Skip to content

Foto: Sara Johannessen

Foredrag i Oslo Militære Samfund
2. desember 2002

ved
Gunnar Stålsett
Biskop i Oslo
Folkerett og etikk – noen utfordringer i dagens internasjonale situasjon

 

La meg først av alt få takke for invitasjonen til å kommer her i Oslo Militære Samfund for å ta opp spørsmål knyttet til folkerett og etikk i dagens situasjon. Dette er spørsmål som jeg er svært opptatt av, og som krever offentlig debatt og oppmerksomhet. Det hører til mitt ansvar som biskop å ha tilsyn med den kirkelige betjeningen av Forsvaret.

 

Kirkens nærvær i Forsvaret skal, ut over den pastorale omsorg og åndelige veiledning, bidra til å styrke den etiske bevissthet og kompetanse i hele Forsvaret. Jeg er glad for den nye satsing i Feltprestkorpset på å høyne kompetansenivået når det gjelder militær etikk. Og jeg ser med glede på den plass Forsvarssjefen gir til refleksjon og debatt i dagens forsvar om grunnleggende tiske verdier

 

Det er knapt noe sted etikkens betydning er større enn der hvor makt utøves, og der liv og menneskelige verdier står på spill. I spørsmål om krig og fred står etikken på mange måte sin prøve. Kan den ikke bidra der, hvilken betydning kan den da ha? Derfor er jeg og mine gode medarbeidere i Feltprestkorpset glad for dette ansvaret, og tar det svært alvorlig.

 

Både Den norske kirkes bispemøte og Komiteen for internasjonale spørsmål i Den norske kirke har inntatt radikalt kritiske holdninger til den rådende trend i norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk når det gjelder kampen mot internasjonal terrorisme. Begge har for eksempel advart mot krig mot Irak. Disse holdninger er i god overensstemmelse med folkemeningen slik den kommer til uttrykk i gjentatte meningsmålinger.

 

Ikke minst i dag, hvor vi opplever dramatiske og i et historisk perspektiv lynraske endringer på den internasjonale arenaen, er det viktige å føre en kontinuerlig og åpen dialog der forsvaret er en del av det demokratiske samfunn, og fungerer på samfunnets etiske premisser.

 

Norge er i krig. Men vi merker det knapt. Krigens anonymisering er noe nytt og paradoksalt i det moderne kommunikasjonssamfunn. Vi ser en voksende tendens til demokratiets apati og maktesløshet i det globaliserte samfunn både når det gjelder markedskreftene og krigføring. I vårt eget land har regjeringens beslutninger om å delta i krigen i Afghanistan og overveielser om deltakelse i en eventuell kommende krig mot Irak. Skjedd uten nevneverdig offentlig debatt. Heller ikke de politiske partier har vist særlig interesse for en bred diskusjon. Og det til tross for – eller kanskje det er fordi – et stort flertall blant velgerne er skeptiske til Norge som en global krigsmakt.

 

Også omstillingen fra et nasjonalt territorialforsvar til et mobilt forsvar i offensive operasjoner langt utenfor våre grenser har skjedd i løpet av få år, og med forbausende lite debatt. Kanskje er det uproblematisk? Eller har det skjedd så fort at vi ikke har rukket å få med oss hva som har skjedd? Eller er det av politisk interesse å begrense innsyn og dermed debatt om disse viktige endringer?

 

Jeg har med interesse merket med at Forsvarssjefen har etterlyst mer debatt. Og ut fra mine mange besøk i militære forlegninger landet rundet, sitter jeg med et inntrykk av at forsvarets folk ikke ønsker en dekobling av forsvar og demokrati. De som har sitt daglige virke i forsvaret og som allerede har eller kan komme til å få en langt større nærkontakt med denne krigens realiteter enn folk flest, kan imidlertid ikke la utviklingen gå upåaktet hen. Det samme gjelder deres familier. Det er i hele samfunnets interesse at myndighetene aktivt sørger for presis informasjon om alle sider ved vår sikkerhets- og forsvarspolitikk, og gir tydelige svar. Hva er det våre soldater og offiserer nå skal gjøre? Med hvilke mål? Med hvilken begrunnelse? På hvilke vilkår? Hva betyr det for oss som folk at vi er i krig? Hva er våre folkerettslige forpliktelser i en krig der vi er ”hjelpemannskap”?

 

Det er faktisk slik at det er mer intern debatt i forsvaret om den aktuelle forsvars- og utenrikspolitikk på disse områder – enn det er i samfunnet for øvrig. Det hindrer ikke at de som blir beordret til internasjonal tjeneste i farefulle og til dels uklart definerte oppdrag adlyder ordre og opptrer profesjonelt og lojalt.

Og de og deres familier fortjener all støtte.

Den 21. og 22. november ble et historisk NATO-møte avholdt i Praha. Alliansen besluttet å invitere 7 nye medlemsland. Tidligere fiender blir dermed våre nære allierte. Og samarbeidet med den kalde krigens fiende nr 1, Russland, er nå på et så fortrolig nivå at en skulle tro det var gått århundrer ikke bare et drøyt tiår siden murens fall. Dette er det stor grunn til å glede seg over. Samtidig ble den nye strategien for alliansen videreutviklet og framskyndet. Vi ser i dag et mer offensivt og ekspansivt NATO, – det nye NATO – som både vil ha evne og vilje til å operere langt utenfor NATO-landenes egne territorier.

 

Det er paradoksalt at etter at den kalde krigen er slutt opplever verden igjen en kraftig militær opprustning. I en tid da drømmen om at verdens ressurser skulle brukes i kampen mot verdens fattigdom vokser militærbudsjettene dramatisk, og den humanitære innsats reduseres tilsvarende. FNs tusenårsmål om å halvere antallet fattige i verden innen 2015, vil med de tendenser vi ser i dag ikke kunne oppnås før om 100 år! Det er ikke irrelevant å minne om at AIDS katastrofen som er i ferd med å knekke et helt kontinent – Afrika – er av Sikkerhetsrådet og FNs Generalforsamling definert som et sikkerhetsproblem. Bare i Afrika dør der hver dag 7000 mennesker av denne sykdommen som sammen med fattigdommen rammer Afrika med større styrke enn slaveri og kolonitid til sammen. Med den dødsrate som vi ser i dag, vil det i 2015 være flere som er døde av AIDS, enn de som døde under hele 2. verdenskrig. Den gang ble Europa hjulpet av en Marshall plan. Kofi Annans appell om en ”war-chest on AIDS” er kommet helt i skyggen av kampen mot internasjonal terrorisme.
Washington Post meldte forleden at en krig for å knekke Saddam Husseins Irak vil koste 1500 milliarder dollar. Så kommer det som må investeres i å bygge en ny nasjon etter Saddam Husseins terror regime. Ser vi til Afghanistan vet vi at forholdet mellom investering i krigføring og i humanitær innsats er som ti til en. Det siste året har de amerikanske militæroperasjonene i Afghanistan ifølge Congressional Budget Office kostet 10,2 milliarder dollar. Det er 10 ganger så mye som det totale beløpet brukt på humanitær hjelp.

USAs tidligere svært så omstridte forslag om et rakettskjold har fått bred tilslutning, til tross for at det vil være i strid med ABM-avtalen, svært usikkert i bruk, og i alle tilfeller ikke egnet i kampen mot internasjonal terrorisme, slik vi så den 11. september 2001. I forholdet til Irak har Sikkerhetsrådets vedtak i første omgang hindret et ensidig militært angrep. Men situasjonen er ikke løst.

Det skal ikke mye uoverensstemmelser til før angrepet likevel kan være et faktum—med uante konsekvenser for den spente regionen og for arbeidet for konfliktløsning med fredelige midler verden i øvrig.

 

USAs nye doktrine, noen kaller den Bush-doktrinen, legger til grunn USAs rett til å forsvare seg og sine interesser overalt på kloden, når som helst. Forestillingen om ”proactive use of force with protective aims”, og om ”preemptive strike”, eller preventive angrep, forkjøpsangrep, er dermed blitt en påtrengende etisk og folkerettslig problemstilling. Er angrep det beste forsvar?

Dagens situasjon

 

Hva kjennetegner så dagens situasjon? To historiske datoer får raskt fram i bevisstheten hvilke dramatiske og raske endringer i verdenssamfunnet som preger dagens bilde.

 

For det første den 13. november 1989. Murens fall. Den kalde krigens slutt. En omveltning som kom raskere og ble mer fundamental enn noen hadde forutsagt.

Den kalde krigen var paradoksalt nok preget av en hva vi kunne kalle en stabil høyspenning. Terrorbalansen var i all sin grufulle realitet et forutsigbart og derfor relativt stabilt system. Dette ble nå etterfulgt av en langt mer optimistisk, men også mer ustabil periode. Slutten av den kalde krigen åpnet muligheter for fredelig utvikling og samarbeid på tvers av gamle ideologiske skillelinjer. Tidligere konflikter på de fleste kontinenter kunne nå endelig bilegges. Fredsprosesser vant fram i El Salvador, Guatemala, på Øst-Timor… Slutten på den kalde krigen åpnet også arenaen for et sterkere og mer aktivt FN; et FN som nå uhindret av kaldkrigs-dynamikk i større grad kunne spille den rolle det var tiltenkt.

 

Samtidig var det nye verdensbildet uavklart. Hvem ville nå sette agendaen? Hvem ville være førende? Hvem sine interesser skulle nå ha forrang i den internasjonale kappestrid om ressurser og fortjenester? To kandidater til et nytt verdensbilde ble lansert: Den nordamerikanske historikeren F. Fukuyama så som kjent for seg intet mindre enn at historiens ende var kommet. Fra nå av ville verden utelukkende preges av det liberale demokrati og markedsøkonomien, underforstått den USA-ledete globaliseringen. En annen historiker, Samuel P. Huntingtons lanserte sin tese om sivilisasjonenes sammenstøt. Den var langt mer pessimistisk. Den kalde krigens bipolære ideologiske konflikt vil erstattes av multipolære verdikonflikter, ikke minst fyrt opp under av religionsforskjeller, hevdet han som kjent.

 

Ser vi tilbake på nittitallet kan en vel finne spor av begge disse tendenser. Den USA-ledete, ny-liberale globaliseringen har fortsatt sin frammarsj over hele kloden. Samtidig har den blitt møtt med motstand, først og fremst fra bredt sammensatte, demokratiske allianser, men tidvis også fra fundamentalistiske og voldelige grupper. Det kan virke paradoksalt at det første tiåret etter den kalde krigen innebar — ikke mindre, men — mer bruk av militærmakt på den internasjonale arenaen. Nittitallet var preget av mange interne og blodige konflikter. Vi fikk etnisk rensning på Balkan og i Rwanda.

Dette førte til en omfattende debatt omkring, og iverksettelse av, såkalte humanitære intervensjoner.

 

Fra Nord-Irak via Somalia til Bosnia ble de humanitære argumentene for bruk av militærmakt anført med vekslende troverdighet og suksess.

Dessuten så vi at de ledende maktene i verdenssamfunnet beveget seg fra å respektere nødvendigheten av FN-godkjenning for bruk av militærmakt, som under Golfkrigen i 1990, til i økende grad å bruke makt uten slik godkjenning. Dette var jo som vi vet tilfellet ved NATOs bombing av Serbia og Montenegro, der også Norge var med.

Fører vi denne linjen fram til dagens situasjon, der USA forbeholder seg retten til også unilateralt å gå til angrep på Irak om nødvendig, ser vi en tendens som har stilt etikk og folkerett overfor store oppgaver og utfordringer. Ser vi her folkeretten under utvikling – eller under press?

 

Den andre datoen som preger vår situasjon i dag er selvsagt den 11. september 2001. Terrorangrepene i New York og Washington forandret mye på den internasjonale arenaen. Men ved nærmere ettertanke kanskje ikke så mye som ofte blir hevdet. Tendensene på nittitallet i retning av økt hegemoni og mer hyppig bruk av militærmakt bare forsterkes i og med den 11. september. En viktig forskjell mellom situasjonen før og etter den 11. september var imidlertid knyttet til bruken av begrepet ”krig” i den offentlig politiske diskurs.

 

På nittitallet unngikk de toneangivende maktene i det internasjonale samfunn for en stor del å snakke om krig — til tross for åpenbare krigsaksjoner og kamphandlinger på mange fronter. Man omskrev heller: ”Kampanje”, humanitære intervensjoner, avgrensede ’operasjoner’, fredsopprettende og fredsbevarende tiltak, og så videre. Diskusjonen om hvorvidt norsk deltakelse i NATOs krig mot Serbia var å betrakte som krigstjeneste var et symptomatisk uttrykk for denne situasjonen. Etter den 11. september derimot, ble det talt om krig fra første stund. Og det med store bokstaver. Angrepene ble tolket som en krigserklæring mot USA, og mot den vestlige sivilisasjonen som sådan. USAs president talte alvorlig om en krig som kom til å bli ’helt annerledes’, uten synlig fiende, og nærmest uten klare grenser, verken i rom eller tid. Dette ville ta lang tid og koste mye.

 

Som professoren i internasjonale forhold ved Boston University Andrew J. Bacevich har uttalt det: ”Before September 11, the conventional wisdom had been that globalization was fast making war obsolete; after September 11, the conventional wisdom was that globalization was making war an all but permanent and inescapable part of life in the twenty-first century.” (Bacevich 2002, 225)

 

Det internasjonale samfunn ble med på denne tenkemåten. Selvforsvarsretten ble påberopt og anerkjent av et enstemmig Sikkerhetsråd allerede den 12. september, med henvisning til FN-paktens artikkel 51. Samme dag ble, for første gang, solidaritetsprinsippet – en for alle , alle for en — i NATO-erklæringens artikkel 5 aktivert. Terroranslagene mot USA var å regne som anslag mot alliansen som helhet. Stikk i strid med terroristenes antatte hensikt ble USAs lederrolle på den internasjonale arenaen ytterligere styrket. En ny, bred internasjonal allianse mot terror ble på kort tid bygget. Dette var positivt: ett uttrykk for den angrepne parts vilje til å søke samarbeid for å løse problemene, og andre nasjoners vilje til å støtte den angrepne part mot angriperne. Samtidig meldte det seg raskt et problem: Praktisk talt hele verdenssamfunnet ble satt i krigsberedskap. Men fienden var til dels ukjent og for det meste usynlig. Dette er den fundamentale utfordringen for en vurdering av etiske og folkerettslige sider ved dagens situasjon.

 

Vi har i verdenssamfunnet fått en økt vilje til og aksept for bruk av militær makt, samtidig som det stort sett er vagt og upresist hvem denne maktbruken kan rettes mot. Statsminister Kjell Magne Bondevik gjorde det i et avisinnlegg den 2. oktober i høst helt klart at Norge er i krig. Men ikke mot Afghanistan eller noe annet land. Norge er i krig mot internasjonal terrorisme, slo statsministeren fast. Problemet er da å definere fienden.

 

Terrorist begrepet brukes lett for å legitimere statsterror mot hvilken som helst friggjøringsbevegelse. Hvem som er ”terrorist” defineres av den makt som er utfordret. Etisk og folkerettslig er en slik utydelighet ikke mulig å leve med.

Hadde denne tenkning vært dominerende for noen år siden, ville kampen mot apartheid kunne blitt rammet av samme terrorisme kritikk.

I dag er det slik at altfor mange uskyldige kan rammes av en slik vaghet. Når vi hører på nyhetene nesten daglig at så og så mange har blitt arrestert av politiet, i Storbritannia, Italia eller USA, for å tilhøre en ytterliggående islamsk gruppe, er det grunn til å lytte kritisk.

 

Det er ikke forbudt å være religiøs, heller ikke fundamentalist. Det er ikke forbudt å ønske seg et annet samfunn. Heller ikke å organisere seg politiske med det formål å fremme et slikt samfunn. Tvert imot dreier dette seg om grunnleggende demokratiske rettigheter i ethvert fredelig samfunn: tros- og samvittighetsfrihet, ytrings- og organisasjonsfrihet. Og enhver er og blir uskyldig til det motsatte er bevist.

 

Nå er det ikke lett å si hva som er verst, å unnlate å kalle det krig når det rent faktisk er det som foregår, eller å kalle noe krig som ikke svarer til hva en til nå har forbundet med begrepet. Begge deler reiser viktige etiske og folkerettslige spørsmål.

 

Folkerett og etikk

 

La meg her skyte inn noen refleksjoner om forholdet mellom folkerett og etikk, før jeg går nærmere inn på noen av de konkrete utfordringene vi står overfor. Det er en viktig og nødvendig forskjell på etikk og jus, eller etikk og rett. Sikkert er det at jusen langt på vei må bygge på etikken. Like sikkert er det at etikken alltid vil være mer enn det som kan nedfelles i lover og regler. Det vil med andre ord si at om noe er rettslig legitimt, betyr det ikke nødvendigvis at det er moralsk rett. Etikken må fundere gjeldende rett, men også kontinuerlig underlegge den en kritisk vurdering.

 

Dette er særlig viktig når det gjelder lov og rett på den internasjonale arenaen, altså når det gjelder folkeretten. Utfordringene her er flere. For det første er det på grunn av det globale mangfold av kulturer og verdisystemer ikke gitt at det eksisterer en felles, allmenn rettsfølelse, altså en slags global folkelig intuisjon om hva som er rett og galt, som lovgivningen kan bygge på. Enighet om avtaletekster og juridiske formuleringer er avhengig av langsiktig og møysommelig arbeid i ofte tungrodde diplomatiske fora.

 

Samtidig er slike internasjonale avtaler og konvensjoner uttrykk for de reelle politiske maktforhold, og de nødvendige kompromisser, mer enn en solid forankring i hva som ansees for å være det etiske optimale. Dernest er det som kjent fortsatt slik at det ikke finnes noen klar overnasjonal autoritet i verdenssamfunnet, med jurisdiksjon som kan håndheves på like vilkår overfor alle på kloden.

Opprettelsen av FN’s International Criminal Court er et skritt i riktig retning. Den norske regjering – og spesielt utenriksminister Jan Petersen – fortjener ros for sin vilje til å kjempe for domstolens integritet mot USAs forsøk på å undergrave domstolens betydning.

 

Vi er i en situasjon der folkeretten er i bevegelse. Det er grunn til å hevde at den står i klar fare for å svekkes. Samtidig krever nye globale realiteter at den videreutvikles. Å ta stilling til hva som er en svekkelse og hva som er en videreutvikling er ikke utelukkende et politisk eller juridisk spørsmål. Det dreier seg til syvende sist om etikk.

 

I forbindelse med Irak-krisen har dette spørsmålet blitt aktuelt. Utenriksminister Jan Petersen har stått klart på at Norges holdning alltid ville være trygt innenfor folkeretten i dette spørsmålet. Men det vil i praksis si innenfor rammen av den fortolkning og applisering av FN-pakten som Sikkerhetsrådet, og det vil nærmere bestemt si de fem vetolandene, kan enes om. Men hva om disse landene beslutter å gå til angrepskrig med en heller tvilsom begrunnelse?

Vi har ingen garanti for at Sikkerhetsrådet opptrer moralsk. Like urealistisk er det å forvente at det skal opptre konsekvent. Så lenge Russland er vetomakt, vil ikke Tsjetsjenia i realiteten komme på Sikkerhetsrådets bord, for å nevne ett eksempel.

 

Så i dagens situasjon står vi overfor et dilemma: Vi må forsvare folkeretten, og samtidig se dens klare begrensninger, bygget på maktallianser og kompromisser som den også er. Folkeretten må til enhver tid vurderes ut fra et underliggende etisk fundament, som på en og samme tid er dypere, mindre spesifikt, og mer krevende. På dette etiske nivå er en kontinuerlig kritisk og lyttende samtale mellom alle berørte parter helt nødvendig.

 

Utfordringer

 

La oss benytte anledningen til å se nærmere på de mest akutte utfordringene vi etter mitt syn står overfor. De kan knyttes til to hovedspørsmål: Er vi i krig? Og: Er angrep det beste forsvar?

Er vi i krig?

Vi må få klarhet i dette: Er vi som nasjon i krig? I tilfelle, er vi i krig mot noen nasjoner, røverstater, den onde akse? Eller er vi i krig med ett – eller kanskje flere – terrornettverk? Eller er det kanskje slik at vi låner ut våre styrker til noen andre, som befinner seg i krig?

 

Statsministeren har i nevnte avisinnlegg bekreftet at vi etter hans oppfatning er i krig. Men i neste setning kaller han det, mer avdempet, ”militære aksjoner”. Hva menes egentlig? Uansett må vi kunne slå fast: Vi er i en ny tid. For dette er krig uten reell krigserklæring. Uten krigstilstand. Og det er ikke en krig om vårt nasjonale territorium. Vi står overfor et nytt og utvidet sikkerhetsbegrep. Det har mange positive sider at sikkerheten ikke lenger ensidig er knyttet til nasjon og territorier. Samtidig skaper det nye sikkerhetsbegrepet paradoksalt nok ny usikkerhet. Hva slags utfordringer er det legitimt å sette inn militærmakt mot? Skal vi krige for menneskelige verdier — som nok kan være svært høyverdige i seg selv, men som står i fare for å undergraves i det øyeblikket de forsvares med makt? Krig for å fremme menneskerettigheter? For økonomiske verdier? Eller kanskje krig for å forsvare vår religiøse tradisjon? Jeg stiller spørsmålene med vilje skarpt på spissen, fordi jeg mener vi plikter å tenke oss svært godt om når vi utvider området for militærmaktens bruk i internasjonale relasjoner.

 

Jeg har allerede tidligere vært inne på at jeg er urolig for det faktum at Norges engasjement i Afghanistan, for ikke å snakke om Kirgisistan, når det kommer til stykket er lite kjent i det norske folk. En fersk undersøkelse viste at bare vel 16% av de spurte var klar over at Norge deltar i krigføring. Selv norske politikere har vist at de har relativt lav kunnskap om detaljene i det norske krigsengasjementet. Hva verre er: Det synes som om dette ikke ansees for å være et stort problem. Det faktum at norske myndigheter ikke kan gi noe svar på hvor mange sivile liv som har gått tapt som en følge av antiterror-alliansens krigføring i Afghanistan kan være en tydelig pekepinn om at det i liten grad gis rom for fundamentale etiske overveielser. En oversikt over sivile ofre er i følge de konvensjonene Norge har sluttet seg til en forutsetning for at Norge kan etterprøve lovligheten av ethvert angrep. En slik oversikt er selvsagt også en forutsetning for å vite om det viktige proporsjonalitetskriteriet for en etisk vurdering av bruk av militærmakt er overholdt.

 

Amnesty International er en organisasjon med høy troverdighet i menneskerettighetsspørsmål, som norske myndigheter gjerne siterer i sin kritikk av andre lands regjeringer.

I forbindelse med krigføringen i Afghanistan har Amnesty International dokumentert en rekke brudd på Genevekonvensjonene som Norge har sluttet seg til. Bruddene omfatter bl.a.:

 

  • behandling av fanger i strid med minimumsstandarder for fangebehandling
  • manglende juridisk bistand til fanger under avhør
  • manglende krigsfangestatus
  • arrestasjoner i strid med nasjonal og internasjonal rett
  • undergraving av retten til å bli ansett som uskyldig til det motsatte er bevist
  • opprettelse av militærtribunaler som gir lavere rettssikkerhet for noen grupper
  • manglende etterforskning av feilbombinger
  • manglende kunnskap om sivile ofre

 

Dette er alvorlige anklager. Det faktum at norske styrker står under amerikansk kommando i Afghanistan, fritar selvsagt ikke Norge for et selvstendig ansvar for å sikre at landet ikke bryter krigens folkerett gjennom sin krigsinnsats.

Dersom vi er i krig, må krigens lover og regler gjelde. Det har Norge forpliktet seg på. Å utvikle rettsbeskyttelse for sivile så vel som stridende i krigssituasjoner har vært et viktig anliggende for oss som nasjon. Det er i den anledning grunn til å varsle bekymring når det gjelder krigsfangers rettigheter. Det har med rette vært fokusert på fangene fra krigføringen i Afghanistan som er plassert på Guantánamo-basen på Cuba. Der var det ved slutten av oktober 625 fanger fra mer enn 42 land. De befinner seg i et vakuum: De tilkjennes verken krigsfangestatus, eller de rettigheter som gjelder ifølge amerikansk lov for de som er mistenkt eller siktet for kriminelle handlinger. Det kan etterlate det inntrykk at man ser på rettigheter i en krigssituasjon som noe den sterke part etter forgodtbefinnende eller veldedighet tilkjenner motparten, fra tilfelle til tilfelle. Poenget med rettigheter er at de er noe krigsfanger har, ikke noe de ”får” fra sine fangevoktere.

 

Jeg har tidligere ved flere anledninger tatt opp situasjonen til de titusener av fanger som sitter under helt umenneskelige forhold i overfylte fengsler i Afghanistan, preget av sult og sykdom, og uten noen form for rettslig prøvning. Hvis vi er i krig i Afghanistan, er vi folkerettslig og moralsk skyldige til å engasjere oss for disse fangers kår – enten de representerer Taliban regimet eller andre som har terrorisert det afghanske folk under skiftende stormaktsbeskyttelse. Jeg savner et tydelig engasjement også fra Det internasjonale Røde kors når det gjelder disse fangers status og fremtid.

 

I forbindelsen med den norske deltakelsen i krigføringen i Afghanistan vil norske soldater, som er under USAs kommando, overlevere krigsfanger enten til afghanske myndigheter eller til USA. Men begge disse nasjonene har dødsstraff. Det er derfor mot norsk lov å utlevere fanger til disse nasjonene. Det er ikke særlig betryggende at forsvarsminister Krohn Devold på direkte spørsmål om dette svarer at ”Det […] i den foreliggende kontekst juridisk sett [er] en forskjell på å bistå et annet lands styrker med å ta fanger, og det å ta fanger selv.” (AmnestyNytt 3/2002, 01.10.02). Dette virker som ansvarsfraskrivelse.

 

Videre er det grunn til bekymring når det gjelder den stadig mer utbredte bruken av regelrette likvidasjoner, som også svært ofte rammer uskyldige nærstående. Israels framferd i de palestinske områdene, med målrettede henrettelser uten lov og dom og kollektive avstraffelser er ett graverende eksempel. USAs bruk av et væpnet dronefly til å drepe en antatt Al-Qaeda-leder i ørkenen i Jemen nylig, er et annet eksempel.

Mediene melder at alle som satt i bilen ble drept. Hva vet vi om dem? Var de skyldige i å være i feil bil til feil tid?

 

Dette er av stor betydning for våre egne som engasjeres i farefulle oppdrag utenlands: Hvis ikke ’vår side’ forholder seg til krigens rett, hvordan vil våre bli behandlet, i denne konflikten, i eventuelle senere konflikter? Det er viktig å slå alarm når vi ser at hardt tilkjempede rettsvern er i ferd med å undergraves.

 

Det samme gjelder selvfølgelig rettighetsvernet for sivile. Over hele verden innføres nå nye sikkerhets- og anti-terrorlover. Som oftest medfører dette svekket rettsvern. Den sittende regjeringens forslag til anti-terrorlovgivning og til endringer i utlendingsloven her i landet føyer seg dessverre så langt jeg kan se inn i denne trenden. Viktige internasjonale rettsprinsipper stilles i faresonen: forbudet mot diskriminering, retten til å bli ansett som uskyldig inntil det motsatte er bevist, og flyktningers rett til beskyttelse mot dødsstraff og tortur.

 

Det er en kjent sak at det etter den 11. september sitter tusenvis rundt om i forskjellige land i verden i varetekt, mistenkt for deltakelse i terrorisme, men uten rettmessig beskyttelse eller saksgang. Mange av dem er uskyldige. De fleste av dem er muslimer med bakgrunn fra Nord-Afrika eller Midt-Østen. Dette er en uholdbar situasjon. Det minner for mye om den stigmatisering, diskriminering og neglisjering av grunnleggende rettsvern som er terrorismens egne kjennetegn. Som vi fra kirkelig hold har påpekt så mange ganger: Terrorisme kan bare nedkjempes med blanke våpen, det vil si med rett, respekt for menneskeverdet og demokrati. Hvis vi er med på å undergrave folkeretten i kampen mot internasjonal terrorisme er vi med å oppfylle terroristenes mål om destabilisering av rettsamfunn og demokrati.

 

Bondevik har avvist at ”det er en aktuell problemstilling å sette den militære innsatsen opp mot den humanitære.” Men også dette er et spørsmål om proporsjonalitet, som må underlegges etisk vurdering.

Og i rammen av Norges viktige innsats for fred og utvikling på det afrikanske kontinent, er det åpenbart et feil signal å kutte det relativt sett beskjedne norske bidraget til fredsbevarende innsats i Afrika, for å få råd til økt innsats under USAs kommando i Afghanistan eller innen rammen av nye NATO.

Er angrep det beste forsvar?

 

Dermed bringes vi til slutt direkte over på det andre hovedspørsmålet: Er angrep det beste forsvar? Den som har fulgt Rosenborgs bortekamper i Mesterligaen i den siste, vet at det ikke uten videre er tilfelle. Og det er ikke bare i sport at vi er tjent med å være forsiktige og tilbakeholdne på andres territorium. Vi trenger en etisk tenkning rundt den nye offensive bruken av militærmakt, enten den er i FN-regi, under NATOs nye konsept med en ny alliert innsatsstyrke til bruk over hele kloden, eller representerer ensidig maktbruk fra USAs og/eller Storbritannias side. Muligheten for og eventuelt den etiske og folkerettslige legitimiteten av militære forkjøpsangrep (pre-emptive strikes), må tas opp i full bredde. Jeg har vanskelig for å se at det finnes dekning for at slike angrep kan legitimeres. Både i den etiske tradisjon rundt bruk av militærmakt som har fått – det noe misvisende – navnet rettferdig krigtradisjonen, og i folkeretten som i stor grad springer ut av denne tradisjonen, er det et grunnprinsipp at militær maktbruk skal være begrenset til selvforsvar. Et forkjøpsangrep begrunnes i noe som kan komme til å skje, hvis ikke en griper inn. Det er klart at dette kan representere et ekte etisk dilemma. Hvis vi ikke stanser en tyrann nå, kan det være for sent i morgen.

Problemet er imidlertid at avgjørelsen om å gripe inn ”på forhånd” de facto vil innebære å straffe noen for noe som ikke har skjedd. Det er ytterst problematisk. I tillegg vil en stå i fare for, gjennom angrepet, å utløse nettopp det en har satt seg fore å forhindre.

Dette må vi legge oss på minnet når vi følger utviklingen i Irak. I møte med de dype etiske spørsmål på den internasjonale arena er det avgjørende at en ikke lar seg besnære av militær overmakt eller skremme av uhyggelige framtidsperspektiver. Det er når det virkelig stormer at viljen til å stå rotfestet i en etisk og folkerettslig tradisjon stilles på prøve.

Folkerett og tillit

Hva må vi så legge vekt på i denne situasjonen?

For det første. Vi må forsterke arbeidet med å videreutvikle en folkerett som forholder seg til krigen mot internasjonal terrorisme. Det er for risikabelt å la denne rettssituasjon utvikle seg ad hoc og på unilaterale stormakts premisser. Folkerett kan aldri skapes med diktat. Den må forankres i en bredest mulig faglig og demokratisk konsensus. En slik ”aggiornamento” – oppdatering – er en utfordring til hele det internasjonale samfunn.

 

For det andre. Fra den kalde krigen husker vi et plussord som langt fra har mistet sin relevans: Tillitsbyggende tiltak. En ustabil verdenssituasjon, med økt bruk av nådeløs terror på den ene siden, og massiv opprustning og mer offensive militære strategier på den andre side, gjør spørsmålet om tillit svært presserende. Samarbeid, dialog, utvikling: Sikkerhetspolitikk er langt mer enn militære tiltak. Og militære tiltak kan virke mot sin hensikt, den å sørge for fred, frihet og sikkerhet, dersom den ikke underordnes og sees i nær sammenheng med en slik bredere sivil-politisk agenda.

 

Det er derfor oppmuntrende å se at det i denne anstrengte situasjonen også er mange som engasjerer seg for å bygge broer mellom mennesker, nasjoner, kulturer og religioner. Det siste er ikke minst viktig. Religion har – med større og mindre rett – blitt tildelt en forsterket rolle i det globale konfliktbildet i det nye årtusenet. Dette må religionen ta på alvor. Religion kan både være kilde til strid og ressurser til fred og forsoning. Det må en helhjertet innsats til — både innenfra og utenfra – for å hindre at religionene blir årsak til vold. Og det skal kreativitet, mye bønn og hardt arbeid til for virkelig å la religionenes felles visjon om fred bli omsatt til konkrete fredsskapende tiltak—i Midt-Østen, i Indonesia, i Tsjetsjenia.

 

Jeg hadde nylig gleden av å invitere ledere for de største religiøse tradisjonene i Europa hit til Oslo. Vi ble enige om å opprette et Europeisk Råd for Religiøse Ledere (ECRL). I den erklæringen vi kom fram til—som selvsagt ikke lot seg skrive uten at spenninger kom til overflaten—stiller vi oss sammen som religiøse ledere mot misbruket av religion i voldens og terrorens tjeneste, for en fredelig og rettferdig utvikling i Europa.

 

Det var ikke uten betydning, tror jeg, at vi var samlet i Oslo. Vår by og vårt land har en fredens klang over seg i mange ører rundt om på kloden. Norsk innsats for fred setter spor. Det skal vi være stolte av. Men fortjener vi dette fredfulle ryktet? Og vil vi klare å opprettholde den tilliten dette ryktet er et uttrykk for? Tillit er noe en må gjøre seg fortjent til – igjen og igjen. Jeg har pekt på en rekke etiske og folkerettslige utfordringer i dagens situasjon. Trår vi feil her, står vi ikke bare i fare for å miste en verdifull tillit og skusle bort en dyrekjøpt arv. Vi vil også stå i fare for, til tross for vår enestående tilgang på økonomiske, så vel som sosiale, politiske og kunnskapsmessige ressurser, å gi fra oss en verden som er farligere, mer urettferdig og mindre fredelig enn den vi overtok. Jeg tror jeg har mange med meg i et dyptfølt engasjement for at så ikke må skje.

Foto: Google/Adressa.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
25. november 2002


ved

Åsne Seierstad

Journalist

Deres majestet, ærede forsamling.

 

Det er noe som alltid ledsager en krig – og det er løgnen. Løgnen om tap, løgnen om seire, løgnen om krigens ofre.

 

Når et regime snakker løgn i blandet halvsannheter, kalles det propaganda. Krigspropaganda. Den eneste måten å skjære gjennom løgnen og propagandaen – er selv å oppsøke krigen.

 

Da jeg var 23 år, ble jeg Moskva-korrespondent for Arbeiderbladet, nå Dagsavisen. Et år senere, nyttårsaften 1994 bryter krigen i Tsjetsjenia løs. Planen var å ta Groznyj, og overmanne de tsjetsjenske opprørstyrkene på 48 timer. 8 år senere varer krigen fortsatt.

 

Jeg dekket krigutbruddet fra Moskva. Hver uke oppsøkte jeg det russiske forsvardepartementer for å få siste nytt, jeg leste telegrammer, og sydde sammen saker jeg sendte til Oslo. Basert på russernes uttalelser om stadig nye seire på slagmarken. Dersom man i dag hadde regnet sammen alle tsjetsjenerne som russerne har hevdet å ha nedkjempet i løpet av disse årene, ville det knapt vært noen igjen. De ble fortalt å ha enorme tap, etter som krigen fortsatte, og russerne satte stadig nye frister, først timer, så uker, så måneder. Men altså år.

 

Sannheten var en annen: 17-årige russiske rekrutter ble sendt ned for å kjempe mot våpenvante opprørere. De ble gjerne sendt ned uten kart, uten forsvarlig utstyr. Mange hadde aldri noen gang holdt i et våpen. På grunn av dårlig organisering og korrupsjon hadde mange militærleire ingen våpen til trening. De falt i hopetall, allerede de første døgnene døde hundrevis, der de rullet inn med tanks til Groznyj, mens tsjetsjenerne sto i bakhold i husene i byen.

 

I russiske medier ble tsjetsjenerne fra første dag kalt banditter og terrorister. Et folk som ønsket uavhengighet på lik linje med estlendere, latviere og litauere. Etter hvert ble det umulig å rapportere om utbryterrepublikken fra Moskva. Jeg bestemte meg for å reise ned selv. Og hvordan reiser man ned i en krig? Flyene er innstilt, grensene er stengt, veiene ufremkommelige. Men de frakter jo soldater ned, tenkte jeg, så jeg møtte opp på det russiske forsvardepartementet, og spurte om jeg kunne bli med en transport ned. –Møt opp på den militære flyplassen, i morgen tidlig kl. 5, var beskjeden. (På mange måter er Russland svært byråkratisk, på andre måter ikke). Jeg møtte opp og reiste ned sammen med en gjeng livredde russiske bondegutter. Etter hvert fikk jeg plass i med offiserene foran forhenget, og fløy inn i krigen med et glass vodka i den ene hånden og en sur agurk i den andre.

Vi landet på det som var igjen av flystripen i Groznyj, det siste tsjetsjenerne holdt før de måtte gi tapt og flyktet opp i fjellene. Og her forlot russerne meg. Etter å ha forært meg en skuddsikker vest i bjørnestørrelse, en hjelm og ”Ostorozjne” Vær forsiktig.

