nord-Norge ikke-eksisterende. Dette fordi selv den eldste av bataljonene i dag bare har vel 7 måneders oppøving bak seg. Det samme vil gjelde i hele 3.kvartal, og det samme vil i perioder hvert år gjelde vår evne til å forsvare våre kampflybaser. Ikke fordi vi mangler materiell, ikke fordi vi har for små budsjetter – men fordi vi har overlatt bemanningen av noe av verdens mest avanserte og effektive materiell til soldater som ut fra vår egen vurdering ikke har de nødvendige forutsetninger for å betjene det mesteparten av tiden.

Merk at disse begrensningene også er politisk erkjent og bekreftet. Den forrige forsvarsminister, skrev 28. april i fjor i et internt notat at ”avdelingene er på dette tidspunktet (dvs etter 6 måneder, når de settes på beredskap) ikke ferdig utdannede, men har nådd et nivå hvor de kan løse enklere operative oppdrag”. For ordens skyld er vi vel enige om at de oppgaver våre enheter vil stå overfor dersom det oppstår en væpnet konflikt med en annen stat her hjemme ikke akkurat kan karakteriseres som ”enklere operative oppdrag”. Det er med andre ord ingen uenighet om virkelighetsbeskrivelsen her. Spørsmålet er om virkeligheten skal ha noen konsekvenser.

Politisk understrekes jo nå betydningen av nordområdene, av artikkel 5, av at NATO må fokusere mer på sine egne kjerneområder etc. I det strategiske konsept heter det bl a i pkt 96: Fraværet av varslingstid når det oppstår episoder av sikkerhetspolitisk karakter forsterker behovet for relevant militær tilstedeværelse”. Videre heter det i pkt 113 om Forsvarets oppgaver: ”Oppgave 1-4 er nasjonale oppgaver som krever permanent tilgjengelighet på operative militære kapasiteter. Og, i sitt nyttårsforedrag her i OMS for noen uker siden sa statsråd Faremo følgende: ”På grunn av de store avstandene, er militær tilstedeværelse i nord en forutsetning for å kunne komme til innsatsområdet i rett tid.” Statsråden kan med andre ord ikke oppfattes på annen måte enn at varslingstiden kan bli kortere enn selv den begrensede tid det vil ta å overføre styrker fra andre deler av landet.

Men da er det desto mer inkonsistent at Hæren samtidig kan videreføre en vernepliktsmodell som man selv erkjenner betyr at vi er uten militær beredskap på kritisk viktige punkter i de samme områdene store deler av året. Skal det kompenseres for dette gjennom mobilisering av reserver eller forsert oppøving er vi umiddelbart oppe i klartider som altså er det mangedobbelte av det både statsråd, departement og resten av Forsvaret baserer seg på med hensyn til strategisk varsel.

I tillegg til den beredskapsmessige side av saken kommer så det økonomiske aspekt, når to vernepliktsbaserte utdanningsbataljoner som til sammen gir to tremåneders perioder med en kampklar bataljon også er vesentlig dyrere enn en vervet bataljon som er innsatsklar hele året. I rene kroner dreier det seg om en merkostnad på vel 30 %, eller ca 300 mill kr pr år. Tar vi i tillegg hensyn til hva vi får for pengene og beregner kostnad pr bataljon og beredskapsmåned er dagens to vernepliktsbaserte kampbataljoner i Brig N en henimot tre ganger så dyr løsning som en vervet bataljon ville være – hhv 170 mill mot 60 mill kr pr beredskapsmåned. Om ikke annet burde det på et eller annet tidspunkt begynne å interessere Riksrevisjonen.

Oppsummert er altså realitetene at dersom vi i løpet av de seks månedene hvert år hvor vi er uten reell landmilitær beredskap i nord fikk en konflikt, ville Regjeringen stå overfor valget mellom enten å sende avdelinger ut i stridshandlinger som man selv har innrømmet at de ikke er forberedt på, eller erkjenne at vi i årenes løp har brukt milliarder av kroner på noe som i det øyeblikk vi fikk behov for det ikke kunne brukes. Dette til tross for at den situasjon vi befant oss i var nøyaktig den vi selv hadde forutsett. Det vil det ikke bli enkelt å skulle forklare i etterkant. Og – som jeg vil understreke så sterkt jeg kan – dette er som man ser ikke en meningsytring, men en uunngåelig, logisk konsekvens av en faktabeskrivelse som alle later til å være enige om – militære sjefer så vel som tidligere og nåværende statsråder.

Her er det med andre ord et fullstendig fravær av konsistens og internlogikk, og i enhver annen sammenheng ville antagelig en slik situasjon blitt betraktet som en skandale – beredskapsmessig, økonomisk og etisk. Men både fordi dagens modell i Brig N er siste skanse for verneplikten i sin nåværende form og fordi en omlegging vil innebære vanskelige politiske følgebeslutninger om bl a nedlegging av minst en stor hærgarnison i Troms, uteblir endringer som ut fra objektive kriterier er helt nødvendige – og i det lange løp også uunngåelige.

En betydelig bremse på utviklingen er også at den politiske ledelse i dette spørsmålet har hatt sterk støtte fra hærmiljøet selv. Hæren ønsker som kjent å bevare en brigadestruktur, nær sagt uansett hvor illusorisk brigaden er som operativ enhet. Det skyldes bl a en sterk tro på brigadenivået som det organisatoriske nivå man må ha for å opparbeide kompetanse til å drive fullverdige landoperasjoner. Dette på tross av at samspillet mellom alle troppearter med dagens nettverksteknologi både kan og må skje på et betydelig lavere organisatorisk nivå. Det er heller ikke noe gyldig argument når det hevdes at dagens brigademodell er nødvendig for å betjene engasjementet i Afghanistan, all den stund statsråden selv fra denne talerstol uttrykkelig har presisert at produksjon av styrkebidrag til internasjonale operasjoner ikke er det som skal bestemme strukturen.

Dette innebærer etter mitt skjønn at vi i løpet av relativt få år vil måtte endre dagens vernepliktsmodell ved avdelingene til Brig N og Luftforsvarets bakkebaserte luftvern på våre flystasjoner. Disse forholdene ble påpekt i Forsvarsstudie 07, der dagens utdanningsbataljoner i Troms ble foreslått erstattet med en vervet bataljonsgruppe. Det var for øvrig også anbefalingen fra departementets egen fagavdeling i arbeidet med langtidsplanen, men denne anbefalingen ble altså forkastet av daværende statsråd. En slik utvikling vil imidlertid være den eneste farbare vei på sikt, så meget mer som vi allerede i dag vet at det ikke er rom på investeringsbudsjettene for å modernisere materiellet til mer enn en av Brig N’s bataljonsgrupper når vi kommer frem mot 2015-2020. Det som i dag er to tre-måneders perioder med en tilstrekkelig trenet bataljonsgruppe oppsatt på fullverdige kampkjøretøyer vil med andre ord synke ytterligere, til bare en tremåneders periode pr år.

Forsvarets personellstruktur

Det andre området hvor vi heller ikke har tatt konsekvensen av Forsvarets endrede innretning er personellstrukturen – i betydningen alle kategorier militært personell. Forholdet er jo at mens vi har kvittet oss med hele det gamle mobiliseringsforsvaret og prøver å gjøre Forsvaret mer stående og deployerbart, er personellstrukturen relativt uforandret. Unntaket er avdelingsbefalet som ble etablert som en erstatning for et fullverdig underoffiserskorps. Forholdet er imidlertid at den type transformasjon Forsvaret nå gjennomgår er minst like avhengig av at personellsystemene tilpasses nye forutsetninger som at organisasjon og materiell gjør det.

Jeg har allerede påpekt at vi er nødt til å foreta en justering av verneplikten av både kompetansemessige og økonomiske årsaker. Jeg viser i den forbindelse til det forslag jeg fremmet i fjor om en vernepliktskommisjon etter mønster av de tidligere forsvarskommisjoner.

Så må vi også etter hvert forbedre tjenestevilkårene for vervede og avdelingsbefal, hvor utfordringen ikke er å rekruttere disse kategoriene – men å beholde dem. Det betyr i følge dem selv først og fremst at de må tilbys muligheter for å tjenestegjøre lengre enn de gjør i dag. Spesielt avdelingsbefalet bør få en mulighet for å stå til de er 45-50 år, og deretter gis en pensjon som står i forhold til opptjeningstiden. I tillegg krever en slik ordning også en horisontal lønnsstige, dvs at man får en tilfredsstillende lønnsutvikling uten nødvendigvis å skulle stige i grad eller få en ny stilling. Poenget er tvert i mot å belønne at avdelingsbefalet forblir i samme stilling og på samme gradsnivå, nettopp fordi hele ordningens rasjonale er å konservere kompetanse på grunnplanet. Dette har vi til nå ikke greid å skape forståelse for i Fornyelses- og administrasjonsdepartementet, hvor man steller med pensjoner og statens lønnspolicy generelt. Der møter slike tanker motstand, først og fremst fordi man ikke forstår eller aksepterer at Forsvaret skal ha andre ordninger enn statsetatene for øvrig.

Dette er likevel motforestillinger som ville vært lettere å overvinne, dersom avdelingsbefalet også hadde hatt en annen gradsstruktur enn yrkesoffiserene. Det fremstår med andre ord – ikke helt urimelig – som vanskelig å forstå for utenforstående at en type fenrik skal ha et annet lønnssystem enn en annen type fenrik. Det jeg med andre ord sier er at det nå er på tide å ta skrittet helt ut og etablere et spesialistbefalskorps med sin egen gradsstruktur, forskjellig fra offiserenes. Det vil være til dette befalets egen fordel, både i forhold til praktiske forhold som lønn og tjenestevilkår, og i forhold til hvordan de oppfattes og fremstår både internt i Forsvaret og utad – som den erfaringsbaserte ryggraden i ethvert moderne forsvar.

Endelig må det også gjøres endringer i yrkesbefalsordningen, hvor inntaket i bunnen selvsagt er bestemt av organisasjonens behov for offiserer på grunnplanet. Men i et pyramideformet hierarki der behovet for offiserer avtar for hvert gradsnivå, vil vi etter hvert nødvendigvis akkumulere et stigende antall overtallige offiserer på høyere nivå. Så lenge vi hadde en stor mobiliseringsorganisasjon der disse offiserene kunne bekle stillinger i staber og forvaltningsledd, var problemet håndterbart. Når denne plasseringsmuligheten er borte, men alle yrkesoffiserer fortsatt er garantert ansettelse til fylte 60 år, blir resultatet en avansementsmessig forstoppelse. Det har meget uheldige konsekvenser for karriereutsiktene til yngre, dyktige offiserer, som i stedet velger å slutte. Vi må altså få en form for ”get up or get out”- system, der offiserer som er ferdigvurdert for videre opprykk etter en viss begrenset tid må slutte med pensjon eller sluttvederlag. Dette gjøres av praktisk talt alle andre lands forsvar, men har til nå vært oppfattet som usosialt hos oss. De innvendinger av typen ”slike ordninger passer ikke her i Norge” som man gjerne hører i den forbindelse er det i imidlertid svært lite belegg for. De reflekterer mer vanetenkning enn reelle hindringer, hvis vi vil.

Så har jeg i løpet av min tid som forsvarssjef understreket betydningen av at et forsvar av den type vi nå tilstreber er radikalt forskjellig fra det gamle også med hensyn til profesjonskultur og profesjonelt selvbilde. Det ligger i sakens natur at et forsvar som er et oppbud av den sivile befolkning, mobilisert for en eksistenskamp på egen jord, er en kulturelt annen slags organisme enn et stående og til dels ekspedisjonsrettet forsvar som skal fungere også i politisk omstridte operasjoner langt hjemmefra. Det fremste fellestrekk ved denne nye type avdeling er deres utnyttelse av profesjons- og avdelingsidentiteten – det innbyrdes kameratskap og samhold i avdelingen – som selve den søylen stridsmoral, disiplin og indre kvaliteter hviler på.

Når den enkelte soldat stilles overfor de mest ekstreme påkjenninger og livet ligger i vektskålen, er det med andre ord ikke de fjerne og opphøyde idealer som holder ham oppe, men uviljen mot å svikte kameratene og avdelingen, og dermed kanskje også hele avdelingens renommé og tradisjon. Denne ”familiefølelsen” må bygges systematisk opp gjennom avdelingens daglige liv, f eks gjennom markeringer og seremonier knyttet til årsdagen for kamper hvor den har hevdet seg med spesiell heder, gjennom minnemarkeringer for dens falne osv. På denne måten skapes tilhørighet til og forpliktelse overfor avdelingen hos den enkelte, inntil man er innstilt på å bringe selv de største offer om nødvendig, fordi ens selvbilde og selvrespekt står og faller med aksept og tillit fra kamerater og medsoldater.

Derfor har jeg bl a lagt vekt på at Forsvaret må få et annet og mer forpliktende forhold til å ta vare på sine veteraner, fordi stridsmoralen til dagens soldater også avhenger av at de ser at veteranene tas vare på og inkluderes i det militære familiefellesskap. Dernest er det også viktig at vi har fått et fungerende dekorasjonsregime som også inkluderer en beslutning om å gjenoppta utdelingen av Krigskorset. Det er en beslutning jeg må si meg meget fornøyd med.

På den annen side må Forsvarets personell da akseptere det som bokstavelig talt er medaljens bakside, nemlig at man som soldat ikke har krav på en form for unison applaus fra hele nasjonen for det man gjør. Den regjering som sender soldatene ut må selvsagt stå samlet bak sin egen beslutning, og også fra samfunnet for øvrig er det rimelig å forlange at man skiller mellom respekt for den innsatsen soldatene gjør og tvil med hensyn til om det er politisk fornuftig og riktig. Men vi må tåle at det hever seg stemmer som sier at bruken av norske styrker er både gal og forgjeves, nettopp fordi vi ikke lenger opptrer på vegne av hele nasjonen i en eksistensiell kamp for frihet og selvstendighet. Vi opptrer på vegne av den politiske enhet staten, og vi løser de oppdrag vi får fordi vi selv har valgt å bli soldater og det er dette soldater gjør. Hvorvidt alle er enige i det bør strengt tatt ikke en gang interessere oss.

Utviklingen av en mer tidsmessig profesjonskultur er et område hvor vi er på vei, på tross av en viss skepsis til det jeg med en spissformulering har kalt krigerkultur. Jeg har likevel ingen illusjoner med hensyn til hvor lang tid det vil ta før dette blir et innarbeidet selvbilde som gjennomsyrer hele Forsvaret. Basert på historiske paralleller gjør vi lurt i å regne med at det i hvert fall er et generasjonsprosjekt.

Forsvarets volum – forstår vi hva som dimensjonerer strukturen?

Den andre dimensjonen i Forsvarets omstilling er som nevnt innledningsvis volumreduksjonen. Da sikter jeg ikke bare til antall enheter, men også til personell og infrastruktur – til hvor mange ansatte og vernepliktige vi har til enhver tid og hvor mange etablissementer og leire disse er fordelt på. Denne utviklingen har altså i stor grad vært bestemt av en teknologidrevet kostnadsvekst som sammen med bortfallet av amerikansk våpenhjelp har ført til at Forsvarets volum er redusert til en brøkdel av hva det en gang var. I motsetning til hva tilfellet var for den sikkerhetspolitisk motiverte endringen av Forsvarets innretning – som altså vil være avsluttet med den gjenværende omstilling av Hæren – er dette trender som kommer til å fortsette å legge press på strukturen. Det gjør at vi må innstille oss på at Forsvaret fortsatt kommer til å bli mindre. Spørsmålet er bare hvordan vi skal mestre det når vi allerede er nede på et nivå som for en rekke kapasiteters vedkommende må beskrives som kritisk.

La det først være sagt at høyt teknologisk nivå fortsatt vil være avgjørende for Forsvarets mulighet for både å samvirke med egne allierte og hevde seg overfor en moderne utrustet og trenet motstander. Under asymmetriske konflikter mot mer primitivt utstyrte motstandere vil teknologisk overtak dessuten være det som bidrar til å holde egne tap nede, slik vi har erfart en rekke ganger i Afghanistan. Det finnes derfor intet alternativ til fortsatt modernisering av vårt materiell i takt med utviklingen. I vår tid vil det først og fremst si en sterk videre satsing på informasjons- og kommunikasjonsteknologi innenfor konseptet nettverkssentrisk krigføring.

Spørsmålet om Forsvarets volum avgjøres derfor av hvor stort forsvar har vi råd til, når budsjettet er gitt, det følger av den sikkerhetspolitiske situasjon hvilke kapasiteter vi skal satse på, og nødvendig kvalitet følger av teknologiutviklingen. Her er altså sammenhengen at den teknologiutviklingen som er beskrevet, og som skaper stadig mer effektive våpensystemer, også innebærer en kostnadsøkning som er større enn den ordinære prisstigning. Det er denne kostnadsveksten våre politikere har erkjent er en realitet, og som de har sagt de vil kompensere i de årlige budsjetter.

Relativt uavhengig av budsjettets størrelse vil imidlertid ethvert konvensjonelt forsvar av dagens norske type erfaringsmessig ha et optimalt balansepunkt mellom drift og investering på litt over 20 % til investering (materiell og EBA) og resten til drift. Øker materiellinvesteringene utover dette blir aktivitetsnivået og dermed treningsstandarden for lav – synker investeringene derimot under 20 % greier man ikke å fornye materiellparken og strukturen forvitrer av den grunn. Mitt hovedpoeng med dette er altså at det norske forsvarets optimale sammensetning i prinsippet er en funksjon av tre faktorer, hhv

  • våre sikkerhetspolitiske utfordringer og hvilken kombinasjon av våpensystemer og kapasiteter vi som følge av dem har mest bruk for
  • teknologiutviklingen og den kvalitet både utstyrs- og treningsmessig som da er nødvendig
  • den mengde av denne kvaliteten som vi dermed har råd til, gitt kostnadsutvikling og budsjettnivå. Med hensyn til budsjettnivå må vi altså anta som absolutt gunstigste alternativ at budsjettet vil ligge tilnærmet fast med 1,5 % lønns- og priskompensasjon utover inflasjonen, med mindre det inntreffer en dramatisk endret sikkerhetspolitisk situasjon.

Sagt med andre ord – design av den best mulige forsvarsstruktur innenfor gitte økonomiske rammer er i sin natur et operasjonsanalytisk problem, der man må søke å finne den kombinasjon av innsatsfaktorene kvalitet – dvs materiellkvalitet og treningsstandard – og kvantitet som innenfor budsjettrammen gir den totalt sett beste forsvarsevne opp mot de scenarier vi ser som dimensjonerende. Av dette følger en av de mest krevende kjensgjerninger å forholde seg til i forsvarsplanlegningen, nemlig at når vi ikke har noe å gå på mht kvalitet på materiell eller trening, og når budsjettnivået samtidig er gitt, er volumet den eneste frie variable.

Hvilke konsekvenser kommer så dette til å få, når de kreftene som driver utviklingen kommer til å vedvare? Teknologi- og kostnadsutviklingen i kombinasjon vil for det første medføre at forsvarsstrukturens volum vil bli ytterligere redusert. Forsvaret vil med andre ord fortsatt måtte bli mindre, selv med budsjetter der kjøpekraften er bevart. Dette fordi teknologiutviklingen innebærer at samme operative kapasitet konsentreres på stadig færre plattformer, som hver for seg blir stadig dyrere. Utfordringen er altså at selv om budsjetter med bevart kjøpekraft kan bevare en viss operativ effekt, vil de ikke kunne opprettholde et konstant antall enheter og systemer.

Redusert volum fremtvinger derfor økt flernasjonalt samarbeid og integrasjon pga den såkalte ”kritisk masse”-faktoren. Dvs uansett hvor effektive de er, vil det for mange systemers vedkommende bli for få enheter til at vi får bærekraftige fagmiljøer med akseptable enhetskostnader. Det er imidlertid som påpekt ingen løsning å gå på akkord med moderniseringskravene for å berge en marginalt større struktur – det er bare å gjøre seg selv operativt irrelevant. Den eneste holdbare strategi i denne situasjonen er derfor en omfattende satsing på flernasjonal forsvarsintegrasjon med andre små land. Vi bør da fortsette å satse på de andre nordiske land, som er like små som oss og derfor har det samme problem i så stor grad at den politiske og militære avhengighet av å finne løsninger blir like sterk som vår. Formålet med en slik integrasjon er altså å få til en mest mulig flernasjonal styrkeproduksjon – dvs alt fra felles materiellanskaffelser og logistikk til skytefelter og stabsskoler – for å redusere kostnadene og dermed kunne beholde størst mulig nasjonale styrker.

