Skip to content

Mandag 1. april 2019 gjestet Håkon Lunde Saxi fra Institutt for forsvarsstudier (IFS) Oslo Militære Samfund og avleverte foredraget «Det norske Forsvaret på Balkan».

Foredraget bygger på arbeidet gjort i regi av prosjektet «Det norske Forsvaret på Balkan, 1992–2005». Prosjektet ble startet i september 2016 med den hensikt å rette søkelyset mot et kapittel i norsk forsvarshistorie som i etterkant havnet i skyggen av den militære deltakelsen i Afghanistan. Sentrale spørsmål i prosjektet har vært hvorfor norske soldater ble sendt til Balkan, hva de gjorde der, og hva de opplevde? Prosjektet er finansiert av Forsvarets Veteranavdeling og stiftelsen Fritt Ord. «Balkanprosjektet» skal resultere i en bokutgivelse på Fagbokforlaget i løpet av 2020 som vil bli den første samlede, forskningsbaserte fremstillingen av det norske militære engasjementet på Balkan.

Lytt til podcast fra foredraget her:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. 

Mandag 18. mars 2019 fikk på ny besøk av Sjef Hæren, generalmajor Odin Johannessen. Han foredro med foredrag «Status og utfordringer i Hæren».

Foto: Arkivfoto

Du kan lytte til podcast fra foredraget her:

Du kan lese talen (PDF) her:

2019-03-18 OMS SJ H Endelig

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her. Lytt til våre podcaster her: Podbean eller i f.eks. iTunes.

Foredrag mandag 4. mars 2019: Ole Andreas Lindeman, Norges ambassadør til Mali: Norsk utenrikspolitikk i Sahel – hva kan vi forvente å oppnå?

Du kan lytte til podcast fra kveldens foredrag her. Manus vil komme om ikke lenge.

Norsk utenrikspolitikk i Sahel – hva kan vi forvente å oppnå?[1]

Utviklingen i Sahel vekker uro langt utenfor regionen. Sahel bekymrer i Europa – og i Norge. Vi møter omtaler så som «Trusselen fra Afrika» (om Sahel som tikkende bombe, Strandhagen/DN), «Mali: Vestens nye Afghanistan?» (NUPI-forskerne Bøås og Drange/Dagsavisen). I Midtøsten og Afrika-kapitlet i Fokus 2019 sies det at «Mali blir fattigere og farligere». I år, for første gang, er Sahel («African Arc of Instability») tatt opp som eget tema på sikkerhetskonferansen i München. 

Det dreier seg om store utfordringer, men også om muligheter – som noen land søker å realisere i Afrika; Kina, Russland, Golf-landene, Tyrkia, USA, Frankrike – for å nevne noen. Man kan spørre om det er et «kappløp» til Afrika, om gamle stedfortrederkriger er på vei tilbake med nye aktører og på nye måter. Uansett, mye synes å stå på spill. Også vi må tenke «stort», om Afrika og om Sahel.

Mange interesser kommer sammen i Norges arbeid i Sahel. Det handler om utvikling, sikkerhet, klima, migrasjon og konflikt. Afrika er kommet nærmere. Europas nye sørgrense går i Sahel. Et grunnleggende spørsmål, er hva vi kan oppnå ved bilateral innsats og som del av et internasjonalt samfunn som har mobilisert enorme ressurser for fattigdomsbekjempelse, utvikling og fred i Sahel.

Hvorfor er vi i Sahel? Går utviklingen i riktig retning? Hvilke resultater er det realistisk å forvente?

Det er sagt at «dagens menneskerettighetsbrudd er morgendagens konflikt». Sahel-landene, som store deler av Afrika, har vært preget av maktovergrep, dårlig styresett, svake institusjoner, politisk og økonomisk korrupsjon, diskriminering og eksklusjon av store dele av befolkningen og etniske grupper. Sahel har ligget i skyggen av begivenhetene, fått lite oppmerksomhet. Det er det slutt på nå.

Konflikt er ikke nytt for Mali. Med jevne mellomrom har det vært opprør i nord. Disse har jevnt over dreid seg om å kutte båndene til en sentralmakt som ble oppfattet som fraværende og dysfunksjonell. Dette er egentlig ganske uforandret. Det som har forandret seg er at terrorister har fått fotfeste og det er vekst og spredning i voldsbruken fra disse og andre væpnede grupper. Angrep mot sivile mål i Sahel har økt dramatisk siden 2016. Ved inngangen til 2019 er voldsnivået målt i antall angrep over nivået i 2012 – som den gang tvang Frankrike og landene omkring til å gripe inn militært. Sahel er en av verdens aller mest sårbare områder.

Norge etablerte i september 2017 ambassaden i Bamako.[2] Vi dekker Mali, Mauritania, Burkina Faso, Niger og Tsjad. De fem landene har et areal på over 5 millioner km2, og utgjør det aller meste av Sahel-beltet, fra vest til øst. Mellom seg har de bare 75 millioner innbyggere. Det sier seg selv at det er mye tomrom, eller rettstomt rom – innenfor staten, men utenfor dens praktiske rekkevidde. Situasjonen i Mali er illustrerende; de nordlige delene av landet, hvor konflikten har sitt opphav, utgjør 70% av territoriet, men bare 10% av landets innbyggere bor her.

Under den store tørkekatastrofen på 1980-tallet, som varte i rundt ti år, var det flere norske kirkelige og andre frivillige organisasjoner som kom til Mali for å drive humanitær nødhjelp. De fleste av disse har opprettholdt sin aktivitet, i en eller annen form, til tross for at sikkerheten gjør det stadig vanskeligere og farligere å jobbe der. Kirkens Nødhjelp er den organisasjonen som alle kjenner best. Dette har bygget et positivt omdømme som ambassaden trekker stor nytte av, ikke minst fordi de spilte en viktig rolle i mellomkomst og megling etter Tuaregopprøret på nitti-tallet

Regjeringens Sahel-strategi oppsummerer det vi ønsker å oppnå i tre strategiske mål:

  • forebygge og løse konflikt
  • politisk og sikkerhetsmessig stabilisering
  • bygge motstandskraft og legge grunnlag for en inkluderende, sosial og politisk utvikling, for å bedre levevilkårene og minske behovet for humanitær bistand

Vi har måttet tenke nytt: Det er nytt at Norge etablerer seg i det fransktalende Vest-Afrika, på denne måten. Vi har tradisjon for å arbeide i det engelsktalende Afrika. Vi går nå inn i en politisk region med sterke bindinger til Frankrike. Dette betyr at vi bygger nye partnerskap, med Frankrike og landene i og omkring Sahel – og vi styrker gamle, med USA, Tyskland, og afrikanske land og organisasjoner.

Nytt er også partnerlandskonseptet som ble innført fra 2017/18. Her har regjeringen definert to kategorier bistandspartnere: det er de vi kaller Partnere for langsiktig utvikling[3], en kategori «tradisjonelle» bistandsmottakere, hvorav noen er mellominntektsland eller på vei dit (kat 1), og det er de fattigste og minst utviklede, som også er rammet av konflikt og befinner seg i en utpreget sårbar situasjon, som vi definerer som Partnere for stabilisering og konfliktforebygging[4] (kat 2). I denne kategorien er det bare seks land, og ambassaden i Bamako dekker to av dem; Mali og Niger.

Sahel betegner et klimabelte – som nå også er et belte av sårbare stater og konflikt

Avstanden fra atlanterhavskysten i vest til tsjadsjøområdet i øst er stor i mer enn geografisk forstand. Her bor en rekke forskjellige folk og tales et utall ulike språk. Migrasjon er ikke nytt, her har personer, kvegdrift og karavaner beveget seg på kryss og tvers i alle år. Handelsrutene er fortsatt en livsnerve. Alle landene har en viss mineralproduksjon, gull, petroleum, uran. Utvinningssektoren står for stadig større andel av eksportinntektene, noe som skyldes relativ nedgang i verdiskapningen i landbruket.

Tsjad var tvunget til å selge ut store deler av sin fremtidige oljeproduksjonen til Glencore i 2014 da oljeprisen falt som verst. Slik mistet de viktig råderett til sine naturressurser. Med Tsjad har vi hatt kontakter om sosial dialog og trepartssamarbeid, med medvirkning fra LO, NHO og ILO. Mauritania står foran realisering av store rikdommer fra sokkelen, og ønsker å trekke på norske erfaringer fra naturressursforvaltning. De ønsker også kontakt om fiskeri og fornybar energi. Perspektivene er interessante. Men utsiktene til rikdom kommer farene forbundet med dårlig forvaltning.

Fornybarkontakter har vi med Mali og Burkina Faso om bygging av storskala solenergianlegg. Energi er største mangelvare i det som er landenes mest løfterike økonomiske sektor, landbruket. I Mali er 80% av arbeidsstokken i landbruket. Mali er Afrikas største produsent av bomull, storeksportør av kveg og har gode muligheter for å øke landbruksproduksjonen med mer og billigere energi, bedre gjødsling, forsterkede såkorntyper, og tilpassing til klimaendringene.

Niger er verdens fjerde største produsent av uran. Landbruket står for 50% av verdiskapningen; nøtter, kvegdrift, fiske og skogsdrift.

Det nordlige Sahel vender naturlig mot nord forsynes med varer fra Mahgreb-landene, Marokko og Algerie, og Libya. Det øvrige Sahel vender seg mot landene i sør. Og så er det de som livnærer seg av handelsmessige forbindelser mellom sør og nord. Her har nye grupper meldt seg, og nye varegrupper er kommet til. Organisert kriminalitet overtar mer og mer, terroristene kontrollerer større deler av territoriet og handelen, og store pengesummer fordeles oppover i et omseggripende økonomisk-politisk nettverk.

Landene har det til felles at de alle har vært franske kolonier, og at fransk er offisielt språk. Men det er bare de som har skolegang som kan fransk, og det er fortsatt et mindretall. Bosettingsmønsteret er spredt, det har normalt ikke vært stor tilflytning til byene. Men dette har endret seg. Bamako er blitt byen i Afrika med størst prosentvis tilflytning, urbaniseringstakten er eksplosiv. Fattigdommen på landsbygda er sterkt økende. Voldelig konflikt og klimaendringer er gjensidig forsterkende og en driver av humanitære kriser.

Sahel-landene preges av fattigdom, konflikt, humanitære kriser og en klimakrise. De ligger sammen på bunnen av UNDPs utviklingsindeks. GINI-koeffisienten viser stor ulikhet. Bare et fåtall har høyere utdanning. Om lag 70% kan ikke lese og skrive, kvinner er overrepresentert blant disse. Kvinnene får alt for mange barn, i Niger over sju barn, og de får barn alt for tidlig, mens de er barn selv. Det er fortsatt høy dødsrate blant nyfødte, men overlevelsesraten har økt, hvilket betyr at kampen om barnehelsen vinnes på viktige områder. Men det betyr også at landene har et galopperende demografisk problem, befolkningen dobler seg hvert tjuende år, det er ubalanse i forhold til hvor mange landbruket og økonomien kan brødfø. Denne ubalansen øker.

Sahel ligger i en ekstrem klimasone, og rammes 1,5 ganger raskere av temperaturstigningene sammenliknet med moderate klimasoner. Projeksjoner viser risiko for temperaturøkning fra 3 til 6 grader i dette århundre og mer urytmisk forhold mellom regn- og tørketid, med hyppigere oversvømmelser og en trend mot lengre tørkeperioder. Dette påvirker vannressursene, økosystemet i elvene og på land, medfører ørkenfisering og helseproblemer, 80% av jordbruksarealene berøres.

