Skip to content

Foredrag i

Oslo Militære Samfund

mandag 15. november 2004

”Krigsplaner og politikk i mellomkrigstiden”

 

ved Forsker Tom Kristiansen

Forsvarets skolesenter/Institutt for forsvarsstudier.

Forsker Tom Kristiansen

 

1. Innledning

Jeg skal i dette foredraget redegjøre admiralstabens og generalstabens forståelse av Norges sikkerhetspolitiske stilling før 1940 og de militære disposisjoner som sprang ut av den. Jeg skal også se på forsvarsledelsens forståelse av disse spørsmålene i forhold til regjeringen for å identifisere på hvilke områder det hersket vesentlig uenighet.

Jeg vil i utgangspunktet hevde at når det gjaldt trusselvurderinger og synet på stormaktene var det stor grad av enighet i militærledelsen, til tross for at det var stor uenighet om en lang rekke fagmilitære og organisatoriske spørsmål. Men denne uenigheten skyldtes først og fremst at Forsvaret måtte foreta strenge prioriteringer som følge av trange budsjettrammer og stort etterslep – ikke i selve trusselvurderingene.

Foredrag vil ha fokus på følgende spørsmål:
For det første nøytraliteten.
For det andre på forsvarsledelsens vurdering av Norges strategiske stilling i forhold til stormaktene.
For det tredje på hvordan Forsvaret best kunne møte de utfordringene som ble identifisert innenfor rammer som var gitt av de politiske myndigheter gjennom forsvarsordningen, budsjettene og andre lovmessige reguleringer.

 

  1. Nøytraliteten

Det var full enighet i norsk samfunnsliv om at nøytralitet måtte være myndighetenes førstevalg dersom det brøt ut krig i Europa. Tilsvarende var det full enighet om at alle former for allianser, enten med små eller store stater, var utelukket. Selv spørsmålet om et begrenset militært samarbeid med Danmark og Sverige var svært omstridt helt til slutten av 1930-tallet da enkelte samarbeidsordninger vedrørende etterretning, varsling og materiell kom i stand.

Nøytralitet er dermed den grunnleggende formende faktor i norsk sikkerhetspolitikk på 1930-tallet – slik den hadde vært det fra århundreskiftet. Men spørsmålet om nøytralitet var likevel svært problematisk, og på enkelte punkter var forståelsen av den så forskjellig på politisk og militært hold at man ikke skulle tro de snakket om samme ting.

Jeg skal derfor kort minne om hva nøytralitet faktisk innebar i mellomkrigstiden, blant annet fordi det vokste frem en ny idealistisk, moralistisk og naiv forestilling om fenomenet i norsk politikk. Nøytralitet ble ofte betraktet mer som en moralsk høyverdig kategori enn som en juridisk.

For det første, hva var nøytralitet? Nøytralitet betegnet statens rettslige stilling under krig. Verken privatpersoner, organisasjoner, politiske partier eller næringsliv kunne være nøytrale i folkerettslig forstand. En regjering kunne utstede en nøytralitetserklæring. Det var imidlertid ingen forutsetning, men snarere et resultat av i hvor sterk grad man antok å bli berørt av krigshandlingene. Krigens folkerett, som i sin helhet hadde blitt til før 1909, påla både krigførende og nøytrale plikter og rettigheter. Dette regelverket for sjø- og landkrig var slått fast i Parisdeklarasjonen av 1856, Haagkonvensjonene av 1907 og Londondeklarasjonen av 1909. Luftkrig var ikke regulert av folkeretten, selv om det i forbindelse med marinekonferansen i Washington i 1921 ble utarbeidet et regelverk, det såkalte Haagutkastet av 1923, hvor hovedprinsippet var at luftsøylen over et land var å betrakte på linje med land- og sjøterritoriet i nøytralitetssammenheng. Nøytralitetsreglenes siktemål var blant annet å sikre ikke-krigførende rett til å drive normal næringsvirksomhet forutsatt at de ikke handlet med kontrabande til krigførende land. Nøytralitet var dermed en amoralsk og apolitisk kategori. Det skulle by på store problemer på 1930-tallet da internasjonale konflikter fikk et klart ideologisk tilsnitt.

For det andre; hvilke forestillinger om nøytraliteten fantes i norsk politikk og offentlighet? Nøytralitetens historie i Norge strekker seg fra 1700-tallet til 1940. Men fra slutten av 1800-tallet utviklet den seg to retninger. Disse retningene stod ikke prinsipielt i motsetning til hverandre, men la vekt på forskjellige sider ved nøytraliteten. Fremfor alt representerte de ulike syn på dens videre utvikling. Den tradisjonelle retning understreket at de folkerettsbaserte plikter som påhvilte en nøytral stat forutsatte en sterk militærmakt. Den idealistiske retningen kan knyttes til isolasjonistiske trekk i norsk utenrikspolitikk, og den hadde nær tilknytning til anti-militarismen og den borgerlige fredsbevegelsen.

Denne siste retningen stod sterkt på Stortinget som i 1902 hadde vedtatt at Norge skulle arbeide for en permanent nøytralitetstraktat på linje med den Belgia, Luxembourg og Sveits hadde. En slik nøytralitetstraktat i kombinasjon med voldgiftsavtaler ble sett på som kjernen i en aktivistisk fredspolitikk som skulle forhindre blokkdannelser. De militære sidene ved nøytraliteten ble følgelig tillagt liten vekt. Fordi denne retningen tok opp i seg mange ideologiske og politiske elementer har den ofte vært karakterisert som ”nøytralisme”. En grunnleggende svakhet ved denne nøytralitetsforståelsen var at den langt på vei ignorerte de maktpolitiske og strategiske faktorene i storpolitikken. Nasjonal sikkerhet ble først og fremst knyttet til idealer og jus.

Norge sa fra seg muligheten for tradisjonell nøytralitet med innmeldingen i Folkeforbundet i 1920. Årsaken var at medlemslandene gjennom paktens artikkel 16 forpliktet seg til å delta i militære sanksjoner. Først etter at Folkeforbundets kollektive sikkerhetssystem brøt sammen i siste halvdel av 1930-tallet, vendte Norge, sammen med de såkalte Oslo-statene (Benelux, Finland, Danmark og Sverige), tilbake til tradisjonell nøytralitet. Men denne tilbakevendingen tok ikke hensyn til at nøytralitetsretten ikke var videreutviklet i lys av erfaringene fra verdenskrigen. Det er viktig å være klar over at erfaringene fra den totale krigen, hadde demonstrert at tiden hadde løpt fra den tradisjonelle nøytraliteten.

Fordi det ble etablert et kollektivt sikkerhetssystem under Folkeforbundet, hadde det vært liten interesse for å videreutvikle nøytralitetsretten slik at den tok opp i seg svakhetene knyttet til handel og blokade som ble synliggjort under verdenskrigen. Men det var nettopp denne akterutseilte nøytralitetsretten de politiske myndighetene gjorde til sikkerhetspolitisk tilfluktssted etter at de løsrev seg fra Folkeforbundets sanksjonssystem i 1938. Dessuten hadde man erfart at en forutsetning for at nøytraliteten – selv om den mange ganger hang i en tynn tråd – var Forsvarets evne til vakthold og reaksjon. La meg derfor minne om planene slik de ble iverksatt i august 1914: Nøytralitetsvernet til sjøs ble mobilisert med full styrke for å vise de krigførende norske myndigheters intensjon og kapasitet. Dette viste seg å være et riktig valg fordi evnen til å håndheve nøytraliteten ble testet ut av Royal Navy rett etter krigsutbruddet. Etter dette kunne beredskapen trappes ned ettersom man høstet erfaring. Det ble sett på som risikabelt dersom en opptrapping av nøytralitetsvernet skulle skje på bakgrunn av løpende kriser – hvilket skjedde i 1939–40 som følge av at Sjøforsvaret var kraftig redusert.

Så langt om nøytralitetens historie i Norge. Det sentrale tema i mellomkrigstiden er imidlertid to punkter hvor var det stor uenighet mellom regjeringen og forsvarsledelsen: Det gjaldt for det første hvilke militære tiltak folkeretten påla en nøytral stat og for det andre hva som skulle gjøres dersom en nøytralitetskrenkelse viste seg å ikke være tilfeldig, men en overlagt handling i forbindelse med et angrep på landet.

I ledende politiske kretser på 1930-tallet – det vil først og fremst si Venstre og Arbeiderpartiet – samt hos UDs folkerettskonsulent, Frede Castberg ble det hevdet en minimalistisk tolkning av folkeretten. Den gikk ut på at reglene ikke satte konkrete krav til nøytralitetsforsvaret, men at staten skulle gripe inn med de midler som stod til rådighet. Dermed avviste de at nøytralitetsretten stilte bestemte krav til en nøytral stats militære evne. Eller som det ble kommentert i det britiske utenriksdepartementet etter trontaledebatten i 1936 ”the Norwegian Labour Party seem to leave ’neutral duties’ out of consideration altogether”. Det politiske flertallet i Norge hadde dermed etablert en fortolkningstradisjon som langt på vei opphevet nøytrale staters plikter. Problemet var at denne forståelsen ikke var anerkjent av andre stater, selv om den kunne ha tilhengere i juridiske og politiske miljøer.

Langt mer alvorlig enn ignoreringen av nøytrale plikter var uklarheten mellom regjeringen og forsvarsledelsen om eskaleringsproblematikken: Hvordan skulle Forsvaret reagere dersom en nøytralitetskrenkelse viste seg å ikke være tilfeldig, men en overlagt krigshandling? Og det forsvarsledelsen hadde i tankene var ikke en okkupasjon av landet slik man erfarte i 1940, men at en stormakt tiltvang seg deler av norsk territorium som støttepunkt for krigens varighet. Spørsmålet var avgjørende for kommanderende admiral og general og ble derfor rettet til regjeringen i et møte i Forsvarsrådet i 1936.

Utenriksminister Koht ville ikke gi noe klart svar, men henviste løselig til at ”vi skal verge nøytraliteten vår, men så vidt råd er, ikke gå over fra å være nøitrale til krigførende”. En slik diffus forståelse om landet i det hele tatt skulle gå til krig ved et angrep skapte problemer for forsvarsledelsen og viste seg med all mulig tydelighet 9. april.

Til slutt et punkt om nøytraliteten som ikke er av folkerettslig, men av politisk og moralsk karakter. Det var ingen tvil om at det var de fascistiske statene og Sovjetunionen som destabiliserte verden på 1930-tallet. Mot de aggressive totalitære statene stod Storbritannia i fremste linje. Kunne det i denne situasjonen forsvares politisk og moralsk at den kampen som britene førte og som også ville gagne alle frie land, ikke skulle få støtte av norske myndigheter? Winston Churchill pekte på dette moralske dilemmaet da han erkjente at de nøytrale vestlige småstater verken kunne eller ville støtte en politikk som tjente deres langsiktige interesse, og som var i overensstemmelse med deres politiske verdier fordi nøytralitetsreglene stod som barriere.

 

  1. Norges forhold til stormaktene

Så til spørsmålet om hvilke konsekvenser forsvarsledelsens syn på nøytraliteten fikk på dens militære planer og disposisjoner. For å svare på dette spørsmålet, vil jeg presentere forsvarsledelsens analyse av Norges sikkerhetspolitiske og strategiske stilling, spesielt dens syn på stormaktene. Min presentasjon tar utgangspunkt i Otto Ruges offentlige redegjørelser, fordi han ved flere anledninger i kraft av sin stilling som generalstabssjef ytret seg offentlig om slike spørsmål, men også fordi han siden tidlig på 1920-tallet hadde deltatt i utredningsarbeid og dermed hadde erfaring og innsikt. Jeg vil gjøre oppmerksom på at hans strategiske analyser og forståelse av internasjonal politikk ikke på langt nær var så omstridt i Forsvaret som hans forslag til forsvarsordning, og at de samme synspunkter kom til uttrykk i forsvarsledelsens offisielle innspill til regjeringen.

En sikkerhetspolitisk analyse, i kombinasjon med geografiske og økonomiske betraktninger, var krigsplanleggingens selvsagte utgangspunkt. Også den norske forsvarsledelsen måtte stille seg spørsmålet om hvilke bilaterale eller multilaterale konfliktmønstre som representerte en utfordring for landet. Svaret på spørsmålet ville både være bestemmende for den militære organiseringen, utviklingen av kapasiteter og prioriteringen mellom de ulike landsdeler.

I perioden 1905–18 syntes det stadig mer klart at Norge var blitt et objekt i stormaktenes politikk og strategi. Krig med en annen stat, som følge av en bilateral konflikt, fortonte seg fra årene før 1914 som usannsynlig. Den politiske utviklingen hadde ført til at arvefienden Sverige ikke lenger fremstod som en trussel, med et mulig unntak for et par anledninger under verdenskrigen da enkelte fryktet at stormaktene ville presse Sverige og Norge inn i krigen på hver sin side. Krig med de nordiske naboland var også fraværende i forsvarsledelsens tenkning helt frem til 1940, selv om det på 1920- og begynnelsen av 1930-tallet fantes en viss uro over finsk nasjonalisme. Norsk sikkerhetspolitikk ble i stedet preget av tilpasning og respons til utviklingen i storpolitikken. Etter som nøytralitetsvern var Forsvarets viktigste oppgave etter 1905, var det ingen tvil om at de tre nordeuropeiske stormaktene Sovjetunionen, Storbritannia og Tyskland representerte de største utfordringene for Norge.

Russland hadde siden 1800-tallet fremstått som en langsiktig og abstrakt utfordring, av frykt for at landet ville fortsette den ekspansjonen som hadde startet på 1700-tallet. Under første verdenskrig hadde det imidlertid blitt demonstrert at Nord-Norge var knyttet til konkrete russiske interesser, da forsyningene fra landets allierte i vest måtte omdirigeres til Arkhangelsk og Murmansk. Otto Ruge hadde dette forholdet i tankene da han hevdet at det for Norge var en utfordring at Russlands fiender ville kunne prøve å sikre seg en marinebase i Øst-Finnmark for å angripe handelsforbindelsene. I hovedsak fant man den samme forståelse i 6. Divisjon. De betraktet ikke Sovjetunionen som noen primær trussel i nord, fordi landets uhyre svake militære stilling i regionen gjorde en defensiv linje mest sannsynlig. På dette punkt avvek deres oppfatning fra de man ofte fant i borgerlige miljøer, og som hadde basis i en generell anti-kommunistisk frykt for sovjetisk ekspansjonisme.

I mellomkrigstiden ga forestillingen om en direkte russisk fare for Norge ingen konkrete forsvarsmessige utslag. At Sovjetunionen ikke kunne oppfattes som en aktuell trussel mot Norge, er særlig klart hvis man vurderer spørsmålet i en bred europeisk kontekst. Landets nordvestlige region hadde ennå ikke fått den betydning og oppmerksomhet vi kjenner fra tiden etter annen verdenskrig. De militære styrker i det nordvestlige Russland var beskjedne og av klart defensiv karakter. Hovedtyngden av den russiske marine var basert i Østersjøen, og først i 1933 ble det etablert en liten flåtestasjon i nord. Den ble aldri noen virkelig maktfaktor i mellomkrigstiden. Dette har imidlertid ikke forhindret mange fra å hevde at Sovjetunionen ble sett på som den største trusselen. Felles for disse forfatterne er at de ikke kan vise til noen trekk ved Forsvaret som belegger påstanden om at militærledelsen forberedte seg på et angrep fra Sovjetunionen. De peker heller ikke på sider ved de politiske relasjonene mellom Norge og Sovjetunionen som underbygger en såpass dramatisk konklusjon. Tross alt var forholdet mellom de to landene normalt og uten konflikter som hadde potensiale for krig i seg. Det ville dessuten være nærmest meningsløst dersom russerne skulle svekke sin utsatte stilling på kontinentet for å ta en konflikt med Norge om perifere spørsmål, og samtidig utfordre britisk marineinteresser.

Storbritannia stod i en særstilling som sikkerhetspolitisk utfordring. På den ene side ble landet sett på som en garantist for norsk integritet, samtidig som Norge hadde nære politiske og økonomiske forbindelser med britene. På den annen side var det erkjent at britene hadde vitale strategiske interesser knyttet til Norge. I 1906 hadde til og med flåtesjefen, admiral John Fisher, fortalt den norske ministeren i London, Fridtjof Nansen, at britene om nødvendig ville vurdere å besette Kristiansand for å forsvare disse interessene. Lignende advarsler kom både i 1916 og 1939. Dermed fremstod Storbritannia både som en garantist for integriteten og utfordrer av nøytraliteten. Et troverdig nøytralitetsvern til sjøs var eneste måte å sikre seg mot de farene som sprang ut av dette forholdet. Da Norge gikk bort fra forpliktelsene i Folkeforbundet i 1938, var regjeringens begrunnelse sikkerhetspolitisk – ikke juridisk. Utenriksminister Koht var av den oppfatning at nøytralitetsretten ikke måtte praktiseres slik at den var til fordel for Tyskland og at Norge eventuelt mistet muligheten til selv å velge sin fiende. Det primære for regjeringen var å holde Norge utenfor krigen, men like viktig var det å ikke havne på samme side som Storbritannias motstandere. Høsten 1939 fikk dessuten Koht vite av britene at de ville gripe inn av egeninteresse dersom Tyskland angrep Norge. Koht ga ikke disse informasjonene videre til forsvarsledelsen.

Historikerne har viet Tyskland liten oppmerksomhet som utfordrer mot norsk sikkerhet i mellomkrigstiden. Undersøkelseskommisjonen av 1945, hvor historikere hadde skrevet viktige delutredninger, konkluderer endog med at ”ingen ledende politikere eller militære har etter samtidige uttalelser hatt den oppfatning at faren fra Tyskland var særlig stor”. Dette synet har festnet seg i mange senere fremstillinger, og er påfallende av to grunner. For det første fordi Norges store betydning for tysk marinestrategi var allment erkjent for perioden frem til 1918. For det andre fordi både marineledelsen og Otto Ruge var opptatt av spørsmålet på 1930-tallet som følge av gjenoppbyggingen av den tyske marine og den innflytelse som admiral Wolfgang Wegeners tanker hadde på tysk sjøstrategisk tenkning. Den tyske utfordring ga seg direkte utslag i marineledelsens forslag til flåteprogram og scenariet for fellesøvelsene på Jæren 1937–9. Selv om man var opptatt av denne problemstillingen i militære miljøer, fikk den imidlertid liten offentlig oppmerksomhet før Øivinn Øi holdt sitt kjente foredrag i dette hus i 1939.

Det kan slås fast at Øis foredrag var en påminnelse om den tyske trussel mot Norge. Jeg vil imidlertid understreke at Øi som generalstabsoffiser – og i følge Nils Ørvik en av Ruges disipler – formidlet synspunkter som både kommanderende general Laake og Ruge hadde hevdet i andre sammenhenger.

I militærstrategisk forstand var erfaringene fra verdenskrigen entydige. Norge lå som en maritim bufferstat mellom de nordeuropeiske stormakter, og kunne av sjøstrategiske og økonomiske grunner bli trukket inn i en konflikt som Sovjetunionen, Storbritannia eller Tyskland var del av. Denne problemstillingen fortonte seg imidlertid som uaktuell etter verdenskrigen, etter som både Sovjetunionen og Tyskland var utradert som stormakter, og dermed inntil videre ikke lenger representerte en militær utfordring mot britiske eller norske interesser. Av denne grunn kan mellomkrigstiden deles i to: Den første perioden varte til begynnelsen av 1930-tallet, før Sovjetunionen og Tyskland hadde gjenvunnet sin styrke.

Den andre perioden varte frem mot krigsutbruddet i 1939, da Sovjetunionens og Tysklands aggressive utenrikspolitikk aktualiserte disse landene som utfordring mot norske interesser. Denne siste perioden ble også av Otto Ruge oppfattet som en tilbakevending til de samme grunnleggende problemstillinger som man hadde stått overfor før og under første verdenskrig. For Ruges krigspolitiske tenkning på 1930-tallet var det nettopp forståelsen av Norges posisjon mellom stormaktene som var utgangspunkt. Dette kom tydelig til uttrykk vinteren 1936 da han oppsummerte sitt syn på Norges stilling under en europeisk krig på et tidspunkt da det politiske klima i Europa hadde forverret seg betraktelig, og det norske politiske miljø så smått hadde blitt oppmerksom på sikkerhetsspørsmålet. Selv Arbeiderpartiet var i ferd med å revurdere sin forsvarspolitikk under inntrykk av fascismens fremmarsj. Men det er karakteristisk for forsvarsledelsen at den ikke fokuserte på ideologi og politikk. I stedet la den all vekt på strategiske faktorer som militærgeografi, kommunikasjoner, økonomi og handel.

Ruge understreket dette forholdet igjen i et foredrag for Norges Industriforbund i mai 1938: ”Vi ligger på bredden av en av verdenshandelens maritime hovedveier”, fremholdt han. Derfor hadde de krigførende så sterke interesser knyttet til Norge at en krigførende ville ”stå bedre hvis han selv fikk disponere norsk område, og stå verre hvis motparten fikk disponere det”. Han konkretiserte i den sammenheng fem former for press Norge måtte være forberedt på. For det første kunne landet bli utsatt for økonomisk press gjennom sanksjoner, avsperringer og andre restriksjoner. For det andre så han for seg at de krigførende kunne øve politisk press i form av sabotasje, spionasje og propaganda. For det tredje måtte Norge igjen regne med tilfeller av tilfeldige nøytralitetskrenkelser til lands, sjøs og i luften som under verdenskrigen. En fjerde og ny form for press var det Ruge omtalte som ”vebnet press gjennom luftangrep”. Endelig regnet han med et verstefallsscenario, nemlig ”tilsiktet nøitralitetskrenkelse”, altså at en krigførende ville besette et begrenset område for å utnytte det militært.

Ruges konklusjon når det gjaldt landets krigspolitiske stilling var dramatisk. Han mente at de geografiske og økonomiske faktorer plasserte Norge ”i ildlinjen” under en krig hvor Sovjetunionen, Storbritannia og Tyskland deltok. ”I Nord-Europa er Østersjøen, Nordsjøen – og i den siste tid Ishavet – de centrale områder i maktpolitikken”, hevdet han i 1938. Og ikke bare det. Norge måtte også regne med å kunne bli kastet inn i krigen på et innledende stadium. Hans dramatiske trusselforståelse ble bemerket av den britiske sendemannen i Oslo, Sir Cecil Dormer, som tidlig i 1939 rapporterte at Ruge ”genuinely believes in many of the alarming theories he puts forward”.

Ruge møtte imidlertid motstand både på politisk hold og blant flertallet av kollegene i Hæren (dog ikke i generalstaben) og Sjøforsvaret for sine oppfatninger. Deres motargument var tradisjonelt, enkelt og logisk: Den som skulle angripe Norge, måtte beherske havet utenfor. Siden Royal Navy fortsatt dominerte de nordlige farvann, var sannsynligheten minimal for at Tyskland ville våge seg på et angrep. Ruge derimot var av den oppfatning at dersom et strategisk viktig område fremstod som et militært vakuum, ville det kunne friste en av de krigførende parter til et forkjøpsangrep. Dermed økte etter hans mening et svakt forsvar Norges utsatthet. På dette punkt var han på kollisjonskurs med ledende politikere som hevdet det motsatte, nemlig at et sterkt forsvar kunne lokke frem et angrep.

De fleste på politisk og militært hold kunne til en viss grad være enige med Ruge i at britiske, sovjetiske og tyske strategiske egeninteresser representerte en utfordring mot Norges sikkerhet. Men helt frem til kort tid før utbruddet av verdenskrigen var Ruge langt på vei alene om å se faren for Norge som overhengende.

 

  1. Forsvarets organisasjon og doktrine

Men hvorfor dette alarmerende standpunktet? Svaret finner vi i forsvarsledelsens forståelse av den militærfaglige utvikling, i tillegg til at den så den elendige tilstanden i Forsvaret som en dramatisk forverrende faktor. Av flere årsaker fikk militære spørsmål liten oppmerksomhet etter 1918. For det første var alle land engasjert i demobilisering og i å overvinne de kolossale politiske og økonomiske problemene som fulgte i kjølvannet av verdenskrigen. For det andre hadde erfaringene med den totale krigen vært så dramatiske at flertallet av Europas folk var mer opptatt av å forhindre ny krig enn av hvordan man skulle utkjempe den neste. Folkeforbundet og bestrebelsene på rustningskontroll var viktigst i den forbindelsen.

Til tross for dette, vokste det i mellomkrigstiden frem ny teknologi og nye operasjonsmønstre som endret bruken av militærmakt på en grunnleggende måte. Våpen og militære avdelinger fikk økt mobilitet og rekkevidde, egenbeskyttelse, hurtighet, presisjon og ildkraft. Til tross for de store reduksjonene i forsvarsbudsjettene og den folkelige anti-militarismen så mange offiserer på mellomkrigstiden som en militær innovasjonsperiode. Norge måtte etter deres mening ta hensyn til denne utviklingen dersom Forsvaret skulle forbli et hensiktsmessig instrument for de politiske myndigheter.

På det landmilitære området var det utviklingen av stridvogner og close-air-support, samt luftlande- og amfibieoperasjoner, som dominerte. Også konsepter for fellesoperasjoner mellom forsvarsgrenene så dagens lys. Ny teknologi anvendt i nye operasjonsformer innebar at militære enheter fikk større rekkevidde og kampkraft. De kunne settes inn i overraskelsesangrep i områder man tidligere hadde sett på som utilgjengelige. Samtidig satte de teknologiske og operative nyvinningene strengere krav til armeenes profesjonalitet, støttefunksjoner og ledelsesapparat. På 1930-tallet var det først og fremst de store landmaktene Sovjetunionen og Tyskland som moderniserte sine styrker på denne måten.

Fra et militært synspunkt var det innlysende at de nye utfordringene bare kunne møtes med mottiltak som luft- og panservern, økt beskyttelse av egne styrker, større mobilitet og raskere mobilisering. Dette var en spesielt stor utfordring i Norge fordi hæren var umoderne og hadde lite øvelse. Til dette kom at mobiliseringssystemet var langsomt. Når Ruge stilte seg tvilende til nytten av småstatens masseoppbud etter hollandsk og sveitsisk mønster, hang det sammen med de utfordringer som sprang ut av den landmilitære utvikling. Den gjorde det mulig å gjennomføre strategiske overfall for å oppnå begrensede mål, noe som i henhold til hans sikkerhetspolitiske analyse gjorde Norge mer utsatt.

På det luftmilitære området foregikk det en tilsvarende utvikling. Flyenes rekkevidde, effektivitet og anvendelsesområde økte dramatisk i løpet av mellomkrigstiden. Frem til slutten av 1930-tallet var det bombeflyet som stod i sentrum for oppmerksomheten. Den spente situasjonen fra 1938 førte så til at særlig Storbritannia konsentrerte seg om utviklingen av jagerflyet som et sentralt ledd i forsvaret av landet. Fra å være støttevåpen for hær og marine, ble flyvåpnene i de fleste land organisert som egen forsvarsgren, og luften ble sett på som en separat front som krevde egne tiltak. Den teknologiske utviklingen innebar at norsk territorium helt eller delvis kom innenfor rekkevidde til flystyrker fra de tre nord-europeiske stormaktene. I tillegg ville deler av norsk territorium ha stor verdi som baseområde for stormaktenes flyvåpen.

Ruge mente at en stormakt som etablerte fly- eller marine­baser på norskekysten, langt på vei ville kontrolle­re Nord-Atlan­teren, Nordsjøen og Østersjøinnløpene. Han pekte på at Norden derfor ikke bare var truk­ket nær­mere stormaktenes interesseområde, men at regionens stilling under en krig hadde blitt ”et av de store spørsmål i eu­ro­peisk maktpolitikk”. De krigførendes defensive inter­esser ville imid­lertid være sikret dersom de var trygge på Nordens nøy­tralitet. Etter Ruges oppfatning var utviklingen av moderne luftmakt en faktor som ytterligere gjorde Norges krigspolitiske stilling utsatt og som for­dret øye­blikke­lige mottiltak. Hans syn på spørsmålet kom til uttrykk i utredningen om luftforsvarsspørsmålet av 1936. Foruten å analysere luftstrategiske forhold, anbefalte han å etablere luftforsvaret som egen forsvarsgren som omfattet bombefly, jagerfly, samt militært og sivilt luftvern. Både regjeringen og Sjøforsvaret var prinsipielt enig, men ønsket av økonomiske og praktiske grunner å bruke lengre tid på gjennomføringen av den kostnadskrevende reformen enn det som ble foreslått i Luftforsvarsutredningen. Resultatet ble derfor at Hærens flyvåpen og luftvernregimentet ble slått sammen, mens Marinens flyvåpen enda en stund fikk være en del av Sjøforsvaret.

I sjømilitær sammenheng kjennetegnes mellomkrigstiden av stadig mer avanserte hangarskip og ubåter, i tillegg til mer effektive våpen og ildledningssystemer. Alt i alt førte utviklingen til at Storbritannia beholdt sin stilling som den ledende konvensjonelle sjømakten, mens stater som Japan, USA og Tyskland gjennom de nye fartøyskategoriene utviklet ny kapasitet for maktprojeksjon og handelskrig. For de små marinestatene rundt Nordsjøen ble torpedoførende fartøyer og fly et stadig viktigere element i deres sjøforsvar. I kystnære operarasjoner fremstod slike våpen (i samvirke med kystartilleri og forberedte minefelt) som en betydelig maktfaktor i møtet med stormaktenes konvensjonelle flåtemakt. Den sjømilitære utviklingen innebar nye tunge utfordringer for Norge. Det var et stort problem at de fleste av Marinens kampfartøyer var bygget før og under første verdenskrig. Dermed hadde den norske flåten i liten grad fanget opp den utvikling som hadde funnet sted under og etter krigen.

Den militære utvikling måtte etter Ruges oppfatning få konsekvenser for det norske Forsvaret. For det første måtte alle forsvarsgrener moderniseres materielt og doktrinemessig. For det andre måtte mobiliseringen gjøres atskillig raskere. For det tredje måtte balansen mellom forsvarsgrenene endres slik at Marinen og flyvåpnene stod bedre rustet til oppgaven som førstelinjeforsvar, noe som ville gå ut over størrelsen på Hæren. Endelig måtte det foretas en forsvarsmessig omprioritering mellom landsdelene. Forsvaret i Nord-Norge og på Sørvestlandet, som både var de mest utsatte, men militært svakeste landsdelene, måtte utvikles på bekostning av Trøndelag og Østlandet.

Ruges slo i 1936 fast at ”nøitralitetsvernets prinsipale oppgave er å forhindre krig”. Derfor måtte det være forberedt på rask mobilisering umiddelbart etter et krigsutbrudd i Europa. Nøytralitetsvakten, særlig langs kysten og i luften, skulle markere at ”Norge ikke er herreløst land” og gjøre en krenkelse av nøytraliteten ”forretningsmessig ulønnsom”. Som alt nevnt, hevdet Ruge at eventuelle nøytralitetskrenkelser ikke bare ville være tilfeldige, men også kunne ”ta form av en militær besettelse”. Derfor måtte Forsvaret være i stand til å trappe opp nøytralitetsvernet til begrenset krigsinnsats. På denne bakgrunn anså Ruge nøytralitets-tjeneste som kjernen i den militære planlegging. Forsvarsledelsen var som nevnt heller ikke i tvil om at folkeretten påla nøytrale stater å ha et effektivt militært nøytralitetsvern. Til sammen utgjorde disse momentene et relativt sikkert holdepunkt i den militære planleggingsprosess.

Et siste moment i forsvarsplanleggingen som Ruge var svært opptatt av, var de økonomiske og sivile beredskapstiltak. Årsaken til det var erfaringene fra første verdenskrig. Alt tydet på at en moderne krig ville bli langvarig, og at de krigførende ville søke å skaffe seg kontroll over norsk økonomi. Norge måtte etter Ruges mening i tide sørge for å iverksette økonomiske og transportmessige beredskapstiltak som både skulle sikre det sivile samfunn og Forsvarets virksomhet. Det skulle vise seg å være enklere å få politisk tilslutning til de økonomiske tiltak enn til militære. I den forbindelse ble Norges økonomiske selvhjelpsråd etablert i 1933. I 1938 viste Ruge til at den økonomiske beredskap var høyere enn i 1914, mens den militære var lavere.

Det er her bare plass til å presentere hovedtrekkene i Ruges syn på forsvarsordningen. Han anklaget sine motstandere for ikke å ta ”hensyn til den tekniske utvik­ling”, og for at de gikk inn for at ”fly­våbenet skulle være meget beskjedent i forhold til hæ­ren”. Deres standpunkt gikk ut på å bevare mest mulig av den eksisterende hærordningen. Men knappe bevilgninger gjorde at man etter Ruges oppfatning stod overfor flere alvorlige utfordringer som ville forbli uløst dersom man skjøv problemene foran seg i håp om romsligere budsjetter en gang i fremtiden.

Det ville for det første ta alt for lang tid å mobilisere avdelingene med tanke på at man måtte anta at et angrep ville komme overraskende. Dernest var øvingsstandarden for lav til at avdelingene kunne ta kampen opp mot en stormaktsmotstander. Et tredje moment var at utrustningen var uegnet for moderne krigføring. For det fjerde lå de viktigste mobiliseringsområdene langt borte fra det som fremstod som de mest sannsynlige operasjonsområdene, nemlig Sørvestlandet og Nord-Norge. Dette var bakgrunnen for at Ruge gikk inn for å stille store deler av Hæren i reserve, for på den måten å sikre midler til utdannelse, øving og moderne utrustning til en ”liten, men god hær” som hadde en fornuftig funksjon innenfor det trusselbilde han hadde identifisert.

 

5. Konklusjon

Som konklusjon vil jeg hevde at det var enighet om at norsk landterritorium ikke ville bli et sentralt operasjonsområde under en stormaktskrig. Her lå etter forsvarsledelsens oppfatning et avgjørende poeng. Det ville nemlig alltid være knyttet uvisshet til hvor store militære ressurser de krigførende ville risikere å avse til et sekundært krigsteater ettersom innsatsen her ville svekke innsatsen på de sentrale avsnitt. Forsvarsledelsen var derfor entydig positiv til betydningen av at norsk forsvarsinnsats ville heve terskelen for et angrep. Dette stod imidlertid i sterk kontrast til utbredte oppfatninger blant politikere og i opinionen. Der var det vanlig å hevde at forsvaret i småstat som Norge uansett ville være så svakt i forhold til stormaktenes at det var nytteløst å ta opp kampen. Forsvarsledelsen på sin side fremholdt at jo høyere prisen var ved å angripe landet, jo mindre var sjansen for at en krigførende stormakt ville være villig til å bære omkostningene. Og jeg vil igjen minne om at det man så for seg var et begrenset angrep for å sikre et midlertidig luft- eller marinestøttepunkt enten på Sørvestlandet, i Ofoten eller Øst-Finnmark.

