Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. april 2014

Forskningsleder Terje Holm, Forsvarsmuseet

«1814 – Grunnloven, krigen, soldaten».

Grunnloven

Historiefaget er alltid en debatt om hva som har skjedd og hvorfor. Tolkningen er avhengig av utgangspunktet til forfatteren eller historiefortelleren. Vår kollektive oppfatning av Eidsvoll 1814 og Grunnloven fra den gangen, er vel mye preget av hva 1814 betyr for oss i dag? Hva som egentlig lå bak de enkelte vedtak og hva de den gangen egentlig mente, kan altså være en annen sak.

En av diskusjonene som historikere har hatt rundt problematikken er hvorfor Norge klarte å utarbeide en Grunnlov og oppnå såpass stor grad av selvstendighet? Svarene har dreid seg om: Hvor mye betydde ytre faktorer, og hvor mye betydde de indre? Det skal vi se på til å begynne med.

I norsk nasjonalhistorie tillegges indre årsaker stor vekt. Eidsvollsgrunnloven var kronen på en lang indre utvikling der Norge hele tiden ble seg sin egenartete stilling bevisst. Selvsagt ligger det noe i det, men uten den smeltedigelen som revolusjons- og napoleonskrigene var, klarer ikke jeg å se hvordan lille fattige Norge skulle ha lykkes med Prosjekt Eidsvoll-1814.

Hva ligger bak denne påstanden? Fredrik VI av Danmark og Norge hadde etter flåteranet i 1807, valgt å stå sammen med Napoleon og Frankrike i striden. Dette førte til krig både mot Sverige og mot England. Felttoget i 1808 med påfølgende handelsblokade som resulterte i sult og nød, var hendelser som var med å bevisstgjøre folk i Norge. Og etter at Bernadotte, den franske marskalken som ble valgt til tronfølger i Sverige i 1810, kom inn på arenaen, og etter at han valgte å endre svensk strategi fra å ta Finland tilbake fra Russland, til heller å få Norge som erstatning for tapet av nettopp Finland, mot at Sverige ga håndfast hjelp i sluttkampene mot Napoleon, var egentlig brikkene satt. Det var duket for endringer av maktforholdene i Norden, og for endringer innad i Norge.

Og situasjonen skulle bli verre for København: Slaget ved Leipzig i oktober 1813 var Napoleons største, og mest avgjørende nederlag. Det var egentlig langt viktigere enn Waterloo halvannet år senere. Maktforholdene i Europa tippet for alvor over i de alliertes favør, og støttespillerne kunne kreve sine gevinster. For Bernadotte, eller Karl Johan som vi kjenner ham best som, var det som nevnt å overta kontrollen over Norge. Karl Johan rykket etter Leipzig nordover mot Danmark, og etter forhandlinger i Kiel ble freden sluttet den 14. januar 1814. Det er ofte nødvendig å understreke at det var en fredsavtale. Danmark-Norge hadde faktisk vært i krig med bl a Sverige fra høsten 1813.

Det er freden i Kiel som fører Norge over fra den danske til den svenske kongen. Vi skal ikke dvele for mye rundt motiver og ønsker. Kongen i København hadde egentlig ikke så mange andre valg, hvis han ville unngå åpen krig i selve Danmark. Det interessante for oss i dag er at avtalen ikke ble godtatt i Norge. Den ble derimot startskuddet for arbeidet som endte med Grunnloven i mai måned.

Mange vil gjerne se Grunnloven som genuint skapt for å dekke behovet for et selvstendig Norge, men vi må ikke glemme at det er mange faktorer som trekker tolkningen av Eidsvollverket over i et større maktspill, der eksempelvis kongen i København og kronprinsen, stattholder Kristian Fredrik, i det skjulte kan ha samarbeidet for å bringe de gamle unionspartnerne, Danmark og Norge, sammen igjen. En Grunnlov og proklamasjonen av ny stat, ville kanskje forstyrre svenskenes ønsker så mye, at stormaktene igjen satset på en sterk oldenborgerstat?

Jeg mener dette var utgangspunktet for Kristian Fredrik. At han fra nærmest dag 1 skulle gå inn for reell norsk selvstendighet, harmonerer ikke med hans stilling som stattholder og status som tronarving til den danske trone. Men Kristian Fredrik var ikke alene på arenaen. Rundt seg hadde han nordmenn som var bevisste på situasjonen, og som hadde moderne ideer om folkesuverenitet med i bagasjen. Kristian Fredrik ble derfor langsomt trukket inn i et langt mer dyptgående opprør enn hva han nok i starten så for seg. Han hadde håpet at enkle demonstrasjoner skulle være tilstrekkelig, men nå ble det opprør i en annen skale, og med en Grunnlovgivende forsamling som det sentrale element. De som sto rundt Kristian fikk ham til å innse at hans stilling som leder i Norge, var avhengig av at folket ga ham makten. Prosessen med Grunnloven skapte denne forutsetningen, og med ett var Norge selvstendig, og Kristian konge! Det er der krigen starter. Europa og Sverige godtok ikke den norske aksjonen. Vi skal om et øyeblikk behandle krigen, men først litt om viktige militære paragrafer i Grunnloven av 1814.

Det er særlig to paragrafer jeg tenker på. § 25, den såkalte landevernsklausulen og § 109, som sier noe om borgernes plikt til å gjøre soldattjeneste, vernepliktparagrafen.

I dag er vi nok mest opptatt av den siste, men jeg vil først si noen ord om landevernsklausulen. Den lød i 17. mai-utgaven av Grunnloven slik:

Kongen har højeste Befaling over Rigets land- og Søe-Magt. – Den maae ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Krigsfolk, undtagen Hjelpe-Tropper mod fiendtlig Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke.-

Paragrafen ble nøye diskutert i forbindelse med revisjonen av Grunnloven høsten 1814. Mange norske forhandlere sto steilt på teksten, men Karl Johan mente at det ikke var mulig å forsvare riket hvis ikke kongen fikk større disposisjonsrett over styrkene. Den endelige lovteksten ble et kompromiss der kongens, i nyere tid regjeringens, bruk av styrkene ble regulert slik at norske tropper ikke kunne brukes til angrepskrig uten Stortingets samtykke, og videre at det bare var de såkalte linjetropper som i det hele tatt kunne brukes utenfor landets grenser. Landvernet og andre bakre oppbud kunne aldri, slik 4. november Grunnloven sier, sendes ut av landet. Linjetropper kunne imidlertid kongen trekke ut av landet, når det var snakk om forsvarskrig.

Linje, landvern og etter hvert landstorm, var viktige begreper på 1800- og tidlig 1900-tall. Paragrafen medførte, da unionsstriden med Sverige ble sterkere mot slutten av det nittende århundret, at Norge økte størrelsen av de bakre oppbud, og dermed ble den styrken kongen faktisk kunne bringe med seg ut av landet begrenset. På den måten ble kongens makt innskrenket. Etter unionsbruddet i 1905 ble fordelingsnøkkelen forandret til fordel for linjen. Bruken av paragrafen mot slutten av 1800-tallet, er et interessant eksempel på hvordan unionsmotstanderne arbeidet fram mot 1905. Det var et elegant politisk grep å styrke den hjemlige forsvarsmakten, på bekostning av regjeringens handlekraft.

Den andre militære paragrafen er den som innfører allmenn verneplikt.

  • 109 lyder innledningsvis slik:

Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpliktet i en viss Tid at værne om sit Fædreneland, uden hensyn til Fødsel eller Formue. …

Dette er vernepliktsparagrafaen. Det er innledningsvis viktig å merke seg at verneplikt er en rekrutteringsmetode. Gjennom historien har det imidlertid vært lagt vekt på systemets angivelige oppdragende funksjon: Alle skal gjøre tjeneste og gjennom tjenesten blir soldatene knyttet sterkt sammen og til landet, til nasjonen. I det lå det egentlig en revolusjon, mente man! Det var ikke lenger bare kongene som «eide» landet. Landet ble også noe som angikk den vanlige mann. Borgeren fikk sin andel. Det må likevel understrekes at dette var forhold som kanskje ikke ble så godt registrert i 1814.

Videre må det også poengteres at lovgiverne i 1814 faktisk ikke ga noe endelig svar på hvordan systemet skulle virke i praksis. Det ble overlatt til en komite, samt det neste Stortinget å avgjøre.

Å godta allmenn verneplikt, selv om Norge hadde hatt vernepliktlignende systemer også før 1814, var imidlertid ikke lett. Fritaksregler var det mange av. Den kanskje mest spesielle var retten til å leie en annen til å gjøre tjenesten for seg, den såkalte stillingsretten. Den rettigheten ble ikke opphevet før i 1876. Ideen bak rettigheten var at tjenesten som soldat ble ansett å være så krevende, at hvis den enkelte mente han ikke var i stand til å gjennomføre den, måtte han ha en mulighet til å frasi seg retten!

Tilslutt vil jeg også nevne at selv om man har verneplikt, så er det den til en hver tid gjeldende forsvarsordning som avgjør hvor mange som faktisk må stille som soldater. Rett etter 1814 ble hæren redusert til bare 12 000 mann, hvorav 2 000 var vervet. Med en tjenestetid, dvs den tiden soldaten sto i rullen, på fem år, trengte det militære bare om lag 2 000 av hvert årskull. Statistikken sier at det i 1820 ble født om lag 30 000 i Norge. Hvis vi regner med at halvparten var gutter får vi et brutto utskrivningskull på 15 000. Av dette trengte det militære altså bare 2 000. Utskrivningsprosenten ble da, så lenge det var fred, om lag 15. Under den kalde krigen var prosentandelen adskillig høyere. I dag er vi imidlertid igjen tilbake til en utskrivningsprosent som er så lav at det reelt sett ikke blir så mye snakk om tvang, som det var på 1960-70-tallet. Innføring av verneplikt for kvinner vil, når vi følger dette resonnementet, høyst sannsynlig, ikke bety så mye for den enkelte, fordi behovet for soldater ikke er så stort.

Vernepliktspørsmål er spennende og tankevekkende, men jeg velger foreløpig å forlate temaet til fordel for en gjennomgang av krigen 1814.

Krigen

Krig sies gjerne å være politikk med andre midler. Og krigføringen i stort er nok det, selv om det på taktisk nivå kan registreres mye aktivitet som grenser inn på det jeg vil kalle kultur. Før jeg behandler hendelsene må jeg gi et lite riss av hvordan styrkene den gangen var organisert, og litt om hvordan de virket i felten.

Forsvarsmakten i 1814 var tredelt: Det var de bevegelige landstyrkene, det var det stasjonære landforsvaret (dvs festninger og skanser) og det var maritime stridskreftene. Elementene kunne operere sammen, men også hver for seg, når det kom til bruken. I 1814 virket de i stor grad sammen, og de påvirket dermed hverandre. Dette i motsetning til felttoget i 1808, som i mye kun var en bevegelig landkrig, der det maritime element og festningene sto litt på siden.

For å forstå bedre hva som skjedde er det viktig å vite hva de enkelte ledd besto av, og hva de var i stand til å utrette. Vi starter med de maritime styrkene.

I dansketiden var det en fellesflåte som fram til 1807 både var tallrik og slagkraftig, når den, eller hvis den, var gjort stridsklar. Det var den normalt ikke. Normalt lå den såkalt avtaklet i havn. Engelskmennenes kupp i 1807, der de bombarderte København til kapitulasjon og deretter tok flåten med tilbake til England, reduserte den oldenborgske maritime styrke til en skjærgårdsflotilje, med dårlig kapasitet til å møte en motstander på åpent hav.

Når det er sagt må det ikke glemmes at alle sjømakter den gangen, hadde slike fartøyer av enklere standard, beregnet på kystnære strøk. Fartøyene var i stor grad ro-baserte. Det var ikke nødvendigvis negativt i alle sammenhenger. I vindstille ble de store seilbaserte skipene liggende i ro. Da hadde ro-fartøyene en sjanse til å ramme selv store skip, ved eksempelvis å komme inn ifra akterenden, slik at man unngikk en eventuell bredside. Norge disponerte i 1814 rundt regnet 120 slike fartøyer, ved siden av noen brigger og andre seilfartøyer. Frykten for anslag kysten rundt, medførte at skipene ble fordelt litt langs hele kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, selv om konsentrasjonen var størst i sørøst. En samtidig kritiker av hvordan krigen i 1814 ble ført, sier om utgrupperingen at han ikke kunne forstå hvorfor ikke alt var konsentrert i sørøst! For den som ikke sitter med ansvar er det alltid lett å kommentere, særlig etter at en krig er over!

Det faste forsvaret var, for situasjonen i 1814, særlig knyttet til festningene Fredriksten, Fredrikstad, Kongsvinger og Akershus. I tillegg var Blaker skanse sentral både i 1808 og 1814. Øvrige anlegg ble ikke trukket direkte inn i virksomheten. Forskansningenes funksjon var særlig å binde opp fiendens styrker og alltid fungere som et usikkerhetsmoment, hvis man ikke fikk nøytralisert dem. Vi skal se at det var nettopp slik de fungerte. Men krigen ble likevel ikke avgjort gjennom beleiring og tap av viktige festninger.

Det bevegelige landforsvaret besto grovt sagt av fotsoldater, artilleri og rytteri. Hver av disse kategoriene var igjen delt i underenheter. Tilhørende fotfolket var det for det første musketerene, også kalt linjeinfanteri. De var særlig trent til å opptre i sluttede formasjoner, skulder ved skulder.

Den andre kategorien fotfolk var jegere. I tillegg til å opptre sluttet var de også trent til å danne løsere skytterlinjer, kjeder, for å sikre linjeinfanteriet og for å forstyrre fienden mest mulig. Spesialkorpset: Jegerkorpset, hadde ansvaret for sikring av armeen som helhet, mens regimentsjegerne tok seg av sikring av bataljoner og kompanier.

I Norge fantes også skiløpere, men det var egentlig bare jegere som om vinteren brukte ski.

Noen savner kanskje grenaderene i denne oversikten? De var sentrale i 1808, men soldatkategorien ble nedlagt i 1810 og erstattet av de nevnte regimentsjegerne.

Hovedvåpenet for linjeinfanteriet var flintelåsgeværet, mens jegere, skarpskyttere og skiløpere var utstyrt med rifler. Linjeinfanteristens sidevæpning var bajonetten, mens de andre også hadde enten en sabel eller en jegerhirsjfenger.

Artilleriet var delt både etter størrelse og etter transportmåte. Det var: lett, middels og tungt artilleri og det var gående, kjørende og ridende artilleri. Når det i tillegg opplyses at våpnene var enten kanoner, haubitsere eller mortere, og at alle typer skyts hadde flere ammunisjonstyper til ymse bruk, forstår man raskt at en artillerist hadde mange valgmuligheter.

En morsom tilleggsinformasjon, er at kuskene, under transport, ikke satt på kanonvognen, slik man skulle tro. Artilleriets kusker red på hestene til venstre i trekkspannet.

Rytteri i Norge var ensbetydende med dragoner, som må sies å være et middelstungt rytteri. I stormaktsarmeene var det også både lett og tungt rytteri. Mangel på hester og vansker med å skaffe nok fôr, begrenset imidlertid hestebruken her i landet.

Kunsten for en hærfører var å kjenne disse kategorienes egenskaper, og helst også den enkelte spesielle avdelings sterke og svake sider, for å få full effekt.

Felttoget

Mens Grunnloven ble utarbeidet på Eidsvoll var hovedtyngden av den svenske hæren ikke tilgjengelig for oppdrag mot Norge. Svenskene sto fortsatt på kontinentet. Styrkene som var tilbake var ikke i stand til å utfordre de norske, og derfor ble det ingen svensk innblanding før på ettersommeren. Men da kom det også til krig.

Til forskjell fra tidligere tider, da kampene på den norsk/svenske grensen gjerne var en del av et større krigsteater, sto Norge nå alene. Sverige hadde støtte fra stormaktene, og de hadde bare felttoget mot Norge å tenke på. Deres krigsmål var å tvinge igjennom det de hadde oppnådd i Kiel, og nordmennenes mål var, om ikke full selvstendighet, så i hvert fall å beholde mest mulig av Grunnloven.

Karl Johan følte nok også at han måtte ta hensyn til den nye politiske virkeligheten i Norge. Det ville være uklokt å knuse nordmennene helt. Overmakten, for det må vi si svenskene hadde, skulle bare brukes slik at Kristian Fredrik fikk en god mulighet til å trekke seg tilbake med verdighet, ble det snakket om på svensk hold.

Heller ikke Kristian Fredrik var, kom det fram i løpet av krigen, interessert i å satse alt på et usikkert felttog. Dette bakteppet må være på plass for å forstå hvorfor krigen ble litt passivt ført fra begge partene.

Hvor mange soldater var det i 1814? I 1814 var, på krigens første dag, antallet svenske og norske tropper klare til innsats mellom 80 og 90 000. Da krigen i Norge startet 9. april 1940 var det, grovt sett, om lag 40 000 tyske og norske soldater på plass. Det kan kanskje gi grunn til refleksjoner?

Den norske utgrupperingen bygde på antagelsen at svenskene ville angripe i Sør-Øst mot Kristiania over Blaker. Den norske forsvarsplanen tok utgangspunkt i dette, og styrkene ble gruppert ut for å demme opp for et slikt alternativ.

Men svenskene tenkte annerledes. Fienden gjør gjerne det! Karl Johan konsentrerte så godt som alle sine drøye 40 000 mann mot den søndre delen av den sørøstre arenaen, sett fra norsk side. Han ville, med støtte av de maritime styrkene, rykke inn i Norge over Svinesund. Bare noen mindre styrker ved Eda skanse brøt bildet. Her var Ghan, ulykkesfuglen fra Trangen i 1808, igjen sjef for en svensk jokeravdeling.

Ved siden av sterke hærstyrker, hadde svenskene også en sterk flåte å sette inn. Svenskene hadde i tillegg til ro-fartøyer, også linjeskip og ande mindre seilfartøyer. Svenskene var således overlegne også til sjøs, og kunne egentlig presse de norske skipene tilbake, ved sin blotte tilstedeværelse.

Jeg har laget noen skisser som skal vise utviklingen og vi begynner med den første.

(Kommentarene til skissene blir gitt noe uavhengig av teksten her. Den er bare ment som en huskeliste.)

Skisse 1 viser utgangspunktet med norske vaktavdelinger (grønn farge) fram mot grensen. Hovedstyrkene er markert med rødt. De besatte grovt sett Glommalinjen. Og bak disse igjen, markert med sort, lå to reserveavdelinger. Legg merke til de norske maritime styrkene ned Hvalerøyene. Her var om lag 40 fartøyer utgruppert for å beskytte armeens høyre flanke. Svenskenes styrker er markert med blått.

Skisse 2 viser hvordan den svenske marine sørget for at nordmennenes høyre flanke ble svekket: De norske fartøyene trakk seg vekk uten kamp!

Skisse 3 antyder de to første svenske landangrepene. Ett i Enningdalen, og et noe lenger vest, over Iddefjorden. Det var det østligste framstøtet som først gikk inn. Så snart de norske vaktstyrkene var trengt tilbake, etablerte svenskene her et brohode. Kontrollen i øst medførte at det var mulig å slå en bro over fjorden i vest. Dermed klarte svenskene å få også tyngre skyts med i angrepet.

Skisse 4 viser den nødvendige norske omgrupperingen. Målet var å demme opp mot sør. En av reserveavdelingene, den som hadde ligget i Follo, ble nå også satt inn. Omorganiseringen for å møte den reelle trusselen skapte selvsagt uro i de norske rekker! Beleiringen av Fredriksten festning startet også i denne fasen av krigen.

Skisse 5 viser hvordan svenskene fikk kontroll over et større areal, og hvordan nordmennene ble tvunget tilbake til Glomma. Her ble det etter hvert etablert en mer utbygd forsvarslinje.

Skisse 6 viser episoder fra krigen med dato for når de særlig hadde betydning. I nord foregikk kampene ved Lier, Skotterud og Matrand. Datoene for disse operasjonene er 2. til 5. august. Det som skjedde var at det først kom til en batalje ved forskansningene ved Lier. Her ble svenskene stanset. Nordmennene hadde lært av feilene de gjorde i 1808. Den gangen var styrkene ved Lier for små, og man klarte derfor ikke å holde forsvarslinjen skikkelig besatt, når man kom under press.

I 1814 slo nordmennene fienden tilbake. Den norske sjefen i området, oberst Krebs, sendte sine tropper etter svenskene, og ved de mindre sammenstøtene ved Skotterud og Matrand, ble svenskene helt slått og jagd ut av landet.

Lenger sør antydes tapet av Fredrikstad den 4. august, videre opptakten til det u-utkjempede slag ved Rakkestad den 6. og kampene ved Langenes skanse den 9. Den siste trefningen fant sted ved Kjølberg bro den 14. Den 14. august ble også freden i Moss, Mossekonvensjonen, vedtatt, og krigen var forbi. To dager senere, den 16., overtok svenske tropper kontrollen over Fredriksten festning.

Sluttkommentar om krigen

Krigen fikk ikke noe godt ettermæle i norsk militærhistorie. Mange mente, og noen mener det fortsatt, at den ble svakt ført. Og det ble den hvis hensikten var å slå svenskene koste hva det koste ville! Men det var ikke noe alternativ. Kristian Fredrik innså nok nederlaget den dagen krigen brøt ut, og han forsøkte derfor å begrense skadene i størst mulig grad. Det ser også ut til at heller ikke Karl Johan ønsket en total krig. Derfor oppsto det flere situasjoner der nordmennene, med en mer offensiv linje, kanskje kunne ha oppnådd lokale seire. Og det har fått mangt et brushode i ettertid til å reagere kraftig på måten krigen ble ført. Men slike seire, som nok kunne ha kommet, ville sikkert i neste omgang medført større svensk press for å rette opp feilen. Med den overlegenhet svenskene hadde, ville de likevel tilslutt ha vunnet fram. Og vi skal huske at da krigen tok slutt den 14. august, sto egentlig svenskene klare til å starte en omfattende offensiv, som kanskje ville ha endt med totalt norsk sammenbrudd. Da ville forhandlingene ha blitt svært vanskelige sett fra norsk side.

Krigen hadde i starten ingen egentlige fronter, slik vi tenker oss det. I starten var det bare tynne vaktkjeder fram mot svenskegrensen. Hovedstyrkene var samlet i større grupper lenger bak. Enhetene kunne så rykke fram ved behov.

Etter de innledende kampene, og etter at forpostene var blitt en del av armeen igjen, dannet det seg derimot en front med utgangspunkt i Glomma. Denne forsvarslinjen ble imidlertid ikke alvorlig utfordret, fordi freden, Mossekonvensjonen, trådte i kraft 14. august.

Soldaten

Tilslutt vil jeg presentere noe av det jeg har skrevet om i boken Grunnlovens soldater. Ideen med den boken var å beskrive det vi kan kalle utdanningsmålet for norske soldater før 1814, og det var ikke så rent lite. Jeg har tatt for meg de enkelte soldatkategoriene og beskrevet det spesielle for hver enkelt, men også fellesstoffet. Begrepet den lille krig, alt som etter datidens definisjon måtte utføres utenom et slag, har også fått bred plass. Ved hjelp av reglementer, håndbøker og beretninger har det vært mulig å gi en ganske detaljert skildring av det normative kravet til hæren. Jeg skal ikke fylle resten av kvelden og natten med dette stoffet, men ganske kort presentere et moment, nemlig feltvaktholdet.

Det er kanskje slik at mange ser på fortiden som enkel og liketil, at man tidligere ikke tok ting så nøye og at man ikke var profesjonelle. Det blir feil. De var like gode, eller dårlige den gangen, i forhold til sine forutsetninger, som vi er i dag.

Vakthold hadde som målsetting å gi den beskyttede styrken tid nok til å gjøre seg klar til strid. Så enkelt er denne tjenesten definert, og dette gjaldt både om armeen var på marsj, om den sto i ro eller om den lå innkvartert i en by.

Å beregne tiden til forberedelser innbefattet vurdering av mange forhold: som størrelsen på den vakttrengende avdelingen, hvordan den var forlagt og ikke minst avstanden til fienden. Var egen styrke stor trengte den lengre tid på å bli klar, noe som medførte at vaktholdet måtte skjerpes. Var avstanden til en mulig fiende stor, trengte man imidlertid ikke så kraftig vakthold fordi avstanden medførte at man fikk mer tid til forberedelser, og sto de to styrkene tett ved hverandre og var man da allerede utgruppert i stridsformasjon, var behovet for et sterkt vakthold heller ikke til stede. Da holdt det med noen få poster et par tre kilometer borte. For den ansvarlige var det altså mange faktorer å ta hensyn til.

I reglementene opereres det gjerne med idealtilfeller. Man tenkte seg en teltleir med nærsikring og så et utgående feltvakthold rundt det hele, særlig i retning mot fienden. Imidlertid finner vi ikke dette idealtilfelle i virkelighetens Norge, verken i 1808 eller 1814. Det ble organisert feltvakthold. Det har vi sett under gjennomgangen av krigen i 1814. Men soldatene i hovedavdelingen lå ikke i leir, de var som regel innkvartert hos bønder og borgere, eller de lå i barhytter i tryggere områder.

Imidlertid, under øvelser og annen trening var bruk av telt vanlig. Felttjenestereglementet av ca 1788 har en illustrasjon som hjelper oss i å forstå hvordan en slik leir skulle organiseres. La oss se på den skissen, (nr 7).

En teltleir var på mange måter en garnison. Teltene ble slått opp etter en nøye plan der behovet for at soldatene raskt skulle stille opp, var det sentrale. Oppstillingsplassen, den såkalte Place d’Armes, var vendt mot fienden. Styrken i en leir var delt i de som hadde fri og de som var beordret på vakt. Alle som ikke var organisert i en av vaktstyrkene fikk ligge i sine telt hele natten igjennom, hvis ikke noe uforutsett skjedde. Ble det alarm var det å få på skotøy, ta tak i geværet og få med patrontasken, før man raste ut og opp til oppstillingsplassen. Dette var de hvilenes situasjon.

Vaktstyrken var delt i fire kategorier. Den første kategorien var livvaktene rundt de høyere offiserene og hovedkvarteret. Disse vaktstyrkene kommenteres ikke ytterligere. For hver bataljon ble det også organisert både en såkalt fanevakt og en brann/arrestvakt. Behovet for en utrykningsstyrke var også til stede. En slik styrke ble kalt en pikett. Soldater satt opp i piketten fikk normalt ligge i sine egne telt, riktignok i full mundur. Det var selvsagt langt fra sikkert at de måtte rykke ut i løpet av natten.

Den mest aktive og dermed viktigste vakten, var fanevakten. Den var da også overordnet de andre. Styrken var på opp i mot 40 mann og åtte poster ble bemannet. (Videre utbroderes vedettjenesten. Dens hovedoppgave: å oppdage folk som nærmet seg leiren, understrekes. Egenkontrollen med «Hvem der!» tas også med. Hvis systemet fungerte, ville ingen, usett, nå inn til leiren. Dette er kommentarer til lysbilde.)

Brannvakten hadde ansvaret for å gå brannvakt, samt passe på trenet og eventuelle arrestanter. Dens forlegningsområde var langt bak i leiren.

Nærsikringen av en leir var imidlertid ikke tilstrekkelig for å oppnå målsetningen med vaktholdet. Det er her den såkalte forposttjenesten kommer inn. Det skulle etableres en sammenhengende linje av enten enkle- eller dobbeltposter, såkalte vedetter, i en passende avstand fra leiren. I tillegg var det nødvendig med patruljevirksomhet samt å få inn informasjon fra det som blir benevnt spioner. Spioner var betegnelsen på alle som gav informasjon, uavhengig av om de var utsendt fra armeen eller om det var tilfeldige folk man plukket opp, og så forhørte.

For å støtte den framskutte vedettkjeden ble det også etablert mer permanente poster. Både såkalte hovedposter og feltvakter. Dette var både hvileområder og kommandosentra for postmannskapene. Forposttjenesten var skissemessig organisert slik denne figuren viser. (Skisse 8 viser dette skjematisk.)

Vedettenes hovedoppgave var å varsle et fiendtlig angrep. Det ble gjort ved bruk av lydsignaler som rop eller skudd. Det var nøye instrukser for hvordan soldatene skulle forholde seg i slike tilfeller.

I tillegg hadde vedettene oppgaven som første ledd i kontrollen av personer som nærmet seg egne styrker. Det kunne både være sivile, egne soldater, desertører, parlamentærer og, som nevnt, fiendtlig soldater på alvorlige oppdrag mot egen styrke. I særlig håndbøkene og dagbøkene er visitasjonstjenesten forklart, både gjennom instrukser og gjennom eksempler. De som har vært soldater vil i dette stoffet finne svært mange likhetspunkter med rutinene som også i dag brukes.

At reglementene ble fulgt vises særlig gjennom en dagbok som omhandler virksomheten ved ekserserskolen, rekruttskolen, i Trondheim i 1807.

