Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 11. desember 2006

ved

Forsker Kjell Inge Bjerga


Institutt for Forsvarsstudier


Ærede forsamling!

 

Forsker Kjell Inge Bjerga Institutt for Forsvarsstudier. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

I forrige uke braket politikere og akademikere sammen i ny debatt om norsk utenrikspolitikk: Gir vi for mye i bistand, får vi noe igjen for det? Har vi engasjert oss for bredt i freds- og forsoningsarbeid internasjonalt – eller burde vi tvert i mot gjøre langt mer? Hvor er det fornuftig å delta med norske militære styrker? Hva er egentlig Norges interesser i en stadig mer komplisert verden?

 

Jeg må si at det er befriende å slippe å svare på disse brede utenrikspolitiske spørsmålene i kveld! Jeg er bedt om å sette norsk sikkerhetspolitikk inn i et historisk perspektiv, og det vil jeg nå prøve å gjøre. Jeg vil gjøre det enkelt – og ta for meg noen hovedtrekk de siste hundre år, altså etter at Norge var ute av unionen med Sverige og selv måtte legge opp en selvstendig sikkerhetspolitisk kurs.

 

La meg først minne om et viktig poeng: sikkerhetspolitikk forstår jeg som syntesen av utenrikspolitikken og forsvarspolitikken. Altså omfatter sikkerhetspolitikk, slik begrepet tradisjonelt er forstått, politikkområdene som primært ligger under FD og UD. I dag dominerer en annen forståelse av begrepet, nemlig at sikkerhetspolitikken er utvidet til også å omfatte andre politikkområder. Jeg velger likevel å se på begrepet i tradisjonell forstand – statlig sikkerhet, ganske enkelt fordi statlig sikkerhet har vært det primære element i norsk sikkerhetspolitikk gjennom det aller meste tiden jeg her skal sveipe over.

 

Hva er det så som har bestemt norsk sikkerhetspolitikk? Det første er at Norge er en småstat, omgitt av stormakter. Dette gjelder uansett hvilken himmelretning vi vender oss mot: I Nord og Øst, Mot Vest og i Sør.

Det andre er at småstaten har måttet forholde seg til stormaktspolitikken, og at småstatens handlingsrom gjennomgående har vært begrenset. Det tredje er at småstaten Norge gjennomgående har søkt å knytte bånd til andre land for å ivareta sine sikkerhetspolitiske interesser: Norge har ikke tatt sjansen på å stå alene. Samtidig har Norge – i varierende grad – hatt et selvstendig forsvar.

 

Men hvordan Norge har organisert sin internasjonale tilknytning, og innrettet sitt forsvar, har naturligvis variert ganske mye gjennom de siste hundre år.

 

I dag snakkes det gjerne om doktriner – sikkerhetspolitiske doktriner og militære doktriner. Dette er et ord som kom inn i det norske språket en gang på 90-tallet. Det betyr likevel ikke at det ikke fantes doktriner før den tid. Tidligere tiders doktriner – og i særdeleshet hva gjaldt sikkerhetspolitiske doktriner – var imidlertid knapt nedfelt i skrift: De kom først og fremst til uttrykk gjennom praktisk politikk. Og de er identifisert i ettertid – av historikere.

 

Mye tyder på at det hos politiske aktører i småstater ofte er skepsis mot å ha klart definerte og uttalte doktriner på nasjonalstrategisk nivå. Dette skyldes trolig en bekymring på politisk hold for at doktriner som gir anvisninger for hvordan staten skal handle i ulike situasjoner – og i forhold til ulike aktører – kan redusere det politiske handlingsrommet. Riktignok kan en småstatsregjering selv velge om den vil følge vedtatte doktriner i en gitt situasjon. Men hvis en liten stat er satt under press, kan det å fravike vedtatte, kjente doktriner bidra til ytterligere komplisering av situasjonen, sett fra politisk hold.

 

Stormaktene har i utgangspunktet større handlingsrom, og blant disse er det da også mer tradisjon for å ha doktriner på nasjonalstrategisk nivå.

 

I ettertid er det imidlertid mulig å identifisere i hvert fall tre litt forskjellige sikkerhetspolitiske doktriner, eller skal vi si tre ulike sikkerhetsstrategier, gjennom de siste hundre år i Norge, grovt sett. En gjorde seg gjeldende i tiden mellom 1905 og annen verdenskrig, den andre gjaldt fra 1940-tallet til en gang ut på 1990-tallet. Og den tredje – og foreløpig siste sikkerhetspolitiske strategien – har vært dominerende fra siste halvdel av 90-tallet og gjelder fremdeles. Viktige deler av den siste sikkerhetsstrategien er til og med nedfelt i skrift: I FDs dokument Styrke og relevans fra 2004.

 

Men først: Norges sikkerhetspolitiske strategi mellom 1905 og 1940.

 

1905–1940s

Norges sikkerhetspolitiske strategi etter unionsoppløsningen og frem til krigsutbruddet i 1940 hadde to søyler: Den første var ambisjonen om nøytralitet i tilfelle krig. Den andre var tillit til at Storbritannia ville komme Norge til hjelp hvis nøytraliteten av en eller annen grunn skulle vise seg å ikke være nok. Historikeren Olav Riste oppsummerer dette med Norge som the neutral ally – den nøytrale allierte med Storbritannia under første verdenskrig.

 

Den norske tanken om nøytralitet kan nok forklares på flere vis. En forklaring er at Norge, som en ung, idealistisk småstat, ønsket å markere avstand til det stormaktsspillet som utfoldet seg i det øvrige Europa i tiden forut for første verdenskrig. Norges geografiske avstand til kontinentets rivaler var med på å gjøre en slik politisk avstand mulig. Samtidig bygde nok den geografiske avstanden i seg selv opp under en følelse av mental og politisk distanse.

 

Nøytralitetssøylen kan illustreres med et velkjent sitat fra Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland. I sin programtale til det norske Storting oktober 1905 formulerte han det slik, og jeg siterer:

 

“Ser man paa forholdene udad, saa siger man altid med megen styrke: vi vil ingen udenrigspolitik have. Jeg har brugt selvsamme uttrykk, og kan være enig i det, dersom man bare finder den rette begrænsning for udtrykkets betydning, at opgaven maa være at holde os udenfor deltagelse i de kombinationer og alliancer, som kan drage os ind i krigseventyr sammen med nogle av de europæiske krigerstater.”

 

 

Sitat slutt.

 

Nøytraliteten var basert på en tradisjon for isolasjonisme, kombinert med en forestilling om at avstand i seg selv ga beskyttelse.

 

Den andre søylen i Norges sikkerhetspolitiske strategi var tillit til Storbritannia, vi kan kalle denne søylen for atlantisme. I praksis gikk den norske atlantismen etter 1905 ut på å pleie nære bånd til Storbritannia. Men uten å inngå en formell pakt eller allianse med britene.

 

Denne atlantismen er lett å forklare: I 1905 var Norge en ny aktør i internasjonal politikk, samtidig som Løvland hadde lange tradisjoner å bygge på: Det nye Norges plass i internasjonal politikk ble bestemt av geografi og gamle handlingsmønstre: Norge var plassert i Europas nordlige utkant, men landet var samtidig omgitt av hav i nord, i vest og i sør.

 

Dermed var det naturlig at fiske og fangst, sjøfart og utenrikshandel ble bestemmende for Norges orientering. Og helt tilbake til tidlig middelalder resulterte dette i en særlig sterk kontaktflate vestover – til nettopp de britiske øyer.

 

Selvfølgelig hadde Norge også kontakter både i sør og øst. Men det helt klart dominerende trekket var vestvendingen – eller den atlantiske dimensjonen. Handelsmessige forbindelser mot vest gav tette og nære bånd generelt – og den norske regjering regnet med at det lå en implisitt sikkerhetsgaranti i Vest – hos britene.

 

Den atlantiske søylen, det utadvendte Norge, kan også illustreres med et sitat fra Jørgen Løvland. Og jeg siterer igjen:

 

“Saa er der en anden udenrigspolitik, vi skal føre. Der er ingen politik, som i nutiden spiller den rolle i det internationale liv som netop den, som vi maa lægge hovedvegten paa: det er at sikre saavidt muligt vore internationale materielle forbindelser. … For os, som er saa lidet selvhjulpne, har netop de internationale forbindelser gjennem traktater og alle de forhold den aller største betydning, og her har vi en udenrigspolitik, som det maa blive Norges selvstendige regjerings sag at føre med al den insigt og kraft og med al den støtte og hjælp fra udlandet, som kan opnaaes.”

 

Thomas Jefferson, forfatter av uavhengighetserklæringen og USAs tredje president, brukte færre ord på å si omtrent det samme vel hundre år tidligere: “Peace, commerce, and honest friendship with all nations; entangling alliances with none.” Vi kommer snart tilbake til den etter hvert så viktige norsk-amerikanske forbindelsen. Men vi kan allerede her merke oss at det tidlig var ideologiske likheter mellom de to unge statene: USA og Norge.

 

 

Norges første sikkerhetspolitiske strategi fungerte gjennom første verdenskrig. Om det skyldtes strategien i seg selv – eller det faktum at det på grunn av strategiske og operative forhold var mindre aktuelt å trekke Norge inn i krigen, er et tema for seg – som jeg ikke går nærmere inn på her. Uansett var det nok viktig at Norge bygde opp et sterkt nasjonalt forsvar forut før første verdenskrig.

 

Men den 9. april 1940 fungerte som kjent ikke strategien med nøytralitet og en implisitt britisk sikkerhetsgaranti. Viktige grunner til det var både at Norge hadde stor strategisk betydning, og den dramatiske nedbyggingen av nettopp forsvaret i mellomkrigstiden. Nøytralitetspolitikkens sammenbrudd og mangelen på et forsvar 9. april fikk katastrofale følger for Norge.

 

1940s–1990s

Denne katastrofen og de fem påfølgende årene med okkupasjon la grunnlaget for en ny sikkerhetspolitisk strategi etter annen verdenskrig. Jeg skal ikke her gå inn i prosessen omkring Norges inntreden i Nato, men heller forsøke å beskrive den sikkerhetspolitiske strategi som avtegnet seg fra slutten av 1940-årene, og som ble dominerende til langt inn på 90-tallet.

 

I likhet med den første strategien vi nå har sett på, ble heller ikke etterkrigstidens sikkerhetspolitiske strategi nedtegnet i offisielle dokumenter. I stedet kom den til syne gjennom praktisk politikk over tid – og har latt seg identifisere i ettertid.

 

Den nye strategien hadde element av både isolasjonisme og atlantisme, men disse fikk nå andre uttrykk – i forhold til hva de hadde hatt i mellomkrigstiden. Basert på 9. april utviklet regjeringene i etterkrigstiden en komplisert sikkerhetspolitisk strategi – eller doktrine om dere vil. Denne hadde to hovedelement. Men først: basisen. Strategien etter annen verdenskrig var basert på 9. april-lærdommene. Rolf Tamnes har identifisert fire grunnleggende lærdommer:

 

Den første var at Norge ville bli trukket inn i en ny stormaktskrig – hvis den kom. Den isolerte geografiske beliggenheten ville ikke på noen måte gjøre det mulig å holde Norge utenfor krigen.

 

Den andre var at Norge ville trenge hjelp fra vestmaktene. Som vi har sett, var ikke dette nytt i seg selv, men det nye var at Norge nå ville ha en eksplisitt atlantisk garanti: Norge ville inn i Atlanterhavspakten. Dette var i og for seg et brudd med nøytraliteten, men var det et brudd med grunnlinjen i norsk sikkerhetstenkning? Nei, Norges ønske om å gå inn i Atlanterhavspakten må heller ses som en bekreftelse på et forhold med dype røtter: En bekreftelse på den britiske garantien som hadde vært en del av norsk bevissthet i hvert fall tilbake til 1905. Og som hadde blitt ettertrykkelig bekreftet under de fem årene den norske regjeringen satt i London.

 

Den tredje lærdommen var at hjelp fra de atlantiske støttemaktene måtte forberedes i fredstid. Det måtte etableres en fast organisasjon og gjøres praktiske foranstaltninger, slik at en troverdig og effektiv hjelp raskt ville kunne være på plass. Dette var en helt ny tanke i norsk sammenheng. Og det ville gjøre den atlantiske søylen i Norges sikkerhetsstrategi svært tydelig – og dominerende.

 

Den fjerde lærdommen var at småstatens sikkerhetspolitiske strategi var helt avhengig av et sterkt forsvar: Et nasjonalt forsvar som var sterkt nok til å holde ut mot en invasjonstrussel, inntil hjelpen utenfra var på plass. Dette var også nytt – og har som dere vet blitt stående som en grunnleggende læresetning i norsk forsvarsplanlegging helt frem til i dag. Selv om mange i dag sier at den er forlatt.

 

Norge utviklet, som jeg nevnte, en komplisert sikkerhetspolitisk strategi basert på disse fire lærdommene. Vi kan snakke om en strategi med to hovedelement:

 

Det første elementet var Norges deltakelse i Nato, og den politiske linje som Norge la seg på innenfor det allierte samarbeidet. Denne linjen besto av en balansegang mellom å la seg integrere tett i alliansen på den ene side, og samtidig å avskjerme seg fra viktige deler av det allierte samarbeidet på den annen side.

 

Integrasjonen først: Norge gikk inn i Atlanterhavspakten, og var videre aktivt med da pakten ble bygd ut til en militær organisasjon fra 1951: NATO. Norge ble tett integrert i Natos felles forsvar. Og USA ble nå den viktigste atlantiske sikkerhetsgarantisten: Det bilaterale samarbeidet mellom Norge og USA om våpenhjelpen ble godkjent av Stortinget i 1950. Og USA hadde da som betingelse at Norge skulle gå inn i det integrerte, allierte fellesforsvar.

 

Særlig lot Norge seg integrere på kommandosiden. Jens Chr. Hauge gikk svært aktivt inn for å få Natos Nordkommando lagt til norsk jord, og lykkes med det. Det ble bygd ut omfattende allierte varslings- kommando og kommunikasjonsfasiliteter i Norge. Og ikke minst ble det etter hvert utviklet et gedigent opplegg for regelmessige, tunge allierte øvelser i Norge. Alt dette kjenner dere godt til, og jeg skal ikke utbrodere det mer her.

 

For USA og Nato for øvrig var det av avgjørende betydning å ta i bruk det nordlige territoriet som grenset til Sovjetunionen – særlig til varslings- og etterretningsformål. Men også som et førstelinjeforsvar, sett fra London og Washington. USA og de øvrige Nato-landene viste derfor meget stor interesse for Norge, med to topper: Først under luftmaktsperioden på 50-tallet; altså i tiden da strategiske bombefly var helt avgjørende i alliansen militærstrategi, før det ble utviklet interkontinetale missiler. Strategiske bombefly hadde behov for landbaserte støttepunkter, og for taktisk støtte fra norske jagerfly.

 

Den andre toppen for alliert interesse for Norge og nordområdene kom omkring 1980, da USA lanserte sin maritime strategi. Sentralt her var fremskutte maritime operasjoner i Norskehavet, og disse var også avhengige av landbaserte støttepunkter, fortrinnsvis langs den nordnorske kyst.

 

Nyere forskning har vist at Norge nok ble tettere innvevd i Nato-samarbeidet enn det som var kjent i samtiden. Særlig var det nært samarbeid og tett integrasjon på nivåene under statsråder og topptunge politiske og militære møter. Det etter hvert store Nato-byråkratiet arbeidet systematisk med å bygge ut dybden i det allierte samarbeidet: Innenfor bredere politiske rammer ble det spunnet et svært tett alliert nettverk på alle nivåer. Akkurat det samme skjedde hos vår sørlige Natonabo, Danmark.

 

For Norge betydde den til tider sterke allierte interessen for Norge og nordområdene rik tilgang på infrastrukturmidler – og et vedvarende påtrykk fra USA og andre Nato-land for at Norge skulle integreres enda tettere i alliansen. Det bringer meg over til den andre siden ved Norges politikk innenfor Nato: Avskjerming mot deler av det allierte samarbeidet. Den norske avskjermingspolitikken kom på flere områder. Jeg vil her minne om de viktigste:

 

Først var det basepolitikken, som kort sagt gikk ut på å si nei til fast stasjonering av stående utenlandske avdelinger i Norge i fredstid. Allierte hovedkvarter og staber – besatt med utenlandske stabsoffiserer var derimot greit. Forsvarsminister Hauge og utenriksminister Halvard Lange lanserte basepolitikken i 1949, og senere ble den presisert i 1951, i 1977 og sist for ti år siden, i 1995. Det andre var atompolitikken, som kort sagt var nei til stasjonering av atomstrishoder på norsk jord i fredstid, først lansert i 1957, så endelig fastsatt i 1961.

 

For det tredje kom det begrensninger på alliert aktivitet i Finnmark – i korthet nei til alliert aktivitet øst for den 24 lengdegrad og i Finnmark. I tillegg førte Norge en generelt tilbakeholden politikk på Svalbard, og fra 1975 markerte Norge at man forutsatte at allierte fartøy som bar atomvåpen ikke skulle anløpe Norge.

 

 

Det første elementet i Norges sikkerhetspolitiske strategi var altså alliansemedlemskapet og Norges linje innenfor alliansen. Det andre hovedelementet var en balansepolitikk overfor trusselen: Sovjetunionen.

 

Norge la her opp til en politikk som balanserte mellom avskrekking og beroligelse. Og denne politikken var nært knyttet til Norges politikk innenfor alliansen. Tiltakene som gikk ut på å avskjerme seg i forhold til alliansen, som jeg nettopp beskrev, hadde som formål å virke beroligende på Sovjetunionen. Likeledes hadde tiltak for integrasjon i alliansen som formål å virke avskrekkende på Sovjetunionen.

 

Samtidig var en vellykket avskrekkingspolitikk avhengig av at Norge selv bygde opp et solid nasjonalt forsvar. Dette var viktig for at alliansedimensjonen skulle være troverdig. Forsvaret måtte være i stand til å drive kontinuerlig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse over norsk land- og sjøterritorium samt i luftrommet.

 

Norge måtte ha et militært nærvær i områdene mot Sovjetunionen som var stort nok til at det ble utløst en kampsituasjon dersom russerne kom – slik at det ble en klar artikkel 5-situasjon. Forsvaret måtte også være i stand til å motstå et sovjetisk angrep, og å holde ut inntil allierte forsterkninger kom til unnsetning. Og det norske Forsvaret ble stort i løpet av den kalde krigen. Regner vi med Totalforsvaret, var faktisk opp mot 30% av Norges befolkning mer eller mindre engasjert i forsvar av landet: I sannhet et folkeforsvar!

 

I motsetning til mellomkrigstidens sikkerhetspolitiske strategi, må vi kunne si at strategien under den kalde krigen var vellykket. Gjennom sin finstemte alliansepolitikk, og den like finstemte politikken overfor Sovjetunionen, bidro Norge til å tone ned spenningen i vår del av verden.