Den kombinerte effekt av redusert volum og økt flernasjonalitet vil sammen med stadig høyere kompetansekrav i forhold til mer avansert materiell også fremtvinge en økende profesjonalisering i de mest kompetansekrevende deler av Forsvaret. Det betyr som jeg tidligere har presisert en rekke ganger ikke at vi bør kvitte oss med verneplikten. Den er og forblir meget viktig. Men det betyr at vi nå er på overtid med å justere dagens vernepliktsmodell mht hvor vi bruker vernepliktige og hvor vi bruker vervede. For alle praktiske formål betyr det at vernepliktige primært bør brukes i Heimevernet og i de fredsoperative avdelingene, der både utstyr og oppgaver er så vidt enkle at nødvendig oppøvingstid før avdelingene kan brukes i hvert fall ikke overskrider halvparten av den totale tjenestetid. Misforholdet mellom nødvendig opplæringstid og samlet tjenestetid for vernepliktige vil ellers for en del kategorier bli enda mer meningsløst enn det allerede er, når mannskaper og avdelinger etter hvert må dimittere uten på noe tidspunkt å oppnå den nødvendige treningsstandard for en innsatsklar enhet.

I tillegg til å innebære en betydelig operativ og beredskapsmessig svakhet, representerer jo dette som påvist også en massiv sløsing med økonomiske ressurser. Dertil kommer at jo mindre Forsvaret blir, jo større blir selvsagt behovet for at de få enhetene vi har kan disponeres fritt for innsats både ute og hjemme, og til enhver tid. Begge forhold – både tilgjengelighet utenlands og stående beredskap hjemme – kommer derfor til å fremtvinge en sterkere profesjonalisering.

Både et redusert volum og økt flernasjonalitet fremtvinger i neste omgang også flere nedleggelser av baser og stasjoner. Dette blir nødvendig for å avstemme behovet for infrastruktur til styrkestrukturens reduserte størrelse og for å skape balanse mellom økonomi og den mengde eiendommer, bygg og anlegg vi kan vedlikeholde og fornye. Vi ser allerede at det økonomiske etterslepet på den bygningsmassen vi har i dag er stadig voksende, og det kan selvfølgelig ikke fortsette i ubegrenset tid. Dertil kommer at det nettopp er noe av hovedbegrunnelsen for økt flernasjonalitet å kunne redusere infrastruktur og dermed kostnader knyttet til styrkeproduksjon i det enkelte land. En rekke av de garnisoner og stasjoner det til nå ikke har vært politisk vilje til å legge ned – anslagsvis i hvert fall 5 større etablissementer eller leire – vil med andre ord komme under fornyet press, og vil måtte forlates i løpet av de neste ti år.

At Sjø- og Luftforsvaret i motsetning til Hæren langt på vei er tilpasset de sikkerhetspolitiske forutsetningene, betyr selvsagt ikke at de er immune mot de kreftene som driver denne andre dimensjonen av Forsvarets omstilling. For Sjøforsvarets del vil spørsmålet være om det blir driftsmessig mulig å beholde kapasitet innenfor alle de maritime krigføringsområder vi behersker i dag, dvs å operere alle de tre fartøystypene som da er avgjørende – fregatter, undervannsbåter og minejaktfartøyer. Her vil driften av de nye fartøysklassene kreve så store ressurser at spørsmålet om hvorvidt det er rom for fornyelse av de eldre fartøystypene raskt vil komme opp. Det vil etter mitt skjønn da være en katastrofe hvis man gir avkall på en fremtidig fornyelse av undervannsbåtene, til fordel for en umiddelbar overføring av ressurser til overflatefartøyene. Jeg har tidligere påpekt at SKJOLD-klassen var og er en overambisiøs satsing som bare tilfører strukturen mer av en kapasitet vi i prinsippet allerede har, mens ubåtene er en strategisk kapasitet som ingenting kan erstatte.

Luftforsvarets største oppgave i årene fremover er åpenbart innfasingen av en ny generasjon kampfly, kombinert med en sanering av stasjonsstrukturen. Først og fremst må det avklares hva som skal være vår ene fremtidige kampflybase, etter som videreføring av to baser vil ha en raserende effekt på resten av strukturen. Ved innføringen av F-35 må det også tas hensyn til at disse flyene langt på vei kommer med et integrert vedlikeholds- og logistikksystem fra leverandørens side. Vi må med andre ord ta inn over oss at det både kan og må gjøres radikale reduksjoner i den nasjonale logistikkorganisasjonen på luftforsvarssiden. Det ville være helt ruinerende dersom neste generasjon kampfly skulle driftes med samme konsept som i dag. Det er derfor ikke tvil om at kampflyanskaffelsen både investeringsmessig og med tanke på den fremtidige drift blir et så stort økonomisk løft at den i realiteten blir styrende for den øvrige strukturutvikling. Det er på den annen side like klart etter mitt skjønn at et nytt høyverdig kampfly er den kanskje viktigste enkeltkapasitet i et moderne norsk forsvar, og at det således var en meget viktig og riktig beslutning Regjeringen tok i den forbindelse.

I sum kan vi derfor allerede i dag konstatere at det går mot et mindre, mer profesjonalisert og mer spesialisert forsvar, sterkere integrert med strategiske samarbeidspartnere og lokalisert på færre steder – dvs trenden fra de siste 8-10 år vil måtte fortsette. Å ta inn over seg denne utviklingen dreier seg med andre ord om å erkjenne at små nasjoner – i første rekke nasjoner med mindre enn 10 mill mennesker – i fremtiden ikke vil kunne ha noe nasjonalt forsvar i tradisjonell forstand, dvs med hele dagens kapasitetsbredde og med en tilnærmet ren nasjonal logistikk og styrkeproduksjon. Volumreduksjon, profesjonalisering, flernasjonal styrkeproduksjon og tett integrasjon med andre land på en rekke områder blir derfor eneste alternativ til et ukontrollert og vilkårlig bortfall av kapasiteter etter hvert som systemenes alder og fornyelsesbehov gjør det økonomisk uunngåelig. Sagt på en annen måte – Forsvaret kommer uansett til å krympe, men det er opp til oss om det skal skje planmessig og med bibehold av viktige operative kapasiteter eller som et vilkårlig forfall drevet av løpende likviditetsstyring.

Konklusjon – lar Forsvaret seg fortsatt modernisere?

Herr formann – jeg konstaterte innledningsvis at omstillingspresset på Forsvaret er resultanten av to samtidige men uavhengige trender – hhv en sikkerhetspolitisk utvikling som påvirker strukturens innhold og en teknologi- og kostnadsutvikling som i kombinasjon med budsjettets størrelse bestemmer dens volum. Den sikkerhetspolitisk motiverte omstilling er ikke fullført, først og fremst fordi hærstrukturen og Forsvarets personellstruktur fortsatt i stor grad er tilpasset det gamle invasjonsforsvarets forutsetninger. Dette er imidlertid en type omstilling som, når den først er fullført, vil være relativt endelig, i hvert fall i overskuelig fremtid. Den teknologi- og kostnadsdrevne tilpasningen av Forsvarets volum er på den annen side kommet langt – men der ser vi til gjengjeld ingen umiddelbar slutt på moderniserings- og omstillingsbehovet, fordi drivkreftene fortsatt er sterke. Som følge av det vil Forsvaret i årene fremover stå overfor nye og store utfordringer som bare kan møtes med flernasjonal styrkeintegrasjon og andre tiltak av en type og et omfang som er uten historiske paralleller.

Jeg konstaterte tidligere i foredraget at design av den mest effektive forsvarsstruktur – gitt et visst ressursnivå og en viss trussel – er et operasjonsanalytisk problem der ulike kapasiteter må balanseres i forhold til hverandre ved hjelp av disiplinert tankekraft. I forhold til de utfordringer Forsvaret har foran seg er det derfor en bekymring når vi må konstatere at det i dag ikke primært er en slik analytisk tilnærmelse som følges annet enn i begrenset grad. På grunn av de mange interessemotsetninger som påvirker beslutningsprosessene fremkommer forsvarsstrukturen fortsatt i stor grad som et slags kompromiss mellom ulike hensyn; en ujevn blanding av sektorinteresser, følelser, materiellarv, vanetenkning og politikk.

Den realiteten Forsvaret først og fremst må ta inn over seg er imidlertid at teknologisk, kostnadsmessig og annen utvikling har forrykket det optimale balansepunktet mellom innsatsfaktorene kapital, kompetanse og volum betydelig i løpet av bare de siste 20 år. Forsvarets operative evne er i dag begrenset av hva slags og hvor mye moderne materiell vi kan anskaffe og hvilken kompetanse og dermed hvilken tid til trening og øvelse dette materiellet krever for å holde den nødvendige beredskap. Dersom vi insisterer på å beholde flere enheter enn denne begrensningen tilsier, vil den operative evnen synke med hver ekstra avdeling – den vil ikke øke. Eksempelvis kunne Brig N som påvist holdt en høyere beredskap til en lavere kostnad med en vervet bataljonsgruppe enn den gjør med to vernepliktsbaserte. Hærens største problem i dag er med andre ord beviselig ikke at den er for liten, men at vi får så liten operativ evne ut av den lille Hæren vi har, fordi vi kombinerer innsatsfaktorene feil innenfor den økonomiske rammen. Denne konklusjonen bekreftes for øvrig også entydig i en egen rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt av april 2009, der det påvises at en styrking av Hæren mest effektivt ikke vil skje ved å øke antallet hærbataljoner, men ved å profesjonalisere de bataljonene vi allerede har – også dersom budsjettene skulle øke.

Denne grunnleggende sammenhengen mellom innsatsfaktorenes betydning tillater jeg meg derfor å påstå ikke er forstått. Og i den grad det er forstått er det meget uvelkommen innsikt, dit hen at påvisning av dette utløser energiske protester fra de sektorer innenfor Forsvaret som da føler sin eksistens truet. Det har i fortid også utløst kommentarer fra politisk hold om at ”generalene må akseptere at det er politikerne som bestemmer”. Det siste er et bekymringsfullt utsagn, etter som forestillingen om at politikerne bestemmer jo er en villfarelse i denne sammenheng. I realiteten er det utviklingen som bestemmer, politikerne kan bare beslutte om de vil forholde seg til utviklingen eller ei. I den grad de beslutter noe annet enn det utviklingen og deres egne økonomiske rammer tilsier, blir de relativt raskt nødt til å beslutte noe annet. Det vil man få bekreftet ved å lese de siste 20 års stortingsproposisjoner om Forsvaret i sammenheng.

Disse betraktningene må likevel ikke oppfattes som en svartmaling av Forsvarets samlede situasjon – det ville være helt galt. Svært mye av det Forsvaret utfører rent operativt er av meget høy internasjonal klasse. Spesialstyrkene, Kystjegerkommandoen, Telemark bataljon, Etteretningsbataljonen, flygere og besetninger på alle våre fly og helikoptre, besetningene på våre kampfartøyer, FLOs operative logistikkavdelinger – alt dette er enheter som beviser hver dag at de kan settes rett inn i skarpe operasjoner uten at våre politiske oppdragsgivere behøver å se på kalenderen for å sjekke at det de gjør ikke er både forgjeves og uetisk. Ei heller er det mitt budskap at Forsvaret får for lite penger, absolutt sett. Problemet er først og fremst at vi stadig finner det så vanskelig å balansere struktur og økonomiske rammer, og dernest å bruke de pengene vi får rasjonelt. Selv når det er politisk forståelse for at budsjettene må følge kostnadsutviklingen for å bevare strukturen, forringes effekten av denne viktige erkjennelsen ved at man beholder en for stor struktur i utgangspunktet. Med hensyn til rasjonaliteten i den måten vi bruker ressursene på er det et spesielt problem at det som i folkelige forestillinger betyr mest for forsvar og forsvarsevne er slike størrelser som antall militærleire, antall heimevernsmenn og antall vernepliktige inne til førstegangstjeneste. Dermed skjermer politikerne disse tingene også av hensyn til den forsvarspolitiske optikken – på tross av at disse faktorene antagelig er noe av det som betyr minst for vår evne til å håndtere dagens og morgendagens trusler.

Denne type kosmetisk prioritering har vi ikke råd til, dersom Forsvaret skal mestre de betydelige utfordringer det har foran seg i årene som kommer. Da må utviklingen baseres på en erkjennelse av de faktiske forhold – økonomiske, fagmilitære, sikkerhetspolitiske – og en vilje til å innrette seg i tråd med denne erkjennelsen. Bare hvis vi lykkes med det, vil Forsvaret kunne utvikle seg på en systematisk og rasjonell måte innenfor de rammer og forutsetninger vi nå en gang lever med – og dermed unngå å ende som en konsekvens av fortløpende og akselererende økonomisk krisehåndtering.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 12. april 2010

Ved

Generalløytnant Bernt Iver Ferdinand Brovold
Sjef Forsvarets operative hovedkvarter

Forsvarets operative hovedkvarter –
konsentrasjon og fornyelse

 

Korrigeres mot framføring

 

Ærede forsamling,

 

Takk for sist.
Innledning

Det er utrolig spennende å være sjef FOH. Før påske var jeg i Afghanistan og i Tsjad, og nå er jeg nettopp kommet tilbake fra nytt besøk i Afghanistan. Våre tropper gjør en fantastisk jobb begge steder, og de utgjør en forskjell.

Det norske forsvaret er i endring, så også hovedkvarterstrukturen. Det er et privilegium for meg å få presentere for denne forsamling hvordan vi i snart trekvart år har arbeidet med å etablere og utvikle et nytt operasjonelt tyngdepunkt i forsvaret. Jeg vil konsentrere meg om den etableringen vi har gjort innefor rammen av Forsvarets operative hovedkvarter

(FOH) samt det vi først og fremst produserer – operasjoner. Men, som dere sikkert allerede skjønner, når man er det store vegkrysset mellom strategiske beslutninger og utøvende operasjoner så kommer man automatisk i berøring med store deler av forsvaret.
Forsvarets operative hovedkvarter

FOH ble besluttet opprettet gjennom behandlingen av Stortingsproposisjon nr. 48 (2007-2008)Vedtaket ble fattet på forsommeren 2008 og 1. august 2009 var FOH en realitet, og fullt operativt.

 

Det operative hovedkvartersnivået i Norge har vært i forandring i årevis. For de som måtte være særlig interesserte har Institutt for forsvarsstudier gitt ut en hel bok om dette temaet. Jeg har ikke til hensikt å verken fordype meg eller fortape meg i historien. FOH er et nyetablert hovedkvarter. Som sådan har det kort historie og forhåpentligvis en lysende og lang framtid, og derfor er jeg heller ikke i tvil om i hvilken retning jeg skal vende blikket. Fremover, men med respekt for det vi har bak oss. Vi har gjennom mange år opparbeidet oss en formidabel, nasjonal kompetanse på felles, operasjonelt nivå.

—–

Når vi nå har etablert ett operativt hovedkvarter i Norge så må det sees i sammenheng med endringer i hele forsvaret. De omfattende forandringene som har funnet sted antar jeg er vel kjent for denne forsamling. Mitt poeng er at det må være samsvar mellom størrelsen på det samlede forsvaret, den evne og vilje man har til å gjennomføre operasjoner ute og hjemme og kapasiteten til å styre og lede sistnevnte. Enkelt formulert må vi ha et hovedkvarter som står i forhold til faktisk aktivitet, å holde seg med overkapasitet er ikke effektiv ressursbruk.

Forsvarssjefen sa fra denne talerstol tidligere i år:

”Forsvaret befinner seg i et vekslingsfelt der omstilling er i ferd med å gå over i

fornyelse”

FOH er et ekte produkt av omstillingen, vi er på full fart ut av vekslingsfeltet og aksler nå fornyerens rolle.

 

Oppgaver

Kort fortalt er FOHs oppgave å lede Forsvarets operative styrker, fremme utvikling og kontinuerlig forbedring av operative kapabiliteter. Dette gjelder ikke minst eget hovedkvarter. Sjef FOH er også styrkeprodusent.

 

Sentrale stikkord som rammer inne hovedkvarterets virksomhet er:

  • Overordnet kommando og kontroll over fredsoperativ virksomhet,
  • Samarbeid med andre statlige myndigheter,
  • Nasjonal krisehåndtering og kollektivt forsvar, sammen med NATO

Og sist, men ikke minst

  • Sjef FOH er Forsvarssjefens fremste rådgiver innen operative spørsmål, inkludert bruk av militære styrker. Operativ fagmyndighet fikk jeg i januar.

Jeg skal straks gi dere noen konkrete eksempler på hva dette betyr i praksis, mens først noen ord om selve hovedkvarteret.
Etablering og utvikling

Kommando ble satt på Reitan utenfor Bodø den 1. august 2009. I vårt første driftsår har vi vært fysisk delt mellom Reitan og Jåttå, men pr. august i år vil alt personell være samlet på ett sted. 70 personer er fremdeles igjen. Vi er organisert på tradisjonelt vis med avdelinger inndelt i J-struktur. Dette er et bevisst valgt for hurtig å forsterke operasjonell kapasitet. Norges pågående operasjoner tar ikke pause fordi det etableres et nytt hovedkvarter. Derfor var det viktig å starte ut med kjent oppgavefordeling, slik at vi allerede fra første dag kunne styre og understøtte kjernevirksomheten. Tilgjengelig tid tillot ikke andre løsninger, dessuten var valget av kjent struktur det som best ivaretok personellet i selve overgangsfasen. Men, la det være sagt, dagens struktur er på ingen måte hugget i stein. Den tjente sin misjon der og da, det står ingen steder skrevet at det er slik vi skal være organisert i fremtiden.

—–

Parallelt med samling av alt personell bygger vi om fjellanlegget som skal huse

hovedkvarteret. Det vil vi holde på med fram til 2012 da alt personell vil være samlet i fjellanlegget. Dette er et omfattende prosjekt fordi vi både skal drive operasjoner, ivareta sikkerhetskrav og ha en funksjonell byggeplass på en og samme tid. Vi får det til, men det skal ikke underslås at dette skaper ekstrabelastninger både for stabsoffiserer og bygningsarbeidere. Det er særlig to forhold knyttet til ombyggingen jeg vil nevne i denne sammenheng. Det ene er at FOH er et fellesoperativt hovedkvarter. Det betyr langt mer enn at forsvarsgrenene skal husere under samme tak. De skal virke sammen mot felles

mål. De skal integreres både i planlegging og gjennomføring av øvelser og operasjoner.

Hvordan vi fysisk utformer hovedkvarteret har konsekvenser for hvordan vi kan arbeide sammen. Vi bygger den fellesoperative hensikten inn i vårt nye operasjonsrom og øvrige fasiliteter. Det er med andre ord alt annet enn tilfeldig hvor skilleveggene står.

Det nye felles operasjonsrommet vil stå klart i november i år. Dette blir teknologisk moderne og fleksibelt. Viktig her er at vi har mulighet til å tilpasse oss og ta i bruk nye konsepter for ledelse, kontroll, planlegging, informasjonsbehandling osv uten å måtte gjøre omfattende forandringer. På disse områdene kommer det til å skje en omfattende, internasjonal utvikling og FOH vil fremstå som kompetent bruker av nye løsninger.

Operasjonsrommet

blir arbeidsplass for hele 80 personer, og her er også de grenvise skillevegger fraværende.

Det andre jeg vil fremheve ved ombygging og modernisering er at FOH er et av Norges militære utstillingsvinduer. Vi er landets eneste fellesoperative hovedkvarter og Norge er den eneste av de arktiske stater som har et slikt hovedkvarter i nordområdene. Dette er i seg selv nok til å tiltrekke seg utenlandske gjester, noe vi har merket fra første dag. Det betyr at de som kommer på besøk ikke bare vil høre om våre operasjonskonsepter, de forventer også å se et moderne hovedkvarter. Utlendinger som kommer til FOH forventer

å få se Barentshavet og øvrige operasjonsområder på storskjerm og det skal vi vise dem på en korrekt og tidsriktig måte. Dette har også betydning for de ansattes identifikasjon med egen arbeidsplass. Det er noe allment over at vi blir stolte av å vise frem det som er skikkelig og vi blir tilsvarende brydd over å måtte vise frem noe som ikke er fult så bra.

FOH blir et hovedkvarter som de ansatte vil være stolte over å vise frem til besøkende. Veien dit går ikke gjennom påkostede løsninger og ekstravaganser. Nøkternhet og skikkelighet, fleksibilitet og funksjonalitet er begreper vi styrer etter.

FOH er en kompetansehub og det er vi som forvalter den militære situasjonsforståelse.
Operasjoner

Planlegging og gjennomføring av operasjoner er vår fremste leveranse. Alt annet vi foretar oss, det være seg kompetanseheving, øvelser, utenlandsk trening osv, har til syvende og sist samme siktemål: nasjonale og internasjonale operasjoner.
Pågående operasjoner er viktig, men for FOH er det like viktig å være rigget for de operasjoner som ennå ikke er besluttet. Det er disse som kommer til å prege vår hverdag de neste par år. Dette gjelder i alle stadier, fra den dypeste fred til høyintensitets konflikter og stabiliseringsoperasjoner.

