Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
27. november 2000.

UTVECKLANDET AV DET FINLÄNSKA FÖRSVARET UNDER BÖRJAN AV ÅR 2000
Ved CHEFEN FÖR HUVUDSTABEN
GENERALLÖJTNANT ILKKA HOLLO

 Ärade åhörare, bästa damer och herrar!

För det första önskar jag uttrycka min tacksamhet över att man har berett mig tillfälle att hålla detta anförande här vid Oslo Militär Samfund. Det är mig en ära att i en så här högtidlig omgivning få komma med några belysande uppgifter om det finländska försvarets framtidsutsikter och utveckling.                                                                                            X                   X

 

I den finländska regeringens redogörelse till riksdagen i mars 1997 beskrivs säkerhetsutvecklingen i Europa och Finlands försvar. I och med denna redogörelse sattes en betydande strukturomvandling igång inom det finländska försvaret. I redogörelsen framfördes att strukturomvandlingens framåtskridande skulle granskas nästa gång år 2001. Det är nu tid för denna granskning.

 

Jag skall i mitt framförande göra en översikt över försvarsmaktens utveckling under åren 2001-2008. Översikten baserar sig på av Huvudstaben uppgjorda kalkyler, utredningar och planer. Dessa hänför sig till ett mera omfattande av statsrådet dirigerat granskningsarbete, som väntas bli färdigt under inkommande sommar.

 

 

Redogörelsen från år 1997 var den första försvarsutredningen i Finland, vilken tidsmässigt anpassades till såväl riksdagens som regeringens tidtabell. Dessutom förlades den till tidpunkten för den statliga förvaltningens offentliga planeringstidsschema. I Finland ordnas riksdagsval vart fjärde år. Statsrådet planerar utgiftsramarna för alla förvaltningsgrenar på fyra års sikt.

 

Inom ramen för denna period kan man på ett ändamålsenligt sätt placera långsiktsplaneringen vid försvarsmakten. Försvarsmaktens långsiktsplan som godkänts detta år har som utgångspunkt haft regogörelsen från 1997. Dessutom har denna långsiktsplan utgjort en grund för forskning och utredningar inför den justering (granskning) som äger rum år 2001.

 

Detsamma kan upprepas mellan åren 2001 och 2005. I och med att regeringens program binds vid den av riksdagen godkända redogörelsen, såsom man i programmet för statsminister Paavo Lipponens andra regering har konstaterat, finns det förutsättningar för ett långsiktigt och planmässigt utvecklande av försvarsmakten.

 

Enligt redogörelsen av år 1997 bör man vid granskningen 2001:

 

  • redogöra för de inom det finländska säkerhetspolitiska läget skedda förändringarna, speciellt utvecklingen av krishanteringen inom Europeiska unionen, samt precisera inverkningen av förändringarna genom att jämföra dem med de i redogörelsen från 1997 uppställda prestationskraven
  • precisera de till försvarsmakten givna prestationskraven och förändringarna i verksamhetsförutsättningarna samt göra en uppskattning av de verkningar som dessa förändringar har på utvecklandet av försvarsmakten
  • klargöra hur strukturförändringen har realiserats hittills, samt framföra eventuella nya linjedragningar för strukturförändring, samt
  • vid behov framlägga justeringar i den försvarspolitiska linjedragningen, finansieringen samt i försvarsmaktens utvecklingsprogram.

Jag ger först en kort översikt över vår säkerhetspolitiska miljö och de grundläggande värdena för det finländska militära försvaret.

 

Under det senaste årtiondet har det skett betydande förändringar inom det säkerhetspolitiska läget i Europa. Speciellt Mellaneuropa har genomgått en stor förändring. På internationellt plan har man i Europa startat krishanteringsoperationer för att trygga de mänskliga grundrättigheterna. Denna utveckling har återspeglats i form av betydande omvälvningar inom många länders försvarsmakter.

 

Det är svårt att specificera någon speciell tidpunkt, som kunde ses som ett slut på detta omfattande brytningsskede. Ingen kan ens ana sig till hur detta årtionde kommer att gestalta sig. Inom den mångsidiga omvälvnings-processen bör man kunna finna de riktiga rättesnörena även för det framtida utvecklandet av det finländska försvaret.

 

Verkningarna av de militära förändringarna inom det europeiska säkerhetspolitiska läget har märkts i olika styrka runtom i Europa. De militära grundfaktornerna inom våra närområden som inverkar på det finländska försvaret har inte i nämnvärd grad förändrats. Östersjöområdets strategiska betydelse har ökat, också inom Finlands närområden. Inom vår säkerhetspolitiska miljö finns alltjämt osäkerhetsfaktorer, varför Finland genom en långsiktig utveckling av sitt militära försvar för sin del kan bidra till att minska uppkomsten av hot mot säkerheten och av kriser.

 

I enlighet med statsrådets redogörelse av år 1997 är de centrala principerna inom Finlands militära försvar alltjämt militär alliansfrihet, en trovärdig nationell försvarsförmåga, ett hela riket omfattande försvar, allmän värnplikt och de i lag för försvarsmkaten stadgade uppgifterna.

 

Ett flertal enkäter som gjorts under de senaste åren har visat att försvarsmakten bland folket uppfattas som en av de högst värderade institutionerna – så speciellt bland ungdomarna. Stabiliteten inom försvarsmaktens verksamhet, trots alla samhälleliga omvälvningar, är en bidragande faktor till att höja uppskattningen. Planeringen av det militära försvaret kan och får ej vara kortsiktig, ryckig eller trångsynt.

 

Under tiden för det kalla kriget var försvarsmakten i första hand tvungen att inrikta sig på att kunna verka inom en konstellation av omfattande allmän-europeisk kris.
Alltsedan början av 1997 har den huvudsakliga målsättningen för strukturförändringen inom det finländska militära försvaret varit att anpassa försvarssystemet till den förändrade säkerhetsmiljön.                                                                                X  X         X

 

 

De moderna vapenmakterna reagerar snabbt och selektivt, samt befinner sig i ständig beredskap att med kort varsel kunna agera med tillbudsstående trupper och system. Under 1980 och -90 -talet kunde inte vår försvarsmakt uppvisa en dylik, trovärdig och förebyggande försvarsberedskap.

 

Förändringarna i säkerhetsstrukturen inom vår närmiljö inverkar på våra egna beslut. Även om den Europeiska unionens roll som befrämjare av en allmän-

europeisk stabilitet blir allt mer betydande, kan man ändå inte inom en nära framtid skönja en situation, där Unionen skulle agera som garant för den europeiska säkerheten. Därför är en trovärdig, nationell finländsk försvarsförmåga alltjämt en faktor som stärker den allmänna stabiliteten.

 

Historien visar att nästan allt är möjligt, även en förnuftsvidrig situationsutveckling. Därför bör man vid granskningen av den säkerhetspolitiska miljön inkludera olika scenarier och riskkalkyler. På basis av säkerhetssituationen, utvärderingen av olika kriser samt på basis av uppskattningar på lång sikt är de mest sannolika kris- och hotmodellerna, och sålunda också de som i första hand dirigerar försvarsplaneringen (de som vi ser på bilden här):

 

  1. en kris inom ett närområde, som kan ha återverkningar på Finland eller en så kallad spegelkris
  2. politisk, ekonomisk och militär påtryckning, som kan åtföljas av militärt hot samt begränsad användning av militär styrka
  3. strategiskt angrepp ämnat att överrumpla och tvinga rikets ledning till önskade lösningar genom att lamslå de för samhället livsviktiga funktionerna samt försvarssystemet samt
  4. storskalig offensiv, vars mål är att erövra strategiskt viktiga områden eller utnyttja Finlands territorium mot tredje part.

 

Det är svårt att göra upp någon heltäckande modell för uppkomsten avpegelkris. Territoriella tvister, gränstvister, etniska band, stora skillnader i levnadsstandarden, försämrade inkomstmöjligheter samt många andra bakgrundsfaktorer kan tillspetsas för att sedan utmynna i en kris.

 

Nuförtiden utgör också den utbredda användningen av informationskrigföring ett hot. Dessa hot berör hela samhället och därför bör försvarsmakten kunna stöda de övriga myndigheterna.

 

Under de närmaste åren kommer hotbilden av ett strategiskt angrepp att ställa de största kraven på utvecklandet av försvaret. Vid utvecklandet av försvarsberedskapen och prestationsförmågan fokuserar man därför just på ett trovärdigt förebyggande av ett strategiskt angrepp och en trovärdig avvärjningsförmåga. En dylik försvarsberedskap är tillräckligt effektiv även med tanke på lindrigare kris- och hotsituationer.

 

Inom det finländska militära försvaret måste man dock beakta det mest krävande möjliga alternativet – avvärjandet av en storskalig offensiv.
I samband med omstruktureringen har man påbörjat processen med att uppdatera systemet för ett riksomfattande försvar. Trupper utrustade med föråldrad materiel har uteslutits ur planerna. Den totala styrkan för kristida trupper minskas från 540 000 soldater till 430 000. På detta sätt föryngras styrkorna att motsvara de krav som dagens krigföring ställer.

 

Finland hör till de största länderna i Europa vad arealen beträffar, men med tanke på folkmängden är vi ett av de minsta. Ett heltäckande territoriellt försvar fordrar också i framtiden en relativt stor truppnumerär och detta system kan upprätthållas endast på basis av en allmän värnplikt. Just därför baserar sig vårt trovärdiga nationella försvar på en allmän värnplikt och ett territoriellt försvarssystem. Det finns inga andra alternativ för oss finländare. Över 80 % av den finländska manliga befolkningen fullgör sin värnplikt. Också kvinnorna har mer och mer gått in för att frivilligt fullgöra militärtjänst. Ett system med valbar (selektiv) värnplikt passar inte in på våra förhållanden.

Beväringstjänsten är av speciell betydelse för upprätthållandet av vår försvarsvilja. Den är också i vidare bemärkelse viktig som en faktor inom utbildningen och så har den en samhällelig betydelse i den meningen att den bidrar till att skapa mera jämliket. Försvarandet av Finland upplevs som en för hela det finska folket gemensam sak.

 

 

Jag skall i det följande beskriva startandet av och framtidsutsikterna för omstruktureringsarbetet inom den finländska försvarsmakten. Försvarsmakten står just nu i beråd att genomföra den mest omfattande omstruktureringen på många årtionden. Omstruktureringen av det militära försvaret påbörjades i enlighet med statsrådets redogörelse till riksdagen 1997. Med tanke på utvecklingen av säkerhetsmiljön har den en såväl nationell som internationell dimension.

 

En central målsättning inom den omstrukturering som beskrivs i redogörelsen 1997 är att utveckla försvarssystemets beredskap och reaktionsförmåga så att man fram till år 2005 skapar en trovärdig avvärjningsförmåga mot ett strategiskt angrepp. Dessutom skulle man utveckla beredskap att delta i internationella krishanteringsuppdrag och upprätthålla en försvarsberedskap mot en storskalig offensiv som i huvudsak motsvarar 1997 års nivå.

 

För uppnåendet av målsättningen har man förflyttat tyngdpunkten för försvarsmaktens resurser från utvecklandet av avvärjningsberedskapen mot en storskalig offensiv till förebyggandet och stärkandet av avvärjningsförmågan mot ett strategiskt angrepp. Detta har medfört att man allt mer börjat fästa uppmärksamheten vid kvalitet och teknisk nivå. Omstruktureringen av försvarssystemet har i omfattande grad berört försvarsmaktens organisation, funktionella och materiella beredskap samt utbildning och personal.

 

Under omstruktureringens första skede har man förnyat beväringarnas tjänstgöringssystem och utbildningsorganisationen. Dessutom har ledarkedjorna förkortats, förvaltningssystemet rationaliserats och man har skapat förutsättningar för genomförandet av materiella projekt som strävar till att förbättra beredskapen och reaktionsförmågan.

 

Bland den avlönade personalen har 1820 personer överflyttats i nya uppgifter. Av dessa har 550 bytt tjänstgöringsort. Försvarsmakten har överlåtit över 100 000 kvadratmeter verksamhetsutrymmen, över 2000 hektar garnisonsområden och 12 öar inom kustområdet. Två truppförband och nio truppenheter har antingen dragits in eller flyttats till annan ort. Dessa förändringar är ovanligt drastiska med tanke på vår statsförvaltning.

 

Det är ingalunda oproblematiskt att genomföra en så vittomfattande omstrukturering. Realiserandet av förändringarna kräver speciellt i begynnelseskedet stora resurser. Ändå har man gjort avkall på de i redogörelsen föreslagna finansieringsförslagen och dragit in på försvarsmaktens anslag. För att lösa denna ekvation har man varit tvungen att göra viktiga och till och med svåra val. Användningen av resurserna har under åren 1998-2000 fokuserats på att trygga funktionsdugligheten av det nya bevärings-utbildningssystemet samt på utvecklandet av den internationella krishanteringsförmågan.

 

 

Man fortsätter med omstruktureringen längs den i statsrådets redogörelse 1997 utstakade vägen. Försvarsförmågan fokoseras på att kunna svara på snabbt uppkommande hot.

 

De mest centrala målsättningarna inom utvecklandet av det finländska försvaret och den militära krishanteringen är förebyggandet och avvärjandet av ett strategiskt anfall, en samarbetsförmåga inom målsättningen för den europeiska krishanterings-verksamheten som motsvarar allmäneuropeisk nivå, ett försvarssystem som motsvarar försvarsbehoven samt en balansering av försvarsmaktens uppgifter och resurser.

 

På basis av det ovan framförda ligger tyngdpunkten för utvecklandet av vårt försvarssystem under åren 2001 – 2008 på följande faktorer:

  • behärskandet av säkerhetssituationen och en förutseende
  • försvarsplanering
  • arméns, marinens och flygvapnets beredskapsbrigader
  • en kompatibel militär krishanteringsförmåga och
  • ett militärekonomiskt system inom informationssamhället
  • och tryggandet av funktionsdugligheten.

 

Upprätthållandet av ett försvar som förmår förebygga kriser och hot och ett höjande av försvarsberedskapen förutsätter att man erhåller tillräckligt med uppgifter och i rätt tid om säkerhetsmiljön. Det ställs allt högre krav på beredskapen och prestandan inom underrättelse-, övervaknings- och ledningssystemen med tanke påi förhand för att man skall kunna utnyttja de samhälleliga resurserna vid förebyggandet och avvärjandet av en storskalig offensiv.

 

För att administrera säkerhetssituationen utvecklas försvarsforskningen, planernigssystemet vid försvarsmakten och funktionsmodellerna för projektplanering. Deltagandet i internationellt samarbete ger större möjligheter till ett förutseende beslutsfattande, men förutsätter samtidigt ett utbyte av viktiga uppgifter om säkerhetssituationen.

 

Inom den pågående omstruktureringen vid försvarsmakten är det fråga om ett viktigt och långt fram i tiden verkande säkerhetspolitiskt beslut. Den statliga ekonomiska förvaltningen har satt upp strikta ramar för realiserandet av reformerna, vilket har ökat trycket på försvarsmakten och dess personal.
Enligt redogörelsen från 1997 bör man på nytt ta upp försvarsanslagen för övervägande allteftersom reformerna framskrider och statsfinanserna förbättras. Det återstår att se huruvida detta kommer att inverka på försvarsanslagen under de närmaste åren. I alla händelser är balanserandet av försvarsanslagen att motsvara försvarsmaktens uppgifter en av de mest centrala utmaningarna vid granskningen (kontrollpunkten) för år 2001. Detta krav på balansgång mellan försvarsmaktens uppgifter och resurser består även i framtiden.

 

X                   X  X

Tyngpunkten för utvecklandet av försvarsmaktens krigstida trupper kvarstår inom armén. Genom att utveckla den materiella beredskapen och utbildningen inom inom arméns, marinens och flygvapnets beredskapsbrigader förbättrar man försvarets förebyggande förmåga och reaktionsberedskap. Beredskapsbrigadernas prestationsförmåga höjs till att motsvara den tekniska utvecklingen och kraven inom säkerhetsmiljön med iakttagande också av de krav på kompatibilitet som ställs av den europeiska krishanteringen. Det territoriella försvarssystemet och förebyggandet och avvärjningsförmågan mot en storskalig offensiv upprätthålls på en nivå som skall svara mot de krav som säkerhetsmiljön ställer och som motsvarar nationens tillbudsstående resurser.

 

Under omstruktureringens andra skede – fram till år 2005 – utvecklas försvarsmaktens materiella beredskap till att motsvara de i redogörelsen uppställda målen. Man betonar kvalitet och teknisk nivå på bekostnaden av kvantiteten. Man fokuserar på arméns beredskapsbrigader och transport-helikoptersystemet samt på försvarsmaktens integrerade underrättelse-, övervaknings- och ledningssystem. Speciellt vad transporthelikopterprojektet anbelangar, väntar man sig fortfarande fördelaktiga lösningar för alla deltagarländer.

 

Marinens och flygvapnets prestationsförmåga uppdateras att motsvara den tekniska utvecklingen. Samtidigt fortsätter man med utvecklandet av personal- och infrastrukturen. Man strävar efter att återgå till ett system med repetitionsövningar som skulle motsvara de krav på beredskap och prestanda som fordras av trupperna och då har man som målsättning att 35 000 reservister årligen borde kallas till reservövningar.

 

 

Utvecklandet av det internationella säkerhetssamarbetet baserar sig på såväl behov som möjligheter. Närvaro av hot om kriser och krig har trappat upp utvecklingen av ett europeiskt krishanternigssamarbete. Det ligger i Finlands intresse att delta i detta samarbete såväl ur säkerhets- som försvarspolitisk synvinkel. Kväsandet av kriser och uppdämning av följdverkningarna är en uppgift där kriserna uppkommer och verkar – man kan inte hålla sig undan och blott visa empati.

 

Det internationella militära samarbetet är en del av Finlands säkerhetspolitik. Deltagandet i internationella krishanteringsoperationer stöder utvecklandet av Finlands egna försvarsberedskap och förstärker den internationella militära samarbetsförmågan. En nationell försvarsförmåga som motsvarar säkerhetsmiljön är en förutsättning och ett stöd för Finlands militära alliansfrihet.

 

 

 

Deltagandet i SFOR- och KFOR-operationerna bidrar till att förbättra kunnandet inom försvarsmakten. Trupperna i Bosnien och Kosovo har krävande uppgifter som också utgör en del av vårt nationella försvar. De trupper som utbildats inom krisområdena representerar till sitt kunnande och sin beredskap det bästa inom försvarsmakten.

 

Efter redogörelsen 1997 har försvarsmaktens lagstadgade uppgifter granskats i avseende till lagen om fredsbevarande. I enlighet med den lag som trädde i kraft i slutet av år 2000 ansvarar försvarsministeriet för den fredsbevarande politiken, skaffar de resurser som behövs för verksamheten och ger försvarsmakten i uppgift att uföra de uppdrag som operationerna kräver. I enlighet med den nya lagen ansvarar försvarsmakten från och med början av nästa år för upprätthållandet av beredskapssystemet i anslutning till den fredsbevarande verksamheten, det nationella operativa ledandet och den allmänna administrationen av verksamheten.

 

Tyngdpunkten för den militära krishanteringen ligger på utvecklandet av krishanteringsförmågan inom Europeiska unionen (EU). Finlands verksamhet har anpassats till EU:s målsättningar att uppnå en militär krishanteringsförmåga före år 2003. EU:s självständiga krishanteringsförmåga förutsätter en effektiv planerings- och beslutsfattningskapacitet.

 

På de staber och trupper som ställs till EU:s förfogande ställs realistiska prestationskrav. De täcker alla EU:s så kallade Petersberg-uppgifter, vilka är räddningstjänstverksamhet, humanitära operationer, fredsbevarande uppdrag och de uppgifter som förutsätts av stridstrupper vid krishantering, inklusive demobilisering.

 

På EU:s kommande staber och trupper ställs realistiska prestationskrav. De omfattar alla EU:s så kallade Petersberg-uppdrag, vilka är räddningstjänst, humanitära operationer, fredsbevarande verksamhet och stridstruppers krishanteringsuppgifter, inklusive demobilisering. Uppdragen förutsätter att Finland kan erbjuda EU alternativa truppenheter.

 

Genom att delta i EU:s militära planeringsprocess kan Finland på möjligast effektivt sätt påverka beslutsfattandet till vår fördel. Utvecklandet av den militära och den civila krishanteringsförmågan koordineras. EU:s utrikes- och säkerhetspolitiska målsättningar anger riktlinjerna för deltagandets och samarbetets utveckling. Finland bereder sig att enligt separat beslut ställa sammanlagt 1500 man till förfogande för EU:s krishanteringsoperationer.

 

Det centrala redskapet i utvecklandet av en nordisk krishanteringsförmåga är NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangements for Military Peace Support). Den viktigaste målsättningen är att kunna bilda samnordiska trupper för kris-

hanteringsoperationer ledda av FN, EU och Nato.

 

Det nordiska samarbetet och Natos Partnerskap för Fred-program erbjuder internationella utbildnings- och övningsmöjligheter. I enlighet med våra nationella intressen koncentreras truppernas övningsdeltagande till våra närområden. Personalen utbildas på stabsövningar och kurser i samma utsträckning som tidigare. Utvecklandet av krishanteringen inom EU torde öka försvarssamarbetet med medlemsstaternas även då det gäller utbildning. De gemensamma övningarna med de övriga nordiska länderna ökar och görs mer mångsidiga.

 

Vår inhemska försvarsindustri genomgår just nu en omstrukturering och eftersöker internationellt samarbete. En modern och kunnig försvarsindustri utgör en väsentlig del av försvarsberedskapen. Ju konkurrenskraftigare den finländska industrin är på den internationella marknaden, desto säkrare är den logistiska grunden för vårt eget försvar.

 

Ärade åhörare

 

Omstruktureringen av försvarsmakten har inletts i enlighet med de riktlinjer som fastställts i 1997 års redogörelse. Under åren 1997-2000 har det genomförts en serie ansenliga reformer, som har skapat förutsättningar för att utvecklandet av försvarsmaktens prestationsförmåga så att den motsvarar de krav som fastställts.

 

Det är i rättan tid vi börjat ominrikta utvecklingsarbetet från kvantitet till kvalitet. De pågående, storskaliga strukturella reformerna inom försvaret och uppföljandet av dessa bör slutföras inom sju till åtta år. Den kontrollpunktsmetod som framställs i Statsrådets år 1997 givna redogörelse motsvarar väl försvarssystemets utvecklingsbehov och -möjligheter.

 

Säkerhetsomgivningens utveckling och de i Europa genomförda försvarspolitiska lösningarna har visat att våra linjedragningar från år 1997 beträffande grunderna för utvecklandet av försvaret är de rätta samt tidsmässigt motiverade. Omstruktureringen skapar förutsättningar för att producera den beredskap, reaktionsförmåga och flexibla användbarhet som krävs av vår försvarsförmåga.

 

Finland upprätthåller ett trovärdigt försvar som samtidigt stöder hela det nordiska områdets stabilitet. Finlands försvarslösning omfattar försvar av hela landet. Dess viktigaste förutsättning är allmän värnplikt. Ett land som befinner sig i gränszonen mellan öst och väst kan inte förebygga en krissituation genom att ställa sin tillit till en till antalat begränsad yrkesarmé som saknar reserver. Av denna orsak utbildar vi i praktiken nästan hela den manliga åldersklassen och nuförtiden även frivilliga kvinnor för olika krishanteringsuppgifter.

 

I ljuset av senaste tids säkerhets- och försvarspolitiska utveckling bör Finland fortsätta omstruktureringen av försvarsmakten och uppfylla de ökade kraven på stärkt krishanteringsförmåga. Dessa målsättningar stöder varandra bättre än tidigare. Finland har förbundit sig att utveckla krishanteringsförmågan inom den Europeiska unionen och deltar däri jämspelt och maximalt. Intensifierandet av EU:s och Natos samarbete, som utgör grunden för unionens krishanteringsförmåga, främjar samtidigt Finlands samarbete med Nato. De nordiska ländernas traditionellt nära och öppna förhållanden skapar hållbara grunder för gynnandet av detta samarbete även i framtiden.

Tack.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
20. november 2000

Ved Nils Holme, Administrerende direktør Forsvarets forskningsinstitutt

PROBLEMSTILLINGER I NORDOMRÅDENE

Foredrag i Oslo Militære Samfund 20. november 2000

 

1     Innledning

Den sikkerhetspolitiske debatt preges av en spenning mellom to syn: Noen ser landets sikkerhetspolitiske og militære utfordringer i første rekke knyttet til de langsiktige utfordringene i vårt eget land- og sjøområde, og i nærområdene til disse. Andre er mest opptatte av at vi må yte vårt bidrag til at konflikter i fjernere områder ikke utvikler seg på en slik måte at de truer oss eller våre interesser. Beslektet med dette syn høres også en oppfatning av at den respekt og anseelse som internasjonal politisk synlighet og militær deltagelse i internasjonale operasjoner kan gi, vil styrke vår posisjon i utfordringer vi selv måtte komme til å stå overfor.

 

Den praktiske konsekvensen for de aktuelle valg i forsvarsplanleggingen av spenningen mellom disse hovedsyn skal ikke overdrives. For det første er det for de fleste ikke et spørsmål om et enten-eller, men et både-og, om en med ulik hovedprioritering. Viktigere er det allikevel i praksis at handlefriheten i forsvarsplanleggingen er så liten at opppgaveprioriteringen faktisk ikke spiller så stor rolle som man kanskje skulle tro. Årsaken til det er at de økonomiske rammene vi nå må basere oss på, i alle fall bare rekker til å ivareta de mest grunnleggende militære funksjoner, og selv disse på et minimumsnivå. Den moderniserte men sterkt reduserte styrkestrukturen som Forsvarssjefen har foreslått gjennom Forsvarsstudien 2000 vil i imidlertid være egnet både for hjemlige oppdrag, og for deltagelse i internasjonale operasjoner. Strukturforslaget kunne neppe sett meget annerledes ut uansett prioriteringer, om man ikke skulle legge svært radikalt nye sikkerhetspolitiske forutsetninger til grunn, som f eks at våre nasjonale forsvarsoppgaver i sin helhet skulle søkes ivaretatt gjennom NATO.

 

En annen sak er at det løpende omfanget av operasjonene i utlandet vil være en viktig størrelse i de samlede driftsutgiftene. Ettersom det er rimelig å anta at det nåværende budsjettmessige skille mellom tilleggskostnader i utlandet og forsvarsbudsjettet for øvrig vil viskes ut over tid, vil omfanget av utenlandsoperasjonene etter hvert få betydning for den samlede forsvarsstrukturens størrelse. Disse betraktninger skal ikke forfølges her, vi skal bare konstatere at under de budsjettforutsetningene som er lagt til grunn vil de forslag til forsvarsstruktur som nå bearbeides for en langtidsproposisjon ikke påvirkes radikalt av avveiningen mellom oppgaver hjemme og ute.

 

Når jeg i dette foredraget tar opp problemstillinger i Nordområdene, er det således ikke for å gi et innlegg i den aktuelle debatten om Forsvarets fremtidige struktur og lokalisering. Det er min hensikt å drøfte våre nasjonale interesser og utfordringer i et langsiktig og strategisk perspektiv, og gi et syn på hvordan vår sikkerhetspolitikk bør innrettes i dette perspektivet. Fremstillingen har fire deler: Forvaltningen av Svalbardområdet, næringsinteressene og miljøutfordringene i Nordområdene, og militære problemstillinger. Til slutt skal jeg gi en sammenfattende vurdering.

 

2     Svalbard-området

Svalbardtraktaten som ble undertegnet i 1920 og trådte i kraft i 1925 omfatter alt landområde mellom 74° og 81° nordlig bredde og 10° og 35° østlig lengde, med teritorialfarvann ut til fire nautiske mil av land. I dette området er norsk suverenitet alminnelig anerkjent.

Basert på Svalbardtraktaten er området i Svalbardloven av 1925 definert som en del av Kongeriket Norge. Området administreres under norsk lov på en slik måte at traktatens bestemmelser overholdes.

 

Svalbardtraktaten fastsetter to gunnleggende prinsipper: For det første har alle signatarlandenes borgere lik og uhindret adgang til området og til å drive næringsvirksomhet der. For det andre er det ikke adgang til å utnytte området

«i krigsøiemed». Norske myndigheter har adgang til å stille vilkår for virksomhet på Svalbard, dog slik at signatarlandenes borgere behandles likt og uten fortrinn for nordmenn. Interessant nok fastsette traktaten spesielt Norges rett til å treffe passende forholdsregler for å sikre bevarelse – og om nødvendig gjenopprettelse – dyre- og plantelivet i traktatområdet. Formodentlig er dette et av de første tilfeller hvor økologiske hensyn er tatt inn i en internasjonal traktat.

 

Det er i dag bosetning på 5 steder: Den ”norske” bosetningen i Longyearbyen, Ny Ålesund og Svea med til sammen 1500 personer viser en svak økning, den russiske i Barentsburg på 1100 er blitt redusert til det halve i løpet av 90-årene, og den polske forskningsstasjonen i Hornsund har en stabil bosetning på ca 10 personer. Foruten forvaltning, administrasjon og forskjellig offentlig og privat tjenesteyting som utgjør den klart største sysselsettingen, knytter bosetningen seg til virksomhet på tre felt:

  • Kullgruvedrift:
  • Forskning og undervisning
  • Drift av jordstasjoner for satellitter

 

Kullgruvedriften har som kjent vært den tradisjonelt dominerende næringsinteressen på Svalbard gjennom over et hundre år. Næringen har opplevet perioder med oppgang og nedgang, og med forskjellige interessenter fra flere land. For tiden er det bare gruvedrift på to steder, Store Norske driver Svea gruve, og russerne driver i Barentsburg. I løpet av 1990-årene har den russiske produksjonen sunket fra 400 000 tonn til 250 000 tonn mens den norske produksjonen har hatt en liten stigning fra snaut 300 000 tonn til
350 000 tonn. I penger er den norske produksjonen verd ca 115 mill kr, med en sysselsetning på ca 200 personer. Gruvedriften sto sentralt ved inngåelsen av Svalbard-traktaten, og virksomheten er regulert gjennom meget detaljert bestemmelser i Bergverksordningen som er bilag til traktaten. Den videre utviklingen er vanskelig å spå, men forvaltningsmessig synes ikke gruvedriften å by på formelle problemer som ikke kan håndteres med grunnlag i Bergverksordningen. At den løpende administrasjon kan by på praktiske og prinsipielle avveininger skal jeg komme tilbake til.

 

Forskning og undervisning er sammen med reiseliv vekstnæringene på Svalbard, betinget av allsidig arktisk natur, lett tilgjengelighet og etter hvert meget god infrastruktur. Det eksotiske har nok også sin egen tiltrekning, skatteforholdene likeså. Anslagsvis er 100 personer engasjert til enhver tid, om enn mange for kortere perioder. Forskningen innen den øvre atmosfæres fysikk reiser en spesiell forvaltningsmessig problemstilling. Bakgrunnen for forskningen er en betydelig interesse for studiet av fenomener som knytter seg til den såkalte nordlyssonen. Partikkelstråling fra Solen samles og ledes inn mot Jorden i et belte rundt de magnetiske polene. I denne sonen inntreffer en rekke fysiske og kjemiske prosesser i forskjellige høydesjikt. Ulike typer nordlys er synlige biprodukter så å si av disse prosessene. Studiet av prosessene er viktige i den grunnleggende fysikk. I de senere år han forskningen fått økende interesse fordi energiomsetningen i den øvre atmosfære, selv om den bare utgjør en forsvinnende andel av den samlede energiomsetning i atmosfæren, antas å spille en viktig rolle for klimautviklingen. Forskningen foregår dels med bakkebaserte instrumenter, og dels med forskningsraketter som skyter instrumentlaster opp i 100-200km høyde for å foreta
«på-stedet-målinger» langs banen på opp og nedtur. Så kommer poenget: Svalbard er det eneste lett tilgjengelige sted på jorden hvor nordlyssonen kan iakttas nordfra. Det her betydelig internasjonal vitenskapelig interesse å skyte instrumentlaster med raketter gjennom sonen, sørover fra Svalbard. Norske myndigheter har derfor iverksatt bestemmelser som åpner for oppskytingen av forskningsraketter fra Svalbard, og samtidig på en kontrollerbar måte nekte utbyggingen av rakettbaser som eventuelt også kunne tjene militære formål.

Hovedtrekkene i bestemmelsene er at oppskytning bare kan skje fra ett sted, Ny Ålesund. Oppskyting kan gjennomføres av hvem som helst som måtte ønske det, men det kreves at oppskytingen skjer ved hjelp av mobilt eller transportabelt utstyr som fysisk må fjernes inne visse frister etter skyteprogrammet, og før et nytt skyteprogram iverksettes. Planene for skyteprogrammet må forelegges for godkjennelse på forhånd og gjennomføringen kontrolleres av norske myndigheter. Det er hittil gjennomført to internasjonalt finansierte skyteprogrammer og et tredje er under forberedelse.

 

Drift av jordstasjoner for satellitter fra Svalbard har også sin bakgrunn i at Longyearbyen er det nordligste sted i verden med lett tilgjengelighet og god infrastruktur. Forholdet er at det for en rekke satellittanvendelser – og spesielt fjernmåling i en eller annen form – er gunstig å operere satellittene i såkalte polare baner, dvs baner i et tilnærmet nord-syd plan som da får sitt geografisk høyeste punkt nær nordpolen. En jordstasjon på Svalbard vil ha antennedekning slik at den kan opprette kontakt med en satellitt i polar bane ved hvert omløp, dvs hver gang satellitten passerer polområdet. Lenger syd vil satellitten være utenfor rekkevidde i visse perioder, og i lengere perioder jo lengere syd man kommer. Følgelig kreves det flere jordstasjoner på sydligere breddegrader for å gi samme adgang til satellitten for nedlesning av data og oppsending av kontrollsignaler som den man har fra en enkelt stasjon plassert på Svalbard. Erkjennelsen av fordelene ved å etablere jordstasjoner for satellitter på Svalbard nødvendiggjorde imidlertid en myndighetsmessig regulering. På den ene side må drift av sivil og eventuelt kommersiell jordstasjon forstås som en virksomhet enhver etter traktatens bestemmelser har rett til å utøve. På den annen side kan jordstasjonen ikke innrettes som et anlegg som betjener satellitter spesielt for militære formål. For å hindre det siste er det innført bestemmelser som pålegger operatøren av jordstasjon å oppgi stasjonens detaljerte funksjoner, samt plikt til å foreta visse automatiske registreringer for kontrollformål. Kontrollregimet ivaretas av Sysselmannen. Det er siden 1997 bygget to satellittantenner på Platåberget ved Longyearbyen, som betjener tre kunde-organisasjoner, ESA, NASA og Lockheed-Martin. Alt tyder på at virksomheten vil bli videre utbygget i en rask takt.

 

Problemstillingene rundt forskningsrakettene og jordstasjonene er eksempler på at utviklingen stiller nye krav til forvaltningen av Traktatområdet, og at vi har lykkes i å utvikle forvaltningsregimet i takt med utviklingen. På et overordnet plan ligger det en mer krevende utfordring i den løpende avklaring av hvilke lover og bestemmelser som skal gjøres gjeldende for Svalbard. I Svalbardloven av 1925 heter det: ”Norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard, når ikke annet er fastsatt. Andre lovbestemmelser gjelder ikke for Svalbard, uten når det særskilt er fastsatt.” Det må kunne sies at det gjennom årene ikke alltid har vært like meget oppmerksomhet omkring hvorvidt lover og bestemmelser burde gjøres gjeldende for Svalbard, med det resultat at i alle fall kunngjøringen i visse tilfeller har vært mangelfull. Det er uheldig når avklaringen av om en lov eller bestemmelse faktisk gjelder for Svalbard i noen tilfeller ligger på det juridiske fagplan ved at avklaringen forutsetter en analyse av forarbeidene. Det formelle kan det ryddes opp i, men mer komplisert er det å avgjøre i detaljene hvilke lover og bestemmelser som bør gjelde. Utviklingen av spesielt Longyearbyen fra en isolert ”company town” til et moderne bysamfunn stiller økede krav til omfanget av lover og bestemmelser. På den andre siden må spesielt lover gjelde alle, også øvrige lands bosetninger. Her vil det være vanskelige grenseoppganger både mht rimelighet i intensjon og i mulighet for håndhevelse. Det hersker imidlertid ikke tvil om at saksområdet krever både konstant oppmerksomhet og stor klokskap dersom vi skal unngå å komme på etterskudd i en rask utvikling, og samtidig opprettholde internasjonal respekt for en tidsmessig forvaltning.

 

3     Norske næringsinteresser i Nordområdene

Disse interessene knytter seg primært til fiske og til olje- og gassforekomster offshore.

 

Fiske. For de såkalte felles, vandrende bestandene av torsk, hyse og lodde føres det årlige bilaterale forhandlinger om fastsettelse av totalkvoter samlet for norske farvann nord for 62º N og Barentshavet, i denne sammenheng definert som alt hav og så langt nord og øst som det er praktisk mulig å seile. Den totale kvoten deles i like deler mellom Norge og Russland, som hver igjen avgir like men mindre deler, typisk ca en fjerdedel til tredjeland.

