Skip to content
Sigurd Frisvold
Forsvarssjef
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Foredraget omhandler også Forsvarssjefens Militærfaglige Utredning (MFU), som beskriver forsvarssjefen anbefaling om utforming av det fremtidige norske forsvar.
Foredrag: Status og utfordringer i Forsvaret

TRSP 0 Innledning

Omstillingen

Jeg vil starte dette foredraget med å gi en status i moderniseringen av Forsvaret under visjonen ”et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.”

Den pågående omstillingen består av tre parallelle prosesser. For det første:

TRSP 1 En økonomisk drevet reduksjon av volumet, hvor målsettingen er:

· Innsparing på 2 mrd kroner pr år på driftsbudsjettet i forhold til ”referansebanen”(som er de beregnede driftskostnadene videreført uten omlegging), I årets budsjett er målsettingen en innsparing på vel 1,2 mrd kroner. I budsjettet for neste år sikter vi mot en innsparing på 1,7 Mrd kroner.

· Reduksjon på 2 mill m2 av bygg og eiendomsmasse, der vi har utrangert 1,2 mill m2, og identifisert ytterligere ca 300.000m2 for avhending. Når vi regner med bygg som er under planlegging og oppføring står vi til rest med ca 800.000 m2 som må avhendes. Innføring av husleie i Forsvaret er en viktig påvirkningsfaktor i denne prosessen.

· Med grunnlag i de oppgaver Forsvaret skulle løse ved omstillingens start ble målet for personellreduksjon satt til 5000 årsverk inne utgangen av 2005. Netto har vi så langt redusert med ca 1750. I henhold til våre egne beregninger ligger vi ”i rute” med nedbemanningen pr. utgangen av 2003. Jeg regner også med at vi skal nå målsettingen ved utgangen av 2005, men jeg vil tilføye følgende:

Utviklingen med hensyn til årsverk var på senvinteren i år så bekymringsfull at jeg fant det nødvendig å gi pålegg om rekke tiltak for å påvirke prosessen i riktig retning. Dette skyldes i hovedsak overgangen til bruk av personell på kontrakter i innsatsstyrkene har gitt utslag på denne statistikken. I første omgang rammet dette Hæren, men vil også gi tilsvarende utslag for de andre forsvarsgrenene. Dette må vi finne en annen løsning på i forbindelse med MFU og neste LTP. Det pågående arbeidet med å gjøre oppsetningsplanene i fred lik årsverksrammen i 2005 er også et viktig virkemiddel i denne prosessen.

TRSP 2 Størst fokus i omstillingsarbeidet er nå rettet mot moderniseringen av Logistikkorganisasjonen (FLO). Store endringer er alt gjennomført, og FLO/Konsernstab er etablert med i alt 30 medarbeidere. Sj FLO er også Forsvarssjefens rådgiver innen logistikk.

Forøvrig avventer vi Stortingets beslutninger pr 16. desember om st. prp. Nr. 12/03. Proposisjonen innebærer at Forsvaret må” akselerere” organisasjonsendringene i FLO fase 3 med to år. Vedtaket innebærer at eksisterende Forvaltninger legges ned med virkning fra 31. Desember 03, og at FLO organiseres i én Forsvarets Driftsdivisjon og en Materielldivisjon fra 1. Januar 04. De fire tunge verksteder (4TV) og depoter legges under en felles ledelse. En egen, men redusert divisjon ivaretar Informasjons og kommunikasjonstjenester (FLO/IKT).

Fokusering på Kjernevirksomheter innen militær logistikk, forsynings- og vedlikeholdstjeneste, og et svært redusert ledelses- og stabsapparat skal gi en reduksjon på ca 1300 årsverk.

TRSP 3 Den andre delen av omstillingen er en sikkerhetspolitisk drevet endring av innholdet i Forsvaret. Forsvaret blir ikke lengre bare sett på som et nasjonalt nødvergeinstrument, men også som et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Dette krever robuste og deployerbare militære kapasiteter med fleksibel evne til å løse et sett med oppgaver i og utenfor norske områder. Dette innebærer også prioritering av kvalitet framfor kvantitet. Vi har allerede kommet et stykke på vei i denne kvalitetsreformen.

Forutsetningen for fullt å oppnå målsettingen for de operative kapasiteter i denne langtidsperioden er imidlertid at vi tildeles de nødvendige ressurser. Jeg har uttrykt bekymring over utviklingen da forslaget til Forsvarsbudsjett for 2004 ble fremlagt, sitat:

”Det foreslåtte budsjettet gir ikke den tilstrekkelighet og forutsigbarhet i Forsvarets ressursramme som Stortingsproposisjon (St.prp.) nr. 55 la til grunn. Økte investeringer er et sentralt virkemiddel i omstillingen og moderniseringen av Forsvaret. Budsjettforslaget medfører imidlertid at Forsvaret må skyve en rekke investeringsprosjekter foran seg. Investeringer som samlet utgjør mer enn 1,1 milliarder kroner for 2004 og som er en nødvendig forutsetning for den pågående modernisering og utvikling av de fremtidige operative kapasiteter i Forsvaret.

Det er mest bekymringsfullt for Hæren hvor nytt materiell er helt nødvendig for å øke kvaliteten i en tallmessig redusert styrke.

Budsjettet vil påvirke den Militærfaglige utredning (MFU) som vektlegger fortsatt realistisk forsvarsplanlegging med balanse mellom ressurstilgang og oppgaver, samt mellom investeringer og drift. Budsjettforslaget forsterker behovet for ytterligere tilpasninger både i den operative og den ikke operative strukturen”. Sitat slutt.

TRSP 4 Den tredje prosessen innebærer en forbedring av å kunne levere gripbare operative kapasiteter i nåsituasjonen. Denne evnen er gradvis forbedret siden 1999, og er nå spesielt ivaretatt gjennom utviklingen av Forsvarets Innsatsstyrker (FIST). Innsatsstyrker fra alle forsvarsgrener er nå klare med en høy operativ evne, kvalitet og reaksjonstid.

TRSP 5 Flere av disse styrkene har vært eller er for tiden ute i internasjonale operasjoner. Vi har sammen med våre allierte bidratt med høyt kvalifiserte styrker de siste par årene. Vi har i 2003 på kort tid deployert Spesialstyrker (HJK og MJK), CIMIC personell og Kirurgisk enhet til Afghanistan. I tillegg MTB’er til Gibraltarstredet og ett pansret Ingeniørkompani til Irak, samt at vi nå sist stilte på kort varsel et kompani fra TmBn, til stabiliseringsstyrkene i Kabul. TmTf skal beskytte den nært forestående Loja Jirga-prosessen og også senere kunne være en mobil utrykningsstyrke i Kabul.

TRSP 6 Vår lange tradisjon med deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner opprettholdes. Imidlertid er innholdet i disse operasjonene endret i løpet av det siste tiåret ved at operasjonene har blitt ”skarpere”. Antallet personell som er ute i internasjonale operasjoner er redusert (fra ca 2000 på midten av 90-tallet, til ca 1000 nå), med et budsjett på ca 900 mill kr. mot ca 2 Mrd kr. tidligere. Felles for denne deltakelsen er at den har gitt oss en nasjonal synergieffekt med betydelig økning av kompetanse og erfaring. Det har også bidratt til at vi har opparbeidet solid anerkjennelse fra våre allierte og etablert nyttige samarbeidsrelasjoner.

Dette har gitt oss en bekreftelse på at våre kapasiteter og mannskaper holder meget høy standard.

TRSP 7 Jeg tror imidlertid at vi skal være nøkterne i forhold til å utvikle for mange såkalte nisjekapasiteter; dvs. områder hvor vi har komparative fordeler.

Vi må være klar over at nisjekapasitetene er avhengige av en basis i forsvarsgrenene og vanskelig kan eksistere uavhengig av denne.

Jeg ser også klare fordeler med større enheter innenfor følgende områder:

· Forholdet primær/støttefunksjoner, herunder sikkerhet og ledelse

· Innflytelse på høyere nivå (Eks KFOR IV)

Så over til

Utviklingen i NATO, der

Omstillingsprosessene også går med stor kraft. Jeg vil her kort beskrive de viktigste endringene den siste tiden.

TRSP 8

Alliansen implementerer en ny kommandostruktur. På strategisk nivå vil Europakommandoen ha fokus på planlegging og ledelse av operasjoner (ACO), og Atlanterhavskommandoen vil ha fokus på omstilling/transformasjon (ACT).

Den operative søylen under ACO

TRSP 9

På operativt nivå (Second level of Command) vil vi finne tre fellesoperative hovedkvarter (Brunssum, Napoli, Lisboa), hvorav det ene skal kunne generere en sjøbasert ”Commander Joint Task Force” (CJTF HQ) funksjon, og de to andre skal kunne deployere et landbasert CJTF hovedkvarter.

På det taktiske nivået (Third level of Command) vil de fellesoperative subregionale hovedkvarterene bli nedlagt.

Tilsvarende vil et antall såkalte CAOC’s (Luftoperasjonssentre) bli kraftig redusert. Det taktiske nivået vil være representert gjennom et sett med forsvarsgrensvise komponenthovedkvarter i Nord- og Sør-Regionen.

Så noen ord om

Transformasjonskommandoen

TRSP 10

Allied Command Transformation (ACT) har tre underkommandoer:

ACT Staff Element, lokalisert til Belgia. Hovedoppgaven er å Identifisere behov for,- og utvikle strategiske konsepter og policy.

Joint Warfare Centre, lokalisert til Stavanger. Hovedoppgaven er felles og kombinert konseptutvikling.

Undersea Research Centre, lokalisert til La Spezia.

I tillegg er NATO’s skoler samlet under ACT.

Vi har etter godt arbeid fra en samlet norsk politisk og militær ledelse fått beholde et Natohovedkvarter i Stavanger i den funksjonelle søylen.

TRSP 11 Rollen vi nå har fått, er som NATO’s ”Joint Warfare Centre”, hvor hovedoppgaven vil være å lede transformasjonen av NATO i Europa gjennom å forestå opplæring og trening av NATO-staber og hovedkvarter, utvikle fremtidige konsepter og doktriner, og bidra til økt interoperabilitet mellom styrkekomponenter og nasjoner. Slik dette ser ut til å utvikle seg betyr det en viktig og betydelig NATO-aktivitet i forbindelse med hovedkvarteret i Stavanger. Dette viser også at vår strategi med etableringen av FOHK på Jåtta også var riktig og fremtidsrettet.

TRSP 12 Et sentralt program for moderniseringen av NATO er Prague Capabilities Commitment (PCC)

Dette programmet fokuserer på å oppnå resultater innen fire områder (CBRN forsvar, Informasjonsoverlegenhet, Stridseffektivitet, Forflytningsevne og utholdenhet) hvor Alliansen ikke har fullgode kapasiteter og søker større forpliktelse om nasjonale og multinasjonale prosjekter.

TRSP 13 Norske innspill mot PCC går på å bidra til anskaffelse av følgende kapasiteter:

– Tankfly innen en flernasjonal ramme

– strategisk luft- og sjøtransport, hvor Norge har fått et spesielt ansvar innen leie av strategisk sjøtransport.

– Luft-til-bakke overvåking

Det er framgang i samarbeidet innefor flere av disse områdene.

Som en naturlig parallell til det arbeidet som foregår innen rammen av Prague Capabilities Committment (PCC), har Alliansen fokusert på relevante reaksjonsstyrker.

NATO Response Force

”NATO Response Force” (NRF), som raskt og effektivt kan håndtere det fulle spektrum av NATOs oppdrag er under etablering. Dette innebærer ytterligere fokus på stående, deployerbare, og robuste operative enheter. Styrken skal bestå av en Brigadeekvivalent, en hangarskipsstyrke eller NATO Task Force, og kunne levere 200 flysorties per døgn.

TRSP 15 Styrker på beredskap i NRF gjennomgår en ettårig opplærings- og utdanningsperiode med en påfølgende 6 mnd samøvingsperiode før de går over i en 6 mnd beredskapsperiode.

TRSP 16 Styrker til NRF bindes således opp for en periode på ett og et halvt år i forbindelse med en beredskapsperiode. Dette gir konsekvenser spesielt for små nasjoner med begrenset seighet i styrkestrukturen.

”Initiell operativ kapasitet” skal være klar innen okt 2004; Avdelingen skal være fullt operativ innen okt 2006.

Norges bidrag i NRF tar utgangspunkt i Forsvarets Innsatsstyrker (FIST).

TRSP 17 Trykket er stort fra operativ side i NATO for å komme i gang og få etablert en initiell kapasitet under NRF. Styrker for de fire første kontingenter av NRF er under sammensetning.

NRF er en nyskapning og en viktig kapasitet for NATO. NRF er også et viktig verktøy i transformasjonsprosessen og for å kunne stille fremtidsrettede operative kapasiteter.

Så over til den

Militærfaglig utredning (MFU), som ble overlevert FMIN i dag. MFU forutsetter at den pågående moderniseringsprosessen når sine målsettinger og viderefører moderniseringen i perioden 2005- 08.

TRSP 18 I ”Rammer for Forsvarssjefens militærfaglige utredning”, gitt av Forsvarsministeren 01 oktober 2002, framgår at Forsvaret må få en stadig mer moderne, oppgavetilpasset og alliansetilpasset struktur samtidig som det drives stadig mer kosteffektivt og med en økende del av ressursene kanalisert mot investeringer og operativ drift. I tillegg må innsatsen gå på tre hovedspor:

· Justering og modernisering av styrkestrukturen i forhold til både nasjonale utfordringer og NATOs kapasitetsbehov.

· Utvikling av nisjekapasiteter av høy kvalitet

· I større grad enn tidligere satse på moderne, fleksible, deployerbare kapasiteter. Disse bør anskaffes og opereres innenfor bi- og/eller multinasjonale samarbeidsrammer.

TRSPxx Nye sikkerhetspolitiske utfordringer har vokst frem. Dette krever ikke en mindre utgave av dagens forsvar, men et kvalitativt endret forsvar.

Forsvaret må være i stand til å operere effektivt sammen med allierte styrker hjemme og ute (interoperabilitet), og bidra til å løse hele spekteret av NATOs oppgaver.

TRSP xx Forsvarets oppgaver framgår av Transparenten

TRSP 19 På bakgrunn av de føringer som er gitt i rammeskrivets og i Forsvarets oppgaver, har det i MFU-prosessen vært gjennomførte delutredninger og operative spill basert på et utvalg scenarier (17). Dette har dannet grunnlaget for ulike strukturalternativer for den operative innsatsstrukturen. Den ikke-operative strukturen (støttestrukturen) har vært analysert og utredet parallelt på grunnlag av de operative strukturalternativene.

Prosessen har konvergert i en samlet anbefalt forsvarsstruktur for 2008 fra Forsvarssjefen. Denne strukturen er kostnadsberegnet med hensyn til de økonomiske rammer og kravet om langsiktig økonomisk balanse. Samtidig er også utviklet et målbilde for 2014 for å kunne se ut over nærtidsperspektivet.

TRSP 20 De økonomiske rammene for MFU er delt i tre nivå. Min anbefaling er basert på laveste nivå, som tilsvarer 2002-budsjettet (28,4 mrd 2002 kr.). Kostnadsberegningene i MFU er basert på en reallønnsvekst på 2%. En annen faktor med noe usikkerhet er den teknologiske fordyrelse, som er lagt inn med 1,3% i de beregninger som ligger til grunn for den anbefalte løsningen.

Dette er et bevisst optimistisk valg av beregningsfaktorer som vil være svært krevende å oppnå. Selv da ligger ressursbehovet i MFU 500 millioner kroner pr år over forsvarsbudsjettet for 2004.

TRSP 21 Litt populært beskrevet har MFU lagt vekt på å redusere ikke-operativ virksomhet og infrastruktur for å få mest mulig operativ kapasitet. Her har vi oppnådd klare forbedringer. Grovt regnet viser MFU’s beregninger en fordeling på anbefalt operativ virksomhet – ikke-operativ virksomhet på 60% – 40%, tidligere tall var 40% – 60%. Men for å oppnå dette må en rekke anbefalte innsparingstiltak gjennomføres:

– verneplikt (Forsvarets behov styrende)

– ny befalsordning

– ny befalsutdanning

– kvalitetsreform i heimevernet

– nytt og endret konsept for logistikk/støtte

– reduksjon av infrastruktur

– en rekke mindre driftsendringer og reduksjon av ikke-operativ struktur

TRSP 22 La meg gå nærmere inn på den operative strukturen som utredningen anbefaler. Med bakgrunn i de endrede sikkerhetspolitiske rammer beskriver MFU kapasiteter som er–”Relevante – Gripbare – deployerbare”. Disse kapasitetene, med få unntak, skal kunne benyttes både hjemme og ute, avhengig av de politiske beslutninger. Jeg vil først omtale de viktigste felleskapasitetene.

Nasjonal kommandostruktur

TRSP 23 Kommandostrukturen består nå av Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger med to underlagte hovedkvarter, Landsdelskommando Nord-Norge i Bodø og Landsdelskommando Sør-Norge i Trondheim. Denne strukturen representerer en innsparing på 40% i forhold til tidligere kommandostruktur. Det anses nødvendig at Forsvaret gis tid til å implementere og høste erfaringer med nåværende kommandostruktur, og at denne evalueres til ultimo 2004.

Spesialstyrker

Norske spesialstyrker, som er en strategisk ressurs, anbefales organisert i ett felles spesialstyrkeforband, benevnt Forsvarets jegerkommando (FJK). Forbandet etableres med en felles ledelse og støttefunksjoner, i tillegg til Hærens Jegerkommando/Forsvarets Spesialkommando (HJK/FSK) og Marinejegerkommandoen (MJK). Spesialstyrker er avhengig av nasjonal støtte i form av transportfly og dedikerte helikopter. Jeg anbefaler derfor å etablere et luftelement som er en integrert del av spesialstyrkene, med utgangspunkt i ressurser fra dagens struktur.
Felles ISTAR bataljon
TRSP 25 ISTAR (Intelligence, Surveillance, Target Aqcuisition and Reconnaissance) er avgjørende og moderne militære kapasiteter. Kapasiteter for innsamling av informasjon, etterretninger, overvåkning og målutvelgelse eksisterer spredt i Forsvaret også i dag. Det er et behov for å samle kapasitetene for en bedre koordinering, muligheter for oppdragsorganisering og synergieffekt. I tillegg tilføres UAVer. (Unmanned Aerial Vehicles).

TRSP 26 Sambandssystemer og Informasjonsinfrastruktur

For å utvikle en tilpasset informasjonsinfrastruktur planlegger FSJ i 2004 å fremme et nettverksbasert investeringsprogram.
Målet er at det i 2008 er etablert en felles infrastruktur for kommunikasjon og informasjon for hele Forsvaret, og at felles og forsvarsgrenvise sensorer, effektorer og beslutningsstøttekomponenter i hovedsak støtter seg på denne infrastrukturen.

Felles KKIS-enhet

Det anbefales å etablere en modulbasert, gripbar operativ IKT-enhet. Enheten vil ha ansvar for å deployere, etablere og drifte informasjonsinfrastruktur og kommando- og kontrollstøtte for nasjonal kontingentsjef, samt hos deployerte enheter, nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil enheten ivareta ansvaret for defensive nettverks operasjoner (Computer Network operations)

Militære informasjonsoperasjoner

I hovedsak handler militære informasjonsoperasjoner om å ha evne til å kunne påvirke en motstanders militære kommunikasjons og informasjonssystemer samt å beskytte sine egne. I anbefalte styrkestruktur omfatter dette kapasitetene elektronisk krigføring, psykologiske operasjoner og Computer Network Operations (CNO). Felles for tilrådningene innenfor disse områdene er at det anbefales enkeltkapasiteter, men en størst mulig samling av kompetansemiljøene.

Overvåkingssatellitt

Fortsatt tilgang på informasjon fra radarsatellitter vil sikre Forsvaret en betydelig evne til å etablere og opprettholde situasjonsbilder og mulighet til å disponere og utnytte ressursene effektivt. Det anses at tilgang på relevant satellittinformasjon for militære formål best sikres gjennom fortsatt internasjonalt samarbeid i NATO-rammen.

TRSP 27 Forsvarets Sanitet

De mer avanserte sanitetssystemene organiseres av Forsvarets sanitet i kapasiteter som skal være fleksible og modulbaserte, og i tillegg til en landbasert mobil enhet bør enkeltmoduler kunne operere fra fartøy. Enkelte moduler bør kunne deployeres luftveien for å senke reaksjonstiden og for å skape handlefrihet.

For landstyrkene anbefales følgende

TRSP 28 Hærens strukturelementer skal evnen til å operere i høyintensitets konflikt som del av Divisjon/Korps. Hele strukturen, unntatt grensevakt og HMKG, skal være deployerbar nasjonalt og internasjonalt. Hærens hovedleveranse vil være brigaden.

Hærens strukturmål i 2008 er:

· En mekanisert brigade (Brig N) (ca 3000 personell)med hovedvekt på mekanisert infanteri som skal kunne deployeres til internasjonale operasjoner innen 180 dager.

· For å kunne gjennomføre utdanning, trening og vedlikehold, og dermed tilfredsstille kravene til reaksjonsevne for Hærens enheter, er det nødvendig med minst 2 brigadesett materiell. Sammen med utdannet personell utgjør det ekstra materiellsettet rammen for en mobiliseringsbrigade (Brigade 6).

· En mekanisert infanteribataljon (TMBN, ca 500 personell) med kort reaksjonstid. Bataljonen inngår som en enhet i den mekaniserte brigaden (Brig N), men skal også kunne operere som en del av alliert brigade/divisjon. Foruten offiserer og befal vil avdelingen i all hovedsak være satt opp med vervede mannskaper.

· En taktisk landkommando på divisjonsnivå. 6 divisjonskommandoen kan danne rammen for et flernasjonalt DivisionHQ/framework. Kommandoen er svært viktig for å opprettholde nødvendig landmilitær kompetanse og vil være kombinert med ledelse av Hærens styrker.

· Vakt for Kongehuset. HMKG dimensjoneres for de oppgaver de har for Kongehuset.

· Grensekompaniet. Militær grensevakt på grensen mot Russland opprettholdes med samme høye kvalitet som i dag.

· Transporthelikoptre (18 stk Bell 412) vil inngå som kapasitet i Hæren, driftet av Luftforsvaret.

· Et antall taktisk støtte- og logistikkapasiteter som mulige enkeltbidrag til allierte enheter eller til støtte for norske avdelinger.

(- 1 ARBC søke enhet (Atom, Radiologisk, Biologisk, Kjemisk)

– 1 ARBC rense kompani

– 1 Mobilt, kjemisk laboratorium

– 1 CIMIC kompani (Civil-Military Cooperation)

– 1 EOD kompani (Explosive Ordnance Disposal). Kompaniet vil også inneholde kapasiteter fra sjø- og luftforsvaret, med kjernen og ledelse fra Hæren.

– 3 Transportkontroll lag (Movecon)

– 1 Transportkompani

– 1 Drivstoffkompani

– 1 Maskin- og konstruksjonskompani

– 1 Bro- og oversetningskompani)

Brigadens hovedmateriell vil på kort sikt være Leopard 2 stridsvogner og CV 90/113 stormpanservogn. For å starte overgangen til et nytt moderne landstridssystem skal Hæren fortsette utvikling og trening for framtidige konsepter basert på en lettere og helhetlig struktur. Hæren må søkes prioritert med ressurser snarest og senest innen 2010.

En moderne hær, som er begrenset i volum, må være fleksibel og ha høy taktisk mobilitet for raskt å kunne settes inn. Moderne transporthelikoptre vil i fremtiden være viktig for å oppnå dette. Det vurderes anskaffet 12–15 moderne transporthelikoptre i perioden 2010–2015.

De maritime kapasiteter anbefales utviklet slik:

TRSP 29 Sjøforsvarets styrker skal ha evne til å operere til havs og i kystnære farvann nasjonalt og i en NATO-ramme, og skal i hovedsak ha høy reaksjonstid. Kapasitetene skal organiseres slik at moduler kan tilpasset de aktuell oppdrag. Hovedleveransen for Sjøforsvaret er Fregatter.

· Fem nye fregatter med NH90 helikopter. I 2008 vil fregattene fremdeles være under innføring i strukturen.

· Seks Skjold-klasse MTB’er. De første fartøyene vil bli levert i 2008.

· I denne sammenheng anbefales Hauk-klassen utfaset i takt med leveringen av Skjold-klassen, Og senest innen 2010.

· Seks mineryddere. Sjøforsvarets mineryddere videreføres i et antall av 4 minejaktfartøyer og 2 minesveipere. De to overskytende fartøyene utfases.

· Seks Ula-klasse undervannsbåter videreføres, som i dag. Alle båtene vil gjennomføre en begrenset oppdatering

· Kystvakt. Det anbefales at Kystvaktens videreføres med i hovedsak tilnærmet operative struktur. Det anbefales videre en vurdering av ambisjonsnivå og operasjonskonsept for Kystvakten.

· Logistikk- og støttefartøyer. Logistikkfartøyer representerer en vesentlig kapasitet for tilstrekkelig utholdenhet i maritime operasjoner nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil det være viktig for å redusere den landbaserte støttestrukturen.

Det anbefales anskaffet en logistikkfartøykapasitet for fregattoperasjoner før 2010.

· Stasjonært Kystartilleri. Det er i dag etablert langtidslagring (”møllposelagring”) av 9 artillerifort og 6 undervannsanlegg. Det anbefales å avvikle disse anleggene så snart det er praktisk gjennomførbart.

· Kystjegerkommando. Kystjegerkommandoen anbefales videreført som en mindre, maritim del av en felles, taktisk ISTAR enhet.

· Minedykkerkommando. Det anbefales at Minedykkerkommandoen videreføres i sin nåværende form. KNM Tyr ombygges/tilpasses til rollen som støttefartøy.

· Sjøheimevernet. Det er anskaffet moderne hurtiggående fartøyer til Sjøheimevernet for landsettings-, bording-, bevoktnings-, patrulje-, overvåkning og kontrolloperasjoner. Etter en evalueringsperiode vil ytterligere anskaffelser vurderes.

Luftforsvaret

TRSP 30 Luftforsvarets kapasiteter har fra svært kort til kort reaksjonstid og kan raskt deployere, både til andre stasjoner i Norge og til utlandet. Det satses på mobile, modul- og nettverksbaserte enheter for å gi fleksibilitet i forhold til tilpassing til det enkelte oppdrag og integrering med andre egne og allierte styrker. Luftforsvarets hovedoppgave er å stille kampfly og kompetanse til å lede allierte kampflyoperasjoner.

· 48 kampfly av typen F-16MLU videreføres i den operative strukturen. Anbefaling fra FS 2000 om gjenanskaffelse av 48 nye kampfly opprettholdes. F-16s levetid er beregnet til ca 2018 som betyr at nye kampfly må være operative på dette tidspunkt.

· 2 ARS (Air Control Center, Recognized Air Picture (RAP) production centre and Sensor Fusion Post) videreføres. Disse er i utgangspunktet statiske installasjoner, men er vitale ifh til sin rolle nasjonalt og for NATO.

· 1 Lufttanker (MultiRolle Transport- og Tankfly). Vurderes anskaffet. Dette vil representere en viktig nasjonal ressurs, og også et viktig bidrag til alliansen.

· 4 P-3C MPA (Maritime Patrol Aircraft) videreføres og oppgraderes med en forbedret sensorkapasitet, primært for maritim overvåkning. 2 P-3N videreføres og gis oppdatert sensorutrustning primært mot overflate/bakke. Dette vil i tillegg utgjøre en liten, men utnyttbar nasjonal evne til bakkeovervåkning (AGS).

· 3 EK-fly av typen DA-20 Jet Falcon anbefales videreført. Det ser ut til at flyene vil måtte skiftes rundt 2015, og det forutsettes at disse ses i sammenheng med P-3C’s erstatter

· Et antall transportfly, C-130 ekvivalent vurderes videreført slik at nasjonal tilgang på transportfly sikres.

· 14 NH-90 helikopter innfases i perioden. 6 som fregatthelikopter og 8 som kystvakthelikopter. Dette innebærer en betydelig kapasitetsøkning.

· NASAMS luftvern anbefales videreført, men redusert i volum, spisset teknologisk og fellesoperativt innrettet slik at kapasiteten er gripbar på kort varsel. For å sikre størst mulig grad av synergi anbefales all NASAMS aktivitet til kampflybase Ørland.
Heimevernet

TRSP 31 Endret trusselbilde kombinert med en reduksjon av mobiliseringsforsvaret i sin tradisjonelle form legges til grunn for dimensjonering av Heimevernets(HV) framtidige oppgaver, organisasjon og virksomhet. I tråd med Stortingets retningslinjer og rammeskrivets føringer foreslås det at HV gjennomfører en kvalitetsreform fokusert mot støtte i kampen mot terrorisme og andre asymmetriske trusler, samt bidra til å beskytte vitale samfunnsfunksjoner. Med styrke inntil 50000 personell anbefales at HV-strukturen inndeles i tre kategorier; innsatsstyrker, forsterkningsstyrker og oppfølgingsstyrker.

· Innsatsstyrker. Disse avdelingene gjennomfører inntil 15 dager årlig trening for å kunne løse alle typer HV oppdrag. Avdelingene har en meget kort reaksjonstid.

· Forsterknings- og oppfølgningsstyrkene er i hovedsak en videreføring av dagens HV, og som gjennomfører inntil 3+5 dager årlig trening

Dette innebærer også en anbefalt økning av materiellinvestering til Heimevernet.
Logistikk og støttekonsept

TRSP 32 Operativ virksomhet er Forsvarets kjernevirksomhet. For å tilpasse logistikk og støttevirksomheten til den operative struktur er det utviklet et nytt logistikk og støttekonsept.

Dette skal gi en modulbasert logistikk med høy fleksibilitet, samt ha Redusert adm og Forvaltningsapparat basert på Fellesløsninger.

Dette medfører en støtteorganisasjonen størst mulig lik i fred, krise og krig, nasjonalt og internasjonalt, og innebærer videre:

Konsentrasjon av Forsvarets virksomhet til færre områder
Utstrakt integrasjon på tvers av forsvarsgrenene
Etableringen av hovedbaser, filialer, deployerbare og mobile baser
FLO drifter baser, samordner logistikk og støttefunksjoner- i Norge og internasjonalt
Økende grad av alliert samvirke og sivilt-militært samarbeid

TRSP 33 Oppsummere kapasiteter som ikke har nådd opp og svakheter med operativ struktur

Selv om denne strukturen er den beste innenfor gitte ressursrammer, har den mangler og svakheter, spesielt gjelder det mangelen på bredde og seighet. I denne prosessen har vi også vurdert en rekke operative kapasiteter som ikke oppnås innenfor MFU’s ramme. Dersom ressurssrammen skulle økes vil jeg prioritere som følger:

Generelt gjøre strukturen mer robust og øke kapasiteter som NATO etterspør

Materiellinvestering til Hæren
Langtrekkende presisjonsvåpen (LRM), som er en fleksibel og fremtidsrettet operativ kapasitet
Transporthelikoptre.
Transportfly.
Områdeluftvern. Dette kan være både en bakke- og sjøbasert kapasitet.

TRSP 34 Verneplikten

Verneplikten anbefales videreført i et differensiert og fleksibelt system med førstegangstjeneste, lærlingordning, kontraktstjeneste og rekrutteringsordninger tilpasset Forsvarets oppgaver og organisasjon. Følgende elementer fremheves videre:

· Forsvarets behov må være styrende for antall vernepliktige

· Førstegangstjenesten må være meningsfull for den enkelte vernepliktige, og for Forsvaret.

· Sesjonen og rekruttering blir viktigere for riktig seleksjon

· Førstegangstjenesten for tjeneste i Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret skal normalt være 12 mnd, 4-6 måneder for Heimevernet.

· En betydelig andel mannskaper bør være villig til å tegne kontrakt for internasjonale operasjoner.

· Førstegangstjenesten kan inngå som en del av en lærlingordning eller lengre tekniske fagskoler/tilsvarende hvor tjenestetiden er lenger enn 12 mnd.

· Statushevende tiltak skal være et viktig element i rekruttering og motivering for førstegangstjeneste. Det skal gis økonomisk kompenasjon for lang tjenestetid hvor kompensasjonen bør øke etter lengden på tjenestetiden. Denne anbefales økt betydelig.

· Under førstegangstjeneste skal Forsvaret aktivt rekruttere befal og vervede.
Det foreslås også sesjon for kvinner

TRSP 35 Befalsordning

Forsvaret har blitt mindre, omfang av mobiliseringsenheter er redusert og innslaget av gripbare avdelinger med høy reaksjonsevne har økt. Dette krever en noe annen sammensetning av befalsskorpset med et spesielt behov for et stort antall yngre, erfarne offiserer og befal på lavere nivå. Jeg anbefaler derfor en tilpasset befalsordning med spesielt en økning av erfaring og kontinuitet på lavere nivå (Troppsnivå). Dette innebærer flere befal på lengre kontrakt (inntil 35 år). Ved inngåelse av kontrakt vil en utdanningspakke kunne tilbys.

For å sikre Forsvaret tilgang på personell til internasjonal tjeneste, samt for å fordele denne oppgaven, og den kompetanseoppbyggingen dette gir i hele befalskorpset, anbefales å innføre beordringsplikt for alt stadig tjenestegjørende befal.

Videre anbefales en ny utdanningsordning iverksatt 1 januar 2005

TRSP 36 Hovedpunktene for den nye ordningen er:

· Forsvarets skolesenter og krigsskolene etableres som en helhetlig utdanningsinstitusjon. Det anbefales en 3-årig Krigsskole på Bachelor-nivå og 1-2 år Forsvarets Stabsskole (på Masternivå)

· Dagens befalsskoleordning avvikles og erstattes av en 2 årig grunnleggende befalsutdanning (GBU), som er et noe mer praktisk rettet utdanningsløp.

Som del av Grunnleggende befalsutdanning anbefales et grunnleggende befalskurs, GBK på 3 Mnd.

GBK kan gjennomføres gjennom førstegangstjenesten eller som lengre utdanningsløp for teknisk utdannelse, eller direkte fra videregående skole slik som i dag på de områder og bransjer hvor dette kan være hensiktsmessig.

Sammen med befalsordningen vil den foreslåtte befalsutdanningen på en fleksibel måte dekke Forsvarets behov for en kosteffektiv løsning med nødvendig erfaring og kontinuitet på riktig nivå i Forsvarets struktur.

Konsekvenser for fredsstrukturen/baser og stasjoner:

TRSP 37 Deler av den ikke-operative strukturen blir organisert som fellesløsninger. Base Romerike vil ivareta betydelige funksjoner innen logistikk spesielt gjennom opprettelsen av Forsvarets Kompetansesenter Logistikk. Forsvarets kompetansesenter for kommando, kontroll og informasjonssystemer etableres på Jørstadmoen.

TRSP 38 Hæren reduserer kontrollspennet i ledelsen ved at Hæren organiseres på to søyler: Hærens styrker og Hærens transformasjons- og doktrinekommando. Virksomheten konsentreres om Troms og base Østerdal. I tillegg videreføres HMKG på Huseby, base Sør-Varanger for Grensevakten og base Porsanger.

TRSP 39 Sjøforsvaret Et fartøysbasert logistikkonsept for Sjøforsvaret vil påvirke størrelse og innhold på de landbaserte baser. Åsegarden foreslås nedlagt som Alliert Treningssenter Nord og virksomheten anbefales å utnytte ledig kapasitet i eksisterende garnisoner i Troms og Finnmark. Dette vil også gi bedre tilbud på skytefelt og krysstrening mellom norske og allierte avdelinger.

Luftforsvaret Der det er hensiktsmessig samles en del utdanningsmiljø og tekniske miljø i fellesløsninger på tvers av forsvarsgren. Noen av de operative kapasiteter samles i sterkere kompetansemiljø, herunder foreslås Gardermoen nedlagt og 335 Skv flyttet til Rygge.. Evenes, Torp, Langnes, Flesland, og Værnes anbefales nedlagt som Mob-flyplasser.

TRSP 41 Heimevernet anbefales organisert i 12 distrikter som vist på transparent.

TRSP 42 Sammenfatning

· Den pågående moderniseringen i Forsvaret er avhengig av tilstrekkelige og forutsigbare rammevilkår. Det trenger Forsvaret fortsatt i oppfølgingen av MFU.

· MFU har lagt til grunn det laveste ressursnivå fra FMIN’s rammeskriv. Dette er allikevel 500 millioner kroner over forsvarsbudsjettet for 2004.

· MFU’s anbefaling legger til grunn tilpassninger og innsparinger hva angår:

– Verneplikt

– Befalsordning- og utdanning

– Logistikk og støttekonsept

– Infrastruktur

I tillegg har MFU lagt til grunn svært krevende og optimistiske beregningsfaktorer.

· Jeg er også spesielt fornøyd med at vi nå synes å dreie vårt årsverksforbruk fra logistikk- og støttefunksjoner og over i den operative søylen. Her forventer vi å oppnå klare forbedringer med fordeling på anbefalt operativ virksomhet – ikke-operativ virksomhet på 60% – 40%, tidligere tall var 40% – 60%.

· Med dette som grunnlag viderefører MFU moderniseringen av Forsvaret og vil kunne gi oss fremtidsrettede operative kapasiteter som er ”Relevante – Gripbare – deployerbare”. Dette innebærer operative kapasiteter som, med få unntak, vil benyttes både hjemme og ute, avhengig av de politiske beslutninger.