Når det gjaldt forståelsen av militære vakuum – definert som strategisk sensitive områder uten militær beskyttelse – var det en vesentlig forskjell mellom særlig Arbeiderpartiet og Venstre på den ene siden og forsvarsledelsen med støtte fra Høyre og Bondepartiet på den andre. De førstnevnte hevdet at folkeretten og bilaterale avtaler var et tilstrekkelig vern for en nøytral småstat. Dessuten mente de at forsvarsledelsen overvurderte den strategiske verdien av norsk område. Altså, et standpunkt som stod i sterkt kontrast til det jeg har presentert i dette foredraget.

 

Takk for oppmerksomheten

Ane Dalen Ringheim
Cand Philol. Prosjektleder for pomormuseet i Vardø
Foredrag: Bak piggtråd i øst – nordmenn i sovjetisk fangenskap 1940 – 1955
Da andre verdenskrig var over befant det seg i Europa flere millioner krigsfanger og sivile utenfor sine respektive hjemland. Blant dem var også mange nordmenn. De fleste av disse nordmennene var tatt til fange av den tyske okkupasjonsmakten av politiske eller rasemessige grunner, og deres ofte grusomme opplevelser fra tysk fangenskap er godt dokumentert i etterkrigslitteraturen.

Mindre kjent er det imidlertid at det også i Sovjetunionen, Norges allierte i øst, satt nordmenn i fangenskap. De var kommet dit av høyst forskjellige grunner, og fikk ulike skjebner, og det er denne lille gruppa av nordmenn det følgende skal handle om.

De ulike fangegruppene

Grunnene til at nordmenn ble tatt til fange av en alliert makt var som nevnt svært forskjellige, og sovjetfangene kan noe grovt deles inn i tre grupper: Frontkjempere, sivile og partisaner. Jeg vil nå kort presentere de tre gruppene, og samtidig si noe om hvilke veier som førte dem til de sovjetiske tvangsarbeidsleirene:

1. Frontkjemperne

Den største gruppen nordmenn i sovjetisk fangenskap var frontkjemperne. Frontkjemper er en betegnelse på en person som under andre verdenskrig kjempet frivillig for tyskerne. Under krigen meldte 15000 nordmenn seg til fronttjeneste, og omlag 6000 av disse deltok i kamper ved fronten. Ca 1000 norske frontkjempere kom ikke hjem da krigen var over. De var enten blitt tatt til fange, eller døde på slagmarken.

Nordmennene som kjempet på tysk side var med noen få unntak tilknyttet Waffen SS, og de kjempet hovedsakelig i SS Division Wiking, SS Division Nordland, Den Norske Legion eller SS Skijegerbataljonen. Disse avdelingene kjempet på Balkan, på Leningradsfronten, i Finland og i sluttkampene om Berlin.

Frontkjemperne ble tatt til fange gjennom kamper med sovjetiske styrker. Mange var såret og klarte derfor ikke å ta seg tilbake bak egne linjer. Noen ble også tvunget til å overgi seg etter at kompaniet de tilhørte ble omringet. Det er også flere eksempler på at soldater gikk frivillig over på sovjetisk side. Flest nordmenn ble tatt til fange i årene 1944 og 1945.

Flest nordmenn ble tatt til fange under kampene i Karelen i 1944. Skijegerbataljonens stillinger ved høydene Hasselmann og Kaprolat ved Kestenga i Karelen ble særlig hardt rammet. Under kampene som varte tre dager i slutten av juni 1944, ble minst 40 nordmenn tatt til fange. På Leningradsfronten ble minst 21 frontkjempere tatt til fange. Under de harde sluttkampene om Berlin i april og mai 1945 ble minst 15 nordmenn til krigsfanger.

Jeg vil gi et eksempel på hvordan tilfangetakelsen kunne fortone seg: En 16 år gammel frontkjemper fra Fredrikstad hadde i 1943 vervet seg til kamp i Finland. Sommeren 1944 var han utplassert i Kestenga i Karelen. Den norske Skijegerbataljonen hadde i oppdrag å forsvare de to høydene som de hadde døpt Hasselmann og Kaprolat. Førstekompaniet hadde nettopp reist, og det var derfor rundt 300 mann som skulle forsvare de to høydene. På St. Hans-aften 1944 innledet sovjetiske styrker et voldsomt angrep mot de to høydene, og nordmennene var snart omringet.

Den 16 år gamle frontkjemperen deltok i et utbruddsforsøk, der han sammen med et titalls andre forsøkte å slå seg over til det andre kompaniet som holdt til på den andre høyden. Han ble imidlertid truffet av et sovjetisk skudd i overarmsbeinet, og ble slått i bakken. Alle SS-soldater hadde fått innprentet at å la seg ta til fange av sovjetiske styrker var en skjebne verre enn døden, og 16-åringen satte derfor våpenet mot brystet og trakk av. Sluttstykket på våpenet hans hadde imidlertid forskjøvet seg, og skuddet gikk forbi hjertet, og gutten besvimte bare av skuddet.

Da han kom til seg selv igjen var han omringet av sovjetiske soldater. De holdt på ta verdisaker fra likene, og den norske unggutten forsøkte å late som om han var død. Da de sovjetiske soldatene forsøkte å vri klokka hans av den skadede armen hans hylte han imidlertid høyt, og han ble stablet på beina og kommandert av gårde. Av de 300 nordmennene som holdt høydene, var det 141 døde eller savnede da kampene var over. Minst 40 kom i sovjetisk fangenskap.

Den norske 16-åringen måtte gå i nærmere et døgn før de kom til et mottakspunkt for krigsfanger i trygg avstand fra fronten. Her ble han forbundet og fikk noe medisinsk hjelp. Like etter ble han og de andre frontkjemperfangene sendt til en frontleir i byen Kem ved Kvitsjøen, der de gjennomgikk sitt første avhør. Derfra ble nordmennene sendt til sin første tvangsarbeidsleir. Den norske 16-åringen overlevde fangenskapet. Han fikk vende hjem til Norge i oktober 1953.

2. Partisanene

I løpet av høsten 1940 reiste mer enn hundre personer fra Øst-Finnmark over til Sovjetunionen. De valgte å flykte fra det tyskokkuperte Norge og søkte trygghet hos naboen i øst. Dette ble begynnelsen på en kontakt mellom Norge og Sovjetunionen som skulle vise seg å bli viktig i kampen mot tyskerne i Nord-Norge.

Da Tyskland i juni 1941 gikk til angrep på Sovjetunionen, kom mange av nordmennene som hadde flyktet over til Sovjetunionen, i aktiv tjeneste. Oppgaven skulle bestå i å operere bak de tyske linjene i Finnmark. De fleste nordmennene ble plassert i en spesialavdeling av Nordflåten, mens noen få arbeidet for den sovjetiske etterretningstjenesten NKVD.

De nordmennene som lot seg verve av NKVD, måtte skrive under på en erklæring der de blant annet lovet å forbli tause om hva slags tjeneste de hadde utført. Noen av partisanene oppfattet at denne kontrakten skulle gjelde for alltid, og at de som undertegnet den var forpliktet til å fortsette arbeidet for NKVD også etter at krigen var over, noe som skapte frykt blant de tidligere partisanene etter krigen.

Partisanene fikk i Murmansk opplæring i etterretningsvirksomhet. De fikk trening i våpenbruk, kartlesing, sabotasje og fallskjermhopping, og enkelte fikk i tillegg utdannelse i radiotelegrafi. Etter endt opplæring ble noen sendt tilbake til Norge for å rapportere om tyskernes virksomhet i Nord- Norge, mens andre gjorde tjeneste ved telegrafsentralen i Murmansk, der de dekodet og oversatte meldinger partisanene sendte fra Norge.

I oktober 1944 ble Finnmark frigjort av sovjetiske styrker. Med i båtene som gikk i land langs Finnmarkskysten var flere nordmenn som hadde vært partisaner. Andre ble sendt hjem noen uker etter. I månedene som fulgte kom også kvinnene og barna som hadde vært internert på et kollektivbruk bak Ural-fjellene hjem til Finnmark. Det var imidlertid ikke alle partisanene som fikk vende hjem til det frigjorte Norge. Syv nordmenn var under oppholdet i Sovjetunionen blitt beskyldt for spionasje eller annen antisovjetisk virksomhet og måtte derfor tilbringe etterkrigsårene i sovjetiske fangeleire. Av de syv partisanene som kom i fangenskap, var det bare fire som kom hjem i live.

Årsakene til at partisanene kom i fangenskap var forskjellige. Otto Larsen, Emil Isaksen og Ragnvald Mikkelsen fra Kiberg ble i mars 1942 sendt fra partisanopplæring i Murmansk til Sørøya utenfor Hammerfest for å drive etterretning. Mikkelsen var på dette tidspunktet den eneste nordmannen som hadde fullført radiotelegrafiopplæringen, og fikk derfor oppgaven å sende meldinger til Murmansk om tysk skipstrafikk i området. Senderen de fikk med seg skal imidlertid ikke ha vært brukbar, og de tre ble heller ikke hentet av den sovjetiske ubåten til avtalt tid. Etter halvannet år på øya sto de i fare for å bli avslørt, og skal ha følt seg tvunget til å flykte til Sverige. I Sverige ble de avhørt av både svenske og norske myndigheter, og oppga at de hadde måttet flykte fordi de arbeidet for den sovjetiske etterretningstjenesten.

Da krigen var over, reiste de tre hjem til Finnmark. I august 1945 bestemte de seg imidlertid for å dra tilbake til Murmansk for å få rede på hvorfor forbindelsen var blitt brutt og dessuten hente hjem fiskeskøyta til Larsens bror. Kanskje var de også blitt forespeilet en belønning for strevet de hadde hatt. Tilbake i Murmansk ble de straks tatt i avhør. Her fikk de spørsmål om de ville fortsette arbeidet for den sovjetiske etterretningstjenesten, noe de svarte avvisende på. Avhørslederen ville deretter vite alt som hadde skjedd fra de gikk i land på Sørøya. Etter hvert kom avhørene i stadig større grad å dreie seg om hva de hadde opplyst til norske myndigheter under oppholdet i Sverige. Otto Larsen skal ha blitt utsatt for inngående forhør om hvem av de tre som hadde opplyst svenske myndigheter om at Ragnvald Mikkelsen var radiotelegrafist. Larsen oppga i avhørene at det var Mikkelsen selv som hadde opplyst om dette. Da disse avhørene hadde vart i flere dager, skal avhørslederen ha mistet tålmodigheten og lagt en kopi av den forklaringen de tre hadde avlagt i Sverige på bordet. I følge denne forklaringen var det Larsen som hadde fortalt de svenske myndighetene om Mikkelsens oppdrag. Larsen var dermed tatt i løgn, noe som fikk konsekvenser. De tre ble anklaget for ”røping av sovjetrussiske statshemmeligheter for kongelige norske myndigheter i Sverige”, og ble dømt for brudd på den sovjetiske straffelovens paragraf 58, punkt seks, som omfatter spionasje. Otto Larsen og Emil Isaksen fikk begge ti år, mens Ragnvald Mikkelsen ble dømt til åtte år. Otto Larsen kom hjem i oktober 1953, mens Emil Isaksen ble hjemsendt to år senere. Ragnvald Mikkelsen forsøkte i 1946 å flykte fra fangeleiren Kodino utenfor Arkhangelsk, men ble innhentet og skutt.

3. De sivile

Også sivile nordmenn kom under ulike omstendigheter i sovjetisk fangenskap. Noen nordmenn ble regelrett kidnappet av sovjetiske styrker. Fiskebåter ble kapret på havet og mannskapet tatt med. Folk som var bosatt langs kysten i Nord- Norge ble hentet hjemme og brakt over til Sovjetunionen. Hendelsen på Svensgrunnen utenfor Senja 12. april 1943 er det mest kjente tilfellet der sovjetiske styrker kidnappet sivile nordmenn. Denne dagen gikk den sovjetiske ubåten K-21 til angrep på fem norske båter og drepte ti fiskere. Før den forlot fiskefeltet tok den de syv fiskerne på skøyta ”Skreien” med seg. De ble brakt til Murmansk og ble bedt om å melde seg til partisantjeneste. En av fiskerne gikk med på dette, de seks andre ble sendt i fangenskap. Av de seks som ble sendt i fangenskap overlevde bare tre. De andre bukket under for sult eller sykdommer i de sovjetiske leirene.

En annen gruppe sivile nordmenn som kom i fangenskap har det til felles at de ble arrestert da de kom til Sovjetunionen og anklaget for ulovlig grenseovertredelse. Alf Mikkelsen reiste over til Sovjetunionen allerede i mai 1940. Mikkelsen hadde vært leder for Kommunistpartiet hjemme i Kiberg og trodde han ville få en varm velkomst på sovjetisk side. Isteden ble han arrestert, siktet for ulovlig grenseovertredelse og spionasje og dømt til mange års tvangsarbeid. Et år etter at han var kommet over til Sovjetunionen døde han i en fangeleir på Kolahalvøya. Norske myndigheter fikk i 1956 opplyst at han døde av reumatisme og betennelse i hjerteposen.

Den siste gruppen består av nordmenn som befant seg i på tysk territorium da den røde armé inntok dette. Dette var for eksempel tilfelle med ungjenta Randi Samuelsen som ved krigens slutt befant seg i Wien uten gyldig norsk pass. Hun ble mistenkt for å være spion, og ble sendt i fangenskap i Sovjetunionen. Først i 1953 fikk hun returnere til Norge.

Det finnes dessuten tre personer som faller utenfor de tre nevnte kategoriene, da deres sak var av veldig spesiell natur: Walter Epe var en nær medarbeider av den sovjetiske revolusjonære lederen Lev Trotskij under hans opphold i Norge i 1935 og 1936. Da krigen kom til Norge, flyktet Epe til Sverige. Han fryktet imidlertid at tyskerne ville besette Sverige også, og ønsket å bringe familien sin videre til USA. Han fikk derfor ordnet transittvisum gjennom Sovjetunionen, og regnet med at han trygt skulle komme seg til Odessa. Men på toget på veien mellom Moskva og Odessa ble han, kona Synnøve og deres et år gamle sønn i mai 1941 arrestert av det sovjetiske etterretningsvesenet og anklaget for kontrarevolusjonær virksomhet. Walter og Synnøve ble satt i fengsel, mens den lille sønnen deres trolig ble plassert på et barnehjem.

I 1956 fikk norske myndigheter beskjed om at alle de tre var avgått ved døden ved ulike sykdommer. Walter Epe ble oppgitt å være død av lungebetennelse. Dokumenter funnet i det sovjetiske Utenriksministeriets arkiv viser imidlertid at opplysningene norske myndigheter fikk i denne saken var blank løgn. Walter Epe ble i oktober1942 dømt til døden og henrettet, mens kona døde i fangenskap før dommen over henne var falt. Hva som skjedde med barnet gir dokumentet ingen opplyninger om.

Livet i de sovjetiske leirene

Oppholdet i de sovjetiske fangeleirene var svært hardt. Kombinasjonen av hardt arbeid, lite mat og kulde gjorde at svært mange i løpet av tiden i fangeleir bukket under for sult, sykdommer eller kulde. Oppholdet i leirene ble en kamp for å overleve.

For krigsfangene startet denne kampen allerede rett etter tilfangetakelsen. Da måtte de ta fatt på den ofte lange marsjen fra tilfangetakelsesstedet til mottaks- og samlingspunktene. Marsjer på flere mil var ikke uvanlig. Mange av fangene var på dette tidspunktet skadet og hadde vondt for å bevege seg, og mangelen på forpleining underveis bidro til at mange bukket under allerede før de var blitt registrert som krigsfanger. De som ikke klarte å holde følge skal enten ha blitt skutt eller liggende for å fryse i hjel.

Også transportene fra frontleirnettet til de regulære arbeidsleirene var en påkjenning. Reisen kunne ta opp til to uker, og i mange tilfeller ble flere hundre fanger stuet sammen i en lukket jernbanevogn, med lite mat og vann. I sommermånedene ble temperaturen inne i vognene svært høy, og om vinteren var det fanger som frøs i hjel. De sanitære forholdene i disse vognene ble elendige etter hvert som reisen skred fram. Det hendte derfor at fanger døde underveis eller like etter ankomsten til arbeidsleiren.

Men også i de regulære leirene var forholdene fangene levde under svært vanskelige. Den tøffeste utfordringen fangene sto overfor var kampen mot sult og sykdommer. Fangene måtte arbeide lange dager med hardt kroppsarbeid, og matrasjonene var utilstrekkelig til denne typen arbeid. I august 1942 besluttet det sovjetiske innenrikskommissariatet at mengden mat fangene fikk skulle reduseres. I løpet av et døgn skulle fangen nå få 400 gram brød. Dette var 200 gram mindre enn tidligere.

Som en følge av den høye dødeligheten, ble mengden mat senere justert noe opp. Mengden mat man fikk ble dessuten gjort avhengig av hvor mye arbeid man var i stand til å utføre. Dette kommer fram i en befaling fra innenriksministeriet fra 15. november 1946. Fangene som utførte under 80 prosent av den fastsatte arbeidsnormen hadde krav på 400 gram brød og 650 gram grønnsaker. Dersom man utførte 80-100 prosent av arbeidsnormen kunne man få ytterligere 100 gram brød og 150 gram grønnsaker, mens man med arbeid ut over den fastsatte normen kunne gjøre seg fortjent til ytterligere 100 til 200 gram brød og grønnsaker.

På grunn av utilstrekkelig næring, ble mange fanger rammet av dystrofi, som betyr avmagring. Når fangene ble rammet av dystrofi, var det nødvendig med streng selvdisiplin for å spare på kreftene. Det oppsto etter hvert en rekke overlevelsesstrategier som ble tatt i bruk for å bedre sjansene for å overleve. Et av virkemidlene var å bruke så lite energi som mulig i sine daglige gjøremål. Hjemkomne fanger forteller om en særegen subbete gange som dystrofikerne brukte rundt i leirområdet for å spare på kreftene.

Nordmennene som ble tatt til fange tidlig i krigen hadde svært dårlige odds. Disse måtte kjempe mot sult og sykdommer gjennom alle de vanskelige krigsårene. Som et eksempel kan det nevnes at bare 6 000 av de mer enn 91 000 Stalingradfangene overlevde fangeoppholdet og kunne vende tilbake til hjemlandet. Langt bedre stilt var de som var blitt tatt til fange under kapitulasjonen i mai 1945. De hadde stort sett kjempet på tysk territorium og fått den nødvendige forpleining der, slik at de derfor sto mye bedre fysisk rustet til å takle det tøffe livet i de sovjetiske fangeleirene. Disse slapp dessuten unna den spesielt vanskelige forsyningssituasjonen som hadde hersket under krigen.

De vanskelige forholdene i leirene gjorde at minst 57 av de 212 nordmennene som kom i sovjetisk fangenskap døde. For fangene som døde i de sovjetiske leirene, er sykejournalen i de fleste tilfeller vedlagt i fangemappene. Disse mappene ligger i det russiske krigsfangearkivet RGVA. I sykejournalene finnes opplysninger om hvordan fangens tilstand var ved innleggelsen, behandlingen han fikk, samt når og under hvilke omstendigheter han døde. I de fleste tilfeller er også dødsårsak oppgitt. Dødsårsaken som går igjen i flest sykejournaler er dystrofi, eller avmagring. Lite mat og hardt fysisk arbeid gjorde sitt til at mange frontkjempere fikk denne diagnosen. Av de 57 nordmennene man kan slå fast at døde i fangenskap var dystrofi den reelle dødsårsaken eller medvirkende dødsårsak i nær halvparten av tilfellene. Andre vanlige sykdommer blant Sovjetfangene var tuberkulose og lungebetennelse.

En 20 år gammel frontkjemper fra Oslo fikk en tragisk skjebne. Han ble tatt til fange ved Krasnoje Selo ved Leningradsfronten allerede i 1942. Etter å ha oppholdt seg en tid i fengsel i Leningrad, ble han sendt til leir 158. Herfra ble han senere sendt til leir 256 i Krasnyj Lutsj i Ukraina. I følge sykejournalen skal han fra august 1944 ha vært alvorlig syk, men ble innlagt på hospital først 9. desember. Ved innleggelsen fikk han diagnosen dystrofi av tredje grad og dysenteri. I sykejournalen hans får vi vite enda mer om guttens tilstand. Det framkommer at han var svært dehydrert, at praktisk talt alt underhudsfettet var borte, at føttene og ansiktet hans var oppsvulmet og magen innsunket og at han ikke var i stand til å beholde maten. Det er også anmerket i sykejournalen at pulsen stadig ble svakere. For å forsøke å redde nordmannens liv ble han behandlet med karbonatsulfid, rikelig med drikke, små hyppige måltider og varmeflasker. Livet sto likevel ikke til å redde, og han døde seks dager etter innleggelsen. Dødsårsaken ble oppgitt å være svekket hjertevirksomhet.

De som ble tatt til fange tidlig i krigen hadde små sjanser til å komme hjem. Av de fire nordmennene som ble tatt til fange i 1942 overlevde ingen. De som ble tatt til fange senere i krigen hadde imidlertid langt bedre overlevelsessjanser. Forholdene i leirene forbedret seg da krigen var over, mange mottok dessuten pakker fra Tyskland. Da Konrad Adenauer stilte til valg, var hjemsending av tyske fanger fra Sovjetunionen en viktig sak. I den forbindelse skal det i følge en hjemvendt norsk fange ha blitt startet en kampanje der tyske skoleklasser laget i stand pakker som ble sendt til fangene. Norske fanger fikk de første årene ikke motta post eller pakker hjemmefra, angivelig fordi sovjetisk Røde Kors bare skal ha hatt postforbindelse med tysk og østerrikske Røde Kors. Bedret kosthold og mindre spredning av sykdommer gjorde at flere av fangene overlevde.
Norske myndigheters behandling av fangesakene

Da arbeidet med fangesakene tok til like etter krigen, var hjemsendingen av ”gode nordmenn” en uttalt prioritering. Frontkjemperne ble uglesett av norske myndigheter, og i dokumenter fra Utenriksdepartementet ble de ved flere anledninger omtalt som ”quislinger” og gitt andre negative karakteristikker. Under et møte i Utenriksdepartementet 11. januar 1946, der man skulle trekke opp linjene for hvordan ettersøking og hjemsending av nordmenn fra Sovjetunionen skulle foregå, var det bare ambassadør Rolf Andvord som gikk inn for å søke frontkjemperne repatriert. Sosialdepartementet mente at hjemsendingen av frontkjemperne ikke hadde noen hast, noe også Justisdepartementet og Utenriksdepartementet sluttet seg til. I instruksen for arbeidet med fangesakene het det at frontkjemperne bare skulle søkes repatriert i den grad man fant det hensiktsmessig i forhold til repatrieringen av ”gode nordmenn”.

Når det kom til praktisk politikk, fulgte imidlertid norske myndigheter snart en annen og mer velvillig linje overfor frontkjemperne i sovjetisk fangenskap enn instruksen fra 1946 tilsa. Kort tid etter at instruksen var utformet, arbeidet norske myndigheter for repatriering av alle de norske fangene, også frontkjemperne.

I arbeidet med å få hjemsendt fangene var norske myndigheter svært redde for å foreta se noe som kunne provosere sovjetiske myndigheter. De fryktet at dersom man irriterte sovjetiske myndigheter, kunne dette skade arbeidet med å få hjemsendt fangene som fortsatt oppholdt seg i Sovjetunionen. Denne frykten ga seg flere utslag:

For det første var norske myndigheter svært varsomme i forhold til hvilke saker de valgte å ta opp med sovjetiske myndigheter. Det var ikke nødvendigvis sånn at de etterlyste alle nordmenn som var savnet. Her spilte både taktisk tenkning og frykten for å provosere inn. Utenriksdepartementet var det første året etter krigen usikker på hvordan sovjetiske myndigheter ville reagere dersom man tok opp saker der frontkjemperne var involvert. Man gikk ut fra at sovjetiske myndigheter ville ha en sterk motvilje mot personer som frivillig hadde kjempet på tysk side. Etter hvert som arbeidet skred fram, viste det seg at sovjetiske myndigheter i liten grad tok slike hensyn, og frontkjemperne ble derfor etterlyst på samme måte som de andre savnede.

Utenriksdepartementet vegret seg mot å ta opp saker som kunne være kontroversielle. Dette fikk blant annet følger for departementets arbeid med å finne ut hva som hadde skjedd med Trotskijs sekretær fra oppholdet i Norge, Walter Heinz Epe og familien hans. Den tyskfødte trotskisten med norsk statsborgerskap hadde skrevet flere kritiske artikler om Stalinregimet, men valgte som tidligere nevnt likevel å forsøke å nå USA med transitt gjennom Sovjetunionen.

Det var Epes tilknytning til Trotskij, samt det politiske innholdet i artiklene han skrev som var grunnen til at norske myndigheter kviet seg for å ta saken opp. Man antok at sovjetiske myndigheter ikke ville se med blide øyne på en person som hadde arbeidet tett innpå og sympatisert med en erklært fiende av den sovjetiske staten. Utenriksdepartementet fryktet at Epe-saken skulle kunne forverre forholdet til Sovjetunionen og gjøre det vanskeligere å få hjemsendt nordmennene som på dette tidspunktet fortsatt befant seg i fangenskap. De foreslo derfor overfor ambassaden i Moskva at man derfor skulle gi opp etterlysningenee av Epe, og heller konsentrere seg om å få rede på hva som hadde skjedd med kona og barnet hans.

Norske myndigheter var også redde for at det ville provosere sovjetiske myndigheter dersom man valgte å ettersøke personer som sovjetiske myndigheter allerede hadde slått fast at ikke befant seg på sovjetisk territorium. I et brev fra ambassaden til Utenriksdepartementet fra ambassaden i Moskva fra 1952 ble det framholdt at man burde oppgi ettersøkningen av de nordmennene man hadde fått negativt svar om. Ambassaden fryktet at Utenriksministeriet ville ignorere den årlige oppdaterte listen med etterlysninger dersom dette ikke ble gjort, og forsøkte derfor å få Utenriksdepartementet med på at man skulle gi opp å etterlyse folk sovjetiske myndigheter hadde nektet kjennskap til. De skrev derfor at de ikke kjente til et eneste eksempel på at folk som sovjetiske myndigheter hadde nektet kjennskap til likevel hadde vist seg å være i Sovjet.

Utenriksdepartementet kjente gjennom sitt arbeid med fangesakene til flere tilfeller der nordmenn som tidligere hadde blitt etterlyst uten resultat plutselig fikk vende hjem fra fangenskap i Sovjetunionen. De skrev derfor et notat der de viste til slike tilfeller. Ettersøkningen av frontkjemperen Kåre Skavang ga negativt utfall i både i oktober 1947 og i januar 1948, men i februar 1949 kom meldingen om at Skavang skulle repatrieres. I juli samme år kom han hjem til Norge. Men på tross av alle eksemplene som ble brakt fram i dette notatet, ble konklusjonen fra Utenriksdepartementet at man burde rette seg etter ambassaden syn, og innstille ettersøkningen etter de nordmenn man hadde fått negativt svar om hos sovjetiske myndigheter.

Den skeptiske holdningen til å etterlyse nordmenn som sovjetiske myndigheter hevdet de ikke hadde kjennskap til, rammet partisanen Hilmar Heikillä, som i slutten av 1941 var blitt anklaget for slett disiplin og dømt til ti års tvangsarbeid av en lokal militær domsstol i Murmansk. Etter at Utenriksdepartementet i 1949 fikk opplysninger om Heikilläs skjebne, etterlyste de ham hos sovjetiske myndigheter, men fikk beskjed om at alle ettersøkninger hadde vært resultatløse. For ikke å irritere sovjetiske myndigheter, trappet Utenriksdepartementet ned ettersøkingen. Nordmannens sak ble derfor bare sporadisk tatt opp i årene som fulgte.

I 1955, seks år etter at Hilmar Heikillä var etterlyst for første gang, kom det plutselig beskjed fra sovjetiske myndigheter om at han i 1951 hadde dødd av hjernehinnebetennelse i en leir på Kolahalvøya. Dødsmeldingen kom helt overraskende og ble en kraftig vekker for norske myndigheter.

Et annet utslag av norske myndigheters frykt for å provosere sovjetiske myndigheter viste seg gjennom deres forsøk på å kontrollere det pressen skrev om fangesakene. Norsk presse var opptatt av arbeidet med å få hjem sovjetfangene. Da de tre overlevende nordmennene fra fiskebåten ”Skreien” kom hjem fra sovjetisk krigsfangenskap i juni 1946, var medieinteressen omkring dem stor. De tre fiskerne hadde ikke noe negativt å si om behandlingen de hadde fått i Sovjetunionen, men det ble likevel laget flere store negative oppslag i Aftenposten og Morgenbladet i dagene etter at de kom hjem.

Også de syv fangene som vendte hjem høsten 1953 ble møtt med stor interesse fra både norsk og utenlandsk presse da de ble sendt hjem etter nesten et tiår i fangenskap. Allerede ved militærmisjonen i Berlin ventet journalistene på dem, og Otto Larsen skrev senere i boken sin at han følte spørsmålene ubehagelige. Han følte seg utrygg for hvordan sovjetiske myndigheter ville reagere på det han sa, og ønsket derfor å snakke minst mulig før han hadde beina på norsk jord.

Utenriksdepartementet måtte stadig drive brannslukking etter den norske pressen. I noen tilfeller tok Utenriksdepartementet direkte kontakt med journalister de syntes gikk for langt i sin dekning av fangesakene. Byråsjef Gustav Heiberg skrev i et notat fra 1954 at han hadde bedt en VG- journalist om å vise forsiktighet når han skrev om sovjetfangene. I notatet heter det at ”Jeg ba ham derfor tenke seg godt om før han skrev noe i avisen og jeg sa også at jeg var redd for at den pressekampanje som fulgte etter at de 7 fangene var kommet hjem i oktober ville vise seg uheldig for vårt arbeid med å få fangene fri”.

I andre tilfeller ble fangene som kom hjem bedt om ikke å uttale seg til pressen. Da partisanen Emil Isaksen kom hjem fra fangenskap sommeren 1955, sendte Utenriksdepartementet byråsjef Gustav Heiberg til Finnmark for å ta opp Isaksens forklaring. Under dette møtet snakket de to om at oppslag i pressen kunne virke skadelig på arbeidet med å få de siste nordmennene hjem, og Isaksen ble frarådd å gi opplysninger til journalister. Isaksen var i likhet med Otto Larsen blitt oppfordret til å skrive bok om opplevelsene i de sovjetiske leirene, men han ble oppfordret til å la dette vente.

Sovjetiske myndigheters behandling av fangesakene

Sovjetiske myndigheters håndtering av fangesakene var preget av løgner og bevisst tilbakeholdelse av informasjon. Når norske myndigheter søkte svar om hva som hadde skjedd med de nordmennene som var kommet i fangenskap, valgte sovjetiske myndigheter i første omgang å nekte for at personene overhodet hadde befunnet seg i Sovjetunionen, og deretter å oppgi uriktige dødsårsaker. Dette ble trolig gjort for ikke å sette det sovjetiske leirsystemet og det sovjetiske samfunnet i et dårlig lys

Sovjetiske myndigheter synes også å ha forsøkt å benytte de norske fangene som utenrikspolitiske handelsobjekter. Dette var tydelig i utleveringssaken, der sovjetiske myndigheter lovet repatriering av ti norske frontkjempere mot at Norge utleverte fem baltere som hadde sittet i krigsfangenskap i Norge. I denne saken ga imidlertid ikke norske myndigheter etter, noe som førte til at sovjetiske myndigheter i 1953 oppga kravet og sendte frontkjemperne hjem. Den samme taktikken ble også brukt overfor Danmark, Belgia, Nederland og Luxemburg, med varierende resultat.

Men sovjetiske myndigheter brukte også løslatelse av norske fanger til å forsøke å bedre forholdet til Norge, hvilket blant annet resulterte i at Otto Larsen i oktober 1953 ble sendt hjem fra fangenskap to år før han hadde sonet ferdig dommen sin. Dette var trolig ment som et tegn på godvilje fra sovjetiske myndigheters side. Senere ble også Osvald Harjo løslatt før tiden.

De norske reaksjonene ble imidlertid ikke som man hadde forestilt seg, og den negative pressedekningen som fulgte i kjølvannet av partisanenes hjemkomst ble tatt svært ille opp i Sovjetunionen. Larsens beretninger fra de sovjetiske leirene ble i Sovjetunionen omtalt som en ”bakvaskelseskampanje” som den norske regjeringen hadde igangsatt for å sverte Sovjetunionens anseelse hos det norske folk.

Torstein Skiaker
Sjef Fellesoperativt hovedkvarter/Joint Warfare Centre
Forsvarets operative hovedkvarter (FOH)
 
Oslo Militære Samfund, Oslo
Mange stusser kanskje over tittelen på dette foredraget. Uttrykket ”Juvelen i kronen” refererer seg i denne sammenheng til uttalelser fra sjefen for Allied Command Transformation som bl. a. ved aktiveringen av Joint Warfare Centre 23. oktober 2003 hevdet at ”Joint Warfare Centre is the Jewel of the Crown of Allied Command Transformation.”

Som motstykke har jeg satt “kråkesølv”. Det glimrer og skinner, men alle vet at verdien er heller begrenset.

Disse to begrepene illustrerer ytterpunktene i forventninger til JWC i den nye NATO organisasjonen. Foreløpig dreier mye seg om forventninger. Realitetene må skapes gjennom målrettet arbeid og demonstrasjon av nytteverdi i årene fremover.

Hensikten med mitt foredrag i kveld blir å forklare forsamlingen om hvorfor admiral Giambastiani gir JWC en slik posisjon i ACT. Orienteringen har jeg delt i fire hoveddeler. For det første vil jeg kort si noe om bakgrunnen for at JWC i dag ligger i Stavanger. For det andre vil jeg orientere om hva som kronen (ACT) består av. For det tredje vil jeg forklare hva som gjør at JWC har en slik særstilling (juvelen i kronen) i Transformasjonskommandoen. Som fjerde og siste punkt vil jeg peke på noen områder som, dersom vi ikke er forsiktige, kan føre til at edelstenen blir slipt på en måte som gjør at den mister glansen – slik at den blir lik kråkesølv å regne.
Hvorfor JWC i Stavanger

Etter at NATO vant Den kalde krigen i det 20 århundre er alliansens hovedutfordring nå å forsøke å bli like relevant og effektiv i det 21 århundre. Kjernen i NATOs utfordring er å endre organisasjonen fra en defensiv militær allianse, for forsvaret av medlems-landenes grenser, til en bredere tilnærming til sikkerhet. Fienden er i dag diffuse med global rekkevidde der landegrenser og konvensjonelle restriksjoner ikke har noen betydning, og der terror ofte er det foretrukne middelet.