Pågående operasjoner har lært oss betydningen av å ha en bred og sammensatt tilnærming (comprehensive approach) til oppgaven. Det gjelder både i Afghanistan, i Tsjad og i Barentshavet. Med dette mener jeg betydningen av å ikke kun fokusere på den nevre, militære oppgaven, men også arbeide med politiske, økonomiske og sosiale dimensjoner. Bred tilnærming til en militær operasjon er spesielt kunnskapskrevende og krever som oftest tett samarbeid med sivile etater. Dette erfarer vi nå til fulle i Afghanistand, men man behøver ikke å dra til eksotiske himmelstrøk for å få eksempler på hva slik tilnærming betyr i praksis. Prinsipielt er det samme tilnærming som ligger til grunn for vårt hjemlige samarbeid med mange etater. Våre bidrag til Kystverket, Politiet, redningstjenesten, Fylkesmennene, Sysselmannen på Svalbard, Statens strålevern, helsevesenet osv. setter de ulike etatene i stand til å løse sine respektive oppgaver, og det er i samsvar med FOHs fredstidsoperasjon.
At det er en hel del praktiske forskjeller er imidlertid åpenbart. Kunnskapsoperasjon er en dekkende betegnelse for mye av den virksomheten vi bedriver. For FOH er det ikke tilstrekkelig å monitorere operasjonsområdende og kunne produsere oppdaterte situasjonsbilder. Vi må også ha den nødvendige kunnskapen til å fortolke og forstå det som observeres og om nødvendig handle i forkant av hendelser. For å kunne utøve denne fortolkerkompetansen må vi ha inngående kjennskap til aktører og interesser i operasjonsområdene. Dette gjelder både i hjemlige farvann og under fjerne himmelstrøk. Vi må ha situasjonsforståelse for å kunne være forutseende og handle proaktivt.

 

Utenlandsoperasjoner

Vi har i dag 10 pågående utenlandsoperasjoner, med mellom 700 og 800 kvinner og menn utenlands. Jeg antar at ”etterspørselen” etter norske militære bidrag til utlandet vil øke. Det er mange områder som preges av ustabilitet, svake styresett og mangel på grunnleggende ressurser som mat og vann.

Analyser av klimautvikling peker på at land som i utgangspunktet er vanskeligstilt også er de som blir hardest rammet. Vi bør således ikke la oss overraske av flere regionale konflikter med høy kompleksitet. Med det mener jeg at konfliktene er sammensatt av enn rekke forhold, for eksempel hungersnød kombinert med flyktninger etnisitet, grensestrid, religion og væpnet kamp. Når alt dette løper sammen, gjerne godt hjulpet av internasjonal våpenhandel ser vi både en kompleks operasjon og et særdeles vanskelig operasjonsmiljø. Det er grunn til å anta at FN, NATO, EU osv vil etterspørre mer enn vi kan levere. Faktum er at i 2009 deltok Norge i internasjonale operasjoner ledet av EU, FN

og NATO på en og samme tid.
Hva som i fremtiden blir til oppdrag er det imidlertid Regjeringen som bestemmer. Mitt inntrykk er at Norge også i årene fremover vil engasjere seg i det internasjonale samfunn med militære kapasiteter der det er hensiktsmessig og nødvendig. Mitt inntrykk er også at man foretrekker avgrensede operasjoner som virkelig monner, hvor stafettpinnen sendes videre til neste bidragsland. Eksempel på slike operasjoner er Atalanta utenfor Somalia og Minurcat II i Tsjad, som hadde mellom 6 og 12 måneders varighet.

En helt annen type operasjon er Afghanistan, som nå har vart siden 2001. I den ni år lange perioden har vi vært tilstede i flere ulike områder og med mange forskjellige styrkebidrag. Partnering og mentoring er stikkord for gjeldende, omforente doktrine i Afghanistan. Kort fortalt betyr det å hjelpe Afghanerne til å ta hånd om sikkerheten i eget land, for på den måten å overflødiggjøre nærværet av internasjonale styrker. For oss er ikke dette banebrytende nytt. Partnering betyr i realiteten ikke annet enn samarbeid på like fot, en tilnærming som vi fra norsk side har fulgt i flere år.
Operasjon Norge

Utenlandsoperasjoner krever stor oppmerksomhet og de får også stor oppmerksomhet i det offentlige rom. Slik er det og dette krever ingen nærmere forklaring. Det vi imidlertid aldri må glemme er at forsvarets viktigste operasjon foregår i et område preget av ro, stabilitet og fred. Jeg sikter her til Operasjon Norge, som er navnet på vår løpende fredstidsoperasjon her hjemme. Forsvarets grunnleggende oppgave er å sikre nasjonens grenser, dens integritet og beslutningsfrihet. For FOH omfatter dette hele landet, inklusive øyer, havområder og luftrom. Vi styrer kongevakten i sør og grensevakten i nord, i tillegg til en rekke andre ressurser.

 

Av strategiske grunner har vi et særlig fokus på Nordområdene. Norge har en rekke strategiske interesser i nord, og Arktis tiltrekker stadig mer internasjonal oppmerksomhet. Forsvarets oppgave er å være synlig tilstede for å markere suverenitet og suverene rettigheter. Vi skal til enhver tid kunne besvare spørsmålet ”hva skjer i nord” og på den måten levere oppdatert beslutningsgrunnlag til politiske myndigheter. Operasjon Norge innebærer tett kontakt med en rekke andre myndighetsorganer, som vi jevnlig understøtter i deres respektive oppgaver. Det være seg forurensing, ressurskontroll, søk og redning osv. Ferske eksempler er vår bistand til Kystverket i forbindelse med havariet av Full City i Oslofjorden og bistand til politiet under nobelpristildelingen i 2009.
Forholdet til Russland er en del av vår operasjon. Det er et konstaterbart faktum at på andre siden av vår felles grense finner man store land-, sjø og luftmilitære baser. Området brukes også til utprøving av nye våpensystemer, noe halve Norge kunne iaktta ved selvsyn tidligere i år. Dette er en del av virkeligheten i nord, som vi holder oss orientert om, men som vi på ingen måte mister nattesøvnen av. Vi har et godt forhold til russiske militære sjefer og har etablert faste møter på ulike nivåer. Eksempelvis kan nevnes at mitt årlige møte med sjefen for Nordflåen planlegges i disse dager. Jeg har et klart inntrykk av at vårt forhold til russerne er langt mer velutviklet, innholdsrikt og avdramatisert enn hva som erfares i andre NATO land. For ca en måned siden gjennomførte vi en stor internasjonal øvelse i nord, Cold Response. I år var nestkommanderende i Nordflåten observatører, og deltok også på oppsummeringen. Dette ser jeg som nok et eksempel på tillitskapende arbeid.

– – –

Jeg startet dette foredraget med å snakke om FOH som organisasjon, før jeg tok dere med inn i operasjonenes sfære. La meg nå avslutningsvis vende tilbake til FOH og trekke noen linjer fremover i tid. En av hovedkvarterets styrker ligger i at det er nyetablert. Det betyr at så godt som ingenting er sementert. Struktur, organisering, forhold til andre forsvarsetater, sivile organer, doktriner, konsepter osv. osv er alt sammen ferskt og derfor er terskelen til endring lav. Sammenlignet med en gammel, veletablerte etat har vi få tradisjonsbundne stengsler som må overskrides for å få til fornyelse. Det høres kanskje paradoksalt ut at jeg bringer på bane temaet fornyelse i et organ som ennå har et stykke igjen til ett års dagen. Men, det er nå mulighetsrommet er størst, ikke om fem år. Det å være landets eneste fellesoperative hovedkvarter medfører et stort ansvar i det å lede an i utviklingsarbeidet for en effektiv utnyttelse av Forsvarets operative ressurser. FOH skal videreutvikles som en effektiv organisasjon som er i stand til å lede operasjoner gjennom utnyttelse av de mulighetene som ligger i konseptet for et Nettverkbasert Forsvar. I altfor lang tid har NbF vært diskutert og lite gjennomført i praksis. Jeg vil derfor utvikle et nytt ledelses- og kommando og kontroll konsept som vil være klart til høsten. Jeg ønsker å utvikle et konsept som skal danne et grunnlag for hvordan vi mer effektivt kan løse oppgavene med tilgjengelige kapabiliteter.
Morgendagens teknologi, selv om det er en del svakheter i dag, muliggjør en organisering av styrkene i et felleoperativt konsept på taktisk nivå gjennom utnyttelse av den tilgjengelige informasjonen som nettverkene som vil tilby. Dette vil antakelig medføre en

gjennomgang av ansvars- og rollefordeling mellom Sjef FOH og styrkeprodusentene, og det er naturlig når organisasjonen utvikler seg. For FOH betyr dette at vi må utvikle en organisasjon som kan lede denne type operasjoner. Vi kan ikke lenger tillate at vi innfører ny teknologi uten at dette medfører en effektivisering av prosessene. Samtidig må vi derfor se på hvordan vi organiserer oss slik at prosessene gir økt effektivitet i hvordan jobben utføres.

Det er min oppfatning at vi gjennom en kraftig reduksjon i antall øvelser over de siste årene har et stort potensial i å gjennomgå både prosesser og prosedyrer, både internt men også i samvirke med andre. Øvelser er kostnadsdrivende men det er min visjon at vi gjennom målrettet trening i etablerte stående nettverk med tilgjengelige kapabiliteter kan øve dette hyppig med minimale kostnader. Dette var bare eksempler på hvilke muligheter og utfordringer fremtidens nettverksløsninger gir, og hvordan vi tenker på og planlegger for fremtiden. Innføringen av et nettverksbasert forsvar har et langsiktig perspektiv og er omfattende og krevende. Fornyingen av FOH kan imidlertid ikke utføres i isolasjon. Jeg har allerede tatt flere initiativ overfor andre avdelinger i Forsvaret om hvordan vi gjennom etableringen av gjensidige kompetansenettverk best kan utnytte ressursene for felles kompetanseheving. Vi må også forholde til utviklingen i NATO og i andre nasjoner. Dessuten må vi også være i stand til å utnytte den kompetansen som norske offiserer har opparbeidet gjennom utenlandstjeneste.
Fornying langs konseptlinjene til Nettverksbasert forsvar er vår respons på forsvarssjefens strategiske plan. Jeg ønsker at FOH skal være i førersetet for denne utviklingen. Intet skal være hugget i stein, og det vil være tillatt med raske innspill fra alle nivåene i linjeorganisasjonen. Jeg er overbevist om at dette er forutsetninger for en vellykket prosess, og denne dynamikken vil gjøre FOH til en attraktiv arbeidsplass med nytenkning og kreativitet som grunnleggende elementer.
Jeg vil at FOH skal være en spennende arbeidsplass som stimulerer rekruttering av personell med høy kompetanse. Sentralt i dette er at vi utvikler relevante kompetanseplaner, gir personellet nødvendig utdanning, og at dette videreutvikles gjennom målrettet trening og øving. Trening, med målrettet evaluering for å utvikle prosesser og prosedyrer, er essensielt for å bli bedre på det vi gjør.

Kort sagt, fornyingen av Forsvarets operative hovedkvarter har startet.

 

Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 8. mars 2010


Ved

Ine Eriksen Søreide,
leder av Stortingets Utenriks- og Forsvarskomité:

Foto: Stig Morten Karlsen. OMS


”Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk – Perspektiv fra Stortingets nye utenriks- og forsvarskomité.”

 

Deres Majestet, Kjære forsvarsvenner,

 

La meg først få takke direksjonen og medlemmene her i Samfundet for invitasjonen hit i kveld. Dette er andre gang jeg deltar i et møte i OMS – den første var for nøyaktig fire uker siden, da jeg hørte generalinspektør Opedal redegjøre for Hærens status og fremtid. Jeg kan vel også med stor sikkerhet si at det ikke blir den siste.

 

Det er med både stolthet og ydmykhet jeg står foran dere her i kveld. Stolthet over det privilegium det er å ha ledervervet i det jeg anser som Stortingets absolutt mest spennende komité, den nye Utenriks- og forsvarskomiteen, som jeg vil komme mer tilbake til senere. Og kanskje med en ekstra grad av stolthet for som kvinne å kunne stå akkurat her foran denne forsamlingen, akkurat i dag, på den 8. mars.

 

Samtidig skaper det en viss grad av ydmykhet, som fortsatt forholdsvis ny på dette feltet, å skulle dele mine refleksjoner med det som må være et av landets aller mest kompetente publikum når det kommer til forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Og det i omgivelser som bærer en århundrelang militær tradisjon.

——————-
Tittelen for kveldens foredrag er ”Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk – Perspektiv fra Stortingets nye utenriks- og forsvarskomité” Det åpner for en bred tolkning, Tolkning er jo en yrkesskade for oss jurister, men innenfor tidsrammen jeg har til rådighet her, tenkte jeg å bruke en del tid på selve komiteen – det har ligget i bestillingen fra arrangøren: Bakgrunnen for sammenslåingen av forsvars- og utenrikskomiteene, hvordan den nye komiteen arbeider, og hvordan den ser ut til å fungere så langt. Jeg vil deretter gå mer substansielt inn i på politikk. I dette forumet anser jeg det som naturlig å konsentrere meg om noen helt sentrale forsvarspolitiske utfordringer – uten at det er ment til forkleinelse for andre av komiteens politiske saksfelter.

 

La meg starte på et helt overordnet nivå:

Vi lever i en tid med stadig raskere utvikling, hvor tradisjonelle grenser mellom sektorer og fagområder, utenriks og innenriks, viskes ut. I et overordnet perspektiv er globalisering fortsatt stikkordet. Denne trenden omfatter alle stater, alle samfunn, inkludert Norge, og ligger på mange måter som et bakteppe for den samfunnsutvikling og -dynamikk som vi ser både her i Norge og internasjonalt.

 

Også innenfor sikkerhets og forsvarsfeltet ser vi hvordan trusler og utfordringer smelter sammen. Tradisjonell geopolitikk og konvensjonelle militære trusler, terrorisme, grenseoverskridende kriminalitet, spredning av masseødeleggelsesvåpen og teknologi, migrasjonsstrømmer og konsekvensene av klimaendringer skaper en potensiell eksplosiv miks. Vi ser et fragmentert og diffust trusselbilde som bringer med seg store utfordringer for stater og et internasjonalt system som først og fremst er utrustet for å møte andre trusler.

 

Som politiske beslutningstagere, embetsmenn og offiserer har vi et stort ansvar for å tenke helhetlig og utvikle strategiske løsninger for å møte globaliseringens skyggesider. Samtidig må vi håndtere de mer tradisjonelle oppgavene knyttet til nasjonalstatens rolle og suverenitet. For de gamle oppgavene har ikke blitt borte på veien, men det samler seg altså stadig nye tråder i det som etter hvert er en svært kompleks vev av faktorer som påvirker staten, samfunnet og oss som enkeltmennesker.

 

Jeg nevner dette fordi nettopp behovet for en helhetlig tilnærming til utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken var en av kjernetankene bak Stortingets beslutning om å slå sammen forsvars- og utenrikskomiteene.

 

Beslutningen ble fattet våren 2009, etter at et utvalg nedsatt av presidentskapet, og med medlemmer fra alle partiene, hadde foretatt en fullstendig gjennomgang av Stortingets komitéstruktur. Forslaget hadde støtte fra seks av syv partier, men ikke uten betydelig intern diskusjon – det tror jeg gjaldt i alle partigruppene. I hvert fall gikk diskusjonen meget varmt i Høyre.

 

Flere uttrykte stor skepsis til sammenslåingen. Jeg regner med at også flere her i salen har vært usikre på konsekvensene. Innen Forsvaret og blant forsvarsvenner fryktet man at interessen for, og innsikten i Forsvarets virke, struktur og vesen skulle reduseres ytterligere i kampen om oppmerksomhet og ressurser innen en svært bred oppgaveportefølje.

 

Samtidig har det vært interessant å registrere at det på den andre siden, hos noen av bistandsorganisasjonene og i det humanitære miljøet, også har vært bekymring. ”Hvordan kan vi konkurrere med Forsvaret?”, spurte lederen for en av de største humanitære aktørene meg nylig.

 

Usikkerheten på begge sider er forståelig, og på sett og vis naturlig. Men, nettopp derfor har det hele tiden vært veldig viktig for meg å understreke at det som har skjedd er en sammenslåing av to komiteer, ikke en nedleggelse av den ene. De to tidligere komiteens oppgaver er sidestilte og likeverdige i den nye komiteen.

 

Sammenslåingen ble begrunnet ut fra flere hensyn, av ulik karakter.

Forsvarskomiteen hadde en klart lavere saksmengde enn øvrige komiteer. Sakstallet i forsvarskomiteen lå på 40 pst. av gjennomsnittet for komiteene totalt sett. Dette er ikke på noen måte noe avgjørende argument for min del, men var nok et poeng for presidentskapet, som søker en viss grad av jevn arbeidsfordeling.

 

For meg var det andre hensyn som var vesentlig viktigere. Som nevnt er den generelle utviklingen innenfor forsvars- og sikkerhetspolitikken en viktig faktor. Med økt deltakelse i internasjonale operasjoner, har Norges militære engasjement utenfor egne grenser vokst betraktelig. Forsvaret benyttes slik sett i større grad enn tidligere som et sikkerhetspolitisk instrument – i sammenheng og samarbeid med andre, sivile og politiske, virkemidler.

 

Forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål er derfor nært knyttet sammen, og behovet for å se dem i sammenheng er økende. Denne nære tilknytningen mellom komiteenes saksfelt talte for at de bør behandles i en og samme komité. Skillet mellom ”hjemme” og ”ute”, også når det gjelder Forsvarets aktivitet er vesentlig mindre enn tidligere.

 

For de tidligere skillene var til dels kunstige. Mens de rene forsvarsspørsmål – økonomi og struktur, ble behandlet i forsvarskomiteen, har den overordnede sikkerhetspolitikken hele tiden ligget i UTK. Dette gjaldt blant annet alliansespørsmål og NATO-saker. Stortinget hadde et ønske om, og behov for, å se Forsvaret i mer direkte sammenheng med den sikkerhetspolitiske debatten.

 

Like viktig mener jeg det er at man gjennom å samle feltene kan bidra til å ansvarliggjøre utenrikspolitikerne på de operasjonelle, tekniske og økonomiske realitetene i Forsvaret -FØR man debatterer overordnet sikkerhetspolitikk, alliansespørsmål eller eventuell norsk deltagelse i ulike utenlandsoperasjoner.

 

Utenrikspolitikerne må kjenne og ha eierskap til Forsvaret for å skape reell forståelse av hva Forsvaret er, og hva Forsvaret kan eller ikke kan gjøre.

 

Det forhold at det etter tradisjonen er slik at de fleste parlamentariske ledere satt i den tidligere utenrikskomiteen, er jo også et klart argument for at det ikke innebærer noen nedgradering av noe saksområde når denne praksisen fortsetter i den nye komiteen. I UFK sitter nå fem av stortingets syv parlamentariske ledere. Disse ansvarliggjøres nå i større grad i forsvarspolitikken.

 

Hva gjelder de formelle og mer tekniske sidene ved sammenslåingen, har den nye komiteen overtatt tilnærmet alle oppgaver fra de to tidligere komiteene, med enkelte unntak.

 

Saker om sivil beredskap, som tidligere hørte under forsvarskomiteen, er overført til justiskomiteen.

 

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har overtatt ansvaret for oppfølgingen av ombudsmannen for Forsvaret og behandlingen av ombudsmannens årsrapport – på linje med ansvaret for Stortingets andre sammenlignbare kontrollorgan.

Forsvarskomiteens tidligere hjemmel for å innkalle til lukket høring og eventuelt å forfølge saker ut fra beredskapshensyn erstattes av nye regler i forretningsorden for DUUFK – Den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen (gamle DUUK – et opprinnelig forslag til den nye komiteen var for øvrig UTFOR). Denne komiteen fortsetter som et lukket konsultasjonsorgan mellom Stortinget og Regjeringen, og vil i tillegg til den ordinære komiteens medlemmer bestå av parlamentariske ledere og stortingspresidenten.

 

Kontrollfunksjonen sikres nå gjennom at komiteens leder eller et mindretall på seks medlemmer kan innkalle til møter i den utvidede komiteen. Det synes å være et felles ønske fra Stortingets side å bruke de åpninger den nye forretningsorden gir til å forbedre konsultasjonene mellom Storting og regjering – og for mer aktivt kunne søke innsikt i og opprettholde en dialog om utenriks- og forsvarspolitiske spørsmål. Og jeg tror vel at både statsminister, utenriksminister og forsvarsminister fremover vil kunne finne en innkalling til DUUFK – initiert fra Stortingets side, på sitt bord når Stortinget finner det nødvendig.

