Skip to content

Nytt nummer av Norsk Militært Tidsskrift er ute. Klikk på bildet over eller følg denne lenken: NMT 2 2017. Norsk Militært Tidsskrift (NMT) er landets eldste fagtidsskrift, etablert tilbake i 1831. Tidsskriftet eies av Oslo Militære Samfund, men har en fri stilling og drives redaksjonelt i henhold til redaktørplakaten.

NMT sin redaksjonelle profil legger vekt på analyserende fagstoff. Stoffområdene er sikkerhetspolitikk, totalforsvar, strategi og militære operasjoner, taktikk og ledelse samt andre forhold av interesse for Forsvaret.

Blant forfatterne finnes mange av Forsvarets sivile og militære ledere.

NMT har et gjennomsnittsopplag på 2500 pr utgave. Tidsskriftet har minimum 4 utgaver pr år. Ingen utgaver i juli og august. Opplaget går til medlemmer av Oslo Militære Samfund, resten til andre betalende abonnenter og til løssalg.

Samtlige militære avdelinger i Norge abonnerer på tidsskriftet. NMT har også god dekning blant Forsvarets beslutningstagere, både på sivil og militær side. Samtlige av Forsvarets generaler/admiraler abonnerer på Norsk Militært Tidsskrift.

Norsk Militært Tidsskrift finnes også på et stort antall biblioteker.

Du finner historisk arkiv over tidligere utgivelser her.

Redaktør oblt Harald Høiback kan kontaktes ved å følge denne lenken.

Direksjonen i Oslo Militære Samfund har den glede å kunne invitere medlemmer med følge til vår tradisjonelle sommertur også i år. Denne finner sted lørdag 17. Juni, og i år besøker vi Bogstad Hovedgård.

Vi får en omvisning i det staselige hovedhuset, og vi får også en spesiell omvisning på det gjenskapte, fantastiske prydhaveanlegget som hører til gården. Deretter venter smørbrød og forfriskninger, – alt dette får du til en egenandel på kr. 200,- pr. person.

Buss er satt opp fra OMS kl. 10:30 (frammøte kl. 10:15), og omvisningen starter kl. 11:00. Lunsj ca. kl. 12:00, og bussen returnerer til OMS kl. 14:00.

Her er det selvsagt førstemann til møllen som teller, – meld deg på til Intendanten allerede i dag! Send e-post til  intendantoms@gmail.com snarest, og senest onsdag 7. juni 2017.

Gi beskjed ved påmelding dersom du IKKE skal benytte fellestransporten

Nylig avtroppet formann i OMS, kommandørkaptein Iren Isfeldt, la i dag ned krans ved kaptein Øyvinn Øi sin minnesbauta utenfor Oslo Militære Samfunds lokaler.

Vi skal forsøke finne og publisere Øis legendariske og nærmest klarsynte foredrag fra talerstolen i OMS våren 1939 – rett før krigsutbruddet med tittelen «Det strategiske overfall». Han fikk dessverre så rett så rett på mange områder. Foredraget vakte sterke reaksjoner i dagspressen på den tiden.

Les mer her: https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98yvinn_%C3%98i

Krans nedlagt av nylig avgått formann i OMS, kommandørkaptein Iren Isfeldt. Foto: OMS

Mandag 24.april hadde vi besøk av forsvarsattache i Kiev, Kommandørkaptein Hans Petter Midttun som foredro om Ukraina sett fra hans øyne, og da understreket i egenskap av ham selv og ikke i kraft av sin stilling.

Les foredraget hans her:

Ærede forsamling

Mine damer og herrer

Jeg må innlede foredraget med å presisere at jeg er her som privatperson og at synspunktene jeg presenterer ikke representerer norske myndigheter. Dette er en nødvendig presisering også fordi jeg vil berøre problemstillinger som ligger utenfor mitt profesjonelle ansvarsområde; men som samtidig er helt avgjørende for å forstå konflikten i Ukraina.

INNLEDNING

Min analyse baserer seg på følgende: Våren 2014 innledet Russland militære operasjoner mot Ukraina i den hensikt å forhindre dets vestventing og på sikt, sikre russisk kontroll over hele Ukraina. Til tross for at det ukrainske forsvaret lå med brukket rygg, valgte Russland å ikke invadere og okkupere Ukraina. De valgte med andre ord en annen strategi enn en konvensjonelle militære løsning. Hvordan ser denne strategien ut?

I februar 2013 publiserte militærtidsskriftet «Военно-промышленный курьер» en artikkel av den russiske forsvarssjefen, general Valery Gerasimov[1]. Artikkelen er en glimrende analyse av de foregående 10 års internasjonale konflikter og inneholder konklusjoner som:

  • The role of non-military means of achieving political and strategic goals has grown, and, in many cases, they have exceeded the power of force of weapons in their effectiveness.
  • The focus of applied methods of conflict has altered in the direction of the broad use of political, economic, informational, humanitarian, and other non-military measures — applied in coordination with the protest potential of the population.
  • All this is supplemented by military means of a concealed character, including carrying out actions of informational conflict and the actions of special-operations forces[2].

Jeg vil forsøke å forklare hvordan ovennevnte blir omsatt i Ukraina. Jeg vil bruket begrepet hybridkrig. Jeg vil imidlertid ikke avvike mye fra Etterretningstjenestens bruk av de mer nøytrale begrepene «sammensatte virkemidler» eller «alle statens virkemidler».

Når jeg likevel bruker begrepet hybridkrig er det fordi gjør det mulig å diskutere både HVORDAN og HVOR den utkjempes. HVORDAN er viktig fordi det handler om både militære og ikke-militære virkemidler; som hver for seg presenterer oss for helt unike utfordringer. Spørsmålet «HVOR utkjempes hybridkrigen» er ikke bare viktig for å forstå konflikten i Ukraina, men også for å forstå hybridkrigens kompleksitet og dilemma.

Kommandørkaptein Hans Petter Midttun
Forsvarsattache i Kiev «Hva skjer i Ukraina»?

Jeg kommer i mindre grad til å snakke om HVEM. Mitt foredrag er basert på det uomtvistelige faktum at Ukraina er utsatt for russiske aggresjoner. Russland har iverksatt en hybridkrig mot Ukraina. De russiske hybridstyrkene i Donbass er ledet, organisert, utrustet, bemannet, trent, øvet, kontrollert og testet, etterforsynt og finansierte av Russland. At Russland nekter for at så er tilfelle bidrar kun til å definere Russland.

Jeg vil imidlertid benyttet begrepet «russiske hybridstyrker». Det internasjonale samfunn bruker ulike betegnelser på styrkene inne i Donbass. Dette inkluderer «Ukrainian rebels», «anti-Kyiv separatists», «Russian-backed forces», «pro-Russian forces» og «combined Russian-separatist forces». De har alle det tilfelles at de ikke beskriver realitetene og enten ender opp med å understøtte den russiske historiefortellingen om at dette en intern konflikt; eller ender opp med å bare gi Russland en støtte funksjon. Det første er direkte feil, mens sistnevnte er misvisende.

Begrepet «russiske hybrid styrker» (RHS) er etter min mening, mer dekkende. Det identifiserer aggressor, indikerer en profesjonalitet, samtidig som at det åpner for at lokalt rekrutterte ukrainere faktisk utgjør en del av bemanningen. I tillegg minner «hybrid» oss om konfliktens sammensatte natur.

FORHISTORIEN

Det er naturlig å starte med starten; ikke minst fordi den inneholder aspekter som er viktig for å forstå Ukraina. EuroMaidan har gått inn i de ukrainske historiebøkene som «Revolution of Dignity», en god beskrivelse av en demonstrasjon uten sidestykke i moderne historie. Måten EuroMaidan ble gjennomført på speiler etter min oppfatning, det ukrainske folk. Den ble gjennomført med en utrolig selvbeherskelse, disiplin, fokus og verdighet. Den oppstod like spontan som den ble spontan organisert. Den var mulig fordi Ukraina hadde alle nødvendige demokratiske institusjoner. Den var ikke minst mulig på grunn av en demokratisk moden og engasjert befolkning.

Dette kommer best til uttrykk etter at konflikten var et faktum. I 2014 bidro frivillige organisasjoner til innsamling av ett kvart forsvarsbudsjett. Det ble etablert frivillige bataljoner som forhindret konflikten fra å spre seg. De ivaretok forsvarets logistikkansvar da dette kollapset, organiserte mottiltak mot den russiske informasjonskrigen og engasjerte seg i reformprosessen.

Valget av en ny president og regjering markerer derfor på mange måter en ny start for Ukraina. En start preget av en nasjonen uten et troverdig forsvar, med en oligark kontrollert økonomi; en tom statskasse, en grenseløs korrupsjon, enorme sosiale ulikheter, en nedslitt infrastruktur og null energisikkerhet. Men også en oppstart preget av at Krim var annektert og nasjonen var under angrep.

De russiske aggresjonene hadde til gjengjeld foret den ukrainske befolkningen på en måte som Russland sannsynligvis aldri hadde forutsett. I fraværet av en aktøranalyse antok Russland at ukrainerne var som dem. De tok feil. Og de tar fortsatt feil. For det er nettopp en unik, engasjert og demokratisk moden befolkning som gjør at Ukraina fortsatt sloss for sin selvstendighet. Dette faktum vil også påvirke konfliktens videre forløp.

DEN MILITÆRE KONFLIKTEN

Våren 2014 holdt verden pusten. Etter å blitt overrasket av både EuroMaidan, det påfølgende regimeskiftet, den russiske anneksjonen av Krim og de russiske aggresjonene i Donbass, fryktet mange at Ukraina kunne stå foran en fullskala russisk invasjon.

I dag omtaler verken norsk eller internasjonal presse knapt konflikten. Konflikten i Ukraina har på linje med Afghanistan, Libya og migrasjonskrisen blitt den nye normal situasjonen og tiltrekker seg derfor knapt mediets oppmerksomhet.

Det er derfor et tankekors at sikkerhetssituasjonen i dag er mer alvorlig enn for tre år siden.

Påstanden er begrunnet i flere utviklingstrekk. Men også konfliktens inngangsverdi: Ukraina er ment å tape.

Samtidig kjemper Ukraina for sin suverenitet med stadig større selvtillit og kapasitet. Dets militære kapasitet styrkes daglig. Nasjonen har til tross for konflikten, gjort en bemerkelsesverdig fremgang. Vi ser sågar de første positive økonomiske indikatorene. Fremgang har imidlertid blitt etterfulgt av intensiverte kamphandlinger. Dette er ikke bare et tegn på at de russiske målsettingene er uendret, men også en indikator på at konflikten vil kunne endre karakter som nødvendig for å sikre at ønsket «end state» faktisk oppnås.

Kommandørkaptein Hans Petter Midttun
Forsvarsattache i Kiev «Hva skjer i Ukraina»? Foto: OMS

Tre utviklingstrekk fremstår som dimensjonerende.

Voldsnivået

Voldsnivået har økt kontinuerlig siden konfliktens start. Dette er ikke bare reflektert i antall våpenhvilebrudd eller mengden ammunisjon som benyttes. Det er også reflektert i antall drepte og skadde på begge sider av frontlinjen. Det er ikke minst reflektert i sikkerhetssituasjonen for de internasjonale observatørene som opererer i Ukraina.

Profesjonalisering av de russiske hybridstyrkene

Hvor konflikten i øst ble initiert av 350-400 mann, består de russiske hybridstyrkene i dag av to armeer. Dette utgjør 12 brigader; organisert og utrustet etter modell av russiske mekaniserte brigader. Hybridstyrkene har rundt 36.000 soldater, 480 stridsvogner, 850 pansrede kjøretøy, 730 artillerisystemer, mer enn 400 luftvernsystem og 200 Multi-Launcher Rocket Systems. De russiske hybristyrkene har dermed flere stridsvogner enn både Frankrike, Tyskland og Storbritannia, samt flere pansrede kjøretøy enn Frankrike, Tyskland og Storbritannia til sammen.

Styrkene er i tillegg blitt profesjonalisert.

  • Alle sentrale lederposisjoner bekles av russisk regulære offiserer.
  • Man anslår at knapt 30% av soldatene er rekruttert lokalt. Øvrige antas å være russiske regulære soldater, leiesoldater eller kontraktører.
  • Den russiske hybridstyrken gjennomgår kontinuerlig intensiv trening og øvingsaktivitet. Den ble erklært full kampklar allerede i desember 2015.
  • Beredskapen verifiseres jevnlig av Sjefen for Søndre Militærdistrikt.
  • Hybridstyrkene støttes av regulære russiske avdelinger inne i Donbass. Dette gir tilgang til bl.a kommando og kontroll, elektronisk krigføring og overvåking fra droner og overvåkingsfly operert fra Russland.

Ukraina kjemper med andre ord ikke mot såkalte «separatister», men mot to regulære og godt utrustete armeer.

Russisk kapasitetsbygging

Styrkene som står på ukrainsk territorium utgjør imidlertid bare første linje. Andre linje består av russiske regulære avdelinger på eller langs ukrainsk territorium. Dette inkluderer per i dag 3 mekaniserte divisjoner (riktignok under etablering) og flere bataljonsstridsgrupper. Dette utgjør ytterligere 45.500 mann, 600 stridsvogner, 1080 pansrede kjøretøy, 380 artillerisystemer, 200 Multi-Launcher Rocket Systems.

Russland har benyttet de tre siste årene til å tilføre regionen nye kapasiteter som samlet sett medfører at Ukraina i dag står ovenfor en større militær trussel enn våren 2014. 3 nye mekaniserte divisjoner er under etablering. Permanente baser og avdelinger er under oppbygging langs den ukrainske grensen. Kommunikasjonslinjer utbedres. De rundt 20 flyplassene i ukrainsk nære utland har blitt tilført nye og moderne kampfly og helikoptre. Regionen tilføres langtrekkende luftforsvar, kryssermissiler, ubåter og overflatefartøy. Utviklingen forventes å fortsette frem til 2020-25.

De kvalitative endringene medfører en mangedobling av kapasiteter. Russland har allerede i dag en betydelig «Anti-Access/Area Denial» kapasitet på Krim, samt evnen til å ramme mål på tvers av Ukraina fra fly og fartøy; fra nord, øst og syd.

Hva betyr dette?

Ettersom de russiske hybridstyrkene må anses som fullt ut interoperable med de russisk regulære styrkene, står Ukraina i dag overfor mer enn 81.000 mann totalt. Mer enn 1000 stridsvogner. Nesten 2000 pansrede kjøretøy. Dette beskriver likevel ikke den egentlige trusselen. Denne dimensjoneres ut fra minst to faktorer:

  • Russland er i stand til tilføre regionen et betydelig antall bataljoner bare i løpet av 3-4 dager.
  • Russland har ennå til gode å ta i bruk hele skalaen av militære kapasiteter

Sikkerhetssituasjonen er av ovennevnte grunner, i dag mer alvorlig og uforutsigbar enn for tre år siden. Den militære konflikten utkjempes i dag på de områdene hvor Ukraina er sterk. Dets kritiske sårbarheter har ikke blitt utfordret så langt. I det øyeblikket dagens konfliktdesign endres, endres også den sikkerhetspolitiske situasjonen dramatisk.

Når det er sagt, blir det desto viktigere å presisere at Russlands militære innsats i Ukraina per i dag ikke er dets «Main Effort». Den militære dimensjonen av hybridkrigen skjer i parallell med og bidrar til å styrke effekten av de ikke-militære virkemidlene. Den bidrar til å destabilisere Ukraina, tvinge nasjonen til å omprioritere dets begrensede ressurser, bidrar til svekke Ukraina økonomisk, understøtter informasjonskrigen og bidrar dermed til å undergrave Ukrainas omdømme. Men mest viktig, den militære innsatsen lammer vesten.

I motsetning til øvrige virkemidler, står militærmakt likevel i en særstilling. Hvor øvrige tiltak krever strategisk tålmodighet, fungerer militærmakt som en lysbryter. Av/På. Fred i dag; krig i morgen. Militærmakt gjør det mulig å fundamentalt endre den strategiske situasjonen over natten.

La meg derfor være tydelig: Til tross for den alvorlige militære situasjon og de negative utviklingstrekkene: Bryteren står i dag på «AV». Ikke fordi mennesker ikke skades eller drepes daglig, men fordi konflikten kan bli en krig.

DEN IKKE-MILITÆRE KONFLIKTEN

Ukraina sloss i dag på fire fronter. De militære aggresjonene er allerede dekket. Etter min mening – og i mangel på et bedre begrep – fungerer den som en «honey trap». Den fanger det internasjonale samfunns oppmerksomhet og mange ser kun en konvensjonell krig i et lite hjørne av Ukraina. Men Ukraina forsvarer seg ikke bare mot et militært angrep, men forsøker også å:

  • Forhindre Russland fra å destabilisere hele Ukraina innenfra;
  • Motvirke Russlands informasjonskrig; samt
  • Sikre fortsatt internasjonal støtte for å kunne opprettholde forsvarskampen.

Dette – bruken av ikke-militære virkemidler utgjør Russlands «Main Efforts». Her foregår den egentlig kampen om ukrainsk selvstendighet.

Informasjon

Informasjonskrigen utgjør etter min mening, den største trusselen mot både Ukraina og det internasjonale samfunn.

En meningsmåling publisert av Europakommisjonen viser at hele 44% av EUs befolkning anser nasjonal media som upålitelig[3]. Andre undersøkelser viser at befolkningens tillit til myndighetene og media har falt kraftig det siste året[4]. Dette har åpnet for andre og alternative nyhetskanaler.

Ovennevnte forsterker effekten av den russiske informasjonskrigen. Den brukes til å forme opinion, endre det politiske landskap, ødelegge nasjoners og politikers renommé, påvirke økonomi, fremme hat og frykt, splitte befolkninger, tåkelegge sannheten, endre historien, og så mye mer. At den kan ha bidratt til å påvirke folkeavstemningene i både Nederland og Storbritannia, så vel som presidentvalget i USA illustrerer dens påvirkningskraft, til tross for dens tidvis absurditet.

Ord som «nazisme» og «kupp» er utbredt i russisk omtale av Ukraina. Ukraina blir beskyldt for konflikten, voldsnivået, brudd på Minsk avtalen og den humanitære situasjonen. Budskap som at «Ukraina egentlig ikke er en stat», «ukrainsk lederskap har mistet evnen til å styre landet» og «Krim er russisk» går igjen. Man ignorer samtidig den ukrainske historien, «Revolution of Dignity», samfunnets fundamentale mobilisering, valget av både president og parlament og ikke minst, det faktum at Russland er aggressor og Ukraina er dets offer.

Hvor Russland bruker informasjon som våpen, er vi avhengig en fri og kritisk presse. Media prøver å tilpasse seg de nye realitetene. Men fortsatt ser vi for mange eksempler på at «objektiv sannhet blir til objektiv løgn». Internasjonal presses bruk av begrep som separatisme og borgerkrig er de to mest åpenbare eksemplene på dette. «Russland er ikke part i konflikten» er et annet.

Informasjonskrigen er også en indikasjon på at de russiske aggresjonene i Ukraina ikke var et resultat av improvisasjon. I en rapporten fra NATO StratCom Centre of Excellence i 2014, konkluderte man med at informasjonskampanjen er basert på budskapsplattformer som har blitt bygget opp over flere år[5].

Sikkerhet

Ukraina har opplevd terroranslag, cyberangrep, betalte demonstrasjoner, smugling og lagring av våpen, med mer. Men også mer omfattende forsøk på destabilisere Ukraina, så som:

  • Forsøket på å etablere et «Novorassiya» (Kharkiv, Luhansk, Donetsk, Kherson, Mykolaiv og Odessa) i 2014
  • Forsøk på etablering av såkalte «separatistbevegelser» i Bessarabia, Odessa, Lviv, Bukovina, Zakarpattya (Transcarpathia) og Kharkiv fra 2015 og frem til i dag.
  • Krav til føderalisering gjennom Minsk avtalen.
  • Den såkalte “Shatun planen” fra november 2016, som var ment å initiere massive demonstrasjoner.
  • Politiske initiativ for økt regional selvstendighet på bekostning av myndighetene sentralt.

Ovennevnte er ikke utfyllende. De representerer imidlertid tiltak hvor det er relativt enkelt å se en russisk involvering.

Politikk

Men det finnes også en rekke områder hvor dette bildet er langt mer tvetydig; hvor vi i beste fall bare aner konturene av en russisk innblanding. Det ukrainske parlamentet har den reelle utøvende makten[6]. Majoriteten av dets 450 parlamentarikere har fartstid fra pre-Maidan. Når lovforslag fremmes, stoppes eller utvannes er det tidvis vanskelig å skille mellom reell politisk uenighet, egeninteresser eller ekstern påvirkning. Det er imidlertid god grunn til å anta at ikke alle prioriterer nasjonens interesser først.

Manglende reformprosess, kleptomani og korrupsjon vil på sikt kunne utfordre både befolkningens og det internasjonale samfunns tålmodighet. Politisk trenering og sabotasje kan i seg selv være et effektivt våpen.

Reformprosessen har per i dag ikke møtt verken befolkningens eller det internasjonale samfunns forventninger. Hvorvidt forventningene var realistisk eller ikke, er i denne sammenheng underordnet.

Økonomi

I løpet av 2014 mistet Ukraina nesten 30 % av BNP, 60 % valuta verdi og 7 prosent av sitt territorium som følge av de russiske aggresjonene[7]. Nasjonalbanken hadde gull og valutareserver for knapt en måneds import.

Den ukrainske økonomien er i dag vesentlig bedre. Lån på 8,8 milliarder dollar fra IMF har bidratt til at Ukrainas valutareserver har økt fra $5 til $16.7 milliarder. Dette har bidratt til å stabilisere valutakursen og bringe inflasjonen under kontroll[8]. Ukrainas er likevel fortsatt grunnleggende avhengig internasjonal økonomisk støtte.

Å forhindre – eller forsvare seg mot destabilisering er vanskelig når «angrepet» er forankret i reelle utfordringer. En rekke internasjonale og nasjonale institusjoner påviser en økende legitim misnøye i befolkningen. Denne er bl.a. begrunnet i økende levekostnader. Rundt 72% mener at den generelle utviklingen går i feil retning. Majoriteten forventet i tillegg at situasjonen vil forverre seg i tiden som kommer[9].

Russland har ikke eneansvar for denne situasjonen, men bærer hovedansvaret ettersom den militære konflikten har tvunget Ukraina til å prioritere sine svært begrensede ressurser på forsvars- og sikkerhetssektoren. Når denne sektoren i tillegg er kraftig underfinansiert, kan vi konkludere med at Ukrainas evne til å adressere befolkningens legitime problemer, er begrenset. Når Russland dernest bruker økonomiske virkemidler for å ytterligere svekke Ukraina, styrker dette deres mulighet til å «utnytte protestpotensialet i befolkningen».

Diplomati

Russland bruker sin innflytelse i alle internasjonale fora for å påvirke verdens persepsjon av både Russland og Ukraina; men også for at verdenssamfunnets respons i størst mulig grad tjener russiske interesser. Ukrainsk anmodning om FNs fredsbevarende styrker ble stoppet. OSSE misjon i Ukraina har tilsvarende blitt utformet gjennom et kompromiss mellom 57 nasjoner, hvorav den en er aggressoren.

Russland bruker Normandieformatet og Minsk forhandlingene til å distansere seg fra rollen som aggressor. I henhold til russiske myndigheter har de samme funksjon og rolle som Tyskland og Frankrike.

Den «diplomatiske offensiven» forfølger også bilaterale spor hvor Russland bruker «pisk og gulerot» for å splitte det internasjonale samholdet. Utsagn som «Usaklig og virkelighetsfjern anti-russisk retorikk som brukes av våre norske partnere»; «Alle anti-russiske handlinger skal få et proporsjonalt svar[10]», «forholdet mellom Norge og Russland er utilfredsstillende» og «norsk deltagelse i rakettskjoldet vil sette våre grenser i fare», kan være eksempler på sistnevnte.

Det handler om å svekke ukrainsk omdømme, svekke internasjonalt samhold, fjerne sanksjonene mot Russland og redusere støtten til Ukraina. Men det handler kanskje mest om å binde det internasjonale samfunn til det politiske sporet og forhindre at andre alternativ vurderes.

FORVENTNINGER TIL MORGENDAGEN

Ettersom vi har latt oss overraske av samtlige konflikter i nyere tid, inkludert den russiske anneksjonen av Krim og de russiske aggresjonene i Øst-Ukraina, må vi erkjenne at det er vanskelig å predikere morgendagen.

Hvis vi imidlertid legger til grunn at Russland ennå ikke har oppnådd sine strategiske mål, at Russland ikke har til hensikt å tape konflikten og at NATO/EU ikke vil endre sin tilnærming til konflikten, anser jeg to scenarier som sannsynlige. Enten lykkes Russland i å destabilisere Ukraina; eller så vil det forsøke å fremtvinge et ukrainsk sammenbrudd gjennom økt militær innsats.

Utviklingen i og rundt Ukraina kan kunne tolkes som en forberedelse til sistnevnte. Styrke- og kapasitetsoppbygging skjer av en grunn; og det er lite som tyder på at den er defensivt begrunnet. I juni 2016 konkluderte den kanadiske sikkerhetstjenesten med at: «Russia is not modernising its military primarily to extend its capacity to pursue hybrid warfare. It is modernising conventional military capability on a large scale; the state is mobilising for war. Second, on the important issues which generate international tensions, the regime does not change its policies: it reinforces them[11]”.

Antakelsen forsterkes av utviklingstrekk i både Ukraina så vel som verden for øvrig.