Transformasjon er blitt et nøkkelbegrep for å møte de nye utfordringene. I NATO er transformasjon en pågående og pro aktiv prosess i utvikling og integrering av innovative konsepter, doktriner og kapasiteter i den hensikt å forbedre effektiviteten og interoperabiliteten til NATO- og partnernasjonenes styrker.

I løpet av de siste årene har NATO tatt store transformatoriske steg:

· Kjempet og vunnet krigen i Kosovo i 1999

· Aktiviserte Atlanterhavspaktens artikkel 5 og erklærte krig mot terrorisme

· Under toppmøtet i Praha forpliktet alliansen til transformasjon

· Deployerte NATO styrker til Afghanistan i august 2003

· Etablering av NATO Response Force (NRF)

· Etablering av to nye strategiske kommandoer Allied Command Operation (ACO) og AC

Som en følge av transformasjonsprosessen i NATO ble kommandostrukturen endret og det subregionale nivået i kommandokjeden fjernet. God vertslandsstøtte fra Norge, høy kvalitet på arbeidet fra Joint Headquarters North på Jåttå gjennom mange år, og aktivt engasjement fra forsvarsministeren og mange andre norske politikere, førte til at NATO valgte Norge og Stavanger som base for nyskapningen JWC.
Hva er Allied Command Transformation?

Det er vanskelig å komme utenom en kort beskrivelse av organisasjon, rolle og oppgaver i en beskrivelse av hva ACT er. ACT er betegnelsen på hele transformasjonskommandoen. Denne kommandoen er NATOs ledende kraft for kontinuerlig forbedring og endring. ACT ledes av den amerikanske admiralen Giambastiani fra hovedkvarteret (HQ SACT) i Norfolk, USA. HQ SACT har i tillegg et lite stabselement i (SACTREPEUR) i Belgia som skal legge til rette for best mulig samarbeid med NATOs politiske og militære ledelse i Europa.

Under Supreme Allied Commander Transformation (SACT) er JWC det viktigste element for praktisk implementering av transformasjon, – fra konsepter til realiteter i de operative hovedkvarter. JWC har for sin del underlagt et treningssenter, kalt NATO Joint Forces Training Center (JFTC) i Bydgoszcz i Polen og Joint Analyses and Lessons Learned Centre (JALLC) i Monsanto i Portugal.

HQ SACT fokuserer sin virksomhet mot det strategiske nivået, JWC mot det operasjonelle – og JFTC mot det taktiske nivået JALLC, som retter sin analyse både mot det taktiske og operasjonelle nivået, er allerede aktivisert. JTFC vil stå opp å gå i løpet av sommeren 2004. Den første sjefen for JFTC er en dansk tostjerners general. Selv om både JTFC og JALLC er underlagt JWC, er det lagt opp til et tett samarbeid på tvers av ACT. Dette nettverkssamarbeidet er i tillegg forsterket med NATO School Oberammergau, NATO Defence College i Roma, NATO Communication Information System School i Latina (NCIS), NATO Consultation, Command and Communication Agency (NC3A) i Haag og NATO Research Technical Organisation i Paris og de enkelte medlemsnasjonenes Centres of Excellence (COE). Norge har tilbudt COE for operasjoner under kalde forhold (Cold Weather Operations CWO). For Norges del vil et slikt senter være mer enn konseptuel tanke enn ett fysisk sted. Forsvaret vil benytte den samlede kompetansen i vårt COW tilbud til NATOs kommandostruktur og medlemsland.

Dette var de store linjene for ACTs organisasjon og rollefordeling som danner grunnlaget for JWCs oppgaver. JWC har ansvar for å:

· Utvikle eksperimentering, konsepter og doktriner

· Støtte ACO i fellesoperativ og flernasjonal trening (Joint and Combined)

· Bidra med det beste innen kommunikasjon, IT, modellering og simulering

· Bidra i analysearbeid og ivaretakelse av militære erfaringer

· Forbedre integrering og interoperabiliteten av NATO styrkene

· Tilby samlet stabstrening for partner- og nye medlemsnasjoner.

For å få dette til er JWC organisert med en liten kommandogruppe, og fire divisjoner:

· Treningsdivisjonen (Training Div). Denne divisjonen har ansvaret for både trening og eksperimentering og er den største avdelingen i JWC. Divisjonen har et særlig ansvar for trening og i å gjennomføre felles program for eksperimentering og sørge for at eksperimenteringen blir ivaretatt i treningen.

· Simulerings og modelleringsdivisjonen (Simulation and Modulation Div). Denne divisjonen arbeider tett opp til NATO’s Consultation, Command and Control Agency (NC3A).

· Interoperabilitetsdivisjonen (Interoperability Div) har et særlig ansvar for doktrineutvikling og standardisering.

· En divisjon med fagekspertise (Subject Matter Experts). Dette er høyt kvalifisert personell som støtter JWC og ACT aktiviteter på tvers av divisjonene.

Tyskland og Storbritannia vil rotere på ansvaret for å bekle stillingen som Director JWC. Stillingen vil være en trestjerners flaggoffiser. Stabsjefen vil være en amerikansk flaggoffiser på enstjernes nivå. JWC er totalt gitt en ramme på 280 stillinger eksklusive eventuelle kontraktører. Prosessen med å fordele stillinger mellom nasjonene er i gang, men vi kan ikke påregne et resultat før sent til høsten. JWC har som mål å være fullt operativ i 2006.
Hvorfor har JWC en særstilling i ACT?

JWC er juvelen i kronen først og fremst fordi JWC er den mest synlige, eller i øyenfallende delen av ACT. Det er tre forhold som først og fremst gjør JWC så synlig. For det første er JWC den delen av ACT som aktivt selger, utfører, assisterer og tilbyr ACTs transformasjons og utviklingsarbeidet i samarbeid med ACO, JALLC og NC3A. For det andre er JWC er den delen av ACT som skal stå for implementeringen ved å tilrettelegge for trening og eksperimentering og for det tredje bidra til økt interoperabilitet og integrering av styrkene i NATO og partner nasjonene. La meg utdype disse tre forholdene ytterligere.

NATOs militære organisasjon er en meget kompleks organisasjon i kontinuerlig endring i tråd med skiftende behov. ACT generelt og JWC spesielt, er først og fremst en støtte til NATOs operative kommando. I oppstarten har det vært særdeles viktig å markedsføre ACTs varer og tjenester, spesielt trening og utvikling av operative staber. Markedsføring av ACT vil det kontinuerlig være et behov for. Som utførende ledd må JWC hele tiden ligge frempå for å kunne møte ACOs behov samtidig som vi tilbyr tjenester i tråd med det beste av ny teknologi og innovative konsepter.

Men promotering er ikke nok. JWC må også levere konkrete og målbare resultater. Mange vil første og fremst stifte bekjentskap med JWC gjennom forskjellige treningsevenementer, enten i Stavanger eller ved egen avdeling. JWC vil både assistere ACO med mobile trenings- og rådgivningsteam og tilrettelegge for øvelser og eksperimentering i Stavanger. Hensikten er todelt; a) økt profesjonalisering og b) raskere dreining mot relevant og ofte nye oppgaver. La meg for ordens skyld understreke at JWC skal støtte ACO i trening av operative staber – ikke teste disse. Sertifisering av avdelinger og staber er et ACO ansvar.

JWC er lagt til Stavanger og bruker allerede faciliteter både på Jåttå og Ulsnes. Den permanente fordelingen mellom disse to stedene er under arbeid, og mange ting peker i retning av at hovedaktiviteten blir på Ulsnes. Ulsnes er en leir som Forsvaret har avhendet, men som NATO Forces Sensor and Weapon Accuracy Check Site (FORACS) fortsatt bruker. JWC brukte Ulsnes ble blant annet da vi la til rette for treningen av AFSOUTH sitt Deployable Joint Task Force HQ som forberedelse for deres rolle som NRF hovedkvarter fra sommeren 2004. Treningssenteret på Ulsnes gir oss muligheten til å tilby former for trening/ øving fra camping til konferanser. De øvende avdelingene kan selv velge om de vil sette opp hovedkvarterets infrastruktur, ved å ta med hele eller deler av sin utrustning, eller benytte seg av JWC sitt oppsett. Den korte veien fra Sola flystasjon i tillegg til egen kai på Ulsnes, gjør det enkelt å overføre materiell og personell. Fasilitetene gir gode muligheter for trening av planlegging og ledelse av operasjoner for både komponentkommandoer og fellesoperative staber. Kommandofartøyer kan legge til ved kaia. Ulsnes gir også en unik mulighet for teambygging av staber. All aktivitet kan foregå på ett sted. Treningstiden kan effektivt styres ut fra treningsbehovet i motsetning til tidtabellene for bussrutene til og fra forlegningene på hotellene i en eller annen storby med trafikkproblemer. Løsningen er økonomisk gunstig for både øvende avdeling og for nasjonene.

Vi ser for oss fem til syv større øvelser/treningsevenementer årlig. NRF vil trolig trene sin Combined Joint Task Force to ganger årlig. Vi ser for oss tre øvelser / trening for komponent staber på det operasjonell nivået og to oppdragspesifikke øvelser for HQ ISAF. I tilegg kommer det støtte til fellesoperativ trening av partnerlandenes fellesoperative staber. Ressursene er knappe og NATO må sørge for at vi utnytter alle øvelser og trening målrettet. Mye tyder på økt fokus på trening fremfor øvelser.

JWCs modell for trening består av fire faser. Den første fasen bestå av undervisning av enkeltpersoner og avdelinger. Fase to er planlegging for krisehåndtering og fase tre er selve utøvelse av planene. Fjerde og siste fase består i analyse og evaluering. De fire fasene må sees i sammenheng og vi er avhengig av at den operative sjefen eier målene for treningen. Under treningen vil personell fra JWC bekle sentrale stillinger i øvingsledelsen. JWC vil bidra med relevante scenario, fullt oppsatt kommando og kontroll systemer, en motstander som er tilpasningsdyktig og observatører og mentorer. Spesielle moduler for trening av sjefer og nøkkelpersonell er viktige elementer på tvers av fasene.

Tett samarbeid mellom ACOs trenings divisjoner på alle nivå blir viktig for å etablere arenaer for trening og øving i tråd med NATOs behov. Vi må i fremtiden utnytte samarbeid med JALLC og sette erfaringer fra operasjoner og trening inn i et system som kan bidra til å gjøre treningen bedre, dernest operasjonene. JWC har allerede bidratt til å trene de to siste ISAF hovedkvarterene og vil nå overta dette ansvaret fullt ut. Det er også klart at NATO’s Response Force blir en viktig målgruppe.

Eksperimentering vil både være en del av treningen og selvstendig aktivitet i tillegg til selve treningen. Som et eksempel kan jeg nevne at vi allerede i februar i år støttet Allied Forces South Europe (AFSOUTH) i Napoli i deres eksperimentering med effekt basert planlegging for effekt baserte operasjoner under deres trening på Ulsnes. JWC kommer til å spille en sentral rolle i gjennomføringen av de eksperimentelle programmene på vegne av ACT. En slik rolle innebærer tilrettelegging i form av modellering og simulering, testing og evaluering programmene. Et annet eksperiment som vi bidrar i er Coalition Combat Identification. Dette er et NATO initiativ som skal redusere muligheten for at egne styrker engasjerer andre egne styrker. Dette vil, når materialisert i form av konsept og utstyr, bety økt sikkerhet for norske styrker under NATO kommando.

Et av NATOs kjennetegn for suksess har vært standardisering og integrering. Standardiseringen har i hovedsak bestått av tekniske standarder. NATOs mange publikasjoner som inneholder doktrine er nærmere prosedyrebeskrivelse enn moderne konsepter og doktriner. Det er derfor både en viktig og stor oppgave for JWC å bidra til nye konsepter og doktriner. Det er også et langt stykke fra godt sagt til godt gjort. De nye konseptene og doktrinene må føres fra teori til praksis gjennom utprøving ved NATOs nye arenaer for trening og øving. Arbeidet med interoperabilitet og integrering er foreløpig i startgropen. Dagens bemanning er ikke på mer enn halvparten av de stillingene som inngår i JWC og vi er nødt til å prioritere. Dagens meget anstrengte personelloppsett skyldes at vi er i en mellomfase mellom det gamle HQ NORTH og et fullt operativt JWC. Det konseptuelle arbeidet er allikevel ikke prioritert bort. Hovedkvarteret har blant annet produsert et utkast til konsept for mentoring i NATO og arbeidet med standardisering av treningen er også viktig konseptuelt arbeid.

Det er menneskelig å ta tak i praktiske og konkrete oppgaver fremfor teoretiske og vi forsøker derfor hele tiden å strekke oss etter nye mål innen feltet interoperabilitet og integrering. JWC spiller nå stadig viktigere rolle innenfor NATOs mange arbeidsgrupper for standardisering og doktrinearbeid. I disse arbeidsgruppene deltar dyktige fagfolk fra medlemslandene. Arbeidet i disse gruppene gir oss ingen mulighet til å legge arbeidet med integrering og interoperabilitet til siden, men tvinger oss til å ta små skritt fremover.

JWCs kontaktflate er meget stor. Jeg har tidligere nevnt nettverket bestående av ACT og nasjonenes COE. På sett og vis er JWC er den fysiske koblingen, bruen om du vil, mellom ACT, ACO og nasjonenes COE. I dette nettverket er også US Joint Warfighting Centre i Suffolk koblet på med en tett kobling direkte til JWC.

En slik bred kontaktflate er også en stor mulighet for det norske Forsvaret. Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) er samlokalisert med JWC. Hver dag trekker begge hovedkvarterene veksel på felles støttefunksjoner som for eksempel innenfor kommunikasjon, transport, protokoll-, renhold og kantinetjenester. FOHK har ansvar for nasjonal koordinering av både trening og øving, eksperimentering og alliert trening i Norge. Samlokaliseringen gir oss en enestående mulighet for ledelse og stabsoffiser å knytte personlige kontakter med offiserer som tjenestegjør i motoren i ACT. Det tette samarbeidet gjør det mulig å gjensidig trekke veksler på informasjon og arbeidskraft innen trening, øving og eksperimentering. Norge får en unik mulighet til å selge Norge som et attraktivt sted å øve å trene i både i rammen som JWC og bilateralt.

I tillegg til den operasjonsfaglig gevinsten ved å ha JWC i Norge vil regionen også nytte godt økonomisk og kulturelt. NATO hovedkvarteret i Stavanger har bidratt svært positivt til det internasjonale miljøet i byen og noe har også dryppet på næringslivet.

For å oppnå dette må Norge legge til rette for øvelser og trening som er relevant for alliansen. ACO har særlig fokus mot NRF. Det er derfor viktig at vi fra norsk side legger til rette for trening av NRF i Norge for å oppnå vår ambisjon om å være førstevalget for trening under kalde forhold.
Fallgruver

Det er tre forhold som kan føre til at juvelen mister sin glans under slipingen. Det er mangel på kompetent personell, for små budsjett og mangelfull infrastruktur.

I motsetning til ACO er ACT og JWC en avdeling uten kampkraft – bare hjernekraft. Menneskene i JWC er derfor den viktigste ressursen. Dette er ikke bare noe jeg nevner i festtaler. Det er en realitet hver dag. I den forbindelse bør Norge feie for egen dør før vi kritiserer andre nasjoner. Norge har ikke fulgt opp sine forpliktelser til å bemanne tildelte stillinger. Dette bør vi gjøre noe med snarest.

Visjoner uten bevilgninger er som kjent hallusinasjoner. NATO har mange prosedyrer for å kvalitetssikre at midlene blir brukt riktig. Disse prosedyrene ble etablert i en tid da det meste var statisk. Det er derfor en stor utfordring å få tilpasset budsjetter for drift og investering i tråd med de raskt skiftende behov. JWC vil leve eller dø avhengig av om vi klarer å levere gode produkter raskt. Dersom vi ikke klarer å tilby ACO det de etterspør vil de forsøke å løse dette internt. Som vertsland bør vi strekke oss langt for å få organisasjonen raskest mulig opp å gå for full maskin ved hjelp av smidige mellom-finansieringer. Så langt har Forsvarsdepartementet støttet opp om prosessen på en meget god måte. Rent konkret har vi fått garantier for midler slik at vi har kunnet gå i gang tidlig med utbedringer av infrastrukturen for å kunne komme i gang med trening av operative staber.
Til slutt

JWC er til for å forbedre operative avdelinger og staber i NATO. Vi er allerede i gang.

Vi er gitt en sentral rolle i NATO’s nye organisasjon med et spesielt ansvar for å implementere moderne konsepter og kapasiteter i i NATO’s operative organisasjon. Gjennom etableringen av ACT har NATO fått en strategisk kommando som har som sin eneste oppgave å fokusere på transformasjon,- modernisering og forbedring for å sikre alliansens operative relevans i fremtiden.

JWC er hovedansvarlig for at dette skjer i praksis,- i nært samarbeid med SACEUR’s operative sjefer.

Gjennom vårt arbeid vil vi måtte vise at JWC virkelig fortjener betegnelsen ”Juvelen i kronen”.

Takk for oppmerksomheten.

Ann Kathrine S. Tornås
Fhv byråd for næring og byutvikling i Oslo
Oslo Militære Samfund, Oslo
”Hvor sjø og land møtes i en skarp kontrastvirkning, samler det sig alltid et sterkt skjønnhetsinntrykk…..
Oslo derimot vender ryggen mot sitt vakreste smykke.” (Harald Hals 1929)

Drømmen om Bjørvika er å åpne byen mot fjorden og gjøre sjøsiden tilgjengelig for befolkningen, og omdanne tidligere havneområder til områder for boliger, rekreasjon, kultur og næring

Oslos politikere står foran beslutninger som langt på vei vil avgjøre om Bjørvika – Bispevika

kan bli den edleste sten i Fjordbydiademet eller ikke.” (Byrådssak om rammeprogram for Bjørvika – Bispevika)

22.05.03 la trepartibyrådet – bestående av Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti – frem sitt reguleringsforslag for Bjørvika – Bispevika – Lohavn Ved dette la man sluttsteinen i et omfattende arbeide for å tilrettelegge for en ny bruk av området.

Realiseringen av Bjørvika er et moderne stykke byutviklingshistorie:

transformasjon av havneområder og anleggelse av en ny bydel innenfor byens eksisterende rammer, og hvor planer har utviklet seg gjennom de siste 20 årene Arbeidet viste at det var fornuftig å utvide det opprinnelige Bjørvika-Bispevikaområdet til også å omfatte Sørengautstikkeren, Lohavn og Grønlia.

Bak reguleringsforslaget ligger en tusenårig historie som har gitt noen rammer man både må tilpasse seg til og utfordre.

Da Kristian 4flyttet byen fra Gamle Oslo etter den siste store bybrannen i 1624 til området rundt Akershus festning og med en bydende hånd sa: ”Der skal byen ligge!” var dette det riktige grepet på den tid Enevoldskongen hadde det meste av makten og de fleste funksjonene for styring av både by og land i sin håndI dagens samfunn er slike eneveldige grep verken tenkbare eller ønskelige Vårt samfunns byutvikling skjer i en åpen demokratisk prosess i samarbeid med planleggere, berørte parter og politiske organer

Lovgivningen regulerer prosessen og trekker inn høringsinstanser.

Tyngre utviklingsprosjekter skjer i samarbeid mellom stat og kommune, offentlige og private interesser – og omfatter fag, politikk og finansiering.

I takt med samfunnsutviklingen og endring av næringsliv- og næringsstrukturen vokste visjonen om fjordbyen og tilgjengelighet til sjøkanten frem, en visjon som vi ikke har vært alene om Utviklingen av tjenestesamfunnet, fritidssamfunnet og behovet for rekreasjonsarealer har ført til at man ønsket en annen bruk av naturressursene for befolkningen enn tyngre havnevirksomhet- og industri I havnebyer i Europa har det foregått en transformasjon av havnearealer til boliger, rekreasjonsarealer og moderne næringsvirksomhet.

Jeg vil i det følgende gå igjennom noen av de viktigste dokumentene og milepelene i veien fram til bystyrets reguleringsvedtak av Bjørvika Det kan ikke bli noen grundig gjennomgang av de enkelte dokumenter, men en gjennomgang som viser sammenhengen og strukturen i det arbeidet som er gjennomført, og det helt nødvendige samarbeid mellom stat og kommune, offentlige og private parter som er en forutsetning for resultatet.

Opptakten

I 1982 ble det avholdt en idekonkurranse om byen og fjordsiden i Oslo.

Vinnerutkastet la et hovedgrep for den videre utvikling.

Siden er arbeidet fulgt opp ved en rekke utredninger og forslag,

som representerer viktige politiske premisser og føringer for arbeidet med reguleringsforslaget:

Forstudie til Bjørvikautviklingen – Kanalbyen – i 1986.

Kommunedelplan for Oslos sentrale sjøside ble utformet og vedtatt av Oslo bystyre i mai 1988 Bystyret bestemte at området skulle omdisponeres fra havneområde til byutvikling.

Kommunedelplan for indre by (02.12.98)

Kommuneplan 2000 (08.12.99)

Hvis man legger alle forsidene på utredningene i rekke og rad, får man en dokumentsamling som utgjør 30-40 m!

I januar 2001 la byrådet frem ”Oppfølgingsprogram for Fjordbyen” med strategier for et regionalt samarbeid for å utvikle en langsiktig strategi for regionale havneløsninger og byutvikling av frigjorte havnearealer i Oslo Bak dette lå også bystyrets vedtak 19.01.2000 om å legge Fjordbyalternativet til grunn som strategi for utviklingen av Oslos havne- og sjøside.

For utviklingen av Fjordbyen og Bjørvika er samarbeide med Oslo Havnevesen sentralt, og havnevesenet ble bedt om å revidere sin strategiplan i tråd med Fjordbyvedtaket.

Oslo Havnestyre tok fatt i utfordringene og la frem sin reviderte strategiske havneplan for 2000 2020 i november 2002, og som ble vedtatt av bystyret i november 2003 For Bjørvika-Bispevika pågikk en egen prosess, men var også knyttet opp til Fjordbyen og de spørsmål som utviklingen her reiste.

Grunnleggende forutsetninger: Bjørvikatunnelen

Bjørvika – Bispevika er et område av nasjonal og regional betydning.

”Bjørvikaområdet er et viktig knutepunkt mellom E-18, rv4, rv 190 (Ekebergtunnellen), Ring 1, Oslo Sentralstasjon og Oslo havn E-18 har en trafikkbelastning på ca100.000 kjøretøy prdøgn og utgjør en betydelig barriere mellom fjorden og byen.” (St.meld.nr28 2001-2002)

Utviklingen av området forutsatte at veisystemet ble lagt om Riksveiprosjektet i Bjørvika var en del av Oslopakke 1 som ble behandlet av Stortinget allerede i 1988 Senere har Stortinget gitt sin tilslutning til prosjektet i forbindelse med veg- og vegtrafikkplanen for 1998-2007 og Nasjonal Transportplan 2002-2011 Men totalfinansiering manglet!

Lokalisering av operaen kan ses som det utløsende prosjekt for tunnelen

Stortingets vedtok 15.06.99 at det skulle bygges ny opera i Bjørvika etter flere års politisk debatt blant annet om stedsvalget, og hvor Vestbanen var det andre aktuelle alternativet I 1997 bestemte Oslo bystyre at det ønsket lokalisering av operaen til Bjørvika.

Arkitektkonkurranse ble utlyst i 2000 og det norske arkitektfirmaet Snøhetta vant.

Men en nasjonal opera kan ikke ligge i et veikryss!

Staten var villig til å ta ansvar og rydde opp etter seg i Bjørvika Staten hadde anlagt en riksvei midt i byen som var både en miljømessig og kulturell belastning, og fremmet

St.meldnr28 (2001-2002) – Utvikling av Bjørvika Parallelt med arbeidet med finansiering av operaen arbeidet regjeringen med infrastrukturen og finansiering av ny tunnel- og veipakke.

Det er særlig er særlig fire forhold knyttet til dagens rammevilkår og organisering som vanskeliggjør realisering av byutviklingen i Bjørvika-området:

Finansiering av riksveiomleggingen med en tung andel finansiert av grunneierne

Oslo havnevesens mulighet til å kunne utvikle eiendom innenfor dagens havne- og farvannslov

Fragmentert eierstruktur og organisering

Lang gjennomføringstid for utbyggingen

”For å få til en løsning har regjeringen lagt vekt på at statens rolle skal avgrenses til å dreie seg om finansielle og gjennomføringsmessige ansvar for riksveiomleggingen, samtidig som man legger forholdene til rette for at havne- og farvannslovens bestemmelser ikke skal hindre utvikling av området Samtidig har det vært arbeidet aktivt for å få til en organisering av arbeidet som er mest mulig fornuftig i forhold til ønsket om en helhetlig utvikling av området, samtidig som organiseringen bidrar til mest mulig kostnadseffektive løsninger.”

Forslag om en finansieringspakke for opera, vei og senketunnel på til sammen 4.680 mill.krble presentert i stortingsmeldingen På dette tidspunkt var prislapp for tunnel og vei 2,8 mrd.

Staten og brukerne (trafikantbetaling) skulle bidra med ca 1.2 mrd Resten måtte finansieres av Oslo kommune og grunneierne, og hvor de senere utbyggingsavtaler forpliktet disse med 300 millhver Staten skulle bidra med 1.150 mill.krover statsbudsjettet.

Stortinget vedtok St.meldnr28 med finansieringspakken forsommeren 2002.

Viktige overordnede statlige vedtak var på plass

Operaen var på plass.

Og Bjørvika var på vei!

Byrådets utfordring nå var fremdrift av reguleringsplanen, utbyggingsavtaler med grunneierne, opprettelse av selskapsstruktur og trafikantbetaling for Bjørvikatunnelen, en høyst dagsaktuell debatt, som også ble behandlet i bystyret forrige onsdag 17mars Bystyret mente at byrådets forslag om en bomstasjon bare for Bjørvika ikke ville tilfredsstille det økonomiske kravet til trafikantfinansiering, og ville kunne gå utover både fremdriften av utbyggingen og hele trafikksituasjonen i den fremtidige bydelen.

Grunnleggende forutsetninger: Ny eierstruktur og organisering.

Det er tre store eiere i området: Oslo kommune/Oslo havnevesen, Rom eiendomsutvikling AS (datterselskap av NSB BA) og 0slo S utvikling (nå eiet 50% av Rom Eiendomsutvikling AS og 50% av Linstow ASA) For å få til en helhetlig utvikling av området, har det vært en felles målsetning å få etablert et felles eiendomsselskap Dette skulle sikre at man kunne få til felles funksjoner og helhetlige løsninger I motsatt fall ville den enkelte grunneier arbeide for å få til høyest mulig utnyttelse av sin eiendom – på bekostning av helheten.

I juli 2001 ble det inngått en avtale mellom staten, Oslo kommune og de store grunneierne om å starte forhandlinger for å etablere et felles eiendomsselskap i Bjørvikaområdet.

Bjørvika Utvikling AS og et heleid infrastrukturselskap som skulle ha det finansielle og gjennomføringsmessige ansvaret for den tekniske infrastruktur Aksjonærer og eiere av Bjørvika Utvikling AS er Hav Eiendom AS (som skal eie havnevesenets eiendommer i Bjørvika) og Oslo Utvikling AS med 66% eid av Hav og 34% av Oslo Utvikling AS Verken stat eller kommune skal delta i selskapene.

Fremdriften for utbyggingen burde også settes til 10-12 år.

Bjørvikaavtalene er krumtapp i realiseringen av Bjørvika

Utbygging av Bjørvika koster penger!

Kostnadene ved teknisk- og grønn infrastruktur er anslått til rundt 2 mrd.kri et midlere tall.

Bystyret sluttet seg i møte 19.06.02 sak 276 til prinsippene i stortingsmeldingen og godkjente den politiske viljeserklæring byrådet hadde avgitt tidligere 09.04.02Byrådet ble i samme sak delegert myndighet til å iverksette forhandlinger med grunneierne og staten om utbyggingsavtaler som regulerer kostnadsfordeling, risiko, ansvar for infrastrukturbygging og klargjøring av området, og det ble nedsatt en forhandlingsgruppe.

Byrådet fremmet sak til bystyret om utbyggingsavtalene for Bjørvika 31.07.03

Og vi kan lese fra pressemeldingen ved byrådets fremleggelse av avtalene:

”De fire avtalene sikrer Oslo nytt riksveianlegg og tunnel under Bjørvika til over tre milliarder kroner Samtidig får Oslo kommune opparbeidet parker, plasser, offentlige veier, gangveier, sykkelveier og kollektivfelt Fjordutvidelser, kaifronter og vannspeil blir utarbeidet i tillegg Til sammen er kostnadene på tre milliarder kroner for tunnellen, og to milliarder kroner for de øvrige opparbeidelsene Oslo kommune bidrar med 300 millioner kroner til hver av disse.”

Infrastrukturselskapet skal finansieres delvis av ansvarlige lån fra Hav Eiendom As og Oslo kommune på 300 mill.krhver og delvis tilskudd fra grunneierne Framtidige salgsvederlag fra Filipstad og Vippetangen skal gå til havnekassen, – for både permanent og midlertidig omorganisering av havnevirksomheten.

Oslo kommune skal bære den sosiale infrastrukturen i området.

Avtalene ble vedtatt av bystyret 27.08.2003 i forbindelse med bystyrets vedtak av reguleringsplanen.

Grunnleggende forutsetning: Særlov for Oslo Havn

St.meldnr28 behandlet også spørsmålet om en særlov for Oslo HavnHavne- og farvannsloven gir bestemte føringer for forvaltning og inntekter av eiendommer som tilhører havnevesenet En lovendring var en forutsetning for opprettelse av Hav Eiendom AS

”Etter dagens havnelov kan ikke havnestyret anvende havnekassen til annet enn havneformål Havnens styring og organisering gjør det også vanskelig for havnen å gå inn i den type aktivitet som er nødvendig for utvikling av havnekassens eiendommer i Bjørvika.”(St.meld.nr28) Stortinget vedtok særlov for Oslo Havn.

Høsten 2002 opprettet fiskeridepartementet et eget havneselskap, Viken Havneselskap AS, med formål å se på den samlede havnevirksomheten i Oslofjorden og utrede alternative regionale havneløsninger.

Kommunens avklaring av eiendomsforholdene i Bjørvika

Utvikling av Bjørvika førte til behov for å avklare eiendomsforholdene til og mellom de kommunale eiendommene i Bjørvikaområdet Eiendomsfordelingen mellom bykassen og havnekassen hadde lenge vært et uavklart forhold. Selv om eiendommene var kommunale, var det ikke opplagt hvilke eiendommer skulle tilhøre ”bykassen” eller ”havnekassen” Det ble foretatt en omforent fordeling av eiendommene som ble vedtatt av bystyret 07.05.2003.

Om reguleringsprosessen

Parallelloppdragene

Planlegging og utredning av byutvikling og senketunnel har pågått mer eller mindre kontinuerlig siden Byen- og fjorden-konkurransen i 1982 og visjonene ble konkretisert Gjennom en rekke uttalelser og vedtak er det lagt politiske premisser og føringer av betydning for byutvikling i Bjørvika – Bispevika I 1999 lanserte Plan- og bygningsetaten ideen om et parallelloppdrag for området Bjørvika – Bispevika.

Parallelloppdragene ble gjennomført og finansiert i form av et samarbeidsprosjekt mellom grunneierne; Oslo kommune ved Plan- og bygningsetaten, Statens vegvesen Oslo, Statsbygg og NSB BA eiendom (nå Rom eiendomsutvikling) Formålet var primært å få frem alternative eksempler på helhetlige arkitektoniske og funksjonelle grep for området og delområdene Av en søkermasse på 20 konsulentgrupper ble fire internasjonalt sammensatte konsulentgrupper valgt ut for deltakelse, og disse gjennomførte oppdraget i perioden mai-september 2000 De fire oppdragsgiverne har i fellesskap vurdert og evaluert forslagene.

Rammeprogrammet for Bjørvika (det femte forslaget), samarbeid og byplandebatter.

Basert på anbefalingene utarbeidet Plan- og bygningsetaten et forslag til rammeplan som ble lansert som det femte forslaget I denne planen foreslås hovedstrukturene for grøntarealer, strandpromenade, veistrukturer og aktuelle arealer til bolig, næring og kultur

Rammeprogrammet ble presentert både med en folder, utstilling og åpent møte i bystyresalen hvor debatten rundt anbefalingene sto i fokus.

Parallelloppdragene la grunnlaget for en åpen prosess med et best mulig gjennomdrøftet beslutningsgrunnlag for øye, og gav næring til en spennende og fruktbar byplandebatt som vi sjelden har sett maken til i Oslo.

Gjennom program- og evalueringsfasen ble det etablert et forum for drøfting og samordning av felles problemstillinger av eller interesse I tillegg til grunneierne deltok representanter fra fiskeridepartementet, havnestyret, plan- og bygningsetaten, byrådslederen og byrådene for miljø og samferdsel og næring og byutvikling.

På bakgrunn av etatens forslag mente byrådet at det måtte fremmes en stor felles reguleringsplan for byutviklingen i Bjørvika-Bispevika, en grovmasket reguleringsplan som skal følges opp av senere bebyggelsesplaner for enkeltområder Utvikling av arealene mellom sporområdet på nordsiden av Oslo S og Schweigaardsgate 15 m.flhar sammenheng med byutviklingen, og byrådet mente at dette arealet måtte behandles i en egen plan, men samkjøres i tid og innhold med reguleringsplan for Bjørvika Det samme gjaldt for reguleringsplan for Bjørvikatunnellen Samtidig mente byrådet at planområdet måtte utvides sørover til også å omfatte Sørengautstikkeren, Lohavn og Grønlia som et ledd i realiseringen av Fjordbyen Dette fordoblet omtrent utbyggingsarealet i forhold til det opprinnelige planområdet og ga grunnlag for bygging av 4-5000 boliger.

Bystyret sluttet seg til byrådets forslag med en rekke tillegg, og vedtaket var grunnlaget for utarbeidelsen av reguleringsplanen.

Reguleringsplan for Bjørvika, Bispevika og Lohavn.

Fra byrådets forslag til reguleringsplan kan vi sakse:

”Ambisjonene for utvikling av Bjørvika – Bispevika – Lohavn er at den nye bydelene skal være til glede og stolthet for hele Oslos befolkning Med sin unike lokalisering mellom Middelalderebyen og Kvadraturen, skal den nye bydelen bidra til å tydeliggjøre byens historiske utvikling fra opprinnelsen frem til det 21århundre Den nye bydelen skal, som porten til Norges hovedstad, være et utstillingsvindu for norsk bykultur, byggekunst, teknologi og bærekraftig byutvikling.”

