Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag Oslo Militære Samfund 7. februar 2000
Fregattprosjektet av Kommandør Bjørn Krohn
Sjøforsvarets forsyningskommando

Relatert nyhetsartikkel fra VG to måneder senere:
Fregatt-sjef går

Formann, mine damer og herrer !
Jeg har blitt invitert hit i aften for å foredra over emnet ”Fregattprosjektet”. Fregattprosjektet har i betydelig grad vært fokusert i media, selv om vi en stund nå har fått leve en mer anonym  tilværelse. Prosjektet har i all hovedsak fått positiv omtale. Jeg våger den påstand at det skyldes vilje til å gradvis informere om fremdriften i arbeidet. Jeg har selvfølgelig svært mange dyktige medarbeidere i prosjektorganisasjonen og har forsøkt å tilby bilder for avisene av sentrale medarbeidere, men spesielt den ”Rosa avisen” svarte kontant at det var ikke deres stil. ”Vi bruker bilde av ledere for virksomheten som ingress og gjenkjenningsobjekt for våre lesere”. Nå har jeg for ca 4 måneder siden anmodet om at bilde ikke benyttes fordi SFK har samarbeidspartnere i denne saken som misliker eksponeringen. Dette får være min lille ingress i aften.

 

Forutsetning
Regjeringsbehandling av kontrakttegningen har ikke funnet sted. Det betyr at det fremdeles er en konkurransesituasjon. Derfor er det visse opplysninger som ikke kan gis, men jeg strekker meg langt.

 

Foredraget vil dekke:

  • Historikk & nåværende situasjon
  • Målsetting med fregattene; – beskrivelse av ”produktet”
  • Driftsfase
  • Anskaffelsesprosessen
  • Norsk industri
  • Risikoanalyser
  • Tidsplan for levering av fartøyene

 

Historikk

Fregattprosjektet har løpt i fem år siden jeg ble tilbeordret Sjøforsvarets forsyn-ingskommando som prosjektleder i januar 1995. I denne perioden har tiden blitt benyttet til:

  • innledende undersøkelser; – herunder vurdering av brukte fartøyer og nye fartøyer utviklet for andre nasjoner (Type 23, M-klasse, Lafayette-klasse, F-123, Perry-klasse, City-klasse)
  • etablering av prosjektorganisasjonen
  • gjennomføring av Konseptfase med varighet 18 måneder
  • Definisjonsfase iht PRINSIX prosjektstyringsprosedyrer, varighet ca 34 måneder.

Nåværende situasjon

Definisjonsfasen avsluttes og Utviklingsfasen begynner når hovedkontrakten tegnes. De siste ni måneder av definisjonsfasen har i hovedsak blitt benyttet til kontraktforhandlinger. Status i dag er at SFK har fremforhandlet en komplett kontrakt med spanske Bazan om utvikling, bygging, testing og levering av fem fullt utrustede fregatter med integrert logistikk støtte nødvendig for drift av fartøyene. I den forhandlede kontrakten har amerikanske Lockheed Martin ansvar overfor Bazan for integrasjon av våpensystemet for fartøyene. Således skal SFK eventuelt forholde seg til en hovedleverandør med ansvar for levering av fregatten som et integrert kampsystem. Kontrakten er en priskontrakt med glidningsbestemmelser; – eller mer folkelig: ”Fastpriskontrakt”.

 

Forsvarssjefen har anbefalt Forsvarsministeren at man tegner den fremforhandede kontrakten og avviser flere, mulige, reviderte tilbud. Forsvaret trenger sårt nye fregatter; –  ikke flere tilbud !

 

Prosjektet ble lagt frem for Stortinget i St prp nr 65 (1998-99) og godkjent for gjennomføring 7. juni –99. I forespørselen som ligger til grunn for de mottatte tilbudene av 1 mar 1999, ble det anmodet om vedståelsesfrist frem til 1 mar 2000. Denne datoen nærmere seg med stormskritt. Regjeringen avgjør hvorvidt kontrakten kan tegnes, eller om man skal forhandle videre med den andre til-byderen.

Parallelt med de omfattende kontraktforhandlingene i forsyningskommandoen har Forsvarsdepartementet forhandlet frem gjenkjøpsavtaler som skal svare til 100% av verdien som planlegges anskaffet fra utlandet.

 

Produktet

Oppgaver

Fartøyenes prioriterte funksjon er anti ubåt krigføring. Dette betyr at hydroakustisk signatur vektlegges. Norskekysten som er det prioriterte operasjonsområdet, kjennetegnes ved relativt høy bakgrunnsstøy. Hensikten med signaturkontrollen er derfor å konstruere fartøyene slik at egne sensorer forstyrres minst mulig. Fartøyene utrustes med baugmontert sonar og aktiv tauet, variabel dybde sonar. Dessuten planlegges det organiske helikopteret med en dipping sonar. Fartøyene utrustes primært med Sting Ray anti ubåt torpedoer. Taktisk overlegenhet i forhold til fiendtlig ubåt kan kun sikres gjennom valgfri våpenlevering fra helikopteret eller fra fartøyet direkte.

Fartøyenes sekundære funksjon er anti overflate krigføring. Dette ivaretas primært med Nye sjømålsmissiler som utvikles hos Kongsberg Defence & Aerospace. Likeledes 76 millimeter Otomelara kanon av typen Super Rapid.

Under begge disse operasjonstyper er det viktig at fartøyet har god selvfor-svarsevne mot angrep fra luften. Det er nødvendig for å være i stand til å utføre de primære oppgavene effektivt. Det forhandlede sensorsystemet omfatter Aegis programvare og SPY 1-F Phased Array Radar.

 

Programvaren og radarteknologien har gjennomgått vesentlige moderniseringer siden første fartøymontasje i 1983.

Våpenet er primært Evolved Sea Sparrow Missile som skytes ut vertikalt gjennom en MK 41 VLS enhet med åtte celler.

Det er satt av plass til en launcherenhet til ved siden av den monterte. ESSM håndteres i ”Quadpack” cannisters som gir plass til fire missiler pr launcher-celle.

 

Dessverre utvikles ikke NSM for vertikal utskyting foreløpig.

Integrert samband tilstrekkelig til at fartøyet kan underbringe COMSNFL blir utrustet på to fartøyer, mens de øvrige blir delvis klargjort. Fartøyet leveres med Link 11 og klargjøres delvis for Link 22. Link 22 som er under utvikling enda 4 år, er HF-basert; – har dermed rekkevidde og skal kunne håndtere flere parallelle nett / operasjonsgrupper. Link 22 blir neppe foreslått innført før den er dominerende i NATO.

 

Fartøyene

Fartøyene skal bygges i stål med lett isforsterkning i beltet. Fullt utrustet og med marginer for fremtidig vekst er fartøyet på ca 5000 tonn deplasement. Toppfarten er på mer enn 26 knop.

  • Fremdriftsmaskineriet består av to dieselmotorer og en gassturbin som overfører kraften til de to propeller akslene. Disse driver vribare propellere.
  • Sårbarhets reduserende tiltak ivaretas gjennom signaturkontroll og narremidler, såkalt ”Softkill”

Overlevelsesevne ivaretas gjennom vann- og gasstett inndeling; – samt distribuerte systemer

  • Fartøyet forberedes for underbringelse av et middels tungt helikopter, men kan lande og bunkre et tungt helikopter; – f eks av typen Merlin
  • Grunnet norsk ønske om å delta i internasjonale fredstabiliserende eller –opprettende virksomhet er fartøyene konstruert for verdensomspennende operasjoner. Dette tilleggskravet fordyrer ikke fartøyene vesentlig, men forbedrer visse ytelser.

 

Driftsfasen

Fire av fartøyene skal bemannes fullt ut og gjennomløpe to-årige sykluser mellom større personellskifter. Ca 6 måneder av tiden medgår til oppøving og kvalifisering. Deretter  18 måneder med operativ tjeneste. Fartøyene operer to og to sammen i syklusene. Fartøy nr 5 har redusert besetning og ivaretar en del opplæringsvirksomhet og gjennomgår noe tyngre vedlikehold hvert 5. år. Slik rulleres fartøyene. Under den operative perioden planlegges på årsbasis med tre vedlikeholds perioder à to uker.

 

Fartøyene planlegges med samme besetningsstørrelse som Oslo-klasse fregatter, ca 120 personer. Dette inkluderer helikopterbesetningen. Driftskost-nadene for fem fartøyer er estimert til tre ganger høyere enn driften av tre stk av dagens fregatter. Dette har GIS anvist hvordan Sjøforsvaret skal greie. Fartøyene planlegges stasjonert ved Haakonsvern orlogsstasjon.

 

 

Anskaffelsesprosessen

Man sto overfor mange viktige avveininger når planleggingen av prosjektprosjekt-gjennomføringen startet. I stikkords form nevner jeg i fleng:

 

  • Bygge opp kompetanse i Sjøforsvaret og FFI
  • Etablere prosjektorganisasjon; – klar prioritering fra GIS og SjSFK medførte god bemanning fra start av Konseptfasen (Ref St meld nr 17 (1992-93) Roderburgutvalgets innstilling)
  • Kvalitetssikring hovedsakelig i form av Systems Engineerings- og kon-figurasjonsstyring for å sikre styring og sporbarhet i kravspesifikasjoner og merkantile prosesser; – herunder ulike evalueringer underveis
  • Krevende dataverktøy for å opprettholde sporbarheten mellom mer enn 5000 krav
  • Ivaretagelse av norsk industri; -St prp nr 48 (1994-95)
  • Internasjonal konkurranse
  • Kontraheringsstrategi / Kontraktstrategi
  • Styre innenfor økonomisk ramme samtidig med oppfyllelse av operative- og tekniske krav og minimums antall fartøyer
  • Risikovurdering
  • Evalueringen av tilbudene pr 1.mars 1999
  • Forhandlinger som er ført (Ref St prp nr 65 (1998-99) og Innst st nr 207 s å)
  • Håndtering av valuta

 

Norsk industri

Norsk industri ble invitert til samarbeide med SFK i en integrert prosjektorganisasjon som hadde til hensikt blant annet å gi norsk industri innsyn i kravutform-ingen. Hensikten var å opparbeide forståelse for mulighetene for deltagelse i pro-sjektgjennomføringen. Imidlertid ble initiativet supplert med politisk pålegg om internasjonal konkurranse. Disse to forholdene var vanskelig å håndtere parallelt. Resultatet var at SFK ble svært opptatt av å overbevise utenlandske kandidater om realiteten i reell konkurranse. Dermed fikk den norske gruppen dårligst faglig støtte. Den ble avhengig av å leie inn marineoffiserer fra Nederland, Storbritannia og Frankrike for å skaffe seg spesialkompetanse som de andre kandidatene kunne hente vederlagsfritt i nasjonale mariner.

Etter nedvelgelse til tre kandidater og levering av tilbud, har det vist seg at norsk industri ikke hadde dårligere løsninger, men norsk industri hadde ikke utenlandsk, offentlig støtte.

Fregatt er ikke et fag, men integrasjon av informasjon og systemer som samlet gir ønsket funksjonalitet. Gjennom langvarig virksomhet fra norske agenter for utenlandske aktører har norske politiske miljøer blitt aktivt desinformert.

 

Risikovurderinger

SFK har systematisk gjennomført risikovurdering etter metode som er utviklet av DNV sammen med Forsvaret og franske Aerospatiale. FO har pålagt prosjektet å benytte:

 

  • ”Hendelse og estimatanalyse” som baseres på at utøverne har meget god innsikt i forholdet som skal analyseres. Metoden går i korthet ut på at man:
  • Detaljert beskriver hva usikkerheten egentlig er
  • Beskriver hvilke tiltak som kan iverksettes for å redusere betydningen.

 

Dette er en velegnet metode i det daglige prosjektarbeidet. Som eksempel kan nevnes at når man startet kontraktforhandlingene i mai 1999, var det anført mer enn 90 konkretiserte usikkerheter som ble estimert til  3,6 MRD NOK.

Prosessen ble gjentatt midtveis i forhandlingen og revidert endelig ved sluttførte forhand-linger medio desember 1999. Tallene ble tilslutt mindre enn 15% av de opprin-nelige.

 

Tredjeparts vurdering

Grunnet mange offentlige prosjekter med store overskridelser de senere årene, har det blitt analysert ulike tiltak. FD valgte å engasjere en konsulentgruppe for å foreta tredjeparts vurdering. Arbeidet har nå pågått med stor intensitet i 6 måneder før man så seg i stand til å fremlegge resultatet nylig. Det er mange konsulent-miljøer og andre i Norge som anser seg dyktige på prosjektgjennomføring, men det er kun NOR-ESKORT-Gruppens medarbeidere som kan noe vesentlig om fregattkonstruksjon i Norge. De ble funnet uverdige til å gjennomføre prosjektet fordi der måtte man betale det fartøyene kom til å koste. Derfor har denne tredje-partsvurderingen blitt svært luftig hva angår det produktfaglige (fregatten), men synes å falle i god jord i akademiske miljøer som jo nå blomstrer i nasjonen.

Vi lever jo i flosklenes tidsalder.

 

Denne usikkerhetsthrilleren har båndlagt ubehagelig store ressurser i min organisasjon på bekostning av mange andre forhold som jeg vurderer er langt viktigere i forberedelsene til å gjennomføre en så vidt stor og kompleks kontrakt på en betryg-gende måte.

 

Status & tidsplan for levering av fartøyene

Det har blitt gjennomført forhandlinger i tråd med retningslinjene som er nedfelt i St prp nr 65. Fordi vi benytter funksjonelle spesifikasjoner er løsningene forskjellige og tilbudene har ulike forutsetninger. Derfor kan man ikke bare pakke sammen tilbudet fra en kandidat og snu seg til den neste leverandørkandidaten. Det tar uker med forberedelser for organisasjonen. Husk vi har forhandlet i opptil syv parallelle sesjoner og gjennomgår mer enn 5000 krav. Til disse knyttes også definerte aksept-kriterier. Akseptkriteriene gjelder sannsynliggjøringer i utviklingsfasen (engineeringsfasen) og faktisk testing til slutt før overlevering av fartøyene.

 

FSJ har anbefalt at kontrakten som er fremforhandlet med Bazan, blir tegnet. Nå forberedes regjeringsbehandlingen av kontrakttegningen. Likeledes vil ministeren orientere Stortingets forsvarskomite om resultatet.

Ved snarlig kontrakttegning vil fartøy nr 1 bli levert primo 2005. Etterfølgende fartøyer med et års mellomrom.

 

Takk for oppmerksomheten

Hans Kristian Svensholt
Generalinspektøren for Sjøforsvaret

Formann – ærede forsamling

Jeg er blitt invitert hit i dag for å holde et foredrag med tittelen ”Status og utfordringer i Sjøforsvaret”.
Da jeg vanskelig kan dekke alle felt innen Sjøforsvarets virke, vil jeg konsentrere meg om omstillingen i Sjøforsvaret, utviklingstrekk i de tre våpengrenene (Marinen, Kystartilleriet og Kystvakten), kommentere de viktigste materiell- prosjektene og diskutere enkelte forhold rundt deltakelse i internasjonale militære operasjoner. Jeg vil imidlertid begynne med å ta for meg enkelte generelle utviklingstrekk, si litt om Norge som maritim nasjon samt kort berøre Norges strategiske stilling, slik jeg ser det.

Generelt
Jeg går inn i dette århundre som betinget optimist med tanke på fremtidens Sjøforsvar. Jeg er optimist fordi bevisstheten om at Norge er en betydelig maritim nasjon er øket, og dermed også forståelsen for at det er nødvendig å ha et relativt sterkt Sjøforsvar. Samtidig er jeg også bevisst at fremtidens Sjøforsvar vil bli mindre enn i dag. I likhet med resten av Forsvaret, må også Sjøforsvaret forberede seg på trangere budsjettrammer. Men innen utvalgte satsingsområder skal Sjøforsvaret bli enda bedre og mer profesjonelt enn i dag. Fremtidens Sjøforsvar må bygges rundt de operative strukturelementene. For å sikre at Sjøforsvaret er og forblir det sikkerhetspolitiske verktøyet som vi er tiltenkt å være i fred, krise og krig, må vi videreføre den omstillingsprosessen vi har påbegynt.
I siste ”Langtidsmelding” (Stortingsmelding nr. 22 1997-98), som tar for seg ”Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999 – 2002”, beskrev Regjeringen sin oppskrift på morgendagens forsvar. Vi så imidlertid tidlig at ”Langtidsmeldingens” strukturmålsettinger ikke var realistiske. Allerede i ”Langtidsmeldingens” første virkeår var vi på full fart vekk fra dens mål og oppgaver. Derfor startet FSJ allerede tidlig i 1999 opp FS 2000, basert på langt lavere investeringsramme enn ”Langtidsmeldingens”. Regjeringen har i tillegg opprettet et Forsvarspolitisk utvalg (FPU) med bred politisk deltakelse, som skal gi generelle og prinsipielle tilrådinger forut for utarbeidelsen av neste ”Langtidsmelding”.

Kveldens foredrag gir meg en fin anledning til å reflektere både over hvor Sjøforsvaret står i dag og hvor Sjøforsvaret bør bevege seg i forhold til de utfordringer jeg ser avtegner seg i tiden framover. Dette gjelder både i forhold til fremtidige sikkerhetsinteresser og økonomiske fremtidsutsikter. Men la meg først minne om hvorfor vi har et sjøforsvar, om hvordan Sjøforsvaret bidrar til å realisere Norges sikkerhetspolitiske mål og Norges strategiske stilling.

