Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 14. mars 2005

Ved
Flaggkommandør Jacob Børresen
Institutt for forsvarsstudier

 

DE SJØMILITÆRE FORBEREDELSENE I 1905

Innledning

Jacob Børresen. Foto: Stig Morten Karlsen / OMS

I kveld skal dere få høre en røverhistorie! Det dreier seg om den faglige og personlige striden mellom den 46 år gamle kommanderende admiral Viseadmiral Christian Sparre og hans to år eldre stabssjef, kontreadmiral Jacob Børresen, min oldefar, om hvordan den norske marinen best kunne anvendes under unionskrisen sommeren og høsten 1905. Sparre skulle som øverstkommanderende lede marinens operasjoner. Børresen var mobiliseringsfordelt som eskadresjef i krig. Han skulle føre kommando over Skagerrakeskadren, de fire panserskipene støttet av en torpedobåtavdeling og torpedodivisjonsskipet Valkyrjen, med oppdrag å hindre svensk inntrengning i eller blokade av Oslofjorden. Det gikk så langt at Sparre på et tidspunkt gikk til statsminister Christian Michelsen for å få Børresen fjernet med øyeblikkelig virkning. Børresens opptreden i 1905, sammen med en voldsom kritikk over Sparres disposisjoner Børresen, i egenskap av sjef for admiralstaben, framla våren 1906, ga opptakten til en langvarig strid mellom de to admiraler som ikke ble avsluttet før i 1909 da Sparre ble fradømt sitt embete av en voldgiftsdomstol, men hvor også Børresen ble så sterkt kritisert for sin opptreden at han fant å måtte gå av.

Historien vi skal få høre bryter på mange måter med glansbildet og mytene om forsvaret og 1905 og viser oss en marine – det var ikke noe bedre i armeen – som på mange måter var mer opptatt av seg selv enn av fedrelandet og som tillot personlige kjepphester og uvennskap å komme i veien for fokusert felles innsats i løsningen av forsvarsoppgavene. Den politiske ledelsen med Chr. Michelsen i spissen var oppgitt og frustrert over generalenes og admiralenes opptreden og jeg tror nok politikernes tillit til Forsvaret fikk seg en knekk sommeren og høsten 1905 som vi stort sett har måttet leve med siden.

I kveld er det bare tid til å ta hovedlinjene, supplert med noen episoder og bruddstykker. Hele historien blir å lese i Tom Kristiansen og min bok ”Levende brev fra de dødes rige” en redigert utgave av admiral Børresens dagbøker, med fyldige kommentarer og analyse, der også admiral Sparre kommer til orde, som kommer i bokhandelen 12. april.

 

Forløpet til 1905 – en moderne norsk marine vokser fram

Før vi går løs på begivenhetene under unionsoppløsningen, kan det være nyttig å gå noen år tilbake for å se på hvordan den marinen kom til, som vi hadde til disposisjon sommeren 1905.

Overgangen til den nye tid for den norske marine ble innledet med anskaffelsen av fire dampkanonbåter mellom 1860 og 1863 og fire monitorer i tidsrommet 1866–1872. Fra 1874 ble det satt i gang bygging av en serie på 24 små kanonbåter av 2. klasse til bruk innaskjærs. Marinens første moderne havgående krigsfartøy, kanonbåten Sleipner, kom først i 1877. På 1870-tallet begynte man også å eksperimentere med torpedoer. Fra 1882 ble det igangsatt bygging av en serie torpedobåter av 2. klasse, også disse først og fremst til bruk innaskjærs.

I 1884 overtok Johan Sverdrup og Venstre regjeringsansvaret. Venstre satset på voldgift i stedet for militær makt og førte dessuten en sparepolitikk.
Marinens byggeprogram stoppet mer eller mindre opp og øvelsene var få og kortvarige. De to eneste moderne havgående krigsskip som ble bygget i perioden – kanonbåtene av 1. klasse Viking (1891) og Frithjof (1895) – ble bygget under Emil Stangs to høyreregjeringer. Ved inngangen til 1890 tallet var forsvaret til sjøs derfor i en elendig forfatning.

Svensk sabelrasling, og den norske ydmykelsen i forbindelse med nederlaget i konsulatsaken i juni 1895, endret norsk forsvarspolitikk nærmest over natten. Allerede 25. juli vedtok Stortinget ekstraordinære bevilgninger til gjenreising av marinen og til nye festningsanlegg. Denne gangen ble det først og fremst satset på havgående fartøyer. Det ble anskaffet fire panserskip, ti torpedobåter av 1. klasse og tolv av 2. klasse. Panserskipene alene kostet 19 millioner kroner, eller bortimot 20 prosent av Norges statsbudsjettet ved århundreskiftet. Denne betydelige satsingen viser at nasjonalfølelsen og patriotismen i Norge var sterk. Det ser vi også av at kvinnekretsen av Norges forsvarsforening i 1896 samlet inn 600.000 kroner til et torpedodivisjonsskip, i realiteten en liten jager, til marinen. Den fikk selvsagt navnet Valkyrjen. I 1905 talte flåten, i tillegg til panserskipene, 34 torpedobåter og 11 kanonbåter, de fleste mindre enn ti år gamle.

Den svenske marinen omfattet på samme tid 11 panserskip, 5 torpedokryssere, (dette var havgående eskortefartøyer som, i motsetning til de norske torpedobåtene, kunne følge panserskipene i åpen sjø under de fleste forhold – Norge hadde ingen slike), 30 torpedobåter og en undervannsbåt. Svenskene var med andre ord tallmessig overlegne. Men de svenske panserskipene hadde litt lavere fart og kanoner med mindre rekkevidde og skuddtakt. De var dessuten bygget for operasjoner i Østersjøen og var ikke like sjødyktige som de norske.

Marinens hovedbase, Karljohansvern på Horten, lå imidlertid uten beskyttelse mot angrep fra sjøen. For å skaffe flåten en sikrere operasjonsbasis i krig ble det fra 1897 anlagt et sjømilitært støttepunkt i Melsomvik, en opplagshavn, forsvart av moderne kystbefestninger i form av kanonbatterier og minesperringer i Tønsbergfjorden. Tilsvarende opplagshavner og befestninger ble også etablert utenfor Kristiansand med Marvika opplagshavn, Gleodden, og fra 1901, Odderøya befestninger. Bergen fikk Marineholmen og Vallemsviken opplagshavner og Sandviksfjellet, Hellen og Kvarven befestninger. Ved Agdenes i innløpet til Trondheimsfjorden ble det anlagt et kanonbatteri, mens innløpet til Fredrikstad ble beskyttet av miner. Oscarsborg festning fra 1853 ble også modernisert med moderne minefelt, tre nye 28cm Kruppkanoner og et torpedobatteri, de samme kanonene og torpedoene som senket Blücher i 1940. I tilknytning til Oscarsborg festning ble det anlagt kanonbatterier på Håøya og Husvik ved Drøbak for å styrke innløpsforsvaret av Drøbaksundet, og kanoner og minefelt ved Svelvik for å hindre at Oscarsborg ble omgått ved et angrep opp Drammensfjorden. Husvik fikk også en opplagshavn. De nye opplagshavnene ble underlagt hvert sitt sjømilitære distrikt, nr. 1 på Horten, nr. 2 i Kristiansand og nr. 3 i Bergen. Kystbefestningene ble derimot fra 1899 overført fra marinen til landforsvaret.

Den våpenteknologiske utviklingen krevde at offisersutdanningen måtte legges om. Etter fire år uten inntak på søcadet-instituttet ble utdanningen satt i gang igjen høsten 1876 etter en helt ny plan som reflekterte den nye tid. Sjøkrigsskolen var etablert.

Også Forsvarets øverste ledelse ble modernisert. I 1899 ble armé- og marinekommandoene integrert i Forsvarsdepartementet. Statsråden ble etter dette, under kongen, øverste sjef i kommandolinjen over kommanderende admiral. Under unionskrisen i 1905, da Norge var uten konge, innebar det at forsvarsministeren var øverstkommanderende for de norske styrkene.
Marinens ledelsesstruktur ble harmonisert med hærens, ved at marinen fikk sin egen generalstab. Kommanderende admiral ble viseadmiral. Sjefen for admiralstaben ble kontreadmiral. Han skulle være rådgiver og utreder både for forsvarsministeren og for kommanderende admiral i fredstid og eskadresjef i krig.

I 1905 var marinen med andre ord en svært ung organisasjon. Utforskningen av hvordan man mest effektivt kunne utnytte kombinasjonen av dampdrevne fartøyer og radiotelegrafi i krig til sjøs var ikke kommet særlig langt. De første spede forsøk med mobile kystforsvarsavdelinger kom i gang sommeren 1887. Øvelsene den gangen varte bare noen måneder om sommeren og bare noen få fartøyer var utrustet hver gang. Nødvendig realisme og kompleksitet i øvelsene kom ikke på plass før etter anskaffelsen av de to første panserskipene i 1897. Fra og med 1898 ble det holdt eskadreøvelser en gang hver sommer. Først 1902–1904 var det eskadreøvelser to ganger årlig, om våren og høsten.

Høsten 1905 var første gang alle fire panserskip, ti torpedobåter og torpedodivisjonsskipet Valkyrjen, var formert i eskadre som drev øvelser etter et meget krevende program. Sommeren 1905 forelå det derfor ikke noe autoritativt, gjennomprøvd konsept for hvordan fartøyene skulle anvendes og ledes. Det forelå en mobiliseringsplan, men den var innrettet mot krig sammen med Sverige mot en felles fiende. Mange viktige spørsmål knyttet til ledelse og administrasjon av flåten i fred og krig var med andre ord fortsatt under utforming og ga rikelig anledning til splid.