Øyvind Dammen
Nestkommanderende, Forsvarets Kompetansesenter for Internasjonal virksomhet (FOKIV)
Forsvarets høgskole (FHS)
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Foredrag: Sammendrag av foredraget: Aceh – Indonesia, den ukjente konflikten. Et forsøk på fredsbevaring i det nordvestre hjørnet av Indonesia
For mange nordmenn er navnet Aceh helt ukjent, ukjent er det nok også at det i denne provinsen i Indonesia foregår Sørøst Asias lengste pågående konflikt. I konflikten mellom frigjøringsorganisasjonen GAM og Indonesiske myndigheter er det siden 1976 drept over 12 000 mennesker. Siden starten har det kun vært TO ”fredsperioder”, EN i 2000 og i ca FEM måneder fra 9. desember 2002 og frem til midten av mai 2003. I begge periodene har Norge og nordmenn spilt sentrale roller.

Centre for Humanitarian Dialogue (HDC) har siden slutten av 1990 årene spilt en av hovedrollene med å få de to stridene partene til forhandlingsbordet. De lykkes å få gjennomført det som kalles den humanitære pausen i 2000. I deler av denne perioden ledet nordmannen, oberst Lars Finstad, HDC sin delegasjon til Aceh. I 2002 klarte HDC nok en gang å få partene til å bli enige om en fredsprosess og den 9. desember 2002 skrev de under Cessation of Hostilities Agreement, også kaldt COHA. Forsvaret stilte en oberst til rådighet for Utenriksdepartementet for dette oppdraget. Norge innehadde stillingen som Information Officer, som ledet både informasjonsinnsamlingen og informasjonsanalysen i tillegg til å være formann for Informasjonskomiteen i Joint Security Committe (JSC).

HDC Aceh Monitoring Mission (HAMM) var en annerledes operasjon enn det vi vanligvis forbinder med FN og NATO fredsoperasjoner, men mer likt operasjonen på Sri Lanka og i Nubafjellene i Sudan. Innen HAMM hadde vi den operastive delen (JSC) som bestod av lik representasjon fra begge partene og en tilsvarende internasjonal del. JSC hadde monitorteam utplassert i hele Aceh som operasjonen hadde delt inn 8 distrikter. I alt var det 144 monitorer utplassert fordelt på 48 fra hver part samt tilsvarende antall internasjonale monitorer. De internasjonale monitorene var militære offiserer fra Thailand og Filippinene på kaptein – oberstløytnants nivå. I selve JSC, som var den politiske/militære ledelsen av styrken, satt det 5 fra hver av de to partene og 5 internasjonale. JSC ble ledet av en Generalmajor fra Thailand med en nestkommanderende fra Filippinene og 3 oberster (Thailand, Filippinene og Norge). I tillegg var hovedkomiteen inndelt i 3 underkomiteer (operasjon, informasjon, spesielle prosjekter) hvor Norge ledet informasjonskomiteen. Alle opplysninger og beslutninger måtte underskreves av begge parter samt den internasjonale representanten, noe som viste seg å bli en stor utfordring.

All støttevirksomhet som logistikk og stabstjeneste var ”satt bort” til eksterne institusjoner. Det svenske redningsverket (SRSA) hadde logistikkansvaret og et sikkerhetsfirma (Blue Sky) fra England bekledde stillinger som stabsoffiser pluss at HDC hadde sine representanter i Aceh.

Indonesia er et land som har et innbyggeantall på ca 230 millioner mennesker og hvor 88 % er muslimer. Dette gjør Indonesia til verdens 5 største land og verdens største muslimske land. Landet ble uavhengig 17. august 1945 og Aceh ble innlemmet i Indonesia fra samme dato som en av 17 provinser. Aceh er på størrelse med Finnmark fylke i utstrekning og har en befolkning på ca 4 millioner innbyggere med byen Banda Aceh som provinshovedstad (ca 400 000 innbyggere). Provinsen er lokalisert på nordspissen av øya Sumatra og er delt opp i 10 distrikter og er rikt på olje, gass, tømmer og kaffe samt produserer en del sement.
Med en utbygging av infrastruktur og en fredlig utvikling, bør provinsen kunne gjøre seg gjeldene innen turistnæringen.

Free Aceh Movement (GAM) er en frigjøringsorganisasjon som ble stiftet på 1970 tallet og har siden 1976 vært i åpen konflikt med Indonesiske myndigheter. GAM aksepterer ikke at Aceh er den del av Indonesia. Organisasjonen ledes av et styre som bor i eksil i Sverige, noe som har skapt visse diplomatiske komplikasjoner mellom Indonesia og Sverige. I Aceh antas styrken å være på ca 5000 mann, organisert og opererer etter et klassisk geriljamønster. De ble trenet opp i Libya på sytti og åtti tallet og er i hovedsak bevæpnet med lette håndvåpen, har et sambandsopplegg som baserer seg på utstrakt bruk av mobil- og satellitt telefoner. GAM sin oppslutning i befolkningen er noe uvisst, men det antas at de står sterkt, spesielt i distriktene. Imidlertid er det nok mer sannsynlig at befolkningen ønsker fred fremfor en utmattende kamp for selvstendighet og at COHA har større oppslutning enn både GAM og Indonesiske myndigheter. Imidlertid kan GAM få mer støtte om Indonesiske myndighet ikke lykkes i å vinne ”the hearts and minds” til befolkningen i Aceh gjennom sin militære operasjon som de nå gjennomfører i provinsen.

Indonesiske myndigheter hadde et stort politi og militætr tilstedeværelse i Aceh og før sammenbruddet i fredsprosessen i mai 2003, antas den indonesiske tilstedeværelsen å være på ca 30 000 mann. Etter sammenbruddet i prosessen øket disse tallene betydelig og et samlet antall på opp mot 50 000 er gjengitt i flere media.

De Indonesiske militære styrkene (TNI), og da spesielt Hæren, er bygget opp noe forskjellig fra hva vi kjenner i vestlige land. Bl a så opererer de med lokalt rekrutterte enheter og sentrale enheter. Politiet er organisert med ”vanlig” politi og det som kalles BRIMOB. BRIMOB er en form for paramilitære styrker og er omtalt som brutale og lite vennlig mot lokalbefolkningen. I tillegg var det en viss form for lokal Militia, i hovedsak regjeringstro befolkning og med oppdrag å forsvare den enkelte landsby.

Fredsprosessen som bygget på COHA, hadde en god start i desember 2002 og antall drepte relatert til konflikten gikk drastisk ned fra over 100 pr måned til å bestå av enkelttilfeller. Da jeg ankom Banda Aceh var det på den tiden ikke lett å se at provinsen var preget at konflikt, det var ingen utbrente bygninger, ingen oppskutte stridsvogner i veigrøftene, ingen 14 åringer som gikk rundt i gatene med AK 47. Men så man seg mer rundt, oppdaget man raskt at befolkningen ikke følte seg trygge og frykten for at begge parter kunne ty til det vi i Norge vil kalle ekstrem brutalitet, var stor.

Etter ca to måneder var det klare tegn på at partene begynte å bevege seg i hver sin retning og tolket COHA på hver sin måte. GAM så på avtalen som et startpunkt for ”all inclusive dialogue” som skulle kunne lede til et selvstendig Aceh, mens regjeringen var av den oppfatning at ”all inclusive dialog” skulle foregå innenfor et selvstendig og samlet Indonesia og anså kampen for selvstendighet som et brudd på avtalen og indonesisk lov. Uten å gå inn på detaljer, endte prosessen med at partene i et siste forsøk på å redde avtalen, med brudd etter et høynivåmøte i Japan 17. og 18. mai 2003. Indonesiske myndigheter erklærte militær unntakstilstand 19. mai 2003 og HAMM/JSC ble bedt om å forlate landet. COHA er til tross for dette, ikke sagt opp av partene, men for alle pratiske formål, følges den ikke og den overvåkes heller ikke av i

For de som ønsker å følge med i konflikten, står det en del om den daglig i The Jakarta Post, men vær oppmerksom på at avisen er regjeringstro, og må leses med dette for øye.

Jan Eirik Finseth
Generalinspektør for Sjøforsvaret
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Foredrag: Status og utfordringer i Sjøforsvaret
Formann, Ærede Forsamling, kjære forsvarsvenner

Innledning

Først og fremst må jeg si hjertelig takk for invitasjonen til å komme hit å gi en oppdatering fra Sjøforsvaret, noe jeg har sett frem til av flere årsaker. Først og fremst er det en ære å få anledning til å adressere en forsamling med så mye fagmilitær kompetanse. Videre er vi akkurat nå i en fase av Forsvarets utvikling som gjør det spesielt interessant og utfordrende å gjøre opp status. Overgangen fra et lagerforsvar til et innsatsforsvar har vært – og er – en skikkelig hestekur. Jeg mener imidlertid at kuren allerede begynner å ta effekt. Det er klare tegn på at vi er på vei i riktig retning. For mange av de involverte oppleves det selvsagt som smertefullt. Flere og flere kommer imidlertid til den konklusjonen at vi har valgt eneste farbare vei.

For Sjøforsvarets del opplever jeg at vi allerede i dag leverer gode og etterspurte varer. Samtidig er det økonomiske bildet på lang sikt bekymrende for Forsvaret sett under ett. Denne utfordringen står vi samlet om å løse i Forsvarets øverste ledelse. Langsiktig økonomisk balanse er en forutsetning for å nå den kvaliteten som kreves for å kunne forbli et effektivt sikkerhetspolitisk verktøy i globaliseringens tidsalder. Dette tar vi på alvor også i Sjøforsvaret og det vil få konsekvenser for hvordan vi innretter vår virksomhet. Forsvaret er aller minst tjent med at vi har en portefølje som ikke kan trenes, øves, vedlikeholdes og moderniseres på skikkelig vis. Jeg oppfatter dette som en av hovedutfordringene i Forsvarssjefens Militærfaglige Utredning (MFU). Et arbeid Sjøforsvaret bidrar aktivt i og stiller seg fullt og helt bak.

Status

Internasjonale virksomhet
Det er selvsagt ikke mulig for meg å komme nærmere inn på innholdet i den militærfaglige utredningen nå, vi vet alle at den er i sluttfasen og skal overleveres statsråden 8 desember. La meg derfor holde meg til temaet for foredraget, og starte med å ”gjøre opp bestikket” for Sjøforsvarets del.

Vi har i løpet av de siste to årene hatt en rekordstor internasjonal deltakelse. Siden 11 september 2001 har Sjøforsvaret bidratt med Fregatter, MTBer, Mineryddere, Ubåter, Marinejegere og Minedykkere i ulike operasjoner i Middelhavet og Afghanistan. Noen av disse elementene har vært deployert mer eller mindre kontinuerlig i hele perioden – på rotasjonsbasis vel og merke. Alle Marinens flotiljer er blitt benyttet i kampen mot terror – alle strukturelementene i Marinen har vært etterspurt og deployert.

Tilbakemeldingene fra alle disse operasjonene er også utvetydig positive. UVBene har operert svært effektivt i farvann hvor andre ubåter kvier seg for å gå inn i på grunn av krevende dybde- og bunnforhold. De har levert helt essensiell etterretningsinformasjon, dekket viktige huller i overvåkningen av Middelhavet og bidratt vesentlig til å få kontroll med det vi kan kalle uønsket aktivitet i området.

MTBene som har eskortert allierte forsyningsfartøyer gjennom Gibraltar-stredet har også mottatt svært gode tilbakemeldinger. Det viser seg at denne type kapasiteter med sin manøvrerbarhet og reaksjonsevne var et meget fleksibelt verktøy i denne type operasjoner.

Active Endeavour operasjonen i Gibraltar stredet var for øvrig et glitrende eksempel på en multinasjonal, fellesoperativ og nettverksbasert operasjon. Her hadde vi Norske Hauk klasser sammen med danske Flyvefisken klasser, portugisiske maritime patruljefly, en spansk destroyer og amerikanske Marines (for bording og force protection) i tett integrasjon. Alle enhetene opererte med samme taktiske datalink og samme sanntidsbilde som ble foret rett inn i NATOs KKI systemer fra dag èn. I dag har tyske MTBer overtatt stafettpinnen i dette strategisk viktige området.

Dette var bare et par eksempler. Jeg kunne fortsatt med minerydderfartøyene som har scoret høyt på operative evalueringer i MCM Force North (NATOs stående minerydderstyrke), Marinejegerne og minedykkerne som har levert oppsiktsvekkende gode resultater på det stedet i verden som kanskje ligger lengst unna saltvann.

Det er også verd å merke seg at disse deployeringene skjer uten store ekstra kostnader. Seks måneders oppdrag i middelhavet for en MTB skvadron beløper seg til om lag 25 millioner i ekstrakostnader i forhold til operasjoner i hjemlige farvann. Vi hadde for øvrig ikke kommet i mål med alle oppdragene uten en helt utrolig stå-på vilje og fleksibilitet fra personellet. Det er en liten marine, og ofte de samme folkene som må stå frem og ta ansvar gang på gang. I tillegg har vi klare indikasjoner på at det faglige nivået på de folkene vi sender ut er høyt. Vi utmerker oss til stadighet med høy kvalitet i internasjonale sammenhenger, både i staber og på sjøen.

Maritime styrker er til en viss grad deployerbare av natur. De bringer med seg effektorer, sensorer, samband, KKI, forpleining osv på egen kjøl. La meg benytte ULA klassen igjen til å illustrere dette. 8. Januar 2002 var KNM Uthaug på rutinemessig fjordpatrulje da de fikk ordre om å returnere til Haakonsvern umiddelbart for å bli utrustet til operasjoner i Middelhavet. Etter under 24 timer til kai ved basen startet transitten til Middelhavet og ”Operation Active Endeavour”. Under operasjonene hadde de et havneopphold i Tyrkia for etterforsyning og vedlikehold hvor fartøyet ble kalt ut to dager før tiden på et ekstraordinært oppdrag. Etter tre timer var de på vei ut og ble i operasjonsområdet i 30 dager. Hvor mange kampavdelinger drar i striden på 3 timers varsel og opererer kontinuerlig i en måned uten etterforsyninger?

Jeg mener altså at det er en relativt takknemlig jobb å gjøre maritime styrker deployerbare. Som sagt, dette ligger i vår natur. La meg også med en gang understreke at vi har en lang vei å gå før vi har optimalisert Marinen for internasjonale oppdrag, blant annet når det gjelder logistikk, personell og bemanning, noe jeg har tenkt å komme behørig tilbake til litt senere i foredraget.

Fremtidsrettet utvikling

Først vil jeg imidlertid si noe om den utviklingen vi er inne i nasjonalt og internasjonalt som gjør at våre maritime kapasiteter er så etterspurte. Det norske Sjøforsvaret er i dag ledende på et helt sentralt område i moderne krigføring. Dette dreier seg om maritime operasjoner i kystnære farvann.

Hva er så spesielt ved operasjoner i kystsonen? Vel, faktum er at alle land det er naturlig å se på – som for eksempel den amerikanske, den britiske, nederlandske, danske og tyske marine er på full fart i den retningen Sjøforsvaret allerede har staket ut. Er det noe område som kan gjøre Norges fremtidige forsvar internasjonalt relevant, så er det nettopp å videreutvikle våre kapasiteter i kystnære operasjoner. I tillegg vet vi at evnen til å etablere kontroll på kysten er en nasjonal nødvendighet – en relativt konstant faktor som kan trekkes flere hundre år tilbake og trolig like mange år frem i tid.

Alle militære operasjoner innebærer i dag at man må håndtere overgangen mellom hav og land. Det finnes ingen utfordringer på det åpne havet lenger. Tiden hvor store flåter møttes på havet for å nedkjempe hverandre er over.

Det er altså en oppsiktsvekkende konsensus om at de maritime militære utfordringene finnes i kystsonen. Det åpne havet behersker vi, det er når vi nærmer oss kysten – ”the dangerous littorals” – utfordringene står i kø. Dette synes å være oppfatningen hos alle våre prioriterte samarbeidspartnere. Denne erkjennelsen er av generell karakter og knyttet til de iboende fysiske rammebetingelser kampfartøyer må håndtere i et så komplekst miljø.

Utstrekningen til ”the Littorals” er gjerne knyttet til våpenrekkevidder; så langt ut over havet man kan nå med landbaserte våpen, og så langt innover land man kan nå med fartøysbaserte våpen. I denne sonen blir alt vanskeligere. Topografiske, hydrografiske og demografiske forhold kompliserer bruk av sensorer, våpen og sambandsmidler. I tillegg er dette et miljø som favoriserer asymmetriske trusler. Til løsning av ”det littorale dilemma” kreves derfor andre våpen og sensorer enn det man benytter på det åpne hav. I tillegg kreves det kompetanse og erfaring i å håndtere dette miljøet. Sjøforsvaret har plattformene, våpnene og kompetansen til å være ledende i denne utviklingen.

-Og vi er ledende i utviklingen. En eksperimentell taktikk for det som kalles ”Access Operations” utgis i NATO i disse dager. Den beskriver kommando kontroll, understøttelse, bildeoppbygging, sensor og våpenbruk i denne typen operasjoner.

Vi har et tett og nært samarbeid på en rekke områder med våre allierte i USA, Storbritannia, Nederland, Danmark og Tyskland. Vi har regelmessige møter med erfaringsutveksling og flere ulike samarbeidsfora, vi har samøvelser og vi har utvekslingsprogrammer. Ikke minst jobber vi tett sammen om taktikkutviklingen – og Norge er en vesentlig bidragsyter.

Sjøforsvarets bidrag til løsning av ”det littorale dilemma” er en alliansetilpasset nisje som er nasjonalt nødvendig og internasjonalt høyaktuell. En bevisst satsning på konsepter som kan løse allierte og nasjonale sikkerhetsutfordringer i kystnære maritime operasjoner er en forutsetning for et tidsriktig, alliansetilpasset og relevant Forsvar.

Det er viktig å understreke at dette ikke dreier seg kun om MTBer eller kystjegere. Fregatter med AU-helikoptere, Mineryddere, undervannsbåter, spesialstyrker og ikke minst luftstridskrefter har sin helt naturlige plass i dette bildet. Dette dreier seg først og fremst om Sjøforsvarets og Forsvarets fremtidige innretning, og om konsepter som innbefatter flere strukturelementer og forsvarsgrener. Helhetlige konsepter hvor overflate, luft og undervannsenheter benyttes samlet. Når det er sagt, så er hva vi kan kalle ”the extreme littorals”, selve overgangen mellom land og hav, noe vi er spesielt egnet til. Dette ser våre samarbeidspartnere.

Like viktig er det å understreke at dette ikke dreier seg om en rendyrking av internasjonale behov og oppgaver på bekostning av de nasjonale. Utfordringene knyttet til å kontrollere kystnære områder er like viktig nasjonalt. Majoriteten av nasjonens verdiskapning er knyttet til ressursene i havet og ilandføringen av disse, samt skipsfart og havneområder. Dette kan bare løses på en troverdig måte ved at vi utvikler gode konsepter for kontroll og beskyttelse. Jeg ser for meg at Sjøforsvaret, Luftforsvaret og til dels Heimevernet vil stå sentralt her.

Den reduserte trusselen mot vårt landterritorium, den økte betydningen av kontinentalsokkelen og kysten, samt den internasjonale utvikling peker etter mitt skjønn i samme retning. Retningen består i å utvikle et sett med konsepter og taktikker samt en styrkestruktur for å kontrollere kystnære områder, overgangen mellom sjø og land. Dette er et fellesoperativt anliggende og innbefatter som sagt også andre forsvarsgrener. Vi må kunne utnytte dette rommet for å manøvrere, beskytte og ramme for det er her vi har mulighet til å gi et substansielt bidrag internasjonalt. Disse tankene må ligge til grunn for diskusjoner om fremtidige strukturalternativer.

Nasjonale forhold
La oss nå ta en titt på Sjøforsvarets organisasjon her hjemme på berget. Den har gjennomgått svært store endringer de senere år. Vi har lagt ned 7 Sjøforsvarsdistrikter, 5 orlogstasjoner og hele det stasjonære kystartilleriet. Det har vært en knallhard fokus på støttevirksomheten i den hensikt å vri ressursene over mot den spisse ende – en naturlig følge av at vi har gått fra et mobiliseringsforsvar og over til et innsatsforsvar. Vi har bygget opp en kompaktbase i Bergen hvor størsteparten av aktiviteten er konsentrert og hvor vi har mulighet for effektiv trening og utdanning.

Jeg tror imidlertid ikke vi har funnet den endelige løsningen for base- og støttestrukturen, spesielt i Nord Norge. Løsningene må vi finne i et kunde-leverandør forhold med Forsvarets Logistikkorganisasjon. Jeg vil ikke gå noe mer i detalj på dette, fordi det ville være å forskuttere den Militærfaglige Utredningen som er like rundt hjørnet.

GIS sin organisasjon er også vesentlig endret. Kontrollspennet er redusert, og jeg har nå kun tre sjefer på nivået under meg. Dette er Kysteskadren (eller flåten og de operative avdelingene) og Kystvakten som de to spisse endene. I tillegg kommer Sjøforsvarets skoler som inkluderer utdannings- og kompetansesenter for maritim krigføring og all utdanningsvirksomheten i Sjøforsvaret. Dette er en oversiktlig og ryddig organisasjon som synliggjør ansvar og myndighet på en god måte. Vi benytter i stor grad mål og rammestyring og dette er en organisasjon som legger til rette for det. Jeg er opptatt av at vi i fredstid har en kultur som gjennomsyres av frihet under ansvar. At vi praktiserer oppdragtaktikk, også i den administrative hverdagen er helt nødvendig for at dette skal fungere i krig.

Kort om flotiljene:
La meg raskt knytte noen kommentarer til de ulike flotiljene og fartøystypene. Oslo klasse fregatter er nå på overtid for utfasing. Hyppige driftsavbrudd og tekniske problemer er en del av hverdagen. Det er allikevel helt nødvendig å seile disse fartøyene frem til Fridtjof Nansen klassen står klar, noe annet ville være destruktivt for kompetansesituasjonen og vår evne til å fase inn de nye fartøyene. Fregattene har vært en grunnstein i vår internasjonale deltakelse helt siden etableringen av STANAVFORLANT i 1968. KNM Narvik er også planlagt å inngå i styrken fra og med mars neste år. Vi er imidlertid forberedt på at det kan bli tynt med fregatt deltakelse i de årene som gjenstår for Oslo klassen. Kompetanseoppbygging og sikkerhet vil veie tyngst i disse vurderingene.

Jeg har ikke anledning til å gå i dybden på Nansen- prosjektet i denne sammenheng. Dette er Forsvarets største anskaffelsesprosjekt gjennom tidene og et skikkelig nasjonalt løft. Prosjektet er i rute og vi nærmer oss sjøsettingen i Mai neste år. Det begynner å ligne et fartøy som ligger på beddingen i Ferrol. Litt avhengig av hvordan man summerer kan man si at dette prosjektet er større en Hovedflyplass og et Lillehammer OL til sammen. Planene for overtakelse, innfasing og operativ evaluering er så godt som klar, og vil være et løft som hele Forsvaret skal bære samlet.

Mens Oslo klassen sliter med elde har ULA klassen kommet inn og gitt et helt avgjørende bidrag i Operasjon Active Endeavour. ULA klassen skal igjennom en del oppgraderinger, spesielt med tanke på kommando, kontroll og informasjonssystemene og på sambandssiden. Den vil bli utstyrt med satellittkommunikasjon og få økt interoperabilitet. I tillegg er vi i ferd med å tropikalisere disse båtene – installere kjølesystemer – slik at de vil operere effektivt i tropiske strøk til alle årstider. ULA klassen vil ha en levetid frem i mot 2020.

Minevåpenet er et våpen i stor utvikling. Jeg vil si det så sterkt som at vi har NATOs beste minerydderfartøyer. Alle resultater fra tester og operasjoner i alliert regi tilsier det. Det pågår også et meget fremtidsrettet utviklingsarbeid med bruk av såkalte UUV, Unmanned Underwater Vehicles. Huginsystemet som er under utvikling i samarbeid med KDA og FFI kan kartlegge store områder og opererer uavhengig i opptil 24 timer. Det knytter seg stor interesse til dette arbeidet som har kommet langt, og som allerede har gitt gode resultater. La meg også legge til at vi har en minedykkerkommando av meget høy kvalitet som er en nasjonal ressurs innenfor sitt fagområde.

På nyåret vil alle 14 Hauk klasse MTBer være ferdig oppdatert. Disse fartøyene har fått en vesentlig oppgradert sensor og KKI pakke og går nå under betegnelsen ”super-hauk”. Hvor mange av våre 14 Hauk klasser vi kommer til å seile fremover avhenger av en rekke forhold. Båtene er helt essensielle for styrkeproduksjon og kompetansearbeidet mot Fridtjof Nansen og Skjold. Vi skal heller ikke glemme at Båtene som nylig er oppgradert for over en milliard har en betydelig egenverdi, og gir et vesentlig bidrag i littorale operasjoner.

Kystjegerkommandoen har også vært i stor utvikling siden den ble etablert. Vi har gått i retning av en mindre og mer profesjonell styrke. Kapasitetene som KJK representerer er helt unike og svært etterspurte internasjonalt. I en tid hvor alle maritime styrker innrettes mot en påvirkning av situasjonen på land trenger vi et ”operasjonelt lim”. KJKs styrke er ikke bare våpnene de bærer med seg, men vel så mye deres evne til å lede ild fra et stort spekter av land, luft og sjøstyrker. Leverandører av etterretningsinformasjon, sann tids bilde og måldata i kystsonen er nødvendig for å kunne dra full nytte av de investeringene vi gjør. Jeg tenker da blant annet på NSM.

Marinejegerkommandoen er en prioritert avdeling i vekst. Den øker nå i volum uten at det går på bekostning av kvaliteten. Marinejegerne er en særdeles spiss ende av Sjøforsvaret. Vi har maritime spesialstyrker av meget høy standard og jeg er opptatt av at vi fortsetter å rendyrke den maritime egenarten til denne avdelingen. Jeg har fulgt marinejegerne på nært hold, blant annet under oppdraget de fullførte for kort tid tilbake. Alle i Forsvaret og Sjøforsvaret har grunn til å være stolte av disse gutta. De har en profesjonalitet i sin tilnærming til tjenesten som er enestående.

Jeg vil også nevne at vi er i ferd med å oppgradere sanitetstjenesten betydelig, også her med et klar operativt fokus. Saniteten i Sjøforsvaret ble i år en avdeling i Kysteskadren for å sikre den nære tilknytning til det operative miljøet. Både utstyr, øving og organisasjon tilpasses og optimaliseres for støtte til Forsvarets Innsatsstyrker/Sjø.

Utfordringer

Status i Sjøforsvaret er med andre ord relativt god. Allikevel er vi ikke fornøyd. Vi flyter på et høyt faglig nivå og gode ferdigheter opparbeidet under den kalde krigen. Vi ser samtidig at nytenkningen, oppfinnsomheten og eksperimenteringen har måttet vike plass for organisasjonsutvikling og omstilling. Taktikk, teknikk og prosedyrer er ikke oppdatert i tilstrekkelig grad i løpet av de siste årene. Vi skal derfor finne tilbake til et tydelig operativt fokus i alt vi foretar oss. Vi har heller ikke fått på plass et operativt logistikkapparat tilpasset vår nye hverdag, og her er det mye som gjenstår. I tillegg må nevnes store utfordringer på personell og kompetansesiden for å tilpasse oss et system med deployeringer og internasjonale oppdrag. Derfor er vi ikke fornøyd. Min utfordring er å bringe Marinen opp på et høyere operativt nivå med de samme eller i verste fall strammere budsjettrammer.

Stikkordet er transformasjon og fornyelse. Skal vi kunne holde et høyt operativt nivå og forbli relevante så må en del av våre oppgaver løses på grunnleggende nye måter.

-Personell, profesjonalisring, kompetanse

Marinens folk har løst – og fortsetter å løse – internasjonale oppdrag på en utmerket måte. Allikevel er vi nødt til å se med helt nye øyne på hvordan vi bemanner fartøyene. Vi har en liten Marine og det er ofte de samme folkene som reiser ut hele tiden. Eller de kommer hjem fra seks måneder ute og reiser rett videre på øvelser i Nord Norge eller andre steder. Vi er avhengig av å tiltrekke oss de beste og da må vi legge til rette for et liv utenom Forsvaret. På sett og vis beveger vi oss i motsatt retning av utviklingen i det øvrige samfunnet når vi krever at unge, gjerne nybakte foreldre, skal påta seg å reise til fjerne himmelstrøk på kort varsel. Dette lar seg imidlertid løse ved å legge om øvingsmønsteret og lage tre- til fireårs planer hvor hver enkelt har et avklart forhold til når han eller hun står i beredskap. Vi må se på løsninger hvor vi for enkelte av fartøystypene har flere besetninger enn vi har fartøyer, og på alle måter søke å skape en forutsigbar tilværelse for den enkelte og hans familie.

Jeg opplever også at vi ikke er i mål med lovreguleringen og avtaleverket som knytter seg til internasjonale operasjoner. Dagens avtaleverk er beregnet på gårsdagens Forsvar hvor det å reise ut tilhørte unntakene. Følgen er at et fartøy kan seile av gårde på en øvelse i oppkjøringen til deployeringen, deretter inngå i en stående styrke som så blir engasjert i en operasjon før den returnerer til Norge. I denne perioden har besetningen hatt fire ulike avlønningssystemer å forholde seg til. Perioden hvor fartøyet er i skarpe operasjoner er ofte den perioden hvor lønnen er lavest. Vi har et ullent og uoversiktlig avtaleverk som ble fremforhandlet under andre forhold, og dette må vi rydde opp i. Deployeringer skal være en naturlig del av tilværelsen for fremtidens offiserer. Avtaleverket skal være oversiktlig og folk skal ha godt betalt når de er i skarpe oppdrag på vegne av nasjonen.

At vi må gå i retning av økt profesjonalisering gir seg selv. Det vil bli stilt store krav til de som ønsker å være med i fremtidens marine, både på enkeltmannsnivå og fartøys/avdelingsnivå. En liten og strømlinjeformet organisasjon har begrenset rom for gratispassasjerer, men dette vil også være med på å heve status på tjenesten og gjøre oss attraktive for de som vil noe. Moderne fartøyer og våpensystemer krever høy kompetanse og mindre håndkraft enn tidligere.

Microchipen er oppfunnet og kan ikke ”nedfinnes”/”nedoppfinnes” for å imøtekomme et vernepliktssystem etter Napoleonsk modell. Erfaring og grundig fagmilitær kompetanse er en forutsetning i moderne høyteknologiske operasjoner. Skal man eksempelvis bygge et fartøy i dag vil dette leveres med moderne brosystemer og navigasjonsutstyr. Her er manuelt kartarbeid, bestikk, posisjonering og til og med roret overlatt til computere og autopiloter. Økt grad av profesjonalisering og høyt kompetansenivå vil også være en forutsetning for å forbli en interessant samarbeidspartner for de vi ønsker å samarbeide med.

-Personell, rekruttering, offisersrollen
Vi er helt avhengige av å rekruttere det rette personellet i årene som kommer. Jeg vil påstå at offisersyrket er et helt spesielt yrkesvalg som det ikke nytter å gå halvhjertet inn i. Vi setter derfor et spesielt fokus på offisersrollen. Sjøkrigsskolen er både nytenkende og moderne i sin lederutdanning med individuell oppfølging på områder som holdninger, etikk og sosiale ferdigheter. At vi setter spesiell fokus på moralsk ansvar og etikk er helt i tråd med samfunnsutviklingen, og de krav som i dag settes til offiseren. Nye operasjonsområder og nærkontakt med fremmede kulturer understreker bare behovet for reflekterte befalingsmenn.

Vi i Sjøforsvaret er for øvrig ikke fornøyd med utviklingen når det gjelder rekrutteringen av kvinner. Det vil si, vi er svært fornøyd med de som har valgt å tjenestegjøre hos oss, men vi ønsker oss mange flere! Vi er utålmodige og vi skal være nytenkende og kreative for å finne gode løsninger. Løsninger som gjør det mer attraktivt og enklere for kvinner å starte en karriere i Sjøforsvaret – og ikke minst fortsette utover den grunnleggende utdanningen og tjenesten.

-Personell, ta vare på
Internasjonalisering av virksomheten krever en økt innsats på støtteapparatet rundt den enkelte medarbeideren. Jeg er av den oppfatning at vi har et klart moralsk og etisk ansvar for de vi sender ut i nasjonens tjeneste. Vi må ikke skape en ny generasjon krigsseilere. Når vi får skader eller tap i skarpe operasjoner vil den enkelte og samfunnet for øvrig forvente at vi tar hånd om dette på en skikkelig måte.

Sjøforsvaret har gjort to viktige grep for å håndtere dette. For det første har vi Sjøforsvarets støttegruppe som er team bestående av både leger, psykologer og prester. Disse er med på å forberede folk før de reiser ut, hele den mentale og praktiske prosessen fra snømåking til skriving av testamente. Hver enkelt blir kontrollert grundig både mentalt og fysisk før deployering. Legen og presten som er med under oppdraget utgår fra denne gruppen for å skape kontinuitet. Hele støttelaget står i beredskap for eventuelle situasjoner underveis, og tar i mot folkene etter avsluttet oppdrag. Der følger ny oppfølging, tester og så videre.

Det andre viktige momentet er etableringen av et helsesenter på Haakonsvern som har et helhetlig ansvar for alt personellet ved operative avdelinger og deres familier. Det er helt sentralt for å skape trygghet og sikkerhet – og derav beredskap til å reise ut. Sjøforsvaret opplever at vi ligger noe foran utviklingen i Forsvarets Sanitet på dette området, og noen synes kanskje at vi tøyer grensene. Det er jeg imidlertid helt komfortabel med, for dette er et viktig område og en naturlig konsekvens av de beslutninger som er tatt rundt internasjonal deltakelse.

-effektiv øving og trening
Marinen vil i fremtiden måtte konsentrere mer av sin øvingsvirksomhet rundt hovedbasen på Vestlandet. Oppøving av grunnleggende ferdigheter må gjøres mer effektivt enn i dag. Derfor er vi avhengig av nærhet til vårt maritime kompetansesenter hvor taktikkutviklingen foregår, og hvor øvelser kan analyseres. Det er også i Bergensområdet vi finner våre simulatorer som må utnyttes i større grad og på en mer målrettet måte. Vi er avhengig av å kunne justere operasjonskonsepter, taktikk og stridsteknikk hurtigere. Dette kan bare skje i et tett samvirke med et maritim kompetansesenter hvor øvelsene er målrettet og resultatene blir analysert. War gaming og samkjøring av flere fartøyer og avdelinger i simulator må skje i forkant av øvelser for å øke utbyttet.

Fartøyer må øve sammen. Ulike fartøystyper må samkjøres, og vi må øve med våre allierte og prioriterte samarbeidspartnere. Disse finner vi i Nordsjøbassenget, i Skagerrak og i Britiske farvann. Dette er arenaen for utvikling av fremtidens maritime konsepter, som altså primært dreier seg om ulike former for kystnære operasjoner. Når vi seiler til Nord-Norge for å øve må det være som en fartøysgruppe som får et felles utbytte av øvelsen og for fellesøvelser med andre forsvarsgrener. Dette forhindrer selvsagt ikke at Marinen deployerer til Nordlige farvann for suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Prinsipielt er det liten forskjell mellom å deployere til Finnmark eller til Gibraltar. Kvaliteten på styrkene som blir gjort tilgjengelig skal være høy uansett, så er det opp til politiske myndigheter å prioritere innsatsområdet. En større grad av ryddighet med hensyn til å melde fartøyer klar for oppdrag, nasjonalt og internasjonalt vil også synliggjøre konsekvenser bedre, og gjøre oppgaven med å prioritere enklere for besluttende myndigheter.

-realistisk øving
En av hovedårsakene til at vi må endre seilingsmønster og øve mer kosteffektivt er behovet for realistisk øving og skarpe våpenøvelser. Utfordringen er at kostnaden ved å skyte moderne våpen skarpt er sterkt økende, men her har vi altså ikke noe valg. I perioder av Sjøforsvarets historie har våpenøvelser vært en salderingspost og resultatet av dette var nedslående. Det er mulig det kunne forsvares i en tid hvor Forsvarets viktigste oppgave var avskrekking, skjønt jeg tviler sterkt på det også. I dag er det i alle fall helt uaktuelt å sende fartøyer ut i oppdrag uten at de har et tillitsfullt forhold til sine egne våpen.

-Nordområdene/fredsoperative oppgaver/tilstedeværelse
Samtidig som det internasjonale opptar oss, merker vi en stadig økende fokus på våre egne havområder, og Nordområdet i særdeleshet. Et nytt strategisk område er i ferd med å dukke opp når Russland nå åpner slusene for oljeeksport fra Sibir, med utskiping langs norskekysten. For det første har vi miljøfaren forbundet med denne transporten. En ulykke med en av de større råoljetankerne vil kunne asfaltere norskekysten fra Tromsø til Kristiansund. Vi må trolig forberede oss på at aktiviteten i havområdene bare vil øke i årene fremover. Det er enorme ressurser både på norsk og russisk side som i dag ikke er utnyttet.

