Skip to content

Krigskunst og Offisersetikk:

The Sovereign Military and Hospitaller Order of St. John, of Jerusalem, of Rhodes and of Malta

Prof.dr.philos. Janne Haaland Matlary

Oslo Militære Samfund

5.XII.2005

Se vedlagte presentasjon:

2005-12-05-Matlary

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund 28. november 2005
ved Forsvarssjef general Sverre Diesen

 

MODERNISERINGEN AV FORSVARET –
STATUS OG UTFORDRINGER

 

Innledning

Selv om Regjeringens omstillingsmål for perioden 2002-2005 – en reduksjon på 5.000 årsverk, 2 mrd kr pr år på drift og avhending av 2 mill m2 EBA – er gjennomført, er det viktig å være klar over at Forsvaret ikke med det er omstilt en gang for alle. Av årsaker jeg kommer tilbake til, er situasjonen i realiteten den at det i løpet av relativt kort tid må gjøres noen helt grunnleggende valg mht Forsvarets fremtid. Den omstillingen som er gjennomført til nå har med andre ord vært riktig og nødvendig for å avhjelpe problemene – men den har ikke løst dem. I dette foredraget vil jeg derfor bare kort berøre de sikkerhetspolitiske og strategiske forutsetninger vi baserer oss på. De har jo heller ikke endret seg nevneverdig i løpet av året som er gått. I hovedsak vil jeg konsentrere meg om situasjonen for Forsvarets struktur og de beslutningene som må tas i løpet av 2-3 år, hvis vi skal unngå en form for sammenbrudd i spesielt den operative del av strukturen. Aller først vil jeg likevel kort omtale de sidene ved Forsvarets økonomistyring som har hatt stor offentlig oppmerksomhet det siste året, og som det antagelig er en viss forventning til at jeg sier noe om.

Status, Forsvarets økonomi og økonomistyring

Når Forsvaret kan overforbruke nær en mrd kr uten å registrere det før regnskapet skal avlegges, er selvfølgelig kontrollen for dårlig. For å rette på dette er det gjennomført en rekke tiltak for å bedre økonomistyringen, herunder er det etablert en egen personell-, økonomi- og styringsstab i Forsvarsstaben, dataverktøyene er forbedret, rutinene for anvisning og attestering av utbetalinger er strammet inn og det er gjennomført omfattende kompetanseheving overfor berørt personell ute ved Forsvarets avdelinger, for bare å nevne noe.

Alle disse tiltakene har selvfølgelig gitt resultater, og prognosen for årsresultatet viser at vi vil unngå et nytt overforbruk. Jeg anser derfor at vi har gjort store fremskritt på dette området, selv om det i løpet av de siste ukene er avdekket forhold som viser at økonomistyringen fortsatt vil kreve oppmerksomhet. Jeg har tidligere presisert overfor Forsvarets avdelingssjefer at dersom vi ikke har orden på vår egen økonomistyring fra dag til dag, har vi selvfølgelig heller ingen generell økonomisk tillit – f eks når vi foreslår materiellanskaffelser for milliarder av kroner. Hvis det så kommer opp saker som gir grunn til å tro at vi i tillegg til manglende orden også har gjort oss skyldig i alvorligere ting, vil det skade vårt omdømme på en måte som – i tillegg til mye annet – også vil svekke mulighetene for å holde budsjettet på dagens nivå. En direkte konsekvens av dette er derfor at jeg har besluttet å gjenopprette Forsvarssjefens internrevisjon som en del av Forsvarsstaben direkte underlagt meg, med vekt først og fremst på økonomisk revisjon og kontroll innenfor Forsvarets militære organisasjon.

La meg likevel minne om at overforbruket på 941 mill kr i 2004 skyldtes et aktivitetsnivå som også var planlagt videreført i 2005. Dermed måtte vi regne med at det ville medført et like stort overforbruk i år å gjennomføre disse planene. Vi fikk riktignok ettergitt 521 mill kr av overforbruket i revidert nasjonalbudsjett, men like fullt har vi altså måttet iverksette kostnadsreduserende tiltak for nær 1,4 mrd kr i løpet av 2005. Delvis er dette oppnådd ved tiltak som har begrensede skadevirkninger – som reduksjon i reisevirksomheten, sterkt redusert bruk av konsulenttjenester – ca 245 mill kr hittil i år – og tidligere dimisjon av vernepliktige. For å få endene til å møtes har vi imidlertid også måttet foreta betydelige kutt i trening og øvelser, utsettelse på vedlikehold av materiell, tæring på lagre og skyving på investeringer. Dette er åpenbart tiltak som ikke lar seg videreføre uten betydelige skadevirkninger for operativitet, kompetanse, motivasjon og rekruttering.

Jeg vil gjerne understreke at det uansett andre omstendigheter selvsagt ikke kan aksepteres at vi bruker mer penger enn vi får bevilget. Men etter som aktiviteten i 2004 egentlig ikke var høyere enn den bør være, forteller det oss at overforbruket også er et symptom på en annen underliggende tilstand – nemlig en alvorlig ubalanse mellom struktur og ressurser. Situasjonen er med andre ord fortsatt den at forsvarsstrukturen er for stor i forhold til budsjettnivået. Det betyr i praksis at mye av den rasjonaliseringsgevinsten som omstillingen frigjør – og som skulle gått til å øke investeringer og operativ drift – i stedet går med til å dekke et underskudd. Forsvarets forskningsinstitutt har således beregnet kostnadene knyttet til å drifte og gjenanskaffe dagens vedtatte forsvarsstruktur til å ligge ca 4 mrd kroner pr år over budsjettrammene når vi kommer til 2009. Noe av ansvaret for dette hviler imidlertid på Forsvaret selv, men det kommer jeg tilbake til.

 

Sikkerhetspolitiske og økonomiske utviklingstrekk

Sikkerhetspolitisk utvikling

Når det gjelder vår sikkerhetspolitiske og strategiske situasjon, så har den som nevnt ikke gjennomgått noen store endringer i løpet av siste år.

Basert på de grundige scenarioarbeidene i MFU-03 kan Forsvarets utfordringer derfor fortsatt fremstilles i en matrise som ordner dem etter type – konvensjonell eller asymmetrisk – og etter lokalisering, dvs hjemme eller ute. Når det gjelder den hjemlige konvensjonelle militære utfordring, er det verd å merke seg at bortfallet av en tradisjonell invasjonstrussel i det store format ikke betyr at vi anser konvensjonell maktbruk mot Norge eller norske interesser fra en annen statlig aktør som fullstendig utelukket.

Men militær maktbruk er jo alltid en funksjon av sin politiske hensikt, derved at maktbrukens karakter og omfang må gjenspeile hva den er ment å oppnå politisk. For å reflektere de politiske interesser en slik maktbruk kan tenkes å tjene i våre dager, må den derfor nødvendigvis ha en ganske annen karakter enn den klassiske territorielle invasjonen fra den kalde krigens tid – den som hentet sitt rasjonale fra Sovjetunionens behov for å kontrollere nordnorske havner og flyplasser som en del av slaget om Atlanterhavet i en global krig for å erobre hele Vest-Europa.

Jeg vil med andre ord avvise den sterkt forenklede forståelse man tidvis møter i forsvarsdebatten, nemlig at forskjellen på den gamle invasjonstrusselen og dagens situasjon er at den konvensjonelle trusselen i dag har samme karakter som før, bare med en for tiden lavere sannsynlighet. Dagens konvensjonelle militære restutfordring er en funksjon av fundamentalt andre politiske motiver og ambisjoner, og er derfor grunnleggende forskjellig fra tidligere, både kvalitativt og kvantitativt. Følgelig er den forsvarsmodellen som muligens var et hensiktsmessig svar på den kalde krigens utfordringer intet svar på dagens, så meget mer som det uansett ikke ville vært økonomisk mulig å videreføre et territorielt og mobiliseringsbasert forsvar av en størrelse som ga noen mening i forhold til en invasjonstrussel. Tar vi i tillegg i betraktning denne trusselens etter hvert neglisjerbare sannsynlighet, ville en videreføring av den gamle forsvarsmodellen – begrunnet i forestillingen om at trusselens karakter egentlig er uendret – dermed endt opp som et utilstrekkelig svar på et irrelevant problem. Min konklusjon på de tilløp til debatt om Forsvarets troverdighet før og nå som vi hadde på Samfundets diskusjonsaften for noen uker siden er altså at dagens forsvar har vesentlig høyere troverdighet ift dagens utfordringer enn en videreføring av gårsdagens forsvar ville hatt.

Økonomisk utvikling

Når det gjelder de økonomiske forutsetninger for den videre utvikling, er det norske forsvaret selvsagt underlagt den samme jernlov som forsvarssektoren i andre land – nemlig at vi har en realvekst i kostnadene både på drifts- og investeringssiden. Realvekst innebærer som kjent at det er en prisøkning utover den inflasjonen som det kompenseres for i budsjettene.

Kombineres dette med et budsjett som er flatt, dvs inflasjonsjustert men uten realvekst, innebærer det rimeligvis en utvikling der realveksten på drift fører til en synkende investeringsandel, mens den teknologiske fordyrelse på materiellet fører til at vi også får en synkende kjøpekraft for en synkende investeringsandel. Det kostnadsutviklingen i all enkelhet forteller oss er med andre ord at en konstant ambisjon krever et voksende budsjett, mens et konstant budsjett nødvendigvis innebærer en kontinuerlig omstilling og en synkende ambisjon.

Forlenget inn i fremtiden leder jo dette til en reduksjon ad absurdum av forsvarsstrukturen, men den egentlige konklusjon på dette dilemmaet er den som står her: Små og mellomstore nasjoner vil i fremtiden ikke kunne opprettholde balanserte forsvar – dvs med hele dagens spektrum av kapasiteter – med nødvendig kvalitet på rent nasjonal basis, og må i stedet søke mot et flernasjonalt samarbeid. Som en nasjon med bare 4,5 mill mennesker kan vi med andre ord neppe ha en høyere ambisjon enn å ivareta sentrale nasjonale fredstidsoppgaver og krisehåndtering med dertil egnede enheter, for så i tillegg å stille tidsmessige norske kontingenter inn i et flernasjonalt fellesforsvar sammen med våre allierte – et fellesforsvar som selvfølgelig ikke bare skal brukes ute i verden, men som også er det som eventuelt skal benyttes her hos oss. Det jeg sier er med andre ord at en rent nasjonal norsk forsvarsorganisasjon i tradisjonell betydning er ved veis ende.

Status for Forsvarets struktur

La meg så komme tilbake til situasjonen for dagens forsvarsstruktur, og de ikke ubetydelige utfordringer jeg varslet i innledningen at vi står overfor.

Personell- og utdanningsmessige forhold

For å begynne med det positive har det ved gjennomføringen av de to siste langtidsproposisjoner blitt truffet en rekke tiltak av stor betydning og verdi for Forsvaret. Disse finner vi kanskje først og fremst på det personellmessige og utdannelsesmessige området. Viktigst av disse er avdelingsbefalsordningen, som nå er under innføring. Den innebærer at vi ivaretar det tidligere kontraktsbefalet på en annen og langt bedre måte gjennom et mer langsiktig og forutsigbart ansettelsesforhold, samtidig som vi beholder dem på grunnplanet for å sikre kontinuitet og kompetanse på dette kritisk viktige nivået i enhver militær organisasjon. Denne reformen anser jeg for å være kanskje det største fremskritt siden krigen i retning av å etablere en profesjonell standard for ledelse og instruksjon på grunnplanet i Forsvaret. Nå får vi for første gang et korps av erfarent og profesjonelt lavere befal der vi før hadde enten helt uerfarne sersjanter, eller også krigsskoleutdannet befal som avanserte så raskt at de aldri rakk å opparbeide den erfaringsbaserte dybdekompetansen og den ”attention to detail” som er avgjørende på dette nivået. Dette er ikke bare et gjennombrudd for en bedre personellbehandling og en større operativ profesjonalitet i det vi foretar oss. Aller viktigst er det kanskje at den forbedring av det lavere befalets erfaringsnivå som avdelingsbefalsordningen innebærer er det viktigste tiltak vi kan treffe for å redusere risikoen for alvorlige ulykker med våre mannskaper – ulykker vi dessverre har sett en del av i de senere år.

La meg også si, mens jeg er inne på det personellmessige området, at beordringsplikten til internasjonale operasjoner har gitt oss et viktig virkemiddel som vi trenger for å kunne fordele både belastningen og erfaringsverdien ved slike operasjoner på flere. Dette er dessuten ikke bare et praktisk spørsmål, det dreier seg også om å bygge opp den riktige profesjonelle selvforståelsen i befalskorpset. I et ekspedisjonsrettet innsatsforsvar med dagens globaliserte sikkerhetsutfordringer er forestillingen om at man som yrkesmilitær skal kunne avgrense sin tjenesteplikt til Norge nærmest meningsløs. Det betyr likevel ikke – selvfølgelig – at vi ikke vil ta hensyn til den enkeltes situasjon til enhver tid i måten vi praktiserer beordringsplikten på. Men det er jo nettopp en generell adgang til å beordre alle som gjør det lettere å ta hensyn til noen – i tillegg til det prinsipielle poeng, som er at den som velger å bli yrkessoldat åpenbart også må akseptere at han eller hun står til disposisjon der politiske myndigheter mener at norske interesser krever innsats av Forsvarets avdelinger. Politiske beslutninger om bruk av statens maktapparat skal selvfølgelig ikke kunne overprøves av maktapparatet selv, og hvis dette bryter med tilvente norske forestillinger er det i så fall på høy tid.

For øvrig er det stadig en glede ved inspeksjoner ute ved avdeling å kunne konstatere at Forsvarets ansatte, befal som sivile, nå som før utviser en bemerkelsesverdig lojalitet til organisasjonen. Det er ingen tvil om at det siste årets aktivitetskutt, kombinert med en drastisk tilstramming på årsverk og dermed færre til å gjøre jobben, har representert en meget stor belastning på mange av Forsvarets ansatte, både motivasjonsmessig og arbeidsmessig.

Dette forteller meg at vi har en oppspart holdningskapital av meget stort verdi, men det forteller meg samtidig at vi i øyeblikket tærer på denne kapitalen raskere enn vi kan bygge opp ny. Det innebærer at øyeblikkets ubalanse mellom aktivitet og ressurser også av den grunn må rettes opp, før det er for sent.

Ubalanse ambisjonsnivå – ressursnivå

Dette bringer meg over på det viktigste jeg har tenkt å si i kveld, og det jeg nå skal bruke resten av min tilmålte tid på – nemlig den vedvarende ubalansen mellom ambisjonsnivå og ressursnivå i Forsvaret.

Forholdet er dessverre at den ubalansen mellom forsvarsstruktur og ressurser som har vært et gjennomgangstema i hvert fall de siste ti årene fortsatt er et tilnærmet uløst problem – på tross av alle intensjoner om å løse det. Årsaken til dette er etter mitt skjønn å finne på to plan. For det første er det som jeg allerede har vært inne på nødvendigvis slik at så lenge det er en realvekst i kostnadene og ikke i budsjettene, vil Forsvaret alltid være i en eller annen tilstand av endring. Skal man unngå at denne endringen blir en form for kontinuerlig og ødeleggende turbulens, må derfor reelle omstillinger være så kraftige at det etableres et forsprang på kostnadsutviklingen – altså en tilstand som kan holdes i investerings- og aktivitetsmessig likevekt i hvert fall i 10-15 år. Det må vi konstatere at vi til nå ikke har greid, primært fordi vi ikke har evnet å ta dette enkle faktum inn over oss i noen av de forsvarsstudier som har vært gjennomført til nå.

Både FS 2000 og MFU-03 – de to fagmilitære utredningene som understøttet hhv St prop nr 45 og 42 – endte således med strukturforslag som var et overbud i forhold til hva man nøkternt sett kunne regne med å holde stabilt over tid innenfor de gitte økonomiske rammer.

Det andre av de to forholdene som har bidratt til dagens ubalanse er det faktum at Stortinget ikke har villet finansiere den strukturen det selv har vedtatt i tråd med forutsetningene – ofte etter at det også la på litt på en struktur som var for ambisiøs allerede i utgangspunktet. Ser vi på den fireårsperioden som ble omfattet av forsvarsforliket mellom daværende regjering og opposisjonen i 2001 – altså perioden 02-05, som går ut om noen uker – utgjør den samlede forskjell mellom forlikets forutsetning og de reelle budsjetter på ca 4 mrd kr.

Spissformulert har med andre ord Forsvarets samlede økonomiske ubalanse historisk vært resultatet av to ting, nemlig politisk underdekning av militære overbud. Som følge av denne ubalansen opplever vi nå at kostnadsutviklingen stadig innhenter nylig vedtatte strukturforslag, som så tvinger oss inn i nye omorganiseringsspiraler – til stor skade for alle sider ved Forsvarets virksomhet, og ikke minst til bekymring og frustrasjon for Forsvarets personell. Samtidig innebærer dette at vi bruker skattebetalernes midler på en samfunnsøkonomisk svært kortsiktig måte, fordi vi stadig begynner å investere oss opp mot en struktur som vi så etter noen år likevel må gi opp. I praksis innebærer f eks det anskaffelse av materiell vi ender opp med ikke å ha råd til å drifte, eller investering i bygningsmasse på steder vi kort tid etter likevel må forlate. En ny forsvarsstudie fra min side vil derfor bygge på forutsetninger som gjør forsvarsstrukturen så robust for kostnads- og budsjettutviklingen at den skal kunne holdes stabil i det minste i 10-15 år. Men det betyr samtidig at omstillingen ikke er over med det vi har gjort til nå, og det betyr også at vi kan få synliggjort tidligere overinvesteringer i materiell som det ikke vil være mulig å drifte.

Inntil vi får gjort noe radikalt med den økonomiske ubalansen fortsetter den selvsagt å ha like uheldige konsekvenser på Forsvarets struktur og aktivitet som den har hatt tidligere. Fordi økonomisk ubalanse innebærer et årlig behov for å balansere aktivitet og ressurser, vil likviditetsstyringen alltid måtte ta hensyn til hvor man har kortsiktig økonomisk handlefrihet. Den finner vi primært på to områder, hhv utsettelse av investeringer og reduksjon av øvelser og annen treningsaktivitet. Men begge disse kortsiktige tiltakene rammer selvsagt ensidig Forsvarets operative struktur, fordi det er den operative strukturen – den spisse enden, om man vil – som er mest avhengig av både materiellinvesteringer og trening.

Økonomisk ubalanse innebærer altså at den operative struktur forvitrer raskere enn resten av organisasjonen. Det er dette som gjør at Forsvaret over tid er bedre tjent med et budsjett på 28 mrd og en struktur som faktisk koster 28 mrd enn et budsjett på 30 mrd, men en struktur som koster 33. Det er altså viktig å være klar over at balanse mellom struktur og budsjett er langt viktigere for forsvarsevnen enn noen hundre millioner kroner til eller fra på et budsjett på 30 mrd. Også av den grunn kommer jeg heller ikke i fortsettelsen til å mase om at Forsvaret må ha mer penger. Det er etter mitt skjønn ikke forsvarssjefens ansvar å søke å påvirke tverrprioriteringen mellom forsvar og andre samfunnsoppgaver – det er pr definisjon det vi har politikere til. Påstår jeg at vi bruker for lite på forsvar, sier jeg implisitt at vi bruker for mye på noe annet, og det har jeg åpenbart verken kompetanse eller mandat til.

Enkelte røster har hevdet at det likevel er slik samfunnet fungerer i dag. Men i den grad det er riktig har altså ikke jeg til hensikt å medvirke til et system der samfunnsressursene fordeles etter et slags decibelprinsipp, der embetsmenn fungerer som pressgruppe for sin egen sektor og den vinner som roper høyest. Jeg kommer til å synliggjøre meget tydelig hvilket forsvar man nøkternt sett får for de økonomiske rammer som settes, hva dette forsvaret kan og ikke kan gjøre, og så insistere på at man ikke vedtar en større struktur enn den man finansierer.

Status i den enkelte forsvarsgren

Fordi forsvarsgrenene til enhver tid befinner seg på forskjellig sted i forhold til fornyelse av sitt hovedmateriell, fører ubalansen til at konsekvensene blir noe forskjellige for den enkelte forsvarsgren.

Sjøforsvaret

Sjøforsvaret er på mange måter den best stilte av grenene i dagens situasjon. Nye fregatter og MTBer er på vei inn, en moderne og avansert klasse av mineryddere er i operativ drift og ubåtflåten, som riktignok drar på årene, vil fortsatt være meget anvendelig i mange år enda. I tillegg har Sjøforsvaret i de tre landbaserte kommandoene, hhv minedykkere, kystjegere og marinejegere, meget høyverdige avdelinger i både nasjonal og internasjonal sammenheng. Likeledes har Kystvakten en moderne og hensiktsmessig flåte, der vi nå etter hvert også faser inn den nye typen maritime helikoptre. På sjøforsvarssiden blir derfor vår største utfordring i årene fremover å frigjøre de langt høyere driftsmidlene som de nye fartøyene vil kreve – anslagsvis en økning på 600 mill kr pr år. De midlene må finnes innenfor et samlet driftsbudsjett som ikke vil kunne bli vesentlig større enn i dag, etter som de øvrige forsvarsgrener står overfor like tøffe prioriteringer. Investeringsmessig vil utfordringen være å sikre midler til gjenanskaffelse av en ny ubåtklasse rundt 2020, som jeg ser som meget viktig. Tatt i betraktning deres store potensial for en rekke ulike oppdrag; fra etterretning og skjult innsetting av spesialstyrker til plattform for en rekke ulike våpen nøler jeg ikke med å karakterisere ubåtene som Sjøforsvarets viktigste kapasitet, og en av Forsvarets viktigste våpensystemer overhodet.

Luftforsvaret

Luftforsvaret befinner seg hva kampflyene angår i en slags midtfase; våre F-16 er etter oppdateringsprogrammet M4 nå meget sofistikerte og moderne jagerfly hva angår avionikk og våpensystemer i så vel luft-til-luft som i luft-til-bakke rollen. Våre flygere er fortsatt av høy internasjonal klasse, noe vi får bekreftet bl a gjennom de årlige Red Flag-øvelser ved Nellis AFB i USA. Utfordringen på kampflysiden knytter seg derfor først og fremst til at skrogene har en begrenset levetid, og som kjent vil vi derfor måtte anskaffe et nytt kampfly i løpet av neste tiårs-periode.

For de øvrige kapasiteter i Luftforsvaret er situasjonen variabel, fra god for de oppdaterte maritime patruljeflyene til meget vanskelig for transportflyene. Vi ser nå på en løsning der yttervingene på våre C-130 Hercules maskiner vil bli skiftet ut og sikre driften i ytterligere noen år. Men det er liten tvil om at vi i løpet av kort tid vil måtte vurdere om vi skal ha nasjonale transportfly i inventaret, eller om vi skal basere oss på leie av kapasitet fra andre land.

Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å understreke så sterkt jeg kan at anskaffelsen av et nytt jagerfly er Forsvarets i særklasse viktigste oppgave på investeringssiden i årene fremover, fordi et forsvar uten kampfly er så handikappet at det nærmest blir uinteressant hvilken styrke og hvilke kapasiteter det ellers er i besittelse av. Jeg sikter ikke da bare til høyintensitets krigsscenarier, hvor dette nærmest er en selvfølge. Kampfly er også meget effektive lenger ned i intensitetsspekteret, bl a har dette vist seg under ISAFs operasjoner i Afghanistan. Der var et par lave overflyginger fra nederlandske F-16 for bare noen uker siden nok til at en lett ISAF-styrke satte seg i respekt hos en lokal krigsherre som truet avdelingen. Uten støtte av jagerfly vil derfor risikoen for vårt personell på bakken i Afghanistan være vesentlig høyere enn den allerede er.

Betydningen av kampfly gjelder også i forhold til en nasjons evne til å beholde politisk handlefrihet og motsette seg press gjennom en evne til å håndheve suverenitet i eget luftrom og dermed kunne drive politisk krisehåndtering. Luftrommet er jo den dimensjon som egner seg best som første trinn i en politisk og militær utfordring fra en annen stats side, nettopp fordi flyenes høye hastighet og store fleksibilitet gjør det mulig å sende et utvetydig politisk signal gjennom krenkelse av luftrommet – men deretter raskt normalisere situasjonen.

Heimevernet

Heimevernet er på mange måter den største suksesshistorien ifm Forsvarets omstilling. HV er redusert med 30.000 mann av en personellstyrke dimensjonert for HVs oppgave under den kalde krigen – nemlig å sikre en landsomfattende mobilisering. I den forbindelse er det også et erklært mål at HV skal kvitte seg med den type image som dette bildet representerer. I dag er HV først og fremst et strukturelement som skal gi oss en evne til å beskytte samfunnet mot den asymmetriske trusselen, delvis gjennom spissede innsatsstyrker på til sammen 5.000 mann med en viss offensiv bekjempningsevne, i tillegg til ytterligere 45.000 for å gi seighet i forhold til å sikre samfunnsviktig virksomhet og infrastruktur. Rekruttering til innsatsstyrken, som er basert på frivillighet, har vært meget god, og denne styrken utrustes nå med moderne våpen, sambandsutstyr og kjøretøyer. Samtidig endres organisasjonsstrukturen i HV-distriktene, fra en ren territoriell inndeling i avsnitt og områder til en funksjonell inndeling i innsats-, forsterknings- og oppfølgningsstyrker, der områdenivået er beholdt men antall områder er sterkt redusert. Også denne endringen er vellykket, og det er grunn til å gratulere HV som fra å være kanskje den mest konservative del av Forsvaret er blitt et av de synligste tegn på transformasjonen.

Hæren

Jeg har med hensikt ventet til slutt med Hæren i denne korte statusrapporten for forsvarsgrenene, fordi Hæren på mange måter er den vanskeligst stilte forsvarsgren, struktur- og materiellmessig sett. La meg likevel først få understreke at Garnisonen i Syd-Varanger, HM Kongens Garde, Hærens Jegerkommando og Telemark bataljon alle er avdelinger i relativt god stand på alle måter – selv om de riktignok er merket av det ekstremt lave aktivitetsnivået i år, som Hæren rimeligvis har måttet bære det meste av. Utfordringene knytter seg først og fremst til Brigaden i Nord-Norge, eller de to tredjedelene av brigaden som faktisk befinner seg i Troms. Årsaken til dette er primært at Hæren var forutsatt omrustet til en ny generasjon kjøretøyer og våpenplattformer i tidsvinduet mellom Sjøforsvarets nye fartøyer og kampflyanskaffelsen, dvs rundt 2010-2012.

Men fordi en rekke investeringer nå må strekkes inn i dette tidsvinduet pga den økonomiske ubalansen – hvorav de største allerede er kontraktsfestet – krymper denne handlefriheten nærmest fra dag til dag. I bakkant av tidsvinduet venter kampflykjøpet, og dette er i lys av hva jeg allerede har sagt enda viktigere enn Hærens fornyelse. Dermed er det i dag vanskelig å si hvor stor del av en allerede svært liten hær vi vil kunne omruste fra dagens materiellpark basert på stormpanservognen CV 9030 og Leopard 2A4 stridsvogner til neste generasjons enhets kampkjøretøy.

Denne problemstillingen vil få stor betydning for hvordan vi organiserer gjenværende hærstyrker, spesielt i Brig N. Det er dessuten ikke til å komme bort fra at investering i 12 måneders tjeneste for brigadens vernepliktige mannskaper – der 9 måneder nå er opplæring før avdelingene har operativ status, og bare 2-3 måneder er operativ nytteperiode – i realiteten er en lite meningsfylt bruk av ressursene, når også mobiliseringshæren er borte. Tar vi i tillegg i betraktning at denne ene brigaden også skal ha en innsatsberedskap for NATO – noe som tvinger oss til å betale for enda et komplett personellsett med frivillige på beredskapskontrakter – er det i realiteten klart at den eneste rasjonelle løsning på sikt er å øke innslaget av vervede i Brig N betydelig.

La meg likevel si i den forbindelse at verneplikt fortsatt fungerer meget godt som basis for andre av Hærens avdelinger, som H M Kongens Garde og grensevakten, fordi strenge utvelgelseskrav kombinert med disse avdelingenes spesielle oppgaver gjør at det her ikke ville være noe å tjene på å erstatte vernepliktige med vervede. I tillegg er en selektiv verneplikt tilpasset Forsvarets behov fortsatt det beste system vi kan ha for å rekruttere vervede og befal fra det best kvalifiserte sjikt av ungdomskullene.

La meg samtidig få benytte denne anledningen til å avvise de spekulasjonene om flytting av Hærens avdelinger i Troms til Østerdalen som har versert i pressen. Det flyttes verken materiell eller virksomhet ut av Nord-Norge, selv om vi tar enkelte materielltyper ut av drift og reduserer aktiviteten. Troms innland vil fortsatt utgjøre et av Hærens to tyngdepunkter – men det betyr altså ikke at alt vil forbli som før i Nord-Norge mht antall leire og hvilken virksomhet som drives i dem, av åpenbare årsaker.

Forsvarets logistikkorganisasjon

I denne delen av foredraget hører det også med å si noen ord om Forsvarets logistikkorganisasjon. FLO har i løpet av de siste årene vært gjennom flere runder med til dels omfattende omstilling, og er nå etablert med en ny organisasjon fra 1. september i år. Virksomheten er effektivisert, og FLO støtter forsvarsgrenene med logistikktjenester som i mange tilfeller er blitt både bedre og billigere enn de var. Det vil likevel fortsatt være nødvendig å se etter rasjonaliseringsmuligheter i FLO, ikke minst fordi vi som allerede nevnt har en overdimensjonert logistikk i forhold til den operative strukturen. Jeg vil imidlertid advare mot spesielt to forhold i den forbindelse. Det ene er å forutsette en omstillingstakt i FLO som er urealistisk i forhold til hva personellet med rimelighet kan utsettes for. Det andre er at den såkalte horisontale samhandel (HS) med forsvarsgrenene i seg selv bidrar til å vedlikeholde usikkerhet om økonomien i FLO til enhver tid, og at dette er nok en grunn til at jeg vil foreta endringer i dette systemet når vi nå går inn i et nytt budsjettår.

Integrert strategisk ledelse

La meg til slutt i denne sekvensen også si noen ord om den integrerte strategiske ledelse og flyttingen av forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner inn i Forsvarsdepartementet. Essensen av Forsvarssjefens rolle som rådgiver for statsråd og regjering er å sørge for at mest mulig av det som er fagmilitært ønskelig også blir politisk mulig. I det perspektiv er det etter mitt skjønn ingen tvil om at integrert strategisk ledelse er et fremskritt, etter som den åpenbart gir fagmilitære vurderinger større innflytelse på arbeidet i departementet enn den gamle ordningen. Når det er sagt er det likevel ikke tvil om at ISL-ordningen kan forbedres, kanskje særlig når det gjelder styringen av materiellinvesteringene. Det er på den ene side slik at en tverrprioritering mellom forsvarsgrenenes ønsker og behov er helt nødvendig, og det er like klart at denne bare kan foretas i departementet. Men det er samtidig slik at denne tverrprioriteringen primært må utøves ved å gi overordnede økonomiske og strukturmessige føringer, og på dette området trengs det antagelig en grenseoppgang for at ikke barnesykdommer skal gi ISL-ordningen et dårligere rykte enn den fortjener.

Mulighetsrom for fremtidige strukturalternativer for Forsvaret

Generelt

La meg så gå over til å si noe litt mer spesifikt om mulighetsrommet for fremtidige strukturalternativer. Oppsummert er altså situasjonen at Forsvarets fremtid avhenger av hvordan vi håndterer tre innbyrdes avhengige størrelser, hhv budsjett, operativ struktur og det vi med en fellesbetegnelse kan kalle den ikke-operative strukturen – dvs basestruktur, logistikk og støttefunksjoner. Disse inngår selvsagt i et gjensidig avhengighetsforhold, derved at budsjettet bestemmer hva vi har råd til, mens det er en funksjonell avhengighet mellom operativ og ikke-operativ struktur som innebærer at de må stå i et visst forhold til hverandre rent størrelsesmessig.

I dag er imidlertid forholdet at vi, av årsaker jeg har nevnt, har en vesentlig større base- og infrastruktur enn vi trenger for å understøtte den operative virksomheten. Samtidig begrenser politiske føringer adgangen til å legge ned baser og støttefunksjoner vi ikke lenger behøver. Vi kan imidlertid heller ikke legge ned kapasiteter og operative enheter uten Stortingets samtykke – med det resultat at den samlede regning for både operativ og ikke-operativ struktur som sagt overstiger budsjettet med ca 4 mrd kr pr år. Dagens struktur er altså i så vel funksjonell som økonomisk ubalanse. Den representerer med andre ord det matematikklæreren på skolen kalte et overbestemt ligningssystem – dvs et system der betingelsene er flere enn frihetsgradene.

Da må nødvendigvis strukturen endres, og det nytter dessverre ikke å vise til tidligere stortingsvedtak, slik mange lokalpolitikere og -medier gjør, når nedleggelse av stasjoner og garnisoner vurderes. Den lille multiplikasjonstabell har svært liten respekt for tidligere stortingsvedtak og lar seg ikke behandle som en meningsytring. Forsvaret iverksetter selvfølgelig ikke slike tiltak før de er politisk besluttet, men dynamikken er altså slik at jo lenger man venter med beslutningen – jo mer blir det som må besluttes, og jo vanskeligere blir beslutningene.

I den innledende fasen av neste forsvarsstudie har vi valgt å nærme oss problemet ved å beskrive to ytterpunkter for Forsvarets videre utvikling, avhengig av hvor radikalt man går til verks mht å rasjonalisere den ikke-operative strukturen. Det betyr at vi i denne omgang har holdt budsjettforutsetningen konstant, dvs basert oss på at budsjettet i årene fremover vil ligge på et flatt, inflasjonsjustert nivå i tråd med politiske planforutsetninger.

Mulighetsrommet eller variasjonsbredden innenfor disse rammene bestemmes dermed av hvor langt man er villig til å gå mht bruk av de viktigste virkemidlene for å redusere ubalansen mellom operativ og ikke-operativ struktur. Disse virkemidlene er:

For det første en kraftig sammentrekning av Forsvarets virksomhet til et antall baser som er vesentlig mindre enn i dag og ikke større enn det som er nødvendig for å understøtte den operative virksomheten, men hensyn tatt til at vi fortsatt bør være representert i begge landsdeler.