Norge er en maritim nasjon

XXXXeksport går på kjøl og vi kontrollerer ca 10% av verdens handelsflåte. Etterhvert har vi blitt den nest største oljeeksportør i verden (etter Saudi Arabia). Gasseksporten til kontinentet forsterker dette bildet. Verdien av olje- og gass eksporten utgjorde 38,8% (118,3 mrd) av vår totale eksport i 1998. Sammen med verdien av vår fiskeeksport som utgjorde 8,6% (26,5 mrd) i samme periode, representerer dette en enorm utfordring sett med sjømilitære øyne.
Eksport av strategiske ressurser, olje og gass til Sentraleuropa betyr at vi må evne å kontrollere våre olje- og gassfelter. Dette er en oppgave for hele Forsvaret, som vi fred løser i samarbeid med politiet, men i krig overstiger denne oppgaven vår militære kapasitet, og den kan bare løses i alliansesammenheng. Det foregår planlegging i NATO for å håndtere slike utfordringer, men dette er altså et norsk nasjonalt ansvar i fred og i krisesituasjoner.

Siden nesten all import og eksport av varer foregår på kjøl – krever dette maritim kontroll. Norge er med andre ord økonomisk avhengig av sjøen.

Norges strategiske stilling

Nå skal ikke dette foredraget fokusere på Norges militære strategiske stilling, men heller konsentrere seg om Sjøforsvarets utvikling. Før jeg kaster loss vil jeg likevel kort nevne enkelte faktorer som er med på sette en ramme for nettopp denne utviklingen.

Den internasjonale utviklingen de senere år har medført at maktforholdene i vår del av verden er dramatisk endret. Russland er militært svekket, samtidig som Finland og Sverige gjennom sitt medlemskap i EU er knyttet til det vestlige politiske system. Men noe ligger allikevel fast: Norges militærstrategiske stilling vil i uoverskuelig framtid fortsatt være preget av de tre hovedkomponentene:

Naboskapet til Russland
Beliggenheten til de nordlige havområder
Medlemskapet i NATO

Våre nordområder ser relativt sett ut til å få en økt sikkerhetspolitisk betydning for vår nabo i øst. Russland har fremdeles en betydelig militær kapasitet. Nordflåten, Russlands største og viktigste flåte, har sine baser på Kolahalvøya rett øst for vår grense. Området inneholder også betydelige land- og luftstyrker. I tillegg ligger et av Russlands viktigste kommersielle havneområder på Kola. Dette området planlegges bygget ut til å bli en av Europas største container havner.

Som kyststat er Norge i stor grad avhengig av forbindelseslinjene til sjøs. Dette i kombinasjon med Norges geografiske beliggenhet, gjør at alliert maritimt samarbeid forblir viktig. Med den tilknytning Norge har valgt til den europeiske forsvarspilar, vil samarbeid over Atlanteren fortsatt være av spesiell betydning for vår sikkerhet. Det forhold at det i stor grad er USA som har den sjømilitære kapasitet Norge trenger for å forsvare seg, gjør dette enda klarere.

Sjøforsvarets rolle og oppgaver

Begrunnelsen for hvorfor vi skal ha et sjøforsvar i Norge, Sjøforsvarets rolle og oppgaver, er en funksjon av de sikkerhetspolitiske mål. Disse mål uttrykkes slik i ”Langtidsmeldingen”:

– å forebygge krig og medvirke til stabilitet og fredelig utvikling
– å beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press, og ivareta norske rettigheter og interesser
– å trygge norsk suverenitet

Sjøforsvarets bidrag til løsning av oppgavene kan samles innenfor fem hovedoppgaver:

– overvåkning og etterretning
– myndighetsutøvelse
– krise- og konflikthåndtering
– krigsoppgaver
– rednings- og miljøberedskap

Omstilling i Sjøforsvaret

Generelt

Sjøforsvaret har siden 1990 gjennomført omstillinger som blant annet har tatt for seg nedleggelser av avdelinger, utfasing av strukturelementer, sammenslåing av avdelinger og organisasjonsendringer ved sjøforsvarsdistriktene for å tilpasse seg endret struktur, oppgaver og rammer. Budsjettutviklingen på 90-tallet, endring av utfasings- og anskaffelsesplaner, endrede operasjonskonsepter, nye oppgaveprioriteringer, endret kompetansebehov samt videreføring av styringskonseptet er noen av årsakene til behovet for omstilling.

Overordnet plan for videre omstilling i Sjøforsvaret (Poseidon) ble presentert 12 juni 1996. FSJs anbefaling ble overlevert FD 1 februar 1998. Den ble behandlet i Stortinget 7 juni 1999 og fremlagt i St meld 33. Omstillingen tar for seg hele Sjøforsvaret, herunder regional organisasjon, skolestruktur, styrkeproduksjon og overføring av vedlikeholdsmidler fra Sjøforsvarets forsyningskommando til våpengren- inspektørene. Hensikten med omstillingen er å etablere en fredsorganisasjon som kan løse pålagte oppgaver i fred, krise og overgang til krig, og som er tilpasset fremtidig krigsstruktur. Utredningene fokuserer på oppgaver og hvor mange årsverk som skal til for å løse disse oppgavene. Et viktig mål er å skape balanse mellom oppgaver og ressurser.

Dagens regionale organisasjon vil bli endret fra syv til tre sjøforsvarsdistrikt. Ett i nord, ett i vest og ett i sør. Etter vedtaket i Stortinget skal disse lokaliseres til Ramsund, Haakonsvern og Karljohansvern. De tre nye sjøforsvarsdistriktene skal ha overordnet regionalt ansvar og vil i hovedsak ha lik organisasjon og bemanning. Sjøforsvarsdistriktene vil ha underlagt seg syv orlogsstasjoner som vil ha det utøvende ansvaret på lokalt nivå.

Post Poseidon

Forsvaret er inne i en tid hvor utredningene står i kø, internt i den enkelte forsvarsgren eller på tvers av forsvarsgrenene. Utredninger som vil påvirke Sjøforsvarets organisasjon når beslutninger er tatt. Derfor er POSEIDON bare første skritt mot fremtidig organisasjon. Arbeidet med POST POSEIDON er startet og ideer om utvikling av Sjøforsvarets organisasjon tilpasset fremtidig struktur er godt igang, men vil være avhengig av bl a resultatet av FS 2000 og STYFOR.

Sjøforsvaret – status og fremtid

Balansert Sjøforsvar

Det fremtidige Sjøforsvaret bør fremdeles være balansert. Med dette mener jeg at Sjøforsvarets enheter må kunne dekke behovet for innsats over hele skalaen fra fred til krig. Kystvakten skal fortsette med å ivareta hovedtyngden av fredsoppgavene, men dens autoritet hviler imidlertid på tilstedeværelse av en potent og slagkraftig Marine. Kystartilleriet vil i fremtiden utvikles til en mer mobil og fleksibel våpengren. Den viktigste komponenten for utviklingen av det fremtidige Sjøforsvar vil være de nye fregattene. Ubåter, MTBer og mineryddere vil sammen med fregattene danne grunnlaget for å skape den fleksibiliteten og slagkraften som Marinen trenger.

Jeg vil i det etterfølgende komme nærmere inn på hver av Sjøforsvarets tre våpengrener (Marinen, Kystvakten og kystartilleriet). Jeg vil spesielt ta for meg de fremtidige utfordringene våpengrenene står overfor. Jeg vil også si litt om Sjøheimevernet ettersom det er en komponent som ved beredskap og krig stilles til disposisjon for Sjøforsvaret. Det understrekes at fremtidig struktur vil i stor grad være avhengig av resultatene av FS 2000, men de vil jeg ikke forskuttere.

Marinen

Marinens hovedoppgave har i store deler av etterkrigstiden vært fokusert rundt invasjonsforsvaret. Gjennom tilstedeværelse, beredskap, trening og øving demonstrerte Marinen statens vilje og evne til å anvende sjømilitære midler om så skulle være nødvendig.

Etter den kalde krigens opphør har Marinen beveget seg fra å være en beredskapsmarine til å bli en utdannings- og kompetanse Marine. Prioritering av utdanning og opprettholdelse av kompetanse har på mange måter gått på bekostning av Marinens operative tilgjengelighet på 90-tallet. Driften av fartøyene har blitt dyrere og har medført mindre seilas enn tidligere og pengene styrer aktivitetene og aktivitetsnivået. Antallet fartøyer har også blitt betydelig redusert utover 90-tallet slik at man i dag ser en særdeles slank utgave av Marinen. Det er en generell oppfatning i Sjøforsvaret nå at den spisse ende har tatt sitt og at andre deler av Sjøforsvaret/ Forsvaret må ta resten av de nødvendige innsparingene.

Vi ser nå konturene av fornyet behov for en Marine som må revitalisere sin operative tilgjengelighet og være klar til innsats på kort varsel. Deltakelse i NATOs utrykningsstyrker og deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner (non article 5) vil kreve at Marinens fartøyer oppnår høyere grad av operativ tilgjengelig enn i store deler av 90-tallet. Dette betyr at de fartøyene som blir stilt til disposisjon for internasjonale fredsoperasjoner må være forberedt på å delta i skarpe oppdrag.

Marinen har også vært preget av fornying på 90-tallet. 6 Ula-kl UVBer ble levert på begynnelsen av 90-tallet og 9 nye mineryddere ble levert på midten av 90-tallet. Fregattene står nå klare for utskiftning og planen er å anskaffe 5 nye fregatter i perioden 2004 – 2010. I tillegg er det planlagt å bygge 6 – 8 nye MTBer fra ca 2003. Dette betyr at Marinen i år 2010 i hovedsak (i henhold til dagens planer) vil bestå av 5 moderne fregatter, 6 Ula-kl UVBer, 14 – 22 MTBer, 9 MR og 5 LGFer. Dette vil kvantitativt altså være færre enheter enn i dag, men fartøyene vil forhåpentligvis ha langt høyere kvalitet og være langt mer komplette enn tilfellet er i dag.
Stikkord for Marinens aktiviteter i fremtiden er:

Andelen av vervede og befal vil øke på bekostning av antallet menige (Fregatter/ større fartøy)
Fokus på vedlikehold av kompetanse
Mer fokus på oppdragsspesifikk trening:
Hvis et fartøy skal inn i et fredstjeneste-oppdrag erkjenner vi at fartøyet må spesialiseres i henhold til oppdraget – eksempelvis humanitær hjelp, bordingsaksjoner etc.
I større grad tilpasset behovet for tilgjengelighet
Fokus på internasjonale operasjoner
Mer TG- basert virksomhet (No TG)
Norwegian task group – konseptet (No TG)

Med bakgrunn i fremtidige oppgaver for Sjøforsvaret hvor effektiv ledelse av større marine styrker og samordning av tilgjengelige ressurser er sentralt, etablerte man No TG – konseptet. No TG skal organiseres, bemannes, lokaliseres, utrustes, utdannes og øves som et nasjonalt maritimt taktisk ledelseselement. Naturlig tilhørighet er ved Marineinspektoratet/ HOS. Staben skal ivareta Marineinspektoratet sitt behov for koordinering og planlegging av øvelser og årsprogram i tillegg til sin aktivitet om bord. Når staben er embarkert (for en kortere eller lengre periode) skal den være OTC på havet og lede styrkene slik at øvelsesutbyttet blir optimalt. Staben vil være et viktig element i prosessen med å forberede offiserer for multinasjonal ledelse. Det er planlagt opprettet egne stillinger ved Marineinspektoratet fra år 2000 (august) for å ivareta disse oppgavene og videreutvikle konseptet.

Når nye norske fregatter anskaffes vil noen av disse være dimensjonert for å kunne ta i mot en stab tilsvarende NoTG – stab. Fartøyene skal kunne ivareta oppgaven som et effektivt ledelsesfartøy i en internasjonal maritim styrke i tillegg til å kunne lede en nasjonal maritim styrke. For å kunne utnytte den ressurs dette innebærer, ser en for seg at NoTG stab – skal embarkere disse jevnlig. Fra ca år 2005 er NoTG planlagt å være fullt utviklet og skal være i stand til å understøtte en evt norsk CSNFL i 2008.

Kystvakten

I hovedsak kan Kystvakten oppgaver deles i fire – suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse, redningsberedskap og bistand til statlige etater og det sivile samfunn. Løsning av oppgavene forutsetter tilstedeværelse og overvåkning. Kystvaktens tilstedeværelse har også i seg selv en preventiv og positiv effekt med tanke på håndhevelse av det norske forvaltningsregime og ift generell redningsberedskap og sikkerhet.

I de allerede eksisterende oppgavene – særlig det som er knyttet til ressursforvaltning – ligger det store utfordringer. Den nye ”Lov om Kystvakten” gir imidlertid Kystvakten øket myndighet innenfor flere fagfelt enn det tradisjonelle fiskeri- relaterte. På en rekke nye områder er Kystvakten gitt politimyndighet i kraft av loven. Loven og økt myndighet stiller store krav til utdanning av personell, utøvelsen av tjenesten og ikke minst samarbeid med primærmyndigheten/ oppdragsgivere (-etater).

Med iverksettingen av et nytt kontroll- og håndhevingsregime for internasjonalt farvann i det Nordøstlige Atlanterhavet fra 1 juli 99 har Kystvakten fått nye oppgaver til havs (North East Atlantic Fisheries Council – NEAFC avtalen). Konvensjonen som regulerer fiske på det frie hav (områder ikke omfattet av nasjoners økonomiske soner) gir utfordringer og stiller krav til norsk forvaltning og håndhevelse av regimet – og vil således også stille krav om tilstedeværelse i områder utenfor Kystvaktens normale operasjonsområde.

En generell utfordring for flere deler av Forsvaret er implementeringen av Schengen-avtalen og gjennomføring av ”ytre grensekontroll”. Iverksettingen av Schengen-avtalen vil innebære at Kystvakten får utvidede oppgaver ifm grenseoppsynet mellom de faste grenseovergangstedene langs kysten. Kystvakten er forutsatt å ha en sentral rolle i kontrollregimet. Det er først og fremst Indre Kystvakt som blir berørt ifm grenseoppsynet, men også bruksvakt-/ havgående fartøyer kan i perioder benyttes. Hele norskekysten vil i denne sammenheng bli yttergrense i henhold til Schengen-avtalen.

Kystvakten er statens primære myndighetsutøver utenfor territorialfarvannet i fredstid. På denne bakgrunnen vil oppgavene til havs bli prioritert også i fremtiden. Oppgavene øker i omfang og operasjonsområdet utvides. En forutsetning for å kunne løse pålagte oppgaver effektivt er en tilfredsstillende materiellpark. En ferdigstillelse av KV Svalbard og ikke minst innføring av nye helikoptre vil være svært viktige bidrag i så måte. For øvrig nevnes det at materiell standarden LYNX er bekymringsfull.

Anskaffelsen av et fjerde helikopterbærende fartøy, KV Svalbard, vil sette Kystvakten bedre i stand til å løse sine mangeartede oppgaver og muliggjøre tilnærmet kontinuerlig tilstedeværelse av en Nordkapp-kl med helikopter også i FKS sitt ansvarsområde.

Ved beredskap og krig overføres Kystvaktens ressurser til Marinen, og hovedoppgaven blir å bidra til og beskytte forsyningslinjene langs kysten. I tillegg til dette skal fartøyene sørge for vakthold, varsling og maritim overvåkning samt tradisjonell suverenitetshevdelse.

Kystartilleriet

Kystartilleriets hovedoppgave har i etterkrigstiden vært å sikre sjøflanken i prioriterte områder mot styrker ført frem over sjøen. Dette viktige bidraget til terskelforsvaret ble utført ved et stort antall kystartillerienheter med høy beredskap og i samvirke med Marinens fartøyer.

Kystartilleriets taktiske konsept var utholdenhet og ildkraft med gruppering i innløp som ville tvinge fienden til enten å omgå fortene eller bruke tid og ressurser på å bekjempe hvert enkelt stridsanlegg.

Kravet til endring av Forsvaret mot et manøverorientert konsept vektlegger utvikling i en mobil retning hvor enheter fleksibelt skal kunne settes inn for å påvirke fiendens evne og vilje til fortsatt kamp. Et mindre antall stasjonære enheter med et høyt beskyttelsesnivå vil imidlertid fortsatt ha en viktig rolle i et balansert forsvar. Omstillingen i KA i en mobil og fleksibel retning startet med innfasing av lette missilbatterier (LMB) som nå er operative.
Batteriene har vist seg som en kosteffektiv løsning basert på sjømobile missilgrupper med laserstyrte og meget treffsikre Hellfire-missiler. Missilgruppene transporteres med Stridsbåt 90 N som kan manøvreres hurtig i trangt og grunt farvann og har stor operasjonsradius.

Den videre omstillingen av KA er startet ved utviklingen av konsept for Kystforsvarsavdelinger (KYFA). Etablering av en maritim styrke for å bidra til øket kontroll og sjønektelse i kystsonen er det sentrale. Avdelingen er foruten et ledelseselement satt sammen av et kyststrids- et sjøstrids- og et logistikk element og kan etter behov utvides med andre elementer.

Sjøheimevernet (SHV)

Sjøheimevernet er en integrert del av HV, som ved beredskap og krig stilles til disposisjon for Sjøforsvaret.
SHV skal i mobiliseringsfasen bidra til å opprettholde tilstedeværelse og utøvelse av nasjonal suverenitet. Etter mobilisering skal SHV støtte de operative sjefer med overvåking av sjøterritoriet, bevoktning av minefelt, leder og havner. SHV, som har sitt personellgrunnlag i kystbefolkningen er med sin årlige trening et viktig element for å synliggjøre Forsvaret og dermed bidra til å opprettholde viljen til forsvar i befolkningen.

Med en krigsoppsetning på ca 5000 lokalkjente befal og menige, 235 fartøyer og 77 hurtigbåter, er SHV en betydelig ressurs for å løse Sjøforsvarets oppgaver knyttet til suverenitetshevdelse. For å stå best mulig rustet til denne oppgaven trener SHV inntil 6 dager årlig. SHV har også fått en betydelig heving av standarden på sitt materiell, noe som har vært en forutsetning for å kunne opprettholde motivasjon og kvalitet på mannskapene.