Det er viktig å få med dette bildet, for når vi skal snakke om årsakene til konflikt, må vi se på hele bildet. Opprøret i nord-Mali har sammensatte årsaker; ønske om territoriell kontroll; orientering mot Algerie, liten samhørighet med Bamako; religiøse undertoner. En sentral årsak til konflikt er nød. Ideologi og religion har i utgangspunktet lite med dette å gjøre, men radikale religiøse krefter nærer seg på situasjonen og søker gjennom radikalisering å styrke sin stilling.

Men konflikten har også mer direkte årsaker

Da jeg møtte Nigers president Issoufou sa han noe som jeg merket meg, om Libya: at det var på radio han først hørte at angrepet var satt i gang. Poenget hans var at den internasjonale koalisjonens militære operasjon hadde store konsekvenser for Niger og nabolandene, og at de fortsatt betalte prisen. Man kan være enig eller uenig i Libya-spørsmålet. Det gjør det enklere å kunne vise til at vi på norsk side har nedsatt et utvalg og foretatt en vurdering for å trekke lærdom. Men dette er ikke bare historie. Libya forblir en alvorlig utfordring for sikkerheten i Sahel.

Også Malis president Keita trekker frem Libya, og koalisjonen anført av Frankrike, Storbritannia og USA, og det kaos som dette medførte, for å peke på grunnen til at alt er gått så galt i Mali siden. Keita omtaler Mali og Sahel som «diket» som holder terrorismen og migrasjonsbølgen fra å skylle over Europa. Dette er en ganske enøyd fremstilling, etter mitt syn, og jeg er ikke helt sikker på at de alltid tror like mye på det selv heller. Likevel går det en linje fra Libya til hvorfor vi står i Mali og Sahel i dag.

Det er en kjensgjerning at Gadaffi var ansett som en velgjører i Mali. Han strødde om seg med penger. Men dette var ikke bare velgjørenhet, det var et stabiliseringstiltak for sitt regime. Fra nord i Mali rekrutterte han krigere som han brukte i egne forband i Libya. Da Gadaffi falt, falt livs- og inntektsgrunnlaget for denne gruppen «fremmedkrigere» bort, og de satte seg i bevegelse hjem, i hovedsak til Mali og Niger. I Mali var de direkte medvirkende til borgerkrigen i 2012, med krav om frigjøring av de nordlige områdene i et selvstendig «Azawad».

Da karavanene med krigere vendte tilbake, valgte Niger og Mali to ulike fremgangsmåter. De som kom til Niger ble avvæpnet på grensen. De som kom til Mali fikk ta med seg våpnene inn. Daværende president Amadou Toumani Touré, som var på offisielt besøk i Norge i oktober 2008, trodde han kunne kontrollere situasjonen i nord, og så det kanskje også som en støtte til å holde på makten. Men det var det motsatte som skjedde. Mannen som hadde tatt makten etter et militærkupp i 1991, ble selv styrtet ved et kupp gjennomført av militære offiserer i frustrasjon over mangelen på handlekraft stilt overfor den økende konflikten i nord og over at den svake maliske hæren var tvunget til å avgi kontroll til opprørsstyrkene i området.

Deretter fulgte en uoversiktlig og farlig utvikling

De væpnede opprørsgruppene i nord (MNLA – Nasjonalbevegelsen for frigjøringen av Azawad) ble raskt overmannet av terroristorganisasjonene AQMI – Al-Qaida i islamske Mahgreb, MUJAO – Bevegelsen for islamsk enhet i Vest-Afrika, og Ansar Dine, som nå er gått inn i Nustrat al-Islam (JNIM) under ledelse av Iyad Ag Ghali, som de hadde samarbeidet med. Siden er Den islamske stat, IS/ISIL, kommet til, men de var ikke aktive i Mali på dette tidspunkt.

Plutselig dreide det seg ikke lengre om å frigjøre nordlige deler av Mali, men om et stormløp mot hovedstaden, Bamako, i sør. Mali så ut til å bli overtatt av terroristene. En fransk innsatsstyrke, Serval, ble luftlandet i Mali i januar 2013. Samtidig ble MISMA, med styrker fra Tsjad og andre afrikanske land, opprettet av ECOWAS, men under mandat fra FNs sikkerhetsråd. Sammen stoppet de terroristenes fremrykking. Disse trakk seg tilbake og befestet sin stilling i nord og sentrum.

MISMA ble oppløst i juli 2013, og overtatt av dagens MINUSMA, som, som kjent, er den dødeligste FN-operasjonen i nyere tid. Serval sto i Mali inntil de ble omdannet til Barkhane, som fortsatt står i Sahel, med hovedkvarter i Tsjad. Alle disse hadde og har som mandat å bistå Malis forsvar (FAMA) med å gjenvinne kontrollen på eget territorium. Norge deltar med en militær kontingent i MINUSMA, og vi kommer til å sette inn et norsk politibidrag i løpet av 2019. I 2016 var vi på plass med et transportfly på rotasjonsbasis, i en samarbeidsordning som var norsk-ledet. Vi gjør dette i nye seks måneder fra og med mai i år. Deretter skal vi bidra med transportfly påny i perioden 2020-22. I tillegg drifter Norge en militærleir i Bamako, som heter Camp Bifrost, og vi har offiserer i styrkesjefens stab.

Norges fotavtrykk i sikkerhetsmessig stabilisering i Sahel er betydelig

I tillegg til bidragene i MINUSMA støtter Norge Sahel-landenes egen anti-terrorstyrke, G5-styrken. Den opererer i grenseområdene, med mandat til å gå inntil 50km inn på hver side av grensene. Det er særlig i det utsatte triangelet mellom Mali, Niger og Burkina Faso at det er størst behov, fordi det er her terroristene ganske uhindret passerer mellom landene for å utføre angrep eller gjemme seg.

Utviklingen i Burkina Faso er sterkt bekymringsfull – først og fremst sikkerhetsmessig, men også politisk. Burkina Faso er det svakeste leddet i G5-kjeden og en fare for hele Sahel. Burkina Faso har det mest moderne orienterte, demokratiske og åpne regimet av alle de fem Sahel-landene. Men kommer fra en nær og trøblete politisk fortid under president Compaoré, og det skal ikke så mye til før ting kan begynne å rakne. Sikkerhet og økonomi henger tett sammen, og ingen av delene går godt nå. Terroristene angriper jevnlig gruvene der utenlandske selskaper utvinner gull og andre mineralforekomster, som utgjør betydelige eksportinntekter for landet.

Det er også et beklagelig faktum at Mali har gått fra å være et offer for terroristenes inntrenging til å bli en destabiliserende faktor i regionen. Sett fra nabolandene er det lite ved fredsavtalen i dag som kan forsikre dem om at situasjonen i Mali vil stabilisere seg med det første. Malis problemer er deres problemer. Kampen for fred i Mali pågår langs flere fronter: i nord, i sentral-Mali, over grensene.

Det er et ganske brutalt politisk klima i Sahel-landene. Folket har fulgt en tornefull vei til demokrati. Dette dokumenteres i målinger av grad av demokrati og korrupsjon. Alle landene scorer lavt. Mauritania og Tsjad har de mest autoritære regimene. Niger og Mali noe bedre. Best er Burkina Faso.

Fredsavtalen i Mali

Fredsavtalen ble inngått i 2015, og omtales som «Alger-avtalen», hvilket sier noe om Algeries rolle den gang og nå i oppfølgingsarbeidet. Det er tre avtaleparter: sammenslutningen av de væpnede opprørsgruppene som kjempet for frigjøring av nordområdene fra Mali (Coordination des mouvements de l’Azawad); sammenslutningen av militsgruppene som kjempet mot førstnevnte og for fortsatt tilhørighet til Mali (Plateforme des mouvements d’autodéfense); og myndighetene.

Fredsavtalen har fire pilarer: politisk-institusjonelle spørsmål; forsvar og sikkerhet; sosio-økonomisk og kulturell utvikling; forsoning, rettsvesen og humanitære spørsmål. Sentralt står desentralisering og økt regionalt selvstyre i nord innenfor en enhetlig malisk stat. Mali arvet ved selvstendigheten en sentralisert politisk og administrativ styringsmodell (fransk modell). Nå skal Mali få på plass ny lovgivning som skal gi utvidet politisk og administrativ myndighet til regionene.

Desentralisering, fordeling av oppgaver mellom sentrum og regionene, ansvar for offentlige tjenester, kontroll over ressursene og skatteinnkreving er i seg selv vanskelige spørsmål, men blir ytterligere tilspisset i dagens kontekst. Forslag om inndeling i nye valgkretser og sikring av representasjon for minoritetsbefolkningen i nord, møter motbør innad i nord så vel som i forholdet til de befolkningstette områdene i sør-Mali.

Prinsippene for desentralisering og regionale reformer er nedfelt i avtalen (art. 6, 8, 12, vedl 1), men implementeringen skaper utfordringer. Misnøye med regjeringen, som anklages for å gi for mye til minoritetene i nord, slår over i misnøye med selve fredsavtalen. Det er ikke bare et spørsmål om signatargruppenes interesser vis-à-vis myndighetene i Bamako, men regjeringens forhold til andre deler av Mali hvor det også er utstrakt fattigdom og utviklingsbehov, så som i de folkerike regionene i sentrum og sør, og hvor de store velgergruppene befinner seg.

På myndighetssiden har presidenten utnevnt sin egen Høyrepresentant for fredsavtalen, og i regjeringen er det siden september 2018 en egen freds- og forsoningsminister med hovedansvar for oppfølging av fredsavtalen. Det var på høy tid at trådene ble samlet i regjeringen, hvor fortsatt mange fagministre har ansvar for deler av fredsavtalen. Tidligere var det for oppstykket, uten noen klar ansvarsdeling, hvilket trolig ikke ville vært et stort problem om presidenten hadde tatt sterkere personlig eierskap og utøvd et tydeligere strategisk lederskap i arbeidet med fredsavtalen.

Heri ligger også en kommunikasjonsutfordring, etter mitt syn. Myndighetene har vært for lite opptatt av å formidle hva avtalen bringer, og for lite flinke til å fortelle om hva som er oppnådd.

Utviklingen i Mali går i feil retning

I fjor var det presidentvalg i Mali. Valget fikk godkjentstempel av internasjonale valgobservatører. Fredsavtalen i seg selv ble ikke gjort til stridsspørsmål i valgkampen. Det er positivt. Men sikkerhet, manglende økonomisk og sosial utvikling, økonomisk og politisk korrupsjon, ytrings- og forsamlingsfrihet, var målskiver i debatten. En stor bekymring, er situasjonen i sentral-Mali. Etniske motsetninger gir grufulle utslag i brutal vold. Uforsvarlig politikk og manglende vilje til å forebygge, har bidratt til å skape et «fulani-problem» der hvor det ikke før var noe – godt hjulpet av radikaliserte krefter og terrorister, som har gjort hva de kunne for å helle bensin på bålet.

I sentral-Mali har ulike næringsveier, kvegdrift, landbruk, jakt og fiske, levd i sameksistens, og konflikt er ikke et ukjent fenomen. Klimaendringene gjør naturressursene mer sparsomme og trengselen større.

Her bor Fulani-folket, som tradisjonelt lever av kvegdrift, under stadig vanskeligere kår og utrygghet. Mange har gått inn i væpnede selvforsvarsgrupper. I sentral-Mali oppsto en ny terrororganisasjon kalt Katiba Macina (Macinas frigjøringsfront) under ledelse av Ansar Dine-lederen Amadou Koufa. Katiba Macina samarbeider med JNIM og har skapt en farlig dynamikk mellom nord- og sentral-Mali. Staten er fraværende og voldsspiralen lar seg fortsatt ikke stanse.

