Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Mandag 27. februar 2017 hadde vi besøk av direktør Cecilie Daae fra direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap (DSB) som foredro om «Totalforsvaret – beredskap for en ny tid?».

Foto: OMS

Det var en spennende og relevant brief med en rekke tankevekkere i ulike retninger. Vi takker direktøren og hennes assisterende direktør Per Brekke for et godt samkjørt foredrag.

Kort om DSB, hentet fra deres hjemmeside:

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skal ha oversikt over risiko og sårbarhet i samfunnet. Vi skal være pådriver i arbeidet med å forebygge ulykker, kriser og andre uønskede hendelser, og skal sørge for god beredskap og effektiv ulykkes- og krisehåndtering. DSB er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet.

Se presentasjonen til direktør Daee ved å trykke på denne linken eller klikk på bildet under:

 

 

Neste mandag gjester Sjef Etterretningstjenesten, generalløytnant Morten Haga Lunde Oslo Militære Samfund. Les mer om dette her. Du kan lese mer om Etterretningstjenesten her.

Mandag 20. februar, gjestet ny Sjef for Cyberforsvaret, generalmajor Inge Kampenes, Oslo Militære Samfund hvor han foredro om status og utfordringer for Cyberforsvaret med foredragstittel «Operasjonalisering av beskyttelse mot en ny og fremvoksende trussel». Med sin ledergruppe til stede, fikk vi oppleve en engasjert, ydmyk og reflektert ny sjef for Cyberforsvaret.

Vi takker generalen for et meget interessant og tankevekkende foredrag, og ønsker ham lykke til i jobben som Sjef Cyberforsvaret.

Tale for Oslo Militære Samfund

«Operasjonalisering av beskyttelse mot en ny og fremvoksende trussel»

Generalmajor Inge Kampenes, Sjef Cyberforsvaret

1

Sjef Cyberforsvaret, Inge Kampenes under sitt foredrag i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS

Ærede forsamling,

Det er rimelig nøyaktig to år siden sjef Cyberforsvaret stod i denne salen for å ori- entere om våre utfordringer og hvordan vi understøtter Forsvarets virksomhet. Ver- den har utviklet seg i mellomtiden, og rammene for det norske Forsvaret har en- dret seg sammen med den.

Jeg har sittet i sjefsstolen på Jørstadmoen i nøyaktig fem dager – og jeg har en op- erativ bakgrunn som kampflyver – så jeg vedstår at jeg er, og kanskje alltid vil være, på gyngende grunn når det kommer til tekniske detaljer. Jeg har tatt over en spennende, inspirerende og svært viktig jobb. Jeg har fått ansvaret for å lede en organisasjon som etablerer, drifter og beskytter Forsvarets samband. Selve limet i Forsvaret. Cyberforsvaret støtter de som styrer de militære maktmidlene, de som skal sørge for effekt slik at de militære målene nås. Vi skal holde kommunikasjon- slinjene åpne i fred, krise og krig. Cyberforsvaret skal sørge for sikkert samband på moderne krigeres premisser. Jobben er spesielt viktig i disse tider fordi vi opplever en voldsom utvikling i samfunnet, der moderne krig og konflikt i stadig større grad inkluderer aktiviteter i cyberdomenet. Dette er den raskest voksende trusselen i vår tid!

I dag vil jeg beskrive hvordan rammene for Forsvaret har endret seg. Vi har gått fra en situasjon hvor vi levde med en etablert sannhet om at det ikke fantes noen trussel mot Norge, over til et verdensbilde som er mer dynamisk, komplekst og ut- fordrende, og med potensielle statlige og ikke-statlige motstandere som har en reell evne til å påvirke beslutningsprosesser og kritiske funksjoner i landet vårt. Cyberforsvaret opplever forsøk på inntrengning i Forsvarets datanettverk så godt som hver dag.

Men jeg vil også beskrive hvordan rammene har endret seg som følge av utviklingen i samfunnet innenfor vårt fagområde, og som følge av en utvikling blant våre al- lierte og blant våre samarbeidspartnere.

Generalmajor Inge Kampenes taler i Oslo militære samfund. Foto: Cyberforsvaret

2

Avslutningsvis vil jeg berøre personellmessige og teknologiske utfordringer som vi vil møte i årene som kommer, og hvordan jeg ser for meg å møte disse.

La meg først spole tilbake i historien til tiden før opprettelsen av Cyberforsvaret i 2012. I arbeidet med forsvarssjefens fagmilitære råd i 2011 hevdet generalmajor Roar Sundseth, da sjef for Forsvarets informasjonsinfrastruktur, at nettverksbasert forsvar, digitalisering av Forsvaret og tilføring av moderne materiell endret avhengighetene og sårbarhetene så radikalt at han så konturene av noe helt nytt.

Forsvarets avhengighet av moderne teknologi og sårbarhetene som fulgte med et stadig økende digitalt trusselbilde, la grunnlaget for å snakke om et nytt operativt domene. I tillegg til land-, luft- og sjødomenet hadde cyberdomenet – altså sum- men av Forsvarets digitale informasjon, sambandssystemer og materiell med digital avhengighet – nådd et punkt hvor man måtte forholde seg til dette som en entitet. Og ikke som et utvalg av relaterte og adskilte utfordringer.

Sundseth argumenterte for et behov for å utvikle nye kapasiteter – og ikke minst utvikle en organisasjon med ansvar for å beskytte Forsvaret og Forsvarets bruk av dette domenet – i møte med både nye militære trusler og nye muligheter.

I Sundseths tid som sjef for Cyberforsvaret konsentrerte organisasjonen seg om det som var nytt; cyberdomenet og datanettverksforsvar. Hovedprioriteringen var å bygge forståelse i egen organisasjon om at overgangen fra Forsvarets informasjon- sinfrastruktur til Cyberforsvaret faktisk innebar en reell endring, og ikke bare var en symbolhandling. Sundseth forsøkte også å starte en modningsprosess og bidra til en debatt i Forsvaret omkring det nye domenet. På alle måter gode initiativer som vi fortsetter arbeidet med.

Generalmajor Odd Egil Pedersen tok over Cyberforsvaret mot slutten av 2013 og kom ganske raskt til erkjennelsen om at grunnfjellet i IKT-virksomheten i Forsvaret ikke var godt nok. Vi hadde betydelige utfordringer med den grunnleggende sikker-

3

hetstilstanden innenfor IKT. Mye av materiellet var i ferd med å bli utdatert, og det oppsto nye sikkerhetsutfordringer raskere enn man evnet å løse problemene. IKT- virksomheten var underfinansiert, og nyinvesteringer ble ikke gjennomført i tilstrekkelig grad. Vi sto i fare for å miste sikkerhetsgodkjenning for flere sentrale systemer som følge av dette. Arbeidet med å rette opp situasjonen tok mye av Pedersens tid og konsentrasjon, og arbeidet har nå kommet langt og har god frem- drift, selv om det fortsatt gjenstår et ikke ubetydelig etterslep.

Generalmajor Pedersen mente at organiseringen av IKT-virksomheten, både i Forsvaret og i Cyberforsvaret, ikke var optimal. Han la grunnlaget for en endring av Cyberforsvaret for å styrke kjernevirksomheten, og for å tilpasse organisasjonen det nye trusselbildet og nye rammevilkår. Dette arbeidet førte hans arvtaker, brigader Kurt Pedersen, videre og planleggingen av omorganiseringen av Cyber- forsvaret er nå kommet langt. Kurt Pedersen vektla Cyberforsvarets evne til å un- derstøtte Forsvarets operasjoner nasjonalt og internasjonalt.

Historien viser at Cyberforsvarets sjefer har vektlagt to svært viktige men forskjel- lige deler av oppdragsporteføljen. De har brakt organisasjonen videre fra det ut- gangspunktet som lå til grunn for opprettelsen for fem år siden. Jeg ser det som min største oppgave å nå samle kraft rundt begge disse delene, og optimalisere Cy- berforsvarets virksomhet slik det nye trusselbildet og den teknologiske utviklingen krever – og på moderne krigeres premisser.

La meg utdype trusselbildet og konsekvensene av dette.

Det ville være å sparke inn åpne dører å argumentere for at cybertrusselen er øk- ende. Det er en erkjennelse som er etablert i samfunnet. Digitale trusler rammer og påvirker samfunnet i brede lag. Norge er et av de mest digitaliserte samfunn i verden, rangert fra helt i toppen ned til nummer fem avhengig av hvilken oversikt man velger å legge til grunn. Det fører med seg store muligheter vi bør utnytte, men også en sårbarhet som vi må ta inn over oss. Alle sektorer i Norge, det være

4

seg forsvar, justis, samferdsel og energisektoren, er alle understøttet, styrt og drevet med IKT. Vi har helt siden den spede begynnelse hatt fokus på å erstatte årsverk med kostnadseffektiv teknologi. Det har gitt mange viktige besparelser, og fornying gjennom IKT har lagt grunnlag for mye av verdiskapingen som vi ser i lan- det vårt – og ikke minst så står digitalisering fortsatt for en betydelig verdistigning.

I Forsvaret står vi i samme situasjon. Vi har søkt å opprettholde en høy operativ evne gjennom å erstatte mobiliseringsforsvarets volum med et moderne og digi- talisert forsvar med høyteknologisk materiell og et høyt operativt tempo.
Det har vi i betydelig grad lyktes med, men samtidig har vi også effektivisert bort mye av den operative utholdenheten som fulgte med fortidens volumtilnærming.

Jeg er ansvarlig for et fagområde som er i hurtigere utvikling enn noen annen del av militærmakten. Hvor levetiden for luftmateriell beregnes til å være 30 eller 40 år, så er levetid og teknologiskifter innenfor IKT estimert til å være fire til sju år. Og enda mindre for noe materiell. Utviklingen er i betydelig grad drevet frem av sivile kommersielle krefter, ikke av de militære. Det gjør at Forsvarets ansatte har forventninger til teknologien de skal benytte i jobbsituasjon og i operasjoner som er krevende for Forsvaret å imøtekomme. På den positive siden gjør dette at det er enklere å innføre og implementere ny teknologi, så mulighetene for den videre moderniseringen av Forsvaret er betydelige.

Den teknologiske utviklingen er supplert med et trusselbilde som er i hurtig utvikling, parallelt med teknologien. Trusselen er i betydelig grad drevet frem av nasjonalstater og deres hemmelige tjenester i svært lukkede miljøer. Det gjør det vanskelig å forutse og predikere hvilke trusler man til enhver tid må være for- beredt på – langt mindre hvilke trusler man kan møte i fremtiden.

Én viktig effekt av cyberangrep er usikkerheten som skapes hos beslutningstakerne. Tvilen om hva som faktisk skjer blir større, og påvirker beslutningsprosessene. Det innebærer at det vil bli stadig viktigere både å forsvare oss i cyberdomenet og å kunne foreta beslutninger under stor grad av usikkerhet. Operasjoner i cyber- domenet kan således sies å representere et paradigmeskifte fordi utviklingen går

Inge Kampenes, ny sjef for Cyberforsvaret, holdt foredrag i Oslo Militære Samfund mandag kveld. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix Foto: NTB scanpix (Se artikkel her).

5

fra en kamp om våpeneffekt til en kamp om tro og tvil om virkelighetsoppfattelsen. En slik utvikling antyder et behov for et tettere samarbeid mellom Cyberforsvaret og Etterretningstjenesten og mellom Cyberforsvaret og FOH og de taktiske sjefene.

Kort oppsummert har vi en betydelig trussel som samfunnet og Forsvaret står oven- for. En trussel som kan påvirke Forsvarets evne til å drive fredstidsdrift, men som klart også har forutsetning for å påvirke vår operative evne i krise og krig. Det er en trussel som er blant de mest dynamiske vi står ovenfor.

——-

Vi må evne å utvikle oss med denne tilstedeværende trusselen. Vi må videreutvikle vår evne til å høste operative gevinster av et høyteknologisk forsvar. Vi må utvikle konsept- og doktrinegrunnlag og vi må utvikle organisasjonen og kompetansen vår. Det vil måtte være en løpende utvikling, drevet både av endringer i trusselbildet og av teknologiske muligheter. Dette blir en betydelig oppgave, men heldigvis står vi ikke alene i prosessen.

I sommer skrev statsminister Erna Solberg under på den såkalte NATO Cyber De- fence Pledge. Dokumentet er en forpliktelse fra alliansens statsledere om å øke konsentrasjonen mot digitale trusler, og å ta cybertrusselen på alvor. Det er tre nøkkelpunkter i forpliktelsen som det er viktig å være kjent med.

Det første punktet er erkjennelsen av cyberdomenet som et domene som må forsvares på lik linje med land-, sjø- og luftdomenene. Det er i seg selv en bety- delig erkjennelse, og noe som vil føre med seg et betydelig stykke arbeid i årene som kommer. Mange i denne salen er godt kjent med dokumenthierarkiet i NATO, og forstår hvor mange styrende dokumenter som må produseres som følge av en slik erkjennelse.

I videreføringen av det, må styrende dokumenter for de andre domenene revideres og harmoniseres for å sikre at alle avhengigheter er ivaretatt. En betydelig opp- gave, men det gjør jobben enklere for Norge i det at vi ikke trenger å gjøre alt

6

dette alene. Jeg vil anbefale Forsvarssjefen at vi her, som på mange andre om- råder, bidrar aktivt og konstruktivt i arbeidet som går i alliansen og deretter im- plementerer Natos doktrine i Norge. Med minst mulig endringer. Det vil gjøre jobben vår enklere og samtidig styrke samvirket med våre allierte.

Det andre poenget som er verdt å trekke inn om Cyber Defence Pledge er hvorfor Nato velger å komme til denne erkjennelsen. Alliansen ønsker å utvikle seg i ret- ning av høyere interoperabilitet og samvirke mellom nasjonene. Det betyr at nasjonene må koble de operative IKT-systemene sine tettere sammen og utveksle informasjon og data sømløst. I Cyber Defence Pledge ligger det en erkjennelse om at disse sammenkoblingene gjør at alliansen som helhet aldri vil være sterkere enn sitt svakeste ledd. NATO har startet arbeidet med et nytt konsept, Federated Mis- sion Networking, som er en samling av standarder og tekniske løsninger som gjør denne interoperabiliteten mulig.

Skal Forsvaret kunne hente ut de fulle operative fordeler og skape reell kampkraft av nye kampfly, fregatter og en digitalisert hær, må vi skaffe Forsvaret kommu- nikasjonssystemer som gir optimalt samvirke med våre allierte. Og vi må også ha en motstandsdyktighet, en robusthet i systemene, som sammen med evnen til å drive defensive cyberoperasjoner gjør oss i stand til å forsvare oss mot avanserte cy- bertrusler.

Norge har begynt arbeidet med å tilpasse seg disse Nato-standardene. Vi er ikke i mål med det enda, men vi er aktive deltakere i arbeidet i Nato og jeg har som am- bisjon å ha en ferdig løsning i god tid før øvelse Trident Juncture i 2018. Forsvarss- jefen har gitt dette arbeidet høy prioritet, og en slik ambisjon burde være opp- nåelig når de forskjellige IKT-miljøene i Forsvarssektoren jobber godt sammen.

Det tredje og siste vesentlige momentet som har kommet fra Nato nylig er en en- dring i tankesettet rundt cyberforsvar. Vi har i militære kretser lenge sett på de- fensive cyberoperasjoner som en teknisk og IKT-orientert disiplin. Signalene som nå kommer fra Nato er at alliansen tenker cyber defence i rammen av mission assur- ance – altså evnen til å beskytte, skjerme og muliggjøre alliansens evne til å løse

7

sine oppdrag. Det er en interessant, og også en riktig, måte å tenke på. Det betyr at beskyttelse i det digitale domenet går fra å være en driftteknisk aktivitet til en integrert del av en operativ kontekst.

Nato erkjenner altså at sikkert militært samband er en forutsetning for kommando og kontroll, som igjen er en forutsetning for all oppdragsløsning – på alle nivåer. Det får betydning for hvordan vi må jobbe med disse utfordringene.

For det første så må vi slutte å tenke ensidig statisk og stasjonært rundt defensive cyberoperasjoner – det blir fort resultatet når man tenker i rammen av infrastruk- tur og nettverk. Defensive cyberoperasjoner vil i fremtiden være dynamisk opp- dragsløsning som fortløpende må tilpasse seg både motstanderens handlinger, mot- standerens mål og egne operatives planer og mål. Vi må ha evne til å fatte tiltak som forebygger og kompenserer for trussel og risiko, på samme måte som vi plan- legger for trussel og risiko mot luft-, land- og sjø-operasjoner.

Operasjoner i cyberdomenet består av både defensive-, etterretnings- og offensive kapasiteter. Disse kapasitetene må spille sammen for at man skal oppnå ønsket ef- fekt. Cyberforsvaret har i dag ansvaret for de defensive kapasitetene, men er avhengig av samarbeidet med Etterretningstjenesten for å forbedre evnen til å håndtere hendelser og gjøre en effektiv jobb. Og vice versa. Vi ser med andre ord konturene av et enda tettere samarbeid mellom våre to organisasjoner. Så lenge Cyberforsvaret er de som drifter og dermed forstår Forsvarets digitale nettverk må Cyberforsvaret ha en rolle i cyberoperasjoner. Hvordan vi skal organisere dette i Forsvaret i fremtiden vil Forsvarsdepartementet utrede inneværende år.

Den defensive kapasiteten, Cyberforsvarets ansvarsområde i dag, vil måtte utvikle evne til å drive operasjonsplanlegging. Mest viktig for oss vil i fremtiden være tyn- gdepunktsanalysene. Gjennom tyngdepunktsanalysen vil vi avklare hvor op- erasjonene og styrkene våre er sårbare, hva som er kritiske kapasiteter og hva som er motstanderens evne til å ramme sårbarhetene og kapasitetene våre.

Generalmajor Inge Kampenes taler i Oslo militære samfund. Foto: Cyberforsvaret

 

8

Med utgangspunkt i tyngdepunktet må vi fatte tiltak. Tiltak som kompenserer for motstanderens mulige handlinger – være det seg i form av økt redundans eller økt beskyttelse av kritisk cyberlende. Forsvaret må kanskje sende mobile kapasiteter ut til avdelinger for å redusere reaksjonstid og øke evne til systemgjenoppretting. Og det kan være relevant å gjøre tilpasninger av nettverk og tjenester for å frus- trere eller forvirre motstanderen.

Fordelen i cyberdomenet er at vi har en mulighet til å tilpasse terrenget vårt til operasjonsplanene, ikke motsatt. Det gir oss muligheter som vi ikke har i de andre domenene.