  • Ukraina sloss med stadig større selvtillit og operativ evne. Fra å møte de russiske aggresjonene med knapt 5-6.000 mann våren 2014, består den ukrainske forsvars- og sikkerhetssektoren i dag av mer enn 300.000 mann. Ukraina har mer enn 100.000 i reserve. I det øyeblikket forsvaret også lukker sine kritiske sårbarheter, reduseres det russiske handlingsrommet.
  • Ukraina har blitt mer offensiv i sin bruk av «ikke-militære» virkemidler. Blokaden av både Krim og de midlertidig okkuperte områdene i øst, bidrar til å øke de russiske kostnadene.
  • Høsten 2016 så vi også de første tegn på økonomisk vekst; noe som på sikt vil styrke Ukrainas evne til både å modernisere forsvaret så vel som å øke lønninger og sosiale ytelser, utbedre infrastruktur, med mer. En utvikling som ikke tjener russiske interesser.
  • Ukraina er forventet å oppnå både visum frihet og en endelig ratifisert EU assosieringsavtalen med EU i løpet av våren. Dette vil i tilfelle markere nok et steg mot vest; i strid med Russlands interesser.
  • Europa fokuser på Tyrkia, migrasjon, Brexit, Syria, de transatlantiske forbindelsene, nasjonale valg, med mer. Dette, kombinert med at stadig flere nasjoner flagger et behov for å normalisere forholdet til Russland, bidrar til et redusert fokus på Ukraina. Dette forsterker muligens persepsjonen om et økt russisk handlingsrom.
  • I påvente av at USA klargjør sin utenriks- og sikkerhetspolitikk, har USA tatt en rekke beslutninger som har negative konsekvenser for Russland[12]. Det amerikanske angrepet på Shayrat flyplass er kanskje det mest åpenbare. Men USA har i tillegg indikert at det vil styrke forsvarsbudsjettet, modernisere sitt atomvåpenarsenal og krevd at NATOs medlemsland må øke sine forsvarsbudsjett. USA vil ikke minst, lette på reguleringen for amerikansk oljeutvinning, noe som svekker oljeprisene og dermed rammer Russland hardt.

Listen er selvsagt ikke utfyllende, men gir et bilde av russisk handlingsrom. Et sterke Ukraina vil redusere Russlands handlingsrom. Så hvorfor vente, hvis vesten instinktivt vil søke å normalisere forholdet til Russland. Hvis FN rapporterer om en stadig verre humanitær situasjon i øst, kan det i tillegg bli vanskelig for det internasjonale samfunn å respondere på en eventuell «humanitær intervensjon» i lys av NATOs intervensjon i Kosovo og Libya.

La meg derfor igjen referere til general Gerasimovs artikkel fra februar 2013, hvor han påpeker at «The open use of forces — often under the guise of peacekeeping and crisis regulation — is resorted to only at a certain stage, primarily for the achievement of final success in the conflict.”

Det finnes selvsagt et tredje alternativ. Ukraina lykkes. Dette betinger imidlertid et større internasjonalt engasjement enn i dag. Dette er lite sannsynlig; kanskje fordi vi ikke fullt ut forstår konsekvensene av at Ukraina eventuelt taper.

RELEVANS FOR NATO OG NORGE

Russland

Mye tyder på at EuroMaidan og det overraskende regimeskiftet, utløste aggresjoner som allerede var planlagt. Det finnes en rekke faktorer som indikerer at de russiske aggresjonene i Ukraina var basert på et eksisterende planverk. Konflikten er i henhold til ukrainske analyser, et resultat av en langtids policy formulert så tidlig som i 1995[13]. At strategien ikke ble omsatt tidligere kan forklares med at Russlands økonomiske situasjon på 90-tallet ikke tillot dem å etablere den militær kapasiteten og strukturen som var påkrevd for å kunne påtvinge andre nasjoner dets vilje. Putins tale i München i februar 2007 – 1 år før Georgia og 7 år før Ukraina – markerte muligens startskuddet for den praktiske implementeringen.

De russiske aggresjonene i Ukraina er med andre ord ikke nødvendigvis et resultat av en endret strategi. Aggresjonene kan være en konsekvens av at en endret økonomisk og militær kapasitet gjorde det mulig å omsette eksisterende strategi i praktisk handling.

I mai 2012 påpekte generalmajor McMaster at «We have a perfect record in predicting future wars — right? … And that record is 0 percent.«[14] Dette har sannsynligvis aldri vært mer riktig enn i dag. Ikke minst fordi vi etter å ha blitt overrasket i Georgia i 2008, igjen ble overrasket av den russiske anneksjonen av Krim og de påfølgende aggresjonene i Øst-Ukraina. Våre analyser av den sikkerhetspolitiske situasjonen har vært forankret i forutsetninger og «etablerte sannheter» som ikke har overlevd møte med virkeligheten.

Å predikere konfliktens videre forløp er vanskelig. For å kunne treffe med en rimelig grad av nøyaktighet, må vi som et minimum skille mellom forutsetninger og fakta. Det er – for å sitere Michael Kofman – rom for et mer balansert, informert og nyansert forståelse av Russland. «Perhaps the greatest woe of discussions on Russian military, strategy, and decision-making is the constant seesaw between two extremes. Too often, we are engaged in an asinine debate as to whether Russia’s military is five feet tall or 12 feet tall. Assessments tend to track more closely with where one sits in the policymaking or national security establishment, versus where the Russian military actually is, and what it can do. [15]” Analysen blir ikke enklere av at vi også må vurdere dets kapasitet til å anvende og virkningen av dets bruk av ikke-militære virkemidler.

I lys av gjentatte strategiske overraskelser, må vi derfor våge å utfordre de grunnleggende forutsetningene og de «etablerte sannheter» våre trusselvurderinger er basert på; og i stedet forsøker å fylle gapene i eksisterende analyser med fakta.

Hvis vi eksempelvis forutsetter at Russland ikke har evne og vilje til å agere utenfor egne grenser eller forutsetter at Russland ikke våger å utfordre NATO eller forutsetter at Russland – etter å ha startet aggresjonene i Ukraina – egentlig søker en politisk løsning på konflikten, er det godt mulig at vi både vil bli skuffet og overrasket. Igjen.

Europeisk sikkerhet

Under Sjef for Etterretningstjenesten sitt foredrag den 6 mars påpekte han at «Moskvas viktigste strategiske målsettinger er […] å styrke Russlands kontroll over sitt «nære utland», og å sikre og forsterke landets globale stormaktstatus. Det er en nær sammenheng mellom disse målsettingene og Russlands ønske om å svekke EU og NATO. Russland opplever disse organisasjonene som hindre på veien mot å nå sine strategiske mål.»

Russlands «nære utland» omfatter mer enn bare Ukraina. I henhold til “The Polish Institute Of International Affairs” omfatter begrepet hele det post-sovjetiske området[16]. Hvis Ukraina taper, taper det i tilfelle som den første av flere europeiske nasjoner.

Hva er konsekvensene for europeisk sikkerhet? Jeg vil hevde at:

  • En seier forutsetter at den vestlige verden «sitter stille i båten». Hvis så skjer, vil dette medføre et ytterligere selvbevisst og selvhevdende Russland.
  • Den ukrainske befolkningen har gjennomført to revolusjoner; har et enormt sosialt engasjement og en imponerende demokratisk modenhet. Befolkningen vil ikke akseptere et tap. Et tap vil utløse alt fra fortsatt «motstandskamp» til en emigrasjonsstrøm; en situasjon som også vil bidra til å destabilisere Europa.
  • Ukraina har i dag mer enn 30 brigader; hvorav flere med omfattende kamperfaring. I et demokrati, innebærer sivil kontroll med forsvars- og sikkerhetssektoren at sistnevnte er lojal til den enhver tid sittende president, regjering og parlament. Også en hypotetisk pro-russisk politisk ledelse. Et ukrainsk tap vil dermed innebære at de nevnte brigadene kan ende opp på russisk side.

Er et ukrainsk nederlag sannsynlig og kan NATO leve med konsekvensene dette innebærer? Hvis svaret er nei, kan det bli nødvendig å revurdere støtten vi i dag gir til Ukraina.

Ovennevnte leder meg også til mitt innledende spørsmål: «Hvor utkjempes hybridkrigen?» Bruken av ikke-militære virkemidler er ikke begrenset til verken Donbass eller Ukraina. Disse anvendes hver eneste dag i det internasjonale rom. Ettersom Ukraina er grunnleggende avhengig av internasjonal støtte, foregår kanskje den aller viktigste kampen i det internasjonale domenet.

Totalforsvarskonseptet

Hybridkrig handler ikke om «grønne høflige menn»; men om at aggressor tar i bruk hele verktøykassen, både militære og ikke-militære virkemidler. Den brede tilnærmingen tillater imidlertid vår potensielle motstander å:

  • Utkjempe konflikten i alle dimensjoner – det fysiske så vel som det psykiske domenet – på og utenfor offerets territorium – gjennom direkte og indirekte trussel – ved å utnytte demokratiets svakheter og divergerende nasjonale interesser
  • Utkjempe konflikten uten at krig er erklært; men med tilstrekkelig intensitet til å bringe en motstander i kne over tid, men med en intensitet som ikke er høyere enn at håpet om en politisk løsning forblir levende.
  • Mangedoble egen ressurstilgangen gjennom synkronisert innsats av militære og ikke-militære virkemidler. Aggressors kapasiteter er ikke begrenset til forsvarsbudsjettet og tilhørende militære kapasiteter. Bruken av ikke-militære virkemidler inkluderer også andre departements budsjett, struktur og kapasiteter.
  • Utfordre oss på områder hvor vi per i dag mangler relevante «forsvarsmekanismer». Dette er domener som tidvis også er beskyttet fra egne myndigheters inngripen. Cyber og informasjonsdomenet er to åpenbare eksempler på dette. Men hvordan forhindrer vi fremmede makter fra å påvirke vårt politiske system? Hvordan beskytter vi energisektoren? Hvor sårbar er vår økonomi for ekstern påvirkning? Kan samfunnet lammes gjennom terror eller angrep på kritisk infrastruktur?

Hybridkrigens største dilemma er dog følgende: Det er vanskelig å avdekke hvorvidt man blir utsatt for aggresjoner eller ikke! Koblingen mellom militære og ikke-militære virkemidler, gjør at det komplisert å fastslå hvorvidt bruk av ikke-militære virkemidler, så som informasjon, sikkerhet, politikk, økonomi, energi og diplomati, er forløpet til et fremtidig militært engasjement. Eller ikke. Det gjør det ikke bare vanskelig å engasjere alliansen, men også å treffe adekvate mottiltak i tide. Hvis konfliktens start utelukkende kobles til bruk av militærmakt, kan en fremtidig motstander ha påvirket stridsmiljøet i mange år allerede.

Vårt totalforsvarskonsept må tilpasses til ovennevnte. Norges forsvar vil kreve en koordinert innsats på tvers av samfunnet.

Strukturutvikling

Den militære delen av konflikten i Ukraina er relevant for vår egen forsvarsplanlegging og strukturutvikling. Vår nabo har studert NATO kapasitetsutvikling og doktrine og har utviklet gode mottiltak.

  • Hvor vi satser på raskt inn, raskt ut; har Russland videreutviklet både sin strategiske løfteevne så vel som dets evne til å sloss over tid.
  • Hvor vi har fokusert på lett og mobil; har Russland valgt tungt og bedre egenbeskyttelse
  • Hvor vi har blitt nettverkbasert; har Russland utviklet en robust cyber- og elektronisk krigføringskapasitet
  • Hvor vi har utviklet høypresisjon smart ammunisjon; har Russland utviklet mer effektfull ammunisjon med kapasitet til å dekke store områder
  • Hvor vi satser på luftmakt, har Russland utviklet en formidabel «Anti-Access/Area Denial» kapasitet

Ukraina har mye å lære av NATO. Etter min mening, har NATO også mye å lære av Ukraina. Etter mer enn 20 år med internasjonale operasjoner, er ikke nødvendigvis NATO «Best Practice» lengre fullt tilpasset vår nye strategiske utfordringer.

AVSLUTNING

Mine damer og Herrer – Ærede forsamling

Jeg vil avrunde mitt foredrag med følgende:

Til tross for felles nabo, kan vi selvsagt ikke uten videre trekke paralleller mellom Norge og Ukraina. Hvor Ukraina utsettes for russiske aggresjoner; anser ikke Norge Russland som en trussel mot vår sikkerhet. Vi har ulike historiske relasjoner. Vår alliansetilhørighet bidrar i seg selv til at vår sikkerhetspolitiske situasjon er ulik.

Men vi må samtidig erkjenne at Russlands maktbruk mot Ukraina har skapt en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon. Vi står overfor en grunnleggende endret sikkerhetssituasjon i NATOs nærområder som i økende grad utfordrer alliansen og medlemslandene. Vi ser et trusselbilde som er langt mer sammensatt enn tidligere. Vi har nå en situasjon hvor cybertrusler og hybrid krigføring kommer i tillegg til det gamle konvensjonelle trusselbildet. Kriser kan oppstå veldig raskt[17].

I henhold til Bismarck er «Russland aldri så sterk som hun virker, men heller aldri så svak som man antar.» De russiske aggresjonene i Ukraina har demonstrert evne og vilje hvor bruk av militærmakt er ikke annet enn praktisk omsetting av dets langsiktige mål.

Usikkerheten dette skaper vil måtte få konsekvenser for vår innretning. En av de viktigste lærdommene fra Ukraina er at man sloss med det man har. Ikke de kapasiteter man håpte å ha! I en situasjon hvor vi står overfor en uforutsigbar sikkerhetspolitisk situasjon må vi også våge å utfordre forutsetningene og de «etablerte sannhetene» som våre trusselvurderinger er basert på. Hvor Ukraina har mye å lære av NATO, har NATO også veldig mye å lære av Ukraina.

Etter min mening er det i tillegg behov for robuste løsninger. Ikke bare forsvar, men også samfunnet for øvrig. Ukraina har demonstrert viktigheten av å kunne mobilisere hele samfunnets ressurser ved behov.

Og igjen: Synspunktene var mine egne; og kan ikke anses som noe annet enn personlig betraktninger.

Takk for oppmerksomheten.

[1] Военно-промышленный курьер, “Ценность науки в предвидении”, datert 27. Feb 2013 (http://www.vpk-news.ru/articles/14632)

[2] In Moscow’s Shaddows, “The ‘Gerasimov Doctrine’ and Russian Non-Linear War” (https://inmoscowsshadows.wordpress.com/2014/07/06/the-gerasimov-doctrine-and-russian-non-linear-war/)

[3] European Union Open Data Portal, “Special Eurobarometer 452: Media pluralism and democracy”, publisert (http://data.europa.eu/euodp/en/data/dataset/S2119_86_1_452_ENG)

[4] Edelman, “2017 Edelman Trust Barometer”, publisert 15. Jan 2017 (http://www.edelman.com/trust2017/)

[5] NATO StratCom Centre of Excellence, «Analysis of Russia’s Information Campaign against Ukraine», publisert 2014 (http://www.stratcomcoe.org/analysis-russias-information-campaign-against-ukraine)

[6] Euromaidanpress, “Spare a bit of reform shaming for Ukraine’s parliament, will you?”, datert 20 nov 2015 (http://euromaidanpress.com/2015/11/20/save-a-bit-of-blaming-for-ukraines-parliament-will-you/#arvlbdata)

[7] Atlantic Council, “Why Investors Are Giving Ukraine a Second Chance”, datert 17 apr 2017 (http://www.atlanticcouncil.org/blogs/ukrainealert/why-investors-are-giving-ukraine-a-second-chance)

[8] Atlantic Coucil, “Why Does the IMF Keep Funding Ukraine?”, datert 11 apr 2017 (http://www.atlanticcouncil.org/blogs/ukrainealert/why-does-the-imf-keep-funding-ukraine)

[9] International Republican Institute’s (IRI) Center for Insights in Survey Research, “Ukraine Poll: Continued Dissatisfaction with Government and Economic Situation”, datert 31. Okt 2016 (http://www.iri.org/resource/ukraine-poll-continued-dissatisfaction-government-and-economic-situation)

[10] Den Russiske Ambassade Oslo, «Kommentar av Russlands Ambassade i Norge i forbindelse med situasjonen i det bilaterale forholdet», datert 17 feb 2017 (http://www.norway.mid.ru/press_17_011.html)

[11] Canadian Security Intelligence Service, “2018 Security Outlook”, datert 6 jun 2016 (https://www.csis-scrs.gc.ca/pblctns/ccsnlpprs/2016/2016-06-03/GLOBAL_SECURITY_POST-CONFERENCE_ENGLISH.pdf)

[12] Brookings, “Putin might not wait for Trump to sort out his Russia policy”, datert 14 mar 2017 (https://www.brookings.edu/blog/order-from-chaos/2017/03/14/putin-might-not-wait-for-trump-to-sort-out-his-russia-policy/)

[13] The Jamestown Foundation, “Yeltsin’s CIS Decree: An Instrument for Regaining Russia’s Superpower Status”, datert 6. Okt 1995 (https://jamestown.org/program/yeltsins-cis-decree-an-instrument-for-regaining-russias-superpower-status/)

[14] Foreign Policy, «100% Right 0% of the Time”, datert 12. oktober 2012 (http://foreignpolicy.com/2012/10/16/100-right-0-of-the-time/)

[15] War on the Rocks, “The Seven Deadly Sins of Russia Analysis”, datert 23. desember 2015 (https://warontherocks.com/2015/12/the-seven-deadly-sins-of-russia-analysis/)

[16] The Polish Institute Of International Affairs, “Special Issue: What Next? Developments in the Post-Soviet Space”, publisert jan 2015 (https://www.pism.pl/files/?id_plik=19331)

[17] Regjeringen.no, «NATO-møte med endret trusselbilde som bakteppe», datert 9 okt 2015 (https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/natos-forsvarsministermote/id2457649/)

Mandag 3. april gjestet generalløytnant (p) Robert Mood, Oslo Militære Samfund og avholdt foredraget «Vil fremtidens forsvar være relevant»? Basert på generalens lange karriere, fikk vi ta del i hans tanker rundt historie, nåtid og fremtid. Det var som vanlig en engasjert og kunnskapsrik Mood vi overvar. Og han høstet vårsesjonens lengste applaus!

Foto: OMS

Les manus her:

OMS 3 APRIL 2017, Generalløytnant (p) Robert Mood.

Formann, Ærede forsamling!

Vil fremtidens forsvar være relevant?

Innledning

For å bidra til refleksjon om fremtidens Forsvar, som heldigvis omfattes med stor interesse og er i samfunns-debatten om dagen, må vi ta utgangspunkt i verden rundt oss, Forsvaret av i går og av i dag.

Verden rundt oss

For nesten 10 år siden – i dette rom – skuet vi inn i et århundre som mest sannsynlig hadde større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat hadde lagt bak oss. Drøye 16 år inn i århundret har overraskelsene kommet på løpende bånd.

Arabisk vår, Syria, Krim, Ukraina, IS, Aleppo, Mosul, Sør-Sudan, Libya, Sør-Kina havet, Brexit og Trump er bare noen av de navn og begreper som forteller om en verden i rask endring. Stadig mer usikker og dynamisk.

Det digitale rom og klimaendringer er begreper som minner oss om at vi både blir angrepet hver dag, og at vi unnlater å ta tak i eksistensielle langsiktige utfordringer som vi burde.

Ustabiliteten og stormakts-rivaliseringen har likhetstrekk med situasjonen for litt over hundre år siden, mens det nye våpenkappløpet med strategiske og taktiske atomvåpen, samt ny rivalisering om militær dominans i rommet, er dagsaktuelle og urovekkende utviklingstrekk.

FN, EU og NATO er henholdsvis handlingslammet, i eksistensiell krise og i villrede i en tid som roper på handlekraftige overnasjonale institusjoner. Seierherrene etter andre verdenskrig bygde et system av politiske, militære og økonomiske institusjoner som skulle sikre «aldri mer». Vi ser i dag at disse institusjonene, som ble til i en annen tid, har begrenset evne til å takle de nye utfordringene.

Liberale demokratier utfordres innenfra på en måte som minner oss om mellomkrigstiden.

Skal vi tro våre politikere på det de selv sier, vel vitende om at de selvsagt snakker ned utfordringene og snakker opp det positive, er de godt klar over situasjonen og utfordringene.

Vår egen utenriksminister gav sin redegjørelse til Stortinget 7 mars i år. På leting etter positive trekk hyllet han fremskrittene siden 1945, kraften i frihet, demokrati og menneskerettigheter, slutt på kampen mellom rivaliserende økonomiske systemer og klimapolitiske fremskritt.

Hva gjelder fred og sikkerhet blir han imidlertid mer nøktern; «Vi lever i motsetningenes tid. Epokegjørende fremskritt trues nå av akutte utfordringer mot den orden vi har skapt.»
«Det er, dessverre, lite som tyder på at spenningsnivået vi opplever nå vil reduseres med det første. Jeg tror vi må være forberedt på nye og enda mer krevende utfordringer.»

Utenriksministeren beskriver med andre ord en farlig verden som blir farligere, akutte utfordringer og forbereder oss på nye og enda mer krevende utfordringer i årene fremover.

Han oppsummerer regjeringens utenrikspolitikk som «ansvarlig realisme» i møte med «ytterst krevende omgivelser».

Han sier at; Vi verken er – eller blir – sterke nok til å forsvare oss alene. Forsvaret av Norge skjer innenfor rammen av det kollektive forsvarssamarbeidet i Nato, hvor alliert forsterkning av Norge øves. Slik oppnår vi forsvarsevne og troverdig avskrekking.

Utenriksministeren beskriver med andre ord en verden i rask endring. Vi hører mange spørsmål og få svar. Det vi vet er at det ikke kommer til å gå over av seg selv og at det også vil kunne berøre Norge på dagers varsel.

Like alvorlig som de sikkerhetspolitiske utfordringene er nok kampen for våre verdier og vår humanitet. Verdiene vi har dyrket siden den franske revolusjon i 1789; Liberté, égalité, fraternité, ou la mort! utfordres og svekkes. Frihet, Likhet, Brorskap, begreper som står seg godt også i dag, men som dagens liberale demokratier må fylle med nytt innhold for å komme videre. Det er imidlertid ikke temaet i dette foredraget.

Forsvaret av i går

Hvis du skal komme frem til målet, må du vite hvor du er – avfarende plass. Det er ikke minst viktig når tåka er tett. Det hjelper ikke om retningen er rimelig god. Dersom du mener å starte fra et annet sted enn der du faktisk er, bommer du på målet uansett. La meg derfor via et kort tilbakeblikk ta oss til avfarende plass.

Noen liker å hevde at Norge er et lite land. Det er feil, Norge er et veldig stort land, med stort ansvar, strategiske utfordringer og store muligheter!

Selvsagt har vi liten befolkning og relativt begrensede økonomiske ressurser sammenlignet med stormaktene, men det endrer ikke hverken vår geografi eller vår beliggenhet. Et stort og langstrakt land med en av verdens lengste kystlinjer og syv ganger større sjøterritorium. Utsatt beliggenhet i forhold til Nord-Atlanteren og Arktis samt nærheten til basene på Kola krever klokskap.

Veien inn i NATO ble på denne bakgrunn, og etter erfaringene med nøytralitet og okkupasjon, et ganske åpenbart valg i 1949. En lang statisk epoke (1949-1991) ble etterfulgt av en tilsvarende dynamisk (1991-2014) før vi nådde dagens usikre verden.

Avskrekking og beroligelse ble det overordnede målet. Selvvalgt restriktiv Base- og atompolitikk, samt respekt for at alliert aktivitet i Øst-Finnmark kunne tolkes som provoserende, ble sikkerhetspolitikkens innretning.

Vi hentet styrke i NATO, men var i stand til å forsvare oss på egenhånd innledningsvis, mens vi også sikret mottak av allierte forstrekninger. Fasthet ble levert med en klok utenriks- og sikkerhetspolitikk, mens selvpålagte restriksjoner samt åpenhet om øvelser og aktiviteter gjorde oss forutsigbare. Sammen med dialog og samarbeid på relevante områder, skapte dette en balansert helhet.

Styrke, Fasthet, Forutsigbarhet, Dialog og Samarbeid hindret eskalering, og sikret det gode naboskapet i Nord også i krevende tider.

I den statiske epoken (1949-1991) holdt vi oss med en stor reservebasert forsvarsstruktur, omfattende planverk, øremerkede forsterkningsstyrker og regelmessig øvelsesaktivitet.  Etter mobilisering skulle vi forsvare landet på egen hånd noen uker eller måneder, sikre mottak av forsterkninger og så sammen med disse slå fienden tilbake.

Havner, flyplasser og garnisoner med øremerkede avdelinger hadde en oppgave; sikre mottak av de titusenvis soldater, kjøretøy og fly som skulle komme oss til unnsetning i krise og krig. Totalforsvarskonseptet, med omfattende planer og øremerkede ressurser, skulle sikre at hele samfunnet støttet Forsvaret i Norges eksistensielle kamp mot overmakten.

Brigader, skvadroner, fartøy, støtteavdelinger og moderavdelinger (Regimenter, Sjøforsvarsdistrikter, Flystasjoner, Heimevernsdistrikter, Forsvarskommandoer, Distriktskommandoer, 3 NATO-hovedkvarter, mm).

Nasjonale og NATO-øvelser med 40-50 000 deltagere ble gjennomført med jevne mellomrom. Omfattende Host Nation Support infrastruktur, planer og funksjoner for å sikre mottak av allierte forsterkninger ble vedlikeholdt og øvet. Den reservebaserte strukturen gjorde det også mulig å delta i FN-oppdrag med enkeltpersoner og mindre avdelinger (bataljoner) over lang tid.

Jeg tilhører de som er sikker på at denne strukturen, tross sine materiell-messige svakheter, ville vært en betydelig motstander i norsk terreng, hvis den hadde blitt satt på prøve.

Den dynamiske epoken (91-14) starter med Sovjetunionens kollaps i 1991. Vi baserte oss, som mange andre land, på at Russland ikke lenger var et annet sted og la varig fred og samarbeid til grunn.

Utviklingen bort fra et balansert forsvar for å avskrekke, eller stanse og slå tilbake, et klassisk angrep gikk skrittvis. I 1997 har Norge for siste gang manøveravdelinger av betydning i felt, 6 divisjon med 18 500 soldater.

Det store spranget kom da Norge i år 2000, med stortingsproposisjon 45 forlater ambisjonen om å forsvare landet på egenhånd innledningsvis; «-forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet sammen med allierte» blir nå ambisjonen. En ambisjon som er så åpen, og så lav, at den gir økonomene fritt spillerom i den videre omstilling.

Vi etablerer budsjettdrevet organisasjons- og strukturutvikling med liten vekt på nasjonal operativ evne. Forsvar av Norge og våre forpliktelser etter artikkel III i NATO traktaten prioriteres ned og forsømmes.

De aller fleste militære leire og avdelinger legges ned; 90 – 95 % reduksjon. Vi avvikler alle reserveavdelinger. Den klassiske hæren legges i realiteten også ned. Totalforsvaret forsømmes. Planer og infrastruktur for mottak av forsterkninger vedlikeholdes ikke eller avvikles.