Tildelingen av lisenser mot disse kvotene skjer på basis av såkalte historiske rettigheter. Tradisjonelt har Norge tildelt sin del av tredjelandskvoten til EU-land, mens Russland har gitt sin del til fartøyer fra Færøyene. Bortsett fra at fastsettelsen av totalkvotenes størrelse preges av den internasjonalt vanlige uenigheten mellom havforskere og fiskeriinteresser om hva som er forsvarlig kvotestørrelse, synes den etablerte praksis for kvotefordeling for felles, vandrende bestander å være stort sett internasjonalt akseptert. Det er dog bekymringsfullt at de nylig avsluttede forhandlingene mellom Norge og Russland fastsetter kvoter for tre år fremover som for torsk ligger 50% høyere enn havforskernes tilrådning. Tiden vil vise om den felles norsk-russiske ressursforvaltningen holder faglige mål. Dersom de regulerte bestandene går tilbake som følge av overbeskatning, må vi regne med at det vil svekke vår posisjon som ressursforvaltere i forhold til tredjeland.

 

Når det gjelder håndhevelsen er situasjonen mer komplisert. I utgangspunktet forestår Norge og Russland håndhevelse av kvoter, minstestørrelse for fisk og reguleringen av fiske på andre bestander enn de nevnte felles, vandrende bestandene i sine respektive økonomiske soner. I Gråsonen utføres kontroll av begge land, men bare mot fartøyer med eget lands kvortetildeling. Vernesonen rundt Svalbard utgjør en egen problemstilling. Den 200 nautiske mils fiskevernsonen er erklært av Norge på grunnlag av det forhold at Svalbard ubestridt utgjør en del av Kongeriket Norge. Sonen omfatter viktige oppvekstområder for fisk, slik at beskyttelse av bestandene gjennom regulering av minstestørrelse og kvoter er vurdert som et vesentlig element i ressursforvaltningen for hele Nordområdet. Problemet ligger i at bare to land – som dessuten ikke fisker i området, nemlig Canada og Finland – formelt har godkjent den jurisdiksjon Norge gjør krav på i Vernesonen. Russland markerer sin manglende formelle godkjennelse ved at fangstprotokoller som blir satt opp ved inspeksjon av russiske fartøyer ikke blir undertegnet. På den positive siden er det betydelig forståelse for det faglige grunnlag for Norges syn på nødvendigheten av regulering av fisket i området. Det ligger således en klar tilskyndelse for Norge til å utøve så vel reguleringen som håndhevelsen på en måte som over tid kan skape grunnlag for en bredere anerkjennelse av Vernesonen. Sakens diplomatiske utfordringer skal imidlertid ikke undervurderes.

 

Olje og gass. Mulighetene for å finne drivverdige forekomster av olje og/eller gass på kontinentalsokkelen aktualisert uløste problemstillinger i Nordområdene fra 1960-årene. Spørsmålet om delelinjen i Barentshavet har vært grunnlag for skarpe motsetninger mellom Norge og Sovjetunionen. Samtidig som Sovjet drev omfattende undersøkelser i det omstridte området i 1970-årene, ble det både i ord og handling protestert mot norsk virksomhet i det samme området. I et tilfelle i 1985 ble det sågar grepet inn overfor et norsk seismikkfartøy som opererte vest for sektorlinjen, ved at en sovjetisk fregatt kappet seismikkfartøyets akustiske slepekabel. Flere forhold medvirker til at problemstillingene rundt petroleumsvirksomhet i Barentshavet for tiden er mindre i fokus. Undersøkelsene på norsk område har påvist visse forekomster av gass, men de er ikke funnet drivverdige med dagens teknologi. Det er ikke kjent om Russland har gjort større funn. Så lenge det ikke eksisterer et direkte konkurranseforhold med andre interessenter som kan tilskynde utvinning i Barentshavet, vil kostnadene for russisk utvinning på kontinentalsokkelen naturlig måtte sees i forhold til kostnadene ved øket utvinning fra påviste felt på land. Petroleumsvirksomhetens militære og miljømessige sider skal jeg komme tilbake til, men det kan i denne sammenheng fastslås at også disse forhold har trukket og stadig trekker i retning av tilbakeholdenhet, både på norsk og russisk side.

 

Norge har erklært sokkelområdet rundt Svalbard å tilhøre Norge. Dette syn har foreløpig ikke aksept av andre enn Canada og Finland. Utlysning av letetillatelse så vidt inn i området i midten av 80-årene ledet til sterke internasjonale reaksjoner. Det norske syn er ikke endret, men det er ikke senere gitt tillatelse til letevirksomhet på kontinentalsokkelen rundt Svalbard.

 

Vi kan i sum konstatere at de dårlige utsiktene til lønnsom petroleumsvirksomhet og den etablerte praksis for fiskeriforvaltning for tiden reduserer presset i de uavklarte rettslige spørsmål i området. Samtidig må vi erkjenne at disse forhold kan endre seg, og at en avklaring av de rettslige spørsmål må prioriteres i vår langsiktige politikk. Utsiktene til løsning er i alle fall best når det ikke foreligger strid i aktuelle forvaltningssaker.

 

4     Miljøproblemstillinger

Det er to forhold som tilsier den ytterste varsomhet i miljøforurensninger i Nordområdene: For det første at klimaforholdene reduserer naturlig nedbrytning, f eks av oljesøl. Dernest er de arktiske farvann oppvekstområde for en rekke arter, med den virkning at miljøgifter som opptas av arter i bunnen av næringskjeden oppkonsentreres hos arter høyere i kjeden. Spesielt viktig er området som oppvekstområde for den vandrende torskestammen. Det er for øvrig allerede bekymring for at målte høye verdier av PCB i isbjørn kan redusere fruktbarheten og påføre andre direkte skadevirkninger.

 

Forurensningene i Nordområdene er i stor grad tilført med luftstrømmer og havstrømmer fra Europa. Med økende miljøbevissthet og kunnskap om miljørisiko har også frykten for forurensninger fra petroleumsvirksomhet til sjøs i det meget værharde Barentshavet fått større vekt. Dersom planer for utvinning på norsk sokkel aktualiseres, vil det påligge Norge et stort ansvar for ivaretagelse av miljøsikkerheten ved myndighetskrav til konstruksjonsløsningene så vel som driftsopplegg.

 

Faren for radioaktive forurensninger i havet er meget omtalt. Imidlertid kan det ikke påvises radioaktivitet nevneverdig ut over det naturlige nivå i havet. Målinger på torsk viser til og med lavere verdier for radioaktivitet enn generelt vanlig i fisk. Bevisstheten om en viss risiko for radioaktiv og kjemisk forurensning som knytter seg til militær og industriell aktivitet på Kola har ledet til et internasjonalt samarbeid hvor Norge deltar, for å begrense farene.

 

I et videre perspektiv er det klart at problemer knyttet til grenseoverskridende forurensninger bare kan løses i samarbeid mellom de berørte land. Vi må imidlertid se det som vårt klare ansvar å følge utviklingen nøye både mht registrering av forurensninger, og mulige virkninger for dyre- og planteliv, slik at vi kan gi arbeidet med å begrense forurensningene et solid faglig fundament, og ta eventuelt nødvendige politiske initiativer.

5     Militære problemstillinger

Foruten de økonomiske interesser og uløste rettslige spørsmål knyttet til delelinjen, samt sokkelen og vernesonen rundt Svalbard, vil vår sikkerhetspolitikk vedvarende preges av områdets sentrale strategiske betydning for Russland, og derigjennom også for Europa og USA.

 

Bortfallet av Den kalde krigens konfrontasjonspolitikk har ledet oss tilbake til den mer tradisjonelle, men for oss uvante situasjon. Vi kan glede oss over av vi ikke lenger behøver å frykte et erobringsfelttog fra øst med 30 minutters eller for den del 30 dagers varsel, og det har ikke falt oss vanskelig å innrette oss etter det. Utfordringen ligger nå i å definere den nye situasjonens krav. Tilnærmingen blir ny, fordi vi nå må anlegge en bredere kvalitativ og langsiktig betraktningsmåte, til forskjell fra Den kalde krigens noe ensidige krav til styrkestørrelse og beredskap.
Jeg legger til grunn at forsvarspolitikkens mål for fremtiden ikke primært vil være å hindre en storstilet invasjon med erobring som formål, men å bidra til å hindre at bruk eller trussel om bruk av militær makt blir et aktuelt virkemiddel i utsorteringen av de mange foreliggende og tenkelige interessemotsetninger i Nordområdene. Videre skal vår forsvarspolitikk bidra til lavt militært spenningsnivå i området. Jeg skal i det følgende skissere hovedelementene i gjennomføringen av en slik politikk, stedvis med preg av personlige synspunkter.

 

Etterretning og overvåkning. Det er ikke kontroversielt at en riktig situasjonsforståelse er den første forutsetning for langsiktig politikk så vel som militær planlegging og innsats. Fra Den kalde krigens sterke etterretningsmessige fokusering på militær evne, er perspektivet utvidet til å omfatte en bredere forståelse av partenes interesser og virksomhet i området. Fra Den kalde krigens vekt på eget hemmelighold og på evnen til å trenge gjennom motpartens hemmelighold, går tenkningen i Vesten nå i større grad i retning av åpenhet på det overordnede plan som et mer effektivt virkemiddel for å fremme interesser. Endringene i det russiske samfunn går i samme retning, om enn foreløpig kanskje ikke med særlig overbevisende gjennomslag på myndighetssiden, slik den offisielle håndteringen av KURSK-katastrofen har vært et forstemmende eksempel på. Etterretningstjenestens utfordring vil i alle fall være å gi den best mulige, sammenfattende situasjonsforståelse som bidrag til grunnlaget for våre nasjonale og alliertes beslutninger knyttet til Nordområdene. Prioriteten for denne virksomheten har øket med behovet for bredere beslutningsgrunnlag.

 

Fredstids tilstedeværelse og krisehåndtering. Ethvert langsiktig krav på rettigheter knyttet til et territorium, det være på land eller sjø, må underbygges av tilstedeværelse. Dette har vi tatt konsekvensen av i Nordområdene. Kystvaktfartøyene og Orion-flyene sikrer regelmessig synlighet i havområdene, og Redningstjenesten ivaretar foruten en humanitær funksjon også en markering av myndighetsansvaret. Satellittovervåkning og annen etterretning bidrar til at vi kan holde en god samlet oversikt over virksomhet i de enorme områdene og disponere fartøyer og fly til stedene hvor deres tilstedeværelse til enhver tid er mest nødvendig. Med ny teknologi er det ventet at elektronisk fjernovervåkning, spesielt fra satellitter vil gi meget økonomiske tjenester i fremtiden. Med økende aktivitet i Nordområdene vil vi ha stort utbytte av slik teknologi, men fortsatt bare til støtte for og aldri som alternativ til den fysisk tilstedeværende myndighetsutøvelse.

 

Behovet for synlig tilstedeværelse gjelder også på land. I et kort perspektiv er det lett å fokusere for ensidig på de konkrete, utførende oppgaver, slik vi definerer dem når vi besvarer spørsmålet «Og hva er trusselen?». I tillegg til de tenkbare konkrete militære utfordringene, må vi i et lengere tidsperspektiv også ta i betraktning at vårt krav på et stort og tynt befolket grenseområde, fjernt fra hovedstaden men nærmere en stormakts utbygde, interesseområde må underbygges på en reell og synlig måte. Næringsutvikling som grunnlag for en stabil befolkning vil være et primært virkemiddel, militært nærvær et annet. (I parentes kan man si at det grunnleggende resonnement har ikke tapt sin gyldighet siden den tid da Christian 4 bygde Vardøhus festning, og selv foretok to reiser á fire måneder dit opp for å markere den fjerne landsdelens tilhørighet til riket. Sentralmaktens troverdighet i et fjernt grenseområde skal man aldri ta som en selvfølge, verken på den ene eller andre siden av grensen. Troverdigheten må vedlikeholdes aktivt.)

 

Når det gjelder fredstids krisekontroll er debatten meget upresis mht hva slags kriser man har i tankene. Jeg velger å trekke et skille mellom på den ene siden militære kriser, dvs hvor det eksisterer i hvert fall en mulig militær trussel mot oss, og ikke-militære kriser hvor det ikke foreligger noen militær trussel. Til den sistnevnte gruppen hører alle slags sivile krisetilstander som naturkatastrofer, skipskatastrofer og ulykker og andre nødstilstander i stor skala. Kystvaktens avvisning av fartøyer i ulovlig fiske kommer også i denne kategorien så lenge det ikke foreligger noen reell trussel mot kystvaktfartøyet, selv om konfrontasjonen for øvrig kan ha et lett voldelig preg. Ved militær innsats i ikke-militære kriser er det Forsvarets mulighet for utøve ledelse og organisere nødvendige ressurser til innsatsområdet som er det vesentlige, ikke de engasjerte enhetenes rent militære kapasitet. Det vil være viktig for den langsiktige oppbygning av internasjonal støtte for vår forvaltning i Nordområdene at vi kan møte ikke-militære krisesituasjoner på en resolutt og virkningsfull måte. Det er hevet over tvil at Forsvaret på lang sikt vil være sentralt i denne oppgaven, tatt i betraktning hvor begrensede og spredte de sivile ressurser er.

Trusselavverging. Reell militær kapasitet har mening først når vi snakker om militære utfordringer. Som nevnt legger jeg til grunn at de mest sannsynlige militære utfordringer vil kunne knytte seg til trusseler eller tiltak for på påvirke politiske beslutninger i en konflikt på et eller annet interesseområde. I mildere form kan aksjonen være en blokade eller andre begrensninger på vår handlefrihet til sjøs eller i luften, i alvorligere form direkte aksjon i form av fly eller missilangrep, eller lokal besettelse. Utviklingen av de presisjonsstyrte våpen, og særlig kryssermissilene gjør disse velegnet for begrenset og presis målødeleggelse, – nettopp en slik innsats som man må forestille seg som fremtidens foretrukne form for militær underbygning av politiske krav. Det er teknisk mulig om enn kostbart å gi punktmål som lokale faste installasjoner og større fartøyer en viss beskyttelse mot kryssermissiler, men det synes ikke realistisk å forestille seg beskyttelse av større områder som f eks en by, langt mindre en landsdel. Vi står overfor et markant steg i en utvikling vi har sett lenge: Ny teknologi har medført at det koster stadig mindre å påføre skade og tap, spesielt over lang avstand, mens det koster stadig mer å beskytte seg mot skadevirkningene.

Vi beveger oss inn i en situasjon på det konvensjonelle og taktiske plan som har likhet med den vi lenge har kjent fra kjernevåpenstrategien: Man kan ikke beskytte seg mot kjernevåpen, avverget har ligget i trusselen om gjengjeldelse. For oss innebærer dette at bruk eller trussel om bruk av militær makt mot oss som politisk pressmiddel i fremtiden ikke nødvendigvis møtes med en lokal overlegenhet for nedkjemping, men med en kvalitativ evne til å påføre motparten et tilsvarende problem. Langtrekkende taktiske våpen med rekkevidde i området 200-400 km, med nødvendige systemer for målbestemmelse og taktisk ledelse vil etter mitt syn på sikt være nødvendig som et stabiliserende element i den militære utviklingen i Nordområdene. I hvilken grad slike systemer på lengere sikt kan utvikles som alternativ til kampfly for andre oppdrag i det samme rekkeviddeområdet er foreløpig uklart. Det bør imidlertid ikke herske tvil om at kampfly også i tiden ut over våre nåværende F-16s levetid vil utgjøre et helt essensielt element i vår militære styrkestruktur i Nord-Norge. Det forhold at Forsvarsstudien 2000 ikke har funnet økonomisk dekning for fornyelse av kampflyvåpenet med 48 fly, er etter mitt syn den alvorligste innvending mot strukturforslaget, eller rettere mot de økonomiforutsetningene forslaget hviler på.

 

Krigsavverging. Ut over de delvis uavklarte interessespørsmålene i området må vi ta i betraktning områdets strategiske og spesielt sjøstrategiske betydning. De rakettbærende undervannsbåtene tegner seg som stormaktenes dominerende og på sikt kanskje eneste strategiske kjernefysiske element. Nordområdet utgjør Russlands eneste uhindrede adgang til verdenshavene på europeisk side. Selv om det ikke er nærliggende å frykte en krig på det strategiske plan i Nordområdene, kan muligheten foreløpig ikke avskrives med tanke på den usikkerhet som hersker i verden, og ikke minst i Russland selv. Således er det viktig at vi ikke prioriterer avverge mot et mer ambisiøst angrep mot Nord-Norge så langt ned at det helt forsvinner. Det må fortsatt være vårt mål å opprettholde NATOs bevissthet om Nordområdet, underbygget av en minimum nødvendig alliert øvingsaktivitet. Det stiller krav til oss politisk å vedlikeholde en slik forsvarspolitikk, og militært å i vareta nødvendige vertslandsforpliktelser.

 

6     Sammenfattende vurdering

Jeg har i det foregående gitt en oppsummering, sant nok kortfattet, av ulike problemstillinger som knytter seg til Nordområdene, med vekt på de målsetninger og utfordringer disse medfører. I et overordnet perspektiv er det nærliggende å se fellestrekk for alle sider ved disse utfordringene, og politikken som er skissert for å ivareta dem.

 

For det første at de grunnleggende utfordringene er tidløse i den forstand at de er bestemt av grunnleggende geografiske og geopolitiske forhold som ikke influeres vesentlig av forbigående politiske tilstander. Utviklingen av vårt norske forhold til EU, og EUs forhold til NATO kan påvirke de politiske og militære rammebetingelsene for gjennomføringen av vår politikk, men det er vanskelig å se at målene for politikken i seg selv skulle påvirkes nevneverdig. Tilsvarende vil utviklingen i Russland kunne påvirke innsatsen forbundet med gjennomføringen av politikken. En stabiliserende utvikling i Russland med fortsatt utdypning av naborelasjonene i et godt klima for samarbeid og forhandlinger vil gjøre det enkelt for oss. Under hensyn til de store uløste sosiale og økonomiske problemene i Russland er det imidlertid for tidlig å utelukke muligheten av et politisk omslag med en mer pågående og konfrontasjonspreget utenrikspolitikk til følge. Skulle dette inntreffe, vil gjennomføringen av vår politikk for Nordområdene kreve større ressurser og mer aktiv diplomatisk innsats, mens politikkens mål vil være de samme. Ja man kan si, de vil være mer påtrengende de samme.

 

For det andre ligger det ikke grunnleggende interessekonflikter i vår politikk. Selvfølgelig vil det være konkurranse om ressursene – i første rekke fisk, olje og gass. Men det ligger i alles interesse at fiskebestandene bevares. Forvaltningen på dette området må skje på en forsvarlig måte. Vår sikkerhetspolitikk for et lavt spenningsnivå og samtidig tilstedeværelse av en kvalitativ militær evne som motvirker relevansen av lokal bruk av militære virkemidler eller trussel om slike i den løpende politiske dialog bør være i alles interesse.

 

For det tredje ligger det i omstendigehetene såvel som i politikkens mål at ansvaret for gjennomføringen bare kan bæres av oss selv.Geografien, geopolitiske forhold og den internasjonale rettsorden definerer vår situasjon.

Vi vil alltid utgjøre det kontinentale Vest-Europas forlengede arm til Arktis, økonomisk og strategisk. Militærgeografiske forhold plasserer oss i et nøkkelområde for de marinestrategiske stormaktenes interesser. Naboforholdet til stormakten Russland gjelder i første rekke oss selv.

 

Disse tre forhold summerer seg opp i nødvendigheten av å erkjenne at vi som varige forvaltere av våre egne, men også Europas, USAs, Russlands og mange andre lands interesser i Nordområdene må føre en langsiktig og aktiv politikk. Jeg understreker føre politikk. Det er ikke tilstrekkelig at den er formulert. Den må gjennomføres til enhver tid og i alle aspekter. Det innebærer at vi må vurdere regelverk og praksis i forvaltningen under vår jurisdiksjon slik at forvaltningen er tilpasset utfordringene etter hvert som forholdene forandrer seg i praksis. Det innebærer at spesielt håndhevelsen av reguleringer som skal sikre fiskeresssurser, miljøkrav og konkurrerende interessers rettigheter blir ivaretatt så godt at håndhevelsen som sådan blir respektert. Det innebærer også at de militære tiltak som politikken bygger på er på plass. Og ikke minst innebærer det en vedvarende diplomatisk innsats for å holde bevisstheten oppe om vår politikk i Nordområdene, og da spesielt i de land som har interesser i området. Særlig disse land må se sine interesser ivaretatt, slik at de kan støtte oss i de spørsmål som over tid krever formell avklaring på internasjonalt nivå.

 

Det ligger en utfordring i dette å føre en aktiv og samlet politikk. Ansvar for tiltak på de ulike områdene er spredt på forskjellige fagdepartementer, uten at Utenriksdepartementet eller andre kan ses å utøve noen permanent samlende og førende rolle. I tillegg må vi vel innrømme at vi i de senere tiår har innrettet utenrikspolitikken og diplomatiets anstrengelser med prioritet for reaksjon i forhold til oppdukkende hendelser og deltagelse i brede, internasjonale spørsmål. Vi er svakere organisert for en konsekvente oppfølging av kanskje mindre spennende saker nærmere hjemmet, men saker som er av stor langsiktig viktighet og som bare vi selv kan ta hånd om.

 

 

7     Sluttbemerkning

Det ligger en dyp dualisme i vårt folk mellom på den ene siden de opplevelsesorienterte utfordringene under større forhold i fjerne land, og på den andre de hjemlige, langsiktig landsbyggende oppgavene. I Magnussønnenes saga beretter Snorre med psykologisk teft, om enn ikke i politisk korrekte ordelag etter dagens målestokk, om mannjevningen mellom hjemmekongen Øystein og hans bror kong Sigurd Jorsalafarer :

 

«Kong Sigurd sier: «Det har folk sagt at den ferd som jeg fòr fra landet, var høvelig for en høvding, men da satt du hjemme som datter til far din.» Kong Øystein svarte: «Nå tok du på byllen. Ikke hadde jeg fått denne samtalen i gang om jeg ikke kunne svare noe her. Snarere synes det som det var jeg som utstyrte deg som en søster, før du kunne bli i stand til ferden.» Kong Sigurd sier: «Du har nok hørt tale om det at jeg holdt mange slag i Serkland, og jeg vant seier i alle og fikk mange slags kostbarheter, som det ikke før har kommet maken til hit til lands. Der ble jeg mest vørt når jeg kom sammen med de gjeveste menn, men jeg tenker at du er en heimføding enda.» Kong Øystein sa: «Det har jeg hørt at du holdt noen slag utenlands, men nyttigere var det for landet vårt at jeg i den tiden bygde fem nye kirker, og at jeg gjorde en havn ved Agdenes hvor det før var havnløst, og hvor alle mann må fare som skal nordover eller sørover langs landet. Jeg bygde også tårnet (som sjømerke) i Senholmssund, og hallen i Bergen, mens du i Serkland slaktet blåmenn til fanden, og det tenker jeg var til liten gagn for riket vårt.» »

 

Etter et par replikker til i samme stil, avslutter Snorre:

«Etter dette tidde de still, og begge to var harme. Det hendte flere ting mellom brødrene, så en kunne se at hver av dem drog frem seg selv og sin sak, og den ene ville være større enn den andre. Men freden holdt seg likevel mellom dem så lenge de levde.»

 

Slik Snorre lar mannjevningen ende uavgjort, ligger dagens utfordringer ikke i ensidige valg, men i gjennomtenkt avveining mellom utfordringene ute og hjemme. Når jeg i dette foredraget har konsentrert meg ensidig om noen av dagens hjemlige problemstillinger, er det ment som et bidrag til balanse i forhold til de mange røster som taler for nødvendigheten av politiske og militære engasjementer i fjerne land.

Status og utfordringer i Heimevernet
ved generalinspektør for Heimevernet (GIHV)

Generalmajor Odd Frøise Tangen
Status og utfordringer i Heimevernet

Jeg vil mine (damer og) herrer benytte det vesentligste av mitt foredrag i kveld til å belyse Heimevernets (HV) mulige fremtid i lyset av de store endringer som Forsvaret står foran. Jeg tenker her selvfølgelig på konsekvenser i henhold til forslag i Forsvarsstudie 2000, Innstilling fra Forsvars Politisk Utvalg, Sårbarhetsutvalgets innstilling og Forsvarssjefens innstilling om den framtidige kommandostrukturen i Forsvaret. Jeg vil allikevel først raskt se på status for Heimevernet i dag.

Heimevernets visjon er følgende: ”Et troverdig Heimevern som bidrar til trygghet i landet”

For å kunne lykkes med dette har GIHV de senere år hatt to strategiske mål:

  • å søke å skaffe Heimevernet tilstrekkelig stridsviktig materiell
  • å søke å øve alt heimevernspersonell tilstrekkelig for å nå og deretter opprettholde evnen til å løse alle pålagte oppgaver.

Etter en grundig operativ vurdering i 1994-95 ble det besluttet å øke styrken på Heimevernet fra ca 60000 til 83000 personell. Antallet HV-distrikter, avsnitt og områder er ikke endret på grunn av denne beslutningen. Det vil altså si at den opprinnelige krigsstrukturen er beholdt, men områdene er blitt tilført personell. Styrken på Heimevernet i dag er vel 81000, og vi hadde håpet å nå 83000 innen utgangen av neste år.

De direkte tildelinger til Heimevernet for inneværende år er på ca 815 millioner kroner. Av dette går ca 100 millioner til materiell investeringer. Dessverre har ikke Heimevernets budsjett steget i takt med styrkeøkningen, lønnsøkningen og prisøkningen for øvrig. Vi er dermed kommet i en situasjon der vi ikke klarer å øve våre mannskaper iht Stortingets målsetning. For inneværende år måtte vi hatt ytterligere 84 millioner kroner, eller 0,4 % av forsvarsbudsjettet. I år vil vi derfor stort sett alt befal og ca 2/3 av våre øvrige mannskaper bli øvet. Jeg kommer tilbake til dette, men jeg vil allikevel umiddelbart si at dette er en situasjon vi ikke kan leve med særlig lenge.

Når det gjelder materiell anskaffelser har situasjonen bedret seg vesentlig de siste år og Heimevernet håper og forventer at de store reduksjoner i Hæren vil muliggjøre store overføringer av materiell til HV. I enkelte Distriktskommandoer er dette arbeidet kommet langt mens det i andre områder går tregt og svært mye arbeid gjenstå.

Spesielt innen personlig bekledning og utrustning er vi kommet langt, mens det på avdelingsutrustning fortsatt er store mangler. Sambandsmidler har lenge vært HV ”akilleshel”, men her forventer jeg at vi skal få nytt utstyr i relativ nær framtid.

Når det gjelder befal så er situasjonen bedre en sannsynligvis noen gang tidligere. Dette skyldes nok at tidligere yrkes befal fra Hæren i større grad enn tidligere har gått inn i HV avsnitts- og områdestruktur, men i tillegg er det nå også en god søkning til vår grunnleggende kurser i Heimevernet. Dette er imidlertid en situasjon som meget raskt kan endre seg og jeg vil komme tilbake til dette senere. Husk også at Heimevernet trenger ca 800 ny frivillige pr år for å opprettholde befalsstrukturen i organisasjonen.

Standarden på våre avdelinger er meget varierende, men den øvingsvirksomhet vi gjennomfører er jeg gjennomgående meget godt fornøyd med. Stadig større del av øvingen foregår i avsnittsforband og gjennom et utviklet støtte – og evalueringssystem gir våre HV-skoler meget gode hjelp, støtte og evaluering ved mange avsnitts- og områdeøvelser hvert år. Dette vil vi videreutvikle og øke i kommende år.

Vi bygger kontinuerlig ut og oppruste EBAsiden (eiendom, bygg og anlegg) av vår freds- og krigsstruktur. Fortsatt mangler vi imidlertid mange tilfredstillene kommandoplasser for avsnitt og områder, og det samme med områdelagere, men vi har gjennom et enkelt og kost effektivt samarbeid med lokale skytter- og idrettslag løst mange av disse behov, til glede både for Heimevernet og våre samarbeidspartnere.

Samarbeidet med og støtte til politiet og det lokale samfunn er fortsatt svært viktig for samfunnet. Heimevernet er den eneste organisasjonen i Norge i dag, som i løpet av meget kort tid kan stille inntil flere hundre mannskaper med en organisert ledele til disposisjon på ethvert sted i landet. Jeg viser her til storstormen på Nordvest-landet i 1991, flommen på Østlandet i 1995, togulykken på Lillestrøm i år og diverse lete- og etter- søkningsaksjoner både i år og tidligere år.

Det er tidligere sagt at all PR er god PR. Dette utsagnet stiller jeg meget store spørsmålstegn ved. Det jeg tenker på her er den tilknytning som Heimevernet gjennom vårt ungdomsarbeid har fått i forbindelse med barnedrapene i Baneheia i Kristiansand. GIHV beklager selvfølgelig sterkt både det som skjedde i Baneheia, og ikke minst at de som er siktet i denne sammenheng har eller hadde hatt tilknytning til HV-ungdoms miljøet. Min påstand er imidlertid at dette ikke skjedde på grunn av, men på tross av at disse ungdommene var knyttet til HV-ungdoms miljøet. Jeg mener fortsatt at vi, og ikke minst samfunnet, trenger organisasjoner som forsøker å engasjere, aktivisere og stille krav til ungdom som kan være i en labil situasjon med tanke på hvilke miljø de søker tilknytning til. Vi vil i Heimevernet derfor også i fremtiden forsøke å gjennomføre et, for alle parter, positivt og aktivt ungdomsarbeid. At vi ikke ønsker og ha barnesoldater i Norge er GIHV helt enig i, men derfra og trekke den slutning ai HV-ungdomsarbeidet må bringes til opphør blir helt galt. Derfor er jeg meget godt fornøyd med at Stortinget har besluttet at alders- grensen for deltagelse i ungdomsheimevernet fortsatt skal være 16 år. Vi må heller ikke glemme at vi gjennom dette arbeidet rekrutterer mange til Forsvarets grunnleggende befalsutdanning.

Som jeg sa innledningsvis er ikke tildelingene tilstrekkelige for å øve Heimevernets organisasjon på en slik måte som GIHV ønsker. Vi har derfor på nytt måtte sett på om vi bruker de midler som vi får på den for oss optimale måte. Dette har medført at når det gjelder sponsing av våre nasjonale B-lag eller rekrutteringslag innen langrenn, skiskyting og skifeltskyting, kvinner og menn, vil jeg opprettholde min forgjengers beslutning, nemlig å avslutte dette forhold.

Vi fikk ikke den profilering vi hadde forventet gjennom forholdet, og med mangel på øvingsmidler til våre avsnitts –og område strukturer finner jeg det ikke riktig å bruke midler til sponsing av idretten på denne måten. Av samme årsak vil vi måtte finne nye og billigere måter for å støtte norske militære deltakelse under 4-dagers marsjen i Nijmegen i Holland.

La oss nå rette blikket mot fremtiden. Det er med ganske stor uro jeg registrerer den store mangel på kunnskap og forståelse for hva Heimevernet egentlig er og hvordan organisasjonen driftes. Denne mangel på forståelse og innsikt finner vi på mange nivåer innad i Forsvaret. Dette er særlig blitt avdekket gjennom det pågående arbeidet med FS 2000 og langtidsproposisjonen.

Heimevernet ble besluttet opprettet av Stortinget den 06. desember 1946, med bakgrunn i erfaringene fra 09. april 1940 og de erfaringer som ble etablert i hjemmefronten gjennom krigsårene. Dette er altså en politisk beslutning bygget på de erfaringer som det norske folk gjorde i krigsårene. Selv i dag, 55 år etter krigens slutt, oppfattes Heimevernet som folkeforsvaret. Heimevernet er fortsatt organisert i små og effektive avdelinger. Vi skal i henhold til Stortingets beslutning være:

  • en helhetlig organisasjon – under enhetlig ledelse
  • en landsdekkende og identifiserbar organisasjon.

 

Hva er så styrken til dagens Heimevern ?

  1. Vi har en meget høy beredskap både i fred og krise.

Vi er organisert slik at de som inngår i den lokale Heimevernsavdeling faktisk bor i eller like ved det sted eller område som den enkelte tilhører. Videre har det enkelte HV mannskap sin personlige bekledning og utrustning hjemme. For de fleste gjelder dette også personlig våpen og ammunisjon. Det kreves med andre ord lite for å klargjøre avdelingene for innsats.

  1. Vi har god lokal kunnskap

Med dette mener jeg både god geografisk kunnskap gjennom det faktum at de fleste er født og / eller oppvokst i det området hvor de inngår i HVs avdelinger, og det forhold at den enkelte har en meget god innsikt i hvordan avdelingen er organisert, avdelingens oppdrag og hvor de lokale ressurser finnes. Ikke minst vesentlig er integrasjonen mellom de enkelte i avdelingene. Gjensidig kjennskap og tillit er fundamentalt i enhver militær avdeling. Dette gruppe eller avdelingssamholdet er tilstede og blir godt vedlikeholdt i Heimevernet.

  1. Heimevernet har en vid kompetanse –og alders sammensetning

Heimevernet får kompetanse gjennom den enkeltes skolering og praktiske erfaring, og er bevisst på å nyttiggjøre seg dette. Et av Heimevernets meget sterke fortrinn er at vi har medlemmer fra alle yrkes og samfunnsgrupperinger, og Heimevernet må derfor spille på personellets erfaringer fra det sivile liv. Gjennom spredning i alder kan vi også overføre tidligere erfaringer uten alltid å legge dette inn som en formell del av utdannelsen. Gjennom avdelingens sammensetning og mangfold oppnår vi også en meget bred forankring i lokalbefolkningen.

  1. Heimevernet har aksepterte ledere

Svært mange av Heimevernets ledere er markante personer, ofte i sentrale posisjoner i lokalsamfunnet.

Gjennom høy grad av integritet, aksept som leder og hyppig trening på primær-oppgaven, når Heimevernets ledere et nivå vi ellers ikke ville klare. I svært mange tilfeller står og faller resultatet med lederens vilje og innsats.

  1. Enkel fredsorganisasjon

Det siste hovedpunktet jeg nevner på pluss siden er vår meget enkle fredsorganisasjon. Alle kjenner og forstår strukturen, også omverden kan enkelt forholde seg til denne. Den er dessuten lik i fred og i allfall første fase av en krisesituasjon.

Gjennom det jeg har nevnt ser vi at Heimevernet kan reagere raskt og være klar til innsats innen meget kort tid. Vi har lokalkunnskap og kjenner hverandre samt har et ledelsesapparat operativt fra starten. Med andre ord, vi er effektive nesten umiddelbart, dette også i situasjoner hvor vi støtter det sivile samfunn i oppgaver som ikke kommer inn under primæroppgavene. Jeg kommer tilbake til dette senere.

Selvfølgelig har vi også svake sider. Jeg nevner også disse i rask rekkefølge:

  • Vi har liten mobilitet. Dette gjelder både i fred og krisesituasjoner. Heimevernet er en organisasjon som er tiltenkt lokale oppgaver. Vi har derfor liten eller ingen transportkapasitet ut over den enkeltes egne kjøretøyer. Heimevernet er helt og holdent avhengige av rekvirerte kjøretøyer.
  • Vi har i dag store mangler på sambandssiden, og hadde det ikke vært for godt utbygd mobil –og telefonnett ville mange av våre lokale øvelser sannsynligvis ikke kunne gjennomføres. Som jeg sa tidligere venter jeg at dette ganske raskt blir forbedret.
  • Vi har de senere år fått mye og kvalitativt godt materiell, spesielt innen personlig utrustning og bekledning, men vi mangler fortsatt stridsviktig utrustning, og må søke å forbedre denne situasjonen ytterligere.
  • Vi har fortsatt et relativt lavt treningsnivå, og dette må generelt forsøkes hevet. Spesielt bekymrer det som sagt GIHV at vi ikke har tilstrekkelig midler til å øve alle mannskaper årlig.
  • De flest av HV-befalet utdannes gjennom Heimevernets egen kursvirksomhet. Det er selvfølgelig grenser for hva vi har kapasitet til i denne sammenheng, men også for hvor mye det enkelte befal er villig til å bruke av sin fritid til dette. Deler av dette kompenseres, som tidligere nevnt, gjennom den kunnskap og erfaring som de enkelte har fra sin sivile utdanning og sitt daglige virke.

Hvilke oppgaver har så Heimevernet hatt fram til i dag ?

  • Etablere et kuppberedskap
  • sikre nøkkel –og distrikts objekter iht operativ sjefs retningslinjer
  • sikre mobilisering av Forsvarets mobiliseringsenheter
  • overvåke og sikre kommunikasjonslinjer
  • overvåke og melde aktivitet i nære kystfarvann
  • sikre seighet for flystasjoner og kontroll- og varslingsstasjoner
  • støtte norske og allierte styrker etter at innledende mobiliseringsaktivitet er gjennomført.
  • håndtere mindre fiendtlige styrker
  • drive strid på dypet
  • I tillegg til dette skal vi i hht § 13 i Heimevernsloven, i fredstid være en robust og markant faktor i lokalsamfunnet som kan støtte dette i regionale og lokale krisesituasjoner.

Heimevernet er en integrert del av det militære forsvaret og primæroppgavene er selvsagt innsats i krise og krig. Forsvaret må i sin alminnelighet først og fremst konsentrere seg om å være i stand til å løse oppgaver i denne sammenheng.