Vi må også evne å se på Forsvaret i et større perspektiv enn det vi gjør i dag. De fleste av dere er kjent med nyhetene som kom for en drøy uke siden om sår- barheter knyttet til Nødnettet som følge av bortsetting av driftstjenester til andre nasjoner. Denne saken har overføringsverdi til forsvarssektoren, Forsvaret og mil- itære operasjoner. Utfordringen med moderne samband, som følge av globalisering og den globale markedsøkonomien, er at man etter hvert blir involvert i, og avhengig av, veldig lange og komplekse verdikjeder.

For å dra et eksempel som jeg er godt kjent med: Kampflyvåpenet. Det er rimelig å anta at en i fremtiden vil se at evnen til å projisere luftmakt vil være sentral for de aller fleste av Forsvarets operasjoner. F-35 vil være en kritisk kapasitet både i land-, sjø- og luftdomenet i fremtiden. Men verdikjeden bak selve maskinen og pi- loten er lang, selv om det er disse man i første omgang tenker på.

Flyet er avhengig av bakkeinfrastruktur – flyplass, radarer, luftvernsystemer, dri- vstoff, baseforsvar – listen er lang. Alle disse har digitale avhengigheter og sår- barheter. Men bakkeinfrastrukturen har også avhengigheter, alt fra logistikksys- temene knyttet til Forsvarets integrerte forvaltningssystem til drivstoff- og ammu- nisjonsforsyning, vedlikehold og reparasjonstjenester. Disse verdikjedene inkluder- er et betydelig antall militære avdelinger, men også sivile underleverandører, og sågar også utenlandske firmaer.

9

Dersom en motstander skulle ønske å søke å påvirke evnen til å projisere luftmakt med F-35, er det med andre ord mange forskjellige innslagspunkter som kan gjøre ham i stand til det. Og en dyktig motstander vil se på hele verdikjeden for å finne områder som han kan påvirke, yte innflytelse på eller degradere for å svekke den reelle operative kapasiteten til F-35.

Dersom Forsvaret ikke har en god forståelse for trussel og sårbarheter i hele verdik- jeden, og dersom Forsvaret ikke har forutsetning for å styrke eller beskytte alle ledd i verdikjeden – også utenfor Forsvaret – så kan evnen til å operere bli påvirket uten at en eneste militær avdeling nødvendigvis er berørt.

Det er verdt å reflektere over – og det er verdt å merke seg at rammene for min organisasjon fortsatt i dag er å beskytte Forsvarets systemer og nettverk – intet utenfor.

Jeg skal ikke stå i dag og gi noen fasit på hvordan Cyberforsvaret skal se ut i fremtiden – det skal omstillingen som er iverksatt gi svaret på. Men jeg har skissert noen momenter som det vil være nødvendig for oss å ha med oss inn i omstill- ingsarbeidet.

Vi skal jobbe videre med utgangspunkt i Forsvarssjefens målbilde: Sikker og effek- tiv K2IS som understøtter Forsvarets operasjoner nasjonalt og internasjonalt. Forsvaret skal ha en kostnadseffektiv organisering av IKT-virksomheten, men først og fremst skal vi ha sikkert samband som grunnlag for evnen til å drive moderne militære operasjoner, og for å drive forsvarlig forvaltning av Forsvaret i fredstid.

Når jeg sier sikkert samband, så er det tre tanker som er verdt å legge til sikker- hetsbegrepet.

Det første er sikkerhet i evnen til å formidle informasjon. Forsvaret må vite at ledelses- og styringssystemene er tilgjengelige og fungerer når vi har behov for dem. Vi må ha stabile systemer som ikke faller ut av driftstekniske forhold, som følge av klima eller som følge av slitasje. Det er en trygghet som våre operative

10

miljøer må ha når de skal planlegge og løse oppdrag, spesielt i krig og krise, men også i fredstid.

For å realisere denne stabiliteten er vi i dag i betydelig grad avhengig av etaten Forsvarsmateriell som har forvaltningsansvaret for systemene våre, men også av investeringsprosjektene som blir bestemt av Forsvarsdepartementet. Dersom det ikke investeres i infrastrukturen vår, eller den forvaltes dårlig, er det lite sjef Cy- berforsvaret kan gjøre for å kompensere for det med sin driftsorganisasjon. Men jeg kan videreutvikle et godt og konstruktivt samarbeid med Forsvarsmateriell og Forsvarsstaben, slik at ansvar og roller forstås og følges, og jeg kan sørge for at vi fra Cyberforsvarets side gjør den jobben vi skal gjøre som behovs- og kravstiller.

Den andre dimensjonen er sikkerhet for informasjonen som formidles. Avdelingene våre må vite at når meldinger sendes så kommer de frem på samme måte som de ble sendt, uten at en motstander eller andre kan endre, påvirke eller korrumpere innholdet. Denne sikre kommunikasjonen ivaretas i betydelig grad gjennom kryp- tografi. Det er et spennende område, og et område hvor Forsvaret og Norge i mange år var verdensledende. Det er en svært viktig funksjon, og en funksjon som er for viktig til at vi utelukkende skal belage oss på sivile standarder eller andres produkter. Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Forsvarets forskningsinstitutt gjør vik- tig arbeid for å støtte oss på dette området, og flere av universitetsmiljøene våre driver viktig forskning. Men det er nok et område som må satses ytterligere på i fremtiden.

Den tredje og siste dimensjonen er at vi må ha evne til å forsvare militære ledelses- og våpensystemer mot fiendtlige cybertrusler, påvirkningsoperasjoner og sabotasje. Trusselbildet utvikler seg i en retning hvor fysisk ødeleggelse gjennom digitale systemer er blitt en realitet.

Hensikten til Cyberforsvaret er å sikre at den nye teknologien bidrar effektivt til kampkraft og å bidra til å forsvare Forsvarets evne til å operere optimalt i møte med et nytt og dynamisk trusselbilde. Med andre ord å opprettholde handlefrihet i

11

cyberdomenet, som det heter i Forsvarets IKT-strategi. Det er et oppdrag som blir stadig viktigere i årene som kommer.

Norge har allerede mottatt de første F-35 som benyttes til pilottrening i USA. De første flyene kommer til Norge i høst. Stortinget har videre besluttet å kjøpe nye overvåkingsfly, og nye undervannsbåter. Videre anskaffer vi kampluftvern til Hæren, og vi har startet en landmaktsutredning som skal legge grunnlaget for den videre utviklingen av Hæren og Heimevernet. Det er naturlig å anta at landmakten i årene som kommer også skal motta nytt, mer moderne og digitalisert materiell. Forsvarsdepartementet har videre erkjent at det vil være nødvendig å investere tungt i samband for å høste det fulle potensialet av disse nye plattformene. Luft- forsvaret har vært tydelig på at F-35 ikke bare er en kapasitet for luftmakt, men at kampflyet også skal være en styrkemultiplikator i land- og sjødomenet. For at dette potensialet skal kunne realiseres vil det være nødvendig å knytte Forsvarets operative avdelinger, Forsvarsgrenene og støtteavdelingene ytterligere sammen i fremtiden.

Vårt oppdrag er å legge til rette for disse sammenkoblingene både med samband, med materiell, med teknologi og med robuste konsepter som understøtter de oper- ative miljøene. I denne konteksten ser jeg det som min oppgave å bidra til å fjerne bekymringene til Forsvarets operative sjefer. Min oppgave er å legge til rette for og muliggjøre evnen til å projisere militærmakt hurtigere, mer effektivt, sikrere og med større sjanse for å lykkes. Således er Cyberforsvaret en styrkemultiplikator.

Cyberforsvaret består i dag av ca. 1300 personer, hvorav ca. 200 er elever og sol- dater. Vi har et betydelig antall sivilt tilsatte – opp mot 70% i den største av de to underavdelingene. De er meget faglig dyktige, og besitter i mange tilfeller kom- petanse som vi ikke har evne til å erstatte, hverken blant militært personell eller i det norske samfunnet forøvrig. De er også dedikerte, motiverte og gjør en meget god og viktig jobb for Forsvaret hver dag. Til dels under svært krevende forhold.

12

Men personellsammensettingen gir oss noen utfordringer når vi skal løse oppdrag i krise og krig. Vi er avhengig av å kunne benytte alle ansatte i hele konfliktspek- teret. Men det er lover, regler og konvensjoner som er begrensende på bruken av sivile i væpnet konflikt. Situasjonen er et resultat av en bevisst prioritering basert på et foreldet trusselbilde som tilsa at det ikke eksisterte en militær trussel mot Norge. Det var en periode hvor mange militære ingeniører konverterte til sivile stillinger, fordi både Forsvaret og den enkelte fant det hensiktsmessig. Som nasjon tok vi da beslutninger som nå gir oss langsiktige utfordringer.

Men vi har også fått servert en løsning av Stortinget i form av ny ordning for mil- itært tilsatte. Innføringen av det nye spesialistkorpset er en gavepakke for Cyber- forsvaret. Gjennom konvertering av sivilt tilsatte til spesialister får vi en mulighet til å benytte flere ansatte i hele konfliktspekteret. Dette arbeidet er i gang, men det tar tid. Spesielt som følge av at Cyberforsvaret i stor grad står i en særstilling i Forsvaret. Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret har ikke samme andel sivilt tilsat- te, og temaet har derfor ikke vært tilstrekkelig diskutert. Forsvarets logistikkorgan- isasjon er kanskje det nærmeste vi kommer til å ha en sammenlignbar utfordring.

Med spesialistkorpset får vi også mulighet til å beholde folk lenger i stilling enn det vi har hatt tidligere. Et mål med ordningen er å kunne gi ansatte som ønsker det en horisontal karriere hvor de har vekst i lønn og ansvar i tråd med faglig kompetanse, og kan fokusere på å bli ekstremt dyktig på sitt fag. Det er en betydelig fordel for en så teknisk virksomhet, og en kompetanseorganisasjon, som Cyberforsvaret er. Vi bruker mye ressurser på kompetansebygging og sertifisering av personell som blir sittende for kort tid i stilling.

Dette er en faktor som også gjør at konvertering av offiserer til spesialister vil være viktig for oss, og her er vi også i god prosess med å implementere den nye tilsettingsordningen. Vi gjennomfører nå to omganger med konverteringer i året frem mot 2020 når ordningen skal ta effekt for fullt.

Kompetanseproduksjon er også en utfordring, siden utdanningen som sivile insti- tusjoner bringer frem i mange tilfeller kan være utdatert den dagen ungdommene

13

skal ut i tjeneste. Jeg er så heldig, og Forsvarssjefen er så heldig, at vi har en ut- danningsinstitusjon for cyberingeniører som er koblet tett på de operative miljøene i Forsvaret. Det gir oss en mulighet til å utdanne personell med tidsriktig kom- petanse for jobben de skal løse når de kommer ut i tjeneste. Det er viktig, for alvoret er så stort innenfor vårt ansvarsområde, at vi ikke har råd til å feile. Ut- danningsmiljøet i Cyberforsvaret har også et godt og nødvendig samarbeid med forsknings- og skolemiljøer som Forsvarets forskningsinstitutt og NTNU Gjøvik. Fra i sommer blir Forsvarets ingeniørhøgskole overført til Forsvarets høgskole, og jeg er sikker på at admiral Dedichen er bevisst hvor unik og verdifull den kompetansen som produseres på ingeniørhøgskolen er for Forsvaret og vår evne til å håndtere cybertrusselen. Jeg vil legge mye energi ned i å utvikle et godt og konstruktivt samarbeid med Sjef Forsvarets høgskole, slik at vi kan utdanne det riktige antallet ingeniører og teknikere med riktig kompetanse enda mer kostnadseffektivt.

Parallelt med at vi får på plass den nye utdanningsordningen og en mer hensik- tsmessig personellstruktur – og dermed får mer forutsigbarhet rundt forholdene som går på beredskap og reaksjonsevne – så følger vi med på den teknologiske utviklingen.

Som forsvarsministeren skisserte i sitt foredrag i denne salen tidligere i år, så er planen til regjeringen i første omgang å få eksisterende kapasiteter til å fungere mer optimalt, deretter å øke operativiteten og reaksjonsevnen og til slutt å utvikle Forsvaret videre. For Cyberforsvaret vil det være nødvendig å forsere det siste punktet. Vi må være klar i forkant med våre moderne tekniske løsninger og syste- mer for å sikre at kapasitetene som tilføres resten av Forsvaret kan understøttes fra dag én.

Utviklingen og styrkingen av materiellet og kapasitetene våre vil derfor, i henhold til forsvarsdepartementets investeringsplan, begynne allerede i 2018. Fra å ha hatt betydelige kutt i investeringene innenfor vårt ansvarsområde i 2014 og 2015, så går vi nå over i en ny situasjon. Investeringsporteføljen innenfor mitt ansvarsområde de kommende årene er ambisiøs, og vi har gått fra å bekymre oss for lave in- vesteringer til å måtte kraftsamle om gjennomføringsevnen. Vi skal lykkes, men vi

Generalmajor Inge Kampenes taler i Oslo militære samfund. Foto: Cyberforsvaret

 

14

er avhengig av omforente prioriteringer og støtte fra andre deler av Forsvarssek- toren for å lykkes med dette ambisjonsnivået.

Investeringene har til hensikt å utvikle nettopp de kapasitetene som knytter Forsvaret, forsvarsgrenene og de operative plattformene våre sammen.

Digitaliseringen av Forsvaret har tidligere vært kjent som nettverksbasert forsvar. Sjef Cyberforsvaret har hatt en pådriverrolle for dette, noe som ikke vil være min- dre relevant eller viktig i fremtiden. Snarere tvert imot. Samtidig har Forsvarets ledelse hatt utfordringer med begrepet nettverksbasert forsvar de siste årene. Det er flere utfordringer som følger med begrepet. Det ene er at det gir et bilde av at man når en tilstand, er blitt nettverksbasert, og så er oppdraget løst.

Det andre er at begrepet har blitt lest forskjellig og har forskjellig betydning i forskjellige deler av Forsvaret.

Jeg ønsker derfor at vi beveger oss bort fra begrepet Nettverksbasert forsvar, og heller snakker om den løpende moderniseringen og digitaliseringen av Forsvaret. Nettopp fordi dette er en pågående og potensielt uendelig moderniseringsprosess. Teknologien innenfor elektronisk kommunikasjon og IKT beveger seg i dag fremover i kvantesprang. Generasjonene av teknologi drives frem av ambisiøse markedsak- tører, og det vil sannsynligvis aldri være mulig for Forsvaret eller det militære å ta tilbake pådriverrollen på dette området. Det er en viktig erkjennelse.

Derfor vil Forsvarets virksomhet i fremtiden måtte innrettes for å ta i bruk eksis- terende sivil moderne teknologi, med så små tilpasninger som mulig, og nytte den til militære formål.

Det fordrer at vi legger til rette for denne bruken ved å implementere robuste sikkerhetsstandarder som ivaretar Forsvarets særbehov for sikkerhet og redundans. Vi må sikre oss at vi ikke blir fristet til selv å begi oss ut på en lang og krevende teknologiutvikling. Vi har sett at materiellutviklingsløp innenfor vårt ansvarsområde kan ta opp til åtte år – om ikke lenger. Det er en betydelig utfordring som må løses. I løpet av åtte år kan teknologien ha utviklet seg flere generasjoner. Mye av det vi investerer i er, eller er i ferd med å bli, utdatert før det har blitt tatt i bruk.

15

Ved å tilpasse oss til etablerte standarder i Nato, og ved å koble en størst mulig grad av sivil hyllevare og Nato-løsninger der det er mulig, så vil vi kunne redusere implementeringstiden kraftig. Derigjennom sikrer vi at Forsvarets operative avdelinger er best mulig understøttet og mest mulig teknologisk oppdatert til en- hver tid.

Dette er alle perspektiver som vil drøftes når Forsvarsdepartementet nå skal utrede IKT- og cyberområdene i Forsvarssektoren. Arbeidet med en helhetlig gjennomgang av disse områdene ble signalisert i Langtidsplanen og bekreftet i Stortingets innstilling for noen måneder siden. Jeg ser frem til resultatet av arbeidet, for som jeg har redegjort for så er det betydelige utfordringer knyttet til IKT-virksomheten i Forsvaret. Jeg har tro på at arbeidet under departementets ledelse vil legge grunnlaget for å løse de fleste av disse utfordringene.

Uavhengig av hvilke beslutninger som tas på bakgrunn av utredningen så mener jeg det er noen sannheter vi ikke kommer utenom når vi ser inn i fremtiden.

Den ene sannheten er at IKT og cyberdomenet vil være enda viktigere for Forsvaret. Både når det kommer til videre effektivisering, men også for å sikre en optimal operativ evne og for å understøtte Forsvarets operasjoner.

En annen kjensgjerning er at cyberoperasjoner blir viktigere for Forsvaret i fremti- den, både som følge av utviklingen av trusselen og som følge av vår økende avhengighet av avanserte, nettverksbaserte våpensystemer og kommando- og kon- trollsystemer. Dette fordrer at Cyberforsvaret utvikler seg i en retning som gjør oss bedre i stand til å støtte og samarbeide med Forsvarets øvrige avdelinger.

En tredje erkjennelse er at de digitale utfordringene ikke er problemer som Forsvaret møter i isolasjon. Avhengigheten vår til totalforsvaret og øvrige sektorer i samfunnet fører med seg at interesseområdet til Forsvarssjefen innenfor cyber- sikkerhet blir større enn bare Forsvaret. Det er også slik at store deler av samfun-

16

net står ovenfor de samme utfordringene som vi gjør – fordi moderne samfunn er langt mer sammensatt og komplekse enn tidligere. Det er også forhold som vi, i vår rolle, må ta inn over oss og forholde oss til. Det kan også få betydning for hvilke oppgaver Cyberforsvaret skal ha i fremtiden – men det skal Forsvarsdepartementet og vår politiske ledelse få lov til å konkretisere.

En fjerde sannhet er at cyber er et område som vil fortsette å ha omskiftelige og dynamiske grensesnitt både internt i Forsvaret, i forsvarssektoren og mot det sivile samfunnet. Ergo kreves det et omfattende samarbeid med mange aktører. Det kreves innsats for å utvikle begrepsapparater og rolleforståelse, samt tydelige ans- vars- og myndighetsforhold. I denne sammenhengen er det hensiktsmessig på det nåværende tidspunkt å være pragmatisk både med tanke på ansvarsfordeling og organisering av virksomheten. Utviklingen vil kreve et omfattende samarbeid på tvers av samfunnssektorer og med det private næringslivet for å fremskaffe og un- derstøtte nødvendige kapasiteter – både materiell, leveranser og tjenester – til det beste for samfunnet, forsvarssektoren og Forsvaret.