 

Naturligvis varierte spenningsnivået i nord mye, og var tidvis ganske høyt, særlig i tilknytning til Sovjets aktiviteter på Kola. Men tatt i betraktning at nordområdene ut gjennom siste halvdel av den kalde krigen ble et av verdens mest militariserte områder, må det kunne sies at småstaten kom godt fra det.

 

Så langt den kalde krigen – som også tok slutt.

 

1990s – i dag

Etter den kalde krigen skulle vi kanskje tro at Norge umiddelbart la om sin sikkerhetspolitiske strategi. Det var ikke tilfelle. Norge holdt lenge fast ved strategien som var utviklet under den kalde krigen, med noen mindre justeringer.

 

Dette kom til uttrykk gjennom Forsvarskommisjonen av 1990 – og i den praktiske politikk som ble ført et godt stykke inn på 90-tallet.

 

Som nevnt hadde strategien vært vellykket, og derfor kviet man seg nok for å endre på den. Dessuten besto Nato, samtidig som det nye Russland viste seg å være ustabilt og slik førte til betydelig usikkerhet på norsk side. Sist, men ikke minst tok det tid å endre mentaliteten på Stortinget, i forsvars- og sikkerhetspolitiske institusjoner, så vel som i forskningsmiljøene!

 

I løpet av 1990-tallet, og med full tyngde på slutten av årtiet, kom det likevel en omlegging av Norges sikkerhetspolitiske strategi. I vårt perspektiv her i kveld, fikk vi altså de siste hundre års tredje og foreløpig siste strategi. Hva bygde så denne omleggingen på? Og hva gikk den ut på?

 

Ut gjennom 90-tallet fremsto verden som mer kompleks enn tidligere. Samtidig hadde Norge mange av de samme strategiske utfordringene som før, ikke minst i nord, i første omgang det generelle, asymmetriske forholdet til Russland. Helt sentrale var også utfordringene knyttet til suverenitetshevding og myndighetsutøvelse, og etter hvert spørsmålet om energileveranser. Spørsmålet om enerig har de siste par år fått en særlig fremtredende plass.

 

I tillegg kom nå de store, internasjonale trusler i form av terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Det var usikkert hvilke implikasjoner dette egentlig hadde for Norge. Men det var i hvert fall sikkert at Norge ikke lenger var en avkrok, som kunne isolere seg, på trygg avstand fra resten av verden.

 

Tvert i mot kunne uro og konflikter som foregikk langt unna Norges grenser, få betydning for norsk sikkerhet, både direkte og mer indirekte, for eksempel ved at Norge kunne bli satt under press i forbindelse med utvinning og eksport av energi. Og den nye formen for voldsom terror viste seg å ramme blindt og nådeløst over alt, til og med en fredelig ettermiddag på Atocha-stasjonen i hjertet av Madrid, eller uten varsel på T-banen i London.

 

Parallelt med dette urovekkende internasjonale bildet opplevde Norge at USA og Nato ikke hadde oppmerksomheten rettet mot Norge og nordområdene på samme måte som før. Tvert imot fikk helt andre, langt mer konfliktfylte deler av verden oppmerksomheten. Og lille Norge måtte virkelig rope høyt for å få oppmerksomhet.

 

Samtidig avtok Stortingets vilje til å bevilge penger til et stort territorielt forsvar når en ikke lenger kunne peke på en klar trussel mot dette territoriet. Enkelte syntes nok at Forsvaret etter hvert kostet langt mer enn det smakte.

 

Det viste seg også at EU hadde ambisjoner om å bli en forsvars- og sikkerhetspolitisk aktør i Europa, mens Norge sa nei til EU med folkeavstemningen i 1994. Etter dette var EU-spørsmålet for alle praktiske formål låst i overskuelig fremtid. Norge måtte i stedet tilpasse seg det stadig tettere Europeiske samarbeidet som best en kunne.

 

Med utgangspunkt i alle disse kompliserte forholdene utviklet altså Norge gradvis en ny sikkerhetspolitisk strategi, som hadde fire grunnleggende søyler. Den første var Nato. Den andre var FN. Den tredje var et nettverk av bilateralt samarbeid. Og den fjerde var et nytt innsatsforsvar.

 

Den første og viktigste søylen var å fastholde et atlantisk ankerfeste for norsk sikkerhet – ved å arbeide for at Nato skulle forbli Europas sentrale sikkerhetsgarantist.

 

Norge støttet derfor en omforming av Nato, slik at alliansen kunne overleve selv om trusselen den i sin tid ble dannet for å bekjempe var borte. Dette innebar at alliansen ble utviklet til en allianse for kollektiv sikkerhet, mer enn kollektivt forsvar. Hvilket i praksis betydde at Nato påtok seg nye oppdrag utenfor sitt opprinnelige kjerneområde – og åpnet opp for en rekke nye medlemsland.

 

Samtidig med at Norge støttet det nye Nato, argumenterte Norge også for at Nato skulle holde fast ved sin opprinnelige kjerneoppgave: kollektivt forsvar. I det siste bindet av norsk forsvarshistorie, viser forfatterne at det var lettere for Norge å argumentere for at Nato skulle beholde sine opprinnelige forsvarsoppgaver, når en samtidig gav varm støtte til det nye Nato. Jeg vil for øvrig sterkt anbefale Norsk forsvarshistorie i sin helhet – som et virkelig dypdykk i norsk forsvarstenkning gjennom 1000 år!

 

Mot slutten av 90-tallet ble det klart at strategien med å hegne om Nato i praksis betydde at det norske Forsvaret måtte delta i alliansens internasjonale engasjementer. Foruten å styrke Nato, ble det også antatt at den økte internasjonale deltakelsen ville øke sjansen for at Norge selv fikk hjelp i krisesituasjoner.

 

Økt deltakelse ville også gi Norge innpass i internasjonale prosesser, noe som kunne gi en viss påvirkningskraft – og gi muligheter for å fremme norske synspunkt og bekymringer.

 

Sist, men ikke minst har det blitt antatt at mer skarp bruk av Forsvaret gir et mer relevant og bedre trent forsvar, som raskt og fleksibelt kan settes inn der hvor det er behov for det – ikke minst ved en krisesituasjon i Norge. Selv om altså dette Forsvaret nødvendigvis må bli ganske lite i forhold til det gamle folkeforsvaret. Jeg kommer tilbake til det nye innsatsforsvaret helt til slutt, som den fjerde søylen i Norges nye strategi.

 

Den andre søylen var å aksentuere oppslutningen om FN og en internasjonal orden bygd på rett og ikke på makt. Småstaten hadde fremdeles de største fordeler av en fast, internasjonal rettsorden. Og her påpekte enkelte kritikere at det var en spenning mellom å støtte opp om internasjonal rett på den ene side og å delta i internasjonale militæroperasjoner som hadde et omstridt folkerettslig grunnlag.

 

Den tredje søylen i Norges nye sikkerhetspolitiske strategi var å bygge ut mange flere ben å stå på sikkerhetsmessig – i praksis et nettverk av bilateralt samarbeid. Dette var i hovedsak et regionalt nettverk, men jeg inkluderer også Norges bestrebelser på å opprettholde et særlig godt bilateralt forhold til USA i dette nettverket. I starten siterte jeg Norges første utenriksminister, Løvland, og det er her på sin plass å sitere vår foreløpig siste, Jonas Gahr Støre:

 

”Jeg tror – for å være personlig – at Norge og USA sikter mot felles mål og håp for hva som er godt, hva som er fred og hva som er frihet, slik det er nedtegnet med en veldig politisk og poetisk kraft i den amerikanske revolusjonens tekster.”

 

Sitat slutt.

 

Nettverket av bilateralt samarbeid ble likevel spunnet særlig tett regionalt. I første rekke gjennom lanseringen av den såkalte Nordsjøstrategien. Den gikk ut på å bygge ut et sett av bilaterale sikkerhetsmessige samarbeid med følgende stater: Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia. Dette fikk etter hvert svært så håndfast innhold, det er nok å nevnte det tysk-nederlandske korps og flysamarbeidet med Danmark.

 

I det aller siste har vi også sett en økt orientering mot vårt – på mange vis – aller nærmeste naboland, Sverige. Dette må ses som en videre utbygging av det regionale nettverket, og vi kan kanskje snart tale om et Nord-Europeisk sikkerhetssamarbeid. To konkrete stikkord i forhold til Sverige er i alle fall utstrakt materiellsamarbeid og den nordiske brigaden, som en del av NORDCAPS.

 

Et perspektiv på det aksentuerende svensk-norske samarbeidet, er det rent pragmatiske:

Sverige som Norges bakdør til EU og Norge som Sveriges bakdør til Nato. Et litt annet perspektiv er at det norsk-svenske samarbeidet har vært der lenge, men med varierende styrke. Når den kalde krigen har kommet slik på avstand som den har i dag, er det i praksis ikke mye som hindrer en ytterligere utbygging av samarbeidet med broderfolket i Øst.

 

Den fjerde og siste søylen i Norges nye sikkerhetspolitiske strategi er et nytt Forsvar. Dette synes å være basert på et bredere syn på Forsvaret oppgaver enn bare det å være til stede og å holde ut nasjonalt. En viktig del av Forsvarets oppgaver er riktignok fremdeles å drive suverenitetshevding og myndighetsutøvelse på norsk territorium, men samtidig har Forsvaret fått en internasjonal portefølje. Denne inkluderer militær innsats i komplekse konfliktområder, og innsatser som spenner over hele spekteret, fra lav intensitet til høyintesitetsoperasjoner.

 

Ambisjonen med det nye Forsvaret er å ha en fleksible styrkestruktur som skal kunne håndtere det brede spekteret av oppgaver hjemme og ute. Og logisk sett er dette en god løsning: Et overvåkningsoppdrag vil være ganske likt, uavhengig av om oppdraget foregår i Norskehavet eller i Middelhavet. Det samme vil i stor grad gjelde løsningen av et høyintensitets stridsoppdrag. Samtidig er det åpenbart at det nye Forsvaret bærer i seg store utfordringer. Det er nok å nevne slitasje på personell og materiell og det faktum at strukturen – av hensyn til nettopp fleksibilitet og kvalitet – har blitt svært liten.

 

Likevel, for å oppsummere: Ut fra skiftende rammebetingelser har Norge valgt litt ulike sikkerhetspolitiske strategier gjennom de siste hundre år: Det har blitt valgt forskjellige løsninger for Norges internasjonale tilknytning og for innrettningen av Forsvaret. Jeg har her forsøkt å skissere tre hovedstrategier. De er litt forskjellige, men har samtidig forbausende mange fellestrekk – tatt i betraktning at vi snakker om en lang periode, en tid hvor internasjonale rammebetingelser har endret seg dramatisk:

Det klare fellestrekket er at Norge de siste hundre år har søkt å bygge sikkerhetspolitiske allianser og få garantier fra andre og sterkere stater. Og selv om dette i de siste år har fått en sterkere regional dimensjon, har de mest aktuelle sikkerhetspolitiske støttespillerne for Norge vært å fine i vesterled: Storbritannia og USA.

Med det sier jeg takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 27. november 2006

ved

Ambassador Benson K. Whitney


USAs ambassadør til Norge

US AND NORWAY — LEADING A 21st CENTURY NATO?

 

Introduction

Ambassador Benson K. Whitney USAs ambassadør til Norge. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det er en ære for meg å få tale til dere i kveld. Jeg takker Oslo Militære Samfunn for invitasjonen, som jeg setter stor pris på. Imidlertid minner listen over fremragende personer, som har snakket i denne salen om sikkerhetspolitikk de seneste måneder, meg om det norske ordspråket ”å hoppe etter Wirkola”. Jeg vil gjøre mitt beste for å følge deres gode eksempler. Nå må jeg gå over til engelsk, før jeg har brukt opp de norske ordene jeg kan.

(English translation)I am much honored to be speaking to you tonight. I thank the Military Society for the invitation and I appreciate this opportunity very much. However the list of distinguished people who have spoken in this hall on security policy just in the last few months reminds me of the Norwegian caution of the danger “å hoppe etter Wirkola.” I will do my best to uphold their fine examples. Now I will switch over to English before I run out of Norwegian words I know.

People sometimes ask me what I have learned in my first year about the relationship between Norway and the United States. Two related points immediately come to mind. The first is that our nations have enjoyed a truly unique and special relationship for the past 60 years. The second is that we cannot merely assume that the US and Norway will maintain that special relationship in the 21st Century. To do so will require more and harder work. I believe strongly that it is important to our mutual interests and the world’s interest that we make that investment. And that means we must carefully attend to the true pillars of our relationship.

One essential pillar has been our common devotion to NATO and that is what I want to talk about tonight. Would it be too presumptuous to call our meeting tonight the unofficial opening of the Riga Summit? Of course, the official summit begins tomorrow with the gathering of the 26 NATO heads of state in Riga, and even as I speak, President Bush is in Tallinn, conferring with our mutual friends and allies. But for us here, I can think of no better way to kick off the summit than to take a closer look at the U.S.-Norwegian relationship to NATO. In doing so, I admit to taking my prerogative as speaker to alter the subject of my speech somewhat. The revised title of my remarks is “US and Norway—Leading a 21st Century NATO?”

 

Norway’s History in NATO

I was gratified to hear Foreign Minister Store, in his excellent speech in this hall, confirm that Norway is just as committed as the United States to continuing our special partnership.

He went on to say that our continued cooperation is “a partnership that draws on the experience of the past but that is driven by the challenges of the future.” He is so very right, most especially with respect to our common relations to NATO.

 

The “experience of the past” brings to mind the recent commemorations of Jens Christian Hauge’s remarkable life. Mr. Hauge’s contribution to bringing Norway into NATO was an important turning point in Norway’s history. Norway’s rejection of neutrality and its choice to tie its security to NATO and the U.S. was not assured, as might be assumed today. Strong voices argued that Norway should play a non-aligned role and rely on the UN for guarantees of security. No doubt many of you in this room engaged in that debate. But in the end, Norway took a hard look at the realities of the world and took the necessary steps to ensure its security. Of course, the US too made a deep commitment to the trans-Atlantic alliance from the very start.

Any honest assessment of history shows clearly that both nations greatly benefited from their NATO commitment. Our close security cooperation, both within our NATO alliance and bilaterally, was crucial for the defense of Norway and Europe during the Cold War. U.S. pre-positioned equipment here in Norway was just one demonstrable sign of how quickly we could respond to a threat to the alliance. This equipment is just as relevant today as during the Cold War—it is now a demonstrable sign of how quickly we can respond to threats worldwide. Norway has historically been one of the United State’s closest and most dependable NATO allies and one of the most vigorous advocates of the alliance’s value.

NATO has always worked to guarantee the security and independence of its member states. Of course, the methods used to ensure security have varied greatly over the years and continue to evolve. One of the remarkable things about NATO is that it has adjusted to meet each challenge, becoming a stronger institution each time. Today Norway and the U.S. have an important opportunity to provide essential leadership – to lead NATO through a critical transition period necessary to enable the alliance to address the challenges of the 21st century.

A 21st Century NATO

Minister Store’s speech was also right on target that the US – Norway relationship is, and should be, “driven by the challenges of the future.”   This is especially true with regards to NATO and defense policy. The very point of the Riga Summit is to continue NATO’s efforts to prepare – “to transform” — for these 21st century challenges. Let me emphasize that the goal of NATO remains exactly the same — to guarantee the security and independence of its member states. NATO cannot remain viable unless its collective members continued to find it in their individual security interest to belong.

The trickier part is that the nature of national security has profoundly changed. Of course, the threat of national armies clashing in Europe has greatly diminished. But globalization in all its forms has so shrunk the world that genuine threats come not from our neighbors, but from across the globe. We face not a common enemy but common threats. And these threats may not come from Europe, but they most certainly threaten Europe.

 

Global terrorism and proliferating weapons of mass destruction top the list, but in an ever shrinking world the threats of HIV/AIDS, poverty, energy security and what might in the past have been just regional conflicts, all pose meaningful dangers. The fact that any and all of these threats will usually arise from failed states far from our shores makes the dangers far more complex to contend with. The alliance that helped bring down the Berlin Wall, reunite a divided Europe, and bring peace to the war-torn Balkans, is today on the frontlines of a struggle every bit as important: defeating a resurgent Taliban and supporting the development of a free, democratic, and economically viable Afghanistan. The history of the conflict in Afghanistan provides a clear example of the existence, the dangers, and the nature, of these new global threats.

 

The very nature of these 21st century threats demand very different tools. Global threats demand global – and thus collective — solutions. These challenges have diplomatic, military and non-governmental aspects and require the broadest scope of international cooperation. These threats demand longer and deeper commitments, which require more patience and discipline. They require projecting power and resources far further from home than ever before. Afghanistan again provides a real example of the new tools we will need in the 21st century. And that is precisely what will be discussed tomorrow at Riga.

 

These are profound challenges. Successfully addressing them will require many complex changes in our national and multilateral institutions. The US believes that a transformed NATO should remain the foundation of our collective security arrangements. NATO is the only institution among transatlantic democracies which has the military capacity to be effective in addressing global challenges. We strongly agree with Defense Minister Stroem-Erichsen who has emphasized Norway’s firm belief in a transformed NATO.

 

The Demands of Change and Leadership

But we must recognize that understanding 21st century threats and believing in a transformed NATO is really the easy part. Making it happen requires change. Change is hard –very hard, and history shows that change does not happen without leaders willing to drive that change through. My central point here tonight is that successfully developing a “new” NATO will demand leadership and that Norway and the US should be partners in providing it.

 

Why us? For one, the tradition of a strong NATO has always been important in our nations. We closely share the set of core values that form the heart of this alliance of democracies – freedom, justice, and human rights. We hold these values not merely as a matter of principle but as an agenda for action. These values have driven both nations to actively project our influence far from home to try to change the world for the better. We are also nations with the financial resources to implement the necessary changes in our institutions to make transformation a reality. Both the US and Norway share the same vision of what a 21st century NATO should look like. Not least, we should lead because we have led before. We understand the need for that leadership and have the skills and influence necessary to the task.

Let’s look at what some of the things the US and Norway could do to provide this much needed leadership.

 

Creating the will

My first point is that NATO cannot succeed in the 21st century without a strong will for NATO’s mission among the people of the NATO countries.   Without popular support, change is flat out impossible. Beyond change itself, the likely protracted nature of future actions means that NATO countries need to have the will to stick with its commitments for longer periods. Abraham Lincoln rightly said “Always bear in mind that your own resolution to succeed is more important than any one thing.” Thus, political leaders of all the NATO partners must actively and aggressively explain to their citizens about these new threats, why NATO is needed, and what changes need to occur to make NATO work.

 

This may be harder in Europe, including Norway, because of NATO’s primary role as the Cold War deterrent. The end of the Cold War naturally invites the average person to wonder what NATO’s purpose is today. I was disturbed to read the results of a recent poll which showed a five percent drop in Norwegians who support NATO membership. I hear some voices in Norway suggesting the nation should look to primarily the EU or even the United Nations for its security needs. Other voices question the need for a robust security posture at all, suggesting Norway needs to have just good enough security– whatever that means — and no more.