GIHV vil også i fremtiden sikre at SHV blir tilgodesett med materiell og personell på en slik måte at SHVs oppgaver kan bli løst på tilfredsstillende måte.

Prosjekter

Jeg ønsker å kommentere noen av de viktigste prosjektene i Sjøforvaret litt mer i detalj.

Nye fregatter

Fregattprosjektet er Forsvarets høyeste prioriterte materiellanskaffelse i tid. Det planlegges med å anskaffe 5 fregatter med hovedvekt på anti-ubåtkapasitet. Fartøyene skal i tillegg ha kapasitet til å kunne forsvare seg selv mot angrep fra luften, samt å bekjempe overflatekampfartøy. Fregattene planlegges med helikopter som en integrert del. En anskaffelse av helikopter må også sees i sammenheng med Forsvarets øvrige behov for helikoptre, særlig Kystvakten.

Prosjektet startet opp i 1994 og forespørsel til potensielle leverandører ble sendt ut i november 1998. Anskaffelsen skjer gjennom internasjonal konkurranse. To aktuelle hovedleverandører gjenstår, spanske BAZAN med ildledning fra Locheed Martin og tyske Blohm + Voss. FSJ har anbefalt at Bazan velges. Saken ligger nå i FD til behandling. Fartøyene vil få organisk helikopter som integrert sensor- og våpenleverandør. De to utenlandske hovedleverandørene er pålagt å oppfylle en hundreprosent gjenkjøpsforpliktelse. Jeg håper at kontrakt kan undertegnes i løpet av kort tid. Fartøyene forventes levert i perioden 2004 – 2010.

Fregattene er våre største og mest allsidige fartøyer. De er velegnet til operasjoner på kysten såvel som i våre havområder. Dessuten fungerer de som kampfartøyer som kan løse oppgaver innen alle former for maritime operasjoner i fred, krise og krig.

Dagens fregatter, som ble bygget tidlig på sekstitallet, er gamle og modne for utskiftning. De har begrenset yteevne i forhold til dagens oppgaver. Sammenliknet med tilsvarende fartøyer i øvrige NATO-land er de små og har begrenset kapasitet. De nye fregattene vil gi Forsvaret en helt ny dimensjon. Ikke bare vil de bli større enn Oslo- klassen, men de vil få egenskaper og kapasiteter som vil gi dem en helt annen troverdighet både nasjonalt og internasjonalt. Stikkord for de nye fregattene er økte internasjonale forpliktelser, troverdig evne til suverenitetshevdelse og til å hevde suverene rettigheter i våre havområder, evne til krisehåndtering og moderne våpen til å løse oppgaver i krig.

Planrammen: 12 240 mill kr (1999).

Nytt kystvaktfartøy (KV Svalbard)

Det skal bygges ett nytt isforsterket KV-fartøy (KV Svalbard), som skal utrustes med helikopter. Kontrakten ble inngått desember 1999 med Langsten Slip & Båtbyggeri A/S. Byggestart i 2000. Ferdig ca 2002. Planramme: 675 mill

(Prosjekt for oppdatering av Nordkapp-kl pågår også og består hovedsakelig av KKI/ Samband. Planramme 290 millioner).

Nye MTBer

Det ble sensommeren 1996 inngått kontrakt mellom SFK og Kværner Mandal om bygging av et forseriefartøy ny MTB – Skjold-klassen – hvor fartøyskonsept og tekniske løsninger skal utprøves. Forseriefartøyet skal danne grunnlag for en etterfølgende serieproduksjon. For å tilfredsstille de store kravene som er stilt til fartøyenes fart, sjødyktighet og rekkevidde, planlegges de som SES- fartøyer (Surface Effect Ship). Dette er samme skrogtype som for minerydderne. Det er ellers lagt vekt på at fartøyene skal ha meget lav egensignatur innenfor radar, IR og akustikk.
Byggingen av forseriefartøyet av Skjold-klassen er ferdig og ble overtatt av Sjøforsvaret i april i 99. Resultatet av teknisk- og operativ evaluering skal danne grunnlaget for beslutning om serieproduksjon. Dette vil Regjeringen fremlegge forslag om i sitt reviderte statsbudsjett senere i år. Så langt har forseriefartøyet utvist glimrende egenskaper og er vel tilpasset tiltenkte oppdrag.

Planramme: 1662 mill (inkluderer rekondisjonering av Hauk-kl og Penguin Mk 2). Serieproduksjon av 8 Skjold-klasser vil koste rundt 3 mrd i tillegg.

Prosjekt Viking

Vi planlegger med å anskaffe nye undervannsbåter etter 2010. Vi ønsker 4 stykker. Det er vurdert som formålstjenlig å gå sammen med Sverige og Danmark i prosjekt Viking, for å se om det er mulig å bygge en lik/ felles klasse. Status er å planlegge å starte opp PDF (prosjekt definisjonsfasen) i løpet av første halvår 2000. Denne er planlagt ferdig i 2004. I 2002, da vår neste FS/ LTM er ferdig, og svenskene har gjort det samme, vil vi vurdere om vi fortsatt skal være med eller ikke.

Prosjektet holder til i Malmø – Norge har bl a prosjektleder (KOM Jacobsen).

Lette missilbatterier (LMB)

Det totale behov for stridsbåter til 9 lette missilbatterier er 36 båter. Sjømobil transport av personell og materiell som inngår i oppsetningen av missilbatteriene er i tråd med det nye forsvarskonseptets med fokus på mobilitet og fleksibilitet.

Leveranse av 20 båter ble fullført i 1999. Det er forhandlet frem en opsjon for leveranse av ytterligere 16 stridsbåter med opsjonsfrist 1 juli 2000 for å komplettere antallet stridsbåter til 36. Disse planlegges anskaffet fra 2001 og utover. LMB – stridsdelen er ferdig anskaffet.
Planramme: 919 millioner

Oppdatering MJK

Prosjektet ble startet opp i 1995, men den økonomiske situasjonen har ikke tillatt gjennomføring av anskaffelsene før i fjor. Marinejegerkommandoens (MJK) oppgaver den senere tid, med deltagelse i internasjonale operasjoner, har gjort det nødvendig å forsere prosjektet og materiellanskaffelsen startet derfor i fjor og planlegges avsluttet neste år.

Prosjektet skal hvor det er hensiktsmessig og formålstjenlig koordineres delvis mot prosjekt for materiell til Hærens Jegerkommando og relevante prosjekter i Sjøforsvaret. Planramme: 47,3 millioner

Internasjonale militære operasjoner

Temaet er svært aktuelt med bakgrunn i blant annet konflikten i Kosovo og NATOs nye strategiske konsept.
For Norges del kan internasjonale militære operasjoner deles i to hovedgrupper, artikkel 5-operasjoner og internasjonale fredsoperasjoner. Artikkel 5- operasjoner er operasjoner foretatt i selvforsvar i henhold til artikkel 5 i Atlanterhavspakten. Internasjonale fredsoperasjoner er i hovedsak operasjoner som ikke dreier seg om selvforsvar av eget område. I NATO-sammenheng er normalt ”internasjonale fredsoperasjoner” synonymt med ”ikke artikkel 5-operasjoner”. Det understrekes at det er kun operasjoner som kommer inn under betegnelsen ”ikke artikkel 5-operasjoner” som krever undertegning av fredstjenestekontrakter i henhold til eksisterende lov.
Jeg vil i det etterfølgende først og fremst ta for meg internasjonale fredsoperasjoner.

Internasjonale fredsoperasjoner

Definisjon

Internasjonale fredsoperasjoner omfatter humanitære hjelpeaksjoner, konfliktforebyggende, fredsbevarende, fredsopprettende og andre lignende operasjoner i utlandet som krever bruk av militære styrker. Militære operasjoner hjemlet av Artikkel 5 i Atlanterhavspakten omfattes ikke av denne definisjonen.
(Paradoks: Internasjonale fredsoperasjoner omfatter også krig)!

Status og planer

FO fremla i 1998 en anbefaling om fremtidig styrkebidrag for internasjonale fredsoperasjoner. Sjøforsvarets styrkebidrag er i det vesentligste klarlagt gjennom dette arbeidet. I tillegg er det lagt frem en St meld om ”Tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner”. (St.meld nr 38).

Sjøforsvaret skal ha fartøyer og personell med tilstrekkelig trenings- og øvingsnivå for deltagelse i internasjonale fredsbevarende/ fredsopprettende og konfliktforebyggende operasjoner i henhold til de gjeldende forpliktelsene. Sjøforsvaret skal ved deltakelse i NATOs stående flåtestyrker opprettholde kompetansen for å lede og koordinere operasjoner med allierte stridskrefter som opererer i norske farvann i krise/ krig. Sjøforsvaret skal kunne avgi fartøyer til FNs fredsbevarende og/ eller fredsopprettende operasjoner.

Sjøforsvarets styrkebidrag er omfattende og berører de fleste typer av operative kampenheter. Bidraget vil i sin helhet være i kategorien reaksjonsstyrker og omfatter for øyeblikket en fregatt, en minerydder, et kommandostøttefartøy, en MTB- skvadron, en undervannsbåt og en minedykkertropp (pluss deler av MJK som inngår i fellesselementene).

Deltakelse av Sjøforsvarets fartøyer forutsetter bruk av fredsoppsatte operative fartøyer med den besetningen som står om bord. Det er derfor opprettet et styrkeregister som forteller hvilke enheter som inngår i registeret og i hvilken periode. For å kunne løse Sjøforsvarets oppdrag om kontinuerlig tilgjengelighet er det nødvendig at dette styrkeregisteret inneholder et rotasjonsmønster.

I tillegg til de operative kampenhetene som inngår i styrkeregisteret kan det bli aktuelt å bidra med handelsfartøyer for strategisk transport eller annen logistikkrelatert støtte. Disse fartøyene vil bli rekvirert eller chartret i markedet ved behov. Slike styrkebidrag vil ha lavere beredskap.

De fartøyene som inngår i Den stående Atlanterhavsstyrken (STANAVFORLANT) og i NATOs stående minerydderstyrke (MCMFORNORTH) vil være tilgjengelige for oppdrag på få dagers varsel. Sjøforsvaret har som ambisjon å delta i NATOs stående Atlanterhavsstyrke (Standing Naval Force Atlantic – SNFL) i fire måneder per år inntil vi får de nye fregattene og på kontinuerlig basis når disse blir operative. For deltakelse i NATOs stående minerydderstyrke (Mine Countermeasures Force North-Western Europe – MCMFORNORTH), er ambisjonen å delta på kontinuerlig basis med en minerydder.

Frivillighet

NATOs nye strategiske konsept ble vedtatt i Washington i april i fjor. Selv om det ble presisert at NATOs hovedansvar fortsatt er kollektivt forsvar og transatlantisk samarbeid, så er det ingen tvil om at krisehåndtering i videste forstand blir en av NATOs hovedoppgaver i fremtiden. Dette får helt klart konsekvenser for vårt forsvar – ikke minst fordi Regjeringen har gitt sin helhjertede tilslutning til det nye konseptet. Det fremgår av st.meld. 38 at deltakelse med militære styrker i internasjonale fredsoperasjoner utgjør et viktig element i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. Med andre ord: Dette kommer til å bli en av våre hovedoppgaver i fremtiden.
Etter min mening er det derfor et paradoks og en selvmotsigelse å basere deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner på frivillighet. Frivillighet for norske offiserer i denne typen operasjoner bidrar til å svekke Regjeringens evne til å omsette norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk i konkret handling.

Man setter dessuten den enkelte offiser i et dilemma ved å tilby ham/ henne frivillighet. Ansvaret i forhold til de pårørende for beslutningen om å delta i operasjonen overføres til det enkelte befal. Dette er direkte umoralsk. Det er for øvrig en selvfølge at mannskapene tilbys tilfredsstillende vilkår, lønn og forsikringsordninger, i tjenesteperioden. Nåværende forsikringsordninger er for dårlig.

Når dette er sagt, innser jeg at vi må søke å løse problemene vi i dag har med å få personellet til å undertegne kontraktene. Fredstjenesteloven gjelder og den må jeg forholde meg til, men det er nå på høy tid å revurdere loven med bakgrunn i det jeg nå har sagt.

Avslutning

Avslutningsvis vil jeg si at vår hovedutfordring er å skape og vedlikeholde et forsvar som til enhver tid er tilpasset endrede sikkerhetspolitiske- og økonomiske rammebetingelser. Derfor er FS 2000 og det omstillingsarbeidet som er iverksatt i Sjøforsvaret helt nødvendig. Jeg ønsker et Sjøforsvar som i fred evner å produsere til krigsstrukturen, samtidig som det ivaretar våre freds- og kriseoppgaver.

Når vi nå former “det nye Forsvaret” er det krigens krav som er styrende og dimensjonerende. Vår militære struktur er en garanti for Norges integritet og handlefrihet. Sjøforsvaret må være det norske samfunns virkemiddel for å verne om norske sjøområder, ressurser og norske maritime interesser både i fred, krise og krig.
I enhver situasjon skal vi kunne velge den mest hensiktsmessige reaksjonsform for å forebygge og løse eventuelle kriser på et lavest mulig nivå. Dette innebærer at Sjøforsvaret må ha strukturelementer tilpasset hele konfliktskalaen, – fra fred til full krig.

I den prosessen vi nå er inne i, er det viktig å ikke tape av syne at Norge er en nasjon med betydelige maritime interesser og at vi har enorme naturressurser som skal forvaltes til nasjonens beste.

Jeg er, som sagt innledningsvis, betinget optimistisk for Sjøforsvarets fremtid og ser for meg et fremtidig Sjøforsvar som er noe mindre enn dagens, men mer effektivt og bedre tilpasset fremtidens oppgaver.

Takk for oppmerksomheten!

“The Kosovo conflict – experiences of a new NATO member”

Presentation by Gábor Iklódy, Ambassador of Hungary in Oslo

Oslo Militaere Samfund, 24 January 2000

Ladies and Gentlemen,

It is a great pleasure and honour for me to be here this evening and to address such a distinguished gremium as the Oslo Militaere Samfund. May I thank Brigadier Oddbjörn Grinden and also others for offering me this opportunity. I am delighted to share a few thoughts of mine with you on the experiences of a conflict, which has been in the focus of many discussions over the past period. There are certainly many lessons that we all must learn from the Kosovo experience. Its impact on a variety of issues, including the ones that go far beyond the scope of Kosovo proper, will be analysed extensively in the period to come. It is my conviction that the more honest we are in our analyses, the better service we do to ourselves for the future should the need arise for the international community to take resolute action again to prevent or manage conflict. I will therefore not confine myself in this presentation only to the broadly agreed uncontroversial conclusions but will rather try to provoke further thoughts on the matter. After the presentation I would be pleased to take your questions or comments.

It is particularly challenging for a Hungarian to speak on the Kosovo experience at least for three reasons. First, because my country barely joined the Alliance after an extremely short honeymoon, which lasted less than two weeks following accession, when it had to prove in practice that it was indeed ready, willing and able to share responsibilities with the other members. Secondly, among the Allies Hungary was the only one sharing directly borders with the FRY. So, just 12 days after our formal accession we found ourselves practically at war with one of our neighbours. Thirdly, what made Hungary’s case even more delicate was that on the territory of the FRY a roughly 300.000 strong Hungarian national minority lived.

Ladies and Gentlemen,

Before addressing some concrete aspects of the experiences gained, let us have first a general look on the overall results of the Kosovo operation. On the positive side it is to be noted that NATO‘s five core demands established on Milosevic were met. Operation Allied Force, the very first offensive action taken by NATO in its 50 year history, ended with the withdrawal of Yugoslav forces from Kosovo and the return of most refugees to their homes. As a result, a NATO-led international force keeps the peace in the area and the way has been opened for a political settlement as well as for more long-term international efforts aimed at stabilising and democratising the entire region. It is equally legitimate to say that as a result of NATO’s military action the consequences of ethnic cleansing could be largely reversed and Milosevic’s abilities to fight new wars were reduced. The biggest result where the Alliance could fully achieve its objective was that the spillover of the conflict to adjacent regions and resulting further bloodshed could be prevented. NATO’s credibility as a powerful alliance that in addition to the defence of the territory of its members is ready to go out of area to defend also shared values and stop bloodshed was preserved.

 

While not questioning many of the results achieved, some critics point out that what actually happened in Kosovo was not a triumph of air power but rather, as so often experienced in the history of the Yugoslav drama, a failure of prevention. Already in 1992-93 when Serbian repression and police violence broke loose in Kosovo, which provoked a quick radicalisation of the Kosovo Albanians it was absolutely clear that an explosion there was imminent with all its incalculable high-risk regional consequences.

In spite of this, for long years the international community took no preventive action whatsoever. The fact that this time outside intervention to stop brutality was launched earlier than in the case of Bosnia where a quarter of a million people had to be massacred first and other close to 3 million forced to leave their homes, could be regarded as a step in the right direction but for many innocent victims it was still too late and was considered as half-hearted.

 

As opposed to Bosnia where after several years of open warfare most refugees have not and probably will never return to their homes, in Kosovo the large majority of Albanians did return mainly from neighbouring Albania and Macedonia even if conditions for their resettlement were neither satisfactory nor safe. But one should not loose sight of the fact that there is now another exodus taking place in Kosovo that of the Serbs which seems to be unstoppable. One should add: this is happening before the eyes of KFOR, which cannot stop atrocities, committed this time against the Serbs. While failure to promote the return of displaced persons to their homes in Bosnia erodes one of the basic principles of the Dayton construction, the failure of efforts to prevent the fleeing of Serbs from Kosovo raises serious doubts about the attainability of the objective to build a multiethnic society there. The creation of an ethnically clean Kosovo and its separation from Serbia seems therefore to have become a reality. If we are honest to ourselves, then probably what we should aim at here is to make sure that this process takes place in an internationally controlled way and that the resulting negative effects are reduced to an extent possible.