 

——————

 

Men vel så viktig som de formelle sidene er jo hvordan komiteen fungerer og hvordan den vil arbeide med sakene. Etter budsjettprosessen i fjor høst synes det å være en bred forståelse internt for at representantene skal jobbe med alle typer saker, og komiteen ble enig om et opplegg for budsjettbehandlingen hvor alle representantene hadde ansvar for budsjettkapitler innen rammeområdene for både utenriks og forsvar. De større partiene har egne talspersoner for henholdsvis forsvar og utvikling, men dette er jo en praksis man ser i alle Stortingets komiteer. Det er et klart uttrykt ønske om å unngå at det danner seg uformelle ”underkomiteer”.

 

Komiteen er stor – med 17 medlemmer er den nå Stortingets nest største komité – etter finans. Det genererer en viss oppmerksomhet om feltet i seg selv. Og det kan jo samtidig nevnes at det i denne perioden er opposisjonen som har flertallet i komiteen. Dynamikken kan derfor bli noe annerledes i saker hvor det er uenighet.

——————–

 

Så for å komme med en foreløpig konklusjon (eller underveisevaluering som vi kalt det i min gamle bransje), mener jeg at komiteen er godt rustet og svært bevisst på at man skal ivareta en bred og mangfoldig saksportefølje, hvor Forsvaret er en helt sentral del. Jeg opplever interessen for forsvarsspørsmål som stor blant medlemmene, og jeg synes at komiteens besøksprogram, som startet i Forsvarsstaben, fortsatte hos FOH og deretter har omfattet Washington og Brussel peker mot en komité som er seg sitt ansvar bevisst.

 

Ser man dessuten på hvilke saker som har vært i på den politiske og mediamessige dagsorden i løpet av høsten og vinteren, og som har tatt mye av komiteens tid, gjelder jo de nettopp Forsvaret og brytningsfeltet mot den overordnede sikkerhetspolitikken – særlig rundt Afghanistan. Et tema som heller ikke vil forsvinne fra dagsorden med det første.

 

For meg er dessuten Forsvaret noe helt annet enn en pressgruppe. Militært forsvar er en av statens helt grunnleggende oppgaver, og dermed et kjerneansvar for politikerne. Det er et ansvar i hvert fall jeg er meg meget bevisst, og mitt klare inntrykk er at det gjelder hele komiteen. Mer enn å skyve Forsvaret under teppet ønsker jeg at den nye komiteen skal gjenvinne Stortingets eierskap til og innsikt i forsvarsspørsmål.

 

—————-

 

Akkurat i denne sammenheng kan det være relevant å trekke opp et litt bredere perspektiv på hvilken rolle Stortinget, som folkets valgte representanter, egentlig har når det kommer til spørsmål om konflikt og bruk av militærmakt?

 

Den konkrete gjennomføringen av sikkerhets- og forsvarspolitikken er i stor grad Regjeringens prerogativ. De militære oppdrag utføres av Forsvaret. Mediene formidler og kommenterer, mer eller mindre korrekt, og i et åpent og fritt samfunn som det norske bør det også legges opp til en informert og levende debatt i offentligheten og blant innbyggerne. Så hvilken rolle blir igjen for Stortinget?

 

Stortinget formelle roller er å gi lover, bevilge ressurser og kontrollere regjeringen og offentlige myndigheter arbeid – i kortversjon: Stortinget beslutter, og er valgt av folket til å representere dem og fatte beslutninger på deres vegne.

 

Hvorfor disse banale poengene, spør dere kanskje nå?

 

Jo, fordi med beslutningsmyndighet følger også ansvar. Stortingets rolle som beslutningstager gir oss til syvende og sist en større rolle og et betydelig større ansvar enn det som først er åpenbart.

 

Først og fremst er vi ansvarlige overfor velgerne – for å fatte riktige beslutninger på informert grunnlag, og vi er ansvarlige overfor Forsvaret som skal utføre et oppdrag på våre vegne. Det må Stortinget, gjennom politiske vedtak, oppfølging og bevilgninger sette Forsvaret i stand til å gjøre. Men vårt ansvar favner bredere enn det – og det er det som er mitt poeng her.

 

I utredningen fra Forsvarspolitisk utvalg – som kom i 2007, understreket man at forsvaret av landet er et ”tidløst” ansvar. Et ansvar som påligger oss uavhengig av direkte trusselbilde eller kortsiktige trekk i tiden. Jeg mener at dette er et riktig perspektiv. Noen saker er faktisk viktigere enn andre, og vårt samfunn er faktisk verdt å forsvare.

 

Men å legge et slikt perspektiv til grunn er samtidig krevende. Det er krevende å skape oppmerksomhet for forsvars- og sikkerhetsspørsmål i en tid hvor vi i vårt hjørne av verden opplever uavbrutt fred og velstand. Det er enda mer krevende å vinne frem i den stadige budsjettkampen i konkurranse med de sektorer folk møter i sin hverdag, som helse og velferdsordninger eller samferdsel. Og ikke minst er det krevende å opprettholde en genuin interesse og en informert, faktabasert debatt på et område som for de aller fleste oppleves som fjernt og ukjent.

 

Dette gjelder både på et overordnet nivå – for forsvarspolitikken som helhet, men det gjelder kanskje særlig når vi deltar i internasjonale militære operasjoner – som vi nå gjør i Afghanistan og Tsjad.

 

Å ta del i en konflikt, i krigshandlinger – som vi gjør, er ikke bare en sak for Forsvaret isolert. Det er en sak for hele det norske samfunnet.

 

På den praktiske siden medfører dette noen åpenbare ting: at staten sørger for å ivareta våre soldater før, under og etter operasjoner i utlandet. Dette gjelder ressurser og materiell, tilstrekkelig trening og øvelser, økonomiske rettigheter og støtteordninger.

 

Men i tillegg til det praktiske, må man se dette i et større perspektiv, noe som innebærer to ting:

 

Én: Politiske beslutningstagere har et klart ansvar for å skaffe seg kunnskap og innsyn og å holde seg oppdatert – man må fatte sine beslutninger på et riktig grunnlag, og foreta de nødvendige strategiske vurderingene, se på risiko og konsekvenser. Det ligger i den militære maktanvendelsens natur at det å ta den i bruk har meget alvorlige, men til dels svært påregnelige konsekvenser. Den har også klare begrensninger. Dette må man være bevisst når beslutningen om å ta den i bruk fattes.

 

Derfor har vi et særlig ansvar for å levere premissene til den offentlige debatten, å faktisk opplyse befolkningen om hvorfor norske myndigheter har tatt de valg de har gjort. Hvorfor er det behov for et militært forsvar? Hvorfor deltar Norge i Afghanistan? Og hvorfor det er verdt at norske kvinner og menn i uniform, risikerer eller faktisk mister livet. Dette er sentrale spørsmål.

 

Det andre er at det norske samfunnet må anerkjenne og ta inn over seg at det finnes kvinner og menn som er villige til å ofre livet for et oppdrag som vi som samfunn har gitt dem. Det krever vår respekt og vår støtte.

 

En beslutning om å sende norske styrker til et konfliktområde handler i realiteten om at vi som politikere sender unge mennesker ut på våre vegne – for i verste fall å måtte drepe eller dø som en konsekvens av våre politiske valg.

 

I Afghanistan har fem norske soldater og offiserer måttet bøte med livet. Slike hendelser, hvor tragiske de enn er, vil skje i det som reelt sett er en krigssituasjon. Konsekvensene må være gjennomtenkt og akseptert av det politiske lederskapet når beslutningen om norsk deltagelse fattes. Og ikke minst må de være klart kommunisert til norsk offentlighet og presse. Dette kan ikke bare skje i etterpåklokskapens lys når våre styrker er involvert i alvorlige hendelser.

 

Nettopp derfor synes det stadig klarere for meg at vi, som ansvarlige politikere, ikke har vært flinke nok til å forklare og debattere hvorfor militær maktbruk og norsk militær deltagelse i utenlandsoperasjoner er nødvendig, eller hvilke konsekvenser som må påregnes. Etter åtte års norsk innsats i Afghanistan ser vi fortsatt at virkelighetsbeskrivelsen og begrepsbruken rundt engasjementet varierer dramatisk.

 

Både militære og pårørende etterspør større åpenhet om de faktiske forhold og en mer realistisk tilnærming fra det politiske Norge. Meningsmålinger viser at det norske folk er delt omtrent på midten mellom de som helhjertet støtter opp om det norske engasjementet og de som er usikre eller ønsker å trekke norske soldater ut. Vi har med andre ord fortsatt en utfordring i å kommunisere tilstrekkelig klart.

 

Vi har kunnet lese at foreldrene til norske soldater er utslitt av å måtte forsvare hva deres sønner og døtre faktisk gjør i Afghanistan. Reaksjoner på deres yrke og innsats har vært kunnskapsløse og tankeløse. Et sterkt og klart uttrykt forsvar av norsk Afghanistanpolitikk og norske soldater er ikke en oppgave som burde vært delegert til pårørende: Det er en soleklar oppgave for landets politiske lederskap i Stortinget og regjeringen. Det er et politisk ansvar å stå bak de beslutninger man fatter, og de soldatene vi sender ut på Norges vegne.

 

Det kan være verdt å nevne her: Jeg har tatt initiativ overfor presidentskapet angående muligheten for markeringer i Stortinget dersom vi skulle miste flere soldater. Dette ble nylig for første gang gjennomført i den svenske Riksdagen.

 

——————-

 

Jeg mener ikke at man skal kvele debatter om norsk sikkerhets- og forsvarpolitikk, eller ukritisk støtte ethvert utenlandsengasjement eller enkelthandling – slik det ble påstått i et leserinnlegg i Aftenposten forrige uke. Jeg mener derimot at politiske beslutninger forplikter – når samfunnet, Stortinget, og vi som politikere, har fattet en beslutning om at vi skal ha et militært forsvar, at vi skal anvende militær makt og benytte soldater til å oppnå politiske mål – da har vi også en forpliktelse til å sørge for dem: både materielt og moralsk.

 

Og jeg forventer at i hvert fall de som er med på å fatte disse beslutningene står bak dem. Så må man selvfølgelig samtidig løpende diskutere om det vi gjør er riktig – og om vi gjør det på en riktig måte. Men dette må skje gjennom en faktabasert og realistisk debatt.

 

Og nettopp denne debatten, og den genuine interesse for forsvarsspørsmål er etterspurt i Forsvaret.

 

Et eksempel: Forrige uke besøkte jeg øvelse Cold Response. I løpet av to dager fikk jeg møtt en rekke av avdelingene som deltok, fra hær, sjø, luft og Heimevernet – og fra våre allierte. Jeg fikk se et omfattende øvingsapparat og mitt klare inntrykk var at Cold Response 10 har vært vellykket og gitt det øvingsutbytte man ønsket.

 

Likevel var det klart mest interessante å tilbringe en hel natt i felt sammen med stridsvognseskadronen til Telemark bataljon. I minus 30 grader, og mellom angrepene fra heimevernssoldater på ski og snøscootere, ble det også tid til gode samtaler. Jeg vil beskrive refleksjonsnivået som svært høyt – i forhold til egen rolle, til hva man faktisk kan bidra med som profesjonell yrkesmilitær og til hva man gjør i Afghanistan. Jeg møtte soldater og befal med kanskje 5-6 kontingenter i utenlandsoperasjoner bak seg. Det gjør inntrykk.

 

Samtidig var tilbakemeldingene klare og ganske ensartede: lær om hva vi gjør, vis interesse og engasjement for forsvarsspørsmål ut fra faktabaserte og realistiske premisser.

Jeg har så vidt nevnt Afghanistan, som både dominerer dagsorden og er det beste eksempelet på hvordan trådene i utenriks-, sikkerhets- forsvars- og utviklingspolitikken nå samles. Norge deltar i den internasjonale innsatsen i landet med både sivile og militære virkemidler – i hele spekteret fra humanitær bistand via langsiktig utviklingshjelp og statsbygging til spesialstyrker. Afghanistan-engasjementet viser virkelig behovet for å se politikken i sammenheng.

 

Jeg skal ikke bruke mye tid på Afghanistan her nå, men jeg vil bare nevne at mitt utgangspunkt for Norges engasjement er klart:

vi deltar i Afghanistan fordi det er i vår interesse. Vår deltagelse er først og fremst et spørsmål om vår egen og våre alliertes sikkerhet. Det internasjonale samfunnet gikk inn i Afghanistan høsten 2001, ikke for å starte et massivt utviklingsprosjekt, men for å forhindre at landet igjen kunne brukes som en base for å planlegge og utføre angrep mot oss eller våre allierte, slik det var under Taliban-regimet frem til 2001: et fristed for terrorister som truet internasjonal fred og sikkerhet.

Det var altså ikke kvinnefrigjøring, demokratibygging eller skolegang for barn som brakte oss til Afghanistan. Dette er positive konsekvenser av vår tilstedeværelse, og over tid nødvendige forutsetninger for at afghanerne igjen skal bli i stand til å ivareta egen sikkerhet, men disse formålene kan altså utledes av hovedformålet, ikke motsatt.

 

Men selv om hovedmålet ikke er humanitært, reagerer jeg sterkt på at man som en av hovedparolene i 8. mars toget i Oslo i dag velger ”Norge ut av Afghanistan”. For selv om krig ikke er kvinnefrigjøring, vil samtidig en for tidlig alliert tilbaketrekning massivt styrke de reaksjonære kreftene som blant annet ser på det som sin oppgave å hindre unge jenter i å ta utdannelse, for eksempel gjennom å kaste syre på dem. Det er i hvert fall ikke kvinnefrigjøring.

 

Afghanistan er dessuten det fremste eksempelet på at det å delta i internasjonale militære operasjoner nå er en integrert og sentral del av norsk utenriks- og forsvarspolitikk. Og utenlandsoperasjoner er en viktig og dimensjonerende oppgave for dagens norske forsvar.

 

Samtidig må vi innse at våre bidrag har en kostnad – både økonomisk og menneskelig. I 2010 vil Norge bruke nesten halvannen milliard kroner på ISAF-operasjonen, mens feltsykehuset og ingeniørsoldatene i Tsjad, som avsluttes nå om kort tid, er beregnet å koste 500–600 millioner totalt. Det er betydelige midler, som øker presset på en forsvarsstruktur preget av ressursknapphet.

 

Enda mer utfordrende vil jeg si at vårt store internasjonale engasjement er for Forsvarets personell og avdelinger. I forhold til folketall er innsatsen stor, og vi ser at presset på soldater og befal innen en del særskilte kompetansemiljøer over tid er uholdbart. Slitasjen er for stor, og vi trenger en større styrkebrønn for å gi den enkelte soldat og offiser tid til opptrening og kompetanseutvikling og aller viktigst: Til hvile og muligheten til å ha et normalt liv med familie. Fortsatt rovdrift vil undergrave og forvitre Forsvaret.

 

I tillegg til slitasjen på den enkelte ser vi også at måten vi opererer på, særlig i Afghanistan, skaper nye utfordringer for Forsvarets avdelinger, og for det ”systemet av systemer” som utgjør et moderne forsvar. Innretningen mot mentorering, trening og partnering medfører for eksempel at Hærens avdelinger kontinuerlig avgir sine mest erfarne offiserer. Dette skaper en særdeles vanskelig situasjon for Hæren i det daglige, og for ambisjonen om en styrket, samtrent og operativ hær innenfor den brigadestrukturen vi har igjen. Denne trenden forsterker de utfordringene et sterkt presset driftsbudsjett allerede skaper. For Luftforsvaret skaper videreføringen av helikopterbidraget – som samtidig er helt avgjørende for å lykkes med oppdraget i Afghanistan – tilsvarende press mot et lite kompetansemiljø.

 

——————

 

Og akkurat disse spørsmålene gir meg en inngang til å gå dypere inn i noen av de mer grunnleggende utfordringene for det norske Forsvaret i dag.

 

Jeg mener at nåsituasjonen er vesentlig mer utfordrende enn det Regjeringen synes villig til å ta inn over seg, og jeg frykter for konsekvensene av dette på sikt.

 

Det er direkte påfallende hvor stor avstand det er mellom Forsvarsdepartementets vurderinger av status og de økonomiske forutsetningene for Forsvaret, og den pressede virkelighet som Forsvarets avdelinger og mannskaper møter i sitt daglige virke.

 

Bakgrunnen for dagens situasjon er godt kjent for dere her i salen:

 

Omstillingen av Forsvaret startet i 2000 og pågår ennå. Den er nok korrekt betegnet som den største offentlige omstillingen i Norge noensinne. Hovedretningen og endringen fra et mobiliseringsforsvar til et moderne og fleksibelt innsatsforsvar har det vært stor enighet om i Stortinget. Rundt langtidsplanene for 2001­–2005 og 2005–2008 ble det inngått brede forlik.

 

Omstillingen var tvingende nødvendig, og har tatt oss mange skritt i riktig retning. La det ikke være tvil om det. Dagens forsvar er på mange områder særdeles mye bedre enn det vi hadde. Innsatsforsvaret er kommet for å bli.

 

Men vi er altså ikke på langt nær i mål, og langs veien har det også blitt begått for mange feil. Flere regjeringer har begått feilgrep, også vår da vi satt med makten fra 2001 til 2005, og vi står nok vesentlig lenger unna det Forsvaret vi burde hatt i dag enn mange liker å tro.

 

Riksrevisjonen har for eksempel i flere rapporter gjort rede for hvor stort presset på deler av Forsvaret er, og deres konklusjon i sin siste rapport er at den operative evne har falt etter 2005. Selv om jeg vet at daværende forsvarssjef Diesen ikke var enig i alle Riksrevisjonens konklusjoner, så peker dette på betydelige gjenstående utfordringer.

 

Oppsummert kan man si at Forsvarets hovedproblem fortsatt er den betydelige ubalansen mellom de oppgaver vi som politikere har pålagt dem, den strukturen Forsvaret har hatt, og de ressurser vi har stilt til rådighet.

Ubalansen har løpende blitt forsterket av den spesifikke årlige kostnadsveksten i sektoren, og at Stortinget – basert på budsjettforslagene fra ulike regjeringer – heller ikke bevilget de midlene som var forutsatt i planene.

 

Kortversjonen er derfor at Stortinget, over mange år, ikke har vist seg villig til å betale for det man har bestilt, ikke engang det man har fått levert, av Forsvaret.

 

Langtidsplanen for 2009–2012, vedtatt av Stortinget i juni 2008, var ment, en gang for alle, å skulle rette opp denne ubalansen. Regjeringen synes å mene at dersom planen er gjennomført etter forutsetningene i 2012, vil vi endelig ha et forsvar i balanse. Regjeringen har videre gjort det klart at deres overordnede mål for Forsvaret i denne perioden er å gjennomføre langtidsplanen.

Det tror jeg dessverre ikke de vil klare.

 

Jeg mener dessuten at en oppfyllelse av langtidsplanen, selv i tråd med forutsetningene, ikke er tilstrekkelig for å skape den lenge etterlyste balansen.

 

Og dette var også hovedankepunktet da en samlet opposisjon stemte mot Regjeringens langtidsplan i juni 2008: Langtidsplanen bygger på usikre og for optimistiske økonomiske forutsetninger. I hovedsak er det fire årsaker til dette:

  • Forsvaret førte med seg en ubalanse mellom budsjett og årlig strukturkostnad fra perioden 05-08. Dette er på sett og vis underbevilgningens arvesynd, og inndekningen – som særlig skal tas på materiellinvesteringssiden, skaper nye problemer.

 

  • I tillegg kommer merkostnadene ved Regjeringens strukturmål i forhold til det opprinnelige forslaget i Forsvarssjefens studie. Dette er 800 millioner i utgifter som har løpt fra første dag, mens regjeringen allerede har skapt et etterslep på disse midlene.

 

  • Spørsmålet om lønns- og priskompensasjon, som tidligere anslått til 500-600 millioner pr. år, er fortsatt uavklart, selv om forsvarsdepartementet sier noe annet.

 

  • Flytting og omstilling skaper utgifter i milliardklassen på et tidspunkt hvor forsvarsøkonomien allerede er under press. Disse utgiftene kommer i liten grad til syne i regjeringens opplegg.

 

Og jeg beklager å måtte si at tiden som har gått nok har gitt skeptikerne og opposisjonen mer rett enn vi skulle ønske. Allerede i juni 2008 skrev forsvarskomiteens flertall i sin innstilling til LTP at man ”ser åpenbare mangler i Forsvarets struktur og operative evner, som blant annet har konsekvenser for deltagelse i internasjonale operasjoner, trenings- og øvelsesaktivitet, og nivået på driften for øvrig. Forsvaret kan i dag ikke yte optimalt, situasjonen for mange ansatte er usikker og slitasjen på personell og materiell er stor. Flertallet er meget bekymret for at dagens driftssituasjon vil ha negative virkninger på Forsvarets rekruttering og evne til å beholde personell – både på kort og lang sikt.”