 

It is certainly not my business to engage in Norway’s debate about what the nation’s defense policy should be. That is for Norwegians. But as a representative of a NATO partner whose security is directly tied to Norway, I can fairly hope that the government, political leaders and leading intellectuals take the time and energy to really explain to the Norwegian people the new threats and why a commitment to a NATO really matters to Norway after the Cold War. The same goes for US political leadership which must continually confront isolationism and explain why we should devote so much effort and commitment across the ocean.

 

In particular, I believe the Norwegian people need to better appreciate the reality of international terrorism — to see how this threat poses deep and direct dangers to all the free countries of the world, including Norway, and to see that NATO has a crucial role in fighting it. Norway is not exempt from terrorism, as we have seen in this very year. Popular reluctance to admit threats is natural, but it is up to leaders in the US and Norway to overcome it.

 

One of the clearest expressions of this need for can be seen in countries’ participation in NATO operations. Of course, this is where the rubber really hits the road. Both Norway and the US have strong records in NATO operations, from northern Afghanistan to the Balkans to Active Endeavor in the Mediterranean, and possibly soon to Darfur. We have stood with, and in fact often led, our NATO partners. The decision by Norway to withdraw from the NATO mission in Iraq and, for now, not to send Special Operations Forces to southern Afghanistan are exceptions to this leadership. But, I hope, they are limited exceptions. To demonstrate political will for other alliance partners means showing a complete commitment to these important NATO operations.

It is only by building the will for a transformed NATO at home and engaging in operations abroad that Norway and the US can truly be models for other alliance partners.

 

Bridging the cultural divide on force

NATO also needs our leadership in addressing what I believe is a genuine cultural divide between the US and Europe in how to solve problems, specifically how to balance between diplomacy and dialogue on the one hand, and the use of harder force like sanctions, isolation, and military action on the other. Please excuse these gross generalizations – but speaking in broad terms, Europeans tend to believe deeply in the process of diplomacy and dialogue as a goal and are more reluctant to think in terms of power. Americans want to solve problems peacefully through negotiation and dialogue, but do not see the process of dialogue itself as a goal and therefore are less reluctant to use power when necessary.

This difference can be characterized as impatience and patience, action and dithering, or operating out of positions of strength or weakness, depending on your perspective. There are quite legitimate reasons for the American and European approach to problems and both can, and do, play an important role in solving international conflicts.

Let us not debate which is right or wrong, but let us not ignore this difference. It is also important to note that this divide is fundamentally a genuine part of the European and American outlooks. As such, it will not change with political shifts on either side of the Atlantic.

So, how do we merge our two approaches to problem solving? Here, I think Norway can help play a constructive bridging role to harmonize these differences. This is because, although Norway has always prized dialogue, it also, as demonstrated in the Balkans, Afghanistan, and elsewhere, has understood there is a time and place for exercising power.

It is essential that we work on this issue. The U.S. cannot solve the world’s problems alone. Europe has significant power but, as Foreign Minister Store correctly stated, the United States must be a part of the solution for the world’s efforts to be successful. We must work effectively together if we hope to have success in facing the new global security challenges.

Ultimately, this is a core reason why NATO remains important for the 21st Century. NATO is where transatlantic democracies gather, consult and forge strategic consensus. And, when necessary, NATO is where they take decisions on joint action. NATO is the one organization which binds transatlantic democracies together. And it should be Norway and the US, in constructive engagement, who help reconcile some of the natural differences in outlook between the allies to creative a more effective and coherent NATO.

 

Leading in Transformation

Turning now to the subject of transformation, leadership for the new NATO also demands that both the US and Norway stand as strong forces for military transformation. Today’s forces need to be deployable, inter-operable, and supportable. Why? Simply put, to support our foreign policy. This is as Clausewitzian as it gets. Indeed Norway and the U.S. share almost exactly same vision for NATO. Norway has been an excellent example of a NATO ally which has seriously addressed the difficult transition from a static territorial defense to an expeditionary military able to respond to global needs and the complexity of modern conflict.

 

I wish more Norwegians knew about the great work being done in Stavanger at the NATO Joint Warfare Center. I visited the center the very last day that General Richards completed the training of his staff in preparation for leading the NATO troops in Afghanistan. They were learning to deal with the multi-faceted nature of modern military operations, including coordinating armed forces from multiple countries with multiple roles, working with the media, implementing development projects, and communicating with local populations. This is the future and Norway is helping make it happen in Stavanger.

 

Another place the US and Norway can lead the way at NATO is the purposeful coordination of development assistance and security. Again, Afghanistan is the model where the generals have clearly said that to win they must fight the Taliban, but equally importantly we must build roads and schools. Both Norway and the US have worked internally to ensure their development assistance supports their nations foreign and security policy. Again, this leadership experience should be proactively shared with other NATO partners.

 

Financing Change

Transformation has many obstacles but one of the biggest is cost. Change requires investment. In this regard far too many NATO countries are falling short of the NATO benchmark to spend 2% of gross national product for defense. Some NATO countries are as low as a little over 1%. European allies collectively have economies comparable to the US, yet spend only half as much on defense. Norway stands in 14th place among the partners, in the lower half, at about 1.6%. This is a place, I hope, where Norway, the wealthiest country per capita among NATO members, could assert greater leadership and increase its spending to the 2% standard, thereby providing a strong positive example. This would also give Norway the potential to provide more support to NATO operations and show leadership in that way as well.

Of course, spending on security can be hard to prioritize in a national budget. It can be difficult for the public to understand why serious investments are necessary to ensure future security. It is up to political leaders to recognize and explain this. In the U.S., for example, we had a strong debate over the “peace dividend.” In the immediate days following the Cold War, people expected the “peace dividend” would be permanent. Armed forces were cut, and intelligence agencies greatly diminished as we celebrated our new-found threat-free world. Unfortunately, this did not prove to be the case and it took the tragic events of 9/11 to fully end this debate in the U.S. I hope and pray that other nations don’t have to experience such tragedies to realize the very real dangers of today’s world.

One might ask what business is it of the US what another country spends on defense. The answer is that the failure to meet defense spending needs makes it harder for countries to contribute effectively to NATO operations. That undermines the effectiveness of the partnership. In turn, an ineffective NATO will have no future.

 

Purchasing modern technology and capability is essential. Airlift capacity is one clear example where investment is not being made in a very critical area. NATO cannot be expeditionary if its troops cannot be moved. The international consortium to acquire C 17s is a hopeful example of how countries can finance needed upgrades to their capability. We welcome Norway’s positive indications on joining the consortium and believe it indicates Norway’s desire to prepare for future needs.

 

Forward leaning Norway

In summary, let me say that the future I want to see is Norway and the United States working shoulder to shoulder to build a vigorous NATO ready to meet the challenges of the 21st century. This means leading, not following. It means not doing just enough, but all we can. It means both countries must be the most forward leaning with respect to NATO transformation and supporting the costs to make it happen. It means building a NATO with global reach and perspective, and supporting NATO operations with all the capacity that we have to share. Norway and the US have historically been leaders in NATO, holding NATO as the cornerstone of our defense policies. Now is the time to renew our commitment to leading in NATO. Leadership at NATO is right for our nations, for our relationship, and right for the world.

 

Thank you.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 13. november 2006

ved

General Sverre Diesen
Forsvarssjef

 

Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

 

FORSVARETS UTFORDRINGER

 

Innledning

Formann, mine damer og herrer,

General Sverre Diesen Forsvarssjef. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det er vel en nokså årviss forventning til forsvarssjefens foredrag her i Oslo Militære Samfund at han skal bruke anledningen under et godt besøkt møte hvor også pressen er til stede til å beklage seg over alt som er galt – og kanskje først og fremst over budsjettet. Dette er likevel en forventning jeg kvier meg for å innfri, og det er flere årsaker til det:

  • for det første er det alt for mange ting ved dagens forsvar som er bra – faktisk vesentlig bedre enn det har vært på noe tidligere tidspunkt i nyere tid – og som derfor tilsier at man skal være tilbakeholden med for mange elendighetsbeskrivelser
  • for det annet er jeg sterkt i tvil om man ved stadig å beklage seg over budsjetter og andre rammevilkår egentlig blir lagt særlig merke til av andre enn pressgrupper og entusiaster i egen sektor. Kanskje er det snarere slik jeg har vært inne på før – og som jeg også i dag skal få komme tilbake til – at det blir lagt mer merke til hvis man beskriver konsekvensene av ulike politiske valg, men samtidig understreker at man ikke har tenkt å legge seg bort i den tverrprioriteringen som beviselig er det vi har politikere for.

Når det er sagt hører det likevel med til en realistisk beskrivelse av Forsvarets situasjon å peke på de utfordringer vi faktisk står overfor. Disse er imidlertid ikke ensidig av økonomisk art, men dreier seg kanskje like mye om at vi fortsatt holder fast ved en forsvarsmodell som i hovedsak er tilpasset Forsvarets gamle rolle som nasjonalt nødvergeinstrument i en eksistensiell krig på eget territorium. Spørsmålet er altså om tiden ikke nå er inne til å bygge Forsvaret opp fra grunnen av som det vi faktisk er i dag, nemlig et makt- og realpolitisk instrument for den norske stat i en verden der sikkerhetsutfordringene er globalisert.

 

Det betyr ikke at vi skal kvitte oss med alt som kjennetegnet det gamle forsvaret. Men det betyr at vi må være villige til å vurdere alle sider ved forsvarsmodellen kritisk i forhold til om de fortsatt bidrar effektivt til et moderne forsvar tilpasset vår tids politiske og operative krav – eller om de bare er institusjoner og ordninger vi viderefører uten å reflektere over deres fortsatte relevans. Det er dette så vel som de økonomiske utfordringene vi har en ambisjon om å svare på i Forsvarsstudie 07, og jeg vil derfor bruke første del av kveldens foredrag til å utdype disse problemene nærmere. I annen del vil jeg så komme inn på hvilke prinsipielle løsninger vi kommer til å fremme forslag om til politiske myndigheter, når forsvarsstudien legges frem om et snaut år.

 

Sentrale problemområder for Forsvaret – de tre ubalanser

 

Generelt

Nøkternt bedømt er det norske forsvaret i dag preget av manglende balanse på tre viktige områder. For det første er det som nevnt fortsatt dårlig samsvar mellom selve forsvarsmodellen og den type styrker som den sikkerhetspolitiske og strategiske situasjon skaper behov for. Denne inkonsistensen kan vi kalle den styrkemessige ubalanse. Dernest er det en markert ubalanse mellom operativ og ikke-operativ struktur – altså det forhold at basestruktur og støttefunksjoner er for omfattende i forhold til den kamporganisasjon som skal understøttes. Dette har jeg tidligere kalt den funksjonelle ubalanse. Den tredje og siste er den nærmest institusjonelle økonomiske ubalanse, dvs mangelen på langsiktig samsvar mellom politisk vedtatt forsvarsstruktur og politisk vedtatte budsjetter. Det er disse tre ubalanser som representerer Forsvarets førsteordens problemer – dvs de forhold som langt sterkere enn andre faktorer svekker vår evne til å generere relevant militær kampkraft, og som det derfor må tas tak i før det har noen særlig effekt å rette på andre og mindre svakheter.

 

Den styrkemessige ubalanse

For å begynne med den styrkemessige ubalanse, så er det fortsatt et gap mellom den type styrker vi hovedsakelig produserer med vår norske forsvarsmodell, og den type styrker vi faktisk har behov for – både nasjonalt og i NATO-sammenheng. I klartekst betyr det at vi fortsatt bruker for store ressurser på å utruste og utdanne de rene vernepliktsenhetene som selv etter fullført oppøving ikke er tilgjengelige for operativ innsats der det er bruk for dem – i første rekke i de internasjonale operasjoner Norge deltar i. Det fremstår selvsagt som ubegripelig for både våre egne politiske myndigheter og NATO at vi med en styrke på totalt 20.000 befal og mannskaper knapt greier å holde ett tusen av disse ute i operasjoner eller disponible for NATO Response Force til enhver tid. Dette er imidlertid ikke annet enn en naturlig konsekvens av de innebygde begrensninger som ligger i selve forsvarsmodellen og måten vi praktiserer den på.

 

Men dertil kommer jo at mange av de samme enhetene heller ikke er anvendelige nasjonalt mer enn en meget begrenset del av tjenestetiden. Dette fordi oppøvingstiden før de fullt ut mestrer moderne materiell og operative prosedyrer nå er meget lang, og stadig øker i takt med mer komplisert teknologi og nye operasjonsmønstre og -typer.

Forholdet mellom oppøvingstid og operativ nytteperiode er dermed i ferd med å bli snudd helt på hodet for de enhetene som i løpet av en kortvarig militærtjeneste skal lære å beherske hele spekteret av operasjoner og stridsformer.

 

Forutsetter vi at den perioden der mange enheter kan sies å være fullt ut operative ikke er lenger enn tre av førstegangstjenestens i alt tolv måneder, innebærer det med andre ord en utnyttelsesgrad på 25 % – dvs for å kunne ha en enhet ferdig utdannet og operativ til enhver tid må vi ha ytterligere tre enheter under oppøving, slik figuren viser.

 

Dersom hensikten fortsatt hadde vært å produsere et stort mobiliseringsforsvar for lager, hadde et slikt system selvsagt vært rasjonelt – en avdeling utdannet gir en avdeling mer på lager. Men når mobiliseringsforsvaret er borte, og vi i stedet skal hente en stående kapasitet ut av det gamle utdanningsapparatet, er dette åpenbart svært ineffektivt både økonomisk og beredskapsmessig. Våre egne ekspertmiljøers vurdering av den konvensjonelle resttrussel i norske nærområder peker entydig i retning av scenarier karakterisert ved høy lokal intensitet, men begrenset styrkeinnsats og meget kort strategisk varsel. Dette tilsier at det er stående styrker med høy reaksjonsevne, treningsstandard og dermed beredskap til enhver tid som utgjør en relevant kapasitet mot de gjenværende militære utfordringer, også nasjonalt.

 

Vi ser altså at vi på tross av alt som er skjedd på det sikkerhetspolitiske området etter Murens fall og Sovjetunionens oppløsning fortsatt i hovedsak baserer oss på en forsvarsmodell og en måte å generere styrker på som egentlig er laget for et annet formål. Det er denne ubalansen mellom styrkeproduksjonsmodell og styrkebehov som fører til at vi har meget lav operativ tilgjengelighet i forhold til det totale antall styrker som til enhver tid er inne til tjeneste. Når det er sagt, vil jeg likevel understreke at vi fortsatt ser en behovstilpasset verneplikt som en viktig forutsetning for rekruttering til og bemanning av Forsvaret, slik jeg skal få komme tilbake til.

 

Den funksjonelle ubalanse

Som jeg også påpekte i fjorårets OMS-foredrag har det over tid oppstått en betydelig funksjonell ubalanse mellom størrelsen på basestrukturen, logistikkapparatet og støttefunksjonene i Forsvaret på den ene side og den operative struktur de skal understøtte på den andre. Først og fremst skyldes dette at vi i dag er lokalisert på alt for mange steder med vår virksomhet. Men delvis er det også en direkte konsekvens av den økonomiske ubalansen, som fører til et årlig behov for å tilpasse struktur og virksomhet til trangere økonomiske rammer enn forutsatt.

 

Etter som den kortsiktige økonomiske handlefriheten alltid befinner seg på områder som ensidig påvirker den operative strukturen – som skyving på materiellinvesteringer, sløyfing av øvelser, tæring på lagre og utsettelse av vedlikehold – vil med andre ord økonomisk ubalanse og den årlige likviditetsstyring dette fører til innebære at den operative strukturen forvitrer langt raskere enn støttefunksjonene. Når en slik utvikling får pågå over år, blir med andre ord resultatet en usymmetrisk nedskalering av operativ struktur ift bl a basestrukturen.

 

Imidlertid er den overdimensjonerte støttestrukturen også en konsekvens av at Forsvaret nå er så lite at logistikkfunksjonene ikke lenger er skalerbare i enhver henseende – dvs det er ikke uten videre mulig å redusere logistikk og støttefunksjoner i samme forhold som vi har redusert antall operative plattformer og avdelinger. Det er med andre ord kapasitetsbredden – antall ulike typer våpensystemer og hovedmateriell vi har i strukturen – mer enn antall enheter av hver type som avgjør kompetansebehovet og dermed størrelsen på FLO. Dette er et klassisk problem for ethvert forsvar som sliter med kritisk masse-problematikk. Men det har som konsekvens at ytterligere forventninger til rasjonalisering av FLO og reduksjon av antall årsverk i organisasjonen er urealistiske, så lenge vi ikke kan konsentrere virksomheten på færre steder eller ta ut hele kapasiteter av strukturen og på den måten redusere oppgaver og kompetansebehov.

 

Dertil kommer at vi nå har et betydelig problem ved at de medarbeiderne som faktisk forlater FLO heller ikke er de som det tross alt er enklest å erstatte eller unnvære – men tvert imot de som innehar en helt kritisk kompetanse. Dette gjelder bl a mange av dem som står for så vel teknisk spesifisering som merkantil gjennomføring av våre materiellinvesteringer. Årsaken til det er den høykonjunkturen vi nå har i næringslivet, som presser lønningene i været og gjør at vi i øyeblikket ikke kan konkurrere om denne type høyt kvalifisert arbeidskraft. Helt konkret har FLO i øyeblikket ikke mindre enn 150 vakanser på dette området, som vi ikke kan dekke opp med personell fra andre divisjoner uten at det får tilsvarende konsekvenser for den daglige driften. Vi ser derfor nå at problemer med å beholde den nødvendige kompetanse til å gjennomføre en rekke materiellprosjekter er en av flere årsaker til et mulig underforbruk på investeringskapitlet, samtidig som vi hevder at vi egentlig har for lite investeringsmidler til å realisere den vedtatte strukturen.

 

Dette er selvfølgelig en pedagogisk og politisk håpløs situasjon å skulle forklare, og vi må derfor finne mer langsiktige måter å dekke vårt kompetansebehov på innenfor investeringsområdet, som gjør at vi ikke er utlevert på nåde og unåde til konjunkturene, slik situasjonen er i dag. I tillegg vil vi i nær fremtid foreslå et mer fleksibelt regelverk knyttet til gjennomføring av materiellanskaffelser enn det relativt stivbente regime vi i dag arbeider under. Det må i den forbindelse bli enklere å gjennomføre hurtiganskaffelser av prioritert materiell ved behov, f eks når midler på årets budsjett frigjøres som følge av forsinkede leveranser.

 

Den økonomiske ubalanse

Den betydeligste ubalansen, og dermed Forsvarets største utfordring i tiden fremover, er likevel den vedvarende økonomiske ubalansen – dvs det manglende langsiktige samsvar mellom politisk vedtatt forsvarsstruktur og politisk vedtatte budsjetter.