På den annen side utruster og trener vi nå små-avdelingene for å vinne i kamp, mot likeverdige motstandere. Vi deltar i operasjoner utenfor landets grenser, som investering i egen sikkerhet. Spesialstyrker og konvensjonelle avdelinger er i krig jevnlig, selv om Norge som stat, folkerettslig sett, selvsagt ikke er i krig.

Selv om NATO i dag ser nederlaget i øynene i Afghanistan, og leter etter en exit-strategi for å komme seg ut med æren i behold mens Libya, Syria og Irak er i full oppløsning, har vi de senere år fått hjem soldater og avdelinger fra alle deler av Forsvaret med tung operasjons- og kamperfaring.

La det være helt klart; soldatenes og deres sivile kolleger løste oppdragene på en utmerket måte under vanskelige omstendigheter. Politikerne, admiralene og generalene har ansvaret for at målene ikke er nådd.

Generalløytnant (p) Robert Mood. Foto: OMS

Forsvaret av i dag

Mye har altså endret seg mellom 1949 og dagens Avfarende Plass. Vi er i dag også et rikt land, i en ustabil verden, med energiproduksjon og eksport som gjør oss sårbare – og til et aktuelt mål -, hvis noen ønsker å teste NATOs samhold, eller presse Europa ved å true med å ramme eller forstyrre, energiforsyningen fra Norge.

De 5-10% vi selv har igjen etter ca 20 år med nedbygging og nødvendig omstilling handler om høy kvalitet og kamperfaring, men så få operative avdelinger, fly og fartøy at det knapt fortjener betegnelsen Forsvar.  Samtidig har Host Nation Support kapasiteten blitt forsømt.

Vi har intet mindre enn fem etater i Forsvarssektoren. Mange flere ansatte i stab, støtte og logistikk enn i operativ ende forteller at selv en minimal struktur krever et apparat rundt som ikke kunne reduseres tilsvarende. Det er jo et tankekors at de få fly, fartøy og avdelinger vi har i operative avdelinger omfatter under 1/3 av antall ansatte i sektoren og langt færre enn på Rikshospitalet.

På den annen side har vi noen få avdelinger, fly og fartøy som vil slå fra seg så godt de kan, selv om utfallet er gitt på forhånd. Ledere, avdelinger, fly og fartøy i større grad utrustet og trent for kamp, med høyt etisk nivå. Et meget godt utgangspunkt for fremtiden.

Ledere og avdelinger som varer til de er utslitt, men ikke lenger fordi vi mangler reservestyrker og reservedeler; Så få avdelinger og fartøy at sannsynligheten og muligheten for å være på rett sted til rett tid, er forsvinnende liten; Så få avdelinger og fartøy at du skal være en meget dårlig strateg for å unngå å utmanøvrere disse, hvis du har gode etterretninger og forsøker. Uavhengig av hvem og hva som har ansvaret for situasjonen er det slett moral å legge opp til dette med åpne øyne. Ikke desto mindre gjør vi nettopp det.

Den største utfordringen med avfarende plass er altså at vi har satt oss selv i en situasjon hvor vi legger opp til å sende våre unge i kamp på kort varsel, med kritiske svakheter i operativ evne og minimal utholdenhet. F-35, Ubåter, Kampluftvern og andre materiellinvesteringer som kan gi økt operativ evne 5-10 år frem i tid er en mager trøst.

Dette er en knusende dom over vår forsvarsplanlegging, her ligger vårt største problem. Langtidsplaner med usikker finansiering gir ikke operativ evne til daglig.

Forsvarets Operative evne handler ikke om planer, ambisjoner og kapasiteter som under ideelle forutsetninger kanskje er på plass om 10-15 år. Det handler om reaksjonsevne, kampkraft, utholdenhet og logistikk til å stå imot en seriøs motstander og påføre han tap i alle tenkelige og utenkelige scenarier.
I dag, i neste uke og neste år.

Fra denne talerstol sa GIH i 2008: «Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.»

Det står enda dårligere til i dag enn i 2008 hvis vi skal tro Forsvarssjefens årsrapporter for 2015 og 2016, samt statsrådens gjentatte og klare meldinger, blant annet fra denne talerstol, om for dårlig reaksjonsevne, manglende utholdenhet, samt store logistikk- og samtidighetsutfordringer.

Ved et klassisk angrep fra en seriøs aktør vil store deler av det norske forsvaret neppe rekke å bli kampklart, komme seg til kampen eller ha særlig betydning for utfallet, det er gitt på forhånd. Et symbolsk kollektivt selvmord som forhåpentligvis vil utløse alliert støtte. Alliert støtte som vil måtte sloss seg inn da vår evne til å sikre og motta forsterkninger også er forsømt.

Med den pågående nedbygging av Heimevernets kapasiteter som kunne gitt oss avgjørende lokal situasjonsforståelse og reaksjonsevne på kysten og i lokalsamfunn, samt Hærens allerede manglende reaksjonsevne og kapasitet, øker vår sårbarhet for hybride overfall.  Nettopp en metode for å gå rundt vår styrke og ramme svake punkter, uten å trigge alliert støtte eller annen innblanding utenfra.

Politiske beslutninger og militærfaglige råd har med andre ord gitt oss et forsvar i 2017 som enkelt kan utmanøvreres og slås uten alt for store anstrengelser i et klassisk scenario, som er dårlig forberedt på det hybride og som ikke har funnet sin plass i en fremtidsrettet totalforsvarstankegang.

Hvorvidt det kan klassifiseres som «Ansvarlig Realisme» stiller jeg meg sterkt tvilende til.

Fremtidens Forsvar

Utredninger og langtidsplaner gir ikke operativ evne. Mennesker som hver dag blir utrustet, ledet, trent og øvet for å vinne gir operativ evne. Hvis vi fortsetter å slippe dette av synet, vil forsvaret ikke bli relevant i fremtiden heller. Tross mange milliarder til nytt materiell.

Så må selvsagt forsvaret settes inn i en helhet som handler om hva vi egentlig vil forsvare. Først og fremst forsvar mot klassiske angrep, eller også relevant bidragsyter til samfunnssikkerhet og beredskap i en tid hvor dramatiske konsekvenser av klimaendringer rykker raskt nærmere.

Forsvar av verdiene våre, eller forsvar av geografi gir neppe samme svar. Gårsdagens utfordringer, og de som er lette å få øye på, eller som utenriksministeren varslet i Stortinget; «nye og enda mer krevende utfordringer», gir nok også forskjellige svar.

Starten på den prosessen som nå fullføres med Regjeringens Landmaktutredning som del av budsjettprosessen for 2018, var ekspertgruppen ledet av Rolf Tamnes. Norges fremste mennesker på sikkerhetspolitikk leverte sine anbefalinger for 2 år siden.  Den berørte noen av de store spørsmålene.

På spørsmålet om hvordan de sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene påvirker Norges sikkerhet, svarer gruppen at «Et nytt trussel- og risikobilde krever at det etableres en ny normalsituasjon.»

På spørsmålet om det er samsvar mellom de sikkerhetspolitiske utfordringene og innretningen av Forsvaret, svarer ekspertgruppen at «Oppgaven er for stor for Forsvaret og Norge. Gruppen foreslår derfor et felles løft med bidrag fra Forsvaret, det norske storsamfunnet og våre allierte.»

Fem oppgaver eller funksjoner pekes ut for å skape et sterkt, krigsforebyggende forsvar:

1) Etterretning og overvåkning, førstelinjeforsvaret i et utfordrende trusselbilde, trenger ekstra ressurser. Norge må kjøpe nye maritime patruljefly og etablere et digitalt grenseforsvar.

Maritime patruljefly kjøpes inn. Digitalt grenseforsvar er ikke på plass eller planlagt etablert.

2) Dagens apparat for ledelse i sikkerhetspolitiske kriser og krig er utilstrekkelig. Forsvarets operative hovedkvarter må kobles tettere til allierte hovedkvarterer, og det bør opprettes en egen enhet for krisehåndtering ved Statsministerens kontor.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

3) Avskrekking er av grunnleggende betydning i enhver krigsforebyggende strategi. Denne må bygges på en nasjonal evne til fellesoperasjoner og samvirke med allierte. Fremskutt nærvær av landstyrker nord i landet, kapasiteter som F-35 og nye ubåter samt et mer robust luftvern vil sammen med alliert støtte bidra til troverdig avskrekking.

Intensjonen er der, kanskje realisert om 10 år.

4) I kriser med kort eller ingen varslingstid må norske og allierte styrker være klare på kort varsel. Norge må legge til rette for mottak av allierte fly og andre styrker. Klartiden til utvalgte norske styrker må reduseres betydelig, og enkelte avdelinger eller enheter må være kontinuerlig til stede i Finnmark.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

5) Militær og sivil understøttelse av militære operasjoner i Norge er forsømt. Her trengs et krafttak for å sikre at norske og allierte styrker får nødvendig støtte i krise og krig.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

Hva gjelder de fagmilitære råd, har de i mange år nå handlet om å tilpasse strukturen til redusert kjøpekraft, fremfor hvordan skape økt operativ evne.

Forsvarssjefer har lagt frem nøkterne fagmilitære råd de siste 25 år; som ikke er tatt til følge; ikke er finansiert; med pålegg om mer og raskere effektivisering enn de har ment er mulig; og med politiske beslutninger motivert av industripolitikk, politisk spill om arbeidsplasser og velgernes gunst i minst like stor grad som operativ evne.

Selv om det er åpenbart for alle i denne sal så gir altså forsvarssjefen kun råd om hvordan han kan levere best mulig operativ evne for den sum penger, og innenfor de forutsetninger, departementet gir ham. Han leverer ikke råd om hvilket forsvar han mener Norge trenger basert på strategisk beliggenhet, situasjon og trusselbilde.

Sagt på en annen måte: Når politikerne kan hevde at vi er der vi er fordi de har fulgt Forsvarssjefens råd er det fordi de fikk akkurat de råd de bad om.

Hvis vi så går til Langtidsplanen er det imidlertid, tross usikkerheten om regnestykkene, grunnlag for å si at vi vil kunne ha et relevant forsvar om 10-15 år. Ikke på egenhånd, men som del av en USA-ledet NATO-koalisjon dersom;

  • USA ser sine interesser tjent med å unnsette Norge med store styrker i den aktuelle krise eller konflikt
  • krisene eller konfliktene ikke kommer flere steder samtidig
  • store allierte styrker er på plass ila meget kort tid, tross mangelfull Host Nation Support
  • vi kun utsettes for et klassisk angrep i Finnmark, ikke et hybrid utpressingsscenario eller en kombinasjon som rammer svakhetene i samfunnssikkerhet og beredskap på Østlandet og Vestlandet først
  • vi ikke utsettes for seriøse offensive operasjoner gjennom det digitale rom
  • kommende regjeringer følger opp finansieringen fullt ut i årene fremover
  • kostnadsøkningen kompenseres fullt ut i årene som kommer
  • Forsvaret lykkes 100% med effektiviseringen og hele effektiviserings-gevinsten – fra alle etater i sektoren – går tilbake til Forsvarets operative evne.

I tillegg er det verdt å merke seg at NATO forblir vårt forsvar, vi reetablerer ikke evnen til å forsvare landet på egenhånd innledningsvis. Dette i en tid hvor NATO i økende grad fremstår som en politisk arena fremfor en militær organisasjon. Forskjellige perspektiver og prioriteter blant de 28 medlemslandene gjør det utfordrende å nå konsensus i mange saker, inkludert hva som vil være en artikkel V situasjon, og hva som vil utgjøre relevant støtte.

Forsømmelsen av artikkel III forpliktelsen blant mange små og mellomstore NATO-land har svekket NATOs konvensjonelle militære avskrekking i Europa og på ny aktualisert strategisk avskrekking med atomvåpen.

Også her flere åpne spørsmål enn svar. Så mange forutsetninger at neppe alle slår inn. I så fall er Langtidsplanen en teoretisk illusjon uten hold i, som representerer sløsing med fellesskapets midler.

Dersom, på den annen side, alle operative svakheter i dagens struktur rettes opp så snart praktisk mulig, alle forutsetningene slår inn og landmaktutredningen resulterer i en fremtidsrettet landmakt basert på Tilstedeværelse, Kommando og Kontroll og Responsevne som utfyller hverandre, representerer langtidsplanen et skritt i riktig retning ift forsvarsplanleggingen slik den har fungert til nå.

Landmaktens struktur og innretning avklares som kjent først som del av budsjettprosessen for 2018.

Uavhengig av hva man mener om selve prosessen og motivene for den, registrerer jeg i alle miljøer stor enighet om at relevant landmakt, i en fellesoperativ ramme, er en viktig del av fremtidens forsvar, og at landmakt uten helikopterstøtte er nærmest utenkelig.

Akkurat hva som utgjør relevant Landmakt, er det imidlertid delte meninger om.

Hvis vi velger å frigjøre oss fra de økonomiske rammene blir svaret enkelt; minst fire stående fellesoperative mobile kampgrupper. Oppdrags-organisert, høy moblitet, klar på kort varsel. Ekstra materiell-sett og reserver bak alle.  Forankret i landsdekkende lokalkunnskap og situasjonsforståelse levert av Etterretningen, Kystheimevern og Landheimevern. Parallell utvikling av effektorienterte konsepter og kapasiteter som kan innfases for fullt om 15-20 år basert på Tilstedeværelse, K2 og Responsevne i en fellesoperativ ramme.

Dersom vi forholder oss til de økonomiske rammene i LTP, blir selvsagt dette helt urealistisk. Innenfor den stramme ramme som er gitt må det prioriteres strengt. De mest fremtidsrettede kapasitetene må allikevel kunne bli klar til strid på meget kort varsel, mens det ikke blir rom for flere kampgrupper og de minst fremtidsrettede kapasitetene.  Utfordringen blir å skape reaksjonsevne, mobilitet og utholdenhet raskest mulig, som peker fremover mot den fellesoperative rammen skapt av F-35, fregatter og ubåter om 10-15 år.

Mekaniserte styrker, organisert i brigadeforband, ble den endelige anbefalingen fra prosjektet som vurderte landmakten ved forrige korsvei. Sluttrapporten ble utgitt 5. september 2012, og representerer det beste svaret FFI kunne gi etter tre år med forskning. Den gang ble mekanisert strid lagt til grunn som dimensjonerende. Mye har endret seg, forsvaret av Norge i norsk topografi er igjen blitt første prioritet.

Med de hybride scenarier vi også kan se for oss, fremstår kanskje Heimevernet som den mest fremtidsrettede del av eksisterende landmakt. Lokal situasjonsforståelse og øyeblikkelig sikring av nøkkelpunkter, infrastruktur og personer blir kritisk viktig i en tidlig fase av krise og konflikt. En utfordrer vil i et slikt scenario manøvrere rundt vår styrke og ramme svakhetene i sømmene mellom aktører som har ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap. Jeg frykter at denne type tenkning ikke i tilstrekkelig grad er del av utredningen.

Tiden er kanskje kommet for å bryte ut av tradisjonelle tankebaner og se Heimevernet som den ledende del av Landmakten, med små – og litt større – oppdragsorganiserte mobile hæravdelinger til støtte. Kanskje er det Hæravdelingene som burde innlemmes i HV for til sammen å utgjøre en helhetlig landmakt som kan videreføre de historiske linjene fra 1628 på en mest mulig relevant måte.

Det er så stor usikkerhet i situasjonen, i utviklingen og i selve langtidsplanen at spørsmålet om en ny Forsvarskommisjon trenger seg på. En kommisjon som kan foreta en analyse av trender og utfordringer samt eksterne og interne trusler for å anbefale en vei videre hvor forsvaret er et underordnet element i en større helhet. En kommisjon som spenner opp et lerret langt større og videre enn det russisk fremskutt forsvar av Kola skaper.

Robert Mood
Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Avslutning

Før jeg avslutter la meg få hylle alle veteraner fra kald krig i nord og operasjoner i utlandet som sammen med politi og sivile kolleger har gitt oss et meget godt rennomme blant allierte på grunn av det vi leverer i operasjoner. Hva er hemmeligheten ville mine kolleger i NATO HQ vite? Hvordan får dere slike soldater? Det som er bra er disses fortjeneste, det som er dårlig skyldes politikere, generaler og admiraler.

Vi må snakke problemene og utfordringene ned, vi kan ikke skremme opp befolkningen, sier noen. Jeg undres om det er rett oppskrift. 22 juli opplevde vi store svakheter som ikke burde vært der. Rapporten følges heller ikke opp som den burde. Kritisk viktig infrastruktur er usikret fortsatt i 2017. Det er fare for at frykten for å skremme, manglende åpenhet og det politiske spillet om ansvar, er blitt en sovepute som fører til at svakhetene lever videre til neste katastrofale hendelse.

Debatten om Forsvarets situasjon i dag og i fremtiden preges også av markedsføring av det positive og tilsløring av svakhetene.

Det Forsvaret som skal forsvare Norge som del av NATO i 2017 er lite relevant, med store svakheter.
De nærmeste årene fortsetter nedbyggingen og omstillingen.  Operativ evne er kritisk lav og det er et åpent spørsmål om det er moralsk forsvarlig å sende avdelingene, fartøyene og flyene i kamp dersom vi utsettes for et klassisk angrep.

Dersom vi utsettes for politisk press med en kombinasjon av militære, sivile og digitale virkemidler – uten respekt for internasjonale spilleregler (hybrid krig) – er dagens Forsvar også lite relevant. For dårlig responstid, for lav utholdenhet og manglende evne til å sikre krevende sivile og militære objekter samtidig, på flere steder.  Evnen til lokal situasjonsforståelse bygges også raskt ned, mens behovet øker.

Hvis dagens og morgendagens Forsvar skal bi relevant må vi starte med å holde avdelinger, fly og fartøy kampklare hver dag, i stedet for å dyrke illusjonen om et bedre Forsvar i enden av en teoretisk langtidsplan 10-20 år frem i tid. Som om det representerer dagens Forsvar.

På spørsmålet om hvorvidt fremtidens Forsvar, det i enden av langtidsplanen, vil være relevant er det mange mulige svar;

  • Ja, hvis vi snakker om kvaliteten på etterretning, spesialstyrker, soldatene, F-35, MPA, ubåter og fregatter
  • Nei, hvis ambisjonen er å forsvare landet eller deler av landet på egenhånd innledningsvis
  • Ja, hvis vi sørger for at store allierte styrker er på plass til daglig
  • Nei, hvis hybride scenarier er mer sannsynlig enn klassiske
  • Ja, hvis vi er komfortable med å lene oss tyngre på strategisk avskrekking med atomvåpen
  • Nei, hvis vi snakker om omfattende sikring av kritisk infrastruktur på mange steder samtidig
  • Nei, hvis omfattende digitalt angrep er en integrert av motstanderens manøverplan.

Jeg for min del mener Norge trenger et forsvar som både kan takle klassisk krig, hybridkrig og en type konflikt vi i dag ikke vet hvordan vil arte seg. Det får vi ikke med denne langtidsplanen. Manglende territoriell dekning og sviktende lokal situasjonsforståelse er en stor svakhet. Et volum som ikke på noen måte står i forhold til vår geografi og beliggenhet likeså, samt den totale avhengigheten av NATO og USA som etableres.

På et folkelig språk kan du si at vi blir lette å utmanøvrere selv om vi er sterke på ett område, fordi vi er så svake på andre. Styrke med en kapasitet kompenserer ikke for svakheter på andre, tvert om skaper det muligheter for en offensiv aktør som vil sette oss under press. En motstander går jo bare rundt, i overført betydning, og bruker hybride virkemidler på de svake punktene mellom sektorene for å skape et komplekst scenario som er for stort for Norge, men for lite for NATO og USA.

Markedsføringen av Forsvaret; som om vi her et forsvar som kan forsvare hele landet; som om vi har et forsvar som kan forsvare Norge på egenhånd innledningsvis er villedende, og bør ta slutt.  Like galt er det at det forsvaret vi kanskje har i enden av en teoretisk langtidsplan om 20 år, markedsføres som om dagens problemer er løst.

Ansvarlig realisme inviterer også til å ta debattene vi foreløpig viker unna:

Hvordan skal vi sikre tilstedeværelse av store nok allierte styrker på norsk jord til daglig, uten å endre basepolitikken?

Hvordan skal vi sikre at økt vekt på strategisk avskrekking med atomvåpen ikke skaper høyere spenning i Nord?

Hvordan sikre at eventuell norsk deltagelse i rakettskjoldet ikke vurderes å gi USA og NATO en avgjørende offensiv fordel i nord?

Hvordan vil konsekvensene av klimaendringene påvirke norsk sikkerhet om 20-30 år?

Vi må se Forsvar, samfunnssikkerhet og beredskap i sammenheng på en ny måte, og vi må finne ut hva vi egentlig skal forsvare – i utvidet betydning. Kampen for våre verdier og vår humanitet er like viktig, og kanskje mer påtrengende, enn en mulig kamp for geografi.

Det er lenge siden forrige forsvarskommisjon, det er på tide med en ny. Denne gangen en Forsvars-, sikkerhets- og beredskapskommisjon med vidt mandat.

For alt vi har – og alt vi er!

Takk for oppmerksomheten!

 

———— SLUTT ————

Direktør Kjetil Nilsen i NSM – Nasjonal Sikkerhetsmyndighet taler i Oslo Militære Samfund (OMS). Foto: OMS.

Mandag 27. mars 2017, gjestet direktør for Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, Kjetil Nilsen, Oslo Militære Samfund hvor han avholdt foredraget «Risiko og sårbarheter i en ny tid». NSM avholder samme uke sin velkjente Sikkerhetskonferansen, og foredraget kom dagen før åpning av konferansen.

Se presentasjonen som ble vist her og les manus her.

 

Må sammenholdes mot fremføring

Oslo Militære Samfund 27. mars 2017

Risiko og sårbarheter i en ny tid

Kjetil Nilsen
Direktør Nasjonal Sikkerhetsmyndighet

INNLEDNING

Kjære alle sammen,

Først vil jeg takke for invitasjonen. Det er en stor ære å komme hit for å snakke om et tema som ligger meg nær, nemlig risiko og sårbarheter i en ny tid.

I løpet av de siste månedene har flere fra denne talerstol, på en god måte beskrevet utviklingen i den sikkerhetspolitiske situasjonen og redegjort for et krevende trusselbilde og hvilke utfordringer forsvaret står overfor i årene som kommer. I dag er det ikke truslene fra andre som er hovedtema, men sårbarheter av betydning for samfunnet, og hva vi kan gjøre for å redusere dem.

I mitt innlegg kommer jeg til å reflektere rundt hvordan risikobildet utvikler seg, og hva vi kan gjøre med sårbarhetene innenfor IKT-sikkerhet og objektsikkerhet, samt litt om menneskenes rolle i dette. Her vil jeg særlig komme inn på

  •   Styring av sikkerhetsarbeidet
  •   At grunnsikringen må bli bedre
  •   At vi har for mange IKT-driftsmiljøer i det offentlige
  •   At evnen til å oppdage cyberhendelser må bedres
  •   Vi trenger mer kompetanseSamfunnet er i endring og jeg vil innledningsvis nevne noen internasjonale trender 1

Må sammenholdes mot fremføring

som vi må ta høyde for når vi innretter oss for å møte fremtidige sikkerhetsutfordringer.

Digitalisering og globalisering skaper økt kompleksitet. Informasjonstilgangen er overveldende. Den digitale utviklingen skaper store avhengigheter på tvers av virksomheter og landegrenser. Store menneskemengder forflytter seg, og det oppstår humanitære utfordringer. Det er klare tendenser til økt polarisering og tilliten til de styrende synes å være svekket. Populisme synes å være i fremmarsj. En ny situasjon har oppstått i Europa etter Brexit, og valget i USA har skapt usikkerhet. Vi og flere land i Europa skal gå til valg senere i år. Alt dette gir en uoversiktlig og krevende situasjon. Likevel tror jeg at rekkevidden av den teknologiske utviklingen som skjer rundt oss og konsekvensene som følger av den som vi har dårligst forutsetning for å forstå. Utviklingen skaper nye måter å kommunisere på, og mennesket innretter seg raskt. Alt rundt oss kommer innen kort tid til å inneholde en datamaskin, en sensor som kommuniserer med andre. Arbeidslivet endres når automatiseringen slår til for fullt. Nasjoner og virksomheter som ikke henger med i utviklingen vil bli akterutseilt. De lange planprosessene er en utfordring. Teknologiutviklingen kommer ikke til å vente på dem.

Som en følge av disse trendene er det blitt vanskeligere å sammenfatte og etablere et risiko- og sårbarhetsbilde, og det utløser behov for nye sikkerhetstiltak.

Norge er et av verdens tryggeste land, og voldsnivået er lavt. Landets økende velstand og utviklingen av velferdsstaten har ført til at Norge ofte rangerer høyt på oversikter over de beste land å bo i. Befolkningen har høy tillit til myndighetene, men det er samtidig en forventning om at myndigheter og viktige samfunnsaktører sikrer at samfunnsfunksjonene våre fungerer.

Med dette som bakteppe vil jeg nå gå inn i det risikobildet vi ser for 2017.

 

Et motstandsdyktig samfunn med god beredskap mot hendelser, skapes blant annet gjennom et godt forebyggende sikkerhetsarbeid. Forebyggende sikkerhet handler om å etablere god grunnsikring i form av informasjon, objekter og viktige samfunnsfunksjoner, både nå og i fremtiden. Det er grunnsikringen som må ta støyten dersom vi ikke får noe forvarsel eller om vi står overfor en ny type angrep som vi ikke har planlagt for.

Både offentlig forvaltning og private virksomheter har verdier som må beskyttes mot spionasje, sabotasje, terrorisme og andre sikkerhetstruende hendelser. God styring av sikkerhet er det viktigste virkemiddelet og en nødvendig forutsetning for å identifisere og iverksette effektive, helhetlige sikringstiltak.

Mangelfull planlegging og styring av sikkerhetsarbeidet er fortsatt en utfordring. Dette er alvorlig.

Den overveiende delen av avvik som er avdekket gjennom NSMs tilsyn, burde virksomhetene selv ha avdekket gjennom interne sikkerhetsrevisjoner. Uten at sikkerhetsrevisjoner er gjennomført, blir også grunnlaget for ledelsens evaluering svakt, noe som igjen kan føre til feil prioriteringer av korrigerende tiltak for å redusere risikoen mot virksomhetens verdier.