 

Og det er her vi er i dag. I budsjettinnstillingen for 2010 gjentar et flertall i komiteen sine bekymringer, i det som for Stortinget er usedvanlig klare vendinger.

”I dagens situasjon er flertallet særlig bekymret for drifts- og aktivitetssituasjonen. Problemene ved inngangen til langtidsperioden i 2009 var, som også forsvarskomiteens flertall påpekte i [LTP] svært alvorlige og kan undergrave hele Forsvarets virksomhet, også på lang sikt. Dette er ikke forhold som kan løses separat, men som må sees i sammenheng med den langsiktige balansen.”

 

Det er altså et flertall i komiteen som mener at utviklingen i aktivitet og driftsbudsjettene i forsvarsgrenene og HV i 2009 og 2010 ikke er bærekraftig, og vil undergrave hele forsøket på å skape den lenge etterlengtede balansen.

 

Forsvarssjefen har kalt drifts- og aktivitetssituasjonen i Forsvaret for ”en kneik”, Forsvarsministeren anerkjenner at man ikke er på det nivå man skulle ønske, men tviholder på at balansen vil skapes innen 2012. Jeg vil derimot si at dagens driftssituasjon vil kunne få store konsekvenser for hele Forsvaret.

 

Eksemplene er etter hvert mange:

  • Riksrevisjonen har påpekt hvordan øvingstid har falt dramatisk, Hæren har et gjennomsnittlig antall øvingsdøgn på et nivå som tidligere GiH har omtalt som et ”kritisk minimum”
  • Det er kritiske mangler på ammunisjon mannskap under opplæring skyter en brøkdel av hva de skal i henhold til planverket.
  • Seilingstimer i Marine og Kystvakt er redusert de siste år
  • Og HV øvde altså ingen mannskaper i forsterknings- og oppfølgingsstyrkene i 2009. I år skal de etter planen øve 20 pst. Innen hvert HV-distrikt vil det da ta 5–6 år mellom hver gang man får øvd et område.

 

Å tro at et slikt lavt aktivitetsnivå over flere år ikke vil ha konsekvenser for operativ evne, samvirke og struktur eller personellets kompetanse og motivasjon, fremstår i mine øyne som naivt.

 

GiH uttalte i sitt foredrag i OMS for fire uker siden at ”Utfordringen ligger i presset på de årlige driftsbudsjettene, og de langsiktige investeringene”.

 

Det siste er også en sak for seg: perioden vi er inne i beskrives ofte som en omstillingsfase, hvor vi faser inn nye kapasiteter. Ofte brukes dette som en forklaring på hvorfor aktivitetsnivået faller. Men hva når kapasitetene er faset inn – når alle de nye fregattene, Skjold-klassen og etter hvert en ny kampflyflåte er på plass? Å tro at dagens driftsbudsjett vil være i nærheten av tilstrekkelige dersom de skal operere utover et rent minimum er en illusjon – enkelt og greit.

 

Denne utviklingen ser vi altså i en situasjon hvor Regjeringen insisterer på at driftsbudsjettene øker, og i tillegg omfordeler midler fra investeringssiden til drift. Et grep som er gjennomført over flere år. I år ser vi at et beløp i størrelsesorden 500 millioner omdisponeres til drift, mens aktiviteten forblir på et lavmål. Det tyder på et budsjett som i utgangspunktet ikke er balansert korrekt.

 

Når vi i tillegg hører fra departementet at personellveksten, blant annet i Hæren, skal videreføres – samtidig som vi fra annet hold får høre at Forsvaret har et såkalt ”overforbruk” på 700 årsverk som skal kuttes i 2010, får jeg, og mange med meg, rett og slett ikke dette til å stemme.

Nettopp derfor har det vært gledelig å høre Forsvarsministeren ta til orde for en åpenhetsreform i forsvarspolitikken. Jeg ser frem til den, og forutsetter at den innebærer en reell vilje til å diskutere blant annet de problemstillingene jeg har tatt opp her, et ønske om å finne et slags ”minste felles multiplum” for en åpen og informert forsvarsdebatt, der ikke konstruktiv kritikk og spørsmål avfeies som tøv og ”talltriksing”, eller offiserer som uttaler seg om den hverdag de møter i sitt virke møtes med munnkurv. Så langt må jeg si at det synes å være et stykke igjen.

 

Det er også avgjørende at et slikt åpenhetsinitiativ medfører at Stortinget gjennom beslutningsdokumenter og årlige budsjettproposisjoner må gis et grundigere og mer spesifisert grunnlag enn i dag. Stortinget må gis mulighet til å vurdere de enkelte kostnadselementer og ta stilling til tverrprioriteringer som gjøres i forsvarsbudsjettet i det enkelte år.

Jeg mener at dagens budsjettproposisjoner ikke gir Stortinget tilgang på den nødvendige informasjon. Noe vi har merket når Stortinget har fått informasjon via Riksrevisjonen i etterkant, som man åpenbart burde hatt tilgang til i forkant. Fra og med i år har komiteen derfor bedt om å få oversendt Forsvarssjefens årsrapport til departementet. Det vil gi oss en større grad av innsyn.

 

Det er verdt å merke seg at akkurat åpenhet og innsyn var den saken Jan Petersen anså som aller viktigst da han gikk av som komitéleder. ”Helt avgjørende for Forsvarets fremtid” mente altså en av Norges mest erfarne politikere at dette var, og Jan er ikke den som tar store ord i sin munn i utide.

 

—————

 

Deres Majestet, kjære forsvarsvenner.

 

Min tilmålte tid er ute. Jeg har gjennom disse 45 minuttene forsøkt å dele noen tanker med dere – om den nye komiteen og dens arbeid, om hvordan jeg vurderer Stortingspolitikernes ansvar for Forsvaret og forsvarsdebatten, og ikke minst hva jeg anser som noen hovedutfordringer for det norske forsvaret her vi står i 2010. Andre temaer kunne også vært nevnt, men jeg håper også få komme tilbake hit til OMS ved en senere anledning.

 

Takk for meg.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 1. mars 2010


Ved

Kommandør Erik Bøe
Sjef Undervannsbåtvåpenet

 

Foto: Stig Morten Karlsen. OMS

 

Innledning

Admiraler, Generaler, mine damer og herrer. Jeg vil i løpet av de neste knappe 45 minuttene redegjøre for hvorfor Norge har hatt undervannsbåter i over 100 år, hvordan vi bruker disse i dag og hvorfor vi trenger undervannsbåter også i fremtiden. Mao – 100 år og like relevant.

 

Jeg vil innlede med en rask historisk gjennomgang av de første hundre årene og hvordan den spreke jubilanten har håndtert jubileet. Deretter vil jeg fortelle hvilken operativ betydning våre undervannsbåter har i dag og hvilken rolle disse spiller i et komplementært Sjøforsvar. Videre vil jeg fokusere på utviklingen i det maritime domenet og redegjøre for hvorfor jeg som Sjef for Undervannsbåtvåpenet på det sterkeste vil anbefale at Norge satser på undervannsbåter også i fremtiden.

 

I 1901 var FDs representant, kaptein Victor Alfred Geelmuyden, i USA for å inspisere de nye amerikanske undervannsbåtene. Han ble meget imponert og snakket varmt om hva han hadde sett når han kom hjem. Det er særlig en ting ved Geelmuydens ord som er verd å merke seg – spesielt ettersom disse ordene, mer enn 100 år senere, faktisk er blitt mer riktig enn noensinne.

 

der med rimelige omkostninger vil gjøre en stat sterk og farlig mot en større angriper

I dag er det faktisk slik at en maritim styrke vil vegre seg meget for å gå inn i et område dersom det er en undervannsbåttrussel. Det er nærmest utenkelig å sende inn store, verdifulle enheter i et område før undervannsbåttrusselen er fjernet. Dette fordi en enkelt undervannsbåt alene kan ta ut store styrker og forårsake store militære tap med høy grad av presisjon og med stor sannsynlighet for suksess.

 

Det er svært vanskelig å finne en undervannsbåt. Det er meget ressurskrevende, og for de som jakter på undervannsbåter sannsynligvis også meget frustrerende å lete etter ”nålen i høystakken” som i tillegg er ganske så giftig dersom du skulle være så heldig å finne den.

 

Kobben

Vår første undervannsbåt ble bygget ved Germaniaverftet i Kiel.

”Kobben” heiste kommando 28. november 1909 med kaptein Carsten Tank-Nielsen som skipssjef. Dette markerte startskuddet for det norske Undervannsbåtvåpenet. Kobben endret navn til A1 i 1913 ettersom flere båter kom til. A-klassen ble levert i årene frem mot 1 verdenskrig. 5 båter ble bestilt og satt i produksjon, bare 4 levert. A5 ble beholdt av Tyskland ved krigsutbruddet.

 

Først i dypet, først i luften

UVB personellet var i 1912 pionerer. Da svensken Dahlbeck i 1912 truet med å overfly marinens hovedbase på Karljohansvern å slippe appelsiner i hodene på marinefolkene var grensen nådd. Man skal også huske på at det kun var 7 år siden unionsoppløsningen med Sverige. Når offiserene på Kobben leste dette i avisene dannet de sporenstreks ”Kobbens flyvekomite”, og sendte nestkommanderende Lt Hans Fleischer Dons til Tyskland allerede samme kveld med oppdrag om å lære seg å fly. Grunnen til at de sendte han var at han var den eneste som var ugift!

Flyvekomiteen samlet inn penger til en flyvemaskin, blant annet donerte Kong Haakon kr 5.000,- til innkjøp av fly.

Dons fikk hastverk og rakk ikke å ta eksamen, men fikk kjøpt ett fly og sendt dette hjem. Besetningen på Kobben ble utkommandert til å sette maskinen sammen og Dons tok av fra Borre. Flyet ble døpt for Start, og henger i dag på flysamlingen på Gardermoen.

 

Senere monterte man pontonger på Start og man oppdaget da at et fly kunne oppdage en neddykket undervannsbåt på ganske store avstander. Slik ble altså marinens flyvevæsen dannet. (Altså det vi i dag kaller Luftforsvaret).

 

Oversikt over undervannsbåtklasser

Stortinget bestemte allerede i 1915 å bygge 6 nye båter, den såkalte B-klassen. Byggingen ble gjort først og fremst ved Marinens hovedverft i Horten, men også ved Kaldnes mekaniske verksted i Tønsberg. Leveransene ble imidlertid forsinket grunnet manglende finansiering, og når klassen endelig kom representerte de et relativt gammelt design.

 

Da 2. Verdenskrig var et faktum må vi være så ærlige å si at UVB Våpenet var dårlig rustet til å møte krigen. Det var kun B1 som kom seg over til Skottland. Men desto viktigere, B1 dannet grunnlaget for en ny start, eller fortsettelse om du vil, for UVB Våpenet.

 

9th Submarine Flottilla Dundee så dagens lys tidlig i krigsårene. Det ble raskt en Internasjonal flotilje. Britiske, Franske, Polske, Nederlandske og Norske undervannsbåter tilhørte fast denne flotiljen. Sågar Russland var innom flotiljen en kort periode. Norge overtok Uredd i 1941, med basisbesetningen fra B1. Her var LT Røren skipssjef. Vi overtok også to andre britiske båter under krigen, som fikk navnene Ula og Utsira. Oppdragene var i hovedsak landsetting av spesialstyrker i Norge, overvåking og etterretning langs norskekysten, og senking av tyske transport- og krigsskip.

 

De tre båtene gjennomførte til sammen 25 krigstokt, senket 7 handelsfartøyer og skadet ett, senket ett eskortefartøy og en tysk undervannsbåt. De gjennomførte 3 vellykkede oppdrag med landsetting av sabotører og spesialsoldater i Norge.

 

Etter krigen overtok vi 3 britiske båter i tillegg til Ula og Utsira (Utstein, Utvær, Uthaug). Norge satte i stand 3 ex tyske type VII C, som fikk navnene Kya, Kaura, Kinn. Våpenet etablerte seg i Trondheim fra 1945 frem til 1954. Deretter gikk turen til Marineholmen ved Bergen før vi som første bruker etablerte oss på Haakonsvern 1. februar 1960, faktisk lenge før basen ble offisielt åpnet.

 

Kobben klassen representerer for mange selve ”storhetstiden” for Undervannsbåtvåpenet med 15 undervannsbåter. Vi var midt inne i den kalde krigen og vi var en liten nasjon med få ressurser – Ref. Geelmuyden fra 1902. Vi var som mange kjenner til en særdeles viktig første skanse for NATO gjennom 60-70 og 80 tallet. Det ble et stort behov for modernisering og senere utskiftning på 80 tallet. Det verdt å merke seg at Polen seiler fremdeles med ”våre” båter! Jeg snakket med min polske kollega i høst og han sier at de fornøyde, og at KNM Svenner er hans favorittbåt.

 

Tapet av Uredd

Uredd hadde syv vellykkede oppdrag før den gikk tapt i et tysk minefelt i Fugløyfjorden syd av Bodø under et spesialoppdrag der den skulle landsette fem agenter fra kompani Linge. Hele mannskapet på 34 og de 5 agentene omkom. Dette ble i ettertid vurdert som et unødvendig tap ettersom opplysningene om minefeltet var tilgjengelig. Tapet medførte faktisk endringer i operasjonsplanlegging og kommunikasjon mellom UK og norske staber.

 

100 år

Norge er nå medlem i den eksklusive klubben av nasjoner som har operert undervannsbåter i over 100 år. Det er noe vi skal være stolt av som småstat. Både det at vi tidlig satset på det den gang så nye og revolusjonerende våpenet, og det at vi i over 100 år har operert undervannsbåter og bygget oss opp til å bli en av de mest kompetente og anerkjente undervannsbåtoperatørene.

 

Lærdommen og erfaringene fra disse hundre årene har demonstrert at undervannsbåten har følgende fortrinn:

  • De er skjult
  • ..og har stor slagkraft (torpedo)
  • Båtene har utholdenhet
  • ..og binder store ressurser
  • Og sist men ikke minst har de stor påvirkning på maritime operasjoner

Jubileumsåret 2009 har vært en stor suksess med 4 fokusområder på hvert av de 4 hovedarrangementer:

  • Fortid i Horten med god hjelp av Marinemuseet og MMU Utstein
  • Nåtid var i høysete i Bergen med dagens UVB Våpen
  • Fremtid stod i fokus i Oslo, og til slutt
  • Nordområdene i Tromsø

 

Arrangementer

En rekke begivenheter har vært gjennomført. Herunder må jeg nevne:

  • Åpning 9. jan 2009, ifm nyttårskonsert med FMKV i Håkonshallen
  • Deltagelse på KOSMORAMA filmfestival i Trondheim i mars
  • Åpning av UVB jubileumsutstilling ved Bergens Sjøfartsmuseum i april. En flott utstilling som fortsatt vises for publikum
  • UVB Treff med 1000 deltagere i Arenum Bergen, inkl flåtebesøk i mai. Bl a ra USA, Storbritannia, Tyskland og Russland
  • Flåtebesøk i Oslo og foredrag OMS, med bla HMK tilstede samt diverse sosiale arrangementer i juni. Bl a så ble frimerker lansert i samarbeid med posten.
  • Veterantreff i Horten i juni
  • Lansering av jubileumsfilm, for øvrig vist på NRK i november
  • Foredrag og utstilling ved Norsk polarinstitutt i Tromsø i august
  • Deltagelse med krigsveteraner i Dundee ifm avdukning av minnesmerke over tapte undervannsbåter tilhørende 9. flotilje i september
  • Jubileumsbok lansert i oktober
  • Og til slutt, på selve 100-års dagen, 28. november, et stort jubileumsball i Grieghallen Bergen.

 

I løpet av knappe hundre år har undervannsbåter utviklet seg fra små eksperimentelle farkoster til det viktigste strategiske våpenet til verdens ledende militærmakter

 

Verdens undervannsbåtnasjoner

Det er stor satsing på undervannsbåter på verdensbasis. Moderne undervannsbåter er fleksible plattformer med en rekke muligheter både på våpen og på sensorsiden. Mange nasjoner er i ferd med å oppgradere sine undervannsbåter eller kjøpe nye. Nye undervannsbåtnasjoner vokser frem raskere enn gamle forsvinner. De er enormt krevende å operere. De er teknisk og operativt komplekse. Det er ikke bare å kjøpe. Se på India. De har brukt 10 år på et vedlikeholdsopphold på en Kilo-kl undervannsbåt. Strategiske undervannsbåter utgjør hoveddelen av avskrekkingskapasiteten til de fleste atommaktene – hvorfor det?

 

Utviklingstrekk internasjonalt er bl a:

  • Brasil skal bygge atomundervannsbåter
  • Vietnam bestiller 6 russiske undervannsbåter
  • Sør Korea skal styrke sin undervannsbåtflåte
  • Australia har ambisjoner om å gå fra 6 til 12 undervannsbåter
  • Kina har 54 konvensjonelle + 6 atomundervannsbåter

Med andre ord, en sterk økning av undervannsbåter i Asia

Hovedtrekk i norske interesseområder er at antall undervannsbåter i nord Europa er redusert. Det er nok av oppgaver, men mangel på undervannsbåter.

Russland har over 60 undervannsbåter, hvorav de fleste er basert på Kola halvøya. Deres tekniske status kan vel diskuteres, men de satser betydelig mer nå enn for noen år tilbake.

 

Verdenshandelen

I Norge fraktes nærmere 98 % sjøveien, i havet eller på bunnen. 90 % av verdenshandelen fraktes sjøveien. Tilgangen til verdensdelene gjennom nordøst- og nordvest passasjen vil ikke gjøre sjøhandelen mindre. Sjøhandel er kosteffektiv, transport via sjøveien er og blir en absolutt nødvendighet, også i militære operasjoner. I siste Irak krig ble 95 % av alt materiell og personell fraktet sjøveien. Derfor er havområdene viktige, men ikke minst representerer de enorme verdier, som bl a Norge har fått merke, enn så lenge ene og alene i positiv forstand.

 

Norges havområder

Norge har ikke store befolkningen sett opp imot de fleste andre nasjoner, men vi har store havområder med enorme ressurser både over og under havbunnen som skal forvaltes på en forsvarlig måte i en verden der folketallet stiger raskt og kampen om ressursene sannsynligvis vil tilspisse seg flere steder. Det er et faktum at Norge har Europas lengste kystlinje og at mesteparten av landets inntekter kommer direkte eller indirekte fra resursene i våre havområder. Slik vil det også være langt inn i fremtiden.

 

Ula-klassen

Ula klassen ble levert rett før murens fall og var da, naturlig nok, opprinnelig bygget for invasjonsforsvar. Ula-klassen har med andre ord seilt jevnt og trutt gjennom flere paradigmeskift. Fra kald krig via perestrojka og glasnost til dagens ”kampen mot terror”. Heldigvis har også klassen og dermed også oppgavene endret seg med omgivelsene. Konklusjonen er nokså klar, at Ula-klassen har vist seg som et meget godt design, med bl a 8 tokt til Middelhavet i OAE i perioden 2002-2008. Verd å merke seg er at klassen med dagens oppgraderingsprogram, ferdig i 2015, vil få et mer moderne sensor og kampsystem enn både Skjold og Nansen.

 

Tilstede men usynlig

Våre undervannsbåter ER usynlig. Det er svært vanskelig å finne dem, med mindre de prøver å bli funnet – noe som ofte gjøres på øvelser for at alle parter skal få trening. Vi kan operere skjult over lengre tid, og da snakker jeg ikke bare uker, men faktisk langt over en måned uten noen som helst form for etterforsyninger eller annen støtte.

 

Ula-klassen bidrar med evne til:

 

  • Avskrekking
  • Angripe motstanderens høyverdige mål
  • Overvåking og informasjonsinnsamling
  • Fremskutt sensor for andre maritime enheter
  • Støtte spesialstyrker

 

Troverdig avskrekking

Våpenlasten på en moderne undervannsbåt er formidabel, treffsannsynligheten er meget høy, og det er få, om noen, som har effektive midler til å beskytte seg mot et angrep fra dypet.

  • En undervannsbåt representerer en stor trussel mot en rekke større overflatefartøyer samtidig
  • Den kan operer skjult, uavhengig av støtte fra andre, over lengre tid i store områder, og dermed øke usikkerheten og forlenge trusselen
  • Slagkraften til en undervannsbåt er betydelig mer ødeleggende enn missiler fra fartøyer og fly.
  • Undervannsbåter har en utholdenhet som måles i måneder, ikke timer eller dager som er tilfelle for andre enheter.
  • I tillegg er undervannsbåten ikke avhengig av noe form for logistikk underveis i operasjonen, noe som er meget unikt. Den har nok våpen, mat og drivstoff til å holde det gående vesentlig lenger enn motstanderens overflateenheter.

 

Ula-klassen er et meget velegnet middel til å avskrekke større mariner fra å utøve militært press mot Norge.