Men denne økte strategiske og økonomiske betydningen av områdene i nord – både som ressurskilde og som transportvei – kan også få andre følger for norsk sikkerhet. Vil behovet for en stabil ressurstilgang og felles økonomisk interesse forene russiske, amerikanske og norske interesser på en helt ny måte? Eller vil kampen om ressursene tilspisses? Jeg registrerer med interesse debatten som pågår i ulike fora, og skal ikke forsøke å konkludere den, men snarere slå fast at utviklingen i nord er meget interessant, og at dette vil få følger for Forsvarets og Sjøforsvarets innretning.

Samtidig som vi er deployert i et spekter av internasjonale operasjoner har vi altså en økende maritim sikkerhetsutfordring på hjemmebane. I utviklingen av fremtidens maritime kapasiteter er det viktig å ha begge disse utfordringene med seg. Vi skal utvikle kapasiteter som både er relevante internasjonalt, og som kan gi et effektivt bidrag til nasjonal sikkerhet.

-Logistikk
Logistikk er et annet område hvor vi har en lang vei å gå. De deployeringene vi har lagt bak oss de siste årene har gått bra og de har vært gjennomført med en relativt beskjeden ressursbruk, men logistikkstøtten har i hovedsak basert seg på kreative løsninger fra grunnplanet. Verksteds- forsynings og utstyrscontainere har blitt kjøpt inn og tatt i bruk på avdelingsnivå. Fordelen med en slik bottom-up løsning er at brukeren til en stor grad får akkurat det han ønsker seg.
Troverdig og vedvarende logistikk fordrer imidlertid en helt annen tilnærming, og her har vi en lang vei å gå. Ressursene vi så langt har benyttet på baser og fasiliteter langs kysten må nå benyttes annerledes. All logistikk må på kjøl. Det finnes ikke noe alternativ til dette. Logistikken må være der vi opererer. Det er kun en begrenset kjernevirksomhet som bør være landbasert og vi må se oss om etter kreative driftsløsninger for å flytte mest mulig om bord i logistikkfartøyer. Jeg kommer ikke til å betale ett øre i ventelønn til de elementer av FLO som holder til på holmer og nes langs kysten uten at jeg har et reelt behov for de tjenestene de kan levere. Vi må hele tiden lete med lupe i støttevirksomheten og sørge for at vi kanaliserer mest mulig midler i retning av fartøyene og avdelingene. Den beste hjelpen jeg kan gi til FLO i denne sammenhengen er å være en krevende kunde.

Det jeg har vært inne på så langt henger nøye sammen. Økt fagmilitær kompetanse og større krav til personellet er en forutsetning for å kunne effektivisere oppøvingen. Som en følge av endret øvings- og seilingsmønster vil vi kunne frigjøre midler til skarpe skyteøvelser og samtidig gjøre tilværelsen mer forutsigbar for den enkelte. I denne sammenhengen må vi også se en økt bruk av våre simulatorer, war-gaming og taktiske spill, samt en generell satsning på eksperimentering, utvikling av nye taktikker og konsepter for å møte nye trusler og oppgaver.

-Kystvakten
La meg mot slutten av dette foredraget vie Kystvakten spesiell oppmerksomhet. Kystvakten er en særdeles viktig nasjonal ressurs, og den største eieren av tilstedeværelsesbegrepet. Når det fokuseres på Sjøforsvarets tilstedeværelse i nordområdene har vi en tendens til å glemme Kystvakten som løser maritime fredsoperative oppgaver i hjemlige farvann hver dag.

Utfordringene knyttet til ressurskontroll, myndighetsutøvelse og jurisdiksjon er åpenbart økende. I tillegg kommer andre oppgaver innenfor et utvidet sikkerhetsbegrep som miljøberedskap og redningstjeneste. Det har vært spesiell fokus på slepebåtberedskap i forbindelse med økende oljetransport langs kysten. Dette er en oppgave hvor Kystvakten bidrar sterkt, men hvor Kystverket faktisk har det overordnede ansvaret.

La meg i den sammenheng vise dere et bilde av det siste tilskuddet i Kystvakt-flåten. KV Nordmann Trym heiste kommando 17 oktober, og er et meget viktig tilskudd til slepebåtberedskapen når vi nå går inn i vintermånedene.

Kystvakten har et helt særegent godt forhold til fiskeflåten og kystbefolkningen. Gjennom langsiktig tillitsvekkende arbeid har vi opparbeidet et unikt forhold til de som bruker havet. Kystvakten er både kontrollør og samaritan og oppfattes som en meget seriøs bidragsyter til både sikkerheten og ikke minst et forsvarlig ressursuttak.

En av hovedutfordringene når vi har ulykker og kriser langs kysten er det store antallet aktører. Det er minst 5 departementer og enda flere etater som har et ansvar for aktiviteten til sjøs og det er definitivt rom for større samordning og klarere ansvarsforhold. Dette har fått noen til å se på den amerikanske kystvaktmodellen. US Coast Guard er som kjent en selvstendig organisasjon med helhetlig ansvar innenfor myndighetsutøvelse, overvåkning, toll, redningstjeneste, radiokommunikasjon bare for å nevne noe. En slik modell forutsetter imidlertid et visst volum. Det er min påstand at ingen kan drive en norsk kystvakt mer effektivt enn Forsvaret. 92,5% av Kystvaktens ressurser kanaliseres direkte inn i produksjonen av patruljedøgn, mens en svært liten del går til administrasjon. Dette er en følge av synergieffekter ved å inngå i Sjøforsvaret. Utdanning, understøttelse og anskaffelser skjer ved hjelp av det apparatet vi allerede har i Forsvaret. En Kystvakt må for eksempel ha sanksjonsmidler, og hvem er best egnet til å lære opp artillerister, om ikke Forsvaret. Kystvakten vil i tiden fremover ha et forsterket fokus på sjømilitære oppgaver og et økt samvirke med Kysteskadren – dette skal prioriteres.

En av de store utfordringene vi jobber med i øyeblikket er radarproblematikken på de oppgraderte Nordkapp klassene og KV Svalbard. De nye radarene tilfredstiller rett og slett ikke de kravene vi stiller til sikre helikopteroperasjoner i de krevende forholdene som Nord Atlanteren har å by på. Hva som har gått galt i anskaffelsesproblematikken, er selvsagt interessant. Nå har vi imidlertid mest fokus på å finne brukbare interimløsninger som gjør at vi kan komme skikkelig i gang med flygingen. I dag flyr vi kun på dagtid og i gode værforhold. Det jobbes og eksperimenteres blant annet med ulike løsninger for å skjerme radarene mot uønskede sjøekko. Reduksjonen i antall flytimer har store følger for vår evne til å drive effektiv overvåkning og kontroll, men det har også negative konsekvenser for et lite og sårbart kompetansemiljø.

Avslutning/Oppsummering

Jeg vil avslutte der med å si at status i Sjøforsvaret er god samtidig som utfordringene er store. En del av de organisatoriske grepene er gjort, men vi har ikke tatt ut hele rasjonaliseringspotensialet. Det vil bli en fortsatt fokus på ikke-operativ virksomhet i tiden fremover og Forsvarssjefens Militærfaglige Utredning vil gi mange av svarene her. Jeg opplever en prioritering av de maritime problemstillinger, samtidig som det er viktig å ha fokus på helheten i Forsvaret. Jeg er trygg på at vi skal komme gjennom hestekuren som et effektivt, relevant og fleksibelt Sjøforsvar. Det skal vi gjøre ved å ha en klar operativ fokus i all vår virksomhet; kompetanseoppbygging, trening og øving.

Vi skal akselerere utviklingen i retning av en deployerbar, gripbar og interoperabel Marine som er like klar for innsats langs norskekysten og i havområdene som i Middelhavet eller andre steder hvor norsk sikkerhet skal ivaretas. Deretter tror jeg vi må være forberedt på kontinuerlige forbedringstiltak, omstilling og tilpasning til et skiftende sikkerhetspolitisk bilde i årene fremover. Vår faste målsetning må være å fortsette og utvikle maritime kapasiteter for kystnære operasjoner. Her ligger nøkkelen til all fremtidig utvikling internasjonalt og nasjonalt.

Jeg er ikke i tvil om at vi skal komme igjennom utfordringene med hodet over vannet. Når vi kommer styrket ut av omstillingen vil det først og fremst være på grunn av det særdeles dyktige personellet som til sammen utgjør Sjøforsvaret. Jeg blir daglig oppmuntret av å se iveren, engasjementet og stå-på humøret som våre folk utviser. Dette imponerer meg!

Takk for oppmerksomheten

Jørgen Berggrav
Sjef for Landsdelskommando Nord-Norge
Forsvarsstaben (FST)
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Foredrag: Landsdelskommando Nord-Norge – operativ blindtarm eller indrefilet?
 
Formann, forsvarsvenner, mine damer og herrer.

Innledning

Først vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit i kveld. Jeg må tilstå at da jeg sa ja til å holde dette foredraget, hadde jeg ennå ikke tiltrådt stillingen som sjef på Reitan. Noe av hensikten med å velge en litt utfordrende tittel på foredraget, var å gi meg selv noe å strekke meg etter, for å gå i meg selv for å se om Landsdelskommando Nord-Norge er en operativ blindtarm, en slags sekk med distriktspolitiske avlatspenger som tar ressursene vekk fra viktigere områder i Forsvaret, eller om det er et hensiktsmessig og nødvendig element i kommandostrukturen, en indrefilet som preges av kvalitet og ikke av volum.

Slike vurderinger kan jo bli ubehagelige, men jeg tror det er tvingende nødvendig at sjefer på alle nivå går kritisk gjennom sitt ansvarsområde, slik at man kan justere kursen til Forsvarets beste.

For det er ingen tvil at vi står overfor store utfordringer, utfordringer, som, – dersom vi håndterer dem riktig, kan bringe oss videre å være et effektivt instrument for norsk sikkerhet og internasjonalt engasjement, eller, – dersom vi lar være å gjøre noe, sannsynligvis vil føre til at Forsvaret råtner på rot.

Den nye kommandostrukturen ble vedtatt av Stortinget i juni 2001 på bakgrunn av anbefalingene i Stortingsproposisjon 45 og Forsvarsstudie 2000. Beslutningen ble altså tatt før 11 september, og før noen kunne drømme om at norske styrker skulle bli satt inn i fjerntliggende steder som Afghanistan og Irak.

Endringen innebar en betydelig slanking fra 2 forsvarskommandoer og et antall distriktskommandoer, til ett Fellesoperativt hovedkvarter med ansvar for hele landet, og to landsdelskommandoer, med ulike funksjonelle oppgaver. Landsdelskommando Nord-Norge ble operativ i desember 2002, altså for litt under ett år siden. Stortinget la føringer på hvilke oppgaver de ulike hovedkvarterene skulle ha, og la vekt på at LDKN i tillegg til å være en territoriell kommando, også skulle være en krisestyringskommando for Nord-områdene.

Sammen utgjør de tre hovedkvarterene Forsvares operative ledelse, forkortet til FOL. De tre hovedkvarterene arbeider tett og integrert. Vi har én sjef, nemlig Sjef Fellesoperativ hovedkvarter, og vi prøver å arbeide som ett team og utfylle hverandre i stedet for å konkurrere. Vi er for tiden i gang med en evaluering av FOL.

Nye rammebetingelser

Siden Stortinget besluttet den nye kommandostrukturen, har imidlertid rammebetingelsene endret seg for Forsvaret, og dermed også for kommandostrukturen.

Det er i hovedsak tre forhold som karakteriserer den nye situasjonen:

Først og fremst er det en radikalt endret sikkerhetspolitisk situasjon som er så grunnleggende forandret i forhold til da hovedkursen for dagens forsvar ble staket ut, at vi uansett ville måtte foreta store endringer.

Dernest er det den rivende teknologiske utviklingen innenfor forsvarsområdet som innebærer muligheter for kvantesprang i militær effektivitet. For kommandostrukturen vil spesielt innføringen av nettverksbasert forsvar kunne gi store muligheter.

Og til sist men ikke minst, har vi gått fra en situasjon med en jevn økning i forsvarsbudsjettene på ca 3% årlig; amerikansk våpenhjelp som betalte ca halvparten av hovedmateriellet; NATO infrastruktur program, som gjorde det billig å bygge opp baser, flyplasser og annen infrastruktur, til en situasjon med flate budsjetter

Økonomiske forhold

Det er dessverre slik at Forsvaret har en større vekst i driftskostnadene enn den alminnelige prisstigningen. Dette skyldes for en stor del personellrelaterte kostnader. Det dreier seg både om lønn og såkalte aktivitetsbaserte tillegg, altså tillegg som personellet tilkommer ved trening, øvelser og operasjoner. Dette er relativt store beløp som gjør det svært kostbart å gå fra en åtte-til-fire-modus til den kontinuerlige virksomheten militær aktivitet er. Dette gjør at frysing av aktivitet er et virkningsfullt grep for å få budsjettene i balanse. Dette straffer oss imidlertid hardt. For det første forvitrer kompetansen fort, og for det annet fører det til at vi ikke får utnyttet kostbart materiell så effektivt som vi ellers kunne.

Den andre angriperen er den såkalt teknologiske fordyrelsen, som for militær materiell ligger et sted mellom 2 og 5% ut over den generelle vekst. I en tid hvor høyteknologi stadig blir billigere, kan dette være vanskelig å forstå. La meg derfor komme med et lite eksempel. Det vil alltid være forbundet med høye kostnader å anskaffe teknologi i tet av utviklingen. Moderne militært materiell består av svært mange høyteknologiske elementer som er koplet sammen til ett system. Selv om mange av komponentene er hyllevare, er systemintegrasjonen som den kalles, meget kostbar. Jo mer avansert enkeltkomponentene er, jo større er de operative mulighetene og jo vanskeligere blir systemintegrasjonen.

Og ettersom militære strukturer stadig blir mindre, blir det færre enheter å dele kostnadene på. Dette gjør at stykkprisen vokser formidabelt, selv om ytelsen til den enkelte komponent vokser.

Dersom vi ser hvordan disse effektene virker på den vedtatte strukturen, ser vi at det er god dekning for planene innenfor planperioden og dermed dekning for forsvarsforliket. Men vi ser også at de beregnede utgiftene blir større enn de forventede inntektene når vi kommer utover i perioden. I sum betyr dette at vi ikke kan videreføre det Forsvaret vi kjenner på sikt. Vi må utruste oss, organisere, øve og operere annerledes og smartere. Og ikke minst må være sikre på at nye prosjekter virkelig passer inn i fremtidens struktur, og at det faktisk er villighet til å frigjøre økonomiske og personellmessige ressurser.

Personellmessige forhold

Det er som nevnt ikke bare økonomiressursene som er begrensende. Penger kan bevilges dersom den politiske ledelsen prioriterer formålet tilstrekkelig høyt. Personell kan ikke bevilges. I teorien kan vi si at gradsstrukturen i en militær organisasjon er pyramideformet. Slik er det imidlertid ikke i praksis. Vi har for lite personell for å bemanne de operative enhetene, mens vi har for mye personell i støttestrukturen.

Dette var OK tidligere da vi hadde en lagerorientert mobiliseringsstruktur. Da måtte støtteapparatet ha en viss størrelse for å håndtere en tallmessig stor struktur. Bemanningen til de operative avdelingene ble hentet fra de norske hjem med mobiliseringsevne.

Med dagens trusselbilde, som krever et innsats- og leveranseorienterte styrker, kan dette ikke være rett. Vekten må legges på å bemanne de operative enhetene med mest mulig kompetent personell, og så effektivisere støttestrukturen slik at den blir en verdiskaper og ”inntektskilde”, og ikke en utgiftspost. Derfor er det behov for en helt annen sammensetning av personellkorpset enn vi har i dag.

Jeg tror derfor at tiden hvor man prøver å bli størst mulig for å overleve, dvs at man skaffer seg størst mulig område, nyest mulig kjøkken og gymnastikkasaler som det er vanskelig å flytte fra og størst mulig stillingsramme for å ha noe å gå på, definitivt er forbi.

Survival of the fattest, den feteste overlever, – gjelder ikke, det er survival of the fittest som teller. Og da er det viktig å huske på at fittest ikke betyr den sterkeste, men den som er mest tilpasningsdyktig. Kort sagt det betyr at alle vi som har ansvar for et område, ikke må kjempe for å beholde det som har vært, men tilpasse oss det vi skimter i krystallkulen. Det er i alle fall sikkert at summen av en survival of the fattest er ødeleggende for Forsvaret!

Den gode nyheten er imidlertid at de andre rammefaktorene nettopp muliggjør en ”survival of the fittest-tilnærming”.

Nettverksbasert forsvar

Nettverksbasering av Forsvaret vil være helt sentralt i så måte. Det er besluttet at vi skal utvikle oss til et nettverksbasert forsvar. Dette vil gi oss helt andre muligheter til å øke hastigheten i beslutningsprosessen og være på rett sted til rett tid med riktige innsatsmidler. Nettverksbasering vil ha en betydelig innvirkning på hvordan kommandostrukturen utvikles.

Det er mange som hevder at det vil være for dyrt for en småstat å ha et nettverksbasert forsvar. Og det er helt riktig at det dreier seg om store beløp. På den annen side vil NBF også føre til store innsparinger. Hvis vi får større presisjon og evne til å reagere tidsriktig, vil vi kunne klare oss med mindre styrker og langt mindre ammunisjon. Dette gjør at vi vil kunne redusere støtteorganisasjonen tilsvarende. Det operative ledelsesapparatet vil også kunne gjøres mye mer effektivt. Kommandostrukturen må derfor også under lupen.

Etter mitt syn har en kommandostruktur ingen særlig verdi i seg selv. Den skal lede militær aktivitet på en handlekraftig og effektiv måte. Den må altså være en verdiskaper, ved at den ”tjener inn” mer enn kostnadene ved at våre operative enheter blir tilsvarende mer effektive og troverdige enn de ville vært uten ledelsesapparatet. Måten dette oppnås på, er at innsatsen til de ulike komponentene synkroniseres i tid og rom for å oppnå synergieffekter i påvirkningen.

Sekundært kan naturligvis kommandoapparatet være et sikkerhetspolitisk signal om at man har fokus på noe man anser som viktig, for eksempel et geografisk område. Dette må etter mitt syn imidlertid følges opp med at angjeldende hovedkvarter har reelle oppgaver og reell militær evne. Hvis ikke, blir det ikke sendt noe troverdig signal.

Når det gjelder kommandostrukturen, kan man tenke seg at man øker funksjonaliteten til de enkelte hovedkvarter fullt ut og fortsetter å lede etter dagens prinsipper, eller man kan samle all, eller mest mulig, – operativ ledelse på ett sted. Man kan også betrakte nettverket som en mulighet til å se på kommandostrukturen som en helhetlig og integrert organisasjon, hvor de enhetene utfører ulike oppgaver, alt etter det som defineres som hovedfokus.

Ledelse av militær virksomhet kan deles inn på flere måter. Eksempel på dette er ledelse av skarpe operasjoner, dvs utøvelse av reell militær makt. Et annet er styrkeproduksjon som tilveiebringer kompetente militære enheter. Et tredje kan være ledelse av enheter i daglig operativ fredsvirksomhet. Hver av disse områdene har ulikt fokus.

Nettverkstankegangen legger forholdene godt til rette for at særlig de skarpe operasjonene ledes fra ett sted. Derfor er det etter mitt syn en stor fordel at vi har gått fra to forsvarskommandoer til ett Fellesoperativt hovedkvarter. Derfor er det viktig at alle delene i kommandostrukturen bidrar til å gjøre FOHK til et kompetent og kraftfullt hovedkvarter, selv om dette noen ganger smerter ved landsdelskommandoene.

Ledelse av fredsoperativ virksomhet og kriser av mindre omfang krever et annet fokus og synlighet ved avdelingene. Kravene til kvalitet og situasjonsforståelse er ikke mindre enn ved skarpe operasjoner. Også denne virksomheten har etter mitt syn et betydelig utviklingspotensial som kan utløses ved nettverksbasering.

De dramatiske endringene i europeisk sikkerhetspolitikk innebærer også store muligheter. For meg er det veldig klart at de største utfordringene for norsk sikkerhet, ikke er knyttet til geografiske grenser, selv når jeg tar på meg mine ”nordområdebriller”. Dagens Russland utgjør ingen trussel mot Norge. Grunnlaget for at denne lykkelige situasjonen legges først og fremst ved at det er et troverdig og gjensidig forpliktende sikkerhetspolitisk samarbeid innen alliansen, Russland og de øvrige partnere. Dette vil etter mitt syn innebære at landene, deriblant Norge, står solidarisk om å håndtere felles sikkerhetsutfordringer.

Internasjonalt engasjement

Deltakelse i internasjonale operasjoner sender i tillegg ut klare signaler om at Norge er en troverdig partner. Dette betyr at eventuelle aktører som kunne tenke seg å legge et militært press på Norge for å oppnå sine politiske målsetninger, må regne med at konfliktene vil kunne bli eskalert og ikke forbli et bilateralt problem. Dersom vi ikke har et troverdig internasjonalt engasjement, vil signalene kunne få motsatt effekt. Dersom en mulig motstander gjør regning en konflikt ikke vil bli eskalert, vil dette senke grensen for å legge et militært press på Norge, og dermed kunne ”invitere til problemer”.

Dersom vi allikevel skulle bli stilt overfor en krig på norsk jord, vil den ha en alliert dimensjon, slik vårt forsvarskonsept har forutsatt helt siden den andre verdenskrigen. Den vil være en internasjonal operasjon. Dette vil kreve at våre egne styrker er interoperable, kompetente, og at de utgjør relevante bidrag i en alliert helhet. Etter mitt syn er NATO-samarbeidet og deltakelse i internasjonale operasjoner en motor for å få dette til.

En deltakelse i internasjonale operasjoner er derfor, selv med en hovedfokus på nordområdene, en forutsetning for et troverdig forsvar i vår nordlige landsdel.

En ensidig internasjonal fokus er imidlertid etter mitt syn ikke tilstrekkelig for å holde sikkerhetsproblemer borte fra Norge. La oss først derfor se nærmere på noen av de sikkerhetspolitiske endringene vi har opplevet de siste 10-15 år.

Nordflanken under den kalde krigen

Under den kalde krigen hadde Nordflanken stor strategisk betydning.

På grunn av nærheten til det store sovjetiske militærkomplekset på Kola ville norsk territorium utgjøre et viktig forterreng. Den sovjetiske doktrinen gikk som kjent ut på at en forsvarskamp ikke skulle utkjempes på russisk jord.

Barentshavet hadde en helt spesiell rolle som operasjonsområde for den sovjetiske ubåtsbaserte annenslagskapasiteten som opererte i en ”bastion”, – et slags kringvernsprinsipp.

I en storkonflikt mellom Sovjetunionen og Vesten, ville sjøforbindelseslinjene over Atlanteren være av vital betydning. For å kunne true disse, måtte Sovjetmarinen passere flaskehalsen utenfor Norskekysten.

Og sist, men ikke minst, ville Nordflanken som navnet antyder, være en akse som kunne brukes for å utflankere Sentralfronten.

Disse forholdene gjorde nordområdene til den store utfordringen for norsk sikkerhet og til et helt avgjørende område for Alliansen.

Med Berlinmurens fall 9 november 1989, 9/11 – den første 911 om dere vil, endret kartet seg dramatisk. Sentral-Europa fikk vesentlig øket forterreng og avstand til Russland. Konfrontasjonsnivået ble dramatisk redusert, og Sentral-Fronten sluttet å eksistere. Med det forsvant flankedimensjonen og nødvendigheten av å kontrollere Norskehavet for å true sjøforbindelsene.

Den nukleære annenslagskapasiteten hadde fortsatt stor relativ betydning etter hvert som Russland ble konvensjonelt svekket. Militærkomplekset på Kola hadde fortsatt stor betydning. På mange måter kan vi si at vi i Nord stod igjen med et ”restproblem” etter den kalde krigen.

Dagens utfordringer

Etter 11 september 2001 ble det enda klarere at sikkerhet ikke dreier seg om å forsvare en linje som er tegnet på et kart. I det globaliserte samfunnet rammes ikke bare den som treffes fysisk. Alle som deltar i det tett sammenvevde politiske, økonomiske og kulturelle internasjonale samspillet, blir lidende.

Personlig tror jeg at må bety at et land ikke kan definere seg som nøytral til slike utfordringer. Etter mitt syn betyr dette at det er den internasjonale situasjonen og de globale utfordringene som er den største utfordringen mot norsk sikkerhet og levesett.

I dag fremstår Norge som en småstat som bare delvis er integrert i det vestlige sikkerhetssamarbeid. I forhold til dette, og i forhold til militærmakten Russland er vi fortsatt en randstat. Etter mitt syn er det helt legitimt at Russland har betydelige militære styrker for å sikre sine interesser. Selv et fattig Russland vil imidlertid være en militær stormakt. Geografiske forhold gjør at en stor del av disse styrkene vil være basert i våre nærområder. Dette må vi forholde oss til, selv om vi har et godt og konstruktivt politisk og militært samarbeid. Jeg tror at verken Russland eller Norge er tjent med et militært vakuum på den norske siden av grensen. Det er altså viktig at vi har et synlig norsk militært nærvær i landsdelen.

Dette betyr ikke nødvendigvis at vi kraftsamler norsk militær virksomhet i nord, og i alle fall ikke ikke-operativ virksomhet. Det er også viktig at virksomhet samles, slik at vi kan få best mulig trening og militær effekt for pengene.

Maritim tilstedeværelse

Tilstedeværelse av Marinens fartøyer har særlig vært debattert denne høsten. Det er klart at også jeg kunne ønske at Marinens fartøyer hadde operert mer i Nord-Norge. Det er imidlertid mange gode grunner til at det ikke er hensiktsmessig med en fast stasjonering, for eksempel på Olavsvern. Marinefartøy er kapable fartøy som kan brukes til mange ulike oppgaver. MTBene er høyt spesialiserte kampfartøy både med hensyn til bemanning og utrustning, men det er lite kosteffektivt å holde dem i beredskap for transport- og redningsoppdrag. De er heller ikke spesielt godt egnet til å slepe større fartøy. I forhold til de oppgavene LDKN har ansvaret for, er det mer hensiktsmessig å bruke andre enheter.

Tilstedeværelse av sjømilitære styrker er imidlertid et klart sikkerhetspolitisk signal om at man er opptatt av et geografisk område. Derfor er det viktig at dette prioriteres også i fremtiden. Hvor stor tilstedeværelsen må være for at de riktige signalene skal oppfattes, må imidlertid være en politisk vurdering. Fra et fagmilitært ståsted må det sentrale være at fartøyene ikke bare er til stede, men at de er kompetente, kjenner operasjonsområdet og kan løse oppdragene på en profesjonell måte. Dette krever en betydelig innsats for å nå en slik standard. Militær effekt er avhengig av enhetenes evne til å fungere sammen. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, – å oppnå den nødvendige kvaliteten hvis det ikke legges stor vekt på samøvelser med andre enheter, simulatortrening og teoretisk utdanning. Slikt koster, og etter mitt syn ville det ikke være riktig om Forsvaret skulle drive denne virksomheten på mange steder. Tvert i mot er det slik at en kraftsamling gir mer forsvarseffekt for pengene, og dermed også bedre mulighet til reell tilstedeværelse!

Det er etter mitt syn altså ikke postboksadressen som er viktig, men at vi kan utvise en relevant og troverdig evne tilstrekkelig slik at signalet oppfattes. Dette innebærer også at vi fortsatt må ha en betydelig etterretnings- og overvåkningsaktivitet i nord.

Utfordringer i Nord

Betydelige utfordringer vil knytte seg til vår forvaltning og myndighetsutøvelse i havområdene. Selv om dette først å fremst dreier seg om etterlevelse av norske lover og regler, altså et område som ikke nødvendigvis behøver å være et forsvarsanliggende, har en troverdig myndighetsutøvelse og jurisdiksjonshevdelse en klar sikkerhetspolitisk dimensjon. Klarer vi ikke dette, vil vi kunne ”invitere” til situasjoner hvor militær makt vil kunne komme til anvendelse. Sviktende håndhevelse av norsk suverenitet vil virke på samme måten.

Det er flere forhold som gjør dette til en utfordrende oppgave. Det første er uavklarte områder eller områder hvor Norge har et annet syn enn våre naboer. Fiskevernsonen rundt Svalbard er et eksempel på dette.

Området mellom Russland og Norge, står i en særstilling. Avgrensningslinjen er uavklart, og ligger i et militær viktig område. Det er et område som er følsomt for miljøpåkjenninger. Området har betydelige ressurser, både hva angår fisk og petroleum.

Norges ansvarsområde i nord er enormt. Det samme er ressursene, både når det gjelder fisk og petroleum. Våre egne ressurser til å forvalte dette er dessverre ikke like enorme. Det er derfor tvingende nødvendig at de forvaltningsverktøy vi har, kan ledes slik at de utnyttes optimalt.

Våre nasjonale utfordringer i nord er mange. De fleste av dem er ikke primært et militær ansvar. Imidlertid er det slik at alt henger sammen med alt, ikke minst i nordområdene. Og det en stor del av disse utfordringene har felles, er at de har en militær eller forsvarspolitisk dimensjon, enten som en del av problemet, eller som en del av løsningen.

Kystberedskap og sjøsikkerhet er for eksempel avhengig av overvåkningskapasitet, godt situasjonsbilde og evne til å lede aksjoner. Dette er noe Forsvaret vil ha for å løse sine primære oppgaver. Likeledes utgjør Forsvaret en stor del av de ressursene som finnes i landsdelen.

Miljøsyndene i nord er mange, og mange av dem har et militært opphav. AMEC-samarbeidet mellom flere lands forsvar viser at det finnes en militær nøkkel til å låse opp deler av problemet. Petroleumsaktiviteten vil være viktig for velstand og utvikling for både Norge og Russland, men nærheten til de militære kjerneområdene gjør at det blir viktig å unngå kryssende interesser.

Store fiskeflåter og begrensede ressurser gjør at alle kyststater utfordres av kreative næringsinteresser. Det er Forsvarets enheter som utøver myndighet, og det finnes militært ris bak speilet.

At terrenget og klimaet er krevende, vet vi alle. At samarbeidet mellom Schengen-landene stiller krav til hvordan vi må opptre, er kjent for de fleste, og omstridte områder har jeg vært inne på.

Slik kunne vi holdt på, men konklusjonen er etter mitt syn klar. Det finnes en Nord-dimensjon for norsk sikkerhet, en dimensjon som, – så lenge vi har en troverdig internasjonal forankring, er knyttet til daglig forvaltning og den nedre delen av krisespekteret.

Med andre ord: Norsk territorium og Nord-Norge i særdeleshet har gått fra å være hovedporten til norsk sikkerhet til å bli en bakdør!!

I så fall blir spørsmålet hvordan vi best mulig sikrer bakdøra. Som sjøoffiser vil jeg prøve å illustrere dette med en historisk betraktning. I gamle dager, da skutene var av tre og mennene av jern, var det også viktig med enhetlig og strek kommando. Sjefen seilte først, og det var ingen tvil om at det var han som hadde det helhetlige militære ansvaret. Dersom det kom til kamp, var det han som ledet sine styrker! Under rutinemessige forhold seilte styrken som regel på en linje. Problemet var imidlertid, at fiendtlige skip, kaprere og sjørøvere snek seg innpå konvoien bakfra om natten. Derfor lot man noen ha et spesielt fokus bakover. På hollandsk ble denne personen kalt Schout by Nacht; den som speider om natten. På engelsk ble han kalt Rear Admiral; bakadmiralen; og på norsk kontreadmiral, den som passer bakdøra!

Funksjonell kommandoordning

I dette bildet blir de to landsdelskommandoenes oppgave å holde fokus på bakdøra.

Den nye kommandostrukturen kan etter mitt syn beskrives som en funksjonell arbeidsdeling hvor man har at hensyn til to-delingen i norske sikkerhetsutfordringer. Det er Sjefen for Forsvarets Fellesoperative Hovedkvarter som har ansvaret for militær sikkerhet i hele Norge. Det er også han som er Forsvarssjefens rådgiver i operative spørsmål, slik at FSJ får ett, helhetlig råd.

Sj FOHK har delegert en begrenset myndighet til de to bakdørsvokterne langs tre akser. Den tradisjonelle geografiske aksen viser i hvilket område dette gjelder, mens funksjonene klargjør hva som er delegert. Konfliktnivådimensjonen indikerer at det ikke er like hensiktsmessig å delegere når utfordringene ligger i den øvre delen av konfliktskalaen. For å trekke parallellene til linjeskipene. Bakadmiralens oppgave var håndtere enstaka slubberter som prøvde seg, men hvis det var den spanske armada som dukket opp, var det ingen tvil om at det var storadmiralen selv som skulle ta ledelsen!

Militært lederskap består for en stor del i å ha best mulig situasjonsforståelse, slik at ressursene kan anvendes målrettet og synkroniseres slik at det blir størst mulig output i forhold til input. Med de sikkerhetsutfordringene Norge står overfor i dag, tror jeg det er hensiktsmessig å la ulike hovedkvarter ha fokus på områder som den politiske ledelsen mener er viktig.

Territorielt ansvar

Det territorielle ansvaret er naturligvis sentralt når man har fått i oppdrag å passe bakdøra. Dette er derfor en hovedoppgave for begge landsdelskommandoene å føre kommando over de territorielle styrkene som i hovedsak utgjøres av Heimevernet. Den nye situasjonen krever et annet Heimevern enn tidligere. Dersom vi tar konsekvensen av situasjonen og utvikler Heimevernet for å møte fremtidens trusler i stedet for gårsdagens, er det mitt syn at vi vil få et redskap som er både relevant og vitalt for å løse militære oppgaver. Dette forutsetter at Heimevernet blir spisset for å løse spesialiserte oppgaver, og at det blir differensiert for å løse ulike oppgaver i forskjellige deler av landet.

Basisoppgavene vil fortsatt være overvåkning og kontroll, sikring og bekjempelse. Kapasiteten til dette må naturligvis dimensjoneres i henhold til det samme trusselbildet som resten av Forsvaret. Spesialoppgavene vil reflektere distriktenes operative egenart. I Nord-Norge kan dette dreie seg om forsterkning til grenseovervåkningen, beskyttelse av nasjonale forsterkningsmottak, styrkebeskyttelse, sikring av petroleumsvirksomhet mot asymmetriske trusler, eskorte og livvaktstjeneste og sjø- og luftforsvarsrelaterte oppgaver.

LDKNs oppgaver

Landsdelskommando Nord-Norge er et integrert og funksjonelt element i kommandostrukturen. Hovedkvarteret er fellesoperativt organisert og legger stor vekt på fellestenkning og helhetsforståelse. I tillegg til grunnoppgavene som er å føre kommando over territorielle styrker, koordinere med sivile myndigheter og ta ansvar for totalforsvaret, samt å sikre allierte forsterkninger og vertslandsstøtte, har LDKN betydelige tilleggsoppgaver som bunner i de spesielle bakdørsutfordringene i nordområdene. Landsdelskommandoen leder styrker på kontinuerlig basis, døgnet rundt, hele året.

Overvåkning av land, sjø- og luftområdene er avgjørende for å ha riktig situasjonsforståelse. Det dreier seg altså ikke bare om å ha de ulike bitene til det store puslespillet som en god oversikt baserer seg på, men å kunne sette dette sammen, vurdere det og ha en innsikt og forståelse for hva som foregår. Det er dette vi kaller situasjonsforståelse.

Basert på en slik innsikt, kan hovedkvarteret lede tildelte enheter i blant annet suverenitetshevdelse, jurisdiksjonshevdelse og myndighetsutøvelse. Dette er oppgaver som med bakgrunn i de enorme områdene, uavklarte problemstillinger og store naturressurser, er spesielt viktige i nord.

Overvåknings- og ledelsesevnen som er etablert for å løse de militære oppgavene benyttes også for å støtte det sivile samfunn. Spesielt viktig er bistand til Hovedredningssentralen i Nord-Norge og bistand til andre etater i forbindelse med sjøsikkerhet og Kystberedskap og Aksjonsledelse, KYBAL. Dette er også viktig for å kunne ivareta oppgaven som nasjonalt krisehåndteringssenter for nordområdene for kriser som ”ikke forventes å ha en betydelig sikkerhetspolitisk dimensjon”.

Sist men ikke minst, er det viktig at begge landsdelskommandoene kan utøve militært lederskap over tildelte enheter. Mens ledelse kan forstås som en god organisering av en prosess, strekker lederskapet seg mye lenger. Militært lederskap er den militære sjefens evne til å påvirke organisasjonen i retning av å løse oppdraget.

Dette er en funksjon som ikke kan løses med e-post, men som krever synlighet, tilstedeværelse og evnen til å kommunisere en intensjon og gjøre den til et felleseie. Og ettersom militær virksomhet ikke er en lineær funksjon, krever dette et menneskelig fokus og kreativitet.

Den nye strategiske situasjonen er preget av at våre styrker deltar i høyintensitetsoperasjoner ute, parallelt med mer rutinemessige operasjoner her hjemme. Det er ingen tvil om at nettverksorienteringen gjør det mest hensiktsmessig å lede styrkene fra ett, fellesoperativt hovedkvarter. Samtidig legger nettverkstenkningen vekt på at underlagte sjefer opererer mest mulig selvstendig etter oppdragstaktikk basert på overordnet sjefs intensjon. Med den todelingen vi har i oppdragsporteføljen, faller LDKene etter min vurdering naturlig inn.