Avslutning

Da nærmer jeg meg slutten, og jeg har altså belyst tre sider av den militære historien rundt 1814. Jeg har presentert militære aspekter i Grunnloven, jeg har gjennomgått krigen i 1814, og avslutningsvis gitt noen glimt fra soldatens hverdag.

Foto: Forsvaret

Nils Johan Holte Sjef Forsvarets spesialstyrker Forsvarets spesialstyrker

Foredraget leses i vedlagte PDF-fil.

2014-03-31-Holte

Foto: Forsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund, mandag 10. mars 2014 med Kommandørkaptein Arnstein Lund, Musikkinspektøren i Forsvaret. Musikkinspektøren på talerstolen, musikkinnslag ved messingsekstett fra Kongelige norske marines musikkorps.

”Forsvarets musikk en anakronisme eller en tidsmessig ambassadør for Forsvaret”

II. Formann, mine damer og herrer.

Militærmusikk – det har i tidligere tider vært ensbetydende med ”krigsmusikk”. Helt siden antikkens dager har mange folkeslag brukt signalinstrumenter for flere formål: Til å formidle ordrer, til å oppildne egne soldater og for å skremme fienden.

Fra 1627 ble det i Norge opprettet tamburer ved festningene og videre i en bestemmelse fra 1767 er det at alle infanteriregimenter i tillegg til tamburer og pipere skulle ha ansatt seks ”hoboister”, dvs blåsere. Det var i forbindelse med en ny hærordning 1817-18 det ble opprettet fem brigademusikkorps i Norge. Kongelige norske marines musikkorps (KNMM) ble opprettet ved kongelig resolusjon i 1820.

Forsvarets musikk var på 1800 tallet en av de aller mest betydningsfulle kulturinstitusjonene i Norge.

  • Militærmusikkens musikkskoler var de eneste offentlige institusjoner som underviste i musikkfaget.
  • Militærmusikerne virket ikke bare for Forsvaret men også blant annet som komponister, kirkemusikere, organister, teatermusikere og musikklærere.
  • Militærkorpsene formidles datidens populærmusikk til allmenheten.
  • Militærmusikken var fremtredende i både samfunnslivet og samtidsdebatten.
  • Militærmusikken representerte Forsvaret i inn og utland, som en kuriositet kan nevnes at Marinemusikken spilte ved åpningen av Zueskanalen i Egypt i 1869.

Struktur endringer i militærmusikken i forhold til endrede behov i Forsvaret har vært en virkelighet fra militærkorpsenes opprinnelse. I 1887 kom de første forslag om nedleggelse. Den gang ble korpsene reddet av et veto av Kong Oscar II, etter at den legendariske musikkinspektøren, Major Ole Olsen, i audiens talte forsvarsmusikkens sak. I 1911 ble imidlertid 6. Brigades musikkorps opprettet i Harstad og ved overgang til ny hærordning i 1919, ble korpsene knyttet til divisjonene og kalt divisjonsmusikkorps.. Stortinget vedtok riktig nok på bakgrunn av økonomiske begrunnelser å nedlegge divisjonsmusikkorpsene både i 1927 og 1933, men måtte omgjøre vedtakene på grunn av stor motstand både fra militært og sivilt hold.

Etter krigsårene var militærkorpsene svært populære og ingen har vel spilt for et større og mer begeistret publikum enn da pensjonert Premierløytnant Johannes Hanssen, tidligere sjef for 2. Divisjons musikkorps i Oslo og «Valdresmarsjens far», ledet et sammensatt militærkorps opp Karl Johan 17. mai 1945.

Stortinget vedtok i 1953 etablering av Forsvarets stabsmusikkorps og videreføring av fem distriktsmusikkorps i tillegg til Marinemusikken.

En Norsk Offentlig Utredning fra 1978 fastslo at korpsene burde bestå men styrkes for å møte utfordringene i en ny tid. I 1988 fikk vi på ny en musikkutredning i Forsvaret som ledet til Stortings Proposisjon nr. 52 (1992 -93) og Stortingsmelding nr. 19 (1992-93) om Forsvarsmusikken. Resultatet ble at musikkorpsene i Forsvaret ble styrket og fikk tilført 49 nye stillinger som skulle fordeles på de syv musikkorpsene gjennom en gradvis opptrapping frem til år 2000.

Dette var et raskt tilbakeblikk i historien til militærmusikken før århundreskiftet.

Musikkinnslag Tamburer Forsvarets stabsmusikkorps

Forsvarets musikk har siden tidlig 2000-tallet på lik linje med det øvrige Forsvaret, vært gjenstand for en organisasjonsendring og tilpassing ift overgangen fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar. Ved langtidsplanen for Forsvaret, St prp. 42 (2000 -2001), ble Forsvarets musikk organisert med fem musikkorps.

Forsvarets musikk ble opprettet som en egen avdeling, en ”fellesinstitusjon” i Forsvaret under Forsvarsstaben og korpsene ble dermed flyttet fra Generalinspektøren for Hæren og Generalinspektøren for Sjøforsvaret til musikkinspektøren. Musikkinspektøren fikk derved to hatter, både som faginspektør innen musikk for hele forsvaret og som Sjef for Forsvarets musikk, med kommandomyndighet over de fem profesjonelle korpsene. Administrasjonene både i musikkinspektoratet og i korpsene ble samtidig til sammen styrket med 12 stillinger innenfor rammen på 178 stillinger.

Utfasing av de to ”gamle distriktsmusikkorpsene” i Halden og Kristiansand i 31.12.2002 var starten på en reorganisering der Forsvarets musikk ved hjelp av strategi har strukturert driften og videreutviklet nye virkeområder innenfor militærmusikken.

Analysen av Forsvarets musikk virksomhet ble gjennomført tidlig i 2004. En nødvendig og viktig prosess med til dels store utfordringer internt i forhold hva den nye tilnærmingen til drift av virksomheten ville medføre.  Resultat ble en fullt utviklet strategi med god forankring i Forsvarsstaben, ved daværende avdeling for Produksjon, Operasjon og Drift. Virksomhetsgrunnlag og visjon var grunnleggende faktorer som tidlig måtte på plass sammen med et strategisk mål-bilde der de åpenbare hovedutfordringene ble identifisert.

Gjennom analyse av blant annet Forsvarets virksomhetsgrunnlag og andre styrende dokumenter kom strategigruppen frem til følgende virksomhetsgrunnlag:

  • Forsvarets musikk skal i kraft av sin posisjon som en landsdekkende kulturinstitusjon bidra til at Forsvarets omdømme styrkes.
  • Forsvarets musikk skal støtte opp om Forsvarets virksomhet nasjonalt og internasjonalt ved å utvikle og tilby et bredt spekter av militærmusikk som ivaretar publikums behov og interesser.

Visjonen ble gjenstand for en lang prosess med mange ulike utkast som til slutt ble omforent i en enkel setning; Forsvarets musikk skal være en verdifull ressurs for Forsvaret og en ledestjerne i norsk kulturliv. Målgruppen ble identifisert til å være virksomheten Forsvaret, det offentlige Norge og samfunnet for øvrig.

Strategien skulle således bygge opp om et hoved leveransemål: Styrke Forsvarets musikk som sentral aktør i militært og sivilt kulturliv. Målet er at Forsvarets musikk skal være et verktøy for å underbygge Forsvarets profesjonskultur og identitet både internt og eksternt, den skal bidra til å skape samhold og motivasjon blant de ansatte, samt bidra til å styrke Forsvarets omdømme. Dette skal oppnås ved å prioritere seremoniell virksomhet samt tilby Forsvaret og det sivile samfunn et bredt spekter av arrangementer som gjenspeiler det moderne Forsvaret – stikkord er; allsidighet, kvalitet og presisjon. Forsvarets musikk rolle som en sentral tradisjons- og kulturbærer skal videreutvikles og styrkes til Forsvarets beste.

Gjennom strategiprosessen ble en rekke mål identifisert, disse var knyttet til spesifikke kompetanse utfordringer innen økonomi, produksjon, kommunikasjon og markedsføring, samt administrasjon og ledelse. I tillegg ble også fokuset satt på å styrke utvikling av militærmusiker profesjonen og utdannelse av musikkoffiseren. Det er for øvrig viktig å tillegge at budsjettutviklingen i hele perioden har vært positiv. Fra 2005 fikk Forsvarets musikk et høynet inntektskrav fra Forsvarsdepartementet på bakgrunn av at man så mulighet for økte inntekter innenfor et sivilt/militært kultur samarbeid.

Øvrige milepæler i perioden:

  • To av de ”gamle” Hær korpsene ble flyttet over til annen forsvarsgren. Henholdsvis Forsvarets musikkorps Trøndelag  i Trondheim, til Luftforsvaret som Luftforsvarets musikkorps i 2006 og Forsvarets musikkorps Vestlandet i Bergen, til Sjøforsvaret i 2009, hvorpå korpset fikk sitt endelige navnebytte til Sjøforsvarets musikkorps i 2011.
  • I 2008 ble som et ledd i omorganiseringen av Forsvaret, Forsvarets Avdeling for Kultur og Tradisjoner (FAKT) opprettet. Militærkulturen skulle gjennom dette utnytte synergier av tettere samarbeide og et overordnet felles ledelsesnivå.
  • Forsvarets musikk Råd ble som et ledd i omorganiseringen besluttet opprettet.
  • I 2009 kom Stortingsmelding nr. 33 (2008 – 2009) ”Kultur å Forsvare” Om kulturvirksomheten i Forsvaret frem mot 2020. Stortingsmelding 33 tok for seg militærkulturen og dens særpreg, betydning og utviklingspotensial. For Forsvarets musikk pekte regjeringen på 4 fokusområder:

o   videre satsning på publikumsrettede aktiviteter

o   styrkning av korpsenes kunstneriske uttrykk og repertoar, herunder en gradvis, moderat opptrapping i de minste korpsenes besetning.

o   i større grad å ivareta Forsvarets egne behov i forhold til seremoniell aktiviteter.

o   Utvikle korpsenes samarbeidsnettverk med sivile aktører.

  • I tillegg la regjeringen opp til å videreføre korpsstrukturen med fem musikkorps og pekte på at det er et behov for å forbedre den administrative kapasiteten knyttet til de enkelte korpsene, slik at forsvarsmusikkens aktivitetspotensial kan utnyttes bedre.
  1. Analyse  påstand ”Anakronisme ” eller tidsmessig ambassadør for Forsvaret.

Er det da slik at dagens Forsvarets musikk fremstår som en type overlevning fra en svunnen tid, et innholdsløst uthult skall uten noen reel funksjon eller oppdrag, en kulturell dinosaur som skulle vært utdødd for lang tid siden? Forsvarets musikk er kanskje å sammenligne med andre typer av symbolske enheter som f.eks Yeomen of the Guard ved Tower of London, eller Sveitsergarden i Vatikanet i Roma.

Som Musikkinspektør i Forsvaret gjennom 10 år er mitt svar et ettertrykkelig NEI!

Dette kan klart relateres til en målbar endring i militærmusikkens leveranser og den utvikling som gjenspeiles i Forsvarets musikk av i dag. Utviklingen er markant både i forhold til de oppdrag og oppgaver korpsene løser internt for Forsvaret og de oppdrag som er rettet mot det sivile kulturlivet. Dagens militærmusikk har både en målrettet og tydelig funksjon i Forsvaret med klar referanse til innsatsforsvaret og dagens struktur, samtidig som korpsene er kulturelle kapasiteter med stor verdi i forhold til det sivil-militære samarbeidet.

Etterspørselen av militærmusikk er økende både i og utenfor Forsvaret. Internt er militærmusikken blitt en selvsagt bidragsyter under seremonier og aktiviteter av forskjellig format.  Behovet for en felles plattform gjennom symbolhandlinger og seremonier er tydeligere enn for bare noen år tilbake. Disse bygger profesjonsidentitet og samhold, skaper stolthet blant de ansatte og forankrer Forsvaret i samfunnet.

Militærmusikken løser fremdeles i dag mange av de samme oppdragene som opprinnelig var primærfunksjonen i tidlige tider. Dette danner et fundament for den rike tradisjon Forsvarets musikk forvalter uten at den fremstår som overlevning fra en svunnen tid. Norsk Militær Tattoo er et godt eksempel på dette hvor den mange hundreårige tradisjonen og rituelle seremonien med marsjering og avspilling av Tappenstrek signalet, det vil si å sette «tappen i øl-tønna», er utviklet til militærmusikkens fremste merkevare.

Forsvarets Musikk omfatter fem profesjonelle musikkorps i Forsvaret. Korpsene er lokalisert i Harstad, Trondheim, Bergen, Oslo og Horten. Norsk Militær Tattoo er også organisert som en avdeling av Forsvarets musikk og gjennomføres hvert annet år i Oslo Spektrum. I tillegg har Musikkinspektøren det musikkfaglige ansvaret for Hans Majestets Kongens Gardes musikkorps og Heimevernets fire musikkorps.

Allsidigheten i militære oppdrag og konsertproduksjonen gjør at Forsvarets musikk utøver alt fra oppdrag for en enkelt musiker ved seremonier og solistoppdrag, seremonielle signal kvartetter, små og store grupper/ensembler samt storband, til fullt militærkorps. Det gjennomføres årlig i overkant av 500 oppdrag av ulik art. Balansen mellom militære oppdrag og oppdrag innen det militær/sivile kultursamarbeidet er i dag på 50/50. Militærkorpsene med sin regionale tilknytning, har som fortrinn at de i sum er landsdekkende. For Forsvaret betyr det synlighet og hørbarhet i alle landsdeler.

I økende grad inviterer Forsvarets avdelinger også et sivilt publikum til sine arrangementer. Eksempler på det er Sjøkrigsskolens dag i Bergen sentrum, ungdomskonserter i regi av Brigade Nord og åpningen av Kreftaksjonen i regi av Luftkrigsskolen.

Forsvarets musikk har utviklet en rekke kompetansefelter i perioden fra 2003. Det grunnleggende er selvsagt fremføring og utøvelse av musikk på et høyt profesjonelt nivå spesialisert innenfor feltet militærmusikk. Innunder dette kompetanseområdet ligger selvsagt parade og seremoni virksomhet, produksjon av Norsk Militær Tattoo og et vidt spekter av tilpassede produksjoner for Forsvaret, fra rekruttering og ”events” til jubileer og festforestillinger.

Forsvaret har i over 200 år hatt ansatt profesjonelle musikere, dirigenter, komponister og arrangører. Dagens militærmusikere skiller seg fra gårsdagens. De høye kravene til utdanning og nøye selektering gir Forsvarets musikk en personellressurs som kvalitativt er i verdensklasse. Dette fordrer oppgaver og faglige utfordringer på høyde med kompetansen og forventningene. Forsvarets musikks musikere er avgjørende for kvaliteten på militærkorpsene som kunstneriske virksomheter. Musikernes profesjonalitet og profesjonskultur er en viktig faktor i forhold til arbeidet med å styrke Forsvarets omdømme.

I tråd med denne kompetansebrønnen innen musikkfaget benytter Forsvarets musikk et antall musikere i hvert korps i stilling som fagledere. Disse musikerne fungerer som Korpssjefenes fagrådgivere innenfor de ulike musikkfeltene. Kravet for ansettelse som musikkoffiser i Forsvaret er i dag 3 – 6 års musikkutdannelse(Bachelor/Master), prøvespill og intervju, oppfylle Forsvarets formelle helsekrav og gjennomføre en ettårig etatsutdanning som fører frem til yrkestilsetting som musikkløytnant.

Forsvarets musikk har de siste 10 årene knyttet til seg landets fremste dirigenter som kunstneriske ledere.  I 2013 ble stillingene som kunstneriske ledere i musikkorpsene formelt konvertert fra militær stilling  til sivile fagdirektører på åremål.  Dette ble gjort i den hensikt å styrke kunstnerisk utvikling og møte kravene til kompetanseheving av militærmusikken. De kunstneriske lederne har en særskilt funksjon og kompetanse. Foruten å forberede og gjennomføre større, sentrale produksjoner med det enkelte korps, innehar de den kunstfaglige ledelsen i korpsene. Den kunstneriske lederen skal legge forholdene til rette for videre utvikling av militærmusikken, herunder konsertproduksjon og musikkformidling tilpasset både et militært og sivilt publikum.

Det er i tillegg en felles sentral kunstnerisk leder i Musikkinspektoratet som er arrangør/komponist/dirigent innenfor feltet rytmisk musikk, det vil Jazz og populærmusikk. Forsvarets musikk har også spesialkompetanse innenfor både seremoniell gjennomføring, tamburtjeneste (det vil si ledelse av musikkorps i marsj og parade), og militærmusikk eksersis.

Korpsenes ledelse består av Korpssjef og nestkommanderende og to produsenter. Sjef og nestkommanderende forestår den daglige drift innenfor feltene ledelse, økonomi, personell og forsvarlig forvaltning. Produsentene er ansvarlige for drift og koordinering av  musikkproduksjonene. Gjennom satsning på videreføring av det sivil-militære samarbeidet er det utviklet et vidt spekter av ulike konsepter for salgbare produksjoner. Dette innebærer også en bred kompetanse innenfor salg av kulturproduksjoner, kommunikasjon og markedsføring samt publikumsrelasjoner.

Musikkinnslag Messingkvintett fra Kongelige norske marines musikkorps

De siste årene har det blitt et særlig fokus på velferd og veteraner. Hovedmålet er å styrke tilhørigheten, skape gode møteplasser for ansatte og deres pårørende og bidra til stolthet av Forsvaret.

Målet er å utvikle og ivareta tradisjoner, styrke profesjonsidentiteten og bruke musikk som et virkemiddel for å bearbeide inntrykkene fra tjenesten.

Noen eksempler:

  • Hjemkomstparader og Medaljeparader for tjeneste i Internasjonale operasjoner
  • Minnehøytideligheter og gudstjenester.
  • Veterankonserter og veteranmarkering under Norsk Militær Tattoo
  • Gradueringer og avdelingsarrangement
  • Deltagelse ved militære oppvisninger.

Fra 2006 har Forsvarets musikk årlig vært på en ukes rundreise til norske og utenlandske styrker i Afghanistan. Samtlige profesjonelle korps har hatt ansvaret for prosjekt Jul i Afghanistan og har sendt ulike typer av besetningsgrupper sammen med en sangsolist. Gruppene har tilrettelagt og presentert både musikk til underholdningskonserter, seremonier og gudstjenester. Våre kollegaers tilbakemeldinger og reaksjoner under julehøytidlighetene vitner både om musikkens betydning og funksjon.

Forsvarets musikk samarbeider med både kulturinstitusjoner og kjente artister som supplerer og forsterker militærmusikkens tilbud og verdiskapning i samfunnet. Årlig vil dette si med over 70 ulike artister og musikere. Vi urfremfører en rekke nykomponerte musikkstykker, skaper musikalske møter med tusenvis av barn og unge, og produserer over 150 konserter innen konteksten sivil-militært samarbeid.

Forsvarets musikk har fra 2003 samarbeidet med alle de fremste norske kunstnerne innen musikkfeltet og bla Ole Edvard Antonsen og Ole Kristian Ruud har virket som kunstneriske ledere for henholdsvis Luftforsvarets Musikkorps og Forsvarets Stabsmusikkorps. Av solister er det en fantastisk lang liste fra populærkultur artister til klassiske musikere et utdrag: Elisabeth Nordberg Schultz, Solveig Kringlebotn, Truls Mørk, Arve Tellefsen, Tine Ting Helseth, Wenche Myhre, Sissel Kyrkjebø, Martin Fröst, Mari Eriksmoen, Bjarte Hjelmeland, Jørn Hoel, Ernst Simon Glaser, Eide, Henrik Engelsviken, Alexander Rybak, Didrik Solli-Tangen, Odd Rene Andersen, Terje Sporsem, Åsleik Engmark, Gunhild Carling, Randi Stene, Helene Bøksle, Trond Brænne, Mari Maurstad. I tillegg er det en rekke store internasjonale artister som har gjestet Forsvarets musikk det siste tiåret.

Verdien av dette er formidabel, og kvantitativt er denne kommunikasjonsflaten med etterlatt inntrykk en viktig faktor i omdømmeregnskapet til Forsvaret.

Listen over samarbeidspartnere innen kulturfeltet er lang, men noen bør kunne nevnes: Rikskonsertene, Norsk Rikskringkasting, Den Norske Opera, Trondheim Symfoniorkester, Nord Norsk Opera og Symfoniorkester, Norges Musikkhøgskole, Grieg akademiet, Musikkvitenskapelig institutt ved NTNU, Universitetet i Tromsø, Festspillene i Nord Norge, Harstad, Festspillene i Bergen, Olavsfestdagene i Trondheim, Festspillene i Vestfold, den kulturelle skolesekken, kulturhus over hele landet og til sist men ikke minst Norges Musikkorps Forbund. Samarbeidsnettverket er meget godt og understreker den annerkjennelsen Forsvarets musikk nyter i kulturlivet.

Forsvarets musikk drives på en kosteffektiv måte med liten administrasjon og en høy grad av mobilitet og reaksjonsevne. Av det totale driftsbudsjettet på 147 millioner utgjør midler til å produsere konserter og oppdrag ca. 15 %. Dette inkluderer den inntjeningen korpsene får gjennom billettsalg og andre inntekter. Lønn, husleie og faste driftsutgifter utgjør således om lag 85 % av budsjettet.

Forsvarets musikkorps har i overkant av 500 større og mindre oppdrag og produksjoner. Når en holder de faste utgiftene utenom, utgjør dette i snitt omlag kr. 30 000 pr. produksjon. Dette går med til blant annet transport, overtid, leie av konsertlokaler, dirigenter og annonser. Hvis man benchmarker dette i forhold til sivile kulturinstitusjoner vil man se at antall oppdragsløsninger og konserter pr. investert krone er opptil fire ganger så høy for Forsvarets musikk.

Publikumsutvikling har vokst seg frem som et nytt og sentralt begrep for å kunne konkurrere og bedre ivareta popularitet i befolkningen. Årlig opplever rundt 500 000 publikummere militærmusikkorpsene i Forsvarets musikk. Musikkorpsene skal ivareta all seremoniell og interne behov for musikk i Forsvaret samtidig som virksomheten også skal være en aktør i sivilt kulturliv. Publikum er derfor alt fra «det offentlige Norge», Forsvarets ansatte og «mannen i gata» til publikum som betaler for en konsertopplevelse. Publikumsutvikling handler om ulike aktiviteter som igangsettes for å møte behovet til eksisterende og nye publikumsgrupper. Eksempelvis er dette bruk av sosiale medier, produktutvikling, markedsføring, programmering, publikumspleie og distribusjon/formidling.

Verdimålingen av kultur har også et langsiktig perspektiv og må derfor vurderes gjennom et annerledes regnskap enn 
det tradisjonelle. Dette kalles omdømme- regnskap. Forsvarets musikk har gått fra å kun være militærkorps for seremoniell virksomhet i Forsvaret og med en beskjeden plass i kulturlivet, til å bli en tydelig aktør både i og utenfor Forsvaret. Dette skaper en ny type kapital. For Forsvaret gir det økte omdømmeverdier og militær profesjonsstolthet, for kulturlivet gode konsert- opplevelser, spennende arbeidsplasser og bedre kunstutvikling av militærmusikken. Forsvaret har Norges største arbeidsplass for musikere og er med sine 154 ansatte musikere en viktig verdikjede for blåsemusikere og kunstutvikling av fagfeltet i Norge.

Forsvarets musikk har gjennom de åtte siste årene gjennom kontinuerlige målinger fulgt utviklingen i kommunikasjon og markedsverdi. Forsvarets musikks verdi- skapning  er fulgt ved bruk av kvalitative og kvantitative målinger. Kvantitative tall refererer
til målbare verdier som blant annet økonomisk inntjening, antall konserter og publikumstall. Eksempler på kvalitative resultater er militærmusikkens utvikling, musikernes egenverdi og opplevd kvalitet hos publikum. Målingene viser en tydelig vekst og utviklingen peker entydig mot at Forsvarets musikk kaprer større markedsandeler i kulturmarkedet. Dette sammenfaller med utvikling og vekst internt og meget gode tilbakemeldinger fra avdelingene i Forsvaret.

Forsvaret gjennomfører årlig en innbyggerundersøkelse blant Norges befolkning. Her har musikken fått gode resultater og underbygger på en svært god måte den posisjonen Forsvarets musikk har pr i dag. Musikkinspektøren ser det som svært gledelig at 55 % har et meget eller ganske godt inntrykk av Forsvarets musikk og at nesten 80 % er på den positive siden av skalaen.

Forsvarets musikk har gjennom 20 år utviklet Norsk Militær tattoo som Forsvarets største satsning mot det sivile publikum. Arrangementet fremstår som et flaggskip som benytter militærmusikkens egenskaper i svært mange aspekter.

  • Ulike kommunikasjonsflater
  • Publikumsutvikling og relasjoner
  • Styrking av profesjonsidentitet
  • Internasjonale relasjoner
  • Kommunikasjonsplattformer – TV og DVD
  • Tradisjoner i tidsmessig kontekst

Norsk Militær Tattoo er landets største innendørs musikkarrangement med ca. 900 medvirkende artister og 20 000 tilskuer over fire dager med forestillinger. TV-produksjonen sees av 1,5 millioner seere og har en meget høy rating på seerlistene.

III.        Amatørmusikkorpsene i Forsvaret

HMKG musikkorps en viktig avdeling innen den norske militærmusikken. Korpset bemannes årlig med unge 19 -20 år gamle amatørmusikere som gjennomfører sin verneplikt. Korpset har fra 50 tallet først og fremt oppnådd sitt ry gjennom drill og marsjopptredener i inn og utland. Korpsets reisevirksomhet i inn og utland bidrar i stor grad til et styrket omdømme for Forsvaret.

Musikkfaglig har korpset dessverre falt noe i kvalitet de siste 15 – 20 årene og dette skyldes flere faktorer. Det er to hovedfaktorer som er rådende i forhold til denne utviklingen. Ved overgangen fra invasjonsforsvar til et innsatsforsvar er antall førstegangs tjenestegjørende blitt redusert samtidig som det har vært et fall i interessen for korpsmusikk i hele landet. Søknaden av kvalifisert ungdom til HMKG musikkorps har gått markant ned. Dette har blitt svært merkbart ved HMKG musikkorps, hvor de er avhengig av de beste unge musikerne i landet for å opprettholde et høyt faglig nivå.

Det er med bekymring jeg som musikkinspektør ser at denne realiteten og ønsker derved å sette inn tiltak som kan forsterke korpset inn i fremtiden. Det bør i samarbeide med utdannelse institusjonene innfor musikkfaget søkes å utvikle et undervisningsprogram som gir studiepoeng under tjenesten i HMKG musikkorps. Samtidig bør samarbeidet med Norges Musikkorps Forbund videreutvikles og forsterkes gjennom blant annet årlig kursvirksomhet, slik at rekrutteringsgrunnlaget utvides.

Et HMKG musikkorps med vernepliktig personell under et tilfredsstillende musikkfaglig minimumsnivå, vil ikke lenger kunne fungere i offisielle sammenhenger og heller ikke lenger ha nødvendig publikumsappell.

Dagens HV-korps er en ressurs som er lavt prioritert og gjenstand for ulik forvaltning ved de ulike heimevernsdistriktene de er tillagt. Driften i korpsene har variert de siste årene og musikkorpsene ved HV14 og HV16 har i stort kun løst enkelte signal og seremonioppdrag. HV01 musikkorps har noe større aktivitet med faste årlige konserter for distriktet samt noe seremoniell aktivitet. Korpset er av meget god faglig kvalitet innen amatørmusikkfeltet og hører hjemme i Norges Musikkorps Forbunds elitedivisjon.

Felles for disse 3 korpsene er at de er frivillige sivile musikkorps som virker for Forsvaret og Heimevernet. HV02 musikkorps i Oslo er velfungerende med et jevnt driftsmodus og er i motsetning til de tre andre korpsene basert på tjenestegjørende Heimevern soldater innenfor rammen av årlig tjenestegjørende dager. Korpset er av faglig god kvalitet innen amatørmusikkfeltet. Korpset representerer årlig Heimevernet ved seremonier og konserter og benyttes også til parader ved statsbesøk, Stortingets åpning og ulike representasjonsoppdrag.

Musikkinspektøren ønsker å videreutvikle HV-korpsene som positive bidragsytere i og utenfor Forsvaret. Til tross for de klare begrensinger amatørkorpsene i Heimevernet har er det bidraget de står for både verdifullt og svært positivt. Korpsene er svært rimelige kostnadsmessig i forhold til den musikkapasitet de representerer og gjennom en felles koordinert virksomhetsstyring med Forsvarets musikk, er de en ressurs verd å ivareta for fremtiden.

  1. Fremtidens Forsvarets musikk

Forsvarets musikk har det siste tiåret gjennomgått en endring som tydeligst gjenspeiles i driftsnivå og endrede leveranser.

Forsvarets musikk har forsterket sin rolle i Forsvaret og er en betydelig faktor i kulturlivet og samfunnet for øvrig. Forsvarets behov for et verdibasert kulturelt avtrykk i kommunikasjonen med samfunnet er samtidig blitt mer åpenbar enn tidligere.