 

Og jeg dro for første gang inn i for å finne det krigen alltid fortrenger først – nemlig sannheten. Jeg fant døende barn på feltsykehus, jeg fant mineskadde gjetere, jeg fant familier uten menn – de var alle i fjellene. Jeg fant utbombede hus, jeg fant barn med våpen, tomme skoler – og opprørere, som kjempet innbitt for en ting – frihet. Tsjetjenerne har opp gjennom århundrene blitt kjent som Russlands mest innbitte og brutale krigere. De har levd opp til sitt rykte – og til tross for de russernes overlegne våpen, har tsjetsjenerne noe de 17-årige russiske soldatene mangler – et mål med krigen, det vet hva de kjemper for.

 

Jeg var flere turer i utbryterrepublikken i Kaukasus, og oppholdt meg der i flere måneder til sammen. For å skjære gjennom løgnen, og i alle fall finne en flik av sannhet. En sannhet som nå ofres – i og med at verden nå har lukket øynene for overgrepene som skjer i Tsjetsjenia – på krigen mot terrorismens alter.

 

Noen år senere, ble sendt til en ny krig – krigen i Kosovo. Da jeg kom ned noen dager før NATOs bombekrig startet, var det ikke lenger mulig å komme inn i Kosovo, og vi ble stående på grensen for å ta i mot flyktningene fra Milosevics utrenskninger. Flyktningene ble våre sannhetsvitner. De kom i tøfler, i sandaler, i utgåtte sko, med det de hadde rasket med seg i en plastpose. Det ble en vanskelig krig å dekke. En kilde var NATOs daglige pressebriefinger – en annen var serbernes informasjonstjeneste – en tredje var øyenvitnene – flyktningene selv. Her var det vanskelig å finne ut hva som egentlig skjedde. Flyktningene hadde grusomme historier å fortelle om serbernes framferd. Man skal lytte til en flyktning – men man skal også vite at fjærene blir til hauker.

 

En historie de fortalte var at flere tusen mennesker var blitt drept på en sportsstadium. Vi fikk assosiasjoner til Santiago i 1973. Men en pekefingerregel er ikke å rapportere hjem om annet en de en flyktning har sett selv. Og med denne historien – som med mange andre – var det at det var ingen som selv hadde sett dette – de hadde hørt om det. Og dermed rapporterte jeg aldri om dette, og historien stemte heller ikke. En annen historie var at det var samlet et en stor haug med kroppsdeler – armer, bein, ører, neser – på torget i Pristina. Jeg spurte flyktningene om de hadde sette det. –Ja svarte, de. –Ja, hvor på plassen lå dette, oppe ved rådhuset, ned i hjørnet, hvor stor var haugen. Når det kom til stykket var det ingen som selv hadde sett haugen – de hadde bare hørt om den. Igjen en historie som viste seg i etterkant å ikke stemme. Lidelsen har også sine løgner.

 

Jeg ble værende på Balkan, denne gangen for å skrive bødlenes historie. Serbernes, som gjennom nittitallets krig hadde blitt Europas utstøtte. Med Milosevic som leder, og serbernes brutale framferd, hadde hele folket blitt en pariakaste, og jeg ville gjennom en bok, prøve å finne ut hva som skjer med mennesker som har levd ti år med krig og med sitt eget folk som aggressoren. Jeg skrev en bok basert på serbernes historie – i et forsøk på å menneskeliggjøre fienden – i et forsøk på å bedre forstå dem. I boken ”Med ryggen mot verden. Portretter fra Serbia” kan man lese om krigsforbryteren, Milosevic- tilhengeren, svartebørshandleren, men også om poeten, rockestjernen og bonden.

 

Jeg var fremdeles på Balkan september i fjor. Jeg hadde akkurat dekket fredsforhandlingene i Makedonia, og den albanske geriljaen i landet hadde begynt å levere inn våpnene sine under NATOs overvåkning. Det så ut til å roe seg ned på Balkan.

Jeg tar en liten ferie til Italia, og i det jeg kommer fram til Venezia, tar jeg, i tretiden denne dagen en telefon til en venn av meg i New York Times, som i skjokk svarer – just a minute ago, a plane just crashed into World Trade center.

Dagen etter setter jeg meg på flyet hjem, og som de fleste satt jeg foran skjermen de neste dagene. Men det tok ikke mange dagene før reporteren i meg våknet. Det var tydelig at president Bush ikke ville la tårnene ha falt uhevnet. Men det var usikkert hvor hevnen hans ville rettes, så jeg søkte visum til de fleste slemme regimer i verden, Iran, Irak, Yemen, Sudan, Pakistan, Tadsjikistan, Afghanistan. Etter to uker fløy jeg med Tajik Air til Dushanbe. Flere journalister hadde tenkt det samme og ved ankomst Dushanbe leide vi en taxi – en Volga – som ikke hadde gjort annet enn å cruise rundt i Dushanbes gater. Vi punkterte tre ganger på landeveien frem til den afghanske grensen. I ly av nattemørket ble vi smuglet over grensen. De siste hundre meterne kjørte vi uten lykter i stummende mørke, for herfra kunne Taliban nå oss.
Ved grensen, som er en elv, fikk streng beskjed om å holde oss rolige, og enda strengere beskjed om ikke å tenne lommelykter, ikke en gang en sigarett. Gloen kunne få Taliban til å se oss – og angripe. Vi ble fraktet på en flåte og ble møtt på andre siden av det som skulle forfølge meg det neste året, støvet. Afghanistan er at land av ørken, stepper og fjell. I følge afghanernes skapelsesmyte sies det at da Allah hadde skapt hele verden, satt han igjen med noen store steiner, noe sand og grus. Det kastet han ned på jorden til sist – landet ble Afghanistan.

Vi fikk plass på et lasteplan, og ble kjørt innover ørkenen til Nord-alliansens hovedkvarter – i Kwadja Bahoudin – en by med leirhus, der barnas ansikts hud er angrepet av sandfluer, og jeg for første gang så de spøkelsesaktige figurene – som skulle vise seg å være kvinner.

 

Hvorfor dro vi akkurat hit til Nord-alliansen på grensen til Tadsjikistan. Å komme seg inn i Taliban-kontrollert område var utelukket. De fleste av de som prøvde seg ble fanget. Det advarte Taliban om på forhånd. Vestlige reportert hadde ingen adgang til landet, og ville umiddelbart bli fengslet som spioner. Å bære en satellittelefon, den eneste måten å få sendt reportasjene hjem på, advarte Taliban om at ville medføre dødsstraff. Og så eventyrlysten var jeg ikke at jeg prøvde det. Mange journalister dro til Pakistan, for å vente på Talibans fall der. Men vi tenkte at den beste måten er å følge Nord-alliansen sørover, og kampene vil trolig starte i nord. I de sør-østlige områdene på grensen til Pakistan, fantes Talibans argest tilhengere – så den som valgte å vente her måtte vente lenge.
Vi kom oss endelig fram til Nord-alliansens hovedkvarter. Ble møysommelig kontrollert for våpen og papirer. De var ekstremt forsiktige etter at lederen deres Akhmad Shah Massoud hadde blitt drept, to dager før terrorangprepene i USA; av tunisiske selvmordsjournalister med belgiske pass.
Den første dagen oppsøkte vi flyktningene og krigens ofre. Og fant det som alltid er det verste når man dekker en krig – det er å se lemlestede barn. Sykehuset i byen var overfylt, og det var satt opp telt med overfylte feltsenger ute i ørkenen. Der møtte jeg barn som lå med åpne sår i magen, i halsen, i låret etter å ha blitt truffet av splinter etter et angrep fra Taliban. Her møtte jeg to barneøyne jeg aldri glemmer, selv om jeg har glemt guttens navn. Han var ti år, og la der med to stumper igjen, der han for få dager siden hadde hatt bein. Moren satt med tomme øyne ved siden. Det å stå der som voksen å vite at denne gutten nesten ikke har et liv lenger. Når kommer det rullestol, eller proteser og krykker ut til ham. En gutt som for få dager siden løp rundt. Å stå der som voksen å vite at han aldri kan løpe igjen – det er grusomt.
Dagen etter tenkte vi at vi skulle oppsøke fronten. Og fikk beskjed – den veien. Vi kjørte noen timer, og kom til en elv. For høy for bilen. Men vi måtte videre, for ellers hadde vi ingen sak. En liten gutt dukket opp til hest og sa han kunne hjelpe oss over.

Han gjorde et lite knips i luften og plutselig sto det fem gutter med hester der, de gikk med vann til halsen, mens vi kom tørrskodde over, med kameraene over hodet. Og red videre. Ved en høyde møter vi soldatene som peker opp – der, på toppen går fronten. Vi trasker opp og ikke før vi er oppe regner kulene. Taliban skyter med skarpt på en kilometers hold. Vi stuper ned i en skyttergrav, mens kulene går inn i sandsekkene over hodene på oss, og sanden renne fredelig ned på oss.

Vi hører på Talibanradioen. –Skyt, det er russere. De har sett oss blonde hoder på avstand, og fordi russerne er deres forrige fiende, tenkte de at nord-alliansen nå hadde fått hjelp av russerne.
Det ville snart begynne å mørkne, og vi fryktet at de ville bringe opp kraftigere våpen, som kunne rettes rett mot skyttergraven vår, så vi måtte opp. Som kvinne skulle jeg få velge – om jeg ville løpe først, sist eller i midten. Skuddene kom fremdeles sporadisk fra Talibans høyde. Jeg valgte i midten – og i blant finnes det gentlemen også blant korrespondenter. En franskmann fra Le Monde tilbød seg å løpe på den siden av meg som skuddene kom fra. Vi løp og skuddene traff oss ikke, og vel nede hos hestene tenkte jeg – aldri mer så nær. Dagbladet, som jeg da arbeidet for, og som også hadde sin fotograf, Aleksander Nordahl der nede, ville kalle oss rett hjem og vi så mye som nærmet oss fronten igjen. Men de ville likevel ha saken vår. Den kvelden, 7. oktober fikk vi også en ny sak å skrive om. Bombeaksjonen over Talibanholdte områder var startet.

 

Jeg skal ikke går så mye inn på detaljene i ukene som kommer, ikke annet enn at jeg gjorde det jeg syns er viktigs i en krig – å fortelle om hvordan menneskene har det. De lemlestede barna, nomaden som på grunn krig og miner har mistet beitemarkene sine, barnesoldaten, smuglerne, ødeleggelsene. Krigens gang – de store linjene får nyhetsbyråene ta seg av. Min oppgave er å gjøre et innsnitt der jeg er – og rapportere om det jeg ser og hører.

 

Jeg gjør et hopp i tid og i geografi. Fra steppene i nord, forserte vi Hindu Kush – en flere tusen høy fjellkjede, der flere etapper måtte tas til fots. Vi er på Shomali sletten, et femtitalls kilometer nord for Kabul – der Taliban – til tross for massive bombeangrep fremdeles har makten. Nord-alliansen presser, amerikanernes B-52 presser. Mazar I Sharif har falt. Hva skjer med Kabul. Vi har bestemt oss for å bli til Kabul faller, om vi så må overvintre. Men hvor bør vi befinne oss for å være først i Kabul? Å dra før Nord-alliansen er utelukket, og vi satser på den fremste av deres tropper, som befinner seg på Bagram flyplass. Det er kanskje noen som har vært på Bagram – som i dag er de allierte styrkenes hovedbase og som syder av liv, butikker som selger coca cola til soldatene, finnene har satt opp en badstu og nordmennene har egen brødbakingsmaskin.

 

Den gangen var den en spøkelsesflyplass. Og et farlig sted. Nord-alliansen holdt flyplassen, Taliban holdt fjellene rundt. Ingen fly lettet eller landet. Kontrolltårnet var gjennomhullet og uten vinduer. Flystripa var full av kratere. Her blir vi kjent med Khawani. Kommandanten. Han var 28 år og så ut som en sjørøver. Han hadde vært soldat hele livet og viste stolt fram sin kropps sju kulehull. Han satt og drakk grønn te og røyket hasj mens han ventet på krigen skulle starte for alvor. En dag vi kommer er han mer konsentrert enn han pleier. –Taliban har fått frist til kl. 12. Dersom de ikke overgir seg går vi til angrep. Vi lurer på om dette igjen er utslag av Khawanis ønsketenkning. Men en soldat peker på beina hans, og sier: Se, nå er det alvor. Og vi ser: Khawani hadde hittil møtt oss i plastsandaler – for første gang har han på seg godt snørte soldatstøvler.

 

Vi rådslår på flyplassen. Og blir med til fortroppen, som befinner seg 300 meter fra de nærmeste Taliban-soldatene. Klokken blir tolv, den blir fem over tolv, ti over tolv, kvart over tolv og Kahwani får bud fra høyeste hold. Angrip. Angrepet starter og Taliban svarer. Selv befinner jeg meg i en slags bunkers og tenker at her skulle jeg aldri vært. Jeg ser soldater bli skutt rundt meg. En kommer syklende med ammunisjon. Khawanis hund løper skremt rundt omkring. Jeg ser soldater legge i nye kuler, raketter og kanoner, og skyte. Men mest av alt gjemmer jeg meg – men jeg kommer ikke unna den sinnssyke lyden av raketter som eksploderer rundt meg. Plutselig løper Khawani og en gruppe menn over det tre hunder meter lange minefeltet som skille oss fra fienden. Vi mister dem av syne, men der har de startet nærkamper mot de siste soldatene, som ikke er skutt eller har overgitt seg.

 

Plutselig kommer de mot oss. Taliban-soldater med langt skjegg og turban. De kommer med våpnene sine i hendene – og omfavner sine tidligere fiender. De vi når får høre ar hva Khawani har brukt tiden sin på den siste måneden. I ly av mørket har han møtt den ene av Talibans kommandanter etter den andre og avtalt at de skal skifte side når kampene startet. Så når angrepet på kom skulle de ikke svare, og Khawani skulle heller ikke skyte i deres retning. Dette er vanlig afghansk krigstaktikk. Å skifte side er en del av spillet. Når alternativ er det sikre tap og kanskje død. Vi kan ikke eies, sier afghanerne. Men vi kan leies.

 

Talibankommandantene som hadde skiftet side, skulle ikke si ifra til sine soldater, før angrepet startet, for å unngå tysting. Men det var noen som ikke fikk beskjed, noen som aldri fikk vite dette før det var for sent, det var de som aldri ville overgitt seg, de som kjempet hellig krig, nemlig de utenlandske krigerne, araberne, pakistanerne, al-qaida-soldatene. Deres skjebne var å bli sendt i første rekke da angrepet startet – og de ble skutt i ryggen av sine egne. De ble senere funnet med kulehull i ryggen og nakken.
Det ble kveld og vi sendte rapportene våre hjem. Og overnattet i bilen vår, men stirrende Taliban-soldater utenfor vinduet. Neste morgen, drar Khawani mot Kabul, vi blir med. Vi vet ikke enda om Kabul er inntatt, avtalen nord-alliansen gjorde med amerikanerne var å innta høydene rundt byen, men ikke gå inn. Men en ting er å avgjøre noe på papiret, en annen ting er å ha en hundretalls kommandanter på bakken som ikke har sett hovedstaden siden de ble drevet ut fem år tidligere, og som, uten å spørre tar Kabul tilbake – i morgentimene 13. november.

 

Men det vet ikke vi når vi kjører sørover. Vi vet heller ikke om fjellene langs veien er rensket, eller om det fremdeles er Talibanere igjen, men vi tar sjansen. Langs veien ser vi resultatet av amerikanernes bomber, forvridde kjøretøyer, kratere som en gang var talibans leire. I veikanten og på sletta ligger drepte talibansoldater strødd. Vi kjører videre – og suser inn i Kabul.

 

Når Kabul er vunnet, gjenstår de sørlige og østlige delene av landet. I begynnelsen av desember gjenstår det store slaget om Kandahar. Men å ta veien mellom Kabul og Kandahar, er den visse død blir vi fortalt, så vi bestemmer oss for å reise via Pakistan. Vi flyr til Islamabad, og tror vi skal hvile ut i noen dager, før sør faller, men i det vi endelig skjekker inn på et hotell med dusj og badekar, etter snart tre måneder i felten, ser vi på CNN i resepsjonen. The Talibanstronghold of Kandahar is about to fall. Vi glemmer dusjen og leier en bil, og kjører i trekk i 24 timer, gjennom Pakistans stammeområder, til vi er i Quetta. Og etter å ha samlet sammen en eskorte av noen buste soldater som kjører i en pickup før og etter oss med kalasjnikovene ut av vinduet, inntar vi Kandahar, i det Taliban akkurat er drevet ut. jeg blir i Kandahar i noen dager, før jeg har fått nok.

Jeg gjemmer meg i en burkha og forlater landet alene. Det er en torsdag midt i desember, fredag ettermiddag lander jeg på Gardermoen. Hjemme igjen, og i dette landets absurde virkelighet. På kvelden sitter jeg hos Skavlan og forteller om reisen min.

 

Over nyttår reiser jeg tilbake til Afghanistan, ikke for å dekke mer krig, men for å finne ut mer av det jeg virkelig er opptatt av – hvordan folk har det. Jeg skriver boken ”Bokhandleren i Kabul” om en families drama i krig og fred.

Men freden er ennå ikke kommet til Afghanistan. I de østlige provinsene kjemper fortsatt ulike krigsherrer innbyrdes. Dessuten leter de allierte styrkene fremdeles etter Al Qaida soldater i hulene i fjellområdene. Karzai styrer en skjør fred i Kabul. Han har kun noen få hundre egne soldater. Det er krigsherrene rundt om i landet som fremdeles sitter med store styrker menn og soldater.

 

Jeg vil avslutt med en histoire fra Khost, en by i den østlige Pakhtia-provinsen, Der trenger amerikanerne fremdeles fotsoldater til sine tokt. Lokale menn, som kjenner terrenget. Denne byen har to herrer. Politisjefen Mustafa, og krigsherren Padsja Khan. De ligger i kamp mot hverandre. Padsja Khan ble først utnevnt av Karzai, han blir utstyrt med satelittelefon og en direkte linje til amerikanerne, en linje som ble flittig brukt. Med den utpekte han sine bombemål, et bryllup der, et familiebruk der. Og amerikanerne skjøt. Felles for dem alle var at de hadde lite å gjøre med Al-Qaida, men de var alle Padsja Khans personlige fiender. Senere ble Padsja Khan fjernet fra stillingen, men han har nektet å forlate stillingen og har startet sin lille private krig mot sin fiende – den nyutnevnte politisjefen.

 

Det absurde er at amerikanerne trenger dem begge. Begge sider blir bevæpnet, begge sider blir tatt med på tokt, begge sider får noen hundre dollar per soldat av amerikanerne. Begge sider får hjelp til å opprettholde sin private krig.

I denne byen møtte jeg noen soldater, som har båret våpen hele sitt vokse liv. De så at jeg ringte på min satellitt telefon. Den ene sa trist: Jeg er analfabet, min far er analfabet, min sønn er analfabet. Jeg har aldri sett en telefon. Mitt håp er at min sønn en gang skal lære å bruke en telefon.

Med disse ordene avslutter jeg. For jeg tror at den skjøre freden i Afghanistan nettopp trues av dette. En hær med unge menn som ikke kan noe annet – enn å bære et våpen og å bruke det.

 

 

Takk for oppmerksomheten.

 

Foto: Kristin Granbo / NRK

Foredrag i Oslo Militære Samfund
18. november 2002
ved

Halvor Andreas Hartz

Lensmann i Modum

MED SIVILT POLITI I INTERNASJONALE FREDOPERASJONER

Fredag 11. juni 99 fikk jeg beskjed fra justisdepartementet om å ringe ambassadør Kolby ved den norske FN delegasjonen i New York. Han hadde fått en henvendelse fra FN om å be meg reise til Kosovo og lede arbeidet med å bygge opp den internasjonale politistyrken som skulle holde lov og orden i provinsen etter at de jugoslaviske sikkerhetsstyrkene trakk seg ut som et ledd i den nye fredsavtalen. Oppdraget gikk ut på at jeg skulle møte mandag førstkommende i Skopje for derfra å ta meg inn til Pristina.

 

Mandag den 14. befant jeg meg i det gamle FN hovedkvarteret i Skopje hvor jeg traff flere andre FN engasjerte som også hadde fått beskjed om å melde seg til tjeneste. Lederen, generalsekretærens spesialutsending, var Sergio de Mello, en dreven FN diplomat, i tillegg kom det en par håndfuller med eksperter på forskjellige områder samt noen sikkerhetsfolk. Etter en dags planlegging og innkjøp av nødvendig proviant ble det satt opp en kolonne på 8 FN jeeper som uten særlige vansker tok seg fram til Pristina. De største utfordringene på reisen var at veien ble brukt av fremrykkende KFOR styrker, tilbaketrekkende jugoslaviske styrker, flyktende serbere og jublende kosovoalbanere.

 

Sitasjonen som møtte oss i Kosovo var preget av lovløshet, plyndring, ildpåsettelse og drap. En rask tur rundt i provinsen viste at utenriksminister Madeleine Albrights løfter om at ingen lenger skulle behøve å frykte for sine liv i Kosovo bare var tomme løfter. Folk ble skutt rett ned på åpen gate foran øynene på oss, der vi sto i våre nasjonale uniformer. Mennesker ble oppsøkt av revansjelystene gjenger og individer og fordrevet fra hjemmene sine eller simpelt hen drept. Den eneste forskjellen var at nå var det serbere som ble drept av kosovoalbanere og nå var det internasjonale samfunnet som hadde påtatt seg ansvaret for innbyggernes sikkerhet. Verken KFOR eller FNs politistyrker kunne de første ukene og månedene tilby sikkerhet for noen utenfor de største byene.

 

KFOR hadde forberedt seg på å oppfylle den militære delen av den fredsavtalen som G-8 gruppen hadde fremforhandlet. Selv om general Michael Jackson og hans 5 multinasjonale brigader hadde måttet påta seg å utføre politirelaterte tjenester inntil FN hadde mobilisert sitt politi så viste det seg at evnen og viljen blant militære kampavdelinger til å utføre politioppgaver var begrenset. FNs evne til raskt å mobilisere en politistyrke på 3- 4000 mann viste seg å være nesten fraværende. Dette resulterte i at den serbiske delen av befolkningen sammen med andre minoriteter nærmest var blitt ført bak lyset og forledet til å tro at de ville bli beskyttet av NATO og FN. For svært mange var denne garantien illusorisk og fatal.

 

 

Hvordan kunne det ha seg at det internasjonale samfunnet representert med verdensorganisasjonen FN, med verdens sterkeste militærallianse NATO, støttet av den Europeiske Union og Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa ikke klarte å holde det de lovet?

 

Til tross for gjentagende advarsler i årevis fra flere hold om at Kosovo kom til å eksplodere ble det aldri satt inn tilstrekkelig med ressurser for å forhindre at dette skulle skje. Da man begynte å bry seg var det for lite og for sent. Høsten 98 startet OSSE opp Kosovo Verification Mission (KVM) etter at arkitekten bak Dayton avtalen i 95 Richard Holbrooke hadde mislykkes med å presse Milosevic til å akseptere en større og potent fredsstyrke i området. KVM hadde et håpløst mandat og en ennå mer håpløs struktur og kunne ikke bli det som skulle til for å hindre at krisen ble et faktum. Forhandlingene i Rambouillet var lagt opp på en slik måte at den ikke kunne aksepteres av serberne. NATOs strategi om å sette makt bak kravet ved å bombe et par dager fra 30.000 fot ble heller ikke noen umiddelbar suksess. Den ble etter hvert til en kampanje som gikk over uker og måneder og ikke så ut til å få noen lykkelig slutt.

 

Etter hvert begynte NATOs autoritet å bli satt på prøve med en betydelig risiko for at støtten i medlemslandene smuldret bort. I slutten av mai klarte G-8 gruppen ved hjelp av Martti Ahtisaari og Igor Ivanov å etablere en avtale med Milosevic som munnet ut i resolusjon 1244 fra FNs sikkerhetsråd. Den innebar at alle jugoslaviske sikkerhetsstyrker skulle trekkes ut av Kosovo, KLA skulle demobiliseres og FN skulle administrere provinsen i en overgangsperiode. Disse oppgavene var de internasjonale organisasjonene helt uforberedt på. NATO hadde de siste månedene forberedt muligheten for en landmilitær operasjon i Kosovo og var derfor godt forberedt på å løse den militære delen av fredsplanen. Situasjonen blant de andre aktørene EU, OSSE og FN var imidlertid en helt annen.

 

Så sent som 8. juni var det ennå ikke bestemt hvilken organisasjon som skulle ha ansvaret for polititjenesten i Kosovo. OSSE mente de burde få oppdraget, de hadde tross alt vært enerådende i Kosovo siden høsten 98 med sin KVM misjon. I FN hovedkvarteret i New York hadde man tatt inn over seg at etter ”fallitten” med UNPROFOR i det tidligere Jugoslavia med Srebrenica og andre nederlag i friskt minne så var epoken med store ressurskrevende fredsoperasjoner over den gangen de overlot Bosnia til NATO i 1995. Avdelingen for fredsbevarende operasjoner (DPKO) hadde faset ut store deler av det personellet som hadde vært i stand til å støtte større operasjoner. Ledelsen i DPKO representert ved franskmannen Bernard Miyet hadde innstilt seg på drive tradisjonelle fredsbevarende operasjoner i mindre format.

 

I prosessen som fant sted de første dagene av juni 99 ble det klart at militærorganisasjonen NATO ikke kunne administrere sivile funksjoner i Kosovo. Behovet for personell ressurser og erfaring fra lignende operasjoner ble etter hvert klart. OSSE ville ikke ha rekrutteringsgrunnlag stort nok til å fylle de funksjonene som man nå begynte å se konturene av i hovedkvarterene i Brussel, Wien og i New York. Nå kunne FN se sitt snitt til på ny å bli den viktigste sivile aktør i en operasjon i Europa. Tapt anseelse i 95 kunne gjenvinnes ved at FN nå kunne framstå i rollen som den som kunne rake kastanjene ut av glørne for NATO.

 

Dette førte til at Miyet og hans politirådgiver dro til NATO hovedkvarteret og fortalte at FN kunne påta seg politioppgaven. De skulle mobilisere 3600 politifolk fra medlemslandene og ha de på plass i løpet av en tre måneders tid. Dette var et tilbud som OSSE ikke kunne matche og da sikkerhetsrådet den 10. juni vedtok 1244 ble det slått fast at det var FN som skulle stille med politistyrken.

 

I New York hadde FN til rådighet 6 personer i politiavdelingen (CPU)som skulle planlegge historiens desidert største internasjonale politioperasjon, samtidig som de skulle holde gående skrantende eksisterende operasjoner på 4 kontinenter. Det faktum at FN politiet nå for første gang var gitt fullt og helt ansvaret for utførelsen av selve polititjenesten innebar en radikal omlegging av konseptet fra tidligere tiders politioperasjoner og ble glatt oversett av beslutningstakerne. Hva dette innebar var det bare noen få innvidde politifolk som var i stand til å ta inn over seg. I tillegg til dette enorme ansvaret skulle man nærmest over natten og uten noen retningslinjer eller tidligere praksis etablere fra ingenting et helt nytt lokalt Kosovo politi (KPS)!

 

Det viste seg etter hvert at FNs medlemsland var lite entusiastiske til å følge opp sikkerhetsrådets resolusjon om å stille med bevæpnet politi og det gikk forferdelig tregt med å mobilisere politifolk til Kosovo, UNMIK. Etter kort tid ble det klart at man trengte enda flere politifolk enn først antatt og behovet ble oppjustert til 4700, inkludert 10 avdelinger med opprørspoliti. I stedet for å være på plass etter tre måneder slik det var blitt lovet i juni hadde man ved årsskiftet, nesten 6 måneder etter, ennå ikke nådd 20 prosent av autorisert styrke. I mellomtiden måtte KFOR forsøke å løse politioppdrag etter beste evne.

 

Det ble imidlertid nokså fort klart at mangel på politi bare var en del av problemet i Kosovo. Det som ingen hadde tenkt på var hvordan man skulle løse de andre sidene ved lov og orden: domstoler, påtale, forsvarere og ikke minst fengsler. Det fantes ingen lokale dommere som torde å avsi kjennelse mot noen av sitt eget folkeslag. Folk som kunne fylle rollen som aktor og forsvarere fantes nesten ikke. Når så KFOR eller UNMIK politiet endelig hadde pågrepet forbrytere, drapsmenn og andre kriminelle, så var det først ingen som kunne avsi kjennelse for å fengsle dem og dernest ingen sted å holde dem. Provisoriske fengsler ble etablert av brigadene som etter hvert begynte å holde de verste kriminelle uten lov og dom. Det tok til og med et halvt års tid før man fikk slått fast hvilken lov man skulle håndheve! Etter hvert ble det klart at det internasjonale samfunnet selv måtte stille med dommere og etablere og drive fengsler. I mellomtiden hadde verdifull tid gått tapt og befolkningens respekt for det internasjonale samfunnet hadde fått en knekk som aldri helt ble leget.

 

Hvem er CIVPOL og hva gjør de?

Jeg har allerede påpekt at mandatet fra FN politiet i Kosovo var nytt og kraftig utvidet i forhold til tidligere fredsoperasjoner. Hvem er så disse politifolkene, når ble de en del av fredsbevarende operasjoner og hvilke oppgaver ble de gitt? Politiets rolle i fredsstøtteoperasjoner er ikke på langt nær så godt kjent som de militæres medvirkning, og jeg pleier å si at norsk politis medvirkning i slike operasjoner er en av våre best bevarte hemmeligheter.

 

Helt siden FN begynte med fredsbevarende operasjoner umiddelbart etter andre verdenskrig og fram til jernteppets fall var slike operasjoner stort sett utelukkende en oppgave for de militære. De utgrupperte mellom to stridende parter som etter en fredsavtale hadde trukket seg noen kilometer tilbake fra en konfrontasjonslinje. I den nye situasjonen som oppsto etter 1989 ble det langt flere borgerkriglignende konflikter og politiets rolle ble mer fremtredende. FN etablerte da CIVPOL (Civilian Police, i motsetning til Military Police) som fikk som mandat å observere, kontrollere og lære opp det lokale politiet.

 

Gjennom mesteparten av 90 årene var CIVPOL et eget element i mange fredsbevarende operasjoner men de var aldri ansvarlig og autorisert til å drive utøvende politivirksomhet. Avhengig av situasjonen og mandatet kunne CIVPOL få nokså utvidede fullmakter til å gripe in i det lokal politiets størrelse, struktur og arbeidsmetoder. Det som lå fast var at bare de lokale politistyrkene kunne utøve politimyndighet innenfor sin stats grenser. Dette førte til at CIVPOL stort sett var ubevæpnet og for øvrig ikke utstyrt med henlikk på selv å uføre politioppgaver.

 

Det har vært en gjennomgående utfordring for verdensorganisasjonen å få medlemslandene til å stille til rådighet politifolk i tilstrekkelig antall og med tilstrekkelig kvalitet. Det viste seg lettere å få til disposisjon militære enheter siden disse for de fleste lands vedkommende ikke var opptatt daglig med krigføring. For politiet er dette annerledes da få medlemsland mente de hadde særlig mange politifolk å avse siden disse vanligvis hadde nok å gjøre med å bekjempe kriminalitet i hjemlandene sine. For at politifolkene skulle kunne løse sine oppgaver i en internasjonal kontekst ble det også nødvendig å kreve at den enkelte kunne snakke og skrive det språket som FN brukte i den enkelte operasjonen, vanligvis engelsk. Sammen med kravet om at de skulle kunne kjøre firehjulstrukket bil førte dette til at tilgangen til politifolk ble begrenset.

 

CIVPOL personell blir rekruttert til FN gjennom vedkommende medlemslands myndigheter og det er et krav at de skal ha minst 5 års tjeneste etter endt politiskole og at de skal være aktivt tjenestegjørende. Som hovedregel blir de gitt en kontrakt på 12 måneder med FN hvor lønnen blir dekket av hjemlandet mens FN holder dagpenger.

 

I motsetning til militære enheter som blir forlagt på militært vis i misjonsområdene så er CIVPOL personell pålagt å skaffe egen kost og losji mot at de mottar dagpenger (MSA). De bærer sitt hjemlands politiuniform og arbeider i multinasjonale enheter rundt omkring i hele misjonsområdet, fortrinnsvis sammen med det lokale politiet. Vanligvis er det bare lederen for styrken, CIVPOL COMMISSIONER, som er utnevnt og lønnet av FN, alle de andre kommer og går som likeverdige medlemmer av sine nasjoners kontingenter.

 

Siden det ikke er noe internasjonalt anerkjent gradssystem innenfor politiet, slik det er i det militære, så byr det på mange utfordringer når man skal forsøke å organisere CIVPOL styrken der ute i felten. Ikke alle land og medlemmer er enige i de utnevnelser og kommandostrukturer som oppstår. Når det så deltar politifolk fra mer enn 80 forkjellige nasjoner så er det ikke alltid like enkelt å sikre en lik tilnærming til oppgavene. Det er interessant, spennende og noen ganger faktisk nokså morsomt når en patrulje bestående av kolleger fra f eks Nigeria, Texas, Norge og Bangladesh skal løse et politioppdrag sammen!

 

Det sier seg selv at en operativ organisasjon som er bygget opp på denne måten mangler en god del på å være egnet til å løse skarpe oppdrag. Det som kompliserer ytterligere er det faktum at man hele tiden må henvende seg til innbyggerne og det lokale politiet gjennom tolker. Selv om man lever hos og blant lokalbefolkningen så mangler man den tilhørligheten man har til sin befolkning i hjemlandet og som er helt nødvendig for å lykkes, nemlig at man er rekruttert fra det samfunnet man skal betjene, snakker språket og er en del av kulturen.

 

Likevel har CIVPOL i mange operasjoner vært, og er fortsatt, en viktig del av fredsprosessen ved at de har bidratt til å endre et lokalt politi som tradisjonelt har vært en del av et udemokratisk maktapparat endret den til å bli et politi som blir sett mer som en trygghet og tjener for befolkningen. Dette har skjedd ved aktiv opplæring av det lokale politiet ute i felten eller gjennom opplæring på politiskoler hvor man har promotert internasjonale standarder for politiarbeid basert på generelle menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner, avtaler og traktater. CIVPOL har også aktivt deltatt i å luke ut kriminelle og uskikkede elementer fra det lokale politiet og sikret en etnisk sammensetning av politiet som reflekterer befolkningen.

Det internasjonale politielementet er i de operasjonene hvor de deltar en sentral aktør i bestrebelsene på å etablere en varig fred og de bidrar til en bedre og tryggere hverdag for en prøvet befolkning.

 

Forbedringer

Hva er gjort for å sette politiet bedre i stand til å mobilisere i tide og til å løse stadig mer komplekse oppgaver i fremtidige operasjoner? Har FN og de andre internasjonale organisasjonene tatt lærdom av det de opplevde i Kosovo? Svaret er faktisk ja, om enn noe betinget. I kjølvannet av en svært åpen og kritisk rapport om FNs rolle i Srebrenica og Rwanda lot FNs generalsekretær Kofi Annan den drevne FN diplomaten Laktar Brahimi gjennomgå fordomsfritt sin egen organisasjon og prosedyrer for å finne ut hvor skoen trykket og foreslå helt konkrete og praktisk tiltak til forbedringer. Dette førte blant annet til at medlemslandene etablerte kadrer av nøkkelpersonell med oppdatert erfaring fra internasjonale operasjoner som i løpet av få dager skulle være i stand til å rykke ut til et innsatsområde og starte opp operasjonen. Dette personellet er ikke avgrenset til politi og militære men gjelder også spesialister innenfor de andre områdene slik som personell til domstoler og fengselsvesen.

 

EU har på egenhånd etablert en beredskapsstyrke basert på medlemslandenes eksisterende politistyrker. Styrken er i teorien på i alt 5000 mann hvorav 1000 skal kunne settes inn i løpet av 30 dager, og styrken skal stå til rådighet også for FN. Foreløpig er dette til en viss grad Tordenskjolds soldater siden man teller med de som allerede deltar i pågående operasjoner, men likevel er dette er høyning av beredskapen. Et lignende initiativ fra USAs forrige administrasjon er lagt på is av Bush administrasjonen.

 

Norge og noen andre mindre land har på sin side lagt opp til en smidig ordning hvor man har kontroll på en del erfarent nøkkelpersonell som kan tilbys FN i løpet av noen dager. Norge har den fordelen at man har bare ett politikorps og svært korte beslutningsprosesser. De norske utenriksmyndighetene som definerer hvor norske offentlige ressurser skal settes inn har sett det som svært fordelaktig å bruke politiet som en del av bistanden. Norsk politi har generelt et utdannings- og erfaringsnivå nivå som går utenpå alle andre politikorps, de nås til skuldrene bare av noen få andre nordeuropeiske land pluss Canada.

 

FN har som en konsekvens av den nevnte Brahimirapporten også gjort noen endringer i egne prosedyrer, bla så er det etablert et fond med penger som gjør at man kan starte opp en ny operasjon før de tidkrevende bevilgningsporsedyrene er gjennomført.