Samtlige nasjoner i NATO jobber med å finne hensiktsmessige måter å planlegge, organisere og utføre oppgaver som hører til IKT- og cybervirksomheten. Det er der- for fornuftig å holde et øye med hva våre allierte gjør i denne konteksten.

Britene offentliggjorde i 2016 en ny nasjonal cyberstrategi. De fokuserer sin videre utvikling innen cybersikkerhet langs tre akser.

Den første aksen er kompetanse og kunnskap. Den andre samarbeid og infor- masjonsdeling. Den tredje aksen er innovasjon og modernisering.

Slik jeg ser det er dette en god strategi også for det norske Forsvaret, og de tre ak- sene var for øvrig noe generalmajor Sundseth fokuserte på i sitt foredrag her i Oslo militære samfunn for drøyt fire år siden.

17

I tillegg til å sørge for sikkert samband på moderne krigeres premisser, vil jeg videreføre arbeidet langs disse aksene, og utvikle Cyberforsvaret slik at vi forblir en tidsriktig og relevant aktør i Forsvaret. Både for understøttelse av Forsvarets operasjoner og Forsvarets virksomhet forøvrig.

Den digitale trusselen mot samfunnet og mot Forsvaret er økende. Oppmerk- somheten på dette området er økende i samfunnet, men vi er fortsatt ikke tilstrekkelig rustet til å håndtere disse truslene. Det gjelder både for samfunnet og for Forsvaret. Vi lever i spennende tider, mine damer og herrer – og det er en spen- nende tid å være sjef for Cyberforsvaret.

Takk for oppmerksomheten. Jeg vil nå svare på spørsmål fra salen.

18

Se også artikkel på NRK.no relatert til foredraget her:

Forsvaret undersøker leverandører

 

Mandag 13. februar gjestet professor Olav Lysne, leder seksjonen for nettverk og distribuerte systemer Simula Research Laboratory og professor UiO Oslo Militære Samfund med foredraget «Avlytting i et åpent samfunn».

Se foilene fra presentasjonen hans her:

Olav Lysne foredrag i Oslo Militære Samfund – foiler

Er du ikke medlem i Oslo Militære Samfund, kan du lese mer om hvordan du kan bli det her.

Neste mandag gjester ny sjef for Cyberforsvaret, generalmajor Kampenes, Oslo Militære Samfund med sitt foredrag «Status og utfordringer for Cyberforsvaret».

Direktør for Forsvarsmateriell, Mette Sørfonden, gjestet Oslo Militære Samfund mandag 6. februar med foredraget «Status og utfordringer i Forsvarsmateriell».

Foto: Elisabeth Sandberg, Forsvarsmateriell

Tusen takk for invitasjonen og muligheten til å gi en status på hvordan det går med oss i Forsvarsmateriell.

Innledningsvis vil jeg kort omtale vår rolle i forsvarssektoren. Deretter vil jeg fortelle historien om vår etablering, og våre leveranser i vårt første år. Hovedfokuset vil være på vårt ansvar i forhold til å bidra til Forsvarets operative evne i kommende langtidsperiode og i de som kommer deretter. Vi utruster Forsvaret med relevant og tidsriktig materiell, og materiellets levetid strekker seg inn i mange kommende langtidsperioder.

Men først en liten film om oss for å sette oss i riktig stemning.

«Vi utruster Forsvaret»

Lysbilde nr 3: Forsvarssektoren

Under Forsvarsdepartementet er det nå fem etater. Det er disse fem etatene som til sammen skal levere på en felles Langtidsplan vedtatt av Stortinget i november 2016. Iverksettingsbrevet for perioden 2017–2020 formaliserer og omsetter vedtatt langtidsplan i et helhetlig implementeringsoppdrag til etatene i forsvarssektoren; Forsvaret, Forsvarsmateriell (FMA), Forsvarsbygg (FB), Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) og Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI). Den bygger på faktisk status i forsvarssektoren ved utgangen av 2016, og konkretiserer ansvar, målsettinger, resultatkrav, tiltak og rammer. Iverksettingsbrevet gir grunnlag for årlig styring og resultatoppfølging.

Foto: Elisabeth Sandberg, Forsvarsmateriell

Vi har felles mål-, resultat- og risikostyring med standardisert metodikk tilpasset hver etat for å oppnå sektormålene som er «Operativ evne til å løse Forsvarets oppgaver» og «En bærekraftig forsvarssektor».

Min kollega ved FFI – direktør John Mikal Størdal, uttaler at denne langtidsplanen er den beste etter krigen. Så lenge har ikke jeg vært med, men jeg er enig i at denne er meget god.

Samhandlingen mellom etatene i sektoren er noe som står sentralt i mandatet fra departementet. Det forventes at vi samarbeider og bruker kreftene på læring, kompetanseutvikling og erfaringsutveksling. Vi har fått en fantastisk god støtte fra departementet og de andre etatssjefene i vårt arbeid med etableringen og drift av Forsvarsmateriell. Det er jeg veldig takknemlig for.

Med dette bakteppe med en god langtidsplan med bred oppslutning og en forsvarssektor med felles mål- og resultatstyring, retter vi blikket mot Forsvarsmateriell og vårt mandat.

Regjeringen besluttet 20. april 2015 å opprette Forsvarsmateriell med basis i deler av Forsvarets logistikkorganisasjon. Regjeringens ambisjon var at den nye etaten skulle være etablert 1. januar 2016. Hovedoppgavene som er tillagt oss er omtalt i Prop 1S (2015-2016):

Lysbilde nr. 4: Vårt ansvar

  1. Bistå Forsvarsdepartementet, Forsvaret og øvrige etater i planleggingen av fremtidige materiellprosjekter,
  2. Planlegge og gjennomføre det enkelte materiellinvesteringsprosjekt for Forsvaret og øvrige etater,
  3. Forvalte materiell og være den overordnede premissgiver for materiellforvaltningen,
  4. Gi råd til Forsvarsdepartementet og etatssjefene innenfor etatens ansvarsområder,
  5. Støtte Forsvaret og øvrige deler av sektoren med kompetanse innenfor etatens ansvarsområde,
  6. Ivareta fagmyndighet materiell og
  7. følge opp internasjonalt materiellsamarbeid og bistå Forsvarsdepartementet i markedsføringen av norsk industri

Med disse oppgavene fulgte også noen klare forventninger uttrykt av både Forsvarsministeren og Forsvarssjefen og assisterende departementsråd og materielldirektør Morten Tiller:

Lysbilde nr. 5: Forventninger fra FMIN, FSJ og Matr.dir. Tiller

Forsvarsministeren forventer at vi bidrar til å levere operativ evne.
Forsvarssjefen forventer nye og enklere prosesser som reduserer tiden fra idé til leveranse.
Materielldirektør og assisterende departementsråd ser frem til kvalitetsforbedring og effektivisering, og ikke minst – at vi er i front når det gjelder forretningsetikk, godt styresett og integritet.

Disse forventningene har vi søkt å omsette i vårt arbeid med bygging av Forsvarsmateriell.

For å sikre at leveransene kunne opprettholdes, la departementet til rette for en trinnvis etablering og utvikling av Forsvarsmateriell gjennom tre faser. Dette har hensyntatt nødvendigheten av å ha balanse mellom utfordring og mestring samtidig som klare tidsfrister har vært disiplinerende for hele etaten.

Lysbilde nr. 6: Våre tre faser

Fase I fra april til desember 2015 hadde fokus på planlegging og etablering av etaten etter prinsippet «as is, where is». Det ble etablert en interimsorganisasjon under ledelse av generalmajor Dag Stølan som foresto og forberedte planlegging og etablering av etaten godt koordinert med departementet. Det ble etablert en etatsstab og parallelt foretok departementet med støtte fra Forsvaret en revisjon og utarbeidelse av retningslinjer innenfor logistikk, investering og materiellforvaltning for å tydeliggjøre den nye etatens ansvar.

Forsvaret satte av dedikert personell for å støtte opp og medvirket aktivt til konkretisering av roller, ansvar og myndighet. Det ble også klarlagt at Forsvaret skulle levere en rekke støttetjenester innenfor økonomi, IKT og personellforvaltning for å redusere Forsvarsmateriells behov for å gjøre dette selv. Dette er et godt eksempel på at vi søker å støtte hverandre i sektoren og optimalisere tilgjengelige ressurser.

Da jeg tilrådte 1. januar 2016 var alt dette tilrettelagt og klart i henhold til planen for Fase I. Det er imponerende.

Fase II brukte vi på å etablere en funksjonsdyktig etat.

Lysbilde nr. 7: Fakta og rammebetingelser

Vi har en budsjettramme på 13,2 milliarder; nærmere 30% av forsvarsbudsjettet. Med andre ord; et betydelig samfunnsansvar. Vi er 1300 ansatte og har en nødvendig sammensetning av militære og sivile. Det er helt avgjørende for å forstå brukernes behov. Over 80% av alle ansatte har en bachelorgrad eller høyere, og vi har en betydelig andel ingeniører. Innsatsfaktoren vår er kunnskap. Vi er plassert sentrale steder rundt i Norge med hovedtyngden på Kolsås, Kjeller og Haakonsvern, og sentrale staber på Militærhospitalet. I tillegg har vi et internasjonalt fotavtrykk blant annet i USA og Sør-Korea.

Vi har innrettet oss etter sektoren for å sørge for at koblingen er riktig i forhold til fag, styring og ledelse.

Lysbilde nr. 8: Sammenhengen i sektoren

Vi har valgt å videreføre kapasitetene med et tydelig leveranseansvar innenfor hovedmateriellsystemene for å sikre effektiv koordinering med departementets programområder og våre samarbeidspartnere i Forsvaret og sektoren forøvrig. Det kan være verdt å legge merke til at for å sikre leveransene til eksempelvis spesialstyrkene, så er ansvaret lagt til én kapasitet.

Lysbilde nr. 9: Prosess-organisering i FMA

Vi har tre hovedprosesser i Forsvarsmateriell; vi skal fremskaffe, forvalte og utfase materiell. For å sikre standardisering og flyt i disse, har vi valgt å ansvarliggjøre én direktør og ressurs-satt prosessteam på tvers av kapasitetene. De har til oppgave og kontinuerlig forbedre prosessens effektivitet. Hver prosess er omfattende, og det er strenge krav til etterrettelighet og dokumentasjon. Det å finne balansen på hva som er godt nok og samtidig gir nødvendig flyt er prosessteamets hovedoppgave.

Vi har valgt å satse på kontinuerlig forbedring som vår arbeidsmetodikk. Mange av dere vil kanskje kjenne dette bedre som Lean eller «Tidstyvprosjektet». Vi skal fjerne all aktivitet som ikke gir verdi, vi skal minimere venting og stans mellom ulike deler av prosessene, og vi skal bli gode på å tenke samhandling, forbedring, standardisering og forenkling.

Lysbilde nr. 10: Livssyklus for luftmateriell

Hovedprosessene kan illustreres med å vise livssyklusen for luftmateriell. Oppe til høyre finner dere våre F-16 fly som er i slutten av sin levetid; dvs vår prosess «utfase», mens helt til venstre finnes F-35 som er under «fremskaffelse» og på vei inn i prosessen «forvalte».

Vi har vektlagt å få på plass visjon, misjon og verdier for å skape et tydelig og omforent retning og grunnlag for å utvikle en god kultur i Forsvarsmateriell.

Lysbilde nr. 11: Visjon, misjon og verdier

Forsvarsmateriells visjon er «Relevant og tidsriktig» og vår misjon er «Vi utruster Forsvaret». En misjon handler om hva vi faktisk gjør og hva formålet med virksomheten er.

Min refleksjon om hva en visjon er. Enkelt sagt; det er en oppnåelig drøm som vi aldri kan slutte å strekke oss mot. Når en visjon er god, kan den stå alene og ha betydning for den enkelte medarbeider uavhengig av ansvar og rolle. Alle i Forsvarsmateriell kan assosiere seg godt med at alle oppgaver som utføres skal leveres til rett tid og med relevans og innhold til formålet.

Når visjonen går i oppfyllelse, gir den stor verdi for våre kunder og oss selv. Det gir glede og mening å være til nytte; for organisasjonen og for individet.

Forsvarsmateriell har etablert tre kjerneverdier, integritet, respekt og ansvar som vi ønsker skal prege vår kultur. Integritet skal være vår førende verdi. Den enkleste definisjonen på integritet, er at vi skal være «til å stole på». Vi forvalter store verdier på sektorens vegne. Etterrettelighet og blant annet «armlengdes avstand» til leverandører er helt avgjørende for å opprettholde tilliten. Dette er en del av integritetsbegrepet.

Lysbilde nr. 12: Navigasjonshjulet

Direktør for Forsvarsmateriell, Mette Sørfonden, gjestet Oslo Militære Samfund mandag 6. februar med foredraget «Status og utfordringer i Forsvarsmateriell». Foto: OMS

For å bli god på noe trengs det gode rammer og trening. Vi har derfor tilrettelagt et integritetsprogram for alle i Forsvarsmateriell basert på 10 års erfaring fra sektoren. Vi har fokus på å være i front når det gjelder forretningsetikk, godt styresett og integritet. Dilemmatrening er en del av dette hvor vi alle kan være enig i at det er lett i ettertid å se at noe burde vært håndtert annerledes. Utfordringen er å se det i forkant. For å kompensere for vår iboende nærsynthet har vi satt trening i system. Viktigste erfaring er at vi blir gjort oppmerksom på at vi har et dilemma.

Vi jobber nært med de andre etatene i sektoren for å sikre gjenbruk og felles forståelse. Vi får god støtte fra Senter for integritet i forsvarssektoren (SIFS) rundt vårt arbeid og har en ambisjon om å bidra til å forbedre Norges plassering på rankingen på antikorrupsjonsindeksen til Transparency International.

Det var tydelige forventninger om at vi opprettholdt våre leveranser i 2016 samtidig med etablering av etaten. Vi har overlevert materiell til Forsvaret til en verdi av over 5 milliarder kroner.

Lysbilde nr. 13: F-35, CV-90 og NH-90

Sentrale leveranser i 2016 har vært F-35 kampfly overlevert i USA til Luftforsvaret, 57 stk. CV-90 kampvogner til Hæren, NH-90 helikopter overlevert til Luftforsvaret. I tillegg fortløpende oppdateringer og oppgraderinger av materiell i daglig bruk for å sikre at operativitet opprettholdes.

Det er viktig for oss i Forsvarsmateriell at Forsvaret er tilfreds med vår utførelse av oppdraget. Forsvarssjefen uttalte før jul at samarbeidet med oss; jeg siterer: «I all hovedsak har gått meget bra, og bedre enn forventet». Det er en betryggende og god tilbakemelding å få etter et travelt oppstartsår. Det motiverer oss.

Fase III som startet 1. januar i år, strekker seg til og med 2020, og skal være fasen hvor Forsvarsmateriell gjennomfører en kompetansedreining, optimalisering og effektivisering i tråd med de forventninger regjering og departement har satt til etaten og som også langtidsplanen legger opp til.

Langtidsplanen legger opp til en økt oppdragsmengde for Forsvarsmateriell ved at mer materiell er i daglig drift. I tillegg vil investeringer i nytt materiell kreve at vi forbereder oss nå i 2017 på de investeringer som kommer til utbetaling i 2018-2020. Ambisjonen i langtidsplanen legger opp til mer enn en dobling i investeringsvolum foruten kampfly i de neste 4 årene, og det forventes en ytterligere økning i perioden deretter.

Lysbilde nr. 14: Langtidsplanen for forsvarssektoren

For perioden 2017-2020 skal materielltilgjengeligheten økes. Dette innebærer mer materiell i daglig bruk og dermed også økte krav til vedlikehold, tilgang på reservedeler og evne til raskt å kunne håndtere oppdukkende mangler og feil. Eksempler er innfasing av moderne CV90-kampvogner og full drift på øvrige systemer på landsiden. I Sjøforsvaret skal fire fregatter være operative til enhver tid og aktivitetsnivået for både Skjold-klasse kystkorvetter og Ula-klasse-ubåter økes frem til disse utfases, noe som vil medføre behov for økt støtte fra Forsvarsmateriell. To mineryddefartøyer fases ut før 2020. De øvrige fartøyene utfases etter 2020 og erstattes av autonome systemer.

Innenfor materiellinvestering vil jeg belyse noen oppgaver vi har som ligger foran oss i de kommende årene.

I 2017 har vi omfattende leveranser av fly og helikoptre til Luftforsvaret. Vi har allerede mottatt 4 F-35 fly som befinner seg i Arizona på Luke Airforce Base. Der drives det omfattende opplæring og trening. I år skal det leveres totalt ytterligere 6 fly, og de første tre flyene kommer til Ørlandet i slutten av året. Videre planlegges levert NH-90, nye redningshelikoptre og oppdaterte Sea King helikoptre. Vi har aldri mottatt så mye luftmateriell på et år. I et normalår mottar vi anslagsvis to luftfartøyer. I år forventer vi i alle fall seks-gangeren. Det forventes en ytterligere økning i nye luftfartøyer fra 2018 og i årene fremover. Innenfor Luftkapasiteter har vi bidratt aktivt til å utarbeide nødvendig beslutningsdokumentasjon for anskaffelsen av P-8 maritime patruljefly. Oppsummert er det et stort arbeidspådrag for alle i sektoren knyttet til luftkapasiteter.

Noen av de andre områdene inkluderer gjennomføring av kontraktsforhandlinger i løpet av 2017 med aktuelle norske leverandører til de tre nye helikopterbærende kystvaktfartøyene som skal avløse Nordkapp-klassen.

Vi har startet anskaffelsen av kampluftvern med leveranser fra 2018, mens øvrige større anskaffelser til Hæren vil avvente konklusjoner i Landmaktsutredningen. Videre vil også Heimevernets innsatsstyrker få nye feltvogner med leveranser fra og med neste år.

Vi har også fått i oppdrag å starte utarbeidelse av beslutningsgrunnlag for et stort antall prosjekter innen IKT-området der både antall nye oppdrag og fullføringen av de som er startet medfører et behov for å styrke denne kapasitetens evne til å planlegge og gjennomføre prosjekter.

Vi har akkurat fått avklart at valget for bygging av nye ubåter har falt på Tyskland, og regjeringen planlegger å fremme prosjektet for Stortinget i løpet av 2017. Forsvarsmateriell skal være forberedt på at Gjennomføringsoppdraget for anskaffelse av nye ubåter vil bli gitt i løpet av 2017, med målsetting om at kontrakt for nye ubåter er på plass i 2019. Dette muliggjør en innfasing av nye ubåter fra midten av 2020-tallet og frem mot 2030, som igjen bidrar til at Norge kan opprettholde en kontinuerlig ubåtkapasitet når Ula-klassen fases ut.

