Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til og med 19. april. Generalforsamling gjennomføres 20. eller 27. april hvis mulig.

Mandag 29. januar 2018 gjestet sjef Sjøforsvaret, kontreadmiral Nils Andreas Stensønes, Oslo Militære Samfund og leverte foredraget «Status og utfordringer i Sjøforsvaret». Dette var admiralens første foredrag i Oslo Militære Samfund som sjef Sjøforsvaret.

Foto: Forsvaret

Stensønes ble beordret som sjef for Sjøforsvaret 21. juni 2017. Stensønes kom fra stillingen som sjef for operasjonsstaben ved Forsvarets operative hovedkvarter. Les mer om dette her.

Stensønes har variert bakgrunn fra Sjøforsvaret. Han har tjenestegjort som nestkommanderende, skipssjef og divisjonssjef på MTB. Han har også vært avdelingsleder ved Sjøforsvarets utdannings- og kompetansesenter KNM Tordenskiold og militærassistent for Generalinspektøren for Sjøforsvaret. I tiden 1998-2003 var han prosjektkoordinator for eskortefartøy ved Sjøforsvarets forsyningskommando, hvorav tre år i USA. I perioden 2004-2007 var han sjef ved 21 MTB-skvadron før han i 2007 ble prosjektleder i fregatt-prosjektet. I 2010 ble han nestkommanderende og stabssjef i FLO/maritime kapasiteter. Fra april 2011 til januar 2014 var han stabssjef i Norwegian Task Group (NorTG), hvorav han det siste året var midlertidig beordret som sjef Kysteskadren. I perioden januar til juli 2014 var han midlertidig sjef for NATOs stående flåtestyrke SNMG 1.

Fra 1. juli 2014 tjenestegjorde han som stabssjef i Sjøforsvarsstaben, og 18. mars 2016 ble han utnevnt til kontreadmiral og beordret inn i sin nåværende stilling som sjef for operasjonsstaben ved FOH.

Kontreadmiral Stensønes ble uteksaminert fra Marineortungsschule i 1991, Forsvarets stabsskole II i 2004 og FHS sjefskurs i 2009.

Du kan lytte til podcast fra foredraget samt lese dets manus her.

 

Sjef Sjøforsvaret talte i OMS. Kontreadmiral Nils Andreas Stensønes. Foto: OMS

Manus:

Innledning – Status og utfordringer for Sjøforsvaret

 

Kjære alle sammen,

Jeg har sett frem til å presentere status og utfordringer i Sjøforsvaret for Oslo Militære Samfunn. Nå som sjef Sjøforsvaret og ikke som Generalinspektør. Det er, for meg en viktig endring fra tidligere og jeg vil komme tilbake til dette senere.

Først vil jeg si beskrive våre omgivelser og sikkerhetspolitiske utfordringer med et maritimt perspektiv.

Deretter vil jeg komme med noen betraktninger om hva dette vil bety for oss som en maritim arktisk nasjon, med globale interesser og for Sjøforsvaret.

Før jeg deler noen betraktinger om hvilke evner vi bør ha og status på hva vi har ,og gjør, for å møte denne situasjonen.

Jeg vil også si noe om betydningen av å gi sjefen for Sjøforsvaret et taktisk ansvar – før jeg omtale styrkeproduksjon.

Til slutt vil jeg beskrive vårt fokus fremover.

 

Våre, maritime, omgivelser og sikkerhetspolitiske utfordringer

 

Havet har alltid vært avgjørende viktig for Norge. Helt tilbake til vikingtiden var havet transport åre og høsting av havets ressurser var essensielt. Dette har vært under konstant utvikling, men hele tiden har transport og høsting av havets ressurser vært viktig for Norge. Dagens transport er shipping, transport gjennom rørledninger, strøm gjennom kabler og ikke minst data gjennom fiberoptiske kabler. Dette er det internasjonale samfunns blod og nervebaner. Ifølge en artikkel, publisert av Michael Sechrist ved Harvard Kennedy School, går det alene finansielle transaksjoner for ca.10 billioner dollar per dag gjennom fiberkablene på havbunnen. 90% av import og eksport går over eller gjennom havet. Høsting av havets ressurser handler fortsatt om fiske, men nå også oppdrett i industriell skala, olje og gass industrien. Dette utgjør Norges tre største eksportnæringer.

Flere omtaler tiden vi er i nå som «havets århundre» med økende knapphet på ressurser og et skifte i fokus fra den grønne åkeren til den blå åkeren. Dette er også noe av bakgrunnen for den økende kampen om rettighetene til havområdene.

Jordes befolkning vil passere 8 mrd. mot 2030. Om vi legger dages ressursfordeling og bruk til grunn, vil dette kreve ressursene fra 2 jordkloder og om en legger vestlig standard til grunn vil dette kreve 7 kloder.

Den gode nyheten er at en del av løsningen på ressursknappheten frem mot 2040 finnes i havet. Dette gjelder både innen fornybare og ikke fornybare ressurser.

Ved Universitetet i California, Santa Barbara, viser forskning at om verden tar i bruk alle områder egnet for havbruk, kan verden produsere 100 ganger mer sjømat enn i dag. Under seminaret ”Med Sjøforsvaret mot 2040” presenterte Rolf Birger Pedersen fra UIB, forskning som viste at det finnes store forekomster av metalliske sulfider på havbunnen langs den midtatlantiske ryggen. Dette har et stort potensiale. Men det finnes utfordringer som må håndteres. I tillegg til rent tekniske utfordringer med store havdyp, må rettighetene i havområdene reguleres. Flere store nasjoner posisjonerer seg i Stillehavet nettopp med denne bakgrunnen. Når det gjelder Norge og ressursene mellom Jan Mayen og Svalbard, ligger disse innenfor norsk økonomisk sone eller på vår kontinentalsokkel.

Men vi skal ikke glemme at med rettigheter kommer ansvar for å forvalte, selvstendig og gjennom samarbeid med andre nasjoner.

Russland forventer økonomisk vekst med bakgrunn i utnyttelse av ressurser i det maritime arktis og har uttalt at de vil ha en industriell utvikling i samarbeid med Kina. Samtidig ser vi at utviklingen av arktis som transport-åre ikke har utviklet seg med den forventede hastigheten, men på den andre siden ser vi en økning i turisme.

 

Sikkerhetspolitisk utfordringer

Etter den andre verdenskrigen har tilgangen til det frie hav og staters rett til å høste av havets ressurser vært regulert av stadig bedre utbygd internasjonalt regelverk, traktater, konvensjoner og avtaleverk med solid forankring gjennom FN, også kalt havretten. Høydepunktet er UNCLOS som ble vedtatt i 1982. Respekten for havretten har vært garantert av vestens dominans, hovedsakelig ved de store flåtemaktene Royal Navy og senere US Navy. Norge har vært en av vinnerne i denne utviklingen.

Dette regelverket er under press, med Kinas aktivitet og militære oppbygning i Sørkinahavet som utfordrer og uthuler retten til ferdsel på det frie hav og retten til å høste av havets ressurser.

I etterkant av at domstolen i Haag avslo Kinas krav om rettigheter i Sørkinahavet etablerte Kina «Southern Theater Command». Denne skal kunne planlegge, lede og utføre operasjoner med land-, sjø-, og luftstridskrefter i tillegg til strategiske missilenheter i dette området.

Denne aktiviteten utfordrer UNCLOS. USA, vår nærmeste allierte, med deres «Freedom of Navigation Patrols» er i denne sammenheng en garantist for UNCLOS, til tross for at USA ikke har ratifisert denne.

Det er allikevel hovedsakelig utviklingen innenfor russisk sikkerhets- og forsvarspolitikk som vil ha størst betydning for Sjøforsvaret. Vi er en liten nasjon solid forankret i vesten med en mer selvhevdende stormakt som nabo i øst.

Luft- og sjøstyrkene har vist evne til å ramme mål ved bruk av langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen. Disse våpnene, kommando-, kontroll-, informasjons og overvåkingssystemer testes systematisk i Syria.

Nye og bedre kapasiteter øker det russiske handlingsrommet i nærområdene til Norge. På Kola er Nordflåten i ferd med å fornye deler av kapasiteten sin for strategisk kjernefysiske avskrekking og gjengjeldelse. Evnen til å verne denne kapasiteten øker når nye ubåter, fartøy, fly og luftvern blir tilført og gamle baser reaktiveres. Kolahalvøya og de arktiske områdene er avgjørende for Russlands evne til å projisere makt.

Russland får dermed større mulighet til å påvirke norske interesser og aktiviteter på land og i våre havområder.

Russiske styresmakter fremhever behovet for styrket kontroll i denne regionen. Dette skal hindre andre aktører i å utfordre russiske økonomiske og militærstrategiske interesser. For Russland fører målet om nasjonal kontroll i Arktis til økt sivil og militær aktivitet og nærvær.

Med den ulovlige annekteringen av Krim og flytting av landegrenser i Europa har vår nabo vist evne og vilje til å bruke militærmakt for å oppnå politiske mål. Russlands modernisering med høyteknologiske sensorer og våpen, samt erfaring med å nå politiske mål uten involvering av større bakkestyrker kan gi en lavere terskel for bruk av militær virkemidler i andre sammenhenger.

I sum har vi en sikkerhetspolitisk situasjon som kan true havretten, og derigjennom vår mulighet til fri ferdsel på havet og utnyttelse av våre havområder.

 

Hva betyr dette for oss?

Norge er en maritim og arktisk nasjon med globale maritime interesser. Vår særegne geografi med en lang kyst, som i tillegg er kurvet, har gitt oss en enorm økonomisk sone. Norge er en maritim nasjon som henter sin velferd fra kyst og tilhørende havområder.

Som en liten nasjon er det avgjørende at stormaktene også forholder seg til havretten. Selv om det ikke eksisterer en direkte trussel mot Norge så betyr ikke det at våre suverene rettigheter eller våre verdier ikke kan utfordres over tid. Russland har sagt at de skal være den dominerende nasjonen i Arktis. Da er spørsmålet hvor langt vest, og hvor langt syd, har de ambisjoner om å være dominerende.

Som FMIN sa på denne talerstolen. «Norge er ikke litt for folkeretten». Om havretten utfordres andre steder i verden kan aktører oppleve mulighetsrom i våre nærområder. Så vi kan ikke, og må ikke, la være å bry oss om det som skjer i andre deler av verden. Det betyr at terskelforsvaret av Norge starter ute, blant annet ved deltagelse i NATOs stående maritime styrker og deltagelse i operasjoner sammen med nære allierte.

Erfaringen fra Krim-halvøya og Ukraina med bruk av øvelser som dekke for reelle operasjoner bekymrer oss. Det betyr at vi må ha kort reaksjonstid og være klar med det vi har – nå. Det betyr at vi må være i operasjoner daglig. Derfor er det viktig at Sjøforsvaret i stadig større grad har fokus på at alt vi gjør til dagen er rettet mot å være i operasjoner, eller i forberedelse til operasjoner.

Sjef Sjøforsvaret taler i OMS – kontreadmiral Nils Andreas Stensønes. Foto: OMS

Hvilke evner må vi ha – og har vi for å møte denne situasjonen?

Den nye regjeringsplattformen forteller at «Forsvars- og sikkerhetspolitikken må bygge på avspenning, avskrekking, konfliktforebygging og sikkerhet og stabilitet i våre nærområder» og «..styrke den sjømilitære tilstedeværelsen og forsvaret av kysten». Som Sjef for Sjøforsvaret er det viktig for meg å reflektere over hvilke evner vi må ha for å møte disse kravene.

Evner vi må ha

Forsvarssjefen bruker beskrivelsen «strategisk defensiv og evne til motangrep». Det innebærer at vi må ha en balansert tilnærming. Strategisk defensiv betyr, for meg, at vi ikke ønsker en endring i dagens system. Vi må ha en evne til å opprettholde respekten for havretten, med fri ferdsel og retten til å høste av havet. Samtidig må vi ha en troverdig evne til motangrep slik at alternativet til å følge havretten gjennom maktbruk er så kostbar at potensielle motstandere finner det regningssvarende å fortsette å følge havretten, med andre ord avskrekking. Det første løser vi på en særdeles bra måte med kystvakten som opererer i tråd med havretten, forutsigbart, konsekvent og åpent. Det styrker respekten for dette sporet. Vårt bidrag til avskrekking er først og fremst gjennom Marinen. Vår evne til avskrekking betyr først en evne til å påvirke en motstander der hvor det rammer hardt på avstand, det betyr langtrekkende presisjons ild. Dernest må vi ha en evne til å skape dilemma gjennom usikkerhet, det betyr mobilitet og evne til å operere skjult. For det tredje og kanskje det viktigste må vi ha evne til å ta imot allierte, det innebærer klarering av leden og eskortekapasitet. Til sist må vi evne å beskytte oss mot overraskende angrep. Vi må vite hva vi skal kunne ramme og hva vi må beskytte.

Til de to første evnene vil jeg fremheve dagens kapabiliteter som korvett og undervannsbåt – gjerne i samarbeid med fly. Disse har slagkraft og evne til overlevelse gjennom mobilitet og skjul. Det er en signifikant endring fra den kalde krigen til der vi står i dag. Vi var i stor grad taktisk defensive med et stort volum, nå er vi betraktelig slankere, men med en større slagkraft per enhet. Det driver oss mot, og krever at vi klarer å beskytte de få verdifulle plattformene vi har og at vi er offensive i vår evne til motangrep.