Lokale konflikter får nasjonale proporsjoner. Angrep og gjengjeldelsesangrep skjer med stadig større grad av brutalitet, ofte som summariske henrettelser av gamle, kvinner og barn. Fulani-folket settes opp mot Bambara-jegere og Dogon-grupper, som har hatt myndighetenes sympati og er blitt utrustet med våpen for å gjøre jobben som malisk forsvar og politi ikke har kunnet eller villet gjøre. Grupper på motorsykler utfører overfall og regelrette myrderier mot en forsvarsløs sivilbefolkning. Tallene[5] viser sterk vekst i antall døde i Mali fra slike konflikter: 1686 i 2018, mot 949 i 2017 og 320 i 2016.

Myndighetenes unnlatelse av å ivareta befolkningens rettmessige beskyttelsesbehov utgjør et menneskerettighetsbrudd. Myndighetenes overgrep mot sivilbefolkningen når de gjennomfører aksjoner mot terrorister og væpnede opprørere, er et annet. Sivilbefolkningen i de utsatte områdene er virkelig mellom barken og veden: samarbeider de med myndighetene, eller med G5-styrken eller Barkhane, med å tilby informasjon, kommer terroristene på hevnaksjoner ved første mulighet. Da sikter de seg også inn på dommere, politi, skolelærere og andre som skal holde samfunnet i gang.

Retur av statens administrative strukturer, ordensmakt og et offentlige tjenestetilbud – slik fredsavtalen stipulerer – blir dermed farlig, kostbart og svært tidkrevende. Terroristene og væpnede grupperinger, det er ikke alltid lett å sette en merkelapp, går bevisst inn i dette rettstomme rommet, hvor det også er et administrativt tomrom og skrikende behov for tjenestetilbud, og tilbyr både en slags sikkerhet og offentlige tjenester, skole, helse og forsyninger – rettferdighet. Stabilisering i form av sikkerhet og rettsorden betyr mest, selv om det innebærer sharia-lovgivning.

Terrorismen i Sahel øker i omfang og intensitet

AUs[6] egne statistikker viser at Sahel er overrepresentert med sivile (77%) og militære (over 50%) dødsfall som følge av terrorrelaterte angrep, de viser også at trenden er økende mot resten av Afrika. Det er særlig Malis og Burkina Fasos militære som har store tapstall. Tallene sier en del om hvor mange terrorister det er i Sahel, men også noe om intensiteten i kampene som pågår. De sier lite om hvor mange terrorister de militære og politiet klarer å fange og stille for en domstol. Her ligger det en betydelig utfordring for alle G5-landene – også i møtet med det internasjonale giversamfunn.

Det er lite som i dag tyder på at fremmedkrigere kommer til regionen, men dette er noe som holdes under observasjon og regnes som en mulig utvikling. Så langt ser det ut til at rekrutteringen foregår lokalt, og at det er nok av unge menn, og noen kvinner, som lar seg verve. Terroristene og andre væpnede grupper har en kjerne av ledere på flere nivå med militær opplæring og stridserfaring.

Fortsatt brukes det mye miner, men trenden går mot komplekse angrep; operasjoner med flere elementer, ulike våpentyper, også tyngre, slik som krumbanevåpen. Teknisk utstyr og kunnskap om kommando og kontroll er blitt bedre, og angrepene tyder på god tilgang til etterretningsinformasjon.

Vi har også sett et skifte fra myke mål, så som hoteller og restauranter der det ofte er vestlige gjester, til hardere, symbolsterke, mål som de militære i Mali og Burkina Faso, forsvarsstaben i Ouagadougou, G5-hovedkvarteret i Mali, Frankrikes ambassade i Ouagadougou – og vi har sett mer bruk av selvmordsangrep som våpen, hvilket egentlig er ganske nytt i Sahel.

For å bidra til å stabilisere sikkerheten har det internasjonale samfunn satt inn MINUSMA, Barkhane, og landene selv, G5-styrken. Arbeidsdelingen og koordineringen mellom dem blir bedre. Det er viktig å merke at Barkhane, som er en fransk styrke, og G5-styrken, begge har et anti-terrormandat. Det har ikke MINUSMA. MINUSMA er forankret i internasjonal rett gjennom et sikkerhetsrådsvedtak, og er opprettet under henvisning til Kap VII i FN-pakten, som gir styrken et maktmandat. G5 har også et sikkerhetsrådsvedtak i ryggen, men ikke et Kap VII-mandat.

Dette er G5 Sahel-landene sterkt kritiske til, ikke så mye fordi de trenger et maktmandat fra FN for å kunne gjøre jobben, men fordi et slikt mandat, hevder de, vil trygge langsiktig finansiering og gi forutsigbare internasjonale rammebetingelser for styrken. FNs generalsekretær og flere land støtter dette. FN har gjort mye for å få på plass en samarbeidsavtale mellom MINUSMA og G5. Norge støtter G5-styrken med oppbygging av et MR-rammeverk og sivile komponenter. Vårt utgangspunkt er at G5-styrken må kunne utføre militære operasjoner uten å begå overgrep mot sivilbefolkningen, ellers er kampen tapt før den er begynt.

Norge vil måtte gå sterkere inn i alt dette

Vi må innta posisjoner så fremt vi får den plassen i Sikkerhetsrådet som vi jobber for.

Det er litt uklart akkurat nå hva slags tidsperspektiv vi skal se for oss for MINUSMA i Mali. Sikkerhetsrådet var på befaring i fjor før siste diskusjon om mandatforlengelse, som gjøres for ett år om gangen. Da Sikkerhetsrådet diskuterte dette i juni i fjor, var situasjonen mer tilspisset enn på lenge. Flere land tilkjennega sterk utålmodighet med fremdriften i Mali og ga uttrykk for frykt for at FN skulle bli stående fast i «enda et Afghanistan», med store menneskelige og materielle kostnader[7] for misjonen og FNs medlemsland.

Konsensus endte med enda et års forlengelse, men mot at partene i konflikten skulle inngå en «Fredspakt» – som egentlig innebærer at de forplikter seg til noe de allerede har forpliktet seg til, nemlig å skape fremdrift i implementeringen av alle sider ved fredsavtalen. Fra før av har Sikkerhetsrådet vedtatt en sanksjonsresolusjon for å ramme de som motarbeider fredsavtalen. «Fredspakten» ble vedtatt i september, men har ikke i seg selv bidratt til så mye nytt, ut over å «realitetsorientere» partene om at FN mener alvor med sin utålmodighet. Imidlertid er en akselerert DDR-prosess sparket i gang, hvilket er viktig for fremdrift på sikkerhetsområdet.

Det viktigste for fremdriften, er at man på malisk side fullfører politiske og institusjonelle reformer som følger av fredsavtalen. Viktigst her er grunnlovsreform, regionale administrative reformer, regional- og lokalvalg. For lenge har man opptrådt som om det ikke var sammenheng mellom det politisk-institusjonelle og reform av sikkerhetssektoren. Også her har vi nå en realitetsorientering.

Litt ukritisk, har vi i det internasjonale samfunn med MINUSMA i spissen konsentrert oss om DDR og SSR, og latt Bamako styre med sin politiske kalender, uten å presse nok på politisk-institusjonelle leveranser til fredsavtalen. Dermed har vi, når jeg ser i bakspeilet, latt regjering og president ta sine politiske bekvemmelighetshensyn – uten å være tydelige på at innenrikspolitiske prosesser og reformer ikke kan være frikoplet fra implementering av fredsavtalen. I mars i år skjer to viktige ting: Sikkerhetsrådet kommer på ny befaring i Mali og Sahel, og generalsekretær Guterres skal presentere sin fremdriftsrapport. I juni skal Sikkerhetsrådet påny ta stilling til forlengelse av mandatet.

Hva kan vi forvente å oppnå?

Krisen i Mali kan hverken forklares eller løses ved at man ser på én faktor. Dette gjelder likeledes for de øvrige Sahel-landene. Situasjonen omfatter også landene omkring; Den sentralafrikanske republikk, Kamerun, nordøst-Nigeria, i Tsjadsjøområdet. I nord har vi et labilt Mahgreb-belte, Algerie som er en nøkkelfaktor, Libya, Egypt.

To ting har jeg merket meg, som har overrasket meg, etter at jeg kom til Bamako: Det ene er i hvilken grad det humanitære behovet er tilbakevendende og forsterket av andre forhold. Vi løper etter de samme problemene og de samme ulykksalige menneskene igjen og igjen, uten at vi får dreid den humanitære nødhjelpen over mot langsiktig bistandsinnsats, hvilket på sikt er eneste vei mot en bistand «som etterlater mer enn bistanden i seg selv», altså, som virker katalytisk, og bidrar til jobbskaping og økonomisk vekst. Det er jo hit vi vil, og bistandsmottakerne vil også dit.

Konflikt og klimakrise skaper humanitære kriser, og setter menneskegrupper i bevegelse over store deler av Sahel. Tall fra Internasjonale Røde Kors og humanitære organisasjoner peker på at mellom 20 og 30 millioner mennesker, det vil altså si godt over en tredjedel i Sahel, lever i matusikkerhet, og 6 millioner barn med feil- og underernæring. Vi vet at underernæring i de første leveårene kan gi varige kognitive svekkelser og virke ødeleggende på muligheten til skolegang.

Det andre er hvor sterkt og altomsluttende, for å bruke en vag betegnelse, den regionale dynamikken er; «alt henger sammen med alt» i større grad enn jeg trodde. Da jeg kom spurte jeg meg mye for om kontakter mellom Boko Haram og terroristene i Mali, jeg spurte også om faste holdepunkter på retur av fremmedkrigere fra Syria og Irak til Mali. Svarene er at dette finnes, men i liten grad egentlig, og ikke nok i seg selv til å forklare noe som helst, heller ikke av betydning for Anti-ISIL-koalisjonen eller andre internasjonale tiltak. Dette har fått meg til å se nærmere på andre faktorer som kan forklare spredning av krise og konflikt, radikalisering, migrasjon og sårbarhet i regionen. Dette har fått meg til å lete grundigere i utviklingssiden for å finne svar på sikkerhetsutfordringene vi står overfor.

Det leder meg til å konkludere med at det vi gjør på sikkerhetssiden bare kan bidra til å løse en flik av de store utfordringene vi har gitt oss i kast med. Som det er vanlig å si; det finnes ingen militær løsning, bare politiske og utviklingsrettede. Men hvordan skal vi komme derfra til å omsette «ingen utvikling uten sikkerhet, ingen sikkerhet uten utvikling» i praktisk handling? Jeg er ikke overbevist om at de forsterkende sammenhengene mellom utvikling og sikkerhet kommer helt av seg selv.

Utvikling og sikkerhet – hva står på spill?

Spørsmålet er ikke så mye hvordan vi skal jobbe innenfor utviklings- og sikkerhetsdimensjonene hver for seg, for dette gjør vi ganske bra. Spørsmålet er heller hvordan vi får til forsterkende overganger.

Jeg spør meg hva som kan være de gode «broene», som forbinder våre innsatser innen sikkerhet og utvikling. Broene vi mener å ha identifisert er jobbskaping/økonomisk vekst, MR og justis, klima, demografi, kvinner. Vi er, kan jeg si, «på» alle disse broene: vi bidrar til innovative globale finansieringsmodeller for investeringer i fornybar energi, helse og utdanning; vi støtter MR, politi, anti-korrupsjon, styresettutvikling; vi har programmer for reproduktiv helse, kvinne- og mødrehelse, og for å motarbeide tidligekteskap og –barnefødsler; vi har omfattende satsing på skole/utdanning.