NSM utfører hvert år tilsyn med både private og statlige virksomheter. Det vi ofte ser, er at mange store foretak og forvaltningsinstitusjoner sliter med å implementere de fire store hovedtiltakene innen sikkerhetsstyring, som er

verdivurdering, risikoanalyser, internrevisjon og ledelsesevaluering.

Det finnes ofte sikkerhetsfaglig kompetanse i virksomhetene, men den blir ikke alltid systematisk utnyttet. Det finnes også tegn som tyder på at underordnede etater i en del tilfeller ikke får tilstrekkelige styringssignaler om og oppfølging av sitt arbeid med forebyggende sikkerhet fra overordnet departement, som har et særlig ansvar for sikkerheten i egen sektor.

Vi anbefaler at virksomhetene etablerer et system for kontinuerlig styring og forbedring av sikkerhetsarbeidet. Dette vil bidra til å gjøre virksomhetenes sikkerhetsarbeid mer systematisk og lettere å følge opp.

Vi anbefaler også at overordnede virksomheter styrer og følger opp underordnede på sikkerhet.

Det må være kultur for å melde fra om avvik og hendelser. Den som rapporterer, bør ikke utsettes for negative konsekvenser, men heller oppmuntres til å rapportere. Luftfartsindustrien er et eksempel på en sektor hvor dette lenge har vært etablert.

Nesten 30 prosent av befolkningen, er bekymret eller svært bekymret for at cyberangrep skal slå ut viktige styringssystemer viser DSBs store befolkningsundersøkelse som ble lagt frem nylig. På dette området ser vi privatpersoner som er redd for å bli hacket, virksomheter som er redde for økonomisk tap, og det er en mulighet for at sentral infrastruktur kan bli satt ut av spill. Cyberangrep har beveget seg fra hacking på gutterommet, via kriminelle handlinger, til å bli et angrepsverktøy for en nasjonalstat.

PST og E-tjenesten har tidligere i vinter trukket frem Russland og Kina som de mest aktive etterretningsaktørene i Norge. Vi i NSM ser at statlige aktører forsøker å etablere et fotfeste i norske virksomheters digitale infrastruktur.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet NorCERT driver et nasjonalt sensornettverk for å avdekke digitale angrep (VDI). Våre sensorer er utplassert i kritisk infrastruktur og i virksomheter som har kritiske samfunnsfunksjoner eller driver med høyteknologi. Når alvorlige angrep avdekkes, koordinerer vi og bistår i håndteringen av disse. Gjennom vårt sensorsystem har vi i løpet av det siste året sett cyberangrep rettet mot offentlig forvaltning og næringsliv. Det dreier seg om fremmed etterretningsvirksomhet og avanserte datanettverksoperasjoner.

Cyberangrepene øker i antall. I 2016 registrerte NSM nok en økning i antall hendelser fra året før. Samtidig antar vi at det er store mørketall når det gjelder det årlige totale antall cyberhendelser i Norge. Mange virksomheter avdekker og håndterer slike hendelser selv, uten at dette rapporteres til NSM eller til andre myndigheter. I tillegg antas det å være mange hendelser som av tekniske eller kapasitetsmessige årsaker ikke blir oppdaget.

I løpet av 2016 var det særlig to trender i risikobildet for IKT-hendelser som bekymrer oss. Den ene er at de mest alvorlige og ressurskrevende sakene fra avanserte trusselaktører øker i omfang. Den andre er at nettopp disse aktørene har begynt å angripe mindre norske virksomheter med sårbare IKT-systemer for å utnytte de kompromitterte nettverkene videre som infrastruktur i angrep mot andre, tilsynelatende mer attraktive mål.

Den dominerende angrepsmetoden for målrettede angrep er infiserte vedlegg i e- poster sendt til utvalgte personer. Trusselaktørens intensjon er å få mottakeren til å klikke på vedlegget. Angrepet er skreddersydd til offeret, med innhold det er lett å la seg lure av. Eksempelvis kan e-posten se ut som om den kommer fra en kollega. Angrep mot norske myndigheter og teknologivirksomheter er typisk i denne kategorien.

Angrep med formål å innhente informasjon er det normale. Det er heldigvis slik at Norge ennå ikke har opplevd cyberangrep i betydningen fullskala operasjoner mot oss med formål å gjøre effektfull skade. Flere land har opplevd reelle cyberangrep. Vi husker alle angrepet mot et kraftanlegg i Ukraina med påfølgende bortfall av strøm for mange hundretusener før jul i 2015. Både Estland i 2007 og Georgia i 2008 har opplevd cyberangrep. Felles for angrepene er at de har vært knyttet til en tilspisset politisk situasjon. NSM vurderer at risikoen for angrep med stort skadepotensiale vil være høyest i tilknytning til en konkret sikkerhetspolitisk situasjon.

Det store volumet av IKT-hendelser i Norge er imidlertid kriminalitet med økonomisk vinning som formål. To eksempler på dette er tjenestenektangrep og løsepengevirus med kryptolåsing av systemer. Slike angrep kan forårsake stor skade for kritisk infrastruktur og samfunnsviktige funksjoner. Løsepengevirus vil kunne sette ut hele virksomheter i dager eller uker. Dersom omfanget blir stort nok, vil det kunne få store konsekvenser ikke bare for enkeltmennesker og virksomheter, men for hele samfunnet. Heldigvis er det fortsatt slik at den norske delen av internett er relativt rent i forhold til mange andre land.

Vi vurderer at økning i alvorlige cyberangrep, kompromittering av nettverk i mindre virksomheter, bruk av cyberangrep og stjålet informasjon til påvirkning og et stort volum økonomisk motiverte hendelser er trender som vil fortsette i 2017 og videre fremover.

En stor utfordring er at det foreligger mange sårbarheter en trusselaktører kan utnytte. Ikke bare tekniske.

For det første dreier det seg om den økte kompleksiteten i IKT-strukturen vår. Samfunnet vårt består av det Lysne-utvalget kalte lange uoversiktlige verdikjeder, der mange store og små virksomheter er koblet sammen gjennom ulike digitale produkter og tjenester. Det skaper avhengigheter og innebærer at vi arver andre virksomheters sårbarheter. For virksomhetene som er avhengig av digitale tjenester, er det derfor vanskelig å ha tilstrekkelig innsikt i, og kontroll over egne sårbarheter. Dette øker samfunnets totale sårbarhet. Det seneste uttrykket for denne sammenhengen ble kjent da en eller flere underleverandører til Nødnett fikk bistand fra indiske selskaper, en sak hvor etterforskning fra politiet og tilsyn fra NSM og Nkom fremdeles pågår.

De lange verdikjedene stiller store krav til kompetanse hos dem som bestiller og følger opp leveranser. Det er ikke alle virksomheter som har slik kompetanse.

Den andre utfordringen som jeg vil trekke frem er fragmentering. Både når det gjelder tekniske løsninger og når det gjelder struktur og organisering av IT- tjenester. Dette er egentlig to sider av samme sak.

I offentlig forvaltning ser vi en stor svakhet i at IKT-løsningene er fragmenterte og at ansvaret er fordelt på mange aktører. Fragmenterte driftsmiljøer skaper kompleksitet og unødige variasjoner på nettverk og systemer. Det skaper utfordringer funksjonelt for å få de ulike programmene til å snakke sammen, og sikkerhetsmessig fordi det er mange løsninger som skal forvaltes og oppdateres. Dette resulterer i flere sårbarheter og mulige angrepsflater.

IKT Norge gjennomførte for noen år siden en undersøkelse som viste at det fantes ca. 600 forskjellige IKT-driftsmiljøer i offentlig sektor. Nesten alle etater har sitt eget. Jeg, som direktoratsleder, står nesten fritt til å velge hvordan jeg vil organisere mitt IKT-driftsmiljø, og hva slags løsninger jeg velger å satse på. Jeg kan ha et eget driftsmiljø eller sette ut driften, og jeg kan inngå leverandøravtaler med nesten hvem som helst. De færreste etater eller direktorater har kompetanse til å gjøre slike valg. Å beholde autonomien og «sjølråderetten» har vært viktigere enn sikker og effektiv drift på IKT-siden. En slik holdning koster oss dyrt som samfunn, og vi har ikke råd til å holde på slik i lengden. Over tid svekker en slik tilnærming både sikkerheten i datasystemene, og mulighetene for å dra full nytte av den nyeste teknologien. Små driftsmiljøer har rett og slett ikke ressurser til å henge med på utviklingen.

Felles IKT-løsninger og infrastruktur er viktig for sikker samhandling både innen sektorer og mellom sektorer. Ved en samfunnsmessig eller sikkerhetspolitisk krise må IKT-systemene være tilgjengelige og virke som de skal.

NSM mener det er behov for færre IKT-miljøer i offentlig sektor. Vår vurdering er at dette vil gi stordriftsfordeler med mer robuste kompetansemiljøer og kostnadseffektive løsninger, både funksjonelt, driftsmessig og sikkerhetsmessig.

Større IKT-miljøer har lettere for å tiltrekke seg og bygge opp sikkerhetsfaglig kompetanse og annen spesialkompetanse.

Vi mener også at det er behov for en felles robust IKT-infrastruktur i statsforvaltningen. Flere land har satt i gang tiltak for å innfri kravene om en mer effektiv statsadministrasjon og for å øke digitaliseringen. Et av hovedtiltakene er å etablere en robust felles infrastruktur tilrettelagt for samhandling og kobling av data.

Jeg har nå fokusert på offentlig sektor, men prinsippene er relevante for private virksomheter også.

Selv om vi rydder og strukturer oss på en god måte vil det være teknologiske sårbarheter vi må håndtere. Det er den tredje utfordringen jeg vil trekke frem. Det er mange teknologiske sårbarheter. En trusselaktør vil benytte seg av kjente sårbarheter, fordi de gir maksimal gevinst med minimal risiko for å bli oppdaget. I klartekst betyr det at kjente metoder er veien inn i en virksomhets datasystem. Trusselaktøren går inn der gjerdet er lavest, for eksempel ved å få noen til å klikke på en lenke i en epost.

Den gode nyheten er at det er mulig å beskytte seg mot de fleste kjente sårbarheter hvis man følger våre og andres tilsvarende grunnleggende råd. Vi har utarbeidet 4 helt grunnleggende råd, og 10 råd for sikring av egne nettverk. Opp mot 90% av angrepene kan forebygges gjennom å følge disse rådene.

Direktør Kjetil Nilsen i NSM – Nasjonal Sikkerhetsmyndighet taler i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS.

Den dårlige nyheten er at det er svært vanskelig å beskytte seg mot de mest avanserte angrepene. Imidlertid, dersom rådene følges, så tvinger vi angriperen til å anvende mer avanserte metoder. Da engasjerer vi motstanderen, og det er ikke sikkert han er villig til å bruke mer kostbare virkemidler. Et IT-våpen blir kjent når det er avfyrt.

Vi i NSM gjennomfører inntrengningstesting i norske systemer. Da er det vi som er trusselaktøren. Som regel klarer vi å bryte oss inn nesten hver gang med enkle metoder som kunne ha vært stanset dersom våre råd hadde blitt fulgt. Heldigvis ser vi at virksomhetene har blitt bedre til å erkjenne at tekniske sårbarheter finnes, og de er blitt bedre til å lukke dem.

For å møte de tekniske sårbarhetene har vi publisert flere råd om sikring av både graderte og ugraderte systemer. Dette vil vi fortsette med. Hensikten er å medvirke til at virksomhetene etablerer en god «grunnsikring» i sine IT-systemer. Vi er i ferd med å utvikle det vi kaller «Grunnprinsipper for IKT-sikkerhet». Grunnprinsippene vil legge til rette for gjenbruk i og på tvers av ulike sektorer og bygger på etablerte internasjonale standarder. Prinsippene skal gjøre det enklere å oppfylle krav i ulike regelverk og på den måten legge til rette for felles tekniske løsninger.

I 2017 vil vi prioritere det vi mener er viktigst for å gi beslutningstakere i offentlige og private virksomheter en overordnet tiltakspakke for sikring av egne informasjonssystemer. Den første tiltakspakken vil omfatte tjenesteutsetting, drift og forvaltning, aksesskontroll, kommunikasjonssikkerhet, herding, logging og hendelseshåndtering. Sikringstiltakene skal endres i takt med den teknologiske utviklingen og samtidig støtte opp under digitaliseringen i samfunnet.

Vi kan gi råd og anbefalinger, men vi er helt avhengig av at den enkelte virksomhet implementerer disse i sine systemer.

Det fjerde og siste området jeg vil trekke frem er behovet for å kunne detektere og håndtere alvorlige cyberhendelser. Evnen til å oppdage alvorlige cyberhendelser må styrkes, både på nasjonalt plan, gjennom sektorvise responsmiljøer og i virksomhetene selv. Nasjonalt må vårt sensornettverk styrkes for å gi et tilstrekkelig situasjonsbilde av den nasjonale IKT-sikkerhetstilstanden i kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner.

En styrking av deteksjons- og håndteringsevnen, krever både teknologi- investeringer og retningslinjer for hendelseshåndtering. Derfor jobber vi for tiden intensivt med å utvikle et nasjonalt operativt «rammeverk for digital hendelseshåndtering». Rammeverket skal styrke Norges evne til å håndtere cyberhendelser som rammer offentlige og private virksomheter i og på tvers av sektorer. Rammeverket beskriver hva som skal gjøres slik at alle relevante aktører effektivt kan utøve sitt ansvar i en koordinert nasjonal respons.

Rammeverk for digital hendelseshåndtering vektlegger tiltak fra forberedelse og planlegging, deteksjon og respons, vurdering, rapportering og utarbeidelse av læringspunkter. Rammeverket ble første gang prøvet ut i den store nasjonale IKT- øvelsen som ble gjennomført i november 2016. Vi noterte oss en hel rekke med nyttige erfaringer som vi nå tar med i arbeidet med å ferdigstille rammeverket.

Nå har jeg snakket mye om IKT- sikkerhet. Et annet område som er viktig i det forbyggende sikkerhetsarbeidet, er fysisk sikring og objektsikkerhet.

Som dere sikkert kjenner til, var det høring i Kontroll- og konstitusjonskomiteen om arbeidet med objektsikkerhet i forsvars- og justissektoren og sikring av objekter med sikringsstyrker for en uke siden. Bakgrunnen for høringen var en revisjonsrapport fra Riksrevisjonen. Høringen fikk i alle fall frem kompleksiteten innenfor dette feltet. Det er derfor viktig å forstå at arbeidet med sikring av skjermingsverdige objekter etter sikkerhetsloven er et kontinuerlig arbeid, som til enhver tid må ta utgangspunkt i utviklingen i trusselsituasjonen og samfunnsutviklingen for øvrig.

Som jeg nevnte tidligere, er den sikkerhetspolitiske situasjonen blitt slik at sikkerhetstruende hendelser som terrorisme, sabotasje og spionasje ofte skjer uten forvarsel. Derfor må samfunnet ha en viss grunnleggende motstandskraft. Dette kaller vi for grunnsikring. Grunnsikring skal alltid være tilstede. Sikringsstyrker fra forsvaret eller politiet er et påbygningstiltak som kommer i tillegg til grunnsikringen. Om en hendelse plutselig skjer, er det grunnsikringen som er vår beskyttelse og som må fungere.

Vår aktivitet konsentrerer seg om sikring av objekter som er viktige for rikets sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. Etter sikkerhetsloven omtales disse som «skjermingsverdige objekter.» Det kan være viktig infrastruktur, lagringsløsninger i datahaller eller andre funksjoner som rikets sikkerhet og selvstendighet er avhengig av.

Det er virksomhetene som eier, eller rår over, skjermingsverdige objekter, som har plikter i henhold til objektsikkerhetsregelverket. Et sentralt element er å bidra til å finne ut hva virksomheten skal sikre. Her er verdivurdering nøkkelen. I en verdivurdering kartlegger virksomheten sine verdier og rangerer disse etter viktighet. Dette er en forutsetning for utforming av effektive sikringstiltak og for riktig prioritering av begrensede sikringsressurser.

I fjor gjennomførte vi mange tilsyn, hvor vi avdekket store mangler når det gjelder fysisk sikring av objekter. Flere virksomheter som forvalter skjermingsverdige objekter etter sikkerhetsloven har ikke gjort ordentlige vurderinger av hvilken risiko de faktisk står overfor. De har ikke planer for å øke sikkerheten når risikoen øker. Bare unntaksvis har de kartlagt hvem de er avhengig av i egen sektor og på tvers av sektorer. Alle disse funnene påvirker sikkerhetstilstanden i negativ retning. Dette er bekymringsfullt.

Dette betyr ikke at det ikke er etablert noen grunnsikring ved de skjermingsverdige objektene. Noen av dem ligger for eksempel dypt inne i fjellanlegg. I løpet av de siste årene har mange tiltak blitt iverksatt. Det det betyr er at det fremdeles er mangler. Vi er ikke i mål. At trusselbildet er i forandring og teknologien endrer seg viser en dynamikk som tilsier at også sikringstiltakene vil måtte endre seg. Det er et kontinuerlig arbeid, men målsetningen må være at vi skal bli bedre hele tiden.

Siden tidlig i fjor høst, har et gammelt fenomen i ny drakt dukket opp i samfunnsutviklingen. Det har fått mye omtale ikke minst i media og handler om påvirkningsoperasjoner.

Direktør Kjetil Nilsen i NSM – Nasjonal Sikkerhetsmyndighet taler i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS.

Jeg noterte meg Morten Haga Lunde sin vurdering av effekten av den russiske ambassadens påvirkningsforsøk mot norsk opinion, som han snakket om fra denne talerstol for noen uker siden. Han var trygg på at norske borgere var i stand til å gjøre egne vurderinger, eller å skille «snørr og barter» som han sa, og at pressemeldingen fra den russiske ambassaden tidligere i vinter om den norske holdningen til russiske myndigheter nok ikke fikk den effekten russerne kanskje hadde håpet. Denne vurderingen deler jeg.

Når det er sagt, så må vi huske på at den digitale arenaen er stedet hvor norsk naivitet og tradisjonell tillit til myndigheter og politiske organisasjoner møter harde realiteter fra andre samfunn. NSM har derfor gitt bistand til partiorganisasjonene for å styrke deres informasjonssikkerhet foran Stortingsvalget. Hovedfokus for rådgivningen er å øke sikkerhetsbevisstheten, i tillegg til å gi anbefalinger om tekniske tiltak for å bedre sikkerheten i organisasjonene.

Politiske påvirkningsoperasjoner, blant annet gjennom digital påvirkning, misbruker og angriper sentrale verdier i demokratiske samfunn. Disse sentrale verdiene er blant annet fri og åpen meningsdannelse og en fri og uavhengig presse. Disse verdiene kan misbrukes til å spre desinformasjon, løgn og undergraving. Når usannheter spres med stor kraft og i stort omfang, må det brukes mye energi og ressurser på å imøtegå dette.

I et samfunn med stor grad av ytringsfrihet kan slike virkemidler være vanskelige å identifisere når de skjuler seg i annen informasjon. Når det til stadighet spres drypp av undergravende informasjon, vil det være utfordrende å vite hva som bare er ufarlige enkeltutspill og hva som er del av en større, koordinert operasjon. Det kan være vanskelig å vite om det finnes en større hensikt bak og hva som er beste handlemåte for å beskytte seg. Situasjonen er derfor det som i andre sammenhenger kalles asymmetrisk, det vil si at spillereglene er ulike for den som angriper og den som angripes.

Siste linje mot spredning av falsk og stjålet informasjon i mediene er journalister og redaksjoner. Det er gledelig at VG, Dagbladet og NRK nå har gått sammen og etablert redaksjonen Faktisk, som skal faktasjekke påstander.

Myndighetsorganer, politiske partier, medier og andre virksomheter med høy grad av tillit i samfunnet bør forsterke sikkerheten i og kontrollen med egne kommunikasjonskanaler, som nettsider, e-post og kontoer på sosiale medier.

I EU er det opprettet en «task force» – en arbeidsgruppe – for å kontre desinformasjon. Initiativet skal samtidig øke EUs kapasitet til å forutsi, håndtere og svare på desinformasjon fra eksterne aktører. Vi har ikke noe tilsvarende i Norge, men kanskje vi bør vurdere noe slikt nasjonalt?

Borgere med høy kompetanse og evne til å reflektere er kanskje vårt beste forsvar mot påvirkningsoperasjoner. Borgere som tenker seg om og ikke klikker ukritisk på lenker i e-poster bidrar også til bedre cybersikkerhet. Som samfunn trenger vi kompetanse i bred forstand. Alt fra hvordan vi får inn forståelse for de digitale mulighetene og utfordringene gjennom undervisning i skolen, til hvordan vi lærer den oppvoksende generasjonen til å vurdere den enorme mengden informasjon de har tilgang til på internett med en sunn skepsis og en viss kritisk sans. Alt man leser på nettet er jo ikke sant. Her har både skolen og foreldre en viktig rolle.

I dette bildet må vårt beste vern som samfunn være å sørge for å ha grunnleggende og god kompetanse til å gjøre de rette vurderingene. Nøkkelen her er et effektivt og godt utviklet skolesystem, hvor vanlige mennesker lærer nok til at de kan gjøre riktige vurderinger.

Mennesker kan være vårt beste forsvar, men mennesker kan også utgjøre et svakt punkt. Innsidere med legitim tilgang har ikke bare tilgang til virksomhet, systemer, informasjon eller prosesser, men kan også kjenne til svakhetene ved tiltak og prosedyrer som skal sikre virksomhetens verdier. Siden en innsider kjenner virksomhetens svakheter, som kan skadepotensialet være stort. Bevisstgjøring og holdningsskapende arbeid er sentrale mottiltak, sammen med konkrete tiltak som god logging i datasystemene og skjerpet årvåkenhet. Dessverre ser vi regelmessig at sensitiv og gradert informasjon lekker fra norske virksomheter. Det er et problem som virksomhetene må følge opp.

NSM jobber forebyggende med å skape motstandsdyktighet. Samtidig jobber vi operativt med å håndtere hendelser døgnet rundt. Vi er avhengig av et velfungerende samarbeid både nasjonalt og internasjonalt. Vi er avhengig av å ha god oversikt over situasjonsbildet i og mellom sektorer. Dette gir oss en nødvendig grunnmur som sikkerhetsarbeidet kan hvile på.

Mine hovedpoeng har vært følgende:

  •   Styringen av sikkerhetsarbeidet må bli bedre
  •   Grunnsikringen må styrkes
  •   Det er for mange IKT-forvaltnings- og driftsmiljøer i det offentlige
  •   Det er for mange og uensartede tekniske løsninger i virksomhetene
  •   Evnen til å oppdage cyberhendelser må bedres
  •   Det er behov for bedre kompetanseJeg kommer ikke unna budskapet om at det til syvende og sist er virksomhetene selv, offentlige og private, som har primæransvaret for å beskytte egne verdier. Om grunnsikringen er på plass, vil forutsetningene være bedre om vi må høyne beredskap og anvende statens maktapparat. Politi og forsvar.

Innledningsvis sa jeg at sikkerhet er til for å beskytte verdier. Vi er avhengig av sikkerhet for at befolkningen skal ha tillit til nye tjenester. Storbritannia er ett av de landene som ser på digital sikkerhet som et satsningsområde. Ikke bare for å beskytte sine interesser, men også i troen på at satsning på sikkerhet vil være lønnsomt for samfunnet og gi forretningsmessige fordeler. Sikkerhet er således ikke bare et spørsmål om å hindre at noe negativt skjer. Sikkerhet er like mye å bidra til at noe positivt kan skje. En utgift til inntekts ervervelse.

Takk for oppmerksomheten!

Mandag 20. mars 2017 fikk vi besøk av president i veteranorganisasjonen Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO), oberst (p) Britt T. B. Brestrup som foredro om Veteransaken. Foredragets tittel var: Forsvarets veteraner: Ivaretakelse + oppfølging = anerkjennelse

Foto: OMS

Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO)

Takk for invitasjonen hit til Oslo Militære Samfunn sin talestol. Det var en prisverdig invitasjon. Takk for at dere derved bidrar til å holde veteransaken på dagsorden.

Innledning
La meg i all beskjedenhet, benytte denne viktige talestol til å hylle våre veteraner og veteranfamiliene. Årets Sønstebypris gikk til Forsvarets veteraner. Det var en flott anerkjennelse tuftet på solide verdier fra våre krigsveteraner, verdier Gunnar Sønsteby har styrket og videreført, til dagens veteraner.

Verdier som gav oss et fritt Norge. En fred og frihet som våre veteraner har videreført og som også omfatter urett, – som i utgangspunktet ikke rammer vårt eget land. Det er en sterk anerkjennelse, og bør være et ansporende middel til å motivere oppvoksende slekter til å delta i vårt Forsvar for å forsvare fred, frihet, menneskerettigheter og demokratisk utvikling i inn- og utland.

Vi må ikke ta fred og frihet for gitt, ei heller at soldater for all fremtid vil stå i kø for å bli veteraner. Det er viljen til å forsvare landet, og vår evne til å ivareta veteranene, som sikrer fremtidig rekruttering.

Vi skal heller ikke glemme veteranfamiliene som holder fortet hjemme. Vi skal ikke glemme de som ble skadet fysisk eller psykisk og som aldri kom hel eller helt hjem. Ei heller de som gav sine liv, – de skal vi alltid minnes med den største ærbødighet.

Det er dog med en viss skrekkblandet fryd jeg i dag skal snakke om Forsvarets veteraner. Det er mye veteranerfaring samlet i denne sal. Noen er veteran, – eller tilhører veteranfamilien, andre jobber for å ivareta veteranene. Ytterligere finnes de som jobber utrettelig for Forsvarssaken. Jeg kommer tilbake til hvorfor jeg mener Veteransak og Forsvarssak går hånd i hånd.

Det som imidlertid skaper skrekkblandet fryd, er at der en eller flere veteraner eller en eller flere forsvarsvenner tilstede, kan det oppfattes som om det er minst like mange forskjellige meninger om hva som bør prioriteres.

Jeg er president og styreleder i Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO). NVIO er en landsdekkende veteranorganisasjon med 58 lokalforeninger, som ivaretar alle veteranene fra internasjonale operasjoner. Fra etableringen av FN-befalets landsforbund i 1960 har navnet blitt endret, men ivaretakelsen av veteranene gjennom aktiviteter, fellesskap og kameratstøtte står fast og bidrar med det i en positiv samfunnsøkonomisk kontekst. NVIO etablerte Stiftelsen Veteranhjelp.