For det andre en utstrakt satsing på flernasjonale løsninger for logistikk og støttefunksjoner som vi ikke lenger er store nok til å holde på nasjonal basis, f eks tungt vedlikehold for en del materiell, så vel som samarbeid om de operative kapasitetene som egner seg for dette.

For det tredje umiddelbar utfasing av materiell som vi uansett andre forhold allerede i dag kan si at vi ikke vil greie å fornye eller videreføre.

Samtidig bør selve den operative strukturen utvikles med vekt på kapasiteter som i tillegg til å dekke viktige nasjonale interesser også er tilpasset NATOs styrkemål generelt og alliansens løpende operasjoner spesielt.

Før jeg kommer nærmere inn på de to ytterpunktene, vil jeg også minne om en annen viktig forutsetning som nå etter hvert gjør seg gjeldende for en rekke av Forsvarets operative kapasiteter. For de fleste av dem finnes det et minste antall enheter – en kritisk masse, om man vil – som man må operere, hvis man i det hele tatt skal ha vedkommende kapasitet i strukturen. Dette har sammenheng med at sektoren må være av en viss størrelse for å generere det antall mennesker med operativ erfaring og bakgrunn som kreves for at man rent kompetansemessig skal være i stand til å videreføre kapasiteten over tid. Hvis vi må redusere antall enheter til under kritisk masse, bør vi derfor i praksis legge ned hele sektoren med en gang, fordi dette likevel blir resultatet etter kort tid. Det er dette problemet som nå begynner å bli følbart for ca fjerdeparten av Forsvarets i alt ca 30 hovedkapasiteter. Saldering av ambisjonsnivået ved ostehøvling på operativ struktur er med andre ord ikke lenger noe alternativ i norsk forsvarsplanlegning.

Mulighetsrommet

De to ytterpunktene som angir mulighetsrommet for strukturutvikling innenfor en konstant budsjettramme er altså basert på to scenarier:

Et alternativ A, der dagens operative struktur er skjermet. Her reduseres først ikke-operativ struktur til den er i funksjonell balanse med den operative, totalkostnaden ved denne strukturen blir kontrollert, og hvis den fortsatt overstiger rammen blir en viss nødvendig nedjustering også av operativ struktur foretatt – med en avsluttende etterjustering av ikke-operativ struktur.

Et alternativ B, der dagens ikke-operative struktur er skjermet, og langsiktig økonomisk balanse er etablert ved reduksjon av operativ struktur. Det sier seg da selv at denne strukturen er i meget sterk funksjonell ubalanse, men den representerer altså det teoretisk mulige, motsatte ytterpunkt – der en reell løsning vil måtte befinne seg et sted i mellom ytterpunktene.

Jeg skal ikke her gå i detalj når det gjelder resultatet av de simuleringene som er gjort av de to foreløpige alternativene, utover å oppsummere hovedtrekkene, og de er som følger:

  • uten omfattende reduksjoner i base- og støttestrukturen i forhold til dagens omfang, vil Forsvaret tvinges til å nedskalere operativ struktur i et omfang som rent økonomisk svarer til kostnadene ved å drifte en forsvarsgren. For å begrense de langsiktige skadevirkningene av dette mest mulig, bør i så fall de kapasiteter og sektorer som da ikke vil kunne fornyes, og de hvor antall enheter underskrider kritisk masse, avvikles så snart som mulig. Dette ville i praksis dreie seg om 6-8 av de totalt ca 30 kapasitetene i dagens operative struktur.
  • gitt at vi i stedet foretar en relativt rask reduksjon av base- og støttestrukturen og lykkes med våre initiativ for flernasjonalt samarbeid på utvalgte områder, vil det være mulig å opprettholde en operativ struktur tilnærmet på dagens nivå også på lengre sikt.

Jeg gjør selvsagt ingen hemmelighet av at det eneste rasjonelle valg i denne situasjonen vil være en løsning som ligger så nær som mulig opp til alternativ A. Det er bare en radikal bruk av de skisserte virkemidlene som kan bringe Forsvaret i både funksjonell og økonomisk balanse, og dermed sikre det en evne til å løse sine oppgaver i fremtiden.

Jeg understreket riktignok at de to ytterpunktene representerte en forenkling av problemet til én dimensjon, langs aksen mellom operativ og ikke-operativ struktur, men i den nye forsvarsstudien vil vi åpenbart også studere problemet under hensyntagen til andre dimensjoner. Herunder vil vi selvfølgelig studere alternativenes sensitivitet i forhold til både høyere og lavere budsjettforutsetninger, dvs hvordan ulike variasjoner i de økonomiske rammene vil kunne påvirke strukturen.

En annen viktig slik dimensjon er som nevnt arbeidet for å finne flernasjonale løsninger innenfor rammen av NATO på mange av de områdene hvor vi etter hvert er blitt for små til å bevare kapasiteten på rent nasjonal basis, spesielt på logistikkområdet. Dette er en sak jeg allerede har flagget under møter i Militærkomitéen, fordi det etter hvert er flere land som befinner seg i samme situasjon som Norge. Eksempelvis har Danmark nylig besluttet å legge ned så vel ubåtvåpenet som alt bakkebasert luftvern, ut fra akkurat den type kritisk masse-betraktning som jeg har skissert.

Et systematisk flernasjonalt samarbeid på dette området vil med andre ord kunne bevare et mer balansert kapasitetsspektrum for så vel det enkelte medlemsland som for alliansen som helhet. I motsatt fall, kan det tenkes at alliansens samlede slagkraft utvikler seg som summen av vilkårlige nasjonale beslutninger om hva man ikke lenger har råd til. Dette er neppe i noens interesse, selv om flernasjonale samarbeidsløsninger heller ikke er ukomplisert, verken politisk eller praktisk.

Imidlertid kom det for bare en drøy måned siden ut en rapport skrevet av tidligere SACEUR, general Joe Ralston, og tidligere formann i NATOs militærkomite, general Klaus Naumann, som konkluderer med at Europas eneste mulighet for å bevare relevante og kapable forsvarsstyrker er nettopp en omfattende flernasjonal forsvarsintegrasjon. Hvordan de har formulert seg i den forbindelse ser dere her.

La meg som et siste punkt få anføre det som også er et hensyn politiske myndigheter bør ta i denne forbindelse. Velger man å skjerme tjenestesteder og arbeidsplasser på kort sikt, kan dette synes å være personellvennlig i det øyeblikk beslutningen tas. I realiteten vil det være det motsatte, etter som den raske forvitringen av operativ struktur da vil føre til stadig nye omorganiseringer, bortfall av hele kapasiteter med konsekvenser for alt personell i sektoren etc. En uunngåelig konsekvens av å velge en løsning som ikke kan holdes stabil er altså at man da vil dømme Forsvarets personell til nye år med frustrasjon, usikkerhet og stadige omkalfatringer av arbeids- og familieliv. Det vil neppe bidra til å styrke verken motivasjon eller rekruttering, og kan vanskelig kalles en personellvennlig politikk.

Avslutning

Mine damer og herrer, jeg har i løpet av dette foredraget prøvd å beskrive hva som er Forsvarets grunnleggende utfordringer i tiden fremover. La meg likevel så sterkt jeg kan understreke at jeg ikke på noen måte ser ensidig negativt på Forsvarets situasjon. Situasjonen er i realiteten helt åpen, med mulighet for fortsatt modernisering i retning av et tidsmessig forsvar hvis vi gjør de riktige tingene – men også med mulighet for et akselererende forfall, hvis viljen til å ta de nødvendige grepene ikke er til stede. Men nettopp i det tvingende behovet for fortsatt modernisering ligger mulighetene for å gjøre viktige og riktige ting – ting vi burde gjort også uavhengig av den økonomiske utvikling. Kunsten er å ikke falle for fristelsen til å vedta en forsvarsstruktur som er større enn den vi kan trene og utruste på samme kvalitative nivå som våre viktigste allierte, og som derfor også er et utfordrende og interessant sted å tjenestegjøre for Forsvarets personell. Vår mulighet ligger i å være en profesjonell og kapabel alliert – ikke i å samle på restene av gårsdagens mobiliseringsforsvar. Da må vi ikke gjenta slike meningsløsheter som ”arvebrigader” og ”kystfort i møllpose”. Dette var beslutninger som førte til at vi kastet bort millioner av kroner og kostbar tid, bare for at strukturen skulle se litt større ut på papiret noen år, før det likevel var slutt.

Likevel er jeg redd det ikke finnes noe Columbi egg som vil frita oss helt fra mange av de vanskelige valgene jeg har pekt på mht nødvendigheten av streng rasjonalisering av egen basestruktur, logistikk og støttefunksjoner. De endelige anbefalinger vil jeg legge frem for forsvarsministeren høsten 2007 i form av en ny forsvarsstudie, som har fått navnet Forsvarsstudie 07. Den vil som jeg var inne på bli meget nøktern i forhold til hva som er mulig innenfor de økonomiske rammer, når kravet er at strukturen skal kunne holdes stabil over tid. FS 07 blir som vanlig Forsvarssjefens innspill til et nytt politisk langtidsdokument for Forsvaret, som i hht en normal fremdriftsplan skal behandles av Stortinget våren 2008.

Forhåpentligvis vil det da lykkes å etablere en bred politisk enighet om hva som må gjøres med Forsvaret, og uansett ser vi jo at dette vil kreve vanskelige politiske beslutninger. Imidlertid er mitt viktigste poeng i den forbindelse at hvis man ikke ønsker å ta den distrikts- og lokalpolitiske belastningen dette vil innebære, vil man nokså umiddelbart måtte ta en annen belastning i stedet – nemlig å forklare hvorfor Forsvaret fortsatt forbruker 30 mrd kr pr år og fortsatt har 15.000 ansatte, men har mistet fjerdeparten av sin operative kapasitet og evne i løpet av noen få år. Det er for å unngå en slik utvikling vi nå vil ta fatt i arbeidet med å studere disse utfordringene for alvor, og jeg ser frem til å komme tilbake til Oslo Militære Samfund med orientering om hvordan arbeidet utvikler seg.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund 14. november 2005

ved Oberstløytnant Roar Laugerud

Til nylig tjenestegjort ved ISAF Headquarters i Kabul, Afghanistan

Er nå ved Sikkerhetspolitisk avdeling i Forsvarsdepartementet

 

Erfaringer fra NATO operasjoner i Afghanistan

 

Innledning

 

Roar Laugerud. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Høsten 2001 kom Afghanistan virkelig i søkelyset for første gang blant det bredere publikum. Kjensgjerningen og forståelsen av at dette svært bortgjemte og karrige fjellandet i sentral-asia, var blitt den internasjonale fundamentalistiske islam terrorismens kjerneområde og fristed kunne ikke gå upåaktet hen. Vi kjenner alle den meget raske invasjonen og beseiringen av det talibanske skrekkregimet. Den løselige sammensatte Nordalliansen, som rett før invasjonen hadde mistet sin sterke leder Massoud, i et attentat iscenesatt av Taliban, ble benyttet som den reelle landkomponenten i den USA – ledede koalisjonsoperasjonen.

 

Selve operasjonen gikk overraskende raskt, det som har skjedd i de nesten fire årene som har gått siden, gjør at vi, som del av det internasjonale samfunnet – som har tatt på seg ansvaret for dette landet – ikke uten videre kan innkassere en suksess. Veien videre er svært lang og målene for de forskjellige aktørene er tidvis forskjellige og ofte uklare.

 

Min bakgrunn

 

I tillegg til å ha vært involvert i operasjonene i Afghanistan her fra Norge siden de startet høsten 2001, har jeg også i to perioder vært en del av operasjonen første gang under ISAF II, som en koalisjonsoperasjon og senest nå i år under ISAF VII, som en NATO operasjon. Begge gangene under tyrkisk ledelse.

 

Mitt virke i ISAF VII fra februar til august 2005, var i funksjonen Commander Land Task Force. Det jeg de facto arbeidet med, som del av COMISAFs kommandogruppe, var forskjellige områder innenfor Security Sector Reforms – SSR. En fellesbetegnelse for oppbygging av sentrale funksjoner innenfor en stats maktapparat, slik at sentralregjeringen kan utøve sin legitime makt og ha monopol på den type midler.

 

Fakta Afghanistan

 

Den Islamske Republikken Afghanistan dekker 652,000 km2. Til sammenligning er fastlands-Norge på 324,000 km2. Omkring 12 % er dyrkbart land og bare 2,1 % er skogbevokst. Det grenser til Iran i vest, Turkemenistan, Uzbekistan, Tadjikistan i nord og Kina og Pakistan i øst og sør. Befolkningen er estimert til 25 millioner med en sterk vekst på 2,5 % i året.

Etnisk bakgrunn er Pashtuner 40-45 %, Tadsjiker 20-25 %, Hazarer 15 %, Uzbeker 10-15 %, Turkmener 10 % og smågrupperinger av andre.

Religionen er hovedsakelig sunni muslimer, men det er også et betydelig innslag av shiaer (spesielt hazarene).

Levealder er vel 44 år og mer enn hvert fjerde barn dør før det er fylt 5 år. Bare vel 1/3 av befolkningen kan lese og skrive. Det er også et høyt overskudd av menn i befolkningen, da barseldød er svært utbredt. Hver kvinne føder i snitt 6,3 barn.

Narkotikaproduksjonen står for omkring halvparten av GDP og det finnes omkring 10 millioner delvis uregistrerte landminer.

Etter 23 år med krig er den lille infrastruktur som fantes praktisk talt borte. Basisstruktur som veier, vann og strøm, eksisterte nesten ikke ved invasjonen i 2001.

Slik kan men fortsette å liste opp elendighet på område etter område. Konklusjonen er at Afghanistan er ett av verdens desidert fattigste land, uansett hvilket område en vil beskrive.

 

Hvis en på bakgrunn av dette sammenligner med verdenssamfunnets økonomiske bidrag for å rette opp dette og skape grobunn for en positiv økonomisk utvikling som en basis for en stabil samfunnsmessig utvikling, er det relativt nedslående. Betydelige beløp som er gitt som tilsagn er ikke levert eller anvendt. Balkan har eksempelvis mottatt og mottar fortsatt betydelig større bidrag. Dette oppfattes i de politiske kretser i Afghanistan som svært urettferdig. Jeg overlater til enhver å trekke konklusjonen av hvorfor det er slik.

 

Militæroperasjonen ISAF

 

Den militære stabiliserings operasjonen ISAF – International Security Assistance Force – startet ut som en styrke for Kabul området under britisk ledelse vinteren 2002. Den var da en koalisjons-operasjon med et selvstendig FN mandat. I august 2003 overtok NATO ISAF operasjonen. For tiden er vi i den 5. NATO rotasjonen av ISAF og den 8. totalt sett. Norge har deltatt i alle, initielt med et lite bidrag for deretter å velge ISAF som vårt hovedsatsningsområde for internasjonale operasjoner under NATOs ledelse. Som vanlig er det hæren som bærer bidraget, men det er tidvis elementer og enkeltpersoner fra de andre to forsvarsgrenene. ISAF kontingenten har det siste året ligget på rundt 400 personer. Jeg vil senere komme tilbake til noen betraktninger rundt NATOs utvikling av operasjonen.

 

Sikkerhetssituasjonen

 

Det hersker en relativt rolig og stabil situasjon i nord og vest. Nord er kjerneområdene for Nordalliansen, med tadsjiker og uzbeker som de førende. Det er derfor NATOs utvidelse av operasjonen utenfor Kabul startet i nord for deretter å gå vestover og til vinteren og våren 2006 vil den etter planen etablere seg i sør med utgangspunkt i Kandahar. Dette er imidlertid samtidig en utvidelse inn på det som er kjerneområder for Pashtunerne og derigjennom også Taliban og andre anti-regjeringsgrupperinger.
Da den pashtunske folkegruppen er like godt befestet på den pakistanske siden av grensen i det som kalles Tribal areas, og gitt grensens lengde, geografiske beskaffenhet og derigjennom porøse konsistens, er det her og videre østover langs hele den pakistanske grensen at anti-regjeringsstyrker opererer og har sine fristeder og baser. Dette er derfor også fokuset for den amerikanskledede koalisjonsoperasjonen Operation Enduring Freedom. I dette området foregår kontinuerlige counter insurgency operasjoner. Ved ISAFs inntreden i disse områdene, er det logisk at man også må forholde seg til den sikkerhetsutfordringen som eksisterer.

 

Som vi kjenner fra andre konfliktområder, er det over tid en sammensmelting av de politisk drevne aktiviteter, herunder militære operasjoner og rent banditter. Årsaken ligger ofte i at det er nødvendig å finansiere den militære virksomheten og ”outsourcing” av oppdrag og oppgaver kan gi gode inntekter for illegale elementer av alle avskygninger. I tillegg gir fraværet av et reelt statlig politi og militærvesen og andre regjeringsstyrte institusjoner, det føydale og etnisk delte folket, lokale kommandanter – eller krigsherrer, utmerket spillerom. Dessuten er det i den afghanske kulturen en sterk tradisjon for å skifte parti og side, alt etter hvilken egennytte man for tiden mener å ha. Dette gjør det svært utfordrende å ha en reell oversikt over aktører og posisjoner.

Selv om man har klart å begrense sterkt de regjeringsfiendtlige elementenes aktiviteter, er det ingenting som tyder på at man er i nærheten å eliminere dem som en faktor.

 

I det nordlige og vestlige operasjonsområdet som ISAF allerede har ansvaret for, er det et stort potensial for uro og kanskje væpnede aksjoner mot ISAF og det internasjonale samfunn, hvis man på alvor forsøker å rokke ved de vel etablerte kommandanter og deres innbyrdes styrkeforhold. Vi har sett tendenser til dette, men hittil har ikke ISAF utfordret noen av dem. Mandatet for ISAF operasjonen som en stabiliseringsoperasjon, gir ikke uten videre åpning for dette. Det ville heller ikke være en enkel oppgave, da de aller fleste av disse kommandantene har direkte bånd inn til de sentrale aktørene som sitter både i toppbyråkratiet og direkte inn i regjeringen i Kabul.

SSR gjennomgang

 

Jeg sa innledningsvis at jeg var COM ISAFs rådgiver og også i de mange internasjonale fora forhandler og talsmann for ISAF innenfor SSR.

Security Sector Reform, er på mange måter essensen av hvordan man post krig skal gjenopprette – i dette tilfelle etablere fra nytt av – de sentrale sikkerhetsrelaterte statsbærende funksjoner. Det som kjennetegner ethvert samfunn som hevder å være en nasjonalstat.

Det er fem pilarer i denne prosessen som G-8 landene besluttet å ta på seg ansvaret for i forbindelse med Bonn-prosessen:

 

  • Oppbygging av forsvaret, primært hæren – USA ledet
  • Oppbygging av politiet – Tyskland leder
  • Kontra-narkotika aktiviteter – Storbritannia leder
  • Oppbygging av et rettsvesen – Italia leder
  • DDR (Disarmament-Demobilisation-Reintegration) – Japan leder

(Avvæpning-demobilisering-reintegrering)

 

For at hvert av disse områdene skal ha noen mulighet til å lykkes, kreves det at de ses i sammenheng og koordineres. Hver for seg og ute av fase, vil sannsynligheten for å få den ønskede effekt minke dramatisk. I andre konfliktområder har det vært organisert annerledes, ved at f. eks FN har hatt det overordnede ansvaret, eller kanskje en nasjon har vært ledende. I tilfelle Afghanistan har man valgt en svært krevende modell. Erfaringen så langt har vært at det ikke eksisterer et tilfredstillende koordineringsregime for SSR sektoren. Det innebærer at USA har brukt svært store midler på å skape en afghansk nasjonal hær, som etter hvert kan komme opp å stå. Mens de andre sektorene ligger langt bak. Nederst ligger sannsynligvis rettsvesenet, mens kontra-narkotika heller ikke kan sies å ha kommet i gang slik at det kan vises til resultater.
Avvæpning og demobilisering av den tidligere militsen, som stod på en slags lønningsliste fra staten, er gjennomført. Med mer enn 60.000 demobilisert og bortimot 100.000 tatt av lønningslisten. Men reintegreringen av personellet i annen legitim yrkesaktivitet pågår fortsatt i navnet, men ikke i realiteten.
De gamle maktstrukturene i føydalsamfunnet gjennom klaner og illegale væpnede grupperinger av alle kategorier består fullt ut. FN anslår at det finnes omkring 120.000 medlemmer av alle kategorier i slike grupperinger over hele landet. Anslag fra FN antyder mellom 5-8 millioner våpen fortsatt i omløp. AK-47 gevær produseres et stort antall steder illegalt i Pakistan for videresalg inn i bl a Afghanistan. Money-for weapon programmer har derfor ingen mulighet til å lykkes. De vil sannsynligvis kun etablere et marked for salg og kjøp av våpen. I tillegg er det en århundrelang kultur for våpen i Afghanistan, som ikke lar seg endre på kort sikt.

 

Som svar på dette siste er det igangsatt et nytt program, såkalt DIAG (Dismantling of Illegal Armed Groups). Dette skal være afghansk drevet gjennom regjeringen, men understøttes og drives i realiteten av det internasjonale samfunnet, primært gjennom ISAF, CFC-A og UNAMA og finansiert gjennom giverland. Dette er i seg selv en svært stor utfordring og går direkte til roten av problemet med å reformere det afghanske samfunnet. Det har som målsetting å endre det illegale maktapparatet og skape et varig fundament for en mulig fredlig utvikling av det afghanske samfunnet. Da alle maktelementer i Afghanistan samtidig er deltakere i disse grupperinger som basis for sin posisjon og økonomiske fundament og til like er representert i forskjellige former rett inn i både byråkratiet og den politiske elite, inkludert regjeringen på toppen – er det forståelig at fremdriften i dette prosjektet ikke er nevneverdig stor. Det er utvilsomt rett vei å gå, men den er svært vanskelig i praksis.

 

Mitt arbeid med disse forskjellige SSR funksjoner gjennom ISAF VII perioden har vært en eye-opener på kompleksiteten og de enorme utfordringer som ligger i konseptet å utvikle et land mer eller mindre fra nytt av. Etter mange diskusjoner både innad i ISAF HQ, UNAMA, CFC-A og representanter for den afghanske regjeringen er min konklusjon at et suksesskriterium for denne aktiviteten er en overordnet ansvarlig og koordinerende enhet eller organisasjon driver prosessen. I dag ligger ikke forholdene til rette for dette.

 

Militære utfordringer

 

Jeg nevnte potensielle utfordringer i de nordlige og vestlige områdene. Det er imidlertid også betydelige utfordringer i sør mot den pakistanske grensen. Det er en oppfatning at ved å overta dette området fra OEF, så vil ISAF de facto måtte påta seg ansvar for å håndtere og kontre aksjoner fra Taliban og andre regjeringsfiendtlige elementer, muligens også en mindre vennlig innstilt befolkning generelt. Dette vil sette sitt preg på utviklingen av ISAF og de økede militære krav det stiller både i form av kapasiteter, ressurser og hvordan disse skal anvendes. Både internt i NATO og blant de øvrige troppebidragsytende land er det ikke en ens oppfatning av dette.

 

Det har gjennom hele operasjonens historie vært utfordrende å få landene til å fylle opp de vedtatte militære kapasiteter som anses for å være minimum for en sikker gjennomføring av operasjonen. Nye utvidelser av operasjonen øker både kravene og utfordringene ytterligere.

Et annet kritisk forhold er at en rekke land avgir sine styrker med såkalte ”caveats”, eller nasjonal begrensninger. Dette gjør det svært utfordrende for COM ISAF å utnytte sine små ressurser på en forutsigbar måte. Spesielt i kritiske situasjoner, hvor det kan være nødvendig å gjennomføre operasjoner som innebærer noe utenom det ordinære, gjerne også tidskritisk, så må ofte tillatelse innhentes nasjonalt fra hovedsteder før noe kan skje. Enhver innser hvilke praktiske begrensninger dette innebærer.

Med 36 bidragsytende land i ISAF vil det alltid være en utfordring å få alle til å ha en felles forståelse av både hva oppdraget innebærer og hva målsettingen skal være. Realistisk sett så kan det være svært forskjellig rasjonale for hvorfor et land yter troppebidrag til ISAF.

 

 

Politiske utfordringer

 

Bonn prosessen beskriver aktiviteter frem til og med parlamentsvalget som ble gjennomført i høst. Det gjenstår å se hva slags politisk utvikling som vil tegne seg etter at Parlamentet trer sammen og konstituerer seg. Det er ikke usannsynlig at sammensetningen av Parlamentet vil være overveiende President- og regjeringsfiendtlig. En rekke av representantene vil likeledes ha tilknytning til illegale elementer og sannsynligvis være en direkte del av dette problemet.
Det er også en rekke praktiske utfordringer rundt dette. Blant annet vil det være et antall analfabeter blant representantene og det er ikke et etablert og utdannet, fungerende service- og støtteapparat bak representantene. Det er ingen dagsorden etc., slik at man må nok ha realistiske forventninger til hva dette parlamentet er i stand til å gjøre. Det ligger et visst potensiale i situasjonen som kan gjøre det vanskelig for regjeringen å få gjennomført normale aktiviteter innledningsvis.

Dette endrer imidlertid ikke det grunnleggende positive at det tross alt er gjennomført et parlamentsvalg som et første skritt imot en normal politisk prosess. Hvorvidt det er realistisk å snakke om demokratiske institusjoner og praksis, slik vi kjenner det fra moderne vestlige demokratier, er vel heller mer tvilsomt.

 

På bakgrunn av det jeg fremholdt i den manglende koordineringen rundt SSR-prosessene, burde man ta en diskusjon om UNAMAs og NATOs rolle i fortsettelsen. Ved NATOs økende betydning som det internasjonale samfunns stabiliseringsleverandør i Afghanistan, burde dette kunne gjenspeile seg i en politisk rolle sammen med UNAMA. Hensikten må være å få fortgang i en rekke av de elementene som henger etter i SSR prosessen. Det vil sannsynligvis bety at noe nasjonal prestisje fra de nåværende ledernasjonene må legges vekk. Samtidig ville det kanskje gjøre det mer attraktivt for andre land å være bidragsytere. En konferanse i London på nyåret vil forhåpentligvis adressere dette.

 

Regionale utfordringer – Afghanske naboer

 

Afghanistan eksisterer selvfølgelig ikke i et vakuum. Stan-landene i nord, har på mange måter nok med sine egne problemer. Men de er opptatt av en potensiell smitteeffekt av radikale islamske elementer, som kan ha utspring fra Afghanistan. Likeledes er den store narkotikastrømmen fra Afghanistan problematisk.

Iran i vest føler seg sannsynligvis ubekvem med det de anser for å være USA baser og nærvær både i Afghanistan og Irak. De har historisk innflytelse blant hazarene i vest med sentrum i Herat. I tillegg er det fortsatt et betydelig antall afghanske flyktninger i Iran.

Den desidert største utfordringen er imidlertid Pakistan og den direkte innflytelse de har øvet gjennom mange år. Ikke minst gjennom aktivt å støtte mujaheddin i kampen mot Sovjet og innsettingen av Taliban med bakgrunn i islamsk fundamentalisme i den pashtunske delen av befolkningen, som naturlig hører hjemme på begge sider av den afghansk-pakistanske grensen. Afghanistans fremtid synes uløselig knyttet til utviklingen i Pakistan.
De kanskje opptil 3000 Madrasser, eller religiøse skoler som eksisterer på pakistansk side vil alltid være en rekrutteringspool for radikale aksjonister. Så lenge det verken er militært eller politisk mulig for de pakistanske myndigheter å ha full kontroll i Tribal Areas – grenseområdene – kan det virke svært vanskelig å eliminere regjeringsfiendtlige elementer i Afghanistan. Dette henger igjen sammen med frustrasjoner over manglende positiv økonomisk utvikling for folk flest og mistillit til et forholdsvis gjennomkorrupt statsapparat der det eksisterer.

 

Oppsummering
Selv om det er klare positive tegn å spore i utviklingen i Afghanistan etter invasjonen i 2001, er dette kjennetegnet med svært små skritt. Det er et uttall av vanskelige utfordringer som står i kø for verdenssamfunnet og derigjennom NATO. Sparsomme ressurser både på militær og økonomisk side, ikke alltid sammenfallende politiske målsettinger for de forskjellige internasjonale aktører, gjør at det er en viss usikkerhet på hvordan en fortsatt positiv utvikling kan vedlikeholdes. Viktigheten av et stabilt og forutsigbart Pakistan med evne til å kontrollere de fundamentalistiske krefter, må ikke undervurderes. Det er derfor ikke absolutt sikkert at NATOs første virkelige out-of-area operasjon vil kunne lykkes.
Takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 7. november 2005

ved Kontreadmiral Jan Eirik Finseth
Generalinspektør for Sjøforsvaret

Status og utfordringer i Sjøforsvaret

Formann, ærede Forsamling, kjære forsvarsvenner

Innledning

Jan Eirik Finseth
Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Foredragets tittel er status og utfordringer i Sjøforsvaret. Foredraget vil dekke de sjømilitære utviklingstrekk, Sjøforsvarets omorganisering, strukturutviklingen og de økonomiske utfordringer vi står overfor.

Norge står overfor store sikkerhetspolitiske utfordringer i nord. Utviklingen kan gjøre Nordområdene like viktig geopolitisk som Midt-Østen i dag. Samtidig skal vi ivareta våre internasjonale forpliktelser. Sjøforsvaret har hatt og vil også i framtiden ha en sentral rolle i å innfri Norges sikkerhetspolitiske forpliktelser i internasjonal sammenheng.

Nordområdene defineres i dag som Norges strategiske hovedinteresse.

Sjømilitære utviklingstrekk

Jeg vil innledningsvis i foredraget forsøke å belyse det jeg mener er de mest markante sjømilitære utviklingstrekkene. Vi ser en del teknologiske og konseptuelle endringer i hvordan sjømilitær makt anvendes noe som også må få følger for det norske Sjøforsvaret. Dette påvirker igjen vår evne til å ivareta våre egne maritime interesseområder.

La meg først slå fast at det er de sikkerhetspolitiske utfordringer i norske havområder som er styrende for utviklingen av Sjøforsvaret. Disse utfordringene har imidlertid endret seg de senere år. Det er ikke så lenge siden vi konsentrerte oss om en ren forsvarskrig langs kystlinjen, og vi holdt faktisk på med det en god stund etter at muren falt. I dag skal vi være forberedt på å håndtere et stort spekter av situasjoner i hele vårt havdomene. Dette dreier seg om alt fra mindre brudd på lover og regler til ulike kriser av begrenset art – til væpnet konflikt.

I tillegg skal vi også overvåke og hevde vår suverenitet i kystområdet fra svenskekysten til Grense Jakobselv.

Det har etter hvert blitt en utbredt oppfatning at Norge har betydelige utfordringer å håndtere i våre havområder.

Svært mange har kommet til denne konklusjonen. Erkjennelsen av at Norge er en maritim nasjon med sikkerhetsutfordringer til sjøs har blitt et fastpunkt som har gitt konkrete følger for forsvarsplanleggingen. Resultatene av disse prioriteringene ser vi på ulike skipsverft i Norge, i Europa og i egen forsvarsindustri hvor det framtidige norske sjøforsvar er under bygging.

Sjøforsvaret har de senere år også vært engasjert i internasjonale operasjoner. Kanskje mer så enn mange er klar over. Vi blir benyttet i nye roller både i Middelhavet og lenger øst. Dette har uten unntak vært vellykket på den måten at norske fartøyer og avdelinger har løst sine oppdrag på en meget god måte. Etter at allierte nasjoner har redusert sin deltakelse på øvelser her i nordområdene har internasjonale operasjoner blitt vårt viktigste kontaktpunkt mot andre lands mariner.

Operasjonene fyller derved en rolle utover det de er tiltenkt. De hever vår kompetanse og sørger for at vi henger med i utviklingen. Det gjør oss mer kompetente – også i forhold til å løse nasjonale oppgaver i nærområdene.

Mye av forsvardebatten har den siste tiden dreiet seg om balansen mellom nasjonale og internasjonale oppdrag.

Skal vi utvikle et Forsvar som er strukturelt, teknologisk og kompetansemessig tilpasset allierte operasjoner, eller skal vi utvikle et tallmessig større forsvar med lavere teknologinivå som først og fremst kan benyttes hjemme?

Det er mulig at spørsmålet er relevant for enkelte områder i Forsvaret, men på maritim side kjenner jeg meg ikke igjen i problemstillingen. Jeg kan ikke se for meg at vi begynner å anskaffe annenrangs fartøyer med dårligere utrustning fordi vi ønsker flere skrog.

Mitt utgangspunkt og mine prioriteringer rundt utviklingen av Sjøforsvaret er på alle måter dualistisk, hvor det nasjonale og det internasjonale perspektivet henger nøye sammen. Det norske sjøforsvaret har sin legitimitet og begrunnelse i vår status som havmakt, kyststat og sjøfartsnasjon. Vi må derfor være rustet, trenet og forberedt på hele spekteret av kriser i eget havområde. Om nødvendig alene, uten alliert støtte.

Samtidig kan ikke et lands marine, ei heller ikke vår egen, utvikle seg uten betydelig kontakt med utlandet. Norge har ikke ressursene til å utvikle våpensystemer og sensorer, kunnskap og taktikk i isolasjon. Norge har også en betydelig interesse av at Europa og farvannet rundt har en stabil utvikling, blant annet i form av en fri og uhindret internasjonal skipsfart. Norge deltar derfor internasjonalt, ikke bare som en følge av formelle og uformelle forpliktelser, men også av egeninteresse.

Det er for øvrig litt historieløst å hevde at vi er inne i et skifte hvor Sjøforsvarets internasjonale oppdrag går på bekostning av oppdrag hjemme. Sjøforsvaret har alltid vært ute. Vi har siden etableringen av den Kongelige Norske Marine i 1814 vært engasjert i internasjonale operasjoner, ikke minst i Middelhavet. Den annen verdenskrig – hvor Marinen gjorde en betydelig innsats – var den største internasjonal operasjon av alle. Alle mariner er av natur internasjonale og vil alltid være et maktpolitisk verktøy som kan benyttes utenfor landets grenser. Et av de få historiske unntakene fra denne regelen var kanskje det norske Sjøforsvaret under den kalde krigen hvor vi ut fra vår geostrategiske plassering var tvunget til å sette inn alle ressursene i forsvar av egen kyst.