Men hvis jeg skal se meg ut to forhold av overgripende betydning, så er det demografi og utdanning. Og hvis jeg skal velge kun ett innslagspunkt for vår innsats, så er dette jenters skole og utdanning: Skole og opplysning er nøkkelen til at kvinner får ta større ansvar i sitt eget liv og i familien, til fødselskontroll og til å forstå at trygghet ikke ligger i store barnekull, men i familiens forsørgelse og økonomiske bæreevne; til å snu den fortsatt raskt voksende demografiske utviklingen. Uten at man får kontroll over dette, vil vi bare fortsette å løpe etter utviklingen. Opplysning av menn hører med, noen har lykkes med såkalte «ektemakeskoler» («école des maris»), en veldig riktig idé.

Lykkes vi ikke med kvinners selvstendiggjøring i økonomi, familie og lokalsamfunn, reproduserer vi status quo, hvilket betyr et relativt tilbakesteg fordi verden omkring, og landene de lever i, beveger seg fremover. Vi snakker om tapte generasjoner, og mange mennesker. Her ligger det en fremtidige sikkerhetstrusselen for Europa. Vi lever i to forskjellige verdener, men i tettere nærhet til hverandre.

Vi løper etter utviklingen – står vi løpet ut?

Løpe etter utviklingen, er det jeg opplever at tegner bildet av situasjonen. Sikkerhetsproblemene løper fra oss, det samme gjøre de humanitære utfordringene og problemene innen utdanning, helse og matsikkerhet. De sårbare statene i Sahel blir mer og mer sårbare. Indeksene for utvikling, inntektslikhet (GINI), korrupsjon og sikkerhet peker ikke i riktig retning.

Betyr dette at innsatsen vår er meningsløs, betyr det at den har feil innretting? Betyr det at vi trenger å tenke helt nytt for å nå de resultatene vi jobber for? Spørsmålene gjenspeiler en kritikk som går igjen, fra ulike hold i vår hjemlige bistandsdebatt, de gjenspeiler også et økende krav om tydeligere mål- og resultatstyring. Dette skulle bare mangle når vi bruker 1% av statsbudsjettet, det vil si rundt 35 milliarder (35,1 mrd/2018) i året på bistand. Til sammen bruker vi 600 millioner i året på Sahel.

Her ser vi ikke noe «end-game» i overskuelig fremtid. De fattige landene i Sahel vil fortsette å være fattige og sårbare i flere generasjoner til. Jeg tror ikke tradisjonell bistand alene kan gjøre jobben.

Landene tar oss og bistanden imot med åpne armer, men jeg opplever ofte at det de ønsker mest av alt, er kompetanseoverføring – innen skatt, naturressursforvaltning, institusjonsbygging og styresettutvikling. «Kunnskapsbanken» som er utviklet i Norad på en rekke kompetanseorienterte utviklingsområder, Norfund’s investeringsprogrammer innen ren energi, landbruk og agroindustri, finansinstitusjoner og små og mellomstore bedrifter, samt kommersielle investeringer og næringsetableringer, er det som virkelig etterlyses, og hvor landene ser til Norge.

Aktørbildet

Det er stor internasjonal oppmerksomhet om Sahel i dag, ulike interesser og aktører møtes. Det er litt tidlig å spå et «great-game»-scenario i Sahel. Men det er klart at Sahel som del av Afrika åpner muligheter for en rekke aktørers økonomiske diplomati, for alliansebygging og stemmestøtte i multilaterale fora. Rundt oss ser vi Frankrike med store innsatser og kostnader; en «første blant likemenn» i regionen. USA og Frankrike jobber nært om militær kapasitetsbygging. Alle vetomaktene i Sikkerhetsrådet er i Mali og følger fredsprosessen tett. EU har store bistandsprogrammer over hele Sahel. Jeg skulle gjerne sett tydeligere engasjement fra ECOWAS og AU, det tror jeg hadde vært bra for Sahel og for afrikansk multilateralt samarbeid om fred og sikkerhet.

Derimot ser vi tydelig Saudi-Arabia, og der vi ser Saudi-Arabia ser vi også Qatar og vi ser Tyrkia. Saudierne er ikke veldig populære, men behandles med stor respekt. Midtøsten er kommet til Sahel. Egypt har også nylig etablert seg. Libya er en faktor. Marokko og Algerie er innflytelsesrike og nære naboer, ikke alt er like enkelt. Migrasjonsspørsmålet forsurer en del, spesielt med Algerie som har tvangsreturnert store grupper.

Alle snakker om Kina i Afrika og Russlands retur. Kina opptrer ryddig og er populære, deres største interesser i infrastrukturutvikling ligger ikke i Sahel. Russerne har militærrådgivning og våpensalg, og politisk alliansebygging.

I en verden i glideflukt fra multilateralisme mot multipolar orden får Sahel-landene økt interesse.

Tre scenarioer:

Hva kan vi vente å oppnå? Utgangspunktet er at Sahel-landene er forbundet i et skjebnefellesskap. Det er ikke mulig å se for seg at ett eller to land alene klarer å løfte seg inn en positiv utviklingsbane og sikkerhetssituasjon. Derimot er det meget mulig at ringvirkningene fra ett eller to land klarer å holde de andre nede. Mali og Burkina Faso er nøkkelland med størst negativ innflytelse på de øvrige.

Scenario 1: Mali fortsetter å bli fattigere og farligere. Problemene forsterker hverandre. Situasjonen forverres. MINUSMA mister støtte fra vetoland i FNs sikkerhetsråd, må tåle sterke nedskjæringer i ressursene. Populær motstand i Frankrike (fravær av resultater, kostnader i penger og menneskeliv) fremtvinger tilbaketrekking av Barkhane. Terroristgruppene fester sitt grep over store deler av Sahel. Vestlige land reduserer engasjement. Sikkerhetssituasjonen tvinger ambassader og representasjoner til å trekke seg ut, utviklingsprogrammer må stoppes. Stadige opprør, kuppforsøk og regimeskifter, og dreining mot mer autoritære regimer, de facto innsnevring av statenes myndighet. Humanitære lidelser i stor skala. Store migrasjonsstrømmer fra regionen til andre områder i Afrika og mot Europa.

Scenario 2: Utvikling i tråd med scenario 1, men afrikanske land kommer inn med massiv innsats til erstatning for vestlige lands ut/tilbaketrekking. ECOWAS og Den afrikanske union tar ansvar. Begynnende langvarig «kamp om Afrika» i Sahel; kamp mot terror og konflikt, og for utvikling. Punktvise militære bidrag/angrep mot terrorceller. Utilsiktede drap av sivile («collateral damage») og MR-problemer. Gradvis retur av FN og vestlig innsats, engasjement og nærvær i takt med hva situasjonen tillater. Vestlige fly fremfor styrker på bakken. Landene og folk føler seg forlatt av det rike Vesten og Europa. Moralsk tillitskrise vis-à-vis Vesten styrker islamsk radikalisering. Sahel-landene vender seg mot andre store aktører; Saudi-Arabia, Tyrkia, Kina, Russland. Situasjonen åpner for at disse aktørene styrker sitt fotfeste i andre deler av Afrika.

Scenario 3: Seiglivet status quo. Vi klarer å snu utviklingen, men bare takket være innsats over lang tid. Betydelig frustrasjon og motstand i vestlige land og i FNs sikkerhetsråd. Det internasjonale samfunn klarer likevel å mønstre politisk vilje til et robust sikkerhetsmessig nærvær og forpliktende utviklingssamarbeid i Sahel-regionen, og kan styrke arbeidet med fattigdomsbekjempelse og skape resultater på bærekraftsmålene. Sahel blir gradvis mindre farlig og fattigdommen mindre akutt.

Innsats for humanitær nødhjelp dreies mer mot langsiktig utviklingsbistand. Bistanden kan lede inn i jobbskaping og vekst. Regimene blir mer demokratiske og problemene med eksklusjon og diskriminering, mindre. Klima blir et sentralt tema; tilpassing ved klimarobust landbruk, vekst i landbruksøkonomien, og landbrukets evne til å brødfø befolkningen og skape eksportinntekter. Billig, fornybar energi understøtter veksten i landbruket. Veksttakten i befolkningen dempes. Om to til tre generasjoner er Sahel-landene ute av dagens konflikter og på vei ut av MUL-kategorien, og på den lange veien mot å bli mellominntekstøkonomier.

Avslutning

Dette foredraget og utviklingsscenarioene jeg har beskrevet, har satt Mali i fokus, men retter blikket mot hele Sahel. Det er en sterk og dynamisk sammenheng mellom Mali, Niger og Burkina Faso i det «kritiske triangelet» som markerer landenes møtepunkt. Det omfatter det konfliktutsatte sentral-Mali. Hvis det er tre geografiske tyngdepunkt som vil ha stor innvirkning på fremtidig konflikt- eller fredsdynamikk i Sahel, så er det dette triangelet, det er nord-Mali og til slutt Tsjadsjøområdet. Alt dette grenseområder, utfordringene for sikkerhet og utvikling i Sahel er grenseoverskridende.

Jeg har mest tro på scenario tre. Jeg tror vi skal klare å dytte sikkerhetstrusselen tilbake slik at vi for alvor kan starte arbeidet med stabilisering, opphenting og vekst i Sahel-landene. Jeg er overbevist om at det kommer til å ta lang tid og kreve store ressurser, og politisk vilje og stayer-evne. Dette gjelder ikke bare oss – Norge må jobbe for at andre «likesinnede» og FN, samt EU og AU, står løpet ut.


[1] I teksten uttrykkes forfatterens personlige syn. Det er en utfyllende versjon av et foredrag over samme tema som ble holdt i Oslo Militære Samfund 4. mars 2019.

[2] Norges engasjement i Sahel er forankret i flere meldinger til Stortinget og regjeringsstrategier under Solberg I/II: «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk» (Meld. St. 36 (2016-2017)), «Felles ansvar for felles fremtid. Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk» (Meld. St. 24 (2016-2017)), «Partnerland i utviklingspolitikken» (Meld. St. 17 (2017-2018)) og «Strategisk rammeverk for norsk innsats i sårbare stater og regioner» (2017), «Strategi for norsk innsats i Sahel-regionen 2018-2020» (2018), «Strategi for norsk humanitær politikk» (2018). Granavolden-plattformen (2019).

[3] Etiopia, Malawi, Mosambik, Nepal, Tanzania, Uganda, Ghana, Myanmar, Indonesia, Colombia.

[4] Afghanistan, Mali, Niger, Palestina, Somalia, Sør-Sudan.

[5] Armed Conflict Location & Event Data Project – ICRC

[6] African Centre for the Study and Research on Terrorism, Ed. # 002 / 2019

[7] Årlig budsjett – 1,1 mrd USD. Tap 191 militære pr 31.1.19

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her. Lytt til våre podcaster her: Podbean eller i f.eks. iTunes.

Mandag 25. februar 2019, foredro oberst (P) Jørn Buø med foredraget «Reservister – kapital for nasjonal beredskap og sikkerhet».

Lytt til podcast fra foredraget her:

Du kan lese foredraget her (PDF):

Reservister – foredrag

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her. Lytt til våre podcaster her: Podbean eller i f.eks. iTunes.

Mandag 18. februar gjestet viseadmiral Ketil Olsen, sjef Militærmisjonen i Brussel (MMB) Oslo Militære Samfund og avleverte foredraget: Status og utvikling i NATO – sett fra et norsk ståsted med.

Lytt til podcasten her:


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her. Lytt til våre podcaster her: Podbean eller i f.eks. iTunes.

Foto: Forsvaret

Sjef Etterretningstjenesten avholdt sitt årlige foredrag i Oslo Militære Samfund, mandag 11. februar 2019. Dette etter fremleggelsen av rapporten Fokus 2019.

Innledning til Fokus 2019:

Hele rapporten kan leses ved å følge denne lenken (Forsvaret.no).