Det er imidlertid nødvendig å ta inn over seg at det ”tradisjonelle” trusel bildet har endret seg dramatisk. Vi står overfor et variert og langt på vei uforutsigbart trusselbilde som er langt vanskeligere å forholde seg til enn den militære trussel vi sto overfor under den kalde krigen. De såkalte ” assymetriske trusler ” som terroranslag og sabotasje ansees som meget aktuelle, sannsynligvis som spillover fra konflikter utenfor norsk sikkerhetspolitisk interesseområde. Slike situasjoner kan oppstå uten at Norge er direkte truet av klassisk militær intervensjon og vi befinner oss kanskje i den nederste delen av krigsskalaen. Slike situasjoner kan være av en slik art at de vil håndteringsmessig ligge i grenseområdet mellom politiet og Forsvaret.

Sårbarhetsutvalgets innstilling beskriver også en rekke senarier som vil kreve betydelig innsats fra samfunnets side uten at det konkluderes med hvilke aktører eller resurser som vil anvendes eller ansees tjenlige for å håndtere den aktuelle situasjon.

Med sin desentraliserte organisasjon med innsats klare avdelinger over hele landet ned til kommunalt nivå og med sin høye beredskap, 70% av styrken klar til innsats innen 4 timer, vil Heimevernet utgjøre en av samfunnets viktigste ressurser i situasjoner langs hele ressursskalaen. Dette uansett om det dreier seg om operasjoner som ledes av politiet eller andre sivile myndigheter eller operasjoner av et slikt omfang at det ledes av Forsvaret.

I det framtidige trusselbildet vil det være vanskelig å trekke klare grenser mellom situasjoner som krever militær eller ”ikke militær” innsats. Heimevernet må i denne sammenheng betraktes som en samfunnsressurs med stor fleksibilitet, bred kompetanse, høy reaksjonsevne, lokal tilstedeværelse og ikke minst viktig lokalkunnskap. Denne utvidede oppgave for Heimevernet vil, av befolkningen, oppfattes som en riktig og viktig anvendelse av samfunnets militære ressurser. Heimevernet vil bidra til å skape trygghet i by og bygd. Dette vil i et utvidet perspektiv og i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet være et viktig bidrag til forsvarsvilje og oppslutning om Forsvaret i befolkningen.

GIHVs oppdrag er å produsere stridsklare Heimevernsstyrker.

 

Hva ligger så i begrepet ”styrkeproduksjon”? De fleste tenker selvfølgelig på trening og øvelser, men både i dagens situasjon og ikke minst dersom typer og omfang av oppgaver endres og økes er dette bare en del av en helhet. Vedlikehold og utvikling av stridsklare avdelinger innebærer i tillegg til trening og øvelse, rekruttering og utdannelse av befal, utdanning av spesialister, organisering av avdelinger, tilføring av personell, anskaffelse og distribusjon av materiell, kontroll og vedlikehold av utstyr og mye annet. Det er altså ikke bare øvingsvirksomheten ved HV-distriktene i dag som er viktig.

Den minimumsøving jeg mener er nødvendig er 5 døgn pr år for mannskaper, og i tillegg minimum 3 døgn for befalet og spesialister. I tillegg til dette kommer kurs og tilleggsutdanning for den enkelte. En faktor som de færreste er klar over, er at Heimevernet årlig trenger ca 800 personer som er villige til å gjennomføre lederutdanning for deretter å gå inn i lederoppgaver i avsnitts –og områdestrukturen. Dersom HV ikke gis muligheter til å øve tilstrekkelig, og dermed skape forutsetninger for å løse våre oppgaver på en tilfredsstillende måte, vil vi få store problemer med å rekruttere ledere. De mannskaper som frivillig påtar seg lederoppgaver i Heimevernet stiller krav til tilstrekkelig utdannelse og trening for seg selv, sitt befal og sine mannskaper. Dersom ikke disse naturlige betingelser kan innfris er det forståelig at HV-befal ikke finner å kunne ta det personlige ansvar for å lede sine avdelinger i krise og krig.

Heimevernet står og faller med et kompetent korps av frivillige ledere. Uten disse vil HV raskt ”råtne på rot”. Vi må til enhver tid føle at vi lykkes i løsningen av våre oppgaver og være stolte av det vi står for. Dermed blir vi positivt oppfattet så vel i egne rekker som i våre omgivelser. Dette gjør vi i dag, og dette ønsker jeg at vi også skal gjøre i fremtiden.

Hva kan så Forsvarsstudien 2000, Forsvarspolitisk utvalgs innstilling og Sårbarhetsanalysen bety for det fremtidige Heimevernet?

Alle utvalg leverte jo som kjent sine innstillinger med relativt korte mellomrom sist sommer. I tillegg leverte Forsvarssjefen 1. november sin innstilling om den fremtidige kommandostrukturen i Forsvaret. Denne vil også være av vesentlig betydning for det fremtidige Heimevernet. Jeg vil her berøre en rekke forhold som jeg mener vil ha betydning.

Før jeg starter med dette vil jeg presisere at det er utenkelig at en så kraftig omlegging som den vi nå står overfor i Forsvaret ikke også får betydning også for Heimevernet. Det som blir spørsmålet er hvilke endringer, og om vi er bevisst på konsekvensene og forberedt på alle sider ved disse. Som jeg sa innledningsvis i mitt foredrag er Heimevernet meget sterkt forankret over hele landet. Dette ikke kun gjennom de som i dag er, eller har vært, medlem i Heimevernet, men også gjennom alle de som har fått, eller har sett betydningen av å få støtte fra Heimevernet i diverse typer oppgaver eller aksjoner. Jeg snakker her om regionale og lokale politikere og ledere innenfor alle typer organisasjoner som Heimevernet gjennom mange år har hatt ett godt samarbeid med. Det er tallrike eksempler på at HV-mannskaper i forbindelse med naturkatastrofer, ulykker og ettersøkningsaksjoner har vært sentrale og viktige aktører. Rask ”mobilisering” i lokalmiljøet har gitt hurtig og effektiv hjelp fra villige og engasjerte mannskaper med lokalkunnskap. Videre så ville en rekke idrettsarrangementer ikke vært mulig, i all fall vanskeligere, å gjennomføre uten hjelp fra Heimevernet. Det er altså svært menge som GIHV verken kan, eller vil, gi ordre til, som har meget klare oppfatninger om hva Heimevernet er og bør være, og derfor vil delta i den kommende debatten om Heimevernets fremtid. Allerede nå er det mange som har kontaktet våre sentrale politikere i denne sammenheng, og flere vil det sannsynligvis bli når langtidsproposisjonen om Forsvarets fremtid er klar om 2-3 måneders tid. Dette er krefter som GIHV kun i liten grad har innflytelse over.

La meg da se på enkelte punkter i de nevnte utredninger. Når det gjelder Sårbarhets-utvalgets innstilling kommer jeg ikke til å si mer om denne, dette fordi det på nåværende tidspunkt ikke er besluttet eller diskutert hvilke oppgaver som kan få betydning for HV.

Jeg tror imidlertid at Sårtbarhetsanalysen har pekt på flere problemområder som i fremtiden vil måtte bli håndtert av Heimevernet.

I FS 2000 er det foreslått å redusere Heimevernets krigsstruktur fra dagens måltall på 83000, til ca 60000, Sjø –og Luft heimevern inkludert. Heimevernet struktureres selvfølgelig etter de oppgaver som de operative sjefer mener at Heimevernet skal løse. Det er imidlertid ikke mer enn 5-6 år siden at det ble gjennomført en meget grundig operativ vurdering som dannet grunnlaget for beslutningen om å øke Heimevernet fra ca 60000 mann til dagens krigsstruktur på 83000. Grunnen til at FS 2000 foreslår å redusere Heimevernet til 60000 er ikke en ny operativ vurdering, men hviler på den forutsetning at den økonomiske ramme for det framtidige territorialforsvar inkludert Heimevern skal ligge på dagens budsjettnivå for Heimevernet. Jeg klarer ikke å øve alle mannskaper og befal ihht det jeg mener er et minimum for å opprettholde en rimelig stridsevne, som tidligere nevnt, 5+3 dager. Om dette hadde vært et unntakstilfelle at ett HV-avsnitt eller HV-område måtte kutte årets trening, så kunne vi akseptert dette, men når utviklingen går i rettning av at stadig flere områder enten får utilstrekkelig årlig trening eller ikke blir trenet i hele tatt er dette en situasjon HV ikke kan leve med. Da er det sannsynligvis bedre å ha ett mindre Heimevern som kan trene regelmessig og opprettholde sin troverdighet.

I tillegg til å foreslå Heimevernet redusert med 23000 personell er det i FS 2000 samtidig foreslått at Heimevernet i sterkere grad skal fokuseres på sikring av nøkkelpunkter. Dette tolker jeg dit at større deler av fremtidens Heimevern vil bli benyttet i, eller i tilknytning til, de største sentra i Norge , som enten innen sitt område, eller i tilknytning til sitt område, har de fleste nøkkelpunkter. En slik endring av fokus i bruk av Heimevernet, vil selvfølgelig kunne medføre endringer i den avsnitts –og område strukturen som vi har i dag. Dette kan bety at Heimevernets slagord, HV – over alt – alltid, ikke lenger vil være gyldig. Det kan bli områder i Norge som ikke har en lokal Heimevernsavdeling, med de følger dette måtte få ikke minst i fredstid. Dette betyr at målsetningen om et landsdekkende Heimevern langt på vei forlates med de konsekvenser dette medfører for den operative beredskap og den støtte HV i dag forventes å kunne yte til det sivile samfunn i forbindelse med katastrofesituasjoner og i situasjoner hvor sivile lokale myndigheter trenger et oppegående Heimevern. Det er i denne situasjon nok å vise til Heimevernets betydelige innsats ifm støtte til det lokale politi i en rekke søk- og leteaksjoner inneværende år.

Heimevernet vil bli langt mindre synlig i deler av landet. Jeg er overbevist om at Heimevernets eksistens, tilstedeværelse og synlighet ikke minst gjennom årlig trening og aktiv støtte til lokalsamfunnet vil være en særdeles viktig faktor for opprettholdelse av forsvarsviljen i folket.

 

Det forhold som, til tross for det jeg har sagt til nå, bør vies størst oppmerksomhet er det fremtidige forhold mellom Hæren og Heimevernet. Gjennom FS 2000 går det klart fram at Heimevernet også i fremtiden vil utgjøre den desidert største delen av territorialforsvaret. Heimevernets oppgaver vil i fremtiden, som til nå, inkludere overvåkning av landterritoriet og våre nære kystområder, sikre samfunns viktige funksjoner og installasjoner, sikre forsvarsgrenenes og totalforsvarets mobilisering samt så langt som mulig yte støtte til forsvarsgrenenes operasjoner. Selv om sikringen av forsvarsgrenenes mobilisering blir redusert gjennom sentralisering og redusert størrelse på mobiliseringsforsvaret, vil dette fortsatt være en viktige oppgave. Gjennom redusert størrelse på Hæren må også territorialforsvaret være forberedt på økte oppgaver innen sikring av mottaksflyplasser og mottakshavner for internasjonale forsterkningsstyrker.

I de deler av landet hvor regulære Hæravdelinger ikke blir satt inn, må territorial-forsvaret være tilstrekkelig for å gi ønsket sikring. Gjennom lokal kjennskap og kunnskap, fleksibilitet, tilstrekkelig trening og adekvat utrustning burde alt det jeg her har nevnt være oppgaver som Heimevernet i territorial sammenheng skal kunne løse.

 

 

FSJ har i sitt forslag til ny kommandostruktur foreslått at det opprettes 8 Forsvarsdistrikter. Tanken var at FDIene skulle være fortsettelsen av våre til i dag 14 Territorielle regimenter og 18 HV-distrikter. Det er sikkert akseptabelt, sett fra et operativt synspunkt, å redusere antallet TR fra 14 til 8, men med tanke på HV som styrkeprodusent er det overhode ikke akseptabelt å redusere dagens 18 HV-distrikter til 8. Det vi her må huske er at HV-distriktsstabene er kjerneelementene i HVs styrkeproduksjon. Det er HV-distriktene som planlegger, leder og kontrollerer all årlig trening som foregår i distriktets avsnitter og områder. Det finnes i dag ingen fast heltidsansatt ved HV-avsnitt og HV-områder. Disse er derfor helt avhengige av distriktene ikke bare for å planlegge og gjennomføre de årlige treninger, men også for faglig og administrativ støtte gjennom hele året. Av denne grunn har FSJ akseptert at Heimevernet, i tillegg til de 8 HV-distrikter som vil bli kolokalisert med FDI stabene, ytterligere kan opprette 6 HV-øvingsdistrikter. Sett med GIHVs øyne, vil jeg umiddelbart presisere at når det gjelder HVs styrkeproduksjon er det ikke vesentlige forskjeller mellom et HV-distrikt og et HV-øvingsdistrikt, og begge vil ligge direkte under GIHVs kontroll i denne sammenheng.

Når det gjelder strukturen på våre FDIer og HV-distrikter og den kolokalisering som FSJ her foreslår er jeg både skuffet og overrasket over at vi ikke her tar skrittet fult og gjennomfører en full sammenslåing av disse. Det kan kanskje synes underlig at det er GIHV som foreslår dette, men faktum er at min anbefaling gikk på at disse to burde fult ut intergreres og jeg mener at dette er i tråd med intensjonene i FS 2000 og i tråd med FPUs anbefaling. Den valgte løsning betyr etter GIHVs mening at vi får to kolokaliserte enheter uten en felles sjef. Dette gir uklare kommandoforhold, uklare forvaltnings- og ressurslinjer og det hindrer dessuten en fleksibel utnyttelse av personell ressursene og resultatet blir dermed en unødig dyr og komplisert fredstidsorganisasjon. Slik ordningen synes å bli er det fortsatt uklart for meg hvem som er FDI-sjefens nermeste overordnede i flere sammenhenger.

Det er både ut fra hva jeg tidligere har sagt om HVs territoriale ansvar, det faktum at FDIet og HV-distriktet samlet vil benytte ca ¾ av de totale resurser til HVs styrkeproduksjon og at LDK kun skal ha operative oppgaver naturlig at GIHV er den nermeste overordnede for FDIsjefen i fredstid. Kommandooverføringe av FDI fra GIHV til operativ kommando når situasjonen krever dette synes problemfri.

At den operative sjefen, sjef VPV, evt GIH og andre kan ha direktivrett mot FDIsjefen i operative spørsmål, i sesjoneringssammenheng og evt andre spørsmål tror jeg at vi problemfritt og relativt lett kunne innpasset. En FDI-stab med både operativt og styrkeproduksjonsansvar hvor sjefen som har hatt utdanningsansvaret er den samme som leder avdelingene i krise og krig er udelt positivt og kosteffektivt. Jeg minner for øvrig om at vi allerede har nesten tilsvarende organisering for Stor-Oslo HV-distrikt og for HV-16 i Troms Det er altså med beklagelse jeg ser hvilken organisasjonsform FSJ har valgt i denne sammenheng.

At FSJ søker å legge FDIene til garnisoner eller områder hvor vi allerede har militær aktivitet for derved å redusere antallet forvaltninger er i tråd med intensjonene i FS 2000 og derfor fult forståelig. At vi også må se på de praktiske konsekvenser nå det gjelder øvingsmuligheter, avstander, kommunikasjonsmuligheter og befolkningstetthet er etter min mening innlysende og jeg håper derfor at enkelte endringer fortsatt er mulig å gjøre i denne sammenheng.

Som GIHV er jeg selvfølgelig fornøyd med utviklingen fra FSJs første forslag på 8 HV-distrikter til nå 14 HV-distrikter / øvingsdistrikter. Vi har imidlertid gjennomført en konsekvensanalyse av to sammenslåing av to valgte distrikter. Denne viste at det vi sparte i antallet stillinger ble spist opp av økte reise og transport kostnader. I tillegg kommer alle de faktorer som er vanskelig å prisfastsette, som nærhet, lokal kunnskaper, koordinering, fredsmessig kontrollspenn og lignende. Med en reduksjon fra 18 til 14 HV-distrikter vil det nødvendigvis medføre sammenslåing av flere distrikter. I flere av disse sammenslåingene vil enten den geografiske utstrekningen, kommunikasjonslinjene eller antallet avsnitter og områder være strukket til det maksimale for hva en distrikssjef har muligheten for å kontrollere. Jeg er redd for at reduksjonen av antallet HV-distrikter ikke vil gi vesentlig innsparingseffekt, men påføre dagens HV organisasjon utilsiktede og unødvendige skadevirkninger.

La meg sette fokus på et annet vesentlig forhold, denne gang fra FPUs innstilling. I motsetning til FS 2000 mener FPU at alle skikkede menn skal gjennomføre 1. gangstjeneste. Disse må etter avsluttet tjeneste mobiliseres i en organisasjon for dermed å rettferdiggjøre den innledende tjenesten. For at Forsvaret skal kunne absorbere vernepliktsmassen, mener FPU at dette kan oppnås gjennom å redusere tjenestealderen i Heimevernet fra i dag 44 år, til i fremtiden 34 år. Dette er en reduksjon av vernepliktstiden for den enkelte på 10 år. På denne måten er det mulig å gi plass til alle nyutdannede mannskaper. Ved første øyekast synes dette gunstig gjennom det faktum at Heimevernet får yngre og dermed nyligere utdannede og mer oppdaterte menige i rekkene, og samtidig kanskje øket fysisk yteevne. Begge disse faktorene er muligens riktige, men vi har glemt andre vesentlige og avgjørende faktorer. Dagens ungdom flytter langt mer enn tidligere i forbindelse med utdanning, lengre utdanningstid gir lenrge fritak for årlig militærtjeneste. Dette kan medføre at tiden som aktiv og stabil deltager i Heimevernet kan bli sterkt redusert.

Den kontinuitet- og kompetanse overføring som vi har i Heimevernet i dag kan derfor bli sterkt redusert som et resultat av lavere alder på våre mannskaper. Denne aldersreduksjonen vil også medføre økt hyppighet på våre kursgjennomføringer, fordi det er flere som må gjennom på kortere tid. Det mest bekymringsfulle er dog at vi gjennom redusert alder på mannskapene i Heimevernet vil få langt større vansker med å få frivillige til å ta lederoppgaver, samtidig som tiden til utdanning av de kommende ledere vil bli sterkt redusert. Hvorfor skulle en HV-menig som er ferdig med sin tjeneste om 4-7 år ta belastningen med en lederoppgave og dermed forlenge sin tid i Heimevernet med ca 10-20 år?

Med forslaget fra FPU kan vi i stor grad miste muligheten for å skaffe Heimevernet fremtidige frivillige ledere, noe som i så fall ville bli katastrofalt for Heimevernet.

 

I FS 2000 anbefaler FSJ at Værnes blir Heimevernets fremtidige utdannings –og kompetansesenter. Også i denne sammenheng kreves en politisk beslutning før dette kan gjennomføres. Jeg legger ikke skjul på at det er sterke meninger også i denne saken, både om sammenslåingen generelt og om lokaliseringen.

Forsvarssjefen ønsker av flere grunner at Heimevernet flytter til Værnes og i de fleste sammenhenger synes Værnes vel skikket som et fremtidig Utdannings –og Kompetansesenter for Heimevernet. Jeg er klar over at vi har svært gode fagmiljø ved våre skoler både på Dombås og Torpo, og det er selvfølgelig beklagelig å bryte opp godt fungerende miljøer, men å fortsette å drifte to forholdsvis små miljøer er ikke økonomisk gunstig, og dessuten ligger begge våre skoler slik til at reisetiden i forbindelse med kursavvikling blir for lang. Vår utfordring blir ved en eventuell flytting og bevare og sammenslå de gode miljøer vi har i dag og videreføre dette ved vårt nye kompetansesenter.

Uansett hvor vårt nye utdannings- og skolesenter skal ligge bør dette kommando og styringsmessig gjøres enklest mulig. Egentlig har jeg de samme argumenter i denne sammenheng som for en sammenslått FDI struktur. Om Værnes skulle bli valgt mener jeg at Heimevernet bør ha det totale ansvar både, for skolevirksomheten og den 1. gangstjeneste som skal gjennomføres her. Det blir for meg vanskelig å forstå argumenter som Heimevernet uskikket til å gjennomføre denne aktiviteten, når vi alle er klar over at de offiserer som skal utføre jobben i mange år har vært knyttet til tilsvarende aktivitet i Hæren. Man kan da ikke miste sine tidligere opparbeidede kvaliteter ved å sy et HV merke på skulderen.

Jeg mener også at dersom Værnes blir valgt som vårt nye senter må deler av den aktiviteten som er ved stasjonen i dag flyttes. Eksempelvis er det ikke naturlig at en flyskole ligger ved eller i et HV senter. Ikke tror jeg at det er et slikt miljø kommende piloter finner naturlig å være en del av og dessuten vil dette da føre til at ytterligere en sjef må ha styringslinjer inn til Værnes. Mitt håp er derfor at vi kan gjøre dette enkelt , oversiktlig og fleksibelt.

Jeg tror ikke nødvendigvis at Værnes har kapasitet til å gjennomføre all 1. gangstjeneste som er nødvendig for å tilføre HV tilstrekkelig mengder med nye mannskaper. Dette vil bety at andre garnisoner, eksempelvis Porsanger, også vil måtte gjennomføre slik tjeneste. Det er ikke dermed min mening at GIHV også her skal stå ansvarlig for den fysiske gjennomføringen av den daglige tjeneste på GP. Like naturlig, ut fra et enkelhets prinsipp, som det er at GIHV har det totale ansvar på Værnes mener jeg det er at GIH har dette for en evt HV utdannelse på GP.

Vi i Forsvaret er ofte og med rett kritisert for ikke å ta fulle konsekvenser av våre besluttninger og anbefalinger. Jeg er derfor overrasket og skuffet når jeg nå møter sterk motstand mot å begynne en evalueringsprosess med tanke på hvilke prosesser og beslutninger vi evt må ta , når disse må taes og i hvilke rekkefølge disse evt må taes dersom det blir en politisk beslutning om at HV skal ha Værnes som sitt framtidige senter. Igjen, jeg presiserer at dette ikke er en form for forskuttering av en evt kommende politisk beslutning, men heller et tegn på at vi vil forsøke å gjøre prosessen kortest og raskest mulig etter at en beslutning er tatt.

Jeg går ut fra at de fleste her husker tidligere statsråd Løvers utrulling av Forsvarets sendrektige prosess beskrivelser og den kritikk dette medførte, men å ta skritt for å korte prosessen synes meget vanskelig å få støtte for.

Det er to HV utdannelses steder / skoler jeg ikke har nevnt enda. Dette er Kongsvinger og Alta hvor vi driver vår utdannelse av vårt utskrevete befal, HVUB, og i tilleggfår vi våre Uber til sjøheimevernet utdannet ved BSMA, en ordning vi er meget godt fornøyd med.

Når det gjelder vår HVUB utdannelse i Alta, som fortsatt er inne i en prøve periode, var denne foreslått flyttet til Garnisonen i Porsanger, men det er mange forhold som taler for at denne kanskje bør forbli i Alta. Vi har tidligere forsøkt å drive denne utdannelsen ved GP, med det resultat at vi ikke klarte å rekruttere tilstrekkelig med elever og at denne virksomheten derfor ble nedlagt på GP. Det er helt klart er at vi trenger en utdanningsenhet for befal i Finnmark for gjennom denne å kunne fylle behovet for ledere i Heimevernet i Nord-Troms og Finnmark, noe som de senere år har vist seg meget vanskelig. Gjennom HVUB utdannelsen i Alta har vi også fått en langt større søkermasse enn tidligere fra den samiske befolkningen i Troms og Finmark, noe som vi selvfølgelig er svært glade for. For øvrig er skolen i Alta etter de flestes mening en ubetinget suksess også fordi den er nær knyttet til skolemiljøet i Alta. Jeg vil senere gi Forsvarssjefen en anbefaling i denne sammenheng.

Når det gjelder utdannelsen på Kongsvinger sitter den i dag i kanskje forsvarets mest moderne bygningsmasse. Det er snaut nok at malingen er tørr på veggene når vi begynner å vurdere en flytting av skolen, dette forstår jeg at det reageres sterk på. Denne utdannelsen som mange andre ligger også vel plassert i forholdet til monumenter fra vår tidligere militær historie. Igjen står vi mellom det å få færre enheter og jeg er overbevist om at også Værnes i denne sammenheng vil være meget velegnet. Også i Stjørdal er det meget gode sivile skoletilbud og fritidsmulighetene er mange. Vi må heller ikke glemme at BSIT er foreslått flyttet fra Trondheim og at heller ikke denne landsdelen derfor lenger har noen grunnleggende befalsutdannelse. Spørsmålet blir derfor hvilket argument som blir tillagt vekt, men GIHV vil svært gjerne se at vi får et skolesenter med tyngde og kompetanse, og jeg vil gjerne derfor knytte også HVUB utdannelsen til et slikt senter.

Innledningsvis snakket jeg om Heimevernets del av forsvarsbudsjettet og jeg minner om at vi snakker om de 3,2 % og at det som mangler er 4 promille for å kunne trene hele organisasjonen slik den er i dag. Når vi ser på de muligheter for innsparing som ligger i denne delen av budsjettet, holdt opp mot den store betydning Heimevernet spiller og vil komme til å spille som den alt overveiende del av vårt territorialforsvar, de oppgaver Heimevernet kan bli pålagt som et resultat av Sårbarhetsanalysen, de oppgaver som må løses av HV innen det fremtidige territorialforsvar, og ikke minst som støtte for potensiale allierte forsterkninger og som kanskje den organisasjon som fortsatt vil synliggjøre Forsvaret i hele landet, finner jeg det meget betenkelig dersom Heimevernet blir redusert.

Det er mange som med styrke mener at det ikke er forsvarlig å bryte opp en godt fungerende organisasjon for kanskje i beste fall å oppnå marginale innsparinger. Det blir mange, i tillegg til GIHV, som med spenning vil følge utviklingen for Heimevernet de kommende måneder og som vil arbeide energisk for å opprettholde et troverdig Heimevern som skal bidra til trygghet i landet.

 

Takk for oppmerksomheten.

RUSSLAND ETTER VALGET

Av Redaktør i Aftenposten
Per Egil Hegge

 

Hvor mye forandrer Russland seg?

Hvor mye annerledes – i mentalitet – er Putins Russland enn Jeltsins – og hvor forskjellig var Gorbatsjovs vel seks år lange styre fra Brezjnevs?

I et forsøk på å svare har jeg lyst til å ta utgangspunkt i en bok som den polsk-norsk-irske forfatteren Nina Witoszek utga for vel to år siden, «Norske naturmytologier». Her forsøker hun å trekke frem det som ikke forandres i oss fra generasjon til

generasjon, det som forblir konstant selv når det moderne brøyter seg frem og trenger seg på og tilsynelatende rydder alt gammelt til side. Hun kaller det memer, altså motsvarende gener, det vi bærer på, gjennom overført erindring, et slags husket arvestoff, arvestoff i psykologisk og ikke biologisk forstand.

 

Om norsk mentalitet sier hun at «den bygger på den forestilling at alt er mulig, bare man ikke er for ivrig». Askeladden, en av våre sentrale mytiske figurer, er et «geni i bygdetullingens forkledning, den eneste sort geni som nordmenn kan tolerere og verne om». Og hun har trukket frem en passasje hos Ibsen, praktisk talt ukjent utenfor ekspertenes rekker fordi den ikke står i ett av hans dramaer eller dikt, men i hans essay

om Kjæmpevisen. Der behandler han vårt forhold til det moderne:

«Skal det Nye tiltale Folket, saa maa det ogsaa i en vis Forstand ogsaa være Gammelt, det må ikke opfindes, men gjenfindes…»

Kort sagt, enten vi er moderne eller gammeldagse, må vi kjenne oss igjen. Det må, med Tarjei Vesaas’ ord, være «heimsleg, som snø og granskog, vi ber det med oss, heile, heile

tida». Det gjelder neppe bare nordmenn.

 

Det nye er ikke oppfunnet, så mye som det er preget av det gamle og har det gamles stempel. Det er gjenfunnet, og det er i oss, heile, heile tida.

 

For da å ta Vladimir Vladimirovitsj Putin, som fylte 48 år for vel to uker siden, så er det utenkelig at en mann som gjorde karriere i det sovjetiske KGB, ikke skulle være preget av sin bakgrunn. Men også Sovjetperiodens mest utsatte dissidenter, som ikke hadde noen grunn til å uttale seg rosende om funksjonærer i KGB, kunne selv i trengselstider levere imponerende nyanserte og velinformerte vurderinger.

Hele tiden, også i den verste Stalin-perioden, rekrutterte KGB under alle de navn det hemmelige politi hadde, noen av de aller mest intelligente og kompromissløse. Det var en sikker karrierevei, hvis man da ikke havnet i Stalins terroristiske kjøttkvern – men ingen yrkesgruppe hadde noe fribrev i så måte.

Putin ble rekruttert etter jusstudier ved universitetet i sin hjemby St. Petersburg, eller Leningrad som den het på 1970-tallet og 1980-tallet, og havnet så, etter språkopplæring,

i Dresden i det daværende DDR. Det er ikke klart hvilke oppgaver han hadde, men det som gjør at mange tidligere dissidenter ser noenlunde velvillig på ham, er at han aldri var innblandet i direkte forfølgelse av opposisjonelle.

Det er mulig han skulle styre spioner i Vest-Tyskland. I en slags selvbiografi, «I første person» – Ot pjervogo litsa – som er å lese på Internett, gjør han som alle etterretningsoffiserer og forteller svært lite om sine oppgaver. Men det fremgår at han og hans kone trivdes svært bra, og at han syntes det tyske ølet var så godt at han la på seg ti kilo mens han var i Dresden. Han opplevde DDRs sammenbrudd og murens fall, han meldte seg ut av kommunistpartiet etter det mislykte kuppforsøket mot Gorbatsjov i august 1991, og hjemme i St.

Petersburg ble han nærmeste medarbeider til byens dynamiske og reformvennlige borgermester Anatolij Sobtsjak – som etter hvert kom i vanskeligheter, bosatte seg i Paris en tid og som døde av hjertesvikt tidligere i år.

Putin skaffet seg, eller rettere sagt, han bygget ut, sitt ry som en effektiv administrator, havnet i Kreml som en slags stabssjef hos Boris Jeltsin, ble plukket ut til statsminister en dag Jeltsin var innom Kreml – det kunne av og til virke som om regelen var at det brygget opp til statsministerskifte når Jeltsin plutselig en dag kjente seg frisk nok til å ta seg en tur på kontoret. Nyttårsaften kunngjorde så Jeltsin at han ville gå av samme dag. Bare få dager før hadde Putin fått beskjed om at han måtte overta som midlertidig president.

 

Motvillig, ifølge Jeltsins siste memoarbind, gikk han med på det. Putin ble administrasjonens presidentkandidat og vant valget i mars, godt hjulpet av administrasjonsapparatet og alle de velgere som stemmer ut fra ”man vet hva man har, men ikke hva man får”.

Fordi valget kom overrumplende – Jeltsins periode utløp egentlig 12. juni … var det flere av de andre som ikke rakk å samle seg til noen innsats: Gorbatsjov er gårsdagens mann, nedbrutt etter at hans kone døde og fordi folk flest gir ham skylden for stormaktens Sovjetunionens sammenbrudd. General Lebed, som var leder for sikkerhetsrådet og Jeltsins forbundsfelle under det vanskelige gjenvalget i 1996, er guvernør i Krasnojarsk i det østlige Sibir og dårlig posisjonert til å drive valgkamp på kort varsel.

 

Den politiker som ligner mest på hva vi i Vesten gjerne kunne tenke oss – det er bare det at det ikke er europeerne som velger statssjef, hverken i Russland eller i USA – er den

moderate og liberale Grigorij Javlinskij, men han ligger aldri an til å få mer enn høyst fem prosent av stemmene. En vurdering av Putins velgerbase går ut på at han som sittende president får ti prosent automatisk, pluss ti prosent fra det offentlige byråkrati, og det er en solid plattform å starte valgkampen på, særlig når det ikke er skikkelige konkurrenter.

 

Den politiske skolering, slik den blir folk i rotfestede demokratier til del, med langvarig innsats for å bygge seg opp og langvarig parlamentarisk eller lovgivende eller administrativ

trening, har han ikke fått. Det var ikke så lett å skaffe seg det i Sovjet, og heller ikke i Jeltsins Russland. Derfor ser man at han forsøker å stole på dem han kjenner, og da han forandret den administrative struktur ved å opprette syv regionalråd, innsatte han folk med bakgrunn fra sitt eget nivå i KGB som ledere. Dette er stort sett effektive, noenlunde erfarne, velutdannede og forutsetningsvis lojale folk som gir ham et apparat så han kan kontrollere landet i den utstrekning det er mulig. Det er ikke overbevisende demokratisk ut fra vesteuropeiske synspunkter, og under ”Kursk”-katastrofen så man manglene: Enhver vestlig leder ville ha skjønt, uten at noen hadde behøvd å forklare ham det – at nå måtte ferien avbrytes.

Men styret er ikke avskyelig autoritært, og det brukes – muligens med unntak av Tsjetsjenia, som er et eget kapittel og som jeg skal komme mer utførlig tilbake til – ikke til autoritær og slett ikke til totalitær undertrykkelse.

Det er mulig det kunne anvendes til noe slikt, men min vurdering er at den demokratiske utvikling, mangelfull som den er, er gått for langt til at klokken kan skrus så drastisk tilbake.

 

Hvis man skal forsøke å trekke en sammenligning med lignende styreformer, er det kanskje mulig å finne en god del likhetspunkter mellom Putins styre og det som general de Gaulle etablerte etter kaoset frem til 1958. En statssjef hevet over den daglige politiske strid, litt utilnærmelig, med en nærmest maktesløs parlamentarisk forsamling, en viss kontroll over massemediene, men samtidig med en stor grad av ytringsfrihet og rettssikkerhet.

 

Slike sammenligninger blir ikke eksakte, og dette er tenkt mer som en skisse enn en beskrivelse, men det er faktisk også den likhet at Putin, til forskjell fra Jeltsin og endog juristen Gorbatsjov, snakker et presist og klart og grammatisk og fonetisk korrekt russisk – noe russerne legger svært stor vekt på. Det er ingen tilløp til de Gaulles litterære stil eller retoriske eleganse, men den er det da heller ingen russer som har hørt, og de store talere fra tiden før revolusjonen er forlengst blitt tause. Det finnes nok noen opptak fremdeles av Lenins intense agitatoriske utfall, men Lenin dyrkes i dag bare av en menighet som skrumper inn og dør ut, etter hvert som tiden går og mer og mer kompromat -kompromitterende materiale – om ham graves frem fra arkivene.

Jeg skal så gå over til å si noe om Putins oppgaver.

Først Tsjetsjenia.

 

Under valgkampen brukte han russernes frykt for tsjetsjenerne for alt den var verdt, kynisk, men taktisk klokt. På ettersommeren i fjor skjedde bombeeksplosjonene i to boligblokker i Moskva, hvor flere hundre mennesker ble drept. Det er aldri blitt fastslått at det var tsjetsjenere som sto bak, ingen er arrestert og ingen er tiltalt, det som i politisk forstand betyr noe, er at en nesten enstemmig folkeopinion er helt sikker på at det var tsjetsjenerne.

Logisk sett hadde de et motiv, like før var den russiske hær igjen gått til angrep for å

få kontroll over den gjenstridige republikken nede i det nordlige Kaukasus. Det har russerne forsøkt siden 1600-tallet, helt siden de bestemte seg for å føre krigen mot tyrkerne, og tidvis også perserne, slik at de kom til å beherske området sør for Kaukasus, altså Georgia, Armenia og Azerbaidsjan. Tsjetsjenia er viktig fordi en oljeledning fra Baku-området ved det Kaspiske hav til Novorossijsk ved Svartehavet går over tsjetsjensk område, og økonomisk sett har vi nordmenn, her representert ved Statoil, interesse av at dette området er stabilt. Vi hadde interesse av det for 100 år siden også, da ble det svensk-russiske nobelselskapets oljeutvinning i Baku bestyrt av Hans Olsen fra Drammen, gift med datter av en av Nobelfamiliens direktører, og etter revolusjonsforsøket i 1905 syntes han det luktet dårlig av fremtiden, han overtalte sin kone til å selge alt og bli med ham til Christiania, hvor han ble grunder og finansmann og bygde det huset som i dag er USAs ambassadørbolig her.

Vel, det var en digresjon, men Statoils virksomhet i Baku er mer enn det.

Hvor mange titusener som er drept i 90-årenes krigshandlinger i Tsjetsjenia, er uklart. Det vi vet, er at planleggingen og gjennomføringen av aksjonen i 1994 var katastrofalt dårlig, noe Jeltsin innrømmer i sine siste memoarer.

 

Det var ikke stort bedre i fjor, og som alltid går tsjetsjenerne tilbake til sin gamle taktikk: De forsvinner fra slettelandet i nord og trekker seg opp i fjellene i det sørlige Tsjetsjenia, og derfra driver de geriljakrig. Det har de gjort siden lenge før begrepet etablerte seg som et internasjonalt ord. Så sent som i helgen ble tre tjenestemenn fra det nåværende KGB, som heter FSB, drept i et bakhold da det ble åpnet ild mot et pansret personellkjøretøy. Det er omtrent gjennomsnittet, i ”fredstider” – og jeg håper dere hører anførselstegnene – i Tsjetsjenia faller mellom et dusin og et snes russiske soldater eller funksjonærer hver uke.