Verktøy

Jeg har allerede nevnt den territorielle dimensjonen ved LDKN og Heimevernets rolle.

I tillegg har LDKN operativ kommando over grensevakten mot Russland. Grensevakten har en viktig rolle for suverenitetshevdelse og jurisdiksjon. Grensevakten gjør en god jobb, og forholdet til kollegaene på russisk side er også god.

Kystvakten er et av landsdelskommandoens viktigste verktøy. Kystvakten bidrar til å løse de fleste av kommandoens oppgaver, både når det gjelder overvåkning, suverenitetshevdelse, jurisdiksjon- og myndighetsutøvelse samt støtte til sjøsikkerhet og kystberedskap.

LDKN har også taktisk kontroll med tildelte Orion-tokt i Nord-Norge. Flyene er sentrale elementer i militær overvåkning, og er et betydelig bidrag for å kunne ivareta landsdelskommandoens maritime oppgaver.

LDKNs oppgave blir å lede disse tildelte styrkene på en slik måte at de effekten blir større enn om vi ikke hadde ledet dem. Vi må også være i stand til å lede dem helhetlig, slik at samlet effekt er større enn komponentene hver for seg. Dersom vi ikke er i stand til å skape merverdi på denne måten, har vi etter mitt syn ikke ”livets rett”.

LDKNs operasjoner ledes fra fjellanlegget på Reitan. Fjellanlegget er modernisert og skreddersydd for de nye oppgavene, og vi regner med å være helt klar i vårt nye operasjonssenter i løpet av de neste par ukene.

Kommandoen er organisert med en J-struktur fra J1-9. I alt er det 65 militære og 1 sivil som tjenestegjør i den operative søylen i LDKN. I tillegg er det 29 i den administrative søylen, men disse vil inngå i den nye regionale støtte og forvaltningselementet for Salten.

I tillegg til dette kommer personell fra FLO/IKT og Forsvarsbygg hvor vi kjøper en del tjenester.

Joint Operations Centre og overvåkningssenteret

Det er vårt Joint Operations Centre som er hjernen i fjellanlegget.

JOCen, som den kalles, er fellesoperativt organisert. Det betyr altså at vi ikke har ett operasjonsrom for sjø, ett for luft og ett for land, men at det er ett felles rom, hvor offiserer fra de tre forsvarsgrenene sitter side om side. Det er ingen tvil om at dette er hensiktsmessig for å løse de oppgavene LDKN er tildelt, og at det fører til at personellet får en mye bedre innsikt og forståelse for helheten i de utfordringene vi står overfor.

JOCen er moderne inntrettet, med skikkelige arbeidsforhold og god intern og ekstern kommunikasjon. Jeg er helt overbevist om at fasilitetene til den nye fjellanlegget vil være en god investering og en skikkelig motivator for personellet.

Menns operasjonene ledes fra JOCen, er overvåkningssenteret ved siden av ansvarlig for å samle inn informasjon og sy dette sammen til et situasjonsbilde. Overvåkningssenteret er derfor del av JOCen, selv om den ligger i rommet ved siden av for å skaffe arbeidsro og la ledelsen i JOCen fokusere på det store bildet. Nærheten er allikevel viktig, fordi vaktsjefen lett kan gå og studere detaljene og diskutere med operatørene i OS når dette er påkrevet.

Som et lite eksempel på hva som skal til for å ha en god overvåkning av kysten og havområdene, har jeg lyst til å vise denne skissen.

Grunnstammen i overvåkningen av kysten er Kystradar Nord. 7 stasjoner er knyttet sammen i en kjede som termineres i Overvåkningssenteret. De gir et sammenhengende bilde med sanntidsinformasjon, og mulighet for kontinuerlig oppfølging av viktige kontakter. Når det såkalte Automatiske Informasjonssystemet, AIS blir innført på sivile fartøyer fra neste år, vil bildet bli vesentlig bedre, og inneholde mer relevant informasjon om seilingsrute, last osv.

Langs kysten er det den indre kystvakten som er vår forlengede arm. Den Indre Kystvakt ble etablert for et par år siden, og erfaringene med den er gode. Det er min vurdering at IKV er et mer relevant og kosteffektivt verktøy til å løse oppdrag i den nedre delen av konfliktskalaen, enn tradisjonelle marinefartøy.

Ute på havet er det den havgående Kystvakten som er arbeidshesten. De store kystvaktfartøyene er som nevnt helt sentrale. Stadig flere av de store fartøyene får nå slepekraft som gjør dem velegnet til å bistå den økende sivile trafikken med store skip.

En av problemene med kystradaren, er at den ikke gir identifisering av kontaktene. Dette vil bedres når AIS er ferdig innført, men også da vil identifisering være en utfordring både fordi AIS kan slås av, og fordi den har begrenset rekkevidde. Derfor er de maritime patruljeflyene en vital ressurs. Flyene kombinerer derfor dette med andre oppgaver.

Orion-flyene må naturligvis benyttes målbevisst. For å strekke ressursene litt lenger, benyttes derfor også innleide fly til kystvaktoppgaver.

Havområdene i nord er imidlertid som kjent enorme, og det er ikke mulig å overvåke dem tilfredsstillende med tradisjonelle metoder. Derfor kjøper vi bilder fra kommersielle satellitter. Denne informasjonen danner grunnlaget for å sette inn fly eller fartøy. Bruken av kommersielle satellitter er et godt eksempel på hvordan vi ved hjelp av teknologi kan utnytte tradisjonelle militære ressurser mer effektivt.

Kystberedskap

La oss se hvordan LDKN utnytter noen av disse kapasitetene til å håndtere et problem som har stor oppmerksomhet i landsdelen, nemlig risikotransport langs kysten. Jeg vil understreke at dette er en integrert del av den øvrige virksomheten. Det betyr at vi ikke har egne funksjoner i Hovedkvarteret som jobber utelukkende med dette.

Når fartøyet kommer inn i vårt område, er vi ofte orientert på forhånd, for eksempel ved at skipets agent har meldt fra. Når fartøyet kommer inn i vårt område blir det identifisert f eks av Orion, og kontakt med fartøyet blir opprettet. Vi utveksler informasjon, og fartøyene oppfordres til jevnlige rapporter. Denne frivillige dialogen er særdeles viktig, og har ført til, at nesten all trafikk holder en forsvarlig avstand til kysten. Dette er viktig, fordi det øker vår reaksjonstid og mulighet til å sette inn relevante midler hvis det skulle bli nødvendig.

Vi foretar også en nautisk vurdering, for å få et inntrykk av sikkerheten. Vi vurderer alternativer som f eks lengre ut fra kysten, flere ressurser, spesiell overvåkning, eskortering med fartøy med slepekapasitet, alternative havner, nødhavner osv. vi har ved flere anledninger foretatt eskortering til nødhavner.

Når fartøyet forlater Nord-Norge, overleveres det til Fellesoperativt Hovedkvarter i Stavanger.

Fellesoperativ organisasjon

LDKN er som nevnt fellesoperativt organisert. For å løse andre oppdrag setter vi sammen såkalt Joint Project Teams med ressurspersoner fra de ulike avdelingene. Det kan dreie seg om å lede en spesiell øvelse, gi styrkebeskyttelse, eller som her en situasjon som har oppstått etter en atomulykke i nærheten. Teamet arbeider sammen fra oppdraget er mottatt og til det er løst.

Vi er meget godt fornøyd med denne måten å arbeide på. Jeg har selv erfaring fra matriseorganisering i den tidligere fellesstaben i FO, og tror at denne måten er en god måte å kombinere matriseorganiseringens fleksibilitet med en linjeorganisasjon. Etter mitt syn er dette en måte hvor vi utnytter at vi alle er forskjellige og har ulike sterke sider. Joint Project Teams er en måte å utfylle hverandre på, og ”spille hverandre gode”.

Det er ingen tvil om at det er mange oppgaver i nord, og at Forsvaret kan være en vesentlig bidragsyter for å løse mange av dem. Det er heller ingen tvil om at dette er oppgaver som også vil være der i fremtiden.

Spørsmålet blir da om Forsvaret, og LDKN i særdeleshet burde ha dette som forretningsidé som sikrer vår virksomhet på Reitan?

Jeg tror imidlertid det er vesentlig å holde fast på at Forsvarets virksomhet er å kunne utvikle og anvende militær makt. Dersom leveranse av andre tjenester blir en hovedoppgave, kan vi risikere at vi mister fokus på dette.

Samtidig er det viktig at vi ikke lukker oss inne i en militær boks. Småstaten Norge har begrensede ressurser til å løse mange viktige oppgaver. Det er viktig at vi utnytter disse ressursene effektivt, og at vi stiller militære ressurser til rådighet for å løse sivile oppgaver. Det må imidlertid ikke bli slik at støtten til det sivile samfunnet blir dimensjonerende for Forsvaret. Det blir verken kosteffektivt eller hensiktsmessig.

Etter min vurdering må det være et overgripende politisk ansvar å fastlegge hvem som har ansvar for ulike oppgaver, og hvilke etater som skal støtte med hva.

Avslutning

For LDKN betyr dette at vi må være, – og oppfattes som – en aktiv verdiskaper i den militære kommandostrukturen. Med de knappe økonomiske og ikke personellmessige ressursene som er til rådighet, må vi prøve å være så liten som mulig. Med den funksjonelle oppgavefordelingen vi har i Forsvaret operative ledelse, har vi god mulighet til dette. Noe av det aller viktigste for å få dette til, er å være fellesorganisert, og utnytte den helhetsforståelsen vi får av dette.

En av de største fordelene ved LDKN er etter mitt syn at vi er små nok til å få dette til å fungere i praksis.

Jeg har prøvet å tegne et bilde av at dagens situasjon i nordområdene er fundamentalt endret enn for bare 10 år siden. Et troverdig forsvar i Nord, er avhengig av at vi deler byrder og risiki med våre allierte, og norske styrker har et troverdig internasjonalt engasjement.

Et troverdig forsvar i nord er videre avhengig av at vi har gripbare, fleksible og deployérbare styrker med skikkelig kompetanse og utrustning. Disse to forholdene henger nøye sammen. Det er den internasjonale situasjonen som er blitt hovedporten til norsk sikkerhet.

Jeg er imidlertid like overbevist om at vi også har en militær oppgave i nord, og at denne bakdøra krever et eget fokus. Bakdørsaspektet er imidlertid et lavspenningsfenomen. Hard militær sikkerhet er helt avhengig av én operativ militær sjef med full funksjonalitet for å lede alle operasjoner.

Det er derfor viktig at vi utvikler Forsvarets Operative ledelse slik at vi ikke konkurrerer om knappe ressurser. Den kjente forballtreneren Nils Arne Eggen sier det slik: Det er viktig å være god. Men går du på banen for å vise hvor god du er sjøl, da er det bare én som er god. Går du på banen for å spille de andre gode, da er det 10 som blir god. Og 10, det er 10 ganger mer enn 1!

Slik må det være i Forsvaret også. Vi må spille hverandre gode.

Personellstrukturen vil være den største utfordringen. Jeg tror det er viktig at LDKN, og andre også, inntar en slags indrefilet-tilnærming til dette. Vi må konsekvent satse på kvalitet fremfor kvantitet.

Om LDKN virkelig er den indrefileten jeg har prøvd å skissere opp, vet jeg ikke. Jeg er føler meg imidlertid ganske trygg på at vi er på rett vei!

Takk for oppmerksomheten

Michael Tetzchner
Styreformann i Oslo Sporveier

Oslo Militære Samfund, Oslo

Foredrag: Lederskap i en organisasjon i «krise»
Mine damer og herrer:

Når jeg er bedt om å utvikle noen tanker rundt dette emnet, formoder jeg at noe av bakgrunnen er mitt styreverv i Oslo Sporveier, Jeg takket ja til å komme hit, ikke fordi Oslo Sporveier er i krise, og derfor er krise også satt i anførselstegn. Men jeg har en viss erfaring med kriselignende tilstander. Jeg hadde den lærerike opplevelse å lede Oslo kommune og omstillingen der i slutten av 80-årene.

Særlig tiden fra Oslo kommune fikk meg til å reflektere over begrepet ”krise”, samtidig med at pressen ser ut til å bruke det stadig mer ukritisk.

Hva er ”krise” ?

Riksmålsordboken:

”Svært vanskelig, farlig situasjon, akutte vanskeligheter, også omslag fra oppgang til nedgang. Ordet stammer fra gresk – krisis – avgjørelse, og har slektskap med ordene kritikk og kriterier”

Utfordringer/ uoverstigelige problemer. De fleste av dere vil ha hørt at det kinesiske tegnet for krise er sammensatt av tegnet for krise pluss tegnet for mulighet, i hvert fall i følge av en av John F. Kennedys taleskrivere . Kennedy selv ble også mer kjent for sin krisehåndtering enn sin administrasjon.

Det peker på at det ut av en krise kan finnes veier, og kanskje uutnyttede muligheter.

Ikke alltid det mest treffsikre uttrykk for situasjonen. I en tid hvor mediene ikke skiller særlig mellom ulykker og katastrofer, og dermed ikke er med på å gi oss et analytisk grunnlag for å bedømme om problemene en står overfor er knyttet til undergang eller overgang. En presis bruk av ordet inneholder begge muligheter, og det er det som gjør studier av kriser så fascinerende.

Det som er krise for noen behøver ikke være det for andre. Regjeringskrise for eksempel. Ordet brukes som regel om regjeringer der dens avgang allerede er fastslått, men det har aldri vært tvil om at den blir erstattet av en ny.

La meg også minne om at ordet brukes mer taktisk enn analytisk – for å krisemaksimere. Dette er en teknikk som ofte brukes i den offentlige debatt for å presse frem bevilgninger.

Mens en reell krise i en privat bedrift alltid vil dreie seg om det fundamentale: leve eller dø, vil krise i den offentlige debatt ofte være reservert bedrifter eller organisasjoner som etter sin natur nettopp ikke dør – fordi de er offentlige. Hvor ofte har vi ikke lest om krise i sykehussektoren, eldreomsorgen, skolen og barnevernet, og siden jeg er her i dag også i forsvaret. Om det snakkes om krise aldri så mye, døden er ikke noe alternativ her.

Det betyr ikke at problemene som beskrives ikke er reelle. Men det dreiser seg om, hvis problemene ikke løses mer om forskjellen mellom forventninger og resultater, ikke mellom liv og død. De som arbeider i organisasjoner basert på offentlige bevilgninger vil stadig møte forskjellen mellom forventningsproduksjonen som skjer på det politiske plan og de faktiske mulighetene bedriftene har til å innfri forventningene, eller ”levere” som det nå heter i løvebakkedialekt. Det som oppstår er ikke en krise i egentlig forstand, men en tillitsbrist som svært ofte også betegnes som en tillitskrise.

Jeg vil i det følgende behandle ledelsesaspektet i organisasjoner i reell krise, og avslutte med noen synspunkter på å takle det jeg vil kalle pseudokriser ofte mer medieskapte eller medieforsterkede kriser, som kan anrette stor skade på renommeet og som følge av dette representere et stort skadepotensiale for bedrifter for eksempel i form av verdifall eller tapte kontrakter.

Ambisjonen for fremstillingen er å gi et bidrag til å skjelne mellom reelle og fiktive kriser, og ikke minst noen tanker om forebygging og håndtering av forhold som enten truer en organisasjons overlevelse eller i det minste dens renommé.

Krisehåndtering og sammenhengen med andre ledelsesteorier.

En god ledelse vil alltid ha et gjennomtenkt forhold til trusler. Ikke siden 40 og 50 årene har en hatt tilbud om så mange nye ledelsesteorier og teknikker: TQM Total quality managment, Benchmaking, CRM (Customer Relation Management), BRP, Business Reengineering Process, Valuebased Mangament. Dette er verdifulle perspektiver på hvordan ting kan gjøres bedre, og kan kalles redskapsdisipliner. Det å gjøre tingene best mulig.

I forhold til en bedrifts overlevelsesevne er det imidlertid vel så viktig å se på om man gjør de riktige tingene.

En bedrift som den ene dagen var en superstar kan den neste stagnere, i vanskeligheter og til slutt i en uhåndterlig krise. Det betyr ikke nødvendigvis at den har vært dårlig ledet eller at det er truffet gale beslutninger. Men det kan være at de riktige beslutningene er utdatert.

Når en stor organisasjon kommer i vanskeligheter, særlig hvis den har gjort det bra tidligere, er det vanlig å legge skylden på selvtilfredshet, arroganse eller for stort byråkrati. Dette kan være en riktig forklaring. Men svært overraskende, ikke så ofte den viktigste forklaring.

Et felles trekk ved organisasjoner i krise, er at de forutgående er blitt utsatt for en overraskelse som de ikke har akseptert eller forholdt seg til.

Fenomenet er ikke nytt: Da sjefen for Zeiss i 1890-årene kommenterte det nye Kodakapparatet, uttalte han at dette var et tåpelig produkt som vil være borte i løpet av tre år. Tilsvarende eksempler kan hentes fra Univac, Bull, NCR og Nixdorf. I motsetning til IBM som raskere enn sine konkurrenter skjønte at privatforbrukere ville kjøpe en PC, og dermed ble den ledende leverandør av PCer og standardsetter, bare på grunn av 20 måneders forsprang. Forspranget lå i en riktigere erkjennelse, ikke i bedre teknologi enn konkurrentene..

Et ferskere eksempel er at noen mobilleverandører har svidd av milliarder av dollar på forutsetningen om at man ville ha en egen browserteknologi for mobiltelefeoner – såkalt WAP teknologi – i tillegg til browsere for bordmodeller av PCer. Eller det forhold at mobillevereandørene lenge trodde de bare skulle levere hardware, mens de nå innser at de også må engasjere seg i softwareutviklingen for å kunne selge et integrert produkt.

Er kriser uunngåelige ?

Noen kriser kan helt sikkert forebygges, mens andre må tilskrives så utenforliggende forhold eller mer force majeurelignende årsaker. Andre kriser kan med et uttrykk fra medisinen, kalles endogene. Det vil si oppstått i organisasjonen selv, uten særlig forbindelse til ytre forhold.

Men at eksterne forhold endrer seg, behøver ikke bety at de skal manisfestere seg i en krise.

Dramatiske omgivelsesendringer kan ikke forebygges.

Med omgivelser tenker jeg her på

Sammfunnsutviklingen
Kundene (markedet)
Teknologien (konkurrentene)

Men skadevirkningene – målt i absolutte størrelser – av omgivelsesendringer kan begrenses hvis en ikke sitter fast i sine gamle antagelser og forutsetninger.

Og i forhold til konkurrentene kan omgivelsesendringer bli en konkurransefordel hvis man forstår og responderer på endringene raskere enn andre. Hvis norsk skipsfart ikke hadde forstått at dampdrevne båter kom til å overta for seilskutene, ville hegemoniet vært brutt på slutten av 1800-tallet. I dag kan man vel trygt regne med at man hadde gått til myndighetene for å få beskyttelser og/eller offentlige subsidiering av seilskuteflåten. I land som har kultur for å gå til staten for å bli beskyttet mot ubehaget ved omstilling, mister man tid mens man driver lobbying for å få offentlige midler, og enda mer tid hvis midlene kommer. Da blir krisen desto større på et senere tidspunkt.

De krisene som har inntrådt etter teknologiskifte har som regel gitt grunnlag for ny vekst.

Verre er det hvis krisen skyldes interne forhold

Med interne forhold mener jeg her

Forretningsideen (revideres ikke, lav forandringsvilje)
Organiseringen, herunder ledelsen (lav forandringsevne)
Tilgjengelig kompetanse
Tilgjengelig kapital (eiernes fokus endres og/eller svekkes finansielt)

Særlig alvorlig her er at man ikke er i stand til å revidere forretningsideen i tide.

Den vanlige reaksjonen i en bedrift som baserer seg på foreldede forretningsideer er som regel defensiv. Man later som om ingen ting skjer. Den neste reaksjonen er et forsøk på å lappe sammen det man har.

Men lapping virker aldri.

I stedet må man ved tegn på bristende forutsetninger knyttet til omgivelser og forretningside, tenke gjennom posisjonene på nytt. Om kjernekompetansen fortsatt møter behovet, og om de historiske overleveringer av organisasjonens grunnlag fortsatt er holdbare.

Forebygging av kriser

– systematiske og kritisk etterprøving av hva man tilbyr (produserer)

o Hvert tredje år bør hvert eneste produkt, produksjonslinje, distribusjonsmåte og markedsføring endevendes. Stille spørsmålet: hvis vi startet opp i dag ville vi utformet produktet/tjenesten på samme måte. Innen offentlig virksomhet er det knapt noen regel det syndes ettertrykkelig mot som denne. Eksempler er Oslobadene. Kommunal kinodrift, Rutestrukturen, Kommunale boliger.

– for begrunnelsen er borte: Hygiene, sensur, ny demografi, økonomiske overføringer fremfor naturaltildeling etc.

Det største problemet for offentlig sektor er en manglende evne til å legge fra seg oppgaver som det ikke lenger gir noen god mening å opprettholde. Denne manglende evnen skaper et samlet press for stadig større utgifter og høyere skatter. Dette forsterkes av at tilbudene som regel også tilbys under kostpris eller gratis, og dermed får en kunstig etterspørsel som fortrenger produksjonen av tjenester som samfunnet totalt sett ville vært bedre tjent med

– lære av hva som skjer på utsiden av bedriften

o studere de som ikke er kunder

sammenslutningen av danske detaljhandelsbedrifter innen en bransje konstaterte at de hadde en markedsandel på 25%. Disse 25% visste de alt om. Men så begynte de å interessere seg for hvorfor de ikke hadde de andre 75%. De fant ut at mange av de yngre generasjonenes utearbeidende kvinner hadde mangel på tid, ikke penger som kritisk faktor når de handlet. Slik ar det vært i flere tir, men kunnskapen om det er fremkommet nå, antagelig for sent til å møte konkurransen fra nykommerne. Dette viser at man ikke utelukkende skal være kundeorientert, men også markedsorientert.

NB: gjelder ikke ideelle organisasjoner eller partier som skal brukes instrumentelt av velgerne

– tidlig diagnose

o være på vakt når

§ meget høy veksttakt – overgang fra smått til stort, gründereid til børs

§ organisasjonen har nådd sine mål (Sosialdemokratiet ?)

§ uventet fiasko (lykkes ikke å selge nye produkter under gammelt brand)

§ uventet suksess ( minivans laget for bedrifter tok helt av, folk ville kjøre med dm privat.

Overvinne kriser

Mens forebygging av kriser må forebygges på det strategiske plan, må kriser som har oppstått håndteres på det taktiske plan.

I en slik situasjon krever mer hardt arbeid enn mirakeldoktorer. God dømmekraft og beslutningskraft er viktigere enn karismatikere som forkynner at frelsen er underveis.

Ledelsen må ha evne til kritisk å vurdere forretningsideen og de grunnleggende produksjonsprosesser. Ledelsen må aksepetere at når bærende forutsetninger svikter, nytter det ikke med proklamsjoner eller forklaringer (staten, markedet, kundene forstår oss ikke) men derimot er tiden kommet om ikke før, for å fatte beslutninger.

Beslutningene behøver ikke være mange, men viktige. Det betyr at beslutningene må være basert på en prinsipiell tilnærming, mer enn kompromisser. Man må også ta i betraktning at selve iverksettelsen er mer tidkrevende enn selve beslutningsprosessen. Men til hjelp i beslutningsprosessen har jeg blitt stående ved 6 huskeregler som kan være med på å redusere risikoen som alltid vil ligge i et skjønn.

Klassifiser problemet: Er det generisk ? Er det et unntak fra hovedregelen, eller er det første tegnet på en ny hovedregel ?

– Hvis problemet er såkalt generisk må det angripes prinsipielt. For eksempel: røykutvikling i en T-banevogn et hendelig uhell eller et symptom på at hele vognparken er for gammel ? Hvis det er det siste, er det ikke nok å ha de beste evakueringsrutiner i bransjen.

– Oslo kommune kom i alvorlige vanskeligheter i slutten av 80-årene. Klassifisering av problemet: Problemer med kostnader eller problemer med inntekter ? For store eller for lave investeringer.

– Alle vanskeligheter som ikke skyldes virkelig unike engangsforeteelser må løses prinsipielt.

Definer problemet.

– Men klassifisering av problemet er ikke tilstrekkelig.. Man må definere problemet nærmere: Er materiellet for gammelt, eller er det mangelfullt vedlikehold. Eller er det inspeksjonsrutinene som svikter. Eller har vi ikke lenger kunnskapen i organisasjonen som skal til ?

– Eksemplet fra amerikansk bilindustri, som i likhet med trafikkmyndighetene definerte det økende antall trafikkdrepte som et problem. Produsentene og myndighetene la vekten på forbedret kjøreopplæring, fartskontroller, trafikklys, veistandard, med skilting og vikepliktsreguleringer. osv. Og det ga resultater ved at antall ulykker pr. kjørte kilometer gikk ned. Men skadene som fulgte av de ulykkene en ikke klarte å forebygge ble alvorligere. Derfor ble en hel industri tatt på sengen av Ralph Nader som satte lyset på at bilene i sin konstruksjon var usikre. Man hadde ikke definert problemet nøye nok: trafikksikkerhetsarbeidet hadde vært rettet inn mot bilister som brukte bilen forsvarlig, og glemt å definere problemet til også å omfatte alle de mange som bruker bilen uforsvarlig (ungdom) eller uoppmerksomt (oss alle fra tid til annen).

Dette er et eksempel på riktig klassifisering, men utilstrekkelig definisjon av problemet.

Konkretiser beslutningene

Valg av virkemidler blir lettere hvis de to første problemstillinger er grundig gjennomgått.

Alle tiltak å gi svaret på hva man vil oppnå som resultat. I hvert fall hva minimumskravet til effekten skal være ?

Løser vi problemene med hyppigere regnskapsrapportering ? Ikke ofte.

Eller 40% kvinneandel i styret ? Neppe

Beslutningene må ha betydning for måten en arbeider på, enten en forbedring av disse eller en bedre tilpasning til rammebetingelsene hvis disse ikke lar seg forbedre. Beslutninger uten betydning er ikke beslutninger.

Beslutningene må være innbyrdes konsistente, dvs. virke i samme retning, i det minste være kompatible.

Eksempel fra utenrikspolitikken: En stormakt som i 60-årene ønsket å påvirke et brysomt regime ved både å finansiere opprørsbevegelsen og samtidig satser på vennligsinnede innen regjeringspartiet oppdager etter hvert at begge virkemidlene er uforenlige. De slo hverandre i hjel, bokstavelig talt.

Treff den riktige beslutningen, om nødvendig fremfor det som godtas umiddelbart.

Fordi det kan være nødvendig med kompromisser senere i prosessen, er det viktig å ikke starte med en formodning om hva som er mulig å få til. Dette er en svært vanlig feil i politikken, og i en viss grad også i offentlig eide selskaper. Lederskap er ikke bare å gjøre det som er allment akseptert. Politikk betegnes ofte som det muliges kunst, men gode politiske ledere innser at arbeidet vel så ofte består i å få utvidet handlingsrommet for hva som er mulig. På samme måten må en betrakte kompromisset som en side ved gjennomføringen, ikke ved beslutningen i seg selv. En god ledelse er i stand til å skille mellom gode og dårlige kompromisser. I en krisesituasjon hvor tidsmomentet er viktigere vil det være færre gode kompromisser, nettopp fordi en ikke har den samme muligheten til å vente på langsommelige prosesser.

Kraftfull iverksettelse.

I dette ligger at man må identifisere motkreftene som alltid finnes, og få dem svekket.

Forandring motarbeides ofte bevisst eller ubevisst. I det offentlige belønnes ofte de forvaltningsgrener som ikke klarer å spare inn utgifter, eller som hevder dette. Overlevelsesstrategien vil ofte være å holde seg i ro inntil det kommer en ny statsråd eller et nytt budsjett, hva som nå måtte inntreffe først. Det har vært sagt at å gjøre forandringer i det offentlige, er som å flytte en kirkegård. Du kan ikke regne med å få hjelp fra dem som er der allerede.

Jeg tror imidlertid ikke det er en annen mennesketype i det offentlige enn i privat sektor. Men rammebetingelsene er forskjellige. Det er lettere å oppnå den nødvendige kriseforståelse i en privat bedrift fordi en uløst krise utgjør en mer direkte trussel mot arbeidsplassene. Et utsatt problem her vil dukke opp igjen gjerne med renter, mens et utsatt problem i en offentlig etat kan gi håp om tilleggsbevilgninger. Min erfaring fra omstilling i kommunen er at man ikke belønner, men straffer alle former for treneringsteknikker, gjerne kombinert personalendringer.

Forankringsteknikker og konsensus er viktig, men skal være ledd i løsningen, ikke ledd i utsettelsen av problemene.

I en krisesituasjon er tiden en kritisk faktor, og en kan ikke vente til alle har innsett problemene enn si løsningene.

Realitetstesting, justere beslutningene underveis hvis ny informasjon.

Kraftfull iverksettelse er ikke til hinder for at man etter en id realitetstester tiltakene. Selv den beste beslutning kan være gjort på sviktende premisser, eller premisser som endrer seg underveis. Man bør ikke insistere på det som ikke lenger virker, men være åpen for tilpasninger. Noe annet vil være irrasjonelt. Derfor må man være systematisk opptatt av å få informasjon om hvordan tiltakene faktisk virker, ikke bare en bekreftelse av hvordan man tror de virker. En autoritær lederstil vil her kunne gi en polstringseffekt fra realitetene, som gjør at medarbeidere ikke tør gi videre vital informasjon om virkningsløse eller sogar motproduktive tiltak. Ofte kan det være hensiktsmessig å foreta eksterne undersøkelser, i tillegg til for eksempel interne klagestatistikk, om hvordan folk oppfatter bedriften eller dens produkter.

La meg til slutt avslutte med å gå nærmere inn på det jeg vil kalle renommékrise.

Grunnen til at jeg vil skille ut denne spesielt, er at en rekke vanskeligheter, tilbakeslag og skuffelser får en egen omdreining i mediene. Selvsagt kan renommeproblemene skyldes en reell krise, men svært ofte er det ikke bedriftens eller organisasjonens livsgrunnlag som er på spill når kriseretorikken tas frem i redaksjonene. Like fullt kan en krise i omdømmet påføre for eksempel et rederi like store økonomiske tap som når et skip forliser. Det kan være snakk om en kapitalutvidelse for videre ekspansjon som må utsettes, eller tapte kunder og kontrakter. Det er altså omdømmet som er i krise -ikke forretningsideen.

Huskeliste ved en krise i omdømmet.

Det foreligger som regel et reelt problem til grunn for negativ omtale

Bad news are good news.

Skal et negativt mediebilde snus, tenk strategisk

Kjenn konteksten

Kontroll over informasjonsstrømmen

Medspillere utenfor

Oversikt over faktisk problemomfang

Vinn tid

Ikke avfinne seg med overrumpling, ved usikkerhet intet svar

Komme i forkjøpet, bruke andre medier

Legge alle kort på bordet, si det som det er, fremfor å bli drevet fra skanse til skanse

Merke seg og analysere feilinformasjon i mediene for å legge grunnlaget for senere læring

Jeg vil avslutte med å sitere den sveitsiske forfatter Max Frisch:

”Krise er en produktiv tilstand. Man må bare fjerne bismaken av katastrofe”

Stephan Tschudi-Madsen
Tidligere Riksantikvar
Foredrag: Oslo Militære Samfunds bygning – og dets arkitekt
Oslo Militære Samfund, Oslo
Det er en ære og en glede å få anledning til å få stå på Oslo Militære Samfunds talerstol – jeg tror jeg tør si en av hovedstadens tre viktigste faglige fora ved siden av Handelsstanden og Polyteknisk Forening. I motsetning til de to sistnevnte er Oslo Militære Samfund solid plantet med det ene benet i det offentlige og militære, og det annet i det sivile liv. Dette har vært til det almene samfunns glede og berikelse.

Således er det også med den bygningen som jeg skal tale om i aften. Den har det ene ben solid plantet på selve det historiske Akersberget – og det annet i det tilgrensende myrlendte strøk. Dette har vært Oslo Militære Samfunds bekymring og fortvilelse.

Men før vi går løs på selve bygningen, har jeg lyst til å si noen ord om arkitekten som tegnet huset vi er i, både fordi han er en typisk representant for sin tid og for det liv som rørte seg i Christiania i siste halvdel av 1800-årene, og fordi han og hans slekt har vært knyttet til Forsvaret og det kunstneriske liv i hovedstaden like til våre dager – en både sjelden og fascinerende kombinasjon.

Det hele begynte med en sjøreise sommeren 1847. I det den tyskfødte kjente arkitekt, med det franskklingende navn Alexis de Chateauneuf, seilte nordover gjennom Øresund med sin unge hustru Caspara, født Møller, datter av den kjente skolemann Ulrich W Møller – Møllergatens skole. Gjennom sin svigerfamilies bekjentskaper hadde den tyske arkitekt fått i oppdrag å tegne nytt tårn til Vår Frelsers kirke i Christiania. Man sier at det var under denne sjøreise Chateauneuf ble inspirert av tårnene på Kronborgs slott(1). Det får være som det vil, vi fikk i hvert fall den vakre, gjennombrutte nygotiske, tårnhjelm på Oslo Domkirke, som vi alle kjenner. Etter denne suksess, vant Chateauneuf så Norges første arkitektkonkurranse – Trefoldighetskirken i Christiania – i februar 1850. Han drar til Christiania med sin hustru og tar inn hos sin svigerfamilie. Alt synes å gå mot lykkelig sommer og sol. Men nå trenger han en assistent.

Året før hadde Chateauneuf truffet den 23 årige stenhugersvenn og ornamenttegner Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno (1826-1882) og knyttet ham til seg. von Hanno var utenom sin kunstneriske begavelse, dessuten en vennlig og sosialt anlagt ung mann. Da han ble opptatt som svenn i Hamburg ropte alle at det ikke var noe å si på ham: ”Nei, nei, et fix mannfolk, men han må lære å drikke mer, røke kan han allerede”(2). Den 28. mai 1850 fikk von Hanno så en varm anbefaling til stipend av Chateauneuf og drar glad til Norge for å assistere ham. Han sier selv ”…for meg vil De alltid stå som den jeg har alt å takke for, Deres omsorg for meg og kjærlighet til meg skal aldri bli glemt (3).

Men arbeidet i Christiania var knapt kommet i gang før Chateauneuf kaller ham til seg og sier: ”Gå til overlærer Møller og si at jeg flytter ut og vil skilles, sådanne gale mennesker har jeg aldri sett”.

von Hanno gjorde som han ble bedt, uten synlig glede. Den 16. august drar Chateauneuf tilbake til Hamburg – ”en hjernesykdom som ikke kan helbredes”. De sees aldri mer.

Den 21. august begynner den unge von Hanno hos den veletablerte tyskfødte arkitekt Heinrich Ernst Schirmer, og blir der året ut. Sommeren 1851 skriver han fra Hamburg: ”Jeg lengter til Christiania som om det var min fødeby”. Han blir mottatt av Schirmer – ”…men det er merkverdig at jeg alltid føler en viss kulde mellom oss, hva det kan komme af?” (4)

Mer eller mindre overlatt til seg selv kastet den unge lovende stenhugger og ornamenttegner seg over mangfoldige oppgaver som han må ta over etter Chateauneuf ved Trefoldighetskirken. Både den gang og i ettertid har det vært enighet om at det ble gjort på en glimrende måte. Svennen ble til arkitekt.

von Hanno oppfører nå flere privatboliger i St. Olavsgate, bl.a. for seg selv, begynner en tegneskole hvor bl.a. Th. Kittelsen går, han tegner i avisene, er en glimrende samtidsskildrer, tegner frimerke for Posten i 1972, det såkalte ”Posthornmerket” som er Europas lengst benyttede uforandrede frimerke; han oppfører en rekke bygninger rundt om i landet sammen med Schirmer, og er en glimrende vert for tilreisende kulturpersonligheter!