Til den nye stillingen som admiralstabssjef hentet marinen eldstemann fra det første sjøkrigsskolekullet på den nye ordningen, den 42 år gamle kaptein Urban Jacob Rasmus Børresen, som dermed rykket forbi en lang rekke eldre kolleger. Børresen var en dyktig sjømann og en karismatisk og selvbevisst leder, som sto høyt i kurs hos sine undergitte, men som hadde en lei tendens til å komme i klammeri med sine overordnede. I 1903 utarbeidet han et taktisk system for panserskip, som skaffet ham internasjonal berømmelse. Børresen var konservativ og kongekjær. Han hadde et nært og godt forhold til kong Oscar II og var definitivt ingen motstander av unionen. Men det skulle vise seg at da krisen kom i 1905, og han kanskje skulle få anledning til å vise hva han dugde til, gikk han inn for krigsforberedelsene med all sin energi. Ja, med for mye energi og begeistring og kanskje for lite selvbeherskelse og dømmekraft, mente forsvarsledelsen og Regjeringen. De fryktet at han med sin offensive opptreden kunne komme til å utløse den krigen de av all kraft forsøkte å forhindre.

I 1901 døde kommanderende admiral v Krogh, Norges siste seilskuteadmiral. Regjeringen innstilte da kaptein Christian Sparre til opprykk. Sparre var to år yngre enn Børresen. Han var radikal venstremann og republikaner. I tillegg til å være offiser, var han også aktiv politiker. I 1900 var han statsråd II ved statsrådsavdelingen i Stockholm.

Det utviklet seg meget raskt til uvennskap og mistillit mellom de to admiraler. Børresen klarte ikke å skjule sin mangel på respekt for Sparre og Sparre følte stadig at han måtte markere hvem av dem som var sjef.

Når det skar seg mellom dem, etter at Sparre ble utnevnt til kommanderende admiral og Børresens sjef, har det antakelig flere årsaker. Vi har vært inne på at de sto på hver sin fløy politisk. Dessuten var de svært forskjellige av gemytt. Det må også ha falt Børresen tungt for brystet at regjeringen innstilte Sparre uten å konferere med ham og uten først å tilby ham stillingen som kommanderende admiral. Selv om venstreregjeringens innstilling av partifellen Sparre til kommanderende admiral sannsynligvis var ledd i forberedelsene til et brudd med Sverige, var og ble den en forbigåelse av Børresen. Og så var de faglig uenige. Mens Børresen var en typisk disippel av den amerikanske sjømaktsideologen admiral Mahan, og foretrakk offensive operasjoner i åpen sjø for å oppsøke og nedkjempe fiendens hovedstyrke, la Sparre mer vekt på defensive, kystnære operasjoner og på ikke å innlate seg i et avgjørende slag med en overlegen fiende.
Det førte til at de også hadde forskjellig syn på kystbefestningenes rolle. For Sparre var kystbefestningene først og fremst forsvars- og støttepunkt, replipunkt, panserskipene kunne ha som utgangspunkt for raske utfall mot fienden når det bød seg en gunstig situasjon, og som de aldri måtte bli avskåret fra. For Børresen betydde kystbefestningene at det ikke var nødvendig å fordele panserskipene langs kysten til forsvar av de viktigste havnene. Frigjort fra denne rent defensive rollen kunne de i stedet utgjøre en slagkraftig og mobil eskadre som, støttet av en skjerm av torpedobåter, kunne konsentreres mot en inntrengende fiende.

 

Sjømilitære forberedelser – uenighet om taktikk

Unionsbruddet 7. juni 1905 var i realiteten et politisk kupp. Når Stortinget og regjeringen, i motsetning til i 1895, hadde mot til å velge aksjonslinjen, hadde det sannsynligvis også sammenheng med selvtillit som følge av den militære opprustningen på norsk side. Forhandlingene om unionsoppløsningen fant sted i Karlstad i tidsrommet 31. august til 23. september mot et bakteppe av militære forberedelser, krigsfrykt og i visse kretser også krigsbegeistring, på begge sider.

Men krigsfaren var antakelig aldri reell. Den militære faktoren spilte ikke noen stor rolle for forhandlingsresultatet, selv om det altså er grunnlag for å hevde at norsk militær makt bidro til at det ble forhandlinger. For Norge var det en overordnet målsetting å unngå krig. Men heller ikke i Sverige var det i toneangivende kretser vilje til krig. Om det ble krig ville det i tilfelle vært som resultat av et uhell, av et utilsiktet sammenstøt mellom avdelinger på begge sider, som førte til at situasjonen kom ut av kontroll. Den militære faktoren spilte derfor antakelig ikke noen annen rolle for forhandlingsresultatet enn at begge parter viste tilbakeholdenhet og kompromissvilje for å unngå en situasjon som kunne utarte til krig. Det ble, ikke desto mindre, brukt store ressurser til krigsforberedelser på begge sider og for dem som var med virket muligheten for krig i aller høyeste grad virkelig.

  1. mars 1905, mindre enn to uker etter at samlingsregjeringen under Christian Michelsen hadde tiltrådt, med oppdrag å føre Norge ut av unionen med Sverige, møttes den nye regjeringen og Forsvarets øverste ledelse for å diskutere krigsforberedelsene. Statsministeren ledet selv møtet. Det ble, til regjeringens irritasjon, raskt klart at uenigheten om hvordan forsvaret best kunne anrettes var stor, både innen arméen og marinen.

For marinens vedkommende sto striden mellom kommanderende admiral og admiralstabssjefen:

Sparre ønsket at panserskipene skulle holdes tilbaketrukket i Melsomvik, bak befestningene på Håøya i Vestfjorden, og først gå ut for og møte svenskene dersom de forsøkte å trenge inn Oslofjorden. Kampen burde i tilfelle stå mellom Færder og Fulehuk. Eventuelt kunne den svenske eskadren angripes etter at den hadde satt seg fast i Hortensavsnittet eller annet steds i fjorden.

Børresen mente derimot at hans beste sjanse til å utlikne svenskenes tallmessige overlegenhet var om han kunne møte dem hvor han hadde plass til å manøvrere, samtidig som svenskene var begrenset av trangt farvann. En slik situasjon ville for eksempel kunne oppstå dersom han plasserte panserskipsavdelingen tvers over fjorden nord for Bastøy mot den svenske eskadren på vei opp fjorden på en eller to kolonner. Om han i tillegg kunne plassere kanoner på land på Bastøy og lengst sør på Jeløya, ville det kunne bidra til ytterligere å utlikne svenskenes overlegenhet i antall. Børresen ønsket å åpne ild på lang avstand, 7, 8, kanskje 9000 meter, for å nyte godt av de norske panserskipenes artillerimessige overlegenhet. Dersom det lyktes den svenske eskadren å sette seg fast i Oslofjorden foreslo han et angrep mot Göteborg. Det ville kunne tvinge svenskene tilbake for å forsvare byen. Dermed ville Børresen få sjansen til å avskjære dem i åpen sjø. Med de norske panserskipenes noe høyere fart og større sjødyktighet håpet han å kunne utmanøvrere svenskene, isolere deler av den svenske eskadren, og nedkjempe delene en for en.

Sparre var på sin side opptatt av å unngå å komme i kamp med en overlegen motstander, risikere å miste eskadren og legge Oslofjorden åpen. Etter Sparres mening var den militærstrategiske situasjonen i 1905 svært lik situasjonen i 1814: Karl Johan hadde den gang planlagt å sette i land tropper i Oslofjorden, men måtte først nedkjempe de norske kanonbåtene som hadde samlet seg i Hvaler-skjærgården. Nordmennene trakk seg imidlertid tilbake til Vallø uten kamp. Og med de norske kanonbåtene intakt oppga Karl Johan planene om troppelandsetting. Så også i 1905: Om panserskipene gikk tapt ville veien ligge åpen for svenskene til å landsette tropper i Oslofjorden som kunne true hovedstaden, utflankere de norske avdelingene på Kongsvinger-fronten, eller falle dem i ryggen. Om Skagerrakeskadren derimot var intakt og klar til, ved given anledning, å trenge ut og angripe de svenske transportfartøyene, ville en landsettingsoperasjon i Oslofjorden være et alt for risikabelt foretagende. Sparre var også bekymret for at Skagerrakeskadren i åpen sjø kunne risikere å bli avskåret fra sin base med kulldepot, vann og andre forsyninger. Men mest av alt fryktet Sparre, og der hadde han støtte av forsvarsminister Olssøn og resten av regjeringen, at en offensiv opptreden av Børresen i åpen sjø før et eventuelt krigsutbrudd, hvor han kunne risikere å møte svenske enheter, ville kunne utløse den krigen de så sterkt ønsket å unngå.

Men Sparres taktikk ville, slik Børresen så det, plassere svenskene i den samme situasjonen som han selv ønsket å plassere seg i; i åpent farvann med frihet til å manøvrere samtidig som fiendens panserskip var begrenset av trangt farvann. Dermed kunne svenskene øke sin overlegenhet ved å få alle sine tunge kanoner til å bære, mens flere av Børresens kanoner var maskert.

  1. april sammenkalte forsvarsminister Olssøn, etter initiativ fra Sparre, til møte i Norges forsvarskommisjon i et nytt forsøk på å få i stand enighet mellom de to admiraler, i realiteten for å få Børresen til å underkaste seg. Sparres syn fikk tilslutning av samtlige medlemmer av kommisjonen unntatt admiralstabssjefen.

Regjeringens linje var at de militære krigsforberedelsene mest mulig skulle skje under dekke av normal og rutinemessig øvingsvirksomhet. Sparre motsatte seg derfor også et forslag fra Børresen om å kalle inn mannskapene til våreskadren allerede i mai, mot normalt juni. Her ga Forsvarskommisjonen imidlertid admiralstabssjefen medhold.

Etter at kommisjonen så klart hadde avvist Børresens plan, mente Sparre at han, ”ved nærmere ettertanke, ville innse det uforstandige og selvødeleggende i å imøtekomme den overlegne fiendes ønske om å få den underlegne motstander innviklet i en avgjørelseskamp.” Men der tok han feil av sin stabssjef. ”Man kan ikke føre krig uten å slåss” mente Børresen. ”Sparre vil at eskadren skal ligge og lure i Tønsbergdistriktet inntil krigen er tapt. Kan vi ikke et eller annet sted ta opp kampen får vi la være å føre krig”.