 

VIDEOKLIPP – Senking av Stavanger (Klippet er ikke med her)

Slagkraften til Ula-klassen, som har hele 14 torpedoer, er som vi skal se formidabel. Våpnene leveres uten noen som helst forvarsel og har en fullstendig ødeleggende effekt som det er nesten umulig å beskytte seg mot.

Ula-klassen benytter kun passive sensorer og kan selvsagt angripe fra dypet på store avstander, uten at motstanderen har anledning til å oppdage den.

Jevnlige øvelser med torpedoer demonstrerer for omverden at slagkraften til våre undervannsbåter fungerer som den skal og dette bidrar til å opprettholde den avskrekkende virkning vi ønsker at undervannsbåtene skal ha.

 

Det er en høy terskel å operere mot nasjoner som besitter slike kapasiteter.

 

Tilstede og så vidt synlig

Når knappe 30 centimeter av et periskop eller en annen sensor stikker opp et eller annet sted ute på det store havet eller i en av våre trange fjorder, er det vanskelig å få øye på, og kanskje også vanskelig å forstå at få meter under vannflaten skuler det seg over 1000 tonn med stål, sensorer og våpen. Ører, øyne og slagkraft som er tilstede, skjult, og klar til å agere om nødvendig.

 

Undervannsbåten kan likeså gjerne ligge i ro på bunnen langt der nede, gjerne i dagevis, godt gjemt i skjul av undervannsterrenget, mens de venter på motstanderens neste trekk.

 

Det å bruke det naturlige skjulet som våre store havområder og vår lange kyst gir oss, gir Norge en utrolig stor fordel som vi gjennom mange år har opparbeidet oss kompetansen til å utnytte maksimalt til vår fordel.

 

Men det kan også være operasjoner i fjerne himmelstrøk, som også krever skjulthet for å løse oppdraget.

 

Undervannsbåter er sannsynligvis den eneste virkelig skjulte plattformen som eksisterer. Undervannsbåter kan operere uten noen som helst form for aktive utsendelser både på sensorsiden og på kommunikasjonssiden. Dette gjør at man må komme meget tett på for å kunne oppdage den.

 

Operasjon Active Endeavour

Norge har deltatt gjentatte ganger i pågående NATO operasjoner i middelhavet, og tilbakemeldingene fra NATO er meget gode. Norge er profesjonell, fleksibel, effektiv og er en av de nasjonene som har levert desidert best under slike operasjoner.

 

 

Strategiske atomundervannsbåter

Havene dekker 2/3 av jordens overflate og dypene er faktisk de siste uutforskede områdene. Det er også det siste skjulestedet etter hvert som teknologi gjør det aller meste annet synlig for den som besitter det, dag og natt.

Det er også grunnen til at alle stormaktene satser tungt på undervannsbåter og at det aller meste av de strategiske atomvåpnene er plassert om bord på undervannsbåter; skjult, nesten umulig å finne, vanskelig å ta ut. England har alle sine atomvåpen plassert om bord på sine ballistiske undervannsbåter. USA har over halvparten av sine, og de andre stormaktene tilsvarende. Kina er også på rask vei i den retningen.

 

Selv om de atomdrevne, ballistiske undervannsbåtene representerer en ytterlighet av strategisk avskrekking, er det faktum at stormaktene har konkludert med at undervannsbåter er det tryggeste og mest egnede stedet å plassere sine kjernefysiske våpen noe som bør gi rom for ettertanke. Vi snakker tross alt om enormt store undervannsbåter på 15-20 000 tonn som gjemmer seg i de store verdenshavene, ikke små konvensjonelle undervannsbåter som det vi besitter. En SSBN har en rekke ballistiske missiler om bord med en rekkevidde som gjør dem kapabel til å ta ut mål hvor som helst i verden på kort varsel. Hvert missil har flere stridshoder i toppen.

Den samlede sprengkraften samlet om bord i en SSBN tilsvarer den samlede sprengkraften av alle eksplosiver, bomber og ammunisjon som ble brukt i hele 2. Verdenskrig til sammen, eller flere tusen ganger Hiroshima bomben – for å sette denne nokså ekstreme ytterligheten litt i perspektiv.

 

Flere strategiske undervannsbåter er ute på patrulje akkurat nå, et eller annet sted der ute. Det er alltid slike båter ute med hovedoppgave å holde seg skjult for å bidra til å opprettholde den kjernefysiske avskrekkingen, som vi heldigvis gradvis har klart å glemme etter den kalde krigens slutt.

 

Angrepsundervannsbåter

Det er ingen hemmelighet at vår nabo har strategiske undervannsbåter som opererer i nordområdene, i tillegg til de vanlige atomdrevne undervannsbåtene som har andre roller og oppgaver. Det at Russland sin militære maritime hovedsatsing, både under den kalde krigen og den dag i dag, er undervannsbåter, er et moment som vi bør reflektere over. Ønsker vi å være uten undervannsbåter dersom vår nabo har flere titalls?

 

Alle stormaktene besitter angrepsundervannsbåter. Bildene viser et lite utvalg av disse.

Angrepsundervannsbåtene er også atomdrevne og har en stor variasjon i våpenlast, alt fra torpedoer og miner til antioverflate og landmålsmissiler. Med sin høye hastighet og utholdenhet på opp mot et halvt år i dypet av gangen kan disse operere globalt og bevege seg usett til en hvilken som helst posisjon i verdenshavene.

Både krigen mot Taliban i Afghanistan og krigen mot Irak i 2003 startet med landmålsmissiler – Tomahawks – avfyrt fra undervannsbåter.

 

Konvensjonelle undervannsbåters rolle

Konvensjonelle undervannsbåter som Ula-klassen er diesel elektrisk drevet. De har lavere hastighet og utholdenhet enn atomundervannsbåtene, men kan likevel operere mellom 1-2 måneder ute av gangen. Sensorer og våpenlast er av samme variasjon og kvalitet som det man finner på atomundervannsbåtene. Dette gjør dagens konvensjonelle undervannsbåter til en potent og troverdig trussel mot enhver motstander.

Nye luftuavhengige fremdriftsformer har i tillegg bidratt til en kraftig økning i neddykket utholdenhet som langt på vei har utjevnet gapet mellom atomundervannsbåter og konvensjonelle undervannsbåter. Denne teknologiutviklingen pågår fortsatt, og gir stadig lengre utholdenhet.

 

En konvensjonell undervannsbåt er liten, stillegående og svært vanskelig å oppdage. En enkelt slik båt kan sette en hel flåtestyrke ut av spill, noe en motpart må ta hensyn til. Ettersom det er svært vanskelig å vite hvor undervannsbåtene er til enhver tid, representerer eksistensen av undervannsbåter i seg selv en utfordring og et usikkerhetsmoment som vil gi mye hodebry og vegring for en motstander.

 

“Submarines are todays capital ships”

Flere har uttalt sitatet på plansjen, og det er mye som tyder på at undervannsbåter er satsingsområdet. Dette er spesielt tydelig i Asia etter hvert som tyngdepunktet gradvis flyttes i den retningen.

 

Hangarskipet som ses gjennom periskopet midt på natten er uvitende om undervannsbåten som ligger og overvåker det på trygg avstand. Uvitende om at det ligger midt i siktet.

 

Fremtiden

Vel inn i et nytt årtusen er det tydelig at undervannsbåtens verdi er forstått rundt om i verden, og stadig flere nasjoner anskaffer undervannsbåter. Dette er spesielt tydelig i nasjoner som har ambisjoner eller som har et usikkert trusselbilde i sine nærområder. Kombinasjonen av slagkraft, utholdenhet, uavhengighet og overlevelse er unik.

 

Undervannsbåter etter 2020?

Skal vi ha undervannsbåter i fremtiden?

Det foregår for tiden et utredningsarbeid i regi av FD som snart skal legge frem sin anbefaling. De tre alternativene utfasing, videreføring og alternativer har nå blitt grundig evaluert i flere år gjennom det som faktisk har vært den grundigste utredningsprosessen som noensinne har vært gjennomført for en materiellanskaffelse i Forsvaret. Dette er et meget viktig poeng, fordi politikerne vil få forelagt en anbefaling som vil få store konsekvenser uansett hva den måtte bli.

 

  • En utfasing medfører at Norge mister en velfungerende og troverdig maritim avskrekkingskapasitet som vil få store negative konsekvenser for resten av Sjøforsvaret. Norge, med sine enorme havområder, vil stå uten en skikkelig undervannskapasitet.
  • En videreføring, enten det er levetidsforlengelse eller nyanskaffelse, vil være en kostbar investering. Det å levetidsforlenge 30 år gamle undervannsbåter er teknisk sett meget krevende og relativt kostbart. En nyanskaffelse av et så komplekst og spesielt våpensystem vil også være krevende både prosjektmessig og økonomisk, men det vil i hvert fall sikre nasjonens maritime avskrekking og vår undervannskapasitet frem til etter 2050.
  • Alternativer som kan dekke undervannsbåtens oppgaver finnes ikke umiddelbart og vil måtte bestå av en rekke ulike systemer som settes sammen for å løse noen av undervannsbåtens oppgaver. Dette vil også være meget krevende og kostbart, og det er ingen andre nasjoner world wide som foreløpig har kommet opp med et troverdig alternativ. Det tror jeg heller ikke at vi vil klare. Teknologien er langt unna, også for stormaktene.

 

Behovet for fremtiden fremkommer av den sikkerhetspolitiske situasjonen i våre nærområder og dens forventede utvikling. 2050 er langt unna og mye både kan og vil skje i verden før den tid. Uavhengig av hva som er situasjonen i 2010, bør Norge ha kapasitet til å stå imot militært press. Denne evnen må være troverdig, og den må være stor og god nok til at den får en motstander til å avstå fra å bruke militærmakt.

 

Til tross for kostnad så er undervannsbåter relativt sett et rimelig alternativ for å gjøre en liten stat sterk ovenfor en større angriper – ref Geelmuydens over 100 år gamle ord.

  • Historien har vist at det alltid er vanskelig å spå utviklingen. Krig og konflikt har dessverre vært vanlig i verdenshistorien opp til nå, selv om det for Norges del de senere årene har bestått av situasjoner langt vekke hjemmefra.
  • Hvilken garanti har vi for at fremtiden ikke vil inneholde noen av de samme utfordringene som fortiden? Er diktatorenes tid forbi? Har det siste folkemordet funnet sted? Vil en verden med 10 milliarder mennesker være mer i harmoni enn i dag?
  • Ingen av oss vet svaret på dette, og jeg lar det være opp til andre å spå fremtiden.

 

For å verne om Norges sikkerhet, våre verdier og våre interesser trenger vi i hvert fall et sterkt Sjøforsvar som kan operere i hele det maritime domenet. Fartøyer som seiler på overflaten dekker ikke alene hele dette domenet.

 

Australia sin konklusjon

Australia har planer om å øke sin undervannsbåtflåte fra 6 til 12 båter i 2020 for å videreføre og styrke sin undervannsbåtkapasitet når deres Collins klasse undervannsbåter når enden av sin levetid. Konklusjonen er forbausende lik den Geelmuyden gjorde ved sitt USA-besøk i 1901. Uthevet skrift på plansjen taler for seg.

 

En kapasitet for fremtiden

Norges undervannsbåtkompetanse er meget bra. Våre Ula-klasse undervannsbåter er meget solide og vil etter den pågående oppdateringen fremstå enda mer kapabel enn i dag. Ula-klassen har vist seg meget vanskelig å detektere. Ula-klassen har den slagkraften og representerer det usikkerhetsmomentet som er nødvendig for å ha en avskrekkende effekt. Ula-klassen er nå 20 år gammel, og vi har sikret at den vil fungere effektivt i minst ti år til gjennom oppdateringer.

Våre store havområder, vår lange kyst og våre relativt små militære styrker tilsier at en ressurs som kan skape usikkerhet i store områder og over lang tid er en betydelig fordel. Undervannsbåten er den desidert mest avskrekkende plattformen i det maritime domenet, og noe vi som småstat må besitte.

 

Behovet for en sjømilitær avskrekkingsevne også i fremtiden er nødvendig.

 

Som Sjef for Undervannsbåtvåpenet vil det være min klare anbefaling at Norge viderefører Undervannsbåtvåpenet også etter 2020.

 

 

Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 22. februar 2010

Speech given by H. E. Mr. Tang Guoqiang

Ambassador of the People’s Republic of China

At Oslo Military Society

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Dear acting chairman, ladies and gentlemen:

It’s an honor for me to be here at Oslo Military Society, which has a history of 185 years, to give you a briefing on China. I’m going to talk about 6 questions which have been frequently asked.

 

  1. How to observe China

In my opinion, an objective, changing and global vision is necessary.

China is a country both old and young.

It is old, because it is a big oriental country with a civilization stretching back several thousand years. With diligence and wisdom, the Chinese nation created a splendid civilization and made significant contributions to the progress of humanity.

It is young, because the People’s Republic of China is just 60 years old, and the country began reform and opening-up only 30 years ago. The Chinese people established the New China after unremitting struggles and ultimately found a development path suited to China’s national conditions through painstaking efforts. This is the path of socialism with Chinese characteristics. Following this path, the ancient civilization has been rejuvenated.

The key element of China’s reform and opening-up is to free people’s mind and the most fundamental and significant component is institutional innovation. Through economic institutional reform, we have built a socialist market economy, where the market plays a primary role in allocating resources under the government’s macro-regulation. We have carried out political institutional reform, promoted democracy and improved the legal system. People are the masters of the country. We run the country according to law and endeavor to build a socialist country under the rule of law.

The Chinese people are working hard to modernize their country. It is a mighty experiment ongoing in a large developing country.

China is also a country both big and small.

It is big, because it has an area of 9.6 million square kilometers and a population of 1.3 billion. With hard work over the past half century and more, China has achieved great progress. Its total economic output is now the third in the world, the total trade volume is the third largest in the world, and the foreign currency reserve is no.1 in the world.

It is small, because it remains a developing country and is keenly aware of the big gap that it has with the developed countries. There has been no fundamental change in our basic national condition: a big population, weak economic foundation and uneven development. China’s GDP per capita ranks behind 100 countries in the world and is only about 1/26 of Norway. If we use the UN’s criteria of 1 dollar a day as the poverty line, there are still 150 million Chinese people living harsh lives below this line. 10 million have no access to electricity. More than 10 million need to find the jobs every year. 84 million disabled need to be taken special care of.

To basically achieve modernization by the middle of this century, we must accomplish three major tasks: first, achieve industrialization, which Europe has long completed, while keeping abreast of the latest trends of the scientific and technological revolution; second, promote economic growth while ensuring social equity and justice; and third, pursue sustainable development at home while accepting our share of international responsibilities. The journey ahead will be long and arduous, but no amount of difficulty will stop the Chinese people. Through persistent efforts, we will reach our goal.

China’s relationship with the rest of the world has undergone historic changes.

China’s economy has become an important part of the world economy. In 2009, China’s share of global GDP was 7.8%, total imports and exports accounted for more than 8 percent of the global share and the actually used foreign capital exceeded 90 billion U.S. dollars. China’s development has strongly promoted the growth of world economy and trade. Being the third largest import market in the world and the largest import market in Asia, China’s imports from the relevant countries and regions have created 10 million job opportunities abroad. In 2009 China’s economic contribution to world economic growth amounted 30%.

China has become an important member of the international community. It has participated in more than 100 intergovernmental organizations and signed more than 300 international conventions. China has actively participated in international and regional affairs, and seriously fulfilled its international responsibilities.

China’s development is inseparable from the world and the world’s prosperity and stability also need China. As the world is irreversibly multi-polarizing, economic globalization is developing in depth and scientific and technological revolution is accelerating, China’s future and destiny are increasingly closely linked with the world. Although China is doing its best, its contributions to the world is still limited as China is a developing country. However, China will surely contribute more as it continues to grow.
2.How did China cope with the financial crisis and achieve 8.7% growth rate in its economic development last year ?

Facing the crisis, we have acted decisively. We have made timely adjustment to the direction of our macroeconomic policy, promptly introduced ten measures to expand domestic demand, and formulated a series of related policies. Together, they make up a systematic and comprehensive package plan aimed at promoting steady and relatively fast economic growth.

First, substantially increase governmental spending to boost domestic demand. The Government has announced a two-year investment program that will generate, through fiscal spending, a total investment of 4 trillion RMB yuan nationwide, equivalent to 16% of China’s GDP in 2007. The money mainly goes into government-subsidized housing, the construction of railway and other infrastructural projects, social development programs, environmental protection and post-earthquake recovery and reconstruction.

Second, implement a large-scale industrial restructuring and rejuvenation program. We are restructuring ten key industries, including automobiles and iron and steel. We take economic and technological measures to boost energy conservation and reduce emissions, and promote merger and reorganization of enterprises to raise the level of industry concentration and the efficiency of resource allocation. We also encourage and support the extensive application of new technologies, techniques, equipment and materials.

Third, make efforts for progress and innovation in science and technology. We are stepping up the implementation of the National Program for Medium- and Long-Term Scientific and Technological Development, with special emphasis on 16 major projects including core electronic devices, development and use of nuclear energy and advanced numerically controlled machine tools in order to make breakthroughs in a host of key technologies.

Fourth, significantly raise the level of social security. We continue to increase basic pension for enterprise retirees and upgrade the standard of unemployment insurance and workers’ compensation. We raised the level of living allowances in both urban and rural areas and welfare allowances for those rural residents without family support. We are advancing the reform of the medical and health system and working to put in place a nationwide basic medical and health system covering both urban and rural areas within three years. We are following a more active employment policy with special emphasis on helping college graduates and migrant workers find jobs.

Last year was the most difficult year for China’s economic and social development since the beginning of the new century. However, because of the correct policy initiatives, the main trend of China’s economy was good. In 2010, we will continue to expand domestic demand and rely on innovation, energy saving, emission reduction and in particular economic structural adjustment so as to realize a steady and relatively fast development in economy. Of course, we will continue to join hands with other countries and take firm measures to overcome global economic difficulties.
3.If China further develops, will it pose any threat to the world?

Some friends said that indeed China has been a peace–loving country and has pursued foreign policy of peace in the past six decades because it needed to develop. But if China further develops, will it change its foreign policy from peace to expansion? All Chinese people will answer this question with a sound “No”.

A more developed China is an opportunity rather than a threat to the world. “Harmony without sameness“ has been a much cherished value of the Chinese people since ancient times. The argument that a strong nation is bound to seek hegemony finds no supporting case in China‘s history and goes against the will of the Chinese people. China today is committed to a path of peaceful development. We will continue to pursue a defence policy that is defensive in nature and a nuclear strategy solely for self-defence. We will continue to adhere to the policy of no-first-use of nuclear weapons at any time and under any circumstance. China‘s military development has a clear purpose, that is, to maintain national security and unity and ensure smooth economic and social development.

A more developed China will continue to treat others equally and will not impose its will upon others. China has always maintained that all countries, big or small, strong or weak, rich or poor, are equal members of the international community and must respect one another and treat one another with equality. This will continue to be China’s foreign policy and practice in the new century. China, like any country in the world, will stick to the principles on issues affecting its core interests and major concerns, and defend its hard-won equal rights and legitimate interests.

A more developed China will undertake more international responsibilities and will never pursue self interests at the expense of the interests of others. As I mentioned just now that in this interdependent world, China‘s future is closely linked to that of the world. Our own interests and those of others are best served when we work together to expand common interests, share responsibilities and seek win-win outcomes. That is why while focusing on its own development, China is undertaking more and more international responsibilities commensurate with its strength and status.

Living in a changing world, China will continue to pursue a foreign policy of peace and independence. At the same time, it proposes to all countries in the world that we must see things in the light of their development and seek solutions with a cooperative spirit. We should foster a cooperation outlook based on mutual respect and equal consultation and safeguard the right of developing countries to equal participation in international affairs. We should foster an outlook on interests which emphasizes mutual benefit and common development, and advance economic globalization in the direction of balanced progress and shared benefits. We should foster a security outlook featuring mutual trust, mutual benefit, equality and coordination, respect each other’s security interests and pursue security for all. We should foster an outlook on civilization that encourages mutual learning and seeks common ground while reserving differences, and facilitate exchanges among civilizations and development models for common progress. And we should foster an outlook on the environment that champions mutual support and coordinated progress, and make joint efforts to preserve the Earth, our common home.

In short, we are seeking a peaceful international environment to develop ourselves and at the same time contribute to the cause of world peace through our own development. This is a long term strategic choice that China has made and will never change.

 

4.What kind of security situations are China and the world and China facing?

With the advent of the new century, the world is undergoing tremendous changes and adjustments. Peace and development remain the principal themes of the times, and the pursuit of peace, development and cooperation has become an irresistible trend of the times. The rise and decline of international strategic forces is quickening, major powers are stepping up their efforts to cooperate with each other and draw on each other’s strengths. They continue to compete with and hold each other in check, and groups of new emerging developing powers are arising. Therefore, a profound readjustment is brewing in the international system.