 

I de siste årene har også noen regionale organisasjoner påtatt seg å sette opp og drive politielementer i internasjonale fredsoperasjoner. OSSE tok over fra FN operasjonen i Øst Slavonia i 1998 og EU skal på tilsvarende måte ta over fra FN politiet i Bosnia nå ved kommende årsskifte. Så langt har ikke regionale organisasjoner på andre kontinenter vist seg i stand til å påta seg slike oppgaver og dermed er FN fortsatt enerådende i Asia, Afrika og i mellom Amerika.

 

Samarbeid med militære styrker

Tradisjonelt har det vært et tett og nødvendig samarbeid mellom det militære elementet og CIVPOL i de innpå 20 operasjonene hvor politiet til nå har deltatt. Før 1989 var det noen spede forsøk på å bringe inn sivilt politi og de inngikk da som en del av den militære oppsetningen bla i Congo i 60-årene og på Kypros.

Siden innledningen av den epoken som man gjerne kaller for 2. generasjons fredsbevarende operasjoner (begynte med Namibia i 1989) har CIVPOL, der de har deltatt, vært et eget frittstående element parallelt med den militære styrken. Force Commander er sjef for de militære og Police Commissioner sjef for CIVPOL, hver med sin uavhengige og separate kommandostruktur, og begge rapporterer til lederen for operasjonen, generalsekretærens spesielle utsending (SRSG).

 

Ideelt sett har oppgavefordelingen mellom de militære og politiet i en fredsoperasjon vært den samme som i et ordinært samfunn, de militære tar seg av en militær motpart, CIVPOL har tatt seg av de lokale politistyrkene. Dette har ført til en nokså klar oppgavefordeling. Likevel er ofte situasjonen såpass spesiell i de krigsherjede områdene hvor slike operasjoner finner sted, at den internasjonale militære styrken ofte helt eller delvis har måttet påta seg politioppdrag.

 

Tradisjonelt har militære en motvilje mot å påta seg politioppgaver. De er vanligvis ikke trent for slike oppgaver og mener ofte at å øve på slike oppgaver går ut over den militære kampevnen. På sin side har politiet vært av den oppfatning at det er de og ingen andre som er i stand til å løse politioppgaver. Realiteten er at i den virkelige verden oppstår det et sikkerhetsvakuum i den første fasen av en fredsoperasjon, jeg har tidligere pekt på at dette i høy grad var tilfelle for Kosovos vedkommende og at dette fikk alvorlige konsekvenser.

 

I det øyeblikket den internasjonale militære styrken rykker inn i et operasjonsområde for å starte eller legge forholdene til rette for en fredsprosess er de ofte den eneste reelle makt. Vanligvis løser de sine militære oppgaver i løpet av dager. Så oppdager soldatene at sivilbefolkningen blir utsatt for overgrep rett foran øynene på seg. Vel vitende om at de er de eneste myndighet i området reagerer de høyst menneskelig og griper inn og forsøker å hindre overgrep. Dermed er de i gang med politioppgaver, enten de liker det eller ikke. I dette sikkerhetsvakuumet har slike politioppgaver lett for å gripe om seg og etter hvert bli hovedgjøremålet for soldaten.

 

Selv om det internasjonale politiet settes i stand til raskere å rykke inn i et nytt operasjonsområde vil de alltid komme en stund etter de militære. For å gjøre den lovløse perioden minst mulig ligger etter min mening løsningen i at de militære forbereder seg på at politioppgaver vil bli en betydelig del av hverdagen der inne i operasjonsområdet. Dette kan de forberede seg på ved å øve mannskap og befal på enkle polititeknikker. De kan også forberede seg på måten de komponerer styrkene sine. Styrker fra de landene hvor Napoleon regjerte har alle gendarmerie enheter som en del av sin militære struktur og dette er avdelinger som vanligvis utfører politioppgaver. Når de opererer som en del av et større militært forband har de samme kapasitet til å klare seg på egenhånd som andre avdelinger har, idet de er selvforsynt med transport, innkvartering, mat og andre forsyninger.

 

For Norge (og de andre nordiske landene) sin del har man ikke slik kapasitet i sine militære avdelinger. Vi har imidlertid andre fordeler som i liten grad har vært utnyttet. Fram til nylig har vårt politi også vært vernepliktige. Ved å være litt kreative i måten å sette opp styrker på vil man kunne mobilisere en betydelig sivil politikapasitet inn i militære oppsetninger. Man kunne sette opp avdelinger som går først inn sammen med og som en del av de øvrige kampavdelingene. Det burde ikke by på særlige problemer å sette opp et nordisk militært politikompani som har erfarne eksperter på alle typer politioppgaver og som vil kunne være til uvurderlig hjelp i en innledende fase av en ny operasjon.

 

For at CIVPOL skal kunne løse sine oppgaver i et misjonsområde er man helt avhengig av at basissikkerheten er garantert av en militær styrke. Denne styrken må være mandatert av FN og være av en slik størrelse og kapasitet at den er tilstrekkelig avskrekkende og hindrer en hver militær opposisjon. Bare i en slik situasjon kan de sivile komponentene av en fredoperasjon, herunder CIVPOL, operere. Hvorfor fjernet det lokale politiet i Bosnia en ulovlig vegsperring bare fordi et par ubevæpnede CIVPOL fortalte dem at den var ulovlig og skulle fjernes? Jo fordi de visste at IFOR i siste instans ville gjennomføre pålegget med makt.

 

Erfaringene viser at det ikke er noen god ide å gå inn i et område med for små og dårlige avdelinger. Skal man ført gå inn med militære styrker så skal det være overveldende, fullt og helt, ellers kan man like gjerne avstå. Man må gå inn med samme resolutte vilje som man går inn i en krig med den erklærte målsettingen at man skal vinne, i dette tilfelle freden. Så må man være villig til å være der så lenge som det trengs, og her er det at både militære sjefer og politikere får problemer. Straks de har gjennomført besettelsen begynner slitasjen og frykten brer seg for at man blir sittende i området i uoverskuelig fremtid. Det som er viktig er at man blir i et nødvendig format, inntil fredsprosessen og statsbyggingen har kommet så langt at det militære nærværet ikke trengs lenger.

 

Hva skjer i dag og i morgen?

For øyeblikket deltar CIVPOL i 10 av i alt ca 20 FN ledede fredsoperasjoner på 4 kontinenter. Nesten 8000 politifolk deltar i disse operasjonene og Norge deltar i omtrent halvparten av dem. Selv om tallet varierer noe så bidrar Norge med nesten 1% av sin operative styrke (ca 80 personer) i denne type bistandsoperasjoner. Hadde alle FNs medlemsland bidratt med bare en halv prosent av sine politifolk, så hadde det ikke vært noen vansker med å rekruttere det ønskede antall til slike fredsoperasjoner.

 

Mer enn 500 norske politifolk har fått denne unike erfaringen, en erfaring som åpenbart har tilført den enkelte politimann ny og viktig kunnskap. Denne erfaringen har i høyeste grad kommet det norske politiet til praktisk nytte i en verden med stadig mer grenseoverskridende kriminalitet.

Umiddelbart etter Kosovo operasjonen fikk FN et tilsvarende oppdrag med utøvende politimyndighet, nemlig på Øst Timor. Siden er det etablert et par tre mindre operasjoner med tradisjonelle mandater bla. i Sierra Leone og Congo.

 

Det var interessant å legge merke til at det verken i Afghanistan eller i Congo ble særlig omfattende mandater for det internasjonale samfunnet da kanonene stilnet. For meg er grunnen ganske åpenbar: Congo er 200 ganger større i utstrekning enn Kosovo, som bare er 80 x 80 km. Afghanistan har mer enn ti ganger folketallet i Kosovo og en svært dårlig infrastruktur. Selv om behovet så absolutt var til stede var det var verken vilje eller kapasitet i det internasjonale samfunnet til å ta på seg ansvaret for sikkerheten i noen av disse områdene. Man kan jo bare gange opp 40.000 soldater og 4.600 politifolk (tallene fra Kosovo) med en faktor varierende mellom 10 og 200 så forstår man fort at dette ikke er mulig. I disse områdene har man derfor gått inn for mer deleløsninger, sikre enkelte nøkkelområder og gitt politibistand på helt avgrensede felter, også som bilaterale prosjekter.

 

Hva så med Irak den dagen USA og deres allierte har vunnet krigen som kan komme når som helst eller kanskje på vårparten? Selv har jeg blitt bedt til Washington ved et par anledninger det siste året og har da blitt grundig spurt om politirelaterte spørsmål av institusjoner der som har som oppgave å skissere forskjellige scenarier for ”The Day After”, bla for senatets utenrikskomité.

Selv om enkelte i Washington heller til frasen ”We do the Dinner; let the Europeans do the Dishes” så har man også med politibistand i planene for gjenoppbygging og bistand, da mer i en tradisjonell form som bistand og opplæring.

 

Oppsummering/konklusjon

Politiet har en svært viktig rolle i arbeidet med å bygge opp varig demokrati i land som har vært igjennom krig eller borgerkrigslignende tilstander. Bare hvis det er et minimum av lovlydighet skapes det et klima som kan sikre grobunn for alle de andre prosessene som er nødvendig for at en nasjon kan fungere. Det er viktig at man også går inn i områder før konflikter bryter ut og bistår med gjennomføring av reformer, bla av politiet. Norge bør fortsette og intensivere sin rolle som modell og eksponent for demokratiske polititradisjoner. I det lange løp er et kompetent og demokratisk styrt politi den beste garantisten for at innbyggerne endelig skal få føle trygghet

 

Vi bør støtte opp om FN og regionale organisasjoner som har nødvendig legitimitet når de går inn i suverene stater og tvinger igjennom nødvendige reformer innenfor sikkerhetssektoren, til beste for alle innbyggerne uavhengig av etnisk bakgrunn og religiøs tro.

 

For mitt eget vedkommende så fikk jeg avløsning som commissioner etter noen uker i Kosovo og jeg kom etter hvert til FNs hovedkvarter i New York hvor jeg tiltrådte stillingen som politirådgiver og sjef for politiavdelingen. Det var interessant å observere hvordan FN administrasjonen og ikke minst eierne av organisasjonen, medlemslandene, forholdt seg til behovene i der ute i verden. Jeg merket meg uttalelsen fra presidenten i Sikkerhetsrådet da de var på besøk i Kosovo utpå vårparten i 2000: ”Vi visste ikke konsekvensen av det vi gjorde da vi vedtok SCR 1244”. Tilsvarende uttalelse oppfanget jeg av høytstående tjenestemenn i avdelingen for fredsbevarende operasjoner.

 

Fra første dag var jeg selv svært skeptisk til konseptet med at en internasjonalt sammensatt styrke basert på modellen for tradisjonelle mandater skulle være ansvarlig for polititjenesten i Kosovo. Samtidig så har jeg vanskelig for å peke på noe realistisk alternativ som kunne vært bedre. Alt i alt har politiinnsatsen der vært svært vellykket og man er i ferd med å lykkes med å etablere et nytt lokalt politi basert på internasjonale prinsipper. Det som plager meg den dag i dag er at vi, det internasjonale samfunnet, gikk så sterkt ut å sa at vi kunne garantere sikkerheten til alle i regionen. Det kunne vi ikke, og mange av de som valgte å tro på løftene ligger nå i kjente og ukjente graver i Kosovo.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
11. november 2002 ved Flaggkommandør Jørgen Berggrav

Fellesstaben i Forsvarets overkommando

Retorikk og realiteter på veien mot det nye Forsvaret –
Forsvarssjefens militærfaglige utredning.

 

Ærede Formann, mine damer og herrer

Først vil jeg få takke for at jeg er invitert hit for å snakke om noe som ligger meg veldig på hjertet, nemlig å snakke om Norges vei mot det nye Forsvaret.

I dag er det en virkelig merkedag: 11 i 11 kl 11 sluttet den første verdenskrig. Fortsatt blir dagen markert blant land som tilhørte det britiske imperiet den gangen. ”Krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger” vant ikke freden. Jeg synes dette gir grunn til ettertanke også i dagens situasjon, ikke minst for oss som arbeider med å planlegge fremtidens forsvar.

Jeg har bevisst valgt en litt utfordrende tittel for mitt foredrag. Det er for det første fordi jeg tror det er viktig at vi i dagens militærstrategiske situasjon setter spørsmålstegn ved etablerte forsvarspolitiske sannheter. For det andre håper jeg at dette kanskje kan inspirere tilhørerne til å delta i den offentlige debatt.

Jeg tror nemlig det er helt vesentlig at vi nå prøver å følge opp Forsvarssjefens oppfordring fra denne talerstol for noen uker siden, nemlig å få til en mest mulig åpen forsvarsdebatt. En bred debatt med innspill fra så vel linjeorganisasjonen som andre interesserte gjør beslutningsgrunnlaget bedre, og gjør det lettere for oss som arbeider med langtidsplanlegging å legge frem solide og velfunderte forslag. Dette er en forutsetning for at vi skal kunne foreslå for politikerne hvordan et best mulig fremtidig forsvar skal se ut. Etter mitt personlige syn kan det ikke være munnkurv i en slik debatt. Jeg vil derfor oppfordre alle til å bidra i dette arbeidet mens prosessen er i gang og kan påvirkes mens vi enda ikke har trukket konkrete konklusjoner.

Etter at ulike synspunkter er hørt og blitt ta hensyn til må FSJ, på bakgrunn av sitt ansvar for helheten, trekke konklusjon og gi de politiske myndighetene et fagmilitært råd som best ivaretar Norges samlede forsvarsutfordringer. Dette er ikke noen lett oppgave, og jeg er overbevist om at det vil bli flere situasjoner hvor vi ikke har ett og samme syn blant Forsvarets personell. Likevel er det viktig at alle kan identifisere oss med helhetsproblemstillingene slik at Forsvaret kan opptre samlet på dette grunnlag, selv om konklusjonen ikke er tråd med ens egen opprinnelige mening.

Den nye sikkerhetspolitiske situasjon

Med oppløsningen av Sovjetunionen og Warszawa-pakten endret kartet seg dramatisk. Sentral-Europa fikk vesentlig øket forterreng og avstand til Russland.

Geografien endret seg ikke på samme måte i nord. På mange måter kan vi si at vi stod igjen med et ”restproblem” etter den kalde krigen.

Utvidelsen av EU til å omfatte Sverige, Finland og Østerrike endret bildet ytterligere. Utvidelsen av NATO med Polen, Tsjekkia og Ungarn virket på samme måte. Den kommende utvidelsen mot øst av så vel EU som NATO understreker at begrepet samarbeid i Europa har fått en helt annen dimensjon.

Ikke minst har forholdet til Russland utviklet seg stadig i positiv retning. Russland er nå som stat helt avhengig av et godt økonomisk samarbeid med Vest. Militært utvikler det seg også et bedre samarbeid. NATO har åpnet liaisonkontor i Moskva, og russiske offiserer har sitt daglige virke i flere NATO-hovedkvarter. Etter 11. september har samarbeidet akselerert. Norske avdelinger opererer i dag ut fra baser i det tidligere Sovjetunionen. Et felles råd mellom NATO og Russland er etablert, et råd hvor man behandler forhold utenom artikkel 5 situasjoner. EU spiller en stadig viktigere sikkerhetspolitisk rolle.

Mens den overordnede sikkerhetspolitiske situasjonen i vår del av Europa har hatt en positiv utvikling, har nye utfordringer vokst frem. Etniske og religiøse konflikter, terrorisme og asymmetriske trusler bidrar i høy grad til en uforutsigbar situasjon.

Terroranslag mot vestlige samfunn er ikke bare en fysisk trussel for de menneskene som rammes, men også mot våre verdinormer, rettssamfunn og vår økonomi. Terror fører til dreining på voldsspiralen. Forsvar mot terror er ikke først og fremst fysisk sikring av mennesker og infrastruktur, men dreier seg om å opptre sammen med våre partnere slik at slike aktører ikke klarer å gjennomføre sine forsetter.

Informasjonssamfunnet blir stadig mer sårbart. De av oss som har vært utsatt for virusangrep mot hjemme-PCen, vet at denne trusselen ikke kjenner landegrenser. Det man ønsker, er å angripe strukturer, ikke bare ramme militært, men hele samfunnet og i ytterste forstand hele vårt livsgrunnlag.

Gjennom vår rolle som leverandør av strategiske råvarer som gass og olje vil vi kunne trekkes inn i konflikter langt borte fra Norge, for eksempel ved at vi kan bli satt under press for å levere varer det er mangel på. Det kan også tenkes at noen vil rette anslag mot norsk produksjon for at en slik mangel skal oppstå, f. eks. for å ramme en tredjepart. En strid om ressurser kan også føre til uønskede situasjoner med våre naboer.

Norge har verdens 3. største handelsflåte. Handelsflåten kan bli et mål i seg selv. Det er heller ikke utenkelig at norske skip kan bli gjort til redskap eller mål for terrorister, for eksempel ved at containere brukes til transport av personell eller masseødeleggelsesvåpen.

Utviklingen i atom, biologiske, radiologiske og kjemiske våpen er skremmende. Dette er våpen som er relativt enkelt og billig å anskaffe og ta i bruk. Heller ikke disse våpnene kjenner landegrenser.

Dette viser klart at også norsk sikkerhet er blitt globalisert. Det er disse truslene som i dag fremstår som mest relevante, både nasjonalt og i alliansesammenheng. Slike utfordringer klarer vi ikke å møte alene eller med en tradisjonell norsk mobiliseringsbasert forsvarsstruktur.

Vi er altså i en helt annen situasjon enn tidligere. Sammenfattet kan vi fremstille Norges sikkerutfordringer som en kurve som spenner fra en fredlig rutinesituasjon til en eksistensiell krig om Norges mulighet til å overleve som nasjon. X-aksen fremstiller altså spennet, mens Y-aksen viser hvor alvorlige konsekvensene er for Norge.

Dagens Russland utgjør ingen trussel mot Norge, ref St. prp. nr. 1 (2002-2003). Slike trusler kan derfor ikke lenger være dimensjonerende for utformingen av Forsvaret.

Det er imidlertid neppe klokt å utelukke at det kan oppstå eksistensielle konflikter av tradisjonell karakter. I en slik situasjon vil Norge, som tidligere, – være helt avhengig av alliert hjelp. Forsvaret av Norge er fortsatt et dugnadsarbeid. Dette betyr at Norge må tilpasse seg det systemet som våre allierte legger opp til i slike tilfeller. Dette fordrer et innsatsberedt og leveringsorientert forsvar.

Forsvaret er og vil bli brukt til å håndtere rutinemessige oppgaver i forbindelse med myndighetsutøvelse, suverenitetskontroll og liknende, noe som er knyttet til den nedre enden av spekteret.

Det kan også tenkes at det kan oppstå situasjoner som kan bli alvorlige for Norge, men muligens for små for at Alliansen som sådan blir engasjert. Dette betyr at det kan tenkes at det i forhold til tidligere er operasjoner som vi må klare på egenhånd eller med noe utvalgte allierte, og enten være i stand til å bringe situasjonen til et forhold vi kan leve med, eller til å eskalere den til å bli et anliggende for alliansen. Også dette fordrer et innsatsberedt og leveringsorientert forsvar.

I skjæringspunktet mellom sannsynlighet og konsekvens finner vi de globaliserte utfordringene jeg allerede har nevnt.

Styrkebehov

Dette er spekteret av de utfordringene Forsvaret må kunne møte. Det er ikke Forsvarets oppgave å beslutte på hvilken måte Norge bør håndtere slike utfordringer. Derimot er det Forsvarets oppgave å være klar til å bidra på den måten våre myndigheter bestemmer. Det norske Forsvaret er uomtvistelig under politisk kontroll, og skal brukes i de oppdrag våre politiske myndigheter bestemmer. Det er derimot Forsvarets ansvar å bidra med fagmilitære vurderinger inn i beslutningsprosessen, slik at politikerne er klar over konsekvensene før de beslutter. Derfor er det i dagens situasjon viktig med et tett og integrert samarbeid mellom politiske og fagmilitære beslutningstagere.

NATO har tilpasset seg den nye situasjonen ved å gå bort fra forhåndsplanlagte, detaljerte planer og øremerkede styrker for å forsvare alliansens område mot konkrete trusler, til overordnede planer og styrkebrønn med fleksible og deployerbare styrker som kan settes sammen etter behov. Dette er altså en overgang fra trusselbaserte styrker til det vi kan kalle evnebaserte styrker. Et evnebasert forsvar må ha tilgjengelige og deployerbare styrker, slik at dette forsvaret kan yte sitt oppdrag uansett tid og sted. Et krafttak blant NATOs europeiske allierte må til for i hele tatt å kunne bruke våre styrker i større bredde. Jeg er overbevist om at NATO har tatt denne utfordringen alvorlig, og at vi må slutte helhjertet opp om denne.  

NATOs styrkebehov klargjøres ved at man har vurdert de ulike utfordringene alliansen kan bli stilt overfor. Dette er basert på et politisk omforent ambisjonsnivå, og en etterretningsfaglig vurdering. Dette er vurderinger som Norge er med på å utarbeide, og slutter seg til.

Så ser man på hva man behøver for å sette sammen en skreddersydd styrke for akkurat den oppgaven. Derfor ber man nasjonene om å bidra inn i styrkebrønnen, eller verktøykassen, etter evne. Mangler man en spesiell skrutrekker så ber man om den, det hjelper lite om noen gjerne vil bidra med en hagespade!

Det er viktig at vi tar denne tilnærmingsmåten inn over oss. Det betyr altså at dersom man ønsker en effektiv allianse, er det viktig at alliansens samlede verktøykasse blir velfylt. Nasjonene må bidra med det NATO behøver, og satse på det de er gode på.

NATO er i stadig endring. Med flere nye medlemmer vil det bli en større utfordring å få enighet i vanskelige saker. Det blir også flere å fordele ressursene på. Alliansen påtar seg ansvar for sikkerheten for et vesentlig større område, et område som til dels kan innebære nye strategiske utfordringer. Det vil helt sikkert også bli kulturelle utfordringer. Vi kan altså ikke utelukke at fokus, beslutningsprosesser og rutiner endres. I denne situasjonen er det viktig at Norge og Forsvaret aktivt går inn for å bidra til at NATO fortsatt skal være relevant.

På den annen side vil en NATO-utvidelse mot øst bidra til sikkerhetspolitisk stabilitet. Dette vil være gunstig for den generelle sikkerhetspolitiske situasjonen som er grunnleggende også for vår sikkerhet.

NATO er likevel ikke lenger enerådende som kandidat for å lede viktige og vanskelig operasjoner. Både i operasjonene på Balkan og i Afghanistan har det vært en koalisjon mellom NATO-land og partnere. Noen mener at dette svekker Alliansen, og funderer om vi bør tone ned NATO-samarbeidet, eller om vil i stedet bør satse på en mer rendyrket nasjonal struktur. Jeg tror dette ville vært et alvorlig feilgrep, selv om det betyr at vi i større grad bør fokusere vårt samarbeid med utvalgte allierte.

Forsvaret av Norge vil alltid være en internasjonal dugnad. Alle bidragsytere i en slik dugnadsgjeng vil måtte være tilpasset oppgavene, både når det gjelder hva slags styrker som behøves, hvordan de er utrustet, hvordan de kommuniserer og hvordan de er trenet. Det er NATOs planlegging som sørger for dette, og som vil være premissleverandør for enhver fungerende koalisjon. Etter mitt syn vil styrke-planleggingen være selve limet i det fremtidige NATO, og hovedpremissleverandør for utviklingen av det norske Forsvaret.

Rammefaktorene økonomi og styring

Det er likevel økonomien som for de fleste fremstår som den mest synlige faktoren for Forsvarets utvikling i dag. Og det skal ikke underslås at den økonomiske virkeligheten ikke er utpreget lystelig. Kort fortalt har vi befunnet oss i, – og vi er enda ikke ute av dette, – i en situasjon hvor driftsutgiftene for en tallmessig mye større organisasjon og struktur enn vi har ressurser til. Uten omlegging vil vi i løpet av få år ha ”spist” opp de pengene som er påkrevet til å fornye materiellet. Dersom dette skjer, vil materiellet foreldes, og forsvarsevnen synke raskt. Derfor må vi redusere omfanget så mye at vi frigjør 2 mrd pr år fra driftsutgiftene. Samtidig må veksten i driftsutgiftene reduseres til 1,5% i forhold til den alminnelige prisstigningen. Stortinget har pålagt oss å redusere med minst 5000 lønningsposer, og i tillegg må vi kvitte oss med minst 2 millioner kvadratmeter bygningsmasse! Dette er store tall, og en viktig oppgave som gjennomsyrer alt vi gjør! Vi må og skal klare dette, slik at vi gjenoppretter balanse og vinner tid for det langsiktige problemet.

Stortingets beslutning i juni i år var et viktig skritt på vei mot balanse i forsvarsplanleggingen. Forsvarsforliket på 118 milliarder i 4-årsperioden innebærer en reell økning av forsvarsbudsjettet, og det som etter mitt syn er det viktigste, en vesentlig øket forutsigbarhet for planleggingen. En slik forutsigbarhet er faktisk den viktigste forutsetningen for at vi skal klare å utnytte de betydelige midlene som samfunnet bruker på Forsvaret.

Utfordringen blir nå å videreføre forutsigbarheten ut over 4-årsperioden. Dette innebærer både en forutsigbarhet for våre inntekter, dvs forsvarsbudsjettets størrelse, og forutsigbarhet når det gjelder Forsvarets evne til å beregne kostnader, og ikke minst hindre at prosjektene vokser under veis. Forsvarspolitisk utvalg kom frem til at vi underestimerte kostnadene med 20-30%!

Her må også vi gå i oss selv, vi må korte ned prosjekttiden, og vi må unngå å falle for fristelsen til å ”selge inn” prosjekter til en urealistisk lav pris.

Det vil imidlertid ikke være mulig å unngå at noen prosjekter vil bli dyrere, eller at det kommer nye ting, slik tilfellet er i disse dager med forslag til nye styrkemål som skal behandles på toppmøtet i Praha. Dette betyr både at vi må være i stand til å drive kontinuerlig strukturplanlegging, og at vi har en kultur for effektiv tverrprioritering. Dette krever både godt lederskap, og en styrket evne til helhetsforståelse blant personellet.

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg føler meg trygg på at økonomien vil være god dersom vi styrker evnen til planlegging. Dessverre vil ikke dette alltid være en realitet.

Hvis vi går ut fra dagens budsjettnivå blir videreført, vil selv en moderat vekst på drift på 1,5% føre til at pengene til fornying blir spist opp. Nå er det imidlertid slik, at prisen på militært materiell øker raskere enn prisstigningen. Den årlige økningen ligger et sted mellom 2 og 5%. Dessverre er det slik at det er de dyreste komponentene, slik som jagerfly, fregatter og stridsvogner som har den største økningen. Dette gjør at fornyingsmulighetene angripes fra to sider. Uten omstillingstiltak vil ikke Forsvaret ha midler til investeringer etter 10-15 år. Dette gjør at det ikke er realistisk å videreføre dagens norske forsvar uten fortsatt omstilling. Det er forresten, et spørsmål om vi virkelig har et balansert forsvar i dag, eller om vi noen gang egentlig har hatt det. Kanskje vi i stedet skal si at dersom vi ikke får reelle økninger i budsjettene, vil det ikke være mulig å vedlikeholde Forsvaret slik vi kjenner det i dag. Alternativene til dette er å redusere strukturen, eller å hente mer gevinst av flernasjonalt samarbeid og en stadig større integrasjon i NATO.

Dersom vi prøver å videreføre dagens struktur, vil vi, uten midler til å gjenanskaffe bærende elementer gradvis reduseres til et nivå hvor det ikke lenger er forsvarlig å sende personellet ut i skarpe operasjoner. I mitt hode vil dette være å vende tilbake til den situasjonen Forsvaret var i aprildagene 1940, lav beredskap, dårlig utstyrt og utilstrekkelig trent.

Ved deltakelse i internasjonale operasjoner vil vi tolerere mindre enn ved et eksistensielt forsvar av eget territorium. Norsk styrkinnsats må være på høyde med våre samarbeidpartnere når det gjelder materiell og treningsnivå. Kravene vil bli høyere, og behovet for endring større.

En marginal tilførsel av penger vil ikke endre dette bildet grunnleggende, bare trekke ut tiden. Vi må med andre ord gi Forsvaret en ny innretning.

Nye muligheter

Militærteknologien har også hatt en rivende utvikling. Vi snakker om Nettverksbasert forsvar som gir helt andre muligheter til å øke hastigheten i beslutningsprosessen og være på rett sted til rett tid med riktige innsatsmidler. Utviklingen på områder som sprengstoff og mikroteknikk er kanskje ikke like kjent, men spiller en avgjørende rolle i dette.

Informasjonsteknologien vil endre militær organisasjon, materiell og operative konsepter på en grunnleggende måte. Hvis vi tar i bruk ny teknologi uten å ta ut organisatorisk effekt, betyr dette at vi driver mindre effektivt og mer ressurskrevende enn vi må.

Allianseavhengigheten, som for en småstat som Norge alltid vil være sentralt, vil stille nærmest absolutte krav til teknologisk og prosedyremessig standard. Dersom vi ikke kan operere i en ”operativ harmoni” med de som skal forsterke oss i en nødsituasjon, bidrar vi mindre til eget forsvar, og må spille en helt annen rolle.

Den eneste muligheten for å kompensere for teknologisk underlegenhet, er å anvende asymmetrisk strategi. Dette er strategier som ikke i særlig grad er forenlig med rettsstater som Norge.

Jeg nevnte at større satsing på fellesoperasjoner og nettverksbasert forsvar visker ut tradisjonelle organisatoriske grenser. Tidligere kunne man utvikle de tre forsvarsgrenene og HV langs deres egne linjer. I dag må vi ha en helt annen helhetlig styring for å drive Forsvaret fremover slik at de ulike delene virker sammen og skaper synergi, dvs at strukturen sammen skaper større effekt enn enkeltelementene kan klare hver for seg. Også evne til å takle nye trusseldimensjoner må anskaffes. Jeg vil nevne evne til computerbasert angrep og forsvar, og evne til å utføre elektromagnetiske operasjoner i et helt annen form og omfang en før.

Faktisk er det slik at utviklingen ikke stopper med dette. Utviklingen går nå mot at land, luft, sjø og undervannsdimensjonen smelter sammen med en annen utnyttelse av rommet, det computergenererte rom, eller cyberspace om dere vil, og det elektromagnetiske spekter. Det er dette vi i Nettversbasert forsvar kaller det fysiske domenet.

For å håndtere dette sammensatte fysiske domenet, er det vesentlig at vi blir bedre i stand til å håndtere informasjon. Vi må bli bedre til å innhente informasjon, sortere den, sørge for at informasjonen er tilgjengelig for de rette menneskene. Dette må vi klare raskere enn en motstander, slik at vår beslutningsprosess går raskere enn hans. Evne til å reagere raskt og riktig har alltid vært nøkkelen til militær suksess, og vil være den viktigste styrkemultiplikatoren også i fremtiden.

Dette betyr at vi må satse mye mer på informasjonssystemer og kommando- og kontrollsystemer. Ikke mindre viktig er det å sørge for at vi har mennesker som klarer å utnytte dette. Dette er kanskje den viktigste biten. Det dreier seg om kompetanse, evner og erfaring, og ikke minst kultur. Det er dette vi kaller det kognitive domenet.

Det er den som best behersker området hvor disse domenene møtes, som har størst den største muligheten til å lykkes. Etter mitt syn burde Norge, med den vekt vi legger på selvstendig og helhetlig tenking, ha de beste forutsetninger for å klare dette.

Jeg vil prøve å forklare dette på en annen måte. Tidligere måtte vi ha en stor stridsstruktur for å kompensere for begrensinger i informasjons- og kommando og kontrollsystemer. Den utviklingen som nå finner sted gjør at vi får mer effekt ved å omprioritere en større del av ressursene for å utvikle disse. For de aller fleste av oss er forsvarsevne nærmest synonymt med antall brigader, fly og fartøyer. Når vi reduserer antallet for å tilføre dem bedre kvalitet, reaksjonsevne, våpen, informasjons- kommando- og kontrollsystemer, kan det se det ut som vi bygger ned Forsvaret. Dette er ikke tilfellet, det som skjer er en ombygging, hvor en del av tilbyggene ikke er særlig synlige. Vi må ikke bare ha en evne til fysisk og ikke-fysisk forsvar, også våre motstandere vil utnytte de nye muligheter å påføre oss skade. Dette gjør at vi må besitte en større bredde i dag enn tidligere, også av kapasiteter som før ikke var nødvendige. Vi stanser ikke et virusangrep på norske informasjonssystemer med infanteri!

Forsvarssjefens militærfaglige utredning (FSJ MFU 03)

Forsvarssjefen har derfor gitt oss i oppdrag å foreta en militærfaglig utredning for å se hvordan disse rammene vil påvirke utformingen av Det nye Forsvaret.

Tidligere hadde vi en nesten ensidig trussel-dimensjon, hvor Forsvaret ble et eksistensielt nødvergeinstrument.

Man så gjerne at Forsvaret var et sikkerhetspolitisk virkemiddel, men bare for en spesiell utfordring. Retningen for Forsvarets utvikling gav seg nærmest av seg selv: invasjonsforsvar i en eller annen form.

Det er det nå nødvendig å fortsette utviklingen mot et fleksibelt sikkerhetspolitisk instrument for å kunne bidra sammen med andre politiske virkemidler til å håndtere Norges sikkerhetsutfordringer. Det er altså ikke snakk om å kaste alle kortene opp i luften, men å videreutvikle den prosessen vi nå er inne i og som FSJ beskrev fra denne talerstol for noen uker siden.

Målet må være å bidra til å møte globaliserte problemer gjennom meningsfulle internasjonale bidrag slik at vi kan få en best mulig sikkerhetspolitisk situasjon som jo er den viktigste forutsetningen for norsk sikkerhet. Utviklingen av det norske Forsvaret må bidra til en effektiv allianse og et gjensidig godt forhold og samarbeid til utvalgte allierte.

Samtidig må vi kunne håndtere rutinemessige problemstillinger i våre interesseområder slik at vi unngår å invitere til problemer. Det kan tenkes at det kan oppstå situasjoner som er for store for Norge, men for små for alliansen. Vi må holde orden i eget hus, og bidra til respekt for internasjonal lov og rett. Vi må håndtere begrensede episoder og kriser med egne midler, og hvis vi ikke klarer det, må vi kunne eskalere den til å omfatte alliansedimensjonen.

Stikkordet for denne utviklingen er en overgang fra et lagerorientert til et leveranseorientert forsvar.

Forsvarssjefens militærfaglige utredning (FSJ MFU) er et ledd i prosessen rundt det neste Langtidsdokumentet som Regjeringen skal legge frem for Stortinget våren 2004. Forsvarssjefen skal levere sitt fagmilitære innspill sommeren 2003.

Denne gangen har vi lagt opp til en integrert arbeidsprosess mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando. Dette er en erkjennelse at det stadig er vanskeligere å skille mellom det som er rent fagmilitært, og det som er politisk, og at det derfor er uheldig å arbeide uten en fortløpende utveksling av informasjon og vurderinger underveis.

Det er likevel vesentlig at det er klart definerte ansvarsområder for Fmin og FSJ, slik at man til en hver tid vet hvem som ”eier” hvilke beslutninger. En logisk følge av dette er at arbeidet blir mer gjensidig forpliktende, og at FSJ kan få politiske rammer på et tidlig stadium.

Rent praktisk innebærer en integrert prosess mange fordeler, ikke minst ressursmessig. Vi arbeider hurtigere, unngår misforståelser bedre enn før, lærer hverandre å kjenne, – og må jeg personlig legge til, vi oppnår gjensidig respekt. Dette er viktige elementer å ta med seg når vi går mot et integrert sivilt-militært Forsvarsdepartement.

Vi har organisert arbeidet slik at det er gjensidig sivil og militær deltakelse i alle arbeidsgruppene som er knyttet til prosessen. Når vi kjører operative spill er departementet med og spiller den politiske rollen. Vi har løpende koordinering med ukentlige møter og hyppig kontakt innimellom. Og ikke minst prøver vi å koordinere forankringsprosessen, slik at dette virkelig skal bli en åpen og inkluderende prosess.

Jeg nevnte politiske føringer. Så vidt jeg vet, er det første gangen at man på politisk side har gitt så klare styringssignaler og ”committment” så tidlig i prosessen. Etter mitt personlige syn er dette noe det står stor respekt av.

Slike føringer gjør det lettere for Forsvarssjefen å basere sitt arbeid på forutsetninger som vil overleve den politiske behandlingen.

Det gjør også at han ikke selv må ta ansvaret for politiske vurderinger som alltid må ligge til grunn for planleggingen. Det gjør det også lettere for resten av Forsvarets organisasjon å forholde seg til de politiske intensjoner de ellers må hente ut og tolke på egen hånd. Dette gjør at vi kan styre utviklingen av Forsvaret mer effektivt. Det er derfor viktig å merke seg at rammene gjelder for all utvikling i Forsvaret.

Statsråden presenterte de politiske rammene i et foredrag i Den norske atlanterhavskomite 30. oktober i år. Forsvarssjefen har sluttet seg til de vurderingene som er gjort. Rammene er tilgjengelig på Forsvarsdepartementets hjemmeside.