De som har sett litt på russisk litteratur – og det er flere enn finansakrobatene på Aker brygge som kunne ha godt av å lese noen bøker – vet hvordan dette er. Og jeg skal gi tre eksempler fra Russlands klassikere om forholdet til tsjetsjenerne og Tsjetsjenia. Det første er fra romanen «Vår tids helt» som kom ut i 1838, skrevet av forfatteren Mikhail Lermontov, som levde fra 1814 til 1841, og som var løytnant i den russiske hær i Kaukasus.

Hele handlingen foregår i Tsjetsjenia, det er en bok på bare 200 sider, fra en tid før russiske forfattere hadde begynt å skrive mursteinromaner, og Lermontov skrev også en stor mengde dikt fra området. Men i romanen, som finnes både i svensk, dansk og engelsk utgave, er det en av de lokale soldater på et befestet støttepunkt oppe i fjellene som forteller:

«Vi har fått nok, skal jeg si Dem, av disse strupeskjærerne; nå er det gudskjelov litt roligere, men før var det slik at du ikke kunne gå hundre skritt bortenfor festningsvollen, så satt det en lurvete jævel der på post, og blunket du, visste du ikke ordet av det før du hadde en snare rundt halsen eller en kule i bakhodet. Men modige, det er de!»

En annen, og i utlandet enda mer berømt forfatter, som også var underoffiser i disse strøk rundt 1850, var Leo Tolstoj. Hans første verk het «Fortellinger fra Kaukasus» og er nærmest reportasjer fra militærlivet i disse områdene. Noe av stoffet gjemte han i bakhodet og skrev det først ned da han var godt over 70. Boken var ferdig i 1904, men da kunne han ikke få utgitt noe fordi han lå i klammeri med tsarveldet og særlig med kirken, og romanen kom ikke ut før i 1911, ett år etter at han døde. Den heter «Hadzji Murat» og kom i ny norsk oversettelse ved professor Geir Kjetsaa for bare et par år siden. Her heter

det om emnet:

«Den følelse som fylte alle tsjetsjenerne, fra den minste til

den største, var sterkere enn hat. Deres avsky og vemmelse for

disse russiske hundene var så sterk, deres rådløshet overfor

russernes meningsløse grusomheter så stor at deres ønske om å

utrydde dem som rotter, ulver og giftige edderkopper var blitt

en like naturlig følelse som selvoppholdelsesdriften».

Og Aleksandr Solzjenitsyn, som traff en god del av dem under sine opphold i Stalins fangeleirer, skriver i en passasje i GULAG-arkipelet:

«Det er en nasjon hvor underkastelsespsykologien er uten enhver virkning på så vel isolerte individer som på opprørsgrupper, ja, hele nasjonen. Det er tsjetsjenerne».

Men de argumenter som ble brukt, og de løfter som ble gitt, da Jeltsins soldater rykket inn i Groznyj i 1994, ligner til forveksling det som ble sagt under felttogene i 1840-årene og1860-årene. Det er ikke så vanskelig å se hvor Nina Witoszek kunne og kanskje også ville begynne hvis hun skulle skrive en bok om «Russiske militærmytologier».

 

Den statsfilosofiske tenkning bak krigen mot tsjetsjenerne er ikke så vanskelig å forstå: Den bygger på tesen om at statsdannelsen må holdes sammen, og det er en tanke som i hvert fall kan føres tilbake til Ivan den grusomme på 1500-tallet og enda mer til Peter den store og Katarina den store og dernest tsarene. Men denne tenkningen har vært brysom for Russlands naboer, og jeg skal begrense meg til to sitater: Fridtjof Nansen, som interesserte seg sterkt for Russland helt fra forberedelsene til den første ferden med «Fram» i 1893, sa før første verdenskrig at Russland siden 1500-tallet har ekspandert med 40 000 kvadratkilometer hvert år, altså har plusset på et område på størrelse med Finnmark hvert eneste år gjennom 400 år. Det blir land av sånt.

Det andre sitatet er fra en russisk generalstabssjef på 1860-tallet, da Russland var begynt å kravle seg opp igjen etter den begredelige Krim-krigen: «Russlands grenser er bare trygge når det står russiske soldater på begge sider av dem». Det er greit for Russland, og man trenger ikke være spesielt godt bevandret udi militærstrategisk tenkning for å gripe poenget, men enhver skjønner også at det blir vanskelig i nabolaget av slikt.

 

Med slikt tankegods er det ganske vondt å oppleve det som russerne nå må stirre i øynene hver dag: Nederlaget i den kalde krigen og dets konsekvenser, og kanskje enda verre: En følelse av at nedturen fortsetter. For vel var nederlaget ideologisk:

Det ble ikke kommunismen som seiret, det ble kapitalismen. Warszawapakten gikk i oppløsning og noen av dens medlemmer er gått inn i NATO. Og NATO er for russere et stygt ord, en trussel, også for dem som aldri hadde så mye til overs for sitt eget politiske systemet. NATO er dessuten imponerende effektiv.

 

Den nederlaget er også nasjonalt og psykologisk: Det var russerne som kom til kort, og som trengte hjelp. Det har skapt forferdelige traumer, og jeg vet ikke noen bedre illustrasjon enn det som tyske hjelpeorganisasjoner ble møtt med da de sendte mat og klær til nødlidende i Volgograd – tidligere Stalingrad – vinteren 1943, altså i tiden omkring 50-årsjubileet for seieren over marskalk Paulus og hans tyske arme. -Hva er det som er skjedd med oss? spurte en gammel kone i suppekøen. Og det er lettere å forstå spørsmålet hennes enn å svare.

 

Det er enkelt å legge all skylden på Gorbatsjovs reformer og Jeltsins udugelighet som administrator. Men nedturen var begynt lenge før det, og man kan velge mellom en lang rekke årstall. George Kennan, som etter hvert er blitt 96 år, mener at årsaken er den konstante blodtappingen gjennom hele dette århundret fra 1914:

Verdenskrigen med millioner av falne, så revolusjonen med borgerkrig og sultkatastrofe, så eksporten av de intellektuelle i 1920-årene – senere ble de arrestert og tynt av Stalin – så kollektiviseringen som bare i Ukraina kostet seks-syv millioner menneskeliv – så Stalins terror, så krigen mot Hitler og igjen hungersnød og terror frem til Stalins død i 1953.

 

Det er ikke ofte man kjenner et stikk i mageregionen av å lese noe så kjedelig som tallrekker. Men hvis man tar for seg tabellene over den siste sovjetiske folketellingen, i 1975, og ser på kjønnsfordelingen for dem som var født i årene 1920-1925, altså på det tidspunkt aldersgruppen 50-55 år: 63,5 menn pr. 100 kvinner. Hvis man forsøker å forestille seg den elendighet, de likhauger og det savn som ligger bak de to tallene, 63,5 mot 100, så begriper man at å gjenreise et slikt samfunn ville kreve innsats og innsyn av en helt annet kaliber enn hva Stalins Sovjetunionen og hans utpinte undersåtter var i stand til å klare.

 

Og århundret hadde begynt helt annerledes. Det kom aldri frem i sovjetisk, og heller ikke i mer eller mindre marxistinspirert vestlig historieskrivning, men perioden 1900-1914 var en fenomenal oppgangstid i Russland, både økonomisk og kulturelt. Jeg skal ikke lire av meg for mange tall, bare dette: I 1900 var det 50 prosent av de russiske rekruttene som ikke kunne lese. I 1914 var tallet halvert til 25 prosent. Det er mye i løpet av en

halv generasjon.

Den økonomiske utviklingen og industriutviklingen var også imponerende. Det samme var den kulturelle. Men igjen noe som gir et stikk i hjertet: Hvis man går i MOMA, Museum of Modern Art i New York og ser ikke bare på bildene, men også på kunstnernes fødested, ser man at over halvparten av dem er født i Russland. Og da skjønner man igjen litt av hva landet har mistet. Vel er det så at kunstnere ikke bidrar til effektiv administrasjon og kanskje slett ikke til de væpnede styrker, men et land som ikke har plass til dem med all

deres brysomhet og oppsetsige tanker og spørsmål, fattiggjør seg

selv på måter som ikke kan nedfelles i statistiske kurver.

 

Nedturen under det som feilaktig kalles stagnasjonsperioden, altså Brezjnev-årene, ble oppdaget av en loslitt byråkrat og forsker på et lusete kontor to kvartaler fra det hvite hus i

Washington omkring 1980. Han heter Murray Feshbach, og han spiser tall til frokost, middag og aftens. Han er kulerund og trivelig og røper dermed at han spiser mye annet også, men først, fremst og sist tall. Jeg har sagt om ham at han er det eneste menneske jeg vet som i fysisk, bokstavelig forstand begynner å sikle ved tanken på at noen kan skaffe ham en oversikt over alderssammensetningen på sovjetiske ingeniører i perioden 1950-1955 – lesestoff som ikke engasjerer så mange av oss på det følelsesmessige plan.

 

Han oppdaget at Sovjetunionens statistiske byrå plutselig hadde sluttet å oppgi tallene for spebarnsdødelighet. Her gjelder Sherlock Holmes’ tese om Baskerville-hunden, den som ikke gjødde den natten en forbrytelse ble begått. Feshbach er demograf, og han begynte å se hvilke andre tall han kunne finne. Han fant dødelighet for barn i aldersgruppen 1-5 år, og spebarnsdødeligheten, altså dødelighet i første leveår, kan med

forholdsvis stor nøyaktighet beregnes som en matematisk funksjon av 1-5 år. Og det han da fant, var en alarmerende økning i spebarndødeligheten. I et moderne industrisamfunn skal det ikke skje. Og når det skjer, er det et øredøvende signal om at noe er

forferdelig galt.

Da han offentliggjorde disse tallene, skapte de sjokkbølger langt inn i de deler av det sovjetiske systemet hvor det satt folk som var sikkerhetsklarert for å lese dem. Og elendigheten ble bekreftet i 1986 av helseminister Tsjasov, som opplyste, på en partikongress – nå er vi kommet til Gorbatsjov og perestrojka – at Sovjetunionen lå på 50. pass bak Barbados, altså midt nede blant utviklingslandene.

 

Årsakene er mange, og man har bedre oversikt over dem nå: Feilernæring og matmangel, både av svangre kvinner og spebarn, alkoholisme, manglende omsorgsevne, forurensning, sykdommer. Dette sprer seg jo oppover i aldersgruppene: Gjennomsnittlig

alder ved død hos menn er nå sunket til 59 år, og selv om det er en annen demografisk

størrelse enn det som heter gjennomsnittlig levealder, er det et tall som gjør inntrykk, i hvert fall på meg, som er 60.

Det er svært høye tall for nyfødte med misdannelser, og fødselstallene er så lave at folketallet i Russland nå synker med en halv million i året – fra 1990 til 1999 sank det fra 151 millioner til 146 millioner. Feshbachs fremskrivning – og det er en usikker beregning, selvsagt – går ut på at Russland om 50 år, i 2050, vil ha et folketall på 80-90 millioner. Det er både økonomiske og patologiske årsaker til de lave fødselstallene: Kvinner har ikke råd til å sette barn til verden, og mange som dem som vil, er ufruktbare eller har ufruktbarepartnere som følge av kjønnssykdommer.

 

En slik fremskrivning til 80-85 millioner kan naturligvis ikke bli pålitelig, men tendensen er altså høyst urovekkende. Jeg skal ikke gå for mye inn på hva dette betyr for militær

slagkraft, de fleste i denne forsamlingen er bedre skikket enn jeg til å regne litt i hodet, men det er opplagt at dette må bekymre russiske langtidsplanleggere. Blant de ting vi kan si noe sikkert om, er den økonomiske utvikling. 1990-årene har vært en nedtur, men også en sanering. Og rubelkrakket i 1998 førte til at importvarer ble så mye dyrere at russerne måtte begynne å produsere forbruksvarer selv. Det går litt i rykk og napp, og det er vanskelig å sikre investeringer til en økonomi hvor lovverket er nokså tøyelig, men den siste statistikken, fra de russiske lørdagsavisene, går ut på at det siste halvårets økning

i BNP er 6,7 prosent – høyere enn India og Taiwan.

 

Jeg skal til slutt si litt om ubåten «Kursk». Den ble som kjent bygd ved verftet i Severodvinsk like ved Arkhangelsk i 1993-1994, i et tiår da den russiske flåten ble redusert med 80 prosent. Den er nå, ifølge de siste tallene fra ISS i London i forrige uke, på 67 ubåter og 35 overflateskip, mens Royal Navy i Storbritannia har 34 overflatefartøyer.

Men allerede på 1980-tallet satt det folk her på festningen og i Pentagon og så at sovjetiske ubåter tilbrakte det meste av tida i havn – enten fordi man allerede da ikke hadde råd til å ha dem til sjøs, eller fordi man ikke hadde klart å utarbeide et system for

mannskapsrotasjon.

 

Om årsakene til forliset kan ikke jeg bidra med noe. Men hvis man ser på informasjonsarbeidet, var det en del godt gjenkjennelige trekk fra Sovjettiden: Først benekter man det som er skjedd, og så benekter man at man har sagt det man har sagt. her satt memene i kontorveggene, for å bruke Witoszeks uttrykk. Det gikk ikke så fryktelig bra, men det gikk så lenge man hadde massemediene under kontroll. Det har man ikke lenger, og det er kanskje noe av det viktigste som er skjedd i Russland. Det pågående, kritiske mediearbeidet fra russiske journalister var imponerende. Det var også tydelig at det var brysomt, for de stakkarene som skulle svare, ante ikke hvordan de skulle

håndtere situasjonen.

 

Hvorfor gjør man slikt?

 

Her foreligger etter min mening et fenomen som går tilbake til tiden før revolusjonen. Det ble raffinert, og dessuten ble det enerådende, i den kommunistiske perioden. Men det er i en solid russisk tradisjon, og de som skal forhandle med russere, får alltid brynt seg på det. Jeg skal forsøke å forklare det, selv om det blir litt omstendelig.

 

Utgangspunktet er at russisk har to ord for sannhet, og to ord for løgn. Det er ikke tale om nyanser, de har svært forskjellig betydning. Det ene ordet for sannhet kjenner også dere som ikke kan, eller som tror at dere ikke kan russisk: det heter Pravda. Det er den politiske sannhet, og den kan som kjent tøyes litt iblant.

Det andre ordet er istina, og det er den religiøse sannhet. Bibelordet «Sannelig, sannelig sier jeg Eder» må avledes av istina; den som avledet det fra pravda, ville få selv den barskeste gammelkommunistiske ateist til å fryse på ryggen. Og å si at avisen Pravda bringer – eller bragte – istina i sine spalter, ville bli like ille.

 

Det vanlige ordet for løgn er «lozj». En ektemann som kommer hjem klokka tre om morgenen med leppestift på skjortesnippen og kloremerker på ryggen og sier at han har vært i bridgelag, han gjør seg antagelig skyldig i «lozj», altså direkte, uetisk løgn.

 

Det andre ordet, vranjå, er uoversettelig. Det har valør av skipperskrøne, men det har en sosial konnotasjon og enda mer en sosial funksjon, og den innebærer at en som slår stort på, ikke må konfronteres med en påstand om at han ikke står til troende. Den som gjør det, eller på annen måte markerer at han ikke tror på det som blir sagt, har begått et alvorlig sosialt feilgrep.

 

Det klassiske eksemplet på en som ikke har skjønt dette, er den elskelige, men naive fyrst Mysjkin, hovedpersonen i Dostojevskijs roman «Idioten». I en samtale med den ulidelige

skrytepaven general Ivolgin får han høre at Ivolgin, som 12-åring, traff Napoleon i Moskva i 1812, og forklarte ham at dette ikke var noe blivende sted og at han burde trekke seg

tilbake til Frankrike. Det var årsaken til at Napoleon pellet

seg hjem.

 

Mysjkin klarer ikke å la være å antyde at han ikke helt tror på dette, og neste dag får han et rasende brev fra generalen, som føler seg trakassert fordi Mysjkin har fornærmet ham. Det er altså Mysjkin som har tråkket feil, sosialt.

 

Det er litt mindre av dette i dagens Russland enn det var i Dostojevskijs. Men tendensene er der, og de gjør det svært vanskelig når man skal forhandle med russere. For det hender at ting skifter, og at noe man er blitt enige om, eller tror man er

blitt enige om, ikke står skrevet i stein allikevel.

 

Det foreløpig seneste eksemplet i de norsk-sovjetiske forbindelser henger sammen med «Kursk». For det ble jo litt lettere å samarbeide siden det var klart for alle, også russiske militære, at det var behov for redningsassistanse.

 

Det ble så klart at da statsminister Kasianov var her for en måned siden, ble det enighet om et memorandum om redningsaksjoner i Barentshavet. En tjenestemann i norsk DU betegnet det som banebrytende, og for så vidt er det, for det omfatter også militære installasjoner, og ubåter er spesielt nevnt.

 

Men etter det er det kommet spesifikke russiske direktiver som er meget strenge, med bl.a. pålegg om sanitær inspeksjon av fartøyer og visum for utenlandske mannskaper som skal inn i russisk område. Under en nødsutrykning kan jo slikt bli vrient, for å si det forsiktig. Og den som har holdt på litt med Sovjetunionen, vil kjenne igjen disse bestemmelsene som et ”sovjetisk” dokument – med innslag av ting som sitter i veggene.

Det er memene som taler. Det er general Ivolgin som forsikrer oss om at han vil ha samarbeide i nødssituasjoner så redningsmannskaper kan komme hurtigst mulig frem, men samtidig forklarer oss at de må ha visa som det tar et par dager å utstede, og en sanitærinspeksjon som det tar en dag eller så å gjennomføre. Og vi risikerer å fornærme ham hvis vi sier at disse to tingene ikke kan forenes.

De samme memene, her litt mer politiske, taler også i Russlands forhold til andre naboer: Estlands utenriksminister Tomas Ilves fortalte under sitt besøk i Oslo i forrige uke om et kullkastet samarbeidsprosjekt i form av en hurtigbåtrute mellom den vestrussiske byen Pskov og den estiske byen Tartu. Esterne foreslo det. Myndighetene i Pskov var interessert, men sentralmyndighetene i Moskva satte foten ned. Begrunnelsen var at man ikke kunne ha tollstasjon på en innlandsvannvei. Esterne svarte, med litt smale lepper, at forbindelsen Pskov-Tartu, som går på et nettverk av elver og innsjøer, nå er en internasjonal vannvei mellom to byer i hver sin selvstendige stat, ikke lenger

en innlandsvannvei. Men det ble ingen båtrute allikevel. Forandringer tar tid, ikke minst i Russland.

 

En ting har glimret ved sitt fravær under ”Kursk”. Russisk humor kan være ganske røff, og på nettstedet www.anekdot.ru <http://www.anekdot.ru> . kan man daglig finne ti nye vitser – og det er til og med noen få av dem som ikke er grovere enn at jeg kunne ha brukt dem her, men ellers er det stort sett muligheter til å få lære mange russiske

ord som ikke står i litteraturpensum. I august og september var det noen av oss som speidet etter den første ubåtvitsen, og den kom ikke. Tragedien var for stor, og traumet for dypt, til at det gikk an å spøke med slikt.
Det nærmeste man kom, etter brannen i det store TV-tårnet i Ostankino i utkanten av Moskva, var å si at årsaken til brannen var at det hadde kollidert med et utenlandsk ukjent TV-tårn.

 

Og så var det en til, som sier alt: Hvor dypt er Russland sunket i august:

Svar: 648 meter. ??? Tårnet i Ostankino, 540 meter, og «Kursk» ligger på 108 meter. Til sammen 648 meter.

 

Og det blir naturligvis mye når man legger sammen. Legger sammen alt som er skjedd – ikke bare i august, men i de siste 10-15 årene. General Lebed, der han sitter i Krasnojarsk, hevder at den russiske hær i dag ikke har mer enn 10 000 soldater som kan settes inn i kamp, og et anslag, publisert i fjor, går ut på at luftforsvaret ikke har råd til mer enn 25 flytimer pr. mann pr. år. Minimum i vestlige lands forsvar er 200 timer i året, hvis de oppgaver jeg har sett, stemmer. Russland bruker i dag 4,5 prosent av sitt BNP til forsvaret, og det kan virke som de får lite forsvar for pengene. Slik infrastrukturen er i hele samfunnet, er det tenkelig at de burde bruke pengene annerledes.

Men det forutsetter at de får skikk på en økonomi som er temmelig skeiv.

 

Og det er en helt annen, og mye lengre historie. Ikke spesielt oppmuntrende, den heller.

Foto: Bjørn Langsem, Dagbladet

Foredrag i Oslo Militære Samfund
9. oktober 2000.

DET NYE FORSVARET – STATUS OG UTFORDRINGER

ved Forsvarssjef General Sigurd Frisvold

Innledning

Da jeg for ett år siden sto på denne talerstolen, dreide mye av foredraget seg om den pågående Forsvarsstudie 2000, som ble lagt fram 22 juni i år. Årets foredrag vil dreie seg om oppfølgingen av Forsvarsstudien og hvilke forhold som blir avgjørende for å lykkes med den meget krevende omstillingen som Forsvaret må igjennom.

Jeg vil understreke at Forsvaret nå har et sterkt behov for forutsigbarhet hva angår den fremtidige ressurssituasjonen.

27 milliarder kroner er meget betydelige midler som vi skal oppnå mange og gode resultater med, men budsjettforslaget ligger allikevel klart under inneværende års budsjett og intensjonen for år 2001 i Langtidsmeldingen for perioden 1999 – 2002 (Stortingsmelding nr 22 (1997 – 98)), når tilleggsbevilgningene til fregattprosjektet, internasjonale operasjoner og lønnskompensasjon holdes utenfor.

Enda mer bekymringsfullt er det imidlertid at budsjettforslaget ligger nærmere 1,2 milliarder kroner, eller 5 %, under det årlige budsjettnivået på 25 milliarder kroner som er foreslått av Forsvarspolitisk Utvalg, og som også ligger til grunn for Forsvarsstudien 2000. Selv om disse studiene formelt sett dekker perioden fra 2002, er det lave budsjettnivået neste år et urovekkende signal med tanke på årene som kommer.

En reduksjon av forsvarsbudsjettet samtidig med nye driftsøkende forhold innenfor forsvarsrammen, skaper ikke den forutsetning og fleksibilitet vi trenger for et forsvar i omstilling.

De driftsmidler som foreslås for år 2001 vil gjøre det meget vanskelig å oppnå det nødvendige øvings- og treningsnivå. Investeringsbudsjettet gir lite rom til annet enn allerede inngåtte kontrakter. Dette forsterker ytterligere behovet for raske og omfattende omstillingstiltak.

 

Sammendrag av hovedpunktene i FS 2000

La meg , med dette som bakgrunn, gjenta noen hovedpunkter fra FS 2000.

Forsvarsstudien er, som vi er klar over, ressursdrevet – dvs den beskriver et mulig forsvar som landet kan få med et ressursnivå på 25 milliarder 2000 kroner i 20 år.

FS 2000 beskriver også de oppgaver som Forsvaret vil kunne bidra til å løse, men påpeker samtidig at Forsvaret ikke har kapasitet til å løse samtlige oppgaver like godt til enhver tid.

Jeg vil også understreke at vi i tillegg til økonomien har vektlagt andre utviklingstrekk som påvirker Forsvarets utforming, som den sikkerhetspolitiske, den teknologiske og samfunnsmessige utvikling.

Omstillingen som foreslås i FS 2000 har i realiteten to dimensjoner; en økonomisk drevet reduksjon av volumet og en sikkerhetspolitisk endring av innholdet.

Forsvaret må tilpasses to primærhensyn; det å møte sikkerhetsutfordringer direkte mot vår nasjon samt å delta med synlige bidrag i internasjonale operasjoner.

Med dette som bakgrunn har jeg funnet det riktig å foreslå en endret prioritering fra volum til kvalitet og reaksjonsevne, slik at vi både i nasjonalt og internasjonalt, kan reagere raskere med høyverdige styrker.

Jeg vil imidlertid understreke at det er det nasjonalt rettede alternativet (terskelforsvaret), som danner basis for den framlagte strukturen.

 

Strukturen som beskrives i FS 2000 representerer et kritisk minimum av de kapasitetene og den kompetansen som er avgjørende for et forsvar.

 

Antall enheter av de ulike typer er imidlertid skåret helt ned til det minimum vi må ha for å opprettholde kapasiteten på nasjonal basis over tid.

Den nye forsvarsstrukturen fremstår som en organisasjon der Hærens størrelsesmessige dominans er erstattet av en jevnere fordeling mellom

forsvarsgrenene. Denne fordelingen er ikke nødvendigvis den optimale i en situasjon der landet utsettes for et omfattende angrep.

I så fall ville balansen mellom forsvarsgrenene i større grad måtte ta hensyn til hvilken type allierte forsterkninger som raskest kunne tilføres.

Dette ville aktualisere spørsmålet om en ytterligere nedbygging eller avskaffelse av et nasjonalt kampflyvåpen, til fordel for en større hær.

 

Forutsetningen for å realisere selv denne meget nøkterne strukturen er imidlertid at de omfattende reduksjoner som er foreslått i fredsorganisasjonen faktisk gjennomføres.

Dersom fredsvirksomhet som ikke er helt nødvendig for krigsstrukturen opprettholdes, vil konsekvensen være at midler må overføres fra materiellinvestering til driftssiden, og dermed krymper strukturen ytterligere.

Vi må også være klar over at selv om omstillingen lykkes, er Forsvarets struktur meget utsatt på noe lenger sikt. Mest utsatt er kampflyvåpnet, der kostnadene ved en gjenanskaffelse av 48 kampfly etter 2010 er lavt estimert i utgangspunktet.

I FS 2000 er det også antydet hvor vi anbefaler å bruke ressurser hvis ressursrammen øker. Først vil jeg anbefale å bygge opp igjen de lagrene som vi har tært på i de senere år til et forsvarlig nivå . Deretter ville jeg prioritere andre kritiske kapasiteter, spesielt nye kampfly og kapasiteter som NATO etterspør.

 

I forbindelse med FS 2000 er det min bekymring at vi kan bli så marginale i forhold til å opprettholde en del kritisk viktige kjernekapasiteter at vi ikke makter å komplettere strukturen med noen av de nye og avanserte systemene som etter hvert blir tilgjengelige, og som våre allierte tar i bruk og forventer at vi skal gjøre.

Vi er under et stadig press fra den teknologiske utviklingen, ikke minst i forhold til våre allierte. Spesielt NATOs program Defence Capabilities Initiative (DCI) representerer en betydelig utfordring for å øke interoperabiliteten ved modernisering og harmonisering av materiell og prosedyrer i alliansen.

Her er vi også spesielt oppmerksomme på det økende teknologiske gapet mellom USA og de andre NATO-landene.

Det er en alvorlig utfordring for Norge å unngå å komme i en situasjon der vi ikke vil ha hverken kompetanse eller teknologi til å delta i – langt mindre lede og kontrollere – operasjoner, nasjonalt eller internasjonalt, der slik teknologi tas i bruk.

I tillegg kommer behovet for kapasiteter som kamphelikoptre, langtrekkende misliker og andre presisjonsstyrte våpen samt strategisk løftekapasitet.

La meg også i denne sammenheng for ordens skyld fastslå at FS 2000 aldri har nevnt eller tenkt på begrepet ”Star Wars”.

 

Jeg er godt fornøyd med sammenfall i synspunkter mellom Forsvarsstudien og Forsvarspolitisk utvalg, spesielt hva angår situasjonsforståelse og nødvendigheten av radikale omstillingstiltak. Jeg støtter også forslaget om et forsvarspolitisk forlik.

Jeg registrerer imidlertid at Forsvarspolitisk utvalg foreslår en større krigsstruktur enn Forsvarsstudien, men med samme økonomiske ramme.

Etter våre beregninger vil en slik strukturøkning medføre et behov på minst EN milliarder kroner ekstra til investeringer pr år, samt en økning av driftsbudsjettet.

Dette vil måtte innebære enda hardere kutt i fredsorganisasjonen enn foreslått i FS 2000.

 

Langsiktig perspektiv på utviklingen

Noen har reist problemstillingen om det blir noe igjen av vår moderniseringsprofil når behovet for å videreføre et minimum av tradisjonelle kjernekapasiteter er prioritert fremfor en del (DCI) kapasiteter.

Mitt hovedargument er at det beste bidrag vi som et lite land kan gi til vårt nasjonale forsvar og til NATO, er å sørge for at de styrkene vi har er moderne, velutrustede, veltrente og kvalitativt i stand til å løse aktuelle oppdrag.

Målsetningen må være at personellet og avdelingene har tro på egen evne til å løse sitt oppdrag, og er i stand til fellesoperasjoner innenfor en NATO-ramme. Jeg vil også understreke at det dreier seg om mer enn bare materiell, det handler også om ny kompetanse, kunnskap og nye måter å gjøre tingene på. Denne dimensjonen ivaretas av det som nevnes Concept, Development and Experimentation (CDE) der SACLANT (Joint Forces Command) i Norfolk er drivkraften.

Inspirert av SACLANT (JFC) har vi i Norge introdusert såkalte ”Battle labs” (stridslaboratorier), som en ny måte å drive operativ utvikling på innenfor CDE.

Ved jagerskvadronen i Bodø har vi nå etablert en ”Battle lab” som kombinerer kommersiell teknologi og operativ erfaring for å utvikle taktikk og prosedyrer for luft‑til‑bakke angrep innenfor DCl‑området Precision Engagement.

Utviklingen så langt er meget vellykket, og har pådratt seg interesse fra flere hold i alliansen.

Vi har stor tro på dette initiativet og vil derfor satse videre innenfor flere områder, til felles beste for Norge og alliansen.

 

La meg så si noen ord om

Forsvarets grunnleggende problem

Forsvarets grunnleggende problem er å vedlikeholde en gitt struktur innenfor rammen av et konstant budsjett, når både driftskostnader og materiell- kostnader fortsetter å øke. Det er kun en utgang på dette dilemmaet, nemlig at strukturen fortsetter å krympe.
Vi må derfor erkjenne at strukturproblemet ikke lenger skalerer, og at vi ikke kan gjenta en tilsvarende omstilling som beskrevet i FS 2000.

Dersom vi nå tvinges til nye reduksjoner, enten fordi budsjettene reduseres eller driftsutviklingen blir enda mer ugunstig enn antatt, vil hele sektorer måtte legges ned.

Forslag om nedleggelse av strukturelementer som MTB‑våpnet er det første varsel om denne utviklingen.

Dette forslaget er imidlertid bare begynnelsen, dersom de økonomiske forutsetningene på enten kostnads‑ eller budsjettsiden ikke endres.

Hvis ikke den nåværende trend brytes, vil vi derfor i løpet av de neste 5-10 år måtte ta en rekke tilsvarende valg.

 

Når vi skal videreføre vårt langsiktige analyse- og studiearbeid kan vi derfor bli tvunget til å se på det som i NATO kalles for «Force pooling» som innebærer å søke felles løsninger for militære kapasiteter som i dag er nasjonale kapasiteter.

Dette vil nødvendigvis redusere vår nasjonale handlefrihet, men i siste instans kan det bli et spørsmål om å disponere militær kapasiteter i et alliert fellesskap, eller ikke disponere disse i det hele tatt.

Et annet alternativ kan være å etablere et nisjeforsvar, der vi oppgir ønsket om en nasjonal balanse i strukturen og konsentrerer oss om noen få kapasiteter som vi kan opprettholde på nasjonal basis.

Til gjengjeld fører mangelen på balanse eller helhet til at disse sektorene i så fall bare vil fungere operativt som en del av en alliert felles styrkestruktur.

Begge alternativer, så vel «Force pooling»‑løsningen som nisjeforsvaret, representerer et konseptuelt avvik fra det forsvaret Norge har søkt å opprette i hele etterkrigstiden.

Ingen av delene fremstår i dag heller som ønskelig. Men skal en slik utvikling kunne unngås, må det imidlertid skje klare endringer på budsjettutviklingen.

Den løsningen som synes å kunne bidra til at Forsvaret kan komme ut av dette grunnleggende problemet, er at de fremtidige forsvarsbudsjett knyttes til en fast og tilstrekkelig prosentvis andel av BNP!

 

Prosessen frem mot ny langtidsproposision/melding

For å bistå Forsvarsdepartementet i utarbeidelsen av ny langtidsproposisjon pågår det nå et omfattende arbeid med en rekke detaljutredninger innenfor rammen av et felles omstillingsprosjekt mellom FD og FO. Fra Forsvarets militære organisasjon deltar ca 150 personer fra ordinær virksomhet i dette arbeidet.

Arbeidet er regulert i ”Utredningsdirektiv for omorganisering av Forsvaret på grunnlag av Forsvarsstudie 2000 og innstillingen fra Forsvarspolitisk utvalg”.

Etter som proposisjonen skal oversendes Stortinget umiddelbart over nyttår, skjer alt dette i meget høyt tempo og med stor ressursinnsats.

Jeg mener at dette er helt nødvendig, slik at vi får et godt beslutningsgrunnlag og kan komme i gang med de konkrete omstillingstiltak så fort som mulig.

Uten å forskuttere politiske vedtak, la meg kommentere noen forhold ved selve

Omstillingsprosessen. Størrelse og innhold på forslaget til ny fredsstruktur er nok tung å fordøye for mange.

Etter mitt syn har vi ingen valgsituasjon, men en nødvendighet under tidspress.

Hvis vi ikke klarer å foreta nødvendige driftsinnsparinger, vil det gå ut over den operative virksomheten. Gjør vi ikke de nødvendige håndgrepene nå, vil det bli enda verre ved neste korsvei. Det er derfor nødvendig at beslutninger tas raskt og at gjennomføringen foregår raskt, slik at avdelingene og personellet ikke utsettes for unødige langvarige prosesser.

Jeg har også registrert fra en stor del av Forsvarets personell, ikke minst de yngre, en klar forventning om at vi må komme oss ut av dagens situasjon, som oppleves som ganske uholdbar. Men; omstilling koster ressurser og krefter.

Det må derfor snarest skaffes nødvendig rom i de årlige budsjetter til en helhetlig omstillingspakke som inkluderer investeringer i nybygg, teknologi og personellmessige tiltak.

Vi har foreslått en betydelig årlig sum som avsettes til omstillingen, fortrinnsvis som en tilleggsfinansiering.

Dersom det lønner seg å legge ned avdelinger og stasjoner i en overskuelig fremtid, anbefaler jeg å gjøre det snarest.

Dette vil innebære at Forsvarets virksomhet samles på færre steder slik at de øvrige driftskostnadene kan reduseres.

I valget mellom flere avdelinger er det bedre å etablere bærekraftige forutsetninger for det minimum antall som trengs , f eks 3 flystasjoner i luftforsvaret, framfor å la alle, inkludert den tilhørende operative aktivitet forvitre over tid.

 

Målet er å iverksette omstillingstiltak for å oppnå årlige innsparinger på drift lik 2 milliarder kroner (minimum 4000 årsverk) innen 2004.

For å få til dette har vi gjennom kgl res av 7 juli i år fått aksept for å innføre visse personellpolitiske virkemidler ved omstillingen.

Disse omfatter tiltak som f eks sluttvederlag, begrenset arbeidsplikt, førtidspensjon, avgangskontrakt med studiestønad og ekstra vederlag ved rask fratredelse.

Forsvarets behov er til enhver tid styrende for hvem som kan få innvilget søknad. Bruk av virkemidler er derfor ikke en rettighet for personellet. Ved behov kan Forsvaret også foreslå bruk av virkemidler overfor medarbeidere, som selv ikke søker, for å få gjennomført omstillingsprosessen. Alle gradssjikt vil kunne bli berørt, og på nåværende tidspunkt har vi registret vel 200 interesserte søkere.

Det ligger en utfordring i å søke å beholde kritisk kompetanse og en balansert aldersstruktur, men framfor alt å oppnå momentum i prosessen som gir oss den ønskede årsverk-reduksjon så snart som mulig.

 

Prioriterte områder

Prinsipielt omstiller vi organisasjonen innenfor 3 prioriterte områder

  • Operativ virksomhet
  • Styrkeproduksjon
  • Logistikk virksomhet


Nasjonal kommandostruktur

Forsvarsministeren har 22 mai 00 godkjent vårt forslag til omorganisering av FO, som er den nasjonale, strategiske kommandoen.

Innsparingsmålet for FO er minst 200 årsverk innen 1. september 2001.

Dette vil kreve en radikal endring av arbeidsprosessene, mer «top ‑ down» fra FSJ, mindre dobbeltarbeid, større fleksibilitet og klarere skillelinjer mellom linje og stab.

FO fellesstab organiseres i tre avdelinger – en plan, – en operasjon/drift og – en analyse/kontroll avdeling med totalt ca 130 personer, i en fleksibel matriseorganisasjon.

Vi arbeider videre med å etablere en støttestab der jeg nettopp har tatt en beslutning om å etablere en felles personellforvaltning for alle forsvarsgrener.

Arbeidet med å etablere en Oslo Garnisonsforvaltning (OGF) som samordner de garnisonelle tjenester, er godt i gang. Her foreslås nåværende FO/Adm å inngå som en kjerne i OGF med ledelsen lokalisert på Akershus festning. Dette vil også være en modell for andre steder i landet der vi har som målsetning å redusere dagens vel 130 Selvstendig Administrative Enheter (SAE) drastisk til et mindre antall og større Driftsenheter i Forsvaret (DIF).