Fire overlappende byromstrukturer former den nye bydelen:

Bjørvika: et representativt hovedstadsområde der operaen er det sentrale element og preges av åpenhet

Bispevika: En tett bydel med et betydelig antall boliger, akvarium og gondolbane som viktige attraksjoner.

Middelalderparken: parken videreutvikles som rekreasjonsområde, arena for kultur og historiefortelling, og som avsluttende kulturtyngdepunkt for Oslo sentrum i øst Universitetes kulturhistoriske museum legges ved parken.

Lohavn: En boligbydel med skole og lokale servicefunksjoner.

Strandpromenaden og fem byrom/almenninger

Det omfattende byplangrepet med fem almenninger som det viktigste virkemiddelet, vil åpne byen mot fjorden Samtidig skapes sammenhengende havnepromenade på 3,1km fra øst til vest, som gjør sjøfronten tilgjengelig i hele sin lengde, og binder delområdene og de fem byrommene sammen

Festningsalmenningen forbinder nedre del av Kvadraturen og festningen med fjorden Byrommet utformes som en forlengelse av Grev Wedels plass ned mot fjorden.

Operaalmenningen er en gangforbinelse og en sekvens av åpne rom fra Karl Johans gate og Jernbanetorget, Christian Frederiks plass og ut til Operaen og fjorden.

Akerselva almenning er avslutningen av Akerselva miljøpark mot fjorden og plassering av akvariet ytterst på odden.

Stasjonsalmenningen skaper en direkte gangforbindelse over sporområdet til det nye byområdet og fjorden, og som også er en østre stasjonsinngang til Oslo S.

Loallmenningen er lokalsenteret og parkområdet for boligbydelen Samtidig åpner dette byrommet Middelalderparken mot Hovedøya.

Hvor tett er Bjørvika bebygget?

Et helt sentralt spørsmål har vært hvor tett Bjørvikaområdet kan bebygges.

Byutviklingsplanen utgjør ca 700 dekar landareal og ca350 dekar vannareal (fjorden og Akerselva) Utbyggingsarealet utgjør ca950.000 m2, hvorav ca840.000 kostnadsbærende m2 Dette er grunnleggende tall da det legger det økonomiske grunnlaget for å kunne bygge ut Bjørvikaområdet, og er nedelt i Bjørvika utbyggingsavtale Utnyttelsen og tettheten er atskillig mindre enn på både Aker brygge og forslaget på Tjuvholmen

Utbyggingstettheten legger opp til en tomteutnyttelse på 165%, mens det for Aker Brygge er 309% Også andre deler av sentrum, inkludert ”murbyen” har høyere tomteutnyttelse enn det Bjørvikaplanen legger til rette for Etaasjetallene er de fleste stedene lavere enn på Aker brygge Det skyldes at det er tatt hensyn til bystyrets ønske om en opptrapping av byggehøyden fra fjorden.

Byggefeltene utgjør ca 40%, parkområder, plasser og havnepromenaden ca 39%, og gatearealer med fortau og sykkelveier ca21%.

Trafikken gjennom Bjørvika har vært betydelig til alle tider.

Trafikken i nye Bjørvika bygges på tre grunnpillarer – minst mulig trafikk i området, god fremkommelighet for kollektivtrafikk og opprettholdelse av gjennomkjøringsmulighet til indre OsloEn ny tofelts vei over sporområdet, Østre tangent, skal skåne det sentrale byområdet for gjennomgangstrafikk Den fører trafikk fra E 18 gjennom Sørengkrysset og inn til indre Oslo.

Kollektivtrafikk

Oslo S er landets største kollektivknutepunkt, og Bjørvika blir en viktig portal for lokal og regional kollektivtrafikk Den nye Stasjonsinngang Østre Stasjonsinngang blir en sentral lokal holdeplass for hele området.

Fremtidens kollektivtrafikk skal ha god framkommelighet I Nylands alle foreslås fire av seks felt til kollektivtrafikk Hovednerven i kollektivtilbudet er trikketraseen fra Jernbanetorget/Prinsens gate gjennom Nyland Alle/Bispegata til Ljabrutrikken i Oslo gate.

Et godt utbygget sykkel- og gangveisystem planlegges gjennom hele området med to hovedtraseer for syklister.

De store diskusjonene

Reguleringsplanen har utløst de store diskusjonene om byutvikling – fra finansiering, kostnadsdekking og bærekraftig byutvikling, til høyhus og siktlinjer og forholdet til fornminner.

Både Akershusneset med festningen, Ekebergåsen og de tre vikene er tydelige, samtidig som siktaksene er ivaretatt Det er også viktig å påpeke at det må en viss byggehøyde og sammenhengende bebyggelse til for å skape gode boligområder skjermet for støy og luftforurensning I denne sammenheng er også byggevolumet som er nødvendig for å bære infrastrukturkostnadene, sentralt.

Under reguleringsplanprosessen har det vært ført forhandlinger med riksantikvaren om høyhus, siktlinjer og plassering av Universitetets kulturhistoriske museum

Plan- og bygningsetatens forslag la opp til bebyggelse opp til kote 100, som er 16 m lavere enn nye Postgiro på 25 etasjerByrådssaken la til rette for to høyhus i Bjørvika oppe ved sporområdene, hver av dem på 16 etasjer Det er for øvrig lagt opp til en variert høyde fremfor massivitet, og fremtidig bebyggelse vil fastsettes i egne bebyggelsesplaner innenfor reguleringsplanens rammer

Når det gjelder siktlinjer og høyder, har Byrådet har tilpasset reguleringsforslaget så langt det har vært mulig til riksantikvarens ønsker Byggevolumet er redusert, høydene tatt ned og åpninger i bebyggelsen utvidet

Reguleringsplanen gir tre nye siktakser: fra Ladegården til festningen, fra Lokomotivverkstedet i Middelalderparken til Bispevika, fra Kongsbakken til Akershus og Hovedøya.

Det er fortsatt tre uavklarte problemstillinger, som vil avgjøres i Miljøverndepartementet: sikt fra Middelalderparken mot Akershusborgen i vest, sikt fra Middelalderparken mot Hovedøya, samt lokalisering av Universitetets kulturhistoriske museum syd for BispegataPlassering av Universitetets kulturhistoriske museum i Middelalderparken kan komme i konflikt med formminner, og er i reguleringsplanen foreløpig foreslått nord for Bispegata Plasseringen vil endelig bestemmes etter konsekvensutredning og bebyggelsesplan.

Veien videre er fokus på målet

Grunnlaget for utvikling av Bjørvika er lagt ved reguleringsplanen for området, Bjørvikatunnellen, Schweigaardsgate 15 m.fl., og utbyggingsavtalene.

Men vedtakene må omgjøres i fysiske bygninger og opparbeidelse av grønt- og rekreasjonsområder!

I tillegg til fremtidige økonomiske og finansielle forutsetninger hos utbyggerne, ligger det fortsatt et stort ansvar på offentlige myndigheter Vedtak om finansiering av tunnel og tilskudd må følges opp av både Oslo kommune og Stortinget.

Tilrettelegging av de offentlige utearealene er viktigByrådet følger opp dette ved konkurranseprogram for områdene.

En klar profil for utvikling av næringsarealene vil gi en bevisst utvikling av områdeneUtvikling av en strategisk næringsplan for fjordbyen, hvor Bjørvika bør være første tema, bør utarbeides.

Etableringen av universitetets kulturhistoriske museum vil underbygge byutviklingen Kultur og byutvikling kan gi hverandre synergieffekter I flere europeiske byer bygger man bevisst på konseptet kultur/byutvikling, og hvor kanskje utviklingen av Bilbao er det mest kjente Og Barcelona legger nå opptil en stor kulturmønstring ved sitt Forum 2004 I denne sammenheng kan det være naturlig å vurdere etablere Universitetets kulturhistoriske museum inne i Middelalderparken Domkirkeruinene på Hamar viser god gjennomføring av fornminner og nye konstruksjoner.

En dagsaktuell problemstilling er rekkefølgen i utbyggingen av de ulike fjordbydelene I tillegg til Bjørvika er Tjuvholmen under utvikling Utbygging av områdene krever milliarder av investorene.

Filipstad er et havneområde som er omtrent like stort som havneområdet i Bjørvika, og som i nær fremtid kan byutviklesI forbindelse med bystyrets behandling av Kommuneplan 2020 er det fremmet forslag om å legge til rette for å bygge ut Filipstad før Bjørvika og de østlige havneområdene er ferdige.

Hvis forslaget blir vedtatt, kan dette sette Bjørvikautbyggingen i fare Bjørvika er et meget tungt prosjekt og det fremheves at markedet i Oslo er ikke stort nok til en samtidig utbygging av begge områdene Og i tillegg er Tjuvholmen under utvikling.

Det er viktig å tenke strategisk i utbyggingsrekkefølgen av Fjordbyens ulike delområderAt havnens arealer kan komprimeres og legges ut for byutvikling så raskt som Havnestyrets strategiplan legger opp til, er positivt for Fjordbyen Men utviklingen må styres.

Bjørvika er et tungt utviklingsområde, og trenger oppmerksomhet og konsentrasjon Utbyggingsavtalene som regulerer både fremdrift og økonomi, er forpliktende avtaler som må følges opp fra Oslo kommune.

Lite blir til av seg selv Man må ville hele tiden!

Marit Nybakk
Stortingsrepresentant.
Leder av Stortingets Forsvarskomité.
Oslo Militære Samfund, Oslo
Foredrag: Kvinnenes rolle i framtidens Forsvar
Takk for en hyggelig invitasjon.

For 15 år siden i dag, 8. mars 1989, holdt jeg et panelinnlegg i Oslo Sjømilitære Samfunn med tittelen ”Kvinner i Sjøforsvaret – en ressurs eller en plage?”. Etter å ha tatt fram og lest gjennom det innlegget, registrerer jeg at mye av det jeg sa da, kan gjentas nå. Dessverre.

Det norske samfunnet har utviklet seg kraftig på disse 15 årene når det gjelder kvinners deltakelse i samfunns- og arbeidsliv. Både fordi likestilling mellom kvinner og menn er rettferdig og en del av utjamnings-politikken og fordi et hvert system, Forsvaret inkludert, fungerer bedre hvis man har rekruttert fra både kvinner og menn.

Forsvar er den instans som – på dette området – er forblitt tilnærmet uendret. Kvinneandelen i Forsvaret økte i inneværende planperiode fra 5,4 % til 5,6 % i februar 2000. Det gikk altså svært sakte. I januar 2004 var det 646 militære kvinner i Forsvaret, dvs. befal og vervede. De utgjør totalt 6,2 % av det militære personellet. I denne prosenten er ikke de vernepliktige regnet med. Dersom vi tar dem inn i tallgrunnlaget, er prosentandelen bare i overkant av 3 %. Målet er som kjent 7 % i perioden. Det er et sinnsykt lavt tall – og nærmest uakseptabelt sette fra et likestillingssynspunkt. De militært ansatte og vervede kvinnene er for øvrig fordelt på følgende grader og stillinger:

Brigader: 1

Oberst/komm 1

Oblt/komkapt 22

Major/OK 76

Kap/Kaptlt/Ritm 153

Lt 166

Fenr 96

Sers/kvm 63

Verva 68

Sum 646

En forskningsrapport fra NUPI viser at det i en del land der den generelle likestillingen i samfunnet er kommet mye kortere enn i Norge, faktisk synes å være lettere å rekruttere kvinner til Forsvaret enn hos oss. Portugal har for eksempel en mye høyere kvinneandel i Forsvaret enn vi har.

Rollemodellen er helt vesentlig for rekruttering av kvinner til tradisjonelle mannsbastioner.

Det har det vært i politikken, innen Akademia, innen Jern og Metall, i fagbevegelsen, i Kirken. Selv var jeg i sin tid første kvinne som tok sete i Det akademiske kollegium ved Universitetet i Oslo. Og i 1992 ble jeg valgt til første kvinnelige leder i LO i Oslo, Og jeg er første kvinne som leder Forsvarskomiteen. Det betyr at jeg har vært vant til å brøyte rydning.

Forsvarsnett har 4. mars en artikkel som understreker det betydningsfulle ved at hele 61% av kvinnene som er yrkestilsatt befal over 30 år, svarer at de kunne tenke seg å søke om avgangstiltak. Hvis vi skal få flere jenter til å velge en karriere i Forsvaret, må vi ha synlige kvinnelige ledere på alle nivåer i organisasjonen.

I dag har Forsvaret en kvinnelig bataljonsjef og to kvinnelige skvadronsjefer. I 2000 mistet Luftforsvaret alene 24 % av sitt kvinnelige yrkesbefal.

Jeg har i de 2 ½ år som komiteleder vært i de fleste militæravdelingene og i tillegg holdt foredrag eller deltatt i ulike militære fora.

Dette er det som møter meg overalt.

Kvinnene er så få at blikket mitt umiddelbart fanger dem opp. De skiller seg ut. En veldig positiv overraskelse fikk komiteen i 6. divisjon i Troms. Der var det flere jenter blant dem som var inne til førstegangstjeneste. De har nå 8,6% kvinner.

Rollefigurene er viktige på alle nivåer. Men å bekle mannsdominerte lederposisjoner for kvinner har også konsekvenser for selve arbeidsmiljøet.

Jeg sa det aldri har vært en kvinnelig leder av Forsvarskomiteen før. Jeg har brukt de siste 2 ½ år til å skape min egen plattform, mitt eget miljø i komiteen (som fortsatt er mannsdominert). Dagens komité har gradvis jobbet seg ut av den machokulturen og mannssjargongen som hadde preget forsvarskomiteen i mange perioder.

Eks.: Skytekonkurranse ved juleavslutningen og andre sosiale sammenkomster. Militærlue på hodet ved avgivelse av saker i komiteen. Et komitérom med sterkt mannsdominerte symboler.

Forsvaret har vært – og er – guttas område. Forsvaret er en mannsbastion som ikke bare fremmer tradisjonelle maskuline verdier. Slik dette lukkede systemet virker, vil unge menn som i utgangspunktet både er likestillingsorientert og opptatt av å dele på oppgaver og oppdragelse i hjemmet, bli drillet inn i en virkelighetsoppfatning som er fundamentalt annerledes enn den offisielle norske likestillingspolitikken.

For å si det med Likestillingssentret:

”Den mannsrollen som eksponeres i Forsvaret, rimer dårlig med de forventninger samfunnet ellers stiller til moderne, likestilte menn.”

Flere kvinner i Forsvaret og flere jenter som gjennomfører førstegangstjeneste, vil kunne endre på strukturer, metoder, opplæring og holdninger.

To episoder har det siste året satt søkelyset på befalsrollen og lederopplæringen i Forsvaret: Dødsulykken i Troms og rockevideoen om skyting på hunder med håndvåpen.

Det gjør inntrykk å møte foreldre til unge menn som er omkommet under øvelser i Forsvaret i fredstid. Omkommet i ulykker der det i ettertid er avdekket flere brudd på gjeldende sikkerhetsbestemmelser. Der det også har vist seg at det befal som deltok i øvelsene og ga de direkte ordrene ute ikke hadde inngående kjennskap til de sikkerhetsreglene som lå til grunn for den type øvelser. Der det ikke var gjort gode nok forberedelser og der det ikke var riktig øvingsmateriell. Og enda verre: et ansvarlig befal ikke hadde forsikret seg om at de som var beordret til å lede, var kvalifisert for oppgaven.

Dette er rett og slett slurv og selvfølgelig helt uakseptabelt. Og det går ikke an å argumentere med at det er flere unge menn som omkommer utenfor Forsvaret, enn i Forsvaret.

Disse guttene er beordret inn i Kongens klær som en del av verneplikten. I dag er det bare i underkant av 50% av det mannlige årskullet som avtjener førstegangstjenesten. Da må tjenesten være kvalitativt god – og sikkerhet og arbeidsmiljø ha høy standard.

Jeg har fått flere spørsmål knyttet til Troms-ulykken. Av typen ”Hvor gammel var sersjanten som hadde ansvaret?”. Eller: ”Kan denne ulykken og andre ulykker under øvelse knyttes til spesielle særtrekk ved Forsvaret?”

Det samme gjelder spørsmål jeg får om ”hunderocke-videoen”.

Hva slags machosubkultur er dette? Hva slags mangel på disiplin og mangel på etiske kjøreregler vises her?”

Alder, modenhet, evne til refleksjon er stikkord jeg vil gi dere. Hva lærer befalet på Befalskolen? Moderne ledere brøler ikke rekruttene gjennom løypene. Skal vi få dyktige soldater, gode emner for spesialstyrker og unngå slurv og ulykker, må det være like mye intellektuell kløkt som machokultur i opplæringen. Eller: Like mye hjernemasse som muskelmasse.

Skal vi utvikle de beste ledertalentene, må vi rekruttere fra begge kjønn, ikke bare fra 50% av befolkningen. Sier vi nei til kvinner eller av andre årsaker har veldig få kvinner, sier vi nei til 50% av befolkningen som ressursbank. Et større mangfold er berikende og fører til økt kreativitet. Det er dessuten en verdi i seg selv å gjøre Forsvarets organisasjon og kultur mindre ulik samfunnet generelt.

Målet med økt innslag av kvinner i Forsvaret må være å gjøre de ulike militære avdelinger bedre – for til enhver tid å levere den best mulige troverdige innsats og stridsevne, som er et overordnet strategisk hovedmål. Flere kvinner på alle nivåer vil bidra til å gjøre Forsvaret kvalitativt bedre. Dette har sammenheng både med egenskaper som kvinnene har og med den generelle utviklingen av Forsvaret. Forsvaret blir mer og mer nettverksbasert i sin tenke- og virkemåte, og kvinner synes i utgangspunktet godt disponert for å jobbe i nettverk, for å utvikle resonnement og komme fram til kvalitative beslutninger gjennom prosess i nettverk og gjennom dialog.

I Hærens strategiske tilnærming til behovet for økt kvinnerekruttering, står det bl.a.:

”Videre synes kvinner, bedre enn menn, å være mer disponert for intuitiv beslutningstaking – hvilket militære organisasjoner trenger mer av i framtiden.

Hæren etablerer for øvrig nå et system for å identifisere potensielle lederkandidater, og aktivt følge dem opp og legge til rette for utviklingen av disse, for også å få flere kvinner i lederstillinger i Hæren.

Hæren har også som mål å utvikle organisasjoner som en kvinnevennlig og attraktiv arbeidsplass og profilere denne siden, for å legge til rette for dyktige kvinnelige lederes karrieremuligheter.

Opp gjennom årene har vi gjentatte ganger fått argumenter fra motstandere av kvinner i Forsvaret av typen:

”Kvinner ødelegger kameratskapet”, ”Kampmoralen svekkes”, ”Det oppstår forelskelser og forhold”.

Dette er argumenter vi har fått presentert i bransje etter bransje, etter hvert som kvinnene har banket på bedriftsdøra eller fabrikkporten. Gradvis er vi sluppet innenfor. Også viser det seg at verken arbeidsmiljøet eller arbeidsmoralen er blitt svekket. Snarere tvert i mot. Stort sett blir miljøet mer ”normalt” med begge kjønn representert. (Jfr. Også skoleskipet vi besøkte i høst.)

Vi vet det har tatt litt tid for enkelte menn å akseptere kvinnelige overordnede. Men også her endrer holdningene og atferden seg.

Det er for øvrig interessant å se på om (noen) kvinner kan ha særskilte egenskaper/fortrinn som i enkelte situasjoner kan avise seg spesielt verdifulle. Dels faktisk, dels hypotetisk, kan det være slik at i situasjoner hvor oppdraget er å forhindre, dempe eller løse en konflikt, kan kvinner være bedre egnet enn menn –ut fra generelle tenkemåter og handlingsmønstre. Det vil også være slik at kvinner vil ha tilgang til kvinner i enkelte (særlig muslimske) konfliktområder, der menn ikke vil ha samme tilgang eller tillit. (Dette er det erfaring fra bl.a. i CIMIC-tjenesten i Afghanistan).

Flere jenter i Forsvaret, inkludert førstegangstjeneste, vil også opprettholde den legitimiteten verneplikten har fått i folket, og styrke båndet mellom kvinnene og Forsvaret. Det vil si en styrking av Forsvaret i lokalsamfunnet. Dette er avgjørende i en tid med både mindre arbeidsintensivt forsvar, færre militærleire og færre vernepliktige. Forsvaret skal og må være en avspeiling av samfunnet for øvrig, slik at Forsvaret ikke blir distansert fra folk flest. Tidligere var avtjent verneplikt et kvalitetsstempel og alle hadde et forhold til Forsvaret.

Kvaliteten har aldri vært bedre når det gjelder menneskelige ressurser til Forsvaret. Befalsskolene hara flere søkere enn på lenge, og stadig flere jenter blir oppmerksomme på hvilke muligheter som ligger i en utdanning innen Forsvaret.

Det er en utfordrende og spennende arbeidsplass, og mulighetene for videreutdanning er store. Hvorfor er det sa så få kvinner som velger å avtjene førstegangstjeneste, og hvorfor blir så få kvinner rekruttert inn i ledende stillinger i Forsvaret.

For å fremme bevisstgjøring og holdningsskapende arbeid, var det slik at alle med personellansvar gjennomførte kurs om temaet: ”To kjønn – to kulturer” i løpet av 2003. I tillegg kommer mentorprogram for kvinnelige lederkandidater, nettverk for kvinnelig befal og generelt bedre praktisk tilrettelegging for kvinner ved avdelingene og skolene som eksempler på tiltak for å beholde kvinner i Forsvaret. Dette må følges aktivt opp.

All erfaring tilsier likevel at likestillingstiltakene fra Forsvarsdepartementet ikke virker. Vi trenger:

· En systematisk rekruttering av kvinner til førstegangstjeneste

· Flere kvinner til befalsutdanning og til militær karriere i Forsvaret.

· En annen organisering i Forsvaret som hindrer at jentene slutter. Kritisk søkelys på befal og befalsholdning og en tilpasning til andre verdier enn de ekstremt maskuline.

Sesjonsplikt for kvinner:

Et sted å begynne er obligatorisk sesjon for kvinner.

Innføring av sesjonsplikt for kvinner kan være et godt virkemiddel for å kunne gi informasjon om Forsvaret. Å øke rekrutteringen av kvinner til førstegangstjeneste vil være et viktig bidrag til samfunnet generelt.

Arbeiderpartiets kvinnebevegelse har gått inn for en utvidet sesjon som strekker seg over flere dager. Her gis det en gjennomgang av førstegangstjenesten for å lære alle om praktiske gjøremål som er nødvendig for at alle skal trives og kunne fungere godt sammen på rekruttskolen. I tillegg testes fysiske ytelser, det foretas lege- og tannlegeundersøkelse, hørsels- og synstest og registrering av utdannings- og praksisbakgrunn.

Samtidig registreres den enkeltes hobbyer og fritidsinteresser for å kunne tilrettelegge for fritidsaktiviteter. Begge kjønn innkalles.

Etter sesjon for alle tas de beste og mest motiverte ut til førstegangstjeneste, kvinnene på frivillig basis. Dette vil heve kvaliteten på rekruttene betraktelig og jevne ut dagens forskjeller mellom by og land. Verneplikten vil bli sett på som mer rettferdig, og statusen vil øke igjen. Sesjonsplikt for alle vil også øke kvinneandelen som frivillig går inn i Forsvaret og som fortsetter der.

De merkostnadene som pålegges sesjonene er en god investering for å øke kvaliteten på fremtidige rekrutter og soldater.

Sesjonsplikt for kvinner og et annet uttakssystem vil også bidra til å fjerne det inntrykket av urettferdighet ungdomsgruppene i dag opplever. Av en vennekrets på fire, to gutter og to jenter, blir statistisk sett en av de fire tatt inn til førstegangstjeneste. De resterende tre vil kunne gå rett inn i høyere utdanning eller inn i yrkeslivet. Selv om man bedrer de statushevende tiltakene innen Forsvaret, slår dette skjevt ut.

Slik Forsvaret nå omstilles, vil vi i økende grad ha behov for spesialisering, interoperabilitet, samarbeid mellom våpengrenene, en arbeidsdeling mellom NATO-land, språkkunnskaper. Flere spesialstyrker vil måtte utdannes. Da trenger vi de beste ungdommene også inn i førstegangstjeneste. Den beste måte å få dette til på, er å gjøre sesjonen obligatorisk, både for kvinner og menn.

Slik vil vi få de beste rekruttene, unge mennesker som kan utdannes og utvikles til de styrkene vårt framtidige forsvar vil ha behov for. Enten de er gutter eller jenter.

Takk for oppmerksomheten.

Olav Orheim
Direktør, Norsk Polarinstitutt, Tromsø.
Leder for regjeringens ekspertutvalg for nordområdene.

Norsk Polarinstitutt
Oslo Militære Samfund, Oslo
Foredrag: Nye utfordringer og muligheter i nordområdene (Resymé av foredraget)
På initiativ av utenriksminister Jan Pettersen oppnevnte regjeringen i mars 2003 et ekspertutvalg – Nordområdeutvalget – for vurdere hvordan norske interesser i nord best kan ivaretas. Utvalget hadde et meget åpent mandat, og meget stram tidsfrist. Som utvalgets leder vil jeg i det følgende referere tankene fra dette arbeidet, som ble trykket lille juleaften i fjor som NOU 2003:32 ”Mot Nord!”. Utvalgets hovedpoeng er at Nordområdene nå får økende internasjonal oppmerksomhet, så for å påvirke utviklingen i våre nærområder må Norge øke sin innsats her, utvikle en nordområdestrategi som gir internasjonal påvirkningskraft, få avklart grenselinjen i Barentshavet og øke samarbeidet med Russland.

Norge står overfor store utfordringer og muligheter i nord – særlig i Barentshavet – samtidig som området er gjenstand for nye sikkerhetspolitiske og energipolitiske drivkrefter utenfor vår kontroll.

Inntil Sovjetunionens oppløsning var Polhavet og nærliggende landområder en utenrikspolitisk stabil, men samarbeidsfattig region, dominert av militærstrategiske hensyn. De to blokkene voktet på hverandre. Polhavet var korteste vei mellom befolkningsentre i USA og Sovjet, og atomubåter hadde gode skjulesteder under den flytende sjøisen. Norges allierte holdt en lav profil i spørsmål der de kunne være uenig i norsk politikk, men likevel ikke ønsket å skape uro. De reserverte seg, uten å utfordre. Eksempler på dette er Norges tolkning av grensen for kontinentalsokkel rundt Svalbard og opprettelsen av fiskevernsone rundt øygruppen. Samtidig ga de allierte Norge ryggdekning for å stå i mot sovjetiske initiativ som ikke var i norsk interesse, eksempelvis forslag om fellesstyre.

Etter 1991 er denne utenrikspolitiske forutsigbarhet redusert i nord. Både USA og EU har høy fokus på og økt interesse for samarbeid med Russland. Det er derfor ikke lett å forutse hvilken holdning disse ville ta i en strid i Barentshavet mellom Norge og Russland. Uforutsigbarheten forsterkes av energipolitiske drivkrefter. Av verdens ikke-utnyttete petroleumsressurser er omtrent halvparten i Midtøsten og nærliggende områder, og en fjerdedel i Arktis, hvorav det meste i Russland. Den siste fjerdedelen er fordelt over hele resten av verden. USA og andre store importland har i lang tid ønsket å redusere sin avhengighet av olje fra Midtøsten.

Behovet er blitt forsterket etter 11. september 2001, og Russland er nå den mest attraktive alternative kilde. Dette vises ved at utenlandske selskaper investerer i russisk oljeindustri, at det bygges nye rørledninger og ved den sterke økningen i 2002 i transport av russisk olje forbi vår nordlige kyst.

Russland har nå en stabil og kraftig vekst i sin økonomi, og rettssystemet utvikles hele tiden mot å gi sikkerhet for private investeringer. Såfremt oljeprisen fortsatt holder høyt nivå er det all grunn til å tro at tempoet i utvikling av petroleumsressursene i nord fortsatt vil øke.

Petroleumsutviklingen i Barentshavet har pågått lenge. På norsk side gjennom betydelig leteaktivitet særlig i 1980-årene, og nå utbygging av Snøhvit. På russisk side har det vært gjort store funn, inkludert verdens største off-shore gassfelt, Shtokmanovskoye, som er 30 ganger større enn Snøhvit. Timan-Pechora helt i øst er beregnet å inneholde like mye petroleum som hele Nordsjøen.

Det grunne Barentshavet er også et av de mest biologisk produktive havområder i verden. Økosystemet er mangfoldig. Her er 20 millioner sjøfugl og en rekke marine pattedyr, inkludert 12 hvalarter. Blant 150 fiskearter finnes noen av verdens største og viktigste fiskebestander. Barentshavet er det eneste stedet i verden der isbjørnen er fredet i hele sitt utbredelsesområde. Å kombinere disse naturverdiene med petroleumsutvinning og -transport gir åpenbare utfordringer.

Nordområdeutvalget mener at det er mulig å både bevare økosystemene og sikre fortsatt bærekraftige fiskerier, og samtidig ha petroleumsvirksomhet som kan gi grunnlag for ny giv i nordområdene. Vi forutsetter at slik virksomhet skjer innenfor rammen av høye miljøkrav, forutsigbare rammevilkår og sameksistens med andre næringer, og fremmer følgende visjon: Norge skal gjøre nordområdene til et foregangsområde for bærekraftig utvikling, der kultur og natur danner grunnlaget for nyskapende næringsvirksomhet og samarbeid mellom nasjoner. Dette skal skje gjennom aktiv bruk av naturressurser, offensiv utenrikspolitikk og strenge miljøkrav.

Vi mener at Norge mangler en overgripende politikk som tar hensyn til de nye drivkreftene, og som er nødvendig for å få større påvirkningskraft i nord. Derfor må det utvikles en overordnet nasjonal strategi som basis for sentrale og regionale myndigheters behandling av nordområdespørsmål. Områdene må få større politisk oppmerksomhet, f.eks. ved at det opprettes en statssekretærstilling for nordområdene i Utenriksdepartementet og eget utvalg i regjeringen. Forvaltningen må samordnes bedre, både mellom departementene, og innad, der særlig Utenriksdepartementet markerer seg ved at Nordområdespørsmål håndteres i flere avdelinger.

Vi mener at en avklaring av spørsmålet om grenselinjen i Barentshavet er det viktigste problem som må løses for å sikre utvikling av et godt, forpliktende samarbeid med Russland i Barentshavet. Også Russland synes nå å ønske å få en avklaring i følge president Putin da han sist besøkte Norge. Under forutsetning av at sokkelgrensen trekkes bør Norge ta initiativ overfor Russland til å utvikle en forpliktende bilateral Barentshavavtale.

Velger Regjering og Storting en slik linje vil dette være endring i norsk politikk. Vi mener at med de nye utfordringer i nord, og gitt at det eneste sikre er at Norge og Russland alltid vil være naboland mot Barentshavet, er det i nasjonens langsiktige interesse å vri utenrikspolitisk fokus og raskt utvikle tettere samarbeid med Russland. Det bør bygge på det gode samarbeid om fiskeriforvaltning til å omfatte petroleum, turisme og andre næringer, miljøstandarder og overvåking. Russland bør inviteres inn i den sivile trafikkovervåkingssentralen som skal etableres i Vardø og i utviklingen av ”Barentshavet på Skjerm”. Gjensidig kompetanseoppbygging er sentralt. Trolig er det ikke noe tiltak som vil gi langsiktig bedre retur av investeringene enn bilateralt samarbeid og utveksling innenfor forskning og høyere utdanning. Her må det satses tungt, administrert gjennom et Nordområdesenter i Nord-Norge bygd på eksisterende kompetansemiljøer,

og som kan skape bedre samspill mellom næringsliv, forskning og forvaltning. Både innen off-shore og miljø har Norge kompetanse som kan være av interesse for Russland, til felles nytte.

Utvalget foreslår videre et finansieringsfond knyttet til Innovasjon Norge øremerket næringssamarbeid med Russland. At Norges samhandel med Russland bare er 0.5 % av norsk utenrikshandel, mens Damarks og Sveriges er tre ganger større viser at potensialet er til stede for vekst. Omlag 100 000 personer krysset grensen i nord i 2002, men kommunikasjon på tvers av grensen må bedres og passering av gods og mennesker må bli enklere.

Norge har i en rekke år brukt over 100 mill kr/år til opprydding i Russland under atomhandlingsplanen. Dette har vært vellykket fordi det har utløst enda mye større midler fra G-8 landene og EU. Men nå bør Norge delvis omprioritere fra infrastrukturtiltak til andre presserende miljøtiltak, så som overvåking og oppbygging av russisk forvaltningskompetanse.

En liten nasjon som Norge må støtte seg til forpliktende internasjonale avtaler. Utvalget går derfor også inn for å utvide det multinasjonale sirkum-arktiske samarbeidet, inkludert en forsterket urfolksdimensjon. Vi er delt angående samarbeidet i Barentsregionen, som inkluderer Finland og Sverige, foruten Russland og Norge. Flertallet mener at dette nå bør fokuseres på folk-til-folk og kulturelt samarbeid, som er de områdene det har fungert best på, og at samarbeidet med Russland i nord som oftest skjer best bilateralt. Mindretallet mener at Barentsregionsamarbeidet må videreutvikles for å sikre regionalt nærområdefokus.

Paul Narum
Administrerende direktør
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Oslo Militære Samfund
 
Foredrag: FoU innsats – en forutsetning for transformasjon i Forsvaret
 
INNLEDNINGMitt tema i kveld er forskningens rolle og betydning for transformasjon av Forsvaret. La meg før jeg tar fatt på dette temaet komme med litt generelle betraktninger rundt begrepet militær transformasjon. Først til spørsmålet; ”hva er det nå egentlig det er denne prosessen som kalles militær transformasjon?”.

Svaret er nok at det kommer an på hvem som snakker. Begrepet er i seg selv svært sammensatt, og vi skal på ingen måte være sikker på at andre mener det samme som oss bare fordi de benytter de samme ordene.

Som så mye annet har begrepet, kommet til oss fra USA, og går vi til de som er tillagt ansvaret for transformasjonen i USA, United States Joint Forces Command, (USJFC), så sier de: ”Transformation is the process of changing form, nature or function. Within the United States military, transformation requires changing the form, or structure of our military forces; the nature of our military culture and doctrine supporting those forces; and streamlining our warfighting functions to more effectively meet the complexities of the new threats challenging our nation in the new millennium.”

Dette gjør en mildt sagt ikke særlig klokere. Vi kan kanskje bedre ta utgangspunkt i forsvarsminister Kristin Krohn Devolds definisjon i et foredrag her i Oslo Militære Samfund nylig, der hun sier: ”Militær transformasjon skal være en vedvarende og offensiv prosess. En prosess som utvikler og integrerer nye konsepter og doktriner. En prosess som forbedrer Forsvarets kapasiteter, Forsvarets organisasjon, og Forsvarets evne til å samvirke både nasjonalt og internasjonalt. Hun presiserer videre at ”evnen til fortløpende endringer, uten at det foreligger en konkret trussel eller motstander (skal) gjøres til en permanent del av de militære styrkenes virksomhet”.