 

La meg i den forbindelse understreke at det aldri er slik at vi på bakgrunn av et enkelt års budsjett som avviker fra langtidsplanen med noen hundre millioner kroner kan si nøyaktig hvilke konsekvenser dette vil ha for selve strukturen – utover at det som sagt vil ramme den spisse enden i form av kutt på aktivitet og øvelser. Strukturmessig sett kommer man seg alltid gjennom både neste år og året etter i og for seg, selv om budsjettet blir stramt. Det er derimot den akkumulerte effekten av en begrenset men kontinuerlig underdekning over tid som får konsekvenser for strukturen. Jeg minner om at en underdekning på 3-4 mrd kroner over en planperiode på 4 år – som er det vi har levd med de siste planperiodene – representerer 15-20 mrd i et 20-års perspektiv, som selvfølgelig er det perspektiv vi må se våre store materiellinvesteringer og dermed strukturutviklingen i. Og da dreier dette seg plutselig om et være eller ikke være for store strukturelementer, som hele fregattvåpenet, 1-2 hærbrigader eller et halvt kampflyvåpen – dvs om hvorvidt et helt sentralt strukturelement vil bli en gigantisk feilinvestering eller ei.

 

Jeg vil likevel understreke at økonomisk balanse ikke bare er et spørsmål om budsjettets størrelse absolutt sett. Det dreier seg i minst like stor grad om troen på at det er mulig å vedlikeholde en konstant struktur eller forsvarsevne ved hjelp av et såkalt flatt inflasjonsjustert budsjett – dvs en budsjettutvikling som kun tilsvarer justering i forhold til konsumprisindeksen. Gitt at forsvarssektoren har og fortsatt vil ha en realvekst i sine kostnader på rundt 2 % som vi ikke selv kan påvirke, er dette dessverre en illusjon.

 

Et forsvarsbudsjett på 30 mrd er i beste fall en meningsfylt størrelse brukt som gjennomsnittsverdi i faste kroner over en periode som i hvert fall bør tilsvare levetiden for Forsvarets hovedmateriell i grovt. Anslås denne meget forsiktig til 15 år, vil det i realiteten si et budsjett på ca 26 mrd kr ved periodens start, som så gis en realvekst som svarer til realkostnadsveksten i forsvarssektoren. Settes denne til 2 % pr år, som for øvrig også er forsiktig anslått, vil budsjettet etter 15 år være 35,1 mrd, og gjennomsnittet altså ca 30 mrd – alt i begynnelsesårets kroneverdi. Men det betyr at utgangspunktet for en forsvarsstruktur som skal kunne holdes stabil over en periode på 15 år med dagens budsjettnivå som gjennomsnitt for perioden, altså vil måtte tilpasses det som kan driftes og videreføres materiellmessig for ca 26 mrd kr med dagens kostnader. Det er åpenbart en vesentlig mindre struktur enn den vi faktisk har, og jeg kommer tilbake til hvilke konsekvenser det får, dersom dette skal være utgangspunktet for neste langtidsplan for Forsvaret.

La meg likevel først få minne om hva konsekvensene er av ikke å innrette seg rasjonelt på dette området, men i stedet fortsette og vedta en forsvarsstruktur som er for stor i forhold til det som kan opprettholdes for et gitt budsjettnivå. Den direkte følge av en slik praksis er at vi stadig vekk begynner å kjøpe materiell og bygge opp kapasiteter som det så viser seg at vi likevel ikke er i stand til enten å fullføre eller å drifte mer enn en brøkdel av materiellets tekniske og operative levetid – eller som vi i verste fall ikke har råd til å ta i bruk i det hele tatt etter at de er anskaffet.

 

Her vil muligens noen av skeptikerne til hele forsvarsmoderniseringen innvende at dersom dette er riktig og denne utviklingen har pågått i flere år – hvordan kan det da ha seg at vi likevel hevder at Forsvaret er bedre i dag enn for ti år siden? Svaret på det er ganske enkelt at vi etter at moderniseringen ble innledet for alvor med St prp nr 45 (2000-2001) for 6 år siden, har tilpasset oss kostnadsveksten ved å kvitte oss med hele resten av det gamle invasjonsforsvaret, som var blitt like lite sikkerhetspolitisk relevant som det var økonomisk bærekraftig. Vi har med andre ord kunnet påbegynne en modernisering som har tatt oss i riktig retning og gitt oss et bedre og mer relevant forsvar, fordi kostnadsveksten i hovedsak har fått eliminere operative strukturelementer som det ikke har hatt noen negativ konsekvens å kvitte seg med – tvert imot.

 

Men da er det samtidig helt avgjørende å erkjenne at dette var en engangsgevinst som vi nå har tatt ut – i fremtiden vil det ikke finnes skjulte reserver av denne størrelse å tære på. Dersom vi heretter ikke innretter oss mer rasjonelt på det økonomiske området, vil kostnadsveksten begynne å undergrave det nye forsvaret like effektivt som den til nå har tæret bort det gamle.

 

Dette er for øvrig også en realitet som er erkjent av Stortinget ifm behandlingen av St prp nr 45 i 2001, slik det fremgår av denne plansjen.

 

Fortsatt økonomisk ubalanse vil med andre ord føre til en fortløpende forvitring av forsvarsevnen som utad vil arte seg som den ene økonomiske skandalen etter den andre – enten som bortkastede milliardinvesteringer eller som påtvunget stans eller reduksjoner i den operative virksomheten som faktisk er det vi er til for. Uansett hva man måtte mene om forsvar og forsvarsøkonomi, må dette være en samfunnsøkonomisk meget lite rasjonell måte å forvalte ressursene på.

 

La meg her benytte et eksempel som illustrerer dette poenget. I 1993 vedtok Stortinget på basis av Forsvarskommisjonens anbefalinger en hærstruktur på 6 brigader, og i de påfølgende år ble nytt materiell til Hæren dermed anskaffet i et antall som svarte til det behovet 6 brigader representerte. I dag, 15 år senere, består Hæren av en brigade. Men 15 år er altså ikke stort mer enn halvparten av levetiden for mesteparten av det materiellet som ble anskaffet utover i 90-årene. Hva disse anskaffelsene derfor utgjør i form av bortkastede investeringer i våpen, kjøretøyer, sambandsmateriell, intendantureffekter og andre ting har jeg ingen formening om, men det dreier seg åpenbart om milliardbeløp. Det er denne type forvaltning av samfunnsressursene våre politikere systematisk legger opp til hvis de fortsetter å vedta et annet forsvar enn det de finansierer.

 

Det er altså slik at opprettholdelse av en konstant forsvarsevne pga realkostnadsveksten krever et stigende budsjett, mens et konstant budsjett innebærer en kontinuerlig omstilling av Forsvaret mot en lavere ambisjon. Et såkalt flatt inflasjonsjustert budsjett er med andre ord ensbetydende med en de facto politisk beslutning om en styrt avvikling av Forsvaret på sikt. Dette må ses i sammenheng med at forsvarsstrukturen nå er så liten at mellom 1/3 og 1/4 av de ca 30 ulike hovedkapasiteter og våpensystemer Forsvaret består av er på et kritisk minimum mht antall enheter. I praksis betyr dette at fortsatt nedbygging ikke vil arte seg som en fortsatt gradvis reduksjon av antall enheter innenfor hele spekteret av kapasiteter, som hittil. I stedet vil hele kapasiteter eller sektorer forsvinne samlet. Dette er årsaken til at vi nå kan si med stor sikkerhet at en videreføring av den budsjettlinjen skiftende regjeringer har ført de siste 10-15 år vil innebære at Forsvaret om 25-30 år for alle praktiske formål vil være avviklet.

 

La meg presisere at dette i så fall selvsagt er et helt legitimt politisk valg, dersom det skjer bevisst og med overlegg. Men mitt poeng i den forbindelse er altså at våre politiske myndigheter bør ta konsekvensen av det som er deres faktiske og reelle ambisjonsnivå når det gjelder forsvar og forsvarsbevilgninger – ellers kaster de samfunnets og skattebetalernes midler ut av vinduet. Dette registrerer jeg at det er en voksende og meget positiv erkjennelse av i det forsvarspolitiske miljø, som egentlig lover godt for fortsettelsen.

 

Samtidig påhviler det også Forsvaret selv et ansvar for å være nøkterne mht hva vi tror det er mulig å få til innenfor gitte rammer, hver gang vi fremmer nye strukturforslag i form av en ny forsvarsstudie. Dersom vi i slike sammenhenger prøver å få til mer enn vi strengt tatt vet er realistisk, lager vi bare ris til egen bak – og det har vi ikke alltid vært oss like bevisst historisk. Når vi i dag ikke greier å realisere den strukturen Stortinget har vedtatt, skyldes det med andre ord ikke bare sviktende bevilgninger, men også at våre egne anbefalinger har vært for ambisiøse allerede i utgangspunktet. Den feilen har vi ikke tenkt å gjøre en gang til.

 

Videre utvikling av Forsvaret – hovedlinjer i FS-07

 

Generelt

I denne andre delen av foredraget vil jeg så ta for meg hvilke tiltak jeg i prinsippet vil foreslå i Forsvarsstudie 07, med sikte på å rette opp de ubalanser jeg nå har redegjort for. Jeg begynner med de viktigste konkrete strukturmessige tiltakene, og avslutter så med de nødvendige politiske og økonomiske forutsetninger for de samme endringene.

 

Operativ struktur

I løpet av de siste 1-2 generasjoner har den politiske og økonomiske integrasjon i Europa kombinert med Sovjet-Unionens fall gjort trusselen om en ny total krig innad mellom europeiske nasjonalstater irrelevant for planleggingsformål. Parallelt med dette har en teknologidrevet kostnadsvekst umuliggjort forestillingen om folkeforsvaret og ”nasjonen i våpen”, mens velstandsutvikling og postmodernisme har undergravet så vel evnen som viljen hos store befolkningsgrupper til å la sine liv konfiskere av staten for militære formål. Det er altså nærliggende å si med en spissformulering at den forsvarsmodell vi i det vesentlige fortsatt bygger på er laget for en type krig vi ikke lenger tror på, den er tilpasset produksjon av en type forsvar som ikke lenger er økonomisk mulig og den er utgått fra en type samfunn som på mange måter ikke lenger finnes. I sum har dette banet veien for endringer i alle de vestlige samfunns militære strukturer som ikke er mindre enn de endringer som i sin tid ble utløst av andre tilsvarende omveltninger – hva enten de var sosiale og politiske, som f eks den franske revolusjon eller teknologiske, som f eks oppfinnelsen av bensinmotoren. Vi har altså å gjøre med en genuin ”revolution in strategic affairs” i vår tid, som vi til nå bare delvis har tatt inn over oss i Norge.

 

Dette tatt i betraktning er det derfor på høy tid at vi nå tar det endelige skritt over i en forsvarsmodell som i utgangspunktet er laget for de oppgaver Forsvaret faktisk har, og ikke fortsetter å tillempe et system som opprinnelig ble laget for noe annet. Dette er i realiteten forutsetningen for at vi bedre skal kunne innfri de forventninger som så vel nasjonale politiske myndigheter som våre allierte nå har til oss. I praksis vil det si et forsvar der hovedregelen er at enhver avdeling eller enhet i utgangspunktet skal være stående, profesjonell og derfor klar for innsats hvor som helst, hjemme eller ute, på meget kort varsel.

 

Kun unntaksvis bør det være aktuelt å beholde avdelinger utelukkende for nasjonale oppgaver. De strukturelementer dette i første rekke dreier seg om er Kystvakten med sine oppgaver innen ressursjurisdiksjon og myndighetsutøvelse, H M Kongens Garde som vakt- og eskorteavdeling for hele statsledelsen, Grensevakten og ikke minst Heimevernet, som vil gi samfunnet en evne til å beskytte seg mot en omfattende asymmetrisk trussel over tid.

 

Dette vil først og fremst ha konsekvenser for hvordan vi praktiserer verneplikten – som jeg likevel meget sterkt vil understreke at vi ønsker å beholde som den viktigste innfallsporten til Forsvaret. Imidlertid vil det da ikke være hensiktsmessig å investere i mer enn en grunnleggende opplæring av begrenset varighet, før vi gir rekruttene valget mellom prinsipielt fire alternativer – befalsutdannelse, verving med videre opplæring og påfølgende deltagelse i internasjonale operasjoner, fordeling til 12 måneders tjeneste ved en av de nevnte vernepliktsbaserte, fredsoperative avdelingene eller fordeling til HV med ytterligere spesialutdannelse før overføring til eget HV-distrikt. Dette er en type løsning på vernepliktsspørsmålet som også andre land med lang tradisjon for verneplikt har valgt – bl a Danmark.

 

Verneplikten vil i et slikt system fungere primært som rekrutteringsmekanisme til verving eller befalsutdannelse, mens det overskuddet av innkalte som ikke er interessert i dette vil bli kanalisert inn i de delene av Forsvaret som fungerer godt på vernepliktsbasis, og hvor det ikke vil være verken mulig eller ønskelig å innføre verving. Med den politiske understrekning av at verneplikten skal tilpasses Forsvarets behov som er gjentatt av Stortinget i flere omganger, mener vi at dette bør være akseptabelt.

 

Parallelt med en ytterligere tilpasning av verneplikten til Forsvarets behov og et økende innslag av vervede, vil vi fortsette den materiellmessige og organisatoriske fornyelse av strukturen. Dette innebærer at den dimensjonerende operative utfordring for enhetene fortsatt vil være høyintensitets konflikt i en koalisjons- eller allianseramme – dvs de må kunne inngå i et moderne nettverksorganisert system av systemer. Dette kvalitative ambisjonsnivået er helt avgjørende for å sikre interoperabilitet med våre allierte, og dermed operativ relevans i enhver sammenheng – både hjemme og ute.

 

Jeg vil også understreke betydningen av at høyintensitets krigsoperasjoner fortsatt må være dimensjonerende for hva våre enheter skal utrustes og trenes for, i tillegg til de mer spesifikke counter-insurgency og peace support operasjoner som vi i dag er involvert i internasjonalt. Årsaken til det er flere. For det første vil selv begrensede konflikter kunne bli meget intense på lokalt, taktisk nivå slik vi så i Meymaneh i februar, og dermed blir dette utdanningsnivået avgjørende for den enkeltes og avdelingens mulighet for å overleve og løse oppdraget. For det andre ville noe annet og mindre i realiteten være uforenelig med medlemskap i en allianse bygget på forpliktelsen om kollektivt forsvar og for det tredje vil mestring av dette ambisjonsnivået også være det som gir et kompetansemessig og psykologisk overskudd i forhold til å beherske mindre alvorlige og komplekse situasjoner.

 

Vi må imidlertid erkjenne at kostnadene ved fortsatt materiellmessig modernisering så vel som behovet for å redusere antall hovedsystemer med tanke på nødvendige innsparinger i FLO tilsier at enkelte av dagens kapasiteter vil måtte vurderes med sikte på utfasing av strukturen. Jeg vil da anbefale at vi gir prioritet til å videreføre de strukturelementene som har høyest militær-politisk og strategisk verdi – dvs våpensystemer som enten representerer en selvstendig strategisk kapasitet, som f eks ubåtvåpenet og jagerflyvåpenet, eller enheter som kvalitativt kan hevde seg helt i toppen i alliansesammenheng, f eks spesialstyrkene.

 

Denne prioriteringen følger av at vi, utover å håndtere kriser og episoder med egne styrker, ikke kan ha en ambisjon om at våre styrkebidrag skal kunne bidra avgjørende til utfallet av en operasjon eller kampanje i kraft av sitt volum – heller ikke her hjemme. Gitt at vi – i likhet med alle andre småstater – uansett ikke vil kunne ta sikte på å utkjempe en krig annet enn som en del av en større alliert styrke, vil norsk politisk og militær innflytelse på en operasjon bare kunne sikres ved å stille styrkebidrag som i kraft av høy kvalitet og/eller unik kapasitet gir dem strategisk oppmerksomhet og betydning – og ikke nødvendigvis de bidragene som teller flest hoder eller utgjør den største konvensjonelle slagkraften.

 

La meg også benytte dette punktet i foredraget til å komme litt inn på utviklingen i NATO og NATOs operasjoner, og betydningen av at vi på norsk side utvikler et forsvar som i størst mulig grad setter oss i stand til å støtte opp under disse operasjonene. Jeg understreker at jeg i den forbindelse sikter til betydningen av at vi har en styrkestruktur som i størst mulig grad er tilpasset alliansens behov, og således ikke kommenterer spørsmålet om hvorvidt vi i dagens situasjon bør bidra med større styrker i noen enkelt operasjon. For det første må det være klart at norsk avhengighet av en troverdig militær allianse for å ivareta våre sikkerhetsinteresser er geostrategisk betinget og derfor i prinsipp uforandret etter den kalde krigen. De politiske motiver som i dag kan utløse en konflikt i våre egne nærområder – og dermed også den type konflikt man i så fall må se for seg – er riktignok vesensforskjellige fra den kalde krigens, men den grunnleggende allianseavhengighet består. For mange andre av NATOs medlemsland er imidlertid denne avhengigheten redusert radikalt, samtidig som alliansen har tatt på seg oppgaver som ikke fremstår som like uløselig knyttet til de enkelte medlemslands helt vitale interesser.

 

En praktisk konsekvens av dette er at NATO i dag sliter i alle sine operasjoner med å få medlemslandene til å stille de styrker som man politisk er blitt enige om i den såkalte combined joint status of requirement, eller CJSOR. Dette er på mange måter en vel så bekymringsfull trend for norsk sikkerhet som eventuelle svakheter i vårt eget forsvar. Som kjent er intet farligere for en allianses prestisje og levedyktighet enn at den ikke greier å løse de oppgaver den selv har tatt på seg. Da er det selvsagt bedre å ikke prøve i utgangspunktet. Og når den erkjennelsen siver inn, er veien blitt vesentlig kortere til det punkt hvor alliansens troverdighet – og dermed dens verdi som garantist – er svekket. Snaut nok noen av dagens medlemsland ville ha mer å tape på det enn Norge.

 

Dermed bør det også være vår viktigste prioritet å gi et så stort bidrag som mulig til at alliansen skal lykkes strategisk, ved å gi et så effektivt bidrag som mulig til alliansens operasjoner. Den viktigste konsekvens av dette er at en så stor del av strukturen som mulig må være både kapabel og tilgjengelig. Da kan vi ikke dyrke forestillingen om at vårt beste bidrag til både alliansen og egen sikkerhet er såkalt ”å passe på her hjemme” ved å beholde mest mulig av den gamle forsvarsmodellen basert på tradisjonelle mobiliseringsstyrker.

 

Ikke-operativ struktur

Når det gjelder den ikke-operative struktur, vil det i første rekke være to virkemidler som må tas i bruk.

Det første er slik jeg nevnte allerede i fjorårets foredrag en sterk konsentrasjon av Forsvarets virksomhet til vesentlig færre steder enn i dag – dog med den reservasjon at vi skal være permanent til stede i begge landsdeler med enheter av alle forsvarsgrener. I praksis vil det så langt vi har oversikt i dag si nedleggelse av mellom 10 og 15 leire eller stasjoner hvor vi i dag driver styrkeproduksjon eller operativ virksomhet.