However, world peace and development are faced with multiple difficulties and challenges. Struggles for strategic resources, strategic locations and strategic dominance have intensified. Meanwhile, hegemonism and power politics still exist, regional turmoil keeps spilling over, hot-spot issues are increasing, and local conflicts and wars keep emerging. The impact of the financial crisis is still with us. In the aspect of world economic development, issues such as energy and food are becoming more serious. Issues such as terrorism, environmental disasters, climate change, serious epidemics, transnational crime and pirates are becoming increasingly prominent.

The Asia-Pacific security situation is stable on the whole. The regional economy is brimming with vigor, mechanisms for regional and sub-regional economic and security cooperation maintain their development momentum, and it has become the policy orientation of all countries to settle differences and hotspot issues peacefully through dialogue. However, there still exist many factors of uncertainty in Asia-Pacific security. The drastic fluctuations in the world economy impact heavily on regional economic development, and political turbulence persists in some countries undergoing economic and social transition. Ethnic and religious discords, and conflicting claims over territorial and maritime rights and interests remain serious, regional hotspots are complex. Terrorist, separatist and extremist forces are running rampant, and non-traditional security issues such as serious natural disasters crop up frequently.

On the whole, China’s capability for upholding national security has been further enhanced. The attempts of the separatist forces for “Taiwan independence” to seek “de jure Taiwan independence” have been thwarted, and the situation across the Taiwan Straits has taken a significantly positive turn. The two sides have resumed and made progress in consultations on the common political basis of the “1992 Consensus”, and consequently cross-Straits relations have improved. Meanwhile, China has made steady progress in its relations with the developed countries, strengthened in all respects the good-neighborly friendship with its neighboring countries, and kept deepening its traditional friendship with the developing countries. China is playing an active and constructive role in multilateral affairs.

China is still confronted with long-term, complicated, and diverse security threats and challenges. Being in a stage of economic and social transition, China is encountering many new circumstances and new issues in maintaining social stability. Separatist forces working for “Taiwan independence”, “East Turkistan independence” and “Tibet independence” pose threats to China’s unity and security. Damages caused by non-traditional security threats like terrorism, natural disasters, economic insecurity, and information insecurity are on the rise. Impact of external uncertainties and destabilizing factors on China’s national security and development is growing.

 

5.What kind of defence policy will China pursue?

China pursues a national defense policy which is purely defensive in nature. China’s national defense policy in the new century basically includes: upholding national security and unity, and ensuring the interests of national development; achieving the all-round, coordinated and sustainable development of China’s national defense and armed forces; enhancing the performance of the armed forces with informationization as the major measuring criterion; implementing the military strategy of active defense; pursuing a self-defensive nuclear strategy; and fostering a security environment conducive to China’s peaceful development.

According to the requirements of national security and the level of economic and social development, China pursues a three-step strategy to modernize its national defense and armed forces step by step in a well-planned way. That is:

To lay a solid foundation for the informationization of armed forces by 2010; to accomplish mechanization and make major progress in informationization by 2020; and to reach the goal of modernization of national defense and armed forces by the mid-21st century.

 

Last question, how are the Sino-Norway relations?

Last year was the 55th anniversary of the establishment of diplomatic relations between China and Norway. Over the past years, both sides have been attaching importance to developing bilateral ties, and regarding each other as important partners. The bilateral ties are developing in a positive and stable way. In 2009, our two countries enjoyed good relations. There were frequent exchanges of high-level visits. The trade volume last year reached 5.73 billion U.S. dollars, an increase of 21% compared with 2008. The negotiation of a free trade agreement is under way. The cooperation in education, culture and science and technology continued to deepen.

In the new year, we will further expand exchanges and cooperation in various fields and enhance the friendly relations between our two countries. As far as I know, nearly half of the norwegian cabinet ministers will visit China or to participate in the World Expo in Shanghai this year. This will make a positive contribution to bilateral relations. I believe that as long as China and Norway abide by the principle of mutual respect, equality and mutual benefit, our bilateral relations will surely continue to develop in a steady way.

Thank you for your attention.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 15. februar 2010


Ved

Oberstløytnant Svend Arne Hokstad
Forsvarets høgskole/Forsvarets stabsskole

Foto: Kjell Huslid, OMS

”Erfaringer med utvikling, oppsetting og gjennomføring av Norges første Operational Mentor and Liaison Team (OMLT) for den Afghanske hæren på bataljonsnivå»

 

Formann, mine damer og herrer!

La meg innledningsvis få takke for invitasjonen. Det er en stor ære og glede for meg å få anledning til å dele med dere mine erfaringer fra konseptutvikling, oppsetting og gjennomføring av Norges første kontingent Kandak Operational Mentor and Liaison Team.

Jeg vil bygge opp foredraget ved at jeg innledningsvis kort redegjør for hovedtrekkene ved konseptet og i grove trekk gjennomføringen av vår kontingent. Deretter vil jeg med utgangspunkt i denne redegjørelsen peke på noen utfordringer eller problemområder som jeg mener kan være av interesse for denne forsamlingen.

Jeg vil søke å holde foredraget på et overordnet nivå, men det vil nok ikke være til å unngå at fokuset vil ligge på et noe mer praktisk og utøvende nivå enn det som foredrag her i OMS normalt ligger på.

Jeg vil understreke at jeg i dette foredraget ikke representerer noen andre enn meg selv. De betraktninger, vurderinger og synspunkter som jeg uttrykker er derfor utelukkende mine egne.

Innledningsvis vil jeg si at jeg føler meg meget privilegert over å ha fått anledning til å lede Norges første mentorteam på bataljonsnivå. Som soldat og offiser er dette noe av det mest meningsfylte jeg har vært med på. Jeg er personlig overbevist om at den innsatsen som legges ned i å utvikle afghanske myndigheter og sikkerhetsstyrker er riktig strategi.

Jeg er videre veldig ydmyk og glad over både å ha løst oppdraget og samtidig fikk alle mine medarbeidere hjem i god behold. Som vi alle så smertelig er klar over, er ikke det noen selvfølge. Jeg har stor medfølelse med både pårørende, med-soldater og ledere som tar tap.

Da jeg startet min tjeneste som sjef i 2. bataljon sommeren 2006, lå det klart i kortene at en selvfølgelig del av denne tjenesten innebar å reise ut med et styrkebidrag fra egen bataljon. Spørsmålet var snarere når og med hvilken type avdeling.

Under et Bataljonsjefsforum i august 2007 ble jeg første gangen bevisst både begrepet OMLT og at Norge hadde forpliktet seg til å stille et mentorteam til en afghansk infanteribataljon. Som ”neste mann ut” var det ikke vanskelig å skjønne at oppdraget sannsynligvis kom til å falle på meg.

Jeg gikk derfor sporenstreks i gang med å sette meg inn i fenomenet OMLT. I november 2007 fikk jeg oppdraget formelt, og fra nyåret av i 2008, nedsatte jeg en prosjektorganisasjon bestående av tre medarbeidere som på heltid arbeidet med KOP-arbeid og forberedelser til oppsetting. I februar ble jeg formelt avløst som bataljonsjef for å konsentrere meg fullt og fast om OMLT. 31. mars startet oppsettingsperioden.

Den konseptuelle grunnlagsinformasjonen beskrives i SHAPEs dokument OMLT Concept of operations. Her beskrives det tydelig at NATOs involvering med Afghan National Army, heretter kalt ANA, skal fokusere på operativ innsats og at formålet er å gjøre ANA selvstendig i stand til å håndtere sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Primært skal denne utviklingen sikres gjennom at NATO stiller med integrerte mentor-teams. Det presiseres at slike mentorteam skal bo og leve sammen med og, også når det er nødvendig, slåss sammen med sin respektive enhet.

 

OMLT-konseptet kan deles inn i fire spesifiserte oppdrag:

  • I samsvar med NATOs planer skal OMLT veilede, trene, rådgi og mentorere enheter fra ANA
  • Støtte og rådgi under planlegging og gjennomføring av sikkerhetsoperasjoner, herunder å bidra med kamp- og evakueringsstøtte
  • Være liaisonledd fra ISAF region-kommando samt gjennomføre koordinering av samvirkeaktiviteter mellom styrker fra ANA og ISAF i den hensikt å støtte utviklingen av et selvstendig ANA
  • Mentorteamet skal følge sin ANA-enhet under operasjoner, herunder eventuelle operasjoner utenfor den egentlige regionen hvor man opererer.

Oppgavene som OMLT-et har er med andre ord meget omfattende og dyptgripende.

De oppgavene som kan knyttes til oppøvings- og treningsrollen, synes å være den rollen som de fleste automatisk forbinder OMLT med. Dette er naturligvis en viktig del av oppdraget. Imidlertid er virkeligheten på bakken i Afghanistan slik at bare en liten del av oppøvingen skjer som trening og øving isolert sett.

Det meste av treningen skjer som en naturlig og integrert del av de sikkerhetsoperasjonene som til enhver tid utføres. Skillet mellom trening for operasjoner og gjennomføringen av operasjoner, kan derfor være av mer teoretisk enn praktisk art. Selv om rådgivning og opplæring er de ordene som oftest brukes når OMLT omtales, er det å være en mentor mye mer enn det å være en instruktør.

Støtte til planlegging og gjennomføring av operasjoner, er kanskje den vesentligste og viktigste oppgaven vi som mentorer hadde. Denne oppgaven bringer mentorteamet tett inn i hvordan sikkerhetsoperasjoner blir til og ikke minst hvordan de blir gjennomført. Det ligger i sakens natur at mentorene er med der hvor operasjonene kommer til utførelse. I mange tilfeller betyr dette helt framme – i ildlinjen. Dette stiller særlige krav til metorteamets kapasiteter og dugelighet. Jeg vil seinere i foredraget komme nærmere tilbake til noen av våre erfaringer på dette området.

Rollene knyttet til liaison- og koordineringsaktivitet har nok vært av de mest betydningsfulle for meg og de eldste mentorene. ANA og ISAF har hver sin kommandokjede og de har hver sine oppdragsporteføljer.

Overordnet sett er det naturligvis en stor grad av sammenfall, men når det kommer til detaljene, er det likevel klart at det er to forskjellige verdener som skal forenes.

Alle i denne salen som har deltatt i militær aktivitet hvor forskjellige avdelinger har vært involvert, vet at koordinering er komplisert selv med avklarte kommandoforhold. Det blir ikke enklere når kommandokjedene er atskilte og den dominerende kulturen er svært forskjellig. Mye av OMLTs energi på ledelsesnivå har derfor gått med til å bidra til et hensiktsmessig samvirke mellom ANA og ISAF.

Afghansk forsvarsdepartement har gitt ut direktiv om at kandakene skal rotere hver tredje måned. Hensikten med dette er dels for å utjevne belastning og dels for å unngå at korrupsjon og andre uheldige sider får lokalt rotfeste. Videre er det utviklet en plan mellom de forskjellige korpsene, som i grovt samsvarer med ISAFs regionstruktur, om overføring av kandaker ved behov.

 

Så langt om de overordnede oppgavene. Jeg vil nå redegjøre kort for sammensetting og oppsetting av KDK OMLT

Sjef Brigade Nord avløste meg som bataljonsjef med ordene om at jeg nå skulle forberede KDK OMLT for strid. Dette tok jeg meget alvorlig og forberedelse for strid lå hele tiden som en avgjørende faktor både under trening og løsning av oppdrag.

Min visjon, for KDK OMLT, som jeg fortsatt mener er hensiktsmessig, er som følger:

Kandak OMLT er et troverdig og kompetent mentorteam som med utgangspunkt i egne faglige kvalifikasjoner og ferdigheter bidrar til utviklingen av ANA, samtidig som det er i stand til å operere som en enhet på selvstendig grunnlag når dette er nødvendig.

I dette ligger det at jeg fokuserte på egen dugelighet og ferdigheter både individuelt og som team gjennom alle faser i oppdraget.

Hoveddelen av KDK OMLT 1 ble rekruttert fra 2. bataljon, men personell fra både Telemark bataljon, Sambandsbataljonen og også andre deler av Hæren inngikk. Det ble lagt stor vekt på den enkeltes egnethet og faglige forutsetninger for et slikt oppdrag. Det vil ikke være noen overdrivelse å si at teamet mitt var håndplukket og jeg anser meg selv som svært privilegert som har fått lov til å lede så gode medarbeidere, og jeg er takknemlig for at de ville være med meg ut. Når jeg seinere i foredraget peker på kompetansemessige mangler, er dette ikke ment som en kritikk av folket mitt, men snarere en kommentar til styrkeproduksjonssystemet.

Den misjonsspesifikke treningen skjedde gjennom tre kvalifiserende løp. Første trinn omfattet nasjonal trening. Basert på kravspesifikasjoner fra NATO, gjennomførte KDK OMLT trening etter selvoppsettingsprinsippet. Denne treningen ble kvalitetssikret gjennom tett dialog med Sjef Brigade Nord, som var treningsansvarlig, samt gjennom avsluttende testing, som TRADOK sto for. Videre inngikk en meget omfattende kursing av enkeltpersoner i både inn og utland, spesielt vil jeg framheve videregående sanitetsutdanning. Eksempelvis hadde mer enn halve teamet ”Patrol Medic Course” som tilsvarer sanitetsutdanning nivå 3.

Neste utdanningstrinn ble gjennomført ved NATOs treningssenter, Joint Multinational Training Centre, i Hohenfels, Tyskland. Her ble teamet både trent, testet og godkjent for deployering som OMLT. Denne treningen var svært nyttig for oss. Ettersom vi var prisgitt kursplanen ved JMRC, fikk vi vår gjennomføring helt i starten på oppsettingsperioden og ikke etter at den nasjonale treningen var ferdig. Det viste seg likevel gunstig for oss.

For det første fikk vi en god mulighet til å etablere teamet under et regime der vi kunne konsentrere oss om treningen og ikke selv stå for den. For det andre fikk vi meget gode impulser og faglige råd til hvordan vi burde legge opp vår videre trening.

Den siste delen av treningen skjedde i Afghanistan som et såkalt Induction Course under ledelse av Directorate for ANA Training and Equipment Support, som på det tidspunktet var overordnet ansvarlig for OMLTene i teateret. Denne delen var den siste utsjekken før vi for alvor ble sluppet på egne vinger.

Vi var opprinnelig planlagt deployert i oktober 2008. Imidlertid ble deployeringen utsatt til januar 2009. Dette gav oss tre måneder ekstra oppsettingstid. Totalt var derfor oppsettingsperioden vår ni måneder. Vi var således svært godt trent og forberedt da vi endelig deployerte i januar 2009.

Jeg vil likevel peke på at til tross for denne svært lange oppsettingsperioden, så hadde vi et begrenset antall treningsuker hvor hele teamet var samlet. Dette skyldes at deler av teamet i praksis alltid var på et eller annet kurs. Behovet for kryssutdanning i en type avdeling som KDK OMLT er stort. Kurs- og utdanningsinstitusjoner verken i inn- eller utland, har kapasitet til å gjennomføre utdanning for hele gruppa samtidig. Eksempelvis måtte vognførerutdanningen på IVECO gjennomføres som tre separate kurs. På den måten gikk det med seks uker i stedet for to.

Jeg vil også benytte anledningen til å gi honnør til alle de som har bidratt til å utdanne oss. Jeg er helt sikker på at dette har vært vesentlig for at vi klarte oss så bra som vi gjorde og at slik kvalitativ utdanning er med på å spare liv. Eksempelvis var Counter–IED-utdanningen helt avgjørende for at vi fant IEDen den ene gangen jeg veit vi ble utsatt for et IED-angrep.

Når det gjelder selve organisasjonen er det verdt å merke seg at SHAPEs konsept bare angir krav til hvordan mentordelen av et OMLT skal være organisert. Følgelig spesifiserer konseptet bare mentorfunksjonene. Når det gjelder ledelse, understøttelse og drift av mentorteamet, slår konseptet fast at dette er et reint nasjonalt ansvar for bidragsyternasjonen.

 

For mitt team var 19 mentorer spesifisert, mens teamets bemanningsmessige ramme ble fastsatt til 43. Dette tallet ble etter hvert endret til 47.

 

Innledningsvis kan dette virke meget robust. Det er da heller ikke så reint få ganger, både i formelle og mer uformelle sammenhenger, at jeg har måttet tilbakevise at teamet er overdimensjonert. Tvert i mot, er jeg av den formening at teamet er marginalt dimensjonert. La meg samtidig understreke at argumentene mine baserer seg på konseptuelle krav fra NATO og de reint faktiske operative forhold på bakken og ikke et personlig ønske om å få lede en større og flottere avdeling. De momentene jeg tar opp i den resterende delen av foredraget vil belyse mitt standpunkt.

 

Vis plansje 1

 

Som dere kan se på skissa angir firkantene på den horisontale linja selve mentororganisasjonen, mens enhetene på den vertikale linja er støtteenhetene. De forskjellige mentorteamene blir fra oppdrag til oppdrag underlagt elementer fra de forskjellige støtteenhetene. Med unntak av styrkebeskyttelseslaget, som kan deles i to gjenger, kan det enkelte støtteelementet ikke operere mer en på et sted av gangen. KDK OMLT er følgelig dimensjonert for å løse oppdrag i ett område eller i en retning. Denne begrensningen er av stor betydning for KDK OMLTs evne til å løse oppdrag.

 

Min KDK OMLT var mentorer for 1.Kandak/1. Brigade/209. Korps (1. KDK). Dette er nå nylig endret til 3. Kandak i samme brigade som en følge av rotasjon mellom kandakene i brigaden. Jeg forstår med denne endringen at norsk KDK OMLT derfor skal ha sitt hovedsete i Faryab, og mentorere den kandaken som til enhver tid roterer dit. Jeg tror dette er en god løsning både med tanke på understøttelse og samarbeid med PRT MEY som partnering unit.

Infanterikandakene er organisert som en lett infanteribataljon etter amerikansk modell. Skissen viser organisasjonsmodellen i grovt.

Vis plansje 2

1.KDK hadde hele Faryab-provins som sitt ansvarsområde Operasjonskonseptet var derfor bygd opp om kompanier som på daglig basis løste oppdrag i angitte kompaniteiger. Med andre ord en spredt gruppering.

Konsekvensen for KDK OMLT var at man er helt avhengig av støtte fra andre ISAF-enheter for å kunne operere i tråd med både OMLT-konseptet og ikke minst i tråd med ANAs operasjonskonsept. For min kontingent fant vi stort sett praktiske løsninger på disse utfordringene gjennom det meget gode og tette samarbeidet som vi hadde med PRT Meymaneh.

Vi var utgangsgruppert som dere kan se på skissen.

Vis plansje 3

Ledelse, et geværkompani-, støttekompani- og stabskompanimentorteam og noe av støtteelementene var utgangsgruppert i Meymaneh

Et geværkompanimentorteam og en gjeng fra styrkebeskyttelseslaget var utgangsgruppert i kompanibase Qaysar

Et geværkompanimentorteam, JTAC, sanitetslaget og en gjeng fra styrkebeskyttelseslaget var utgangsgruppert i kompanibase Ghowrmach.

Fra Norsk side legges det opp til at KDK OMLT skal trekke på tjenester og støtte fra øvrige norske styrkebidrag. Dette gjelder innenfor alle feltfunksjoner, men etter min erfaring knytter dette seg spesielt til feltfunksjonene etterretning og logistikk.

Jeg vil hevde at disse støtteenhetene ikke er dimensjonert for de behovene som KDK OMLT har. KDK OMLT var noe som kom på toppen av den opprinnelige oppgaveporteføljen. KDK OMLT kan derfor på mange måter betraktes som en ”gjøkunge” som må ordne seg plass i ”reiret”.

Når dette er sagt vil jeg presisere at vi til enhver tid alltid ble møtt med velvilje og jeg vil berømme den innsats som ble lagt ned for å støtte oss på tross av kapasitetsmessige begrensninger.

  1. KDK er den mest utviklede i brigaden. Da vi overtok mentoreringsansvaret hadde kandaken på tross av den normerte rotasjonssyklusen, stått i mer enn ett og et halvt år i det samme området og skulle komme til å bli stående i løpet av hele min kontingent. Vi opplevde følgelig ingen egentlig rotasjon.

Imidlertid opplevde vi helt på tampen av min kontingent, hvor raskt ANA kan kaste om på sine planer.

Dette ga oss en klar indikasjon på at KDK OMLT og de øvrige norske enheter som skal støtte slike rotasjoner, må ha en fleksibilitet som tilsvarer ANAs.

Den 17. juni, som for øvrig var den samme datoen som KDK OMLT 2 landet i Afghanistan, fikk 1. KDK i oppdrag å sammendra kandaken i Ghowrmach-distrikt. I praksis betydde dette at 1. KDK skulle forlate sin hovedbase og en av sine kompanibaser, for å etablere hele kandaken i tilknytning til den mest framskutte kompanibasen.