Militærmusikken har alltid hatt en sentral rolle i seremoniell aktivitet ved nasjonens merkedager, som 8 og 17. Mai. Etterspørselen av militærmusikk er økende både i og utenfor Forsvaret og behovet for en felles plattform gjennom symbolhandlinger og seremonier er tydeligere enn for bare noen år tilbake. Disse bygger profesjonsidentitet og samhold, skaper stolthet blant de ansatte og forankrer Forsvaret i samfunnet. Dette er imidlertid ikke en påstand om at Forsvarets musikk i dag er en hundreprosent løsning, men peker snarer på at det åpenbart er et fortsatt behov for videreutvikling og samarbeide med Forsvarsgrenene og  avdelingene i Forsvaret. I dag løses alle innmeldte oppdrag fra Forsvaret og Forsvarets musikks fremstår som en velfungerende enhet med mulighet for bred variasjon med hensyn til ulike kapasiteter, det vil si et rikt spekter av besetninger og mindre grupper.

Kapasiteten innenfor de større formatene både den i tradisjonelle militærmusikken og symfonisk blåsermusikk begrenser seg derimot til enkelte årlige prosjekt samarbeider mellom korpsene. Dette er en åpenbar svakhet i Forsvarets musikk som er utredet og belyst ved flere anledninger, også i St meld 33 (2008 – 2009) ”Kultur å Forsvare”. Kvalitetsheving gjennom utvikling vil alltid være en sentral drivkraft i kunstproduksjon, og for Forsvarets musikk kan nettopp dette være en viktig faktor for å oppnå større verdi og økt synlighet for Forsvaret.

Som Musikkinspektør er det naturlig å peke på en utvikling som må gå i retning av en bedre utnyttelse av militærmusikken og de kommunikasjonsflater militærkulturen representerer. Det fremstår derfor også som en naturlig konsekvens å i de nærmeste årene se på en helhetlig prosess der både nye konsepter og kapasiteter, samt eventuelle strukturelle endringer har en naturlig plass.

Dagens militærmusikk har både en målrettet og tydelig funksjon i Forsvaret med klar referanse til dagens struktur og innsatsforsvaret, samtidig som korpsene er kulturelle kapasiteter med stor verdi i forhold til det militær/sivile samarbeidet. Forsvaret rår over en unik ressurs som gjennom sine leveranser har evne til både å bevege og begeistre.

Forsvaret er avhengig av Forsvarets musikk for å opprettholde en god kontaktflate og bred synlighet over hele landet. Den kommunikasjonsflaten Forsvarets musikk representerer ved sine 500 000 fysiske publikummere årlig og i tillegg et millionantall seere og lyttere gjennom TV, Radio og lydfiler på nettet, gir en meget høy positiv effekt og et stort avtrykk i samfunnet.

Dagens Forsvarets musikk og den øvrige militærmusikken i Forsvaret, HMKG musikkorps og Heimevernets musikkorps står foran et antall utfordringer. Det jeg som musikkinspektør kan si er at Forsvaret i fremtiden både vil ha behov for et bredt spekter av militærmusikk og kunne nyttiggjøre seg av den betydning musikk har som kommunikasjonsform internt og eksternt.

Musikkinnslag Messingkvintett fra Kongelige norske marines musikkorps

Arnstein Lund
Kommandørkaptein
Musikkinspektør i Forsvaret

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. mars 2014

Generalløytnant Kjell Grandhagen
Sjef Etterretningstjenesten

«Midtøsten og Nord-Afrika – fra vondt til verre»

Deres Majestet, mine damer og herrer!

Bakgrunn

Etterretningstjenesten la forrige mandag frem sin årlige ugraderte vurdering – FOKUS 2014. Da jeg i fjor skulle holde foredrag for denne forsamling med bakgrunn i 2013-utgaven av FOKUS, valgte jeg å fokusere på Russland. I år har valget falt på Midtøsten og Nord-Afrika-regionen. Ikke fordi dette området er viktigere enn Norges nærområder, men fordi regionen har gjennomgått og gjennomgår enorme forandringer og fordi utviklingen i Midtøsten er viktigere for Norge og norske interesser enn mange tror.

Midtøsten og Nord-Afrika er som kjent en svært sammensatt region der ulike religiøse retninger, etniske grupper, politiske systemer og ideologier brytes mot hverandre. Likevel er det mulig å peke på noen hovedtrekk ved utviklingen som har preget det siste halve århundret.

For det første har de fleste statene i regionen vært styrt av stabile, men autoritære regimer. Disse regimene har sikret stabilitet gjennom en fordeling av inntekter fra petroleumsvirksomhet, tette bånd til innflytelsesrike samfunnsaktører, og et omfattende sikkerhetsapparat for å kontrollere politisk opposisjon. Å opprettholde denne stabiliteten er imidlertid blitt mer utfordrende for regimene over tid.  Misnøye med økende sosiale forskjeller og utbredt korrupsjon, kombinert med tilgangen til sosiale medier for politisk organisering, har skapt en ny type opposisjon som er vanskeligere å kontrollere for makthaverne. Dette var bakteppet for de politiske protestene i regionen under den arabiske våren i 2011, som etter hvert førte til regimeskifter i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen.

Konflikten mellom Israel og palestinerne har også vært et hovedtrekk i det sikkerhetspolitiske bildet i Midtøsten siden opprettelsen av staten Israel i 1948. Denne konflikten har gitt opphav til tre kriger mellom Israel og nabostatene og var sterkt medvirkende til at den libanesiske borgerkrigen ble så omfattende og langvarig. Palestinske flyktninger fra krigene i 1948 og 1967 har også skapt vedvarende utfordringer, først og fremst for myndighetene i Libanon og Jordan hvor endringer i den demografiske balansen lett kan bli en trussel mot regimenes stabilitet. Kampen mot Israel er også et sentralt element i legitimeringsgrunnlaget for islamistiske grupperinger som Hizbollah, Hamas og al-Qaida nettverket og er et sentralt motiv i retorikken til det iranske regimet. Til tross for at Israel i dag har et bedre forhold til de fleste land i Midtøsten, og at fredsprosessen med palestinerne har pågått i flere tiår, er konflikten mellom partene på ingen måte løst. Viktige spørsmål som Jerusalems status, israelsk nybyggingsvirksomhet og flyktningenes fremtid gjenstår. Det er derfor sannsynlig at Palestinaspørsmålet kommer til å stå høyt på den politiske dagsorden i Midtøsten også i årene som kommer.

Sist, men ikke minst, har Midtøsten vært en arena for rivalisering mellom stormakter. Under den kalde krigen støttet USA og Sovjetunionen hver sine stater i regionen, og Midtøsten ble en del av den globale kampen mellom supermaktene. Etter Sovjetunionens fall stod USA igjen som eneste aktør med evne og vilje til å håndheve sikkerhet og stabilitet i regionen. Denne rollen kom blant annet til uttrykk i den amerikansk-ledede operasjonen for å befri Kuwait etter Iraks invasjon i 1991. Russland er nå tilbake i Midtøsten som politisk støttespiller for Syria og Iran og som en betydelig eksportør av våpen og teknologi. Kina har også kommet på banen som følge av sitt voksende energibehov. Den kinesiske importen av petroleumsprodukter fra Midtøsten har økt kraftig, og det er også en økning i kinesiske investeringer i regionen. En kan derfor si at Russland og Kina utfordrer den dominerende posisjonen som USA har hatt i Midtøsten, men uten at noen av disse statene foreløpig har evne eller vilje til å overta USAs rolle som garantist for regional sikkerhet og stabilitet.

Midtøstens betydning for Norge

Midtøsten og Nord-Afrika har lenge stått høyt på den utenrikspolitiske dagsorden her i landet. Norge har hatt et stort diplomatisk engasjement for å skape fred mellom Israel og palestinerne, og norsk militært personell har vært avgitt til en rekke fredsbevarende operasjoner i regionen. Den mest omfattende deltakelsen var med NORBATT i UNIFIL i Libanon i perioden 1978-1998. Per i dag er Norge representert med militært personell i FN’s UNTSO-misjon, MFO-styrken i Sinai og FN-styrken i Mali. Norge har også betydelige økonomiske interesser i regionen gjennom private selskaper i land som Algerie, Qatar, Libya og De Forente arabiske emirater, for å nevne noen, og gjennom norske skip som passerer gjennom Persiabukta, Rødehavet og Suezkanalen. Generelt påvirker uroligheter og konflikt i denne regionen blant annet trusselen fra internasjonal terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen og prisen på petroleumsprodukter – forhold som igjen er avgjørende for global stabilitet og utvikling. For Norges del berører dette sentrale elementer i  norsk utenriks-, sikkerhets- og økonomisk politikk.

Den regionale utviklingen fremover

Selv om de fleste statene i Midtøsten og Nord-Afrika fortsatt betegnes som stabile, ser Etterretningstjenesten med økende bekymring på utviklingen i regionen. Midtøsten og Nord-Afrika er preget av dype politiske spenninger, og flere stater er blitt arena for voldelige konflikter og rivalisering mellom statlige og ikke-statlige aktører. Dette kommer tydeligst til uttrykk i Syria, der konflikten mellom regimet og en nasjonal protestbevegelse har utviklet seg til en borgerkrig hvor et utall aktører i og utenfor landet fungerer som støttespillere eller deltar aktivt.

Det er nå også en reell mulighet for at borgerkrigen i Syria vil spre seg til nabolandene Libanon og Irak.  I verste fall kan det utvikle seg et sammenhengende belte med voldelige konflikter fra Beirut til Basra. Potensielt kan den syriske borgerkrigen også bidra til en destabilisering av Jordan, først og fremst på grunn av den store økningen i antallet syriske flyktninger i landet.

Svak eller fraværende nasjonal myndighetskontroll i deler av Syria, Egypt (Sinai) og Libya øker faren for terror ved at militante grupperinger får nye friområder for treningsaktivitet, angrepsplanlegging og transitt av personell.  Denne utviklingen representer en trussel både mot stabiliteten i Midtøsten, mot Vesten, mot Norge og mot norske interesser i regionen.

Rekken av politiske opprør som startet i 2011 har ikke ført til en fredelig og demokratisk utvikling i Midtøsten og Nord-Afrika, slik det var håpet. Tvert i mot ser vi i dag en videreføring av autoritære styreformer i de fleste av landene i regionen, samtidig som utviklingen i mange stater går i retning av flere interne voldelige konflikter, økende terrorisme og noen steder tendenser til statsoppløsning.

Politisk liberale miljøer står svakt i de fleste av landene, mens autoritære og radikale krefter vinner terreng. Ett av de store usikkerhetsmomentene er islamistbevegelsenes fremtidige rolle og deres ønske om å bringe stat og samfunn mer i pakt med islam og islamsk lov. Islamistbevegelsene er selv preget av interne spenninger og rivalisering. Saudi-Arabia spiller her en aktiv rolle med å støtte salafistmiljøer i land som Egypt og Syria for at disse miljøene kan fungere som motvekt til Det muslimske brorskapet og mot iransk innflytelse i Midtøsten. Kongedømmene på den arabiske halvøy, med Saudi-Arabia i spissen, har for eksempel gitt omfattende økonomisk bistand til Egypt etter den militære maktovertakelsen sommeren 2013 og den påfølgende undertrykkelsen av Det muslimske brorskapet. Saudierne frykter trusselen som Brorskapet og dets ideologi kan utgjøre mot de arabiske monarkiene og deres legitimitet i egen befolkning, og de er samtidig svært bekymret over det gode forholdet som til tider har eksistert mellom moderate islamistbevegelser i den arabiske verden og Iran. Dette gjelder blant annet den palestinske bevegelsen Hamas og Egypt under president Morsi.

Det er særlig tre grunnleggende konfliktlinjer som gir opphav til uro i dagens Midtøsten og som fortsatt vil være konfliktdrivende i 2014.

Den første er en politisk og sosioøkonomisk konflikt mellom – på den ene siden – privilegerte eliter som dominerer statsapparat og forretningsliv og – på den andre siden – den befolkningsmessige majoriteten, som har små muligheter til politisk medbestemmelse og sosial mobilitet. Dette skyldes ikke minst den omfattende korrupsjonen, som undergraver både statsinstitusjoner og økonomisk system.

Den andre er en konflikt mellom etniske og religiøse grupper som ofte går hånd i hånd med politiske og sosioøkonomiske skillelinjer og som i mange tilfeller også går på tvers av nasjonale grenser. Syria, Libanon og Irak er eksempler på stater der kampen om politisk makt, samfunnsposisjoner og materiell velstand i stor grad faller sammen med etnisk og religiøs gruppetilhørighet, og der denne gruppetilhørigheten strekker seg til familier, stammer og trosfeller i nabolandene.

Sist, men ikke minst, går det en storpolitisk konfliktlinje i regionen mellom Saudi-Arabia, Jordan og Egypt på den ene siden og Iran, sammen med Syria og libanesisk Hizbollah, på den andre. Denne konflikten motiveres av, og bidrar til å forsterke, motsetningsforholdet mellom sunni- og sjiamuslimske aktører i regionen. Spesielt bidrar den til å eskalere den syriske borgerkrigen ved at regimene i de arabiske landene støtter opposisjonen, mens det syriske regimet støttes av Iran, militser med bånd til Maliki-regjeringen i Irak, samt libanesiske Hizbollah. Realpolitiske interesser og ønsket om regional innflytelse er viktige motivasjonsfaktorer for begge parter. Saudi-Arabia og de andre monarkiene på den arabiske halvøy ønsker å bevare eksisterende maktstrukturer på halvøya og har i denne sammenhengen sett USA som sin sikkerhetsgarantist. Iran ønsker på sin side å utfordre de arabiske monarkiene som styreform, begrense monarkienes regionale innflytelse og samtidig demme opp mot det iranerne oppfatter som et amerikansk hegemoni i Midtøsten.

Jeg vil nå gå nærmere inn på utviklingstrekk i enkelte land som E-tjenesten vurderer som særlig viktig for den videre utviklingen i regionen.

Syria

Konflikten i Syria vil i 2014 gå inn i sitt fjerde år. Fra å starte som et fredelig opprør mot et undertrykkende regime utviklet konflikten seg i 2012 til borgerkrig mellom regimet og en nasjonal opprørsbevegelse. I 2013 har krigen involvert et økende antall aktører i og utenfor Syria. Borgerkrigen har således utviklet seg til å bli en konflikt som er lokal, nasjonal, regional og internasjonal på samme tid. Russland, Iran, Hizbollah og Irak støtter aktivt Assad-regimet, mens Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia, Jordan og en del vestlige land i varierende grad støtter ulike opprørsgrupper inne i Syria. Dette fører til en utmattelseskrig, hvor fremgang for en part kontres med økt støtte til den andre og vice versa.

Det iranske regimet har i løpet av 2013 blitt en sentral aktør i den syriske borgerkrigen, med et stadig sterkere militært fotavtrykk. Blant annet har Iran en betydelig rolle i opprettelsen og treningen av irregulære styrker, som avlaster den syriske hæren i kampen mot opprørsgrupperinger. Dette kan sikre Iran et middel for fremtidig innflytelse i Syria – også dersom Assad skulle falle fra makten. Det iranske regimets støtte til sine syriske allierte kan reduseres eller trekkes tilbake på kort varsel dersom iranske beslutningstakere skulle vurdere at dette best tjener Irans interesser.

Krigen i Syria styres imidlertid av aktørene på bakken og ikke av eksterne støttespillere. Ingen av partene i Syria har i dag kapasitet til å vinne en ren militær seier.

Brutaliteten som preget konflikten i 2013 bidro til å marginalisere moderate stemmer på begge sider. Ingen av de nasjonale partene er per nå klare til å inngå reelle kompromisser i politiske forhandlinger. For Assad-regimet er konflikten eksistensiell, og sett fra Damaskus vil reelle forhandlinger med opposisjonen i praksis være kapitulasjonsforhandlinger. Regimets mål er å bevare makten og slå ned opprøret. For å oppnå dette vil regimet forhandle med det internasjonale samfunnet, for eksempel ved å tilby en felles front mot al-Qaida-grupper som opererer i Syria eller ved å forhandle om destruksjon av kjemiske våpen. Til tross for at videre krigføring gradvis vil svekke regimet har det trolig ressurser til å beholde makten også gjennom 2014.

Generalløytnant Kjell Grandhagen, sjef for Etterretningstjenesten. Foto: Forsvaret

Den moderate politiske og militære opposisjonen har vilje til å inngå en avtale med regimet, men mangler evne til å forplikte et flertall av de væpnede gruppene til en slik avtale. Den moderate opposisjonens evne til å representere og lede opprøret vil forbli liten så lenge den ikke har våpen og penger å tilby opprørsgruppene.

Militante islamistgrupper med tilknytning til al-Qaida utgjør i dag en vesentlig del av det væpnete opprøret i Syria. De to viktigste gruppene er Jabhat al-Nusra (Nusrafronten) og Islamic State of Iraq and al-Sham (ISIS).

ISIS har i løpet av 2013 etablert seg som en av de sterkeste militante islamistgruppene som kjemper mot Assads regime. Gruppen har blant annet tatt kontroll over veiakser og byer langs Eufrat øst i landet. Gruppen har også fått en sterk tilstedeværelse blant annet i Aleppo og i områder i nordvest på grensen til Tyrkia.

På grunn av ISIS sin brutale fremferd, samt en kompromissløs innføring av sin tolkning av sharialover i områder der gruppen har vunnet terreng, har ISIS blitt mer og mer upopulær blant den syriske opposisjonen. Siden sommeren 2013 har det stadig forekommet trefninger mellom ISIS og den øvrige opposisjonen. I januar 2014 har den øvrige opposisjonen gjennomført koordinerte angrep for å drive ISIS ut av områder nord og øst i Syria. ISIS har imidlertid kjempet hardt tilbake og viser ingen tegn til å trekke seg ut av Syria.

I slutten av januar 2014 toppet konflikten seg ved at Al-Qaidas sentrale ledelse fordømte ISIS’ handlinger i Syria og samtidig erklærte at ISIS ikke er en del av al-Qaida. På lengre sikt kan dette få konsekvenser for ISIS’ tilgang til fremmedkrigere og finansiell bistand, noe som igjen trolig vil svekke ISIS’ tilstedeværelse i Syria.

I fravær av internasjonal inngripen vil krig og konflikt fortsette å prege Syria i 2014. Konsekvensene vil være en ytterligere militarisering og brutalisering, med enorme ødeleggelser, en økende humanitær katastrofe og en gradvis nedbryting av nasjonen Syria som resultat. Det er per nå vanskelig å se hvordan noen skal kunne tilegne seg tilstrekkelig makt, autoritet og ressurser til å stanse volden, utøve politisk makt i hele Syria og holde landet samlet.

Libanon

Spillovereffekter fra borgerkrigen i Syria gjør Libanon sårbart. Libanon involveres i Syria-konflikten fordi ulike deler av befolkningen støtter motstridende parter. Det er særlig Hizbollahs rolle som militær støttespiller for det syriske regimet i den pågående borgerkrigen som har nøret opp under uroen i Libanon.

På kort sikt vil imidlertid Libanon trolig unngå en radikal forverring av sikkerhetssituasjonen. Selv om militante grupper som Nusrafronten, ISIS og Abdallah Azzam brigadene har trappet opp angrep mot Hizbollah-mål i Libanon, ser verken toneangivende sunni-aktører eller Hizbollah seg tjent med en væpnet konflikt under nåværende forhold. Hizbollah, som er både politisk og militært svekket som følge av deltakelsen i den syriske borgerkrigen, vil trolig først og fremst søke å frembringe politiske løsninger på konfliktene internt i Libanon dersom organisasjonens militære og politiske interesser på hjemmebane trues. Sunniene står som gruppe uten en sterk og tilstedeværende leder og kan ikke vise til samme militære kapasitet som Hizbollah. Dette gjør at også de fleste sunnimuslimske grupper vil søke politiske løsninger framfor militære.

På den annen side vil den interne uroen i landet trolig øke. Libanons myndighetsstrukturer er svake, og det kumulative presset fra ulike sikkerhetsrelaterte hendelser og en økende flyktningstrøm kan utvikle seg til en situasjon som vil være vanskelig for libanesiske myndigheter å håndtere over tid.

Irak

Irak er også berørt av borgerkrigen i Syria, og utsiktene for en ytterligere destabilisering er stor. Siden begynnelsen av 2013 har sikkerhetssituasjonen forverret seg dramatisk, og det synes som om irakiske sikkerhetsstyrker nå er ute av stand til å håndtere situasjonen. Den sunnimuslimske befolkningen oppfatter seg som politisk marginalisert, og tilliten til Maliki-regjeringen i Bagdad er tynnslitt. Det er også en økende flyt av krigere fra Irak til Syria, og irakiske grupperinger deltar på begge sider i den syriske borgerkrigen.

Antallet terrorangrep i Irak steg kraftig i 2013 sammenliknet med foregående år. Tallet på sivile drepte (7800) var over dobbelt så høyt som antallet i 2012, og vi må tilbake til 2008 for å finne samme nivå.

ISIS har som følge av borgerkrigen i Syria styrket sin evne til å drive geriljakrigføring og utføre terrorangrep i Irak, der gruppen opprinnelig kommer fra. Årsaken ligger trolig i økt tilflyt av våpen, rekrutter og penger til Syria, spesielt fra miljøer i Nord-Afrika og Den arabiske Gulf. Deler av disse ressursene har blitt kanalisert til ISIS i Irak.

ISIS har i løpet av høsten 2013 trappet opp angrep mot strategiske mål i vest og nord-Irak, trolig med den målsetning å ta fysisk kontroll over byer, grenseoverganger og landområder. Et eksempel på dette er gruppens inntog i byene Fallujah og Ramadi i Anbar-provinsen vest for Bagdhad tidlig i januar 2014. ISIS tok delvis kontroll over disse byene med til sammen over 900 000 innbyggere. Irakiske myndigheter har beleiret byene i et forsøk på å ta tilbake kontrollen, og kamper om kontroll pågår fortsatt.

Dersom politiske stridsspørsmål knyttet til maktfordeling i Irak forblir uløste, forventes den negative sikkerhetsutviklingen i Irak å fortsette i 2014.

Gulfregionen

Saudi-Arabia er verdens største eksportør av petroleumsprodukter og besitter alene en femtedel av verdens kjente oljeforekomster. Stabilitet i Saudi-Arabia og på den arabiske halvøy er derfor viktig for USA og andre industrialiserte land – ikke minst for Norge, som påvirkes direkte av endringer i prisene på olje og gass.

Det er lite som tyder på at stabiliteten i Saudi-Arabia vil svekkes på kort sikt. Det er imidlertid vedvarende motstand mot det saudiske kongehuset fra landets sjiaminoritet, og regimet i Riyadh er bekymret for at Iran understøtter denne motstanden. Spørsmålet er ekstra følsomt for kongehuset fordi sjiabefolkningen stort sett bor i den oljerike østprovinsen, og stabilitet i dette området er derfor av vesentlig betydning for den saudiske økonomien.

I Gulfregionen er det særlig rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Iran som preger det strategiske bildet, og saudisk utenrikspolitikk formes med utgangspunkt i dette forholdet. Saudi-Arabia er særlig bekymret for det iranske atomprogrammet og for økt iransk innflytelse i landene rundt Persiabukta og i Midtøsten for øvrig. Saudierne vil derfor fortsette å konkurrere med Iran om innflytelse i Syria, Libanon og Bahrain og søke å hindre økt iransk påvirkning mot sjia-områder nord i Jemen.

Den regionale maktkampen mellom disse to landene er spesielt synlig på bakken i Syria. Irans fortsatte støtte til Assad, og Saudi-Arabias støtte til syriske opprørere, vil begrense muligheten for en normalisering av forholdet mellom de to landene. Konflikten i Syria oppleves som det iranske regimets mest alvorlige utfordring i Midtøsten, ettersom et maktskifte i landet kan sette Irans forbindelser til Hizbollah under press og redusere den politiske relevansen av Iran i regionen.

Iran

Stabiliteten i Persiabukta har i lang tid vært påvirket av Irans omfattende og ambisiøse atomprogram. Regimet ønsker å drifte mesteparten av atomindustrien med egne ressurser. Hovedformålet med satsningen er, etter landets eget utsagn, å produsere energi for sivile formål. Samtidig ser omverdenen at atomprogrammet er lite tilpasset hva Iran hevder de ønsker å bruke programmet til. Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, mener at mye peker i retning av at programmet har en betydelig militær komponent. IAEA er bekymret for at Irans hensikt med programmet delvis er å understøtte forskning på kjernevåpen.

For å utvikle kjernevåpen vil Iran trenge spaltbart materiale i form av høyanriket uran eller plutonium. Det internasjonale samfunnet ønsker derfor i størst mulig grad å begrense Irans tilgang til disse stoffene og har underlagt det iranske regimet stadig mer omfattende sanksjoner.

Valget av den moderate, konservative presidenten Hassan Rowhani i 2013 har ført til økt håp om at konflikten rundt atomprogrammet kan løses med diplomatiske midler. Sentrale løfter i Rowhanis valgkamp var å få opphevet de økonomiske sanksjonene mot Iran, stabilisere økonomien og begrense innflytelsen til landets mektige militær- og sikkerhetsapparat. Disse sakene henger tett sammen ettersom opphevelse av sanksjoner og begrensninger på militære aktørers økonomiske engasjement er nødvendig for å bringe landets økonomi på fote igjen. Landets myndigheter vil ikke lykkes i å oppnå disse målene med mindre Iran og P5+1 (de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd og Tyskland) kommer til enighet om den endelige statusen på Irans atomprogram.

Den innledende avtalen som ble inngått mellom Iran og P5+1 den 24. november 2013 har i så måte gitt Rowhani en midlertidig seier. Regimet har oppnådd en viss lettelse i sanksjonene mot å komme med mindre innrømmelser. Avtalen legger blant annet begrensninger på Irans beholdning av anriket uran og setter også grenser for selve anrikningen. Den utsetter også ferdigstillelsen av en tungtvannsreaktor ved Arak som kan gi regimet muligheten til å fremstille plutonium til våpenformål. Videre gir den inspektørene fra IAEA økt innsyn i det iranske atomprogrammet. Mer innsyn betyr at IAEA tidligere vil oppdage uønsket aktivitet. Om Iran etterlever denne avtalen, vil den i sum kunne redusere trusselen fra Irans atomprogram.

Iran og P5+1 skal i løpet av de neste seks månedene forhandle om en varig avtale som skal fjerne mistanken om at det iranske atomprogrammet har en militær dimensjon. For at konflikten skal endelig løses må Iran ratifisere og etterleve Ikkespredningsavtalens tilleggsprotokoll. Dette vil underlegge Iran et langt strengere inspeksjonsregime enn i dag.

Sjef Forsvarets Etterretningstjeneste, generalløytnant Kjell Grandhagen. Foto: Forsvaret

Hvorvidt partene kommer til enighet om en endelig status for atomprogrammet vil i betydelig grad avhenge av innenrikspolitiske forhold i Iran. Veien frem mot en endelig avtale er lang. For det første er det sterk motstand i det iranske regimet mot å legge store begrensninger på det iranske atomprogrammet. Også president Rowhani vil motsette seg krav om at sentrale deler av dette nasjonale prestisjeprosjektet må legges ned. For det andre er Rowhani i interessekonflikt med flere elitegrupperinger i landet. Blant annet vil Øverste Leder Khamene’i bare gi presidenten støtte så lenge det tjener hans egne interesser. Dersom Khamene’i opplever den folkevalgte presidenten som en utfordrer, vil han mobilisere støtte blant konservative krefter i domstolene og parlamentet for å begrense presidentens handlingsrom.

Reaksjonære krefter i militær- og sikkerhetsapparatet opplever Rowhani som en utfordrer mot deres politiske og økonomiske interesser. Slike krefter vil derfor kunne legge press på Khamene’i for å oppnå støtte til å begrense Rowhani. Dette medfører at flere vil kunne ha en interesse av å spolere de diplomatiske prosessene mellom Iran og P5+1.

Selv om det kommer forsiktig optimistiske signaler rundt Irans atomprogram, er det altså fortsatt slik at landet har etablert en terskelkapasitet for produksjon av kjernevåpen i fremtiden. Det vil si at Iran fortsatt – i løpet av en viss tid etter at beslutning tas – kan evne å produsere kjernevåpen, men at tiden det vil ta å gjøre dette kan bli noe lengre ved den interimsavtalen som er inngått.

Nord-Afrika

Landene i Nord-Afrika og Sahelbeltet kjennetegnes av enorme områder utenfor myndighetenes kontroll, porøse landegrenser og stor fattigdom. Den generelle sikkerhetssituasjonen i hele området er svært ustabil, og tilgangen til våpen og annet militært utstyr er god. Dette gjør deler av Nord-Afrika og Sahel til et velegnet fristed og operasjonsområde for væpnede militser og terrornettverk. I dette området er det for tiden særlig utviklingen i Egypt og Libya som gir grunn til bekymring.