Materiellfremskaffelser, inkludert oppgradering i levetiden, må planlegges og gjennomføres i et lengre perspektiv. Langtidsplanen trekker opp utviklingen for flere sentrale kapasiteter utover 2020 og for mange av disse anskaffelsene vil planlegging og oppstart av investeringsprosjekter måtte gjøres i 2017-2020. Dette vil medføre økt ressursbruk i kommende langtidsplanperiode også for prosjekter som realiseres først etter 2020.

I langtidsplanen presiseres følgende tre prinsipper for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved nøkternhet i tilnærmingen til materiell som skal anskaffes:

  • En nøktern «godt nok»-tilnærming skal legges til grunn ved kravsetting av nye materiellsystemer. Det skal derfor som en hovedregel anskaffes ferdig utviklet materiell.
  • Videre skal det i alle investeringsprosjekter vurderes mulighet for å anskaffe brukt materiell og/eller tilgjengelig overskuddsmateriell.
  • Der det er hensiktsmessig og tjener norske interesser skal det søkes å etablere flernasjonalt samarbeid med allierte og partnere.

En sentral premiss i gjennomføringen av investeringsvirksomheten er mest mulig forutsigbarhet i de økonomiske rammene. Langtidsplanen legger opp til at sektoren skal kompenseres for en forsvarsspesifikk kostnadsvekst. Forsvarets forskningsinstitutt har arbeidet grundig med dette spørsmålet og fått frem de langsiktig negative konsekvensene for forsvarsstrukturen dersom dette ikke blir hensyntatt. Satsningene på investeringssiden de kommende år vil kreve økte bevilgninger for å kunne realiseres slik som regjeringen legger opp til. I motsatt fall øker risikoen for feilinvesteringer og forsinket fremdrift i anskaffelsene.

Summen av planlagte investeringer i nytt materiell krever at vi evner å skalere vår virksomhet og innrette oss etter den økte oppdragsmengden. Dette er vi allerede godt i gang med.

Fremdriften innenfor noen prosjekter er dessverre ikke som planlagt. Her må vi være åpne og ærlige om utfordringen. For NH-90, som også ble nevnt under Forsvarssjefens foredrag sist mandag, er vi ikke fornøyd med fremdriften i leveransene og den manglende operative tilgjengeligheten. Leveransen av logistikkfartøyet Maud er forsinket. Etter planen skulle fartøyet allerede vært overlevert Sjøforsvaret, men planlegges nå overlevert høsten 2017.

Foto: Elisabeth Sandberg, Forsvarsmateriell

De problemer og utfordringer som er knyttet til disse leveransene er forstått og erkjent. Dette er komplekse leveranser og årsakene til avvik er sammensatte. Forsvarsmateriell har derfor sammen med sektoren og industrien rettet blikket fremover, iverksatt tiltak og jobber nå hardt for å få leveransene på plass.

Vi håndterer ca. 160 prosjekter i parallell. For de aller fleste av disse er fremdriften meget god, men det er naturlig nok unntakene som får oppmerksomhet.

I vår plan for videre utvikling frem mot 2020 ligger også en detaljert tiltaks- og gevinstrealiseringsplan for at vi skal bidra på lik linje med de andre etatene til å bruke mindre av fellesskapets penger på administrasjon. Planen gir et godt grunnlag for effektivisering og kvalitetsheving innenfor materiellinvestering, materiellforvaltning og intern drift. For å unngå diskusjon om reell effektivisering, har FFI bistått oss med å beregne basislinjer innenfor de nevnte tre områder. Gjennomføringen av tiltakene følger departementet opp som en del av etatsstyringen.

Lysbilde nr. 15: Industrisamarbeid

Vi skal følge opp internasjonalt materiellsamarbeid og bistå Forsvarsdepartementet i markedsføringen av norsk industri. Stortinget behandlet regjeringens Meld. St. nr. 9 Nasjonal forsvarsindustriell strategi i april 2016. Behandlingen av meldingen i Stortinget viste bred oppslutning om hovedlinjene i regjeringens politikk og den Nasjonale forsvarsindustrielle strategien.

Forsvarsmateriell er en viktig medspiller når Forsvarsdepartementet skal implementere strategien og er gitt konkrete oppgaver i den videre operasjonaliseringen.

I en pressemelding fredag i forrige uke om valg av Tyskland som strategisk samarbeidspartner for nye ubåter kan man lese:

«Norske bedrifter er verdensledende på noe av den teknologien som brukes i ubåter, og regjeringen vil bruke anskaffelsen som en døråpner for å sikre norsk forsvarsindustri internasjonal markedsadgang. Anskaffelsen av nye ubåter brukes aktivt opp mot internasjonale partnere for å videreutvikle en kompetent og konkurransedyktig norsk forsvarsindustri.

Tysklands tilbud til industrisamarbeid er i tråd med Stortingets ambisjon og vil gi en rekke gode muligheter for norsk forsvars- og sikkerhetsindustri innenfor de teknologiske kompetanseområdene, i tråd med Meld. St. 9 (2015-2016) Nasjonal forsvarsindustriell strategi.»

Dette er selve essensen i Stortingsmelding 9. Eksistensen av nasjonal forsvarsindustri er sterkt knyttet til nasjonale sikkerhetsinteresser. Forsvarsindustrien er en del av de samlede ressurser samfunnet benytter for å sikre en best mulig nasjonal beredskap og reaksjonsevne mot kriser og anslag. En nasjonal forsvarsindustri med kompetanse på kritiske kapabilitets- og teknologi-områder er derfor avgjørende for vår evne til å ivareta nasjonal sikkerhet.

Forsvarsmateriell skal gjennom sin kompetanse, markedskunnskap og erfaring gi gode råd til Forsvarsdepartementet ved beslutning om bruk av strategiens virkemidler for å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser. Vi vil også være en sentral faktor i den gjensidige informasjonsutveksling mellom forsvarssektoren og norsk forsvarsindustri som er vektlagt i strategien.

En av Forsvarsmateriells viktigste oppgaver er å være en krevende kunde også der hvor norsk forsvarsindustri prioriteres fremfor åpen konkurranse, være seg i utviklingskontrakter eller mere tradisjonelle produksjonskontrakter. Slik at industrien utvikler og produserer kosteffektive løsninger som tilfredsstiller sektorens behov og som derved også vil ha potensial for å lykkes på det internasjonale markedet.

Vi har en sentral rolle i å støtte markedsføringen av norsk industri i internasjonale markeder. I forbindelse med gjenkjøpsavtaler for internasjonale leverandører, er vi på denne måten med på å understøtte markedsadgang for norsk industri i et fortsatt lukket marked som kan bidra til et tilstrekkelig produksjonsvolum hos norsk forsvarsindustri. Anskaffelser til norsk forsvarssektor er i seg selv ikke nok til å bibeholde en teknologisk og kompetansemessig relevant forsvarsindustri.

Lysbilde nr. 16: Bilder fra NATO-øvelse

Flernasjonalt forsvarssamarbeid anses i økende grad som et viktig virkemiddel for å løse felles utfordringer i forsvarspolitikken. Stramme økonomiske rammer, prisvekst på militært materiell i tillegg til felles sikkerhetsutfordringer gjør det naturlig å styrke det flernasjonale forsvarssamarbeidet. Samarbeidet kan eksempelvis være større utviklingsprosjekter, rent innkjøpssamarbeid, felles understøttelse eller en kombinasjon av disse. Flernasjonalt samarbeid kan bidra til besparelser for partene, gitt riktige rammebetingelser og enighet om krav og tidslinjer for anskaffelsen.

Norge setter den kollektive forsvarsoppgaven til NATO høyt, og skal være en troverdig alliansepartner som bidrar aktivt inn i fellesskapet. Byrdefordelingen i alliansen gjelder ikke bare rene styrkebidrag, men også fremskaffelse av relevant materiell og kompetanse.

Forsvarsministeren understrekte viktigheten av samarbeidet med NATO presist i sin tale her i OMS i januar. Jeg siterer: «Uansett hvor mye penger vi bruker på Forsvaret, vil vi aldri kunne fullt ut ivareta vår egen sikkerhet alene. Til det er vi rett og slett for små og har for få innbyggere».

En rekke anskaffelser er gjennomført innenfor rammen av et internasjonalt materiellsamarbeid. Eksempler på dette er F-16, NATO Sea Sparrow missiler til fregattene og kortholdsmissiler til F-16 (Sidewinder). Internasjonalt materiellsamarbeid har vært nødvendig for å holde materiellsystemene oppdatert i levetiden ved å dele kostnader og utveksle erfaringer med andre nasjoner.

Norge støtter opp under initiativ i NATO for å ta frem felleskapasiteter. Oppfølgingen av disse områdene ledes og følges opp direkte av Forsvarsdepartementet, men Forsvarsmateriell er en aktiv støttespiller. Vi har fra 1. januar 2017 rollen som norsk representant i samarbeidsforaene i NATO Armament Groups. Vi er også engasjert i nordisk materiellsamarbeid, og har fra samme tidspunkt fått rollen som norsk representant i NORDEFCO COPA Armaments. COPA ARMA har ansvaret for materiellsamarbeidet innenfor NORDEFCO.

Lysbilde 17: Teknologi og fremtidstrender

Avslutningsvis vil jeg peke på områder som vil kreve mye av sektoren og industrien i tiden som kommer.

De største utfordringene og mulighetene er tempoet i teknologiutviklingen og vår evne til å forstå betydningen av digitalisering og fremtidstrender i det vi planlegger for å anskaffe, og konsekvensene for sektorens kompetanse. Utviklingen går fort og det krever høyere hastighet i gjennomføring av eksisterende og nye oppdrag. Dette er en erkjent utfordring i sektoren og industrien.

Vi står i begynnelsen av en digital revolusjon, og har kanskje ikke tatt det helt inn over oss?

Noen områder sektoren og industrien har på agendaen, er autonome systemer, kunstig intelligens, «internet of everything» og ikke minst Cyberdomenet som selvstendig krigføringsområde.

Det er betryggende å se hvordan sektoren og industrien mobiliserer i forhold til å forstå og møte utfordringen. FFI har presentert sin forskningsplan UTSYN som forteller hva det vil forskes på frem til 2020. Forsvarsdepartementet har satt i gang en helhetlig IKT-studie i forsvarssektoren, og norsk industri har en sentral rolle i forhold til teknologiske muligheter og trender.

Vi må uansett tenke mer standardisering og gjenbruk, vi må styrke samhandlingen innen sektoren og samarbeidet med industrien. En viktig oppgave blir å finne balansen mellom fremskritt og sårbarheter.

Lysbilde nr. 18: Vi utruster Forsvaret

Vi tar vår del av ansvaret som er tildelt oss i forsvarssektoren for å bygge et solid forsvar og vil gjøre vårt beste for å forvalte tilliten vi har fått på en god og ansvarlig måte i tråd med den langtidsplanen som Stortinget har vedtatt.

Statsråden sa fra denne talerstolen for en måned siden at «Jobben er ikke administrasjon, logistikk eller ildledelse. Den er ikke å fly, seile eller stå vakt. Jobben er å bygge Norges forsvarsevne». Forsvarssektoren er et fellesskap av kapasiteter. Vi lykkes bare sammen som én sektor.

Vi har holdt planen for Forsvarsmateriell og lagt til rette for å kunne henge med i det høye tempoet fremover. Vi skal ta vårt ansvar med å utruste Forsvaret med relevant og tidsriktig materiell for en styrket operativ evne. Takk for oppmerksomheten.

Link: Forsvarsmateriell sin hjemmeside

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen gjestet Oslo Militære Samfund med foredraget «Forsvaret nå og i fremtiden» mandag 30. januar 2017 klokken 18. Et stort presseoppbud og fullsatt sal. Forsvarssjefen holdt et langt og godt foredrag, sitt fjerde som Forsvarssjef.

Les opprinnelig manus her:

FSJ tale i OMS 30. januar 2017

Innledning

Kjære alle sammen!

I år er det ekstra hyggelig å stå her og rapportere om status i Forsvaret og ikke minst om mulighetene for fremtiden.

Langtidsplanen som ble vedtatt i november 2016 er en bevisst satsning på Forsvaret. Et økonomisk løft på ca. 180 milliarder over de neste 20 årene er historisk. Det er et løft som gjør det mulig å videreføre og modernisere hoveddelen av dagens forsvar. Det er et resultat som står langt fra, i positiv forstand, det utgangspunktet jeg fikk i oppdraget til et fagmilitært råd i oktober 2014.

Endringene i det sikkerhetspolitiske landskapet etter 2014 er hovedgrunnen til denne satsningen på Forsvaret. Vi erfarer økt usikkerhet i våre nærområder, motsetninger innad i Alliansen og innad i Europa. Det er utfordringer 360 grader rundt det europeiske kontinent, samt en større uoverensstemmelse mellom øst og vest enn det vi har hatt på lenge.

Russland har utviklet seg til å bli en betydelig sterkere politisk og militær makt, og som har vist vilje og evne til å bruke militærmakten for å nå sine politiske mål. Utfordringene har i tillegg resultert i flyktningestrømmer til Europa, terror og hybride trusler. EU og NATO har på mange områder ikke innfridd befolkningens forventninger om hvordan disse sikkerhetspolitiske utfordringene skal løses.

Langtidsplanen styrker Forsvarets operative evne, og den tilpasser Forsvaret til de nye utfordringene. Den vektlegger økt reaksjonsevne og styrking av de strategiske kapasitetene. Viktige elementer er en betydelig del «friske penger» og økt grad av effektivisering. Langtidsplanen medfører fortsatt omstilling i Forsvaret noe som naturlig skaper usikkerhet hos våre ansatte.

Jeg vil bruke dette foredraget til å si noe om den sikkerhetspolitiske utviklingen sett med militære øyne. Dernest vil jeg si litt om status på Forsvaret ved inngangen til 2017 med hovedvekt på de endringer vi har gjort det siste året. Til sist vil jeg trekke opp hovedlinjene for den omstilling og de implementeringer som ligger foran oss.

Sikkerhetspolitisk situasjon

Russlands intervensjon i Ukraina (2014) og involvering i Syria (2015) demonstrerer en militærmakt som i stor grad har lykkes med sitt pågående omstillings- og moderniseringsprogram. Vi ser en profesjonell militær struktur med høy strategisk og taktisk mobilitet, og med særdeles høy reaksjonsevne. Viktige satsningsområder er kontrollen med luftrommet, stillegående undervannsbåter og langtrekkende presisjonsvåpen. Dette er forhold som utfordrer vår og NATOs handlefrihet i det europeiske teater. Vi har sett dette demonstrert gjentatte ganger i Østersjøen, i Svartehavet og sist i Syria.

Utviklingen vi har vært vitne til i Russland de senere årene vil etter min vurdering fortsette, om enn noe forsinket som følge av den økonomiske situasjonen i Russland. Den gjør det helt nødvendig at NATO øker sin militære evne og øker reaksjonsevne på de militære kapasitetene.

Hvis vi ser på Russland i våre nærområder er det ingen tvil om at Arktisk har fått prioritet. Vi ser at baser reetableres og forsvarsanlegg gjenåpnes, og vi ser en hyppigere øvingsaktivitet i våre nærområder. Disse øvingene er blitt mer komplekse, de kommer med kortere varsel og vi ser gjennom øvelsene at deres evne til å påvirke både sjømål og luftmål er vesentlig forbedret. Vi må konstatere at betydelige deler av norsk infrastruktur er innen rekkevidde for de langtrekkende presisjonsvåpnene.


SE OGSÅ: Noen nyhetsklipp i kjølevannet av foredraget:
VG:
Forsvarssjefen vil ikke ha ansvaret for anti-terroraksjoner til havs
Framtid i Nord: – Vi skal kjempe for hovedbasen
VG: Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
Agderposten (NTB): Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
NRK Nyheter: NRK kveldsnytt
BFO: Forsvarssjefens årstale i OMS


De stillegående undervannsbåtene og deres aktivitet representerer en betydelig risiko i forbindelse med forsterkninger både til Europa, til Norge og Baltikum. Derfor har vi vektlagt den maritime dimensjonen i våre argumenter inn mot NATO. Den må tillegges større vekt, og vi må styrke både kompetansen og evnen vår på dette området. Vi argumenterer for disse forholdene i NATO til daglig, og de samme argumentene har vært viktig for de valg som er gjort i langtidsplanen.

På mange områder er konfrontasjonen mellom Russland og NATO på det retoriske området, hvor Russland søker å undergrave solidariteten i alliansen. Det er svært viktig at vi bidrar til at denne solidariteten i alliansen opprettholdes. Vi må sørge for at alliansen, i likhet med oss selv, har en god balanse mellom det å avskrekke og ha en dialog med vår nabo i øst.

I NATO-møter registrerer jeg også en dyp bekymring for utviklingen i Midtøsten. Her er det svake regimer, borgerkrig og rivalisering mellom stormakter som destabiliserer områdene. Det er en økende misnøye lokalt med de sittende regimer. Saudi-Arabia og Iran utøver en destruktiv maktkamp som bidrar til å holde liv i konfliktene i området. Disse konfliktene har, som vi har sett, resultert i en humanitær katastrofe som i neste omgang har medført økt flyktningestrøm til Europa.

De utfordringene vi ser i Midtøsten er i ferd med å spre seg til områder i Nord-Afrika og Sahel. Ustabile områder viser seg å gi grobunn for internasjonal terrorisme, slik vi har sett med ISIL i Irak og Syria. Når ustabiliteten sprer seg, så gir det økt grobunnen for spredning av internasjonal terrorisme. Vi ser grupper i Nord-Afrika, SAHEL, men også i Sør-Asia som gir sin støtte til ISIL og viderefører deres terrorideologi i andre deler av verden. Dette bekymrer oss som militære ledere.

Kampen mot ISIL har nå pågått i 3 år. 66 nasjoner er allierte i kampen for å bekjempe ISIL. Vi angriper dem på bred front med politiske, økonomiske og militære virkemidler. ISIL har tapt mye terreng og mange soldater. Troen på det fysiske kalifatet er uten tvil svekket. Vi vil vinne over ISIL i Irak og sannsynligvis også i Syria. Ideologien er imidlertid spredd og kan spres ytterligere, og et virtuelt kalifat er noe som bekymrer oss. Derfor vil alliansen, som nå sloss mot ISIL, fortsette kampen også etter at de er slått i Irak med de utfordringer som vi ser i Midtøsten, i Nord-Afrika og i Asia.

Jeg tror at denne type oppdrag, for å bekjempe internasjonal terrorisme og bidra til stabilitet i ulike deler av verden, vil være aktuelle oppdrag for det norske Forsvaret i lang tid fremover.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen holder sin årstale 2017 i Oslo Militære Samfund. Foto: Forsvaret Torbjørn Kjosvold

Status i forsvaret

Daglige operasjoner

Det bringer meg over til status i Forsvaret per i dag.