Den tredje evnen, sikre mottak av allierte skal vi ikke gjøre alene, men vi kan ikke forvente at andre skal løse alt. Det er ingen andre som kan operere nær den norske kyst som oss. Vi må ta ansvar for territorialfarvannet og inn. De største maritime utfordringen vi vil møte er langtrekkende presisjonsvåpen og spesielt i undervannsdomenet med miner, torpedoer. Det kreves ikke mer enn en håndfull miner eller torpedoer for å hindre en hel brigade å komme sjøveien. Her er vår evne til antiubåtoperasjoner – hvor fregatter, helikopter og fly opererer som ett team essensielt. Det finnes faktisk ingen andre enn vi som kan rydde miner effektivt i eget farvann, her er vi nesten alene.

Denne tilstedeværelsen er også beslektet med mitt fjerde punkt, vår evne til beskyttelse.

Det vi gjør i dag og det vi jobber mot er å være et stående Sjøforsvar som seiler i det daglige. Dette vil bidra til overlevelse eller beskyttelse mot et overraskende angrep gjennom mobilitet og uforutsigbarhet. Et fartøy som er underveis og særlig en UVB som er neddykket er vanskelig å lokalisere og derved bekjempe, samtidig som vi skaper usikkerhet hos en potensiell mostander. Evnen til krigføring må være reell ved at vår kampkraft er tilgjengelig der det trengs når det trengs og være bemannet og med materiell som virker.

Forsvaret av Norge handler også om å bidra til å opprettholde aktivitet i samfunnet gjennom vår evne til å sikre flyt av handel under en krisesituasjon. Det fordrer en Kystvakt med evne til både myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse samtidig som vi håndterer en konflikt med bruk av Marinen. I denne gråsonen, mellom fred, krise, og krig kan det være utfordrende å skille kriminell fra fordekt militær aktivitet. Det stiller krav til vår evne til situasjonsforståelse – og da vil jeg trekke fem to viktige momenter. Det første er Kystjegerkommandoen som en allsidig avdeling. De har evne til å operere i hele konfliktspekteret fra et hybrid scenario på havet, med bording og visitasjon til åpen konflikt med overvåking og ildledelse i kystnære områder for å sikre allierte forsterkninger. Det andre momentet er Kystvakten med deres unike lokalkunnskap og politimyndighet. De kan identifisere unormal aktivitet tidlig. Vår løsning med felles ledelse av Kystvakten som hovedaktør i nedre del av konfliktskalaen og Marinen i øvre del er etter min mening derfor svært hensiktsmessig.

Forvaltningen av våre havområder er en stor suksess, som følge av tett og godt samarbeid mellom mange sektorer. Våre nærområder sannsynligvis det eneste havområde hvor den totale biomassen øker. Vårt bidrag er hovedsakelig Kystvakten som forvalter et enormt område som vokser i utstrekning og aktivitet. Dette krever tilstedeværelse flere steder samtidig og vi er strukket med ressurser med en redusert havgående struktur og mangel på helikoptre.

For Marinens enheter merkes en økning i oppdukkende ikke-planlagte oppdrag. Det har vært styrkebeskyttelse, tilstedeværelse og suverenitetshevdelse. Flere av oppdragene har vært av lengre varighet. Antallet oppdrag ble doblet fra 2015 til 16 og igjen fra 2016 til 17. Vi har hatt kontinuerlig tilstedeværelse med undervannsbåt i Nord-Norge og økt seilingsdøgn med fregatt og korvett. I 2017 var 48% av vår seilingsaktivitet i Nord-Norge. Det er en dobling på 3 år.

Internasjonale operasjoner og samvirke med nære allierte ute – og i hjemlige farvann – er normalsituasjonen. Innsatsen bidrar til alliansebygging, dempe motsetninger og understøtter nasjonale interesser. I 2017 har vi bidratt i Coalition Maritime Forces i Bahrain, operasjon Sea Guardian i Middelhavet og avgitt Sanitet og kystvaktpersonell til operasjon TRITON i Middelhavet og Kystjegere i Afghanistan. Vi har hatt KNM Hinnøy og Rauma i NATOs minerydderstyrke nr.1. Fkom Sandquist og Kammerhuber har ledet NATOs stående fregattstyrke nummer 1 i hele 2017 fra fregattene KNM Roald Amundsen og Otto Sverdrup.

Det er ofte ute, i de internasjonale operasjonene, vi vinner erfaring som styrker våre ferdigheter til å forsvare Norge. I tillegg øker våre ferdigheter til samvirke med allierte som vi stoler på for forsvaret av Norge. Derfor er det for meg ikke en motsetning mellom å operere ute vs det å forsvare Norge. Det finnes flere eksempler på at en operativ enhet i Middelhavet kan være hurtigere i Nord-Norge med operativ effekt enn et fartøy som ligger til kai ved Haakonsvern.

Jeg glad for utviklingen av et nytt maritimt tungt fellesoperativt NATO hovedkvarter, med Atlanterhavet og sikring av forsyningslinjer som fokus. Dette er viktig for Norge.

 

Om SJ S som taktisk sjef

I Langtidsplanen er det besluttet å gi grensjefene et taktisk ansvar. Å være taktisk sjef gir meg et helhetlig ansvar. Det omfatter styrkeproduksjon i tillegg til planlegging for og utførelse av operasjoner. Jeg skal ikke bare styrkeprodusere mot de evnene jeg har nevnt tidligere i talen min, men jeg skal også lede enhetene slik at effektene oppnås.

Forsvarssjefen leder Forsvaret med Sjef Forsvarsstaben og Virksomhetsplanen på den ene siden, Sjef FOH og operativt planverk på den andre siden. Dette gjenspeiles i hvordan vi i Sjøforsvaret innretter oss. Jeg har derfor nå to sentrale stabsfunksjoner og planverk. I hverdagen vi stabssjefen drive virksomhetsstyring gjennom virksomhetsplanen. Dette er vi godt kjent med i Sjøforsvaret, og vi er gode på det. Vi har levert på alle punkter i FSJ VP og vi kom i mål i 2017 med 0,25% i underforbruk.

Å lede gjennom det operative planverket er nytt. Jeg har derfor opprettet en stilling som sjef operasjonsstaben som skal lede denne delen av aktiviteten i hverdagen. Jeg vil fremheve tre momenter innen dette området: Først vil det være viktig å forstå hva våre foresatte ønsker å oppnå, dernest vårt operasjonsområde og til sist ha ressurser tilgjengelig. Det betyr at vi skal være intensjons og plandrevet, kunnskapsbasert og e- drevet i våre operasjoner med materiell som virker og robust bemanning. Sjøforsvaret skal i større grad øve og trene mot operativt planverk og reelle trusler.

 

Styrkeproduksjon, med personell og materiell som grunnmur til evnene

Vår evne til å opprettholde respekten for havretten og troverdig evne til evne til motangrep hviler på godt materiell og, primært, på dyktig og dedikert personell. Derfor vil jeg nå omtale styrkeproduksjon med fokus på personell og materiell.

Som del av forberedelse til operasjoner jobber vi for å få materiellet til å virke og å bygge opp lager for å bedre materiellberedskapen og utholdenheten. Langtidsplanen erkjenner at vi over tid har bygd opp et betydelig vedlikeholdsetterslep. I langtidsplanen ligger det midler til å vedlikeholde strukturen og kjøpe reservedeler. Jeg er opptatt av at planen følges slik den er lagt. Det vil øke tilgjengeligheten på fartøyene, og det vil redusere klartidene.

Vedlikehold, beredskap og reservedel satsningen går i henhold til plan og vi omsatte alt som planlagt i 2017. Vi ser allerede at bevilgningene gir operativ effekt. I år gjennomførte vi 98% av planlagt aktivitet. Med bevilgninger i tråd med langtidsplanen vil vedlikeholdsetterslepet, i stort være tatt igjen ila 2020, men det betinger at bevilgningene følger planen og at nødvendige oppdateringer av materiellet gjøres.

Langtidsplanen pålegger oss et betydelig effektiviseringskrav innen dette området også. Jeg er opptatt av at vi må evne å tenke nytt og stille spørsmål ved etablerte sannheter. Vi må kontinuerlig lete etter områder hvor vi kan redusere utgiftene – og få mer operativ effekt innenfor budsjettet. Kan vi frigjøre midler ved å ha lenger tid mellom hver hoved-overhaling? Kan egen besetning gjøre mer? Kan vi får bedre kontrakter med industrien? Samtidig må det etableres en varig balanse mellom drift og ressurser tilgjengelig for å forhindre nye etterslep.

Sjøforsvaret har gjort en betydelig innsats med å få opp antall besetninger, en ekstra fregattbesetning, en ekstra korvettbesetning og flere nye UVB besetninger og den utviklingen skal fortsette. Jeg er glad for at regjeringen anerkjenner den innsatsen Sjøforsvaret har gjort og at langtidsplanen legger opp til at denne trenden skal fortsette.

Vi har også økt ståtiden på besetningene fra 2 til 3 år og redusert oppøvingstiden fra 12 til 6 måneder. Det betyr at vi har doblet tiden besetningene er tilgjengelig med full kompetanse fra ca 40 til 80%

Godt personell og gode resultater oppnås først og fremst gjennom god ledelse, godt samarbeid, gjensidig respekt, tillitt og åpenhet. Jeg har tro på at militærordningen skal bidra til økt annerkjennelse, forutsigbarhet, bedre kompetansestyring og økt stå-tid. Målet er å få operatører med lang erfaring og god utdanning. Den «lette» delen av jobben er gjort, stillingsbeskrivelser og benevnelser. Nå gjenstår det å få rett person i stilling over tid og bygge kultur – i lag – ikke subkulturer. Jeg ser offiseren og spesialisten som likeverdig, like viktig, men ikke like. Vi må ikke utvikle en over- under, eller upstairs – downstairs kultur. Da vil vi feile.

At vi får flere spesialister betyr at offiserene kan ha et annet fokus. Det betyr at offiseren må gi slipp på noe. Dagens offiserer er for mye operatør og har for lite tid til taktikk og ledelse. Kanskje er denne overgangen mer krevende for offiseren enn spesialisten?

Den nye utdanningsordningen skal bidra til vesentlig gevinstrealisering. Innføringen av spesialistordningen medfører at vi kan redusere på opplæring på noen områder. Sjøforsvaret gjorde selv en utredning for tre år siden, hvor vi så om vi kunne klare å gjennomføre Sjøkrigsskolen på 3 år. Svaret var at det gikk for operativ og logistikk men ikke for ingeniører, der trengte man 3,5 år. Det er dette som nå er rammene for krigsskolene. Det som er viktig for oss er at Sjøkrigsskolen primært kvalifiserer for de første stillingene kadettene skal ut i.

 

Veien fremover – å opprettholde og videreutvikle våre maritime evner

Hvordan Norge møter fremtiden, i en mer uoversiktlig verden med stormakts-konkurranse på havet, vil være avgjørende for velferden vår. Det er noen konstanter vi skal ta med oss. For det første er Norge en arktisk nasjon med suverene plikter og rettigheter over store havområder. For det andre Norges plassering med tilgang til Nord-Atlanteren, arktiske kommunikasjonslinjer og store ressurser. For det tredje er vi NATO i nord med en stormakt som nabo med interesser i vårt nærområde.

Det pågår et teknologikappløp med stor hastighet. På Sjømaktseminaret «Med Sjøforsvaret mot 2040» så vi utallige muligheter i teknologien. Vi kan ikke ha alt eller gjøre alt. Vi må identifisere det vi får mest effekt av og velge. Derfor er jeg svært opptatt av at vi har balanse. Vi trenger ikke mer materiell enn vi evner å bruke. Vi skryter av investeringsprosenten vår, det er bra men overhodet ikke hvis det ikke følges med driftsmidler.

Fremtiden på kort sikt (inneværende VP):

Sjøforsvarets oppgave fremover er å implementere vår del av Langtidsplanen for Forsvaret. Langtidsplanen, gitt at den følges, gir oss evne å bruke det vi har og det vi får gjennom en bedre balanse mellom bemanning og materiell, men også balanse mellom materiell og vedlikehold.

Min overordnede ambisjon for kommende periode er å få det vi har til å virke, både som enkeltelementer og som system. Vi skal; opp i antall besetninger, opp i antall seilingsdøgn, heve vår faglige kompetanse, ha logistikk som virker, og har dybde. Vi skal ha økt gripbarhet fra 2019 med en stående taktisk enhet, bestående av forskjellige fartøysklasser i Nord-Norge.

Gjennom 2018 og frem mot 2021 skal Sjøforsvaret ha etablert en taktisk kommando, opprettholde et deployerbart ledelseselement, også kjent som NorTG, og Kystvaktens ledelses fra Sortland. Vi skal bygge opp ytterligere en besetning på Ytre Kystvakt, øke fra 4 til 5 fregattbesetninger, motta helikoptre, implementere 4 Huginsystemer og utfase 2 mineryddere, vi skal øke antallet ubåt-besetninger og motta ett nytt logistikkfartøy. Dette er ikke ubetydelige oppgaver, men vi er i god rute.

Mottak av nytt materiell betyr at vi skal kunne strekke oss lenger og skape nye dilemma for en motstander. KNM Maud gir oss muligheten til å operere med en annen utholdenhet. Maud vil betydelig øke tilgjengeligheten av kampenhetene våre i operasjonsområdet. Innfasing av NH-90, nye maritime patruljefly og nye ubåter vil påvirke hvordan vi utfører antiubåtoperasjoner. Nytt konsept for minemottiltak og videreutvikling av taktikker med NSM og JSM skal prioriteres. Videreutvikling av vår operative ledelse fra FSJ, gjennom FOH og taktisk ledelses element blir et viktig fokusområde. Her må grenene bidra mer. Vi må ikke sitte passive å vente på at FOH skal tenke fellesoperativt, vi må selv ta initiativ til å få maksimalt ut av våre felles ressurser.