Egypt

Sikkerhetssituasjonen i Egypt ble betydelig forverret i løpet av 2013. De politiske omveltningene i Egypt har medvirket til at militante islamistgrupper har trappet opp sine aktiviteter i landet, spesielt i Sinai. Mens Sinai etter Mubaraks fall først og fremst var et transitt- og oppmarsjområde for militante islamister som søkte seg til væpnede konflikter andre steder i Midtøsten og Nord-Afrika, har Sinai-baserte islamistgrupper siden Mohammad Morsis avsettelse sommeren 2013 gjennomført over 300 angrep innad i Egypt. De aller fleste av disse angrepene har vært rettet mot egyptiske sikkerhetsstyrker i Sinai. Militante islamister har også gjennomført angrep mot myndighetsmål i Kairo og Nildeltaet, noe som vitner om økt kapasitet.  Miljøene i Sinai har det siste halvåret utviklet bruken av eksplosiver i angrep og evner nå å gjennomføre mer omfattende og ødeleggende angrep nå enn tidligere. Angrepet mot en turistbuss i Taba på grensen til Israel 16. februar viste dessuten at de militante islamistene ønsker å ramme Egypts viktige turistindustri ved å erklære utlendinger som mål.

Etter at President Morsi ble avsatt 3. juli 2013, ble en ny midlertidig regjering utnevnt og et politisk veikart for demokratisering av landet lagt frem. En ny grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning i januar, og valg på president må holdes innen 18. april. Parlamentsvalg vil trolig holdes innen sommeren 2014. Tidsrammene for den politiske overgangsprosessen er imidlertid allerede overskredet, og tidsplanen for veikartet vil kunne bli ytterlige forsinket.

Forsvarssjef Abdel Fattah al-Sisi vil svært sannsynlig erklære sitt kandidatur til presidentvalget innen kort tid. Egypts militære råd har uttalt at flertallet i folkeavstemningen om ny grunnlov gir al-Sisi et mandat fra folket og har gitt ham sin støtte.  Med all sannsynlighet vil al-Sisi vinne valget – foreløpig har kun én annen motkandidat erklært sitt kandidatur. Al Sisi er svært populær hos store deler av den egyptiske befolkning, og mange ser på ham som Egypts redningsmann fra Det muslimske brorskap og en islamisering av Egypt. Dersom Al Sisi skulle bli Egypts nye president, er det svært sannsynlig at styresettet gradvis vil bli svært likt Mubaraks; et autoritært styresett støttet av militæret.

Den politiske svertekampanjen som militæret har satt i verk mot Det muslimske brorskapet  – inkludert arrestasjoner av sentrale medlemmer i bevegelsen – vil sannsynligvis fortsette utover i 2014. Det er få indikasjoner på at myndighetene ønsker politisk dialog og forsoning med Muslimbrødrene. Strategien bærer snarere preg av et ønske om å knekke Det muslimske brorskapet som politisk og sosial bevegelse, noe jeg vil minne om at Mubarak aldri klarte.

Økonomien vil fortsatt være en hovedutfordring for egyptiske myndigheter, og det forventes ingen vesentlig bedring i 2014. Den økonomiske støtten fra Gulflandene har redusert den umiddelbare faren for økonomisk krise og sikrer at landet har midler til å importere hvete og olje på kort sikt. Landet vil imidlertid ha behov for ytterligere støtte i 2014 og vil sannsynligvis foretrekke å henvende seg til Saudi-Arabia og andre stater på den arabiske halvøy fremfor IMF. Den økonomiske støtten Egypt har mottatt, og de økonomiske tiltakene som er lansert, vil i liten grad bedre de underliggende strukturelle utfordringene og vil også øke landets utfordringer på sikt. Den økonomiske utviklingen i 2014 vil i stor grad være avhengig av den politiske og sikkerhetsmessige utviklingen.

Egypt vil i 2014 trolig ha fokus på interne forhold og føre en mindre aktiv utenrikspolitikk enn under president Morsi. Morsis tilnærming til Iran og Hamas er definitivt skrinlagt, og det gode forholdet til Saudi-Arabia og andre Gulfstater vil trolig bli videreført – med et viktig unntak for Qatar, som støttet Morsi. Det er for tidlig å si om det følger politiske bindinger med den økonomiske støtten fra de arabiske Gulfmonarkiene. Så langt har den egyptiske overgangsregjeringen og Saudi-Arabia sammenfallende interesser i å bekjempe Det muslimske brorskap og demme opp for innflytelsen fra Iran i Midtøsten. Den nye tilnærmingen mellom Egypt og Saudi-Arabia må forstås i lys av dette.

Forholdet mellom Egypt og USA vil trolig forbli relativt kjølig i 2014 på grunn av amerikansk kritikk av overgangsregimet og redusert pengestøtte til landet. Det er lite sannsynlig at USA vil kutte all økonomisk støtte til Egypt ettersom dette samtidig reduserer den amerikanske innflytelsen, men USA vil trolig holde igjen deler av den økonomiske støtten inntil en valgt sivil regjering er på plass. Egypts forhold til Israel ble bedret etter Morsis fall og vil med høy sannsynlighet være godt i 2014. Ikke minst vil Egypt og Israel samarbeide tett om trusler fra militante islamister på Sinai.

Libya

Etter borgerkrigen og den internasjonale operasjonen som styrtet Ghaddafi-regimet i 2011 er Libya preget av store interne spenninger. Landet er splittet opp i en rekke regionale maktsentra og bystater, noe som begrenser den libyske regjeringens muligheter til å utøve militær og politisk kontroll over landet.

En rekke faktorer gjør at landet har vist seg svært vanskelig å styre:

For det første har flere militser med geografisk og stammemessig tilknytning nektet å la seg avvæpne etter borgerkrigen. Dette har gjort det umulig for regjeringen å opparbeide et monopol på bruk av makt i Libya. Selv ikke i hovedstaden Tripoli evner myndighetene å holde kontroll. Libyske regjeringstyrker er generelt ute av stand både til å slå tilbake mot direkte anslag fra væpnede militser og til å gå inn mellom stridende parter i lokale konflikter for å etablere ro og orden.  Den libyske regjeringen må i flere områder benytte seg av lokale militser, heller enn sin egen regjeringshær, i forsøket på å utøve statsmakt.

For det andre har flere av militsene bånd til opposisjonen i den libyske nasjonalforsamlingen, spesielt islamistiske grupperinger. Dette gjør at mye av politikken formes gjennom trusler om vold utenfor politiske institusjoner. Regjeringen presses dermed fra skanse til skanse av sine politiske utfordrere.

For det tredje kompliserer krav fra ulike etniske grupper og stammer arbeidet med å utforme en ny grunnlov i landet. Flere stammer og regionale aktører, som har egne militser, krever økt maktfordeling, etniske rettigheter og autonomi. Slike krefter bruker spesielt aksjoner mot landets olje- og energisektor for å legge press på regjeringen, noe som i perioder har redusert Libyas oljeeksport til en brøkdel av den totale kapasiteten. Dette fører i sin tur til store finansielle utfordringer for regjeringen og reduserer mulighetene til å opparbeide politisk stabilitet gjennom økonomiske insentiver. Denne utfordringen er spesielt tydelig i øst, hvor det er blitt opprettet en autonom regjering støttet av militsstrukturer. Disse aktørene har kontroll over flere av Libyas viktigste utskipningshavner for olje.

I mangelen på et væpnet maktmonopol er statsminister Ali Zeidan – dersom han blir sittende – avhengig av å forhandle med en lang rekke lokale og regionale aktører for å stabilisere landet. Dette vil bli en lang prosess med flere tilbakeslag.

Det generelle maktvakuumet har også ført til at Libya i praksis er blitt en frihavn for jihadistiske grupperinger. Militante islamistgrupper utnytter aktivt den manglende myndighetskontrollen og de porøse grensene, og landet fremstår i dag som det mest sentrale samlings- og oppholdsstedet for militante islamister i regionen. Militante islamister har stort handlingsrom og benytter Libya til å trene, tilegne seg militært materiell og drive angrepsplanlegging. Det er terrorgruppene al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM), Ansar al-Sharia og al-Murabitun som utgjør hovedtruslene mot vestlige interesser i dette området.  Denne utviklingen har negative konsekvenser for hele Nord-Afrika og Sahel-regionen.

Den negative politiske og sikkerhetsmessige utviklingen i Libya forventes å fortsette. De store ukontrollerte områdene i Nord-Afrika og Sahel-regionen vil fortsatt gi væpnede grupperinger, organiserte kriminelle og internasjonale terrornettverk gode betingelser for å opprettholde sin aktivitet.

Sahel

Sahel ble for alvor satt på den sikkerhetspolitiske dagsorden etter Gadaffi-regimets fall i Libya i 2011. Regimeskiftet i Libya medførte stor tilflyt av våpen og personell til militante grupperinger i Sahel.

Det er spesielt Mali som har fått merke virkningene av de underliggende problemene i Sahel og av de politiske omveltningene i Nord-Afrika. Et større antall tuareger vendte tilbake til Mali etter Gadaffis fall, og denne tilførselen av til dels tungt bevæpnet personell ble utgangspunkt for et større opprør i landet i 2012. Opprøret i Nord-Mali ble etter hvert overtatt av islamistiske grupper, som etablerte territoriell kontroll og utøvet myndighetsfunksjoner i hele området. Da disse gruppene innledet en offensiv mot Sør-Mali tidlig i 2013 intervenerte Frankrike militært. FN-styrken MINUSMA, der også Norge bidrar med personell, har nå formelt overtatt det fredsbevarende oppdraget i landet. MINUSMA er imidlertid enda ikke fullt operativ og har fortsatt langt igjen før den utgjør en fullgod erstatning for de franske militære strykene.

Den franske intervensjonen har langt på vei lykkes med å redusere de islamistiske gruppenes innflytelse i Mali. Terrornettverkene i Nord-Mali er kraftig svekket, og franske styrker har påførte dem store tap av materiell og personell. Deler av disse gruppenes nettverk er imidlertid fremdels inntakt både i Mali og nabolandene, og det ventes at terroraktiviteten i Nord-Mali igjen vil øke i takt med at den franske militære tilstedeværelsen reduseres, med mindre FN-styrken får en potent evne til opprørsbekjempelse og anti-terror-operasjoner.

Den franske intervensjonen presset altså deler av de islamistiske nettverkene over grensen til andre land i Sahel-regionen. Særlig i Libya, og til dels også i Niger, har gruppene økt sin tilstedeværelse og aktivitet. Gruppene er svært mobile og beveger seg relativt fritt i de store myndighetsløse områdene i Sahel.  Terrorgruppene fortsetter derfor å utgjøre en trussel mot vestlige borgere og vestlige økonomiske mål i hele regionen og bygger opp under den omfattende, grenseoverskridende kriminaliteten i området.

I Sør-Mali er sikkerhetssituasjonen mer stabil. Presidentvalg ble gjennomført sommeren 2013, og valg til nasjonalforsamling skal etter planen avholdes mot slutten av 2014. Selv om det er lite sannsynlig med nye, store politiske omveltninger i Mali på kort og mellomlang sikt, er det knyttet stor usikkerhet til den nasjonale forsoningsprosessen for Nord-Mali. Organisert kriminalitet, terrorisme og voldshandlinger langs etniske skillelinjer vil forstette å prege situasjonen i nord, og eventuelle politiske forsoningsløsninger vil ha begrenset betydning for sikkerhetssituasjonen på bakken. Inntil MINUSMA eller maliske styrker blir i stand til å ivareta sikkerheten på en effektiv måte, vil Nord-Mali fortsatt preges av konflikt og stå i fare for nok en gang å bli et attraktivt område for internasjonale terrornettverk.

Internasjonal terrorisme

Gjennomgående for omveltningene i Midtøsten, Nord-Afrika og Sahelbeltet er at de har styrket internasjonale terrornettverk gjennom tilknytning til lokale militante grupperinger og ved tilførsel av nye rekrutter, våpen og friområder for trening og angrepsplanlegging.

Det er Etterretningstjenestens vurdering at det er militante islamister som forfekter en global jihad-ideologi som utgjør den største trusselen mot vestlige og norske interesser i dag. Ikke alle militante islamistgrupper er formelt tilknyttet al-Qaida eller har underordnet seg al-Qaidas ledelse. Likevel har de fleste militante islamistgrupper og islamistiske enkeltaktører innlemmet og tilpasset sentrale deler av al-Qaidas voldelige ideologi, og globale målsettinger, i sitt verdensbilde.

Terrortrusselen mot vestlige interesser er således i endring. Tidligere var al-Qaidas kjerneorganisasjon førende for utviklingen av denne trusselen. Kjerneorganisasjonen ble ledet av Osama bin Laden fra Afghanistan og Pakistan med et velfungerende nettverk av aktører som hadde sverget troskap til ham personlig. Bin Ladens ubestridte lederskap og legitimitet var også garantist for at utviklingen av al-Qaidas ideologi og offisielle historiefremstilling forble kontrollert av kjerneorganisasjonen. Dagens terrortrussel springer ikke lenger ut fra al-Qaidas kjerneorganisasjon. Trusselen fremstår nå som fragmentert, omskiftelig og uoversiktlig fordi den kommer fra en rekke grupper og nettverk med løs tilknytning, både til hverandre og til al-Qaidas kjerneorganisasjon. Det ideologiske landskapet er også i endring. Vi ser at Al-Qaidas ideologi tilpasses lokale agendaer og at kjerneorganisasjonens autoritet underkjennes slik tilfellet er i konflikten mellom al-Qaidas sentrale ledelse og grupper som ISIS i Irak. Dette er en markant endring fra tiden da kommunikeer fra Osama bin Laden eller andre i kjerneorganisasjonen satte den ideologiske dagsorden for alle grupper innen nettverket.

Hovedårsaken til denne utviklingen er svekkelsen av al-Qaidas kjerneorganisasjon. Kjerneorganisasjonen, som består av det sentrale lederskapet med Ayman al-Zawahiri i spissen, har fortsatt tilhold i stammeområdene på grensen mellom Pakistan og Afghanistan, men organisasjonen har begrenset operasjonell egenkapasitet og fungerer primært som ideologisk drivkraft for det øvrige nettverket.

Konflikten mellom Jabhat al-Nusra og ISIS i Syria førte til at al-Qaidas sentrale ledelse 2. februar 2014 erklærte at ISIS ikke lenger er en del av al-Qaida. Etter at konflikten mellom ISIS og Jabhat al-Nusra ble offisielt kjent sommeren 2013, har det blitt tydeligere at Jabhat al-Nusra er al-Qaidas filial i Syria. Dette betyr at al-Qaida fortsatt har fire offisielle filialer; al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM), al-Qaida på den arabiske halvøy (AQAP), al-Shabaab i Somalia og Jabhat al-Nusra i Syria.

I tillegg til disse filialene finnes det en rekke grupper som er sterkt inspirert av al-Qaidas ideologi, blant annet i Nord-Afrika og Midtøsten. Svekkelsen av kjerneorganisasjonen har resultert i at regionale filialer og løst tilknyttede nettverk har fått økt betydning og innflytelse. De løst tilknyttede nettverkene omfatter tilretteleggernettverket inn mot Syria, og ad-hoc grupper som har oppstått i forbindelse med konfliktene i Syria og Libya. Flere slike grupper har i løpet av de siste årene oppfordret personer i Europa til å planlegge og utføre angrep på egenhånd. Kjerneorganisasjonen synes derfor å ha begrenset operasjonell innflytelse på andre grupper, foruten på et helt overordnet strategisk nivå.

Terrorplanlegging mot Vesten foretas altså ikke lenger primært av al-Qaidas kjerneorganisasjon, men i stor utstrekning av sterke grupper innenfor al-Qaidas nettverk som har intensjon om, og i økende grad kapasitet til, å gjennomføre angrep mot vestlige interesser. Slike grupper omfatter ISIS og Jabhat al-Nusra i Syria og AQAP i Jemen. Disse gruppene har et høyt ambisjonsnivå og vil på samme tid kontrollere landområder, oppnå grasrotstøtte lokalt og utvide kapasiteten for terrorangrep mot vestlige interesser. Militante islamister med en tilsvarende agenda og ambisjonsnivå finnes også i Libya og Egypt, og de representerer en økende trussel mot vestlige og norske interesser i regionen.

Islamistenes ideologiske og religiøse budskap vil fortsatt tilpasses lokale forhold samtidig som deres globale målsetting opprettholdes. Den økende graden av ideologisk ekstremisme og forenklingen av al-Qaidas sentrale ideologiske føringer har imidlertid innvirkning på intensjon, målutvelgelse og gjennomføring av terrorangrep. Dette gjelder særlig i Syria, der råskapen overfor religiøse motstandere er ekstrem. Det forventes derfor en ytterligere økning i angrep på mål definert som ”vestlige” i land og områder med begrenset myndighetskontroll og større aksept for drap på mennesker som passer inn i de ekstreme gruppenes symbolske måltyper, for eksempel ”kristen” eller ”sjiamuslim”.

Utviklingen mot en ideologisk forenkling skaper også mer flytende overganger mellom ulike grupper og nettverk som bare lar seg forene av noen enkle, bærende ideer. Dette fører igjen til økte muligheter for en deling av kapasiteter mellom aktører, både i konfliktområder og ved planlegging av terrorangrep mot vestlige interesser.

Trusselen mot Vesten og Norge

Konfliktene i Syria, Jemen, og Libya vil ha konsekvenser for trusselen mot Vesten og Norge lenge etter at konfliktene er over fordi de har tiltrukket seg militante islamister fra andre land – såkalte fremmedkrigere. De siste årene har et økende antall personer med tilknytning til Norge reist til konfliktområder og knyttet seg til militante islamistgrupper. Dette vil øke terrortrusselen mot Norge. Militante islamistgrupper samarbeider på tvers av etnisk og sosial bakgrunn og arbeider målbevisst for å rekruttere personer som er født eller oppvokst i vestlige land. Det er en tendens til at planlegging og gjennomføring av terrorangrep mot vestlige interesser i økende grad foregår i land og konfliktområder hvor konfliktene i utgangspunktet er inspirert av lokale forhold, slik som i Syria, Jemen, og Libya. Enkelte områder i disse landene danner fristeder for militante islamister og benyttes som base for å planlegge angrep mot mål i Europa. Opphold i disse områdene gir mulighet for nettverksbygging med andre aktører som er inspirert av al-Qaidas ideologi. Gjennom trening, indoktrinering og kamperfaring får disse personene motivasjon og kompetanse til å gjennomføre terrorangrep.

Terrorangrep med utspring i konfliktområder med begrenset myndighetskontroll blir stadig mer avanserte. Opparbeidet erfaring og kompetanseoverføring, enten direkte eller via internett, har bidratt til å forsterke terrorgruppers kapasitet. Kontroll over landområder gir mulighet til å trene på avanserte angrepsmåter, som mobile angrepslag, synkroniserte selvmordsangrep og bruk av moderne kommunikasjonsutstyr. Militante islamister velger mål ut fra i hvilken grad de kan tilknyttes vestlige interesser eller verdier, noe som medfører langt flere måltyper – inkludert offentlige institusjoner, hjelpeorganisasjoner og kjøpesentre. Kidnapping som aksjonsform er også blitt mer utbredt.

De fremste truslene mot Norge og norske interesser fra aktører med utspring i Nord-Afrika og Sahel er terrorangrep og kidnappinger rettet mot vestlige interesser i regionen.

Situasjonen i Syria har på den annen side markant forsterket terrortrusselen mot Europa. Utviklingen med fremmedkrigere med tilknytning til Norge fremstår som særlig bekymringsfull. Mange mener at så mange som to tusen islamister fra Europa deltar eller har deltatt i konflikten i Syria, herunder mellom 40 og 50 personer med tilknytning til Norge. Til forskjell fra andre konfliktområder er det svært enkelt å ta seg fra Norge til Syria, der etablerte nettverk bistår med innreise og kontakt med grupper i landet. Det er tilsvarende enkelt å returnere til Europa. Radikaliseringen av fremmedkrigere i Syria skjer raskt. I mange tilfeller går det meget kort tid fra personer fra Europa ankommer treningsleire i Syria til de returner til hjemlandet med motivasjon og kapasitet til å gjennomføre terrorangrep. Skandinavers opphold, trening og kamperfaring fra Syria kan videre innebære et større og sterkere miljø i Skandinavia med betydelig evne til organisert påvirkning inn mot muslimske miljøer i Norden med tanke på rekruttering og evne til samhandling på tvers av de nordiske grensene.

Vi må også huske på at mange av de som blir jihadister i Syria går inn i – og opplever – en ekstrem brutalitet over lang tid. Det er svært sannsynlig at dette hardner individene og senker terskelen for vold i sin alminnelighet. Mange vil returnere med dype traumer – i de fleste tilfellene uten et etablert sikkerhetsnett som fanger dem opp. Det økende antallet norske islamister med kamperfaring fra Syria vil følgelig øke den direkte terrortrusselen mot Norge og norske interesser, først og fremst ved at enkeltstående personer eller grupper flytter operativt fokus fra mål i Syria til mål i Europa og Norge.

Oppsummering

Forskjellen fra tidligere terrortrusler er at mens de for noen år siden hadde sitt utspring langt borte blant mennesker uten tilknytning til Norge, ligger de nye arnestedene for terror i Europas randsone og oppsøkes av mennesker med norsk pass som med stor enkelhet forflytter seg frem og tilbake over landegrensene. Dette innebærer at geografisk avstand ikke lenger gir samme trygghet som tidligere.

Terrortrusselen mot Norge og norske interesser vil i økende grad være preget av et komplekst, raskt omskiftelig og grenseoverskridende aktørbilde. Dette innebærer at E-tjenesten må strekke seg for å oppnå bedre oversikt, dypere innsikt, evne til rask omstilling og målrettet informasjonsinnhenting.

Endringer i trusselbildet er selvfølgelig ikke noe nytt. I løpet av de siste tiårene har vi sett slutten på den kalde krigen og hvordan tidligere trusler har antatt nye former, slik som for eksempel cyber-spionasje, og vi har sett fremveksten av nye trusler, som internasjonal terrorisme og trusler i det digitale rom. De siste tiårenes utvikling innebærer med andre ord fremveksten av et svært sammensatt og variert trusselbilde.

Dette stiller store krav til at tjenesten videreutvikler den tekniske og menneskelige kompetansen for å møte dagens og morgendagens utfordringer. Tjenesten må ikke bare være i stand til å håndtere dagens utfordringer, men må også utvikle kapabiliteter for å være i stand til å møte fremtidige trusler. I en verden av akselererende teknologiske endringer blir dette stadig mer krevende.

I årene fremover må Etterretningstjenesten forholde seg til et stadig økende informasjonstilfang og evne å håndtere informasjonen på en effektiv og hensiktsmessig måte. Dette krever langsiktige perspektiver, høy teknologisk kompetanse og evne til å utvikle og drifte avanserte teknologiske løsninger. Ikke minst fordrer det at tjenesten har kompetent personell, som evner å omdanne de fragmenterte informasjonsbitene til vurderinger og pålitelige analyser av trusselbildet.

Når jeg nå skal avslutte, la meg minne om at E-tjenesten består av personell som i aller høyeste grad ønsker å beskytte det norske samfunnets verdier og nasjonale interesser – det er i all overveiende grad derfor de har valgt å jobbe for tjenesten. Jeg forstår at en del har blitt bekymret over det bildet av masseovervåkning som er tegnet gjennom mediedekningen av Snowden-saken.

Jeg fastholder imidlertid det jeg sa sist sommer, nemlig at det er stor forskjell på å ha tilgang til informasjon og det å bruke eller misbruke informasjon.

Jeg vet ikke om noen e-tjeneste vi samarbeider med som har oppdrag om, interesse av eller evne til å følge vanlige menneskers kommunikasjon. Truslene mot vanlige mennesker kommer fra helt annet hold; kriminelle, hackere og ondsinnede privatpersoner og ikke minst de kommersielle aktørene som utnytter vanlige menneskers data for å tjene penger.

E-tjenestens fokuserer ikke på å samle inn informasjon om vanlige mennesker. Snarere tvert i mot er vårt oppdrag og rasjonale å fokusere på aktører som kan true vanlige menneskers og nasjonale interesser. Det er en forutsetning for tjenestens virksomhet at den er lovlig og har politisk støtte og forankring, og at dette sikres gjennom effektiv nasjonal kontroll med innsamlet materiale.

Vi er en hemmelig tjeneste, men som jeg sa sist uke, det er viktigere å være tjeneste enn å være hemmelig. Likevel er det nødvendig å beskytte våre metoder, kapasiteter og kilder. En forutsetning for å kreve og å holde dette hemmelig er at vi er åpne om det vi kan være åpne om.

Foto: Forsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 24. februar 2014 

Generalmajor Trond Karlsen
NMR SHAPE

”NATO– deterrence and collective defence in Europe today”

 Mine damer og herrer,

Jeg har blitt invitert til å presentere NATOs militære utvikling med fokus på avskrekking”NATO– deterrence and collective defence in Europe today” og kollektivt forsvar, under overskriften ” NATO – deterrence and collective defence in Europe today”.

Synspunktene jeg presenterer er mine egne med utgangspunkt i mer enn 2 år som ”National Military Representative for Norway ved SHAPE, Belgia”. De synspunkter jeg fremfører er således ikke norske offisielle synspunkter, ei heller SACEUR sine for den saks skyld. Jeg ber om forståelse for at mange sider av temaet nødvendigvis er gradert, og dermed ikke kan omtales nærmere. Jeg tillater meg i stedet å dele mine personlige tanker og vurderinger rundt planer og prosesser som er offentlig tilgjengelig.

La meg derfor innledningsvis, kort sette både NATO HQ, SHAPE og min egen funksjon som NMR på kartet for å gi forsamlingen en best mulig forståelse av mitt ståsted; – og for den saks skyld min mulighet til å beskrive utviklingen av NATOs evne til avskrekking og kollektivt forsvar.

Jeg vil ikke bruke mye tid på å beskrive den politiske ledelsen av NATO, men forutsetter at forsamlingen er kjent med funksjonen og sammensetningen til det Nordatlantiske råd og Militærkomiteen; med underliggende staber. Det eneste poenget jeg ønsker å overbringe til dere er at det er – i NATO HQ i Brussel – NATOs innretning besluttes. Det er her nasjonene i fellesskap behandler Alliansens felles sikkerhetsutfordringer og NATOs tiltak for å møte disse i et kort, middels og langt perspektiv. I denne prosessen står naturligvis kravet til konsensus sentralt. Hvis NATO eksempelvis ønsker å endre sin innsats fra internasjonale operasjoner til kollektivt forsvar, krever dette 28 nasjoners enighet. Hvis NATO ønsker å prioritere tilstedeværelse i Middelhavsområdet og det Indiske hav fremfor Nordområdene; forutsetter dette igjen 28 nasjoners enighet.

SACEUR er militær sjef og leder et militært hovedkvarter hvor konsensusprinsippet naturlig nok ikke har noen plass. Han får sine oppdrag ut fra de beslutninger som fattes av samtlige 28 nasjoner i NATO HQ, og som kommer i tillegg til de «Terms of Reference» som han allerede er gitt. SACEURSs strategiske føringer til underlagte hovedkvarter er basert på hans fortolkning av sine oppdrag. SACEUR søker å holde nasjonene informert gjennom både dialog med NATO HQ og med de nasjonale representantene ved SHAPE. I gitte tilfeller – for eksempel planlegging og ledelse av operasjoner på alliert territorium – vil han også inkludere de nasjonale representantene direkte i SHAPEs planprosesser. Men i lys av de fullmakter nasjonene har gitt ham, vil han noen ganger også fullføre sine interne stabsprosesser før han gir nasjonene innsyn. En nasjonal militær representant (som meg) ser med andre ord mye; men slett ikke alt.

INNLEDNING

NATO er i dag utvilsomt tidenes mest vellykkete globale politisk militære allianse. Organisasjonen har gjennom snart 65 år bidratt til ikke bare fred i Europa; men også bidratt til internasjonal fred og stabilitet.

Inntil murens fall i 1989, var Alliansen innretning fokusert mot å møte et mulig angrep fra Sovjetunionen og Warsawa-pakten. Alliansen har i tiden etter den kalde krigen blitt utfordret og tilpasset seg til stadig nye og endrede sikkerhetsutfordringer.

Slutten på den kalde krigen gjorde det også mulig å etablere partnerskap med tidligere motstandere. Den muliggjorde også opptak av nye medlemmer og en utvidelse av NATOs ansvarsområde østover. Hele 12 av dagens 28 medlemsnasjoner ble tatt opp i Alliansen i tiden 1999-2009.

Årtusenskiftet markerte på sin side fremveksten av nye sikkerhetsutfordringer. Vi fikk et økt fokus på spredningspotensialet av konflikter i NATOs nærområde. Samtidig så vi fremveksten av nye uforsonlige og mindre forutsigbare farer til internasjonal fred og stabilitet. Dette inkluderte terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen og annen avansert våpenteknologi, cyberangrep, sabotasje av olje- og gassnettverk, samt angrep på fartøy under transitt langs våre maritime forsyningsruter.