Det vil føre for langt å gå inn på detaljene i de politiske rammene. Viktige stikkord er imidlertid å fortsette dreiningen av Forsvaret mot et fleksibelt sikkerhetspolitisk element, og fortsatt satsing på NATO-medlemskapet. Alliansetilpasningen innebærer at norske strukturelementer skal baseres på NATOs styrkeplanlegging. Dersom vi anskaffer noe som ikke bidrar til NATOs samlede evne, må vi kunne begrunne dette med viktige nasjonale oppgaver, f eks evnen til å møte nasjonale utfordringer vi må kunne håndtere på egen hånd.

Rammene tillegger også flernasjonalt samarbeid økende vekt. Dette er for å kunne oppnå mer kosteffektive løsninger både når det gjelder utvikling, anskaffelse, trening og drift, og på den måten kompensere for de langsiktige økonomiske problemene jeg skisserte innledningsvis.

Høyest prioritet skal gis til å realisere et oppgavebasert forsvar, dvs en forsvarsstruktur med elementer som både kan brukes ute og hjemme.

Når vi deltar i operasjoner utenfor Norge, skal vi basere oss på at det norske bidraget utgjør en del av et bredere samarbeid. Dette vil være viktig når det gjelder sammensetningen av styrken, og vil gjøre det mulig å yte et mer betydningsfullt bidrag og forenkle logistikkproblemene. Det norske F-16-bidraget kan være et eksempel på dette.

De politiske rammene vektlegger modernisering av Forsvaret med evne til å operere i fremtidens stridsmiljø, og en økning av evnen til å bidra med spesialkapasiteter på bekostning av et tradisjonelt nasjonalt balansert Forsvar. Etter mitt syn er dette en logisk følge av den utviklingen vi nå er vitne til.

Den konkrete oppgaven på militær side er å konkretisere strukturforslag for 2008. Når vi skal skissere det nye forsvaret, må vi nærme oss fra to kanter. Det første trinnet er å skissere forsvaret og samtiden ca 12 år frem i tiden. Deretter må vi konkretisere dette i en strukturvisjon for 2014+. Dette er gjort for at vi skal kunne klare å løfte blikket tilstrekkelig til å foreta reelle kursendringer uten å være bundet av arven. Trinn 2 blir å nærme seg 2008 fra visjonen og fra den vedtatte 2005-strukturen. Dette vil gi oss mulighet til å styre dit vi ønsker, samtidig som vi tar hensyn til den ”virkelige” verden.

Det viktige blir å bygge en bro mellom arv og fremtidig struktur på en måte som tar innover seg den komplekse verden vi lever i. Dette må vi klare på en logisk og troverdig måte. Argumentene må være synlige og vurderingene må være sporbare.

Dette skal vi gjøre ved å ta konsekvensene av det sikkerhetspolitiske konseptet og vurdere resultatene av de utredningene som nå begynner å ferdigstilles på militær og sivil side. Dette må vi sammenholde med resultatene fra operative spill og vurdering av scenarier. Dette vil gi oss innretningen på det nye Forsvaret, mens de økonomiske rammene som er politisk bestemt, sammen med kostnadsberegninger som vi gjør på militær side, vil gi volum og struktursammensetning.

Det har tidligere vært brukt som argument at FSJ må anbefale det som er militært påkrevd for å løse de pålagte oppgavene og at en ressursstyrt tilnærming ikke er riktig. Etter mitt syn er det viktig at vi fortsatt har en stram ressursstyring. For det første har den ressursstyrte tilnærmingen ført til en helt annen realisme i planleggingen. Dette er overordnet viktig i en situasjon hvor den dobbelte ubalansen er en av de største utfordringene vi står overfor. For det andre er det slik det er nesten umulig å kvantifisere dagens utfordringer, det blir derfor tilsvarende vanskelig å finne ut hvor mye som er nok.

Det er imidlertid viktig å legge frem helhetlige strukturforslag, og skape forståelse for at det ikke er en slags a la carte meny, hvorfra man kan kombinere sin egen meny. Derfor er det viktig at vi synliggjør hvordan variasjoner i de enkelte nivåene slår ut ved å klarlegge hvordan mer penger best anvendes, og hva som må ut dersom det blir mindre penger.

I det pågående arbeidet forholder vi oss til tre budsjettnivåer. Det ene er en videreføring av forsvarsforlikets maksimale budsjettnivå, det neste er et gjennomsnitt av dette, og det laveste er videreføring av budsjettnivået for 2002.

En strukturvurdering kan ikke foretas på bakgrunn av operative vurderinger alene. Forsvaret må forholde seg til mange og vidtspennende rammefaktorer. Alle disse må spille sammen og gjensidig påvirke hverandre. Det er derfor iverksatt en omfattende portefølje av delutredninger. Det er meningen at så mange som mulig av disse skal gjøres ugradert, og legges ut på nettet slik at de som er interessert kan sette seg inn i dem og gi oss innspill.

Forsvarsdepartementet har eierskapet for noen av delutredningene, Forsvarssjefen for andre. Hver av utredningene fortjener i grunnen et eget mandagsforedrag, men tiden tillater ikke at jeg går nærmere inn på dem. Jeg tror likevel at jeg vil fremheve arbeidet med en gjennomgang av Befalsordningen som spesielt viktig. Det er avgjørende at personellsystemet og vår praktisering av det, blir tilpasset de nye forsvarsutfordringene. For Forsvarets personell er sannsynligvis resultatet av dette arbeidet noe man mest vil få direkte føling med.

Forsvarssjefens delutredninger omfatter strukturvisjonen som jeg allerede har nevnt. Arbeidet med scenarier er ferdig og de operative spillene er også snart gjennomført. NATOs utvikling er sentralt, og konkretisering av Forsvarets oppgaver er vesentlig for å kunne foreta stram prioritering. Fredstidoppgavene vil spille en viktig rolle for strukturarbeidet, og det samme vil de vurderingene som er knyttet til Sårbarhetsutvalget.

Hele tiden vil vi arbeide med informasjon og forankring. Dette er viktig av to grunner. For det første er det viktig å få innspill – det er viktig at vi lærer noe-, og for det andre er det viktig for å få en troverdig prosess.

Noen ord om scenarier og bruk av disse som del av strukturutviklingen. Vi har denne gangen prøvd å ta inn over oss hele spekteret av forsvarsutfordringer, hele sirkelen rundt, om dere vil. Sirkelen representerer denne helheten. Denne helheten har vi delt inn i plansituasjoner som skal omfatte alle de sikkerhetsmessige utfordringer vi ser for oss. Innenfor disse er det identifisert et viss antall scenarier som er egnet for analyse og vurderingsformål. Disse er politisk forankret.

Noen av scenariene er gjort til gjenstand for en overordnet vurdering, mens andre er utviklet i dybden og danner grunnlaget for operative spill.

Det er viktig at scenariene er brukt som eksempler, for å finne ut hvilke egenskaper som er best egnet i de forskjellige plansituasjoner. Det må være en politisk vurdering hvordan scenariene skal vektlegges innebyrdes.

Vi er ikke kommet så langt i arbeidet at jeg kan si så mye om hvordan fremtidens Forsvar vil se ut. Arbeidet har likevel bekreftet at den innretningen som FS2000 la til grunn for Forsvarets utvikling var riktig. De nye kapasitetene som ble foreslått, men som ikke nådde opp i sluttfasen, har fortsatt en like stor relevans som tidligere. De studiene vi har gjennomført til nå, peker også i retning av større grad av rollespesialisering og satsing på nisjer på bekostning av et tradisjonelt forsvar.

Ny målsetting

Så over til begrepet ”balansert forsvar”. Begrepet balansert er naturligvis en meget relativ ting; det kommer an på hva det er balansert i forhold til. Hvis man legger balansert i forhold til at man har alle materiell-komponenter, eller evne til å være balansert i hele oppgavespekteret, er det min mening at begrepet hører hjemme på den retoriske banehalvdel.

Vi kan tenke oss at alle lands forsvar vil ha en avveining mellom balansert forsvar og et forsvar som satser mest på noen utvalgte områder. Balansert forsvar har sammen med internasjonalt militærsamarbeid, totalforsvar og verneplikten vært en av hjørnesteinene i det norske forsvarskonseptet.

Dette var en riktig målsetting under den kalde krigen, da norske styrker skulle holde et gitt geografisk område mot en definert motstander, og vi kunne basere oss på en varslingstid for å mobilisere.

De nye utfordringene krever en helt annen tilgjengelighet, deployerbarhet og spesielle egenskaper enn tidligere. Det er dette som ligger til grunn for de endringene i NATOs styrkeplanlegging jeg nevnte. Med de økonomiske begrensningene som finnes, er det kun stormakter som kan ha et virkelig balansert forsvar. For andre land, som er avhengig av alliansen for å løse krevende forsvarsoppgaver, vil det være mye mer hensiktsmessig å legge mer av ressursene sine i noe som kan bli et meningsfullt bidrag, enn å smøre dem tynt ut over en stor struktur. Dermed kan NATO oppnå en balansert forsvarskapasitet, som er utenkelig for det enkelte medlemsland med unntak av USA.

Det vil fortsatt være behov for selvstendig evne, en balanse i en viss del av strukturen. Denne balansen må være rettet inn mot de oppgavene vi må kunne løse på egen hånd, dvs rutinemessige fredsoppgaver og krise- og episodehåndtering i den lavere delen av konfliktspekteret.

For strukturen som sådan må vi legge større vekt på rollespesialisering. Det er viktig at denne satsingen tar utgangspunkt i hva fellesskapet har behov for, og hva vi er gode på i Norge, det vi har spesielle forutsetninger for. Det er faktisk flere områder hvor vi har gode forutsetninger . Dernest må det være en sammenheng mellom det vi har behov for nasjonalt og det vi spesialiserer oss på i NATO, slik at disse forsterker hverandre gjensidig. Det går ikke an å produsere spesialister uten at man har en grunnmur å bygge på. Man kan ikke produsere en Ole Gunnar Solskjær uten at han har et lag å springe ut fra. Rollespesialisering krever altså en basisstruktur, men denne basisstrukturen behøver ikke ha samme kapasitet som den delen man skal bruke i operativ sammenheng. For å fortsette fotball-liknelsen: Lokallaget er for å frembringe spissene, ikke for å spille i Champions League!

Det er viktig å forstå at dette ikke er noe enten eller, men en dreining, og at vi ved å tenke på denne måten både kan få en bedre evne til å løse nasjonale oppgaver, samtidig som vi gjør vårt bidrag til alliansen mer relevant.

Klarer vi dette er gevinsten et troverdig forsvar nasjonalt og internasjonalt. Samfunnet vil få mer for pengene sine, og militære kapasiteter kan leveres iht nasjonale og NATO-krav. Dette vil bidra til å holde problemer og konflikter borte fra Norge, og vil uten tvil være mest hensiktsmessig også for direkte forsvar av norsk territorium dersom dette skulle bli krevd. I utgangspunktet skal alle våre styrker kunne brukes ute så vel som hjemme.

For personellet vil et forsvar som klarer å levere de tjenestene samfunnet etterspør, være en vesentlig mer attraktiv arbeidsplass. De vil kunne mestre sine oppgaver på en måte de er stolt av, og vil ha større forutsigbarhet.

Forsvaret er en tung skute. Roret er ganske lite, og noen lett oppgave er det ikke å endre kurs. For å klare dette må ha en troverdig og inkluderende prosess. Jeg tror ikke at dette vil føre til at vi unngår vanskelige beslutninger. For dem blir det nok av. Men kanskje vi kan få et bedre beslutningsgrunnlag og en bedre forankring slik Forsvaret kan stå samlet bak beslutningene og unngå intern splittelse.

Endringer, som dreier oss vekk fra det kjente, fra det som har preget oss, store endringer eller kanskje nedleggelse av avdelinger og tjenestefelt hvor vi har vår militære tilhørighet krever mer enn fremsynthet og en ryddig stabsprosess. Det kreve lederskap og mot.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Foto: Martin Huseby Jensen

Innledning til diskusjonsaften
i Oslo Militære Samfund

4. november 2002

ved
John O Egeland

Ansvarlig redaktør i Dagbladet

FORSVARETS EVNE TIL Å KOMMUNISERE MED SAMFUNNET

 

 

«Bare der hensynet til rikets sikkerhet, operasjonssikkerhet, interne saksforberedelser og personvern gjør det nødvendig, kan informasjon unntas offentlighet».
Forsvarssjef Sigurd Frisvold i heftet «Forsvarets informasjonsstrategi”

 

 

 

Det er sjelden pressmeldinger har noen innvirkning på sin samtid.

Pressmelding nr. 31/2002 fra Forsvarets Informasjonstjeneste kan vise seg å være et unntak. Meldingen er knapp, den inneholder bare fem setninger samt overskriften «Forsvaret rydder blindgjengere på Hjerkinn». Men den har allerede fått politisk betydning:

 

Uten melding 31/2002 ville Forsvaret vært i større problemer i klasebombesaken enn det som er tilfelle. Meldingen er så langt det eneste bevis på at ledende offiserer ikke har drevet konspirasjon mot politiske vedtak. Forsvaret bør merke seg at denne «gevinsten» er et resultat av åpenhet i forhold til offentligheten.

 

Mediene bør merke seg at pressemeldingen lå ute på Forsvarsnett i flere dager før den ble plukket opp av Nationen. Det sier noe om et annet problem: Norske mediers svake tradisjon når det gjelder kritisk journalistikk i forsvars- og sikkerhetspolitiske saker.

 

Med jevne mellomrom blir representanter for pressen bedt om å diskutere forholdet til «de andre»: Næringslivet, organisasjonene, de statlige institusjonene. Bak dette kan man ofte skimte ønsket om en ny idyll der motsetninger løses eller i det minste glattes ut. Det er den gamle norske drømmen om at vi til syvende og sist er et eneste stort fellesskap. Det er drømmen om at løven skal gresse sammen med lammet. Om at båten blir til mens du ror.

 

Jeg tror ikke på den drømmen. Som alle andre samfunn er vårt fylt av motsetninger, konflikter og særinteresser. I en tid hvor informasjon har politisk, økonomisk og strategisk betydning, er det ingen grunn til å tro på idyll mellom mediene og andre samfunnsaktører. Alle aktører har informasjon de vil holde for seg selv, av mer eller mindre aktverdige grunner. Denne informasjonen står øverst på medienes ønskeliste. Av slikt blir det interessekamp.

 

I forholdet mellom pressen og forsvaret finnes i tillegg enda en dimensjon: En grunnleggende kulturforskjell. Denne gir seg mange utslag:

  • I mediene er åpenhet vår ideologi og grunnmuren for arbeidet. I forsvaret gjelder? naturlig nok – «need to know».

 

  • Pressefolk har som oftest liberale holdninger og en liberal livsstil. Offiserene preges derimot ofte av en konservativ livsholdning og livsstil.

 

  • Offiserene tror på kommando og konsekvens. Vi er skeptiske til alle typer pekefingre og makthavere.

 

Det handler altså om ulik historisk kultur der offiserene opplever seg som en del av en hierarkisk organisasjon mens mediefolkene ønsker å være individualister og frispillere.

Å få til god kommunikasjon mellom så ulike grupper er ikke lett. For dette sitter dypt. Så sent som i første halvdel av 90-tallet ble det gjennomført en meningsmåling blant kadettene ved

Krigsskolen som viste at 51 prosent oppfattet pressen som motspillere.

 

Kanskje er den sann, påstanden som stadig blir gjentatt når vårt tema diskuteres: «Det er få yrkesgrupper som er mer rede til å misforstå hverandre enn journalister og militære» (S.F. Crozier/1954).

 

Mitt utgangspunkt er at forsvaret fremdeles har et betydelig troverdighetsproblem, skapt og utviklet gjennom den kalde krigen og vedlikeholdt opp til vår tid av uklar informasjonspolicy og misforstått korpsånd. Forsvarets internasjonale engasjementer har i tillegg skapt æregne problemer. Jeg skal belegge dette med noen eksempler.

 

Rett etter påske 1978 befant Dagbladets medarbeider Jan-Erik Smilden seg i en sør-libanesiske landsbyen Kawkaba. Byen kom under hard palestinsk skytning, noe som førte til at den første nordmannen ble såret under oppdrag i Sør-Libanon. Tilbake i den norske leiren ønsket vår mann å teste informasjonsnivået og spurte derfor bataljonssjefen om noe hadde skjedd. Vedkommende offiser trodde journalisten hadde vært i Israel underepisoden, og svarte derfor «Her er alt stille og rolig». Taushet fulgte da han ble konfrontert med journalistens egne observasjoner på stedet.

 

Det er lenge siden 1978, men at problemet fremdeles eksisterer kom fram da Dagbladet høsten 2000 avslørte hvordan norske KFOR-soldater hadde banket opp en kosovoalbaner i Kosovo Polje. Rett nok fikk vi tidlig bekreftet sentrale opplysninger i saken, men motviljen i forhold til informasjon og opprydding var tydelig hele veien. Det var først da Dagbladet fikk tilgang på et bilde av albaneren lenket til et gjerde i leiren at det ble utdelt refs og norsk politi ble koblet inn. I denne saken opplevde vi forsvaret som lite villige til å ta tak i problemet og drøfte saken med oss til tross for at norske overgrep i utenlandstjeneste i høyeste grad må ansees å være et offentlig anliggende.

 

Bildet er selvfølgelig ikke helsvart. På kontoen for god og åpen informasjon bør Kursk-eksplosjonen nevnes. I denne saken opplevde vi Forsvaret som konstruktiv og sannferdig kilde og at informasjonsapparatet fungerte.

 

Men det kan ikke stikkes under en stol at mange norske journalister er skeptiske til forsvarets informasjonsevne. De føler seg usikre på hvordan gradering, hemmelighold og politiske hensyn påvirker innholdet i den informasjonen de får. Og ennå kaster den kalde krigens propaganda lange skygger. Jeg tenker f. eks. på den merkelige holdningen til hvordan man «antok» at amerikanske marinefartøyer ikke hadde med seg atomvåpen under tokt i norske farvann (og i norske havner). Jeg tenker på benektelsene omkring ulike lyttestasjoner og systemer, på den pinlige strutsepolitikken da Stay Behind-systemet ble avslørt etter en razzia hos en skipsreder. Osv.

 

De siste ukene har jeg snakket med journalister som har erfaring fra bl.a. Unifil, KFOR og Enduring Freedom eller som har fulgt forsvars- og sikkerhetspolitikken gjennom mange år fra ulike lytteposter. De sier uten unntak at informasjonen er betydelig bedret, og at personellet de møter har bredere kunnskaper enn før. Mye er forbedret, til dels i betydelig grad. Men samtidig peker de på en foruroligende internasjonal tendens som tydelig har kommet fram under væpnede konflikter de seinere år: Det er snakk om en kontrollert åpenhet der styrt informasjon utgjør en vesentlig del av innholdet. Jeg mener den norske deltakelsen i krigen i Afghanistan viser at de samme tendensene har grobunn hos oss.

 

Bakteppet for det vi ser nå er Vietnam-krigen. Informasjonsstrategien styres etter doktrinen «Aldri mer Vietnam». Vietnam var siste gang avisreportere, pressefotografer og TV-team med kamera fikk gå i felten sammen med soldater.

Etter den krigen var generalene overbevist om at medienes rapporter var en viktig grunn til nederlaget.

For korrespondentene oppførte seg jo ikke som under 2. Verdenskrig eller Korea-krigen. Journalistenes lojalitet var først og fremst knyttet til det journalistiske oppdraget, ikke til presidentens krig eller nasjonen. Denne oppfatningen av journalister som mulige femtekolonnister har ført til at de er holdt på armlengdes avstand i alle militære operasjoner USA har deltatt i de seinere år: Grenada, Panama, Irak, Afghanistan. For ikke å snakke om britene og styringen av informasjonen under Falklandskrigen.

 

Og hvor står vi her i landet? Det er med vantro mange av oss har observert hva som har skjedd etter at krigen mot Jugoslavia snudde opp ned på våre forestillinger om forsvarets oppgaver og Norges plass i det internasjonale samfunnet. Vi har hatt styrker på bakken i Afghanistan og i luften, vi kan bli dratt inn i en krig mot Irak. Dette burde ha snudd opp ned på alle gamle forestillinger om forsvaret og norsk sikkerhetspolitikk. Som Dagbladets medarbeider Torgeir Larsen skrev i en kommentar i går:

 

«Norges forsvar er i dag politikk, Norges bidrag i storpolitikken. Forvandlingen er dramatisk, norske soldater sendes for å drepe eller bli drept, men forvandlingen skjer nærmest uten politisk debatt».

 

Denne påstanden er langt fra enestående. Situasjonen beskrives tilsvarende presis av forsvaret selv, nærmere bestemt i heftet «Forsvarets informasjonsstrategi», der det bl.a. heter:

 

«Sikkerhetspolitisk debatt i samfunnet er så godt som fraværende, og diskusjoner om Forsvaret inkluderer i altfor liten grad det brede lag av befolkningen.»

 

Vi står altså oppe i en dramatisk forvandling av forsvars- og sikkerhetspolitikken. Vi har fått en ny rolle som krigførende i internasjonale konflikter. Og hva skjer:

 

  • Politikerne har lagt seg så lavt som et fuglereir på Jæren. Lederen av Stortingets Forsvarskomité skjønner ikke at det er noe problem at det er taust om krigen i Afghanistan. Dessuten handler den om kvinnefrigjøring. Og forsvarsministeren nektet lenge å svare på noe som helst om operasjonene i Afghanistan.

 

  • Forsvaret valgte også størst mulig taushet. Mens kampene pågikk svarte de amerikanske talsmennene ved hovedkvarteret i Tampa, Florida at alle spørsmål om norske styrker måtte besvares av talsmenn for det norske forsvaret. Men her hjemme ble det sagt at man ikke kunne gi informasjon utover det amerikanerne ga. Det er definisjonen på en informasjonsblokade.

 

  • Krigsdeltakelse under andre lands kommando har folkerettslige problemer. De oppsto sist vinter en debatt om hvilke folkerettslige normer (bl.a. når det gjaldt fanger) som lå til grunn for norsk deltakelse? Våre egne normer eller amerikanernes. Her var forsvarsledelsen svært lite meddelsom om hvilke prinsipper de la til grunn for å sikre at norske soldater ikke handlet i strid med folkeretten.

 

  • Et sentral spørsmål som kommandostrukturen, dvs. forholdet mellom beslutninger som kunne tas i felt og hva som krevet klarering hjemmefra, vet vi lite eller ingenting om.

 

  • Endelig ble sikkerheten for personellet og deres familier brukt som hovedargument for den omfattende tausheten. Her ble det valgt en mer restriktiv linje enn amerikanerne, men uten at det ble gitt noen informasjon om eventuelle konkrete trusselscenarier.

 

Jeg kan ikke? Som en utpreget sivilist? bedømme hele bakgrunnen for valget av en minimumslinje når det gjelder den informasjon som gis om Norge som krigsdeltaker.

Fagmilitære vurderinger som gjelder sikkerheten til norsk personell vil selvfølgelig de fleste av oss respektere. Men samtidig spør vi oss om hvilken sammenheng det er mellom den militære og den politiske tausheten.

Er det virkelig noen som tror at man kan holde hemmelig at Norges forsvarspolitikk er dramatisk endret og at endringen kan få store konsekvenser?

 

For situasjonen er en annen nå enn den gang forsvaret var distriktspolitikk, fienden klar og politikerne deilig samstemte, helst bak lukkede dører. Vi er i ferd med å få et høyteknologisk forsvar hvor en vesentlig del av kapasiteten er beregnet på internasjonalt engasjement.

Verneplikten som demokratisk element svekkes dag for dag. Vi deltar i krigshandlinger langt hjemmefra.

 

Det sier seg selv at dette krever en avklaring av informasjonsstrategien. Det er ren strutsepolitikk å tro at et lite land som Norge i lengden kan føre «hemmelig» krig, at vi kan gjemme oss bak stormaktenes skjold. Dagens informasjonsstrategi er laget for en annen tid, og i retningslinjene sies også ettertrykkelig at de gjelder i fredstid.

 

Det er ikke lenger nok. Taushet blir umulig den dagen den første norske soldaten kommer hjem i en plastikkbag, enten det er fra Afghanistan, Irak eller et annet sted. Da vil folk ha svar. Fra politikerne. Og fra forsvaret.

FOTO: KAY STENSHJEMMET

Foredrag i Oslo Militære Samfund
28. oktober 2002


ved Paul Narum

Administrerende direktør
Forsvarets forskningsinstitutt

 NYE UTFORDRINGER I MILITÆR FORSKNING OG UTVIKLING

Innledning

 

Det burde vel for denne forsamling være unødvendig å påpeke hvilken dramatisk omstillingsperiode Forsvaret nå er inne i. Denne omstillingen har sin bakgrunn i en rekke forhold som innbyrdes har stor avhengighet av hverandre. Den sentrale faktoren er endringen i Forsvarets oppgaver: Vekk fra i hovedsak å forberede seg på den store eksistensielle krigen og over til å være i stand til å opprettholde et stort internasjonalt engasjement, kunne reagere raskt og på en fleksibel måte og å kunne sette inn styrker etter hvert som utfordringene materialiserer seg. Denne utviklingen er delvis et resultat av den teknologiske utviklingen både på den sivile siden og når det gjelder rent militære systemer, men denne teknologiutviklingen er også i seg selv en viktig drivkraft for nødvendige endringer.

 

Temaet for kveldens foredrag er altså hvilke utfordringer militær forskning og utvikling står overfor i denne endringstiden. Det kan være ryddig å dele bidraget fra militær FoU til utviklingen av Forsvaret opp i to. På den ene side skal det bidra til at Forsvaret på mellom- og lang sikt utvikler seg på en slik måte at det er i stand til å møte fremtidens oppgaver. Dette innebærer både forsøk på å identifisere hva disse oppgavene måtte være, og å legge grunnlaget for at passende verktøy organisatorisk og teknisk er på plass når de trengs. På den annen side bidrar militær FoU til løpende utvikling og tilpassing av organisasjon og utstyr til dagens og den nære fremtids oppgaver.

 

I tider med sterk fokus på utvikling rettet inn mot de krevende fortløpende oppgavene, er det en utfordring å sørge for at den langsiktige strategiske utviklingen også i tilstrekkelig grad blir tatt vare på. Med den store vekt som legges på allianse-tilpasningen er det naturlig at vår styrkeutvikling på kort og mellomlang sikt reflekterer NATOs målsetninger for Norge, de såkalte ”Force Goals”. Disse ser imidlertid bare 6 år inn i fremtiden, mens utviklingen av Forsvaret når det gjelder materiell, personell og organisasjon må minst sees i et 15 til 20 års perspektiv. Dette langsiktige perspektivet er det særdeles viktig at vi ikke mister av syne.

 

Jeg vil i foredraget først ta for meg noen temaer som generelt er av stor betydning for militær FoU i dag, før jeg til slutt beveger meg inn på hva det betyr for Norge og for FFI.

 

 

Det høyteknologiske forsvaret

 

Det kan ikke herske noen tvil om at den militære overlegenhet som Vesten har kunnet fremvise under de siste års konflikter, har den teknologiske overlegenheten som fundament. Overlegenhet i antall fly eller soldater kan forklare at krigen vinnes, men det er bare den kvalitetsmessige overlegenheten som kan forklare at den vinnes praktisk talt uten egne tap. Denne ”winner takes all” asymmetrien er årsaken til at vi kan slå fast at kvantitet ikke er noen erstatning for kvalitet i dagens forsvar. Heller ikke for Norge er det derfor noe alternativ til et høykvalitets forsvar innen alle områder, også når det gjelder utstyr Vi har rett å slett ingenting å gjøre i internasjonale operasjoner av den type vi har sett i det siste og på det nivå vi ønsker, uten å være på høyde også teknologisk Det er en betydelig utfordring for et land å være i stand til å spille i førstedivisjon i slike sammenhenger.

 

Teknologigapet

 

USA er i dag verdens eneste militære supermakt. En av virkemidlene som er benyttet for å oppnå denne posisjonen har vært å skaffe seg dominans innen området foredraget skal dekke, nemlig militær forskning og utvikling. Denne dominansen gjelder innenfor alle delområder. Fra forsvarsfinansiert grunnforskning innen områder som få i Norge ville mene hadde noe med militært forsvar å gjøre, til systematisk restrukturering og utbygging av forsvarsindustrien. Også på områder som organisatoriske tilpasninger og utviklingen av nye operative konsepter er USA ledende. Det er derfor ikke uten grunn at de fleste av oss ser til USA i vår bestrebelse med utviklingen av eget forsvar.

 

I følge NATOs generalsekretær vil det økende gapet i ”defence capabilities” mellom USA og dets allierte på sikt kunne true selve alliansen. Denne bredere problemstillingen er ikke mitt tema i kveld. Jeg vil bare peke på at teknologigapet utgjør en viktig del av det totale gapet i ”defence capabilities”.

 

Den teknologiske dominansen har ikke kommet gratis. USA bruker en større andel av nasjonens ressurser på forsvaret enn de fleste andre land. I tillegg benytter USA en større andel av forsvarsbudsjettet til FoU enn noe annet land. I budsjettåret 2003 vil det bli benyttet 50 824 millioner dollar til ”Research and Development, Test and Evaluation” (RDT&E). Dette utgjør 14% av forsvarsbudsjettet, en vekst fra 13% i 2000. Den samlede europeiske satsningen innen militær FoU har vært for nedadgående de siste årene, og utgjør i dag under 30 prosent av den amerikanske. I Norge grupperer vi utgiftene litt annerledes og en eksakt sammenligning er derfor ikke mulig, men tilsvarende tall for Norge vil være omkring 1 milliard norske kroner, svarende til vel 3% av forsvarsbudsjettet.

 

Det kan også være interessant å legge merke til at USA neste år ikke vil benytte mer enn 17% av budsjettet til direkte anskaffelser. Det benyttes derfor nesten like mye til utvikling av nye systemer som til anskaffelse av systemer basert på dagens teknologi. På bakgrunn av slike tall burde ikke eksistensen av teknologigapet overraske noen. Kjernespørsmålet er om vi velger å leve med det, eller om vi ønsker å utnytte de mulighetene vi har til å minske det.

 

 

Forholdet mellom militær og sivil FoU

 

Det er helt klart at vi har gått fra en situasjon hvor forsvaret har vært den drivende kraften i utviklingen av høyteknologi til en situasjon hvor det sivile miljøet betyr mye mer. Det benyttes ofte betegnelsen ”militær teknologi” på resultater av utvikling i militær regi, og tilsvarende for sivil teknologi. Dette er feilaktig terminologi; det finnes ikke sivil eller militær teknologi. Det finnes bare teknologi. Det er på anvendelses- og system- siden at skillet oppstår. Det er imidlertid slik at det er enkelte områder som er av mindre interesse for det sivile/kommersielle markedet enn for forsvaret. Et viktig eksemple er grunnleggende kunnskap om virkemåten til og beskyttelse mot masseødeleggelsesvåpen, radiologiske, nukleære, kjemiske eller biologiske. Andre er eksempler er enkelte typer sensorer, høyenergi lasere og lavsignatur.

 

Interessant å legge merke til er at teknologirevolusjonen som det kommersielle markedet har gitt samfunnet er grunnlagt på teknologiutvikling i forsvarsregi, eller i regi av de store nasjonale teleselskapene som eksisterte frem til begynnelsen av nitti- årene. Eksempler er det nok av, transistoren, datamaskiner, Internett, mobil­kommunikasjon, laseren, optiske fibere, sensorteknologi – og jeg kunne fortsette. På dette nivået er tidsperspektivet såpass langt og usikkerheten og de initiale kostnadene så store, at det kommersielle markedet ikke virker. For å ta bare et eksempel, så er halvlederprodusentene som INTEL og andre de som best kan utnytte silisium-teknologien for alt den er god for. Forskningen på det som skal komme etter når det ikke er mer å hente her, om 10 til 15 år, finansieres i USA i betydelig grad av Department of Defense og Department of Energy. Bare på denne måten kan USA på sikt oppnå ambisjonen om at ingen skal kunne true deres rolle i verden.

 

I vurderingen av betydningen av såkalt sivil teknologi er det viktig å være klar over at årsaken til det omtalte teknologigapet mellom USA og dets allierte ikke kan være forskjellen på det teknologiske nivået i samfunnet generelt. Her er det en stor grad av jevnbyrdighet, hvor noen land i Europa er ledende innen enkelte områder, mens USA er ledende på andre. Årsaken må finnes andre steder.

 

På sammen måte som at oljeindustrien har behov for utstyr som er utviklet, produsert og levert av bedrifter og FoU miljøer som kjenner oljeindustrien og dens problem­stillinger, vil utstyr for Forsvaret utvikles og anskaffes fra miljøer som kjenner Forsvarets behov. Man vil ta i bruk ”sivile” teknologier, komponenter og delsystemer, men vil gjøre tilpasninger som sikrer at for eksempel sambandssystemene virker selv når den andre part gjør alt for at systemet ikke skal virke. Dette er ikke noe nytt. Der man er i ferd med å tenke nytt er ved overdreven bruk av milspecs ved kravsetting til utstyret på delsystem og komponentnivå, og når det gjelder kravene til ekstremt lang levetid med tilhørende behov for vedlikehold av teknologisk utdatert utstyr. Her er det mye å spare. Det er også mye å spare på å forenkle og forkorte den svært kompliserte anskaffelsprosessen man ofte har i Forsvaret. Spesielt innen områder hvor teknologien er i rask utvikling er det mye å tjene på å korte ned tiden mellom beslutning for hva man vil ha til det faktisk er i bruk.

 

Sikkerhetspolitikk

 

Det er åpenbart en nøye sammenheng mellom hva vi vil med og trenger Forsvaret til og hvilken forsvarsstruktur som er den optimale.

Med det utgangspunkt at Forsvaret må bygges opp under hensyntagen til begrensede ressurse, vil det være slik at det er en svært stor forskjell mellom et Forsvar tilpasset det å kjempe en eksistensiell krig mot en teknologisk avansert motstander i vårt nærområde, og et Forsvar tilpasset den type operasjoner vi har deltatt i den siste tiden. Dette skillet går langs mange akser. Det går langs aksen i, eller nær, vårt eget territorium kontra langt unna. Skillet går langs aksen høyteknologisk kontra lavteknologisk eller ”primitiv” motstander. Og det går ikke minst langs aksen av egne sentrale interesser kontra landets interesser som en blant mange i alliansen og verdenssamfunnet for øvrig. Er det noe de siste par ti-årene burde ha lært oss, så er det at forhold som er av vesentlig betydning for Forsvaret kan endre seg svært raskt. En målrettet og fordomsfri sikkerhetspolitisk forskning er nødvendig for å forstå hvilke utfordringer Forsvaret kan bli stilt overfor i dag og den nære fremtid. De siste tyve årene burde gjøre oss ydmyke med hensyn på mulighetene for å spå om de neste tyve i noen særlig detalj. Det forskningen bidrar til her er å spenne opp mulighetsrommet når det gjelder fremtidige utfordringer, slik at Forsvaret kan utvikles under det nødvendige tidsperspektivet, og ikke med et for nærsynt tilbakeblikk på hva som har skjedd de siste årene.

 

Norsk militær forskning og utvikling

 

I Norge, som i de fleste andre industrialiserte land, anses forskning og utvikling å være en viktig del av grunnlaget for forsvarsmakten. Det er en målsetning at forskningen skal være i verdensklasse innen visse områder og at vi innen nisjer skal utfylle alliansens samlede forskningsportefølje. Forskningen skal fremskaffe tilstrekkelig innsikt for den løpende struktur- og materiellutviklingen i Forsvaret. En viktig begrunnelse for forskningen er at den også skal bidra til den totale kompetanse i Forsvaret. Norge er ressursmessig en beskjeden bidragsyter til alliansens totale FoU virksomhet nær uansett hvordan det måles. Vår andel av det totale bidrag er naturligvis lite, men bidraget er også lite målt i forhold til folketallet eller i forhold til landets økonomiske ressurser. Aktiviteten er fordelt på flere organer under Forsvarsdepartementet, i Forsvaret og på norsk og utenlandsk industri. Med en omsetning på 414 millioner kroner i 2001 er FFI en hjørnesten i Forsvarets FoU-virksomhet. Med denne, i internasjonale sammenheng beskjedene størrelse, skal instituttet dekker hele spektret fra sikkerhetspolitikk via forsvarsanalyser til rene teknologistudier, og fra grunnforskning til assistanse i forbindelse med anskaffelser for nær alle områder av relevans for Forsvaret. Det er dette sammen med ambisjonen om et Forsvar som kvalitetsmessig og teknologisk er på høyde med de beste som utgjør grunnlaget for de store utfordringene for militær FoU i Norge. Hovedstrategien for å møte disse utfordringene er å kombinere en tung satsning innen områder av spesiell interesse for Forsvaret, hvor vi av historiske eller andre grunner har et konkurransefortrinn, med et omfattende internasjonalt samarbeid over et bredt spektrum av aktiviteter. I dette samarbeidet må vi også fullt utnytte den fordelen det faktisk er å være liten i en del sammenhenger.

