Skip to content

Svein Holtan har ledet utredningen rundt bruk av Rygge som et fremtidig kompetansesenter for samvirke, trening og øving mellom Forsvaret og nødetatene.

Presentasjon i PDF format:

2015-04-20-Holtan

Temaer:

Bakgrunn
Status og behov i sektorene
Behovet for samvirke
Løsningsforslagene
Om Rygge

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 13. april 2015

Oberst Per Erik Solli

Tidligere militærrådgiver ved Norsk utenrikspolitisk institutt samt gjesteforsker ved INSS i Washington D.C. og RSIS i Singapore.

Ærede forsamling, mine damer og herrer,

Jeg vil først takke for invitasjonen til å holde et nytt foredrag i Oslo Militære Samfund. Etter å ha vært gjesteforsker ved en tenketank i Singapore var jeg på samme talerstol for litt over et år siden. Da orienterte jeg om sikkerhetspolitiske utfordringer i Stillehavsregionen sett fra et asiatisk perspektiv. Siden den gang har jeg vært gjesteforsker på nytt og denne gangen i Washington D.C.. Jeg var tilknyttet instituttet for nasjonale strategiske studier ved National Defense University og studerte utfordringer i Asia-Stillehavet fra et amerikansk ståsted. USAs syn er også et såkalt lokalt perspektiv fordi landet er en Stillehavsnasjon og har i tillegg vært en hegemoni i regionen i over 60 år. USAs dominerende rolle blir nå utfordret. Geopolitiske forhold i Asia-Stillehavet har gradvis endret seg i de seneste tiårene som en følge av Kinas økende makt og innflytelse. Kina har først og fremst blitt en global økonomisk stormakt, men også en sterkere regional militærmakt.

Min orientering i dag vil først og fremst handle om Kinas militære modernisering og hvilke endringer som har skjedd i maktbalansen mellom Kina og USA. Jeg vil også drøfte dynamikken mellom Kina, USA og andre stater i Øst-Asia. I hovedsak vil jeg prøve å holde meg på et overordnet nivå og drøfte generelle utviklingstrekk, og kun presentere enkelte fakta som eksemplifiserer trender. Noen sentrale problemstillinger er (1) hvorfor Kina har modernisert sine militære styrker, (2) hvordan landet har reformert forsvarssektoren, (3) på hvilken måte er maktbalansen mellom USA og Kina endret, og (4) hvordan er dynamikken mellom Kina, USA og andre land i Asia-Stillehavsregionen?

Kina

Fra en fredelig til en mer markant internasjonal aktør.

Fra 1970-tallet og utover hadde Kina en strategi som først ble kalt «fredelig vekst» og senere «fredelig utvikling» (Peaceful Rise/ Peaceful Development). Det internasjonale samfunnet oppfattet de første endringene i Kina som fredelige og uproblematiske. Lenge ble Kina forbundet med eksport av billige varer til gunst for prisbevisste kunder i hele verden. Vendepunktet var den globale finanskrisen i 2008-09. Lavere etterspørsel i markedene i USA og Europa påvirket Kinas eksportøkonomi. Høye forventninger i egen befolkning kombinert med lavere økonomisk vekst skapte tendenser til intern uro i Kina. For å dempe misnøyen utnyttet ledelsen i Kina den voksende nasjonalismen og selvfølelsen i landet, og markerte seg mer tydelig og «ikke-fredelig» i regionale disputter og internasjonale relasjoner.

I de senere årene har Kina har vært meget offensiv i regionale disputter og opptrådt aggressivt i ulike episoder i forbindelse med uavklarte suverenitetsspørsmål, blant annet over øyer og skjær i Østkinahavet og Sørkinahavet. Denne utfordrende holdningen ovenfor naboer står i skarp kontrast til de første tiårene etter etableringen av Folkerepublikken. Fra 1949 til 2005 avklarte regimet i Kina 17 av 23 territorielle og maritime disputter med sine nabostater. Sannsynligheten er lav for at det blir diplomatiske kompromisser og hensiktsmessige avklaringer i de seks gjenstående sakene. I dag er Kina en langt mer markant aktør, ikke bare regionalt, men også globalt. Før var Kina som fast medlem i FNs sikkerhetsråd en av de mest forsiktige med å bruke sin vetorett. Siden 2005 har 11 ulike resolusjonsforslag i sikkerhetsrådet blitt blokkert av de faste medlemmene. Kina vært med å legge ned veto i 6 av de 11 tilfellene. I de siste årene har Kina vært med å avgi veto i hele 4 av 6 tilfeller (2011-14). Et annet eksempel er at Kina i disse dager arbeider med å etablere en asiatisk konkurrent til Verdensbanken som er dominert av USA og vestlige land. Kina har sagt seg villig til å bidra med inntil 100 milliarder dollar i startkapital til Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB), og over 40 land i Asia, Midt-Østen og Europa har søkt om medlemskap i denne konkurrerende institusjonen.

Endringene i ekstern adferd må først og fremst sees i sammenheng med behovet for å ivareta økonomisk vekst og intern stabilitet i Kina. Hovedmålsettingen til landets politiske ledelse er at kommunistpartiet beholder makten, og indre sikkerhetsutfordringer er øverst på prioriteringslisten. Eksterne sikkerhetsutfordringer er lavere på agendaen. Kinas ledelse har lansert en visjon om å revitalisere landet som en ledende global stormakt. Regimet hevder ovenfor egen befolkning at landet er inne i en periode med store strategiske muligheter. Kommunistpartiet har fremmet en langsiktig målsetning om nasjonal foryngelse innen år 2049, som sammenfaller med folkerepublikken Kinas 100års jubileum. Fremtidsvisjonen er at Kina og USA vil være de to dominerende globale supermaktene. Ledende kineserne mener dette er deres rettmessige plass i verden.

Denne semantikken har skapt en forventing i befolkningen om en langsiktig endring som også må bekreftes på kort sikt med enkelte indikasjoner. Kinas mer markante adferd mot naboland, og større vilje til å utfordre USA, kan derfor sees i sammenheng med behovet for å signalisere innenrikspolitisk at landet er på riktig vei. Hensikten er å bidra til oppslutning om regimet underveis mot det «langsiktige målet». Kina er nå lite villig til å inngå kompromisser i saker som de anser som viktige, og pragmatiske diplomatiske løsninger ovenfor USA og asiatiske naboland er mindre sannsynlige enn tidligere. Kommunistpartiets aller viktigste hensyn er å virke sterk og handlekraftig ovenfor egne rekker. Kina som en mer markant utenrikspolitisk aktør kombinert med en mer nasjonalistisk befolkning og et voksende militærvesen er ikke nødvendigvis en risikofri situasjon.

Hvorfor modernisering av de militære styrkene?

Kinas militær modernisering har pågått omtrent siden midten av 1990-tallet. Tilbake i 1979 opplevde Kina et militært nederlag og et tap av ansikt i krigen mot Vietnam, men dette alene førte ikke til selvransakelse og større reformer. En langt viktigere milepæl var Taiwankrisen i 1995-96. Kina var sterkt misfornøyd med den politiske utviklingen i Taiwan og gjennomførte militærøvelser og til og med skarpskyting med missiler i nærheten av øya. Som et svar på kinesernes handlinger sendte USA hangarskipsgrupper til farvannet i nærheten av Taiwan. Kineserne opplevde den gang å bli satt i forlegenhet fordi de kunne hverken beskytte seg mot eller potensielt true den amerikanske marinen. Siden den gang har Kinas forsvarsbudsjetter økt signifikant og den moderniseringsprosessen som startet pågår fremdeles.

Allerede 5 år før Taiwankrisen forstod Kina at de var sterkt akterutseilt stilt ovenfor USAs konvensjonelle militærmakt. Tidligere var Kina mindre bekymret over amerikanernes operativ evne. Koreakrigen på 1950-tallet endte «uavgjort» med en våpenhvile. USAs militære troverdighet var svekket på 70- og 80-tallet etter nederlaget i Vietnamkrigen og det mislykkete forsøket på å redde de amerikanske gislene i Teheran. På 1990-tallet snudde dette og amerikansk militærmakt ble oppfattet å være særdeles overlegen. Gulfkrigen mot Irak i 1991 var en amerikansk militær maktdemonstrasjon som bekymret kinesiske analytikere. Inntrykket av vestlig militær dominans ble bekreftet av koalisjonens offensiv i Bosnia høsten 1995 og den internasjonale luftoperasjonen over Kosovo og Serbia 4 år senere. Flybombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd i 1999 førte til at kineserne ble enda mer skeptisk til vestlig militærmakt og våre intensjoner.

I Kina var flere miljøer betenkt over vestlig evne til å angripe mål langt innen i et land uten å lide store tap av egne styrker, og evnen til å invadere et land med mobile og effektive bakkestyrker. Kina har lenge benyttet et atomvåpenarsenal for å avskrekke en angriper, men den landtunge forsvarsstrukturen med relativt mye lett- bevæpnet personell ville ha lite å stille opp mot moderne amerikansk sjømakt og luftmakt.
USA har lenge eksportert avansert militært materiell til sine allierte i Asia-Stillehavet, og sett fra Beijing forverret dette den konvensjonelle maktbalansen ytterligere.

Den gryende konsensusen om behovet for militær modernisering av de konvensjonelle styrkene sammenfalt med gryende økonomisk vekst i Kina. Å starte prosessen med å modernisere Kinas militære styrker var mulig på grunn av stadig større statsbudsjetter og en solid finansiell handlefrihet over flere tiår.

Kinas økonomiske vekst og økningen i forsvarsbudsjettene

Frem til og med 1970-tallet Kina var en relativt lite velstående stat, og på mange måter et fattig land. I 1978 introduserte kommunistpartiet markedsøkonomiske reformer, men la stor vekt på ikke å utfordre det eksisterende politiske systemet. Modellen har blitt omtalt som «sosialisme med kinesiske særtrekk». President Deng Xiaping startet reformene i Guangdeng provinsen, og endringene spredde seg gradvis utover landet. På begynnelsen av 1980-tallet var Kinas nasjonaløkonomi totalt sett mindre enn Nederlands. Kinas bruttonasjonalprodukt per innbygger er fremdeles relativt lavt, men Kina har nå den nest største økonomien i verden og kan overta førsteplassen hvis utviklingstrekkene fortsetter som nå. Kinas økonomiske fremvekst er antagelig den største geopolitiske endringen i moderne tid. I følge ugraderte rapporter fra CIA var den gjennomsnittlige årlige veksten i Kina 13,1% i perioden fra 1980 til 2010. I 1980 var Kinas økonomi 10% av den amerikanske. I 2010 hadde Kina vokst til et nivå som var 75% av USAs nasjonaløkonomi. Kina er uomtvistelig en økonomisk global stormakt, men det er viktig å påpeke at landet ikke nødvendigvis er en global stormakt på andre områder.

Kinas militærutgifter har økt betydelig og i samme mønster som veksten i bruttonasjonalprodukt. Helt siden 1997 har det vært en stabil trend med meget høy prosentvis budsjettvekst innen forsvarssektoren. Kina har i dag verdens nest største forsvarsbudsjett. I henhold til offisielle kilder er det kinesiske forsvarsbudsjettet i 2015 på 145 milliarder dollar, en økning på litt over 10 % fra i fjor. Veksten i forsvarsutgiftene fra 2013 til 2014 var på hele 12,2%. Mange eksperter har påpekt at de reelle kinesiske forsvarsutgiftene er langt større enn det offisielle forsvarsbudsjettet, muligens inntil 40-50% høyere. Dermed kan Kinas reelle forsvarsutgifter i år være på over 200 milliarder dollar.

For å forstå omfanget av endringen over tid er det viktig å huske at for omtrent 20 år siden var Kinas forsvarsutgifter under 10 milliarder dollar. Kinas voksende forsvarsutgifter passerte Storbritannias nivå allerede i 2008 og har siden den gang overtatt andreplassen på globale målestokker. Kinas militærutgifter er nå over tre ganger større enn stormakter som Japan, Frankrike og Storbritannia, og neste fire ganger større enn Indias militærutgifter. I dag har kun USA og Kina et tresifret forsvarsbudsjett målt i milliarder amerikanske dollar. Fremdeles er det amerikanske forsvarsbudsjettet 3-4 ganger større enn det kinesiske, men sistnevnte vokser fremdeles og førstnevnte har stagnert.

Hvordan har Kina modernisert sine styrker?

Kinas konvensjonelle styrker kan nå utfordre nabostater og amerikanske styrker i regionen. I tillegg til å ivareta sine nasjonale defensive oppgaver er Kinas forsvar i stand til å projisere militærmakt utenfor egne grenser, spesielt utover havområdene. Etter Sovjetsamveldets sammenbrudd i 1991 kunne Kina nedprioritere forsvar av landegrensene i nord og vest, og legge større vekt på utvikling av militærmakt for å kunne øve innflytelse over havområdene i sør og øst. For å bruke et militært fagspråk har Kinas militære styrker allerede en solid evne til å utøve kontroll over nære havområder og i tillegg nekte andre å anvende havområdene lengre ut. I grove trekk har Kina en viss evne til å kontrollere Østkinahavet og Sørkinahavet hvis det bryter ut en militær konflikt og i stor grad forstyrre eller nekte andre bruk av Filippinerhavet til militære formål. Utviklingen må første og fremst sees i sammenheng med Taiwans betydning av i kinesisk sikkerhetspolitikk. Kina ønsker ikke å oppleve igjen den handlingslammelsen de erfarte i 1995-96. Selv om andre utfordringer er mer fremtredende i nåtidens nyhetsbilde må vi ikke glemme hvor sentral Taiwan er i kinesisk maktpolitikk.

Dagens versjon av Kinas militære styrker har ulike byggesteiner. Et sentralt satsningsområde har vært å gi marinen, flyvåpenet og de strategiske missilstyrkene mer tidsmessige systemer og våpen. Inventaret består av langtrekkende og presisjonsstyrte kryssermissiler og ballistiske missiler som kan brukes mot sjømål og landmål. Kina er ikke bundet av INF-traktatens forbud mot missiler med mellom 500 og 5500 km rekkevidde. Det kinesiske forsvaret har flere typer missiler innen alle kategorier rekkevidder. Et annet viktig element i kinesisk forsvarsplanlegging er en asymmetrisk konvensjonell strategi for å utfordre amerikanske og andre militære styrker som i dag er sterkt avhengig av nettverksteknologi og satellitter. Kina har derfor utviklet en offensive operativ evne i både det digitale rom og verdensrommet. En kinesisk våpentest i 2007 var vellykket i den forstand at de klarte å ødelegge en defekt værsatellitt, men det resulterte i så mye romsøppel i bane over jorden at kineserne fikk krass kritikk fra mange i det internasjonale samfunnet. I tillegg til å kunne gjennomføre offensive cyberoperasjoner i krise og krig, er kineserne også meget aktive i domenet i fredstid. Ikke bare USA, men også Norge har fått merke denne aktiviteten i egne nettverk og datasystemer.

Kinas atomvåpenprogram starte på 1960-tallet. Landet har oppdatert sine atomvåpen og arsenalet inkluderer omtrent 250 atomvåpen. Det reelle antall missiler og våpen i Kina er heftet med noe usikkerhet på grunn av mangel på åpne inspeksjonsregimer og fordi kinesere har mange mobile missilsystemer skjult i et omfattende system av fjellhuler og hangarer. Kina er en mellomstor atommakt på samme nivå som Storbritannia og Frankrike. Kina har en tradisjonell triade og kan levere atomvåpen fra bombefly, ubåter og landbaserte enheter. Missilene har ulike rekkevidder og kan true både nabostater og USA. Kina er derimot langt unna nivået til Russland og USA som begge har over 4000 atomvåpen i sine inventarer. Kinas strategiske defensive doktrine ekskluderer førstebruk av atomvåpen i en konflikt, og de vil kun gjengjelde et angrep. Offisielt er formålet med Kinas atomvåpenprogram å avskrekke og forhindre at noen kan true med eller anvende atomvåpen mot landet.

Kinas store militærvesen består av i alt 2,3 millioner personell, både kvinner og menn. En rekke nye våpentyper er introdusert og som sagt har missilstyrkene, marinen og flystyrkene vært prioritert de siste tiårene. I tillegg har forsvarsledelsen lagt stor vekt å introdusere moderne informasjonsteknologi i hele forsvaret. Ambisjonsnivået er økt nettverksbasering og integrering som legger forholdene bedre til rette for fellesoperasjoner og effektiv kommando og kontroll.
Kinas forsvar anvender satellitter til en rekke tradisjonelle formål, og landet har til og med et eget program for navigasjonssatellitter for å ha nasjonal kontroll på posisjonsdata. BeiDou systemet er planlagt å være ferdig utbygget og operativt i år 2020.

I de strategiske missilstyrkene er det 100.000 personer som betjener missiler med både atomvåpen og konvensjonelle stridshoder. Andre artillerikorps har i den senere tid fått en utvidet rolle innen konvensjonell krigføring. En viktig utviklingstrekk er innføringen av det landbaserte anti-sjømålsmissilet DF-21 som potensielt kan anvendes mot hangarskip. Men, den største og tradisjonelle rollen for Andre artillerikorps er å avskrekke med atomvåpen. De mest langtrekkende missilene kan nå USA og Europa.

Hæren er den største forsvarsgrenen med i alt 1,6 millioner mennesker i uniform, og er dermed verdens største arme. I tillegg er det en reservestyrke på cirka 510.000 personer. Moderniseringen av hæren har ført til økt pansring og mekanisering (40%), men fremdeles er over halvparten av landstyrken lette infanteristyrker. Kina har 18 armekorps fordelt til flere militærdistrikter. Noen landstyrker finnes også i organisasjonen til andre forsvarsgrener (marinekorps og luftbårne styrker).

Marinen har vært gjennom en av de største militære endringene i Kina. Overgangen fra en ren kystmarine til en havgående marine har ført til en satsning på nye typer skip og ikke minst en betydelig kompetanseheving for personellet. Kina fikk sitt første hangarskip i 2012 og har planer om å bygge et til. 235.000 personer er tilknyttet forsvarsgrenen. Den kinesiske marinen er mer offensiv og i stand til å operere på åpne hav, men har fremdeles en betydelig kystflåte. Kina har 4 strategiske og 66 taktiske ubåter som er sentrale for landets nye militærstrategi og doktrine. Den nye Jin-klassen atomubåter har 12 JL-2 ballistiske atomvåpenmissiler med en rekkevidde på 7400 km. Marinen har 72 overflatefartøy og derav 1 hangarskip, 17 destroyere og 54 fregatter. I tillegg har Kina over 200 korvetter og andre fartøyer som opererer i kystnære farvann. Marinen inkluderer også hele 211 logistikk og støttefartøy. I Marinens flyvåpen er det 332 flymaskiner og marinekorpset består av 10.000 marinesoldater.

Kinas store flyvåpen inkluderer over 2800 flymaskiner, bakkebaserte kontroll- og varslingssystemer, over 600 luftvernmissilsystemer og omtrent 16.000 kanonluftvern. Forsvarsgrenen er bemannet av 400.000 kvinner og menn. Flyparken inkluderer bombefly, kampfly, radarovervåkningsfly, tankfly, transportfly, ulike typer helikoptre og ubemannede fly/droner. Mye av materiellet er av eldre design, men stadig flere moderne systemer blir introdusert i forsvarsgrenen. Sist gang Kinas flyvåpen fikk kamperfaring var under Koreakrigen på 1950-tallet. Det store flyvåpenets reelle operative yteevne i en moderne væpnet konflikt er et åpent spørsmål, men det er ikke den eneste usikkerheten knyttet til Kinas forsvar.

Kinas forsvarsbudsjett er stort, moderniseringsprogrammet har vart i mange tiår, og det er lett å bli imponert av antall systemer og størrelsen på personellmassen. For å ha et balansert perspektiv er det viktig å være klar over ulike problemer og utfordringer. Selv om kinesisk media og offentlige kilder fremhever innføringen av moderne systemer er det kinesiske forsvaret fremdeles en god blanding av gamle og nye løsninger.
Kinas militære styrker mangler praktisk kamperfaring fra høyintensitetskonflikter. Enkelte av deres styrker har deltatt i internasjonale operasjoner, men stort sett i den lavere delen av konfliktskalaen. Både internasjonale og kinesiske analytikere har stilt spørsmålstegn ved den store og komplekse organisasjonens evne til å gjennomføre reelle og integrerte fellesoperasjoner. Et eksempel på mangel på kompetanse og erfaring er at enkelte kampflygere i den amerikanske marinen har individuelt gjennomført flere landinger på hangarskip enn summen av erfaringen til alle marineflygere i Kina. En stor sak i Kina er utfordringer med etikk og moral. Staten Kina har et generelt problem med korrupsjon og det inkluderer også den militære organisasjonen. President Xi Jingping gjennomfører en aktiv kampanje mot korrupsjon og militære ledere har også blitt etterforsket, tiltalt og dømt.

Hvordan vil Kinas forsvar utvikle seg på lang sikt? Det er vanskelig å spå, men en indikator er hvor mye landet investerer i militær forskning og utvikling. Eksperter har påpekt at Kina i år bruker 10 milliarder dollar på sektoren, som er dobbelt så mye som summen av alle militære forskning og utviklingsbudsjettene i alle vesteuropeiske land. Men, hvilke perspektiver har USA på den militære utviklingen i Kina?

Maktbalansen mellom Kina og USA

Et viktig poeng er at de seneste geopolitiske endringene i Asia-Stillehavet har skjedd seg uten væpnet konflikt eller krig mellom gamle og nye stormakter, et ikke ukjent fenomen i verdenshistorien. USA var imøtekommende ovenfor den kraftige økonomiske veksten i Japan som startet på1960-tallet og førte til at landet fikk verdens nest største bruttonasjonalprodukt. Japan økonomiske vekst flatet ut på 1990-tallet og Kina har nå overtatt andreplassen. Japan har et lite forsvarsbudsjett, selvpålagte restriksjoner og er alliert med USA. Japan har derfor aldri utfordret amerikanernes hegemoni i Asia-Stillehavet. Endringene i maktbalansen mellom Kina og USA har fått større konsekvenser. Kinas nasjonaløkonomi kan muligens bli den største i verden i løpet av det neste tiåret. Kinas militærmakt har økt betydelig og landet har fått mer innflytelse i internasjonal politikk, men uten å være i krig/konflikt med USA som er den etablerte globale og regionale hegemoni. Det kan forklares med Kinas tidlige vektlegging av en fredelig vekst og USAs initiale engasjementspolitikk ovenfor kineserne. USA og Kina er i dag økonomisk avhengig av hverandre og vil begge tape mye på en forvitring av forholdet seg imellom. USA og Kina har vidt forskjellige politiske systemer og amerikanerne har historisk sett arbeidet for å promotere den liberale demokratiske modellen ovenfor andre land. Sannsynlighet er meget lav for at Kina vil la seg påvirke av vestlige politiske modeller. Økonomimodellen er relativ lik i begge land siden Kina i praksis har innført en variant av markedsøkonomi og kapitalisme. Kina og USA har et meget ulike syn i prinsipielle saker som talefrihet, sensur og menneskerettigheter, men ulikheter og motsetninger har tidligere ikke stått i veien for dialog og samarbeid.

USA og Kina normaliserte sitt forhold allerede tidlig på 1970-tallet og hadde Sovjetsamveldet som felles motpart. Kinas gryende økonomiske vekst fra 1980-tallet og utover ble oppfattet som et positivt utviklingstrekk. USA importerte kinesiske varer i økende grad og flere amerikanske bedrifter flyttet sin produksjon til Asia for å redusere kostnader. Taiwankrisen i 1995-96 ble et varsel ovenfor USA at forholdet til Kina ikke nødvendigvis ville være uproblematisk. På slutten av 1990-tallet begynte enkelte miljøer i USA å overvåke utviklingen i Kina nøyere, og spesielt den militære opprustningen. Amerikanernes globale krig mot terror fra 2001 tok mye av oppmerksomheten bort fra den militære moderniseringen i Kina. Analyser av de langsiktige konsekvensene av Kinas økte maktposisjon ble nedprioritert i mange år. Vendepunktet var Kinas endrede regionale adferd etter finanskrisen i 2008-09 og bekymringsmeldinger fra USAs allierte i Asia. Parallelt med USAs nedtrapping i Irak og Afghanistan fikk Kina gradvis større oppmerksomhet i amerikansk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Den reviderte amerikanske strategien ble først kalt Pivot-to-Asia, men har siden blitt kalt «rebalansering». USA har i de senere år balansert mellom en engasjementspolitikk og oppdemmingspolitikk ovenfor Kina. Amerikanerne hevder offisielt at de ikke har en oppdemmingspolitikk, men en rekke tiltak de siste årene tilsier at USA ikke lengre har en ren engasjementspolitikk.

Etter lanseringen ble USAs Pivot-to-Asia og rebalanseringsstrategi misforstått i flere land og grupperinger. Noen oppfattet endringen slik at USA kun ville konsentrere seg om Asia-Stillehavsregionen på bekostning av andre. Amerikanerne er meget klar på at de fremdeles har et globalt engasjement, men hovedprioritetene er utfordringer i Asia-Stillehavsregionen og Midtøsten. I tillegg vil USA fremdeles være involvert i Europa, Afrika, Latin-Amerika og andre deler av verden. Reaksjoner i Europa var en av årsakene til USAs bytte av navn på strategien, men hovedinnholdet er det samme.

Fra 2010 og utover ble utfordringer i globale allmenninger et prioritert tema i amerikanske regjeringsdokumenter. Dette var en indikasjon på at USA forsto at verdensbildet og maktbalansene var i endring. Globale allmenninger er de områder som er utenfor nasjonalstatens suverenitet, med andre ord internasjonale farvann, internasjonalt lufttom og det ytre rom. Cyberdomenet regnes også som en global allmenning. Etter slutten av den kalde krigen var USAs maktposisjon så dominerende at statsvitere brukte begrepet unipolar for å beskrive verdensorden. Amerikanerne var en garantist for å sikre internasjonal handel og fri flyt av varer, og kunne håndtere alvorlige trusler mot global sikkerhet og stabilitet. I 2010 erkjente viktige ekspertmiljøer i USA at maktsystemet i verden hadde forandret seg og at amerikanerne alene ikke kunne håndtere fremtidige globale utfordringer. Kinas økte globale maktposisjon og endrede regionale adferd var en viktig faktor i det reviderte verdensbildet. USA og en rekke andre land, deriblant Norge, deltok i et større prosjekt i 2011-12 som utredet fremtidige utfordringer i globale allmenninger og hvordan håndtere dem. NUPI, Forsvaret, FFI og andre norske kompetansemiljøer deltok i det flernasjonale prosjektet.

Fri tilgang til internasjonale havområder og stred i Asia-Stillehavet er særdeles viktig for verdensøkonomien. USAs sterke forsvar, og spesielt deres marineflåte, har til nå vært en garantist for fred og stabilitet i regionen. Amerikanerne har hatt suverenitet over territorium i Asia-Stillehavet i over hundre år og betrakter seg selv som en lokal aktør. I dag har amerikanerne en betydelig militær tilstedeværelse med faste stasjonerte styrker blant annet i Japan og Sør-Korea, og på Guam, Hawaii og andre amerikanske stillehavsøyer. USAs Stillehavskommando består av US Pacific Fleet, US Pacific Air Forces, US Army Pacific og US Marine Forces Pacific. I alt er 330.000 militært og sivilt personell stasjonert i regionen og det utgjør en femtedel av USAs totale styrke. Stillehavsflåten inkluderer fem hangarskipsgrupper med 140.000 personell, 180 skip og 2000 flymaskiner. To tredjedeler av det amerikanske marinekorpset er til stede i Stillehavsregionen og inkluderer 85.000 personer og 2 marineekspedisjonsstyrker.

Det amerikanske flyvåpenet har 435 fly og 43.000 personer stasjonert i Stillehavsområdet. Hærens fotavtrykk er 60.000 personer og 5 Stryker brigader. I regionen har USA også ca 1200 spesialstyrker og en stor kystvakt med i alt 27.000 personell.

Når USA vurderte Asia-Stillehavsregionen etter omprioriteringene for 5-6 år siden ble det identifisert to utfordringer. For det første demret det for militære planleggere at en eventuell militær konflikt med Kina ville bli lang mer symmetrisk og likeverdig enn noe annet tilfelle i den senere tid. For det andre hadde USAs militære styrker lenge vektlagt andre typer operasjoner enn klassisk høyintensitets krig og amerikanere manglet en relevant tilnærming ovenfor store militære aktører som Kina. Air-Sea Battle konsept ble et prioritert initiativ i 2009 og en ferdig utviklet versjon ble formelt godkjent av forsvarsledelsen i 2011. Samme år ble et Air-Sea Battle kontor opprettet i Pentagon. Under utviklingsfasen i 2009-10 ble Kina og Iran eksplisitt nevnt som hovedutfordringer, men senere hevdet amerikanerne at Air-Sea Battle konseptet var generisk og innrettet mot en rekke typer utfordringer. I samme periode opprettet USA nye militærbaser i Asia-Stillehavet og fikk i stand flere militære samarbeidsavtaler med nye partnere. USAs marine offentliggjorde at de ville prioritere operativ tilstedeværelse i Stillehavet (60% innen 2020). Det amerikanske flyvåpenet annonserte at alle flyskvadroner stasjonert i USA fikk pålegg om å delta regelmessig på øvelser i Asia. Amerikanerne har også prioritert internasjonal stasjonering av nye systemer til denne verdensdelen. Eksempler er utstasjoneringen av de nyeste Virginia-klasse ubåtene, F-22 og F-35 kampfly samt P-8 maritimt overvåkningsfly.

Kina reagerte på USAs nye konsept og planer om en tydeligere amerikansk militært nærvær i Asia-Stillehavet. Paradokset er at den kraftigste kritikken mot Air-Sea Battle konseptet oppsto i USA. Krefter i hæren og marinekorpset beskyldte marinen og flyvåpenet for å ha utviklet det nye konseptet kun for å sikre finansiering av egne favorittprosjekter, som også ville binde opp en betydelig andel av forsvarsbudsjettet. Amerikanske analytikere stilte spørsmålstegn ved et av premissene for konseptet som er å angripe kinesiske radarer og missilbatterier på fastlandet. Siden Kina er en atomvåpenmakt er et angrep på landets kjerneområder en alt for risikabel tilnærming i følge flere debattanter. En tredje innvending mot Air-Sea Battle konseptet var at det ikke er relevant mot de reelle utfordringer som USAs allierte står ovenfor i Sørkinahavet og Østkinahavet. Kina bruker tvangsdiplomati og en rekke paramilitære fremgangsmåter for å endre situasjonen i de nære havområdene. Kineserne går frem med små steg over lang tid og unngår store konfrontasjoner. Konvensjonell militærmakt kan ikke anvendes ovenfor denne type hybride utfordringer. I år ble Air-Sea Battle konseptet satt ut av kraft og kontoret i Pentagon ble nedlagt. Amerikanerne har annonsert at de vil utarbeide nye militære løsninger som vil bli offentliggjort i høst.

En annen intern kritikk i USA har vært at rebalanseringen ovenfor Asia-Stillehavet har vært for dominert av forsvarssektoren og for mye preget av hensynet til den militære maktbalansen ovenfor Kina. USAs politiske og økonomiske posisjon i Asia i forhold til Kina er viktig i forhold til amerikanske egeninteresser. For et par år siden begynte amerikanske eksperter å anbefale en sterkere vektlegging av USAs ikke-militære utfordringer i regionen. Siden 2010 har USAs president og sentrale statsråder deltatt regelmessig på møter i asiatiske internasjonale møteforumer. Bilaterale politiske møter mellom USA og Kina og andre asiatiske land forgår hyppig og regelmessig. USAs prioriteringer andre steder i verden etter 11. september skapte et regionalt politisk åpenrom som Kina kunne fylle, men amerikanerne er nå i ferd å gjeninnta en aktiv rolle i Asia-Stillehavet. Et prioritert initiativ er forslaget om en frihandelsavtale for Stillehavsnasjonene (TPP), men USA har en lang vei å gå internasjonalt og nasjonalt før en slik ordning kan komme på plass. USAs nye forsvarsminister, Ash Carter, holdt nettopp en tale om den neste fasen i USAs rebalansering ovenfor Asia-Stillehavet. Carter påpekte at halvparten av verdensbefolkningen vil leve i regionen i år 2050, og at innen år 2030 vil halvparten av verdens middelklasse bo i Asia-Stillehavet med påfølgende konsekvenser for forbruk og globalt handelsmønster. I talen la forsvarsministeren stor vekt på diplomatiske og økonomiske utfordringer og løsninger, og la vekt på en funksjonell sameksistens med et mektigere Kina. Carter pekte også på urovekkende kinesisk adferd i lokale konflikter. Forsvarsministeren minnet også om at verdens største militærvesener er i Asia-Stillehavet og at militærbudsjettene i regionen er størst i verden. Et hovedspørsmål er om området er militær en kruttønne som kan eksplodere snart eller om regionen fortsatt vil være stabil under de fremtidige endrings- og vekstfasene?

