Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 15. april 2013

Administrerende direktør Frode Sjursen, Forsvarsbygg:

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS


”Forsvarsbygg – fornuftig forvaltning eller kunstig markedstenkning?”

Innledning

Forsvaret eier ikke lenger sine egne eiendommer, bygg og anlegg (EBA), men leier dem av Forsvarsbygg (FB), som er forvaltningsmyndighet på vegne av eieren – staten ved Forsvarsdepartementet. Denne modellen har utvilsomt ført til en større kostnadsbevissthet i Forsvarets avdelinger når det gjelder bruk av EBA, men har samtidig skapt debatt rundt en rekke forhold. Fungerer markedstenkningen i et system der leverandøren i realiteten er monopolist i de fleste sammenhenger? Har den uheldige konsekvenser innad i Forsvaret ved at avdelingene tilpasser seg modellen på en måte som gagner avdelingen på kort sikt, men skader Forsvaret på lengre sikt? FBs administrerende direktør Frode Sjursen vil i dette foredraget belyse disse og andre viktige spørsmål knyttet til EBA-forvaltningen i Forsvaret.

 

 

Takk for at jeg fikk komme. Det er første gang Forsvarsbygg er på talestolen i denne salen. Det er en ære å få være her og vi har sett frem til denne dagen. Oslo Militære Samfund har tegnet opp en spennende bakgrunn for dette foredraget og jeg skal gjennom mitt foredrag forsøke å svare på de spørsmålene som er stilt.

 

Jeg er altså Frode Sjursen og er administrerende direktør i Forsvarsbygg, og har vært det siden oktober 2004. Forsvarsbygg har eksistert siden 2002 og ble opprettet som følge av et enstemmig stortingsvedtak. Jeg skal komme tilbake til bakgrunnen for vår tilblivelse, men vil starte med et historisk tilbakeblikk.

 

I invitasjonen til dagens møte står det at, sitat, «tidligere eid av Forsvaret…». Jeg tror vi først som sist skal ha følgende fakta for oss. Det er staten v/Forsvarsdepartementet som har eid og eier forsvarssektorenes eiendommer, bygg og anlegg (EBA). Og det er vår eier, Forsvarsdepartementet, og Stortinget som til en hver tid bestemmer hva slags organisering sektoren skal ha, også innen eiendom. Slik har det vært så langt vi kan skue bakover i tid. Forsvarsbygg markerte i fjor vårt 10-årsjubileum, men fortifikasjonsetaten som et verktøy for staten å håndtere forsvarssektorens eiendommer på har eksistert i over 300 år.

 

Helt siden 1688 har det eksistert en etat som i ulik omfang har forvaltet statens forsvarseiendom. Vi kan slå fast at det ikke er noe tvil om behovet for en fortifikasjonsetat. Diskusjonen om hva etaten skulle inneholde og hvordan den skulle være organisert, har vært gjenstand for diskusjon siden.

 

  • Skal etaten ha militær eller sivil status?
  • Hva var etatens oppgaver? Herunder; hvor skulle ansvaret for vedlikehold ligge? Hos Forsvaret, departementet eller fortifikasjonsetaten?
  • Stadig tilpasning og modernisering etter nye krav og økonomiske rammer

 

Jeg hopper derfor raskt til 1990-tallet hvor Forsvarssektoren bar preg av nedbygging og omstilling med fokus på reduksjoner av Forsvarets struktur, endringer i organisasjons- og styringsformer samt innsparinger på drift- og vedlikehold. Man måtte likevel på slutten av dette århundret konstatere at Forsvaret sto overfor to grunnleggende ubalanser.

 

  • Mellom ressursbehov og ressurstilførsel
  • Mellom forsvarets innretning og de oppgaver Forsvaret var forutsatt å løse

 

Dette ble bakgrunnen for en omleggings- og moderniseringsprosess som ble påbegynt i 2001 og som fortsatt pågår. I den nye strategien la man vekt på å endre Forsvarets grunnleggende innretning og « skape en mer bærekraftig balanse mellom oppgaver, ambisjonsnivå og ressurstilgang», som det heter i St. prp. 48 2007-2008. Man endret forsvaret fra å være et invasjonsforsvar til et moderne innsatsforsvar av meget høy kvalitet.

 

Vi «lander» inn i vår egen tid når nå vi tar en tur innom 2001-2008 som sto i omleggingens og moderniseringens tegn, nemlig gjennom Stortingets vedtak av St. prp. 48 Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier. Vår nåværende langtidsplan Et forsvar for vår tid hviler på grunnlag av prinsipper og vedtak foretatt i denne planen.

 

Forsvarsbygg

Som jeg nevnte ble dagens Forsvarsbygg vedtatt etablert 13. juni 2001 av Stortinget og opprettet 01.01.2002. Etter omfattende utredninger fattet Stortinget vedtak om etablering av en forvaltningsbedrift direkte underlagt Forsvarsdepartementet og som skulle samle samtlige oppgaver knyttet til Forsvarets eiendomsforvaltning. Forsvarsbygg ble omgjort til etat i 2003.

 

Bakgrunnen for etableringen av Forsvarsbygg var at den eksisterende modellen ikke fungerte godt nok som et fundament for effektivisering og rasjonalisering av forsvarssektorens EBA. I perioden 1985-1999 ble det totalt brukt over 30 milliarder kroner til investeringer i eiendommer, bygg og anlegg, men i følge utredningen EBA 2000 fra 1999, hadde ikke dette gitt tilstrekkelig gode resultater i retning av kontinuerlig reduksjon, konsentrasjon og effektivisering av EBA-ressursene. Det fremkommer av utredningen at tidligere ordning ikke var innrettet for å synliggjøre de faktiske kostnader, og ga derfor små muligheter til målbar effektivisering og rasjonalisering. Det sikret heller ikke samsvar mellom oppgaver og ressurser på en slik måte at kapitalslit og verdiforringelse kunne forhindres. Modellen bidro ikke til effektivisering av arealbruk som er den viktigste faktoren knyttet til reduksjon av EBA-kostnader, og spesielt fordi det ikke forelå noen virkningsfulle incentiver på brukersiden for å redusere arealbruk eller spare på driftskostnader. Tvert i mot fungerte incentivene slik at opprettholdt mest mulig kvadratmeter. Årsaken var at man fikk tildelt penger pr m2 man hadde. Dette betydde at jo mer m2 du hadde jo mer bevilgninger fikk du i den store driftssekken. Det er vel godt kjent at man valgte å bruke penger på andre ting enn vedlikehold av de bygg man der og da ikke hadde behov for.

Og til slutt ble det pekt på at det hersker uklarhet om ansvarsdelingen mellom Forsvarets Bygningstjenester (FBT) og Forsvarets Militære organisasjon (FMO). I dag er denne uklarheten langt mindre, men det gjenstår fortsatt å gå opp noen linjer med Forsvaret om hvem som har ansvar for hva. Det skal jeg komme litt tilbake til.

 

Med andre ord, en investeringsvirksomhet av den størrelsesorden man hadde hatt i Forsvaret på 30 milliarder skulle normalt ført til en EBA-portefølje som stadig ble bedre med hensyn til behovsdekning, eller arealeffektivisering om du vil, samt funksjonalitet og driftsøkonomi. Dette lykkes ikke den tidligere modellen med. Basert på anbefalingene i rapporten EBA 2000 besluttet derfor Stortinget i 2001 å omlegge Forsvarets eiendomsforvaltning, og samle disse oppgavene i Forsvarsbygg.

 

Stortingets utenriks- og forsvarskomite formulerte det slik under sin behandling av opprettelsen av Forsvarsbygg:

«Forsvarets forvaltning av eiendommer, bygg og anlegg (EBA) har hittil vært delt mellom Forsvarets bygningstjeneste (FBT) og Forsvarets militære organisasjon (FMO). Den totale ressursbruk knyttet til eiendommer har vært vanskelig å måle i forhold til produksjonen, og manglende synliggjøring har vanskeliggjort reell effektivisering og rasjonalisering. Det er derfor behov for å synliggjøre totaløkonomien knyttet til Forsvarets eiendomsmasse, for slik å sikre en riktigere prioritering av den totale ressursanvendelsen, samt å gi brukerne incitamenter for å rasjonalisere bruken av ressurser.»

 

Og videre: «En helhetlig og effektiv forvaltning av Forsvarets EBA og dekning av Forsvarets samlede behov for EBA-tjenester er målet ved etablering av organisasjonsstrukturen for forvaltningsbedriften»

 

Et viktig rasjonale bak opprettelsen av Forsvarsbygg er å bidra til forsvarsevnen og bistå slik at Forsvarets operative evne styrkes- Men hvordan fungerer dette egentlig? La oss se nærmere på modellen som danner Forsvarssektorens fundament

 

Husleiemodellen

Forvaltningsmodellen, eller Husleiemodellen som vi kjenner den som, er det sentrale virkemidlet for at Forsvarets eiendommer, bygg og anlegg forvaltes så effektivt som mulig. Forsvaret bruker og betaler leie for EBA som er nødvendig for sine aktiviteter. Leien dekker de faktiske kostnadene knyttet til drift av eiendommene, i tillegg til forvaltning og lovbestemt utvikling. Men de nøkkeltallene vi operer med gir underdekning til vedlikehold av eiendomsmassen. Det er viktig å vite. Det overordnede målet er å redusere Forsvarets kostnader og bidra til en riktig eiendomsmasse sett i forhold til Forsvarets faktiske behov, og slik at Forsvaret kan konsentrere seg om sin primære oppgave, optimalisere sin operative evne.

 

Husleiemodellen fungerer slik:

Husleie til dekning av kostnader:

Forsvarsbygg leier ut bygninger og eiendom til Forsvaret på vegne av Forsvarsdepartementet, som er eier. Husleien dekker de faktiske kostnadene knyttet til forvaltning, drift, lovbestemt utvikling og vedlikehold. Husleien er lik for samme type bygg uansett hvor i landet den ligger. Dette er fordi det blir enklere for Forsvaret å få oversikt over kostnadene ved nåværende og framtidige leieforhold. Leieprisen er vesentlig lavere enn på det sivile markedet.

Viktig å vite: Forsvaret betaler kun leie for den EBA som det er behov for, samt vernede bygg. Det er Forsvaret selv som bestemmer hva de ønsker å leie. Husleiemodellen stimulerer Forsvaret til å si opp bygg de ikke har behov for. På denne måten frigjør Forsvaret midler til sin primære virksomhet, i motsetning til tidligere og som jeg var inne på i sted.

 

Total husleie inkludert kapitalelementet:

Den totale husleien omfatter kostnadsdekkende husleie pluss et kapitalelement, som er det årlige avskrivningsbeløpet for eiendommen. Bygg avskrives i samsvar med livssykluskostnadsprinsippet (LCC)over 60 år eller 30 år avhengig om det er nybygg eller rehabilitering av eksisterende bygg.

 

Sparing til fremtidige investeringer:

Innføringen av kapitalelementet ble besluttet av Stortinget i forbindelse med innføring av husleiemodellen i 2002. Stortinget besluttet at kapitalelementet skulle utvides til å gjelde alle eiendommer, bygg og anlegg fra 2009, inkludert det som tidligere er finansiert av NATO. Kapitalelementet brukes i sin helhet til å finansiere fornyelse av eksisterende bygninger og investering i ny EBA som Forsvaret har behov for.

 

Inntekter fra salg av forsvarseiendommer:

All eiendom som Forsvaret melder inn at de ikke trenger blir utrangert. Forsvarsbygg selger eller river på vegne av Forsvarsdepartementet, alle bygninger og anlegg som Forsvaret har utrangert. Inntektene av salget går til prioriterte investeringer i Forsvaret, inklusive EBA.

Viktig å vite:

Det er solgt eiendommer for 2,8 milliarder kroner. Dette har bidratt til å finansiere Forsvarets omstilling og modernisering av eiendom, bygg og anlegg. I tillegg har husleiemodellen spart Forsvaret for over 800 millioner kroner i årlige driftskostnader. Dette kommer Forsvaret til gode.

 

Investeringsressurser til nybygg og modernisering:

Husleie, kapitalelement, salg av utrangerte forsvarseiendommer og investeringstilskudd over statsbudsjettet utgjør til sammen den totale årlige investeringsrammen for forsvarseiendommer. Det er Forsvarsdepartementet som prioriterer nye investeringer og fornyelser på bakgrunn av behov som Forsvaret (nye kapasiteter) og Forsvarsbygg (fornyelse) melder inn. Målet med investeringene og fornyelsene er gode arenaer der menige, befal og sivilt ansatte kan øve, arbeide og lære mest mulig.

Viktig å vite: 

Det er Forsvarsdepartementet, i samarbeid Forsvaret og Forsvarsbygg som prioriterer hvilke investeringer som skal gjøres i nybygg og rehabilitering.

 

Investeringstilskudd til forsvarseiendom over statsbudsjettet:

Forsvarsdepartementet får hvert år overført investeringstilskudd over statsbudsjettet for å dekke opp det totale behovet for EBA-investeringer i sektoren.

Viktig å vite:

Investeringstilskuddet utgjorde ca 20 prosent av Forsvarsdepartementets investeringsramme for forsvarseiendommer i 2011.

 

Forsvarsbygg i dag

Vi har i dag en eiendomsportefølje på ca 4,3 millioner kvadratmeter bygningsmasse fordelt på ca 13 000 bygg og anlegg og ca 350 kommuner. Vi leier ut over 3,6 millioner kvadratmeter bygningsmasse. Vi omsetter for ca 6,2 milliarder kroner i året og har ca 1.400 årsverk.

 

Forsvarsbygg har oppnådd gode resultater på en rekke områder gjennom de 10 årene vi har eksistert. Vi har gjennomført arealreduksjoner på nær 2,6 millioner kvadratmeter. Effektivisering av Forsvarsbyggs tjenester, reduksjon av bygningsmasse og effektivisering av sektorens samlede energiforbruk har samlet gitt over 800 millioner kroner i årlige driftsbesparelser i Forsvaret. Dette er mer enn det koster å drifte hele Fregattvåpenet i 2013. Avhending, eller salg av eiendom det ikke lenger er bruk for, har gitt nettoinntekter til forsvarssektoren i størrelsesorden 2,8 milliarder kroner.

 

Forsvarsbygg har også levert en rekke nye bygg og anlegg til Forsvaret som skaper viktige forutsetninger for utvikling av operativ evne. Det viser den storstilte omstillingen av Hæren mot kompaktbasekonseptet som fortsatt pågår for fullt i Indre Troms. For Sjøforsvaret er mange av de store grepene gjennomført og nå står Luftforsvaret foran samme prosess. Jeg skal komme litt tilbake til eksempler på dette senere.

 

Man kan få inntrykket av at noen i Forsvaret mener at Husleiemodellen er Forsvarsbyggs modell. Og det er kanskje noen som til og med mener at Forsvarsbygg har funnet på dette selv for å tjene mest mulig penger. Det er nok så langt unna sannheten som man kan komme. Jeg vil på det sterkeste understreke at dette er forsvarssektorens modell, det er vår modell. Det Forsvarsdepartementets modell. Det er Forsvarsbyggs modell. Og ikke minst er det Forsvarets modell. Vi har alle et ansvar for at modellen fungerer så optimalt som mulig. Vi har alle et ansvar for at vi gjør vår del av jobben på en slik måte at modellen fungerer etter intensjonen: FB skal drive så effektiv som mulig slik at Forsvaret settes best mulig i stand til å gjennomføre sitt oppdrag, nemlig å forsvare vårt fedreland; for alt vi har og alt vi er.

 

Det er sikkert flere som mener at man må tilbake til en ordning der man har følelsen av at Forsvaret selv eier sine eiendommer. Vi må huske på at eiendommene, byggene og anleggene alltid har vært eid av den norske stat og Forsvarsdepartementet. Slik vil det også være i fremtiden. Jeg skal ikke legge meg opp i politiske diskusjoner. Det skal politikerne selv få gjøre. Men slik jeg forstår den politiske situasjonen er det ikke et politisk ønske om å gi håndteringen av Forsvarets EBA tilbake til Forsvaret.

En bekreftelse på dette fikk vi gjennom Stortingets behandling av komiteleder Ine Marie Eriksen Søreides interpellasjon tidligere denne måneden. Her slo hun fast:

«Det er ingen tvil om at opprettelsen av Forsvarsbygg er prinsipielt riktig, det å synliggjøre de reelle kostnadene og plassere dem der de oppstår, tilpasse omfanget av EBA – eiendom, bygg og anlegg – og infrastruktur til Forsvarets behov og avhende det som ikke trengs. Det er ingen tvil om at modellen på et overordnet nivå har vært positiv.» Utenriks- og forsvarskomiteens leder Ine Marie Eriksen Søreide (H).

 

Forsvarsministeren uttalte seg slik: «Forvaltningsmodellen for eiendommer, bygg og anlegg (EBA) fungerer godt… Stortingets opprettelse av Forsvarsbygg og innføringen av en fremtidsrettet og moderne forvaltningsmodell for EBA i 2001 har vært en sentral forutsetning for den vellykkede omstillingen av Forsvaret. Det er også en avgjørende forutsetning for Forsvarets videre modernisering.» Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen (A).

 

Forvaltningsmodellen har vist hva det faktisk koster å bruke eiendom, bygg og anlegg. Dette gir større kostnadsbevissthet hos Forsvaret og den enkelte bruker. Så er det noen som spør seg: hvorfor er dette viktig? Det gikk så greit før.
Det er flere grunner til at opprettelsen av Forsvarsbygg er viktig og nødvendig. For det første bidrar dette til en sunn bevissthet om bruk av fellesskapets midler. Den har gitt sterke incentiver til å redusere utgifter til EBA. Den har vært sentral i Forsvarets omstilling. Den har bidratt til klarere skiller mellom våre ulike roller. Ja vel, men er det nok, tenker du?

 

Vel, vi får støtte oss til uttalelser fra både forsvarssjefen og de to foregående statsrådene. Samtlige mener opprettelsen av Forsvarsbygg har vært helt nødvendig:

 

«Opprettelsen av Forsvarsbygg har vært – og er – en sentral forutsetning for den vellykkede omstillingen av Forsvaret.»

 

Er det da bare fryd og gammen?

Jeg har snakket mye om hva som er bra med vår modell, forsvarssektorens forvaltningsmodell. Men det er selvsagt rom for forbedringer og vi i Forsvarsbygg er opptatt av å stadig bli bedre.

 

Som mange vet er Husleiemodellen under revidering. Vår og Forsvarets eier, har slått fast at Husleiemodellen skal bestå. Samtidig slår de fast, og Forsvarsbygg er helt enig i dette, at deler av vår modell må revideres. Rapporten, Vurdering av Forvaltningsmodellen for eiendom, bygg og anlegg er lagt ut på høring i våre respektive organisasjoner, samt i TMO, hos soldatene våre. Det er derfor viktig å bruke denne muligheten godt. Vi forventer at Forsvaret gjør det samme, og slik at vi gjør modellen enda bedre.

 

Samtidig er det ingen tvil om at det er et behov for bedre samarbeid og samordning med soldatorganisasjonene (TMO). De har behov for å bedre forstå hvordan feks man melder inn mangler til Forsvarsbygg og vi trenger mer kunnskap om deres behov i hverdagen. Forsvarsdepartementet har gitt Forsvarsstaben, og med støtte fra Forsvarsbygg, i oppdrag å forbedre samordningen mellom oss. Forsvarsbygg deltar i en samarbeidsgruppe som skal utvikle nye, fornuftige rutiner tilpasset de innmeldte avvikenes kompleksitet og alvorlighetsgrad, samt en omforent forståelse av minimumsstandard for mannskapsforlegninger. Soldatenes tillitsmannsordning (TMO) er også representert i samarbeidsgruppen.

 

Fra Forsvarsbyggs side jobber vi nå langs to sentrale spor. Vi utvikler ny kommunikasjonsstrategi og kommunikasjonsplan for å bedre våre kunderelasjoner mot Forsvaret. Samtidig ser vi på organisering og endring av prosesser ute mot avdelingene i Forsvaret. Vi erkjenner at vi ikke kommuniserer godt nok ut mot BRA-nivået og nedover. Og vi ser at husleiemodellen ikke er godt nok kjent i utover Forsvaret. Vi erkjenner at vi kan bli bedre på service og leveranser. Det vil vi gjøre noe med gjennom arbeidet som nå er i gang.

 

Eksempler på bistand til omstilling av Forsvaret:

Omorganisering av Hæren:

Rena

Elverum

Indre Troms (Setermoen, Bardufoss, Skjold)

 

Omstilling av Sjøforsvaret:

Haakonsvern

Ramsund

Sortland

 

Omstilling av Luftforsvaret:

Kampflybase

Stortinget behandlet 14. juni 2012 den nye langtidsplanen for forsvarssektoren, Prop. 73 S (2011-2012) Et forsvar for vår tid. Som en del av stortingsbehandlingen ble det blant annet fattet vedtak om lokalisering av nye kampfly og etablering av hovedbase for F-35 på Ørland hovedflystasjon med en fremskutt operasjonsbase på Evenes.

 

Forsvarsbygg er i gang med planleggingen, og vil legge til rette for at Forsvaret kan ta i mot nye kampfly og gjennomføre effektiv utdanning og trening ved basene. Og vi har en ekstremt tight tidsplan for gjennomføring av planen slik at man er klare for å ta i mot første F-35 i 2017. I tillegg skal GIL og NAOC på plass i Bodø-området.

 

Når dette er ferdig utbygget innen 2020 begynner den langsiktige forvaltningen av EBA-strukturen. Fokuset vil hovedsakelig holdes på vedlikehold og fornyelse slik at vi er i stand til å opprettholde bruksverdien i det lange perspektivet.

 

Nye utfordringer:

Sikkerhet og beredskap

Forsvarsbygg har gjennom sine tjenester til Forsvaret og samarbeid med andre statlige aktører i inn- og utland opparbeidet seg betydelig kompetanse innen beskyttelse og sikring av EBA mot spionasje, sabotasje, kriminalitet og terror. Regjeringen besluttet høsten 2012 å etablere et nasjonalt kompetansesenter i Forsvarsbygg for beskyttelse og sikring av statlig EBA. Et slikt senter sikrer statlig samspill og felles utnyttelse av ressursene, uten at etablerte ansvars- og myndighetsforhold blir endret. Vår kompetanse blir også benyttet av andre, og siste eksemplet er vår deltakelse i Statoils interne granskningsgruppe etter terrorangrepet i In Amenas i Algerie.

 

Arenakonseptet – smart, sikkert og grønt

Arenakonseptet vårt er et viktig ledd i å bistå med å løse Forsvarets fremtidige utfordringer. Målet er å utvikle leire der befal og menige kan øve, arbeide og bo mest mulig effektivt. Man skal kun forholde seg til en kontakt i Forsvarsbygg. Vi har pilotert arenakonseptet på Østlandet, og i Vest og Nord. Tilbakemeldingene fra vår kunde er svært positiv, og vi skal i år rulle ut dette konseptet på 25 nye arenaer.

 

Omstilling hos våre nærmeste naboer

Sverige

Danmark

Finland

 

Tilbake til utfordringen fra OMS

I invitasjonen fra OMS til dagens møte er det stilt følgende spørsmål: Fungerer markedstenkningen i et system der leverandøren i realiteten er monopolist i de fleste sammenhenger? Har den uheldige konsekvenser innad i Forsvaret ved at avdelingene tilpasser seg modellen på en måte som gagner avdelingen på kort sikt, men skader Forsvaret på lengre sikt?

 

Til det første først; fungerer markedstenkning når modellen har en leverandør og er så og si monopolist? Forsvarsbygg er en monopolist i sine leveranser til Forsvaret (unntak: vertskapstjenester). Men her er det viktig å skille mellom snørr og barter. I våre hovedleveranser til Forsvaret har vi monopol. Men vi benytter oss av et marked for å skaffe oss produkter som gir mest mulig økonomiske besparelser for og de mest effektive leveransene til Forsvaret. Vi er en monopolist som benytter oss av markedsmulighetene. Det gjør Forsvarsbygg for at Forsvaret kan konsentrere seg om sin viktigste oppgave.

 

Og, til de som lurer, Forsvarsbygg bruker ordet kunde om Forsvaret for å skape motivasjon til yte bedre service og tjenester til Forsvaret hos våre egne ansatte. I ordets rette forstand er Forsvaret en bruker av Forsvarsbyggs tjenester.

 

Til den andre utfordringen, hvorvidt det gir uheldige konsekvenser i Forsvaret slik at avdelingene tilpasser seg modellen på en slik måte at det skader Forsvaret på lang sikt. Jeg tror vi her snakker om utsagn og eksempler vi blant annet har lest om i media. Dette handler om eksempler som:

 

  • Vi må la utstyr stå ute fordi vi ikke har råd til å betale husleien.

Vi låner ikke ut eiendom gratis. Det er det ingen som gjør i dagens samfunn. Alle eiendommer i bruk skal være med i husleien og kostnadsfordelingen. Forsvaret skal ut fra egne planer vurdere hva slags eiendommer, bygg og anlegg de har behov for for å gjennomføre sitt oppdrag. På bakgrunn av Langtidsplaner, perspektivplaner, forsvarssjefens langsiktige behov for EBA utvikler vi Helhetlige gjennomføringsplaner (HGP) som spesifiserer hvilken EBA som må leveres for å møte Forsvarets behov. Altså; Forsvaret definerer behov, Forsvarsbygg leverer i henhold til avtale. Alt av behov skal være med i de innmeldte behov til Forsvarsbygg, ellers kan ikke Forsvarsbygg levere. Det er deretter viktig at Forsvarsbygg rullerer sine HGP for hver leir slik at vi møter den langsiktige utviklingen. Det som kanskje er frustrerende, kanskje til og med irriterende, er at dette tvinger Forsvaret til å tenke langsiktig og ta valg. Men det er dette, mine damer og herrer, er resultatet av å prioritere og velge bort for å kunne omstille seg. Dersom et bygg står tomt er det fordi leieavtalen er sagt opp av Forsvaret, og årsaken er at man ikke lenger har behov for bygget.

 

  • Vedlikeholdet er fatalt dårlig. Hvorfor leier dere ut eiendom som er i dårlig stand og ikke holder mål?

Vi trenger mer penger til vedlikehold. La meg slå det fast aller først. Forsvarsbygg store utfordring er at vi har et stort vedlikeholdsetterslep, og som med dagens rammer vil ta 60 år å ta igjen. Men når det er sagt; vi ønsker ikke å leie ut eiendom, bygg og anlegg som ikke holder mål. Vi har heller ikke midler til å heve standarden i andre bygg og boliger enn de vi årlig er enige med Forsvaret om å prioritere. Vi håper at revisjon av Husleiemodellen vil gi mer ressurser til vedlikehold.

 

  • Boligene dere leier ut er i dårlig stand og blir ikke pusset opp

Både vi og Forsvaret er lite fornøyde med situasjonen og er et av temaene Forsvarsbygg kommer til å vie mye oppmerksomhet i den pågående høringsrunden som nå er i gang. Det er alt for mange gamle, store og uhensiktsmessige boliger. En måte å løse dette på er at Forsvarsbygg for ansvaret for alt knyttet til boligene, inkludert utleien av boligene. Vi tror også at det er fornuftig å koble salg av gamle og uhensiktsmessige boliger til anskaffelse av nye og tidsriktige boliger. Også på dette område må vi arbeide for en bedre samhandling mellom oss og Forsvaret.

 

Med bakgrunn i gjennomgangen av de nevnte eksempler vil jeg hevde det motsatte av invitasjonsteksten. Dette er den mest gunstige modellen for Forsvaret på lang sikt. Det forutsetter dog at begge parter bruker modellen slik den er tiltenkt.

 

Avslutning:

Jeg tror vel at det også i denne sal er flere som ønsker seg en annen ordning enn dagens modell, men jeg er ganske sikker på at vi ikke kommer tilbake til tidligere tider. Jeg har sagt til våre kritikere at man skal være forsiktig meg hva man ønsker seg. Man kan risikere å få en endring, men overhode ikke slik man ønsker. Husk at endring av Forsvarsbygg ikke vil føre oss tilbake til en situasjon slik den var. Snarere tvert om. Det kan virke på meg som om politikere heller ønsker mer markedsorientering dersom man får et politisk skifte i Norge. Det varslet blant annet interpellasjonen om.

 

For å avslutte vil jeg igjen understreke at Husleiemodellen er vår modell. Vi er alle i samme båt. Sammen med Forsvaret og vår felles eier, Forsvarsdepartementet, skal Forsvarsbygg arbeide med og tilpasse seg brukernes behov og benytte markedets muligheter for å ta i bruk de mest effektive og lønnsomme løsningene. I de elleve årene vi har eksistert har vi samarbeidet for å gjøre Forsvaret mer kostnadsbevisste i EBA-valg, og for å utvikle kostnadsbevisste og verdibevarende løsninger. Vårt felles mål er å bidra til å stadig bedre Forsvarets operative evne. Vi er ikke i mål og Forsvarsbygg må stadig bedre sine leveranser. Vi kan imidlertid ikke gjøre dette alene.

 

Fra mitt ståsted er det tre hovedgrunner til at Forsvarsbygg er blitt opprettet:

 

  1. Synliggjøring av kostnader og dermed (forhåpentlig) bedre beslutninger innen EBA-området
  2. Bedre og riktigere lederfokus. En militær leder kan fokusere på det han/hun skal oppnå, og ikke på støttefunksjoner
  3. Profesjonalisering av begge parter

 

Så, la oss unngå å blåse ut av kurs, men sammen navigere og seile inn i fremtiden mot en bedre Husleiemodell og mer effektive EBA-løsninger.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 8. april 2013

Statssekretær Ane Hansdatter Kismul
Olje og energidepartementet

 

 

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

«Energiforsyning og energisikkerhet»

Statssekretærens innlegg var basert på følgende manus:

Takk for invitasjonen!

Norge er på alle måter en energinasjon. Vi har store ressurser av olje og gass, og vi har enorme fornybare energiressurser.

Som det tydelig fremgår av figuren har vi en enorm produksjon av energi, sett i forhold til innbyggertallet og i forhold til hva vi selv forbruker.

Petroleumssektoren står for over 20 prosent av samlet verdiskapning her i landet, og står for mer enn en fjerdedel av statens inntekter. Vi eksporterer for nesten 500 milliarder kroner årlig.

Næringen sysselsetter direkte og indirekte over 200.000 personer.

Vi er verdens syvende største oljeeksportør og verdens tredje største gasseksportør, og dekker alene over 20 prosent av Europas totale gassforbruk.

Vi er også svært store på fornybar energi, med halvparten av Europas reservoarkapasitet for vannkraft. Vi har verdens største vannkraftproduksjon per innbygger, og er nummer seks i verden totalt.

Som en følge av dette dekker fornybar energi mesteparten av det innenlandske energibehovet. Over 60 % av Norges samlede energibehov og rundt 95 % av elektrisitetsforbruket er dekket av fornybar energi, hovedsakelig vannkraft.

Dette illustrerer hvor viktig energiressursene er for Norge – for arbeidsplasser, for verdiskapning og for inntekter til staten.

Vi er helt avhengig av at systemet fungerer: I et moderne samfunn fører brudd i energiforsyningen til at samfunnet langt på vei lammes. At det innenlandske strømnettet fungerer er derfor av avgjørende betydning her hjemme.

For de som importerer norsk gass er det avgjørende at gassforsyningen ikke blir brutt.

Hovedbildet er at ting fungerer: Strømnettet vårt er konstruert slik at vi minimerer risikoen for strømbrudd. Beredskapen er god, slik at strømbruddene blir kortest mulig når de først inntreffer.

Vi er også en svært stabil leverandør av olje- og gass. Det er ingen tvil om at Norge bidrar til økt forsyningssikkerhet for store gassimportører som Tyskland, Frankrike og Storbritannia. I fjor var regulariteten i transportsystemet på hele 99,69 %.

Sikkerhet i den norske energiforsyningen

Forsyningssikkerheten for elektrisk energi har fått økt oppmerksomhet de senere årene.

Energi er viktig for hver enkelt av oss. Den lader mobilen, gir vann i kranen og varme i huset. Med en stadig større elektrifisering av samfunnet, er det klart at toleransen for svikt i kraftforsyningen har blitt mye mindre.

Det overordnede bildet er at beredskapen er god, og at systemet fungerer:

Leveringspåliteligheten til norske sluttkunder har de siste 15 årene vist en positiv utvikling. En gjennomsnittlig nordmann har full tilgang til strøm i 8758 av årets 8760 timer. Men feil kan likevel oppstå, og når det skjer er det viktig med en god beredskap for å få strømmen tilbake så fort som mulig.

La meg trekke frem noen av de viktigste tiltakene vi jobber med når det gjelder sikkerhet for strømleveransene:

  • Vi bygger mer nett, spesielt til områder som har for dårlig forsyningssikkerhet i dag.
  • Vi bygger flere strømkabler til utlandet.
  • Vi øker strømproduksjonen.
  • Og vi jobber med å sikre eksisterende nett best mulig.

Utbygging av strømnettet

Vi kan med aldri garantere at det ikke blir brudd på linjene. Da er det også av avgjørende betydning at vi bygger strømnettet etter det såkalte n-1-prinsippet. Det innebærer at nettet som hovedregel skal tåle utfall av én komponent uten at sluttbrukere opplever avbrudd.

Heldigvis er det slik at dette er tilfellet for det meste av nettet i dag. Dette er resultat av den historiske utbyggingen av strømnettet vårt:

Det norske kraftsystemet er bygget ut gjennom en hundreårsperiode hvor økt forbruk av strøm er blitt fulgt av bygging av nye kraftstasjoner og kraftledninger.

Først ble kraftkrevende industri etablert nær kraftstasjonene, men etter hvert som et landsdekkende overføringsnett ble bygget ut, ble denne nærheten ikke lenger like viktig.

For eksempel ble kraftforsyningen til Oslo etter hvert basert på stadig mer fjerntliggende kraftstasjoner; fra Hammeren i Nordmarka til kraftstasjoner i nedre del av Glomma, videre til stasjoner i Hallingdal og til slutt Aurland.

I dag er store deler av landet bundet sammen av et finmasket nettverk av kraftstasjoner og nettforbindelser med transformatorstasjoner som knutepunkt i nettet. I 1990 kom energiloven, og strøm kunne omsettes uten direkte tilknytting mellom produsent og forbruker.

På grunn av denne nettstrukturen kan normalt sett en ledningsforbindelse i sentralnettet, en transformatorstasjon eller en kraftstasjon kobles ut uten at driften av nettet påvirkes vesentlig.

I kraftsystemet er om lag 1500 anlegg klassifisert etter beredskapsforskriften. Dette viser at forsyningssikkerheten er avhengig av at hele systemet av anlegg virker – samtidig som systemet ikke skal være kritisk avhengig av en enkelt komponent – altså i henhold til n-1-prinsippet.

Vi har likevel utfordringer. Flere områder har de siste årene opplevd lengre perioder med for høy risiko for strømbrudd. For eksempel er strømforsyningen nord for Ofoten sårbar, og mest kritisk er det på strekningen Ofoten-Balsfjord.

Her er det altfor ofte slik at feil på én enkelt komponent vil kunne føre til store strømutfall. Spesielt kritisk er det i vinterhalvåret, når det er stor import til området. Og det er gjerne om vinteren vi har mest behov for strømmen, for eksempel til oppvarming.

Statnett har fått konsesjon av NVE til å bygge en ny strømledning fra Ofoten til Balsfjord, og videre fra Balsfjord til Hammerfest. Disse konsesjonene har departementet nå til klagebehandling.

Det har vært mye snakk om strømforsyningen til Bergen. Dette er helt naturlig, siden byen har en utilfredsstillende forsyningssikkerhet. Bare for noen dager siden varslet Statnett om at kraftsituasjonen på Vestlandet ble vurdert som ”stram”.

Dette skyldes kaldt og tørt vær i lengre tid og at det begynner å bli lite vann i magasinene. Kraftproduksjonen er lav samtidig som forbruket er høyt.

At kraftsituasjonen vurderes som ”stram” innebærer at kraftforsyningen i området er mer sårbar for feil på kraftverk og overføringsanlegg enn vanlig.

Vi kan ikke akseptere en slik situasjon, der Bergen – landets nest største by – risikerer å bli mørklagt! Når Sima-Samnanger-forbindelsen står ferdig vil situasjonen bli vesentlig bedre. Denne forventes ferdigstilt i desember i år.

Et annet ”problemområde” har vært Midt-Norge. Her ble forsyningssituasjonen betydelig forverret fra slutten av 1990- og fram mot midten av forrige tiår – som følge av en rask og betydelig vekst i kraftforbruket fra industri- og petroleumsvirksomheten.

Midt-Norge har hatt et kraftunderskudd i et normalår på nærmere 8 TWh. Det er mye! Regionen har vært avhengig av å importere mer enn 35 prosent av kraftforbruket.

Når den nye kraftledningen mellom Ørskog og Sogndal står ferdig, vil problemene i Midt-Norge langt på vei være løst. Et robust forsyningsnett er altså en forutsetning for lys og varme i husene og kraft til industrien. For Midt-Norges del har også den nye utenlandsforbindelsen til Sverige, Nea – Järpströmmen vært viktig.