 

La meg her også understreke at det selvsagt bare gjør galt verre å skulle opprettholde stasjoner og garnisoner vi ikke trenger av distriktspolitiske grunner. Dette vil ut fra de økonomiske mekanismer jeg har beskrevet bare føre til en desto raskere forvitring av de operative enheter og kapasiteter som til syvende og sist er forutsetningen for at de samme leirene skal ha noen virksomhet og dermed noen berettigelse i det hele tatt. Jo flere ganger vi fristes til denne type adferd, jo flere slike baser vil vi dermed helt matematisk bidra til å gjøre overflødige i neste omgang ved at de ender opp som tomme minnesmerker over tapte militære kapasiteter.

 

Det andre virkemidlet er som også tidligere annonsert en sterk satsing på flernasjonalt samarbeid innenfor spesielt en rekke logistikk- og støttefunksjoner. Her er det i løpet av året arbeidet med en rekke alternativer, og dette arbeidet utvikles nå videre mot et begrenset antall land og samarbeidspartnere. Det vil her bli foreslått en rekke konkrete og til dels meget radikale tiltak som det imidlertid er for tidlig å komme nærmere inn på ved denne anledning.

 

Økonomiske forutsetninger

Hva så med den nødvendige finansiering av en fremtidig forsvarsstruktur som ikke bare skal være styrkemessig relevant og i funksjonell balanse – den må også være stabil, i betydningen ikke kontinuerlig måtte reorganiseres fordi kostnadsutviklingen stadig undergraver den. Som allerede nevnt er første betingelse for å få dette til at det man anser som et tilstrekkelig nivå på forsvarsutgiftene ikke tildeles som et konstant årlig budsjett over en lengre periode. Dette utgiftsnivået vil i stedet måtte tilsvare gjennomsnittsnivået for et budsjett med realvekst over en periode på 15-20 år, som i grovt svarer til midlere levetid for mye av Forsvarets hovedmateriell før det enten må gjenanskaffes eller moderniseres.

 

Hva slags forsvar dette er og hvilken forsvarsevne det representerer vil dermed være bestemt av kjøpekraften i det budsjett som danner utgangspunkt for beregningen – altså budsjettet ved periodens begynnelse. Som nevnt vil et gjennomsnittlig budsjettnivå på 30 mrd 2006-kroner over en planperiode på 15 år og en realvekst i Forsvarets kostnader på 2 % pr år innebære at vi måtte justere ned dagens forsvarsstruktur til et kostnadsnivå på ca 26 mrd, og så vedlikeholde den.

 

Skulle derimot utgangspunktet være et budsjett på dagens nivå, ville budsjettet det siste året av perioden måtte være vel 40 mrd kr i startårets kroneverdi, og gjennomsnittsnivået over 15-årsperioden bli 35 mrd. Betydningen av hva man her velger som utgangspunkt følger umiddelbart av den gjennomsnittlige forskjell pr år mellom de to alternativene – altså forskjellen på 35 mrd og 30 mrd kr – som åpenbart er to svært forskjellige ambisjonsnivåer og strukturer.

 

Forsvarstudiens tilnærmelse til utfordringene vil derfor være at vi snarest bør iverksette de tiltakene vi uansett tror blir helt nødvendige på kort sikt – hhv konsentrasjon av virksomheten på vesentlig færre steder, sterk satsing på flernasjonale løsninger på en rekke områder og rask avvikling av de operative strukturelementer som uansett ikke vil la seg videreføre.

Hensikten med dette vil være å hente inn det allerede eksisterende etterslep og etablere en struktur som er en stabil avfarende plass i fortsettelsen. Så snart dette er gjort vil imidlertid våre politikere stå overfor et valg mellom prinsipielt to muligheter:

 

  • enten å opprettholde og videreføre den struktur eller forsvarsevne som da ligger der, noe som i så fall innebærer å la budsjettene vokse i takt med realveksten i kostnadene
  • alternativt å videreføre den historiske utvikling, dvs opprettholde et flatt inflasjonsjustert budsjett og dermed måtte akseptere en kontinuerlig forvitring av forsvarsstrukturen og forsvarsevnen.

 

Som allerede nevnt er det siste alternativet ensbetydende med en politisk beslutning om å avvikle Forsvaret over en periode på 25-30 år.

 

Dette er som jeg har understreket i så fall en helt legitim politisk beslutning, og forsvarsstudien vil selvfølgelig kunne utarbeide en systematisk nedbyggingsplan for et slikt alternativ. Men det forutsetter jo samtidig at de politiske myndigheter, hvis de ønsker å kunne si at de handler ansvarlig, må sannsynliggjøre at verden beveger seg i en retning som gjør at dette er sikkerhetspolitisk rasjonelt – dvs at behovet for militære maktmidler vil avta i noenlunde samme takt som Forsvaret krymper, dit hen at vi om 25-30 år kan konstatere at militærmakt ikke lenger er noe Norge har bruk for. Det kan åpenbart vise seg å bli en meget krevende øvelse.

 

Det helt sentrale poeng i denne forbindelse er imidlertid at den politisk bekvemme tredje vei – å holde budsjettet konstant, men samtidig vedta en ambisiøs struktur – ikke lenger er noen opsjon. Realkostnadsveksten i forsvarssektoren har dessverre ingen respekt for norske stortingsvedtak, og en slik tilnærmelse kommer ikke til å være mer realistisk og vellykket i fremtiden enn den har vært historisk.

 

Hvilket av disse to alternativer vil så forsvarssjefen anbefale? Tatt i betraktning at de er så forskjellige at vi i prinsippet snakker om et ja eller et nei til et militært forsvar overhodet, er dette åpenbart et overflødig spørsmål. Dersom myndighetene fortsatt vil etterspørre militære styrker for så vel nasjonale oppgaver som utenlandsoperasjoner i samme omfang som i dag, vil det åpenbart være nødvendig å opprettholde et forsvar minst på dagens nivå. I realiteten vil det med dagens operative tempo faktisk være nødvendig å foreta en viss økning av den operative strukturen, for å ikke å slite ned personell og materiell over tid.

 

Skulle man likevel i stedet velge å videreføre den historiske budsjettutviklingen og dermed akseptere en gradvis nedbygging av Forsvaret, må man som allerede påpekt være forberedt på at dette vil føre til at viktige kapasiteter vil gå tapt allerede tidlig i perioden. Delvis skyldes dette at en rekke kapasiteter allerede er på kritisk lavt nivå, og delvis vil selvfølgelig muligheten for å bevare noen kapasiteter lengst mulig også forutsette at man kvitter seg med andre kapasiteter umiddelbart. Et slikt valg vil med andre ord innebære at vi, for å forlenge levetiden på de viktigste og nasjonalt mest kritiske kapasitetene, vil måtte foreslå å avvikle 4-5 av de mindre kritiske med en gang.

 

Jeg erkjenner likevel at vi – samtidig med at vi avliver myten om en slags evig og uforanderlig eksistensiell invasjonstrussel som Forsvarets primære rasjonale – også tar på oss et pedagogisk delansvar for å skape forståelse i opinionen for at Norge og den norske stat fortsatt trenger væpnede styrker i dagens verden. Utfordringen er å skape aksept for at også sikkerhetsbegrepet i dag er globalisert, og at alvorlige trusler mot våre verdier og vår sikkerhet kan oppstå langt fra våre egne grenser. Det er med andre ord like naivt å tro at forsvaret av Norge bare dreier seg om norsk territorium, som det er å tenke seg at renten bare avhenger av norske småsparere eller hvilken økonomisk politikk som føres her i landet. På dette området må vi erkjenne at vi har mye ugjort, og her må vi sammen med våre politiske og akademiske ekspertmiljøer satse betydelig i årene fremover.

Ikke minst i den sammenheng ser jeg frem til å samarbeide med det forsvarspolitiske utvalg som Regjeringen har nedsatt, og som nå er i gang med sitt arbeid.

 

Konklusjon

 

Formann, mine damer og herrer,

Forsvaret er i dag i de fleste henseende et bedre, mer profesjonelt og frem for alt sikkerhetspolitisk mer relevant instrument enn for ti år siden. Det vi gjør, gjør vi i de fleste sammenhenger bra. Personellet er jevnt over meget dedikert og innsatsberedt, og det kommer stadig mye nytt og godt materiell inn i strukturen. Spesielt har den mer operative innretning Forsvaret nå har, med stadige utfordringer i form av reelle og til dels skarpe operasjoner i en flernasjonal ramme, betydd svært mye for å etablere en større profesjonalitet rent praktisk, så vel som en mer profesjonell kultur og holdning til soldatyrket enn den man tidvis fant i det gamle forsvaret.

 

I samråd med våre politiske myndigheter har vi gjort betydelige fremskritt de senere år og kvittet oss med store deler av et forsvar som ikke lenger var i pakt med hverken sikkerhetspolitiske, økonomiske eller samfunnsmessige forutsetninger. Jeg er derfor meget opptatt av at vi skal få lov å fullføre denne moderniseringen og konsolidere forsvarsevnen på en økonomisk plattform som gjør at den kan videreføres og videreutvikles. Lar vi derimot kostnadsveksten få lov å undergrave strukturen også inn i fremtiden, vil det som er oppnådd de senere år være forvitret og tapt i løpet av få år – bl a fordi vi allerede er nede på et kritisk minimum mht antall enheter av en rekke viktige kapasiteter. Skulle vi velge å gå i den retningen, vil veien være brolagt med stadig nye forsvarsstudier som alle vil varsle stadig ny nedtrapping – nettopp fordi disse stadige forsvarsstudiene med nye dramatiske forslag i seg selv er et symptom på en manglende evne til å fatte bærekraftige beslutninger.

 

Det norsk forsvarsdebatt nå egentlig bør dreie seg om er derfor ikke hva slags forsvar vi skal ha, men derimot om vi har tenkt å la budsjettene følge kostnadsutviklingen eller ei. Hvis ikke, diskuterer vi egentlig bare hva slags forsvar det er vi kommer til å nedlegge, og det er kanskje ikke så interessant i lengden.

 

Forsvaret – eller rettere sagt det norske samfunn – står med andre ord overfor to hovedutfordringer, en organisatorisk og en økonomisk. Organisatorisk er utfordringen å ta den fulle konsekvens av både de sikkerhetspolitiske, økonomiske og samfunnsmessige realiteter ved å fullføre omdanningen av Forsvaret til en i hovedsak profesjonalisert, allianseintegrert stående innsatsstyrke, dimensjonert og utformet for å kunne stille norske kontingenter til internasjonale operasjoner og kampanjer både hjemme og ute – men fortsatt bygget på verneplikt som rekrutteringsmekanisme og supplert med hva man kan kalle noen rene ”nasjonale” styrkeelementer. Hele denne virksomheten må i tillegg konsentreres på vesentlig færre steder enn i dag.

 

Økonomisk er utfordringen å etablere rasjonelle og realistiske finansieringsordninger basert på å skulle videreføre og videreutvikle denne innsatsstyrken. Dette innebærer forsvarsbudsjetter med en realvekstutvikling som følger kostnadsutviklingen, og der det i tillegg forutsettes at man tar utgangspunkt i en struktur som ikke er større enn det budsjettet faktisk tilsier. Hvilket budsjettmessige og strukturmessige utgangspunkt dette skal være er derimot et politisk prioriteringsspørsmål – det fagmilitære anliggende er altså konsistens i forholdet mellom budsjett og ambisjonsnivå, samt de kapasitetsmessige prioriteringer vi da må gjøre innenfor rammene

Jeg understreker imidlertid så sterkt jeg kan at vi her egentlig snakker om statens og samfunnets valg. Forsvaret har ingen egne interesser å ivareta i dette, og vi er ikke på noen måte en slags part i spørsmålet om vår egen fremtid.

Forsvaret er Regjeringens verktøy og politiske instrument – det er ikke en slags ideell nasjonal folkebevegelse som kan tillate seg å opptre som pressgruppe for seg selv. Det ville i så fall være både prinsipielt galt og dertil fullstendig ulogisk. Forsvarssjefens oppgave er å være tydelig på hva som er mulig, hvilket forsvar man kan få for ulike økonomiske rammer og hva det krever å løse de oppgaver politiske myndigheter ønsker løst – slik de ønsker dem løst. Men det forsvaret Regjeringen på dette grunnlag finner at den ikke har bruk for eller vil ta seg råd til, det trenger selvsagt ikke forsvarssjefen heller.

Ikke desto mindre – dersom vi også i fremtiden skal kunne snakke om et norsk forsvar i det hele tatt, er vi nå nødt til å komme ut av de siste 15 årenes nedadgående spiral når det gjelder kjøpekraft, og skape langsiktighet og forutsigbarhet i forsvarsplanlegningen. Hvis ikke, har vi i realiteten tatt en beslutning om å bli en avrustet og dermed avmektig nasjon i løpet av en generasjon. Det betyr at den nåværende regjering vil ha en historisk sjanse til å bli stående som den regjering som etablerte politisk og samfunnsøkonomisk rasjonalitet i forsvarssektoren. Forsvarsstudie 07 vil sørge for at den muligheten ligger der.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 6. november 2006

ved

Generalmajor Bernt Iver Ferdinand Brovold
Generalinspektør for Heimevernet

 Status og utfordringer i dagens Heimevern

 

Generalmajor Bernt Iver Ferdinand Brovold. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

Ærede forsamling. Det er en stor glede for meg å kunne komme hit til Oslo Militære Samfund (OMS) å fortelle om Heimevernet. En gladhistorie om status i omstillingen av Heimevernet – kjent som Heimevernets Kvalitetsreform.

Det er ganske nøyaktig ett år siden sist jeg stod her og fortalte om hvor langt vi var kommet i omstillingen av Heimevernet. Mye har skjedd på dette året, blant annet har vi markert at Heimvernet er 60 år i år. Den 26. oktober 2006 vil for alltid være en merkedag i Heimevernets historie. Da overleverte Hans Majestet Kongen de nye fanene til Heimevernet.

 

La meg ganske raskt gå igjennom hva mitt foredrag her i kveld skal ta for seg:

 

  • Politiske føringer som forteller hvilken retning Heimevernet skal utvikles i retning av.
  • Hvordan vi er organisert i fredsstrukturen og krigsstrukturen
  • En rask gjennomgang av hva Heimevernet har levert siden stortinget, 14. juni 2004, bestemte at Kvalitetsreformen skulle gjennomføres.
  • Det territorielle ansvaret.
  • Kulturreformen i Heimevernet.

Hva har Heimevernet levert?

I erkjennelsen av at det ikke vil komme mer penger, må Heimevernets Kvalitetsreform finansieres ved omstilling og reduksjoner i egen struktur. Dette gjør vi ved å gjøre kloke grep som frigjører penger – penger som vi stort sett får beholde og skal brukes til å investere i kompetanse, moderne materiell og kvalitetstrening for hele strukturen.

Stortinget bestemte innretningen av Heimevernet 14. juni 2004. Allerede 13 måneder senere hadde vi lagt ned 18 Heimevernsdistrikter og opprettet 13 nye. Resultatet er en årsverkreduksjon på 135, gjennomført uten at noen gikk til arbeidsledighet.

I samme periode mer enn halverte vi bygningsmassen vår og la ned hele Avsnittsorganisasjonen. Antall Heimevernsområder ble redusert fra 520 til 280 områder og på den operative struktur er reduserte fra 83 000 soldater til 50 000. Krigsorganisasjonen er organisert i en I-F-O struktur.

Alt dette på 13 måneder – noe som må sies å være norsk rekord i omstilling.

Totalt har vi på denne måten spart 250 mill kroner årlig, noe som tilsvarer 25 % av Heimevernets driftbudsjett. Og som nevnt er dette penger vi stort sett beholder og som vi bruker på kompetanse, materiell og årlig kvalitetstrening for alle.

 

Politiske føringer

Allerede i oktober 2002 fikk Forsvarssjef politiske føringer for hvordan Forsvaret skulle utvikles. Ett godt grunnlag for Forsvarssjefens Militærfaglige utredning 2003 (MFU 03). La meg spesielt nevne de forhold som berørte Heimevernet:

  • ”Heimevernet må utvikles i takt og i samsvar med kravet til Forsvaret om å være en moderne, oppgavebasert, alliansetilpasset og bærekraftig organisasjon…”
  • Stortinget understreket viktigheten av Heimevernet som en del av territorialforsvaret og sivilmilitært samarbeid og samfunnssikkerhet.
  • ”HV-distriktenes organisering og antall må vurderes…”
  • ”Det bør tilstrebes at Heimevernet fortsatt er tilgjengelig i hele landet.”

 

Videre sier politikerne hvilke oppgaver som skal tilligge Heimvernet:

  • ”Å bidra til å forebygge og bekjempe terrorisme og andre asymmetriske trusler, samt å beskytte vitale samfunnsfunksjoner, skal prioriteres.

 

Heimevernets hovedoppgaver

Selv om det at Heimevernet skal forbygge og bekjempe terrorisme og andre asymmetriske trusler, har vi ingen ambisjon om å beherske anti-terror. Dette er politiets ansvar, og om det skulle bli behov for bistand til dette fra Forsvaret, vil avdelinger som Hærens Jegerkommando eller Marinejegere bli brukt til dette. Heimevernet skal støtte politiet og andre i forebyggende tiltak for å bekjempe terror.

Heimevernet er en defensiv, beskyttende organisasjon som skal beskytte mennesker og viktige samfunnsfunksjoner.
Dette innebærer:

  • Styrkebeskyttelse
    • uttak/rullering av forhåndslagret materiell
    • oppsetting og sammendragning av FIST- Sjø/Luft eller HSTY
    • besøk og alliert trening
  • Sikring av infrastruktur, nøkkelpersonell og materiell
  • Overvåkning og kontroll
  • Støtte til det sivile samfunn (§13-operasjoner)

 

Men la meg like godt først som sist avkrefte en myte: Heimevernet er ikke reservepoliti, brannvesen eller sivilforsvar!

Vi står selvstendig og trygt på egne bein som en del av Forsvarsmakten. Dimensjonert etter gjeldende trusselbilde.
Fredstruktur

Heimevernet har som nevnt lagt ned 18 Heimevernsdistrikter og opprettet 13 nye. Dette er viktig for meg å poengtere da de 13 nye på ingen måte kan sammenlignes med de tidligere distriktsstabene.

Til tross for reduksjon i antall årsverk er dagens distriktsstaber mer robuste. Det er en økning på 5-8 i antall årsverk i gjennomsnitt pr. Heimevernsdistrikt.

 

Innretningen er endret fra en statisk kommandoplass med fokus på ren styrkeproduksjon til dagens distriktsstab med integrerte mobile kommandoer med fokus på planlegging og ledelse av operasjoner og sivilmilitært samarbeid.

Vi har samlokalisert 7 nye distrikter med forsvarsgrenene for å rasjonalisere driften og utnytte eksisterende kompetansemiljøer. På denne måter har vi bidratt til en halvering av eksisterende eiendom, bygg og anlegg.