Selv om det ikke har vært alvorlige kriger og konflikter i Asia-Stillehavet i den senere tid betyr det ikke at fremtiden vil være fredelig. For eksempel kan en væpnet konflikt mellom Kina og en av USAs allierte i Asia føre til en dramatisk forverring av situasjonen. Konsekvensene av en slik utvikling vil være særdeles alvorlige både regionalt og globalt. Derfor er forholdet mellom Kina, USA og andre land i Asia-Stillehavet et meget viktig tema.

Dynamikken mellom Kina, USA og andre land i Øst-Asia

Først, noen generelle betraktninger om den geopolitiske situasjonen i Asia som er preget av fastlåste og uavklarte situasjoner. Koreahalvøya er fremdeles delt og det har ikke vært noe fremdrift eller politiske avklaringer etter våpenhvilen som ble inngått for 60 år siden. Taiwans status versus fastlandkina har lenge vært en uavklart sak og vil være det i den nærmeste fremtid. Russland og Japan har enda ikke inngått en fredsavtale etter den andre verdenskrig på grunn av en uenighet om suvereniteten over Kurilene. Kina og India har ikke avklart alle tvister om landegrensen mellom landene. Konfliktpotensialet er størst i Sørkinahavet og Østkinahavet hvor suvereniteten over en rekke øyer og farvann i er uavklarte og hvor det er mange overlappende krav. Kina har opptrådt meget bestemt og aggressivt i Sørkinahavet og Østkinahavet de siste årene, men bruker ikke tradisjonell militærmakt og krig for å oppnå sine mål. Kinas hybride tilnærming er kompleks og gradvis.

Den største geopolitiske endringen i Asia er den sterke økonomiske veksten som inkluderer lang flere land enn Kina og Japan. Økte nasjonalbudsjetter kombinert med regionale sikkerhetspolitiske spenninger har ført til en militær opprustning i hele regionen. En indikator er at i 2012 var de samlede forsvarsbudsjettene i Asia for første gang høyere enn de samlede forsvarsbudsjettene i Europa. Militærutgifter i Asia har økt med hele 27 % siden 2010. Et annet viktig moment angående regionens militære betydning er at 5 av de 7 erklærte atomvåpenmaktene er i Asia-Stillehavet.

En tilleggseffekt av den nye økonomiske og politiske situasjonen er fremvekst av nasjonalisme og et sterkere selvbilde i land som Kina og Japan, men flere stater i regionen begynner også å bli preget av et sterkere selvbilde. Hedging eller balansering er et annet fremtredende fenomen i Asia. Et vanlig mønster er at nabostatene til Kina ønsker seg solide sikkerhetspolitiske og militære bånd til USA samtidig som de opprettholder sterke handelspolitiske og økonomiske bånd til Kina. Stater ønsker å opprettholde et forhold til flere stormakter og ønsker for eksempel ikke å velge mellom Kina og USA. Et tredje fenomen i asiatisk kultur er et skille mellom sikkerhetspolitisk saker og økonomi. Mellomstatlig handel kan ofte være upåvirket av militær spenning, men ikke alltid selvsagt. Et fjerde forhold som kjennetegner Asia er svake flernasjonale organisasjoner. Kina foretrekker bilaterale relasjoner og forhandlinger med andre stater, og selvsagt fordi de er den sterke part i er tosidig forhold. USA prøver å promotere sterkere internasjonale organisasjoner i Asia-Stillehavet, men møter motstand. Det er en sterk kultur i Asia for uformelle og diskré diskusjoner før beslutninger annonseres formelt. Reelle og åpne diskusjoner i flernasjonale møter, hvor man muligens kan tape ansikt i all offentlighet, bryter med denne tradisjonen.

Asiatisk stater er meget åpne på at de er bekymret for Kinas maktpolitikk og ønsker å kompensere for dette forholdet. Noen av Kinas nabostater ønsker derfor mer amerikansk militært tilstedeværelse og et tettere forsvarssamarbeid. Fra før har USA bilaterale forsvarsallianser med Japan, Sør-Korea, Australia, Filippinene og Thailand. Enkelte nye ordninger har blitt etablert i løpet av de siste årene. Det amerikanske marinekorpset vil på rotasjonsbasis trene styrker på inntil 2500 personer ved en australsk base i Darwin. Våren 2013 startet utstasjonering av fire amerikanske Littoral Combat Ship i Singapore. USA får antagelig igjen de baserettigheter de tidligere mistet på Filippinene på 1990-tallet. Det amerikanske flyvåpenet vil sende flyskvadroner fra det amerikanske fastlandet og øve regelmessig fra baser i Australia (Darwin and Tindal), Singapore (Changi), og Thailand (Korat). Det amerikanske praktiske militære samarbeidet med Indonesia, Malaysia, Brunei og til og med Vietnam har blitt tettere i løpet av de siste årene.

USA har i disse dager fått en utfordrende situasjon angående økonomisk makt og innflytelse i Asia. Prosessen om å etablere en frihandelsavtale for stillehavslandene går meget sakte fremover, og Kina ikke ønsker å være med i dette regimet. Amerikanske politikere lenge har blokkert Kinas ønske om mer innflytelse i verdensbanken og det internasjonale pengefondet. Derfor har Kina tatt initiativ til å etablere en egen internasjonal investeringsbank (AIIB), og mange land i og utenfor regionen har søkt om medlemskap. Hvem som får bli medlemmer i AIIB blir annonsert onsdag denne uken (15. april)USA og Japan har holdt seg utenfor prosessen og står ovenfor viktige politiske og økonomiske konsekvensanalyser.

Avslutning

Parallelt med et sterkt økende bruttonasjonalprodukt har Kinas forsvarsutgifter vokst betraktelig. Kinas militære styrker har blitt mer moderne og har fått en offensiv evne langt utover egne landegrenser. Den militære maktbalansen mellom USA og Kina har endret seg de siste tiårene. USAs atomvåpenarsenal er overlegent, men Kinas konvensjonelle styrker har fått en evne til å gjennomføre mange typer avanserte operasjoner. Kina kan ikke reelt sett true USA, men amerikanernes militære handlefrihet i kinesiske nærområder har blitt kraftig redusert. Kinas mer markante adferd ovenfor naboland har ført til at de samme statene ønsker å knytte sterkere sikkerhetspolitiske og militære bånd ovenfor USA. Nabolandene ønsker fremdeles sterke økonomiske bånd og handelsforbindelser til kineserne. Kina har blitt en global økonomisk stormakt og en regional militær stormakt, men har fått mindre handlefrihet til å løse tvister med naboer på grunn av sterkere intern nasjonalisme og idealisme.

USAs forsvar er fremdeles på tegnebrettet når det gjelder å finne en løsning som vil reetablere deres konvensjonelle militære overlegenhet. Amerikanerne vil i den nærmeste fremtid mest sannsynlig prioritere økonomiske og politiske forhold i Asia-Stillehavet. USA prøver å påvirke Kina som en ny stormakt til å ta mer fellesansvar for regionale og globale utfordringer, og ikke bare være en gratispassasjer i verdenssamfunnet. Kina har i flere år deltatt med marinefartøy i anti-pirat operasjonene utenfor Afrika. Marinefartøy fra Kina bidro til transport av kjemiske våpen ut av Syria. Medisinsk personell fra Kina har også bidratt for å bekjempe Ebola i Afrika. Derimot vil Kina fremdeles i den nærmeste fremtid først og fremst forfølge sine egne nasjonale målsetninger og interesser. Det vil bli interessant å følge den videre utviklingen i Kina og hvordan den til nå voksende stormakten vil påvirke fremtidige regionale og globale forhold.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 23. mars 2015

Marie Benedicte Bjørnland, Sjef Politiets Sikkerhetstjeneste

NB: NRK sendte foredraget live og kan ses i opptak her.

INNLEDNING

Takk for invitasjonen! Det er en stor glede for meg å få anledning til å komme hit til Oslo Militære Samfund og gi dere mine betraktninger om sikkerhetssituasjonen i Norge, og om hva vi bør gjøre for å trygge samfunnet vårt mest mulig.

Det ligger i sakens natur at jeg kommer til å snakke om utfordringer, om trusler, om de farer vi som samfunn står overfor, og som PST jobber med å forebygge og etterforske. Derfor vil jeg at dere skal ha i mente at det norske samfunnet i hovedsak er et trygt samfunn. Ser vi på det store bildet, viser statistikken oss at den alvorlige voldskriminaliteten i Norge er relativt lav og at utviklingen de siste årene har gått i riktig retning. Dette gjelder ikke bare Norge, denne trenden går igjen i de fleste vestlige land.

Samfunnsforskning viser også at vi nordmenn har en stor tiltro til myndighetene, til politiet, til domstolene og til det demokratiske systemet vårt.

Kanskje enda viktigere er det at vi har tillit til hverandre, og flere undersøkelser viser at ja, det har vi. Noen vil si at dette er norsk naivitet. Jeg vil si at dette er verdifullt. At vi nordmenn i høy grad stoler på våre medmennesker, det er en kvalitet ved det norske samfunnet, noe vi må forsøke ta vare på!

Kanskje nettopp derfor blir trusler om politisk motivert vold enda mer dramatiske. De bryter med våre verdier, med vår tilvendte situasjon, med det vi anser som normalt. Som sjef for PST er det viktig for meg at befolkningen og våre politiske myndigheter har en best mulig forståelse av trusselbildet og de sikkerhetsmessige utfordringene vi står overfor. Dette bildet vil alltid være preget av usikkerhet. Oppgaven vår er likevel å beskrive det så realistisk og nøkternt som mulig.

Det er også en del av min oppgave å peke på hva jeg mener må til for at vi skal kunne løse vårt samfunnsoppdrag, samtidig som vi sikrer at dette ikke går ut over enkeltpersoners rettssikkerhet.

Dette er noe av det jeg vil snakke om her i dag.

Jeg vil starte med å gi dere min vurdering av trusselen fra ekstreme og voldelige grupper og enkeltpersoner.

Deretter vi jeg si noe om hvordan vi vurderer etterretning og spionasje fra andre land.

Avslutningsvis vil jeg komme litt inn på noen av lovforslagene vi har fremmet det siste året, og hvorfor dette etter mitt syn er viktige bidrag til en bedre samfunnssikkerhet.

I den sammenheng er også kontrollen av PST, både forutgående domstolskontroll og etterfølgende kontroll av Stortingets kontrollorgan, avgjørende. Dette vil jeg komme tilbake til.

VOLDELIG EKSTREMISME

Det går nesten ikke en dag uten at terror og politisk motivert vold fyller deler av mediebildet. Den offentlige oppmerksomheten rundt disse temaene har vært stor lenge, men den synes ikke på noen måte å avta. Mange vil nok mene at terroristene får langt mer oppmerksomhet enn de burde få, og at dette i seg selv er et problem. Det er nok likevel slik at oppmerksomhet rundt dette er uunngåelig.

Jeg vil starte med å beskrive den trusselen vi anser som den mest alvorlige, nemlig ekstrem islamisme.

Som dere alle er kjent med, har trusselbildet de siste årene utviklet seg i en negativ retning. Vi har sett fremveksten av et synlig, aktivt og aggressivt ekstremt islamistisk miljø, der Norge og norske symboler har fått en sentral plass i fiendebildet. Trusler og hatefulle ytringer er blitt ganske vanlig, og Norge og norske interesser har flere ganger blitt truet fra grupper i utlandet. Vi har også sett en utvikling med stadig flere nordmenn som reiser for å slutte seg til terrorgrupper i utlandet, da særlig til ISIL, den mest brutale og barbariske terrorgruppen som har eksistert i moderne tid. Per i dag har drøyt 70 personer reist fra Norge til Syria eller Irak, og svært mange av disse har hatt som mål å slutte seg til ISIL. Drøyt 70 er det antall personer vi er rimelig sikre på har reist. Vi antar at det reelle tallet er vesentlig høyere, og at tallet vil fortsette å stige. Tallet på drepte og returnerte stiger også, men i saktere tempo. Om lag 15 personer er blitt drept, og ca. 25 har så langt returnert til Norge. Igjen er det rimelig å anta at det her er mørketall som skjuler det reelle antallet.

Det at tusenvis av unge ekstremister har reist til Syria for å slutte seg til ISIL, har overrasket mange. De har reist fra vestlige land, fra Midt-Østen, Asia, Afrika, – det er nærmest blitt et globalt fenomen. Opprettelsen av det såkalte «Kalifatet» har hatt en sterk, symbolsk appell. Det samme har omfattende propaganda på Internett. ISIL er svært profesjonell i sin bruk av symboler og bilder, og de forsøker å skape forestillinger om at de er de fryktløse og modige heltene. De spiller på religiøse sitater og historiske myter for å overbevise særlig ungdom om at de har en plikt til å forsvare «Kalifatet».

Den er ingen automatikk i at alle som reiser til Syria blir terrorister. Dette må vurderes individuelt. Vår generelle bekymring er likevel at deltakelse i terrorgrupper senker terskelen for senere voldsbruk. Deltakelse i kamper, overgrep og kanskje tortur vil påvirke den enkelte. Massiv ideologisk indoktrinering og lojalitet til ledere vil kunne motivere senere handlinger. Vår store bekymring er knyttet til militante og farlige personer som returnerer, men også deres likesinnede som ikke reiser fra Norge, men som likevel kan ha vilje til og ønske om å gjennomføre voldsaksjoner.

Hvordan ideologi og propaganda påvirker enkeltpersoner er vanskelig å vite på forhånd. Bare de aller færreste som blir eksponert for denne propagandaen blir terrorister. Norsk ungdom er generelt fornuftige, reflekterte og kritiske. De lar seg ikke påvirke av uhemmet voldspropaganda og misbruk av religion. Men det vil alltid være enkeltpersoner som er sårbare, søkende og som lar seg lede inn i disse miljøene. Det er derfor bekymringsfullt at ISIL, al-Qaida og andre terrorgrupper produserer og målretter sin voldsforherligende propaganda mot ungdom, og oppfordrer disse til å begå drap i sine hjemland.

Hvilken direkte effekt slike oppfordringer har, vet vi ikke sikkert. Men statistikken viser en betydelig økning i terrorangrep i vestlige land etter at ISIL oppfordret sine tilhengere til å gjennomføre angrep. I perioden 2008-2012 var det i gjennomsnitt kun to terrorangrep i vestlige land per år. I perioden september i fjor til februar i år er det blitt gjennomført 12 terrorangrep eller forsøk på angrep i den samme gruppen av land. Økningen er påfallende og bekymringsfull.

Det er kanskje unødvendig å si at de terrorangrepene vi har sett i andre land bekymrer oss. Hvor og når nye angrep vil komme, vet vi ikke. Men alle sikkerhetstjenester i Europa forventer at nye aksjoner vil komme. Terrorangrep med enkle midler, uten nevneverdige forberedelser eller planlegging, er svært vanskelig å avdekke og dermed forhindre. Vi må med andre ord være forberedt på at nye terroraksjoner vil bli forsøkt gjennomført, kanskje også i Norge.

Jeg sier ikke dette for å skremme eller for å være på «den sikre siden». Jeg sier det fordi en rekke indikatorer over lang tid har pekt i en negativ retning. Jeg mener også at vi bør være mentalt forberedt på slike hendelser og ikke overreagere hvis det skulle skje. Jeg håper det norske demokratiet er robust nok til å tåle også denne formen for voldskriminalitet. For selv om vi gjør svært mye for å forebygge og forhindre politisk motivert vold, er ikke det norske samfunnet immunt mot dette. Dette er dessverre den nye normalsituasjonen, og vi må erkjenne det for å kunne håndtere det.

Jeg vil også si at jeg er glad for at stadig flere offentlig tar til motmæle mot ekstremistene. At modige og engasjerte norske muslimske kvinner og menn sender et tydelig budskap til ekstremistene om at de ikke er noe annet enn kriminelle voldsforbrytere! Ekstremistene representerer ingen, bortsett fra sin egen lille forbryterklan.

HØYREEKSTREMISME

Det finnes også andre ekstreme miljøer i Norge. Siden 1970-tallet har det fra tid til annen dukket opp små lokale grupper av høyreekstremister i ulike deler av landet. De organiserte gruppene har så langt vært preget av få aktive medlemmer, begrensede ressurser, liten rekruttering, svake ledere og har totalt sett utgjort et lavt trusselpotensial. Denne vurderingen er i liten grad endret, selv om vi vet at enkelte personer i miljøene aksepterer og støtter bruk av trusler og voldelige handlinger. Gjennomføring av større voldsaksjoner for å skape frykt i befolkningen synes å ha mindre støtte.

Det de høyreekstreme har manglet i forhold til de ekstreme islamistene, er en krigsscene: et konfliktområde, en mulighet for å slutte seg til grupper som begår voldelige handlinger, drap og overgrep. Konflikten i Ukraina har allerede tiltrukket seg flere høyreekstremister fra europeiske land, også enkelte individer fra Norge. Hvilken side de velger kan synes litt tilfeldig og er mest basert på etnisk tilhørighet. Resultatet vil uansett kunne bli det samme; personer får krigserfaring og terskelen for å begå vold og grusomheter blir senket. Skulle utviklingen føre til en økt tilstrømming av personer til Ukraina-konflikten, vil den negative utviklingen forsterkes ytterligere.

Utfordringer knyttet til innvandring, fremmedfrykt og ekstrem islamistisk terror har flere steder i Europa ført til høylytte og delvis også voldelige protestaksjoner mot innvandring. Forklaringen blir ofte knyttet til den økonomiske krisen som flere land opplever, og de omfattende sosiale problemene som rammer deler av befolkningen. Norges økonomiske situasjon er til sammenlikning solid, og grobunnen for oppblomstring av høyreekstremisme er derfor mye svakere. Likevel er det også i Norge visse faresignaler om en potensielt voksende trussel fra anti-islamske personer eller små grupper. Selv om det er få i gatene når de høyreekstreme eller anti-islamske miljøene oppfordrer til demonstrasjoner, er det mange på nettet.

Omfanget av hatefulle og truende ytringer er stort. Det gjelder ikke bare høyreekstreme eller anti-islamske miljøer, det gjelder generelt. Mye av dette vil være i ytringsfrihetens grenseland. Sjokkerende nok til å vekke oppsikt, generelt nok til å ikke utgjøre direkte trusler. Vi har i dag ingen muligheter til å fange opp eller registrere slike ytringer på en systematisk måte, heller ikke de som vil kunne være straffbare. Vi får svært mange tips fra publikum, og vi kan reagere i enkelttilfeller. Men noen oversikt over hvordan hat og truende ytringer er eller vil utvikle seg på nettet, det har vi ikke.

Det vi kan slå fast er at de ulike ekstreme miljøene, det vil si de ekstreme islamistene, høyreekstremistene og venstreekstremistene representerer polariserte ytterpunkter i dagens norske samfunn. Spenningene dette medfører er en viktig drivkraft bak oppfordringer til og utøvelse av vold. Samtidig er også myndighetene en del av fiendebildet, tilpasset de ulike miljøenes ideologi. En fellesnevner er at norske myndigheter og det norske demokratiske samfunnet enten har forrådt sine borgere eller fullstendig mangler legitimitet og derfor må bekjempes.

Oppslutningen om venstreekstreme miljøer har nær sammenheng med oppslutning og aktivitet på den høyreekstreme siden. I tillegg er det en mulighet for konfrontasjon mellom høyreekstreme og ekstreme islamister. En voldsaksjon eller provoserende handling fra ett av disse miljøene kan føre til hevnaksjoner. Dermed kan vi få en eskalering av voldshandlinger, med påfølgende mobilisering fra sympatisører av de ulike miljøene.

ETTERRETNING FRA STATLIGE AKTØRER

Jeg vil nå gå over til et meget aktuelt tema, nemlig etterretning, eller spionasje om man vil, fra andre stater.

”De to statene som Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, og som samtidig har de desidert største etterretningskapasitetene, er Russland og Kina. Av disse vurderer vi russisk etterretning til å ha det største skadepotensialet for norske interesser.”

Dette sitatet er hentet fra den årlige trusselvurderingen som vi utgav i februar i år. Det at vi for første gang nevnte Russland og Kina som statlige aktører med store etterretningskapasiteter, skapte en viss oppmerksomhet.

For de som kjenner litt til ulike lands etterretningstjenester, var selvsagt ikke PSTs trusselvurdering overraskende. At store stater bruker enorme ressurser på etterretning, er noe vi har sett i mange tiår. At russisk etterretning utgjør det største skadepotensialet for norske interesser er heller ikke nytt, men det har i løpet av det siste året blitt aktualisert på en bekymringsfull måte. Den russiske okkupasjonen av Krim-halvøya og destabiliseringen av Øst-Ukraina har vist at russiske myndigheter har vilje til å bruke militær makt for å nå sine mål. Samtidig har Putins regime demonstrert at internasjonale rettsregler ikke nødvendigvis blir respektert.

Jeg vil understreke det faktum at alle land utfører etterretning, i større eller mindre grad og med bruk av ulike metoder. Etterretning er målrettet innhenting og bearbeiding av informasjon i en kompleks, uoversiktlig og usikker verden, og skal blant annet tjene som beslutningsstøtte for politiske myndigheter. Etterretning kan derfor være et viktig verktøy for risikohåndtering, og er i seg selv verken et ”gode” eller et ”onde”.

Forskjellen mellom ulike land går imidlertid ikke bare på størrelsen på etterretningstjenestene. Også formålet med informasjonsinnhentingen og metodene som brukes, varierer. For mange land er etterretningen defensiv. Det er en del av den totale samfunnssikkerheten, den skal kunne gi et forvarsel hvis og når en trussel fra en annen aktør oppstår. Da skal man kunne reagere i tide, og dermed også kunne avskrekke en potensiell trusselaktør. Slik sett fungerer etterretning forebyggende mot potensielle trusler.

Den offensive og ofte svært aggressive etterretningen har et annet formål. Den skal ikke beskytte egne interesser mot en trusselaktør, men skal styrke eget lands interesser, ofte på bekostning av andre stater og i strid med lover og internasjonale normer. Den kan rette seg mot andre staters grunnleggende interesser, som forsvar og sikkerhet. Men den vil ofte også rette seg mot næringslivet, samt forskning og utvikling. For vestlige land er forutsetningen for å opprettholde en velferdsstat at man har et velfungerende og konkurransedyktig næringsliv. Vi kan ikke konkurrere på pris, vi må konkurrere på utvikling, oppfinnsomhet, tilpassing, dyktighet. Andre lands etterretningstjenester vil derfor forsøke å få tilgang til den informasjonen som skaper norske konkurransefortrinn. Hvor grensen går mellom statlig etterretning og tradisjonell industrispionasje er vanskelig å si. Det som er sikkert er at begge deler skjer, og at vi i det forebyggende arbeidet har få vi kan samarbeide med.

Vi ser også at enkelte stater bruker svært aggressive metoder mot enkeltpersoner. Alle metoder som fungerer blir brukt. Ved hjelp av tyveri, bestikkelser, tvang, press, avlytting eller andre metoder skal informasjon og vurderinger skaffes og prosesser påvirkes. Motiv som hevn, penger, prestisje, oppmerksomhet, eller for den saks skyld nasjonalisme, blir forsøkt utnyttet. De som har kommet i kompromitterende situasjoner, vil ha vanskeligheter med å nekte å samarbeide. Andre vil kunne gi sensitive opplysninger og viktig informasjon uten engang å vite at de har vært i kontakt med en etterretningsoffiser.

I vår årlige vurdering tar vi utgangspunkt i observasjoner og informasjon fra en rekke ulike kilder, både norske og utenlandske. Mye av det som omhandler etterretning vil i sin natur være sensitiv og gradert informasjon, og således ikke noe vi kan gå ut med. De er likevel noen overordnede vurderinger vi mener samfunnet bør være klar over, og som jeg nå skal gi en nærmere beskrivelse av.

Vi registrerer at russiske etterretningstjenester søker etter informasjon om norsk forsvar, sikkerhet og beredskap. Russisk etterretning søker også informasjon om Norges og NATOs militære kapasiteter, aktiviteter, planer og strategier. En slik innsikt kan styrke Russland både militært og politisk. Samtidig kan den svekke både Norges og alliertes sikkerhetspolitiske interesser. Potensielt kan slik informasjon også anvendes i sabotasje mot norsk sivil og militær infrastruktur, hvis det skulle bli aktuelt.

Hvordan situasjonen i Ukraina vil utvikle seg, er det ingen som vet med sikkerhet. Hvilke konsekvenser den kan få for europeisk sikkerhetspolitikk er også uklart, både på kort og på lengre sikt. Uansett er det en påminnelse om at sikkerhetspolitisk stabilitet heller ikke i våre dager kan tas for gitt, og at vi må innrette oss deretter.

Med utgangspunkt i omfattende forsvarsreformer vil flere stater bruke sine etterretningstjenester til å søke etter høyteknologi og naturvitenskaplig kunnskap i Norge. Slik avansert kunnskap og teknologi er viktig for disse statenes omfattende militære utviklingsprogrammer. En viktig målsetting er å modernisere egne militære styrker og å ta igjen Vestens teknologiske forsprang.

Fordi fremmede etterretningstjenester utøver etterretningsvirksomhet mot norske interesser, forventes flere å fortsette kartleggingen også av norsk kontra-etterretning. De forsøker både å rekruttere våre ansatte og få egnede personer til å søke stillinger. Fremmede etterretningstjenester vil forsøke å avdekke våre metoder, hvilket personell og teknologiske muligheter vi har. Hensikten er å unngå at vi fanger opp deres virksomhet og at de kan videreutvikle sine etterretningsmetoder.

Fremmede staters etterretningstjenester forsøker også å påvirke og undergrave norske politiske prosesser. Vi ser at de viser oppmerksomhet mot ansatte i utvalgte departementer, ansatte ved norske utenriksstasjoner, norske delegasjoner til utlandet, politikere og ansatte på Stortinget. Også viktige premissleverandører til norsk politikkutforming kan bli forsøkt utnyttet av etterretningstjenester. I tillegg til forsøk på direkte eller indirekte påvirkning, kan de også utsettes for vervingsforsøk, informasjonstyveri og avlytting.

Det at Norge støtter og følger opp internasjonale sanksjoner mot Russland og Iran, forventer vi fortsatt vil føre til russisk og iransk etterretningsvirksomhet. Formålet vil både være å påvirke våre myndigheters støtte til disse sanksjonene, samt forsøk på å undergrave og omgå sanksjonene i Norge.

Andre staters etterretningstjenester har i mange år vært interessert i Norge som leverandør til det europeiske energimarkedet. I løpet av det siste året har norske gassleveranser til Europa fått en tydeligere sikkerhetspolitisk dimensjon. Selv når beslutningen om leveranser er tatt av private leverandører, har det potensielle politiske implikasjoner. Andre staters etterretningstjenester vil kunne søke viktig og sensitiv informasjon knyttet til norske energileveranser og forsøke å påvirke disse. Det må også tas høyde for at andre stater i tilspissede politiske situasjoner kan ønske å forstyrre eller skape usikkerhet rundt norsk leveransesikkerhet og leveranseevne.

Flere stater viser interesse for blant annet næringsutvikling, naturressurser og romforskning nord for polarsirkelen og på Svalbard. Noen stater har målsettinger og planer for aktivitet i disse områdene som er uforenlig med norske bestemmelser og norske sikkerhetspolitiske interesser. Derfor er det grunn til å forvente at disse statene vil bruke etterretning for å prøve å oppnå sine mål.

Flere stater bruker dessuten etterretningsvirksomhet til å kartlegge egne dissidenter når de har bosatt seg Norge og utøver politisk aktivitet her. Vi forventer at denne aktiviteten vil fortsette, og at politiske flyktninger kan bli utsatt for kartlegging, press og i enkelte tilfeller også trusler. Disse etterretningstjenestene forsøker tidvis også å påvirke norske myndigheter til å begrense dissidentenes ytringsfrihet i Norge.

ETTERRETNINGSMETODENE TILPASSES SAMFUNNSUTVIKLINGEN

Også i våre dager arbeider etterretningsoffiserer under dekke av å være diplomater, forskere, journalister og næringslivsrepresentanter, eller de opptrer som turister. Etterretningstjenester tilpasser imidlertid også sine metoder til samfunnsutviklingen. Digitaliseringen av det norske samfunnet og internasjonaliseringen av forskning og næringsliv har gitt etterretningstjenestene enklere arbeidsvilkår. Fremveksten av stadig mer internasjonale konsulentselskaper gir fremmede etterretningstjenester potensielle muligheter til å innhente informasjon og til å påvirke politiske prosesser.

Datanettverksoperasjoner kan ramme svært mange mål på en gang og dermed stjele enorme mengder gradert og sensitiv informasjon. Det er dessverre slik at norske datasystemer er generelt dårlig sikret. Datanettverksoperasjoner kan i tillegg brukes til å skade eller lamme norsk kritisk infrastruktur. Slike operasjoner kan også forberede for annen alvorlig sabotasje eller krigshandlinger, hvis det noensinne skulle bli aktuelt. Datanettverksoperasjoner er derfor den etterretningsmetoden som kan ha de mest alvorlige og omfattende skadevirkningene for hele spekteret av norske interesser.

Jeg vil understreke at dette er ikke noe som kan skje, dette er en realitet. Omfattende og potensielt svært skadelige datanettverksoperasjoner er avdekket mot norsk forsvars-, sikkerhets- og beredskapssektor, mot politiske prosesser, norsk kritisk infrastruktur, virksomheter i petroleumssektoren, og vi har også sett det brukt til flyktningespionasje. Dersom nettverksbaserte operasjoner skal kunne forebygges bedre, fordrer dette en vesentlig styrking av sikkerhetskultur og årvåkenhet i mange norske virksomheter.

Norsk næringsliv, forskning og offentlig virksomhet internasjonaliseres i stadig større grad. Som følge av dette ansettes det også personer med tilknytning til og bakgrunn fra stater som i dag utøver etterretningsvirksomhet i Norge. Dette omfatter også stillinger som forvalter sensitiv eller gradert informasjon i offentlige og private virksomheter. Fremmede etterretningstjenester har utnyttet muligheten dette gir til å true slike personer til samarbeid som strider mot norske interesser. Slik etterretningsvirksomhet forventes også å fortsette.

De siste årene har fremmede etterretningstjenester også vist interesse for å utnytte konsulentselskaper. I dag kan norske konsulentselskaper holde sine kundelister hemmelige, og dermed potensielt skjule andre staters interesser. Slike selskapers vurderinger, ressurser og deres kontakter i politiske miljøer kan gi et godt grunnlag for innhenting av informasjon om norske politiske beslutningsprosesser, og om hvordan slike prosesser kan påvirkes. Det er ikke gitt at norske eller utenlandske konsulentselskaper vil ha kunnskap om hvem kunden egentlig er, eller hva som er formålet med et eventuelt oppdrag.

Vi må erkjenne at etterretningsvirksomhet fra andre stater i og mot Norge vil fortsette. Vi vil aldri kunne eliminere slik virksomhet, men vi kan gjøre arbeidet deres vanskeligere. Vi kan også gå ut med informasjon, slik at de som er mål for etterretningen kan redusere sin egen sårbarhet og dermed også de potensielle skadevirkningene.

NYE METODER/LOVFORSLAG FRA PST

Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å knytte noen kommentarer til de lovforslag som vi har kommet med når det gjelder nye metoder. Dette er selvsagt av interesse for allmenheten, noe den offentlige debatten bærer tydelig bud om.