 

When one tries to make an overall balance of the operation, it is generally agreed that NATO has achieved its primary, short-term objectives in Kosovo. The Alliance was militarily victorious even if actually not one but two wars were conducted in parallel. One in the air by NATO aircraft aimed at forcing Milosevic to stop ethnic cleansing in Kosovo, the other on the ground, by Serb military and paramilitary forces to squeeze the unarmed Albanians out of Kosovo. This victory was never questionable even if for several weeks the air campaign did not stop ethnic cleansing but rather speeded it up, multiplying the number of victims and putting in particular Albania and Macedonia under immense political, economic and social strain. To complete the picture, it is to be acknowledged, however, that NATO was not successful in achieving its secondary objective, namely to remove Milosevic from power, and thus promoting a change towards democracy in the country. Observers in this context often put the question: can democracy be imposed on a country and its people if they do not want it? The answer can hardly be other than no. Not only because democracy by definition cannot be imposed, but also because that whole thing would be doomed to failure unless the provoked change is supported by the emergence of a self-sustaining system. But that would require well functioning democratic institutions, which, at present Serbia does not have. Consequently, the approach that the whole problem would get solved with the removal of Milosevic is clearly an overly simplistic one. It is certainly a necessary but alone insufficient criterion.

 

While armed brutality and genocide could indeed be halted, the ultimate consequences of the Kosovo conflict are still to be determined, which will largely depend on actions yet to be taken. It will certainly not be easier to win the peace than it was to win the war. If we want this newly regained peace to last longer than many cease-fires of the past Balkan conflicts of the 90s, than we must create the necessary conditions for it. Without a genuine international involvement and assistance the chance for success will remain slim. This is only through integration and the raising of personal interest in reconciliation that the wounds of recent tragedies can be healed and the historical separation of the Balkan region from the rest of Europe can be gradually overcome. As experience has shown, international action has been lagging far behind unfolding events in the former Yugoslavia even if in most of the cases future explosions have been clearly foreseeable. So, one important lesson that we learned from all this is that problems of the Balkans should not be taken out of context and handled separately, just because the others are not burning yet, but should rather be approached in their complexity. It is high time to address with honesty and realism, in a non-hypocritical way all problems of the region, whatever sensitive they may be and regardless whether we thought they had already been settled or have been thus far unaddressed. It is equally important to develop with creativity and political far-sightedness a coherent and comprehensive vision that also provides for the necessary resources to support such plans.

The South-East European Stability Pact has the potential, for the time being only the potential, to become a good framework for providing the necessary incentives. In order to achieve the results required assistance should, of course, be made dependent on the performance of individual countries and their efforts made towards democracy.

 

Looking at the motives of NATO’s action in Kosovo the question may be put, was it a value-driven operation or there were identifiable interests behind the decision taken as well? I think that NATO, and the democratic community of nations at large have become more sensitive towards blatant and massive violations of values their societies are based on. At the same time it is equally clear that interests did have an important role to play in the consideration of various options. One such underlying interest had already been mentioned earlier, namely the wish to prevent the destabilisation of the region on NATO’s periphery. The perspective of two million Kosovo Albanian refugees in addition to the ones that have fled the former Yugoslavia earlier and the nightmarish vision of a major explosion of the Balkan powder keg with all its unpredictable consequences, coupled with the often cited and increasingly influential CNN-effect did certainly also help policy-makers to take a more resolute stance on the issue than ever before. The absence of national interest conversely helps to explain why the international community was so slow and hesitant in responding to the genocide of the toutsis in Rwanda or why the mass-murdering of people in Tadjikistan has remained practically unnoticed. Based on such conclusions it seems to be unlikely that NATO would want to apply similar conflict management methods in the case of conflicts outside of Europe, when the national interests of its members are not jeopardised so directly. The difficulties NATO was faced with in carrying out the operation may just increase the Alliance’s reluctance to engage in a military action far away from its peripheries.

 

Let me now turn to another subject, namely the question of a United Nations mandate and the legitimacy of NATO’s action. As we all recall, just like in the case of Bosnia earlier, repeated attempts were made to get a clear mandate from the UN for a NATO non-Article 5 mission. No doubt, all members of the Alliance would have preferred to have an unambiguous, clear mandate for the operation. But that did not seem to be attainable since both Russia and China were prepared the use their veto right in the Security Council. In the meantime, the situation in Kosovo had developed in a way that could be neither tolerated nor condoned. So, the decision to intervene had to be taken even in the absence of a 100 percent clear authorisation from the UN Security Council. One may argue that the repeatedly confirmed Yugoslav non-compliance with relevant UN Security Council resolutions, the assessment by the UN that the situation has put regional security in jeopardy and the imminence of a major humanitarian tragedy provided the necessary political and legal framework for NATO to take action. This permissive interpretation was shared by all NATO members. At the same time we all know that others, not only outside the Alliance, but in public debates also in many NATO countries, favoured a much more restrictive interpretation claiming that only a specific UN resolution authorising explicitly NATO to take action can be regarded as a mandate. In situations of genocide, ethnic cleansing or other clear, gross and uncorrected violations of human rights references to an emerging right of “humanitarian intervention” in the accordance with Chapter VII of the UN Charter have appeared first in US and UK statements. While the point behind this argumentation is absolutely legitimate, not only from a moral but also from a security point of view, the problem is that it is still a political and not a legal argument. This is on this ground that many international lawyers keep asking the question whether we still base ourselves on the primacy of international law or not.

 

I have no intention to overestimate the significance of Operation Allied Force, but I am convinced that on March 24, 1999 NATO opened a completely new chapter not only in its own history, but in post World War II history in general. Even if some suggest that NATO’s Kosovo operation should not be regarded as a precedent, it was clearly a precedent as was reflected in a somewhat less explicit way in NATO’s new Strategic Concept adopted in Washington last year. With the air campaign launched in the absence of a clear and specific UN mandate (or at least while there were still hesitations about that) the era of the UN Security Council’s absolute centrality that was indisputable under any circumstances for 45 years has come to an end.

One of the messages NATO’s action conveyed was that the lives of tens of thousands of people may be more important than the desire to continue sticking to the absolute authority and centrality of the UN Security Council in situations when it had already proven to be unable or unwilling to take action in defence of human lives. So, in the future NATO may again, without any automaticity, consider military action in response to a government’s violence against its own people, if circumstances so require, even in the absence of a specific UN mandate. But only to come back then to the “traditional UN path” as quickly as possible, as was the case with the adoption of UNSCR 1244 on June 10.

 

Some ask the question, where are the limits of such unilateral actions, where would we end up if other regional groupings would claim the same rights? Well, I do not know, it is not yet clear how a new international order capable of responding more adequately to the needs of today and tomorrow will look like and to what extent the current international legal framework will have to be adapted. What seems to be clear however is that the realities have changed tremendously since the inception of the UN. While the UN continues to play a central role in ensuring peace all over the world, the options we have at our disposal may have to be altered just because the character of conflicts have changed fundamentally. As the statistics show, out of 92 conflicts since the fall of the Berlin wall 89 were regional intrastate ones. Their effective management may require instruments other than the one that was created to avoid the biggest worry that transpired everything right after World War II: the danger of new major inter-state conflagrations. The current international legal framework seems to have reached its limits and is not flexible enough anymore to respond adequately to these changes. The only sensible solution is to adapt the current legal framework to prevailing realities rather than vice-versa. One additional thought that I would like to offer to you in this context. The decision to launch the air campaign was taken by the consensus of the 19 members of NATO. I do not think that after having exhausted all political and diplomatic possibilities and after the failure of repeated attempts to mobilise the UN to take action their clear conclusion that they need to resort to the use of force to stop further tragedies from occurring should have less power than the nodding of the Perm 5 of which three are anyway members of NATO.

 

A related issue is the limits of state sovereignty. Already ten years have elapsed since the time when the then CSCE affirmed that the way a government treats its citizens is not just the internal matter of the given state, but because of its regional implications and because of the universality of human rights it is a matter of legitimate concern to the whole international community. At the same time with the process of growing interdependence and the advancement of globalisation the principle of non-intervention has lost its meaning to a large degree. Against this background the Kosovo experience seems to reflect a move away from sovereign immunity towards a new concept of international law. The message the actions taken in Kosovo and also in East Timor carry is that governments should no longer feel safe behind a shield of sovereignty, free to carry out whatever actions in violation of their citizens’ basic rights. NATO’s action in Kosovo was intended to also serve as a deterrent for other potential perpetrators of ethnic cleansing and crimes against humanity. The large scale Russian military operation now underway in Chechnya shows that this message was not fully taken everywhere and as Orwell said there are more equals than others.

 

NATO’s decision to actually launch the air campaign came as a cold shower in particular for Russia, which thought to be able to prevent the Alliance’s military action by expressing strong opposition to it. The fact that the air campaign started without Russia’s prior agreement represented a major blow on the country’s perception of its own traditional role as an indispensable superpower with exclusive powers in European and global security, which already for years had not actually been supported by real capabilities and resources. The novelty in this was not that the “king was naked” but that it became evident that others knew about it and behaved accordingly. Russia has been playing a kind of “champagne diplomacy on a beer budget” for many years. Clearly, with dramatically reduced resources and in the midst of an extremely deep internal crisis, Russia would have not been able to play a constructive role in Kosovo, even if it had wanted. Therefore, the objectives they set for themselves were the considerations of a superpower.

First, to preserve as much as possible from the country’s superpower role in world politics and second, to counter NATO dominance in the region by weakening its internal cohesion and, first and foremost, by preventing it from taking action in a vacuum that Russia’s inability to contribute substantially had created. Kosovo’s and Serbia’s fate could only have a secondary role to play in Russia’s thinking. In addition, Russia’s behaviour was also designed to serve the purpose of internal consumption, namely to create the image of a strong state, in a period when its erosion was fairly obvious.

 

NATO’s action was considered as threatening because it signalled the Alliance’s readiness to act militarily also elsewhere without Russia’s consent and therefore against its interests. Neither Russia’s traditional privileged position in security matters nor its membership in the Security Council could prevent that from happening. Russia’s warnings to NATO about stringent countermeasures, including the deployment of nuclear weapons in Belarus, the mobilisation of forces along the borders with Norway, proved to be elements of a harsh rhetoric mainly.

 

The Kosovo conflict laid open a key contradiction in NATO’s relationship with Russia. In spite of attempts to treat NATO, as a whole on the one hand and Russia on the other as equals in the context of the Founding Act and the NATO-Russia Permanent Joint Council, in reality, the Kosovo experience proved that NATO could not and did not regard Russia as its equal. After bombing had started not only relations cooled down, but somewhat later Russia used NATO’s military action in Kosovo as a justification for launching a major offensive against Chechnya, paying practically no attention to any outside criticism. The fact that NATO was much more inclined to agree to Russian terms for participation in KFOR than in the case of SFOR earlier and that it made no effort to stop the Russian surprise invasion of the Pristina airport clearly indicate that in spite of all unfavourable experiences NATO’s underlying objective, and that of the West in general, to engage rather than inalienate Russia has not changed, even if methods used thus far probably will need to be thoroughly reviewed. Whatever strange feelings one may have reading Russia’s leaked draft military doctrine or seeing the way the new Duma was recently elected, co-operation with the West has no alternative for Russia. I think that as rationalism and pragmatism prevail in Russia this will be more and more realised.

 

I am absolutely convinced that NATO’s decision to start the air campaign was the right one, and it had no alternative. At the same time there are questions about the ways the mission was implemented that need to be looked at with a critical eye so that we could find out what should have been done differently or better. No doubt, there were both deficiencies and miscalculations on NATO’s side before and also during the air campaign that brought about some unpleasant surprises. Let me just briefly touch upon some of them that seem to be important for the future.

 

  • When the operation started neither NATO nor any other international player seemed to have a clear and sensible political strategy as to how the conflict should be handled. A general wish to drive the parties back to the negotiating framework created in Rambouillet was neither precise nor sufficient enough. Steps beyond the air campaign were excluded in advance and there was no plan what to do if Milosevic does not want to go back to the Rambouillet framework shortly after the air campaign was launched. It is of course very difficult to expect the military to define the military objectives rightly if and when the political objectives to be followed are not crystal clear. There was even less clarity about how other components of a much-desired comprehensive approach to the problems of Southeastern-Europe should be handled. One should add to all these: NATO had no exit strategy either when the operation started.

 

  • The political requirements formulated before the air campaign started seemed to be rather incompatible with military imperatives. On the one hand quick military results were expected so that support in individual member countries is not exposed to unbearable tests, and on the other hand, a set of politically motivated constraints were self-imposed, such as: targeting restricted to air defence and military infrastructure; no collateral damage, i.e. no casualties among the civilians; zero death on NATO’s side; the exclusion of any ground option. These conditions taken together created a kind of “mission impossible” situation for military planners for several reasons:

 

  • Military force, whatever sophisticated technology is used, remains a blunt instrument and is not laser surgery. So if one wages a war, casualties cannot be excluded. Moreover, the above mentioned conditions contradicted a fundamental element of modern military doctrine which states that military force “should always execute for decisive results”.
  • The rules of the game as declared by the Alliance put a strait-jacket on NATO’s planners and at the same time helped the Serb military commanders to define exactly what they should be doing and how. NATO offered a kind of “gentlemen’s war” to Milosevic, which he was not. So, how did NATO’s conditions work in reality? NATO set the condition that no civilian targets are attacked and all collateral damage should be avoided. It meant for the Yugoslavs that they moved all heavy armour that they wanted to protect to the closest vicinity of public buildings, such as schools and hospitals. No cost in NATO lives? It was translated to mean that the air defence system had to be kept operational at any cost, so to be able to keep NATO pilots uncertain about when Yugoslav SAMs would lock on them again. As a result, air power was restricted to high altitude delivery, which reduced the effectiveness of bombing significantly. No ground forces are going to be deployed? As a result it was much easier to wait out and ignore NATO bombing and deploy or hide forces more freely. At the same time, implicitly, the Yugoslav military and paramilitary forces were given a free hand to accelerate the sweeping out of the Kosovo Albanians, using them as human shields against eventual NATO attacks. While political considerations behind the decision to rule out the participation of ground forces from the operation were quiet evident, namely to assure public support and to reassure some NATO Allies, including my own country, that were particularly worried about the extension of the operation beyond a certain point, militarily and tactically this decision was unwise and did not pay off. As we all know, the Kosovo Albanians had to pay a high price for it.
  • The fact that practically all steps NATO intended to take in Kosovo were first communicated through the media just increased strange feelings about the conduct of the operation. The intention to bring about an early collapse of the regime by firstly telling Belgrade how military pressure on them would increase if they do not comply with NATO’s conditions did not work as a method very well.

 

  • The fact that NATO’s unity, the cohesion among its 19 members could be maintained throughout the 78 days of the operation was of critical importance. Political unity was the prerequisite for NATO to take action as an alliance beyond its borders and the continued reconfirmation of this unified front over Kosovo limited Milosevic’s freedom of action, put pressure on Russia to accede to allied demands and helped to build a network of support among non-allied states bordering Yugoslavia. To achieve and maintain this unity was not easy at all. With regard to the pre-operation phase NATO, as you will recall, started to threaten with air strikes against Yugoslavia, as a means to enforce the provisions of the Holbrooke – Milosevic agreement. For six whole months the Alliance continued a verbal offensive that was not supported by action at all. This clearly reflects that in spite of unquestionable Yugoslav non-compliance and the damaging effects on NATO of repeated threats that remained unimplemented (of which certain other conclusions are to be drawn) actually to arrive at the triggering point was an extremely difficult decision. To maintain unity was not easier either for many NATO governments. The Greek public’s opposition to continuing the air campaign reached, according to the polls, 98%. But Greece was not alone. The Italian government’s wrestling with domestic opposition is also well known. There are two conclusions flowing from this: (a) in order to maintain unity within the Alliance one had to pay a high price by giving serious concessions to individual NATO countries at the expense of the operation’s military effectiveness. The line between minimal political concessions and maximum military effectiveness is extremely hard to find. In spite of deficiencies this time it worked out. (b) One should pay more attention to the need to generate and maintain public support in NATO member countries. As the Kosovo experience demonstrated, this important task was clearly underestimated. One should also be more careful in selecting the right arguments.

For instance the one that explained that NATO’s credibility was the reason why the air campaign had to be launched was probably not the most convincing.

 

  • NATO seemed to have many false perceptions or miscalculations at the beginning of the operation. It had to realise quickly that the first days of bombing did not bring about the collapse of the Belgrade regime, but rather generated a higher than ever degree of national unity behind Milosevic on the Serbian side against, as it was presented in Yugoslavia, the outside aggression. The regime could easily manipulate the public opinion in Serbia because it enjoyed an absolute information monopoly within the country, which no one made attempts to brake. The fact that NATO made no effort whatsoever at the beginning to counter-balancing the Yugoslav propaganda was a big mistake. The bombing of radio and TV stations and, in particular, efforts to offer something else to the public instead came too late and the information programmes offered were too weak and largely unprofessional, which, therefore, were sometimes rather counter-productive. A further “cold shower” was for NATO, as was already touched upon, the realisation that its military objectives could not be achieved in the order and within the time frame it had established for itself. Belgrade’s outright efforts to achieve the unbelievable: to ethnically cleanse an entire territory inhabited by almost two million Albanians representing 90% of the population was also among the unpleasant “surprises”.