Nederlaget i Forsvarskommisjonen irriterte Børresen til de grader. Under eskadrens intense oppøvingsperiode i mai ble han dessuten kritisert av Hortens ordfører fordi han ikke hadde kommet inn til Horten med eskadren for å feire nasjonaldagen 17. mai, i familiens skjød. Da mistet Børresen besinnelsen. 24. mai rykket han inn et leserbrev i avisa Gjengangeren hvor han blant annet skrev at han betraktet ”familiens skjød” som et ”meget middelmådig øvelsesfelt for krigsmenn” og ettersom ”innflytelsesrike sakkyndige” hadde bestemt at Hortens befestninger ved mobilisering helst burde demoleres og arsenalene rømmes, ville det neppe bli i Hortens omegn at eskadren ville operere i tilfelle krig. Fartøyene øvet i fred der de ville operere i krig. Der måtte offiserene være loskjente og fortrolige med hvert smutthull.

Dette var et alvorlig diskresjonsbrudd fra eskadresjefen. I en situasjon hvor landet var truet av krig hadde han opptrådt åpent illojalt overfor sine foresatte og dessuten røpet en interessant detalj om forsvarsplanene for fienden.
Under normale omstendigheter ville han kanskje ha fått avskjed, og Sparre hevdet siden at han faktisk hadde gått til statsminister Michelsen for å få Børresen fjernet. Men Michelsen sa nei. Norge måtte ikke midt under en nasjonal krise der krig truet vise svakhet ved å demonstrere splittlese i den øverste forsvarsledelsen. I stedet skal Michelsen ha lovet Sparre å fjerne Børresen i tilfelle det brøt ut krig med Sverige. Det har det imidlertid ikke vært mulig å dokumentere. Det virker dessuten lite sannsynlig at man ville skifte ut den øverste ledelsen idet kamphandlingene brøt ut. Reaksjonen på Gjengangerbrevet, og andre eksempler på hva Sparre anså som Børresens manglende lojalitet overfor sine overordnede, kom først året etter: I 1906 strøk admiral Sparre admiralstabssjefen av mobiliseringslisten som eskadresjef i krig og avfyrte med det startskuddet til den langvarige og bitre admiralstriden.

 

Våreskadren utrustes – strid om kommandoforholdene

Da eskadren ble utrustet i mai fikk ikke Børresen kommandoen. Sparre bestemte at han bare skulle føre panserskipsgruppen. Torpedobåtdivisjonen underla han kommandør Dawes om bord i torpedodivisjonsskipet Valkyrjen, mens de av torpedobåtene, som skulle holde vakt ute ved Færder, ble underlagt distriktssjefen på Horten. Sparre ville selv lede avdelingene i Oslofjordens munning fra kommandofartøyet Heimdal.

Admiralstabssjefen raste over at Sparre ville ta kommandoen over eskadren han, Børresen, skulle kommandere i tilfelle mobilisering. Han informerte både Sparre og forsvarsminister Olssøn om at en slik kommandoordning ikke ville kunne gå i et mobiliseringstilfelle. Torpedobåtene måtte knyttes til panserskipene som deres utkikks- og bevoktningsfartøyer og derfor være underlagt sjefen for panserskipsavdelingen. Og den samlede eskadre av panserskip og torpedobåter kunne ikke ledes fra Heimdal som upansret og uten skyts måtte forsvinne fra slagfeltet idet fienden viste seg. Dersom denne kommandoordningen ble opprettholdt ved mobilisering måtte Børresen søke avskjed, fortalte han forsvarsministeren. ”Det kunne føre til en velfortjent katastrofe”.

Når Sparre valgte å organisere styrkene slik han gjorde, hadde det tre hovedårsaker. For det første ønsket han i størst mulig grad at flåtens organisering og virksomhet skulle framstå for omverdenen, og dermed også for svenskene, som fredstidsøvelser og ikke som forberedelser til krig. For det annet mente han at det var lite heldig å låse sjefen for den mest mobile avdelingen, panserskipene, ved å gi ham ansvaret både for eskadrens samlede oppøving og for vaktholdet i Oslofjordens munning. For det tredje hadde han ikke tillit til Børresen og ønsket derfor personlig å forvisse seg om at forberedelsene var i henhold til Forsvarskommisjonens retningslinjer for hvordan forsvarsstriden til sjøs skulle føres og at disse retningslinjene var kjent og forstått av eskadrens skipssjefer.

 

Unionsoppløsningen

  1. juni, under skyteøvelser i ytre Oslofjord med Eidsvold og Norge, mottok Børresen følgende telegram fra Tordenskiold som lå i Horten: ”I stortingsmøte i dag er unionen enstemmig besluttet oppløst. I en adresse til kongen anholdes det om å få en prins av huset Bernadotte til regent. Michelsen er statssjef.” Børresen bestemte seg straks for å gå inn til Melsomvik for å komme i telefonforbindelse med hovedstaden. Da fartøyene passerte Håøyas befestninger semaforerte en kystartillerist: ”Norge er uten konge”. I Melsomvik fikk Børresen, på telefon fra kommanderende admiral, ordre om å fortsette øvelsene etter programmet. Han etterlot torpedobåten Myg for å bringe ut eventuelle telefonbeskjeder og gikk selv til ankers med eskadren sør for Hudøy. Samme kveld kom Myg ut med brev til admiralen fra forsvarsminister Olssøn. Brevet redegjorde for Stortingets beslutning og spurte om Børresen lojalt ville adlyde den nye regjeringen slik han før hadde adlydt kongen. Admiralen lot straks sekretæren sette opp et brev om at det ville han.
  2. juni var panserskipene samlet i Horten til høytidelig flaggskifte. Presis klokken 10 gikk unionsflagget ned og det nye rene orlogsflagget opp, med salutt på 2×21 skudd. Så ble fedrelandssangen spilt, Rosenqvist utbrakte et hurra for det nye flagget og Børresen avsluttet med et ”Gud bevare fedrelandet”. Før het det alltid: ”Gud bevare Kongen og fedrelandet.”

 

Krigsforberedelser

Så til arbeid. Først gjaldt det å få panserskipene i dokk for å rengjøre skutebunnen. Ikke en eneste taktisk fordel måtte gå til spille. Deretter ble det tatt om bord briketter til beskyttelse av vannlinjen mot torpedoangrep. Børresen iverksatte også den hemmelige signalboken til bruk i krig. Sjefene måtte kjenne boken på forhånd for ikke å føle seg usikre. Når krigen brøt ut ville det være for sent. Om kvelden den 10. juni, til ankers på Langgrunnen, ble det satt ut bevoktning på begge sider av Bastøy og skarp ammunisjon ble brakt opp til de små hurtigskytende kanonene i merset oppe i masten, med ordre om ikke å skyte før flaggskipet, Eidsvold, åpnet ild. Fra Sparre fikk han beskjed om at det alltid var en torpedobåt på vakt ute ved Færder om natten.

Nå viste ulempen med kommandoforholdene seg. Sparre hadde ikke gitt beskjed om hvordan melding ville bli gitt dersom noe skjedde ved Færder og det var heller ikke gitt ordre om noe felles gjenkjenningssignal for de tre avdelingene, Børresens panserskip, Dawes’ torpedobåtavdeling og torpedobåten ved Færder under kommando av distriktssjefen på Horten. Om denne nå kom flyktende inn, hvordan skulle Børresen vite om det var venn eller fiende? Han gremmet seg over kommandoordningen med ”en proforma yachting eskadresjef som aldri er til stede og som i mobiliseringstilfelle straks skal stryke sin kommando”.

Hele den følgende uke gikk med til intense skyteøvelser enkeltvis og taktisk skyting i formasjon. Børresen hadde bestemt seg for å åpne ilden på 8000 meter. Når de gikk til ankers for kvelden delte han panserskipsavdelingen i to grupper slik at kanonkommandørene kunne øve seg i å bedømme akkurat denne avstanden.

En kveld panserskipsavdelingen hadde ankret opp i Melsomvik, kom sjefen på Tordenskiold, kommandørkaptein Gade, opphisset om bord til Børresen. Midt i friseilingsleden gjennom minefeltene på vei inn til ankerplassen hadde Tordenskiold støtt på en mine. Heldig vis var den ikke armert! Gade ble sendt ned til sjefen for Tønsberg befestninger med beskjed om å flytte minen og dessuten kontrollere at ikke flere miner befant seg i feil posisjon.

20 juni trådte den ekstraordinære ”urtima riksdag” sammen i Stockholm for å ta stilling til Stortingets 7. juni-beslutning. Panserskipene lastet inn stridsammunisjon. Da meldingen om Riksdagens vedtak kom den 25. juni, syntes Børresen den lød som en krigserklæring. Samtidig kunne Verdens Gang melde at en svensk eskadre var underveis til Göteborg med ordre om å krysse på vestkysten. Men panserskipsavdelingen hadde ikke mottatt noen forholdsordre fra eskadresjefen om hvordan de skulle opptre om de møtte svenskene i åpen sjø.

  1. juni utstedte Børresen sine direktiver for kamp, konklusjonen på ukers intense taktiske øvelser til sjøs og krigsspill med modeller. Direktivet var delt i fire hovedalternativer, ett for hver formasjon svenskene måtte velge å benytte. Skipssjefene ble kalt om bord i flaggskipet for å gjennomgå alternativene med modeller.
  2. juli kom melding om at den svenske eskadren var ankommet Göteborg. Det ble nå gjort hastige forberedelser til å evakuere Karljohansvern. Torpedobåter som ikke var mobilisert ble slept til Melsomvik, kanonbåten Farm og dampkorvetten Ellida med en del utstyr ble slept nord for Oscarsborg. ”Det er en forunderlig plutselig nervøsitet, forårsaket av at den svenske eskadre har ankommet Göteborg i dag”, skriver Børresen i sin dagbok. ”Men de visste jo fra før at den skulle komme.”
  3. juli strøk Sparre kommandoen på Heimdal. ”Betyr det at det blir alvor?”, spør Børresen ironisk. Panserskipsavdelingen fikk nå tildelt fire torpedobåter av første klasse. Men Valkyrjen og fire torpedobåter av annen klasse ble sendt over på østsiden av fjorden under selvstendig kommando, og vaktbåtene ved Færder var fortsatt underlagt distriktssjefen på Horten.