Dette er en mer operativ definisjon, med hovedpoengene at den skal være altomfattende, den skal være offensiv og den skal være kontinuerlig. Den påpeker også det viktige poenget at den må gjennomføres uten en ytre konkret trussel eller motstander. Dette medfører at den militære transformasjonen vi nå skal gjøre er så mye mer krevende enn for eksempel transformasjonen av et stort konsern. Alle store organisasjoner har sterke innebygde mekanismer som motarbeider endringer, og det sies at viljen til omstilling i private bedrifter er omvendt proporsjonalt med avstanden til skifteretten. Denne drahjelpen utenifra er ikke tilstede i Forsvaret i fredstid, og gjør det desto mer krevende ledelsemessig å gjennomføre prosessen.

Behovet for transformasjon av Forsvaret er åpenbart. Vi lever i en forandringens tidsalder som i omfang og tempo av omveltninger knapt har sitt sidestykke. Og for oss som er barn av denne tidsalderen og ikke selv har opplevd noe annet, er det ikke lett å ta inn over oss hvor intense og altomfattende endringene faktisk er. Hovedfaktorene bak disse akselererende endringsprosessene er, som vi vet, teknologi og globaliseringen, som i seg selv også til dels er teknologidrevet. Dette påvirker selvfølgelig også sikkerhetsutfordringene og rammene for utviklingen av nasjonale forsvar og flernasjonalt forsvarssamarbeid.

TRANFORMASJON I ULIKE DIMENSJONER

Når vi først har fastslått at transformasjon er av eksistensiell viktighet for Forsvaret, er neste skritt å klargjøre og bevisstgjøre oss hva transformasjon i Forsvaret faktisk innebærer: Vi må finne svar på grunnleggende spørsmål som: Hva er de konkrete målsettingene? Hvilke spesifikke drivkrefter har vi å gjøre med? Hvilke virkemidler kan vi bruke? Hvilke ulike transformasjonsdimensjoner bør vi i praksis operere med? Hvordan holder vi transformasjonsprosessen på et langsiktig spor og unngår tilfeldige og ustyrte omveier innom sidespor og blindveier?

Det går langt utenfor saks- og tidsrammen for dette foredraget å gå dypere i alle disse fundamentale problemområdene. I stedet skal jeg raskt komme til det som er mitt hovedtema, nemlig hva jeg ser som forskningens rolle og viktigste bidrag til militær transformasjon. Som et konkret grunnlag for den drøftingen vil jeg berøre noen sentrale sider eller dimensjoner i militær transformasjon.

Først og fremst er det viktig å forstå at transformasjonen må gripe inn i alle aspekter av Forsvarets virksomhet. Moderne teknologi og de muligheter den innebærer for å utvikle militære systemer med vesentlig bedre, eller helt nye typer ytelser, er en av de aller viktigste driverne for transformasjon av Forsvarets operative styrker. Men dette er bare en av flere transformasjonsdimensjoner. For å kunne trekke full operativ nytte ut av økte systemytelser, må også doktriner, stridskonsepter og taktikk omformes i takt med nye teknologiske muligheter. Den ”doktrinære” transformasjonen er minst like viktig som transformasjon av selve styrkestrukturen.

På samme måte må støtte- og logistikkorganisasjonen transformeres, både for å kunne gi den støtte stridsorganisasjonen krever og for å rasjonalisere og frigjøre midler for raskt å kunne transformere styrkestrukturen. Og på toppen av dette må menneskene i organisasjonen endre mål, relasjoner og adferd for å utløse det potensialet som fysisk og organisatorisk transformasjon innebærer. Denne ”mentale transformasjonen” er nok i dag den minst påaktede dimensjonen, dessuten trolig den vanskeligste å håndtere i en organisasjon med så lang og ærerik historie som vår. Ingen føler glede ved å føre hellige kuer til slakterbenken, men det er en nødvendighet for at resten skal overleve.

Transformasjon i en stor kompleks organisasjon som Forsvaret må være en godt samordnet, helhetlig prosess hvor ingen enkeltdimensjoner forsømmes eller overfokuseres. Dette kan vi også overføre til den forskningen som skal understøtte transformasjonen. Kunnskap om fremtidens utfordringer og muligheter er en forutsetning for målrettet endring, – og forskningen må prioriteres ut fra en balansert helhetsvurdering. Som grunnlag for viktige veivalg må vi kombinere dybdekunnskap innen sentrale sektorer med forståelse av sammenhenger og konsekvenser.

En stabil og målrettet transformasjonsprosess krever altså at vi forstår de dominerende drivkreftene. Dette er spesielt krevende for små land som Norge, fordi de aller fleste faktorene som krever endring og påvirker endring, er eksterne og drives frem utenfor vår kontroll. Teknologiutviklingen drives av de store vestlige landene, med USA som en motor langt kraftigere enn alle de andre til sammen. USA planlegger i 2005 å bruke 69 milliarder dollar til ”Research and Development, Test and Evaluation”. Dette er en økning på 6,5% fra 2004, og utgjør nå 17% av forsvarsbudsjettet. Den samlede europeiske satsingen er godt under en tredjedel av dette.

I Norge bruker vi omkring 1,2 milliard til militær FoU Dette utgjør bare 4% av forsvarsbudsjettet, og i følge Militærfaglige Utredning 2003 planlegges de årlige kostnadene redusert med 150 millioner kroner frem mot 2008. Det er ikke å ta for hardt i å si at det blir en utfordring å sikre tilstrekkelig grunnlag for det vi nasjonalt må gjøre i denne endringens tidsalder.

Det er ikke bare de teknologiske muligheter som ”strømmer på oss” utenfra. Også Forsvarets oppgaver er langt på vei bestemt i en bred internasjonal kontekst. Den tyngste delen av Forsvarets løpende operative virksomhet er deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er først og fremst USA og dernest FN, NATO og EU som setter agendaen for disse operasjonene, og våre veivalg og vår militære transformasjon må tilpasses dette, ut fra vår politiske målsetting om å delta og bidra. Denne ”internasjonaliseringen” av Forsvarets oppgavemessige innretting gjør at transformasjonsprosessen også må ha et svært godt internasjonalt inngrep. Vi må transformere oss inn mot, og ikke bort fra, de nasjonene vi skal operere sammen med. Teknisk, operasjonell, doktrinemessig og kulturell interoperabilitet må bli hovedmålsettinger for vårt forsvars transformasjon.

Igjen har dette konsekvenser for vår nasjonale forsknings- og utviklingsaktivitet. Vi må knytte den opp i konstruktive og varige internasjonale samarbeidsregimer, der vi gjennom høykvalitets forskning innen de feltene vi satser på, kjøper oss tilgang til et bredt repertoar av nødvendig forskningskompetanse og resultater fra andre land. Å etablere slike samarbeidsrelasjoner er ofte krevende, men det lar seg gjøre, og med riktig valg av samarbeidspartnere viser det seg å gi stor avkastning. Vi må ta inn over oss at også forskningen globaliseres, og at det for små land ikke finnes noe alternativ til internasjonalt samarbeid, dersom vi skal overleve og bidra.

Mitt siste generelle poeng om transformasjonens ulike dimensjoner gjelder utfordringene knyttet til å styre transformasjonsprosessene. Noen skvetter kanskje litt i stolen når jeg kommer trekkende med styring i denne sammenhengen. Man tenker kanskje på den type statisk og sentralisert ”ovenfra-og-ned” styring som hører en forgangen tid til. Militær transformasjon, slik mange i dag oppfatter det, skal nettopp være den prinsipielle motsats til dette; preget av stor dynamikk og som drives av ideer og krefter lengre nede i den utøvende delen av organisasjonen. Dette er viktig og riktig. Men like viktig er det at disse drivkreftene undenfra koordineres og innrettes mot felles overordnede mål, og at vi har et fungerende helhetlig system for ressursprioritering.

Transformasjonen av Forsvaret vil i all overskuelig fremtid være underlagt et todelt ressursmessig imperativ: Vi må transformere slik at nytteeffekten pr krone blir størst mulig, og vi må ikke sette i gang transformasjonsprosesser som vi vet at det neppe blir økonomisk rom for. Dette krever et velfungerende planleggingssystem som knytter sammen den mer kortsiktige utviklingen med en konkret og realiserbar langtidsplan. Her har forskningen også sine viktige bidrag å gi, gjennom grunnlagsanalysen av ytelser og kostnader, og ikke minst i form av fremtidsrettede, men realiserbare innspill om teknologi og nye systemer. Hovedutfordringen innen hele dette feltet blir nok å la de kreative krefter slippe til i den løpende, kortsiktige delen av transformasjonsprosessen, samtidig som vi holder et fast og nøkternt grep om styringen av den langsiktige utviklingen. Vi vet alle at det er tidkrevende å gjennomføre omfattende endringer i en organisasjon som Forsvaret, samtidig som mange av de tiltak og investeringer vi beslutter, har en svært lang avskrivingstid. Så vi må for all del ikke slippe taket i den systematiske og velorganiserte langtidsplanleggingen som Forsvaret har fått på plass gjennom de siste to tiårene, og som er enestående innen norsk statsforvaltning.

Går vi til transformasjonens hjemland, USA, finner vi der at de ”bottom up” prosessene som er iverksatt som et sentralt element i transformasjonsprosessen kommer i tillegg til, og ikke til erstatning for den mer tradisjonelle ”top down” delen av aktiviteten. Det er også i den siste delen at den alt vesentlige delen av midlene fortsatt benyttes.

TRANSFORMASJON, MILITÆRE OPERASJONER OG TEKNOLOGI

For å forstå den militære transformasjons dynamikk og kunne bedømme forskningens plan i dette bildet, kan det være nyttig å hente fram noen eksempler fra utviklingen av militære operasjoner etter andre verdenskrig, med vekt på det siste tiåret. Det som slår oss er at vi er inne i en prosess hvor teknologien driver fram en svært rask økning over tid av enkelte helt sentrale systemytelser og kapasiteter. Dette gjelder kanskje spesielt innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Eksempelvis økte data overføringsratene i tilgjengelige kommunikasjonssystemer med en faktor på ca 1000 fra slutten av andre verdenskrig fram til Golfkrigen i 1991. En tilsvarende ”tusendobling” og vel så det har så skjedd fra 1991 til Irak-krigen i fjor.

Dette gjør at militære operasjoner på en fundamental måte endres. Måten å bruke de konvensjonelle våpnene på revolusjoneres, samtidig som det åpner seg et helt nytt domene for krigføring i ”cyber space”. Den som kan operere med informasjonsoverlegenhet, setter helt nye standarder for hvordan kriger kan føres – og vinnes. Mens tids-sløyfa fra et mål ble detektert til våpnet kunne treffe kunne være uker i Vietnamkrigen, var den redusert til en dag eller to i Desert Storm i 1991 og til et titalls minutter i Irak-krigen i 2003. Dette forteller om en utvikling i stridsdynamikk og operativt tempo som må karakteriseres som revolusjonær. Utviklingen drives fram av USA, godt fulgt av andre større land. De nasjoner som ikke henger med på utviklingen, har ingenting å gjøre i denne fasen av en krig. Deres militære rolle begrenses til deltagelse i den opprydding og langsiktige stabilisering som måtte følge etter.

Jeg nevner ikke dette for å legge opp til en bred sikkerhetspolitisk drøfting av de store og de små nasjonenes militære rolle i fremtidens konflikter, men for å understreke at det er i dette ekstremt dynamiske, internasjonale perspektivet vi må se transformasjonen av vårt eget lille forsvar. Vi står foran, eller snarere midt opp i, et strategisk veivalg. Enten må vi fortsatt satse på å ha tilstrekkelig egeninnsikt i teknologi og operative konsekvenser til å treffe egne beslutninger, eller vi må akseptere at andre legger premissene for våre valg. Nasjonal forskning og utvikling har en åpenbar og viktig rolle i denne sammenheng.

Det er ikke bare i informasjonsdomenet at vi er vitne til en revolusjonsaktig utvikling. Det samme gjelder også innen våpenteknologi, eller ”effektordomenet” som det heter på NBF-språk. Våpen med ekstrem presisjon har for alvor gjort sitt inntog på den operative arena de siste 10 årene. Andelen presisjonsvåpen under Desert Storm i 1991 var under 10% og alle var avhengig av klarvær. Mye av dette var laserstyrte bomber og ca halvparten av dem bommet på målet. I Enduring Freedom i Afghanistan i 2001 var andelen presisjonsvåpen ca 60% og treffprosenten ca 90%. Den praktiske konsekvensen av denne utviklingen over ca 10 år er at antall fly med våpenlast som trengs for å slå ut et mål, er redusert fra 10 til 2. Under Operation Iraqi Freedom i 2003 ble det tatt enda ett solid skritt videre. 70% av våpnene var presisjonsvåpen og antall bomber brukt pr mål slått ut var ca 1.5. Her nærmer vi oss altså et slags faseskift i utviklingen. Det ultimate mål i presisjon på ett våpen pr mål er i ferd med å bli nådd. Det er snart ikke mer å hente fra økt presisjon.

Videre forbedringer i effektordomenet må skje ved at hvert enkelt våpen blir lettere og billigere, slik at det koster mindre i kroner og våpenlastekapasitet å slå ut et gitt antall mål med stor sikkerhet. Det finnes også en annen, parallell utviklingsakse med stort potensial, nemlig bedre evne til å slå ut mobile mål. På begge disse områdene foregår det gjennombruddslignende forskning og utvikling som vil bringe transformasjonen videre.

Vi kan ikke diskutere transformasjon, militære operasjoner og teknologisk utvikling uten å nevne utviklingen av romsystemer. Endringene her kan ved første øyekast synes ikke å være riktig så dyptgripende og spektakulære som det jeg nettopp har nevnt. Men det endrer seg raskt når vi ser litt dypere inn i sammenhengene. Visjonene om omfattende våpenbruk fra og mellom satellitter i verdensrommet har, heldigvis vil kanskje noen si, ikke materialisert seg i operative systemer ennå. Men satellittbaserte systemer har de siste 10-15 årene revolusjonert både militær navigasjon, kommunikasjon og overvåkning.

Det satellittbaserte navigasjonssytemet GPS (Global Positioning System) var, som rent navigasjonssystem for bemannede militære enheter, under uttesting på 80-tallet og i første del av 90-årene og i operativ bruk under Kosovokrigen i 1999. Da ble det også benyttet som presisjonsnavigasjonssystem i et lite antall første generasjon GPS-styrte bomber. Fram til krigen i Afghanistan i 2001 kom i rask rekkefølge satellittnavigasjon inn i avanserte glidebomber (JSOW) og i ubemannet overvåkningsfly – se såkalt UAVer. To år senere i Irak var GPS-teknologien i bruk i den amerikanske langtrekkende, strategiske UAVen Global Hawk, mens mellomstørrelse UAVer av typen Predator ble brukt som ubemannet våpenleverandør, en såkalt UCAV.

Dette er en utviklingslinje med et fascinerende potensial for dyptgripende konseptuelle endringer. Når navigasjon og våpenstyring kan gjøres så enkelt og presist uten bemanning i selve luftfarkosten, åpnes det muligheter for å utøve luftmakt på en helt ny måte – uten risiko for egne soldaters liv og til en vesentlig lavere økonomisk kostnad. Men medaljen har som alltid en bakside. De systemene vi her snakker om, er helt og holdent avhengig av at den satellittbaserte navigasjonen ikke forstyrres eller ødelegges. I dag er GPS ikke usårbar for jamming. De irakske styrkene forsøkte å jamme GPS under innledende fase av Iraqi Freedom. Amerikanerne fant raskt fram til og fikk ødelagt disse jammerne, men dette var nok til å gi oss et hint om at den utviklingen vi her ser, har ”space warfare” som et neste, uunngåelig skritt. Vil vi høste fruktene av teknologiske gjennombrudd, må vi forstå og være forberedt på de sårbarheter og muligheter for asymmetriske mottiltak som uvegerlig følger med.

Så blir spørsmålet igjen hvordan vi som en liten nasjon skal se vår rolle i dette store og komplekse bildet. Situasjonen i dag er at Norge , til tross for en svært begrenset forskningskapasitet totalt, ligger kompetansemessig langt fremme på noen av de viktigste teknologiene innen dette området. Ved en fortsatt selektiv satsing – vil denne forskningen kunne bli av stor betydning for Forsvarets videre transformasjon, både ved å gjøre oss til kompetente kjøpere i et vanskelig marked, og gjennom kontinuerlig støtte til Forsvaret for å utnytte og videreutvikle de våpensystemene vi velger å satse på.

Rombaserte systemer for områdeovervåkning er et annet felt med et betydelig potensial for å endre de grunnleggende forutsetningene for krigføring. Militære etterretningssatellitter ble tatt i bruk av USA og Sovjetunionen midt under den kalde krigen. Men disse systemene hadde begrensninger som gjorde det umulig å benytte dem til direkte støtte for operasjoner og for våpeninnsats. God oppløsning kunne bare oppnås ved optiske sensorer som er vær- og lysavhengige, dekningen i tid og rom var begrenset og nettverket for å gjøre informasjonen raskt nok tilgjengelig for operative styrker fantes ikke. Dette er nå i ferd med å endre seg, gjennom en omfattende satsing på utvikling av ny teknologi og nye systemer.

Det fundamentalt nye ved denne nye generasjonen av satellittovervåknings-systemer er at de vil gi tilnærmet kontinuerlig allværsdekning av utvalgte områder av spesiell interesse, og med en oppløsning som er god nok for de fleste militære anvendelser. Dette kan oppnås med en syntetisk aperture radar, (SAR) og systemet blir på den måten helt vær – og lysuavhengig. Det tyske systemet SAR-Lupe som er under utvikling, vil ha slike sensorer med oppløsning på bedre enn 1 meter. Det planlegges med fem satellitter i bane, noe som vil gi korte responstider og hyppige gjenvisitter i utvalgte operasjonsområder. Satellitten selv er, med sin beskjedne vekt på 770 kg, en minisatellitt, og kostnadene er ikke på noen måte avskrekkende, særlig dersom flere land går med og bidrar.

Med slike egenskaper vil neste generasjons satellitter ikke bare være strategiske overvåkningssystemer, men også kunne brukes direkte til støtte for selve operasjonene. Et spesielt utslagsgivende potensial ligger i muligheten for å detektere og posisjonere taktiske mål og koble denne væruavhengige, oppdaterte og presise målinformasjonen direkte inn i forskjellige ildgivningsprosesser. Det trengs ikke dyptgripende analyser for å innse hvilke nye muligheter dette vil åpne for effektiv, dynamisk og situasjonstilpasset våpenbruk på global basis.

For Norge blir det et viktig spørsmål hvordan Forsvaret skal forholde seg til denne dimensjonen av den revolusjonære utvikling omkring oss. For overvåkning av våre store havområder må vi fortsette å utnytte de nye satellittsystemene. Det finnes ikke noe alternativ, og med fornuftige ordninger er kostnadene svært små. Vanskeligere er det å se hvordan vi eventuelt skal utnytte denne teknologien i våre stridsavdelinger. Vi vet at på den ene siden at dette er fremtidens løsninger i mange sammenhenger, og denne fremtiden er ikke langt unna. Men på den andre siden erkjenner vi også våre begrensede ressursmessige muligheter og vet om alle de andre moderniserings- og transformasjonsbehovene vi har.

Også her står vi overfor viktige veivalg. Men uansett hva vi beslutter i denne omgangen, må vi ikke melde oss kompetansemessig ut av satellittområdet. Til det vil det stå alt for sentralt i framtidig krigføring. I dette bildet må vi også nøye vurdere vår forskningsaktivitet. Hittil har vi klart å opprettholde nasjonal forskning som har gitt oss tilgang til det beste av internasjonal kompetanse. Og det vil fortsatt være slik at høykvalitets egenaktivitet er en forutsetning for å beholde innsikt i dette krevende feltet.

AVSLUTNING

La meg nå avslutningsvis forsøke å trekke sammen disse forskjellige trådene som jeg har trukket opp i et mer helhetlig norsk forsvarsperspektiv. Hvordan skal vi kunne understøtte transformasjonsprosessene i vårt forsvar med egen forskning og utviklingsinnsats?

Først og fremst vil jeg understreke at den absolutt nødvendige, og mer eller mindre kontinuerlige, transformasjonsprosessen er noe Forsvaret selv må beherske og kontrollere. Det er sider ved den som vil være av helt fundamental, strategisk betydning, og som ingen bedrift eller virksomhet kan akseptere å overlate til noen utenfor. Dette betyr at innen disse saksområdene må Forsvaret selv beherske problemstillingene og besitte den nødvendige kunnskap. Jeg har i dette foredraget pekt på noen slike områder som trolig er ”bedriftsstrategiske” for Forsvaret, – mer som eksempler enn som konklusjoner. Mitt hovedanliggende er å slå fast at slike strategisk avgjørende saksområder eksisterer. Flere av de har vi identifisert, og for noen av disse har vi lagt strategier for hvordan de skal dekkes. Det er en utfordring å dekke hele spektret til det nivå som er nødvendig, og ikke minst å identifisere de nye som vi i dag bare ser konturene av.

Det er sentralt at vi finner ut hva som er den strategiske minimumskunnskap innen de enkelte områdene, og hvordan vi skal skaffe og vedlikeholde den. Her er det min klare oppfatning at nasjonal forskning, og til en viss grad også nasjonal utvikling av nye konsepter og systemer, har en helt nødvendig rolle å spille. Gjennom den vurderingen av FFIs fremtidige innretting som Forsvarsdepartementet gjennomførte i fjor, er det lagt et godt grunnlag for denne type forskningsstrategiske avklaringer.

I forlengelsen av disse overordnede vurderingene hører det med noen mer spesifikke betraktninger om egenutvikling kontra hyllevarekjøp”. Det er vel knapt noen som mener at norsk egenutvikling av forsvarsmateriell er en strategisk målsetting i seg selv, like lite som noen bestrider det grunnleggende prinsipp at vi skal anskaffe det materiell som gir oss de nødvendige ytelser til lavest mulig kostnad. Men det blir alt for enkelt å stoppe der.

For det første må vi være klar over at kostnader må forstås som levetidskostnader. Driftskostnadene må altså også tas med i totalregnestykket. Av og til kan det være svært god levetidsøkonomi i å bruke noe utviklingskostnader, som sant nok vil øke stykkprisen litt, men som kan gjøre materiellet vesentlig billigere å bruke og vedlikeholde.

For det andre er det selvsagt slik at alt som finnes av såkalte ”hyllevarer”, er utviklet og har dekning av utviklingskostnadene innbygget i prisen. Prisgevinsten ligger primært i å kjøpe standard materiell der det er mulig, slik at utviklingskostnadene blir fordelt på mange produserte enheter. Dette er selvsagt ikke til hinder for at norsk forskning og utvikling kan være med på å frembringe nytt materiell. Betingelsen er at våre bidrag er konkurransedyktige, altså ikke og at vi ikke ender opp med å bidra til utvikling av ”unødvendige særløsninger” med et svært begrenset marked. Det finnes mange eksempler på at norsk forskning og utvikling på alle måter oppfyller disse kravene, for eksempel innen telekommunikasjon, styrte våpen, ubemannede undervannsfarkoster og beskyttelse mot kjemiske våpen. Når så disse nasjonale aktivitetene samtidig bidrar til å opprettholde strategisk viktig kunnskap og gjøre oss til kompetente kjøpere, ser jeg ingen gode grunner til at vi ikke skal satse på dem.

I diskusjonene rundt eventuelle norske særløsninger er der viktig å være oppmerksom på at vi faktisk er ganske spesielle. Befolkningsgrunnlaget er lite, landarealet et stort og vårt interesseområde til sjøs er enormt. Det betyr at vårt forsvar ikke kan være bare en nedskalert versjon av de store lands forsvar dersom det skal ha noen mening som et nasjonalt forsvar. Dette har betydning innen alle områder, også når det gjelder materiell hvor tilpassning til våre spesielle forhold ofte er nødvendig.

I dette foredraget har jeg ikke kommet mye inn på de ”mykere” aspekter av transformasjonen i Forsvaret. Det betyr ikke at jeg anser dem mindre viktige. Det er menneskene i organisasjonen som må stå for transformasjon i praksis. Det er de som må besjeles av vilje og visjoner og utløse de kreative krefter som kan realisere de mange, ofte litt for luftige og kompliserte teoriene. Dyptgripende endringer i utdanning, organisasjon og helt inn i selve Forsvarets kulturelle grunnfjell må til. Det finnes mye god forsknings- og empiribasert kunnskap om slike endringer. Ved Forsvarets forskningsinstitutt har denne vitenskapen langt på veg vært fraværende, hittil. Kan hende bør vi tenke grundig gjennom om det fortsatt skal være slik. Men vi vet i alle fall nok til å forstå at godt fundert, anvendelsesorientert forskning vil kunne gi svært viktige bidrag til å se gjennom den tåken av skiftende moteretninger og tidsriktige slagord som ligger over dette særdeles viktige feltet.

Et annet viktig, ikke-teknologisk område, hvor FFI har vært og vil være aktiv, er sikkerhetspolitisk forskning. I en tid preget av usikkerhet, hvor gamle sikkerhetsrelasjoner brytes opp og nye dannes, er det maktpåliggende for enhver selvstendig nasjon å opprettholde en egen evne til å forstå de viktigste sikkerhetsaktørene, drivkreftene, handlingsalternativene og konsekvensene. I dag må dette gjøres i et globalt perspektiv. Vi må ha våre egne, begrunnede vurderinger av hvordan terrorismen vil stå i trusselbildet om 10 og 20 år. Vi må forstå utviklingen i vårt store naboland Russland, fra direkte militær konfrontasjon, via såkalt ”kaosmakt” til en forhåpentligvis stabil partner i et sikkerhetsfellesskap – eller kanskje til å bli en permanent konkurrent om ressurstilgang og dominans i Nordområdet. Dette bare for å nevne to eksempler på viktigheten av bred sikkerhetspolitisk forskning, innrettet mot Forsvarets behov.

Hvordan denne forskningen så best kan organiseres, er et annet spørsmål som jeg ikke vil komme nærmere inn på her. Jeg vil nøye meg med å fastslå at det neppe er hensiktsmessig med en for stor grad av sentralisering. På dette området er ”stordriftsfordelene” svært begrensede, mens risikoen for ensretting er tilstede. Dessuten vil flere fagmiljøer som ikke primært steller med sikkerhetspolitikk, ha stor nytte av en viss egenkompetanse innen sikkerhetspolitikk slik at de forstår nok til å være effektive ”importører” fra de litt større miljøene. Jeg har tro på at dette også er et felt hvor en nettverkstilnærming er den beste løsningen.

Alt sett under ett blir nok vår største utfordring i Forsvarets videre transformasjonsprosess å gjøre vanskelige, men absolutt nødvendige prioriteringer i tide. Den internasjonale utviklingen vi ønsker å være en del av, er meget rask og dyptgripende, og for lille Norge blir det et helt avgjørende spørsmål hvordan vi skal makte å henge med uten å brekke nakken. Våre ressurser for transformasjon er svært knappe og riktige prioriteringer er tvingende nødvendig. Det er lite klokt å starte opp krevende transformasjonsprosesser som vi neppe vil få råd til å gjennomføre, eller som ikke gir fullgod verdi for hver eneste transformasjonskrone. Fra mitt ståsted som leder for Forsvarets forskningsinstitutt er jeg overbevist om at vi står bedre forberedt til å møte de aller fleste utfordringene i Forsvarets videre transformasjon når vi velger å opprettholde en nasjonal forsknings- og utviklingskompetanse innen de sentrale militærteknologiske områdene. Det vil understøtte vanskelige valg, knytte oss bedre til nødvendig internasjonalt samarbeid og gjøre oss til kompetente kjøpere av det materiell vi trenger for en vellykket transformasjonsprosess.

Takk for oppmerksomheten.

Tore Bjørgo
Seniorforsker
Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)
Foredrag: Innledning til diskusjonsaften: Grunnleggende årsaker til terrorisme
Oslo Militære Samfund, Oslo
 

Hovedfunn fra et internasjonalt ekspertmøte om ”Root Causes of Terrorism” i Oslo 9-11 juni 2003
Organisator, formann og rapportør: Tore Bjørgo, NUPI

Et internasjonalt panel bestående av et tyvetall ledende eksperter på terrorisme (se appendix) møttes i Oslo for å diskutere grunnleggende årsaker til terrorisme. Hovedformålet var å gi faglige innspill fra forskermiljøet til en høynivå-konferanse om ”Fighting Terrorism for Humanity” som skal avholdes i New York 22. september 2003 etter initiativ fra den norske statsministeren. De følgende funn er konklusjoner som formannen har trukket på grunnlag av presentasjoner og diskusjoner på ekspertmøtet.
Avkreftede myter om grunnleggende årsaker til terrorisme

Et av ekspertmøtets viktigste resultater var å avsanne en del vanlige forestillinger om hva som forårsaker terrorisme. Det var bred enighet om at

· Det er bare en svak og indirekte sammenheng mellom fattigdom og terrorisme. På individnivå viser studier at terrorister generelt ikke kommer fra de fattigste delene av befolkningen. Vanligvis ligger de på eller over gjennomsnittet når det gjelder utdannelse og sosioøkonomisk bakgrunn. Fattige mennesker er mer tilbøyelig til å delta i enklere former for politisk vold enn terrorisme, for eksempel opptøyer. Forekomsten av terrorisme er ikke spesielt høy i de fattigste landene i verden.

Terrorisme er sterkere assosiert med land som har et middels høyt utviklingsnivå, og oppstår ofte i samfunn kjennetegnet av rask modernisering og sosial endring. Fattigdom blir imidlertid ofte brukt som legitimeringsgrunnlag av sosialrevolusjonære terrorister, som ofte hevder å representere de fattige og marginaliserte uten å være fattige selv. Fattigdom er et sosialt onde som må bekjempes på selvstendig grunnlag, ikke fordi det angivelig skal være en årsak til terrorisme.

· Statsstøtte til terroristgrupper er ikke en primærårsak til selve terrorismen. En rekke stater har støttet terrorgrupper som et utenrikspolitisk virkemiddel. Som regel har de gjort bruk av allerede eksisterende grupper i stedet for å etablere nye grupper. Terrorgruppene selv har som oftest initiert disse relasjonene, og har gjerne hatt forhold til flere ulike stater for å opprettholde en viss uavhengighet. Statsstøtte er klart en forsterkende årsak til terrorisme, ved å gi terrorgrupper langt større ressurser og slagkraft enn de ville hatt på egenhånd. Stater har hatt ulike grader av kontroll over de gruppene de har støttet – fra å kunne bruke dem som rene leiemordere, til å ikke ha noen innflytelse over deres operasjoner i det hele tatt. Sterk statlig kontroll hører til unntakene. Også vestlige demokratiske myndigheter har til tider støttet terrororganisasjoner for å bruke dem som utenrikspolitisk virkemiddel.

· Selvmordsterrorisme er ikke forårsaket av religion (eller mer spesifikt, Islam) som sådan. Mange selvmordsterrorister i ulike deler av verden er sekulære, eller tilhører andre religioner enn Islam. Selvmordsterrorister er primært motivert av politiske målsetninger, vanligvis for å bekjempe fremmed okkupasjon eller lokal dominans av en annen etnisk gruppe. Deres ”martyrium” blir imidlertid ofte legitimert og glorifisert gjennom religiøse ideer og verdier.

· Terrorister er ikke mentalt forstyrrede eller irrasjonelle aktører. Symptomer på psykopatologi er ikke vanlig blant terrorister. Selvmordsterrorister har som individer heller ikke de typiske risikofaktorer for selvmord. Det finnes ingen typisk personlighetsprofil som kjennetegner de fleste terrorister. De fremstår vanligvis som relativt normale individer. Terrorister følger ofte sine egne rasjonaliteter basert på ekstreme ideologier eller en spesiell terroristisk logikk, men de er ikke irrasjonelle.

Hva forårsaker terrorisme?

Begrepet terrorisme anvendes på et stort mangfold av grupper med høyst ulike opprinnelser og målsetninger. Terrorisme oppstår i rike så vel som i fattige land, og både i demokratier og i autoritære stater. Derfor finnes det ingen enkeltårsak til terrorisme, ei heller et felles sett av årsaker. Det finnes imidlertid en rekke forutsetninger og foranledninger for fremveksten av terrorisme.

En begrensning ved et perspektiv som ser på ”grunnleggende årsaker” til terrorisme, er at det kan gi et misvisende inntrykk av at terrorister styres av sosiale, økonomiske og psykologiske krefter rundt dem – og at de bare gjør hva disse ”årsakene” tvinger dem til å gjøre. Det er mer fruktbart å se på terrorister som rasjonelle og intensjonelle aktører som utvikler bevisste strategier for å oppnå politiske målsetninger. De foretar valg mellom ulike alternativer og taktikker på grunnlag av de muligheter og begrensninger som ligger i situasjonen. Terrorisme forstås bedre som at det oppstår i en samhandlingsprosess mellom ulike aktører, enn som en mekanisk form for årsak og virkning.

Med disse reservasjonene i bakhodet er det likevel nyttig å forsøke og identifisere noen forhold og omstendigheter som gir opphav til terrorisme, eller som i det minste gir grobunn for ekstreme grupper som ønsker å bruke terroristiske metoder for å oppnå sine målsetninger.

Forutsetninger er de forhold som gir grobunn for terrorisme. De er vanligvis av relativt generell og strukturell karakter, og kan bidra til å skape en rekke sosiale fenomener og uttrykk, hvor terrorisme bare er ett. Selv om slike forutsetninger er til stede, er det ikke i seg selv tilstrekkelig til å forårsake utbrudd av terrorisme. Foranledninger er en type årsaker som langt mer direkte innvirker på fremveksten av terrorisme. Dette er de mer spesifikke hendelser og situasjoner som direkte motiverer eller trigger et utbrudd av terrorisme. I oversikten nedenfor har de første årsakene mer preg av å være forutsetninger, mens de nederste har mer og mer karakter av å være foranledninger. (Oversikten er ikke uttømmende.)

· Mangel på demokrati, sivile rettigheter og rettssamfunn er en forutsetning for flere former for terrorisme. Forholdet mellom myndigheters repressive maktbruk og opposisjonell politisk vold har form av en omvendt U-kurve: De mest demo­kra­t­iske og de mest totalitære samfunn har den laveste forekomsten av opposi­sjonell vold. Moderate nivåer av repressiv vold fra myndighetenes side har en tendens til å kaste bensin på bålet og forsterke opprørsviljen, mens opposisjonelle aktiviteter kan knuses av myndigheter som er villige til å utøve ekstrem repressiv brutalitet. Slik drakonisk maktbruk ligger utenfor grensene for hva demokratiske myndigheter er villige til å gjøre bruk av – og med rette.