 

Let me now say a few words on military capabilities. The allied force that participated in the operation was undoubtedly both impressive and lethal. Nevertheless, one should not lose sight of the fact that were also certain deficiencies during the operation that should make us think about urgent remedies. Such deficiencies included, inter alia:

 

  • Shortfalls in certain areas like precision-guided munitions, heavy airlift, secure interoperable communications, etc.
  • The unavailability of readily deployable forces for peacekeeping. (In this context let us recall what Lord Robertson had to say on the difficulty to pull together and deploy a peacekeeping contingent that represented not more than 2% of the aggregate of allied forces.)
  • The unquestionable disparity between US and European military capabilities.

 

The need to adapt force structures to the new requirements and to build forces that are mobile, deployable and flexible was recognised well before all the experiences of Operation Allied Force could have been gathered. NATO’s Defence Capabilities Initiative did not only recognise the problem but committed member countries to identify capability shortfalls and actually ensure that they would be remedied.

 

Similarly, already long before the Kosovo operation was launched the problem of disparity in US and European military capabilities was identified as an issue that requires urgent attention as it can increasingly cause disturbing interoperability problems within the Alliance. The attention was also drawn to the resulting dangers of NATO’s becoming a “two-tiered” alliance.

 

Kosovo did not make completely new discoveries in this field, simply brought these problems to the surface more forcefully than ever before. The assessment that without US participation the European allies would have not been able to mount this or any other Kosovo-type operation could hardly be questioned. So the need to reduce the gap within the Alliance and to reinforce European capabilities has become an imperative. Current efforts in the EU to develop a European Security and Defence Policy will hopefully concentrate first and foremost on reinforcing capabilities rather than on creating new structures. While ESDP forms part of the EU’s ongoing integration process it is also part of an overall effort to enable Europe to contribute more and to help ensure a more equitable sharing of tasks and responsibilities within the Alliance. The requirements vis-à-vis the development of ESDP as formulated by Lord Robertson, the so-called 3 “i”-s (increasing capabilities, inclusiveness and the indivisibility of the Alliance) seem to capture the essence of the thing.

In the period to come it will be critical to define NATO’s relationship with the EU rightly. The question often comes up in discussions whether the way ESDP develops can damage things that are of vital importance here for our security. The answer is yes, if things are done unwisely without the necessary care. Yes, in such a case it could damage NATO itself, its primacy not only in collective defence but also in crisis management, it could damage cohesion within NATO by creating walls between EU-member and non-EU member allies and it could cause damage in the long-term interest to keep the Americans with no less commitment in Europe.  These dangers must be avoided and achievements that are of great value for us also in the long run should not be jeopardised. In addition, with regard to the security set-up, I think it would be very unwise to fix something, which has been working and working very well.

 

 

Ladies and Gentlemen,

 

Hungary has been certainly a special case in this whole story in the sense that it was the only member of the Alliance that shared a common land border with Serbia and maintained a special responsibility towards a sizeable Hungarian community that lived across the border in Vojvodina. The fact that Hungary just joined the Alliance when the air campaign started did not make the country’s case any easier either.

 

The Kosovo operation represented a multiple challenge for Hungary.

 

  • The first of them actually applied to all the three newcomers in NATO. That particular challenge was a test of their commitment and abilities. In other words, shortly after accession they were given an opportunity, putting it in a positive way, to prove in practice what they had many times reaffirmed before, namely that they were indeed ready and willing to act as contributors of common security rather than mere consumers or free-riders. In the political sense all the three governments demonstrated a high level of loyalty and trustworthiness that were ready to provide full support to the operation. In Hungary Parliament passed a resolution already on the very day the air campaign started granting NATO aircraft free access not only to the Hungarian airspace but also to airfields and service facilities. In the history of the Yugoslav conflict Hungary always had a special role to play and the country contributed to the implementation of Alliance efforts already at a time when neither NATO guarantees could be offered, nor the perspectives of future membership seemed to be on the horizon. As early as of 1993 AWACS planes could use freely Hungary’s airspace, and IFOR and SFOR troops were stationed on its territory. So, Hungarian President Göncz could legitimately say a few years ago that “NATO could enter Hungary well before the country could enter NATO”. The conclusion that one can draw here is that the three countries lived up to the political expectations, demonstrated resolve and did not challenge the Alliance’s so critical consensus. They played, as was expected, a “policy taker” role and with one exception they did not take separate diplomatic initiatives to solve the problem. One can also add that the Alliance with 19 members did not function less smoothly than it would have done so with 16.

 

From a military perspective, the picture is less rosy. It is to be recognised that interoperability problems were not only encountered between the US and the European allies but also between the three new members and the rest of the Alliance. What flows from this experience could hardly be denied: upon accession the three did not reach a level of compatibility that could made a smooth interaction possible for them with other alliance members. But probably this did not catch anyone by surprise. When the decisions were taken on the invitation of the first wave countries military-technical considerations, similarly to earlier stages of NATO enlargement, played very little role. The question was not whether they were militarily compatible then with the Alliance but rather whether they made steady and sufficiently convincing efforts towards achieving interoperability in key areas as early as possible. It has started to change even before the accession of the three, by the appearance of the MMRs (minimum military requirements) and later with the definition of a more elaborate set of military-technical conditions set out in the MAP (Membership Action Plan).

Experience gained in Kosovo is likely to be translated into more concrete requirements vis-à-vis new applicants when NATO prepares itself for a new wave of enlargement.

 

  • The fact that Hungary is an immediate neighbour of the FRY represented a further challenge. On the one hand it just increased the country’s interest in containing the conflict quickly and promoting a settlement, which is effective and durable. On the other hand it also created certain limitations in the country’s freedom of action. Looking more deeply into the matter it is quite obvious that for a neighbouring country it is of fundamental importance to see predictable and stable circumstances prevail along its borders. Based on such considerations Hungary from the outset urged the international community to take preventive steps in Yugoslavia and when the conflict already broke out was among those who supported a co-ordinated and resolute international action to take place early. In order to increase the effectiveness of the outside pressure exerted on Yugoslavia Hungary also agreed to the extension of stringent international measures to include also economic sanctions, even if such measures effected very adversely its economy. One should clearly understand that durable stability in Yugoslavia could only be achieved if democracy takes root and democratic institutions start functioning. With that objective in mind Hungary has been active in promoting democratic initiatives in Yugoslavia.

 

Neighbourhood with Yugoslavia has also been a limiting factor. There are apparently certain rules of behaviour that neighbouring countries should always respect that are based on the fundamental interest of every country to maintain good relations with their neighbours. So it is with self-restraint that certain things need to be looked at. This was in this spirit that Hungary declared fairly early on two such limitations on itself: firstly that it is not prepared to send troops to Yugoslavia and secondly that it is not prepared to authorise NATO to launch a ground operation from Hungarian territory. With regard to the first the underlying thought behind such a constraint was to avoid any situation from occurring in which a Hungarian soldier would be forced to shoot at a Yugoslav. In other words not to create wounds that will remain there even when the conflict is long over. This basic rule for neighbours has been broadly accepted in international practice. Some may see a certain contradiction here, namely that countries that are certainly the most interested in peace and stability in their immediate neighbourhood do not participate in an international military action the very objective of which is to stop warfare there. In order to “counterbalance” the effects of such limitations Hungary was determined to offer more in other fields, so that it could contribute more substantially to Alliance efforts. This was in this spirit that Hungary for instance sent a contingent – though not combat troops – to Macedonia. Hungarian opposition to launch any NATO ground operation from Hungarian territory had several reasons besides the already mentioned general rule that wounds in the neighbourhood should not be inflicted. Let me just quickly mention two such reasons: first, the intention to avoid any eventual Serbian countermeasure that could represent a direct risk to the lives of Hungarian citizens, and second, to save the lives and property of the Hungarian minority living right on the other side of the border.

 

  • Another challenge Hungary was faced with stemmed from the requirement within the country to lessen to the minimum the danger of the Hungarian population being affected in any negative way by the conflict. You may ask the question: was Hungary exposed to any direct threat during the conflict? I think in certain ways yes. Militarily, the country’s membership in NATO brought about an unprecedented level of security that could be visible to any Hungarian for instance by looking up and watching NATO aircraft patrolling the Hungarian airspace. In particular in the event of a NATO ground operation, smaller incursions could not be ruled out completely. Whatever unwise a larger Yugoslav strike against targets in Hungary would have been, irrational steps could not be entirely excluded, again in particular, if a land operation had been launched from the direction of Hungary with the then obviously more ambitious objective than merely to stop ethnic cleansing in Kosovo. Two mechanised infantry brigades were deployed and moved up and down along Hungary’s border at a depth of 50-60 km. In addition to it the fact that Yugoslavia possessed chemical weapons made potentially such a risk more real. All in all nevertheless I think that realistically the likelihood of non-military risks was much higher.

What I have in mind is primarily the arrival of waves of refugees, which, in case of a ground operation in Serbia could have been much worse, affecting directly the more than 300.000 Hungarians there.

 

  • The presence of a sizeable Hungarian community in Vojvodina was a special challenge for Hungary. Already long ago it was clear that the way Milosevic treated the Kosovo Albanians and the degree to which the international community was ready to accept that determined to a large extent Belgrade’s policy toward its minorities, including the Vojvodina Hungarians. To prevent the exodus of the Serbs from Kosovo has been an important objective for Hungary. Apart from more general considerations also because Vojvodina constituted the main target of displaced Kosovo Serb settlers. Since 1991 as many as half a million Serbs have settled in Vojvodina. Their arrival did not only change considerably the region’s ethnic composition but since they came from war-torn regions where they themselves were exposed to atrocities, they imported a kind of “war psychosis” that poisoned the atmosphere in the traditionally calm, multiethnic Vojvodina. Vojvodina which was deprived of its autonomy just like Kosovo in 1989 because of its specific features may become an example of ethnic patience within Serbia.

 

The Vojvodina Hungarians who feared that they may be subjected to Belgrade’s retaliation just because of Hungary’s role in NATO’s military action kept the Hungarian government under constant pressure throughout the air campaign to exclude the region, and in particular, non-military installations from NATO’s target list and not to authorise the take-off of NATO aircraft from Hungarian airfields attacking targets in the Northern part of Vojvodina. It was not easy at all to convince them that NATO’s proclaimed objective that “Milosevic’s forces should feel secure nowhere in the country” was the right approach and that they have to cope with the fact that a disproportionately large percentage of bombs fell on Vojvodina.

 

The resolve of Hungary to act as a new ally was also tested in its relations with Russia. Let me dwell on two concrete cases. The first was in April 1999 when a truck convoy from Russia and Belarus wanted to cross Hungary to deliver, as it was labelled, humanitarian aid to Yugoslavia. When the authorities at the border found out that among the trucks there were easily convertible armoured trucks and that the convoy carried 60 tons of fuel that were under UN embargo they returned the convoy. The incident led to a serious deterioration of bilateral relations, unknown since the suppression of the 1956 revolution. The other case two month later was when Russia requested an overflight of six IL-76 transport aircraft firstly cheating about their cargo and destination. As it turned out to be, the request for urgent overflight happened to be submitted on the eve of the Russian surprise invasion of the Pristina airport. Instead of 10 technical crew on each plane, the planes all together in reality carried 600 fully armed infantrymen. The overflight was denied. It took a lot of time and concentrated efforts to find remedies to revert the declining trend in the Russian-Hungarian relations.

 

 

Ladies and Gentlemen,

 

In conclusion, let me mention a few specific lessons learned for Hungary.

 

  • In the political field such a lesson was, that even if some might have thought that with accession the country’s integration can be regarded as a “done deal”, the experience gathered very clearly put all deficiencies in the lime-light. The conclusion here could be that the integration process was far from being over and it would require constant political attention and the concentration of resources to carry the process forward at a higher speed.

 

  • The Kosovo experience made Hungarian approaches more nuanced in questions like the participation of Hungarian troops in a military effort that is carried out in a neighbouring country. While the underlying thought (not to inflict wounds in a neighbouring country) has remained the same, a distinction was made between a sufficiently permissive environment (when all parties give their consent to the presence of troops, when there is a UN mandate, etc.) and other non-permissive cases. It had to be realised that non-Article 5 operations are far more likely to be needed in Hungary’s neighbourhood than for instance in that of Denmark, and for Hungary to exclude itself from all such NATO operations would probably create a strange impression. This shift in the approach enabled Hungary to deploy a 320 strong battalion to serve with KFOR.

 

  • In Hungary, public support for NATO membership remained very high ever since the November 1997 referendum, which produced a sweeping result of 85% of the turnout voting in favour of membership. As the bombing campaign started the level of support dropped by some 10%. Even if it is not a dramatic decrease and the level of support by now climbed up again, this sudden change is indicative. This reflects that probably one should do more to better prepare the public for similar situations with all their implications.

 

  • In the military field with regard to the substance Hungary’s experiences did not differ from the ones in many allied countries. But the magnitude of the problem in Hungary was never so clearly realised. Of a 53.000 strong armed force only two battalions could be readily deployed within the country. The Hungarian Defence Forces’ air transport capacity did not give much reason to be satisfied either, which came to the surface when a large quantity of humanitarian aid was awaiting shipment to Albania. As a result of such unpleasant discoveries a strategic review of the armed forces, which was long overdue, started in Hungary, bearing also in mind the requirements of the DCI. In addition to create a balance between resources, force goals and the size and structure of the armed forces, the review is also intended to make sure that the money that is available in the budget is spent in the order of priorities.

 

  • The Kosovo experience also highlighted the importance to create buffers within the budget to cover unplanned and unforeseeable expenses. The lesson learned here was that if there are no such buffers within the budget then expenses could only be covered if money is taken away from other key objectives, such as modernisation.

NORGES NYE STRATEGISKE SITUASJON

Foredrag i Oslo Militære samfund

  1. januar 2000 ved Jon Bingen, Europa-programmet.

Innledning.

 Den kalde krigen sluttet for ti år siden. Det fikk konsekvenser få hadde tenkt seg. Geopolitiske, sosiale og økonomiske omveltninger skapte nye euro-atlantiske og eurasiatiske statssystem og andre makt og lederskapsforhold innen nye institusjonelle hierarki. For Norges vedkommende førte omveltningene til umiddelbare og vesentlige forbedringer. Faren for å bli trukket inn i en supermaktskonflikt opphørte. Den faktiske evne til militært å følge opp eventuelle fiendtlige intensjoner mot Norge, mener man vil forbli beskjeden i ennå lang tid. Norges og våre nordiske naboer er angivelig gått fra å være importører til å bli eksportører av sikkerhet. Gamle og nye allianser skal sikre oss evne og ryggdekning som lokale ”ordensmakter”, slik vi skal understøtte disse i tilsvarende operasjoner regionalt og globalt. Dette foredrags målsetting er å problematisere slike perspektiv. De baserer seg, etter undertegnedes mening, på en utilstrekkelig forståelse av den seneste utviklingen i Europa, i de transatlantiske forbindelser og av internasjonal politikk, diplomati og strategi prinsipielt.

 

Historiens slutt vs. Historiens tilbakekomst.

 

Den kalde krigens avslutning ble lansert i  akademisk som politisk diskusjon som ”Historiens slutt”.  En uvanlig blanding av opplysningstidsfilosofi, klassisk liberalisme, tidlig romantikk og ”dialektisk predeterminisme”[1] proklamerte historiens slutt, rommets eliminasjon, statenes svinnen og en ny evig fred i den kalde krigens ”vestlige verden”. De amerikanskledede system av militære allianser, monetært og handelspolitisk samarbeide ble et globalt ”kosmos”, tidvis konfrontert med den øvrige verdens kaos og utstyrt med hypotetiske imperativ[2] til å gripe inn når situasjonen ble for ille, eller ved fare for at tilstander i kaos kunne smitte over til og ødelegge den kosmiske harmoni.

 

I ettertid virker årene fra 1948 til 1990 som en tid med en påfallende stabilitet, all dramatikk til tross. Den økonomiske vekst var jevnt stigende gjennom flere tiår, man snakket om at kapitalismen var blitt ”krisefri”. De internasjonale makt og lederskapsforhold forble de samme. Enhver endring i europeisk geopolitikk, utvidelse av allianser el. var utenkelig og de politiske regimer viste seg  bemerkelsesverdig stabile i vest, med de samme partier som konkurrenter om parlamentariske flertall og den politiske makt, og håndterbar i øst, om nødvendig med militære midler. Så, selv om tiden selv ikke oppfattet seg som stabil, så fant all dramatikk sted innen den euro-atlantiske geopolitikk som De første og andre verdenskrig hadde skapt og et institusjonelt system sentrert rundt de to supermakter. Intet kunne rokke ved dette på grunn av atom-avskrekkingens og det nukleære rustningskappløps logikk og dynamikk.

Det kunne bli uro i Øst-Berlin, Polen, Ungarn og Tsjekkia, de Gaulle kunne innlede en fransk V. Republikk, men USA og Sovjet forble systemgiverne og garanterte systemets kontinuitet. Denne vel femti åriger system-stabilitet har overbevist om at en slik er det normale, mens dynamikk, kontinuerlige omveltninger og usikkerhet er det unntaksvise og unormale. Det er, på den annen side ikke oppstått nye system, institusjoner, makt og lederskapsforhold som innebærer en systemstabilitet som Den kalde krigens. Ingen enkeltstat, allianse, multilateral eller overnasjonal institusjon har evne, – eller legitimitet i sine respektive stater, i det internasjonale system av stater, enn si ingen institusjon har en kapasitet eller formelle og reelle beføyninger -, til å lede slik supermaktene strukturerte Den kalde krigens verden. Det internasjonale system er blitt mer kompetitivt i alle sine dimensjoner, de indrepolitiske, de økonomiske, diplomatiske og strategiske. I prinsippet er enhver aktør overlatt til seg selv med et større ansvar for egen eksistens, utvikling og sikkerhet. En svært relativ stabilisering vil forutsette at alle toneangivende aktører føler, har evne til og oppfyller dette ansvar på en for seg og for systemet ansvarlig måte. Ingen ”systemautomatikk” tilsier at så vil skje. Det er her vi er prisgitt ”subjektive” prosesser, dvs. de toneangivende og mindre toneangivende, men likevel strategisk viktige, lands indrepolitiske liv.[3]

 

Politikk, diplomati og strategi er blitt av større, ikke mindre, betydning. De er alle blitt mye mer konsekvensrike.[4] Det internasjonale systems maskevidder er blitt større og trådene tynnere. Vi har ikke forlatt Historien eller planeten Tellus. Tvert om har vi forlatt det frysekammer Den andre verdenskrigs utfall brakte oss inn i. Nå befinner vi oss atter under Historiens tidvis stekende sol og heftige vindkast.