De intense øvelsene fortsatte med manøvrering, skyting med kanoner og torpedoer og innøving av taktikk fra tidlig morgen til sen kveld. Om kvelden var det til ankers, enten ute i operasjonsområdet eller inne i Melsomvik. Etter nesten tre måneder begynte slitasjen på besetningene å gjøre seg gjeldende. Øvelsene pågikk jo rett utenfor stuedøra. Mannskapene kunne nesten se hjem, men fikk ikke komme hjem. 2. pinsedag gikk et flaggsignal til værs om bord på Norge: ”Alminnelig landlov!” De skyldige var tre konstabler fra Sjømilitære korps som hver ble idømt 60 dagers vaktarrest for forseelsen. Senere kom søknad om landlov fra samtlige menige om bord på Eidsvold. Om de fikk avslag ønsket de å bli informert om den ”politiske stilling”. Så var det underoffiserene. De ba om at det måtte gis landlov hver kveld til kl. 0600 neste morgen. ”Og det i en tid da vi ligger med dampen oppe, med bevoktning ved Færder og ved eskadren med skarp ammunisjon,” skriver Børresen indignert. Han betror dagboken at han ikke har særlig høye tanker om underoffisersstanden. Den er tilsynelatende bra, men han tror ikke den med glede vil ofre seg for fedrelandet. ”Deres høyeste mål er ekteseng og barnevogn. Og koner og døtre tynger dem ned i gjeld.” Og, legger han til, ”Dette hullet Horten ødelegger all krigsdisiplin. Man er kun besjelet av en tanke her: å komme i land og trille barnevogner – eller fylle dem.”

  1. juli ble eskadren oppløst og 3. august ble 250 av mannskapene sendt hjem for å delta i folkeavstemmingen.

 

Høsteskadren utrustes – besetningene sendes hjem

Etter folkets rungende ja til unionsoppløsningen, 368.208 hadde svart ja mot 184 nei, kunne unionen bare opprettholdes med bruk av makt fra svensk side.

Samtidig som begge parter forberedte seg til forhandlingene om vilkårene for en fredelig oppløsning av unionen, som skulle begynne i Karlstad 31. august, forsterket svenskene Vestkysteskadren i Göteborg. På norsk side var Skagerrakeskadren derimot oppløst og Børresen var bekymret for at den på ingen måte var klar for mobilisering. En inspeksjonstur til Melsomvik hadde avdekket at det ikke var vakthold ved fartøyene i en situasjon der svenskene lå med sin samlede eskadre i Göteborg i full kampberedskap.

En annen bekymring var Sparres ordre om omfattende ombytting av fartøyenes besetninger som, etter Børresens mening, bidro til å redusere eskadrens kampverdi fordi det i stor grad bidro til å redusere effekten av sommerens øvelser. Årsaken til ombytningene var at Sparre valgte å følge mobiliseringslistene som ga en annen bemanning enn de øvingsbesetningene som hadde stått om bord siden mai. Etter mobiliseringen 13. september måtte oppøvingen derfor stort sett starte fra grunnen igjen.

Et siste ankepunkt var Sparres beslutning om å sende de to moderne kanonbåtene Frithjof og Viking til Bergen under kommando av kommandør Dawes. Sommerens taktiske øvelser hadde gjort det klart for Børresen at han måtte ha en sterk og motstandsdyktig bevoktning i farvannet mellom Tjøme og Tønsberg Tønne for å hindre at svenske jagere og torpedobåter trengte inn i farvannet og minela det og dermed truet utseilingen av panserskipene fra ankerplassen i Melsomvik. Til denne rollen hadde han tenkt å forsterke torpedobåtene ved trekke inn de to kanonbåtene som ellers var utgangsdisponert i Kristiansand. Å svekke eskadren ved å avgi fartøyer til forsvar av Bergen anså Børresen dessuten for en feilvurdering.
Så lenge ikke Bergensbanen var fullført ville ikke svensk kontroll over eller blokade av Bergen havn ha noen innflytelse på striden på Østlandet.
Sparres begrunnelse var at han fryktet at lette svenske fartøyer kunne bli sendt langs norskekysten for å gjøre så mye skade som mulig og dessuten hindre transport av tropper fra Bergensområdet.

 

Mobilisering

  1. september kom mobiliseringsordren. Dermed var Børresen rykket opp til sjef for Skagerrakeskadren. Alle kjeler ble fyrt opp. Det tok normalt 18 timer å få dampen opp for gange. Børresen hadde til hensikt å gå ut forbi Færder neste morgen til skyteøvelser for å vise svenskene at han ikke var redd for dem. I stedet fikk han ordre fra Sparre om å samle eskadren i Melsomvik og fyre opp og klargjøre alle torpedobåtene som lå i opplag der, mens de ventet på at mobiliseringsbesetnigene skulle ankomme. Norge og Harald Haarfagre, som var ute på fjorden og skjøt torpedoer, fikk straks beskjed om å komme inn på indre havn og gjøre klar til avgang.

Dagen etter, den 14., ble samtlige torpedobåter prøvekjørt. Om kvelden lot Børresen musikken spille om bord på flaggskipet ”for å vise besetningene at vi alle var i godt humør.”

Sent neste kveld inntraff marinemobiliseringens eneste dødsfall: Torpedobåten Delfin, sjef kaptein Geelmuyden, kolliderte med kystartilleriets minelegger Laurvig ved Vakerholmen i Tønsbergskjærgården. To mann, kaptein Lier og signalist Andersen, druknet. Under sjøforklaringen noen dager senere kom det fram at det hadde vært full forvirring om bord i Laurvig, som ble ført av en gammel fisker. Man hadde hylt i munnen på hverandre slik at ingen visste om hylene kom fra vannet eller fra skipet. ”At ikke disse menneskene engang kan forstå, at de herrer kystartillerister helst burde holde sig på landjorden, så lenge de utdannes ved landkrigsskolen”, sukker Børresen.

  1. september var mobiliseringen av marinen og kystbefestningeneort sett komplett. I alt 59 fartøyer var utrustet, bemannet med nærmere 2.800 mann. Vi har hørt at Frithjof og Viking var sendt til Bergen. Med seg hadde de en eskorte på 6 torpedobåter. Sleipner, som ikke lenger var ansett å ha noen stridsverdi i 1905, var sendt til Hommelvika i Trondheimsfjorden der den skulle beskyte svenske tropper underveis til Trondheim. På vestsiden av Oslofjorden lå marinens hovedstyrke, Børresens Skagerrakeskadre, med fire panserskip, 11 torpedobåter og torpedodivisjonsskipet Valkyrjen. På østsiden av fjorden lå en avdeling under kommandørkaptein Frisak med kommandofartøyene Rjukan og Sarpen, tre kanonbåter av 2. klasse og fem torpedobåter. De skulle patruljere Hvaler-skjærgården og, om mulig, utføre torpedoangrep mot svenske panserskip på vei nordover fra Göteborg. Fire torpedobåter var avgitt til forsvaret av indre Oslofjord.

Heller ikke nå fikk Børresen full kontroll med bevoktningen. Den indre bevoktning av utseilingen fra Melsomvik skulle han opprette i samvirke med sjefen for Tønsbergfjordens befestninger. Han kunne disponere sine egne torpedobåter til bevoktning, noe han også gjorde ved å etablere en bevoktningslinje mellom Misingene og Fulehuk. Dessuten koordinerte han sin bevoktning med Frisaks, på østsiden av fjorden. Men bevoktningen ved Færder var fortsatt underlagt distriktssjefen på Horten.

Til tross for at Børresen denne gangen hadde fått seg direkte underlagt et antall torpedobåter, var kommandoforholdene, om mulig, enda vanskelige enn de hadde vært under våreskadren: Øverstkommanderende, Sparre, befant seg i hovedstaden.
Det innebar at de tre avdelingene i realiteten ikke var under felles kommando. Den 5. september hadde Børresen mottatt en forholdsordre der han i tilfelle fiendtlig inntrengning i Oslofjorden, ”sammen med det torpedomateriell som måtte være i fjorden og under samvirke med det flytende materiell som måtte befinne seg på østsiden eller annetsteds i fjorden, rette et angrep mot den inntrengende fiende og dennes forbindelser”. Men det var ikke angitt hvem som skulle kalle disse innbyrdes uavhengige enhetene sammen til kampplassen og ordne dem der til forsvar eller angrep og føre kommando på slagfeltet.

Striden om forholdsordren

Børresen betraktet Sparres forholdsordre av 5. september som ”det komplette galskap.” Hans første tanke da han mottok den var å søke om å bli avløst fra stillingen som eskadresjef. En ting var kommandoforholdene. Men forholdsordren påla ham en taktikk som han anså som uheldig. Og i strid med all militær skikk og sedvane var den sendt eskadresjefen i fem eksemplarer med ordre om å fordele ett eksemplar til hver av panserskipssjefene. Forholdsordren påla hver av dem å sørge for at de i møte med fienden ikke ble avskåret fra hjemmebasen. Børresen tolket dette som direkte mistillit fra kommanderende admirals side. Det hadde han antakelig rett i. Han anså det dessuten som fullstendig uholdbart at hans underlagte skipssjefer hver for seg tilsynelatende var bemyndiget til å avbryte kampen dersom de vurderte det slik at de sto i fare for å bli avskåret fra base. Forholdsordren var derimot ikke sendt til Frisak eller til distriktssjefen i Horten, som i tilfelle svensk inntrengning i fjorden skulle kjempe sammen med ham og derfor burde hatt den.