«Metoder» i denne sammenheng er muligheten for innsamling og bearbeiding av informasjon. La meg bare minne om at all vår informasjonsinnhenting om enkeltpersoner skal være relevant, nødvendig og forholdsmessig. Vi har også et eksplisitt forbud mot å registrere informasjon om enkeltpersoner kun basert på ideologisk, religiøst eller politisk grunnlag.

Noen vil kanskje si at PST har alle nødvendige lovhjemler for å bruke inngripende metoder, og at grensen for overvåking er nådd. Da vil jeg si at oppdatering og utvikling av metoder ikke er noe som kan avsluttes en gang for alle. Skal vi kunne forebygge og avverge kriminalitet, må vi kunne bruke de samme muligheter og metoder som blir brukt av de som utøver kriminaliteten. PST er, på lik linje med alle andre aktører, helt avhengig av å følge med på den teknologiske utviklingen. Hvis vi ikke gjør det, vil vi om noen tid være teknologisk akterutseilt og helt uten muligheter til å løse de oppgavene vi har. Når det gjelder utviklingen av IKT, står vi i dag overfor store utfordringer, både som nasjon og som sikkerhetstjeneste. Det er særdeles viktig at vi tar disse utfordringene på alvor, og at vi gjør nødvendige og løpende investeringer og ikke minst setter av årlige ressurser for tilstrekkelig drift. Vi må hele tiden henge med på den teknologiske utviklingen, vi kan ikke gjøre oss avhengige av store og kostbare skippertak hvert fjerde-femte år. Flere utredninger er på gang, både et utvalg som ser på IKT-kriminalitet og det såkalte Sårbarhetsutvalget. Jeg håper at anbefalingene som vil komme som et resultat av dette blir fulgt opp på en tilstrekkelig måte.

Vi har som kjent allerede foreslått at vi må få tilgang til såkalt dataavlesing. Kort fortalt betyr dette at vi får mulighet til å lytte til og lese også det som blir kryptert. Uten en slik mulighet vil tradisjonell kommunikasjonskontroll være verdiløs. Dataavlesing er dermed ikke en utvidet fullmakt eller en ny metode, det er et forsøk på å faktisk kunne bruke en metode vi har hatt i mange år, men som de kriminelle i dag er flinke til å beskytte seg mot. En slik mulighet vil selvsagt være regulert på samme måte som dagens metode, det vil si med en rettslig kjennelse før bruk og en etterfølgende kontroll av EOS-utvalget.

Et annet forslag vi har kommet med er bruken av såkalt «stordata» for å utarbeide analyser av trusselbildet og hvordan dette vil kunne endre seg. Et tenkt tilfelle vil være i hvilket omfang høyreekstrem eller ekstrem islamistisk propaganda blir lastet ned fra nettet. Hvordan blir det spredt? Hvilke korrelasjoner er det mellom propaganda og hatytringer? Ved hjelp av stordata og avanserte programmer, såkalte algoritmer, kan vi bli bedre i stand til å forstå utviklingen av et uoversiktlig og komplekst trusselbilde.

Dette er også noe vi har blitt utfordret på av våre myndigheter. I 22. juli-kommisjonens rapport er PSTs bruk av IKT kritisert. Blant annet står det at «systemer og arbeidsprosesser for kunnskapsforvaltning og avansert etterretning mot åpne kilder og offentlige register fremstår som umodne», (s. 455). Flere politikere uttalte i ettertid at de forventet «at PST fulgte med på nettet». I den påfølgende Stortingsmeldingen etter 22. juli-kommisjonen (nr. 21), skrev Justisdepartementet at PST skal ha optimal bruk av åpne kilder.

Forslaget om bruk av stordata er derfor også en måte å svare på disse forventningene. Jeg presiserer at bruk av stordata ikke skal være et redskap for å identifisere enkeltpersoner. Derfor har vi i vårt forslag til Justisdepartementet understreket behovet for en lovfesting av rettssikkerhetsgarantier, slik at nødvendige personvernhensyn blir ivaretatt.

Det er ikke bare teknologien og metodene som endrer seg, også samfunnets lover er gjenstand for endring over tid.

Som dere vet, pågår det nå en rettssak om fremmedkriger-virksomhet. Dette er første gang den nye paragrafen 147 d blir prøvd for retten. Jeg skal ikke mene noe om selve saken nå før dom har falt, men det er nok en viss sjanse for at dommen blir anket, uansett resultat, all den tid det er første gang bestemmelsen prøves for en domstol.

Det er etter mitt syn helt nødvendig at vi som samfunn utvikler lovene våre i takt med de utfordringene vi står overfor, og at vi er i stand til å følge opp med håndhevelse av disse lovene når de brytes.

FOREBYGGING – HINDRE RADIKALISERING

Samtidig skal vi ikke tro at alle nye utfordringer kan løses ved å kriminalisere alt vi ikke liker. Det gjelder både ytringer og det gjelder handlinger. Det er mange forhold knyttet til radikalisering og voldsutøvelse som vi trenger mer kunnskap om, og der vi må prøve å hindre utviklingen gjennom forebyggende tiltak heller enn å lene oss på at straffeforfølgelse er eneste fornuftige verktøy.

Tidlig forebygging er en sak som jeg føler sterkt for, og der jeg mener vi fortsatt har mye ugjort. Regjeringens handlingsplan er et godt, helhetlig utgangspunkt som gir retningen. Alle vi som har ansvar for implementeringen, må fortsette å videreutvikle roller og aktiviteter og sørge for at handlingsplanen blir fulgt opp.

AVSLUTNING

Avslutningsvis vil jeg si noen få ord om omdømme og tillit.

For en nasjonal etterretnings- og sikkerhetstjeneste er det viktig å ha tillit. Ikke bare hos politiske myndigheter, men også i befolkningen. Årsaken er ganske enkel; vi har de mest utvidede fullmaktene og det bredeste mandatet til å drive etterretning og avverge trusler mot det norske samfunnet. Dette fordrer en tillit til at vi ikke misbruker fullmaktene våre.

Vi skal ikke forveksle tillit med popularitet eller det å bli «godt likt». Vi skal heller ikke forveksle tillit med å være politisk korrekt. Vi har vårt mandat og våre oppgaver, og de skal vi forsøke å løse. Så respekterer vi at andre har sine mandater, som også kan inkludere det å ha et kritisk blikk på landets sikkerhetstjeneste.

En helt grunnleggende forutsetning for tillit er kontroll. Jeg har allerede nevnt at vi må ha domstolens tillatelse på forhånd for å kunne bruke de mest inngripende metodene. Vi blir også kontrollert fortløpende av Stortingets kontrollutvalg, det såkalte EOS-utvalget. De kommer på inspeksjoner til oss 10 ganger i året. Seks inspeksjoner i Nydalen, fire hos lokale enheter. De har tilgang til alle saker, alle databaser, alle registreringer. De rapporterer direkte til Stortinget, og har vi gjort noe feil blir det tydelig kommunisert, også til offentligheten.

Jeg er glad for denne kontrollen, selv om det innebærer at vi kan få kritikk fra tid til annen. Vi lærer av kritikken, vi blir en bedre tjeneste, og jeg håper at det også bidrar til den tilliten som vi er avhengige av. Skulle det være slik at PST aldri gjorde noe feil, ville jeg blitt mer bekymret.

Men det er også verdt å merke seg at all kontroll går på om vi har gjort for mye. Det er ingen kontrollinstans som prøver oss på om vi gjør for lite! Det spørsmålet vil imidlertid fort komme skulle samfunnets sikkerhet på ny bli satt på prøve.

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. mars 2015

Generalløytnant Kjell Grandhagen
Sjef Etterretningstjenesten

«Trusler og risiki for Norge i et endret sikkerhetsbilde»

Deres Majestet, mine damer og herrer!

Jeg vil innledningsvis takke for invitasjonen til nok en gang å holde foredrag her i Oslo Militære Samfund. Dette er femte gang i løpet av like mange år jeg går på denne talerstolen for å orientere om tjenesten og det vi utretter. Denne inneholder tjenestens vurdering av ulike geografiske og tematiske områder som vi anser for å være særlig relevante for norsk sikkerhet og Norges nasjonale interesser.

Dette er også siste gangen jeg går på talerstolen i kapasitet av å være sjef for E-tjenesten. I løpet av de fem årene jeg har vært sjef for E-tjenesten har de sikkerhetspolitiske omgivelsene endret seg i betydelig grad, og dermed også tjenestens oppgaver. Jeg vil derfor benytte årets anledning til å belyse de viktigste endringer i de sikkerhetspolitiske omgivelsene og i E-tjenestens arbeid som har funnet sted, og jeg vil ta et særlig dypdykk i endringene i det som alltid har vært tjenestens dimensjonerende oppgave; Russland og Nordområdene. Avslutningsvis vil jeg komme inn på noen betraktninger rundt tjenestens virkemidler og plass i samfunnet i lys av de sikkerhetspolitiske utfordringer vi nå står ovenfor.

1. En av de store endringene som har funnet sted siden jeg begynte som Sjef E for fem år siden, er endringene i internasjonal terrorisme og terrortrusselen mot Norge. Da jeg begynte som Sjef E i 2010, fulgte tjenesten terrortrusselen slik den utviklet seg i ulike regioner ute i verden. Fokus var primært på om internasjonale terrornettverk kunne planlegge og gjennomføre terroranslag i Norge. Dette har nå endret seg fundamentalt. Grensen mellom utviklingen ute og hjemme er i oppløsning. Potensielle terrorister befinner seg nå her hjemme, midt i blant oss. Noen av disse potensielle terroristene reiser utenlands i jihad, for så å returnere hjem til Norge. Andre holder seg hjemme, men blir influert av terrororganisasjoner der ute til å forsøke å gjennomføre anslag.

Veksten og fremgangen til den militante islamistgruppen ISIL i Syria og Irak var den viktigste endringen i det internasjonale trusselbildet for terrorisme i 2014. ISIL har nå tiltrukket seg et meget stort antall fremmedkrigere fra vestlige land, inkludert Norge. Under opphold hos ISIL mottar de trening, får kamperfaring og står i fare for å bli ytterligere radikalisert. Kombinert med ISILs oppfordringer om å gjennomføre angrep i vestlige land, vil denne utviklingen sannsynligvis medføre økt fare for terrorangrep mot Vesten. Bildet forsterkes ytterligere av at både al Qaida og ISIL fortløpende etablerer filialer i nye land i Midt-Østen, Afrika og Asia, og av at de to store terrornettverkene har havnet i et innbyrdes konkurranseforhold om hegemoniet innenfor global jihad.

Terrortrusselen også mot Norge og norske interesser i utlandet forventes derfor å øke i løpet av 2015.

Utfordringene det internasjonale trusselbilde for terrorisme medfører for etterretnings og sikkerhetstjenestene er åpenbare. Det krever at tjenestene arbeider på nye måter og med nye metoder, og det krever ikke minst et inngående og nært samarbeid mellom tjenestene.

2. Det andre området som har endret seg grunnleggende siden jeg begynte som Sjef E for fem år siden, er truslene mot vitale nasjonale interesser i det digitale rom. For fem år siden var ikke dette blant de høyeste prioritetene for tjenesten – det er det definitivt nå. Nettverksbaserte etterretningsoperasjoner er nå, sammen med terror, den mest alvorlige, akutte trussel mot norske interesser. Slike operasjoner utføres mot en rekke mål i Norge, og fremmed etterretning angriper fortløpende norske myndigheter og samfunnskritiske virksomheter. Etterretningstjenesten har oppgaven med å avdekke truslene og hvem som står bak. Vi nøler ikke med å navngi aktørene Russland og Kina som står bak de mest alvorlige nettverksbaserte etterretningsoperasjonene rettet mot Norge. Begge nasjonene har høy kompetanse og viser stor grad av pågåenhet i sin tilnærming mot norske mål.

3. Det tredje, og i et lengre perspektiv, kanskje det viktigste utviklingstrekket i min tid som Sjef E, er tilbakekomsten av mellomstatlig væpnet konflikt i Europa. Utviklingen i Russland og Nordområdene har alltid vært en dimensjonerende oppgave for tjenesten, og vi har alltid fulgt den potensielle risikoen for konflikt tett.

RUSSLAND

Det er i disse dager nøyaktig ett år siden Russland annekterte Krim-halvøya fra Ukraina, og begynte sin aktive orkestrering av et pro-russisk opprør i Ukrainas østlige regioner. Hendelsene har medført en vesentlig forverring av den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, og konflikten i Ukraina har naturlig nok vært et hovedfokus for Etterretningstjenesten i året som har gått. Jeg vil nå trekke frem det vi anser som de viktigste operasjonelle lærdommene av Ukraina-krisen, for så å dele noen mer generelle vurderinger om utviklingen i russisk politikk og militærmakt.

For å sette Russlands handlemåter i Ukraina i perspektiv, kan det først være nyttig å kaste et raskt blikk tilbake på krigen mellom Russland og Georgia i 2008. Til tross for at Russland gikk seirende ut av denne konflikten, avdekket krigen betydelige svakheter i landets militære evne. For å bøte på disse svakhetene ble det samme år iverksatt en svært omfattende militærreform. Sentrale elementer i reformen var profesjonalisering av forsvaret, innføring av en helhetlig kommando- og kontrollstruktur og sammenslåing av militærdistrikt. Gjennom å forvandle det russiske forsvaret til en betydelig slankere og mer mobil militær organisasjon, har denne reformen lagt grunnlaget for det Russland har kunnet gjennomføre i Ukraina.

For Russlands omverden synes særlig tre lærdommer å peke seg ut i kjølvannet av Ukraina-krisen. Alle disse tre er direkte knyttet til de resultater vi har sett av den russiske militærreformen.

Den første lærdommen er at de russiske væpnede styrker har fått betydelig bedret reaksjonsevne. Også før krisen var vi klar over at Russland ønsker å avgjøre konflikter raskt, før motstanderen makter å kraftsamle eller mobilisere støtte hos sine allierte. Dette så vi utfolde seg i praksis i Ukraina, da særlig på Krim, men også i forhold til landets østlige regioner. Etter at president Janukovitsj flyktet fra Kiev fredag 21. februar i fjor, startet Russland øyeblikkelig styrkeoppbygging på Krim-halvøya. En kontroversiell folkeavstemning om tilslutning til Russland ble så gjennomført allerede 16. mars, før Russland formelt annekterte Krim to dager senere. En måned etter at Janukovitsj flyktet fra Kiev hadde Russland også bygget opp en robust intervensjonsstyrke langs den russisk-ukrainske grensen. Dette viser en imponerende evne til hurtig sammendragning av militærmakt fra alle deler av Russland til en effektiv, samordnet og krevende operasjon.

Nært knyttet til tidsaspektet er den andre lærdommen, som er knyttet til det såkalte forsterkningskonseptet. Militærreformen innebar at den russiske militærmakten gikk fra et mobiliseringskonsept til et forsterkningskonsept basert på stående reaksjonsstyrker og hurtig deployering. Strategiske styrkeoverføringer utføres i dag med jernbane, fartøy og fly, hvor større avdelinger kan flyttes med eller uten tilhørende tungt materiell, ofte over betydelige avstander. Evnen til strategisk styrkeoverføring, særlig med transportfly, utvikles gjennom jevnlig øving og tilførsel av nytt materiell. Dette øker igjen evnen til russisk maktprojeksjon og hurtighet. Ukraina-krisen har vist at det russiske forsterkningskonseptet fungerer.

Den siste lærdommen jeg vil trekke frem omhandler russisk virkemiddelbruk. Under Ukraina-krisen tok Russland i bruk en rekke forskjellige statlige virkemidler i et omfang og med en helhetlig koordinasjon som vi ikke har sett tidligere, og appliserte dette i form av det som ofte kalles for hybridkrigføring, altså kombinasjonen av klassisk militærmakt og ukonvensjonelle midler. Ingenting av dette er nytt i militærteoretisk forstand. Det nye er at Russland gjør det, og den finesse de gjør det med. Fra E-tjenestens side har vi kunnet observere denne konserteringen av Russlands ulike instrumenter time for time, uke for uke gjennom det siste året. Den består av omfattende klassisk militærmakt med flere titalls bataljonsstridsgrupper, artilleri, luftvern, kommando og kontroll, samt logistikk. Den omfatter også omfattende leveranser av hundrevis av stridsvogner, pansrede kjøretøyer og artilleri til separatistene i Øst-Ukraina. Den omfatter store forband av det russerne selv kaller ”russiske frivillige” som kjemper inne i Øst-Ukraina, men som i realiteten er kontrakterte russiske leiesoldater, rekruttert fra russiske militære enheter. Den omfatter russiske spesialstyrker i umerkede uniformer som utgir seg for å være separatister, omtalt i mediene som ”de små grønne menn”. Den omfatter russisk bemannede og kontrollerte luftvernsystemer og andre regulære russiske enheter inne på ukrainsk jord. Den omfatter avanserte og koordinerte informasjonsoperasjoner, både i Ukraina, mot Vesten og internt i Russland. Og den omfatter operasjoner i cyberdomenet. Alt dette har Russland gjennomført fortløpende gjennom de siste tolv månedene. Vi har observert det og dokumentert det overfor norske myndigheter. Likevel velger Russland systematisk å benekte denne involveringen. Jeg skal komme tilbake til disse tre lærdommene og hva de kan innebære for Norge og våre nærområder. Men så langt om de rent operasjonelle erfaringene fra Ukraina. I dagens situasjon er det også helt nødvendig å identifisere hva Ukraina-konflikten sier om Putin-regimets mer generelle utenrikspolitiske visjon. Overordnet mener vi at Ukraina-krisen først og fremst representerer en videreføring av russiske utenrikspolitiske prioriteringer, men også visse betydningsfulle endringer.

Russland har i praksis to utenrikspolitiske hovedmål, som begge lenge har ligget fast. Det første er; regional dominans i SUS-området. Det andre er; å styrke sin status som en likeverdig og respektert global stormakt. I praksis er disse to målene svært nært knyttet til hverandre.

En viktig drivkraft for Russlands ønske om dominans i SUS-området er ønsket om en sikkerhetspolitisk buffer mellom Russland og omverdenen, og da ikke minst mot Vesten. Ordet ”sikkerhetspolitisk” er et vidt begrep i russisk sammenheng. Når Putin-regimet i Ukraina har lagt vekt på å benytte en rekke høyst ulike virkemidler, gjenspeiler dette i stor grad at Moskva også opererer med et utvidet og komplekst trusselbegrep. Regimet ser for eksempel politisk og økonomisk integrasjon mellom vestlige land og SUS-land, enten det er i form av EU-medlemskap eller assosieringsavtaler, som en sikkerhetspolitisk utfordring for Russland. Moskva mener for det første at slik integrasjon kan være en forløper til NATO-utvidelse inn i SUS-området, noe som er en klar ”rød linje” for Russland. Men Putin-regimet opplever det etter alt å dømme som vel så truende at tettere politisk og økonomisk integrasjon med Vesten kan dreie SUS-landenes samfunns- og verdisystem i en mer liberal og demokratisk retning. Moskva frykter at en slik utvikling kan ha en smitteeffekt til Russland, og at dette i så fall kan innebære en trussel mot regimets egen maktposisjon. Vi ser med andre ord at Russlands utenrikspolitiske prioriteter både gjenspeiler en overbevisning om at det eksisterer en klassisk sikkerhetspolitisk trussel fra vest, og regimets egen frykt for å miste makten. Til sammen har disse momentene stor forklaringskraft når det gjelder Russlands handlinger i Ukraina og det øvrige SUS-området. Vi forventer at Russlands strategiske mål i SUS-området vil ligge fast i de nærmeste årene.

Når det gjelder ønsket om global stormaktsstatus, ønsker Russland respekt, i den forstand at landet fortjener jevnbyrdig innflytelse med USA og EU i alle sentrale internasjonale spørsmål. Når russisk utenrikspolitikk i dag omtales som ”revansjistisk”, er dette riktig i den forstand at Russland ønsker en slutt på den unipolare, USA-dominerte verdensorden som har rådet etter den kalde krigens slutt. Den russiske eliten ser likevel ikke for seg noen retur til Sovjettiden, da Russland hadde supermaktsstatus i en bipolar verden. Målet for Russland er i dag en multipolar verdensorden, noe landets stadig sterkere bilaterale forbindelser til Kina er det fremste uttrykket for. I de nærmeste årene må vi forvente å se et Russland som er retorisk høyt på banen i en del viktige internasjonale spørsmål, som vil fortsette å bruke sin vetomakt i FNs sikkerhetsråd aktivt, og som vil fortsette sin aktive politiske tilnærming til ikke-vestlige land. At Putin-regimet ikke aspirerer til globalt hegemoni, gjør på den annen side at et større militært engasjement utenfor SUS-området synes usannsynlig også i de nærmeste årene.

For Russland har også velutviklede økonomiske forbindelser med omverdenen lenge vært et sentralt utenrikspolitisk mål. For Russland tjener slike forbindelser mange ulike hensyn. Det klart viktigste er likevel det faktum at over halvparten av inntektene på Russlands statsbudsjett kommer fra eksport av petroleumsressurser. Russland må derfor fortsatt legge sterk vekt på forholdet til vestlige enkeltland, særlig viktige energikunder, i årene som kommer. Til tross for russisk retorikk om det motsatte, vil det nemlig ikke være mulig for Russland å erstatte Europa med Kina som sin viktigste handelspartner i overskuelig fremtid. Dette forklarer i stor grad også hvorfor Russland fortsatt legger så stor vekt på å styrke sin politiske innflytelse i Europa, særlig gjennom å knytte bånd til enkeltland og russisk-vennlige politiske krefter, og ved å forsøke å så splid mellom europeiske land.

Etter at Putin kom tilbake i presidentstolen har vi sett en systematisk forflytning av makt fra regjeringen til presidentadministrasjonen. Denne utviklingen er gjennom Ukraina-krisen ytterligere forsterket ved at Putin det siste året, i enda større grad enn tidligere, synes å basere sine beslutninger på råd fra en meget liten krets av rådgivere med bakgrunn fra etteretnings- og sikkerhetstjenestene og forsvaret. På denne bakgrunn kan det stilles spørsmål ved om konsekvensene av beslutningene – spesielt på lengre sikt – har vært tilstrekkelig belyst for den russiske presidenten før beslutningene ble tatt. Og det er på tilsvarende måte grunn til å spørre seg om president Putin – selv om han skulle komme til den slutning at hans politikk leder mot stupet – likevel ville våge å endre politikken, av frykt for å fremstå som svak og ettergivende.

Det eneste jeg tror vi kan si med sikkerhet er at Russland ikke vil endre sin politikk som en direkte følge av press utenfra. Skulle en slik endring komme, vil det etter mitt skjønn skje fordi Putin selv og hans snevre krets av eks-KGB-rådgivere eller andre nøkkelspillere i den politisk-økonomiske eliten, på egen hånd kommer til at selve hovedmålet om et langsiktig sterkt og uavhengig Russland settes på spill. Det er selv for Putin en for høy pris å betale.

Hvor bærekraftig er så den nåværende utenrikspolitiske kursen på det innenrikspolitiske plan? La meg først slå fast at vi ikke forventer noen regimeendring i Russland på kort sikt. Den russiske opinionen er fortsatt svært lydhør for nasjonalpatriotisk retorikk, og Putin-regimet har økt sin popularitet betydelig etter anneksjonen av Krim. Alternative stemmer i eliten og opposisjonen har bare blitt ytterligere marginalisert under Ukraina-krisen. Regimets nærmest absolutte kontroll over det russiske medielandskapet har bidratt sterkt til dette. I takt med den kraftige økningen i antivestlig propaganda som vi har sett i Russland det siste året, blir den liberale opposisjonen stadig oftere omtalt som femtekolonister og landssvikere som jobber for å svekke Russland til Vestens fordel. Attentatet på den liberale opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov 27. februar, er en alvorlig illustrasjon på det rådende politiske klimaet i Russland. Nemtsov var jo kjent for sin kritiske innstilling til regimet generelt og Russlands Ukraina-politikk spesielt. Jeg merker meg arrestasjonen av tsjetsjenske ekstremister etter drapet. Jeg tror de fleste også ser at det er andre i det russiske samfunnet som har følt seg mer truet av samfunnskritikeren Nemtsov enn tsjetsjenske islamister.

Den økonomiske krisen som Russland nå er inne i, synliggjør likevel flere sårbarhetsfaktorer som det russiske politiske systemet lenge har vært preget av. Både IMF og russiske myndigheter selv forventer nå at russisk økonomi vil krympe med 3 prosent i år. I fjor hadde man til sammenlikning en svak positiv vekst på 0,6 %, og det er ikke veldig mange år siden Russland hadde vekstrater på 7-8 prosent flere år på rad. Oljeprisfallet, kombinert med Vestens sanksjoner, har gjort at rubelen mistet nær halvparten av sin verdi på ett år, at inflasjonen har nådd nesten 17 prosent, og at reallønnsveksten er negativ etter mange år med solide påslag. Staten har fremdeles finansielle reserver, men med lav oljepris, negativ vekst og store ambisjoner vil disse reservene måtte tappes i betydelig grad om befolkningen skal få godene de forventer. Med dagens oljepris på rundt 60 dollar fatet kan ikke de oppsparte midlene støtte økonomien mer enn på kort sikt. Staten vil derfor få problemer med å levere de godene befolkningen forventer allerede i år dersom dagens økonomiske prioriteringer, med en klar favorisering av militærmakten, blir opprettholdt.

De fleste Russlands-analytikere er nok likevel enige om at det verken er oljepris eller sanksjoner som på sikt er den største trusselen mot russisk økonomi på sikt. Landet har unnlatt å gjøre nødvendige strukturelle grep knyttet til diversifiering, lovgivning og anti-korrupsjonsarbeid, som nå, med sanksjoner og lav oljepris på toppen, får en svært negativ langsiktig effekt. Hvorfor har de så ikke gjort noe med disse strukturelle svakhetene? Svaret er enkelt: Noen tjener også på at andre ikke slipper til og at det er lett å stikke unna store penger. I Russland befinner disse menneskene seg svært nær den absolutte makteliten.

Litt lenger frem i tid kan man derfor se for seg økende friksjon, både internt i Kreml, i den øvrige eliten og vis-à-vis befolkningen. Den økonomiske krisen kan vekke assosiasjoner til det kaotiske 1990-tallet, som Putin har gjort politisk karriere på å være motstykket til. Internt i den politiske eliten kan krisen potensielt utfordre Putins suverene rolle som øverste politiske megler mellom ulike grupperinger. Ikke minst spiller presidenten et høyt spill dersom han tillater forretningseliten og finansmiljøene å føle seg stadig mer fremmedgjort og utestengt fra de politiske prosessene.

Samtidig vil jeg fremholde at dersom situasjonen på sikt skulle føre til en regimeendring, vil ikke dette nødvendigvis resultere i et mer samarbeidsvillig, demokratisk eller forutsigbart Russland. Mangelen på fornyelse blant maktaktørene i regimet gjennom det siste tiåret, kombinert med tradisjonen for en sterk sentralmakt, gjør det vanskelig å forestille seg en situasjon der Putin må forlate presidentembedet til fordel for en mer liberal, demokratisk orientert etterfølger. Mer sannsynlig er det at et eventuelt nytt regime rekrutteres i de samme kretsene som styrer i dag, og kanskje får en enda mer utpreget nasjonalistisk profil. Nasjonalpatriotismen som i dag markedsføres som regimets hovedideologi, har slått bredt an i befolkningen, og det er derfor grunn til å tro at man vil søke å spille på nettopp disse strengene dersom en arvtaker til makten skal lanseres. Det er også verdt å merke seg at selv de deler av den russiske eliten som står for en mer liberal politisk linje og en mer forsonlig holdning til Vesten, deler det grunnleggende ønsket om russisk regional dominans i SUS-området og status som global stormakt.

Selvsagt kan man ikke helt utelukke muligheten for en annen utvikling. Regimet kan bli tvunget til å gi mer liberale krefter større spillerom for å rette opp en feilslått økonomisk politikk, men det er likevel vanskelig å se for seg at disse ville kunne bli en dominerende politisk kraft. Det er også mulig å se for seg et scenario der dagens sentraliserte system erstattes av langvarig politisk kaos, preget av maktkamp mellom ulike fraksjoner med tilnærmet lik tyngde og innflytelse. Dette kan også resultere i større regional ustabilitet, noe Norge neppe ville være tjent med. At massiv folkelig opposisjon skulle kunne velte regimet, synes i dag lite trolig – i alle fall på kort sikt. Putins oppslutning på meningsmålinger er svært høy, og Kreml er i dag godt forberedt til å møte eventuell folkelig mobilisering gjennom meget sterke kontrollmekanismer. På den annen side tilsier erfaringer fra andre områder, som Midtøsten, at folkelig oppstand kan oppstå raskt og er vanskelig å forutse. Den økonomiske krisen gjør også at mobiliseringspotensialet er bredere i dag enn tidligere.

Alt tyder på at moderniseringen av den russiske militærmakten fortsatt vil ha høy prioritet. Dette er også knyttet til den kontinuitet vi ser i russisk trusselpersepsjon. I den reviderte versjonen av Russlands militærdoktrine som ble publisert 2. juledag, troner NATO fortsatt øverst på listen over sikkerhetspolitiske farer for Russland. Men i det russiske verdensbildet har man potensielle sikkerhetspolitiske utfordringer også på de øvrige kanter av landet – fra ustabile regimer og ekstrem islamisme i sør, til et voksende Kina i øst som Russland nok betrakter med en viss uro til tross for det økende bilaterale samarbeidet.

Den russiske forsvarsreformen fra 2008 vil fortsatt prege kapasitetsutvikling og styrkestruktur i de kommende årene. Moderniseringen av det russiske forsvaret fortsetter gjennom det statlige våpenprogrammet GPV-2020. Riktignok ble det føderale budsjettet for de neste to årene vedtatt mens oljeprisen og rubelkursen var i fritt fall, og de siste budsjettplanene avdekker noe lavere tildelinger enn i tidligere planer. Flere prosjekter må således trolig utsettes til neste planperiode, frem mot 2025. Likevel tyder mye på at bevilgningene til militærmakten fortsatt vil være prioritert, og at de vil fortsette å øke. I 2015 legges det opp til at budsjettposten ”Nasjonalt forsvar” skal utgjøre 4,2 prosent av BNP, mot 3,4 prosent i fjor. I tillegg kommer også forsvarsrelaterte bevilgninger som regnes under andre budsjettposter. Ukraina-krisen har bidratt til prioriteringen av forsvaret ved at den, fra det russiske lederskapets synspunkt, har vist at militærmakt er et anvendelig middel til å oppnå utenrikspolitiske mål. En konsekvens av dette er at NATO og Norge på mellomlang sikt vil stå overfor en stadig mer kapabel russisk militærmakt som disponerer et bredt spekter av virkemidler. I moderniseringsplanene opprettholdes prioriteten til de strategiske kjernevåpenstyrkene, luftlandestyrkene, luftforsvaret og marinen. For 2015 er det annonsert at militærmakten vil få tilført ytterligere omtrent 150 fly og helikoptre av forskjellige typer, et antall nye luft-til-luft og luft-til-bakke-missiler, kryssermissiler og strategiske bombefly. Landstyrkene skal motta nok et brigadesett såkalte Iskander-missiler, og marinen skal blant annet få tre nye fregatter og en konvensjonell angrepsundervannsbåt.

Kjernevåpen vil fortsatt utgjøre fundamentet i russisk avskrekkingsevne. Denne evnen videreføres gjennom modernisering og utskiftning av både kjernevåpen og tilhørende leveringsmidler. I løpet av det neste tiåret vil de fleste systemene fra sovjettiden være byttet ut. Et for Norge minst like viktig trekk å merke seg, er at Russland også prioriterer utvikling og anskaffelse av langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen, som på sikt vil kunne representere et supplement til kjernevåpnenes globale og regionale roller. Slike våpen muliggjør å ramme motstanderens viktigste kapasiteter ved innledningen av en konflikt, uten å eskalere til bruk av kjernefysiske våpen.