 

Fra bipolaritet til stormaktstriangel:

 

Norge og Nordens økte strategiske betydning.

Omveltningene i Nord-Europa vakte liten internasjonal oppmerksomhet. Fraværet av dramatiske rivninger blant de nordiske land  og deres suksess, siden midten av 1930-årene, med høy sosial integrasjon, stor politisk stabilitet og økonomisk effektivitet, har skapt inntrykket av ”modellsamfunn” i utkanten av Europa som historien. De nordiske samfunn er på mange måter bemerkelsesverdige, men vi har aldri vært i ”historiens utkant”. Nord-Europas betydning i europeisk og euro-atlantisk strategi og økonomi har lenge vært større enn de nordiske staters diplomatiske osv. tyngde.

Det er svært lenge siden vi alene har kunnet bestemme vår skjebne, – om vi skulle ha krig eller fred. I Norden hentet de fremvoksende stormakter strategiske råvarer, som gjorde deres stormaktsstilling mulig. Fra Norden har man kontrollert strategiske komunikasjonsårer og influert på det østlige sentraleuropas geopolitikk og de europeiske som de eurasiatiske makt- og lederskapsforhold.

 

I årene 1989 og 1990 gjennom opplevde også Nord-Europa en geopolitisk revolusjon. De baltiske sovjetrepublikker ble selvstendige stater. Polen mistet de reelle suverenitetsbegrensninger det sovjetiske nærvær innebar. Det samlede Tyskland innebar én tysk Østersjøkyst. Diskuterte man på kontinentet om avviklingen i Den kalde krigen brakte det delte Europa ”fra Jalta” til opphør, eller om oppløsningene av den tsjekkoslovakiske og den jugoslaviske føderasjon ikke var slutten på Versailles-fredens sentraleuropeiske system, så ville ingen av disse epoke-inndelinger være dekkende for omveltningenes konsekvenser lenger nord. De nordiske staters Østersjø-diplomati og Russlands tilbaketrengning fra Østersjøen ”reverserte” det nordiske subsystem av stater etablert i Wienerkongressen etter Napoleonskrigene! Selvsagt vendte man ikke tilbake til det 18. århundre. Derimot fikk Nord-Europa tilbake den  klassiske stormaktstrekant som umiddelbar omgivelse, med store aktører vest, syd og øst for de respektive stater med tunge interesser i Norden selv og i europeisk og globalt diplomati for øvrig. I Vest har den til enhver tid rådende flåtemakt vært den toneangivende aktør, i øst har de forskjellige utgaver av ”den russiske gåte” angitt tonen, og i sør har de varierende kontinentale maktsentra og allianser dirigert musikken.

 

Under Den kalde krigen dannet Norden en flanke i den interkontinentale konfrontasjon og maktrivalisering mellom det Mackinder i sin tid[5] betegnet som ”The World Heartland” og ”World Island”, mens det europeiske ”Rimland” spilte en heller underordnet rolle. Etter Den kalde krigen er Norden blitt den del av verden hvor ”the Heartland”, ”The Rimland”, (her det europeiske kontinent), og ”The World Island” kommer i nær sagt ”fysisk berøring”.  Ingen enkelt nordisk stat, eller noen nordisk allianse, har siden 1815 vært i stand til å utbalansere en eller flere av de tilgrensende stormakters interesser eller strategiske innflytelse i regionen. Blant de omkransende stormakter ble det en uskreven lov, at ingen av dem skulle være regionens eksterne hegemon, like lite som noen nordisk stat skulle være en lokal.

 

En pasifisering av det nordiske subsystem av stater forutsetter en pasifisering av de europeiske og euro-atlantiske forbindelser og av hele den nordlige halvkule. Russland som eurasiatisk makt og dets rivalisering med den til enhvertid rådende flåtemakt skapte strategiske kontinua fra Nordkapp til Svartehavet og det østlige Middelhav, fra Stadlandet til Den koreanske halvøy. Intet ved de seneste omveltninger har endret ved dette. Spesielt Norges strategiske situasjon er heller blitt ytterligere ”globalisert”.  Som Europas nest største produsent av naturgass, og verdens nest største eksportør av rå-olje, spiller vårt land en rolle i verdensøkonomien som overgår vår politiske tyngde og diplomatiske gjennomslagskraft. Slik vi også inngår i energiens globale geostrategi.[6]  Begynner man å utvikle naturgass på russisk kontinentalsokkel i Barentshavet, vil Nord-Europas rolle som produksjons- og transittområde av energi tilta ytterligere.

 

Mens det ”øvrige Europa” i økende grad er blitt europeisert ved de trans- eller multikontinentale imperias avvikling, ( nå senest det russiske i Sentral-Asia), og ved USAs hegemoniale innflytelses reduksjon og Russlands imperialiums oppløsning, forblir de nordiske land, – og Norge i særdeleshet -, værende i globale strategiske kontinua i hvilke de europeiske stormakter,-  eller allianser blant disse -, er fraværende. En krise i Det fjerne Østen kan, – for stormakter som Frankrike og Storbritannia -, bli et spørsmål i deres diplomati som faste medlemmer av FNs Sikkerhetsråd. Tyskland, Italia og Spania kan tenkes involvert om de to foran nevnte finner det hensiktsmessig, eller om den felles utenrikspolitikk får en viss effektivitet, men fortsatt med henblikk på en FN-sammenheng. For Norge vil FN-diplomatiet ikke være det første av betydning.

Problemet for oss vil være endret sjømilitær aktivitet i våre umiddelbare farvann. I det 21. århundre vil atlantiske eller globale kriser bli europeiske i Norden, – og i Norge spesielt -, selv om europeiske stormakter ikke er involvert.

 

En lærdom fra det forrige århundres historie ble, at europeiske kriser kan bli atlantiske i Norden. Få er villige til å se for seg andre årsaker til europeiske kriser, enn en fornyet fare for en russisk kontinental dominans eller en trusel om russisk ekspansjon i Øst- og Sentral-Europa. Det ene som det andre scenario virker usannsynlig gitt Russlands betydelige indre problem og avhengighet av stabile forbindelser til sine tilgrensende stormakter eller allianser. Det motsatte kan være vel så sannsynlig. Sentral- og Vesteuropeiske stormakter utvikler et diplomati med det mål å innvirke på østeuropeisk geopolitikk, landenes institusjonelle tilknytning og de regionale maktforhold. Skaper dette en krise mellom Russland og de øvrige europeiske stormakter, vil krisen bli atlantisk i Norden.

 

Det 21. århundres transatlantiske forbindelser.

 

Siden Tysklands nederlag i 1945 har de transatlantiske forbindelser blitt normert av den sovjetisk-amerikanske rivalisering. Hvilket gjør at vi har problem med å tenke oss rivaliseringsforhold mellom andre aktører over Atlanteren enn Sovjet, Russland og USA. Kriser og konflikter oppstår i vårt perspektiv, bare mellom stater med radikalt forskjellige økonomiske system, normative orienteringer og politiske regimer. Andre transatlantiske forhold enn de amerikansk-sovjetiske, eventuelt amerikansk-russiske, vil være komplementære og kompetitive i utelukkende kommersiell forstand.

 

Ved inngangen til det 21. århundre er Russland en lite relevant utfordrer til USA som ”ensom supermakt”. Det vil, med ettertankens hjelp, kunne vise ikke å være så mange ”friksjonsflater” mellom USA og Russland i det nye globale makthierarkiserings-diplomati. Russland kan ikke etablere økonomiske system alternative til USAs ”globalisering”,[7] enn si bidra til å etablere regelverk eller institusjonelle forhold som oppfattes som en begrensning av amerikansk handlefrihet, økonomisk eller diplomatisk. Den russiske rubel vil ikke på lenge, om noen gang, bli en troverdig konkurrent til den amerikanske dollar som internasjonal tilfluktsvaluta. Russlands maktprojiseringsevne utenfor den tidligere Sovjet-Union vil være begrenset i lang tid. Skal russerne lykkes i å modifisere den ”monopolære verden”, – uansett et svært relativt begrep, skapt på bakgrunn av den kalde krigens forståelse -, er man avhengig av å finne allierte som er mer effektive enn dem selv økonomisk, handelspolitisk, diplomatisk og militært. I slike allianser vil russerne risikere å måtte spille ”annenfiolin”. I så fall, blir de neppe spesielt solide.

 

En allianse av flere, øvrige europeiske stormakter vil, derimot, med økende effekt kunne by amerikanske interesser og ambisjoner konkurranse og motstand. En felles valuta i EU som i rimelig grad når sine mål innebærer radikale endringer i det internasjonale finanssystem, og vesentlig andre betingelser for det amerikansk utenriks- og forsvarspolitikk, ikke minst pga. presidentens innenrikspolitiske handlefrihet, idet han i økende grad må finansiere sin utenriks- og forsvarspolitikk ved skattlegging. En felles sikkerhets- og utenrikspolitikk for de toneangivende kontinentale stormakter vil i første omgang føre til et enda mer redusert amerikansk militært nærvær i Sentral-Europa, og trolig en like redusert politisk og diplomatisk innflytelse. I neste omgang vil det åpne for en økt europeisk konkurranse mht. amerikanske prioriteringer i de europeiske nærområder fra Nord-Europa til Midt-Østen, Maghreb og Afrika. Mot slutten av den 20.århundre skapte man folkerettslig presedens for bruk av militære instrument i et slikt interessediplomati, om enn med andre normative referanser, utenom Den kalde krigens formelle sanksjonsorgan, FN. Ved det 21. århundres innledning er de dertil nødvendige militære og andre instrument under etablering.

Med andre ord Atlanteren vil igjen bli større langs andre allianse- og konkurranseforhold. Nye transatlantiske kompetitive relasjoner vil  ikke finne sted mellom ”antagonistiske samfunnssystem” som det het under Den kalde krigen.

De verdimessige grunnlag vil ikke fortone seg vesens forskjellige. Det vil ikke være en territoriell, politisk eller ideologisk ”eksistenskamp”, men snarere en rivalisering om ”komparative fordeler” i konkurransen om det globale bruttoprodukts fordeling og om diplomatiske og politiske fortrinn med hensyn til dette. Innflytelse og eventuelt lederskap i institusjoner, og de forskjellige institusjoners effektivitet og hierarki vil være i diplomatiets fokus. Privilegert adgang, formalisert eller de facto til markeder og ressurser, vil være i det strategiske fokus. I dette diplomati vil den militære komponent bli viktig, men helt annerledes enn de siste tiår. Kjerne- og masseødeleggelsesvåpen vil være mindre relevante. Et territorielt mobiliseringsforsvar vil miste sin betydning for de toneangivende aktører. Militær kapasitet, evne og vilje til dens bruk, definerer alliansers faktiske hierarki og styrkeforholdet mellom de konkurrerende parter. Om nødvendig skal militær makt sikre kontroll eller relevant innflytelse over begrensede territoria og mindre politiske enheter. Det overordnede mål er å være den faktiske premissgiver for tvistløsninger i begrensede konflikter, når dette ansees tjenlig eller å romme et politisk, økonomisk eller strategisk tilstrekkelig stort gode.

 

Fremtiden by på interessante paralleller til deler av det 19. århundres diplomati og strategi. Aktørene vil være andre, men spillet romme mange likheter. Definisjonen av en stormakt vil ikke gis av antallet kjernevåpen, men ens faktiske evne og rolle til å være en ekstra-regional og gjerne transregional aktør. USA vil utvilsomt forbli den viktigste aktør i den utstrekning landets ledelse viser seg i stand til å legitimere og finansiere et fornyet omfattende globale militæret engasjement, medregnet de uvegerlige tap av menneskeliv. Russland vil forbli en eurasiatisk transregional aktør. Stormaktene i EU har som ambisjon å bli den regionale ordensmakt på det europeiske kontinent og en transregional aktør i sine nærområder. Ikke-europeiske stater, som Iran, Kina, India, Indonesia og kanskje Japan, blir regionale og transregionale aktører av tilsvarende karakter. Australias intervensjon i Øst-Timor uttrykker at også de har slike ambisjoner. USAs enestående posisjon består i være den eneste som har en ambisjon og mulighet til å være en toneangivende aktør i forskjellige subsystemer og dermed den globale aktør. Det kan være tvilsomt om amerikanerne lykkes i dette. Under alle omstendigheter vil USA i økende grad vil være avhengig av allierte innen de forskjellige regionale system.

 

En bruk av militære midler ut fra slike diplomatiske hensikt, har alltid skapt konsensusproblem i samfunn med en relativt fri meningsdannelse og en mer eller mindre organisert opinion, da den militære innsats som regel ikke kan begrunnes ut fra et nasjonalt truselsperspektiv. Disse behov er blitt forsøkt dekket i samfunn uten almen stemmerett ved å angi mål som bekjempelse av slaveri, sivilisering av barbarer, den hvite manns byrde, og rasemessige overlegenhet. Ved inngangen til det 21. århundre spiller demokrati, markedsøkonomi og menneskerettigheter tilsvarende funksjoner i samfunn med almen stemmerett og organiserte opinioner. Det vesentlige er, at vi er gått inn i en tid, da konvensjonelle militære styrker igjen er blitt et operativt instrument allerede i aktiv bruk i den globale maktrivalisering. til forskjell fra vår umiddelbare fortid. Under Den kalde krigen skulle de militære styrker i Europa anvendes til forsvar av territorium i en eksistensiell kamp med en ideologisk fiende under en konstant trusel om at deres bruk ville utløse en atomkrig.

 

Under den kalde krigen var alle relevante militære styrker normert av blokkonflikten og den nukleære konfrontasjon. Andre diplomatiske spørsmål lot seg ikke militarisere.[8] I dag blir det militære instrument brukt i stadig flere lands diplomati. Blant disse finner man også Norge. Vårt ønske om å bidra til europeiske stormaktsalliansers fredsbevarende og fredsopprettende aktiviteter er ikke motivert av potensielle trusler mot eget territorium og eksistens, men for å oppnå et politisk-diplomatisk gode; et nærmere samarbeide med et europeisk stormaktsdirektorat.

 

 

Avslutning.

 

Norge og de nordiske land ikke har fått en ”redusert strategisk betydning”, men en annen strategisk omgivelse.

Vår betydning i euroatlantisk, europeisk og global strategi har økt innen en mer sammensatt stormaktsomgivelse og et langt mer komplekst og kompetitivt internasjonalt system.  Et lite land med store ressurser og høy almen geostrategisk verdi lever utsatt og tidvis meget farlig. En sviktende evne hos oss selv til å kunne håndtere alle situasjoner og utfordringer på en sindig og adekvat stabiliserende måte, vil ikke bare bli ubehagelig for oss selv, men vil skape problem i våre omgivelser og deres stormaktsrelasjoner generelt.  Verdien av våre ”assets” vil være stor for samtlige. Vår mulighet vil ligge i å bruke deres interesser hos og ved oss til vår fordel og avstemme dem på et slikt vis, at det ikke virker provoserende eller unødig diskriminerende for noen. Dette vil fordre at Norge besitter en militær kapasitet som, – alliert med den største av omgivelsenes stormakter -, er tilstrekkelig til at andres bruk av militær makt avskrekkes. Norge vil alltid trenge allianser. Vår egen evne vil alltid være for ringe, vår strategiske betydning og våre stormaktsomgivelser tatt i betraktning. Men hvilken alliert kan avhengige av konflikt, av de rådende styrkeforhold under krisen og vår lenge forberedte beredskap.

 

Dimensjoneringen av det fremtidige norske forsvar kan ikke skje på bakgrunn av én bestemt trusel. Vårt forsvar må være i stand til å fungere som den ”avgjørende tredje” mht. kriser og stormaktskonstellasjoner i våre områder. Den alliansen vi inngår må skape et styrkeforhold lokalt, som gjør andre konflikters eskalering til bruk av militær makt her, lite hensiktsmessig, og til at en lokal krise ikke fører til bruk av militær makt . Det norske forsvar må være så sterkt at våre allianseopsjoner er flest mulige. Blir vi for svake reduserer vi vår relevans som allierte og andres sannsynlige innsats for å avhjelpe vår situasjon. Vi må ikke komme dit, at den vi helst var alliert med, anser det for å være et for tungt løft å ha allianseforpliktelser med oss, hos oss. Et utilstrekkelig norsk forsvar gjør en kritisk utvikling i vårt områder til umiddelbare stormaktskriser. I en slik krises løsning, vil trolig store deler av ”regningen” få en norsk adressat.

 

Å sikre seg at man har det til enhver tid rette forsvar er en meget stor og under alle forhold kontinuerlig utfordring. Det er meget enkelt å få et inadekvat forsvar.  Vår nye omgivelser forplikter. Uklare forhold i et Nord-Europa av økt strategisk betydning, stabiliserer ikke et allerede påfallende dynamisk Europa.

 

 

Takk for oppmerksomheten!

 

 

 

[1] ”Predeterninisme” fordi man antar implisitt eller eksplisitt av den fremtidige utviklng utelukkende kan ha gitte og kjente resultat, verden kan bare bli slik og slik, Europa vil bare kunne få den eller den form, osv. av gitte, invariable strukturelle forhold. ”Dialektisk” i den forstand at dette belegges skiftevis med hjelpe- og ad hoc hypoteser, som gjør den forutsatte konklusjon udiskuterbar, eventuelt fortolker og forklarer begivenheter el., som bekreftelser av antagelsene. Slik blir ”alt som skjer” enten bekreftelser på den opprinnelige antagelse, eller et negativ uttrykk for ønskeligheten av at denne er rett.