«Da tjenestens første Fokus utkom i 2011, trakk vi fram at det utenrikspolitiske bildet var mer sammensatt og flytende enn tidligere. Denne trenden vedvarer, og bidrar til et trusselbilde som øker i kompleksitet.

Utenlandske statlige og ikke-statlige aktører benytter et bredt spekter av virkemidler, som igjen kan ramme mål innenfor flere sektorer.

Etterretningstjenesten skal gjennom Fokus synliggjøre viktige sider av analysearbeidet og bidra med et godt fundert grunnlag for offentlig meningsutveksling. Samtidig er det utfordrende for tjenesten å ikke  kunne benytte gradert informasjon. 

Dette betyr at det vil være områder som Etterretningstjenesten følger som ikke er dekket i Fokus. Like fullt representerer Fokus en bred vurdering av land, regioner og tema vi forventer vil ha vesentlig sikkerhetsmessig betydning for Norge i det kommende året. 

Sekundært peker Fokus på utviklingstrekk som kan få sikkerhetsmessig betydning innenfor en horisont på fem til ti år.»

Lytt til podcast fra foredraget her:

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer.

Alle våre foredrag er for våre medlemmer og spesielt innbudte gjester.

 

Mandag 28. januar 2019 gjestet professor Janne Haaland Matlary Oslo Militære Samfund.

Du kan lytte til foredraget (podcast) iTunes eller hvor du lytter til podcaster. Abonner gjerne på OMS Podcast.

Du kan søke medlemskap i OMS ved å følge denne linken.

Professor Tom Kristiansen ved UiT Norges arktiske universitet, foredrar i Oslo Militære Samfund mandag 26. november 2018 klokken 18:00. «General Otto Ruges rolle under 2. verdenskrig».

Lytt til podcast fra foredraget her:

1. 11. 1918 kl. 05:00 signerte de stridende parter våpenhvileavtalen som gjorde slutt på kampene på Vestfronten. Avtalen trådte i kraft kl. 11. samme dag. Tyskland prøvde å tvinge fram en strategisk avgjørelse med sine massive «stormtropp»-offensiver våren 1918, men det var den allierte motoffensiven fra midt i juli som tvang tyskerne til å gi seg tre og en halv måned senere. Mens det er ymse tolkninger av de mislykkede tyske offensivene som hovedsakelig har inspirert vestlig militærteori siden 1980-tallet, er det den vellykkede allierte praksisen som ble modellen for organisering og bruk av landstyrker de siste 100 årene. Hva skjedde med krigføringen i 1918?

Mer om foredragsholderen finner du her.

«Fiende eller forbundsfelle?» 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

  1. oktober 2018

Frode Færøy, (Dr.philos) førsteamanuensis ved Norges Hjemmefrontmuseum

Foto: OMS

I en lengre rapport fra 1948 om sitt motstandsarbeid under okkupasjonen kom Jens Chr. Hauge inn på hjemmefrontledelsens forhold til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hauge hevdet her at kommunistene over lengre tid førte en politisk kamp mot «hjemmefronten, dens ledere og organisasjoner» som til sine tider «overskygget» striden mot den tyske okkupasjonsmakten. En nærmest diametralt motsatt påstand var fire år tidligere blitt fremsatt av Peder Furubotn, generalsekretær for Norges Kommunistiske Parti (NKP) og de facto leder for den kommunistiske motstandsbevegelsen. I en artikkel, som både ble publisert i undergrunnsavisen «Friheten» og den svenske kommunistavisen «Ny Dag», uttalte Furubotn at hjemmefrontledelsen hadde innført «politisk unntagelsestilstand» og «organiserte hviskekampanjer» for å drive kommunistene ut av de nasjonale motstandsorganisasjonene.

En rekke andre brev og rapporter fra 1942 og frem til våren 1945 befester inntrykket av to rivaliserende hjemmefront-fraksjoner som ikke bare søkte sammen for å bekjempe den felles fienden, men som også konkurrerte om både posisjoner innenfor den organiserte motstandsbevegelsen og om innflytelse over den antinazistiske opinionen i Norge.

Hva var grunnlaget for disse motsetningene, og hvor dypt stakk spenningene mellom den autoritative borgerlige og sosialdemokratiske hjemmefrontalliansen på den ene siden, og den opposisjonelle og NKP-dominerte fraksjonen på den andre?

Debatten om politisk overvåking

Min sterke interesse for den norske motstandskampen med dens konstellasjoner og fraksjoner fikk nye impulser under den til tider så intense samfunnsdebatten på 1980- og 1990-tallet om etterkrigsårenes politiske overvåkning av kommunister og andre venstreradikale strømninger.

Dette ordskiftet, som særlig dreide seg om overvåkningens opprinnelse, karakter og årsaker, ble beskrevet, analysert og forklart i den kalde krigens kontekst, og diskursen fremstod således ganske så løsrevet fra okkupasjonstidens og mellomkrigsårenes erfaringer (Lund-kommisjonens manglende referanser til krigsårene).

Etter mitt skjønn manglet denne debatten en sterkere betoning av de kontinuitetsbærende linjer fra disse to forutgående periodene. Som den unge historikeren jeg da var, antok jeg at et utvidet kronologisk perspektiv – som også åpnet for mer sekundære årsaksforklaringer, vil kunne gi rom for en bredere innsikt om det ideologiske og det mer politisk kulturbetingede grunnlaget for den norske antikommunismen.

Det er ikke vanskelig å projisere flere trekk ved det indre fiendebildet vi gjenkjenner fra etterkrigstiden tilbake til okkupasjonsårene og de negative relasjonene som utviklet seg mellom ledende og opposisjonelle aktører innenfor den norske motstandsfronten.

Forestillinger om farene som det totalitære sovjetregimet representere for den nasjonale suvereniteten og det norske demokratiske politiske systemet (i en ikke alt for fjern etterkrigstid), gjorde seg også gjeldende blant enkelte av ute- og hjemmefrontens aktører. Det samme kan sies om de norske kommunistenes tradisjonelle politiske og institusjonelle bånd til Sovjetsamveldet.

Frykten for at de norske kommunistene i en krigs- eller alvorlig krisesituasjon ville undergrave sentrale samfunnsinstitusjoner, finner og sine parallelliteter fra krigsårene gjennom angsten for kommunistisk infiltrasjon av de sentrale hjemmefrontorganisasjonene.

Også uroen for at den kommunistiske motstandsbevegelsen skulle vinne et større feste innenfor deler av den motstandsinnstilte opinionen – og hindre en koordinert og samlet ledelse av motstandskampen, lar seg assosiere med norske myndigheters engstelse for at en venstreradikal opposisjon skulle stikke kjepper i hjulene for en sterkere vestvendt forsvars- og sikkerhetspolitisk alliansetilknytning.

Det var denne oppfatningen om at forskningen på norske myndigheters fordekte kamp mot de venstreradikale kreftene under den kalde krigen, ikke hadde den tilstrekkelige empiriske forankringen – eller det nødvendige komparative sideblikket til okkupasjonsårenes motstandskamp, som ga meg ideen til denne forskningsstudien.

Problemstillinger og avgrensninger

Intensjonen med denne avhandlingen var ikke å skrive en monografi om den kommunistiske motstandsbevegelsen, men snarere å analysere kommunistenes aktørrolle gjennom en rekke nasjonale og allierte aktørers prospekter og strategier for å støtte og utvikle den norske frihetskampen.

I stedet har jeg forsøkt å belyse hjemmefrontledelsens og eksilmyndighetens forhold til kommunistene. Formålet har vært å analysere de ideologiske, politiske og militære beveggrunner for de autoritative motstandskreftenes gjennomgående avvisende holdning til et mer overordnet samarbeid med Norges Kommunistiske Parti (NKP) og de deler av motstandsbevegelsen som utgikk fra dette partiet. Undersøkelsen favner også det konfliktfylte forholdet mellom de to ideologiske hovedretningene i den norske arbeiderbevegelsen (DNA og NKP) og motstanden som utgikk fra fagbevegelsen.

Men jeg har ikke bare vært opptatt av å dissekere konfliktlinjene mellom hjemmefrontledelsen og eksilmyndighetene på den ene siden, og den kommunistiske motstandsbevegelsen på den andre. Slik tittelen på denne avhandlingen antyder, har jeg også søkt å kartlegge graden av motstandspolitisk samspill, organisatorisk integrasjon og dialog.

Likevel er det først og fremst inntrykkene av kommunistenes autonomi og «utenforskap» fra den øvrige hjemmefronten, samt NKPs manglende evne og vilje til innordning/tilpasning til den norske motstandskampens strategier, retningslinjer og organisasjonsformer som formidles i eldre og nyere sammenfatninger. I mindre grad er vi blitt forelagt andre mer komplementære forklaringer på de autoritative motstandskreftenes motforestillinger mot å trekke kommunistene med i ledelsen for så vel den sivile som militære motstanden.

Noen komplementære problemstillinger:

Hang noe av motviljen mot kommunistene igjen fra 1920-og 1930-årenes klassekamp og revolusjonsfrykt, forble NKP brennmerket etter sin opptreden under det politiske trykket fra Hitler-Stalinpakten og hindret virkelig, slik det er blitt hevdet, kommunistenes illegale arbeidsmetoder og manglende «security» etableringen av et mer tillitsfullt samarbeid med de ledende hjemmefrontorganisasjonene?

Eller skyldtes den manglende tilliten først og fremst NKPs aktivistiske krigspropaganda og den krasse kritikken som partiet rettet mot de mer «ansvarlige» motstandskreftene de to siste okkupasjonsårene?

I hvilken grad reflekterte denne motviljen mer etterkrigsperspektiver fra aktører som fryktet for de politiske konsekvensene ved en større prosovjetisk oppslutning i befolkningen, eller ønsket å demme opp for fremgangen til et kommunistisk parti som kunne tenkes å utfordre det sosialdemokratiske hegemoniet i arbeiderbevegelsen?

Og hvor reell og sannferdig var hjemmefrontledelsens egen forklaring på hvorfor den ikke kunne imøtekomme NKPs krav om representasjon i ledelsen?

De viktigste spørsmålene, slik jeg vurderer det, dreier seg imidlertid om retningslinjene for den norske motstandskampen. Hvor viktig var de motstandspolitiske skillelinjene kontra de organisatoriske og operative utfordringene, eller det vi andre ord kan betegne som kommando og kontroll-faktorene?

Hva forteller primærkildene?Metodikk og empirisk tilnærming

De overordnede problemstillingene som jeg har reist i denne avhandlingen er induktive, og de har således ikke karakter av være hypoteser skal falsifiseres eller verifiseres. De søker mot de politiske, organisatoriske og operative årsakene til at de norske eksil- og hjemmefrontorganene foretrakk å holde en armlengdes avstand til den kommunistiske motstandsbevegelsen med tanke på inngåelsen av et tettere samarbeid på overordnet nivå.

Til grunn for disse undersøkelsene har jeg valgt mer indirekte innfallsvinkel, enn denne tematikken strengt tatt skulle tilsi. Formålet med dette brede fokuset på motstandsbevegelsen og autoritative aktørenes motstandspolitikk, har vært å vise hvordan eksilmyndighetenes og hjemmefrontorganenes svært restriktive holdninger til væpnede aksjonsformer (mot okkupasjonsmakten i ventetiden), gjennomgikk betydelige endringene, og at disse bare i sekundær grad var influert av kommunistene. Dernest har jeg ønsket å fremheve den pådriverrollen som allierte myndigheter utøvde på norsk myndigheter gjennom de britiske og amerikanske spesialtjenesters ambisjoner om å kunne benytte av norske motstandsorganisasjoner (herunder også kommunistiske sabotasjegrupper), som ledd i sin asymmetriske krigføring.(Selv om denne første hoveddelen i større grad fremstår som en sammenstillende beretning, enn en besvarelse av de foreliggende problemstillinger, mener jeg at den gjennom sitt fokus på de autoritative aktørenes motstandspolitiske posisjoner tilfører avhandlingen en formålstjenlig empirisk kontekst).