Russiske myndigheter har også i mange år benyttet seg av digitale nettverksoperasjoner for å skaffe seg informasjon om andre lands politiske beslutninger og om militære og økonomiske forhold. Landet besitter nå etablerte institusjoner for å drive slike operasjoner, og har tilegnet seg betydelig erfaring og høy kompetanse. Sammen med Kina fremstår Russland i dag som den mest aktive aktøren bak nettverksbaserte etterretningsoperasjoner rettet mot Norge. En militær cyberkommando har dessuten vært under etablering siden 2012. Dette vil i årene fremover øke Russlands evne til å ramme en motstanders militære kapabiliteter, inkludert kommando og kontroll.

Fra disse generelle utviklingstrekk er det nå på tide å dreie fokuset mot hva alt dette vil bety for Norge. Vi vurderer fortsatt at det er i Russlands interesse å ha et godt bilateralt samarbeidsforhold til Norge, til tross for at Ukraina-krisen også har påvirket forholdet mellom våre to land og ført til en innføring av gjensidige sanksjoner. Når det gjelder våre nærområder i nord, har Russland betegnet Arktis som sin viktigste fremtidige strategiske ressursbase. I likhet med de andre arktiske kyststatene har Russland derfor også en sterk egeninteresse av at nordområdene og Arktis forblir en lavspenningsregion, og at grenseoverskridende utfordringer håndteres i fellesskap. De siste årene har dette ikke minst kommet til uttrykk ved at Russland har vært opptatt av å fremstå som en ansvarlig aktør som følger havretten i Arktis.

På den annen side har Ukraina-konflikten resultert i betydelig svekket tillit mellom Russland og Vesten, og som nevnt tyder lite på en snarlig endring av dette. Dette vil kunne skade samarbeidsklimaet også i Arktis. På russisk side er det blant annet økt bekymring knyttet til NATOs tilstedeværelse og aktivitet i de arktiske områdene. Dette kan føre til at Russland i tiden fremover ikke bare ser Norge som et enkeltland som man ønsker et godt bilateralt samarbeidsforhold til, men i økende grad også som et medlem av en vestlig forsvarsallianse som har sterkt motstridende interesser i forhold til Russland. I et stadig mer sentralstyrt Russland vil dessuten de samme beslutningstakerne som har hatt ansvar for Russlands fremferd i Ukraina, også ta de overordnede beslutningene om russisk Arktis-politikk. Et eksempel på dette er Dmitrij Rogozin, visestatsminister og hardliner i kretsen rundt Putin. Han leder nå Russlands Arktis-kommisjon, med ansvar for utformingen av landets fremtidige, helhetlige Arktis-politikk. For aktører som Rogozin, står Russlands stormaktsstatus helt sentralt. Sannsynligheten har derfor økt noe for at Russland vil kunne føre en noe mer utfordrende utenrikspolitikk også i Arktis, særlig i de tilfeller der Russland opplever at vitale interesser er i spill. Dette vil også kunne påvirke norske interesser.

For et par år tilbake var russisk Arktis-retorikk preget av ord som ”fredelig utvikling”, ”lavspenning” og ”liten militær aktivitet”. Nå ser vi at russiske ledere, blant dem forsvarsminister Sergej Sjoigu, i langt større grad omtaler behovet for en styrket militær aktivitet i nord. Men retorikk er en ting – handling noe annet. Vi kommer ikke bort fra at Russland nettopp har etablert en ny fellesoperativ kommando med ansvar for store deler av russisk Arktis, nye flybaser langs hele den russiske nordkysten og på de polare øygruppene, etablerer en ny hærbrigade i Alakurtti og har planer om nok en brigade på Yamal, og de tilfører nye og moderniserte våpensystemer i alle forsvarsgrener på løpende bånd.

Vi befinner oss med andre ord i et endret sikkerhetspolitisk landskap, der det er av vesentlig betydning å følge utviklingen av russisk militærmakt i våre nærområder.

Selv om militærmakten i nord først og fremst har en strategisk, global rolle, er den også et regionalt virkemiddel for å sikre russisk kontroll i regionen. Nordflåtens strategiske undervannsbåter er et av de mest sentrale elementene i Russlands kjernefysiske avskrekkingsevne. Disse undervannsbåtene – av Delta IV- og Dolgorukij-klassene, med deres tilhørende moderniserte og nye, interkontinentale missiler, og Nordflåtens og det øvrige forsvarets evne til å beskytte dem, er kjernen i russisk militært nærvær i Norges nærområder i nord. Vi vurderer at Kolahalvøya vil være den viktigste, strategiske marinebasen for Russlands strategiske, kjernefysiske kapsiteter også i fremtiden. Gjennom tilførsel av nye våpen og ny teknologi er Russland i ferd med å øke sin evne både til å benytte kjernevåpen og til å beskytte sine strategiske kapasiteter og kjerneområder. Disse våpnene har rekkevidde til å dekke store deler av norsk land-, luft- og sjøterritorium. Det forventes også tilførsel av flere nye kamp- og støttefartøy til Nordflåten i 2015.

For en del av dere i salen lyder nok denne beskrivelsen kjent, og sannheten er at Russlands grunnleggende militære konsept fremstår som uendret siden den kalde krigen. Landet vurderer fortsatt at landets stormaktstatus og overlevelsesevne hviler på en troverdig og redundant nukleær første- og annenslagsevne, og evnen til for enhver pris å beskytte denne kapasiteten. For Norge gjenstår det fortsatt som et faktum man ikke kan melde seg ut av, at denne kapasiteten befinner seg noen kilometer fra grensen vår i nordøst.

Landstyrkene på Kolahalvøya er i utgangspunktet defensivt orienterte, og har som hovedoppgave å forsvare russisk territorium generelt og de strategiske kapasitetene spesielt. Landstyrkenes aktivitet i 2014 har i all hovedsak vært av rutinemessig karakter, men det kan være verdt å merke seg av flere av avdelingene fra Pechenga, nær norskegrensen, har vært deployert til grenseområdene mot Ukraina, og vært aktive der i lengre perioder. Den nevnte etableringen av to nye arktiske brigader vil styrke den landmilitære tilstedeværelsen i Nordvest-Russland.

Russland opprettholder også sine mye omtalte strategiske flygninger med tunge og middels tunge bombefly i våre nærområder. Et sentralt formål med disse flygningene er å demonstrere evnen til operasjoner med flybårne strategiske våpen, men gjennom det siste året ser vi også at disse flygningene nyttes som tydelig politisk signalering til land i Vest-Europa. Generelt økte luftaktiviteten noe i Arktis i 2014, men luftaktiviteten på Kolahalvøya, med tilstøtende områder og langs norskekysten, var i sum omtrent som tidligere år. Moderniseringen av luftstridkreftene på Kolahalvøya har nå startet opp, med nytt strategisk luftvern, nye taktiske bombefly og nye fartøybaserte jagerfly som sentrale elementer. Dette vil i vesentlig grad styrke luftforsvarsevnen over Kolahalvøya og Barentshavet, den regionale offensive kapasiteten og potensialet for maktprojeksjon fra hangarskipet Admiral Kuznetsov.

La meg avslutningsvis understreke, at til tross for de betydelige militære og sikkerhetspolitiske endringene vi har sett i 2014, fastholder Etterretningstjenesten vurderingen om at Russland i dag ikke utgjør noen militær trussel mot Norge. Trussel er en kombinasjon av faktorene kapasitet og intensjon. Selv om den russiske kapasiteten er økende, er det i dag vanskelig å se en rasjonell grunn til russisk militær aggresjon mot Norge i et kort eller mellomlangt perspektiv. Ukraina-krisen har utspilt seg i det Russland anser for å være sin privilegerte interessesfære, som Norge ikke er en del av. Dette gjør at situasjonen politisk sett har begrenset overføringsverdi til Norge og våre nærområder. På den annen side er intensjoner noe som kan endres raskt. Russlands fremferd i Ukraina, landets voksende økonomiske krise og en stadig mer uforutsigbar innenrikspolitisk situasjon, gjør det nødvendig å følge den politiske utviklingen i Russland nøye i tiden som kommer.

På det operasjonelle plan trakk jeg innledningsvis frem tre lærdommer fra Ukraina-konflikten. De russiske væpnede styrkers betydelig økte reaksjonsevne og overgangen fra et mobiliserings- til forsterkningskonsept har altså innebåret at varslingstiden for russiske militære forberedelser og styrkeoppbygging er redusert, i praksis fra måneder ned til dager og uker. Russland har også vist evne til å integrere informasjons- og cyberoperasjoner, diplomati og økonomiske virkemidler med militærmakt i helhetlige kampanjer. Alt dette er overførbart til en eventuell fremtidig konfliktsituasjon i våre nærområder der Russland er part. I et militært perspektiv betyr dette redusert varslingstid og en mer kompleks potensiell motstander, der en klassisk tilnærming til militær konflikt fra norsk side ikke lenger vil være tilstrekkelig. Særlig viktig å merke seg er den vekt Russland legger på fordekt og forenektbar subversiv virksomhet. For Etterretningstjenesten innebærer det at vi i enda mindre grad enn tidligere kan tillate oss å stivne i våre arbeidsformer og i vår innretning. For til enhver tid å kunne gi våre beslutningstakere et mest mulig relevant og oppdatert trusselbilde, må vi kontinuerlig oppdatere våre metoder og vår teknologi.

Nasjonens sikkerhet og samfunnssikkerhet er statens viktigste oppgaver. En av de virkelig store endringene i løpet av de fem årene jeg har vært Sjef E, er at Etterretningstjenesten nå står i selve frontlinjen for å bevare denne sikkerheten mot de moderne trusler som vårt samfunn, våre verdier og nasjonale interesser står overfor.

I tråd med at Norges internasjonale omgivelser og at trusselbildet blir mer sammensatt og komplekst, øker beslutningstagernes behov for rettidig, relevant og pålitelig informasjon. Utviklingen medfører økte krav til E-tjenesten som nå må levere produkter i et større omfang, i et høyere tempo, på et bredere sett av områder og tema, og med en høyere grad av inngående spisskompetanse på ulike geografiske og tematiske områder enn tidligere. I tillegg medfører utviklingen at trusselbildet som sådan, blir stadig mer krevende å avdekke og følge.

Gjennom det siste halvannet år har etterretning som funksjon, fått stor oppmerksomhet. Ikke minst i mediene. Snowden-lekkasjene har satt søkelyset på etterretningstjenestenes metoder, og det etterlates et inntrykk av at denne virksomheten representerer en alvorlig trussel mot enkeltmennesker verden rundt. Når det nå er gått noen tid etter Snowden-avsløringene, er det kanskje tid for et tilbakeblikk og et forsøk på å se dette i et litt større perspektiv.

Vi kommer ikke utenom at etterretnings- og sikkerhetstjenesters virksomhet potensielt virker inn på enkeltmenneskers frihetsgrad. Således er det selvfølgelig slik at det ikke er mulig å oppnå 100% samfunnssikkerhet samtidig som alle enkeltindivider opplever 100% personlig frihet. Jeg vil jo likevel hevde at ett av de mest grunnleggende elementene i individets frihet er retten til å leve trygt og godt uten den type trussel, som vilkårlig, ekstremistisk terror i dag representerer, hengende over seg.

Halvannet år etter Snowden-lekkasjene er tiden moden for å sette det som den gang fremkom i et litt større perspektiv. Det er ikke min oppgave å forsvare hva ulike etterretningstjenester har gjort opp gjennom årene, og det er helt sikkert – i historiens lys – gjort en rekke feil. Min hovedobservasjon er likevel at Snowden-lekkasjene har resultert i svært få grunnleggende endringer i hvordan etterretningstjenester arbeider. Noen justeringer av lovgivning og oppgaver har funnet sted, men i all hovedsak fortsetter virksomheten som tidligere. Og grunnen til at det fortsetter, er at de myndighetene som bestemmer i ulike land, ønsker at det skal fortsette. Mens forsvarsbudsjettene er redusert i svært mange land, ser man mange steder en økning i etterretningsbudsjettene. Dette har selvfølgelig bare én eneste forklaring: Etterretning er avgjørende for nasjonenes sikkerhet. Med det trusselbildet vi i dag ser, er situasjonsforståelse og varsling av avgjørende betydning.

Av og til hører jeg folk si: – Selvfølgelig skal E-tjenesten ha de metodene den trenger for å jakte terrorister – det er masseovervåkning vi ikke vil ha. Da må jeg som fagmann få si følgende: De terroristene vi kjenner identiteten til er det meget enkelt å holde orden på. Det er ikke det som er dagens utfordring. Utfordringen dreier seg om det store antallet potensielle terrorister vi overhodet ikke kjenner identiteten til. Da har vi ikke et foto eller et telefonnummer å ta utgangspunkt i. Så når vi leter etter den berømte nåla i høystakken, leter vi ikke en gang etter en nål, men etter et halmstrå med omtrent samme farge og lengde som de andre halmstråene. Det, mine damer og herrer, er dagens utfordring. Hvis man vil at jeg og mine medarbeidere skal finne disse ukjente truslene, enten de er potensielle terrorister eller alvorlig skadevare som kan infisere våre samfunnskritiske datasystemer, må man også forstå at jeg må besitte de verktøy som skal til for oppdage disse ukjente ukjente.

Og vi vet meget vel hvilke verktøy det er som virker i denne sammenhengen. Kommunikasjonsetterretning frembringer i særklasse mest av den type informasjon som bidrar til både å forhindre terrorhandlinger og å oppdage den mest alvorlige skadevaren som treffer våre vitale datanettverk.

Jeg forstår at en del kan ha blitt bekymret over det bildet av masseovervåkning som er tegnet gjennom mediadekningen av Snowden-saken. Den påståtte trusselen etterretningstjenester skal utgjøre mot individer og deres privatliv, stemmer imidlertid ikke med det bildet jeg selv sitter med, og jeg tror etter hvert jeg kjenner etterretningsverdenen ganske godt. For det første vil jeg gjenta noe jeg også har sagt tidligere, nemlig at det er stor forskjell på å ha tilgang til informasjon og det å bruke eller misbruke informasjon. På samme måte som det er en betydelig forskjell mellom masseinnsamling av informasjon og masseovervåking av mennesker.

Jeg ber om å bli trodd når jeg sier at jeg ikke vet om noen etterretningstjeneste vi samarbeider med som har oppdrag om, interesse av eller evne til å følge vanlige menneskers kommunikasjon. E-tjenesten samler ikke inn informasjon om vanlige mennesker. Det er ikke oppdraget vårt og det gir absolutt ingen etterretningsmessig verdi. Snarere tvert i mot er vårt oppdrag og rasjonale å fokusere på å finne de meget få aktørene, enten det er utlendinger eller nordmenn, som kan true vanlige mennesker og nasjonale interesser. Den nye dimensjonen i dette er at noen av våre egne borgere gjør ting som de ikke gjorde tidligere. Dette krever at vi følger deres aktivitet der den foregår – utenfor våre grenser. Innenfor grensen er det selvfølgelig PST som har ansvaret.

I lys av de siste årenes utvikling i trusselbildet og de terrorhendelser som har funnet sted, sist i Paris, Brussel og København, merker jeg både en økende forståelse for at etterretnings- og sikkerhetstjenester gjør en viktig jobb, men også en forventning om at vi faktisk skal avdekke disse truslene før de treffer oss.

Etter mitt faglige skjønn er det vanskelig å unngå å samle inn data bredt dersom en skal evne og avdekke den ukjente terroristen eller ukjente digitale trusselen. Innsamlingen skal være målrettet, men den målrettede letingen etter den relevante informasjonen krever nødvendigvis at man finner et punkt å nøste ut fra, og for å gjøre det må man ha aksess til betydelige mengder data, herunder til elektronisk kommunikasjon som benyttes av de aktuelle aktørene. Bare på den måten kan vi gjennom møysommelig arbeid finne de halmstråene, de små brikkene og de forbindelsene som gjør at puslespillet faller på plass.

Jeg er den første til å erkjenne at dette er komplisert og krevende for våre politikere å ta stilling til. Men det er bare de som kan finne de rette balansepunktene mellom ulike samfunnshensyn. Jeg for min del innser at vi som tjeneste er avhengig av et klart samfunnsmandat og grunnleggende tillit i befolkningen når vi skal løse slike oppdrag. Derfor har jeg også i mine fem år som etterretningssjef investert mye tid og krefter i å bygge den åpenhet, tillit og forståelse det krever å være en hemmelig tjeneste i ett av verdens mest åpne samfunn. Derfor er jeg også svært opptatt av å si følgende: Utvidede metoder for E-tjenesten kan ikke komme alene. De må komme sammen med solid lovgivning, sammen med klare godkjenningsmekanismer for metodebruken – og kanskje viktigst av alt – forsterkede mekanismer for demokratisk og uavhengig kontroll med at virksomheten holder seg innenfor de rammer som er trukket opp. Dette siste har vi god erfaring med i E-tjenesten gjennom det arbeidet EOS-utvalget utfører. Med disse premissene på plass er det etter mitt skjønn mulig å garantere en samfunnsgagnlig virksomhet som på ingen måte truer andre enkeltmennesker enn de som reelt truer oss.

Og så kan jeg mot slutten av foredraget, mine damer og herrer, ikke dy meg for en liten betraktning på siden av det jeg har ansvaret for. Jeg sa i sted at jeg ikke kjenner noen etteretningstjeneste som retter sin virksomhet mot vanlige mennesker. Men – jeg kjenner en del andre som gjør det. Markedet er i dag fullt av kommersielle aktører som investererer hundrevis av milliarder av kroner i teknologi, som systematisk kartlegger hver enkelt av oss og våre bevegelser, vaner og preferanser. Og de fleste av oss, som de i denne sammenheng ”drukne bøndene” vi er, klikker lekende lett de tastetrykkene hvorigjennom vi oppgir enhver skanse mot inntrengning i våre mest private sfærer. Jeg har heller ikke unnlatt å merke meg at noen av de mest aktive pengemaskinene som utøver denne forretningsvirksomheten, er en del av de mediekonsernene som står bak de mediene som for et drøyt år siden produserte skandaleforsidene om hvordan etterretningstjenester truer personvernet.

Jeg er stolt over Etterretningstjenesten i Norge. Flotte mennesker jobber hver dag med å gjøre Norge tryggere. De jobber i en en hemmelig tjeneste, men som jeg har sagt noen ganger tidligere, det er mye, mye viktigere at vi er en tjeneste enn at vi er hemmelig.

Eirik Øwre Thorshaug Politisk rådgiver – Utenriks- og forsvarskomiteen (Ap)

Finnes bare i PDF-format:

2015-03-09-Thorshaug

Temaer:
1) Trusselbildet
Bredere – flere trusler
Dypere – flere aktører
”Terror, klima & cyber”

2) Demokrati og rettsstat
Politiet vokter ytterkanten av samfunnet
Rettsstaten under press
Hva vi gjør
Hva vi unnlater å gjøre

3) Politi
Tre forutsetninger for politireform:
Lokal tilstedeværelse
Sterkere aksjonsberedskap
Solid forebyggende arbeid

4) Totalberedskap
Risikoerkjennelse
Samhandling og samordning
Forebyggende sikkerhet

Risikoerkjennelse:
Risikoforståelsen bestemmer om man øver, hva man øver på, og hva man lærer av øvelser.
Selve krisehåndteringen er en indikasjon på hvor godt forberedt man er.
Godt forberedte øvelser, kan fungere som en dynamisk form for tilsyn.

3 refleksjoner – utfordringer:
Risikoerkjennelse
Etatskultur
Samhandling

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. mars 2015

Statssekretær Laila Bokhari

Kjære alle sammen,

Tusen takk for invitasjonen til å komme hit igjen til Oslo Militære Samfund for å snakke om et tema som dessverre bare er blitt enda mer aktuelt:

Innsatsen mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Noen kaller det vår generasjons kamp, et ungdomsopprør eller en sivilisasjonskamp, andre kommentatorer sier «Det brenner i Islams hus» for å forklare hva som er på spill og hvor de virkelige diskusjonene finner sted/bør finne sted. Kanskje er det vi ser en blanding av alt dette. Radikalisering, rekruttering og reisevirksomhet til krigs- og konfliktområder for å bli med i terrororganisasjoner er bekymringsfullt. At vår egen ungdom, ungdom oppvokst her i landet, noen konvertitter, ja, at ungdom tiltrekkes av ekstreme ideologier som forfekter intoleranse og vold, verdier som ikke hører hjemme i våre samfunn, bør oppta oss alle. At vi ikke greier å komme opp med gode svar, overbevisende alternativer, til vår ungdom som føler utenforskap, som søker tilhørighet, eller identitet og trygghet, er noe vi alle bør ta på alvor. Dessverre er fenomenet radikalisering nå et økende problem i Norge og Europa. Dette bekreftes i de

årlige trusselvurderingene. Vi ser det i nyhetsbildet, Tekstboks: vi har Paris og København friskt i minne, vi hører om avvergede angrep i Europa. Vi ser en bekymringsfull utvikling hva gjelder økende anti-semittisme og flere angrep mot jødiske mål i Europa den senere tiden. Vi ser også polariserende hatretorikk fra flere fronter, hatretorikk mot ulike minoriteter som igjen kan føre til økt intoleranse, hatkriminalitet og voldsbruk. Dette er utviklingstrekk vi er nødt til å følge med på og agere mot tidlig.

Radikalisering må forstås som den prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål. En radikaliseringsprosess som leder frem til voldelig ekstremisme kjennetegnes av – for det første en kognitiv utvikling mot en stadig mer ensidig virkelighetsoppfatning, der det ikke er rom for alternative perspektiver. Dernest en videre utvikling der denne virkelighetsoppfatningen oppleves så akutt og alvorlig at voldshandlinger er nødvendige og rettferdige. Vi vet at dette hverken er nytt eller har utspring i kun ett miljø.

Terrorisme, radikalisering og voldelig ekstremisme er ikke noe nytt. Vi har sett ulike former for politisk vold og voldelig ekstremisme også her i Norge, vi kjenner til høyre-ekstremismen på 90-tallet, og andre steder i Europa var på et tidspunkt voldelig venstreekstremisme høyt på agendaen. Vi har vært igjennom bølger av gjengkriminalitet, MC-kriminalitet og annet. Vi opplevde de grufulle terrorangrepene 22. juli 2011. Minnene er fortsatt Tekstboks: med oss. Og alt dette skal vi ta med oss når vi nå ser rundt oss – og ikke minst når vi utformer tiltak mot og tenker på hvordan vi skal svare på utfordringene med voldelig ekstremisme og radikalisering.

Trygghet i hverdagen er kanskje den viktigste verdien for oss alle. For de fleste henger trygghet tett sammen med frihet. Frihet til å velge, si, mene, ytre og tro hva vi vil. Men også tilhørighet i nærmiljøet, i samfunnet. Mangel på tilhørighet kan gjøre oss utrygge og usikre. Resultatet er dessverre at noen velger å søke trygghet i kriminelle, radikale og ekstreme miljøer. De blir dratt inn i disse miljøene av ulike årsaker, noe er attraktivt, miljøene fyller et behov. Det er disse hullene vi må se etter. Og fylle.

Vi har det siste året sett en urovekkende utvikling: At vanlige ungdommer på veldig kort tid endrer adferd og blir radikalisert er svært bekymringsfullt. Unge mennesker – norsk ungdom – reiser til Syria som fremmedkrigere. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) anslår at rundt 70 nordmenn har reist fra Norge til Syria som fremmedkrigere. Fra Europa regner man med at så mange som 3000 har reist. Fra andre konfliktområder som Libya, Yemen, Pakistan, Sahel/Mali og andre steder reiser det også fremmedkrigere for å bli med i IS/ISIL. Fremmedkrigere er heller intet nytt fenomen. Vi kjenner det bl.a. fra alle de som dro til Afghanistan for noen tiår siden. Vi vet at Afghanistan-veteranene (altså datidens fremmedkrigere) ofte returnerte eller fortsatte sin kamp andre steder etter at de hadde vært i Afghanistan og kjempet. På den måten ble kampen ført videre i ettertid – til nye områder – og nye konfliktsoner ble radikalisert. Her er en ond spiral. Dette er bekymringsfullt for fremtiden. Utfordringen i dag er at Syria er så mye mer tilgjengelig, reiseavstanden er kortere, tallene er mye større. Vi vet at de mange av de som returnerer fra like kamphandlinger vil ha med seg både kamp- og

våpentrening. De kan også ha med seg traumatiske erfaringer som gjør dem mer villige til å bruke våpen, eller gjøre annen skade. Vi må inn med målrettet innsats for å hindre en slik utvikling. Her pågår det nå et arbeid i justisdepartementet ift kriminalisering av handlinger knyttet til deltakelse i væpnet konflikt. Det er viktig å ha gode verktøy og tydelige lovverk her. Dette er spørsmål som jobbes med over hele Europa.
Det viktigste sporet er likevel det forebyggende. For det første er det ikke alle radikaliserte som drar til Syria. Disse utgjør også en fare. For det andre handler det om å fange opp signaler så tidlig som mulig. Før de kommer i politiets eller PSTs søkelys.

Her må vi også inn med målrettet innsats for å hindre en utvikling som skissert. Da er det ikke tilstrekkelig med PST og politiets innsats, vi må også engasjere skolen, barnevernet, trossamfunn, kommunale fritidsklubber, familie, naboer og venner. Vi må engasjere miljøene som føler seg berørt for å forhindre at sårbar ungdom blir tiltrukket av voldelige miljøer.
Tekstboks:

Tekstboks:

Sist sommer så vi hva slags konsekvenser den økte radikaliseringen kan føre til da trusselnivået i Norge ble høynet på grunn av hendelser relatert til Syria. Vi var alle berørt: Enkeltfamilier og lokalsamfunn, kollektivtilbud og idrettsarrangementer. Enkelte miljøer følte seg stigmatisert, da må vi som storsamfunn stille opp for å forhindre utstøting og utenforskap.

Angrepene i Paris 7. januar i år, viste oss virkelig alvoret. Dette ble etterfulgt av nok et tragisk angrep i København. Flere steder i Europa hører vi om avvergede angrep. Her er det viktig å stå samlet om våre verdier. Og hva vi tror på. Hvilket samfunn vi ønsker. Dette gjelder i alt vi gjør, fra hvordan vi omtaler hverandre, til hvilke tiltak vi iverksetter. Vi skal samtidig være klar over at det finnes karismatiske ledere der ute som har en appell, som enkelte unge mennesker føler seg tiltrukket til. «Talentspeidere» er det noen som kaller dem, de som aktivt leter etter sårbar ungdom. Disse falske rollemodellene og den appellen de har, må utfordres. Utfordres med kunnskap og alternativer.

Politiets Sikkerhetstjeneste presenterte den 4. februar den årlige trusselvurderingen.

Trusselsituasjonen i Norge er preget av både kontinuitet og endringer. Selv om vi ikke har vært vitne til dramatiske hendelser i Norge det siste året, er utviklingen gjennomgående negativ. Dette gjelder utviklingen i trusselsituasjonen knyttet til ulike former for ekstremisme.

Den største trusselen kommer per i dag fra militante islamistiske miljøer. Den raske fremveksten av IS/ISIL er her den mest alvorlige. Selv om det også finnes andre militante islamistiske miljøer og grupperinger.

Vi vet også at det finnes andre miljøer utover det militante islamistiske som vi bør følge med på. 22. juli 2011 synliggjorde dette for oss. Viktigheten av å være årvåkne. Vi vet imidlertid at de organiserte høyre- og venstreekstreme miljøene i Norge vil i liten grad utgjøre noen trussel mot vårt samfunn i 2015. En potensiell terrortrussel her knytter seg først og fremst til enkeltpersoner som er i stand til å handle på egen hånd eller i små grupper. Det forventes imidlertid økt aktivitet i enkelte lokale høyreekstreme miljøer. Dette skyldes i hovedsak påvirkning fra høyreekstremister i utlandet. Her igjen er forebyggende mottiltak fra politiet og andre lokale aktører viktig for å forhindre fremvekst av større organiserte miljøer.

Det vi vet er at de høyreekstreme, de venstreekstreme og de ekstreme islamistiske miljøene representerer polariserte ytterpunkter i dagens norske samfunn. En provoserende volds- eller terrorhandling fra et av miljøene kan på kort tid føre til protester og hevnaksjoner. Dette kan føre til en ond spiral.
Tekstboks:

Tekstboks:
Utviklingen bekymrer oss alle. Og denne tendensen berører oss alle. Klimaet i etterkant av Paris, København og en rekke avvergede angrep er både dypt bekymringsfullt, men gir også et visst håp. Unge som gamle har vist sin avsky, muslimsk norsk ungdom oppfordret til en fredens ring rundt synagogen i Oslo. Dette blir lagt merke til internasjonalt. Dette engasjementet gjør oss alle stolte, og vi må heie fram slike initiativ.

Politikere har også et ansvar for å sette radikalisering av vår ungdom på dagsorden. Det er derfor regjeringen har oppfordret hele Norge til å bli med i innsatsen for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme.

Vi har et felles ansvar. Å bekjempe radikalisering er ikke et samfunnsoppdrag regjeringen kan løse alene. Det hviler et ansvar på hver enkelt av oss: Et ansvar for å bidra til å skape et samfunn der alle kan føle seg hjemme. Samtidig må vi se etter faresignaler og sende bekymringsmeldinger, slik at ingen faller utenfor og blir enkle ofre for ekstreme miljøer. Dette gjelder ulike kriminelle miljøer – eller ekstreme retninger. Slike ekstreme miljøer spiller hverandre gode, de konkurrerer om oppmerksomhet og kan framprovosere reaksjoner og nye selvopphøyde/selvutnevnte karismatiske ledere.

For å stanse radikalisering, rekruttering og reisevirksomhet til krigs- og konfliktområder må vi alle ta ansvar for å skape et inkluderende samfunn der radikalisering og voldelig ekstremisme ikke får vokse frem. Et samfunn der ulike meninger kan utveksles, men der meninger vi er uenige i ikke blir stående uimotsagt. Dette krever en innsats fra oss Tekstboks: alle. For ytringsfriheten er og skal være en bærebjelke i alt dette arbeidet.

I dette forebyggende arbeidet trenger vi lokale, nasjonale og internasjonale tiltak. Vi trenger verktøy. Handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme fra juni 2014 inneholder 30 konkrete tiltak som beskriver hvordan vi skal arbeide forebyggende på ulike nivåer. Handlingsplanen skal utgjøre en forskjell for dem som er i kontakt med unge mennesker i sitt daglige arbeid.

Regjeringen har et ønske om at dette skal være en levende og dynamisk handlingsplan. Vi må ha en kontinuerlig dialog og debatt om disse spørsmålene. Regjeringen skal lytte og være til stede – men det er lokalsamfunnene som kjenner de lokal utfordringene best. Intet samfunn er tjent med å fortie utfordringene. De viktigste møtene tar lokalsamfunn selv initiativ til og gjennomfører i lokal regi med representanter fra ulike miljøer som kan gi hverandre inspirasjon i dette viktige arbeidet. Det er i kommunene at det viktigste forebyggende arbeidet må skje. Mange i førstelinjetjenestene, i skoleverket, fra ulike religiøse organisasjoner og trossamfunn, og fra frivillige organisasjoner, stiller opp og gjør viktig arbeid hver dag. Å skape gode plattformer og arenaer hvor disse aktørene møtes har en verdi i seg selv. Her kan erfaringer utveksles, kontakter bygges. Nettopp derfor sendte Statsministeren i oktober i fjor ut et brev til 23 norske kommuner. Kommuner med ulike erfaringer, geografisk spredd over hele landet. Noen med store utfordringer, andre med mindre. Alle viktige brikker i forebyggingsarbeidet.

Jeg har både sammen med statsministeren og alene blitt invitert til å besøke en rekke kommuner rundt i landet for å se hva slags arbeid som daglig utføres der på det kriminalitetsforebyggende området. Selv om landskapet og utfordringene kan oppleves forskjellig fra sted til sted, er det veldig mye bra som gjøres ute i kommunene. Her finnes aktive ungdomsmiljø og trossamfunn, og aktive førstelinjetjenester. Mye godt kriminalitetsforebyggende arbeid gjøres allerede. Samtidig vet vi at vi alle kan gjøre mer. Å arbeide forebyggende er å tenke rutiner og å tenke langsiktighet. Forebygging handler også om å samarbeide, ofte på tvers av ulike etater og miljøer. Kanskje er det nye nå at vi må tenke enda bredere, ta inn nye ungdomsmiljøer, trossamfunn, foreldregrupper. Dette for å skape større forståelse for hva som rører seg i ulike miljøer. Men mange av verktøyene mener jeg er på plass – og flere verktøy vil komme på plass snart. Kommuner lærer av hverandre, og vi lærer av våre nordiske naboer og andre.