Det blir ikke bare innfasing av materiell, men også noe skal ut. Det er besluttet at våre korvetter skal utfases nå nye jagerfly med JSM er operative. Dette har en betydning for hvordan vi kan løse våre oppdrag. Her må vi finne nye løsninger sammen med de andre grenene og FOH.

I kommende periode skal vi fortsette vårt fokus på å bygge grunnmuren ved å ta inn vedlikeholdsetterslep, styrke reservedelsbeholdningen og få det vi har til å virke. Jeg vil gjenta for forsamlingen at det må være en balanse mellom materiell og vedlikehold og personell og materiell. Med korte varslingstider er det ikke mulig å skaffe reservedeler, reparere eller trene opp en besetning fra grunnen av i tide. Det er det som seiler i dag vi skal sloss med i morgen.

Fremtiden på lang sikt

Til slutt vil jeg si noen ord om fremtiden på lengre sikt. På flere måter kan vi si at fremtiden allerede er her. Under Sjømaktseminaret høsten 2017 diskuterte vi sverm-taktikk med droner. For noen uker siden så vi nettopp dette i Syria. En ikke-statlig aktør som benyttet seg av 13 rimelige droner med eksplosiver for å angripe to Russisk/ Syriske baser. Et rimelig våpensystem som det er vanskelig å beskytte seg mot med dagens kapasiteter. Prisveksten på militært materiell og trange budsjetter tvinger oss til å tenke nytt. Som småstat med en stormakt som nabo – er vi avhengig av å bryte denne kostnadsspiralen. Vi må få til større effekt på en rimeligere måte, vi må bli mindre plattformorientert, mer sensor og våpen orientert. Som jeg nevnte, er fremtiden på mange måter her nå. Et oppdrag høsten 2017 var redningsoperasjonen etter helikopterhavariet ved Svalbard i oktober. Innen døgnet var Marinens Hugin i drift fra KV Barentshav. Kort tid senere fant Hugin helikopter vraket. 95% av søket ble gjort av Hugin, en liten ubemannet farkost dekket 95% mens flere fartøy klarte 5%. Dette gir oss et innblikk i fremtidens operasjoner med autonome, modulære våpen- og sensorsystemer.

Jeg nevnte at vi har noen strategiske konstanter. De peker mot at Sjøforsvaret vil sammen med resten av Forsvaret, totalforsvaret og våre allierte forsvare Norge inklusive våre store havområder, sikre forsyningslinjer og forvalte biomassen i havet. Med Marinen skal vi heve terskelen for å bruke makt og med Kystvakten skal vi forvalte ressursene våre på en forsvarlig måte innenfor havretten og folkeretten.

Til sammen betyr det at vi skal videreutvikle et Sjøforsvar som er i operasjoner eller i forberedelse til operasjoner for å forsvare alt vi har og alt vi er.

Takk for oppmerksomheten.

 


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Mandag 22. januar 2018 gjestet forsvarssjef admiral Haakon Bruun-Hanssen Oslo Militære Samfund med sin årlige statusoppdatering – den femte i rekken. Foredragets tittel var «Gjennomføringsevne og modernisering».

Foto: Forsvaret (Arkivfoto)

Gjennomføringsevne og modernisering

Forsvarssjef, admiral Haakon Bruun-Hanssen.
Tale i Oslo Militære Samfund, 22. januar 2018.

Kjære alle sammen!

Det er nå 4 år siden jeg stod på denne talestolen og gav uttrykk for at implementeringen av F-35 var den viktigste og høyest prioriterte aktiviteten i min periode.

Det er derfor gledelig å kunne konstatere at implementeringen går iht plan.

  1. sep 2015 hadde jeg gleden av å overta det første norske F-35 flyet ved fabrikken på Forth Worth i Texas. Nr 2 fulgte noen få dager senere. Deretter fulgte 2 fly i 2016 og 6 fly i 2017, slik at den norske beholdning i dag er 10 stk F-35.

Fra høsten 2015 har Luftforsvaret etablert et utdannings og treningsteam ved Luke Air Force Base i Arizona. Teamet er integrert i en amerikansk treningsskvadron.

Teamet vårt har stått for utdanningen, treningen og utsjekk av våre piloter og teknikere. Teamet har også bygget kompetanse i daglig drift av en F-35 skvadron. Kompetansen deles nå mellom Luke og Ørlandet slik at vi evner å drifte F-35 i Norge.

Her hjemme har FB fullført den kritiske delen av ny infrastruktur på Ørlandet innen tidsfrist, slik at de første flyene kunne lande på norsk jord 3.nov 2017, og operativ testing og evaluering kunne starte.

Det gjenstår mye før alle F-35 er fullt ut operative, og Ørlandet er ferdig utbygd som ny kampflybase.

Samarbeidet og koordineringen mellom etatene og avdelinger i Forsvarssektoren har fungert godt.

Prioriteringene har vært felles og de har vært overholdt. Dette har sikret leveransene på tid, og demonstrert organisasjonenes gjennomføringsevne.

Selvfølgelig har industrien en stor del av æren for denne gode gjennomføringen.

Gjeldende langtidsplan (LTP) legger opp til en omfattende modernisering og omstilling i Forsvaret de neste 20 årene.

I alt 25 enkelttiltak skal bidra til å styrke Forsvarets operative evne, kampkraft og bærekraft. Landmaktproposisjonen slik Stortinget har vedtatt denne, vil øke listen med enkelttiltak til ca 33.

Alle disse tiltakene må styres tett ift gjensidige avhengigheter for at LTP skal implementeres. Felles prioriteringer på tvers av etatene i sektoren vil være nødvendig. Gjennomføringsevne vil derfor være den viktigste og høyest prioriterte egenskapen i tiden fremover.

Jeg vil bruke dette foredraget til å belyse gjennomføringsevnen de siste 12 mnd. Jeg vil beskrive våre operative leveranser samt implementeringen av enkelttiltak som er iverksatt i 2017. Avslutningsvis vil jeg trekke frem noen risikoer og utfordringer som vi står overfor de nærmeste årene.

Men først litt om de sikkerhetspolitiske forhold i våre nærområder.

Det sikkerhetspolitiske landskapet er endret. Verden har beveget seg bort fra den unipolare situasjonen etter den Kalde krigen til en ny multipolar sikkerhetssituasjon.

Russland er igjen blitt en viktig aktør. De baserer sin rolle og innflytelse på militærmakt. Atomvåpnene er fortsatt det viktigste, men den konvensjonelle militære evne har fått økt betydning pga moderniseringen og reaksjonsevnen.

Russland er ikke fienden eller en direkte militær trussel mot NATO, men er en konkurrent med andre interesser og verdier enn vi har i Vestens sikkerhetsfellesskap. Situasjonen skaper usikkerhet og svekker den forutsigbarheten vi har kjent i Europa de siste 25 årene.

Russland har fortsatt sin modernisering av militærmakten med økt fokus på langtrekkende presisjonsvåpen, reaksjonsevne og mobilitet.

Utplassering av de moderne våpnene langs hele grensen mot Europa kan sees som defensive tiltak. Pga rekkevidden til våpnene kan det imidlertid også tolkes som en nektelse av NATOs bevegelsesfrihet over store geografiske områder.

Øvelse Zapad lignet en storstilt forsvarskamp fra nordområdene, via sentralavsnittet, til Svartehavet. Øvelsen viser at Russland ser USA/NATO som en konkurrent, og de er beredt til å forsvare sine interesser langs hele grenseområdet samtidig.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen endret seg med annekteringen av Krim og støtten til opprørerne i Donbass regionen i Ukraina i 2014.

Situasjonen er nå fastlåst (frozen conflict). Våpenhvilen brytes mange ganger daglig, og både Ukraina og Russland øker styrkenærværet rundt dette området. Situasjonen er ustabil og det er ingen tegn til en løsning.

Vi har fått en ny normalsituasjon i Nord.

Den russiske aktiviteten vært høy i alle domener. Kvaliteten på de russiske styrkene blir stadig bedre, og de opptrer profesjonelt i nærheten av våre enheter.

Militære styrker er benyttet til å signalisere interessemotsetninger, men uten at det skapes noen dramatikk av det.

Aktiviteten til stillegående ubåter med betydelig kampkraft bekymrer derimot en rekke NATO land.

NATO har respondert på den endrede sikkerhetssituasjonen. Tiltakene fra toppmøtene i Cardiff og Warszawa er satt i kraft, og gir NATO en bedret evne til å møte trusler om maktbruk.

”Readiness Action Plan”(RAP) med alle sine tiltak har bedret reaksjonsevnen til styrkestrukturen.

Fremskutt nærvær i Baltikum og Svartehavsregionen skal berolige medlemslandene og avskrekke Russland.

Nye forsvarsplaner for utvalgte områder er ferdigstilt. Disse inkluderer blant annet Norge.

En utvidelse av kommandostrukturen for bedre å kunne håndtere større militære operasjoner er vedtatt, herunder etableringen av et fellesoperativt hovedkvarter med ansvar for forsterkninger over Atlanteren.

Parallelt oppfordres alle medlemslandene til å øke bevilgningene til Forsvaret for å sikre reelt innhold i alliansens militære evne.

Oppdaterte forsvarsplaner gjør det nødvendig å revurdere behovet for infrastruktur knyttet til forsterkningsplanene.

I Norge har vi gjort betydelige endringer i infrastrukturen siden den Kalde krigen, og nye løsninger for mottak av allierte fly og landstyrker må vurderes. Flere alternativer er lansert og vurderes, men foreløpig har man ikke konkludert på løsninger.

NATO er fortsatt bekymret for utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika. Det er ingen militær trussel, men en rekke sikkerhetsutfordringer som kan true Europa (terror, migrasjon osv..).

”Projecting Stability” er en av hovedoppgavene til NATO, og alliansen diskuterer, blant annet med EU, hvordan NATO kan bidra til å bedre situasjonen og bygge mer solide samfunnsinstitusjoner i områdene syd for NATOs kjerneområde.

FOH har ledet våre daglige operasjoner gjennom hele 2017. Hovedkvarteret har meget god oversikt over aktiviteten i våre nærområder, og løser Forsvarets oppgaver meget godt.

Et høyere nivå på den militære tilstedeværelse i nordområdene er nå normalt. Marinen gjennomførte 48% av sin aktivitet i nordområdene i 2017, herunder kontinuerlig tilstedeværelse av minst en ubåt. MPA aktiviteten har vært høy, og Hæren har hatt jevnlig tilstedeværelse i Finnmark.

Alle forsvarsgrenene har gjort sine styrker tilgjengelig for operative oppdrag i større grad en før.

Forsvarsgrensjefene har kunnet styre balansen mellom oppdrag og styrkeproduksjon og derved skapt større fleksibilitet for FOH til å håndtere hendelser og episoder.

Kystvakten har operert 14 fartøyer gjennom året, og aktiviteten har ligget på samme nivå som i 2016.

Manglende tilgang på NH-90 er merkbar og begrenser effektiviteten til Kystvakten. Riktignok har KV fartøyene hatt NH90 om bord i 170 døgn gjennom året, men den operative anvendelse av helikopteret har vært svært begrenset.

Hærens reaksjonsevne har økt i 2017. Sjef Hæren har kjørt flere beredskapsøvelser for å kontrollere reaksjonstiden – med gode resultater. Hæren er klar med det de har.

Forsvaret yter betydelig bistand til samfunnet hvert eneste år. Hovedtyngden knytter seg til transport, søk og redning samt eksplosivrydding, men bistand under uvær, styrkebeskyttelse og kontra terror har vært gjennomført i 2017. Totalt er omfanget noe mindre enn i 2016, men ligger innenfor naturlige variasjoner.

En ny bistandsinstruks trådde i kraft 1.september 2017. Denne instruksen er betydelig forenklet.

Skillet mellom administrativ- og håndhevelsesbistand er fjernet. I Forsvaret har sjef FOH fått utvidet myndighet til å godkjenne bistandsanmodninger for å sikre hurtig respons.

Samtidig stadfester instruksen at når politiet ber om bistand til maritim kontra terror er det Forsvaret som leder og gjennomfører operasjonen.

Samarbeidet med politiet fungerer meget godt, og ny instruks fungerer etter intensjonen så langt.

Vår deltagelse i internasjonale operasjoner er i hovedsak videreført fra 2016, og omfanget er på samme nivå som de tre foregående årene. I overkant av 300 kvinner og menn er til enhver tid ute og representerer Norge i FN, NATO eller andre allianser.

Norske spesialstyrker mentorerer fortsatt spesialpolitienheten (CRU) i Kabul. De har vært involvert i tøffe kontra terror operasjoner også i 2017, og nå senest denne helgen.

Både CRU og de norske mentorene høster stor anerkjennelse for sitt arbeid, og sjef for «Resolute Support Mission”(RSM), General John W. Nicholson, har fremhevet vårt bidrag som rollemodell for utviklingen av flere spesialpolitienheter i Afghanistan.

Bidraget vårt har høy verdi både for NATO og for Afghanistan.

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er fortsatt utfordrende. Taliban har fått et sterkere fotfeste på landsbygden, men evner ikke å vinne terreng mot regjeringsstyrkene.

IS i Afghanistan har fått fotfeste i enkelte områder. De er beskjedne i størrelse, men har fått betydelig oppmerksomhet pga store terrorangrep i Kabul hvor de har rammet et stort antall sivile.

NATO har fortsatt tro på at den afghanske regjeringen vil evne å ta mer kontroll og sikre en positiv utvikling i landet, men det vil fortsatt kreve støtte fra NATO. De afghanske sikkerhetsstyrkene må utvikles ytterligere før de kan overta sikkerhetsansvaret alene.