La meg innledningsvis slå fast at mye er bra! Det er det på materiellsiden vår, det er det særlig på personellsiden vår og det er det på treningsnivået spesielt i de områder hvor vi gjennomfører operasjoner. Det er synlig hjemme og det er synlig ute, og vi høster anerkjennelse for hvordan vi løser våre oppdrag.

Høsten 2014 økte vi tilstedeværelsen i Nord-Norge. Denne økningen er nå blitt den nye normen. Marinen har i snitt seilt 33 % av sine døgn i Nord-Norge de siste årene. Vi er nesten kontinuerlig tilstede med en undervannsbåt. Vi har økt antall MPA tokt, og vi har økt antallet nasjonale øvelser i Nord-Norge. Dette gjør vi for å overvåke hva som foregår i våre nærområder og ikke for å provosere vår nabo i øst.

I 2016 styrket vi Etterretningstjenesten (E-tjenesten). Både en fornying og en kapasitetsøkning har funnet sted. Marjata IV er det mest synlige resultatet av styrkingen i Etterretningstjenesten.

Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) jobber med kontinuerlig overvåking over våre interesseområder i tett samarbeid med E-tjenesten, slik de har gjort i en rekke år. Dette bidrar til å skape en situasjonsforståelse for hva som er normalt og unormalt og er et viktig grunnlag for både politiske og militære beslutninger. FOH evner å skille mellom det unormale og det normale. Russisk aktivitet i nordområdene i 2016 betegnes som normalt. Vi har ikke opplevd krenkelser eller provokasjoner. Snarer møtes vi med en profesjonell opptreden fra vår nabo i øst.

Suverenitetshevdelsen på grensen mot Russland, i vårt territorialfarvann og i luftrommet har også vært normalt det siste året, og ingen spesifikke hendelser har funnet sted.

Kystvakten (KV) har patruljert med 15 fartøyer frem til oktober og deretter med 14. Fiskeriaktiviteten er høy og sprer seg over stadig større områder, noe som uten tvil er en utfordring for utøvelsen av myndigheten. Kystvakten har gjennomført 1588 inspeksjoner i 2016, omtrent på normalen fra de foregående år. Mangelen på NH90 om bord er merkbar og det reduserer Kystvaktens operative evne.

I tillegg til myndighetsutøvelsen har Kystvakten også bidratt med 158 SAR oppdrag, 65 slep og 3275 andre oppdrag for andre departementer og etater.

Bistand til samfunnet

Myndighetsutøvelsen bringer meg over på neste punkt, hvordan vi har bistått samfunnet det siste året.

Omfanget av bistand er også karakterisert som normalt. To håndhevelsesbistand til støtte for politiet og 13 administrative bistand er gjennomført. Antallet eksplosivrydder (EOD) oppdrag har ligget på 350 det siste året.

Innenfor områdene hvor vi yter støtte til samfunnet og bistår til samfunnssikkerheten, har vi mye å være stolte av. Det forventes at Forsvaret eksempelvis skal støtte ved naturkatastrofer, eksplosivrydding samt ivareta helikopterberedskap for terrorbekjempelse. Jeg vil spesielt trekke frem det imponerende arbeidet som legges ned i 330 skvadronen for å holde Sea King-helikoptrene operative slik at vi er i stand til å levere den beredskap samfunnet forventer av oss. Heldigvis er det bare ett år igjen til de nye AW101 redningshelikoptrene begynner å overta denne rollen.

I vår støtte til samfunnet har det vært betydelige diskusjoner siste året om maritim kontraterror. La meg minne forsamlingen om at Forsvarets spesialkommando (FSK) ble opprettet i 1982 nettopp for å ivareta nasjonens evne til å håndtere maritim kontraterror. Forsvarets spesialkommando er avhengig av en rekke ressurser fra det øvrige Forsvaret for å løse denne oppgaven. Den er kompleks og den er en militær operasjon.

I de senere årene har vi også vektlagt utfordringen knyttet til skip i fart, og da særlig i Oslofjorden. Et Sea King helikopter er satt på beredskap spesifikt for dette formålet.

Samarbeidet med politiet er meget bra på alle nivåer, lokale politimestre mot Heimevernet, politiledelsen mot FOH og våre spesialsoldater mot beredskapstroppen. Vi erkjenner at det er for få ressurser i Forsvaret og politiet når vi ønsker å bruke de samtidig. Vi opplever det til daglig når vi øver sammen, og dette bidrar til å svekke utbyttet. Vi øver også hver for oss og det er det ingen dramatikk i. Da ser vi at ressursdimensjonen er bedre tilpasset behovet, og øvelsene fungerer rimelig greit med et godt utbytte.

Operasjoner i utlandet

Også i 2016 har vi vært engasjert i operasjoner internasjonalt. Fortsatt er vi med i seks operasjoner fordelt på 11 steder. Strikken er fortsatt strukket svært langt, men den har vitterlig holdt de siste 12 månedene. Det er takket være den enorme innsatsen og viljen som vårt personell legger ned for å lykkes med de oppdragene de er gitt.

I Afghanistan går vi nå inn i vårt 15. år. Oppdraget er fortsatt å være mentorer for spesialpolitienheten (CRU) i Kabul. Soldatene våre er involvert i tøffe kontraterror-operasjoner og det har de også vært i 2016. Måten vi gjennomfører mentoreringen av spesialpolitiet høster vi stor anerkjennelse for. Nettopp derfor har vi også sett at flere av våre soldater har blitt hedret på bakgrunn av den innsatsen, og det motet de har vist, i operasjoner.

Når jeg besøker Afghanistan, eller leser om Afghanistan her hjemme, så får jeg høre fra de fleste eksperter at utviklingen går feil vei. Samtidig konstaterer jeg at det første året, uten NATO kampstyrker på bakken, har Taliban ikke maktet å ta kontroll over hverken byer eller tettsteder. Antallet angrep og anslag i Kabul er lavere enn året før. De afghanske sikkerhetsstyrkene har tatt færre tap, men vi anslår derimot at Taliban har tatt flere tap. Ikke alt er nødvendigvis negativt.

I NATO har vi tro på at den sittende regjeringen vil evne, gjennom sine egne styrker, å få større grad av kontroll i landet. Derfor er også viljen stor til å bli stående lengre enn planlagt, nettopp for å bistå afghanerne i å lykkes med å sikre kontroll i eget område.

Den andre operasjonen vi har vært involvert i er Operation Inherent Resolve (OIR) i Irak og Syria. I Erbil gjennomfører vi mentorering av Peshmergaen. Peshmergaen er en milits og den bidrar i dag i kampene mot Mosul. Vi ser at vårt oppdrag går mot sin slutt i Erbil. Vi har startet en nedtrapping og alternativer til mentorering i Irak er under vurdering.

Vi er også med i FN-operasjoner, og de to største er MINUSMA i Mali og UNMISS i Sør-Sudan. Vi registrer, i likhet med de fleste vestlige land, at FN-operasjonene har endret karakter. Det er mer snakk om å opprette og bevare fred med makt. Dette krever mer robuste mandat. Forventningene til FN-styrker er annerledes enn tidligere, hvor særlig det å beskytte sivilbefolkningen blir stadig viktigere.

FN har selv undersøkt sine egne operasjoner og konkludert med at ledelse, styrkesammensetning, kampkraft til styrkene og moral ikke er god nok og at det må gjøres forbedringer. Vi ser eksempler på dette i Mali, hvor man vektlegger vestlig ledelse av operasjonen og flere militære kapasiteter som gjør styrkene mer robuste.

Vi bidro innledningsvis i Mali med etterretningsanalytikere, og det siste året har vi bidratt med et C-130 taktisk transportfly (27 jan-27 nov 2016). Det har ikke utelukkende vært til transport over lange avstander. De har også bidratt direkte med taktisk støtte til spesialstyrker fra andre nasjoner og MEDEVAC av skadde soldater i FN-sammenheng.

I Sør-Sudan er utfordringen annerledes. For alle praktiske formål foregår det der nå en reell borgerkrig. Vår bekymring er å ivareta sikkerheten til våre observatører. Vi har derfor sørget for at de er ordentlig bevæpnet, og vi omgjør oppgavene og rollene fra rene observatører til bidrag i staber og i et fellesskap.

NATO

Et annet internasjonalt bidrag er selvfølgelig deltagelsen vår i NATO.

NATO står overfor en rekke ulike utfordringer i dag. Nordområdene, som vi kjenner godt til, men det er også utfordringer i Baltikum og Polen, i Svartehavet og rundt Krim, i Midtøsten og Nord-Afrika, og i Tyrkia som følge av kuppforsøket i fjor sommer. Disse ulike utfordringene preger Alliansen og de synliggjør nasjonenes ulike interesser. Det er ikke til å unngå at det stilles spørsmål om hvilke sikkerhetsutfordringer NATO skal håndtere og hvordan de skal håndteres.

Det er også stilt spørsmål om hva strategien til NATO er, og hva føringene til våre soldater er. Strategien er politisk besluttet og ligger fast. Den består av tre søyler; kollektivt forsvar, krisehåndtering og samarbeid og sikkerhet. Selv om den ligger fast så er det hevet over tvil at fokuset på det kollektive forsvaret er blitt større etter 2014. Vi ser dette særlig gjennom fornying av planverk, Graduated Response Plans, som fokuserer på planverk for krisesituasjoner og for alle regioner. Den vektlegger å øke reaksjonsevnen uten samtidig å øremerke styrker til de ulike planene.

NATO har også, på bakgrunn av toppmøtet i 2014 i Wales, økt sin tilstedeværelse i ytterkanten av Alliansens territorium. Vi startet med beroligende tiltak, såkalte Assurance Measures, og har beveget oss til enhanced Forward Presence (eFP) med direkte avskrekkelse overfor vår nabo i øst.

Norge har bidratt fra starten av med beroligende tiltak og vi bidrar også i avskrekkelsestiltak (eFP) i løpet av 2017. Vi vil her delta sammen med Tyskland og Nederland i Litauen.

Jeg nevnte fra denne talerstolen i fjor at forventningene til Norge innad i Alliansen er økende. Dette er et bilde som har forsterket seg ytterligere i gjennom de siste 12 månedene. I 2017 bidrar vi også i VJTF gjennom en lokaliseringstropp fra Brigade Nord som deltar sammen med Storbritannia. I tillegg har vi kommandofartøyet i NATOs stående marinestyrke de neste 12 månedene. Det er ikke mer enn to år siden vi gav kommandoen fra oss.

Styrkeproduksjon

Grunnlaget for alle disse operative leveransene i det daglige er vår styrkeproduksjon.

Leveransen i operasjoner, både hjemme og ute, har holdt høy kvalitet. Dette har vi oppnådd gjennom å prioritere, og det har gått på bekostning av bredden av strukturen. Jeg har også gitt klart uttrykk for at jeg er bekymret for etterslepet i vedlikehold, reservedelssituasjonen, bemanningsnivået på våre operative enheter og treningsnivået. Den nye langtidsplanen gir nå midler til å gjøre noe med dette. Skal vi bedre reaksjonsevne og tilgjengeligheten så må vi prioritere styrkeproduksjon. Den må bli bedre, den må bli smartere og vi må tilpasse oss de operative leveransen som forventes.

Dette er vi godt i gang med, og la meg her få berømme Sjøforsvaret for de grepene de har tatt i løpet av 2016. Styrkeproduksjonen er kraftsamlet, den er gjort mer målrettet, Flag Officer Sea Training (FOST) i Storbritannia utnyttes langt bedre og tiden man bruker på oppøving er forkortet. Dette har bidratt til å øke tilgjengeligheten på våre fartøyer. I tillegg har man redusert antallet i ledelse, støtte og administrasjon, på kaien og på skolene i Bergen og økt antallet tilsvarende på våre operative enheter. Konsekvensen som dere ser av bildet er fire fullt bemannede fregatter og fem fullt bemannede korvetter på øvelse FLOTEX i november 2016. Dette har man fått til som resultat av tøffe prioriteringer. Sjøforsvaret har samtidig vist at det er mulig å omprioritere og øke sine leveranser. De øvrige forsvarsgrener er på vei og vil følge etter med tilsvarende løsninger.

COLD RESPONSE 2016 var som i 2014 en øvelse med 14 nasjoner og ca. 15000 soldater. Tilbakemeldingen fra de deltagende avdelingene har vært meget god. Vi gir en øvelse som alle føler har merverdi. Særlig gledelig er det at USMC deltok i stort omfang. Det medførte at vi fikk testet mye av vårt planverk for mottak av allierte forsterkinger. Dette har gitt oss mye verdifull lærdom. Men viktigst er kanskje solidariteten mellom de nasjoner som har deltatt. Det at så mange soldater har blitt bedre kjent med norsk geografi og de klimatiske utfordringer de finner her, er med på å skape troverdighet til de forsterkningsplaner som NATO nå utarbeider.

Når vi snakker om styrkeproduksjon, og at personellet er vår viktigste ressurs, ønsker jeg å trekke frem de vernepliktige. De vernepliktige er fortsatt hoveddelen innenfor mange av våre operative avdelinger. Mitt inntrykk, også i år etter å ha besøkt mange av dem, er at de vernepliktige holder en meget høy standard. Dette gjelder særlig innen kompetanse, motivasjon og holdninger de viser i den daglige tjenesten. De når stort sett langt lengre enn de fleste av oss forventer. Det beste eksemplet er fortsatt GSV, og jeg har brukt det mange ganger tidligere. La meg i år få trekke frem Luftvernbataljonen på Ørlandet som nå økes i omfang. De deployerte til Warszawa med vernepliktige soldater sommeren 2016 hvor de etablerte beskyttelse rundt NATO toppmøtet. Disse var særdeles gode ambassadører for Norge og det norske Forsvaret i den sammenheng.

Like etterpå fikk vi også allmenn verneplikt for første gang i reell sammenheng. I august 2016 var kvinneandelen på rekruttskolen 26,9% prosent. Det er 50 % økning fra året før. Den høye andelen har vi hatt nå i seks måneder og det har stort sett gått bra. Selvfølgelig har vi hatt en del utfordringer og de har også vært i media, og da særlig i sammenheng med sanitær- og bekledningssituasjonen. Dette jobber vi med for å bedre situasjonen så raskt som mulig.

Et annet element i styrkeproduksjonen er den nye militære ordningen. Den ble implementert 1. januar i fjor. Vi har vektlagt en ovenfra og ned implementering, hvor det som heter OR9 er tilsatt i forsvarsgrenene og i de ulike DIFene. Dette er en villet løsning fra forsvarsledelsen. Vi trenger flere spesialister fordi vi må øke kompetansen ved våre operative avdelinger. Det strukturelle rundt ordningen er stort sett på plass. Når jeg sier det strukturelle så tenker jeg på regelverk, bestemmelser, prosedyrer osv. Utdanningssystemet for de nye spesialistene er også under implementering, og konvertering fra offiser til å bli befal er i gang.

Det vi derimot må jobbe med i årene fremover er kultur. En kultur som går på rolleforståelsen mellom offiserer og befal/spesialister i fremtiden, samt ansvars- og myndighetsfordelingen. Dette er grunnleggende for å etablere en gjensidig respekt innenfor disse søylene og en gjensidig respekt mellom søylene. Mye skal endres for at OF- og OR-systemet skal virke etter sin intensjon. Det går mye på å synliggjøre hvilke roller vi skal ha, veldig mye på å bevisstgjøre oss på hvilke oppgaver som tillegges hvem, og hvilket ansvar og myndighet vi har i organisasjonen. Jeg er trygg på at vi skal klare å skape en god kultur på dette området, men det vil ta tid.

Langtidsplanen

Da går jeg fra nåsituasjonen og inn i tiden som kommer.

Fremtiden gir en rekke muligheter for Forsvaret. Langtidsplanen fikk navnet Kampkraft og Bærekraft. Jeg er meget tilfreds med langtidsplanen som er vedtatt. Kampkraft med vekting på tidlig varsling, økt reaksjonsevne, styrket beredskap og modernisering. Bærekraft basert på økt økonomisk satsning, effektivisering innad i Forsvaret og en erkjennelse av den spesifikke kostnadsveksten på militære systemer. Det faktum at det er et forlik mellom regjeringen og Arbeiderpartiet, gjør at denne planen har høy troverdighet hos meg.

Styrke grunnmuren

La meg gå inn på noen av de områdene vi satser på. Det første jeg vil legge vekt på er grunnmuren.

Hele planen bygger på det faktum, som vi har uttalt gang på gang de senere årene, at vi må få det vi har til å virke. Det er dette å styrke grunnmuren dreier seg om. Det dreier seg om å øke tilgjengelighetene på eksisterende struktur. Det er grunnlaget for at vi skal kunne styrke vår operative evne.

Grunnmuren omfattes av vedlikehold, reservedeler, bemanning og aktivitet. Tiltakene innenfor disse områdene må i all hovedsak foregå i sekvens (ref. figur). Det er tidkrevende å løse disse utfordringene. Dette på grunn av både økonomien som stilles tilgjengelig og vår egen kapasitet til å håndtere de utfordringer som ligger der. Mange av reservedelene har lang ledetid, og det vil være tidkrevende å utdanne personell som skal bidra til oppbemanning.

I det fagmilitære rådet identifiserte vi et gap på ca. tre milliarder kroner for å drifte den vedtatte strukturen. Nå er ikke Langtidsplanen identisk med det fagmilitære råd og som sådan vil avviket være noe forskjellig. Med utgangspunkt i Langtidsplanen og budsjettet for 2017, så har regjeringen det første året bevilget ca. 800 millioner kroner til vedlikehold og reservedeler. I 2018 vil dette videreføres i tillegg til at man bevilger ytterligere summer for å trappe opp vedlikeholdet og for å komme i gang med oppbemanningen. I 2019 blir det nok en økning som gjør det mulig å øke aktivitetsnivået. Når vi er kommet til 2021 vil driftsbudsjettet for den vedtatte strukturen være stabilisert på et langt høyere nivå enn ved inngangen i 2016.

Alle forsvarsgrener vil få en del av styrkingen fra starten av, men vi søker å prioritere på en slik måte at vi oppnår en økt operativ evne raskest mulig, samtidig som vi håndterer de største utfordringene på et tidlig stadium.

Investeringer

Så over til den andre dimensjonen, nyinvesteringer i strategiske kapasiteter.

Dette dreier seg om Etterretningstjenesten, F-35, luftvern, maritime patruljefly, ytre kystvaktfartøyer og undervannsbåter.

Investeringen i Etterretningstjenesten er i gang og vil fortsette i hele perioden.