På samme måte som jeg har drøftet den britiske og amerikanske innflytelse og påvirkning på de norske eksil- og hjemmefrontorganers motstandspolitikk, har jeg også forsøkt å gi en fremstilling av Sovjetunionens grensesnitt mot den norske motstandskampen. Hva angår sovjetiske partiorganers og spesialtjenesters forbindelser med NKPs sentralledelse, har jeg ikke kunne lodde særlig dypt eller bredt. Fra vinteren 1942 frem til våren 1945 er det heller ikke fra andre undersøkelser blitt påvist synlige spor av direktiver (i form av korrespondanse eller personlige møter) fra Komintern eller andre sovjetiske partiinstanser i arkivene etter NKP-ledelsen i Norge. Med for partiets sabotasjeleder Asbjørn Sunde, synes det heller ikke å ha eksistert tilsvarende kontakt mellom de sovjetiske etterretnings- og spesialtjenester og NKPs underlagte motstandsorganisasjoner.

Hva angår Asbjørn Sunde, er det grunn til å understreke hans virke som operatør og leder for det NKVD-styrte sabotasjeapparatet i Norge (fra våren 1940) og funksjonen som NKPs sabotasjeleder (fra høsten 1942) ikke på noe tidspunkt var fullt ut kompatible. Dobbeltrollen representerte et problem for så vel partiledelsen som Sunde, og det endte i skisma i mars/april 1944. At sovjetiske myndigheter i denne perioden ikke søkte å utøve direkte innflytelse på utformingen NKPs motstandspolitikk, var selvsagt ikke ensbetydende med at sovjetiske myndigheter stilte seg helt likelydig til den norske motstandskampen (Ref. sovjetisk radiopropaganda), Men det innebar at sovjetiske myndigheter verken så seg tjent med noen direkte politisk eller militær involvering.

Jeg har funnet også det formålstjenlig å gi en relativt utførlig fremstilling av NKPs sivile og militære motstand, som ikke bare avgrenser seg til de rent ideologiske og motstandspolitiske aspektene, men som også behandler NKPs organisasjoner og de rent operative sidene ved deres undergrunnsvirksomhet. Hensikten har vært å påvise omfanget av partiets involvering i de enkelte sektorer av motstandskampen og forbindelseslinjene mellom den kommunistiske motstandsbevegelsen og de sentrale hjemmefrontorganisasjonene. Et annet forhold av betydning for denne vektleggingen har vært fraværet av en større forskningsbasert og analytisk monografi om NKPs organisasjoner og virksomhet under okkupasjonsårene. Riktignok foreligger det flere trykte avhandlinger og populærvitenskapelige verk samt enkelte upubliserte studier som innenfor sine tematiske felt representer verdifulle bidrag til denne delen av NKPs historie. Men det gjenstår mange hvite felter, og 70 år etter krigen mangler vi fortsatt et standardverk om NKP og den kommunistiske motstandsbevegelsen.

Både datidens motstandsaktører (politikere og hjemmefrontledere) og historikere har avgitt ulike forklaringer på denne marginaliseringen av kommunistene. De mer samtidige vurderingene av kommunistene finner vi i rapporter til norske myndigheter i Sverige og Storbritannia, i korrespondansen mellom ulike instanser på hjemme- og utefront, samt i brev og notater som utgikk fra en rekke forskjellige norske og allierte aktører på utefronten. Her dominerer de negative vurderingene. Kommunistene karakteriseres som «uansvarlige» og «illojale organisasjoner» eller «aktivistene», «ekstremistene» og «rabulistene» reflekterer disse fiendebildene.

Jeg har undersøkt i hvilken grad kommunistene på et mer tradisjonelt ideologisk og antikommunistisk grunnlag ble betraktet som suspekt del av motstandsbevegelsen som burde isoleres og motarbeides, uten hensyn til deres faktiske motstandspolitiske plattform, og uavhengig om deler av den kommunistiske motstandsbevegelsen utførte nyttige og relevante oppdrag for andre ikke-kommunistiske organisasjoner. Jeg har også sett på argumentasjonen fra dem som tok til orde for å foreta en nærmere kartlegging av kommunistenes motstandsarbeid i Norge, og de uttalte hensyn som lå bak norske myndigheters registrering av NKPs medlemmer og sympatisører innenfor det norske flyktningsamfunnet i Sverige (allerede høsten 1942).

Underveis har jeg særlig opptatt av kommando- og kontrolldimensjonens betydning for de autoritative hjemmefrontorganenes relasjoner til den kommunistiske motstandsbevegelsen. For det dreide seg ikke bare om passiv motstand eller aktiv motstand, om hvilke aksjonsformer som skulle kunne anvendes innenfor de ulike strids- og frigjøringsscenariene, eller hvilke operative forutsetninger som skulle ligge til grunn for iverksettelse av en sabotasjekrig. For det underliggende og helst essensielle spørsmålet var: Hvem og hvilke instanser skulle lede og føre kontroll med underliggende motstandskreftene på vegne av allierte og norske myndigheter.

Arbeiderbevegelsen i en særstilling

Av de organisasjoner, institusjoner og sektorer som inngår i denne relasjonsstudien, har jeg funnet det påkrevet å vie arbeiderbevegelsen og det ambivalente forholdet mellom sosialdemokrater og kommunister ekstra plass og oppmerksomhet. Der er flere grunner jeg har valgt å behandle dette feltet av okkupasjonshistorien som en egen og mer separat del av avhandlingen.

For det første, fremstod arbeiderbevegelsen som en egen sosial og motstandspolitisk arena for holdningskampen med særlig innretning mot den nazifiserte fagbevegelsen. Fra årsskiftet 1941/42 og frem til frigjøringen i mai 1945 stod denne delen av holdningskampen under ledelse av «Det faglige utvalg», som var LOs illegale sentralledelse. Selv om utvalget formelt var underlagt den sivile hjemmefrontledelsen og tidvis stod under en viss innflytelse fra en engere krets DNA-folk, fungerte utvalget i realiteten som en autonom overordnet ledelse for hele arbeiderbevegelsens holdningskamp.

For det andre, hadde de to ideologiske hovedretningene i arbeiderbevegelsen (sosialdemokratene og kommunistene) et felles politisk, organisatorisk, sosialt og kulturelt opphav som skrev seg tilbake til fremveksten av arbeiderbevegelsen på slutten av 1800-tallet.

For det tredje, hadde forholdet mellom norske sosialdemokrater og kommunister – på tross av dette symbiotiske politiske og sosiokulturelle felleskapet – mer eller mindre vært mer fylt av rivalisering og konflikter enn av dialog og samarbeid i hele perioden fra partisplittelsen i 1923 og frem til 9. april.

For det fjerde, bar de sosialdemokratiske hjemmefrontledernes forhold til kommunistene preg av sterk mistillit gjennom hele okkupasjonen. Dette til tross for at DNAs og NKPs fagforeningsledere tidlig hadde innledet et uformelt samarbeid for å isolere de NS-vennlige kreftene i fagbevegelsen og motstå nye nazifiseringsfremstøt fra NS-regimet. Et topptungt utvalg av fagforeningsledere fra de to arbeiderpartiene var også blitt enige om (sommeren 1941) og opprette felles illegale organer for fagbevegelsen, som skulle tre i funksjon fra det øyeblikk den forventede nazifiseringen av LO var et faktum.

Og for det femte, var NKP og de kommunistiske motstandslederne helt ubeskrevne for de borgerlige hjemmefrontlederne. Det var de sosialdemokratiske hjemmefront- og eksillederne som hadde kunnskaper om kommunistpartiet og dets ledere. Det var også disse som (gjennom sine personlige nettverk) først fikk føling med de kommunistiske motstandskreftene og som derfor på et langt tidligere tidspunkt enn borgerlige hjemmefrontledere og byråkrater fikk mer inngående kjennskap til NKPs motstandspolitiske agenda.

NKPs krigspolitikk sett i lys av de motstandspolitiske forskjellene

Hva så med motstandspolitiske divergensene mellom regjeringen, dens fagmyndigheter og de autoritative hjemmefrontorganisasjonene på den ene siden, og NKP på den andre. Hvor store og fundamentale var disse forskjellene?

Frem til våren 1943 hadde de med politisk betonte manifestene og strategidokumentene som utgikk fra NKPs sentralledelse, primært vært myntet på en begrenset krets av kadre innenfor eget parti, og dernest, men da i en langt mer moderert og tilpasset form, regjeringen og kretser som partiledelsen antok stod i forbindelse med norske myndigheter.

Foruten sin ambisiøse mål for motstanden, men målbar disse  skriftene også et ønske om å utvikle en tettere politisk interaksjon mellom den sivile og militære motstanden, og mellom asymmetriske frihetskampen i det tysk-okkuperte Norge og den konvensjonelle krigføringen utenfor.

Den sivile motstanden

Men la oss starte med den sivile motstandssektoren. Hva skilte den kommunistiske motstandspolitikken fra den holdningskampen som de sivile hjemmefrontlederne forfektet? Om vi tar utgangspunkt i perioden fra 1942 og frem til våren, er det særlig to ting vi kan bite oss merke i.

Den største og mest iøynefallende forskjellen var det overordnede motstandspolitiske perspektivet. Den sivile motstanden burde ikke avgrenses til en kamp mot nazifiseringen av det norske samfunnets institusjoner og organisasjoner, men den måtte utvikles slik at den også fikk brodd den tyske okkupasjonsmakten. I dette lå først og fremst et ønske om å hindre tysk utnyttelse av norsk arbeidskraft til alle former for produksjon som kunne betraktes som et håndslag til Tysklands evne til å føre krig, samt dernest å undergrave det tyske okkupasjonsregimets forvaltning og virksomhet i Norge på andre og mer intrikate måter.

På det organisatoriske området agiterte kommunistene for å utvikle sentrale, regionale og lokale organer på tvers av yrker og samfunnslag som forutsatte en langt tettere og dypere organisering av motstanden enn det de sivile hjemmefronthjemmefrontlederne fant hensiktsmessig og tilrådelig.

Våren 1942 forsøkte kommunistene uten synderlig hell, men med betinget støtte fra den daværende illegale LO-ledelsen, å spre faglige paroler til de fagorganiserte som oppfordret til boikott av alt «tyskerarbeid». Imidlertid ble denne linjen prompte imøtegått av DNAs illegale sentralledelse som hevdet at disse bestrebelsene representerte en uansvarlig og aktivistisk linje (Fri Fagbevegelse).

Noen måneder senere (i september 1942) fikk imidlertid KK og den samme DNA-ledelsen den illegale fagbevegelsen med seg på å innlede en kontingentstreik for å diskreditere lederne av det nazifiserte LO. For det illegale faglige utvalget, som i utgangspunktet ikke hadde ivret for en slik aksjon, endte det hele med en heller ydmykende retrett da tyskerne truet med henrettelser av lokale tillitsvalgte.

Det er liten tvil om at demoraliserende utfallet av kontingentstreiken i vesentlig grad bidro til å svekke innstillingen blant fagforeningsledere til nye aksjoner mot okkupasjonsregimets regulering av arbeidskraft for tyske krigsformål.

Etter Quislings kunngjøring av «Loven om nasjonal arbeidsinnsats» i februar 1943 tok de sivile hjemmefrontlederne et skritt i retning av NKPs linje mot NS-regimets arbeidskraftmobilisering. Men det var først et år senere at hjemmefrontledelsen viste seg villig til å ta tyren ved hornene da den blåste i luren mot registreringstiltakene som NS-regimet iverksatte for innrullering av tre hele årsklasser til Arbeidstjenesten.