Ett forhold som diskuteres i forbindelse med omorganiseringen av FO, er Generalinspektørenes rolle og ansvar. Generalinspektørenes rolle som styrkeprodusent og rådgiver til FSJ samt behovet for helhetlig, strategisk planlegging og ledelse av Forsvaret tilsier etter mitt syn klart at Generalinspektørene må lokaliseres i FO.

Hvis man ønsker å vurdere en utflytting av Generalinspektørene må dette naturlig sees opp mot de forsvarsgrenenes sentra for styrkeproduksjon, og en eventuell utvikling i retning av forsvarsgrenvise (komponent) kommandoer.

 

Vi har i tillegg en ambisiøs målsetning om en betydelig reduksjon og innsparing i den

Nasjonale kommandostrukturen.

Dette innebærer også å forenkle samt overføre ressurser fra stabs/støttevirksomhet til høyere prioritert virksomhet.

Jeg tar sikte på å oversende en anbefaling for den nasjonale kommandostrukturen innen 1 november i år.

Vurderingen av nasjonal kommandostruktur, som er meget komplisert og krevende, inneholder flere faser:

 

  • En faktainnsamling som i hovedsak er gjennomført ved besøk til et utvalg avdelinger

 

  • En generell diskusjon om hvem som skal gjøre hva, på hvilket nivå og til hvilken tid, nasjonalt og i NATO.

Basert på dette vil vi forsøke å beskrive en generisk modell for kommandostrukturen. Vi er nå midt inne i denne diskusjonen.

  • Den siste fasen vil fokusere på lokaliseringsspørsmålet, basert på de to foregående faser.

 

Det foreslås å nedlegge de to nåværende forsvarskommandoer og å etablere ett fellesoperativt hovedkvarter.

I øyeblikket går diskusjonen om å etablere to såkalte landsdelskommandoer, med ansvar for territorielle funksjoner, og som samtidig er et framskutt ledd fra det fellesoperative hovedkvarteret.

Det foreslås å nedlegge alle HV distrikter og alle regimenter (til sammen 32 i tallet), som erstattes av opptil 14 territorielle distrikter. Disse lokaliseres fortrinnsvis til garnisoner som skal opprettholdes.

Det er naturlig i denne sammenheng å foreta noen betraktninger om hva som foregår i NATO på dette feltet.

 

NATO-utvikling

NATO er inne i en prosess som synes å inneholde to hovedelementer:

 

  • En sentralisering av kommando- og kontroll for fellesoperasjoner på regionalt nivå og med komponentkommandoer (CC) som utøvende operasjonelle hovedkvarter
  • En opprettelse av reaksjonshovedkvarter som en del av styrkestrukturen for å være i stand til å ”go to the cirisis».

 

Begge disse elementene peker i retning av at NATO muligens er i stand til å gjøre seg ganske uavhengig av nasjonale hovedkvarter.

Dette kan innebære at vårt fellesoperative hovedkvarteret i en artikkel 5 situasjon blir mindre vesentlig for NATO.

 

Arbeidet med revisjon av NATOs Styrkestruktur (NFS) startet i fjor høst, og i februar i år startet analysefasen. På Forsvarssjefsmøtet i mai i år ble det oppnådd enighet om en initiell rapport, som inneholder en skisse av fundamentale forhold i den nye styrkestrukturen.

Styrker og hovedkvarter vil bli organisert med utgangspunkt i deres tilgjengelighet, og på basis av beredskap og deployerbarhet.

Styrkene kan bli kategorisert etter beredskap; Styrker med høyere beredskap (HFR), Styrker med lavere beredskap (FLR) og Langtids oppbyggende styrker (LTBF). Videre skilles mellom deployerbare og tilstedeværende styrker (In place).

Størrelsen på Tilstedeværende styrker er under analyse, men presset på å redusere antall ikke-deployerbare styrker er stort.

Innenfor den nye kommandostrukturen anses behovet på luftsiden å være dekket med en Luft komponentkommando (ACC), (deployerbare) Combined Air Operations Centre (CAOC) og deployerbare Luftkontroll sentre (ARS).

På maritim side dekkes behovet for hovedkvarter i stor grad av den Maritime Komponentkommandoen (MCC) og såkalte Combat Task Group (CTG) på taktisk nivå.

På landsiden er situasjonen forskjellig og mer utfordrende da man ikke har en definert Landkomponent Kommando (LCC), men må spille på de subregionale Hovedkvarter samt korpsnivåhovedkvarter med høyere beredskap (HRF).

Etter mitt syn må vi vurdere hvordan vår nasjonale kommandostruktur kan knyttes til den pågående prosessen i NATO til gjensidig fordel, og som samtidig tar hensyn til vårt nasjonale behov ved krisehåndtering og begrensede angrep.

Dette kan skje gjennom å tenke koblinger, moduler eller forsterkningspersonell som vil gi kosteffektive og robuste løsninger både for Norge og NATO.

Jeg tror også at de vurderinger som vi nå gjør om kommandostrukturen, er starten på en prosess som kan medføre fortsatte endringer innenfor dette felt, både nasjonalt og i NATO.

 

Det bringer meg direkte over til en annen dimensjonerende faktor for Forsvaret

 

Internasjonale operasjoner

Det politiske ambisjonsnivået for Norges deltagelse i internasjonale operasjoner er definert i St meld nr 38 om «Tilpasning av Forsvaret til deltagelse i internasjonale operasjoner”.

Forsvarsstudiens tilnærming er primært å oppfylle meldingens overordnede ambisjoner, men indikerer at det bør vises større fleksibilitet med hensyn til virkemidler og konsekvenser.

De avdelinger og enheter som ligger inne i FS 2000 må være robuste for å delta i internasjonale oppdrag av alle typer.

Jeg er godt fornøyd med at vi nå er i god prosess med å få denne type robuste enheter på plass i ny struktur. De nye fregattene spesielt, men også u-båter og mineryddere vil utgjøre kjernen for Sjøforsvaret.

 

For Luftforsvaret er vi nå godt i gang med å etablere en begrenset luft til bakke kapasitet for våre oppdaterte F-16 fly innen 2003, som en første etappe mot full svingrollekapasitet innen 2008.

 

Det er satt av 400 mill kroner fram til 2003 til dette formålet, og 4,5 milliarder kroner totalt i FS 2000.

Luftforsvaret har anskaffet et antall (Paveway) – enheter som gjør flybombene (Mk-82) til laserstyrte presisjonsvåpen. Testing av ulike målbelysningsutstyr er i gang.

Dette vil gjøre det mulig å integrere norske flystyrker fullt ut i allierte operasjoner og samtidig gi en betydelig synergieffekt for Hæren.

 

For Hæren vil de nye pansrede personellkjøretøy (CV90) og stridsvogner Leo 2A4, som vi ønsker å kjøpe brukt, være viktige elementer i utformingen av moderne hæravdelinger, med større ildkraft, beskyttelse og mobilitet.

Jeg vil også understreke det potensiale som det nye taktiske treningssenteret som nå etableres på Rena innen 2003 (ca 500 mill kroner) vil få i utformingen av den framtidige Hæren.

En annen type avdelinger som har høy reaksjonsevne og kvalitet er spesialstyrker, som vi gir ytterligere prioritet og ressurser.

Alle disse kapasitetene vil også være avgjørende i vårt nasjonale forsvar, sammen med andre typer avdelinger fra forsvarsgrenene som jeg ikke spesielt har nevnt her (C- 130, ingeniør, etc).

 

Vi må samtidig erkjenne at utholdenhet utover 6 måneder (en kontingent) kan bli krevende for de fleste enheters vedkommende.

Det vil først og fremst være de nye fregattene, når de er på plass, og en mekanisert bataljon fra Hæren som vil kunne vedlikeholdes over tid.

Når det gjelder kampfly vil det være vanskelig å deployere en full skvadron over lengre tid. Alternativet er å deployere inntil 12 fly for et kortere tidsrom (4‑6 mnd), eller et mindre antall for et lengre tidsrom.

For at Forsvaret skal ha en forutsigbar reaksjonsevne, er det etter mitt syn nødvendig snarest å etablere en beordringsplikt for yrkesbefal til internasjonale operasjoner.

 

Det er viktig å forstå at internasjonale operasjoner gradvis i større og større grad vil legge både økonomiske og praktiske føringer på Forsvarets virksomhet, og at skillet mellom internasjonale og nasjonale operasjoner blir visket ut.

Et skritt i denne retning er at Forsvarskommando Sør-Norge har fått utvidet ansvar for avdelinger i internasjonale operasjoner. Vi arbeider også for å forenkle ansvarsforhold og redusere antall involverte stabsledd og avdelinger i denne virksomheten.

Vi ønsker å etablere en pool med stabsoffiserer (ca 100) for fremtidige kroneriser som krever hurtig norsk deltakelse. Her vil også reserve befal kunne inngå.

La meg berømme den innsatsen reservebefalet har gjort i Bosnia, Kosovo og andre innsatsområder. Jeg har god tro på reservebefalets rolle i det nye Forsvaret. Reservebefalet har et bredt kompetanse spekter, som er nyttig for Forsvaret og er også et viktig element i vårt folkeforsvar.

Det er også en stor glede her i kveld å kunne informere om at jeg ønsker å etablere en Forsvarets medalje til personell som har deltatt i internasjonale operasjoner.

Denne medaljen vil bli utdelt ved hjemkomst som en synlig belønning for tjenesten og understreker betydningen av deres innsats. Jeg har som målsetning at de første medaljer kan deles ut fra årsskiftet.

 

KFOR V

I august ble det klart at Norge ville få ansvaret som ledende nasjon i KFOR V. Dette er en tillitserklæring for Norge, og en anerkjennelse for den innsats vi har gjort først i SFOR og nå vår satsing i KFOR.

Likeså er dette en tillitserklæring og en stor utfordring for den framtidige KFOR-sjefen, generalløytnant Thorstein Skiaker, ikke minst med bakgrunn i de seneste dagers utvikling på Balkan. NATO hovedkvarteret i Stavanger (JHQ) vil sammen med JHNE i Karup være kjernen i KFOR (V) hovedkvarteret.

Ifm oppdraget som Lead Nation for KFOR (V) hovedkvarteret i seks måneder i 2001, planlegges det derfor med at vi stiller med personell og utstyr for ledelse, administrasjon og en rekke støttefunksjoner i hovedkvarteret.

Den generelt stramme budsjettsituasjonen vil imidlertid kunne få konsekvenser for størrelsen på Norges øvrige internasjonale innsats, herunder også KFOR – bidraget fra sommeren 2001. Det er samtidig en viktig målsetning å fortsatt opprettholde den meget høye kvaliteten på vårt internasjonale styrkebidrag.

 

Så over til

Logistikkvirksomheten

En Stortingsproposisjon nr 55 som foreslår å etablere en Forsvarets Logistikk (FLO) er nå til sluttbehandling i Stortinget.

 

FLO vil være underlagt Forsvarssjefen og vil, som paraply organisasjon inkludere alle forsyningskommandoene og Forsvarets tele‑ og datatjeneste.

Den nye forsvarsstrukturen skal ha materiell og infrastruktur tilpasset organisasjonens størrelse og oppgaver.

Det er derfor nødvendig bl.a. å:

  • Vurdere FLO’s regionale og lokale organisasjon, herunder detaljert lokalisering av verksteder og lagre
  • Foreta en umiddelbar gjennomgang av dagens prosjektportefølje for å terminere, justere eller videreføre foreslåtte, planlagte og pågående prosjekter
  • Fortsette en vurdering av aktuelle varer og tjenester for konkurranse bortsetting
  • Se nærmere på konsekvenser for sivil beredskap/totalforsvar som resultat av anbefalt struktur

FLO har et betydelig innsparingspotensiale (600 årsverk), men samtidig vil vi forenkle og forbedre sammenhengen mellom operativ virksomhet og logistikkstøtte, ikke minst i internasjonale operasjoner.

Målsetningen må være en betydelig redusert logistikk‑, forsyning‑ og verkstedorganisasjon på tvers av forsvarsgrenene.

 

Jeg synes også at det i denne sammenheng er viktig å si noen ord om

 

Totalforsvaret

Et mer sårbart samfunn og et mer komplekst risikobilde, vil endre forutsetningene for et sivilt‑militært samarbeide.

 

Det er imidlertid et behov for å tilpasse konseptet til en ny virkelighet med økende internasjonalisering, sentralisering, spesialisering, globalisering av produksjon og markedstilpasning av offentlig sektor.

Et mindre, men et kvalitativt bedre forsvar med høyere reaksjonsevne og mobilitet, vil stille andre kronerav til sivil støtte fra totalforsvaret.

Det er derfor et behov for å utvikle nye konsepter for sivil støtte ved nasjonal krisehåndtering og internasjonale operasjoner, der den norske beredskapslovgivning ikke kan benyttes.

Informasjonsoperasjoner er blitt fremhevet som mer viktig og aktuelt i et fremtidig risikobilde. Hvilket forsvar mot den type operasjoner kan være mer egnet enn nettopp vårt totalforsvarskonsept?

Et revitalisert sivilt‑militært samarbeid basert på totalforsvarskonseptet vil også i fremtiden etter mitt syn representere en effektiv utnyttelse av samfunnets samlede ressurser, også i fredstidskriser.

Et godt eksempel her er den tragiske U‑båt ulykken i Barentshavet, der Forsvaret samarbeidet med andre statlige offentlige etater og sivile selskaper med høy spesialkompetanse.

I tillegg til en omstilling, har forsvaret også behov for en

 

Modernisering/Rasjonaliseringsprosess

ARGUS

Vi etablerte program ARGUS for ca ett år siden for å sikre en best mulig helhetlig planlegging og gjennomføring av alle endrings- og omstillingsprosjekter innen Forsvarets freds- og støttevirksomhet.

Dette ble gjort i erkjennelsen av at implementeringsevnen ikke har vært like god som utredningsevnen i Forsvaret.

Totalt ligger det 17 forskjellige prosjekter i programmet.

Utfordringen blir å iverksette betydelige omstillingstiltak så raskt som mulig for å oppnå innsparingsgevinst, i praksis overføre ressurser fra lavere til høyere prioritert virksomhet.

Alle prosjektene tar sikte på innsparinger ved administrasjons-, støtte- og logistikkvirksomheten, og ikke aktiviteter i den operative virksomheten.

Så langt i år har ARGUS hentet 100 mill kroner ved å stoppe innkjøp av administrative kjøretøy, utnytte storkunde fordeler gjennom rammeavtaler og kutt i reisevirksomheten.

De innsparte gevinster er omfordele til blant annet å forsere anskaffelse av materiell til soldat 2000 (personlig utstyr), innkjøp av sambandsutstyr for HV samt etablering av et landsomfattende videokonferanse nett.

For neste år er målsetningen å overføre 400 mill kroner innenfor drift/støttevirksomhet til høyere prioritert aktivitet.

Jeg vil også peke på at ARGUS har en enormt krevende og viktig koordinerings ‑ og synkroniseringsfunksjon i forhold til øvrige omstillingsprosesser i Forsvaret.


GOLF

Vi har også erfart at vårt ledelsesverktøy for resursstyring og administrativ ledelsesinformasjon ikke er godt nok, både i forhold til økonomireglementet, og hva angår kobling mellom ressursbruk og resultatoppnåelse.

Prosjekt Golf skal utvikle og innføre et Felles Integrert Forvaltningssystem (FIF) slik at vi få et felles informasjonssystem for styring og kontroll av personell, materiell og økonomifunksjonene. Dette er et meget krevende og nødvendig omstillingsprosjekt som skal fokusere på effektivisering og forenkling av arbeidsprosessene i fredsforvaltningen, og etablere tekniske systemløsninger som gjør at vi på sikt kan styre mer av forsvarsbudsjettet mot de operative funksjonene.

Prosjekt Golf skal også bidra til å innføre en mer effektiv mål- og resultatstyring, og en mer reell bedriftsledelse med helhetlig styring av Forsvaret. Prosjektet er også helt sentralt for at Forsvaret skal kunne tilfredsstille Økonomireglementet i Staten innen tidsfristen ved utløpet av 2002.

Planen er at Forsvaret skal skrive kontrakt med en leverandør som fra juni 2001 skal bidra til å løse de meget krevende oppgavene prosjektet står foran.

En forutsetning for at et Felles Integrert Forvaltningssystem skal kunne innføres er at Forsvaret har fått på plass en felles moderne IT infrastruktur.

Dette er hovedformålet med FIS Basis, som skal få på plass en slik felles infrastruktur i Hæren og HV i første omgang. FIS Basis er i Stortingsprop   nr 1 foreslått tildelt ca 1 milliarder kroner.

 

Kompetansebehov

Kompetanse er en kritisk suksessfaktor for fremtidens forsvar. Den militærfaglige utdanningen blir derfor vurdert i lys av nye utfordringer, endret struktur og nye doktriner, men også for å sikre at vår utdanning generelt sett er i takt med utviklingen i samfunnet.

Vi snakker om en kommende utdanningsreform og Forsvarets skolesenter Akershus vil være en viktig pådriver i denne utviklingen.

Som et ledd i dette arbeidet har jeg foreslått å opprette en felles forvaltningsutdannelse som del av Forsvarets skolesenter. Dette tiltaket innebærer også at stabsskole – og forvaltningsskole utdanningen samordnes. Konsekvensen av dette er at de forsvarsgrenvise forvaltningsskolene foreslås lagt ned.

Dette må samtidig ses i sammenheng med godkjenning av KS 2 i forsvarsgrenene som FSTS I, samt bruk av Teknologibasert undervisning som muliggjør desentralisert undervisning med bruk av fjernundervisning (fra FFU), både for funksjonsrettet utdanning og deler av, eventuelt hele FSTS I.

Forsvaret må etablere seg som en foregangsetat på bruk av elektronisk utdanning, ikke minst vil det være et hensiktsmessig og fleksibelt verktøy for kompetanse utvikling for vårt reservebefal.

I tillegg er vår målsetning også å få høyere status for våre skoler ved å oppnå vekttall fra universitet og høyskoler.

 

Lederskap under omstillingen

Vi må også erkjenne at det ikke vil være mulig å opprettholde «Business as usual» i tillegg til den forestående omstilling, som vil være min prioritet 1 i tiden fremover. Dette vil nok innebære en nedprioritering av andre aktiviteter i tiden som kommer.
En god Informasjonsstrategi i denne prosessen er også meget viktig.

Vi arbeider nå for å etablere en strategisk informasjonsfunksjon, koordinere informasjonsvirksomheten på ulike nivåer og etablere hurtig elektronisk interninformasjon til Forsvarets ansatte.

Utfordringene vil være og bidra til å forankre det framtidige Forsvaret og forklare nødvendigheten av de foreslåtte endringer i fredsorganisasjonen, samt å fortelle hvilket forsvar vi får ut av de tildelte midler.

Lederskap vil være en helt avgjørende faktor for at omstillingen i Forsvaret skal lykkes.

Derfor har vi startet et program som vi kaller LEAD (som står for Ledelse Endring Ansvar Driv). Dette er et viktig verktøy i omstillingsprosessen, og fokuserer spesielt på endringsledelse.

Programmet har begynt i toppledelsen og rulles ut i hele organisasjonen i linjen ned til kontorsjef/gruppesjef/bataljonssjef nivået (ca 1000 personer) ved at lederene skal trene lederene.

Tjenestemannsorganisasjonene tilbys også å gjennomføre programmet.

Hensikten med programmet, som er tilpasset Forsvarets egenart, er å bidra til å utvikle en omstillingsdyktig og smidig organisasjon, samt å styre forsvarets ”energistråle” i riktig retning.

Programmet skal tilføre kompetanse i endringsledelse, utvikle lederegenskaper, takle endringer og ikke minst bidra til å skape motivasjon og entusiasme for fremtiden. Jeg har også lagt stor vekt på at dette skal være praktisk rettet, og ta så kort tid som mulig.

Gjennomføringen tar 1 år fram til august neste år med påfølgende evaluering.

 

Avslutningsvis

vil jeg si at jeg har det bestemte inntrykk at alvoret i situasjonen for Forsvaret er erkjent, og vi må prioritere de beslutninger og tiltak som kan føre Forsvaret ut av dagens situasjon.

Omstillingen i Forsvaret er en nødvendighet under tidspress for å tilpasse forsvaret til nye oppaver, muliggjøre framtidige investeringer og etablere et akseptabelt driftsnivå. Omstillingen må skje raskt, med klare målsetninger, tiltak og virkemidler. Dette vil redusere usikkerheten for berørt personell og identifisere mulig investeringsmessig handlefrihet. Omstillingen vil koste store summer. Imidlertid vil radikale omstillingstiltak satt inn tidlig for å få til blant annet en nedbemanning, betale seg i form av reduserte driftsutgifter i løpet av få år. Strategien innebærer også at materiell og enheter som ikke foreslås videreført, avvikles snarest.

 

Jeg vil understreke at den framlagte strukturen i FS 2000 står og faller med at vi får gjennomslag for omstillingstiltak i den størrelsesorden vi har anbefalt og mulighet til å gjennomføre omstillingstiltakene med stabile, tilstrekkelige og forutsigbare rammevilkår helst innenfor en periode på 3-5 år.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Foredrag i Oslo Militære Samfund
10. april 2000.

ERFARINGER FRA KFOR I
ved Oberstløytnant Robert Mood
Sjef for Telemark bataljon – KFOR I

 

Tiden i Norge

I løpet av noen korte hektiske sommermåneder – fra beslutning 11 juni 99 til deployering i september 99 – bygget Hæren om TMBN (Telemark bataljon) til den beskyttelse og kapasitet som kreves i internasjonale kap VII operasjoner og TMKP (Telemark kompani) ble trukket hjem fra SFOR-tjeneste i Sarajevo. Avdelingen ble komplettert med over 50% nytt personell (dog mange utdannet ved TMBN tidligere) for så å bli samtrent i løpet av 8 hektiske uker fra 1. aug   En meget krevende, men inspirerende periode, da viljen til å finne løsninger og realisere disse var meget stor i alle ledd av Hæren.

Den entydige overordnede erfaring jeg sitter igjen med fra forberedelsene i Norge er at en utrykningsstyrke må etableres og samtrenes med materiell og personell i henhold til den KOP (Krigsoppsetningsplan) den skal nytte ved innsetting. At det gikk bra denne gangen skyldes i stor grad befalet som hadde trent og øvet sammen over lang tid og dermed bygget opp betydelig kompetanse gjennom trening, IRF-tilknytningen (IRF=Immediate Reaction Force) og deltagelsen med TMKP i SFOR. Det er selvsagt ikke noe nytt i dette, tvert imot, men desto mer forunderlig er det at vi tillater oss å se bort fra denne grunnleggende erkjennelse.

La oss ikke gjøre det om igjen! Det øker risikoen for å feile vesentlig og det fører etter all sannsynlighet til betydelige merkostnader.

Deployeringen

Allerede i juli var bataljonsledelsen på rekognosering i Kosovo, 23 august sendte vi de første soldater ned, 6 oktober var bataljonen på plass i sin helhet med en del ikke-kritiske mangler på materiellsiden, og den 12 oktober overtok vi ansvaret for vår teig i Kosovo.

Overføringen av nesten 1000 soldater, 300 kjøretøyer og flere hundre tonn materiell foregikk både over sjø, på landeveien og gjennom luften. Overføringen var vellykket, ikke minst takket være  NSE (Norwegian Support Element) med sine transportkontrollressurser og NCC (Norwegian Contingent Commander) med sin stab. Vår deployering og etablering bekrefter at modellen med en separat NCC som utøver OPCON (operativ kontroll) inntil avdelingene kommando-overføres til NATO, er god.

Innledningsvis var planen fra ITF (Implementation Task Force) at en semimobil infrastruktur basert på containerløsninger skulle være etablert innen 1 nov 99, dette viste seg meget ambisiøst. Vi la heldigvis opp til et betydelig lavere forventningsnivå internt enn det ITF-ambisjonen inviterte til, noe vi nøt godt av gjennom hele kontingenten da forskyvning av fremdriftsplaner raskt ble regelen. Med dette som utgangspunkt så vi motiverende fremskritt gjennom hele kontingenten, ikke minst takket være vårt eget pansrede ingeniørkompani som jobbet dag og natt samtidig som de løste krevende oppdrag i forbindelse med minerydding, ueksplodert ammunisjon og incidentstøtte. En solid ingeniøravdeling som integrert del av styrken har vist seg avgjørende for både å kunne løse oppdrag fra første dag, og støtte NCC og ITF’ens arbeide med infrastruktur.

TMBN’s motivasjon og hovedfokus i dette arbeidet har vært de som kom etter oss, det å gi NORBN en god start ved å avlevere en veletablert infrastruktur i tillegg til en stabil sikkerhets-situasjon i eget AO (Area of Operation).

Det har vi lyktes med!

Ved neste korsvei bør vi imidlertid etter mitt syn, ha som ambisjon at i alle fall reaksjonsstyrken (første kontingent) utrustes med betydelig mindre ressurskrevende og mer mobile infrastrukturløsninger enn dagens containerløsninger.

Situasjonen i Kosovo

Det internasjonale samfunn står ovenfor en meget krevende utfordring i Kosovo. Fraværet av vilje til fredelig sameksistens er påtagelig. Noe forenklet kan vi si at Kosovoalbanerne ser seg selv som frigjørere av ”sitt land” og har et selvstendig Kosovo som mål. Mange lokale Kosovo-serbere på den annen side, ser seg selv som ofrene i det internasjonale samfunns spill og har en fullstendig re-integrering i Serbia som mål.

UNMIK (United Nations Mission in Kosovo) administrerer Kosovo med multietnisk demokrati og provinsen som autonom del av Serbia som mål. Sterke viljer med forskjellig mål og manglende vilje til fredelig sameksistens materialiserer seg i et scenario som er meget utfordrende for militære styrker.

Siden KFOR marsjerte inn i Kosovo sommeren 99 har situasjonen endret seg mye. KFOR ble mottatt som helter og hyllet av Kosovoalbanerne under innmarsjen. Utfordringene med å etablere en troverdig og effektiv siviladministrasjon gjennom UNMIK og gjeninnføring av lov og orden, herunder et effektivt rettssystem har vist seg vanskeligere enn forventet.

Både Kosovoalbanske og serbiske grupperinger prøver i økende grad å utnytte enhver tabbe eller svakhet, KFOR må derfor være konstant på vakt for å unngå å bli utnyttet av noen side. Den albanske majoritetens frustrasjon over at selvstendighet ikke er på UNMIK’s agenda er økende, mens serberne søker  å isolere sine lokalsamfunn fra den albanske majoriteten for å oppnå sikkerhet. Utviklingstrekk som vil kunne føre til ytterligere splittelse og konflikt. Multi-etnisk integrering lar seg ikke påtvinge et samfunn mot befolkningens vilje.

KFOR kan ikke skape varig fred og stabilitet for befolkningen i Kosovo, styrken kan bare etablere og vedlikeholde et minimums sikkerhetsnivå som grunnlag for politiske løsninger. På dette fundament skal UNMIK lede og koordinere arbeidet med gjenoppbygging, innføring av demokrati og etablering av normale samfunnsfunksjoner. De forskjellige politiske grupper arbeider med å samle støtte i de varslede valg. Det vil neppe forundre noen om det blir en valgkamp med voldelige innslag.

Det internasjonale samfunn står ovenfor en formidabel utfordring både i arbeidet med å registrere velgere og å vinne aksept for den endelige registrering hos begge folkegrupper. Dernest skal valglokaler sikres og valgresultatene omsettes til levedyktige demokratiske prosesser og institusjoner som vinner alle folkegruppers tillit. Dette er meget vanskelig oppgave.

  • UNHCR, OSCE og EU er de tre andre pilarene i den samlede innsats i Kosovo.
  • UNHCR koordinerer den humanitære innsatsen og minerydding.
  • OSCE leder arbeidet med menneskerettigheter og legger til rette for innføring av demokrati og de kommende valg.

EU leder arbeidet med infrastruktur og økonomi. Tilsynelatende en helhetlig tilnærming, men mye tyder på at de nødvendige ressursene uteblir eller kommer for sent og at koordineringen burde vært bedre. For å ha håp om å lykkes må det internasjonale samfunn handle raskt og helhetlig så snart den militære situasjon er avklart, det gjorde vi ikke i Kosovo. Som eksempel kan jeg nevne at rettssystemet fortsatt ikke fungerer og at det internasjonale politi fortsatt er sterkt underbemannet (kun ca 2500 på plass av et behov på 6000) 9 måneder etter at de burde vært på plass med full styrke.

Som en konsekvens av dette løser KFOR fortsatt mange politioppgaver og den internasjonale politistyrken har store problemer med å få oversikt over de uformelle makt- og økonomiske strukturer som i mellomtiden har fått nesten fritt spillerom. Troverdigheten hos befolkningen generelt, og hos de serbiske minoriteter spesielt, settes i stadig større grad på prøve av at de som pågripes ikke rettsforfølges og er tilbake på gata i løpet av timer. Det er dermed vanskelig å være optimist på Kosovos vegne, men som soldat godt å registrere at KFOR gjør sin del av jobben på en skikkelig måte.

Å planlegge og gjennomføre det som skal til for å bygge langsiktig fred og stabilitet basert på demokratiske prinsipper og markedsøkonomi i Kosovo blir derfor en stor utfordring i mange år fremover. Særlig når dette søkes gjort i et område som ikke har tradisjon for noen av delene og det internasjonale samfunns mål ikke faller sammen med noen av de respektive befolkningsgruppers mål. Når dette er sagt er det viktig å påpeke at 9 mndr er veldig kort tid i denne sammenheng, så mye er tross alt oppnådd.

Forholdsvis stabil sikkerhet er etablert til tross for de episodene vi ser til daglig. Kosovo er ubetinget et tryggere sted å være nå en for 9 måneder siden. Alle hovedveier og de fleste sideveier er mineklarert, samt at 71% av skolene og 15 000 privatboliger er klarert for minefeller. Mange skoler er rehabilitert og tatt i bruk til undervisning igjen. UCK er demilitarisert og har levert inn store mengder våpen. Kosovo Protection Corps er i etableringsfasen. Når etablert, vil denne organisasjonen kunne spille en viktig rolle i gjenoppbyggingen av Kosovo.

De humanitære hjelpeorganisasjonene fungerer godt i noen områder, mindre godt i andre. Vår humanitære innsats kompletterer deres på en fin måte og skolen TMBN bygget i Plementina er i så måte et godt eksempel. Mye er med andre ord tross alt oppnådd, men la det ikke være tvil; veldig mye viktig arbeid gjenstår før Kosovo er satt trygt på sporet mot en sikker fremtid for alle basert på gjensidig respekt og likeverd. Den viktigste overordnede erfaring er gjort før, men er fortsatt like gyldig; Militær suksess i denne type operasjoner er etablering og vedlikehold av sikkerhet som grunnlag for koordinert politisk og humanitær innsats.

KFOR løser sitt meget krevende oppdrag på en god måte, det internasjonale samfunn derimot mangler et helhetlig konsept som kan sikre koordinert fremdrift og effektivitet når det militære element har lagt forholdene til rette.

TMBN’s operasjoner

Vårt oppdrag har vært å etablere sikkerhet for alle, påse at tidligere UCK etterlevde avtalene, yte nødhjelp samt legge til rette for UNMIK og hjelpeorganisasjonene.

Tilstedeværelse, uforutsigbart nærvær og fleksibel oppdragsløsning med mobile reserver har stått sentralt i konseptet vårt. Alle operasjoner måtte underbygge vår troverdighet og upartiskhet og enhver anledning til å fremme at KFOR og UNMIK sammen forbedrer situasjonen i Kosovo ble utnyttet til fulle. Både i daglig drift, i planlegging og i arbeidet med etablering av leirene måtte vi huske at vi også skulle være i stand til å gjennomføre konvensjonelle krigshandlinger dersom KOSOVO skulle bli angrepet, heldigvis har dette ikke skjedd, men et slikt scenario kan ikke utelukkes helt.

Det som imidlertid har hatt størst betydning for TMBN’s tilnærming til oppdraget er at i Kosovo Polje og Obilic samt mange av de andre landsbyene i vårt AO var det kritisk behov for tilstedeværelse. I disse områdene bor det serbere og sigøynere som tross intens trakassering og hevnaksjoner fra Kosovoalbanernes side forblir, men er på nippet til å gi opp.

Fra dag en av ble det dermed avgjørende å etablere tilstedeværelse i de aller fleste landsbyer for å berolige og beskytte minoritetene, samt avskrekke de grupperinger hevnlysten drev til å brenne hus, drepe og trakassere. Samtidig var den engelske bataljonen vi skulle avløse hovedsakelig etablert i skolebygninger og andre offentlige bygg. Bygg som det nå ble viktig å frigjøre til sine egentlige formål. Alt i alt førte dette til at TMBN gikk direkte ut i et feltoppdrag med krevende oppdragsløsning på alle nivåer.

Bataljonens AO ble delt i tre kompaniteiger og de første 6-8 uker var preget av oppdragsløsning 14-20 timer pr døgn for alle. Hverdagen var preget av skarpe situasjoner flere ganger i døgnet i denne perioden.

Beskyttelse av egne styrker ble med denne tilnærming en stor utfordring. Bygging av tredobbelt kveilehinder i kilometervis, sandsekkstillinger og hesko-gabioner opptok mye av ”fritiden” i perioden frem til jul. 5 hovedleire og alle småposisjoner ute i AO skulle gis nødvendig sikkerhet på kort tid samtidig som oppdraget måtte løses.

Handlefrihet og evne til å komme potensielle kriser i forkjøpet etablerte vi med Støttekompaniet, komplettert med ingeniør-, sanitets-, EOD- (Explosive Ordinance Disposal) og bergingsressurser som utgjort bataljonens mobile reserve. Den er blitt satt inn for å vise styrke og avskrekke mange ganger i løpet av kontingenten.

Et Geværkompani(-) underlagt ingeniør-, sanitets-, EOD- og bergingsressurser på 24t marsjberedskap TFV (Task Force Viking), har vært stilt tilgjengelig for brigaden og KFOR siden ca 1 nov.

Etter hvert som vi styrket grepet på eget AO, normaliserte forholdene seg noe og ITF’en, godt hjulpet av PINGKP (Pansret ingeniørkompani), fikk på plass det minimum som kreves for å gi soldatene mulighet for både å dusje en gang i uka og spise godt. Kokkene vi hadde med ut har gjort en utrolig jobb under meget primitive forhold etter de innledende uker med stridsrasjoner.

Forholdet til tidligere UCK har fra første dag vært krevende, men ryddig, og enn så lenge viser de på lederhold vilje til å etterleve de inngåtte avtaler. KpC er etablert og viser vilje til å finne sin plass som en sivilforsvarsorganisasjon, selv om selvbildet i organisasjonen først og fremst er soldatens og et fremtidig Kosovos Forsvar. Viktig for det gode forholdet var de kurs vi arrangerte for KpC-personell i ikke-militære disipliner som f eks førstehjelp.

I november sendte vi som første nasjon den nevnte TFV bygget rundt KpB som forsterkning og solidaritetsdemonstrasjon til Kosovska Mitrovica i MNB(N)’s (Multinational Brigade North) teig, etterfulgt av finnene og svenskene. I midten av desember roet situasjonen seg merkbart selv om skytingen vedvarte og øket på gjennom jule- og nyttårsfeiringen. Begge høytider ble preget av omfattende operasjoner og høy intensitet for å unngå at feiringen utartet til trakassering av minoriteter.

I januar sendte vi som eneste nasjon en større styrke til provinsgrensen helt i NORD til støtte for den Belgiske bataljonen i MNB(N). Senere TFV til Mitrovica igjen og to ganger senere til Lipljan til støtte for FINBAT. Mindre spesialist- grupper ING/DOG/SAN/etc har vært avgitt til støtte for andre brigader regelmessig. I det hele tatt har tiden i Kosovo vært preget av aktiv bruk av bataljonens kapasiteter både i egen brigadeteig og andre steder i Kosovo.

Det er også verdt å nevne at vårt flykontrollag tidlig etablerte seg som en ressurs for de øvrige lands lag og ble nyttet i instruktør/veilederrollen av brigaden.

Vi lærte raskt at for å være troverdig må det som sies følges opp med handling. Når en beslutning er tatt må den implementeres kontant, med overveldende styrker og uten nøling. Med en gang en veisperring etableres av sivile eller en part må den fjernes. Hvis vi tillater at de står oppe over tid vil de bli mye vanskeligere å fjerne. Oppskriften ble å isolere stedet, kort forhandling, deretter fjerne veisperringen med makt hvis nødvendig.

Høy standard og rutiner som gir et tillitsvekkende førsteinntrykk sammen med en vennlig holdning til sivilbefolkningen, er selvsagt også viktig for å styrke troverdigheten som profesjonell og effektiv styrke. Full kontroll på eget område er ett annet viktig stikkord. Hvem som bor i hvilket hus, jobber hvor og har barn på skole hvor. Flest mulig patruljer må foregå til fots og være et virkemiddel for å bli godt kjent både med befolkningen og eget område som grunnlag for raske og riktige beslutninger nå dette kreves.

Det ble vår rolle å pågripe enhver som begikk et alvorlig lovbrudd for raskest mulig å overlevere saken til UNMIK Police. Ikke alltid like enkelt på grunn av det internasjonale politi’s underbemanning, men takket være felles planleggingsmøter og koordinert oppdragsløsning med både MSU og UNMIK POL gikk dette samarbeidet stort sett greit.