”Hans hus var i mange aar et av de faa i Kristiania, hvor kunstvenner til stadighet møttes – vel ikke en salon efter fransk mønster, men et kunstnerhjem efter tysk smak, med tyske sentenser malet over dører og påvægger, velkomstord og visdomsord som husets herre hadde samlet paa sine sommerreiser i sit fædreland, i gamle tyske hjem, i vinstuer og bierkneiper. For en egte tysk kunstnernatur bodde i von Hanno – den sympatiske tyskhet som er saa uendelig fjern fra prøiseriet, det varme gemyt, den alvorlige kunstneriske stræben, det arbeidssomme sind, den flittige haand, udmerket ham, præget hele hans væsen og satte sit præg ogsaa paa hans omgivelser, hans hjem”. (5)

I tillegg til alt dette ble han stamfar til en betydelig kunstnerslekt i Norge, mange av dem med fotfeste både i Apollons og Mars’ verden. Hans tyskfødte hustru skjenket ham to sønner, den eldste var sanitetsoberst og en glimrende tegner, Albert Oscar von Hanno (1862-1938). Hans sønn igjen var maleren Carl von Hanno (1901-1953), gift med Rigmor von Hanno (f. Osen), billedhugger og arkitekt. Carls bror, Johan Albert von Hanno (1894-1952), var også arkitekt og lærer i tegning, han var gift med keramikeren Ingeborg von Hanno (f. Ulstad, 1919). Deres datter er skuespilleren Eva von Hanno (1945-)

Den yngste sønn, Carl Wilhelm von Hanno (1860-1912), ble arkitekt som faren og var gift med Ingeborg (1867-1927), datter til hoffjegermester Gjerdrum. Dette ga innpass til det unge kongehus, og deres datter ”Lillian” (1897-1969) ble dronning Mauds hoffdame. Hennes eldre bror, major Otto Friedrich Wilhelm von Hanno (1891-1956), var tegner og en kjent teatermaler. Han var i første ekteskap gift med Erna Wadel (”Pus” Thaulow, 1895-1985) og fikk sønnen Carl Catovon Hanno (1916-1941), utdannet som flyver, dro til England og ble instruktør i ”Little Norway”, falt i 1941. I andre ekteskap var Otto F.W. von Hanno gift med skuespilleren Lillemor von Hanno (f. Gjems Selmer (1900-1984). (6)

Nå har vi fått et glimt inn i von Hannos bakgrunn, mannen og arkitekten, Cristiania og tiden, hjemmet og slekten – en liten, men fargerik bit av hovedstadens historie.
Vi kan nå gå inn og se på det preg han satte på byen.

Det blir i det alt vesentlige hans tre hovedverk ved siden av Trefoldighetskirken: Grønnlandskomplekset, Norges Geografiske Oppmåling og Oslo Militære Samfund.

Vi har streifet Trefoldighetskirken (1850-1858), som altså står frem som den fremste sentralkirke i Norge i 1800-årene. Med det opprinnelige blåmalte hvelv med gullstjerner og von Hannos nydelige hugne detaljer er den et storverk fra den tiden. Som jeg har skrevet tidligere: ”The suberb craftmanship revealed in the building of the Church of the Holy Trinity should be credited less to Chateauneuf than to von Hanno… The architectural treatment of space, the the stylistic unity and guality if the finish are such that the interior, as it now stands, must be considered the most perfect eccleaniastical interior in Norwegian neo-Gothic – a countertpart to Oscarshall’s position in secular architecture”.(7)

Grønland kirke er hans andre store sakrale bygg, men denne gangen utvidet med skole, brann- og politistasjon, (1864-1869), et byplanmessig mestergrep. Den prøisiske kirketype fra 1840-årene lå nok her til grunn, kombinert med offentlige bygninger for den nye bydel. Stilen er enkel, tysk middelalderinspirert, i upusset tegl. Kompleksets kvalitet holder den dag i dag. Vanskeligere var det imidlertid i 1970-årene å overbevise Grønland menighetsråd om at det den gang supermoderne gulvbelegg som von Hanno introduserte i kirken – nemlig asfalt – burde bevares! (8)

Hans samarbeid med Heinich Ernst Schirmer (1814-1887) må nevnes med noen få ord fordi det var en usedvanlig rik og utfordrende periode i norsk arkitektur, hvor disse to satte sitt preg, ikke bare på hovedstaden, men på det hele land i de ni år samarbeidet varte frem til 1862.
Schirmer kom som assistent til Linstow i 1838 ved oppføringen av det Kgl. Slott, anbefalt av ingen ringere enn I.C. Dahl. Men i motsetning til von Hanno forble han tysker og dro tilbake til hjemlandet i 1883. Ikke mindre enn 20-30 fengsler ble oppført, selvfølgelig med Botsfengselet i Cristiania som det viktigste. Blant andre offentlige bygg kan nevnes 10-15 kirker, en lang rekke jernbanestasjoner, foruten sykehus og festninger.Ingen arkitekter i vårt land har noen sinne satt så sterke spor etter seg i den offentlige byggevirksomheten som disse to. I tillegg kommer privatoppdrag.

Praktisk talt alt hva de tegnet ble oppført i upusset tegl i en nøktern, til tider storladen, tysk middelalderinspirert stil. Et unntak er utkastet til Stortinget som Schirmer og von Hanno leverte i 1857. Her utfolder de seg med et langt rikere formspråk, med bruk av trappegavler, dekorative tårn og andre elementer. Med denne hånd og i denne ånd ville Stortinget ha sett ut som et påkostet tysk Rathaus.

*

Et storverk av von Hanno er Norges Geografiske Oppmåling, 1876-1879. Bygningen ble oppført etter hans brudd med Schirmer i 1862, teglen er nå pusset og stilen mindre middelalderpreget. Bygningen har gjennom årene tjent andre formål, men ruver i dag fremdeles som et sentralt element mellom det Kgl. Slott og Universitet. Ved innvielsen den 31. august ble arkitekten meget rørt og takket varmt, det ble drukket 23 flasker sherry og spist 240 småkaker, skriver han i sin selvbiografi.(9)

Vi kommer nå til hans hovedverk ved Akershus festning, Oslo Militære Samfund. Fra 1856 var Akershus ikke lenger en operativ festning, ikke desto mindre ble den nå utbygget mer enn noen sinne før, i det alt vesentlige som arsenal og til Hærens formål. Vi fikk hovedarsenalet, nå Forsvarsmuseet, Høymagasinet, Kavaleristall med plass til i alt 260 hester, dessuten Ingeniørkompaniets stall, ja, enkelte spøkefugler talte også om ”Ingeniørstallen”. Gewalderboligen, nå Politiets rytteravdeling, var tegnet av von Hanno, mens meget av det andre tegnet han sammen med Schirmer.(10)

Alt i 1866 hadde Stortinget besluttet å yte gratis tomt til byggingen av Oslo Militære Samfund. Samfundets byggekomité ønsket en stor sal på minst 250 kvadrat-alen med bordplass til 100 personer. Videre trengtes rom for biljard og bibliotek, bolig for vaktmester, restauratør og ”husinspektør”. Som arkitekt Guthorm Kavli så riktig sier i sin artikkel i Forsvaret og samfundet i 1976, søkte man ikke lenger etter arkitekt blant Forsvarets ingeniøroffiserer, noe som hadde vært helt naturlig bare et halvt århundre tidligere. Den tid var forbi. Valget falt på den populære von Hanno som nettopp holdt på å avslutte det store kompleks, Norges Geografiske Oppmåling.

Von Hanno var på dette tidspunkt en meget vel etablert 50-åring, han hadde lenge vært opptatt av Akerhusområdet, bl.a. som snap-shot tegner, og som vi har hørt, som arkitekt. Men en gratis tomt kan koste dyrt. Området var delvis myrlendt slik at den ene del av huset måtte bygges på fast fjell, mens den annen måtte bygges på tømmerflåte. Dette var en vanlig fremgangsmåte for fundamentering, brukt så sent som i 1890-årene da Nationaltheatret ble oppført. Og med de samme følger.

Men dette var det ingen som tenkte på da grunnstenen ble nedlagt den 4. oktober 1876 – og enda mindre noen av de 250 festkledde gjester ved det store innvielsesball den 12. november 1878. Den 15. desember ga arkitekten en middag i sitt hjem for 25 gjester kl. halv fem.(11) Heller ikke han kunne vite at 50 år senere skulle Kongens gate føres forbi bygningen og ødelegge fundamenteringen. Men som Kåre Berg skriver ”man kan trygt si at et nytt avsnitt i Samfundets historie begynner med husets innvielse.(12)

Bygningen skiller seg fra von Hannos arbeider i Schirmer-perioden ved tre vesentlige trekk: For det første er teglen nå pusset slik at bygningen fremstår som glattere, hardere og klarere, dernest er detaljeringen langt rikere, vi fornemmer den begavede ornamenttegner, og til slutt utmerker bygningen seg ved sin massefordeling i et klart modellert, additivt system. Hans laverte akvareller viser at han nettopp har tenkt slik; bygningsmassen er ikke differensiert ved fargesetting; ornamenter og detaljer er ikke fargelagte. Det er dette som gir bygningen – så relativt liten som den enn er – et monumentalt preg, slik at den kan hevde seg i dette miljø mellom streng og tung empire og 1600-tall bastioner. Stilbetegnelsen lar vi ligge, den kan kalles nyromansk, tysk senhistorisme eller Rundbogenstil.

Er det så forbilder? Guthorm Kavli har lansert den litt pretensiøse tanke at det franske barokk-klassiske slott Vaux-le-Vicomte kan ha tjent som inspirasjon.(13)
Det er vel egentlig heller felles tankegods som lå i hele historismens ide. Det som er sikkert er at von Hanno i romdisposisjon fjerner seg fra alt som har med middelalder å gjøre – naturlig nok i et 1800-talls selskapslokale – men nærmer seg fransk-italienske palasstradisjoner.
Hovedrommet legges i piano nobile, men av økonomiske grunner var det umulig å oppnå den moderne løsning med åpne gallerier. Det var jo nettopp det Christianiasocieteten kjente fra Logebygningen, 1839, bare noen hundre meter unna, og ikke minst fra det Kgl. Slott, 1840. Det var jo nettopp i disse åpne gallerier at societetsdamene satt med sine vifter eller lorgnetter, og kunne se sine beundrere spise – eller håpe på en dans. Denne tradisjonen er i hvert fall middelaldersk.

Men vi aner arkitektens tenkning og dilemma; i stedet for gallerier modellerer han frem smale felter med nisjer og halvsøyler – opprinnelig tenkt for figurer – som nettopp fører tanken til gallerier. Dette var von Hanno’s og byggekomiteens resignasjon overfor de store drømmer – i erkjennelsen av det økonomisk uforsvarlige. Men i himlingen utfoldet han seg fritt.

Et vesentlig trekk ved dette fornemme hus, er trapperommets funksjon slik det også avspeiler seg i den ytre arkitektur med portalsmykket hovedinngang. Trappen er karakterisert av en funksjonell selvfølgelighet, en formell beskjedenhet og en håndverksmessig perfeksjonisme. Den er nå reetablert etter en senere ødeleggelse slik at det nå blir harmoni mellom den monumentale entre og adkomsten til hele husets Piéce de Resistance – Festsalen.

Spesielt interessant er det at von Hanno tenkte like meget på fasaden mot Myntgaten som mot Kongens gate, Ja, egentlig mer. Mot Myntgaten har han anlagt de tre monumentale rundbuer over to etasjer, bak hvilke skjuler seg det som Kavli kaller antechambre, le chambre de parade, – biblioteket – og le cabinet – spilleværelset.(14)
Bak disse lå selve hovedsalen. Hovedinngangen mot Kongens gate har kanskje voldt arkitekten mere brydderi, både hva angår funksjonssymbolisme og fargesetting.

*

Oslo Militære Samfund fungerte som sosialt sentrum like til mindre ønsket tysk innflytelse gjorde seg gjeldende. Da ble bygningen Soldatenheim, taket i festsalen ble senket og nytt bjelkelag lagt inn lenger ned. Jeg tror ikke det var slik von Hanno hadde tenkt seg en ekstra etasje i Festsalen.

Oslo Militære Samfund var ikke sen om å rehabilitere sitt kjære hjem, om enn den hele og fulle oppussing tok tid. Til det trengte man et jubileum, et rundt og godt jubileum. 20. mai 1975 kunne Norsk Ukeblad fortelle om det 150 år gamle Samfund og den ”ærverdige bygning med det enestående portrettgalleri og de glitrende baller”.(15)
De store setningsskader ble også nevnt – interessant nok var man midt i ”Det europeiske Arkitekturvernår”.

Året etter, i oktober 1976, hadde ting modnet seg og kommandørkaptein Kåre Berg holdt et fengende foredrag om Samfundets historie. Han sluttet med å si at ”det nå er blitt uomgjengelig nødvendig å få fundamentert bygningen trygt”. Og han føyde til: ”Vi har sett at 200 medlemmer reiste bygningen ved å gi store bidrag av små lønninger. Vi er nå 1100 medlemmer – la oss ta frem litt av ånden fra 1860- og 1870-årene og gi bidrag som monner”.(16)

Dette var signalet! Nå gjaldt det, ikke minst, å avvikle den spesielle situasjon som oppsto ved H M Kongens ankomst til møtene. Det første han nemlig gjorde var, etter å ha forsert den skjeve døren inn til salongen i andre etasje, å skritte oppover gulvet for å kjenne hvor hard ”motbakken” var blitt siden sist.(17) Onde tunger ymtet om at Oslo Militære Samfunds medlemmer på grunn av bygningens beliggenhet, bare hadde ”halvmilitær status”.

18. februar 1977 nedsatte Samfundet en huskomite med følgende mandat: ”Komiteens oppgave er å undersøke hva som bør gjøres for å restaurere Myntgaten 3, og legge frem forslag om hvordan de foreslåtte restaureringsoppgaver kan finansieres”.(18)

Kåre Berg pekte seg ut som den selvfølgelige formann. Vi skal ikke gå inn i det meget vel organiserte og utmerkede arbeid som komiteen utførte, men det utviklet seg snart et meget godt samarbeid med den nyutnevnte riksantikvar. Han tok opp tråden og skrev til forsvarsminister Rolf Hansen, ”Riksantikvaren betrakter Oslo Militære Samfunds bygning som et meget verdifullt innslag i festningsbildet, og betrakter den i høyeste grad som verneverdig og vil på alle måter hindre at den rives eller forandres”.(19)

Bygningen ble etter en vellykket innsamling så fundamentert med stål til fast grunn – ingen motbakker eller mursprekker lenger. Riksantikvaren lot bygningen grundig fargeundersøkes utvendig og innvendig.

Det var nok flere som håpet at den skittenhvite bygning nå kunne bli mer fargerik og at von Hannos vakre detaljer kunne komme bedre til sin rett. Men alle undersøkelser, både i arkiver og av eksteriøret selv, viste at arkitekten hadde tenkt bygningen som en helhet i en farge. Og slik måtte det bli. Den opprinnelige ”lys gulgrå med svakt rosa skjær”(20) ble tatt opp igjen, men man fant heldigvis at ”sokkelen kunne ha vært noe mørkere”. I inngangspartiet fant man imidlertid spor etter en noe mer festlig fargebruk, og den ble malt opp og gir i dag en fornem ankomst. I interiøret derimot var von Hannos fargebruk langt festligere – som dere alle kan se.(21)

*

Det sivile samfunn har forandret seg i den tid von Hannos bygning har stått ved Akershus’ murer – det har også Oslo Militære Samfund. Medlemmer blir ikke lenger holdt med piper og tobakk, men ånden og samholdet synes for meg å være det samme: Viljen til å føre de beste tradisjoner videre. Det er denne vilje og evne jeg gjerne vil hylde, og takke for at jeg fikk være med ved arbeidet i 1970- og 80-årene, og i dag har fått anledning til å hylde også arkitekt Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno.

NOTER

1. St. Tschudi-Madsen, Works of Chateauneuf in London and Oslo, Oslo 1965, s. 40. Se også idem, ”Alexix de Chateauneuf. Europeer i Cristiania”, Fortidsminneforeningens Årbok 1965, Oslo 1966, s. 105-122.

2. A.F.W. von Hannos selvbiografi, Oslo Bymuseum, s. 8.

3. Ibid., s. 23

4. Ibid., s 32.

5. Fr. B. Wallem, Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno 1816-1926, Oslo 1926, s 11.

6. Forfatteren takker Tertit von Hanno Aasland for hjelp med opplysninger ang. fam.

7. St. Tschudi-Madsen, op. Cit., s. 62.

8. Ole Petter Bjerkek, ”Anvendelse av asfalt som kirkegulvbelegg i det forrige århundre”, Fortidsminneforeningens årbok 1976-77, Oslo 1978, s. 78-83

9. A.F.W. von Hanno, op. Cit., ad dato.

10. Bjørn Sverre Pedersen, ”Akershusområdet i 1800-årene”, Fortidsminneforeningens Årbok 1964, Oslo 1965, s. 119-126. Di viktigste arbeidene von Hanno utførte alene, utenom den som er nevnt i artikkelen, er følgende: Karl Johans gate 37, 1858-1861, ombygd 1867; minnestøtte over Christian Magnus Faslen, Vollebekk, Ås 1864; Josephines gate 16, 1867; Villa Søholm, Drammensveien 74, 1867 (revet); Gjertsens skole, St. Olavs plass 5, 1868; St. Olavs gate 3, 5, 7, 9, 11, 13,21, a,b,c, 1870-årene; St. Olavs gate 29, eggen villa med atelier i bakgården, 1870-årene; sokkelen til Schweigaardstatuen på Universiteteplassen, 1876; Stortorvet 2, 1879; Arendal Gymnas, 1879.82; Pilestredet 20, 1882. Dessuten Meridianstøtten i Hammerfest. Representert i Nasjonalgalleriet med 240 tegninger.

11. A.F.W. von Hanno, op. Cit., ad dato.

12. Kåre Berg, ”Oslo Militære Samfunds historie gjennom 150 år”, Forsvaret og Samfundet, Oslo 1976, s. 243-276 (257).

13. Guthorm Kavli, ”Samfundets bygning som må bevares”, Forsvaret og Samfundet, utgitt i anl. OMS*s 150-års jubileum, Oslo 1976, s. 278-288.

14. Ibid.

15. Norsk Ukeblad, 20. mai 1975. Se også Kåre Bergs ovennevnte artikkel i Forsvaret og Samfundet, Oslo 1976.

16. Aftenposten, 4. oktober 1976.

17. Ibid.

18. Oslo Militære Samfund, Myntgaten 1, Riksarkivarens arkiv.

19. St. Tschudi-Madsens brev til Forsvarsministeren, 17, juni 1977. Ra’s arkiv.

20. Restaureringskonsulent O. Hellands rapport vedr. Myntgt 3, September 1980.

21. Ibid.

Professor dr.juris Ståle Eskeland
Universitetet i Oslo, Institutt for offentlig rett,
Juridisk Fakultet

Foredrag: Krig og fredsbevarende operasjoner: Lovlig, ulovlig eller straffbart? Krig og språk, rett og rettferdighet
 
Oslo Militære Samfund, Oslo

”Nødvendighet kjenner ingen lov. Våre tropper har okkupert Luxembourg, og kan hende har de allerede kommet inn på belgisk territorium. Mine herrer, dette er folkerettsbrudd. … Overgrepet – jeg snakker åpent – overgrepet vi derved gjør oss skyldig i vil vi forsøke å gjøre godt igjen så snart vi har nådd våre militære mål.”

Dette sa den tyske keiser Wilhelm, en uke etter at 1. verdenskrig startet med Tysklands krigserklæring overfor Serbia, 4. august 1914. Fire års blodbad fulgte.

Det ble med innrømmelsen av folkerettsbruddet. Det var umulig å gjøre uretten god igjen i ettertid, da var bl.a. 10 millioner døde og like mange lemlestede på slagmarken. Straffet ble de heller ikke, verken keiseren eller andre ansvarlige.

Uttalelsen er temmelig enestående. Det vanlige er at statsledere som går til folkerettsstridig krig mot andre stater eller under en borgerkrig dreper og forfølger folkegrupper i eget land, hevder at de har retten på sin side. Eller spørsmålet om lovlighet blir overhodet ikke reist. Det som blir skjøvet i forgrunnen er at krigen er rettferdig, uansett.

”Krig” er et ord med negativ klang. ”Fredsbevarende operasjon” eller ”humanitær intervensjon” lyder bedre. ”Begrenset militær kampanje” står kanskje i en mellomstilling.

Ord er makt. Ord former tanken. Det var selvsagt ikke uten grunn at statsminister Kjell Magne Bondevik ikke brukte ordet krig i forbindelse med Natos angrep på Kosovo 24. mars 1999.

NATO bombet Kosovo i 79 døgn. Første natt deltok 350 fly fra 13 av de 19 NATO-landene. Mot slutten ble det brukt en armada på mer enn 1000 fly. Ingen rimelig realitetsorientert person, uten andre motiver enn å gi en nøktern beskrivelse av hva som skjedde, vil betegne dette som annet enn krig. Da Bondevik, den 18. mars 1999 redegjorde for Stortinget for NATOs vedtak om et forestående angrep på Kosovo, brukte han ordene ”fredsoperasjon” og ”maktbruk”. Etter at krigen hadde pågått i over en måned, den 27. april 1999, brukte daværende utenriksminister Knut Vollebæk uttrykket ”pågående NATO-operasjoner”.

Først vel tre år senere, 2. september i år (2003), kom Bondevik til en språklig erkjennelse:

”Jeg har kommet til at jeg som politiker den gangen burde ha skåret gjennom alle juridiske og folkerettslige betraktninger … og sagt at, ja, dette er en krig, og vi sender norske piloter inn i den” (NRK.no 2. september 2003).

Og det var heller ingen tilfeldighet at statsminister Bondevik dagen før Irak-krigen startet, uttalte at det ikke var ”noe klart folkerettlig grunnlag for USA til å gå til å bruke makt mot Irak”. Samtidig ville han ikke ”gå så langt som til å si at krigen var et brudd på folkeretten, slik for eksempel Sveriges statsminister Göran Persson har gjort” (Aftenposten nettutgave 19. mars 2003).

At krigen mot Irak var folkerettsstridig er udiskutabelt. Men det sa han altså ikke.

Bondevik og Vollebæk var selvsagt klar over hva som skjedde eller var i ferd med å skje, både i 1999 og i 2003. I motsetning til keiser Wilhelm klarte de ikke å motstå presset for å omtale krigene i Kosovo og Irak i vendinger som ga et uriktig bilde.

Rett og politikk

Norge er en rettsstat i det internasjonale rettssamfunn. Det betyr at politikken er underordnet retten, nasjonalt og internasjonalt. Politiske beslutninger må ligge innenfor de grenser som retten setter. De færreste vil være uenige i det. Og er det én setning som går igjen i ledende politikeres omtale av Norges rolle i internasjonal politikk, så er det at Norge alltid står på folkerettens grunn.

Rettens grenser kan være vage, og retten gir politikerne vide fullmakter til å treffe valg innenfor det spillerom som dette gir, for å komme frem til de beste politiske løsninger, på kort og lang sikt. Dette er særlig fremtredende trekk ved retten innenfor det utenrikspolitiske og forsvarspolitiske område. Ingen kan være uenig i det, heller.

Men dette betyr ikke alle rettslige spørsmål er uklare eller at det ikke finnes rettslige yttergrenser som politikken må holde seg innenfor. Overskrides disse grensene, er det, pr. definisjon, tale om ulovlige handlinger. Om de ulovlige handlingene er straffbare, er et spørsmål for seg.

I løpet av de siste fem årene har Norge deltatt i tre konflikter med egne militære styrker: i Kosovo, i Afghanistan og i Irak. Har Norge, eller noen som har opptrådt på Norges vegne, handlet innenfor eller utenfor rettens grenser i disse konfliktene og er det eventuelt tale om straffbare forhold?

Det er noen slike rettsspørsmål jeg skal løfte frem i dette foredraget, dels i forhold til folkeretten, dels i forhold til norsk rett og endelig strafferettslig, både i forhold til folkeretten og norsk rett.

Hvorfor er spørsmålene viktige eller overhodet interessante? Av mange grunner, men først og fremst fordi Norge ved disse tre anledninger har gjennomført militære operasjoner langt fra våre egne grenser og uten FN-mandat.

Norge har som kjent ved mange anledninger tidligere stilt militære mannskaper og utstyr til FNs disposisjon. Verken etter folkeretten eller etter norsk rett reiser dette problemer i seg selv. Tvert i mot: Det er meget prisverdig at norske soldater og befal på denne måten har støttet FN i organisasjonens vanskelige oppgave å opprettholde en viss ro og sikkerhet i de mest urolige hjørner av verden, og derved også løpt en ikke ubetydelig personlig risiko for liv og helse, på kort og lang sikt. Det er ikke slike FN-operasjoner jeg skal snakke om i det følgende.

Folkerett og bruk av militær makt

Angrepskrig, i betydningen at en stat angriper en annen stat med militære midler, er forbudt. Det følger av FN-paktens artikkel 4(2), som ikke åpner for noen unntak. Derimot kan en stat, hvis den likevel skulle bli angrepet, lovlig forsvare seg med militære midler. Det følger av FN-paktens artikkel 51.

Sikkerhetsrådet kan, i motsetning til statene, bruke militære midler for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, altså selv om det ikke foreligger en selvforsvarssituasjon i forholdet mellom stater. Det følger av FN-paktens artikkel 42. Sagt på en annen måte: Bortsett fra i selvforsvarssituasjoner er retten til bruk av militær makt forbeholdt Sikkerhetsrådet, og det alene.

Dette er hovedreglene. Men jeg skal nå si litt om grensene og mulige andre grunnlag for at stater kan gå til krig utenfor selvforsvarssituasjonene, fordi dette har en viss betydning for de konklusjoner jeg senere kommer til når det gjelder krigene i Kosovo, Afghanistan og Irak.

En sentral problemstilling i folkeretten er om reglene i FN-pakten er uttømmende, i den forstand at FN-pakten bare forutsetter at selvforsvarsretten finnes, men at innholdet i den må fastlegges på annet grunnlag. Dette kan nok være en spennende akademisk øvelse, men uansett hvordan man formulerer problemstillingen er realiteten i spørsmålet hvor langt selvforsvarsretten rekker. Selvforsvarsretten var USAs hovedbegrunnelse for angrepet på Afghanistan.

En annen sentral problemstilling i folkeretten er om forbudet mot bruk av væpnet makt (unntatt i selvforsvarssituasjoner) også gjelder i ekstreme eller spesielle situasjoner eller om det her finnes unntak. Spørsmålet er feil stillet. Det FN-pakten og dermed folkeretten forbyr er bruk av militær makt som middel til å løse internasjonale konflikter. Alle internasjonale konflikter hvor bruk av militære midler er et aktuelt alternativ er pr. definisjon ekstreme, fordi de interesser som står på spill for den potensielt angripende stat er særlig viktige. Derfor er ikke argumentet om at situasjonen er ekstrem eller spesiell en tilstrekkelig begrunnelse for å gå til en angrepskrig. Ikke desto mindre ble argumentet brukt som hovedbegrunnelse for at NATOs angrep på Kosovo var i samsvar med folkeretten.

En tredje – klassisk – problemstilling i folkeretten knytter seg til forholdet mellom traktatbasert eller formalisert folkerett på den ene side og folkerett som er utviklet gjennom statenes praksis – såkalt sedvanebasert folkerett – på den annen side. Det er ikke tvilsomt at store deler av folkeretten er hjemlet i sedvane. Det har vært hevdet at USAs angrep på Afghanistan kunne forankres i en ny sedvanerettsdannelse som, ble det hevdet, hadde bred oppslutning blant verdens stater. Da spilte det ingen rolle at angrepet ikke var autorisert av FNs sikkerhetsråd.

Til slutt – i denne innledende delen – nevner jeg den mulighet at en ellers folkerettsstridig handling i teorien kan være i samsvar med folkeretten fordi den er en rettferdig krig – ”a just war” – uansett hva folkeretten ellers går ut på. Dette er som kjent det argumentet USA alltid lander på når andre begrunnelser for folkerettmessigheten av en krig ikke holder.

Angrepet på Kosovo

Angrepet på Kosovo 24. mars 1999, var vedtatt i NATOs øverste organer. Det var ikke autorisert av FNs sikkerhetsråd, i medhold av FN-paktens artikkel 42.

Den politiske begrunnelsen som ble gitt var at den forelå en humanitær krisesituasjon – tusenvis av kosovoalbanere var eller sto i fare for å bli utryddet eller drevet på flukt dersom ikke det internasjonale samfunn grep inn mot president Slobodan Milocevic og hans regime med militære midler. Det er omstridt hvor alvorlig situasjonen var. Men gitt at det faktisk foregikk massakre i stor stil og at kosovoalbanere ble fordrevet i stort antall, er det ikke en holdbar begrunnelse for at angrepet var i samsvar med folkeretten.
Noen selvforsvarssituasjon forelå ikke – ikke for noe NATO-land. FNs sikkerhetsråd ble ikke engang forelagt en resolusjonstekst som eventuelt kunne ha autorisert angrepet.

NATO-landene argumenterte med at angrepet var i samsvar med folkeretten fordi FNs sikkerhetsråd var lammet. Man regnet med som sikkert at Russland ville nedlegge veto, og derfor hadde det ikke noen hensikt å bringe saken inn for Sikkerhetsrådet. Det ble i denne forbindelse vist til FN-paktens artikkel 24 hvoretter statene har overdratt sin rett til å sikre internasjonal fred og sikkerhet til Sikkerhetsrådet. Når Sikkerhetsrådet ikke aksjonerer, lød deres resonnement, har statene rett til å aksjonere på egenhånd.

Dette var å snu saken på hodet. Hovedbegrunnelsen bak stormaktenes veto-rett , og den eksklusive retten for Sikkerhetsrådet til å bruke militær makt også utenfor de rene selvforsvarssituasjoner, er at krig som middel til å løse en internasjonal konflikt ikke skal brukes med mindre de fem stormaktene er enige om det, eller i det minste at ikke minst en av dem motsetter seg det ved å nedlegge veto. I motsatt fall vil det være en større eller mindre fare for at angrepet utvikler seg til en storkrig hvor stormakter kan være innblandet på hver sin side. ”Prisen” om man kan si det slik, statene som har ratifisert FN-pakten har betalt for å unngå det, er nettopp vetoretten. Dette ble grundig overveiet under forberedelsen av FN-pakten.

NATO-landene forsvarte også Kosovokrigen med at det gjaldt en humanitær intervensjon eller fredsbevarende operasjon, og at dette i seg selv ga den nødvendige folkerettslige hjemmel. Argumentet har i beste fall meget svak dekning i folkerettslige kilder. Nåværende statssekretær i Utenriksdepartementet, juristen Vidar Helgesen, har i en artikkel i Institutt for forsvarsstudiers skriftserie, Info 4/1999, skrevet en usedvanlig solid juridisk analyse av om det fantes et folkerettslig grunnlag for angrepet. Han konkluderte:

”Jeg er kommet til at et slikt grunnlag ikke finnes verken i FN-pakten eller i folkerettslig sedvane. Det er heller ikke grunnlag for å si at intervensjonen har skapt grunnlag for ny folkerett” (Kosovo og folkeretten s. 43).

Jeg deler denne oppfatning.

Jugoslavia har anlagt sak ved FNs internasjonale domstol i Haag (International Court of Justice, ICJ) mot Belgia, Kanada, Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Portugal og Storbritannia, med påstand om at angrepet var folkerettsstridig. Norge er ikke blant de saksøkte statene, men det er klart at Norge også vil rammes av en fellende dom i ICJ. Det samme gjelder USA, som heller ikke er blant de saksøkte statene, hvilket skyldes at USA, etter å ha blitt dømt i en sak om bruk av militærmakt mot Nicaragua i 1986, trakk sin godkjennelse av ICJs jurisdiksjon tilbake.

Hvis FN-domstolen kommer til at angrepet var i strid med folkerettens forbud mot angrepskrig, er det klart at det også var en forbrytelse mot freden, som flere av Tysklands ledende politikere ble dømt for å ha gjort seg skyldige i under rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig. Nürnbergcharteret, artikkel 6 (a), som var det rettslige grunnlaget for dommene, lød:

”Crimes against Peace: namely planning, preparation, initiation or waging a war of aggression, or a war in violation of internaional treaties, agreements or assurances, or participation in a common plan or conspiracy for the accomplishment of any of the foregoing.”

Å bryte freden er, som Nürnberg-domstolen uttrykte det, den mest alvorlige internasjonale forbrytelse:

“[It is] not only a an international crime; it is the supreme international crime differing only from other war crimes in that i contains within itself the accumulated evil of the whole.”

I statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (International Criminal Court, ICC), som trådte i virksomhet 1. juli 2002, er forbrytelse mot freden, der kalt ”aggresjonsforbrytelsen”, inntatt i artikkel 5 nr. 1 d, som den fjerde av ”de alvorligste forbrytelser som opptar hele det internasjonale samfunn”. De andre tre kategoriene er folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelser. En annen sak er at domstolen inntil videre, fordi man under traktatforhandlingene ikke ble enige om hvordan ordlyden i selve straffebestemmelsen om aggresjonsforbrytelsen skulle utformes, ikke har kompetanse til å dømme for denne forbrytelsen.

Så til det norske bildet:

Etter grunnlovens § 25 har Kongen, dvs. regjeringen, rett til å starte krig til landets forsvar. Kongen har ikke, heller ikke med Stortingets samtykke, rett til å starte en angrepskrig. Det spiller ingen rolle om det skjer i NATO-regi, slik angrepet på Kosovo gjorde.

Etter norsk rett er forbrytelse mot freden ikke en straffbar handling i seg selv. Men det er straffbart å bryte grunnloven. Regler om dette finnes i ansvarlighetsloven av 1932, hvor det står at ”medlem av statsrådet [som] ved handling eller undlatelse bevirker eller medvirker til noget som er stridende mot Grunnloven … straffes med fengsel inntil 10 år.”

Hvis angrepet mot Kosovo var folkerettsstridig, oppstår også spørsmålet om straff etter straffeloven. Det var, før angrepet startet, åpenbart for enhver, også for daværende statsminister Kjell Magne Bondevik, utenriksminister Knut Vollebæk og forsvarsminister Elbjørg Løwer, at angrepet ville forårsake mange personers død, lemlestelser og store materielle skader. At forsettlige drap, grove legemsbeskadigelser og grove skadeverk er straffbart i sin alminnelighet, er det unødvendig å si. Men det gjelder selvsagt ikke i en krig innenfor folkerettens rammer. Er krigen folkerettsstridig, står vi imidlertid overfor en meget alvorlig situasjon. Jeg kan da ikke se at det foreligger noen straffrihetsgrunn som de kan påberope seg, heller ikke at de, eventuelt, trodde at de handlet innenfor folkerettens grenser.

Medlemmer av regjeringen kan bare tiltaltes for Riksrett, hvor Odelstinget er påtalemyndighet. Det ligger utenfor de politiske realiteters verden å tenke seg at Odelstinget skulle ha startet en etterforskning og juridisk utredning for å få klarlagt om det er rettslig grunnlag for en tiltale mot Bondevik og hans daværende regjeringskolleger. Men skulle Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) komme til at angrepet var i strid med folkeretten, blir det vanskelig for Odelstinget fortsatt å forholde seg passivt.

Angrepet på Afghanistan

Den 11. september 2001 har skrevet seg inn i historien. Allerede 12. september vedtok NATO at angrepet på World Trade Center, Pentagon og forsøk på å treffe et fjerde, ukjent, mål var å anse som et angrep på alle 19 medlemslandene, i henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5. Dette var en temmelig tvilsom tolkning av Atlanterhavspakten, men vedtaket fikk ingen umiddelbare konsekvenser for angrepet på Afghanistan tre uker senere, 7. oktober 2001. Det ble initiert, ledet og gjennomført av USA. Som alle vet, førte det til Talibans fall og innsettelsen av Hamid Karzai som president.

Norge deltok ikke i selve angrepet, men sendte senere ned seks F-16 fly, sammen med nødvendige bakkemannskaper, som bombet mål i Afghanistan i fjerne fjellområder og fra stor høyde, på grunnlag av opplysninger fra USAs etterretning.

Tiden tillater ikke at jeg går i dybden på spørsmålet om det var folkerettslig grunnlag for angrepet. Etter min, og mange folkerettsjuristers mening var det ikke det, fordi det ikke forelå noen selvforsvarssituasjon som ga folkerettslig dekning for angrepet, slik det har vært hevdet. La meg bare nevne ett forhold, som etter min oppfatning er avgjørende: Argumentet om at angrepet på Afghanistan var folkerettslig berettiget som en selvforsvarshandling, har den uantakelige konsekvens at det vil bli brukt for hva det er verdt – og mer til – hver gang en stat har behov for å rettferdiggjøre et angrep.
F.eks. truet den indiske statsminister i desember 2001 med å gå til krig mot Pakistan etter at det indiske parlamentet hadde vært utsatt for terrorbombing. Han begrunnet lovligheten ved å vise til USAs angivelige ”selvforsvarsangrep” på Afghanistan etter 11. september. Og en talsmann for den israelske statsminister begrunnet 24. oktober 2001 Israels militære angrep på palestinere med følgende: ”What we are doing now is exercising our way to self self-defence, as the U.S. is doing in Afghanistan.”

Det forelå heller ingen autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd for angrepet på Afghanistan. Det er en misforståelse når det har vært hevdet at Sikkerhetsrådet i resolusjon 1368 (2001) av 12. september 2001 og 1373 (2001) av 28. september 2003 autoriserte USAs angrep. Retten til å utøve selvforsvar er riktignok nevnt i fortalen (preamblen) til resolusjonene. Men det som står her må tolkes slik at eventuell bruk av militær makt må skje innen rammen av selvforsvarsretten, og ikke slik at Sikkerhetsrådet dermed autoriserte bruk av militær makt. I den såkalt operative delen av resolusjonene – hvor Sikkerhetsrådet ”decides”, er bruk av militær makt ikke nevnt, derimot en hel rekke andre tiltak mot terrorisme som FNs medlemsland er forpliktet til å gjennomføre, bl.a. beslag av økonomiske midler og strafforfølgning av terrorister. Jeg er enig med folkerettsprofessor Geir Ulfstein ved Universitetet i Oslo som har uttalt at bruk av militær makt er en så viktig avgjørelse i at det krever uttrykkelig vedtak i Sikkerhetsrådet. Noe slikt vedtak har ikke Sikkerhetsrådet truffet.