Enda verre, etter Børresens syn, var at ordren uttrykkelig forbød ham å forutsette overlegenhet på norsk side når det gjaldt taktisk ledelse eller skyteferdighet som kunne oppveie forskjellen i styrke mellom den svenske og den norske eskadren. Panserskipsavdelingen måtte derfor holde seg i Tønsbergfjorden med befestninger og bare angripe fienden ”etter ordre”. Børresen mente det alltid ville by seg en anledning for ham til å komme seg ut å møte svenskene i åpen sjø, helst i dårlig vær, dersom de skulle forsøke å blokkere Oslofjorden fra sjøsiden. Men skulle han vente på ordre, ville anledningen forsvinne. Dersom det skulle lykkes svenskene å sette seg fast i Oslofjorden ville Børresen gå ned til Göteborg, minelegge kysten og bombardere mål på land. Det ville tvinge svenskene til å gå ned for å beskytte egen kyst og han ville få anledning til å avskjære dem i åpen sjø. Han ville i den sammenheng særlig påpeke fordelen med en aktiv handlemåte når det gjaldt besetningenes stridsmoral. Offiserene og mannskapene var unge. En offensiv ville virke begeistrende på dem. En defensiv, med langvarig, kjedelig og nerveslitende opphold i havn ville derimot virke demoraliserende. ”Og begeistrede besetninger skyter mye sikrere enn nedtrykte”.

Forhandlingene i Karlstad ble avsluttet 23. september med enighet. Deretter skulle de to lands nasjonalforsamlinger ratifisere avtalen. 9. oktober godtok Stortinget forhandlingsresultatet. Den 13. oktober gjorde Riksdagen likeså. Dagen etter fikk fartøyene ordre om å gå til Horten for å desarmere. Krisen var over.

 

Styrkeforholdet mellom partene

Men om det var kommet til fiendtligheter mellom Norge og Sverige i 1905, hvordan ville sjøkrigen ha gått? Det er selvsagt umulig å ha noen sikker formening om det. Krig har alltid vært et usikkert foretak som ofte har fått helt uventede og utilsiktede resultater. Det kan allikevel ha interesse å veie de faktorene vi kjenner mot hverandre:

Den svenske flåten, som sommeren 1905 ble samlet i Göteborg, talte 8 panserskip, fire torpedokryssere, to jagere, 24 torpedobåter og en undervannsbåt, en betydelig tallmessig overlegenhet sammenliknet med Skagerrakeskadren.
Men, som nevnt, var de svenske panserskipene var konstruert for operasjoner i Østersjøen og var ikke like sjødyktige som de norske. Bare fire av dem hadde like stor toppfart, og de norske panserskipenes kanoner hadde større rekkevidde, tyngre granatvekt og skjøt mer nøyaktig enn svenskenes. Vi husker også at de svenske torpedokrysserne hadde evne til å beskytte panserskipene i åpen sjø under værforhold der de norske torpedobåtene ikke maktet å holde følge med sine panserskip. Om de norske panserskipene, isolert sett, kunne sies å ha en fordel under kamp i åpens sjø, ville det derfor fort kunne bli oppveid av svenskenes havgående eskortefartøyer med evne til å utflankere den norske panserskipsavdelingen. De svenske panserskipenes panserbeskyttelse var i tillegg gjennomgående noe bedre enn de norske, særlig under kamp på lang avstand hvor granatene ville slå ned ovenfra og treffe dekket i stedet for skutesiden.

En annen fordel på svensk side var kommandoforholdene. Sjøkrigshistorien viser at det er forbausende lite sammenfall mellom stridende flåtestyrkers materielle styrke og utfallet i trefninger mellom dem. Veldig mye står og faller med ledelsens effektivitet. Svenskene hadde satt sammen en angrepsflåte under én sentralisert ledelse. På norsk side var kommandoforholdene kompliserte og til dels uklare. Det ville for det første ha bidratt til å svekke varsel om angrep og etterretninger om fiendens bevegelser og dertil vært til hinder for en samlet effektiv innsats mot fienden av alle de norske styrkene. Stridsledelsen på norsk side var dessuten ytterligere svekket som følge av det dårlige samarbeidet mellom admiralstabssjefen og kommanderende admiral. De uklare kommandoforholdene på norsk side ville antakelig ha bidratt til å redusere muligheten eller sannsynligheten for at Børresen fikk plassert Skagerrakeskadren i en slik posisjon i forhold til svenskenes hovedstyrke at han fikk utnyttet sitt taktiske system og de norske panserskipenes bedre sjødyktighet og skyteferdigheter. Selv om det skulle vist seg at admiral Børresen var like taktisk briljant i praksis som han var det i teorien, er det ikke sikkert at det ville ha oppveid svakhetene i ledelsen over taktisk nivå på norsk side. Kommandoforholdene på norsk side var derfor kanskje den enkeltstående største svakheten på norsk side, sammenliknet med svenskene.

For å landsette og understøtte tropper på vestsiden av Oslofjorden, måtte svenskene sikre seg en havn i området. Det ville i tilfelle innebære strid i indre norske kystfarvann som til dels var befestet og minelagt og hvor det var antatt at de små norske torpedo- og kanonbåtene med sin lokalkunnskap ville hatt en fordel. Og svenskene ville ikke være sikret tilgang til havnen før den norske hovedstyrken, panserskipene, var nøytralisert eller nedkjempet. Dette er forhold som taler for at Sparres og Forsvarskommisjonens plan om å la panserskipene opptre som en ”fleet in being” under dekke av Tønsberg befestninger, kanskje var mer hensiktsmessig enn Børresens plan om offensivt å oppsøke fiendens hovedstyrke for å nedkjempe den.

Et svensk angrep til sjøs ville nok hatt muligheter for å lykkes, men ville vært et svært risikabelt foretagende. Forutsatt at det lyktes å holde panserskipene intakt, var utsiktene til at den norske marinen skulle klare å oppfylle Sparres hovedmålsetting, å hindre landsetting av svenske tropper i Oslofjorden, faktisk ganske gode. Men hadde Børresen fått sin vilje og det var kommet til kamp mellom de to eskadrenes hovedstyrker i åpen sjø ville utfallet i beste fall vært helt åpent.

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 7. mars 2005

Foredrag: De landmilitære forbredelsene i 1905

Ved
Oberst I Vigar Aabrek

Innledning

 

Den landmilitære medvirkning til unionsoppløsningen i 1905 vil jeg behandle i tre faser: grunnlaget, forberedelsene og gjennomføringen. Alle fasene ledet av offiserer som har satt spor etter seg i historien. Grunnlaget ble lagt av oberstløytnant Anton Hjorth, forberedelsene ble gjort av oberst Georg Stang, og gjennomføringen stod generallmajor Wilhelm Olssøn for.

 

Unionen med Sverige i 1814 resulterte ikke i noen parallell utvikling av de to lands armeer. Norge valgte sin egen kurs, og gikk i 1817 bort fra den gamle regimentsordningen til fordel for en inndeling i korps. Heller ikke vernepliktsordningen var lik, og mens Norge innførte alminnelig verneplikt i 1854 (unntatt i Nord-Norge), ble verneplikten i Sverige først fullstendig innført i 1901.

Det landforsvaret som stod bak Stortinget og Regjeringen under oppløsningen av unionen med Sverige i 1905 var basert på Hærordningen av 1887 med senere justeringer. Det lå imidlertid mange års politisk og faglig strid bak Stortings Proposisjon No. 33. 1887 «Angaaende Organisation af den norske Armé».

 

Hærordningen av 1887

 

Armédepartementet fremmet i 1879 forslag til ny lov om verneplikt, utskrivning og Arméens organisasjon. Forslaget ble behandlet av Militærkomiteen sammen med et eget forslag utarbeidet av opposisjonslederen for Venstre, stortingsrepresentant Johan Sverdrup, og oberstløytnant Anton David Svendsen Hjorth. Hjorth var en av Sverdrups nære medarbeidere i forsvarssaker.

 

Departementet satset i sitt forslag sterkt på linjeårsklassene i forhold til landvernårsklassene, og departementet fant ikke behov for organisering av landstormårsklassene Bakgrunnen for departementets vektlegging av linjeårsklassene var at det bare var linjen som kunne brukes utenfor landets grenser.

Sverdrup/Hjorths forslag la på den andre siden vekt på en utnyttelse også av oppbudene landvernet og landstormen. Venstremennene Sverdrup og Hjorth stod for den nasjonale linje hvor det norske forsvaret i første rekke skulle forsvare norsk jord.

Stortinget gikk i 1885 inn for Sverdrup/Hjorths forslag.

 

Lov om verneplikt og utskrivning av 16 juni 1885 fastsatte bla. dette:

  • Tre oppbud: Linjen, Landvernet og Landstormen
  • Linjetroppene til forsvar av landets interesser hvor som helst.
  • Landvernet som linjen, men bare innen landets grenser.
  • Landstormen til lokalforsvar, men også til støtte for linjen og landvernet.

Arméens organisasjon var da ikke tatt med i loven.

 

19 august 1885 ble det oppnevnt en kongelig kommisjon som skulle utrede og komme med forslag til ny organisasjon av Hæren, og da Forsvarsdepartementet i 1887, ved statsminister Johan Sverdrup som sjef for departementet, fremmet Stortings proposisjonen Angående Organisation af den norske Armé, var det i tråd med det tidligere forslag fra Sverdrup og Hjorth. Forslaget, som ble vedtatt, ga Hæren en mobiliserbar styrke på ca 2 000 offiserer,

ca 3 400 underoffiserer og ca 57 000 korporaler og menige. Hærordningen av 5 juli 1887 blir ofte kalt den Sverdrup Hjorthske Hærordning.

 

Infanteriet var organisert i fem infanteribrigader samt H.M.K. Norske Garde.

1ste Akershusiske Infanteribrigade i Fredrikshald, 2den Akershusiske Infanteribrigade i Kristiania, 3die Kristiansandske Infanteribrigade i Kristiansand, 4de Bergenhusiske Infanteribrigade i Bergen og 5te Trondhjemske Infanteribrigade i Trondheim.

Hver Infanteribrigade satte opp fire korps, og hvert korps hadde en linjebataljon, en landvernsbataljon og en landstormbataljon.

 

Kavaleriet var organisert i Akershus kavalerikorps i Kristiania, Oplandske kavalerikorps på Hamar og Trondhjemske kavalerikorps i Levanger. Korpsene i Kristiania og på Hamar var satt opp med tre eskadroner i hvert oppbud, mens korpset i Trøndelag bare hadde to i hvert oppbud.