 

Internasjonalt samarbeide

 

Den eneste måte vi i Norge kan oppnå en tilstrekkelig bredde innen forsvarsforskningen er gjennom systematisk oppbygging av samarbeidsrelasjoner internasjonalt. Slik har det alltid vært. Behovet for internasjonalt samarbeid forsterkes både av en øket grad av alliansetilpasning av Forsvaret, et uttrykt ønske om å kunne foreta en større del av materiellanskaffelsene i internasjonalt samarbeid og av at forsvarsindustrien i Europa konsoliderer på tvers av landegrensene. FFI samarbeider først og fremst med USA, enten under bilaterale avtaler eller via NATO Research and Technology Organization. Andre sentrale samarbeidspartnere er Nederland og Storbritannia som vi har egne forskningsavtaler med. På samme måte har vi utviklet samarbeid med de andre nordiske landene for å få til en best mulig utnyttelse av våre felles ressurser. Innen enkelte av våre satsningsområder er vi i verdensklasse, netto bidragsytere til arbeidet og leder samarbeidsgrupper. Innen de fleste områder er vi naturlig nok på mottakersiden. Erfaringen viser at det ikke er mulig å kjøpe seg informasjon på et område uten selv å bidra med betydelig innsats.

 

På den annen side skal det ikke mye aktivitet til før en kommer på innsiden innen et område og får tilgang til resultatene fra andres arbeid. En ensidig satsning på såkalte fyrtårn innen noen områder, i tillegg til lavere aktivitet i bredden, er derfor ikke mulig. Fyrtårn er viktig for synlighet av institusjonen og landet, den brede aktiviteten er viktig for totaliteten. Selv om samarbeidet til en viss grad hindres av hensynet til gradering, nasjonale interesser og andre forhold, fungerer systemet rimelig bra. Det tradisjonsrike brede internasjonale samarbeidet med USA og resten av Europa fører ikke til dobbeltarbeid. Utvikling og produksjon av forsvarsmateriell er ikke like
markert for forsvarsforskningen.

I den senere tid har Western European Armament Group blitt et viktig forum for samarbeid i Europa. Det nye her er at industrien bringes inn i større grad enn før og at arbeidet foregår under en felles kontrakt med Weag Research Cell i Brussel.

 

Sikkerhetspolitiske studier ved FFI

 

I forhold til instituttets totale forskningsinnsats utgjør de sikkerhetspolitiske studiene en svært begrenset aktivitet. Men de gir et uunnværlig grunnlag for det tunge utredningsarbeidet innen langsiktig forsvarsstrukturplanlegging. Med vår begrensede kapasitet er vi nødt til å la vårt temavalg gå på rundgang over tid . Gjennom prosjekter av 2 – 3 års varighet klarer vi å oppnå tilstrekkelig dybdeinnsikt til å bli selvstendig bidragsføre. Avhengig av utviklingen i det sikkerhetspolitiske landskap og viktigheten for de veivalg vårt eget forsvar står overfor, vil vi så enten ta enda ett skritt videre i fordypning og kunnskapsoppbygging, eller gå over på et nytt tema. I dag er det to problemområder som spesielt står i fokus, nemlig terrorisme og utviklingen i vårt naboland Russland. På begge disse områdene har FFI hatt en betydelig innsats siden 1996.

 

Valget av Russland som et fordypningsområde var svært nærliggende. Det er ingen enkeltaktør i det internasjonale bildet som har hatt en så sterk innvirkning på vår forsvars- og sikkerhetspolitikk gjennom det siste tiåret som Russland. I Norge har vi gradvis arbeidet oss fram til at denne gigantiske nabostaten på kort sikt ikke utgjør noen trussel. På mange områder er det åpne og gode samarbeidsforhold mellom våre to land. Men like fullt er det fortsatt en klar politisk oppslutning i Norge om at vi ikke må forsømme vårt hjemmeforsvar når vi nå etablerer oss som en troverdig aktør i internasjonale operasjoner. Dette er en svært krevende dualisme og en sterkt medvirkende årsak til at vi sliter med å få forsvarsbudsjettene til å strekke til.

 

Ser vi oss omkring i Europa, er det ikke mange andre land hvor kravet til et sterkt hjemmeforsvar er like levende.

Og forskjellen er Russland. Med den usikkerheten som fortsatt hersker om hvordan dette landet vil utvikle seg både politisk og militært, må vi legge en klar og veloverveid Russlandsforståelse i bunnen av vår tenkning om fremtidens forsvar. Derfor har hovedmålsettingen for vår Russandsforskning de siste 4 – 5 årene vært å se etter hovedlinjer i Russlands utvikling og hjelpe til med å vurdere om landet beveger seg i retning av et stabilt sikkerhetsfellesskap med den vestlige verden. FFI’s forskning har spesielt vektlagt de faktorene som kan ha direkte betydning for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Andre sider ved utviklingen i Russland får vi god kjennskap til gjennom et nært samarbeid med Norsk Utenrikspolitisk Institutt og deltagelse i et nordisk forskningsnettverk.

 

Da vi startet vår forskning på internasjonal terrorisme mot slutten av 90-årene, var nok ikke dette et like åpenbart sentralt tema som Russland. Men det var mange trekk i det internasjonale bildet som tilsa at dette nok var et område hvor også lille Norge kunne få god bruk for mer kunnskap. Det var spesielt to forhold som ledet oss på dette sporet. For det første hadde vi gjennom vår forskning på samfunnssårbarhet, de såkalte BAS-prosjektene, kommet til å innse hvilken invitt som kan ligge til terroraksjoner i den akselererende sårbarhetsutviklingen. For det andre koblet vi inn instituttets fagkunnskap om masseødeleggelsesvåpen og lot oss forskrekke av det ubegripelige ødeleggelsespotensial disse våpnene vil kunne ha i hendene på terrorister. Med dette utgangspunktet gjennomførte vi først et grunnlagsprosjekt hvor vi, blant annet i samarbeid med RAND Corporation i USA, bygget opp den nødvendige kompetanse innen dette svært brede og mangfoldige feltet.

 

Oppfølgingsprosjektet, som var godt i gang da terroranslagene rammet USA sist høst, hadde som hovedmålsetting å konkretisere terrortrusselen i form av scenarier som kan danne grunnlag både for vår nasjonale og den internasjonale planlegging av forsvar mot terrorisme. 11 september skapte et behov for å stoppe opp og tenke oss om, selv om det som da skjedde på en måte falt greit inn i hovedmønstret for vår forskning så langt. Vi intensiverte vår forskning omkring al Quaida, og vi gikk aktivt inn i NATO’s bestrebelser på å vri sin forskninginnsats mot anti-terror. Her har Norge ledet et spesialist-team som nå i høst skal legge fram sine anbefalinger. Vi valgte også å øke forskningsinnsatsen vår noe på dette området, gjennom et nytt prosjekt som ser på sammenhengene innen trianglet forsvarsstrukturer, terrorisme og teknologi.

 

Teknologistudier

 

Hovedvekten av aktiviteten ved instituttet kan plasseres under hovedoverskriften teknologistudier. Denne aktiviteten har flere formål. Den skal danne grunnlaget for instituttets forståelse av den langsiktige militærteknologiske utviklingen og hvilke konsekvenser denne vil ha for Forsvarets struktur på sikt. Den skal danne grunnlaget for utvikling av nye strukturkomponenter og modernisering og fornyelse av tradisjonelle komponenter. Den består av assistanse til Forsvaret i forbindelse med utarbeidelse av krav, valg mellom ulike leverandører og test av materiell. I enkelte tilfeller består den også av utvikling av materiell på oppdrag fra Forsvaret eller fra industrien. De langsiktige programstrategiske arbeidene, som utgjør omkring en tredjedel, finansieres av Forsvarsdepartementet gjennom det såkalte basistilskuddet. Den overordnede prioriteringen av denne delen av aktiviteten skjer i Forsvarets forskningspolitiske råd, som er bredt sammensatt og ledet av Forsvarssjefen. De resterende to tredjedeler finansieres gjennom horisontal samhandel med oppdragsgiver på prosjektnivå. Innholdet i dette arbeidet er derfor resultatet av en kombinasjon av etterspørsel hos oppdragsgivere og evne til å bidra fra FFIs side

 

Organiseringen av all aktivitet i tidsbegrensede prosjekter gjør at omstillinger for å tilpasse seg endringer i teknologi og prioriteringer i Forsvaret kan gjennomføres uten stor dramatikk. Hovedsatsningen i dag er rettet inn mot nettverksteknologi, rakett og missilteknologi med vekt på presisjonsstyrte våpen, informasjonskrigføring, undervannsteknologi, forståelse av og beskyttelse mot masseødeleggelsvåpen og romteknologi.

 

Samfunnssårbarhet

 

Den økende systemsårbarheten i moderne, vestlige samfunn er etter hvert blitt et kjent fenomen. 11 september 2001 skapte fornyet fokus på disse problemene, som ellers i den jevne hverdag har lett for å gli ut på sidelinjen. I Norge har vi hatt Sårbarhetsutvalget og FFI’s BAS-prosjekter, og i disse dager legger Stortinget siste hånd på behandlingen av en Stortingsmelding om samfunnssikkerhet.

Hva er så forskningens rolle i kampen mot økende samfunnssårbarhet ? Oppgaven er todelt. Det er viktig å forstå årsakene til denne utviklingen og enda viktigere å fremme konkrete, kosteffektive tiltak for å snu den. En dominerende understrøm i dette problemområdet er den raske teknologiske utviklingen og måten de teknologiske nyvinningene blir utnyttet på i våre demokratiske og pengefokuserte samfunn.

 

Næringslivet er styrt av sterke fortjenestemotiver. Det utvikles og selges produkter som det store gross av kunder forventes å ville kjøpe. Markedene styrer det meste, og i det normale forbrukermarkedet er det svært få som etterspør produkter med stor robusthet mot unormalt kraftige påkjenninger, spesielt ikke de som er forbundet med terroranslag og krig. Svært mye av det som etter hvert har blitt kritisk samfunnsinfrastruktur, utvikles og anskaffes etter vanlige kommersielle kriterier. De fleste av disse sektorene er for lengst privatisert, og Staten med sitt overordnede ansvar for samfunnssikkerhet, står på sidelinjen og bruker verken penger eller lovverk for å påvirke utviklingen med tyngde.

 

Det er snart bare Forsvaret og Politiet som har en klar holdning til at samfunnssikkerhet er styrende for deres ressursbruk. Det samme kan neppe sies om telekommunikasjon og transport, bare for å nevne to eksempler. Derfor mener jeg at mye av den teknologikunnskap som Forsvaret fortsatt besitter, vil være svært nyttig for samfunnet også innen andre sektorer. Her står robusthet og overlevelse fortsatt i høysetet for systemtenkning og materiellanskaffelse. Men en slik rolle forutsetter selvsagt at Staten velger å satse det nødvendige minimum av ressurser for å øke sikkerheten innen de viktigste samfunnsfunksjonene.

 

Konsekvensanalyser og metodikk for langsiktig planlegging er et annet område, hvor FFI sammen med de ansvarlige planleggingsinstanser i Forsvaret har satset på å utvikle solid kompetanse. Denne kompetansen kan helt sikkert også tilpasses andre deler av statsforvaltningen som har ansvar for samfunnssikkerhet. Nøkkelen til konstruktiv bruk av forskning i denne sammenheng er å bringe den ut over det teoretiske stadiet hvor generelle risikovurderinger er i fokus. For å komme videre trengs det evne til å konkretisere alternative løsninger, sammenligne vanskelig sammenlignbare ting ut fra såvel ytelser som kostnader og stille sammen en balansert og ressurstilpasset langsiktig plan, som er styrende for både investeringer og organisasjonstilpasninger. Vi venter med spenning på hva Stortinget mener om forskningens rolle og kår i kampen for et sikrere samfunn.

 

Forsvarsplanlegging

 

På mange måter har Forsvaret de siste par årene gjort solide skritt i riktig retning med den overordnede langsiktige strukturplanleggingen. Prinsippet om at strukturmålene må tilpasses realistiske ressursrammer slik at planene blir realiserbare har langt på veg slått gjennom. I alle fall i et kortsiktig planperspektiv kan det se ut som om Forsvaret er sikret en relativt forutsigbar ressurstildeling. Og nødvendigheten av kraftige organisasjonsendringer er bredt erkjent, selv om implementeringen fortsatt kan vise seg å bli svært vanskelig. Det strategiske spørsmålet om prioriteringen mellom tradisjonelle hjemmeforsvarsoppgaver og våre bidrag i internasjonale operasjoner utenfor NATO’s kjerneområde er satt på agendaen, og vi kan håpe på konvergens mot en avklart og realiserbar løsning.

 

Men det er også mange sentrale spørsmål som fortsatt er langt på veg uavklarte. Jeg vil kort nevne to som jeg mener vi bør konsentrere både våre nasjonale politiske og forskningsmessige krefter om. Det første kan vi, litt unyansert kanskje, kalle ”dogmestyring”. Vår tid er preget av slagordpregede og unyanserte erklæringer om hva som er bra for fremtidens Forsvar. Ofte har disse ”dogmene” sin opprinnelse i USA, og har sin funksjon og fulle berettigelse i den amerikanske sammenhengen. Men overføring til små europeiske land er som regel ikke enkelt. Dagens nærmest politisk vedtatte dogme om at vårt Forsvar må være nettverksbasert er et eksempel på dette.

 

Grunntanken bak dette konseptet er udiskutabelt riktig. Problemene oppstår når vi skal konkretisere hva det i praksis skal innebære for en nasjon med begrensede ressurser. Det er fort gjort å komme i en situasjon hvor selve nettverket som skal knytte de stridende avdelinger sammen, blir så dyrt at det blir lite igjen til selve kampkraften. Storbritannia stiller spørsmålstegn ved om en full nettverksløsning etter ideelt amerikansk mønster er gjennomførbar. Da har sikkert vi i Norge et enda større behov for å bli innsiktsfulle nok på dette feltet til å kunne gjøre de nødvendige tilpasninger og riktige prioriteringer. Det er vi nok ikke i dag, men vi har slettes ikke et håpløst utgangspunkt dersom vi tar problemene på alvor.

 

Det andre spørsmålet jeg vil berøre er hvordan vi skal få den ”strategiske toppen” og den ”teknologiske bunnen” i vår strukturplanlegging til å møtes. På et vis er dette nært beslektet med det problemet jeg nettopp nevnte. Kort sagt består vanskeligheten i at forsvarsplanleggingen ideelt sett skal ta utgangspunkt i overordnede politiske målsettinger og prioriteringer. I våre tider vil disse strategiske styringssignalene spille en langt mer sentral rolle enn under de statiske og forutsigbare forhold som lenge rådet under den kalde krigen.

 

Vi må i større grad følge en top-down tilnærming hvor det legges stor vekt på å beskrive forsvarsstrukturene ved et sett av hovedytelser – eller capabilities. Samtidig må vi, med en enda klarere profil enn før, forsikre oss om at summen av de capabilities vi ønsker oss, lar seg realisere innen en realistisk ressursramme. Men generelle capabilities lar seg ikke kostnadsberegne. Da må det konkrete og velfunderte systemløsninger inn, og disse kan bare komme fra det jeg nettopp kalte den ”teknologiske bunnen” i planleggingsorganisasjonen vår.

Dette er vi, gjennom det nære samarbeidet mellom FD, FO og FFI, i prinsipp godt organisert for. Teknologikompetansen og analysekompetansen er tilgjengelig innenfor samme organisasjon, og samarbeidslinjene til de ansvarlige planinstanser er gode. Men i praksis står vi overfor to vanskelig utfordringer. Innenfor FFI må vi bli vesentlig bedre til å innrette og tilrettelegge vår teknologiske forskning, slik at relevant og fremtidsrettet systeminformasjon lett kan tappes av for bruk i strukturplanleggingen. Like viktig blir det at selve utredningsprosessen blir lagt opp slik at det blir et minimum av tid tilgjengelig for å arbeide bottom-up med gode alternative systemløsninger etter at strukturalternativer er grovskissert og hovedveivalg gjort. Mestrer vi ikke disse to utfordringene, er faren stor for at vi raskt driver i retning av løst beskrevne og ikke kostnadsspesifikke planer for det som ligger utenfor 4-års perspektivet. Da vil ønsketenkningen lett overta igjen, og resultatet vil bli dårlige halvveis-løsninger, noe som vil ramme spesielt hardt der hvor vi ønsker å ta inn radikalt nye og fremtidsrettede løsninger i organisasjonen.

 

Avslutning

 

På øverste nivå er hovedutfordringen for forsvarsforskningen i Norge å være den forskningsbaserte pådriver og premissgiver for den svært nødvendige omstillingen og moderniseringen Forsvaret står overfor. Dette betyr både å gi konkrete bidrag og løsninger til prosessen og å stille de riktige spørsmål, også til vel etablerte sannheter. For å kunne fylle denne rollen må vi arbeide på rett måte innen de riktige områdene, og det er det mitt foredrag i kveld i hovedsak har dreid seg om. To andre viktige elementer som må være på plass er organisatorisk tilknytning av instituttet til resten av Forsvaret og vår finansieringsform. Dette, sammen med en gjennomgang av resultatene fra FFIs arbeid i et kundeperspektiv, er tema for utredning av FFI som Forsvardepartementet nå gjennomfører på basis av et oppdrag gitt i Stortingsproposisjon nr 55 (2001 – 2002). Denne utredningen vil utgjøre en meget viktig del av grunnlaget for den videre utviklingen av FFI mot å bli det rette verktøyet i utviklingen av Forsvaret.

 

Det er min overbevisning at en tidsmessig FoU-virksomhet er helt sentral for dagens og fremtidens Forsvar, og det er min ambisjon å sørge for at FFI utvikles på en slik måte at instituttet fyller sin rolle her.

 

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
21. oktober 2002
ved

Generalinspektør for Heimevernet
Generalmajor Odd Frøise Tangen

HEIMEVERNET I OMSTILLING

 Stortingsbehandling av prop 45 (2000-01) 13-14 juni 01
og Stortingsbehandling av prop 55 (2001-02) 19 juni 02

Mye er endret etter at jeg overtok som sjef for HV for vel 2 ½ år siden, men mange forhold er også de samme. Jeg ønsker nå imidlertid å se framover og på de muligheter og konsekvenser som de siste års beslutninger gir. Den 13-14 juni 01 og den 19 juni 02 behandlet Stortinget henholdsvis St.prop 45 (2000-01) og St.prop 55 (2001-02), begge behandlet Forsvarets fremtid og var derfor også vesentlige for Heimevernet. La meg raskt oppsummere de vesentligste saker i begge behandlinger sett med HVs øyne:
St.prop 45

  • HV skal bestå av 83000 menn og kvinner
  • HV skal ha 18 HV-distrikter
  • HVs førstegangstjeneste skal være på 100 operative dager
  • HV-distriktene skal overta territorielt ansvar i løpet av 2002
  • HV-skolen Torpo skal nedlegges
  • HVs nye trenings- og utdanningssenter legges til Værnes
  • HVs utdannelse av utskrevet befal (UB) flyttes fra Kongsvinger til Værnes og fra Kvenvikmoen til GP
  • 6 HV-distriktsstaber ble besluttet flyttet til nytt sted.

St.prop 55

  • Ingen såkalt ”passiv rulleføring” av de eldste årsklasser
  • Redusere driftsutgiftene i HV med 630 mill i planperioden
  • HV skal overta Heistadmoen
  • Start av egen 1.gangstjeneste for HV i 2003 og oppbygging av denne virksomheten til full dekning innen 2005
  • Ingen anskaffelse av kammerlåser i planperioden.

 

Jeg kommer tilbake til disse forholdene senere.

 

Endret trusselbilde

 

I samme perioden, eller rettere sakt mellom de to stortingsbehandlinger, opplevde verden den 11 september 2001. Dette er en dato som for alltid vil stå som et tidsskille for de fleste, og det ble for oss som har ansvaret eller delvis ansvaret for arbeider med sikkerhet en bekreftelse på at verden kan stå over for nye typer trusler, og følgelig også behov for militær handling.
De direkte konsekvenser for HV ble en kongelig resolusjon som den 27 september ble vedtatt i statsråd og som ga muligheten til å kalle ut militære styrker for skarpe oppdrag i fredstid. I alt vel 20 oppdrag ble forberedt for HV og av disse ble heldigvis kun 2 iverksatt. HV hadde som dere vet vakthold ved NATO hovedkvarteret på Jåtta og ansvaret for sikring av QRA-beredskap ved Sola flystasjon i ca 4 måneder.

Viktigere var at 11 september viste oss at vi står over for en ny type trussel. En motstander som karakteriseres ved et asymmetrisk handlingsmønster i forhold til det tradisjonelle fiendebilde fra kald-krigs perioden, og som kan være villig til, og ha evne til, å skape situasjoner som få eller ingen tenkte seg for bare få år siden. I løpet av de siste uker har vi fått to nye eksempler på dette ved sabotasje mot oljetanker i Gulfen om sist sprengningen på Bali.
Vårt samfunn og forsvar har i fredstid små eller ingen styrker som kan møte denne type trussel. Heller ikke et moderne høyteknologisk forsvar har nødvendigvis denne kapasitet. Det som imidlertid er sikkert, er at et terrorangrep eller sabotasjesituasjoner vil kreve meget omfattende sikrings- og kontrollstyrker, og det er blant annet her Heimevernet kan ha en meget stor oppgave i framtiden.

 

Strukturendringer i Heimevernet

 

Det hevdes at Heimevernet har liten eller ingen vilje til endring. Dette ønsker jeg sterkt å tilbakevise. Heimevernet har de siste år vært gjennom en rekke endringer og jeg skal komme tilbake til en del av disse. At vi i dag har det samme antall HV-distrikter som tidligere, er ikke et tegn på manglende vilje til endring, men heller et tegn på at de som fattet beslutninger ved Heimevernets etablering var meget framsynte. Det er ikke mer enn 7-8 år siden at vi hadde en total gjennomgang av HVs oppgaver ved våre to fellesoperative kommandoer. Behovet for HV og HVs styrketall ble da vurdert til å være i overkant av 100 000 mann. Stortinget besluttet at tallet skulle være 83000 og dette tallet har man senere holdt fast ved.
Etter behandlingen av St.prop 45, startet vi umiddelbart et arbeid for å se på hvilken betydning det ville få for HV at vi fikk nye og større oppgaver i det fremtidige territorielle forsvaret. Her har HV sentralt, distriktsvis, HV-skolen Dombås ( HVSKD ) og operative myndigheter, ledet av FKS hatt et meget tett og omfattende samarbeid. Arbeidet har ledet fram til en ny oppsetningsplan/krig (OPL/K) som formelt vil være etablert pr 1 jan 2003.
Hva er så nytt i denne i forhold til tidligere oppsetningsplaner ?

HV har i stor grad hatt overvåknings- og sikringsoppgaver fram til i dag. Dette har betydd at vi på grunn av vår korte mobiliseringstid raskt kunne være på plass for å overvåke viktige kommunikasjonslinjer samt å sikre viktige nøkkelpunkter, objekter og ikke minst installasjoner av vital betydning for å sette Forsvaret på krigsfot. HV har hatt i oppgave å sikre nøkkelpunkter som Stortinget, Regjeringskvartalet, NRK, Norges bank, havner, flyplasser, mobiliseringssteder for forsvarsgrenene osv. På disse stedene har det vært øremerkede styrker som årlig har trent på dette og ofte, kun disse objekter.

Vi har med andre ord i stor grad vært en statisk organisasjon med små muligheter til å løse oppdukkende eller overraskende oppdrag. HV vil også i framtiden ha sikringsansvaret for en rekke nøkkelpunkter – dog færre enn fram til nå. Vår nye OPL/K er innrettet etter de føringer ØK har gitt hvor overvåkning og kontroll av avgjørende områder og norsk sjøområde er gitt høyeste prioritet. Deretter følger sikring av infrastruktur og ressurser av avgjørende betydning og dessuten bekjempningsevne. Vi må med andre ord ha en større fleksibilitet. Dette er gjort gjennom å etablere flere jegertropper, flere utrykningsstyrker og ikke minst flere forsterkningsstyrker.

Minst en tredjedel av HV vil i framtiden ha denne type oppgaver. Enkelte vil nok hevde at vi med dette fjerner oss noe fra HVs egenart, nemlig å være gode der vi er og ikke ta andre oppgaver. Vi må imidlertid som territorial forsvar være forberedt på, og ikke minst være i stand til, også å løse andre oppgaver enn de vi ser som aktuelle i fredstid og derfor er denne utviklingen nødvendig.

 

Da blir spørsmålet om hvilke konsekvenser dette har for HVs mannskaper og befal.

 

Hvilke krav stiller dette til HVs personell og hvilke kostnader har dette?

 

En større fleksibilitet krever evne til å løse oppgaver med flere ukjente variabler. Dette stiller selvfølgelig økte krav og forutsetninger til både mannskaper, befal og avdelingssjefer. Inntil i dag har HV fått overført alle mannskaper til krigsoppsetningene etter at den enkelte har gjort sin 1. gangstjeneste ved hær-, sjø- eller luftforsvarsavdelinger. Mange har hatt en meget god og lærerik førstegangstjeneste, men det er også mange som har vært nesten like godt kvalifisert for mobiliseringsplassering i HV før de gjorde førstegangstjenesten som etter. Det jeg forsøker å si, er at den tjenesten de gjennomførte i løpet av sin førstegangstjeneste, ikke var målrettet mot det som senere er blitt deres oppgaver i HV.
En av de beslutninger som Stortinget fattet gjennom sine nevnte behandlinger, er at HV skal overta Værnes og Heistadmoen samt at vi skal benytte GP for egen 1. gangstjeneste. Vi skal med andre ord gjennomføre 1. gangstjeneste for de som skal inn i HVs mobiliseringsoppsetninger. Dette gjelder den generelle soldatutdannelsen. Spesialistene, ingeniør, samband, militærpoliti, sanitet og ABC skal fortsatt utdannes ved forsvarsgrenenes felles utdanningssentra for disse kategorier. Gjennom vår egen 1. gangstjeneste kan vi drive målrettet utdannelse og jeg er overbevist om at vi gjennom dette skal kunne heve standarden på våre soldater vesentlig. HV hilser denne muligheten mer enn velkommen.
Gjennom det som nå er i ferd med å skje, vil også de reelle utgifter til utdannelse, investeringer og drift av HV klarere komme til uttrykk. Tidligere har vesentlig utgifter, spesielt til 1.gangstjenesten, blitt belastet hær, sjø eller luft. Det er ikke gratis å drive utdannelse. Å drifte Værnes vil for 2003 koste i underkant av 150 mil kroner. For denne summen forventer jeg å få ut ca 800 utdannede soldater og ca 150 UB-utdannede personer. Værnes har vesentlig større kapasitet enn dette. Basiskostnadene er i stort uavhengige av størrelsen på innkallingsstyrken og derfor vil kostnaden pr soldat synke etter hvert som inntaket av mannskaper øker.

 

Hva så med befalet?

 

En stor del av befalet i HV har fått sin utdannelse i vesentlig grad gjennom HVs kurser, og dessuten praktisk erfaring gjennom årets øvelser. Heldigvis er svært mange av disse ledere fra sivile bedrifter, kommunal eller statlig virksomhet, og har derfor ofte meget god ledererfaring. Den militære kompetanse og erfaring er nok ofte ikke på samme nivå. Et større innslag av tidligere yrkesoffiserer og vernepliktig og utskrevet befal er derfor sterkt ønskelig. Et eget utvalg nedsatt av FD, ”Heggheim-utvalget” er nå i arbeid med å se på hvordan reserveoffiserenes kompetanse bedre kan utnyttes i framtiden. Det er nemlig et faktum at vi i Norge har nærmere 50000 militært utdannet personell som i dag ikke lenger inngår i mobiliseringsavdelinger. Det er også et faktum at mange reserveoffiserer gjør, eller har gjort tjeneste i internasjonal sammenheng, og vi ønsker at flere av disse søker seg til stillinger i HV.

Jeg har et håp om at Heggheim-utvalget finner løsninger som blir gunstige også for HV. HVST ønsker også et nærmere samarbeider bl a med NROF om rekruttering av nevnte kategori befal til Heimevernet.

 

Overtagelse av territorielt ansvar

 

Overtagelse av det territorielle ansvaret medfører også betydelige konsekvenser. HV-distriktsstabene skal på et gitt beredskapstrinn endres fra å være en styrkeprodusent og planleggingsstab, til å bli det tredje kommandonivået direkte underlagt landsdelskommandosjefen. Distriktsstabene er allerede omorganisert og har fått en plankapasitet som i fredstid vil ivareta denne del av det territorielle ansvar. Hele distriktsstaben utgjør kaderen til den operativ stab som med sitt mobiliseringstillegg vil utgjøre det tredje nivået i kommandokjeden under FOHK og LDKene.

For å ivareta denne funksjonen på en tilfredsstillende måte kreves det trening og ikke minst nye graderte kommando, kontroll og informasjonssystemer.

Det kreves med andre ord både økonomiske og menneskelig resurser for å løse de nye oppgaver knyttet til operativt, territorielt ansvar. Dette er kanskje mer et operativt ansvar enn mitt som styrkeprodusent, men det blir her flere interesser som skal dekkes, og distriktssjefene får nå også den operative sjef som sin overordnede noe som krever mer koordinering.

På den andre siden vet nå HV-distriktsjefen hva han skal styrkeprodusere for, og arbeidet i distriktsstaben får en ny dimensjon som vil skape større utfordringer og stille større krav til kompetanse av hver enkelt offiser i distriktsstabene. Dette håper jeg også vil gjøre tjeneste ved HV-distriktsstabene mer attraktivt og dermed føre til større og bedre søkning til stillinger i distriktsstabene. Jeg er overbevist at HVs regionale organisasjon vil løse sine nye operative oppgaver med glans.

 

Endringer innen Heimevernets organisasjon.

 

Stortingets behandlingen av de to proposisjoner førte ikke til mange nedleggelser innen Heimevernets organisasjon. Den eneste rene nedleggelsen var HV-skolen på Torpo. Denne ble formelt avviklet pr 31/12- 01, og er nå utrangert.

Antallet nyopprettelser i HV regi er faktisk langt større. HV overtok 1 oktober i år Værnes og etablerer her ”Heimevernets utdanningssenter Værnes”, forkortet HVUV.
Som jeg også nevnte, besluttet Stortinget at HVs 1.gangstjeneste skulle være på 100 operative dager. Dette betyr at administrative dager, permisjoner, bevegeilige helligdager, lørdager og søndager ikke medregnes. Dette gir muligheter for å gjennomføre utdanning av to kontingenter pr garnison pr år. I øyeblikket er HVs utskrevet befalskurs, med 85 elever, i gang ved HVUV.

Dette er den utdannelsen som vi tidligere gjennomførte på Kongsvinger, og som Stortinget besluttet å flytte til Værnes.

Fra januar 2003, 8 januar for å være helt nøyaktig, starter også 1.gangstjenesten ved HVUV. Til januar innkallingen i 2003 er det utskrevet 1300 soldater, men frafallet er normalt stort for dette kullet, og det vil derfor neppe bli mer enn 2 kompanier à 250-300 mann som fysisk starter utdannelsen. Denne aktiviteten vil øke, og Stortinget besluttet også at ved utgangen av 2005 skal HV gjennomføre 1. gangstjeneste for alle som senere skal inn i HVs oppsetninger. HVUV har kapasitet til ca 1200 soldater til enhver tid. Med andre ord kan mengden som er inne til 1.gangstjeneste dobles så snart HV har økonomiske midler til dette. Prisen for å utdanne en enkelt soldat blir som tidligere sagt lavere dess bedre vi utnytter garnisonenes kapasitet.
Den 12 desember i år vil også HV overta driftsansvaret for Heistadmoen der det i dag kun er HMKG som gjennomfører grunnleggende soldatutdanning. I framtiden, og når Værnes er maksimalt utnyttet er det naturlig for HV også å starte 1.gangstjeneste på Heistadmoen. For å fylle HVs mobiliseringsoppsetninger er det nødvendig å utdanne i underkant av 4000 soldater pr år i tillegg til de spesialister som utdannes ved Hærens Utdannings- og kompetansesentre eller i Luft- eller Sjøforsvaret.
HVUB-utdannelsen i Finmark, som tidligere var etablert som en prøveordning på Kvenvikmoen ved Alta, ble i sommer flyttet til Garnisonen i Porsanger. Der er det også aktuelt i framtiden å drive førstegangstjeneste for HV og da spesielt jegerutdannelse i nært samarbeide med Hærens jegerutdannelse.
I tillegg til disse rene overtagelser, besluttet Stortinget at 6 HV-distriktsstaber skulle flyttes eller sammenslås med annen HV virksomhet innen samme distrikt. Dette er en prosess som er godt i gang og vil i det vesentligste bli gjennomført innen utgangen av 2003.

Utvikling innen Sjøheimevernet

 

Sjøheimevernet utgjør en liten del av Heimevernet, ca 6000 mann, men Sjøheimevernet har fått stor oppmerksomhet de siste år.

Etter hvert som antall mindre fartøyer i Marinen er blitt redusert, har sjøkommandørene sett et stadig større potensial i Sjøheimevernet. Gjennom det store antall fartøyer som kan rekvireres, er det mulig for SHV å overvåke og kontrollere kystsonen og å rapportere det som skjer i norsk territorialfarvann. Etter 11 september er det iverksatt bygging av 5 hurtiggående bordingsfartøyer, og SHV har allerede utdannet bordingslag for å bemanne disse. Sjøheimevernet er bedre oppdatert med Kommando-, kontroll og informasjonssystemer (eksempelvis MARIA Sjøtass) enn landheimevernet og er i dag i stand til effektiv rapportering og informasjonsutveksling med begge sjøoperasjonssentrene. Denne kapasiteten vil bli ytterligere forbedret.
Ved Befalsskolen for Sjøforsvaret i Horten har vi et eget kurs for utskrevet befal til SHV. Dette er helt nødvendig fordi det stadig blir færre med tilstrekkelig kjennskap til kysten og med nødvendige sertifikater for å bemanne alle rekvirerte fartøyer. Også 1. gangstjenesten for de som skal inn i SHV gjennomføres i Sjøforsvaret. Jeg mener at for å få full forståelse for og aksept hos de som SHV senere skal samarbeide med, er det av stor betydning å gjennomføre den grunnleggende tjenesten i et sjømilitært miljø.

 

Utvikling innen Luftheimevernet

 

Også LUHV har hatt en ganske sterk økning, men grunnet usikkerhet omkring hvilke stasjoner Luftforsvaret skal opprettholde, er LUHV ikke kommet så langt som det øvrige HV. LUHV er nå blitt etablert ved alle Luftforsvarets permanente stasjoner og mobiliseringsstasjoner og inngår som en vesentlig del av baseforsvaret. For LUHV gjelder selvfølgelig også det forhold at for å bli fullt ut akseptert er den en åpenbar fordel at den grunnleggende utdannelse er nær knyttet til baseforsvarsmiljøet.

 

Materiellutvikling i HV.

 

Materiellutviklingen i Heimevernet har de senere år vært meget gledelig. Når det gjelder uniformer, regntøy, støvler, fotposer, soveposer, liggeunderlag osv, er Heimevernet stort sett vel dekket med kvalitet tilsvarende det øvrige Forsvaret. Også vedrørende lag- og troppsutstyr er vi gjennomgående godt dekket, i stor grad takket være store overføringer fra det øvrige Forsvaret i forbindelse med forsvarsgrenenes reduksjoner.
Det er imidlertid fortsatt betydelige udekkede behov. Som jeg var inne på innledningsvis, ble HV utkalt til oppdrag som følge av beredskapshevningen i kjølvannet av 11. september. Dette var for oss en usikker situasjon, og grunnen var sikring knyttet til en reell fiendtlig handling. I en slik situasjon er det nødvendig å kunne ta i bruk beskyttelsesutstyr i den grad dette finnes. Slikt utstyr er bygget inn i soldat 2000-konseptet. Dette omfatter moderne hjelm, skuddsikker vest osv. Denne typen utstyr er nærmest fraværende i HV. Med tanke på de situasjoner hvor det innledningsvis vil vise seg nødvendig å sette inn HV-avdelinger, er dette et område som snarest må forbedres kraftig.
Kommando, kontroll og informasjonssystemer, spesielt moderne og effektive sambandsmidler har vært og er fortsatt HVs ”akilleshæl” nummer l. Selv om situasjonen i det siste er blitt noe forbedret ønsker Heimevernet nytt og kraftig forbedret radiomateriell. Særlig på bakgrunn av at HV vil utgjøre det territorielle forsvar i store deler av landet, og som skal operere mer fleksibelt enn tidligere er dette et absolutt krav. Allerede fra neste år forventer vi tilføring av nytt materiell på dette området.
Et tredje hovedfelt som er og vil bli ytterligere fokusert i framtiden, er evnen til å observere og benytte våre våpen like godt i mørke som i lyse.

Lysforsterkningsutstyr for observasjon og nattsikter for bedret mulighet til bruk av våre våpen i mørke, er et meget sentralt område hvor vesentlige deler av våre investeringsmidler må nyttes i framtiden.