· Mislykkede eller svake stater mangler evne eller vilje til å håndheve kontroll over eget territorium og opprettholde statens voldsmonopol. Dette skaper et makt­vakuum som terrororganisasjoner kan utnytte for å skaffe seg sikre tilholds­steder, treningsleirer og baser for terroraksjoner. På den annen side kan terrorister også (hvis de holder en lav profil) finne tilhold og utføre støtteopera­sjoner i sterke og stabile demokratier på grunn av de friheter som innbyggere nyter godt av i slike åpne samfunn.

· Rask modernisering i form av høy økonomisk vekst har også blitt funnet å korrelere sterkt med fremvekst av ideologisk terrorisme, men ikke med etno-nasjonalistisk terrorisme. Dette synes å være av særlig betydning i land hvor rask rikdom (f.eks. fra olje) har foranlediget en overgang fra stammesamfunn til et globalisert samfunn i løpet av en generasjon eller mindre. Når tradisjonelle verdier og sosiale mønstre forvitrer eller synes irrelevante, kan nye radikale ideologier (ofte basert på religion og/eller nostalgi for en gloriøs fortid) fremstå som attraktive for visse deler av befolkningen. Det moderne samfunnet kan også legge til rette for terrorisme gjennom å gi tilgang til rask transport og kommunikasjon, nyhetsmedier, slagkraftige våpen og liknende.

· Ekstreme ideologier av sekulær eller religiøs karakter er i det minste en mellomliggende årsak til terrorisme, selv om folk vanligvis slutter seg til slike ideologier av mer grunnleggende politiske eller personlige årsaker. Når de først har begynt å integrere slike ideologier i sine verdensbilder, og anvender dem for å fortolke situasjoner og rettlede handling, har ideologiene en tendens til å få en egendynamikk. De kan tjene til å dehumanisere fiender og rettferdiggjøre ugjerninger. Disse prosessene forsterkes i en gruppesammenheng.

· Historiske tradisjoner for politisk vold, borgerkrig, revolusjoner, diktatur eller okkupasjon kan bidra til å senke terskelen for aksept av politisk vold og terrorisme, og hindre utviklingen av ikke-voldelige normer blant alle lag av befolkningen. Offerrollen og opplevelsen av at det er begått en historiske urett kan også utnyttes til å legitimere terrorisme. Når barn blir sosialisert inn i kulturelle verdisystemer som opphøyer martyrium, hevn og hat mot andre etniske, nasjonale eller religiøse grupper, vil dette også kunne øke deres vilje til å støtte eller utføre ekstreme voldshandlinger når de vokser opp.

· Hegemoni og ulikhet i makt. Når lokale, regionale eller internasjonale stormakter besitter en overveldende maktdominans sammenliknet med opposisjonelle grupper, og sistnevnte ikke ser noen realistiske muligheter for å fremme sin sak gjennom normale politiske eller militære metoder, vil ”asymmetrisk krigføring” representere et fristende alternativ. Terrorisme gir mulighet for å oppnå høy politisk virkning med begrensede midler.

· Illegitime og korrupte myndigheter gir ofte opphav til opposisjonsgrupper som tyr til terroristiske virkemidler hvis ikke andre alternativer synes å gi realistiske muligheter for å få skiftet ut disse regimene med et mer troverdig og legitimt styresett – eller i det minste et regime som representerer opposisjonsbevegelsens verdier og interesser.

· Mektige eksterne aktører som opprettholder illegitime myndigheter kan også bli sett på som en uoverstigelig hindring for nødvendige regimeskifter. Slik ekstern støtte til illegitime regjeringer blir ofte oppfattet som utøvelse av fremmed dominans gjennom marionettregimer for å tjene de politiske og økonomiske interessene til de utenlandske sponsorene.

· Opplevelse av diskriminering på grunnlag av etnisk eller religiøs opprinnelse er hovedårsak til etno-nasjonalistisk terrorisme. Når betydelige minoriteter blir systematisk fratatt sine rettigheter til like sosiale og økonomiske muligheter, hindret i å uttrykke sin kulturelle identitet (f.eks. gjennom forbud mot å bruke sitt språk eller utøve sin religion), eller blir utestengt fra politisk innflytelse, kan dette gi opphav til selvstendighetsbevegelser som tar i bruk terrorisme eller andre voldelige kampformer. Nasjonalisme basert på etnisk opprinnelse har en sterkere tendens til å gi seg utslag i terrorisme (og rettferdiggjøring av dette) enn de mer moderate og inkluderende former for nasjonalisme basert på statsborgerskap.

· Manglende evne eller vilje fra myndighetene til å integrere opposisjonelle grupper eller nye samfunnsklasser kan føre til at de fremmedgjøres fra det politiske systemet. Noen grupper ekskluderes fordi de har meninger eller repre­sen­terer politiske tradisjoner som betraktes som uforenlige med statens grunn­leggende verdier. Store grupper av velutdannede unge med små muligheter for meningsfulle karrierer innenfor et blokkert system vil også føle seg fremmed­gjorte og frustrerte. Ekskluderte grupper er tilbøyelige til å se etter alternative kanaler for å få politisk innflytelse og gjennomføre samfunns­endring. For noen kan terror­isme fremstå som den mest effektive og fristende muligheten for å oppnå dette.

· Opplevelse av sosial urettferdighet er en viktig motiverende årsak til særlig sosial­revolusjonær terrorisme. Relativ deprivasjon eller store forskjeller i inntekts­fordeling (snarere enn absolutt deprivasjon eller fattigdom) i samfunnet har i noen studier blitt funnet å korrelere sterkt med fremvekst av sosial­revolusjonær terrorisme, men i mindre grad med etno-nasjonalistisk terrorisme.

· Eksistensen av karismatiske ideologiske ledere som er i stand til å omsette utbredt misnøye og frustrasjon til en politisk agenda for voldelig kamp er en avgjørende faktor bak fremveksten av en terroristisk gruppe eller bevegelse. Det at det finnes misnøye og opplevelse av urett er bare en forutsetning – noen må oversette dette til et program for (voldelig) handling.

· Utløsende hendelser er de direkte foranledningene til terroristiske handlinger. Slike triggere kan være provoserende handlinger fra fiendens (ev. myndighet­enes) side, tapte kriger, massakrer, omstridte valg, politivold eller andre opprørende hendelser som nærmest roper på respons eller hevn. Men selv fredssamtaler kan utløse terrorhandlinger fra kompromissløse grupper fra begge sider.

Enkeltpersoner kan slutte seg til ekstremistiske grupper av svært ulike grunner (eller ofte kombinasjoner av grunner).
Noen er primært motivert av ideologi og politiske målsetninger, mens andre går inn av egoistiske grunner (f.eks. ønske om makt eller økonomisk vinning), mens atter andre slutter seg til gruppen fordi det er viktig for deres identitet og følelse av tilhørighet.

Faktorer som opprettholder terrorisme

Terrorgrupper og deres aktivitet blir ofte vedlikeholdt av andre årsaker enn de som opprinnelig frembrakte terrorismen. Det er derfor ikke sikkert at terrorismen vil ta slutt selv om de klagemålene som gav opphav til den, blir imøtekommet. Terrorgrupper kan endre formål og motivasjonsgrunnlag over tid.

· Hevnsykluser. Gjengjeldelsesaksjoner er ofte populært i folkeopinionen som svar på terroristiske ugjerninger. Dette er imidlertid ofte tilfelle på begge sider av en konflikt, hvor partene gjerne forsøker å overgå hverandre i å ta hevn for å tilfredstille sine respektive hjemmepublikum. Avskrekking fungerer ofte ikke i forhold til ikke-statlige terroristiske aktører. Voldelig gjengjeldelse kan til og med ha den motsatte effekt av avskrekking fordi mange terrorgrupper nettopp ønsker å provosere frem overreaksjoner. En militær gjengjeldelsespolitikk som svar på terroraksjoner kan komme til å fungere som et incentiv til mer terrorisme, nettopp fordi kompromissløse ekstremister prøver å undergrave moderasjon og politisk kompromiss.

· Gruppens behov for å sørge for sine medlemmer og for gruppens overlevelse kan også føre til at gruppen endrer sine målsetninger (iallfall de uoffisielle), eller at den fortsetter kampen lenger enn den ellers ville ha gjort, f.eks. for å få satt fri fengslede medlemmer eller tilfredstille for medlemmenes økonomiske behov.

· Profitable kriminelle aktiviteter for å finansiere deres politiske og terroristiske kampanjer kan i sin tur gjøre at terrorgrupper får en egeninteresse i å fortsette sine aksjoner lenge etter at de innser at deres politiske sak er tapt. Det er også noen grupper og aktivister som fortsetter selv om mange av deres politiske krav er innfridd.

· Ingen vei ut. Når de først har fått ”blod på hendene” og har brent alle bruer tilbake til det vanlige samfunnet, er det noen terrorgrupper og medlemmer som fortsetter sin underjordiske kamp fordi de eneste alternativene er lange fengsels­straffer eller døden. Det bør derfor vurderes nøye om det finnes mulig­heter for å føre opprørsgruppen inn i den politiske prosessen igjen, eller i det minste å tilby de enkelte terrorister en vei ut (f.eks. gjennom amnesti eller redusert straffeutmål­ing) dersom de bryter med sin terroristiske fortid og samarbeider med myndighet­ene. Slike opplegg har i flere land bidratt betydelig til at terrorismen har tatt slutt.
Avsluttende kommentarer

Flere av de årsakene til terrorisme som er beskrevet ovenfor er av en slik karakter at det er mulig å gjøre noe med dem, og påvirke dem i en slik retning at de i mindre grad bidrar til å produsere terrorisme eller skape grobunn for ekstremisme og politisk vold. Men det finnes også en rekke årsaker (eller forutsetninger) for terrorisme som ikke kan ”fjernes” – enten fordi det ligger utenfor vår evne å kunne gjøre noe med det, eller fordi slike faktorer som ”modernisering” har både positive og negative effekter.

Mange terroristiske bevegelser vil ikke kunne bringes til opphør før det blir gjort noe med de grunnleggende årsakene og urettene, slik at fundamentale rettigheter blir ivaretatt. Men terrorisme vil ikke nødvendigvis opphøre selv om de oppfinnelige årsakene og klagemålene blir tatt hånd om. Terrorisme blir ofte vedlikeholdt av andre årsaker enn det som frembrakte den. Derfor bør det vies spesiell oppmerksomhet overfor de faktorer som vedlikeholder terrorismen.
I tiltakene mot terrorisme er det av avgjørende betydning å holde ved like demokratiske prinsipper og opprettholde moralske og etiske standarder i bekjempelsen av terror. Øket represjon og maktmisbruk har en tendens til å nære terrorismen snarere enn å redusere den. Ekstreme ideologier som fremmer hat og terrorisme, bør konfronteres på ideologisk grunnlag gjennom å utfordre dem politisk.

Over hele verden foregår det en kamp om å definere den politiske virkelighet, og her er det avgjørende at ikke ekstremistenes fortolkninger får fremstå som de mest troverdige. Da er det ikke sikkert at tvang og militær maktbruk er det beste virkemiddel.

Mange av årsakene til terrorisme er også årsaker til geriljakrigføring, opptøyer og andre former for politisk vold. Det som skiller terroristisk vold fra andre former for vold i politiske og væpnede konflikter, er terrorismens kriminelle og normløse karakter, med overlagte angrep på sivile, vilkårlig bombing og gisseltaking. Dette er taktikker som kvalifiserer som krigsforbrytelser i konvensjonelle væpnede konflikter. Derfor kan terrorisme betraktes som ekvivalensen til krigsforbrytelser i fredstid.

Vi trenger innsikt i årsaker og prosesser som fører til terroristiske ugjerninger dersom vi skal kunne identifisere muligheter for forebygging, tidlig intervensjon eller måter å bryte onde sirkler av terroristisk hevn og mothevn. Slik forståelse betyr ikke at man aksepterer eller legitimerer bruk av terroristiske metoder. De politiske målset­ningene som terrorister forsøker å realisere, kan være legitime i noen tilfeller og illegitime i andre. Men bevisst og vilkårlig bruk av vold mot sivile som et virkemiddel for å oppnå dette er aldri akseptabelt.
Appendix: The International Expert Panel

The experts listed below were speakers and chairs at the International Expert Meeting on “Root Causes of Terrorism” in Oslo. Summaries of their individual presentations and biographical details are available at the following address: www.end-terror.org. The findings described are conclusions drawn by the chairman on the basis of presentations and discussions. Each individual expert on the panel may not necessarily agree with every single conclusion or statement in this report.

Speakers (in order of appearance in the conference programme):

Dr. Tore Bjørgo, Norwegian Institute of International Affairs, Oslo, Norway (Introduction on “Root Causes of Terrorism”)

Prof. Dipak Gupta, San Diego State University, USA/India (Exploring Roots of Terrorism)

Dr. Michael Stohl, Univ. of California, Santa Barbara, USA (Expected Utility and State Terrorism)

Prof. Farid el-Khazen, American University of Beirut, Lebanon (Patterns of State Failure: The Case of Lebanon)

Executive Dean Louise Richardson, Radcliffe Institute for Advanced Study, Harvard University, USA/Ireland (State Sponsorship ­− A Root Cause of Terrorism?)

Ass. Prof. Jitka Melackova, Charles University, Czech Republic (Poverty and Terrorism – Is There a Causal Connection?)

Dr. Abdullah Sahar Mohammed, University of Kuwait (Roots of Terrorism in the Middle East: Internal Pressures and International Constraints)

Prof. Jerrold M. Post, George Washington University, USA (When Hatred is Bred in the Bone: Social Psychology Dimensions of Terrorism)

Prof. Ariel Merari, University of Tel Aviv, Israel (Social, Organisational and Psychological Factors in Suicide Terrorism)

Dr. John Horgan, University College, Cork, Ireland (Social and Psychological Characteristics of Terrorism and Terrorists)

Dir. Francois Burgat, French Centre for Yemeni Studies, Yemen/France (Root Causes to Local and International Terrorism: Between Analysis and Obscuring Lenses)

Dr. Hisham Ahmed, Birzeit University, Palestine (Palestinian Resistance and ‘Suicide Bombing’)

Prof. Bassam Tibi, University of Göttingen, Germany/Syria (Islamist Fundamentalism and Terrorism)

Prof. Fernando Reinares, King Juan Carlos University, Spain (National Separatism and Terrorism)

Prof. Em. Peter Waldmann, University of Augsburg, Germany (Left-wing Terrorism in Latin America and Europe)

Prof. Wilhelm Heitmeyer, University of Bielefeld, Germany (Right-wing Terrorism)

Consultant Alison Jamieson, Italy/Britain (The Use of Terrorism by Organised Crime)

Dr. Charles Goredema, Institute for Security Studies, Cape Town (Organised Crime, War & Terror in Southern Africa – An Analysis of a Noxious Cocktail)

Dr. Andrew Silke, University of Leicester, UK (Fire of Iolaus: The Role of State Counter-measures in Causing Terrorism, and What Needs to be Done)

Federico Andreu-Guzman, International Commission of Jurists, Geneva/Colombia (Terrorism, Counter-terrorism and Human Rights Abuses in Colombia) [could not attend due to illness]

D.R. Kaarthikeyan, legal consultant, New Delhi, India (Root Causes of Terrorism: A Case Study of the Tamil Insurgency and the LTTE)

Dr. Joshua Sinai, Anser Analytic Services, Virginia, USA (Which Root Causes are Possible to Influence?)

Dr. Alex P. Schmid, Terrorism Prevention Branch, UN Office of Drugs and Crime, Vienna (Prevention of Terrorism: Towards a Multi-pronged Approach)

Additional session chairs:

Espen Barth Eide, Norwegian Institute of International Affairs, Norway.

Uzi Arad, Institute of Policy and Strategy, Israel.

Ekaterina Stepanova, Center for International Security, Russian Academy of Sciences, Russia.

Brynjar Lia, The Norwegian Defence Research Establishment, Norway.

Resymé av innledning til diskusjonsaften

Brynjar Lia Seniorforsker Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Oslo Militære Samfund, Oslo
Terrorisme kan og bør bekjempast gjennom mange parallelle tiltak der nokre tiltak tek sikte på kortsiktig beskyttelse, avverging og konsekvenshandtering, medan andre tiltak søker å endre på underliggjande årsaker til at terrorgrupper er i stand til å rekruttere og vinne tilhengjarar. Eit hovudproblem er at kortsiktige og langsiktige tiltak ikkje alltid let seg foreine og at streng antiterrorlovgiving, hardhende politiaksjonar og militære operasjonar ofte fører til auka sympati og oppslutning om terrorgrupper. Dette dilemmaet blir ytterlegare aksentuert ved at dei statane som i dag opplever å vere mest utsette for terrorisme, som f eks USA, Israel, Russland, manglar politisk vilje til å endre dei politiske motivasjonsfaktorane for internasjonal terrorisme.

Dagens internasjonale terrorisme dominert av al-Qaida og den radikale islamismen. Det finst mange politiske forklaringar på al-Qaidas framvekst: Afghanistan-krigen, Gulfkrigen, USAs stasjonering av styrkar i Saudi-Arabia, ‘beleiringa’ av Irak etter 1991 etc.

Det er imidlertid ei rekkje underliggjande strukturelle tilhøva som kan forklare styrken og den globale rekkjevidda til al-Qaida, samt oppslutninga om al-Qaidas ideologi. Den viktigaste faktoren er sannsynlegvis framveksten av eit semi-globalisert USA-dominert verdssystem der nord-sør aksen no overskyggar den gamle aust-vest skiljelinja, der det ikkje lenger finst statlege motmakter til ‘imperiemakta’ USA og der teknologiutviklinga har ført til ei maktforskyving frå staten til ikkje-statlege transnasjonale aktørar.

Grunnen til at motkreftene til det nye verdssystemet i så stor grad får eit valdeleg uttrykk i den radikale islamismen – og ikkje ei hovudsakleg ikkje-valdeleg form som i den vestlege anti-globaliseringsrørsla – heng saman med fleire faktorar: (i) det ideologiske og politiske fellesskapet mellom ‘settlarstatene’ USA og Israel, (ii) brutale borgarkrigar og okkupasjonsregimer (Bosnia, Tsjetsjenia, Algeria, Kashmir, Irak) der muslimar var/er part og offer, og mangelen på demokratisering i den arabiske verda.
Drivkreftene til dagens internasjonale terrorisme vil ikkje bli borte utan at desse faktorane endrar seg. Mest fundamentalt treng vi ei reorientering i USAs utanrikspolitikk vis-a-vis Israel og arabarstatane, ei fredsløysing på konfliktane i Palestina, Kashmir, Tsjetsjenia og Irak, samt ei massiv statsbyggjande innsats i den tredje verda for at statar, ikkje krigsherrar og opprørsgrupper, igjen kan bli dei dominerande aktørar i internasjonal politikk. Det er dessverre ønsketenking av desse faktorane skal endre seg i åra framover. Derfor vil den internasjonale terrorismen sannsynlegvis forbli ei av våre største tryggingsutfordringar.

Foredrag:

Jan Ove Akerjordet
Oslo Militære Samfund
 
Kun pdf av plansjer.
Kjell Narve Ludvigsen
Sjef Landsdelskommando Sør-Norge
 
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Foredrag: Landsdelskommando Sør-Norge, bakgrunn og status pr 26. januar 2004
 
Innledning

Det norske forsvar er inne i sin mest omfattende omstilling noensinne. Tidligere kommando- og styrkestruktur var utviklet med bakgrunn i erfaringene fra siste verdenskrig og strukturen ble senere oppdatert og tilpasset vår alliansetilslutning og den kalde krigs trusselbilde. Våre sikkerhetspolitiske omgivelser er endret, og er fortsatt i endring. Skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet er i stor grad visket ut. Vi står overfor et sammensatt og uforutsigbart trusselbilde. Norges posisjon som storleverandør av livsviktige ressurser som olje, gass og fisk påvirker vår sikkerhet.

Det foregår en rivende militærteknologisk utvikling der Norge er nødt til å være med for at vår stemme skal bli hørt, og tatt hensyn til i alliansen (NATO).

Det er skjedd en endring i hvorledes landets myndigheter ønsker å bruke militærmakt. Aktiv deltakelse i internasjonale operasjoner er kommet stadig mer i fokus og blir prioritert.

Dessuten, i vårt moderne velferdssamfunn er det mange gode formål som konkurrerer om tildeling av ressurser. Det norske Forsvaret har ikke vært budsjettvinneren! De midler Forsvaret tildeles må brukes til å skape militære kapasiteter som kan møte dagens, og morgendagens utfordringer. Vi vet ikke hva disse vil være. Forsvaret må være forberedt på det uventede, det utrolige, det utenkelige.

I mitt foredrag, som jeg har kalt LDKS, bakgrunn og status, vil jeg gi en relativt detaljert gjennomgang av grunnlaget for og utviklingen av landsdelskommandoene. Grunnen til at jeg vil gjøre dette er at jeg stadig møter spørsmål om landsdelskommandoenes berettigelse. Deretter vil jeg gå igjennom landsdelskommandoenes ansvar og oppgaver, og hvordan disse blir løst. I løpet av foredraget vil jeg kommentere Forsvarets utvikling der (mitt ansvar og oppgaver som Sjef LDKS gjør) det er naturlig.

FS 2000 og DKT’s studie

Landsdelskommando Sør-Norge (LDKS) tok kommando 13. des 2002, men unnfangelse og etablering skjedde tidligere.

Da arbeidet med Forsvarsstudie 2000 (FS 2000) var inne i sluttfasen så vi klare indikasjoner på at fremtiden for Hærens distriktskommandoer var usikker. Jeg var den gang sjef for Distriktskommando Trøndelag, og min stab engasjerte seg generelt i hvordan distriktskommandoenes operative oppgaver skulle videreføres, og spesielt hvordan ansvaret for oppfølging av den bilaterale avtalen med USA (NALMEB-programmet) burde videreføres i en endret struktur.

Ved fremlegging av FS 2000 22 juni hadde FSJ ikke tatt endelig standpunkt til kommandostrukturen. I studien sier han ”Anbefaling om den nasjonale kommandoorganisasjon vil bli gitt innen 1 nov 2000.”

Som Sjef DKT ønsket jeg å bidra til FSJs besluttningsgrunnlag. Med bakgrunn i FSJ’s øvrige anbefalinger startet DKTs stab sommeren 2000 å studere følgende spørsmål:

· Er det behov for landsdels-/distriktskommandoer? Hvis behov, hvor bør en landsdels-/distriktskommando for Sør-Norge lokaliseres? Hvilke oppgaver skal kommandoen løse i fred, krise og krig?

· Vi vurderte plassering av ”arvebrigaden”, og hva en lagring i Trøndelag ville kreve av forvaltning og vedlikehold.

· Staben vurderte hvilke krav NALMEB-programmet stiller til militær tilstedeværelse og kapasiteter i Midt-Norge. Dette siste omfattet også virksomheten ved Værnes flystasjon og Heimevernets utdanningssenter Værnes (HVUV).

Jeg vil konsentrere meg om Landsdelskommandoen videre i foredraget.

FSJ’s anbefaling om å styre på 3 søyler, operativ virksomhet, styrkeproduksjon og logistikk, var en viktig forutsetning i vurderingene. Staben systematiserte generelle og spesielle operative oppgaver som DK-ene i Sør-Norge hadde ansvaret for og utførte. Den vurderte hvilke oppgaver som burde videreføres og hvilke som kunne utgå. For de oppgavene som burde videreføres vurderte staben om ansvaret burde plasseres ved landsdekkende, landsdelsdekkende eller territorielt hovedkvarter. For det tilfelle at landsdelshovedkvarter ikke ville bli opprettet ble oppgavene fordelt mellom det landsdekkende og de territorielle hovedkvarter.

Stabens vurdering konkluderte med at for å ivareta de operative oppgaver på troverdig vis, til lavest mulig kostnad, var beste løsning å etablere et operativt kommandoledd med landsdelsansvar.

Lokalisering av et slikt hovedkvarter i Sør-Norge ble vurdert mot følgende faktorer: ledelse av operasjoner, prioriterte oppdrag, planarbeid, totalforsvaret, alliert lagring, øvelser og kommunikasjon. Ledelse av operasjoner og oppfølging av nasjonale forpliktelser for lagret amerikansk materiell ble tillagt avgjørende vekt da jeg 18 sep 2000 sendte frem anbefaling om lokalisering til Trøndelag.

Utvikling ny kommandostruktur

Omkring månedsskifte juni/juli 2000 ble det fremlagt flere utredninger som kom til å påvirke Forsvarets oppgaver og struktur. I tillegg til FS 2000, Forsvarspolitisk utvalgs innstilling (NOU) 29 juni, Sårbarhetsutvalgets innstilling 4 juli og Regionsutvalgets innstilling.

FSJ etablerte i august 2000 en egen arbeidsgruppe som skulle vurdere fremtidig nasjonal kommandostruktur. Gruppens vurderinger dannet grunnlag for den anbefaling FSJ 31 oktober sendte departementet.

I tillegg startet FD og FO felles utredningsarbeider gjennom 8 felles arbeidsgrupper. Arbeidsgruppe 5 skulle vurdere nasjonal kommandostruktur. Frist for arbeidsgruppene var 5 des. Disse utredningene dannet grunnlaget for St Prp 45.

Både FSJ og arbeidsgruppe 5 (FD/FO) anbefalte ett fellesoperativt hovedkvarter og to landsdelskommandoer lokalisert i hhv Stavanger, Trondheim og Bodø. Lokaliseringene skapte, som vanlig i forsvarsspørsmål, en livlig debatt og mye støy.

16 feb 2001 ble Stortingsproposisjon nr 45 (2000-2001) ”Omlegging av Forsvaret i perioden 2002-2005” godkjent i Statsråd og oversendt Stortinget.

I tillegg til FOHK, LDKS og LDKN, lokalisert som foreslått, ønsket regjeringen å etablere 8 Forsvarsdistrikt (FDI). Heimevernets distriktsstaber ble foreslått redusert fra 18 til 14, 8 av disse samlokaliserte med FDIene (og 6 HV-øvingsdistriktsstaber).

Regjeringens forslag innebar en reduksjon av antall hovedkvarter / staber fra 41 til 17 og en reduksjon i antall årsverk på mer enn 40 % (Sjøforsvarsdistriktene er inkludert).

Parallelt med Stortingets behandling våren 2001 fortsatte arbeidet på militær side.

FSJ ga 24 april oppdrag om ”Innhenting av organisasjonsgrunnlag som forberedelse for Forsvarets omstilling i perioden 2002-2005”. ØKS sitt oppdrag var, innen 15 juni 2001, å utarbeide OPL-grunnlag (organisasjonsplan-) for FOHK, LDK-er og FDI-er.

ØKS LDK /FDI arbeid ble ledet av Landops med deltakelse fra landets fire DK-er, samt representanter fra Sjø- og Luftforsvaret. Oppgaven var å utarbeide OPL-grunnlag med oppgaver, struktur og stillingsramme. St. Prp 45 definerte basisoppgavene for LDKene og FDIene slik:

Koordinere territorielle funksjoner, føre kommando over FDI, støtteavdelinger og tildelte styrker
Overordnet koordinering møt øvrige deler av totalforsvaret
Overordnet ledelse av vertslandsstøtte
Ansvar for lokale territorielle oppgaver
Operativ planlegging
Sikring

Arbeidet tok utgangspunkt i hvilke operative prosesser de fremtidige hovedkvarter måtte være i stand til å utføre. (Utkast til fremtidig landoperativt konsept ble brukt som basis.) Dimensjonerende prosesser for en til enhver tid operativ kommando ble fastsatt til :

Intern ledelse
Operativ planlegging
Operativ ledelse
Etterretning og sikkerhet
Trening og øving

Under hver prosess ble delprosesser og oppgaver beskrevet. Arbeidsgruppen analyserte hva alle hovedkvarter måtte være i stand til, og fordeling av oppgavene innen strukturen. Målsettingen var å unngå dobbeltarbeid. Omfattende matriser over situasjoner, prosesser og oppgaver, ansvarsfordeling mellom hovedkvarterene og en intern fordeling basert på NATOs 1-9 struktur, dannet grunnlaget for personellbehovet. Som en del av kvalitetssikringen under arbeidet ble de oppgaveoversikter som var utarbeidet av DK-ene og SD-er nyttet. Gjennom arbeidet ble det beskrevet prosesser og oppgaver som måtte avklares i forhold til styrkeprodusenter og FLO.

LDK-basis organisasjon ble foreslått med 37 operative stillinger og et administrativ støtteelement på 12 stillinger. Enkelte stillinger var øremerket for overføring til en fremtidig regional støttefunksjon.

FDI-enes organisajon varierte mellom 9 og 15 stillinger.

Vurderingene var i avslutningsfasen da Stortinget 13-14 juni 2001 behandlet St Prp 45. Stortingsbeslutningen om ikke å opprette FDI-ene, samt å videreføre 18 HV-distrikter, med operativt territorielt ansvar, innebar en vesentlig endring av forutsetningene.

Da ØKS sendte frem sin anbefaling 15. juni, skrev han at 13 HV-distrikter med operativt territorielt ansvar i Sør-Norge ville medføre et tilleggsbehov for stillinger ved LDKS.

Med grunnlag i departementets iverksettingsbrev (IVB) av 22 juni 2001 ga FSJ 5 juli ut sitt gjennomføringsdirektiv (GFD). Her ble ØKS gitt oppdrag om å videreutvikle strukturen frem til ferdig drøftet organisasjonsplan-fred (OPL/F), inklusive stillingsbeskrivelser.

ØKS’ utkast til GFD ble gjennomgått og diskutert med alle interessenter på et møte i Bodø 8 august.

ØKN og Sj DKT fikk i oppdrag å utarbeide forslag til hhv LDKN og LDKS OPL/F-er med stillingsbeskrivelser og instrukser for sjefene. LDKS stillingsramme var fastsatt til 48. ØKS utga sitt GFD en drøy uke senere (utsendt 17. aug 01).

Arbgrp LDKS

Jeg etablerte, direkte under min ledelse, en arbeidsgruppe med offiserer fra de tre DKene i S-N. Under arbeidet ble representanter fra Sjøforsvar og Luftforsvar, samt fagorganisasjonene konsultert og informert. Med OPL-grunnlaget som basis gjennomførte gruppen en beskrivelse av kompetansebehovet for å løse de angitte oppgaver. Deretter ble forslag til stillingsbeskrivelser utarbeidet. Ved å gjennomføre arbeidet med fokus på oppgavene, og med en uavhengig arbeidsgruppe, unngikk jeg en prosess hvor stillingsbeskrivelser fra tidligere struktur ble videreført.

Stortingsbeslutningen om ikke å opprette FDIer, men å gi HV-distriktsstabene operativt territorielt ansvar, var en vesentlig endring i forutsetningene for det OPL-grunnlaget ØKS hadde anbefalt for LDKS. Heimevernets distriktsstaber, som kun hadde hatt ansvar for styrkeproduksjon, måtte tilføres operativ kompetanse. Dette var en oppgave LDKS måtte ta ansvaret for. En territoriell struktur med 13 distrikter, i stedet for 5 FDIer i Sør-Norge, ville kreve større ressurser ifm ledelse, oppfølging og veiledning. LDKS analyse tilsa et merbehov på 6 stillinger. Behovet ble dokumentert, og etter at ØKS sa seg enig godkjente FSJ ramme for LDKS på 54 stillinger. Denne utvidelsen, som kan synes marginal, har vist seg å være helt nødvendig for de oppgavene som LDKS senere har løst.

Med grunnlag i de oppgaver som LDKS skulle ivareta var det i flere styringsdokumenter angitt at dette skulle være et landtungt hovedkvarter. I etterpåklokskap må jeg i dag innrømme at første utkast til OPL/F var kanskje i overkant hærtungt, men det ble endret under prosessen. Godkjent organisasjon hadde 53 % fellesstillinger. Siste års erfaringer har vist at andelen fellesstillinger kan økes, og pr des 03 er den 56 %.

I løpet av høsten 2001 ble OPL/F- er og stillingsbeskrivelser for kommandostrukturen drøftet og godkjent. I desember 2001 ble jeg utnevnt til Sjef LDKS, jeg tiltrådte stillingen 2 apr 2002, etter øvelse Strong Resolve var gjennomført. Ut 2002 hadde jeg to hatter da jeg også måtte fullføre nedleggingen av DKTs avdelinger og stab.

Kadre- og etableringsperiode

Å etablere 3 nye hovedkvarter, som etter kort tid måtte fungere sammen og overta operativt ansvar medførte hektisk aktivitet i 2002. Ifm utlysning av stillinger primo 2002 ble det godkjent å etablere en kadre. For LDKS besto denne av 7 offiserer og 1 sivil. Kadrene møtte 2 april og ble umiddelbart samlet til et felles oppstartsseminar under Sj FOHK’s ledelse. Dette var nyttig og viktig for å få etablert en felles plattform for hovedkvarterene. Begrepet Forsvarets operative ledelse (FOL) ble etablert og det var en klar forutsetning at FOL var en enhet fordelt på tre geografiske steder. Sj FOL / Sj FOHK skulle utnytte de totale ressurser for å løse pålagte oppgaver og hovedkvarterene skulle gjensidig støtte, eventuelt forsterke hverandre. I første driftsår har LDKS, i tillegg til egne oppgaver, etter oppdrag fra Sj FOHK løst flere oppgaver som pr definisjon tilhørte FOHK, og LDKS har flere ganger sendt personell for å støtte gjennomføring av oppgaver i FOHK.

Kadrens arbeid var delt inn i fasene ; forberedelse, mottak, prosess- og kompetanseoverføring samt trening og øving. Forberedelsene var omfattende og krevende.

Rent praktisk var det i Trondheim en utfordring å etablere et nytt hovedkvarter, med alt som skal på plass før personellet møter, samtidig som en annen avdeling, DKT, fortsatt skulle løse sine oppgaver ifm nedlegging.

Etablering av LDKS i Munkgt 2-4-6 er langt fra noen ideell løsning. Verken bygningsteknisk eller operativt tilfredstilles alle krav i nåværende lokaler. Staben har vurdert flere aktuelle lokaliseringsalternativer for en permanent tilfredstillende løsning, og har gjennom FOHK anbefalt en samlokalisering med andre militære avdelinger ved Kristiansten festning.

5 august 2002 møtte stabens personell til tjeneste. Innledningsvis ble det gjennomført en serie med orienteringer og kurser før prosess- og kompetanseoverføringen fra daværende struktur ble satt i fokus. LDKS gjennomførte en rekke møter / seminarer med de enheter som skulle overføre sitt operative ansvar og oppgaver til ny kommandostruktur. Det var et omfattende materiale / datagrunnlag som måtte overføres. På grunn av grundige forberedelser både fra avgivende og mottakende enheter, gikk denne prosessen meget bra.