Vi iverksatte tiltak kontant mot enhver paramilitær gruppering som drev aktivitet i AO. Enhver ulovlig styrke skulle ikke være i tvil om at KFOR ikke ville tolerere deres tilstedeværelse og aktiviteter. Det samme gjaldt enhver organisasjon eller institusjon som samarbeidet med disse. Uredd fremferd og profesjonell, men vennlig opptreden la grunnlaget for respekt hos sivilbefolkningen og derigjennom effektiv styrkebeskyttelse når vi beveget oss rundt på en av de utallige patruljene dag og natt.

Trafikken er og vil forbli en stor utfordring. Jeg fastsatte 60 km/t som fartsgrense for egne kjøretøyer, men det har ikke vært like lett å få alle til å innse at det er mye viktigere å komme frem og være klar til å løse oppdrag et par minutter senere enn ikke å nå frem i det hele tatt!

Det er selvsagt ikke en primæroppgave for militære styrker å drive humanitær hjelp, men i begrenset omfang er det et utmerket verktøy for å vinne befolkningens tillit og derved øke egen styrkebeskyttelse. Vi fikk melding om tilgang til midler uten øvre grense via NCC søndag 31 okt 99 for dette formål. Godkjenning og tilsagn om finansiering av prosjekter via kommandokjeden har imidlertid tatt meget lang tid (uavklart pr 15 mars 2000) og dermed redusert verdien av denne type tiltak både for egen Force Protection og for befolkningen.

I TMBN AO har vi hatt både greske, italienske, russiske og tyske styrker forlagt. Alle har vist stor vilje til samarbeid, men spesielt interessant synes jeg det har vært å oppleve det gode og konstruktive forholdet vi fikk til de russiske styrkene.

Samarbeidet med vår Svenske nabobataljon i ØST og den Finske i SYD har vært meget godt. Fra mitt synspunkt er det intet til hinder for et utvidet samarbeid med de nordiske nasjoner i denne type operasjoner. Både felles etterforsyning og samordnede styrkebidrag er etter min vurdering aktuelle veier å gå som vil kunne gi ikke ubetydelige innsparinger for den enkelte nasjon. Den viktigste erfaring på dette området er at KFOR forutsetter en betydelig grad av fleksibilitet i bruk av de enkelte lands styrkebidrag, både i og utenfor egen brigadeteig. En balansert godt utrustet manøveravdeling – som TMBN har vært – gav oss muligheter til aktivt å innfri dette, og det ble lagt merke til.

En annen viktig erfaring er at stridsevnen med tanke på høyintensitets-operasjoner reduseres i løpet av 6 måneder med fullt fokus på fredsstøtteoperasjoner. En avdeling som kommer hjem etter et slikt oppdrag bør derfor gjennomgå kvalitativ avdelingstrening med vekt på samvirke før den eventuelt settes inn i høyintensitetsoperasjoner som reaksjonsstyrke.

Personellet

Fra første dag etter at beslutningen om innsetting ble tatt har sterk avdelingsfølelse og lojalitet til oppdraget som skulle løses, preget avdelingen. Organisasjonene og deres tillitsvalgte har vært utfordrende og konstruktive spillere til avdelingens beste.

Krigshistorien forteller oss entydig at følelsesmessige bindinger til eget lag og tropp samt behovet for ikke å svikte sine kamerater er viktigste drivkraft. For – i størst mulig grad – å sikre at ilddåpen ikke blir katastrofal må man etablere denne avdelingsfølelsen som del av utdanning og trening før innsetting. Å skape en avdeling – etablere avdelingsfølelse – er ikke gjort på noen få uker, den bygges opp over tid, lang tid.

Samtrening av befal er minst like viktig som samtrening av mannskapene. Samtrening er et omfattende begrep som favner befal, mannskaper, vertikale funksjoner og samvirke horisontalt fra lag og tropp, til kompani og bataljon. Hovederfaringen er imidlertid at dersom befalet har den nødvendige samtrening, erfaring, kompetanse og vilje til å fokusere på oppdraget fungerer avdelingen. Å være en del av en internasjonal formasjon (for TMBN’s del AMF(L) Allied Mobile Force Land) gjennom utdanning/trening bidrar i stor grad til avdelingsfølelse i tillegg til å gi viktig kompetanse som vi dro nytte av i forbindelse med deployeringen. Det er derfor etter min mening viktig å opprettholde IRF(L) tilknytningen i fremtiden.

Erfaring på lagførernivået er vanskeligst å bygge opp og lettest å miste på grunn av vårt karrieresystem og gradsstruktur.

Erfaring og kompetanse på dette nivået er imidlertid avgjørende for avdelingens effektivitet og troverdighet. De lagførere som var med TMBN ut etter å ha vært gjennom UB-internasjonal ved OR har gjort et spesielt solid inntrykk, sammen med våre grenaderer og erfarne engasjerte lagførere. En ytterligere styrking av dette nivået gjenom økt innslag av langtidsvervede bør være en vei å gå.

Forsvarets Stressmestringsteam har støttet TMBN i flere år, så også i forbindelse med oppdraget i Kosovo. Heldigvis har vi ikke hatt mange akuttsaker, men evalueringene og samtaler underveis har gitt både kompanisjefene og undertegnede viktige impulser og signaler i vårt personellarbeid og lederskap. Dette hadde ikke fungert hvis ikke teamet på forhånd hadde vunnet avdelingens tillit og gjennomført sitt arbeide med høy integritet. Modellen fungerer meget bra og arbeidet bør videreføres.

TMR (Telemark regiment) har utviklet en modell for informasjon til pårørende under perioden ute, og mottak av personell etter fullført oppdrag som sikter spesielt mot å bekrefte for hver enkelt at gjennom å ta utfordringen og yte sin innsats har han/hun bidratt personlig til fred og frihet på nasjonens vegne og fortjener anerkjennelse og takk for det. Sentralt står høytidelig innmarsj med pårørende og øvrighetspersoner tilstede samt avdelingsmiddag og differensiert tilbud om oppfølging.

Modellen fungerer meget godt og er et eksempel til etterfølgelse.

Den mest entydige erfaringen med våre vervede fra oppdraget i Kosovo er at de som profesjonelle soldater – utdannet og kvalifisert – gjennom verneplikten er fullt på høyde med enhver yrkessoldat, og vel så det.

Vår største utfordring i den videre utvikling av styrkebidraget til INT OPS (Internasjonale operasjoner) blir å  sørge for fullverdig utdanning og samtrening gjennom førstegangstjenesten som grunnlag for kvalifisering til INT OPS. Utfordrende utdanning/trening og øvelser i større forband i fredsdriften er dermed et avgjørende fundament for vedlikehold av den kompetanse som kreves for å kunne stille troverdige styrkebidrag til internasjonale operasjoner.

Etterarbeid

Det er hevet over tvil at alle ledd  i organisasjonen etter et slikt oppdrag besitter kompetanse som vil kunne være til nytte for Hæren i tiden som kommer.

TMBN starter utdanningen igjen 1 august på Heistadmoen for å videreføre IRF(L) tilknytningen og være klar til eventuelt å delta i KFOR IV. I tiden frem til da skal vi avvikle den ferien vi ikke hadde mulighet til å ta i fjor samt etter initiativ fra FO/HST (Forsvarets overkommando/ Hærstaben) bidra til å sette erfaringene i system slik at kompetansen videreføres i størst mulig grad. Sentralt står et arbeidsseminar med alle aktuelle aktører på Heistadmoen i mai for å forsøke å samle sentrale erfaringer og bearbeide disse til en slags dreiebok som kan komme til nytte senere.

Avslutning

Vi må slutte å lete med lys og lykt etter måter å organisere våre bidrag til internasjonale operasjoner på, som ikke vil ha konsekvenser for  fredsdriften. Vi må ikke vike unna å ta de beslutninger som er nødvendig for å realisere troverdige reaksjons- og forsterkningsstyrker, våre dyktige og motiverte befal og mannskaper fortjener det, og det er på høy tid, snart 10 år etter at de første entydige politiske signaler om å prioritere internasjonale operasjoner ble gitt.

Brig S studien skisserer i så måte et utmerket utgangspunkt for å realisere troverdig deltagelse i internasjonale operasjoner, med avdelinger som også vil være fullverdige bidrag til vår krigsstruktur. Fullstendig desentralisert utdanning av styrkebidragene derimot, vil være et tilbakeskritt av flere grunner. Den viktigste er at modellen ikke gir mulighet for å skape den avdelingsfølelse og samtrening som etter mitt syn er nødvendig.

En slik modell vil innebære at vi nok en gang lar oss friste til å velge en lite god løsning for å redusere  konsekvensene for fredsdriften, på bekostning av de som tross alt skal ut i skarpe oppdrag i fred.

Bakgrunnen for tilnærmingen i Stm. 38, som kom i juni 99 var sitat ”at en snarlig forbedring av vår kapasitet på området internasjonale operasjoner er så viktig, både for Forsvarets troverdighet i Norge og Norges troverdighet internasjonalt, at arbeidet med å etablere disse kapasitetene ikke kan utsettes til iverksettingen av neste langtidsmelding”.

Det er i den sammenheng verdt å merke seg at Telemark bataljon i Kosovo har vært svært lik den innsatsstyrken som er foreslått i Stm. 38, dette signaliserer vilje til å ta de beslutninger og gjøre de prioriteringer som er nødvendig for å sikre troverdighet internasjonalt.

Jeg tillater meg i dag å konstaterer at TMBN har løst sitt oppdrag på en måte som har bidratt til å forsterke Norges troverdighet som aktør i internasjonale operasjoner. Den norske Hær er i stand til å løse denne type – og skarpere oppdrag – på en meget troverdig måte og med betydelig bedre reaksjonsevne enn vi hadde sommeren 99, når vi er villige til å ta de beslutninger dette krever og prioritere deretter.

Mange velger å sette invasjonsforsvaret opp mot deltagelse i internasjonale operasjoner, som om det var enten eller. Det er det selvsagt ikke.

Utfordrende og meningsfylt tjeneste i avdelingsforband her hjemme er helt nødvendig for å etablere den kompetanse- og treningsmessige standard som kreves for å være troverdig i internasjonale operasjoner. Likesom internasjonale operasjoner vil styrke invasjonsforsvaret gjennom den erfaring og kompetanse som bringes med hjem etter fullført oppdrag. Ved en evt krise i vårt nærområde vil dessuten våre øremerkede reaksjons- og forsterkningsstyrker komplettere den øvrige krigsoppsetningen på en utmerket måte, og dersom de disponeres samlet utgjøre høyverdige stridsavdelinger.

Troverdig deltagelse i internasjonale operasjoner går altså ikke på bekostning av våre nasjonale oppgaver, tvert imot!

Troverdighet i internasjonale operasjoner handler først og fremst om kvalitet og reaksjonsevne. Dyktig befal og rekruttering av vervede basert på differensiert verneplikt  gir oss et utmerket utgangspunkt for ytterligere økt troverdighet dersom vi er villig til å legge til rette i form av materiell, betingelser og prioriteringer.

En veltrent, balansert avdeling som kan være på plass i løpet av dager fra en politisk beslutning, men trekkes hjem etter f eks maksimalt ett år vil etter min mening rekruttere bedre, gi betydelig økt troverdighet og være billigere over tid enn et skreddersydd bidrag som vedlikeholdes i mange år, for ikke å snakke om kostnadene forbundet med både og ambisjonen.

Raskt ut og raskt hjem er altså sannsynligvis både mer troverdig og mindre ressurskrevende enn det vi legger opp til gjennom en modell med både en reaksjonsstyrke og vedlikehold av et løpende engasjement over mange år.

La meg avslutningsvis få uttrykke min takknemlighet til FO/HST, Distriktskommando Østlandet og Telemark regiment samt alle involverte inspektorater for den vilje til prioritering og støtte som ble vist når beslutningen ble tatt om innsetting 11 juni 1999.

Jeg tar av meg hatten i ærbødighet til de menn og kvinner jeg har hatt æren av å lede i TMBN. Hver og en har gitt et verdifullt personlig bidrag til fred og frihet i Kosovo – og dermed Europa!

 

Takk for oppmerksomheten!

 

Generalmajor Tryggve Tellefsen
Sjef for Multinational Force and Observers, Sinai
Multinational Force and Observers (MFO)

Fredsbevaring i Midtøsten – Konseptet for Fremtiden?

Herr Formann

Ærede forsamling.

La meg først få slutte meg til gratulantene og ønske Oslo Militære Samfund lykke til i jubileumsåret. Et Samfund som gjennom sitt virke og sitt tidsskrift har bidratt til informasjon og påvirkning innen et vidt spekter av militærfaglige spørsmål og skapt debatt om vår forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Lykke til videre!

Med mitt foredrag i kveld tar jeg dere ca 4000 km sør- og litt østover ned til Sinai og ‘The Multinational Force and Observers’ MFO, en multinasjonal fredsbevarende styrke ulik andre fredsbevarende operasjoner som er knyttet til resolusjoner og mandat fra FN’s sikkerhetsråd.

Jeg har vært sjef for styrken i Sinai siden april 1997. Det er nesten på dagen 16 år siden General Fredrik V. Bull-Hansen 2 april 1984 holdt sitt foredrag med tittelen ‘Fred bak sikre grenser?’ fra denne talerstol om denne multinasjonale styrken som ble satt inn i Sinai for å sikre fredsavtalen mellom Egypt og Israel av 26 mars 1979.

Som styrkens første Force Commander var han sentral i planleggingsprosessen fra oktober 1981, og organiserte styrkene som ble tilført fra elleve deltakerland. MFO var operativ i Sinai 25 april 1982. Dette var en kritisk forutsetning for at Israel ville trekke seg tilbake fra den siste delen av et Sinai som hadde vert under deres kontroll siden 6-dagerskrigen i 1967 og at dermed fredsavtalen kunne fullbyrdes. Egypt har siden 1982 feiret denne dagen, 25 april, som Sinais frigjøringsdag.

Generalløytnant Fredrik V. Bull-Hansen overlot kommandoen av den fredsbevarende styrken til generalløytnant Egil Ingebrigtsen 27 mars 1984. Han var Force Commander frem til 30 mars 1989. Fra den tid og til jeg overtok, har MFO hatt Force Commander fra New Zealand, Nederland og Australia. Norge har siden starten bidratt med 4 – 5 offiserer hvert år til MFO. Få, men til gjengjeld i viktige stillinger som operasjonssjef, personellsjef og i liaison. Vår forsvarssjef General Sigurd Frisvold var for eksempel generalløytnant Bull-Hansens første militære assistent i Sinai. De norske offiserers solide innsats i MFO gjennom alle disse årene har vært betydelig.

Det operative konsept som ble utarbeidet av generalløytnant Bull-Hansen og hans stabsoffiserer og videreutviklet under ledelse av Generalløytnant Ingebrigtsen er det som i dag betegnes som MFO-konseptet. Jeg gikk selv en god skole som sjef for operasjonsstaben i 1987/88 under generalløytnant Ingebrigtsen som Force Commander.

I tittelen på foredraget har jeg valgt å antyde ‘Et Konsept For Fremtiden?’ I dette ligger ikke at jeg nødvendigvis tror på en ‘blåkopi’ av 1980 -tallets MFO-modell for fremtidens fredsbevarende styrker. Imidlertid har MFO-konseptet som sikkerhetsarrangement mellom Egypt og Israel sett fra mitt ståsted, vist seg effektivt, troverdig og tillitsskapende.

Dette er noen sentrale målsetninger for enhver fremtidig fredsbevarende operasjon om den skal kunne betegnes som vellykket og på sikt gjøre seg overflødig. Jeg vil trekke frem erfaringer som jeg mener spesielt har bidratt til at den multinasjonale fredsbevarende styrken i Sinai lykkes med sitt oppdrag.

La meg igjen understreke at MFO’s oppgaver er å overvåke en fredsavtale som er underskrevet av to identifiserbare og ansvarlige parter, Egypt og Israel. De har i fellesskap gjort MFO ansvarlig for overvåking av et sikkerhetsarrangement og gjennom et mandat konkretisert hensikten med operasjonen.

Sinai eller Sinai-halvøya som den ofte betegnes, har en geografisk utstrekning fra byen El-Arish ved Middelhavet i nord, til sydspissen Sharm El Sheik, ved Rødehavet på ca 450 km. Grovt sett en distanse som fra Trondheim til Oslo. I sør strekker den smale Akabagulfen seg 200 km nordøstover til havnebyen Eilat i Israel og Akaba i Jordan. Ved innseilingen til Akabagulfen ligger Tiran-stredet og Tiran-yøene, like trangt å passere som eksempelvis Oscarsborg og Drøbaksundet ute i Oslofjorden. I sørvest ligger Suezgulfen.

Fra grensen mellom Israel og Egypt i øst til Suezkanalen i vest er avstanden ca 250 km. Totalt dekker Sinai et areal på ca 61 000 km², eller over to ganger så stort som Israel selv medregnet Gaza-stripen,Vestbredden og Golanhøydene. Temperaturen i juli / august kan komme opp i over 50°c og ned til frysepunktet i den nordlige delen om vinteren. Mount Sinai, det høyeste fjellet i Sinai på 2637 meter, kan enkelte vinterdager være dekket med snø, men nedbørsdagene i løpet av et år i Sinai kan telles på to hender. Det er sandstormene i vinterhalvåret som klimatisk sett innvirker sterkest på vår operative virksomhet. Sterkt redusert sikt i såvel timer som dager, og sanddyner som sperrer veier.

Sinai også kalt den eneste landfaste ‘bro mellom Asia og Afrika’ har ligget der gjennom årtusener hvor folk og armeer har beveget seg, men så karrigt at få har slått seg ned. En ‘ny’ strategisk betydning fikk imidlertid Sinai ved åpningen av Suezkanalen i 1869.

Etter den andre verdenskrig og fra første dag av nasjonalstaten Israel’s opprettelse i 1948 var Sinai arena for militære operasjoner og kriger mellom Egypt og Israel omtrent hvert tiende år. Den siste, Yom Kippurkrigen i 1973, eller som Egypterene kaller den, ‘The War of Ramadan’.

Den overraskende Egyptiske operasjonen og militære seire under krigen, ga Egypt fornyet selvtillit og nasjonal stolthet. Det var nok med på å gi President Mohamed Anwar El Sadat tro på dialog og forhandlinger med Israel om en frigivelse av Sinai. En lang forhandlingsprosess startet og mest kjent er President Sadats politisk sett modige reise til Israel, og samtalene med Statsminister Menachem Begin og talen til Knesset 2 november 1977. Samtalene mellom Sadat og Begin startet en prosess hvor den amerikanske presidenten Jimmy Carter spilte en sentral rolle gjennom de vellykkede Camp David forhandlingene i 1978.

Senere samme år ble som kjent disse to visjonære og modige statsmenn, Egypts president Mohamed Anwar El Sadat og Israels statsminister Menachem Begin tildelt Nobels Fredspris.

26 mars 1979 ble fredsavtalen mellom Egypt og Israel underskrevet i Washington.

President Sadat fikk aldri se fredsavtalen fullbyrdes da han ble skutt og drept av sine egne soldater under en militærparade i Kairo 6 oktober 1981. Fredsavtalen av 1979 forutsatte at FN skulle stille militære styrker og observatører for å overvåke avtalen.

Det ble snart klart for sikkerhetsrådets president at Sovjetunionen ville komme til å nedlegge veto i sikkerhetsrådet mot en FN resolusjon om å etablere en fredsbevarende FN-styrke. Dette ble meddelt partene 18 mai 1981.

Med reell fare for at dette kunne velte hele fredsavtalen og stanse de pågående tilbaketrekninger av israelske styrker fra Sinai, som var forutsatt fullført i april 1982, ble Egypt og Israel i samarbeid med USA enige om snarest å ta skritt for å etablere en alternativ multinasjonal styrke utenfor FN og med USA som garantist.

En egen protokoll ble undertegnet i Washington 3 august 1981 og tillagt fredsavtalen. Med dette ble den ‘The Multinational Force and Observers’ til, som en selvstendig internasjonal fredsbevarende nyskapning, men med det samme oppdrag, rettigheter og forpliktelser som var forutsatt for en fredsbevarende FN-styrke. Kopi av protokollen ble overlevert FN’s Generalsekretær for ‘registrering’ som det heter i teksten.

OPPDRAG

· THE MFO SHALL HAVE A VISIBLE PRESENCE IN ITS AREA OF RESPONSIBILITY TO OB-SERVE, REPORT , AND VERIFY ANY ACTIVITIES THAT COULD THREATEN THE STABIL-ITY OF THE ‘TREATY OF PEACE’ AND TO FACILITATE TRUST BUILDING MECHANISMS BETWEEN THE PARTIES.
· SYNLIG TILSTEDEVÆRELSE
· BLI SETT – OPSERVERE, RAPPORTERE OG VERIFISERE.
· TILRETTELEGGE FOR TILLITSSKAPENDE TILTAK.

Egypt, Israel og USA forpliktet seg til hver å dekke en tredjedel av utgiftene. Senere har Japan, Sveits og Tyskland sluttet seg til som giverland og støtter MFO økonomisk. I dag er MFO’s budsjett på 51 mil $.

En interessant observasjon som General Bull-Hansen trekker frem i sitt foredrag om denne fasen, er at nykommeren, MFO på den internasjonale politiske og juridiske arena, med ganske vide fullmakter overfor nasjonalstater og med USA som eneste garantist, ikke skapte større vanskeligheter i det å bli internasjonalt akseptert.

Et tilstrekkelig antall land syntes å trekke den dobbeltkonklusjon, at i arbeidet mot fred i Midt-Østen, er fred mellom de to mest innflytelsesrike og militært sett sterkeste Midt-Østen statene, Israel og Egypt et første avgjørende skritt og et primærmål som et handlingslammet FN på den tid ikke kunne tillates å stoppe! Det har heller ikke senere vært fremmet sterke innvendinger mot MFO.
Protokollen beskriver ledelsesstrukturen for MFO. Director General er gitt ansvar for den overordnede styringen av MFO. Han har fullmakt til å handle utad på MFO’s vegne, og i forhold til deltakerlandene, er amerikanske statsborger og har sitt hovedkvarter i Roma, Italia.

Force Commander, en offiser med generals rang og annen nasjonalitet enn Director General, har kommando og operativ kontroll over alle militære enheter og sivile som inngår i styrken i Sinai. USA innstiller til stillingen som Director General, mens Director General har ansvaret for å ansette Force Commander. Partene skal ha seg forelagt kandidatene til begge disse lederstillingene for approbasjon. Force Commander rapporterer direkte til de to partene Egypt og Israel, og til Director General. Her ligger, slik jeg erfarer det som Force Commander, en vesentlig styrke i MFO konseptet. Et fastlagt og respektert ansvar og en enhetlig kommando og ledelse i en multinasjonal fredsbevarende styrke tror jeg er en av forutsetningene for at den skal kunne være effektiv og få et troverdig forhold til de parter den rapporterer til.

Jeg har en egen liaisonstab i hovedkvarteret for denne kontakten med partene.
Egypt og Israel har egne militære liaisonstaber underlagt hovedkvarterene i Kairo og Tel Aviv og med kontorer på begge sider av grensen. Liaisonstabene ledes av hver sin general som er de to jeg har daglig kontakt med og rapporterer til. Mange av rapportene er knyttet til overvåkingsoppdraget i mandatet og følger innarbeidede regler og prosedyrer. Imidlertid ,og kanskje enda viktigere, skaper dette veletablerte liaisonsystemet mellom de to partene og MFO med daglig kontakt på flere nivåer en atmosfære for samarbeid og et forum for problemløsning og krisehåndtering. I dag nytter Egypt og Israel seg av dette liaisonsystemet lang ut over sikkerhetsarrangementet med MFO.

Jeg ser positive resultater, små og noen større, i dette partnerskap nesten hver uke i Sinai. Her ‘gror’ det frem en gjensidig tillit mellom partene Egypt og Israel som MFO bruker betydelige ressurser på å støtte.

Deltakerlandene, som begge parter vil godkjenner, har fra starten i 1982, stort sett vært fra de samme elleve nasjoner. Styrker fra USA ble først en del av MFO etter at protokollen av 3. August 1981 ble underskrevet og USA ble garantist for fredsavtalens gjennomføring.

I dag har vi tre infanteribataljoner, en fra Colombia, en fra Fiji og en fra USA. En marineenhet med tre patruljefartøyer fra Italia, et Twin-Otterfly med mannskap og teknikere fra Frankrike, en transport og ingeniøravdeling fra Uruguay, en forsyningsbataljon fra USA hvor det inngår en helikopterskvadron med 10 helikoptre, et transportkompani og et sykehus. Canada, Australia og New Zealand stiller med stabsoffiserer og spesialister i hovedkvarteret. USA stiller også til disposisjon en sivil observatørgruppe. Som nevnt har Norge utenom meg, 5 offiserer i styrken med bla. sjef operasjonsstab, sjef personellstab som meget sentrale stillinger.

Totalt består MFO i dag av ca 1900 militære og 600 sivile. Ca 100 tilhører internasjonale sivile staber som arbeider ved hovedkvarteret i Roma, ved MFO-kontoret i Cairo og Tel Aviv og i Sinai.
Under en internasjonal kontraktør arbeider Ca 500 egyptere på kjøkken, brannstasjon, vedlikehold osv. i to leirer.

Sikkerhetsarrangementet i fredsavtalen deler Sinai og grenseområdet på israelsk side inn i 4 soner med spesifikke militære begrensninger.

I sone A, det vestre Sinai opp mot den strategisk viktige Suezkanalen og langs Suezgulfen, kan Egypt ha en mekanisert infanteridivisjon, totalt inntil 22 000 mann.
Spesifikke begrensninger er lagt på bla. antall stridsvogner, pansrede kjøretøy og artillerienheter.

I sone B, den midtre del av Sinai er begrensningen 4 lett bevæpnede egyptiske grensebataljoner med hjulkjøretøy og opp til 4000 mann.

Sone C, det østre Sinai, er den demilitariserte sonen. Et ca 30 km bredt landområde som strekker seg fra Middelhavet på egyptisk side ned langs den 228 km lange grensen til Israel og ned langs Akababukta til Tiranstredet, er MFO’s Gruperingsområde. Her kan kun lokalbefolkningen og sivilt egyptisk politi være tilstede for a ta seg av sivile ordensfunksjoner og kontrollere de tre grensestasjonene med Israel, Rafah, Nizzana og Taba.

I sone D, en 3 km bred stripe på den israelske siden av grensen, kan den israelske militære styrken ikke overstige 4 infanteribataljoner, med et begrenset antall personellkjøretøy og maksimalt 4000 soldater.

Styrken opererer ut ifra to hovedleirer i sone D. Hovedkvarteret i nord, ved El Gorah og en mindre leir i sør ved Sharm El Sheikh. Operativt sett er landområdet i sone C på over 450 km delt i 3 bataljonsteiger.

Fiji i nord, Colombia i den midtre sektor og amerikanerne I sør. Bataljonene bemanner til sammen 30 observasjons- og veiposter (OP/ CP). Fra disse permanente posisjonene sendes natt og dag ut motoriserte veipatruljer og fremskutte OP’er. Tiranstredet er en trang og strategisk viktig inngang til Akabagulfen og Israels havneby Eilat. Sperret av Egypt både i 1956 og 1967. Stredet blir patruljert av våre 3 italienske marinefartøy, Costal Patrol Unit, samordnet med overvåking fra en observasjonspost midt oppe på Tiranøya bemannet av den amerikanske bataljonen.

Mandatet gir MFO i oppdrag å overvåke at fartøyer har fri gjennomfart i Tiran-stredet. Dette gjelder også for israelske marinefartøy.

Kontrollen med sikkerhetsarrangementets militære begrensninger i sone A, B, C og D, blir utført av den sivile observatørgruppen og slik at alle soner er inspisert minst hver 14 dag. 5 – 6 team, hver på to observatører, sammen med en egyptisk offiser i sone A, B og C i Egypt, og sammen med en Israels offiser i sone D, i Israel oppsøker alle militære avdelinger skaffer oversikt over personellstyrken og fysisk teller alle våpensystemer, stridsvogner og alle pansrede kjøretøy som inngår i de fastlagte begrensninger. Hver 14 dag sender Force Commander verifikasjonsrapporter med resultatet av inspeksjonene til sjefen for liaisonavdelingene i både Egypt og Israel.

Oppdages brudd på avtaleverket i noen av sonene, blir dette nøye etterforsket og en eventuell ‘violationraport’ blir sendt fra Force Commander likelydende til begge parter. Dette behandles som konfidensielle handlinger overfor utenforstående. Partene er ansvarlig å korrigere eventuelle avtalebrudd og rapportere dette til MFO. Hendelser av prinsipiell karakter løftes til Director General som drøfter saken med de berørte regjeringer. Partene er ansvarlig for å korrigere eventuelle avtalebrudd innen 48 timer.

En samordnet ‘Force Operations Order’ sikrer en døgnkontinuerlig og synlig MFO tilstedeværelse og operasjon I sone C gjennom bruk av land, luft og sjøstyrker og at alle sonene blir inspisert som beskrevet i mandatet.

Den multinasjonale karakteren er gjennomgående i hele styrkens organisasjon. De forskjellige nasjoners fagkompetanse og personellets tjenesteerfaring utnyttes og integreringen er med på å skape samhold og samarbeid samt en viktig felles lojalitet til MFO.

Med behov for enhetlige krav og en minstestandard i måten oppgavene løses på, har MFO utarbeidet egne treningsprogrammer for ledere og alle operative ledd. Operasjonsstaben har bl.a en trenings- og evalueringsseksjon og en informasjons- og ‘Force Protection’ seksjon, med erfarne offiserer fra Canada, New Zealand, Australia og USA som driver denne opplæring og kontroll. Forhåndsinformasjon blir sendt til deltakerlandene ca 6 mnd før overføringen til Sinai for inkorporering I den nasjonale treningen. Ofte sendes også instruktører til deltakerlandene.

Ved ankomst til Sinai gjennomgår alle lavere ledere, sjefer, lag og tropper som skal ut på OP’er og de sivile observatørene forskjellige kurs før de får godkjenning for tjeneste ute i sektor.
Alle vognførere må gjennomgå MFO vognføreropplæring for kjøring i Sinai.

Evalueringenteam foretar kontroll og tester hvert kvartal i hovedkvarteret og av alle bataljoner og andre operative ledd ute i felten.
Dette følges opp av Force Commanders inspeksjoner. I tillegg til å sikre en forsvarlig og ensartet operativ standard, bidrar treningen til å hindre tap av menneskeliv.

Gjennom så langt 18 år, har dessverre over 300 liv gått tapt. Det kan nevnes at den første Director General, Leaman Hunt, ble offer for et terroristangrep i Roma 15 februar 1984, 248 amerikanske soldater ble drept i en flyulykke på vei hjem fra Sinai 12 desember 1985.

Bilulykker og minefaren er fortsatt den største sikkerhetsrisikoen. Vi kjenner i dag til 74 minefelt i sone C og har over 180 uklarerte områder hvor vi nøye holder styrkene borte fra.

Økonomi

Som nevn forplikter partene og USA seg til, med hver sin tredjedel, å betale kostnadene for operasjonen. Dette forsterker Egypt og Israels ansvar ovenfor MFO og gjør dem naturlig nok interessert i hvordan pengene forvaltes. Director General har det overordnede ansvar for forvaltning og økonomistyring. Gjennom årlige konferanser mellom Egypt, Israel, USA og MFO i Roma, og hvor også alle deltakerlandene er representert, presenterer MFO årsrapport, reviderte regnskap og budsjettforslag for det kommende år og 4-5 årlige langtidsplaner for større investeringer, som kjøretøy, bygninger, informasjonssystemer ol. Egypt, Israel og USA godkjenner i fellesskap budsjettet.
Driftsplanlegging, kosteffektivitet og samordning av ressurser er stikkord som ofte preger dialogen mellom Director General og Force Commander. Ikke ukjente problemstillinger for ledere som også har økonomiansvar. Fra starten av, hvor Sinai lå der som en krigsskueplass, ble logistikken tilført og forsyningene i hovedsak innkjøpt gjennom de amerikanske forsyningsprogrammer og tilført pr skip og fly.

MFO har gjennom alle år lagt stor vekt på samordning og en så rasjonell drift som mulig. For eksempel bor alt personell som ikke er ute på OP i kun to hovedleirer. Med felles kjøkkendrift og samordning av alle administrative støttefunksjoner bidrar dette til betydelige reduserte driftsutgifter.
I dag foretas 95 % av alle innkjøp av varer og tjenester i Egypt og Israel etter åpne ambudsprinsipper og fri konkurranse. Av ca 16 mill $ som Egypt og Israel hver bidro med for driften av MFO i 1999 ble ca 14, 2 mill $ ført tilbake til Egypt og ca 12,4 $ ført tilbake til Israel i form av kjøp av varer og tjenester. Standarden på tjenestene og ytelsene er i dag god. Egypt og Israel ser at vi investerer i dem. Dette er ikke andres penger, men investeringer for fred av to naboer.

Nettopp økonomien tror jeg i fremtiden blir en meget viktig faktor for utforming av konsepter, samarbeid, organisasjon og materiellanskaffelse ved planlegging av multinasjonale operasjoner. MFO har nådd langt på dette området.

KONKLUSJON

· MFO’s fredsbevarende operasjon gjennomføres i dag i en atmosfære av partnerskap og tillit. Denne tillit og troverdighet som ofte er en kritisk mangelvare etter konflikter, kan vanskelig bygges ved bruk av avansert og fjernstyrt overvåkingsteknologi. Soldaten, mennesket som en synlig fredsbevarer i operasjonsområdet er fortsatt en helt avgjørende ressurs og brobygger.

· Før innsetting av fredsbevarende styrker må det være mulig å identifisere hovedpartene i konflikten. Partene må være interessert i fred og ville at en fredsbevarende styrke skal være der.

· Et klart og gjennomførbart mandat med rimelig balanse mellom oppdrag, miljø og tilgjengelige ressurser er viktig for å kunne lykkes.

· Enhetlig kommado- og klare ansvarsforhold overfor alle styrker i operasjonsområdet er avgjørende for en effektiv multinasjonal styrke. Skaper ‘Team spirit’ og arbeid mot felles mål.

· Etablerte liaisonstaber både i styrken og hos partene skaper mulighet for kontinuerlig dialog. Informasjon er den fredsbevarende styrkes stridsmiddel

· Samordning av forsyningskonsepter og materiellanskaffelser kan gi betydelige reduksjoner i driftsutgiftene.

AVSLUTNING

Vi ser i dag fruktene av fredsavtalen mellom Egypt og Israel på begge sider av grensen. Flere og flere av beduinene både på Israels side og kanskje spesielt i nordre Sinai er i ferd med å bli bofaste bønder og frukt og grønnsak produsenter. Barna går på skole.

Gaza internasjonale flyplass er nettopp åpnet, her er moderne havneanlegg og gasskraftverk under bygging. Kyststripen i den søndre del av Sinai har på få år utviklet seg til et turisteldorado med arbeid for tusener av egyptere. Sharm El Sheikh har alt i dag flere turistsenger enn Oslo!

Egypt investerer milliarder av pund gjennom ‘the Sinai Development Plan’, i bygging av kraftlinjer, olje og gassrørledninger, fremføring av vann, veier, jernbane og nye broer over Suezkanalen som skal gi infrastruktur til en befolkningsøkning fra dagens ca 400 000 til 4 millioner i år 2017.
Hvor lenge MFO skal bestå og hvordan styrken skal utvikle seg bestemmes av partene. Som stabilisator og betrodd kontrollør av sikkerhetsarrangementet og freden mellom Egypt og Israel er den fortsatt en viktig hjørnestein i en uferdig fred i Midt-Østen.

De forente nasjoner er og bør være verdenssamfunnets beslutningsorgan for innsetting av internasjonale styrker i fredsoperasjoner.

Jeg ser MFO som et effektivt og troverdig unntak fra denne grunnleggende regel.

Takk for oppmerksomheten!


SVERIGES FORSVARSMAKT –
UNDER RADIKAL FORANDRING
Foredrag i Oslo Militære Samfund, 20 mars 2000 ved viseadmiral Frank Rosenius

Sveriges Stedfortredende Överbefälhavare

 

(Manus må holdes opp mot fremføringen av foredraget)

 

I den svenska försvarsmakten reducerar vi nu fredsorganisationen med ca 50 %. Den mobiliseringsbara krigsorganisationen minskas också i motsvarande grad. Vi genomför samtidigt en synnerligen radikal förändring av vår ledningsorganisation.

 

Vi menar att omvärldsutvecklingen både kräver förändringar och samtidigt ger möjligheter att de närmaste åren genomföra erforderliga förändringar eftersom kravet på insatsberedskap för landets försvar är synnerligen lågt.

 

En berättigad fråga blir naturligtvis vad är då de bärande idéerna som styr denna process, där vi samtidigt på flera täter genomför så stora förändringar.

 

Jag avser belysa de fyra områden som vi lagt till grund för den framtida inriktningen av den svenska försvarsmakten – nämligen den säkerhetspolitiska omvärldsutvecklingen, teknikutvecklingen, det framtida krigets karaktär och den svenska regeringens syn på utnyttjandet av försvarsmakten i olika situationer. Jag kommer att avsluta med att skissera hur vi avser utveckla försvaret de närmaste åren mot bakgrund av dessa nya krav.