NATO har besluttet at den videre støtten til Afghanistan skal styres av situasjonen og ikke tiden, noe som innebærer et nærvær i mange år fremover.

NATO er nå i prosess med å endre sin strategi i Afghanistan i den hensikt å svekke både IS og Taliban, og skape et bedre grunnlag for en politisk løsning.

NATO øker i den sammenheng sitt styrkenærvær i Afghanistan med ca 10% ved årsskiftet. Det samme gjør Norge.

Sommeren 2017 skiftet vi vårt konvensjonelle bidrag i”Operation Inherent Resolve (OIR)” fra det kurdiske selvstyreområdet til Anbar provins og Eufrat-dalen.

Etter ønske fra USA fremskyndet vi deployeringen av en ”task unit” fra Telemark bataljon. De gikk inn i fremre linje og mentorerte en av de irakiske brigadene som frigjorde flere mindre byer på vei nordover til den syriske grensen ved Al-Qaim.

Vår evne til å bidra hurtig med en etterspurt og robust avdeling i denne operasjonen, har høstet betydelig anerkjennelse hos våre allierte. Sjef Tmbn og hans soldater har fått mye ros for hvordan de løste sitt oppdrag under fremrykningen mot Al-Qaim.

Statsminister Haider al-Abadi proklamerte seier over IS 9.desember 2017. IS har mistet det territoriet de kontrollerte, men fortsatt finnes det lommer med IS krigere både i Irak og Syria som truer stabiliteten i området.

OIR vil derfor fortsette ennå en tid, først med stabiliseringsoperasjoner men etter hvert gå over i ny fase hvor oppbyggingen av regulære irakiske styrker vil stå mer i fokus. Det pågår nå diskusjoner om NATO skal ta en større rolle i denne oppbyggingen.

Mandatet til de norske styrkene går ut i mars, og FD er i prosess med å vurdere alternativer med hensyn til videre engasjement i Irak.

I UNTSO[1] tok GM Kristin Lund over som styrkesjef (Head of mission) 24. oktober 2017. Dette er hennes andre stilling som styrkesjef i FN, og en betydelig anerkjennelse av hennes kompetanse og lederevner i slike operasjoner.

I det maritime domenet har Norge hatt kommando over SNMG 1[2] i 2017. Flaggkommandørene Sandqvist og Kammerhüber har ledet styrken seks måneder hver fra henholdsvis KNM Roald Amundsen og KNM Otto Sverdrup.

Styrken har operert i både Middelhavet og Østersjøen, og demonstrert NATOs nærvær i viktige områder. To mineryddere har også deltatt i SNMCMG 1[3] i totalt åtte måneder.

Tmbn har også bidratt med en kompanistridsgruppe i NATOs fremskutte nærvær i Litauen siste halvdel av 2017.

Her har den inngått i en bataljon under tysk ledelse sammen med blant andre Nederland.

Kompaniet deployerte fullt stridsklar og har gitt oss mye verdifull erfaring i denne sammenheng. Avdelingen har også fått mye trening sammen med viktige allierte. Bidraget ble endret til en oppklaringsavdeling fra årsskiftet.

Trenings- og øvingsomfanget for norske styrker er videreført fra 2016 til 2017.

Også i 2017 har norske avdelinger deltatt på en rekke øvelser i utlandet.

Nasjonalt har øvelse Joint Viking og Flotex vært de viktigste. I begge øvelsene var det betydelig internasjonal deltagelse.

Øvelse Joint Viking ble gjennomført i Finnmark i mars måned. Og for første gang hadde vi kompanistridsgrupper fra US Army, USMC og UKRM integrert i de norske bataljonene under øvelsen.

Det var også gledelig å se hvordan innsatsstyrkene i HV-17 ble integrert i Brig N, og få demonstrert hva dyktige HV-soldater kan bidra med til manøveravdelingene.

I USA deltok Norge med ca 200 soldater til øvelse Bold Quest.

Øvelsen fokuserer på teknisk interoperabilitet og standardisering ift nettverksforbindelser.

Mulighetene som ny teknologi gir blir utprøvd, og nasjonene kan dele kunnskaper og erfaringer med hverandre. Utviklingen av ”Federated Mission Network” (FMN) som et standardisert nettverk med felles prosedyrer og prosesser ble vektlagt.

Norge er langt fremme både på teknologi og operativ anvendelse, og har nå en ledende rolle i utviklingen av FMN.

Alliert trening i Norge har vært et meget omtalt tema i media den siste tiden. Mange allierte avdelinger har trent i Norge opp gjennom årene. Dette fordi vårt terreng og klima utgjør krevende forhold som våre allierte må mestre.

Noen styrker ønsker å være for seg selv, men stadig flere ønsker å trene med norske avdelinger. Dette henger blant annet sammen med den anerkjennelse vi har fått som soldater og mentorer i internasjonale operasjoner.

LTP stadfester også at det er ønskelig fra norsk side å trene mer med våre allierte i Norge, og at dette flyttes til Hærens kjerneområder. Dette passer også godt med våre mottaksplaner i krise og krig.

Britiske Royal Marines flytter sin trening fra Harstad til Indre Troms allerede i år. Nederlandske marines blir i Harstad nok et år, men også de flytter til Indre Troms fra 2019.

Dette gjør at Åsegarden kan avhendes iht plan, og frigjorte ressurser planlegges brukt til å øke forlegningskapasiteten i Indre Troms.

Royal Marines er på Bardufoss med ca 350 soldater samt at en britisk helikopterstyrke er på samme sted med ca 350 soldater. Nederlenderne er på Åsegarden med ca 600 soldater, og USMC på Værnes med ca 330 soldater. De allierte deltar på trening og øving sammen med norske styrker fra alle forsvarsgrener.

Det har vært sagt og skrevet mye om USMC sin tilstedeværelse i Trøndelag i forhold til norsk basepolitikk siste året.

Spørsmålet om hva som er en base i denne sammenheng er selvfølgelig et politisk anliggende. Det er imidlertid stor forskjell på amerikanske baser forøvrig i Europa, og USMCs nærvær i Trøndelag.

For det første er det ikke en amerikansk leir, men de leier kaserner i den norske leieren ved Værnes og er underlagt den norske ledelsen der.

For det andre er det ikke en fast stasjonert kampavdeling, men en treningsavdeling som roterer treningsstyrken hver 4-6 måned.

NATO øvelsen Trident Juncture holdes i Norge i okt-nov 2018. Dette er NATOs storøvelse med deltagelse fra 24 nasjoner, ca 35000 soldater, 70 fartøyer og 150 fly.

For NATO er hensikten synlighet og styrkedemonstrasjon. For Norge gir øvelsen mulighet for å teste vår egen evne til å yte vertslandsstøtte i stort omfang, i tillegg til at NATO og Norge får muligheter til å teste deler av forsvarsplanene.

Øvelsen blir et nasjonalt løft fordi den tester den totale evne til å forsvare landet vårt. Alle må bidra. Forsvaret, lokale myndigheter, en rekke etater og sivile kontraktører.

Alle vil spille en meget viktig rolle under øvelsen, og DSB har en sentral rolle i å koordinere den sivile innsatsen.

Kommandoplassøvelsen Trident Javelin ble gjennomført i Norge i okt 2017. Øvelsen ble benyttet til å teste våre planer for vertslandstøtte.

FOH, DSB samt en rekke avdelinger og sivile etater deltok og høstet verdifulle erfaringer før høstens storøvelse.

Ifm behandlingen av langtidsplanen ba Stortinget Regjeringen komme tilbake med en utfyllende beskrivelse for utviklingen av Landmakten.

Denne beskrivelsen reflekterer løsninger som er innenfor den økonomiske rammen av LTP, og ble lagt frem i St.prp.nr. 2(16-17) som ble behandlet i Stortinget i november 2017.

Det sentrale i utviklingen av Landmakten er:

  • Økt landmilitær tilstedeværelse i Finnmark. Det opprettes en kavaleri bataljon på Garnisonen i Porsanger (GP) og et jegerkompani ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). HV-17 utrustes og trenes for å kunne samvirke med Hæren i Finnmark. Finnmark landforsvar (FLF) opprettes som operativ kommando for felles ledelse av Hærens og HVs operasjoner i området.
  • Øke reaksjonsevnen i Hæren gjennom å skille ut rekrutt- og fagutdanning fra de operative bataljonene samtidig som førstegangstjenesten forlenges til 16 måneder for vernepliktige ved utvalgte avdelinger.
  • Øke kampkraften gjennom anskaffelse av nye stridsvogner, nytt artilleri, dedikert kampluftvern til brigaden og til sist langtrekkende presisjonsvåpen (missiler).

Under Stortingsbehandlingen ble HVs struktur økt til 40 000 soldater, Bell 412 helikoptrene ble besluttet operert fra to baser, bemanningsgraden i Bn2/Brig N økt og anskaffelsen av stridsvogner fremskyndet i tid.

Jeg avventer ytterligere føringer fra FD i forhold til hvordan forliket på Stortinget skal finansieres og løses. Forsvaret vil starte arbeidet med å planlegge implementeringen av Landmakten straks føringene foreligger.

Drift

Det første året i gjeldende langtidsplan er lagt bak oss. Hovedvekten skulle legges på å få det vi har til å virke, og grunnmuren skulle styrkes.

I 2017 vektla planen et løft på 753 millioner for å ta igjen etterslep på vedlikeholdet. Arbeidet er organisert som en øvelse av FLO.

Alle forsvarets verksteder samt en rekke sivile leverandører har deltatt under en sentral produksjonsstyring i FLO.

tillegg har det vært et tett samarbeid med Finland, hvor vi blant annet har lånt en betydelig mengde reservedeler.

Tre av fem faser er gjennomført på landmateriell. Alt materiell til vertslandsstøttebataljonen, det lagrede materiellet i Hæren og Heimevernet er nå ferdig vedlikeholdt.

Fase 4 og 5 gjennomføres i 2018 og fasene vil ferdigstille resten av materiellet i Hæren og Heimevernet.

Kontrakt med ny leverandør av hovedrutine for fregattene er inngått, og første hovedrutine til redusert kostnad starter til våren.

En Skjold-klasse korvett gjennomførte årsrutine i Ramsund. Arbeidet ble organisert som en øvelse, og viste at man ved å kraftsamle innsatsen maktet å gjennomføre vedlikeholdet på halve tiden av det normale.

Produksjonsstyringen som ble implementert under øvelse vedlikehold har gitt en solid produktivitetsøkning på Forsvarets verksteder.

Ytterliggere sentralisering innen vedlikehold er nå til vurdering. I tillegg er innkjøpsprosessen for driftsanskaffelser sentralisert og profesjonalisert i FLO.

Forsvarsgrensjefene ble gjenopprettet 1 jan 2017. Sammen med sjefene for Heimevernet og spesialstyrkene fikk de taktisk kommando over egne styrker.

I denne rollen er de underlagt sjef FOH, og den operative planlegging av daglig virksomhet går nå i linjen mellom FOH og Styrkesjefene.

Styrkesjefene er i ferd med å opprette sine operasjonssentre. Luftforsvaret og FS er samlokalisert med FOH, de øvrige ligger lokalt.

HVs operasjonssenter er i funksjon, mens Hæren og Sjøforsvaret ferdigstiller sine sentra ila 2018.

I løpet av det siste året har det vært et intensivt arbeid med å forme den nye utdanningsordningen, basert på detaljerte rammer gitt av FD.

Løsningen er tilpasset den nye ordningen for militært tjenestegjørende.

1.august ble tre krigsskoler og seks befalsskoler overført til Forsvarets høyskole (FHS) og samlet under en sjef.

Hovedlinjene i den nye utdanningsmodellen er ferdigstilt, og FHS jobber nå med å ferdigstille utdanningsplaner og undervisningsopplegg.

Modellen omfatter tre krigsskoler, lokalisert som i dag.

Ved at utdanningen er samlet under FHS kan vi etablere mer robuste fagmiljøer, og bedre mulighetene for samarbeid på tvers av forsvarsgrenene.

Stabs- og lederutdanningen videreutvikles og fører frem til en militær mastergrad.

Sjefskurset ved FHS videreføres omtrent som i dag. Antallet befalsskoler reduseres fra 6 til 1 og innrettes mot nødvendig lederutdanning før tilsetting på OR 5 nivå (sersjant/kvartermester).

I tillegg utvikles videregående utdanning for OR-korpset i regi av FHS. Øvrig utdanning regnes som fagutdanning og legges til våpenskolene i de respektive forsvarsgrenene.

Et krevende omstillingsløp er i full gang, og planen for hele utdanningsreformen vil kunne realisere den vedtatte innsparingen på 560 millioner i året innen 2021.

En viktig del av langtidsplanen er moderniseringen av Forsvaret. Kampkraften skal styrkes gjennom å fornye sentrale komponenter i alle forsvarsgrenene. Moderniseringen er kostbar og store summer settes av på investeringsbudsjettene til FMA og FB.

Investeringene i 2018 utgjør 17,7 milliarder kroner totalt. Ca 15,0 milliarder er materiell, og av dette utgjør F-35 ca halvparten. I tillegg kommer 2,7 milliarder i EBA investeringer.

I år utgjør materiellinvesteringene i overkant av 27% av Forsvarsbudsjettet. Denne andelen vil øke i årene fremover.

Anskaffelse av 5 nye MPA (Maritime Patrol Aircraft) er besluttet i Stortinget, og kontrakt er inngått med US Navy om kjøp av 5 P-8 Poseidon. De nye flyene planlegges overtatt mellom 2021 og 2023.

Kampluftvern til Hæren er besluttet av Stortinget i 2017, og systemet planlegges innfaset mellom 2019 og 2021.