Kampen mot AT våren 1944 ble også fulgt opp med proklamasjon som for førte gang bekjentgjorde eksistensen av en sentralledelse for den sivile motstand. I tillegg kom iverksettelsen av rekke administrative og motstandspolitiske instrukser til KKs lokale organisasjonsledd for å utvikle og styrke den sivile motstanden ute i distriktene. Fra å være et overordnet kontaktledd for de sentrale yrkesgruppene og de lokale sivile kontaktpunktene, antok KK-sekretariatet karakter til å bli en mer fullverdig generalstab.

Den militære motstanden

På det militære området mente kommunistene at motstandsbevegelsen måtte ta sikte på å innlede en væpnet frigjøringskrig. Men dette forutsatte både et nært samarbeid andre sentrale hjemmefrontorganisasjoner, omfattende våpenhjelp fra allierte myndigheter, samt betydelig oppslutning innenfor de fleste samfunnslag og grupper i befolkningen. Det var således et langsiktig perspektiv på motstandskampen.

Hva angikk NKPs egne kadre, måtte partiet tilkjempe seg enn sentral rolle i arbeidet for å utvikle motstanden en slik retning. Men partisankrigen ville forutsatte en større tilslutning fra andre deler av hjemmefronten, det var ikke en krig kommunistene kunne utløse på egenhånd.

Selv om holdningskampen mot okkupasjonsregimet var selve bindevevet i den norske hjemmefronten, måtte det viktigste siktemålet med motstanden i Norge likevel være å svekke okkupasjonsmaktens økonomiske og industrielle utnyttelse av Norge, og slik også ramme den tyske krigsmakten. For å oppnå en slik effekt mente partiledelsen at motstandsbevegelsen måtte ty til sabotasje som sitt fremste virkemiddel.

Men hva la egentlig NKP og partilederen Peder Furubotn i begrepet sabotasje? Innenfor fremstillinger av motstandskampen har den norske sabotasjediskursen vært ensbetydende med utøvelse av voldsmakt. Men i sin opprinnelige form hadde sabotasjebegrepet et ikke-voldelig innhold. Sabotasje kunne like gjerne utføres av arbeidere og bedriftsledere uten voldsbruk gjennom forstyrrelser og forsinkelser av produksjonen i langt mer stillferdige og kamuflerte former (enn sprengningsanslag med væpnede sabotører). Og om arbeiderne forlot sine tyskeranlegg og dro hjem for å søke seg annet arbeid, ville det selvsagt utgjøre en demonstrativ og risikabel aksjonsform, men like fullt uten bruk vold.

Våren 1942 synes åpenbart Furubotn å ha hatt stor tro på at slike ikke-voldelige aksjonsformer skulle kunne utløses i bredere skala i bedrifter og anleggsplasser. Disse forhåpningene viste seg snart urealistiske. Dersom det hadde lyktes å utløse dem blant de fagorganiserte arbeiderne, er ikke vanskelige å tenke seg at denne ikke-voldelige sabotasjen ville hatt større effekt enn det noen fåtallige sabotører kunne klare med sprengstoff. Men frykten for at det tyske okkupasjonsregimet ville knekke slike streike- og boikott-aksjoner gjennom nye massehenrettelser og arrestasjoner, var åpenbart for stor, også blant NHMs egne tilhengere.

Sabotasje som politisk virkemiddel

Hva angår den militære frihetskampen, er det viktig å merke seg at NKPs programmatiske mål om trinnvis å utvikle den norske motstanden til en væpnet folkekrig mot okkupasjonsmakten aldri ble distribuert til noen større krets av lesere gjennom partiets undergrunnsaviser. Partiets daværende hovedorgan «Friheten» hadde så sent som våren 1943 tatt sterk avstand fra attentater mot representanter for okkupasjonsregimets politiorganer fordi dette i neste omgang ville ramme motstandsbevegelsen i langt større grad enn okkupasjonsregimet.

Likevel var det nettopp et slikt attentat som i august 1942 fikk norske hjemmefront- og eksilorganer til å rette søkelyset den kommunistiske motstanden. Aksjonen mot Statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate, som Osvald-gruppa utførte, skjedde før Asbjørn Sunde etter påtrykk fra Furubotn påtok seg rollen som leder for partiets sabotasjeapparat, og den hadde neppe blitt godkjent av NKPs sentralledelse.

Sprengningen var foranlediget av to vidt forskjellige oppdrag som Sunde hadde fått Politigruppas leder, Asbjørn Bryhn. Ettersom NKP-ledelsen ikke var ansvarlig for denne aksjonen, og denne type aksjonsformer heller ikke inngikk i partiets daværende retningslinjer, ble kommunistene påført et motstandspolisk ekstremiststempel som baserte seg på en rekke overdrivelser og feilslutninger (Ref. sammenlikninger med Kretsens partisanbrev).

Hva angikk NKPs propaganda for en aktivisering av motstanden, inntraff et større omslag sommeren 1943. Denne omleggingen var del av en overordnet strategi for å øke oppslutning om partiets krigspolitikk. NKP-ledelsen søkte nå å profilere seg som en selvstendig fraksjon av hjemmefronten en mere offensiv motstandspolitikk.

Disse endringene ga seg utslag i en mer aktivistisk retorikk i partiets aviser, og i fornyede anstrengelser på å utvikle partiets sabotasjeapparat, som var blitt avbrutt av arrestasjoner senhøsten 1942. Fra sensommeren utførte partiets sabotasjeorganisasjon (les Osvald-gruppa) flere anslag mot jernbanelinjer og kraftledninger.

Med dette anså ikke lenger NKP primært sabotasjen som et økonomisk og militært virkemiddel, men vel så mye et politisk verktøy. Kommunistene antok at sabotasjehandlinger ville kunne bidra til økt oppslutning om partiets krigspolitikk og i neste omgang utvikle den norske motstanden i retning av en mer total krig mot okkupasjonsregimet. Vi kan derfor si at NKPs propaganda og sabotasjepolitikk stod i et symbiotisk forhold til hverandre. Men partiledelsen argumenterte også for at en slik aktivisering av motstanden ville styrke den pågående holdningskampen, som langt flere enn kommunistene mente var havnet i en bakevje.

Hjemmefrontlederne går inn for en viss aktivisering

Noen måneder etter denne radikaliseringen, inntraff det også merkbare endringer i de autoritative hjemmefrontorganenes forhold til bruken av sabotasjevåpenet og synet på involvering av hjemlige motstandsgrupper som del av de allierte stormaktenes asymmetriske krigføring.

I et brev til statsministeren (15. november 1943) gjorde den sivile og militære hjemmefrontledelsen det klart at den nå var innstilt på å godta slik krigføring, som også omfattet hjemlige motstandsgrupper, så sant de var godkjent av allierte og norske myndigheter og hadde en rasjonell militær begrunnelse som gjorde dem regningssvarende i forhold til tyske represalier.

I mars 1944 hadde Milorgs leder Jens Chr. Hauge gått et skritt videre og fått norske militære myndigheter med seg på at organisasjonen skulle forberede seg på væpnede aksjoner – for både å kunne støtte den sivile motstanden (likvidasjoner og politisk sabotasje) og utføre sprengstoffsabotasje mot industrielle produksjonsanlegg, forsyningslagre og kommunikasjonsmidler.

I mai samme år oversendte SL en oversikt (datert 9. mai til Militærkontoret i Stockholm) over prioriterte industrimål til norske myndigheter og meddelte at Milorg var rede til å igangsette industrisabotasje. Med dette signaliserte også Milorg-ledelsen at den ikke bare ønsket å bistå innsendte spesialoperasjoner, men også ønsket å inneha langt mer operativ rolle i forhold til utvelgelse, planlegging og gjennomføring av slike aksjoner.

Selv om Milorg inntil videre manglet både alliert autorisasjon som kapasitet til å iverksette en slik krigføring, var SLs de prinsipielle motforestillinger mot deltakelse mer eller mindre overvunnet.

Det er også grunn til å feste seg ved Milorg-ledelsens begrunnelser for en slik aktivisering. Behovet for å svekke den tyske krigsmaktens militære potens så vel i Norge som på de større frontavsnitt ble selvsagt understreket. Et annet og nesten like viktig argument var behovet for å støtte oppunder den sivile motstanden. Men det var også to andre grunner.

Den første av dem, ønsket om å gi milorg-jegernes en viss kamptrening, lar jeg ligge. Men det siste argumentet (som Hauge formulerte) nødvendigheten av å styrke milorg-mannskapenes disiplin og moral – med særlig ettertrykk på moral i betydningen kampmoral, kan vi godt dvele litt ved. For akkurat på dette punktet synes ikke Hauge å ha vært så langt unna kommunistenes postulat om at sabotasjehandlinger kunne utløse ny og økt kampvilje i befolkningen.

Fra forsommeren 1944 eksisterte det ikke lenger noen grunnleggende uenighet om innholdet i hjemmefrontens militære verktøykasse. Likeledes delte den sivile hjemmefrontledelsen kommunistenes oppfatning om at den brede motstanden burde utvides og at kampen mot okkupasjonsregimets arbeidskraftreguleringer følgelig måtte trappes opp.

De motstandspolitiske forskjellene mellom de autoritative hjemmefrontkreftene og NKP hadde ikke på noe tidspunkt vært mindre. Årsakene til at hjemmefrontledelsen ville holde kommunistene på en armlengdes avstand, lå derfor ikke primært på et politisk eller ideologisk plan.

NKPs ønske om representasjon i den sivile og militære hjemmefrontledelsen

Som jeg allerede har antydet tok NKP-ledelsen flere initiativ for å utvikle et mer formalisert og institusjonelt samarbeid med andre sentrale motstandsaktører på et overordnet nasjonalt nivå. I 1942 og 1943(og godt forut for kampanjen for Frihetsrådet våren 1944) søkte partiet ved flere anledninger å tilskynde en slik utvikling gjennom brev og samtaler med representanter for hjemme- og utefronten. Partiet mottok aldri noen offisielle eller skriftlige svar fra norske utemyndigheter eller sentrale hjemmefrontorganer.

Imidlertid synes det klart at slike problemstillinger ble drøftet på mer uformelt grunnlag med representanter for den militære hjemmefrontledelsen sommeren/høsten 1942 da NKPs militære leder, Ragnar Nordli, forhandlet med Knut Møyen og Jens Chr. Hauge om sammenslåing av partiets militære grupper med Milorg, og dernest et drøyt år senere da NKP-lederne Ørnulf Egge og Roald Halvorsen møtte to fremtredende sivile hjemmefrontledere Tor Skjønsberg og Aage Biering.

Etter møtet med kommunistene i slutten av oktober 1943 ble spørsmålet om NKP-representasjon luftet med en rekke andre sentrale hjemmefrontledere. Intensjonen med sonderingene til Skjønsberg og Biring var utvilsomt å ansvarliggjøre kommunistene og forhindre en ytterligere aktivistisk utglidning fra dem. Men noen videre dialog omkring denne strategien synes ikke å ha forekommet ettersom forslaget om å slippe til NKP strandet på bastante motforestillinger fra DNAs representanter i den sivile og militære hjemmefrontledelsen.

Dette vetoet må vi først og fremst tilskrive det tradisjonelle fiendskapet og fortsatt pågående konkurranseforholdet mellom de to ideologiske retningene i arbeiderbevegelsen. At NKP ble avskåret fra representasjon i den norske motstandsbevegelsens sivile og militære lederorganer høsten 1943, skyldtes ikke primært partiets motstandspolitikk, men var snarere et utslag av den tradisjonelle maktkampen mellom sosialdemokrater og kommunister innenfor arbeiderbevegelsen.