[2] Det burde vært kategoriske imperativ, gitt den moralske patos internasjonal politikk og strategi er blitt innhyllet i med tiden. Kategoriske imperativ er likevel av en slik karakter at de må følges for å være et moralsk subjekt, mens hypotetiske imperative følges ut fra praktisk eller pragmatisk hensikt.

[3] De seneste ti år har ikke bare bevitnet en omfattende dynamikk i de internasjonale relasjoner. Ser vi på utviklingen av de enkelte aktørers indrepolitiske liv ser man lett en like frapperende dynamikk også i de ”vestlige land”. Velgerne er på vandring som aldri før, store folkepartier med røtter i de seneste hundre års politiske og sosiale historie, religiøse og ideologiske kultur skifter hurtig ham politisk som sosiologisk. Hele den nordatlantiske politiske kultur preges av en meget dyp anomi, et normativt kaos, og av like omfattende politiske hegemoni-kriser, dvs. at de politiske partier ikke makter å etablere velgerkorps preget av en sterk integrasjon, klare strategiske prioriteringer og konsistente program. Ikke-parlamentarisk baserte instanser blir dermed viktigere for den konkrete politikk-utvikling, pressgrupper som bedrifter, næringsorganisasjoner og andre partikularistiske, (saksbaserte, mediamanipulerte kampanjeorganisasjoner eller ”politiske entrepenører”), interesser får økt gjennomslag sammen med sentrale forvaltningsorgan og, spesielt i Sentral- og Vest-Europa, multilaterale og overnasjonale institusjoner under ledelse av skiftende stormaktskonstellasjoner innen et intrikat kabinettsdiplomati. Alment vil den politiske instabilitet kunne vise seg økende med stadig sterkere innslag av ”karismatisk politikk”. Om dette skaper adekvate og ansvarlige politiske lederskap kan være høyst diskutabelt.

[4] Statenes forsvinnen og dermed diplomatiets og strategiens tiltagende irrelevans har, som kristen eskatologi, (frelseslære) røtter helt tilbake til europeisk senmiddelalder. På begynnelsen av det 19. århundre og den ”newtonianske revolusjon” i vitenskapene har de samme perspektiv hatt en påfallende suksess som sekulær ”vitenskapelig teori” og historiefilosofi. Innen økonomi og betydelige deler av øvrig samfunnsvitenskap, liberal som marxistisk, har statens forsvinnen og en ny gullalder, vært en almen forventning. I dag er den på ny opphøyet til ”almen sannhet”. Rent umiddelbart består problemet i at ”utenfor” den konkrete stat, står ikke et mer funksjonelt, selvekvilibrerende ”sivilt samfunn”, men alltid en annen stat. Rent logisk er den begrepsmessige relasjon mellom ”stat” og ”sivilt samfunn” absolutt ”symbiotisk”. Det finnes ikke noe sivilt samfunn uten stat, og omvendt. Historisk er det verdt å merke seg, at statens betydning har ikke avtatt i moderne historie. Tvert om, er de siste århundres historie historien om menneskeheten ”statifisering”. Statene har gått fra å være organisasjoner for administrative og økonomiske eliter innen utrolig kompliserte geopolitiske systemer, til å bli territorielt klart definerte enheter, hvor beboerne på statsterritoriet er borgere i politisk som økonomisk forstand, gjennom almen stemmerett og verneplikt, sosial understøttelse, næringsoverføringer og alderdomssikring, osv.

[5] Se H.Mackinder, ”The Geographical Pivot of History”, London 1904.

[6] Dvs. hvordan, om nødvendig, sikre egen og eventuelt utelukke andres kontroll med produksjons- og vitale transittområder av energi, eller forhindre at noen oppnår en slik eksklusiv kontroll. På det ”substatlige nivå”; hvordan hindre eller ødelegge produksjonsanlegg/transportkapasitet av økonomiske, ( f. eks spekulasjon i prisnivå), eller politiske årsaker, (markere en sak).

[7] Langt på vei kan det diskuteres om ikke Sovjet-Unionen og USA hadde ”symbiotiske” økonomiske relasjoner fra allerede tidlig på 1970-tallet.

[8] Heller ikke makthierarkiseringen innen det vest- og sentraleuropeiske statssystem. Etableringen av Natos integrerte kommandosystem var en like viktig faktor bak det vesteuropeiske integrasjonsdiplomati som en Roma-traktat.

Forsvarsminister Eldbjørg Løwer talte i Oslo Militære Samfund, mandag 10. januar 2000:

”Vårt forsvar i et internasjonalt perspektiv”

 Ærede forsamling

La meg begynne med å ønske dere alle et riktig godt nytt år. Det er spesielt å skulle hilse godt nytt år ved inngangen til ikke bare et nytt århundre, men også et nytt årtusen. Jeg vil gjerne uttrykke et ønske om at dette året skal bli et fredeligere år for vår verdensdel enn det vi har lagt bak oss. Det å ønske at det nye århundret skal bli mer fredelig, for ikke å snakke om det nye årtusenet, blir kanskje litt vel ambisiøst, men det er jo lov å håpe. Når det gjelder forsvarsplanlegging må vi imidlertid ta høyde for det uforutsette. I 1910 ble det utgitt en bok som ble en global bestselger. Forfatteren het Norman Angell, og tittelen var ”The great illusion”. Bokens populære budskap var at stormaktene nå hadde så mange felles interesser, og den gjensidige økonomiske avhengigheten var blitt så stor, at krig var blitt utenkelig. I år 1900 var det ingen som kunne forestille seg at det 20. århundre skulle bli preget av krig og stormaktskonfrontasjon. Like lite kan vi vite hvordan det 21. århundret blir. Det er dessverre ingen garantier mot at nye konflikter kan oppstå, selv om vi ikke kan forutse dem i dag. Det er denne kunnskapen som ligger til grunn for alt forsvarsarbeid.

1999 var et spesielt og begivenhetsrikt år på mange måter, og jeg føler et behov for summere opp erfaringene vi sitter igjen med, og hvilke utfordringer som ligger i forlengelsen av disse for det norske forsvaret. Det er særlig tre ting jeg vil legge vekt på:

  • For det første vil jeg forsøke å beskrive den internasjonale situasjonen vi står overfor i dag, og hvilken utvikling vi kan se for oss i tiden framover.
  • Deretter vil jeg si noe om hvordan den nye internasjonale situasjonen har tvunget fram nye mål, strategier og planer i de internasjonale organisasjonene som Norge enten er medlem i eller påvirkes sterkt av.
  • Sist, men ikke minst, vil jeg gå nærmere inn på hvordan disse endringene setter nye krav til det norske forsvaret, og hvordan vi skal møte disse kravene.

Mitt hovedpoeng er at det fremdeles er kritisk nødvendig med et effektivt norsk forsvar, men det må tilpasses en radikalt endret internasjonal situasjon. Før jeg går nærmere inn på dagens situasjon vil jeg minne om at det internasjonale perspektivet ikke er noe nytt for det norske forsvaret. Siden 1949 har vi hatt et allianseforsvar, og norsk forsvarsplanlegging har vært en del av NATOs strategi for å skape fred og sikkerhet i den vestlige delen av verden. Under den kalde krigen var Norges rolle primært knyttet til vårt eget nærområde, som var sterkt i fokus på grunn av dets strategiske betydning for Sovjetunionen og NATO. Opphøret av den kalde krigen har ikke ført til at denne delen av Forsvaret har mistet sitt internasjonale perspektiv. Det internasjonale perspektivet er fremdeles like gjeldende for hele det norske forsvaret.

Oppgavene som utføres på norsk jord er fortsatt en del av et integrert allianseforsvar. Opprettholdelse av en tilstrekkelig forsvarsevne i nord tas som en selvfølge av våre allierte, og det må fortsatt være en av bærebjelkene for utformingen av Forsvaret her hjemme.

Men selv om det internasjonale perspektivet ikke er nytt, står vi nå overfor en helt annen internasjonal dynamikk enn det som var tilfelle under den kalde krigen. Vi kan ikke lenger velge ett spor og så kunne regne med å holde fast ved det i mange år. I stedet må vi være forberedt på at utviklingen kan gå i ganske dramatisk ulike retninger, og vi må være i stand til å justere kursen etter hvilken dreining utviklingen tar.

På 1990-tallet har vi sagt at Norge ikke lenger står overfor en militær trussel, men at den sikkerhetspolitiske utviklingen bærer preg av usikkerhet. Den generelle sikkerhetspolitiske utviklingen i dag er uforutsigbar, men kan imidlertid vise seg å være like ”farlig” som stormaktskonfrontasjonen under den kalde krigen. Det sivile samfunn er også blitt mer sårbart. Norsk økonomi er for eksempel avhengig av olje- og gassproduksjon i Nordsjøen, som kan som kan settes ut av spill relativt enkelt. Den totale avhengigheten av moderne informasjonsteknologi medfører også økt sårbarhet overfor sabotasje. Det nye internasjonale sikkerhetsbildet må derfor ses i sammenheng med den økte sårbarheten i vestlige moderne samfunn. Her hjemme pågår det for tiden to parallelle utredninger som adresserer disse utfordringene; Forsvarspolitisk utvalg og det såkalte Sårbarhetsutvalget. Begge vil legge fram sine anbefalinger til sommeren. Regjeringen vil legge stor vekt på å se disse anbefalingene i sammenheng i det videre arbeidet med Langtidsmeldingen om Forsvaret og Langtidsmeldingen om sivil beredskap.

Selv om det i dag ikke foreligger noen konkret trussel mot Norge eller Vest-Europa opplever vi at militær makt stadig tas i bruk, også i Europa. De store kjernevåpenarsenalene tett opp mot Norges grense eksisterer fortsatt, og har fremdeles konsekvenser for Norges strategiske situasjon.

På Balkan er krigshandlingene avsluttet, men situasjonen i store deler av Jugoslavia er fremdeles svært ustabil. NATO har store operasjoner i og på grensen til Jugoslavia. Situasjonen på et overordnet nivå er nå under kontroll både i Bosnia og Kosovo, men de fundamentale sikkerhetsproblemene på Balkan er fremdeles langt fra løst på en tilfredsstillende måte.

Et annet urolig hjørne er Nord-Kaukasus. Krigshandlingene i Tsjetsjenia har pågått i flere måneder allerede, og selv om det er langt fra den norsk-russiske grensen til Kaukasus, er det alltid alvorlig når et naboland er involvert i krig. Kriger utvikler ofte sin egen dynamikk, og vil derfor alltid kunne ha en destabiliserende effekt utover det området der krigshandlingene foregår. Den brutale russiske krigføringen som ikke tar nødvendige hensyn til sivilbefolkningen i Tsjetsjenia, medfører også en belastning på Russlands forhold til de vestlige land, og en fare for den interne stabiliteten i landet.

Kontakten mellom Norge og Russland og mellom NATO og Russland på det forsvarspolitiske området har i 1999 dessverre vært dårligere enn på mange år. Russland valgte å bryte samarbeidet med alliansen i forbindelse med NATOs luftoperasjon i Kosovo. Samarbeidet er fremdeles ikke gjenopptatt i noen særlig grad, til tross for at NATO-tropper og russiske tropper har samarbeidet meget godt i Kosovo i flere måneder. Dette har skapt ny usikkerhet om en viktig del av det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. Norge merker naturlig nok også følgene av dette. I nordområdene er heldigvis spennings- og styrkenivået betydelig senket siden avslutningen av den kalde krigen.

Russlands vanskelige økonomiske og sosiale situasjon har imidlertid ført til nye typer farer og risiki mot sikkerheten i nord. Miljøforringelse, sosial nød og organisert kriminalitet er alle faktorer som gjør seg gjeldene på den russiske siden av grensen, og som kan virke samfunnsoppløsende og destabiliserende i Norges nærområde.

Spredning av masseødeleggelsesvåpen utgjør også en økende fare. I 1999 gjennomførte India og Pakistan kjernefysiske sprenginger. Dette viser at kjernevåpnene spres i en stadig videre krets.

Flere land i Midt-Østen og andre ustabile regioner vil trolig om få år ha utviklet eller anskaffet langtrekkende missiler som også kan ramme Europa. Den økte europeiske sårbarheten medfører at vi vil kunne bli møtt med svært alvorlige mottiltak når vi deltar i internasjonale fredsoperasjoner.

Jeg vil nå gå litt nærmere inn på hvordan den endrede internasjonale situasjonen har påvirket det europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet. Et tett forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa er minst like nødvendig som før, og dette samarbeidet gjennomgår i dag store endringer. Den raske og dynamiske utviklingen i EU kan føre til at NATO-samarbeidet kan bli mindre sentralt enn i dag. Vestlige stormaktskonstellasjoner kan få større betydning på bekostning av de internasjonale organisasjonene hvor også småstatene har vært fullverdige deltakere. Russland kan gjenoppta sin rolle som europeisk stormakt, forhåpentligvis som en konstruktiv medspiller på den internasjonale arena. De store endringer som startet med Berlinmurens fall er på ingen måte avsluttet. Vi må derfor forvente nye samarbeidsmønstre og vesentlige endringer i det sikkerhetspolitiske landskap.

Slike endringer medfører ofte usikkerhet og farer, men også muligheter. Jeg frykter at Norge lett kan falle utenfor hvis den sikkerhetspolitiske dialog begrenses til lukkede stormaktsfora. Et aktivt norsk engasjement i NATO, gjerne sammen med andre mindre stater, er nødvendig for å opprettholde vitaliteten i NATO-samarbeidet. NATOs toppmøte i april i fjor bekreftet at transatlantiske konsultasjoner om forhold som kan true sikkerhet og stabilitet, fortsatt er en fundamental sikkerhetsoppgave for Alliansen. Dette er vesentlig for alle medlemslands mulighet for å navigere i et sikkerhetspolitisk farvann i stadig endring.

Fra norsk side er vi tjent med at NATO fortsatt framstår som det primære forum for vestlig sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. NATOs idegrunnlag, basert på et kollektivt sikkerhets- og forsvarssamarbeid mellom de demokratiske land i Europa og Nord-Amerika, er fremdeles høyst relevant og rasjonelt. Det er vanskelig å tenke seg at andre institusjoner kan få tilsvarende handlekraft og effektivitet både politisk og militært. Selvsagt vil andre internasjonale organisasjoner ivareta viktige oppgaver i internasjonal sikkerhetspolitikk. Det er i og for seg ikke noe nytt. EU, G8, OSSE og en rekke andre fora vil dessuten antakelig bli viktigere enn før. NATO-toppmøtet i Washington markerte imidlertid at NATO er i endring for å tilpasse seg en ny internasjonal situasjon, og for å forbli relevant i forhold til de utfordringene vi ser for oss i framtiden.

NATOs nye strategiske konsept som ble vedtatt på Washington-toppmøtet i fjor, angir retningen på Alliansens videre utvikling. Det nye konseptet har i ettertid ført til debatt her hjemme. Ettersom forsvars- og sikkerhetspolitisk debatt ikke har preget nyhetsbildet plagsomt mye på 90-tallet, er dette en debatt vi i Forsvaret må hilse velkommen. Mangel på oppmerksomhet vil ofte bety svekkelse og manglende oppslutning om det vi driver med på sikt, og vi må tåle at så vanskelige tema som de NATOs nye engasjement reiser, er omstridte. Ettersom mye av debatten har dreid seg om hva som ligger i det nye konseptet, vil jeg gjerne komme litt nærmere inn på akkurat det. Jeg føler nemlig at dette dokumentes funksjon og siktemål ikke er fullt ut forstått. Konseptet er ikke en oppskrift på hvilke operasjoner NATO skal gjennomføre i framtiden.

Det angir hva slags redskaper som skal utvikles og stilles til disposisjon for alliansens politiske lederskap. Bruk av militær makt er bare ett av flere virkemidler i denne sammenhengen. Politiske konsultasjoner og videre utvikling av demokrati og stabilitet i hele Europa gjennom Partnerskap for fred er nedfelt som kjernefunksjoner i det nye strategiske konseptet, og jeg tror slike redskaper vil være vel så viktige som de militære i tiden framover. Dessuten vil det fremdeles være politiske beslutninger som avgjør om – og i tilfelle hvordan – makt skal brukes, og disse beslutningene vil fremdeles kreve enstemmighet. Det betyr at 19 demokratisk valgte regjeringer må gi sin eksplisitte tilslutning til eventuelle nye NATO-operasjoner.

Konseptet er derfor ikke en oppskrift på et mer aggressivt NATO. Mitt bestemte inntrykk er at det er en felles forståelse i alliansen for at NATOs terskel for bruk av militær makt heller er hevet enn senket i kjølvannet av Kosovo-operasjonen. Det er også min egen oppfatning.

Det er vanskelig å spå om framtiden. Jeg tror vi vil oppleve en mer skiftende og mindre fastlåst situasjon, som kan medføre både nye farer, men også nye muligheter. Norge er tjent med å knytte seg så tett som mulig opp til det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa, og å tilby våre ressurser til gjennomføring av felleseuropeiske oppgaver. Vi vil da også i framtiden bli oppfattet som en seriøs partner som tar vår rettmessige andel av byrdene forbundet med å skape sikkerhet og stabilitet. I dette arbeidet vil vi knytte oss nært opp til et forpliktende samarbeid med våre nordiske, europeiske og nord-amerikanske partnere.