Nytt artilleri til Hæren er besluttet, og leverandør er valgt. Forsvaret anskaffer 24 skyts av typen K9 Thunder fra Sør-Korea. Artilleriet skal leveres mellom 2019 og 2021.

Leverandør for 3 nye helikopterbærende Kystvaktfartøyer er valgt, og kontraktsforhandlinger pågår. Fartøyene planlegges levert mellom 2021 og 2023.

Det tyske verftet ThyssenKrupp er valgt som leverandør for 4 nye ubåter av typen HDW 212, og kontraktsforhandlinger pågår. Båtene skal leveres mellom 2026 og 2030.

Den viktigste forutsetningen for gjennomføringen av LTP er finansieringen. Det ene elementet er en gradvis økning av Forsvarsbudsjettet til et nivå som er 7,96 mrd høyere i 2020 enn det var i 2016.  Det andre elementet er at Forsvaret realiserer effektiviseringsgevinster på 1,4 mrd innen 2020.

I løpet av de første to årene av LTP perioden har Regjeringen lagt inn 3,52 mrd eller 44% av den økonomiske satsningen som ligger i planen. Enkelte forhold som ligger utenfor LTP er finansiert separat.

Målsettingen om å effektivisere driften med 285 millioner i 2017, ble nådd med god margin.

Planen for å realisere årets krav på 251 millioner er på plass og er gjennomførbar, men det er knyttet risiko til fremdriften av ÅV-reduksjoner.

De viktigste bidragene til å realisere den totale effektiviseringen er: Innføringen av dataverktøyet FIF 3.0, sentralisering av anskaffelsesfunksjonene, reduksjon av lagre, effektivisering av vedlikeholdstjenesten og utdanningsreformen.

Effektiviseringen styres sentralt i FST. Et omfattende gevinstrealiseringsregnskap nyttes for å føre kontroll med at gevinstene er reelle.

Gode og realistiske planer er viktig for gjennomføringen av alle LTP-tiltakene, men uten dyktige og motiverte medarbeidere på alle nivå, vil vi ikke lykkes.

Jeg har gjennom flere år møtt våre soldater i operasjoner både hjemme og ute. De slutter aldri å imponere meg.

Solide kunnskaper og ferdigheter, gode holdninger og modne refleksjoner, koblet med vilje til å ta initiativ og ansvar, er typiske kjennetegn.

Under besøk til de vernepliktige ser jeg at mange av de samme egenskapene er fremtredende også hos de yngste soldatene.

For meg er dette et tegn på at vi rekrutterer de beste til vårt yrke, og at den utdanning vi gir holder høy kvalitet.

Jeg får ingen tilbakemeldinger på at kvinner svekker Forsvarets operative evne. Tvert i mot både ser og hører jeg om dyktige kvinner som løser krevende oppdrag sammen med sine mannlige kollegaer.

Jeg besøkte ”Øvelse Powerful Maintenance” tre ganger i løpet av 2017.

Den innsatsen – motivasjonen og samarbeidet jeg observerte mellom verkstedsarbeidere fra FLO, forsvarsgrenene og sivile kontraktører imponerte. De var stolte over å delta i øvelsen og alle jobbet for å øke Forsvarets operative evne.

Jeg vil bruke denne anledningen til igjen å takke alle våre ansatte for en formidabel innsats i 2017.

Dere gjør meg trygg på at vi har de riktige menneskene for å gjennomføre den krevende moderniseringen som langtidsplanen er.

Vi ønsker alle at arbeidsplassen vår skal være trygg og god. Vi ønsker et mangfold blant våre ansatte, det styrker oss som organisasjon og individer.

Vi har nulltoleranse mot alle former for trakassering.

Det betyr vi aktivt må forebygge og forhindre slik oppførsel. Den forulempede si fra. Den som bivåner trakassering gripe inn, og vi som ledere ta tak i hendelsene umiddelbart, og vi gi en tilpasset reaksjon for tydelig å markere at den utviste adferd er uakseptabel.

Det stiller krav til oss som ledere å utvise godt skjønn og forståelse. Alle varsler skal tas på alvor.

I Forsvarets omfattende virksomhet hvor mange tiltak er knyttet til modernisering, er det naturlig nok både utfordringer og risikoer i perioden foran oss.

La meg bruke denne anledningen til å trekke frem noen viktige risikoer.

Forliket på Stortinget knyttet til utviklingen av landmakten øker Forsvarets driftskostnader med flere hundre millioner årlig.

Jeg forutsetter at disse kostnadene dekkes utenom LTP-satsningen.

Alternativet vil være en betydelig ubalanse mellom oppgaver og ressurser, som kun kan håndteres ved å stanse høyere prioriterte tiltak fra den vedtatte langtidsplanen.

Forsvaret har fått et økonomisk løft, men samtidig er handlingsrommet redusert.

Dette henger sammen med at de økte ressursene er øremerket til spesifikke tiltak, og at øvrige deler av virksomheten skal effektiviseres ytterligere.

Jeg er derfor på vakt mot enhver form for ambisjonsøkning, enten den er eksternt påført eller internt generert.

Ambisjonsøkninger vil gå på bekostning av vedtatte tiltak i LTP og må være akseptert på alle nivå.

Deler av materiellet vårt er meget gammelt og det er svært utfordrende å anskaffe reservedeler.

Det er derfor en risiko for at vi ikke klarer å holde alle disse systemene operative frem til erstatninger er på plass.

Vi har opplevd ytterligere forsinkelser på leveransen av NH-90 i 2017, noe som selvfølgelig svekker den operative evnen i Sjøforsvaret.

Like alvorlig er det at det i dag ser ut til at leveransen av flytimer fra NH-90 blir betydelig redusert ift behovet. Mulige kompenserende tiltak er nå til vurdering i Forsvaret.

La meg avslutte denne orienteringen med noen viktige oppsummeringer.

Gjennom langtidsplanen og landmaktproposisjonen er Forsvarets struktur redusert til et minimum.

Strukturen moderniseres og sikrer et relativt moderne Forsvar i lang tid fremover. Strukturen er tilpasset de militære utfordringer en ny sikkerhetspolitisk situasjon kan stille oss overfor.

Vi løser våre oppgaver meget godt, både nasjonalt og internasjonalt. Dette er først og fremst pga dyktige og motiverte soldater, befal og offiserer på alle nivå i organisasjonen.

Det viktigste i tiden fremover er å gjennomføre de tiltakene som ligger i langtidsplanen. Det er slik vi sikrer et relevant og godt Forsvar for fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

[1] United Nations Truce Supervision Organization

[2] Standing NATO Maritime Group 1

[3] Standing NATO Mine Countermeasures Group 1

 

Noen presseklipp i kjølvannet av foredraget:

Aftenposten: https://www.aftenposten.no/norge/i/QlxXz4/Forsvarssjefen-Vart-handlingsrom-er-redusert

Bladet Vesterålen: http://www.blv.no/nyheter/vi-har-fatt-en-ny-normalsituasjon-i-nord-1.2232147

NRK.no: https://www.nrk.no/norge/forsvarssjefen-krever-kostbart-landmakt-forlik-dekket-inn-1.13879495

 


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Mandag 15. januar 2018, gjestet forfatter og tidligere NRK journalist Per Arne Totland Oslo Militære Samfund med et svært aktuelt og interessant foredrag om Svalbard. Foredraget hadde tittelen «Konfliktområdet Svalbard gjennom 100 år». Totland er for tiden bokaktuell under samme tematikk.

Fotos: OMS

Du kan se presentasjonen ved å klikke på bildet under samt lytte til podcast litt lenger ned i artikkelen.

Introduksjon til foredraget:

Svalbard har vært norsk territorium i snart 100 år, etter at Svalbardtraktaten ble inngått i 1920. Gjennom tiårene har den arktiske øygruppen vært arena for tallrike konflikter mellom Norge og andre land, i første rekke Sovjetunionen/Russland. I vår tid er konfliktpotensialet større enn noen gang, aldri tidligere har det vært så tydelig at Svalbard er Norges utenrikspolitiske akilleshæl.  

Det måtte en krig til for at Svalbard skulle bli norsk, en krig Norge ikke deltok i. Innsatsen til det nøytrale Norges handelsflåte under første verdenskrig skapte en velvilje som gjorde at seiersmaktene tildelte Svalbard til Norge under fredskonferansen i Paris. Det var intet mindre enn et norsk kupp. Og Sovjet-Russland, som var holdt utenfor det gode selskap i Paris, reagerte med høyst berettiget harme. En harme de aldri helt har lagt bort.

Per Arne Totland foredro i Oslo Militære Samfund 15. januar 2018 om Svalbard. Foto: OMS

Da Sovjetunionen etter noen år likevel aksepterte Svalbardtraktaten, befolket de raskt øygruppen og drev kullutvinning i tre gruvesamfunn på Svalbard. Sovjeterne var den dominerende nasjonaliteten, da Svalbard ble evakuert i 1941 var det 1955 sovjetborgere og 765 nordmenn som forlot øygruppen. De evakuerte sovjeterne følte at Svalbard var like mye sovjetisk som norsk. Ikke minst fordi de sovjetiske samfunnene var 100% selvstyrte, så godt som uten spor av norsk myndighetsutøvelse.

 

Frem til den andre verdenskrig handlet Svalbard kun om kull. Den militærstrategiske betydningen av Svalbard ble tydelig først da den varme krigen gikk over i en kald krig mellom øst og vest.

Tiårene etter krigen var preget av høy mistenksomhet på begge sider og omfattende etterretningsvirksomhet på Svalbard. Ikke bare av KGB og GRU, som hadde betydelig tilstedeværelse i Barentsburg og Pyramiden, men også av vestlig etterretning, særlig CIA i samarbeid med den norske etterretningstjenesten. I denne perioden kom det til en rekke diplomatiske trefninger mellom Norge og Sovjetunionen knyttet til Svalbard.

 

Sovjetunionens fall i 1991 representerte et vendepunkt også for Svalbard. Russland ble preget av politisk kaos og økonomisk ruin. Moskva hadde ikke lenger mulighet til å finansiere tilstedeværelsen på Svalbard. Det oppsto regelrett hungersnød i de russiske bosettingene.  Gjennom 1990-tallet ble tallet på russere og ukrainere på Svalbard redusert, og for første gang på 60 år var nordmenn i flertall på norske Svalbard.

 

Norske myndigheter utnyttet denne situasjonen godt. Norges svalbardpolitikk har de siste tiårene gått fra usikkerhet til selvsikkerhet. Lovgivningen på Svalbard ble strammet inn, for eksempel gjennom Svalbardmiljøloven i 2002. Det norske myndighetsapparatet på Svalbard ble kraftig utbygget og myndighetsutøvelsen over øygruppen langt strammere. Samtidig er Svalbardtraktaten gradvis tolket mer i favør av norske interesser enn tidligere.

 

Så oppstår de nye svalbardutfordringene. Ingrediensene er

 

  • Issmeltingen i Arktis, som vil gjøre enorme naturressurser tilgjengelig, en hel verden ser nå mot Arktis.
  • Et EU som vil spille en rolle i det nordlige Arktis, selv uten å ha noe territorium eller havområde der.
  • En russisk president, som ser Arktis som Russlands kanskje viktigste interesseområde.

 

Det er kun fem stater som har kystlinje inn mot Arktis, og dermed rettigheter i havet og på havbunnen. Men Svalbardtraktaten representerer en åpen dør inn til Arktis for alle 44 stater som har signert traktaten. Og Norge står alene om å tolke Svalbardtraktaten slik vi gjør.

 

Svalbard i en sikkerhetspolitisk sammenheng handler ikke bare om øygruppens mulige militære betydning. At Svalbard i en konfliktsituasjon vil inngå i Russlands bastionforsvar er selvsagt, og at de militære styrkene derfor både har planer om og øver på et angrep på Svalbard. Men vi er heldigvis ikke der i dag at det er en trussel.

 

Men det faktum at en hel verden ser mot Arktis, og at vi står ganske alene i vår tolkning av Svalbardtraktaten, gjør Norge sårbart på Svalbard. Det er en situasjon hvor vi kan utsettes for press, slik vi ser at EU gjør. Den åpner for propaganda og aktiviteter som kan klassifiseres som hybridkrigføring. Den norske sårbarheten gjør at Norges handlingsrom på Svalbard i en tilspisset situasjon kan bli vesentlig redusert.

 

Svalbardtraktaten i seg selv er ikke under press. Norges suverenitet over Svalbard er det ingen som angriper. Men tolkningen av traktaten er det uenighet om. Både Russland og våre viktigste allierte, samt EU, mener at 200-milssonen omkring Svalbard og kontinentalsokkelen ved øygruppen skal reguleres etter traktatens likebehandlingsbestemmelser, og ikke – slik Norge hevder – som et suverent norsk område, hvor traktaten ikke gjelder. Striden står om potensielt svært store ressurser.

 

Dermed handler norsk svalbardpolitikk i dag om å vise både styrke og klokskap på samme tid. Det er en svært krevende balansegang.

 

Den norske svalbardpolitikken har tre pilarer:

 

  1. Svalbardtraktaten.

Denne er ikke omstridt, men tolkningen av den er et stridstema.

 

  1. Norsk svalbardpolitikk og myndighetsutøvelse.

Både lovgivning og politikk er strammet inn de seneste årene, både Russland og EU er svært kritiske til Norges Svalbard-praksis. Her ligger potensial til enda større konflikter i tiden som kommer.

 

  1. Norsk tilstedeværelse på Svalbard.

For at vår suverenitetshevdelse skal ha troverdighet er norsk bosetting og tilstedeværelse på Svalbard nødvendig. Mangelfull tilstedeværelse gir et større rom for andre aktører.