Hvis angrepet er i strid med folkeretten, er det en forbrytelse mot freden. Hvorvidt Norge, i så fall, har medvirket til denne forbrytelsen, er et åpent spørsmål, siden krigen var godt i gang da Norge stilte opp med sine F-16 fly. Legger man ordlyden i Nürnbergcharteret artikkel 6 (a) til grunn, rammes også Norges deltakelse. Men ordlyden her er prinsipielt ikke avgjørende. Jeg går ikke nærmere inn på spørsmålet.

Men hva med selve angrepene som flyene foretok? Var de lovlige? Var de straffbare? Etter veletablert folkerett er en krigshandling som ikke skiller mellom sivile og militære mål, en straffbar krigshandling. Vi vet ikke hvem som ble rammet av de norske bombene. Kanskje var det militære mål, kanskje var det sivile personer eller anlegg. Uansett kreves det at de ansvarlige på forhånd har foretatt en vurdering som konkluderer med at det primært er viktige militære, og i liten grad sivile, mål som vil bli rammet.

Isolert sett var det ikke folkerettsstridig av de norske militære å handle på grunnlag av amerikansk etterretning. Men i den grad denne sviktet, slik at det ikke primært var militære mål som ble bombet, kan det foreligge et strafferettslig ansvar både etter folkeretten og etter norsk rett.

Grunnlovens § 25 setter forbud mot å overlate landets militære styrker i fremmede makters tjeneste. Forbudet er absolutt. Stortingets samtykke – eventuelt – er uten betydning. I forbindelse med Norges tiltredelse til Atlanterhavspakten ble det grundig utredet om forbudet var til hinder for at norske styrker ble stilt under en felles NATO-kommando. Spørsmålet ble besvart med nei. Men Afghanistan-krigen er ikke en krig i NATOs regi. Det kan derfor reises spørsmål om grunnlovens forbud er respektert. Hvis ikke, er regjeringens handlemåte straffbar etter ansvarlighetslovens § 11.

Angrepet på Irak

Den 20. mars 2003 ble Irak angrepet av store militære styrker, først og fremst fra USA og Storbritannia. Jeg har enda til gode å møte en uavhengig folkerettsjurist som mener at dette var i samsvar med folkeretten. Regjeringen Bondevik ble hardt presset til å gi sin støtte til et resolusjonsforslag i FNs sikkerhetsråd, som, hvis det hadde blitt vedtatt, hadde autorisert angrepet. I drøftelser mellom Sikkerhetsrådets medlemmer ble det imidlertid klart at et resolusjonsforslag ikke ville få den nødvendige støtte i Sikkerhetsrådet, slik at USA valgte å gå til angrep uten FN i ryggen. Statsminister Kjell Magne Bondevik gjorde det da klart at Norge ikke støttet angrepet.

Men Norge har sendt styrker til Irak i ettertid. For øyeblikket er det et hundretalls norske militære i Irak, underlagt britisk kommando. Forsvarsminister Krohn Devold har hevdet at de norske militære ikke er en del av okkupasjonsstyrkene, idet de bare er sendt til Irak for å stabilisere landet. Etter folkeretten har en okkupasjonsmakt plikt til å sørge for sikkerhet og at grunnleggende sivile funksjoner fungerer. Selv om en okkupasjonsmakt gjør det, slik USA og Storbritannia bl.a. forsøker, dreier det seg fortsatt om ulovlig okkupasjon. Og de som gir støtte til okkupanten i dette arbeidet blir da selvfølgelig folkerettslig sett å betrakte som okkupanter. For å trekke en parallell: Dersom Sverige hadde stilt militære mannskaper til disposisjon for den tyske okkupasjonsmakt i Norge under annen verdenskrig, ville ikke noen vært i tvil om at Sverige derved ble en okkupasjonsmakt.

En okkupasjon er ikke i seg selv straffbar etter folkeretten. Men handlinger gjennomført av okkupasjonsmakten kan være det. Den verdenskjente britiske journalisten Robert Fisk, skrev i The Independent/Klassekampen 15. september 2003:

”De amerikanske styrkene viser seg å være like dårlig disiplinerte og brutale som den isrealske hæren på Vestbredden og Gaza-stripen; selv om de er lysår fra ugjerningene som ble begått av Saddams sikkerhetsstyrker. De bedriver rekognosering-ved-skyting; de har dødelige raid inn i sivile hjem; de skyter demonstranter; de ødelegger hus; de fengsler tusenvis av irakere uten lov og dom, og uten kontakt med familien; de nekter å etterforske drap; de trakasserer – og dreper journalister; og de gjentar at de har ”ingen informasjon” om hendelser som de ikke kan unngå å vite om.”

Jeg tar for gitt at norsk befal og norske soldater ikke deltar i slike grusomme, folkerettsstridige og straffbare handlinger som Fisk her beskriver. Men betyr det at de ikke er eller kan være strafferettslig ansvarlig som medvirkere?

Etter norsk rett rekker medvirkeransvaret svært vidt. Jeg minner om at Vidkun Quisling ble dømt for medvirkning til uaktsomt drap på jøder fordi han burde forstått at jødene som ble sendt til Tyskland gikk en sikker død i møte. Passive medlemmer av Nasjonal Samling ble dømt for bistand til fienden.

Også etter senere høyesterettspraksis fra andre områder, f.eks. når det gjelder perifer tilknytning til narkotikaforbrytelser, rammer medvirkningsansvaret svært vidt. Jo mer alvorlig forbrytelsen er, jo mindre skal det til før det foreligger en straffesanksjonert plikt til ikke å medvirke og til aktivt å forsøke å hindre at forbrytelsen blir begått av andre enn en selv.

De norske styrkene er formelt og reelt underlagt, og er en del av det britiske 38. Engineer Regiment, som er en del av de britiske okkupasjonsstyrkene. De norske styrkene har lite eller intet rettslig forsvar å stille opp med, om de ikke aktivt protesterer og om nødvendig trekker seg ut hvis de vet eller bør vite at okkupasjonsstyrkene gjør seg skyldige i straffbare forhold som Robert Fisk beskriver. Det er uten rettslig betydning om de i egne øyne ikke er okkupasjonsmakt. Det spiller heller ingen rolle at handlingene skjer på irakisk og ikke på norsk jord.

Medvirkning er også straffbart etter folkeretten. Etter statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) artikkel 25(3) er det straffbart å bidra til at krigsforbrytelser blir begått. Det kreves ikke at vedkommende har til hensikt å medvirke. Det er tilstrekkelig at en konsekvens av handlingen, for eksempel drap på sivilpersoner, ”vil inntreffe som en normal følge av begivenhetenes gang” (artikkel 30).

Ifølge Forsvarets nettsider jobber de norske soldatene med å produsere militære kart som kan brukes som grunnlag for i okkupasjonsstyrkenes militære operasjoner. Etter sin art er dette helt klart medvirkningshandlinger, som etter omstendighetene kan være straffbare, både etter norsk rett og etter folkeretten.

Norsk forsvarspolitikk i en ny verden

Det er bare delvis riktig som det ofte sies: Ingenting blir det samme etter 11. september. De grunnleggende regler i folkeretten og i norsk strafferett er ikke endret. Derfor må norsk engasjement i ”krigen mot terror” skje innenfor de rammer som disse regler fremdeles setter.

Det er dypt tragisk når våre politiske ledere later som om de opptrer innenfor den folkerettslige og nasjonale rettsorden når det ikke er tilfelle, eller når de i forhold til rettslige spørsmål som er klare med urette later som er uklare og derfor gir dem handlingsrom.

Norges deltakelse i angrepet på Kosovo skjedde etter en ”helhetlig folkerettslig vurdering”, sa Bondevik. Han hadde ikke saklig grunnlag for å si annet enn at det i beste fall var meget tvilsomt at angrepet var i overensstemmelse med folkeretten. Og da burde konklusjonen blitt den motsatte av hva den ble.

I Irak-saken gjentok utenriksminister Jan Petersen gang på gang at Norge fulgte ”FN-sporet”, i håp om at det var mulig å få gjennom en resolusjon i Sikkerhetsrdet om at USA og Storbritannia kunne angripe Irak hvis Saddam Hussein ikke overga seg frivillig. Han gjorde dette enda han, som selv er jurist, må ha visst at et vedtak i Sikkerhetsrådet, presset fram av USA og Storbritannia, ikke kunne gi det nødvendige folkerettslige grunnlag annet enn i en meget formell forstand. Ingen kunne i tiden forut for angrepet, med FNs våpeninspektører på plass, med noen rimelighet hevde at Irak var en trussel mot fred og sikkerhet, som er grunnvilkåret for at Sikkerhetsrådet kan bruke militær makt mot en stat. Og dersom Irak skulle ha hatt masseødeleggelsesvåpen, noe som rett nok er i strid med folkeretten, ville heller ikke det ha gitt folkerettslig grunnlag for å gå til krig mot landet. Også det må utenriksminister Jan Petersen ha visst.

I april 1999 vedtok NATO sitt nye strategiske konsept. Kort fortalt går det ut på at NATO i fremtiden, slik det gjorde i Kosovo, skal kunne iverksette militære tiltak uten autorisasjon fra Sikkerhetsrådet, utenfor NATO-området, og før det foreligger et aktuelt angrep. Alt for å sikre fred, territoriell integritet, politisk uavhengighet og sikkerhet for NATOs medlemsland. Konseptet er i realiteten en endring av Atlanterhavspakten, som ligger til grunn for NATO og det er klart i strid med FN-paktens forbud mot såkalt preventive angrep. Nåværende statssekretær Vidar Helgesen uttrykte dette krystallklart i den tidligere nevnte utredning om Kosovo-krigen: NATO gikk ikke bare ””out of area”, ikke bare ”out of treaty”, men også utenfor FN-pakten” (Kosovo og folkeretten s. 39).

I et dokument som kalles ”Militærfaglig utredning” fra oktober 2002 har forsvarminister Kristin Krohn Devold gitt uttrykk for at Norge kan delta i militære operasjoner av ”preventiv, proaktiv karakter”. Det er rimelig å tolke dette som en lojal oppfølgning av NATOs nye konsept, som altså er i strid med folkeretten på helt grunnleggende punkter. Grunnloven kan også lett tråkkes for nær.

Det er ikke vanskelig å tenke seg ”argumentene” som vil bli brukt: Verden har endret seg, folkeretten har endret seg og grunnloven må undergis en dynamisk fortolkning i samsvar med tidens krav. Ergo, sier man, er alt i orden.

La meg da minne om: FN ble stiftet på ruinene av to verdenskriger som hadde påført menneskeheten lidelser som ingen hadde kunne forestille seg. Nettopp derfor er kjernepunktet i FN-pakten at den forbyr krig som middel til å løse internasjonale konflikter, unntatt i selvforsvarssituasjoner og når verdenssamfunnet, gjennom vedtak i Sikkerhetsrådet som minst 9 stater, inklusive de fem faste medlemmene, står bak.

Dette sier nå NATO, og Norge, at man ikke lenger vil respektere fullt ut. NATOs parlamentarikerforsamling vedtok i november 1998 en henstilling til regjeringer og parlamenter i NATO-landene om å bekrefte at ”the inherent right of individual and collective self-defence … must include defence of common interests and values …”.

I sin karakteristikk av dette vedtaket sparer ikke Vidar Helgesen på kruttet:

”Dette er en fornuftsstridig forståelse av selvforsvarsbegrepet. Det ville lede til internasjonalt anarki dersom stater skulle påberope seg rett til militært selvforsvar av felles interesser og verdier. I denne sammenheng kan det være verdt å minne om at en av de verdier NATO-landene har felles er det FN-paktens Preambel omtaler som ”respect for the obligations arising from treaties and other sources of international law”” (Kosovo og folkeretten s. 41).

Norge er et foregangsland når det gjelder internasjonale menneskerettigheter. Ved menneskerettsloven fra 1999 har vi gjort de internasjonale menneskerettighetene til norsk lov. Norge var en av pådriverne for å få vedtatt statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som trådte i virksomhet fra 1. juli 2002. Norge er en vesentlig bidragsyter i internasjonalt arbeid for fred ute i verden med fredelige midler, bl.a. i Midt-Østen. Hvert år deler vi ut den mest prestisjetunge fredsprisen verden kjenner: Nobelprisen.

I utenriks- og forsvarspolitikken har regjering og Storting de siste årene slått inn på en kurs i motsatt retning, bort fra folkeretten, til dels i strid med grunnloven og i verste fall er det tale om straffbare forhold. Før eller siden kommer våre ledere til å møte seg selv i døren, med mindre politikken bringes tilbake på FN-sporet som regjeringen sier at den følger, selv om avsporingen for lengst er et fullbyrdet faktum.

Professor i statsvitenskap ved University of Hawaii, Rudolph Rummel, har foretatt omfattende studier av det han kaller ”democide”, dvs. folkemord begått av statsledere og regjeringer. I perioden 1900 – 1987 var de ansvarlige for ca. 170 millioner drepte. Da er de som døde på slagmarkene, ca. 34 millioner, ikke medregnet.

Nylig avdøde professor i strafferett, Johs. Andenæs, skriver i boken ”Straffen som problem” (1994):

”Min forgjenger som professor i strafferett, Jon Skeie, uttalte at når man har gransket den offentlige strafferett gjennom tidene, kunne man være fristet til å si at de fleste og groveste misgjerninger er øvet av offentlige myndigheter i rettens navn. Da jeg leste dette som student, tenkte jeg at det måtte være en overdrivelse. I dag tror jeg at han hadde rett.”

Med den utenrikspolitiske kurs Norge nå har slått inn på i forsvarspolitikken, er det fare for at våre etterkommere kan komme til å felle en like hard dom over dagens ledere i NATO-landene, inklusive Norge, som Rummel, Skeie og Andenæs har felt over tidligere regimer i historien.

Men kanskje vil det ikke gå slik. Etableringen av den internasjonale straffedomstolen betyr at strafforfølgning av individer er flyttet fra det nasjonale til det internasjonale plan. Ingen, heller ikke politiske ledere i demokratiske land, kan lenger føle seg trygge på at de nyter beskyttelse innenfor sitt eget rettssystem for straffbare forhold begått under fjerne himmelstrøk.

Regjeringen hos oss er nok – rent faktisk – ganske godt beskyttet av Riksrettsordningen, hvor Odelstinget er påtalemyndighet, som jeg var inne på. For befal og soldater som deltar i militære aksjoner utenlands er situasjonen en annen. Mulige straffbare forhold skal i første omgang etterforskes, påtales og pådømmes etter norsk rett og av vår uavhengige påtalemyndighet og våre uavhengige domstoler. Norsk straffelov gjelder fullt ut. For handlinger som ikke ligger trygt innenfor folkerettens grenser, må man regne med en effektiv strafforfølgning.

Skulle noen mene at sakene ikke blir tilstrekkelig grundig etterforsket og riktig pådømt her i landet, kan saken bringes inn for Den internasjonale straffedomstolen. Det betyr at sakene er utenfor nasjonal kontroll i vid forstand.
Norsk befal og norske soldater kan ikke regne med den velvilje som de til en viss grad kan regne med i det norske rettssystemet. I den internasjonale straffedomstolen vil de møte en anklager og dommere som ikke har lojalitet mot det norske rettssystemet, bare mot det internasjonale. Et kjernepunkt vil være om de handlinger det gjelder ligger innenfor eller utenfor folkerettens rammer. For å si det på en annen måte: For befal og soldater er folkeretten den straffrihetsgrunn de kan påberope seg for handlinger som ellers ville vært straffbare.

Dette pålegger våre øverste myndigheter et stort og tungt ansvar. De har ingen rett til å sende norske militære ut i krig uten at de med hånden på hjertet kan si: Vi, og derfor også dere, er på trygg folkerettslig grunn. Det betyr at regjeringens forsøk på å tolke folkeretten i tråd med sine egne politiske preferanser til enhver tid er en meget farlig vei å legge ut på. Ikke bare for regjeringsmedlemmene selv og for utviklingen av folkeretten på sikt, men også for befal og soldater som er underlagt militær lydighetsplikt, og som, naturlig nok, er henvist til å stole på de forsikringer de får. Slike forsikringer er imidlertid ikke tilstrekkelig i en straffesak. I en straffesak, nasjonal eller internasjonal, er det folkeretten som gjelder, ikke en statsministers eller statsråds utlegning av den.

La meg slutte med følgende generelle betraktning:

Det er grunn til å være meget bekymret når FNs generalsekretær, Kofi Annan, for en drøy uke siden, i FNs generalforsamling, sa at situasjonen for FN er kritisk fordi medlemsland ikke respekterer folkeretten. Ja, folkeretten er verdenssamfunnets grunnmur. Vi hakker ikke løs på grunnmuren, uten at det får konsekvenser. Og de som bryter folkeretten på straffbar måte, må regne med å måtte stå til ansvar, før eller siden.

Det har ofte vært fremhevet at Den internasjonale straffedomstols viktigste betydning ligger på det preventive plan: Vissheten om at straffbar overtredelse av folkeretten vil bli forfulgt, vil forhindre mange som ellers ville komme til å begå straffbare handlinger, kanskje uten selv å være klar over det, fra å begå dem. La oss håpe det.

Sverre Diesen
Fellesoperativt hovedkvarter
Forsvarets operative hovedkvarter (FOH)
Oslo Militære Samfund, Oslo
Innledning

En dag under de innledende faser av operasjon Enduring Freedom i Afghanistan oppdaget en sersjant til hest sammen med lokale styrker fra Nordalliansen et fiendtlig mål på bakken. Han stanset opp, lastet ned bilder av målområdet til sin bærbare PC fra en UAV som sirklet over, markerte målene på bildet og sendte det med anmodning om engasjement via satellitt direkte til hovedkvarteret i USA. Hovedkvarteret ga bekjempelse av målet prioritet og beordret våpenbærende fly til området. Sersjanten sendte oppdaterte måldata til flygeren, som brukte egne sensorer til å dobbeltsjekke at koordinatene var riktige og at det ikke var andre egne styrker i området. Bombene ble så levert og styrt inn på målet av signaler fra GPS satelitter. Total engasjementstid fra målet ble oppdaget til det var bekjempet var et titalls minutter.

(Plansjer ikke tilgjengelige i denne teksten. Kan oversendes pr e-post ved henvendelse til: oslomilsamfund@oslomilsamfund.no)

(Plansje 1)
Jeg tenkte denne episoden fra et stadig pågående felttog hvor også norske fly og spesialstyrker deltar kunne være en passende introduksjon til en presentasjon av konseptet network centric warfare – forkortet NCW – eller nettverkssentrisk krigføring. Som det forhåpentligvis fremgår av beskrivelsen dreier ikke dette seg bare om en ny marginal forbedring av taktikk og utstyr av den typen vi har sett mange av gjennom hele etterkrigstiden.

(Plansje 2)

Sett i et lengre perspektiv er nettverkssentrisk krigføring i realiteten en like stor
omveltning – en ”Revolution in Military Affairs”, eller RMA – som dem vi har sett i forbindelse med store teknologiske gjennombrudd tidligere i historien. Betrakter vi perioden fra middelalderens slutt og fremover kan vi begynne med kruttets oppfinnelse som gjorde slutt på både middelalderborgen og ridderen i panser og plate, deretter dampmaskinen og telegrafen som gjorde det mulig å overvinne jordbrukssamfunnets begrensninger på logistikk og kommando og kontroll, og deretter forbrenningsmotoren som frembrakte biler, fly og stridsvogner, og banet vei for hele den motoriserte og mekaniserte krigføring.

I vår tid er det altså mikroprosessoren og dermed datamaskinen som ved å revolusjonere informasjonsbehandlingen endrer militære organisasjoner like grunnleggende som noen av de foregående RMAer. En slik slutning underbygges av at det nettverkssentriske konseptet allerede har hatt dramatiske konsekvenser på andre samfunnsområder. Nettverkstankegangen er således ikke av militær opprinnelse, men oppsto i økonomi- og finanssektoren og er importert til militærsektoren derfra. Forut for den pågående RMA har det med andre ord vært en RBA – en revolution in business affairs – som er drivfjæren i det økonomiske systemskiftet vi kaller globaliseringen av verdensøkonomien. Det er f eks nettverkssentrisk organisering av informasjon om valutakursene på verdens børser som setter norske valutameglere i stand til å kjøpe dollar i Tokyo det ene øyeblikket og selge i New York noen sekunder senere, for å ta ut en kursgevinst på kanskje en cent pr dollar i et globalt null-sum spill med klare paralleller til moderne krig.

(Plansje 3)
Emnet skulle således være egnet til å engasjere, og jeg skal prøve å utdype min innledende beskrivelse ved å ta det for meg i tre deler:

først en generell beskrivelse av hva nettverkssentrisk krigføring egentlig er

deretter en kort omtale av de viktigste operative og organisatoriske konsekvenser av konseptet
avslutningsvis en beskrivelse av hvordan vi nærmer oss dette i dagens norske forsvar, og hva vi vil gjøre de nærmeste årene for å realisere et nettverksbasert forsvar, eller NBF, her hos oss.

Forholdet er altså at vi det siste halve året har hatt gående et fellesprosjekt med industrien der vi fra Forsvarets side har tatt frem et norsk konsept for NBF, og hvor industrien så har sett på hvilke deler av arven som kan videreføres i et slikt forsvar og hvilke nye materiellprosjekter som bør ha prioritet. Det er derfor i første rekke resultatene fra dette arbeidet som danner grunnlag for kveldens foredrag. Mer om dette siden, la meg først prøve å gi en innføring i nettverkssentrisk krigføring i mer generelle termer.

Nettverkssentrisk krigføring generelt

(Plansje 4)

Innledningsvis er jeg da nødt til å gå helt tilbake til utgangspunktet, dvs til hvordan vi organiserer eller deler inn den virkeligheten som omgir oss i tre doméner eller dimensjoner. Det første og enkleste av disse er det fysiske doménet, dvs den materielle, fysiske virkelighet som vi kan se og ta på, her representert ved en ULA-klasse undervannsbåt. Det neste og noe mindre håndfaste doméne er informasjonsdoménet, eller den del av virkeligheten som utgjøres av summen av all eksisterende informasjon om relevante forhold for operasjonene, typisk representert ved et kart med inntegnede militære disposisjoner. Det siste og mest abstrakte er det kognitive doménet, som er den del av virkeligheten som konstitueres av de menneskelige reaksjoner og slutninger som informasjonen genererer – altså de følelser, tanker, vurderinger og beslutninger som utløses etter hvert som den menneskelige hjerne bearbeider informasjonen.

Her vil mange naturlig spørre seg hva hensikten er med å dele inn virkeligheten på denne måten, etter tilsynelatende ytterst teoretiske kriterier som kan synes mer egnet til å forvirre enn å klargjøre.

(Plansje 5)
Men også i dag benytter vi egentlig en tilsvarende modell, bare med den forskjell at vi bruker andre kriterier for hvordan vi stykker opp helheten. Alle er vi jo fortrolige med å dele inn rommet i et land-, et sjø- og et luftdoméne, der disse doménene utgjør den operative arena for hver sin forsvarsgren. Også den nye modellen henter sitt rasjonale fra en slik sammenheng mellom doménene og hovedkomponentene i organisasjonen, og dette kommer jeg derfor tilbake til.

(Plansje 6)
Overført på et stilisert militært operasjonskart kan en tradisjonell land-sjø-luftmodell illustreres som vist på plansjen. Trekantene er våpenplattformer, ellipsene er sensorer og rektanglene er kommandoplasser eller ledelseselementer. Som fargene angir, disponerer hver forsvarsgren dedikerte våpenplattformer og sensorer som ledes av deres egne taktiske kommandoledd, som så i neste omgang står under et fellesoperativt hovedkvarter i en hierarkisk oppbygget kommandokjede. Legg derfor merke til overskriften ”plattformsentrisk forsvar”, som er den betegnelsen vi bruker på denne type organisasjon – nettopp fordi den er bygget opp rundt autonome plattformer med sensorer og våpen som i liten grad er integrert i store informasjonsnettverk.

(Plansje 7)
Hvis jeg nå i stedet skulle organisere den samme strukturen i tråd med den nye doménemodellen, måtte jeg som første trinn løse opp komponentenes forsvarsgrenvise tilhørighet, og i stedet kun skille mellom våpenplattformer, sensorer og ledelseselementer – eller som de betegnes i nettverks-terminologien, mellom effektorer, sensorer og beslutningskomponenter. Merk at vi i stedet for våpen altså snakker om effektorer, for å understreke at det er flere stridsmidler enn bare våpen i vanlig forstand som svekker motstanderen gjennom å påføre ham tap eller andre former for degraderende effekt. Effektorer kan med andre ord være basert på tradisjonell ild, men dreier seg i stigende grad også om effekt i det elektromagnetiske spektrum – altså det vi kjenner som elektronisk krigføring – eller angrep på motstanderens datasystemer ved operasjoner i det computergenererte rom, såkalt cyber-ild eller logisk ild. På plansjen ser vi at alle effektorer uten hensyn til hvor de opprinnelig hørte hjemme nå er røde, sensorene er gule og beslutningstagerne er fiolette.

(Plansje 8)
Forutsetter jeg at forbedret informasjons- og kommunikasjonsteknologi gjør hver av beslutningstagerne i stand til å håndtere flere underlagte enheter og lede over større avstand er imidlertid også den hierarkiske strukturen overflødig og kan tas bort. Og dermed er jo ikke den strandlinjen som fortsatt ligger der og skiller land fra sjø særlig relevant heller, …

(Plansje 9)
… så bort med den. Merk at dette ikke betyr at forsvarsgrenene opphører å eksistere som egne organisasjoner, med distinkte kapasiteter og egenskaper som i dag. Men det betyr at den operative bruk av forsvarsgrenenes ulike enheter kan kontrolleres på et høyere nivå, dvs nettverkssentrisk krigføring innebærer flatere organisasjoner og større kontrollspenn enn tradisjonelle plattformsentriske strukturer.

(Plansje 10)
Jeg står dermed tilbake med en tilsynelatende uorganisert mengde av effektorer, sensorer og beslutningstagere, og kan med disse som byggeklosser nå begynne å bygge opp en nettverkssentrisk organisasjon. Først benytter jeg moderne kommunikasjonsteknologi til å knytte sammen effektorene i et såkalt effektornettverk, så gjør jeg det samme med sensorene, før jeg integrerer beslutningstagerne i det hele gjennom et beslutningsnettverk – der disse nettverkene i prinsippet setter alle i stand til å utveksle informasjoner med alle. En slik totalt fri flyt av informasjon er altså teknisk mulig, men neppe operativt hensiktsmessig. Jeg må derfor introdusere et system for informasjonsstyring, eller information management, som basert på prioriteter og funksjonelle behov styrer hvem som skal få hvilken informasjon automatisk, og hvem som skal kunne hente ut en viss informasjon ved å be om den. Dermed ser vi at informasjonsstyringssystemet i realiteten er den faktor som definerer organisasjonen, ved å fordele informasjonen slik at det setter mange flere beslutningskomponenter i stand til å treffe avgjørelser om innsats av mange flere effektorer. Den avgjørende forskjell rent organisatorisk mellom en nettverkssentrisk og en plattformsentrisk struktur blir da at den nettverkssentriske muliggjør en vesentlig mer effektiv utnyttelse av organisasjonens totale stridsevne.

Våpensystemer som i en tradisjonell organisasjon kunne ha virket effektivt mot et mål, men som forblir inaktive fordi de er under kommando av en sjef uten tilstrekkelig situasjonsoversikt, kan i stedet utnyttes på tvers av alle tidligere teiggrenser og organisatoriske sperrer. De operative begrensninger som krigens tåke og mer ufullkomne informasjons- og sambandssystemer tidligere påtvang oss i form av hierarkisk struktur og rigide koordineringstiltak kan oppheves, og scenen er satt for en dramatisk effektivisering av stridsmidlene både i tid og rom.

Den militære organisasjon er dermed ikke lenger definert i kraft av mer eller mindre permanente substrukturer med hvert sitt tildelte operasjonsområde, men er en dynamisk kombinasjon av beslutningstagere, sensorer og effektorer fra hele organisasjonen, som stadig veksler….

(Plansje 11)
…avhengig av hvordan situasjonen utvikler seg og informasjonsflyten styres. Dette kaller vi virtuell organisering eller selvsynkronisering, og en av nettverkskonseptets største utfordringer er å få dette til å fungere – omtrent slik en bisverm med en fullstendig uorganisert sky av individer på et øyeblikk kan forvandles til en tilsynelatende velorganisert sveit som beveger seg i samme retning og med samme hensikt.

(Plansje 12)
Betrakter vi disse gruppene av tilfeldig valgte effektorer, sensorer og beslutningstagere…

(Plansje 13)
…ser vi hvordan nettverket i det ene øyeblikket gjør det mulig for et embarkert taktisk hovedkvarter å bruke sensordata fra en FAC til å sette inn et jagerfly mot et mål på sjøen…

(Plansje 14)
… mens en landbasert kommandoplass samtidig eller i neste øyeblikk kan reagere på informasjon fra en bakkebasert radar og sette inn et sjøbasert missil mot et landmål.

I tillegg til den evnen virtuell organisering gir til å forbedre utnyttelsesgraden av stridsmidlene, er det enda et forhold som kommer inn og bidrar i samme retning. Det er jo også slik at en rekke av de enhetene som utgjør knutepunkter i nettverket ikke er enten effektorer, sensorer eller beslutningstagere. I svært mange tilfeller er de alle tre ting på en gang, dvs de har det vi kaller flerfunksjonalitet. Et moderne marinefartøy har således både sensorer, våpen og en sjef eller en ledelse som er i stand til å ta beslutninger. Det er med andre ord mulig å utnytte fartøyet i flere roller. Forskjellen på et plattformsentrisk og et nettverkssentrisk konsept i denne sammenheng er dermed at mens fartøyet før var en autonom plattform der både sensorer og våpen primært ble utnyttet av fartøyets eller skvadronens sjef alene, er nå både sensorer og våpen integrert i et større nettverk. Det betyr at den beslutningstager som til enhver tid har best situasjonsoversikt kan utnytte den eller de funksjonaliteter ved enhver plattform som han har behov for. En sjefs tradisjonelle eierforhold til de sensorer og våpen som inngikk i hans system, avdeling eller plattform er med andre ord oppløst.

(Plansje 15)
Denne plansjen viser f eks hvordan en embarkert beslutningstager i en gitt situasjon bruker måldata fra en bakkebasert FAC og setter inn et kampfly for å bekjempe et mål.

(Plansje 16)
Det er imidlertid ingenting i veien for at man kunne snudd på rollene og latt FACen bruke et fartøysbasert våpen til å bekjempe målet på grunnlag av måldata overført til skipet fra flyets sensorer, dersom situasjonen tilsa at dette var mer fordelaktig og FACen hadde utløsningsmyndighet.

Den siste av tre viktige effektivitetsforbedrende aspekter ved informasjonsteknologien som skal omtales spesielt er den dramatiske reduksjon av tidsforbruket som moderne sensorer kombinert med databasert informasjonsbehandling muliggjør. Tradisjonelt har jo hvert enkelt nivå i den militære organisasjon – det strategiske, det operasjonelle og det taktiske – operert med hver sine dedikerte sensorer og hvert sitt apparat for å analysere den informasjonen innhentingsorganene genererte. På basis av oppdraget og denne informasjonen har hvert nivå utviklet sine planer og ordrer, som så i neste omgang dannet grunnlag for nest lavere nivås innsetting av sine innhentingsorganer osv.

Selv med en viss evne til å la disse forskjellige fasene overlappe hverandre fra nivå til nivå ligger det i sakens natur at dette blir en tidkrevende prosess – noe de fleste av oss som er til stede her i kveld antagelig har erfart på kroppen.

(Plansje 17)
La oss så i stedet betrakte dette fotoet tatt av en satellitt i stor høyde, som gir en rekke viktige informasjoner om et mål av strategisk karakter i en pågående krig eller kampanje. Bildet kan med andre ord tjene som et typisk eksempel på en del av etteretningsgrunnlaget ved planlegning på strategisk eller operasjonelt nivå.

(Plansje 18)
Det er bare det at nøyaktig samme bilde, distribuert til en taktisk kommandoplass og digitalt forstørret – først en gang….. så en gang til…. og så enda en gang….. også gir en sjef på taktisk nivå detaljinformasjon om et mål – i dette tilfellet 5 stridsvogner – som han øyeblikkelig kan engasjere og bekjempe innenfor rammen av det oppdraget han allerede er i ferd med å løse – uten hele den mellomliggende prosedyre som vi akkurat beskrev. I denne muligheten for elektronisk manipulering og samtidig distribusjon av informasjoner som i utgangspunktet er samlet inn med strategiske ressurser men som alle nivåer kan nyttiggjøre seg, oppstår det åpenbart et helt revolusjonerende potensiale for komprimering av tidskonstanten under militære operasjoner – et potensiale som selv uten de øvrige faktorer som har vært omtalt ville vært et kvantesprang.

Kombinerer vi det potensialet for bedre utnyttelse av stridsmidlene som ligger i virtuell organisering, det som ligger i utnyttelse av plattformenes flerfunksjonalitet og det som følger av en krymping av tidsforbruket, ser vi således at nettverksorganisering innebærer en forbedring av stridsevnen av et omfang som vi må helt tilbake til tidligere RMAer for å oppleve. Mens vi ellers er vant til at teknologiske eller operative nyvinninger gir forbedringer i effektiviteten som utgjør prosenter av utgangsverdien, snakker vi her om forbedringer i forhold til utgangspunktet som må regnes i potenser av ti. Når jeg derfor fra tid til annen har fått som reaksjon på presentasjoner av nettverkssentrisk krigføring at ”hva er nytt med dette, slik har vi da alltid gjort”, så kan jeg bare si at det er en betydelig feilslutning. Ikke i den forstand at vi ikke alltid har tilstrebet en best mulig utnyttelse av ressursene, men i den forstand at vi aldri har vært i nærheten av å kunne gjøre det i et slikt omfang som moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi nå gjør mulig.

(Plansje 19)
Nå er det kanskje også enklere å se forklaringen på den doménemodellen som er valgt som det konseptuelle utgangspunkt for nettverkssentrisk krigføring, i det vi ser sammenhengen mellom hvert av de tre doménene og en av hovedkomponentene – mellom det fysiske doménet og effektorkomponentene, mellom informasjonsdoménet og sensorkomponentene og mellom det kognitive doménet og beslutningskomponentene.

(Plansje 20)
Etter denne lanseringen av effektorer, sensorer og beslutningskomponenter er det nå på tide å innføre ytterligere to komponenter som er helt avgjørende for å få nettverkskonseptet til å fungere etter intensjonen. Viktigst av disse er åpenbart selve informasjonsinfrastrukturen, forkortet til infostrukturen i dagligtale. Dette er en samlebetegnelse på informasjonssystemene, informasjonsbehandlingen og ikke minst de kommunikasjonssystemene som er bærere av informasjonen og knytter sensorer, effektorer og beslutningstagere sammen i et nettverk. I nær forbindelse med infostrukturen står også beslutningsstøttesystemene, eller ”informasjonsagentene”, som først og fremst er ulike former for programvare som gjør det mulig for beslutningstagerne å nyttiggjøre seg den voldsomme økningen i informasjonstilfang uten å miste oversikten eller gå i metning.

Først og fremst tenker vi da på de systemene som understøtter fusjonering av data fra alle sensorer og presentasjon av disse i et felles situasjonsbilde, eller common operational picture, COP.

Siden et slikt situasjonsbilde skal kunne anvendes av beslutningstagere på mange nivåer, basert på det samme datagrunnlaget, må systemet kunne presentere det utvalget av informasjon som er relevant for den enkelte beslutningstager, med en oppløsning som er tilpasset hans behov. Dette innebærer behov for ulike typer filtre som frasorterer den informasjonen som ikke umiddelbart er relevant, eller som aggregerer en rekke informasjonsbidrag til et mindre høyoppløselig bilde – men med mulighet for brukeren til å bryte bildet ned igjen i større detalj, hvis dette er ønskelig.

Tiden tillater ikke en mer fullstendig gjennomgang av alle de ulike typer beslutningsstøttesystemer, men deres overordnede felles hensikt er altså å bidra til å automatisere deler av den tradisjonelle beslutningsprosessen betydelig. Uten en slik automatisering vil åpenbart den voldsomme økningen i rådata og informasjon ikke kunne omsettes i konsoliderte etterretninger og deretter i rasjonelle beslutninger.

(Plansje 21)
Som jeg nå har forsøkt å få frem dreier nettverkssentrisk krigføring seg i stor grad om å fusjonere data fra alle sensorer, gjøre denne informasjonen tilgjengelig for flest mulig av de som har operativt behov for den og dermed skaffe organisasjonen en situasjonsbevissthet – en situation awareness – i alle ledd som er bedre enn motstanderens. Merk at situasjonsbevissthet er noe mer enn bare situasjonsoversikt, i betydningen faktakunnskap om situasjonen. Ordet bevissthet understreker at informasjonen også må understøtte en forståelse av situasjonens konsekvenser og muligheter som går ut over det rent faktiske. Dette fortrinnet blir så utnyttet til å reagere raskest mulig med de best egnede av en rekke mulige effektorer og dermed sikre seg initiativet og påtvinge motstanderen sin egen vilje i aksellererende grad. Da er det imidlertid viktig å være klar over at begrepet informasjonsfortrinn ikke nødvendigvis betyr ”best absolutt situasjonsbevissthet”.