For å kunne løse alle operative oppgaver var det fra første dag avgjørende å få etablert gode arbeidsrutiner og innarbeidet effektive operative prosesser. NATO’s Guidelines for Operational Planning (GOP) ble aktivt utnyttet.

Tiden for hyllemeter med detaljerte planverk var over. I dag er kravet at stabene, i høyt tempo, skal kunne gjennomføre planprosessene og utgi sunne operative planer og ordrer.

Trening av hovedkvarteret ble gjennomført ved gjennomgang av aktuelle scenarier og problemstillinger, både intern og i samarbeid med FOHK. Etablering av operative nettverk ble prioritert. Staben var i dialog både med militære og sivile ledd for å legge på plass forutsetninger for samarbeid. Denne høsten kom personlige erfaringer fra opprettelsen av NATO’s Nord-vestkommando i High Wycombe vel med. Der var tilsvarende periode preget av unødig frustrasjon ved at vi øvde og øvde før vi trente, vi ble ”overexercised but undertrained”.

LDKS oppgaver

13 des 2002 overtok jeg, som Sjef LDKS, operativt ansvar. Under en stilfull seremoni i Erkebispegården overførte Sjef FOHK operative oppgaver og operativ kontroll over sjefene i de 13 HV-distriktene i S-N og Sj HMKG.

Under etableringen og klargjøringen av Stab LDKS i Trondheim kunne staben konsentrere seg om operativ kompetanseoppbygging. FOHK og LDKN hadde større trykk da de samtidig hadde operative oppgaver som måtte løses. I Sør-Norge ble de operative oppgavene løst av DK-ene, inklusive DKT, frem til medio desember 02.

Men realitetene kom raskt til Stab LDKS, allerede under seremonien 13 des pågikk planarbeid for LDK-ens første skarpe operasjon. Flere av stabens offiserer fikk, på kort varsel, ikke anledning til å delta på seremonien.

FOHK har direkte ledelse av alle nasjonale fellesoperasjoner, og styrer normalt forsvarsgrenenes mobile styrker. FOHK planlegger, leder og deployerer norske styrker til internasjonale operasjoner.

De to LDK-ene har samme sett basisoppgaver:

Ledelse og planlegging med hovedvekt på landterritorielt forsvar
Operativ planlegging og ledelse av operasjoner i fred/krise
Planlegge støtte og mottak av allierte styrker
Operativ oppfølging, veiledning og støtte til HV-distrikt , HMKG eller Grensevakten
Koordinering med sivile deler av Totalforsvaret
Fremme forslag til operative behov til underlagte territorielle styrker og støttestruktur
Iverksette og lede fredsoperative støtte til det sivile samfunn

Sj LDKS skal, i tillegg til generelle oppgaver ved støtte og mottak av allierte styrker, ivareta samarbeid og operative aktiviteter ift USMCs materiell lagret i Trøndelag (NALMEB-programmet). Sj LDKN har tilleggsoppgaver ifm overvåkning og kontroll i nordområdene.

Slik jeg har opplevd 2003, har FOHK har vært fullt engasjert med internasjonale operasjoner og fellesoperasjoner, samt gjøremål i forbindelse med endringene i NATOs kommadostruktur. Hovedkvarteret har vært så hardt presset at det ikke har maktet å gjennomføre planlagte fellesoperative stabsøvelser, verken internt eller sammen med landsdelskommandoene. Mitt hovedkvarter, og jeg, har hatt hendene fulle med territorialforsvaret (HV), alliert lagring og sivilt/militært samarbeid og støtte. For LDKN har, slik jeg har opplevd det, ivaretagelse av viktige oppgaver innen overvåking og kontroll i nordområdene krevd mye ressurser.

Forsvarets operative ledelse utgjør ca 2 % av Forsvarets totale militære organisasjon, pr i dag nær 400 stillinger. Jeg kjenner ingen sammenlignbar nasjon med tilsvarende liten operativ ledelse. Vårt naboland, Sverige, som også har redusert sitt forsvar betraktelig, har etablert en fellesoperativ ledelse og tre militærdistrikter (MD). MDene har tilnærmet samme ansvar som LDKene

Jeg vil nå beskrive hovedaktivitetene for 2003 og gi noen kommentarer til disse.

Operativ planlegging og ledelse

Operativ planlegging og ledelse har vært et dominerende aktivitetsområdet, noe som er naturlig for et operativt hovedkvarter. Innledningsvis var det behov for å få på plass direktiver for hhv operativ planlegging og kommando/kontroll, og disse ble gitt ut i desember 02. LDKS’ første operasjon, som gjaldt uttak av amerikansk materiell, var under planlegging allerede under seremonien 13 des 02. Oppdraget ga utfordringer både med sikring og transport / transportkontroll. Tidsfristene var knappe, jul og romjul begrenser og fordyrer, tilgjengelig sivil transportkapasitet. Mange ledd var involvert, både militære og sivile. Ettersom dette var stabens første skarpe oppdrag måtte flere nye kontakter etableres for å få oppdraget løst.

Det er ikke uvanlig under slike oppdrag at forutsetningene endres underveis. Dette krever høy endringsberedskap og fleksibilitet . USMC var meget godt fornøyd med operasjonens gjennomføring. Den ga staben, og samarbeidspartnerne, nyttige erfaringer som vi har lært av. Når nye strukturelementer skal samarbeide dukker det alltid opp forhold rundt ansvarsfordeling og kommando/kontroll som må tilpasses.

Det ble i 2003 gjennomført flere operasjoner med det amerikanske materiellet, noen mer omfattende enn andre. Jeg kan ikke gå inn på hver enkelt. Med ett unntak var alle operasjoner knyttet til uttak av lagret amerikansk materiell og innebar ledelse og koordinering av styrkebeskyttelse, opplasting, forflytning og utlasting og transportkontroll. Unntaket er styrkebeskyttelse under amerikansk personells arbeid ved lagrene for å støtte FLO’s materiellvedlikehold. Dagens trusselsituasjon krever robust styrkebeskyttelse, noe våre amerikanske venner forventer og LDKS har ansvar for. All aktivitet rundt lagringen skjer i tett samarbeid med FLO/MEB, som har driftsansvaret for lagrene, samt politi, havnemyndigheter, transportører m fl.

Ved deployering / redeployering av norske styrker til internasjonale operasjoner har LDKS ansvar for styrkebeskyttelse og transportkontroll på norsk jord. Dette var i 2003 viktige oppgaver og har gitt god erfaring. Her må jeg innrømme at det innledningsvis var en kompetansestrid mellom ulike ledd i FMO hvordan dette best kunne organiseres. Dette er nå avklart og klare ansvarsforhold og rutiner er etablert.

Gjennomføring av operasjoner krever tilgang på ressurser. LDKS etablerte tidlig et samarbeid med kompetanse- og utdanningssentra både i forsvarsgrenene og HV for å avklare hvilke ressurser som til enhver tid kan være tilgjengelig, og rutiner for aktivisering av disse. GIH hadde her lagt et godt grunnlag gjennom instruksene til UKS-sjefene som stilles under operativ kontroll av Sj LDKS når situasjonen tilsier det.

Øvelse Nordic Peace 03, som ble gjennomført i Finland, ga LDKS interessante erfaringer. I tillegg til sitt normale ansvar utførte LDKS, på vegne av FOHK, alle øvrige planoppgaver for deltagende norske styrker.

Utvikling av LDKS operative planverk pågikk hele 2003. LDKS deltok aktivt i utarbeidelse av FOHKs konsepter i fellesoperativt planverk (FOPV), dvs konsept for fredsoperasjoner, konsept for krisehåndtering, konsept for internasjonale operasjoner og konsept for væpnet angrep.

For internasjonale operasjoner har LDKS som nevnt kun ansvar for styrkebeskyttelse og transportkontroll innen Norge. Derfor utgjør LDKS’ planverk for slike operasjoner kun et vedlegg til FOHKs plan.

På grunnlag av de øvrige konseptene har LDKS utviklet operasjonsplanene Balder (fredsops), Tor (krisehånd) og Odin (væpnet angrep). Planene ble godkjent av Sj FOHK 18 des 03. Planene gir grunnlag til HV-distriktene og HMKG for utarbeidelse av deres planverk.

HV-distriktene skal iht FSJs produksjonsplan 04 ha sine operasjonsplaner klare innen 31 desember 04. Prosessene under utarbeidelse av BALDER, TOR og ODIN har gitt staben et grunnlag for å trekke ut momenter for endrede operative behov. Jeg har igangsatt en egen planprosess for å utarbeide et revidert operativt grunnlag for HV. Dette skal foreligge snarest mulig etter stortingsbehandlingen i juni.

Kompetanseutvikling i og av staben var en viktig oppgave i 2003. Selv om personellet som møtte 5 aug 02 var godt kvalifiserte, og tilegnet seg nye kunnskaper og ferdigheter gjennom høsten 02, var videre kompetanseutvikling nødvendig. Da staben var noe landtung gjennomførte staben spesielt aktiviteter for å utvide kunnskapene om Sjø- og Luftforsvaret. Hoveddelen av mine oppgaver omfatter landstridskreftene, men staben har behov for kompetanse om alle forsvarsgrener og HV. Erfaringen viser at det er gunstig å ha offiserer fra alle forsvarsgrener når staben skal løse sine oppgaver. Erfaringene første året tilsier at antallet fellesstillinger ytterligere bør økes.

Uansett hvilke operative oppgaver som skal løses nasjonalt eller ved stabens bidrag til internasjonale operasjoner, er det helt nødvendig med høy kompetanse på territorialforsvar, og sivil-militært samarbeid. Mange av Forsvarets nasjonale oppgaver vil, inntil det er fare for en væpnet konflikt, være støtte til det sivile samfunn. Jeg vil hevde at den beste kompetansen FMO i dag har på å løse nasjonale territorielle oppgaver, inkl samarbeidet med det sivile samfunn, befinner seg i FOL, primært ved LDK-ene. Personellet som tjenestegjør ved LDK-ene gis erfaringer og kunnskaper som er verdifull for tjeneste i alle ledd i FMO. I november 2003 gjennomførte LDKS operative seminar der samarbeidet med politietaten ble spesielt fokusert. For å utnytte samfunnets totale ressurser best mulig må vi kjenne hverandres regelverk og kapasiteter. Gjennom konferanser, planlegging, trening, øvelser og gjennomføring av operasjoner har staben etablert et nettverk som vil være til stor hjelp i en situasjon vi ikke er forberedt på, men må løse sammen.

I planen for første driftsår var det lagt opp til hyppige stabstreninger og stabsøvelser. Kun en liten del av dette ble gjennomført. Til tross for det mener jeg at staben har oppnådd et høyt operativt nivå. De mange skarpe oppdrag som er gjennomført har gitt staben bedre og mer trening. FOL har, som tidligere nevnt, både pga mangel på ressurser og tid, ennu ikke gjennomført noen felles stabsøvelser. En slik øvelse er programmert senere i år.

Stabens personell har deltatt på allierte øvelser, Allied Action i Tyrkia og COOP Jaguar i Danmark. Flere offiserer har tjenestegjort, eller tjenestegjør, i internasjonale operasjoner på Balkan, i Afghanistan og i Irak. Alt dette er nyttig kompetanseheving for staben.

Allierte styrker

Under den kalde krigen forsto NATO-nasjonene, og norske myndigheter, at å gjennomføre operasjoner i Norge, under vinterforhold, stiller spesielle krav både til trening og utstyr. Ikke minst pga Nordflankens betydning for NATO utviklet våre viktigste allierte sin kompetanse for ”Cold Weather Operations” under trening og øvelse i Norge.

GDPene, eller de generelle forsvarsplanene, med sin forhåndsplanlegging og ”automatiske” deployering av styrker, og storøvelser, er et avsluttet kapittel.

COPene, eller forsterkningsplanene, som medførte at Norges allierte, med bakgrunn i en NATO-plan, måtte være forberedt på innsetting i Norge og dermed videreføre sin CWO-kompetanse, synes på vei ut.

Det er imidlertid fortsatt viktig for våre allierte å kunne operere under forhold lik det norsk vinter krever. Styrkene må ha CWO-kapasitet.

At Norge tilbyr allierte avdelinger mulighet for trening og øving er derfor et viktig bidrag, eller leveranse, som det heter i dag, fra Norge til NATO. I tillegg til at vi tilbyr en vare (treningsmuligheter) som kunden etterspør, får Norge en bonus ved at trening her fører til at allierte avdelinger, om nødvendig, er i stand til å operere her. Gjennom trening og øving etableres et kjennskap til norske sivile og militære myndigheter, og forhåpentligvis vil dette øke sannsynligheten for alliert innsats i Norge dersom det skulle bli behov for det. Jeg vil ikke gå nærmere inn på etableringen av JWC (Joint warfare center) på Jåtta, men støtter fullt ut denne etableringen og konstaterer at våre sivile og militære myndigheter har gjort en fremragende innsats ifm denne etableringen.

LDKS samarbeider med Alliert treningssenter Sør på Voss. Styrkebeskyttelse av og for allierte enheter som trener i Sør-Norge har vært mitt ansvar. LDKS kan også bidra til at alliert trening kan utnyttes for samtrening med norske avdelinger. I tillegg til aktiviteten i område Voss øver våre allierte ofte på Åndalsnes, Kongsberg og Dombås, eller andre steder. Territoriell sjef, HV-distriktssjefen, pålegges ansvar og støtteoppgaver mens LDKS utøver ledelse og oppfølging.

Den bilaterale avtalen mellom USA og Norge, NALMEB-avtalen (Norway Airlanded Expeditionary Brigade) som ble inngått i 1981, innebærer omfattende forpliktelser for Forsvaret. Under den kalde krig var dette samarbeidet særdeles viktig både sikkerhetspolitisk og operativt. Den amerikanske marineinfanteribrigade har en formidabel kapasitet, bl a med et luftelement på størrelse med Norges totale luftforsvar. Avtalen er fortsatt vår viktigste bilaterale avtale, men i dag muligens mer pga samarbeidet den bidrar til.

Avtalen har i tillegg fortsatt en viktig sikkerhetspolitisk dimensjon, den er en del av Norges bidrag til transatlantisk samarbeid og forståelse. Den medfører, ved aktivisering, behov for omfattende sikringstiltak og vertslandsstøtte utover de militære kapasiteter Host Nation Support Battalion leverer.

Under arbeidet med strukturen for 2002-2005 anbefalte Sj DKT at oppfølgingen av denne avtalen ble gitt som oppdrag til Sj LDKS. Anbefalingen ble ikke akseptert, ansvaret ble delt mellom Sj FLO, som fikk det driftsmessige ansvar for lagrene, og Sj LDKS, som fikk ansvaret for det operative samarbeidet med USMC. LDKS har i det første driftsåret bidratt til at den valgte løsningen skulle bli best mulig. Det var i 2003 mange besøk fra amerikansk side. Det demonstrerer at amerikanerne fortsatt tillegger denne avtalen stor verdi. Tilleggsavtalen som ble inngått mellom forsvarsministrene Perry og Kosmo i 1995, åpnet for bruk av materiellet utenfor Norge. Det som var en ren forhåndslagringsavtale basert på den kalde krigs behov er nå en fleksibel avtale om fremskutt lagring, tilpasset dagens behov. Siden 1996 har materiell fra lagrene i Trøndelag flere ganger vært nyttet både til øvelser og operasjoner utenfor Norge. Utfordringen nå er å videreutvikle avtalen slik at den tilpasses fremtidens utfordringer og behov.

Både på amerikansk side, og mellom USA og Norge blir en videreutvikling av programmet diskutert. Våren 2003 gjennomførte Center for Naval Analysis (CNA), på oppdrag fra det amerikanske marinekorpset, en analyse av NALMEB-programmet. Senterets rapport, datert juni 2003, fokuserer på utviklingsmuligheter i programmet. Rapporten anbefaler logisk nok at oppdraget til NALMEB må endres i takt med den internasjonale utvikingen. Det fremskutt lagrede materiellet i Norge bør være for bruk innen hele den amerikanske Europakommandoens geografiske ansvarsområdet.

Fokus anbefales å være lavintensitetsoperasjoner, fredsbevarende operasjoner og humanitær assistanse. Materiellet må gis større strategisk mobilitet. En del av materiellet må skiftes ut. Dette ønsker Marinekorpset å gjøre etter hvert som nytt materiell innfases i deres oppsetninger. Som støtte for det nye oppdraget anbefaler rapporten at de bilaterale avtalene mellom Norge og USA (MOU og lagringsavtaler) oppdateres. Både Marinekorpset og norske militære avdelinger må være forberedt på å øve nye oppdrag når de bilaterale avtalene er endret. Dette kan tidligst gjennomføres under øvelse Battle Griffin 2005.
Battle Griffin serien er bilaterale øvelser for å øve NALMEB-konseptet. Øvelsen i 2005, som gjennomføres i Nord-Trøndelag i februar / mars, planlegges med deltakelse av avdelinger fra Marinekorpset, andre allierte nasjoner og 6. Divisjon. Rapporten anbefaler at NALMEB-programmet integreres i Marinekorpsets lagringskonsept på skip (MPS).

I tillegg bør det utvikles metoder for å integrere NALMEB i et fellesoperativt miljø (joint og combined) med allierte- og/eller andre koalisjonsstyrker.

Samtidig med denne studien avla Navy Audit Service (en intern revisjonsfunksjon i det amerikanske sjøforsvaret) en rapport som anbefalte – ut ifra et rent økonomisk vinkling – og avvikle NALMEB-programmet. Dette forslaget er i ettertid kraftig tilbakevist både kommandanten i Marinekorpset, og sist av SACEUR i et brev til statsråd Devold.

Fra norsk side, og som en mulig utvikling av NALMEB-programmet, bør vi bl a vurdere hvilke oppgaver Norge kan overta i et videreført samarbeidsprogram. Med dagens terrortrussel spesielt mot amerikansk militæret personell kan Norge muligens bidra mer effektivt ved å påta seg et større ansvar for planlegging, organisering og gjennomføring av utskipningen av materiell fra Norge. Amerikanerne vil dermed kunne fokusere mot hva som skal skje i innsatsområdet, mens norsk personell kan gjennomføre pakking og transport. Kravene til styrkebeskyttelse av amerikansk personell vil dermed reduseres.

Den bilaterale avtalen har, som nevnt, fortsatt stor betydning for Norge. Dette faktum er lite avspeilet i de dokumenter som danner grunnlag for Forsvarets strukturutvikling. Som et eksempel på dette er FLOs ansvar for lagringen ikke nevnt i St. Prp nr 12 (2003-2004) der den nye FLO-organisasjonen beskrives. For oss som til daglig samarbeider med USMC er det et tankekors.

Territorialforsvaret (HV)

Heimevernsdistriktene, som siden opprettelsen har vært rene styrkeprodusenter, er pålagt operativt territorielt ansvar. Dette ansvar medfører for distriktsstabene et behov for å utvikle sin operative kompetanse. Jeg har tidligere nevnt at LDKS høsten 2002 etablerte et samarbeid med nye partnere for å løse nye oppgaver. Blant disse partnere har HVST og HVSKD vært sentrale, jeg er imponert over deres faglige kompetanse og samarbeidsvilje. LDKS gjennomførte høsten 2002, før jeg hadde fått operativ kontroll over sjefene, møter med alle HV-distriktene i S-N for å legge grunnlaget for hvordan vi sammen best kunne løse felles oppgaver. Første utfordring var å tilføre distriktsstabene nødvendig operativ kompetanse. I tett samarbeid med HVSKD, som også hadde sett behovet, utviklet vi en ukes operativt kurs for HV-distriktsstab. I 2003 gjennomførte vi sammen kurs for 6 av distriksstabene. De resterende 7 får kurset i år. Både HV og LDKS prioriterer disse kursene høyt og erfaringene så langt er meget positive.

LDKS gjennomførte i september 03 en større øvelse, Øvelse Setesdal, med Heimevernet. LDKS har videre gjennomført operative evalueringer av to HV-016 avdelinger. Øvelsen og evalueringene ga nyttige erfaringer som LDKS, i samarbeid med HV, bygger videre på når staben i år skal planlegge og lede gjennomføringen av Øvelse Nidaros i Trondheim og Øvelse Kristiania i Oslo-området. Sistnevnte øvelse er en videreutvikling av øvelsene Hovedstad (HV-02) og Sleipner (HMKG). Øvelsene legges opp i nært samarbeid med Politiet og andre sivile myndigheter / etater. Hovedhensikten med disse øvelsene er øve Forsvarets støtte til Politiet og det sivile samfunn under fred og kriseforhold. Det legges opp til tidsaktuelle scenarier som forventes å gi alle involverte parter nyttige erfaringer.

Heimevernet er en viktig ressurs som må utvikles ift nye utfordringer. Pågående omstrukturering av HV er basert på FDs IVB etter stortingsbehandling av St prp 45, samt ØKS siste vurdering (datert 1 juli 02) av hvilke oppgaver territorialforsvaret skal løse. Dersom distriktene tilføres materiell iht godkjente KOP-er vil Forsvaret, innen 31 des 2005, ha et mer fleksibelt HV med funksjonelle HV-tropper med økt mobilitet. Kvalitetsheving av den enkelte soldat oppnås ved at HV selv gjennomfører 6 måneders førstegangstjeneste med fokus på territorialforsvarets oppgaver. Vi må heller ikke glemme at personell fra HV i overskuelig fremtid utgjør en nødvendig rekrutteringsbrønn for forsvarsgrenenes avdelinger i internasjonale operasjoner.

Utviklingen av Heimevernet siste 10 år ha vært positiv. Fortsatt oppgradering av og økt tilgjengelighet av HVs avdelinger er påkrevet.

Jeg avventer den politiske beslutning om veien videre for territorialforsvaret. Som tidligere nevnt er stab LDKS i gang med forarbeidet til et operativt grunnlag som skal være på plass snarest mulig etter at beslutningene er tatt.

Jeg prioriterer mitt operative ansvar for territorielforsvaret høyt og samarbeidet med HV anser jeg som meget godt og konstruktivt.

Totalforsvaret

Totalforsvaret er i endring. Den kalde krigs fokus på den ekstensielle krig, der alle samfunnets ressurser ble satt inn for å støtte forsvarskampen, er forsvunnet. Et utvidet totalforsvarsbegrep omfatter :

Sivil-militær ledelse og koordinering
Forsvarets støtte til samfunnet for bedre å ivareta samfunnssikkerheten
Sivil støtte til Forsvaret

LDKS har bygget opp et nettverk med aktuelle aktører på sivil side.

Omstillingen og andre endringer har ført til at de tidligere samarbeidsorgan, totalforsvarsnemndene, også er under vurdering. I 2003 ledet jeg, som en interimsløsning, møter i Sør-Norges tre regionale totalforsvarsnemnder. Alle nemndene anbefalte enstemmig en videreføring av regionale fora, tre i S-N og ett i N-N. En slik løsning er under vurdering av sentrale myndigheter. Jeg håper at nye bestemmelser finner sin form i løpet av inneværende år. I skriv av 13 jan i år har departementet bestemt at interimsløsningen skal forlenges frem til 1 juli i år.

LDKS har etablert et tett og godt samarbeid med Politiet generelt og Politiets sikkerhetstjeneste spesielt.

Distriktskommandoene hadde samarbeidsavtaler med Landsdelspolitimestrene, men da DKene er lagt ned, og Landsdelsberedskapspolitimester-systemet ikke synes tilpasset politiets nye organisasjon, bør FOL etablere en tilsvarende avtale med Politidirektoratet (POD). Etter en del frem og tilbake har LDKS i samarbeid med berørte aktører utarbeidet en avtale som detaljerer samarbeidet etter Kgl res 28 feb 2003. Avtalen blir forhåpentligvis signert av Politidirektøren og Sj FOHK innen kort tid. Avtalen danner grunnlaget for HV-distrikssjefenes lokale avtaler med samarbeidende politimestre.

Etter omorganisering av både sivil helseforvaltning og militær struktur i Sør-Norge var behovet for en samarbeidsavtale mellom Regionale helseforetak (RHF) og LDKS åpenbar. Gjennom en slik avtale kan partene ved krise- og krigssituasjoner koordinere bruk av knappe ressurser innen helsesektoren. LDKS har inngått foreløpige samarbeidsavtaler med de fire regionale helseforetak i S-N (Sør, Øst, Vest og Midt-Norge). Ideelt sett burde en slik samarbeidsavtale bygge på en sentral avtale mellom FD/FST/FSAN og Sosial- og helsedepartementet. Da en slik foreløpig ikke foreligger, er disse foreløpige samarbeidsavtalene inngått. Så snart en sentral avtale foreligger vil denne samarbeidsavtalen justeres iht til overordnede føringer. (Avtalene omfatter både Forsvarets behov for støtte og de ressurser som Forsvaret kan støtte med i de lokale helseforetak, samt at den trekker opp samarbeidslinjene mellom de ulike helseforetak og Forsvarets enheter.)

Operative behov

Forsvarets oppgaver skal danne grunnlaget for den freds-, krise- og krigsstruktur Forsvaret skal ha. Med grunnlag i Forsvarets operative oppgaver skal Sj FOHK til FSJ fremme operative behov for avdelinger, personell, kompetanse, materiell og infrastruktur. FSJ skal utarbeide de operative krav som styrkeprodusentene, FLO og Forsvarsbygg skal levere etter. Denne prosessen skal sikre at Forsvaret har en struktur med de kapasiteter løsningen av oppgavene krever.

Dersom tildelte ressurser ikke gjør det mulig å fremskaffe de etterspurte kapasiteter er det to logiske handlemåter. Enten må budsjettet økes eller oppgavene endres. Så enkelt er det i teorien.

Arbeidet med utarbeidelse av reviderte operative behov iht endrede oppgaver har, slik jeg har opplevd det, ikke nådd opp i prioriteringen i FOL. Det er derfor et naturlig spørsmål om Forsvarets oppgaver med tilhørende operative behov er tilstrekkelig analysert og beskrevet i grunnlaget for Forsvarets strukturarbeid. Et annet spørsmål er om Forsvarets fremtidige struktur gir rett balanse mellom nasjonale og internasjonale oppgaver.

I FDs styring til FSJs MFU-arbeid var Forsvarets fremtidige oppgaver gruppert under overskriftene: Nasjonale oppgaver, Oppgaver som løses i samarbeid med allierte og Andre oppgaver.

Nasjonale oppgaver skal Forsvaret løse alene (innenfor totalforsvaret), uten hjelp utenfra. FDs direktiv fastslår at de to første oppgavesettene skal være styrende for Forsvarets strukturutvikling. Direktivet fastslår videre at ”Militære kapasiteter som kun egner seg til å ivareta nasjonale oppgaver, må begrunnes spesielt”. Disse styringer synes å ha bidratt til å skape et kunstig skille i strukturarbeidet der forsvarsgrenenes mobile styrker forutsettes å bidra til alle oppgavesettene, mens territorielle styrker ”nedvurderes” til kun å bidra til nasjonale oppgaver. Jeg vil hevde at også territorialforsvarets staber og avdelinger bidrar til begge de to første oppgavesettene. I fred / krise reduserer de territorielle styrker samfunnets sårbarhet. I krise / krig er territorialforsvaret hovedbidragsyter til å sikre norsk territorium og muliggjøre innsetting av mobile styrker og mottak av allierte. De territorielle styrker vil alltid være tilgjenglige. Under forsvarsgrenenes operasjoner utenfor Norge sikrer de hjemmebasen. Territorialforsvarets størrelse gir Forsvaret seighet der Forsvarets mobile styrker har begrenset utholdenhet.

Mine kommentarer under MFU-arbeidet ble sendt frem tjenestevei. LDKS ga også sitt innspill til MFU-prosessen i form av en stabsstudie vedrørende erfaringene etter et halvt års drift. Studien var konsentrert om fordeler og ulemper ved den valgte kommandostruktur. Vår konklusjonen bekreftet tidligere beslutninger, redegjort for tidligere i foredraget, om at det fortsatt var et klart behov for den ledelsesevne og kompetanse som var etablert og at organiseringen med LDKer bør videreføres.

LDKS bidrag til FSJs årsrapport var bl a vurdering av operativ evne for HV-distriktene, HMKG, HNSBN og LDKS stab. Samlet status for avdelingene viser at avdelingene fortsatt har vesentlige materiellmangler. Dette er ikke overraskende da deler av strukturen ikke er forutsatt å være ”klar” før ved utgangen av 2005.

For HMKG, HNSBN og LDKS er det forholdsvis enkle tiltak som skal til for å heve statusen.

HV er ikke forutsatt å være fullt operativ før 31 des 2005. Fremdriften i HV-distriktsstabene er god, størst utfordring ligger i tilførsel av KOP-materiell.

Mangler i støttestrukturen til LDKene er en kombinasjon av mangelfulle operative behov (fra den nye kommandostrukturen), og manglende prioritering eller kapasitet hos styrkeprodusentene.

LDKS er i prosess med å analysere oppgavene, konseptene og planene og beskrive endrede operative behov. Staben konsentrerer seg om de nasjonale territorielle oppgavene og vil gi sitt innspill til Sj FOHK.

Fredsoperativ støtte

I det året vi har bak oss har det heldigvis vært få ulykker og katastrofer som har krevd støtte fra Forsvaret. Vi har støttet enkeltstående lete- og redningsaksjoner med personell, men ellers er det operativ støtte til Politiet ifm eksplosivryddetjeneste (EOD / IEDD) som har dominert.

Utvikling av nye rutiner mellom Forsvaret og Politiet på dette området har gått greit og fungerer nå tilfredstillende. I 2003 iverksatte LDKS, på forespørsel fra Politiet, 200 eksplosivryddeoppdrag.

8 av disse var oppdrag med improviserte sprengladninger (IEDD). Oppdragene varierte fra funn av etterlatenskaper fra krigen, innleveringer som følge av våpenamnestiet til ymse funn på byggeplasser, i kjellere og på loft. I Forsvaret er det et behov for å videreutvikle og systematisere kapasitetene på dette feltet både på personell- og materiellsiden. Dersom dette ikke skjer, er det fare for at Forsvaret i fremtiden ikke vil kunne yte samfunnet, eller Politiet, støtte som nå. Kommunikasjonen med de enheter som utdanner og forvalter ressursene er vel etablert og god.

Andre oppdrag

LDKS etablerte i fjor et samarbeid med Södra Miliärdistriktet (MD S) i Sverige. Denne staben, som har sitt hovedkvarter i Göteborg har oppgaver og ansvar som på flere områder er parallelle med LDKene. Målsettingen for samarbeidet er, gjennom samarbeide både mellom stabene og mellom norske HV-distrikter og svenske militärgrupper, å utveksle erfaringer og synspunkter vedrørende utøvelse av territorielle oppgaver. Vi legger opp til deltakelse på hverandres kurser, treninger og øvelser. I inneværende år vil bl a MD S gjennomføre en konferanse der storbyproblematikk står i fokus. MD S er invitert til å delta på det operative distriktsstabskurset for HV-03 og med observatører på Øvelse Kristiania.

Høsten 2003 ble det gjennomført en evaluering i FOL. Hovedhensikten var i denne omgang å vurdere hvordan FOLs struktur og organisasjon har fungert og produsert det første driftsåret. Det foreligger en rekke forslag til tiltak som bearbeides videre.

LDKS organisasjon

LDKS stab er liten, men godt tilpasset sine oppgaver. I en så kompakt og oversiktlig organisasjon blir kommunikasjonen god og alle involveres i de operative prosesser. Det gir god kompetanseutvikling. LDKS har, som nevnt, tatt sin del av oppgavene med å stille personell til internasjonal tjeneste. I 2003 var stabens bidrag mellom 10 og 15 % av befalet, og bidraget ser ikke ut til å bli mindre inneværende år. I en liten stab, hvor i praksis alle er nøkkelpersoner, er slikt fravær merkbart. Personellets positive stå på holdning og kapasitet gjør at staben stort sett har vært i stand til å løse oppgavene godt nok. Min bekymring er at belastningen på stabens personell er stor, til tider for stor.

Erfaringen etter første driftsår tilsier ikke vesentlige endringer i LDKS organisasjon. Iverksetting av RSF, slik den nå ser ut til å bli, vil redusere antall stillinger med 7, de fleste på sivil side. Funksjonene som rammes er ”oljen” i maskineriet. Konsekvensene blir at flere oppgaver, som må utføres lokalt, må tillegges gjenværende stillinger i hovedkvarteret, og kan gi redusert operativ kapasitet. Dette er et tankekors.

Både utvekslingsoffiseren fra USMC og de to liaisonoffiserene fra FLO-organisasjonen har vært, og er, viktige støttespillere.

Sj LDKS fokus

LDKS og territorialforsvarets virksomhet skaper ikke de store overskrifter. Det er intet glamorøst i våre oppgaver. Det er først når selvsagte oppgaver ikke blir løst territorialforsvaret kommer i fokus.

Mitt hovedfokus er operasjoner i fred og krise. Staben har oppnådd utmerkede resultater i løpet av et år, mer enn jeg hadde trodd var mulig. Det er fortsatt forbedringspotensiale for territorialforsvaret, bl a må tilgjengligheten forbedres og strukturelle endringer foretas. Jeg vil advare mot for store reduksjoner i de enheter som ”bærer” territorialforsvaret (LDKene og HV). Taper Forsvaret evnen til å ivareta robust sikring av eget territorium vil det norske samfunn bli meget sårbart for asymmetriske trusler.

Det vil ikke bidra til å oppfylle FSJs visjon for Forsvaret.

Oppgavene med å videreutvikle og forbedre vår evne til å løse de nasjonale territorielle oppgaver, videreutvikling av samarbeidet med USMC og det fornyede totalforsvarskonseptet vil være hovedaktiviteter i år. Jeg legger i år spesiell vekt på arbeidet med de operative behov samt planlegging og gjennomføring av forestående øvelser. I tillegg vil jeg bidra til økt kunnskap om FOL både internt i FMO og i samfunnet for øvrig.

Jeg håper at dette foredraget er et bidrag til dette, og takker for oppmerksomheten.

Lars Sølvberg
Generalinspektør Hæren
Oslo Militære Samfund, Oslo
Foredrag: Operasjon Jupiter – på vei mot en ny hærordning
Formann; ærede forsamling!

La meg først få ønske alle et godt nytt år! Særlig de av dere jeg ikke har truffet før i år – men også dere jeg har truffet. Vi kan vanskelig få for mange gode ønsker for 2004!

Det blir et ekstra krevende år; for Forsvaret og ikke minst for Hæren. Men det er også et år med mange muligheter – ikke minst knyttet til den langtidsproposisjon som det skrives hektisk på i disse dager. Sannsynligvis sågar i dette øyeblikk.

De har tatt over stafettpinnen Myntgata 1. Før jul var det i Forsvarsstaben det ble sene kvelder – til FSJs militærfaglige utredning, MFU, forelå, 8. desember.