I denne sammenhengen er utviklingen på Svalbard negativ, og avviklingen av kulldriften i Svea-området har satt ytterligere fart i denne utviklingen. Selv om folketallet på Svalbard øker, går andelen norske borgere kraftig tilbake. Dersom utviklingen fortsetter slik den har vært de siste fem årene, vil norske borgere være i minoritet på Svalbard i 2020.

Mandag 8. januar gjestet forsvarsminister Frank Bakke-Jensen Oslo Militære Samfund og avholdt sitt første foredrag i OMS som Forsvarsminister. Til fullsatte lokaler leverte ministeren et svært engasjerende og godt foredrag.

Foto: Thorbjørn Kjosvold/Forsvaret

Se relaterte nyhetsklipp her:

Dagbladet: – Norge skal bli en ledende romonasjon i Arktis

Vol: Bakke-Jensen: – Norge skal bli en ledende romnasjon i Arktis

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen

«Vi må bygge et sterkt og motstandsdyktig samfunn.»

Kjære alle sammen.

Takk for invitasjonen, jeg er glad for å være her i dag, og for at jeg har fått muligheten til å snakke for alle dere, her i ærverdige Oslo Militære Samfund.

Timingen er bra. Jeg er ny i stolen, og vi er ved starten av et nytt år. Det første året etter et Stortingsvalg. Og det første året etter at vi fikk en ny, helhetlig langtidsplan.

*

I løpet av de første månedene har jeg som forsvarsminister vært opptatt av å besøke Forsvarets avdelinger rundt omkring i landet. Prøve å bli kjent med etaten og avdelingene.

Utviklingen går fort, og teknologien hjelper oss frem, men forsvarsevne utvikles og leveres fortsatt av mennesker.

Det er personellet som gjør materiellet til effektive våpensystemer. Min hverdag er nå møter med dyktige og dedikerte mennesker fra de forskjellige avdelingene i forsvaret.

Det er evnen til og forståelsen for samhandling i smått og stort som skaper forsvarsevne.

For at Forsvaret skal bidra til å bevare det vi setter høyest:

Et tillitsbasert liberalt demokrati, i et fritt og selvstendig Norge som har kontroll over både våre territorier og våre ressurser.

 

Men, Norge og våre interesser er under større sikkerhetspolitisk press enn på lenge.

Det har kommet et nytt alvor inn i sikkerhetspolitikken.

Flere foruroligende utviklingstrekk inntreffer samtidig, forsterker hverandre og kan i verste fall ha potensiale til å underminere den freden vi har levd med i over 70 år.

Vi opplever økt polarisering i – og mellom – land.

Vi opplever anti-stemninger av mange slag kommer til uttrykk, enten det er anti-globalisering, anti-elite, anti-frihet, anti-institusjoner eller anti-demokrati.

Militære trusler, terrorisme, økonomisk usikkerhet, massemigrasjon og klimaendringer gjør at mange bekymrer seg for sine barns og barnebarns fremtid.

Så også her i Norge.

For det som skjer i verden rundt oss, påvirker oss her hjemme. Hver dag og over hele landet.

Den eneste konstanten vi ser i dag, er at verden endres raskere og mer uforutsigbart enn for bare noen få år siden.

Derfor er det nødvendig å gjennomføre endringer også i Forsvaret.

Krevende endringer, men høyst nødvendige.

Vi kan ikke stå i ro når verden endrer seg.

Stillstand styrker ikke forsvarsevnen, bygger ikke sikkerhet men skaper tilbakegang snarere enn fremgang. Vi må være rigget og beredt for det uforutsigbare.

Og! La meg klargjøre en ting. Vi rigger oss for det uforutsigbare. Forsvarsbudsjettet har økt med om lag 30 % siden 2013. Fra ca. 43 mrd. til 55 mrd. i 2018. Jeg er uenig med de som ikke ser noen satsing.

 

Norge er fortsatt et av verdens beste land å bo i. Mye takket være at vi har tillit til hverandre.

Den tilliten muliggjør et demokratisk, teknologisk avansert velferdssamfunn med god økonomi, og muligheter for alle.

Vi er også et langstrakt land – med våre særegne sikkerhetspolitiske utfordringer.

Geografi, demografi og klima er variabler som stiller ulike krav til samfunnet så vel som til Forsvaret.

Vi forvalter store havområder, som rommer enorme ressurser – fisk, olje, gass og mineraler. Havet er kilden til vår velstand.

Samtidig er deler av vårt nærområde det strategiske kjerneområdet for en stormakt med atomvåpen.

*

Dette danner et viktig sikkerhetspolitisk bakteppe.

Russlands militære og utenrikspolitiske opptreden gir grunn til bekymring.

Russiske stormaktambisjoner har over tid blitt underbygget med en betydelig styrking av landets militærmakt.

De siste ti årene har Russland gjennomført både militære og destabiliserende operasjoner mot naboland.

Særlig små stater som Norge er avhengige av at også stormaktene følger folkeretten.

Vår politikk skal derfor være fast og forutsigbar for å bidra til stabilitet.

Vi står derfor sammen med EU om sanksjoner mot Russland etter den folkerettsstridige anneksjonen av Krim.

Og vi har i likhet med våre allierte i NATO, suspendert det militære samarbeidet.

Hvorfor?

Norge er ikke litt for folkeretten. Vi er ubetinget for og avhengig av folkeretten.

*

Samtidig som vi fra norsk side søker samarbeid og dialog med Russland, vårt største naboland der det er mulig.

Vi samarbeider om kystvakt, grensevakt og søk og redning, og vi har videreført mekanismene i «Incidents at Sea-avtalen».

Vi har også opprettholdt direktelinjen mellom Forsvarets operative hovedkvarter og Nordflåten.

Vi har utvide den visumfrie sonen i Øst-Finnmark og folk til folk samarbeidet viser seg viktigere enn noen gang.

Det er viktig for oss å understreke at Russland i dag ikke er å anse som en militær trussel rettet direkte mot Norge.

Samtidig kommer vi ikke bort fra at Russland er en selvhevdende stormakt med kjernevåpen – utenfor det vestlige sikkerhetsfellesskapet.

Derfor forblir Russland en dimensjonerende faktor for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

*

En sikkerhetspolitikk som hviler på to pilarer.

Den første pilaren skal jeg returnere til senere i foredraget, en troverdig nasjonal forsvarsevne.

Den andre pilaren i norsk sikkerhetspolitikk er alliert samarbeid.

Da andre verdenskrig var over, var det overtydelig at vi ikke kunne sørge for vår egen sikkerhet alene.

Vi søkte beskyttelse blant noen av dem som hadde vært våre allierte under krigen.

USA var verdens mektigste industri- og militærmakt.

De sa seg villige til å garantere for vesteuropeisk sikkerhet.

Resultatet var NATO – verdens mektigste forsvarsallianse.

*

Mens jeg står her i dag, forbereder vår statsminister og utenriksminister et møte med president Trump i Det hvite hus.

En president som har skapt store overskrifter og ført til at jeg flere ganger har fått spørsmål om vi fortsatt kan stole på USA – om de fortsatt vil stille opp for Europa.

Til det vil jeg si:

USA er og blir vår største og viktigste allierte, og det transatlantiske samarbeidet forblir helt sentralt for Norge.

USA er med sine globale, strategiske kapasiteter garantisten for medlemslandenes sikkerhet.

Vi har ikke sett noen endring i dette.

Og min kollega, James Mattis, har understreket det samme i våre samtaler.

USA er garantisten for vår sikkerhet, men samtlige medlemsland må være seg sitt ansvar bevisst for å bidra til vår kollektive sikkerhet.

Det er ikke noe nytt.

Norge har allerede styrket forsvarsbudsjettene betydelig.

Vi har snudd trenden med nedbygging av Forsvaret. Og vi skal fortsette å styrke Forsvaret.

Vi investerer stort i kapasiteter tilpasset vår rolle i alliansen.

Norge bidrar til alliansens kollektive sikkerhet gjennom overvåkning og tilstedeværelse i NATOs nordlige ansvarsområde.

Samtidig bidrar vi i flere av alliansens felles operasjoner, som Enhanced Forward Presence og NATOs stående marinestyrker.

Vi bidrar også i koalisjonens kamp mot terroristorganisasjonen ISIL.

70 land står sammen med Den arabiske liga, Interpol, NATO og EU i kampen mot ISIL, en kompleks, stor operasjon i et komplekst verdensbilde.

*

Nordområdene er for oss nærområdene, og Norge er NATO i nord. NATOs oppmerksomhet er igjen rettet mot det transatlantiske.

Norge har lenge arbeidet for å etablere en stående maritim kommando for å sikre våre forsyningslinjer. Det lyktes vi med i fjor høst.

Kommandoen skal ivareta ansvaret for planlegging og gjennomføring av operasjoner over Atlanterhavet.

Dette vil styrke NATOs evne til kollektivt forsvar.

*

Samvirke med våre allierte styrker er en helt sentral del av vår totale forsvarsevne.

Forsvaret av Norge er avhengig av at våre allierte raskt kommer oss til unnsetning i krise og krig.

Dette må vi forberede allerede i fredstid.

Det inkluderer tilrettelegging av tilstrekkelig mottakskapasitet og et oppdatert planverk.

Også det amerikanske utstyret som er forhåndslagret i Norge er en del av disse forberedelsene.

*

Men utstyr og planer er ikke tilstrekkelig alene.

Soldatene som skal komme oss til unnsetning, må være trent for operasjoner i Norge.

Derfor er vi helt avhengige av at allierte soldater øver her i fredstid.

Nå skal for eksempel britiske Royal Marines øves i Troms, slik de har gjort om vinteren i flere tiår.

Men nå skal amerikanere, briter, nederlendere, tyskere og andre allierte trene tettere sammen med norske styrker. En viktig satsing i langtidsplanen vedtatt av et bredt flertall på Stortinget.

*

Til høsten skal Norge være vertsnasjon for den store NATO-øvelsen Trident Juncture.

Det vil være med på å sette Norge, Nordområdene og Nord-Atlanteren på dagsorden.

Øvelsen vil bli en av de største i Norge noensinne.

NATO planlegger med at så mange som 35.000 soldater vil delta.

Trident Juncture vil være et nasjonalt løft som vil styrke både totalforsvaret og vår evne til å motta og samvirke med allierte forsterkninger.

Den vil gi oss ei unik anledning til å prøve ut planverket både for enkeltsystemer og helheten i vårt forsvarskonsept, inkludert totalforsvaret.

Forsvaret vil samarbeide med blant annet politi, jernbane, veimyndigheter og næringsliv og andre offentlige myndigheter.

Dette vil være første gang vi får anledning til å teste vårt totalforsvarskonsept siden Den kalde krigen.

Her blir det viktig at vi lærer av både det som går bra, og det som ikke går helt etter planen.

Slik viser vi at NATO som allianse er i stand til å løse sin viktigste oppgave – kollektivt forsvar.

At det sikkerhetspolitiske bildet preger våre forsvarspolitiske prioriteringer er naturlig.

En vel så viktig dimensjon er utviklingen i teknologi.

Den kalde krigen var preget av kappløp.

Atomkappløp, opprustningskappløp og teknologisk kappløp.

Resultatet var at Vesten ved utgangen av Den kalde krigen hadde et stort teknologisk forsprang. Det forspranget er i ferd med å bli visket ut.

Et sentralt poeng i dagens bilde er at sivil, og ikke militær, teknologi nå er ledende – og den er ikke forbeholdt Vesten alene.

Dermed ser vi at stadig flere land tar i bruk ny teknologi i militære operasjoner – og at det finnes flere virkemidler tilgjengelig.

Et potent eksempel er langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen.

På kort varsel kan man ramme motstanderen uten å sette egne mannskaper i fare.

Med mindre fare for at sivile blir rammet.

Det gir et nytt handlingsrom. Terskelen for maktbruk kan bli senket, og vi sitter med et endret trusselbildet.

For oss innebærer det blant annet at der det tidligere var hensiktsmessig å spre ressursene, må vi nå kraftsamle under flerlags luftvernparaplyer.

Tredimensjonalt kringvern for oss fra hæren. Dette er dyrt og tvinger oss til å prioritere.

*

Den teknologiske utviklingen, spesielt innenfor kommunikasjons- og informasjonsteknologi, gir nye muligheter – og nye sårbarheter.

Løsninger vi ikke en gang drømte om for bare 10-15 år siden er blitt dagligdagse.

Stadig flere personer, gjenstander og systemer knyttes sammen i den digitale sfære.

Vi må utnytte de mulighetene teknologien skaper.

Samtidig som vi må være oppmerksomme på sårbarhetene.

*

Digitaliseringen er i stor grad avhengig av rombaserte tjenester.

Det mest kjente og gjennomgripende er satellittbaserte navigasjonssystemer.

Alle moderne militæroperasjoner er avhengige av satellittbasert navigasjon, satellittbasert kommunikasjon og satellittbasert jordobservasjon.

Regjeringens romstrategi skal gjøre Norge til en ledende romnasjon i Arktis.

Vår beliggenhet langt mot nord gjør at satellitter i bane ved ekvator gir liten dekning.

Satellitter i polar bane gir imidlertid suverent god dekning over norske områder og våre nærområder.

Utviklingen av mikrosatellitter har gjort at også mindre nasjoner kan utvikle kapasiteter i verdensrommet.

Norge har skutt opp fire slike satellitter til nå.

Tre satellitter er planlagt skutt opp de neste årene, og flere kan komme til.

*

Norsk romvirksomhet skjer hovedsakelig i sivil regi.