Noen uker tilbake møtte jeg familien til en såkalt Syriafarer. En etnisk norsk mor hvis sønn nå slåss i Syria. Hun forteller om en sønn med et halvkriminelt rulleblad som fant roen i moskeen, i Islam, men så dessverre igjen ble tiltrukket mot et voldelig miljø, et miljø med et forvrengt syn på Islam, der intoleranse og vold stod i sentrum. Men der sønnen ble overbevist om at han hadde en plass, og følte tilhørighet. Hun etterlyste årvåkne ledere som kanskje kunne ha sett denne forvandlingen skje. Og som handlet.
Tekstboks:

Vi vet at når ungdommen kommer i Politiets Sikkerhetstjenestes lys er det ofte for sent. Aktører må komme tidligere på banen, og her trenger man et godt samarbeid. Det er bevilget ekstra ressurser til Politiets Sikkerhetstjeneste.

Politiet har også etablert rutiner for varsling til hjemkommunene når personer som har deltatt som fremmedkrigere returnerer. Dermed kan kommunene vurdere om det er aktuelt å tilby særskilt oppfølging. Noen personer vil man ikke varsle om fordi de følges opp av PST. Her foretas det en individuell vurdering.

Handlingsplanen har flere konkrete tiltak som vil bidra til å styrke kommunenes arbeid og kompetanse på feltet. Kommunenes Sentralforbund (KS) har blant annet igangsatt et forskningsprosjekt hvor flere kommuner involveres. Vi ser fram til å høre om resultatene fra dette arbeidet. Dette håper vi vil hjelpe å synliggjøre hva som finnes av ressurser i kommuneneog å løfte fram gode tiltak på lokalt plan.

Mange kommuner har gode arbeidsmodeller for forebyggingsarbeidet som må brukes også på dette feltet. Flere kommuner har fulgt statsministerens nevnte oppfordring om å arrangere dialogmøter. Målet her er å skape en plattform for samarbeid og kunnskapsutveksling i – og på tvers av – det etablerte forebyggingsapparatet.

Handlingsplanen har flere konkrete tiltak som vil bidra til å styrke kommunenes arbeid og kompetanse på feltet. Man har igangsatt forskningsprosjekter hvor flere kommuner involveres, det arbeides med veiledningsprogram for foreldre og foresatte og helsesektorens og Tekstboks: Tekstboks: utdanningssektorens arbeid styrkes. Det utarbeides også veiledningsmateriell for førstelinjen. En nasjonal veileder vil bli fremlagt i mars.

Det etableres blant annet nå forebyggingskontakter i syv politidistrikt med særskilte utfordringer. Disse skal være kontaktpunkter i tilfeller der det er mistanke om radikalisering lokalt. PST skal informere og gi råd til forebyggingskontaktene i politidistriktene, og til øvrige aktører i forebyggingsarbeidet.

Alle lokalsamfunn har aktører som gjør viktig forebyggende arbeid. Mange har drevet generelt kriminalitetsforebyggende arbeid lenge. Vi har sett, og jeg har latt meg imponere av modige foreldre som er tydelige stemmer i debatten. Foreldre som er bekymret for sine sønner eller døtre. Enten fordi de har dratt til Syria, eller fordi de kan finne på å gjøre det. Foreldre er viktige rettesnorer, forbilder både for sine barn og for samfunnet. Det arbeides nå med veiledningsprogram for foreldre og foresatte.

Som nevnt så utarbeides det også veiledningsmateriell for kommunene og førstelinjen.

Denne veilederen kommer i mars og vil være et viktig verktøy for kommunene. Dette er konkrete oppfølgingstiltak fra Handlingsplanen.

Arbeidet med Handlingsplanen og de aktive dialogmøtene legges også merke til internasjonalt. Flere land roser den norske handlingsplanen og det at vi jobber på tvers av ulike departementet og etater. Videre er den aktive involveringen av lokalsamfunn, kommunestrukturer, førstelinjetjenester og det sivile samfunn noe som Tekstboks: legges merke til. Dette er en av grunnene til at Norge er blitt bedt om å holde en regional oppfølgingskonferanse fra Obamas Washingtonmøte om voldelig ekstremisme som fant sted i februar i år. Dette skal vi ta med oss i vårt videre arbeid.

Det som også legges merke til internasjonalt er vår egen ungdoms engasjement og initiativ.

Det har det siste året på tross av en negativ utvikling, vært utrolig oppløftende å se så mange modige stemmer, unge jenter og gutter fra hele landet, stå fram i de vanskelige debattene. Gjennom leserinnlegg, kronikker, debatter og arrangementer har de vist de verdiene som vi ønsker å bygge videre på. De er viktige stemmer i det forebyggende arbeidet. Jeg har nevnt Fredens ring rundt synagogen nå for ca to uker siden. Sist sommer så vi muslimsk ungdom stå bak demonstrasjoner mot IS over hele landet. Begge disse initiativene fikk bred internasjonal dekning. «Look to Norway», ble det sagt. Ungdom er engasjert over hele landet i viktige aktiviteter. De forteller om sine erfaringer – i hverdagen og på nettet. De forteller også om en hverdag full av hatytringer og hatmeldinger. Dette skal vi ta alvorlig. Her følger også konkrete tiltak fra Handlingsplanen: En egen gruppe er nedsatt i Kripos for å jobbe med dette temaet og flere sivilsamfunnsaktører jobber nå aktivt med dette feltet.

Videre skal Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) bistå helsetjenestens arbeid med voldelig ekstremisme. Og det igangsettes nå et utviklingsprosjekt som omhandler hvordan personer Tekstboks: som har deltatt i kamphandlinger i utlandet utenfor regulære væpnede styrker (fremmedkrigere), og deres familier, skal følges opp. Det gjelder spesielt med hensyn til voldsrisikovurdering og traumeutsatthet.

Her utarbeides det en skoleringspakke for kommunale psykososiale kriseteam, ‘Når krisen rammer’. Denne skal utvides med en modul om voldelig ekstremisme. Dette er noen eksempler på tiltak og verktøy for oss alle. Dette er viktige konkrete tiltak.

Enkelte kommuner har uttalt at de mangler penger og kompetanse til å gjøre denne viktige jobben. Mange kommuner har allerede gode arbeidsmodeller for forebyggingsarbeidet som må utnyttes også på dette feltet. Disse gode eksemplene må fram i lyset og deles. Noen kommuner lager sine egne lokale handlingsplaner tilpasset egne forhold. Dette skjerper kommunene og dets innbyggere.

Det er viktig å få en oversikt over hvilke ressurser som allerede finnes i kommunene. Det er viktig å ikke byråkratisere dette og legge på et ekstra ledd, men bruke de ressursene som finnes allerede. Det finnes mange dyktige personer i førstelinjen og sivilsamfunnet som allerede driver godt kriminalitetsforebyggende arbeid. De må også rettes inn mot radikalisering.

Forebygging begynner i det daglige, i lokalsamfunnene. Kommunen og dens ansatte er ofte i første linje i møte med sårbar ungdom. Vi må styrke kunnskapen og kontaktnettverket her – styrke dialogen og plattformene hvor vi møtes. Og, som vi også har sett den siste tiden: Ingen kan stå alene i Tekstboks: dette samfunnsoppdraget. Det er viktig å styrke det tidlige forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme med mer kunnskap, samarbeid og koordinering av arbeidet på området. Innsatsen på tvers av samfunnssektorer må styrkes på lokalt og nasjonalt plan.

For selv om debattene skal være der så må vi også stå samlet om disse spørsmålene. Noen av disse spørsmålene er vanskelige, utfordringene er mange. Men vi må stå samlet om våre verdier og hvor vi vil gå sammen som samfunn. Da må vi kunne si imot, og støtte de som gjør det. Ikke bare i festtaler, men også i hverdagen, på skolen og på arbeidsplassen. Slik skapes tilhørighet.

Radikaliseringsprosessen kan ofte starte som en søken etter et miljø å høre hjemme i. Da må vi sende et tydelig signal om at alle innbyggere, uansett bakgrunn, hører hjemme i samfunnet vårt, i våre kommuner. Norge skal være et godt land å bo i. Men her har vi alle et ansvar. Vi må alle også innad i miljøer, kunne si ifra om det er bekymringer for en uønsket utvikling. Her har vi sett mange modige stemmer, men vi trenger flere. Det bekymrer meg også at enkelte stemmer blir truet til stillhet. Vi må ta vare på de modige stemmene der ute.

Også internasjonalt skjer det mye. I EU, i FN og blant enkelte grupper land deles erfaringer og behovet for samarbeid. Intet land står alene her. Radikalisering foregår på tvers av landegrenser og må forebygges og bekjempes gjennom internasjonalt samarbeid. Og Norge vil fortsette å være en pådriver for å styrke dette samarbeidet ytterligere. FNs sikkerhetsråds resolusjon 2178 fra i fjor høst om Tekstboks: fremmedkrigere er en viktig milepæl og et godt grunnlag å bygge videre på.

EUs stats- og regjeringsledere kom i februar i år med en erklæring om hvilke tiltak EU skal igangsette for å sikre europeiske borgere og motvirke radikalisering. EUs tiltak er i stor grad sammenfallende med våre egne og vi vil samarbeide tett med EU der det er naturlig, for eksempel når det gjelder grenseforvaltning, samarbeid med tredjeland, erfaringsutveksling og tiltak mot radikalisering på internett.

Europarådets ministerkomite vedtok også i februar likeledes å styrke arbeidet og oppdaterte sin handlingsplan med hovedvekt på det juridiske rammeverket og preventive tiltak innen utdanning, fengsler og på internett.Som tidligere nevnt deltok utenriksministeren i februar på et internasjonalt toppmøte i Washington der det ble drøftet hvordan vi best kan bekjempe voldelig ekstremisme. Her ble Norge invitert til å arrangere et europeisk oppfølgingsmøte før sommeren der vi vil få anledning til å gå enda mer i dybden på felles utfordringer i Europa, dele erfaringer og finne nye løsninger.

Norge skal være med i dette viktige internasjonale samarbeidet og. Det tjener vi alle på. Også her hjemme.

Innsatsen mot radikalisering og voldelig ekstremisme handler også om kommunikasjon, strategisk kommunikasjon. Hvordan skal vi arbeide mot selve «appellen», den tiltrekningskraften som enkelte voldelige miljøer har overfor sårbar ungdom. Her må det aktiv avkrefting og riktig kunnskapspåfyll til.

Myter, voldsidealisering og fantasier må avkreftes. De brutale handlingene fra IS og andre må enda tydeligere fram i lyset. De riktige narrativene må utfordre de påståtte sannhetene som forkynnes av grupper som ISIL og andre. Som forkynnes av falske religiøse ledere. Det er ikke idyll å slåss i Syria, man kan hjelpe til på andre og bedre måter. Her må flere på banen, religiøse ledere, ungdomsledere, foreldre, og oss andre. Det handler også om å skape alternative forbilder, eller de riktige forbildene, sånn at ikke personer som for eksempel den mye omtalte «Jihadi John» – IS-bøddelen (og andre som ham) – ikke blir det forbildet som han framstår som for noen. Vi har den senere tiden hatt mange møter med muslimske miljøer, for å snakke med ungdom men også for å løfte fram stemmer. Vi har vært vitne til et stort engasjement for fellesskap og samhold – der det tas klar avstand fra ekstreme holdninger, sist i forbindelse med ringen av unge muslimer rundt synagogen i Oslo. Jeg håper at vi i tiden fremover også vil se enda flere klare markeringer fra ulike miljøer, deriblant de muslimske miljøene i Norge, hvor det tas sterk avstand til ekstreme voldelige holdninger som ikke hører hjemme i våre samfunn.

Innsatsen mot radikalisering og voldelig ekstremisme krever en innsats fra oss alle. Den må være langsiktig og gjennomtenkt. Samtidig kreves handling nå. Det kreves handling og et ærlig engasjement lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

OSLO MILITARY SOCIETY LECTURE

MONDAY 23 FEBRUARY 2015

 Dr Andrew Tyler CBE FREng

Northrop Grumman, Chief Executive Europe

Biography

Following a career in oil and gas, commercial maritime, and environment, Andrew Tyler moved into the defence sector in 2001 leading BMT Defence Services, a world-leading naval engineering and technology business involved amongst other things in the design of the UK’s aircraft carrier, support of the nuclear submarine flotilla, international frigate designs (including Norway), and design of the new Aegir fleet tankers under construction for the UK Navy. In 2006 he joined the UK Ministry of Defence in the acquisition organisation, Defence Equipment and Support. In 2008 he became Chief Operating Officer with a $24Bn annual budget covering the whole portfolio of UK military procurement and support including equipping the Afghanistan campaign. In 2011 Andrew left MOD and after a period in the marine renewable energy sector, he was appointed Chief Executive Europe for Northrop Grumman with responsibility for NG’s $1.5Bn European business that includes delivering NATO’s new Global Hawks, support prime for the UK’s AWACS fleet, and numerous other land, air, and maritime programmes across Europe.

SYNOPSIS

The last year was perhaps one of the most remarkable years in terms of the diversity and speed of change in the threat landscape for Western nations. No-one could have foreseen the rise of ISIS (the response to which even saw Iranian jets targeting the same targets as US jets), the re-emergence of Russian expansionism, a lost civilian airliner, terrorist attacks in major European cities, a major epidemic in Africa, several major cyber-attacks on governments and industry, and repeated large-scale refugee shipments in the Mediterranean. Faced with such a bewildering array of threats and with no reasonable knowledge of what will come next, how does any nation or coalition of nations (NATO) decide how to invest its scarce resources to best protect its’ citizens, homeland, and allies?

Almost exactly 100 years ago there was a ‘horse and tank’ moment, when it became clear that new technologies were making the methods of warfare of the past redundant. Today we are having another ‘horse and tank’ moment although this time it is much more complex. In the past fifteen years we have seen an extraordinary dawn of a number of transformational technologies that have proven their supremacy as battle-winning capabilities. Such capabilities include autonomous systems (especially unmanned air systems), high precision tuneable munitions, unparalleled airborne sensors for intelligence gathering, high bandwidth networking and communications (largely pulling through from the civil sector), and cyber-attack as a new weapon. While these capabilities have been introduced into defence and security inventories, the less effective capabilities they have superseded remain. It is little wonder that, regardless of the economic situation, defence budgets are under such pressure and defence planners are finding it so challenging when faced with both the threat landscape dynamics and the proliferation of means to defeat those threats.

While there is probably a good argument for European nations to increase defence spending, and indeed such a commitment has been made at the recent NATO Summit, this alone will not aid the defence planner in trying to spend precious resources to achieve maximum effect. The answer lies in two words: ‘agility’ and ‘effect’. We tend these days to talk about capabilities rather than equipment, conceding the key inputs of manpower, infrastructure training and so on, but we should be moving beyond considering ‘capabilities’ in our defence planning. We should be moving to effects-based planning. Effects-based planning looks at the ultimate defence and security effect that is desired and then, in the context of that threat, determines the most effective way of delivering the effect. As an example, many times in recent decades the response to an adversary has been the use of air strikes. It is probably fair to say that the effect of these airstrikes has been variable, and while delivering some military utility, it has often had unintended consequences (such as civilian casualties) that have only served to make a security situation worse.

By contrast let us look at the case of Assad’s use of chemical weapons on his people. The effect desired was for him to stop using these unacceptable and indiscriminate means of force. Instead of air strikes on his chemical weapons facilities, the response was to use air (and probably other) intelligence gathering techniques to provide incontrovertible evidence sufficient to build international pressure that eventually resulted in dismantling of his chemical weapons capability. This might be called ‘21st century deterrence’; the use of highly advanced sensor systems – including space-borne, airborne and others – to gather temporal and spatial information that provides an extraordinary and undeniable picture of what is going on, often without even entering the airspace of the country concerned and certainly without the risk to one’s own forces. The sort of airborne assets used to gather this intelligence have very broad utility. They can be surveilling the unwarranted incursion of a foreign country into a friendly nation one day, and then covering the location of a major humanitarian disaster the next. It is assets like these that provide new ways of defeating old threats while at the same time providing great utility against a wide range of threats.
This brings us to ‘agility’. 2014 illustrated the difficulty in predicting the nature, scale, and geography of the defence and security threats we face; no-one could have predicted what transpired during that year. So it would be foolhardy to try and forecast what might happen in the year to come and beyond. This leaves the defence planner with a dilemma. Building a plan on such uncertainty is extremely difficult and almost certain to be wrong. Even scenario-based planning would be defeated by the range of threat scenarios. Instead the defence planner needs to consider agility as a primary objective; the ability to utilise resources in the most flexible manner possible. Those capabilities that are likely to be most valuable are the ones that can provide utility in the widest range of scenarios. Such a perspective applied across the defence and security capability spectrum readily identifies those capabilities that have application in only a narrow set of circumstances. Judgements are required as to whether this application is critical – a nuclear-nation might consider their strategic nuclear deterrent in that category – or whether the price paid for this limited utility is outweighed by other capabilities that can offer a much wider application across the threat spectrum such as cyber, air ISR, special forces etc.

Over the decades the nature of warfare has changed radically. Once upon a time we engaged in hand-to-hand centric warfare. This evolved to mounted-centric warfare as vehicles became pervasive. This was followed by stand-off centric warfare as our ability to project force over distance dominated. Today we would appear to be witnessing the rise of intel-centric warfare. In future delivering the effects we desire against the threats we face will rely heavily on intelligence gathering, dissemination, and use through multiple channels ranging from diplomatic to kinetic. The word ‘intelligence’ is being used here in the widest sense covering the whole spectrum of IMINT, SIGINT, ELINT, GEOINT and OSINT. It is through the fusion of these sources, in near real-time that we will be able to provide a timely and high fidelity picture of our threat, whether that be the actions of a monolithic state, or a tiny terrorist cell. The enablers for this intel-centric warfare are already here; our challenge is how to harness them. The first challenge is getting the sensors positioned where you need them. Most obviously increasing the pervasion of space-borne and airborne sensors will greatly increase our ability to see. This will be achieved through satellite programmes, unmanned air systems and new air systems such as F-35. But in the future this will extend across maritime and land domains with unattended sensor networks, and other means of persistent and pervasive intelligence gathering.

The second challenge is networking these sensors to be able to deliver huge quantities of data to where it is required. Here we need to borrow heavily on the commercial networking and communications technologies now in commonplace use by us all – this is not difficult. Lastly we need to be able to find the needles in the fields of haystacks. This is possibly the greatest challenge – the timely processing, exploitation and dissemination of massive quantities of data. The buzzword is ‘big data analytics’; the ability to ingest vast quantities of data and convert it to actionable intelligence. While many sectors are developing big data analytic techniques, few can be as challenged as the defence and security sector whose diversity of data sources, volume of data, and need for high-speed processing to deliver highly time-sensitive intelligence presents an enormous task.

We face a time of major transition in which defence planners need to play a central role in the transformation of defence and security capabilities, taking the tough decisions to respond to a dramatically different threat environment, and to take advantage of new technologies that can revolutionise the way in which we deliver effect. In doing so we will increase our security and reduce the costs in doing so.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9. februar 2015

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide

Ærede forsamling, kjære forsvarsvenner, mine damer og herrer,

Rett før nyåret kom første bind i en bokutgivelse av de sjeldne – historien om Forsvarsdepartementet.

Her får vi lære mer om departementets tidlige formative periode, og om verden slik den artet seg sett fra Norge fra 1814 fram til 1940. Vi blir minnet om at norsk forsvarshistorie er kompleks og sammensatt. At den er breddfull av motsetninger og tidvis ganske dysfunksjonelle løsninger. Sett under ett blir forsvarsplanleggingen omtalt som ønsketenkning. Bare unntaksvis var den mer enn høystemte intensjonserklæringer.

Kunnskap om fortiden gjør oss bedre rustet til å møte fremtiden. Men jeg vil legge til – selve løsningene ligger nok ikke i fortiden. Morgendagens forsvar krever andre svar enn dem vi ga i går. Det som var riktig i 2012 eller 2013, er ikke nødvendigvis riktig i 2015 eller i 2020.

I fjor da jeg sto her, så verden ganske annerledes ut enn den gjør i dag. Russlands militære maktbruk overfor Ukraina lå fortsatt noen uker foran oss. Det forteller oss hvor brått og uventet sikkerhetsbildet kan endre seg.

Det nye sikkerhetsbildet preget også diskusjonene under ministermøtet i Brussel og sikkerhetskonferansen i München rett før helgen. Mine samtaler og inntrykk etter disse møtene bekrefter at det arbeidet vi nå gjør i NATO er både riktig og nødvendig.

Jeg tror ingen vil bestride at vi ved inngangen til 2015 er omgitt av større sikkerhetspolitisk uro enn på veldig lenge. Jeg ser på det med stort alvor. Det er ekstra alvorlig fordi de brå skiftene vi ser i våre sikkerhetspolitiske omgivelser forsterker endringsbehovene i vårt eget forsvar.

Og det var også fra denne talerstolen jeg i fjor tegnet et bilde som nok brøt med forestillingen om at absolutt alt står så bra til i Forsvaret.

I kveld vil jeg, basert på erfaringene og kunnskapen vi har innhentet det siste året, si det enda tydeligere: Forsvaret av i dag lar seg ikke videreføre på mellomlang og lang sikt. Ambisjonsnivå, struktur og tilgjengelige ressurser er under stort press, og vil komme i ytterligere ubalanse hvis vi ikke gjør tydelige veivalg. Og dette er ikke bare et spørsmål om økonomiske ressurser. Det dreier seg like mye om organisering, om å tilpasse oss ny teknologi og om å få mer forsvar ut av hver krone.

Jeg mener at det på flere områder kreves en kursendring. Det er ganske tøft å si til dere – til en organisasjon som har vært i kontinuerlig omstilling i 15 år. La meg derfor legge til – det er fordi vi har svært dyktige ansatte er mye veldig bra. Jeg vil verken svartmale eller skjønnmale. Jeg vil være realistisk. Og i vår tid er vi godt kjent med at endring normaltilstanden – på godt og vondt.

Derfor sier jeg at mitt fremste mål er å motivere til nytenkning og endringsvilje. Denne gangen er det min tur til å berede grunnen for vanskelige valg og harde prioriteringer. Og som jeg sa til dere i fjor, vi som politikere må se på om de løsninger vi anbefalte står seg.

Politikk handler om å ta valg, om å prioritere og å gjennomføre. Det er i spenningen mellom det ønskelige og det mulige våre valg må gjøres. Jeg har understreket behovet for realisme og nøkternhet i stedet for ønsketenkning. Det vil jeg gjenta i kveld.

Jeg vil løfte fram noen viktige perspektiver og sammenhenger. Jeg vil snakke om situasjonen i vårt eget forsvar og alvoret i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Og jeg vil bruke denne anledningen til å drøfte noen dilemmaer vi står overfor i arbeidet med å utvikle et forsterket og fornyet forsvar for fremtiden.

La meg starte med hva vi har gjort så langt, hva vi har lært og hvor vi skal.

Mangler, utfordringer og veien videre

I løpet av det siste året har vi gått grundig gjennom Forsvarets driftssituasjon, struktur og bemanning. Det har vært nødvendig og viktig. Vi har sett hva vi får til godt og vi har sett mangler, gap og hvor skoen trykker mest.

Denne gjennomgangen bekrefter at viktige deler av vår forsvarsstruktur ikke har den reaksjonsevnen og utholdenheten som de store endringene omkring oss krever at vi bør ha.

Kombinasjonen av endringene i omverdenen, utfordringer knyttet til Forsvarets operative evne og stramme økonomiske forutsetninger synliggjør et krevende bilde og flere store dilemmaer.

Det skyldes først og fremst at noen viktige forutsetninger for gjeldende planer på vesentlig punkt er endret. Ikke minst gjelder det vår forståelse av varslingstider. Vi har lenge forutsatt at vi ville få tidlig varsel, og store deler av våre styrker er derfor satt opp med lange klartider.

Det holder ikke lenger. I dag er det sånn at deler av strukturen, hvis vi ikke gjør endringer, vil miste sin relevans fordi de ikke er i stand til å etablere den nødvendige reaksjonsevnen. Og la meg for ordens skyld legge til: Vi er ikke alene om dette. Alle europeiske land opplever nå den samme utfordringen med å få satt høy reaksjonsevne på et tilstrekkelig volum av styrker.

Vi ser også mangler ved utholdenheten i viktige deler av Forsvaret. Begrenset kapasitet innenfor logistikk og understøttelse av strukturen gir en begrenset utholdenhet.

Logistikken – og dette har vært en utfordring i flere år, som nå ses stadig tydeligere – er ikke tilstrekkelig dimensjonert for å sikre evnen til samtidighet i styrkeoppbyggingen, førsteforsvar og mottak av alliert støtte. Vi ser både samtidighetsutfordringer og forsinkelser ved klargjøring av avdelinger og redusert utholdenhet.

Logistikkunderstøttelse krever støtte fra det sivile samfunn. Derfor må vi sikre at totalforsvarsordningen er oppdatert og relevant. Utfordringene rundt oss krever altså ikke bare militære svar. Det nye trusselbildet tester oss på evnen til nasjonalt samspill. Vår evne til å respondere raskt og koordinert på tvers av sektorer vil være avgjørende.

Summen av de funn og sårbarheter vi har funnet og kartlagt, innebærer at vi må innrette Forsvaret annerledes. Vi har behov for et spissere forsvar med høyere beredskap, med evne til rask styrkeoppbygging, med større utholdenhet, og med et sterkere sivilt-militært samspill.

Til et slikt forsvar finnes det ingen snarveier. Og det finnes heller ikke enkle svar eller løsninger. Det er en krevende og kostbar eksersis. Men ikke la det være noe som helst tvil – det er helt nødvendig.

Regjeringens arbeid vil i hovedsak følge to spor. For det første vil vi fortsette å øke forsvarsbudsjettene og fortsette å prioritere operativ aktivitet og beredskap. Vi har tilleggsfinansiert de internasjonale operasjonene Forsvaret har deltatt i fra slutten av 2013 og i 2014.

For aktiviteten internasjonalt har vært veldig høy og variert i 2014. I tillegg til våre langvarige oppdrag som i for eksempel Afghanistan, har det vært veldig mange oppdrag det ikke var tatt høyde for. Fra RECSYR og transport av kjemiske stridsmidler ut av et krigsherjet Syria, via kommandofartøy i NATOs stående maritime styrker, transport av medisinsk utstyr til ebolabekjempelse i Sierra Leone og betydelige bidrag for å berolige allierte land i øst. Så har vi sørget for tilleggsfinansieringen av kampflyene – et stort, men avgjørende viktig økonomisk løft.

Jeg er enig med forsvarsjefen i at de mer grunnleggende utfordringene ikke alene løses innenfor de årlige budsjettene. De løses heller ikke innenfor gjeldende langtidsplan eller fullt og helt i én ny langtidsplan. Vi må derimot i fellesskap se nøye på om vi i enda større grad kan vri ressursene fra lavere til høyere prioritert virksomhet. Og vi må se på muligheten for å øke bevilgningene mer enn vi allerede gjør. Det er et arbeid jeg nå står midt i og som jeg stort sett bruker all min tid på.

Det andre sporet regjeringen følger, er å legge grunnlaget for en mer langsiktig kursendring. Kort og godt er det å utvikle et relevant forsvar for fremtiden. Dette har to sider. Den ene er at vi skal opprettholde et høyt investeringsnivå. F-35 og JSM er to eksempler på det – en kjernekapasitet som ingen motstander vil kunne ignorere. Den andre er å gå løs på de grunnleggende sårbarheter og mangler vi ser. Det er å stake ut en ny retning – en ny langtidsplan for Forsvaret.

I det arbeidet har jeg lagt vekt på åpenhet, offentlighet og engasjement. Jeg har gått bredt ut for å søke råd og innspill. Når jeg gjør det, så vet jeg samtidig at vi kommer til å bli utfordret. Jeg vet at det vil kunne skape uro og jeg vet at vi helt sikkert kommer til å bli stilt overfor noen veldig krevende valg og dilemmaer.

Forsvarssjefens fagmilitære råd vil ha særlig stor betydning. Det er viktig at vi har en forsvarssjef som kommer med tydelige og uavhengige råd. Forsvarssjefen skal legge fram sitt fagmilitære råd 1. oktober, nøyaktig ett år etter at jeg ga ham oppdraget. I tråd med mitt ønske om åpenhet, var det full åpenhet om oppdragsbrevet, og forsvarssjefen og jeg gjennomførte en felles pressekonferanse.

Jeg ser også fram til rapporten fra den uavhengige ekspertgruppen som skal vurdere Forsvarets forutsetninger for å kunne løse sine mest krevende oppgaver i sikkerhetspolitisk krise og krig. Den gruppen offentliggjør sitt arbeid i løpet av våren.

Jeg har gitt Nasjonal sikkerhetsmyndighet i oppdrag om å fremme et sikkerhetsfaglig råd. Vi lever som vi alle vet i et stadig mer sårbart samfunn. Det sikkerhetsfaglige rådet skal ikke bare kartlegge dette, men også fremme forslag til hvordan vi beskytter våre verdier gjennom forebyggende tiltak.

Vi har oppnevnt et Vernepliktutvalg som vil gi viktige innspill til hvordan vi kan ta denne samfunnskontrakten inn i en ny tid.

Og til sist, har jeg bedt om råd fra eksterne konsulenter for å se hvordan vi kan bruke ressursene våre enda smartere – og finne enda bedre måter å nyttiggjøre oss 43 milliarder for å skape økt operativ evne.

I sum vil dette gi oss, Regjeringen og deretter Stortinget, et solid grunnlag for politiske beslutninger og vedtak.

Jeg forventer debatt. Eller sagt på en annen måte – jeg ønsker meg debatt. Ingen er tjent med at forsvarspolitikken utelukkende diskuteres i lukkede kretser. Forsvaret av Norge er ingen særinteresse. Det angår hele samfunnet. Vi er alle med og betaler den forsikringspremien det er å holde seg med et forsvar.

Derfor er jeg opptatt av at vi lykkes med å løfte forsvarsdebatten og -interessen, i hele samfunnet. Jeg mener det er på høy tid med et bredt offentlig ordskifte om evnen til å forsvare landet og våre interesser. Her trenger jeg hjelp av dere – fortsett å engasjere dere. Dere gjør alle, på ulike måter, en uvurderlig jobb for å skape forståelse for og engasjement rundt forsvarssaken.

Vi lar oss ofte engasjere mest av spørsmål som lokalisering. Det er forståelig, vi er alle oss selv nærmest. På mange måter er jeg likevel redd for at denne diskusjonen bidrar til å skygge for de bakenforliggende problemene – og for løsningene.

Tiden er inne for å løfte blikket og se utover partipolitikkens grenser. Det er enklere sagt enn gjort. Etter åtte år i opposisjon vet jeg en god del om dette. De kortsiktige politiske seirene står ofte veldig høyt i kurs. I et større perspektiv gir dette derimot ingen vinnere. Og kanskje minst av alt tjener det Forsvaret som trenger langsiktige og forutsigbare rammer.

Med det alvoret som omgir oss, er det ikke tid å diskutere tapere eller vinnere, eller hva som oppleves som «rettferdig» fordeling – geografisk eller organisatorisk. Det er ikke tid for å diskutere gårsdagens beslutninger eller legge opp til politiske omkamper.

De utfordringene vi står overfor treffer derfor ikke bare denne regjeringen. Også fremtidige regjeringer vil måtte håndtere dette – uavhengig av partifarge. Jeg mener at enhver ansvarlig regjering må ta disse utfordringene på alvor. Vi må sammen finne fram til hvordan vi sammen kan bygge et relevant forsvar. Det er det vi kommer til å bli målt på. Det er her vi må legge prestisjen.

Jeg vil bruke mye av tiden framover til å se etter nye løsninger. Vi må tørre å spørre oss selv om de løsningene vi har valgt, gir oss det Forsvaret vi trenger i fremtiden. Og vi må ikke låse oss til én måte å tenke på.

Det forutsetter at vi erkjenner at det er noen sider ved dagens situasjon som er annerledes enn for noen år siden. Det gjelder våre sikkerhetspolitiske omgivelser og det gjelder Forsvarets økonomiske rammebetingelser. La meg i tur og orden si litt mer om dette.