Utenlandskabler

Det illustrerer et annet poeng, nemlig viktigheten av utenlandskabler. Utenlandskabler gjør oss mer integrert med det europeiske strømnettet. Dette gjør det mulig å eksportere fornybar kraft fra Norge, som både er økonomisk og miljømessig viktig. Det er også viktig for vår egen forsyningssikkerhet.

Det norske kraftsystemet er svært avhengig av vannkraft, noe som også gjør oss sårbare for tørrår. Da er det avgjørende at vi har mulighet til å importere kraft fra våre naboland i de årene vi ikke produserer nok selv.

En kabel til Danmark er under bygging (Skagerrak 4). Vi har også fastsatt et tidsskjema for nye kabler til Tyskland og Storbritannia, som planlegges ferdigstilt i 2018 og 2020. Disse utvidelsene representerer en økning i utvekslingskapasiteten på hele 60 prosent, fram til 2020.

Dette er en fornuftig dimensjonering med tanke på hva vårt innenlandske nett tåler, og det vil sikre god utveksling av kraft begge veier; vi kan importere kraft i kuldeperioder med høyt forbruk og eksportere kraft i perioder med overskudd.

Konsesjoner

Produksjon av mer fornybar energi vil også være viktig for å øke forsyningssikkerheten. Vi er i full gang med en storstilt utbygging av mer fornybar energi, både av vind- og vannkraft.

Gjennom fornybardirektivet har vi et bindende mål om å øke den norske fornybarandelen til 67,5 prosent innen 2020. Vi har også fått på plass det viktigste instrumentet for å oppnå dette, nemlig elsertifikatene.

Fra 2011-2012 klarte vi å tredoble resultatet for endelig gitte konsesjoner. Siden vi kom i regjeringen er det gitt konsesjoner til over 12 TWh fornybar kraftproduksjon.

Vi står overfor en av de største fornybarsatsningene på lang tid i dette landet. Dette er viktig for verdiskapning og for miljøet; og også viktig i beredskapssammenheng.

Stormen Dagmars herjinger

Hvor sårbart samfunnet vårt er for ekstremvær fikk vi tydelig demonstrert under stormen Dagmar jula 2011.

Under denne stormen opplevde 570.000 kunder strømbrudd av kortere eller lengre varighet. 125.000 opplevde strømbrudd på over 12 timer.

Det siste tallet hadde trolig vært langt høyere, hvis ikke nettselskapene hadde vært raske til å rydde opp og gjenopprette forsyningen.

Dagmar slo til midt i julehøytiden, men nettselskapene klarte likevel å mobilisere. 2700 personer deltok i gjenopprettingsarbeidet 1. og 2. juledag.

Det sier noe om hvor viktig det er med et godt beredskapsarbeid, slik at man er forberedt når noe slikt som dette inntreffer.

Dagmar sier også noe om hvor sårbare samfunnet vårt er for vær og vind. Og med klimaendringer vil vi etter alt å dømme se mer av dette i fremtiden.

I dag skyldes om lag halvparten av alle feil og utfall i distribusjonsnettet påkjenninger fra værforholdene. Senest i forrige uke mistet 1000 husstander på Kvaløya i Troms strømmen da et snøras rev med seg kraftledningen.

Klimautfordringene gjør at vi oftere vil få uvær, og at uværet vil bli mer ekstremt. Mer regn og mildere vintre vil trolig gi oss mer tilsig og dermed større vannkraftproduksjon. Men det vil også gi økt skadefrekvens og økt vedlikeholdsbehov på anleggene.

Et systematisk arbeid på vedlikehold blir derfor avgjørende. Det er viktig at det i fremtidige utbygginger, utbedringer og i det fortløpende vedlikeholdet av eksisterende anlegg blir tatt høyde for økte klimapåkjenninger, slik regelverket også krever.

Problemer med strømforsyningen – som under ekstremværet Dagmar – var særlig forårsaket av trær som falt over strømlinjene.

Et aktuelt tiltak er derfor å utvide det såkalte ”ryddebeltet” langs luftledninger. Det forutsetter at nettselskapene gis en lovhjemlet rett til å ekspropriere nødvendig grunn utover det som dagens avtale dekker. I dag fastsetter Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap krav ut fra hensyn til elsikkerhet og berøringsfare, ikke for å minimere risiko for trefall på ledningene.

Enkelte nettselskap har hatt gode erfaringer med å felle trær utover minsteavstanden der hvor det synes overveiende sannsynlig at trær vil kunne falle inn over ledningene. Men som Dagmar viste oss kan sterk vind medføre at trær blir tatt av vinden og da vil selv ikke kraftgater som dekker trærs velteavstand være tilstrekkelig.

Uansett er det fornuftig å ha en god beredskap knyttet til disse tingene, og øvelser er et viktig element i å forbedre dette. Senere i år skal både Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet delta i Øvelse Østlandet. Scenariet for øvelsen skal være en meget stor og kraftig orkan som treffer Østlandet.

Målet for øvelsen er blant annet å styrke kraftforsyningsberedskapen på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. I tillegg ønsker man å styrke samarbeidet mellom kraftselskapene og andre kritiske infrastruktur-eiere og bidra til å bevisstgjøre andre virksomheter med hensyn til sårbarhet for avbrudd i strømleveranser.

Selv om vi har god forsyningssikkerhet i Norge må alle være forberedt på avbrudd og de som er kritisk avhengig av strøm til enhver tid må ta sine forholdsregler. Da er øvelser viktig.

 

Ny lovgivning for bedredskap i energisektoren

Dagens bestemmelser om beredskap i energiloven er preget av å være innrettet mot krigsskade og annen fysisk skade.

Det er en økende erkjennelse av at beredskapsarbeidet i fremtiden i større grad vil være knyttet til muligheter for større miljø- og naturkatastrofer, storulykker og terroranslag. Forventede klimaendringer kan gi nye utfordringer for beredskapen i kraftforsyningen. I tillegg kommer sårbarhet for brudd i IKT-avhengige tjenester og risiko knyttet til omfattende hærverk, sabotasje og lignende.

Dette er årsaken til Stortinget gjorde endringer i Energilovens beredskapsbestemmelser, nettopp med formål å bringe loven i samsvar med dagens trusselbilde.

Den beste måten å sikre effektiv kraftforsyningsberedskap er at e-verk og nettselskap som har ansvar for et område i en normalsituasjon, også har ansvaret for å håndtere ekstraordinære hendelser på området. Enhetene som omfattes av energiloven gis derfor en selvstendig plikt til å planlegge, implementere og gjennomføre beredskapstiltak.

For effektivt å kunne håndtere en ekstraordinær situasjon, er det nødvendig at Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon, KBO – og i spesielle tilfeller regionale og lokale driftsenheter i kraftforsyningen – kan delegeres myndighet i beredskapssituasjoner.

Endringene i energiloven gjorde det nødvendig med en gjennomgang av underliggende forskrifter og øvrig regelverk. Ny beredskapsforskrift har vært gjeldende fra 1. januar i år.

Olje- og gassektoren

Petroleumsvirksomheten er viktig for Norge, men primært som en inntektskilde for staten og som en lønnsom og viktig næringsgren.

Til forskjell fra elektrisitet, er norsk olje og gass i all hovedsak eksportvarer, og dette har betydning for sikkerhets- og beredskapsbildet.

Om lag 15 prosent av samlet norsk oljeproduksjon og 1 prosent av gassproduksjonen går til innenlandsk forbruk. Olje og gass har derfor ikke på samme måte en kritisk samfunnsfunksjon for oss i Norge.

Olje er en globalt omsatt vare, og utfall av norsk oljeeksport vil kunne dekkes av andre produsentland.

Norsk gass er derimot svært viktig for europeisk gassforsyning og dekket i 2012 i overkant av 20 % av totalt gassforbruk i Europa.

Norge anses som en sikker og stabil leverandør av naturgass til det europeiske markedet og etterstreber høyest mulig regularitet i leveransene til våre mottakerland.

Et strengt sektorregelverk ivaretar sikkerhets- og beredskapsarbeidet i norsk oppstrømsvirksomhet, og stor grad av fleksibilitet i systemet reduserer sårbarheten i den samlede produksjons- og leveransesikkerheten.

Blant annet har det norske gasstransportsystemet innebygget fleksibilitet både når det gjelder transportruter og mulighet til å øke produksjon fra enkeltfelt ved bortfall.

Som et resultat av denne fleksibiliteten og et kontinuerlig fokus på å sikre stabile gassleveranser til Europa, har man jevnt svært høy regularitet i det norske transportsystemet til UK og kontinentet, hele 99,69 % i 2012!

Vi bidrar dermed med å styrke forsyningssikkerheten for resten av Europa.

Europa har hatt stort fokus på forsyningssikkerhet i kjølvannet av den russisk-ukrainske gasskrisen vinteren 2008/2009. Økt diversifisering av gassleveransekilder har imidlertid bidratt til å redusere sårbarheten. Dette er en positiv utvikling, og Norge vil bidra til europeisk energisikkerhet ved å være en stabil og pålitelig leverandør av gass i årene som kommer.

Avslutning

La meg avslutte der jeg begynte. Norge er et lite land, men en stormakt på energiområdet. Energiressursene er av svært stor betydning for oss – både for arbeidsplasser, for verdiskapning og for inntekter til staten.

Et moderne samfunn er helt avhengig av en energiforsyning som fungerer.

Vi jobber systematisk og målrettet med å styrke den norske energiforsyningen gjennom blant annet styrking av eksisterende nett, bygging av nye strømledninger og mer fornybarutbygging.

Samtidig er vi svært bevisst vår rolle som leverandør av energi til Europa, og hvor viktig dette er for mottakerlandenes energisikkerhet. Her har vi gode resultater å vise til, med en regularitet på praktisk talt 100 prosent.

Men dette arbeidet blir aldri avsluttet – det krever kontinuerlig oppmerksomhet og innsats.

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 11. mars 2013

Kontreadmiral Jørgen Berggrav
Generalsekretær i Norske Reserveoffiseres Forbund

Foto: Kjell Huslid, OMS

 

«Reserven: Retorisk eller relevant»

Innledning

Formann, mine damer og herrer,

Tusen takk for innbydelsen til å komme hit i kveld. Det har inspirert (og tvunget) meg til å gå gjennom en rekke problemstillinger, tenke på løsninger og strukturere det hele på en forhåpentligvis forståelig måte.

En mann jeg har stor respekt for, og som pleier å ha særdeles tydelige meninger, understreket betydningen av at et foredrag om reservens eventuelle relevans, ikke måtte basere seg på en videreføring av hva reserven var i det gamle invasjonsforsvaret, men ta utgangspunkt i en pragmatisk og nøktern generalstabsmessig analyse av dagens behov.

Utgangspunkt

Det første må være å klarlegge hva en reservist er. NATO definerer dette som personell som vanligvis ikke er engasjert i forsvaret på heltid. De kan være frivillige, tidligere tjenestegjørende eller vernepliktige, være tilknyttet reserveavdelinger eller tjenestegjøre individuelt.

For analysen, kom jeg til at utgangspunktet må være hva Forsvaret er til for og hva vi ønsker å oppnå. Det aller viktigste må være at Forsvaret ikke skal være et slags symbolsk løvepulver som skal holde krigen bort ved at vi strør det omkring i landet og ellers lovpriser i festtaler, i håp om at dette imponerer andre enn oss selv.

Utgangspunktet må være at Forsvaret skal være en reell leverandør av operativitet og beredskap og være profesjonelle på det. Derfor må Forsvaret også struktureres i forhold til en beredskaps- og kapasitetsbestilling fra våre politiske ledelse, og forsvarsledelsen må være analytiske og pragmatiske i sine råd om hvordan vi skal få mest forsvarskapasitet for hver krone som samfunnet velger å investere i Forsvaret.

De andre faktorene som må ligge til grunn for min analyse, er de sikkerhetspolitiske omgivelsene som legger grunnlaget for Forsvarets oppgaver, den teknologiske utviklingen og den betydning det har for kompetansebehovet, økonomien i Forsvaret og samfunnstrender som har betydning for arbeidslivet.

Jeg har også i stor grad støttet meg på det utredningsarbeidet som er gjort i Prosjekt Employer Support. Arbeidet med utredningen har gitt unik innsikt i hvordan andre land har håndtert liknende utfordringer som de Norge står overfor.

En endret «slagmark»

Den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg dramatisk de siste 15-20 årene. Mens Forsvaret tidligere i stor grad kunne konsentrere seg om å løse et mer rendyrket militært problem, er situasjonen nå at militære styrker bare er én del av løsningen. Løsningen finnes kun gjennom et tett samarbeid med andre aktører på en arena eller slagmark som er mer kompleks enn noen gang. Operasjonene er også blitt mer basert på høyteknologi, samtidig som de stiller store krav til kulturforståelse.

Sammensatte utfordringer

De utfordringene vi, sammen med våre allierte i NATO, står overfor, er altså vidtspennende og sammensatte. Måten NATO håndterer dem på, er avgjørende for hvordan Alliansen oppfattes av andre. De fleste av operasjonene vil være det NATO kaller Comprehensive Approach, sammensatte operasjoner, hvor samarbeidet med og grensesnittet mot andre virksomheter spiller en stor rolle.

NATOs strategiske konsept vektlegger 3 forhold, kollektivt forsvar, krisehåndtering og dialog. Jeg tror det er viktig at vi tar dette inn over oss. At vi for eksempel er opptatt av Nordområdene kan ikke bety at vi legger det meste av vår aktivitet dit på bekostning av vår deltakelse i NATO.

Derfor er det er nettopp fordi vi er opptatt av Nordområdene at vi bør være, – og bli oppfattet som, – aktive og troverdige bidragsytere i NATOs fellesskap.

I dette ligger dilemmaet med vår nabo i nordøst. Vi understreker stadig det gode samarbeidet med Russland, – og jeg gjør det også selv. Men, det spøker alltid i bakgrunnen at utviklingen i Russland er ikke er helt forutsigbar, og at vi ikke kan utelukke at Russland vil kunne bruke militær makt mot Norge i en interessekonflikt, eller true med slik maktbruk.

For det norske forsvaret betyr dette at vi må være forberedt på hele spekteret av oppgaver, fra høyintensitet hjemme og ute, til sammensatte oppgaver over lang tid. Dette har konsekvenser for kompetansebehovet.

Gjennom militærkomiteens dokument MC 411 uttrykker NATO dette slik: Endringer i de strategiske, politiske og økonomiske omgivelsene understreker behovet for et nytt og sammensatt spenn av virkemidler for å kunne håndtere et stadig mer komplekse operative utfordringer. I praksis betyr dette at det er behov for større kompetansebredde.

Den teknologiske utviklingen

Kompetansebehovet henger nøye sammen med måten vi løser de forskjellige oppgavene på. Evnen og output er først og fremst knyttet omfanget og relevansen av den operativiteten de kan bidra til.

Det kan være nyttig å se dette i et lengre perspektiv, fra den gangen det var viktig å være størst og sterkest, til skytevåpenet som gjorde det viktigere å kunne skyte enn ren fysisk styrke, dampmaskinen som endret strategi både på land og sjø, via forbrenningsmotoren som førte til at krigføringen tok i bruk luftdomenet, til dagens nettverksbaserte forsvar.

Det har hele tiden vært slik at innovasjon og ny teknologi først har blitt brukt for å gjøre eksisterende organisasjon, taktikk og strategi bedre. Etter hvert ser vi at det fører til helt andre måter å løse oppgavene på. Dette gjelder både de operative beslutningsprosessene, men i like stor grad personellet og måten vi selekterer på.

Det er en gjensidig sammenheng mellom enhetskostnad, taktikk og strategi, organisering av Forsvaret, trening, som resulterer i en eksponentiell utvikling i stridsevne. En forutsetning er at man klarer å se denne sammenhengen og utnytte mulighetene, og ta den (politiske) belastningen ved å gjøre det!

Take-aways:

Jeg tror vi kan være enige om at militære operasjoner er blitt mer komplekse og mer kompetansekrevende, kort sagt at krig ikke er noe for amatører. Etter mitt syn er dette noe man i større grad bør ta inn over seg når Forsvaret struktureres. Det gjelder bruk av verneplikt og førstegangstjeneste, og det gjelder hvordan vi forvalter kompetanse, når den først er opparbeidet gjennom tjeneste i Forsvaret.

Jeg tror vi også kan være enige om at militær virksomhet er mer enn rene stridsoppdrag. Det dreier seg om støtteoppgaver og grensesnittet mot andre organisasjoner og virksomhetsområder, Heimevernets begrensede oppgaveportefølje, observatørvirksomhet og støtte til sikkerhetsreform, og ikke minst totalforsvarsoppgaver. Kravet til profesjonalitet og kompetanse gjelder i like stor grad her, men vinklingen på kompetansen er annerledes.

Lønnsutvikling

Kompetanse bæres av mennesker, og bruken av menneskers arbeidskraft koster penger. Hvis vi sammenlikner lønnsutviklingen i Norge med andre land i Europa, ser vi at veksten hos oss er uten sidestykke. Det er det mange som gleder seg over den 12. i hver måned, men det er en alvorlig utfordring for samfunnet på sikt.

For Forsvaret betyr det at lønnsutgiftene vil spise en stadig større del av budsjettene, dersom ikke budsjettene vokser raskere enn lønnsveksten.

Dette betyr igjen at det vil være et betydelig press på årsverk og stillinger.

Selv om lønn er viktig, er det klart at lønn ikke er alt. Det er kombinasjonen av forhold som lønn, mestring, kameratskap, meningsfylt jobb, spenning, geografisk beliggenhet, forutsigbarhet osv., som gjør at en arbeidsplass tiltrekker seg de menneskene som virksomheten helst vil ha.

Forsvaret konkurrerer godt på mange av disse kriteriene, men ikke på alle. Mye av det vi kommer til å slite med er resultat av en villet politikk.

Foravtrykk og bosetting

Jeg tror den største utfordringen vil være at vi har valgt å plassere Forsvarets store avdelinger på steder som er velegnet til militære øvelser, men lite egnet som bosted for tilstrekkelig mange forsvarsfamilier. Det er ikke noe galt hverken med steder som indre Troms eller Østerdalen, men det finnes ikke tilstrekkelig antall arbeidsplasser for at moderne familier kan bo der, hvis ikke begge ektefellene eller samboerne er ansatt i Forsvaret!

For unge i etableringsfasen, er det ikke like enkelt, hverken å bygge opp eller vedlikeholde et forhold over tid. Uten et tilstrekkelig antall varierte arbeidsplasser som passer en moderne familie, vil det kun unntaksvis være mulig å bo i rimelig nærhet av en rekke tjenestesteder.

Jeg tror dette er et av Forsvarets aller største problemer. For meg er det umulig å forstå at Forsvarets ledelse, som ellers snakker pent om familiepolitikk og kvinneandel, ikke i større grad synes å ta dette på alvor.

Det finnes løsninger som pendling, men man kan ikke være ukependler et helt yrkesliv, når familievennlige tjenestesteder stadig blir færre. I tillegg vil utstrakt pendling føre til redusert tilstedeværelse og oppfølging for en del nøkkelpersonell. Dette har en beredskapsmessig konsekvens.

Den løsningen som mange blir nødt til å ty til, blir å slutte i Forsvaret. Ikke fordi det ikke var tilstrekkelig givende eller lønnen var for dårlig, men ganske enkelt for å skaffe seg et liv!

For de aller fleste av oss går livet i faser, med ulike prioriteringer og ulike behov. I noen livsfaser passer det fint å leve slik Forsvarets behov og struktur legger opp til, andre ganger er det vanskelig.

«Barn av vår tid»

På Forsvarsdepartementets kompetansekonferanse på torsdag, viste Målfrid Brath fra Manpower dette bildet om hvordan hver generasjon møter arbeidslivet på ulike måter og blir preget av økonomiske, sosiale og politiske faktorer i sin tid.

Mens mange av oss begynte på en utdannelse som ledet frem til et yrke som vi kanskje skulle være i hele vårt yrkesliv, er det ikke slik lenger. Dagens unge «google-generasjon» er spontan, og skifter arbeidsplass ofte. Det er deres egne behov og interesser som er avgjørende, og mange har en slags «a/s meg selv-holdning».

For Forsvaret er dette delvis en god nyhet, for en offiserstilværelse er nettopp et ideelt utgangspunkt for hyppige skifter mellom varierte jobber. Men det betinger at ikke bare jobbinnholdet er fristende, men også de andre faktorene som påvirker tjenestemannens, – eller ektefellens valg!

For mange vil dette imidlertid i praksis føre til at terskelen for å forlate Forsvaret blir lavere. Og om det ikke er personellet selv, så vil det være ektefelle eller samboer, eller tenåringsbarna som er faktiske beslutningstakere!

Kompetansemeldingen

Mange av disse problemstillingene er behandlet i Stortingsmelding 14, som kom for en uke siden. La meg med en gang gi ros til de som står bak meldingen. Den er en særdeles viktig melding og et godt grunnlag å jobbe videre ut fra.

Men den gir ikke alle svar, og det er en del problemstillinger som etter min vurdering burde vært mye tydeligere belyst og klarere konkludert.

To slike områder er problematikken rundt Årsverksstyring og de personellmessige konsekvensene av Forsvarets lokalisering av en rekke baser og garnisoner.

Forsvarets største utfordring

Uavhengig av hvordan man vektlegger de ulike faktorene, trenger man ikke være rakettforsker for å fastslå at Forsvarets største utfordring vil være å ha sikker tilgang på de menneskene og den kompetansen man kan få bruk for.

Problemet er ikke at vi har for få fregatter, stridsvogner eller kampfly, problemet er å sikre at de har den bemanningen og støtten som behøves for at samfunnet skal få tilstrekkelig sikkerhetspolitisk gevinst, hele tiden, hver dag!

Som tidligere forsvarsplanlegger bærer jeg min del av ansvaret for at dette ikke har vært tillagt tilstrekkelig vekt.

Jeg tror at vi har laget et system som planmessig legger opp til at en stor del av det personellet vi har brukt store ressurser på å trene opp forsvinner mens vi fremdeles har stort behov for dem.

Dette fører til redusert bemanning, reduserte leveranser av operativitet og beredskap og feil ressursbruk.

Hvordan vi bør håndtere dette, er et omfattende spørsmål, og mitt innlegg kan bare berøre noen aspekter. Jeg tror imidlertid at ordningen med å produsere kompetanse som av ulike årsaker ikke blir brukt i organisasjonen er en særdeles kostbar løsning. Hvis vi derimot klarer å gjøre noe med denne ubalansen, vil vi kunne frigjøre store ressurser som igjen kan finansiere tiltakene og øke operative leveranser..

Kompetansegapet

Oppsummert kan vi si at øket kompleksitet og sammensatte operasjoner innebærer et øket kompetanse behov, både i bredde og i dybde. Dette behovet kan vi illustrere med denne grønne trekanten. Men på grunn av vedvarende press på økonomien og det faktum at personellet er den dyreste innsatsfaktoren i det moderne Norge, er det vanskelig å se for seg at Forsvaret har råd til å ha disse fast ansatt. Dermed oppstår det et kompetansegap.

Ja, det er nok enda mer krevende enn dette, for det er som tidligere nevnt, en svært usikker forutsetning å gå ut fra at Forsvaret klarer å holde på det personellet de trenger, selv om pengene skulle ha vært der.

Dette er en problemstilling som det norske Forsvaret ikke er alene om. Men kombinasjonen av høye lønninger, et arbeidsliv som går så det suser, langstrakt land med «öppna landskap» gjør det spesielt utfordrende for oss. Det er personellet som er Forsvarets kritiske masse!

Hvis vi skal være ærlige med oss selv og måle Forsvarets effektivitet etter hva det kan levere, kommer vi ikke gjennom dette uten å tenke utenfor «boksen»!

Om å endre en trend?

Problemet er altså å snu trenden med at verdifullt personell med viktig kompetanse forsvinner. Da dreier det seg om å øke incentivene for å beholde personellet, og om å re-rekruttere spesielt viktige medarbeidere.

Dette er naturligvis viktige tiltak. Men, selv om dette mildner symptomene, løser det ikke det grunnleggende problemet, det at likningen behov – økonomi – livsfaser og geografi ikke går opp.

Å tenke utenfor boksen innebærer at man fokuserer på muligheter og ikke bare på problemer. Derfor må vi spørre oss, hvilke muligheter ligger det i at vi har høyt kvalifisert personell som i faser av livet ønsker en annen tjeneste enn det Forsvaret lett kan tilby, kombinert med at vi bør bruke penger på folk når vi har bruk for dem, og ikke når vi ikke trenger dem?

Ta for eksempel et ungt menneske som starter sin karriere på Forsvarets ingeniørskole på Jørstadmoen og blir en av de toppkompetente cyber-krigerne Forsvaret er avhengig av. Han eller hun har noen kjempespennende år i operativ virksomhet, før ektefellen eller samboeren sier at han eller hun også vil ha en jobb og et liv, og dessuten kom Microsoft eller Nintendo med et veldig godt tilbud…? Er det mulig å tenke seg at erfaringene fra en jobb utenfor Forsvaret kan bidra til å øke kompetansen, og er det mulig å tenke seg at vedkommende kanskje kunne tenke seg en kortere eller lengre periode i Forsvaret senere, når det passer litt bedre og man dessuten kan jobbe med de mest spennende oppgavene i en meningsfull setting, i et godt kameratskap?

Jeg tror faktisk det, og jeg tror det gjelder veldig mange andre grupper også, til og med teknikeren på fregatt, som gjerne vil tilbake etter noen år i Nordsjøen…

Ferskvare

Nå vil kanskje noen vil hevde at jeg motsier meg selv, for vi var jo enige om at krig ikke er for amatører, og den teknologiske utviklingen er så rask at man blir utdatert om man ikke jobber med dette hver dag.

Jeg tror dette er en forhastet slutning, og vi praktiserer det heller ikke i Forsvaret i dag heller. Etter noen år i operativ tjeneste, er det ofte tjeneste ved stab eller andre oppgaver, før man roterer tilbake til operativ tjeneste. Særlig gjelder dette sjefsnivået, som jo har de mest krevende jobbene.

Jeg tror et det i stedet er et spørsmål om hva slags tjeneste man har hatt i mellomtiden, hvor lenge man har vært borte og hvordan kompetansen har vært vedlikeholdt i mellomtiden. Det er ingen automatikk at en som har vært personalansvarlig i et rederi i Bergen blir mye dårligere egnet enn en som har vært stabsoffiser hos Tom Simonsen i P-avdelingen. Jeg er heller ikke overbevist om at noen år som logistikkansvarlig i Møllergruppen gjør en annen dårligere egnet til å møte logistikkutfordringer i Forsvaret.

Ferskvare er altså et relativt begrep.

Kapasietetssupplement vs. Kompetansesupplement

Det kommer an på hva slags oppgaver som skal løses. I den gamle strukturen var reservestyrkene først og fremst et kapasitetssupplement, dvs. noe man behøvde for at volumet skulle bli stort nok. Men det var altså først og fremst soldaten som kriger som var etterspurt.

I dagens situasjon har vi fortsatt behov for et kapasitetssupplement, og i særlig grad i Heimevernet. Heimevernet, slik vi har organisert det i Norge, er et klassisk eksempel på bruk av reservestyrker. Det som er spesielt, er at denne formen for reserve ”bare” brukes i forbindelse med Heimevernets begrensede oppgaveportefølje.

Andre deler av Forsvaret har imidlertid også bruk for reserver. Det kan både være soldatfunksjonen for å øke utholdenhet og fylle opp strukturen.

Men som dagens operasjoner krever som nevnt en kompetanse som ofte ikke finnes i tilstrekkelig grad i Forsvaret. Det man trenger, er personell som har spesialistkompetanse i tillegg til en militær plattform som gjør at man kan fungere i en militær sammenheng. Eksemplene på dette er mange, logistikere, maritime spesialister som gir råd til skipsfarten, ingeniører, elektrikere, leger, veterinærer, jurister eller IT-folk. Listen er lang!

Hvem skal være proffe på hva?

Hvis vi kombinerer dette med Forsvarets oppgaver, er det innlysende at kjerneoppgaven STRID bør overlates til de som er proffe på det, men at disse kan kompletteres med ferskvarereserver for å øke utholdenheten eller øke volumet.

Forsvarets forskningsinstitutt har i sin Landmaktstudie skissert nettopp et slikt eksempel. De har både vurdert kompetansedimensjonen og laget økonomiske beregninger for denne måten å organisere på.

Den største volummessige delen av Forsvaret, Heimevernet, er allerede bemannet med reservister. På grunn av en begrenset oppgaveportefølje, er ikke behovet for skarpe soldatferdigheter like stort, og kompetansevedlikeholdet kan legges opp etter det. Etter min vurdering betyr dette ikke på noen måte at kvaliteten på en HV-soldat er dårligere enn i for eksempel Hæren, den er bare annerledes.

Det samme forholdet kan tenkes i store deler av støttestrukturen. Her er det ikke først og fremst soldaten vi er ute etter, men spesialisten som kan sitt fag, er vant til å jobbe i en militær struktur, er i god fysisk form og kan ta vare på seg selv. Når vi ikke har direkte bruk for dem, er det faktisk uhensiktsmessig at de skal være ansatt i Forsvaret, både hva økonomi og kompetanse angår. Det viktige er at vi kan få tak på dem når de trengs, og at vi har et troverdig system for dette. Behovet for kompetent fagpersonell er stort, og listen er langt fra komplett.

Tilsvarende forholder det seg med FN-observatører og folk som jobber med sikkerhetsreformer, og de som jobber opp mot totalforsvaret.

Et britisk eksempel

For meg er det innlysende at man burde gjennomføre et systematisk arbeid for å vurdere hvordan vi best mulig kan utnytte ulike personellressurser for å løse Forsvarets oppgaver.

I Storbritannia ble dette gjort av statsministeren som en konsekvens av the Strategic Defence and Security Review, som er det britiske motstykket til vår egen langtidsplan. Hensikten var å ta høyde for moderne ytre trusler og møte samfunnets utvikling innen kompetanse og frivillighet og utnytte samfunnets sosiale kapital bedre. På den måten vil man øke Forsvarets kapasitet og stridsevne og sikre en bedre integrering av Forsvaret i samfunnet. Og fordi Storbritannia som kjent har betydelige utfordringer med forsvarsbudsjettene, var hensikten å redusere Forsvarets driftsutgifter.

Rapporten er tilgjengelig på internett, og er vel verdt å lese. Den beskriver utfordringene og løsningene på en meget god måte. Blant de forholdene som understrekes, er aktivt samarbeid og partnering med sivile arbeidsgivere for å øke forutsigbarhet for reservens trening og deployering, og den legger opp til at reserven økes betydelig, og at den integreres tettere med det regulære Forsvaret.

…og et dansk

I Danmark er som kjent forsvarsbudsjettet under sterkt press. Det skal kuttes ca. 15% i et budsjett som er omtrent halvparten av det norske! Den danske forsvarsministeren har sagt at den eneste måten å klare dette på, er å redusere personellet. Danskene mener at de på tross av dette kan opprettholde den operative kapasiteten ved å utnytte reservepersonell på en bedre måte. De har derfor startet en omfattende reservistutredning for å vurdere sivil og militær kompetanse samt reservistenes erfaring og hvordan samlet kompetanse kan utnyttes bedre for å løse Forsvarets oppgaver.

En mulig tilnærming

Jeg har tidligere påvist at hovedpremissene for personellpolitikken i Forsvaret uvilkårlig vil føre til at et betydelig antall ansatte vil slutte. Dette er oftest sett som et stort problem. Samtidig innebærer dette store muligheter.

Jeg tror det er viktig at man har et bevisst forhold med tanke på gjenbruk til alle som slutter i Forsvaret. Etter at man har «skrelt bort» de som er uegnet, bør man registrere «gammel militær kompetanse» og «ny sivil kompetanse». Bare på den måten kan vi oppdage at for eksempel en topp kvalifisert grenader har studert medisin eller jus, eller noe annet Forsvaret kan ha bruk for og på den måte være et ypperlig kompetansesupplement.

Så må vi sammenlikne behovet for kompetanse med den kompetansen som kan være tilgjengelig, og sjekke ut hvilke kandidater som er villige til å påta seg tjenesteoppdrag for Forsvaret ved et gitt tilfelle. Disse vil utgjøre en pool hvor Forsvaret kan hente kandidater til konkrete kontrakter eller kontrakter med et beredskapsmessig innhold. Jeg tror det er viktig at poolen av villige er tilstrekkelig stor, slik at kontraktsregimene kan matche den enkeltes personlige tilgjengelighet. Samtidig vil menneskene i poolen ha en svært viktig funksjon som «ambassadører» for Forsvaret og forankring av forsvarsviljen.

Et slikt system vil kunne gjøre en betydelig kompetansemengde tilgjengelig for Forsvaret, og øke troverdigheten for en beskjeden investering. Registrering av kompetanse kan gjøres via databaser som den vi allerede opererer i Norske Reserveoffiserers Forbund, eller via alumnifunksjoner i sosiale nettverk som for eksempel Linkedin. Lovhjemmelen har vi i vernepliktsloven, og betaling til personell bør i utgangspunktet bare knyttes opp til konkrete kontrakter som stiller konkrete krav til reservisten.

Derimot vil det være viktig å holde kontakt og dialog med alle reservistene i poolen, og bidra til at de kan vedlikeholde en grunnleggende kompetanse og forståelse av Forsvaret. Dette er tiltak som kan gjennomføres for svært beskjedne midler.

En ordning slik jeg har skissert, vil kunne gjennomføres på en skalérbar måte, alt etter hvor mange man ønsker å ha på konkrete leveranse-kontrakter.

Forutsetninger

For å få dette til, er det viktig at det er en god dialog mellom det sivile og det militære arbeidslivet. Spesielt viktig er det at det er en bedre forståelse av de kvaliteter og verdiskapning som militær erfaring kan bringe med seg til det sivile næringslivet. Det er også viktig at lover og forskrifter harmoniseres og bringes i takt med dagens situasjon. Dette er for øvrig forhold som må tas tak i, uavhengig av et revitalisert reservistkonsept. Norske Reserveoffiserers Forbund har, sammen med Norges Forsvarsforening, gjennomført prosjektet Employer Support og overlevert en rapport til Forsvarsdepartementet som beskriver disse forholdene i detalj.

For det andre, vil det være viktig å vedlikeholde en grunnleggende kompetanse. Dette vil dreie seg om å være oppdatert om Forsvarets utvikling, ha en fysisk skikkethet, og om det å kunne inngå i en militær organisasjon.

Grunnmuren dette må hvile på, må være en sunn motivasjon, basert på følelsen av å høre til og av å bli møtt med respekt.

Heller ikke dette er noe som er kostbart. Men det må gjøres. De frivillige organisasjonene spiller en viktig rolle her, og jeg tror dette er noe Forsvaret i større grad burde benytte seg av.

Hva kan oppnås?

Blant våre allierte er det bred enighet om at en målrettet bruk av et systematisert reservistkorps gir lavere driftsutgifter enn kun stående styrker. Denne besparelsen kan sluses tilbake til andre områder i Forsvaret og dermed gi økte muligheter for å levere beredskap og operative leveranser. Det vil også kunne gi større fleksibilitet med hensyn til styrkebidrag. Et økt kompetansetilfang vil også bidra til dette.

En bedre dialog mellom det sivile og det militære arbeidslivet samt en bedret gjensidig kompetanseforståelse, vil bidra til at man «ikke må gifte seg» med Forsvaret, og at man har fleksibilitet. Dette vil bedre rekrutteringen og gi personell trygget slik at de står ut kontraktsperioden.

Rent samfunnsøkonomisk vil et slikt system utnytte samfunnets sosiale kapital langt bedre enn i dag. I et land som har underskudd på arbeidskraft, må dette være av stor betydning.

Bonuseffekten for Forsvaret vil være bedre informasjon blant befolkningen, og en tettere integrasjon av Forsvaret i samfunnet.

At det ligger et stort gevinstpotensial i dette, er hevet over tvil. Etter mitt syn er det derfor avgjørende viktig at det i kjølvannet av forsvarssektorens kompetansemelding, gjennomføres en grundig utredning for å utnytte ordninger med reserver i Forsvaret.

Utredningen må klarlegge hvordan man kan øke ut­holdenheten i den operative strukturen og bedre utnytte den utdanning og trening som gis gjennom førstegangstjeneste og befalsutdannin­gen. Den må også ta for seg hvordan ordninger med reserver kan kompensere for frafallet av personell og de samfunnsmessige aspektene. En slik utredning må naturligvis også omfatte representanter for det personellet det gjelder.

NROF – Fokus og retning

Jeg har nå vært Generalsekretær i Norske Reserveoffiserers Forbund i noe over et år. Jeg må si at det har vært et privilegium. Ikke bare å jobbe med mennesker som er glødende opptatt av Forsvaret, men å kombinere dette med min bakgrunn fra Forsvaret. I særlig grad har det vært viktig å tilpasse Forbundet best mulig til dagens innsatsforsvar og være en relevant medspiller. Vi er på god vei.