I 2017 ble det etablert et Program Space i Forsvarsdepartementet, for å ivareta sektorens satsing på romvirksomhet.

I samarbeid med sivil sektor, internasjonale partnere og kommersielle leverandører vil vi sikre at våre behov blir ivaretatt.

Slagordet for programmet er «Så sivilt som mulig, så militært som nødvendig.» Et godt slagord som viser den nye tiden.

Det er et økende problem at Arktis ikke har bredbånd.

Nye kapasiteter som kampflyet F-35 og P-8 Poseidon virker bedre med digital kommunikasjon med omverdenen.

Vi deltar derfor i et tverrdepartementalt prosjekt for å skaffe bredbånd i Arktis.

Planen er å skyte opp satellitter i bane over polene, som skal gi bredbåndsdekning for sivile og militære, helt opp til Nordpolen.

Det vil være en tjeneste av stor betydning både for Norge og for våre allierte.

*

Digitalisering og utnyttelse av rombaserte kapasiteter gir altså muligheter, men åpner oss for nye sårbarheter.

Både statlige og ikke-statlige aktører kan utnytte systemenes svakheter for å ramme oss.

Det er grovt sett fire typer digitale trusler:

  1. Påvirkning.
  2. Og kriminalitet.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste har de senere årene fremhevet digitale etterretningsoperasjoner fra fremmede stater som en av de største truslene vi står overfor i det digitale rom.

Grensene mellom de forskjellige truslene er flytende, og det kan være vanskelig å finne ut hvem som står bak et angrep, og hva hensikten er.

Det kan være uklart om det er kriminalitet eller sikkerhetspolitiske formål som ligger bak.

Og uklart om vi er utsatt for en militær operasjon eller ikke.

Dette kan være et kjennetegn ved hybride trusler.

Grunnleggende er det for så vidt ikke nytt at en stat bruker alle tilgjengelige virkemidler for å oppnå sine mål.

Det som er nytt, er at det nå er flere tilgjengelige virkemidler.

*

Regjeringen har tatt disse sektorovergripende utfordringene på alvor.

Vi har et stort arbeid på hvordan vi kan styrke vår evne til å avdekke og motvirke truslene i det digitale domenet.

Et eksempel er forslaget til ny sikkerhetslov som vi har fremmet for Stortinget.

Forslaget til ny lov skal bidra til å trygge våre nasjonale sikkerhetsinteresser i et stadig mer digitalisert samfunn.

Både offentlige og private virksomheter som råder over informasjon, informasjonssystemer, objekter eller infrastruktur som har avgjørende betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, vil bli omfattet av loven. Her er et lite bilde på utviklingen. Mens den gjeldende loven har 33 paragrafer, har den nye hele 68.

Det er fordi den nye loven skal virke i et mer komplekst samfunn, med økende grad av gjensidig avhengighet på tvers av sektorer.

Den er en dynamisk rammelov som skal ta høyde for både sikkerhetspolitiske, samfunnsmessige og teknologiske endringer.

Loven legger til rette for samhandling mellom ulike sektorer og mellom private og offentlige virksomheter.

Slik vil vi kunne oppnå en best mulig sikkerhetsmessig effekt.

*

En av de mest alvorlige potensielle skadevirkningene av påvirkningsoperasjoner, er at tilliten i samfunnet svekkes.

Amerikanske myndigheter har slått fast at Russland forsøkte å påvirke presidentvalget i USA.

Det er blitt hevdet at lignende innblanding har skjedd i valg i Europa.

Flere av våre allierte utsettes for langsiktige påvirkningsoperasjoner, og det ville være naivt å tro at denne utfordringen ikke gjelder oss.

Vi endret rutinene for opptelling av stemmer ved siste stortingsvalg nettopp for å være sikre på at dette ikke kunne manipuleres.

Vi var ikke sikre på at elektronisk opptelling ville være sikker, så vi talte for hånd.

Vårt samfunnssystem er avhengig av tillit til staten og demokratiet.

Av tillit mellom mennesker og tillit til systemer.

Vi må arbeide på tvers av sektorer for å kunne møte disse utfordringene.

Vi må gjøre samfunnet mest mulig robust i møtet med denne type aktivitet.

Da må mennesket settes i sentrum. Samtidig som tekniske og planmessige løsninger utarbeides og implementeres.

Påvirkning og påvirkningsoperasjoner er ikke noe nytt, men omfanget, mulighetene og dermed utfordringene har økt kraftig de senere årene.

Dette må vi – og skal vi – ta på alvor.

*

Det kanskje viktigste er at vi jobber aktivt for å bevare tilliten i samfunnet vårt.

Verner om demokratiet vårt og verdiene våre.

Vi skal være åpne, også om det som kan være vanskelig.

Det skal legges til rette for en åpen og offentlig debatt – slik min forgjenger, og jeg om noen skulle være i tvil, tar til ordet for. Men, og her er et viktig men!

Åpenhet betyr ikke at lekkasjer av gradert informasjon skal være en naturlig del av debatten.

Eller at all informasjon skal være tilgjengelig for alle.

Åpenhet handler om at vi skal debattere de viktige sakene, og at alle skal få komme til orde.

*

Den sikkerhetspolitiske utviklingen kan påvirkes av hendelser som skjer nærmest over natten.

Militære kapasiteter har på sin side både lang ledetid og lang levetid.

Selv om man kunne ønske seg at det var mulig til enhver tid å anskaffe ulike kapasiteter direkte, er det ikke slik.

Store investeringer og strukturendringer medfører lange og kompliserte prosesser – også politiske.

Det har ikke blitt enklere med den rivende teknologiske utviklingen vi nå ser.

For at kapasitetene vi anskaffer skal kunne møte fremtidens trusler, må de også være designet for videre utvikling.

De ulike kapasitetene skal vanligvis tilpasses nasjonale krav – som svar på unike, nasjonale utfordringer.

Derfor må vi forsøke så langt det lar seg gjøre å se for oss hvilke behov vi har flere år frem i tid.

For å konkretisere dette for sektoren er langtidsplanlegging avgjørende.

Forsvarssektorens langtidsplaner har av skiftende regjeringer vært lagt frem for det enkelte Storting, men planene har også et lengre perspektiv.

Stortinget orienteres løpende om utviklingen, og langtidsplanen følges opp med bevilgninger og føringer underveis i planperioden.

Slik kan Stortinget ha tillit til at langtidsplanene gjennomføres.

*

Inneværende langtidsplan ble vedtatt høsten 2016, og løper til en ny plan vedtas.

Regjeringen ønsket en grundigere utredning av landmakten.

Det fikk vi, og en god offentlig debatt fulgte, før regjeringen la frem en egen landmaktproposisjon i fjor høst.

Der regjeringen pekte på en ny, klar retning for landmakten.

Proposisjonen ble vedtatt av et bredt flertall på Stortinget, med noen viktige føringer for landmaktens videre utvikling.

Det betyr at vi nå har en samlet plan for den videre utviklingen av forsvarssektoren, som består av langtidsplanen fra 2016 og landmaktproposisjonen fra 2017.

For meg blir det viktig å skape en felles og dyp forståelse av at disse to dokumentene må sees under ett. Bare slik kan vi sørge for at de vedtatte tiltakene blir gjennomført.

*

Langtidsplanen legger opp til økt tilstedeværelse og øving og trening i nord.

Nordområdene er for meg nærområdene og Norges viktigste interesseområde. Dette er også essensen i regjeringens nordområdestrategi. Nordområdepolitikken skal være relevant for nærområdene, og innbyggerne, offentlig og privat sektors utvikling i nord skal i størst mulig grad være i synk med nordområdepolitikken.

Forsvarets viktigste bidrag til nordområdepolitikken er derfor overvåkning, suverenitetshevdelse og tilstedeværelse i nord.

Jo mer vi vet om hva som foregår i våre nordområder, dess mindre er faren for at uheldige situasjoner oppstår som følge av misforståelser.

Vi må derfor sørge for at vi har best mulig situasjonsforståelse.

Det krever blant annet tilstrekkelig antall seilingsdøgn og flytimer i nord.

I tillegg er Hæren i ferd med å etablere ett nytt jegerkompani ved garnisonen i Sør-Varanger.

Og vi skal få en kavaleribataljon i Porsanger.

*

Et annet viktig tiltak i langtidsplanen er anskaffelsen av nye kapasiteter med strategisk betydning.

En slik kapasitet er de maritime patruljeflyene P-8 Poseidon, som vil bidra til bedre situasjonsforståelse.

Sjøforsvaret skal få tilført fire nye ubåter gjennom en fellesanskaffelse med Tyskland.

Luftforsvaret er i ferd med å innfase nye kampfly, F-35.

Hele Forsvaret er i gang med å utvikle kompetanse og konsepter for bruken av disse nye kapasitetene.

*

Rett før jul inngikk vi avtale om anskaffelse av nytt, moderne artilleri, og vi har forsert anskaffelsen av kampluftvern.

Dette vil gi Hæren økt beskyttelse, kapasitet og ildkraft.

Telemark bataljon videreføres som en profesjonell avdeling.

Det opprettes en ny kavaleribataljon i Finnmark.

De planlagte endringene i verneplikten og utnyttelsen av en trent reserve vil gi Hæren mer kampkraft.

Nye stridsvogner står også på programmet.

Regjeringen vil sørge for å opprettholde en tilstrekkelig operativ evne frem til nye løsninger er på plass.

Vi skal også finne gode løsninger på de andre føringene som Stortinget har vedtatt.

*

Heimevernet bidrar gjennom sin desentraliserte struktur til at vi har en tilstrekkelig landsdekkende landmilitær tilstedeværelse.

Derfor er HV også en viktig del av Forsvarets bidrag til totalforsvarsberedskapen.

Heimevernets styrke er ikke tunge kampsystemer.

HV er ikke Hæren light.

Heimevernets styrke er volum og rask reaksjonsevne, med lokal tilstedeværelse og forankring.

Som kan mobiliseres ved uforutsette hendelser.

Soldater som har øvet og operert sammen med sivile myndigheter, politi og brannkorps.

Dette gir dyktige soldater som raskt kan være klare til innsats.

Samtidig må Heimevernets oppdrag justeres kontinuerlig i samsvar med de nasjonale behovene.

Kompetanse er stadig viktigere for Heimevernet.

Derfor er det viktigste fremover at soldatene trenes og utrustes for oppdraget.

Som landmaktproposisjonen pekte på vil Heimevernet i fremtiden måtte få noe større kampkraft og mobilitet.

Slik kan Heimevernet møte en større bredde av trusler enn tidligere.

*

Brigaden er Hærens kampsystem.

Med tunge våpensystemer som stridsvogner, artilleri og CV90.

Heimevernets kampsystem er lag og tropp.

Det vi skal jobbe med fremover er å få de to systemene til å virke sammen på en mest mulig hensiktsmessig måte.

De må utfylle hverandre.

For at landmakten skal få mest mulig operativ evne.

Dette skal først prioriteres i Finnmark, med opprettelsen av en felles kommando. Etableringen av Finnmark landforsvar.

*

En annen vesentlig ressurs er spesialstyrkene.

Forsvarets spesialstyrker har i mer enn to tiår bidratt i våre operasjoner i utlandet.

Nå sist som mentorer for Afghanske sikkerhetsstyrker og i kampen mot ISIL.

De representerer en spesialisert, men vesentlig ressurs for Forsvaret.

Nå skal de styrkes med en dedikert helikopteravdeling.

Jeg nevnte innledningsvis at Forsvaret må operere forskjellig i forskjellige omgivelser – i hele Norge.

Det er spesialstyrkene eksperter på.

*

Teknologiske nyvinninger, både sivilt og militært, gir nye muligheter.

Muligheter for forbedring og rasjonalisering.

Vår erfaring viser at relevant, militært utstyr er kostbart.

Derfor må vi alltid lete etter de mest kostnadseffektive løsningene og gjøre bevisste valg om hva som er godt nok.

Det er vårt ansvar som politikere å sørge for at ressursene som fellesskapet stiller til rådighet, forvaltes på en god måte.

Vi sørge for at gapet mellom ambisjoner og bevilgninger ikke vokser og blir uhåndterlig nok en gang.

Langtidsplanen og landmaktproposisjonen er nøye gjennomtenkt, basert på de rammene som er vedtatt.

Vi må vokte om balansen og bærekraften i utviklingen av sektoren.

Det betyr at vi må stå i gjennomføringen også av de vanskelige beslutningene.

Det betyr også at endringer underveis må ledsages av tilstrekkelige bevilgninger eller tydelige prioriteringer. Og i relasjon til mine tidligere linjer om tillit. Det må ligge kunnskap og troverdige vurderinger bak prioriteringene.

Bak langtidsplanene og de store anskaffelsene ligger det brede politiske forlik, som gir gode forutsetninger for å gjennomføre de planene som er vedtatt.

Det forplikter skiftende regjeringer, uavhengig av partifarge.

Slik at vi får kampkraft i et økonomisk bærekraftig Forsvar.

*

Et annet viktig poeng jeg vil peke på er følgende. Når vi skifter systemer, kan vi få perioder med svekkelse av den operative evnen. Det er svært krevende å opprettholde så mye operativ evne som mulig i slike prosesser.

Et eksempel på det er utfasingen av P-3 Orion og innfasingen av P-8 Poseidon.

Et endret trusselbilde gjør at vi måtte finne fremtidsrettede og kostnadseffektive løsninger for understøttelsen av det nye systemet. Stortinget har besluttet at hovedbasen for Norges nye maritime patruljefly, skal samlokaliseres med kampflyenes fremskutte operasjonsbasen på Evenes.

Det er krevende for de ansatte som har sine liv på Andøya, og som samtidig skal opprettholde leveransen av operative flytimer.