 

Utfordringer for HV

 

Det er vel nesten umulig å snakke om HV i disse tider uten å berøre forhold vedrørende våpensikring og våpenlagring. Igjen har vi hatt en tragisk hendelse hvor et HV-våpen har vært misbrukt og hvor liv er gått tapt. I Norge er det hvert år en rekke drap. At Heimevernets prosentvise andel i forhold til det antall våpen som finnes ute i hjemmene er lite, forsvarer ikke at våre våpen blir brukt i denne sammenheng. Det er derfor nødvendig raskt å finne ordninger som reduserer risikoen for misbruk til et minimum, men som samtidig gir muligheter til fortsatt korte og fleksible treningsaktiviteter, uten en tidkrevende og kostbar administrativ aktivitet, og hvor beredskap opprettholdes på en fleksibel og effektiv måte.
I år har vi også registrert en ny og urovekkende tendens. Våre våpenlager er tydeligvis gjenstand for en mye større interesse fra ikke militære grupperinger enn tidligere. Vi har registrert en økt aktivitet for å lokalisere samt å kartlegge rutiner for kontroll knyttet til disse lagrene. Vi har også dessverre hatt fire innbrudd i slike lagre, riktignok var et av disse tømt før innbruddet, men ved de tre øvrige ble mer enn seksti våpen stjålet. Selv når våpnene var låst eller boltet fast til veggen inne i lageret ble disse, ved hjelp skjærebrenner eller vinkelsliper, fjernet. Dette viser at en eventuell mer sentralisert lagring av HV-våpen i seg selv er problematisk.
Som alle er kjent med, har de fleste HV-soldater i dag sitt våpen og ammunisjon lagret hjemme. Detter er i henhold til dagens HV-lov besluttet av Stortinget i 1953. Er så dette nødvendig nå man tenker på dagens trusselbilde og dermed beredskap? Det er bred enighet om at det storkrigsscenario vi så som en reell mulighet under den kalde krigen, for tiden ikke er til stede. I stedet har vi fått en terror- eller sabotasjetrussel preget av svært liten forutsigbarhet. Vi vil kunne stå overfor trusler, som en funksjon av dramatiske endringer i det sikkerhetspolitiske bilde, som krever at deler av Forsvaret må opprettholde en troverdig reaksjonsevne. Et ”skrekkscenario” for meg er at våpenlagrene er gjort utilgjengelige av en motstander, som med enkle midler er i stand til dette, i en situasjon hvor HV blir besluttet satt inn for å verne om liv og verdier. Enkelte miljøer synes å bagatellisere en slik mulighet.
Skal man kunne ivareta ambisjonen ”nasjonal sikkerhet” som en del av Forsvarets visjon må denne ambisjon gis en klar substans. I denne sammenheng er Heimevernet og HVs reaksjonsevne en kapasitet av stor betydning. Om dette betyr at beredskapen forblir som i dag er da et spørsmål som bør stilles. Å fjerne beredskapen, dersom denne ikke koster noe eller har negative konsekvenser, kan ikke være et mål i seg selv.

 

I dag kreves det stadig større effektivitet. Vi må derfor ikke ha ordninger som vanskeliggjør effektiv gjennomføring av trening og øvelse eller skaper andre forhold som er umulig å leve med. Rent praktisk er det neppe umulig å ha våre våpen sentralt lagret i hvert enkelt HV-området, men dessverre er det kun et lite antall av våre vel 500 områder som i dag har lagre som både sikkerhetsmessig og størrelsesmessig har kapasitet til en slik lagring.

En kjensgjerning er også at våre områder, og også for den del våre avsnitt, i stor grad ligger i områder hvor det ikke finnes noen annen form for militære avdelinger. Det er derfor ingen militære som kan kontrollere eller rykke ut til eventuelle lagre som blir forsøkt brutt opp. Dette krever igjen meget solide bygninger. Både gulv, tak og vegger må bygges i sterk   betong med tilsvarende armering, samt at dører / inngangsparti må være i stål. Slike bygninger er meget dyre å bygge, og kanskje enda verre er at det vil kreves tekniske installasjoner som avfuktingsanlegg, alarm som må knyttes opp mot politi, Falken eller andre samt oppsynsmann / vakt, brøyting og sist men ikke minst leiekostnader til Forsvarsbygg.

Det vil kreve meget store investeringer og ta forholdsvis lang tid å gjennomføre en slik utbygging. I tillegg vil driftskostnadene bli høye. Vi snakker her om investeringer som er 10-15 ganger høyere enn for kammerlåser og i tillegg om store årlige kostnader.
Også anskaffelse av kammerlåser vil kreve investering. Ca 50 – 70 millioner kroner er nødvendig for å sikre alle HV-våpen ved hjelp av kammerlåser. Tidsmessig vil det ta minst to år fra at Stortinget fatter en beslutning til vi har kammerlåser i alle våpen. (Grunnen til at jeg nevner Stortinget spesielt her er at Stortinget gjorde et vedtak i forbindelse med behandlingen av prop 55 om at kammerlåser ikke skulle anskaffes i denne planperioden. Jeg antar at det da er Stortinget som også sier ja enten nå eller evt senere.) Av denne grunn ser jeg ikke bort fra at det vil bli nødvendig med en eller annen form for midlertidig straksløsning, for derved å gjøre terskelen for potensielle misbruk høyere. Heimevernet er innstilt på dette, men enhver form for begrensning blir alltid møtt med motargumenter. Dette forventer jeg også i denne sammenheng.

 

Jeg vil igjen presisere at for å oppnå en nær 100 prosent sikkerhet mot framtidig misbruk av HV-våpen, finnes kun to reelle muligheter, sett med mine øyne. Enten må vi gjennomføre en full inndragelse og sentral lagre alle HV-våpen, med de konsekvenser dette har, eller så må det anskaffes kammerlås, der den enkelte ikke har nøkkelen til eget våpen.

 

Kommunale HV-nemnder

 

Arbeidet med godkjenning eller regodkjenning av personellet i HV har også de siste måneder blitt sterkt fokusert. Enkelte sitter muligens med en oppfatning av at de kommunale heimevernnemnder ikke fungerer. Dette er helt feil. Tvert i mot, de kommunale HV-nemnder gjør et meget godt arbeid, men har sine begrensninger. I Norge i dag begrenser Helsepersonelloven våre muligheter for å få kjennskap til hvorvidt enkelte, av helsemessige årsaker, ikke er egnet til å oppbevare våpen og ammunisjon hjemme. HV-nemndene ønsker ikke å ha kjennskap til de medisinske årsaker til at en person er uskikket til dette, men bare et ja eller nei fra helsemyndigheter på spørsmålet.
En endring i sammensetningen av de kommunale HV-nemnder kan kanskje være en løsning, da med en representant for det kommunale helsevesen som fast medlem av denne nemnda. Jeg tror ikke at dette ville løse ethvert problem, men det vil sannsynligvis forbedre nemndas muligheter til å fatte riktigere anbefalinger. La det være klart, jeg tror ikke at den siste tragedien med HV-våpen ville vært avverget gjennom utvidet adgang til helsemessig informasjon i den kommunale HV-nemnda.

 

Økonomi

 

For de av dere som har studert forslaget til statsbudsjett for 2003 vil enkelt kanskje synes at Heimevernet i denne sammenheng er den store vinner. Vårt budsjett stiger fra knapt 800 millioner kroner i år til 1172 millioner neste år, utgifter til bygg og anlegg inkludert. Når prisutviklingen trekkes fra er dette en økning på ca 320 millioner. I denne summen ligger penger til drift av Værnes og Heistadmoen, 1. gangstjeneste og ikke minst økning i leieutgiftene av bygg og anlegg. Selv når disse er tatt med representerer neste års budsjett en liten økning, noe vi selvfølgelig er godt fornøyd med.

Det vil allikevel de kommende år bli en stor utfordring å skaffe nok midler for å bygge opp den 1.førstegangstjenesten som tidligere nevnte stortingsproposisjoner legger opp til, samtidig som vi søker å opprettholde den årlige trening av krigsstrukturen på et forsvarlig nivå.

 

Framtidig utvikling av Heimevernet

 

Med tanke på neste planperiode, 2006-09, vil det i løpet av 2003 bli gjennomført en studie vedrørende Forsvarets videre utvikling, en såkalte militærfaglige utredning. ( MFU ). Her vil selvfølgelig også det framtidige Heimevernet bli gjenstand for vurdering. Oppgaver, organisering, lokalisering, utrustning og selvfølgelig størrelse vil igjen bli vurdert.

Det foregår imidlertid også nå store endringer som for Forsvaret har store konsekvenser allerede nå. La det være helt klart at HV vil og skal delta i denne prosessen på alle nivåer. Samtidig må vi alle huske at vi i vesentlig grad er forskjellige fra store deler av det øvrige Forsvaret.

Det jeg tenker på, i denne sammenheng, er at hele vår avsnitt- og områdestruktur består av ikke yrkesaktivt befal, og derfor er det helt nødvendig å finne løsninger for Heimevernet, som ikke er så kompliserte at vårt befalet mister muligheten eller evnen til å delta.

 

Vårt befal som dekker ledende funksjoner som avsnittsjefer og områdesjefer sitter i fra 7 til 11 prosents stilling, og har ikke nødvendigvis en tidligere yrkesoffiser karriere bak seg. Det øvrige befal i den samme strukturen er normalt kun i aktivitet i tilknytning til årets trening. Denne organisasjonen må derfor kun ha en sjef eller stab og forholde seg til, nemlig HV-distriktssjefen eller distriktsstaben. For disse å forholde seg til en rekke forvaltninger som Vernepliktsverket, Forsvarets logistikk organisasjon, Regional støttefunksjon, Forsvarsbygg, Forsvarets tele og datatjeneste eller FLO/IKT som det heter nå og eventuelt andre er en umulighet. Dessuten har ikke disse nevnte organisasjoner kapasitet til å forholde seg til ca seks hundre avsnitt eller HV-områder.
Samtidig er det også nødvendig at HV-distriktene er tilstrekkelig bemannet for å dekke avsnitt og områdestrukturens behov for støtte i forhold til nevnte organisasjoner, og selvfølgelig for å kunne tilrettelegge og støtte underavdelingene i forbindelse med årets trening, samtidig som de vedlikeholder og moderniserer det operative planverk og utvikler og trener distriktsstabene for å

kunne ivareta de operative, territorielle oppgaver på en troverdig måte.

 

Forsvarssjefens visjon er: ”Et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement”. For Heimevernet er det den førstedelen, nasjonal sikkerhet, som står sentralt.
Vår egen visjon : ” Et troverdig Heimevern som bidrar til trygghet i landet” er en logisk og relevant forlengelse av den overordnede visjon.
Dette tar vi på alvor og vi håper og forventer derfor at Heimevernet også tas på alvor.

 

Takk for oppmerksomheten.

 

Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet

Sigurd Frisvold
Forsvarssjef

Innledning

I juni i år, etter 1 års politisk ekstraomgang, ble den finansielle ramme lagt for Forsvaret i fireårsperioden 2002-2005. Gjennomsnittlig pr år blir forsvarsbudsjettet på 29,5 mrd kroner, en klar økning i forhold til fjorårets budsjett og følgelig en positiv utvikling som er godt lagt merke til i NATO. Allikevel var dette under beregnet kostnad på den strukturen som ble besluttet av stortinget i juni 2001, og følgelig måtte også strukturen tilpasses i størrelse.

Dermed er rammen for Forsvarets videre utvikling trukket opp, med:

Fokus på realistisk forsvarsplanlegging med balanse mellom forsvarsstruktur og ressurser, samt erkjennelsen av at store fremtidige materiellanskaffelser innebærer utfordringer for denne balansen.
Forutsigbarhet som innebærer at vi allerede nå kan starte planlegging på forsvarsbudsjettet i 2004 og 2005, som er foreslått på henholdsvis 29,7 og 30,9 mrd. 2002- kroner.
Fortsatt modernisering av Forsvaret både ut fra NATOs utvikling og nasjonale behov.

Omstilling

Generelt

Den pågående omstillingen av Forsvaret har som kjent flere dimensjoner:

En økonomisk drevet reduksjon av volumet, og
En sikkerhetspolitisk og teknologisk drevet endring og modernisering av innholdet i Forsvaret.

Samtidig skal Forsvaret opprettholde et betydelig internasjonalt engasjement og i nåsituasjonen kunne reagere raskt, eksempelvis hjemme mot terror, eller deployere styrker, slik vi for eksempel har gjort i Afghanistan.

Omstillingen skal gi ‘et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.’

Dette innebærer å skape et moderne, fleksibelt forsvar som har robuste og deployerbare militære kapasiteter med evne til å løse et sett med oppgaver. Dette innebærer også prioritering av kvalitet framfor kvantitet.

Målsetting

Vi passerte ‘startlinjen’ for omstillingen 1 jan 2002, og har tilbakelagt vel 9 måneder av gjennomføringsfasen (2002-2003) hvor de store organisasjonsmessige endringer skjer på alle nivå i Forsvaret.

Målsettingen ligger fast:

Innsparing med 2 mrd kroner pr år på driftsbudsjettet i forhold til ‘referansebanen’ (som er de beregnede driftskostnadene videreført uten omlegging)
Reduksjon av 30% (2 mill m2) av bygg og eiendomsmasse, samt
Reduksjon av 5000 årsverk.

Hva er så status i omstillingen?

Først Hæren:

I omstillingsprosessen har det blitt lagt vekt på å skjerme ‘den spisse enden’, men jeg synes spesielt størrelsen og innholdet i Hærens operative kapasiteter er bekymringsfull .

Det må derfor være en prioritert oppgave å bedre denne situasjonen. Hærstrukturen har følgende hovedelementer:

-1 mobil Divisjonskommando (6. Divkdo) med divisjonstropper

-Tre Brigader(Brig N og Brig12-Mekinf. Brig 5-Taktisk Infbrig)

Av materiellprosjekter i Hæren vil jeg spesielt nevne:
Anskaffelsen av 52 Leopard 2A4 med utdanningsmateriell og logistikk. Overføringen av vogner til bruker starter i 2003.

Videre..

Ca 100 Panserbekjempelsessystem, middels rekkevidde som skal være effektive på hold fra 200 til 2000 meter. Forespørsel til industrien sendes ut nå i høst og det er planlagt kontraktsinngåelse i løpet av 2003 med serieleveransene i perioden 2003 til 2008.

Multi Role Radio (MRR)

7000 Multi rolle radio – MRR – er på vei inn i Forsvaret. Vi har innfaset i overkant av 200 av disse radiostasjonene for styrkene i Kosovo for bruk i Norbn’s kommandonett. Vi arbeider nå med å få systemet komplettert med en håndholdt radio som skal nyttes på lags- og troppsnivå i alle forsvarsgrener. Innføringen av disse systemene vil gi oss en moderne og nødvendig sambandskapasitet med kryptert radiosamband samt dataoverføring helt ned til laveste nivå.

Taktisk treningssenter

Hæren etablerer nå et taktisk treningssenter for realistisk trening opp til Kompani/Eskadronsnivå hvor våpeneffekt simuleres i stridsmiljø med automatisk tilbakemelding av hendelsesdata for etterfølgende analyser og læring. Det taktisk treningssentret vil sammen med et utbygd Regionfelt Østlandet komplettere Rena leir, og etablerer et høyverdig utdanningsmiljø.

Så Luftforsvaret:
Mid-life-update (MLU) på jagerflyene er i sluttfasen og har vært en suksess som har tilført F-16 flyene viktige operative kapasiteter som luft til bakke, en lenge etterlengtet kapasitet i det norske forsvar. Videre gir de såkalte NASAMS avdelingene oss en meget moderne luftvernkapasitet.

Av materiellprosjekter i Luftforsvaret vil jeg forøvrig nevne følgende:

Joint Strike Fighter, der Norge og Danmark har inngått en felles Memorandum of Understanding (MoU) med USA om deltagelse i utviklingsfasen av Joint Strike Fighter (JSF).

Avtalen har en total ramme på ca 120 millioner dollar, og en varighet på inntil 10 år (hele utviklingsfasen for JSF), men med mulighet til å trekke seg ut tidligere hvis det skulle være ønskelig.

Det er viktig at vi gjennom et nytt kampfly bedrer vår evne til samvirke med allierte nasjoner og videreutvikler vår kapasitet i luft-til-bakke rollen. Samtidig må vi opprettholde en troverdig kapasitet i den tradisjonelle luftforsvarsrollen (luft til luft).

En eventuell beslutning om kjøp av fly til erstatning for F-16 vil ikke bli fattet før omkring 2008, med en mulig leveransestart 2012.

Enhetshelikopter.

Norge inngikk 30 november 2001 kontrakt med NATO Helicopter Industries om levering av 14 nye maritime helikoptre av typen NH90, 6 til de nye Fregattene og 8 til kystvakten. Levering av første helikopter for kystvakten er oktober 2005 og for antiubåtrollen i november 2006. Kontrakten inneholder en opsjon for 10 helikoptre til redningstjeneste,

som eventuelt må utløses innen 1 mars 2004.

Transportfly
Våre C-130 fly drar på årene, og det pågår studier for vurdering av eventuell anskaffelse av nye transportfly og tankfly (AAR) før 2010. Dette kan også innebære nytenking i form av flernasjonale løsninger (force-pooling), leasing eventuelt en kombinasjon av dette.

Så Sjøforsvaret
I sjøforsvaret er en rekke nyanskaffelser på gang. K/V Svalbard, som er en formidabel kapasitet for Kystvakten var ute på sitt første operative tokt i august. Fartøyet ble forøvrig kåret til ‘Årets skip’ av magasinet ‘Skipsrevyen’ i samarbeid med verftsindustrien og Norges Rederiforbund.

Kystjegerkommandoen

Som er en avdeling som skal operere i strandsonen, på vann og på land, ble formelt opprettet 10 desember 2001 ved Trondenes i Harstad. Avdelingen planlegges opprustet i perioden 2003-2007.

Skjold-klassen

Forsvarets Logistikkorganisasjon forbereder for tiden kontraktforhandlingene for Skjold-serien. Levering er planlagt til 2007-2008.

Hauk-klassen

14 Hauk-klasse MTBer er under modernisering. Siste fartøy skal leveres medio 2004.

Nye Fregatter

Produksjon av fartøyene startet årsskiftet 01-02, og arbeidene er påbegynt på om lag halvparten av de totalt 30 seksjonene som de 5 nye fregattene består av. Fregattene gir oss en troverdig havgående kapasitet som Norge er avhengig av, både i nasjonale og internasjonale anliggende.

Nye fregatter er et stort prosjekt, og to år etter kontraktsinngåelse er prosjektet på plan både hva angår tid og økonomi.

Helikoptre

Som tidligere nevnt anskaffer vi 14 meget moderne helikoptre til Sjøforsvaret. Disse vil være svært viktige styrkemultiplikatorer for maritime operasjoner.

Sist, men ikke minst

Heimevernet, der det

styrkeproduseres 60.000 soldater av en oppsetning på 83.000. Kvalitetsheving og vektlegging av spesialisering vil være viktige faktorer når vi i Militærfaglig utredning (MFU) nå vil vurdere Heimevernets oppgaver, organisering og struktur. Dette vil kunne innebære en reduksjon og tilpassing av størrelsen på oppsetningene. De viktigste materiellprosjektene omhandler forbedring av personlig utrustning og sambandsutrustning.

Så over til

Nasjonal kommandostruktur

Omleggingen av den nasjonale kommandostrukturen skal gi en innsparing i antall ansatte på ca 40% i forhold til i dag, og vil være sluttført innen 1 jan 2003.

Hovedoppgaven til Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) på Jåtta i Stavanger er planlegging og ledelse av fellesoperasjoner med tildelte styrker fra alle tre forsvarsgrener og HV. Dette vil bli et meget moderne og velutrustet hovedkvarter godt skikket for sine oppgaver.
Landsdelskommandoene , LDKN på Reitan og LDKS i Trondheim, vil føre kommando over territorialforsvaret i sine respektive landsdeler, koordinere med det sivile samfunn og totalforsvaret, samt tilrettelegge for mottak og innsetting av allierte forsterkningsstyrker (HNS). Landsdelskommando Nord-Norge på Reitan skal også kunne virke som krisestyringskommando for nordområdene.
Heimevernet videreføres med en Avsnitts- og områdestruktur omtrent som nå. HV-distriktssjefene er tildelt såkalt ‘territorielt ansvar’. Dette innebærer å planlegge og lede heimevernets virksomhet innen eget distrikt.
Det innebærer ikke, som noen hevder, at Heimevernet har ansvaret for forsvaret av landterritoriet eller overtar Hærens oppgaver. HV-distriktene underlegges operativ ledelse fra de respektive landsdelskommandoer
I den nye situasjonen stilles det nye krav for at totalforsvarskonseptet skal være funksjonelt og troverdig. Totalforsvarets prinsipper ligger fortsatt fast, og totalforsvars- samarbeidet knyttes opp mot kommandostrukturen ved at det etableres en landsdekkende Totalforsvarsnemd ved FOHK og to regionale nemder, ved henholdsvis LDKN og LDKS.

Så over til

Endringer i fredsorganisasjon- og aktivitet:

Omstillingen er i rute hva angår tidsplan for nedleggelser, opprettelser og flytting av avdelinger. En del restvirksomhet og termineringsoppgaver pågår imidlertid fortsatt.

I gjennomføringsfasen har vi nå sterk fokus på gevinstrealisering, og ved utgangen av 2002 antas at kostnadene i driftsbudsjettet er redusert med ca 1 mrd i forhold til referansebanen (kostnadsbildet vi ville hatt uten omstilling). Innenfor eiendom, bygg og anlegg er identifisert over 1 mill m2 for avhending og vi har redusert med ca 2500 årsverk.

Selv om vi tar med planlagte, men ikke iverksatte omstillingstiltak, vil det være en stor utfordring å nå den totale målsetting for omstillingen

Arbeidet i Forsvarets omstillingsprogram Argus fokuserer derfor på nye tiltak for å få redusert antallet årsverk med ytterligere 2000 for å nå målet på 5000 årsverk. Disse tiltakene vil være klare før neste årsskifte, og det kan ikke utelukkes at dette vil medføre behov for ytterligere politiske beslutninger.

Det er også stort trykk i arbeidet som skal gi et felles integrert datasystem for forvaltningen i Forsvaret (Golf) og tilsvarende på utviklingen av Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).

Hovedmålsetningen med gjennomføringen av Program Golf å forbedre ressursstyringen i Forsvaret, samtidig som programmet skal bidra til at vi kan spare inn betydelige ressurser innen forvaltningen av materiell, personell og økonomi.

Forsvarsdepartementet besluttet høsten 2001 at prosjekt Golf skulle gjøres om til et program. Dette endrer ikke målsetningen med Golf. Hovedpoenget var å redusere noe av usikkerheten knyttet til en så kompleks utfordring som Golf er.

Jeg er godt fornøyd med at det første prosjektet i Golf nå er i gang, med fokus på at Forsvaret skal tilfredsstille kravene i økonomiregelverket. Dette innebærer å få på plass et nytt felles lønnssystem og at vi skal skifte ut de regnskapssystemene som ikke tilfredsstiller kravene fra Finansdepartementet. I neste prosjekt vil vi fokusere på FLO og få på plass første del av systemstøtten i den nye logistikkorganisasjonen.

Jeg har også besluttet at vi skal nytte ‘balansert målstyring’ (BM) i Forsvarets militære organisasjon, og arbeidet i Golf er en forutsetning for at vi skal lykkes med å utvikle et slikt ledelses- og styringssystem.

BM er et ledelses- og styringssystem som gjennom helhetlig styring skal sørge for å styre ‘energistrålen’ fra ledelsen nedover i organisasjonen slik at vi skal nå våre fastsatte mål. Som hjelpemiddel vil det bli utviklet en ‘cockpitløsning’ som med farvekoder (grønt, gult, rødt) viser status på de enkelte resultatmål. Luftforsvaret er her foregangsforsvarsgren, men også på mine sjefsmøter brukes modellen for månedlig resultatkontroll.

Så over til

Forsvarets Logistikkorganisasjon- FLO

Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO) ble formelt opprettet 1 januar 2002.

Målsettingen er å ha FLO etablert som en divisjonalisert organisasjon. Divisjonene skal være selvstendige og ha egne budsjetter og resultatansvar.

Innenfor FLO er det nå etablert Forsvarets Transporttjenester, Forsvarets Intendanturforvaltning, Forsvarets Ammunisjonsforvaltning, og Forsvarets Investerings- og Utviklingsorganisasjon.
Logistikkorganisasjonen skal kundefinansieres. Målsettingen er derfor at alle varer og tjenester som Forsvarets Logistikkorganisasjon leverer til operativ virksomhet eller til styrkeprodusenter skal konkurranseutsettes (Outsourcing) for å forbedre pris, kvalitet og leveringsdyktighet. Målet er å konsentrere mest mulig av logistikktjenester mot sluttproduktet, kun beholde kjernevirksomhet som er nødvendig for beredskap og operativ stridsevne.

Målsettingen med FLO er videre å samordne, samlokalisere og effektivisere logistikktjenesten i Forsvaret slik at personelloppsetninger, eiendommer, bygg og anlegg reduseres med mellom 20% og 30%. Driftskostnadene skal reduseres med 1 milliard kroner fra 2000 nivå innen utgangen av 2005.

Andre prosjekter som er under gjennomføring i FLO jeg vil nevne:

Prosjekt lagersamordning har som målsetting å redusere lagerbehov i Forsvaret vesentlig og-
Prosjekt Avhending, som er et svært viktig prosjekt både med hensyn til å redusere driftskostnader og lagerarealer.

Forsvarsbygg

Måten vi forvalter eiendommer, bygg og anlegg på er også i stor endring. Forsvarsbygg ble etablert pr 1 januar 2002, og består av alle ledd i den militære organisasjon som var involvert i eiendomsdriften og Forsvarets bygningstjeneste. Den nye organisasjonen har nå ansvaret for helhetlig forvaltning, drift, vedlikehold og utvikling av Forsvarets samlede bygningsmasse.

Forsvarsbygg skal finansieres gjennom kostnadsbasert utleie av eiendommer, bygg og anlegg, samt salg av rådgivingstjenester.

Noen andre utfordringer:

I forbindelse med omstillingen er det verdt å gjenta noen generelle utfordringer:

Tempo i omstillingen er viktig for å unngå tretthet i organisasjonen, og for raskest mulig å få ny organisasjon, nye kapasiteter og en effektiv drift til å virke i Forsvaret
Disiplin i forhold til gevinstrealisering er en spesiell utfordring. Det er linjen som skal realisere gevinsten, men man må ikke bli fristet til å bruke frigjorte midler på å forlenge/omfordele årsverk (etter at oppgavene er fjernet). Argus fører Forsvarets gevinstregnskap og følger opp at gevinst reelt tas ut.
Vi må i langt større grad fokusere på oppgaver som kan fjernes.
Samtidig som personellantallet går ned, skal også samtlige konsulentavtaler revideres med tanke på en nødvendig reduksjon i bruken av konsulenter.
Omstillingen berører oss alle i Forsvaret. For å lykkes kreves det stor innsats, endringsvilje og evne, fra alle ansatte og et konstruktivt samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene. Et særlig ansvar påhviler sjefer og ledere på de ulike nivå å informere og involvere sine medarbeidere og tillitsvalgte i omstillingsprosessen. Jeg har derfor nå sendt ut informasjonsvideo nr. 5 som omhandler omstillingen: ‘Underveis mot et tidsmessig forsvar’. Jeg registrerer også med tilfredshet at det nå er stor aktivitet og pågangsmot for å få omsatt beslutningene som er tatt til konkrete resultater. Her har program Argus en uhyre viktig oppgave som katalysator og koordinator, og har utført jobben på en utmerket måte.

Så over til

Integrert Strategisk Ledelse (ISL)

Stortinget har vedtatt at det skal etableres et integrert departement lokalisert til festningsområdet på Akershus. Det skal videre opprettes en forsvarsstab samlokalisert med det integrerte departement. Denne skal støtte Forsvarssjefen i hans rolle som etatssjef; dvs i styringen av Forsvarets militære organisasjon.

Nå som avgjørelsen er fattet er det viktig å gjennomføre ISL-prosessen med grundighet og nødvendig momentum. Samtidig bør som et utgangspunkt begrepet strategisk ledelse defineres.

Jeg tror det er viktig at alle har som grunnleggende innstilling at det skal skapes en helt ny organisasjon til å ivareta den strategiske ledelse av fremtidens forsvar. Det bør som prinsipp innebære full-integrerte sivil-militære avdelinger. I den forbindelse bør det også være tilnærmet like mange sivile og militære ledere.

Videre har Stortinget bestemt at Forsvarets overkommando skal nedlegges.

Selv om mye av oppmerksomheten er på det nye integrerte departementet, er fortsatt Forsvarssjefens ansvar som etatsjef meget krevende. Det er derfor av den største betydning at Forsvarsstaben får et innhold og størrelse som gjør utøvelse av alminnelig kommando av Forsvarets virksomhet mulig på en betryggende måte.

Men med det grunnlag og de prinsipper som er lagt for det felles arbeidet departementet og overkommandoen har satt i gang, skulle forutsetningene ligge godt til rette for at disse sentrale forhold blir ivaretatt på en god måte.

La meg så kommentere noen forhold omkring Utviklingen i NATO,
som også er preget av omfattende og kraftfulle omstillingsprosesser.

Først,…

Forholdet til Russland

Et nytt og styrket samarbeid mellom Alliansen og Russland ble formalisert gjennom vedtaket på toppmøtet i mai i år, om å opprette NATO-Russland-rådet. Rådet er et samarbeidsforum mellom de 19 NATO-nasjonene og Russland for å utvikle samarbeid innen en rekke områder. De første møter har allerede funnet sted i en positiv atmosfære, og denne prosessen vil også ha ringvirkninger for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Så det nye

Kapasitetsinitiativ

Defence capabilities initiative (DCI) ble lansert i forbindelse med NATO’s toppmøte i 1999, og beskrev en rekke områder Alliansen mente medlemmene burde prioritere. Om lag 30% av prosjektene som gikk inn i DCI var av konseptuell art og nasjonene har heller ikke i tilstrekkelig grad greid å følge opp med ressurser. Vi ser også et økende og bekymringsfullt gap i teknologi og innen militære kapasiteter mellom USA og resten av NATO. Et nytt initiativ er nå på trappene ‘Prague Capabilities Committments’ (PCC). PCC – gir signaler om ytterligere spesialisering, og forpliktende samarbeid mellom nasjonene for å gå sammen om å anskaffe kritiske kapasiteter innen Alliansen. Kapasitetene kan stilles til disposisjon for alliansen ved at medlemmene på flernasjonal basis går sammen om å anskaffe kapasiteter, gjennom spesialisering, eller at man fellesfinansierer kapasiteter slik man for eksempel har gjort med AWACS- prosjektet (Radar overvåkingsfly). Initiativet fokuserer spesielt på realistiske og håndfaste kapasiteter Alliansen trenger i nåtid.

Når man ser på det nye kapasitetsinitiativet og dets eventuelle konsekvenser for Norge, kommer jeg ikke unna å nevne hvor framtidsrettet Forsvarsstudien 2000 har vært.

En såkalt ‘NATO Response Force’ (NRF) som raskt og effektivt kan håndtere det fulle spektrum av NATOs oppdrag er også foreslått fra amerikansk side. NRF bør hente sin styrke (ca 20000) fra en styrkebrønn fra ‘High Readiness Forces’ og innebærer ytterligere fokus på stående, deployerbare, og robuste operative enheter.

Nasjonalt har vi som del av kapasitetsinitiativene lagt økende vekt på eksperimentering, ikke minst under store feltøvelser. Den teknologiske utviklingen, og spesielt utviklingen innen informasjonsteknologi gjør at vi kontinuerlig må vurdere hvordan vi skal løse oppgavene. Mengden og kvaliteten på tilgjengelig informasjon, sammen med hastigheten i innhenting, bearbeiding og formidling gjør at vi ser på nye måter å koble sammen sensorer, beslutningstakere og våpenplattformer i et nettverk. Vi har en liten, men eksklusiv organisasjon i Bodø , NOBLE, som driver eksperimentering for å finne gode kosteffektive løsninger ved å utnytte ny og kommersiell teknologi til bestående våpensystemer, til å effektivisere beslutningsapparat og til å effektivisere utdanning, trening og øving. Av prosjekter denne gruppen nå arbeider med vil jeg nevne:

utvikling av informasjonssystemer til beslutningsstøtte. Konfigurering og presentasjonsformer av felles situasjonsbilde ved å koble informasjon fra tilgjengelige luft og bakkebaserte kilder.
revitalisering av eldre våpensystemer ved å nytte disse i nye roller og ved kobling til ny teknologi og nettverksløsninger
bruk av ‘bemannet UAV (ubemannet luftfarkost)’ til øving og trening. Saab Safari brukes til å simulere UAV og fremskaffer informasjon til beslutningssyklusen. UAV’er er svært dyre i drift (opp til 40.000,-pr time), og det er dessuten meget sterke restriksjoner på å fly ubemannede fly i Europa.

Så over til
Nato Command Arrangements

Hensikten med gjennomgangen av NATO kommandoarrangement, er å få en fullstendig vurdering av Alliansen overordnede kommando- og kontroll (K2) behov.
På militær side innen Alliansen har det pågått et arbeid for å definere minimumsbehovet for kommandostrukturen. Dette arbeidet har endt opp i et militærfaglig råd fra Militærkomiteen, såkalt Minimum Military Requirement (MMR).

På politisk side har man etablert en Senior Officials Group (SOG) med en representant fra hver nasjon som vil ha ansvaret for det videre arbeidet opp mot NATO toppmøtet i Praha i november, og frem til en endelig beslutning i NATO-rådet i juni 03.

Utgangspunktet er at Alliansen skal kunne løse hele spektret av oppgaver den er pålagt, fra rene Artikkel 5 operasjoner til ikke-artikkel 5 operasjoner utenfor medlemslandenes territorium over en definert varighet.

Visse trekk i nytt kommandoarrangement begynner nå å ta form:
På strategisk nivå (First level of Command) foreslår man fortsatt to Strategiske kommandoer (Scer), hvorav ett såkalt operativt strategisk hovedkvarter i Europa. Fokus skal være planlegging og gjennomføring av operasjoner. I tillegg foreslå et såkalt funksjonelt, strategisk HQ som skal fokusere på transformasjon av NATO, samt være ‘NATO’s footprint’ i Norfolk, USA. Den endelige ansvars- og oppgavefordelingen er fortsatt under utredning.

På operativt nivå (Second level of Command) defineres et lite antall ‘Joint Force Commander’ (JFC) hovedkvarter, hvorav det ene skal kunne generere en sjøbasert ‘Commander Joint Task Force’ (CJTF HQ) funksjon. Alle hovedkvarterne på dette nivået skal være robust bemannet for operasjoner over tid.

På det taktiske nivået (Third level of Command) finnes det flere muligheter i mangfoldet av både fellesoperative hovedkvarter og forsvarsgrensvise komponenthovedkvarter, som i dag ligger i strukturen på subregionalt nivå.

I tillegg kommer mobile reaksjonshovedkvarter i styrkestrukturen som kan påta seg ‘Component Commander’ funksjon.

Fra norsk militær og politisk toppledelse har vi meget sterkt og klart framhevet at en desentralisert tilnærming bør vurderes, spesielt for å gi bedre utholdenhet i strukturen. Dette vil gi synbarhet og tilstedeværelse i medlemslandene. En slik løsning vil også være mer kosteffektiv og fremmer samholdet i NATO, samtidig som den vil motvirke en eventuell renasjonalisering av kommandostruktur.

Vi påpeker at også de ikke-operative og funksjonelle oppgaver må kunne løses som Partnerskap for fred (PfP), trening og øvelser samt NATO utvidelsen.

Så litt om

NATO styrkestruktur
Alliansen må inneha nødvendig operative kapasiteter til rett-tidig å kunne deployere robuste militære styrker. Dette krever en styrkebrønn med hovedkvarter og avdelinger (Reaksjonsstyrker) med stor fleksibilitet som raskt kan settes inn både i tradisjonelle Artikkel 5 operasjoner og i krisehåndtering som ikke faller inn under Artikkel 5 (CRO).

Styrkestrukturen representerer et fleksibelt system, hvor styrker og ledelsesapparat settes sammen i henhold til de situasjoner som måtte oppstå, og derved skreddersys til oppdraget (For eksempel Initiell innsatskapasitet).

For oss ligger det selvfølgelig en utfordring i å kunne bidra med operative kapasiteter inn i dette systemet. Samtidig er det viktig for oss å sørge for at det er tilstrekkelige styrker tilgjengelige i NATO-styrkeregistret med nødvendig treningsstandard, utrustning og kompetanse til å gjennomføre operasjoner i det spesielle stridsmiljø operasjoner i våre områder krever.

Dette gjør vi både gjennom utviklingen av Forsvarets Innsatsstyrker, og ved å tilrettelegge for alliert trening og øvelser i Norge. Her merker vi en økt interesse fra flere allierte land for øvelser i Norge. Jeg nevner spesielt NATO Air Meet på Ørlandet som har vært svært vellykket. Til kommende vinter har vi i Norge stor alliert treningsaktivitet med flere utenlandske avdelinger, der FOHK leder koordinering og tilrettelegging.
Mulige ‘pakker’ av styrkesammensetninger for aktuelle situasjoner er skissert, slik at styrker kan samøves i fredstid. For oss er det naturlig å se våre styrkebidrag i sammenheng med kapasiteter som dannes gjennom den transatlantiske link og ‘Nordsjø-nasjonene’. Ikke minst interessant er forholdet til 1. Tysk/Nederlandske Korps, der har vi i øyeblikket 8 stabsoffiserer. Denne avdelingen er forøvrig aktuell som en mulig kandidat til å overta ledelsen av Den internasjonale sikkerhetsstyrken i Afghanistan, ISAF III.