Under toppmøtet i Lisboa høsten 2010 løftet Alliansen nok en gang blikket mot det fremtidige NATO for å forberede seg på ikke bare fremtidige sikkerhetsutfordringer; men også en ny økonomisk virkelighet. Foruten å stadfeste NATOs tre kjerneoppgaver – nemlig ”collective defence”, ”crisis management” og ”cooperative security” – ble det truffet en rekke beslutninger under toppmøtet i Lisboa som allerede har medført flere vesentlige endringer av NATOs innretning:

  • Et nytt strategisk konsept som definerte Alliansens visjon frem til 2020, ble godkjent.
  • I tillegg ble det bl.a. vedtatt å invitere Russland til et tettere samarbeid innenfor områder hvor man har felles interesser;
  • utvide partnerskapsprogrammet;
  • videreføre vurderingen av NATOs forsvars- og avskrekkingspositur;
  • samt utvikling av alliansens kapabiliteter innenfor både ballistisk missilforsvar og cyberforsvar.
  • I tillegg besluttet nasjonene å iverksette arbeidet med å få på plass de politiske retningslinjene for en ytterligere styrking av Alliansens forsvarsevne, samt den militære implementeringen av det nye strategiske konseptet.
  • Sist – men slett ikke sist – gav toppmøtet føringer for implementeringen av en mer effektiv, mindre og rimeligere kommandostruktur; samt en effektivisering av NATOs Agencies.

Prosessene som ble iverksatt i Lisboa ble gjenstand for oppfølging allerede under toppmøtet i Chicago 1,5 år senere. NATO deklarerte bl.a på dette møtet etableringen av interim ballistiske missilforsvarskapabilitet.

Flere initiativ, så som «Smart Defence” og ”Connected Forces Initiative” ble konkretisert. Førstnevnte vektlegger bl.a. betydningen av flernasjonalt samarbeid i forbindelse med både materiellanskaffelser så vel som etablering av nye militære kapabiliteter. ”Connected Forces Initiative” – CFI – handler på sin side om bl.a. å etablere tettere kobling mellom nasjonal og allierte utdanning, trening og øvelser, så vel som mellom NATOs kommandostruktur, styrkestruktur og de nasjonale hovedkvarterene. CFI handler ikke minst om Alliansens ambisjoner for bruk av ”NATO Response Force” som et verktøy for både å sikre økt evne til å operere sammen, så vel som bidrag til Alliansens avskrekkings- og forsvarspositur. I tillegg innebærer CFI ambisjonen om å ytterligere styrke partnerskapsprogrammet slik at vi i fremtiden kan operere effektivt sammen med partnerne, når vi ønsker å operere sammen.

Toppmøtene i 2010 og 2012 utgjør derfor et naturlig bakteppe for dagens presentasjon. Jeg tar utgangspunkt i slutterklæringen fra toppmøtet i Lisboa, som presiserte at ”Our Strategic Concept underscores our commitment to ensuring that NATO has the full range of capabilities necessary to deter and defend against any threat to the safety of our populations and the security of our territory. To that end, NATO will maintain an appropriate mix of conventional, nuclear, and missile defence forces. (Lisbon Summit, para 30)

Jeg vil i det følgende gi mine personlige tanker rundt dette, men først vil jeg si noe om NATOs kommandostruktur.

NATOs KOMMANDOSTRUKTUR

Beslutningen fra 2010 om å etablere en mer effektiv, mindre og rimeligere kommandostruktur, markerer et foreløpig opphold på en omorganiseringsprosess av NATOs kommandostruktur som strekker seg helt tilbake til 1990 og sikkert før den tid også. NATO har vært gjennom ikke bare en formidabel, men også en mer eller mindre kontinuerlig omstilling i løpet av de siste 23 årene. Allied Command Operations – den delen av NATOs kommandostruktur som er ansvarlig for å planlegge og lede operasjoner – har blitt besluttet redusert fra hele 78 hovedkvarter på slutten av den kalde krigen; til 20 i 1991, 14 i 1997, 10 i 2002 til 6 i 2012.

Siste omorganisering forventes endelig implementert innen utgangen av 2015 og innebærer en bemanningsreduksjon fra 13,000 til 8,800 som fordeles mellom ACT -Allied Command Transformation – Transformasjonskommandoen, som ledes fra Norfolk, Virginia, USA – og ACO – Allied Command Operations – den operative kommandoen, som ledes fra SHAPE, Mon, Belgia. Dette må også sees i lys av Allied Command Operations samtidig har fått stadig flere oppgaver; så som ballistisk missilforsvar (BMD) og cyber forsvar. Erfaringene fra senere tids operasjoner – og da kanskje spesielt Operation Unified Protector i 2011 – har også blitt søkt implementert.

NATO har bl.a. økt sin fokus på behovet for å oppdage utviklingstrekk som kan føre til fremtidige konflikter, for derigjennom komme tidligere i inngrep. Dette kan i større grad gjøre det mulig å anvende andre virkemidler enn ren militærmakt. Comprehensive Crisis Management Centre (CCOMC) ved SHAPE er etablert for bl.a. å gjennomføre ”Horizon Scanning” – eller kontinuerlig og bredest mulig – COMPREHENSIVE – vurdering av utviklingstrekkene innenfor SACEURs strategiske Area of Interest. Ettersom situasjonsforståelsen i stor grad vil være basert på nasjonale bidrag, understreker dette betydningen av et stadig tettere samarbeid mellom NATOs kommandostruktur og de nasjonale hovedkvarterene. Dette er naturligvis ekstra viktig ift «Collective Defence»CCOMC har i tillegg blitt konstruert og dimensjonert for å kunne integrere et uttall av sivile og internasjonale organisasjoner som grunnlag for en bredest mulig tilnærming – eller COMPREHENSIVE APPROACH – til både pågående og fremtidige konflikter.

Alliansens operative ambisjonsnivå – eller «Level of Ambition» om å kunne lede 2 ”major joint operations” og 6 ”small joint operations” har blitt videreført uavkortet til tross for den store nedbemanningen i NATOs kommandostruktur. I tillegg til å lede pågående og forberede seg til neste operasjoner, er kommandostrukturen også forventet å gjennomføre nødvendige omorganiserings- og effektiviseringsprosesser; bidra til ”Smart Defence” og ”Connected Forces Initiative”, med mer. Når den nåværende kommandostrukturen ikke er fullt oppfylt med personell, så gir dette naturlig nok en del kapasitetsutfordringer.

ACOs evne til å gjøre det som er dets kjernefunksjon – nemlig å planlegge for og lede operasjoner – vil med andre ord ikke bare være et resultat av dagens organisasjon og bemanning; men vil i høyeste grad også være avhengig den totale oppgave-porteføljen. Selv om mange av endringene er basert på ”best practise” og ”lessons learned”; er jeg likevel ikke sikker på om den nye organisasjonen samlet sett er dimensjonert ut i fra hva som er nødvendig for å kunne håndtere NATOs «Level of Ambition». Uten å kunne utdype dette nærmere, vil jeg på generelt basis hevde at en plan er ikke mer robust enn de forutsetninger den er basert på, og dagens ACO er basert på en del forutsetninger.

Nasjonene har besluttet at det skal etableres en tettere kobling mellom NATOs kommandostruktur, NATOs styrkestruktur og de nasjonale hovedkvarterene. Dette er etter min forståelse, ment å sikre bedre et mer robust nettverk for å kunne møte Alliansens utfordringer. Norge har vært en av pådrivernasjonene for å få på plass et tettere samarbeid mellom NATOs kommandostruktur og de nasjonale hovedkvarterene, og har så langt lykkes godt med dette. I et tettere samarbeid ligger det imidlertid også en forventning om at noen oppgaver løftes ut av NATOs kommandostruktur. Dette er etter min mening både en rasjonell, så vel som kreativ tilnærming til konsekvensene av en større oppgaveportefølje og redusert ressurstilgang. Det kan imidlertid også gi rom for en økt usikkerhet rundt Alliansens evne til å møte dens «Level of Ambition».

NATO er selvsagt grunnleggende avhengig av at nasjonene på frivillig basis stiller nødvendige styrker tilgjengelig til NATO-ledete operasjoner. I fremtiden vil dette i større grad enn i dag også omfatte hovedkvarter eller nasjonalt personell for å styrke NATOs kommandostruktur. En rekke nasjonale deployerbare hovedkvarter meldes i dag inn som en del av styrkegenereringsprosessen; og trenes, øves, sertifiseres for beredskap og mulig deployering.

Operasjon Unified Protector er et av flere eksempel på at en felles enighet om å iverksette en NATO operasjon ikke nødvendigvis er det samme som et vedtak om felles styrkebidrag. Tvert i mot, vi ser stadig oftere at nasjonene unnlater å stille bidrag til operasjoner de har vært med på å beslutte. NATOs tilgang på nødvendige ressurser – både styrker og hovedkvarter – er derfor på ingen måte garantert. Det har de selvsagt aldri vært.

En stadig mindre styrkestruktur, vil etter min oppfatning, kreve hurtigere innsats for å kunne oppnå ønsket effekt på rett plass, til rett tid. Selv om NATO søker å få på plass mekanismer og prosesser som gjør det mulig å forutse fremtidige konflikter; er det fortsatt behov for å få på plass hurtigere plan- og beslutningsprosesser som grunnlag for å iverksette en ny operasjon. Sistnevnte er etter min mening sannsynligvis en av våre største utfordringer. Utfordringen er ikke nødvendigvis tilgangen på nødvendig etterretning; men snarere viljen eller evnen til å tillegge den ett verst tenkelig scenario.

Evnen til å se inn i fremtiden – og når behovet oppstår – å planlegge, iverksette og lede en operasjon forutsetter dessuten ikke bare tilgang på et tilstrekkelig antall kvalifisert personell; men også regional ekspertise, spesialister innenfor fagområder som ACO ikke besitter selv; tilgang på tidsriktig etterretning, nasjonale planer og vurderinger og kanskje i siste instans; direkte eller indirekte tilgang til nasjonale hovedkvarter. NATOs kommandostruktur er avhengig av tette bånd til de nasjonale hovedkvarter, og vil i en gitt situasjon også måtte trekke på kompetanse fra nasjonene.

NOEN FAKTORER SOM HAR KONSEKVENSER FOR NATO

Før vi går inn på NATOs kjerneoppgaver, så er det noen utviklingstrekk som bør nevnes. NATO-nasjonene har klare ønsker om å revitalisere NATO, men møter imidlertid utfordringer innenfor flere områder.

For det første skjer dette parallelt med at de fleste medlemslandene reduserer sin styrkestruktur. I henhold til en rapport fra det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI datert 18. juli 2013 viste 2012 for første gang på 15 år en reduksjon i forsvarsutgiftene på 0,4 % på verdensbasis. Rapporten peker på ettervirkninger av finanskrisen i Europa og USA, samt reduksjonen av krigen i Afghanistan som hovedårsaker til denne utviklingen.

  • I henhold til åpne kilder vil USA eksempelvis redusere Hæren fra 570.000 til 420.000 innen 2019; en reduksjon på over 25 %, noe som vil gjøre den til USAs minste hær siden begynnelsen av andre verdenskrig.
  • Dette er sammenfallende med tilsvarende tendenser i Europa. 20 av 37 land i Europa reduserte sine militære utgifter med mer enn 10 prosent i perioden 2008 til 2012. Storbritannia kuttet militærutgiftene med 5,2 prosent, mens Frankrike kuttet med 3,8 prosent. Storbritannia er for øyeblikket inne i sitt fjerde fase av en pågående omorganisering, hvor hæren skal slankes fra dagens 102.000 til 82.000 mann innen 2020.
  • I dag bruker hele 11 land under 10 % av sine forsvarsbudsjett til nyinvesteringer. Dette er langt mindre enn det som skal til for å fornye strukturen på en bærekraftig måte. Man regner med at hvis det skal være balanse mellom drift og investeringer, så burde minst 20% av forsvarsbudsjettene gå til nyinvesteringer.
  • Reduksjonene i flere av NATO-landenes forsvarsbudsjetter har allerede ført til «shortfalls» ift NATOs behov for styrker for å møte sitt «Level of ambition». Denne utviklingen vil etter min vurdering ikke endre seg ettersom strukturen blir eldre på grunn av manglende fornyelser hvis da ikke forsvarsbudsjettene økes, alternativt at det gjøres nødvendige strukturendringer for å få på plass ressurser til fornyelse.

Min delkonklusjon er at NATO-landene totalt sett har redusert sine styrkestrukturer og dessverre mest sannsynlig vil fortsette med det. For de land som i tillegg har en betydelig ubalanse mellom drift og investering, så må dette rettes opp ved enten at forsvarsbudsjettene økes betraktelig, eller at de respektive støttestrukturer blir redusert ytterligere.

For det andre peker SIPRI-rapporten på en annen utvikling med relevans for dagens foredrag. Forsvarsbudsjettene i nær sagt alle andre regioner enn den vestlige verden øker kraftig. Hvis man leser forsvarsmagasiner, så har vel de fleste over de siste 5-6 årene observert, at omfanget av omtaler av forsvarsutviklingen, og nyanskaffelser av våpensystemer, etc. i andre regioner har økt betydelig. Dette gjelder kanskje særlig Russland, Midtøsten og Asia. Når man ser den økonomiske utviklingen hos flere av de større landene i Asia og samtidig følger den sikkerhetspolitiske utviklingen der, så er ikke økningen i forsvarsbudsjettene der overraskende. Etter min mening er det derfor helt naturlig at USA gradvis endrer sin prioritering fra Europa til Asia. Dette er langt på vei i tråd med slutterklæringen fra toppmøtet i Chicago, hvor alliansen ledere påpeker at NATO skal beholde og utvikle de kapasiteter som er nødvendige for å kunne gjennomføre sine hovedoppgaver; «collective defence», «crisis management» og «cooperative security» og derved spille en viktig rolle for å opprettholde «Security in the world».

Vi registrerer samtidig at flere av nasjonene utenfor NATO søker å kopiere Alliansens operative kapabiliteter. Stadig flere søker en mer teknologisk, avanserte militærstruktur. Vi kjenner igjen stikkord som økt mobilitet, økt effektivitet, økt fleksibilitet, med mer, fra våre egne omstillingsprosesser. Vi ser med andre ord en utvikling som på sikt vil lede til at stadig flere nasjoner utenfor NATO får en evne til å respondere – eller agere – vesentlig raskere enn i dag. Dette medfører etter min oppfatning, et behov for et høyere treningsnivå og en raskere reaksjonsevne i Alliansen i fremtiden.

For det tredje er det hvilken betydning et amerikansk kursskifte vekk fra Europa vil føre til for utviklingen av de europeiske landenes forsvar. I tråd med slutterklæringen fra Chicago i 2012, er Europa forutsatt å styrke sine operative kapabiliteter. Smart Defence er ment å bidra til dette gjennom å fokusere på fremtidige multinasjonale løsninger og anskaffelser. Jeg skal ikke mene noe om hvorvidt dette er realistisk eller ikke, men peke på at når det gjelder multinasjonale løsninger og anskaffelser, så har vi både gode og dårlige erfaringer. I den økonomiske situasjonen svært mange land befinner seg i i Europa i dag med til dels stor arbeidsløshet, så er det etter min mening et stort spørsmål om enkeltland vil tillate de negative konsekvenser multinasjonale løsninger kan gi for deres respektive forsvarsindustrier og nasjonale arbeidsplasser. Etter min mening er Smart Defence riktig medisin, men jeg er noe skeptisk til om pasienten vil ta denne medisinen.

For det fjerde så kan jeg ikke etter mer enn 2 år ved et multinasjonalt hovedkvarter unngå å nevne at det innenfor den klare enighet som er om NATOs strategi, så har de ulike medlemsland noe ulike sikkerhetspolitiske ståsteder. Nasjonene i Nord-Europa fokuserer eksempelvis på andre utfordringer enn i syd. Nasjonene som grenser mot eksterne aktører vurderer naturlig nok sine utfordringer annerledes enn nasjonene som kun grenser mot andre medlemsland. De største medlemslandene legger andre ambisjoner til grunn enn de mindre nasjonene. Noen, og da spesielt de større, har et globalt perspektiv, mens andre har et mer regionalt eller lokalt perspektiv. Selv om man er enig om NATOs strategi, så er det ikke til å se bort fra at disse ulike perspektivene til en viss grad reflekteres i de ulike vurderinger som gjøres i de ulike hovedkvarter.

For det femte legger NATO stor vekt på å kunne se inn i fremtiden for å forutse og hindre utviklingen av konflikter ved å drive «Horizon Scanning», mm. Dette er etter min mening en riktig tilnærming, men hvis vi skal være ærlige med oss selv, så er vel det egentlig en ambisjon vi har hatt over lengre tid. Vi bør kanskje se på hvilken «record» vi har på dette området. Til tross for ambisjoner om å forutse konflikter, så har vi i begrenset grad forutsett flere av de konfliktene NATO har blitt engasjert i eller andre endringer av stor viktighet for alliansen. Så vidt jeg vet så vi ikke murens fall. Ikke Balkan. Ikke terrorangrepet 9/11. Ikke oppblomstringen av piratvirksomhet. Ikke Libya. Vi har reagert på disse utfordringene; men i liten grad agert. Ikke nødvendigvis fordi vi ikke har hatt indikatorene; men kanskje fordi vi i liten grad har ønsket å tro på et mulig ”worst case scenario” og iverksette tiltak tidligere. Det statistiske grunnlaget for å kunne hevde at vi vil avdekke neste krise før den inntreffer, er med andre ord begrenset, og etter min mening bør vi ikke stole for mye på at vi oppdager neste krise tidsnok, og at vi iverksetter nødvendige tiltak i rett tid. Vi må derfor tenke oss nøye om ift hvilke konsekvenser – om noen – dette bør ha for styrkestrukturene.

NATOs KJERNEOPPGAVER

Som tidligere nevnt, har NATO definert sine tre kjerneoppgaver som henholdsvis ”collective defence”, ”crisis management” og ”cooperative security”. Jeg vil ta for meg de to sistnevnte før jeg ser nærmere på «Collective defence».

”Cooperative security” – og partnerskapsprogrammets betydning

Generalsekretæren i NATO – Fogh Rasmussen – sier veldig klart at NATOs partnerskapsprogram er en av hovedpilarene i NATOs Strategiske Konsept og er således svært viktig for det fremtidige NATO. Han sier videre at det er helt nødvendig at NATO ivaretar og videreutvikler sitt unike nettverk av politisk og operasjonelt partnerskap med over 40 land og organisasjoner på alle fem kontinenter.

”The Partnership for Peace” omfatter i dag 22 nasjoner. NATOs nye partnerskapspolicy, som ble godkjent i april 2013, åpnet imidlertid for at de fleste av aktivitetene og verktøyene som faller inn under PfP-programmet også kunne tilbys til nasjoner som deltar under paraplyen av “NATO’s Mediterranean Dialogue”, som er 7 nasjoner, Istanbul Cooperation Initiative -ICI – som er 4 nasjoner, og ”Partners across the globe”, som er 8 nasjoner. Sistnevnte består av nasjoner som har valgt å etablere et tettere samarbeid med NATO, uten at dette har blitt formalisert gjennom partnerskapsprogrammet.

Partnernasjonene har over tid blitt stadig viktigere for Alliansen. De bidrar til nesten samtlige NATO-ledete operasjoner. Hele 50 nasjoner bidrar eksempelvis til International Security Assistance Force (ISAF) i Afghanistan, og både Ukraina og New Zealand har ila det siste året stilt fregatter i NATOs Operation Ocean Shield hvor KNM Fridtjof Nansen var flaggskip i siste halvår 2013. Både Finland og Ukraina deltar i NATO Response Force, Sverige er også med fra inneværende år, og andre land blir antagelig med fra neste år. Partnerskapslandene øver og trener sammen med NATOs medlemsnasjoner. Programmet må således anses som en suksesshistorie; ikke minst i lys av at flere av dagens NATO medlemmer har blitt tatt opp gjennom PfP-programmet.

Vi må heller ikke glemme at partnerskapsarbeidet startet før NATO begynte å etterspørre styrker til operasjoner. PfP var fra begynnelsen en utstrakt hånd til partnerne for å dempe spenningene i Europa. Dette aspektet kommer etter min mening til å få øket fokus igjen fremover.

”Crisis management” – inkludert fokus på NATOs sikkerhetsutfordringer

Slutterklæringen fra toppmøtet i Chicago er interessant lesing fordi det politiske budskapet tydelig underbygger NATOs rolle som en global aktør. Den favner over ikke bare Europa; men også Afrika, Midt-Østen og Asia. Dokumentet beskriver også våre felles sikkerhetsutfordringer. Foruten å beskrive trusselen for konvensjonelle angrep som lav – uten at den dermed kan ignoreres – fremhever NATO den uforutsigbare sikkerhetssituasjonen som følge av:

  • Regionale konflikter i NATOs nærområde
  • Økte forsvarsbudsjett i andre deler av verden og fremvekst av nye stormakter med stadig mer avanserte kapabiliteter
  • Nye sikkerhetsutfordringer som følge av globalisering, så som Cyber trusler, miljø og ressursbegrensninger, risikoen for tap av energileveranser og fremveksten av ny teknologi.
  • Ustabilitet og konfliktspotensialet som følge av sårbare, svake og mislykkede stater; kombinert med ikke-statlige aktørers økende kapabiliteter.
  • Eksisterende trusler og utfordringer, så som spredning av ballistiske missiler og masseødeleggelsesvåpen, piratvirksomhet og terrorisme.

Pr i dag foreligger det altså ingen konvensjonell trussel mot NATOs medlemsland. Det har det i realiteten heller ikke gjort på noen tiår. Dette er også reflektert i slutterklæringene fra de to siste toppmøtene, som begge – med unntak av ballistisk missilforsvar og Cyber Defence – vektlegger utfordringene knyttet til ikke-statlige aktører.

Dette er dermed også reflektert i de fleste av NATOs tidligere og pågående operasjoner. Alliansen er i dag involvert i 7 operasjoner, som med to unntak faller inn under kategorien «Crisis Management». Dette er henholdsvis «ISAF», «KFOR», «Operation Ocean Shield», «Operation Active Endeavour», «NATOs Support to African Union» og «NATINAD»; herunder «Air Policing» oppdrag og «Support to Turkey». I 2011 var vi involvert i ytterligere 2 operasjoner av denne kategori; nemlig ”Operation Unified Protector” over Libya og ”NATO Training Mission Iraq”. Unntaket er OAE og NATINAD.

Etter mer enn 10 år med en rekke krevende ”out of area”-operasjoner er NATO i dag i ferd med å redusere sitt internasjonale engasjement. To operasjoner ble som sagt avsluttet i 2011. ISAF termineres 31. des 2014, og engasjementet der er allerede tallmessig under sterk nedbygging. Denne perioden har bidratt til å utvikle nye doktriner, taktikker og prosedyrer. Vi bruker mye tid og ressurser til å trene og øve på lavintensitetsscenarioer og ”Crisis Management”. I tillegg har det internasjonale engasjementet til en viss grad også vært med på å dimensjonere Alliansens militære styrkestruktur; som i dag er langt bedre forberedt på å møte den asymmetriske trusselen enn noen gang tidligere.

Men dreiningen av vår militære fokus og innretning, er ikke et resultat av det internasjonale engasjementet alene. Det er i høyeste grad også en naturlig konsekvens av både vår felles forståelse av NATOs sikkerhetsutfordringer; Det foreligger ingen konvensjonell trussel mot vårt territorium, jfr Slutterklæringene fra toppmøtene.

”Collective defence” – prioritering og ressursbruk

I ”Deterrence and Defence Posture Review” som ble godkjent av nasjonene under toppmøtet i Chicago i mai 2012, presiserte NATO bl.a. at:

”The greatest responsibility of the Alliance is to protect and defend our territory and our populations against attack, as set out in Article 5 of the Washington Treaty……….. NATO will ensure that it maintains the full range of capabilities necessary to deter and defend against any threat to the safety and security of our populations, wherever it should arise…..”

Videre presiseres det at:

NATO’s Strategic Concept describes a security environment that contains a broad and evolving set of opportunities and challenges to the security of NATO territory and populations. While the threat of conventional attack against NATO is low, the conventional threat cannot be ignored.

Det er ikke tvil om at NATOs medlemsland står trygt og godt bak Artikkel 5. Dette er selve grunnlaget for mange nasjoners medlemskap i NATO. I Chicago sier man at trusselen for et konvensjonelt angrep mot NATO er lav, men at den konvensjonelle trusselen ikke kan bli ignorert. Jeg vil i det videre komme med noen betraktninger om NATOs evne til å håndtere kollektivt forsvar.

Det er ikke til å komme bort fra at mer enn 10 års operasjoner som er «Out of area» og/eller lav-intensitetsoperasjoner har påvirket NATO og de operative hovedkvarterenes fokus. Det er helt naturlig at de pågående operasjonene får mest oppmerksomhet, og da blir det mindre oppmerksomhet til andre oppgaver. Når trusselen for et konvensjonelt angrep mot NATO er lav, så har det nok vært slik at oppmerksomheten om konvensjonelt forsvar har vært begrenset i denne perioden.

Som nevnt tidligere, så ser vi i dag at de fleste NATO-land reduserer sin styrkestruktur, og evnen til å fornye strukturen med nytt materiell er begrenset i flere land. Dette påvirker selvsagt vår evne til kollektivt forsvar. På den andre siden ser vi flere andre land og regioner hvor forsvarsbudsjettene øker og forsvarsstrukturen blir fornyet. Amerikansk fokus mot Asia istedenfor Europa vil etter min mening ikke gi så store konsekvenser så lenge amerikanerne øker sin deltagelse i øvelser i tråd med deres hensikt.

Det er imidlertid et faktum at ressurssituasjonen i svært mange av medlemslandene kombinert med pågående operasjoner i stadig større grad har tvunget Alliansen – eller i hvert fall mange enkeltland – til å prioritere mellom å trene og øve for kollektivt forsvar – dvs. høyintensitetsoperasjoner – eller å bidra til internasjonal krisehåndtering. Vi har over tid i mindre grad vært i stand til å gjøre begge deler.

Alliansen har prioritert internasjonal krisehåndtering. De pågående operasjoner er selvsagt et resultat av at nasjonene har vurdert det som kritisk viktig å handle for å unngå potensielle fremtidige sikkerhetsutfordringer.

En naturlig konsekvens av at vi har vært opptatt i Crisis Management-operasjoner, og at vi ikke helt tror på muligheten for væpnet konflikt på alliert territorium, er at vi ikke har trent og øvd så mye som vi kanskje burde på kollektivt forsvar og høyintensitetsoperasjoner.

Gjennom ”Connected Forces Initiative” er NATO imidlertid i ferd med å revitalisere vår fokus på operasjoner i øvre del av konfliktsspekteret. Avslutningen av ISAF er forventet å frigjøre ressurser til økt øvelsesaktivitet innen Alliansen. Man vil også søke å synkronisere Alliansens øvingsbehov med nasjonale øvelser for å sikre både økt utbytte så vel som optimal ressursbruk. Øving og sertifisering av den nye kommandostrukturen vil være en naturlig del av denne prosessen. Et økt fokus på kollektivt forsvar gjennom trening og øving vil utvilsomt bidra til å styrke NATOs evne til å ivareta medlemslandenes kollektive sikkerhet.

Økt evne til å forutse fremtidige kriser gjennom ”Horizon Scanning”, samt sterkere kobling mellom nasjonale hovedkvarter og NATOs kommandostruktur, vil også bidra positivt i prosessen.

Ytterligere reduksjoner i nasjonenes styrkestrukturer vil imidlertid kunne gi motsatt effekt. Vi ser – etter min mening – antydningene til et aldri så lite paradoks. En stadig mindre styrkestruktur vil gradvis gjøre stadig flere nasjoner avhengig av NATO. Samtidig mener jeg å se en tendens til at nasjonene i stadig mindre grad ”investerer” i NATO; men i stedet prioriterer sine nasjonale behov foran Alliansen. Konsekvensen kan bli at nasjonal avhengighet øker proporsjonalt med reduksjonen av NATOs operativ kapabiliteter.

Hva er løsningen på de nevnte utfordringer? Noen har jeg allerede nevnt.

Introduksjonen av CCOMC; ”Horizon Scanning”, regional fokus og tettere kobling mellom NATOs kommandostruktur, NATOs styrkestruktur og de nasjonale hovedkvarterene er et annet aspekt jeg allerede har nevnt. Dette vil lede til et tettere samarbeid og et større nettverk; som forhåpentligvis også vil sikre at en historisk liten kommandostruktur får nødvendig utholdenhet, robusthet og ressurstilgang. Men tilnærmingen er basert på en rekke forutsetninger som det gjenstår å teste. En bi-effekt av dette er imidlertid at NATO vil holde seg godt oppdatert på hva som skjer i NATOs nærområder. Kunnskap om den reelle situasjonen er viktig, og gir bedre forståelse for utfordringene. Jeg kan nevne at her har Norge over en årrekke jobbet iherdig for å få Norge på kartet, og jeg mener vi har lykkes rimelig godt så langt.