På Landsmøtet sommeren 2012 ble dette nedfelt i en ny strategi for Forbundet. Vi ønsker å bruke Forsvarets reservistbehov for å fokusere vår virksomhet og gi den retning og innhold. Vår erfaring er at det er betydelige synergier mellom den reservistfokuserte virksomheten, og mye av det som bør gjøres for å gi gode tilbud til aktive veteraner og seniorer. Dette gjenspeiles derfor også i måten vi organiserer aktivitetene.

Avslutning

Mine damer og herrer, jeg har i dette foredraget forsøkt å sette lys på hvordan et systematisert reservistkonsept kan bidra til å løse noen av de betydelige utfordringene Forsvaret uten tvil vil stå overfor. Etter mitt syn er det helt avgjørende at man følger opp kompetansemeldingen med en fordomsfri reservistutredning, på samme måte som våre nære allierte.

Og siden jeg nå har holdt meg til de prinsipielle og nøkterne aspektene og appellert til fornuften, har jeg lyst til å avslutte med å appellere litt til følelsene også. Det er nemlig ingen motsetning mellom det den eldre generasjon har bidratt med gjennom årtier, og det som dagens innsatssoldater prøver å oppnå.

Etter videosnutten er jeg tilgjengelig for de spørsmål og kommentarer dere måtte ha, og jeg håper at dere ikke «legger fingrene i mellom»!

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 4. mars 2013

Generalløytnant Kjell Grandhagen
Sjef etterretningstjenesten

Foto: Kjell Huslid, OMS

Russland – sentral aktør i nordområdene

Mine damer og herrer!
Jeg vil innledningsvis takke for invitasjonen til nok en gang å holde foredrag her i Oslo Militære Samfund. Dette er tredje gang i løpet av like mange år jeg går på denne talerstolen for å orientere om tjenesten og det vi utretter, og for å markere utgivelsen av vår årlige ugraderte vurdering, FOKUS 2013. Denne inneholder tjenestens vurdering av ulike geografiske og tematiske områder som vi anser for å være særlig relevante for norsk sikkerhet og Norges nasjonale interesser.

 

RUSSLAND – SENTRAL AKTØR I NORDOMRÅDENE

I dagens omskiftelige trusselbilde, hvor terrorisme utgjør en alvorlig og høyst reell trussel mot Norge og norske interesser utenlands, er det viktig at Etterretningstjenesten evner å beholde fokus også på andre viktige områder. Utviklingen i Russland og Nordområdene har vært en dimensjonerende oppgave for tjenesten siden den ble etablert for 70 år siden.

Det bilaterale forholdet er i dag godt og preget av økende samarbeid og tillit. I dagens politiske situasjon anses ikke Russland å utgjøre en militær trussel mot Norge. Norges geografiske plassering medfører imidlertid at den interne utviklingen i Russland har vedvarende stor betydning. Også i fremtiden vil norske utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske problemstillinger, og norske interesser innenfor en rekke andre sektorer, i vesentlig grad være formet av hva som skjer hos vår store nabo i øst. Det er også et faktum at Russland har sterke interesser og store militære kapasiteter i nordvest – et område som er av vital interesse for Norge, som har stor geopolitisk og strategisk betydning og hvor det er forventninger om betydelig vekst i sivil og kommersiell aktivitet i årene som kommer.

Dette innebærer at Russland og utviklingen i Nordområdene er, og vil fortsette å være, grunnleggende for Etterretningstjenestens innretning og fokus.

En av Etterretningstjenestens viktigste oppgaver er å varsle norske myndigheter om forhold som kan komme til å påvirke norske interesser. Nyere russisk historie viser at når politiske endringer finner sted i Russland, skjer det ofte brått, dramatisk og med store konsekvenser også for Russlands forhold til omverdenen. Etterretningstjenesten må derfor hele tiden søke ny kunnskap og forstå det Russland vi står overfor. Vi kan ikke tillate oss å hvile på inngrodde, foreldede oppfatninger om et Russland som har vært, men som ikke lenger er. Russland i dag er noe annet enn Russland på 1990-tallet, for ikke å snakke om under den kalde krigen. Vi må ta høyde for at Russland vil fortsette å overraske oss, men vi må ikke hvile i arbeidet med å analysere tilgjengelig informasjon og stille spørsmål ved gamle vurderinger og hypoteser. Bare på den måten kan vi forstå utviklingen i vårt store naboland slik at norske politiske og militære myndigheter kan fatte best mulige beslutninger på et informert grunnlag. Vi følger altså ikke utviklingen i Russland fordi landet vurderes å utgjøre en militær trussel mot Norge, men fordi et lite land alltid vil påvirkes av utviklingen hos en stor nabo.

Jeg vil her beskrive Etterretningstjenestens vurdering av utviklingen i Russland, Russlands relasjon til omverdenen og landets rolle i Nordområdene slik den ser ut for oss i dag. Jeg gjør det selvfølgelig i ugradert form, men i store trekk er dette det samme bildet jeg ville tegnet i en gradert beskrivelse. Jeg starter med den innenrikspolitiske utviklingen:

 

Innenrikspolitisk utvikling

Det siste tiåret har den politiske makten i Russland gradvis blitt forflyttet fra de politiske institusjonene til en kjerne av sentrale eliteaktører. Etter Putins tilbakekomst til presidentvervet i mai i fjor har denne utviklingen blitt forsterket. Institusjoner som regjeringen og Dumaen har, i større grad enn tidligere, blitt marginalisert til fordel for presidenten og hans nærmeste krets.

Det russiske lederskapet har strammet grepet om samfunnet etter fjorårets store protestaksjoner. Opposisjonelle har blitt utsatt for sterkere press, frivillige organisasjoner har blitt pålagt større begrensninger og også andre lovforslag vitner om en mer restriktiv linje fra myndighetenes side.

De russiske myndighetenes reaksjonsmåte vitner om en mangel på langsiktige strategier for å møte de endringsprosessene Russland nå er inne i. Istedenfor å gå i dialog med opposisjonen har myndighetene valgt å begrense ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten. Samtidig ser vi eksempler på vilkårlig rettsanvendelse. Det er ikke bare fra et menneskerettslig synspunkt at dette er bekymringsfullt. På sikt kan dette også innebære en utfordring for den politiske stabiliteten i landet, ettersom myndighetenes handlemåte i økende grad møter motstand i folket.

President Putin har som kjent sin personlige yrkesbakgrunn fra sikkerhetstjenestene. Under hele Putins tid ved makten har disse tjenestene hatt nær kontakt med det politiske lederskapet og spilt en sentral rolle i russisk politikk. I en tid der stadig mer makt blir samlet rundt Putin, og der myndighetene søker å styrke sin kontroll over det russiske samfunnet, er det grunn til å tro at sikkerhetstjenestenes maktposisjon har blitt opprettholdt, for ikke å si styrket.

Toneangivende deler av den russiske makteliten forfekter en politisk konservativ kurs, med fokus på å opprettholde det politiske systemet som har blitt bygget opp siden Putin først kom til makten i år 2000. Dette har sin årsak i et genuint ønske om å opprettholde politisk stabilitet. Den tette koplingen mellom forretningsinteresser og politiske interesser bidrar imidlertid også til å forklare dette. Det er fortsatt karakteristisk for russisk elitepolitikk at sentrale politikere er direkte involvert i ulike næringer og at en gruppe rike, myndighetslojale forretningsmenn – de såkalte ”oligarkene” – øver betydelig innflytelse på politiske beslutninger. Dette er trolig en viktig årsak til at Russland fortsatt er preget av et meget høyt korrupsjonsnivå. I dag anslås korrupsjonen å koste landet flere titalls prosent av BNP hvert år.

President Putin lanserte før jul en stor anti-korrupsjonsoffensiv, og tidligere på året sluttet Russland seg til OECD-konvensjonen mot bestikkelser av offentlige tjenestemenn. Dette er positivt, men det er samtidig vanskelig å se hvordan en kraftig innsats mot korrupsjonen skulle kunne gjennomføres uten at dette ville kreve store endringer i det politiske systemet, og ramme personer svært tett opp til presidenten selv. Faren er, som vi har sett eksempler på, at initiativ rettet mot korrupsjon brukes som et politisk virkemiddel for å svekke aktører i opposisjon til lederskapet.

Før finanskrisen førte konservatisme, korrupsjon og menneskerettighetsbrudd bare i liten grad til folkelig mobilisering mot myndighetene. Høye vekstrater førte til høy oppslutning om lederskapet og til at den politiske situasjonen ikke tilspisset seg. I dag har landet mer usikre økonomiske utsikter. Folk er utålmodige etter å se resultater av Putins løfter om et høyere velstandsnivå, og tilliten til de politiske lederne har sunket. På sikt vil dette kunne medføre usikkerhet omkring landets videre politiske kurs. Endringer i russernes mediehverdag kan også bidra til dette. Myndighetene opprettholder riktignok sin store grad av kontroll over de viktigste nyhetsmediene, spesielt fjernsynet, men Internett og sosiale medier innebærer en ny utfordring som det har vist seg vanskelig for myndighetene å håndtere. Dette ble ikke minst tydelig under fjorårets store protestaksjoner.

Et annet problem som også begynner å melde seg, er at flere aktører i det sentrale lederskapet begynner å nå en relativt høy alder, samtidig som denne kretsen preges av liten nyrekruttering. Mangelen på naturlige arvtakere til dagens elitepolitikere har allerede ført til misnøye hos yngre og relativt liberale politikere som føler at de blir holdt utenfor de sentrale maktposisjonene.

Samtidig er det en mangel på realistiske alternativer til det nåværende lederskapet. Opposisjonen er fortsatt meget fragmentert og splittet. Protestbevegelsen har riktignok tatt enkelte skritt i retning av økt konsolidering, blant annet gjennom opprettelsen av et nasjonalt koordinasjonsråd, og overrasket med en uventet stor mobilisering i Moskva i januar etter en periode med stillstand. Bevegelsen spenner imidlertid over et vidt politisk spekter og mangler en klar leder. Protestbevegelsen synes nå å være avhengig av å samle seg om en felles strategi dersom den skal makte å omdanne seg til en potent politisk kraft.

Fra et vestlig synspunkt kan det også være verdt å merke seg at både nasjonalistiske og gammelkommunistiske krefter er godt representert i bevegelsen. Selv om protestbevegelsen på sikt skulle utvikle seg til en mer potent politisk kraft og et reelt alternativ til dagens politiske lederskap, resulterer ikke dette nødvendiges i et mer liberalt og vestvennlig Russland.

 

Russisk økonomi

Russlands innenrikspolitiske stabilitet hviler på landets økonomiske situasjon. Dette erkjennes også av det politiske lederskapet. Selv om det er store utfordringer i horisonten, har Russland et godt økonomisk utgangspunkt i 2013.

Høy oljepris, betydelige valutareserver, lav utenlandsgjeld og økonomisk vekst gjør at Russland i dag har en bedre økonomisk situasjon enn de fleste EU-land. Mens arbeidsledigheten i Spania har overskredet 25 prosent, er den i Russland bare på rundt 5 prosent. OECD forventer en vekst i BNP på 3-4 prosent i årene som kommer. Det er høyere enn i de fleste EU-landene.

I 2012 ble Russland medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO), etter nesten 20 år med forhandlinger. I 2012 har landet også for første gang siden sovjettiden hatt en periode med naturlig befolkningsøkning. Tar man med innvandring økte folketallet svakt i 2012, og er nå på 143 millioner mennesker.

I årene fremover vil Russlands evne til å forvalte dette positive økonomiske utgangspunktet bli satt på sin kanskje tøffeste prøve hittil. For de mer langsiktige økonomiske utsiktene er ikke like lyse.

 

Avhengighet av olje- og gass inntekter

Landet er mer avhengig av inntekter fra eksport av olje og gass enn noen gang tidligere og er dermed svært sårbart for prisfall på verdens råvaremarkeder. Russland var i 2012 verdens største oljeprodusent, etter betydelig produksjonsvekst gjennom hele Putins tid ved makten. Men til tross for at oljeprisen også var fem ganger høyere enn tidlig i hans regjeringstid, var budsjettoverskuddet mindre i fjor enn for 10 år siden. Olje- og gassinntektenes betydning for føderale budsjettet er, som dere ser, svært stor og stigende.

Som resultat av dette innførte Russland i fjor en budsjettregel som begrenser bruken av oljepenger. I likhet med Norges petroleumsfond skal budsjettregelen spare oljeinntekter i perioder hvor oljeprisen er høy og gi større sikkerhet i perioder der oljeprisen er lavere enn forventet.

En strammere finanspolitikk stiller samtidig større krav til at økonomien som sådan er robust nok til å finansiere kostbare militære og sosiale reformer og gi økonomisk utvikling. Russland vil derfor i tiden fremover være enda mer avhengig av å tiltrekke seg investeringer og redusere kapitalflukten, som i 2012 utgjorde over 300 milliarder norske kroner.

For å få til dette må man åpne for flere og mer attraktive investeringsprosjekter under tryggere betingelser, slik at tilliten til det russiske finansmarkedet og forretningsklimaet blir vesentlig bedre. I dag gjør blant annet uforutsigbare juridiske rammebetingelser, betydelig statlig deltakelse i økonomien og høy korrupsjon at Russland er lite attraktivt både for utenlandske og russiske investorer. Disse investorene er helt nødvendige for å forbedre konkurranseevnen og effektiviteten i russisk industri og næringsliv på sikt.

Den demografiske utviklingen utgjør også en alvorlig bekymring i årene som kommer. Selv om Russland skulle klare å stabilisere folketallet noe, vil andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder bli drastisk redusert samtidig som andelen eldre øker betydelig. Helsevesenet har vært underfinansiert i lang tid og trenger store forbedringer.

Samtidig har Russland så langt ikke klart å tiltrekke seg kvalifisert utenlandsk arbeidskraft, og innvandringen som sådan er relativt lav. Den lave arbeidsløsheten gjør at landets eget arbeidsmarked er nær fullt utnyttet..

Dette gjør at utgiftene til pensjoner, og forbedringer i helsevesenet som helhet, vil bli svært krevende kostnadsdrivere i årene som kommer.

Oppsummert tegner dette et økonomisk fremtidsbilde for Russland med økte statlige utgifter, mindre penger å bruke og færre yrkesaktive til å finansiere det hele.

Årene som kommer vil derfor synliggjøre Russlands reelle evne til å omforme dagens positive økonomiske utgangspunkt til en bærekraftig økonomisk vekst og en høyere levestandard. Dette vil kreve økonomiske og institusjonelle fremskritt der alle deler av samfunnet må bidra for å lykkes.

Det største ansvaret for å få til dette vil ligge hos lederskapet i Moskva.

 

Russisk utenrikspolitikk

I de første årene av Medvedevs presidentperiode så vi en bedring i forholdet mellom Russland og Vesten – og i første rekke forholdet mellom Russland og USA. En ny START-avtale ble inngått, og Russland sluttførte forhandlingene om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon. Perioden etter den såkalte ”omstarten” var generelt preget av et bedre samarbeidsklima.

Vi har de siste par årene sett en hardere tone i russisk utenrikspolitikk. Dette skiftet begynte under Medvedev og har fortsatt etter at Putin tok fatt på sin tredje presidentperiode. Det er nå problemsakene som dominerer relasjonene mellom Russland og flere vestlige land. Blant annet har uenigheten rundt planene om et europeisk missilforsvar tilspisset seg. Men også i Midtøsten har Russland og Vesten vært på kollisjonskurs. I Libya-konflikten unnlot Russland å legge ned veto mot resolusjonen som ledet til den vestlige militæroperasjonen. Dette var imidlertid en beslutning som ikke hele det russiske lederskapet stod bak. Vi må forstå at Russlands holdning i Syria-konflikten delvis skyldes en oppfatning om at Vesten tok seg til rette i Libya-konflikten og misbrukte FN til å legitimere et regimeskifte i Libya – et regimeskifte hvor russiske interesser ble skadelidende. Det er Russlands oppfatning.

I Syria-konflikten ser vi et Russland som er fastere bestemt på å ivareta landets sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser slik de defineres i Moskva. Men i Syria-spørsmålet trekker Russlands interesser i forskjellige retninger. Ønsket om fortsatt våpensalg til Syria og behovet for marinebasen i Tartus er med på å forklare Russlands fortsatte støtte til Assad-regimet. Samtidig ser Russland at det syriske regimet kommer stadig mer på defensiven. Det har til og med offentlig blitt spekulert i at regimet kan komme til å falle. Derfor har Moskva åpnet kanaler til den syriske opposisjonen. Russisk Syria-politikk er altså i endring. Den forsøker å tilpasse seg fortløpende til utviklingen på bakken, men bærer også preg av å være improvisert og lite strategisk.

Som medlem av NATO merker vi også Russlands fortsatt kjølige holdning til alliansen. Russlands syn på NATO har ikke endret seg. Landets militære og politiske ledelse ser fortsatt på NATOs virksomhet med betydelig skepsis. Dette gjelder i første rekke modernisering av våpen og materiell, øvingsvirksomhet og etablering av militær infrastruktur i medlemsland som ligger nær Russlands grenser. Russland motsetter seg sterkt en videre utvidelse av alliansen østover. Som under Georgia-krigen i 2008 må vi ta høyde for at vi igjen kan bli berørt av konfliktspørsmål som ikke springer ut av vårt bilaterale forhold til Russland. Planene om etablering av et europeisk missilforsvar og Georgias ambisjoner om NATO-medlemskap vil forbli de viktige stridsspørsmål i forholdet mellom Russland og alliansen.

En bærebjelke i russisk utenrikspolitikk den senere tid har vært utviklingen av nære forbindelser til nabolandene og i første rekke tidligere sovjetstater. Forholdet til landene i Samveldet av uavhengige stater (SUS) vil forbli en av hovedprioritetene i russisk utenrikspolitikk. Russland har brukt store ressurser på å utvikle et sett av bilaterale og multilaterale avtaler med SUS-landene som styrker både forsvars- og handelssamarbeidet. Vi ser i dag en økende satsing på integrasjon i denne regionen gjennom organisasjoner som Organisasjonen for kollektiv sikkerhet (CSTO) og Tollunionen, som per i dag omfatter Russland, Hviterussland og Kasakhstan. Dette er land med tette historiske, kulturelle og økonomiske bånd til Russland.

Samtidig vil Russland søke å opprettholde sin sterke innflytelse på det sikkerhetspolitiske området. Russlands militære baser i enkelte av SUS-landene har primært en politisk funksjon ettersom de signaliserer russisk støtte til landenes politiske lederskap og Russlands intensjon om å forbli den viktigste sikkerhetspolitiske aktøren i regionen.

Russland har i tillegg reelle sikkerhetsutfordringer, ikke minst faren for spredning av radikal islamisme og terrorisme fra sør. Russland har derfor de siste årene søkt å styrke CSTO – Organisasjonen for kollektiv sikkerhet – en regional sikkerhetsorganisasjon som omfatter flere tidligere sovjetstater. Selv om CSTO ikke er en like utviklet forsvarsallianse som NATO, er det Russlands mål å styrke det militærpolitiske samarbeidet mellom medlemslandene ytterligere.

Dette har Russland delvis lykkes med. Etter lange forhandlinger ble det i 2010 besluttet å etablere en utrykningsstyrke i regi av CSTO. Spenninger mellom medlemslandene, særlig i Sentral-Asia, kan imidlertid gjøre et enda tettere sikkerhetspolitisk samarbeid vanskelig. Usbekistan trakk seg fra CSTO i fjor, blant annet i protest mot etableringen av utrykningsstyrken. Skepsis til russiske intensjoner i flere av medlemslandene vil skape utfordringer for Moskva i arbeidet med å styrke CSTO ytterligere. Men samtidig vil medlemsland med store indre og ytre sikkerhetsutfordringer, som Tadsjikistan og Kirgisistan, fortsatt se på medlemskap i organisasjonen og et tett forhold til Russland som en garanti for egen sikkerhet.

La meg si noen få ord om Ukraina, som er en god illustrasjon på det komplekse forholdet mange land i regionen har til Russland. Ukraina har historiske bånd til Russland, og landene har tette handelsforbindelser. Samtidig ser vi at det politiske forholdet er anspent, noe som i bunn og grunn skyldes uenighet om Ukrainas utenrikspolitiske veivalg. De langvarige feidene rundt prisen på russisk gass til Ukraina er reelle i seg selv, men de er først og fremst et produkt av Ukrainas ambisjoner om assosiert medlemskap i EU og kjølige holdning til de russiskledede integrasjonsprosjektene. Russland har nylig gjort det klart at en lavere gasspris er avhengig av at Ukraina går inn i Tollunionen. Dette er en god illustrasjon på både den tette koblingen mellom politikk og handelsforbindelser og Russlands bruk av gasspris som et utenrikspolitisk virkemiddel.

Så til et annet sentralt element i russisk utenrikspolitikk: det russiske lederskapets ønske om å styrke landets rolle på den internasjonale arena. Det politiske lederskapet ønsker at Russland skal være en sentral aktør i internasjonal politikk, ha respekt og bli lyttet til i spørsmål som direkte eller indirekte berører landets sikkerhet. Det er viktig for Moskva at russiske synspunkter blir tatt på alvor, noe som i seg selv styrker Russlands internasjonale posisjon. Russlands rolle i internasjonal politikk styrkes selvfølgelig også gjennom landets permanente medlemskap i FNs sikkerhetsråd. Moskva vil derfor fortsatt argumentere for at internasjonale konfliktspørsmål, som konflikten i Syria, skal behandles innenfor rammen av FNs sikkerhetsråd. Denne holdningen vil også trolig prege Russlands holdning i fremtidige kriser. Mange vil vel likevel mene at Russland i dag i overraskende liten grad nytter sin historiske posisjon til å spille en konstruktiv og kreativ rolle i internasjonal politikk.

 

Russisk sikkerhetspolitikk

Det er liten tvil om at Russland ser på seg selv som en regional militær stormakt med global rekkevidde og innflytelse og at de forventer å bli respektert i henhold til dette. På den kjernefysiske arenaen ønsker de å beholde sin supermaktstatus i paritet med USA, mens de på de fleste andre områder arbeider for en multipolar verdensorden organisert etter nye, og slik de ser det, og bedre tilpassede sikkerhetsarkitekturer. I et slikt bilde tror jeg også vi må forstå russisk motstand mot vestlig missilforsvar.

Russland arvet jo som kjent sin militære kapasitet fra Sovjetunionens enorme våpenarsenal. Nå, drøye 20 år etter murens fall og Warszawa-paktens oppløsning, kan det være vanskelig å forstå dimensjonene i den militærmakten Norge og NATO den gang stod overfor og som det var mine forgjengeres oppgave å kartlegge. Jeg skal ikke plage dere med masse militær statistikk, men i 1984 gjennomførte eksempelvis Nordflåtens flyvåpen alene mer enn 800 tokt til vestlig luftrom (vest av 30 grader øst). I 2012 fløy de 21 tilsvarende tokt.

Fra oppløsningen i 1991 og frem til godt ut på 2000-tallet forvitret mye av Russlands nedarvede militærmakt. Det var lite penger til drift og vedlikehold, og nyinvesteringer uteble nesten helt. År for år økte materiellparkens gjennomsnittsalder, samtidig som den taktiske og tekniske kompetansen fordunstet, både fra forsvarsgrenene og fra industrien. Bare deler av det en gang så velsmurte militærindustrielle komplekset ble gitt kunstig åndedrett gjennom eksportkontrakter, deriblant til Kina og India. Siden landet selv ikke kunne anskaffe nye systemer, ble eksporten selve drivkraften for industriens innovasjon.

Bunnmålet ble på mange måter nådd med forliset av atomubåten Kursk den første sommeren i det nye årtusenet (12. august 2000). De neste årene bedret imidlertid russisk økonomi seg, og bevilgningene til forsvaret økte. Det ble gjort enkelte spede forsøk på å reformere militærmakten og sette den i stand til å omsette økende bevilgninger til økt kapasitet og beredskap. Mange av generalene, med mesteparten av sin erfaring fra Den røde armé, ønsket imidlertid å beholde massemobiliseringskonseptet av vernepliktige i tunge militære avdelinger og bremset for endringer.

Georgiakrigen i 2008 fungerte som ”wake-up call” for Russland. Lite gikk som det skulle under dette felttoget, og resultatet ble en intensivering av allerede iverksatte reform- og moderniseringstiltak. Militærmakten skulle revitaliseres! Effekten kan vi allerede observere blant prioriterte styrker i Nordområdet i form av mer synlig, kompleks og effektiv trening, økt evne til fellesoperasjoner og økt nyproduksjon ved militære verft og fabrikker. Men ikke alt går fremover. Bemannings-, beredskaps- og treningsnivået for store deler av de russiske landstyrkene er fremdeles relativt lavt og langt fra å svare til generalstabens ambisjoner.

Til tross for utskiftinger i Forsvarsministeriet og i den øverste militære ledelsen høsten 2012, beholdes hovedretningen i moderniseringsprosessene. Den nye ledelsen, med forsvarsminister Sjojgu og generalstabssjef Gerasimov i spissen, ønsker nok likevel å beholde mer av mobiliseringspotensialet enn deres forgjengere. Det foretas også en revisjon av de overordnede russiske trusselpersepsjoner og forsvarsplaner, med antydning om at slike også kan lovfestes.

I henhold til militærdoktrinen av 2010 (underskrevet av presidenten 5. februar 2010) rager NATO fremdeles øverst på den russiske farelista. I realiteten er nok likevel de russiske trusselpersepsjonene mer nyanserte. Russerne har et gigantisk territorium å forsvare, og de ser potensielle farer i nesten alle retninger. Jeg vil tro at sett fra Moskva anses det nordvestlige hjørne med Norge og Norden tross alt som et sikkerhetspolitisk lyspunkt. I det minste sammenliknet med det problematiske Kaukasus.

For å kunne møte alle potensielle utfordringer og farer er måltallet for den russiske militærmakten fastsatt til en styrke på om lag en million mann. Det er selvsagt ikke mulig å utruste et forsvar av denne størrelsen uten kraftige innhogg i statsfinansene. Det russiske våpenprogrammet for perioden 2011 til 2020 har da også en nominell ramme tilsvarende nær 4 000 milliarder kroner, og dette støttes av et fond på ytterligere 600 milliarder til omstilling av forsvarsindustrien. Blant annet skal det satses på modernisering og utvikling av verftsindustrien, og det skal bevilges penger til økt innovasjon.

I tråd med programmet, som har til hensikt å øke andelen moderne våpen i den russiske militærmakten fra 20 % til rundt 70 %, fortsetter parlamentet å øke forsvarsbevilgningene. Dersom planen følges, vil forsvarsbudsjettets andel av bruttonasjonalproduktet øke fra om lag 3,1 % i 2012 til 3,8 % i 2015, og belastningen på statsbudsjettet fra nær 15 % til rundt 20 %. En forutsetning i opplegget er imidlertid at driftsbudsjettets andel av forsvarsbudsjettet skal reduseres kraftig til fordel for investeringer og da til et nivå som, basert på våre egne erfaringer, synes litt vel optimistisk.

 

Offentlige utgifter

Jeg vil henlede oppmerksomheten et øyeblikk mot denne illustrasjonen som er utarbeidet av Forsvarets Forskingsinstitutt. Det er viktig å få frem at inntil 2011 var ikke økningen i det russiske forsvarsbudsjettet enestående. Også andre budsjettposter vokste i samme takt. Etter 2011 har imidlertid forsvarsutgiftene vokst raskere enn andre deler av budsjettet, noe som fremgår tydelig her. I hvilken grad en slik utvikling kan fortsette er et av de store spørsmålene i russisk politisk debatt.

 

Forsvarsbudsjettet

Med fare for å trette dere med detaljer ønsker jeg likevel å gi et lite inntrykk av størrelsen på de russiske planene. I år er det eksempelvis budsjettert med om lag 180 milliarder kroner bare til investeringer, neste år ca 217 milliarder og i 2015 hele 307 milliarder kroner. Investeringsandelen av budsjettet vil i så tilfelle ligge på ca 55 % i 2015. Det er også verdt å merke seg at selv i de økonomisk vanskelige årene 2009 og 2010 fortsatte det russiske forsvarsbudsjettet å øke i reelle termer. I 2011 og 2012 økte realveksten til henholdsvis ca 10 og 17 %.

Vi ser nå at våpenprogrammet har effekt i form av nye kontrakter og at det faktisk leveres nytt materiell til våpengrenene. Vi registrerer videre at det fremdeles er sterk politisk vilje til å nå de vedtatte målsettingene, inkludert fra president Putin selv. Innenfor moderniseringsplanene er det gitt høyest prioritet gitt til de strategiske kjernevåpenstyrkene og til luftstyrkene, men det er også et satsingsområde å videreutvikle spesielt Nord- og Stillehavsflåten.

Et annet satsingsområde for Russland er å gjøre seg mindre ensidig avhengig av kjernevåpen for global og regional avskrekking. I dette ligger å ta frem konvensjonelle presisjonsvåpen med lang rekkevidde og å videreutvikle statens evne til å benytte og koordinere alle sine virkemidler i en konfliktsituasjon. I flere år fremover vil imidlertid konvensjonelle mangler og svakheter sannsynligvis medføre at Russland føler seg sårbar overfor tiltak og forslag som rører ved det avskrekkingspotensialet som ligger i de ulike deler av kjernevåpenarsenalet, både på strategisk og taktisk nivå.

På personellsiden sliter Russland med å bemanne spesielt landstyrkene med den rette blandingen av offiserer, kontraktssoldater og vernepliktige. For å øke profesjonaliteten og kompensere for kortere verneplikt og redusert tilgang på vernepliktige er det en målsetting å øke andelen kontraktssoldater. Dette går imidlertid ikke smertefritt, og de militære styrkene er for tiden relativt kraftig underbemannet.

Hvis vi beveger oss til våre egne nærområder er alle russiske konvensjonelle styrker i nordvest, inkludert i Moskva-området, nå underlagt Det vestlige militærdistrikt med hovedkvarter i St. Petersburg. Lokalt på Kolahalvøya fører Nordflåten operativ kontroll med områdets sjø- og landstyrker. Under Det vestlige militærdistrikt, som har ansvar for Russlands vestlige grenser, hører også Østersjøflåten, to armékommandoer og en luftforsvarskommando.

 

Nordområdenes militærstrategiske betydning

Nordområdene, med spesielt Kolahalvøya og Barentshavet, har vært og er fremdeles av svært høy militærstrategisk betydning for Russland. Dette skyldes områdets funksjon som base- og operasjonsområde for ubåter som bærer interkontinentale ballistiske missiler med atomstridshoder. Ettersom nye slike ubåter utgjør en viktig del av moderniseringsprosessen, vil denne situasjonen ikke endre seg de nærmeste årene. Faktisk er det mer sannsynlig at områdets relative militærstrategiske betydning vil øke enn avta. Dette er det viktig for et lite naboland å legge merke til.

De øvrige militære styrkene på Kolahalvøya har som hovedoppgave å forsvare de missilbærende ubåtene, enten de er i havn eller på patrulje. Med en slik dimensjonerende oppgave har Russland samtidig konsentrert tilstrekkelig militær slagkraft i nord til å drive effektiv episode-, krise- og konflikthåndtering. Dette inkluderer å forsvare seg mot overraskende angrep og å stille reaksjonsstyrker til disposisjon for oppdrag i andre deler av Russland.

For å kunne gjennomføre offensive operasjoner av et visst omfang i nord må imidlertid området tilføres forsterkninger. Slike forsterkningskonsepter inngår som en viktig del av reformplanene, og Russland øver slike jevnlig. Ettersom kapasiteten og kompetansen til å overføre forsterkninger øker, går varslingstiden for eventuelle militære aksjoner langs Russlands grenser ned. Det er derfor ikke lenger tilstrekkelig å følge med på eventuelle mobiliseringstiltak for å fange opp mulige russiske intensjoner.

I russiske media har det de siste årene vært diskutert å opprette nye såkalte ”arktiske brigader” på Kolahalvøya. Utover en ambisjon om å videreutvikle evnen til deler av områdets eksisterende landstyrker til operasjoner under ekstreme arktiske forhold, foregår det for tiden ingen kvantitativ opptrapping av styrkenivået i nord. Imidlertid vil tilførsel av nytt materiell på sikt gi styrkene økt evne og kapasitet, og det vil tilrettelegge bedre for fellesoperasjoner på tvers av forsvarsgrenene.

Nordområdets og Barentshavets utstrekning og beskaffenhet gjør det spesielt velegnet for utprøving av nye russiske våpenplattformer og langtrekkende våpen. Utvikling og test av mange av deres viktigste maritime våpensystemer gjennomføres da også i dette området. Eksempelvis gjelder dette flere typer nye atomubåter. En av disse ubåtklassene fører en ny type interkontinentale ballistiske missiler og en annen vil ha nye langtrekkende kryssermissiler for bruk mot sjø- og landmål. Også våpen for eksportmarkedet prøves ut i disse områdene.

På aktivitetssiden fortsetter Russland å sende sine strategiske bombefly på jevnlige tokt over Barentshavet og Norskehavet, inkludert langs norskekysten, der de identifiseres av våre jagerfly. Dette mønsteret, med en kombinert russisk hensikt av operativ trening og styrkedemonstrasjon, har vært rutine siden sommeren 2007.

Bombeflyenes hovedoppgave, som en komplementær kapasitet til de missilbærende ubåtene og de landbaserte rakettstyrkene, er å levere langtrekkende kryssermissiler – en kapasitet som først og fremst er rettet inn mot det nordamerikanske kontinentet. Flyene er stasjonert mer sentralt i Russland, men har deployeringsbaser også i Nordområdene.

Nordflåten på sin side fortsetter å sende fartøysgrupper på tokt til fjerne himmelstrøk. I 2012 ble det prioritert anti-pirat-operasjoner i Aden-bukta, seilas til den amerikanske østkysten for havnebesøk og innsamling av etterretninger, samt deployeringer til Middelhavet i forbindelse med Syria konflikten.

Som en av Russlands to strategiske flåter vil Nordflåten trolig også i fremtiden opprettholde en viss kapasitet til operasjoner på verdenshavene og til militær styrkeprojeksjon. Store overflatefartøy som kreves for slike oppgaver, egner seg – og benyttes også – til å markere russisk suverenitet og militær styrke mer lokalt i Nordområdene.

I fjor opererte eksempelvis Nordflåten for første gang med en større fartøysstyrke langs Den nordlige sjørute i Karahavet og Laptevhavet. Hensikten med det nærmere 7000 km lange toktet var å markere russisk herredømme og trene på nye oppgaver, slik som sikring av sivil skipsfart og forsvar av kommersiell næringsvirksomhet og strategisk viktige installasjoner.

Det er nok likevel et spørsmål i Moskva om slike operasjoner virkelig bidrar til å markedsføre russiske interesser av lavspenning i Arktis, og vi vil derfor trolig se slike tokt mer sporadisk enn som rutine. Til daglig vil det være den føderale sikkerhetstjenestens (FSB) og kriseministeriets (MChS) ressurser som opererer langs Den nordlige sjøruten, hvor de bemanner områdets grensevaktstasjoner og søk- og redningssentre.

Av spesiell russisk militær aktivitet i år vil jeg trekke frem en relativt omfattende strategisk øvelse benevnt ”ZAPAD”, eller oversatt ”VEST”, som skal gjennomføres til høsten i samarbeid med Hviterussland. Slike øvelser ledes av generalstaben og roterer årlig mellom de fire militærdistriktene Øst, Sentral, Syd og Vest. Siste gang ZAPAD ble gjennomført var i 2009, og den ble spesielt godt lagt merke til av våre baltiske og polske venner.

Nordområdene

For få år siden ble fremtiden i Arktis i mange medier fremstilt som et kappløp om ressurser. Dette konfliktpotensialet har den senere tiden blitt sterkt tonet ned, blant annet av representanter for det russiske politiske lederskapet. Russland anser at økonomisk aktivitet og nasjonal kontroll over sokkel og Den nordlige sjørute forutsetter forutsigbarhet og internasjonal stabilitet. Russiske myndigheter vil dermed trolig prioritere å styrke det internasjonale samarbeidet i tiden fremover, først og fremst innenfor rammene av Arktisk råd. Samtidig vil de legge vekt på å unngå en militær opptrapping i regionen.

I 2011 fikk Norge og Russland endelig en definert grenselinje til havs. Dette bidro til at en viktig usikkerhet ble fjernet fra det bilaterale forholdet. Fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland i Barentshavet er gjennom mange år videreutviklet slik at det sikrer at de felles fiskeriressursene kan tas ut på en bærekraftig måte.

Russland er en svært viktig premissleverandør for utviklingen i hele det arktiske området. Russisk Arktis-politikk flyttes oppover på agendaen i Moskva og russiske ambisjoner og aktivitet i det arktiske området vil i årene som kommer kunne få betydelige konsekvenser for områder nær opp til norsk territorium.