Denne utviklingen vil medføre store krav til omstilling i vårt eget forsvar, og dermed er jeg over på mitt siste, og kanskje viktigste budskap her i kveld. Hvordan skal vi møte disse utfordringene? La meg først si at Forsvaret har allerede kommet et godt stykke på vei i arbeidet med å tilpasse seg den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. I løpet av det siste 10-året har Norge utvidet sitt internasjonale militære engasjement i betydelig grad. Noen engasjementsområder er imidlertid mindre synlige i det daglige nyhetsbildet. I vårt eget nærområde er vel utviklingen av et omfattende forsvarssamarbeid med de nordiske og de baltiske landene innenfor Partnerskap for fred det viktigste. Et konkret eksempel på dette er den avtalen jeg og min svenske kollega inngikk i høst om utvikling av et tettere trenings- og øvingssamarbeid mellom norske og svenske styrker. Denne ordningen vil være en byggekloss i et samarbeid som kan vise seg å bli svært viktig i framtiden. De nordiske landene har også kommet langt i utviklingen av flernasjonale formasjoner gjennom NORDCAPS-samarbeidet, som allerede har vist seg å fungere godt på Balkan. Neste målsetning er å kunne stille en felles nordisk fredsbevarende styrke opp til brigade størrelse. Personlig tror jeg at det nordiske forsvarssamarbeidet vil bli stadig viktigere, og denne utviklingen er det i vår interesse å støtte.

Forsvaret deltar også aktivt i arbeidet med å fremme stabilitet i det tidligere Øst-Europa gjennom bilateralt forsvarssamarbeid med en rekke land. Jeg kan noen ganger få inntrykk av at dette arbeidet oppfattes som noe vi gjør i tillegg til arbeidet for norske interesser. Dette er en misforstått oppdeling. Jeg tror at en realistisk forventning til et tett samarbeid med, eller medlemskap i NATO, har hatt en uvurderlig stabiliserende effekt på et kontinent som har gjennomgått en revolusjonerende endringsprosess etter 1989.

Det er klart at det er i norsk interesse å bidra til dette. Det handler nettopp om å integrere land i forpliktende internasjonalt samarbeid for å unngå at det skal oppstå situasjoner som bare kan løses ved bruk av militærmakt. Norge har over 1400 personell ute i internasjonale oppdrag, og jeg får ofte ros for den betydelige innsatsen de yter.

Norske spesialstyrker var blant de som var aller først inne i Kosovo etter fredsslutningen, noe som ikke har gått upåaktet hen blant våre allierte. Vi får dessuten svært godt skussmål fra NATO for kvaliteten på de norske styrkebidragene og for at vi sett i forhold til vårt folketall deltar med store bidrag i internasjonale operasjoner. Da jeg besøkte Kosovo før jul fikk jeg høre svært rosende omtale av de norske troppene fra KFORs ledelse. Sjefen for Telemark bataljon, oberstløytnant Mood, fortalte også at de norske soldatene viser en enrom innsatsvilje og ansvarsfull holdning. Grunnlaget for dette engasjementet er lagt her hjemme. Jeg er svært stolt over den innsatsen som våre styrker gjør ute i Kosovo og i Bosnia og dessuten i forberedelsesfasen i Norge.

Selv om Forsvaret er godt i gang med omstillingen til de nye utfordringene, har vi fremdeles et betydelig stykke igjen. Både luft- og bakkeoperasjonen knyttet til Kosovo har vist at vi har et potensial for forbedring. F-16 skvadronen som deltok i luftoperasjonen, er en enhet som var innmeldt til NATO som en hurtigreaksjonsstyrke. Den burde derfor vært forberedt på nettopp den situasjonen som oppstod i forbindelse med Kosovo. Det viste seg likevel at vi ikke hadde alle elementer på plass da aktiviseringsorderen ble gitt i oktober 1998. Det tok også flere måneder før vi var på plass på bakken i Kosovo. Noe av dette tror jeg vi må akseptere, gitt den ordningen vi har for oppsetting av styrker for internasjonale operasjoner. Det er imidlertid ikke godt nok. Regjeringen har derfor lagt fram Stortingsmelding nr. 38, som inneholder forslag til hvordan vi kan bedre særlig reaksjonstiden for norske styrker som skal delta i internasjonale operasjoner, men også bedre vår fleksibilitet og utholdenhet.

Målsettingen med meldingen er å foreslå tiltak som setter oss i stand til å løse våre oppgaver internasjonalt på en bedre måte enn i dag, og samtidig styrke vårt hjemmeforsvar. For å få til dette er det nødvendig å utvikle styrker som har evne til å reagere raskere og mer fleksibelt på et større spekter av ulike typer operasjoner enn tilfellet er i dag. Dette må kombineres med evnen til å opprettholde et kvantitativt og kvalitativt uteengasjement over tid. Dette skal dessuten oppnås innenfor rammen av vår nåværende styrkestruktur. Tradisjonelt har det norske engasjementet i internasjonale fredsoperasjoner demonstrert betydelig evne til utholdenhet over tid, men i mindre grad evne til å reagere raskt i en akutt krisesituasjon. For å oppnå alle disse målsetningene må våre styrker for internasjonal innsats være identifisert og klargjort på forhånd. Regjeringen har derfor anbefalt å opprette ”Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner”, som vil gi økte valgmuligheter når en krisesituasjon oppstår og skape større forutsigbarhet i planleggingen av vårt uteengasjement. Dette utelukker ikke at Norge ved behov kan bidra med enheter som ikke er en del av innsatsstyrken – alt fra militære observatører til mindre støtteavdelinger. Meldingen legger imidlertid ikke opp til noen vesentlig økning av antallet norsk personell ute i operasjoner til enhver tid ut over det vi har hatt de senere år.

Meldingen anbefaler en omlegging som jeg mener vil måtte komme uansett andre endringer i tiden framover. Forsvaret lider allerede under mange av de manglene som meldingen vil kunne avhjelpe, ikke minst når det gjelder ordninger for personellet. Det haster derfor med å få den iverksatt.

Det er også viktig å nevne i denne sammenheng, at en annen tilbakemelding fra våre allierte er at fred og stabilitet i nordområdet fortsatt er en viktig oppgave som det forventes at Norge skal bidra tungt for å ivareta. Dette er en tilbakemelding som ofte kommer litt i bakgrunnen nå som svært mye av oppmerksomhet er rettet mot det NATO gjør på Balkan. Jeg tror noe av grunnlaget for den kritikken NATO har rettet mot Norge i høst, er nettopp at vi selv har satt oss ambisiøse mål for forsvarspolitikken.

Vi skal både ta hovedansvaret for forsvaret av vårt eget territorium og samtidig søke å bedre vår deltakelse internasjonalt. Denne høye målsetningen har medført at vi ikke alltid klarer å nå våre mål så raskt som vi skulle ønske. Andre land har senket ambisjonsnivået betydelig, og konsentrerer seg ofte om bare én oppgave av gangen. Paradoksalt nok har dette en tendens til å dempe kritikken fra NATO.

Washington-toppmøtet vedtok også en plan for utviklingen av den militære kapasiteten som er nødvendig for å kunne nå de målene det strategiske konseptet legger opp til, det såkalte ”Defence capabilities initiative”. Norge har sluttet seg til dette initiativet, som vil utgjøre en viktig faktor i den videre utviklingen av Forsvaret. Initiativet har som målsetning å forbedre NATOs kollektive forsvarsevne på en rekke sentrale områder. Norge kan selvfølgelig ikke stille seg utenfor denne utviklingen. Evne til å operere sammen med andre NATO-lands styrker gjelder imidlertid ikke bare når norske styrker reiser utenlands, men også om vi selv skulle behøve forsterkninger nasjonalt. Det tradisjonelle allierte øvings- og treningsnærværet i Norge er blitt redusert de senere år. Dette skyldes flere forhold, ikke minst det store antallet allierte styrker på Balkan. Men det skyldes også nedskjæringer i allierte styrker, strammere økonomiske rammer og et betydelige større antall øvelser med nye partnerland. For første gang på flere tiår har det britiske forsvarsdepartement bestemt at Royal Marines ikke kommer til å gjennomføre sitt årvisse treningsopphold i Norge. Dette er meget beklagelig, og forsvarsminister Hoon har personlig forsikret meg om at dette er et unntakstilfelle. Nærværet av Royal Marines på vintertrening i Norge har stor verdi, både politisk og militært, og er på mange måter blitt et symbol på det nære forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom Storbritannia og Norge. Jeg legger meget stor vekt på at dette blir videreført. En sterkere norsk integrasjon i flernasjonale styrker vil i noen grad kunne motvirke nedgangen i alliert tilstedeværelse i Norge.

Anbefalingene i Stortingsmelding nr. 38 er også et konkret svar på hvordan vi skal kunne bedre våre styrkers evne til å operere sammen med allierte og partnere. På lengre sikt vil vi også i større grad måtte integrere våre styrker i flernasjonale avdelinger. Jeg ser for meg at vi i framtiden i større grad enn før går til felles anskaffelser, drift og trening for enkelte styrkers vedkommende. Det er ikke rasjonelt, verken militært eller politisk, å sende ut noen få fly, helikoptre, fartøy eller hærstyrker uten at disse på forhånd inngår i større flernasjonale enheter. En rekke andre nasjoner er i samme situasjon som oss. Vi bør derfor finne partnere og inngå langsiktige strategiske samarbeidsordninger på en rekke områder. Bare på denne måten vil vi kunne yte kostnadseffektive bidrag i internasjonal sammenheng. Samtidig vil vi kunne bidra på en meningsfull måte med avanserte våpensystem som det ligger utenfor våre muligheter å anskaffe og operere alene. Dette vil være i samsvar med NATO-toppmøtets vedtak om å utvikle styrker som effektivt kan settes sammen i alle typer oppdrag. Det blir en stor og viktig utfordring å legge til rette for en slik alliansetilpasning av det norske forsvaret.

Utviklingen av en felles europeisk sikkerhet- og forsvarspolitikk vil også kunne få svært konkrete konsekvenser for det norske forsvaret, og dette er en sak som har engasjert meg sterkt det siste året. EU har i løpet av det siste året satt seg høye mål med hensyn til framtidig kapasitet. Innen 2003 skal EU kunne stille med en styrke for fredsoperasjoner på armekorpsnivå, det vil si 50-60 000 personell. Selv om det gjenstår å se i hvilken grad medlemslandene makter å realisere dette målet, må vi fra norsk side planlegge for at EU på middels sikt kan få en langt mer framtredende rolle på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Dette vil få forsvarspolitiske konsekvenser. Utviklingen av flernasjonale formasjoner er et stadig mer framtredende trekk.

Norge vil i framtiden måtte stille flere styrkekomponenter som inngår i større internasjonale enheter, og EU-land er våre naturlige samarbeidspartnere. Dette gjelder særlig de nordiske land, Storbritannia, Nederland og Tyskland. Derfor bør vi delta i oppbyggingen av disse enhetene, også når det skjer innenfor rammen av EU. Norsk deltakelse i dette samarbeidet krever imidlertid tilfredsstillende samarbeidsordninger.

Det er for meg som forsvarsminister et viktig konstitusjonelt spørsmål i denne sammenhengen: hvorvidt man fra norsk side kan bidra med styrker i en EU-ledet operasjon, uten å ha forvissing om full innsikt og medvirkning i planleggingen av operasjonen. Å sende norske soldater ut i operasjoner hvor liv i verste fall kan gå tapt, er så alvorlig for meg at dette er absolutt nødvendig. Alvoret i slike beslutninger setter høye krav til muligheten for medinnflytelse. Og her vil jeg si klart i fra at konsultasjoner etter at beslutninger er fattet ikke vil være tilstrekkelig for Norge på dette området. Det er derfor ingen automatikk i at de norsk styrkene som er innmeldt til VEUs styrkeregister, vil bli overført til EUs styrkeregister. Jeg vil minne om at det alltid er slik at det er ressursene en har til rådighet som til sjuende og sist bestemmer hva man er i stand til å gjennomføre i fellesskap. Nye politiske strukturer og høye politiske ambisjoner endrer ikke på dette faktum.

Tilpasningen til den nye internasjonale situasjonen har også betydning for Forsvarets materiellanskaffelser. Forbedringer av NATOs militære kapasitet skal oppnås gjennom å utnytte alliansens informasjonsoverlegenhet, teknologiforsprang og integrerte militære apparat. I praksis innebærer dette en utvikling i retning av strategisk mobile, flernasjonale styrker på høy beredskap, med moderne våpensystemer og avansert teknologi understøttet av et effektivt forsyningsapparat. Kravene til interoperabilitet vil øke og medføre ytterligere behov for teknologisk og industrielt samarbeid innen alliansen. En forutsetning for å kunne nå disse målene er at det eksisterer en forsvarsindustri som er i stand til å konkurrere og til å levere det materiell som er nødvendig.

Avspenningen i vår del av verden har redusert etterspørselen etter forsvarsmateriell og økt konkurransen mellom leverandørene. Samtidig fortsetter imidlertid utviklingskostnadene for nytt militært materiell å stige. Dette har ført til omfattende strukturrasjonalisering i forsvarsindustrien. Utviklingen har kommet særlig langt i USA, der forsvarsindustrien i løpet av de senere år har blitt fullstendig omstrukturert. Også i vår verdensdel gjør denne utviklingen seg nå gjeldende med stor tyngde, selv om det europeiske markedet for forsvarsmateriell er mindre og mer fragmentert enn det amerikanske.

Norsk forsvarsindustri har ikke teknologisk kompetansebredde eller tilstrekkelig produksjonskapasitet til alene å forsyne Forsvaret med alt nødvendig materiell. Vår industri er nisjepreget, og teknologiutviklingen innenfor forsvarssektoren skjer som i sivil sektor, i et internasjonalt samspill. Norge deltar derfor aktivt i det internasjonale samarbeidet på forsvarsmateriellsektoren.

Hensikten med å delta i slikt samarbeid er i første rekke å gjøre det mulig for Forsvaret å anskaffe godt nok materiell til en lavest mulig pris, men også å legge forholdene til rette for at norsk forsvarsindustri kan hevde seg i en restrukturert europeisk forsvarsindustri.

I denne sammenheng er de store anskaffelsene av nye fregatter og kampfly sentrale.   Begge anskaffelser gjennomføres i skarp internasjonal konkurranse mellom noen av verdens største og mest avanserte produsenter av forsvarsmateriell.

For begge prosjektene gjelder det at vi skal velge den løsning som etter en helhetlig vurdering av ytelser og levetidskostnader opp mot Forsvarets krav, er den beste. Imidlertid vil vi også legge stor vekt på at den leverandør som til slutt velges, er i stand til – om nødvendig eller ønskelig i samarbeid med sine myndigheter – å presentere et forpliktende opplegg for samarbeid med norsk forsvarsindustri. Dette opplegget må være slik at det sikrer at vi er i stand til å bevare og videreutvikle den kjernekompetanse som vi trenger for at vår egen industri også i framtiden skal kunne være i stand til, i samarbeid med Forsvaret, å ta form og levere produkter som møter Forsvarets krav til en riktig pris.

Når det gjelder status for planene om å anskaffe nye fregatter og kampfly, er det også nødvendig med en kommentar i lys av Forsvarets ressurs- og budsjettmessige situasjon. Den økonomiske situasjon for Forsvaret er anstrengt. Jeg er bekymret for den usikkerhet som er oppstått med hensyn til å oppnå målene i investeringsprogrammet, blant annet som følge av at driftsutgiftene ligger vesentlig høyere enn forutsatt. Jeg har ikke lagt skjul på mine bekymringer i budsjettproposisjonen for inneværende år. Stortingsbehandlingen av budsjettet gjør ikke situasjonen lysere. På den annen side vurderer jeg ikke avviket fra langtidsmeldingens ressursforutsetninger som dramatiske når det gjelder de samlede ressurser. Imidlertid har jeg både på grunn av driftsutviklingen, lavere totalrammer enn forutsatt, økt vektlegging på internasjonale operasjoner, og på grunn av føringer fra Stortinget i forbindelse med MTB-prosjektet, sagt at det i løpet av våren vil være nødvendig å se nærmere på den investeringsprofil vi pr i dag planlegger for.

Hva blir så oppsummeringsvis statusrapporten for tilpasningen av det norske forsvaret til en ny internasjonal situasjon ved inngangen til år 2000?

Jeg tror hele Forsvaret må bli flinkere til å se sin virksomhet i en videre sammenheng enn den nasjonale. Å finne et nytt og riktig balansepunkt mellom økt alliert samvirke, internasjonal deltakelse og nasjonale oppgaver, er en hovedutfordring for vår forsvarsplanlegging. Mange viktige brikker i tilpasningen av Forsvaret til endrede internasjonale omgivelser, er kommet på plass i løpet av det siste året. Norge og NATO har definert målene for den videre utviklingen i det nye strategiske konseptet, og oppskriften på å nå disse målene ligger i NATOs Defence Capabilties Initiative. På nasjonalt nivå er dette fulgt opp i Stortingsmelding nr. 38. Kursen er staket ut, men ennå gjenstår det flere viktige prioriteringer og beslutninger for at vi skal kunne klare å nå målene. Anbefalingene fra Forsvarspolitisk Utvalg og Forsvarsstudien 2000 vil være viktige innspill i det videre arbeidet i året som kommer.

Samtidig må jeg berømme den innsatsen som allerede gjøres. Norge har i dag et betydelig styrkebidrag i det tidligere Jugoslavia som gjør en overmåte viktig innsats for norsk og europeisk sikkerhet. Jeg er svært stolt over kvaliteten på det personellet Norge sender ut, ikke minst når det gjelder holdninger og innstillinger til den jobben som de står midt oppe i.

Grunnlaget for dette legges i det arbeidet som gjøres her hjemme. Norge er et lite land med begrensede ressurser, ikke minst når det gjelder personell. Et helhetlig internasjonalt perspektiv på alt vi foretar oss, er derfor en forutsetning for at vi skal kunne yte et effektiv bidrag i vårt eget nærområde og i konfliktsituasjoner i Europa.

Takk for oppmerksomheten.