Forsvarsplanlegging har jeg kun berørt indirekte. Strukturutviklingen blant medlemsnasjonene, som p t er til dels negativ, vil ha konsekvenser for vår egen forsvarsplanlegging. Vi må forvente at NATOs evne til å respondere militært på uforutsette trusler, i stadig større grad vil være avhengig av hvilke andre militære operasjoner Alliansen er engasjert i; samt hvor disse gjennomføres. NATOs Level of Ambition – evnen til å løse 2 store og 6 små fellesoperative operasjoner – er et ambisjonsnivå som utfordres allerede i dag. Når NATO i dag er militært engasjert i Afghanistan, Kosovo, Tyrkia, Middelhavet, Adenbukten og det Indiske hav; binder dette selvsagt også militære styrker i tid og rom. NATOs kommandostruktur bruker også betydelige deler av sin stabskraft til å lede og planlegge de samme operasjonene. Et lavere internasjonalt engasjement i fremtiden vil dermed kunne bidra til å sikre nødvendig reaksjonsevne.

Endringen til NATOs trenings- og øvelsesprogram har jeg også berørt. Dreiningen er etter min mening, mer enn bare riktig og viktig. Den er helt nødvendig. Hvorvidt vi lykkes med dreiningen vil imidlertid være et resultat av flere faktorer, som f eks ressurssituasjonen og NATOs faktiske fotavtrykk.

  1. Ressurssituasjonen er en faktor.
  2. NATOs faktiske internasjonale fotavtrykk vil være en annen.

OPPSUMMERING

Ærede forsamling. Mine damer og herrer: Dette foredraget har vært basert på offentlig tilgjengelig informasjon; ispedd mine personlige vurderinger og tanker etter 2 år som NMR ved SHAPE.

Jeg har hatt som intensjon å beskrive de viktigste reformprosesser som skjer innenfor Allied Command Operations, og hvordan disse etter min oppfatning, vil påvirke ”deterrence and collective defence in Europe today”. Jeg har også valgt å beskrive noen av utfordringene slik jeg ser dem. Etter mer enn 10 år med et omfattende militært internasjonalt engasjement, er det etter min mening nødvendig å revitalisere betydningen av kollektivt forsvar.

NATO har iverksatt en rekke prosesser som har til formål å styrke det som har blitt en historisk liten kommandostrukturs evne til å forutse fremtidige konflikter; utarbeide militære handlemåter; planlegge, iverksette og lede fremtidige militære operasjoner. Stikkord her er Smart Defence; Connected Forces Initiative; CCOMC og ”Horizon Scanning”, Regional focus» og tettere kobling mellom NATO og nasjonenes kommandostruktur. Og ikke minst – økt trening og øving for høyintensivitetsoperasjoner og dermed «Deterrence and collective defence».

Jeg er sikker på at dette er en utfordring som NATOs medlemsland vil løse. Det vil nok ta noe tid, men dette vil bli løst for å sikre at NATO også forblir en relevant militær allianse i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten!

Illustrasjonsfoto: Teknisk Ukeblad

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 10. februar 2014

Riksantikvar Jørn Holme
Freder forsvarshistorie i grunnlovsjubileet

Forsvarets utvikling er uløselig knyttet til samfunnsutviklingen og statsmakten i Norge. Forsvaret har vært en drivkraft i teknologiutvikling helt fram til i dag. I løpet av grunnlovsjubileet vil vi frede flere kulturminner fra vår forsvarshistorie i 1814, og forsvarsanlegg fra 1600-tallet og frem til den kalde krigen.

Forsvarsbygninger og -anlegg er en viktig kilde til kunnskap om vår felles historie. Grunnlovsjubileet er en ypperlig anledning til å rette oppmerksomheten mot hendelser og steder som har vært med på å sikre og forme vår nasjon.

Vår tidligste forsvarshistorie
Våre eldste bevarte forsvarsverk er bygdeborgene fra omkring 500 år f.Kr. til slutten av 500-tallet. De ligger som regel høyt og er synlige i landskapet som en jordvoll eller mur.  Fra 1100-tallet kom borger med høye murer og tårn som skulle forsvare kongemakten. Fra denne tiden har vi bevart fundamenter fra Sverresborg i Trondheim og Tunsberghus på Slottsfjellet i Tønsberg.  Blant våre middelalderborger er også Bergenhus og Akershus festning.

Etter hvert førte overgangen til ildvåpen til endrete behov. Forsvarsverkene ble utbygd og forsterket, og tilpasset kanoner.  På Bergenhus kan vi ennå se restene av 1500talls-festningen der middelalderborgen ble totalt endret med siktlinjer og skyteskår for de første kanonene.

Akershus festning
Akershus slott og festning er en av de mest betydningsfulle festningene i norgeshistorien. Den ble opprinnelig bygget som en borg med sete for hertug Håkon, den senere Håkon V, strategisk beliggende på Akersneset i Oslo. I første halvdel av 1600-tallet ble den bygget om til et renessanseslott omgitt av en bastionfestning som med årene ble større og større.

Den over 700 år gamle borgen har aldri falt i kamp mot en fremmed hær. Til tross for at Akershus slott og festning har vært et så viktig militært anlegg og hovedkvarter i flere hundre år, er det bare delene oppført under middelalderen som er fredet.  I desember planlegges et større antall bygninger og områder rundt selve slottet fredet, som avslutningen av grunnlovsjubileet.

Skansene langs Glomma
Landforsvaret mot hovedfienden Sverige ble fra 1600-tallet systematisk bygget opp med festninger og skanser. Glomma utgjorde en naturlig skanse mot Sverige, og var svært sentral i forsvarslinjen. Skanser i jord, tømmer og stein ble satt opp for å beskytte festninger og viktige transport-årer. I dag kan det være vanskelig å se hvor stor betydning de gamle festningsanleggene må ha hatt. Terningen skanse fra 1673 er en av de største skansene i Elverums-området og den best bevarte. Riksantikvaren ønsker å frede Terningen 2. august i år. Strategisk sett var Terningen den siste skanse dersom svenske styrker skulle lykkes med å trenge gjennom forsvarslinjene lenger sør i Glommavassdraget eller forsøke et innfall gjennom skogene fra nordøst.

Fredriksten festning i Halden
Den første norske hæren ble etablert i forbindelse med trettiårskrigen 1618-1648. Trettiårskrigens etterspill i Norden ble ikke endelig avsluttet før freden i København i 1660, da Skåne, Halland, Blekinge, Båhuslen, Särna, Jemtland og Herjedalen ble avstått til Sverige. Grensen mellom våre to land gikk ikke lenger i Göta elv, men i Iddefjorden, og den en gang så viktige borgen Båhus var nå blitt svensk.

Grenseområdene fra Elverum til Halden ble strategisk viktige områder, som lå utsatt til for svenske angrep. Derfor ble byggingen av festningsanlegget Fredriksten i Halden påbegynt i 1661. Fredriksten kneiser storslått på åssidenover byen og det er lett å overse at dette er baksiden, fronten er vendt mot slettene mot svenskegrensen.

Krigen 1814
Under Kielfreden 14. januar 1814 måtte Danmark avstå Norge til Sverige. Etter Grunnloven ble vedtatt og Christian Frederik ble valgt som konge, gikk det ikke lang tid før Sverige angrep Norge. Den 26. juli angripes Hvaler og deretter Fredrikstad og så store deler av dagens Østfold. Svenske styrker rykker også inn fra øst mot Kongsvinger.

De svenske styrkene under ledelse av kronprins Carl Johan var overlegne i antall. De var godt utstyrt og mange hadde krigserfaring fra Europa. Den norske motstanden var nok større enn ventet, og nordmennene vant flere trefninger og slag.

Vollgravene og jordvollene ved Glomma i Askim, som var en del av forsvarsanlegget Langnes skanse, er i dag lite synlige og delvis overgrodd. De vitner om det siste større slag mellom skandinaviske land 9. august 1814. Nordmennene vant, men dagen før hadde Christian Frederik bestemt seg for å ta imot Carl Johans tilbud om forhandlinger.

Svenskene greide ikke å innta Fredriksten festning i 1814, men etter to ukers bombardement ble festningen overlevert de svenske troppene. Den militære motstanden fra Fredriksten skal særlig ha imponert Carl Johan og ført til at vilkårene i unionsavtalen ble mildere enn hva han først hadde tenkt. Fredriksten festning er ett av 14 utvalgte nasjonale festningsverk som skal bevares, og er planlagt fredet 16. august i år, på dagen 200 år etter at den norske kommandant Ohme marsjerte ut av festningen med soldatene sine.

Oscarsborg festning
Etter 1814 bygget Norge seg opp som sjøfartsnasjon. Oscarsborg festning i Drøbaksundet er et stort og viktig anlegg. Det har vært festning på stedet i over 350 år. I 1640–43 ble det bygd blokkhus her og i 1814 oppført skanser på Søndre Kaholmen, Husviktangen og Nestangen. Den danske prins og nyvalgte norske konge, Christian Frederik, inspiserte anlegget i juni 1814.

Selve Oscarsborg festning ble anlagt 1845-53 for å forsvare innseilingen til hovedstaden. Festningen fikk navn etter et besøk av kong Oscar I på Kaholmene 23. august 1855. Oscarsborg er mest kjent for senkningen av den tyske krysseren «Blücher». Et nytt torpedobatteri, ferdig i 1901, ga «Blücher» nådestøtet 9. april 1940, slik at kongefamilien og regjering unnslapp og Stortinget fikk gitt sin Elverums-fullmakt. Oscarsborg festning er planlagt fredet 9. april i år.

Frigjøring av Øst-Finnmark i 1944
Krigsminner fra andre verdenskrig forteller om et annet trusselbilde og andre prøvelser. Øst-Finnmark ble frigjort allerede i oktober 1944 av de sovjetiske styrkene. Den 25. oktober 1944 ble «Rørbua» den første norske administrativbygningen som var fri i Norge. Om lag 50 meter fra Rørbua ligger «1944-tunnelen» hvor det på det meste oppholdt seg om lag 3500 personer under kampene i Sør-Varanger i 1944. Folk fant seg til rette med provisoriske tregulv, husdyr, vinterklær og det de trengte for et opphold de ikke ante lengden av. 10 barn ble født i tunnelen i løpet av tiden folk oppholdt seg der. Utenfor, bare få kilometer unna, kjempet den tyske okkupasjonsmakta mot en stadig raskere fremrykkende sovjethær. Klokka 02:15 stod fire soldater fra Den Røde Armé i tunnelåpningen: – Dere er frie, heis det norske flagg! var den korte beskjeden.

Rørbua skal være ferdig restaurert 25. oktober 2014, på dagen 70 år etter frigivelsen. Fredning av bygningen og de gjenværende deler av 1944-tunnelen er også planlagt den dagen.

Kald krig

Det går ikke mange år etter annen verdenskrig før en ny «front» etableres, nå mot øst. Perioden frem til 1989 som går under navnet «kald krig» representerer også viktig forsvarshistorie. Flere kulturminner fra den kalde krigen vil bli fredet i 2014. De vitner om våpenkappløpet og trusselen om en kjernefysisk krig vi opplevde i en ikke veldig fjern, men likevel svært annerledes fortid.

Videre lesning:

Landsverneplan for Forsvaret
Nasjonale festningsverk på Forsvarsbyggs nettsider
Stortingets grunnlovskalender

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 20. januar 2014

RESYMÉ

Kontreadmiral Jan Sommerfelt-Pettersen, Sjef FSAN

«STATUS I SANITETEN – OG VEIEN VIDERE»

 

Sanitetens hovedoppgave er å tilrettelegge for at operative sjefer kan gjennomføre sine oppdrag med minst mulig begrensninger fra sykdom eller skade.

Sjef Forsvarets Sanitet har som oppgave å utøve medisinsk fagmyndighet i Forsvaret og styrkeprodusere. Fokus på sanitet er blitt sterkt økende, og taps- og skade-toleransen i internasjonale operasjoner er ikke spesielt høy. Mediaene er umiddelbart på plass, følger nøye utviklingen og sprer det ut over nettet. Dette stiller ytterligere krav til å levere en sanitetskjede med den riktige kompetansen og materiellet. Det norske samfunn gir – heldigvis – forholdsvis liten eksponering for den type skader vi opplever i væpnete konflikter, som gjør at Forsvaret må besørge deler av denne utdannelsen selv. Det kan skje i form av kursing og hospitering i relevante områder andre steder i verden.

Historisk sett har utviklingen av den sivile behandlingen av skader fulgt erfaringer militærmedisinerne har gjort i krig og konflikter. Nyutvikling har vi også flere eksempler på fra Irak og Afghanistan. Samarbeidet til det sivile helsevesen er vesentlig for å oppnå best mulig resultat, og det vil bli lagt vekt på å forsterke samarbeidet. Man må se på totalstrukturen på personell-siden. Forsvaret er avhengig av å ha oppdatert fagpersonell til våre oppsetninger, samtidig som vi selv i svært liten grad er i stand til å gi dem det i fredstid. Disse må holdes oppdatert gjennom jevnlig arbeid i det sivile helsevesenet, og kunne avgis til Forsvaret ved behov. Det siste er ikke uproblematisk for helsevesenet, og ytterligere samarbeid bør inngås.

Norge har et lite og sårbart Forsvar – for lite hevdes det ofte. Slitasjen på personellet i forhold til stadige deployeringer har vært høy. Dette har også rammet Saniteten hardt, og vi har mistet kompetent og viktig personell ut av organisasjonen grunnet dette. FSAN vil øke fokus på rekruttering og personellbehandling ytterligere, for å ivareta vår viktigste ressurs, og gjøre karriereløp noe mer forutsigbart og familievennlig.

Vi opplever et øket fokus på oppfølging av veteraner, hvor flere kommuner har tatt initiativ og gjort gode grep for å bedre situasjonen. FSAN har et høyt fokus på at norske veteraner skal ha et så bra tilbud som mulig, og få den respekt og anerkjennelse de har fortjent.

Samarbeidet med Forsvarsgrenene skal bedres ytterligere, og FSAN ønsker å støtte med adekvate ressurser der våpengrenene har behov, både i forhold til sykestuedriften og kompetanseoppbygging.

Forsvaret er lite og profesjonaliseres stadig. FSAN følger denne utviklingen, og vil ha fokus på å levere til de forpliktelser Forsvaret krever, både innen enheter, enkelt personell, materiell og konsepter. Sjef FSAN vil utøve sin fagmyndighet, og gi føringer og støtte til organisasjonen. Militærmedisin som fag skal bli styrket, gjennom intern fokus og samarbeid til andre lands militære sanitet og det sivile helsevesen.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 13. januar 2014

Forsvarssjefens nyttårsforedrag – Admiral Haakon Bruun-Hanssen

«Forsvaret ved inngangen i 2014 – Status og utfordringer»

Gode forsvarsvenner, Godt nytt år!

Det er nå 20 år siden forrige Forsvarssjef i mørkeblå uniform stod på denne talerstolen. I kveld er det med stolthet og spenning jeg vil dele mine betraktninger om status og utfordringer i Forsvaret.

Som utdannet navigatør forstår jeg betydningen av å ha en god avfarende plass. Det holder ikke bare å vite hvor du skal. Du må også vite hvor du kommer fra. Jeg har benyttet den relativt korte tiden i stillingen som Forsvarssjef til å danne meg et bedre bilde av nå-situasjonen og status.

Og la meg tidlig poengterer at det er veldig mye som er meget bra i Forsvaret. På de fleste områder er Forsvaret i svært god skikk. Jeg måtte ikke til Oslo for å se dette.

Det er samtidig ikke til å legge skjul på at vi også har viktige utfordringer foran oss. Et hovedanliggende for meg i kveld er å løfte fram noen av disse.

Jeg vil likevel starte med nåsituasjonen og når det gjelder status i Forsvaret så er det to forhold som opptar meg spesielt.

Jeg vil først snakke om den operative evnen slik den kommer til uttrykk i daglige operasjoner og løsning av Forsvarets oppgaver. Og det er kanskje ikke overraskende, men det er særlig her jeg ser de største utfordringene framover.

Dernest vil jeg angi en status for arbeidet med implementeringen av Langtidsplanen for Forsvaret (2013-2016). Avslutningsvis vil jeg gi noen korte betraktninger omkring kompetansereformen og allmenn verneplikt.

Forsvarsministeren presenterte et overordnet sikkerhetspolitisk bilde i forrige uke, hvor fravær av en direkte militær trussel mot Norge, et svekket militært Europa og USAs fokusering mot Stillehavet var sentrale tema.

Jeg støtter fullt ut den beskrivelsen som ble gitt. Fra dette overordnede bildet kan jeg se flere konsekvenser for Forsvaret, men først og fremst så kan det forventes at Forsvaret må ta et større ansvar i vårt eget nærområde.

Prp.73 S innfører en ny oppgave til Forsvaret. ”Forsvaret skal utgjøre en krigsforebyggende terskel med basis i NATO medlemskapet.” Selv om oppgaven og begrepet er nytt, er det ikke noe nytt i innhold. Oppgaven er å drive avskrekking i den hensikt å forebygge bruk av militærmakt mot Norge. Vårt NATO medlemskap og NATOs troverdighet som sikkerhetsgarantist er vårt fremste ankerfeste.

I en periode med nedgang i militære kapasiteter i Europa vil det være viktig at sikkerhetsgarantien opprettholdes og at Forsvaret oppleves å ha en troverdig evne til å drive avskrekking i våre områder. Kjernen i en slik avskrekking er tilgjengelig og relevant kampkraft samt vilje til å benytte denne.

Vår troverdighet i avskrekking ligger i gjentatte demonstrasjoner av denne vilje og evne, både i hjemlige områder og under internasjonale operasjoner i fjerne himmelstrøk.

La meg trekke frem noen eksempler på slik demonstrasjon av vår militære evne:

  • Kystvaktens kontinuerlige nærvær i Nord-områdene med gråmalte skip, deres rettferdige og håndfaste håndhevelse av norsk suverenitet og suverene rettigheter, er første møte med vårt terskelforsvar.
  • Vår F-16 QRA som alltid er på vingene og identifiserer russiske militære fly som flyr vestover langs vår kyst. En relevant og årvåken beredskap.
  • Norske spesialstyrker på gatene i Kabul som bekjemper komplekse terrorangrep. Et synlig bilde på høy kompetanse.
  • Norske F-16 som dag etter dag leverte presisjonsvåpen på mål i Libya. Politisk vilje og militær kvalitet på øverste hylle.
  • Våpenøvelsene med Norsk Sjømålsmissil (NSM) i Andfjorden høsten 2012, hvor både fregatten og korvetten traff sine mål på mer enn 100km avstand. Video av våpenøvelsene ble lagt ut i media, og er et synlig bevis på at vår modernisering også gir økt militær kraft.
  • Øvelse COLD RESPONSE med mer enn 16000 deltagere fra mange NATO land som trener og øver i vårt arktiske klima.

Både i media og fra denne talestolen er det blitt stilt spørsmål ved realismen i vurderinger av Forsvarets operative evne. Det er hevdet at den reelle situasjon i Forsvaret holdes skjult. Mitt mål i dag er å bidra til et mest mulig riktig bilde av vår operative evne.

La meg starte med det grunnleggende.

Forsvarets rasjonale er å forsvare Norges sikkerhet, interesser og verdier mot eksterne trusler og angrep. Regjeringen har gitt Forsvaret 9 oppgaver med tilhørende ambisjonsnivå som vi skal ha operativ evne til å løse.

Vi har i dag et innsatsforsvar som skal kunne løse det brede spekteret av oppgaver. Beredskapstider fastsettes med utgangspunkt i besluttet ambisjonsnivå. Avdelinger og enheter stiller klar med operative kapasiteter snarest mulig og senest innen den beredskapstid som er gitt. Forsvaret er til enhver tid klar til innsats med flere ulike operative kapasiteter og over hele spekteret av oppgaver. Det er dette vi kaller operativ evne, altså som et mål på hva Forsvaret leverer nå og hva Forsvaret kan levere ved et økt trusselnivå.

Modellen, som er hentet fra NATO, og som Forsvaret benytter for å vurdere operativ evne tar utgangspunkt i noen fastsatte rammebetingelser. Disse er Forsvarets oppgaver, den operative strukturen, ambisjonsnivået (inkludert klartider) og økonomi.

Basert på de gitte rammebetingelser har Forsvaret utledet operative krav. Dette er innen områdene evne og kapasiteter, reaksjonsevne, deployerbarhet, utholdenhet og interoperabilitet. Disse skal igjen kunne gis en objektiv vurdering.

Hver enkelt strukturenhet vurderes opp mot de operative krav i fastsettelsen av den operative evnen. Denne modellen har som utgangspunkt at de nevnte rammebetingelsene er tilstrekkelige for å løse Forsvarets oppgaver. Dermed vil en tilfredsstillelse av de operative krav medføre at Forsvaret har en operativ evne til å løse Forsvarets oppgaver.

Hvordan er nå den operative evne i dag? Det kan best illustreres med å belyse noen av våre pågående operasjoner og enkelte forhold rundt øvrige deler av Forsvarets oppgaver.

La meg begynne med en del av strukturen jeg kjenner svært godt – Forsvarets operative hovedkvarter. Dette er det operative navet i Forsvarets virksomhet. Herfra ledes alle våre operasjoner og øvelser. Her sitter vår fremste kompetanse til å planlegge og lede militære operasjoner. Forsvarets fredstidsoppgaver gjennomføres som en kontinuerlig operasjon som sikrer hovedkvarteret praktisk erfaring med å lede operasjoner hver dag. Operasjoner og øvelser evalueres fortløpende og bidrar til forbedring av kompetanse, prosedyrer og prosesser, samt å avdekke mangler og svakheter i styrkestrukturen.

FOH ble i november 2013 erklært fullt operativ etter en ekstern evaluering. Hovedkvarteret er meget godt kvalifisert for å lede militære operasjoner. De bruker NATO prosedyrer gjennomgående, og har jevnlig samarbeid med Joint Force Commander Brunssum og Joint Warfare Centre i Stavanger. Fra sistnevnte får vi tilgang til erfaringer fra NATOs pågående operasjoner.

Overvåking og etterretning er en sentral del i internasjonale operasjoner og under daglige operasjoner her hjemme. Disse gir grunnlag for å produsere oppdaterte situasjonsbilder til nasjonale beslutningstakere så vel som norske styrker i felt. Slike situasjonsbilder deles også med NATO.

Vi må erkjenne at økt aktivitet i nordområdene, både militært og kommersielt, bringer med seg et økt behov for å overvåke stadig større områder. Samtidig er den operative leveransen med våre maritime patruljefly (MPA) for lav. Gapet mellom behov og leveranser er dessverre økende. Ulike alternativer for å øke kapasiteten innen maritim overvåking er til vurdering.

Lengst mot øst, gjør Grensevakten en stor og viktig jobb. Vi har å gjøre med hovedsakelig vernepliktige soldater, og de løser sine oppgaver på riksgrensen til Russland på en forbilledlig måte. Schengen evalueringen i 2012 ble bestått med glans.

Det ble den blant annet fordi disse ungdommene er godt skolert, trenet og motivert og løser oppgavene med stort ansvar. Soldatene har militær opplæring samt et 40 timers politi-kurs. De får noe av sin myndighet fra sjef FOH (Suverenitetshevdelse) og noe fra politimesteren i Øst-Finnmark (Myndighetsutøvelse etter Riksgrenseloven og Schengen avtalen). De er et at flere gode eksempel på praktisk samarbeid mellom Forsvaret og politiet. Og la meg legge til. Det er også glimrende eksempel på kvaliteten vi oppnår gjennom å rekruttere unge kvinner og menn gjennom førstegangstjenesten.

Suverenitetshevdelsen på sjøen ivaretas primært av Kystvakten, men marinen bidrar ved behov, noe som gir mulighet for tilpasset og proporsjonal respons. I luften er det beredskapsflyene i Bodø (QRA) som ivaretar denne oppgaven. Beredskapen er meget god på disse områdene og oppdragene løses raskt og effektivt når de oppstår.

Myndighetsutøvelsen på sjøen håndteres av Kystvakten med sine 15 fartøyer. Med dobbel besetning på 13 av fartøyene har de kontinuerlig nærvær i prioriterte områder. I 2013 gjennomførte de 1660 fiskeri-inspeksjoner, noe som resulterte i 57 anmeldelser eller oppbringelser. Dette er på nivå med tidligere år. Utnyttelsesgraden av Kystvaktfartøyene er også på et stabilt høyt nivå. Kystvakten utførte i tillegg 159 søk og redningsoppdrag og over 3000 oppdrag for andre etater.

Vi ser samtidig slitasje og mangler. Nordkapp klassen er nå mer enn 30 år gamle. Fartøyene sliter med mange defekter og mangelfull tilgang på reservedeler. Disse fartøyene planlegges derfor erstattet rundt 2020. I tillegg har mangelen på tilstrekkelig helikopter timer til Kystvakten vært prekært over flere år. Dette har svekket evnen til å avdekke brudd på fiskerilovgivningen. Det planlegges å starte operasjoner med NH90 fra KV fartøyene til våren. Det vil likevel ta år før disse leveransene er tilfredsstillende.

Redningstjenesten har levert over 1400 rednings- og ambulanseoppdrag i 2013. Sea King helikoptrene er gamle, og driftsutfordringene er nå betydelige. Anskaffelsen av AW101 hilses velkommen, og Forsvaret ser frem til at disse avløser Sea King innen 2020. Anskaffelse av AW101 parallelt med en forsinket innføring av NH90 vil by på utfordringer for både Forsvarets logistikkorganisasjon og Luftforsvaret. Innføring av to nye helikoptersystem samtidig stiller krav til økt kapasitet og kompetanse hos disse organisasjonene.

Forsvaret bidrar til samfunnssikkerheten på en rekke områder. I 2013 har Forsvaret hatt 2+2 Bell 412 helikoptre i beredskap til støtte for politiet. Beredskapen er levert 100%.

Fra sommeren 2013 har både FSK/HJK, som førøvrig nå har skiftet navn til bare FSK, og MJK vært på beredskap til støtte for politiet. Begge avdelingene er godt trent for oppdraget og de øver regelmessig sammen med politiet. Forsvarets avdelinger har i 2013 også hatt ca. 350 oppdrag knyttet til rydding av eksplosiver av ulike typer og kategorier.

I sum er Forsvarets evne til å løse fredtidsoppgaver meget god, men det er nødvendig med fortløpende investeringer slik at ambisjonsnivået kan opprettholdes. I tillegg må ambisjonsnivået for maritim overvåking revurderes.

Fra våre operasjoner internasjonalt er det også svært mye bra.

For nøyaktig en måned siden møttes to norske fregatter i Middelhavet. KNM Fridtjof Nansen på vei hjem etter 6 måneder i NATO-operasjonen ”OCEAN SHIELD” utenfor kysten av Somalia. KNM Helge Ingstad på vei til Kypros og Syria for å delta i operasjon RECSYR (Removal of Chemical Agents from Syria).

Om 10 dager avslutter KNM Fridtjof Nansen sin 8 måneders periode som flaggskip i NATOs stående fregatt/destroyer styrker. Rollen overtas av en ny norsk fregatt, KNM Thor Heyerdal, for de neste 6 månedene. Også denne gangen blir styrken ledet av en norsk flaggoffiser.

KNM Fridtjof Nansen og styrkeledelsen får ros i NATO for sin innsats i Adenbukten. De bidro til bedre koordinering av ressursene og bedre dekning i området mellom de tre maritime styrkene (NATO, EU og CMF) og bidragene fra en rekke enkeltnasjoner. KNM Fridtjof Nansen med marinejegerlagene opererte tett på den somaliske kysten i de områdene hvor piratene har sine reder. Slik etablerte de en tydelig og robust trussel som trolig avskrekket mange kapringstokt i startgropen. Det at ingen vellykkede kapringer fant sted kom altså ikke av seg selv.

Fartøyet var i sjøen, på oppdrag ca. 150 av 180 døgn uten feil eller defekter. Et resultat ingen andre nasjoner kan vise maken til og som Sjøforsvaret i det året de skal feire sitt 200 års jubileum kan være meget stolte av.

Under sin tale i fjor hadde min forgjenger en utførlig gjennomgang av den norske innsatsen i Afghanistan. Jeg nøyer meg derfor med å gi en kort status. I Afghanistan fortsetter nedtrekket av norske styrker i takt med nedtrekket i alliansen. Vi har imidlertid fortsatt ca. 200 soldater i International Security Assistant Force (ISAF) operasjonen og leverer viktige bidrag som politi mentorer i Mazar-e-Shariff (MeS) og Kabul. Spesialstyrkene våre i TF 51 har gjort og gjør fortsatt en fremragende jobb med å bygge kompetansen og ferdighetene til det afghanske spesialpolitiet i Crisis Response Unit (CRU). Så vel våre allierte som det afghanske innenriksministeriet ønsker å forlenge TF 51 utover 2014.