Våre sikkerhetspolitiske omgivelser

2014 har, som Jens Stoltenberg sa, vært et svart år for sikkerheten i Europa. Vi er vitne til betydelige forskyvninger i det sikkerhetspolitiske bildet. De forutsetningene vi har lagt til grunn siden avslutningen av den kalde krigen ser nå helt annerledes ut.

Summen av utfordringer internasjonalt er større enn på svært lenge. Spennvidden er stor og truslene mot vår sikkerhet er flere. Vi må styrke vår evne til å håndtere det uforutsette. Vi må sikre oss mot truslene enten det dreier seg om konvensjonelle eller asymmetriske utfordringer, hybrid krigføring, cybertrusler, terrorisme eller fremveksten av ekstremisme. Gamle og nye utfordringene smelter sammen. Den ene forsvinner ikke når den nye kommer til.

Den russiske aggresjonen mot Ukraina, anneksjonen av Krim og den aktive og pågående destabiliseringen av områdene i øst er et sannhetens øyeblikk i europeisk sikkerhetstenkning. Dette er omveltende for hvordan vi kan tillate oss å tenke rundt europeisk sikkerhet og forsvar.

Grunnleggende internasjonale kjøreregler er brutt. Folkeretten er den grunnmuren Europa har bygget opp etter dyrekjøpte erfaringer i to ødeleggende verdenskriger. Når den brytes, senkes terskelen for bruk av militær makt. Ukrainas innbyggere er de som i dag betaler den høyeste prisen.

Vi har i dag å gjøre med et annet Russland. Internasjonalt samarbeid er erstattet av økt spenning. Sett fra Moskva er militær opprustning og aggresjon svaret på de utfordringene de ser rundt seg. Det etterlater ingen tvil om at tyngdepunktet i russisk sikkerhetspolitikk igjen handler om interessesfærer og maktpolitikk.

I 2014 var Russlands militære aktivitet på et nivå vi ikke har sett siden sovjettiden. Vi ser en helt annen bredde og kvalitet. Øving, trening og militær modernisering er ikke i seg selv problematisk eller illegitimt. Alle land som ønsker å utvikle et relevant og stridsdyktig forsvar gjør det.

Noe annet er det når et land velger å ignorere internasjonale avtaler og regler. Da reduseres sikkerheten. Jevnlige tokt med tunge strategiske bombefly over Østersjøen og til dels aggressive flyvninger med krenkelser av andre lands luftrom føyer seg inn i det bildet. Det kan ikke leses som noe annet enn en styrkedemonstrasjon fra russisk side.

Sett fra Norge er bildet noe mer sammensatt. Der naboland og nære allierte opplever territorielle krenkelser og økt aktivitet, ser vi et mer gjenkjennelig mønster. Antallet identifiseringer av fly var omtrent på samme nivå i 2014 som i 2013 i våre nærområder, mens det i Østersjøområdet var en tredobling av russisk flyaktivitet. Men vi ser også hvordan russiske flyvinger, seilaser, øvelser og testaktivitet i nordområdene preges av stadig større kompleksitet og kvalitet. Nordområdene er ikke blitt et mindre militærstrategisk viktig område for Russland.

Nytt og oppgradert materiell, etablering av nye avdelinger, mer komplekse operasjonsmønstre, en helt ny strategisk mobilitet, og opprettelse av Den arktiske kommandoen på russisk side, gjør at det er viktig at vi fortsetter å følge utviklingen framover svært nøye. Vi må også ta høyde for at konflikter som oppstår andre steder kan forplante seg i vår retning. Økt årvåkenhet og tilstedeværelse er ett av svarene på dette.

Vi må samtidig ta hånd om de viktige oppgavene Norge og Russland møter sammen i nord. Vi har et viktig folk-folk samarbeid som kan videreutvikles. Og vi deler ønsket om trygghet og stabilitet i nordområdene. Derfor opprettholder vi samarbeidet om grensevakt, kystvakt, søk og redning og kontakten mellom FOH og Nordflåten, selv om det bilaterale militære samarbeidet er innstilt.

Fasthet og forutsigbarhet har alltid tjent våre interesser i nord. Det er uendret. Uendret er også vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste i NATO.

Jeg mener at betydningen av Alliansen er større enn på lang tid. Vi må aldri glemme at NATO er en politisk allianse, bygget på et verdifellesskap over Atlanterhavet. Vi må slå ring om NATOs politiske troverdighet. Det gjør vi gjennom å sikre Alliansens militære troverdighet.

Essensen av toppmøtet i Wales var nettopp dette. Det var likevel mye mer; det ga en klar marsjordre om å igangsette en styrking av NATO. Dette dreier seg om beslutninger som har som formål å forsterke NATOs kjernefunksjoner, å styrke evnen til planlegging og gjennomføring av kollektive forsvarsoperasjoner, og å skjerpe beredskap og reaksjonstid.

Løfter vi blikket tror jeg summen av de endringene vi nå ser i NATO, vil gi oss et NATO «før og etter Wales». Husk at vi kommer fra en tid hvor veldig mange forbinder NATO-styrker og norske soldater med ørkenuniform og operasjoner langt utenfor Europa. Dere og jeg vet at bildet er mye mer sammensatt.

Vi ser nå konturene av noe nytt. Vi må basere oss på at større deler av Forsvarets virksomhet vil handle om beskyttelse av Alliansens territorium.

Det utfordrer oss. Telemark bataljons opphold i Latvia i fjor høst var noe mer enn å bare sende et kompani for å øve. Det er snakk om en konseptuell endring som påvirker hele Forsvaret. I de gjeldende planene våre har vi ikke lagt opp til det vi i dag kaller beroligelsesoperasjoner.

Avskrekking og beroligelse er noe helt annet enn å delta i kamphandlinger i Afghanistan. Det å øve på NATOs planverk for kollektivt forsvar, er ganske ulikt det å drive opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker. I den nye sikkerhetspolitiske situasjonen må Forsvaret være innstilt på å gjøre begge deler. Vi trenger en forsvarsstruktur med operasjonskonsepter for å løse ulike typer oppdrag hjemme og ute.

Jobben vi har tatt på oss i Afghanistan skal vi fullføre sammen med våre allierte. Og vi skal bruke tiden framover til å trekke noen grundige lærdommer for fremtiden. Jeg har store forventninger til det arbeidet Afghanistan-utvalget nå er i gang med.

Underveis må vi tørre å spørre: Hva gjør en slik langvarig internasjonal innsats med Forsvaret? Hvordan påvirker det innretning, tenkning og ikke minst rekruttering?

Jeg mener innsatsen i Afghanistan har gitt Forsvaret og våre allierte mye viktig erfaring. Tre korte erfaringer stikker seg etter min mening umiddelbart ut;

Én; landmakten kan i dag på en helt annen måte enn tidligere gå sømløst inn i en alliert operasjon. Denne evnen til samvirke må vi ta vare på og utvikle videre, fordi den er minst like viktig på alliert territorium.

To; Forsvarets omstilling og modernisering har fått vesentlig drahjelp. Menneskene er den viktigste delen av dette. Vi har en generasjon av soldater og offiserer med lang erfaring fra både planlegging og gjennomføring av krevende operasjoner under tøffe forhold.

Tre; det varige og viktige løftet for våre veteraner. Jeg kan knapt huske en sak med så bred tverrpolitisk enighet og oppslutning. Det gjør at jeg er optimistisk med tanke på arbeidet videre, selv om mye fortsatt gjenstår. I regjeringens nye oppfølgingsplan legges det opp til en bred tilnærming for særlig å sørge for at veteranene gis god oppfølging i møte med sivile etater og institusjoner.

Vi må ta vare på alt dette. Og vi må forberede oss på det nye sikkerhetsbildet. For oss og for våre allierte, innebærer det en stor dreining av både planverk og hvordan vi øver og trener.

«Forsterkninger er vår sikkerhet». Siden 1970-tallet har det vært et mantra i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Men har vi egentlig tenkt veldig gjennom dette de siste 15-20 årene? Har vi øvd nok på det?

Norge vil fortsatt føre en aktiv invitasjons- og vertskapspolitikk. Og vi vil delta enda mer i relevante øvings- og treningsaktiviteter i andre deler av alliansen for å styrke det kollektive forsvaret.

Til høsten skal mer enn 25 000 soldater delta på den iberiske halvøy i den første nye typen storskala-øvelser. Her skal de øve samvirke, beredskap og reaksjonsevne. Her demonstreres avskrekking og forsvar av allianseområdet. Vi stiller fra Norge er substansielt bidrag til denne øvelsen.

Neste gang øvelsen avholdes er i 2018. Som noen av dere kanskje så kunne NATOs generalsekretær og jeg i forrige uke annonsere at Norge påtar seg oppgaven med å være vertskap for den neste høyprofiløvelsen. Vi har lang erfaring med alliert øving og trening i Norge. Geografisk balanse er viktig. Vi må forstå utfordringene sett fra alle deler av Alliansen. Her har de nordlige delene av Alliansen en vesentlig plass. Og øvingsscenariet for 2018-øvelsen er kollektivt forsvar. 2015-øvelsen fokuserer på krisehåndtering.

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon trenger vi styrker som kan stille på kortere varsel. Når Norge sammen med Tyskland og Nederland skal teste og utforme en ny hurtig-reaksjonsstyrke, handler det nettopp om skjerpet beredskap og reaksjonstid. Det er bra for vårt hjemlige forsvar og det er viktig for Alliansen. Og det er viktig for Norge å ta ansvar for å gjennomføre vedtakene fra toppmøtet. Men vi må ikke glemme oppfølgingen av resten av Readiness Action Plan: Det er her mange av de store utfordringene ligger.

De tiltak vi gjør i NATO handler om å stå bedre rustet til å håndtere utfordringer fra flere hold. En mer spent og usikker tid i Europa forsterkes av utviklingen i Midtøsten. Også her har det strategiske bildet endret seg raskt.

Det er en utvikling vi må møte på flere plan. Økt beredskap her hjemme er ett. Bekjempelse av radikalisering et annet. Militær støtte til kapasitetsbygging i Irak et tredje. Regjeringen har besluttet å bidra med om lag 120 norske soldater. Sammen med allierte og partnere er målet å gjøre irakiske sikkerhetsstyrker bedre rustet til å håndtere trusselen fra ISIL.

Jeg er glad for at vi har evnet å svare på utfordringene rundt oss og at vi stiller opp når det trengs. Dette kommer ikke av seg selv. Det vet vårt personell på vakt hjemme og ute. Som der vet bedre enn noen er det personellet som har tatt belastninger og gjort det mulig for Norge å stille i internasjonale operasjoner.

Høyere aktivitet hjemme og ute koster. Det merkes i den daglige driften av Forsvaret. En endret og mer alvorlig sikkerhetssituasjon kommer kort og godt med en annen prislapp.

Det er ikke egnet til beroligelse, men Norge er altså ikke alene om å ha disse utfordringene i Alliansen. Endringene i NATO skaper hodebry for både økonomer og styrkeprodusenter. Europas økonomiske nedgang treffer dessuten forsvarsområdet ekstra hardt. Og den fortsetter å utfordre samholdet i Europa.

Den økonomiske krisen er langt fra over. 21 av 28 NATO-allierte brukte mindre penger på forsvar i 2014 enn i 2008. Så mens utfordringene rundt oss øker, så fortsetter budsjettene å synke.

Vi ser mer polariserte samfunn. Fremveksten av radikale protestbevegelser og anti-establishmentpartier og nasjonalisme kan lede til økt renasjonalisering av sikkerhets- og forsvarspolitikken. I så fall risikerer vi en forvitring av det europeiske sikkerhetsfellesskapet, og det kan ha konsekvenser for vår evne til å fatte beslutninger.

EU og NATO har vært og er uvurderlige for å inkludere Sør- og Øst-Europa i dette fellesskapet. NATOs stabiliserende betydning på det sikkerhetspolitiske området kan neppe overvurderes.

Norge er et av få europeiske land som har opprettholdt stabile forsvarsbevilgninger gjennom disse årene. Dette har gjort at vår relative posisjon i NATO neppe har vært sterkere noen gang. Men det betyr samtidig at vi må betale en større del av regningen for vår egen sikkerhet. Det bringer meg over på et annet viktig område – Forsvarets økonomiske rammebetingelser.

Forsvarets økonomiske rammebetingelser

Gitt Forsvarets situasjon og det nye sikkerhetspolitiske landskapet, bør vi styrke budsjettene mer enn vi allerede gjør?

Enhver regjering må selvsagt avstemme sin politikk mot den økonomiske virkeligheten. Det gjelder å finne balansepunktet mellom det som er ønskelig og det som er mulig.

Jeg tar ikke mål av meg å forfatte andre bind av Forsvarsdepartementets historie. Jeg synes likevel jeg kan tillate meg å gi et røft historisk perspektiv på norsk forsvarsøkonomi. Ofte kan historien kaste et klarere lys over dagens situasjon og også endrede forutsetninger.

Vi vet hvordan vi bygget opp Forsvaret på 1950- og 60-tallet. Vi var en mottaker av sikkerhet i en periode der USA hadde et særlig strategisk blikk på nordflanken og på sjøstridskreftene. Flåteplanen av 1960 husker kanskje noen? Det var den tiden da de fleste fartøy var bemannet til enhver tid. Det samme gjaldt kystfortene i nord – med beredskapstider på 30 minutter.

På 1970- og 80 tallet fikk vi også ganske mye drahjelp utenfra. Vi vil huske denne tiden for NATOs store infrastrukturprosjekter. Gjennom utstrakt bruk av fellesfinansiering – et tema som i dag nesten ikke eksisterer i NATO – kunne vi bygge store militære anlegg, flystasjoner og fort.

På 1980-tallet økte igjen USA sine forsvarsbevilgninger, noe som kom Europa og Norge til gode. Vi la også ned betydelig med forsvarspenger på egen hånd. Likevel var vi på mange områder også i denne perioden prisgitt støtte utenfra.

Så kom Murens fall. Vi gjennomførte i likhet med andre allierte omstillingen fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar. Vi tok ut den såkalte fredsdividenden. Store midler ble frigjort gjennom å redusere strukturen og avhende eiendom.

Et omfattende internt effektiviseringsarbeid muliggjorde en veldig bred modernisering av Forsvaret. Hvis vi lykkes med den gjenstående del av planen, har Forsvaret fra 2002 til 2016 kunnet omprioritere en akkumulert sum på om lag 60 milliarder kroner fra lavere til høyere prioriterte områder.

Det har gjort det mulig å finansiere moderniseringen og omstillingen av Forsvaret i en periode med nærmest flat budsjettutvikling. Utilsiktet kanskje, men like fullt, så tillot vi oss i denne perioden å nedprioritere beredskapslagrene våre og evnen til styrkeoppbygging av hele strukturen.

Og vi gjorde noe annet som er helt vesentlig: Vi aksepterte et redusert operativt nivå for å dekke noen av utgiftene ved nyinvesteringer. Våre fem fregatter fulgte en slik logikk. Det kan godt hende det var fornuftig i en situasjon da utviklingen rundt oss tilsa at dette var mulig.

Fremme ved vår egen tid er utgangspunktet et ganske annet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen gir ikke rom for redusert operativ aktivitet. Vi ser derimot økte krav og forventninger til mer beredskap over hele krisespekteret, inkludert støtte til det sivile samfunn. Vi ser at vi må fylle beredskapslagrene våre, ikke tømme dem.

Vi skal også investere i kampfly som samlet sett koster mer enn det vi så langt har tatt ut gjennom effektivisering og omprioriteringer. USA er lokomotivet innenfor F-35 partnerskapet, men det er likevel ganske få tegn på at en ny «Marshallhjelp» er på trappene.

Tvert i mot er det et sterkt innenrikspolitisk press i USA for å redusere forsvarsutgiftene sine. Det treffer også oss. Europa må bære en større del av kostnadene for egen sikkerhet.

Det ble vi også minnet om under forsvarsministermøtet i NATO forrige uke. Målsettingen om å stoppe nedgangen i forsvarsbudsjettene og å arbeide for at minimum 2 % av BNP skal benyttes til forsvar i løpet av en tiårsperiode, er svært krevende for de fleste av våre allierte.

Vi har også et stykke å gå før vi når 2 %-målet. Men vi står likevel fast på det. Jeg vil samtidig si at 2 %-målet er langt fra det eneste målet på operativ evne. Vilje til å investere i fremtidige kapasiteter, og til tørre å omstille Forsvaret er også viktig. Jeg vil også legge til omfanget av øvelser og hvordan vi øver og trener. Jeg er glad for at vi er et av få land nå møter målet om å bruke mer enn 20 % av budsjettet på investeringer, at vi fortsetter moderniseringen og at vi bruker mer på øving og trening.

Det er utfordrende å skjerme tunge investeringer. Selv om nye kampfly er besluttet, vil jeg minne om at det er denne regjeringen som innenfor sine budsjetter skal finne rom for reelle budsjettøkninger i mangemilliardklassen. Flyene er forhåndsbestilt, men jeg kan love dere at de er langt fra forhåndsbetalt.

De milliardene må vi kjempe for i konkurranse med veldig mange andre viktige samfunnsområder. Og tilsvarende må vi fortsatt finne rom for vår del av investeringen, som forutsatt, innenfor forsvarsbudsjettene. Jeg kan love at det ikke kommer av seg selv. Det er beintøffe prioriteringer.

Vi må sørge for at de operative enhetene er tilstrekkelig bemannet. Dette har jeg en god dialog med forsvarssjefen om. Og vi må fortsette å fornye og investere i nytt materiell. Vi må fortsette å planlegge for de store materiellanskaffelsene i nær fremtid og 15-20 år fram i tid.

Slik vi nå gjør med Hæren, som gjennomgår en omfattende modernisering med innfasing av nye stormpanservogner, CV-90. Det et vesentlig kapasitetsløft der bare investeringen er på omkring 10 milliarder kroner.

Nye ubåter er annen helt vesentlig anskaffelse. De utgjør en forskjell for Forsvarets totale evne – og de gir troverdighet til den fremtidige krigsforebyggende terskelen. Derfor er jeg glad for at regjeringen nylig fattet et prinsippvedtak om nyanskaffelse av ubåter fremfor levetidsforlengelse av dem vi har.

Samtidig er en ubåtanskaffelse også et godt eksempel på hvilke økonomiske utfordringer vi står overfor. Vi kan ikke lenger finansiere den type anskaffelser enten bare ved å redusere volumet eller gjennom effektivisering. Hvis vi ønsker ubåter må vi skape rom for det, og vi vet det vil kunne innebære å prioritere noe ned.

Behovet for fly, ubåter og moderne hærmateriell er enkelt å forstå, og det er lett å samle støtte om anskaffelsene. Det samme gjelder også andre moderne kampsystemer. Andre vesentlige deler av vår forsvarsstruktur har færre støttespillere. Jeg tenker da på de systemene som skal gi oss situasjonsforståelse og evne til koordinert innsats.

Vi ser behovet for å styrke den evnen i årene som kommer, med særlig vekt på overvåkning av våre enorme maritime områder og luftrommet. Det er felleskapasiteter vi må diskutere nøye, både gjennom det fagmilitære råd og innenfor rammen av langtidsplanen.

Forsvaret er en type virksomhet som må holde tritt med utviklingen. For å være relevant må vi stadig forbedre ytelsen til de militære innsatsmidlene. Derfor ser vi en teknologisk fordyrelse i vår sektor som er høyere enn ellers i samfunnet.

Vi kan enkelt slå fast er det ikke vil bli billigere å anskaffe og drifte et høyteknologisk forsvar. Vi kan i dag med en viss sikkerhet anslå at F-35 blir nesten 400 millioner dyrere å operere hvert år enn F-16. Andre nye plattformer som NH90 og CV90 følger samme logikk og mønster. Vi får en helt annen og ny kapasitet, en helt annet bredde, men altså til en helt annen pris.

Igjen ser dere konturene av diskusjonene vi skal ha i året som kommer. Og behovet for å fatte strategiske viktige, men også tøffe beslutninger.

Vi skal fortsette å gjøre en veldig grundig jobb internt for å være trygge på at vi bruker ressursene riktig. Vi må igjen stille oss spørsmålet – har vi mer å gå på? På andre områder enn vi har jobbet til nå? Kan vi gjøre ting annerledes? Gjør vi de riktige tingene – gjør vi tingene riktig?

Jeg er i den sammenheng ikke redd for å søke råd hos eksterne konsulenter. Jeg har derfor bedt McKinsey vurdere effektiviseringspotensial innenfor utvalgte funksjoner i sektoren.

Hensikten er å bringe klarhet i om vår organisering og våre løsninger innenfor stab, støtte og ikke minst forvaltningsvirksomhet er hensiktsmessig. Og la meg understreke: Vi rører ikke ved den operative aktiviteten og evnen. Tvert i mot gjør vi dette for å styrke den operative evnen.

I dag kjøper vi eksempelvis både kontorstoler og terminalbriller enkeltvis og med stor variasjon i prisen. Ved å ikke bruke rammeavtaler og faste standarder betaler Forsvaret sannsynligvis veldig mye mer enn vi trenger. Dette er penger jeg gjerne heller skulle brukt på mer ammunisjon og flere øvingsdøgn.

De valgte løsningene skal være våre egne. Eierskapet må være i organisasjonen for å gi effekt. Rapporten jeg etter hvert mottar, kommer derfor selvsagt til å gjøres tilgjengelig for alle parallelt med departementets eget arbeid.

For meg dreier dette seg først og fremst om at vi som jobber i denne sektoren finner smartere og bedre måter å gjøre tingene på – der dette er hensiktsmessig og mulig – og at vi i fellesskap skaper entusiasme for dette. Uten at jeg skal gå sentralbanksjefen i næringen – han holder som kjent sin årstale først på torsdag – vil jeg likevel peke at vi gjør dette i en situasjon der stadig flere peker på svekkede utsikter for norsk økonomi. Og det er også i en tid der det snakkes om behovet for å satse på kompetanse og utdanning.

La meg derfor avslutningsvis dele noen refleksjoner rundt akkurat det siste.

Kompetanse, personell og verneplikten

Nesten 60 % av Forsvarets årlige driftsutgifter er personellrelatert. Det illustrerer først og fremst hvordan personellet er selve kjernen i Forsvaret. Sektorens rundt 20.000 ansatte gjør en utrolig jobb. Med det betyr samtidig at vi løpende må vurdere hvordan vi utdanner og rekrutterer. Målet må hele tiden være økt tilgjengelighet og relevans – økt operativ evne. Dette har flere sider.

Militær kompetanse og operativ erfaring er behov som alltid vil være der. Gode militære ledere, dyktige soldater som kan sitt håndverk, som brenner for det de gjør – det er det som skaper stridsevne. Derfor må vi også sørg for at de med militær kompetanse brukes til det de kan best og er utdannet til – altså militærfaglige oppgaver.

Vi snakker om kompetanse innenfor planlegging, ledelse og gjennomføring av militære operasjoner. Og ikke minst om den yrkeskodeks som er så avgjørende for den militære profesjonen.

Forsvaret – som først og fremst skal produsere operativ evne – må finne en riktig balanse mellom offiserer i stabsfunksjoner og de som er ute i operative stillinger. Det handler grunnleggende sett om hvordan vi bemanner og organiserer Forsvaret. Det handler om hvordan vi prioriterer de militære personellressursene i et forsvar der den operative strukturen har behov for styrket bemanning.

Rask teknologiutvikling og rask endringstakt har kommet for å bli. Det fordrer et tilpasningsdyktig forsvar – og det krever mer satsing på spesialisert kompetanse, erfaring og kontinuitet. Trenden i Forsvaret jo dessverre vært litt motsatt – manglende spesialisering og for lav ståtid i operative tjenestestillinger.

En grenader skifter stilling i gjennomsnitt hver 14. måned. Samtidig vet vi at det koster 1,7 millioner kroner å utdanne en skytter på CV-90 – bare i ammunisjon. Stadig flere stillinger for vervet personell er så spesialiserte og så kostnadskrevende at vi må ha ordninger som gjør det mulig for personellet å bli spesialist over lengre tid.

Vi må derfor skape en ordning som gir mulighet for å ha en karriere innenfor et spesialfelt. På denne måten ivaretas både den enkeltes og Forsvarets behov.

Arbeidet som er gjort for å forberede etableringen av en ny personell- og befalsordning, er et svar på dette. Vi foreslår innføringen av et spesialistkorps i Forsvaret. Målet er å styrke kontinuiteten, kompetansen og den operative evnen. Reduserte kostnader forbundet med stadig å produsere ny kompetanse som blir værende for kort tid i stillingen, er i så fall en kjærkommen tilleggseffekt av det.

Å etablere et spesialistkorps vil også øke ansvaret som hviler på den enkelte offiser. Kvalitet og innhold i offisersutdanningen blir derfor enda viktigere. Tradisjonelt er Forsvarets kultur i stor grad knyttet til offiserenes rolle og anerkjennelse av breddekompetanse.

Det blir derfor viktig å skape anerkjennelse også for spesialistkorpsets rolle og forståelse for hvordan offiserer, befal, grenaderer og matroser skal utfylle hverandres arbeidsoppgaver. En kultur som bygger på gjensidig respekt og forståelse vil være en forutsetning for at et spesialistkorps skal fungere godt.

Vi må også se nøye på hvordan vi driver vår kompetansebygging. Er dagens løsning den mest hensiktsmessige eller kan andre modeller være bedre? Dette er også en del av forsvarssjefens oppgaver å vurdere i det fagmilitære rådet.

Jeg tror nok en trend er at fremtidens utdanning i økende grad må finne sted i et tettere samspill med sivile utdanningsinstitusjoner og her har vi allerede kommet et godt stykke på vei.

Vi må tenke bredere. En del av det er å ansette flere med sivil utdanning og gi de som har behov nødvendig militærfaglig kompetansepåfyll. Kan vi også bli flinkere til å bruke sivile i stillinger som all hovedsak har sivile kompetansekrav sånn at de som har militær kompetanse kan settes inn i de stillinger som krever det?

Den tradisjonelle veien inn i Forsvaret har vært gjennom verneplikten. Fra 1. januar i år er den veien gjort bredere. Inntaket av jenter født i 1997 er starten på en historisk samfunnsreform. Dette vil først og fremst styrke den operative evnen, men jeg føler meg også trygg på at det vil være med å styrke Forsvarets anseelse og betydning i det norske samfunnet.

Vi har i dag et høyteknologisk forsvar med høy endringstakt og dynamikk, som krever et bredt spekter av spesialisert kompetanse. Vårt personell må derfor ha det mangfoldet. Allmenn verneplikt gir Forsvaret anledning til å rekruttere de best egnede og mest motiverte.

Vi har en organisasjon med en helt unik bredde i oppgaver og funksjoner. Det gjør selvsagt at behovet for vernepliktige varierer mellom forsvarsgrenene. Derfor må vi se etter modeller som svarer godt på Forsvarets behov.

Også her må vi stille spørsmålet: Hvordan kan vi bruke førstegangstjenesten på en måte som gir økt operativ evne? Har vi den rette balansen mellom hvor vi bruker førstegangstjenestegjørende og hvor vi bruker vervede?

Vi må ikke glemme at førstegangstjenesten har vært – og fortsetter å være – en sentral rekrutteringsbrønn til vervede og til befalsutdanning. Den er også avgjørende for å bemanne dagens styrkestruktur. Dette er altså ikke et enten eller, men det er et både og. Uansett, Forsvarets behov skal være styrende for praktiseringen av verneplikten og også eventuelle justeringer av førstegangstjenesten, for eksempel gjennom større differensiering av tjenestetiden. Jeg har forventinger til at både Vernepliktutvalget og forsvarssjefen i det fagmilitære rådet vil gå nøye inn i disse problemstillingene.

Et forsvar for fremtiden

Kjære alle sammen,

Jeg har ønsket å dele noen tanker rundt vår tid og utfordringer vi står overfor – hjemme og ute. Og jeg har snakket om noen dilemmaer vi møter. Et dilemma stiller deg som kjent overfor to muligheter som begge vil gi et uønsket resultat.

Det er ikke helt tilfeldig. Jeg tror at vi ved den korsveien vi nå er må forberede oss på at mange av valgene vi har foran oss kan framstå som dilemmaer. Viktigst av alt er det likevel at vi våger å ta de vanskelige diskusjonene. Og at vi våger å ta gode beslutninger i tide.

Tidspunktet hvor Forsvaret ikke lenger kan finansiere fornyelse ved hjelp av reduksjon, uten at det går utover bredden av strukturelementer, nærmer seg. Det vil i så fall være en ny epoke i norsk forsvarsplanlegging. Det er ikke retorikk. Det er en realitet.

Jeg vil stå ved det ansvaret det er å legge om kursen og sikre en bærekraftig finansiering av den kursendringen. Derfor vil jeg invitere alle politiske partier til å være med på å finne gode bærekraftige løsninger for Forsvaret. Jeg gjør det i visshet om at alternativet til tøff prioritering og videre endring kan være forvitring og irrelevans.

Det har seg nemlig sånn at det ikke er nok å ønske seg en bedre fremtid. Vi må aktivt jobbe for den. Vi må virke i vår tid og ikke overlate til ettertiden å rydde opp for de valg vi ikke evnet å ta. Som vi i første bind av Forsvarsdepartementets historie kan lese at våre forgjengere er blitt testet, vil vi også bli testet: Høystemte intensjonserklæringer eller realistiske målsettinger vi kan innfri?

Det er dette som er kjernen i våre felles anstrengelser framover. For et forsterket og fornyet forsvar – et forsvar for fremtiden!
Takk for meg!

Generalmajor Odd Egil Pedersen, sjef Cyberforsvaret. Foto: Forsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. februar 2015

Generalmajor Odd Egil Pedersen
Sjef Cyberforsvaret

«Gir IKT-satsingen til Forsvaret en forsvarbar informasjonsinfrastruktur og et fundament for moderne militære operasjoner?»

Forsvarssjef.

Ærede forsamling.

Det er i dag to år siden Cyberforsvaret sist holdt foredrag for denne forsamlingen. Min forgjenger, generalmajor Roar Sundseth, ga et bilde av status og utfordringer knyttet til cybertrusselen mot Forsvaret og samfunnet generelt. La meg benytte anledningen til å oppsummere hans konklusjoner:

For det første: Forsvaret digitaliseres i økende grad, og selv om nettverksbaseringen av Forsvaret gir oss en økt operativ evne så åpner det også for ny risiko som må håndteres.

For det andre: Trusselen i det digitale rom er økende.

Og, for det tredje – samarbeid basert på tillit er nøkkelen til å løse samfunnets utfordringer på digitale trusler.

Utviklingen i Norge de siste to årene har vist at Sundseths vurderinger for to år siden var fremtidsrettet og i høyeste grad relevante – også i dag.

Jeg har derfor ingen intensjon om å bruke tid på å gjenta et bilde som er i ferd med å bli forstått av flere og flere.

Det er stor interesse for cyberforsvar. Vi har hatt en jevn strøm av personer i ledende stillinger på besøk både fra Forsvarssektoren, Politidirektoratet, Statsministeren, ledende Stortingspolitikere og nå Kongehuset. De har alle hatt et ønske om å bli orientert om måten vi arbeider på.

Jeg vil heller ikke bruke tid på å presentere trusselvurderinger eller sikkerhetsvurderinger som berører det digitale rom. Det ansvaret ligger hos EOS tjenestene, og vi vil alle få deres syn presentert i ulike publikasjoner i månedene som kommer.

Det jeg ønsker å snakke om er grunnfjellet i Cyberforsvarets virksomhet. Vår evne til å knytte strategisk, operasjonelt og taktiske hovedkvarter sammen med nasjonale og alliansens militære kapasiteter, hvilke utfordringer vi har i dag, og ikke minst i årene som kommer.

Jeg snakker i egenskap av Forsvarets Chief Information Officer (CIO) eller Forsvarets IKT sjef om dere vil. Mitt ansvar i følge min instruks er å se til at IKT strategien er tilpasset Forsvarets innretning samt at IKT tjenestene understøtter Forsvarets virksomhet til enhver tid.