Den russiske økonomiens energiavhengighet forklarer noe av den økte russiske satsningen på det arktiske området, som anses som Russlands fremtidige ressursbase. Det forventes at 70 % av de gjenværende russiske oljeressursene og 80 % av gassressursene finnes i Russlands arktiske områder. Issmelting og ny teknologi gjør at disse ressursene vil bli mer tilgjengelige enn tidligere. Stadig mindre is har også gjort sjøveien utenfor den 550 mil lange arktiske kysten til en potensiell transportvei i fremtiden. Denne transportruten vil kunne gi Russland mulighet til å frakte ut sine energiprodukter uten å måtte bygge rørledninger i det klimatisk krevende arktiske området.

 

Sokkelkrav

Den FN-styrte prosessen med å utvide kyststatenes kontinentalsokler har også vært med på å sette fart i den russiske Arktis-satsningen. I løpet av et års tid vil Russland legge frem dokumentasjon for FNs kontinentalsokkelkommisjon for å definere grensene for den russiske kontinentalsokkelen. Russland vil etter all sannsynlighet fremme et forslag som gir landet en utvidet kontinentalsokkel på 1,2 millioner kvadratkilometer.

Potensielle energiressurser vil i hovedsak ligge innenfor den allerede definerte juridiske grensen for russisk økonomisk sone. En utvidet kontinentalsokkel vil derfor ikke ha avgjørende betydning for eierskap til petroleumsressurser for Russlands del. De potensielt nye sokkelområdene vil likevel ha stor symbolsk betydning for Russland, som ønsker å fremstå som en stormakt i Arktis.

Det russiske Arktis-prosjektet er først og fremst et statlig prosjekt som er forankret i den russiske Arktis-strategien. Potensiell fremtidig aktivitet har skapt behov for ny nasjonal lovgivning, og den russiske nasjonalforsamlingen har nylig vedtatt en ny lov om Den nordlige sjørute og er nå i gang med å utarbeide en ny lov om den russiske arktiske sonen. Russiske myndigheter bevilger også store summer over det føderale budsjettet til satsningen i Arktis. Den sterke statlige styringen gjenspeiles i sterkere sentralisering og økt koordinering av aktørene på russisk side. Dette kan bety at vi i tiden fremover vil oppleve Russland som en mer enhetlig aktør og dermed også som en mer handlekraftig nabo.

Russland er den arktiske kyststaten som tradisjonelt har hatt størst aktivitet og tilstedeværelse i de arktiske områdene. Etter en nedgangsperiode i aktivitetsnivået på 90-tallet og tidlig på 2000-tallet er aktiviteten igjen økende. Dette gjelder ulike sektorer: energiutvikling, forskning og utbygging av infrastruktur langs Den nordlige sjørute.

Russland har lange tradisjoner for forskning i Arktis og etablerte allerede i 1937 den første flytende forskningsstasjonen i Arktis. Russland har dermed hatt et solid forskningsmateriale til rådighet under de prosessene de har gjennomførte de seneste årene. Det har på russisk side foregått en utstrakt forskning på kontinentalsokkelens beskaffenhet for å ferdigstille dokumentasjonen til FNs kontinentalsokkelkommisjon. Også i utviklingen av Den nordlige sjørute har forskningsaktører i stort monn bidratt til å undersøke seilingsforholdene utenfor den russiske arktiske kysten. Den russiske Arktis-forskningen ventes også bli ytterligere styrket ved opprettelsen av et nytt forskningssenter i Barentsburg. Gjennom å utvide forskningsaktiviteten på Svalbard vil også befolkningen i Barentsburg igjen øke.

Russland har i sin Arktis-strategi nedfelt en målsetning om å utvikle Nordøstpassasjen for internasjonal skipstransport. Foreløpig er den russiske redningskapasiteten langs passasjen lav, men det finnes planer for etablering av nye redningssentre, grensevaktstasjoner og havner langs den russiske arktiske kysten. Det foregår også utvikling av nye navigasjonssystemer. Kommersiell bruk av Nordøstpassasjen foregår fortsatt i svært liten skala, selv om den er økende. I 2012 ble det registrert 44 transitter, sammenlignet med 34 i 2011. Russiske myndigheter avventer trolig både større interesse i transportnæringen og en bedring av isforholdene før en eventuell storstilt utbygging av ny infrastruktur.

 

Energiutvikling

Globalt har utviklingen av skifergass og – olje begynt å gjøre seg gjeldende, og endringer i gassmarkedet har bidratt til å bremse utviklingen av enkelte kostbare gassprosjekter, ikke minst til havs, noe som blant annet reflekteres i at utviklingen av det kjente Shtockmann-prosjektet er satt på hold. Ikke desto mindre forblir energiutvinning det helt sentrale motiv for russisk aktivitet i nord. Ressurspotensialet her er svært stort, både for olje og gass, på land og på sokkelen.

Mens Russlands økonomi er mer oljeavhengig enn noensinne, faller produksjonen på de eldre feltene i energisektorens tradisjonelle kjerneområder lenger sør. Dermed vil behovet for å utvikle nye forekomster i hittil øde områder vil gjøre seg gjeldende i økende grad. I så måte er utbyggingen av ressursene på Jamalhalvøya, øst for Novaya Zemlja, høyest prioritert, og i tillegg forventes oljeletingen på den arktiske sokkelen å fortsette med tiltagende intensitet.

Russiske myndigheter streber etter å stimulere energisektoren til å produsere mest mulig. For å få dette til er utenlandsk kapital, teknologi og kompetanse påkrevet og derfor ønsket, men kun i den grad det ikke oppfattes som svekkende for den nasjonale kontrollen over energiressursene. Å finne dette delikate balansepunktet synes fortsatt å være en av Kreml’s virkelige hovedutfordringer.

 

Oppsummering Nordområdene og Russland

Det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland er preget av et veletablert samarbeid på flere felt, og utviklingen i Arktis preges først og fremst av stabilitet og samarbeid. I takt med at ressursene i Arktis kartlegges og at det etableres en voksende kunnskapsbase, øker erkjennelsen av at kyststatene allerede er i besittelse av hoveddelen av interessante forekomster innenfor anerkjente økonomiske soner.

Russland, som den viktigste aktøren i Arktis, følger FN-prosessen for avklaring av kontinentalsokkelens utstrekning mot Nordpolen.. Dette bidrar til å svekke frykten hos enkelte om at Arktis kunne bli et fremtidig konfliktområde. Samtidig øker interessen for Arktis og de muligheter som vil kunne gjøre seg gjeldene. Dette medfører at stormakter og mindre stater utenfor regionen også vil ønske å påvirke rammebetingelsene for regionen.

Vi forventer ingen store endringer i den politiske kurs som Putin har staket ut i sitt første år som president. Russland fremstår for tiden som stabilt, men som jeg har pekt på så er usikkerheten knyttet til blant annet økonomisk utvikling og den folkelige støtten til lederskapets politiske kurs med på å understreke at dette på sikt kan vise seg å være en skjør stabilitet.

 

FREMTIDEN

I 1990, kort tid før Sovjetunionens sammenbrudd, uttalte daværende SJE at: ”Vi lever i en ny verden og tingene har endret seg betydelig. Vår E-tjeneste har endret seg med den. Det nytter ikke å bli bedre og bedre i å løse gårsdagens problemer. Både våre holdninger og vår ressursdisponering er rettet inn mot de nye perspektiver som avtegner seg”

Det samme kan jeg si i dag. Fremtidige utfordringer og trusler vil være annerledes enn de vi har sett de siste ti årene. Etterretningstjenesten må utvikle seg i takt med samfunnet den skal beskytte. Den må opprettholde etablert evne og kompetanse og samtidig skape ny. Etterretningstjenesten må operere i den samtiden den lever i, men samtidig ligge i forkant for å være relevant og fremoverskuende.

Under den kalde krigen utviklet norsk etterretning unik evne til å følge Sovjetunionen og den strategiske situasjonen i nord, kartlegge sovjetiske disposisjoner og den sovjetiske Nordflåten. Etter Sovjetunionens sammenbrudd og et nytt sikkerhetspolitisk bilde, ble det utover 90-tallet foretatt bevisste veivalg for å tilpasse tjenesten til det endrede bildet. Dette innebar at spisskompetanse ble bevart, men også at ny kompetanse ble ervervet og tekniske kapasiteter fornyet.

Den bevisste satsningen på å bevare og fornye evne og kompetanse, og til å fornye teknologien, innebærer at tjenesten i dag evner å dekke et bredt spekter av vedvarende såvel som nye fokusområder. Den har bevart dybdekompetansen til å følge utviklingen i Nordområdene og Russland, men den har også videreutviklet teknisk og menneskelig kompetanse til å møte dagens og morgendagens utfordringer. Dette har gitt tjenesten fleksibilitet. Som et resultat av dette kunne tjenesten blant annet raskt opparbeide en løpende situasjonsforståelse av hendelsene i In Amenas tidligere i år.

I årene fremover må Etterretningstjenesten forholde seg til et stadig økende informasjonstilfang og må evne å håndtere all denne informasjonen på en effektiv og hensiktsmessig måte. Dette krever langsiktige perspektiver, høy teknologisk kompetanse og evne til å utvikle og drifte avanserte teknologiske løsninger. Ikke minst fordrer det at tjenesten har kompetent personell som evner å omdanne de fragmenterte informasjonsbitene til lesbar informasjon og forståelige vurderinger til støtte for våre politiske og militære myndigheter.

 

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 18. februar 2013

Generalmajor Roar Sundseth
Sjef Cyberforsvaret

Foto: Kjell Huslid, OMS

«Cyberoperasjoner – Utfordringer i Cyber»

 

Gode kollegaer, mine damer og herrer.

Når jeg står her foran dere i dag er det som sjef for et nytt virksomhetsområde i Forsvaret – Cyberforsvaret. Selv om media har framstilt oss som den nye forsvarsgrenen, er vi ikke formelt etablert som det. Men hvorfor har det da vært nødvendig å ta grepet med å etablere Cyberforsvaret?

La meg starte med å sitere fra Forsvarsjefens foredrag her i Oslo Militære Samfund for ca. en måned siden;

”Vårt samfunn og vår militære evne bruker cyberdomenet på lik linje med land-, luft-, og sjødomenet. Det er i dette området vi er svakest. Ikke bare i Forsvaret, men hele samfunnet. I videreutviklingen av Forsvaret må vi ha kunnskap, forståelse og dybdesyn i forhold til hvordan vi skal møte cyberutfordringen og hvordan vi framover skal handle og opptre i dette domenet”.

 

La meg nå ta dere tilbake til vinterøvelsen i 2005. En F-16 på rekognoseringsoppdrag lokaliserte ett av sambandsknutepunktene til sambandsbataljonen i øvingsområdet. Det ble besluttet å sette inn et spesialstyrke-angrep mot knutepunktet, støttet av to cyberoperatører. Spesialsoldatene sikret knutepunktet, og de to fagspesialistene sikret seg tilgang til kommando og kontrollsystemet til 6 divisjon. De sendte så ut en melding som, kort oppsummert, kunngjorde at de var fienden og at de nå hadde kontroll over K2-systemet. Meldingen ble plukket opp av sambandsoffiseren i brigaden som umiddelbart slo alarm.

La oss stoppe et øyeblikk og vurdere konsekvensene av det som fant sted.

Operative avdelinger kunne nå ikke stole på K2-systemet inntil integriteten var gjenopprettet. En kunne ikke stole på at ordrer som ble sendt var autentiske. Tempo i operasjonene ble i beste fall kraftig redusert, om de ikke stoppet helt opp. Evne til å utøve kommando- og kontroll var sterkt redusert. Alle operasjonsplaner måtte antas å være kompromittert, og all informasjon i nettverket måtte man anta var i motstanderens hender, systemet måtte erklæres som ugradert. Motstanderen hadde, for å si det mildt, alle mulige forutsetninger for å lykkes med sine operasjoner mot Hærens avdelinger i det tidsvinduet 6. divisjon trengte for å isolere fienden i nettverket, rerute sambandet, sette nye kryptonøkler og gjenopprette tilgjengeligheten og integriteten til systemet.

Dette var i 2005 – på de åtte årene som har gått siden den tid har verden endret seg kraftig. En dyktig cyberoperatør kan i dag oppnå de samme effektene som jeg her har skissert, uten å være fysisk til stede på knutepunktet. Behovet for å ha styrker på bakken i en slik operasjon er ikke lenger nødvendigvis til stede og risikoen, både for å ta tap og for å bli oppdaget, er sterkt redusert.

Vi har, siden den gang, sett en kraftig oppbygging av cyberkapasiteter verden over. Både blant våre allierte og blant de som potensielt kan bli våre motstandere.

For et par uker siden ble det forøvrig kjent at amerikanerne har besluttet å fem-doble størrelsen på US Cyber Command.

 

Cyberdomenet er en arena hvor trusler har materialisert seg også hos oss. Ikke minst fordi bruken av det digitale rom og spesielt internett er av vital interesse og betydning for samfunnet vårt. Av den grunn er det også lett å se betydningen av det i en militær sammenheng – vi kan ikke operere effektivt uten tilgang til og beskyttelse av våre ledelsessystemer som alle bruker cyberrommet som transportvei for formidling av informasjon og ordrer.

Jeg ser på cyberdomenet som et globalt menneskeskapt domene som er av like stor viktighet for oss som land-, sjø- og luftdomenet.

Det er nettopp av den grunn jeg vil hevde at det å opprettholde Forsvarets tilgang til, og bruk av, det digitale rom er av vital betydning. Derfor må også militære ledere forstå hva cyberdomenet er og ikke minst erkjenne at den raskt voksende trusselen mot våre datasystemer er en av de alvorligste trusler mot vår nasjonale sikkerhet i årene framover. Hyppige forsøk på inntrenging i våre nettverk og systemer er hverdagen vår. Disse forsøker å kompromittere, stjele, endre eller fullstendig ødelegge informasjon for oss. Derfor er det også av fundamental betydning at våre politiske og militære ledere erkjenner viktigheten av cyberdomenet som et menneskeskapt domene som også er et krigføringsdomene, i likhet med de godt kjente og ”gamle” krigføringsarenaer; land, sjø, luft og rommet.

 

Hva er så dette Cyberdomenet?

Det er et vanskelig spørsmål, og det er utfordrende å gi et presist svar. Jeg skal ikke prøve meg på en definisjon over to setninger, til det eksisterer det fortsatt for mange forskjellige definisjoner, alt avhengig av hvem man spør. Ser vi til vår nye nasjonale strategi for informasjonssikkerhet som ble utgitt av Regjeringen før jul i fjor, så definerer de cybersikkerhet som “Beskyttelse av data og systemer som er koblet til internettet”. I en militær sammenheng så blir dette noe snevert av to primære årsaker. Det ene er at vi har mye IKT som er sårbar, selv om den ikke er knyttet til internett. Det skal jeg komme tilbake til. Det andre forholdet er at vi i militær sammenheng i verste fall står overfor en svært målrettet, ressurssterk og tålmodig motstander som går langt for å få tilgang til systemene våre. Det betyr at de vil bruke, som jeg også kommer tilbake til, metoder for å få tilgang til systemer som også er frakoblet fra internett, og da på en helt annen måte enn det private borgere og næringslivet står overfor.

Jeg drister meg derfor, fra et fagmilitært perspektiv, til å benytte en annen definisjon i dette foredraget. Jeg mener Cyberdomenet er et operativt domene bygd opp av IKT-baserte systemer som bærer og lagrer data og informasjon; eller styrer sentrale militære funksjoner og prosesser i de øvrige fire operative domenene.

Cybersikkerhet vil jeg da si er å bevare integriteten til IKT-baserte systemer som bærer og lagrer data og informasjon, samt å bevare integriteten til de funksjonene og prosessene som styres gjennom Cyberdomenet.

Cyberforsvar eller defensive cyberoperasjoner er i videreføringen av dette de handlinger, rutiner og mekanismer som ivaretar cybersikkerhet, og som gir handlefrihet i samt drifter og utvikler den militære bruk av cyberdomenet.

 

La meg videre gjøre rede for min forståelse av cybertrusselen

Også i det norske samfunnet ser vi at cybertrusselen får mye oppmerksomhet. Vi hører mye snakk om kriminalitet, mobbing og trakassering, om terrorisme, svindel og faren for spionasje og angrep som kan lamme infrastrukturen vår. Jeg har forsøkt å forklare for mange den militære dimensjonen av denne trusselen, men den har hittil fått noe mindre offentlig oppmerksomhet enn de utfordringene som ligger journalister og nasjonens innbyggere nærmere.

Tillat meg innledningsvis, helt kort, å oppsummere de fire hovedmomenter som jeg tidligere har forsøkt å formidle.

  1. Cybertrusslen er økende. Det kan vi ikke komme bort fra. Trusselen øker hurtig, og i et tempo som gjør det svært utfordrende for oss å følge utviklingen. Den er registrert økende fra alle aktører i samfunnet, fra Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet til den enkelte borger og bedrift.
  2. Forsvaret blir potensielt mer sårbart. Forsvaret innfører stadig større mengder IKT og høyteknologiske systemer. Den pågående prosessen med å nettverksbasere Forsvaret gjør at vi kan bli mer sårbare og at vi allerede i dag må bygge de sikkerhetsmekanismene som er nødvendig for å gjøre oss tilstrekkelig trygge framover.
  3. Absolutt sikkerhet finnes ikke. Det er, etter vår vurdering, en illusjon å tro at man kan bygge systemer som det er umulig å trenge inn i. Vi må selvsagt gjøre systemene våre så sikre som overhodet mulig. Men, vi må også alltid være bevisst på at systemene våre kan bli infiltrert og derfor ha rutiner for å håndtere inntrenging, degradering og ødeleggelse av nettverk.
  4. Samarbeid er nøkkelen til å imøtekomme trusselen. Alle gode krefter, på tvers av sektorer, offentlig og privat, må samarbeide, og vi må utveksle informasjon og erfaringer med hverandre for derved å gjøre hverandre så trygge som overhodet mulig.

Vår politiske ledelse erkjente i 2012 i den nye Langtidsplanen for Forsvaret at Cyberdomenet er det femte krigføringsdomenet. Denne erkjennelsen var, på mange måter, svært viktig for Forsvaret. Ikke minst fordi det i erkjennelsen ligger en rekke vesentlige konsekvenser for oss. Alle våre operasjoner, all vår øving og all vår trening har fått en ny dimensjon. Vår forvaltning og fredstidsdrift har også fått en ekstra dimensjon å forholde seg til. All vår planlegging, fra skarpe operasjoner til Forsvarets nye IKT-strategi må ta inn over seg og inkludere konsekvensene av denne erkjennelsen. Informasjonssikkerheten og integriteten til Forsvarets kommando- og kontrollsystemer ligger ikke til oss i Cyberforsvaret alene. Hele Forsvarets organisasjon, ned til den enkelte ansatte, må flette dette perspektivet inn i sin daglige aktivitet og sitt daglige virke. Ellers kan konsekvensene bli store.
Jeg og min organisasjon har selvsagt en viktig rolle i dette. Vi skal utvikle bestemmelser, bygge forsvarbare strukturer og planlegge og utvikle de strukturene som vi har behov for i fremtiden. Vi skal også være i stand til å håndtere truslene når og hvor de måtte oppstå i Forsvarets systemer, men det er fortsatt den enkelte ansatte i Forsvaret som er vårt førstelinjes forsvar mot truslene som eksisterer der ute – både sivile og militære trusler.

La meg her også benytte anledningen til å understreke at jeg nok har en mer takknemlig jobb enn mange av mine samarbeidspartnere på dette området. Sikkerhetstenkingen i Forsvaret er god. Bevisstheten er god. Vi er nok den delen av samfunnet som er best når det kommer til denne type trusler. Det forebyggende sikkerhetsarbeidet som har blitt gjort i Forsvaret i all sin tid, og spesielt kanskje under den kalde krigen, gjør at vi er en sikkerhetsbevisst organisasjon.

 

Så noen ord om trusselen – dette fra et militært perspektiv

La oss starte med det åpenbare. De aller fleste militære aktører i verden har tatt inn over seg at det finnes muligheter og utfordringer i det digitale rom. De aller fleste moderne militære organisasjoner har, på lik linje med oss, etablert en kapasitet for å kunne forsvare seg mot trusler i dette nye domenet.

Mange nasjoner har også etablert avanserte organisasjoner som kan drive etterretningshenting og angrep i det nye domenet. Jeg anser det som naturlig, i det at man ser som jeg nevnte, muligheter i det nye domenet, men i det at man ser muligheter i det nye domenet ligger det også en usikkerhet for hvordan trusselen vil utvikle seg. Det sitter tusener av kloke hoder og jobber med metoder for å skaffe seg tilgang til militære datasystemer og for å analysere hva de kan oppnå hvis de får tilgang.

Vi vet ikke hvilke muligheter de kommer til å finne i fremtiden. Det i seg selv er et meget godt argument for å utvikle solide defensive militære kapasiteter. Det har da også, som tidligere nevnt, de fleste væpnede styrker i dag erkjent, og tatt grep for å utvikle.

Jeg leser dette som en erkjennelse av en trussel. Mer spesifikt, en erkjennelse av en trussel med flere fasetter. Skal vi se det fra et norsk perspektiv så snakker vi om en trussel som kan brytes ned til tre primære trusselaktører: Aktivister, kriminelle og nasjonalstater.

For å starte med den mest grunnleggende trusselen: de kriminelle miljøene. Jeg velger å se kriminalitet som en digital trussel som rettes bredt mot hele samfunnet. Her blir Forsvaret i hovedsak et mål som alle andre. De aller fleste kriminelle hendelsene rettes ikke spesifikt mot oss, men bredt mot hele samfunnet. De aller fleste tilfeller av kriminell aktivitet har som mål å sikre økonomisk vinning, være det seg gjennom ulovlig tilegning av persondata, utpressing eller tyveri av kreditkortinformasjon. Vi har også registrert og avverget noen hendelser hvor målet for det som vi antar er kriminelle elementer, har vært å tilegne seg informasjon og kunnskap som så kan selges. Altså grunnleggende spionasje med økonomisk vinning som mål.

Dette er, på mange måter, ikke en trussel som Forsvaret har spesielt stor eierskap til, eller nærer stor frykt for. Det er likevel den trusselen som i omfang er størst. Det er også, av den grunn, den trusselen som krever mest ressurser å håndtere. Samtidig er det også slik at denne trusselen genererer en bakgrunnsstøy som kan gjøre det lettere å gjennomføre mer alvorlige angrep.

Går vi ett steg opp på trusselaktør-listen så finner vi aktivist-organisasjonene. Disse er noe mer kompliserte å forholde seg til. Der hvor kriminelle miljøer, som sagt, stort sett forholder seg til uadresserte trusler, så vil aktivistene som regel ha et klart målrettet fokus. Basert på forskjellige idealistiske motiver, grupperer de seg sammen for å gjennomføre målrettede angrep mot organisasjoner, nettsider eller andre som igjen fremmer oppmerksomhet mot eller i ønsket retning og sånn sett fremmer deres sak. Den mest kjente av aktivistorganisasjonene på nettet er Anonymous, som i situasjoner kan mobilisere tusenvis av data-aktivister. På den andre yttersiden kan vi nevne menig Bradley Manning, den amerikanske soldaten som stjal store mengder dokumenter fra det amerikanske forsvaret og leverte disse til Wikileaks i 2010. Om det er individer eller store grupperinger, aktivistene er en større utfordring for oss, siden de ofte målrettet peker ut Forsvaret som mål, systematisk leter etter svakheter i forsvarssystemene våre og så etterstreber å ramme oss.

Samtidig er aktivistene heller ikke en trussel som i overveldende stor grad truer oss eller kjernen i vår virksomhet. De har evner og ferdigheter til å trenge seg inn i til dels avanserte systemer, om ikke annet fordi de kollektivt bygger seg opp mye kunnskap. De har også systemer som gjør dem i stand til å bruke sin felles datakraft til å ramme systemer som et organisert kollektiv, på en helt annen måte enn det kriminelle miljøer evner. Når heller ikke aktivistene er en stor trussel mot en militær aktør så er det fordi de mangler to sentrale kapasiteter som skal til for å være en tung trusselaktør i Cyberdomenet; organisering og tålmodighet. Siden disse aktivistgruppene som regel er løst organiserte så er langsiktig og detaljert planlegging, etterretning, rekognosering og koordinering sjelden til stede. Snarere tvert om så velger disse aktørene som regel ut et mål, hamrer løs på det i fellesskap for deretter å erklære seier og bevege seg videre mot nye mål.

Likeledes har medlemmene i slike grupperinger, siden de er løst organiserte og ikke lønnes eller tjener penger på aktiviteten, en tendens til å miste fokus etter en kortere periode. Det er sjelden man ser aktivister opprettholde fokus ut over en uke.

Dette står i motsetning til det som er, etter min mening, den virkelig store trusselen i cyber: Advanced Persistant Threats, eller avanserte, gjentagende trusler. Aktivistene kan være avanserte, men de har sjelden tålmodighet til å holde ut over tid. Kriminelle er en kontinuerlig utfordring, men de er sjelden spesielt avanserte i angrepene sine.

Dette skyldes i hovedsak at det kreves store ressurser for å opprettholde avanserte angrep, helst i det skjulte, over tid. Vi lander derfor på at det er nasjonalstater som utgjør den største trusselen, også i det digitale rom.

Det mest kjente angrepet som har funnet sted er Stuxnet-angrepet som ble oppdaget i 2010. Stuxnet var en dataorm, infiltrert inn i kontrollsystemene til det iranske atomvåpenprogrammet med det mål for øye å ødelegge sentrifugene som ble brukt til å anrike uran. Over en periode på mange måneder ble utallige av sentrifugene til iranerne ødelagt. Stuxnet hadde angivelig manipulert spin-syklusene til sentrifugene slik at de for alle praktiske formål ristet seg selv i stykker.

Hvem som står bak er ukjent, og selv om medierapporter hevder det er USA og Israel som står bak, så er ikke dette bekreftet fra offisielt hold. Noe som heller ikke vil skje. Grunnen til at jeg bringer Stuxnet-angrepet på bane er at jeg ønsker å gjøre rede for hva som kreves for å kunne gjennomføre en slik operasjon. Den som er ansvarlig for Stuxnet har måttet drive utstrakt etterretningsvirksomhet for å få kunnskap om hvor anleggene til iranerne ligger, hvilke sentrifuger de bruker, hvilke datamaskiner som styrer de og hvordan disse systemene kan påvirkes. Deretter har man måttet gjennomføre digital etterretning for å finne sårbarheter i sikkerhetsmekanismene til anlegget for å kunne finne ut hvordan man skal infiltrere koden. Videre har man måttet bygge selve våpenet, Stuxnet-koden, og prøvd den ut over tid for å sikre at den hadde effekten man ønsket. Og la meg understreke at dette er ekstremt komplisert kildekode. Svært mye testing ligger bak. Etter tilstrekkelig prøving og testing har så koden blitt infiltrert og deretter har den ansvarlige ventet på resultater som har kommet over lengre tid. For å oppsummere kort: Svært mange mennesker har brukt meget store ressurser over flere år fra ideen ble unnfanget til det første angrepet ble oppdaget. Og, selvsagt, uten at det ligger økonomisk gevinst og venter i andre enden.

Det er bare nasjonalstater som evner å forplikte så store ressurser over tid.

Så nasjonalstater er den største trusselen vi står overfor, og de aller fleste har fått øynene opp for mulighetene i Cyberdomenet. Mange utvikler kapasiteter for å drive operasjoner i det nye domenet, og de fleste av oss jobber også aktivt for å få på plass de nødvendige sikringsmekanismene for effektivt å kunne drive cyberforsvar. Samtidig drøftes de juridiske bindingene og utfordringene knyttet til det nye domenet. Det er mye nytt tankegods som skal frembringes, drøftes og belyses. Samtidig er jeg av den oppfatning at vi allerede har et juridisk rammeverk som er godt nok til å kunne regulere den militære bruken av Cyberdomenet, både hva gjelder defensive og offensive cyberoperasjoner.
Den juridiske utfordringen er ikke ny for oss fagmilitære

Vi snakker, i militær sammenheng, i hovedsak om nasjonal lovgivning og folkeretten, herunder også FN-pakten og de til enhver tid gjeldende konvensjoner og avtaler som Norge har forpliktet seg til å følge.

Noen av disse er av nyere dato, andre er gamle. Moderne militære konsepter passer ikke alltid inn direkte i jussen, og man må se nye konsepter opp mot lovverket og folkerettens intensjon. For oss fagmilitære har vi uansett alltid hatt som praksis å tolke nye fagmilitære konsepter og kapasiteter opp mot gjeldende regelverk og intensjonen som ligger til grunn for dette.

Jeg tror, oppriktig, at regelverket og jussen som vi har er godt nok til å gjøre disse vurderingene. Jeg tillater meg en rask gjennomgang med utgangspunkt i min organisasjons gjøremål, altså defensive cyberoperasjoner.

Tillat meg å starte med det enkle. Selvforsvar. Dersom noen angriper Norge i cyber har vi anledning til å forsvare oss mot angrepet. Det er i utgangspunktet enkelt, selv om det i praksis selvsagt er noe mer komplisert i det at angriperen ikke krysser noen fysisk grense, men kan befinne seg på andre siden av jordkloden – om vi i det hele tatt vet hvem det er. Attribusjon – peke ut den ansvarlige – i Cyberdomenet er svært utfordrende.

Retten til selvforsvar er, med andre ord, ikke nødvendigvis et spørsmål om å bruke makt som reaksjon på et digitalt angrep, men det kan være nødvendig å komme med andre former for reaksjoner. Kanskje Norge må vurdere å stenge tilgangen fra enkelte dataterminaler til norske nettadresser. Kanskje vi må stenge all trafikk fra en annen stat eller stenge enkelte brukere ute fra å kunne kommunisere med våre systemer. Uansett så er vår rett til å forsvare våre interesser, systemer og vår operative evne, rimelig ubestridelig. Jeg ser lite grunnlag for å problematisere dette ytterligere fra et militært perspektiv. Utfordringen derimot ligger i den juridiske og politiske vurderingen og tolkningen av hva som har funnet sted.

Maktforbudet i FN-pakten er, slik jeg tolker det, også dekkende for offensive cyberoperasjoner. Det vil si at bruk av cybermakt, eller trussel om bruk av cybermakt, mot andre nasjoner er forbudt. Forbudet mot maktbruk dekker ikke bare fysisk ødeleggelse som følge av maktbruk, men også ikke-kinetiske konsekvenser som f.eks. manglende evne til nasjonal suverenitetshevdelse, store økonomiske tap, tap av intellektuell eiendom i stor skala eller tap av nasjonal infrastruktur eller naturressurser. Der det brukes ikke-kinetiske virkemidler, for eksempel cybervåpen er det vurderingen av følgeskaden/effekten som er sentral når det skal vurderes om maktforbudet er brutt.

Tillat meg å problematisere dette: Et angrep på styringssystemene for norsk petroleumsindustri i Nordsjøen, kan føre til en stans i produksjonen for en periode. Hvor lang tid, avhenger selvsagt av den tid det tar å identifisere, isolere og rense systemene og gjenopprette normal drift. Et slikt angrep har opplagt konsekvenser for Norge som nasjon. Tap av oljeinntekter, økt risiko for norske borgere som jobber på anleggene, inngrep i nasjonal suverenitet, mulig miljøkatastrofe, med mer. Som ofte er tilfelle, er det vanskelig å bevise hvem som står bak hendelsen. Vi klarer kanskje å spore utgangspunktet for hendelsen til et fremmed land, men evner ikke å påvise hvorvidt det er kriminelle, aktivister eller en stat som står bak. Spørsmålet som blir hengende i luften er selvsagt: Er Norge i krig?

I slike gråsonetilfeller er det vi møter den juridiske og folkerettslige utfordringen i størst grad. Hadde dette vært en hendelse i land- eller sjødomenet hadde det vært ganske så enkelt. Hadde kriminelle eller aktivister inntatt en norsk oljeplattform og med makt stengt ned produksjonen så hadde det, mest sannsynlig, vært ansett som terrorisme. En sak for politiet og med støtte fra Forsvaret. Hadde det vært en annen nasjonalstats væpnede styrker som utførte samme handling hadde nok Norge sett det som et angrep på norsk suverenitet.

Men i grenselandet mellom utfordringen med å koble hendelser i Cyberdomenet til spesifikke aktører, og den distansen som man oppnår mellom handling og trusselaktør i domenet, gjør at det blir vanskelig å komme med absolutte handlings- og reaksjonsmønstre som dekker enhver hendelse. I bunn og grunn vil det måtte være to forhold som legger grunnlaget for nasjonal reaksjon på denne type hendelser. På den ene siden etterretningsinnsamling og analyse av hendelsen som vil kunne gjøre rede for hva målsetningen med handlingen var. Det andre forholdet er, hvilken konsekvens hendelsen har fått? Med utgangspunkt i målsetting og konsekvens vil politiske myndigheter fra sak til sak måtte vurdere hvilke tilsvar Norge som nasjon skal gi på denne type hendelser.

Dette vil også, i gitte tilfeller, kunne føre til at ikke-statlige aktører vil måtte stilles til ansvar gjennom politisk dialog mellom Norge og andre stater hvor disse aktørene har sitt virke. Jeg ser ikke bort fra at det vil oppstå tilfeller hvor Norge må stille krav til at andre nasjoner følger opp sitt ansvar om å sikre at deres innbyggere eller grupperinger innenfor deres grenser ikke aktivt bryter norsk og internasjonal lov.

Jeg utelukker heller ikke at det kan være nødvendig med bruk av myke maktmidler, gjerne i samarbeid med andre påvirkede nasjoner, for å presse nasjonalstater til å ta ansvar for grupperingers handling som har utgangspunkt i deres territorium. Økonomisk press eller blokade er ikke unaturlige reaksjoner dersom hendelser blir alvorlige nok til at det er en rettmessig og proporsjonal respons.

Uavhengig av hvilke respons man ser som naturlig eller relevant, så er det viktig å understreke at det til enhver tid vil være snakk om en politisk kontroll med responsen i dette domenet på samme måte som i de andre fire domenene hvor man driver militære operasjoner.
Hva er så et angrep fra det digitale rom?

Vi ser, i mediene og andre steder, at begrepet «angrep» ofte brukes om de fleste cyberhendelser. Vi ser også at aktivistbevegelser liker å bruke militære begreper når de snakker om sin aktivitet, og sivile aktører bruker også begrepet når de har blitt rammet av denne type hendelser.

For oss fagmilitære er det slik at begrepet angrep veier tungt. Det å bli angrepet er ikke noe som vi tar lett på, og det er en handling som hos oss møtes med klar respons. Det er, med andre ord, et tyngre vektet begrep i den fagmilitære verden enn det er i resten av samfunnet.

Samtidig er det også slik at begrepet angrep i en folkerettslig kontekst er en handling som berettiger legitim bruk av selvforsvarsretten til å gjengjelde med væpnet makt og militære operasjoner. Det varierer selvsagt fra den bruken av begrepet angrep som man benytter i det daglige og som man ser i mediene knyttet til datavirus eller tyveri av persondata og økonomiske verdier.

Jeg finner det derfor hensiktsmessig å drøfte bruken av begrepet angrep. Det er flere utfordringer koblet til dette begrepet. På den ene siden er det utfordrende innenfor vårt virkeområde – cyber å knytte en handling til en spesifikk trusselaktør. Det betyr at vi i praksis sjelden kan si 100 prosent sikkert hvem som står bak en handling. Dette gjør at det uansett vil være vanskelig å utforme en respons på et angrep – i hvert fall i de aller fleste tilfeller.

Samtidig er det også slik at det er viktig å kunne klassifisere alvorsgraden av cyberoperasjoner rettet mot Norge. Om ikke annet så for å vite når man utsettes for hendelser hvor man må orientere og involvere politisk- og militærstrategisk nivå. I sin minst kompliserte form er et angrep en handling som medfører fysisk ødeleggelse, dødsfall eller opprettelig skade på viktige systemer. I slike tilfeller er det få som vil diskutere hvorvidt et angrep har funnet sted. Her finnes naturlig nok også kompliserende faktorer, som hvorvidt konsekvensen var villet og planlagt, eller om den skjedde som en ikke planlagt bivirkning.

Samtidig finnes det også handlinger hvor man ser permanente effekter, men kanskje ikke ødeleggelse eller dødsfall. Storstilt industrispionasje er et eksempel på alvorlige handlinger som kan forsvare en respons fra norsk side, men som ikke utløser selvforsvarsretten i henhold til FN-pakten.

I Forsvaret opplever vi hendelser som faller inn under den sivile bruken av ordet angrep hver eneste dag. Til dels utallige ganger daglig. Men dersom vi skulle brukt angreps-begrepet, som militære, hver gang dette fant sted så ville vi vært i vesentlig trøbbel. Dels fordi vi da bruker upresise begrep som lett kan feiltolkes i våre egne rekker, men også fordi vi vanner ut det som for oss som kollegium er et alvorstynget begrep.

I Cyberforsvaret har vi derfor forsøkt å benytte begrepet uønskede hendelser eller cyberhendelser for å beskrive mindre alvorlige hendelser, og bevart begrepet angrep i sin folkerettslige betydning.