Så en annen utfordring

Utviklingen av operative kapasiteter, og levere styrker i nåsituasjonen

Utviklingen av Forsvarets innsatsstyrker pågår for fullt. Konseptet med innsatsstyrker er utviklet for innsats både for nasjonal og internasjonal krisehåndtering, og vil gi oss kampklare kapasiteter som kan settes inn på kort varsel.

For Hæren vil en Hurtig Reaksjonsstyrke bestående av en Mekanisert bataljon (TMbn) være operative som reaksjonsstyrke 1 juli 2003. TMbn deltar nå på en PfP-øvelse I Ukraina.
En forsterkningsstyrke bestående av ytterligere mekaniserte enheter, artilleri og ingeniørstøtte skal utdannes i 6. Divisjon i løpet av 2003 og 2004.
En reaksjons- og oppfølgingsstyrke, som er ment å kunne avløse TMbn ved lengre operasjoner utdannes i 6. Divisjon, og første kontingent av denne styrken tjenestegjør nå i Kosovo.

Sjøforsvaret har stort sett fartøyer av alle sine fartøystyper øremerket for hurtig innsetting. Noen av disse inngår for øvrig også fast eller på rotasjonsbasis i NATO’s stående flåtestyrker, som fregatten KNM Trondheim i NATO’s Stående atlanterhavsstyrke (Stanavforlant) og minerydderen KNM Hinnøy som i går (13/10) sluttet seg til NATO’s stående minerydderstyrke (MCM Force North). Ubåten KNM Uthaug seilte I perioden februar til juni sammen med både den stående Atlanterhavsflåten (Stanavforlant) og den stående Middelhavsflåten (Stanavformed) I Middelhavet, som del av operasjon Active Endevour.

Hovedbidraget til Luftforsvaret består av en skvadron kampfly. 6 av disse opererer nå ut fra Manas, Kirgisistan. Forøvrig har Luftforsvaret både transportfly, maritime overvåkingsfly, helikoptre og en luftvernavdeling under klargjøring som innsatsstyrke. Modulbaserte basesett (Ett lett og ett tungt) er under utvikling, og vil være operative i løpet av 2003.

Av andre innsatsstyrker som har vært nyttet i løpet av siste år nevnes spesialstyrker, mineryddere, og minedykkere.

Kampen mot terror

Generelt

Kampen mot terror fortsetter med full kraft og er en av drivkreftene for modernisering av NATO’s militære kapasiteter.

Den 13 sep i fjor hadde vi det første møtet i Forsvaret, for å identifisere kapasiteter som kunne være aktuelle å bidra med i kampen mot terror, både internasjonalt og nasjonalt. Hoveddelen av de aktuelle kapasitetene ble naturlig nok identifisert fra listen over forsvarets innsatsstyrker. Da forespørselen om å stille styrker kom, var vi langt bedre rustet til å respondere og raskt sende styrker til operasjonsområdet enn vi var ved oppstart av operasjonene på Balkan. Dette viser at Forsvarets utvikling var riktig innrettet. De nisjekapasiteter som vi bevisst hadde satset på å bygge opp etter 1999(spesialstyrker, mineryddere etc.) har gitt oss høy troverdighet internasjonalt. Samtidig må vi ikke glemme å opprettholde en helt nødvendig og solid grunnmur i Forsvaret; bestående av fly, fartøyer og hæravdelinger.

Forsvaret må være relevant og forutsigbart, og jeg gjentar igjen behovet for beordringsplikt for yrkesbefalet.

Det er prinsipielt riktig i forhold til ansvarsforhold at de politiske myndigheter tar beslutning om deltakelse i internasjonale operasjoner og at ikke dette skyves over på den enkelte offiser. Samtidig vil et slikt system gi en bedre fordeling av både byrde og erfaringer fra internasjonale operasjoner samt bedre forutsigbarhet for alle parter.

Vårt internasjonale engasjement har også i betydelig grad bidratt til å videreutvikle nasjonal kompetanse og interoperabilitet. Etter min vurdering må Forsvarets aktivitet – hjemme og internasjonalt, sees i en sammenheng som gir stor operativ synergieffekt, og som dessuten forsterker vår nasjonale sikkerhet ved å styrke allierte nasjoners vilje til å bistå Norge i en krisesituasjon.

Så noen betraktninger om vår deltakelse i

Operasjon Enduring Freedom og den internasjonale sikkerhetsstyrken i Afghanistan (ISAF)

Alle forsvarsgrener har deltatt i deler av operasjon ‘Enduring Freedom’ og i ISAF på en utmerket måte.

I øyeblikket deltar vi i ISAF med eksplosivrydde-eksperter og stabsoffiserer i hovedkvarteret. Fra Manas i Kirgisistan opererer 6 F-16 til støtte for bakkestyrkene i Afghanistan og disse flyene har fram til i dag fløyet 165 timer fordelt på 30 tokt. I dag har 4 fly vært på vingene.

Våpenlast er ikke sluppet foreløpig, men vi vurderer operasjonen som vellykket, da vår tilstedeværelse har redusert fiendtlige operasjoner på bakken. Eller som den Kinesiske militærstrateg Sun Zu sier: Den beste hærfører er den som oppnår sine mål uten bruk av makt.

Erfaringene med deltakelsen har vært gjennomgående meget gode.

Operasjonene har vært gjennomført som en koalisjonsoperasjon samt vært kjennetegnet ved moderne teknologi og fleksible kapasiteter. Avgjørende for vår deltakelse har vært det grunnlag som over år er lagt gjennom alliansesamarbeidet i NATO. Sammenfallende doktriner, innsyn og innflytelse på operasjonelt nivå har muliggjort gjennomføringen av fellesoperasjoner, interoperabilitet og integrasjon på taktisk nivå.

Vår evne til interoperabilitet (i dataverdenen omtalt som ‘plug & play’), er avgjørende for om vi kan delta i Allianse og koalisjonsoperasjoner. Denne evnen omfatter kompetanse, doktrine, prosedyrer og teknologi.
Av trekk som er spesielt verdt å merke seg fra denne operasjonen vil jeg nevne:

viktigheten og nødvendigheten av informasjonsbehandlingssystemer for å gi et kontinuerlig oppdatert situasjonsbilde til beslutningstakerne. Moderne systemer består av et nettverk av systemer som blant annet utgjøres av ubemannede luftfarkoster (UAV’er), AWACS og mobile sensorer på bakken.
operasjon EF har representert et gjennombrudd for bruken av UAV’er til å bringe sanntidsbilder fra den taktiske situasjonen på bakken. Når vi samtidig vet at arbeidet med å utstyre UAV’er med luft-til-bakke missiler er langt framskredet, ser vi at dette etter hvert kan gi en kapasitet med meget kort målangivelsesprossess- fra et mål identifisere til det blir beskutt.
Avhengigheten av strategisk løftekapasitet for å få styrkene raskt på plass, og for deretter å kunne yte nødvendig etterforsyning.
Ildkraft for bekjemping av mål er levert fra fly, og ledes inn på målet av små styrker på bakken (FAC/SOF). Utviklingen av ny presisjonsammunisjon og systemer til å lede ilden til målet er her sentralt.

Vi ser også betydningen av spesialstyrker. Fra Norge har spesialstyrkene fra Hæren og Sjøforsvaret (som er de eneste spesialstyrkene vi har) utført vel 30 oppdrag. De har fått følgende beskrivelse av allierte: ‘De norske operatørene er i svært god fysisk form og de utmerker seg på de mest krevende oppdrag i stor høyde, ekstrem varme og kulde, og lang varighet’. ‘Kombinert med deres utmerkede evne og vilje til å løse de mest kompliserte oppdrag, har dette gjort NORSOF til en meget effektiv og godt respektert styrke i Afghanistan.’

Vi vil fortsette å øke størrelsen på våre spesialstyrker, men hele tiden med fokus på kvalitet. Siden 1996 har vi økt spesialstyrken betydelig, samtidig som de har fått topp prioritet på våpen og øvrig utrustning.

Vi vil i tillegg videreutvikle vårt nasjonale ledelseskonsept på spesialstyrkeoperasjoner, ikke minst med tanke på deltakelse i en funksjonell spesialstyrkekommando. Videre må vi se på ytterligere spesialisering av støttekapasitetene til spesialstyrkene, for eksempel helikoptre.

Så avslutningsvis noen ord om

Militærfaglig utredning (MFU)

Parallelt med utviklingen av Forsvaret fram til 2005, pågår et arbeid som ser på behovet for fremtidige operative kapasiteter og strukturutvkling etter 2005-den såkalte Forsvarssjefens Militærfaglige utredning.

Konklusjon og anbefaling fra studien skal være ferdig utarbeidet av Forsvarets militære organisasjon innen sommeren 03 som innspill til Forsvarsministeren for bruk i langtidsdokument 04. Arbeidet med utredningen foregår i nært samarbeid med Forsvarsdepartementet. Debatten omkring Forsvaret og hva Forsvaret skal brukes til i fremtiden er viktig. Innspill i denne diskusjonen bør komme nå når prosessen er i gang, slik at de kan bli vurdert og eventuelt tatt hensyn til.

I ‘Rammer for Forsvarssjefens militærfaglige utredning’ framgår at Forsvaret må få en stadig mer moderne, oppgavetilpasset og alliansetilpasset struktur samtidig som det drives stadig mer kosteffektivt og med en økende del av ressursene kanalisert mot investeringer og operativ drift. I tillegg må innsatsen gå på tre hovedspor

Justering og modernisering av styrkestrukturen i forhold til både nasjonale utfordringer og NATOs kapasitetsbehov.
Utvikling av nisjekapasiteter av høy kvalitet
I større grad enn tidligere satse på moderne, fleksible, deployerbare kapasiteter. Disse bør anskaffes og opereres innenfor bi- og/eller multinasjonale samarbeidsrammer.

Det langtidsplanarbeidet som nå gjennomføres gjennom MFU favner mye videre enn tidligere, og både befalsordning, vernepliktssystemet og støttestrukturen settes under lupen.

Det er gitt tre alternative økonomiske rammer og innefor et 20 års perspektiv, noe som vil være klart styrende for utredningen.

Avslutning

Omstillingen i Forsvaret er en nødvendighet under tidspress, og er i rute for å oppnå ‘et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement’. Fokus må være på gevinstrealisering og måloppnåelse. Vi er imidlertid helt klart på riktig spor, og forsvarets personell har deltatt på en imponerende måte. Omfattende omstilingsprosesser i NATO vil kreve ytterligere prioritering av kvalitet, reaksjonsevne og deployeringsevne. Dette betinger imidlertid:

Fokus på realistisk forsvarsplanlegging med balanse mellom forsvarsstruktur og ressurser
Forutsigbarhet i ressursrammene som muliggjør fornuftig og langsiktig planlegging.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
7. oktober 2002
ved Anne Kari Rom
Overlege, spesialist i arbeidsmedisin
Forsvarets Stressmestringsteam for Internasjonale operasjoner

Aktuelle lederutfordringer
i Hærens Internasjonale Operasjoner

Mine damer og herrer.

En bataljonssjef karakteriserte sin stilling i en av KFOR bataljonene i Kosovo, som en enestående «positiv opplevelse for livet»! Han fikk anledning til å bruke all sin utdannelse og erfaring på svært raskt skiftende og kompliserte utfordringer, 24 timer i døgnet. Den største utfordringen var bevisstheten om det totalansvaret han hadde for personellet- om å få med seg alle hjem. Hans lederskap ble prøvet. Han sa at det var fare for å gjøre feil og glemme å ta vare på seg selv.

Ledelse i internasjonale operasjoner er lederskap under oppdrag – her vinnes nye erfaringer og her kan nye løsninger prøves. Erfaringene gir mulighet for videreutvikling av hele lederutdannelsen i Forsvaret, også her hjemme.

Vi har spurt mange mot slutten av deres tjenesteperiode ute: Nå som du vet hvordan det er å være sjef her: Ville du da gjort dette engang til? Alle har svart: Ja!

Forsvarets tradisjonelle operative sjefsansvar: «Løs oppdraget og ta vare på dine menn!» kan formuleres i dag som: «Løs oppdraget (helst inkludert god mediaomtale–) , ta vare på dine kvinner og menn, og ta vare på forholdet til deres familier. Ta vare på deg selv.»

Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse: «Øv innflytelse på dine undergitte slik at en i fellesskap kan løse oppgaver på en best mulig måte» peker i samme retning.

Sett historisk: Store militære ledere har så vidt jeg har kunnet lese meg til, kombinert særdeles god militær dyktighet, med humanitet og empati og gode sosiale ferdigheter.

  • Hvilke er de største utfordringene?
  • Hva er suksesskriteriene?
  • Hvorfor stiller Stressmestringsteamet for Internasjonale Operasjoner som jeg arbeider for disse spørsmålene?

Det siste først:
SMT hovedoppgaver: SMT ble opprettet i 1996 i Forsvarets overkommando, Sanitetstaben, (nå Medisinsk Utdannings- og Kompetansesenter MUKS).

Hensikten er å utdanne og støtte personell til internasjonale operasjoner fra alle forsvarsgrener i Forsvaret med stressmestringsteknikker slik at ledelse og personell best mulig kan klare å utføre sitt oppdrag under de rådende forhold.

Vårt oppdrag er også å støtte ledelse og personell etter alvorlige hendelser og følge dem opp i ettertid. Vi er også en «åpen dør» dvs et lavterskeltilbud for alle Forsvarets tidligere tjenestegjørende hvis de har psykiske plager som de tror kan ha med utenlandstjenesten å gjøre. I såfall utreder vi tilstanden og hjelper dem til rett behandling hvis det behøves.

«Mestre stress» best mulig vil si å være best mulig i stand til å forstå hva som skjer i deg og rundt deg. Det betyr å kunne «lese en situasjon» og være i stand til å ta i bruk alle tilgjengelige ressurser for å få god kontroll og finne konstruktive løsninger.

Sett fra ledelsens side minner dette om å utøve » ledelse» i en avdeling. Det er ikke tilfeldig. Å klare å utøve godt lederskap innebærer god personlig stressmestring for sjefen.
Sett fra de som skal ledes synspunkt, kvinner og menn, de undergitte, vet vi at å ha tillit til egen ledelse er en (av flere) avgjørende faktorer som øker den enkelte og avdelingens mulighet til å gjøre en god innsats og klare seg så godt som mulig i en kritisk situasjon. Stole på at ledelsen gjør riktige valg øker mulighetene til å mestre.
(De andre positive faktorene er samhold og kameratskap, samtrening og riktig utstyr.)

Det er derfor en oppgave for SMT å studere lederutfordringene i den hensikt å støtte den aktuelle ledelsen til å bli «best mulig» og oppnå tillit hos sine undergitte.
Det er også en oppgave å formidle erfaringene til neste kontingentledelse- hva var ”lessons learned”? Personellet skifter og erfaringslæring kan være svak i Forsvaret, særlig nå i omorganiseringstider.
«Hva gjorde de for å klare det?» i praksis opplæring om konkrete utfordringer og suksessfaktorer, stressmestrinsgteknikker, har SMT arbeidet med siden oppstart.

Helt kort om hvordan vi gjør det (metode): I et svært positivt samarbeid siden 1996 med Telemark Bataljon som Immediate Reaction Force har vi tatt i bruk egne systematiske evalueringer av styrken mens de er i tjeneste.
Først på lagsnivå: Vi registrer situasjonen for personellet og synet på ledelse. Laget må i fellesskap komme fram til konsensusoppfatninger. Dette styrker lagsamholdet. Det registreres også eventuelle alvorlige hendelser som laget har vært med på. Resultatene meldes omgående tilbake til sjef. Dette er et styringsverktøy for den aktuelle ledelse, det kan brukes til oppfølging av enkeltlag etter tjeneste ved behov og det brukes om «lessons learned» . Slike evalueringer er gjennomført for Telemarkkompaniene i SFOR, Bosnia og hele det norske styrkebidraget i KFOR, Kosovo De er også tatt i bruk av Luftforsvarets innsettingsstyrke 338/99 i Italia, i Kosovo (LIS/HELI) og i Kirgisistan (NORDETMAN).

For staber er det utviklet et eget verktøy, som bla nyttes for Norwegian Contingent Commander (NCC) og styrkehovedkvarter, for eks HQ i KFOR .Siste gang for NCC på Ganszi Airbase i Kirgisistan.

For sjefer bruker vi egne individuelle evalueringer gjennomført som intervjuer. Vi spør etter erfaringer med vekt på suksesskriterier: Hva gjorde du? I tillegg gir intervjuet sjefen anledning til å drøfte egen situasjon hvis det er ønskelig. I alt har 15 på kontingent og styrkeledelsenivå, 11 bataljons/detachementssjefer med nestkommanderende deltatt, samt 31 kompanisjefer. Alle har visst at deres erfaringer blir anonymisert og brukt i opplæring av neste tilsvarende ledelse, 128 troppssjefer har deltatt i gruppeevalueringer med samme formål.

Vi underviser (og øver) i hver enkelt avdeling før utreise og er i arbeid hos dem i operasjonsområdet i ca 2 uker pr kontingent.

På den måten blir vi også godt kjent, og kan derfor lettere komme i kontakt med soldatene og arbeide sammen med avdelingsledelsen hvis de skulle anmode om støtte ved alvorlige hendelser og trenge oppfølging etter tjeneste!
(Akkurat nå har vi begynt å videreutvikle dette opplegget for Hærens reaksjonsstyrke (HRS) på Rena i samarbeid med Forsvarets Innsettingsstyrke, Hær (FIST-H))

Til sammen utgjør resultatene fra lagsevalueringer, stabsevalueringer, sjefsintervjuer og erfaringer gjort ved besøk under arbeid hos styrken et bilde av situasjonen til bruk for avdelingsledelsen og de aktuelle styrkene.
”Til beste for styrken, til bruk for avdelingsledelsen» det er vår primære mål. Med dette materialet som grunnlag skal jeg nå gå videre i foredraget.
Hvilke er utfordringene slik vi har kartlagt dem?

Dette som kommer nå kan virke selvsagt for mange tilstede her:
Men jeg må minne om den store forskjellen det er på å være «24 timerssjef» med personellansvar døgnet rundt i en utenlandsoperasjon og det å være på en øvelse hjemme.
Som sjef ute kan man ikke dra hjem i helgene og er uten den avreagering som daglig familiekontakt gir, i uker og måneder om gangen. Spesielt i førstekontingenter og i de ulike spesielle oppdragene bor alle oftest i telt, og kan leve i lange perioder på stridsrasjoner. Arbeidsdagene blir vanligvis blir 12 timer eller mer for de fleste. Det ligger i sakens natur at lokal infrastruktur er nede og at velferdstilbud så å si ikke-eksisterende. Klimaforskjellen kan være stor – på Bagram Airbase i Afghanistan var det i april +35-40 C om dagen og 0 om natta, og da var det vår.

Avdelingens soldater er trent for skarpe situasjoner, men tjenesten i en operasjon kan ofte bli at lite og ingenting «skjer», typisk nå i Kosovo. Avdelingssjefen må derfor være forberedt på alle muligheter, særlig på de uventede. Sjefen må kunne lede sin avdeling i alt fra rene krise og krigshandlinger til å forebygge utslag av «meningsløs tjeneste» fordi: «ikke noe skjer her».
Utenlandsoperasjonene er i mediafokus. Så lenge alt går bra og er rolig kommenteres det lite. Skjer det noe i misjonsområdet «vet» media det noen ganger før avdelingssjefen.

Før utreise legges premissene for en vellykket operasjon:

Rekruttering og seleksjon av ledere

Det bør derfor legges stor vekt på ansettelsesprosessen av nye sjefer. Behovet for folk til å fylle stillinger har noen ganger overstyrt behovet for god lederutvelgelse.

Ved utvelgelse til viktige stillinger det må presiseres hvilke krav som er til stillingen og om det er i samsvar med de kvalifikasjoner søker har. Er det f. eks. ønskelig med erfaring fra samme type avdelingsledelse hjemme? Har søker tilstrekkelig lederutdannelse og erfaring? Det må også legges vekt på personlig egnethet for stillingen og særlig på hvordan team-sammensetningen i ledelsen kan bli. Det har hendt at avdelingssjefen nesten ikke har truffet sin nestkommanderende før de dro ut. Det er litt av en sjanse å ta!
En toppsjef som i de siste år har hatt en utvilsom suksess med sin ledelse, deployerte med utvalgt og godt samtrent stab og framholdt betydningen av dette.

Erfaringen viser at skulle man ha man et problem hjemme, f eks samarbeidsproblemer, blir det ikke mindre, man kan ikke regne med » å reise fra det».

Alt blir tver tom større og tydeligere i en utenlandsmisjon fordi ”det merkes så godt” når man bor og arbeider sammen 24 timer i døgnet over lengre tid.

Lederopplæring og samtrening i stab og sjefer før utreise

Det enkelte oppdraget stiller også særegne krav. Blant annet derfor har SMT sjefsseminarer før utreise med fokus på ledelse av den aktuelle operasjonen. På grunn av tidsmangel i oppsettingsperioden kan de spesielle lederutfordringene bli plassert på prioritet ”langt nede”, overkjørt av alle de tvingende nødvendige praktiske gjøremål som sjefen må løse før utreise: (Er utstyret i orden? Er sikkerhetsklareringene i orden?). Mang en sjef har sukket lettet ut når man endelig er dratt, men er ganske sliten av en hektisk oppsettingsperiode. Dette er en stor svakhet som det er god grunn til å anta at det nye Forsvarets Innsettingsstyrke som Administrativ foresatt enhet, (AFA) vil kunne unngå gjennom økende profesjonalisering av avdelinger og utstyr i oppsettingsperioden.

For lite tid blir kan også bli prioritert til å øve staben og bygge lederteam Slik samtrening er særlig viktige rundt policy spørsmål, og personellbehandling fordi det er erfaringsmessig på disse områdene at man møter utfordringer. (senere mer om det) Øvelser før utreise, f. eks. øvelse Kososvo, er godt egnet også til å samtrene og vurdere stabens funksjon. Disse momentene bør inn i øvelsene, men også på øvelsene får tekniske spørsmål oftest første prioritet.

For å si det spissformulert: Det er helt nødvendig å rydde opp hvis sambandet ikke fungerte bra nok på øvelsen, men man kan klare å utsette og diskutere det hvis kommunikasjonen i ledelsen ikke fungerte godt nok. Stabsøvelser og teambuilding i ledelsen er noe mer enn en felles fjelltur før utreise.
Uenighet i ledelsen kan alltid oppstå, og må kunne håndteres. Avdelingssjef eller andre må også være i stand til å følge opp hvis det skulle vise seg under tjeneste, f eks observert under samtrening, at noen ikke passer godt inn i lederteamet. Støtte og rutiner for personell, ivaretakelse for dem det eventuelt gjelder, vil sette foresatte i stand til å ta fatt på slike problemstillinger som rutinemessig vil dukke opp.

Håndtering av personellsaker korrekt og raskt er alltid viktig: ”P-saker” blir det alltid. Før utreise er det nødvendig å kvalitetssikre personell- forvaltningen. Best er det å ha en fungerende personellgruppe som har øvd i staben. Det kan bli særdeles komplisert å ha ulike syn i avdelingsledelsen på hvorledes f. eks. disiplinære overtredelser skal håndteres etter at man har dratt ut.

I den spesielle lederopplæringen før utreise inngår også repetisjon av kriseledelse. Dette er vanligvis moment i de store øvelsene, men kan bygges ut og man bør styrke den delen som handler om ivaretakelse av eget personell under og etter alvorlige hendelser. Særlig må det legges vekt på gjennomføring av slik øvelse for mindre avdelinger med spesielle oppdrag som ofte kommer svært raskt av gårde og alltid har hendene fulle med tekniske forberedelser.

Seleksjonen av personellet

Seleksjonsspørsmålet er omfattende og kan gjøres til gjenstand for eget foredrag. Det er velkjent i styrken at vanskelige personell saker kunne vært unngått ved bedre seleksjon.

Rent praktisk har behovet for nok personell hatt en tendens til å overstyre så-god-som-mulig seleksjon.
Selve saksbehandlingen har også noen ganger hatt mangler.

SMT spurte kompanisjefene og troppssjefene i en av bataljonene til Kosovo om hva som skulle til for at disiplinære hjemsendelser av personell før tiden kunne vært unngått. De mente da at 3/4 kunne vært unngått ved at de det gjaldt ikke skulle vært med ut i det hele tatt. Men de var med, på grunn av sen saksbehandling og andre manglende praktiske prosedyrer før utreise. Kunnskapen lå et sted i organisasjonen, men var ikke tilgjengelig for avdelingsledelsen.

I og med FIST-H og HRS får imidlertid avdelingssjefer bedre innflytelse over seleksjonen og prøvetid før kontraktsskriving.
Gjennom samtrening før utreise oppnås bedre seleksjon – fordi det er anledning til å bruke tid på vurderingen, i ulike situasjoner.
Sett fra sjefens side: Er det rett person på rett plass? Og sett fra den tjenestegjørendes side: Er det dette jeg vil og bør?

Realistiske øvelser

før utreise er av største betydning, som jeg alt har vært inne på. Øvelsene er ofte ”worst case scenarios” og det er bra. Jeg vil bare minne om det som kalles «The peace-keepers dilemma-Peace keeping is not a job for a soldier, but only soldiers can do it” som FN s tidligere generalsekretær Dag Hammarskiøld sa. I praksis er det et dilemma at for hver dag det IKKE er hendelser under et fredsbevarende oppdrag, så er målet nådd. Dette bør styrken forberedes på å kunne møte. Dvs å kjede seg trenges visst ikke øves, ”det går helt av seg selv” som en soldat litt tørt bemerket.

Under tjeneste utfordres lederskapet i praksis.

Alle kontingenter uansett lengde forløper i en viss syklus: Den første tida ute er preget av stor aktivitet og ofte høy beredskap og lange dager for alle, i særdeleshet avdelingssjefene. Etter ca 4 uker har kontingenten ”satt seg” og daglig tjeneste blir mindre utfordrende. Etter halvgått løp kan motivasjonen hos mange synke, man har jobbet hardt, men det er langt igjen. Helt mot slutten stiger motivasjonen, man ser slutten. Tjenesten kan som nevnt før bli langdryg: Jeg besøkte en soldat på en vaktposisjon utenfor Butmir camp i Sarajevo. – Skjer det noe her? spurte jeg. Han så på meg med et åpent blikk og sa: -Jada! I forrige uke kom det en gris forbi.

For avdelingssjefen er det en rekke utfordringer som praksis styrer dagene: Hendelser og aktuelle operasjoner i misjonsområdet, trusselvurderingen, samarbeid med naboavdelinger inkludert Etterretning og Sikkerhet, føringer fra overordnete militære sjefer, representasjon og VIP-besøk, medieuttalelser, økonomisaker, møter i avdelingene, personellsaker, osv.

Ledergruppen i en bataljon utgjøres av bataljonssjefen med kompanisjefer. Samtidig er det helt nødvendig å ha en godt fungerende nestkommanderende og bataljonsstab som sjefens rådgivere. En rekke forslag til beslutninger skal til den norske styrkesjefen i operasjonsområdet, (NCC) med stab, og overfor alle ledd i de ulike typer beslutningsprosesser skal bataljonssjefen sikre både at tempo holdes og at tilstrekkelig informasjon er gitt.

En tilleggspoeng her, en utfordring som det er lett å glemme når man befinner seg hjemme: Tempo og valg av løsninger må nødvendigvis skjer raskere ute. Forsvarets hjemme-organisasjon arbeider med langt tidsperspektiv og veletablerte rutiner. ”Raskt ute er definert som 3 dager! Raskt hjemme er definert som 3 uker!” (sitat fra en logistikkoffiser) Dette blir fort en kulturkollisjon mellom to helt ulike organisasjoner. Det kan skape friksjon som kunne vært unngått ved større innsikt i hverandres tempo og arbeidsmåte.

Valg av metoder for ledelse og viktige policyspørsmål vil alltid by på utfordringer.

Når vi spør om sjefenes egen beskrivelse av egen lederpolicy er det mange forskjellige svar. Her følger noen eksempler:

  • Jeg ønsker å lede gjennom å være synlig forbilde med store krav til egen ytelse.
  • Jeg ønsker å lede fra front!
  • Jeg ønsker å lede gjennom å være synlig ute i avdelingene – management by walking around.
  • Jeg ønsker å lede gjennom å gi begrunnete intensjoner til avdelingssjefene.
  • Jeg ønsker å gi mine underordnete stor frihet til å løse oppdraget og har store forventninger til resultatet
  • Jeg ønsker å drive sjef til sjef ledelse der avdelingssjefene er det operative ledd.

Ingen har nevnt ordrebasert ledelse.

Når vi sammenholder disse uttalelser om lederpolicy fra toppledelsen i en avdeling med intervjuer om samme spørsmål med kompanisjefer og troppssjefer i samme avdeling (og resultater fra lagsevalueringene) får vi et inntrykk av hvordan den uttalte lederpolicy virker i avdelingen.

Sett fra de undergittes synspunkt blir det svært positivt oppfattet å lede gjennom å være et godt eksempel til etterfølgelse.

Og motsatt: Det blir alltid negativt lagt merke til hvis et høyere befal tar seg friheter og rettigheter som de underordnete ikke har.

Hvis avdelingssjefen er mye ute i avdelingene blir det også oppfattet svært positivt. Besøk i avdelingene under tjeneste er en av de viktigste måter avdelingssjefene har til å prege sin avdeling med sitt eksempel og til å vise omsorg for personellet. Alle lag ønsker at sjef fra kompanisjef nivå og oppover skal være mere tilstede på akkurat deres posisjon og se hva akkurat de gjør. Bli «sett» (og verdsatt) og vist omsorg av sjefene er det soldatene flest ganger trekker fram som det beste ved en overordnet ledelse.
Tilsvarende er for øvrig akkurat vist i en undersøkelse blant amerikanske soldater stasjonert i Europa:
«Soldiers who felt that their leaders recognized and appreciated their work rated their leadership higher. Job recognition had the strongest relationship of all job attitudes with leadership.»(USAREUR/7A OPTEMPO Study, WRAIR, 2001.Thomas,J.L. Huffman, A.H., Dolan, C.A., Adler, A.B. Castro, C.A. )

Det er et unntak hvis nærværet betyr at sjefen overtar situasjonsledelsen selv, detaljstyrer eller påtaler antrekk: «Da ble han stor lagfører,» som en soldat sa det.

Intensjonsbasert ledelse også kalt – oppdragsbasert, byr på mange utfordringer slik det også beskrives i Forsvarets Fellesoperative doktrine under kapitelet om manøverteori.

Å bli vist den tillit som underordnet sjef at man får mulighet til å utfolde seg i oppdragsløsningen på kompani, troppssjef ja på lagfører nivå oppfattes som riktig av alle.: Det er «Frihet under ansvar»
Her er også rikelig med dilemmaer.
F. eks. utfordres den oppdragsbaserte ledelsen når det gjelder anvendelse i praksis av generelle bestemmelser, f. eks. Rules of Engagement (ROE) i en operasjon.

(ROE beskriver til og med soldatnivå hvilken maktbruk som kan nyttes stilt over for en trussel). På den ene siden er det i følge oppdragsbasert ledelse den enkelte troppssjef/patruljefører? som må avgjøre på stedet hvordan en akutt situasjon skal håndteres. På den annen side er det høyere militære sjef som blir stilt til ansvar for lavere sjefs «løsning» hvis den viste seg uheldig, skadelig, ulovlig eller liknende. Hvem har da ansvar for hva når? Hvor langt går det individuelle ansvaret på stedet? Hvordan dette overordnete ansvaret håndteres er av vital betydning for hele ledelsespolicyen, for intensjonsbasert ledelse og for avdelingens virksomhet. Det stiller høye krav til rask situasjonsanalyse for underordnet sjef og til vurderingsevnen. Det stiller også krav til høyere sjef om støtte til lavere sjef etterpå, ikke uansett, men langt på vei.

I det daglige liv kan oppdragsbasert ledelse utløse diskusjoner på detaljnivå, for eksempel følgende spørsmål: «Skal noen få lov til å begynne med felthatt i stedet for barett under vakttjeneste i varmen før alle de andre?» (Diskusjoner om antrekk vil erfaringsmessig dukke opp hvis tjenesten er rolig)

Slike småspørsmål kan lett bli bærer av styringssignaler i avdelingen. Det kan være et skjul for annen uenighet og seile videre under diskusjonen om hvor stor graden av frihet det er for den enkelte avdelingssjef i forhold til et overordnet ønske om å ha en enhetlig bataljon
I en av bøkene som drøfter hvordan forholdet mellom ordrebasert og oppdragsbasert ledelse utfolder seg i praksis «Not mentioned in dispatches» av Spencer Fitz-Gibbon PhD, Cambridge 1995, detaljintervjuer forfatteren 150 offiserer og menige som deltok i kampene om Goose Green på Falklandsøyene i 1982. I dette slaget ble den britiske bataljonssjefen som ledet styrken skutt og drept. Forfatteren tillater seg den påstand at det skyldtes bataljonssjefens bruk av ordrebasert ledelse.

Hva skal til? Hvilke forutsetninger må ligge til grunn for at oppdragsbasert ledelse skal bli mest mulig vellykket? Etter min erfaring er det først og fremst tid til samtrening og teambuilding før innsats, før utreise, som kan bygge opp nok tillit og gi gjensidig kjennskap til hverandres verdisyn, styrke og svakhet. «Sjefs – til sjefsledelse» oppfattes også positivt, som en måte å drive intensjonsbasert ledelse på. Dette forutsetter imidlertid en ferdig diskutert konsensus om viktige policyspørsmål. med stabene og hele ledelsen. Uenighet kan alltid oppstå, om ikke for annet så fordi kompanier f. eks. gjerne vil konkurrere om å være best og fordi den enkelte sjef preger sin egen avdeling. Det er en utfordring for høyere sjef å kunne håndtere slik uenighet til beste for hele styrken.

 

Hvilke policyspørsmål byr alltid på utfordringer?

Alkoholpolicy

Spørsmålet om alkoholbestemmelser og tilgang på alkohol under tjeneste er så å si alltid et diskusjonstema. Tradisjonelt er alkohol, barbesøk og hyggelig samvær en svært vanlig måte å slappe av på etter en kanskje krevende innsats. De fleste KFOR kontingentene i Kosovo har ”2 can rule” dvs at hvis man har fri og i det hele tatt kan og vil drikke alkohol, kan man innta 2 tredjedelsliters ølbokser eller tilsvarende. Det underliggende er Forsvarssjefens rusmiddeldirektiv der det bla annet heter at man skal ikke være synlig beruset og det faktum at våpen ikke hører sammen med alkohol.

Dette er teorien, og i praksis gjennomføres den, men ikke uten en masse diskusjoner der ”barnehagepolitikk” hører til de mer siviliserte betegnelser. ”Kan det menes 2 jerrykanner?” var det noen som foreslo.

Evalueringene for KFOR bataljonene i Kosovo viser imidlertid at et flertall av lagene støtter bataljonsledelsens ”2 can rule” selv om man kan forledes til å tro noe annet fordi de misfornøyde ofte er temmelig høyrøstet.
I løpet av en kontingent, etter et par måneder, vil ofte diverse bestemmelser bli forsøkt uthult og grensetestet. Poenget her er at enhver avdelingsledelse må være forberedt på diskusjonen om alkoholbruk og at det kan bli vanskelig noen ganger å håndheve reglene- særlig hvis det ikke er enighet i ledelsen eller hvis man ikke er konsekvent på at det blir reagert på eventuelle overtramp, uansett grad og anledning.

«Leave»

Andre policyspørsmål av betydning er avdelingens syn på orden og oppførsel under fritid i et naboland utenfor misjonsområdet, såkalt 60-80 timer fri og anledning til å ”ta en fest”. Jeg bare peker på at det lønner seg å ha en diskusjon på forhånd, om festing og om holdning til kjøp av seksuelle tjenester. Prostituerte trekker til steder der soldater med fri samles.

Enhetlig avdeling og subkulturer

Det kan også være en utfordring å få til enhetlig avdeling hvis det er ønskelig, og da tenkes ikke bare på antrekksspørsmål og alkoholbestemmelser men på ulike personellgrupper med ulik kultur, erfaringsbakgrunn og noen ganger ulik alder.
Alle skal jobbe i samme retning: Oppdragsløsningen.
Det såkalte ”recap.problemet” er velkjent: «Recappere» er personell som har forlenget kontrakten etter forrige kontingent og inn i en ny. Disse representerer en erfaringsbase som er svært nyttig, men de kan også utgjøre en subkultur med sterke meninger om hvordan ”vi egentlig gjør det her”. For en ny sjef med mange ”recap”ere lønner det seg å bruke tid til å løse integrasjonsproblemet.