Vi var naturligvis mentalt godt foreberedt på at noe slikt kunne skje. Imidlertid vil jeg hevde at forholdene ikke var like godt praktisk tilrettelagt. KDK OMLT hadde brukt store deler av kontingenten på å etablere hovedbasen ”Camp Griffin”.

På det tidspunktet vi deployerte var det ikke klargjort noen form for infrastruktur for KDK OMLT, noe som betydde at vi måtte finne improviserte løsninger. Med god hjelp fra PRT MEY og den amerikanske enheten i Meymaneh gikk dette på et vis. Etter hvert ble Camp Griffin et hensiktsmessig sammendragningspunkt for teamet. Jeg var derfor etter hvert blitt smertelig klar over hvor avhengige vi var av å ha denne typen infrastruktur for å kunne holde både personell og materiell operative.

Driften og operativiteten ute i kompanibasene baserte seg i stor grad på understøttelse fra Camp Griffin og muligheten til å kunne restituere både folk og utstyr.

Det nye oppdraget til 1. KDK innebar følgelig også at KDK OMLT måtte flytte sitt materiell- og personellmessige tyngdepunkt. Det som imidlertid gjorde meg svært betenkt, var tempoforskjellen i ANAs og vår evne til å flytte.

Med unntak av noen svært få stabsoffiserer, forlot 1. KDK med hele sin utrustning, både hovedbasen i Meymaneh og kompanibasen i Qaysar. Vi derimot, ville nok brukt ukesvis om vi skulle ha reetablert oss i Gwormach eller et annet område for den saks skyld. I Faryab ville dette vært til å leve med, grunnet nærheten til det norske PRT-et.

Det er imidlertid liten grunn til å tro at ANA ville brukt vesentlig lengre tid om de skulle ha flyttet til en annen provins eller region. Det er heller ikke grunn til å tro at deltakelse i beslutningsprosessene gjennom mentorer på høyere nivå, nødvendigvis ville gitt oss noe særlig bedre varslingstid heller. Beslutningsprosessene i ANA er for det første uforutsigbare og er etter vår målestokk ofte preget av svært liten tid fra beslutning til handling.

Vår evne til å ”henge med i svingene” er derfor avhengig av høy organisatorisk beredskap og forhåndslagte planer for aktuelle scenarier.

En eventuell deployering til en annen region, et scenario som vi som nasjon er forpliktet til og som samtidig er realistisk, vil mildt sagt være en betydelig utfordring innenfor alle feltfunksjoner. Dette er etter mitt syn et forhold som krever ytterligere oppmerksomhet.

Det har vært noe diskusjon om hvilken type tjenesteerfaring det gir å være mentor. Jeg vil bruke kompanisjefsmentorene som eksempel for å forklare dette, da jeg er av den formening at kompleksiteten ved det å være kompanisjefsmentor lett kan undervurderes.

En kompanisjefsmentor må for det første være en meget kapabel offiser. Han må ha noe å bringe til torgs, om han skal bli tatt på alvor. Vi må huske på det at selv om den afghanske hæren er ung, har mange av offiserene omfattende erfaring fra skarpe operasjoner. Her må man holde mål kort og godt.

Felles for alle mine fem kompanisjefsmentorer er at de alle sammen deltok i kamphandlinger og at de ledet styrker under disse kamphandlingene. Rollen som mentor under disse kamphandlingene lå tett opp til det å føre kommando. Selv om mentorene ikke på noe tidspunkt hadde kommando over ANA, lå likevel mentoreringen i praksis på det nivået at det var mentoren som ledet den afghanske kompanisjefen gjennom situasjonen.

I tillegg ledet kompanisjefsmentorene også sine egne elementer. I den forbindelse vil jeg tydeliggjøre at kompanisjefsmentorene ikke bare ledet mentorteamet sitt, men også alle KDK OMLT-resurser som var i hans ansvarsområde.

Kompleksiteten i det å mentorere gjennom hele prosessen fra utvikling til strid, kamp, avslutning av oppdrag og påfølgende evaluering, er etter mitt syn meget høy. Jeg vil hevde at selv om kompanisjefsmentorene riktignok ikke har egne kompanier, er ansvaret likevel sammenlignbart. Kompanisjefsmentorene hadde betydelig materiellansvar både i mengde og verdi.

De førte også kommando, direkte eller indirekte, over styrker, som antallsmessig ikke ligger noe under det en kompanisjef i eksempelvis 2. bataljon fører under øvelser i Norge.

Videre hadde kompanisjefsmentorene også et betydelig ansvar med tanke på utvikling av utdanningsplaner og koordinering av disse opp mot operasjonene. Under både utdanningsaktivitet og operasjoner hadde kompanisjefene et ”de facto” ansvar for alle feltfunksjonene i kompaniene. Videre måtte mentorene også bidra til å strukturere kompaniene i tropper og lag.

Jeg vil derfor hevde at den erfaring som en kompanisjefsmentor får, i svært stor grad kan sammenlignes med den ledererfaring som kompanisjefer i den hjemlige strukturen får.

Når det gjelder operative forhold vil jeg hevde at den erfaringen som kompanisjefsmentorene får, ligger godt over det man får gjennom et gjennomsnittlig utdanningsår i strukturen hjemme.

I henhold til KOP har KDK OMLT en rekke avdelingsvåpen. Disse skal primært bidra til å skape et akseptabelt styrkebeskyttelsesnivå for teamet. KDK OMLT har ingen egentlig selvstendig rolle i forhold til oppdragsløsning i ansvarsområdet, verken når det gjelder ISAFs- eller ANAs-målsettinger. Imidlertid opererer KDK OMLT under de samme operative betingelser som øvrige militære styrker. Våre erfaringer viser at KDK OMLT hovedsakelig løser sine oppdrag som en integrert del av ANA. Ofte deltar også enheter fra ISAF som Partnering Unit.

KDK OMLT har imidlertid erfaring for at teamet ofte forflytter seg selvstendig, for så å knytte seg sammen med ANA i framskutte baser eller lignende. I andre tilfeller er OMLTets bevegelsesfrihet mer begrenset enn ANA sin som en følge av nasjonale krav. Eksempelvis er vi begrenset av evakueringshelikoptrenes operasjonsradius. I korthet betyr dette at mentorene må ha en defensiv minimumskapasitet til å ivareta sin egen styrkebeskyttelse også i slike tilfeller.

Selv om KDK OMLT ikke er en selvstendig manøveravdeling, men har en rådgivende rolle, viser våre erfaringer at også KDK OMLT må ta del i kamphandlingene for å ivareta egen styrkebeskyttelse.

Det er flere årsaker til dette. For det første skiller ikke motstanderen mellom ”stridende” og ”rådgivere”. Begge parter er like eksponert for motstanderens våpenvirkninger. Følgelig er det avgjørende at også KDK OMLT aktivt kan være med på å bekjempe motstanderen når dette behovet oppstår. For det andre er det slik at ANA og motstanderen har paritet ndg. rekkevidde på sine våpensystemer. Det vil si at trefninger oppstår på duellavstand. KDK OMLTs våpensystemer har lengre rekkevidde enn det både ANA og motstanderen har. Dette setter OMLT i stand til å bekjempe motstanderen på avstander hvor motstanderen ikke kan utnytte sine våpen effektivt. KDK OMLT utnytter naturligvis sine kapasiteter og evner slik at motstanderen ikke slippes nærmere inn på livet enn nødvendig eller ønskelig. At dette skjer i streng samforstand med ROEene, er selvsagt.

KDK OMLT våpensystemer er effektive både når det gjelder ildkraft og som sensor. Dette gjør at våpnene ikke bare kan avgi meget presis ild, men også at identifisering og klassifisering av målet, positiv identifisering, såkalt PID, kan skje på lange hold. Motstanderens atferdsmønster påvirkes sterkt av de ovennevnte forholdne. For det første tvinges han til å engasjere på avstander som favoriserer våre våpen. Dernest tvinges han, pga. vår evne til presis ildgivning og PID, til å eksponere seg i kortest mulig tid. Dette svekker ytterligere hans evne til presis ildgivning.

Vi har ved flere anledninger sett at motstanderen engasjerer på svært lange hold. Kombinert med at han også er tvunget til å skyte ”øyeblikkskudd” framfor presisjonsskyting, har dette ført til at utfallet av hendelser har vært i vår favør.

Det har blitt reist kritiske spørsmål om ikke OMLT med en slik tilnærming gjør ANA en bjørnetjeneste.

En standardkommentar har vært at KDK OMLT ikke trenger egen ildkraft, da mentorenes ildkraft skal være å få ANA til å utnytte sin ildkraft bedre. KDK OMLT trenger ikke egen beskyttelse, da ANA sikrer mentorene osv. Jeg er uenig i en slik tilnærming.

Et aspekt ligger i at ANA trenger mentorene som rollemodeller. Tidlig i vår kontingent var det stor motvilje mot å dra ut på patruljer eller småskala dag til dag operasjoner. Ved at mentorene hadde robusthet nok til å operere på en risikomessig akseptabel måte, klarte vi å trekke med oss ANA ut på operasjoner. Etter hvert som selvtilliten i ANA steg, økte også evnen og ikke minst viljen til å gjennomføre slike operasjoner.

 

I løpet av vår kontingent så vi at 1. KDK har utviklet seg fra knapt å kunne gjennomføre enkle operasjoner på dagtid, til å være bærebjelken i en langvarig og kompleks brigadeoperasjon. Dette skyldes nok utvikling reint kompetansemessig, men jeg tror ikke betydningen av økt samtrening og selvtillit skal undervurderes.

Jeg er personlig overbevist om at dersom mitt team hadde vært like lite robuste som enkelte av de andre OMLTene som vi traff, så hadde vi i praksis aldri kommet ut av FOBene.

Jeg mener derfor at det viktigste er å hjelpe ANA i gang, selv om dette innebærer å støtte dem med systemer som de selv ikke kan ha forhåpninger om å skaffe seg selv på lenge. Så lenge disse brukes komplementært og ikke avhengighetsskapende, ser jeg ikke noe betenkelig i dette.

Uansett så har KDK OMLT, som nevnt, behov for egne systemer for sin egen del. Jeg finner det imidlertid mer betenkelig om man skulle unnlatt å utruste KDK OMLT på en måte som vi som nasjon ville stilt krav om for alle andre norske styrkebidrag, ut ifra en argumentasjon om at det ville skapt en ubalanse i forhold til ANA sine systemer. Jeg tror også at det vil være å tillegge et par granatmaskingeværer vel stor betydning i rammen av en hel bataljon.

Vi deltok i strid en rekke ganger. I lettelsen og gleden over at det gikk bra, falt uttalelsen ”flaks” en og annen gang. Hver gang jeg hørte dette, gjorde jeg meg passe sint og påpekte at dette ikke skyldtes flaks men dugelighet.

Jeg vil påstå at det var særlig tre forhold som førte til at det gikk bra for oss. Disse forholdene er god trening, godt utstyr og bra folk. At høy grad av dugelighet ikke nødvendigvis fjerner muligheten for at man kan ha uflaks er en helt annen sak. Imidlertid vil høy grad av dugelighet bidra til at marginene for uflaks blir mindre.

Jeg vil benytte den siste delen av foredraget til å peke på noen forhold jeg mener det er av stor betydning å ta hensyn til eller finne hensiktsmessige løsninger på.

Først vil jeg kommentere oppsettingsperioden. Vi var første–kontingent og hadde stor oppmerksomhet og prioritet hos så vel styrkeprodusent, forsvarsledelsen som den politiske ledelsen. Likevel viste det seg vanskelig å bemanne og utruste avdelingen. Eksempelvis var ikke alle kompanisjefs- og stabsmentorer på plass før etter at oppsettingsperioden hadde startet. Mye energi på mange plan ble nedlagt for å finne kvalifiserte, tilgjengelige og villige kandidater. Hvorfor er dette så vanskelig?

En faktor kan ligge i det faktum at nøkkelpersonellet i en KDK OMLT tilsvarer kjernen i en norsk bataljon. Med andre ord krever et personelloppsett til KDK OMLT det samme antall kompanisjefer, stabsoffiserer og for å inkludere min egen stilling også bataljonsjef, som en bataljon hjemme. Bataljoner har vi som kjent ikke særlig mange av.

En annen faktor ligger i at i noen tid nå, så har Hærens bataljoner hatt en forholdsvis høy belastning når det gjelder kontingenter til forskjellige utenlandsbidrag. Eksempelvis stilte 2. bataljon i løpet av tre år, tre bataljonssett til operasjonen i Afghanistan. I 2006 stilte 2. bataljon QRF II, i 2007 QRF IV og i 2008 KDK OMLT I. Dette påvirker naturligvis tilgjengeligheten på den aktuelle typen personell.

For avdelingssjefer på bataljonsnivået fortoner det seg som om man forblør gjennom stadige leveranser ut. Man rekker aldri å bygge opp en solid kompetansemessig plattform før neste pulje skal ut.

Man kan ikke bare bruke den lille multiplikasjonstabellen på Hærens totale volum, når man regner ut belastningstoleransene. Man må også se på hvilke kategorier personell og hvilken kompetanse som kreves.

Uten å fornærme noen, men som mentorer til en Afghansk manøverbataljon må man nødvendigvis ha kompetanse i fra tilsvarende våpengreiner her hjemme. Erfaring fra andre våpengreiner eller troppearter er bra reint komplementært, men tyngden må ligge i manøvervåpnet.

Jeg har tidligere vist til at personellet til KDK OMLT 1 var håndplukket og meget kapable. Likevel skulle det vise seg at nivået når det gjelder egenferdigheter og fysisk yteevne, var lavere enn det jeg hadde forventet. Mye tid og energi måtte derfor brukes for å gjenoppøve grunnleggende ferdigheter i våpentjeneste og stridsteknikk.

Jeg har både reflektert over dette og diskutert det med mine nærmeste medarbeidere. Vi holder det for sannsynlig at denne svakheten skyldes at man i hverdagen får for lite tid til å vedlikeholde egne, såkalt grønne, ferdigheter. Hverdagen går med til å utøve sin primærfunksjon i å lede og utdanne sine undergitte som lagfører, troppsjef eller hva det nå måtte være. På toppen av dette er det også et ikke ubetydelig forvaltningsregime som man må bruke mye tid på. I 2. bataljon, for fortsatt å bruke denne bataljonen som referanse, har man i tillegg brukt mye energi på omvæpning og omorganiseringer. Alt dette fører i sum til at man, til tross for at man rekrutterer fra en ”i gåsetegn stående avdeling”, må bruke mye av oppsettingsperioden til grunntrening. Dette bekrefter bare det at grunnleggende militære ferdigheter er ferskvare og vedlikehold krever sannsynligvis mer tid enn det som er mulig å avsette i den daglige virksomhet.

Jeg vil påpeke at om man skulle falle for fristelsen for å sette opp denne typen styrkebidrag ved å rekruttere fra forskjellige staber og avdelinger utenfor manøverbataljonene, er jeg sikker på at man må bruke langt mer tid på grunnleggende forhold enn det jeg selv erfarte.

Hæren har i de seinere år hatt Selvoppsetting som prinsipp. Dette er en krevende eksersis for de avdelingene som settes opp. Jeg er kjent med at Hærens ledelse nå oppretter et prosjekt som skal se på oppdragsspesifikk trening. Jeg synes dette er en klok beslutning.

Jeg har også noen kommentarer til hvordan selve kontingenten forløp. I hovedsak er jeg meget godt fornøyd. Imidlertid vil jeg likevel hevde at det på noen områder kan gjøres forbedringer.

Her vil jeg peke på behovet for bedre koordinering mellom de forskjellige aktørene. Det nye munnhellet Helhetlig tilnærming, brukes hyppig av både sivile og militære aktører. Helhetlig tilnærming handler om bedre koordinering og integrering av sivil og militær innsats. Som soldat synes jeg det er en god ide.

Ettersom vi militære ikke har anledning til å iverksette lokale tiltak for å bedre situasjonen for sivilbefolkningen der hvor man faktisk opererer, oppstår det en rekke situasjoner hvor det er behov for å sette inn humanitær innsats for å forsterke de effekter som oppnås av sikkerhetsstyrkene. I det store og hele er det jo den sivile innsatsen som er den viktigste. Den militære er bare et premiss for at sivil innsats skal kunne settes inn.

Ofte vil lokale tiltak raskt kunne være med på å bedre tiltroen til både de norske og de afghanske sikkerhetsstyrkene, fordi befolkningen ser at det skjer en positiv utvikling når landets lovlige sikkerhetsstyrker får kontroll over et område.

La meg komme med et eksempel. Under en større operasjon i Ghwormach, brant store deler av hveteavlingene opp som en følge av ildstrid mellom opprørene og våre styrker. Hele åssider i dalen var satt i brann – en av mine mer beleste medarbeidere ga uttrykk for at det kunne vel minne om Shermans marsj mot havet. Lokalbefolkningen ble følgelig svært skadelidende. I slike situasjoner ville det vært heldig med en mer koordinert innsats.

Lokalbefolkningen lever ikke av sikkerhet aleine. Det hjelper lite om man oppnår mye langs operasjonslinjen for sikkerhet, om man ikke samtidig klarer å følge opp med tiltak langs operasjonslinjene for styring og utvikling. Etter min mening må dette skje parallelt og synkronisert og ikke sekvensielt slik vi erfarte det.

Jeg registrerer at utviklingen blant annet i Ghwormach-området har hatt tilbakeslag og oppblomstring av anslag mot sikkerhetsstyrkene i løpet av de siste månedene.

Jeg tror dette hovedsakelig kan forklares med det som David Kilcullen, general Petreaus sin Counterinsurgency-rådgiver, kaller for” The accidental guerilja syndrome”. I korthet baserer dette syndromet seg på økt lokal innflytelse fra opprørerne gjennom tilstedeværelse samtidig som myndighetsstrukturene i stadig større grad fremmedgjøres. Dette fører til at lokalbefolkningen slutter opp om opprørerne og de blir det Kilcullen kaller ”The accidental terrorist”. Ikke nødvendigvis fordi de slutter seg til opprørernes ideologi, men fordi de setter seg mot den ytre innblandingen i deres anliggende eller fordi de er fremmedgjort eller viser avsky mot myndighetene. Jo mer lokalbefolkningen identifiserer seg med opprørene, jo sterkere blir fenomenet. Den danske oberst Kim Kristensen bruker begrepet ”Ten dollar Taliban” om et lignende fenomen. Altså at en fattig lokalbefolkning, for å skaffe seg ei inntekt, lar seg rekruttere for penger. Jeg holder det for meget sannsynlig at begge disse fenomenene gjør seg gjeldende i det området hvor vi opererte.

Dersom troen på at verken det internasjonale samfunnet eller de afghanske myndighetene representerer framtida, jo mer vil lokalbefolkningen vende seg mot den part de tror vil herske til slutt, uavhengig av hva de måtte synes om ham.

Jeg vil også benytte anledningen til å rope et aldri så lite varsko når det gjelder vår institusjonelle kompetanse. Stridsformene forsvar og oppholdene strid trenes ikke i større forband lenger og de planlegges knapt. Det er nok riktig at storskala defensive operasjoner ikke har den samme aktualitet, som den gangen vi forberedte oss mot en sovjetisk invasjon. Likevel er forståelsen for de defensive prinsippene og kunnskap om hvordan man organiserer seg defensivt, fortsatt av stor viktighet. Operasjonene våre i utlandet viser dette med all tydelighet. Jeg mener at dette forholdet har medført at mange viktige prinsipper derfor har gått i glemmeboken for en ”hel generasjon” offiserer og befalingsmenn.

Dette kom ved forskjellige anledninger til uttrykk både under treningen hjemme og under operasjoner i Afghanistan. Jeg må medgi at det ga meg en skikkelig støkk mens vi var i Tyskland, da et av mine avdelingsbefal etter en teorileksjon i hvordan man skal etablere en ”Combat Outpost”, uttrykte at vi også i den norske hæren burde ha prinsipper for defensiv strid. Her må det gjøres noe.

 

Avslutningsvis vil jeg peke på ytterligere et ”det er dyrt å være fattig fenomen”. Etter en lang oppsetting og en hendelsesrik og meget vellykket kontingent, var vi svært godt samtrente. Jeg vil påstå at graden av samtrening langt overgår det jeg har erfart under styrkeproduksjon her hjemme. Fra den ene dagen til den andre oppløses samtrente avdelinger automatisk som et ledd i vår styrkeproduksjonsmodell. Som avdelingssjef må jeg medgi at det føles sårt å oppløse den beste avdelingen jeg noen gang har vært i. Jeg undres om det ikke er mulig å utnytte disse kvalitetene på en bedre måte.

 

Med dette er foredraget over, og jeg stiller meg til disposisjon for de spørsmål som dere må ha.

Takk for oppmerksomheten.