 

Artilleribrigaden bestod av Feltartilleriet, Festningsartilleriet og Bergartilleriet.

Feltartilleriet var organisert i tre Artillerikorps med standkvarter Kristiania, Fredrikstad og Trondheim.

Hvert feltartillerikorps var satt opp med tre bataljoner, en linje-, en landverns- og en landstormbataljon.

I 1899 ble Festningsartilleriet organisert som eget våpen og i 1903 ble 6. Festningsbataljon opprettet. Personellet i denne bataljonen skulle bemanne landfestningene Fredriksten med Veden og Hjelmkollen, Ørje befestninger, Urskog fort og Vardåsen og Gullebekkåsen forter under Kongsvinger festning.

 

Ingeniørvåpenet var organisert i Ingeniørkorpset med standkvarter i Kristiania. Ingeniørkorpset bestod av en linje- en landverns- og en landstormbataljon.

 

Alminnelig verneplikt ble innført i Nord-Norge 1897 og landforsvaret var i 1905 organisert i Tromsø stifts forsvar med Nordland kretsbataljon og Tromsø kretsbataljon.

 

Georg Stangs utbygging av Forsvaret

 

Oberst Georg Stangs navn står sentralt i utviklingen frem mot unionsoppløsningen, og han er den eneste av Forsvarets menn som i den generelle historie har fått en plass knyttet til begivenhetene.

Grunnlaget for Georg Stangs styrking av Forsvaret var Befestningskomiteen av 1899 hvor han var medlem.

Georg Stang var på denne tiden kommandant på Agdenes, men etterfulgte i 1900 generalmajor Peter Theodor Holst som forsvarsminister i Steens regjering.

 

I januar 1901 leverte befestningskomiteen første avsnitt av sin innstilling under overskriften «Forslag til strategiske forsvarsfronter til dekning av Kristiania med tilhørende distrikter og disse fronters fortifikatoriske forsterkninger m.v.»

Komiteen pekte på at gjeldende planer var basert på direkte forsvar av selve hovedstaden, og at store områder sydenfor på begge sider av Kristianiafjorden lå åpent, med bare mindre befestninger ved de viktigste overgangene over Glomma. Dette, sa komiteen, var ikke tilstrekkelig.

Komiteen sier bl.a:

 

«Muligheden af et angreb paa Norge endog forud for et angreb paa Sverige er ikke længere udelukket, og tør det være overmaade vanskeligt at forudsige noget om, hvorvidt et saadant angreb kun kan blive at betegne som sekundært».

Med dette legger komiteen til rette for en forsvarsplan som uten å si det i klartekst, er rettet mot et angrep fra Sverige.

 

Befestningskomiteens anbefalinger lå til grunn da Georg Stang som forsvarsminister i april 1901 la frem St. prp. nr. 91 Angaaende ekstraordinære bevilgninger til forsvarsvæsenet.

At Forsvarsdepartementet bare tre måneder etter at befestningskomiteen hadde avgitt 1. avsnitt av sin innstilling kunne fremlegge et endelig og detaljert forslag til styrking av festningene og nytt materiell til feltartilleriet, begrunnet Stang slik:

 

» – – – i det nemlig departementets nuværende chef selv har været medlem af komiteen og saaledes i alle dele henholder sig til dennes forslag og omkostningsoverslag.»

 

Mindretallet i Stortinget, med stortingsmann, generalkrigskommisær Bratlie i spissen, og med støtte fra Kommanderende General, stilte seg skeptisk til satsingen på de fremskutte landfestningene. De ville prioritere det mobile forsvaret i tilknytning til Glommalinjen, og legge større vekt på forsvaret vest Oslofjorden.

Georg Stang la i sin vurdering av Glommalinjen vekt på at det var det forholdsvis smale belte av kuppert, skogvokst, myrlendt og delvis ufremkommelig terreng langs grensen mot Sverige øst for Glomma, støttet til fremskutte festninger, som egnet seg best for forsvar. Han mente Glomma var tillagt en for stor betydning som naturlig hinder. Glommalinjen med sin lengde på 280 km fra Fredrikstad til Elverum var ikke mulig å forsvare effektivt med den mobile styrken som stod til rådighet. Glomma kunne krysses både til hest og på flåter, og elven er islagt flere måneder i året.

Han understreket likevel Glommas betydning for forsvaret, og anla en rekke batteristillinger langs Glomma.

De fleste av disse stillingene kan finnes den dag i dag, mer eller mindre vedlikeholdt.

Den fullstendige «Glomma linjen» ble imidlertid først utbygget etter 1907 og var operativ frem til 1930 årene.

 

Kommandostrukturen

 

Da den politiske utviklingen i 1905 førte til at Christian Michelsen overtok som statsminister i mars, hentet han inn generalmajor Wilhelm Olssøn, som da var Generalinspektør for Festningsartilleriet, til stillingen som forsvarsminister. I egenskap av forsvarsminister er Olssøn den mest betydningsfulle offiser under konflikten i 1905.

Den nye kommandostrukturen av 1899 hadde utvidet Forsvarsministerens ansvarsområde på bekostning av Kommanderende general.

Generalstaben ble integrert i Forsvarsdepartementet, og Generalstaben som sådan skulle betjene både Kommanderende general og Forsvarsministeren.

 

Nyordningen innebar at Kommanderende general, som ikke var del av departementet, var sjef for Arméstyrelsen som sammen med resten av Generalstaben under Generalstabssjefen var en felles stab for Armeen og Forsvarsdepartementet. Kommanderende general med Arméstyrelsen skulle lede Armeen ved mobilisering og krig.

 

Landforsvaret 7. juni 1905

 

Allerede fra Olssøns overtakelse av Forsvarsdepartementet i 1905 ble det satt i verk enkelte landmilitære tiltak.

På forsyningssiden hadde Forsvarsdepartementet allerede 30 mars gitt ordre om iverksettelse av ekstraordinære anskaffelser av geværpatroner og kanonammunisjon, bl.a. skulle det fortest mulig produseres 8 millioner geværpatroner. Generalintendanten la opp reservebeholdninger på Fredriksten, Ørje, Urskog og Kongsvinger. Bekledning og utrustning ble supplert med innkjøp for nesten en halv million kroner. I erkjennelse av at beholdningen av uniformer til landstormen, spesielt i Tromsø stift, var meget begrenset, ble det produsert «landstorms- merker» til å bære rundt armen.

Det ble inngått underhåndsavtaler med sivile firma om å øke sin beholdning av apotekervare som reserve for Forsvaret, og gjenkjenningsmerker ble preget.

Forberedelser til opptrykking av kart hadde startet med en betenkning fra generalstaben 13 april 1905. Det ble videre skaffet et stort antall kopier av aktuelle blader av den svenske generalstabs kart over Sverige. For å hindre at svenskene skaffet seg norske kart ble det også bestemt at mistenkelige bestillinger av norske kart skulle innrapporteres.

 

Det landmilitære forsvar var 7. juni allerede ivaretatt gjennom det normale, og tidligere planlagte, øvingsmønsteret. I infanteribrigadene hadde korpsene sine rekruttskoler i gang. Rrekruttkompaniene hadde møtt til tjeneste i begynnelsen av mai, og skulle i slutten av juni videreføres i bataljonssamlinger for korpsenes bataljoner. Dette utgjorde på landsbasis 34 bataljoner, hvorav 21 var linjebataljoner, 11 var landvernsbataljoner og 2 var kretsbataljoner. Ved disse bataljonene var riktignok bare årsklassene som skulle øves kalt inn, men avdelingene ville være en kader som raskt kunne fylles opp til ca 28 000 mann. I tillegg kom avdelinger fra kavaleriet, artilleriet og ingeniørvåpenet som skulle inn på sine årlige samlinger noe senere. Det var følgelig en landmilitær kapasitet under oppbygging uten at det var nødvendig å treffe tiltak i form av innkallinger som ville ha tilspisset situasjonen ytterligere. Imidlertid førte situasjonen til at noen av de øvende avdelingene ble omdisponert.

Ved Festningsartilleriet var årets rekruttskoler fremskutt til første halvdelen av mai, og 30 mai ble Festningsartilleriets bataljonssamlinger forlenget.

 

Norske og svenske planer

 

Den norske forsvarsplanen for et angrep fra Sverige la hovedvekten på en konsentrasjon av landforsvaret i Sør-Norge mellom Kongsvinger og Halden for sikring av Kristiania, og med Trondhjemske kombinerte linjebrigade som operativ enhet i Trøndelag.

Operasjonskonseptet var basert på innstillingen fra Befestningskomiteen av 1899 med et fremskutt forsvar som skulle ta opp striden ved grensen i tilknytning til de viktigste innfallsveiene fra Sverige øst for forsvarslinjen ved Glomma. Det fremskutte forsvaret var knyttet opp i festningsverkene Hjelmkollen, Fredriksten, Ørje, Urskog og Kongsvinger med Vardeåsen og Gullebekkåsen forter.

Glommalinjen gikk langs vestsiden av Glomma hvor det i årene 1899 -1903 var bygget i alt 11 festningsverk mellom Øyeren og Fredrikstad. Glommalinjen skulle bemannes med batterier fra den i 1902 opprettete Posisjonsartilleribataljonen. Feltartilleriet var i de siste årene modernisert i.h.t. Stangs Stortingsproposisjon fra 1901med hurtigskytende kanoner, og i tillegg var det anskaffet 26 10,5 cm mobile posisjonskanoner.

Glommalinjen skulle være fastpunkter i samvirke med mobile feltavdelinger.

Til fremskutt grensevakt og dekningsstyrker for festningene skulle det disponeres landstormavdelinger. Armékorpset, bestående av 1. og 2. Arméfordeling, med til sammen 16 linjebataljoner, utgjorde de mobile feltavdelingene på Østlandet sammen med 1. og 2. Kombinerte landvernsbrigade, hver på 4 landvernsbataljoner. Denne organisasjonen var ajourført så sent som 2. august 1905.