 

Operativ struktur – krigsorganisasjonen

Det er en bred misoppfatning om hvilken rolle Heimevernet skal operere i ved en eventuell krisesituasjon. Den kalde krigen er for lengst over og hele Heimevernet med sine 50 000 soldater skal ikke lenger kalles ut samtidig.

I dag er vi organisert, utstyrt og etter hvert trent, for væpnet bistand i fredstid. Dagens Heimevern er dimensjonert for et scenario hvor 5-10 000 soldater er ute samtidig i en fredstidsoperasjon med en varighet på 6 – 12 måneder.

Det totale volum er derfor avgjørende for å oppnå utholdenhet. Det er viktig å presisere at landet ikke er i krig, men at samfunnet skal fungere som normalt.

 

Derfor har vi organisert den operative struktur i en Innsatsstyrke på 3-5000 soldater. Forsterkningsstyrke på 25 000 og en Oppfølgingsstyrke på 20 000. Innsatsstyrken er basert på frivillighet og soldatene inngår en treningsavtale med Heimevernet om å trene inntil 25 dager i året. Realitetene er at soldatene er ivrige og motiverte, og mange trener langt mer en 25 dager i året på frivillig basis.

Forsterknings- og Oppfølgingsstyrkene trener 6-9 dager hvert år.

 

Æresnavn på Heimevernets Innsatsstyrker

Heimevernet har et godt og tett samarbeid med Linge klubben. Dette har resultert i at Heimevernets har fått tillatelse til å kalle våre innsatsstyrker etter navn på operasjoner som Linge kompaniet deltok i under 2. Verdenskrig. Navnene er lokale og operasjonene er gjennomført i lokalområdene til de respektive Innsatsstyrkene våre.

Navnene er vi veldig stolte over er takknemlig for at Heimevernet vår lov til å bringe historien om våre helter fra Linge kompaniet videre. Historiene skal aldri bli glemt.

 

Kapasiteter i Heimevernet

Heimvernet er en stor, entusiastisk, og formidabel organisasjon med mange forskjellige kapasiteter. Den viktigste endringen fra tidligere er at hele Avsnittsorganisasjonen er lagt ned. Dette nivået bidro lite til kampkraften og bandt ca 10 000 soldater. Enkelt fortalt er dette nivået erstattet av 13 Kommandoer med kommandoplasscontainere. Én i hvert Heimevernsdistrikt og 4 i Sjøheimevernskommandoene. Kommandoplasscontainerne er utstyrt med topp moderne Kommando, – Kontroll og Informasjonssystemer (K2IS), som gjør oss i stand til å lede enhver operasjon over hele landet. Dette er avgjørende for at Heimevernet skal drive taktisk samvirke mellom Landheimevern, Sjøheimevern og Luftheimevern.

Under neste års vinterøvelse skal vi gjennomføre troppeprøver på nytt konsept som vi kaller Taktisk Mobil Samvirkekommando (TMSK). Her skal hele Heimevernet øve innenfor felles ramme og geografisk område. Vi skal bl.a. produsere felles oppdatert land- og sjøsituasjonsbilde som vi skal overføre til FOHK og eventuelt andre samvirkepartnere.

 

Heimevernet har i tillegg fått mobilitet i form av militære kjøretøy og flerbruksfartøy, slik at vi ikke lengre er avhengig av å rekvirere dette. Heimevernet besitter nå disse kapasitetene selv.

Alt dette er store fremskritt og vi har på 2 år investert og arvet materiell i størrelsesorden 950 mill kroner – noe som betyr at Heimevernet har fått mer materiell de siste to årene enn de 20 foregående. I tillegg har vi oppdatert personlig bekledning og utrustning (PBU) og avdelingsmateriell, noe den enkelte soldat vil sette pris på.

 

En slik kvalitativ oppbygging er helt nødvendig for at Heimevernet skal bli en troverdig og gripbar ressurs. Vi jobber for å nå Full Operativ Kapasitet (FOK) på våre staber og kommandoer innen utgangen av 2006, mens avdelingene skal oppnå samme status ved utgangen av 2008. Dette tar vi meget seriøst og har etablert et evalueringssystem som skal brukes for å kvalitetssikre fremdriften.

 

Heimevernet i internasjonal operasjoner

Heimevernet har alltid bidratt med enkeltpersoner i internasjonale operasjoner. Vi har vært med mindre enheter i Kabul og er i dag i Kroatia med Liason and Observation Team.

Heimevernet vil, når omstillingen er ferdig, ha relevante kapasiteter/avdelinger som kan bidra i internasjonale operasjoner innenfor vakthold og sikring.

Lag/tropper og andre kapasiteter som Heimevernet har skal signere kontrakt med Forsvarsgrenene eller fellesinstitusjoner, og deltar som del av disse styrkene i internasjonale operasjoner. Etter redeployering overføres disse styrkene tilbake ti Heimevernet.

Hvis alt går etter planen vil dette bli en realitet allerede i løpet av 2008.

 

Oppsummering – status Kvalitetsreformen

Kvalitetsreformen er selve symbolet på omstillingen av Heimevernet. Den er tredelt:

  1. Personell med rett kompetanse
  2. Moderne materiell
  3. Årlig kvalitetstrening

 

Vi har i løpet av de siste to årene sett en betydelig økning i antall søkere til stillinger i Heimevernet. Dette gledelig, men ikke overraskende. Vi har fått en ny giv og tro på det vi driver på med, som andre har lagt merke til.

Kompetanseplaner både for freds- og krigsorganisasjonen er laget og vi er i full gang med kompetanseoppbygging.

Nytt og moderne materiell er som tidligere nevnt, på full fart inn i Heimevernsdistriktene. Faktisk mottar vi så mye materiell at vi har utfordringer med å utdanne personellet rettidig ift bruk. Det er selvfølgelig en gledelig og utfordrende problemstilling.

 

Det territorielle ansvar

Sjef FOHK har det nasjonale territorielle ansvar, mens Heimevernets distriktssjefer er lokale territorielle sjefer.

Heimevernet fikk det territorielle ansvar da Infanteriregimentene ble lagt ned i 2002. Min påstand er at Heimevernets distrikter ikke har vært bemannet eller organisert for å ivareta det territorielle ansvar før 1. august 2005.

 

Hva innebærer det territorielle ansvar?

I henhold til FOHKs instruks til distriktssjefer har distriktssjefene ansvar for (utdrag):

  • lokal planlegging og ledelse av operasjoner i fred, krise og krig innen eget kommandodistrikt med egne og tildelte styrker.
  • Lokalt samarbeid og nettverksbygging med sivile partnere og lokale myndigheter som politi, fylkesmenn, kommuner, etater, næringsliv med samfunnsansvar innenfor rammen av totalforsvaret.
  • Etablere kontakt opp mot politimestere og fylkesmenn. Forsvarets faste representant i de råd og nemnder disse har etablert (fred, krise, krig).
  • Områdesjefene representerer territorialforsvaret i de kommunale beredskapsråd.
  • Etablere samarbeidsavtaler med de lokale politimestrene vedrørende operativ- og håndhevelsesbistand.
  • Samarbeidsavtaler med lokalt PST-ledd for utveksling av informasjon og koordinering, herunder lede og gjennomføre møter i lokal sikkerhetsnemnd.
  • Stille representant i LRS ifm støtte fra Forsvaret.
  • Stille forbindelsesledd (liaison) til berørte etater ved operasjoner.

 

I dag ivaretar Heimevernet kontakten med det sivile samfunn og det territorielle ansvar, gjennom er meget tett nettverk mellom Heimevernets sjefer og Fylkesmenn, Politimestere, ordførere og andre myndighetspersoner. Dette samarbeidet er tuftet på tillitt og kjennskap til hverandre.

Det handler ikke om enten politi, brannvesen, sivilforsvar, helsevesen eller Forsvaret. Det handler om vår felles evne til å beskytte mennesker og viktige samfunnsfunksjoner.

 

Råd og utvalgstrukturen i Heimevernet

Ved etableringen av Heimevernet i 1946 ble det etablert en Råds- og Utvalgsorganisasjon som skulle passe på at Heimevernet ikke utviklet seg i en retning som ikke var ønskelig.

Foruten militære medlemmer, består denne organisasjonen av et betydelig nettverk av representanter fra sivile organisasjoner. Disse er et rådgivende organ for Heimevernets sjefer, og besitter en betydelig kompetanse og ikke minst et nettverk som har stor innflytelse i samfunnet.

I tillegg er det etablert Heimevernsnemnder i hver kommune i Norge. Disse skal sørge for at det ikke kommer uønskede personer inn i Heimevernet.

Det er med andre ord ikke alle gitt å tjenestegjøre i Heimevernet.

 

Totalt består Råds- og Utvalgsstrukturen av et nettverk av ca 5000 sivile personer som alle jobber til det beste for Forsvaret og Heimevernet.

 

Kulturreformen i Heimevernet

Jeg mener at omstilling er 25 % konkrete grep(les: Kvalitetsreformen), og 75 % endring av kultur (les: Kulturreform).

For å få tak på disse 75 prosentene lanserte vi for ett år siden en Kulturreform i Heimevernet. Kvalitetsreformen vil ikke få full effekt uten at vi samtidig bygger på den gode kulturen i Heimevernet og tilpasser denne.

Kulturreformen er mer prosess, og er ikke gjort med konkrete håndgrep.

Vi har bestemt at for å konkretisere Kulturreformen bedre, og har vi delt den i fire deler:

  1. Hjemmelsgrunnlag
  2. Holdninger/etikk
  3. Kommunikasjon
  4. Ledelse

 

Dette skal vi ”rulle ut” i hele Heimevernet i løpet av høsten i år og hele neste år.

Sjefer på alle nivå skal bruke disse fire områdene til å implementere Kulturreformen i Heimevernet.

Vi skal lage en film i løpet av høsten hvor GIHV redegjør for Kulturreformen, hva jeg legger i den og hvordan jeg vil at den skal videreføres.

Det vil videre bli laget krisescenarier med klare innslag av hjemmelsgrunnlagsproblematikk og etisk- og holdningsmessige utfordringer. Disse scenariene vil distriktssjefene bli testet i under realistiske forhold ifm distriktsvise øvelser i 2007.

Her er det viktig at sjefene spiller på de ressurspersonene som alle distrikter har og som er spesialister innen sitt fagområde for å hjelpe sjefene til å formidle rett budskap, herunder PIO, jurist og prest.

 

Sammendrag og avslutning

Vi er stolte av den retning og fart som omstillingen av Heimevernet har. Kvalitetsreformen er godt forankret i så vel den politiske og militære ledelse som internt i hele Heimevernet.

Det er veldig viktig for meg å presisere at omstillingen på ingen måte er ferdig.

Omstillingen består av tre faser, hvor fase én er det jeg kaller for omorganisering/modelleringsfasen der vi formet organisasjonen og fikk på plass firkantorganisasjonen.

Fase to som er interim/opptrenings- og kompetansefasen, er vi akkurat begynt på. Mange av mine ansatte i Heimevernet skulle nok ønske vi var i siste fase som er fullførings/transformasjonsfasen.

Dette vitner egentlig bare om ungdommelig utålmodighet og kommer godt med i det videre løp i omstillingen.

 

Litt avsluttende karakteristikk av det gamle og nye Heimevern

Vi har beveget oss fra et Heimevern som var tilpasset den kalde krigen med et invasjonsscenario, til et nytt Heimevern som er tilpasset det nye trusselbildet.

 

Vi hadde store og personelltunge avdelinger som løste statiske oppdrag på faste objekter. I dag har vi avdelinger med en størrelse som til enhver tid er tilpasset det operative behov og de oppdrag som skal løses.

Vi gjennomgår en Kvalitetsreform hvor vi har fått, og stadig får, nytt og moderne materiell, og ikke minst kvalifisert personell som gjør at vi for første gang i historien trener hele Heimevernets organisasjon årlig.

Vi er for første gang mobile, noe som gjør oss i stand til å være på rett sted til riktig tid med rette kapasiteter. Dette innebærer også at vi også blir gode på å yte bistand til det sivile samfunn.

Til slutt har vi endret vårt motto fra: ”overalt – alltid” til
Verner – Vokter – Virker.

Dette mener vi sier mer om HVA Heimevernet er og hvilke oppgaver og roller vi har i samfunnet.

 

Vi VERNER om mennesker og viktige samfunnsfunksjoner!

Vi VOKTER over lokalsamfunnet!

Vi VIRKER med kraft!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9. oktober 2006

ved Oberstløytnant Ole-Asbjørn Fauske

 

NASAMS – NORSK LUFTVERNSUKSESS SOM GJØR VERDEN TRYGGERE

Formann, mine damer og herrer!

La meg innledningsvis få takke for invitasjonen. Det er en stor ære for meg å få anledning til å stå på denne talerstolen. Det er også en stor glede å få anledning til å dele med dere en av de største, norske suksesshistorier når det gjelder utvikling av forsvarskapasiteter.

La meg først få komme med noen nødvendige presiseringer:

Grunnen til at jeg står her i dag er min bakgrunn og erfaring fra utviklingen av den norske luftvernløsningen gjennom snart 20 år. Jeg representerer altså ikke Luftforsvarets eller Forsvarets ledelse, og mine betraktninger og konklusjoner er mine egne. Jeg kommer i foredraget til å benytte materiale fra flere åpne kilder – f eks FFI, Rand Organization, Forsvaret, norsk presse og en rekke andre. Jeg har satt disse kildenes materiale inn i en sammenheng, men det er ikke min hensikt å forsøke å indikere hvilke oppfatninger enkelte organisasjoner eller deler av Forsvaret har.

Før jeg begynner selve foredraget, vil jeg vise dere noen oppslag i pressen i løpet av de siste to årene:

(Vis bilder fra pressen).

Hva kan grunnen være til at USA låner norsk luftvernmateriell for å trygge hovedstaden sin? Hvordan kan det ha seg at verdens største militærmakt, og verdens eneste supermakt, var kommet i en situasjon der de ikke på egen hånd var i stand til å etablere et tilstrekkelig forsvar av en by i eget land?

For ca to år siden befant verdens desidert største luftmakt seg i en situasjon der de holdt på å gå tom for tilgjengelige ressurser til luftforsvar av sin egen hovedstad. Verdens største luftmakt holdt bokstavelig talt på å forbruke sine luftmaktsressurser i et forsøk på å ivareta en mulig trussel som de ikke hadde vært forberedt på, og som de ikke hadde egnede virkemidler til å motstå.

I kveldens foredrag vil jeg først kort redegjøre for generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer vi og vår forsvarsallianse NATO står over for. Deretter vil jeg snakke om de viktigste trender innenfor utvikling og bruk av militær makt – nasjonalt og internasjonalt – herunder komme inn på de mest aktuelle trusler. Med dette som ramme og bakgrunn, vil jeg beskrive den norske luftvernsuksessen NASAMS og redegjøre for utviklingen, kapasiteter og – ikke minst – muligheter for fremtidig bruk av systemet nasjonalt og internasjonalt.

Sikkerhetspolitisk rasjonale

I Forsvarssjefens militærfaglige utredning i 2003, ble det lagt betydelig vekt på vår evne til egen krisehåndtering og suverenitetshevdelse. Jeg er nokså sikker på at det kommer til å bli gjort også i kommende Forsvarsstudie i 2007. For Forsvarets vedkommende, vil dette måtte bety at særlige nasjonale hensyn, som for eksempel nasjonal ressursforvaltning – men også utviklingen i NATO – virker inn på styrkeplanleggingen.

Generalinspektøren for Hæren sa fra denne talerstolen den 30. januar i år – sitat: ”Det er ikke slik som enkelte synes å tro, at internasjonale operasjoner er et mål i seg selv. Tvert i mot: Internasjonal deltakelse er helt avgjørende for at vi skal kunne opprettholde og videreutvikle vår nasjonale operative evne.”

Slik jeg forstod GIH, snakket han i sitt foredrag først og fremst om Hæren og om nødvendigheten av å delta internasjonalt med våre styrker for være best mulig satt i stand til å ivareta våre nasjonale forpliktelser.

Men det er også et overordnet politisk aspekt i dette. Vårt medlemskap i NATO har vært – og er – en avgjørende viktig pilar i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. NATO baserer sine beslutninger på enstemmighet blant likeverdige partnere, og akkurat det kan ses på som selve nøkkelen til den suksessen NATO har vært. Etter min mening, må det også ses på som selve nøkkelen til NATOs fortsatte eksistensgrunnlag. Tidligere formann i NATOs militærkomité, General Klaus Neumann, sa i sitt foredrag til NATO Defence College i forrige uke, sitat: ”En nasjon som ikke er villig til ”burden sharing,” eller til å ta nødvendige risikoer sammen med sine allierte, kan ikke samtidig forvente samme grad av likeverdighet i beslutningsprosesser blant de nasjonene som faktisk gjør det.”

For meg var dette krystallklar tale: Ikke bare er det nødvendig for styrkene våre å delta internasjonalt for være best mulig i stand til å ivareta våre nasjonale forpliktelser. Men for Norge som nasjon, som legger så stor vekt på NATO i sin forsvars- og sikkerhetspolitikk, er det avgjørende at vi deler byrdene og risikoene dersom vi skal kunne forvente å bli tatt alvorlig og at vi skal bli hørt i vårt viktigste forsvars- og sikkerhetspolitiske fora. For å sitere general Neuman enda en gang: ”Det er ikke nok å være venner. Venner drikker te sammen, allierte slåss sammen”.

Jeg sier ikke at vi ikke gjør det i dag, jeg bare peker på at det ikke blir mindre viktig i fremtiden.

Generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer

I 1994 var NATO en allianse med 16 medlemsland, uten partnere, som aldri hadde gjennomført en militær operasjon utenfor eget område. I 2006, er NATO blitt en allianse med 26 medlemsland, med 20 partnere i Eurasia, 7 i Middelhavsområdet og 4 i den Persiske Gulf. Det er startet samtaler med flere såkalte ”Contact Countries” (som f eks Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand) med tanke på et fremtidig mer formalisert samarbeid. Og alliansen har de siste årene vært engasjert i 8 operasjoner i fire verdensdeler. I det kommende toppmøtet i Riga i november, vil alliansen diskutere operative kapasiteter for Nato Response Force – NRF – og bevilgninger knyttet til denne, samt erklære NRF for å være operativ tilgjengelig; øking av kollektive kapasiteter (som f eks strategisk lufttransport); utvidelse av NATO og globale partnerskap for sikkerhet; samt bedring av den transatlantiske dialog. Hvordan kunne denne utviklingen skje – eller rettere – hvorfor er den blitt nødvendig?

Når vi ser på utviklingen isolert; at NATO for første gang har blitt tatt i bruk som militær maktutøver; kan man få inntrykk av at verden er blitt et farligere sted. 9 september i New York og Washington, bombeangrepene i Madrid og i London, kampen mot terror i Afghanistan, den USA-ledete invasjonen i Irak osv, representerer en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon. Faktum er imidlertid, at verden aldri har vært mindre voldelig. Fram til og med 2 verdenskrig var kriger oftest massiv kamp mellom nasjoner eller militære styrker, der formålet var å knuse motstanderen militært. Og resultatet fra 2 verdenskrig kjenner vi alle – mer enn 60 millioner mennesker ble drept.