Dette representasjonsspørsmålet må på sett og vis ha fremstått som en gordisk knute. Hvordan skulle kommunistene tøyles når de ikke kunne tas inn i varmen? Pengeoverføringer og uformelle samarbeidsordninger innenfor avgrensede sektorer av motstandsbevegelsen kunne kanskje ha hatt en viss effekt. Men da pressestøtten til NKPs illegale aviser stoppet opp ved utgangen av 1943, på grunn av arrestasjoner innenfor presseledelsen, fantes det åpenbart ikke mange strenger å spille på med tanke på å kunne føre en mer konstruktiv motstandspolitisk dialog med kommunistene.

I utgangspunktet ønsket ikke hjemmefrontlederne noen uavhengige og konkurrerende fraksjoner, og fremfor alt ingen organisert opposisjon som kunne så tvil om ledelsens konstitusjonelle og demokratiske program. Men det fikk de tilgangs da NKP i februar 1944 fremmet anklager om feighet og udugelighet og autoritære etterkrigsplaner. Om tanken på å ta kommunistene inn i ledelsen hadde fortont seg som en problematisk men mulig løsning høsten 1943, var en slik opsjon helt utenkelig noen måneder senere.

Selv om hjemmefrontlederne lyktes med å ta brodden ut av kommunistenes kampanje for et norsk frihetsråd (etter mønster fra Danmark) med sin radiokringkastede og regjeringsstøttede proklamasjon til befolkningen i mai 1944, svarte kommunistene med å kreve representasjon i den nå bekjentgjorte ledelsen. NKPs krav og appeller om representasjon i den nasjonale ledelsen for den nasjonale motstandsbevegelsen vedvarte frem til våren 1945.

*   * *

NKPs krav om deltakelse i hjemmefrontledelsen kom også opp på et møte i Stockholm som de to statsrådene Trygve Lie og Terje Wold avholdt med en delegasjon fra hjemmefrontledelsen i begynnelsen av november 1944. I protokollen fra dette møtet gjengis HLs offisielle begrunnelse for avvisningen av representasjonskravet.

Her heter det: «Ingen er hittil kommet inn i Hjemmefrontens ledelse som representant for et bestemt politisk parti, og det er ingen grunn til å bryte med de prinsipper som hittil er fulgt ved å sette det kommunistiske parti i en særstilling».

Hvorvidt NKP hadde kommet i noen politisk særstilling med ett eller to medlemmer i hjemmefrontledelsen, kan imidlertid diskuteres. For den illegale ledelsen i DNA hadde fra juni 1942 vært representert med de fire representantene Halvard Lange, Eugen Johannessen, Frank Hansen og Arnfinn Vik, hvorav de tre siste frem til september 1940 hadde bekledd vervene som henholdsvis leder, nestleder og sekretær for Oslo Arbeiderparti.

Komplementære problemstillinger

Jeg skal prøve å sammenfatte mine analyser og konklusjoner i noen enkeltstående momenter:

De hjemlige motstandsledernes politiske førkrigspreferanser later bare i mindre grad til å ha influert på innstillingen til kommunistene som deltakere i den norske motstandskampen, (i hvert fall om vi avgrenser oss til perioden forut for september 1939 og frem til 9. april). Generelt synes de borgerlige hjemmefrontaktørene å ha vært lite opptatt av kommunistenes revolusjonære fortid og tidligere klassekampretorikk, selv om vi også her finner enkelte innslag av tradisjonell antikommunisme.

Hva angikk DNAs ledere, som for en stor del selv hadde vært overbeviste marxist-leninister, lå heller ikke hunden begravet her. Sosialdemokratenes sterke mistro til kommunistene dreide ikke primært om NKPs politiske visjoner eller politiske program, men snarere om erfaringsgrunnlaget som DNAs politiske og faglige tillitsvalgte hadde høstet gjennom mellomkrigstidens brytninger med kommunistpartiets ledere om hegemoniet i arbeiderbevegelsen.

NKPs politikk i tidsrommet som lå mellom utbruddet av verdenskrigen og det tyske overfallet på Norge, bidro imidlertid til en ny og forsterket stigmatisering. Forsvaret av den sovjetiske aggresjonspolitikken mot Finland gjorde partiet forhatt. Likevel var det ikke NKPs politikk i denne perioden, men snarere partiets opptreden de første seks månedene etter 9. april som representerte største «historiske» omdømmeproblemet.

DNAs motstandsledere synes særlig å ha festet seg ved kommunistenes dedikerte deltakelse i fagopposisjonen sommeren 1940 hvis politikk ble ansett å ha foranlediget til det tysk-dikterte lederskiftet i LO i slutten av september samme år. Det er liten tvil om at den sosialdemokratiske forbitrelsen over kommunistenes ønske om å underminere oppslutningen om den daværende LO-ledelsen, (og åpne LO-apparatet for tillitsvalgte med en mer NS-vennlig innstiling,) la nye stener til byrde for det svært anstrengte forholdet mellom norske sosialdemokrater og kommunister.

Heller ikke innenfor borgerlige hjemmefrontkretser kan NKPs utilslørte politiske og konstitusjonelle angrep på regjeringen og Stortinget etter 9. april, samt partiets påfølgende agitasjon for en fredsavtale med Tyskland, ha gått under radaren. Isolert sett er det imidlertid lite som tyder på at NKPs mindre flatterende opptreden i 1940 la noen større hindringer i veien å oppnå kontakt med borgerlige motstandsfolk, verve nye medlemmer til sine illegale organisasjoner, eller for den slags skyld å rekruttere nye kadre fra DNAs ungdomsbevegelse.

Blant borgerlige hjemmefrontaktører er det også vanskelig å se at NKPs tradisjonelle politiske og organisatoriske bånd til Sovjetunionen i noen større grad influerte på holdningene til den kommunistiske motstandsbevegelsen. De sosialdemokratiske hjemmefrontledernes aversjoner mot kommunistenes bindinger til Sovjet bunnet ikke i tradisjonell russerfrykt, men må snarere tilskrives NKPs instrumentelle rolle som Komintern-organ og NKP-kadrenes blinde lojalitet til sovjetiske partinstanser.

Hos politikere og byråkrater på utefronten synes imidlertid vurderingene av kommunistenes undergrunnsvirksomhet å ha hatt sterkere koblinger til engstelsen for sovjetisk ekspansjonisme. I London-regjeringen og blant ledende sosialdemokratiske statsråder var russerfrykten så vidt påtakelig at den ble registrert og kommentert på alliert hold. Men denne uroen for en sterkere sovjetisk involvering i den pågående motstandskampen i Norge ble neppe utslagsgivende for hjemmefrontorganenes avgrensninger til den kommunistiske motstandsbevegelsen.

Det mer klassiske spion- og femtekolonne-stempelet som kommunistene allerede var blitt påført (av norske politiske institusjoner og presseorganer) gjennom sin prosovjetiske opptreden høsten 1939 og vinteren 1940, finner vi også enkelte spor av innenfor motstandsbevegelsen under okkupasjonen. Men slike forestillinger synes likevel ikke å ha hatt noen fremtredende plass innenfor den sivile og militære hjemmefrontledelsen.

De borgerlige hjemmefrontlederne ville gjerne bidra til utformingen av et politisk fellesprogram som kunne bli utgangspunkt for politisk konsens om de økonomiske og sosiale gjenreisningsoppgavene for etterkrigstiden. Men de fleste av dem synes å ha vært lite opptatt av det parlamentariske og partipolitiske grunnlaget for denne politikken. Borgerlige hjemmefrontledere later i sin alminnelighet heller ikke til å ha vært synderlig bekymret for at de første stortingsvalgene etter frigjøringen kunne bane vei for et stort eller mellomstort prorussisk arbeiderparti

For DNAs politiske og faglige ledere representerte krigssårene en forlengelse av partiets kamp for å bekjempe og isolere NKP. Men DNA-ledernes uro for utviklingen av det innbyrdes styrkeforholdet mellom de to partiene etter okkupasjonen dreide seg i vesentlig grad om hegemoniet i arbeiderbevegelsen og om maktposisjoner innenfor fagbevegelsen. Usikkerheten forbundet med oppslutningen om DNA andre innenrikspolitiske arenaer etter frigjøringen handlet i første rekke om konkurransen med de borgerlige partiene.

Flere sentrale hjemmefrontaktører (Hauge og Gjelsvik) har i senere fremstillinger hevdet at kommunistenes angivelig manglende omtanke for sikkerheten, både i den daglige utøvelsen av sin egen virksomhet – og i forhold til deres forbindelser med andre hjemmefrontorganisasjoner, i vesentlig grad bidro til å innskrenke de autoritative hjemmefrontkreftenes vilje til å samarbeide med kommunistene.

Det er riktig at sikkerhetsvurderinger var et tungtveiende aspekt ved utførelsen av det individuelle og kollektive motstandsarbeidet. Det er heller ingen tvil om at større anslag mot bestemte organisasjoner (f.eks. arrestasjonene innenfor Milorg i Oslo vinteren og sommeren 1943 i forhold til SLs samarbeid med NKPs militære representanter) eller sektorer av motstandsbevegelsen (Pressekrakket) la hindringer i veien for videre interaksjon og trolig bidro til større skepsis vis-a-vis kommunistene. Med et mulig unntak for Milorgs-ledelsen høsten 1943 og NKPs representasjon i FU vinteren 1944, er det imidlertid lite tyder på at hensynet til sikkerheten var utslagsgivende for de autoritative hjemmefront-organisasjonenes vegring mot å trekke kommunistene med i ledelsen.Riktignok berøres sikkerhetsspørsmålet i hjemmefrontledelsens argumentasjon mot frihetsrådet (som NKP agiterte for våren 1944). Men de sikkerhetsmessige innvendingene var sekundære i forhold til andre organisatoriske og operative aspekter ved dette forslaget, og de rettet seg utelukkende mot den organisasjonsmodellen som Frihetsrådet representerte – ikke mot den kommunistiske motstandsbevegelsen som sådan.

Avslutning

Kort oppsummert viser denne avhandlingen at de autoritative eksil- og hjemmefrontorganenes problematiske forhold til kommunistene ikke først og fremst handlet om relevante eller irrelevante strategier for motstanden i Norge, men snarere dreide seg om kontroll og ledelse av den hjemlige motstandsbevegelsen.

Vi kan godt si at Hjemmefrontledelsens konflikter med den kommunistiske motstandsbevegelsen bar preg å være «en krig i krigen», i hvert fall om vi legger de mest turbulente vinter- og vårmånedene av 1944 til grunn.

Men om vi ser kampen mot okkupasjonsregimet i et mer vidstrakt og kronologisk perspektiv og trekker linjene frem til frigjøringen i mai 1945, fremsto ikke kommunistene som noen «fiende» i ordets egentlige betydning, men mer som «brysom alliert».

I løpet av ettervinteren og våren 1945 synes engstelsen seg for at kommunistene ville legge kjelker i veien for en bredere oppslutning om hjemmefrontledelsens paroler, å ha fortatt seg merkbart. Innenfor hjemmefrontledelsen eller regjeringen hersket det heller ikke noen større tvil om at NKP stilte seg bak frihetskampens overordnede mål om konstitusjonell og politisk restaurasjon av det norske førkrigssamfunnet.

Med sine organisasjoner disponerte kommunistene et sett med ressurser som både den sivile og militære hjemmefront-ledelsen ønsket å kunne trekke visse veksler på. Og gjennom sitt samarbeid med kommunistene på lavere nivå kunne den konsoliderte hjemmefrontledelsen, foruten å føre et visst tilsyn med kommunistene, også høste enkelte verdifulle synergier i den siste fasen av motstandskampen.

Takk for oppmerksomheten!