I foredraget har jeg forsøkt å forenkle språket på en måte som forhåpentligvis kommuniserer godt, men ikke yter full rettferdighet til den store bredden av fagpersonell som finnes i Forsvarets IKT organisasjoner. Jeg sier konsekvent IKT men betydningen favner både informasjons­infrastruktur og samband.

Tillat meg innledningsvis å sette rammen for foredraget ved å referere til Forsvarets tre strategiske mål for bruk av IKT, hentet fra Forsvarssjefens IKT-strategi.

Det første målet er økt operativ evne: IKT skal bidra til å forbedre Forsvarets evne til å løse oppgaver hjemme og ute, samt legge til rette for å knytte Forsvarets strukturelementer sammen i nettverk, fra strategisk nivå til strids-teknisk nivå både nasjonalt, med allierte styrker og partnere, samt med relevante sivile instanser. Dette skal bidra til effektiv informasjonsutveksling, økt situasjonsbevissthet, økt tempo, økt presisjon og dermed også økt operativ evne i alle deler av Forsvarets virksomhet.

Det andre målet er handlefrihet i Cyberdomenet. IKT-området skal organiseres og utnyttes på en måte som sikrer evnen til å forhindre og varsle alle former for angrep mot Forsvarets IKT. Det skal legges vekt på effektive virkemidler for å hindre eller minske skadevirkninger, og raskt å kunne gjenopprette normalt samband.

Generalmajor Odd Egil Pedersen, sjef Cyberforsvaret. Foto: Forsvaret

Det tredje målet er Bærekraftig utvikling. IKT-området skal utvikles videre i tråd med fornyings- og forbedringsarbeidet i Forsvaret. Innfasing av nye systemer og tjenester skal ledsages av en tilsvarende utfasing av gamle og lite fremtidsrettede systemer. Det skal legges vekt på å forenkle informasjonsinfrastrukturen og redusere det faste kostnadsnivået.

Kort oppsummert: Forsvaret skal ha evne til å utnytte cyberdomenet for å øke den operative evnen på en sikker og kosteffektiv måte. Denne korte oppsummeringen av Forsvarssjefens strategiske mål er såpass treffende at det kunne vært en virksomhetsbeskrivelse for min organisasjon, og for resten av IKT-virksomheten i Forsvaret.

Er vi så på rett vei i forhold til å realisere Forsvarssjefens strategiske mål?

Skal jeg se helhetlig på utfordringene innenfor IKT-området i Forsvaret så vil svaret mitt være nei. Vi er ikke kommet mye nærmere å realisere Forsvarssjefens strategiske målsetninger for IKT i dag enn det vi var for ett år siden når jeg startet i jobben, og neste år kan situasjonen bli verre.

Det er kanskje en sterk måte å innlede et foredrag på med en slik påstand, men jeg har alltid hatt som prinsipp at man som sjef må være ærlig i forhold til de utfordringene man har. Jeg har brukt det siste året på å søke å løse utfordringene Forsvaret har på dette området innenfor de rammene som har vært etablert. Jeg har ikke kjempet mot forutsetningene. Min konklusjon etter et drøyt år er at vi må gjøre grep dersom vi skal realisere Forsvarssjefens strategiske mål.

Det er mange som mener det er mye å spare innenfor IKT-området i Forsvaret. De siste månedene av 2014 ble jeg og min stab intervjuet av tre forskjellige eksterne konsulentselskaper på bestilling fra Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben. Alle på jakt etter besparelser.

Jeg har sagt min mening – og en del av det jeg har sagt skal dere få høre nå.

Forsvaret er en stor bruker av IKT. Som resten av det norske samfunnet gjennomsyrer IKT all vår virksomhet, på alle nivåer og innenfor alle dimensjoner av vår organisasjon.

La meg begynne med forvaltningssystemene våre. Vi bruker IKT i alle våre prosesser, til saksbehandling og arkivering av informasjon. Vi bruker IKT i alle prosesser knyttet til budsjettering, regnskapsføring og økonomisk rapportering. Vi bruker IKT for å holde oversikt over lagerbeholdning av materiell og reservedeler, og IKT er sentralt for alle prosesser innenfor rekruttering, personellforvaltning og karriereplanlegging. Uten IKT-verktøyene våre vil vi ikke være i stand til å gjennomføre sesjonering, kalle inn vernepliktige eller forvalte vernepliktige og Heimevernsmannskaper.

Minst like viktige er IKT for vår operative virksomhet. IKT muliggjør nettverksbasert forsvar og er selve fundamentet for effektiv ledelse.

La meg få referere fra en oppsummering av erfaringene fra ulike fellesoperative øvelser gjort for et år tilbake;

De fellesoperative målsettingene har vist seg vanskelige å oppnå grunnet manglende interoperabilitet mellom taktiske sjefer, og kanskje spesielt mellom kampsystemer på nivåene under de taktiske sjefene. Like fullt er det i forbindelse med gjennomføringen av de fellesoperative øvelsene målt betydelig fremgang med samhandling innen en rekke viktige felt som JISR (Joint Intelligence, Surveillance and Reconnaissance), og logistikk. Det er også verdt å nevne at Norge har utmerket seg i svært positiv retning under flere allierte og multinasjonale eksperimenter og øvelser de siste årene. Her har våre sambands- og IKT-løsninger og ikke minst vårt personell vist seg å være svært langt fremme, sammenlignet med selv de store nasjonene i NATO.

Det er verdt å merke seg at vi har kommet dit vi er i dag gjennom en vesentlig integrering av IKT i Forsvaret. Når vi skal styrke nettverksbaseringen så vil det skje gjennom ytterligere IKT-integrasjon på alle nivåer i vår operative struktur og på tvers av forsvarsgrenene.

I fremtiden vil nettverkstilknytningen gå hele veien ned til den enkelte kampplattform og soldat. Vi vil oppnå større operativ effekt ved at vi evner å knytte sammen land- sjø- og luftstyrker på helt andre måter enn tidligere.

Likeledes er evnen til å bringe informasjon fra sensorer og etterretning og sammenstille det til et situasjonsbilde til operativt hovedkvarter avhengig av IKT. Logistikkstøtten til operative avdelinger fra FLO er avhengig av datakraft og det samme er både strategisk og operasjonelt hovedkvarters operasjonsplanlegging.

IKT er altså en premissgiver for hele den operative virksomheten til Forsvaret.

Forsvarets kommunikasjonsinfrastruktur er motorvegen vi har etablert for transport av store mengder data, både mellom forvaltningssystemene og de operative systemene. Denne infrastrukturen er – enkelt sagt – en kombinasjon av fiberoptikk, radiolinje, satellitt og radio kommunikasjon og knytter datasystemene til Forsvaret sammen i et landsomspennende nettverk. Det er også denne infrastrukturen som sørger for at operasjonene med allierte, eller våre fly og fartøy utenfor Norges territorialgrense kan ledes fra vårt operative hovedkvarter og støttes med etterretninger fra E-tjenesten.

Denne infrastrukturen ble, på lik linje med mye av vår øvrige militære infrastruktur, i stor grad finansiert av NATO på 50- og 60-tallet. Den har vært modernisert noe over de siste årene, men fortsatt må vi erkjenne at mye av den er utdatert, sårbar og ikke minst kostbar. For å redusere driftsutgiftene på IKT-siden, og dermed også frigjøre midler og årsverk for å modernisere min del av virksomheten er jeg avhengig av investeringer.

De siste årene har deler av vår infrastrukture blitt modernisert med fiberoptiske kabler – det må fortsette. Det gir økt overføringshastighet og evne til å overføre større volum av data, men har samtidig også noen sårbarheter som vi må være klar over.

Forsvarssjef Admiral Haakon Bruun-Hanssen innsetter Generalmajor Odd Egil Pedersen som ny sjef for Cyberforsvaret. Tidligere sjef Generalmajor Roar Sundseth går av med pensjon. Foto: Forsvaret

Samtidig er det en forutsetning for det moderne Forsvaret at vi evner å transportere økte mengder data fordi våre forvaltningsmessige og operative behov krever det. Vårt kjernenett – altså ryggraden – vil hovedsakelig bestå av fiberoptikk fra sør til nord – og aksessnettet – armene, beina og hodet om dere vil – som knytter våre baser, flyplasser og leirer til kjernenettet vil i grovt bestå av radiolinje. Økt bruk av ny radioteknologi og eventuelt leid satellittkommunikasjon for mobile enheter vil måtte komplettere denne løsningen.

Når man fra politisk og militært hold sier at nordområdene blir stadig viktigere – får det også konsekvenser for Forsvarets IKT. Forsvaret kan ikke operere i dette området uten samband. Vi ser derfor på konseptuelle løsninger som kan være en kombinasjon av leide satellitter med nåværende teknologi, ny radio – og ny satellitt-teknologi. Det er dyktige folk hos meg som mener det går an å gjøre dette rimeligere enn dagens løsning, og vi vil orientere om det når FSJ inspiserer oss i neste uke.

I november måned ble jeg orientert om at investerings­budsjettene innenfor mitt fagområde blir redusert med omtrent 50 % i 2015, og omtrent 70 % i de påfølgende år i planperioden. Jeg skal ikke gå detaljert inn på årsakene til dette, men det er kjent for alle her at Forsvaret står ovenfor store kostnadsmessige utfordringer knyttet til anskaffelsen av F-35 og utbyggingen av Ørland hovedflystasjon.

IKT-investeringene i Forsvaret er svært sammensatt, og avhengighetene er mange. Om man trekker ut enkelttråder fra veven får det konsekvenser for helheten, og resultatet blir en klar svekking. Ikke bare av den operative evne, men også sikkerheten og de effektiviseringer og ressursbesparelser som vi søker å oppnå.

La meg benytte muligheten til å si litt om det som gjør at investeringer innenfor IKT-området skiller seg fra anskaffelser av mer tradisjonelt materiell som f eks våpen, kjøretøy, fartøy og fly.

Den største forskjellen er levetiden på materiellet. En stor andel av vårt IKT-materiellet er i utgangspunktet sivilt, og kjennetegnes av svært hurtig teknologisk utvikling. Dette gjelder spesielt programvare og maskinvare. Denne typen materiell må skiftes ut eller oppgraderes hvert 3-4 år. Praksis har vist at IKT prosjekter går for sent gjennom investeringsprosessen – tatt i betraktning at dette må anses som «ferskvare». Jeg mener vi må se nytt på hvordan vi fremskaffer materiell på IKT- og sambandssiden. Uten å gå i detalj på mulige løsninger her og nå, vil jeg nevne eksempler på noen områder vi bør undersøke nærmere.

Gjenbruk av NATO-løsninger
Tilpasning av sivile trender
Fjerning av flaskehalser og tidstyver i investeringsprosessen og samtidig sørge for at investeringskonseptet tar inn over seg de særegenhetene som IKT investeringer innebærer
I større grad utnytte det potensialet som ligger i å videreutvikle IKT gjennom løpende endringer i drift.

I de senere år har vi registrert at driftskostnadene øker ved innføringen av nytt IKT-materiell, spesielt har kostnadene på taktisk nivå økt betydelig. Dette skyldes blant annet at tilgangen på data og informasjon har utviklet seg kolossalt. Dette krever en nærmest kontinuerlig utvidelse av lagringskapasiteten, videre har utbredelsen av IKT-materiell økt. Som en følge av dette vil blant annet lisenskostnadene øke i betydelig grad. Videre øker kompleksiteten i systemene, noe som igjen medfører behov for mer og bedre utdannet teknisk personell. På den andre siden vil denne utviklingen forhåpentligvis medføre at vår operative evne vil øke.

På den stasjonære og strategiske siden er det imidlertid store behov for nye investeringer for å kunne redusere og kutte kostnader. Vi er nødt til å investere i en moderne og fremtidsrettet IKT-infrastruktur som kan være bærekraftig over tid. Det vil si at vi må finne den optimale balansen mellom ytelse og driftskostnader.

Vi må ansvarliggjøre interessentene til å hente ut de gevinstene som brukes som argumenter når nye IKT behov remmes.

De tidligere omtalte reduksjoner i investeringsporteføljen innenfor IKT-området vil åpenbart ha negative konsekvenser for muligheten til å utnytte potensialet og egenskapene til Forsvarets nye avanserte plattformer som eksempelvis F-35, nye fregatter og kampkjøretøy. Om ikke den operative evnen blir direkte redusert som en følge av dette, vil den helt sikkert ikke bli forbedret, slik forutsetningen har vært. Reduksjonene i investeringsporteføljen vil videre medføre at mulighetene for å oppnå forventede og pålagte kostnadsreduksjoner i IKT-infrastrukturen blir begrenset.

Disse forholdene som jeg her har berørt er «min» største «hodepine». Så vil kanskje flere av dere si at dette ikke er nytt. Men jeg tror ikke man har opplevd at noe programområde i Forsvaret tidligere har fått kuttet investeringsbudsjetter med så mye som 70 prosent i løpet av så kort tid. Det får betydning for Forsvarets totale operative evne.

La meg videre snakke om den neste store utfordringen Forsvaret har på IKT-siden – Organisering.

Jeg nevnte innledningsvis at jeg er Chief Information Officer for Forsvaret – Forsvarssjefens IKT sjef. Mitt ansvar er altså å se til at IKT strategien er tilpasset Forsvarets innretning samt at IKT tjenestene understøtter Forsvarets virksomhet til enhver tid.

Utfordringen for meg er at det er flere sjefer med et delansvar for IKT i Forsvaret, som opererer med til dels ulike mål og prioriteringer.

Sjef CYFOR er ansvarlig for å etablere, operere, drifte og beskytte informasjons­infrastrukturen, styrkeprodusere IKT-kapasiteter og gi operasjonsstøtte til Forsvarets planlagte og pågående operasjoner.

Sjef LOS-programmet og Sjef Forsvarets FIF-administrasjon utvikler, fremskaffer og forvalter Forsvarets Felles Integrerte Forvaltningssystem (FIF). Dette er IKT-anskaffelser i milliardklassen, som når de er ferdig utviklet overføres til Cyberforsvarets avdeling for drift og videre utvikling (DVU).

Sjef IKT-divisjonen i Forsvarets logistikkorganisasjon er ansvarlig for fremskaffelse og eierskapsforvaltning av alt IKT-materiell i Forsvaret, unntatt nevnte Forvaltningssystemer.

I praksis er disse aktørene avhengige av hverandre, men ingen kan gi føringer eller ta overstyrende beslutninger. Organiseringen forutsetter konsensus.

Der det er uenighet mellom aktørene må vi forhandle for å komme i mål. I verste fall, og det har dessverre vært flere tilfeller av det også, forsinkes prosesser som følge av manglende felles prioriteringer, dårlig koordinering og uenighet. Det er gode vilkår for tidstyver.

Jeg har søkt å finne løsninger innenfor de rammene som jeg møtte når jeg tok over stillingen som sjef CYFOR for et drøyt år siden, men nå konkluderer jeg med at noe må endres i forhold til måten vi håndterer IKT på i Forsvaret. Derfor er jeg glad for at oppdraget til FSJ om å gi et militærfaglig råd, også omfattet IKT. I tillegg har FSJ satt i gang en studie ledet av FST/ORG som ser på roller og ansvar innenfor mitt ansvarsområde.

Dersom vi skal kunne imøtekomme målene i IKT-strategien som nevnt innledningsvis – å øke den operative evnen innenfor sikre rammer på mest mulig kostnadseffektivt vis, så ser jeg ingen annen løsning enn at vi kraftsamler IKT-ressursene i Forsvaret og gir en sjef makt og myndighet til å lede og styre IKT-virksomheten helhetlig for Forsvarssjefen.

Jeg besøkte nå i januar min motpart i Storbritannia. Britenes CIO heter Mike Stone – han er tre stjerners, og fortalte at de nylig reorganiserte sin IKT virksomhet. Han har fått samme ansvaret i sin organisasjon som vi har valgt å fordele på fire forskjellige driftsenheter. Britene har delt IKT organisasjonen sin i Service Design, Service Development, Service Operations og Service Enable. Styringsmodellen er lett forståelig for alle. Han kommer mer enn gjerne til Norge for å fortelle hvordan deres styringsmodell virker og hvorfor de endte opp med å velge en slik modell.

NATO har også omorganisert sin IKT virksomhet, der motivet selvsagt er innsparing og effektivisering. Det skjedde den 1. juli 2012. NATO slo sammen 5 IKT relaterte organisasjoner og opprettet det nye NATO Communications and Informations Agency (NCIA) med Koen Gijsberg som sjef. NCIA er ansvarlige for hele verdikjeden i IKT fra anskaffelser til drift og forvaltning; i prinsippet også «logistikk for IT og IT for logistikk».

Jeg har nå presentert det jeg mener er utfordringene i vår styringsmodell på IKT, og vist til en stor nasjon med 10 ganger så mange brukere som oss og NATO sin måte å tenke effektivisering av mitt ansvarsområde.

Så kan vi begynne å snakke om vår egne prioriteringer de siste årene.

Vi har over år brukt vesentlige ressurser på å modernisere Forvaltningssystemene i Forsvaret.

I dag er det slik at vi på forvaltningssiden i stor grad er strømlinjeformet. De fleste prosesser er knyttet til en felles plattform som gjør at man fra økonomistyring til personellforvaltning kan hente ut felles situasjonsbilde og sammenlikne driftsenhetenes data mot hverandre. Dette fokuset har vært nødvendig, og har gjort Forsvaret mye bedre i stand til å drive forsvarlig forvaltning.

Gjennom arbeidet som er gjort med forvaltningssystemene har vi høstet mange gode erfaringer om mulighetene som digitaliseringen gir oss samt hvilke utfordringer man står ovenfor i så kompliserte prosesser.

På operativ side er situasjonen i dag den samme som den var på forvaltningssiden for noen år tilbake. Det vi ikke har tatt tak i, og som gjenstår, er å samle de mange operative systemene våre på taktisk nivå innenfor en felles løsning.

Forsvaret har lenge hatt et behov for en felles sikker taktisk IKT-plattform som grunnlag for effektivt samvirke og fellesoperasjoner.

Det har ført til, at det over tid har vokst frem mange forskjellige IKT plattformer som interimløsninger – for samvirke på lavere nivå internt i forsvarsgrenene og spesialstyrkene. Intensjonene har vært de beste men konsekvensene har vært at løsningene har gjort det kostbart å drifte og vanskeligere å knytte Forsvarets avdelinger sammen da systemene ikke nødvendigvis snakker sammen.

Jeg mener Forsvaret i fremtiden skal ha tre sikre IKT-plattformer i bruk. En plattform for høygradert informasjon og høygraderte prosesser, en plattform for det lavgraderte og en plattform for ugradert informasjon og ugraderte prosesser.

Beredskap og reaksjonsevne for det norske Forsvaret er tett knyttet til evnen til å operere sammen med våre allierte, både her i Norge og i utlandet.

Behovet for å utveksle informasjon starter med de operative prosessene innen ledelse og inkluderer også utveksling av etterretningsdata, lokalisering av egne, såkalte blåprikkdata, måldata, logistikkdata og informasjon som legger grunnlag for samvirke og gjensidig støtte.

NATO har hatt en vesentlig utvikling som følge av deltakelsen i Afghanistan. Som alle kjenner til kom Nato inn i Afghanistan på et tidspunkt hvor digitaliseringen av militære styrker skjøt fart, men hvor standardisering og evne til informasjonsutveksling ikke hadde hatt tilstrekkelig fokus i alliansen.

Den store endringen i NATO skjedde når General McChrystal tok over ISAF. Han konkluderte med at det ikke var mulig å drive en slik operasjon uten en felles IKT plattform hvor alle regionale kommandoer og deres underavdelinger var tilknyttet for nettopp å få samme situasjonsforståelse. Som J2 i SHAPE deltok jeg i dette arbeidet. Etter mye oppholdende strid fra nasjonene, som måtte betale regningen, ble Afghan Mission Network bygget opp. Erfaringene er svært gode.

De som arbeider med IKT i NATO og nåværende militære toppledelse har som mål å etablere et lignende nettverk for hele alliansen – benevnt Federated Mission Networking. Konsept og rammer er nå klart til godkjenning – Militærrådet har akseptert løsningen – og det Nordatlantiske råd vil forhåpentligvis beslutte med det første at dette skal være NATOs fremtidige operative nettverk.

Arbeidet med å ta del i Afghanistan-nettverket fikk selvsagt høy prioritet som følge av Norges deltakelse i ISAF. Den samme holdningen må gjelde for Federated Mission Networking. NATOs plan er å bruke dette som standard sambandsløsning i alle operasjoner og øvelser i fremtiden – nettverket er altså etablert før skarpe operasjoner iverksettes – det vil gjøre alliansen mye mer effektiv, løsningen vil være sikkerhetsmessig godkjent, nasjonenes etterretningsorganisasjoner vil ha forberedt måter å frigi data på og våre innmeldte styrker til NATO vil øve med denne funksjonaliteten i fredstid.

I prinsippet bør vi gå for tilnærmet samme løsning i nasjonale operasjoner. Vårt nettverk bør være tilpasset NATOs tekniske løsning og når vi ønsker det inngå som en del av FMN når NATO gjennomfører øvelser i Norge. I tillegg mener jeg at vi bør bruke flere av de applikasjonene NATO har utviklet på våre egne plattformer – de har vi faktisk allerede betalt for. Min nevnte kollega i UK, Mike Stone gjør akkurat det samme. En slik tilnærming passer som hånd i hanske til FSJ IKT strategi – kosteffektive IKT løsninger som kan forbedre vår operative evne.

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er vår evne til å gjennomføre nasjonale operasjoner og ta imot allierte støtte på norsk jord svært viktig.

Forsvaret vil måtte påregne å stille vår kommunikasjonsinfrastruktur tilgjengelig for våre allierte for å kunne muliggjøre deres operasjoner på norsk jord. Dette krever igjen en robust og moderne infrastruktur med mulighet til å bære mye større trafikk enn det fredstidsdriften til Forsvaret står for.

Med ett kjernenett av fiberoptikk, som jeg håper vi får på plass i fremtiden, vil vi kunne håndtere dette, men vi må også se på behovet for å benytte deler av den sivile kommunikasjonsinfrastrukturen dersom det skulle være behov for det.

Det er nærliggende for oss i Cyberforsvaret å tenke Telenor i denne forbindelse. De er den største eieren av IKT-infrastruktur i Norge, og de har ansvar knyttet til nasjonal beredskap og nasjonale kritiske tjenester allerede. Men, det kan sikkert være andre aktører som er aktuelle også.

Jeg savner et sambands- og IKT-fora hvor nasjonal krisehåndtering og beredskap kan diskuteres med likesinnede organisasjoner fra andre etater men også med næringslivsaktører. Vi hadde tidligere totalforsvarets sambandsnemnd, men den ble nedlagt i 1998.

I lys av den senere tids hendelser, og beredskapsarbeidet som vi tidligere har iverksatt i Cyberforsvaret, føler jeg behov for å diskutere utfordringer innenfor digitale trusler, roller og ansvar, samt nasjonal krisehåndtering og mobilisering i et IKT perspektiv. Jeg ser på Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet – tidligere post og teletilsynet som en naturlig aktør som kan lede noe slikt.

La meg si noen ord om Forsvarets IKT-personell. Det sitter mange her i salen. Forsvaret er en organisasjon med svært mye kompetanse på IKT-siden. Vi har meget dyktige medarbeidere innenfor Forsvarets fire IKT-avdelinger. De jobber hardt innenfor det styringskonseptet som Forsvarets øverste ledelse har gitt dem. Moderniseringen av Forsvaret har de siste 15-20 årene holdt et stabilt og jevnt tempo. Vi har en av verdens mest moderne militære organisasjoner, og vi har vært flinke til å ta ny teknologi i bruk. En del av æren for det går nettopp til dette personellet.

Samtidig er det nødvendig å understreke at vi kunne ha vært flinkere – det gjelder oss alle, og at det er områder hvor vi er nødt til å utvikle oss videre for å kunne fortsette å være en styrkemultiplikator for Forsvarets evne til forsvarlig forvaltning og operative virksomhet.

Under Forsvarssjefens foredrag nylig ble dere orientert om prosessen med det kommende fagmilitære råd. Dette arbeidet vil være viktig også for Forsvarets IKT-virksomhet. Jeg har i kveld valgt å være åpen og ærlig om våre utfordringer innenfor IKT i forsvaret slik jeg ser det – det kommer Cyberforsvaret til å fortsette med frem til FSJ gir sitt råd til politisk ledelse.

Jeg sa innledningsvis at vi ikke er på rett veg til å nå de tre strategiske målene i FSJ IKT strategi.

Når jeg var så kategorisk så skyldes det følgende;

Konsekvensene av å kutte radikalt i IKT-investeringene er at limet som knytter Forsvaret sammen blir borte på enkelte viktige områder, og effekten av øvrige viktige investeringer blir redusert. Det moderne Forsvaret kan ha verdens beste hovedkvarter, etterretningstjeneste, kampfly, fartøy og kampkjøretøy, men om disse kapasiteten ikke har forutsetning for å operere samlet med samme situasjonsforståelse i nasjonal og alliert sammenheng vil vi ikke realisere en vesentlig styrking av Forsvarets operative evne som helhet.

For å oppnå en bærekraftig utvikling må det investeres i den hensikt å sanere de mange gamle operative IKT løsningene vi har og få alt over på færre IKT plattformer. Å drifte de mange gamle løsningene blir mer og mer kostbart både i kroner og øre samt å holde vedlike kompetansen på vårt personell som skal drifte og forvalte dette. Driftsutgiftene på IKT vil fortsette å øke år for år hvis vi ikke tar grep.

Jeg er også bekymret for Forsvarets evne til å opprettholde handlefriheten i cyberdomenet – sikkerhetsmessig har min organisasjon en jobb å gjøre sammen med FLO IKT. Det er også en kompleks sak som berører avdelingskultur, gode arbeidsrutiner, roller og ansvar mellom organisasjoner men også investeringsbudsjettet. Dette ønsker jeg ikke å gå i detalj på her, men de som sitter med ansvar i salen forstår godt hva jeg mener.

Jeg mener også det er for mange tidstyver i IKT-virksomheten. Forsvaret er en kompleks virksomhet med mange avhengigheter. Slik jeg ser det, er helhetlig styring og ledelse innen IKT området en forutsetning for å høste de effektene som Forsvarssjefen etterlyser i sine strategiske mål. Det går an å se til andre land og NATO for å lære hvordan de gjør det og forstå hvorfor de tar grepene de gjør.

Vi må også fortsette å utvikle virksomheten vår i retning av å kunne integreres mye tettere med NATO. Nasjonens evne til å forsvare seg selv er tett knyttet opp mot vår evne til å operere sammen med våre allierte, og det stiller krav både til vår egen IKT-virksomhet, vår kommunikasjonsinfrastruktur og vår videre utvikling av det nettverksbaserte forsvar.

Takk for oppmerksomheten – jeg vil nå bruke resten av tiden jeg har tilgjengelig til å besvare spørsmål dere måtte brenne inne med.

Kadett Simen Berge Størkersen. Foto: OMS/Stig Morten Karlsen

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 26. januar 2015

Fenrik Simen Berge Størkersen
Kadett ved Krigsskolen Linderud

«Blir vi gode ledere av Krigsskolens lederutviklingsmodell?»

Formann, mine damer og herrer.

Til å begynne med ønsker jeg på vegne av Krigsskolen og meg selv å takke Oslo Militære Samfund for invitasjonen til å tale for dere her i kveld. Det er meg en stor ære å ha oppmerksomheten til en forsamling av dette kaliber i disse svært så tradisjonsrike lokalene.

Mitt navn er Simen Berge Størkersen, jeg er 23 år og siste års kadett ved Krigsskolen. At jeg får muligheten til å tale i Oslo Militære Samfund er definitivt mer enn en personlig opplevelse – det er også en tillitserklæring til oss yngre og mindre erfarne offiserer som anskueliggjør at vi er av betydning. Denne tilliten er, kan jeg nok trygt si på vegne av kadettmassen, noe vi setter svært høyt.

Tilliten forplikter meg naturligvis til å bruke taletiden godt. Jeg har blitt bedt om å tale under tittelen «Blir vi gode ledere av Krigsskolens lederutviklingsmodell?» og jeg har gjort mitt ytterste for å tilstrebe en interessant innfallsvinkel med ærlige refleksjoner fra en kadetts ståsted. Talen er tredelt med følgende inndeling:

– først hva er en god leder? Hva jeg mener kjennetegner gode ledere i en militær kontekst;

– videre hvordan driver Krigsskolen lederutvikling? En overordnet presentasjon av Krigsskolens konsept for lederutvikling anno 2015;

– og til slutt blir vi gode ledere av dette? Mine egne refleksjoner rundt styrker og svakheter ved Krigsskolens offisersutdanning.

Avslutningsvis vil jeg oppsummere foredraget. Jeg kommer til å bruke 40-45 minutter og deretter vil det være satt av 15-20 minutter til eventuelle innspill fra forsamlingen.

Jeg ønsker å understreke at mine ytringer ikke representerer Krigsskolens offisielle syn, men kun min egen subjektive mening. Før jeg tar fatt på selve foredraget vil jeg rette en takk til majorene Lars Eldal og Ola Kjørstad og forskningsleder Lene Bomann-Larsen fra Krigsskolen for støtte i forbindelse med research til foredraget. Jeg vil også rette en takk til kadett Torstein Løver for å ha gitt meg tillatelse til å benytte et utdrag av en eksamensbesvarelse han har skrevet.

Hva er en god leder?

Så hva er en god leder? For å kunne besvare dette spørsmålet vil jeg starte med å spørre hvorfor har vi et forsvar? Jo, Forsvaret eksisterer fordi Norge er avhengig av en troverdig militær organisasjon som kan forsvare nasjonen ved hjelp av voldsbruk på statens vegne. Dette innebærer håndhevelse av norsk suverenitet, ivaretakelse av samfunnssikkerhet, vern av nasjonale verdier – å være til for alt vi har. Og alt vi er.

Militærets kjerneaktivitet er imidlertid ikke risikofri. I 2015, en tid hvor vårt fiendebilde fremstår som stadig mer komplekst med trusler som spenner fra cyberangrep via internasjonal terrorisme til strategiske overfall, er det moderne Forsvaret avhengig av både allianser, dyktige enkeltmenn og moderne teknologi, men kanskje mest av alt – gode og handlekraftige ledere.

Men hva er så en god leder? Sjef for Næringslivets Hovedorganisasjon, Kristin Skogen Lund, ble høsten 2014 kåret til Norges beste leder av Ukeavisen Ledelse. Hun er utvilsomt særdeles dyktig i sitt virke, men betyr dette automatisk at hun er det ypperste nasjonale målbildet for Krigsskolens lederutvikling?

Nei, ganske åpenbart ikke. Det er ikke nødvendigvis slik at en sivil toppleder kan gå rett inn i Hæren og fungere selv om hun er best i landet innenfor sitt felt. Og hovedårsaken til dette er at lederskap er profesjonsbundet og nettopp den militære profesjon er så unik i sin form at god ledelse her ikke er direkte overførbart fra god ledelse i næringslivet eller talent på andre områder.

For å illustrere den militære profesjonens særegenhet vil jeg trekke frem et sitat av general Hackett, gjengitt i Forsvarets Fellesoperative Doktrine fra 2007: «… En mann kan være falsk, overfladisk, løgnaktig eller korrupt på alle områder og likevel være en briljant matematiker eller verdens beste maler. Men det er en ting han aldri kan være, og det er en god soldat.» Dette, mener jeg, fordi militær profesjonsutøvelse stiller særegne krav – faglig, men først og fremst personlig. (Forsvarsstaben, 2007, s 160)

I ytterste konsekvens handler vår profesjon om liv eller død. Dette betyr at Krigsskolen ikke bare må utdanne gode ledere, men gode militære ledere – og ved Krigsskolen kommer den dyktige militære lederen til uttrykk gjennom offiseren.

Men hva kjennetegner så en god offiser? Dette er nok et kjent ansikt for de fleste av dere, den prøyssiske generalen Carl von Clausewitz. Hvorvidt han var en god leder vil jeg ikke spekulere i, men han er utvilsomt en av de mest innflytelsesrike militærteoretikerne som har levd. Clausewitz hevdet at en dyktig offiser trenger to egenskaper: intellekt og karakter. Begrepet intellekt er allment kjent nok til å gi mening for folk flest, men hva er egentlig karakter?