 

Cyberangrep i konvensjonelle militære operasjoner

Et annet belastet begrep som vi ser dukke opp jevnlig i nasjonale og internasjonale medier er cyberkrig. La meg først si at jeg ikke er begeistret for begrepet. Ikke fordi cyberangrep ikke er en del av krigføring, men fordi det gir inntrykk av at det finnes en mulighet for krig og konflikter som utelukkende utkjempes i cyberdomenet. Det tror jeg ikke vil være tilfelle, og det er helt klart ikke tilfelle der vi står i dag.

Derimot er det viktig å erkjenne at angrep i cyberdomenet, og da mener jeg angrep i folkerettslig forstand, vil være en trussel som er og vil forbli en naturlig del av enhver konvensjonell militær konflikt og krig i fremtiden.

Jeg tror også at en av de første indikasjonene vi i fremtiden vil ha av at nasjonen er i fare for å bli angrepet, vil være når vi ser en opptrapping av cyberhendelser mot Forsvaret og kritisk samfunnsinfrastruktur.
Dersom vi skal forsøke å se dette som en del av en større operasjonsplan med en serie parallelle operasjonslinjer, så vil nok planlegging og tilrettelegging for digitale angrep igangsettes tidlig – kanskje før en beslutning om å igangsette et væpnet angrep mot Norge har blitt fattet. Den første indikasjonen på at noe er i gang vil være infiltrasjonsforsøk, kall det digital oppklaringsvirksomhet, mot nettverkene våre. Disse vil ta form ved at man forsøker å finne sårbarheter i nettverkene, finne måter å infiltrere kode på eller forsøk på å få våre ansatte til å gi trusselaktøren tilgang ved hjelp av forskjellige metoder.

Disse forsøkene vil i stor grad være skjult, og en motstander vil mest sannsynlig etterstrebe å skjule seg i bakgrunns-støyen som kriminell aktivitet utgjør hver dag. Dersom de finner hull i systemene våre vil de infiltrere ondsinnet kode som så kan spre seg innenfor nettverket, søke å sikre motstanderen tilgang til høyere graderte systemer eller systemer av høyere viktighet enn de som de i utgangspunktet har sikret seg tilgang til.

Dersom de lykkes med å få tilgang til systemene uten at det blir oppdaget vil de ha to valgmuligheter. Det første alternativet er å avvente til de er klare til å innlede et konvensjonelt militært angrep, og så bruke tilgangen sin til å skape forvirring og kaos umiddelbart i forkant av et angrep. Det er mange former for mål som kan være relevante å ta ut i en slik situasjon. Strømproduksjon og mobiltelefoni vil bidra til å spre usikkerhet og forvirring, samt påvirke logistikk, mobilisering og annen støttevirksomhet som man er avhengig av for å avverge et væpnet angrep. Når man beveger seg over i denne form for angrepsoperasjoner evner man selvsagt ikke lenger å operere skjult, og det vil nok bare være et tidsspørsmål før vi får gjenopprettet en normalsituasjon og kastet motstanderen ut av systemet. Hvor lang tid det vil ta er selvsagt umulig å forutsi, men det vil uansett gi motstanderen et handlingsrom i tid som han kan operere i.
Det andre alternativet for motstanderen vil være å drive forstyrrelsesoperasjoner i nettverkene i en konflikteskalerende fase. Dette kan være hensiktsmessig dersom man ønsker å legge press på motstanderen eller at man velger å bruke cyberforstyrrelser som et mykt maktmiddel i et forsøk på å presse igjennom sin politiske vilje. Utfordringen med å drive forstyrrelsesoperasjoner er å holde tilstedeværelsen i nettverkene skjult, for derigjennom å kunne ha muligheten for å utføre direkte angrep senere. Jo større grad av forstyrrelser man bedriver og aktivitet man har i nettverkene, jo større er faren for at vi blir bevisst på at noen har infiltrert systemet og starter tiltak for å sikre det.

Om vi setter disse operasjonene på en tidslinje fra venstre mot høyre, så vil disse operasjonene i stort foregå tidlig i en operasjon. Cyberangrep vil videre kunne brukes for å understøtte taktiske konvensjonelle operasjoner, også senere i en kampanje.

For Cyberforsvaret som en defensiv aktør er det selvsagt viktig å ha tilstrekkelig kontroll for å kunne avverge denne type angrep allerede i infiltreringsfasen. Det er utfordrende siden motstanderen i et slikt tilfelle vil være en meget profesjonell, kunnskapsrik og ressurssterk aktør. Evnen til å bringe det skjulte frem i lyset og identifisere den avanserte trusselaktøren i en høystakk av støy og cyberhendelser vil være viktig.

Samarbeid og dialog vil være sentralt også her. Dersom noen skulle ønske å starte et større digitalt angrep mot Norge så vil vedkommende mest sannsynlig søke å ramme samfunnet bredt. Det kan bety at infiltrasjon oppdaget av Forsvaret vil kunne bidra til å avsløre en rekke infiltrasjonsforsøk rundt om i samfunnet, som igjen kan være en klar indikasjon på at vi har en alvorlig situasjon under utvikling.
La meg så følge opp med noen tanker om Cyberforsvarets rolle og oppgaver

Min primære oppgave, er å drifte, utvikle og forsvare Forsvarets datasystemer, informasjonsinfrastruktur og nettverk. Dette skal vi gjøre gjennom fred, krise og krig. Videre ut fra dette er det utledet oppgaver knyttet til kompetansebygging, utdanning, styrkeproduksjon, beredskap og investering.

Forsvarssjefen har også gitt meg ansvaret for å lede utviklingen av det nettverksbaserte forsvar, og for å lede konseptutvikling og eksperimentering i Forsvaret. For meg henger dette sammen.

Nettverksbasert forsvar handler om å integrere teknologi, spesielt datasystemer og IKT, inn i den operative planprosessen og om å se muligheter for å utbedre organisasjonsmodeller, ledelsesmodeller og operasjonskonsepter. Alt med det mål for øye å sikre raskere prosesser og hurtigere beslutningssløyfer. Men med nettverksbasert forsvar følger det også sårbarheter. Forsvaret vil, i fremtiden, flette IKT-systemer og teknologi ned til den enkelte soldat. Det vil gi den enkelte soldat bedre situasjonsforståelse, sikre at ordrer går raskere samt gi beslutningstakere bedre kontroll over det militære maktmiddel, men som vi så på vinterøvelsen i 2005 så åpner det også for vesentlige sårbarheter.

Vi soldater er også mennesker, og mennesker gjør seg avhengige av teknologiske løsninger. Dagens ungdom vet, i hvert fall de fleste av dem, ikke opp – ned på kart og kompass. De fleste har GPSer eller smarte mobiltelefoner som gjør dem i stand til å navigere. Men befinner de seg på en fjelltopp i Indre Troms i tett snødrev og slipper opp for batterier har de et problem. Vi må ha en evne til å operere effektivt også om systemene, mot formodning, skulle bli degradert.

Nettverksbaseringen av Forsvaret er viktig, og den er viktig for fremtiden for at vi skal kunne være i stand til å høste optimal operativ effekt ut av de moderne plattformene våre. Et godt eksempel på dette er F-35. Jeg vil driste meg til å påstå at uten Nettverksbasert forsvar så er F-35, på mange måter, bare et nytt fly. Riktig nok et fly som i seg selv er mer moderne, med bedre ytelse og funksjonalitet enn hva vi har på dagens F-16, men fortsatt bare et nytt fly. Den virkelige effekten som Forsvaret som helhet vil høste fra innfasingen av F-35 kommer når flyet knyttes inn i et nettverksbasert forsvar. Når sensorkapasiteten til F-35 gjøres tilgjengelig for Hæren, Sjøforsvaret og Heimevernet og styrker vår felles situasjonsbevissthet. Når våpensystemene i større grad enn i dag kan støtte avdelingene i operasjoner, på tvers av forsvarsgrentilhørighet og når ledelsesprosessene blir raskere og mer fleksible enn det vi har i dag, da vil F-35 gjøre hele Forsvaret bedre, mer robust og mer spisset.

Nettverksbaseringen bygger også, selvsagt, på den informasjonsinfrastrukturen som vi drifter, videreutvikler og forsvarer i dag. Sensordata fra F-35 må mottas på sikre forbindelser ned til bakken, rutes videre gjennom satellittforbindelser, fiberoptiske kabler og radiolinjeskudd for å komme frem til de avdelingene som trenger de data som flyet sender.

Den videre utviklingen av Forsvarets kommunikasjonsinfrastruktur – FKI – er avgjørende for oss. Alle operasjoner vi planlegger og gjennomfører forutsetter bruk av FKIet. Vår evne til forsvarlig forvaltning er avhengig av FKI. Evne til å bygge et situasjonsbilde i luften, på land og på sjøen avhenger av FKI. Kort fortalt er FKI et nav for vår operative evne i fred, krise og krig. Det å ha et tidsriktig, kosteffektivt og robust FKI er derfor mer enn en forutsetning for defensive cyberoperasjoner, det er en forutsetning for Forsvarets operative evne og en viktig operativ leveranse for Forsvaret.
Jeg ønsker avslutningsvis å gjøre noen refleksjoner om hvor vi er og hvor ferden går videre.

Forsvaret er, sammen med resten av samfunnet, på god vei inn i en ny tidsalder hvor rammene for vår virksomhet endres av et nytt trusselbilde som er i hurtig utvikling. Jeg har her i kveld beskrevet min forståelse av trusselen og de utfordringene vi står overfor. Vi ser en økt cybertrussel som er under fremvekst fra tre kanter: Kriminalitet, aktivisme og nasjonalstater. Vi jobber aktivt med å bygge opp tilstrekkelige sikkerhetstiltak til å kunne håndtere denne trusselen.

Det er svært profesjonelle aktører som er aktive på dette området. For kriminelle er det store penger involvert, for aktivistenes del er det mange personer som er villig til å ta del i aksjoner mot samfunnsaktører, næringslivet og myndigheter. For nasjonene er det sterk fokus på å styrke både defensive og offensive cyberkapasiteter, og flere stater putter store ressurser inn på å finne muligheter innenfor det nye domenet.

Som med så mye annet som er nytt så er også dette domenet preget av usikkerhet. Vi vet ikke helt hvilken form fremtidens trusselbilde vil ta, og det gjør oss bekymret.

Samtidig er Norge en nasjon som har alle forutsetninger for å være god på dette nye området. Vi er en teknologisk avansert nasjon, og vi har teknologi, kompetanse og kunnskap nok til å trygge oss for fremtiden – såfremt vi er villige til å prioritere og forplikte ressurser til det. Mange positive ting har funnet sted de siste årene. Norge er bedre rustet for å ivareta informasjonssikkerheten i dag enn det vi var tidligere.
Også innenfor Forsvarssektoren har den positive utviklingen vært merkbar. Langtidsplanen for Forsvaret signaliserte en styrking av de aktørene i Forsvaret som jobber med informasjonssikkerhet. Cyberforsvaret er etablert og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet og Etterretningstjenesten ble styrket ressursmessig.

Når det er sagt, teknologisk integrasjon og nettverksbasering gir oss økt operativ evne, men åpner for sårbarheter som allerede i dag må avdekkes og fjernes. Dette jobber vi med hver dag, og jeg har tiltro til at vi vil kunne stå godt rustet for fremtiden – selv om trusselen vil være i hurtig utvikling.

Samtidig ser jeg også at denne nye trusselen i cyber er noe annerledes enn de som vi har stått overfor tidligere. Den er grenseløs, og i liten grad påvirket av tid og rom. Angrep kan, i verste fall, iverksettes på få sekunder – selv om de må planlegges og forberedes over lang tid i forveien.

I dag kan jeg konstatere at vi er i ferd med å bygge et godt og fortrolig samarbeid, basert på tillit, mellom aktørene på vårt område både i Forsvaret og forsvarssektoren, og mot næringsliv, andre etater, akademiske institusjoner og allierte. I samarbeid og dialog skal vi finne vi mulighetsrommet vi trenger for å styrke hverandre på dette området, og for å bygge felles kunnskap og kompetanse for Forsvarets og Norges beste. Det er den raskeste, enkleste og mest effektive måten å imøtekomme denne trusselen på.

 

Takk for oppmerksomheten,

Jeg tar gjerne imot spørsmål fra salen dersom det er noe dere ønsker utdypet

Foredrag Oslo Militære Samfund

 

Mandag 11. februar 2013

 

ved

 

Generalsekretær Jarle Tvinnereim

Det frivillige skyttervesen

 

Foto: Kjell Huslid, OMS

 

”Status og utfordringer i Det frivillige Skyttervesen”
Mine damer og herrer.
Det er med stor takknemlighet jeg får anledning til å orientere om status og

utfordringer i Det frivillige Skyttervesen fra denne viktige talerstolen.

Kveldens foredrag handler om organisasjonen jeg er mest glad i og, og som jeg mener er og vil bli en viktig samfunnsaktør i framtida.

I en historisk sal synes det naturlig å starte med organisasjonens opprinnelse – og grunnreglene som beskriver vårt oppdrag.

Den første kjente sammenslutningen av skyttere finner vi i Bergen i 1769. Da ble

«Det Bergenske Skydeselskab» stiftet. Fra omkring 1860 hadde skytterbevegelsen et

sterkt oppsving, og det ble dannet mange nye skytterlag rundt i landet. Disse ble

samlet i ”Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug”, som

ble stiftet i 1861.

En del skytterlag ble etter hvert så misfornøyd med ledelsen i Centralforeningen og

måten foreningen ble styrt på at de startet «Folkevæbningssamlagene”. Det første

«Inntrøndelag og Namdalen» ble stiftet i 1881 av Ola Five, som ble en sentral aktør i

skytterbevegelsen og i arbeidet med å samle skytter-Norge til en organisasjon.

Etter hvert tilspisset motsetningene mellom de politiske fløyene seg. Stortinget

ønsket derfor et samlet skytter-Norge, og DFS slik vi kjenner det i dag ble opprettet

etter vedtak i Stortinget i 1892 med virkning fra 1. juli 1893.

Fra Centralforeningen var det bare skytterlagene som ble med i den nye

organisasjonen. «Centralforeningen for Utbredelse af Idræt» fortsatte, og den

foreningen kjenner vi i dag som Norges Idrettsforbund. Den første formannen i DFS,

forannevnte Ola Five, ønsket tidlig å knytte organisasjonen sammen med Forsvaret,

og skytterlagene ble tidlig på 1900-tallet oppsatt som egne avdelinger i Forsvaret.

Formålsparagrafen vår har stått fast i over 100 år, og er formulert slik:

Det frivillige Skyttervesens mål er å fremme praktisk skyteferdighet innen det norske

folk og derved dyktiggjøre det for landets forsvar

Formålet vårt tilsier at vi skal være breddeorientert organisasjon, der flest mulig

skyttere over hele landet skal forberede seg i skyteøvelser som gagner Forsvaret.

  • 1-2 i grunnreglene gir konkrete føringer for kjernevirksomheten i DFS, og beskriver

organisasjonens virkemiddel for å nå vårt mål:

DFS mål skal søkes nådd gjennom ungdoms- og rekrutteringsarbeid, instruksjon i

våpenbruk, samt øving og konkurranser i bane- og feltmessige skytinger.

Grunnreglene og vårt oppdrag er tilpasset det tidligere mobiliseringsforsvaret.

Forsvaret har gjennom det siste tiåret gjennomført en stor omstilling, og har i dag et moderne innsatsforsvar. Etter en omstillingsmerknad fra Stortinget startet DFS en

fornyingsprosess i 2012, og utarbeidet en ny Langtidsplan for perioden 2012-2016

som ble enstemmig vedtatt av Skyttertinget i 2012.

I langtidsplanen er det formulert en visjon som beskriver framtidas DFS:

DFS skal være en framtidsrettet organisasjon med fokus på vårt bidrag til

totalforsvaret, vår samfunnsrolle innen våpenkultur og skyting som sport.

Jeg kommer gjennom dette foredraget innom de tilpasninger organisasjonen

gjennomfører og de utfordringene vi står framfor, og da spesielt i forhold til det nye

innsatsforsvaret. Og vi må hele tiden ha med oss at DFS er en frivillig organisasjon, der akseptable rammebetingelser er avgjørende for å kunne stimulere til en frivillig innsats til beste for hele samfunnet.

 

Organisering

Skyttertinget er DFS sin høyeste myndighet som tradisjonelt samles årlig under

Landsskytterstevnet, helt siden det første ble avholdt i 1893. Skyttertinget består av

samlagene og Norges Skytterstyre, og teller nå 56 personer. Som en liten kuriositet

ble det faktisk avholdt Skytterting her i Oslo Militære Samfund i 1964, i forbindelse

med Landsskytterstevnet i Oslo.

Skyttersamlagenes geografiske opprinnelse er bygd på de gamle regimentsinndelinger

fra tidlig på 1900-tallet, og i dag er vi 48 skyttersamlag jevnt fordelt over hele landet. På flere steder er det gjennomført sammenslåinger slik at noen av de største samlagene i dag følger fylkesgrensene. De fleste av landets fylker har likevel flere skyttersamlag. Samlagene opprettholdes gjerne som følge av kulturelle tradisjoner og geografiske forhold, men også fordi det skapes mye aktivitet gjennom nær tilknytting til lokalsamfunna i regionen.

Aktiviteten vår utøves i de 845 skytterlagene. Flest skytterlag var registrert i 1950,

med 1702 lag. Det har siden den tid vært en reduksjon på ca. 10 skytterlag per år, fordelt på sammenslåinger og nedleggelser. Vi har for tiden ca. 140.000 aktive

skyttere, og ca. 150.000 medlemmer. Tallene har vært rimelig stabile de siste 10

årene, men vi har en liten nedgang i rekrutteringsklassene.

Det er frivilligheten som driver både samlag og skytterlag. De sentrale ressursene og

økonomien er i liten grad knyttet til antall lag, og organisasjonen har ikke villet gå inn for en styrt sammenslåing av hverken samlag eller skytterlag. Jeg mener det er viktig

å opprettholde en god geografisk fordeling for å sikre et godt tilbud i lokalsamfunna, og samtidig legge til rette for våre aktiviteter der folk bor.

Organisasjonen har kun sentralt ansatte. På Skytterkontoret har vi 15 ansatte, 5 av

disse er knyttet til administrative funksjoner, de øvrige til aktivitet som utdanning og

ungdomsarbeid, samt vårt medlemsblad Norsk Skyttertidende og en salgsavdeling som er selvfinansierende.
Hvem er vi? Og hva kjennetegner dagens skyttervesen?

DFS har et nært samarbeid med Forsvaret generelt og Heimevernet spesielt.

Skytterlagene tilbyr sine skytebaner til trening for Forsvaret. Forsvaret på sin side,

bidrar med omfattende støtte til gjennomføringen av Landsskytterstevnet. I tillegg til å utøve skytesporten, er skytterlagene ofte pådrivere for kulturlivet i det området hvor laget har sitt nedslagsfelt. De fleste skytterlag har lange tradisjoner med å opprettholde et variert kulturtilbud for alle aldersgrupper i lokalsamfunnet.

DFS kan sies å være bygd på den franske revolusjons kjerneideer med frihet, likhet og brorskap. Frihet ved at organisasjonen har hevdet sin selvstendighet i forhold til en for stor grad av militært preg. Skytterlagene er selvstendige juridiske enheter.

Videre er DFS bygd på likhetstankegang i forhold til utøvelse av sporten som virkemiddel for å oppnå formålsparagrafen. Med unntak av forsvarets våpen benyttes bare enkeltskuddsvåpen i alle våre disipliner. Organisasjonens regler gir tilnærmet

likt utstyr for alle, og en inkluderende tankegang. Brorskapet eller skyttermiljøet i DFS har en unik side hvor man læres opp til å respektere våpen og hverandre.

DFS har som organisasjon vært i front med å ta i bruk moderne utstyr, både administrativt og til gjennomføring av arrangement. Her har Landsskytterstevnet vært

spydspissen, og samarbeidet med Forsvarets avdelinger her har hatt stor betydning

for utvikling av utstyr, programvare og kompetanse som de sivile skytterlagene nyter godt av på sine anlegg og arrangement.

Kvinner og menn, unge og eldre, konkurrerer side ved side i samme klasser. De

yngste og eldste klassene sine mesterskap får tilnærmet samme behandling som

kåringen av Skytterkongen eller Skytterdronningen.

Formålsparagrafen sier at vi skal dyrke massen i befolkningen. Breddetanken er

sentral gjennom alt DFS foretar seg, og alle skal oppleve en likeverdig oppfølging.

DFS utdanner instruktører til Forsvaret og skytterlagene, ungdom til respektfull våpenbehandling og jegere gjennom den årlige storviltprøven.

Jeg tør påstå at DFS sine aktiviteter bidrar til god mental og fysisk helse i alle

aldersgrupper. DFS organiserte skiskytingen i Norge fram til 1984, og vi har fortsatt de fysiske aktivitetene skifeltskyting og skogsløp med skyting. Fokus på respekt og sikkerhet i opplæringen bidrar til trygghet. Skyttermiljøet er også allment kjent for å ta

godt vare på hverandre, noe som gir sosial trygghet og bidrar til god mental helse.

Skyting er en helårssport med et svært variert konkurransetilbud i ulike disipliner.

Baneskyting, feltskyting, innendørsskyting, skifelt – og skogsløp med feltskyting.

Et godt eksempel på skytteraktivitet er 74-årige Odd Kolsrud fra Begnadalen, som

deltok i 187 stevner i 2012!

Verdigrunnlaget til DFS er i langtidsplanen definert gjennom de fem F-er: Forsvarsbygger, Folkesport, Frivillighet, Forbilde og Framtidsrettet.

Jeg kommer tilbake til verdigrunnlaget vårt senere i foredraget.
DFS og Forsvaret

Det er særdeles viktig for DFS med et godt forhold til, og nært samarbeid med,

Forsvaret. DFS bidrar til å styrke forsvarsviljen i befolkningen ved at mange møter et

forsvarsvennlig miljø i skytterlagene, samt at vi former gode skyttere med gode

holdninger som kan styrke forsvarsevnen ved at de er en ressurs for Forsvaret.

Skytterlagene eier i dag ca. 750 utendørs skytebaner med skyteavstander fra 100 til

300 meters hold. Dette for at DFS sine 140 000 aktive skyttere skal ha et

skytebanetilbud. Skytebanene med sine tilliggende skytterhus utgjør i tillegg til en

arena for skyttersporten, også en viktig sosial møteplass. De fungerer derfor i stor grad også som forsamlingshus for andre foreninger i bygd og by.

DFS har samarbeidsavtale med Heimevernet, med formål å tjene hverandre i den virksomhet som har til hensikt å styrke skyttersaken og landets forsvar.

Samarbeidsavtalen omfatter retningslinjer for en rekke samarbeidsområder, blant

annet opplæringstiltak, felleskonkurranser, profileringstiltak og felles bruk av

skytebaneanlegg.

Som følge av avtalen blir det årlig gjennomført flere felles skyteinstruktørkurs, og der

hvor Heimevernet har funnet det formålstjenlig er det inngått bruksavtale mellom

skytterlag og Forsvarsbygg/HV-distrikt. Ca. 140 baner er i slik bruk av HV i dag.

Mange av skytebanene benyttes også av Politiet til deres skytetrening.

Det er etablert egne klasser for militært personell oppsatt med AG-3 og HK416.

Personellet kan delta på alle DFS stevner med disse våpentypene.

Militært NM i skyting, som arrangeres under LS, er en svært viktig synliggjøring av

samarbeidet mellom DFS og Forsvaret.

DFS sin primære rolle i forhold til Forsvaret har vært og er å tilføre praktiske

skyteferdigheter og gode holdninger til ungdommene, hvorav en viss andel av disse blir kalt inn til førstegangstjeneste.
DFS har også en annen, og for oss en svært viktig avtale med Forsvaret:

Samarbeidsavtalen om gjennomføring av det årlige Landsskytterstevnet. Her stiller

flere av forsvarets avdelinger mannskap med spisskompetanse på sine oppgaver og

utstyr til rådighet for DFS. Heimevernet er sentral også i denne avtalen, og vi har et

gjensidig godt samarbeid om gjennomføringen av LS.

Videre har vi et godt samarbeid med FLO og Cyberforsvaret om den tekniske

gjennomføringen av LS. Samspillet med Forsvaret og teknologien som tas i bruk på

LS kan ikke sammenlignes med noe annet arrangement i Norge. Og med overgang

til elektronikk på feltskytingene fra 2014 vil Forsvarets spisskompetanse bli enda mer

avgjørende for gjennomføringen av et av de mest teknisk krevende arrangement i

Norge, om ikke i hele verden.
Hva mer gir denne storsatsingen Forsvaret og DFS?

Landsskytterstevnet med 11 timer sending på NRK er et utstillingsvindu for Forsvaret

og DFS. Ikke bare HV-mannskaper, men også FLO og Cyberforsvaret får vise sivilsamfunnet sine kapabiliteter mot det sivile samfunn. Gjennom 9-10 dager med skyting i flere disipliner fra morgen til kveld kreves både spisskompetanse og utholdenhet for å gjennomføre stevnet etter et stramt tidskjema.

Og med 8-9 timer direktesending på NRK oppleves er ekstra høyt stressnivå som må

takles, og det gjør Forsvaret på en utmerket måte!

Og sist men ikke minst er Landsskytterstevnet er spydspiss i utviklingen av det

moderne DFS, der ca. 500 skytterlag nå har investert i elektronisk målmateriell. Og

DFS har etablert gode tekniske løsninger for resultatservice og eDialog med våre

skyttere. Mye av dette er utviklet gjennom vårt gode samarbeid med Forsvaret.

 

DFS og samfunnet for øvrig

DFS er den viktigste organisasjonen for opplæring til god våpenkultur i Norge. DFS har ca. 4 000 ungdomsskyttere under 18 år som gjennom kyndig veiledning og

instruksjon hvert år får den nødvendige opplæring og respekt for ansvarlig

våpenbruk. Det skapes gode holdninger hos ungdommen som er til stor nytte for samfunnet gjennom hele livsløpet.

DFS gir et trygt oppvekstmiljø med sine aktiviteter. De fleste som kommer inn i vårt

miljø gjennom skytterlagene blir imponert over den åpenhet og sosiale trygghet som

oppleves her, kanskje mest som følge av at begge kjønn og alle aldersgrupper samles med skyttersporten og skytebanen som deres felles interesse og arena.

Miljøet bidrar til en unik erfaringsutveksling og gode holdninger som kjennetegner

alle DFS-ere.

Jeg tror vi trygt kan si at DFS med sine skyttere er den viktigste aktør for å gi gode

våpenholdninger til folket i et land med svært høy våpentetthet, men liten kriminalitet.

Skytebanene med skytterhusene utgjør store verdier og er avgjørende for utøving av vår aktivitet. De er ofte sosiale samlingssteder i bygdene, også for andre aktiviteter.

Sist, men ikke minst, trengs skytebanene for å gjennomføre avtalen DFS har med

Direktoratet for Naturforvaltning – om den årlige skyteprøven for 70 000 storviltjegere.

Skyteprøven for storviltjegere er for samfunnet meget vesentlig som grunnlag for human jakt. Skytebanene er et samlingssted for jegere for å utveksle erfaringer å utvikle seg som jegere. Det blir et korrigerende miljø for eventuell uønsket adferd.

For at alle DFS aktiviteter skal kunne foregå – trengs det at nye skytebaner bygges

og at eksisterende skytebaner blir vedlikeholdt etter gjeldende sikkerhets- og

miljøkrav. Et nedtrekk i bevilgningene til DFS kan således være ødeleggende for

skytterlagenes evne til fortsatt å være nytte- og kulturbærere i Norge.

DFS sine medlemmer bidrar med ca. 15 millioner dugnadstimer til samfunnet årlig.

Bare dette tallet utgjør altså under 2 kroner per bevilget krone fra staten.

DFS har et godt samarbeid med andre skytterorganisasjoner som Norges

Skiskytterforbund, Norges Skytterforbund og Norges Jeger- og fiskerforbund. Videre

samarbeider vi med eksempelvis Justismyndigheter, Miljøverndepartementet

gjennom Klima og forurensingsdirektoratet og Direktoratet for Naturforvaltning,

Landsorganisasjonen for Norges barne- ungdomsorganisasjoner, Antidoping Norge,

NRK osv. DFS har således god kontakt med mange samfunnssektorer utenom

Forsvaret.

Landsskytterstevnet har vært arrangert årlig siden 1893. 284 000 skyttere har

gjennom tidene deltatt på LS. Stevnet går over en uke med ca. 15 000 tilreisende og

4-7000 deltakere. LS foregår etter en turnus hvor vi har hatt 10 stevnearenaer i Norge.

 

Utfordringer

Overgangen til innsatsforsvaret, har gitt DFS utfordringer i forhold til den rollen vi forventes å ha ovenfor dagens forsvar. Jeg vil her ta en kort gjennomgang av de

utfordringer vi opplever for tiden, stille noen spørsmål, og bruke mer tid på hvordan vi

tenker oss framtidas DFS.

Når formål og kjernevirksomheten utfordres, utfordres samtidig eksistensgrunnlaget til organisasjonen.

Oppdraget vårt utfordres ved at det hevdes at man ikke trenger så mange skyttere

over hele landet til Forsvaret. Økonomien er blitt stadig mer presset gjennom de siste

10 årene. Vi har nå samme faktiske bevilgninger i 2013 som for 10 år siden.

Skytekompetansen til våre skyttere anses ikke like relevant. Kan det tenkes at

Forsvaret har behov for et stort utvalg av skyttere med basis ferdigheter og

holdninger som er å foretrekke til det nye Forsvaret? Kan våre skyttere i tillegg til

basis ferdigheter ha annen spisskompetanse som er relevant for Forsvaret?

Hva med Forsvarets forankring i det norske folk, og hva er samfunnets interesser?

Ønskes det at flest mulig får en grunnleggende våpenopplæring med grovkalibrede

våpen? I så fall trenger vi en landsdekkende breddeorganisasjon som kan ivareta

både Forsvarets og samfunnets behov her.

Forsvarsdepartementet har signalisert ønske om en betydelig reduksjon av

skytebaner, noe som utfordrer DFS sitt formål om at vi skal drive skyteopplæring over hele landet. Færre LS-arenaer kan påvirke deltakerantallet og interessen for LS

og DFS på sikt. Og gjennomføring av LS trenger fortsatt er stort antall frivillige.

DFS er opprettet som en breddeorganisasjon med det formål å gi flest mulig grunnopplæring i praktiske skyteferdigheter. En sentralisering av organisasjonen vil bety at langt færre vil få dette tilbudet.

Større krav til støyreduksjon utfordrer økonomien i skytterlagene, og rådgivingstjenestene sentralt. Arbeid med støyreduksjon krever stadig større andel av den samlede bevilgede økonomi. DFS kan også bli utfordret i forhold til oppsamling av bly på skytebaner.

Befolkningens aksept for bruk av skytevåpen synes å være fallende, spesielt i urbane

strøk. Det blir viktig å opprettholde og øke tilliten til den legale våpenbruken i landet.

Vi føler at samfunnsrollen til DFS ikke i stor nok grad er på den politiske agenda som kjærkommen i det norske samfunn.

Mindre bevilgninger påvirker arbeidet i skytterlag og gjør rammebetingelsene for rekruttering dårligere. Våre tillitsvalgte og skytterne må føle at de får noe igjen for den frivillige innsats de yter for landets forsvarsvilje og samfunnsinteresser.

Kort oppsummert føler vi at DFS sin berettigelse i det norske samfunn for tiden blir alvorlig utfordret. Hvordan møter vi så disse utfordringene?

 

DFS i framtida

I forbindelse med debatten om bevilgningen til DFS for 2012 vedtok Stortinget høsten

2011 en komitémerknad fra Utenriks- og forsvarskomiteen som tilsier at DFS skal gjennomføre en omstillingsprosess og tilpasse seg de nye kriteriene for tilskudd til forsvarsrelaterte organisasjoner. DFS valgte å se på utfordringen som en

fornyingsprosess.

Norges Skytterstyre igangsatte umiddelbart en gjennomgang av dagens

organisasjon, som resulterte i en ny langtidsplan 2012-2016 for DFS som ble vedtatt

på Skyttertinget i august 2012.

Hovedelementene i planen er større satsing på aktivitet og kompetanse, effektiv drift og sist men ikke minst bedre synliggjøring av organisasjonens aktiviteter og oppdrag.

Planen ser også på nye satsingsområder i vårt samarbeid med Forsvaret.

Gjennom arbeidet med langtidsplanen ble det fastlagt noen kjerneverdier som organisasjonen skal arbeide etter i framtida. Dette er de fem F-er, som jeg vil si noen

ord om her: Forsvarsbygger, Folkesport, Frivillighet, Forbilde og Framtidsrettet

FORSVARSBYGGER DFS skal gjennom vårt brede engasjement og støtte bidra til god forsvarsvilje og forsvarsevne i det norske folk. Vi skal tilby våre skytebaner og

vår skytekspertise til Forsvaret slik at de når sine målsettinger.

FOLKESPORT DFS skal være en inkluderende breddeorganisasjon der begge kjønn og alle generasjoner kan drive en aktivitet de har glede og nytte av. Fokus skal

være at flest mulig oppnår utvikling og mestring til sitt ambisjonsnivå, og samtidig bidra til å oppnå samfunnets mål om en god folkehelse.

FRIVILLIGHET DFS skal være en attraktiv organisasjon for frivillig innsats.

Samhold og godt miljø skal være grunnleggende motivasjonsfaktorer der den enkelte

skal ha stor glede og stolthet av å bidra frivillig til DFS sin utvikling.

FORBILDE DFS skal gjennom god våpenopplæring og holdningsskapende arbeid bidra til en høyverdig våpenkultur hos skyttere og storviltjegerne. Vi skal være en

utdanningsinstitusjon for ungdom, gjennom å tilby et helhetlig og utviklende

fritidstilbud. Ledere og instruktører skal være forbilder for ansvarlig og respektfull våpenbehandling og som formidlere av organisasjonens mål.

FRAMTIDSRETTET DFS skal være en framtidsrettet organisasjon som benytter effektive teknologiske verktøy for å lette administrative oppgaver. Arrangementene i

DFS sin regi skal være moderne og innbydende for deltakere, publikum og media.

Disse fem kjerneverdiene skal være grunnpilarene i vår fornyingsprosess framover.

Samtidig er det viktig å ta innover seg at endinger må skje over tid, og være godt fundamentert i hele organisasjonen for å sikre motivasjonen til alle våre frivillige.

Hva gjør vi nå? Organisasjonen har i 2011 og 2012 gjennomført flere

rasjonaliseringstiltak, med mål å kunne bruke mer av ressursene til aktivitet og få en effektiv administrasjon i alle organisasjonsledd. Tiltakene omfatter blant annet:

– Innføring av nytt sentralt administrasjonssystem, som vil bidra til en enklere

administrasjon av skytterlag og samlag for våre tillitsvalgte

– Ny nettside for DFS og innføring av skytter-ID for samtlige 140 000 skyttere

– Innføring av nye elektroniske administrative verktøy i sentralleddet

– Langtidsplanen foreslår flere tiltak for effektivisering av organisasjonens drift

Flere av tiltakene, har vært kostnads- og ressurskrevende å gjennomføre. DFS gikk således med et underskudd på ca. 2,5 mill. kr. i 2011, og ca. 0,7 mill. i 2012, noe som hovedsakelig blir dekket med bruk av fri egenkapital.

Vi mener likevel at gjennomførte tiltak er nødvendige investeringer for å kunne oppnå en mer effektiv drift i framtida.

 

Stortinget ga DFS anerkjennelse for gjennomførte tiltak under budsjettbehandlingen

høsten 2012, og vedtok i forbindelse med økt bevilgning at ”det bør igangsettes et

arbeid for å se nærmere på DFS sin rolle og tilknytning til Forsvaret og samfunnet for

øvrig, samt hvordan offentlig økonomisk bidrag til DFS kan organiseres og

finansieres for fremtiden”.

 

Komitemerknaden kom blant annet som følge av tydelige signal fra

Forsvarsdepartementet om at FD ikke lenger ønsker å bidra med finansiering av organisasjonen sine oppgaver knyttet til vår samfunnsrolle.

DFS er positive til en slik gjennomgang, fordi vi ønsker en avklaring av vårt oppdrag

og rolle i framtidas norske samfunn, og hvordan denne skal finansieres.

FD vil nedsette en arbeidsgruppe som skal legge fram en utredning om DFS sin rolle

i løpet av året, og mandatet og sammensetning av gruppen er under utarbeidelse.

Uten å komme dette arbeidet i forkant, inneholder langtidsplanen flere

satsingsområder der vi mener DFS får en viktig rolle både ovenfor Forsvaret og

samfunnet for øvrig i tiden framover:

For det første ønsker DFS å være mer på ”tilbudssiden” i forhold til hva Forsvaret

ønsker av tjenester fra DFS, eksempelvis bidra til utvikling av skyteinstruktørkompetanse

i Forsvaret. Dette vil også innebære utvikling av våre skytedisipliner i

pakt med både DFS sine ønsker og Forsvarets behov.