Jeg er svært glad for at de 52 F-35 flyene ble bekreftet. De første fire er mottatt og opererer til daglig ut fra Luke Airforce Base i Arizona i USA. Utdanning av flyvere og teknikere er kommet godt i gang. Vi vil motta ytterligere seks fly i løpet av dette året, og de første vil ankomme Ørlandet mot slutten av året. På Ørlandet er vi i rute for å kunne ta imot flyene på dette tidspunktet.

Et annet område vi satser på er luftvern. Oppbyggingen av flere NASAMS stridsgrupper er godt i gang. Kampluftvernet til Hæren skal anskaffes i perioden 2018-2021, og langtrekkende luftvern følger deretter fra 2022. Denne oppbyggingen krever også en betydelig oppbemanning og er en utfordring som må håndteres i tett koordinering med investeringsplanen.

De aldrene Orion-flyene skal erstattes med P8, en spesialbygget Boeing 737. Flyene planlegges levert mellom 2021-2022. De skal opereres fra Evenes og setter press på utbyggingen der for å være klar til å ta imot dem. P-3 vil bli operert fra Andøya frem til dette tidsrommet.

Regjeringen har besluttet å erstatte Nordkapp-klassen med tre nye helikopterbærende ytre kystvaktfartøyer. Ressurser for denne investeringer er satt av i perioden 2018-2025.

Til slutt har man besluttet å anskaffe fire nye undervannsbåter til erstatning for den aldrende Ula-klassen. Hvem om skal bygge disse besluttes inneværende år, og leveransen av den første undervannsbåten er planlagt til 2026.

Ingen av Hærens kapasiteter er ført opp på plansjen. Imidlertid går moderniseringen av CV90 for fullt og avsluttes inneværende år. Det er satt av penger for oppgradering av stridsvogner og anskaffe nytt artilleri i perioden 2020-2023. Her vil imidlertid utredningen av landmakten kunne konkludere med andre plattformer for ildkraft i Hæren.

Landmaktsutredningen

Som dere vel kjenner til fikk jeg i oppdrag å utrede landmakten og sørge for dens relevans for de utfordringer vi ser inn i fremtiden. Statsråden ønsket, som hun var inne på i sin tale, å sikre seg at de investeringer vi skal gjøre i landmakten er riktige for den landmakten vi trenger for å håndtere våre fremtidige utfordringer.

Fortsatt er det de dimensjonerende oppgavene til Forsvaret som setter rammer for hvilken landmakt vi skal ha. Fortsatt er det slik at det er våre forsvarsplaner, løst i en fellesoperativ kontekst og i samarbeid med NATO, som også er rammer for fremtidens landmakt. Til sist må vi holde oss innenfor de økonomiske rammene i Langtidsplanen når vi skal bestemme oss for hvilke løsninger vi kan velge.

Innenfor disse rammene så skal vi studere hvilke muligheter det er, og vi skal anbefale den som er best egnet for oss. Momenter og forhold som reaksjonsevne, kampkraft, mobilitet og utholdenhet er viktige faktorer i denne vurderingen. Jeg har lagt vekt på at det må være en helhetlig løsning for landmakten. En løsning tilpasset den fellesoperative rammen Langtidsplanen har konkludert med.

Hæren og Heimevernet skal ses i sammenheng. Det skal vi definitivt gjøre, men det er ikke ensbetydende med at vi anbefaler at Hæren og Heimevernet skal slås sammen. Det får utredningen ta stilling til etter hvert.

For å gjennomføre utredningen har vi etablert en arbeidsgruppe som allerede er godt i gang. Vi har også etablert en referansegruppe med kompetanse og ansvar innen samfunnssikkerhet, teknologi og teknologiutvikling, innen NATO og hvordan andre nasjoner tenker rundt landmakten inn i fremtiden. Bredden av referansegruppens kompetanse er viktig og relevant for utredningsarbeidet.

Til nå har arbeidsgruppen etablert seks ulike konseptuelle tilnærminger til hvilken landmakt vi skal ha. Vi ser nå på konsekvensen av disse alternativene, både i et strategisk perspektiv og ikke minst i en operativ landmilitær sammenheng. Vi kommer etter hvert til å gjøre nedvalg for så å og gå videre og se på organisatoriske og kompetanserelaterte løsninger av de ulike konseptene.

Landmaktsutredningen skal fremlegges i Prop. 1. i oktober 2017.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen holder sin årstale 2017 i Oslo Militære Samfund. Foto: Forsvaret/Torbjørn Kjosvold

Omstilling

La meg så gå over på det jeg kalte var en omstilling.

Langtidsplanen innebærer et betydelig antall endringer i Forsvaret. Endringer i den operative struktur, endringer i basestrukturen, endringer i organisering og endringer i kompetansebehovet.

Forsvarsstaben har utviklet en helhetlig implementeringsplan for 35 enkelttiltak de kommende årene. Vi må vektlegge effekten av endringene, resultatene vi ønsker å oppnå og konsekvensene av de endringene vi gjør, samt hvordan tiltakene henger sammen med hverandre og hvilken risiko som foreligger for at vi ikke når de målene og effektene vi er ute etter. Endringene kommer som oppdrag til DIF-sjefene i Forsvaret, men Forsvarsstaben må, og vil ha, en betydelig rolle i å koordinerer og synkronisere disse tiltakene, slik at vi når de effektene vi ønsker.

Effektivisering

En av de andre områdene som vil berøre oss knytter seg til effektivisering. Det er ikke noe ukjent fenomen for oss i Forsvaret, og kravet for de kommende fire årene er betydelig. La meg understreke en ting, det er sektoren som har et krav om å effektivisere 2,1 milliarder kroner. For Forsvaret er andelen ca. 1,4 milliarder. Vi skal effektivisere 270 millioner i inneværende år, ytterligere 251 i 2018, nye 400 på toppen av det i 2019 og nye 491 i 2020. Det er tøft, men jeg tror det er oppnåelig. McKinsey påpekte dette potensialet for oss, og tilsvarende er gjennomført i en rekke land som det er naturlig å sammenligne oss med. Men alle disse landene er enig om at det har vært tøft å nå målene.

En del av de grepene vi gjør startet allerede nå 1. januar. Vi gjenopprettet forsvarsgrensjefer. De har fått et helhetlig ansvar for den operative leveransen, for styrkeproduksjonen, for understøttelsen av sine strukturelementer. Det er avgjørende for å kunne hente ut effekter og drifte på en mer rasjonell måte.

Vi har redusert ledelse, støtte og administrasjon. Forsvarsstaben har gått foran og sammen med nedleggelsen av syv DIFer som nå er samlet i Forsvarets fellestjenester, har vi allerede tatt ut 116 ÅV på dette området.

Vi har også i løpet av det siste året endret HR-systemet i Forsvaret hvor vi vektlegger bedre bruk av datasystemer i Forsvaret. Fremfor at alle avdelinger har sin egen personelloffiser så er det nå en serviceenhet i Forsvarets personell og verneplikt senter (FPVS) som understøtter alle sjefer på ulike nivå. I sum har vi redusert 248 stillinger rundt om i Forsvaret.

I Sjøforsvaret, som ligger først og som jeg var inne på i sted, så har man kollapset antall nivåer i organisasjonen for å overføre personell fra ledelse, støtte og administrasjon og ut på de operative enhetene.

Et annet område hvor effektivisering blir viktig er innenfor logistikk. Vi er også der godt i gang. Her sentraliserer vi innkjøpsprosessen og gjøre den mer profesjonell. Alle områder knyttet til lagring, distribusjon og vedlikehold av materiell blir gjennomgått. Målet er å restrukturere de til å bli mer hensiktsmessige. Dette kan vi gjøre i samarbeid med næringslivet. Også her er vi godt i gang. Flere tiltak er gjennomført de senere år, hvor Drytech på proviant og WilNor innenfor hele logistikkstøtten til Heimevernet er eksempler på det. Det er først og fremst for å få økonomiske innsparinger vi gjør dette, men løsningene må samtidig være hensiktsmessige sett med våre øyne. De må ivareta våre behov for beredskap, og de må i alle sammenhenger være innenfor de sikkerhetskravene vi stiller.

Det siste punktet knyttet til effektivisering er utdanningsreformen vår. Den alene skal vi spare 560 millioner kroner i året på. Vi etablerer en felles høyskole, hvor høyskolen, alle krigsskolene og alle befalsskolene samles under en ledelse. Krigsskolene vil imidlertid bli værende der de er i dag.

Fokuset skal være profesjonskompetansen vår. Vi skal utnytte det sivile utdanningssystemet bedre for å bygge denne og øvrig kompetanse som vi trenger. Målet er å redusere på administrasjon og å styrke fagmiljøene i så stor grad som mulig.

Alle skolene vil bli overført til Forsvaret høyskole 1. august 2017. Dette gjør vi for å forenkle fornyingsprosessen. Høyskolen har nettopp mottatt oppdrag og mandat om å utvikle det nye skolesystemet for Forsvaret. Løsningen skal være klar innen utgangen av 2017, og implementeringen starter 1. august 2018.

Ivaretakelse av personell

Som jeg sa, så berører omstillingen nesten alle våre ansatte.

Omstillingen innebefatter å oppbemanne prioriterte operative avdelinger, og nedbemanne på avdelinger som hovedsakelig er knyttet til ledelse, støtte og administrasjon.

Hovedtyngden av omstillingen og det som vil berøre de fleste er en kompetansevridning. Det vil berøre alle de 1400 ÅV som er beskrevet i LTP. Selve nedbemanningen er lavere og ligger på ca. 600 ÅV. Det som ikke er tatt med er konsekvenser av løsninger innenfor lagring, distribusjon og vedlikehold dersom vi går i partnerskap med sivil industri.

Jeg kan godt forstå at dette skaper usikkerhet og sågar frustrasjon hos våre ansatte, for de fleste blir på en eller annen måte berørt. Denne usikkerheten er det et lederansvar å håndtere. Det er vi som ledere som må ta vare på våre ansatte. Det er vi som ledere som må være tydelige og skape forutsigbarhet i den situasjonen vi er i.

Vi har tidligere benytte omstillingsenheter. Vi har nylig brukt den i forbindelse med endringer i HR-organisasjonen. Denne omstillingsenheten vil gå videre og vil etter beste evne bistå med å ivareta personellet. Målsettingen er at flest mulig skal vri kompetansen sin og gå inn i en annen stilling i Forsvaret. For noen vil imidlertid den andre stillingen mest sannsynlig være på utsiden av Forsvaret.

Omstillingen skal gjennomføres i henhold til gjeldende regelverk i staten og i tett samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene.

Avslutning

La meg avslutte denne orienteringen med å vektlegge noen viktige forhold.

For det første at mye er bra i Forsvaret i dag. Dette gjelder både materiell og soldater som løser sine oppgaver på en forbilledlig måte. Manglene ligger imidlertid i breddeforsvaret.

Langtidsplanen som Stortinget vedtok i november i fjor er tråd med de behov Forsvaret har for å kunne utvikle seg og være relevant i fremtiden.

I det korte perspektivet har Langtidsplanen fokus på å øke den operative evnen. Regjeringen gir oss betydelige friske midler for nettopp dette formålet. Vårt bidrag er å øke ressursfrigjøringen på lavere prioriterte områder slik at vi også direkte bidrar til å styrke den operative evnen. Begge deler fordrer en ting, at vi som ledere i Forsvaret har god gjennomføringsevne i alle de tiltakene som skal implementeres.

Takk for oppmerksomheten.

SE OGSÅ: Noen nyhetsklipp i kjølevannet av foredraget:
VG:
Forsvarssjefen vil ikke ha ansvaret for anti-terroraksjoner til havs
Framtid i Nord: – Vi skal kjempe for hovedbasen
VG: Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
Agderposten (NTB): Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
NRK Nyheter: NRK kveldsnytt

 

Mandag 23. januar gjestet oberstløytnant Palle Ydstebø ved Forsvarets stabsskole Oslo Militære Samfund hvor han foredro om «hybrid» krigføring. Manus vil bli publisert rundt 1. februar men i mellomtiden kan du først lese introduksjonen til foredraget, se plansjene han presenterte samt lytte til podcast fra foredraget.

Introduksjon:

Er Hybridkrig en trussel mot Forsvarets evne til å løse sitt samfunnsoppdrag?

Ja. Hybridkrig som begrep kan effektivt undergrave Forsvarets evne til å forstå virkeligheten og den konflikt det faktisk står i, og bli et nytt militærteoretisk moteord som undergraver offiserenes evne til å forstå og forklare framtidens konflikter.

Etter Russlands annektering av Krim og krigen i østre Ukraina har «hybridkrig» vært det mest brukte ordet for å beskrive det som foregikk, foregår og hva en trussel fra Russland består i. Det til tross for at det ikke finnes en enhetlig eller fyllestgjørende definisjon av begrepet, og at de som forsker på det «hybride» ikke finner noen fungerende definisjon. Fungerende vil si en definisjon som gjør begrepet egnet til å forklare det det brukes om. Det verste hybridhysteriet har gitt seg, men fortsatt er orden med på å definere Forsvarsdebatt og analyser.

Palle Ydstebø – Hybrid Krigføring. Foto: OMS

Det er mindre kjent at «hybrid» som militært begrep ble tatt i bruk like etter Irakkrigen startet, at Libanonkrigen i 2006 er forsøkt forklart som «hybrid» etter at NATO konstaterte at begrepet ikke tilfører noe når det gjelder å håndtere NATOs utfordringer. Men det var i 2001.

Russiske militære bruker selv ikke «hybrid»-begrepet når det gjelder egen doktrine eller krigføring; «hybride» operasjoner beskrives i russisk militære tidsskrift som noe vesten bruker mot Russland, og brukte mot Sovjetunionen helt fra de vestallierte intervensjonene etter at Russland sluttet separatfred med Tyskland i 1918.

Presentasjonsfoiler vist under foredraget:

2017-01-23_OMS_Hybridkrig_plansjer

 

Foto: OMS

Mandag 16. januar 2017 hadde Oslo Militære Samfund den store gleden av å ha finansminster Siv Jensen (Frp) på talerstolen. Jensen leverte et særdeles godt og inspirerende foredrag om makrotrender i økonomien og da med et særskilt og naturlig fokus på forsvarsøkonomien.

 

Makrotrender i økonomien, med fokus på forsvarsøkonomien – Fra foredraget til finansminster Siv Jensen i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS

 

Neste mandag gjester oberstløytnant Palle Ydstebø Oslo Militære Samfund hvor han skal foredrag om hybridkrigføring. Vel møtt til våre medlemmer!

Foto: Anders Fjellestad, FMS

Statsråd Ine Eriksen Søreide, forsvarsminister gjestet et fullsatt Oslo Militære Samfund mandag 9. januar 2017 med Forsvarsministerens årlige statusoppdatering.

Kjære alle sammen,

Takk for at dere har kommet hit i kveld. For meg er det alltid et høydepunkt å være her, og forsvarsministerens årlige OMS-tale er en institusjon i seg selv. Jeg har altså ikke for vane å omtale meg selv i tredjeperson, men dette r som sagt en institusjon. Og jeg kan forsikre forsamlingen om at jeg ikke pleier å ønske min familie velkommen til forsvarsministerens bursdagsselskap. I år faller denne talen sammen med tidspunktet for annonseringen av hvem som får Gunnar Sønstebys minnepris. Den går til alle Forsvarets veteraner – en tildeling jeg synes er veldig fortjent.

#

«Alt går så fort i våre dager», sang Odd Børretzen. Jeg synes ikke det er lenge siden vi var samlet her på denne tiden i fjor. Det har vært et innholdsrikt, travelt og krevende år. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er fortsatt kompleks og uforutsigbar. Et mer selvhevdende Russland, kampen mot voldelig ekstremisme og følgene av konflikt og ustabilitet i Nord-Afrika og Midtøsten er fortsatt de mest fremtredende utfordringene for europeisk og transatlantisk sikkerhet.

Dette faller sammen med store politiske endringer både i Europa og USA. Vi ser en trend i flere land, hvor motsetningene øker både i befolkningen og mellom folket og myndighetene. Troen på demokratiske institusjoner, politikere og media minker. Samtalen i det offentlige rom og i sosiale medier preges i økende grad av konfrontasjon, desinformasjon, forenklinger og fremmedfrykt. Dette er utviklingstrekk som bekymrer meg, fordi de også kan få konsekvenser for internasjonal forsvars- og sikkerhetspolitikk. I en usikker tid trenger vi mer tillit, mer samarbeid og flere felles løsninger. Ikke det motsatte. Vi må ta på alvor den utviklingen vi ser nå. Jeg har i mange sammenhenger over tid uttrykt bekymring for «helsetilstanden» i europeisk politikk.

#

Siden sist vi møttes her, har kampen mot voldelig ekstremisme hatt en viss framgang. Det er kanskje ikke det inntrykket vi sitter igjen med etter et blodig 2016, men ISIL er under hardt press og i ferd med å tape terreng både i Irak og Syria. Samtidig skal vi ikke ha noen illusjoner. Vi har fortsatt langt igjen. Vi skal ikke undervurdere ISILs evne til å omorganisere seg og endre strategi, eller ta lett på at Al Qaida og Al-Nusra-fronten den senere tid har styrket seg. Kampen mot voldelig ekstremisme vil være langvarig og kompleks. Og den må føres bredt, både når det gjelder virkemidler og geografi.

Men vi ser i kampen mot ISIL, er at det er summen av alle tiltakene som gir effekt. Det gir grunn til forsiktig optimisme. Det er også et viktig bevis på hvor nødvendig det er å samarbeide og finne felles løsninger på felles utfordringer. Over 60 land, inkludert Norge, deltar i den internasjonale koalisjonen mot ISIL. Vi ville ikke hatt denne framgangen hvis vi ikke hadde stått sammen.

Årets tittel på foredraget var "Kampkraft og bærekraft i usikkerhetens tid".Årets tittel på foredraget var «Kampkraft og bærekraft i usikkerhetens tid». Foto: Anders Fjellestad, FMS

#

Det som har preget det forsvars- og sikkerhetspolitiske året mest her hjemme er nok likevel den nye langtidsplanen for forsvarssektoren. Vi har hatt grundige prosesser og omfattende debatter. De har i all hovedsak vært gode og saklige. Jeg vil takke alle som har bidratt til det – fra engasjerte privatpersoner uten noen forsvarstilknytning, men med et stort hjerte for Forsvaret, til forsvarsansatte, akademikere, forskere, journalister, redaktører, politikere og pensjonerte offiserer.