Jeg nærmest beordret Hærens medarbeidere til å hvile ekstra i jula. Det var nødvendig; det hadde vært en stri tørn. Og jeg ga dem en julegave. Både som en liten erkjentlighet for meget vel utført arbeid i året som gikk – og som et signal om hvor Hæren skal bevege seg i årene som kommer. Hva jeg ga dem? Nei, det var ikke en øks – som Jon Almaas i Nytt på Nytt-redaksjonen ville sagt. Ei heller Sigbjørn Johnsens forslag til ny pensjonsordning. Jeg ga dem et verdensatlas.

Noen vil mene det var et aldeles feil signal; det skulle selvsagt vært et norgeskart. Norge finnes imidlertid i verdensatlaset – jeg har sjekket. Norge er nå en gang, som min navnebror Lars Korvald påpekte, et land i verden. Enten vi liker det eller ikke.Med atlaset fulgte et utradisjonelt julekort; utformet som en flybillett. Utstedt på offiserer i den norske hær – gyldig for reise hvor som helst. En kreativ løsning på fjorårets julekortutfordring. Men altså noe mer:
Et signal. En indikasjon. På hvor Hæren skal og hva Hærens offiserer må belage seg på. Ikke først og fremst på innsats ute; mest av alt på operasjoner – på innsats.

I prinsippet hvor som helst – når som helst.

Allerede i fjor var vi langt kommet i omdanningen av den gamle invasjonshæren til en moderne innsatshær; en ekspedisjonsrettet hær myntet på hurtig innsats. Og grunnlaget for det vi gjorde i fjor, ble lagt allerede i årene før det. Når vi snakker om de radikale endringene som skjer i dag, og planlegges for i morgen, skal vi ikke glemme de svært dramatiske omstillingene av Hæren som ble tatt på 1990-tallet – ikke minst i 1996.

Dét er det grunnlaget vi bygger på; det er den prosessen vi nå er i ferd med å fullføre; som er i ferd med å nå sitt klimaks; sin fullbyrdelse. Mens prosessen på 90-tallet mest handlet om å bygge ned – kan vi bygge om. Det gjør vi allerede i år – hvis politiske myndigheter gir sin tilslutning til FSJs anbefalinger i MFU.

2003 var et krevende år for Hæren. 2004 er et på flere måter kritisk år. 2004 er året Hæren vil komme ned i ca. 3100 årsverk; en langt mindre hær enn vi noen gang har hatt i moderne tid. Dét er en konsekvens av forrige langtidsproposisjon, for perioden 2002–2005.
Det som må oppta oss nå er den kommende, for 2004–2008. Her legges de rammer vi vil ha å holde oss til – i den periode Hærens organisering radikalt skal endres.

Den hær som anbefales gjennom MFU er vesensforskjellig fra dagens – kanskje mer enn mange har fått med seg. Vi snakker faktisk om en ny hærordning.

Ja, jeg sa hærordning. Et stort ord; er det kanskje for stort?

En hvilken som helst reorganisering er selvsagt ikke en hærordning. Er det vi nå foreslår så radikalt at den kan kvalifisere til betegnelsen? Jeg – og flere med meg – tør mene det. Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen vi står overfor krever nye svar – og i forhold til hvordan vi organiserer og utruster våre militære styrker. Den foreslåtte Hæren er et slikt svar.

Og det er dét Operasjon Jupiter primært har arbeidet med: Omstilling for en ny hærordning. Her er solide doser sivil organisasjonsteori og offentlig forvaltningsbyråkrati. For meg er det først og fremst militært generalstabsarbeid. Atskillige hærledere har gjort det vi prinsipielt sett nå gjør: Endre vår slagorden for å tilpasse oss morgendagen; de nye slag. Slik grev Moltke den eldre gjorde, gjennom å opprette den prøyssiske generalstaben. Eller kong Gustav Adolf; krigerkongen som i vesentlig grad omorganiserte den svenske hæren. Eller Christian August, som ledet Norges vellykkede kampanje mot Sverige i 1807–08. Som alle var godt forberedt; med den rette Order of Battle.

Operasjon Jupiter

Gårdagen, med dens invasjonstrusler, krevde én type hær: en stor og stabil mobiliseringshær. Morgendagen, med dens uforutsigbare og assymetriske trusler, krever en ganske annerledes hær. Det er denne Hæren vi gjennom Operasjon Jupiter er i full gang med å skape. En hær med maksimal fleksibilitet og betydelig hurtighet. En hær som krever en annen organisasjon og en annen tilnærming. Som forutsetter enn annen struktur – og et annet tenkesett.

Det er dette Operasjon Jupiter handler om på lang sikt. Men Operasjon Jupiter handler også i det korte perspektiv: Rammene som er lagt for Forsvaret, og ikke minst Hæren, er trange
– også for de neste årene. Men vi må selvsagt også se på om vi ikke kan få mer ut av ressurser vi allerede har til disposisjon. Det skal være mulig å få mer stridsevne – mer effekt – også ut av de budsjetter Hæren har i dag. Det krever noen solide grep – som vi allerede har iverksatt enkelte av, er i ferd med å gjennomføre, eller har foreslått å gjøre. I regi av Operasjon Jupiter.

Det er eksempelvis gjennom Jupiter vi har etablert nye styringslinjer i Hæren – og nå gjennomfører de pålagte nedtrekk på 5–600 årsverk. Samtidig iverksettes en rekke andre strategiske initiativ i regi av denne operasjonen.

Program Jupiter er GIHs strategiske hovedgrep for raskest mulig å ta de tak som trengs. Operasjon Jupiter er en militær operasjon; planlagt i fjor sommer – med operasjonsordre gitt i september. Hovedmålet med operasjonen er å reposisjonere Hæren, slik at den er klar for den transformasjonen vi skal og må gjennom de nærmeste årene. Reposisjonering for transformasjon er da også tittel på og innretting av den strategi Hæren styrer etter, fra og med 2004.

Reposisjonering og transformasjon. Er det mer enn ord? Noe annet enn påfunn for å lede fokus bort fra hva det virkelig handler om: en hær som er på god vei til å forvitre? Definitivt. Reposisjoneringen er forutsetningen for å hindre videre forvitring – en absolutt nødvendighet for at vi fortsatt skal ha en hær verdt navnet.

Vi er godt i gang, men mye gjenstår; hos oss som hos våre allierte. Kravene fra Brüssel og Myntgata er klare. Som forsvarsminister Krohn Devold var inne på i sitt årsforedrag i denne sal for to uker siden, handler den videre utvikling av Forsvaret om vesentlig mer enn en engangs snuoperasjon. Den handler og vedvarende utvikling – om transformasjon.

Statsråden pekte på nødvendigheten av en offensiv prosess som utvikler og integrerer nye konsept og doktriner; en prosess som forbedrer Forsvarets kapasiteter og organisasjon, samt dets evne til å samvirke – både nasjonalt og internasjonalt. Og statsråden pekte på et annet viktig aspekt – en forutsetning for en slik utvikling: At dette kan bare skje ved at vi endrer vårt tankesett.

Dette er nettopp hva vi legger i reposisjoneringen av Hæren – nettopp hva vi driver med for tiden: Vi må omstille oss – organisatorisk og mentalt – for å lykkes med den krevende transformasjonen: tilpassingen til en ny tid, til ny teknologi, til nye doktriner og nye operasjonskonsept.

Omstilling i Forsvaret er langt på vei blitt synonymt med reduksjon – med nedlegging av avdelinger og garnisoner; med nedtrekk i årsverk. Det driver vi fortsatt med. Men det er ikke nok å endre avdelingsstrukturer og rokkere på personellet. Vi trenger en ny hær – vi må skape en ny hærordning. Dét er oppdraget til Operasjon Jupiter.

***

På torsdag var jeg i Østerdalen garnison; ett av de to kjerneområdene for Hæren i årene som kommer. Divisjonssjefen, generalmajor Kjell Grandhagen, tok da over kommandoen over garnisonen – og alle våre avdelinger, med unntak av tre. Med nye kommando- og styringslinjer fra nyttår, er divisjonssjefen også Sjef Hærens styrker – og har derved alminnelig kommando over Hærens utdannings- og innsatsavdelinger – uansett hvor i landet disse finnes.

Hærens styrker er kun en kommando- og styringslinje. Gjennom Sjef HSTY styrer jeg Hærens operative avdelinger. Dette er ikke selv en ny avdeling, men en sjef med et ledelses- og stabsapparat; med geografisk tyngdepunkt i Troms – og med elementer i Østerdalen.

Vi snakker om én hær med to komplementære kjerneområder: Midt-Troms i nord og Østerdalen i sør.

Hva så med hovedstadsområdet? Det er et tredje geografisk område jeg har fokus på – og hvor Hæren fortsatt skal være til stede. Og det ligger i de politiske kortene at Krigsskolen skal forbli i Oslo, på Linderud.

***

Jeg skal til Linderud i morgen. Ikke primært for å besøke Krigsskolen, men for å formalisere et annet sentralt reposisjoneringsgrep: Brigader Robert Mood ble torsdag frabeordret som kampinspektør; fra i morgen er han Sjef TRADOK. Det er tredve år siden US Army etablerte sin TRADOC, som sin training and doctrine command. I morgen får Hæren sin TRADOK – som vår transformasjons- og doktrinekommando. TRADOK er den andre av de to nye styringslinjene i Hæren – og omfatter som sådan også KS. Samtidig skal TRADOK være en egen avdeling, forutsatt at Stortinget fatter en slik beslutning i juni.

TRADOK er – som navnet indikerer – en nøkkel i den forestående transformasjonen av Hæren. Den skal bli Hærens øye mot framtiden; mer et miljø enn en avdeling i tradisjonell forstand. Den skal være en think-tank; følge med i hva som skjer på relevante arenaer – militære og sivile, private og offentlige, nasjonale og internasjonale.

TRADOK skal sørge for at vi mentalt og fysisk til enhver tid har det grunnlag vi trenger for å levere det som forventes etterspurt – sikre at Hæren er i forkant, snarere enn etterkant, av den rivende utviklingen på de områder som angår oss og vårt fag. Dette navet i Hærens utviklings- og eksperimenteringsmiljø skal spille tett med de operative avdelingene. Og levere; hele tiden.

Jeg har stor tro på TRADOK som idé og institusjon. Det blir en helt avgjørende brikke i innspurten på reposisjoneringsprosessen; dernest i transformasjonsløpet.

De to styringslinjene, og utviklingsmiljøet TRADOK, er et resultat av Operasjon Jupiter.

Jupiter er som nevnt ingen organisasjon – det er en operasjon. Som sådan involverer Jupiter i prinsippet hele Hæren. Den ledes i det daglige av en oberst og en oberstløynant, Arne Skjærpe og Johannes Nytrøen – med en håndfull stabsoffiserer til disposisjon. Og en hel hær å trekke på; i tett samspill med Hærens ledergruppe og Hærstaben.

La meg her minne om at Hærstaben ikke lenger er hva den var. Da Forsvarets overkommando ble lagt ned og Forsvarsstaben etablert, 1. august i fjor, ble Hærstaben en integrert del av Forsvarsstaben. Sistnevnte teller 184 hoder; Hærstaben 23. For Hærstabens del mao. mer enn en halvering. Hærstaben er ikke lenger Hærens stab i tradisjonell forstand – med oppgave å detaljstyre Hærens avdelinger. Slik Forsvarsstaben er et strategisk ledelsesnivå i FMO, er Hærstaben et strategisk instrument for GIH og Hærens ledergruppe. Også dette er en del av reposisjoneringen av Hæren; i regi av Jupiter.

Til sommeren skal Operasjon Jupiter ha nådd sitt hovedmål;en reposisjonert hær. Prosessen fortsetter imidlertid, vesentlig i regi av TRADOK – med en glidende overgang mellom reposisjonering og transformasjon

Hærens størrelse

2003 var svært krevende, for Forsvaret generelt og Hæren spesielt. Med strenge omstillingskrav og stor operativ aktivitet. 2004 blir et nytt travelt år. Stortingets signaler før jul var relativt klare: Vi trapper ned i Kosovo, vi fortsetter inntil videre i Irak – og vi ser et mer langsiktig perspektiv i Afghanistan. Og det ser ut til at styrker til Sudan kan bli aktuelt.

Sist uke fikk Telemark bataljon hjem sitt kompani fra Irak; kompaniet i Afghanistan står fram til sommeren. Da skal avdelingen ta fatt på oppøving og samtrening for NATO Response Force, kontingent 4 – og stå på beredskap for denne fra januar 2005. NRF 4 innebærer et nytt, viktig og krevende, oppdrag for Hæren. Telemark bataljon vil inngå i en nederlandsk brigade i det 1. tysk-nederlandske korps – 43. Gemechaniseerde Brigade – og er dermed også med på realiseringen av Regjeringens Nordsjøstrategi. De fleste eksisterende oppdrag videreføres – noen nye kommer til.

Oppdragene skal løse samme år som vi må redusere Hærens størrelse til et historisk lavmål. I tråd med Stortingets pålegg fra forrige langtidsplan vil Hæren allerede i mai være nede i ca. 3100 årsverk. I den utlysningsrunde som kommer nå i februar, er dette rammen vi har å forholde oss til. Det har vært en formidabel oppgave, på kort tid, å tilrettelegge for dette nedtrekket – bl.a. med utforming av ny OPL/F. Dette har vært Jupiters hovedoppgave i det korte perspektivet.

3100 årsverk. Enhver offiser, og især enhver hæroffiser, ser at dette nærmer seg grensen for hva vi kan tåle. Hvis ikke grensen allerede er overskredet. Dette er ikke bare retorikk fra GIHs side.

Dette er konsekvensvurderinger vi foretar i disse dager. Resultatene kan være egnet til å slå alarm.

Vi har sett på hvilke oppdrag som ligger foran oss på kort sikt, hva som skal til for å løse dem – holdt opp mot den forestående reduksjon i Hærens størrelse på kort sikt, og en ikke ubegrunnet frykt for en alt for sårbar hær også på lengre sikt. La meg nevne bare ett eksempel: Vi skal løse et antall kjente eller forventede oppdrag dette året. Samtlige avdelinger må nødvendigvis ha sanitetspersonell med seg. Dette trekker sterkt på en begrenset ressurs. Til høsten vil vi derfor, som en følge, kun ha et dusen soldater igjen i Sanitetsbataljonen.

Hærens størrelse er et omtålelig og omstridt tema – men svært viktig. Og ganske så avgjørende for hva vil kan levere i framtiden. I MFU ligger et forslag om en hær med to brigader – men i praksis, reelt sett, bare én for innsats. Det er et dusin færre enn enkelte helst så at vi fortsatt hadde.
Det er i underkant av hva også jeg er bekvem med – selv om jeg på ingen måte ønsker meg tilbake til de 13 brigaders tid, eller for den saks skyld: De 6 brigader.

Dét ønsker verken FSJ eller GIH. Men både general Frisvold og undertegnede er tydelige på at Hæren nå er blitt for liten. Altså ikke bare er i ferd med å bli for liten. Den er allerede for liten.
Og den blir fortsatt for liten, selv med en tallmessig økning i neste langtidsperiode, hvis anbefalingen fra MFU blir tatt til følge. Og det er dessverre et faktum at det i disse dager er de i byråkratiet som mener at Hæren fortsatt blir for stor, og i arbeidet med langtidsproposisjonen følgelig forsøker å redusere den ytterligere. Dét er alarmerende.

Hæren er for liten. Ja vel. Har vi for lite folk? Har vi lite materiell? Har vi for få avdelinger? Svaret er ja – på alle spørsmålene. Men tilnærmingen er feil. Heller enn å spørre om tall og volum, skal vi spørre om effekt.

Hæren er for liten. Hva har vi så for lite av? Hæren er for liten til å løse de oppdrag vi får – og som vi stilles i utsikt å skulle løse. Framfor alt har vi for liten utholdenhet. Utholdenhet er selvsagt helt avgjørende – og har naturlig nok ikke minst med volum å gjøre. Følgelig: Hvis vi har for liten utholdenhet, har vi sannsynligvis også for få soldater, for lite materiell – og vi har ikke tilstrekkelig med forband.

Ett kontrollspørsmål til: Vi har for liten utholdenhet. Utholdenhet for hva? Til å løse de oppdrag vi må være forberedt på å løse i kommende år. Med hurtig innsetting av relevante styrkeelementer i en eller annen konflikt, ett eller annet sted. I prinsippet hvor som helst – når som helst.

Som ansvarlig styrkeprodusent hadde jeg vært uendelig mer bekvem med en noe større struktur – med tre brigader framfor to; som i praksis altså er til for å produsere ett innsatsklart brigadeforband. Dette er en forenkling, og det blir fort skjematisk matematikk, og det er dem som bestrider modellen – i hvert fall når den anvendes på Hæren. Men på samme måte som GIL trenger 48 jagerfly for å garantere at 12 er operative til enhver tid, GIS må ha 5 fregatter for alltid å kunne ha to operative, så trenger GIH 3 brigader for garantert å kunne stille én.

I Sjø og Luft – på Hurtigruta og i Braathens – snakker man om flere besetninger – crew – for å gjennomføre operasjonene. Hæren trenger også flere besetninger – skal hjulene gå rundt, kabalene gå opp. Jeg skjønner tankegangen – og støtter i prinsippet beregningene – til både GIL og GIS. Og Thomas Archer og Jan Eirik Finseth skjønner min tilnærming. Dernest er det mitt håp at vi i fellesskap skal få også utredere og beslutningstakere til å fange den samme logikken.

Tre brigader er intet mantra. Det er praktisk fornuft. Vi trenger tre brigader primært for å kunne stille én med utholdenhet. Og for å redusere den betydelige sårbarhet vi har med færre.

Vi snakker her selvsagt om både personell og materiell. Som begge trenger hvile og service. Til service-aspektet for personellet hører bl.a. oppdatering av kompetanse. Uten den er vi heller ikke operative. Det er også begrenset hvor hyppig de samme menneskene kan delta i operasjoner, selv om villigheten er til stede. Og da har jeg ikke en gang kommet inn på en viktig dimensjon som opptar meg mye: Hærfolk skal også ha et liv. Det må være mulig å ha et tilnærmet normalt familieliv – også med en karriere i innsatshæren. Det må være rom for både å ha ferie og ta omsorgspermisjon – tid til å gå kurs og oppdatere og utvikle seg: faglig så vel som menneskelig. Vi kan heller ikke se bort fra at selv hærfolk kan bli syke – og slik bli satt ut av spill.

Personellet er alltid i én av tre tilstander; materiellet likeså: I utdanning; i operasjon; i restitusjon. Med de rammer som er foreslått får vi en akseptabel hær på kort sikt, men vi får alt for liten utholdenhet. Vi risikerer at gripbarheten blir sterkt redusert, og at reaksjonsevnen reduseres.

I Hærens strukturambisjon ligger én deployerbar brigade for innsats nasjonalt og internasjonalt, samt én mobiliseringsbrigade som kan nyttes bare nasjonalt.
Begge med akseptable materiellsett. Jeg står bak anbefalingene i MFU, som er resultatet av gitte rammer og en helhetlig, balansert løsning. Derfor foreslår heller ikke jeg flere enn to brigader i det perspektiv MFU dekker. Men det er min plikt som GIH å tenke lenger enn som så. Som FSJs landmilitære rådgiver må jeg derfor på lenger sikt anbefale, og arbeide for, en struktur med tre brigader. Med et slikt system vil Norge få en hær med hva jeg anser som tilstrekkelig reaksjonsevne og utholdenhet. Og vi får tre brigadeforband å sette inn ved en ekstrem situasjon på nasjonalt territorium.

Hærens gripbarhet

Hærordning er et ambisiøst begrep. Så er også de foreslåtte endringene av Hæren ambisiøse – og de favner videre enn nye styringslinjer og ny avdelingsstruktur. Vel så viktig er den beredskapen vi skal opparbeide. Innsatsbrigaden er ingen mobiliseringsbrigade. Hele brigaden skal stå på 180 dagers beredskap. En av kampbataljonene skal stå på 30 dagers beredskap; andre elementer på 10 dager eller lavere. I realiteten vil alle Hærens avdelinger stå på beredskap, og hele Hæren skal i prinsippet kunne deployeres. Dette vil sikre oss den nødvendige gripbarhet.

Dette stiller store krav til personellstrukturen, som foreslås vesentlig endret. I dag har vi ca. 300 vervede (grenaderer) i Hæren; de fleste i Telemark bataljon. Gjennom MFU foreslår vi tre ganger så mange: Ca. 900. Innslaget av vervede i enkeltavdelinger vil variere sterkt;
fra kanskje 5 % til 70–80 % – avhengig av hvilken type beredskap avdelingen står på.

Grenaderer bli en vesentlig viktigere del av Hærens personell i årene som kommer. Men er bare én av flere kategorier soldater som inngår i innsatshæren: Selvsagt både avdelingsbefal og yrkesbefal, men også soldater inne til førstegangstjeneste – samt befal utenfor aktiv tjeneste; reserver som står på kontrakt.

***

FSJ har fremmet et forslag om ny befalsordning, som bl.a. innebærer disponeringsplikt til internasjonale operasjoner. Forslaget, som i seg selv vanskelig kan ha kommet som noen overraskelse, er møtt med betydelig skepsis. Det er ikke unaturlig. Men det er ikke logisk. Forslaget må ses i sammenheng med hovedinnrettingen til Forsvaret, et innsatsforvar, for forsvar av norske interesser – også utenfor landet.

Spørsmålene som må stilles, er derfor: Hva er Forsvarets oppgaver? – og hva innebærer det for jobben som yrkesbefal i dette forsvaret? Er det slik at Forsvaret skal være et sikkerhetspolitisk middel som også skal brukes utenlands; ja – da innebærer det å jobbe som offiser i Forsvaret også å delta i internasjonale operasjoner. Å ta stilling til det blir en nødvendig del av yrkesvalget; det er en del av offisersyrket!

Selvsagt har jeg stor forståelse for at en del er skeptiske – eller rett og slett er mot en slik plikt. For det må ikke stikkes under en stol at dette vil medføre økt belastning for offiseren – og ikke minst: for familien. FSJs – og GIHs – oppgave er imidlertid å stille de styrker politiske myndigheter vil sette inn. Vi må vite at vi er i stand til å stille gode, samtrente avdelinger med den kvalitet og reaksjonstid som er krevd og forventet. Vi trenger operative avdelinger for innsats – og det forutsetter at avdelingene deployerer så komplett som mulig.

Hurtig innsats – med høy kvalitet – kan ikke baseres utelukkende på frivillighet. Erfaringene viser at det ikke er godt nok. De oppgaver vi må forvente, med den bemanning vi får, gjør en beordringsplikt enda mer påkrevd. De offiserer som er yrkestilsatt etter 1999 har allerede denne plikten. Og de aksepterer den. Med de oppgaver politikerne nå gir Forsvaret, kan vi ikke vente til halvannen generasjon offiserer med beordringsplikt kommer til etter 1999. Vi er i ferd med å bygge et nytt forsvar, og kan ikke la byggverket stå trekvart ferdig. Derfor må loven endres – og den må omfatte også dem som er tilsatt før 1999. For den enkelte offiser blir dette enda et moment i forhold til vurdering av videre karriere i et forsvar som allerede er noe annet enn det mange av oss begynte i.

Men problemstillingen har også en annen side: Flest mulig bør ut – og færrest mulig bør være svært lenge ute. Selvsagt er jeg imponert over soldater som har vært ute både 50 og 60 måneder. Men jeg er ikke sikker på om vi skal ha for mange av dem. For mange soldater som har intops som selve livet er ikke nødvendigvis en ønskesituasjon – verken for Hæren eller for den enkelte.

Omvendt kan det være bra for mange å komme seg ut – fordi operativ tjeneste har en egenverdi – og flernasjonale operasjoner er kjernen i Forsvarets virksomhet. Intops skal ikke kun tenkes på som internasjonale operasjoner ute; vi har helt fra 1949 sett for oss internasjonale operasjoner ved angrep på norsk territorium – og har alle vært med og øvd på det. Og glem ikke: Vi har hatt et beordringssystem i Hæren i hele vår generasjon – for operasjoner nasjonalt. Med andre oppgaver for Forsvaret i vår tid, er den eneste logiske utvikling at beordring gjelder ethvert oppdrag – uavhengig av geografi.

Hærens innhold

Vi skal stille en internasjonalt deployerbar, mekaniserte brigade. Hvilke kapasiteter ligger i den nye Hæren; i brigaden – og utenfor? Hva skal den nye hærordningen kunne stille av kapasiteter? Brigaden er et system av systemer, en komplett landmilitær kapasitet. Det vil i praksis primært være brigadens subsystemer, eller elementer fra disse, som etterspørres og deployeres.

Manøver-elementene i brigaden er tre mekaniserte kampbataljoner; Combined Arms Team. Disse vil være grunnoppsatt med Leopard 2 og CV 90, men vil også kunne utrustes med andre og lettere varianter av utrustning – avhengig av oppdragets art. Disse avdelingene vil forsterkes med elementer bl.a. fra den nye ISTAR-bataljonen, som ligger utenfor brigaden.

ISTAR-bataljonen er en nyskapning – og bygger på det gode arbeid som i flere år er gjort, bl.a. innen feltetterretning og mållokalisering. Dette er enkelt-kapasiteter vi har hatt, men som nå er satt inn i en bredere ramme, også som et svar på NATOs Prague Capabilities Commitment fra 2002. ISTAR-miljøet er av meget høy standard, og jeg tør si: blant det beste i Europa.

Hærens jegerkommando er juvelen i Hærens krone – og skal selvsagt videreføres i den nye Hæren. Den har de seneste år blitt brukt i flere operasjoner, på Balkan og i Afghanistan – og har fått vist hvilken spesops-kapasitet Norge her besitter. HJK ligger langt framme også internasjonalt, og nyter stor anerkjennelse. Jeg kan naturlig nok ikke gå i detalj, men la meg forsikre at GIH vil utvikle Hærens spesial-styrke som en svært viktig del av landmakten.

Både ISTAR-kapasitene og jegerkommandoen er blant de kapasiteter det i dag er størst etterspørsel etter.

HM Kongens garde har den seneste tid gjennomgått en formidabel modernisering – og skal selvfølgelig bestå. Garden er i dag en meget relevant kapasitet for sine spesialiserte sikringsoppdrag opp mot kongehus og nasjonale institusjoner.

Hæren skal videre opprettholde og videreutvikle sin landoperative ledelseskompetanse på avansert nivå. Vi skal fortsatt ha divisjons-kompetanse, og vil videreføre 6. divisjonskommando som en mobil taktisk landkommando.

Å bevare fagmiljøene har vært en organisatorisk utfordring. Foreslått modell er å etablere regimenter som en fagakse. Ikke som de tidligere regimentene, som er avviklet; ikke som nye organisasasjoner – mest som en faglig forankring og ramme. Med en regimentsjef som faglig ansvarlig innen de respektive våpen. Dette betyr at vi vil videreføre det tradisjonelle våpenskolearbeidet med tyngde, men i andre former.

Regimentstanken har både med kultur og kompetanse å gjøre. Begge deler av stor betydning for en armé. Kultur opptar oss når vi nå endre det gamle såpass radikalt – og vi skal ta vare på historien. Kompetanse har mange aspekter. Derunder befalsskolene – som også er kultur! Jeg hadde i fjor den blandede ære å nedlegge BSIN.
Den – og øvrige – befalsskoler er lagt ned som skoler, som en egne institusjoner. Men vi vil opprettholde Befalsskolen som et begrep og navn – kanskje Hærens befalsskole – og som en institusjonell og pedagogisk ramme rundt den grunnleggende befalsutdanning som nå foreslås, og som skal drives ute ved de operative avdelingene.

For å komplettere betraktningen om skolesystemet vårt: Krigsskolen, vår virkelige kulturbærer, er også i endring. Dels får vi en treårig KS med enda høyere akademisk nivå og status; dels blir det akademiske miljøet ved KS integrert med det tunge fagmiljøet i TRADOK. Dette vil styrke KS – som skal bli enda bedre, som en skole for de utvalgte.

Dette er i korte og skjematiske trekk den hærstruktur som er anbefalt gjennom MFU. La meg nevne to dimensjoner til: Utviklingen av nasjonal landmakt – og vårt forhold til alliansen:

Jeg har vært inne på at hele Hæren kunne deployeres – også utenlands. Satt på spissen – og hvis dét er hva politiske myndigheter beslutter. Så tar Heimevernet seg av hjemmefronten. Så enkelt er det selvsagt ikke. Men det er heller ikke aldeles galt: Hæren skal kunne settes inn ute – og hjemme, Heimevernet har sin rolle og sine oppdrag utelukkende her hjemme. Men også Hæren vil fortsatt ha mobiliserbare reserver som kun vil bli brukt i Norge. Den videre utvikling av Hæren må – og skal – imidlertid ikke ses isolert fra kvalitetsreformen som er igangsatt i Heimevernet. Jeg ser et klart behov for å en forsterket og samlet diskusjon om utviklingen av landmakt. Sammen med mine gode kolleger GIHV, generalmajor Bernt Brovold, og landkommandøren, generalmajor Harald Sunde, vil jeg med det første etablere et uoffisielt landmaktforum.

Samvirke med våre allierte vil fortsatt være helt sentralt i Hærens virksomhet – både ute og hjemme. NATO er noe mindre synlig i Norge når de store vinterøvelsene blir mindre og det allierte innslaget synker. Ikke desto mindre er det stor interesse fra våre allierte om å komme til Norge – for å trene hos oss, og sammen med oss. Treningsområdene i Nord-Norge er attraktive, men det er også høyteknologimiljøet i Østerdalen. Det Hæren har, bl.a. av simulatorer på Rena, regnes som noe av de ypperste i verden, og blir allerede flittig benyttet.

Jeg nevnte så vidt Regjeringens Nordsjøstrategi. Til nå er det særlig Hæren som har gitt den konkret innhold, med et utstrakt samarbeid særlig med Nederland og Tyskland, framfor alt innen rammen av det 1. tysk-nederlandske korps. Om to uker mottar jeg min hollandske kollega, general Urlings. Vi skal – på vegne av våre regjeringer – undertegne intensjonsavtalen om samarbeid mellom den nederlandske og norsk hær. Jeg har store forventninger til samarbeidet med Nederland, et annet lite land.

Avslutning

Hva slags hær blir så dette? Det blir en innsatshær – til erstatning for en anti-invasjonshær.

Det blir en ekspedisjonsrettet hær – snarere enn en stedbundet hær. Men først og fremst blir det en multipurpose army – en fleksibel og flerfunksjonell hær. En hær som inneholder den komplette bredden som er nødvendig for å produsere også spisskompetansen; en hær som kan sette inn komplette stridsforband så vel som såkalte nisjekapasiteter.

Hæren skal være som et verktøyskrin – en verktøykasse politiske beslutningstakere og militære myndigheter kan hente de hjelpemidler fra, som de til enhver tid og situasjon anser for å være best egnet for å løse et gitt oppdrag. Disse verktøyene må kunne brukes i samspill, ikke bare sammen med systemene til våre andre forsvarsgrener – med også interoperabelt med våre allierte. Transformasjonen vi skal gjennomføre er en del av dette.

Vi har et godt samarbeid med våre allierte – og våre kapasiteter er etterspurt både av alliansen og andre. Hæren har knapt noen gang vært mer etterspurt. Samtidig som vi reduserer styrken. Det er selvsagt et lite paradoks, at når etterspørselen er som størst, blir volumet slanket som mest. At det er Hæren som brukes mest, men investeres minst i!

***

Forsvaret er et redskap for våre politiske myndigheter. Det er våre folkevalgte som beslutter hvilket forsvar og hvilken hær nasjonen skal holde seg med. Eller i hvert fall: Hvilken hær man ser seg råd til å ha. Så får vi få den maksimale stridsevne ut av budsjettrammene. Dette var tilnærmingen til MFU; slik tilfellet også var med FS 2000. I MFU har FSJ måttet ta utgangspunkt i hva som anses som den sannsynlige politiske vilje til finansiering av Norges forsvar i neste langtidsperiode – for så å se hva slags forsvar dette kan gi.

MFU er et balansert forslag til utvikling av Forsvaret fram mot 2008. Det er basert på laveste kostnadsalternativ – og ikke det forsvar vi på faglig grunnlag strengt tatt anbefaler. MFU er en samlet innstilling; for ett samlet forsvar, fra én samlet ledelse i Forsvarets militære organisasjon. Innenfor de politiske rammer som ble gitt. Som GIH kan jeg stå inne for forslagene. Og det må ikke herske tvil om at hovedretningen i MFU er bra. Men både Forsvarssjefen og undertegnede har sagt klart fra, at for Hærens vedkommende er vi nå nede på et absolutt minimum: Både i forhold til volum – og i forhold til investeringer.

***

Vi har fokus på internasjonal innsats. Dét betyr ikke at vi tar lett på den nasjonale territorielle dimensjonen. Militærmaktens primære funksjon er fortsatt tilstedeværelse. Der derfor et poeng for GIH at vår treningsaktivitet, og utviklingen av våre systemer, skjer nettopp i de områdene hvor vi er til stede – til daglig.

Dagens trusselbilde tilsier at også norske interesser kan være truet. Dette krever militære kapasiteter i beredskap – at Hæren er beredt. Med den strukturen jeg har skissert, vil Hæren være beredt. Selv om vi vil ha en klart begrenset kapasitet, og lavere utholdenhet enn ønskelig.

Nasjonale kriterier er fortsatt dimensjonerende for utviklingen av Forsvaret og Hæren. Og la det ikke være tvil: Vi skal fortsatt være best under vinterforhold. Men det forhindrer ikke at vi kan ferdes også i ørkenen!

Operasjon Jupiter er derimot ingen ørkenvandring. Operasjon Jupiter er nå halvveis – og vi er på god vei mot en ny hærordning. En restrukturering av Hæren som har en annen og mer fundamental karakter enn de omstillinger som fant sted på 1990-tallet. De var omfattende – men mest en gradvis nedskalering, nedskjæringer år for år. Gjennom Operasjon Jupiter tar vi ett krafttak – og får på plass en grunnleggende ny struktur. Som altså er atskillig mer enn endring av avdelingsstruktur og kommandolinjer:

Et hovedtrekk ved den nye hærordningen er økte krav til beredskap. Og med det større behov for vervet personell. Det er opplagt økt profesjonalisering av Hæren vi går i retning av – men slett ingen profesjonell hær. Verneplikten er fortsatt grunnlaget. MFU legger stor vekt på å dreie Forsvarets ressurser ytterligere fra et tyngdepunkt på støttevirksomhet – til operativ virksomhet. Dette er hva Operasjon Jupiter også har fokus på.

Vi skal ende opp med en hær som relativt sett har færre utredere – desto flere utførere. En mer operativ hær.

Takk for oppmerksomheten!