Vi ser for oss et utvidet samarbeid med Heimevernet om bruk av våre skytebaner til

øving og trening, og i beredskapssammenheng om dette skulle være ønskelig.

DFS har en kompetanse og sammensetning av medlemsmassen som gjør oss i stand til å bidra på flere områder enn den tradisjonelle kjerneaktiviteten vår. Jeg

tenker her spesielt på Forsvarets økte behov for IKT-kompetanse. Et samarbeid om

kompetanseutvikling kan være vinn-vinn for begge parter.

Forsvarsjefen var i sitt foredrag her i OMS 14. januar tydelig på at ivaretakelse av

veteraner er en prioritert oppgave for Forsvaret. Forsvarssjefen var også tydelig på at veteranene er en ressurs som vårt samfunn og arbeidsliv bør nyttiggjøre seg i langt større grad enn hva tilfellet er i dag.

 

Jeg mener at DFS gjennom sine allsidige aktiviteter og gode sosiale miljø i alle

aldersgrupper har et unikt tilbud også til Forsvarets veteraner. Samtidig har DFS

behov for den store ressursen som våre veteraner utgjør til videreutvikling av

organisasjonen, og relasjonsbygging til Forsvaret.

DFS sin rolle i framtidas forsvar er også svært relevant etter Forsvarets Langtidsplan

2013-16, kapittel 4, pkt. 4.1 – Forsvaret i samfunnet. Med et mer sentralisert Forsvar

vil DFS sin desentraliserte organisasjon bli svært viktig for å sikre forsvarsviljen og

skyttersaken i det norske folk, og gjennom dette være en brobygger og leverandør av

både skytebaner og gode rekrutter til Forsvaret.

DFS er nå den eneste praktiske støtteorganisasjon til Forsvaret med bred støtte og deltakelse i alle landets kommuner. Vi mener å kunne bidra til å sikre en fortsatt sterk

forsvarsvilje i det norske folk, og ønsker i samarbeid med Forsvaret å videreutvikle

vårt fokus på forsvarssektoren blant våre 140.000 aktive skyttere.

Videre vil vi dyrke vår samfunnsrolle som den viktigste organisasjon for

våpenopplæring i Norge. Her er det avgjørende at samfunnsrollen til DFS blir mer

synlig og tydelig, og gjerne tydeliggjort i våre grunnregler.

DFS må bidra til å skape politisk forståelse og aksept for at holdningsskapende

våpenopplæring og grunnleggende skyteferdigheter både i dagens og morgendagens

samfunn. Det er viktig at flest mulig får tilbud om kyndig våpenopplæring.

Gjennom grundig opplæring og synliggjøring skal det være allment kjent at

breddeorganisasjonen DFS er den viktigste aktøren for å skape god våpenkultur i det norske samfunnet.

 

For å oppnå bedre synlighet ønsker vi å forbedre måten vi kommuniserer på, både med media og internt i organisasjonen. Her kan det være naturlig å utvikle vår nye

kommunikasjonsstrategi i samarbeid med kommunikasjonsavdelingen i FD.

I langtidsplanen er kompetanseutvikling en rød tråd, og DFS vil prioritere bred rekruttering og videreutvikling av kompetanse i alle ledd i organisasjonen. Et viktig

område, i tillegg til kjernevirksomheten, er utvikling av IKT kompetanse. Vi har en målsetting om å bli best på nett av de frivillige organisasjonene!

For DFS er det viktig at ungdommen gjennom vår grunnopplæring gis et

kompetansegrunnlag som både Forsvaret og samfunnet har stor nytte av.

DFS ønsker å se på områder der kan være naturlig å ha fellesaktiviteter med andre frivillige forsvarsrelaterte organisasjoner. Vi mener framtidas krav til kompetanse gjør

at DFS må satse på å videreutvikle vår kjernevirksomhet, og samarbeide med andre

forsvarsrelaterte organisasjoner på områder de er gode på, eksempelvis mer

inngående informasjon om Forsvarets tilbud og aktiviteter.

Det er svært viktig for oss å videreutvikle samarbeidet med Forsvaret, og i

langtidsplanen tenker vi oss 4 satsingsområder i årene framover:

 

– Felles bruk av skytebaneanlegg

– Styrke samarbeid på opplæring og kompetanseutvikling

– Samarbeid om videreutvikling av Landsskytterstevnet, også som

rekrutteringsarena og som omdømmebygging både for Forsvaret og DFS

– I samarbeid med Forsvarets veterantjeneste å gjøre våre aktiviteter bedre

kjent for Forsvarets veteraner.

 

DFS ønsker i framtida å kunne bidra med menneskelige ressurser til Forsvaret som

har et kompetansegrunnlag som støtter Forsvarets behov:

– Gode grunnleggende skyteferdigheter

– Gode personlige holdninger

– God kjennskap til Forsvaret, og positive relasjoner til Forsvaret

– Bidra med kompetanseutvikling på nye områder, eksempelvis IKT

Og til slutt ønsker vi en god dialog med Forsvaret om framtidas DFS, og lytter gjerne

på konkrete innspill om hvilke bidrag Forsvarets ønsker fra organisasjonen vår i

framtida.

 

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag Oslo Militære Samfund

 Mandag 4. februar 2013

ved Administrerende direktør

Sjef Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO), Petter Jansen

Foto: Kjell Huslid, OMS

”Status Forsvarets logistikkorganisasjon”

Mine damer og Herrer

 

Jeg tiltrådte som Administrerende direktør og sjef Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) 1. okt 2011. Jeg ser på denne jobben som en utpreget lederjobb med mange spennende oppgaver og utfordringer. Tittelen på foredraget er Status FLO, men jeg kommer også til å fokusere på noen sentrale utfordringer slik jeg ser de.

 

Jeg har bakgrunn fra det sivile næringsliv som leder i flere kommersielle virksomheter. Jeg har vært sjef for landets Hovedflyplass, Fornebu på nittitallet. Det var en virksomhet som årlig omsatte for ca 13 mrd og med 300 til 400 underleverandører som bidro til drift av hovedflyplassen.

 

Som kjent er kravene til punktlighet ufravikelige også innen denne sektoren. Rollen til Hovedflyplassen i Norge for det sivile luftfartssystemet, har mange likhetstrekk som deler av FLO har for Forsvaret.

 

Jeg ledet flyselskapet SAS Braathens midt på 2000 tallet.

I europeisk flybransje har det over lang tid vært en ekstrem hard konkurranse. Som dere alle kjenner til medfører dette et særlig sterkt fokus på kostnadseffektiviteten. For å oppnå denne effekten er store deler av virksomheten konkurranseutsatt. Eksempler på dette er tungt vedlikehold, renhold, catering etc. Vi hadde ca 8-10 underleverandører som leverte punktlig for at selskapet skulle ha fornøyde kunder.

 

En fellesnevner for suksess i luftfartsmarkedet er en stor organisatorisk reaksjonsevne på nye utfordringer, en utpreget handlekraft fra ”top management” og høyt servicenivå i tjenesteutførelsen. Etter snaut ett og halvannet år som sjef FLO ser jeg mange likhetstrekk med de utfordringer vi skal mestre i FLO.

 

Fra min tid i ledelsen av de største norske bankene har jeg med meg nærmest en religiøs oppfatning når det gjelder kvalitet i regnskapsføringen av organisasjonens verdier og transaksjoner. I forsvarlig forvaltning bygger jeg på samme forretningsmessige tilnærming.

 

Storsamfunnet vil naturligvis ha samme forventning til at vi i Forsvaret har regnskapsoversikt over vårt materiell som bankene har på sine ”assets”. Dette vil prege mitt lederskap i FLO. Som sjef FLO har jeg således noe av det samme ansvaret i Forsvaret som jeg hadde som konserndirektør i DNB.

 

Jeg har min grunnutdanning fra Forsvaret hvor jeg har bekledd forskjellige lederposisjoner både på operativ side men først og fremst innen forvaltning. De viktigste verdier, holdninger og lederferdigheter har jeg fått fra min militære løpebane og det har vært en svært god plattform for de oppgaver jeg har blitt satt til i næringslivet. Min erfaring fra Forsvarets meget gode logistikksystem utviklet på 70- og 80 tallet var til god hjelp når jeg startet opp min sivile løpebane.

 

Ledelsesmessig må man imidlertid håndtere andre drivkrefter i en stor organisasjon når man jobber i et sterkt konkurranseutsatt marked. En flybillett i et konkurrerende selskap er kun et tastetrykk unna. Dette innebærer at konkurransen skaper krefter internt blant de ansatte om alltid å prestere det beste for i det hele tatt å overleve. Disse kreftene gjør i noen tilfeller selv jobben med å omstille disse organisasjonene til å bli kostnadseffektive og konkurransedyktige.

 

I FLO må mange av disse kreftene bygges inn i lederlinjen, fra sjefen og nedover for å kunne levere kostnadseffektive løsninger til FSJ. Dette er en oppgave som sjef FLO er meget bevisst på og daglig utøver. Klare mål og korte tidsfrister er noen av mine virkemidler.

 

Konkurranse i markedet har ett fokus, nemlig kunden. Fra mitt sivile virke har det vært utslagsgivende å lykkes med dette. All kraft i de organisasjonene som opererer i et marked har til hensikt å sikre tilfredse kunder og økende markedsandeler. Dermed har man ikke anledning til internt i konsernet å konkurrere om ressursene. Dette fordrer at man samspiller mer enn konkurrerer. Ledelsen i FLO må ha en slik holdning for at innsatsforsvaret skal bli best mulig.

 

Min hovedoppgave som sjef FLO er å videreutvikle og forbedre organisasjonens evne ytterligere, i henhold til de krav som er stilt til meg av Forsvarssjefen.

 

Forsvarets logistikkorganisasjon består av knapt 3000 årsverk fordelt på syv divisjoner og et årlig budsjett på rundt 15 – 16 mrd kroner.

 

FLOs hovedoppgaver, slik FSJ i stort har formulert det, i perioden 2013 – 2016 vil være å foreta:

 

  1. Nye investeringer for ca 30 mrd utenom F-35
  2. Gjenanskaffelser for ca 24 mrd

 

  1. Forvalte materiell til en verdi av ca 300 mrd. Anslaget på 300 mrd er basert på gjenanskaffelsesverdi og er fastslått av en arbeidsgruppe ledet av Forsvarsdepartementet
  2. I tillegg å profesjonalisere den operative logistikken med betydelig støtte fra det sivile samfunn.

 

Forsvarssjefen sa for noen uker siden fra denne talerstolen at tiden fremover skal vies til å videreutvikle innsatsforsvaret. Videre understreket han at vi har gått fra et mobiliseringsforsvar til et moderne høyteknologisk forsvar med muligheter for ytterligere utvikling basert på avansert teknologi.

 

FLO er et svært viktig instrument for å realisere FSJs ambisjoner i denne sammenheng. Vårt arbeid er naturligvis meget avhengig av følgende forhold:

  • FLO har gjennom de siste 10-12 år gjennomført kraftige nedbemanninger og omorganiseringer
  • Forsvarsbudsjettene i den vestlige verden reduseres kraftig med det tilfølge at industrien i enda sterkere grad enn tidligere er interessert i samarbeid i en tidlig fase med FLO når det gjelder materiellinvesteringer. FSJs budsjett er i vekst ift mange andre nasjoner. Dette har naturligvis industrien registrert.
  • Globalisering av verdensøkonomien bidrar til at vitale norske næringsinteresser er å finne utenfor landets grenser
  • hendelsen i Algerie er et eksempel på dette
  • Innsatsforsvarets virkeområde er tidvis utenfor norsk territorium og oppdrag gis med svært kort tid til forberedelser
  • Norsk økonomi utvikler seg meget sterkt noe som bidrar til et meget krevende og kostbart arbeidsmarked for ingeniører

Mot denne bakgrunn må vi forstå teksten i Prop. 73 S og FSJs fagmilitære råd.

 

Etter min mening er både Prop. 73 S og Iverksettingsbrevet 2013 – 2016 tydelige dokumenter som gir hovedoppdragene i inneværende langtidsperiode, og som skal bidra til en ytterligere utvikling av logistikken mot innsatsforsvaret.

 

  • I Prop. 73 S fremgår det også at den stasjonære strukturen er en signifikant del av innsatsforsvaret. Dette tydeliggjøres ved at FLOs rolle er å understøtte i alle faser fra styrkeproduksjon til operasjoner. Dette er i tråd med FSJs uttalelse om at ”Den stasjonære strukturen skal være en del av hans brannstasjon”.

 

  • I IVB 2013 – 2016 er det fastlagt at FLO skal understøtte Heimevernet ned til områdestrukturen. Dette er et arbeid som er godt i gang og vi vil i stor grad kunne involvere deler av det private næringsliv. Logistikken internt i HV områdene håndteres av HV selv.
    Mye av støtten frem til HV områdene vil, slik vi ser det i dag, kunne gjennomføres av sivile selskaper. Der vi tidligere mobiliserte egne strukturelementer ”mobiliserer” vi i fremtiden selskaper. Dette arbeidet gjennomfører GIHV og sjef FLO i disse dager. FSJ vil få dette forelagt i løpet av året.

 

  • Vi er alle kjent med at den teknologiske kompleksiteten medfører høyere driftskostnader. For å gi FSJ sikkerhet for at vedtatt struktur kan driftes innenfor fastlagte økonomiske rammer blir en av våre viktigste oppgaver å standardisere og variantbegrense materiellet slik at kostnadene for materielldriften holdes på et akseptabelt nivå.
  • FSJ har satt særlig fokus på beredskapsarbeid herunder lagerbeholdninger. Enhver militær operasjon krever logistisk utholdenhet. Her vil jeg i samråd med FSJ og operative myndigheter finne løsninger som ivaretar dette på en tilfredsstillende måte innenfor de rammer som er tilgjengelig.

 

Erfaringer fra internasjonale operasjoner de to siste 10 årene, blant annet Balkan, Afghanistan og Adenbukta har gitt Forsvaret verdifull kompetanse også innen logistikk. Fellesnevneren er at styrkene har deployert over lange avstander og til områder uten logistisk underlag.

 

Dette har gitt spennende utfordringer for oss. Metodemessig har vi pga kort reaksjonstid måtte velge mellom fremsendelse av egne logistikkressurser som for eksempel i Libya operasjonen eller kombinere med innleide ressurser i eller til operasjonsteateret.

 

For å understøtte den vedtatte operative strukturen vil jeg peke på seks områder som essensielle for å videreutvikle militær logistikk.

 

  1. Kapasiteter vi velger å beholde i Forsvaret må være konkurransedyktige sammenlignet med tilsvarende virksomheter både i privat- og/eller statlig sektor. Vi må hele tiden søke etter å bli bedre, og å drive mer kosteffektivt samtidig som leveransene opprettholdes.
  2. Vi må også sikre at disse kapasitetene kan forsterkes når situasjonen krever det. Her må vi vurdere om det skal være personell som er utdannet i Forsvaret eller sivile ressurser som skal utføre oppgavene.

 

  1. Forsvaret må ha evnen til å planlegge og lede logistikkoperasjoner som også innbefatter sivile aktører.

 

  1. Forsvaret har over tid fått anmerkninger fra Riksrevisjonen på flere forhold. Dette er et område som FSJ og jeg har sterkt fokus på å forbedre.

 

  1. Logistikkbedrifter som skal overleve i dagens marked må nyttiggjøre seg av moderne teknologi for å overleve. Dette gjelder også oss.
  1. Jeg var nylig på Sjøkrigsskolen og holdt et foredrag for kadettene om muligheter innenfor Forsvarets logistikkorganisasjon. Disse kadettene ga et meget godt inntrykk og vil bidra til en god ettervekst på militær side. Men jeg trenger også sivil kompetanse fra næringslivet. Etter min oppfating gir denne vekselvirkningen av militær og sivil kompetanse en berikende verdiskapning for FLO.

Det er viktig at Forsvaret har god kontroll på alt materiell. Vi må til enhver tid kjenne materiellstatus i Forsvaret. Forsvaret opererer i dag med flere systemer for materiellregnskap. Dersom vi skal oppnå en totaloversikt over vårt materiell er vi avhengige av at alt registreres i et system, dvs vi må få alt registrert og overført til SAP. Et betydelig arbeid gjennomføres i disse dager for dette formål.

 

FLO har i 2012 fokusert på forsvarlig forvaltning. Dette har blant annet vært gjort gjennom materiell forvaltningskontroller. Det har også vært fokus på å lukke avvik som har vært notert av Forsvarets materielltilsyn, Riksrevisjonen og andre. Antall åpne avvik etter ulike tilsyn er redusert med 60 % i løpet av 2012 og skal ytterligere reduseres i 2013.

 

Materiellregnskapsførerfunksjonen er svært sentral for kvaliteten på materiellforvaltningen. FLO har doblet bemanningen og styrket kompetansen innen dette området i 2012. Videre har FLO arbeidet for å forbedre anskaffelsesprosessen både i investering og driftsanskaffelser slik at vi oppnår den kvaliteten som FSJ forventer.

 

Samtidig som vi har fokus på kvalitet i forvaltningen har vi selvfølgelig også fokus på produktiviteten. FLO Vedlikehold har økt sin produktivitet med ca 5 % i 2012, noe som har gitt lavere timepriser på vedlikehold for Forsvaret generelt og Sjøforsvaret spesielt. Dette er en utvikling jeg er fornøyd med, men produktiviteten bør økes ytterligere 3 – 4 % i årene som kommer.

 

FLO har også hatt et spesielt fokus på våpenkontroll. Det er nå kommet på plass gode systemer for regnskapsføring, oppfølging og rekvittering. Rekvittering foretas årlig for alt personell som av tjenestelige årsaker har utlevert våpen unntatt HV som rekvitterer hvert andre år.

 

Nå over til et kort historisk tilbakeblikk som viser tre forskjellige eksempler på en hurtig og profesjonell logistisk reaksjonsevne. Alle tre eksempler er naturligvis militært ledet. Ca 50 % av ressursinnsatsen er knyttet til logistikkressurser i disse operasjonene.

 

  • Libya operasjonen er et eksempel på reaksjonsevne med støtte i hovedsak fra det militære logistikkapparatet.
  • Fredag 18. mars 2011 mottok FLO en varslingsordre om et mulig styrkebidrag bestående av seks F-16 og ett Orion fly til støtte for operasjonen over Libya.
  • Lørdag besluttet regjeringen at Norge skulle delta med dette bidraget Flyene landet på Kreta 21. mars. Første tokt ble utført 24. mars.

    Algerie forberedelsene er et annet eksempel på samme profesjonelle reaksjonsevne, men med betydelig bruk av sivile ressurser. I denne sammenheng var samarbeidet med SAS sentralt.

  • Norge besluttet å stille med to fly klargjort for medisinsk evakuering, og ett militært C-130J. Forsvaret har kontrakt med SAS for dette formål. I dette tilfellet ble SAS maskinen klargjort på 16 timer og 7 minutter.

 

 

  • Afghanistan uttrekkingen er et eksempel på et meget vellykket og storstilt logistikk samarbeid mellom militære og sivile ressurser.
  • Sjef FOH ga meg i begynnelsen av 2012 i ordre å organisere hjemtransport av hovedtyngden av styrkebidraget snarest mulig og senest innen utgangen av 2012. Operasjonen ble gjennomført som ønsket og uten tap av materiell eller personell. Kravet til profesjonell forvaltning ble overholdt. Regnskapene i SAP var ved hjemsendelsen à jour.

    Jeg inspiserte selv dette arbeidet i Afghanistan i november 2012. Materiellet er kommet hjem og innfases nå i styrkestrukturen eller på lager.

 

Materiell lokalisert og regnskapsført i 400 20 fots konteinere tilsvarende ca 1000 tonn er hjemsendt som planlagt på kjøl eller med fly.

 

I etterkant kan jeg konkludere med at oppdraget er løst i henhold til plan, og med meget godt resultat av den Theatre Termination Force ledet av oberst Svein Arild Aarrestad. Kravene til forsvarlig forvaltning er ivaretatt på en tilfredsstillende måte og konklusjonen er at det er gjennomført en kontrollert avvikling av styrkebidraget som var etablert i Meymana, Afghanistan.

 

Hva har vi lært av disse operasjonene innenfor mitt ansvarsområde, logistikk?

 

Det er viktig å ha en god planberedskap som tar høyde for ulike eventualiteter. Dernest må ressursene være klarlagt og avtaleregulert der det er nødvendig. Ledelsesapparatet må være samtrent og operative i et 24/7 perspektiv. Samspillet med sivile aktører må være smidig og avklart.

 

Disse forhold er utslagsgivende også når operasjonene eskaleres både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Det er på denne måten vi kan støtte FSJ slik han formulerte det for dere 14 jan i år:

 

”Rask respons og evne til innsats er viktig for troverdigheten av innsatsforsvaret”.

 

FSJs investeringsoppdrag til sjef FLO frem til og med 2016 utgjør investeringer for ca 30 mrd kroner eksklusiv F-35 anskaffelsen. F-35 oppdraget løses av et eget programkontor ledet av Avdelingsdirektør Anders Melheim fra Forsvarsdepartementet, men med kompetanse fra GIL og FLO.

Investeringene i den øvrige strukturen vil prioriteres til en modernisering av Hærens stridskjøretøyer, artilleri og luftvern.

 

Sjøforsvaret har vært gjennom et imponerende moderniseringsprogram. Materiellmessig fremstår Sjøforsvaret i dag med Europas mest moderne flåte. Det gjenstår å ta frem et logistikkfartøy og ytterligere modernisering av kystvakten.

 

Luftforsvaret vil gjennom de neste årene få et moderne kampflyvåpen og helikopterflåte. Helikoptrene bidrar også til å øke kapasiteten i Sjøforsvaret.

 

Disse omfattende anskaffelsesprogrammene medfører store og spennende utfordringer for FLO. Flaskehalsen i dette arbeidet er å øke kompetansen og kapasiteten av spesialister og offiserer for å gjennomføre de store programmene.

 

Den sterke økonomiske veksten i Norge gjør konkurransen om denne type kompetansen meget krevende. Vi arbeider målrettet for å lykkes i å rekruttere tilstrekkelig antall med riktig kompetanse slik at FSJ kan planlegge med en omsetningsevne til prosjekter på ca 7 mrd pr år.

 

Plansjen viser også en sammenheng mellom investeringer i strukturbærende systemer og hvor i livsløpet resten av hovedmateriellet er.

 

Landsystemer

En del av materiellet i Hæren nærmer seg slutten av levetiden. Som det fremgår av plansjen har Hæren sitt ”investeringsvindu” i inneværende langtidsperiode før anskaffelsen av F-35 for Luftforsvaret starter.

Samlet investering i perioden frem til 2016 vil tentativt være 15 mrd hvorav ca 1,5 mrd til HV.

 

Sjøsystemer

Tilsvarende ser vi på sjø. De fleste systemene er anskaffet og hovedfokus vil være drift av disse. Også her ser vi at det er noen nye kapasiteter på vei inn, logistikkfartøy og kystvaktskip. Samlet investering i perioden frem til 2016 vil tentativt være 7 mrd.
Luftsystemer

Her ser dere at fokus vil være å drifte allerede anskaffet materiell, men dere vet også at det er to viktige kapasiteter på vei inn, F-35 og enhetshelikopter NH 90. Samlet investering i perioden frem til 2016 vil tentativt være 7 mrd ex F-35.

 

Det er kjent i denne salen at NATOs kommandostruktur og organisasjon er i endring. Organisasjonen reduserer sitt administrative apparat i betydelig omfang. Som en del av dette arbeidet vurderes det et ytterligere samarbeid med store internasjonale logistikkselskaper. Disse forventes å løse logistikkoppgaver til og i teatrene. Dette er et område som USA allerede har erfaring fra.

 

Våre egne logistiske utfordringer kan tenkes løst på tilsvarende måte. Blant annet derfor er det viktig at vi besitter sentrale posisjoner i NATOs organisasjon innen logistikk.

 

Forsvaret har i mange år vært blant de fremste innenfor fagområdet logistikk. I mobiliseringsforsvaret var store deler av denne logistikkapasiteten en del av den operative strukturen. Totalforsvarskonseptet dannet en avgjørende basis for dette. Jeg er selv oppdratt og utdannet med denne tenkningen gjennom 70- og 80 tallet. Flere av dere som sitter i salen var mine lærere.

 

Et av hovedmomentene i denne perioden var at det forelå et omfattende planverk som regulerte logistikken og behov for denne. Nå som da er det svært viktig at ledelses og styringsfunksjonen er ytterst profesjonell. I nært samarbeid med FOH bygger vi nå opp en struktur og kompetanse for dette formål.

 

Et sentralt tema blir å benytte oss av den enorme logistikken som et moderne norsk samfunn bygger på. I 2012 fraktet disse sivile aktørene i Norge forsyninger innenlands på 368 millioner tonn. Det er en enorm kapasitet tilgjengelig. Deler av denne bør brukes separat for å støtte innsatsforsvaret i inn og utland.

 

Det er mange muligheter for bruk av sivile ressurser. Innenfor sivil transportnæring vil jeg nevne ett eksempel på bruk av ressurser som naturlig kan støtte ved militære oppdrag.

 

Hvis vi f eks ser på transportkapasiteter i næringslivet, finnes det et stort antall transportmidler som kan tjene Forsvaret dersom de brukes på en klok måte. Med de økte krav til kortere reaksjonstider forventes det at vi klarer å frakte materiell på kort tid til operasjonsstedet. En mulig løsning her er å inngå avtale med sivile leverandører som sikrer oss nødvendig kapasitet. Slike avtaler har vært inngått tidligere.

 

HV’s leveransebehov under forutsetning av en full mobilisering er på ca. 850 tonn pr dag. Daglig transporteres det i Norge i gjennomsnitt ca. 1 million tonn. HVs transportbehov utgjør en svært liten andel av den totale nasjonale transportkapasiteten. Ser vi for eksempel på Bring, som er et datterselskap i Posten, frakter de alene daglig mer enn fire ganger HVs behov.

 

Er det behov for at Forsvaret gjør dette med egne ressurser? Nei. Hvorfor ikke gjøre nytte av transportører som allerede har bygget opp et leveransenett i Norge, og som høyst sannsynlig kan gjøre dette på en kostnadseffektiv måte for Forsvaret.

 

Et annet eksempel på samarbeid er å gjøre nytte av de ressurser som internasjonale operatører, for eksempel norske rederier har bygget opp globalt. Dette gjelder både innen transport, fremskaffelse av driftsmateriell og reservedeler samt andre tjenester som er nødvendige når vi er på internasjonale oppdrag. FLO vil da kunne gjøre helt eller delvis bruk av ressurser som allerede er tilgjengelig i områder hvor Forsvaret skal på oppdrag.

 

Vi har i flere tilfeller brukt sivile ressurser bl.a i Adenbukten hvor Wilhelmsen håndterte all logistikk for oss. Andre nasjoner, som for eksempel USA, har benyttet blant annet Wilhelmsen for understøttelse av styrker i Afghanistan. Disse gode erfaringene gjør at vi vurderer mer bruk av det samme.

 

Etter FSJs fagmilitære råd, som ble levert til Statsråden høsten 2011, ønsket Statsråden en stortingsmelding som skulle omhandle sentrale utfordringer og ambisjoner innenfor det fremtidige kompetanseområdet for forsvarssektoren. Denne meldingen ventes å bli offentliggjort i løpet av våren i år.

 

For FLO er det særlig virkemiddelbruken for å attrahere de teknologiske talentene, fremragende prosjektledere og effektive ledere som er sentralt. Jeg er meget imponert over dagens kompetansenivå, yrkesstolthet og ikke minst innsatsviljen i FLO. Vi har således en meget god plattform for fremtiden.

 

Grovt sett utgjør de samlede logistikk- og investeringskostnader litt mer enn 50 % av Forsvarsbudsjettet. For å håndtere spesielt anskaffelsesprosessene har Forsvaret bygget en betydelig spisskompetanse i ulike deler av strukturen. Om lag 75 % av FFIs virksomhet er knyttet til materiellutvikling og drift. Dette utgjør mer enn 400 stillinger på FFI.

I FLO har vi ca 500 årsverk på ingeniør og sivilingeniør nivå. Utover dette leier vi rundt 120 til 130 personer med tilsvarende kompetanse fra industrien/private næringsliv. Forsvarsgrenene har selv sine logistikkressurser som også støtter utviklingen av arbeidet med anskaffelser.

 

FLOs netto behov for nye spesialister i anskaffelsessammenheng, er pr dags dato anslått til å være ca 150 nye årsverk. Den årlige turnover er for hele FLO ca 5 %. For tjenesteproduksjon er dette et helt normalt tall. Tidvis kan det av moderniseringshensyn være et par prosent høyere for en kortere periode. Vi har visse avvik fra dette bildet. Dette gjelder først og fremst marineingeniører generelt, men også spesialister innen for eksempel elektrooptikk og avionikk. Dessuten er det behov for å øke antallet prosjektledere.

 

I perioden 2013 – 2016 er det en forventet avgang på ca 500-700 årsverk som en følge av naturlig og tilfeldig avgang. På den ene siden er det en utfordring da vi mister dyktige medarbeidere, men på den annen side gir det også muligheter for å tilføre organisasjonen ny kompetanse.

 

Rekrutteringsmarkedet i Norge er varierende. På Vest og Nordvestlandet gjør Offshoreindustrien store innhugg i kompetansen vår ved rekruttering av offiserer og spesialister. Lønnsnivået i offshore er tidvis svært høyt og ligger betydelig over de lønnsrammer jeg har til disposisjon. I resten av landet er situasjonen noe annerledes. Vi evner i disse områdene å rekruttere, selv ettertraktede IKT spesialister. Vår turnover på Vestlandet er i noen tilfeller høyere enn 10 %. Det er krevende høyt.

 

Mot blant annet denne bakgrunn arbeider jeg praktisk med følgende løsninger for å skaffe FLO attraktiv og nødvendig kompetanse:

 

  • 75 % av FLOs kompetanse er hentet fra det sivile arbeidsmarkedet. Vesentlige deler av nyrekrutteringen i de neste 3-5 år vil ventelig skje på dette markedet. Med unntak av Vestlandet har jeg virkemidler som stort sett er konkurransedyktige.
  • 25 % av FLOs kompetanse er hentet fra generalinspektørene. Denne kompetansen er fremtredende på høyere ledernivå, særskilte spesialister på militært materiell og prosjektledere. De to siste kategorier er vanskelig å rekruttere og har vært en flaskehals i store anskaffelsesprosjekter.
  • For å sikre tilstrekkelig kompetanse slik at FSJs investeringsplaner innen materiell kan omsettes, må vi i flere og flere tilfeller rekruttere spesialister og prosjektledere fra det private næringsliv og FFI.
  • Sammen med Forsvarets sikkerhets industri (FSI) ønsker vi å leie tilbake militær kompetanse som forsvarsindustrien gjennom de siste ti år har rekruttert fra FLO. Et kommende samarbeid med FSI ser jeg frem til i denne sammenheng.
  • Etablere attraktiv kompetanse i andre deler av landet der arbeidsmarkedet er mindre krevende. Dette er nødvendig for å opprettholde leveransene til generalinspektørene og FSJ. Spisskompetanse kan for eksempel innenfor teknisk side for sjøforsvarssystemer rekrutteres til FFIs kompetansebase i Horten og øremerkes Maritime kapasiteter for bruk i andre deler av landet. Dermed forsterker vi allerede eksisterende kompetanse og bygger kompetanse internt i Forsvarskonsernet til en pris som er langt lavere enn alternativet som er innleie fra sivile bedrifter.

 

Hva blir så hovedkonklusjonen på mitt foredrag?

 

Oppdragene som er gitt i denne Langtidsperioden er oppnåelige og inspirerende for oss i FLO.

Evnen til å omsette investeringsmidlene i nytt materiell er på vei opp.

 

Kvaliteten på materiellforvaltningen er på rett vei. Målet er ingen vesentlige merknader fra Riksrevisjonen.

 

Vedlikeholdsvirksomheten i FLO har økt sin produktivitet med ca 5 % i 2012 og bør ytterligere forbedres i årene som kommer.

 

Det er betydelig logistisk kapasitet på sivil side for å kunne understøtte militære operasjoner. Gevinsten ved dette samarbeidet bør materialiseres.

 

Det gjenstår et stort arbeid for å utvikle en tilstrekkelig materiellberedskap slik FSJ ser for seg denne.

 

Et vesentlig suksesskriterium for FLO er at vi evner å rekruttere spisskompetanse innenfor alle FLOs fagområder. Men kanskje det viktigste av alt, er å fortsette å rekruttere ledere med stort format og gjennomføringsevne til alle deler av organisasjonen.

Logistikkprosessene må være gjenstand for kontinuerlige forbedringer. Det må skje gjennom evolusjon og ikke revolusjon. Min vurdering er at vi er på god vei.

 

 

Takk for oppmerksomheten

Debattaften i Oslo Militære Samfund

Mandag 21. januar 2013

Innledning fra militær side
ved
Oberst Leif Petter Sommerseth
Sjef Avdeling for fellesoperasjoner/FSTS/FHS

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Oberst Leif Petter Sommerseth
«Exit Afghanistan – politiske og militære «lessons learned»

De militære ”lessons learned” etter 11 år i Afghanistan er mange. Jeg vil fremføre at det Forsvaret som forberedte seg for den store altomfattende krigen har utviklet og endret seg slik at det har taklet den mer spesifikke striden i Afghanistan.

Endringer i organisasjon, trening og utrustning her hjemme har bidratt til god oppdragsløsning i skarpe operasjoner. Noen av endringene er nok spesifikke for Afghanistan, mens andre også er av allmenngyldig verdi.

I min innledning til den viktige debatten om hva vi har lært, og hva vi bør ta med oss videre etter operasjonene i Afghanistan, vil jeg se på hva vi har gjort før, under og etter oppdragene.

Hva har vi bidratt med

I 2001 stilte vi fortsatt styrker i Libanon etter JAR modellen og på Balkan med mer strukturlike bidrag rundt våre bataljoner. De første avdelingene vi stilte med i Afghanistan møtte etter svært kort forberedelse, både ingeniører, SOF, jagerfly og deretter manøverstyrker.

Etter hvert ble valget tatt om å fokusere mot PRT Faryab, QRF i RC N og SOF støtte oppbyggingen av politienheten Crisis Response Unit, enheten som igjen var i kamp i Kabul i dag ifm angrepet på Highway police HQ.

Som vi ser av listen (se opplisting etter artikkelen) er det mange og varierte oppdrag vi har løst i Afghanistan, sjelden med strukturlike enheter. Bidraget i Kabul fra 2004 var en bataljonsstridsgruppeledelse og ett manøverkompani med taktisk og logistikkstøtte slik vi kjenner det hjemmefra.

Det valgte Provincial Reconstruction Team (PRT) PRT oppdraget har gjennom hele perioden vært et eksperiment, både i ISAF og hva Norge skulle legge inn i det. Av dette har vi trukket mange lærdommer, men samtidig strukket våre egne ressurser langt. Både fordi det til tider har vært et stort oppdrag, men også fordi det har betydd mange nye organisasjoner med behov for spesielt materiell og trening.

Kunne vi ha valgt mer strukturlike bidrag?

Forberedelser før oppdraget;

Forberedelsene før oppdraget er dramatisk bedre for de siste kontingenter enn hva de var for 11 år siden. Sjefene som deployerer melder allikevel om et ønske om enda mer støtte og mer tilgang på samme materiell som finnes i Afghanistan og at ”selvoppsettingen” gjør at de er mer slitne enn nødvendig når de deployerer. Som en sier; ”Sikkerhetsmarginene reduseres før vi reiser ut.” Har vi ikke lært noe, eller vil det alltid være et ønske om enda mer effektiv trening før en risikerer sine kvinner og menn for å løse oppdraget. Jeg mener vi har lært, og forbedret oss kraftig.

Fra å forberede oss på ”A War” måtte Forsvaret fra 2001 forberede seg på ”The War” i Afghanistan. Behovet for ytterligere trening, operasjonsspesifikk trening (OST) ble raskt klart. For de konvensjonelle styrkene betød dette etter at opp mot 6 måneder ble satt av før deployering, effektivt sett 3 måneder.

Innledningsvis var avdelingene selv ansvarlige og gjennomførte en nærmest ”total” selvoppsetting. Dette har endret seg, men den evige jakten etter mer og bedre trening fortsetter, for det er farlig det vi skal gjøre, og vi ønsker å være best mulig forberedt. Det er et kontinuerlig press mot mer støtte til avdelingen som skal forberedes, og avdelingssjefer gjentar gang etter gang at de trenger mer støtte.

Hæren har øket antall som støtter oppsettingen, laget og forbedret utdanningsprogrammer, økt tilgangen på samme materiell som vi opererer med i Afghanistan og ikke minst etablert en sertifiseringsordning av avdelingene før de deployerer. Hærens våpenskole (HVS) sikrer en checks and balances for Hæren, og tilsvarende systemer er etablert i Sjø, Luft og SOF.