Det har vært en transformasjon Fra sosialklubb til interesseorganisasjon, som Vigar Aabrek skriver i historieboken om NVIO.

Jeg ble pensjonist i fjor, 40 år etter at jeg fikk mitt første krigstjenestekort. I løpet av min tjenestetid i Forsvaret har jeg tjenestegjort ved 7 forskjellige sivile og militære internasjonale operasjoner. Tilsvarende 13 kontingenter, hovedsakelig i Midtøsten og på Balkan

Hovedtemaene i dag, har jeg valgt å avgrenset til:

  • Hva er en veteran, hvem er de?
  • Veteraner før og nå.
  • Ivaretakelse + oppfølging = anerkjennelse
Britt Brestrup fra NIVO (Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner) talte i OMS. Foto: OMS

Hva er en veteran, og hvem er de?
Definisjonen på en veteran i Forsvaret er; – personell som på vegne av den norske stat har deltatt i internasjonal militær operasjon.
I Oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge», stadfester syv statsråder ansvaret for oppfølgingen av «alle som har vært ute i internasjonal tjeneste for Norge». Selve Oppfølgingsplanen kommer jeg tilbake til.

Når jeg snakker om veteraner gjør jeg det gjerne, som vår motstandsbevegelse gjorde, og som våre danske kollegaer gjør på deres veterandag, – med «Alltid freidig når du går». La meg repetere det tredje verset.

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

Det er alvorlig å være veteran, eller seriøst, som ungdommen ville sagt.

Språket vårt, med definisjon av og holdningene til hva som er en veteran, har variert over tid. Sist helg stod jeg slalåm på Norefjell. Der hvor de proffene reklamerer for Telenor på hjelmen, står det veteran på min. Nå tror jeg bestemt at alle i bakken skjønte at jeg ikke var slalåmveteran, men jeg tror heller ikke mange en gang tenkte på at jeg var veteran fra internasjonale operasjoner.

Endringer i språket kan ikke vedtas. Derfor er jeg tilhenger av å være rausere med veteranbegrepet også for Forsvarets veteraner, men samtidig mer differensiert i de spesifikke betegnelsene.

Siden andre verdenskrig har over 100 000 kvinner og menn deltatt i internasjonale operasjoner. De fleste på internasjonale operasjoner i utlandet. Noen på internasjonale øvelser innenfor landets grenser eller i en annen NATO-kontekst. Andre tjenestegjorde med en halvtimes beredskap, for å kunne forsvare landet vårt om nødvendig, under den kalde krigen. Mens noen holdt seg i havoverflaten, var andre under vann.

For meg kan de alle betegnes veteraner. Noen er veteraner og andre er intopsveteraner. Like betimelig vil jeg etterspørre; – hvorfor ikke være mer konkret, rett og slett kalle krigsveteraner for krigsveteraner? Ikke minst de av våre veteraner som blir nødt til å ta liv, som del av oppdraget eller for å beskytte eget eller andres liv, og som selv blir beskutt?

Bruken av begrepet krig ble grundig drøftet i Godalutvalget og grundig beskrevet i Norsk offentlig utredninger (NOU) 2016:8, «En god alliert- Norge i Afghanistan 2001-2014». Begrepet krig blir etter utvalgets syn, å oppfatte som en ikke-rettslig samlebetegnelse på flere former for væpnet konflikt. Utvalget fastslår at det ikke er noen rettslig grunn til ikke å benytte begrepet. Bakgrunnen for ikke å benytte begrepet krig synes å være tuftet på vurderingen av internrettslige konsekvenser og på det privatrettslige området. Kanskje ikke bare i forhold til beredskapsloven og pensjon, men også den politiske belastningen som kan ligge i å sende kvinner og menn ut i krig?

En annen gruppe er de mange utsendte fra andre departementsområder eller fra frivillige organisasjoner på vegne av Kongeriket. Personellet på operasjon TRITON er et av flere eksempler. Det tjenestegjør 11 personer fra politiet og 10 fra Forsvaret i tillegg til de 14 sivile som står for driften av fartøyet, på Siem Pilot. Nettopp samarbeidet mellom politi og forsvar er forklart som suksessfaktoren for operasjonen av tidligere styrkesjef Lise Christin Dunham.
I 2009-2010 var jeg utsendt fra Utenriksdepartementet som sjef for den internasjonale observatørstyrken i Hebron, Temporary International Presence in Hebron (TIPH). Det er et annet eksempel.

Å gi anerkjennelse til alle, skulle på ingen måte svekke eller utvanne begrepet, snarere styrke anerkjennelsen. Dette bør bli et tema, men må aldri overskygge det ansvaret for ivaretakelse og oppfølging som følger av å sende mennesker ut på oppdrag for fred og frihet på vegne av oss alle. Ivaretakelse og oppfølging av de forskjellige veteranene kan gi forskjellsbehandling. På en annen side, å behandle ulike grupper likt, kan være urettferdig og uhensiktsmessig.

Det er flere spørsmål enn svar, men å ta med alle veteranene inn i denne diskusjonen kunne i seg selv være en anerkjennelse.

Hvem er så denne Forsvarets veteranen?
Veteranen kan være yrkesmilitær eller frivillig, kvinne eller mann i alle aldersgrupper. Det kan være et menneske som enten deltar i strid eller trygger freden med sitt nærvær, eller kanskje begge deler. En som i dag er grundig selektert eller en som i sin tid ikke gjennomgikk samme grundige seleksjon. Veteranen kan være hvem som helst, bror, søster, sønn, datter, mor, far, kjæreste, nabo eller sambygding. Pr i dag også statsråd og stortingsrepresentant. En veteran kan være hvem som helst, men alltid bosatt i en kommune i Norge.

Det som forener veteranene er viljen til, sammen med andre, å gjøre en innsats for landet vårt. Hvor som helst i verden med liv og helse som innsats. Ofte langt borte fra familie og venner, og med den belastningen det kan være for de som blir igjen hjemme.

Vi er alle skrudd sammen forskjellig. Det kan være forskjeller i alder, familiesituasjon, utdanning og erfaringer. Forskjeller i evne til å håndtere nye oppgaver og krevende hendelser i ukjente kulturer, ofte under tidspress i stressende situasjoner. Sist, men ikke minst også evnen til å takle disse hendelsene.

Veteraner får frem opplevelser på godt og vondt. Våre veteraner har tatt med et lite stykke Norge til utlandet, og et lite stykke utland hjem til Norge. Det skal vi støtte med en hånd og gi anerkjennelse med den andre. De fleste av oss kjenner en veteran, for med utgangspunkt i over 100 000 veteraner siden andre verdenskrig, alle med om lag 10 pårørende, utgjør veteranfamilien en million nordmenn.

Krigsveteranene fra andre verdenskrig sikret oss fred i frihet i senere historie. Dagens veteraner vedlikeholder vår fred i frihet. Der er det en direkte link.

Veterankortet har vært en målsetning i NVIOs handlingsplan i inneværende periode. Jeg takker Forsvaret for at det nå har er blitt en realitet. Veldig prisverdig. Det er med å bidra til den veteranidentiteten både veteranene og Forsvaret ønsker å skape.

Veteraner før og nå.
Mye er gjort for å hedre våre krigsveteraner og krigsseilere i den senere tid. Vi er alle enig om at det var altfor sent, mange gikk bort før anerkjennelsen kom.
Det har ikke vært enkelt å nå ut til alle. Mange snakket ikke om sin deltakelse, – etter krigen skulle alt glemmes, for mange fortrenges. Ikke minst kvinnenes historie er mangelfullt dokumentert, noen av dem er på vei ut av skyggen, også det alt for sent. I dag, 72 år etter at Norge ble fritt, deler vi fortsatt ut dekorasjoner. Vi må forhindre at vi kommer i en slik situasjon igjen.

Med all respekt, finner jeg det viktig å påpeke at vi ikke må la den dårlige samvittigheten for dårlig oppfølging, føre til at vi dveler så mye med fortiden at vi utsetter de nye generasjonene for den samme urett ved å parallellforskyve forsinkelsene av anerkjennelsen.

Nå må det prioriteres. Digitalisering av deltakerlister er viktig. De veteranene som fremdeles er i livet må prioriteres, – selv om også pårørende bør få rett til informasjon om de som har gått bort.

Historiebøkene da jeg gikk på ungdomsskolen hadde knapt en halv side om krigen. Innsatsen til dagens veteraner ser heller ikke ut til å være del av pensum.

Når alt går som planlagt er det ingen nyhet. Det er først når noe går galt, det blir nyhet. Det kan være årsaken til mangelfull dekning om våre soldaters innsats på nyhetene.
TV-serien «Nobel» har satt deler av utenlandstjenesten i perspektiv, men det var på ingen måte noen dokumentar, – selv om flere kunne kjenne seg igjen.

Vi må heve blikket.
Opplevelsene i Tysklandsbrigaden, var sterke for mange av datidens ungdommer. Byer jevnet med jorden gav sterke inntrykk. At det var like etter krigen på norsk jord, var nok også krevende. I år er det 70-års jubileum for Tysklandsbrigaden. Det skal markeres.

Mine damer og herrer.
På mange måter var det et paradigmeskift fra den gangen, – til FN-operasjonene som ble etablert i Midtøsten og senere på Balkan tilbake til Midøsten og Afrika.

Det har vært en utrolig utvikling fra den gang da avdelinger ble satt opp, om mulig med kadre av yrkesbefal, ellers hovedsakelig med reservebefal og vernepliktige mannskaper, i alle aldersgrupper, fra det ganske land. Oppsetningsperiodene korte, noen neste ikkeeksisterende. I dag kan vi fastslå at opptrening, utdanning og øving, – om det ble gitt, var alt for kort.

Oppdragene varierte fra kontingent til kontingent, fra misjon til misjon.
Det er viktig for oss alle å huske at tjenesten og opplevelsen av oppdragene også den gangen, kunne være meget krevende med skarpe operasjoner.

Mange av historiene vi hører om tragisk mangel på oppfølging og ivaretakelse skriver seg nettopp fra den tiden. De langt fleste historier om opplevelser som har ført til lidelser for våre veteraner er gamle historier, historier fra tidligere tider med en helt annen oppfølging, eller la meg understreke, fra en tid da oppfølgingen var ikkeeksisterende. Etter dimisjon reiste alle hver til sitt. Det ble ofte en brå slutt på et fellesskap, et fellesskap som må oppleves for å fatte hvor viktig det er.

Noen av våre veteraner som sliter, viser til hendelser hvor opplevelser de ikke har kunnet snakke om, har blitt en belastning. I motsetning til i dag, hvor jeg kan vise til et lite, men viktig eksempel; – varslingskanaler med både åpen og anonym varsling i tillegg til soldat-appen RAPP, som skal gjøre det enklere å varsle alle typer hendelser som ikke er gradert, enten det er mobbing, trakassering, ulykker og nestenulykker. Det kan være med å rense samvittigheten, være en ventil for frustrasjoner og få sin stemme hørt, – om det er internett tilgjengelig. Det er selvfølgelig bare en liten brikke av det hele.

Å være veteran er ingen diagnose.
De langt fleste veteraner før og nå, er friske ressurspersoner med unik militær og sivil kompetanse som er svært viktig for samfunnet. Noen veteraner har imidlertid fått fysiske og eller psykiske skader. De er fortsatt ressurspersoner. Noen trenger oppfølging, andre er ressurspersoner som kan gi kameratstøtte.

Mange savner fellesskapet og kameratskapet de hadde under tjenesten. Andre oppsøker veteranorganisasjoner og veterantreff for å oppleve fellesskapet sammen med andre veteraner.

NVIO gjennomfører Veterantreff på vegne av Forsvaret. Anslagsvis 5000 veteraner har møttes i løpet av det siste året.

Det er vanskelig å nå ut til de yngste veteranene. Behovet kan være annerledes nå, som de i større grad er ansatt i Forsvaret og får behovet for fellesskap dekket der. Vi er klar med et tilbud når de dimitterer.

I Jon G. Reichelts håndbok i militærpsykiatri er soldatlivet godt beskrevet: «Å være soldat er forbundet med helt spesielle utfordringer. Deltakelse i stridshandlinger, enten det er krig i tradisjonell forstand eller nyere tids fredsbevarende eller fredsopprettende operasjoner, innebærer økt risiko for både død og fysisk og psykisk skade. I tillegg kan soldater bli nødt til å ta liv – som del av oppdraget eller for å beskytte eget eller andres liv. Alt dette kan være såpass store påkjenninger at man normalt ville frarådet mennesker å delta i slikt».

Det er store forskjeller på antall med psykiske lidelser når vi sammenligner Storbritannia, USA og Norge. De britiske tallene ligger på 3-5%, amerikanske tall er opp mot 20%. vår egen Afghanistanundersøkelse viser at ca. 5% hadde psykiske plager i gjennomsnitt fire år etter endt tjeneste. Reichelt skriver i sin bok at disse forskjellene antakelig vis kan tilskrives forskjeller i kultur, rekruttering, helsevesen, intensitet, varighet og hyppighet av deployeringer utenlands. Jeg vil i tillegg nevne utdanningsnivået.

Det kan være en indikasjon på at Forsvaret har blitt langt bedre i sin oppfølging etter at Forsvarpersonell-loven om oppfølging før, under og etter tjeneste trådde i kraft. Vi har kunnet bruke erfaringene på godt og vondt, vi har lært at vi må forebygge med god trening, øving, utdanning og selektering. Oppsetningsperiodene for de fleste strekkes seg i dag opp et halvt år. Offiserer, befal og mannskapene er ansatt, om enn noen med en midlertidighet, over en lengre periode i Forsvaret. Da blir det bedre utdanning, øvelser og trening.

For meg personlig har det vært veldig viktig å synliggjøre hva som er naturlige og normale reaksjoner på særdeles unormale hendelser. Å vite hvordan både kropp og sjel kan reagere. Uten denne kompetansen kunne jeg lett ha trodd at noe var virkelig galt med både fysiske og psykiske reaksjoner. Det er viktig å formidle til de som er ankeret hjemme, enten det er ektefeller, partnere, venner, søsken, barn og faktisk til arbeidsgivere, helsevesen og samfunnet for øvrig.
Personlig synes jeg det var veldig krevende å være i pårørenderollen da mannen min tjenestegjorde i Mali i fjor, noen ganger til og med verre enn å være ute selv.

Godtfolk,

I erkjennelsen av at ikke alle har taklet utfordringene på tjenesten, vil jeg omtale Kompensasjonsordningen – Klagenemnden for krav om kompensasjon og billighetserstatning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner.

Foreldelse av kompensasjon sakene er i dag et viktig tema.
Her må det være medisinske vurderinger som legges til grunn, – ikke juridiske betraktninger.

Sist jeg mottok en oversikt, var det gitt kompensasjon i størrelsesorden 1,8 milliarder.

Med den kompensasjonsordningen som foreligger, skulle jeg gjerne sett at ordningen var mer kunnskapsbasert, det er behov for forskning.

Er dette en ordning og en sum penger som gir veteranene den verdighet de fortjener? Er det andre tiltak som kunne erstattet denne ordningen, eller kanskje kommet som et tillegg? Foreldelsesfrister må vurderes på nytt. Hva med muligheter for tilpasset jobb, jamfør NHOs Veteranprosjekt, uten å miste andre rettigheter.

«Jobb vil gi meg menneskeverdet tilbake», er en uttalelse jeg har festet meg ved.

Et annet gjentagende tema i den senere tid har vært krigspensjon. Som tidligere fagforeningsleder har jeg nok kunnskap om pensjon til å skjønne at dette er et vanskelig tema og at jeg ikke har nok kompetanse til å komme med et forslag over bordet. Samtidig skal vi ikke stille spørsmålet eller sette frem krav, som kan gi et svar vi ikke kan leve med. NVIO er derfor av den klare formening at det bør nedsettes et bredt utvalg for å se på hele tematikken. Det er tross alt resultatene som teller for veteranene også.

Dagens veteraner.
Jeg er skikkelig stolt av dagens veteraner, de yngre veteranene i særdeleshet.
Vi har så mange flotte ungdommer.

Jeg har stor tro på fremtiden, – bare vi ikke tar freden og ungdommene for gitt.

De pågående operasjonene er særdeles krevende. Både allierte, oppdragenes egenart og intensitet stiller store krav til profesjonalitet. En profesjonalitet dagens soldater har. Forsvaret, med de eldre veteranene, gjør mye som er riktig i dag.
I dag er alle mer forberedt på oppdragene. Det er bedre tilgang til områdekunnskap, kulturkompetanse og informasjon om hva som kan forventes i operasjonsområdet.

Dagens ungdom skal også berømmes for at de er langt flinkere til å formidle situasjonen ute, enn hva min generasjon var. I dag er det legitimt å snakke om opplevelsene på en annen måte. Det oppfatter jeg som en styrke for den enkelte veteran og for Forsvaret. Det er selvfølgelig enkelte avdelinger som ikke har mulighet til å være så åpen av grunner som operasjonssikkerhet og oppdragets karakter. Disse avdelingene synes imidlertid å ta vare på seg og sine på en meget god måte. – Og de tar vare på oss andre med forberedelser når vi skal inn i nye områder.

Stabsoffiserer som sendes ut enkeltvis eller i små grupper har alltid, både før og nå, hatt en større utfordring enn de som tilhører en avdeling.

Men, dagens veteraner har mange utfordringer.
Bjørn Tore Godal sa under Afghanistanhøringen på Stortinget at Utviklingsprosjekter og krig passer dårlig sammen og at det ikke er ønskelig med en bredere debatt, men at en slik debatt absolutt er nødvendig.
Resultatet av å ikke ta den ballen kan være en utfordring for de som tjenestegjør ut, ikke minst om norsk styrkesjef ikke er en del av operasjonens kommandokjede. Det er ikke uten grunn at organisasjoner eller land har representanter som nærmest er en spesialrepresentant for å koordinere den samlede kapasiteten deres land eller organisasjon representerer. Det blir ofte sagt at alle vil ha koordinering, men at ingen vil bli koordinert.

Det handler om å profesjonalisere policy i operasjonsområdet.

Av andre nye utfordringer på internasjonale operasjoner, kan jeg nevne oblt. Tore Ketil Stårvik sin masteroppgave om ISAF sin tilnærming til korrupsjon i Afghanistan som et eksempel. Oppgaven har nå blitt en offisiell rapport; Too Little-Too Late, og ble lansert av Senter for integritet i forsvarsektoren (SIFS) for tre dager siden (17 mars 17). Den fastslår at korrupsjon er en større trussel enn Taliban. «Corruption can be just as deadly as bullets».

At korrupsjon er en av årsakene til at fremgangen og måloppnåelsen i Afghanistan ikke har vært som ønsket, er kanskje ikke så godt kjent.
Det er her som med veteransaken, det er bedre å forebygge enn å reparere. Samarbeid med lokale eller koalisjonspartner kan bli utfordrende uten en bevisstgjøring om korrupsjon og konsekvensene. Det er behov for nasjonale og internasjonale normer. Ellers kan ansvaret bli tungt å bære for de som er utsendt.

En annen utfordring til dagens veteraner, og som jeg tar sterkt avstand fra, er holdninger fremkommet i prosjektet «OSLO 2022» Fremtidens kriminalutfordringer i Oslo, – strategisk stab, Oslo politidistrikt 2013.

Sitat: «En annen stor gruppe som det knyttes mye usikkerhet til i tiden fremover er den kommende generasjonen av hovedsakelig unge menn med krigserfaring fra internasjonale operasjoner. De siste årenes innsats, i spesielt Afghanistan, har vært en operasjon preget av mange kamphandlinger, faktisk i et antall som overstiger antall nordmenn i stridshandlinger under annen verdenskrig. Hvordan den enkelte soldat bearbeider sine opplevelser varierer. De fleste klarer å leve et normalt liv, mens andre får store psykiske og fysiske plager. Samfunnskostnadene ved å sende unge menn i krig er allikevel høy.

Fortsatt sitat. Veteraner har erfaringsmessig utgjort to samfunnsmessige utfordringer. Det ene er at de skader seg selv og sine nærmeste – og i enkelte tilfeller tar selvmord og/eller livet av sine nærmeste. I USA viser tall at 22 veteraner tar sitt eget liv hver eneste dag – et selvmord hvert 65 minutt. I tillegg har 25 prosent av veteranene en form for sinnslidelse. Tar en med psykososiale lidelser som vold i hjemmet er antallet 31 prosent. Den andre utfordringen er de som søker sammen i lukkede fellesskap. Historisk har grupper av veteraner skapt egne grupper eller søkt seg til etablerte kriminelle miljøer, jamfør etableringen av Hells Angeles etter annen verdenskrig.

Vi nærmer oss nå slutten på dette lange sitatet.

Med sin militære kompetanse og erfaring har slike grupper både evner og kapasitet til å utføre spektakulære aksjoner mot eksempelvis bank – og finansinstitusjoner. Et annet senario er kompetanseoverføring i militærstrategi og taktikk fra tidligere militært personell til etablerte kriminelle miljøer og gjengstrukturer. Dette kan gi politiet store taktiske og operative utfordringer» sitat slutt.

Prosjektgruppen ved Strategisk stab ved Oslo politidistrikt har innhentet fakta og tallgrunnlag fra US Departement of Veterans Affairs 2013 og Karen Seal, forsker ved San Francisco Veterans Affairs Medical Center 2007. Jeg finner det merkelig at ikke norske referanser er innhentet.
Når jeg tar med hele sitatet, er det fordi jeg har fått bekymringsmeldinger om holdningene.

En slik generalisering avslører holdninger som viser at vi har en stor jobb å gjøre før vi kan måle positivt på tiltaket i Oppfølgingsplanen om samfunnet har fått bedre forståelse for vår innsats? Av innholdet skulle jeg tro vi var bedre tjent med å holde oss oppdatert på hva som er realiteten for veteranene i Norge, snarere enn ikke sammenlignbare veteraner i utlandet. Det er derfor vi forsøker å styrke den interdepartementale tilnærmingen.

Ironisk kan det sies at det ikke er måte på hvilken kompetanse som tillegges veteranene.

Det er et, av flere, eklatante eksempel på at det er behovet for en statssekretær for veteransaker ved statsministerens kontor. Departementene og utøvende etater trenger en koordinering for å ivareta samfunnets samlede interesser.

Ivaretakelse + oppfølging = anerkjennelse
Arbeidet med ivaretakelse av veteranene startet på mange måter med Stortingsmelding nr. 34 (2008-2009) «Fra verneplikt til veteran». Den ble etterfulgt av en interdepartemental handlingsplan for veteraner fra internasjonale operasjoner. I 2014 ble den avløst av Oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge», som er bredt forankret i sju departementer, jamfør innledningen i Oppfølgingsplanen.

Jeg har et inntrykk av at mange vil være med å synes, – uten å være med å bidra. Det kommer jeg tilbake til.

For Forsvarets del, vil jeg fremheve Veteransentret på Bæreia. Bæreia er en del av Forsvarets veterantjeneste og en del av ivaretakelsen vi kan være stolt av. Veteranene er meget tilfreds med tilbudet på Bæreia.
Ivaretakelsen av dekorasjoner og medaljer, betyr også mye for mange. Utstedelse av Veterankortet, kanskje mer.

Vi trenger en utadvendt veterantjeneste som kan stå på barrikadene og selge inn forståelse for veteranene. Det gjelder både i samfunnet generelt og i Forsvaret spesielt. Når jeg nevner Forsvaret spesielt, tenker jeg på et eksempel som tilgang til bruk av Forsvarets lokaler for veterantreff og samlingssted. Det skulle ikke være nødvendig å betale for hverken leie av lokaler heller overtidsbetaling for å ha ansatte til stede ut fra et sikkerhetsaspekt, når veteranene har samling. Det er en gratismulighet, lagt i fanget på Forsvaret, til å opprettholde kontakten med veteranene.

Veterantjenesten må i tillegg stå på for en organisering som gir helhetlig ivaretakelse av veteranene i Forsvaret både operativt og forvaltningsmessig. Det er for viktig til å overlates til en mer frittstående organisasjon eller til å underlegges HR fullt og helt.

Samarbeidet med NHO om Veteranprosjektet for å få veteraner i jobb, bør bli et hovedsatsningsfelt for veterantjenesten. Det kan gi veteraner som sliter, mer verdighet. I tillegg vil det bidra til synliggjøring av veterankompetansen.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide poengterte i sin redegjørelse om Afghanistan 10. januar i år, at det er viktig for Regjeringen å sørge for at personell som har tjenestegjort eller tjenestegjør i dag, får den oppfølgingen som kreves.

Mye bra blir gjort, men hvilken oppfølging er det som kreves, og hvem stiller kravene?
Hva innebærer en innsats som verdsettes høyt? Hvem definerer verdsettelsen?

Politikerne er veldig oppsatt av målsetninger. Det er imidlertid ikke like lett å forstå hvordan målene skal nås. Hva de innebærer, hva som må gjøres, hvilke virkemidler må til? Er det lover eller forskrifter som må endres. Er det avsatt ressurser?
Det er mange flotte honnørord, de må gis konkrete og målbart innhold.

Oppfølgingsplanen er under evaluering. Revisjonsfirmaet PWC har fått oppgaven. Kan de si noe om effekten av målsetninger som ikke er konkrete? I 19 av 27 tiltak skal det kartlegges, utarbeides og vurderes. Oppfølgingsplanen er ikke enkel å evaluere, målene er hverken konkrete heller målbare. Hvordan skal det måles om samfunnet har fått bedre forståelse for vår innsats?

Denne evalueringen av oppfølgingsplanen må sees i lys av Riksrevisjonens tilbakemelding om mangelfull oppfølging av Forsvarets veteraner fra 2014.

Kompetanse.
Veteranene er en meget stor uutnyttet ressurs i Norge – aktiv bruk av veteraner er god ivaretakelse.

Alle veteraner har generelt mye kompetanse. Dagens veteraner, kanskje mer enn noen gang. Griper vi ikke den kompetansen nå, gjentar vi gårsdagens feil.
Alle veteraner er en ressurs. La oss håpe at denne ressursen ikke overføres til en ressursbank. Banken der ressurser settes inn den dagen ingen lenger har bruk for dem.

Jeg ønsker å se nærmere på hvilken ressurs veteraner kan være og hvilken kompetanse som kan være nyttig for hele samfunnet, – både stat og kommune.

Forsvaret har påført og påfører veteranene enorm kompetanse. Hvilket ansvar bør samfunnet og Forsvaret ta for å nyttiggjøre seg denne verdifulle kompetansen? Det bør finnes muligheter for å gjenbruke kompetansen, veteranene har den profesjonen Forsvaret og Totalforsvaret behøver.