När vi beaktar omvärlden så intar naturligtvis Ryssland en dominerande roll. Ett land som är i en djup ekonomisk kris och där den militära infrastrukturen har förlorat mycket av sin forna kraft. Ett exempel på detta är Tjetjenien där i stort sett hela den insatsberedda ryska försvarsmakten varit insatt, knappt 100 000 man, mot ca 8000 tjetjenier. Och det tog flera månader att få kontroll över en yta av 100 x 100 km.

 

Vår bedömning är att det tar många år – sannolikt upp till tio år – innan Ryssland kan vara tillbaka som en militär stormakt med moderna konventionella stridskrafter. Men det är min uppfattning att det är mer fråga om när så sker, än om det sker.

 

Senare tids rapporter från Moskva tyder på att detta kan komma att ske fortare än vad många bedömare tror. Den tillförordnade presidenten Putin synes fast besluten att återställa lag och ordning. I den strategin får också en pånyttfödd försvarsmakt en viktig roll. Avsevärt ökade resurser till militär återtagning har aviserats. Detta senare måste också ställas i relation till fortsatta frostiga relationer med framförallt NATO. Konsekvenser för oss i Nordeuropa blir att det ryska politiska kraftfältet ånyo kan komma att flyttas utanför Rysslands gränser.

 

Rysslands militära svaghetstillstånd nu och många år framöver ger oss dock anledning att ompröva kravet på att kunna möta en klassisk kust- och gränsinvasion. Men detta skall inte tolkas som att det inte finns något militärt hot längre. Hoten har inte försvunnit – de har bara ändrat karaktär.

 

Men om en aggressiv militärkapacitet skulle byggas upp igen som hotar vår nationella existens, så kommer hotet att vara av en helt annan karaktär än den vi fruktade under kalla krigets dagar. Tiden är över då det var rätt att mobilisera 10 % av befolkningen för att vänta på en förestående invasion vid gräns och kust.

Förutom att ett eventuellt framtida krig kommer att ändra karaktär har vi fått en ny värld med ett stort antal möjliga konflikter, kriser och krig.

Vi har fattigdomsklyftan genom Europa som innebär mänskligt elände och lidande. Men det innebär också säkerhetspolitiska spridningsrisker om vi inte får kontroll på situationen. Mycket händer och det går snabbt. Oförutsägbarhet är numera en realitet.

 

Svensk säkerhetspolitik vävs alltmer in i ett brett internationellt samarbete om säkerhet i Europa. Det är inte längre risken att dras in i ett krig mellan två maktblock som står i fokus för Sveriges säkerhet utan risker förknippade med regional och lokala konflikter. Aktörer som kan tänkas agera mot Sverige och hota vår säkerhet är inte i första hand stormakter med överväldigande militära resurser utan snarare stater eller organisationer, kanske geografiskt långt från Sverige som med hot och påtryckningar, våld och skadegörelse kan tänkas vilja påverka oss. Därför är det avgörande för Sverige att det breda internationella säkerhetssamarbetet fortsätter att utvecklas och att Sverige är en aktiv partner i detta samarbete.

 

Det andra området som starkt påverkar vår omstrukturering är den tekniska utvecklingen. Här finns två sidor av myntet – de nya hot utvecklingen skapar och de nya möjligheter som försvararen ges.

På hotsidan vill jag särskilt peka på biologiska och kemiska vapen, IT-säkerheten samt precisionsvapen. Biologiska och kemiska vapen har alltmer kommit i fokus för svensk försvarsplanering. Det synes helt klart att med det sönderfallande Sovjetunionen har kunskap spritts om olika substanser och tillverkningsmetoder för B- och C-vapen. Jag befarar att risken ökat dramatiskt att totalitära stater och terroristgrupper har givits möjligheter att tillverka substanser som vi kan ha svårt att skydda oss emot. Här fordras således fortsatt intensiv forskning, trots alla förbudskonventioner.

 

Möjligheterna att skydda sig mot IT-hot blir alltmer en utmaning för stater med högteknologisk infrastruktur. Det är uppenbart att vi här inte bara har att göra med olagligt intrång för att skaffa sig information. Lika allvarligt synes vara möjligheterna att skapa kaos i IT-systemen som naturligtvis blir särskilt allvarligt i samband med en krishantering eller beredskapshöjning. Men medel föder motmedel och även vi i Sverige ser nu över vår strategi hur vi kan skydda oss men också använda dessa kunskaper för egna syften.

 

Beträffande precisionsvapen är trenden tydlig mot längre räckvidder, högre precision, intelligentare målsökare och lägre kostnader. Här synes just nu det offensiva utnyttjandet ha försteg före möjligheterna att skydda sig mot dessa vapensystem.

 

Det som tidigare sagts om hot utgör naturligtvis också grund för våra överväganden om hur att utnyttja den nya tekniken. Jag vill här därför begränsa mig till att beröra ledningssystemutvecklingen. Både utvecklingen inom sensor-området och informationsteknologin innebär helt nya möjligheter att samla in underrättelser och distribuera dessa i nätverk som snabbt och enkelt kan förse alla med nödvändig information. Datortekniken ger vidare möjlighet till avancerat beslutsstöd. Vi tittar nu på stationära luftburna multisensorsystem på ca 5000 m höjd, flera olika system med UAV (unmanned airborne vehicle) och undervattensensorer, alla sammankopplade i ett underrättelse-nätverk. Allt detta tillsammans med övriga förändringsfaktorer innebär vidare att vi kan reducera våra staber högst dramatiskt.

 

Det som sagts ovan påverkar naturligtvis krigets karaktär och hur vi bör utnyttja våra samlade försvarsresurser. Teknikutvecklingen har i grunden förändrat sättet att föra väpnad strid. Med militära mått blir detta oerhört centralt. Historiskt sett har mycket av den tekniska utvecklingen tvingats fram av militära önskemål. Nu ändras denna ordning. Den militära sidan driver inte längre fram den tekniska utvecklingen. Tvärtom, vi måste förstå och hänga med i den tekniska utvecklingen som sker ute i samhället. Stridsförloppen har tidigare varit bundna till att ske i en tidsmässig lagbunden ordning och efter bestående mönster. Inom denna ram har sedan ledningsformer, stridsteknik och vapen utvecklats.

Det är inom informationsteknologiutvecklingen som vi idag går in i det vi kan kalla en ny dimension av krigföring. Tiden får i denna dimension en avsevärt större betydelse. Informationsteknologin skapar möjlighet att följa eget och fientligt läge, utvärdera detta och leda striden i det tempo som stridsmedlens kapacitet och rörelseförmåga medger. Innebörden av detta är att den tidigare sekvensiella, tidsbundna ordningen har brutits. Den operativa chefen har fått möjligheter att skifta tyngdpunkt, ändra kraftansamlingsriktning och därmed skapa överraskning på ett helt annat sätt än tidigare.

 

Tekniken medger, rätt utnyttjad och förstådd, att man nu kan slå till på de platser och vi de tidpunkter där motståndaren är som mest sårbar – med Clausewitz term, hans kraftcentrum – utan att först ha tillkämpat sig territorium för att nå målområdet.

Inte ens de traditionellt säkra bakre delarna av eget territorium såsom hamnar, baser, befolkningscentra etc är fredade. Resultatet blir snabbt utvecklade operationer som förs över stora ytor utan klara frontlinjer där sammansatta förband av armé- marin- och flygstridskrafter situationsanpassat sätts in mot motståndarens viktigaste och mest sårbara punkter på djupet.

 

En motståndare kan redan idag med tillgänglig teknik föra en strid i snabba operationer på detta sätt. Därför utvecklar flera länder idag förmågan till flerdimensionell strid. Men också terrorister, organiserad brottslighet och andra aktörer har insett dess potential.

 

Denna smältdegel av ökad sårbarhet, explosiv teknisk utveckling och en breddad hot- och riskbild ställer oss redan idag inför nya utmaningar. Gränserna mellan vad som ska definieras som militära eller icke-militära hot eller händelser suddas ut. Såväl aggressiva stater som terroristgrupper kan åsamka mycket stor skada för hela samhället.

 

Söker man försvara sig mot denna typ av angrepp med gårdagens filosofi krävs att man är stark överallt och hela tiden. Det är en uppgift som vare sig går eller är önskvärd att lösa i morgondagens försvar. Även vi i Sverige måste kunna behärska förmågan att föra striden flexibelt i en flerdimensionell modell. Vidare måste förbanden ges en allsidighet som medger utnyttjande i kriser och krig, hemma och i internationella insatser.

 

Det senare har blivit ett tydligare instrument i svensk säkerhetspolitik. Vår regering och riksdag ställer numera högre krav på insatsförmåga inom ramen för multinationella insatser. Vi skall kunna delta i fredsframbringande operationer, på sikt med två bataljoner samt marin- och flygstridskrafter. Vi skall också kunna göra detta med korta tidsförhållanden med delar av förbanden. För det svenska försvaret blir detta en helt ny utmaning eftersom vi tidigare byggt på begränsade utbildningskrav under de värnpliktigas första tjänstgöring och därefter repetitionsövningar vid behov. Därutöver har vi en logistikorganisation som i allt väsentligt tar stöd i det svenska samhällets civila resurser och som inte är dimensionerad för att operera  utanför landets gränser.

 

Ett annat viktigt ingångsvärde från regeringen är kraven på tillväxt, d v s förmågan att anpassa sig till förändringar som innebär ökade krav. Denna fråga om beredskapskrav får större betydelse nu än i tidigare planering, eftersom vi avsagt oss förmågan att ha resurser för att snabbt kunna möta ett mera omfattande väpnat angrepp. De krav vi fått är att inom ca ett år kunna ha hela den befintliga organisationen fullt krigsduglig. Inom en femårsperiod skall vi kunna öka vår krigsorganisation marginellt, genom att vi bl a utbildar flera officerare och värnpliktiga och tillför viss förrådsställd äldre materiel samt bygger upp uthålligheten med exempelvis ammunition och reservdelar. Tillväxt på längre sikt – d v s inom tio-års-perspektivet – sker genom successiva politiska beslut och är inget vi avser detaljplanera nu.

 

———————- ” ——————–

 

Mot dessa politiska och militärstrategiska ingångsvärden har vi skisserat en målbild, en vision, för försvarets utveckling de närmaste tio åren. Jag kommer nu att kort presentera huvuddragen i vår långsiktiga inriktning.

 

För armén innebär utvecklingen att vi går från 12 brigader till fyra med ytterligare två i materielberedskap men utan personal. Detta ger möjlighet att inom några år ha totalt sex brigader. Armén kommer att mekaniseras fullt ut och moderna stridsvagnar och stridsfordon tillförs förbanden successivt. Om några år påbörjar vi organiserandet av en luftburen bataljon. Anskaffning av attackhelikopter studeras men kan tidigast förverkligas om 10 år. Artilleriet och luftvärnet kommer dock inom de närmaste åren att vara i ett svaghetstillstånd. Det är först i slutet på detta decennium som vi har kunnat frigöra resurser för att modernisera dessa funktioner. Hela det lokalt bundna territorialförsvaret omorganiseras och reduceras kraftigt i nuvarande omvärldsläge.

 

Inom sjöstridskrafterna sker både en reducering men också en omfattande modernisering. Vi går från 24 mindre ytstridsfartyg till 12 korvetter, varav sex är under byggnad och med avancerad smygteknik. På ubåtssidan behåller vi fem ubåtar och samtliga får luftoberoende framdrivningssystem (AIP). Detta innebär operativt att man kan vara i ett operationsområde utan att behöva snorkla under en två-veckorsperiod. Minröjningsförmågan bibehålls som idag och moderniseras. På underhållssidan tillförs lednings- och stödfartyg till varje ytstrids- och minröjningsförband. För kustartilleriet innebär utvecklingen satsning på de rörliga amfibieförbanden medan vi avvecklar allt fast kustartilleri.

 

Flygvapnet går från 12 flygande divisioner till åtta. Därutöver anskaffar vi flygburen radar samt bibehåller vårt transportflyg. Vi har beställt 200 JAS-flygplan som beräknas vara färdiglevererade om ca fem år. Behovet i den framtida reducerade försvarsmakten är drygt 100 flygplan, vilket vi också lägger som grund för antalet piloter och anskaffning av olika vapensystem till flygplanen. Vi avser dock tills vidare bibehålla alla flygplan vilket bl a innebär lägre flygtidsuttag per flygplan och därmed längre livslängd för systemet.

 

För samtliga tre försvarsgrenar går vi in för en helt ny syn på förrådshållning och nyanskaffning av tyngre materielobjekt.

Beträffande förrådshållning lämnar vi nu förbandsvis mobiliseringsförrådshållning och övergår till central och rationell förrådshållning. Vidare avser vi endast anskaffa så kallad mängdmateriel – exempelvis reservdelar och ammunition – till det antal som i princip erfordras för den årliga övningsverksamheten. Skulle orosmolnen ånyo dyka upp får vi genomföra forcerad anskaffning.

 

När det gäller utveckling och anskaffning av ny materiel är inriktningen även där att anskaffa bara det antal som erfordras för de behov som kan förutses i det kortare tidsperspektivet. Med denna filosofi hoppas vi att kunna frigöra ekonomiska medel så att vi kan omsätta materielen snabbare. Bl a överväger vi att i vissa fall bara utveckla och anskaffa ett fåtal demonstatorer för utbildning och taktikutveckling. Vi kommer dock att med detta koncept kunna utveckla nya system oftare. Detta möjliggör att vi kontinuerligt kan ligga på teknikens framkant. När behov uppstår att utöka vår organisation kan vi påbörja serieleveranser med moderna materiel. Utmaningen ligger naturligtvis i att fatta beslut i tid.

Vi genomför nu också en mycket radikal förändring och minskning av vår ledningsorganisation. Ett 25-tal centrala, operativa och taktiska staber reduceras till sex. Minskat antal förband och kraftfull satsning på datoriserat ledningsstöd gör att vi bedömer att vi kan reducera ledningspersonalen med mellan en 1/3-del och hälften.

 

Högkvarteret får här en tydligare strategisk ledningsroll. Den operativa ledningen utlokaliseras och samgrupperas med tre taktiska kommandon för mark-, sjö- och luftstridskrafter. På regional nivå avvecklas milostaber, försvarsområden m m och ersätts av fyra mindre staber, vars huvuduppgift är samverkan med de civila delarna av totalförsvaret och att stödja utbildning av hemvärn och frivillighetsorganisationerna, d v s inga operativa ledningsuppgifter.

 

På personalsidan reducerar vi officerskåren med ca 3000 och de civila med ca 2000, allt inom en fyra-års period. Med den omställning vi nu gör av hela försvarsmakten måste vi se över hela vårt personalförsörjningssystem. Officersutbildningen förändras, utnyttjandet av reservofficerare måste finna nya former och civilanställda kommer att ges vidgade uppgifter. En del av personalreduceringen är ett resultat av en ganska omfattande outsourcing av vårt underhåll och våra stödfunktioner i övrigt.

 

Antalet värnpliktiga som utbildas varje år kommer att vara ca 17000, d v s hälften av möjligt uttag av den manliga befolkningen. Det begränsade antalet värnpliktiga som utbildas varje år gör det svårt att svara upp mot rekryteringsbehovet för internationella insatser. Av det skälet kommer vi att erbjuda ett knappt tusental värnpliktiga som genomför sin grundutbildning att ta anställning i försvaret under ett eller ett par år för att både ingå i beredskapsstyrkor för internationell insats men också tjänstgöra som instruktörer.

 

Avslutningsvis vill jag kommentera våra internationella åtaganden. Vi har haft och kommer att fortsätta med en hög profil när det gäller deltagande i PfP-övningar och motsv. Vi lämnar också ett ganska omfattande stöd till Baltikum. Sverige har vidare gjort särskilda ansträngningar att få med Ryssland i den Europeiska gemenskapen. Vi har i PARP-processen anmält förband från alla försvarsgrenar och vi strävar efter att snabbt nå målen för interoperabilitet. Jag anser att vi här ligger långt framme.

 

När det gäller internationella insatser så kan vi deltaga med maximalt ca 1500 man på årsbasis. Vi har idag ca 800 man insatta i Kosovo. Gränssättande är personalen – både officerare och soldater. Jag menar att de nordiska länderna som alla har begränsade resurser bör samarbeta för att gemensamt organisera större förband. Detta bör omfatta både armé-, marin- och flygförband. Genom att både samutnyttja resurser och landsvis specialisering inom skilda områden kan vi nå en högre rationalitet och lägre kostnad. Med lite större förbandsklossar får vi sannolikt också större inflytande i beslutsprocesserna nere i Bryssel. Detta är särskilt viktigt när nu EU skall skapa en egen krishanteringsmekanism.

 

Sammanfattningsvis är således försvarsmakten inne i en mycket omvälvande förändringsprocess. Omvärldsutvecklingen kräver ett nytt försvar, men ger också förutsättningar att skapa något nytt. Detta påverkar verksamheten, personalen och alla våra stridande förband.

Kriser och lågkonflikter kommer mer i fokus men det är viktigt att påpeka att vi fortsätter ha ”striden” och dess krav som grund för all verksamhet – i utbildningen och när vi formulerar våra förbandsmålsättningar.

 

Vi väljer att fortsätta den kvalitativa utvecklingen. Detta innebär att antalet förband blir färre. Vi menar att den framtida stridsmiljön kräver kvalitet och det är omöjligt att nå hög motivation i förbanden om vi inte har hög kvalitet. Det är också endast genom hög kvalitet som vi kan följa utvecklingen och själva dra nytta av den. Med här redovisad inriktning kan vi fortsätta att avdela ca hälften av försvarsbudgeten till materiella satsningar.

 

Vi skapar nu förutsättningar för en försvarsmakt för morgondagens behov. Mera flexibilitet och med ambitionen att kunna anpassas snabbt till nya uppgifter – närhelst dessa uppstår.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
28. februar 2000.

Kan vi lære av historien? [1]

ved Kaptein Harald Høiback, Luftkontrollinspektoratet.

Formann, medlemmer

 

Innledning

Kan vi lære av historien ? Selvfølgelig kan vi det, vil mange hevde, hva annet skulle vi lære av? Det har vært common sense i  militære kretser, helt fra gamle Thukydides og frem til vår egen Sverre Diesen, at historien har noe viktig å lære offiserer. I følge Forsvarets Stabsskole er det sogar historien som danner vårt militærfaglige fundament. I høringsutkastet til Forsvarets fellesoperative doktrine finner vi følgende utsagn:

”Som enhver profesjon må også den militære bygge sin virksomhet på et fagteoretisk fundament. For Forsvaret bygges teorien på et destillat av erfaring med bruk av militære styrker i forskjellige historiske perioder og under forskjellige politiske og teknologiske rammebetingelser.

Det synes derfor åpenbart at vi kan lære av historien, men kan vi egentlig det?

Før jeg går videre er det viktig å understreke problemstillingen: Kan vi lære av historien? Jeg spør altså ikke om vi har lært av historien, eller om vi bør lære av historien, eller hva vi eventuelt bør lære av historien. Jeg spør heller ikke om historien har eventuelle nostalgiske, kulturelle eller moralske verdier. Jeg stiller et spørsmålstegn ved vårt fagteoretiske ståsted og ikke ved det Forsvaret faktisk gjør, eller har gjort. Dette foredraget er ikke et innlegg i debatten om hvilket Forsvar vi i fremtiden bør ha, men hvilken teori vi skal ha, og hvor den bør komme i fra. Det er heller ikke en kommentar til Norges militære innsats de senere år. Noen vil kanskje hevde at jeg ved å kritisere teorien, også kritiserer praksis, at teori og praksis ikke kan sees uavhengig av hverandre. Forholdet mellom militær teori og militær praksis er dog svært komplisert, og ikke tema for dette foredraget.

Jeg vil gjennom foredraget fortsatt referere til Sverre Diesen og Forsvarets Fellesoperative doktrine. Dette må ikke forståes som om dette foredraget er en forsinket bokanmeldelse av Diesens bok, Militær strategi – en innføring i maktens logikk, ei heller som et ”benkeforslag” til doktrinen. Det må heller ikke forstås dithen at disse to gir noe representativt bilde av det teoretiske grunnarbeid som foregår rundt i Forsvarets skoler og avdelinger. Grunnen til at disse likevel vil være fremtredende under foredraget er at disse to nærmest alene utgjør den offentlig tilgjengelige militærteori i Norge. Doktrinen utgjør det autoritative grunnlaget for all annen militærteoritisk virksomhet i Norge , mens Diesens bok, som også er støttet av Stabsskolen, visstnok skal være ”den første boken om generell militær strategi på norsk på over 80 år”.

Hva er militær teori ?

Hva er militær teori ? I dette foredraget vil jeg definere det så enkelt som de grunnleggende antakelser man har om hvordan militære midler best kan anvendes for å være mest effektiv. Den militære teori er uavhengig av den politiske og sikkerhetspolitiske kontekst. Den teorien man har er altså uavhengig av det forsvaret man har, og de potensielle fiendene man måtte ha. Et eksempel kan være den teoretiske oppfatning man en gang hadde blant jagerflygere om at det alltid ville lønne seg å ha overhøyde på motstanderen når man havnet i luftkamp. En slik teoretisk antakelse var uavhengig av hvem man slåss med eller hva man sloss med.

Med militær doktrine, derimot, forstår jeg militær teori, satt inn i de aktuelle politiske og økonomiske rammer. Militære styrker vil alltid være et resultat av de valg politikerne fatter, og av de midler som stilles til rådighet. Man kan i Norge ha militære teorier om hvordan bombefly best kan utnyttes, men man kan ikke ha noen doktrine for bruk av bombefly, så lenge man ikke har slike fly.

Med militær strategi forstår jeg den militære doktrine, satt inn i den aktuelle sikkerhetspolitiske situasjon. Først når man står ovenfor en eller annen trussel kan man etter mitt syn ha en strategi. Man bør ha en annen strategi for å vinne torskekrigen med Island, enn man har for å avskrekke Russland.

Jeg understreker at dette ikke er noen deskriptiv definisjon av begrepene, ei heller noen vesensdefinisjon av dem. Men i dette foredraget er denne grensedragningen dem i mellom tilstrekkelig.

Jominis totrinnsmodell
Tradisjonelt skulle de militære teoretikere finne de lover som gjaldt i strategien. Disse lovene var evige og bestandige, og var lettest å finne i historien. Den fremste av alle slike teoretikere, sveitseren Jomini, hevdet:

”De nye oppfinnelsene vi har sett de siste 20 år [Jomini skriver dette på 1830-tallet] synes å forårsake en revolusjon i armeens organisering, bevæpning og taktikk. Kun strategien  forblir uforandret, med de samme prinsipper under Scipio, Cæsar, Frederick og Napoleon, siden den er uavhengig av både våpen og organisering.

Diesens utgangspunkt er slik:

”Strategi beskjeftiger seg med andre ord mest med væpnet konflikters relative dimensjon, den som er en direkte konsekvens av selve rivaliseringen mellom partene, uavhengig av hvilke trinn de befinner seg på. Nettopp derfor kan det ofte være vel så klargjørende å studere eksempler fra en fjern fortid, nettopp fordi problemenes universelle karakter trer klarest frem når rammen rundt dem er en helt annen enn våre dagers avanserte militærteknologi

Slike prinsipper er ikke lovmessige, prinsipper er kun sannsynlige og ikke deterministiske.  Også her ligner Jominis program på Diesens. Jomini skriver:

”Det er sant at teori ikke kan fortelle folk med matematisk nøyaktighet hva man bør gjøre i ethvert tilfelle. Like sikkert er det at teori kan peke på de feil man bør unngå. Slike regler blir i hendene på den dyktige generalen en avgjørende suksessfaktor. Det eneste som gjenstår er evnen til å skille mellom de gode reglene og de dårlige, deri ligger en manns talent for krig.

 

Mens Diesen skriver:

”Vi ser altså at strategien har elementer i seg av både kunst og vitenskap, og er derfor å betrakte som en blanding av begge deler. Mer presist kan vi si at det systematiske studiet av strategi – herunder formuleringen av så vel ren teori som utvikling av konkrete strategier for ulike forutsetninger – representerer vitenskapselementet. Når en slik kodifisering av strategisk adferd utvikles så langt at vi kan snakke om en helhetlig anvisning på hvordan en strategi generelt bør utformes, sier vi at den utgjør en strategisk doktrine. Anvendt strategi, derimot, dvs den konkrete ledelse på strategisk nivå av et militært foretagende, vil altid være dominert av behovet for en situasjonstilpasset tolkning av doktrinen inn i et unikt sett av omstendigheter, og er derfor i sitt vesen en kunst.

Vi aner altså en kompetansefilosofisk to-trinns modell. Første trinn består i at militærteoretiske eksperter ’destillerer’ militær teori ut av militær historie. Dette destillatet fremstilles i form av prinsipper og maksimer. Del to av prosessen består i at de militære praktikerne trenes opp til å plukke de rette prinsippene for den situasjonen de befinner seg i. Offiseren i felten eller på kommandobrua, må ha en militær dømmekraft, eller som det heter i Forsvarets Fellesoperative doktrine:

”Studier i militærteorien skal gi offiseren en åndelig ballast til bedre å løse kjente og ukjente utfordringer som dukker opp i den praktiske tjeneste knyttet til oppdrag i fred, krise og krig. De prinsipper som de forskjellige teoretiske modellene vektlegger skal ikke brukes som en huskeliste, men bli en del av den tankeprosess som ligger til grunn ved planlegging, ledelse og gjennomføring av militære operasjoner.

I fortsettelsen vil jeg vise at denne ’jominianske totrinnsmodell’ ikke bare er lite fruktbar, men at den kan ha svært uheldige konsekvenser. Det første trinnet, å utvinne ny teori fra fortiden, er et tvilsomt vitenskapsteoretisk prosjekt, det andre trinnet, å trene opp offiserens bestemmende dømmekraft, kan være direkte uklokt.

Historien

Fenomenet ’tid’ har alltid opptatt filosofer. Jeg skal ikke trøtte dere med å presentere filosofiske ’highlights’ fra debatten om tidens historie. I denne sammenheng vil jeg kun fastslå at fortiden er noe annet enn samtid og erfaring. Temaet i kveld er altså ikke om man kan lære av sin samtid, eller om man lærer av sine erfaringer, men om man kan lære av fortiden, av hendelser som ingen lenger har opplevd.

Historiefagets opprinnelige målsetning var å gi en fremstilling av fortiden slik den faktisk hadde vært; ” wie es eigentlich gewesen”, som Leopold von Rankes berømte programerklæring lød. Det idealet er for lengst oppgitt. Vi får aldri vite hvordan det egentlig var. Om en historiker hadde satt seg fore å fremstille ett eneste sekund av fortiden, ville fremstillingen bli uendelig stor. Det skjer så mye, på så mange steder samtidig at det nødvendigvis kun er brøkdeler av fortiden vi kan fremstille i form av en historie. På bakgrunn av de spørsmål vi stiller levninger og beretninger, rekonstruerer vi fortiden, slik vi tror den må ha vært. Men vi nøyer oss ikke med å kun fastslå at noe har funnet sted, vi ønsker også å forstå hvorfor det hendte slik og ikke slik.

Tradisjonelt har historikere operert med tre forklaringstyper for å forklare historiens forløp; motivforklaringer, funksjonsforklaringer og årsaksforklaringer. Den første legger vekt på den intensjonelle handling, hos den enkelte aktør. Den neste fokuserer på den funksjon fenomenet vi studerer oppfyller, uten at aktørene er seg dette bevisst. Denne forklaringstypen er omstridt i historiefaget, og jeg vil ikke drøfte den videre her. Den siste forklaringsmåten, årsaksforklaringen, legger vekten på en ytre påvirkning som med en eller annen grad av nødvendighet har ledet frem til det fenomenet vi studerer.

Når det gjelder motivforklaringer er det umulig med sikkerhet å fastslå hva motivet bak en handling er. For det første er mange av våre motiver skjult, også for oss selv. For det andre er det altid flere ulike motiver som leder frem til en handling, det er aldri bare ett. Hvilke av motivene som ble utslagsgivende er derfor prinsipielt håpløst å avgjøre.

Det er derfor umulig å finne den korrekte forståelsen av hendelsen, den finnes ikke. Det samme gjelder for årsaksforklaringer.  Blaise Pascal hevdet at om Kleopatras nese hadde vært kortere ville hele verden ha sett annerledes ut.
Teorien var at det var hennes nese som gjorde henne attraktiv, og som derfor påvirket Cæsar, Antonius og Augustus til å handle som de gjorde. Nå er det likevel sjeldent at Kleopatras nese blir brukt for å forklare Romas vekst og fall. Historikerne anser nesen for å være for perifer, på samme måte som at de heller ikke bruker plass på å forklare hvorfor solen stod opp også den dagen da slaget ved Actium fant sted, selv om det var en nødvendig forutsetning for at slaget skulle inntreffe. Det er historikerens valg som avgjør hvilke årsaker som skal tillegges vekt. De ulike hendelser tillegges vekt etter deres rolle i fremstillingen av fortiden, og ikke av fortiden selv. Den historiske signfikans bestemmes av historikernes egne sett med teorier og verdier.  Årsaksrekkene er uendelig lange og uendelig mange, og det er historikeren som må velge hvor han vil begynne, og hvor han vil slutte. At Adolf Hitlers oldefar traff Adolfs oldemor er en like nødvendig forutsetning for utbruddet av den andre verdenskrig, som at Hitler ble rikskansler i 1933, men historikerne har av naturlige grunner interessert seg langt mer for den siste hendelsen. Hitlers inntreden som kansler er en langt viktigere faktor i fremstillingen av fortiden, enn hans oldemor.

Hovedproblemet er ikke at vi ikke blir klokere av å studere historie, men at vi står i fare for å bli mindre klok enn vi var før vi begynte å studere, fordi vi bruker vår kritiske sans på galt sted. Vi burde heller forsøke å finne ut hvor teoriene vi har brukt til å rekonstruere historien kommer i fra. Jack Snyder beskriver forholdet slik:

”Det intellektuelle og organisatoriske behovet for enkelhet og stabile strukturer påvirker utviklingen av doktriner. De grunnleggende antakelser er formet av tidlig erfaring og trening. Disse er det vanskelig å endre, til tross for motstridende bevis og gode grunner til å endre oppfatning. Motstridene informasjon blir enten ignorert eller inkorporert i det eksisterende tankesystem på en måte som minimaliserer behovet for å endre strukturen i systemet. Egne ekstraordinære erfaringer, personlig suksess og nederlag, og hendelser viktig for egen person eller organisasjon tillegges en for stor vekt i læringsprosessen. På denne måten er en militær doktrine […]et resultat av behovet for kontinuitet, lettfattelighet, og manglende lydhørhet.
Istedenfor å analysere våre egne tankekonstruksjoner leser vi historiebøker. Der finner vi nøyaktig de bevis vi leter etter. Dette må ikke forståes som en kritikk av historikerens arbeid, men en kritikk av bruken av deres produkter. Det er ingen historiker i dag som tror at fortiden kan fremstilles 100% objektivt, i den tradisjonelle betydning av ordet. Problemet oppstår når vi tror vi er objektive, da tillater vi våre forutinntatt oppfatninger å herje fritt med oss.

Sensitivt avhengig av initialbetingelsene

Det kan være noen i salen som av en eller annen grunn er enig med Ranke i at fortiden, eller i det minste biter av den, kan fremstilles slik den faktisk var, om man arbeider samvittighetsfullt og systematisk. La oss si det, for eksempelets skyld, at man ved hjelp av nitid  kildegranskning kan fremstille fortiden slik den tilnærmet var. Hadde vi da hatt et fundament for ’den jominianske totrinnsmodell’? Dessverre så hadde vi ikke det.

Selv om destilleringen av militær erfaring til militær teori har foregått helt forskriftsmessig har destillatet likevel liten relevans, fordi vi ikke vet når vi skal applisere den. Historikeren Johan Henrik Schreiner hevder følgende:

”Tanken vår krever på et sett at hendelser med verdenshistoriske følger har store og tunge årsaker.

Tanken liker ikke små årsaker til store ting, ikke lita tue som velter stort lass, ikke at en enkelt manns visjon endrer hele vår sivilisasjon. Er det tanken vår det er noe galt med?

Militære historikere ler tradisjonelt av følgende teori:

”For want of a nail, the shoe was lost;
For want of a shoe, the horse was lost;
For want of a horse, the rider was lost;
For want of a rider, the battle was lost;
For want of a battle, the kingdom was lost!”

 

Det blir for vanskelig å være historiker hvis man må finne alle hesteskoene før man våger å forklare utfallet av en krig. Enda verre blir det selvfølgelig å destillere noen militær teori ut av en slik historie, og hva skal man egentlig med en militær doktrine hvis kriger likevell avgjøres av tilfeldigheter? Den ’jominianske totrinnsmodell’ kan etter mitt syn ikke akseptere at man taper og vinner kriger på denne måten. Kriger avgjøres tilsynelatende av prinsipper, av militær kunnskap og handlekraft, ikke av tilfeldigheter.

Men hør hva Admiral Sandy Woodward, som ledet den britiske ”battle group” under falklandskrigen har å berette. I sin bok One Hundred Days forteller han om en episode hvor britene holdt på å skyte ned et brasiliansk passasjerfly. De britiske fartøyene var kommet langt  ned i Sør-Atlanteren da de begynte å se argentinske rekognoseringsfly i form av ombygde Boeing 707. Woodward fikk tillatelse fra London til å skyte dem ned. En formiddag kom et slikt fly så nær Woodwards fartøysgruppe at han begynte å forberede seg på å engasjere det, han fryktet at dette flyet ga måldata til en argentinsk angrepspakke som kunne være på vei. Woodward forsikret seg om at det ikke fantes noen sivile rutefly i området. Men i tillegg beordrer han en siste sjekk:

”Ta et kart av Sør-Atlanteren og forleng kursen hans, forover og bakover. Heng i!” 20 sekunder før flyet fløy inn i fartøyenes skuddsektor får admiralen svar: ”Det virker som om han er på direkte kurs fra Durban til Rio de Janeiro ”. I sine memoarer klarer ikke Woodward å gi noen god forklaring på hvorfor han ga den siste ordren om å sjekke en gang til. Alle formaliteter var i orden og han hadde fullmakter til å skyte. Selv kaller han det flaks, og filosoferer litt over de mulige konsekvenser: ”Hvis vi hadde skutt ned det flyet ville det ha forårsaket at amerikanerne måtte trekke sin støtte, Task Force hadde blitt kalt tilbake, Falkland ville vært Malvinas, og jeg ville vært stilt for krigsrett.” Skal vi tro admiralen kunne Storbritannia ha tapt krigen, før den hadde kommet skikkelig i gang. Hvilke krigsprinsipper burde ha hjulpet ham? Initiativ, tempo eller overraskelse?

Første steg i den ’jominianske totrinnsmodell’, destilleringen av prinsipper fra historien, kan ikke baseres på annet enn allerede eksisterende teori, som vi egentlig ikke vet hvor kommer i fra, og på villedende forenklinger. Det er historikerne som gjentar seg, ikke historien.

Konklusjonen er at det ikke finnes noen kriteria for å avgjøre hvilke fremstilling av fortiden som er sann. Hvis vi spør om vi kan lære av historien, må vi derfor først angi hvilken historie vi mener vi kan lære noe av. Og vi vet aldri før etterpå, hvilke historiske eksempler vi burde ha lært av. Clio, historieskrivningens skyttsgudinne, likner som kjent på orakelet i Delfi, det er først i etterhånd, og alt for sent, at vi innser hva hun egentlig mente.

Det andre steget, anvendelsen av prinsippene, blir selvfølgelig påvirket av et så vaklende utgangspunkt.

Clausewitz
Før vi ser nærmere på problemene knyttet til trinn to er det på høy tid å introdusere Carl von Clausewitz.

Mange av dere er sikkert lei av høre om den gamle prøysser, vi møter ham i alle mulige og umulige sammenhenger. Både Stabsskolen og Diesen er rause med Clausewitz sitatene.

Det er derfor nokså paradoksalt at det nettopp er Clausewitz som har kommet med den hardeste kritikken av den jominianske kompetansefilosofiske tradisjon, som de begge må sies å være en del av.  Som ung mann advarte han sterkt mot å generalisere over historien:

 

“Abstraksjoner har kun én hensikt, som i matematikken, når man ikke mister noe ved selv abstraksjonen. Men når man må utelate den levende natur med den hensikt å holde fast på de livløse formene vil man kun sitte igjen med et tørt skjelett av banale sannheter presset sammen i en doktrine. Det er eiendommelig å se folk kaste bort tiden på slikt, når man vet at nettopp det viktigste i krig og strategi, det partikulære, særegne og de lokale forhold, unnslipper slike abstraksjoner og vitenskapelige systemer.”

 

I tråd med Kant kan man si at genialitet er et talent for å frembringe noe det ikke kan gis en bestemt regel for, og ikke bare en skikkethet for noe som kan læres ved hjelp av en regel. Selv om herrene Kant og Clausewitz la noe annet i utrykket geni, enn vi gjør i dag, bør budskapet være klart. Skaperen av et genialt produkt er selv uvitende om hvordan han har kommet over sine ideer, og det er ikke i hans makt å informere andre på en slik måte at de settes i stand til å frembringe lignende produkter. Den reflekterende dømmekraft kan ikke læres bort.