Denne dualismen innebærer en vilje til å utvikle et Sjøforsvar som er scenarierobust. Med det mener jeg at den skal kunne benyttes til å løse et stort spekter av oppgaver i fred, krise og krig. Vi skal kunne løse de i egne havområder, langs norskekysten, men også i internasjonale operasjoner sammen med våre allierte. Hvilke oppdrag, når og hvor er ikke mitt anliggende. Sjøforsvaret skal frembringe kapasitetene og de skal ha høy grad av fleksibilitet.

Sjøforsvaret følger den sjømilitære utviklingen nøye og har utstrakt kontakt med en rekke land. I løpet av noen hektiske måneder før sommeren hadde vi stabssamtaler og møter med utenlandske marinesjefer i USA, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Polen, Spania, Tyrkia, Kroatia, og Nederland.

Et hovedinntrykk som fester seg i disse møtene er at alle nasjoner sliter med å fornye sin marine. Amerikanerne hadde for få år siden en ambisjon om å ha over 600 fartøyer, de er nå nede i under 300. Flere europeiske mariner har forlatt ambisjonen om å ha en balansert flåte som kan løse hele spekteret av sjømilitære oppgaver. De velger nå ut enkeltkapasiteter og øker dermed sin avhengighet av alliert bistand. Storbritannia trakk seg i våres ut av NATOs stående atlanterhavsstyrke for en periode. Dette var første gang siden styrken ble opprettet i 1968 at det britiske orlogsflagget var fraværende. Også det et signal om krevende tider rent økonomisk. Til sammenligning kan nevnes at det norske sjøforsvar er mer enn halvert de senere år.

Et skråblikk på andre lands mariner viser for det første at vi deler mange av de samme økonomiske utfordringene og er i omstilling etter det samme mønsteret som oss selv. Men sammenligninger viser også at det ikke står dårlig til med det norske Sjøforsvaret, og gir rom for optimisme for fremtidens Marine og Kystvakt. Det skulle også bare mangle, for som jeg startet med, vi er en maritim nasjon. I det ligger at vår velferd og økonomiske handlefrihet i alt overveidende grad er basert på havet. Vi kan derfor ikke tillate oss å skape huller i den maritime strukturen. Det norske Sjøforsvaret må kunne håndtere maritim krigføring i hele sin bredde. Dersom noen velger å utfordre Norges suverenitet og suverene rettigheter vil de møte tilsvar i flere dimensjoner, under vann, på overflaten og i luften. Et av kjennetegnene ved det fremtidige norske sjøforsvaret er at vi beholder denne helheten. Det forutsettes her at logistikkapasiteten fremskaffes som en organisk del av den maritime strukturen. I tillegg er selve fundamentet for maritime operasjoner evnen til å rydde miner. Også denne kapasiteten viderefører og styrker vi.

Et annet fremtredende utviklingstrekk fortjener noen ord. Sjømilitære doktriner har alltid vært opptatt av kontrollen med havet, for derved å sikre oversjøisk handel og militære forsyningslinjer. Dette er klassisk sjøkrigsteori. Maritime styrker har hatt et vedvarende fokus på kontrollen med ”the high seas”. Kampen om Atlanterhavet stod også helt sentralt i 2 verdenskrig, og det samme var gjeldende under den Kalde Krigen. Evnen til å kontrollere Atlanterhavet har vært det styrende for vestlig flåtemakt.

Situasjonen er imidlertid endret og maritime styrker utfordres nå i mye mindre grad på det åpne havet. Forestillingen om store flåtestyrker som gjør opp seg i mellom er svekket. Samtidig utfordres maritime styrker, og skipsfart i sin alminnelighet, på nye områder. Dette innebærer etter mitt skjønn det største sjømilitære paradigmeskiftet på over hundre år.

Truslene befinner seg i dag nærmere land, i det vi kaller kystnære områder. Havneområder, streder og lukkede farvann favoriserer de som ønsker å ramme oss, og de kan gjøre det med relativt rimelige midler. Evnen til å sikre disse områdene, og evnen til å trygge maritim næringsvirksomhet blir derfor en helt sentral oppgave. Det samme blir evnen til å føre frem militære styrker på kjøl – gjennom disse risikoområdene. ”Kystnære områder” er imidlertid et vidt begrep, og må trolig inkludere områder som Skagerrak, Nordsjøen – eller Middelhavet for den del. Poenget er at flåtemaktens manøverrom er begrenset. Samtidig er de topografiske og hydrografiske forholdene mer komplekse og krever spesialiserte våpen og sensorer. Også demografiske forhold spiller inn. Der hvor befolkningstettheten er stor er det også stor maritim trafikktetthet.

Evnen til å bruke luftvernradarer i nærhet av land, evnen til å finne undervannsbåter i lite homogene vannmasser og ikke minst evnen til å rydde miner i farvann med varierte bunnforhold inngår i denne utfordringen. Det samme gjør evnen til å bruke makt på en presis og diskriminerende måte slik at man ikke rammer tredjepart.

Truslene har fått en mer asymmetrisk karakter. De kan fremstå som små hurtiggående farkoster eller sivile fly, miner og andre eksplosiver under vann. Det endrer ikke vesentlig på det sjømilitære håndverket. Vi må fortsatt evne å kontrollere overflaten, vannmassene under og luftrommet over. Disse nye truslene skjerper imidlertid kravet til reaksjonsevne på våre enheter, i tillegg til at nøyaktig overvåkning og etterretning får økt betydning. Begge deler krever en utvikling av nye prosedyrer og taktikk. I alt dette er det viktig å forstå at det mest sannsynlige er hendelser vi ikke kan forutse eller planlegge for. Det er altså det uforutsigbare som er det mest sannsynlige.

 

Sjøforsvarets strukturutvikling

Hva så med den struktur Sjøforsvaret har for å ivareta nasjonale og allierte utfordringer de kommende år?

To forhold gjør seg gjeldende i denne sammenheng. Det er gjennomføringen av omstillingen og innfasing av den nye strukturen de nærmeste årene.

Prosjekt Neptun har hatt som målsetting å iverksette de omstillingstiltak som Forsvaret er pålagt i St. prop 42. Omorganiseringen skal sikre at Sjøforsvaret er tilpasset de overordnede økonomiske og personellmessige rammevilkår, men også at Sjøforsvaret har den kvalitet som er nødvendig for gjennomføre de oppgaver som vi blir pålagt både nasjonalt og internasjonalt. Den nye organisasjonen skal være på plass den 1. august 2006.

Sjøforsvaret er inndelt i tre søylene med avklart myndighet og klare ansvarslinjer. Søylene består av Kysteskadren, Kystvakten og Sjøforsvarets skoler. Hovedlinjen i den nye organisasjonen er en styrking av de operative enhetene der kampkraften eller stridsevnen skal styrkes. Dette skjer på bekostning av at antall stillinger ved sjøforsvarets skoler reduseres.

Den maritime taktiske ledelses kapasitet vil bli forbedret gjennom en styrking av den taktiske maritime kommandoen (NoTG).

Kysteskadrens flotiljer nedlegges og erstattes med våpen. Våpenspesifikke treningssentra videreutvikles eller opprettes direkte underlagt våpensjefene og i nær tilknytning til fartøyene. Dette er ønskelig siden simulatortrening i større grad vil skje om bord på fartøyer knyttet opp mot treningssentra. Modellen gir styrket samarbeid mellom de operative enhetene og treningssentra. Samtidig gir det våpensjefene bedre styringsmuligheter, eksempelvis ved i større grad å kunne tverrprioritere personellressurser ved treningssentra og kursvirksomhet opp mot seilingsprogrammet. Undervisning innenfor fagspesifikke områder som taktikk, anti-luft krigføring, samband osv vil fortsatt bli beholdt ved KNM Tordenskjold. Trening på allerede eksisterende simulatorer ved skolen vil fortsette.

Marinens jegermiljø vil bli samlet i et våpen ”Marinens Jegervåpen”. Det vil bestå av Marinejegerkommandoen (MJK), Kystjegerkommandoen (KJK) og Minedykkerkommandoen (MDK). I tillegg samler vi de minste fartøyene – innsettingsfartøyene – i en Taktisk båtskvadron. Hensikten er å samle allerede små miljøer og sørge for at disse kan støtte hverandre.

For å kunne operere som en ”maritim styrke ” tilpasset både nasjonale og internasjonale operasjoner trenger marinen å få tilført logistikk. Organisk logistikk som en del av en maritim styrke er en forutsetning for å utnytte stridsevnen i Sjøforsvaret og gi oss den nødvendige fleksibilitet til å kunne utføre pålagte oppgaver og oppdrag. To logistikkfartøyer må derfor inn i strukturen snarest mulig.

Utfordringen i marinen de nærmeste årene vil være knyttet til innfasingen av både Fridtjof Nansen-klassen og Skjold-klassen. Samtidig som den nye strukturen innfases vil hele Sjøforsvarets struktur omorganiseres. Personellet skal opprettholde kompetanse for å drive den gamle strukturen samtidig som de skal utdannes og trenes for nye fartøy. Dette er mildt sagt svært krevende. La meg benytte anledningen til å takke logistikkorganisasjonens (FLOs) prosjektmedarbeidere og den understøttelse som er avgitt til Sjøforsvarets prosjekter.

Sjøforsvarets struktur vil i år 2010 være sammensatt av Kysteskadren med en taktisk maritim kommando (NoTG), 5 fregatter med helikopter, 6 Undervannsbåter, 6 Skjold klasser, 6 Mineryddingsfartøyer, Marinens Jegervåpen med Marinejegerkommandoen, Minedykkekommandoen, Kystjegerkommandoen og en Taktisk båtskvadron, samt to logistikkfartøyer. Innføringen av totalt 14 nye NH 90 helikoptre vil gi Sjøforsvaret en helt ny og etterlengtet kapasitet. Samarbeidet med Luftforsvaret er særdeles godt.

Kystvakten vil består av 4 havgående fartøyer med helikopter, samt innleide ytre KV-fartøy og Indre Kystvakt (IKV). Jeg vil komme tilbake til Kystvakten senere i foredraget.

 

Øving, trening og eksperimentering

Sjøforsvaret har som målsetting å få til en kapasitetsøkning gjennom målrettet trening, øving og analyse av sin virksomhet. Dette for å forsikre oss at vi innehar den kvalitet som kreves for å kunne delta i skarpe operasjoner internasjonale og nasjonalt dersom det er påkrevd. Den våpenspesifikke trening skal ligge i bunn for kompetanseheving i de ulike våpenarter. Kysteskadren vil styrke den operative evnen ved ytterligere å vektlegge samarbeid og integrasjon.

Det skal gi Sjøforsvaret et handlekraftig verktøy, en maritim sammensatt styrke som kan settes sammen avhengig av de oppdrag som skal løses. Økt kvalitet skal oppnås ved hjelp av økt simulatorbruk, ved å øve og trene mer riktig, samt at eksperimentering og taktikkutvikling skal bli en mer naturlig del av øvingsvirksomheten.

En viktig del av denne øvingsaktiviteten er å gjennomføre skarpskytinger med alle våpentyper. Det er viktig at vi er sikre på at de ulike våpensystemer og våpentyper fungerer teknisk og operativt, det er viktig å øke kunnskapen om våpensystemets bruk, samt at det er en vesentlig motivasjonsfaktor for personellet å se at våpensystemene fungerer i praksis. Sjøforsvaret gjennomfører årlige skarpskytinger med hovedvåpen.

Oppøving og samøving med våre allierte er i dag flyttet fra de nordlige områdene til Nordsjøbassenget. Det er her hovedtyngden av øvingsaktiviteten gjennomføres. All sertifisering av NATOs tildelte styrker skjer i og rundt Nordsjøen. Vi har som målsetting å forbedre det høye faglige nivået vi har. Da forutsettes det at øvings -og treningsaktiviteten skjer sammen med våre allierte der hvor omfattende og avanserte øvelser gjennomføres. Det vil også være en viktig oppgave å sørge for alliert deltagelse i norsk øvingsaktivitet i Nord og Sør-Norge. Allierte maritime styrker deltar årlig i Forsvarets felles vinterøvelse.

Kystvakten

Kystvaktens kjerneoppgaver er knyttet til suverenitetshevdelse, fiskerikontroll, maritim sikkerhet og kriminalitets bekjempelse, ulykkesberedskap og oljevernberedskap. Jeg pleier å si at Kystvakten eier tilstedeværelsesbegrepet. Til å ivareta disse oppgavene ble kystvaktstrukturen i St.prop. 42 fastsatt til 21 fartøyer, hhv 4 helikopterbærende fartøyer, 7 Ytre kystvaktfartøyer og 10 Indre kystvaktfartøyer. Indre kystvakt består i dag av 8 fartøyer med ansvar for hver sin sone langs kysten. På materiellsiden er det allerede inngått kontrakt for levering av 5 nye indre kystvaktfartøy fra 2006. I tillegg til disse er det inngått langsiktig leieavtale av et nytt større fartøy for den ytre kystvakt, KV Harstad. Det er også gledelig å registrere at vi for vel 2 uker siden inngikk kontrakt om bygging og innleie av et nytt avansert fartøy til den ytre Kystvakt.

Med større fokus på evne til slepebåtberedskap og oljevernberedskap langs kysten er det behov for å tilpasse fremtidens ytre kystvaktfartøy disse oppgavene. I tråd med de politiske føringer og Forsvarssjefens oppdrag har jeg prioritert kvalitet og evne til å løse flere typer oppgaver på bekostning av antall kystvaktfartøyer. Den nye flåten er tilpasset dagens og framtidens oppgaver. Det er viktig for oss å kunne ivareta de oppgavene som kommer med økt oljetransport langs kysten, økt leteaktivitet og utvinning av gass. Med grunnlag i Kystvaktens budsjett har jeg for Forsvarssjefen anbefalt en struktur på totalt 12 fartøyer. 5 nye innleide fartøy til den indre Kystvakt, 4 eide fartøy med helikopter og tre moderne innleide fartøy for den ytre Kystvakt. Luftforsvaret vil operere 8 nye helikopter til Kystvakten. Det er dette vi klarer å få til innenfor dagens rammer.

Økonomi og strukturutvikling

La meg så si noen ord om den strukturutviklingen vi har vært gjennom de siste årene og Sjøforsvarets økonomiske situasjon.

Vi nærmer oss nå slutten av den første store omstillingsperioden. Fra neste år skal omstillingen videreføres ut inneværende langtidsperiode. Vi har etablert en rekke fellesinstitusjoner som Forsvarets logistikkorganisasjon, Felles kompetansesenter for Kommando – Kontroll og Informasjonssystemer, Felles Kompetansesenter Logistikk samt en rekke fellesstabsfunksjoner. I tillegg er Forsvarsdepartementet styrket med vel 100 årsverk hvor flere funksjoner av fagmilitær karakter er overført fra Forsvarets militære organisasjon. I utgangspunktet var jeg positiv til en slik felles organisering hvor synergi skulle blomstre. Men erfaringene så lang er at forsvarsgrenene tappes for ressurser, ekspertise og kompetanse uten at vi får tilbake de tjenester vi forutsatte.

Samtidig har den interne faktureringen, det interne samvirkelag, ført til en byråkratisering og overføring av midler fra den spisse ende (fra forsvarsgrenene) til fellesinstitusjonene som ikke var forutsatt. Det lekker altså fra den spisse ende til støtte og forvaltning.

En av hovedintensjonene med omstilling var jo at vi skulle overføre årsverk fra forvaltning, støtte og administrasjon til forsvarsgrenene. Fordelingen er i dag vel 38% av de totale årsverk til den spisse ende og ca 62 % til forvaltning, støtte og administrasjon. Når omstillingen er gjennomført vil fordelingen være 41% av årsverkene til den spisse ende, 59% til støtte, administrasjon og forvaltning. Stridsevnen ligger i forsvarsgrenene, tappes de for ressurser reduseres også forsvarsevnen. Jeg fraråder en videre utvikling slik jeg nå har beskrevet.

La meg så si noen ord om ansvar og myndighet. Jeg opplever i dag svært usikre og uklare ansvarslinjer. Hvilken myndighet som er tildelt de ulike nivå er heller ikke avklart. Departementet er ansvarlig for strukturutviklingen. I den sammenheng foretas det fagmilitære vurderinger i departementet. Det konkluderes uten at generalinspektørene og forsvarsgrenenes fagmiljøer har vært involvert. Departementet gir altså direkte faglige råd til Forsvarssjefen.

Samtidig har jeg som Generalinspektør fagansvaret, ansvar for sikkerhet, for utdanning og kompetanseoppbygging, oppsetting av fartøy og avdelinger til operativ myndighet og er således ansvarlig for de fagmilitære råd til min sjef. Hvem er ansvarlig for hva? Oppdrag gis av departementets avdelinger direkte til forsvarsgrenstabene eller forsvarsgrenenes avdelinger. Men hvilken myndighet?

(Hvilken rolle har egentlig generalinspektørene, skal forsvarsgrensjefene anonymiseres eller avvikles?)

Det samme mønster kan beskrives innenfor den daglige operative drift og strukturutvikling. Lignende forhold kan gis i grenseskillet forsvarsgren fellesinstitusjoner. I et maktapparat som Forsvaret er det selvsagt at ansvar og myndighet er tindrende klart fordelt og forstått.

Jeg avslutter mine kommentarer til strukturutviklingen med noen utviklingstrekk innenfor materiellanskaffelser. Det har aldri vært et slikt omfattende og komplekst byråkrati rundt materiellinvesteringer som i dag. Intensjonen var jo det stikk motsatte, nemlig å skape en avbyråkratisering, en forenkling av prosjektkontroll og prosjektadministrasjon. En strukturutvikling hvor det fagmilitære hadde fokus og hvor vi i løpet av kort tid evnet å framskaffe det materiellet vi hadde behov for. Målsettingen var altså en rask og avbyråkratisert prosess.

Generalinspektørene har mistet sin faglige kontroll med materiellutviklingen, en nødvendig oppgave og et nødvendig ansvar generalinspektørene hadde tidligere. Totalprosjektansvaret er nå overført Forsvarsdepartementet. Dette betyr dette at ansvaret for kompetanseoppbygging, sikkerhet, understøttelse og logistikk, utdanning, trening, tekniske og operative tester som er tillagt totalprosjektansvaret i realiteten er overført Forsvarsdepartementet.

Dette fører til ineffektivitet, til lange og uoversiktlige beslutningsprosesser og til at kontrollen med den militærfaglige delen av prosjektene forringes kraftig.

Spørsmålet blir da også om vi klarer å omsette de tildelte ressurser på en effektiv måte og anskaffe strukturelementer i henhold til besluttede tidsplaner. Dette må det gjøres noe med, denne utviklingen kan ikke fortsette.

Jeg vil også benytte anledningen å si noen ord om den økonomiske utviklingen. Forsvarets andel av Brutto Nasjonalprodukt (BNP) er synkende og utgjør i dag knapt 1,7%. Vi skal tilpasse og skape et Forsvar som er i balanse gitt de årlige budsjettrammer. Forsvaret koster penger og det er en illusjon å tro at vi ved noen harde effektiviseringsgrep skal frigi nok midler til å skape en forbedret forsvarsstruktur. Skal Stortingets struktur materialiseres må bevilgningene økes samtidig som det gjennomføres en kraftig reduksjon i Forsvarets infrastruktur.

(Vi må langt tilbake i tid for å finne svakere forsvarsbudsjetter enn det vi har hatt de senere år. Tar vi utgangspunkt i brutto nasjonalprodukt må vi helt tilbake til 30 tallet for å finne like svake budsjetter. Tar vi med den teknologiske fordyrelse, som er et påslag på mellom 6 og 12 % i tillegg til konsumprisindeksen, er det mulig å beskrive dagens budsjettnivå som det laveste reelle budsjett siden Norge ble selvstendig nasjon i 1905. En sammenligning med det reelle budsjettnivået ved inngangen til 90-tallet ville gitt oss et budsjettnivå i dag på langt over 40 milliarder kroner).

Forsvaret er altså i dyp ubalanse.

Dersom vi ønsker at vi skal ha råderett og kontroll hjemme og løse våre forpliktelser ute krever det tilstrekkelig budsjetter. Vi er i kraftig ubalanse og har vært det i lang tid. Det mangler som kjent 4 til 6 milliarder for å anskaffe og drifte den forsvarsstrukturen som er besluttet i inneværende langtidsperiode.

Fra 2008 må jeg årlig ha tilført 900 millioner kroner for å løse pålagte oppgaver og drifte den vedtatte maritime strukturen. I dette beløpet inngår både Kystvakten og Marinen.

 

Fremtidig utvikling

Ved utgangen av den kalde krigen hadde allierte mariner altså identifisert et kapasitetsgap innenfor kystnære operasjoner. Behovet for fartøyer, våpen og sensorer som kan fungere optimalt i krevende kystnære farvann er identifisert som det største behovet i mange land. Doktrinært har amerikanerne vært førende. De var de første til å formulere de nye utfordringene på begynnelsen av 90 tallet. Det er imidlertid nå vi ser de første håndfaste resultatene av denne dreiningen. US Navy’s største og mest kostbare anskaffelsesprosjekt i dag er de såkalte ”Littoral Combat Ship”, eller ”kystkampfartøyer” om man vil. Dette skjer også i de andre allierte mariner samtidig som det satses stort på økt amfibisk kapasitet.

Norge har et visst fortrinn i denne utviklingen. Vi har operert relativt kystnært under hele den kalde krigen og utviklet både kompetanse og våpensystemer deretter. Derfor har vi de senere år vært i førersetet for utvikling og utprøving av deler av ny NATO-taktikk.

Samtidig pågår et utviklingsarbeid i samarbeid mellom Forsvaret, Forsvarets Forskningsinstitutt og industrien. Her frembringes nye systemer som er anvendelige i kystnære operasjoner. De to fremste eksemplene er nye sjømålsmissiler og den svært avanserte undervanns-rekognoserings farkosten Hugin.

Også i operasjoner kommer denne spesielle kompetansen til sin rett. Våre ubåter som har deltatt regelmessig i operasjon Active Endeavour siden februar 2002 utmerker seg med sin evne til å operere effektivt i farvann hvor andre lands ubåter vegrer seg. MTBene tilførte en ny og effektiv fleksibilitet til operasjonen i Gibraltar-stredet.

Den markante dreiningen mot kystnære operasjoner er trolig vedvarende. Sjøforsvaret er vel forberedt på denne utviklingen som en følge av våre naturgitte forutsetninger og vår stilling under den Kalde Krigen. Kystnære maritime operasjoner er derfor vårt satsningsområde. Kapasiteten skal videreutvikles og vi har en høy ambisjon på dette området.

Her hjemme er utviklingen i nordområdet i ferd med å få økt oppmerksomhet. Vi står foran en betydelig økning av aktiviteten i Barentshavet. Dette reiser først og fremst industrielle og økonomiske spørsmål, i tillegg til beslektede saker som sysselsetting og bosetting. Økt aktivitet i Barentshavet har også en sikkerhetspolitisk dimensjon. Den største drivkraften til økt petroleumsaktivitet er behovet for stabile og sikre forsyninger.

La meg derfor konstantere at en økt aktivitet til havs har enn sikkerhetspolitisk og sjømilitær dimensjon. Norsk sjømilitær tilstedeværelse vil være et viktig virkemiddel for å trygge en stabil og sikker utvikling som i størst mulig grad ivaretar norske interesser. La meg samtidig si at de sjømilitære problemstillingene vi ser for oss i nord allerede eksisterer i sør. Vi skal ikke glemme at det er en betydelig aktivitet i Nordsjøen, og at Skagerrak fortsatt er det sjøområdet med høyest trafikktetthet.

I forhold til nordområdet vil jeg spesielt trekke frem betydningen av å ha et sann tids situasjonsbilde over aktiviteten i dette område og en grundig forståelse av hva som skjuler seg bak aktiviteten. Bruk av satellitter og luftbårne sensorer er blant de mest effektive formene for overvåkning. Bare på den måten kan vi rette fartøyenes tilstedeværelse mot de aktuelle områder. Landsdelskommando Nord-Norge har i økende grad tatt i bruk dette, og jeg tør påstå vi aldri har hatt et bedre bilde i nord. Paradokset i dette er at jeg som marinesjef indirekte sier at flere fartøyer alene ikke er tilstrekkelig for å gjøre en bedre jobb i disse havområdene. Et bedre og tettere samvirke med luftbårne sensorer, videreutvikling av vår evne til å utnytte satellittovervåkning og ikke minst ubemannede fly er også viktig i denne sammenheng.

Jeg vil forsøke å oppsummere med at jeg er betinget optimistisk på vegne av det fremtidige Sjøforsvaret. Vi befinner oss i en utviklingsfase og en rekke investeringer har falt på plass. Fremtidens Sjøforsvar har potensial til å bli meget relevant både i lys av våre nasjonale maritime sikkerhetsutfordringer, samtidig som vi forblir relevante i en internasjonal kontekst. Et par skjær i sjøen finnes imidlertid, så vi må ikke sovne i bestikket.

Det er for det første helt sentralt at de prosjektene som er i gang fullføres på skikkelig vis. Det innebærer blant annet at fartøyene bevæpnes som planlagt. Forsvaret har, som tidligere nevnt en svært anstrengt økonomi. Jeg kan ikke med sikkerhet fastslå hvor man vil lete etter innsparinger i årene fremover, men jeg kan ikke akseptere at vi seiler rundt med krigsskip uten våpen, og vil derfor være en vakthund i så måte. Budsjettene må som sagt økes, hvis ikke vil strukturen forvitre, og muligheten til å forsvare og sikre norsk territorium vil være prisgitt andre nasjoners vilje og interesser. Samtidig må vi i en forsvarsstruktur som er redusert kraftig de senere år, kraftsamle på få steder. For Sjøforsvaret vil dette innebære ett tyngdepunkt i Nord og ett tyngdepunkt i Sør.

En annen forutsetning som ikke er falt på plass er logistikk og etterforsyning av flåten. Dette er en nødvendighet i alle militære operasjoner. En mer fleksibel marine som benyttes langs kysten, i Barentshavet, Nordsjøen eller Middelhavet må baseres på etterforsyning til sjøs. Vi har behov for logistikkfartøyer som kan være med flåten. Dette er noe jeg jobber intenst med å skape forståelse for, og vi vil lykkes. Vi tar som sagt sikte på et offentlig – privat samarbeid, noe som betyr at vi vil anbefale innleie av fartøyer etter modell av Kystvakten.

Før jeg avslutter vil jeg benytte anledningen til å gi honnør til Sjøforsvarets personell. Jeg er svært imponert over mine medarbeidere i Sjøforsvaret som etter år med omveltninger av struktur og organisasjon nedlegginger og endringer av annen art holder humøret oppe, viser en motivasjon og en interesse for virksomheten vår som er upåklagelig. Det faglige nivået, trenings -og øvingsnivå, altså vårt profesjonelle faglige nivå holder verdensklasse. Vi skal gi våre medarbeidere forutsigbarhet, lette litt på arbeidspresset og gi tilbake fritiden og samværet med familie og venner. Vi skal ta godt vare på våre medarbeidere.

Dette betyr stabilitet, at vi får ro og forutsigbarhet i Forsvaret. At omveltninger og gjennomgripende strukturendringer tar slutt. Skal vi holde på våre meget velkvalifiserte og dyktige medarbeidere kreves stabilitet og forutsigbarhet.

Jeg lar dette runde av mitt foredrag. Takk til arrangørene og til dere som har satt av denne kvelden.

 

Takk for oppmerksomheten.

Innledningsforedrag 1 av 2:

Kontreadmiral Jørgen Berggrav
Forsvarsdepartementet

Deres Majestet, Formann, mine damer og herrer

Innledning

Før jeg begynner, tror jeg det er riktig å minne om Stortingets beslutning om å legge ned Forsvarets overkommando og integrere FSJ og hans strategiske funksjoner i departementet. Dette innebærer at en del av departementet ikke bare arbeider for Forsvarsministeren, men også bistår FSJ i hans strategiske planarbeid. Mitt innlegg i aften har dette som utgangspunkt.

Direktør Narums innlegg gir grunn til alvorlig ettertanke, og gir signaler om at noen kraftfulle grep må tas. Det tror jeg er riktig. Jeg tror imidlertid det er viktig å understreke at de målene som Stortinget har besluttet for inneværende planperiode, er helt avgjørende skritt på veien for å opprettholde et relevant og bærekraftig forsvar. Vi har oppnådd betydelig forbedret samsvar mellom oppgaver, struktur og ressurstilgang, og redusert de årlige driftsutgiftene med 2 milliarder pr år sammenliknet med alternativet uten omstilling. Vi har redusert med mer enn 5000 årsverk, og mer enn 2 millioner kvadratmeter eiendomsmasse. Samtidig har vi oppnådd en betydelig forbedret operativ evne nasjonalt og internasjonalt.

Endringene, og belastningen på personellet, er betydelig, og jeg vil berømme Forsvarets personell for den lojalitet og stå-på-evne de utviser.

Hovedproblemet, slik Paul Narums skisse over forventede inntekter og utgifter viser, er at vi ikke styrer mot noe som er bærekraftig på sikt, gitt fortsatt flat budsjettutvikling.

Prinsipielt kan vi se på forholdet mellom økonomi, operativ struktur og base og støttestruktur som en trekant. Det enkle svaret på problemet om å beholde Forsvaret slik vi kjenner det, er naturligvis å tilføre mer penger.

Penger alene er imidlertid ikke svaret. For det første må man unngå å la mer penger bli en sovepute som gjør at man lar være å gjøre de strukturelle grepene som må til for at Forsvaret skal være relevant for å møte fremtidige sikkerhetsutfordringer. For det andre må vi vri pengestrømmen, slik at vi får mer operativ virksomhet for hver krone. Dersom vi skal klare dette, er vi helt avhengige av at moderniseringen av Forsvaret går som planlagt. Og, for det tredje, er det politisk vilje for å tildele Forsvaret en større andel av statsbudsjettet i dagens situasjon? Personlig (og jeg vil understreke at dette er en personlig betraktning), tror jeg ikke det. Det ene er at det er mange andre sektorer med store forventninger, og det andre er at jeg dessverre ikke tror at vi har den troverdigheten i samfunnet som er nødvendig for å få mer penger. Jeg tror vi må komme oss på ny kurs, stå samlet, både ansatte, forsvarsvenner og andre og vise at vi leverer det samfunnet etterspør, og at vi leverer det på en kosteffektiv måte. Da burde det være mulig å snu budsjettrenden.

Uansett er vi som har ansvaret for å planlegge for fremtiden, nødt til å forholde oss til de pengene vi får. Det betyr at vi må bevege oss på aksen mellom operativ struktur og base- og støttestrukturen.

Fjorårets økonomiske problemer skyldtes at aktiviteten kostet mer enn man var klar over og hadde kontroll på. Denne aktiviteten var ikke spesielt ambisiøs, og var planlagt videreført for å vedlikeholde kompetansenivået og gi landet en operativ gevinst på de betydelige skattepengene som tilføres Forsvaret. For å dekke inn dette, har FSJ strammet kraftig inn på reisevirksomhet, konsulentbruk og liknende, men vi har også måttet tære på lagre og skyve på investeringer. Dette er forhold som har betydning for å finansiere en fremtidig struktur, og altså har samme effekt som de utfordringene Paul Narum skisserte. Og det er ting vi merker i dag, og ikke noe vi antar kan skje i fremtiden.

For meg betyr dette at omstillingen, ombyggingen eller hva man vil kalle det, ikke er slutt når målene for 2008 er implementert. Vi må fortsette en meget nøktern planlegging, og ikke styre mot en større struktur enn det som det er reell betalingsvilje for. Fordi så stor del av forsvarsbudsjettet er bundet, har vi i det korte perspektivet ikke handlefrihet til å møte manglende økonomi med aktivitetskutt i tillegg til utsatte investeringer. Dette er ødeleggende. For personellet som ikke får gjort jobben sin mister både kompetanse, motivasjon og inntekt, og landet får dårlig avkastning av dyrt materiell.

Prinsipielt har vi derfor valget mellom å beholde base- og støttestrukturen tilnærmet uendret, eller å gi maksimal prioritet til den operative strukturen. Dersom vi beholder støttestrukturen, innebærer dette at vi ikke klarer å fornye helt sentrale elementer i den operative strukturen. Etter min vurdering er dette en struktur som vil avvikle seg selv over tid. Alternativet er at man lar de distriktspolitiske hensyn bli tilgodesett gjennom andre sektorer og bare beholder det som er absolutt nødvendig for å understøtte den operative strukturen. Tilsvarende bør de enhetene som det ikke er operativ bruk for i dagens situasjon, og det ikke er midler til å videreføre på sikt, avvikles raskest mulig for å styre ressursene til investeringer og øket aktivitet.

På denne måten er det mulig å beholde omtrent samme operative kapasiteter som i dag.

Den operative strukturen kan styres i to retninger. Den ene vil være å fortsette moderniseringen av Forsvaret mot en mindre struktur som har evne til å utvikle og anvende militær makt og møte reelle sikkerhetsutfordringer. Den andre muligheten ville være å styre mot en større struktur med lavere kvalitet som fokuserer på det vi kan kalle utvidede politioppgaver, et slags gendarmeri.

En slik løsning ville kanskje være lett å gripe til, men vil behov for en større base- og støttestruktur. Men det er klart at det er et mulig valg, noe vi ser i Finland som har en 3 – 4 ganger så stor struktur som oss for et vesentlig mindre budsjett. Dette reiser to spørsmål. Det ene er om en slik struktur ville ha nasjonal troverdighet i Norge. De historiske erfaringene og forsvarstradisjonen i de to landene er ganske forskjellige. For Norge er leksen fra den andre verdenskrigen okkupasjon og nasjonale nederlag, mens det for finnene var noe som ”i själva verket” stadfestet selvstendigheten.

Men det viktige spørsmålet er naturligvis om en stor mobiliseringsstruktur kan møte de nasjonale sikkerhetsutfordringene vi kan stå overfor?

Den norske utfordringen i våre nærområder er å håndtere problematikken rundt strategiske ressurser som petroleum og fisk, militær betydning og uavklarte og til dels omstridte områder. Dette er utfordringer som krever politiske løsninger. De kan ikke møtes med militær evne alene, men militær evne kan være et viktig bidrag til politikken.