Forsvaret, med Hæren som største bidragsyter har med andre ord lært, og forsøkt å rette på de feil som er blitt identifisert.

Ferdighetsbygging mot eksamen tar mye tid. Disse ferdighetene burde kanskje være del av det vi har som standard i utgangspunktet. Innføring av materiell og teknikker etter innmeldt behov fra Afghanistan gjør at opptreningsperioden alltid er overfylt av viktige behov. Balansen mellom å bygge individuelle ferdigheter mot å bygge teamet/avdelingen er et evigvarig dilemma. Diskusjonene går hele tiden mellom den som skal reise ut, og de som setter mål og krav hjemme. Dette er en sunn diskusjon som føres åpent og ærlig.

Samtrening i teateret vs hjemme. De norske deler av bidraget er etter hvert blitt gode til samtrening, men hva med de utenlandske? Multinasjonalitet ned på lagsnivå, ulikt materiell og kultur gjør dette til en stadig utfordring. Sjefer melder behovet for å trekke f eks de latviske bidrag til Norge før deployering for å få samtrent. Økonomi og tid gjør dette vanskelig, men er i fokus.

En langsiktig kobling av trening, utdanning, likhet i materiell og personlig kontakt vil kunne minske noen av disse problemene. Slik ble det forsøkt gjort med Nederland ifm NATO Response Force oppdragene for få år siden, men det er latviske styrker vi har jobbet sammen med i Afghanistan. Økonomi og skiftende politiske behov viser at slikt langsiktig militært samarbeid ofte bygger på usikker grunn. Forsvaret fortsetter allikevel med det mål å etablere en slik langsiktighet, det er bra.

Stadige organisasjonsendringer; Ruteoppklaringskapasitet, bombekaster eller ikke, norsk eller latvisk Force Protection kompani, CV 90 stormpanservogn eller ikke, Operational Mentor and Liaison Team (OMLT) til Kandak (Afghansk betegnelse på bataljon) til OMLT Brigade. Her har etter hvert HVS og Brigade Nord vært gode i å endre utdanningsopplegg iht behov. Krevende, men det har vært mulig å få til. Det har imidlertid gått på bekostning av forutsigbarhet og igjen redusert tiden til forberedelser før utreise.

etterretningssiden er Forsvaret blitt klart bedre ift å forstå og forberede seg på utfordringene som møter oss. Vi har gått fra en situasjon der EN kulturleksjon og deretter EN situasjonsorientering med over 2-3 timer har utviklet seg til jevnlige oppdateringer for de sjefer og staber som skal deployere. De siste kontingenter har nytt godt av ETT samlet etterretningsbilde, hvilket har muliggjort virkelig etterretningsdrevne operasjoner.

Skolering, trening og utdanning hjemme over tid har gitt oss en Hær som er meget vel skikket til å ta og løse slike oppdrag. En stolt liten Hær som har fått prøve seg over tid har kommet styrket ut av oppdragene i Afghanistan ved å vise at oppdragene løses meget godt. Dette gjelder ikke bare Hæren, men også de til dels store og viktige bidrag som er stilt fra Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Forsvarets logistikkorganisasjon og Cyberforsvaret.

Erfaringer fra Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). Bidragene i Afghanistan har levert utfyllende erfaringsrapporter som stabsbehandles i FOH og koordineres med styrkeprodusentene og deres våpenskoler.

”Lessons learned” raffineres av våpenskolene, spesielt Hærens våpenskole, (videreutvikler SOPer og Taktiske tekniske prosedyrer (TTP)) som overfører disse erfaringene til styrkeprodusenten ifm operasjonsspesifikk trening.

FOH har registrert at styrkeprodusentene har satt et stadig høyere krav til utdannings og ferdighets nivå.

  • Materiell /teknologi krevende (avdelingene deployerer med mer avansert utrustning, utrustning som de ikke nødvendigvis har hjemme).
  • Strukturulikhet hjemme vs ute (andre operative behov og rammefaktorer i Afghanistan).
  • Stadig endringer i organisasjon (NOR vs LAT FP/MANØVER).
  • Endringer i styrkeprodusentansvaret (GIHs ansvar for Force Protection kompaniet overført til GIL).

Norge er et godt treningsområde, også for Afghanistan; Klarer vi å operere i Norge under de klimatiske forhold og geografi vi utsettes for her, så klarer vi hva som helst. Dette var et utsagn britene kom med etter krigen på Falklandsøyene, og dette gjentas fortsatt.

Gjennomføring av oppdraget

Senterlinjen i brigadesystemet har vært deployert til enhver tid. Erfaringene har dermed tilflytt hele brigaden. Dagens troppssjefer kan lede og ta beslutninger som tidligere var forbeholdt Bataljonssjefer. Denne erfaringen sitter nå så sterkt i Hæren, og trolig for de andre berørte avdelingene i Forsvaret, at vi er sikret å ikke glemme erfaringene de nærmeste årene. Men dette må følges opp gjennom realistisk trening hjemme når vi ikke er deployert. Vi ser at Brigade Nord har gjort nettopp det de siste 2-3 årene.

Realismen ute bringes hjem i øvingssituasjonen. Tidligere kjørte vi på til det smalt på øvelser hjemme. Nå gjennomfører gjør vi oppklaring, forbekjemper og rykker inn på målet på en helt annen måte. Engasjementsregler som minsker faren for sivile tap er en naturlig del av måten vi opererer på.

Teknikk og taktikk er dokumentert gjennom nye reglementer. Vi har lært mye på kompanioperasjoner, mindre på bataljonsstridsgruppenivå. Selv om en PRT er nettopp dette nivået, så er PRT operasjoner så forskjellig fra dette nivået hjemme at det er vanskelig med direkte erfaringsoverføring.

Planarbeidet innledningsvis har vist seg å holde mål gjennom hele oppdragsperioden, men små justeringer. Det norske helikopterdetasjementet kan være et godt eksempel i så måte. De melder at evnen til å operere over hele spekteret hjemme, med alt fra støtte til Garnisonen i Sør-Varanger, Brann, Ambulanse, Medevac, samarbeide med spesialstyrkene og Hæren som helhet er det som har gitt evnen til å operere i Afghanistan. Når de nå har returnert til Norge, er det på tide å relære det de kunne før de deployerte. Det har de nemlig ikke hatt kapasitet til å øve på i en knallhard prioritering av øvelse og trening frem mot deployering til AFghanistan.

Norsk sundt bondevett viser seg igjen å være en god rettesnor for oppdragsløsning, som en artikkel i VG med tittelen ”vi har oppnådd så mye uten å løsne så mange skudd” (fredag 6 mai 2011) forteller godt om.

Gjennomføringen av oppdragene har endret seg fra minerydding for å klargjøre for de første styrkene inn i Afghanistan, til komplekse og sammensatte operasjoner i Provisional Reconstruction Team Faryab. De norske styrkene har mentorert og bidratt til oppbyggingen av de afghanske sikkerhetsstyrkene, både i provinsen og i Kabul.

Vi har deltatt i, støttet, gjennomført og til tider ledet skarpe operasjoner sammen med Afghanske styrker. Dette har gitt mye læring for den enkelte, for avdelingen mens den er i Afghanistan, og i økende grad for Forsvaret hjemme. For utvikling av materiell og organisasjon for operasjoner i Afghanistan har vi etterhvert fått på plass gode rutiner. Når det gjelder planlegging før operasjonene kan det stilles spørsmål om vi tidlig nok klarte å bringe erfaringene med oss videre. Er den røde tråden i Norges operasjoner så klar og tydelig som vi kunne ønske? Kunne vi i tidligere blitt bedre i å gi de nasjonale føringene til den enkelte sjef som deployerer for en 6 måneders periode. Tok vi det for gitt at ordrene som ble gitt i NATO’s kommandolinje gjennom ISAF var nok? I de senere kontingenter kom dette bedre og klarere på plass. Det er viktig at dette følges opp og ikke går i glemmeboken. Når norske interesser står på spill bør trolig ikke styrkebidragene avgis helt uten en grundig forutgående operativ føring fra Norge. Redcard ordningen[1] har fungert i hele perioden, men hvilken langsiktig strategi vi skulle velge har vært etterspurt av flere sjefer. Da kunne vi unngått endringer ved kontingentskifter, slik spesialstyrkemiljøet har fått det til ved gjennom år å ha støttet utvikling og trening av EN avdeling i Kabul.

Etter gjennomført oppdrag; Vi er i overkant av 7000 veteraner som har kommet hjem fra Afghanistan. Regjeringens tiltaksplan, der 80 av 126 tiltak gjelder for Forsvaret. En viktig endring der krav til implementering er innen 2013.

I dag står støtteapparatet klart ved hjemkomst, og mellomlandingene som gjennomføres før vi kommer helt hjem oppleves som veldig verdifulle og gode. Både får en landet, blåst ut og sagt de rette tingene, og en får avlevert sine erfaringer direkte til de som skal klargjøre for neste deployering. Men veien frem har tatt tid, og om de byråkratiske hindrene er fjernet for godt og om vi virkelig er i mål kan det stilles spørsmål om.

Mellomlanding, ikke bare for individet men for organisasjonen. Nå stiller HVS og tar imot erfaringen fra de som kommer hjem og bringer disse inn i utdanningen av fremtidige kontingenter. Det er trolig fortsatt behov for å forankre og ytterligere institusjonalisere og systematisere denne erfaringslæringen, men utviklingen er positiv.

Generelle ”lessons learned”

Profesjonen; Den profesjonelle kulturen stiller krav til ledelse på en annen måte. Det er ikke lenger den eldste i grad som har svaret på alle spørsmål. Å utnytte kompetanse på lavere nivå, både i utvikling og i operasjoner har fått en helt naturlig del i vår mer profesjonelle organisasjon. Krigerkulturen er satt på kartet – om begrepet er godt eller dårlig – og vi klart blitt mer bevisste på hva det innebærer å være i strid for Norge.

Bøker, artikler og meningsytringer om profesjon og utførelse bidrar til åpenhet og forståelse.

Frivillighet ift hvem som skal reise ut og ta byrdene kan fremelske en misforstått lojalitet, fordi vi i praksis ber den enkelte ta byrden ved middagsbordet hjemme. Vi mister også muligheten til reell kompetansestyring til å sette sammen det rette teamet. Vi kunne fått bedre avdelinger ved sterkere å ha styrt kompetanse = menneskene.

Materiell. Utvikling av materiellet som stilles til rådighet for styrkene i Afghanistan har vært stor. Samband, pansring, nattoptikk, personlig utrusting, UAVer og mange andre mindre og større endringer. Mye av dette har vært hurtiganskaffelser der materiell til styrken ute har vært anskaffet, men ikke samtidig et fullt materiellsett til trening hjemme. Det har dermed blitt prioritert svært hardt hjemme ift behovet for å trene på nytt materiell før deployering. Dette tar tid fra den generelle forberedelsen. Dette har vært, og er til dels fortsatt utfordrende.

Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) har tatt mange viktige steg for å støtte styrkene ute og opptreningen hjemme. Det har vist seg å være svært personavhengig siden FLO samtidig har vært gjennom store omorganiseringer, men bidrar når det fungerer godt til at styrkens behov ute kan dekkes uten at vi bryter norsk lov eller hensynet til materiellsikkerhet.

Media er blitt en naturlig del av hverdagen, den må tas hensyn til og kan være et talerør til den befolkning vi tjener på vegne av. Det har til tider vært en splittet opinion hjemme i Norge ift om oppdraget i Afghanistan er rett eller galt, men ikke om støtten til soldatene. Boken ”På våre vegne” er ett godt eksempel på ønsket om å hedre og skape forståelse for hva vi gjør på nasjonens vegne, og en ny opplevelse for mange av soldatene/veteranene av støtte hjemmefra.

Oppsummering

Min hensikt med innledningen er ikke å gi det definitive svaret på ”lessons learned” etter Afghanistan, det er ennnå ikke forsket på og skrevet. Min hensikt er å bringe frem de forhold som ligger lengst fremme i bevisstheten til et utvalg av de sjefer og avdelinger som har vært i Afghanistan de siste 11 årene, forhold som bør bidra til en god debatt i ett opplyst selskap.

 

————————————————————-

 

International Security Assistance Force

  • Staff officers ISAF HQs
  • Explosive ordnance disposal unit, Kabul (feb-des 02)
  • Movement control unit, KAIA (feb-mai 02)
  • Civil-military cooperation unit, Kabul (feb 03 – feb 04)
  • Norwegian Surgical Unit, Kabul (sep 03 – mar 04)
  • Telemark Task Force I + II/Norwegian Squadron, Kabul (nov 03 – jul 04)
  • Partner nation PRT Meymaneh, Faryab (jul 04 – aug 05)
  • Battle Group 3 (ledelseselement/kompani/+), Kabul (aug 04 – jan 06)
  • Lead nation PRT Meymaneh, Faryab (sept 05 – okt 12)
  • 4 F-16 fighter aircraft, KAIA (feb-may 06)
  • Quick Reaction Force, Mazar-e Sharif (mar 06 – jun 08)
  • Norwegian Deployable Hospital, Mazar-e Sharif (mar 06 – mar 07)
    Special Operations Forces, Kabul (mar-sep 07)
  • COMKAIA (apr – okt 07)
  • Special Operations Forces, Kabul (mar 08 – sep 09)
  • Norwegian Aeromedical Detachment, PRT Mey (apr 08 – d.d.)
  • Operational Mentoring and Liaison Team Kandak, Faryab (jan 09 – des 10)
  • Special Operations Forces, Kabul (apr 12 – d.d)
  • Tactical Airlift Detachment (sept 12-d d)

Operation Enduring Freedom

  • Special Operations Forces (jan-jun 02)
  • Mine clearance unit, Kandahar/Bagram (jan-mai 02)
  • 1 C-130 transport aircraft, Manas (apr-okt 02)
  • 6 F-16 fighter aircraft, Manas (oct 02 – mar 03)
  • Special Operations Forces (mar-sept 03)
  • Special Operations Forces (aug 05 – jan 06)

Øvrige

  • National Contigent Command (fra 2002)
  • Multi-National Support Group (jan 06 – july 07)
  • National Support Group (fra july 07 – july 08)
  • Brannpersonell KAIA
  • OMLT Korps/Brigade (fra april 2006)
  • ANA Engineer School (fra 2010)
  • ANA Signal Scool (fra 2010)

 

[1] Redcard holder er den myndighet som sikrer at norske styrker ikke benyttes til oppdrag som går ut over de begrensninger Norge har satt for bidraget. Denne myndighet har vært ivaretatt av Nasjonal kontingentsjef.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 14. januar 2013

Ved

Forsvarssjef general Harald Sunde

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS


Forsvaret – Status

Sjekkes mot fremføring

Gode kollegaer, mine damer og herrer.

Riktig Godt Nytt År!

Årsskiftet fra 2012 til 2013 er en svært viktig milepæl for Forsvaret. Etter 20 år med omstilling er Forsvaret nå omstilt til et moderne innsatsforsvar. Tiden fremover skal vies til å videreutvikle dette innsatsforsvaret.

Gjennom omstillingen er det foretatt mange krevende valg og det er tatt mange modige beslutninger som har ført oss til der vi er i dag. Vi har gått fra en tid som krevde ett stort mobiliseringsforsvar til et moderne høyteknologisk forsvar der forsvarsevnen er bygd på nye kapasiteter. Dette gir også en videreføring av terskelforsvaret i vår tid. Forsvaret av i dag får stor alliert anerkjennelse. Dette opplever vi ikke minst ute i innsats. I et Europa under stort økonomisk press står også mange av våre allierte foran betydelige omstillinger. Flere har kommet til oss for å høste erfaringer og se på hvordan vår omstilling er gjort.

Et fremtidsrettet innsatsforsvar må knyttes inn i en alliert og internasjonal sammenheng. Vi har intensivert det nordiske samarbeidet og vi samarbeider i mange viktige områder som NASAMs luftvern, Archer artilleri, stormpanservogner og en betydelig øving og treningsaktivitet som er gjensidig forsterkende for de nordiske lands forsvarsevne. Vi ser også på flere operative funksjoner som vi kan ha et kontinuerlig samarbeid innenfor.

NATO samarbeidet danner grunnlaget for et helhetlig forsvar av vårt land. Nærområde initiativet i NATO ser vi i praksis gjennom felles øvelser og styrkebidrag, ikke bare i Norge, men også ute i alliert ramme. Jeg er sikker på at en sterk satsning videre på dette nærområdesamarbeidet er en viktig sikkerhetspolitisk satsning også for resten av Europa innenfor det kollektive forsvar.

Nærområde initiativet betyr også et nært og godt samarbeid med Russland. Jeg har i 2012 besøkt den russiske Generalstabssjefen i Moskva og sjefen for det russiske operasjonsdistrikt Vest i St. Petersburg. Dette er et tett og viktig samarbeid med våre naboer hvor Forsvarets operative hovedkvarter har direkte samband til den russiske nordflåten og til St. Petersburg for å sikre en åpen og god dialog.

Samtidig med omstilling og nyorganisering av Forsvaret har vi også deltatt sammenhengende i 11 år i svært krevende operasjoner i Afghanistan.

Jeg vil her ikke stille noen andre operasjoner i skyggen, men vil videre i talen fokusere på innsatsen i Afghanistan. SACEUR har nå anbefalt å gå videre fra ISAF operasjonens fase 1, kampstyrker og partnering, til fase 2, der støtte og rådgivning står i fokus. Kampstyrkene skal være ute av Afghanistan i løpet av 2014. Derfor ser vi nå også en diskusjon om verdien av vår innsats i Afghanistan.

Jeg vil understreke like sterkt i dag som jeg gjorde i 2003 at den militære innsatsen ikke er løsningen for Afghanistan alene, men den er et viktig bidrag for Afghanistans sikkerhet. Våre soldaters innsats har vært av stor betydning. Vi skal alle være stolte av deres innsats og gi våre soldater den anerkjennelse de virkelig fortjener.

La meg derfor presisere de militære hovedmål for vår innsats. Det er fire slike mål.

For det første, innledningsvis bidro våre styrker til å identifisere Al-Quaeda’s kjerneområder i Afghanistan som var utgangspunktet for angrepene mot USA i september 2001. Forsvarets spesialstyrker ble satt inn tidlig i 2002 og var helt i spissen av de operasjonene som ble gjennomført i hulene i Al-Qaedas kjerneområder. Dette var viktige norske bidrag for umiddelbart å eliminere terroristenes fristeder.

Vi stilte også viktige bidrag til hovedoperasjonen. Det var norske ingeniører som ryddet minefeltene på Kandahar flyplass og muliggjorde etableringen av allierte styrker der. Den dag i dag henger bildet av den norske minerydderen på kontoret til general Mattis, sjefen for den amerikanske sentralkommandoen.

De norske spesialstyrkene var på rekognosering og patruljer for å etablere et godt situasjonsbilde i Kandahar, Helmand og Uruzgan, noen av de mest urolige stedene i Sør-Afghanistan. For denne innsatsen har norske enheter og spesialstyrker høstet stor respekt fra våre allierte. Slike kvalitative bidrag viser hva vi kan og bidrar også til et styrket terskelforsvar her hjemme.

Det andre hovedmål var, som del av ISAF, umiddelbart å skape sikkerhet i Kabul by og derigjennom også skape forutsetning for Karzais første Loya Jirga, den grunnlovsgivende forsamling.

Høsten 2003 ble styrker fra Telemark Bataljon deployert til Kabul. En by som er ca. 5 ganger større enn Oslo. I en dal på ca. 1800 meters høyde over havet. Her fikk de norske styrkene oppdraget for å ivareta sikkerheten i politidistrikt 10 og 11, som var to av de verste og viktigste områdene av den afghanske hovedstaden. Her ligger regjeringskvartalet, ISAF hovedkvarteret og området omfattet også den fattigste delen av byen hvor titusener av fordrevne afghanere etablerte seg.

Norske soldater var noen av de få som patruljerte til fots, dag og natt, for å sørge for afghanernes sikkerhet i det som jeg vil beskrive som en lovløs by. I et svært uoversiktlig politisk landskap ble den første Loya Jirga gjennomført i Kabul i desember 2003. Igjen er det norske soldater som står i fremste linje for å ivareta sikkerheten for dette første store steget for et eget afghansk styresett. Oppdragene ble løst godt. Ja, så godt at når kanadierne måtte trekke seg ut av Kabul for å dra til sør, overtok Battle Group 3, også ansvaret for deres distrikt i Kabul.

Med dette bidro vi på mange måter til forutsetningene for ISAFs etablering i Afghanistan, men også for sikkerheten til den politiske prosessen. President Karzai uttrykte personlig sin anerkjennelse til de norske soldatene. I en viktig tid for Afghanistan, gjorde norske soldater en forskjell.

Det tredje målet er operasjonene i Nord, i området afghanerne selv kaller den glemte provins, Faryab.

Første gang jeg var i provinshovedstaden, Meymana, var i 2003. Det var en øde og søvnig landsby. Gjørmete sandveier, nesten ingen motorisert trafikk og et lite handelshjørne i en krok av byen. Maktstrukturene fra Nordalliansen var fortsatt tilstede og en befolkning i ytterste fattigdom og villrede etter krigen mot Taliban.

Norske styrker skulle her bidra til å skape oversikt over situasjonen, støtte utviklingen og styresett og hjelpe afghanske sikkerhetsstyrker og styresmakter. Ingen av disse oppdragene står i noe militære reglement. Gjennom pragmatisme, fokus på oppdragsløsning og gode soldater og hjelpere, har Norge gjort en fantastisk innsats. Mange nordmenn har stått på for å løse Provincial reconstruction team (PRT) -oppdraget og gjort så mye, mye mer.

Norske soldater kom tidlig i kontakt med befolkningen, folkegruppene og maktaktørene i Faryab. Det ble raskt etablert et bilde av de tre største grupperingene i provinsen, tadsjikere, usbekere, pashtunere. Uredde kjørte nordmennene ut i provinsen og fikk god forståelse for utfordringene som stod foran oss og afghanerne. Det ble etablert tette bånd med Karzai’s utpekte provinsguvernør og støtte til de lokale styresmaktene ble opprettet.

Unge norske soldater hadde møter med eldreråd og styresmakter i provinsen og oppnådde fortrolighet og vennskap gjennom profesjonell og klok fremferd. Godt utdannede, trente og øvede unge norske soldater løste oppgavene på en eksemplarisk og fremragende måte.

Jeg har besøkt Afghanistan alle år vi har vært der. Faryab fremstår nå helt annerledes sammenlignet med 9 år tilbake. Asfalterte veier, afghansk styresett, afghansk politi, afghansk grensepoliti, afghanske militære, barn på vei til skolen, busser, biler, motorsykler, sykehus, basarer og internettkafeer. Det er nesten vanskelig å finne ungdom uten mobiltelefon. Det er et Afghanistan med en enorm utvikling som jeg personlig tror har kommet så langt at den ikke kan reverseres.

Når vi nå har avsluttet PRT oppdraget i Faryab, er det også mange lærdommer som må tas med videre. Jeg er av den oppfatning at en blanding av sivile og militære oppgaver i en PRT, er noe vi ikke trenger å prøve en gang til. Jeg mener at militære skal fokusere mot militære oppgaver og at sivil bistand best ivaretas av sivile aktører. Erfaringene er at en blanding av disse rollene under en felles ledelse ikke gir noen klare synergieffekter.

Det fjerde målet er den innsatsen norske styrker har gjort for å bygge opp de afghanske sikkerhetsstyrkene.

Norge bygde som første nasjon en leir for Afghanske styrker ute på provinsnivået. Dette var et vitalt tiltak for at afghanerne selv kunne ivareta sin sikkerhet. Afghanske sikkerhetstyrker var nå ute der folket bodde. Norske soldater tok i mot sine afghanske våpenbrødre og reiste ut sammen med de og begynte et møysommelig trenings- og veiledningsarbeid. De afghanske sikkerhetsstyrkene ble trent og mentorert mens de løste sine oppdrag.

Ikke alle likte det og de lokale aktørene som drev med smugling, kriminalitet, korrupsjon og maktmisbruk ble nå utfordret av landets sikkerhetsstyrker. Det at norske soldater var med sine afghanske kollegaer ut i operasjoner og bodde, støttet og sloss sammen med dem, var viktig. Nordmennene stolte på afghanerne og det gjorde at afghanerne stolte på oss og gav oss den nødvendige tilliten til å kunne støtte dem i en kritisk utviklingsfase. Dette var ingen selvfølge, men kom av dyktige norske soldaters kulturforståelse, åpenhet, opptreden og holdninger.

Det er nå en sterk Afghansk brigade som sammen med eget politi står for sikkerheten i Faryab. Vi har lagt stor vekt på å skape forståelse for maktanvendelse og folkeretten. Det er ikke til å underslå at vi var spent på om disse holdningene ville endre seg når allierte styrker trakk seg ut av provinsen. Det er med glede å registrere at de fortsetter å operere slik de gjorde når vi var der. De har til nå planlagt og gjennomført store sikkerhetsoperasjoner på egenhånd.

Noe av oppskriften for å lykkes er at Forsvaret har bidratt på alle nivåer i de afghanske sikkerhetsstyrkene, vi har utdannet, trent og mentorert alt fra enkeltsoldater til korpsoperasjoner.

Sikkerhetssituasjonen i Faryab er fortsatt krevende. For de norske styrkene som har operert i dette området i lang tid er dette ingen overraskelse. Tvert i mot har vi pekt på at dette er en situasjon som kun afghanerne selv må ivareta og komme gjennom. Det er nå en maktkamp som i hovedsak står mellom usbekiske og tadsjikiske interesser. Dette er en gammel makt og interessekonflikt som må løses med egne politiske midler. De sikkerhetsmessige utfordringene kan også bare afghanerne løse og norske styrker har gitt afghanske sikkerhetsstyrker grunnlaget til det.

Norske spesialstyrker har på tilsvarende måte bidratt sterkt i utdanning, trening, øving og oppbyggingen av den afghanske spesialpolitienheten (CRU), som nå er den best trente og utrustede enheten i de afghanske sikkerhetsstyrkene. CRU planlegger, trener og gjennomfører nå svært krevende oppdrag selv, med mindre og mindre behov for støtte fra nordmennene. Også her har vi lykkes med å få afghanske sikkerhetsstyrker til å stå godt på egne bein.

Norge høster stor anerkjennelse fra våre allierte for den profesjonaliteten norske styrker viser i oppdragsløsningen. General Sir Richards, general McChrystal, general Petraeus og general Allen har alle uttrykt denne anerkjennelsen til meg, og vi skal alle være stolte over det arbeidet norske soldater har lagt ned for å oppnå en slik anerkjennelse.

Den kvalitet, innsats og likeverd som våre soldater fremviser er eksempler til etterfølgelse. The Norwegian model, som mange av våre allierte kaller det, virker i komplekse operasjoner. Det har Afghanistan-innsatsen vist og vi viser det fortsatt hver dag.

Unge norske soldater og ledere på lavere nivå har båret de tyngste byrdene i Afghanistan. De har ikke bare vært dyktige i strid, men vært kloke i maktanvendelsen og opptrådd støttende gjennom nærhet og respekt for det afghanske folket og oppdraget. President Karzai, innenriksministeren, forsvarsministeren og mange andre afghanske ledere har alle gitt særdeles gode skussmål til måten de norske soldatene har løst oppdraget på og særlig deres respekt for det afghanske folk.

Alle disse operasjonene har vært krevende og vi har tapt noen av våre beste kvinner og menn i Afghanistan. Dette har smertet pårørende mest, men vi alle har mistet noe uerstattelig.

Afghanistan-operasjonen er en felles innsats fra hele Forsvaret. Det er ingen fremre eller bakre avdelinger i slike operasjoner, alle opererer med konstant trussel og nærhet til fare. Norsk politisk og militær ledelse har stolt på våre soldater og gitt nødvendig frihet til å løse oppdragene. Dette har virket og det er intet mindre enn imponerende det de norske soldater har fått til. Det er disse soldatene som fortjener hele samfunnets anerkjennelse og respekt.

Operasjonene Forsvaret har deltatt i internasjonalt har gitt samfunnet mange nye erfarne veteraner med unik kompetanse. Veteraner er personer som har valgt å forlate en trygg hverdag og bidra til internasjonal fred og sikkerhet i områder som er preget av usikkerhet og risiko. Dette er krevende oppgaver og jeg er ikke i tvil om at de som har tatt dette ansvaret er ressurspersoner i det norske samfunnet.

Vi har i de siste årene satt nytt fokus på våre veteraner. Stortingsmeldingen samt handlingsplanen for våre veteraner har gjort at vi har kommet mange skritt videre i ivaretakelsen av disse. Dette har vært på høy tid og har vært krevende for hele samfunnet å få til.

Gjennom tett samarbeid og jevnlige møter med andre etater har vi nå kommet et godt stykke på vei for bedre å ivareta den ressursen veteranene er. Norge har ca. 100 000 veteraner. 1/3 av Forsvarets ansatte i dag er veteraner. Norske veteraner har praktisk erfaring med å løse krevende oppdrag. Disse oppdragene løses ofte under tidspress i en kompleks situasjon hvor de møter vanskelige, etiske dilemmaer.

Få andre sitter på den samme kulturforståelsen eller de samme erfaringene, og de blir dermed en svært viktig ressurs for Forsvaret, og for samfunnet forøvrig. Forsvaret nyttiggjør seg denne opparbeidede kompetansen i det videre arbeidet med å utvikle Forsvarets operative evne. Kompetansen og erfaringene institusjonaliseres og blir med det mer enn enkeltindividers opplevelser og erfaringer.

Forsvarets operative evne nasjonalt har gjennom erfaringer fra internasjonale operasjoner kommet mange steg videre. Våre soldater har vært i kamp. Våre soldater har operert sammen med våre allierte i tett dialog med politiske og sivile aktører. Jeg er ikke i tvil om at dette styrker vår evne til å operere her hjemme. Vi har løst felles utfordringer i en alliert ramme og gjennom dette videreutviklet oss selv, men også bidratt i NATOs utvikling.

Likefullt er det den enkelte som sitter med erfaringene, opplevelsene og dessverre: i noen tilfeller også de negative konsekvensene av å være engasjert i stridshandlinger. Skader og andre fysiske eller psykiske påkjenninger er noe flere av våre veteraner dessverre må leve videre med.

Jeg ønsker å være tydelig på at det samhold den enkelte opplever på stridsfeltet, ikke skal opphøre i det vi kommer hjem. Vi skal sørge for at den enkelte alltid føler seg som en fullverdig del av det militære fellesskapet og at vi er der også når hjelpen trengs.

Veteranene er våre veteraner, og de skal vite at Forsvaret følger opp sitt ansvar, også i den vanskelige fasen med behov for en medisinsk eller annen samfunnsmessig oppfølging.

For å kunne følge opp veteranene best mulig ved hjemkomst, har vi utnevnt en egen veteraninspektør og opprettet Forsvarets veterantjeneste. Veteranene skal ha én dør, ett innslagspunkt hvor de kan henvende seg, for å nå det offentlige med sine behov. Forsvarets veterantjeneste skal være dette innslagspunktet og denne åpne døren.

Regjeringens handlingsplan «I tjeneste for Norge» identifiserer 126 tiltak, hvorav Forsvaret og Forsvarsdepartementet har ansvar for 86. Veteraninspektørens hovedanliggende er oppfølging av tiltakene i denne handlingsplanen.

Fra Forsvarets side vil vi legge stor vekt på forebyggende arbeid forut for deployering. Målsettingen er å øke den enkeltes bevissthet og dermed robusthet i forhold til de belastninger opphold i et stridsteater kan innebære. Gjennom mental bearbeidelse av mulige scenarier og situasjoner vil risikoen for mulige senvirkninger etter tjenesten reduseres.

Debriefing i teateret av stressmestringsteam, «mellomlanding» i forbindelse med redeployeringen samt evaluering og samtale ved retur har vært etterspurt og er nå implementert.

Det er imidlertid ikke bare Forsvaret som bør dra nytte av den kompetansen veteranene sitter inne med.

Den unike kompetansen de har opparbeidet seg gjennom oppøving og operasjoner er en ressurs som vårt samfunn og arbeidsliv bør nyttiggjøre seg i langt større grad enn hva tilfellet er i dag. Veteraner må ikke sykeliggjøres! Fokuset når det gjelder veteranivaretakelse blir ofte lagt på støtteordninger og kompensasjoner. Det er imidlertid viktig å huske på at majoriteten av veteranene våre er friske, ressurssterke mennesker som ikke trenger støtte, men som tvert imot har så mye å tilby.

Derfor har ikke veteranene bare krav på vår omsorg, de har også krav på samfunnets respekt og anerkjennelse. Gjennom det dekorasjonsregimet som nå er etablert og veterandagen 8.mai er det skapt mer oppmerksomhet rundt det å være veteran og en bedre forståelse for den innsatsen de har gjort. Bokutgivelser og reportasjer i media, for eksempel «Krigens pris» på TV2 har satt fokus på en soldathverdag som få her hjemme tidligere har hatt innblikk i. Jeg legger stor vekt på åpenhet og det å vise soldatenes hverdag til folket.

Fjoråret markerer også et annet vendepunkt for veteransaken. Landets fremst dekorerte veteran, Gunnar Sønsteby gikk bort. Han var et eksempel på den livskraft og vilje som ligger hos veteraner.

Veteranene var, er og forblir våre soldater. Det ligger i enhver soldats natur aldri å forlate en såret kollega.

Tjenesten ute og hjemme har vært viktige byggestener i utviklingen av innsatsforsvaret. La meg kort si litt om det nye forsvaret.

Forsvaret er nå tilpasset en ny tid. Globalisering og økt kommunikasjons og transportmuligheter gjør at kriser og hendelser oppstår raskere enn tidligere. Overgangen fra dagens fredelige situasjon til en eventuell krise og krig vil trolig skje raskt. Internasjonale hendelser påvirker i større grad vår hverdag og vi må hurtig kunne respondere nasjonalt og internasjonalt for å ivareta nasjonens sikkerhet på en best mulig måte.

Dette illustreres tydelig av terrortrusselen, men også andre sikkerhetspolitiske kriser langt fra Norge kan få konsekvenser her hjemme. Rask respons og evne til innsats er viktig for troverdigheten av innsatsforsvaret. Operasjonen over Libya viste dette godt. Få hadde trodd eller forestilt seg bare dager forut for deployeringen at Norge skulle være en av de beste, ikke bare i luftoperasjonene, men også i støtte og planfunksjonene. Dette styrker innsatsforsvaret og gir anerkjennelse av vår forsvarsevne.

I et nettverksbasert forsvar er rettidig situasjonsforståelse, evne til raske beslutninger og handling med stor presisjon helt vitalt. Innsatsforsvaret må anvendes etter disse prinsippene. Dette vil redusere muligheten for at potensielle konflikter har utviklet seg før man evner å handle. Derfor må vi i den kontinuerlige fornying og forbedring av fremtidens nettverksbaserte forsvar satse på spissteknologi som virker sammen med de alliertes systemer.

De klassiske militære prinsippene med mobilitet, ildkraft og beskyttelse er selvfølgelig fortsatt gyldige. Disse prinsippene har i vår tid også fått en annen betydning i cyber-domenet. Ildkraft er ikke lengre bare sprengstoff, men elektroner med ødeleggende effekt. Mobilitet er samtidighet som ikke kan måles i hastighet og bevegelse, men er der hele tiden. Beskyttelse er ikke panserstål og betong, men elektroniske mottiltak. I Cyber-domenet finnes ikke nasjonalitet, uniformer eller grenser, og angrepet kan sies å være i full gang allerede.

Vårt samfunn og vår militære evne bruker cyberdomenet på lik linje med land-, luft- og sjødomene. Det er i dette området at vi er svakest. Ikke bare Forsvaret, men hele samfunnet.

I videreutvikling av forsvaret må vi ha kunnskap, forståelse og dybdesyn i forhold til hvordan vi skal møte cyber utfordringen og hvordan vi fremover skal handle og opptre i dette domenet. Vi har allerede som et av de få land, etablert et eget Cyberforsvar. Dette har fått svært god respons blant våre allierte og vi er allerede i nært samarbeid med nære partnere for å videreutvikle kapasiteter og beskytte oss i cyber verdenen.

Vi er så få her i landet at i en globalisert verden har vi ikke muligheten til å konkurrere i kvantitet. Derfor må vi utvikle Forsvaret med høy kvalitet og framtidsrettede kapasiteter.

Anskaffelsen av nye kampfly F35 er svært viktig i denne sammenheng. Kampflyene vil gi oss helt nye kapasiteter som styrker vår samlede stridsevne. På denne måten må vi også i tiden fremover satse på kapasiteter med framtidsrettet utviklingspotensial. Et slikt Forsvar er ikke bare et innsatsforsvar, men et Forsvar med krigsavergende effekt og derved et terskelforsvar med reell innflytelse i en aggressors kost nytte regnskap. Tilsvarende vil det være viktig å videreføre og fornye vår kapasitet til undervannskrigføring. Den strategiske effekt av undervannsbåter i et terskelforsvar er innlysende.