Jeg er så gammel at erfaringene fra den kalde krigen er relevant igjen. La meg starte med Totalforsvaret.

Regjeringen vedtok i fjor høst å styrke og fornye Totalforsvaret. Det skal tilpasses dagens sikkerhetspolitiske situasjon, og som tidligere, bygge på gjensidig støtte og samarbeid mellom det sivile samfunn og Forsvaret i alle typer kriser. Det foregår et omfattende arbeid med å revidere og oppdatere både beredskapsplaner og operativt planverk. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har på sin side vært meget opptatt av at hver kommune må ha en verktøykasse klar i tilfelle krisesituasjoner; – for både kriser og krig. Å forebygge er langt rimeligere enn å reparere, i både menneskelige lidelser og penger.

I denne konteksten stiller jeg spørsmål om veteranene, som den ressursen de blir omtalt som, er tatt med i vurderingen som aktuelt innhold i kommunenes kriseverktøykasse?
Alle veteraner bor i en kommune.
Hvilket ansvar har, eller bør kommunene ta, for ivaretakelse? Veteraner er ressurser kommunene egentlig har tilgjengelig i både krig, krise og fredstid. Å ivareta veteraner er god samfunnsøkonomi. En varaordfører på Helgelandskysten sa det så dekkende. «Etter å ha sett hva NVIO har gjort for et par av kommunens veteraner, dere har spart veteraner for personlig lidelse, samtidig sannsynligvis spart kommunen og staten for millioner», han fremhevet at det er god samfunnsøkonomi. Samfunnet får mer igjen for pengene enn hva den statlige tildelingen via Forsvaret skulle tilsi. En god investering på alle plan.

Antall veteraner i alle landets kommuner er kjent. Det kommunene ikke vet, er hvem disse er. Det er ikke frigitt informasjon. Her vil jeg anbefale hver enkelt kommune å gi veteranene en mulighet til å registrere seg på frivillig grunnlag.

I Narvik kommune har de laget en portal på kommunenes hjemmeside med bilder og informasjon om krigsveteranene i kommunen. Det kunne være en ide til etterfølgelse og utvidelse. Selv om noen av dagens veteraner velger, av forståelige årsaker, at de ikke ønsker personlige opplysninger på nettet, kan det være nyttig informasjon for kommunene å vite hvilke ressurser de har tilgjengelig. En egenregistrering kunne vært gjennomført. Det kan i seg selv være en anerkjennelse.

En annen god start er utarbeidelse av veteranplaner. Noen kommuner har laget veteranplan, mange har ikke. Kommunale Veteranplaner kan bli grunnmuren i oppfølgingsplanen. Her antar jeg at Heimevernet kan være en god samarbeidspart, kanskje også en pådriver for både kommune og veteran, – til gjensidig nytte og respekt. En Veteranplan trenger ikke å være komplisert. Det kan være en god start er å begynne med to setninger om felles markering av 8. mai.

Apropos 8. mai. I fjor feiret vi 8. mai på en søndag. Det var stor deltakelse. Det er på mange måter en av de største og viktige dagene våre. I år kommer den på en mandag. Da er det mange som ikke får muligheten til å delta. Kan jeg driste meg til å foreslå at 8. mai kunne blitt den høytidsdag den fortjenes å være. Alternativt at vi legger markeringen av 8. mai til nærmeste søndag? Anerkjennelsen skal være tilgjengelig for flest mulig.

Ivaretakelse av veteraner er med andre ord ikke bare en jobb for Forsvaret. Men all virksomhet i Forsvaret, enten det gjelder utdanning, øvelser, trening, investeringer, materiell, sågar Landmaktutredningen, inngår i en helhetlig ivaretakelse av veteraner. Det er derfor jeg mener veteransaken og forsvarssaken er to sider av samme sak. Å oppfylle NATOs felles krav om et forsvarsbudsjett på 2 % av BNP, er således også en del av veteransaken.

Helhetlig ivaretakelse i hele karrieren er avgjørende for operativ kapasitet i pågående og nye operasjoner. Internasjonale operasjoner er en del av Forsvarets totale virksomhet. Veteransaken og Forsvarssaken er samme sak. Forsvaret må ha en helhetlig tilnærming til Veteransaken. Det gjelder all utdanning, trening, øving, operative planlegging og materiell.

Våre soldaters hjernekapasitet og forsvarsvilje er det skarpeste våpen vi har. Når alle investeringer, forberedelser og gjennomføring er helhetlig får vi den forebygging som er nødvendig for å anerkjenne våre veteraner.
Soldatene våre må klargjøre til strid på første klasse. Det er starten på all anerkjennelse. Anerkjennelse er summen av ivaretakelse og oppfølging.

Det bør synliggjøres ved å etablere et nasjonalt Veteranmonument på Akershus Festning.

For å oppnå intensjonen i Oppfølgingsplanen, er det imidlertid behov for en iverksettingsplan.

Mine damer og herrer.

Nå har jeg ikke nevnt spesifikt de øvrige departementene. Det er mye å hente på ivaretakelse fra hele statsforvaltningen. Det hadde vært langt bedre resultater med en enighet mellom alle impliserte om å samhandle. Departementene kan ikke beordre hverandre, det er intet klart ledelsesdepartement tillagt rettigheter til å beordre samhandling. Dette er et av flere eksempel på behovet for koordinering på et høyere plan, – en statssekretær med ansvar for veteraner på statsministerens kontor for å sikre tverrsektoriell samhandling. Uten et slikt koordinerende ledd blir samhandling på politisk og utøvende nivå fraværende.
Det er nødvendig for å samordne det spekter av ivaretakelse som er kartlagt, men ikke iverksatt og for å forhindre at oppfølgingen bare blir en teoretisk øvelse.
En god oppfølging og ivaretakelse av veteraner er god samfunnsøkonomi.

Jeg vil igjen understreke at Veteran er ikke en diagnose, men en hedersbetegnelse. Oppfølging er ikke ene og alene helsespørsmål. Det kan det imidlertid fort bli om ivaretakelsen ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Mangelfull familiepolitikk, samlivsbrudd, ny lås i døren, manglende jobbmuligheter eller karriereutvikling kan gi helseutfordringer om det ikke er en helhetlig ivaretakelse.

For forsvarsministeren er veteranorganisasjonene viktige samarbeidspartnere for å oppnå effekten av ivaretakelsen. Hun presiserte at vi har samme mål; å sørge for at veteranene får den anerkjennelsen, støtten og ivaretakelsen de skal ha. Å være veteran er først og fremst en beskrivelse av kompetanse – og det er en hedersbetegnelse. Jeg er hjertens enig, men det mangler en operasjonalisering av helhetlig ivaretakelse av veteranene. Det er etter min mening ikke behov for evaluering av PWC, til å skjønne det. Det kan imidlertid hjelpe å få det stadfestet fra et så kvalifisert hold.

I forlengelsen av denne betraktningen er det viktig å dra erfaringer fra alle veteraner og ikke bare den ene prosenten som alltid roper høyest og er mest synlig på sosiale medier.

Gjensynstreff blir derfor en stadig viktigere inngangsport til kontakt med veteranene. Der er det rom for å gjenoppleve og dele felles historie. Der kan vi «ta temperaturen» på hverandres behov for oppfølging, samtidig som det gir en indikasjon på de som eventuelt ikke møter og hvorfor. Samlingene bør kunne gjennomføres opp til kompaninivå. Der hvor Bæreia har kapasitetsproblemer, burde andre etablissementer blitt stilt til disposisjon. En gang avdelingssjef, alltid avdelingssjef.

Avslutning
Problemer blir ikke løst av at vi kaller dem utfordringer.

Datagrunnlaget har blitt bedre, men det kommer alltid nye metoder som kan forbedre det ytterligere. Et annet poeng kan være å spørre veteranene om de er fornøyd med oppfølgingen. Hvis svaret er ja, må vi dele hva vi har lært. Er svaret nei, må vi finne ut hva som gjenstår og hvordan vi da eventuelt kan løse det. Det krever forskning utover de tema det forskes på i dag.

Livet som soldat har alltid vært fullt av dilemmaer. Det er det og, når det gjelder å prioritere innholdet i et foredrag om veteraner. Jeg ønsker å oppsummere noen punkter:

Det er behovet for:

  1. Helhetlig ivaretakelse av veteranene ved å styrke Forsvaret, slik at utdanning, trening, øving, materiell og ledelse blir av topp kvalitet. Det er viktig for ivaretakelse av både veteranene, forsvarsviljen og fremtidig rekruttering.
  2. Utarbeide klare, målbare og konkrete mål for ivaretakelsen og oppfølgingen for derved å gi anerkjennelse. Det er behov for å operasjonalisere gamle planer. Vi er på overtid.
  3. Koordinering og samhandling av ivaretakelsen av veteraner tverrsektorielt med en statssekretær ved statsministerens kontor. Vurdere behovet for ytterligere koordineringer i operasjonsområdet.
  4. Forskning for kunnskapsbasert ivaretakelse generelt og kompensasjon og verdighet spesielt.
  5. Pålegg til kommunene om ivaretakelse av veteranene, herunder markering av 8. mai og utarbeidelse av veteranplaner.
  6. Styrke samarbeidet mellom Forsvaret og NHO i Veteranprosjektet.
  7. Nasjonalt veteranmonument på Akershus festning

Veteran er et varemerke.
Jeg er veteran og stolt av det.

Takk for oppmerksomheten.

 

 

Nytt nummer av Norsk Militært Tidsskrift er ute. Klikk på bildet over eller følg denne lenken: NMT 1 2017. Norsk Militært Tidsskrift (NMT) er landets eldste fagtidsskrift, etablert tilbake i 1831. Tidsskriftet eies av Oslo Militære Samfund, men har en fri stilling og drives redaksjonelt i henhold til redaktørplakaten.

NMT sin redaksjonelle profil legger vekt på analyserende fagstoff. Stoffområdene er sikkerhetspolitikk, totalforsvar, strategi og militære operasjoner, taktikk og ledelse samt andre forhold av interesse for Forsvaret.

Blant forfatterne finnes mange av Forsvarets sivile og militære ledere.

NMT har et gjennomsnittsopplag på 2500 pr utgave. Tidsskriftet har minimum 4 utgaver pr år. Ingen utgaver i juli og august. Opplaget går til medlemmer av Oslo Militære Samfund, resten til andre betalende abonnenter og til løssalg.

Samtlige militære avdelinger i Norge abonnerer på tidsskriftet. NMT har også god dekning blant Forsvarets beslutningstagere, både på sivil og militær side. Samtlige av Forsvarets generaler/admiraler abonnerer på Norsk Militært Tidsskrift.

Norsk Militært Tidsskrift finnes også på et stort antall biblioteker.

Du finner historisk arkiv over tidligere utgivelser her.

Redaktør oblt Harald Høiback kan kontaktes ved å følge denne lenken.

Mandag 13. mars 2017 gjestet Sjef Sjøforsvaret, kontreadmiral Lars Saunes, Sjef Sjøforsvaret Oslo Militære Samfund med foredraget «Status og utfordringer i Sjøforsvaret».

Foto: OMS

Foredragets manus kan du lese i denne artikkelen. Det var klar tale og et inspirerende foredrag vi ble servert av kontreadmiral Saunes herunder hans personlige syn på leveransen av helikoptertypen NH-90.

Kjære alle forsvarsvenner,

Det er en stor glede for meg å få lov å stå her å presentere status og utfordringer i Sjøforsvaret. – Et Sjøforsvar som er i operasjoner eller forbereder seg for operasjoner.

For – vi har vært gjennom noen hektiske år i Sjøforsvaret – Vi har gjennomført den største omstillingen av Sjøforsvaret i nyere tid. Ny langtidsplan er vedtatt og den er i samsvar med de prioriteringen som er utviklet i Sjøforsvarets strategisk konsept 2016-2040.

Sjef Sjøforsvaret kontreadmiral Lars Saunes på talerstolen i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS

I dette foredraget vil jeg begynne med å gi en status over Sjøforsvaret i dag. Deretter vil jeg si noe om de utfordringene jeg som Sjef for Sjøforsvaret vurderer som viktige innenfor langtidsplanens perspektiv, før jeg retter blikket fremover mot 2040 for å si noe om den utviklingen jeg tror er nødvendig,- for at vi også i fremtiden skal ha et troverdig og ikke minst relevant sjøforsvar.

Sjøforsvaret skal bidra til Forsvarets krigsforebyggende rolle og krisehåndtering gjennom evne til å avgrense et militært angrep, sikre mottak av allierte styrker og ved behov gjenopprette territoriell integritet som en del av NATOs kollektive forsvar. Hovedoppgaven til Sjøforsvaret er å bidra til en nødvendig grad av sjøkontroll og sjønektelse i hele konfliktspekteret. Norge har omfattende ansvarsområder og interesser til havs, og Sjøforsvaret har en sentral rolle i suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i områdene Norge har råderett over. Det er vi som er NATO’s maritime styrke på Nordflanken!

Sjøforsvaret består nå av to hovedvåpen Kystvakten og Marinen som sammen bidrar til å ivareta våre nasjonale interesser som en maritim nasjon, en arktisk nasjon med globale maritime interesser

Status

Men, la meg begynne med det viktigste: Sjøforsvaret møter den usikkerheten som nå preger den globale sikkerhetssituasjonen med flere seilende fartøyer på et høyere operativt nivå enn på lenge. Vi har prioritert bemanning av fartøyene på bekostning av støtte og administrasjon i landorganisasjonen.  Vi har etablert en ny normalsituasjon med høy tilstedeværelse i Nord Norge, mer enn 50 % av den nasjonale aktiviteten i Sjøforsvaret gjennomføres i nordområdet. Ikke bare med Kystvakt som for noen år siden, våre kampfartøyer er mer eller mindre permanent tilstede i landsdelen, og en ubåt er permanent tilstede i nord. Ramsund har befestet seg som vår fremskutte base i nord.

Jeg vil nå kort gi en oversikt over hvordan vi benytter dagens struktur – hvordan vi utøver sjømakt – for å bygge opp under nasjonens interesser.

Sjøforsvaret er fortsatt i Afghanistan – riktignok ikke med et stort fotavtrykk, men Kystjegerkommandoen har et viktig oppdrag sammen med Forsvarets Spesialstyrker som løses på en svært god måte.

Sammen med Politiet bemanner vi Siem Pilot som er en Frontex operasjon ledet av politiet. Hensikten er å ivareta forsvarlig Schengen grensekontroll. Dette er en av vår tids aller største humanitære katastrofer og en flyktningstrøm som utfordrer Europa på mange områder. På ett og et halvt år har fartøyet plukket opp over 30 000 migranter og dessverre 96 døde. Dette er et ekstremt krevende oppdrag, og personellet fortjener all den ros de kan få. Vår deltakelse med Siem Pilot har vist at et lite styrkebidrag kan har svært stor effekt – samtidig som det er et synlig bevis på at vi anerkjenner våre sydlige alliertes utfordringer i sine lokale farvann.

Akkurat nå er også KNM Roald Amundsen flaggskip i en av Nato’s stående maritime styrker som og er Nato’s reaksjonsstyrke VJTF. Det betyr at den norske styrkesjefen og den taktiske Nato staben er embarkert fartøyet og «leder fra front». Norsk deltakelse i disse strykene er svært viktig for en småstat som Norge, ikke bare fordi det trekker Nato’s tilstedeværelse nordover, men også fordi det er en tydelig demonstrasjon av Norge som en troverdig alliert. Å stille med styrkesjef og flaggskip i et helt år blir naturligvis satt stor pris på både i Nato’s maritime kommando i London men er også en oppfølging av Norges forpliktelser til å etablere VJTF reaksjonsstyrker i NATO

I tillegg til å lede fregattstyrken, deltar vi med en minerydder i en av Nato’s to stående minerydderstyrker. Norge har ved flere anledninger også ledet denne styrken.

Som jeg nevnte innledningsvis, har vi nå en tydelig tilstedeværelse i Nord Norge. Alle Sjøforsvarets enheter som ikke er inne til hovedvedlikehold er nå bemannet og seiler. Gjennom de årlige bevilgningene har vi nå et avstemt budsjett som ivaretar vedlikeholdet av strukturen og langtidsplanen legger til rette for at grunnmuren i Sjøforsvaret styrkes. Sett fra mitt ståsted, er det behov for å øke aktiviteten og fortsette oppbemanningen om vi skal oppnå et stående Sjøforsvar med god kvalitet i 2020. Omstillingen i Sjøforsvaret startet allerede i 2015 og ekstrabevilgning til vedlikehold og til økt ubåt tilstedeværelse i Nord Norge har allerede gitt meget god effekt. Under øvelse Flotex i Nord Norge høsten 2016 seilte Sjøforsvaret hele strukturen for første gang, uten alvorlige defekter.

Ula klassen er nå i sluttfasen av sin tekniske oppgradering og begynner nå å bli tilgjengelig for operasjoner – dette har vi ikke hatt på mange år. Vi har i dag fire besetninger, og vår plan er å innføre et to besetnings system på våre ubåter. Vi seiler nå tre av seks undervannsbåter og dette vil være ambisjonsnivået frem til 2028 når ny ubåtklasse er på plass. Jeg er meget godt fornøyd med at regjeringen har besluttet et strategisk samarbeid med Tyskland om bygging av en felles 212 ubåt klasse. Dette var et strategisk viktig valg som medfører at den tyske og norske marine vil styrke sine relasjoner, ikke bare innenfor ubåt men også gjennom at NSM blir hovedvåpen i den Tyske marine.

Sjøforsvaret fokuserer på kvalitet og høyintensiv krigføring. Dette har våre allierte lagt merke til. Derfor ønsker de å komme til Norge for å trene sammen med oss. I 2016 gjennomførte vi blant annet ubåtøvelsen Grüner Aal – som er en torpedo skyteøvelse – sammen med Tyskland. I tillegg hadde vi på forsommeren store flernasjonale skyteøvelser i områdene rundt Andøya, der det ble skutt alt fra NSM, SM3, ESSM, Harpoon, Sting Ray torpedo og artilleri i et taktisk scenario med en rekke deltakende nasjoner. Dette er en tydelig demonstrasjon på at vi mestrer avanserte skarpskytinger og at alle våre hovedvåpen virker. Vår kvalitet underbygges også av at vi nå sertifiserer korvetter og fregatter på FOST og våre minestyrker på MOST i Belgia. Dette gir oss en ekstern kvalitetssikring som dokumenterer at fartøyene tilfredsstiller de strengeste internasjonale krav. For tiden har vi tre av fem fregatter og fire av seks korvetter sertifisert av FOST.

Vi har også for andre gang deltatt med en fregatt i oppøvingen av en amerikansk Carrier Strike Group på den amerikanske østkysten. Vår deltakelse er høyt verdsatt av U.S. Navy, og når vi nå er sertifisert sammen med slike styrker, er vår neste ambisjon å delta på en deployering sammen med amerikanerne.

Sjøforsvaret er altså svært selektiv hvem vi prioriterer samarbeid med. For å sikre en tett integrasjon med USA og Storbritannia har vi valgt å plassere en stabsoffiser i britiske Joint Expeditionary Forces – JEF – og en i STRIKFORNATO som er dobbelhattet MCC for NATO under Commander 6th fleet i Napoli. Dette gjør vi fordi vi er overbevist om at dette vil være de styrkene som kan reagere hurtigst dersom en sikkerhetspolitisk situasjon skulle inntreffe i vår del av verden.

Jeg er også svært tilfreds med at Kystjegerkommandoen ble videreført i Regjeringens Langtidsplan. Nå jobber vi med implementering av et nytt konsept for KJK, der målsetningen er å opprettholde avdelingen som en konvensjonell styrke i Sjøforsvaret, tett integrert med våre fartøyer. Dette arbeidet har allerede kommet i gang, og avdelingen har deltatt på flere deployeringer med fregatt. De spilte også en viktig rolle under operasjon RECSYR. KJK innrettes nå mot bording og styrkebeskyttelse, men også ISTAR kapasiteten skal videreutvikles. Dette vil være spesielt viktig for å kunne utnytte rekkevidden på Marinens hovedvåpen. Gjennom samarbeid og samtrening med Royal Marines 43 Commando Brigade i Storbritannia har avdelingen allerede demonstrert sitt høye ferdighetsnivå innen fartøysrelaterte disipliner.

Minevåpenet vil være først ut med overgang til autonome systemer. Allerede tidlig i 2019 skal vi ha fire Hugin systemer for autonom minejakt. To av systemene vil være containerbasert, dermed kan de plasseres om bord på fartøy, eller de kan settes på land. Dette gir stor fleksibilitet, noe vi demonstrerte i fjor sommer da vi deltok på øvelse RIMPAC i Stillehavet med et Hugin minejaktsystem som var om bord på det Canadiske fartøyet Yellowknife.  Noe lenger inn i fremtiden, vil vi også anskaffe ubemannede minesveip systemer basert på droner. Utviklingen av dette pågår nå for fullt, blant annet i regi av FFI som benytter den ubemannede plattformen «Odin» som utviklingsplattform. Målsetningen er å ta personellet ut av minefeltet.

Overtakelsen av KNM Maud mot slutten av året, vil styrke Sjøforsvarets evne til logistisk understøttelse av strukturen vesentlig. For å maksimere utnyttelsen av fartøyet kreves et helt nytt logistikkonsept for Sjøforsvaret. I tillegg til KNM Maud, vil også KNM Olav Tryggvason og etter hvert også Magnus Lagabøte inngå i dette nye konseptet. En suksessfaktor vil være å sikre en hensiktsmessig og effektiv kommando og kontroll over den forsterkende logistikken i operasjonsområdet.

Til daglig er Kystvakten permanent tilstede og ivaretar Norges maritime myndighet i våre havområder. Vi har i dag en god sammensetning av fartøyer i Kystvakten. Indre kystvakt er et godt redskap for tverretatlig samarbeid og de havgående fartøyer ivaretar fiskeriforvaltning fra Skagerak i sør til polare strøk nord for Svalbard. De ivaretar beredskap for flere etater og er hyppig involvert i søk og redning. bilde De siste årene har de gjennomført spektakulære slepe- og redningsassistanse som er belønnet med medaljer for edel dåd til sjøs og anerkjennelse for sin dyktighet. De store endringen som har påvirket våre havområder de siste årene skyldes klimaendringene i Arktis. Aktiviteten i våre økonomiske soner har økt både i omfang og utbredelse. Det er helt nødvendig å øke vår tilstedeværelse i Arktis, isen har trukket seg tilbake og nye næringsområder blir tilgjengelig. At Norge gjennom Kystvakten ivaretar sine forpliktelser i dette området er viktig og stabiliserende for å unngå konflikter. Til tross for at våre suverene rettigheter er godt forankret i havretten, opplever vi at vår ressursforvaltning utfordres.  Jeg er derfor glad for at Regjeringen har besluttet å investere i nye Kystvaktfartøyer som erstatning for Nordkappklassen. Bilde Samtidig er jeg meget bekymret for konsekvensene av nok en reduksjon på to fartøyer i Kystvakten. Igjen med begrunnelse i økt kapasitet med innfasing av nye helikopter.  Sjef Kystvakten rapporterer om betydelig risiko knyttet til manglende tilstedeværelse i flere viktige fiskerier og beredskapen i våre sørlige farvann svekkes betydelig.
Utfordringer

Som sjef for Sjøforsvaret har jeg nå ansvar for den operative leveransen, for styrkeproduksjon og for understøttelsen av den operative strukturen. For kunne ivareta dette ansvaret, må vi fortsette å utvikle Sjøforsvarets organisasjon. Skal jeg være styrkesjef med et helhetlig ansvar, kan jeg ikke bare ha kontroll på de taktiske enhetene, jeg må også ha kontroll på støttefunksjonene som logistikk, tilpasset etterretning samt kommando og kontroll. Jeg har derfor valgt å N- organisere stabene i Sjøforsvaret for å ivareta en gjennomgående støtte for meg som styrkesjef, men også til støtte for Sjef Marinen, Sjef Kystvakten og andre sjefer i støttevirksomheten.

Etter at Forsvarets Operative Hovedkvarter på Reitan la ned Sjøoperasjonssenteret i 2013, har den taktiske ledelsen av Sjøforsvarets enheter vært lokalisert i kontorbygninger på Sortland og Haakonsvern. I lys av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen, har Stortinget besluttet at den taktiske ledelsen samles i forsvarsgrenene. Når den helhetlige taktiske ledelsen nå samles på Haakonsvern, kreves fysisk beskyttelse av kommandofasilitetene for å sikre forsvarlig drift også i tilfelle av krise og krig. Kystvaktens myndighetsutøvelse vil fortsatt utøves fra Kystvaktens hovedkvarter som er under etablering på Sortland, men de militære operasjoner vil ledes av Sjøforsvarets taktiske kommando i Bergen.

Vårt hovedfokus er nå å få det vi har til å virke. Som Forsvarssjefen sa fra denne talerstolen den 30. januar – vi skal styrke grunnmuren, altså vedlikehold, reservedeler, bemanning og aktivitet. Kun på denne måten kan vi øke den operative tilgjengeligheten på strukturen slik at vi kan oppnå høyere kvalitet.

Sjef Sjøforsvaret kontreadmiral Lars Saunes på talerstolen i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS

 

Økning av aktiviteten
I «Kampkraft og bærekraft» er det en tydelig ambisjon om å øke aktiviteten – men først når vi har fått det vi har til å virke. For Sjøforsvaret sin del, har vi nå gjennomført en stor omstilling og bemannet fartøyene. Vi var først ut – de andre våpengrenene ligger  bak oss i omstillingen – og implementeringen av langtidsplanen bør reflektere dette. For oss er det derfor viktig at besetningene må få øve og trene samtidig som vi befester grunnmuren. Dette må foregå i parallell, vi kan ikke ha bemannede fartøyer liggende langs kai mens vi bygger grunnmur. Da vil vi aldri nå målet. Det er også viktig at vi kommer til den erkjennelse at kortere klartider har en pris, ikke bare i vedlikehold men også i kompetansebygging og trening. Det er derfor viktig at aktivitetsnivået for fartøyene snarest kommer opp på de minimumskrav som Nato stiller til oss.