Den nye regjeringen har lagt vekt på vår evne i nordområdene, og ønsker å øke vår evne til overvåkning, suverenitetshevdelse og tilstedeværelse. Som tidligere sjef Landsdelskommando Nord-Norge har jeg forståelse for dette. Dette er imidlertid aktiviteter som ikke kan møtes med gårsdagens mobiliseringsstruktur. Vi må kunne reagere raskt og målrettet. Likeledes har regjeringen i Soria Moria-erklæringen understreket at den vil bygge videre på vår plass i NATO og øke det militære bidraget til FN. Dette betyr at vi må være i stand til å stille opp med styrker. La meg i den sammenheng understreke at FN-oppdrag med blå hjelm i Afrika, hverken er mindre krevende eller mindre farlig enn operasjoner grønn hjelm i NATO-regi. Dette betyr at vi fortsatt har behov for robuste militære styrker. Dette krever en fortsatt modernisering. En slik modernisering er ikke en rendyrket satsing på høyteknologi, slik noen synes å tro, men at vi er i stand til å operere sammen med andre styrker.

En mer ensidig satsing på styrker med lavere kvalitet og en gjenreising av mobiliseringsforsvaret, vil etter min vurdering ikke bare være uegnet til å løse oppgavene her hjemme, men føre til sterkt redusert evne til å innfri våre forpliktelser i NATO og over FN. Slik jeg ser det, risikerer vi at den politiske forståelsen vi er avhengige av i Nordområdene undergraves. På den annen side, kan vi man ikke utelukke at en antallsmessig større struktur kan skape en slags alternativ terskelhevning for å bli utfordret her hjemme. Hvorvidt dette er noe man kan bygge en sikkerhetspolitisk strategi på, må bli en politisk vurdering.

Militær evne er et resultat over hvor godt elementene ”spiller sammen”. For å kunne ta de riktige valgene for fremtiden er det derfor viktig at den videre debatten fokuserer mer på Forsvarets evne enn på hvor stor strukturen er.

Jeg vil gjerne illustrere dette med noen enkle skisser. Det er enkelte som ynder å fremstille forsvarsutviklingen som en kontinuerlig nedbygging mot det absurde. Etter mitt syn er dette i beste fall misvisende. Først må vi se hva som skjuler seg bak tallene.

For Marinens del ser vi at hovedkomponentene er byttet ut med noe som er mye bedre. Ser man f eks på minesveiperne, gjør fartspotensialet at de nye båtene sparer så mye tid i transitten frem til operasjonsområdet, at de har sveipet i flere dager før de gamle ville vært på plass. Og så må vi se på hvordan man leder styrkene, på sensorene, på evnen til å inngå i nettverk, og så videre. Vi må se på tilgjengeligheten, deployerbarheten og vår evne til å operere sammen med andre.

Dersom vi ser på det på denne måten, blir bildet annerledes. Da kan kanskje den ”gode gamle” strukturen slik ut, mens den kanskje var slik i 99 og slik i 2009. utfordringen i dette bildet blir problemene rundt kritisk masse, men det kan vi jo komme tilbake til.

I tiden fremover skal det tas mange viktige beslutninger. Derfor er det viktig at vi har en åpen forsvarsdebatt. I den debatten bør flest mulig komme til orde, både offiserer i tjeneste og de som er pensjonert, fagfolk og de som ”bare” er interessert. Det viktige er at vi hever oss over symbolikken og diskuterer det som er det vesentlig, nemlig Forsvarets evne til å bygge opp under den politikken vår politiske ledelse ønsker, og at vi evner å møte de utfordringene vi kan bli stilt overfor.

Hvis vi gjør dette i respekt for at vi har litt forskjellig utgangspunkt og at vi spiller ulike roller, tror jeg vi kan bidra til å øke den troverdigheten som er så viktig for at vi på sikt kan få rammer og ressurser som kan bidra til et bærekraftig og relevant forsvar i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

 

Innledningsforedrag 2 av 2:

Resymé av innledningsforedrag
ved

Ståle Ulriksen
Norsk utenrikspolitiske institutt

Forsvarets framtidige struktur. Hvilke behov bør den møte?

Vi har ikke lenger, om vi noensinne har hatt det, en situasjon der sikkerheten hadde primat foran andre politikkfelter. I dag er sikkerhetspolitikken underlagt og underordnet finanspolitikken på en måte som jeg som sikkerhetspolitisk forsker ikke kan forholde meg til.

Jeg kan med andre ord ikke akseptere det som har vært grunnpremisset i norsk forsvarsdebatt de siste årene at en debatt om forsvarsstruktur skal ta utgangspunkt i en gitt sum med penger.

Fra mitt ståsted defineres den politiske, geopolitiske rammen for norsk strategi av at vi på den ene siden er en delvis integrert del av et internasjonalt fellesskap der bruk av militær vold mellom stater er avleggs og lite sannsynlig. På den andre siden er våre sentrale interesser i geografisk og politisk forstand bundet opp i et område som ikke åpenbart er en del av dette fellesskapet.

Inne i det postmoderne fellesskapet har vi klare interesser i å være med på å utforme de internasjonale institusjonene, lovene og sikkerhetspolitikken. Det er slike ting som har gitt oss råderett over all den rikdommen til havs som vi nå er så bekymret for. Det er kritisk viktig for oss at disse institusjonene består, vedlikeholdes og utvikler seg. Vi har ikke råd til å ta dem for gitt. Vi trenger også innflytelse i dette fellesskapet for å kunne påvirke utviklingen av det i en retning som er i samsvar med våre interesser og verdier. Jeg tror militær deltakelse i det systemet vil gi oss innflytelse. Utad har dette fellesskapet et sett med mål som krever to ulike typer militære kapasiteter.

For det første kreves en reaksjonsevne med kapasitet til å gå inn i et gitt område og å gjennomføre operasjoner der. Rask deployeringsevne og evne til å gjennomføre intense felles stridsoperasjoner er kritisk. Det er viktig for Norge at organisasjoner som NATO har denne evnen i fellesskap slik at man ikke bare må stole på at stormaktene skal gjøre denne jobben.

Dagens forsvarsstruktur maksimaliserer denne evnen og Forsvaret har vist at Norge kan bidra med relevante kapasiteter. I årene som kommer vil denne evnen bli ytterligere styrket.

For det andre så viser vel både Bosnia, Kosovo, Afghanistan og Irak at denne første stridsfasen bare er en begynnelse. Den kan kanskje eliminere et symptom, som terroristbaser, men ikke selve sykdommen – som ofte er statskollaps. Derfor kreves det også et langvarig nærvær av stabiliseringsstyrker i samarbeid med sivile kapasiteter, gjerne for å bygge opp en stabil stat og på sikt utvide fellesskapet av stater som bekjenner seg til demokrati og en internasjonal rettsorden. Også her er det viktig med kvalitet, både på styrkene og på lederskapet. Den svenske og norske innsatsen under opptøyene i Kosovo i mars 2004 viste dette klart og tydelig. I hele KFOR var dette de eneste styrkene som holdt mål. Sannsynligvis hindret de et lite Srebrenica i Caglavica.  Slike styrker må selvsagt også være trent for strid og samtrente som avdeling, de må være forberedt på det verste.

I denne rollen er dagens forsvarsstruktur svak. Hæren har for få enheter til å kunne levere i henhold til målet om å kunne rullere en avdeling av bataljonsstørrelse i slike oppdrag.

Det er en politisk utopi å tro at et land som Norge kan ”slippe unna med” å være ”First in, first out” av hver nye operasjon. De allierte forventer at vi bidrar til den langsiktige stabiliseringen. NATO forventer at vi skal bli lenge i Afghanistan. Det er også en litt underlig tanke at norske politikere, spesielt i den nåværende regjeringen, skulle være mindre opptatt av det langsiktige. Signalene peker i høy grad mot FN og Afrika. Om man bare har reaksjonsstyrker vil disse likevel bli brukt i denne type roller. Og siden disse styrkene i stor grad allerede er dekket av budsjettet, de er jo satt opp med fast ansatte yrkessoldater, så vil de bli brukt ofte. Da vil evnen til beredskap og treningsnivået som er nødvendig for å beherske et spekter av oppdrag bli vanskelig å opprettholde. Reaksjonsevnen vil erodere. Det er antakelig slik at dersom man skal lykkes i å opprettholde evne til hurtig reaksjon så er det å ha et apparat for produksjon av stabiliseringsstyrker en forutsetning.

Utenfor det postmoderne fellesskapet er situasjonen den at vi vet ikke hvilken rolle militærmakt vil spille i forholdet mellom stater som alle aksepterer det internasjonale systemets grunnleggende kjøreregler. Jeg vil tro at vi kan utelukke eksistensiell krig og målsetninger om anneksjon men jeg vil ikke utelukke trusler om bruk og regelrett bruk av militær tvangsmakt om begrensete spørsmål som for eksempel råderett over et havområde.

Jeg vil også tro at vi i en slik konflikt om begrensete spørsmål også vil få en ganske kraftig innskrenking av hvilken militær maktbruk som faktisk er anvendbar. Hvilke militære handlinger vil bli sett på som legitime og hensiktsmessige, og hvilke vil åpenbart ikke være det? Også her tror jeg det er mulig å avskrive enkelte trusler som usannsynlige. Herunder kommer bombing av sivile mål som ikke direkte kan knyttes til konflikten. Men trusler mot økonomisk aktivitet er nok mer sannsynlig. Jeg tror også en invasjon av norsk landområde er svært usannsynlig. Men innsetting av tropper på Svalbard er nok mindre usannsynlig enn i Finnmark.

Det man har behov for da er en tredje type militær kapasitet, nemlig en viss evne til å kunne slåss alene i et relativt kort tidsrom, inntil alliansen er engasjert. Skal denne evnen skape en terskel, ha en viss avskrekkende effekt, må den også ha offensiv kapasitet med en viss evne til å ødelegge. Det betyr i første rekke at man har etterretning og ISTAR-kapasitet på plass. Dette er allerede høyt prioriterte kapasiteter, men de kunne vært enda høyere prioritert. De er anvendelige i alle tenkelige scenarier. Dernest trenger man en kapasitet for å agere på informasjonen – med spesialstyrker, ubåter, fly eller langtrekkende presisjonsvåpen. Her er det et poeng at vi ikke trenger å tenke symmetrisk. Det viktigste er at vi er i stand til å skape usikkerhet.

I dagens forsvarsstruktur er denne evnen fremdeles relativt godt ivaretatt. Men beslutningene om hva man skal gjøre med artilleriet, som man må ta snart, og beslutningene om å kjøpe nye kampfly og ubåter som kommer opp i neste tiår har naturligvis relevans. Samtidig er det viktig å forsøke å se på evnen til å agere uavhengig av plattformene som skal levere det systemet eller de enhetene som i sin tur skal levere effekt. Det er sluttproduktet, effekten, som teller.

Foreløpig mener jeg altså at det er vanskelig å avskrive behovet for en viss beredskap i forhold til nasjonale kriser i nord. Det er ikke sikkert det er noen automatikk i alliansens respons. En nasjonal militær evne til å handle på egenhånd i nord vil høyne terskelen for at en krise skal gå over i åpen konflikt. Men også et norsk EU-medlemskap kan gjøre dette. I den grad EU kan akseptere norske synspunkter vil medlemskap kunne gi oss større diplomatisk tyngde og ryggdekning og dermed bidra til større forutsigbarhet i våre nærområder. Da vil diplomatisk tyngde kunne overflødiggjøre militær beredskap utover det som trengs for overvåking og å sikre at norsk lov blir overholdt. I det lange løp er det nok bare gjennom en utvidelse av dette sikkerhetsfellesskapet til nordområdene og Russland, og gjennom et nært samarbeid med Russland, at vi kan sikre oss norske interesser i disse områdene.

For å oppsummere bør en forsvarsstruktur bygges i forhold til strategiske behov. Tre slike behov er etter min mening alle så viktige ut i fra strategiske og politiske perspektiver at ingen av dem uten videre kan oppgis bare fordi de koster for mye, nemlig:

–         En nasjonal evne til å kunne håndtere ikke bare kriser, men den kritiske overgangen fra krise til kollektiv respons. Det fordrer etter mitt syn en viss evne til nasjonal respons.

–         En evne til å kunne stille styrker for hurtig respons for høy-intensive stridsoppdrag på vegne av alliansen og/eller det internasjonale samfunn.

–         En evne til å kunne vedlikeholde substansielle styrker i stabiliseringsoppdrag for internasjonale organisasjoner.

Av disse tre er det i dag etter min mening bare evnen til å stille styrker for langvarige stabiliseringsoppdrag som er truet. Det er bare der vi er kommet under kritisk masse. I forhold til den debatten vi har hatt om Hærens størrelse og nasjonale forsvarsbehov vil jeg også hevde at det er bare denne oppgaven, det å kunne stille styrker for langvarige stabiliseringsoppdrag som virkelig fordrer større bakkestyrker.

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 24. oktober 2005

ved Mats Ringborg
Sveriges Ambassadør i Norge

« Perspektiver på det svensk-norske samarbeidet»


Kære førsamling,

 

Mats Ringborg. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Jag vill börja med att tacka för inbjudan att komma hit här ikväll, till detta ärevördiga sällskap. Det är en stor ära för mig att ha blivit utvald till talare i Oslo Militæra Samfund, särskilt när jag ser listan på de personligheter som har varit här före mig.

 

Samtidigt kanske det inte är helt onaturligt att en representant för Sverige har valts ut att komma hit – vi skriver ju 2005 och under detta år har de svensk-norska relationerna i hög grad stått i fokus.

 

En stor del av denna uppmärksamhet har – också det av naturliga skäl – riktats mot vår gemensamma historia. Unionstiden och händelserna år 1905 har granskats och analyserats i stor detalj.

 

Jag tänkte här i kväll avstå från att upprepa allt som sagts under året om detta. I stället tänkte jag säga något om vad vi har gjort tillsammans under detta jubileumsår, hur vi på svensk sida upplever vad vi har gjort tillsammans, och också något om utblickar mot framtiden.

 

Om historikerprojektet måste jag ändå konstatera att väldigt mycket har kommit fram som har varit intressant och värdefullt. Vi har fått nya inblickar som gör att vi förstår bättre varför det blev som det blev 1905 och varför det är som det är idag. Inte minst tror jag att kunskapsnivå i Sverige om vår gemensamma historia har höjts ordentligt. Och där har det funnits stora brister.

 

«Markering» och «markera» har ju detta år blivit långt mer vanliga ord i det norska språket än det har varit tidigare. Vi talar ju gärna om «100-årsmarkeringen», och om att vi «markerar» att 100 år förflutit sedan den fredliga upplösningen av den svensk-norska unionen.

 

Begreppet har ju kommit att debatteras och ifrågasättas och jag vill passa på tillfället att göra några tillrättalägganden.

 

Det sägs ibland, också från mycket framstående representanter för den norska regeringen, att det är vi i Sverige som helst vill använda ordet «markera» och att det är vi som har framfört önskemål att man i Norge skall tala om en markering och inte en feiring. Anledningen skulle vara att vi i Sverige inte förmodas ha något intresse av att fira att Norge gjorde revolution år 1905, och att vi därför skulle föredra en mer neutral beteckning på hela händelsen.

 

Och så hävdas det att man på norsk sida av hänsyn till Sverige valt att tala om en 100-årsmarkering och inte en feiring eller ett jubileum eftersom vi i Sverige annars skulle bli ledsna och förtörnade;

 

Då vill jag påpeka att detta faktiskt är helt fel.

 

Vi har aldrig framfört några synpunkter på det norska ordvalet. Att de ansvariga i Norge valde att använda ordet markering hängde samman med att man ville tona ned det nationalistiska och chauvinistiska elementet i hela 100-årsprogrammet, och att man ville minska risken för självgodhet och alltför kraftigt viftande av norska flaggor.

 

För vår del på svensk sida hade ni i Norge gärna kunnat tala om en feiring och ett jubileum. Det är väl naturligt att man feirar någon som fyller hundra. Man kan väl dessutom säga att vi är vana vid en tämligen stark norsk nationalism, så det är inget vi oroar oss för.

 

Så förhåller det sig med detta.

 

Så vi har haft en avspänd och positiv attityd till allt detta, och vi har också sagt oss att vi gärna firar tillsammans med Norge.

 

Vad vi särskilt har anledning att fira tillsammans är ju förstås det sätt på vilket unionen upplöstes. Det gjorde vi i hög grad i Karlstad nu den 23 september, dagen för Karlstadsförliket. Då var det rena folkfesten. Hela Stora Torget var fullt av folk hela dagen, de två statsministrarna höll fina tal och stämningen var på topp.

 

Francis Sejersted tror jag brukar säga att det är vi svenskar som verkligen har anledning att vara stolta över hur det gick i Karlstad. Och det kan man ju hålla med om.

 

Så när vi bjöds in att medverka i 100-årsprogrammet och göra saker tillsammans just detta år var det något som vi tog emot väldigt positivt, och vi såg att detta kunde vara ett fantastiskt tillfälle att göra värdefulla och fina och morsomma saker tillsammans.

Vi såg tillsammans en möjlighet att sätta fokus på den vänskap och närhet som finns mellan Sverige och Norge, som alltid har funnits där och som har utvecklats alltmer under hela tiden efter unionens upplösning. Och vi såg en möjlighet att lägga en ännu starkare grund för ett fortsatt samarbete till nytta och glädje för oss alla. Och allt detta är ju precis vad vi har gjort.

 

Jubileumsåret är inte slut ännu men vi kan ändå konstatera att vi under det här året tillsammans har genomfört ett enormt stort antal aktiviteter och projekt på alla nivåer. Som jag ser det har allt varit vellykket. Och jag vill gärna understryka att vi har haft ett fantastiskt fint samarbete med Norge 2005 AS, med norska UD, kultur- og kirkedepartementet, Stortinget och alla andra.

 

Svenskar och norrmän, som redan är världens bästa grannar, har kommit ännu närmare varandra, stämningen har varit positiv för att inte säga uppsluppen, vi har visat att vi trivs tillsammans, vi har lärt oss mer om varandra, vi har lagt en stark grund för fortsatta kontakter och för samarbete på alla områden. Otaliga personliga kontakter har förstärkts och etablerats.

 

Och dessutom har vi blivit påminda om viktiga delar i vår samtidshistoria – händelser som det är viktigt att vi har i minnet när vi förhåller oss till varandra och när vi ser på läget på den skandinaviska halvön i ett internationellt perspektiv.

 

Det är varken möjligt eller önskvärt att redovisa allt som har hänt och gjorts i år men jag vill gärna peka på några av de mer centrala punkterna.

 

De norska och svenska Kungaparen har under det här året besökt varandra, något som jag skulle tro är ganska unikt.

 

Det norska Kungaparet anlände till Stockholm med kungaskeppet Norge den 1 september och bara ankomsten var ett ståtligt och festligt evenemang, med Kronprinsessan Victoria som stod och mötte på kajen vid Skeppsbron, i strålande sol och med vajande flaggor.

 

Men det mest minnesvärda under detta besök var ända de två kungaparens besök på Mälsåkers Slott, på en ö i Mälaren.

 

Där mötte de två kungaparen ett antal grånade män – män som i unga år under åren 1943-45 utbildats till politisoldater just vid Mälsåker. En av dem – förre riksantikvarien Stefan Tschudi-Madsen – höll ett gripande anförande om sina erfarenheter av Sverige och svenskarna under denna tid. Vi skall komma ihåg att ungefär 13 000 man av de s.k. polititrupperna utbildades i Sverige, och att dessa styrkor spelade en viktig roll i stabiliseringen av Norge i krigets slutskede och därefter.

 

För alla oss som var med var Stefan Tscudi-Madsens berättelse en enastående upplevelse och ett minne för livet – och som sagt en påminnelse om en viktig del i vår samtidshistoria.

 

En svensk journalist och skribent – Anders Johansson – har nyligen kommit ut med en bok om polititrupperna med titeln «Den Glömda Armén». Boken kommer att presenteras vid ett evenemang som ordnas av polititruppernas veteranförening på Akershus den 1 november.

 

När det svenska Kungaparet besökte Norge i början av juni fick vi en annan påminnelse. I anslutning till en lunch som det svenska Kungaparet gav för det norska på Voksenåsen avtäckte Kung Carl Gustaf en byst av Torgny Segerstedt. Bysten hade donerats av Illegale Presseforening och Norsk Redaktörforening. Den är ett uttryck för den vikt man på norsk sida fäster vid det moraliska stöd som publicisten och humanisten Torgny Segerstedt gav till motståndskampen under kriget.

 

Vid det här tillfället fick de två Kungarna också ta emot var sin del av det jubileumsbokverk som har skrivits om Sverige och Norge sedan 1814 av Francis Sejersted och Bo Stråth. Det handlar om två imponerande volymer som behandlar unionstiden och tiden efter 1905.

 

Under det svenska Kungaparets besök här invigdes också som alla vet den nya Svinesundsbron. Det var en spektakulär händelse och in viktig investering i svenskt-norskt samarbete. Får vår del kan vi också konstatera att den nya bron har fått positiva effekter på gränshandeln, något som vi naturligtvis välkomnar. Att den norska kronan också har blivit en hel del starkare gentemot den svenska under det senaste halvåret har väl också bidragit.

 

Och så invigdes Nobels Fredssenter under det svenska besöket. Nobel är ju sannerligen något vi har gemensamt. Att Alfred Nobel i sitt testamente från 1896 bestämde att Stortinget skulle dela ut fredspriset är ju något som har kommit att bli mycket betydelsefullt för Norge.

 

Det finns oerhört mycket mer jag skulle kunna nämna – våra länders statsministrar deltog i en manifestation på Eidsvoll 17 maj och i ett fantastiskt seminarium på Voksenåsen om Folke Bernadotte och de Vita bussarna, med deltagande av flera norrmän som räddades till livet och friheten genom denna insats. Vid detta tillfälle invigde också Kjell Magne Bondevik en jubileumsutställning om Voksenåsen – i år är det 50 år sedan gåvobrevet om nationalgåvan Voksenåsen överlämnades av Einar Gerhardsen till Tage Erlander. Voksenåsen, nationalgåvan som Sverige fick som tack för stödet under kriget, är en institution som vi sätter oerhört stort värde på – en dynamisk mötesplats för svenskar och norrmän, en plats för kulturutbyte, samtal i samhällsfrågor och trivsam samvaro.

 

Och de två statsministrarna träffades som sagt igen i Karlstad den 23 september.

 

Ett intensivt utbyte har ägt rum mellan Riksdagen och Stortinget. Flera näringslivsarrangemang har ägt rum både i Norge och i Sverige. Kulturutbytet har varit synnerligen intensivt. Och det är inte slut ännu – den 18 november deltar våra två länders utrikesministrar (hoppas jag) i ett seminarium om Dag Hammarskjöld på Voksenåsen. Vid detta tillfälle skall också den svenska utrikesministern inviga en utställning om Hammarskjöld.

 

Allt detta och mycket därtill har varit till stor glädje och nytta. Inte minst handlar det om en mängd mellanfolkliga aktiviteter som har ägt rum längst hela våra långa gräns. Det har varit fantastiskt att se vilket engagemang som har lagts ned på allt detta från tusentals människor i båda våra länder.

 

Någon gång i våras kunde man i tidningen Nationen läsa en artikel om att de rödgröna partierna hade kommit överens om att utreda frågan om ett intensifierat överstatligt samarbete med Sverige, som ett alternativ till ett norskt medlemskap i EU. Ordet «union» användes inte i sammanhanget eftersom – som Kristin Halvorsen säger i artikeln – «ordet union är ett belastat ord i det norska språket». En särskild hurtigarbetande kommitté hade tillsatts för ändamålet.

 

Några kanske satte morgonkaffet i halsen när man lästa detta – ända tills det stod klart för läsaren att artikeln var publicerad fredagen den 1 april.

 

Detta är alltså inte något som har diskuterats på Soria Moria.

 

Detta hindrar inte att tanken på en ny svensk-norsk union då och då har kastats fram i diskussionen just i år, och det är ju intressant i sig.

 

Landshövdingen i Karlstad, alltså fylkesmannen, och rektorn för Karlstad Universitet skrev i våras en artikel jag tror det var i Dagbladet där man kraftfullt argumenterade för en ny svensk-norsk union, utan att gå in på alltför många detaljer, och det kanske var bäst så, men ändå. Bakgrunden är naturligtvis att man i Värmland känner en särskild närhet till Norge, och att man ser en stor potential för kontakter och samarbete i Värmland – Hedmark – Östfold –Osloregionen.

 

I Dagsavisen i mars redovisades en undersökning enligt vilken 12 procent av de tillfrågade norrmännen var noe positive eller svaert positive till en ny union med Sverige. Att siffran är så pass hög är rätt intressant.

 

En professor vid Oslo universitet har – i varje fall enligt en tidningsrubrik – kallat 7 juni för en «sorgens dag».

 

Det gavs ut en bok i våras som bar titeln «Unionen vi gick miste om» och som innehöll en rad artiklar av svenska och norska skribenter;

 

En av artiklarna – författad av en norrman – hade rubriken «Hundre år har vaert nok –gjör klar for en ny union». Den är faktiskt riktigt morsom. Författaren ser framför sig en ny folkomröstning i Sverige där alternativen är fortsatt EU-medlemskap eller union med Norge. Han är övertygad om att svenska folket skulle rösta för det senare alternativet. I en annan artikel i samma bok förutser författaren att en svensk-norsk union kan bli resultatet av en kollaps av EU-samarbetet.

 

Man kan säga mycket om detta men det tänker jag inte göra. Jag vill bara konstatera att EU-samarbetet inte kommer att kollapsa, och att Sverige är och kommer att förbli medlem av den europeiska unionen. Att EU just nu går igenom en period med stora svårigheter förändrar inte detta förhållande. Medlemskapet är ett uttryck för europeisk tillhörighet, ett sätt att tillvarata nationella intressen, en insikt om att det är kokt att dela suveränitet med andra för att få till stånd gemensamma lösningar, en möjlighet att ta ansvar för och påverka utvecklingen i Europa.

 

Apropå EU vill jag också fästa er uppmärksamhet på en skrift som kommit ut i år inom ramen för historikerprojektet projekt 1905. Den har titeln «Verre enn unionen med Sverige» och handlar om hur unionsbegreppet har använts under de norska EU-debatterna mellan 1961 och 1994.

 

Skriften handlar givetvis om hur negativa associationer till unionsbegreppet i det norska folket – som en följd av unionen med Sverige – har utnyttjats av nej-sidan i argumentering mot att gå in i en ny union. Uttrycket «verre enn unionen med Sverige» är hämtat från ett anförande som Anne Enger Lahnstein höll 1992.

 

Bakom detta ligger naturligtvis den starka betoningen i Norge på suveränitet, självständighet och nationell kontroll. Detta är ett tema som i hög grad kommer igen i den norska politiska debatten, i högre grad än i många andra länder, och en god del av förklaringen får nog sökas i den norska historien. Vi märker det t.ex. i diskussionen om ägandet av norska energi- och naturresurser och i synen på det offentligas roll och på statligt företagande.

 

Vi har naturligtvis noterat att det finns ett starkt motstånd mot varje tanke på utländskt ägande av norska vattenkraftverk, och att behovet av «nasjonal kontroll» just inom denna sektor betonas mycket starkt. Det här är bekymmersamt, tycker vi. Statkraft har nyligen köpt vattenkraft i både Sverige och Finland, och det har vi inga synpunkter på. Här har vi ett problem. Det handlar om lika möjligheter och rättvisa villkor.

 

Men det här var nog ett sidospår. Vad jag vill komma till är att det här talet om en ny union kan vi nog glömma bort.

 

Fast det beror ju kan man hävda också på vad man menar med begreppet union. Det finns naturligtvis många olika slags unioner.

 

När Kung Carl Gustaf höll sitt tal vid galamiddagen för det norska kungaparet på Stockholms slott 1 september citerade han sin farfars far Gustav V som besökte Kristiania som kung första gången i november 1917 för ett nordiskt trekungamöte.

 

I sitt officiella tal vid detta tillfälle beklagade Gustav V givetvis unionens upplösning men han fortsatte så här:

 

«låtom oss skapa en ny förening, icke av det gamla slaget, men en förståelsens och hjärtas förening, vars livskraft jag hoppas skall vara av mer bestående natur än den forna».

 

Detta är väl fint sagt. Citatet återfinns i Francis Sejersteds del av jubileumsbokverket. Och många av oss känner att det är just detta vi har uppnått under det här året – en hjärtans förening.

 

Sedan kan jag inte låta bli att fästa er uppmärksamhet på en skrift som har publicerats av Norges SSB och svenska SCB. Den har titeln «Hundre års ensomhet? – Norge og Sverige 1905 – 2005» och innehåller en rad uppsatser där men jämför förhållandena i Sverige och Norge. Det är intressant och morsom läsning – en av uppsatserna behandlar gränshandeln och en annan har titeln «Ulven – den siste unionisten». En annan uppsats har titeln «Lagad lunch og nistepakker» och behandlar våra olika matvanor och hur vi tillbringar vår tid. Bl.a. konstateras att «en noe större andel av svenskene enn nordnmenne er på arbeid tidlig om morgenen, og de legger sig tidligere. I tillägg er en betydelig större andel av svenskene på arbeid utover ettermiddagen, og de kommer seinare hjem fra jobb». Här finns mycket mer att ösa ur.

 

Vad som är alldeles uppenbart för alla, och detta står ännu klarare efter allt som skett och gjort under detta jubileumsår, är att potentialen för ett utvidgat svensk-norsk samarbete «på marken», genom företag, individer, organisationer, kommuner, utbildningsanstalter och myndigheter, är mycket stor.

 

Jag tror det är just Francis Sejersted som har påpekat att det praktiska och jordnära samarbetet har utvecklats starkt och väl, och att det finns goda förutsättningar att detta skall ske även i framtiden. Vad som har misslyckats, enligt Sejersted, är de mer grandiosa projekten där regeringarna är direkt inblandade. Då går det ibland inte så bra.

 

Vad som bör göras i detta läge är att regeringarna ger högsta prioritet åt just åtgärder som kan förbättra förutsättningarna för detta praktiska samarbete och för handel, investeringar och för alla former av rörlighet och utbyte över gränsen. Och då handlar det främst om två saker – att avveckla gränshinder och att förbättra infrastrukturen.

 

Den nya bron över Svinesund och besluten att bygga ut E 6 till motorvägsstandard viktiga framsteg, men när det gäller infrastrukturen finns det mycket som återstår att göra. Framför allt handlar det om E 18 mellan Oslo och riksgränsen.

 

Den nya norska regeringen har sagt sig vilja satsa mer på väg och järnväg och jag skulle vilja uttrycka en förhoppning om att man prioriterar just utbyggnaden av E 18 öster om Oslo så att vi får motorvägsstandard också på den vägen. Det behövs, om man ser till den nuvarande standarden, om man ser till nuvarande och förväntad trafikvolym. Motorväg på denna sträcka skulle innebära en tillväxtinjektion på bägge sidor av gränsen.

 

Och jag läser i den rödgröna politiska plattformen från Soria Moria att den nya regeringen vill satsa på goda tågförbindelser mellan de skandinaviska huvudstäderna. Detta tycker jag låter mycket lovande, för här finns det mycket att göra på norsk sida.

 

När det gäller gränshinder finns mycket som återstår att göra när det gäller personers rörlighet men vi måste också inse att det handlar om komplicerade system som det inte är lätt att harmonisera. Men det är viktigt att jobba vidare med detta, och inte tappa taget.

 

På landbruksområdet är alla medvetna om att Norge för en synnerligen protektionistisk politik, som leder till höga matpriser och begränsat produkturval. Tullskyddet är ofta så högt att det är omöjligt för svenska livsmedelsföretag att konkurrera. Jag måste ärligt tala säga att signalerna från Soria Moria på denna punkt inte är uppmuntrande. Vi får hoppas på WTO-förhandlingarna, och så småningom på ett omtänkande som leder till att vi får rimliga villkor för handeln på detta område. Jag hoppas att det en dag skall bli möjligt att köpa svenska ostar i Oslo. Dom är goda.

 

Eftersom vi befinner oss i ett militärt sällskap kan jag inte låta bli att fästa er uppmärksamhet också på en annan del av plattformen från Soria Moria.

 

På två ställen tar man upp frågan om industriellt samarbete vid stora försvarsmaterielbeställningar. Det heter att regeringen kommer att gå igenom rutinerna för inköp av försvarsmateriel med sikte på att säkra en inköpspolitik som säkrar offsetarrangemang och överensstämmelse med norska utrikespolitiska mål. Och att regeringen kommer att förutsätta att motköp och industriellt deltagande vid större försvarsupphandlingar sker i högre grad än idag.

 

Man anar att det bakom dessa uttalanden ligger stor besvikelse med den utdelning som norsk försvarsindustri fått inom ramen för JSF-projektet. Jag kan förstå denna besvikelse, men jag är inte förvånad. Dessutom vet vi att JSF-projektet brottas med stora problem och fördyringar. Frågan är helt enkelt om detta alternativ för ersättare till F 16-planen är ekonomiskt realistiskt.

 

I detta läge finns det ett alternativ. Det är ett alternativ som förre ordföranden i forsvarskommittén har kallat för gott och realistiskt. Jag talar naturligtvis om Gripen, som är ett helt annat plan idag än vad som var fallet för 10 år sedan och som har köpts av två NATO-länder, nämligen Tjeckien och Ungern. Utan att jag själv har tittat på detta i någon detalj kan man föreställa sig att möjligheterna för norsk försvarsindustri i ett Gripen-projekt skulle vara av en helt annan dimension än vid samarbete med någon annan samarbetspartner. Jag hoppas och tror att den nya norska regeringen kommer att titta ordentligt på detta.

 

Karl Johan på sin tid hade föreställningen om den skandinaviska halvön som en strategisk enhet, och det kanske var därför som det blev som det blev år 1814. Man kan tycka att det också idag ligger mycket sanning i detta, geografiskt, politiskt, kulturellt och ekonomiskt.

 

Det är svårt att tänka sig att allt det som svenskar och norrmän har gjort tillsammans under det här året, den kraftsamlig på det svensk-norska som har skett på alla nivåer, inte skulle få långsiktiga effekter.