Planen ble vedtatt av Stortinget i november. Den representerer et historisk løft for Forsvaret, med en økning i forsvarsbudsjettet på om lag 180 milliarder kroner over de neste 20 årene, etter forliket. Og jeg vil understreke at dette er friske penger. Aldri før har forsvarsbudsjettet fått en større økning enn nå. Og her er det viktig å huske utgangspunktet: I langtidsplanen for 2008-12, skulle Forsvaret styrkes med 800 mill. kr til sammen over fire år. I langtidsplanen for 2013-16, skulle ikke Forsvaret tilføres noen friske penger, men omdisponere 634 mill. kr fra operasjoner i Afghanistan til andre formål i Forsvaret. I langtidsplanen regjeringen nettopp har fått vedtatt i Stortinget, skal forsvarssektoren styrkes med om lag 7,6 milliarder kroner over de neste fire årene. Og vi begynner styrkingen umiddelbart, i budsjettet for 2017.

Det betyr ikke at vi med dette har løst alle Forsvarets utfordringer. Men vi har snudd den langvarige, negative utviklingen og lagt det nødvendige grunnlaget for å bygge et forsvar med den kampkraften og bærekraften som kreves i en ny tid. At den offentlige forsvarsdebatten fortsetter med stort engasjement og ulike meninger er jeg glad for. Det trenger vi. For nasjonens sikkerhet angår oss alle.

Det viktigste jeg skal snakke om i kveld er Forsvaret i dag og i fremtiden. Jeg vil fortelle om langtidsplanen og landmaktutredningen. Om hvor vi er og hvor vi skal. Da mener jeg det er klokt og nødvendig at vi først både løfter blikket og ser oss litt tilbake. Når vi bretter ut kartet er det lettere å se hvor vi kom fra, hvor vi er, hvor vi skal og hvordan vi skal komme oss dit.

SE OGSÅ: Noen nyhetsklipp i kjølevannet av foredraget:
High North News:
Kronikk: Tilbake til unormalen
ABCNYHETER: Direktevideo fra foredraget

#

Alt går så fort i våre dager.

Den kjente visa av Odd Børretzen er på mange måter et oppgjør med den tida vi lever i. Han synger om den teknologiske utviklingen og menneskets jag etter at alt skal gå raskere. Budskapet virker like aktuelt i dag som da sangen kom ut i 1996.

«På Blankvannsbråten», sang han. «På Blankvannsbråten, under olympiaden i nitten-to-og-femti, tar 50-kilometerløperne en pause. De sitter ved siden av hverandre med pledd om skuldrene og får havresuppe av de kjekke pikene i Hennum idrettsforening. Men i dag, i dag kan man for eksempel gjennomsteke en høne, infrarødt, på tre sekunder. Så fort kan det gå», sang Børretzen.

Jeg tror ikke Børretzen og jeg er alene om å tenke at alt går fort i våre dager.

Men sangen ble faktisk skrevet helt tilbake i 1983 og mikrobølgeovnen var det ypperste eksempelet på høyteknologisk forbrukerelektronikk.

Ennå skulle det gå mange år før ting virkelig begynte å gå fort.

Ennå skulle det gå lang tid før vi fikk internett, twitter og smarttelefoner.

Ennå skulle vi få bevege oss en god stund til i sikkerhetspolitisk gangfart før Berlinmuren plutselig falt, Sovjetunionen ble oppløst, Balkan brøt ut i brann og Europakartet igjen måtte tegnes om etter nesten et halvt århundre med relativ stabilitet i våre nærområder.

Hvis Børretzen synes alt gikk så fort i 1983, hvor fort går det ikke i dag?

#

Vi står igjen i en brytningstid.

Omfanget av den kjenner vi ikke. Det gjør man aldri når man står midt i den. Men i brytningstider skjer ting gjerne raskere enn ellers.

Som forsvarsminister i de siste tre årene har jeg hatt en sterk opplevelse av den brytningstiden.

Ikke minst fordi det er mitt ansvar å sørge for at Forsvaret henger med.

 

Sikkerhetspolitisk tilbakeblikk

Børretzen synger at femtikilometerløperne kunne få kriser i skogen. Selv om de andre løperne pustet dem i nakken, tok de seg tid til å stanse og tenke «hvor er det jeg skal?»

I løpet av min tid som forsvarsminister har verdens begivenheter budt på flere kriser. Men vi har ikke kunnet stanse for å finne ut hvor vi skulle. Sikkerhetssituasjonen rundt oss venter ikke på at vi skal legge planer. Vi har vært nødt til å stake ut kursen mens vi har løpt.

Den første krisen kom våren 2014, da Russland annekterte Krim. Det var et alvorlig brudd på folkeretten, selve rammeverket for internasjonal fred og stabilitet som vi sammen reiste på ruinene av to ødeleggende verdenskriger.

Krim gikk fort. Veldig fort.

Ikke lenge etter gikk russiske styrker inn i Øst-Ukraina. Der står de fortsatt og opprettholder en permanent tilstand av destabiliserende konflikt.

Sikkerhetssituasjonen for Europa, og dermed for oss, endret seg over natten.

Ikke fordi vi anser Russland som en direkte militær trussel mot Norge i dag, men fordi de har skapt en ny grad av usikkerhet og uforutsigbarhet i Europa. Og det må vi forholde oss til i vår forsvarsplanlegging. Russland har alltid vært en dimensjonerende faktor i vår forsvarsplanlegging.

Arbeidet med den nye langtidsplanen fikk plutselig et nytt og mer akutt alvor over seg.

Omtrent samtidig med dette, fikk vi en annen krise. Terrororganisasjonen ISIL la i 2014 under seg enorme landområder i Syria og Irak, med en vold og en brutalitet som sjokkerte en hel verden. Trusselen fra voldelig ekstremisme hadde lenge vært reell, også i Europa, men ISIL tok den til et nytt nivå. Dette fikk konsekvenser, og har konsekvenser, for norsk sikkerhet og for Forsvaret.

Dette er kjent stoff for dere, men jeg synes det er viktig å minne om at det var her vi startet, kort tid etter at regjeringen tiltrådte. Etter mange år med fred og stabilitet i våre nærområder, kom forsvars- og sikkerhetspolitikk igjen øverst på dagsorden. Dette var imidlertid ikke unikt for Norge.

NATO er bærebjelken i europeisk og transatlantisk sikkerhetspolitikk, og utfordringene traff oss alle. Enkelte snakket om at alliansen på nytt ble relevant. Det er jeg ikke enig i. NATO har alltid vært relevant. Men den raskt omskiftelige sikkerhetssituasjonen krevde at vi som en allianse med 28 land på kort tid klarte å bli enige om hvordan vi sammen skulle tilpasse oss. På toppmøtet i Wales i september 2014 meislet vi ut en plan som vi sammen operasjonaliserte umiddelbart, og som ble fulgt opp ved toppmøtet i Warszawa i fjor sommer:

Økning av forsvarsbudsjettene, forbedret kommunikasjon, etableringen av en hurtigreaksjonsstyrke – hvor Norge tok en ledende rolle. Mer øving og trening sammen. Beroligende tiltak overfor våre østlige allierte og en klar, fast, forutsigbar og felles holdning til Russlands folkerettsbrudd.

Det tar tid å snu en årelang nedbygging av europeiske lands forsvar, men den negative trenden er snudd. USA forblir garantisten for europeisk sikkerhet i overskuelig framtid. Samtidig er det er ingen tvil om at vi, de europeiske medlemslandene, må ta en større del av ansvaret – og det gjør Norge gjennom den nye langtidsplanen.

Vi har mye arbeid foran oss, men NATO har vist at vi som politisk og militær allianse kan fornye oss og tilpasse oss raske endringer i omgivelser og trusselbilde. Dette er Norge, som en liten nasjon, helt avhengig av.

Og la meg skyte inn her: Enkelte har hevdet at den nye langtidsplanen gjør oss for avhengige av NATO. Det er i beste fall kunnskapsløst. For uansett hvor mye penger vi bruker på Forsvaret, vil vi aldri kunne fullt ut ivareta vår egen sikkerhet alene. Til det er vi rett og slett for små og har for få innbyggere. Det er realiteten, det har hele tiden vært realiteten, og det kommer til å forbli realiteten.

Derfor har NATO-samarbeidet, og ikke minst Alliansens forståelse for nordområdenes viktighet, vært et svært høyt prioritert område for regjeringen fra dag én. Det bygger på en langsiktig og ansvarlig sikkerhetspolitikk praktisert av skiftende regjeringer siden 1949. En sikkerhetspolitikk som er tuftet på det transatlantiske samarbeidet, og på at Norge skal ta sitt internasjonale medansvar for at verden skal bli et tryggere sted. Det gjør vi gjennom NATO, det gjør vi gjennom FN og det gjør vi gjennom andre typer bidrag i operasjoner hvor det er naturlig og mulig for oss å bidra.

Ved å skape sikkerhet ute, styrker vi vår sikkerhet hjemme. Og bidrag til NATO og våre allierte er den viktigste investeringen vi kan gjøre for å sikre at andre stiller opp for oss dersom vi en dag skulle trenge det.

Regjeringens to klare prioriteringer til den langsiktige tilpasningen av NATO har for det første vært å få oppdatert den maritime strategien og få oppmerksomhet om Nord-Atlanterens svært store strategiske betydning, og for det andre å gjennomgå alliansens kommando- og kontrollsystem. Begge deler har vi fått gjennomslag for.

#

Alt går så fort i våre dager.

Nyhetshjulet spinner hele døgnet, hele året, uten pause.

Så la meg ta en kort oppsummering av det viktigste vi har holdt på med samtidig som vi har jobbet med langtidsplanen:

I løpet av denne regjeringsperioden har vi, sammen med Danmark, og på vegne av FN og verdenssamfunnet, uttransportert Syrias kjemiske våpen. Det var en langvarig og krevende maritim operasjon med svært stor betydning for regional og internasjonal sikkerhet.

På NATOs vegne har vi voktet luftrommet over Baltikum og Island.

Vi har vært med på å bekjempe piratvirksomheten i det indiske hav.

Og vi har så langt reddet 9843 migranter fra drukning i Middelhavet, og i tillegg plukket opp flere tusen mennesker fra båter.

Vi har både ledet og deltatt i NATOs stående minerydderstyrke, som har operert fra Middelhavet i sør til Nordsjøen i nord.

Vi har vært helt sentrale i etableringen av NATOs nye hurtigreaksjonsstyrke sammen med Tyskland og Nederland, og deltatt aktivt i alliansens beroligende tiltak overfor våre østlige allierte. Da de første beroligelsestiltakene skulle iverksettes i 2014, tok Norge ansvar for å stille et kommandofartøy til NATOs stående minerydderstyrke i Østersjøen, så beroligelsestiltakene faktisk kunne gjennomføres.

Vi har fortsatt vår innsats i Afghanistan, hvor norske spesialstyrkers mangeårige opplæring av kontraterror-politiet i Kabul har blitt en internasjonalt anerkjent suksess.

Vi bidrar i kampen mot ISIL. Mens vi sitter her, holder norske soldater på med å trene, rådgi og støtte lokale samarbeidspartnere både i Irak og i Jordan, som en del av en bred koalisjon av over 60 land.

Vi har utviklet og etablert nye konsepter innen etterretning og byrdefordeling i FN-operasjoner. Det er bare et par måneder siden vi avsluttet vårt nesten ett år lange Herkules-bidrag til FNs krevende stabiliseringsoperasjon i Mali. Og oppdraget fortsetter på rotasjon mellom flere land takket være en modell som vi har etablert. FN kaller den «The Norwegian Model». Den norske modellen.

I tillegg bidrar vi med offiserer med nøkkelkompetanse en rekke steder, blant annet i Bosnia, Kosovo, Egypt, Midtøsten, Sør-Sudan og Georgia.

Og fra januar i år og gjennom hele 2017 skal vi seile kommandofartøyet – en fregatt – i NATOs stående marinestyrke. I 2018 er vi tildelt ansvaret for den store NATO-øvelsen «Trident Juncture».

«Norway punches above its weight», sa Obama til statsminister Erna Solberg da de møttes i 2014. Så viste det seg jo etter hvert at han sa det til flere land… Vi er små, men vi er gode på nisjekapasiteter og smarte løsninger. Og vi bidrar mer enn vår størrelse skulle tilsi. Vi gjør det fordi vi kan og fordi det er i vår sikkerhetspolitiske interesse.

Alt dette, og mye mer, har Forsvaret gjort i løpet av de siste tre årene. Samtidig som det har løst sine pålagte oppgaver her hjemme. Det har Forsvaret fått til, på tross av store utfordringer. Og det er først og fremst takket være Forsvarets dyktige og lojale kvinner og menn. Jeg kan ikke få rost dem nok. Uten deres standhaftighet, løsningsvilje, pågangsmot og profesjonalitet hadde vi ikke greid alt det vi har oppnådd sammen gjennom denne tiden. Den innsatsen de har gjort og gjør for Norge, både hjemme og ute, er av stor betydning. Mye større enn jeg tror mange er klar over.

Vår langsiktige og ansvarlige sikkerhetspolitikk forutsetter at vi fortsetter å bidra der vi kan. Og her står NATO selvsagt i en særstilling, som bærebjelken for vår egen sikkerhet.

Samtidig med dette har regjeringen gjennomført en «stille revolusjon». Vi har innført et spesialistkorps, som kommer til å ha stor betydning for vår evne til å rekruttere og beholde kompetanse i Forsvaret. Vi har også innført allmenn verneplikt – også det avgjørende for kompetanse og operativ evne. Det er stor interesse blant mine utenlandske kollegaer for å lære mer om allmenn verneplikt, og jeg har hatt besøk fra dem hvor det primære fokuset har vært nettopp verneplikten.

 

Konsekvenser for Forsvaret

Men NATOs kollektive sikkerhetsgaranti forutsetter at vi selv har et godt og kapabelt forsvar. At vi er i stand til å hevde vår egen suverenitet, holde oppsyn med grensene våre, territoriet vårt, luftrommet vårt og havområdene våre. Både for vår egen del, men også på vegne av Alliansen. For Norge er NATO i nord. Og i tillegg må vi ha evne til å stille opp for andre medlemsland, på samme måte som de skal kunne stille opp for oss.

Da regjeringen overtok i 2013 var Forsvaret erklært å være i balanse. Det var en påstand jeg allerede da hadde stilt meg tvilende til lenge, og som vi raskt så at ikke stemte. De økonomiske og operative utfordringene var langt større og mer komplekse enn det som var allment kjent. Utilstrekkelig finansiering over mange år hadde ført til et etterslep på vedlikehold, mangel på reservedeler og kutt i operativ virksomhet som hadde hult ut strukturen innenfra.

I møtet med de plutselige endringene i sikkerhetssituasjonen rundt oss ble det fort klart at det Forsvaret vi hadde ikke bare var underfinansiert. Det var tilpasset en annen tid.

En tid med stabilitet og ro i våre nærområder.

En tid hvor en potensiell trussel mot vårt eget territorium syntes fjern, og vår militære innsats var rettet mot operasjoner ute.

En tid hvor man kunne forvente lang varslingstid, og hadde begrenset behov for å kunne reagere raskt med betydelige militære kapasiteter.

Behovet for omstilling og satsning var stort i utgangspunktet, selv i en rolig verden. De plutselige endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen gjorde det prekært.

Og arbeidet med en ny langtidsplan ble viktigere enn det hadde vært på flere tiår.

 

Langtidsplanen – et veivalg

Det ble tydelig at vi sto overfor et veivalg. Jeg husker godt de første samtalene forsvarssjefen og jeg hadde om neste langtidsplan, og om behovet var å flikke på den daværende planen, eller om vi måtte gjøre noen betydelige endringer. Vi konkluderte raskt med det siste. Uten en betydelig satsning på Forsvaret ville vi gått mot en styrt avvikling.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke forsvarssjefen for et usedvanlig godt samarbeid om langtidsplanen – uten det hadde vi ikke kommet hit vi er.

Det veivalget har vi tatt. Og vi har valgt å satse på Forsvaret. Vi har valgt å satse på et forsvar som skal være i stand til å løse sine mest krevende oppgaver i krise og krig. Og hvor de økonomiske rammene er tilpasset de faktiske kostnadene til drift og investeringer.

Langtidsplanen ble vedtatt av Stortinget i november i fjor. Den ble vedtatt gjennom et bredt og forpliktende forlik. Det var en omfattende prosess, men det er verdt å merke seg at både debatten og forhandlingene i siste fase dreide seg om hvordan vi skulle styrke Forsvaret, ikke om vi skulle styrke det.

Kjære venner, jeg vil minne om at det på ingen måte var noen selvfølge i den offentlige debatten da regjeringen startet dette arbeidet.

Mer penger løser ikke alt, men det er en nødvendighet for å bygge morgendagens forsvar. Så la meg starte med det:

Vi øker nå forsvarsbudsjettet med ca. 180 milliarder kroner over de neste 20 årene, med en betydelig styrking allerede fra i år. En slik økning har aldri før skjedd. Den er historisk. Så må vi, som alle andre organisasjoner og bedrifter, prioritere hardt og alltid finne smartere måter å gjøre ting på. For oss handler det om å bruke mindre av fellesskapets penger på administrasjon og mer på å produsere kampkraft. Men der man i tidligere langtidplaner har pålagt kutt for å spare, har vi identifisert og iverksatt en rekke tiltak i hele forsvarssektoren som både vil spare penger og gi bedre effekt tilpasset Forsvarets reelle behov. Og de pengene vi sparer inn vil gå til å styrke Forsvarets operative evne.

La meg ta noen eksempler:

Nye og forbedrede løsninger innen logistikk, vedlikehold og forsyning vil kutte kostnader og gi mer effektive leveranser til Forsvaret.

Økt standardisering innenfor eiendom, bygg og anlegg vil kutte bygg- og driftskostnader og gi mer effektive leveranser til Forsvaret.

Reform av utdanningssystemet vil øke kvaliteten, kutte kostnader, og dermed gi mer effektive leveranser til Forsvaret.

Et av de viktigste premissene for den nye langtidsplanen er at Forsvaret skal være finansiert og bærekraftig over tid. Forsvaret skal ha nok penger til å utføre de oppgavene det er pålagt. Og i den grad noen har vært i tvil, vil jeg understreke at vi i de økonomiske beregningene har lagt til grunn både store budsjettøkninger, gevinstene av effektiviseringstiltak og de innsparingene også forsvarssektoren – som alle andre samfunnssektorer – er pålagt som en del av regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform.

Langtidsplanens tretrinnsmodell

Den nye langtidsplanen kan deles inn i tre faser:

Det første vi gjør, er å få det vi har i dag til å virke. Vi fyller opp reservedels- og beredskapslagre, og tar inn det mangeårige etterslepet på vedlikehold. Dette arbeidet har vi startet for lengst, blant annet med ekstrabevilgninger i fjor til Sjøforsvaret på over 300 millioner kroner. Og effekten ser vi allerede. Da regjeringen tok over, lå tre av fem fregatter til kai. På Sjøforsvarets årlige storøvelse Flotex i fjor høst, var fire av fem fregatter ute og seilte – sammen med fem korvetter og tre ubåter Og det, kjære venner, er en helt ny virkelighet. Med en tilførsel på 2,2 milliarder i friske penger til årets budsjett, skal vi få det grunnleggende på plass i hele Forsvaret. Jeg vet at forsvarssjefen har klare planer for hvordan han skal omsette alle vedlikeholdsmidlene.