Police Advisory Team (PAT) i MeS skal etter planen avsluttes 10. mai i år. Dette markerer slutten på våre utøvende bidrag i nordregionen. Som en konsekvens vil ”CAMP NIDAROS” bli tømt og avhendet i løpet av sommeren. En betydelig redusert National Contingency Commander (NCC) og National Support Element (NSE) overføres til Kabul for understøttelse av TF 51 ut 2014. Dette reduserer vårt bidrag i ISAF med ca. 50% i forhold til i dag.

NATO planlegger å videreføre et begrenset engasjement i Afghanistan etter 2015. Dette engasjementet som betegnes ”Resolute Support Mission” (RSM) er avgrenset til trening, rådgivning og støtte. Forutsetningen for et slikt oppdrag er at det inngås avtale mellom Afghanistan og NATO. Det foreligger forskjellige planalternativer for RSM, hvor den totale styrke varierer, og Norges bidrag ikke er besluttet.

Dette er bare noen eksempler på viktige internasjonale bidrag til fred og sikkerhet. Sammen forteller de oss at norske styrker er og vil fortsette å være etterspurt i internasjonale operasjoner. Jeg tror det er flere grunner til dette.

For det første har Norge relativt sett blitt en større militærmakt innenfor NATO alliansen på 28 land. For det andre har vi økonomi til å bruke militære styrker i operasjoner i langt større grad enn mange andre NATO land. For det tredje leverer det norske forsvaret alltid fullverdige bidrag, og for det fjerde så leverer Norge alltid høykvalitative styrker som løser oppdraget.

Ja, vi må i dag erkjenne at Norge ikke utelukkende er en importør av sikkerhet fra NATO, men at vi nå også er en viktig eksportør for den sikkerhet NATO gir sine medlemsland og det internasjonale samfunn. Norge er blitt en foretrukket partner for mange i ulike sammenhenger. Dette gleder meg som FSJ. Forholdene gir Norge muligheten til å bli en viktigere aktør og premissgiver i NATO. En mulighet vi bør utnytte.

Norge høster altså mange lovord fra allierte og samarbeidspartnere i internasjonale operasjoner. Vår anseelse innad i alliansen har økt de senere år, samtidig merkes en økende etterspørsel og forventning om norske styrkebidrag i operasjoner. Vi har tatt på oss viktige og krevende oppgaver, og løst også dem på en meget god måte. De erfaringene vi har ervervet omsettes til økt operativ evne her hjemme.

Like fullt skal vi også merke oss følgende: Hver gang spørsmål om nye bidrag kommer, blir vi påminnet om hvor små og tynt bemannet strukturen vår er. Konsekvensen av en «lean» fredstidsbemanning gir utfordringer når et relevant styrkebidrag skal sammenstilles samtidig som pålagte beredskapskrav og styrkeproduksjon skal ivaretas her hjemme.

For nøyaktig en uke siden ble det fra denne talerstolen understreket at omstillingen til innsatsforsvar har gitt et forsvar med evne til raskt å stille i relevante oppdrag i internasjonale operasjoner, og som er god på sine fredstidsoppgaver. Dette helt sammenfallende med min beskrivelse og vurdering av våre daglige operasjoner, hjemme og ute.

Det ble samtidig pekt på en kostnad knyttet til den samme omstillingen: At vi kan ha sluppet oss for langt ned på enkelte områder, og at selve ryggraden – evnen til å forsvare Norge i krise og krig med utholdenhet og dybde i strukturene, ikke er så solid som vi kunne ønske.

Omstillingen og moderniseringen av Forsvaret har gitt oss bedret kapasitet gjennom nye systemer og våpenplattformer. Nye fregatter og korvetter har økt vår sjømilitære kapasitet betydelig. Antall våpen er doblet og rekkevidden på våpnene er mer enn 4-doblet. Hvert fartøy har betydelig større slagkraft enn forrige generasjon. En sammenligning på antall skrog med tidligere er derfor meningsløst. De nye havgående kystvaktfartøyene av Barentshav-klassen har økt kapasiteten og utholdenheten for maritim krisehåndtering. Innføringen av hurtige reaksjonsstyrker i Hæren har bedret Forsvarets evne til å forsterke posisjonen i utsatte områder dersom dette blir påkrevet, og nye C-130J transportfly har bedret mobiliteten i slike sammenhenger. GPS-, laserstyrte bomber og lengre rekkevidde på andre våpen gir kampflyflåten en vesentlig forbedring innen både luft til luft og luft til bakke operasjoner.

Vi øver og trener mere, med høy kvalitet i alle deler av Forsvaret. Treningen og øvingen er blitt mer effektiv, blant annet gjennom å hente impulser fra allierte nasjoner. Eksempler på dette er Tiger Air Meet, Cross Border Training, marinefartøyenes oppøving i UK og USA, og nå sist Artilleri bataljonen på øvelse i Tyskland. Her hjemme er Felles operative arenaer etablert for å styrke samtreningen på tvers av forsvarsgrener og avdelinger. Denne øvingsformen er en suksess. I tillegg er de siste års store øvelser i Forsvaret vært viet beredskap, kommando og kontroll og kampkraft i Forsvarets mest krevende oppgaver. Erfaringene fra disse øvelsene viser at Forsvarets kapasiteter jevnt over holder en høy standard.

Vi har mye og solid kompetanse: De siste 10 års erfaringer fra internasjonale operasjoner har bidratt til å heve kompetansen i alle ledd i Forsvaret. Vi har fått bedre militære ledere, bedre enkeltmannsutrustning, og bedre soldater, og en vesentlig forbedret evne til å operere i et fellesoperativt miljø hvor enheter og avdelinger støtter hverandre på tvers av forsvarsgrenene. Vår evne til å operere sammen med sentrale allierte er også styrket, særlig i Hæren. Vi har som organisasjon ikke innehatt så mye erfaring fra skarpe operasjoner siden annen verdenskrig.

Selv om vi kontinuerlig moderniserer, har høy kvalitet og god kompetanse deler jeg Forsvarsministerens bekymring om at ryggraden ikke er så solid som den burde være.

Min vurdering er at vi i dag har bemannet for liten del av strukturen og at deler av den bemannede strukturen også er for tynt besatt. Dette er noe alle Generalinspektører har gitt uttrykk for i de senere år. Etter hvert som den nye strukturen operasjonaliseres og erfaringer fra operasjoner erverves ser vi enkelte uønskede konsekvenser av «lean manning konseptet». Et eksempel som viser dette. Det er fullt mulig å seile en fregatt fra mandag til fredag med vedtatt bemanning (125 pax), men ikke gjennomførbart uten økning i bemanningen i en operasjon over 6 måneder med opp til 150 dager i sjøen.

Et for lavt ambisjonsnivå i den daglige virksomhet skaper ubalanse mellom oppgaver, struktur og ressurser. Særlig er bemanningssituasjonen alvorlig fordi den bremser nødvendig kompetanseproduksjon i Forsvaret. For lav bemanning skaper negative ringvirkninger både ved operative enheter og i støtte strukturen, og svekker både strukturens reaksjonsevne og utholdenhet.

La meg så gå over på Langtidsplanen for Forsvaret. Etter statsrådens foredrag her sist mandag er det noen som har tatt til orde for omkamper. Akkurat det var litt rart synes jeg. Min oppfatning av det statsråden sa var at omkamper ikke er ønskelig.

Som forsvarssjef vil jeg forholde med til de beslutningene som er fattet. LTP ligger fast så lenge de politiske myndigheter ikke endrer sine prioriteringer og jeg vil gjennomføre planen slik jeg har fått i oppdrag.

Jeg ser på LTP som et meget godt utgangspunkt for videre utvikling og fornying av Forsvaret. Den viderefører de områdene som allerede er styrket gjennom tiltakene i forrige periode. Og den angir retning og setter tydelige mål for nye områder.

De viktigste målsettingene knytter seg til strukturtilpasninger i Luftforsvaret, samt styrking av Hæren og Heimevernet. Videre retter planen oppmerksomhet mot behovet for å styrke kompetansen.

Langtidsplanen fastsetter også en økonomisk planramme som sikrer Forsvaret forutsigbarhet. Planen for å styrke Forsvaret legger til grunn en frigjøring av ressurser fra vårt internasjonale engasjement, interneffektivisering og ekstratildeling for anskaffelse av kampfly.

Jeg anser planen som god og realistisk. Det er samtidig ingen tvil om at den er meget stram økonomisk. Den stiller svært strenge krav til at Forsvaret evner å effektivisere i riktig omfang til riktig tid.

Det er veldig hyggelig å konstatere at vi på noen områder er godt i gang. Vi ligger foran plan i forhold til frigjøring av ressurser fra internasjonale operasjoner, men vi merker at det blir stadig vanskeligere å gjennomføre forventet interneffektiviseringen.

Forsvarsjefens mulighet til å gjennomføre egne tiltak hviler på organisasjonens evne til å frigjøre ressurser gjennom effektivisering ut over allerede pålagte krav. Ser man kun på kostnadsfordelingen i Forsvaret peker personellområdet seg ut som område med et potensiale for frigjøring av ressurser. Imidlertid kan dette fort bli kontraproduktivt da jeg mener vi allerede har en for lav fredstidsbemanning.

Jeg har videre en klar forventning til at regjeringen følger opp sin del av den vedtatte langtidsplanen – spesielt tilleggsfinansieringen knyttet til kampfly.

For meg vil innføringen av nye kampfly være en prioritert sak. Både at flyene kommer til rett tid og at vi har en struktur klar til å ta mot disse. La meg si noen ord om dette.

Anskaffelsen av kampflyet F35 tilfører Forsvaret ytterligere kvalitet og en svært relevant og fremtidsrettet kapasitet. Den vil uten tvil styrke den operative evne i Forsvaret når den settes i operativ drift. Jeg merker positive framskritt fra produsentens side. Lockheed Martin har nå produsert over 100 fly, og mer enn 10000 timer er fløyet. En lang rekke feil er løst og skarpe våpentester er gjennomført. Det er gode nyheter.

Norges to første fly er i produksjonslinjen. Disse blir levert neste år. Som kjent vil de fire første bli værende som trening og utdanningsfly i USA. I 2017 vil de første flyene komme til Norge og Ørlandet. Da skal den nye kampflyplassen stå klar til å ta i mot dem.

Planene for utbyggingen på Ørlandet er godt i gang. Det er arbeidet mye med trasevalg og støykonsekvenser. Planprogrammet som beskriver hvilke tema/områder som skal utredes er til høring. Reguleringsplanen med konsekvensutredninger vil ventelig bli behandlet i Ørland kommune til høsten, noe som tillater byggestart ved inngangen 2015.

Tidsplanen er svært stram, men Forsvarsbygg har god tro på at den er realistisk forutsatt oppstarten ikke forsinkes. Det er et nitidig og ressurskrevende arbeid som fordrer kløkt og kompetanse på mange nivå. Jeg har stor tillitt til den jobben som nå gjøres.

Generalinspektøren for Luftforsvaret har utarbeidet en omstillingsplan for Luftforsvaret. Den omfatter alle vedtakene fra Prp.73S (LTP) samt senere endringer knyttet til tidspunkt for overføring av QRA (Quick Reaction Alert) til Evenes.

Også her er det tale om en meget stram tidsplan. Det forutsettes at gevinster hentes ut for å finansiere omstruktureringen. Planen bygger på en rekke forutsetninger og alle konsekvenser knyttet til viktige valg er ikke ferdig vurdert. Omstillingsplanen gir imidlertid den nødvendige retningen for raskt å komme i gang med omorganiseringen.

Omstilling av den størrelsesorden Luftforsvaret skal gjennom, er unektelig svært krevende. Jeg ser veldig tydelig at dette også skaper usikkerhet hos mange ansatte. Dette var en klar tilbakemelding jeg fikk både på Ørlandet og i Bodø under mine besøk i november. Mange avdelinger skal omorganiseres og flytte de neste årene. Flere ansatte forteller at de ikke vet hvordan omstillingen skal gjennomføres og hvordan deres nye hverdag blir. Her har vi en jobb å gjøre. Vi må tegne et komplett bilde av målene og veien frem dit. Vi kan nok aldri fjerne all usikkerhet, men vi kan gjøre den mindre.

Ørlandet og Trondheim blir det fremtidige kraftsenteret i Luftforsvaret, og målet må være å legge mest mulig av virksomheten dit. By og land må knyttes sammen slik at vi skaper rom for livslange karrierer for begge ektefeller. Vi må skape fremtiden og motivere våre ansatte til å bli med på ferden.

Det å flytte avdelinger innebærer kompetansetap. Dette gjelder i Forsvaret som i andre organisasjoner. Kompetanse lar seg erstatte, men viser seg ofte kostbart og svært tidkrevende. Midlertidige løsninger må finnes og iverksettes slik at organisasjonen fungerer gjennom omstillingsprosessen.

Uønsket avgang av teknisk personell fra Bodø er dessverre langt høyere enn forventet. Omfanget svekker kampflyvåpenets operative evne. For å bremse avgangen er teknisk vedlikehold av F-16 videreført ut 2019 i Bodø, og flytting av QRA utsatt til 2019. Dette er ett grep for å sikre operative leveranser. Flere grep er nødvendig for å erstatte tapt kompetanse og sikre at våre jagerpiloter får tilstrekkelig treningsgrunnlag.

Etableringen av panserbataljonen i Hæren som en hurtig reaksjonsstyrke er godt i gang. Raskere nedtrapping i Afghanistan har frigjort ressurser til raskere oppbygging i Hæren. Antallet vervede øker raskt og så vel stridsevne som reaksjonsevne er allerede merkbart forbedret. 2. bataljon er omformet til en lett motorisert infanteribataljon og nye operasjonskonsept er under utvikling. Forsvarets logistikkorganisasjon prioriterer Hærens materiellprosjekter og det er god progresjon i fremskaffelse av moderne materiell for Hæren, selv om Forsvaret må gå en ekstra runde rundt fremtidig artilleri til Hæren.

Heimevernet har fått tilført frigjorte midler for økt trening og kompetanseheving før opprinnelig planlagt, noe som medfører at de når målene i langtidsplanen før forventet.

Den øvrige strukturen var denne gangen ikke gjenstand for en dyptgående vurdering, da den i stort allerede var omstilt gjennom tidligere stortingsvedtak. Ved neste korsvei må styrking av denne øvrige strukturen igjen ses på.

La meg kort knytte noen kommentarer til beslutninger utenfor LTP

Den første angår en våpengren jeg kjenner godt. Jeg registrerer med glede at arbeidet med å ta frem underlag om fremtidig ubåtkapasitet for politisk beslutning inneværende år, er i rute. Alternativene som vurderes er levetidsforlengelse eller nyanskaffelse.

Den andre angår organiseringen av spesialstyrkene. Det er med glede at jeg i morgen offisielt innsetter ny sjef for en felles spesialstyrkeavdeling, Forsvarets spesialstyrker. Etableringen av Forsvaret spesialstyrker vil styrke den videre utvikling av dette miljøet og gi en mer robust og effektiv organisering.

Oppsummert så vil jeg hevde at status i Forsvaret i forhold til de målsettinger som ligger i Langtidsplanen er innen rekkevidde. Det er selvsagt utfordrende og krevende, men jeg setter lit til at Forsvarets meget dyktige medarbeidere også løser disse utfordringene. Det er likevel for tidlig for meg å si om endrede forutsetninger vil ha ytterligere innvirkning på tiltakene i Langtidsplanen.

Et annet sentralt tema i LTP var kompetanse. I ettertid er dette blitt fulgt opp med Stortingsmelding nr. 14 (2012-2013), Kompetanse for en ny tid. Kompetansereformen er viktig for utvikling av Forsvaret i fremtiden og jeg har store forventninger til det pågående arbeidet.

Selv om vi i Forsvaret allerede har en svært kompetent personellmasse, fritar det oss ikke fra å forberede oss på fremtiden. Mine forventninger er at vi nå benytter anledningen til å snu alle stener slik at vi kan få på plass et system som er til det beste for både medarbeideren og Forsvaret. Vi må sikre at vi rekrutterer riktige medarbeidere, gir muligheter for kompetanseutvikling og at Forsvaret får dekket sitt kompetansebehov der den trengs. I dette ligger også at Kompetansereformen må bidra til at Forsvaret fortsatt fremstår og oppleves som en attraktiv arbeidsplass.

Jeg ønsker videre at personellordningene gir en reell mulighet til å tjenestegjøre og utvikle sin kompetanse i et karriereløp, som enten generalist eller spesialist. Det blir viktig å få til ordninger som sikrer en akseptabel lønnsutvikling for de enkelte karriereløp. Videre forventer jeg at personellordningene legger til rette for overganger mellom forskjellige kategorier (generalist/spesialist, sivil/militær) eller karriereløp (vertikalt/horisontalt).

Verneplikten er et sentralt fundament for Forsvaret. Motivert ungdom som avtjener sin førstegangstjeneste er avgjørende for å bemanne deler av Forsvarets operative enheter. En meningsfull førstegangstjeneste sammen med et representativt mangfold av vernepliktige er vesentlig for Forsvarets legitimitet og omdømme i samfunnet, samt for rekruttering til en videre karriere i Forsvaret.

Når allmenn verneplikten trer i kraft mener jeg det fortsatt er Forsvarets behov som skal legges til grunn for antall soldater inne til førstegangstjeneste. Både kvinner og menn kan gjennomføre alle oppgaver i Forsvaret. Det er sterkt ønskelig med økt kvinneandel i førstegangstjenesten da Forsvaret har behov for kompetansen. Dette vil bidra til økt mangfold og støtter opp om legitimiteten til verneplikten.

Når dagens behov medfører at kun 1/6 av årskullet får anledning til å gjennomføre militærtjeneste bør uttaket i størst mulig grad hentes fra ungdom som er motivert for førstegangstjeneste og som er kvalifisert for videre karriere i Forsvaret. Jeg mener at motivasjon og personlige egenskaper skal være sentrale seleksjonskriterium for uttak.

Jeg vil avslutte med å understreke hovedbudskapet mitt. Vi har meget dyktig personell som hver eneste dag gjør en stor innsats for at vi skal løse våre oppdrag og nå våre mål. Mye er derfor svært bra i Forsvaret ved inngangen i 2014. Vi stiller relevante oppdrag i internasjonale operasjoner, og vi er gode på fredstidsoppgavene våre. Og kanskje aller viktigst. Med dyktig og motivert personell, og en LTP som gir oss både retning og godt grunnlag, har vi dessuten alle forutsetninger for å lykkes med moderniseringen og den videre utviklingen av Forsvaret. Her har jeg store forventninger til kompetansereformen! Den skal utgjøre et verktøy som styrker vår evne til å møte personellets forventninger og Forsvarets behov.

Men som jeg også har påpekt her i kveld, vi har samtidig utfordringer. Av disse vil jeg særlig fremheve en for lavt bemannet fredstidsstruktur. Dette har innvirkning på vår evne til krisehåndtering og forsvar mot væpnet angrep. En for lav bemanning bremser kompetanseproduksjonen vår, skaper negative ringvirkninger både ved operative enheter og i støtte strukturen, og virker negativt inn både på reaksjonsevne, stridskraft og utholdenhet.

Ambisjonsnivå og bemanning i fredsstrukturen må bli en viktig debatt i tiden fremover. Dette området må adresseres for å lykkes med en kontinuerlig forbedring av Forsvaret og opprettholde balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser.

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 6. januar 2014

Forsvarsministerens nyttårsforedrag

«Et åpnere forsvar – en mer bærekraftig forsvarspolitikk»

Kjære forsvarsvenner! Et riktig godt nytt år.

Det er ni år siden forrige gang en Høyre-statsråd sa de ordene fra denne talerstolen.

Jeg er stolt og glad over å innlede årets foredragsrekke her i Oslos militære og forsvarspolitiske storstue. Jeg er glad for å stå på denne talerstolen igjen.

Gjennom fire år som leder av utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget har jeg hatt det privilegium å reise gjennom det norske Forsvaret i store avdelinger og små enheter: På øvelser og medaljeseremonier, på tokt langs kysten og på besøk hos norske styrker ute. I mine første uker som forsvarsminister har jeg kunnet fortsette å møte norske soldater som gjør en enestående innsats hjemme og ute. De gjør en jobb for oss alle. De risikerer egen trygghet og eget liv for vår fred, frihet og sikkerhet.

La meg derfor benytte denne anledningen til å sende en nyttårshilsen til alle våre soldater. En spesiell hilsen går til alle dem som er ute i operasjoner på vegne av Norge. Mine beste ønsker for det nye året går ikke minst til mannskapet på KNM Helge Ingstad.

Møtene med soldatene og våre andre ansatte har vist meg at svært mye er veldig bra i det norske forsvaret. De har vist meg at moderniseringen og omstillingen av Forsvaret har gitt oss et helt nytt og bedre forsvar. Dette tror jeg få vil bestride.

Vi har et forsvar med moderne plattformer. Vi har en svært kompetent organisasjon med dyktige ansatte. Forsvaret leverer meget høy kvalitet. Det ser vi i daglige operasjoner her hjemme, på land, i lufta og i norske farvann. Vi har sett det i Adenbukta, vi ser det i dag blant annet i Middelhavet, i Afghanistan, i Afrika og i Midtøsten.

Ved inngangen til et nytt år er det derfor godt å kunne slå fast: vi har et forsvar som holder en svært høy kvalitet.

Så langt er bildet gjenkjennelig. Dette er en historie som er blitt fortalt flere ganger før, også fra denne talerstolen. De siste årene har denne beskrivelsen blitt krydret med uttrykk som «at omstillingen er fullført», «fullfinansiert forsvar» og at vi er i «full balanse».

Fra tid til annen har jeg tenkt at slike fyndord ikke utgjør hele virkeligheten – at de virker tilslørende. Alt for ofte har vi blitt presentert for det jeg vil kalle en «redigert virkelighet». La meg si klart i fra. Jeg er ikke komfortabel med denne type retorikk.

Min fortelling i kveld vil derfor være litt annerledes. Og den er forankret i tre viktige prinsipper: Åpenhet, realisme og bærekraftige løsninger. Jeg vil at denne regjeringens forsvarspolitikk skal kjennetegnes av og måles på dette. Flere av dere vil sannsynligvis kjenne igjen mitt budskap her i kveld. For de utfordringene jeg ser i dag, er langt på vei de samme som jeg så før 16. oktober.

Jeg er ikke her for å skjønnmale. Jeg vil snakke om de utfordringene Forsvaret har i dag og framover. Jeg vil ha utfordringene opp på bordet. Bare slik kan vi løse dem.

Vi ønsker å styrke den operative evnen. For å få til dette må Forsvaret ha en bærekraftig økonomi. Og vi må vite at beslutningene som er tatt står seg i et langsiktig perspektiv. Det krever realisme og en god porsjon nøkternhet.

Vi må rett og slett vite om dagens planer og ressursmessige forutsetninger gjør Forsvaret i stand til å løse sine oppgaver om 10-15 år. Altså, står dagens planer og forutsetninger seg over tid, eller må noe justeres?

I regjeringsplattformen skriver vi at «Det er et fortsatt behov for økte bevilgninger, modernisering og reform». Og alle disse faktorene må sees på. Framfor alt må vi ta nøkterne skritt mot gradvis større og varige bevilgninger.

Vi vil prioritere ressursbruken slik vi mener er riktig. Det betyr at vi må se nøye på hvordan vi kan løse våre oppgaver mer rasjonelt og effektivt. Kontrollspørsmålene må alltid være: «Blir det mer forsvarsevne av dette?» og «Bidrar det til bærekraft over tid?»

Det er dette jeg vil snakke med dere om i kveld. Jeg vil snakke om regjeringens og min visjon for norsk forsvarspolitikk.

Jeg vil ta utgangspunkt i tre grunnleggende spørsmål:

For det første: Er dagens forsvar en ubetinget suksesshistorie, eller har vi åpenbare utfordringer i årene som kommer?

For det andre: Hvilke sikkerhetspolitiske utviklingstrekk ser jeg ved inngangen til 2014?

Og for det tredje: Hvordan vil dette samlet påvirke regjeringens valg og prioriteringer?

La meg starte med å snakke om det Forsvaret vi har.

Det å gjøre opp status

Det er sunnhetstegn ved det norske demokratiet at ulike regjeringer kommer og går uten stor dramatikk. En ny regjering og en ny statsråd kan stoppe opp, vurdere veivalg i ett nytt lys og utfordre etablerte sannheter.

For meg som forsvarsminister handler det om å ta pulsen på det Forsvaret vi har i dag. Hvor går ting bra og hvor går det mindre bra? Kall det gjerne å gjøre opp et bo. Det er viktig å bruke tid på det. Minst av alt er vår sektor tjent med forhastede beslutninger.

Jeg har samtidig ikke til hensikt å dvele for lenge ved politikken til tidligere regjeringer. Og jeg har heller ikke behov for å snakke ned politikken til forrige regjering, i hvert fall ikke mer enn nødvendig. Det er mye som er bra og det skal bevares. Mitt mål er å endre det som bør endres og forbedre det som bør forbedres. Jeg vil først og fremst se framover.

For meg er det også viktig å bygge på de lange linjene i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk:

– NATO som fundamentet.

– Den vesentlige betydningen av FN og folkeretten.

– Vårt samarbeid med naboer, venner og partnere i Norden og Europa.

– Vårt nærvær i nord.

Bred enighet er en styrke vi skal bygge på der vi kan skape den. Enighet kjennetegnet også inngangen til den grunnleggende omstillingen av Forsvaret. Retnings- og taktskiftet for ca. 15 år siden var påkrevet og har tatt oss langt.

La meg gi den forrige regjeringen honnør for mye av arbeidet den har utført. Sammen med Forsvaret og sektoren for øvrig, sørget den forrige regjeringen for at vi langt på vei nådde mange av målsettingene vi satte oss i omstillingen. Og sammen har de bidratt til at vi i dag har et fleksibelt forsvar med moderne materiell og kompetente ansatte. Det største løftet har Forsvaret selv tatt.

Kvaliteten på de bidrag Norge i dag stiller i internasjonale operasjoner er allerede nevnt, og kan med fordel gjentas. Vi har tatt kvantesprang. I dag har vi små, men meget kompetente enheter. Disse kan anvendes til internasjonal innsats og løpende – og krevende – fredstidoppdrag her hjemme.

Det har også vært en styrke at Stortinget har stilt seg samlet bak deltakelse i den store militære operasjonen vi nå ser gå mot slutten. Norges deltakelse i ISAF har vært en prøvestein – særlig for Hæren – men deltakelsen har selvsagt preget hele Forsvaret.

Svært mange nordmenn kan se tilbake på en tid som soldat i Afghanistan. Deres innsats har også vært sentral for å skape en ny og bedre politikk for våre veteraner. Vi har i dag et helt annet apparat for å ta vare på våre soldater før, under og etter deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er et arbeid regjeringen vil fortsette å prioritere høyt.

Det gjelder også satsningen på kompetanse og rekruttering. I det første intervjuet jeg ga som forsvarsminister ble jeg spurt om hva som er den aller viktigste saken for meg som ny minister. Svaret var enkelt. Det er «personell og kompetanse».

Jeg vil si det enda sterkere: For meg er dette startpunktet når vi skal sikre at Forsvaret i framtiden har den nødvendige operative evnen. Eller som tidligere Generalinspektør i Hæren generalmajor Per Sverre Opedal sa det, nettopp fra denne talerstol: «Vi skal utstyre menneskene, ikke bemanne utstyret». Det betyr at vi må investere i de menneskene som skal utgjøre det framtidige forsvaret. Og vi må stille oss slik at vår sektor fortsatt oppfattes som en relevant og attraktiv arbeidsgiver.

Så har denne regjeringen på flere områder andre inngangsverdier enn den forrige. Jeg har sagt tidligere at åpenhet er viktig for meg. Og da mener jeg ikke åpenhet som et honnørord, men reell åpenhet. Åpenhet betyr særlig å bidra til et korrekt bilde av virkeligheten.

Jeg vil ha åpenhet så langt det er mulig og innenfor de rammene som naturlig gis. En god del informasjon er gradert og tilgangen er regulert i lov. Men det er etter min oppfatning et rom for mer åpenhet innenfor de rammene loven setter.

Jeg ønsker meg en mer redelig og ærlig kommunikasjon rundt Forsvarets utfordringer. Jeg vil bidra til å lukke gapet mellom retorikk og realitet. Vi ønsker å bringe på det rene hva som er den egentlige situasjonen. Her vil jeg også lytte til de ansatte og til kritiske røster. Jeg vil vite hvor skoen trykker. Det skal være stort rom for faglig brytning og diskusjon før beslutning treffes, men det betyr ikke at gjennomføringen av vedtatt politikk skal være et løpende seminar.

Vi politikere mener jo oppriktig at de beslutningene vi tar er til det beste. Men av og til mangler vi evnen til å erkjenne at vi tok feil. Jeg tror vi må bort fra den fristelsen det er å si at vi alltid lykkes, at alt vi gjør er bra, at det meste er perfekt på eget felt. Sånn er det nemlig ikke.