 

När Kung Carl Gustaf höll sitt tal vid galamiddagen för det norska Kungaparet på Stockholms slott den 1 september var han inne på tanken att frön kanske hade såtts till en ny skandinavism, med utgångspunkt i den gemenskap vi känner – vi som bebor den skandinaviska halvön. Kanske är det så, som Kungen nämnde, att känslan för den skandinaviska tillhörigheten, ett gemensamt fotfäste, den nordiska modellen, gör sig mer påmind i en globaliserad värld, där de värden som det skandinaviska civilsamhället representerar och den skandinaviska samhörigheten framstår som allt viktigare.

 

Tack för uppmärksamheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 17. oktober 2005
ved Generalmajor Trond Ragnarsøn Karlsen

Sjef Forsvarets logistikkorganisasjon

 

«Utvikling og utfordringer i Forsvarets Logistikkorganisasjon
Mine damer og herrer, før vi går løs på dagens hovedtema, utvikling og utfordringer i FLO, ønsker jeg å gi dere en kort presentasjon om hva FLO er:

FLO er en stor organisasjon med mer enn 5000 medarbeidere.

Trond Ragnarsøn Karlsen
Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

FLOs hovedoppgave er å understøtte den operative virksomheten i Forsvaret, herunder virksomheten i Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet. Denne hovedoppgaven skal løses ved at FLO leverer logistikk som dekker Forsvarets behov. FLO er rent geografisk spredd på alle de steder Forsvaret er i vårt langstrakte land, men har også personell ute for å understøtte operative avdelinger i andre land.

Økonomi og økonomistyring er som kjent et tema som i dag blir viet stor oppmerksomhet i hele Forsvaret. Fokus i FLO blir derfor å levere effektiv logistikk med lave kostnader. FLO har et 2005-budsjett i underkant av 14 milliarder kroner. Dette utgjør over 40 % av det totale forsvarsbudsjettet Selv om det ikke er helt sammenlignbart kan det gi en indikasjon å sammenligne FLOs budsjett med omsetning i andre store norske selskaper.

(omsetning i milliarder kroner):

 

 

  1. Statoil 306
  2. Norsk Hydro 155
  3. Telenor 60

  1. FLO 13,85

  1. SAS Braathens 10,8

 

 

Kilde: hegnar.no

Siden etableringen i 2002, har Flos organisasjon endret seg betydelig. Vi har nå en organisasjon som er fleksibel og godt tilpasset våre kunders behov. Utgangspunktet for etableringen av Flo var Stortingets behandling av St Prop nr 55 (2000-2001) på forsommeren 2001.
Plansje 3

 

 

 

For å se på utviklingen av dagens FLO er det naturlig å ta utgangspunkt i den organisasjonen vi hadde i 2001. FLO ble etablert 1 jan 2002, hovedsakelig med basis i elementer fra de forsvarsgrenvise forsyningskommandoene, Forsvarets Tele- og Datatjeneste (FTD) og Forsvarets sanitet (FSAN). Selv om dette var basisen for etableringen av FLO, så har også deler av virksomheten som tidligere var lagt under generalinspektørene og andre i løpet av perioden blitt integrert i FLO. Jeg kan nevne all teknisk tjeneste ved flystasjonene, sambandsoperativ virksomhet ved våre operative hovedkvarter, garnisonslagre i Hæren og HVs distriktslagre.

I 2002 og 2003 ble det etablert felles forvaltning for utvalgte områder som for eksempel intendantur, ammunisjon og investeringer. Samtidig ble det øverste lederstøtteapparatet kraftig redusert fra en stor logstab til en mye mindre konsernstab.

De forsvarsgrenvise forvaltningsenhetene eksisterte fremdeles, mens løsninger for ikke-grenvis organisasjon ble utviklet.

Plansje 4

 

I 2004 ble det etablert en divisjonsstruktur på tvers av tidligere forsvargrenvis organisering. Disse endringene i seg selv og hyppigheten innebar naturlig nok utfordringer innenfor områder som: Styring, felles prosesser og kulturforskjeller. Stortingets behandling av St prop 42 (2003-2004) ga imidlertid FLO ytterligere innsparingskrav for perioden 2005 til 2008. Vi hadde da en organisasjon som hadde vært i kontinuerlig omstilling siden etablering i 2002. Vurderingen var da at det var bedre å iverksette en ytterligere omorganisering umiddelbart for å nå også disse innsparingskravene og for å ikke trekke omorganiseringen av FLO ut i det uendelige. Dette resulterte i en ny organisasjon som ble etablert 1 sept i år.

 

 

Som det vil fremgå av resten av foredraget er imidlertid ikke omstillingen og moderniseringen av FLO over. Det er imidlertid viktig å nå signalisere at det største potensialet for å effektivere virksomheten ligger i å få forbedret arbeidsprosessene og rutinene i organisasjonen. For å få til dette, må strukturen i den nye FLO-organisasjonen derfor ligge fast over noe lengre tid enn vi har vært vant til. Jeg vil imidlertid understreke at dette ikke betyr en stans i omorganiseringen og effektiviseringen av FLO, men tiltakene vil i større grad konsentrere seg om mindre deler av virksomheten.

 

Kort fortalt kan man si at hovedutfordringene så langt har vært:

  • Mange organisasjonsendringer på få år som gjør det utfordrende å få på plass gode arbeidsprosesser og rutiner.
  • Styring i forbindelse med etablering av en ny organisasjon, herunder overføre oppdrag, leveranser/avtaler og budsjett.
  • Flere IS/IT-systemer og applikasjoner som vanskeliggjør felles prosesser, forsvarlig forvaltning og som skal sørge for at organisasjonen skal ”henge sammen” etter større endringer (METFOR, WBS, P-data, org-data)
  • En nedbemanning gjennom reduksjon av antall ÅV samtidig som vi skal ha riktig kompetanse for å løse våre oppgaver.
  • Omstillingsprosesser hvor et stort antall personer er involvert (P-prosesser og lederutfordringer), herunder tiden det tar å gjennomføre en omstilling i offentlig virksomhet generelt og Forsvaret spesielt. Jeg tror det er et betydelig potensial for forenklinger.

 

Vi har imidlertid endt opp med en organisasjon som vi tror er effektiv i forhold til de oppgaver den skal løse.

Plansje 5

 

Vi ønsket å ha en flat organisasjon hvor veien fra topp til bunn var kortere enn tidligere. Dette førte til at divisjonsnivået ble fjernet og vi endte opp med 7 avedlinger. La meg kort ta for meg disse:

  • Investeringsavdelingen ivaretar som navnet sier materiellinvesteringene i Forsvaret. Det er en avdeling på i overkant av 200 personer. Selv om de er organisert i én avdeling, så er avdelingen geografisk spredd med de største deler av virksomheten på Kolsås, Kjeller og Haakonsvern. Ledelsen ligger imidlertid på Kolsås. Denne avdelingen har i svært liten grad selvstendig teknisk kompetanse for å gjennomføre prosjekter og er derfor svært avhengig av å få dette fra Systemstyringsavdelingen.
  • I tillegg til å støtte Investeringsavdelingen med teknisk kompetanse har Systemstyringsavdelingen både system- og leveranseansvaret for alt materiell. I tillegg er de Generalinspektørenes Point-of-contact (POC) ift leveranseavtaler mellom disse og FLO. På mange måter kan man si at denne avdelingen er ”navet” i FLOs driftshjul. Også denne avdelingen er geografisk spredd med hoveddelene på Kolsås, hvor ledelsen sitter, Kjeller og Haakonsvern. Det er fra enkelte hevdet at en samling av f.eks. alle i Investeringsavdelingen på et sted er det mest rasjonelle. Jeg er ikke nødvendigvis enig i dette, og mener at den mest effektive løsningen i hvert fall på kort og midlere sikt er å ha et ”Kompetansesenter” for understøttelse av de respektive forsvarsgrenene der kompetansen finnes i dag. Eksempelvis tror jeg at det er mest effektivt å ha f. eks maritim investeringskompetanse, maritim systemkompetanse, maritim kontrakts- og innkjøpskompetanse, samt maritim forsyningskompetanse på ett sted, og da fortrinnsvis på Haakonsvern hvor man også kan være i nærheten av de operative systemene og det operative personellet som skal understøttes. Dette betyr ikke at man ikke skal se på fellesløsninger og felles prosesser, samt hjelpe hverandre, men vi må ha for oss hva som totalt sett gagner vår hovedoppgave, nemlig stille stridsklart materiell klart for de operative brukerne, best.
  • Så over til produksjonsavdelingen som er vår desidert største avdeling med mer enn 2000 medarbeidere. Sjef produksjonsavdelingen som sitter på Kjeller er i tillegg til å være faglig ansvarlig for vedlikeholdet i FLO, også sjef for våre 8 FLO-baser som inneholder det aller meste av vår lokale organisasjon. Basene er som dere ser fordelt over hele landet. Hver FLO-base har lagt under seg alt vedlikehold, forsyningsvirksomhet og RSF-virksomhet innenfor sitt geografiske område. Når det gjelder våre Tunge verksteder, så ligger de ikke under FLO-basesjefene, og RSF-virksomheten vil bli overført til FLO og lagt under FLO-basesjefene mvf 1. jan 06.
  • Forsyningsavdelingen hvor ledelsen er plassert på Kjeller er ansvarlig for all materiellstyring i FLO, alle driftsanskaffelser, samt den terminalvirksomheten som Forsvaret har. Avdelingen har også det faglige ansvaret for forsyningstjenesten i FLO, herunder også den ute ved FLO-basene. Denne avdelingen er også ansvarlig for alt salg av utrangert materiell fra jagerfly og stridsvogner til underbukser og telt.
  • IKT-avdelingen er ansvarlig for all virksomhet innenfor IKT-området i FLO. Dette gjelder også den virksomheten som finner sted ute i Forsvaret. IKT er dermed antagelig den avdeling som har medarbeidere på flest antall tjenestesteder i Forsvaret – både innenlands og utenlands.
  • Avdeling for Tunge verksteder dekker våre verksteder i Bjerkvik og på Trandum som først og fremst understøtter Landkapasiteter, Luftforsvaret hovedverksted på Kjeller som først og fremst understøtter Luftkapasiteter og verkstedene på Haakonsvern, Laksevåg, Ramsund og Horten som først og fremst understøtter de maritime kapasiteter.
  • Avdeling for regional støttefunksjon er i en prosjektfase i og med at RSF-ansvaret først skal overtas fullt og helt av FLO mvf 1 jan 06. Denne avdelingen vil på samme måte som Forsyningsavdelingen ha det faglige ansvaret for sin virksomhet, herunder også den ute ved FLO-basene.
  • Til slutt vil jeg vise til min stab, samt Forsvarets materielltilsyn som skal ivareta en tilsynsfunksjon ift materiellet i Flo der hvor materiellet ikke er underlagt en sivil tilsynsmyndighet.

·       Plansje 6

 

  • Så litt over på Status i FLO

·      Målsetningen med den store omstruktureringen av logistikken i Forsvaret har vært å gjøre logistikken mer effektiv og samtidig mindre kostnadskrevende. Dette gjør vi selvsagt for å kunne øke budsjettandelen til den operative virksomheten og til sårt trengte materiellinvesteringer.

·      De meget store organisasjonsendringer som har skjedd i Forsvaret generelt og FLO spesielt de senere år, har gjort det bortimot umulig å si med noenlunde sikkerhet hva dagens oppgaver og aktiviteter som ligger under FLO kostet da vi startet på langtidsperioden 2002-2005. Det er imidlertid to områder hvor vi kan peke på konkrete resultater, nemlig personellreduksjoner og arealreduksjoner.

 

  • Ihht program FOKUS, som er FSJs program for omstilling, har FLO blitt redusert fra ca 7750 årsverk i 2001 til dagens ca 5250. Med andre ord en reduksjon på ca 2500 årsverk. Dette utgjør en årlig innsparing på mer enn 1,2 milliarder kr pr år.

 

 

  • Forsvaret har hatt som krav fra Stortinget å redusere sitt arealbruk med 2 mill m2 innen utgangen av 2005. FLOs andel er halvparten av dette. Dette har FLO klart, m.a.o. full måloppnåelse. Ved å redusere bygningsmassen med ca 1 million kvadrat sparer FLO ca 400 millioner pr år.

 

  • Hva betyr egentlig 1 million m2? Dersom vi sier at en gjennomsnittsbolig i Norge er på 100 m2, så har Flo fjernet bygningsmasse som tilsvarer ca.10.000 boenheter. Til sammenligning så tilsvarer dette antall boliger i en by på størrelse med Bodø, Sandefjord eller Tønsberg.

 

  • UTFORDRINGER:

 

  • Jeg er veldig glad for å kunne si at en av mine minste utfordringer er å få personellet motivert for å understøtte den operative virksomheten. Vårt hovedprodukt er stridsklart materiell, og jeg opplever at mine medarbeidere er meget dedikerte og motiverte for å produsere dette enten det er materiell og systemer i daglig drift eller det er materiell og systemer som skal anskaffes.

 

  • Det skal imidlertid ikke stikkes under en stol at vi har utfordringer innenfor dette området. Jeg vil ta for meg noen av de utfordringer vi har i virksomheten.
·      Plansje 7

  • FLO sin virksomhet er innrettet mot både nasjonale og internasjonale operasjoner. Ut i fra at vi heldigvis lever i en forholdsvis stille og rolig del av verden så er det naturlig at understøttelse av internasjonale operasjoner er gitt høyeste prioritet i FLO. Vi kan ikke komme bort fra at Forsvarets operasjoner nå foregår i andre deler av verden gir til dels betydelige logistiske utfordringer. Det er for eksempel logistisk utfordrende å transportere en eskadron med CV90 for tjeneste i Kabul. I tillegg er det klart at operasjoner i ørkenlignende strøk gir utfordringer både i forhold til personlig utrustning, bespisning og ikke minst drift av mekanisk utstyr.
  • Etableringen av LOGOPS er en synliggjøring av denne prioriteringen. LOGOPS sin oppgave er nettopp effektivitet og enhetlig å understøtte eksisterende operasjoner, for tiden med prioritet til internasjonale operasjoner. De skal være med i planleggingen av nye mulige operasjoner og vil også naturligvis være en viktig del av terminering av operasjoner. Gjennom LOGOPS har Forsvaret en single POC for logistikk i int. ops, og et unikt kompetanse senter for operativ logistikk.
  • Logistikken er en viktig og nødvendig del av alle styrkebidrag. De siste årene har vi således vært i Kosovo og Irak. Vi er fortsatt i Afghanistan. Den enkelte operative sjef er selvfølgelig klar over nødvendigheten av logistikken i enhver operasjon.
  • FLO er i ferd med å etablere LOGBASER for å enda raskere og mer effektivt kunne deployere sammen med operative styrker. LOGBASENE er tenkt å være modul basert hvor de enkelte moduler kan settes sammen ut fra hvilket styrkebidrag som skal understøttes. Basene består av noen moduler som er styrkebidragsavhengig for eksempel teknikere til å understøtte en F-16 skvadron og moduler som kan understøtte alle typer styrkebidrag som for eksempel kjøkken.
  • I tråd med Stortingsproposisjon nr 42 (2003-2004) har FLO som målsetting å gjøre mest mulig av vår virksomhet gripbar og deployerbar. Dette gir selvsagt en del utfordringer – ikke minst på personellsiden.

 

 

Forsvaret investerer hvert år en betydelig sum penger i nytt materiell og nye systemer. Tiden tillater ikke en grundig gjennomgang av dette spennende området, men jeg vil komme innom enkelte områder og prosjekter.
Først vil jeg imidlertid trekke frem at vi nå begynner å se konsekvensene av stadig eldre materiell. Alle som har hatt en gammel bil, vet jo hvordan det slår ut på driftsutgiftene. Så over til noen av de pågående prosjekter.

 

Plansje 8

 

  1. Forsvaret anskaffer fem nye fregatter fra det spanske skipsverftet NAVANTIA. To båter er sjøsatt, men dog ikke ferdige, disse er Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Fridtjof Nansen skulle bli levert 1 oktober 2005. Nå er det på det rene at det spanske verftet ikke kan levere før 31/3-2006. Forsinkelsen skyldes i første rekke at kontrakten ble underskrevet 4 måneder senere enn planlagt, og at verftet har vært gjennom en turbulent omstilling. Min vurdering er at dette kompliserte prosjektet er i godt gjenge, og vi vil få 5 utmerkede fregatter til Forsvaret.

 

 

  1. Forsvaret anskaffer 14 nye helikopter for å operere fra fregatter og kystvaktfartøy. De første helikoptrene kommer til a bli levert i 2007. Vi har opsjon på ytterligere 10 helikoptre for redningstjenesten. NH-90 vil dekke alle krav, og det vil dessuten gi en samfunnsmessig besparelse å operere ett helikopter for å dekke både redningstjenestens behov, kystvaktens behov og marinenes behov.

 

 

  1. Kampfly prosjektet er ennå i valgfasen. Fire kandidater er fortsatt aktuelle. Disse er amerikanske JSF, europeiske Eurofighter, franske Rafael og svenske JAS Gripen.

 

 

  1. Vi har en rekke hærprosjekter i investeringsplanen. Mange av disse har vart i flere år, og blitt endret i både innhold og omfang pga de endringer som har vært i Hærstrukturen. En videreutvikling av materiell i dagens struktur som f.eks Leo 2, vil være aktuelt. I tillegg vurderes det bl.a nye lette pansrede feltkjøretøyer.

Norsk forsvarsindustri – trenger Forsvaret norsk forsvarsindustri?

Plansje 9

 

FLO har et meget godt samarbeid med norsk forsvarsindustri. Dette samarbeidet er viktig for begge parter. Det er min oppfatning at norsk forsvarsindustri har bidratt til at Forsvaret har fått bedre og billigere løsninger enn det som alternativt kunne blitt levert av utenlandske leverandører. Forsvaret er derfor tjent med å ha en aktiv og velfungerende norsk forsvarsindustri. Listen over vellykkede prosjekter er lang. Jeg har lyst til å trekke frem et par pågående prosjekter, for eksempel Norsk sjømålsmissil (

NSM) som ser ut til å bli et meget bra missil som vi håper og tror har et stort eksport potensial. Skjold klassen MTBer ser også ut til å bli en svært god våpenplattform som andre land allerede har vist interesse for. Likevel tror jeg at disse prosjektene bli de siste sær-norske løsninger og derfor representere noe som kan være et epokeskifte. Utvikling og produksjon av slike høy-teknologiske plattformer er nå så kostbart at det fremtvinger felles løsninger med andre lands Forsvar. Dette for å kunne dele utviklingskostnader på flere land, slik det gjøres for eksempel med JSF og Eurofighter. Dette understreker betydningen av at norsk forsvarsindustri innenfor denne typen prosjekter klarer å skape allianser med tilsvarende industri i andre land. Samtidig som vi også trenger partnere blant andre lands forsvar for å dekke de omtalte utviklingsutgifter.

 

Det er også en trend at vedlikehold av utstyret i større grad søkes gjort gjennom felles løsninger og ansvarsdeling. Dette gir selvsagt utfordringer for norsk forsvarsindustri, men også muligheter.

La meg imidlertid konkludere på mitt innledende spørsmål med at vi absolutt trenger norsk forsvarsindustri.

Omstilling

Som allerede nevnt er ikke omstillingen og moderniseringen over i FLO. Jeg vil i det videre ta for meg noen av de viktigste tiltakene vi ser for oss for å nå våre innsparingsmål slik at den operative strukturen kan bli realisert. Hvis vi ikke lykkes med vår omstilling, og ikke når våre innsparingsmål, vil dette på kort sikt gå utover den operative aktiviteten som for eksempel høsten 2004 hvor marinen ble lagt til kai.
På lengre sikt vil det bety at den operative strukturen vedtatt av Stortinget sommeren 2004 ikke vil bli realisert.

Et av de tiltakene vi har sett på er et forslag om å gjøre våre tunge verksteder om til ett statlig A/S.

 

 

 

 

Plansje 10

 

FLO/TV minus TV/Maritime er foreslått omdannet til et statlig aksjeselskap. FLO leverte sin anbefaling med tilhørende forretningsplan til FSJ 15 sep 2005. Jeg ser av St prp nr 1 (2005-2006) at den avtroppende regjering har ønsket å vente med den videre behandling av dette forslaget, og det er nå opp til den påtroppende regjering å stake opp den videre kurs.

Slik jeg ser det, er det to alternativer til et statlig aksjeselskap; På den ene siden kan TV omdannes til Forvaltningsorgan med særskilte fullmakter eller så forblir de i FMO som en del av FLO. Ved sistnevnte alternativ må FLO selv skape balanse mellom Forsvarets veldikeholdsbehov og våre vedlikeholdskapasiteter. Dette vil bety nedbemanning, neddimensjonering og muligens nedleggelser av enkelte deler av virksomheten, spesielt vil jeg påpeke at vi har en vedlikeholdskapasitet for understøttelse av Hæren som er for stor ift behovet. Det er da naturlig å trekke den konklusjon at nedbemanningen etc vil gå sterkt utover Bjerkvik og/eller Romerike tekniske verksted. En viktig kommentar til prosessen som jeg føler er relevant er at under den lokale behandlingen ved verkstedene på Bjerkvik og Trandum var samtlige parter – både på arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden – enig i at et statlig A/S var den beste løsningen.

Jeg anbefaler ikke at de tunge verkstedene organiseres som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Grunnen til dette er denne organisasjonsformen ikke gir de nødvendige virkemidler for å kunne omstille og effektivisere virksomheten slik det er behov for. Man kan på den annen side hevde at dette har man ikke i FMO heller, men så lenge de er en del av FMO så har vi i alle fall kontroll på kostnadene.

 

Et annet tiltak som ble initiert gjennom Stortingets behandling av St prop nr 42 i fjor sommer er etablering av dagens investeringsavdeling som en investeringsetat direkte under FD.

Plansje 11

Avdelingen er dimensjonert for å kunne tas ut av FLO og etableres som egen etat med enkle håndgrep. Likevel er vi usikre til gevinsten ved en eventuell etablering som egen etat. Dette er særlig på grunn av at avdelingen er helt avhengig av teknisk fagkompetanse for å gjennomføre samtlige investeringsprosjekter. Denne fagkompetansen sitter i dag i øvrige deler av FLO.
 

Man kunne selvsagt tenkt seg å tilføre en eventuelt ny investeringsetat ytterligere teknisk kompetanse for å være uavhengig av støtten fra FLO. Dette vil imidlertid i stor grad føre til en dublering av allerede eksisterende kompetanse i FLO hvor vi også er avhengig av denne kompetansen ift daglig drift av våre våpensystemer. En tilføring av teknisk kompetanse til en eventuelt selvstendig investeringsetat har vi etter min mening ikke råd til i et Forsvar som mer enn noen gang har behov for kosteffektive løsninger.

 

I tillegg skal man ikke se bort fra de ulemper etablering av en egen etat vil gi i forhold til for eksempel den nære og nødvendige kommunikasjonen som i dag er mellom øvrige deler av FLO og ikke minst de operative miljøene som tross alt skal bruke systemene i operativ virksomhet.

Et tredje tiltak er bortsetting av virksomhet. En ytterligere effektivisering og kostnadsreduksjon kan oppnås ved at vi setter bort deler av virksomheten til sivile leverandører. Vi må være åpne for at noen av de tjenestene som vi i dag produserer selv kan produseres bedre og billigere av andre. En prosess for å vurdere bortsetting har også den effekten at den virker skjerpende på vår egen produksjon av denne tjenesten. Noe som kan føre til at vi får produsert tjenesten billigere enn tidligere uten å måtte sette den bort.

Plansje 12

 

Når det gjelder hvilke deler av virksomheten som kan settes bort til sivile kontraktører, er det viktig å definere hva som er vår kjernevirksomhet og hva som er mer perifert. Kjernevirksomhet er oppgaver som etter min mening er så sentrale at de ikke kan settes ut til sivile kontraktører fordi det reduserer vår handlefrihet betydelig. Et godt eksempel på kjernevirksomhet i FLO er understøttelse av internasjonale operasjoner.

 

Jeg har store betenkeligheter med bruk av sivile kontraktører i forbindelse med internasjonale operasjoner. Grunnen til dette er todelt. For det første er deltakelse i internasjonale operasjoner en del av forsvarets kjernevirksomhet og dermed bør logistikkelementene være underlagt militær kommando. For det andre er det folkerettslige betenkeligheter ved bruk av sivilt personell i et militært operasjonsområde. Amerikanske erfaringer viser at det er betydelige utfordringer knyttet til bruk av sivile kontraktører i internasjonale operasjoner.

 

Gitt kravet til innsparing er FLO helt avhengig av gevinstrealisering gjennom bortsetting av mer perifer virksomhet. Det er verdt å merke seg at bortsetting av virksomhet faktisk også gir arbeidsplasser lokalt og dessuten bidrar til mer Forsvar pr krone.

Hva er konsekvenser av en omstilling?

Det er imidlertid viktig å ha klart for seg at omstilling koster, og at det ikke er slik at en så stor organisasjon som FLO er 100% operativ mvf den datoen organisasjonen etableres.

Plansje 13

 

Den store omstillingen som FLO har vært gjennom de siste årene setter store krav til den enkelte medarbeider. Store omorganiseringer er en belastning for personellet. Nå går vi inn i en periode der strukturen skal være stabil og fokuset vil være rettet mot å få ny energi inn i organisasjonen.
I en slik situasjon blir det viktig å klargjøre strategien og fokuser på fremtiden og de som bli igjen i FLO, mindre på nedtrekk og kostnadskutt. FLO har satt opp en del målsetninger ifm omorganiseringen av FLO

 

 

  • Bygg opp en kultur som trekker i samme retning. Dette betyr en videreutvikling av organisasjonens visjon, verdier, lederkjennetegn og atferd

 

  • Bygg effektive lederteam gjennom teambygging og samkjøring.

 

 

 

 

  • Satse på ledere og medarbeidere gjennom kompetanseutvikling og karriere, herunder lederutvikling

 

  • Skape gode arbeidsforhold der medarbeider trives og gjør en god jobb.

 

Figuren illustrerer at

man må regne med et prestasjonstap i FLO ifm med nye organisasjon. Selv om vi fikk ny organisasjon i drift 1 sept vil det fremdeles være turbulens i organisasjonen. Det vil ta tid før organisasjonen er innkjørt.

 

 

Plansje 14

 

Det har vært et sterkt fokus på den økonomiske situasjonen i hele Forsvaret, og kanskje spesielt på FLO, helt siden underskuddet i Forsvaret for 2004 ble avdekket i januar i år. Jeg vil ikke bruke tiden her til å forklare årsakene til FLOs del av underskuddet. Dette er nå et tilbakelagt stadium, som vi har gjort våre lærdommer av, men nå er det viktig å se fremover. Den økonomiske situasjonen i FLO avdekket imidlertid noen problemområder som må løses i tiden fremover for å gi FLO rammebetingelser som er nødvendige i den økonomiske styringen av virksomheten. Det er dette jeg her vil omtale som styringsutfordringer, og som jeg vil jeg komme tilbake til. Først vil jeg imidlertid trekke frem det jeg vil kalle de viktigste realøkonomiske utfordringene.

 

 

Fortsatt betydelig reduksjon av kostnader

 

Forsvaret må redusere sine driftsutgifter totalt sett også i årene fremover. Videre skal bevilgningene fortsatt dreies fra støttevirksomhet til operativ virksomhet. FLO må derfor også i årene fremover ta de betydeligste reduksjonene. Jeg vil ta disse reduksjonene både gjennom å:

  • effektivisere FLOs virksomhet ytterligere, og
  • tilpasse produksjonskapasiteten i tråd med kundenes endrede behov.

 

I effektiviseringen av FLO har vi iverksatt en rekke tiltak som allerede er nevnt, samt effektivisering av både innkjøps- og forsyningsprosesser.

Produksjonskapasiteten må også reduseres – og tilpasses – i tråd med endringer i kundens behov. FLO er en organisasjon som særlig blir dimensjonert av antall våpensystemer som opereres i Forsvaret, den daglige bruk av disse, samt antall investeringsprosjekter. I tillegg vil jeg tilføye antall steder Forsvaret har virksomhet.

Utfordringen her er ikke i første rekke å gjøre det, men å gjøre det raskt nok. FLO har vært gjennom en omfattende omstillingsprosess over flere år, hvor den siste ble implementert 1. September i år. Samtidig har FLO levert det kundene har ønsket hele veien, takket være både profesjonalitet og stå-på vilje av de ansatte. Det er derfor en merkbar slitasje på de ansatte nå samtidig som de tiltakene jeg mener er nødvendige for å imøtekomme kravene til kostnadskutt er krevende, og derfor belastende både på personellet som skal gjennomføre tiltakene og for de som blir berørt av de. Dette skal også gjøres samtidig som FLO leverer tjenester i like stort omfang.

 

 

Tilpasse produksjonskapasiteten til kundens behov

Når styrkeprodusentene reduserer sin etterspørsel etter forsynings- og vedlikeholdstjenester, må vi tilpasse vår virksomhet i forhold til det endrede behovet. Hovedutfordringen for FLO er å få redusert kapasiteten raskt nok. Våre kunder forventer lavere totalpris når etterspørselen deres går ned, slik kunder alltid gjør når de etterspør mindre.

Imidlertid er FLO på mange måter en tradisjonell virksomhet som er arbeidsintensiv, og som har en betydelig infrastruktur. Videre er ledetidene på mange anskaffelser lange og basert på et lenge avtalt vedlikeholdsnivå. Utgiftene kommer selv om kunden bestemmer seg for å redusere sin aktivitet, og dermed etterspørsel til FLO. Disse elementene innebærer at i et kortsiktig perspektiv er kostnadene i FLO i all hovedsak tilnærmelsesvis faste. De varierer med andre ord ikke i samsvar med endringer i kundens behov. Det tar tid før FLO har justert sin kapasitet – og dermed kostnader – i forhold til endringene i etterspørselen..

I dette bildet hører også nye etterspørselsbehov fra kundene. Når for eksempel Hæren endrer sin styrkestruktur, endrer de også materiellstrukturen. FLO får med andre ord annet materiell vi skal etterforsyne og vedlikeholde, hvilket innebærer at vi også må bygge opp kapasitet. For en best mulig tilpasning i FLO må vi se redusert eller bortfall av etterspørsel i tilknytning til materiell som skal fases ut i sammenheng med ny etterspørsel i tilknytning til materiell som skal anskaffes. Det er ikke nødvendigvis god økonomi å legge ned et verksted for senere å måtte bygge nytt fordi Hæren har fått nytt materiell. Det er mulig at ombygging av det gamle kan være den beste løsningen. Det viktige er at FLO blir i stand til å gjøre slike helhetlige vurderinger, slik at FLO på en best mulig måte for hele Forsvaret kan nå kravene til effektivitet og lavere kostnadsnivå.

 

 

Styringsutfordringer

Som jeg allerede har nevnt viste underskuddet i FLO også at FLO står overfor en rekke styringsutfordringer. Med styringsutfordringer mener jeg min mulighet til å styre den økonomiske utviklingen i FLO, gjennom de rammebetingelsene jeg må operere innenfor.

 

 

Horisontal samhandel

 

En vesentlig årsak til det jeg omtaler som styringsutfordringer er måten Forsvaret har introdusert horisontal samhandel på. Slik horisontal samhandel nå praktiseres opplever jeg det som svært komplisert, og det fører til at FLO må håndtere en betydelig tilleggsrisiko. Jeg har troen på at horisontal samhandel er riktig for å gjøre oss mer kostnadsbevisste, men på den annen side må vi ikke overlate alt til markedskreftene. Vi må ikke glemme at det er ett Forsvar, og det skal fungere godt som en helhet. Det hjelper ikke at operativ virksomhet går bra, hvis ikke støtteapparatet kan følge opp.

Vi har ikke hatt egnede systemer for å håndtere den store fakturaflyten, og det var ikke etablert gode nok rutiner for fakturering og oppgjør av fakturaer. Alt dette innebærer en betydelig risiko for at oppgjørene ikke skjer i tide. Og med kontantprinsippet i statlig regnskapsføring som rammebetingelse, er FLO svært sårbar med hensyn til fakturering og oppgjør av fakturaer. Og med ettervirkningene av regnskapsresultatet fra 2004 i minne, er ikke dette en risiko FLO løper alene, men det er en utfordring for hele Forsvarets Militære Organisasjon. Som sjef FLO har jeg derfor støttet FSJs initiativ for å foreta betydelige forenklinger i praktiseringen av Horisontal Samhandel inntil vi har en systemer som på en sikker og kvalitativ god måte er i stand til å understøtte dette regimet, og som bringer de administrative kostnadene ned på et akseptabelt nivå. Sagt med andre ord; Jeg ønsker å få på plass basiselementene i god økonomistyring før de mer sofistikerte, markedsorienterte mekanismene, tas i bruk.

 

 

Redusert risiko for FLO

 

Når jeg nå tar til orde for å redusere den økonomiske risikoen for FLO, kan det høres ut som om jeg løper FLOs ærend på bekostning av våre kunder, den operative virksomheten. Hvis så hadde vært tilfelle, ville jo det ha vært en bekymringsfull innstilling. Som jeg har understreket tidligere, er redusert økonomisk risiko i FLO også redusert økonomisk risiko hele Forsvarets virksomhet, ikke minst den operative virksomheten. Det viktigste virkemiddelet for å redusere denne risikoen er å øke langsiktigheten i leveranseavtalene mellom FLO og den operative virksomheten. På den måten kan FLO på en mye bedre måte tilpasse sin produksjon til de operative behovene, hvilket er den mest kosteffektive måten å drive FLO på og derved noe som kommer kundene – de operative – til gode.

 

 

Konklusjon økonomiske utfordringer

De økonomiske utfordringene for FLO er store fordi vi fortsatt skal redusere kostnadsnivået betydelig. Den spesielle utfordringen for FLO sett i relasjon til sammenlignbare virksomheter utenfor Forsvaret er at det skal skje innenfor rammebetingelser som gjør dette ytterligere utfordrende. FLO har et lite antall interne kunder, og kan ikke selge ledig kapasitet til andre – eksterne – kunder i særlig grad. Den ledige kapasiteten skal tas ut i form av reduserte kostnader – og det skal skje raskt! Det gir FLO betydelig mindre handlingsrom i en omstilling – og det tærer hardt på våre ansatte! Det i seg selv bekymrer meg, og det bekymrer meg at vi står i fare for å miste verdifull kompetanse, som er særlig viktig i en omstillingstid.