Støttevirksomhet og nye ansvarsforhold
Som styrkesjef har jeg ansvaret for en komplett oppsetting plan (KOP)av Sjøforsvarets avdelinger. For at jeg skal kunne sikre relevant beredskap og opprettholde kvalitet, er jeg avhengig av at vedlikeholds og beredskapsinvesteringer som reservedeler prioriteres i Forsvarets materiell etat. Sjøforsvaret omsetter i år for 100 millioner i reservedeler over drift for å gjennomføre nødvendig vedlikehold, men noen av våre kritiske systemer er ukurant og må erstattes. Den raske teknologiske utviklingen medfører at det ikke lenger produseres reservedeler til alle våre systemer. Effektiviseringen av støttevirksomheten i Forsvaret har medført at Sjøforsvaret er blitt mer avhengig av leverandører. Og for å være helt tydelig på det, med leverandører mener jeg ikke bare eksterne –  Det siste året har vi sett en økt fragmentering av støttevirksomheten – der jeg som styrkesjef ikke alltid kan påvirke beslutninger som har store konsekvenser for Sjøforsvaret.  For å ivareta et helhetlig ansvar, vektlegges derfor forpliktende leveranseavtaler som definerer behovet ut fra effektivitet i perspektivene kostnad, tid og omfang. For meg er det viktig å utnytte nødvendig militær kjernevirksomhet optimalt, og Sjøforsvaret har over lang tid konkurranseutsatt oppgaver til kvalifiserte sivile leverandører. En forutsetning for at dette skal lykkes er at Sjøforsvaret har nødvendig kompetanse til å kvalitetssikre sitt behov og sine leveranser.

Vedlikehold og vedlikeholdsetterslep
Nytt militært materiell er dyrt å drifte. Det fikk Sjøforsvaret erfare da vi gjennomførte de første hovedoverhalingene av fregattene og de nødvendige oppgraderingene av Ula klassen som erstatning for midtlivs oppdatering. Kostnadene er nå identifisert – de gav et underskudd som akkumulerte seg i etterslep av vedlikehold år for år. Det er derfor gledelig å se at vi fra i år har fått en permanent økning av vedlikehold i budsjettene og ekstra midler for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet. Om dette nivået opprettholdes, vil vedlikeholdsetterslepet i hovedsak være borte i 2020.

Her er det imidlertid en stor risiko. Vedlikehold av moderne fartøy, innebærer betydelige investeringer i nytt utstyr ettersom systemer blir ukurant og reservedeler ikke kan anskaffes. Vi kan altså ikke alltid bytte enkeltkomponenter – vi må investere i nye delsystemer, som igjen er tett integrert med andre systemer. Det sier seg selv at dette er komplekst og dyrt, og at synkroniseringen av vedlikholdsinvesteringer må være integrert i driften av systemene. Sjøforsvaret er helt avhengig av Forsvarets materiell etat for å opprettholde kvaliteten på våre kampavdelinger og at oppgraderingsprosjekter iverksettes i tide. Sjøforsvaret har de siste årene fått redusert sin materiell portefølje langt under nivået som kreves for å opprettholde nødvendig kvalitet. Vi risikerer å måtte klare oss uten viktige våpensystemer i lange perioder – grunnmuren vil altså svikte. Her er det viktig for meg å presisere at det er godkjente prosjekter og satt av tilstrekkelig med midler i de ulike prosjektene, men kun en brøkdel er omsatt. Årsaken til dette er den årlige likviditetsstyringen av materiellporteføljen som ligger utenfor mitt ansvarsområde.

Tidligere var Generalinspektørene gjennomføringsansvarlige for store investeringsprosjekt og investeringstaben i FLO var prosjektansvarlige for fremskaffelsen. I dag ligger ansvaret for investeringen i Forsvarets materiell etat og vi som styrkesjefer er bruker representanter som skal fremme våre behov og krav til kapasiteter til Forsvarsstaben. FSJ er brukeransvarlig og bestiller hos FMA. Som bruker representant er det derfor viktig å være tydelig på hva behovet er og konsekvensene av at leveranser uteblir. La meg derfor bruke NH-90 leveransen som et eksempel på de utfordringene sett fra en bruker representant.

Formann i Oslo Militære Samfund, Kommandørkaptein Iren Isfeldt introduserer Sjef Sjøforsvaret, kontreadmiral Lars Saunes. Foto: OMS


I 2016 feiret vi KNM Fridtjof Nansen sitt 10-års jubileum – uten helikopter i hangaren. Kystvakten brukte i fjor store ressurser på NH-90 integrasjon. Men – vi har fortsatt ikke sett noen dokumentert plan for operative leveranser, hverken til Kystvakten eller til Marinen.

Dette får konsekvenser. Antall kystvaktfartøy har blitt redusert ettersom NH-90 skulle øke fartøyenes dekningsområde. Mangel på helikopter gir redusert beredskap og redusert evne til myndighetsutøvelse i våre enorme havområder. Fartøyenes mulighet til å komme overraskende på potensielle lovbrytere er også redusert.

For Marinens del, mangler den viktigste komponenten i kampsystemet Fridtjof Nansen. Mangel på helikopter gir en vesentlig reduksjon i fartøyenes evne til å oppdage og nedkjempe undervannsbåter. Dermed tvinges fartøyene til å ta en høyere risiko når de gjennomfører anti ubåt operasjoner.

Dessverre finnes det ikke noen hurtige og enkle løsninger på dette kompliserte problemet og ansvaret ligger i en annen etat. Jeg tenker at dette også handler om eierskap til oppdraget og for Sjøforsvaret er det i lys av den kunnskapen vi har i dag , viktig å gjøre en vurdering om NH-90 fortsatt er det rette valget.

Tilfredsstiller leveransen Sjøforsvarets behov for operative helikoptertimer til Kystvakten og fregattene? Kan vi etter snart 8 års drift dokumentere at luftforsvaret har fått et maritimt helikopter som tilfredsstiller kravene til å deployere med Sjøforsvarets fartøyer? Som bruker representant  kan jeg bare konstatere at jeg ikke får løst mitt oppdrag uten at denne leveransen er tilstede i tilfredsstillende grad.

Utdanningsreformen
Vi er nå på vei mot å etablere et femte generasjons forsvar. Dette innebærer blant annet at sensorer og effektorer knyttes sammen på en ny måte. Alt blir tettere integrert, og tradisjonelle skiller blir visket ut. Våre korvetter og fregatter er på mange måter allerede i femte generasjon. Men – vi må nå fokusere på å knytte våpengrenene tettere sammen. Ser vi bare noen år inn i fremtiden, vil vi finne en stadig større andel av bemannede og ubemannede systemer som vil virke på tvers av forsvarsgrenene. Dermed blir en stadig større del av virksomheten fellesoperativ – som for eksempel F-35 og P8.

Det er nå er besluttet å samle all profesjonsutdanning under Forsvarets Høyskole. Som sjef Sjøforsvaret er jeg opptatt av at skolene produserer offiserer og spesialister med god maritim krigføringskompetanse slik at disse kan gå rett om bord på fartøyene og raskest mulig bli klarert i stilling. Derfor må besetningene ha en solid maritim profesjonsutdanning som grunnlag.

Sammenslåingen av skolene åpner også muligheter for å etablere ny generasjon offiserer og spesialister som ser helheter på tvers av våpengrenene. Jeg håper fokuset også i fremtiden vil være på den grunnleggende profesjonsutdanningen. Ved å øke forståelsen for fellesoperasjoner på det taktiske nivå, kan vi sikre at vi i fremtiden blir i stand til å knytte sammen vårt femte generasjons forsvar på en mer effektiv måte. For å sikre at vi også i fremtiden skal være i stand til å ligge i front innen teknologisk utnyttelse, må vi også etablere et tettere samarbeid med utdanningsinstitusjoner som NTNU og universitets- og forskningsmiljøer.

Når det gjelder den høyere akademiske utdanning, bør vi i større grad enn i dag innlede et samarbeid med universiteter og høyskoler, her er det betydelig effektiviseringspotensiale.
Det maritime trusselbildet

Både Forsvarsministeren og Forsvarssjefen har nylig presentert den sikkerhetspolitiske situasjonen svært presist fra denne talerstolen. Vi ser en generell usikkerhet i det sikkerhetspolitiske bildet, der etablerte sannheter nå utfordres.Både i EU og NATO er samholdet svekket og utvikling mot et regelstyrt verdensamfunn utfordres. Man skulle jo også tro at Europa ville bli tettere integrert når Russland nå igjen begynner å røre på seg, men det har ikke skjedd. Vi ser en stadig polarisering i både EU, Nato og FN. I syd Europa er det flyktningekatastrofer og terrortrussel som dominerer – hos oss i Nord er det Russland og de trans-atlantiske forbindelser som får oppmerksomheten. Samholdet i Europa settes stadig på prøve av det som kan se ut som en massiv russisk informasjonsoperasjon mot Vesten som har til hensikt å splitte og destabilisere.

Hva betyr så dette for Norge som en maritim nasjon?

Jeg vil dele de maritime utfordringene i to hovedkategorier:

  1. Russland – som er den dominerende faktor i det korte og mellomlange perspektivet
  2. og det jeg kaller «Havets århundre» – som vil dominere det langsiktige perspektivet

Russlands maritime kapasitet:
I de senere år har vi sett en kraftig utvikling av russisk maritim kapasitet, og jeg vil nevne fire punkter som viser dette. (1) Russland har nå en vesentlig forbedret evne til strategisk mobilitet og evne til global maritim påvirkning. (2) De har også utviklet svært moderne våpenteknologi, og spesielt betydningsfullt for oss er deres langtrekkende presisjonsvåpen. (3) Den russiske retorikken rundt bruk av atomvåpen er vesentlig endret – samtidig som russerne utplasserer en stadig større andel av sine atomvåpen på ubåter. (4) Krim og Syria er projeksjon av luft- og sjømakt. Vi ser i dag at Russland er i stand til å drive avanserte fellesoperasjoner med store styrker.

Det er primært endringene i Russisk militær doktrine og oppbyggingen av styrker med hurtig reaksjonsevne og moderne ildkraft som dominerer de prioriteringene vi nå gjør i det korte tidsperspektiv.

I sin maritime doktrine definerer nå Russland Nato operasjoner og USAs militære nærvær i tilstøtende områder som en trussel. Dette foregår samtidig som de militariserer Arktis ved å bygge ut militære baser langs Nord-øst passasjen, på Franz Josefs land og på de Ny-Sibiske øyene. I tillegg utplasseres moderne luftvern som i prinsippet dekker hele Arktis.

Vinteren 2016/17 ser også ut til å sette nok en rekord i lav utbredelse av isen i Arktis. Samtidig ser vi at Russland stadig bygger ut sin isbryterkapasitet. Resultatet av dette, er at Russland allerede nå kan flytte fartøyer fra Stillehavet til Atlanterhavet relativt forutsigbart langs Nord-øst passasjen. Dette løser på mange måter en av Russlands grunnleggende strategiske utfordringer.

Den nye maritime sikkerhetspolitiske situasjonen i våre områder utfordrer den trans-atlantiske link – selve hjørnesteinen i Nato samarbeidet. I Sjøforsvaret har vi derfor valgt å møte den nye situasjonen med å invitere til allierte øvelser i våre områder og allierte trener nå jevnlig med sine fartøy i våre nordområder. Vi har etablert en ny normalsituasjon der spesielt USA, Storbritannia og Frankrike prioriterer nordområdet. Dette bidrar til å heve terskelen for bruk av militær makt og sikrer at Nato’s nordflanke er på agendaen i flere hovedsteder.

Men – til tross for at vårt forhold til Russland har vært gjennom en betydelig endring, vil jeg fremheve at vi ikke ser på Russland som en direkte trussel mot Norge. Vi samarbeider godt med Russland innen flere områder til tross for at det militære samarbeidet opphørte etter den ulovlige annekteringen av Krim. Jeg vil spesielt fremheve et velfungerende samarbeid innen ressursforvaltning og søk og redning – et samarbeid som i hovedsak forvaltes av Kystvakten og FOH.

 

 

Havets århundre
I 2030 vil jordens befolkning passere 8 milliarder. En økende befolkning, med stadig høyere materielle krav behøver tilgang på ressurser som mat, metaller, energi osv. Alt dette er ressurser vi finner vi i havet. Vi ser også at ny teknologi implementeres med eksponentielt økende hastighet. Denne teknologien gjør ressursene i vannsøylen og på- og under havbunnen mer tilgjengelig. Med store verdier i havet, må vi som en småstat med et stort havimperium støtte opp under den internasjonale rettsorden med alle midler. Vi må også erkjenne at denne nye teknologien gjør vår infrastruktur i verdenshavene svært sårbar for angrep. Norge har et havimperium under vann og den globale kommunikasjonsinfrastrukturen er basert på sjøkabler.
Havet binder sammen folk og kontinenter, det er det globale limet. Men det skaper også nye konfliktlinjer. Utvikling av autonome systemer og mer effektiv energilagring, kan bidra til at geografiske avstander blir mindre viktig. Dette åpner for allianser av nasjoner med en form for felles interesse – ikke nødvendigvis en interesse basert på geografisk nærhet som har vært hovedregelen frem til i dag.

Forskere har utviklet tre ulike scenarier i et 2030 perspektiv:

  1. Status quo: som i dag, der kyststatene regulerer sokkel og økonomiske soner og FN søker å regulere det som en kan enes om
  2. Dette kan lede til en annen utvikling der videre påbygging av havretten regulerer hele fellesområdet som et felles ansvarsområ
  3. En tredje og sannsynligvis mer farlig utvikling er nasjoner og stormakter som konkurrerer om ressurser slik vi ser i Sør-Kina havet i dag.

Det vil være de dominerende stormaktene USA, Kina, Russland og i fremtiden kanskje India som i stor grad vil styre de maritime utfordringene i fremtiden. Vi ser at alle disse nasjonene bygger opp sine mariner. Pax Americana – den relativt langvarige amerikanske dominansen på verdenshavene siden 2. Verdenskrig – er nå utfordret, noe vi ser daglige eksempler på både i Sør-kina havet og rundt de omstridte Senkaku øyene mellom Kina og Japan.

Vi ser altså at stormaktene har begynt å utfordre hverandre, og de utfordringene foregår i det maritime domenet. Slik friksjon er farlig, og sett fra et sjø historisk perspektiv er det de store sjøslagene som skaper imperier, mens landkrigen flytter grenser.

 

Fremtiden

Nå skulle jeg ønske jeg kunne presentert en god løsning på alle disse utfordringene som ligger foran oss. Dessverre har jeg ikke det – men jeg vil allikevel presentere en retning Sjøforsvaret ønsker å ta slik at vi forhåpentligvis også har et relevant Sjøforsvar også i 2040, når dagens struktur er «pensjonert».

Som et utgangspunkt, er det viktig å erkjenne at det ikke lengre er militære som er ledende på teknologi, slik det var under den kalde krigen. Nå er det sivil industri og markedet som er ledende. En konsekvens av dette er naturligvis også at samme teknologi er tilgjengelig for alle parter.

Samtidig må vi erkjenne at moderne militært materiell i dag er blitt svært kostbart. Dette ser vi tydelig når vi studerer de ulike mariner. Vi ser at prisene pr fartøy blir meget høy, derfor tvinges nasjonene til å redusere antallet. Resultatet blir derfor avanserte fartøy men dessverre i for lite antall. Dette reduserer vår evne til å etablere sjøkontroll i mer enn begrensede områder. Når vi har et begrenset antall plattformer, blir også den enkelte plattform meget verdifull – vi har rett og slett ikke noen i reserve. Den hurtige teknologiske utviklingen gjør også at disse dyre plattformene blir ukurant eller gammeldags allerede etter få år i tjeneste om det ikke er en kontinuerlig fornyelse av teknologi.

Hvordan kan vi så bryte denne spiralen med stadig dyrere og mer komplekse fartøy i et stadig lavere antall. Jeg mener vi må tilnærme oss hele problemstillingen på en ny måte og stille oss spørsmålet: hvordan kan vi gjøre det vanskelig for en fiende – på en billigere måte? Mye av svaret på dette ligger nok i implementering av enda mer teknologi. Den eksponentielle teknologiske utviklingen gjør at vi i dag kan gjøre ting vi ikke engang hadde fantasi til å tenke oss bare for få år siden.

Heldigvis har vi sterke fagmiljøer i Norge, vi er verdensledende på maritim teknologi. Jeg mener at vi nå må samle nasjonens klokeste hoder for å utvikle den teknologien som kreves i fremtiden. Og da mener jeg ikke å utvikle nye plattformer basert på de eksisterende. Vi må tørre å tenke nytt, og fokuset må være på effekt, ikke plattform. Og vi må samtidig tørre å stille oss de litt ubehagelige spørsmålene – I fremtidens sjøslag vil rekkevidder på sensorer og effektorer være betraktelig lenger og mer presis enn i dag.  Er det hensiktsmessig å bruke en fregatter til 5 -10 milliarder kr til å lete etter en undervannsbåt i fremtiden?  Hvordan skal vi forsvare oss mot undervanns droner som erstatter dagens miner? er det mulig å utvikle ubemannede systemer med kunstig intelligens i et stort antall som kan skape store problemer selv for de mest stillegående ubåter?

Noen betraktninger om risiko i ltp perspektivet
I den senere tid, har debatten om to-prosentmålet dukket opp i ulike sammenhenger. I den forbindelse vil jeg si at både Fagmilitært råd og Regjeringens langtidsplan kan betraktes som det muliges kunst. Men, jeg vil allikevel henlede oppmerksomheten på tre forhold som er beskrevet i fagmilitært råd dersom Forsvarsbudsjettet skulle nærme seg to prosent av BNP.

Jeg mener at Norge som en maritim nasjon tar en svært stor risiko ved kun å anskaffe fire ubåter og ikke seks. Med fire ubåter vil vi ikke kunne levere ubåt når vi – men bare når vi kan. Dette skyldes i hovedsak behov for vedlikehold og hvor mye seilingstid en kan få ut av skrog med dagens teknologi.

Den neste risiko er Sjøforsvarets mangel på områdeluftvern. Uten effektive luftvernsystemer legger vi kritisk infrastruktur på land og i havområdene, inkludert våre fartøy svært åpen for angrep via luften.

Og til slutt vil jeg nevne at den reduksjon vi har hatt i antall kystvaktfartøy begrenser vår evne til å drive myndighetsutøvelse i et havområde som vokser, både i utstrekning og i aktivitet. Utfordringen forsterkes ytterligere av manglende NH-90 dekning på de havgående fartøyene. Antall havgående kystvaktfartøy burde vært økt.

Avslutning

La meg avslutte med å understreke noen viktige momenter.

Sjøforsvarets har nå bemannet alle tilgjengelige fartøyer. Vi benytter i dag hele strukturen til å utøve sjømakt, for å bygge opp under nasjonens interesser. Fokuset for de operative avdelingene er høyintensiv krigføring, noe som også gjør oss til en attraktiv samarbeidspartner for våre nærmeste allierte. Vår deltakelse internasjonalt gjør at vi fremstår som en troverdig alliert.

Norges geostrategiske plassering som en maritim og arktisk nasjon vil kreve et sterkt Sjøforsvar om vi skal være i stand til å møte fremtidens utfordringer.  Vi prioriterer de kortsiktige utfordringene nå, men vi må planlegge for de langsiktige endringer og ny teknologisk utvikling.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

Mandag 6. mars 2017 klokken 18:00 gjestet Sjefen for Etterretningstjenesten, generalløytnant Morten Haga Lunde Oslo Militære Samfund for andre gang i egenskap av Sjef for Etterretningstjenstesten.

Foredragets tittel var «Etterretningstjenestens fokus 2017». Foredraget fra 2016 finner du her.

Se generalens presentasjon her og les fordraget under bildet:

 

-Foredrag, Oslo Militære Samfund, 6. mars 2017

«Etterretningstjenestens fokus 2017»

Generalløytnant Morten Haga Lunde

Sjef Etterretningstjenesten

 

Mine damer og herrer,

Jeg vil aller først få takke for invitasjonen til nok en gang å holde foredrag her i Oslo Militære Samfund. I år står jeg på denne talerstol for annen gang som sjef for Etterretningstjenesten.

Etterretningstjenesten feirer sitt 75-års-jubileum i år. 6. februar 1942 ble E-tjenesten formelt opprettet som avdeling i Forsvarets Overkommando av den norske eksilregjeringen i London. Etterretningstjenesten og sikkerhetstjenesten gikk den gang under navnet Forsvarets Overkommandos 2. avdeling.

 

På tjenestens 75-årsdag for nøyaktig en måned siden la jeg frem E-tjenestens ugraderte vurdering – Fokus 2017. Hensikten med Fokus er å presentere tjenestens overordnede vurderinger av utenriks- og sikkerhetspolitiske forhold som kan ha vesentlig betydning for Norge i året som kommer.

 

Jeg tror nok ikke at våre grunnleggere i 1942 så for seg at Etterretningstjenesten skulle begynne å utgi åpne trusselvurderinger, eller at etterretningssjefen skulle holde offentlige taler om tjenestens fokusområder. Ved starten i 1942 og i tiårene som fulgte var tjenesten omgitt av streng taushet, noen vil kanskje også si et slør av mystikk og ekstremt hemmelighold. Fortsatt er Etterretningstjenesten like avhengig av å verne strengt om våre kilder, metoder og kapasiteter. Samtidig ser vi det i dag som viktig å være åpne om det vi kan være åpne om. Dette handler om å ha demokratisk tillit i det norske samfunnet.

 

Det er for tiden mye diskusjon om hva vi egentlig kan stole på i informasjonsflommen som kjennetegner det moderne digitale samfunnet. Etterretnings- og sikkerhetstjenestenes oppgave har alltid vært å fremskaffe et faktabasert beslutningsgrunnlag for våre politikere gjennom egne, validerte kilder, oppdaterte innsamlingskapasiteter og grundige analyser. Vår målsetting er å skape et så nøkternt, objektivt og pålitelig bilde som mulig av de sikkerhetsutfordringer vi til enhver tid står overfor. Nå har selvfølgelig historien vist at heller ikke etterretningstjenester er ufeilbarlige. Men i en situasjon der det har blitt vanskeligere å skille klinten fra hveten i informasjonsstrømmen, er det kanskje enda viktigere enn noen gang tidligere at vi deler enkelte av våre overordnede analyser med offentligheten.

 

I fjorårets tale til denne salen pekte jeg på et krevende og utfordrende trusselbilde. Når vi nå har sett hvordan 2016 utviklet seg, tar jeg neppe munnen for full når jeg sier at situasjonen har blitt enda mer kompleks og uoversiktlig siden den gang.
I Fokus 2017 peker  vi på tre utviklingstrekk som vi mener er særlig relevante for Norge og norske interesser i året som kommer.

 

For det første er truslene i det digitale rom mot politiske, militære og økonomiske mål i Norge økende. Vi kan forvente omfattende etterretningsoperasjoner mot Norge i året som kommer. Fortsatt er aktører fra Russland og Kina de dominerende trusselaktørene mot Norge i det digitale rom. Amerikanske etterretningstjenester har som kjent også konkludert med at Russland gjennomførte omfattende operasjoner for å påvirke fjorårets presidentvalgkamp i USA. Dette kan innebære en utvikling der fremmede makter ikke lenger bare benytter sine nettverkskapasiteter til etterretningsformål, men i økende grad også som et redskap til å påvirke beslutninger, prosesser og holdninger i andre land.

 

For det andre har terrortrusselen fra militante islamister generelt blitt mer alvorlig og kompleks. Tallet på terrorangrep i Europa øker, og de fleste av disse kan knyttes til ISIL. ISIL er riktignok i ferd med å bli svekket i Irak og Syria, men organisasjonens nettverk i Europa vil likevel være en betydelig trussel også i 2017.

 

 

For det tredje har de geopolitiske motsetningene mellom Russland og Vesten økt markant i kjølvannet av konfliktene i Ukraina og Syria. Hendelser det siste året har ytterligere understreket at vi står overfor et militært styrket og sikkerhetspolitisk selvsikkert Russland, som viser økt vilje og evne til å bruke både militære og ikke-militære virkemidler for å ivareta sine strategiske målsettinger.

 

Et fellestrekk for dagens sikkerhetspolitiske utfordringer og trusler, er at teknologiske elementer har blitt en stadig mer fremtredende del.

 

Nyvinninger innenfor kommersielle krypterte løsninger gjør enkelte sosiale medier svært godt egnet til sikker kommunikasjon. Dette ble utnyttet av terroristene som sto bak terrorangrepene i Frankrike og Tyskland i 2016. ISIL rekrutterer også potensielle terrorister i Europa gjennom bruk av slike krypterte plattformer.

 

At Russland har omfattende kapasiteter for digitale nettverksoperasjoner, er ikke nytt av året. Hendelser det siste året har imidlertid understreket at slike operasjoner står sentralt i Russlands målsetting om å supplere de militære virkemidlene med ikke-militære tiltak.

 

Jeg vil vie hoveddelen av dette foredraget til Russlands sammensatte virkemiddelbruk, da jeg mener denne er særlig egnet til å belyse de generelle utfordringene vi står overfor i dag.  Jeg vil imidlertid begynne med å kaste et raskt blikk på den politiske utviklingen i Russland, siden denne utgjør bakteppet for de tiltak landet velger å benytte seg av mot omverdenen.

 

Hovedtendensene vi identifiserte i russisk innenriks- og utenrikspolitikk i fjor, ligger fortsatt fast. Internt ser vi stor grad av politisk kontinuitet, til tross for relativt omfattende personutskiftninger i den russiske politiske eliten det siste året. Vi ser fortsatt et autoritært Russland med en begrenset beslutningskrets på toppnivå og med få utsikter til økonomisk og politisk reform. I 2017 forventer vi at myndighetene vil ha et hovedfokus på tiltak for å videreføre sin makt også etter presidentvalget i mars neste år. Det meste tyder på at de vil lykkes med dette.

 

På det utenrikspolitiske plan forventer vi at Russland vil fortsette sin destabilisering av Ukraina og sin militærkampanje i Syria i 2017. Samtidig har Russlands vurdering av den nye amerikanske administrasjonen stor innvirkning på Russlands egen utenrikspolitiske kurs. Så langt tyder imidlertid lite på at russiske myndigheter for alvor er i ferd med å endre sin kritiske holdning til USA og Vesten i internasjonale spørsmål.