Mobiliseringstiden var planlagt til 7-8 dager, men det var regnet med at avdelingene fra Vestlandet trengte 7 dager ekstra for å være på plass.

Oppmarsjområdene for 3. Kristiansandske linjebrigade og for 4. Bergenske linjebrigade som inngikk i 2. Arméfordeling ved overføring til Østlandet, var i første omgang i.h.t. plan fra oktober 1904 i områdene Asker og Sandvika.

 

Den Norske planen omfattet ca 30 000 mann i grenseområdene på Østlandet.

I Trøndelag ville Trondhjemske kombinerte linjebrigade og 3. Kombinerte landvernsbrigade sammen med landstormens avdelinger utgjøre ca 10 000 mann.

Tromsø stift forsvar ville mobilisert ca 4000 mann felttropper, og den totale norske mobiliseringen ville omfatte ca 67 000 mann.

 

Svenskene på sin side hadde selvsagt sine planer for en innmarsj i Norge.

Da forholdet mellom Sverige og Norge spisset seg til under Konsulatsakens første fase i 1893, fant den svenske generalstaben å måtte utarbeide en beredskapsplan for

 

«ett politisk försvarskrig för unionens upprätthållande med vapenmakt, det där måste utföras så som ett strategiskt anfallskrig».

 

Den svenske planen i 1905 for et felttog mot Norge var basert på Beredskapsplanen av 1893, og hadde deretter vært gjenstand for fortløpende planlegging som blant annet var påvirket av svenskenes nye hærordning i 1901.

To nye forhold satte imidlertid sine preg på planleggingen. Det ene var at alle styrker som tidligere hadde vært gruppert i øst som forsvar mot Russisk aggresjon, nå kunne brukes i vest mot Norge fordi den russiske konflikten med Kina hadde fjernet trusselen fra øst. Det andre var at byggingen av Luleå – Ofotbanen gjorde det nødvendig å avsette styrker til dekning av denne grenseovergangen.

På grunn av forholdet til Tyskland og England, var det viktig at et eventuelt angrep kunne gjennomføres så raskt at stormaktene ikke fikk tid til å gripe inn før det norske forsvaret var nedkjempet, og at felttoget måtte være over før vinteren satte inn.

Armeen, som stod under kommando av høystbefalende general Axel Rappe, var inndelt i:

  1. Armé, 2. Armé og Bohusländetasjementet

 

  1. Armé, som var hoveddelen av den svenske styrken med fem arméfordelinger, en kavalerifordeling og tungt artilleri, skulle konsentreres mot Kongsvinger. Av styrken skulle III. Arméfordeling, som var redusert, rykke mot Ørje, mens II. Arméfordeling og Kavalerifordelingen skulle utgjøre reserven.

 

Bohusländetasjementet bestående av 8 bataljoner, 4 skvadroner og 3 batterier, skulle fra operasjonsbasen i Strømstad landsettes på vestsiden av Oslofjorden og angripe flåtebasen i Melsomvik og Horten.

Mot Halden skulle det bare iverksettes mindre bindende og sikrende operasjoner.

 

Mot Trøndelag skulle 2. Armé, bestående av VI. Arméfordeling og 13. Selvstendige brigade, fra Jämtland og Härjedalen rykke frem mot Trondheim

Hovedstyrken skulle gå over Storlien gjennom Stjørdalen mot Meråker og Trondheim.

  1. Brigade skulle rykke frem i terrenget gjennom Tydalen.

En bataljon i Kirunaområdet skulle sikre malmbanen fra Narvik.

 

Den samlede planlagte svenske angrepsstyrken kan utfra ovenstående beregnes til ca 104 000 mann, fordelt med ca. 75 000 mann til angrep øst Oslofjorden, ca. 9 000 til landsetning vest Oslofjorden, og 20 000 mann til innmarsj i Trøndelag.

 

Utviklingen etter 7. juni

 

Allerede 7. juni kalte forsvarsminister, generalmajor Olssøn, generalene til møte for å få deres uttrykkelige erklæring om at de støttet regjeringen som etter vedtaket i Stortinget hadde overtatt kongemakten. Spørsmålet ble reist om forståelsen av den eden som de hadde avlagt til Kong Oscar II, men Olssøn avskar enhver diskusjon med krav om et ja eller nei. Alle svarte ja, og kl 1630 sendte Kommanderende General 7. juni vedtaket telegrafisk til avdelingene. Dagen etter mottok Forsvarets avdelinger melding fra Forsvarsdepartementet om at alle hadde å forholde seg til vedtaket.

Kommanderende general fulgte 8. juni opp med ordre om at det nye krigsflagget skulle heises 9. juni kl 1000, og direktiver om hvorledes ombyttet skulle skje.

 

Det ble holdt flere statsrådskonferanser om svenske militære disposisjoner som var meldt inn fra forskjellige kilder. Regjeringen var særlig på vakt etter opplysninger som kunne tyde på at svenskene mobiliserte.

Om kvelden 27 juni fikk Smaalenene korps ordre om straks å sende tre kompanier av linjebataljonen til Halden og ett kompani til Ørje. Korpset hadde bataljonssamling i Fredrikstad.Det var nå kommet meldinger om svenske troppeforflyttinger mot grensen. På noen timer ble bataljonen gjort stridsklar og avmarsjerte med tog.

Samme dag ble linjebataljonen av Hedemarken korps , som hadde bataljonssamling på Gardermoen, flyttet til Kongsvinger. Bataljonen satte ut posteringer og feltvakter mot grensen, og alle viktige broer var bevoktet.

Linjebataljonen av Smaalenenes korps ble avløst av Jegerkorpsets landvernsbataljon, og linjebataljonen av Hedemarkens korps ble avløst av Jegerkorpsets linjebataljon 25. juli. Jegerkorpset ble senere værende på grensevakt til demobiliseringen.

 

I Trøndelag hadde linjebataljonen av Indherred korps bataljonssamling på Steinkjærsanden. 27. juni fikk bataljonen dette oppdraget:
«Indherred linjebataljon afgaar snarest mulig med nåværende exerserstyrke til Værnes hvor øvelse drives. Bevoktning udstilles ved broerne i Stjørdalen efter distriktskommandosjefens nærmere bestemmelse. Full feltutrustning og skarp ammunisjon medtages. Melding om fremkomst møtesees»

 

Dette oppdraget gikk senere på omgang mellom Trondhjemske linjebataljon, Nordmøre linjebataljon og Trondhjemske landvernsbataljon.

  1. juni fikk også Tromsø stifts underoffiserskole i Harstad ordre om overføring til Narvik for sikring av Ofotbanen.

 

Kommanderende general henvendte seg 28. juni til samtlige avisredaksjoner med oppfordring til ikke å skrive om militære anliggender uten først å ha kontaktet militære myndigheter.

 

  1. juli ga Kommanderende General ordre om at pågående bataljonsøvelser skulle forlenges.

Ved alle avdelinger ble mobiliseringsplanene gjennomgått. Sammendraging- og overføringstransporter ble justert.

 

Utviklingen frem mot slutten av juli var ikke dramatisk, og 29 juli ble de forlengete øvelsene beordret avsluttet. Kommanderende general ga imidlertid ordre om at det skulle opprettholdes vakt ved depoter, og frem til 12. oktober hadde alle avdelinger på rulleringsbasis mindre ekstraordinære vaktstyrker inne.

Mot slutten av august steg imidlertid spenningen. Tromsø kretsbataljon fikk ved den programerte bataljonsøvelsens slutt 18 august ordre om å fortsette øvelsen inntil videre.

 

I Sverige økte motstanden mot oppløsning, men forhandlinger kom i gang i Karlstad

31 august. Samme dag ble Trondhjemske linjebataljon kaldt inn til ekstraordinær øvelse med fremmøte på Værnes, og Jegerkorpset ble forsterket med ekstra innkallinger.

Dagen før hadde svenskene innkalt 50 000 mann til ordinære repetisjonsøvelser.

1 september fikk Feltartilleri korpsene, som snart skulle avslutte sine øvelser, ordre om at bataljonene av 1. og 2. Korps skulle holde tilbake hvert sitt fullt oppsatte feltartilleribatteri på henholdsvis Gardermoen og i Fredrikstad, mens resten av linjebataljonene skulle dimitteres når repetisjonsøvelsen var slutt.

 

Forhandlingene i Karlstad gikk tregt, og 7 september ble forhandlingene utsatt til

13 september. Dette ble tolket som om det gikk mot brudd, og svenskene flyttet tropper mot grensen.

3.Kristiansandske infanteribrigade fikk 8 september ordre om å flytte store deler av korpsenes depoter til Drammen. Dette ble gjennomført. Tilsvarende planer om å flytte depotene til 4. Bergenske infanteribrigade ble ikke gjennomført.

Ved Kavaleribrigaden ble 9. september pågående øvelser for linjekorpsene forlenget, og mitraljøseavdelinger satt på feltfot.

 

Allerede fra Stortingets behandling av Befestningskomiteens innstilling og forsvarsminister Stangs proposisjon i 1901, var det strid om hvor stor vekt det skulle legges på det fremskutte forsvaret øst for Glomma. De militære autoriteter var fremdeles i 1905 uenige om dette. Så stor var uenigheten at regjeringen søndag 10. september innkalte Kommanderende General Ole Hansen, generalstabssjefen Hakon Hansen, Generalinspektøren for Ingeniørvåpenet Johan M. Boyesen, Brigadesjef Holtermann og sjefen for Festningsartilleriet Georg Stang til oppklarende møte. De fagmilitære delte seg i to klart forskjellige syn. Kommanderende General fremholdt at festningene var svake, og at det var farlig å legge tyngden av forsvaret til den fremskutte linjen. En slik disponering ville resultere i at Glommalinjen var svakt bemannet uten reserver, hvilket ville være skjebnesvangert ved et svensk gjennombrudd. Boyesen og Holtermann støttet Kommanderende General, og Forsvarsministeren delte også dette synet. Generalstabssjefen og oberst Stang fremholdt på den andre side at festningene var av stor betydning for sikring av vår mobilisering og som ledd i forsvarslinjen øst for Glomma. Å oppgi den var det samme som å oppgi forsvaret av landet øst for Glomma. Til dels skarp meningsutveksling mellom Stang og Kommanderende General.