Jeg tror vi kan bli flinkere til å kommunisere hva som er bra og hva som er mindre bra. Skal vi ha tillit til alt som er bra i dagens forsvar, må vi også snakke om utfordringene. Vi trenger å formidle hele bildet, ikke bare deler av det. Og vi ønsker å bruke de rette bildene og de rette begrepene.

Prinsippet om å vri ressurser fra lavere prioriterte formål til operativ evne vil være viktig også for denne regjeringen, men vi vil samtidig kommunisere ærlig rundt hva det faktisk handler om: Knalltøffe interne omprioriteringer og krevende effektivisering og endring. Det holder simpelthen ikke å flytte tall fra et sted til et annet innenfor et allerede stramt budsjett og kalle det «en styrking». Pengene tas jo fra et annet sted og det må vi fortelle.

I stedet for kreativ bildebruk, er jeg opptatt av å snakke om virkeligheten slik den er. Det betyr at vi også må snakke om de forutsetningene vi bygger vårt innsatsforsvar på

At dette blant annet handler om at vi, som alle andre sammenlignbare land, har valgt å holde oss med gradert beredskap. Og minst like viktig, at et innsatsforsvar med hele strukturen på alarmberedskap og med umiddelbare klartider ikke kan bli et forsvar i «full balanse». Jeg tror vi trygt kan si at det hadde vært uhyre kostnadskrevende og betydelig underfinansiert.

Så må vi jevnlig vurdere forutsetningene som ligger til grunn for den graderingen i beredskap vi har valgt. Altså balansen mellom det som faktisk står klart og det som skal styrkeoppbygges. Det er både en fagmilitær og en politisk vurdering.

Og hva er «full balanse» hvis det er slik at deler av vedtatt struktur har mangler eller har mindre tilgjengelighet enn planlagt? Og kan vi egentlig snakke om «full balanse» så lenge vi har bemanningsproblemer som reduserer operativ evne både i Sjøforsvaret og Luftforsvaret?

Det er en økende erkjennelse av at omstillingen til et innsatsforsvar også har hatt en pris. Omstillingen har gitt oss evnen til å stille raske og relevante bidrag i internasjonale operasjoner. Og det har gitt oss et forsvar som er godt på sine fredstidsoppgaver – overvåking, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Kystvakt, grensevakt, våre spesialstyrker og andre enheter som også skal støtte det sivile samfunn – det meste av dette er i dag i svært godt skikk.

Dette har vært en villet prioritering. Den sikkerhetspolitiske utviklingen rundt oss har tilsagt en bevisst prioritering av disse oppgavene. Men igjen, det har hatt en kostnad. Vi ser at vi på noen områder kan ha sluppet oss litt for langt ned. At selve ryggraden, evnen til å forsvare Norge og allierte i krise og krig med utholdenhet og dybde i strukturene, ikke er så solid som vi kunne ha ønsket.

Vi er ikke alene i NATO om å ha disse utfordringene. Akkurat det bør ikke berolige oss. Tvert i mot. Regjeringen er derfor særlig opptatt av å opprettholde NATO som en relevant og sterk allianse – istand til å ivareta sine kjerneoppgaver, med særlig vekt på kollektivt forsvar.

Vi må samtidig svare ærlig når vi spør oss selv: Er vi godt nok forberedt til å ivareta våre oppgaver innenfor kollektivt forsvar? Har vi tilstrekkelige systemer og kapabiliteter for å kunne håndtere en situasjon den dagen vi må trykke på «den store knappen»?

Jeg tror vi må være ærlige og si at vi ser mangler. Vi ser at det er oppstått en skjevhet. Et omfattende arbeid med revitalisering av forsvars- og beredskapsplaner er satt i gang. Ut fra dette må vi vurdere våre kapasiteter og deres tilgjengelighet. Vi vil ha reell operativ evne som er tilpasset vår tid og framtidige utfordringer. Noe annet er også vesentlig: Vi må også spørre oss om vi måler operativ evne på en god nok måte – altså om målingen gir det riktige bildet av den operative evnen?

La meg legge til: Vi står i dag ikke overfor én konkret og direkte militær trussel. Samtidig ser vi tydelige bevegelser i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Vi ser nye utfordringer kjennetegnet av en kort eller ikke-eksisterende varslingstid. Og vi ser at mer tradisjonelle utfordringer gjenoppstår. Og med det nye allianser og motsetninger. En ting synes klart og det er at Norge på sikt må regne med å gjøre mer av jobben selv. Det krever at vi posisjonerer oss fornuftig. Her hjemme og der ute.

Sikkerhetspolitiske utfordringer og prioriteringer

I morgen reiser jeg til USA for å møte min amerikanske kollega Chuck Hagel. Jeg vil møte en amerikansk forsvarsminister som er en svoren atlantist. Det er jeg glad for. I vår regjeringsplattform framhever vi det transatlantiske forholdet i sikkerhets- og forsvarspolitikken. Det har regjeringspartiene lang tradisjon for. Denne regjeringen har det transatlantiske båndet i ryggmargen fordi vi kjenner både historiens lærdommer og verdien av ekte fellesskap.

Akkurat nå er dette kanskje viktigere enn på lenge. Mitt besøk til USA skjer mot et bakteppe som er både krevende og interessant.

Forsvarsminister Hagel var like før jul på en lengre rundreise. Reisen brakte ham blant annet til Midtøsten og Afghanistan, to deler av verden hvor både USA og Norge er dypt engasjert.

Det gjelder ikke minst konflikten i Syria. Situasjonen der er kritisk. Jobben med å få destruert de kjemiske stridsmidlene er viktig og her bidrar Norge tungt. Men dette løser ikke krisen for millioner av uskyldige krigsofre. Situasjonen i Syria, sammen med andre politiske omveltninger i regionen, har skapt en selvforsterkende spiral av tett sammenvevde regionale konflikter med potensial for dramatisk eskalering.

Når det gjelder Afghanistan, registrerer jeg at vi politikere gjerne omtaler hvert eneste år som avgjørende. For 2014 tror jeg vi med god grunn kan gjøre det. Gjennomføringen av presidentvalget i vår vil gi noen indikasjoner på landets demokratiske tilstand. At maktovertakelsen oppfattes å være legitim og valget finner sted uten for mye vold, vil være avgjørende.

Avslutningen på ISAF-operasjonen blir en politisk merkestein. Det vil gi oss en anledning til å se både bakover og framover. Bakover når vi her hjemme og i NATO-rammen evaluerer innsatsen. Framover når vi, som de andre ISAF-partnerne, vurderer rammene for eventuell deltagelse i den nye operasjonen Resolute Support Mission.

Norge skal stå løpet ut sammen med sine allierte og bidra på egnet måte. Alt avhenger nå av at president Karzai undertegner den bilaterale sikkerhetsavtalen med USA, fordi denne også vil danne rammen for NATOs videre tilstedeværelse.

Mitt besøk til USA er dessuten viktig for bedre å forstå de større og langsiktige endringene vi ser i internasjonal politikk. Hva er utfordringene og hva kan denne regjeringen gjøre? La meg bruke litt tid på å svare på dette.

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er kompleks og uforutsigbar. Aktørbildet er langt mer uoversiktlig enn før. Endringene skjer langt raskere enn tidligere. Skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet er ikke lenger så tydelig. Vi er mer eksponert for det som skjer langt unna oss, og geografisk avstand gir ikke lenger automatisk trygghet. Blant annet har konflikten i Syria mobilisert sivile norske statsborgere til borgerkrig. Det er urovekkende.

Løfter vi blikket, ser vi endringer i det geopolitiske bildet. Vi ser nye lokomotiver i verdensøkonomien. Tyngdepunktet flytter seg mot Asia og Stillehavsområdet. I motsetning til Europa og Vesten, kjennetegnes ikke denne regionen av institusjoner som regulerer samarbeid. I stedet ser vi gryende nasjonalisme knyttet til uløste grensespørsmål. Det er en dårlig kombinasjon.

Vi ser tydeligere maktspill enn på lenge også nærmere oss selv. Situasjonen i Ukraina er et alvorlig eksempel. Det er fortsatt mye som står på spill i den politiske utviklingen i Europas nabolag. Det understreker hvor viktig det er at vi fortsatt følger nøye med på utviklingen i våre egne nærområder.

Økonomisk vekst gir grunnlag for økte militærinvesteringer. Trendene er tydelige. Vi ser at enkelte land og regioner øker forsvarsbudsjettene, mens andre må kutte. Ett synes dermed klart: Vi går inn i en tid med mindre relativ militær overlegenhet. Forspranget, det militære og teknologiske, er i ferd med å krympe. Sikkerhetsoverskuddet i vår del av verden minker.

Noen snakker om en verdensorden med fravær av en systembærer. Andre peker mot en multipolar verdensorden. Begge gjør det uansett mulig å snakke om faren for økt stormaktrivalisering. Vestlige verdier og interesser kan i større grad bli utfordret.

Et annet trekk er samtidig verdt å merke seg: Over tid er antallet væpnede konflikter blitt færre. De fleste av dagens konflikter er intrastatlige. De kjennetegnes gjerne av svak statsmakt, flere krigførende parter og vold mot sivilbefolkningen.

Hva framtiden bringer, er som alltid uvisst. Og jeg tenker at nettopp at i en slik brytningstid blir våre valg ekstra viktige – og de blir vanskelige.

Vi må forstå hva den globale maktforskyvningen innebærer. Og vi må posisjonere oss fornuftig internasjonalt. Vi må samtidig stå fjellstøtt i det verdi- og interessefellesskap vi allerede er en del av. Norge skal forbli våre venners venn. Dette krever innsats, engasjement og konsistens over tid.

Vårt bilaterale forhold til USA er av en slik karakter. I dag er det sikkerhets- og forsvarspolitiske forholdet til USA svært godt. Samarbeidet strekker seg over mange og viktige saksfelt.

Det betyr selvsagt ikke at vi er enige om alt. Gode venner bør også si fra om ting som er mindre bra. I lys av Snowden-avsløringene, som har vært krevende for mange land, ikke minst her i Europa, er det naturlig å diskutere etterretningssamarbeid under mitt besøk til USA.

Mitt budskap er følgende: Vi skal fortsette å ha et dypt og effektivt etterretningssamarbeid. Men det er samtidig helt avgjørende at denne virksomheten er underlagt streng politisk kontroll, og at deling av informasjon skjer med bakgrunn i nasjonale prioriteringer og kontroll. Vi må kunne stole på at alle som deler og mottar slik informasjon ivaretar den på forsvarlig måte.

Vi trenger i vår tid saker som samler snarere enn splitter oss. Det transatlantiske forholdet stikker dypt, men kan likevel ikke tas for gitt. Vi må jobbe for å bevare, fornye og forsterke det.

I parentes bemerket hadde jo særlig ett parti i den forrige regjeringen som grunnstilling å være kritisk til USA – uansett. Vår regjering følger i stedet det som har vært den brede konsensus i mer enn 60 år og ønsker et nært og godt forhold til vår største og viktigste allierte.

I dag ser vi et USA med innenrikspolitiske utfordringer. Økonomien preges av høy arbeidsledighet, høy gjeld og underskudd i statsfinansene. Det er et USA som må gjennom omfattende kutt i offentlige utgifter, også i forsvarssektoren.

Noe annet er også viktig: Når problemene tårner seg opp hjemme, blir det som skjer lenger borte mindre viktig. Det har vi sett når finanskrisen har skylt over Europa. Og vi kan se i det i amerikansk politikk. USA redefinerer sine interesser i en endret verden.

For Norge er det viktig at vi har et handlekraftig USA. Vi er tjent med at USA fortsatt kan fylle en lederrolle internasjonalt. Det er nettopp det USA gjør når det engasjerer seg i Asia og i Stillehavsområdet.

NATO og Europa er ikke likevel upåvirket av dette. Det forventes mer av oss. Ikke minst at vi forbereder oss på en tid med redusert amerikansk vilje til å betale for Europas sikkerhet. Den økonomiske situasjonen i Europa gjør dette krevende.

Vi skal huske at hele 15 europeiske NATO-land har kuttet mer enn 10 % i forsvarsutgiftene siden 2008. Noe annet som bør bekymre oss, er at hele 11 land i alliansen bruker under 10 % av budsjettet på nyinvesteringer.

De europeiske alliertes forsvarsevne er med andre ord redusert. Og ikke nok med det, denne utviklingen forsterker også byrdefordelingsproblemet ytterligere.

Få land i Europa er, som Norge, i stand til å øke eller opprettholde sine forsvarsbudsjetter. I europeisk målestokk er vi nå på 9. plass blant allierte i størrelsen på forsvarsbudsjettet, tett bak Polen og Nederland. Det gir økt tyngde. Vår relative posisjon i NATO har aldri vært sterkere. Men: Viktigere enn budsjettstørrelsen isolert er at ressurser står i forhold til oppgaver og forpliktelser.

For: et relativt høyt budsjett betyr også noe annet – det forventes mer av oss. Vi blir lagt merke til av allierte. Det forplikter her hjemme, og når vi kalles på ute.

Regjeringen vil investere i mer samarbeid med USA bilateralt. Jeg vil si det kanskje aller viktigste i dag er å sikre at NATO forblir utgangspunktet for USAs sikkerhets- og forsvarspolitiske engasjement i Europa.

Vi vil engasjere amerikanske beslutningstagere i europeiske sikkerhetsutfordringer. Og vi vil videreutvikle det praktiske samarbeidet. Det betyr blant annet mer øving og trening – i Norge og steder der USA øver og trener. I år vil derfor en norsk fregatt for første gang delta i verdens største maritime øvelse utenfor Hawaii.

Vi vil også ta en aktiv rolle i NATO. Fram mot september-toppmøtet i Storbritannia vil vi jobbe for en allianse som klarer å omstille seg til tiden etter Afghanistan. NATO er for meg veldig mye mer enn Afghanistan. Det er først og fremst en politisk allianse. Det er det politiske felleskapet som utgjøre selve fundamentet. Uten dette vil ikke alliansen være bærekraftig.

Et redusert operasjonstempo fordrer mer trening og øving for å sikre evnen til samvirke mellom allierte – og med sentrale partnere. Dette legges det nå opp til gjennom NATOs Connected Forces Initiative. Det er mer øving og trening som skal sørge for at gevinstene ved mange års operasjoner sammen vedlikeholdes.

For meg handler dette initiativet ikke alene om behovet for militært samvirke og synlighet. Det dreier seg dypest sett om vilje til å forstå og anerkjenne hverandres sikkerhetsbehov. Og det dreier seg om byrdefordeling og om sammen å bygge den kollektive sikkerhet over Atlanteren.

Fram mot toppmøtet vil vi derfor ta til orde for større europeisk vilje til å delta i trening og øvelser som er relevante for USA. Noen ganger kan det være i Nord-Amerika. Andre ganger kan det, som neste år, være med utgangspunkt på Hawaii.

Vi må bort fra forestillingen om at kollektivt forsvar kun dreier seg om USAs bidrag til Europa. Europa kan ikke lenger bare være en nettoimportør av sikkerhet. Vi må i langt større grad evne å være en eksportør.

Samtidig skal vi fortsette å jobbe for at USA også i framtiden engasjerer seg i europeisk sikkerhet. CFI handler derfor også om nordamerikansk prioritering av trening og øvelser i Europa, og om større oppmerksomhet om egne nærområder og behovet for regional situasjonsforståelse i NATO.

Derfor vil regjeringen fremme Norge som vertsland for store allierte øvelser. Vi ser det som avgjørende at NATO opprettholder kompetanse om hele allianseområdet.

Neste år avholdes en av NATOs såkalte høyprofiløvelser i Portugal, i Spania og i Middelhavet. Jeg ser det som naturlig at den neste øvelsen, i 2018, avholdes i nordregionen. Vi har derfor nå signalisert overfor NATO at Norge vil vurdere å tilby alliansen å være vertsland for denne øvelsen neste gang den finner sted.

Det er ingenting som tyder på at Alliansen vil få mer penger å rutte med framover. Derfor blir økonomi og ressursbruk en viktig sak fram mot toppmøtet. Jeg håper vi vil få se et Europa som står opp for det transatlantiske fellesskapet også på dette området. Vi trenger et Europa som viser vilje til å avlaste USA.

Europeiske allierte må vurdere nye og mer kreative måter å bruke ressursene på. Også her må vi tenke utradisjonelt – vi må utenfor den velkjente boksen. Investeringer og anskaffelser er én ting. Kanskje enda større potensial er det å hente i integrerte løsninger innenfor militære avdelinger og understøttelse av disse.

Jeg tror europeiske allierte i økende grad blir avhengige av at de store nasjonene står fram og tar lederskap. Storbritannia, Frankrike og Tyskland kan hver for seg fungere som samlingspunkter for grupper av mindre land rundt felles prosjekter.

Et tysk initiativ, det såkalte rammenasjonsinitiativet, er sånn sett interessant. Kort fortalt handler det om at større allierte trekker til seg mindre i utviklingen av forsvarskapabiliteter.

Jeg ser på dette som et initiativ som kan bane veien for mer struktur, effektivitet og forutsigbarhet når nye kapasiteter skal utvikles. Ja visst kan dette virke utfordrende på de enkelte landenes suverenitet. Slike prosesser vil alltid være sensitive, men like fullt er det nødvendig å gå i denne retningen.

Derfor er det også tvingende nødvendig at felles initiativ og eventuelle reduksjoner i nasjonale kapasiteter gjøres tett koordinert mellom landene. Min frykt er at konsepter som «pooling and sharing» og «smart defense» kan bli unnskyldninger eller soveputer. Det er ikke noe «smart» over en lang serie ukoordinerte kutt. Tvert i mot svekker det alliansens forsvarsevne.

For Norge vil det være viktig å styrke samarbeidet med utgangspunkt i vår region. Norge skal være med og ta en reell lederrolle i utviklingen av NATO og den nordeuropeiske dimensjonen i alliansen.

Vi vil ta aktivt del i å styrke handlingsevnen både i NATO og i EU. Vi tror Norge er tjent med å delta i relevante initiativ innenfor rammen av i EU.

Regjeringen vil fortsette å prioritere det nordiske forsvarspolitiske samarbeidet (NORDEFCO). I 2014 har vi formannskapet og det gir oss mulighet til å påvirke innretningen på samarbeidet.

Også nordisk kapabilitets- og materiellsamarbeid forblir en sentral del av forsvarssamarbeidet. At regjeringen så seg nødt til å avbryte den felles anskaffelsen av artillerisystemet Archer, handler ikke om en nedprioritering av verken nordisk eller norsk-svensk samarbeid. Et eksempel er at vi dagen før underskrev en avtale om nordisk samarbeid om drift og vedlikehold av transportfly.

Et annet eksempel jeg særlig vil peke på i norsk-svensk samarbeid, er CV 90, nye panservogner til Hæren, som vi anskaffer fra svensk forsvarsindustri. Dette er på en måte Hærens «kampflyprosjekt» – til en verdi av mer enn 6 milliarder kroner er det den største investeringen i Hæren noensinne.

De nordiske landene skal fortsatt prioritere felles evne til å stille effektive styrkebidrag til internasjonale operasjoner. Gjennom deltakelse i Afghanistan, har samarbeidet særlig på logistikksiden gitt viktig lærdom. Vi skal bygge på dette.

For meg er nordisk samarbeid ensbetydende med økt operativ effekt til bedre pris. Jeg ønsker meg konkrete og praktiske samarbeidsområder. Det betyr mer øving og trening på tvers av landegrensene, også med tredjeland.

Vanskelige valg – viktige veivalg

Jeg har til nå beskrevet noen utfordringer her hjemme og i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. En konklusjon er at det neppe blir kjedelig å være forsvarsminister framover. En annen er at alt ikke står så bra til som vi kunne ønske.

Jeg kan dessverre ikke love enkle løsninger, heller ingen såkalte «quick fix». For som kjent, i forsvarspolitikken finnes sjelden slike. Å skape den reelle balansen krever fortsatt reform og omstilling, vanskelige valg og tøffe prioriteringer. Det kreves framfor alt smart tenkning.
Vi går nå nøye gjennom status for tiltak, frister og kostnader i inneværende langtidsplan. Det er et omfattende materiale som vil kreve tid å vurdere. Vi skal ta oss den tiden. Min beskjed har vært at gjennomgangen skal skje uten prestisje i hva som tidligere er gjort, eller hva vi sa i opposisjon.

Utgangspunktet skal være nåsituasjonen og hva som i dag er de beste faglige vurderingene. Og jeg har gitt beskjed om at jeg vil at alle utfordrer seg selv, tenker kreativt og utenfor boksen, når løsningsforslag skal presenteres.

Min holdning er at der forutsetningene har endret seg, må vi vurdere tidslinjene og ytterste fall også omgjøring av beslutninger. Dette gjelder spesielt Luftforsvaret, som står midt i en krevende omstilling hvor det å fatte riktige beslutninger og gjennomføre riktige tiltak, i riktig rekkefølge og i riktig tempo er essensielt.

Jeg understreker at dette ikke må forstås som en invitasjon til omkamper om beslutninger det hele veien har vært enighet om – eller de beslutningene som ikke har samlet politisk enighet bak seg. Og, i den grad noen skulle være i tvil – beslutningen om anskaffelse av F-35 kampfly ligger fast. Det jeg derimot vil ha visshet om er at alt i strukturen rundt våre nye kampfly er slik de bør være.

Jeg vil se beslutningsgrunnlaget i sin helhet. Og jeg vil ha en status for virksomhet vi skal flytte, bygge opp eller avvikle. Jeg vil vite om sannsynligheten for avvik i kostnader og tidsfrister. Jeg vil vite hvordan omstillingen vil påvirke Luftforsvarets styrkeproduksjon og operative evne. Kort og godt – vet vi noe i dag som vi ikke visste da langtidsplanen ble vedtatt i Stortinget i juni 2012?

Vi gjør dette vel vitende om at historien vil kunne dømme oss hardt når det gjelder vår evne til å beregne tid og kostnader ved å flytte eller legge ned avdelinger. Derfor har jeg bedt om å få de gode og realistiske anslagene. I tillegg vil jeg jeg unngå forhåndsgitte politiske svar eller konklusjoner.

Vi vil vite om det vi beslutter i dag vil stå seg i et langsiktig perspektiv og bidra til å sikre et forsvar med reell balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser: Et forsvar med høy operativ evne.

Jeg har også sagt at vi må utfordre oss selv på andre områder. For å kunne nå et slikt mål, må vi blant annet tenke nytt om hvordan vi i dag forvalter og drifter forsvarssektoren.

Et viktig poeng for meg er hvordan vi bedre kan lykkes med å integrere Forsvaret i samfunnet rundt oss. Jeg vil ha et forsvar som åpner seg mer mot samfunnet. Ikke bare fordi det er viktig som et demokratisk prinsipp. Men også fordi det åpner for samarbeid og gode fellesløsninger. På sikt mener jeg dette er en forutsetning for et sterkt forsvar.

Jeg tror det er effektiviseringsgevinster å hente innenfor flere områder. Utvidet bruk av offentlig-privat samarbeid er en vei vi ønsker å se nøye på. En annen er å vurdere bortsetting av tjenester og funksjoner der leverandører i samfunnet gjør dette bedre og billigere. Vi må samtidig sørge for at Forsvarets særegne behov sikres.

Jeg mener det er et behov for å se nøyere på hvordan vi anskaffer moderne materiell. Dyre og langvarige utviklingsprosjekter må balanseres med «godt nok»-hyllevare der dette er tilstrekkelig.

Vi vil også bort fra en praksis med parallelle strukturer for Forsvaret, der beredskapsmessige hensyn ikke tilsier at det er nødvendig. Vi vil profesjonalisere nøkkelfunksjoner innenfor forvaltning i Forsvaret og effektivisere offentlige innkjøpsprosesser i alle sektorer, ikke bare vår.

Vi bør finne ut hvor Forsvaret sammen med andre samfunnsaktører kan finne gode, og kanskje rimeligere, fellesløsninger. Jeg tror at det vil gi et resultat som totalt sett er bedre for AS Norge.

Allianser og nye samarbeidsflater må også ledsage oss i arbeidet med kompetansereformen. Min grunntanke er den samme her; et åpnere Forsvar, og et Forsvar som i økende grad er integrert med resten av samfunnet.

Vi kan ikke lenger ta for gitt at framtidens medarbeidere vil ønske et livslangt karriereløp i vår sektor. For at Forsvaret skal framstå som en attraktiv arbeidsgiver for flere, trenger vi nye ideer og ny retning.

Det betyr mer integrerte kunnskaps- og kompetansemiljøer. Se til Cyberforsvaret på Jørstadmoen, Forsvarets Ingeniørhøgskole og Høgskolen på Gjøvik. Rundt Mjøsa og Innlandet finner sivile og militære teknologitunge miljøer sammen til felles beste.

Vi vil være ambisiøse. Vi vil se et forsvar som i større grad er en del samfunnets totale kunnskapsproduksjon – fra utdanning til et felles arbeidsmarked. Vi vil gjøre utveksling av kompetanse mellom sivil og militær sektor enklere og mer fleksibel.

Forsvaret som arbeidsmarked må ha en åpen dør inn og ut. I dag er avgangen for stor for en del personellkategorier. Vi mister teknikere i Luftforsvaret og Sjøforsvaret. Hæren mister grenaderer og avdelingsbefal i ung alder. Det er langt fra en ideell situasjon. Derfor kreves både kortsiktige og mer varige tiltak.

Vi trenger dyktige offiserer. Vi har behov for både generalister og spesialister med tung militær utdanning som skal fylle stillinger der militær kompetanse er påkrevet. Samtidig er det en rekke stillinger i støttestrukturen på ulike områder, hvor det er både ønskelig og mulig å rekruttere inn personer med sivil bakgrunn. Forsvaret består allerede i dag av mange sivile som løser viktige oppgaver.

Vi må vise både endringsevne og endringsvilje. Vi må akseptere at endring er normen, ikke unntaket i alle deler av samfunnet. Dette er en dynamikk vi må ta inn over oss for å forbli relevante i fremtiden.

Behovene i samfunnet endrer seg. Kunnskaps- og teknologitunge bedrifter utgjør en økende andel av norsk verdiskapning. Tilsvarende er Forsvarets behov i endring. Etterspørselen etter spiss- og dybdekompetanse vokser. Spesialisering er en tydelig trend. Er vi i dag i stand til å svare på et slikt behov?

Mitt korte og kanskje litt unyanserte svar er nei. Det litt lengre og presise svaret er at vi i dag ikke har et system som godt nok ivaretar spesialistenes behov. I dag mister vi altfor mange her fordi vi ikke kan framvise en karrierevei for denne gruppen. Og med det mister også Forsvaret viktig erfaring og kompetanse.

Regjeringen ønsker å innføre et spesialistkorps. Personell- og befalsordningene er under revisjon for å sørge for at et slikt spesialistkorps er tilpasset norske forhold og Forsvarets behov.

Samtidig skal vi åpne for økt grad av mangfold. Også her skal vi være i takt med samfunnet for øvrig. Vi har allerede gjort mye bra. Forsvaret fikk nettopp Mangfoldsprisen. Det er likevel ikke nok å etablere større mangfold. Vi må bli bedre på å bruke dette mangfoldet.

En del av kompetansereformen omfatter også innføring av allmenn verneplikt hvor plikter og rettigheter gjelder begge kjønn. Verneplikten skal være likestilt, hensiktsmessig og relevant, og vi jobber nå med å identifisere innføringsmodell.

Det er viktig for meg at framtidens vernepliktsordning baserer seg på vernepliktens grunnleggende prinsipper og framtidens behov, og ikke på historiske svar til en forgangen tid. Verneplikten skal være tilpasset Forsvarets og samfunnets reelle behov.

For meg står kompetansereformen som vår kanskje største utfordring framover. Og den mest krevende. Våre oppgaver, vår samlede evne til å sikre et godt forsvar for framtiden, står og faller på om vi lykkes med dette.

Et åpnere forsvar – en mer bærekraftig forsvarspolitikk

Mine damer og herrer, kjære alle sammen.

Jeg har ikke gitt dere noen glansbilder i dag. Jeg har skrytt av alt det jeg mener er bra. Og la det være sagt – det er veldig mye. Og så har jeg pekt på noen viktige utfordringer framover.

Mitt budskap har vært følgende: Vi må ha en forsvarsstruktur som er tilstrekkelig til å løse våre sikkerhetspolitiske utfordringer på en langsiktig og økonomisk bærekraftig måte. Noen vil si det er enkelt, ja kanskje banalt. Like fullt er det dette jeg som forsvarsminister blir målt på: At Forsvaret kan levere når det trengs.

En som har vært på Stortinget en del år, kan ikke ha unngått å se en og annen forsvarspolitisk hestehandel. Men det Forsvaret trenger er rasjonelle valg som tjener Forsvaret. Det gir oss som politikere et ansvar. Det må vi leve opp til etter beste evne.

Utviklingen rundt oss tillater rett og slett ikke de nest-beste løsningene. Til det er utfordringene framover for markante og tydelige.

Derfor er mitt fremste mål åpenhet, realisme og bærekraftige løsninger.