 

 

 

Moskvas viktigste strategiske målsettinger er fortsatt å opprettholde myndighetenes interne kontroll, å styrke Russlands kontroll over sitt «nære utland», og å sikre og forsterke landets globale stormaktsstatus. Det er en nær sammenheng mellom disse målsettingene og Russlands ønske om å svekke EU og NATO. Russland opplever disse organisasjonene  som hindre på veien mot å nå sine strategiske mål. Det er også med denne bakgrunn at den offensive virkemiddelbruken vi har sett fra Russland mot vestlige land det siste året, må forstås.

 

Russlands sammensatte virkemiddelbruk er det som ofte betegnes som «hybride trusler» eller Russlands «hybridkrigføring». Jeg er ikke den første til å påpeke at denne begrepsbruken potensielt kan lede oss galt av sted. For det første er bruken av sammensatte virkemidler ikke unikt for Russland – det er ingen land som holder seg til kun ett virkemiddel for å oppnå sine mål. For det andre gjør begrepet det vanskelig å skille legitime statlige aktiviteter fra det som må betraktes som trusler. Det er riktig at sammenliknet med det som var tilfelle for noen år siden, er en større andel av russiske tiltak i dag del av en helhetlig og offensiv strategi. Men dersom absolutt alt Russland gjør, betegnes som hybridkrig, mister begrepet raskt sin forklaringskraft. Uten å ha et ønske om å bli et «begrepspoliti», er det derfor vi i Etterretningstjenesten foretrekker å benytte de mer nøytrale begrepene «sammensatte virkemidler» eller «alle statens virkemidler».

Russiske myndigheter mener for øvrig selv at «hybridkrig» er noe vestlige land driver med, og at det de selv gjør, er å gjennomføre defensive tiltak for å forhindre krig. Begrepet russiske teoretikere bruker, er «strategisk avskrekking», der ordet «avskrekking» har en langt bredere betydning enn det ville hatt i en vestlig kontekst. Det inkluderer både tradisjonelle defensive og mer offensive tiltak, og det inkluderer også ikke-militære virkemidler.

 

På 1990-tallet og først på 2000-tallet hadde den russiske tenkningen rundt strategisk avskrekking hovedsakelig et militært fokus. Rundt 2010 begynte russerne også å inkludere ikke-militære virkemidler i denne. Ikke-militære elementer har riktignok vært tilstede både i russisk og sovjetisk tenkning også tidligere. De siste 6-7 årene har de imidlertid fått en mer fremtredende plass i russisk militærteori, og en større plass i praktisk russisk maktutøvelse.

 

De ikke-militære tiltakene avløser ikke de militære elementene, men supplerer de militære virkemidlene og virker i kombinasjon med dem. Militærmakten utgjør fortsatt bærebjelken i forsvaret av Russland, med de kjernefysiske våpnene i en særstilling. Før jeg går over til å snakke mer om de ikke-militære virkemidlene, vil jeg derfor gi en gjennomgang av status for den russiske militærmakten slik vi vurderer den fra Lutvann.

 

Siden Putin for første gang kom til makten i år 2000 har Moskva mer enn doblet sine forsvarsbudsjetter. 2017 er første gang i Putins regjeringstid at russiske myndigheter planlegger å redusere forsvarsbudsjettet noe. Bakgrunnen er den vanskelige situasjonen russisk økonomi fortsatt befinner seg i. Militærmakten beholder likevel sin høye prioritet i statsbudsjettet, ettersom kuttene ikke blir gjort til fordel for andre sivile budsjettposter.

 

Russland forsøker å skjerme det statlige våpenprogrammet GPV-2020 fra nedskjæringer. Programmet vil likevel vil bli rammet av både økonomiske kutt og forsinkelser i produksjonen i 2017. Dette skyldes en oljepris som fortsatt er relativt lav, vestlige sanksjoner og dermed bortfall av utenlandske leverandører. Utviklingen av ny våpenteknologi og nye våpenplattformer vil fortsette, men produksjonen av enkelte system blir trolig satt på vent.

 

Våpensystemer og våpenplattformer til de strategiske kjernefysiske styrkene har høyest prioritet, og blir neppe vesentlig rammet av nedskjæringene. Budsjettkuttene vil heller ikke forhindre at nytt og moderne materiell blir tatt i bruk – herunder høyteknologiske kapasiteter som utfordrer vestlige forsvarssystemer.

 

Etter flere år i konflikt har den russiske militærmakten opparbeidet seg god erfaring med å planlegge kampanjer og å gjennomføre operasjoner. Russland har vist en pragmatisk tilnærming når praktiske utfordringer skal løses. Eksempler på dette er opprettelsen av operasjonstilpassede kampgrupper, såkalte «bataljonsstridsgrupper», og hastekjøp av sivile fartøy for å fylle kapasitetshull i den militære logistikken.

 

Russland opplever etter alt å dømme at de militære operasjonene i Georgia, Ukraina og Syria har bidratt til å utvikle russisk militærmakt. Flere erfaringer fra disse konfliktene har overføringsverdi til fremtidige kampanjer og operasjoner. Evnen til overraskelse og rask styrkeoverføring forutsetter en robust strategisk transportkapasitet, styrker med lav reaksjonstid og systematiske tiltak som skjuler aktiviteten knyttet til overføringen. Disse kapasitetene har blitt forbedret gjennom modernisering og reformer de siste fem-seks årene.

 

I både Ukraina-konflikten og Syria-operasjonen har Russland vist økt evne til å koordinere sivile og militære virkemidler. Virkemidlene inkluderer alt fra fornektelse og desinformasjon på høyeste politiske nivå, til skjulte overføringer gjennom tildekt materiell og fjerning av kjennemerker. Slike tiltak skaper internasjonal usikkerhet rundt omfanget av, og formålet med, det russiske engasjementet. Denne utviklingen vil trolig fortsette i årene som kommer.

 

Et annet aspekt ved de russiske utenlandsoperasjonene er at de har skapt en arena for å prøve ut, demonstrere og markedsføre nytt materiell. Langtrekkende presisjonsvåpen inngår i det som Russland selv kaller «ikke-kjernefysisk strategisk avskrekking».

 

Både sjøbaserte landmålsmissiler og kryssermissiler levert av langrekkende bombefly ble for første gang benyttet i en kampsituasjon høsten 2015. Da mot mål i Syria. Bruken av missilene ble midtpunktet i en bredt innrettet informasjonskampanje, der avskrekkingselementet etter alt å dømme var viktigere enn den militærtaktiske virkningen på den syriske borgerkrigen. Et stadig større erfaringsgrunnlag og vedvarende innfasing av nytt materiell vil i 2017 kunne føre til at ytterligere kapasiteter blir tatt i bruk.

 

Russlands anvendelse av militærmakt i Syria har også overføringsverdi til Norges nærområder.

 

Nord-Vest Russland inkludert Kola-halvøya og de arktiske områdene er avgjørende for Russlands evne til å projisere makt. Det er først og fremst de strategiske ubåtene som står for den strategiske avskrekkingen. De strategiske ubåtene vil også i fremtiden representere den høyest prioriterte militære virksomheten i Nordvest-Russland.

 

Beskyttelse av de strategiske ubåtene er en naturlig del av den strategiske avskrekkingen, og er derfor en viktig oppgave for Nordflåten. Økt personelltrening og tilførsel av nytt og moderne materiell øker evnen til å verne om disse kapasitetene. Begge deler gir Russland et større handlingsrom i Norges nærområder. Mobile plattformer og langtrekkende presisjonsvåpen av de typer Russland har brukt i Syria, styrker evnen til å påvirke sjø- og luftaksene inn mot Norge. Kritisk norsk infrastruktur, både sivil og militær, er nå innenfor rekkevidden til russiske konvensjonelle missilsystem med høy presisjon.

Disse missilene kan leveres fra plattformer langt utenfor den norske territorialgrensen.
Russland prioriterer som sagt nordområdene og Arktis høyt. Dette viser seg blant annet i den omfattende reetableringen av infrastrukturen langs Sibirs nordkyst og på flere av de arktiske øyene i området. Vi ser tilførsel av nytt og modernisert militært og sivilt utstyr, og stadig hyppigere og mer komplekse øvelser i området. Volumet og kompleksitet i aktiviteten har økt i 2016. I sum betyr dette at Russland har forbedret sin evne over flere år  til å kunne  nekte norske og allierte sjø- og luftoperasjoner i nordområdene. Gjennom å innfase modernisert og nytt utstyr vil Russland trolig øke denne evnen ytterligere både i 2017 og i årene som kommer. For Norges del betyr dette et mer komplekst og utfordrende militært trusselbilde og redusert varslingstid.

 

Til tross for denne tydelige styrkingen av russiske militære kapasiteter, står vi fast på vår vurdering om at Russland ikke ønsker direkte militær konflikt med NATO, og at en militær konflikt mellom Norge og Russland er usannsynlig så langt vi kan vurdere det nå.

 

Samtidig står vi overfor et Russland som ser på internasjonal politikk som et nullsumspill og som viser evne og vilje til å benytte en rekke ulike virkemidler for å oppnå sine målsettinger. Militærmakten utgjør kun en søyle av de maktmidler som Russland besitter. Den andre søylen er, som jeg var inne på tidligere, en rekke ikke-militære virkemidler som gir Russland mulighet til å ramme og påvirke motstandere uten at situasjonen eskalerer til militær konfrontasjon. Jeg vil nå trekke frem de ikke-militære virkemidlene vi anser for å være mest sentrale.

 

I dette bildet står nettverksoperasjoner, populært kalt cyberoperasjoner, helt sentralt. Hendelser som er observert i 2016 viser at den russiske interessen for tradisjonelle politiske og militære mål i Norge vedvarer. Russiske aktører har i årevis forsøkt å trenge inn i datasystemer tilhørende norske myndigheter, og vi forventer at dette vil fortsette i år. En annen kontinuerlig trussel mot norske virksomheter er inntrenging og kompromittering for å etablere skjult infrastruktur, med det formål å innhente informasjon.

 

Tradisjonelt har Russlands cyberkapasiteter primært blitt brukt til etterretningsformål. Hendelser de siste to årene, ikke minst det som skjedde under den amerikanske presidentvalgkampen, kan imidlertid indikere at Russland i økende grad også ønsker å bruke disse kapasitetene til å påvirke holdninger, prosesser og beslutninger i andre land.

 

De siste to årene har Russland også forsøkt å påvirke vestlig opinion gjennom å manipulere sosiale medier. Aktiviteten omfatter blant annet kartlegging av sosiale og profesjonelle relasjoner, trakassering og kapring av profiler. Det har vært flere tilfeller med massefabrikasjon av klager til Twitter og Facebook med det mål å stenge ned Russlands-kritiske profiler. Infiltrasjon av vennenettverk på sosiale medier blir også brukt som utgangspunkt for å spre desinformasjon og propaganda. Også sjikane og trusler gjennom masseutsending av tekst- og talemeldinger via telefon er et virkemiddel som går igjen.

 

Videre forventer vi at Russland i 2017 vil videreutvikle konsept for offensive operasjoner rettet mot infrastruktur og kritiske systemer. Russlands begrensede konvensjonelle ressurser gjør det attraktivt for landet å utvikle en strategi som rammer de sårbare punktene i vestlig infrastruktur. Å utvikle digital sabotasjekapasitet blir således et virkemiddel for å jevne ut styrkeforholdet med Vesten. I en spent situasjon kan Russland bruke sabotasje i det digitale rom som virkemiddel for å skape kaos og å øve press. Sabotasje i det digitale rom kan for eksempel være å forstyrre eller hindre telekommunikasjon, trafikkstyringssystemer, kringkasting og Internett-medier.

 

Foruten cyberoperasjoner har Russland i mange år drevet informasjonsoperasjoner gjennom målrettede mediebudskap mot et internasjonalt publikum. Overfor det internasjonale publikummet er budskapet noe annerledes enn overfor det hjemlige publikum i Russland. Russland ønsker ikke nødvendigvis å etablere en sannhet eller konsensus, og budskapet som sendes ut er ikke udelt pro-russisk. Moskvas mål er heller å skape et sammensurium av stemmer og perspektiver, og følgelig en forvirring som bereder grunnen for russisk innflytelse.

 

 

De siste årene har Russland også trappet opp støtten til prorussiske politiske miljøer i Europa, særlig i de land der Moskva ser et potensial for splittelse om Russlandspolitikken. I Vest-Europa fokuserer Russland særlig på å bygge politiske allianser med vennligsinnede politikere, og på å etablere pro-russiske organisasjoner som bidrar til å legitimere Russlands verdenssyn.

 

Som nevnt innledningsvis er det imidlertid svært vanskelig å skille legitim informasjonsformidling og legitime politiske kontakter fra tiltak som er del av en helhetlig, destruktiv påvirkningsstrategi. For oss i etterretnings- og sikkerhetsmiljøet kan dette gjøre at problemet blir vanskelig å avgrense. For beslutningstakerne kan det gjøre det utfordrende å fatte adekvate mottiltak.

 

Hva andre ikke-militære virkemidler angår, vil jeg også legge til et siste element – nemlig «det ukjente». De ikke-militære virkemidlenes effekt avhenger ofte av i hvor stor grad de evner å overraske. Ved å sette opp en liste over alle Russlands ikke-militære tiltak én gang for alle, kan vi risikere ikke å se nye virkemidler som måtte dukke opp. Det har blitt stadig viktigere å se det militære og politiske helhetsbildet, og å vurdere mulige nye utslag av Russlands strategiske tenkning.

 

Russlands ikke-militære virkemiddelbruk innebærer åpenbare utfordringer for vestlige land. Kapasitetene og aktivitetene jeg nettopp har beskrevet, taler for seg. Russlands autoritære politiske system og begrensede beslutningskrets på toppnivå gjør det dessuten mulig for russiske myndigheter å fatte raske beslutninger om å ta dem i bruk. Nettverksoperasjoner, informasjonskampanjer og politisk alliansebygging er i tillegg relativt kostnadseffektive virkemidler, noe som gjør det politisk enklere å iverksette dem. Og sist, men ikke minst, er dette aktiviteter som ikke utløser NATOs artikkel 5. Russland har med andre ord flere virkemidler til rådighet som man kan benytte uten å risikere militær konfrontasjon med NATO.

 

Russland har dessuten blitt stadig mindre kompromissvillig hva landets strategiske målsettinger angår, og har vist at landet er villig til både å ta store kostnader og høy risiko når man anser dette som nødvendig. Det siste årets hendelser kan i tillegg tyde på at Russlands ønske om å opprettholde makt og kontroll både internt og eksternt, nå kan ha gått over til en holdning om at man også må forme omgivelsene for å ivareta sine sikkerhetsbehov over tid. Dessuten kan skillet mellom offensivt og defensivt være i ferd med å bli enda mer tilslørt enn det har vært før.

 

Videre skaper den politiske splittelsen vi i dag ser i flere vestlige land, mange muligheter for et Russland som både er opportunistiske og innovative i sin virkemiddelbruk.

 

 

Med dette bakteppet er det kanskje noe overraskende at jeg også vil advare mot å overdrive Russlands evne til å påvirke oss. Dagens mediebilde skaper tidvis et inntrykk av Russland som en massiv og konsolidert trussel fra øst, og et bilde av at alle landets virkemidler er effektive, sømløst koordinert og del av en gjennomtenkt strategi. Faren ved et slikt inntrykk er at det lett kan bli et selvoppfyllende profeti som tjener Moskvas interesser. Russland er riktignok mer sentralisert og konsolidert enn det som var tilfelle for noen år siden, men fullstendig enhetlig er landet fortsatt ikke. Dersom vi tillegger Russland større evne enn det er grunnlag for, risikerer vi også å gi landet større vekt enn vi egentlig behøver. Vi bør huske på at en sentral del av Moskvas strategiske kommunikasjon overfor omverdenen er å skape et bilde av Russland som sterkt og kapabelt, også når virkeligheten er langt mer nyansert.

 

Det er flere svakheter ved Russlands ikke-militære virkemiddelbruk. Der det for eksempel er et relativt veletablert doktrinelt rammeverk rundt Russlands bruk av militærmakt, er det teoretiske rammeverket for Russlands bruk av ikke-militære virkemidler foreløpig mindre utviklet. Dette gjør at russiske ikke-militære tiltak kan fremstå som tilfeldige og aggressive for omverdenen, og snarere bringe landet i vanry enn å gi det økt innflytelse.

 

Dessuten vil kontekst være vesentlig for effekten av Russlands tiltak. Aggressive russiske informasjonsoperasjoner fungerte godt på Krim, der befolkningen var russiskspråklig og til dels Russlands-vennlig. I Vesten er de nok, tross alt, generelt mindre effektive. Et eksempel på dette er meningsmålinger foretatt i årene etter Ukraina-krisen. Disse viste at den europeiske befolkningens syn på Russland var blitt langt mer negativt enn det var før krisen, til tross for russiske informasjonsoperasjoner og forsøk på politisk alliansebygging. Generelt sett er det nok fortsatt slik at Russland har begrenset evne til å regissere den politiske utviklingen i Vesten. Det vi ser, er heller at landet aktivt utnytter de mulighetene som oppstår.

 

I tillegg er det flere av Russlands virkemidler som vil være vanskelige å benytte mer enn én gang. Jeg skal ikke stå her og avblåse faren for at Russland igjen kan komme til å bruke spesialstyrker uten kjennetegn i en fremtidig konflikt. Men det er kanskje ikke åpenbart at slike «små grønne menn» vil fungere like bra en gang til som det gjorde under anneksjonen av Krim, ettersom man nå er langt mer forberedt på at en slik situasjon kan oppstå.

 

 

 

Hva betyr dette så for Norge?

I Norge har vi et stabilt og konsolidert politisk system, og en gjennomgående enighet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette gjør at Russland trolig ikke vil ha like lett for å identifisere og utnytte splittelser her som de har i en del andre vestlige land. Vi er heller ikke et prioritert mål for Russland i bilateral forstand.

 

På den annen side er vi medlem av NATO og alliert med USA, noe som i ulike sammenhenger kan sette oss i Russlands søkelys. Moskva vil være særlig kritisk til f.eks. norsk deltakelse i missilforsvaret eller ved eventuelle endringer i norsk basepolitikk. Dette reflekteres blant annet i utspillene som har kommet fra den russiske ambassaden i Oslo de siste ukene.

 

En annen åpenbar sårbarhet for Norge er at Russland aktivt utnytter politiske splittelser hos nære allierte som Norge er avhengig av. I 2017 skal det holdes valg i flere sentrale vesteuropeiske land, og det kan ikke utelukkes at Russland vil forsøke å påvirke disse.

 

Russland vil heller ikke ha noen hemninger med å iverksette tiltak mot Norge dersom de skulle se seg tjent med det. Kapasitetene til å gjøre det har Russland allerede, og intensjoner kan som kjent endres raskt.

 

 

 

La meg nå komme med noen avsluttende betraktninger.

 

Når det gjelder Russlands ikke-militære virkemidler, har enkelte hevdet at god teknologisk ekspertise, et stabilt politisk system og en fri og kritisk presse er det beste forsvar. Det er jeg enig i. Det er med andre ord snakk om et bredt forsvarsbegrep, med fokus på å «holde orden i eget hus».

 

Vi lever heldigvis i et samfunn der etterretningstjenesten ikke bestemmer hvordan vårt politiske system skal organiseres, eller hvordan vår presse innretter seg. Men la meg komme med noen refleksjoner når det gjelder den teknologiske biten.

 

I fjor vår ble vårt nye etterretningsfartøy, det fjerde i rekken ved navnet «Marjata», satt inn i operativ tjeneste. Et av fartøyets hovedoppgaver er å overvåke den militære utviklingen i nordområdene. Behovet for oppdatert teknologi var drivende for byggingen av den nye Marjata. Det samme ligger bak den pågående oppgraderingen av våre radarsystemer i Vardø. Disse prosessene representerer imidlertid ikke bare fornyelse, men også kontinuitet: Selve teknologien er ny, men behovet for stadige teknologiske oppgraderinger har vært en konstant gjennom Etterretningstjenestens 75-årige historie.

 

Marjata og Globus er i hovedsak innrettet mot å skaffe oss kunnskap om kapasiteter. Men trusler består som kjent både av kapasiteter og intensjoner. En stor utfordring for Etterretningstjenesten i dag er at intensjoner har blitt vanskeligere å avdekke på grunn av den teknologiske utviklingen. Kommunikasjon som tidligere gikk over radio og satellitt, foregår nå i fiberoptiske kabler. Mer enn 90% av trafikken inn og ut av Norge formidles i dag over høyhastighets fiberforbindelser. Det er også her trusler i cyberdomenet lettest kan identifiseres. Etterretningstjenesten har imidlertid ikke tilgang til denne trafikken i dag.

 

  1. september i fjor overleverte det såkalte Lysne II-utvalget sin rapport til forsvarsministeren. Utvalget konkluderer med at Etterretningstjenesten bør få tilgang til de fiberoptiske kablene, det vil si at det opprettes et såkalt digitalt grenseforsvar. 21. februar i år redegjorde forsvarsministeren i Stortinget for at regjeringen vil utrede og konkretisere hvordan en form for digitalt grenseforsvar kan etableres og lovreguleres.

 

Lysne II-utvalgets beskrivelse av de utviklingstrekk som har aktualisert behovet for slik aksess, er i stor grad sammenfallende med dem jeg har trukket frem i mitt foredrag her i dag. Utvalget trekker nettopp frem den kraftige økningen i cybertrusler mot Norge og norske interesser, og de økende truslene fra internasjonal terrorisme, der Internett-basert koordinering av terrorvirksomhet på tvers av landegrenser blir mer vanlig.

 

Som etterretningssjef skal jeg ikke underslå at jeg ser positivt på Lysne II-utvalgets konklusjoner og regjeringens beslutninger om videre prosess. Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at overgangen til et digitalt grenseforsvar innebærer dilemmaer. I større grad enn det som har vært tilfelle ved tidligere teknologiske oppgraderinger, kan slik aksess by på personvernutfordringer om den ikke håndteres på riktig måte. Lysne II-utvalget foreslår omfattende begrensninger og kontrollmekanismer for å bøte på dette. Jeg anerkjenner problemstillingen fullt ut, og imøteser den offentlige debatten som kommer. Jeg ønsker også å medvirke til at den offentlige debatten baseres på et mest mulig opplyst saksgrunnlag. Deler av debatten så langt er – sett fra mitt ståsted – preget av noe manglende presisjon og delvise misforståelser.

 

 

Jeg vil kort nevne fem sentrale forhold:

  • For det første: Overvåkingsbegrepet må presiseres. Å ha mulighet til å gjøre målrettede søk i et stort datagrunnlag, er i seg selv ikke å anse som masseovervåking. At datagrunnlaget også vil inneholde trafikkdata knyttet til norske personer, data som ikke vil bli sett av menneskeøyne eller tillatt søkt etter av en domstol, innebærer ingen masseovervåking av norske borgere.
  • For det andre: Enkelte synes å legge til grunn at det finnes mer akseptable alternativer til DGF. Såkalt «målrettet datalagring» er imidlertid ikke teknologisk mulig. Det finnes ikke et «DGF light». Dersom det hadde funnes, hadde vi foreslått å bygge det. Og alternativet til DGF er uansett ikke at Etterretningstjenesten skal fortsette som før. Vi er, og vil i økende grad være, tilstede i det digitale rom. Spørsmålet er snarere hva vi skal se etter, hvilke rammer som skal gjelde og hvordan vi mest effektivt kan kontrolleres.
  • For det tredje: Det hevdes at terrorister og spioner uansett kan unngå deteksjon ved å benytte krypterings- og anonymiseringsverktøy. Det er ikke tilfelle. Selv om kryptering er en økende utfordring for etterretningstjenester, vil avanserte metoder og etterretningsdisipliner sett i sammenheng likevel kunne bøte på en del av denne utfordringen. At stadig flere sammenlignbare land etablerer DGF-lignende ordninger, senest Sveits og Nederland, er et uttrykk for at slik tilgang vurderes å ha stor etterretningsmessig verdi.
  • For det fjerde: Med den riktige lovregulering og et effektivt kontrollapparat på plass, er det mer sannsynlig at nedkjølingseffekt og formålsglidning ikke vil inntreffe enn det motsatte.
  • Og til slutt: EU-domstolen har ikke avgjort at datalagring for utenlandsetterretningsformål er i strid med menneskerettighetene. Avgjørelsen fra domstolen gjaldt pålegg til tjenestetilbydere om å lagre data for bruk av politiet til oppklaring av kriminalitet. Utenlandsetterretning skiller seg fra dette på flere måter. For det første er formålet vesentlig annerledes: Hensynet til rikets sikkerhet veier tyngre enn hensynet til kriminalitetsbekjempelse. For det annet gjaldt avgjørelsen pålegg til tjenestetilbyderne om å lagre trafikkdata, mens DGF ikke innebærer et slikt påbud. For det tredje innebærer DGFs fokus på utenlandske forhold og aktører. Foreløpig er det ingen gode grunner til å konkludere med at avgjørelsen tilsier at forslaget om DGF må legges bort eller at innrettingen må vesentlig omarbeides.

 

Jeg ser det som min oppgave å påpeke at uten et digitalt grenseforsvar i en eller annen form, vil det bli stadig vanskeligere for Etterretningstjenesten på en tilfredsstillende måte å utføre den jobben myndighetene har pålagt oss.

 

Etterretningstjenestens ambisjon er å levere rettidig, relevant og pålitelig informasjon til våre beslutningstakere.  Uten et fornuftig innrettet digitalt grenseforsvar vil det i dagens situasjon være vanskelig å være rettidig, fordi vi vil ha mindre evne til å fange opp trusler og sikkerhetsutfordringer før de materialiserer seg. Vi blir mindre relevante, fordi vi ikke er der trusselaktørene kommuniserer seg imellom. Og vi blir mindre pålitelige, fordi vi vil ha svekket mulighet til å få tak i informasjonsbiter som kan styrke eller svekke våre stående vurderinger. I en verden der våre motstandere beveger seg inn i nye rom, er vi nødt til å følge etter. Hvis ikke blir det litt som å lete etter nøkkelen under gatelykten bare fordi det er der det er lys, og ikke fordi det var der vi mistet den.

 

Motsatt vil nye teknologiske tilganger, med de beskrankninger som seg hør og bør i et demokratisk samfunn, både være i tråd med de beste tradisjoner i Etterretningstjenestens nå 75-årige historie, og gjøre oss betydelig bedre rustet til å møte de sikkerhetsutfordringene og truslene jeg i dag har beskrevet.

Takk for oppmerksomheten!

Se også: Foredraget fra 2016 finner du her.