Det er også krevende for lokalsamfunnet.

Regjeringen bidrar og skal fortsette å bidra aktivt til omstilling av lokalsamfunnet. Regjeringen er opptatt av at vi fortsatt skal ha et levende samfunn på Andøya, og vi vil videreføre innsatsen for å legge til rette for det.

Men også for forsvaret er dette viktig. Forsvaret er på mange måter et parallellsamfunn i de lokalsamfunnene det opererte i.

Utviklingen har gjort at dette i mindre og mindre grad er tilfellet.

Når vi endrer strukturen nå, får det direkte konsekvenser – for personellet, deres familier og lokalsamfunnet de er en del av.

Forsvaret må ta en mer proaktiv rolle når operative hensyn krever endringer i strukturen.

Vi må være tydeligere i våre prosesser, slik at tilværelsen og fremtiden blir så forutsigbar som mulig for de berørte.

Vi må anstrenge oss for å gjøre omstillingen så bra som mulig. For forsvaret er dette viktig for å ivareta og beholde vår kompetanse der de behøves gjennom hele prosessen. For befolkningen er dette viktig fordi det skaper større tillit mellom innbyggere og myndigheter. Som jeg sa tidligere. En tillit vårt demokrati er fundamentert på.

*

Nye trusler som presisjonsvåpen og cybervåpen gjør at flere må samhandle på annen måte enn tidligere.

Fra før har vi domenene Land, Sjø og Luft.

De siste årene har Cyber og verdensrommet, eller space, kommet til som egne domener.

På den ene siden har vi fått flere domener, i tillegg må de forskjellige domene samhandle mye tettere enn før. Våre kapasiteter i alle domener må virke sammen, og det gjør det mer komplekst.

De fagmilitære snakker om multi-domene-operasjoner.

Dette er nytt, og under stadig utvikling. Det er et begrep jeg ikke helt har inne, men jeg jobber med saken.

Offiserer, spesialister og soldater med ekspertise i ett domene, må i økende grad ta hensyn til alle de andre domenene også.

Det er Forsvarets operative hovedkvarter som viderefører og utvikler det fellesoperative i Norge.

Men med multi-domene-tankegangen kommer det flere funksjoner enn det som tradisjonelt har vært det fellesoperative, og flere av dem er mer sivile.

Som for eksempel cyber og space.

Nå må vi utarbeide planer, konsepter og doktriner for operasjoner i alle domener – i en norsk kontekst.

Dette må også håndteres politisk.

Multi-domene utvider krigen både innenfor og utenfor de tradisjonelle militære sfærer på en annen måte enn tidligere.

Det kan også føre til overlapping med sivile kapasiteter, som må avklares når det gjelder det folkerettslige.

Og da kan man se på multi-domene som en moderne måte å tenke totalforsvar på: Politisk, strategisk og tverrsektorielt.

****************************************************************

Totalforsvaret innebærer gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn.

Samarbeidet omfatter blant annet forebygging, beredskapsplanlegging og krise- og konsekvenshåndtering.

Det gjelder i hele krisespekteret, fra fred via sikkerhetspolitisk krise, til væpnet konflikt.

Totalforsvarskonseptet handler i stor grad om å utnytte knappe ressurser så godt og effektivt som mulig.

Forsvarets støtte til sivile myndigheter har hatt stor oppmerksomhet over lengre tid.

De siste årene har den sikkerhetspolitiske utviklingen satt også sivil støtte til Forsvaret på dagsorden.

*

I krise og væpnet konflikt må Forsvaret få støtte fra både offentlige myndigheter og private aktører.

Støtte fra privat sektor skal først og fremst baseres på kommersielle avtaler.

Men Forsvaret har fremdeles lovhjemmel til å rekvirere varer, tjenester og infrastruktur dersom det skulle bli nødvendig.

En rekke oppgaver utenfor Forsvarets kjerneoppgaver utføres allerede i dag av sivile.

Vi har funnet kostnadseffektive løsninger som har frigjort ressurser til operativ virksomhet.

I tiden fremover vil vi undersøke om det er mulig med slike løsninger på flere områder utenfor kjerneoppgavene.

Her jobber vi med løsninger som er kostnadseffektive, bidrar til økt operativ evne og som er godt innenfor folkerettens rammer.

*

Blant NATOs forventninger til medlemslandene er leveransesikkerhet og robusthet innenfor ulike samfunnssektorer.

Justis- og beredskapsdepartementet har etablert et program som følger opp disse forventningene fra NATO.

De andre berørte departementene har tatt ansvar for oppfølgingen i sine sektorer.

Programmet omfatter også sivil støtte til Forsvaret, og vil bidra til videreutvikling av totalforsvaret.

Vi må jobbe aktivt og målrettet for å utrede behov og stille krav som møter behovene.

Sivil støtte til Forsvaret er avhengig av at vi vet hva vi trenger, og at vi har bestilt rett kapasitet for å dekke behovet.

Målsettingen er et tilpasset totalforsvar innen 2020.

*

Selv om sivil støtte til Forsvaret har fått større oppmerksomhet, har vi på ingen måte glemt støtten som ytes den andre veien.

Regjeringen har styrket og forbedret samarbeidet mellom Forsvaret og politiet.

Vi har fått på plass en ny bistandsinstruks som kutter en rekke ledd i beslutningsprosessen.

Arbeidet med å videreutvikle Forsvarets støtte til sivil krisehåndtering vil fortsette.

*

Etter en periode i skyggen, må totalforsvaret igjen være et konsept som resonerer i befolkningen.

Slik bygger vi forsvarsevne – og forsvarsvilje.

Slik skaper vi ny forståelse for forsvarstanken i sivilbefolkningen.

*

I en tid med høy endringstakt må vi kontinuerlig tilpasse oss og være åpne for nye løsninger.

Under Den kalde krigen kalte vi inn nesten halvparten av årskullene.

Den mannlige halvparten. Til og med vi som ikke var helt motivert.

Nå kaller vi inn en mindre andel av årskullene.

De mest egnede og mest motiverte blant norsk ungdom, uavhengig av kjønn.

Verneplikten er også dypt forankret i norske tradisjoner og verdier, og bidrar til befolkningens tillit til Forsvaret.

Den bidrar til å sikre godt kvalifiserte mannskaper til Forsvaret.

Jeg mener det er viktig at den opprettholdes, selv om ikke alle kommer til å tjenestegjøre.

I tråd med langtidsplanen og landmaktproposisjonen vil verneplikten videreutvikles på en rekke områder de neste årene.

*

Når vi med loven i hånd kan kreve at alle stiller til tjeneste, plikter vi å gi våre vernepliktige og ansatte en trygg og god arbeidshverdag, uavhengig av kjønn, etnisitet, legning eller andre faktorer.

Nå regner jeg med at forsamlingen forventer en lengre utredning om #metoo-kampanjen. Det får dere ikke. Den største endringen er ikke det som skjer nå, men den endringen vi vil se på basis av kampanjen. Dette er en kulturrevolusjon. Det som ikke var ok men ble stilltiende godtatt for ganske kort tid siden, blir helt uhørt i morgen. Det er bra og vil føre til viktig læring. Eller varig endret handlingsmønster som er en definisjon på læring.

Jeg har egentlig bare to budskap når det gjelder #metoo:

For det første:

I forsvaret har vi nulltoleranse for mobbing og trakassering.

Forsvaret har jobbet godt og systematisk med denne problematikken i mange år. Resultatene har vært gode.

Mange organisasjoner vil ha nytte av å se til Forsvaret når det gjelder arbeid mot mobbing og trakassering.

For det andre:

Det er kanskje utopisk å tro at mobbing og trakassering aldri vil finne sted. Men jeg krever at alle ledere i Forsvaret sørger for at den gode trenden fortsetter.

Jeg forventer at samtlige fortsatt tar dette på største alvor, og gjør alt som står i deres makt for at ingen i Forsvaret skal ha noen grunn til å bruke hashtaggen metoo.

*

For å rekruttere de best egnede, må vi vise at vi ivaretar dem som utsettes for belastninger som er særskilte for vår sektor.

Når samfunnet sender sine unge soldater i skarpe oppdrag, er det samfunnets plikt å ta vare på dem når oppdraget er over.

Veteransaken ligger mitt hjerte nær. Måten vi ivaretar våre veteraner på har blitt mye bedre siden jeg kom hjem fra Libanon. Jeg kom hjem i 1991 og brukte lengre tid i tollen enn på legekontoret. Debriefen tok 2 døgn og foregikk på Scotsman, Karl Johansgate 17.

De aller fleste av oss veteraner har positive erfaringer som har gitt unik kompetanse. Selv om det er slik, må vi fortsette å arbeide for at de som trenger hjelp skal få det.

Noen trenger hjelp, og det skal de få.

Vi har kommet langt i skape forståelse for at dette ikke er noe en sektor kan ivareta alene.

Dette krever tverrsektorielt samarbeid, og regjeringen står samlet om å ivareta våre veteraner.

*

Det er essensielt å sikre at sektoren også i fremtiden vil ha den kompetansen som morgendagens trusler krever.

Forsvarssektoren er et system av systemer.

Men først og fremst er forsvarssektoren mennesker.

Soldater – og sivile.

De må trenes, utdannes og øves slik at de blir i stand til å fylle de stadig mer krevende rollene i Forsvaret.

*

Ett av tiltakene er at Hærens rekruttutdanning samles under Hærens våpenskole.

Operative avdelinger får da tilført soldater som allerede har militær grunnkompetanse, slik at tilgjengelighet og operativ evne styrkes.

Flere avdelinger får flere innrykk enn i dag, slik at de har kompetente soldater gjennom hele året.

Vi skal også etablere en aktiv reserve for å utnytte potensialet som ligger i verneplikten.

For en del stillinger i Hæren vil førstegangstjenesten utvides med fire måneder. Til sammen sikrer dette kompetanse, kampkraft og responstid.

*

Avansert teknologi gjør avanserte systemer enklere å håndtere rent teknisk.

Men kompleksiteten krever en annen forståelse enn tidligere.

Derfor gjennomføres det nå en rekke reformer som skal gi rett kompetanse på rett plass til rett tid.

Vi er i gang med å innføre et spesialistkorps.

Det skal sikre at komplekse systemer vil betjenes av spesialister som kan få det beste ut av dem. Offisers-rollen skal rendyrkes. Offiserene skal større grad konsentrere seg om ledelse, taktikk og overblikk i komplekse situasjoner.

Spesialisten skal representere erfaring, kontinuitet og spesialisert kompetanse. Offiserene og spesialistene skal utfylle hverandre slik at de sammen vil øke Forsvarets operative evne. Dette krever at vi ser utviklingen av offisersrollen og spesialistrollen i sammenheng.

Jeg ser at noen hevder dette vil føre til færre offiserer.

Det stemmer.

At offisersrollen endres og spesialisten kommer til, gjør at vi også må tilpasse utdanningssystemet til den nye virkeligheten.

*

Forsvarssjefen er i ferd med å implementere utdanningsreformen. Utdanningsreformen skal gi bedre forutsetninger for kvalitet i utdanningen.

Ressursene skal samles på færre, men sterkere institusjoner som vil legge til rette for mer robuste fagmiljøer og mer forskningsbasert utdanning.

Reformen skal sette den militære profesjonskompetansen i sentrum.

Krigsskolekadettene vil få mer felles undervisning enn de har hatt tidligere, for å utvikle felles militær kjernekompetanse.

De lærer at «krigen vinnes» ved at alle kan det de skal samtidig som summen av komponentene er det som gir økt kampkraft.

Utdanningsreformen vil – som alle reformer – medføre utfordringer.

Som nevnt tidligere må Forsvaret være tydelige i prosessen for å ivareta de som rammes negativt av reformen.

Men reformen gjennomføres for at vi skal få bedre forutsetninger for utviklingen av et kompetansedrevet forsvar.

Vi skal fortsette å identifisere potensielle områder som i tiden fremover kan gi mer kampkraft for pengene.

*

Jeg åpnet med å si at forsvarsevne utvikles og leveres av mennesker.

Det kan de levere når de får ressurser til utstyr, trening og infrastruktur.

Når vi nå skal implementere langtidsplanen og landmaktproposisjonen, gir vi dem nettopp det.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen krever i økende grad at vi har de rette hodene på rett plass.

Kompetanse, holdninger, verdier og potensiale skal styre seleksjonen.

Med utdanningsreformen sikrer vi at sektoren også i fremtiden vil bestå av kompetente offiserer og spesialister.

*

Forsvaret springer ut av befolkningen.

Verneplikten gir oss anledning til å velge dem som er best egnet til alle sektorens mange stillinger.

Samtidig vet vi at mangfold skaper kampkraft.

For å løse de stadig mer komplekse oppgavene samfunnet pålegger oss, er vi avhengige av mangfold.

Det gir også den tilleggsverdien at mangfold er en demokratisk verdi i seg selv.

Og gir økt gjensidig tillit, og dermed også forsvarsvilje.

*

Mange oppfatter forsvarssektoren som homogen.

Men sektoren er tvert imot en av de mest mangfoldige arbeidsplasser i landet.

Forsvarssektoren består av alt fra kontorfaglærlingen til atomfysikeren.

Fra infanteristen til kampflygeren.

Fra programmereren til spesialjegeren.

Fra teknikeren til ubåtkapteinen.

Og hele vårt langstrakte land er representert.

For det er sammen vi kan møte fremtidens utfordringer.

Det er gjennom samhandling vi kan bygge et motstandsdyktig samfunn.

Og det er forsvaret sammen med sivil sektor som bygger totalforsvaret.

For alt vi har. Og alt vi er.

 

Tusen takk for oppmerksomheten!