I neste etappelegger vi ytterligere nye penger på toppen av årets økning, og vi skrur opp den operative aktiviteten. Vi skal seile mer, fly mer, øve mer og trene mer. Både avdelingsvis, fellesoperativt og med våre allierte. Vi skal øke Forsvarets tilstedeværelse, redusere klartider og sette større deler av Forsvaret i stand til å kunne være på rett plass til rett tid, og med de rette kapasitetene, dersom behovet oppstår. Alt dette er avhengig av at vi i første fase har fått vedlikeholdt materiellet og fylt opp reservedels- og beredskapsbeholdningene.

Og mot slutten av perioden skal vi investere i viktige strategiske kapasiteter. Nye kampfly, ubåter og maritime overvåkningsfly vil, sammen med økt satsning på etterretning og store investeringer i Hæren, styrke vår samlede forsvarsevne betraktelig de kommende årene. Dette er avgjørende kapabiliteter for styrking av kampkraften. Men de er også helt sentrale for vår evne til å kunne ha oversikt og kontroll over våre enorme havområder, som er sju ganger større enn våre landområder. Overvåking av Alliansens nordlige flanke er en jobb vi gjør også på vegne av NATO. Og det er svært viktig at vi gjør den selv for å ivareta stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder.

Med den nye langtidsplanen legger vi grunnlaget for å skape et forsvar hvor alle delene fungerer godt sammen. Hvor vår samlede forsvarsevne er større enn summen av de enkelte forsvarsgreners kapasiteter. Og hvor vi sikrer at det er penger til å drifte det Forsvaret vi har vedtatt.

Vi kommer ikke utenom at noen baser vil legges ned, mens andre bygges opp. Vi kan ikke holde oss med flere baser enn vi trenger eller drive operasjoner fra baser som ikke kan beskyttes i krise og krig. Det er aldri enkle avgjørelser å ta, fordi de får konsekvenser for mennesker og lokalsamfunn, og spesielt på Andøya. Men det var en nødvendig avgjørelse å ta.

Jeg skjønner godt at det er tungt for dem som berøres av nedleggelser. Men den er grundig utredet og støttet av et stortingsflertall på over tre fjerdedeler. Lederen for utenriks- og forsvarskomiteen, Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, sa følgende etter Stortingets vedtak: «Nå bør fokus være på omstilling fremfor omkamp».

Jeg støtter henne i det. Det er en tøff beskjed å få, men en riktig beslutning å ta.

 

Landmaktutredningen

Så er det landmakten. Her har regjeringen som kjent besluttet å gi forsvarssjefen i oppdrag å gjennomføre en tidsmessig kort, men grundig landmaktutredning.

Når enkelte påstår at regjeringen med dette nedprioriterer landmakten, så kunne det ikke vært mer feil. La meg være så tydelig jeg kan:

Vi gjør dette nettopp fordi landmakten er så viktig. Å kunne forsvare, innta og holde på landområder og viktig infrastruktur har alltid vært avgjørende i territoriell krig og væpnet konflikt. Landmaktens rolle er minst like viktig i dag og i fremtiden som den alltid har vært. Derfor må vi sikre at Hæren og Heimevernet er best mulig tilpasset utfordringer og trusselbilder.

Debatten den siste tiden har vist at det finnes mange ulike syn på hvordan landmakten bør organiseres, hvor den bør ha sine baser og hva den bør være i stand til å gjøre. Jeg ønsker debatten velkommen, og er glad for at så mange er opptatt av vår felles sikkerhet. Samtidig er det nettopp ulike syn som gjør det nødvendig å vurdere om dagens landmakt er svaret på morgendagens trusselbilde. Det er ikke gitt at gamle planer er løsningen på nye utfordringer.

Jeg ville nok ha gjort det enklere for meg selv hvis jeg hadde besluttet å videreføre dagens landmakt uten å stille relevante kontrollspørsmål.

Regjeringen må gjøre det den mener er riktig og ansvarlig. Og akkurat som femtikilometerløperne i Børretzens vise, tar vi oss tid til å tenke over hvor vi skal. For akkurat som femmila, er forsvarsplanlegging et langt løp. Vi må ta ut riktig kurs fra start, kontrollere den jevnlig og justere den hvis det trengs. Hvis ikke kan vi ende opp et helt annet sted enn der vi skulle. Kursen for landmakten ble satt i 2012 basert på to tiår med sikkerhetspolitisk stabilitet og helt andre krav. Det er på tide å kontrollere den. Om det er behov for å justere den, vil landmaktstudien vise. Det betyr imidlertid ikke at vi stopper opp.

Over de neste fire årene vil vi øke øvings- og treningsaktiviteten i Hæren, og investere mellom fem og seks milliarder kroner i CV90 pansrede kampvogner, nytt kampluftvern, nye lastevogner og nytt utstyr til soldatene. Bare i år, i 2017, investerer vi mer enn 1,9 milliarder kroner i CV90-anskaffelsen. Og for perioden 2021 til 2034 er det i tillegg satt av mer enn 27 milliarder kroner til ytterligere investeringer for å sikre at Hæren også i fremtiden forblir slagkraftig og relevant. Og la meg være tydelig: De pengene som er satt av til Hæren, skal brukes på Hæren. Landmaktutredningen skal sørge for at vi investerer dem riktig, fordi landmakten er så viktig for Norges sikkerhet.

#

Kjære venner,

Med den nye langtidsplanen tar vi Forsvaret inn i en ny tid. Det betyr ikke at alle Forsvarets utfordringer nå er løst med et pennestrøk.

I dag har vi en langtids plan jeg er helt trygg på vil styrke forsvaret av Norge.

Det er en plan som gir en helt nødvendig, men også historisk, økonomisk satsning på Norges forsvarsevne.

Det er en plan som for første gang tar inn over seg den særegne kostnadsutviklingen som vi ser i forsvarssektoren. At den aldri har blitt kompensert, har bidratt til å undergrave bærekraften i forsvarsøkonomien år for år, og gjort at Forsvaret ikke har hatt råd til å drifte og vedlikeholde materiellet som forutsatt da det ble anskaffet.

Det er en plan som er realistisk, finansiert, bærekraftig og gjennomførbar. Som har solid forankring i Stortinget – faktisk den sterkeste på flere tiår – og som sikrer at vi også i framtida kommer til å ha et forsvar som er i stand til å løse sine mest krevende oppgaver.

Bak dette arbeidet ligger titusenvis av arbeidstimer med grundige fagmilitære vurderinger og økonomiske utregninger av en rekke ulike modeller. Vi har jobbet i FD, vi har engasjert Forsvarets forskningsinstitutt, de øvrige etatene i sektoren, alle deler av Forsvaret og selvsagt forsvarssjefen selv i arbeidet. Vi har hentet inn uavhengige analyser og anbefalinger fra en rekke aktører, ikke minst McKinsey og Ekspertgruppen for forsvaret av Norge.

Aldri før i Forsvarets historie har en langtidsplan vært gjenstand for grundigere analyser og vurderinger.

Så kan man alltids likevel mene at landet ikke vil kunne la seg forsvare uten en bestemt avdeling, base eller kapabilitet. Og en slik debatt kan vi gjerne ta. Men det som gjør den krevende er at det har begrenset verdi å diskutere en enkelt forsvarsgren, en avdelings beliggenhet eller et våpensystems kapasiteter uten å se dem i sammenheng med Forsvarets totale innretning.

Jeg er trygg på at vi har fått til den beste planen vi kunne i det sikkerhetspolitiske bildet vi ser og de behovene vi som nasjon og alliert har. Det er en plan som legger grunnlaget for et solid og bærekraftig forsvar tilpasset en sikkerhetspolitisk usikker og uforutsigbar framtid.

 

En usikker tid i møte

Jeg vil avslutte med å si litt om den. Framtiden.

Ved inngangen til 2017, er det lite som tyder på at dette året kommer til å bli mer forutsigbart eller mindre krevende enn det forrige når det gjelder forhold som påvirker forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Også norsk sikkerhet påvirkes i høyeste grad av konflikter, global maktforskyvning, fremvoksende stormakter og uenighet om mål og midler for å sikre internasjonal fred og stabilitet.

Vi ser en sterkere gråsoneproblematikk som følge av at både statlige og ikke-statlige aktører opererer på tvers av, og innenfor, landegrenser for å nå sine mål. Som dere godt vet: Hybride virkemidler er ikke et nytt fenomen, selv om de ser annerledes ut i dag enn tidligere. Men kjerne i dem er at de er designet for å skape usikkerhet i beslutningsprosesser. Er dette et angrep? Er det over terskelen for å utløse NATOs artikkel V?

Voldelig ekstremisme har stadig grobunn i sårbare og svake stater. Og terrortrusselen har dessverre blitt en virkelighet vi må forholde oss til i lang tid, også her hjemme.

Borgerkrigen i Syria er inne i sitt sjette år. De humanitære lidelsene er enorme. Situasjonen er svært komplisert og preget av mange aktører og liten tillit mellom partene. Sikkerhetsrådets enstemmige støtte til våpenhvileavtalen og initiativet til fredsforhandlinger gir likevel grunnlag for forsiktig optimisme, selv om veien til stabilitet, varig fred og gjenoppbygning er svært lang.

Utviklingen i Russland er bekymringsfull. Russiske myndigheter utviser en stadig mer selvhevdende rolle i sin såkalte «interessesfære» og i internasjonal politikk. Vi må være forberedt på at motsetningsforholdet mellom NATO og Russland vil bli langvarig, og at Europa også i årene fremover må ha den forsvars- og sikkerhetspolitiske oppmerksomheten rettet østover. Vi vil fortsette å jobbe for stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder, men må også ta innover oss at den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa kan få implikasjoner i nord.

Samtidig er det grunn til å spørre seg om vi nå står ved inngangen til en historisk periode der også utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika kommer til å påvirke europeisk sikkerhet med langt større kraft enn tidligere.

Terror har allerede – på dramatisk vis – endret europeisk politikk. Og vi ser at migrasjon synes å ha blitt saken som avgjør valg, splitter folk, setter europeiske land opp mot hverandre, forårsaker mistillit til politikere, forrykker etablerte politiske styrkeforhold og gir næring til fremveksten av ytterliggående partier.

Storbritannias folkeavstemning om Brexit og valget av Donald Trump som USAs neste president er to svært ulike hendelser og kan ikke direkte sammenlignes. Men de har det til felles at de har avdekket en frustrasjon og misnøye i store deler befolkningen som kan synes å være symptomatisk for vår tid. Ikke bare i Storbritannia og USA, men i en rekke europeiske land. Det må vi ta på alvor.

Hvis vi skal prøve å sammenfatte det som skjer omkring oss, så er det på sett og vis fortellingen om misnøyens konvergens i vår del av verden.

Ikke bare løper misnøyen sammen i tid og rom. De forskjellige elementene påvirker og forsterker hverandre, godt hjulpet av en stadig større utbredelse av falske nyheter og sosiale mediers ekkokammer hvor sannhet og fakta har blitt relative størrelser. I sum kommer alt dette til uttrykk som en generell misnøye med samfunnsutviklingen og mistro til at de som styrer kan håndtere utfordringene godt nok. Og det påvirker i ytterste fall sikkerhetspolitikken.

For hvis en stor del av både den europeiske og amerikanske velgerskaren opplever at de står overfor så store utfordringer at deres identitet er truet, har vi fått en ny og alvorlig dimensjon som kan få politiske konsekvenser i mange vestlige samfunn. Vi har da en situasjon hvor det liberale demokratiet presses både innenfra og utenfra. Det kan få konsekvenser for samholdet, styrken og forutsigbarheten i et transatlantisk fellesskap som i 70 år har vært bærebjelken i en stabil verdensorden bygget på idealene fred, velstand og demokrati.

«Vi vet så altfor godt at krig ikke kommer når frihetens krefter er sterke, men når de er svake. Det er da tyranner fristes,» sa Ronald Reagan i sin nominasjonstale i 1980.

Jeg mener Reagan formidler en viktig lærdom her. En lærdom vi fikk kjenne på kroppen i årene 1940 til 1945 og som vi lovte hverandre at vi aldri skulle glemme, og aldri tillate oss å få kjenne igjen. Derfor er det så viktig at vi er bevisst på utviklingstrekkene i tiden vi lever i, og at vi står opp for våre demokratiske grunnverdier når disse er under press. Det gjelder i internasjonal politikk, det gjelder i norsk politikk og det gjelder for oss som enkeltindivider i hverdagen.

I dag, ved begynnelsen av et nytt år, står vi overfor en sikkerhetspolitisk uforutsigbarhet og usikkerhet av et omfang vi ikke har opplevd på svært lang tid.

«Det er en ubønnhørlig historisk lov at samtiden aldri er i stand til å oppfatte de begynnende store bevegelser som blir bestemmende for tiden», skrev en av mellomkrigstidens mest kjente forfattere, Stefan Zweig fra Østerrike.

Jeg vet ikke om han har rett. Men det er vårt ansvar å identifisere hvilke utviklingstrekk som er så betydningsfulle at de kan bli bestemmende for tiden. Og det er vår plikt å gjøre det vi kan for å møte dem på best mulig måte. Det er rasjonalet bak den nye langtidsplanen, og det er det førende prinsipp i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Det er mye som synes usikkert, men hvis det er én ting jeg er helt sikker på, så er det at de utfordringene vi står overfor bare kan løses av land i fellesskap. For de store, sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene vi ser treffer ikke bare enkeltland. De treffer oss alle, om enn i ulik grad. Og de er så sammensatte og globale at de ikke kan løses av noen av oss alene.

Derfor er det så viktig at vi styrker de demokratiske institusjonene og samarbeidsarenaene vi har. Gjennom NATOs raske tilpasning har vi vist at vi er i stand til å gjøre det, men det er et arbeid som må være kontinuerlig og uten sluttdato.

Samtidig har virkeligheten vist oss at vi ikke utelukkende kan basere oss på etablerte organisasjoner og allianser. Kampen mot ISIL er et eksempel på det, hvor mange i utgangspunktet ulike land med ulike interesser er i stand til å jobbe sammen mot en felles trussel. Jeg tror vi i fremtiden kommer til å se flere slike koalisjoner av villige og kapable nasjoner og ulike samarbeidskonstellasjoner. Ikke bare i militære operasjoner, men i generelt forsvars- og sikkerhetssamarbeid der man har sammenfallende interesser. Det gjelder også for oss. Norge søker et stadig tettere samarbeid bilateralt både med andre NATO-allierte og våre nordiske naboer. Ikke i stedet for Alliansen, men i tillegg til. Det mener jeg er klok og pragmatisk politikk.

#

«Alt går så fort i våre dager», sang Børretzen. Det er enda mer treffende i dag enn da han skrev låta. Jeg er opptatt av at vi som nasjon er best mulig rustet til å forstå den tiden vi lever i og at vi gjennomfører de nødvendige tiltakene for å ivareta vår sikkerhet. Det gjelder ikke minst når utviklingen går fort. Historien har vist oss viktigheten av det. Derfor har regjeringen sørget for å legge grunnlaget for at vi både militært og politisk står best mulig rustet til å møte en usikker og uforutsigbar framtid.

En sikkerhetspolitisk analyse er gjerne dyster i sin natur. Spesielt i dag. Men vi skal ikke svartmale, heller. Vi skal ikke glemme at de positive utviklingstrekkene i verden er mange. Endringer gir også nye muligheter, og det er mitt og regjeringens ansvar å identifisere og utnytte de mulighetene endringene rundt oss åpner for – til det beste for landets sikkerhet.

Og når vi snakker om ansvar, har jeg lyst til å si følgende: Vi har fått på plass en ny og solid langtidsplan som vil sikre at Forsvaret nå tilpasses en ny og krevende tid. Noen grep får umiddelbar effekt, og vi vil allerede i år få se et forsvar med høyere operativ evne enn i fjor. Andre grep er langsiktige. Å bygge et solid forsvar tar tid og koster penger. Mye penger. Man kan av og til få inntrykk av, når man hører enkelte av diskusjonene, at glasset er halvtomt og ikke halvfullt. Men det er faktisk ikke mulig å mene at en styrking av budsjettet på 2,2 milliarder kroner på ett år, en planlagt styrking på om lag 7,6 milliarder kroner på fire år og 180 milliarder på 20 år, er et halvtomt glass. Det er en historisk styrking, og et tydelig veivalg, for å styrke Norges forsvarsevne.

Regjeringen har påtatt seg en langsiktig økonomisk forpliktelse, som politikerne har et ansvar for å videreføre de neste 20 årene. Statens aller viktigste oppgave er å sørge for sikkerhet for landets borgere, og det må vi aldri glemme.

I det ligger også et stort ansvar på alle oss som jobber i forsvarssektoren. Vi har fått tildelt en vesentlig del av fellesskapets penger for å bygge et solid forsvar. Det er penger vi har fått på bekostning av helse, skole og andre viktige samfunnssektorer. Vi må vise at vi kan forvalte de pengene vi har fått på en god og ansvarlig måte i tråd med den langtidsplanen som Stortinget har vedtatt.

Kjære forsvarsvenner,

Jeg vil takke dere for at dere kom hit i kveld. Børretzens femtikilometerløpere har Blankvannsbråten, hvor de stanser for å gjøre opp status og reflektere litt. Vi har Oslo Militære Samfund. Jeg er glad for at dere tok dere tid til å stanse opp i denne timen sammen med meg.

Og til alle dere som jobber eller har jobbet i forsvarssektoren, har jeg lyst til å avslutte med å si: I en hverdag som for mange av oss består av prosjekter og detaljer og de nære tingene, er det viktig å løfte blikket.

Jobben er ikke administrasjon, logistikk eller ildledelse. Den er ikke å fly, seile eller stå vakt. Jobben er å bygge Norges forsvarsevne. For alt det jeg driver med, alt det dere driver med, handler til syvende og sist om å sørge for at ingen aktør skal kunne presse oss mot vår vilje eller ta fra oss vår frihet. Ikke i dag, og ikke i morgen. Det er det forsvarsevne handler om. Og det er det dere bidrar til å skape.

Takk for oppmerksomheten!

SE OGSÅ: Noen nyhetsklipp i kjølevannet av foredraget:
High North News:
Kronikk: Tilbake til unormalen
ABCNYHETER: Direktevideo fra foredraget