Jeg har også kommentert forutsetninger for å løse de økonomiske utfordringene, og som det er viktig for meg å adressere. Jeg må ha rammebetingelser for styring av virksomheten i FLO som gjør at jeg på en god måte kan håndtere kravene til kostnadsreduksjoner og effektiviseringer i FLO. Her må det i første rekke gjøres betydelige forenklinger i regimet for horisontal samhandel, og risikoen mellom kundene til FLO og FLO må balanseres. Dette er et arbeid som vi er godt i gang med.

Slike rammebetingelser tar fokus og ressurser bort fra en mer kontrollert og styrt tilpasning til beste for kundene. Jeg vil imidlertid understreke at det ikke tar fokus bort fra våre leveranser. For FLO leverer, og FLO leverer med kvalitet, det er den entydig tilbakemeldingen fra våre kunder!

 

For å få til dette må vi få et felles og helhetlig logistikksystem.

 

Plansje 15

 

  • FLO må få et felles og helhetlig logistikksystem
  • Da FLO ble etablert ble en lang rekke datasystemer tatt med fra forvaltningene. Det er lite rasjonelt å utføre like tjenester med ulike systemer. Dette gir oss stadig vekk utfordringer ift å holde datakvaliteten på et tilstrekkelig nivå. Vi har fått et felles system som aggregerer økonomien gjennom program GOLF, og vi arbeider aktivt for å få realisert et felles logistikksystem som kan sikre en ensartet og forsvarlig materiellforvaltning. Jeg håper at vi har en felles løsning på plass i 2007.
  • Videreutvikle strategi for fremtidig utvikling
  • Som i alle store organisasjoner er en felles strategi en forutsetning for styring og veivalg i den retningen vi ønsker. En felles og omforent strategi må ligge som et fast fundament. Et nytt strategidokument er i ferd med å ta form for perioden frem mot 2008 og videre inn mot neste langtidsperiode. Strategien danner bakteppet for den daglige styringen av FLO, og må sees i sammenheng med Forsvarets overordnede føringer. Med en god strategi kan vi være proaktive og i større grad kunne videreutvikle oss og finne nye løsninger.

 

 

 

 

Plansje 16

 

Avslutningsvis vil jeg si at selv om utfordringene i Flo fortsatt står på rekke og rad, så er jeg relativt optimistisk med tanke på fremtiden under forutsetning av at rammebetingelsene ikke endrer seg vesentlig. Omstilling og modernisering av en så stor organisasjon som Flo skjer ikke over natten, og det er nå behov for en viss ro rundt den organisasjonsstrukturen som nå er etablert for å ta ut effekter i form av bedre arbeidsprosesser. Samtidig må vi være villig til å gå inn og gjøre endringer i de deler av organisasjonen hvor det fortsatt er behov for omstilling og modernisering.

Jeg har også lyst til å trekke frem at til tross i turbulens rundt etableringen av organisasjonen og overforbruk, så har FLO levert til den spisse ende og har faktisk hatt en produksjonsøkning innenfor flere områder. Dette skyldes først og fremst dyktig personell på alle nivåer som tross all turbulens faktisk har levert og oppnådd imponerende resultater. Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
3. oktober 2005

Ved Utenriksminister Jan Petersen

Norsk sikkerhetspolitikk

Kjære forsamling,

 

– Det er jo tradisjon at utenriksministeren holder et foredrag hvert år i Oslo Militære Samfund. Det er en hyggelig tradisjon, synes jeg. Det gir anledning til å stake ut veien videre. I år blir dette annerledes for meg – jeg har bare et par uker igjen. La meg derfor benytte anledningen til å reflektere over noen av de utfordringer og veivalg jeg har møtt i disse fire årene.

 

Vi vant valget 10. september 2001. Dagen etter raste tårnene i World Trade Center. Terroraksjonene mot New York og Washington 11. september ble en dramatisk vekker for den vestlige verden og den første store ytre begivenhet som preget min periode. Vi var for lengst ferdig med truslene fra den kalde krigen. Men for første gang ble artikkel V i NATO-pakten utløst. Et nytt trusselbilde fra internasjonal terrorisme fremsto tydelig.

 

– Det preget også nøkkeloverrekkelsen i Utenriksdepartementet hvor Thorbjørn Jagland og jeg understreket nødvendigheten av samhold.

 

Og det var samhold som preget den euroatlantiske alliansen i tiden etter 11. september. Taliban-regimet i Afghanistan ble fjernet. Vi hadde en felles strategi for å møte truslene. Perspektivet om masseødeleggelsesvåpen i terroristenes hender var skremmende. Bali, Madrid, Beslan, London, Sharm El Sheikh og nå sist igjen Bali er eksempler på at kampen mot terrorisme fortsatt må stå høyt på den sikkerhetspolitiske dagsorden.

 

Mens vi på 90-tallet diskuterte om NATO skulle gå ”out of area”, har Norge i 2005 soldater i Afghanistan og Irak. En soldat jeg møtte på Ørland hovedflystasjon for noen uker siden uttrykte det ganske treffende; ”for oss har aldri krigen vært nærmere”. Folk flest opplever at truslene ofte er fjerne og udefinerbare. For våre militære har konfliktene rykket atskillig nærmere.

 

Sentralt for meg i disse fire årene har vært: Det er ikke et alternativ for Norge å overlate kampen mot terrorisme til andre. Vår sikkerhet er avhengig av at vi klarer å bryte opp terroristnettverk. Å bygge stabile samfunn i land som Afghanistan og Irak handler også om Norges trygghet. Det er i Norges langsiktige interesse å bekjempe terroristenes ondskap.

 

Ingen bør være i tvil om at situasjonen i Afghanistan har betydning for norsk hverdagsvirkelighet. Du skal ikke mange kvartalene bort fra dette hus før du kan finne ut at gateprisen på heroin svinger med opiumsproduksjonen i Afghanistan. Så å si all heroin som omsettes i Norge, kommer fra Afghanistan og bidrar til å finansiere krigsherrer og terrorisme.

 

Irak

Den andre store, ytre hendelse var Irak-krigen – og den er fortsatt en faktor i norsk utenrikspolitikk.

 

La meg derfor raskt rekapitulere: Saddam Hussein var en av verdens verste despoter, med invasjonen i Kuwait og bruk av masseødeleggelsesvåpen mot egen befolkning på rullebladet.

 

Verdenssamfunnet hadde grunn til å mistenke ham for å ha masseødeleggelsesvåpen og FNs Sikkerhetsråd vedtok derfor resolusjon etter resolusjon. Saddam Husseins handlingsmønster var lenge slik at han fyrte opp under en slik mistanke.

 

Vi husker alle utenriksminister Powells tale til Sikkerhetsrådet. Vi vet nå at den bygget på feil fakta. Men det var en sterk tale som gjorde inntrykk – også på meg. Men vi hadde ikke noe selvstendig grunnlag for å vurdere fakta. Derfor kunne jeg ikke gå god for dens innhold, men jeg sa følgende til Stortinget: ”Jeg legger til grunn at våpeninspektørene nå gjennomgår og vurderer nærmere den informasjonen som er lagt frem fra amerikansk side, og rapporterer tilbake til Sikkerhetsrådet”.

 

Dette peker på en viktig norsk holdning i sluttfasen frem til krigen startet: Vi ønsket å gi FNs våpeninspektører mer tid til å få klarlagt fakta.

 

Så kom krigen. Som alle husker støttet ikke Norge denne fordi den manglet en klar folkerettslig hjemmel i form av et Sikkerhetsrådsvedtak.

 

Noen har i norsk debatt hatt den freidighet å tro de kan lese seg inn i mitt indre og vite at jeg ”egentlig” hadde ønsket norsk støtte til krigen hvis jeg bare hadde ”fått lov” av Statsministeren. Slik er det ikke – og jeg ber om at man husker at mine uttalelser gjennom lang tid nettopp gikk på å følge Sikkerhetsrådet. Det var så tydelig at jeg selvsagt ikke med noen troverdighet kunne ha skiftet spor.

 

Men vi har ikke fulgt Sikkerhetsrådet bare da – vi har også gjort det senere. Sikkerhetsrådet har bedt om bidrag til at landet stabiliseres. Det har vi etterkommet gjennom hjelp til gjenoppbygging og ved innsats av militære: Den store komponenten var ingeniørtroppene i Sør-Irak, men også stabsoffiserer og bidrag til NATOs treningsmisjon er viktig.

 

Vi vet at situasjonen i Irak er meget vanskelig – og vi kan ikke garantere noen lett vei. Men Irak har hatt et valg, har nå et parlament og en regjering. Sikkerhetsrådet har erklært okkupasjonen opphørt. – Og så er spørsmålet: Er det noen alternativer til det å bygge på dette – slik også Sikkerhetsrådet gjør? Jeg mener at svaret er nei, og jeg mener at også vi bør bidra. Og de som ikke vil det, må svare på: Hva vil man da gjøre? Hvem skal da styre Irak? Det sitter noen på Soria Moria som nå må besvare spørsmålene.

NATOs treningsmisjon er viktig og regjeringen har bestemt at vi nå samler den norske innsatsen her. Den vanskelige situasjonen er ikke et argument for mindre eller svakere internasjonal innsats. Den er et argument for økt og sterkere og mer samordnet internasjonal innsats.

 

Irak er av ytterste strategiske viktighet for Midtøsten og for verden. Å overlate Irak til seg selv, kan bety å overlate Midtøsten til mer ustabilitet. Ingen vil ta norske erklæringer om aktiv Midtøsten-politikk på alvor hvis vi ikke også fører en aktiv politikk for stabilitet og utvikling i Irak. Og uten stabilitet, ingen utvikling i Irak.

 

De transatlantiske forbindelser, Norge – NATO

 

Dette bringer meg til transatlantiske forhold. Når Irak-politikken kan bli et problem høsten 2005, kan det bare skyldes et meget forsinket forsøk på protest mot USA. Venstresiden skal åpenbart ha ”noe”. Men det er ikke mye sammenheng i en linje hvor det gis støtte til 150 ingeniørsoldater i 2003 og hvor en håndfull offiserer skal trekkes tilbake i 2005.

 

Noe av det samme ser vi Afghanistan, der et av den nye regjeringens partier støtter NATO-operasjonen ISAF, men er mot den USA-ledete ”Enduring Freedom” – på tross av den åpenbare sammenheng mellom de to og den klare folkerettslige forankring. Det er åpenbart viktigere å være mot USA enn å være for det demokratiske Afghanistan.

 

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg mener at NATO-samarbeidet og forholdet til USA er et kjernepunkt i norsk utenrikspolitikk. Det var åpenbart under den kalde krigen. Men er det slik at vi ikke lenger har bruk for våre venner når det ikke står en fiende utenfor døren? Dagbladet har fått det for seg at jeg går på ”autopilot” når jeg fortsatt mener at langsiktige vennskap og allianser ikke går av moten.

 

Det betyr ikke at vi er enige med USA i alle spørsmål. Det har vært mange saker utover krigføringen i Irak, som Kyoto-prosessen, Den internasjonale straffedomstol eller Prøvestansavtalen. Men de er håndtert som uenighet mellom venner.

 

Etter mitt syn finnes det ikke noe reelt alternativ til det transatlantiske samarbeidet og til USAs rolle som vår viktigste allierte.

 

Vår alliansetilhørighet og opprettholdelse av solidariteten i alliansen har vært vår mest grunnleggende målsetting i møte også med nye sikkerhetspolitiske utfordringer. Som NATO-medlemmer utenfor EU har vi en sterk interesse av å bevare et sterkt og relevant NATO. Da må Norge bidra – og være pådriver for de politiske prosesser.

 

I en situasjon der vi må forberede oss på det ukjente der, burde det være hevet over tvil at vi må basere oss på tett samarbeid med dem som står oss nær. I en allianse må alle være sikre på at den dagen vi behøver assistanse, så stiller de andre opp.

 

Nettopp når truslene er ukjente og uforutsigbare, trenger vi faste holdepunkter. NATO har vært Norges sikkerhetspolitiske garanti – kall det gjerne ”forsikring” – i hele etterkrigstiden.

 

Men ikke bare det: NATO er en avgjørende viktig aktør også i dagens verden. Verden har forandret seg dramatisk, og NATO har forandret seg med verden. Derfor er NATO i Afghanistan, i Sudan og i Irak. FN og Kofi Annan ber om mer NATO-innsats og EU-innsats på vegne av verdenssamfunnet.

 

I USA er det ca 5 millioner norsk-amerikanere. Svært mange av dem er opptatt av Norge, stolte av Norge og interessert i Norge. Et synlig bevis på det var da Norwegian American Foundation inviterte til avdukningen av statuen av Kronprinsesse Märtha i Washington D.C. for tre uker siden. Jeg har brukt tid på å besøke de norsk-amerikanske miljøene – ja, dette har gitt meg gode minner fra disse fire årene – og jeg har brukt tid til å oppmuntre den innsatsen de gjør for å bevare båndene til Norge. Dette er en viktig ressurs for oss.

 

Det er i Norges interesse å bevare gode relasjoner med USA uavhengig av hvem som sitter med makten her i landet og på andre siden av Atlanteren.

 

Samtidig må vi åpent erkjenne at det transatlantiske forholdet er i endring. I løpet av mine fire år som utenriksminister har jeg sett hvordan EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske område vokser.

 

Vi får også en stadig tettere dialog mellom USA og EU utenfor NATO. For ”utenforlandet Norge” vil dette være en av de viktigste utfordringene i tiden fremover.

 

Vi må ikke komme i en situasjon hvor vi tvinges til å velge mellom det atlantiske og det europeiske.

 

Vi må derfor, så langt vi formår, bidra til å trekke Europa og USA sammen. Vårt forhold til NATO og vårt forhold til EU er to sider av samme sak: Det handler om å bygge langsiktige allianser og partnerskap til felles beste.

 

Regjeringen har gjennom sin politikk søkt å fremme samarbeidet mellom EU og NATO på det politiske plan og i praksis. Et styrket transatlantisk samarbeid er fremfor alt avhengig av åpenhet og et strategisk partnerskap mellom NATO og EU. Erfaringene med dette samarbeidet så langt er at det fungerer godt på bakken, i felt, og i de internasjonale operasjoner hvor NATO og EU deltar.

 

Men det politiske samarbeidet står langt tilbake. Fortsatt sprik mellom NATO og EU kan på sikt svekke organisasjonenes evne til å håndtere felles utfordringer, og i verste fall marginalisere NATO-samarbeidet.

 

Tettere konsultasjoner er viktig for Norge, ettersom det vil gi oss et viktig inntak til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk i kraft av vårt NATO-medlemskap. Som ikke-EU-medlem er tilgang til informasjon fra EU-systemet svært viktig for Norge. Regjeringen har arbeidet målrettet for å få best mulig informasjonstilgang.

 

Betydningen av samarbeid mellom NATO og EU ble nylig illustrert i forbindelse med Darfur-konflikten. Til tross for enkelte startvansker ble resultatet godt, og det representerer en fornuftig arbeidsdeling mellom organisasjonene.

 

EU – NATO, Norge – EU

 

Både EU og NATO er viktige drivkrefter for reform. Ønske om nærmere integrasjon – eller medlemskap – i disse organisasjonene har stimulert en lang rekke land til å gjøre demokratiske og institusjonelle reformer. – Reformer de kanskje ellers ikke ville gjort.

 

EU er i denne sammenhengen i en særstilling. Ønske om nærmere integrasjon med EU har stimulert en rekke land til dyptgripende demokratiske, økonomiske og politiske reformer. Dette er en prosess som fortsatt pågår. EU medvirker i stor grad til en fortsatt stabil utvikling i Øst-Europa, på Balkan og i Middelhavsregionen.

 

Da jeg overtok i 2001, var EU uten en klart formulert sikkerhetspolitisk plattform og med svært få virkemidler i form av sivilt personell eller militære styrker. EU-landene hadde sine nasjonale virkemidler, men det fantes få, om noen, felles planer for å utnytte disse ressursene.

 

EU har i løpet av de siste årene fått en klarere og mer enhetlig profil overfor omverdenen. Utviklingen har gitt EU krisehåndteringskapasitet. EU har overtatt ansvaret for NATOs tidligere operasjon i Bosnia-Hercegovina, og har politioperasjoner i en rekke land. Vi har fått de militære innsatsstyrkene og det arbeides med å opprette en sivil krisehåndteringskapasitet.

 

Jeg ser det som viktig at Norge – som ”utenforland” – at vi blir sett på som et land som allikevel er villig til å bidra på den europeiske arena. I dette perspektivet må vi se den riktignok ganske høye ”EØS-kontingenten”. Men den er et bidrag til å viske ut fattigdomskløften som går tvers gjennom Europa. Vi deltar i EUs innsatsstyrker sammen med Sverige, Finland og Estland. Vi bidrar til EU-operasjonen i Bosnia-Hercegovina – og til EUs politioperasjoner på Balkan – og vi bidrar til EUs fredsobservatører i Aceh, Indonesia.

 

Vi har støttet EU fordi vi trenger et handlekraftig Europa: Et EU som både vil og kan ta sin del av byrden ved å sikre internasjonal fred og stabilitet.

 

EUs økende integrasjon stiller imidlertid Norge overfor nye utfordringer. Jo flere aktører, og jo flere sektorer som koordineres internt i EU, jo vanskeligere har det blitt for små aktører utenfor EU å bli hørt.

 

Jeg har opplevd på nært hold hvordan Norge må arbeide stadig hardere gjennom både formelle og uformelle kanaler for å få frem våre synspunkter.

 

Et medlemskap i EU ville gjort det lettere å møte disse utfordringene. – Det visste jeg da vi forhandlet Sem-erklæringen – jeg visste da at vi ikke ville kunne reise EU-saken. Det kunne jeg akseptere fordi vi selvsagt ikke ville ha vært nærmere et medlemskap om mitt parti hadde fortsatt i opposisjon.

 

Men hva nå? Folkeavstemningene i Frankrike og Nederland har skjøvet dette spørsmålet ytterligere ut. Og EU må nok sortere ut sine konstitusjonsproblemer før vi igjen kan tenke på en norsk tidstabell. Men visjonen om Norges plass i EU og Europa har jeg alltid delt, og den visjonen skal jeg gi mitt bidrag til å holde ved like.

Vi ser altså at NATO og EU har fått viktige roller som globale aktører, oftest i samspill med FN. EU har imidlertid en betydelig større utenriks- og sikkerhetspolitisk ”verktøykasse” enn NATO. Norges verdifellesskap og felles prioriteringer med EU er svært tydelig både når det gjelder militære og sivile operasjoner, utviklingssamarbeid, humanitær innsats og arbeid for fredelig løsning av konflikter.

 

Fredsdiplomati, Norges rolle i fredsprosesser

 

På samme måte som militær innsats i fjerne strøk er nødvendig sikkerhetspolitikk i den globaliserte tidsalder, er vår diplomatiske innsats i fjerne strøk også blitt langt viktigere. Tidligere ble utviklingshjelp, fredsdiplomati og innsats for demokrati og menneskerettigheter gjerne sett på som ”velmente gjerninger”, men knapt som virkelig utenriks- og sikkerhetspolitikk. I dag er dette annerledes. Sikkerhetsutfordringer og utviklingsutfordringer er knyttet sammen på en helt annen måte enn før. Derfor har vi de siste fire årene gjennomført et taktskifte i norsk innsats for fredelig løsning av konflikter.

 

Når vårt siste budsjettforslag snart legges frem, vil det fremgå at vi på fire år har femdoblet budsjettene for støtte til fredelig konfliktløsning i regi av norske eller internasjonale aktører. Det er etablert en egen seksjon i Utenriksdepartementet for å styrke dette arbeidet. Vi har etablert en årlig ”fredsmeglersamling”, der verdens ledende fredsmeglere samles for å styrke det felles kunnskapsgrunnlaget som er knyttet til fredsdiplomati. Vi har en ny satsning underveis om religionens rolle i fredsprosesser: Det er et område hvor det er nokså klart at det i global sammenheng er vi i vårt sekulære samfunn som er ”annerledes”. Vi har etablert en betydelig bevilgning for forskningsvirksomhet om konfliktløsning, tilgjengelig for norske og internasjonale fagmiljøer.

 

Men økt ressursinnsats og mer systematisk arbeid er ikke nok alene. Når Norge har internasjonalt ry som en medspiller for fred, henger det blant annet sammen med at hovedlinjene i utenrikspolitikken har ligget fast, uansett hvilken regjering som har styrt. Det gjør at andre stater og internasjonale organisasjoner vet hvor de har oss. Det er viktig for et lite lands troverdighet, også i fredsprosesser.

 

For det er nemlig slik at skal du vinne fred, så må du også vinne venner. Det siste tiåret har Norge støttet freds- og forsoningsprosesser i Midt-Østen, Sri Lanka, Filippinene, Indonesia, Sudan, Uganda, Etiopia/Eritrea, Colombia, Haiti og Guatemala. I så å si alle disse fredsprosessene er USA vår nærmeste samarbeidspartner, dernest EU. Det skyldes at Norge ikke kan gjøre jobben alene.

 

Selv om noen har romantiske forestillinger om hvordan Norge kan forandre verden på egen hånd, er virkelighetens verden en ganske annen. Vi trenger samarbeid med og hjelp fra aktører som har større ”muskler” enn Norge. For å si det enkelt: Vi trenger venner.

 

Det er også slik at hvis man skal bidra til en fredsprosess, så må man vinne tillit hos begge parter. Da kan du ikke samtidig alltid være først ute med høylydt kritikk og fordømmelser av den ene eller den andre part. Norge ville aldri ha spilt noen rolle i fredsprosessen i Midtøsten hvis vi gikk inn for boikott av Israel, for å ta ett eksempel. Det er en ærlig sak å ta side i en konflikt. Men da kan du ikke samtidig være tredjepart og megler i konflikten.

 

Norge vil være uegnet for fredsdiplomati dersom man følger en konfrontasjonslinje i utenrikspolitikken. Vi kan bare spille en konstruktiv global rolle dersom vi blir betraktet av andre stater og internasjonale organisasjoner som en medspiller, ikke dersom vi begrenser vår rolle til å komme med kritiske tilrop fra sidelinjen.

 

Vår evne til å utøve fredsdiplomati er derfor nært knyttet til den øvrige utenriks- og sikkerhetspolitikk vi fører, rett og slett til det at vi er til å stole på. I dette ligger også at vi ikke bør overspille Norges fortreffelighet. Det er nettopp gjennom lavmælt og diskret diplomati at en tredjepartsrolle muliggjøres. Fredsdiplomatiet er for viktig til å bli plassert i avdelingen for symbolpolitiske markedsføringsfremstøt. – Og her ligger også forklaringen på at jeg aldri har villet ta i bruk uttrykket ”humanitær stormakt” om Norge.

 

Nordområdene

 

Nordområdenes strategiske og økonomiske betydning fremstår tydeligere og tydeligere.

 

Regjeringen har utformet en klar og robust politikk for nordområdene. Det innebærer økt innsats og bedre helhetstenkning omkring våre samlede interesser i nord.

I min tid har jeg lagt stor vekt på å få frem at vi er avhengige av å opprettholde de lange linjer og allianseforhold i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk, samtidig som vi setter fokus på våre strategiske interesser i nord.

 

Forsvarets ressurser og tilstedeværelse i nord er selvsagt fortsatt viktig.

 

Ivaretakelse av norsk suverenitet, og suverene rettigheter er en primæroppgave for forsvaret. Kystvakten spiller her en viktig rolle i fredstid i nært samspill med Luftforsvarets enheter. Forsvaret bidrar også til samfunnssikkerhet og beredskap i de nordlige landsdelene.

 

Samtidig som vi sikrer en troverdig hevdelse av suverenitet og utøvelse av myndighet i våre havområder, er det viktig for Norge å fremstå som en troverdig bidragsyter til internasjonale militære operasjoner.

 

Enkelte har tatt til orde for å vokte vår suverenitet og interesser i Nordområdene med fregatter og økt militært nærvær på bekostning av vårt utenlandsengasjement. Nei, vi må greie begge deler – og vi får ikke mer ”rett” av å sende fregatter til å patruljere Barentshavet.

 

Av en journalist ble jeg for en tid siden spurt om hva jeg husker som det vanskeligste og det beste minnet når jeg nå ser tilbake på mine fire år.

 

Det er den type spørsmål ingen liker å ta på sparket. Det er mye å velge imellom. Men journalister forventer et svar. – Jeg trakk da frem flodbølgekatastrofen som den vanskeligste – det var den tredje store ytre begivenhet i min periode.

 

Men mitt hyggeligste minne – og her har jeg mange å velge i – er i fra lanseringen av nordområdemeldingen og den mottakelsen jeg fikk, da den ble lagt frem i Tromsø i mai. Reaksjonene i Oslo var mer avmålte, men i Tromsø fikk vi en engasjert og positiv respons. Det medførte følgende forsideoppslag i Bladet Tromsø like etterpå: ”Sytpeisan finnes i sør”. De positive tilbakemeldingene i nord etter hvert ga gjenklang også i sør. Debatten i Stortinget i juni viste at det var bred enighet om hovedlinjene i meldingen.

 

Nordområdemeldingen var den første egne stortingsmelding om situasjonen i nord etter den kalde krigen. Med nordområdemeldingen klarte regjeringen å trekke norsk politisk oppmerksomhet nordover. Vi fikk samtidig utviklet en tydeligere ”realpolitisk” dimensjon i norsk utenrikspolitikk. Vi fikk satt fokus på våre egeninteresser, uten å miste verden av syne.

 

Norske interesser i nord dreier seg i dag i økende grad om bærekraftig utnyttelse av naturressurser, overvåking av det sårbare miljø og styrking av næringsinteresser. Ja, selve stikkordet er muligheter.

 

Jeg vil ikke nøle med å si at nordområdepolitikken i dag er blant de aller viktigste elementene i norsk utenrikspolitikk. Det er her Norge møter de store utfordringer i kommende tiår. Det gjelder den generelle utenrikspolitikken, det gjelder olje- og energipolitikk, det gjelder miljø og det gjelder forsvaret.

Nordområdespørsmålene er også av betydning for andre land. For oss dreier naturgassen i Barentshavet seg om næringsutvikling i en landsdel med behov for nye arbeidsplasser og vekst. For andre – som USA og Europa – dreier det seg om langsiktig sikring av energiforsyning.

 

Olje og gass er den nye drivkraft i nord. Det er dette som mer enn noe annet gjør Nordområdene interessante for andre land. Og det er nok derfor meldingen ble så positivt mottatt.

 

Meldingen bygget på en enkel erkjennelse. Nordområdepolitikken må utformes i aktiv dialog med andre land. Dette betyr at vi må videreutvikle samarbeidet med Russland, bilateralt så vel som innenfor Barentssamarbeidet.

 

Vi må arbeide aktivt innenfor Arktisk Råd, som får en stadig større rolle i arbeidet med miljøproblemene i nord. Og vi må ha en nær dialog med andre land som på den ene eller annen måte har interesser i nord. – Dette som kalles ”nordområdedialoger”, som vi er i gang med overfor en del land.

 

Norge – Russland

 

Regjeringen har hele tiden lagt stor vekt på å styrke samarbeidet med Russland. Vi forvalter store ressurser sammen med russerne i nord, og vi har naturligvis mange felles interesser.

 

Det er nå stor optimisme, både på russisk og norsk side. Det fikk jeg et klart inntrykk av under mitt besøk til Murmansk, Arkhangelsk og Kirkenes i januar og i april. – Mye av optimismen er knyttet til planene om utnyttelse av olje- og gassressursene og annen næringsutvikling.

 

Vi er meget tilfreds med at Statoil og Hydro er blant de fem oljeselskapene i verden som Gazprom synes å ønske å forhandle med når det gjelder deltakelse på Sjtokman-feltet. Dette har vært en meget høyt prioritert sak for Regjeringen.

 

Vi har også utviklet en god dialog med russiske myndigheter om å videreutvikle samarbeidet innen sjøsikkerhet og oljevernberedskap i Nordområdene. Bakteppet er naturligvis den økende transporten av olje fra russiske nordområder langs norskekysten.

 

Et fremtidig siktemål må være å få til felles standarder for bærekraftig utvikling og miljøhensyn for hele det arktiske området.

 

Forsvarets ressurser er av stor betydning både ved redningsaksjoner og ved statlige aksjoner mot akutt forurensning til sjøs.

 

Kystvakten spiller en viktig rolle. Etter min mening gjør Kystvakten i dag en utmerket jobb med å utøve fiskerijurisdiksjon i våre nordlige farvann og dermed bidra til en bærekraftig forvaltning av marine ressurser i Barentshavet.

 

Den nylig avholdte rednings- og beredskapsøvelsen ”Barents Rescue” var et viktig bidrag til utviklingen av grenseoverskridende samarbeid på et livsviktig felt. Øvelsen var et godt eksempel på den positive utviklingen for samarbeidet i Barentsregionen.

 

I nordområdemeldingen pekte vi på at Barentssamarbeidet er et viktig instrument for nordområdepolitikken. Vi fremhevet ønsket om å evaluere, effektivisere og styrke dette samarbeidet. – Blant annet ved at det etableres et internasjonalt sekretariat for Barentssamarbeidet, for eksempel i Kirkenes.

 

Atomsikkerhet er et annet sentralt tema i det norsk-russiske samarbeidet. På Kolahalvøya finnes det som kjent verdens største konsentrasjon av atominstallasjoner. De utgjør en fare for miljøet – og en fare for at radioaktivt materiale kan komme på avveier.

 

”11. september” bidro sterkest til at det internasjonale samfunn ble klar over sammenhengen mellom terrorisme og lagre av kjernefysiske våpen og materiale. G8-landenes «Globale Partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale» ble lansert i 2002 som et ledd i kampen mot internasjonal terrorisme.

 

For Norge var det svært viktig å ta del i dette arbeidet fra første stund. Norge var det første landet utenfor G8 som i 2003 påtok seg oppgaver gjennom partnerskapsinitiativet.

 

Opphugging av atomubåter i Nordvest-Russland er blant de oppgavene som G8-partnerskapet prioriterer, og som Norge nå er kommet godt i gang med.

 

De siste 10 årene har Norge bidratt med mer enn 1 milliard kroner til tiltak for å forbedre atomsikkerheten i våre nærområder, først og fremst i Nordvest-Russland. Det er allerede oppnådd mange konkrete resultater på dette området, og det er utviklet en gjensidig forståelse og tillit som for bare noen få år siden ville være utenkelig. Vi er godt i gang med å løse oppgaven – og det er mitt ønske at vi skal holde fast ved denne prioritering til oppgaven er løst.

 

Det vanskeligste, uløste problemet knytter seg til delelinjen. Og her er det nødvendig å si at her er det viktigere med en god avtale enn en rask avtale.

 

Norges ansvarlige og troverdige utøvelse av våre rettigheter og forpliktelser i Fiskevernsonen ved Svalbard er en sentral del av norsk nordområdepolitikk. Formålet med Vernesonen er først og fremst å sikre en ansvarlig bevaring og forvaltning av de levende ressursene i dette havområdet, som er oppvekstområde for viktige fiskebestander.

 

Det er ulike syn på Svalbardtraktatens geografiske virkeområde. Fra norsk side har det alltid vært lagt til grunn at traktaten i samsvar med sin ordlyd bare kommer til anvendelse på øyene og i territorialfarvannet. I tilknytning til potensielle økonomiske interesser har imidlertid andre stater hevdet det syn at traktaten også kommer til anvendelse i havområdene utenfor territorialfarvannet. Det er likevel ikke slik at de stater som er uenige i det norske synet har en felles oppfatning. Norske tiltak i Vernesonen er blitt møtt med protester, men tiltakene har i praksis i det vesentlige blitt respektert helt siden den ble opprettet i 1977.

 

Et nylig eksempel er knyttet til fisket etter norsk vårgytende sild. Denne svært viktige bestanden har et vandringsmønster som innebærer at den i perioder er fangstbar i Vernesonen. Det har de to siste årene ikke vært mulig å komme til enighet mellom kyststatene om fordelingen av totalkvoten for denne bestanden.

 

Jeg mener meget bestemt at Norge ikke i lengden kan akseptere at vi får en andel av ressursene som er vesentlig lavere enn det sonetilhørigheten skulle tilsi – og jeg har vært villig til å stå fast på dette. Som følge av manglende enighet har det vært opp til de enkelte land selv å fastsette reguleringer.

 

Både i fjor og i år stengte norske myndigheter Vernesonen for sildefiske når kvotene var oppfisket, i år med virkning fra midnatt natt til fredag 23. september. Selv om det var et stort antall fartøyer i aktivt fiske helt frem til stengningen ble iverksatt, stanset disse fisket i tråd med den norske beslutningen. Dette tjener etter vårt syn alle berørte parter.

 

FN, toppmøtet, ikke-sprednings- og nedrustningsarbeidet

 

Kjære forsamling,

 

I en verden der økonomi og sikkerhet er globalisert, er de felles utfordringene større, og FN er mer etterspurt enn noen gang.

 

Jeg har allerede nevnt Sudan, og listen over andre områder er lang – ta Afghanistan, Irak, Liberia, Kongo, Kosovo, Bosnia, Øst-Timor og Aceh.

 

Det er behov for fredsbevarende operasjoner, sivil administrasjon, støtte til valgprosesser, avvæpningsprosesser, menneskerettighetsovervåkning, humanitær bistand og naturligvis langsiktig utviklingshjelp.

 

En utfordring for FN-systemet er at ulike FN-aktører ivaretar ulike funksjoner; UNHCR, UNDP, WHO, UNICEF. Dette har bidratt til at den internasjonale innsatsen ofte er blitt fragmentert og det i samfunn som allerede er i oppløsning.

 

Nye globale sikkerhetstrusler, menneskerettighets- og demokratiproblemer og behovet for økonomisk utvikling krever en slagkraftig verdensorganisasjon.

 

Regjeringen engasjerte seg aktivt i arbeidet forut for FNs toppmøte i forrige måned. Resultatet fra toppmøtet ble dessverre ikke så godt som vi hadde håpet – men heller ikke så negativt som deler av norsk presse skulle ha det til.

 

  • For det første; sluttdokumentet fra toppmøtet bekrefter en bred definisjon der både utvikling, fred, sikkerhet og menneskerettigheter sees i sammenheng. Det internasjonale ansvar for å beskytte sivilbefolkningen mot overgrep, det såkalte ”responsibility to protect”, er for første gang reflektert i et forpliktende FN-dokument. Dette er i seg selv gledelig.
  • For det andre fikk vi bekreftet at FN-pakten skal legges til grunn og overholdes med hensyn til vilkårene for maktbruk.