Figuren viser situasjonsbevissthet som funksjon av tid, dvs vi ser hvordan det å skaffe seg absolutt eller 100% situasjonsbevissthet er en konseptuell idealisering som bare lar seg oppnå ved å la tiden gå mot uendelig – altså den type kurve som sosialøkonomene kjenner som loven om den avtagende grensenytte. Siden dette i praksis er en umulig og uinteressant ambisjon vil en beslutningstager derfor måtte handle på et tidspunkt hvor situasjonsbevisstheten kan sies å være tilstrekkelig. Det kan vi for eksemplets skyld si skjer ved en grad av situasjonsbevissthet som tilsvarer 80% av det ideelle, som altså gir et beslutnings- eller handlingstidspunkt på tidsaksen. Dette er imidlertid til liten hjelp dersom motstanderens situasjonsbevissthet forbedres raskere enn vår egen. Da handler han selvfølgelig på et tidligere tidspunkt, og siden hans handling i seg selv endrer situasjonen og dermed forstyrrer eller ødelegger vår egen oppbygging av et situasjonsbilde, er vi tilbake til utgangspunktet og må begynne på nytt. Spørsmålet om situasjonsbevissthet er med andre ord i høy grad et spørsmål ikke bare om hvor mye informasjon som er nok, men også om hvor lang tid vi trenger på å samle den inn.

En helt tilsvarende effekt oppstår selvsagt også dersom motstanderen har samme eller sågar dårligere evne enn oss til å bygge opp sin situasjonsbevissthet – men til gjengjeld har et mindre informasjonsbehov. Da ser vi også at han kan være i stand til å handle først, med tilsvarende negativt resultat for oss. Et slikt mindre informasjonsbehov kan skyldes at han har organisert seg annerledes, er mer villig til å ta sjanser eller rett og slett fører en mer primitiv type krig. Det betyr ikke at en motstander som baserer seg på et lavere informasjonsbehov vil ha noen vinnerstrategi, men det kan f eks innebære at han rekker å ta en beslutning om å flykte og unndra seg bekjempelse før han kan fastholdes og nedkjempes. Dette er en erfaring amerikanerne har gjort under operasjon Enduring Freedom, hvor afghanske Taliban- eller stammekrigere har flyktet i løpet av den tiden det har tatt amerikanerne å bygge opp et tilnærmet perfekt situasjonsbilde forut for våpeninnsats, bl a for å kunne bruke våpen med minst mulig sannsynlighet for skade på sivile mål.

Informasjonstrinn dreier seg med andre ord om å ha større evne enn motstanderen til å oppnå tilstrekkelig situasjonsbevissthet først. Dermed ser vi sammenhengen mellom NCW-konseptet og den såkalte Ooda-loopen eller Boyd-sløyfen, som vil være kjent fra manøverteorien, der essensen er at den som har den raskeste beslutningssyklusen er den som påtvinger motstanderen et økende handlingsetterslep som etter hvert fører til en lammelse av viljen og en paralysering av organisasjonen. Vi ser altså at det nettverkssentriske konseptet bekrefter en gammel lærdom, nemlig at militær innovasjon dreier seg om å utnytte et tidsbestemt teknologisk gjennombrudd til å realisere og fornye tidløse militære prinsipper.

Generelle konsekvenser av nettverkssentrisk krigføring

(Plansje 22)
Hva er så de viktigste generelle konsekvenser av nettverkssentrisk krigføring for operative og organisatoriske forhold? For det første er det viktig å være klar over at dette ikke dreier seg om å bruke ny teknologi til å gjøre prinsipielt de samme tingene som før. På samme måte som stridsvognens fulle potensiale først ble utnyttet da tyskerne lanserte blitzkrigen i hele dens organisatoriske og konseptuelle bredde, vil realisering av informasjonsteknologiens potensiale kreve en radikal omstilling av dagens plattformsentriske forsvar.

(Plansje 23)
Mest interessant av en rekke interessante konsekvenser av nettverkssentrisk krigføring er den muligheten som et felles, sann tids situasjonsbilde rent teknisk skaper for en ekstrem sentralisering av operative beslutninger – altså i teorien den stikk motsatte tendens av den vi har forfektet som ønskelig i forbindelse med manøverorientert doktrine og oppdragstaktikk. Som vi nylig har sett et eksempel på er det altså mulig å sitte i et strategisk hovedkvarter og fjernstyre et ildoverfall på 6 personer i en bil på den andre siden av jorden – en operasjon man for bare få år siden måtte ha vært på stedet med en mindre styrke for å gjennomføre. Det vil likevel være en feilslutning å tro at mer omfattende operasjoner vil kunne ledes like sentralisert, først og fremst fordi selv ikke all verdens beslutningsstøttesystemer vil kunne sette en enkelt beslutningstager i stand til å ta alle nødvendige beslutninger helt ned på laveste nivå i en høyintensitets konflikt med store styrker engasjert. Utfordringen til den øverste politiske og militære ledelse vil derfor være å ikke falle for fristelsen til å gripe direkte inn og lede operasjoner på taktisk nivå i situasjoner som er så komplekse og raskt skiftende at det uansett bare er sjefer på lavere nivå som har den nødvendige oversikt. At organisasjonene gjennomgående blir flatere, og at hvert nivå får et større kontrollspenn, betyr altså ikke at strukturene blir helt flate. Det utviklingen likevel utvilsomt innebærer er f eks at den øverste politiske og militære ledelse kan beholde en grad av operativ ”hands on” kontroll ifm krise- og episodehåndtering som tidligere ikke var mulig, basert på et sann tids situasjonsbilde som faktisk er godt nok til å gjøre dette forsvarlig.

De mer umiddelbare taktiske konsekvenser er kanskje størst på landjorden, fordi spesielt sensorteknologien bidrar til å redusere den egenskap ved terrenget som i tusenvis av år har styrt taktikkutviklingen – nemlig lendets betydning for hvor man kunne finne skjul, dekning og muligheter for observasjon og ildgivning. Det sier seg selv at i en situasjon hvor sensorer plassert i satellitter, fly eller UAVer uansett ser alt, og hvor presisjonsstyrte effektorer gjør at alt som kan sees kan treffes, reduseres lendets betydning dramatisk.

Samtidig øker betydningen av de nye effektdimensjoner, altså krigen i det elektromagnetiske spektrum og krigen i det computergenererte rom, tilsvarende.

Operasjonsområdene blir dermed i større grad en gjennomsiktig eller oversiktlig arena der landstridskreftene manøvrerer fritt mens de søker å ødelegge hverandre uavhengig av terrenget, dvs landstriden endrer delvis karakter og blir mer lik sjø- og luftstriden.

På det taktiske nivå vil derfor fremtidige høyintensitets landoperasjoner ikke dreie seg om å erobre ”viktig lende”, men om å erobre informasjonsoverlegenhet. Som hæroffiser vil jeg i parentes bemerke at dette kanskje er den mest fundamentale endring vi har stått overfor i utviklingen av landmilitær taktikk på meget lenge – større enn ved mekaniseringens inntog, fordi tempogevinsten denne gangen er minst like stor, men i tillegg kommer altså en betydelig svekkelse av noe så fundamentalt i landmilitær tankegang som terrengets betydning. Jeg konstaterer likevel at dette er en erkjennelse som, i forhold til sin betydning, er meget lite omtalt.

(Plansje 24)
På det organisatoriske plan har vi allerede nevnt at større evne til å håndtere store kontrollspenn gir flatere organisasjoner. Også dette får størst konsekvenser for den landmilitære organisasjon, som tradisjonelt er betydelig mer nivådelt enn sjø- og luftmilitære styrker. Videre vil vi se at gjennomføringen av et nettverkssentrisk konsept vil kreve store investeringer i kommando-, kontroll- og informasjonssystemer, og dette vil medføre et øket trykk på investeringsbudsjettene.

Nettverksbasert forsvar er derfor i seg selv ikke noen billig løsning. Dette investeringstrykket kan bare balanseres ved at man tar ut den potensielle driftsgevinsten som ligger i mindre personellkrevende oppsetninger for å oppnå samme operative effekt.

Konseptet forsterker således den tendensen som har gjort seg gjeldende helt siden innledningen til industrialderen, nemlig at militærmakt utvikler seg i retning av å være mer og mer kapitalintensivt og mindre og mindre personellintensivt.

Det innebærer at ressursene til økt satsing på langtrekkende presisjonsstyrte våpen, elektronisk krigføring og operasjoner i det computergenererte rom må komme fra konvertering av de elementer i organisasjonen som i dag er de minst kosteffektive tapspåførere. Konkret innebærer det at utviklingen vil bringe oss enda et steg bort fra tidligere tiders utskrevne massearméer med håndvåpen som primærbevæpning.

Men – og her er det et meget viktig men: Nettverkssentrisk krigføring er et konsept som først og fremst er utviklet for høyintensitets krigføring, spesielt hva effektordelen angår, selv om f eks overlegen situasjonsbevissthet vil kunne utnyttes også under andre slags scenarier. Vi må imidlertid erkjenne at en vesentlig del av våre fremtidige operasjoner ikke vil være den type høyintensitets krig som nettverkssentrisk krigføring egentlig dreier seg om. I stedet vil det være ulike former for lavintensitets- og krisestyringsoperasjoner, der en viktig innsatsfaktor nettopp er en lett bevæpnet fotsoldat som kan patruljere, bemanne sjekkpunkter og observasjonsposter eller bevokte viktig infrastruktur og virksomhet i situasjoner med en asymmetrisk trussel. Den eneste løsning på dette dilemmaet for landmilitære organisasjoners del synes derfor å være at de mer spesialiserte våpengreners og troppearters mannskaper, de som i et høyintensitets scenario betjener sofistikerte langtrekkende effektorer med stor ødeleggelseskraft, også er trent og i stand til å deployere til urolige områder for å løse lavintensitets oppgaver.

Nettverkssentrisk krigføring og det norske forsvaret

(Plansje 25)

Hvilke følger får det så for det norske forsvaret å skulle omstrukturere seg i tråd med dette konseptet og bli et nettverksbasert forsvar – et NBF? La meg først presisere, hvis det skulle være tvil om det, at spørsmålet altså ikke er om vi skal foreta en slik omstrukturering – det fremgår av så vel politiske føringer som beslutninger tatt av Forsvarssjefen – men hvordan. Begrunnelsen for en slik beslutning håper jeg er fremkommet i løpet av dette foredraget, for så vidt som refleksjonene rundt hvilke konsekvenser det vil ha å ikke gjøre det gir seg selv.

(Plansje 26)
Generelt kan man si at vår nåværende organisasjon ikke er helt uforberedt på en slik omstrukturering. Deler av den eksisterende arven kan benyttes, men samtidig er det også betydelige mangler. Det blir derfor nødvendig med en omfattende omstilling på de fleste områder – organisatorisk, materiellmessig, prosedyremessig og ikke minst hva angår selve det operative tenkesett.

Spørsmålet foran oss når vi ser på de fire viktigste komponentene i et NBF er altså: Hvor begynner vi?

(Plansje 27)
Ser vi på effektorparken er situasjonen relativt sett ganske god. Store deler av arven kan brukes, men vi er fortsatt for dårlig utrustet mht langtrekkende presisjonsstyrte systemer med høy ødeleggelseskraft, basert på mobile plattformer. Mobilitet og lang rekkevidde, og dermed muligheten for å kunne sette inn flere systemer mot ethvert punkt i innsatsrommet, er jo nettopp forutsetningen for å kunne ta ut den potensielle gevinsten som ligger i overlegen situasjonsbevissthet og informasjonsfortrinn. I tillegg har vi svært beskjeden kapasitet på elektronisk krigføring, og inntil videre ingen kapasitet i det hele tatt på krig i det computergenererte rom, såkalte Computer Network Operations. Dette er dermed områder hvor vi må forbedre oss betydelig for ikke å bli sittende med en ubalansert effektorpark, med de muligheter det gir en motstander for tilpasning til og utnyttelse av våre svakheter. Mest kritisk på effektorsiden er imidlertid de manglende mulighetene for å komme ut av en ren plattformsentrisk modus og integrere effektorene med de øvrige komponenter – altså mangler i grensesnittet mot infostrukturen.

(Plansje 28)
For sensorparken er situasjonen at mye av arven kan benyttes, men samtidig er det betydelige mangler. Blant de viktigste er at mangelen på eleverte plattformer gjør at vi praktisk talt ikke kan snakke om at vi har noe landbilde i det hele tatt, i det minste ikke i informasjonsalderens betydning av ordet. I tillegg er luftbildet mangelfullt, spesielt i de lavere luftlag, samt mot missiler og fly med lite radartverrsnitt – og det vil si de fleste moderne jagerfly. Også her er imidlertid det mest kritiske de manglende muligheter for å integrere sensorene med de øvrige komponenter – den såkalte ”sensor to shooter”-linken – for å kunne ta ut de potensielle tidsgevinstene.

(Plansje 29)
Når det gjelder beslutningskomponentene – altså i hovedsak offiserer på alle nivåer – er vi jo i stor grad henvist til å beholde arven uansett. Også her vil overgang til et NBF kreve store endringer, men dette er i det minste en type endring som er relativt billig å realisere. Det dreier seg jo primært om å skolere befalskorpset slik at de forstår konseptet og dets operative implikasjoner til bunns, og deretter trene organisasjonen i tråd med konseptet. Nå skal man riktignok ikke undervurdere utfordringen med å omskolere et offiserskorps til en annen måte å tenke på. Det er unektelig et tankekors at det tok det norske forsvaret henimot 70 år fra manøverteorien så dagens lys til den ble gjenstand for systematiske studier og implementering i form av en offisiell doktrine hos oss. Det har altså først skjedd umiddelbart før et nytt og like revolusjonerende konsept banker på døren, og det er jo bare å håpe at vi ikke skal behøve like lang tid i denne omgang. Vanskeligst vil det kanskje bli å skape kulturell aksept for de endringene som må gjøres, ikke minst i de deler av organisasjonen som berøres negativt av dem.

(Plansje 30)
Den siste av de fire hovedkomponentene er infostrukturen, og dette er kanskje det området hvor manglene er størst, og hvor det derfor er nødvendig å sette inn kreftene i første omgang – spesielt på det som allerede er nevnt mht evnen til å integrere effektorer og sensorer. Konsekvensen av en slik manglende integrasjon er jo at mange av komponentenes iboende kapasiteter ikke kan utnyttes, fordi de mangler informasjon. Ta f eks en stridsvognsavdeling som, hvis den hadde hatt et godt situasjonsbilde, hadde kunnet rykke frem med den hastighet den teknisk er i stand til, men som i stedet er nødt til å krype fremover i gangfart, fordi usikkerhet om hva som ligger foran påtvinger den en helt annen og mer forsiktig adferd. De største manglene finner vi derfor innenfor sensor- og effektorkontroll, men også områder som informasjonsstyring, generering av et felles situasjonsbilde, datafusjon, beslutningsstøttesystemer og ikke minst rene tekniske begrensninger som behovet for båndbredde representerer betydelige utfordringer i årene fremover. For å illustrere hva behovet for båndbredde innebærer, kan jeg nevne at de innledende faser av kampanjen i Afghanistan krevde en båndbredde som var 10 ganger større enn det som ble benyttet under Gulf-krigen i 1991. Tar vi i betraktning at det den gangen var langt større styrker engasjert, sier det litt om hvordan behovene har utviklet seg på dette området. Alt i alt er det således på infostrukturområdet oppmerksomheten og pengene bør settes inn i første omgang, og Informatikkstaben i Forsvarets overkommando er i derfor ferd med å ferdigstille et eget program som omfatter en rekke prosjekter med sikte på å forbedre infostrukturens kapasiteter.

Avslutning

(Plansje 31)
Jeg har i løpet av denne drøye halvtimen forsøkt å gi et bilde av hva nettverkssentrisk krigføring rent konseptuelt er, hvilke generelle operative og organisatoriske konsekvenser det har og hvilke tiltak vi må treffe i vår egen forsvarsstruktur for å realisere et slikt konsept. Denne beskrivelsen etterlater formodentlig ingen tvil om at vi står foran en formidabel omstilling av Forsvarets operative virksomhet, og mange vil kanskje spørre seg om det er mulig for et lite land med begrensede ressurser å ha ambisjoner om å henge med i en slik utvikling. Jeg er likevel ikke i tvil om at svaret på dette er ja; av to årsaker.

For det første har vi som jeg allerede har antydet neppe noe særlig valg. Den umiddelbare konsekvens av ikke å skulle følge med på utviklingen er jo at vi ikke vil være interoperable med våre nærmeste allierte verken materiellmessig eller prosedyremessig. Dermed ville vi i en gitt situasjon – også under operasjoner i vårt eget land – antagelig bli anmodet om å ta plass på tribunen under henvisning til at vi bare kom til å være i veien. I tillegg ville vi i forhold til en nettverksorganisert motstander ha omtrent de samme sjanser som det polske hestekavaleriet hadde i møtet med tyske stridsvogner, for å trekke en sammenligning med en tidligere RMA og hvilke konsekvenser det historisk har hatt å ignorere virkningen av slike omveltninger.

For det annet – og det er det positive argumentet – skal vi være klar over at det å være liten ikke nødvendigvis er noen ulempe når det skal gjøres noe radikalt, tvert i mot. Det betyr i praksis at det for det første er totalt sett få mennesker som skal overbevises om riktigheten av å foreta seg noe, og når beslutningen er fattet er det en liten og oversiktlig organisasjon som skal omstilles. Vi slipper med andre ord den type indre friksjon som er typisk for irrgangene i stormaktenes omfattende militærbyråkratier. Norge har for øvrig flere ganger tidligere vært blandt de første nasjoner til å ta i bruk og utnytte operativt nyskapende teknologi; her kan nevnes bl a bakladegeværet, motortorpedobåten og et moderne ildledningssystem for artilleri. I dagens situasjon dreier det seg dessuten om en type teknologi hvor vårt land er kompetansemessig og industrielt langt fremme, og hvor vi derfor skulle ha de beste forutsetninger for å lykkes. Gitt utfordringens omfang og kompleksitet tror jeg imidlertid vi er avhengige av å etablere en egen prosjektorganisasjon i linjen med et totalansvar for både organisatoriske og materiellmessige tiltak, dersom vi skal sikre den nødvendige helhet og kraft i utviklingen.

I tillegg kan det ikke underslås at det også er enkelte andre forutsetninger av mer generell karakter som må oppfylles. Viktigst av disse er at forsvarsstrukturen bringes i økonomisk balanse ved at vi ikke planlegger med en større struktur enn det vi har økonomisk evne til å fornye materiellmessig på sikt. Dette krever først og fremst at forsvarsgrenenes ambisjoner samordnes både økonomisk og kapasitetsmessig, også fordi et nettverksbasert forsvar jo representerer den fellesoperative ide i dens ytterste konsekvens.

Dernest er det helt nødvendig at vi kutter drastisk ned på den ikke-operative del av virksomheten, dvs kompetansesentra, logistikk, vedlikehold av overflødig infrastruktur etc, som i dag fortsatt bærer preg av at den egentlig er tilpasset et vesentlig større forsvar enn vi etter hvert får. I praksis vil det si at vi for mange aktiviteters vedkommende må se oss om etter fellesløsninger hvor vi går sammen med våre nærmeste allierte om både vedlikehold, kompetansebygging og direkte operativt samarbeid – dvs det er bare gjennom en bevisst strategi for alliansesamarbeid at det norske forsvaret vil la seg modernisere og videreutvikle. Gitt at vi evner å gjennomføre en slik strategi, ser jeg imidlertid lyst på muligheten for at den transformasjonen vi står overfor skal la seg gjennomføre innenfor en rimelig tid – altså at vi i løpet av en periode på 10-15 år kan ha et forsvar som både materiellmessig og organisatorisk er i fremste rekke på dette området.

Takk for oppmerksomheten.

Nils Størkesen
Forskningssjef Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Oslo Militære Samfund, Oslo
NATOs militære doktriner har over siste ti-årsperiode gjennomgått en dramatisk endring for å tilpasse seg overgangen fra et statisk, bipolart trusselbilde til et flerdimensjonalt og asymmetrisk teater preget av liten forutsigbarhet og stor dynamikk. Dette har ytterligere blitt aksentuert etter 11 september 2001, med synliggjøringen av en terrordimensjon som på sikt kan komme til å rokke ved vår fundamentale forståelse av militære operasjoner i tradisjonell forstand.

Utviklingen i retning av et asymmetrisk trusselbilde har ført til at maktprojeksjon har blitt en mer sannsynlig reaksjonsform, som igjen har diktert et behov for tilpassede kapasiteter med stor fleksibilitet, mobilitet og effektivitet. På maritim sektor har dette drevet fokus fra operasjoner i åpent hav til operasjoner i kystfarvann, spesielt knyttet til etablering lokal maritim kontroll og ilandsetting av styrker. Utfordringene i den forbindelse er betydelige og det stilles spesielt store krav til undervannskapasitetene og til informasjonsinnhenting og –distribusjon. Etablering av rask og korrekt situasjonskunnskap (”situation awareness”) er i dag en essensiell forutsetning for å lykkes i slike operasjoner, både i forhold til overlevelsesevne og evne til maktprojeksjon. Videre har terskelen for å akseptere egne tap stadig blitt høyere og dette har i sin tur drevet fram krav om kapasiteter som kan redusere risiko for maritime høyverdienheter. Og i utøvelsen av et manøverbasert operasjonskonsept som i sin natur betinger et meget høyt operasjonstempo, blir kanskje tiden ofte den viktigste motstander for en angriper.

I dette bildet representerer sjøminer en alvorlig trussel for den angripende part og er spesielt effektive i en asymmetrisk konflikt. Sjøminer er et uvanlig kostnadseffektivt våpen som selv små og fattige kyststater kan ta seg råd til å ha i sine arsenal. De kan meget effektivt nekte en motstander tilgangen til viktige operasjonsområder og tvinge ham til å deployere sine styrker ufordelaktig. Selv en mistanke om en minetrussel har i seg selv en oppsettende og kanaliserende effekt. Tradisjonelle mottiltak mot miner er meget vanskelig og risikofylt og er en aktivitet som binder opp store ressurser og medfører et betydelig tidsforbruk. I en tidskritisk manøveroperasjon kan et minefelt være en ”showstopper”.

I dette foredraget vil jeg forsøke å sannsynliggjøre at Norge på minemottiltaksområdet har unike forutsetninger for å gi bidrag til det internasjonale samfunn og at spesifikke norske kapasiteter her vil være genuint etterspurte til NATOs styrkestruktur. Disse kapasitetene vil nettopp kunne møte trusselen fra moderne minesystemer på en meget effektiv måte i en tidsmessig flernasjonal operasjonell ramme og bidra til å lukke kapasitetsgapene i NATOs styrkestruktur. Foredraget vil først behandle trusselen sett fra et NATO-perspektiv, for deretter å beskrive de nasjonale forhold og de systemer og operasjonelle kapasiteter som Norge vil kunne tilby på kort sikt.
Minetrusselen

Hvis vi ser litt tilbake i historien har sjøminer hatt stor betydning for utfallet av sjøkonflikter. Siden Koreakrigen har totalt 18 militære fartøyer blitt alvorlig ødelagt, 14 av dem på grunn av sjøminer. Mellom 1988 og 1991 ble tre krigsskip ødelagt av miner. Disse utgjorde en samlet verdi på ca 1 Mrd kr, mens prisen på de tre minene var bare ca 150.000 kr (dvs mer enn 6000 ganger). To ganger har minefelt forkludret amerikanske landingsforsøk, henholdsvis ved Wonsan i 1950 og utenfor Kuwait i Golfkrigen på 90-tallet.

Et hjemlig eksempel er senkingen av Blücher 9 april 1940, hvor det senere har fremkommet at tyskerne trodde skipet var blitt senket av en mine, ikke av en torpedo, og at dette var årsaken til at de ikke våget å gå gjennom Drøbaksundet med resten av flåtestyrken.

Trusselen fra minesystemer er omfattende og i rask utvikling, både når det gjelder omfang og teknologisk ytelse. Mellom 1989 og 1998 økte antallet av land med minekapasitet med 40% og antallet forskjellige minetyper økte med 75%. Den totale verdensproduksjonen økte i dette tidsrommet med 60% og eksporten tilsvarende. Det antas at det ligger ca 350.000 miner i havene rundt omkring i verden, 80.000 alene i havområdet utenfor de baltiske statene. Minst 36 land produserer sjøminer i dag og 26 av disse eksporterer dem. Miner blir ikke avleggse; selv miner produsert under 2 verdenskrig kan utgjøre en betydelig trussel for dagens maritime styrker hvis disse minene blir brukt. Moderne miner er bare enda vanskeligere å finne og nøytralisere, og de er mer avanserte og effektive. Moderne miner kan ha et arsenal av sensorer og mekanismer, f eks magnetiske-, akustiske-, seismiske- og trykksensorer og sensorer for undervanns elektrisk potensial; alt dette gjør dem i stand til selektivt å virke mot helt bestemte fartøysklasser. Minene kan ha forskjellige taktiske komponenter som f eks forsinkelsesmekanismer eller skipstellere som kan medføre at en hel konvoi lures inn i et minefelt før det virkelig begynner å smelle. Noen miner er utstyrt med et overflatebelegg eller har en fasong som gjør dem vanskelig å oppdage med sonar. Andre inneholder lavfølsomt sprengstoff som gjør dem vanskelig å nøytralisere. Det finnes i tillegg minesystemer som kan deployeres på dypt vann og som har eget fremdriftssystem og som aktivt heimer mot sitt mål. I denne bransjen er våpenindustrien hele tiden et hestehode foran i kappløpet mellom tiltak og mottiltak.
Situasjonen i NATO

I NATO (og i land utenfor NATO) har mottiltak mot sjøminer fått fornyet oppmerksomhet og et taktskift på grunn av endret fokus mot kystnære operasjoner og asymmetrisk krigføring. I år 2000 fullførte NATO en studie (”Maritime Operations 2015”) som identifiserte hvilke mottiltakskapasiteter som alliansen mangler og hvor det anbefales nasjonale og alliansebaserte tiltak for raskest mulig å lukke kapasitetsgapene. Kapasitetsmanglene gjelder i første rekke evnen til raskt og sikkert å rydde miner i dype og i grunne farvann, evne til skjult deployering av mottiltakskomponenter, motmidler mot begravde miner og mot avanserte minesystemer. Studien gav en rekke anbefalinger som har blitt tatt til etterretning og som også har gitt legitimitet for realisering av nye konseptuelle løsninger innen dette området.

Et annet forholdsvis nytt strukturelt trekk som har betydning i denne sammenheng, er NATOs pågående prosesser for styrkeproduksjon. Over de siste år har NATO fokusert på etablering av en styrkebrønn bestående av nasjonale kapasiteter gjennom langsiktige forpliktende avtaler med medlemsnasjonene. Her bidrar nasjonene i forhold til sin faktiske evne til tellende bidrag i en flernasjonal ramme. ”Force Goal” prosessen har vært viktig både for NATO og for nasjonene, ved at NATO-styrken kan sette sammen en balansert styrkestruktur med utgangspunkt i spissede bidrag fra nasjonene, og at nasjonene derved kan stimuleres til å videreutvikle og styrke sine nisjekapasiteter. Etter ”Prague Capability Commitment” (PCC) initiativet i fjor høst har NATO ytterligere skjerpet kravet til nasjonene når det gjelder forpliktelsene knyttet til nasjonale bidrag til alliansens styrkebrønn.
Situasjonen i Norge

Norge har opparbeidet en sterk posisjon innen minekrig. Minemottiltakselementet var svært viktig under den kalde krigs tid. Spesielt var dette knyttet til behovet for transport av materiell fra sør til nord i en invasjonssituasjon, hvor logistikkelementet var kritisk for vår evne til å holde stand mot en invasjonsstyrke i påvente av alliert forsterkning. Minetrusselen ville kunne introdusere forsinkelser og øke sårbarheten til forsyningstjenesten i en grad som kunne få avgjørende betydning for utfallet av situasjonen. Det ble derfor tidlig på 90-tallet valgt å investere i tidsmessig utstyr for å møte denne trusselen.

Bekjempelse av en minetrussel i norske farvann er en formidabel utfordring. Både omfanget av de kystområdene som kan bli utsatt for minelegging og de geografiske avstandene mellom dem, stiller store krav til kapasitet og effektivitet til den nasjonale mineryddingstjenesten. Videre er norske farvann karakterisert ved store områder med dypt vann hvor tradisjonelle mottiltaksteknikker er lite effektive og svært heftig topografi med steinete havbunn som gjør minejakt vanskelig. Videre kan vi bli utsatt for en minetrussel med en stor andel moderne miner som i utgangspunktet er vanskelig å håndtere. Dette gjør minerydding til en ekstremt vanskelig disiplin som stiller store krav til kvaliteten på utstyr og organisasjon.

I erkjennelsen av disse forhold har Sjøforsvaret i løpet av de siste ti år bevisst satset på å bygge opp en operativ kapasitet som ligger i front i NATO-sammenheng. Sjøforsvaret har i stor grad satset på ny og fremtidsrettet teknologi, i hovedsak basert på norske løsninger. Det er satset på et bredt spekter av forskjellige teknikker og utstyr for å møte de utfordringene som minerydding under vanskelige forhold representerer. I styrkeproduksjonen satses det på oppbygning av en høy faglig kompetanse både når det gjelder teknologiske og operative forhold, gjennom et offensivt og målrettet langsiktig arbeid innen minekrig. I dette arbeidet har FFI vært en aktiv medspiller gjennom mange år.

Norge har i siste årene bidratt med Oksøy-klasse minejaktfartøyer i en av NATOs to stående mineryddingstyrker, MCMFORNORTH (tidligere STANAVFORCHAN). Dette er såkalte ”High Readiness Forces, hvor de norske fartøyene flere ganger har deltatt i flernasjonale øvelser. I disse øvelsene har de norske enhetene ofte vist en kvalitet og effektivitet som ligger godt foran de øvrige deltakerne i styrken. Årsaken til dette er ikke bare å finne i godt utstyr. Like stor betydning har mannskapenes kompetansenivå og motivasjon. De har sin erfaringsbasis fra minerydding i norske områder som ofte representerer større utfordringer enn i kontinentale områder med flat sandbunn. I denne sammenheng bidrar altså Norge til en kvalitetsheving av NATOs kapasitet, noe som gjør norske bidrag svært velkomne. Det er faktisk vanskelig å tenke seg andre styrkebidrag som har en tilsvarende effekt på NATOs samlede operative kapasitet som nettopp våre bidrag innen minemottiltak. Og dette er en posisjon som ytterligere vil bli forsterket gjennom de nasjonale prosesser som vil bli drøftet senere i foredraget.
Oversikt over norsk teknologi innen minemottiltak

Grunnlaget for vår internasjonale posisjon på dette området er lagt gjennom utvikling av en sterk nasjonal industri- og teknologibasis, i tillegg til operative kunnskap og erfaring i Sjøforsvaret. Vi har her i stor grad satset på teknologi med utspring i kompetanse som er blitt utviklet på sivil sektor, i hovedsak fra skipsfarts- og offshorevirksomheten. Dette utgangspunktet har frembrakt ukonvensjonelle konsepter i forhold til de tekniske løsningene som internasjonal forsvarsindustri kan tilby. Dette gir i noen grad norsk industri en eksklusivitet i å beherske disse konseptene.

Unike norske mineryddingsfartøyer

Oksøy-klassen minejaktfartøyer og Alta-klassen minesveipere (Umoe Mandal AS) representerer banebrytende fartøyteknologi. SES-konseptet (SES – ”Surface Effect Ship”) har spesielt fordelaktige egenskaper med hensyn til sjokkmotstand og hydrodynamisk stabilitet, hvor fartøyets spesielle utforming og bruken av avanserte materialer har hatt størst betydning. Fartøyets gunstige utforming og de sjokkabsorberende egenskapene til ”sandwitch”-materialet i skroget gjør disse fartøyene mindre sårbare ved minedetonasjoner enn andre fartøykonsepter.

Oksøy- og Alta-klassen har moderne sonar-, navigasjons- og kampsystemutrustning fra i hovedsak norske leverandører (Kongsberg Gruppen, etc.). På minejaktfartøyene utgjør dette primærsystemene, og fartøyenes ytelse, dvs evnen til å rydde miner på havbunnen og i vannvolumet, avhenger av kvaliteten av enkeltfunksjonene og samvirket mellom dem. Oppgaven for disse fartøyene er å oppdage objekter med typisk diameter på under en meter på flere hundre meters avstand. Minelignende objekter må identifiseres med en kabel- eller fiberstyrt undervannsfarkost og eventuelt ødelegges dersom objektet viser seg å være en mine. Dette er en svært tidkrevende og risikofylt operasjon.

Under vanskelige forhold i norske farvann blir fartøyenes evne til å finne miner marginal, selv med det beste teknologene i dag kan fremskaffe.

Den totale ytelsen til minejaktfartøyene er altså avhengig av en kjede av funksjoner, hvor alle funksjonene i kjeden må presses til det ytterste for å løse primæroppgaven for fartøyene. Når fartøyene opererer under høy risiko for egen sikkerhet, f.eks. i internasjonale operasjoner hvor toleransenivået for egne tap er lik null, blir den tekniske kvaliteten av delsystemene viktig. De sentrale komponentene i denne kjeden er høyoppløselige sonarsystemer, sammen med avansert signalprosessering, sonardatapresentasjon og kommando-kontrollfunksjoner. For ytterligere å forbedre mulighetene for sikker klassifisering av minelignende objekter, utnyttes kunnskapen fra tidligere minesøk og farvannsundersøkelser av området. Sjøforsvaret har etablert et eget minekrigsdatakontor for forvaltning av data fra farvannsundersøkelser. Kontoret understøtter mineryddingsoperasjonene med oppdatert stedlig informasjon. I tillegg til informasjon om tidligere sonarkontakter (karakteristiske objekter som steiner, vrak, søppel, etc.) vil kunnskap om havbunnstype og nøyaktige topografiske kart bidra betydelig til rask og sikker rydding av miner i områder med krevende bunnforhold.

Men i siste instans er det sonaroperatørene og deres evne til å skjelne mellom ”ekte” og ”falske” sonarekko som blir avgjørende for ytelsen av minejaktoperasjonen. Kvaliteten av operatørene er avhengig av erfaringsnivå og av personlige egenskaper. Utvelgelse av sonaroperatører samt opplæring og trening blir derfor av stor betydning. Som et ledd i dette arbeider FFI bl a med verktøy og teknikker som kan benyttes for trening av operatører på land.

Utvikling av moderne minesveipteknologi

Alta-klassen minesveipere er bygget over samme lest som Oksøy-klassen. Sveiperne etablerer en komplementær kapasitet i forhold til minejaktfartøyene. Et ordtak i fagmiljøet beskriver rollefordelingen mellom fartøyene: ”Hunt where you can, sweep if you must”. Minesveiperne opererer ofte i vanskelig farvann og antallet sveipere (4) i forhold til minejaktfartøyer (4) reflekterer typisk omfanget av slike vanskelige farvann langs norskekysten. I norske farvann vil jaktfartøyene normalt få mer avgrensede oppgaver i forhold til sveiperne. Endringer i den internasjonale situasjon har bl.a. ført til den forsvarspolitiske beslutning om å øke vårt internasjonale engasjement de senere år. I stående styrker er fremdeles minejakt fremtredende, men fartøyer med kapasitet for influenssveiping er sterkt etterspurt i ”High Readiness Forces” som MCMFORNORTH. Alta-klassen er bl. a. utstyrt både med mekaniske sveip og influenssveip, og representerer i internasjonal sammenheng noe av det mest moderne innen denne type operativ kapasitet. Den akustiske delen av influenssveipet (AGATE) er utviklet av Geco Defence AS, senere Kongsberg Defence & Aerospace (KDA), som bl a benytter teknologi fra seismikkindustrien. Selv om AGATE ennå har et forbedringspotensiale representerer dette det mest troverdige system for generering av lavfrekvent akustisk signatur i markedet. Også norsk utstyr for elektromagnetisk sveip (ELMA) er levert til Alta-klassen av norsk industri (Siemens Norge AS).

Tradisjonell minesveiping forutsetter detaljert kunnskap om hvilke miner som skal bekjempes for at sveipeparametrene skal kunne settes riktig. Slik kunnskap er ofte ikke tilgjengelig i praksis. I de senere år er det blitt utviklet et nytt sveipekonsept, målsveiping, hvor Norge har vært en foregangsnasjon. Målsveiping søker å beskytte de fartøy som skal seile gjennom trusselområdet ved å etterligne signaturene til disse fartøyene. Teorien er at målsveipet skal avsette de minene som er satt for å gå av mot de fartøyer som skal ledes gjennom området, mens miner med andre settinger ikke påvirkes.