Fra i år 2013 er vi i gjennomføringsperspektivet for Proposisjon 73 S, som gir politisk retning for utviklingen av Forsvaret i neste 4års-periode. Proposisjonen gir grunnlag for en meget god utvikling av Forsvaret. Dagens Forsvar er et høyteknologisk og kostbart Forsvar, som krever langsiktig utvikling og investering. Dagens innsatsforsvar er besluttet av Stortinget og jeg forventer at våre politikere finansierer dette. Denne forventningen krever og forutsetter at vi i Forsvaret forplikter oss til å anvende de tildelte midler på den aller beste måte. Jeg har derfor lagt stor vekt på nettopp det få mest mulig ut av hver krone. Vi må aldri slutte å forbedre oss på dette området, fordi i dette ligger mye av tilliten mellom oss og folket.

Vi står nå overfor den strategisk viktige oppgaven med å sikre at Forsvaret også i fremtiden har personell med rett kompetanse, god motivasjon og mulighet for en meningsfull tjeneste. Intet i dette høyteknologiske moderne forsvaret vil fungere uten kompetente mennesker. Det er derfor svært gledelig at forsvarsministeren nå arbeider med en kompetansemelding for forsvarssektoren. Dette handler ikke om at personellet i Forsvaret ikke er kompetent i dag. Det handler om å sikre rett kompetanse for å møte fremtidens utfordringer.

Solid militærfaglig kompetanse er det som sikrer en god oppdragsløsning. Jeg ser kompetanse som summen av den kunnskap og erfaringer som den enkelte person har opparbeidet. Denne kompetansen må forvaltes med omhu og kløkt. Vi må bli enda flinkere til å rekruttere, ta vare på og videreutvikle den menneskelige kapitalen. Selv om Forsvaret fungerer meget godt i dag, må vi planlegge for fremtiden og tenke langsiktig.

Jeg har tre klare forventninger til kompetansemeldingen.

Min første forventning er at vi er nytenkende og kreative i forhold til hvordan vi tiltrekker oss og utvikler dyktige mennesker. Vi må se med andre øyne på hvordan vi samarbeider om og utveksler kompetanse med resten av samfunnet. Våre kompetente soldater er ettertraktet hos andre og jeg ser allerede en økt avgang og rotasjon av personell med høy kompetanse til sivil sektor. Det er attraktivt å jobbe i Forsvaret grunnet den kvalitet og det spennende arbeid og de erfaringer som kan opparbeides. Sivil sektor er ofte attraktive på lønn og incentiver. Et samarbeid i utviklingen av kompetanse vil styrke alle parter.

Min andre forventning er at vi må se på en ny befalsordning. Det trengs en ny innretning for våre ansatte som gir mulighet for karriere innenfor kunnskap og kompetansebaner og ikke bare en vertikal karriere mot å bli general eller admiral. Vi må ha en struktur som gjør at våre ansatte har sikkerhet og trygghet i livsløpet uten å måtte presses oppover i hierarkiet. Det må legges til rette for ordninger som sikrer at de som vil bli spesialister på sitt fagfelt kan ha en karriere som verdsetter nettopp det.

Den tredje forventning er å legge forholdene og virkemidlene til rette slik at Forsvaret kan anvende kompetansen der det er behov for den. Vi må ha et disponeringssystem som muliggjør tjeneste på alle geografiske steder og våre ansatte må ha betingelser som ivaretar at de vil flytte dit det er nødvendig.

Jeg har store forventninger til at meldingen kommer til å gi oss det nødvendige grunnlag for å videreutvikle Forsvaret. Vi har mye kunnskap og kompetanse i Forsvaret og derfor tror jeg at vi alle, i felles innsats med arbeidstakerorganisasjonene, kan finne de beste løsningene for fremtiden. Når jeg reiser rundt i landet og snakker med de ansatte er det dette de formidler.

Jeg har i dag vektlagt viktigheten av Afghanistan operasjonen og ivaretakelsen av våre veteraner. Når jeg også har brukt litt tid på innsatsforsvaret og den kommende kompetansemeldingen så er det for å vise at samlet sett så er Forsvaret innsatsklart, vi opererer, vi er kompetente og vi legger grunnlaget for å bli enda bedre i fremtiden. Forsvaret er klart for innsats nasjonalt og internasjonalt i dag og i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 7. januar 2013

Ved Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen


Nyttårsforedrag i Oslo Militære Samfunn

«Vårt innsatsforsvar – i en relevant Allianse»
Mine damer og herrer, kjære forsvarsvenner.

Godt nytt år!

Det er veldig hyggelig for meg å være tilbake på denne viktige talerstolen.

Det skal sterk rygg til å bære gode tider heter det. Jeg tenker at det gjelder akkurat her og nå.

Vårt forsvar er i en svært gunstig situasjon. Der andre land kutter, bygger vi opp.

Vi er samtidig en del av det europeiske og det videre globale skjebnefellesskapet.

Derfor må vi vedlikeholde og utvikle det vi har oppnådd. Og vi må forstå og handle når våre strategiske omgivelser endrer seg.

Hovedtema i kveld er strategiske endringer vi står ovenfor. Det er vårt innsatsforsvar i en relevant Allianse.

Mitt utgangspunkt er tre observasjoner og tre budskap.

Den første er mine viktige lærdommer fra forsvarsomstillingen. Det er en fortelling om beslutningsvilje og vanskelige valg. At valg nytter.

Vi har nådd våre mål. Den nye langtidsplanen knytter fortid og fremtid sammen. Men den fratar oss ikke fra å ta vanskelige valg. La det være mitt første budskap.

Min andre observasjon angår det fremtidige arbeidsmarkedet. Fremtidens gullstandard ligger i evnen virksomheter har til å tiltrekke, beholde, videreforedle og anvende kompetanse. Dette angår også oss.

Det er i dag vi må legge grunnlaget for å sikre at vår sektor er konkurransedyktig i et fremtidig arbeidsmarked. Det er mitt andre budskap i kveld.

En tredje observasjon er store endringer i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Vi ser nye og gamle motsetninger. Vi ser et nytt konfliktpotensial. Og vi ser nye samarbeidsmuligheter og allianser tre fram.

De tre ukene før jul reiste jeg til Kabul, Ankara og Washington. Ikke tre vilkårlige hovedsteder. Men tre land som hver på sin måte er viktige for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Samlet sett forteller de mye om trendene rundt oss.

Vi skal føre en fornuftig sikkerhets- og forsvarspolitikk som gjør oss i stand til å møte de nye utfordringene. Det er mitt tredje og siste budskap i kveld.

La meg starte med et hyggelig gjensyn.

Viktige lærdommer, et hyggelig gjensyn

Det å komme tilbake til denne sektoren har vært en god opplevelse. Jeg kommer til et forsvar med en rasjonell struktur og med høy operativ evne.

Det er gått syv år siden jeg ble forsvarsminister første gang. Det var i sannhet en annen tid. Vi hadde et annet forsvar, et forsvar midt i en krevende omstilling.

Jeg husker det som en meget spennende, men også vanskelig tid. Spennende fordi gevinstene av de valgene vi tok var fjerne og utydelige. Vanskelig fordi det innebar upopulære beslutninger der nedsidene derimot var nære og konkrete. Mange ansatte var berørt.

En ting er å forstå at det tar tid å ta ut gevinster i forsvarssektoren. Noe annet er å tørre å gjøre det.

Ja, jeg valgte en tøff linje. Vi tok noen vanskelige beslutninger.

Det handlet om å ta modige og viktige steg mot et moderne innsatsforsvar. Et forsvar med tydelig vekt på oppgavene her hjemme og med evne til å stille opp ute der det var nødvendig.

Lærdommen satt dypt i meg da vi la fram langtidsplanen for perioden 2009-2012. Langsiktig balanse, fremfor kortsiktig populisme.

Også nå var det harde prioriteringer og tøffe valg. Vi måtte gjennom mye smerte. Vi la ned virksomheter. Noen steder bygget vi opp. Og vi flyttet. Det vil Porsanger og Værnes huske. Og det vil Bodø og Stavanger også vite.

Skepsisen var stor. Motforestillingene mange.

Vi merket det særlig ved etableringen av FOH i Bodø. At det ville medføre kompetanseflukt. At vårt operative hovedkvarter ville ta lang tid å bygge opp.

Vi reduserte distriktstrukturen i Heimevernet. Vi avviklet Heimevernets egen førstegangstjeneste for mannskaper. I en kort tid var det årlige treningsnivået i områdestrukturen helt nede i null. Også dette var vanskelig. Det skapte uro og bekymring.

Hærens utholdenhet var satt alvorlig på prøve med langvarige styrkebidrag i Afghanistan. Det syntes umulig både å stille substansielle styrkebidrag ute, og samtidig ivareta en brigadeambisjon for styrkene her hjemme.

Selvsagt var det vanskelig, men vi klarte det.

Jeg har reist og besøkt de fleste av Forsvarets avdelinger de siste månedene.

Jeg har sett at ting som lå på tegnebordet for fire år siden, nå er på plass. Jeg har sett et forsvar som leverer med høyere operativ evne, døgnet rundt. Uten de store ord, uten de store overskriftene. Det er imponerende.

Jeg har møtt en hær som vokser seg sterk på Rena og i Indre Troms. En hær som øver og trener mer i brigadeforband. En hær som på seks år har økt bemanningen med over 50 %. Og en hær det investeres tungt i.

Et solid løft for en landmakt med økt mobilitet og reaksjonsevne. En hær som har tatt tunge og avgjørende løft i Afghanistan. En hær som er en ettertraktet ressurs blant våre allierte. Fordi Hæren leverer.

Vårt Sjøforsvar er ikke til å kjenne igjen. Sist jeg var statsråd hadde vi kun én seilende fregatt i Frithjof Nansen. Våre korvetter eller MTB‘er var under bygging i Mandal.

I dag er de her. Fem nye fregatter og seks korvetter. Som nylig har hatt vellykkede testskytinger med sjømålsmissiler, et teknologisk kvantesprang for et land med ansvar for store havområder.

Sjøforsvaret har nådd sine mål. En sjømakt med en av Europas mest moderne baser i Haakonsvern. En sjømakt som seiler stadig mer her hjemme. Som snart skal tilbake til Aden-bukta. Nå som kommandofartøy i NATOs stående maritime styrke. Det er et stort ansvar og en stor anerkjennelse.

Vi har en Kystvakt med samlet ledelse i Sortland. Som daglig løser viktige oppdrag. Som trygger vår suverenitet. En Kystvakt som hindrer lovovertredelser. Som sikrer økonomisk vekst ved å holde tyvfisket nede.

Både fregattene og kystvaktfartøyene vil få enda bedre operativ evne med nye helikoptre.

På mine reiser har jeg møtt et moderne Heimevern. Et Heimevern som har fått spisset kompetanse og materiell for å kunne ta ansvar for sikring av samfunnets viktigste installasjoner.

Jeg har sett et Heimevern som øver stadig mer for å bli enda bedre. Et Heimevern med lokal nærhet i sine 11 distrikter. Som øver og trener for å kunne handle lokalt når det kreves.

Vi har et heimevern med en rasjonell styrkestruktur som evner å yte viktige bidrag til samfunnssikkerhet og sikkerhetspolitiske kriser.

Og jeg har sett et Luftforsvar i endring. Et Luftforsvar som er i gang med en krevende omstilling for å gjøre seg klar til å motta den største investeringen i Forsvaret noensinne. Som også har økt antallet flytimer og som leverer her hjemme og utenfor Norge.

Vi har et Luftforsvar som stiller i fremste rekke. En meget god reaksjonsevne under oppdraget i Libya. Et livreddende helikopterbidrag i Afghanistan. Og nå med transportfly til ISAF-operasjonen. De klarer dette til tross for den tragiske ulykken i mars som rammet denne delen av Forsvaret så sterkt.

Og jeg har sett et FOH som raskt og uten opphold ivaretok sin rolle som hovedkvarter. Trygt plassert i nord, men med blikket rettet dit våre styrker opererer.

Men mest av alt, har jeg møtt menneskene som har tatt tunge løft hjemme og ute. Slike møter gjør meg ydmyk og takknemlig.

Mitt gjensyn med veteransenteret på Bæreia forteller mye. Det var et møte med en entusiastisk stab som tror på og brenner for veteranenes sak. En stab som sammen med sine gjester gledet seg over at vi fornyer og styrker senteret.

Mine samtaler med veteranene ga meg visshet om at vi er på rett vei. At løftet vi tok for våre veteraner gir resultater. Og at vi kan bli enda bedre.

Jeg har sett hvor vi kom fra. Jeg har sett hva det har kostet. Derfor har jeg har stor respekt for alle dem som har stått i disse endringene.

Forsvarets ansatte kan være stolte. Forsvarsjefen har gått foran. Han har vært tydelig i sine valg. Han har hatt gjennomslag. Min takk går til alle som har bidratt.

Vi skal fortsette å flytte ressurser til høyere prioritert virksomhet. Og vi skal fortsette å bygge et godt forsvar.

Gjennom fornying og forbedring. Gjennom kontinuerlig utvikling og tilpasning. Ettersom vi ser behovene og mulighetene oppstå.

Utviklingen rundt oss er sjelden lineær. Som beredskapsorganisasjon må vi være forberedt på det uforutsette.

Derfor må vi tenke bredest mulig også når det gjelder sikkerhetspolitiske kriser.

Terroren som rammet oss 22. juli 2011, er en del av dette. Den flyttet vår forestillingsevne.

Det er riktig at Forsvaret aldri ble satt på en reell prøve. Vi har likevel mye lærdom å hente fra 22. juli kommisjonen.

Vi trenger et effektivt sivilt-militært samarbeid. God samhandling mellom forsvar og politi er avgjørende. Derfor er dette en hovedprioritet i den nye langtidsplanen.

Vi skal bli bedre på risikoerkjennelse. «Risikoforståelsen bestemmer om man øver, hva man øver på, og hva man lærer», skriver 22. juli kommisjonen.

Hva er så den største risikoen eller trusselen for Norges sikkerhet i dag? La meg si følgende:

Jeg tror det er viktig å skille mellom hva som er største trussel og hva som er mest sannsynlige trussel.

Den største trusselen mot Norge er en sikkerhetspolitisk krise i våre nærområder: At det blir en krig eller konflikt her i nord. Men dette er også lite sannsynlig.

En mindre, men mer sannsynlig trussel, er at vi kan bli utsatt for et omfattende cyberangrep med store konsekvenser.

Cyber er i dag en strategisk sikkerhetsutfordring. Derfor er forsvarssektorens samlede evne til sikkerhet og operasjoner i det digitale rom et satsningsområde for denne regjeringen.

Vi har etablert et Cyberforsvar. Og vi styrker Etterretningstjenestens kapasitet på dette området. Vi gjør et historisk løft for at Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal kunne motvirke trusselen i det digitale rom.

Lærdommene, konkluderer 22. juli-kommisjonen, handler i større grad om ledelse, samhandling, kultur og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg.

Dette har også overføringsverdi til Forsvaret som beredskapsorganisasjon.

Kultur, holdninger og ledelse er bærebjelker i enhver sunn og handlekraftig organisasjon. Dette kan vi ikke bevilge oss fram til.

Dikteren Arne Garborg sier det slik: «For pengar kan ein få alt, heiter det. Nei, ikkje alt. (…) skale av ting kan du få for pengar, men ikkje kjernen».

For kjernen i dag er menneskene i vår sektor. I et moderne og teknologitungt forsvar er den menneskelige ressurs avgjørende.

Derfor er dette vår neste store strategiske utfordring.

Vi tar fatt på dette nå. Gjennom en kompetansereform.

La meg si noen ord om dette arbeidet.

Kompetanse i en ny tid

Kompetanseutvikling er nøkkelen til fremtidig verdiskapning. Påstander om at vår nasjonalformue ligger i oljen eller pensjonsfondet, er simpelthen ikke riktig. Arbeidskraften utgjør alene over 80 prosent av vår nasjonalformue.

Satsningen på kompetanse i Forsvaret er ikke noe nytt. Kompetanseutvikling har vært en rød tråd i forsvarsomstillingen. Gjennom rekruttering, utdanning og trening. Hele vår organisasjon er preget av dette. Vi har en lærende organisasjon.

Riktig kunnskap, sunne holdninger og gode ferdigheter. Det er sentrale kvaliteter i vårt forsvar. Det er en rettesnor for våre soldater.

Ja, et forsvar som daglig leverer høy kvalitet, er for meg det beste bilde av en organisasjon med riktig kompetanse som kan betjene moderne våpensystemer.

Med en slik organisasjon i ryggen er det en takknemlig oppgave å være politiker. Med det følger også et stort ansvar. Et ansvar denne regjeringen har tatt og vil fortsette å ta.

Det er i dag vi må legge grunnlaget for å sikre at vår sektor er konkurransedyktig i et fremtidig arbeidsmarked.

Gjør vi ikke dette er jeg redd vi vil få et forsvar uten nok relevant kompetanse. Enda verre – vi kan ende opp med å ha investert i høyteknologiske plattformer som ikke vil gi oss den forventede forsvarsevnen.

Utfordringene i Sjøforsvaret, har gjort problemstillingen synlig. Dette er alvorlig.  Derfor gjør vi noe med dette.

Min største bekymring er likevel ikke det som skjer i dag. Det er det som venter oss lenger fram i tid som bør uroe oss. At Forsvaret er konkurransedyktig i arbeidsmarkedet når dagens barn skal velge arbeidsgiver.

Hva vet vi så om det fremtidige arbeidsmarkedet annet enn at det blir hardere? Følgende er vesentlige:

  • Vi vet at den enkelte arbeidstaker vil ha en sterk bevissthet om sin egen verdi.
  • Vi vet at de mest attraktive organisasjonene vil være de som satser på kompetanse og utvikling av hver enkelt medarbeider.
  • Vi vet at det for de fleste vil være naturlig å bytte jobb flere ganger.
  • Vi vet at det er en forventning om at vi må stå lenger i arbeidslivet.
  • Og vi vet at de fleste familier vil være avhengig av å kunne ha to karrierer samtidig.

Dette er noen av de utviklingstrekk vi skal presentere overfor Stortinget i en egen melding. Den vil ikke gi alle svar. Men den vil peke ut en retning for hva vi skal gjøre.

Dette handler om mange ting. Det handler om å skape best mulig forutsetninger for å kunne løse krevende oppgaver. Og det handler om hvordan vi skal få tak i de beste hodene i samfunnet.

I år markerer vi at det er 100 år siden kvinner fikk full stemmerett på lik linje med menn. Sterke kvinner brøt en barriere.

En viktig sak i 2013 vil være debatten om flere kvinner i Forsvaret.

Spørsmålet om kjønnsnøytral verneplikt er satt på dagsorden gjennom langtidsplanen.

De vernepliktige ønsker dette. Forsvarsledelsen støtter det. Og Stortinget har bedt om en grundig vurdering.

Oppgavene Forsvaret løser er i endring. De stiller høye krav, ulike kvaliteter og egenskaper. Derfor trenger vi å trekke på de aller beste og mest motiverte. Og vi trenger flere kvinner i Forsvaret.

Stortinget har pekt på at dette først og fremst er et politisk spørsmål. Derfor må vi ha en bred og grunnleggende debatt.

Verneplikten er fundamentet i det norske Forsvaret. Det skal den fortsatt være.

Jeg er veldig opptatt av at den militære profesjonen og dens egenart bevares. Vi trenger militære spesialister og militære ledere. Vi trenger ansatte med en sterk profesjonsidentitet.

Derfor skal vi rendyrke vår utdanning mot våre operative behov. Vi skal la andre sivile utdanningsinstitusjoner ta seg av det de er gode på. Utdanning skal styres etter innsatsforsvarets behov.

På enkelte områder utdanner og sysselsetter vi innenfor en og samme nasjonale næringsklynge. Det gode eksempelet er maritim sektor. Et annet er domenet teknologi og IKT. Mer samarbeid på tvers av sektorer er påkrevd.

Vi må få til en mer smidig utveksling mellom Forsvaret og det sivile arbeidsmarked.

Vi skal fortsette å legge til rette for at våre ansattes kompetanse kan komme andre til nytte. Veteranene og tidligere ansatte i Forsvaret har mye viktig erfaring og kunnskap.

Vi må sørge for at de får en plass i arbeidslivet hvor denne kompetansen kan utnyttes både til samfunnets og den enkeltes beste. Det kan også komme Forsvaret til nytte.

Norske Reserve Offiserers Forbund og Norges Forsvarsforening har kommet med viktige innspill. Om hvordan vi kan «oversette» den militære kompetansen til noe som en sivil arbeidsgiver forstår og kan dra nytte av. Dette er viktig for våre veteraner.

Vi må bli flinkere til å hente inn kompetanse fra det sivile der det er behov. Vi gjør det i dag. Vi skal trolig gjøre det enda mer. Forsvaret har i fremtiden behov for flere spesialister og færre generalister.

Det skal være kompetansen som avgjør hvem som tilsettes. Derfor må vi øke fleksibiliteten i våre systemer for rekruttering, ansettelser og tilsettingsformer – kort sagt hele livsløpet.

Det å gå fra godt sagt til godt gjort, krever vilje, evne og tydelige valg. La meg legge til, godt samarbeid med alle parter og arbeidstakerorganisasjonene. Det har vi hatt så langt. Og vi trenger det i det videre arbeidet. Det ser jeg fram til.

Fra Kabul til Washington via Ankara

Mine damer og herrer,

«En kontorpult er en farlig utkikksplass for den som vil danne seg et bilde av verden», sier John Le Carre. Spionfortfatteren minner oss om at vi må reise for å forstå.

I desember var jeg igjen tilbake i Afghanistan. Dette var min 11. reise dit, men den første på tre år. Det å vende tilbake etter noen år gjør en i stand til å se endringer tydeligere.

Hovedstaden Kabul gjør alltid inntrykk. Langs de tungt trafikkerte veiene er verksteder av bølgeblikk og containere. Mange små butikker klorer seg fast. Bak de mange murene aner vi et annet liv, et afghansk hverdagsliv.

Det er ikke tvil om at flere tiår med konflikt setter spor. I en sterkt befestet by, ser man også lyspunkter. For de er der.

Jeg så et Afghanistan som ruster seg til å stå på egne ben, men samtidig ikke vil bli helt forlatt. Det store militære nedtrekket følger planen. De afghanske sikkerhetsstyrkene får mer ansvar.

Hæren og politiets videre utvikling må være rammet inn av robuste sivile institusjoner. Også Norge må forberede seg på å videreføre sin opplæring og rådgivning etter 2014. For å holde fast ved det vi har bygd opp.

Jeg møtte afghanske kvinner og menn som fortalte om et veiskille. Om forventninger. Om håpet om et afghansk samfunn i sikkerhet og verdighet. Og om de vanskelige spørsmålene på veien videre.

En omfattende korrupsjon som uthuler tillitten til myndighetene, er et slikt område. Et annet er skjørheten i forsoningsarbeidet.

Jeg merket meg en forsiktig optimisme blandet med et stort alvor. Et alvor og en uro over at Taliban på ny kan styrke seg.

Major Khoshhal Sadat som leder Spesialpolitienheten i Kabul (CRU), delte sine tanker med meg. Han var ikke mange årene da hans far omkom under den sovjetiske okkupasjonen.

Sadat vokste opp med en mor som gjorde alt hun kunne for å gi sine barn en utdannelse. En enke og en mor som opplevde hvordan Taliban slo og mishandlet kvinner. En mor som aldri ga opp.

«I love my soldiers, but my mother is my hero», sa Sadat. I sin mor så han både lidelse og smerte, men også et håp. For et hardt prøvd folk.

Khoshhal Sadats historie er dessverre ikke unik. Fortellingen om afghanske kvinner er en beretning om grov undertrykkelse, om tap av verdighet og en stemme.

Igjen ble jeg minnet om behovet for sette kvinnene i stand til å delta i en forsoningsprosess. Kvinner på alle nivåer, i parlamentet og i hjemmene, i Kabul og i distriktene. Det er blant de forhold som må på plass for å sikre en varig politisk løsning.

Men også denne veien er kronglete og lang. Likevel, en forsiktig optimisme. Nye initiativ, nye samtaler med Pakistan som kan gi håp.

Hasina Safi, en forkjemper for kvinners rettigheter sa det likevel slik da jeg traff henne: «Frykten for Taliban er iboende i enhver afghansk kvinne, men den dag i dag tør ingen gi åpent uttrykk for dette».

I nord så jeg merkbare endringer. For første gang reiste jeg ikke til Maimanha for å møte norske soldater. Turen gikk til Mazar-e-Sharif. Ved Camp Maimanah er det i dag 1. brigade/209. ANA korps som står vakt.

Det gir grunn til ettertanke. Vår tid i Faryab har vist hvordan uro plutselig kan blusse opp. Våre soldater har opplevd harde kamper. Få her hjemme kan fatte de prøvelsene de har gjennomgått.

Befolkningen og styresmaktene i Faryab vet at de vil bli hjemsøkt av ny uro. Vi forlater dem likevel ikke tomhendt. Lokale myndigheter har fått en godt rustet og trent hær til å ta vare på sikkerheten. En terskel mot økt uro og ustabilitet.

Likevel – spørsmålene stilles og vil fortsette å bli stilt: Var det verdt det? Har vi oppnådd det vi ville?

Jeg tror ikke det finnes et enkelt svar. Utfordringene i Afghanistan er komplekse. Det finnes ingen raske løsninger. Konfliktene vil ikke være borte når vi drar.

Poenget er at vi dro til Afghanistan fordi det ikke var andre virkemidler som nådde fram. I dag er ikke landet lenger et fristed for al Qaida og opptrening av terrorister.

Når vi gjennomgår vår deltakelse skal vi ikke glemme dette. Og vi skal heller ikke glemme at Norges innsats har hatt en tydelig innretting, både sivilt og militært.

Derfor må vi unngå at en debatt om hva vi har oppnådd, blir en diskusjon om militærmakten alene. Omfanget av de utfordringer som har vært og er i Afghanistan, har aldri vært tenkt løst militært. Det har vært et av flere virkemidler.

Norske soldater kan være stolte. De har gjort en fremragende innsats. De har stått skulder ved skulder med våre afghanske kolleger.

Derfor dro jeg hjem i visshet om at våre bestrebelser har vært riktige. Tiden vil vise om Afghanistan og det internasjonale samfunn har klart å skape en varig og bærekraftig statsmakt.

Min andre reise i desember gikk til Ankara. Det å stå ved minnesmerket over grunnleggeren av det moderne Tyrkia, Mustafa Kemal Atatürk, gjør inntrykk.

Et møte mellom fortid og nåtid. Et land i stor endring. Med tydelige visjoner og ambisjoner om sin rolle i regionen og i verden.

Det er også et land geografisk lokalisert i randen av vår Allianse mot et urolig nærområde.

Tyrkia har naboland som Irak og Syria og historiske bånd til hele Midtøsten, Sentral-Asia og Balkan.

Hele Europa og Midtøsten er berørt av krigen i Syria. Vi kan ikke utelukke at konflikten spres videre.

Utviklingen i Tyrkias nærområder illustrerer noe viktig:

At verdenssamfunnet ikke har lyktes med å hindre en blodig konflikt med titusener av sivile ofre i Syria.

At verdenssamfunnets evne til å beskytte mot krig og konflikt er begrenset.

At konflikter i utkanten av NATOs territorium berører oss både militært og sivilt. I dag huser Tyrkia mer enn 200 000 flyktninger fra Syria.

Derfor er situasjonen i Syria nok en påminnelse om at vi trenger en effektiv og årvåken Allianse. Vi trenger et NATO som er i stand til å praktisere kollektivt forsvar.

Beslutningen om å styrke det tyrkiske luftforsvaret med patriotmissiler er derfor viktig.

Den er et uttrykk for NATO-landenes solidaritet med Tyrkia. Slik sender vi et meget viktig signal til det tyrkiske folket om at NATO er til å stole på.

Dette minner oss om at forsvar hjemme ikke er hjemme i snever forstand, men inkluderer hele Alliansen. Det er dette NATO som kollektiv allianse handler om.

Derfor er vi veldig tilfredse med at NATOs forsterkningsplaner ikke bare kom til anvendelse, men at de fungerte effektivt. Det overrasker meg jo ikke, men det er heller ingen selvfølge.

I møte med en ny realøkonomisk virkelighet, er flertallet av allierte hardt rammet. Nettopp i en slik tid krever det sterk rygg til å holde fast ved den grunnleggende solidariteten Alliansen er tuftet på.

Ja, vi må forhindre at solidariteten blir den økonomiske motgangens første offer. Det ble den ikke i Tyrkias tilfelle.

Luftstyrkene er blant de beste eksemplene på hvordan NATO har ivaretatt beredskap i eget område, også mens alliansen har vært sterkt engasjert i internasjonale operasjoner. Struktur og planverk for luftstridsmidler er utformet slik at NATO kan reagere hurtig ved behov i våre nærområder. Det gir trygghet også her hjemme.

Vi trenger et NATO som har god kunnskap om utviklingen i sine nærområder. Det gjelder i et urolig Midtøsten. Og det gjelder i våre stabile nordområder.

Dette var tanker jeg tok med meg til Washington den siste uken før jul. Kontinuitet og videreføring av politikk, men også en gjenvalgt amerikansk ledelse som står friere i sine valg. Som posisjonerer seg for mer varige endringer også i sin sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Møtet med den amerikanske forsvarsministeren Leon Panetta forsterket dette inntrykket. Perspektivet er globalt. Sikkerhetsutfordringer i tiden fremover omtales som meget krevende.

Uroen over forsvarsinvesteringene i de europeiske land ble gjentatt. Og det samtidig som at amerikanerne selv må redusere sine forsvarsbudsjetter ytterligere.

Panetta var tydelig også på et annet punkt. F-35 programmet er i rute. Den amerikanske administrasjonen vil arbeide innenfor ni-lands gruppen for integreringen av Joint Strike Missile i F-35. Jeg merket meg også en stor interesse for det norske sjømålsmissilet.

Dette er gode nyheter for Kongsberg og for Norge.

Noe annet var også vesentlig. Det at USAs sikkerhets- og forsvarspolitikk fokuserer mer mot Asia og Stillehavsområdet. Og det at stadig flere asiatiske land lener seg mot USA for egen sikkerhet og stabilitet.

Derimot er USA ikke i ferd med å forlate Europa. Ja, omleggingen mot Asia er kanskje overdrevet. Den skjer ikke over natten. Den har vært planlagt lenge. Det at operasjonene i Irak og også Afghanistan nærmer seg slutten, gjør dette mulig først nå.

Både Panetta og andre samtalepartnere gjorde et tydelig poeng av at båndene til Europa og NATO er sterke. At de er helt avgjørende for USAs egen sikkerhet og globale posisjon.

USA vil anvende nye virkemidler for å samvirke tett med sine allierte. Slik vedlikeholdes samhandlingsevnen med europeiske allierte. Og slik sikrer vi at USA raskt kan forsterke Europa hvis det skulle bli nødvendig.

La det være klart; de transatlantiske båndene er solide. USA vil ikke gi slipp på det de har bygget opp. Derfor vil de hegne om NATOs kjerneoppgaver. Og de vil sikre at artikkel V er robust og troverdig.

Dette kommer ikke av seg selv. NATO må vise seg relevant for amerikanske beslutningstagere og velgere. Fortellingen om NATO som politisk samlende i et tidligere splittet Europa, må gjenfortelles med nye og tidsriktige virkemidler.

For meg handler dette om å innrette seg slik at de allierte er skodd til å møte nye sikkerhetsutfordringer. At vi evner gradvis å omstille oss fra et sikkerhetsbilde til et nytt i emning. Og at kuttene blant europeiske allierte er fornuftige og koordinerte.

Vi skal huske det at USAs andel av de totale forsvarsutgiftene i NATO øker jevnt. For få år siden var Europas andel én tredjedel. I dag nærmer vi oss én fjerdedel. Noe annet bør likevel uroe oss mer. Forsvarsutgiftene totalt sett i NATO er sterkt fallende.

Vi står foran et mer broket sikkerhetspolitiske bilde. Situasjonen i Midtøsten er nevnt. Vi ser fremveksten av nye stormakter, mens gamle konsoliderer seg på nytt. Og vi ser skjerpede fronter mellom stormakter i Stillehavsområdet. Vi konstaterer at land utenfor NATO øker sine forsvarsutgifter.

Dette er en utvikling vi skal følge nasjonalt og som vi skal sette på dagsorden i NATO. Et viktig initiativ er tatt nettopp av Panetta. Med norsk støtte. Til neste forsvarsministermøte i NATO vil vi få kartlagt mangler i strukturen. Et arbeid med å forbedre styrkeplanprosessene er også igangsatt.

Inntrykkene fra Washington bekrefter at USA og Norge «leser fra samme noteblad». Vi tenker likt om endringer i våre strategiske omgivelser.

Noe annet er også viktig: Panetta og andre sentralt plasserte i den amerikanske administrasjonen roste utviklingen og kvaliteten på det norske forsvaret. Vi har et forsvar som er tidsriktig og relevant. Og vi har et norsk-amerikansk sikkerhetspolitisk samarbeid som er usedvanlig godt.

Chuck Hagel blir i følge amerikanske medier i dag kl 1900 norsk tid, nominert til stillingen som ny forsvarsminister i USA. Han er formann i den amerikanske atlanterhavskomiteen og er en sterk tilhenger av NATO-samarbeidet.

Jeg kjenner Hagel som en realpolitiker med stor innsikt og med et stort engasjement for transatlantisk samarbeid. Hvis han blir USAs nye forsvarsminister, lover dette godt for vårt bilaterale samarbeid og for arbeidet med å sikre at NATO forblir en relevant Allianse.  

I våre nærområder åpner den globale oppvarmingen for et gradvis isfritt Arktis. Med det åpner det seg også nye muligheter. Men dette vil også gjøre våre nærområder strategisk viktigere, og muligens også mer utsatt.

Derfor må vi fortsette arbeidet med å legge et fundament for samarbeid i nord. Slik sikrer vi fortsatt stabilitet. Det er dette regjeringens nordområdepolitikk handler om.

Vi skal fortsette å arbeide for et godt og konstruktivt samarbeid med Russland. Vi skal investere i det militære samarbeidet i Nord-Europa. Med de nordiske land når det viser seg riktig. Og med våre allierte, Tyskland, Storbritannia eller Nederland. Her gjør vi mye allerede.

Vi må gjøre ting smartere, mer kosteffektiv og kvalitetsmessig bedre. Innenfor rammen av Smart Defence og Connected Forces Initiative som kom ut av det siste toppmøtet.

Dypest sett handler dette for meg om å ta vare på det NATO vi var med å stifte i 1949. Oppgavene og perspektivet er endret mye. Likevel – det grunnleggende består.

Derfor skal vi fortsette arbeidet med å høyne NATOs profil i våre nærområder. Det innebærer også å kunne håndtere artikkel V situasjoner.

Artikkel V er ikke en stor knapp du kan trykke på når krisen oppstår. Som alt annet må også dette jevnlig øves.

Ny teknologi, ny kompetanse og planverk må hele tiden oppdateres, øves og vedlikeholdes. Ellers forvitrer de.

Ja, ressursene må finne hverandre også her.

Oppfølgingen av nærområdeinitiativet et av flere viktig områder. Da jeg presenterte dette for mine kolleger i NATO i 2008 var skepsisen hos mange stor. Det er hyggelig å konstatere at i dag snakker alle om det.

Vi har økonomiske muskler og vi har store areal. Derfor påhviler det oss et stort ansvar.

Vi arbeider for tettere kobling mellom vårt nasjonale hovedkvarter og NATO. Og vi fortsetter å legge til rette for store allierte øvelser her hjemme.

Fordi vi ønsker å videreføre det gode samvirke fra Afghanistan. Og fordi vi vil ha en relevant Alliansen som er godt forberedt til neste krise.

Vilje til å prioritere – vilje til å ta valg

Kjære forsvarsvenner,

Jeg snakket tidligere i kveld om lærdommer. Den kanskje viktigste av dem alle er at den som skal være i takt med tiden ikke kan stå stille.

Selv om vi har gjort vår jobb her hjemme, kan vi ikke tillate oss å stanse opp. Vi må aldri abdisere fra en målsetting om å lage et bedre forsvar. Vi er gode i dag, fordi vi gjorde riktige valg i går. Det skal vi fortsette å gjøre.

Den nye langtidsplanen handler om nettopp dette.

I møte med nye strategiske utfordringer, må vi handle i dag for å bli værende i forkant. Vi må ta vare på og bygge videre på vårt gode utgangspunkt.

Derfor har jeg valgt å vektlegge fremtidens kompetansebehov. Og derfor har jeg snakket mye om de sikkerhetspolitiske endringene vi ser rundt oss.

Vi får mye ros i NATO. Ikke bare fordi vi har et stort forsvarsbudsjett. Men fordi vi har hatt mot til å ta noen vanskelig valg. Fordi vi har våget å prioritere. Og fordi vi i dag fortsetter å fatte viktige strategiske valg.

For vårt innsatsforsvar – i en relevant Allianse.