To kjønn

”To kjønn i styrken” er nå det normale heldigvis, (selv om det er langt igjen til 50/50!) Det er min erfaring at det både er bra og går bra. Men selvsagt må man da også ha en bevisst holdning til de menneskelige sider av saken som alltid oppstår, kjærester i samme avdeling f. eks, skal man ha en mening om det?, oppførsel og hensyn, hvordan tradisjonelle kjønnsroller kan påvirke avgjørelser osv. Der hvor det er få jenter i en avdeling har vi ofte rådd dem til å møtes i uformelle jentegrupper når de har fri, for å støtte hverandre litt i det daglige.

Disiplinære virkemidler

Og i tråd med alle disse spørsmål bør man også ha et konsensus syn i ledelsen på bruk av disiplinære virkemidler og kvalitetssikre en god personalforvaltning i samarbeid med NCC og foresatt hjemmeavdeling (AFA). Hensikten er å ta best mulig vare på alt personell, også de som måtte ha kommet opp i disiplinære problemer under tjeneste. Blant annet vil vi sikre oppfølging etter at de er kommet hjem.

Ledelse under krise

Særlig utfordrende blir ledelsen i det øyeblikk beredskapen øker, det er fare for krigshandlinger eller noe alvorlig har skjedd. Tallmessig er det trafikk og andre ulykker som har krevd flest norske liv i internasjonale operasjoner.

Ledelse nå avdelingen er utsatt for slike alvorlige stresspåvirkninger er særlig krevende. Belastningen øker og ansvaret for avdelingens personell og hensynet til deres familier tynger i tillegg til eventuell fare for eget liv.

Avdelingsledelsen må vanligvis også forholde seg til medias informasjonsbehov fra første minutt, ofte før familier og høyere enhet hjemme er informert.

Klare ansvarslinjer er viktig: I en akutt kritisk situasjon må det være klar stridsledelse på stedet. Ved en alvorlig hendelse i et av misjonsområdene var sjefer fra 2 ulike avdelinger tilfeldigvis tilstede og høyere sjef var i nærheten og kom raskt til. Det er da ekstra viktig å ha avklart på forhånd hvem som leder hva, når, for å unngå dobbeltledelse eller kaos på stedet. Incidenter ” trekker til seg”, og det er lett for høyere sjef til å ta over og ”lede fra front” selv.

God ledelse under slike utfordringer forutsetter at ledelsen har så god som mulig kjennskap til egne reaksjoner under alvorlige stresspåvirkninger, og at man har en kriseplan som definer oppgaver, kommandolinjer og mulighet for støtte ved behov. En slik kriseplan må være øvet!
”En aldri så god plan overlever ikke det første møtet med fienden”, gjentok Colin Powell under Gulfkrigen. Det er nå nyttige erfaringer med øvelser i MEDEVAC mellom KFORbataljonene, NCC og Norge, med markører, ikke bare på papiret. Men øvelsene må også gjennomføres i nye misjonsområder. Det må også trenes i kriseledelse, med kjennskap til alvorlige stressreaksjoner og personellivaretakelse. (SMT har lenge hatt kurs i kriseledelse for troppssjefer og kompanisjefer før utreise, inkludert opplæring og øvelse i gjennomføring av følelsesmessig debrief.)

Familiestøtte

Forholdet til personellets familier hjemme bli viktigere og viktigere for avdelingssjefene å ta godt vare på. Har noen bekymringer for hvordan det går på hjemmebane trekker det svært mye energi fra den daglige innsatsen i operasjonsområdet. Særlig gjelder dette yngre offiserer med småbarn og de helt unge med kjærester hjemme som finner det passende å slå opp men den andre er i utenlandstjeneste.

Våre undersøkelser viser at i løpet av en 6 mnd kontingent har ca ¼ av personellet fått så negative meldinger hjemmefra at de har ønsket å ringe mye hjem eller reise hjem. Det stiller krav til god personelloppfølging fra kompanisjefer, troppssjefer og lagførere. Det synliggjør behovet for at hjemmeavdelingene bør utvikle gode familiestøtteordninger for å avlaste personellet ute og dermed gjøre det lettere å dra ut. Hvis ikke kan vi risikere, som en fra et av flyvåpenets detachementer sa det litt på spøk: ”Det er familien hjemme som bestemmer om vi skal ha 338 squadronen noe som helst sted i verden”.

Og spesielt: I mobiltelefonen og internettets tid er det også en nyere utfordring for avdelingssjefer: Familiene ser på TV: Kritiske hendelser i eller i nærheten av misjonsområdet og blir akutt bekymret og tar kontakt direkte, omgående med sine. Noen ganger er ikke norsk personell engang informert om den aktuelle hendelsen før det ringer.
Under den mye medieomtale saken om mulige helsefarer for norsk personell fra utarmet uran(DU) ammunisjon brukt på Balkan sa et flertall av lagene i KFOR 3 bataljonen at den største belastningen for dem ikke var frykten for støvet fra utarmet uran, der hadde de god nok informasjon osv, men alle de bekymrede telefonene de hadde fått hjemmefra som følge av saken.
Vi ber alle som skal reise ut om å informere familiene sine om det vi kaller ”mediaeffekten”. Foresatt hjemmeavdeling må ha en telefon-vakthavende som til enhver tid som er oppdatert om situasjonen for styrken. Det gamle ord om at ”intet nytt er godt nytt” gjelder fortsatt, men er ingen selvfølge lenger.

Personlige utfordringer

Utfordringene for avdelingssjefene er ulike i de forskjellige misjoner, men noe er likt: Omfattende ansvar og lange dager.

Mange sjefer arbeider under hele perioden mer enn 10-12 timer daglig. (En undersøkelse med monitorering av aktivitet (på håndledd og ankel) av amerikanske militære seniorsjefer i Europa viste aktivitet mer enn 13 timer daglig, hver dag. Mye av dette var arbeidstimer. (”Operational Demands and Wellbeing in Army senior Leaders in Europe”.USAREUR/7A, Walter Reed Army Institute of Research 2000)

Det er derfor viktig å minne sjefene på at de også må være bevisst på å ta vare på seg selv, og viktig å minne alle i ledelsen om at de må ta vare på hverandre. Oppgavene er mange og tiden er knapp særlig hvis det er høy beredskap eller ”noe skjer” Det viser seg i praksis at det er fort gjort å neglisjere egne behov hvis man ikke fast og bestemt gjennomfører f. eks. et eget treningsprogram, som er det de fleste gjør, eller tar seg tid til å gjøre ingenting, en liten stund hver dag. Skal man holde løpet ut i mange måneder MÅ man gjøre noe for å ta vare på seg selv. En avdelingssjef bør også ta ”leave” dvs sin friperiode hjemme som de andre har. En del sjefer har en tendens til å utsette egen leave periode, det er uklokt. Et godt råd for å klare seg som toppsjef er å alltid sikre at man har 10 % personlig reserve til bruk i kritiske situasjoner. Aldri slite seg helt ut i det daglige.

Lederstøtte

Alle sjefer som jeg har intervjuet, uansett avdeling, har gjort alt de kunne og gitt alt de har av ressurser for å lede operasjonen. Oppdraget som toppsjef er spesielt krevende. Det er en karrierefremmende stilling, eller kan være hindrende. Fallhøyden kan kjennes stor, og opplevelsen av å kjenne seg alene er meddelt av flere avdelingssjefer til tross for at de har velfungerende staber og gode kolleger.
Hvis man kjenner seg alene følger det logisk en tanke om at det kanskje ikke er noen som vil, eller kan/tør si fra, dersom man skulle gjøre feil uten å se det selv og at man er alene til sist både om avgjørelser og ansvar i en svært synlig posisjon. Dette er formelt korrekt, og det er med å øke belastningen i stillingen.
Det er derfor viktig å være bevisst på mulighetene som kan finnes for lederstøtte. Man kan velge seg ut noen som kan gi råd eller som man bare ganske enkelt kan ”tenke høyt sammen med”. Spesielt etter kritiske situasjoner eller dersom det dukker opp vanskelige personellsaker det vår erfaring at avdelingssjefer har nytte av en mulighet for lederstøtte.
Lederstøtte kan være av ulik type, avhengig av hvem avdelingssjefen har tillit til og hvilket behov det er.- mht operasjonene er ofte nestkommanderende, kompanisjefene og operasjonsoffiser som er ”sparringpartnere” og bør være det. Prest i stab kan ha en slik rolle. Noen har en eller flere gode venner/kollegaer blant andre deltakere i operasjonen. Vi i SMT brukes ofte som lederstøtte.

Det er tre viktige forutsetninger for god lederstøtte:

  • Det må være en diskusjonspartner som kjenner situasjonen for operasjonen og som kan gi kvalifiserte råd hvis det er ønskelig.
  • Det må aldri foreligge noen mulighet for at informasjonen fra samtalene kan brukes mot sjefen, eller som en karrierefordel for andre, direkte i stabsarbeid eller liknende.
  • Sjefen må ha tillit til at samtalepartner gjennomfører absolutte taushet om samtalen.

Hvis disse betingelsene kan oppfylles anbefaler vi alle med avdelingssjefsansvar å sikre seg en eller annen form for lederstøtteordning før utreise..

Etter tjeneste

Hjem, oppdraget er løst så langt det lot seg gjøre, arbeidsintensiteten har vært høy. Mottakelsen er verdig innsatsen i dag og det er viktig! Det er slutt på tidligere praksis der mottaket bestod av tollinspeksjon, helseundersøkelse og innlevering av utstyr.
Forsvarsminister og statsminister har begge personlig vært i Bodø og sagt farvel til 338 da de dro ut nå. Anerkjennelse betyr svært mye!

De fleste oppdager fort at det er en stor overgang å komme hjem, mye større enn de hadde tenkt. Det er overgang fra å være i fokus med stort ansvar til daglige trivialiteter. Det er en omstillingsperiode som også krever energi. Mange blir rastløse og mange er mer slitne enn de hadde forestilt seg at det var mulig å bli, det merkes når man kommer hjem og kan slappe av fra ansvaret.

(En kompanisjef kom hjem etter et særdeles krevende oppdrag. Han hadde avtalt med kona at når han endelig kom hjem skulle de male huset, så hun hadde alt klart. Men han la seg på sofaen og gjorde ingenting i de 3 første dagene. Hun trodde han var syk, og han trodde han var syk. Men det var han ikke. Bare sliten.)

Det er viktig å sikre seg ferie i 2-3 uker etter hjemkomst, ikke gå rett på ny jobb.
Mange savner stillingen som avdelingssjef og kollegaene. Dette kan understrekes av at mange ikke vet hvilken stilling de skal få hjemme når de kommer.
Noen returnerer til egen avdeling. Her opplever mange at de nesten ikke blir tatt i mot, lagt merke til eller bedt om å legge fram sine nye erfaringer. Tvert om er fokus ofte på at de hjemme har fått merarbeid ved å sende ut folk fra avdelingen. Den som dro har jo fått både oppmerksomhet og ære, det har ikke de som ble igjen!

Alle vet at jobbutførelsen og oppdragsløsningen i stillingen som avdelingssjef har mye å si for framtidig karriere i Forsvaret. Dette er et ømtålig område. Det er de som ikke får de stillinger de hadde håpet på. Jeg kunne ønsket meg en personellpolitisk diskusjon om dette tema og videreutvikling av personellpolitiske virkemidler som eventuelt kan tas i bruk. I det hele tatt en diskusjon om karriereveier og muligheter.

Lessons learned:

Hvordan skal vi få til erfaringsoverføring i Forsvaret i praksis? En rekke faktorer hindrer erfaringsoverføring, Dette kan være gjenstand for eget foredrag!
SMT har egen erfaringsbase med hensyn til personell og ledelse som jeg alt har beskrevet. Den nyttes aktivt fra misjon til misjon, kontingent til kontingent. Hensikten er først og fremst å sette den enkelte avdeling med sin sjef bedre i stand til å møte de utfordringer som vil komme. Og følge opp personellet i ettertid. Jeg tror på at i framtida vil den nye Forsvarsorganisasjonen med FIST-H og FIST-L og FIST-S få de forutsetninger som skal til for å ta vare på erfaringer og holde kontinuiteten.

For kort å oppsummere noen suksesskriterier til slutt:

  • God lederutvelgelse.
  • Kvalitetssikret personellseleksjon.
  • Spesiell lederutdannelse målrettet mot det aktuelle oppdraget. NB også for mindre, spesielle oppdrag.
  • Teambuilding og samtrening/øvelse avdelingsledelse og stab før utreise. Helst også mot høyere stab ute og hjemme.
  • Utviklet konsensus om viktige policyspørsmål for avdelingens ledelse og stab.
  • En god personellforvaltning.
  • En god mediapolicy.
  • Lederstøtte-ordning
  • Godt personell mottak ved hjemkomst, og systematisk oppfølging av alle som har slikt behov etter tjeneste.
  • Anerkjennelse for innsatsen.
  • Kvalitetssikre «Lessons learned».
  • En fungerende familie-støtteordning.

Jeg vil gjerne her få takke alle dem som har meddelt sine erfaringer til meg og dermed gjort dette foredraget mulig.
Takk også til Telemark Bataljon, Forsvarets Media og Ressurssenter og Combat CameraTeam for foto som jeg har brukt.

Vi i SMT lover å bidra til framtidig suksess for Forsvarets Internasjonale Operasjoner med vår del av oppgavene så godt vi kan i framtida.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
30. september 2002
ved Utenriksminister
Jan Petersen

Norges nye sikkerhetspolitiske rammebetingelser

Ærede forsamling,

Mine damer og herrer

 

Det er en glede for meg som utenriksminister å delta på det årlige møtet i Oslo Militære Samfund. Denne tradisjonen gir en utmerket anledning til å foreta en bred gjennomgang av de viktigste utenriks- og sikkerhetspolitiske utfordringer vi står overfor.

 

Dagens mest akutte sikkerhetspolitiske problemstillinger er knyttet til usikkerheten rundt Iraks masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler. Denne usikkerheten er i seg selv en trussel mot internasjonal fred og stabilitet.

 

FNs entydige og bindende krav til Irak er og blir ignorert av det irakiske regimet. Kravene er nedfelt i en rekke Sikkerhetsrådsresolusjoner der landet blant annet blir pålagt å medvirke til en total destruksjon, fjerning eller uskadeliggjøring av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler.

 

For å sikre at kravene etterleves, har Rådet også beordret Irak til å sikre full og uhindret adgang for FNs våpeninspektører. Inspektørenes adgang vil være et viktig middel for å få full klarhet i alle sider ved Iraks masseødeleggelsesvåpen. Målet er å sikre at regimet i Bagdad ikke har tilgang til slike våpen.

 

Alvoret i situasjonen forsterkes ved at regimet i Bagdad har vært villig til å bruke denne type våpen for å nå sine mål. To ganger har Irak invadert naboland, og drept flere tusen egne borgere og iranske soldater med kjemiske våpen. Vi må derfor være forberedt på at Saddam Hussein i en gitt situasjon nok en gang vil bruke slike våpen dersom hans regime ikke blir fratatt mulighetene for dette.

 

Irak har i flere år avvist at landet er i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Etter president Bush’ tale i FNs generalforsamling 12. september har Irak imidlertid sagt seg villig til å la våpeninspektører returnere uten betingelser. På irakisk side har man også sagt at man nå er rede til å drøfte med FN praktiske ordninger i forbindelse med gjenopptakelse av inspeksjonene.

 

Det er for tidlig å si om Iraks tilsynelatende betingelsesløse samtykke innebærer en reell holdningsendring og en imøtekommelse av kravene om fullt samarbeid med FN. All erfaring tilsier at vi bør se med den aller største skepsis på løfter fra Bagdad.

 

UNMOVICs leder Hans Blix vil i denne uken drøfte praktiske spørsmål knyttet til gjennomføringen av inspeksjonene med irakiske representanter. Her vil vi få en første indikasjon på om det virkelig er hold i de nye signalene fra Bagdad.

 

Vi må være forberedt på at regimet i Irak også denne gangen i praksis vil motarbeide gjennomføring av Sikkerhetsrådets vedtak. Dette er da også bakgrunnen for at de nye signalene er møtt med betydelig skepsis fra mange lands side, særlig fra amerikansk og britisk hold. Hovedkravet til Irak er som sagt knyttet til avskaffelsen av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler.

Vi har – fra USA og andre nærstående allierte – fått opplysninger om at Irak har tilgang til kjemiske og biologiske våpen samt at Irak innen kort tid vil være i stand til å utvikle kjernefysiske våpen dersom regimet får tilgang på høyanriket uran. Vi har også fått vite at Irak har leveringssystemer som gjør det mulig å angripe nabolandene med slike våpen.

 

Rapporten som ble offentliggjort av den britiske regjeringen 24. september støtter opp om disse opplysningene. Det fremgår at Irak stadig treffer tiltak for å skjule slike våpen dersom inspektører på nytt skulle komme til landet.

Rapporten stemmer godt overens med tidligere studier som er lagt frem av uavhengige forskningsinstitusjoner som f.eks. det britiske International Institute for Strategic Studies (IISS).

Alle disse opplysningene til tross: Den eneste sikre måten å få visshet i disse spørsmålene er en full og uhindret gjennomføring av våpeninspeksjoner i Irak. For Sikkerhetsrådets medlemmer – herunder Norge – er hovedutfordringen nå hvordan vi skal sikre troverdige inspeksjoner.

 

De foreløpige drøftelsene i Sikkerhetsrådet har vist at det er en voksende erkjennelse i Rådet av at presset på Irak må styrkes. Likeledes er høstens generaldebatt i Hovedforsamlingen blitt preget av at verdenssamfunnet ikke lenger vil finne seg i at Irak ignorerer bindende FN-vedtak. Det er med andre ord bred internasjonal enighet om Sikkerhetsrådets fokusering på full avskaffelse av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike.

 

I lys av erfaringene synes det også å være høy grad av enighet i Rådet om at kravet til Irak om full og uhindret adgang for våpeninspektørene må forsterkes og forankres i et nytt sikkerhetsrådsvedtak, og at det også bør settes opp en klar og entydig tidsplan for inspeksjonene.

 

Det er imidlertid for tidlig å ha noen bestemt oppfatning av hvorvidt de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet vil kunne enes om et ultimatum mot Irak, som igjen vil danne grunnlaget for militære tvangstiltak dersom kravene ikke blir oppfylt.

 

Fra Regjeringens side er det maktpåliggende å arbeide for at målsetningen om avskaffelse av Iraks masseødeleggelsesvåpen og leveringssystemer blir oppnådd uten bruk av militær makt. For å oppnå dette er det etter vår oppfatning nødvendig at kravene til Irak presiseres i en ny resolusjon i Sikkerhetsrådet og at det ikke etterlates den minste tvil om at manglende etterlevelse vil kunne få alvorlige konsekvenser for landet. Vi må ikke glemme at Sikkerhetsrådets vedtak må være utformet slik at det får den ønskede effekt i Bagdad. Dette gjør det desto viktigere at FNs Sikkerhetsråd står samlet slik at dets legitimitet, troverdighet og autoritet blir opprettholdt.

 

Et annet hovedpoeng for Regjeringen er at enhver reaksjon mot Irak må være forankret i folkeretten. Det er derfor vi har lagt så stor vekt på at denne saken hører hjemme i FNs Sikkerhetsråd. Det er gledelig at USA har lyttet til våre og andre nærstående lands råd i dette spørsmålet.

 

Det er etablert en rekke folkerettslig bindende instrumenter for å hindre spredning av biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen. Mange av disse ikke-spredningsregimene har tilnærmet universell tilslutning, noe som langt på vei er en forutsetning for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen.

 

Beklageligvis har enkelte stater valgt å stå utenfor de internasjonale ikke-spredningsregimene. Fra norsk side har vi i lang tid arbeidet aktivt for at også disse landene påtar seg internasjonale forpliktelser på dette området. Dette engasjementet vil vi selvsagt videreføre.

 

Vi er også kjent med at terroristgrupperinger har forsøkt å skaffe seg både atomvåpen og kjemiske og biologiske stridsmidler. Vi vet også at al Qaida har testet kjemiske våpen på mennesker og dyr.

 

Terroranslagene i USA sist september viste på en grusom måte at hensynsløse terrorister er i stand til å benytte ethvert redskap for å nå sine mål. Masseødeleggelsesvåpen i hendene på disse grupperingene gir derfor skremmende perspektiver.

Det er på dette grunnlaget man må se USAs nye sikkerhetsstrategi, som trekker opp retningslinjene og perspektivene for USAs tilnærming til de aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer. Strategien tjener som overordnet ramme for utformingen av amerikansk utenrikspolitikk og forsvarspolitikk fremover og bygger i stor grad på det perspektiv president Bush la frem i talen om rikets tilstand i januar, der kampen mot internasjonal terrorisme stod sentralt.

 

Fra norsk side vil vi nå studere den nye strategien nærmere. Men, la meg med en gang si at det vanskeligste punktet uten tvil er spørsmålet om preventiv bruk av militær makt. Norge legger avgjørende vekt på folkerettens krav i slike sammenhenger, og vårt mål er å fremme en internasjonal rettsorden. Det er viktig å være på vakt mot presedensvirkninger, slik at forebyggende bruk av makt ikke misbrukes.

 

I strategien legges det opp til at USA vil arbeide gjennom så bredt anlagte koalisjoner som mulig. USA vil bruke NATO, men forutsetter at alliansen er i stand til å kunne svare på trusler på kort varsel og hvor som helst i verden hvor et NATO-land er truet.

 

Dette er bakgrunnen for det amerikanske forslaget om å opprette en egen alliert innsatsstyrke innen NATO. Det er viktig at NATO gis muligheter til raskt og effektivt å handle i en gitt krisesituasjon. Det er også viktig at NATO forblir det sentrale forum for drøftelse av medlemslandenes sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer. Vi vil derfor delta aktivt i de videre allierte konsultasjonene om dette spørsmålet.

 

Det er ingen konflikt mellom EUs planer om å utvikle en egen reaksjonsstyrke, og USAs forslag om en innsatstyrke i NATO. De to styrkene vil trekke på de samme nasjonale ressursene og vil utfylle hverandre.

 

Vi må styrke NATOs evne til å forsvare medlemslandene mot kjemiske, biologiske og kjernefysiske angrep. Samtidig er det nødvendig at NATO er i stand til å beskytte sine egne militære styrker og sivilbefolkningen.

 

Disse hovedutfordringene vil stå i fokus på NATOs toppmøte i Praha i november. Toppmøtet vil likeledes gi et klart og entydig signal om at de europeiske allierte har den nødvendige vilje og evne til å leve opp til sine allianseforpliktelser.

 

En bedre militær byrdefordeling mellom USA og Europa er en viktig forutsetning for å videreføre sterke transatlantiske forbindelser. Dette er noe vi alle er tjent med.

 

Et utvidet NATO vil gjøre oss enda bedre rustet til å møte de nye utfordringene. Utvidelsen er viktig og riktig. Nye medlemsland vil styrke sikkerheten i Europa, både politisk og militært. Praha-toppmøtet vil ta den endelige beslutningen om utvidelsen, men det danner seg et bilde av en utvidelse med opp til 7 nye NATO-land.

 

Vi har lenge arbeidet aktivt for en bred utvidelse av NATO. Vi er derfor svært fornøyd med denne utviklingen.

 

Vi vil nå foreslå at det opprettes en ordning der nåværende medlemsland hver for seg tar ansvar for ett av de landene som blir invitert på toppmøtet i Praha, med sikte på at disse raskest mulig kan integreres i alliansesamarbeidet. Dette vil også være helt i tråd med den støtten vi har gitt til de baltiske landene i utviklingen av deres nasjonale forsvar.

 

Betydningen av det allierte samholdet ble klart understreket i fjor høst med NATOs artikkel 5 vedtak. Den brede allierte deltakelsen i de militære operasjonene i Afghanistan er et annet viktig vitnesbyrd i så måte.

 

Norge må fortsatt være villig til å ta vår del av ansvaret i kampen mot internasjonal terrorisme. Våre bidrag til den internasjonale koalisjonen vil derfor bli videreført.

 

Utplasseringen av de seks norske jagerflyene fra og med i morgen, er et konkret uttrykk for dette. De norske jagerflyene vil operere under norsk kommando og innenfor de rammer som følger av våre folkerettslige forpliktelser. Bruken av flyene er undergitt norske retningslinjer. Dette medfører klare begrensninger både for utvelgelsen av militære mål og bruken av ammunisjon.

 

De militære operasjonene i Afghanistan er solid forankret i folkerettens regler om individuelt og kollektivt selvforsvar. Det militære nærværet vil fortsatt være nødvendig også som stabiliserende faktor i landet. Det er bred enighet om at en stabil sikkerhetssituasjon er avgjørende for at det sivile styret skal få anledning til å befeste sin stilling, og ha en mulighet til å gjennomføre en vellykket gjenoppbygging av det afghanske samfunnet.

 

Vår militære deltakelse i den USA-ledede operasjonen i Afghanistan er blitt og blir verdsatt. Det norske personellet som deltar i ISAF og Enduring Freedom gjør en meget god jobb og har imponert allierte med sin innsats. For dette fortjener de uforbeholden ros. Sist uke var det her i landet et opprop som kritiserte Norges bruk av midler til militære tiltak for å trygge sikkerheten i Afghanistan, i forhold til det vi bruker på humanitære tiltak og gjenoppbygging. Dette bygger på en misforståelse. Tvertimot er det slik at en stabil sikkerhetssituasjon, hvor Enduring Freedom og ISAF står sentralt, er nødvendig for å kunne drive effektiv hjelp i Afghanistan. Vår deltakelse i de FN-støttede militæroperasjonene er derfor et vesentlig bidrag til å skape en bedre hverdag for befolkningen i landet. Dette er også formålet med den internasjonale Støttegruppen for Afghanistan (ASG), der vi i år har ledelsen.

 

Den globale koalisjonen i kampen mot terrorisme er et klart uttrykk for USAs ønske om et bredt internasjonalt samarbeid. Den samme holdningen gjør seg altså nå også gjeldende i forhold til håndteringen av Irak.

 

Vårt interessefelleskap med USA er tuftet på verdier som er grunnleggende i våre samfunn. Dette solide fundamentet gir oss handlingsrom til å fremme klare norske synspunkter der vi har ulike syn. Kyoto-avtalen, handelspolitiske saker og den internasjonale straffedomstolen (ICC) er eksempler i så måte. Senest har vi har overfor amerikanerne gitt uttrykk for vår positive holdning til ICC og gjort det klart at vi ikke kan gå inn på avtaler som underminerer domstolen.

 

Vi legger med andre ord ikke skjul på at ”transatlantiske spenninger” finnes, og at åpen dialog er viktig der det er uenighet. Samtidig må vi erkjenne at USA som dominerende stormakt definerer sine internasjonale interesser anderledes og bredere enn Norge gjør. Derfor er det viktig for oss å bidra til felles løsninger som også omfatter USA. Vi vet alle hvilken styrke det gir en internasjonal avtale at USA er part i den.

 

Vi er alle tjent med å videreføre sterke transatlantiske forbindelser. Fra norsk side er vi opptatt av at de transatlantiske bånd også i fremtiden reflekteres i NATOs kommandostruktur. Vi arbeider derfor aktivt for å opprettholde en strategisk NATO-kommando på amerikansk jord og med en klar forbindelse til USAs egen kommando. Jeg er tilfreds med at synspunktene fra de europeiske allierte synes å vinne gehør hos amerikanske myndigheter i denne saken.

 

Vi fører også en aktiv dialog med flere av våre allierte med sikte på å beholde et NATO-nærvær på Jåtta. Utfallet av de drøftingene som pågår om dette spørsmålet er usikre. Det er fortsatt håp om at vi skal få gjennomslag for våre synspunkter. Vi må imidlertid være forberedt på at Jåtta vil kunne få andre allierte oppgaver enn i dag.

 

En jevnere byrdefordeling mellom USA og Europa vil være et viktig bidrag til å styrke båndene over Atlanterhavet. Det er viktig og riktig at Europa påtar seg et større ansvar for sin egen sikkerhet. Dette er også bakgrunnen for at vi ønsker å være aktive deltakere i fremveksten av en egen europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dette gjør vi ved å bidra med sivilt og militært personell til EUs krisehåndteringsoperasjoner.

 

 

 

Vi er også opptatt av å finne en løsning på de utestående spørsmålene mellom EU og NATO. Et varig og godt samarbeid mellom de to organisasjoner er nødvendig for å bedre evnen til internasjonal krisehåndtering men også for å styrke båndene over Atlanteren. Vi må for all del unngå at EU og NATO går hver sin vei når det gjelder sikkerhet og forsvar.

 

Når det er sagt, så må det understrekes at dagens største sikkerhetstrusler først og fremst må bekjempes med andre virkemidler enn militære. Vi må gjøre det vi kan for å forebygge kriser før de blusser opp. Her er vårt aktive engasjement i OSSE et viktig element.

Videre vil en mer bevisst bruk av økonomiske virkemidler i kombinasjon med diplomatisk aktivitet være egnet. På dette området yter Norge og EU større bidrag enn andre, og med økt bevissthet i bruken av midler kan vi bidra ytterligere i positiv retning.

 

Også EU står foran dyptgripende endringer. Det danske EU-formannskapet har lagt opp til en ambisiøs timeplan som vil føre til at EU innen 2004 vil utvides med ti nye medlemsland.

 

Dette er en utvikling vi hilser velkommen og som vi støtter aktivt opp om. Samtidig stiller dette oss selvsagt overfor nye utfordringer, som vi vil måtte løse innenfor de rammer som ligger i regjeringens Sem-erklæring.

 

EUs og NATOs utvidelse er prosesser som har historiske dimensjoner. Hvem hadde våget å tro at flere tidligere Warsawapaktland bare vel ti år etter at muren falt, skulle bli medlemmer av NATO og EU, og at nye og vidtgående samarbeidsformer skulle bli etablert på det europeiske kontinentet. Utvidelsen vil få positiv virkning også for oss, i form av et utvidet stabilitetsområde og økt betydning av de transatlantiske forbindelsene.

 

Det siste året har vært en vekker for mange når det gjelder viktigheten av å stå sammen mot felles trusler. Et nytt forhold mellom USA og Russland og et nytt NATO-Russlandsråd er et av resultatene. Denne dimensjonen av det transatlantiske forholdet gir oss også nye muligheter, ikke minst når det gjelder å få atom- og miljøproblemene i nord på dagsordenen i fora der både USA og Russland er med.

 

NATO-Russlandsrådet er et uttrykk for vår gjensidige interesse av et bredt og forpliktende utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Vi må nå bygge videre på det grunnlaget som er lagt for å oppnå snarlige og konkrete resultater.

 

Vi for vår del ser for oss store muligheter på atomsikkerhetsområdet. Vi har da også tatt initiativ til at det nye samarbeidsrådet skal utarbeide tiltak som hindrer at kjernevåpenmateriale faller i hendene på internasjonale terroristorganisasjoner. Dette vil være et konkret og viktig bidrag i vår felles innsats i kampen mot internasjonal terrorisme og i ikke-spredningsarbeidet.

 

Vårt håp er at det skal være mulig å komme frem til snarlige resultater på dette området og i nært samarbeid med Russland og våre allierte venner.

 

Vi håper selvsagt at det positive samarbeidet mellom NATO og Russland også vil bidra til en videreutvikling av vårt eget tosidige forhold til Russland. Vårt forhold til Russland er i dag kjennetegnet av nære og hyppige kontakter på de fleste samfunnsområder.

 

Jeg er opptatt av at vi i forbindelse med det forestående besøket av president Putin gjør det som er mulig for å utvikle vårt tosidige forhold ytterligere. Samtalene kommende torsdag med min russiske kollega, utenriksminister Ivanov, gir en god anledning til å drøfte spørsmål av betydning for det norsk-russiske forholdet.

 

I forbindelse med president Putins besøk ønsker vi fra norsk side konkrete vedtak på en rekke områder, som handels- og næringslivssektoren, på energiområdet og innen ressursforvaltning. Vi ser også betydelige muligheter for et styrket samarbeidet på miljø – og atomsikkerhetsområdet.

Utfordringene på dette området er betydelige i Nordvest-Russland og krever et bredt internasjonalt engasjement. En avklaring av de utestående spørsmålene på dette området vil ikke bare være i norsk og russisk interesse, men også for det brede internasjonale samfunn.

 

Det er derfor viktig å få en løsning på det avtalemessige grunnlaget, slik at private selskap kan engasjeres i opprydningsarbeidet. Derfor har jeg tatt spørsmålet om en løsning på den såkalte MNEPR-avtalen opp med utenriksminister Powell. Jeg vil også ta dette opp i min samtale med utenriksminister Ivanov senere denne uken.

 

På enkelte områder opplever vi dog mindre smidighet fra russisk side. Jeg tenker da spesielt på fiskeriforskningssamarbeidet, hvor norske forskere ikke lenger får den bevegelsesfrihet i Russisk Økonomisk Sone som er nødvendig for å opprettholde en virksomhet som er grunnleggende for vår felles forvaltning av fiskeressursene. Russland har også satt spørsmålstegn ved sider av norsk myndighetsforvaltning på Svalbard og ved vår militære aktivitet i Finnmark.

 

Vi vil fra norsk side fortsette å håndtere slike synspunkter med åpenhet, forutsigbarhet og fasthet.

 

 

Ærede forsamling,

 

Vi får daglig demonstrert at skillet mellom regionale konflikter og globale utfordringer nå er i ferd med å utviskes. Ikke minst i kampen mot internasjonal terrorisme er det viktig å sette søkelys på forhold som gir næring til religiøs fanatisme, ekstremisme og terrorisme – særlig i sammenbrutte stater eller i stater som trues av sammenbrudd. Vår humanitære bistand og utviklingsbistand, vår aktive innsats for fred og forsoning, menneskerettigheter og demokratibygging, er viktige bidrag i denne sammenheng. Felles for disse utfordringene, er at de bare kan løses ved et internasjonalt forpliktende samarbeid.

 

Det er viktig for meg å understreke den multilaterale rammen for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Som et lite land har vi en klar egeninteresse i å fremme et forpliktende mellomstatlig samarbeid basert på sterke multilaterale institusjoner. Regionalt er NATO, EU og OSSE de viktigste ankerfestene. Det er i disse organisasjonene mange av de spørsmål som har betydning for oss og våre nærområder håndteres. Vi må derfor delta aktivt der vi er med, og for øvrig arbeide tettest mulig med EU om spørsmål som er viktige for oss og for utviklingen i Europa. Globalt er FN den sentrale aktøren, og står derfor i en særstilling.

 

Arbeid for internasjonal fred og sikkerhet og en solid internasjonal rettsorden må ha FN-samarbeidet som hovedpillar. På denne bakgrunn er det gledelig å kunne konstatere at FN på mange områder har fått økt betydning i kjølvannet av den kalde krigen. Denne utviklingen ble forsterket etter terroraksjonene 11. september i fjor.

 

Vi har nå snart sittet ut vår toårsperiode i FNs Sikkerhetsråd. Vi går ut av Sikkerhetsrådet ved årsskiftet. I vårt periode har Rådet måttet ta stilling til en rekke tunge saker, herunder bl.a. Midtøstenkonflikten, Afghanistan, konfliktene på Afrikas Horn og kampen mot internasjonal terrorisme. Vi har bidratt aktivt og konstruktivt, og fått gjennomslag for mange av våre synspunkter og holdninger. Dette er nok en bekreftelse på at også små land kan spille en rolle.

 

FN vil fortsatt komme til å utgjøre en av hjørnestenene i vår utenrikspolitikk. Vi vil fortsatt komme til å føre en aktiv FN-politikk, selv om vi nå går ut av Sikkerhetsrådet.

 

Vi vil og videreføre vårt globale engasjement for fred og konfliktløsning. Den seneste positive utviklingen på Sri Lanka er et godt eksempel på at vi kan spille en avgjørende rolle for å bilegge langvarige konflikter.

 

Også i Midtøsten vil vi videreføre vårt engasjement. Formannskapet i den internasjonale giverlandsgruppen for palestinerne (AHLC) medfører et stort ansvar. Det er i denne egenskap vi deltar i en arbeidsgruppe for reform av palestinsk side nedsatt av den såkalte Kvartetten.

Det er vårt håp at utviklingen etter Sikkerhetsrådets resolusjon 1435, som Norge forrige helg aktivt bidro til, og Israels tilbaketrekking fra Ramallah, skal bidra til at arbeidet med den politiske prosessen kan gjenopptas.

 

Vi vil fortsette vårt brede internasjonale engasjement fordi dette er riktig og viktig, og fordi det tjener våre sikkerhetspolitiske interesser. Arbeidet med fred og forsoning er ikke bare viktig i seg selv. Det gir oss også en innflytelse vi ellers ikke ville hatt. Norge er ønsket som samarbeidspartner fordi vi gjør en jobb som blir lagt merke til. Slik kan vi bygge ut de nettverk som er så viktige i utenrikspolitikken, og sørge for at vår stemme blir hørt også i andre spørsmål.

 

Koalisjonen mot internasjonal terrorisme har vist betydningen av internasjonalt samarbeid på tvers av allianser og regionale organisasjoner. Det er også viktig at vi nå bygger videre på dette grunnlaget.

 

Mange av de tyngste utfordringene vi står overfor er globale, og krever derfor globale svar. Ved å stå sammen har vi de beste forutsetninger for å lykkes.

 

Jeg vil fra mitt ståsted sørge for at Norge fortsatt tar sin del ansvaret.