 

  • For det tredje er enigheten om opprettelse av et menneskerettighetsråd gledelig, selv om det her gjenstår videre forhandlinger med hensyn til mandat, medlemskap og funksjonsmåte, før vi kan trekke de endelige konklusjoner.

 

  • Til sist mener jeg at opprettelsen av en fredsbyggingskommisjon i FN er viktig. Det samme gjelder et fredsbyggingsfond for å sikre mer effektiv bistand etter konflikt.

 

Derimot er det helt klart skuffende at man ikke lyktes å enes om en definisjon av terrorisme. Det gjør forhandlingene om en omfattende terrorismekonvensjon vanskelig.

 

Jeg ble forut for toppmøtet anmodet av generalsekretær Kofi Annan om å bistå med å bryte den fastlåste situasjonen i arbeidet med ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen og nedrustning.

 

Bakgrunnen for henvendelsen fra Generalsekretæren var at Tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen (NPT) bare tre måneder før toppmøtet endte i fullt sammenbrudd.

 

Kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning er svært viktig for vår sikkerhet. Selv om vi ikke lenger frykter en atomkrig, slik vi gjorde under den kalde krigen, er kjernefysiske våpen og materiale på avveie en av de desidert største truslene vi står overfor.

 

Regjeringen har derfor i fire år inntatt en aktiv rolle i det internasjonale arbeidet for å forhindre dette.

 

Ikke-spredningsavtalen er en hjørnestein i kampen mot spredning av masseødeleggelsesvåpen. Den er et avgjørende element i å ivareta vår kollektive sikkerhet, og har vært en suksess, men den er under økende press.

 

Sammenbruddet av tilsynskonferansen i mai understreker dette. Uenigheten truer hele det internasjonale ikkesprednings- og nedrustningsregimet.

 

Uenigheten er dyp mellom de land som mener at hovedfokuset må ligge på arbeidet for å hindre ytterligere spredning av kjernevåpen, og på den annen side de land som mener at atommaktene ikke er kommet langt nok i å møte sine nedrustningsforpliktelser.

 

Fra vår side var det klart at dette ikke måtte bli et kompromiss for enhver pris, men et kompromiss som brakte ikke-sprednings og nedrustningsarbeidet fremover.

 

I arbeidet frem mot toppmøtet konsulterte vi land fra ulike geografiske grupper. Og i løpet av kort tid utkrystalliserte det seg en kjernegruppe på syv land: Foruten Norge deltok Australia, Chile, Indonesia, Romania, Storbritannia og Sør-Afrika.

 

Det faktum at vi kunne samle så ulike land som Storbritannia, Sør-Afrika og Indonesia om en felles erklæring på kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning, er i seg selv en bragd. Disse tre landene sto tildels hardt mot hverandre under tilsynskonferansen bare tre måneder tidligere.

 

I løpet av kort tid maktet vi å samle nærmere 80 land bak initiativet.

 

Til tross for vår innsats – og den støtte vi fikk – lyktes det imidlertid ikke å komme til enighet i de endelige tekstforhandlingene og sluttresultatet ble altså igjen skuffende.

 

Det var liten reell forhandlingsvilje hos et fåtall land som USA, India, Pakistan og Egypt.

 

Det var uansett positivt at land fra ulike regioner og med ulike tilnærminger kunne samle seg om en sterk og handlingsrettet tekst. Dette gir inspirasjon for det videre arbeid.

 

Nå er det en langt bredere internasjonal enighet om viktige ikke-sprednings- og nedrustningsspørsmål enn bare for noen måneder siden.

 

Dette viser at engasjement nytter – selv om verken toppmøtet eller Tilsynskonferansen ikke ga de ønskede resultater. Jeg er selvsagt skuffet over at vårt ikke-spredningsinitiativ ikke nådde gjennom. Men initiativet er ikke dødt.

 

Som eneste land ble Norge fremhevet i generalsekretær Kofi Annans innlegg til toppmøtet – og dette forplikter. Vi har derfor tatt konkrete initiativ etter FN-toppmøtet for å forsøke å bringe initiativet videre, og jeg føler meg trygg på at min etterfølger vil ta opp denne tråden etter regjeringsskiftet.

Kjære forsamling,

 

Fire år som utenriksminister i Norge har vært et stort privilegium. Dette er min siste store tale som utenriksminister – ja, en slags avskjedstale. Jeg er glad for å kunne avslutte her på Oslo Militære Samfund. Her vet jeg at engasjementet er stort og spørsmålene er mange.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 25. april 2005
Ved
Forfattar Edvard Hoem

 

Nordahl Grieg – diktar og soldat.

 

Kjære publikum,

La meg først få lov til å takke for at Oslo Militære Samfund i jubileumsåret 2005 lar meg få lov til å heidre minnet til ein stor diktar og norsk patriot som døde for vårt land under den andre verdskrigen, da flyet han var om bord i, fall ned over Berlin natt til den 3. desember 1943.

La meg også få gi uttrykk for den forundring eg kjenner når eg ser det synet som samtida har på våre heltar og våre falne. I kampen mot overdriven festtalar og store ord ser det ut til at ein heller ikkje greier å bevare minnet om dei som faktisk ofra alt for å nedkjempe det verste tyranni som verda har sett: Nasjonalsosialismen. Det er ikkje for deira skuld, men for vår eiga skuld vi bør stanse opp når nasjonen feirar og spørja: Er det sikkert at vår framtid er lys, og vår fridom trygg? I Nordahl Griegs avgjerande år var forsvaret for fred og fridom forsømt av politikarane i mange parti, men den lærdom som ein skulle trekke av denne historia, ser det ut til å vera få som tenker på i dag, da situasjonen igjen tilsynelatande er harmonisk i vår del av verda. Det er ikkje alltid riktig at forfattarar skal opptre som politiske profetar, men eg vil nytte sjansen til å åtvare kraftig mot den populære ideologien som også i dag hardnakka hevdar at ingen farar truar Norge. Om ingen av oss kan sjå inn i framtida, burde vi kjenne fortida og den allmenne sanninga at ingen ting vil for alltid bli slik det er, og ingen fred varer dersom det ikkje finst vilje til å forsvare den.

 

Forfattaren Nordahl Grieg var berre to år gammal da unionen med Sverige vart oppløyst i 1905, men livet hans ber preg av at den åndelege arven frå dette vendepunktet i norsk historie var levande i hans barndomsheim og oppvekstmiljø. Det overveldande bidraget til norsk sjølvforståing og utvikling som kom frå den store slektningen Edvard Grieg, var med på å forplikte hans livsgjerning. Men også ein annan slektning, skolemannen Nordahl Rolfsen, var ein av forfedrane hans. Nordahl Rolfsen var mannen som skapte det første verkeleg nasjonale leseverket, Nordahl Rolfsens lesebok, som både i våre foreldres og besteforeldres tid var ei felles skattkiste for skoleungdom i heile landet, i bygd og by. Mange har som eg opplevd korleis mor og far på sine eldre dagar tok fram Nordahl Rolfsens lesebok og gledde seg over gjensynet med dei meisterlege forteljingane der, anten det no var historia om Vesleblakken eller Ibsens dikt om Terje Vigen.

Den nasjonale vårstemninga frå 1905 ligg som eit lys rundt Nordahl Griegs barndom, men så kom den første verdskrigen og endevende alle dei store håp og forventningar som hans foreldre hadde til det tjuande hundreåret som fredens og framskrittets hundreår.

Nordahl Grieg var født den 2. november 1902 i Welhavensgate 23 i Bergen, men da han var seks år gammal, flytte familien til Hop i Fana, og der opplevde han sine viktigaste barndomsår. Han begynte på Hambros skole i Bergen, men skolen brann, og den unge eleven vart saman med dei andre flytta over til Bergens Katedralskole, der han skreiv sine første dikt, blant anna eit fredsdikt om den såra soldaten på lasarettet, som ikkje kan bli kvitt minnet om tyskaren som han støytte ned.

Den unge Grieg hadde ein sterk trong til å oppleva verda. Han tok hyre som førstereisgut på lasteskipet Henrik Ibsen av Kristiania, og fekk oppleva dei harde vilkåra som norske sjøfolk levde under, noko som for alltid skulle prege den sosiale innstillinga hans.

I 1921 kom han tilbake til Kristiania og gjekk inn i journalistikken. Han fekk jobb i Tidens tegn etter bror sin Harald, og han debuterte som forfattar, med diktsamlinga Rundt Kap det gode Haab den hausten han fylte tjue år.
Han reiste til Finnmark for å sjå dei meir eksotiske delene av det landet som han seinare skulle gi livet for, og utvikla det som skulle bli ein livslang kjærleik til det nordnorske landskapet og folket. Det følgjande året studerte han ved Wadham College i Oxford, og tjuefem år gammal la han ut på sitt livs store reise, da han reiste til Moskva og kom med den transsibirske jernbanen til Kina.

Slik skulle han koma til å oppleva på nært hald den demokratiske revolusjonen i Kina i 1928-30, og frå no av bli både livet og forfattarskapen meir og meir fokusert rundt det som skulle bli hans hovudtema både i diktinga og i livet: Kor mye vald og våpenmakt er nødvendig for å sikre freden og rettferda i verda?

Dilemmaet blir aldri løyst, men den unge mannen med sterkt pasifistiske tendensar oppdagar at det ikkje finst noko enkelt svar, og at mennesket alltid må vera villig til å slåst for det som er dyrebart for oss. Det er dette han tar konsekvensen av da han kjem tilbake til Norge i 1927 og legg ut på ei reise til Alta og Finmark, der han slår seg ned ein heil vinter og til og med har planar om å slå seg ned som bureisar. Han reiser omkring i landsdelen, og den bergenske borgarsonen blir kjent med slitets folk, arbeidets folk. Det er her han melder seg til militærteneste, på Altagaard, og han blir menig soldat som gjer si førstegongsteneste som fløymann i Alta bataljon. Han ekserserer heile sommaren 1929 og kan stolt melde til sine foreldre at han ikkje berre er godkjent som skyttar, men at han også får karakteren god, den beste karakteren ein kan få.

Nordahl Grieg blir fortruleg med det jamne folket som han oppheld seg saman med, og han reiser ikkje eingong til Oslo til premieren på En ung manns kjærlighet, skodespelet som han debuterte med på Nationaltheatret i 1929. Han er på Finnmarksvidda med samane under reinflyttinga, og meir og meir går det opp for han kva det er han skal dikte om:

Les:

Morgen over Finnmarksvidden, Samlede dikt s. 75.

 

På dette tidspunktet har Nordahl Grieg begynt på den lange livsreise som innebar at han aldri sidan fekk nokon fast bustad, når ein ser bort frå nokre korte månader da han hadde hybel i 1937 i Bygdø Allé. Han reiser vidare frå Finnmark til Sørland og Vestland, han skriv store diktfresker og blir meir og meir fanga av idéen av at han skal skildre sjølve landet Norge i storslåtte fargar, som arbeidets land, slitets land, men også som skjønnhetens land.

Da diktsamlinga Norge i våre hjerter kom ut i 1933, stod Nordahl med eitt i fremste rekke som fedrelandsdiktar, og det gav han ein folkeleg popularitet som sidan aldri skulle falme, men det var også dei som mislikte hans fedrelandskjærleik sterkt. Det fascistiske fedrelandslaget har fått sin dikter, skreiv den raudaste av dei raude sosialistar, forfattar og redaktør Johanna Bugge Olsen i den kommunistiske avisa Arbeidet i Bergen. Det var ein urettferdig og tankelaus påstand, men Nordahl skulle lide under den, og da mor hans faktisk melde seg inn i Fedrelandslaget, kommenterte han det med å seia at ho hadde tid til altfor meget. Det burde ein gong for alle gjera slutt på rykta om at han hadde sine sympatiar der.

1930 var på alle vis ei ulykkeleg tid. Aldri var den ideologiske striden i Norge så uforsonleg som da, aldri var det politiske klimaet så forgifta. På den eine sida stod kommunistane som hadde lite anna enn forakt til overs for fedreland og flagg, på den andre sida nazistar og fascistar som såg med den største entusiasme på det politiske eksperimentet som var i ferd med å utvikle seg under Hitlers leiing i Tyskland. Nordahl Grieg reiste til Moskva, vart borte i to år og kom tilbake som glødande forsvarar for den sovjetstaten som voks fram under Stalins leiing. Han stilte seg ukritisk til dei politiske prosessane som snart skulle forskrekke verda. Det skulle bli ein del av Nordahl Griegs personlege tragedie at til og med hans eiga venninne og elskarinne i tida hans i Moskva, Vega Linde, vart eit offer for Stalins utrenskingar og fekk fem år i konsentrasjonsleir og husarrest. Den næraste av forfattarvennene hans, Boris Pilnjak, vart skoten i 1940.

Nordahl Grieg skulle aldri få greie på den skjebne som skulle ramme dei. Han stod i striden i Norge, hadde stor suksess som teaterdiktar med Vår ære og vår makt og Nederlaget, men vart også i stor grad ein mann som var isolert på den politiske venstresida og blant sine eigne, eller dei han vart rekna til, nemleg kommunistane, som han heller ikkje alltid kom like godt overeins med. Han hadde kompromittert seg, meinte mange.

Det heftet noe ved ham! hugsar eg Arne Skouen sa til meg, da vi for snart tjue år sidan arbeidde saman i Dagbladet.

Nordahl Griegs syn på Sovjet må bli sett i lys av tida, men han går ikkje fri for ein alvorleg kritikk. Han l€t seg blende og forføre av eit propaganda-maskineri som han i alle fall etter ei tid burde ha gjennomskoda. For han var det einaste og altoverskyggande at ein måtte bygge opp ein brei motstandsfront mot den gryande fascismen. Dessverre gjorde det at han kom til å svelge altfor mange uhyrlege overgrep frå Sovjetregimets side. Frå 1935 dreiv han tidsskriftet Veien frem, med voldsomme angrep på Quisling og bitre oppgjer med Knut Hamsun, som hadde aust ut sin harme fordi den norske nobelkomiteen ville gi fredsprisen til den tyske pasifisten Carl von Ossietsky. Han skreiv profetisk om kva Quisling hadde som planar, i artikkelen Slik blir en fører til. Han kom også i sterk opposisjon til den norske regjeringa, trass i at det var ei regjering utgått av Arbeiderpartiet. I Spania vart den republikanske regjeringa angripen av general Francisco Franco, som med tysk og italiensk ryggstøtte bomba spanske byar og landsbyar. Men vestmaktene bestemte seg for ein ikkje-intervensjons-politikk som fekk som konsekvens at den spanske regjeringa berre kunne rekne med hjelp frå Sovjetunionen og dei tusenvis av europeiske frivillige som reiste for å kjempe for republikkens sak. Også Nordahl Grieg tenkte ei stund på å melde seg som frivllig, men da han omsider kom seg av garde, var det som pressemann og journalist. Han reiste via Paris og over Pyreneane inn via den spanske grensebyen Cerbere og inn i Spania. Han kom til skyttargravene, der likstanken steig, i det den norske regjeringa gjorde det straffbart for nordmenn å melde seg til dei internasjonale brigadane. Han låg på ryggen i graset på den spanske høgsletta medan bombeflya kom. Om sommaren reiste han heim, men uroleg og oppriven enn nokonsinne. Moskvaprosessane gjekk mot høgdepunktet, situasjonen i Europa var mørk som på svartaste vinteren. Han reiste til Spania da hausten kom, og var vitne til dei avgjerande kampane om Teruel saman med den norske journalisten Lise Lindbæk. Først i slutten av februar 1938 var han tilbake i Norge. 15. mars melde dei russiske avisene at dei gale hundane, det vil seia partimedlemmene Bukharin, Kamenev, Sinovjev, og Rykov var avretta ved skyting.

Nordahl Grieg reiste til Ny Hellesund på Sørlandet for å gjera ferdig eit litterært verk han hadde streva med i mange år, det som skulle bli den store advarselsromanen mot fascismen, og som han først fekk frå handa langt på hausten: Ung må verden ennu være. I denne boka er det ingen plass for kritikk mot regimet i Sovjetunionen.

Forfattaren forsvarar Moskva-prosessane som nødvendige. Han vart mottatt med jubel av kommunistane, og sjølv ein mann som Johan Borgen, som omtalte boka i Dagbladet, hylla den som eit meisterverk, eit gigantisk verk, eit genialt opplysande kampskrift.

   Men han møtte også voldsom motstand, blant anna frå Anders Wyller, ein av grunnleggarane av Nansen-skolen på Lillehammer, som meinte Nordahl Griegs kritikk av humanismen i seg sjølv var med på å fremme nazismens sak: Grieg og hans meningsfelle forutsetter ond vilje og ond lyst hos alle motstandere. Derved skaper de også ond vilje og ond lyst, de vekker til live forbitrelse og blind motstand, de blir fabrikanter av innett nazisme.

   Det var ein alvorleg og kvalifisert kritkk, og det vil alltid bli ståande som uforståeleg at Nordahl Grieg ikkje var i stand til å vera lydhøyr for denne kritikken, men i staden distanserte seg frå den.

Nordal Grieg tar i dei siste åra før krigen uavlateleg til orde for ein antifascistisk frontpolitikk, ein allianse mellom Sovjetunionen og vest-maktene, og ei klar haldning mot Tyskland, som skal avløyse han kallar drømmenøytraliteten, som er utanriksminister Kohts politiske linje.

Han skulle snart få store problem med sin posisjon. I Moskva blir det slutta ei pakt mellom utanriksministeren i Sovjet, Molotov, og Hitlers utanriksminister Ribbentrop. Nordahl Grieg forsvarer pakta fordi han meiner den kjem som eit svar på dei resultatlause forhandlingane mellom vestmaktene og Sovjet, som kunne ha ført til at Hitler ville vendt våpena sine mot aust. Men pakta førte også til at dei baltiske statane vart innlemma i Sovjetunionen. Og ikkje berre vart dei baltiske statane ofra, det gjorde også medlemmene av det tyske kommunistpartiet, som i store flokkar hadde flykta til Sovjetunionen, men no vart utleverte til den grufulle skjebnen som venta dei i Tyskland.

Diktaren frå Hop ved Bergen var no meir upopulær enn nokon gong. Forholdet til broren, Harald Grieg, segnomsust forleggar i Gyldendal, vart også svært dårleg etter at Sovjetunionen gjekk til angrep på Finland i 1939 og Harald vurderte å melde seg som frivillig.

Nordahl Grieg vart som heimehøyrande i Alta bataljon kalla inn til nøytralitetsvakt i Finnmark i 1939. Ved årsskiftet 1939-1940 var situasjonen mørkare enn nokon sinne i Finland, og Nordahl Grieg fekk insinuante spørsmål i avisene frå folk som ville vita kvar han, kommunistsympatisøren, hadde tankane sine no. Vennene hans, advokaten Viggo Hansteen og redaktør Richard Brodin i Vadsø hadde no fått nok og melde seg ut av kommunistpartiet, Arnulf Øverland skreiv artiklar der han som tidlegare hadde vore sympatisk innstilt til Sovjetregimet tok avstand frå det. Det kunne vera på tide, skreiv ei norsk avis, å få vita korleis Nordahl Grieg stilte seg. Men han var det ingen som høyrde noko frå.

Saka var at diktaren var soldat og kunne ikkje svare, før det var langt under jul. Da han fekk spørsmålet, var den militære avdelinga han tilhørte underlagt den strengaste sensur. Han skreiv da at ein anstendig redaktør ikkje burde angripe folk som ikkje hadde høve til å forsvare seg fritt. Men han svarte i artikkelen Hvor mine tanker er:

Bladet melder at forfatteren Øverland har vært mandig nok til å ta avstand fra Sovjet-Unionen og erklære at hans tanker, som alle nordmenns tanker i dag er hos Finland.

Nå anmodes jeg om en lignende erklæring, idet bladet visstnok synes at dette hører med til en nøytralitetsvakts plikter. Jeg skal innskrenke meg til å uttale at mine tanker er i dag der hvor øyensynlig meget få borgerlige journalisters tanker er, nemlig hos det arbeidende norske folk som vil ha fred.

Så var nøytralitetsvakta over, han reiste til garden Gunstad i Ringebu, der han så mange gonger hadde funne ro etter alle strabasar. Den 6. april 1940, ein laurdag, reiste han til Oslo for å gå til tannlegen, og han hadde dessutan ærend til teatersjef hans Jacob Nilsen som skulle lese det nye teaterstykket hans om Wergeland. Om natta til den 9. april overnatta han på hotell Continental. Da han åt frukost saman med venninna si, skodespelarinna Gerd Egede Nissen, kom det ein tysk offiser inn i vestibylen og spurde etter herr Quisling og etter herr Hagelin, som begge oppheldt seg på hotellet.

Nordahl Grieg gjekk opp til Wergelandveien for å melde seg til teneste hos krigskommisæren, men fann berre ein lapp på døra der det stod at ingen opplysninger om mobilisering gis her. Han hadde tannlegetime litt lenger utpå formiddagen, og da tannlege Lossius gjekk til vindauget og sa: Nei dæven, der kommer tyskerne gitt! kunne han med eigne auge sjå at tyske soldatar marsjerte ned Drammensveien.

Nordahl Grieg drog via omvegar tilbake til Ringebu. Han kom dit den 11. april. Ein av dei neste dagane skreiv han brev til lensmannen i Ringebu, opplyste om sine vernepliktsforhold og bad om å få vita kvar han skulle melde seg. Men han fekk ikkje noko svar, lensmannen sende brevet vidare til krigskommisariat Oppland, og 14. april vart han endeleg innkalla til Jørstadmoen. Der fekk soldatane hundre patronar og beskjed om å ta med seg mat for to dagar. Eit tog vart sett opp på Lillehammer stasjon og soldatane skulle følgje med som eskorte. Slik kom Nordahl Grieg til å bli mannskap på den mest berømte togferda gjennom Gudbrandsdalen, transporten av gullet frå Norges Bank, og gjekk til Åndalsnes og sidan til Molde. I Molde vart gulle lasta om bord i ei rekke store og mindre skip og frakta nordover langs kysten, medan tyskarane bomba byen og kongen søkte tilflukt i skogen ovanfor byen. Klokka åtte om morgonen den 9. mai kom dei til Tromsø. Soldaten Nordahl Grieg måtte hugse at han også var diktar.

  1. mai las han frå Tromsø radio det diktet som for alle tider skulle gi han ry som Norges fremste krigsdiktar:

Les:

17.mai 1940, Samlede dikt s. 139

I dag står flaggstangen naken…

 

Nokre dagar seinare vart gullet frå Norges bank tatt om bord i ein engelsk kryssar, og Nordahl Grieg følgde transporten til England.

Det var kanskje på det aller mørkaste tidspunktet i Norges historie: Dei norske styrkane hadde kapitulert, regjeringa var tvinga til å halde fram med kampen frå utanlanbdsk territorium. Dette skulle bli kunngjort på ein pressekonferanse i den norske legasjon i london, og Nordahl Grieg gjekk dit.

Men minister Erik Colban nekta han adgang fordi han var kommunist og fordi han ikkje hadde uniform.

Frå denne dagen fører Nordahl Grieg ein kamp ved sida av den kampen som er Norges kamp: Han kjempar for å finne sin plass blant dei kjempande. Han som hadde vore menig soldat og avansert til fenrik under nøytrali-tetsvakta i Finmark stod no utan militær grad og utan avdeling som han høyrde til. Han trua med å gå til engelskmennene og melde seg som frivillig, men vart på det sterkaste frårådd å finne på noko slikt. Han ville så til Canada for å gå inn i styrkane der, men den norske legasjonen bad han innlevere passet sitt.

Det var utanriksminister Koht, hans gamle motstandar, som no gav Nordahl Grieg og hans Gerd, som han hadde gifta seg med, stillingar som propagandistar direkte under Utanriksdepartmentet, og eit år etter at han kom til London, fekk han endeleg norsk uniform på ny.

Men som norsk krigsmann var det lite han fekk utrette, syntest han, det einaste han kunne gjera, var å skrive.

 

Godt år for Norge, Samlede dikt s. 147.

 

I begynnelsen av januar 1941 reiste han til den norske treningsleiren i Dumfries, og seinare reiste han med Gerd Egede-Nissen til Amerika, der han blant anna møtte president Roosevelt. Han kom også til den norske leiren i Canada, Little Norway, ved Toronto. I alle desse samanhengar var han no den fremste diktarrepresentanten for det kjempande Norge. På våren i 1942 fekk han vera med på tokt over Norge. Han fekk reise til Island og Jan Mayen. Det var mange som hadde ei mindre intens krigshistorie enn Nordahl Grieg.

Likevel følte han ikkje han fekk vera med i krigen på den måten som han ønskte. Eit brev frå hausten 1943 til statsråd Sten Nilsen, som i si tid hadde spurt om Nordahl Grieg var verdig til å tale til det norske folk, viser kva for ei stemning som omgav han. I dette brevet slår Nordahl Grieg fast at han aldri hadde vore medlem av noko kommunistisk parti, men at han frå Spania-krigens dagar ( og før det) hadde hatt ei uforsonleg antinazistisk haldning. Jeg vil helt enkelt gi uttykk for at jeg ikke deler den opfatning som finnes i store kretser i London, nemlig at det er så meget bedre å ha en pronazistisk enn en anti-nazistisk fortid, og hvis dette rådende livssynet opblandes med noen insinuasjoner om min tidligere virksomhet, kommer jeg til å forlange at det jeg har gjort, og det man nu gjør mot mig, skal prøves av landsmenn i et fritt Norge.

Men det frie Norge skulle han aldri koma til å sjå igjen.

Han skreiv diktet Den menneskelege natur, der han prøvde å skildre den kampen på liv og død som no vart ført på mange frontar for å knuse fascismen, ikkje minst at flygarane i Royal Air Force som kvar natt gjekk med sine bombelaster inn over Tyskland. Han skildra desse tokta, slik som flygarane fortalte om det, og han skildra dei godt.

Les

Frå den menneskelege natur, Samlede dikt s. 250-255.

 

Men han var ikkje fornøgd med dette. Han prøver gong etter gong å få ordna det slik at han kan bli med på eit bombetokt over Berlin, slik som så mange av journalistane i London drøymde om. Han fekk fleire gonger nei frå regjeringa og utanriksminister Trygve Lie, dei ville ikkje søtte søknaden hans, og meinte han gjorde meir nytte for seg som levande diktar enn som død krigshelt. Han trua med at han ville vende seg direkte til Royal Air Force. Til slutt, i juli 1943, fekk han Trygve Lies velsigning.

Det skulle enda bli nesten eit halvt år å vente. I slutten av november fekk han etter alt å dømme vita at det kom til å ordne seg med tokt over Berlin. Den 2. desember fortalte han det norske ekteparet Ellinor og Helmer Dahl som budde i Surrey at han hadde fått lov til å bli med eit britisk bombefly. No var han ikkje lenger nedslått og mismodig, han var opprømt. Somme har prøvd å gjera det til at Nordahl Grieg hadde ein sterk dødslengsel heile livet, og at dette også var bakgrunnen for at han frivillig søkte døden over Berlin. Dette er ein heilt grunnlaus påstand. I denne samanhengen var Nordahl Grieg diktar og krigskorrespondent og i pakt med den rådande yrkeskodeks tok han ein kalkulert risiko, med den erklærte ambisjon at han ville skildre frå den hardaste kampavsnittet med det mål å styrke motstanden. Det var vanleg med ein taps-rate på under tre prosent og altså ein rimeleg god sjanse for å koma levande tilbake.

Generalmajor Johan Christie, som eg hadde den ære å få snakke med før han døde, kunne hugse denne kvelden godt. Det hadde vore tre netter utan raid før denne kvelden. Mannskapet kom til skvadronområdet i tida rundt solnedgang, og Nordahl Grieg gjekk om bord i eit Lancaster bombefly med ei besetning på sju personar, han var altså sjølv den åttende.

Det var tett tåke over flyplassen i Yorkshire, og ein høg skyformasjon over Nordsjøen som måtte forserast. Ei rekke fly fekk problem med ned-ising og bortimot ein tiandedel av styrken vende heim med uforretta sak.

Det dårlege veret heldt fram over Nederland og Tyskland, med skiftande vindar som forstyrra navigasjonen. Mange fly kom ut av kurs. Stifinnarane som dei kalla dei som gjekk først, skulle gå over ei rekke av byar, Stendal, Rathenow og Nauen, men tok feil av radarsignal frå andre byar, og kom femten mil sør for det eigentlege målet. Dei tyske forsvars-styrkane drog fordel av at det gjekk relativt lang tid før alle flya nådde målet. Ei rekke fly, i alt 9, 4 prosent av styrken vart skotne ned. Blant dei var flyet med den norske forfattaren Nordahl Grieg.

Her enda lenge alle spor etter Nordahl Grieg, og ingen visste kva som nøyaktig hadde skjedd, før ministerråd Jervell ved den norske ambassa-den i Berlin og hans medarbeidarar tok til å undersøke historia på nytt.

Det viste seg da at det fanst spor etter dei siste minutta i Nordahl Griegs siste reise.

Lancasterflyet kom inn over den vesle tyske byen Kleinmachnow frå søraust, kvitta seg med fosforbombene det hadde om bord, og skulle også sleppe ei stor antiluftskytsbombe før det vende tilbake til London. Men flyet vart råka av antiluftskytset, som på dette tidspunktet av krigen var bemanna av Hitlerjugend på fjorten til seksten år. Flyet gjekk i ein stor sving og tapte høgde før det vart kvitt den siste bomba, og mannskapet rakk ikkje hoppe ut i fallskjerm fordi bombesjaka også var den einaste fluktvegen. Den eine flyvengen vart riven av og hamna i Teltow-kanalen.

Sjølve flyskrotten fall ned på den andre sida av elva, i eit område med bøkeskog like ved Hakeburg slott.

Eg har vore i området. Krateret etter bombelfyet visest enno, og dei store trea som den gongen var unge tre, vitnar med skader i toppen om Nordahl Griegs siste ferd.

Sju besetningsmedlemmer vart identifiserte, den åttande hadde ingen papir på seg, men var også i uniform. Alt tyder på at dette var den norske forfattaren Nordahl Grieg som hadde tatt på seg å skrive om toktet for ei engelsk avis, venteleg The Guardian.

Da Nordahl Griegs Samlede dikt kom ut siste gong i 2002, fekk eg lov til å skrive eit etterord, og der karakteriserer eg hans krigsdikt på denne måten: Tida er nådelaus mot det meste, men Nordahl Griegs dikt frå krigen blir med oss inn i det 21. hundreåret fordi dei er truverdige og gyldige. Dei talar til oss i eit tonefall som det ikkje er lett å overhøyyre og kjem i eit ærend som det ikkje er lett å avvise, nemleg at det finst menneskelege verdiar som det er verdt å leva for, og døy for. Men når deig jer så sterkt inntrykk, er det også av ein annan grunn: Dei har ein djupt personleg og naken grunntone. Dei blir ein tidlaus song om døden og om livet, om barndommen og den gamle verda, der alt er i sitt rette gjenge, og som i barbariets tidsalder viser seg å vera så dyrebart. Forfattaren skriv om det som alle menneske lengtar etter og håpar på, og slik blir han mann for sitt ord.

Gjennom heile Nordahl Griegs forfattarskap manifesterer han eit alvor i si søking etter det som er verdt å elske i livet, som gjer at orda hans framstår som om dei kjem frå eit menneske heilt nær oss.

Nordahl Grieg vart til slutt gravlagt på eit område der det sidan vart bygd ein stor motorveg, og det har ikkje lykkast, og vil neppe lykkast å identifisere dei siste leivningane hans. Frå mitt synspunkt er det ikkje avgjerande at han blir ført heim. Det avgjerande er at minnet om han, og det som han gav i avgjerande år for Norge, ikkje blir gløymt, heller ikkje den oppfordring som han gav i den menneskelege natur, som rettar seg direkte til oss:

Reis ingen monumenter.

La akrer som aldri har sett oss,

                                   og gamle kvinner i solen

                                   og unger som leker, og bjørker

                                   som usåret løfter sitt lysslør

                                   være vår evighet.

Men dere som lever må våke

                                   Over den fred vi skimtet

                                   I naboskapet av døden (….)

                                   Bli fremfor alt ikke trette

                                   Slik mennesker blir etter kriger..(..)

                                   Vi som er tapt i natten

                                   Vi drømte, vi trodde, vi håpet.

                                   Og ingen var trette som vi.

 

Edvard Hoem

Litteratur:

Edvard Hoem: Til ungdommen. Nordahl Griegs liv. Gyldendal, Oslo 2. utg. 2002.

Nordahl Grieg: Samlede dikt. Siste utg. Gyldendal, Oslo 2002

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 18. april 2005

Ved
Kommandørkaptein, cand philol, Tore Asmund Stubberud
Vernepliktsverket

 

Utfordringer mot verneplikten

 

Tore A. Stubberud
Foto: Stig Morten Karlsen/OMS

Verneplikten er et politisk fundament for det norske forsvaret. Den ideologiske kraften som ligger i vernepliktskonseptet har avgjørende betydning for vår oppfatning av Forsvarets rolle og utvikling både internt og i forhold til samfunnet. Et sentralt poeng jeg vil komme tilbake til og utdype er at verneplikt i første rekke er et politisk virkemiddel for å oppnå politiske målsetninger. Utfordringen i så måte, både for Forsvaret og for politikerne, er at det alltid har vært og vil være en iboende konflikt mellom de politiske idealene og den praktiske forvaltningen av verneplikten i forhold til økonomiske rammer og fagmilitære behov.

Jeg skal ta for meg de viktigste utfordringene vi står overfor i forvaltningen av verneplikten. I tillegg til de forvaltningsmessige aspektene vil jeg sette verneplikten i en idéhistorisk og ideologisk sammenheng i forhold til politiske målsetninger. Jeg vil innledningsvis redegjøre for en del faktiske forhold om den norske vernepliktsordningen, fordi det er mange myter ute og går både i Forsvaret og i det offentlige rom, og videre skissere den idéhistoriske bakgrunnen før jeg går inn på de konkrete utfordringene. I den historiske delen har jeg avgrenset meg til arméen. Det er kanskje ikke helt naturlig for en sjømann å ta et slikt fokus, men i denne sammenhengen var arméene mest personellintensive og slik sett har hærordningene vært viktigst i forhold til verneplikten. Det er vel også tidsriktig i disse dager å kunne løfte blikket ut av egen forsvarsgren.