 

Situasjonen ble på grunn av de brutte forhandlingene så spent at regjeringen13 september ga ordre om delvis mobilisering.

 

Den delvise mobiliseringen 13. september omfattet:

 

  1. Akershusiske infanteribrigade mobiliserte Smaalenenes landstormbataljon, Hedemarken landstormbataljon, Østerdalens landstormbataljon og Gudbrandsdalen landstormbataljon.

 

  1. Akershusiske infanteribrigade mobiliserte Valdres linjebataljon og Hallingdal linjebataljon. Valdres linjebataljon var planlagt overført til Fetsund området. Dette ble imidlertid ikke gjennomført, og bataljonen ble værende på Helgelandsmoen.

Hallingdals linjebataljon var tenkt sendt til Kongsvinger, men grunnet avtalen under Karlstadforhandlingene om ikke å sende flere tropper til grensen, ble også den liggende på Helgelandsmoen ved Hønefoss.

 

  1. Kristiansandske infanteribrigade mobiliserte Telemarkens linjebataljon.

Transporten gikk sjøveien fra Skien til Moss, og den 30. september videre til Halden.

 

  1. Trondhjemske infanteribrigade mobiliserte Indherred landstormbataljon og

Trondhjemske landstormbataljon.

 

Kavaleribrigaden hadde som nevnt sine linjekorps inne til korpssamlinger.

Disse ble brakt opp til full styrke.

Kavaleribrigaden mobiliserte også Akershus landstormkavalerikorps, Oplandske landstormkavalerikorps og Trondhjemske landstormkavalerikorps.

 

Posisjonsartilleribataljonen mobiliserte ca 550 mann til batteristillingene ved Glomma, og festningsartilleriet mobiliserte bortimot full styrke til kyst og landfestningene.

 

Ingeniørvåpenet mobiliserte og fordelte Ingeniørkorpsets landstormsbataljon.

 

Svensk utvikling

 

I henhold til de svenske planene for årets militære øvelser skulle avdelingene gjennomføre sin rekruttopplæring i tidsrommet april – august, og repetisjonsøvelsene i september.

Det var således bare rekrutter i begynnelsen av sin opplæring som var inne til tjeneste da Norge ved 7. juni vedtaket erklærte sin uavhengighet fra Sverige.

På grunn av den spente og usikre situasjonen startet svenskene allerede 10. juni gjennomgang og justering av sine planer for oppmarsjen mot Norge, og 23 juni ble planene mangfoldiggjort. Samme dag ble det fremmet forslag om høyning av beredskapen ved sikring av fremføringsveiene mot grensen, og 17 juli ble satt som tidligste tidspunkt for 1. mobiliseringsdag.
Til sammen ble ca 1200 mann, alle rekrutter, plassert i bevoktningsoppdrag i denne perioden. Alle oppdragene var rent defensive, og en første beskyttelse av planlagte oppmarsjveier.

 

5 juli ble oppmarsjplanene mot grensen prøvet av representanter fra jernbanen. Dagen etter ble det gitt ordre om å etablere vakthold ved alle depoter som inneholdt våpen.

 

Da det 8 juli ble kjent at norske avdelinger som var inne til øvelse fikk forlenget sin tjeneste på ubestemt tid, ble det reist forslag om fremskynning av planlagte repetisjonsøvelser. Den svenske regjeringen godkjente imidlertid ikke dette.

Fra midten av august ble imidlertid beredskapen ved grensen øket, og utvidet fra å være sikring av kommunikasjonslinjer til forsvar av viktige punkter. Grenseområdene ble forsterket med mannskaper som allerede var inne til tjeneste, og styrken øket til ca 1800 mann.

30 august, dagen før Karlstad forhandlingene startet, rykket 50 000 svensker inn til ordinære repetisjonsøvelser, og rekruttene som var disponert i grensevakt ble etterhvert avløst og dimittert.

 

Svenskene mobiliserte ikke i 1905, men øket beredskapen på grensen mot Norge ved å omdisponere styrker som allerede var inne til ordinære repetisjonsøvelser.

Svenskene hadde allerede før de norske styrkene var på plass ca 5 000 mann ved grensen.

I tillegg var der 45 000 svenske soldater på ekserserplasser og i garnisoner.

Den norske mobiliseringen medførte ikke ytterligere innkalling av svenske styrker, men det gikk ut ordre om at avdelingene på grensen skulle bringes opp til full styrke i henhold til oppsetningsplanene, og at det skulle iverksettes feltarbeider.

De tiltak som var satt i gang av den svenske generalstaben var imidlertid den sikringen av arméfordelingenes oppmarsjområder som i henhold til angrepsplanen måtte gjennomføres før mobiliseringsordren gikk ut. Med en planlagt mobiliseringstid på 7 – 8 dager og en oppmarsjtid på ca 14 dager, ville et eventuelt angrep på Norge kunne settes inn ca 3 uker etter mobilisering. Dette ville meget sannsynlig gjort angrepet til et vinterfelttog som måtte gjennomføres under forhold som den svenske armeen verken var trenet eller utrustet for.

 

Konklusjon

 

Da Christian Michelsen førte Karlstadforhandlingene frem til oppløsning av Unionen i 1905 gjorde han ikke det basert på militær styrke. Men Norge hadde et Forsvar som ville ha stilt opp dersom Sverige ikke hadde imøtekommet vårt absolutte krav om fullstendig selvstendighet.

 

Den samlede styrken som ble gruppert mot Sverige var på ca. 16 500 mann, hvorav ca 4 500 allerede var inne til tjeneste før mobiliseringsordren gikk ut. Ca 13 000 mann var disponert på Østlandet og resten i Trøndelag. I tillegg kom festningsartilleriets bemanning av kystfestningene og avdelingene i Nord-Norge, totalt ca 23 000 mann fra Landforsvaret.

Med denne delvise mobiliseringen hadde Norge skaffet seg en fremskutt grensevakt som, om det skulle vise seg nødvendig, ville sikre en full mobilisering. Innkallingene stemmer også godt overens med den norske forsvarsplanen hvor det i første rekke var landstormen som skulle grupperes lengst fremme som dekningsavdelinger for festningene og sikring av mobiliseringen.

Dersom Sverige senere hadde gått til det skritt å mobilisere, ville Norge hatt tid til å få store deler av sine styrker på plass før en eventuell svensk innmarsj kunne finne sted.

For 2. Arméfordeling, som bl. a. bestod av avdelinger fra Vestlandet, ville tiden imidlertid blitt knapp.

 

Forsvarets bidrag til unionsoppløsningen i 1905 var at Armeen og Flåten skapte en terskel som svenskene måtte overskride dersom de med makt ville hindre Norges løsrivelse fra unionen. Svenskene hadde ved full mobilisering hatt kapasitet til å overskride denne terskelen, men det hadde blitt en kostbar overskridelse med et uforutsigbart resultat. Om enn underlegen i styrke, ville den norske Arméen vært tilstrekkelig i forsvars øyemed til å vinne tid, og påføre svenskene store tap. Nye forhandlinger kunne tvinge seg frem, og hindre at Sverige kunne stille resten av Europa overfor et fait accompli.

En forutsetning for at den norske arméen skulle lykkes i sine sinkende operasjoner på Østlandet, var at Marinen kunne hindre en svensk landgang som ville falle Glommalinjen i ryggen fra Oslofjorden.

Stemningen i Norge var et overveldende ønske om at unionen skulle oppløses, noe folkeavstemningen 13 august viste, og en uønsket militær konfrontasjon med Sverige ville vært støttet av et samlet folk. Samtidige beretninger forteller om god moral i avdelingene og entusiasme blant befolkningen.
Fra beretningene kan vi klippe:

 

Fra Jægerkorpsets hjemmarsj i Kristiania

«Til «Jægermarsjens» toner og under ustanselig begeistring fra den tettpakkede folkemengde gjennom alle gater, fra alle vinduer – marsjerte Norske Jægerkorps linjebataljon som gamle grenaderer med korpschefen og adjutanten til hest i spissen. Det var ganske enkelt et triumf tog»

 

Fra Telemarken linjebataljons hjemkomst til Skien

«Soldatene ble mottatt med stor begeistring av sivilbefolkningen, og marsjen til Graatenmoen artet seg som triumftog.»

 

I Sverige var holdningen at opprettholdelse av unionen ikke var verd en krig, men svenskene ville på den andre side ikke la seg true til å gi avkall på Norge. Dette ga grunnlaget for forhandlingene hvor det norske forsvaret var det viktigste spørsmålet det ble forhandlet om, nemlig kravet om at norske grensefestninger skulle rives, og at det skulle etableres en nøytral sone uten militære anlegg langs riksgrensen opp til 61. breddegrad.

Det norske forsvaret skapte i 1905 både en terskel mot angrep og et politisk forhandlingskort.

Utbyggingen av grensefestningene hadde svart til sin hensikt, og kunne nedlegges som pris for selvstendighet og fred.

 

Overenskomsten i Karlstad ble undertegnet 23 september, og 28. september ga Kommanderende General ordre om hjemsending av de fleste avdelingene. 9. oktober ble Karlstad forliket vedtatt, og 11 oktober kom ordre om hjemsendelse av alt innkalt personell ved Armeens avdelinger, samt overgang til fullt normale forhold i militær henseende.

Full operativ styrke basert på mobiliseringen 13 september hadde landforsvaret således bare i ca 10 dager.

Kommanderende General takket i skriv av 23 november for innsatsen under grensevakten:

 

«Avdelingen anmodes herved om å meddele de avdelinger der i år har vært innkalt til ekstraordinær tjeneste, Kommanderende Generals anerkjennelse for den rosverdige tjenestevillighet og det store federlandssinn der ble lagt for dagen ved det hurtige og fulltallige fremmøte, likesom også for den gode oppførsel der under omhandlede tjenestegjøring ble utvist.«

 

 

Kilde: V. Aabrek Landforsvaret 1905 – Tilbakeblikk etter 100 år