Clausewitz gjorde det dermed svært vanskelig for seg selv, og for alle andre som har forsøkt å skrive om militær teori etter ham. Han saboterte det pedagogiske prosjekt ved å hevde at det ikke var mulig å sette opp generelle regler for krigføring, eller at slike regler skulle ha noen praktisk nytte. Med et slikt utgangspunkt ble det vanskelig å skrive noen bok om krigen, og enda vanskeligere blir det å forstå hvorfor noen ville lese den. Dette var Clausewitz’ store pedagogiske problem, og han gjør da heller ingen større forsøk på å ta konsekvensene av påstandene. Han gjør i praksis som de andre, kanskje leter han enda litt dypere i materien etter prinsippene og det universelle ved alle kriger, men metoden og resultatet likner på deres.

Clausewitz står med begge ben i den jominianske hengemyr, og det er vanskelig å si seg uenig med Jominis egen kritikk av mannen:

 

”General Clausewitz er altfor skeptisk innstilt til den militære vitenskap. De første deler av Om Krigen er et angrep mot all militær teori, mens resten av boken er full av teoretiske maksimer. Dette viser at forfatteren tror på holdbarheten av sin egen doktrine, selv om han ikke tror på andres.

 

Clausewitz hadde altså tidlig i sin akademiske karriere pekt på noen vesentlige svakheter ved den tradisjonelle militærteoretiske tilnærming. Men han fant aldri noen fullgod løsning på problemene. Mesteparten av Vom Kriege ble altså forfattet innenfor det jominianske paradigme, som om ingenting var hendt. Men midt under arbeidet, i 1827, sprakk det for ham. Clausewitz innså endelig at verket hans ikke handlet om krig. Selv hadde han sin militære kamperfaring fra Napoleonskrigen, og den erfaringen preget han for resten av livet. Men etter hvert måtte han innrømme for seg selv at Napoleonskrigen ikke var en typisk form for krig. Snarere tvert i mot. Historien kjente få eksempler på slike totale kriger, det var langt vanligere med mer ”halvhjertede” kriger hvor man ikke satte hele riket på spill for å vinne. Han skrev:

 

”I slike tilfeller sikter ikke lenger strategien på en avgjørelse. Krigshistorien, til alle tider og i alle land, viser ikke bare at de fleste operasjoner er av en slik type, men at majoriteten av dem er så overveldende at de får den andre typen til å fremstå som et unntak fra reglen.

 

Han hadde skrevet en bok om kriger av Napoleons type, kriger som svært få før han hadde opplevd, og som han var usikker på om så mange kom til å få oppleve i fremtiden. Nå satt han der med et nesten ferdig mesterstykke mellom hendene, som bare beskrev et unntakstilfelle av fenomenet krig. Hvor nær Clausewitz var å gi opp hele prosjektet vet vi ikke, og hvorvidt Clausewitz rakk å komme frem til en tilfredsstillende løsning før han døde er omdiskutert.

I denne sammenhengen er det et større problem at han egentlig aldri klarte å finne svar på de vitenskapsteoretiske utfordringene han hadde reist. Etter flere tiårs arbeid er Clausewitz nøyaktig der han var da han startet. Etter mitt syn vakler hele hans teoretiske byggverk på det samme lealause fundament som Jominis.

Clausewitz viktigste bidrag innenfor den militære vitenskapsteori er at han pekte på problemene, ikke at han har funnet løsningen på dem.

Hva har vi oppnådd så langt. Jeg har forsøkt å vise at den kompetansefilosofiske totrinns modellen til Jomini, som lever i beste velgående også i dag, ikke er vitenskapelig holdbar. Ny militærteori bør ikke utvinnes av historien, nettopp fordi historien produseres på bakgrunn av allerede eksisterende teori. Det er langt viktigere å forstå hvor vi har den teorien i fra, enn å sementere våre fordommer ved hjelp av historisk smågodt. Videre er det slik at det er det spesielle og partikulære ved hver krig som gir den dens karakter, det viktigste lar seg altså ikke abstrahere til praktisk anvendelige prinsipper og dyktighetsregler.

Jeg kunne på dette tidspunkt ha konkludert med at alle historiebøker derfor burde leveres til papirinnsamlingen. Det ser med andre ord mørkt ut for historiefagets fremtid i Forsvaret, det kunne vært fristene å si at historien burde vært plassert på historiens skraphaug. Men det skal jeg ikke gjøre, jeg tror snarere tvert i mot at historiefaget har en lysende fremtid i Forsvaret, vel og merke hvis vi forholder oss til de styrker og svakheter historiefaget har. Grunnen til at historien har fremstått i et dårlig lys så langt i foredraget, er at militære teoretikere har forsøkt å tvinge noe ut av den som den ikke kan levere. Joministene har jaktet på feil type regler. De har lett etter lover, prinsipper eller maksimer av deskriptiv eller normativ art, men, og det er dette foredragets viktigste budskap, det finnes et sett med regler som er langt viktigere, og som historien kan hjelpe oss å finne.

Konstitutive regler

Jeg drister meg til å stille forsamlingen et banalt spørsmål: hvor mye er en 100-lapp verdt? En 20-kroning er sannsynligvis langt dyrerer å produsere, men likevell får jeg bytte en 100-lapp i fem av dem. Hva kommer det av? Spørsmålet virker banalt, men den evnen vi mennesker har til å tillegge ulike fenomener en ’rolle’ i en sosial sammenheng er en av de viktigste egenskaper menneskene har. Hele samfunnsstrukturen hviler på denne evnen. Hele vårt økonomiske system står og faller på at et stort flertall av Norges befolkning aksepterer at denne papirlappen skal ”telle som” 100 kroner. Dette kalles for ”et institusjonelt faktum”, et faktum som er helt avhengig av menneskers oppfatning for å eksistere.  Slike institusjonelle fakta er bygget opp av konstitutive regler. Disse reglene forteller hvordan et fenomen skal oppfattes.

Ta for eksempel sjakkspillet. For at sjakkspillet skal eksistere som spill må begge spillerene akseptere et sett av konstitutive regler, for eksempel hvordan de ulike trefigurene på brettet har lov til å flytte. Hvis man er uenig om hvordan brikkene kan flyttes, om hvor stort sjakkbrettet er, eller om når man kan trekke, oppstår ikke sjakkspillet som spill.

Alle slike spill er avhengig av at spillerne deler et sett med konstitutive regler. Først når disse er på plass kan man begynne å snakke om regulative regler, eller de reglene som forteller om hvordan man bør flytte når spillet først er i gang. Alle sjakkbøker er fulle av slike regulative regler; når bør man foreta en rokade, når bør man sikte på remis osv. Det er slike regulative regler ’joministene’ har vært på jakt etter: Hva bør vi gjøre, og hva har andre gjort tidligere. Men slike regulative regler er fullstendig bortkastet hvis vi spiller med en som ikke aksepterer våre konstitutive regler. Det blir meningsløst å planlegge en dronninggambit, hvis motstanderen har begynt å kaste håndgranater.  De aller fleste av de konflikter Norge har engasjert seg i, er av en slik type, hvor motspilleren ikke spiller etter våre regler. Så lenge våre ambisjoner er å ”påvirke motpartens vilje” som f.eks. å tvinge ham til å underskrive en avtale, må vi kjenne hans konstitutive regler. Hvis han oppfatter bombing av hovedstaden som et gode, bør det få konsekvenser for vår strategi. Sagt på en annen måte, det er en rekke personer som godt kan tenke seg å betale 1000 kroner for en femøring, det er ikke irrasjonelt, ikke for en myntsamler.

Det klassiske eksemplet på hvor effektivt det kan være å nekte å ”spille med” finner vi selvfølgelig i Vietnamkrigen. Dette var en krig USA ikke kunne vinne, innefor sine egne konstitutive regler. I en mye omtalt amerikansk bok om det blodige slaget ved Ia Drang i november 1965, finner vi følgende historie fra Specialist Jon Wallenius, som tjenestegjorde i US Army’s  7th Cavalry Division:
”Ca tredve meter fra der jeg var, stod det et lite tre. Treet var formet som en Y. Plutselig så jeg en manns hode stikke opp i Y’en, og jeg skjøt et kjapt skudd i den retningen. Et sekund eller to etter dukket hodet opp igjen, og jeg siktet og trakk av. Jeg var overrasket da hodet igjen dukket opp bak treet, jeg var en god skytter og dette var kort avstand. Nå stilte jeg meg opp som jeg gjør på skytebanen og skjøt igjen. Igjen forsvant hodet, og dukket opp igjen. Jeg fortsatte å skyte på dette oppdukkende målet, jeg skjøt ytterligere 10 ganger, metodiske enkeltskudd, inntil ‘skytebanen’ stengte for godt.

 

Det tok ikke så lang tid før Wallenius fikk svar på hva som hadde skjedd. En patrulje rapporterte senere at de hadde funnet 7 døde Nord-Vietnamsere bak et tre, alle var skutt i hodet.

Hva nordvietnameserne egentlig holdt på med får vi aldri svaret på, men slike episoder burde kanskje fortalt amerikanerne at dette var en krig de ikke kunne vinne, innenfor sine egne konstitutive regler. Vietnameserne spilte et spill som amerikanerne verken hadde lyst, eller mulighet til å delta i.

Amerikanerne hadde forberedt seg på en helt annen krig, de hadde ingen doktrine for den situasjonen de befant seg i. Nå har vi kommet frem til den store svakheten ved trinn 2 i jominis totrinns modell. Hvis offiseren skal trenes til å anvende allerede eksisterende regulative regler, har de ingen trening eller mulighet til å oppdage at motstanderen spiller et annet spill. I den tidligere nevnte Fellesoperativ doktrine finner vi følgende:

 

”Når en nybegynner skal lære å lukeparkere med bil, lærer han visse regler som han følger helt bevisst i begynnelsen. Med øvelse og erfaring gjøres de forskjellige grep mer og mer ubevisst samtidig som evnen til å lukeparkere hurtigere og under vanskeligere forhold øker. ’Reglene’ blir etter hvert en ubevisst del av den reflekshandling som heter å ’lukeparkere’. Det er dette Clausewitz mener når han sier at vi ikke må ta med oss teorien eller prinsippene ’på slagmarken’. Men gjennom teoretiske studier og praktisk trening og øvelse skal de bli en integrert, nærmest ubevisst, del av vår tankeprosess.

 

Dette er etter mitt syn et uheldig program. Hvis vi kommer trekkende med det samme sett av regulative regler, i alle konflikter vi deltar i, er vi dømt til å mislykkes.

Grunnen til at begge supermaktene fikk stryk av lutfattige tredjerangs nasjoner var nettopp at både Sovjet i Afghanistan, og USA i Vietnam hadde vært altfor flinke til å integrere prinsippene, de gale prinsippene. Prinsippene ble gjort irrelevant fordi motstanderen selvfølgelig ikke ville delta i det spillet Sovjet og USA var best til. Når politiet skal arrestere Mike Tyson, tar de med revolveren og ikke boksehansker, det er common sense.

Jeg tror også Clausewitz ville ha protestert sterkt på Stabsskolens fremstilling av hans budskap. Clausewitz ble etter hvert klar over at prinsipper som kunne være fornuftig i en konflikt ikke ville være det i den neste. Han skrev:

 

”Den første, den viktigste og den mest betydningsfulle vurdering en politiker og militær sjef må  foreta, er å finne ut hva slags krig de begir seg ut i, de må ikke misoppfatte den, og de må ikke forsøke å tvinge den inn i en form som strider mot dens natur.

I følge Clausewitz er dette spørsmålet det viktigste og mest omfattende man kan stille i strategien. Det er så viktig at han vier en hel bok til hvordan dette bør gjøres. Boken ’om krigsplaner’ er svært interessant lesning fra et kompetansefilosofisk synspunkt. Det dirrer av frustrasjon på hver eneste side, hvordan skulle han få dette til, hvordan kunne han gi regler for noe det ikke kan gis regler for? Hvordan kan han hevde at alle kriger er spesielle samtidig som han svært gjerne ønsket å si noe generelt om dem, som var mer enn banaliteter?

Hermeneutikken

Det er her studiet av historien kan hjelpe oss, her har historien virkelig noe interessant å tilby. Studier av historien kan gi oss en erfaring, men ikke den form for erfaring vi vanligvis tenker på. Hans Georg Gadamer, den moderne hermeneutikkens far, beskriver det slik:

”En erfaring impliserer altid en orientering mot nye erfaringer. Et menneske som kalles erfaren, har ikke blitt det bare gjennom erfaring men fordi vedkommende er åpen for nye erfaringer.  Fruktene av erfaring, det å være erfaren, innebærer ikke at vedkommende allerede vet alt, og vet det bedre enn andre. Snarer tvert i mot, den erfarne person er en som er radikalt udogmatisk, som på grunn av sine mange erfaringer og det han har lært av dem er spesielt skikket til å få nye erfaringer og å lære av dem. Erfaringens dialektikk ender ikke i en endelig kunnskap, men i en åpenhet for nye erfaringer som er gjort mulig nettopp gjennom tidligere erfaringer.

En slik ’erfaringsberedskap’ kan etter mitt syn utvikles i møtet med historiske tekster, og anvendes til å vinne nye erfaringer i en aktuell politisk eller sikkerhetspolitisk situasjon.

Vi ønsker en åpenhet for nye erfaringer, og sentralt i åpenhetens logiske struktur  ligger spørsmålet: ”Vi kan ikke ha erfaringer uten å stille spørsmål. Å oppleve en ting som annerledes enn vi trodde krever åpenbart at vi har stilt et spørsmål ved det. ” Å stille et ekte spørsmål er ingen lett oppgave, det er vanskeligere å stille gode og fruktbare spørsmål enn å besvare dem. Et ekte spørsmål er et spørsmål hvor vi ikke kjenner svaret på forhånd, det må være åpent. Men hvordan kan vi vite hva det er vi ikke vet, og som vi burde stille et spørsmålstegn ved? Hvordan kan vi gjøre oss kjent med våre såkalte ’unknown unknowns’. Man kan neppe forlange at man skal spørre etter noe man ikke vet at man ikke vet. Løsningen er at slike impulser kan oppstå ved at vi oppdager at andre har stilt gode spørsmål før oss, som vi selv ikke har tenkt på.

Gadamer hevder at når man leser en tekst må man forsøke å finne det spørsmålet teksten er et svar på. Vi kan kun forstå en tekst som svar på et spørsmål, og det spørsmålet må vi forsøke å finne. Hvilke spørsmål var det som opptok Clausewitz, som gjorde at han skrev den boka han skrev, og hvilke spørsmål var det Jomini var opptatt av?

For å forstå det de skrev må vi forstå hvorfor de skrev det. Rutetabellen fra NSB er fullstendig meningsløs hvis vi ikke forstår det spørsmålet tabellen er et svar på; når går toget?

Men det er ikke kun de spørsmålene som ligger skjult i teksten som er viktig for oss, like viktig er det spørsmålet teksten stiller til oss. Å forstå en tekst betyr å forstå det spørsmålet teksten stiller oss. Det er ikke slik at teksten skal diktere oss, men i møtet mellom teksten og leser, oppstår spørsmål ingen kunne kommet på alene. Historien skal ikke binde oss, men frigjøre oss fra tradisjonenes slaveri. Det er på denne måten at historien kan lære oss noe, den setter spørsmål ved våre fordommer, den kan gi oss erfaring. Erfaring gir oss en erfaringsberedskap som igjen gir oss mulighet til å stille nye spørsmål, og nye spørsmål gir oss muligheten til å forstå våre, og andres, konstitutive regler.

Hadde amerikanerne hatt en bedre erfaringsberedskap hadde de vært bedre i stand til å forstå Viet Cong. En amerikansk general skal ifm Vietnamkrigen ha hevdet: «I’ll be damned if I permit the United States Army, its institutions, its doctrine and its traditions, to be destroyed just to win this lousy war!» Prisen for den erkjennelsen var høy.

Bedre spørsmål i innledningsfasen ville fortalt amerikanerne at dette var en krig de ikke ville vinne, og de hadde spart Vietnam for en bunnløs tragedie.

Studiet av historie gir oss derfor dobbelt utbytte. Vi får trening i å stille spørsmål, og vi får kjennskap til spørsmål vi ikke kunne ha stilt selv. Det er heller ikke bare motparten vi trenger å forstå på denne måten, vi må også forstå oss selv.

Forsvarets virksomhet

Forsvarets virksomhet kan beskrives langs to akser. Den ene aksen kan vi kalle den funksjonelle. Denne beskriver Forsvarets egenart, som en egen organisasjon med egne mål og midler.  Det er denne aksen Forsvaret ønsker å kultivere, det er her de ulike enheter og våpen skal smeltes sammen til ett våpen i statens hånd. Den andre aksen er den dialektiske aksen hvor Forsvaret inngår i en større helhet. Her finner vi partipolitikk, økonomi, kultur, sosiale forhold osv. Offiserenes oppgave langs den funksjonelle aksen er å trimme Forsvaret som mekanikerne på et Formel-1 lag trimmer racerbilen.  Deretter kommer politikerne og generalene for å kjøre den, langs den dialektiske aksen. Det er klart mekanikerne blir frustrert når politikerne ikke vet hvor de skal, eller hvilke gir de vil kjøre i. På samme måte er det frustrerende for sjåførene som skal ut i trafikken med bilen, der de kanskje hadde trengt noe helt annet å kjøre med. Dette bildet blir selvfølgelig banalt i lengden, men man må ikke bli frustrert over at politikerne ber om noe annet enn det de har bestilt. Det ligger i sakens natur.

Herman Kahn sammenliknet forsvarsplanlegging med et supermarked, som står stengt i årevis, før det dukker opp noen kunder som vil handle. Kjøpmannen vet ikke når kundene kommer, han vet ikke hva de kommer til å spørre etter, han må bare sørge for å ha litt av hvert når han stenger slik at de kanskje finner noe de vil ha. En Admiral Wayne P. Hughes hevdet sågar at ved den andre verdenskrig slutt var det ingen av U.S Navys fartøystyper, med unntak av minefartøyene, som ble brukt til det de opprinnelig var konstruert for. Jeg går ikke god for Hughes’ påstand, men fenomenet er kjent fra andre steder også. Fra luften kjenner vi P-51 Mustang, som bare dukket opp, og ble en kjempesuksess. Hensikten med denne påminnelsen om at Forsvaret ikke har fått sitt eget akvarium å svømme i, men at vi må svømme sammen med alle de andre fiskene, er at historiestudier kan hjelpe oss til forstå dette spillet bedre. Det som er rasjonelt langs den funksjonelle aksen, trenger ikke å være rasjonelt langs dialektikkens akse.

Krigen

Noen av dere vil kanskje reagere på dette, og si at krig ikke handler om å analysere hverken fienden eller oss selv. Krig dreier seg om å ødelegge fiendens evne til å plage oss eller andre, sjakkspillet skal slås overende.

Intellektuelle kapteiner er det siste vi trenger, det vi trenger er offiserer som er raske, brutale og effektive, eller som det heter i et av evangeliene om manøverkrig:
”Ildkraften kan optimaliseres for å slå til med høy presisjon mot nøye utvalgte mål, med stor grad av samtidighet, og over hele det operasjonelle dyp. Sjokkeffekten av slik ildkraft kan ikke overvurderes, og resultatet er at hele motstanderens organisasjon hurtig bryter sammen og blir ute av stand til å agere på slagfeltet. Kombinasjonen av reelt redusert (fysisk) evne og kraftig redusert (psykologisk) vilje gjør at fienden raskt (dager eller endog timer) oppgir sin ambisjon.[2]

Problemet er at slike militære løsninger knapt finnes på papiret. Det er fremdeles riktig, som Clausewitz hevdet for 200 år siden, at slike kriger hører med til de absolutte unntak.

I perioden fra Clausewitz skrev dette og frem til denne dag, har Norge deltatt i to og en halv krig, av denne typen. En lang krig mot Svenskene fra 1807 til 1814, en mot Tyskland i perioden 1940-45, og en halv mot Milosovic, en halv fordi det var en krig som ikke truet vår hjemmebane. Det er ikke annerledes andre steder. Det er alle disse «ukomfortable kriger» som er de egentlig kriger, det er Kosovo, Somalia, Bosnia og Øst-Timor som er regelen og det er Gulfkrigen som er unntaket, og ikke motsatt, slik man lett kan få inntrykk av. For å illustrere dette med noen tall. Det hevdes at British Army var involvert i 74 operasjoner under dronning Victorias regjeringstid, men bare 2 av dem kunne regnes som ’major conventional conflicts’. Av 94 militære operasjoner British Army gjennomførte i perioden 1945 til 1982 var 80 av dem lav-intensitets-konflikter. I følge Martin van Creveld var samtlige av de ca 30 krigene som fant sted i 1996 enten mellom, eller mot organisasjoner som ikke var stater.

Problemet med slike konflikter er at vi ikke vet hvordan vi skal få slutt på dem. Vi kan manøverer så mye vi orker, men hvis ikke fienden oppfatter seg som ”utmanøvrert” er vi like langt. Når var egentlig Hitler utmanøvrert? Var det i 1942, var de i ’43, ’44 eller i mai 1945?

Helmuth von Moltke hadde slått både Danmark og Østerrike i løpet av noen korte uker. Mot Frankrike i 1870 ble det vanskeligere. I midten av desember oppdaget Moltke en fundamental endring i krigens natur, en krig han tradisjonelt sett alt hadde vunnet. Den 18. desember skrev Moltke i et brev: ”Ingen her har noen ide om hvor mye lenger denne fryktelige krigen vil vare, eller med hvem vi eventuelt skal slutte fred med. Moltkes armé hadde gitt Frankrike det man trodde var det avgjørende nederlag ved Sedan.  Napoleon 3 satt sågar i tysk fangenskap. Sunn militær fornuft skulle tilsi at resten nå skulle avgjøres ved forhandlingsbordet. Men bare dager etter nederlaget ved Sedan brøt det republikanske opprøret ut i Paris, og hvem skulle det forhandles med?

Det er ingen stat eller organisasjon i verden i dag som både har ideologi og teknologi til å anvende rå makt av romersk type.  USA kunne selvfølgelig ”slått av lyset” i Beograd i løpet av noen timer, men de hadde ingen politisk mulighet til å gjøre det. Det tok 19 av verdens rikeste land, den eneste supermakt inkludert, over 70 dager å ta knekken på Milosovic, og de klarte det ikke uten hjelp fra andre. Alle de, som gjerne kunne ha tenkt seg å slå spillet over ende ved å utslette motparten, har ikke evnen.

Vi offiserer kan selvfølgelig håpe på at den neste krigen blir av den sjeldne typen, hvor politikerne vil ha racerbilen ut på motorveien, og hvor motstanderen stiller seg opp på den måten vi har lært på judotreningen, slik at vi får skikkelig tak på ham før vi hiver ham rundt. Man skal selvfølgelig være forsiktig med å spå om fremtiden, men jeg tror ikke at Golfkrigen er ”fremtidskrigen”, vi må forhåpentlig, og sannsynligvis vente en stund på La grande guerre.

Kong Archidamus

For mer enn 2000 år siden, i år 432 f.kr., holdt Spartas kong Archidamus en tale i forbindelse med det han oppfattet som Atensk aggresjon.  Kongens budskap var:

 

”Vi er trent til å ikke være for smarte i forhold som ikke spiller noen rolle, som for eksempel å kunne produsere en strålende teoretisk kritikk av fiendens disposisjoner,  for deretter å mislykkes i å gjøre noe praktisk med det.

 

Fokus på fiendens tenkemåte må ikke gå på bekostning av våre egne evner til aktivt å kunne frembringe resultater. Det er ikke slik at handlekraft skal erstattes med sensibilitet, men at sensibiliteten er en nødvendig bestandel av en målrettet handlekraft. Offiserer må fremdeles beherske den håndverksmessige delen av sin profesjon. En militær organisasjon må altid være i stand til å produsere rå kraft om nødvendig. Det er altså ingen motsetning mellom sensibilitet og handlekraft. Det er ingen grunn til å anta at man ikke både kan besitte øyne som ser, ører som hører og en knyttneve som kan slå hardt.

Det er derfor viktig å advare mot å tro at hermeneutikken kan bli noe universalmiddel som kan brukes til alt. Hermeneutikk er kun et verktøy blant flere. ’Learning by doing’ blir ikke noe mindre viktig prinsipp av at man også benytter hermeneutikken. Siden ingen konflikter er like, og siden en rekke militære problemstillinger ikke lar seg teste i tradisjonell forstand, fremstår likevell hermeneutikken, med dens vekt på spørsmål, som spesielt interessant for Forsvaret.

Konklusjon

Foredraget har hatt følgende problemstilling:

 

”Kan vi lære av historien?”

 

Det ville vært fristende å si at svaret er nei. Men så enkelt er det ikke. Vi kan slå fast at historien ikke kan bevise noe som helst, ei heller i dette foredraget.  Det er vi selv som rekonstruerer fortiden, og vi finner det vi leter etter, vi kan fremskaffe analogier for alt.

Men legger vi en rimelig tolkning av ordert ’læring’ til grunn, må vi konkludere med at vi kan lære av historien. Men det forutsetter at vi følger Michael Howards råd om å studere historien i bredde, dybde og i sammenheng, noe som tar tid, lang tid. Selv om vi ikke kan lære instrumentelt av historiske innsikter, kan vi lære å lære bedre, ved å forholde oss åpent og kritisk til historiske fremstillinger. Dette er en form for læring ingen kan gjøre for oss.

Vår tid er en tid for snarveier. Med et klikk skal webben ta oss direkte til kunnskapens kilde. Sverre Diesen forsikrer oss om at studiet av strategi er omfattende og arbeidskrevende. Han har derfor skrevet en bok på 130 sider, uten noteapparat, for å ”forenkle oppgaven og gjøre viktig kunnskap mer tilgjengelig.” Jeg stiller meg undrende til et slikt program. Ønsker man å bli verdensmester på skøyter tror jeg at man må finne seg i en del ’arbeidskrevende’ treningsøkter. Det er nettopp det arbeidskrevende som gir økta treningsverdi, jo flere harde økter man klarer å absorbere, jo bedre. Slik tror jeg det også er innenfor strategien. De som ikke er født med et ’feltherretalent’, og som ønsker stillinger i Forsvaret hvor dømmekraft er viktig, må pent finne seg i noen ’arbeidskrevende’ økter.

Man kan ikke selge destillerte sannheter fra historien til stykkpris. De historiske eksemplene er verdiløse som annet enn krydder i fremstillingen. Det er forfatterens, teoretikerens eller ekspertens fremstilling av fortiden som er interessant, ikke fortiden i seg selv. Det er historieboken brukt som levning som har mest å tilby, og ikke som beretning. Spørsmålene vi jakter på ligger i fremstillingen, ikke i fortiden!

Om Forsvaret skal holde seg med en doktrine, noe som slettes ikke er innlysende, bør den etter min mening etterstrebe å dyrke frem offiserer som er gode til å stille fruktbare spørsmål.

Dagens utkast til doktrine fokuserer på svar, svar på de gale spørsmålene. Hvilke spørsmål har de titusener av nordmenn Forsvaret har sendt ut i verden med våpen i hånd, egentlig stilt for å få til svar; kraftsamling, initiativ, tempo, overraskelse og villedning?

Jeg innledet foredraget med å hevde at dette ikke skulle være noe innspill til Forsvarets fellesoperative doktrine, det er det heller ikke.  Men det ville ikke vært meg i mot, om noen i salen har oppfattet det slik.

 

Takk for oppmerksomheten.

[1] Foredraget er basert på min hovedoppgave i filosofi ved Universitetet i Oslo, våren 2000. Alle referanser og kildehenvisninger finnes der. Fremmedspråklige sitater som forekommer i foredraget er oversatt av meg.

[2] Johansen, Lars Skaarer ”Er manøverkrigføring gammeldags?” Norsk Militært Tidsskrift nr. 12 1997

Foredrag Oslo Militære Samfund 21. februar 2000

KVINNER I KAMP

Av Forsker Kari H. Karamé
Norsk utenrikspolitisk institutt

 SAMMENDRAG

 

De aller fleste av verdens stater har i dag kvinner i sine militære styrker, men det er store variasjoner med hensyn til på hvilke vilkår de rekrutteres og hvilke funksjoner de kan utføre. Selv fra et NATO-land til et annet er det store forskjeller på dette området.

 

Få land har – som Norge – innført prinsipiell likestilling for kvinner i Forsvaret, og bare i en stat – Israel – er det allmen verneplikt for kvinner, om enn ikke på samme vilkår som for mennene.

 

Kvinner i ordinære styrker – noen utvalgte land:

 

Belgia :          6% kvinner i Forsvaret; i alle funksjoner; ingen spesielle betingelser

Canada :       12% kvinner; i alle funksjoner bortsett fra ubåt; mobiliseres etter kontrakt,  ellers ingen spesielle betingelser

Danmark :    5,5% kvinner; i alle funksjoner, ingen spesielle betingelser

Norge :         5,5% kvinner; i alle funksjoner; ingen spesielle betingelser

Portugal :      5% kvinner; i alle funksjoner; ingen spesielle betingelser

Spania :        2,3% kvinner; i alle funksjoner; ingen spesielle betingelser

Sverige :       1% kvinner; i alle funksjoner; ingen spesielle betingelser

Tyrkia :         1% kvinner; ikke i kampfunksjoner; ingen spesielle betingelser

Tyskland :    1% kvinner; kun i sanitet og musikk; ellers ingen spesielle betingelser

USA :            12% kvinner; i alle funksjoner unntatt nærkamp; ingen spesielle betingelser

 

Italia åpnet Forsvaret for kvinner høsten 1999, med full likestilling.

Frankrike nedla den allmene verneplikten i fjor og har innført sesjon for begge kjønn.

Israel har 18 måneders allmen verneplikt for kvinner, de kan være i alle funksjoner, men er utelukket fra kampfunksjoner

Libya : mennene skal forsvare landets grenser, mens kvinner utdannet ved spesielle militærakademier skal lede forsvaret av hjemmefronten og spesielle vaktoppgaver.

Vi ser her at det især dreier seg om ulikheter med hensyn til om kvinner kan delta i væpnet kamp eller ikke.

Utgangspunktet for min egen interesse for temaet kan jeg både sted- og tidfeste til en fortauskant i sentrum av Beirut en novembersøndag i 1974. Militsen til Kataëb-partiet paraderte for første gang i militæruniform i byens gater, og stor var min overraskelse da jeg så at den også omfattet en avdeling på godt over 100 unge jenter. I Norge var jo Forsvaret fortsatt en mannsbastion, som først ‘gjenåpnet’ sine dører for kvinner i 1977. 250 – 300 unge jenter og kvinner kjempet på den ‘kristne’ siden under krigen i Libanon i årene 1975 til 1985, de utgjorde i perioder 7% av soldatene.
I 1988/89 utførte jeg en undersøkelse om deres erfaringer fra krigen, og siden har jeg fulgt dem i deres videre kamp, men uten våpen, for det flerreligiøse landet de trodde på. De har lært meg mye om hvor uendelige mange oppgaver kvinner påtar seg eller blir pålagt i en krig, og at fare ikke bare er begrenset til kampsituasjoner.

I kampene i Libanon deltok også palestinske kvinner, drusiske og shia-muslimske kvinner.

 

I andre ‘moderne kriger’ har kvinner deltatt i enda høyere grad. EPLF i Eritrea skal ha hatt 30% kvinner i sine rekker, det samme gjelder Sandinistenes styrker i Nicaragua. Men det er uklart om alle har vært i kampfunksjoner.

 

Holdninger til kvinner i væpnet kamp

 

I den generelle diskursen om ‘krigen’ har krigføring vært framstilt som mannens domene, mens kvinnen er den fredsæle, den som gir liv, og derfor ikke tar liv, den som må beskyttes for ikke å bli et av krigens fremste ofre. Kvinners aktive innsats har ofte vært fortiet i denne diskursen, og en viktig følge av dette er at mye erfaring har gått tapt og at vi savner empirisk fundert kunnskap om kvinners innsats og betydningen av denne for utfallet av en væpnet konflikt.

Dette har igjen vært med på å forme oppfatninger av hvilke posisjoner kvinner kan inneha i militære styrker – både blant militært personell og sivilister, og især vekker spørsmålet om hvorvidt kvinner kan/bør/skal delta i væpnet kamp heftige diskusjoner.

Disse diskusjonene kan nettopp bli svært heftige fordi det er lite forskning på temaet, og de tar derfor utgangspunkt i mer eller mindre velfunderte holdninger som av og til kan grense til myter.

 

Den som gir liv kan/skal ikke ta liv

 

Det er en relativt utbredt oppfatning både blant kvinner og menn, og enkelte går så langt som til å hevde at det er ødeleggende for hele samfunnet, for både kvinne- og mannsrollen dersom kvinner deltar i kamp.

Her begrenses kampen til de som kjemper med våpen i hånd, og den utelukker de mange – både kvinner og menn – som utfører støttefunksjoner som er helt avgjørende for utfallet.

 

Samfunnet kan ikke akseptere at kvinner kommer hjem i body-bags

 

Moderne våpenteknologi har visket ut skillet mellom kamp- og støttefunksjoner og også mellom front og bak linjene. Inntil 1993 var f.eks. amerikanske kvinner utestengt fra å være jagerpiloter, men de kunne frakte flybensin i transportfly, noe som var adskillig farligere dersom de ble truffet

Sanitetspersonell som ofte må operere bak fiendens linjer, utsettes for like stor fare som de som kjemper der.

Under den 1. Verdenskrig ble over 600 franske kvinnelige ambulansesjåfører drept i tjeneste.

 

Soldatene vil være mer opptatt av å forsvare kvinnelige kamerater enn av å bekjempe fienden

Tvert imot er det ut til at kjønnsforskjellen blir mindre merkbar etterhvert som soldatene har fått samme trening, og det stilles de samme forventninger til dem.

 

Kvinner mangler både fysisk styrke og utholdenhet sammenlignet med menn

 

Moderne teknologi gjør at dette argumentet har mindre og mindre gyldighet., intelligens, psykisk styrke og teknologisk ferdighet blir stadig viktigere.

 

Hva viser erfaringene?

 

Selv om forskningen er mangelfull sitter vi inne med en bred erfaring om kvinners innsats i krig generelt, og også om kvinner i kamp.

 

Historiske forbilder

Selv om krigshistorien som regel er skrevet av menn, for menn og om menn kjenner vi til mange kvinnelige hærførere og soldater, fra dronning Zenobia av Palmyra via Profetens yndlingshustru Aïsha til Jeanne d’Arc, for ikke å glemme den greske enken Bobolina som rustet ut og ledet sin egen lille flåte under den greske frigjøringskrigen  i det forrige århundre.

Mange er ikke nevnt, men ikke glemt av den grunn.

1900-tallets erfaringer

 

I det 20. Århundres mange og dramatiske kriger hr kvinner gjort sin uvurderlige innsats på de fleste felt:

 

Verdens første kvinnelige jagerflyger var tyrkisk og Kemal Atatürks adoptivdatter.

 

Norske kvinner var aktive i motstandsbevegelsen under den 2. Verdenskrig, selv om de aller fleste utførte såkalte støttefunksjoner. I krigens siste dager var det en kvinne som ledet Milorg på Hamar, mens andre hadde kommet seg over til Sovjet hvor noen ble opplært til fallskjermsøstre; i Sverige ble engasjert i Lottebevegelsen, mens det ble innført verneplikt for norske kvinner i England.

 

I mellomkrigstiden kjempet mange jødiske kvinner både mot britiske tropper og mot arabiske grupper i det kommende Israel. En av de mest kjente her er selvsagt tidligere statsminister Golda Meïr. I den unge staten hadde kvinnene viktige oppgaver i forsvaret av kibutzene, mens mennene sørget for statens trygghet.

Det er derfor mange som ser på det som et paradoks at israelske kvinner som avtjener verneplikt allikevel ikke kan delta i kamp. Det er i alle fall ikke p.g.a. manglende dyktighet for svært mange – godt over 1000 – kvinner er våpeninstruktører i ulike grener av Forsvaret.

 

De kvinnelige militssoldatene i Libanon sto heller ikke tilbake for sine mannlige kolleger. De var kjent for å være gode skarpskyttere og ble også ofte brukt som instruktører. Men de deltok også i kampene, og holdt bl.a. en meget utsatt post i Sentrum av Beirut som  etterhvert var kjent som ‘jentebygget’.

De hadde en meget bevisst holdning til våpenbruk og til at deres oppgave var å forsvare Øst-Beirut mot inntrengere. Det viste seg at de var meget psykisk sterke og var i stand til å klare seg på egen hånd i mange dager.

Ved et avgjørende slag om stillingen de besatt viste de at de også var i stand til å bruke makt mot fienden.

 

Erfaringer fra ulike typer konflikter og fra ulike deler av verden viser med andre ord at kvinner kan gjøre en innsats i væpnet kamp.

 

Det er allikevel på sin plass å spørre hvorfor?

 

To prinsipper stilles ofte her opp mot hverandre, det er likestilling i forhold til effektivitet.

Ut fra et likestillingsprinsipp har kvinner rett til å delta i kamp, samtidig er de som regel så privilegerte at de kan velge.

 

Et viktig moment for de som kjemper for full likestilling i forsvaret er at utdanning til kamp, og helst erfaring fra kamp, er et sine qua non for å gå til topps i Forsvaret. Dette er ett av hovedargumentene når mange israelske kvinnelige soldater i disse dager forlanger full likestilling, og dermed adgang til kampposisjoner.