 

Omstillingen i Forsvaret går i retning av et mindre forsvar med høyere beredskap og tilgjengelighet, høyere treningsnivå og betydelig høyere grad av profesjonalisering. 9500 soldater skal gjennomføre førstegangstjeneste årlig etter Forsvarets behov – dette er omtrent en tredjedel av årskullet av unge menn. Det stilles spørsmål i det offentlige rom om vernepliktens legitimitet når kun et fåtall gjennomfører militærtjeneste og Forsvaret innrettes mot internasjonal innsats.

 

Det virker som om mange har den oppfatning at allmenn verneplikt betyr at alle unge menn skal gjøre tjeneste, og at de har en rett til å gjøre tjeneste. Begge disse synspunktene ble fremmet av politiske partier i behandlingen av St.prp. nr. 45 for perioden 2002-2005. En slik forståelse er ganske enkelt ikke riktig, dette er politiske synspunkter og hverken mer eller mindre enn akkurat det. Antallet unge menn som skal kalles inn til førstegangstjeneste bestemmes av Stortinget i de årlige forsvarsbudsjettene. Forsvarets behov er styrende, og jeg vil understreke at dette er ikke en ny og revolusjonerende utvikling. Det var kun i periodene 1911-1920 og 1945-2000 at det var en politisk intensjon å kalle inn alle skikkede, og kun frem til 1960 at dette ble tilnærmelsvis gjennomført i praksis. Omfanget av innkallingene siden 1814 har med ett eneste unntak alltid vært begrunnet i fagmilitære behov. Det ene unntaket som bekrefter regelen var vernepliktsloven av 19. juli 1910, gjeldende fra 1911. Her ble det med idealpolitiske begrunnelser fastlagt som intensjon at alle skikkede skulle kalles inn. For å finansiere økt innkalling ble utdanningstiden redusert, og denne ordningen ble kortvarig.

 

Jeg skal kort trekke noen idéhistoriske linjer i vernepliktsproblematikken.

Allmenn verneplikt i moderne forstand har sin opprinnelse i andre halvdel av 1700-tallet, altså opplysningstiden. Utviklingen som skjedde da var igjen påvirket av antikken og vår tidligste nasjonale historie, så vi kan trekke idéhistoriske linjer helt tilbake til Aristoteles på klassisk side og til vikingtiden på nasjonal side. Jeg skal kort skissere de viktigste elementetene i konseptet om allmenn verneplikt slik det ble utviklet frem mot 1814:

  • Idealer om likhet og rettferdighet – demokratisering av samfunnet gjennom militærmakten, hvor alle borgere skulle ha rett og plikt til å tjenestegjøre som soldat. Dette betød ikke at alle skulle kalles inn, men at ingen skulle være fritatt. Retten til å få våpenopplæring var også et viktig element i demokratiseringen.
  • Idealer om borgerplikt sett i forhold til en samfunnskontrakt sett i sammenheng med en patriotismekultur – her kan vi trekke idéhistoriske linjer til John Locke og Jean-Jacques Rousseau og tilbake til Aristoteles.
  • Nasjonalisering av armeene var også et viktig moment, ved overføring av makten over militærmakten fra kongen til folket. Armeen hadde tradisjonelt vært kongens maktapparat for å kontrollere egen befolkning. En arme av vernepliktige borgere ville i denne sammenhengen være en demokratisk garanti i forhold til datidens profesjonelle armeer med store innslag av leiesoldater. Nasjonaliseringen var en vesentlig forutsetning for demokratisering i Frankrike, og var også viktig for Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.
  • Nasjonsbygging – verneplikten muliggjorde utdanning av folket/nasjonen via armeene, og fikk betydning i oppdragelse og fysisk forstring av ungdommen.
  • Militære idéer var også viktige i sammenheng med vernepliktskonseptet – oppfatninger om at patriotiske borgere ville bli bedre soldater enn profesjonelle soldater og leiesoldater, koblet til utvikling av nye taktikker.

 

Generelle oppfatninger vil ha det til at allmenn verneplikt ble innført i Frankrike i forbindelse med revolusjonen, men dette var en generell utvikling i Europa. En personlig verneplikt ble faktisk innført i Danmark allerede i 1788 – Norge fulgte etter i 1799. Allmenn verneplikt som prinsipp ble riktignok vedtatt i Frankrike i 1789, men ble ikke innført ved lov før i 1798 og ikke satt ut i praksis før i 1799 av Napoleon.

Den berømte L’Evee en masse som til stadighet tas til inntekt for innføringen av allmenn verneplikt var ideologisk en massereisning forankret i øyeblikkets behov for å forsvare fedrelandet; det var overhodet ikke idéer om soldatutdanning for alle. I realiteten var det en utskrivning av et begrenset antall soldater, basert på praktiske og pragmatiske vurderinger av logistikken. Ideologisk har L’Evee en masse riktignok satt spor. Den viktigste franske innflytelsen på den norske debatten om verneplikten på Eidsvoll i 1814 var det negative skrekkeksempelet av Napoleons tvangsutskrivninger – den forhatte ”Conscription” ble ansett som et redskap for erobringslyst og despotisme av vernepliktens motstandere.

 

Et sentralt element i utviklingen av allmenn verneplikt var som sagt en patriotismekultur som fokuserte på borgerens moralske plikter og fortrinn. På den ene siden ble soldatborgeren oppfattet som moralsk overlegen en leiesoldat, på den annen side ga den patriotiske borgeren muligheter for nye taktikker. I Danmark/Norge var det spesielt den frihetselskende norske odelsbonden som ble fremhevet som et ideal i så måte, hardfør, lojal og selvstendig. Patriotismen og vernepliktskonseptet var sterkt knyttet til forsvarskrig – forsvar av fedrelandet og dets territorium. Verneplikten ble ikke ansett som hjemlet for angrepskrig, og dette ser vi også i dagens debatt. Dette har jeg forøvrig skrevet en egen artikkel om, som nylig stod på trykk i Norsk Militært Tidsskrift.

 

Frem til midten av 1700-tallet hadde infanteritaktikken vært preget av streng disiplin, tette formasjoner og kontrollert ildgivning, hvor kampene foregikk på kloss hold i åpent lende. Disiplinen som lå til grunn for taktikken var knyttet til idéer om beherskelse av kroppen, soldatene skulle adlyde blindt som automater. Derav begrepet ”Prøysserdisiplin”. På slutten av 1700-tallet ble det utviklet konsepter om spredt kampform, lett infanteri og jegeravdelinger, hvor soldater skulle slåss i mindre forband eller individuelt på slagfeltet, med utnyttelse av terrenget for beskyttelse og med bruk av rettet ild fra riflede geværer. De militære idéene som lå til grunn for denne utviklingen kan relateres til idealet om den patriotiske borgeren som sloss selvstendig for eget land. Dette var etter forbilder fra den amerikanske uavhengighetskrigen og spansk motstand mot Wellingtons felttog på den iberiske halvøy. Taktikken ble kalt ”den lille krig” (spansk guerrilla), og forutsatte selvstendighet, initiativ og lojalitet fra soldatene – og det fant man presumptivt kun hos patriotiske borgere. Det særnorske klimaet og terrenget gjorde at ”den lille krig” ideologisk sett var av større betydning for den norske Hæren enn for den danske, hvor den norske odelsbonden ble ansett å ha spesielle fortrinn i å beherske klima og topografi. Det spesielt norske i denne sammenhengen, både praktisk og idémessig, var skiløperavdelingene.

 

Oppfatninger om at den norske (vernepliktige) soldat er mer hardfør, selvstendig og initiativrik og således en bedre soldat enn profesjonelle soldater fra andre land finner vi også i dagens debatt, ofte i sammenheng med eksempler fra internasjonale operasjoner. Nordmannens evne til å overleve i naturen og utnytte terreng og klima fremheves, sist så jeg dette i forbindelse med spesialstyrkene i Afghanistan.

 

I referatene fra Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 finner vi forslag om at alle gutter skulle læres opp fra 13 års alder for å kunne bli soldater, blant annet ved innføring av gymnastikk i skolene (skolegymnastikken ble i sin tid innført nettopp med denne begrunnelsen, og gymnastikklærerne var militære underoffiserer). Det ble også foreslått i fullt alvor at man ikke skulle få fremstille seg til konfirmasjon uten å kvalifisere seg i skyting og grunnleggende eksersis. Skiløping var blant de ferdigheter som skulle utvikles i nasjonens interesse. Det kunne jo være interessant å ta opp disse idéene igjen i dag, her er det uante muligheter. Et hint til ny GIH?

Verneplikten ble oppfattet som en plikt til å tjene ved behov, men dette ble ikke satt i sammenheng med soldatopplæring i fredstid, heller tvert i mot. Flertallet av fedrene på Eidsvoll ville faktisk ha en stående hær av vervede som hovedsaklig skulle ha oppgaver i ordenstjeneste, og at vernepliktige kun skulle kalles inn ved angrep på landet. Jeg har ikke funnet argumenter som kobler vernepliktens legitimitet med antallet som kalles inn, forslagene om opplæring av alle ungdommer synes myntet på å sørge for at flest mulig skulle være skikket for soldattjeneste i det tilfelle det ble aktuelt å kalle dem inn.

 

Koblingen av vernepliktens legitimitet med forsvar av nasjonens territorium har røtter så langt tilbake i tid som vi har historiske opptegnelser fra. Våre tidligste dokumenterte verneordninger stammer fra Håkon den godes lovgivning, og var en videreføring av eldre ordninger. Dette var ”Mannhusingen” – som var en form for landvern – og leidangen. Mannhusingen kunne bare kalles ut i det fylket som ble angrepet, og til operasjoner utenlands (angrepskrig) hadde kongen bare rett til halv leidang. Leidangen har europeiske røtter i ordninger som hjemler utskrivning for forsvarskrig. Denne generelle oppfatningen finner vi opp igjennom historien helt til våre dager. Leidangen viste seg som svært upålitelig i utenlandsoperasjoner, en indikasjon på at angrepskrig ikke var populært – den gangen heller.

 

Så over til forvaltningen av verneplikten. Jeg skal kort si litt overordnet om hva som ligger i Vernepliktsverkets forvaltning av verneplikten og noen generelle utfordringer i så måte før jeg går inn på noen mer konkrete utfordringer. Vi innrullerer unge menn det kalenderåret de fyller 17 år, dvs at vi får overført persondata på norske statsborgere bosatt i Norge fra folkeregisteret. Disse opplysningene ”vasker” vi mot Rikstrygdeverket for å ta ut de som åpenbart ikke er tjenestedyktige. Allerede her møter vi den første utfordringen. Bestemmelser om personvern og innsyn i helseopplysninger gjør at vi har begrenset mulighet til å luke ut alle som er uegnet til militær verneplikt. Vi får opplysninger fra Rikstrygdeverket om personer som er registrert som uføre. En del kategorier blir imidlertid ikke registrert som uføre før de er myndige, og de kan derfor risikere å motta brev om innrullering fra VPV. Dette omfatter bl a personer med Downs syndrom og ADHD – hyperaktivitet. For mange foreldre oppfattes dette som sårt og vanskelig, men det er altså ikke lett å unngå. De øvrige blir rulleført som utskrivningspliktige. Det siste året de går på videregående skole, normalt skoleåret de fyller 19 år, kalles de inn på sesjon hvor de blir klassifisert Tjenestedyktig eller Ikke Tjenestedyktig på medisinsk grunnlag. Her sliter vi med å ha oversikt over yrkesfaglige utdanninger som går utover tre år, slik at vi kan kalle inn til sesjon og førstegangstjeneste på riktig tidspunkt.

Dette krever mye saksbehandling. De som er Tjenestedyktig blir rulleført og er vernepliktige fra det året de fyller 19 år til utgangen av det året de fyller 44 år, 55 år for vernepliktige befal. De som blir Ikke Tjenestedyktig blir slettet og blir dermed heller ikke vernepliktige. Før innkalling til sesjon gjennomfører vi en sikkerhetsundersøkelse opp mot Politiets straffe- og bøteregister. Personer med kriminelt rulleblad som helt åpenbart ikke kan sikkerhetsklareres vil ikke bli innkalt til sesjon og blir dermed heller ikke vernepliktige. Det er med andre ord langt i fra alle ungdommer som blir vernepliktige! De som ikke er vernepliktige kan ikke kalles inn, vi kan ikke skattlegge personer uten inntekt.

 

De vernepliktige kalles inn til førstegangstjeneste etter avsluttet videregående utdanning etter rekvisisjon fra forsvarsgrenene og i henhold til Forsvarets behov. Før innkallingen gjennomfører vi en ny sikkerhetsundersøkelse, og kriminelle blir overført til Tjenestereserven. Her har vi imidlertid et betydelig problem gitt at vi kun har tilgang til opplysninger om saker som er avsluttet, dvs hvor det foreligger rettskraftig dom.

På grunn av bestemmelser om personvern har vi ikke tilgang til opplysninger om saker som er under etterforskning eller hvor tiltale ikke er reist mm (Straffesaksregisteret – STRASAK). Dette innebærer at vi stadig opplever å kalle inn personer med kriminell bakgrunn, og disse medfører problemer og merarbeid for avdelingene. Spesielt er dette et problem for HMKG og GSV. Det arbeides med samarbeidsregimer og prosedyrer mot Politiet og Forsvarets Narkotikagrupper, men det er ikke kapasitet til å forhåndssjekke alle.

Vi tar først de som ønsker seg inn og er skikket, deretter de best skikkede. De som ikke kalles inn til førstegangstjeneste i første omgang er fortsatt vernepliktige og kan kalles inn ved behov. Det er altså begrepsforvirring når det sies at flertallet av unge menn ikke gjør sin verneplikt. Alle skikkede gjør sin verneplikt ved å stå disponible i 25 år, men alle skikkede avtjener ikke førstegangstjeneste – og alle er som sagt ikke skikket.

 

I St.prp. nr. 45 la Regjeringen Stoltenberg til grunn følgende for perioden 2002-2005:

  • Verneplikten tilpasses Forsvarets struktur og utdanningsbehov. Dette er første gang etter andre verdenskrig at det ikke ble gitt politiske signaler om at flest mulig skulle innkalles.
  • Forsvarets behov skulle være styrende for innkallingsstyrken, dette ville gi en innkallingsprosent på omkring 50% i perioden 2002-2005. Det ble gitt anledning til å gå under dette måltallet i omstillingsperioden. Reelt ble innkallingene i underkant av 50% sett i forhold til årskullene.
  • Verneplikten skulle bygge på prinsippet om en bredest mulig forankring i befolkningen, med andre ord demokratiske idealer.
  • Byrden for de som kvalifiserer for militærtjeneste skulle i noen grad kompenseres – likhet og rettferdighet.
  • Statushevende tiltak skulle vektlegges – kompensasjon og rettferdighet.
  • En tredje kategori verneplikt (samfunnstjeneste) skulle utredes. Dette var også iht rettferdighetsprinsippet. JD utredet saken, og dette ble ikke anbefalt av praktiske/økonomiske hensyn.
  • Den enkelte vernepliktige ville ikke ha krav på å tjenestegjøre selv om vedkommende var skikket. Dette var en konkretisering av tidligere praksis.
  • Verneplikt for kvinner var interessant nok ikke et tema. Kvinnelig verneplikt er et problematisk tema i forhold til prinsipper om likestilling, likhet og rettferdighet.

 

Komiteens flertall fra Ap og Frp støttet Regjeringens forslag. Høyre, KrF og Sp hevdet i komiteinnstillingen at Regjeringens forslag ville innebære at Norge forlater prinsippet om allmenn verneplikt. Partiene mente også de vernepliktige skulle ha krav på å tjenestegjøre. KrF og Sp ville at minst halvparten av de mannlige årsklassene skulle fullføre verneplikten (førstegangstjeneste), for å beholde Forsvarets folkelige forankring. ”Reell verneplikt innebærer at en stor del av den mannlige befolkning får en grunnleggende militær opplæring og erfaring”. Det var altså en utbredt oppfatning at verneplikten måtte forankres i folket, og at dette kunne oppnås ved at alle eller et flertall skikkede ble gitt militær opplæring. Slike oppfatninger er i strid med den generelle praksis og debatt siden 1814. Innkalling av flere enn militært behov skulle tilsi har tidligere vært begrunnet i likhet og rettferdighet.

 

I St.prp. nr. 42 for perioden 2005-2008 la Regjeringen Bondevik II til grunn følgende:

 

  • Forsvarets operative behov må være styrende for antall vernepliktige (som kalles inn til førstegangstjeneste). Med andre ord en presisering og videreføring av forrige regjerings politikk.
  • Førstegangstjenesten må være meningsfull.
  • En betydelig andel vernepliktige mannskaper må i løpet av førstegangstjenesten motiveres til å tegne kontrakter i innsatsstrukturen.
  • Det skal aktivt rekrutteres til befal og vervede under førstegangstjenesten.
  • Sesjon skal vektlegges for seleksjon og rekruttering.
  • Kvinner skal tilbys sesjon, som et virkemiddel for økt rekruttering av kvinner til Forsvaret.

 

Det hadde åpenbart blitt en bredere politisk aksept for at Forsvarets behov skulle være styrende. Økonomiske vurderinger og regjeringsansvar har nok vært utslagsgivende i denne prosessen, og jeg skal derfor kort skissere de økonomiske aspektene i dette. Behovet for soldater var i St.prp. nr. 42 antydet til 9500 pr år. (Dette er ferdig utdannet. Pga frafall under tjenesten vil vi kalle inn ca. 10500 som påbegynner førstegangstjeneste). Årskullet (antall unge menn som fyller 19 år samme år) var i 2004 på 27.308, dette øker til 32.000 i 2010. Dersom 50 % av årskullet skal inn, er dette fra 4-6500 flere soldater enn behovet. For å illustrere er Hærens behov i ny struktur anslått til ca 4-4500 soldater pr år. Vi måtte altså mer enn doble Hærens fredsdrift forutsatt 12 mnd tjeneste. Gitt en minimumskostnad på ca. 150.000 kr pr vernepliktige i tjeneste i 12 mnd, innebærer dette en merkostnad på fra 600 – 975 millioner kroner årlig bare i soldatkostnader (150 000 kr er kostnaden Vernepliktsverket betaler for en vernepliktig soldat i støttefunksjon i 12 mnd uten annen utdanning enn rekruttskole). Soldater som utdannes i operative avdelinger koster atskillig mer). I tillegg kommer kostnader for opprettholdelse av garnisoner, ekstra befal, materiell etc. Dersom alle skikkede skal inn, er dette mer enn det doble av behovet. Dette ville innebære merkostnader på fra 1.41 – 3.35 mrd kroner årlig bare i soldatkostnader. Reelle kostnader ville nok bli betydelig høyere, dette ville åpenbart ikke være økonomisk forsvarlig og ville ikke gi en meningsfylt tjeneste for de vernepliktige.

 

Det har vært snakk om å innføre en 3 måneders førstegangstjeneste som et tiltak for å oppnå målsetningen om minst 50 %, tilsvarende slik det ble gjort før første verdenskrig. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved hvor motiverende de vernepliktige selv ville oppleve dette. De vernepliktiges egen Tillitsmannsorganisasjon er tilhengere av at Forsvarets behov skal være styrende, med begrunnelse i meningsfylt tjeneste. 3 måneders tjeneste vil ikke kunne begrunnes i reelle behov, soldatene vil ikke kunne brukes til noe som helst. Uansett innkallingstidspunkt vil tjenesten ødelegge et utdanningsår.

 

Forslag om statushevende tiltak så som studiepoeng og hevet dimisjonsgodtgjørelse forutsetter 12 mnd tjeneste, en 3 mnd tjeneste vil vanskelig kunne gjøres meritterende og vil således kunne oppfattes som svært urettferdig. En grunnleggende forutsetning for at dagens unge skal akseptere verneplikten og ønske videre tjeneste i Forsvaret er at de opplever tjenesten som meningsfylt og interessant. Økonomisk kompensasjon og studiepoeng er viktig nok, men det kan aldri oppveie kjedelig og meningsløs tjeneste.

 

Rekruttering til Forsvarets innsatsstruktur er en stor utfordring. Det er en uttalt målsetning at det skal bli konkurranse om å komme inn til førstegangstjeneste heller enn konkurranse om å slippe unna. Dette er eksplisitt uttrykt fra både politisk og fagmilitært hold. Retorikken fokuserer på at verneplikten gir oss tilgang til kremen av norsk ungdom som grunnlag for rekruttering. Førstegangstjenesten vil i denne sammenhengen fungere som en rekrutteringsarena for tjeneste i Forsvarets innsatsstyrker og til utdanning i Forsvaret, og vil bestå av grunnleggende opplæring og seleksjon for videre tjeneste. 12 måneder førstegangstjeneste vil i seg selv være lite relevant i forhold til Forsvarets behov.

 

Vi skal rekruttere de beste, og de fleste av Forsvarets operative avdelinger skal kunne settes inn i internasjonale operasjoner. De aller fleste som skal inn til førstegangstjeneste må derfor være fysisk og psykisk skikket til tjeneste i internasjonale operasjoner og de bør også være motivert for verving. Kravene til operativ tjeneste er generelt blitt høyere samtidig som det er blitt forholdsvis færre stillinger med lavere krav gitt at vernepliktige stillinger i støttefunksjoner er sterkt redusert. Dette er en konsekvens av omstillingen, spesielt i Forsvarets Logistikkorganisasjon og Forsvarsbygg. Antallet vernepliktige som ikke kan kalles inn fordi de ikke tilfredsstiller kravene til stillinger i Forsvarets operative avdelinger er derfor blitt betydelig høyere enn før. En beslektet problemstilling er forvaltningen av vernepliktige som blir nedskrevet på helseprofil i løpet av førstegangstjenesten. Tidligere ble disse omfordelt til tjeneste i støttefunksjoner, men nå finnes det få slike stillinger. Vi har ikke tjenestestillinger til dem, men de kan heller ikke dimitteres og blir et problem for avdelingene både fordi de trekker kostnader og fordi det ikke finnes meningsfylte oppgaver å sette dem til. En grunnleggende forutsetning for at verneplikten skal overleve er at vi behandler alle vernepliktige ordentlig slik at de får et positivt inntrykk av Forsvaret, også de som ikke viser seg å holde mål i forhold til våre krav.

 

Det er i denne sammenhengen interessant å se hvor mange av et gitt årskull som faktisk er vernepliktige, det vil si at de er medisinsk tjenestedyktige. Erfaringsmessig står vi igjen med maksimum 85 % av årskullet etter sesjon, ved 1. utdanningsdag på rekruttskolene er vi nede i 70% og etter endt førstegangstjeneste nede i 60%. Mange vernepliktige tilfredsstiller ikke kravene til tjeneste i internasjonale operasjoner. Det reelle utvalget av skikkede er trolig godt under 50% av årskullet, men alle av disse er ikke tilgjengelige for oss. Et betydelig antall vernepliktige får utsettelse med innkalling på grunn av utdannelse, og dette er ofte nettopp de ressurssterke ungdommene vi vil ha tak i. I 2004 var det nesten 11.000 som fikk slik utsettelse. 2000 vernepliktige søker siviltjeneste hvert år, dette er 7 % av årskullet. Vi trenger ca 35 % av årskullet, hvilket innebærer at vi må rekruttere en betydelig prosentdel av de vernepliktige som er skikket. Det er ingen garanti for at redusert inntak gir vesentlig større utvalg gitt at andre faktorer virker i motsatt retning. Det kan bli vanskeligere heller enn lettere å få tak i de vernepliktige vi ønsker i fremtiden. Og fremtiden er her allerede nå. Det blir derfor svært viktig å lykkes med å rekruttere til førstegangstjenesten, ikke minst å rekruttere flere kvinner.

 

St.prp. nr. 45 la til grunn at dersom vernepliktige ikke var innkalt til tjeneste innen 2 år etter sesjon, så skulle de inngå i en reserve og ikke kalles inn. I praksis vil det måtte være mellom minimum 4 mnd og 1 år mellom sesjon og innkalling til førstegangstjeneste. Avdelingene vil heller ikke ha soldater som blir for ”gamle”, disse er kostbare å ha i tjeneste på grunn av familie og andre sosiale forpliktelser. En utsettelse for å avslutte en 4-årig høyere utdanning vil derfor i praksis kunne innebære et fritak. Vi har lovhjemmel til å ta dem inn såfremt det ikke medfører vesentlig ulempe at utdanningen avbrytes – men i praksis får studentene medhold i de fleste tilfelle, og mange unnlater å møte opp uansett om de får avslag. Det eneste vi oppnår er i realiteten kun å kriminalisere ungdommene og lage arbeid for oss selv, uten at dette produserer flere motiverte ungdommer til avdelingene. Vi har et pålegg om å ta inn de som er mest motivert, og det er vel lett å tenke seg at man ikke er motivert for å avbryte høyere utdanning etter ett semester. Når de først har startet på et sivilt utdanningsløp er mange heller ikke så motivert for å bli rekruttert til videre tjeneste i Forsvaret.

Det er i hovedsak vinterkontingentene (jan-april) som er problematiske. Sommer/høst har vi mer enn nok å ta av, men i januar har de fleste begynt på utdanning og da er det vanskelig å få dem ut av skolen igjen. Vi møter ofte argumenter fra militært hold om at det er lett å gå inn i og ut av høyere utdanning når som helst på året, så derfor burde det ikke være noe problem å kalle inn i januar. Det er nok ikke så lett, hadde det vært det skulle vi ha levert varene og tatt applausen. På universiteter og en del høyskoler kan man riktignok begynne semesteret til nyttår, men de fleste utdanningsløp er tilpasset et akademisk år som begynner på høsten og avsluttes til sommeren. Tildeling av hybler, det sivile leiemarkedet og sosiale fellesskap følger også det akademiske året. Det er derfor mange ulemper ved å avbryte studier midt i året. Praktisk erfaring gjennom mange år er altså at mange av de vi ikke får tatt inn sommer/høst går tapt for oss på grunn av skolegang. Dette gjør at vi har store problemer med å få nok kvalifiserte mannskaper til prioriterte avdelinger i januar og mars, og på tross av dette har det vært fremmet ønsker fra forsvarsgrenene om å øke innrykkene i januar. Begrunnelsen er behovet for å ha tilgjengelige styrker også i sommerperioden, og jeg har ingen problemer med å skjønne behovet. Vernepliktsverket har allikevel advart mot å være for optimistiske i denne sammenhengen. Her synes den institusjonelle hukommelsen i enkelte stabsledd å svikte, det var gode grunner til at brorparten av innrykkene i sin tid ble lagt til sommer/høst. Vi skal allikevel prøve å skaffe flest mulig. Utfordringen blir å motivere ungdommene til å utsette eller avbryte skolegang for å komme inn til førstegangstjenesten i januar/april. Denne motivasjonen må først og fremst forankres i førstegangstjenestens innhold, som er forsvarsgrenenes ansvar. Rekrutteringen må begynne tidlige, og sesjon er en viktig arena i så måte. Suksess på dette området er en forutsetning for å lykkes med fremtidig struktur. Eventuell kompensasjon i form av studiepoeng, bonuser etc er viktig først og fremst med tanke på rettferdighetsprinsipper og kompensasjon, jeg tror ikke vil kunne betale de vernepliktige nok til at lønn i seg selv rekrutterer til førstegangstjenesten. Tjenesten må oppfattes som meningsfylt og meritterende, verneplikten må oppleves som relevant. Dette innebærer at vi må sette de vernepliktige i fokus, og ikke bare se på dem som midler for å nå våre mål. Det er også vesentlig at vi klarer å fremstille militærtjeneste og verneplikt positivt uten å stigmatisere de vi ikke vil ha. Det er mange som gjerne vil inn i dag og som vi sier nei til.

 

Befalsutdanning skal nå integreres i førstegangstjeneste (GBU) for å rekruttere befal fra de vernepliktige. En ny kategori avdelingsbefal skal stå lenge ved avdeling og gi kontinuitet og erfaring. Utfordringen i den praktiske forvaltningen blir å finne de riktige kandidatene for GBU – hvem er de beste? De beste kandidatene i tradisjonell forstand (evnenivå, allmennfaglig utdanning mm) vet vi fra befalsskolene at vil bli utmerkede befalingsmenn og kvinner, men vil de vært motivert for å stå 10 år ved avdeling på lavere gradsnivå? Neppe. Vi må altså finne en balanse mellom å rekruttere fremtidige generaler og avdelingsbefal.

 

Det er et tankekors at dersom vi gjør jobben vår optimalt så vil de vernepliktige som blir innkalt til førstegangstjeneste i hovedsak omfatte frivillige som er motivert for videre tjeneste i Forsvaret, og som konkurrerer om å komme inn. Prinsipielt kan det da oppfattes som at vi har et profesjonelt forsvar hvor førstegangstjenesten kun er en seleksjonsfunksjon. Sett i forhold til politiske målsetninger om et bredest mulig grunnlag for verneplikten ser jeg at det kan stilles spørsmålstegn ved dette. Det er definitivt ikke bredden av norsk ungdom som kalles inn i dag, men vi har pålegg om at Forsvarets behov skal være styrende. På den annen side kan det stilles spørsmålstegn ved om vernepliktens legitimitet styrkes ved at ungdommer som ikke er motivert påtvinges en militær utdanning.

Vi må allikevel ha et tilbud om en meningsfylt førstegangstjeneste også for de vernepliktige som ønsker seg inn, men i utgangspunktet ikke ønsker å verve seg. Tilbudet må inkludere de som faller fra i de operative avdelingene.

 

Profesjonaliseringen av Forsvaret er en utfordring mot verneplikten. Jeg skal på tampen redegjøre for noen prosesser som er drivere mot profesjonaliseringen og dermed en utfordring mot verneplikten.

 

Det viser seg å være stor interesse blant unge kvinner for frivillig sesjon, og dette vil bli en viktig rekrutteringsarena. Gitt at kvinner ikke er underlagt verneplikt vil rekruttering av et øket antall kvinner innebære en ytterligere reduksjon av antall vernepliktige unge menn som gjennomfører førstegangstjeneste – og som ønsker seg inn. Gitt også at formålet er å rekruttere kvinner til videre tjeneste i Forsvaret utover førstegangstjenesten innebærer dette en ytterligere profesjonalisering av Forsvaret. Dette betyr ikke at jeg er motstander av kvinner i Forsvaret, tvert i mot trenger vi flere kvinner ikke bare for å øke rekrutteringsbasen men primært fordi Forsvaret må reflektere samfunnet for øvrig, og kvinner har derfor en naturlig plass.

 

Innretningen av Forsvaret mot internasjonal tjeneste er både en utfordring mot verneplikten og en driver mot profesjonalisering. Stortinget har lagt frivillighet til grunn for tjeneste i internasjonale operasjoner. Beredskap for internasjonal tjeneste krever derfor vervede soldater. Internasjonal tjeneste vil i mange tilfelle komme i konflikt med oppfatningene om at Forsvarets rolle er forsvar av norsk territorium, og med vernepliktens ideologiske forankring i forsvarskrigen.

 

Førstegangstjenesten gir ikke tilstrekkelig tid til å utdanne soldatene til et akseptabelt kompetansenivå. Fokus mot innsatsstyrker gjør at stadig flere menige stillinger faller innenfor slike kategorier og gjør verneplikten mindre relevant for slik tjeneste. Ett annet forhold er at beredskapskrav stiller krav til kontinuitet også i de avdelingene som består av vernepliktige. Marinen, KV, HMKG og GSV er eksempler på slike avdelinger. Vi har lenge hatt generelle pålegg i forsvarsbudsjettet om å dimittere mannskapene 6 uker før full tid for å spare penger, i tillegg er det pålegg om dimisjon for start av utdanning. Dette innebærer at mannskaper fra sommer/høstkontingentene i praksis dimitteres i juni, og det er manko på mannskaper i sommerperioden. Det er ikke uvanlig at mannskaper som i prinsipp skulle gjøre 12 mnd tjeneste dimitteres etter 9 mnd, og 10 –10 ½ mnd kan anses som det normale. Problemet kunne teoretisk vært løst ved å ha store innrykk flere ganger i året. En slik målsetning tar imidlertid ikke hensyn til de realiteter vi har erfart gjennom årtier. Det er som nevnt tidligere liten tilgjengelighet av mannskaper som tilfredsstiller kravene i vinterkontingentene, og dette gir behov for vervede for å sikre kontinuitet i sommerperioden. Kontinuitet krever profesjonalisering.

 

Et siste moment i denne sammenhengen er det jeg tidligere nevnte om sikkerhetsundersøkelser, også sett i sammenheng med sikkerhetsklarering. Mange stillinger krever sikkerhetsklarering, men i henhld til gjeldende direktiver fra Nasjonal Sikkerhetsmyndighet kan slik klarering ikke iverksettes før mannskapene har møtt til førstegangstjeneste. Dette betyr at vi ikke har mulighet til å luke ut uønskede individer på forhånd, men det betyr også at i mange tilfelle er det ikke mulig å klarere de vernepliktige tidsnok i forhold til spesialutdanning og fordeling til tjenestested. Konsekvensen er at vi i en del stillinger ikke kan basere oss på vernepliktige og må verve personell for å sikre kontinuitet. Det er også en utfordring å få klarert vernepliktige med innvandrerbakgrunn, og dette kan medføre at innvandrerungdom blir underrepresentert i Forsvaret.

Oppsummering

Verneplikten står overfor betydelige utfordringer både med hensyn til den praktiske forvaltningen så vel som med hensyn til allmenn verneplikt som prinsipp. Den største utfordringen blir å rekruttere de mannskapene vi ønsker til førstegangstjenesten og via dette til profesjonelle avdelinger i innsatsforsvaret, og samtidig opprettholde vernepliktens legitimitet og forankring i befolkningen. En vesentlig forutsetning for å lykkes er at førstegangstjenesten fremstår som meningsfylt, meritterende og attraktiv for de vernepliktige samtidig som vi ikke stigmatiserer de som ikke slipper inn. Det må være et tilbud om førstegangstjeneste i Forsvaret også for de vernepliktige som ikke ønsker å verve seg eller ta befalsutdanning. Vi må fokusere på Kants kategoriske imperativ, lettere omskrevet: Ethvert menneske må være et mål i seg selv, ikke bare et middel for våre mål.

 

Takk for oppmerksomheten.