Mange hevder at tiden med utmattelseskrig mellom nasjoner og store militære styrker er over. Kamp mellom stater skjer nå bare unntaksvis, og, iflg. Professor van Creveld, som burde være godt kjent i denne forsamling, skjer kamp mellom nasjoner bare unntaksvis, og mellom uviktige nasjoner i uviktige deler av verden.

Det er ikke bare en enkelt grunn til dette. Man kan si at krig som legitimt middel for å løse konflikter ikke lenger er anerkjent. Man kan også si at demokratisering fører til at folkevalgte ikke kan bruke militær makt i utide uten alvorlige konsekvenser for dem personlig. Videre er utvikling av internasjonale organisasjoner, og institusjonsbygging mellom nasjoner, med på å minske spenninger og å bedre mulighetene for politiske løsninger på konflikter. Globalisering og handel er heller ikke en uviktig faktor.

Men – igjen iflg. Professor van Creveld – er den viktigste årsaken atomvåpen. Atomvåpen er den aller viktigste grunnen til at de fleste av verdens nasjoner har bygget ned sine militære kapasiteter. De vet at en tradisjonell krig ikke vil kunne løse problemer lenger, av den enkle grunn at atomvåpen har fjernet skillet mellom seier og overlevelse. Og uten overlevelse, blir seier bare en akademisk og teoretisk øvelse – i alle fall med et vestlig tenkesett.

Verden har altså aldri vært fredeligere. Aldri tidligere har mennesket hatt mer velstand; aldri har verden vært mer organisert; aldri har vi hatt større evne og mulighet for produksjon. Hvert 8 år, mer enn fordobles menneskehetens samlede kunnskap. De største maktene i verden, som eventuelt kunne utgjøre en militær trussel mot hverandre, er alle i nesten samme situasjon: de har alt å vinne på å unngå å løse konflikter mellom seg ved hjelp av militære virkemidler. Faren for en tradisjonell militær invasjon er med andre ord mindre enn den noen gang har vært.

Men det betyr selvsagt ikke at vi har en verden uten konflikter. Det er fortsatt krig i verden, men det er kriger av den typen som har vært vanlige i det vi kaller utviklingsland eller den tredje verden. Vi ser nå at de sprer seg til den vestlige verden, og ingen nasjon kan lenger si at ”det kan ikke hende her”. Asymmetriske trusler som ikke kan møtes med – eller som omgår – tradisjonelle militære kapasiteter, er det vi står overfor i dag. Utfordringen blir å være så fleksibel, og å ha så fleksibel kapasiteter, at vi kan møte utfordringer som vi i dag kanskje ikke engang kan forestille oss.

Et tankekors er det derfor at alliansens militære styrker fortsatt i grove trekk er innrettet mot invasjonsforsvaret. NATO består av 26 nasjoner som alle ønsker å opprettholde hva man kan kalle ”fullspektrum kapasiteter”.

Jeg vet selvsagt at vi Norge har gitt opp tanken på å kunne holde et komplett invasjonsforsvar, men vi gjør så godt vi kan med de midlene vi har til rådighet.

Problemet for NATO som allianse, er at det gjør alle de andre nasjonene også. Og som jeg har redegjort for kort ovenfor, tyder det på at det er feil medisin.

Trusselbildet

Trusselen som den vestlige verden står overfor er på ingen måte entydig. Og det er kanskje vår fremste utfordring: Vi har problemer med å definere trusselen. Det vi utviklet som løsninger og virkemidler med stor entusiasme på 90-tallet, virker ikke lenger. Dersom vi likevel bruker disse virkemidlene, er de ofte kontra produktive og blir svært dårlig mottatt i befolkningen. Etter den kalde krigen, har vi ikke lenger den luksusen at vi kan forutsi ved hjelp av erfaring. Noen trusler kjenner vi, noen kjenner vi ikke. Og noen utviklingstrekk vet vi ikke engang at vi ikke kjenner.

Med tanke på kveldens tema, tillat meg å begrense dette foredraget til å i det vesentlige snakke om trusler som føres fram, eller kan føres fram, gjennom luften.

(Plansje fra FFI som viser utvikling av trusselbildet)

NASAMS

Hvordan kan en norsk ide unnfanget på 80-tallet være i stand til å møte denne trusselen? I det etterfølgende vil jeg kort beskrive systemet, og peke på karakteristika som gjør det spesielt godt egnet – faktisk det beste i sitt slag i verden – til å møte det aktuelle trusselbildet.

(Plansjer, med beskrivelse av NASAMS systemkarakteristika)

Dere har nå sett hvordan systemet fungerer. La meg så komme inn på bruken av det, hvilke oppdrag det kan løse, og hvorfor det er spesielt godt egnet i dag.

NASAMS er det mest fleksible og effektive systemet i sitt slag i verden. Det kan brukes i en tradisjonelt, fullskala luftforsvarsoperasjon alene, sammen med andre, underlagt andre, i ledelse av andre systemer, underlagt et komponentnivå, en CAOC, eller hva som helst annet. Systemet kan holde meget høy beredskap over lang tid, med svært beskjedne personellkostnader i forhold til noe annet luftforsvarssystem i verden i dag – det være seg andre bakkebaserte eller luftbårne systemer.

Men ser vi på systemets totale kapasiteter, ser vi at det faktisk er mye mer fleksibelt enn som så. Tar vi utgangspunkt i en oppsatt NASAMS avdeling som opererer alene, må den inneha kapasiteter som:

–         evne til å planlegge, lede og gjennomføre luftvernoperasjoner

–         produsere luftbilde og bekjempe aktuell trussel

–         etablere og vedlikeholde kommunikasjonsnettverket

–         knytte seg opp mot overordnede og evt underordnede enheter

–         inneha nødvendig transport, logistikk og Force Protection (for å nevne de viktigste).

Men det er ikke noe til hinder for at disse del-kapasitetene kan nyttes uten at alle kapasiteter er tilstede i en operasjon. En luftvernavdeling kan løse en rekke andre oppgaver ved å benytte deler av, eller en kombinasjon av deler av, avdelingens kompetanse og kapasitet.

For eksempel, kan NASAMS brukes til å etablere et luftbilde i vanskelig tilgjengelige områder. Skulle NATO, eller FN, eller andre ha behov for overvåking av luftrommet i f eks et grenseområde, er NASAMS meget godt egnet.

Med komponenter fra NASAMS, og med tilført kompetanse, kan det i en nødssituasjon opprettes inn- og utflyvingskontroll ved en flyplass bare timer etter at en C130 Herkules har landet.

Avdelingen innehar kompetansen til å etablere og drifte en kommandoplass på vegne av militære og eller sivile ”kunder”, for å bruke det uttrykket.

Et slikt eventuelt oppdrag kan også inneholde styrker til Force Protection, samt logistikk og transport dersom det skulle være behov for det.

Fordi systemet er så fleksibelt, ressursbesparende, deployerbart og mobilt, kan det også brukes til forsvar av sivile installasjoner og/eller arrangementer.

(Vise plansjer med eksempel OL i Hellas)

I sin opprinnelige rolle, som bakkebasert luftforsvar, er det selve nettverket som er krumtappen i systemet. I dette nettverket kan det inkluderes komponenter, og/eller byttes komponenter, helt avhengig av oppdrag, trussel, samarbeidspartnere og annet. Det gjør systemet utrolig fleksibelt til også å møte fremtidens utfordringer.

En avgjørende faktor for utviklingen av NASAMS, har vært det gode samarbeidet mellom Kongsberggruppen, Forsvarets Forskningsinstitutt og Luftforsvaret. Dette sier jeg ikke for å reklamere for KDA, men for å fortelle at uten dette gode samarbeidet hadde utviklingen av NASAMS ikke vært mulig. Utviklingen av systemet har foregått samtidig med operativ bruk og operative tester. For meg som mangeårig operatør, har det vært utrolig spennende, og særdeles givende, å se hvordan operative betraktninger har fått direkte innvirkning på videreutviklingen av systemet. Samtidig har industrien holdt oss oppdatert og fremmet forslag om nye muligheter og kapasiteter, og i nært samarbeid har vi benyttet den beste kompetansen fra samlede miljøer til å utvikle det som vi med rette kan si er verdens beste luftvernsystem i sitt slag.

Fremtiden

Før jeg sier litt om fremtiden, vil jeg svare på mitt innledende spørsmål, som var:

Hva kan grunnen være til at USA låner norsk luftvernmateriell for å trygge hovedstaden sin? Hvordan kan det ha seg at verdens største militærmakt, og verdens eneste supermakt, var kommet i en situasjon der de ikke på egen hånd var i stand til å etablere et tilstrekkelig forsvar av en by i eget land?

Svaret er faktisk nokså enkelt. Amerikanerne måtte regne med en trussel fra luften i form av cruisemissiler, eller fra bemannede eller ubemannede småfly, som i meget lav høyde kunne true hovedstaden. Og det eneste middelet de hadde til rådighet selv, var å legge en ring av beskyttelse rundt hovedstaden i form av kampfly i luften.

Jeg vet ikke hvor mange kampfly det må til i luften til enhver tid for å trygge Washington, men jeg vet at det høyst sannsynlig er nokså mange. Og når vi så tenker på hvor stor organisasjon det må til for å holde mange kampfly i luften, 24 timer i døgnet, syv dager i uka, over flere måneder – ja kanskje flere år, da skjønner vi at det blir svært kostbart. Og ikke bare kostbart – en amerikansk kollega fortalte meg at US Air Force holdt på å ”knekke ryggen” – det var hans ord – før NASAMS kom på plass. Og nå jobber amerikanerne på spreng for å innføre sin egen versjon av systemet – som i prinsippet bygger helt og fullt på det norske – ved hjelp av kompetansen i den norske Luftforsvaret og ved Kongsberg.

Dette er i aller høyeste grad en viktig lærdom også for oss. Dersom vi er i en situasjon der det eksisterer en lufttrussel, så må den tas alvorlig. Og har vi ikke bakkebaserte luftforsvarsressurser til rådighet, så må vi bruke luftbårne.

Kampfly er en utrolig viktig ressurs for Forsvaret. Jeg mener det ville være et meget stort strategisk feilgrep å ikke sikre fremtiden til det norske kampflyvåpenet. Kampfly kan løse en rekke oppgaver, og kan operere innenfor et meget fleksibelt oppgavespekter.

Men som nevnt ovenfor: eksisterer det en lufttrussel, så må den ivaretas. Skal den ivaretas av kampfly, så er det meget ressurskrevende. I tillegg, vil det fjerne kampflyets fortrinn, ved at fleksibel bruk av denne dyre ressursen nokså effektivt blir forhindret ved at flyene blir bundet opp i det oppdraget der de er minst kosteffektive.

Det er altså ikke snakk om kampfly eller bakkebasert luftvern, – det er i aller høyeste grad snakk om begge deler. Og jo færre kampfly vi har, jo viktigere er det at vi må kunne bruke dem effektivt og fleksibelt. Da må vi ha komplementære kapasiteter som bygger opp under det.

Et godt, tidsriktig, fleksibelt, kosteffektivt og moderne bakkebasert luftforsvarssystem, er ikke bare en forsikring om at vi kan beskytte befolkningen og viktige installasjoner fra et eventuelt angrep ført frem gjennom luften. Det er også en forsikring om at vi kan bruke kampflyene våre på den mest kosteffektive måten.

Et annet viktig poeng er at bakkebasert luftvern er 100% passivt. Vi ser noen ganger at utplassering av militære styrker brukes i kampanjer og politiske ”statements” for å hevde at man truer med, eller forbereder, offensive operasjoner. Utplassering av luftvern kan ikke utløse de samme reaksjonene. I sin natur, er luftvern i seg selv kun egnet for defensive operasjoner – altså til forsvar. Og det er ikke mulig å hevde at utplassering av luftvern for å forsvare mennesker, infrastruktur, en flyktningleir, en by, Stortinget, en oljeinstallasjon eller et kraftverk – eller å bruke deler av systemet for å overvåke et omstridt grenseområde, kan ses på som en offensiv trussel.

Samlet gjør dette at en norsk luftvernavdeling er et utrolig godt egnet politisk virkemiddel. Dersom det er viktig for Norge å være deltaker i en operasjon, eller det er viktig for Norge å svare på en henvendelse fra FN, er virkemidlene en norsk luftvernavdeling rår over ekstremt fleksible. I tillegg er det billig! Ref den før omtalte vurderingen av å støtte OL i Athen. Med totalt 27 personer kunne vi ha sikret OL 24 timer i døgnet i 20 dager. Det er det ingen andre kapasiteter i verden i dag som ville ha vært i nærheten av å klare.

Skulle en operasjon kreve luftovervåkning, kan vi være på plass å gjøre det innen få timer. Skulle situasjonen utvikle seg slik at vi også trenger skyts, kan vi ettersende det og være operative innen 30 minutter etter at utstyret kommer fram. Utvikler bakkesituasjonen seg, kan vi ettersende Force Protection ressurser. Og så videre og så videre.

NASAMS har sine absolutte fordeler og fantastiske egenskaper, og jeg har brukt utrykket ”verdens beste luftvernsystem i sitt slag”. Men det betyr ikke at det kan gjøre alt. Selv om trusselen fra ballistiske missiler sannsynligvis er avtakende, er den der fortsatt. Og her har NASAMS svært begrenset effekt. Når vi så vet at kampfly ikke har noen som helst effekt mot disse våpnene – uten å eventuelt forsøke å ta dem ut på bakken før de skytes – må vi sørge for ett av to ting: Enten må vi bygge på det eksisterende nettverket og sette inn radarer og missiler som møter trusselen, eller så må vi samarbeide med andre som kan løse denne delen av luftvernoppdraget.

Og det er akkurat det vi ønsker å gjøre. Vi har allerede satt i gang samarbeid med Nederland om å integrere NASAMS og Patriot, og jeg vet at også Tyskland er interessert i et slikt samarbeid. (Vise plansje om luftvernsamarbeid med Nederland).

Hvordan kommer vi dit?

Vi er ikke der ennå. Norge har utviklet det beste, og det mest fleksible luftvernsystemet i sitt slag i verden. Vi har utviklet unike kapasiteter; vi har et system som var det første i verden som oppfyller alle kriterier for Network Cerntric Warfare – faktisk før vi engang kjente dette begrepet. Vi har unik kompetanse etter å ha vært med gjennom utviklingen av systemet, og norske offiserer deltar for fullt for å utdanne amerikanske, spanske og andre lands offiserer.

Flere forsvarsministere har sagt at det er viktig for Norge å delta internasjonalt med vår spisskomtanse, og der våre kapasiteter utfyller og komplementerer de av våre allierte. Her har vi et område der vi til nå har vært alene i verden om å møte den trusselen fra luften som øker mest, og vi har den beste kompetansen og det mest fleksible systemet av alle.

Men – skal vi innlede et samarbeide med andre nasjoner, så må vi ha noen som kan samarbeide. Vi må ha både mennesker og systemer dersom vi skal være interessante samarbeidspartnere – eller allierte, om dere vil. Og når det gjelder luftvern, så er miljøet i Norge blitt farlig lite, og kompetansen begynner å forvitre.

Jeg har tidligere referert til hva Generalinspektøren fra Hæren har sagt fra denne talerstolen. Nå ønsker jeg å referere ham fra hans innlegg i siste nummer av ”Norges Forsvar”, der han sier – sitat:

”En operasjon med innsatsforsvaret baserer seg på tanken og logikken i brigaden som kompetansesystem. Den store forskjellen i forhold til ad hoc oppsetninger og mobiliseringsforsvaret, er selvsagt at vi er samtrente.” – sitat slutt.

Nøyaktig det samme gjelder for en luftvernavdeling, der vi til nå har benyttet begrepet ”bataljonen som kompetansesystem”. Uavhengig av hva vi velger å kalle avdelingen, så er begrepet kompetansesystem like gyldig. I dag ser vi dessverre en trend i at operative funksjoner rendyrkes, og støttefunksjoner – som det så feilaktig heter – blir tatt ut av kompetansesystemet. Logistikk, teknisk støtte, transport, force protection, – ja, til og med stabsfunksjoner som er avgjørende for planlegging, ledelse og gjennomføring av operasjoner – blir fjernet fra kompetansesystemet. Vi må i fremtiden sikre fulle kapasiteter på det vi til i dag har kjent som bataljonsnivå. Dette tema er verdig et eget foredrag i seg selv – jeg vil bare her konkludere med at utviklingen faktisk står i fare for å ødelegge luftvernavdelingens største styrke: nemlig dens fleksibilitet.

La meg også få si litt om øving og trening. En luftvernavdeling – som alle andre – trenger selvsagt å trene for å kunne løse oppdragene. Og dersom begrepet fleksibilitet skal ha noe mening, så må vi trene på det som er vanskeligst – nemlig fullskala luftvernoperasjon. Blir vi gode til det, blir alle andre oppdrag enkle å løse. Dersom vi bare trener på enklere oppgaver, blir det umulig å løse det vanskeligste.

For en luftvernavdeling er det avgjørende å trene sammen med kampfly. Det er minst to grunner til dette: For det første utgjør kampfly fortsatt den vanskeligste trusselen for en luftvernavdeling. For det andre, kampfly kan simulere alle andre trusler en luftvernavdeling kan utsettes for fra luften. Samtidig kan luftvernavdelingen simulerer alle trusler kampflyet kan utsettes for fra bakken, og dermed har våre to viktigste luftmaktseffektorer meget stor gjensidig nytte av å trene sammen.

Samtidig må luftvernet trene sammen med Hæren. Luftforsvaret har overtatt det bakkebaserte luftforsvarsoppdraget også for Hæren, og det krever spesiell kompetanse å kunne yte denne støttet til en hæravdeling som manøvrerer – gjerne i ulendt terreng, og under vanskelige vær- og føreforhold. Det vanskeligste oppdraget dreier seg derfor om å bli god til å gjøre to ting samtidig: Være i stand til å møte truslene fra luften, og å greie å beskytte en hæravdeling som manøvrerer. Kan en luftvernavdeling dette, blir fleksibel utnyttelse av systemet til alle andre tenkelige oppdrag nokså enkelt.

Avslutning

I en usikker verden med et usikkert trusselbilde og en usikker framtid, er det avgjørende at vi har virkemidler som er fleksible, effektive og kan tilpasses mange scenarier, oppdrag og situasjoner.

Jeg har i kveldens foredrag forsøkt å kort redegjøre for de generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer vi og vår forsvarsallianse NATO står over for, og jeg har pekt på noen viktige trender innenfor utvikling og bruk av militær makt. I kombinasjon med å se på de mest aktuelle trusler, har jeg beskrevet den norske luftvernsuksessen NASAMS og redegjort for utviklingen, kapasitetene og – ikke minst – muligheter for fremtidig fleksibel bruk av systemet nasjonalt og internasjonalt.