Målsveiping er et teknologisk og ressursmessig meget krevende konsept. Konseptet forutsetter at man kjenner fartøysignaturer for fartøyer som skal beskyttes, og at sveipet er i stand til å etterligne signaturene i tilstrekkelig grad. De viktigste signaturkomponentene er akustisk støy fra skipet (maskineri, fremdriftssystem, propell), magnetfelt og forskjellige typer elektromagnetiske felt generert av fartøyer, samt trykk. Disse signaturkomponentene må modelleres eller måles på reelle fartøyer på målestasjoner med dertil egnet instrumentering og analyseverktøy. Sjøforsvaret har i samarbeid med FFI bygget opp en betydelig nasjonal infrastruktur for dette. Etterspørselen etter denne type fasiliteter er økende i takt med utviklingen og etableringen av målsveipingskapasiteter i andre NATO-land.

En ny sentral tilvekst til den nasjonale infrastrukturen er målestasjonen på Herdla utenfor Bergen som ble operativ i 2002. Denne stasjonen gir mulighet for fullskala målinger av signaturer fra fartøyer, undervannsfarkoster og influenssveip. Den har et omfattende nettverk av sensorer og instrumentering for måling av akustisk, seismisk, hydrodynamisk, magnetisk og elektrisk influens. Herdla målestasjon vil bli en viktig komponent i realiseringen av den nasjonale minesveipkapasiteten. Den vil også bli brukt til evaluering og taktisk trening av minemottiltaksmateriell og – operasjoner, samt til studier og vitenskaplige undersøkelser knyttet til signaturer og lydforplantning. Målestasjonen er utviklet og realisert av FFI og vil i den første tiden også drives av FFI, senere av FLO/SJØ.

Fjernstyrte og autonome undervannsfarkoster

På bakgrunn av utfordringene som moderne minejakt representerer, spesielt i nasjonale farvann, har Norge etablert seg som en foregangsnasjon i Europa på utvikling av konsepter og materiell for å etablere fremskutte sensor- og våpenkapasiteter innen minemottiltak. Erkjennelsen av at tradisjonelle minejaktsystemer ofte er marginale, har gitt insitament til utviklingsprosjekter ved FFI og i industrien i retning av fjernstyrte og autonome undervannsfarkoster (AUV). Slike undervannsfarkoster gjør det mulig å bringe minejaktsensorene nærmere de objektene som skal detekteres, klassifiseres og/eller ødelegges. I tillegg kan minejaktfartøyet operere i sikker avstand til minetrusselen. AUV-teknologien har i de siste årene vært i rask utvikling, og kommersielle systemer lanseres nå på en rekke områder. I minejaktsammenheng gir AUV-teknologien en utvidet mulighet til å operere fremskutt, uavhengig av havdyp og gir bidrag til sikkerhet, effektivitet og operativ kvalitet. Internasjonalt er området blitt meget sterkt fokusert den senere tid og spesielt USA har omfattende programmer som utvikler teknologien mot operative kapasiteter. I NATO-studien ”Maritime Operations 2015” ble AUV-teknologien utpekt som et nøkkelområde som vil kunne lukke noen av kapasitetsgapene i NATOs styrkestruktur.

HUGIN – en styrkemultiplikator innen minejakt

Norge har på kort tid klart å etablere en sterk teknologisk og kommersiell posisjon på AUV-området og har betydelige muligheter i et forventet raskt voksende internasjonalt marked for militære produkter. Over en tiårsperiode har FFI utviklet tre generasjoner kabeluavhengige farkostsystemer som har dokumentert et meget interessant potensiale både militært og sivilt. Gjennom HUGIN-prosjektene har FFI sammen med Kongsberg Simrad AS, produsert flere farkostsystemer for bruk i sivil sektor. Instituttet har således medvirket til å etablere en bærekraftig nasjonal industri for kommersiell utnyttelse av AUV-teknologien. HUGIN-konseptet innehar i dag en markedsledende posisjon på området offshore sjøbunnskartlegging og erfaringsdata fra kommersielle oppdrag innhentes fortløpende. Dette gir en teknologisk og kommersiell basis for også å realisere militære HUGIN-produkter, slik at Norge kan realisere kapasiteter tilpasset spesifikke nasjonale krav og forhold.

Som et resultat av dette er det nå igangsatt en prosess for å gjøre tilgjengelig en framskutt minejaktkapasitet til Sjøforsvaret. Denne er planlagt gjennomført i fire faser. Den første er allerede levert og var utvikling av et operasjonelt konsept for utnyttelse av slike AUVer, samt teknologiutvikling for å møte nødvendige krav i den forbindelse. Prosjektet ble avsluttet med en operasjonell demonstrasjon for å synliggjøre potensialet i en slik kapasitet. Vi er nå inne i den andre fasen, som skal frembringe en kapasitet som skal kunne gjennomgå operasjonell evaluering fra 2005. Etter ønske fra Sjøforsvaret har tidsplanen nå blitt forsert, slik at en foreløpig kapasitet vil bli tilgjengelig fra 2004. Dette betyr at Sjøforsvaret neste år, i forbindelse med at Norge for 2 gang (sist i 1998/99) overtar ledelsen i MCMFORNORTH, kan delta i internasjonale aktiviteter med et militært HUGIN-system.

I forbindelse med den foran nevnte ”Force Goal” prosessen har allerede en slik HUGIN-komponent blitt etterspurt til NATOs styrke og den er nå tilbudt i tre forskjellige roller; både som system for farvannsundersøkelser (”Rapid Environmental Assessment”, REA i NATO-terminologien), som dypvanns minerekognoseringssystem og som en framskutt kapasitet for gjennomføring av skjulte minejaktoperasjoner. HUGIN-systemet har altså innebygd en rekke forskjellige operasjonelle kapasiteter, fra fredstidsoperasjoner til minejakt i sammenheng med amfibieoperasoner.

Kjernen i konseptet er å bruke en surveytype autonom undervannsfarkost (AUV) som opererer uavhengig av minejaktfartøyet. Denne undervannsfarkosten vil da kunne gjennomføre en komplett kartlegging av minelagte områder. Kartleggingen består av å detektere og klassifisere minelignende objekter og samtidig nøyaktig stedfeste objektenes posisjon på havbunnen, slik at de senere kan gjenfinnes og eventuelt ødelegges. Operasjonen kan gjennomføres under kommando fra et Oksøy-klasse moderfartøy, men fartøyet behøver ikke selv må gå inn i området. Fartøyet kan parallelt utføre andre funksjoner, f.eks. minesøk eller minedestruksjon i tilgrensende, kartlagte områder. Dette innebærer altså et tillegg til de eksisterende kapasitetene som gir en betydelig styrkemultiplikatoreffekt for Oksøy-klassen og vil ikke bety at nåværende operasjonelle funksjoner endres.

Farvannsundersøkelser er i dag en prioritert oppgave i fredstid og et viktig element i forbindelse med alle typer minemottiltak. Farvannsundersøkelser gjennomføres for å etablere en detaljert og nøyaktig informasjonsdatabase (f.eks. topografi og objekter) av aktuelle områder som grunnlag for en skarp mineryddingsoperasjon. Denne forhåndskunnskapen har stor betydning for effektivitet og sikkerhet for minemottiltaksoperasjonene, spesielt i områder med vanskelige sjøbunnsforhold. Farvannsundersøkelser i norske farvann er svært omfattende og ressurskrevende. En operativ tjeneste med utgangspunkt i en AUV vil i betydelig grad kunne øke den nasjonale kapasiteten på dette området.

For nøytraliseringsformål har Kongsberg Defence & Aerospace (KDA) i samarbeid med FFI utviklet en liten, fjernstyrt undervannsfarkost for identifikasjon og destruksjon av miner (Minesniper). Dette systemet markedsføres i konkurranse med tilsvarende systemer fra andre nasjoner og er bl a solgt til Spania. Minesniper er et engangsvåpen som sendes ut fra minejaktfartøyet etter at fartøyet har klassifisert en sonarrespons som sannsynlig mine. Minesniper er nå installert på ett av minejaktfartøyene og vil bli evaluert i sammenheng med HUGIN-systemet.

Som et ledd i avslutningen av konseptutviklingsfasen gjennomførte FFI i desember 2001 en demonstrasjon av de potensielle HUGIN-kapasitetene. Demonstrasjonen skulle vise fram alle de operasjonelle kapasitetene i ett og samme oppdrag. Oppdraget som ble definert, var: ”Gjennomfør en sjøbunnskartlegging (farvannsundersøkelse) av et område som er under egen kontroll, og kartlegg deretter minetrusselen i et avgrenset dypvannsområde utenfor egen kontroll”. Forut for demonstrasjonen ble FFI’s teknologi- og demonstrasjonssystem HUGIN I mobilisert om bord på minejaktfartøyet KNM Karmøy i en provisorisk installasjon. I første del av operasjonen gjennomførte HUGIN I en systematisk kartlegging av havbunnen under kontroll og overvåkning fra KNM Karmøy. Data fra farkosten ble overført ved hjelp av akustisk link. Deretter gikk HUGIN alene inn i det minelagte området, hvor undervannsfarkosten gjennomførte en autonom datainnsamlingsoperasjon, hvoretter den returnerte og ble tatt om bord på KNM Karmøy. Dataene ble deretter prosessert om bord og resultatet forelå etter få minutter, hvor det kunne konstateres at fire mineliknende objekter var funnet og lokalisert innenfor en nøyaktighet på ca 10 m.

Senere har Sjøforsvaret etablert en mer permanent infrastruktur for HUGIN-operasjon på KNM Karmøy. Dette fartøyet vil nå en tid fremover bli dedikert til innsamling av farvannsdata for å opparbeide en nasjonal database over de områdene langs kysten som er mest aktuelle i en minetrusselsammenheng, og HUGIN vil delta på disse operasjonene, først med HUGIN I, og fra 2004 med den nye og mer optimaliserte versjonen HUGIN 1000. I 2003 er det planlagt farvannsundersøkelser primært i Nord-Norge. I tillegg vil vi delta i NATO-øvelsen Northern Light for vil foregå utenfor Skottland i september 2003, hvor planen er at HUGIN skal gjennomføre en skjult, framskutt kartlegging av deler av øvelsesområdet.

Dette inngår som en del av et internasjonalt samarbeid, hvor et såkalt ”Concept Demonstration and Experimentation” (CDE) element er en integrert del av NATO-øvelsen. I tillegg til dette har Sjøforsvaret tilbudt Finland en HUGIN-demonstrasjon fra KNM Karmøy, og denne vil foregå i etterkant av Northern Light.

HUGIN – markedsledende på sivil sektor

Den militære utnyttelsen av AUV-teknologien bygger på teknologiske løsninger og erfaringer som er opparbeidet gjennom kommersialisering av HUGIN-systemet på sivil sektor. Denne ”dual use” filosofien har vært meget vellykket for alle parter og har gjort at en bærekraftig industriell plattform nå er etablert i Norge. Pr dato er tre farkostsystemer i kommersiell operasjon rundt om i verden.

Norsk Undervanns Intervensjon AS (NUI) i Bergen har operert på norsk sokkel siden 1998 og har gjennomført en rekke oppdrag for Statoil og Norsk Hydro, bl a på rørtraseen til Åsgaardfeltet og omfattende oppdrag på Ormen Lange feltet. NUI har også et betydelig samarbeid med Havforskningsinstituttet i forbindelse med registrering av fiskeforekomster i havet. Det amerikanske surveyselskapet C&C Technologies har siden 2000 operert et HUGIN-system i Mexico-gulfen, utenfor Vest-Afrika, i Middelhavet og utenfor Brazil. Videre har Geoconsult AS i Bergen også anskaffet en HUGIN-kapasitet (2002) og har gjort sjøbunnskartlegging for Shell utenfor Skottland. Pr 2002 har HUGIN-farkostene til sammen gjennomført ca 25000 linjekilometer og ca 4000 timers operasjoner på havdyp ned til 2850 m. Dette representerer antakelig mer enn alle andre AUV-systemer til sammen, US Navy’s inkludert. Introduksjonen av HUGIN-teknologien på offshoresektoren har medført en strukturendring i surveybransjen på grunn av det formidable effektivitetsfortrinnet som denne teknologien representerer. Som eksempel på dette rapporterer nå oljeselskapene at HUGIN-systemene har bidratt til 60% kostnadsreduksjon ved sjøbunnskartlegging på dypt vann og at i Mexico-gulfen har HUGIN gjennomført et tre-års kartleggingsprogram på bare åtte måneder.

Avslutning

Jeg har i dette foredraget forsøkt å synliggjøre at vår posisjon på minemottaksektoren ligger helt i front i internasjonal sammenheng, både når det gjelder teknologi, materiell og operasjonelle kapasiteter. Videre har vi en industri som kan levere et bredt spekter av produkter som har utgangspunkt i en nasjonal teknologibase. Dette er unikt. Norsk industri bør her kunne etablere totalløsninger med utgangspunkt i et bredt og teknologisk avansert produktspekter. Samtidig er det et faktum at norsk industri til nå har hatt begrenset kommersiell suksess i denne sektoren. Det kan være flere årsaker til dette, men ett element kan være at det potensialet som ligger i en tett nasjonal samordning ikke har vært utnyttet fullt ut. En viktig forutsetning for kunne vise industriell styrke vil være å opparbeide en posisjon som systemleverandør i dette markedet, for derigjennom å etablere norsk industri som premissgiver i leveranseprosjekter, ikke bare som underleverandør. Nøkkelen til dette ligger i en tett samordning mellom industri- , FoU- og Sjøforsvar, hvor integrerte samarbeidsprosesser er ett av stikkordene i denne sammenheng. Ett viktig element i dette er at Sjøforsvaret bidrar i promotering av norske bedrifters produkter innen minerydding. Et fartøy med disse produktene installert er den beste markedsføring. Samtidig betyr dette at unike nasjonale operasjonelle kapasiteter gis visibilitet i alliansesammenheng. Dette vil både Sjøforsvaret og norsk industri være tjent med. Det er i den sammenheng viktig at Forsvarets ledelse og Forsvarsdepartementet ser nytten av slik promotering, og at midler stilles til disposisjon for dette.

Sjøforsvarets bidrag til markedsføring av norske produkter innen minemottiltak vil være av helt uvurderlig verdi for norsk industri. Dette kan skje gjennom deltagelse i internasjonale operasjoner, bilateralt samarbeid og demonstrasjoner for andre nasjoners sjøforsvar. Samvirke med Sjøforsvaret i forbindelse med leveranser til andre nasjoner vil kunne styrke de kommersielle forutsetningene, hvor elementer som angår operativ understøttelse, f.eks. opplæring og operativ kvalifisering, bruk av nasjonal måleteknisk infrastruktur, etc. vil kunne gi grunnlag for kommersielle totalpakker. Dette vil være løsninger som andre leverandører vanskelig kan konkurrere mot. I så måte vil Sjøforsvarets bidrag ikke bare gjøre det mulig å levere teknisk utstyr til en kunde, men å levere en fullverdig operativ kapasitet.

Det langsiktige og planmessige arbeidet som pågår i Sjøforsvaret for å utvikle vår kapasitet i en retning som både passer inn i en nasjonal struktur og som samtidig møter de behov som NATO har på dette området, har vakt internasjonal oppmerksomhet. Vi opplever en genuin etterspørsel fra NATO etter spesifikke norske bidrag til NATOs styrkestruktur, hvor våre unike bidrag i noen grad faktisk lukker de kapasitetsgapene som NATO selv har identifisert. Det vil derfor være belegg til å hevde at forutsetningene er til stede for å lykkes i en ambisjon som kan resultere i at Norge blir et tyngdepunkt i NATO innen minemottiltak.

Arne Bård Dalhaug
Utredningsleder ISL
Forsvarsdepartementet (FD)
 
Oslo Militære Samfund, Oslo
INNLEDNING

Ærede forsamling!

La meg innledningsvis få takke så mye for å ha blitt gitt denne anledningen til å orientere dere om det som har vært mitt arbeidsfelt siden sensommeren 2002. Temaet i dag er: ”Integrert strategisk ledelse – muligheter og utfordringer”.

For at dere skal få et klart bilde av hva dette innebærer, og hvor vi er i prosessen akkurat nå, vil jeg først si noen ord om bakgrunnen for etableringen av Integrert strategisk ledelse og de målene man ønsker å realisere. Deretter vil jeg redegjøre for hvordan de to organisasjonene, Forsvarsstaben og Det integrerte forsvarsdepartement, er besluttet organisert. I den forbindelse kommer jeg også inn på årsverkfordeling, ledelsesforhold med mer.

Til slutt vil jeg berøre hvilke muligheter og utfordringer vi kan stå overfor som en følge av at det skal etableres en Integrert strategisk forsvarsledelse allerede førstkommende høst.

BAKGRUNN

I forbindelse med behandling av St.prp nr 55 (2001 – 2002), jf. Innst. S. Nr 232 (2001 – 2002) vedtok Stortinget 19. juni 2002 at Forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner skulle integreres i Forsvarsdepartementet (FD), og at Forsvarets overkommando (FO) skulle legges ned. Videre at det skulle opprettes en forsvarsstab (FST) samlokalisert med Forsvarsdepartementet (FD). Alt dette skulle skje tidligst mulig og senest innen 31. desember 2004. For å få tilstrekkelig kraft og tyngde bak prosessen, har statsråden besluttet at implementering skal skje fra og med 1. august 2003. I praksis betyr dette at Det nye integrerte departement og den nye Forsvarsstaben vil være på plass på Akershus i midlertidige lokaliteter i løpet av høsten 2003.

Arbeidet med oppfølgingen av dette vedtaket har siden høsten 2002 vært organisert i et felles utredningssekretariat: ISL-sekretariatet. Sekretariatet har vært ledet av meg, og har bestått av representanter fra alle forsvarsgrener, samt fra flere avdelinger i Forsvarsdepartementet. Arbeidet med opprettelsen av Forsvarsstaben har vært organisert som en egen delutredning underlagt ISL-sekretariatet, med hyppig koordinering mot det arbeidet som har foregått i Forsvarsdepartementet.

ARBEIDET HØSTEN 2002

Ministudier

Sekretariatet innledet arbeidet i høst med å operasjonalisere Stortingets føringer fra Innstilling S. Nr 232 for derigjennom å definere klare retningslinjer for det videre arbeid. Dette kommer jeg litt tilbake til.

Deretter identifiserte sekretariatet en rekke sentrale områder som ble gjort til gjenstand for egne såkalte ministudier. Dette fordi vi mente spørsmålene var av såpass viktig og omfattende karakter at de burde utredes separat. Disse områdene var bl.a.:

· Forsvarssjefens rolle

· Begrepet strategisk ledelse

· Nye etater underlagt departementet?

· Alminnelig kommando

· Kjerneoppgaver og fordelingen av disse mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben

· Personellforvaltning

De fleste av ministudiene ble ferdigstilt før jul, og bidro til å danne grunnlag for sekretariatets videre arbeid med sluttrapporten. Deltakelsen i disse ministudiene var meget sammensatt. I tillegg til representanter fra ISL-sekretariatet, deltok en rekke ressurspersoner fra så vel FD som FO, og også fra andre kompetansemiljøer i Forsvaret.

20. desember 2002 avleverte ISL-sekretariatet sin sluttrapport til Forsvarsdepartementet.

Føringer for arbeidet med utviklingen av Integrert strategisk ledelse

Den viktigste føringen for arbeidet har selvsagt vært Stortingets beslutninger, jfr tidligere nevnte innstilling. For at disse skulle kunne brukes direkte i vårt arbeid, måtte vi imidlertid fortolke og konkretisere dem ytterligere. Det første vi tok tak i var selve ideen bak integrasjonen – hva var det egentlig Stortinget ville med nyskapningen? Stortingsflertallet slo fast at det ønsket ”å styrke ledelsen av Forsvaret på strategisk nivå”. Dette fremsto derfor for oss som hovedformålet med ledelsesreformen.

I samme avsnitt som målsettingen med reformen skisseres, knyttes den direkte til opprettelsen av et fullintegrert forsvarsdepartement: ”Flertallet mener dette [styrket ledelse av Forsvaret på strategisk nivå] best kan oppnås gjennom en integrering av forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner i Forsvarsdepartementet”. Vi tolket Stortinget derfor dit hen at det var gjennom opprettelsen av det nye integrerte forsvarsdepartement, at reformens intensjon primært skulle oppnås. Dette var også konsistent med Stortingets formulering om at det var Forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner som skulle integreres i departementet. Det var departementets evne til å utføre sine oppgaver som ledelsesorgan for Forsvaret, gjennom tilførsel av militær kompetanse, som skulle styrkes.

Det presiseres også hva som bl.a. legges i ”ledelse av Forsvaret på strategisk nivå” ved at Stortinget fastslår at reformen vil styrke departementets evne til ”overordnet planlegging og ledelse”, ”krisehåndtering” og ”internasjonalt samarbeid om forsvars- og sikkerhetspolitikk”.

”Overordnet planlegging og ledelse” forsto vi bl.a. som helheten av perspektivplanlegging og langtidsplanproduksjon, samt budsjettering på strategisk nivå. ”Internasjonalt samarbeid om forsvars- og sikkerhetspolitikk” ble forstått som å omfatte alt samarbeid, ut over det rent rutinemessige eller tekniske, i NATO, EU, OSSE og FN, samt bilateralt samarbeid på strategisk nivå. ”Krisehåndtering” – som må forstås som den øverste ledelsen av denne – ble forutsatt å omfatte også beredskapsplanlegging på strategisk nivå, i og med at de to funksjonene er så vidt tett sammenvevd.

Stortingets intensjon med opprettelsen av Forsvarsstaben var at den ”skal støtte forsvarssjefen i hans rolle som etatssjef”, m a o være hans nærmeste instrument for å styre Forsvarets militære organisasjon.

I den forbindelse slås det fast at Forsvarsstaben skal ”gjennomføre pålagte oppdrag fra departementet”. Gitt dette, samt de føringer som er gitt med hensyn til hvilke oppgaver Det integrerte departementet skal løse, forsto vi det slik at Stortingets intensjon er at Forsvarsstaben, på vegne av Forsvarssjefen, skal koordinere gjennomføringen av oppdrag og påse at beslutninger følges opp, d v s ha oppfølgingsansvaret for at det planverk og det budsjett som er fastlagt og formidlet fra departementet, faktisk blir implementert. Forsvarssjefen skal fortsatt ha det daglige arbeidsgiveransvaret for personellet i Forsvarets militære organisasjon.

At Stortinget fastslår at generalinspektørene skal sitte i Forsvarsstaben, innebærer at disse fortsatt skal ha gjennomføringsansvaret for styrkeproduksjonen i sine forsvarsgrener.

Stortinget slår utvetydig fast at Forsvarssjefen skal ha to roller: både som øverste militære rådgiver i departementet og som etatssjef for Forsvarets militære organisasjon. Rollen som rådgiver utføres i fremtiden i Det integrerte forsvarsdepartement. Rollen som etatssjef skal utøves gjennom Forsvarsstaben. Det er viktig å merke seg at Stortinget klart og tydelig har uttalt at offentligheten fortsatt skal ha tilgang på Forsvarssjefens kvalifiserte og uavhengige fagmilitære vurderinger, slik vi kjenner det i dag.

Kjerneoppgaver

På bakgrunn av disse føringene har ISL-sekretariatet, i en av de tidligere nevnte ministudiene, kartlagt den sammenlagte porteføljen av kjerneoppgaver for henholdsvis Det integrerte Forsvarsdepartement og Forsvarsstaben. Disse igjen danner utgangspunkt for utformingen av de to organisasjonene.

Det integrerte Forsvarsdepartement skal ha ansvaret for den strategiske ledelsen og styringen av Forsvaret, og bl.a. følgende kjerneoppgaver skal i hovedsak håndteres her:

Strategiske analyse og Forskning og utvikling

Langsiktig policyutvikling, samt konsept- og doktrineutvikling på strategisk nivå

Perspektiv- og strukturplanlegging

Plan, budsjettering og iverksetting på kort og mellomlang sikt

Overordnet styring av virksomheten i etatene i budsjettåret

Operasjons-, øvelses- og beredskapspolicy, planlegging og styring på strategisk nivå

Krisehåndtering

Håndtering av sikkerhetspolitikk

Forsvarsstaben skal ha ansvaret for å gjennomføre oppdrag og påse at beslutninger følges opp på Forsvarssjefens vegne.

Dette innebærer ansvar for bl.a. følgende kjerneoppgaver:

Utvikling av Forsvarets militære organisasjon

Styring av utdanningsvirksomheten

Styrkegenerering

Personellforvaltning

Økonomistyring

Informasjonsvirksomhet

Militærfaglig rådgivning overfor Forsvarssjefen

PROSESSMODELLERING AV DET INTEGRERTE FORSVARSDEPARTEMENT OG

FORSVARSSTABEN JANUAR FEBRUAR 2003

I forbindelse med utredningsarbeidet har både departementet og Forsvarets overkommando gjennomført en såkalt prosessmodellering. Prosessmodellering kan beskrives som arbeidet med å identifisere hovedprosessene, det mest sentrale man gjør i en organisasjon – for eksempel langtidsplanlegging, budsjett.

Dette arbeidet har for både Det fremtidige integrerte departement og Forsvarsstaben frembrakt innsikt som kan benyttes til ytterligere detaljering og utvikling av begge enheter, for eksempel sammenhenger mellom oppgaveporteføljer og årsverk og variasjonsbredden i kompetansekrav til de som skal fylle stillingene i de to nye organisasjonene. Videre har man fått nyttig informasjon om hvordan man arbeider, noe som kan benyttes som innspill ved utformingen av det nye ISL-bygget som er planlagt klart her på Akershus innen utgangen av 2005.

ORGANISERING AV DET INTEGRERTE FORSVARSDEPARTEMENT OG FORSVARSSTABEN

Utgangspunktet for arbeidet med organiseringen av Det integrerte departement har vært at dette i størst mulig grad skal organiseres for å ivareta helhetlige, overordnede og langsiktige forhold knyttet til utviklingen av Forsvaret og Forsvarets virksomhet.

Med dette som bakgrunn er valg av organisasjonsmodell gjort med utgangspunkt i en prosesstankegang. Ved gjennomgang av departementets kjerneoppgaver fant vi at disse best kunne organiseres i fire hovedområder, noe som gjenspeiles i avdelingsstrukturen. Vi fant imidlertid også at det var en del sentrale funksjoner som ikke uten videre kunne defineres under ett av de fire hovedområdene. Disse oppgavene er samlet i en egen avdeling.

Det er besluttet å organisere Det integrerte forsvarsdepartement i følgende fem avdelinger:

Avdeling for personell og fellestjenester

Avdeling for sikkerhetspolitikk

Avdeling for operasjons- og beredskapsplanlegging

Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging

Avdeling for økonomi og styring

Hver avdeling igjen er organisert i seksjoner i henhold til enhetens kjerneoppgaver.

Avdeling for personell og fellestjenester finner vi bl.a. seksjoner for organisasjonsfornyelse, personellpolitikk og juridiske tjenester.

Avdeling for sikkerhetspolitikk er utformet både for å kunne ivareta det langsiktige perspektivet på sitt område og for håndtering av pågående prosesser i forhold til NATO og andre internasjonale organisasjoner, samt bilaterale relasjoner til en rekke stater. En har også funnet det riktig å legge ansvaret for krisestyring i sin helhet til denne avdelingen, dvs både den nasjonale og det som foregår i regi av NATO-samarbeidet.

Organiseringen av Avdeling for operasjons- og beredskapsplanlegging speiler det faktum at dette er områder som har fått økt fokus de senere år. Beredskapsplanlegging har både en sivil og en militær dimensjon og forbindelse til internasjonale forhold, og det er et sterkt og synlig gjensidig avhengighetsforhold dem i mellom. ”Seksjon for operasjonsplanlegging” vil befatte seg med overordnede forhold relatert til operasjoner i inn- og utland.

Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging ivaretar de langsiktige forhold knyttet til Forsvarets utvikling. Grunnlagsanalyser av ulike faktorer som påvirker Forsvaret i et langsiktig perspektiv vil stå sentralt. Det overordnede ansvaret for konseptuel utvikling vil ligge her, tett knyttet til analyser av hvilke muligheter de teknologiske trendene tilbyr på lang og mellomlang sikt. Videre vil selvsagt avdelingen fokusere på det langsiktige målbildet av Forsvarets fredsstruktur og de operative komponentene.

Avdeling for økonomi og styring har fokus på fireårs-perspektivet hva angår både budsjettmessige forhold og utviklingen av Forsvaret. Arbeidet med forsvarsbudsjettet og andre viktige styringsdokumenter vil stå sentralt, sammen med ansvaret for etatsstyringen av Forsvarets militære organisasjon og Forsvarsbygg. Den overordnede styringen av investeringsporteføljen vil også bli ledet fra denne avdelingen.

Ledelsesforhold i departementet

Departementsråden er den høyeste faste embetsmann i departementet. Integreringen av forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner i FD endrer ikke på dette.

Forsvarssjefen kan kommunisere direkte med statsråden når det gjelder fagmilitær rådgivning. Dette bygger på at Forsvarssjefens primære funksjon i departementet er som den fremste fagmilitære rådgiver.

Militær assisterende departementsråd

Forsvarssjefen har imidlertid et utpreget utadrettet virke, noe som vanskeliggjør en permanent tilstedeværelse i FD. Det er blant annet av den grunn behov for en militær stilling på høyt nivå som kan ivareta det fagmilitære aspektet i den løpende saksbehandlingen på permanent basis. Dette behovet dekkes ved å etablere en militær assisterende departementsråd i ledelsesstrukturen, i tillegg til nåværende assisterende departementsråd. Militær assisterende departementsråd vil være det viktigste koordineringspunkt for det fagmilitære arbeidet i FD, skal se helheten i det arbeidet som foregår i departementet og sikre at fagmilitære syn blir ivaretatt og fremmet, både i forhold til Departementsråden og Forsvarssjefen.

Assisterende sivil departementsråd og Militær assisterende departementsråd har derfor i utgangspunktet forskjellige roller. Sivil assisterende departementsråd er departementsrådens stedfortreder som øverste administrative leder for departementet og har for øvrig spesielt ansvar for samordning av etatsstyringen. Militær assisterende departementsråds hovedoppgave vil være å sikre at fagmilitære råd blir utviklet og ivaretatt.

Det tas høyde for en særskilt materielldirektørfunksjon i FD. Han skal, på departementsrådens vegne, koordinere arbeidet med materiellplanene i Forsvarsdepartementet og representere dette i utlandet og overfor norsk industri.

Organisering av Forsvarsstaben

Når det gjelder den fremtidige Forsvarsstaben, er det besluttet å organisere denne med en toppledelse med underliggende avdelinger som er tildelt gjennomførings- og resultatansvar innenfor sine respektive ansvarsområder. Forsvarsstaben organiseres med ett nivå, bestående av fem avdelinger: én fellesavdeling og fire grenstaber. Grenstabenes to hovedgjøremål er (1) styrkeproduksjon og (2) fagmilitær rådgivning overfor forsvarssjefen innen ansvarsområdene. For å ivareta forsvarssjefens arbeidsgiveransvar, er det i fellesavdelingen bl.a. avsatt ressurser til situasjonssenteret, håndtering av arbeidsgiveransvaret og virksomhetsstyring. For bl.a. å virkeliggjøre Stortingets føringer om at offentligheten skal ha tilgang til Forsvarssjefens uavhengige kvalifisert fagmilitære vurderinger, er det lagt inn et pressekontaktapparat tilknyttet hans rolle som etatsjef.

Årsverkfordeling

Stortingets vedtak innebærer at antall årsverk i det integrerte Forsvarsdepartementet og den nye Forsvarsstaben samlet sett skal være på 484. Dette tallet springer ut av Stortingets pålegg om at innsparingene i FD og dagens FO samlet sett skal være på 40% samt en tilleggsinnsparing på 75 mill kroner i årlig drift, noe som tilsvarer en ytterligere 10% reduksjon av antallet årsverk.

Statsråden har, etter en overordnet vurdering av oppgaveporteføljer og politiske føringer, besluttet at fordelingen av årsverk blir på henholdsvis 300 til Det integrerte departementet og 184 til Forsvarsstaben. Dette legges i disse dager til grunn i det videre arbeid med detaljeringen av de to nye organisasjonene.

VIDERE ARBEID

Selv om de to organisasjonsmodellene er besluttet, er vi ennå ikke ferdige med jobben.

Vi må gjennomføre en rekke tiltak for å sikre en helhetlig implementering av Integrert strategisk ledelse slik at det blir en god sammenheng mellom den endelige utformingen av Det integrerte Forsvarsdepartement og Forsvarsstaben. I løpet av våren skal vi blant annet:

· Utvikle de nye ledergruppene.

· Detaljere seksjonsporteføljer i det integrerte forsvarsdepartement og tilsvarende i Forsvarsstaben

· Gjennomføre en koordinert oppbemanningsprosess for begge organisasjonene

· Kartlegge og videreutvikle organisasjonskultur i henholdsvis dagens FD og FO, samt i Det integrert forsvarsdepartement

· Koordinere mot byggprosessen

· Gjennomføre utredning av ”helhetlige styring og ledelse” for Det integrerte departement og Forsvarsstaben.

Dette er noen av de oppgaver sekretariatet er i gang med nå, og som i nær fremtid vil bli overført til linjen i Forsvarets overkommando og i Forsvarsdepartementet. I løpet av inneværende uke vil sekretariatet bli nedlagt og personellet ført tilbake til linjen i begge organisasjoner.

MULIGHETER /UTFORDRINGER

Innledningsvis snakket jeg litt om hva som er målene med reformen, og dette ønsker jeg å komme tilbake til nå.

Vi mener at denne reformen helt klart vil bidra til å styrke ledelsen av Forsvaret. Gjennom en integrering av Forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner i Forsvarsdepartementet, vil han kunne skape rom for at fagmilitære vurderinger får en større innflytelse enn i dag på den politikk som føres og de løsninger som velges. Det er min vurdering at dette ytterligere vil fremme Forsvarets rolle i det norske samfunnet sammenlignet med i dag.

ISL-modellen gir også store muligheter til mer effektive prosesser og bedre kvalitet i de beslutningene som fattes. Et integrert departement vil muliggjøre bedre koordinering og samkjøring i den strategiske ledelsen enn tilfellet er i dagens modell, og på et tidligere tidspunkt i prosessene. Dette vil, slik vi ser det, styrke forsvarssjefens vilkår for effektiv embetsutøvelse, samtidig som det vil bedre statsrådens muligheter for å fatte beslutninger som er enda bedre militærfaglig fundert enn i dag.

Selv om det åpenbart er mange fordeler med Integrert strategisk ledelse, skal vi ikke legge skjul på at vi også har møtt – og fortsatt vil møte utfordringer, spesielt i den overgangsfasen som nå ligger foran oss.

Vi blir langt færre til å løse den samlede oppgaveporteføljen enn vi er i dag. Dette vil kreve mye, både av organisasjonene som helhet og av den enkelte medarbeider. Det betyr også at man må gjennomgå den samlede oppgaveporteføljen med det for øyet at denne skal tilpasses så langt mulig de knappe 500 hodene som vil bemanne Det integrerte forsvarsdepartement og Forsvarsstaben. Dette arbeidet er allerede påbegynt, men helt enkelt blir det ikke. Vi må være strenge i forhold til å prioritere hvilke 7oppgaver som er virksomhetskritiske og hvilke som ikke er så viktige, og hvilke vi strengt tatt ikke trenger å utføre.

Som vi har vært inne på tidligere, legger den nye organiseringen av så vel Det integrerte forsvarsdepartement som av Forsvarsstaben opp til det må tenkes nytt når det gjelder den måten man jobber på. Det må i langt større grad enn tidligere jobbes på tvers av avdelinger og seksjoner internt i Forsvarsdepartementet og Forsvarstaben, og mellom disse. Arbeidsprosesser må rasjonaliseres og en må sikre at dobbeltarbeid unngås.

Dette innebærer – i tillegg til nye krav til helhetlig ledelse og styring – at alle ansatte, både i Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben, må forholde seg til en ny arbeidshverdag, endrede roller og nye arbeidsprosedyrer.

Men – viktigst – det vil også føre til at vi får større ressurser til operativ virksomhet som forutsatt. Den årlige driftsinnsparingen på denne ledelsesreformen er for eksempel betydelig større enn det koster oss å drifte hele Hauk-klassen MTBer.

Dessuten er det å måtte se på nytt på rutiner og oppgaver ikke på noen måte bare negativt! Det å jobbe mer effektivt enn tidligere – og se synlige resultater av dette – er jo også svært motiverende for den enkelte ansatte, og for organisasjonene som helhet.

En annen utfordring blir å integrere to ulike kulturer slik at vi kan jobbe sammen på en best mulig måte. Det er ingen grunn til å legge skjul på at ”departementskulturen” nok skiller seg noe fra den ”militære” på flere punkter. Det kan bli en utfordring når vi nå skal jobbe sammen om felles mål i samme organisasjon. Samtidig er det viktig å understreke at noe av den konseptuelle idéen bak reformen er jo nettopp troen på at ”to forskjellige kulturer” skal tilføre arbeidet en utvidet dimensjon som ingen av dem kan makte hver for seg. Dette vil bringe mye positivt med seg. Det å måtte å forholde seg til hverandres arbeidsform og tankesett bidrar ofte til at man sammen ser løsninger en ellers ikke hadde tenkt på.

Alt i alt har jeg meget stor tro på at denne løsningen vil bidra sterkt til å gjøre ikke bare den øverste ledelsen, men hele Forsvaret til et apparat bedre tilpasset de utfordringer som vil møte oss i tiden fremover.

Takk for oppmerksomheten!