Clausewitz forklarte det som følger: «We mean the ability to keep one’s head at times of exceptional stress and violent emotion …. a strong character is one that will not be unbalanced by the most powerful emotions.» (Clausewitz, 1989, s 105-106) Hva Clausewitz mente for nesten 200 år siden er kanskje ikke så interessant i seg selv, men dette er relevant i dag fordi Clausewitz’ definisjon ligger slående nær hva Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse i Forsvaret hevder at militært lederskap handler om:

«Det handler om å gjøre det ubehagelige og tåle å stå i det, overkomme maktesløshet og unngå følelsesmessig oppløsning. Militært lederskap krever en robusthet for å tenke klart og effektivt og mestre egne følelser i møte med komplekse situasjoner.» (Sunde, 2012, s 11)

Også av dette sitatet fremgår viktigheten av intellekt, nemlig ved å tenke klart og effektivt, og karakter – å overkomme maktesløsheten. Det synes altså som at Clausewitz og forsvarssjefen er skjønt enige om at militært lederskap krever offiserer med nettopp intellekt og karakter. Dette er en tilnærming også Krigsskolen har valgt og her synes jeg at skolen treffer blink.

Så jeg har nå forklart hva som kjennetegner militære ledere. Det neste spørsmålet blir dermed «hvordan driver Krigsskolen lederutvikling for å sikre gode offiserer?»

Hvordan driver Krigsskolen lederutvikling?

Krigsskolen har over 260 års erfaring med å utdanne militære offiserer. Gjennom årenes løp har Forsvaret, og således også offisersutdannelsen, vært del av flerfoldige sikkerhetspolitiske kontekster. På tross av dette har Krigsskolen – som skolesjef Ingrid Gjerde selv har påpekt – alltid hatt det samme overordnede mål: å utdanne best mulig offiserer for en best mulig forsvarsmakt.

Dagens skolemodell ser imidlertid ganske annerledes ut enn for bare 20 år tilbake og jeg vil derfor bruke noen minutter på å presentere Krigsskolens lederutviklingsmodell anno 2015.

Først litt om bakgrunnen; for noen år tilbake kom Kunnskapsdepartementet med pålegg om nytt kvalifikasjonsrammeverk for alle høyere utdanningsinstitusjoner, hvilket krevde at også Krigsskolen måtte revidere sine overordnede krav til utdanningen. Skolen tok derfor utgangspunkt i målbildet av en god krigsskoleutdannet offiser og definerte ti læringsutbytter på studieprogramnivå som alle skal nå i løpet av utdanningen. Jeg gjengir ikke alle ti da det blir i overkant mye tekst, men har valgt ut tre eksempler som jeg synes illustrerer bredden og ambisjonsnivået godt.

Utdanningen er inndelt i ulike emner med navn som Profesjonsgrunnlaget og Ledelse av operasjoner og sammen danner alle emnene den faglige delen av studiet. Disse tre og de øvrige syv læringsutbytter på studieprogramnivå er brutt ned i underordnede læringsutbytter på emnenivå. Oppbygningen av studiet følger en logisk og nøye gjennomtenkt progresjon som Krigsskolen har valgt å kalle en individuell dannelsesreise – og den er illustrert som følger.

Dannelsesreisen starter med emnet Profesjonsgrunnlaget, hvor det tydeliggjøres de forventninger og krav som Forsvaret, krigen og samfunnet stiller til offiseren. Parallelt skal emnet Lederutvikling gi den enkelte kadett de verktøyene som trengs for å identifisere hvor man står i forhold til profesjonskravene – både faglig, sosialt og personlig.

Slik vil den enkelte kunne kartlegge «gapet» mellom hvor man står som fersk kadett og hvor man skal være ved endt reise på Krigsskolen. Etter at denne gapsanalysen er gjennomført i første semester vil kadettenes fokus de to neste årene være å fylle gapet med kompetanse.

Men dannelsesreisen utgjør ikke alene hele utdanningen ved Krigsskolen. For en minst like sentral del av Krigsskolens grunnleggende offisersutdanning er Konsept for Offisersutvikling (KOU). Dette konseptet er hovedsakelig basert på Forsvarets styrende dokumenter, men er også utviklet med inspirasjon fra Gary Yukl og annen sivil forskning innenfor organisasjon og ledelse.

For mens dannelsesreisen først og fremst er navnet på den faglige delen av utdanningen tar KOU for seg et annet aspekt. Og helt konkret tar KOU sikte på å utvikle kadettenes kompetanse i de tre rollene som Krigsskolen har besluttet at en offiser skal beherske: troppeføreren, utdanningsplanleggeren og forvalteren. Alle rollene er sentrale i den militære profesjon, men det er troppeførerrollen som tydeliggjør profesjonens kjerne og det er således den som er hovedfokus.

For å bli gode offiserer med intellekt og karakter mener Krigsskolen at målbildet ikke bare er høy faglig kompetanse innenfor hver av disse rollene isolert, men offiserskompetanse – synliggjort gjennom denne modellen.

Krigsskolens kompetansemodell skal illustrere at for å kunne oppnå offiserskompetanse – altså nødvendig intellekt og karakter – er man avhengig av en plattform bestående av både fagkompetanse, sosial kompetanse og selvkompetanse. Hva fagkompetanse består av fremstår som ganske åpenbart, men sosial kompetanse og selvkompetanse kan kanskje virke noe mer fremmed.

Krigsskolen forklarer selvkompetanse som «… lederens relasjon til seg selv, og dennes bevissthet rundt egen personlighet, personlige ferdigheter og karaktertrekk, herunder innsikt i hvordan en selv påvirker andre og hvordan andre påvirker en selv.» (KOU, 2014, s 10) Sosial kompetanse «omhandler lederens relasjon til de som ledes som forutsetning for effektivt samarbeid i oppdragsløsningen .… Dette omfatter blant annet evne til å kommunisere, skape tillit, forstå sosiale situasjoner eller vise empati.» (KOU, 2014, s 10)

Som det fremgår av kompetansemodellen er disse tre typene kompetanse forutsetninger for offiserskompetanse, hvilket betyr at dersom man ikke klarer å oppfylle det nødvendige grunnlaget av for eksempel sosial kompetanse vil offiserskompetansen stå på vaklende grunn.

For å oppnå utvikling av disse ulike formene for kompetanse utsettes kadettene for varierte utviklingsarenaer rettet mot de tre rollene. Eksempelvis kan troppeføreren utvikles ved å trene på trefninger, mens forvalteren naturlig nok utvikles ved hjelp av andre arenaer. Basert på helhetlige vurderinger tilbys kadettene tilpassede utfordringer og støtte for å mestre disse. Etter gjennomføring er det fokus på refleksjon rundt egne erfaringer som igjen danner grunnlaget for neste utviklingsarena. Krigsskolen illustrerer denne prosessen ved hjelp av følgende modell.

Hva betyr skillet med dannelsesreisen på den ene siden og KOU på den andre siden i praksis? Jo, det betyr at en kadett i prinsippet kan bestå alt det faglige og således komme seg gjennom dannelsesreisen med bestått bachelorstudium. Allikevel kan det være at han ikke tilfredsstiller kravene til selvkompetanse eller sosial kompetanse, hvilket fører til at han ikke oppnår offiserskompetansen – og dermed heller ikke kan uteksamineres som yrkesoffiser. Han vil da sitte igjen med en bachelor i militære studier, men ikke som militær leder.

Men for å snu om på det: kan kadetten stryke på det faglige, men allikevel gjøre det godt for øvrig slik at han blir yrkesoffiser uten bestått bachelor? Nei, for som figuren illustrerer er alle de tre kompetanseområdene avgjørende for å bli krigsskoleutdannet offiser.

Dette var en overordnet innføring i Krigsskolens lederutviklingsmodell. Jeg vil nå se på styrker og svakheter ved modellen og stiller meg derfor spørsmålet «Blir vi gode ledere av dette?»

Blir vi gode ledere av dette?

Den vanskelig målbare kompetansen
For å belyse styrker og svakheter ønsker jeg å starte med den omtalte kompetansemodellen. Slik jeg ser det er denne modellen svært nyttig for å forklare prinsippene bak oppbygningen av Krigsskolens offisersutvikling. Imidlertid vil jeg hevde at denne modellen ikke fungerer fullt så godt i praksis? Hvorfor det? Jo, på grunn av komponentene selvkompetanse og sosial kompetanse.

Disse typene kompetanse er utvilsomt svært avgjørende for offiseren. Problemet er imidlertid at denne kompetansen er veldig vanskelig å måle, spesielt sett i forhold til kadettenes faglige kompetanse som enkelt kan kartlegges ved hjelp av muntlige, skriftlige og praktiske oppgaver. Dette fører til – tror jeg – at den faglige kompetansen tillegges i overkant mye vekt. For når de viktige egenskapene som for eksempel kadettens evne til å forstå sosiale situasjoner ikke er målbare, blir de målbare ferdighetene desto viktigere.

Dette fører i ytterste konsekvens til at kadetter uten tilstrekkelig relasjonskompetanse allikevel får fullføre utdanningen, men da nødvendigvis med en offiserskompetanse uten den nødvendige plattformen. Eller strengt tatt: uten offiserskompetanse i det hele tatt. Disse kadettene har kanskje de faglige ferdighetene og dermed intellektet, men mangler karakteren.

Men hvorfor er det slik at det faglige vektlegges mer enn det relasjonelle? Er det ene og alene fordi det er enklere å måle? Nei, jeg tror ikke det. Et annet aspekt som spiller inn kan nemlig være at Krigsskolen rett og slett er for føyelig og for «snill». Denne mistanken underbygges av snillismen som jeg vil hevde at skolen praktiserer i forbindelse med mange av utdanningens utviklingsarenaer.

For en stor svakhet ved Krigsskolens lederutvikling, sett fra mitt ståsted, er det faktum at de aller fleste utviklingsarenaene er valgfrie. Det er ikke til å stikke under stol at man i stor grad kan velge hvorvidt man ønsker å utfordre seg i lederroller eller ikke. Konsekvensen av det er følgelig at enkelte kadetter – de initiativrike og uredde – får utfordret seg selv gang på gang mens andre går gjennom utdanningen som «grå mus» med kun et svært tynt minimum av føringer. Dette utgjør et hull i kvalitetssikringen som jeg dessverre tror fører til at enkelte som uteksamineres ikke er gode nok.

For sivilt preg?
Om den nye studieordningen har det blitt sagt av ansatte ved skolen at det er konteksten som utdanningen foregår i som er spesiell, men at det faglige innholdet stort sett ligner tidligere studiemodell ved Krigsskolen – og for så vidt også pensum ved sivile utdanningsinstitusjoner. Dagens kontekst vil jeg komme tilbake til, men først vil jeg kommentere innholdet i utdanningen. For som allerede nevnt er Krigsskolens konsept for offisersutvikling inspirert av både norsk doktrine og sivil utenlandsk forskning på organisasjon og ledelse.

Dette er noe både ansatte og kadetter ved skolen har uttrykt skepsis til. Er Krigsskolens ledelsespensum for sivilt rettet? Ja – det mener i alle fall Krigsskolens major Ola Kjørstad. Han argumenterer for at skolen ikke fullt og helt klarer å definere kjernen i militært lederskap og å implementere denne i utdanningen. Og er ikke det noe paradoksalt; at Krigsskolen, fagansvarlig for ledelse og lederutvikling i Hæren, sliter med å få tak i begrepet militært lederskap?

Kjørstad argumenterer for at utdanningen ikke i tilstrekkelig grad klarer å spille inn elementet frykt, en sentral del av krigens friksjon. Dette er riktignok kanskje ikke så rart da frykt kan være vanskelig å spille inn uten å utsette kadettene for reelle farer. Og akkurat det er tross alt ikke helt uproblematisk.

Helt uproblematisk er det ei heller at frykt som fenomen og utfordring i liten grad er implementert i utdanningen, da en med enkelthet kan argumentere for at nettopp dette er viktig for å kvalitetssikre offiserenes virkelige karakter.

For uten krigens friksjon er kanskje det karakterbyggende aspektet ved utdanningen ikke så sterkt som skolen både hevder og ønsker. Og dette gjør muligens at utdanningen strengt tatt ikke er så unikt militært rettet heller. For som vi så innledningsvis; uten karakteringbygging blir det i liten grad snakk om militært lederskap, men heller kun lederskap.

Og hvis så skulle være tilfelle, at Krigsskolen kun utdanner kadettene som ledere uten de nødvendige militære kjerneegenskapene, da trenger vi ingen krigsskole. Da kan vi jo like gjerne utdannes ved sivile institusjoner slik som Kristin Skogen Lund.

Heldigvis er det nok imidlertid ikke så ille. Graden av frykt som kadettene utsettes for kunne vel optimalt sett vært større, men krigens friksjon spilles allikevel aktivt inn i utdanningen gjennom øvelser som Krigens krav og Stridskurset. Her får kadettene dannet seg et uforskjønnet bilde av krigens virkelighet gjennom fysiske og psykiske prøvelser, noe jeg mener gir en svært god effekt.

Profesjonens kjerne
Noe annet som jeg er overbevist om at gir veldig god effekt er emnet Profesjonsgrunnlaget som gjennomføres i kadettenes aller første semester på skolen. Tidligere var innledende fokus i utdanningen enkeltmannsferdigheter og stridsteknikk. I dag er det slik at kadettene bruker sine første måneder på skolen til å prøve å forstå profesjonens kjerne; forholdet mellom militæret og det øvrige samfunn, hva krig egentlig handler om og hva det vil si å være offiser, herunder plikten til å dø for staten.
Dette gjøres ved å studere militærteori og historiske beretninger. Navn som Clausewitz, Huntington, Machiavelli og Walzer er gjengangere i semesteret – et semester jeg tror er svært viktig for offisersutviklingen. En slik virkelighetssjekk danner et logisk utgangspunkt for dannelsesreisen og øker refleksjonsnivået rundt tidligere erfaringer så vel som fremtidige utfordringer.

For å belyse dette vil jeg trekke frem et eksempel. Etter første semesters eksamen ble en besvarelse trukket frem av sensor som særlig god. Besvarelsen tydeliggjør krigsskoleutdanningens evne til å forklare militære operasjoner i lys av profesjonen og jeg har fått lov til å gjengi denne besvarelsen, skrevet av kadett Torstein Løver. Et utdrag av den lyder som følger:

«Enkelt sagt kan vi si at jeg som skal lede i strid må kunne løse oppdrag og ta vare på mine menn. Det jeg nå skal forklare er hva dette betyr for meg. Jeg må først si at jeg har vært leder i strid. Jeg har fått kjenne hva stridsfeltet krever av meg og de rundt meg. Jeg har fått prøvd ut en del av teoriene vi har hatt de siste månedene, og jeg har sett effekten av disse på de rundt meg. Når jeg nå ser tilbake på det jeg har vært med på tidligere, skulle jeg ønske at jeg hadde hatt den teoretiske pakken jeg har fått her på Krigsskolen tidligere. Med det mener jeg at situasjoner jeg har opplevd kunne vært løst annerledes og på en bedre måte… »

Jeg tror disse ordene er med på å illustrere Krigsskolens evne til å forklare profesjonens kjerne gjennom bruk av relevant teori. Basert på dette vil jeg hevde at Krigsskolen er middelet som mer enn noe annet sørger for opprettholdelse og utvikling av den militære profesjon – noe den gjør på en svært god måte.

For Krigsskolen gjør nemlig mye bra og det neste jeg vil trekke frem er måten utdanningen balanserer forholdet mellom nettopp teori og praksis.

Teori og praksis – hånd i hånd
For akkurat denne balansen er muligens Krigsskolens aller største styrke. Alle som tar lederutdanning ved Krigsskolen er ikke bare nødt til å lese en hel masse ledelsesteorier og historiske beretninger om fremragende lederskap, vi må selv utøve ledelse i praksis.

Med to og et halvt års erfaring fra Krigsskolen er jeg selv helt overbevist om at disse praksisarenaene gir oss enormt mye verdifull erfaring som man umulig kan lese seg til. Og det er nettopp dette som i størst grad skiller Krigsskolen fra annen lederskapsutdanning. For selv om krigens virkelighet, faren og frykten, ikke kan spilles inn fullt og helt, så tror jeg praksisarenaene allikevel er med på å bygge karakter hos den enkelte. Det å skulle lede andre, ta hurtige avgjørelser og stå for dem i all slags vær tror jeg fremkaller et snev av frykt hos de fleste.

Det er altså ikke bare praksisen eller teorien alene som utgjør Krigsskolens styrke, men balansen mellom dem. For å illustrere hvordan dette gjøres i utdanningen vil jeg presentere et eksempel på hvordan deler av undervisningen er bygget opp. Eksemplet er fra kadettenes fjerde semester hvor hovedfokuset er ledelse av lavintensitetsoperasjoner.

Den delen av semesteret som omhandler opprørsbekjempelse gjennomføres på følgende måte: først må kadettene sette seg inn i det teoretiske grunnlaget for å forstå opprør og opprørsbekjempelse ved å lese tekster av militærteoretikere som David Galula. Deretter eksponeres kadettene for foredrag av offiserer fra ulike land som beretter om egne erfaringer med opprørsbekjempelse.

Dette danner sammen en grunnleggende forståelse slik at kadettene videre kan få tildelt egne fiktive oppdrag, hvor de skal gjennomføre plan- og beslutningsprosess og skrive egne operasjonsordrer som deretter testes ved hjelp av krigsspill. Som avslutning på modulen om opprørsbekjempelse drar kadettene ut på stridskurs hvor de med et overordnet opprørsbekjempelsesscenario skal løse oppdrag i praksis.

Ikke bare er de ulike modulene bygget opp med en slik progresjon, men hele utdanningsløpet er det. Når det myteomspunne stridskurset avslutter opprørsbekjempelsesmodulen avsluttes også hele emnet Ledelse av operasjoner som har pågått i halvannet år.

På dette kurset testes kadettenes samlede kunnskaper, ferdigheter og ikke minst holdninger. De utsettes for krigens friksjon, er nødt til å gjøre taktiske vurderinger tilpasset situasjonen og lede seg selv og andre gjennom løsning av oppdrag, noe som stiller store krav til hele offiserskompetansen. Og gjennomsnittskadettens gode prestasjoner på fjorårets stridskurs mener jeg er et bevis på at Krigsskolens balanse mellom teori og praksis er en ypperlig måte å utvikle gode militære ledere på.

Generalisten
Offiserskompetansen består altså av tre komponenter. Den faglige kompetansen Krigsskolen kan tilby er det stort sett ingen som har fra før, men når det gjelder selvkompetanse og sosial kompetanse er enkelte svært dyktige allerede før de tar fatt på krigsskoleutdanningen.

Min påstand er derfor at på grunn av tidligere erfaring kan kadett X i et kull være en dyktigere leder allerede ved oppstart på Krigsskolen enn kadett Y i samme kull er når de begge uteksamineres etter tre år. Dette betyr imidlertid ikke at sistnevnte nødvendigvis er en dårlig leder, hvert fall ikke at han ikke kan bli minst like god – det kan hende at han bare trenger mer ledelseserfaring.

Jeg er av den oppfatning at de fleste kadettene virkelig trenger pliktårene etter fullført utdanning for å utvikle seg til helstøpte offiserer og ikke minst dyktige troppssjefer. Disse årene gir muligheten til å lede soldater over lengre tid, noe som selvsagt er utviklende. I tillegg får man se andre militære ledere i aksjon gjennom rutinerte troppssjefer og kompanisjefer. For på dette området er ikke kadetten bortskjemt. På Krigsskolen er det kun unntaksvis at kadettene får se sine egne instruktører utenfor den tilbaketrukne instruktørrollen.

Noen vil kanskje innvende at hvorfor er det slik at kadettene er så avhengig av pliktårene for å bli dyktige troppssjefer? Er ikke tre år på skole nok? Svaret er enkelt: Krigsskolen er ingen troppssjefskole. Utdanningens målbilde er ikke rollen man skal bekle umiddelbart etter endt utdanning, men generalisten – den intellektuelle og karaktersterke offiseren med forutsetninger for å kunne stige i gradene. Dette forklarer også hvorfor det er kompani- og bataljonsnivået som er hovedfokuset i taktikkundervisningen.

Enkelte vil nok hevde at dette er merkelig, at man bør være en nær sagt ferdig utlært troppssjef når man tross alt har fullført krigsskoleutdanningen. Jeg er imidlertid ikke enig, da jeg tror pliktårene er en langt bedre arena for å utvikle seg til å bli en virkelig god troppssjef. At kadettene ikke er fullgode troppssjefer ved uteksaminering er ei heller noe nevneverdig organisasjonsmessig problem da ingen er tenkt å skulle gå direkte fra utdanning ved Krigsskolen til virkelig krig.

Konseptet tar jo høyde for at man etter endt utdanning skal få praktisere som troppssjef i fredstid før man eventuelt reiser til utlandet for å delta i skarpe operasjoner. Hadde det motsatte vært tilfelle, at man skulle gå direkte fra skolebenken til krigens realiteter måtte nok utdanningen nødvendigvis vært lagt opp annerledes med et større fokus på troppssjefens kjerneoppgaver.

Dagens kontekst
Som jeg tidligere nevnte at jeg ville komme tilbake til, er muligens hovedforskjellen på Krigsskolen i dag og for 20 år tilbake selve konteksten utdanningen foregår i. Denne endringen i kontekst dreier seg om det faktum at svært mange av dagens kadetter og ansatte er representanter for ti års erfaring fra skarpe oppdrag, noe som var nærmest utenkelig på tidlig nittitall.

I kull Sønsteby, skolens eldste kull hvor jeg selv går, har hele 35 % av kadettene førstehåndserfaring fra internasjonale operasjoner. Dette, kombinert med bred erfaring fra skarpe oppdrag blant instruktørene har etter alt å dømme vært skjellsettende for studiehverdagen. Det har ført til en økt bevissthet rundt krigens realiteter og gitt et annerledes fokus i utdanningen.
For drøye 20 år siden, da Kåre Emil Brændeland begynte på Krigsskolen, var fokuset etter sigende helt annerledes enn i dag. Det å ha tjenestegjort i internasjonale operasjoner ble unnet minimalt med oppmerksomhet og skolen var i liten grad opptatt av å bruke slike erfaringer som del av utdanningen. Brændelands nærmest utrolige historie fra Goražde, som han i 2014 ble tildelt Krigskorset med sverd for, ble først kjent for hans medkadetter under et kadettinitiert seminar som ble arrangert fordi de syntes fokuset på krig fra skolens side var utilfredsstillende tynt.

Slik er det ikke i dag. Over ti år i Afghanistan har gitt Krigsskolen og Hæren for øvrig et helt annet mindset enn for bare 15-20 år tilbake. I dag utdannes vi ikke bare for å fungere som troppssjefer i Nord-Norge. Vi trener for ekte krig – for vi vet alle som en at mange av oss høyst sannsynlig vil møte nettopp krigens realitet før eller senere.

Denne utviklingen har så absolutt vært både nødvendig og sunn for Krigsskolen. Allikevel vil jeg hevde at Krigsskolen ennå har et uutnyttet potensial hva gjelder erfaringene fra Afghanistan. Enkelte kadetter har oppmuntret skolen til i enda større grad å studere norske offiserers innsats derfra på lik linje med at vi studerer Falklandskrigen, men har blitt møtt med argumentet om at «det er for ferskt».

Selv mener jeg imidlertid at hvis vi ikke høster av disse fruktene mens de ennå er lett tilgjengelige vil de kunne svinne hen og glemmes. For kanskje nettopp disse erfaringene vil kunne hjelpe Krigsskolen til å komme et seg nærmere selve kjernen av militært lederskap hos hæroffiseren.

Den akademiske offiseren
Dagens studieordning er utvilsomt mer akademisk enn for ti år siden, noe som følger naturlig av at krigsskoleutdanningen siden 2005 har gitt bachelorgrad. Utdanningen har fått kritikk fra flere hold for å være for akademisk og disse kritikerne sammenfaller i stor grad med dem som argumenterer for at Krigsskolen utdanner for dårlige troppssjefer.

Jeg er uenig da jeg ikke ser noe motsetningsforhold mellom akademikeren og offiseren. Selv tror jeg derimot at den nye og mer akademiske studieordningen utvikler mer selvstendige kadetter som tar beslutninger basert på analytiske vurderinger. Slik jeg ser det er dette en stor styrke og helt i tråd med forutsetningene for Forsvarets ledelsesfilosofi oppdragsbasert ledelse.

Jeg mener videre at de akademiske kravene har vært med på å endre fokuset hos kadettene og økt interessen for spesielt militærteori, sikkerhetspolitikk og strategi. Krigsskolen er således ikke bare individuelle læringsarenaer, men debattfora hvor tanker om dagens og morgendagens forsvar kan deles og bearbeides. Dette mener jeg kommer til uttrykk gjennom de utenomfaglige aktivitetene kadettene står for.

Her vil jeg spesielt trekke frem Kadettsamfundets omfattende samarbeid med YATA, Youth Atlantic Treaty Association, som har pågått siden 2008. I tillegg vil jeg nevne undergruppen Sikkerhetspolitisk utvalg sine krisesimuleringer som fører til stort frivillig oppmøte på skolen enkelte helger.

Også innholdet i skoleavisen Forposten bærer preg av endret fokus hos kadetten. Det intellektuelle nivået er tidvis høyt og mange artikler tar for seg profesjonens viktige spørsmål. Her er to eksempler på artikler som har stått på trykk i løpet av det siste drøye året; Snikakademisering? er et motsvar til kritikerne av den akademiske studieordningen mens Håndtering av Krigens påkjenninger drøfter lederskap i lys av krigens utfordringer.

Slik jeg ser det bærer også problemstillingene på årets bacheloroppgaver preg av økt profesjonsfokus hos kadettmassen. Etter å ha gått gjennom problemstillingene på bacheloroppgaver ved Krigsskolen tilbake til 2011, er min oppfatning at årets oppgaver i større grad enn før tar for seg temaer som ledelse, sikkerhetspolitikk, strategi og taktikk – og i mindre grad mer trivielle problemstillinger som fettprosent og kvinneandeler. Jeg tror dette er et resultat av dagens studieordning.

Norsk sverm
Blant bacheloroppgavene vil jeg spesielt trekke frem det svært ambisiøse prosjektet «Norsk sverm» som gjennomføres i form av en kollektiv bacheloroppgave hvor flere av kadettene i eldste kull er involvert. Motivert av ansvaret som påligger den militære profesjon tar prosjektgruppen for seg det svært dagsaktuelle temaet om hvordan Hæren skal utvikle seg for å være tilpasset fremtidens utfordringer.

Målet med prosjektet er å skissere et alternativt svar på det doktrinelle problemet som drøftes flere steder i Forsvaret. Gruppen uttrykker selv at når deres inntrykk er at organisasjonen kan løse sin oppgave langt bedre enn den gjør, holder det ikke å kommentere det lavt og forbli passive. Det eneste riktige er å bidra til å stimulere debatt og utvikling.

At dette prosjektet dukker opp nå virker langt ifra tilfeldig, for inn i dette arbeidet tar prosjektgruppen med seg to karakteristikker som Krigsskolens nye studiemodell i høyeste grad legger til rette for: kritisk tenkning fundert på solid militærteoretisk innsikt og bevissthet rundt profesjonens ansvar.

Prosjektet har allerede, til tross for at det er langt ifra ferdigstilt, gjort seg bemerket på flere arenaer. Det kan blant annet nevnes at prosjektleder og gruppens primus motor kadett Sebastian Langvad både har holdt foredrag for Manøverskolen samt fått publisert artikler i Norsk Militært Tidsskrift og The Journal of Military Operations om svermkonseptet.

Avslutning og konklusjon

Jeg nærmer meg nå slutten av foredraget og jeg vil avslutte med en kort oppsummering av essensen. Og for å starte slutten med det viktigste: jeg tror at dagens lederutviklingsmodell legger til rette for utvikling av ikke bare gode ledere, men gode militære ledere.

Imidlertid mener jeg at Krigsskolen er for inkonsekvente hva gjelder ambisjonene for sitt eget konsept. Skolens kompetansemodell er flott og visjonær, men fungerer dessverre ikke fullt og helt i praksis. Dette fordi utdanningen ikke har tilstrekkelige verktøy for å måle den noe diffuse relasjonelle kompetansen og fordi Krigsskolen er for snill med enkeltindividet. Snillismen åpner også for at man som kadett med enkelhet kan trekke seg unna de fleste utviklingsarenaene og det er således viktig å være klar over at for å bli en god leder på Krigsskolen må man ønske å utfordre seg selv.

Videre mener jeg i likhet med flere andre at Krigsskolen fremdeles har en vei å gå hva gjelder å rendyrke det særegne ved militært lederskap. Samtidig tror jeg at man her må være nøktern i kritikken, for så lenge man trener for krig vil man aldri lykkes med å trene hundre prosent realistisk.

Det faktum at hele utdanningsløpet innledes med en dyptgående innføring i profesjonens kjerne, konsekvensene av å skulle drive voldsutøvelse på statens vegne, tror jeg fører til at vi tidlig forstår hva vårt yrkesvalg innebærer. Og det både på godt og vondt. For min egen del ga dette enormt med motivasjon for å gjøre det best mulig på Krigsskolen – jeg ønsker tross alt å være godt skikket i møte med krigens ubehagelige virkelighet.

Krigsskolen lykkes først og fremst med å utdanne gode ledere på grunn av det svært velbalanserte forholdet mellom teori og praksis som gjennomsyrer utdanningen. Før alle praksisarenaer gis kadettene det teoretiske grunnlaget for å kunne prestere. Samtidig er ideen at så mye som mulig av teorien skal kunne knyttes enten direkte eller indirekte til praksis, for når alt kommer til alt så er ikke krig et abstrakt tankeeksperiment, men en praktisk aktivitet.

Det er viktig å være klar over at Krigsskolen utdanner generalisten, ikke spesialisten og ei heller troppssjefen. Jeg er den første til å innrømme at de færreste blir eksepsjonelt dyktige troppssjefer kun i løpet av krigsskoleutdanningen, for selve troppssjefsutdanningen må foregå i pliktårene.

Dette tror jeg imidlertid at først og fremst er positivt. Den nye studieordningen fremdyrker mer kritiske og selvstendig tenkende offiserer, en forutsetning for at Forsvaret skal kunne være en lærende organisasjon som dyrker oppdragsbasert ledelse. Vi blir ikke like gode på stridsteknikk, men generalistfokuset gir bedre forutsetninger for å bli dyktige militære ledere i det lange løp – og det er vel strengt tatt det som er viktigst.

Endringen i kontekst fra nittitallet til i dag har gjort krigsskoleutdanningen mer relevant. De ti årene med skarp erfaring fra hovedsakelig Afghanistan har gitt oss alle en mer realistisk forståelse for hva dette handler om. Vi trener for krig, ikke for Cold Response.

Konklusjon
Men tilbake til det innledende spørsmålet og tittelen på dette foredraget: «Blir vi gode ledere av Krigsskolens lederutviklingsmodell?» Mitt korte svar er ja, men jeg har også et lengre svar: for hvorvidt man blir en god leder av Krigsskolens lederutviklingsmodell eller ikke er i stor grad opp til den enkelte. Krigsskolen kan umulig påtvinge en kadett verken ansvarsglede eller gode lederegenskaper.

Men om man tør å bruke årene på Krigsskolen til å tvinge seg ut av komfortsonen vil man definitivt utvikle seg stort både personlig, faglig og sosialt. Jeg mener at den samlede effekten av dagens studieordning er meget god og at vi gis de nødvendige verktøyene som trengs for å bli offiserer.

Men hvor gode ledere vi faktisk blir – hvor mange av oss som blir dyktige yrkesoffiserer og hvor mange som eventuelt ikke blir det – er for meg umulig å forutsi. Det kan vi først få svar på en gang i fremtiden. Så spørsmålet om hvorvidt vi blir gode ledere av Krigsskolens lederutviklingsmodell anno 2015 tror jeg best kan besvares ved hjelp av en studie om flere år.

Det var alt jeg hadde. Helt avslutningsvis ønsker jeg nok en gang å rette en takk til Oslo Militære Samfund og spesielt formann Iren Isfeldt for invitasjonen til å tale.

Til slutt, til alle dere som har vært til stede her i kveld: tusen takk for oppmerksomheten!