La meg til slutt få vise en filmsnutt av den første skarpskytingen med NASAMS på norsk jord – faktisk den første skyting med AMRAAM fra bakken utenfor USA – som skjedde på Andøya for nesten ett år siden.

(Filmsnutt)

Da vil jeg med glede forsøke å besvare de spørsmål dere måtte ha.

Hjertelig takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. oktober 2006

ved

Oberst Odin Johannessen

Sjef for Krigsskolen

 

Erfaringer fra operasjoner i ISAF

 

Oberst Odin Johannessen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Jeg vil i dette foredraget redegjøre for erfaringer høstet under oppdraget som hurtig utrykningsstyrke eller Quick Reaction Force (QRF) i Nord-Afghanistan fra februar til juli 006. Erfaringene er knyttet til alle nivå i organisasjonen, og vil være preget av personlige betraktninger av virksomheten på flere nivå, både innenfor og utenfor bataljonen. Siden vi igjennom perioden har arbeidet tett på de ulike International Security Assistance Force (ISAF) avdelingene i Nord-Afghanistan, og derigjennom har fått et godt bilde av deres oppgaver, og siden foredraget er gitt en meget vid tittel, erfaringer fra ISAF operasjoner i Afghanistan, vil jeg avslutningsvis benytte anledningen til å kommentere noen sider av oppdraget som ligger utenfor egen avdelings primæroppdrag og mitt primære ansvarsområde som sjef for QRF Nord.

Bakgrunn – om avdelingen

Telemark bataljon (Tmbn) har siden opprettelsen i 1994 deltatt aktivt utenlands. Først med ett kompani i IFOR senere SFOR i Sarajevo i Bosnia fra 1996, deretter som samlet bataljon i KFOR i Kosovo i flere kontingenter fra 1999.

I 2002 ble bataljonen flyttet fra Kongsberg til Rena, og samtidig omorganisert til en mekanisert bataljons-stridsgruppe bestående av ett mekanisert infanterikompani, en stridsvogneskadron, ett pansret ingeniørkompani og en stab- og stridstreneskadron. Samlet styrke er på ca 600 sjeler hvorav 450 tjenestegjør til daglig i bataljonen. Rundt 150 soldater er knyttet til bataljonen gjennom en beredskapskontrakt, og beredskapstillegget øves regelmessig.

Med dette styrkemessige grunnlaget har bataljonen siden 2003 deltatt internasjonalt slik:

  • ett pansret ingeniørkompani i den britiske styrken i Irak fra juni 2003 til januar 2004.
  • to lette kompanistridsgrupper i Kabul, Afghanistan fra november 2003 til juni 2004.
  • to kompanier i Battle Group 3 (BG 3) i Kabul fra juni 05 til januar 20006
  • en vakt og sikringstropp i Meymaneh fra 9. februar til 22. juni 20006
  • en QRF styrke i Mazar e- Sharif fra 15. februar til 20. juli 2006.

 

Bakgrunn – om oppdraget

Høsten 05 ble det besluttet at den norske militære innsatsen i Afghanistan skulle flyttes fra Kabul og kraftsamles i Nord-Afghanistan. Norge skulle stille en QRF enhet, samt et bidrag til Multinational Support Group (MNSG) i den tyskledede regionkommandoen i Nord-Afghanistan med base i Mazar e-Sharif. Bidraget skulle være på plass og virksomt fra midten av mars 06.

Tmbn fikk oppdraget, og i oktober 05 gjennomførte vi en rekognosering til det aktuelle området hvor vi blant annet etablerte kontakt med den britiske styrken vi skulle avløse.

 

For å klarlegge hvilke rammer QRF skulle operere innenfor må jeg først si litt om PRT konseptet.

Konseptet går i korthet ut på å etablere tilstedeværelse i alle Afghanistans provinser med personell som kan bidra til at oppbyggingen og utviklingen lokalt foregår koordinert, derav navnet ”provincial reconstruction team” forkortet PRT. Konseptet forutsetter vennligsinnede og samarbeidende omgivelser.

Operasjonaliseringen av konseptet er meget ulik. Den britiske metoden i Nord-Afghanistan gikk ut på tilstedeværelse med lav militær profil, der militære og sivile rådgivere innhentet lokal informasjon som ble benyttet til gjenoppbyggingsarbeidet. Det er en forutsetning at alle ulike bidragsytere, sivile og militære, arbeider etter den samme planen slik at støtten gjennomføres og oppleves koordinert.

Den tyske metoden leder mot samme mål og krever den samme koordinering, men profilen er langt mer robust. Mens et team organisert etter britisk operasjonsmønster kan være på mellom 6 til 10 personer, er et tysk på over 100, og oppsatt med hjulgående pansrede og upansrede kjøretøy av alle størrelser.

 

I Nord-Afghanistan er det 5 PRT, og regnet fra vest, norskledet i Meymaneh, svenskledet i Mazar e-Sharif, nederlandsk, nå ungarsk i Pol-e-Khomri og tyskledet i Kunduz og Feyzabad. Den nederlandske, svenske og norske operasjonaliseringen av PRT konseptet var svært lik den britiske metoden.

 

Oppdrag

Oppdraget til QRF-Nord var:

Conduct military operations with priority to Northern Afghanistan.

Styrken var innledningsvis kommandomessig underlagt COM ISAF, og kunne avgis til Regional Area Coordinator – North (RAC–N) i ekstremsituasjoner. Når RAC ble endret til Regional Command (RC) i begynnelsen av juni i år, ble også kommandoen over QRF flyttet dit. Fra norsk side var det ikke lagt operative begrensninger på styrken, men FOHK skulle riktignok godkjenne bruk av QRF utenfor RC Nord operasjonsområde.

 

Organisasjon

For å kunne støtte PRTene optimalt, gjennomførte vi en meget grundig analyse av oppdraget. Informasjon ble innhentet fra flere kilder, både nasjonale og internasjonale, og på bakgrunn av dette oppdragsorganiserte vi Tmbn som en QRF på ca 230 sjeler.

 

Utrustning

Styrken skulle være luftmobil, og ble i tillegg oppsatt på ulike varianter av brukte, ombygde MB 290 feltvogn, Scania lastevogner og et mindre antall SISU sanitetskjøretøyer. Et fåtall av feltvognene var pansret.

Vi var også organisert for forflytning gjennom luften, men på grunn av svært begrensede ressurser og operative begrensninger knyttet til de ulike flytypene ble denne opsjonen kun benyttet ved ett tilfelle.

Med hensyn til våpen var vi utstyrt med AG 3 eller MP 5 og P-80 som personlig våpen. Avdelingsvåpen var 7,62 mm skarpskytter rifle, 12.7 mm skarpskytter rifle, MG-3, 12.7 mm mitraljøse og 84 mm rekylfri kanon. Personlige våpen var påmontert siktemidler som gav begrenset mørkekapasitet. På avdelingsvåpen manglet slik utrustning. Nattkapasiteten for øvrig ble ivaretatt av et antall lysforsterkningsbriller og – kikkerter.

Styrkens knyttneve var 3 stk 81 mm bombekastere. Disse gjorde oss i stand til begrensede operasjoner i mørke, i tillegg til at vi stridsteknisk ble stand til å engasjere mål som av ulike grunner ikke kunne nås med flatbanevåpen. Behovet for denne typen våpen i en slik operasjon er etter mitt syn åpenbar. Krumbaneilden ble ledet av kvalifiserte multi-ildledere slik at vi rent teknisk oppfylte kravene stillet i Rules of Engagement (ROE). Disse ildlederne ledet i tillegg flystøtten som vi fikk tildelt fra COM ISAF.

Behandling av sårede ble foretatt på en hjelpeplass som fulgte hver enhet. Sårede ble evakuert enten gjennom luften eller over land ved bruk av SISU ambulanser der disse kom seg frem. Der hvor det ikke var tilfelle ble sårede transportert i vanlige feltvogner.

Forsyninger ble brakt frem på lastebiler og ved bruk av feltvogner. Vi benyttet våre innarbeidede konsepter for forsyningstjenesten i felt, noe som ledet til at vi ikke tapte kapasitet i perioder når etterforsyningsoperasjonen pågikk. (Lite eller ingen eskorte).

 

Styrken ble ledet på militært samband av typen PRR, LFR og MRR i VHF båndet. På lengre avstander benyttet vi militær ugradert og gradert HF, og satelittkomunikasjon. I hver QRF enhet inngikk også satellitt telefon av typen IRRIDIUM. I tillegg hadde vi et antall sivile lokale mobiltelefoner til disposisjon.

 

Styrken hadde som stridsteknisk reserve 6 stk CV 9030N stormpanservogn. Denne vognen gir både mobilitet, beskyttelse og ildkraft, både i lyse og mørke, og er et solid supplement til en ellers meget lett utrustet avdeling.

 

Operasjonsområdet

Tmbn QRF skulle primært operere i Nord-Afghanistan. AOO er ca 1250 km i øst – vestlig og mellom 250 og 350 km i nord-sørlig utstrekning. Arealet er like stort som Sør-Norge.

Vårt primære innsettingsområde ble avgrenset i sør av fjellkjeden Hindu Kush. I øst av grensen mot Kina, i nord av grensen mot Tajikistan, Usbekistan og Turkmenistan. I vest grenset AOO Nord mot RC West.

Terrenget vekslet fra svært kupert til meget flatt, og høyden over havet varierte fra ca 300 til over 5000 meter.

Store deler av landet var dyrket mark, og det dyrkes på steder der ingen skulle tro at det var mulig å få ting til å gro.

Temperaturen kan variere fra – 50 til + 50 grader celsius, og nedbørsmengden varierer avhengig av årstid og terreng. Temperaturen har, sammen med høyden over havet, stor innvirkning på evnen til å benytte både fly og helikopter.

Veistandarden er for det meste svært dårlig, med unntak av deler av ringveien fra Kabul til Sherbegan og Kunduz. Veiene er for det meste tråkk som gradvis har blitt utvidet ettersom motorisert ferdsel har tatt seg opp. Ellers tjener uttørkede elveleier som akser både for militære og sivile når disse ikke oversvømmes.

 

Nedbør i form av regn eller snø reduserte fremkommeligheten langs veiene betydelig, og store deler av operasjonsområdet kunne ikke nås med kjøretøy på grunn av snø, oversvømte elver og ødelagte veier i lange perioder. Vårflommene som kom i juni og juli som en følge av snøsmeltingen i fjellene, reduserte også fremkommeligheten betydelig. I sommerhalvåret bød fremkommeligheten i ørkenstrøk også på utfordringer på grunn av løs, ”flyvende” sand.

Minetettheten varierer i Afghanistan. I Mazar e- Sharif var tettheten lav til moderat, i operasjonsområdet for øvrig varierte tettheten fra lav til ekstrem. Situasjonen var uoversiktlig, og vi måtte hele tiden utvise aktsomhet.

 

Døgnet deles i to, lyse og mørke, og overgangen skjer innenfor en time. I perioder uten måne var mørket virkelig mørkt. Mørket styrer dagsrytmen i samfunnet rundt oss. Man utnyttet den lyse delen av døgnet optimalt, når det var mørkt hvilte man. Slik ble også operasjonsrytmen vår.

Partene

Jeg har ikke anledning til å beskrive alle de aktører vi møtte i detalj, og jeg ber om unnskyldning for alle de viktige nyanser som ganske sikkert burde vært redegjort for i en slik orientering. Nord-Afghanistan befolkes av mange folkegrupper. Her finnes hazarer, uzbekere, tadjikere, turkmenere og pashtuner. I tillegg finnes arabere og en rekke mindre grupper med ulik etnisk tilhørighet. At konflikten i Afghanistan også har en etnisk bakgrunn og begrunnelse er åpenbart, og ser man på Nord-Afghanistan finnes det grobunn nok for etniske konflikter også her. Området har imidlertid i lang tid vært under sterk styring av noen kraftfulle aktører. Disse utøver fortsatt sin makt, slik at ulike opprørsbevegelser ikke til nå har funnet grobunn for sine aktiviteter her. Det betyr ikke at disse kraftfulle aktørene hele tiden spiller på lag med sentralmakten i Kabul, og konflikten mellom sentralmakten og provinsguvernørene var ofte meget synlig og konkret, uten at det kom til noen form for fysisk konfrontasjon mellom dem. Mindre stridigheter blant de ulike etniske grupperingene i Nord-Afghanistan var relativt vanlig.

 

Operasjonsmodus

I det daglige delte vi styrken i tre, en del var på 60 minutters beredskap og opererte fast i Mazar e-Sharif. Med de to andre tredjedelene støttet vi de ulike PRTene i deres daglige gjøremål. Vi patruljerte alene eller sammen med styrker fra PRT, lokalt politi og afghaniske militære avdelinger for å vise samhold, styrke og militær tilstedeværelse. Vi innhentet informasjon på oppdrag fra PRT. Vi støttet FN sitt mineryddingsprogram, vi ryddet miner og UXO til støtte for den afghanske hæren, vi trente også afghanske enheter i mineryddingstjeneste, sanitet, bombekastertjeneste samt stridsteknikk for lag og tropp. Alt samarbeid ble koordinert gjennom det PRT som var teigeier.

I noen tilfeller forberedte vi støtte til, og støttet anti opprørsoperasjoner. Operasjonene ble utført av afghanske styrker i tett samarbeid med amerikanske og britiske spesialenheter. Alt i alt gjennomførte vi 367 større eller mindre oppdrag, hvorav ett var et utrykningsoppdrag der lufttransportkapasitet ble stillet til rådighet.

Trussel og risiko

Trussel og risiko er noen enhver soldat må ha et reflektert forhold til. Å analysere den foreliggende trussel og bedømme risiko, er et av avdelingssjefens viktigste gjøremål. Trusselen mot ISAF var i hovedsak moderat under vår tid i operasjonsområdet, men variasjoner forekom hyppig, faktisk over hele registeret fra lav til ekstrem. Endringene kom på sekunders og minutters varsel, og vår evne til å møte de endrede forutsetningene var avgjørende for å oppnå målet med vår deltakelse, nemlig å løse oppdraget under minst mulig risiko.

 

Dersom trussel er et utrykk for noe eller noens evne, vilje og mulighet til å skade eller drepe andre, og dersom risiko er et uttrykk for ens evne til å redusere effekten av den eller det som truer, betyr det at høy trussel ikke automatisk innebærer høy risiko. Dersom trusselen nøytraliseres av et eller flere mottiltak, ser vi at vi utmerket godt kan operere under et høyt trusselnivå, men likevel oppleve lav risiko.

 

Relatert til QRF oppdraget måtte vi forholde oss til både trussel og risiko. Trusselen kan vi vanskelig påvirke. Risikoen kan vi selv påvirke i betydelig grad gjennom flere aktive og passive tiltak.

Konkret fremsto trusselen mot oss slik i prioritets rekkefølge:

  1. Improvised Explosive Device (IED) forhåndsplassert eller i form av selvmordsbombere av ulike kategorier
  2. Miner og Unexploded Ordnance (UXO)
  3. Mindre enheter med håndvåpen, mitraljøser, bombekaster og panserbekjempelsesvåpenet RPG-7.

Normalt er det ofte de passive tiltakene som vies mest oppmerksomhet. Det er også disse som er lettest å omgå fordi de er statiske og relativt forutsigbare av natur.

 

Aktive styrkebeskyttelsestiltak øker vår evne til å beskytte oss mot identifiserte og uidentifiserte trusler, fordi vi gjennom aktive handlinger påvirker egen situasjon og evne til å håndtere denne.

Økes denne evnen reduseres samtidig trusselens effekt, altså risikoen. Derfor er evnen til fleksibilitet svært avgjørende når det gjelder sammensetting av styrken og under utførelsen av oppdrag.

 

Jeg vil benytte denne sammenhengen mellom trussel og risiko som en bro over til erfaringsdelen av denne orienteringen. Erfaringene velger jeg å systematisere i fire ulike dimensjoner. Til hjelp i dette arbeidet har jeg valgt å benytte Sir Michael Howards fire strategiske dimensjoner; det er den operative, den logistiske, den teknologiske og den sosiale/kulturelle dimensjonen.

 

Den operative dimensjonen:

Som dere har sett skulle vi med meget begrensede styrker dekke svært store områder der de klimatiske og de topografiske forholdene setter oss på den ytterste prøve. Vi var ikke oppsatt på kampkjøretøy og den passive beskyttelsen mot det definerte trusselbildet var meget begrenset. Dette krevde meget god situasjonsbevissthet og et godt etterretningsbilde. Med god informasjon om området og de ulike aktører, eller det jeg vil kalle spillerne, var det hele tiden vår utfordring å sikre at styrkene ble benyttet riktig i den hensikt å redusere risiko samt oppnå taktiske fordeler lokalt.

Faktorer som lokal styrkeoverlegenhet, godt samvirke mellom taktisk støtte og manøver samt enhetlig kommando var viktig.
Samtrening og kunnskap om ulike lands operasjonsmetoder er også en forutsetning for å lykkes. Likeså er styrkens evne til å endre operasjonsmodus hurtig svært avgjørende. Selvmordsbombere endrer situasjonen lokalt på sekunder, og evnen til hurtig å fange opp hva som skjer før en slik eksplosjon, er avgjørende for å unngå å være for tett på detonasjonen.
Luftmobile operasjoner er i realiteten en jakt på kilo og gram. Begrensede kapasiteter på de fly og helikopter som var tilgjengelige for oss, gjorde dette til en eksersis på linje med Børge Ouslands polekspedisjoner. Det viktige var å få med seg de rette tingene; ammunisjon, sanitetsmateriell, vann og mat. Streng prioritering måtte til slik at vi faktisk kunne holde ut de timene som var forutsatt i de operative krav til oss.

I juni i år endret ISAF oppdrag. Innledningsvis medførte ikke endringen svært synlige forskjeller i Nord-Afghanistan, bortsett fra at Regional Aeria Co-ordinator North (RAC-N) ble Regional Command North (RC-N), og fikk både QRF og alle PRTer under kommando. Alle overordnede formaliteter var selvsagt i orden fra Nato sin side, og opprørsbekjempning ble hovedfokus. Rules of Engagement (ROE) ble endret i samsvar med det nye oppdraget.

I forkant av endringen, som for øvrig sammenfalt med at ARRC overtok hovedkvarters ansvar i ISAF, ble det gjennomført et ”road show” hvor det ble orientert om den nye innretningen på Nato oppdraget i Afghanistan. Til tross for at dette må ha vært behandlet og godkjent sentralt i Nato, oppsto det uenighet og diskusjon mellom det britisk ledede orienterings team fra ARRC og våre tyske samarbeidspartnere og sjefer. Jeg kom aldri helt til bunns i hva denne uenigheten konkret hadde sitt utspring i fordi jeg aldri fikk innsyn i de spesielle tyske bestemmelsene for operasjoner i Afghanistan. At uenigheten dreiet seg om mer enn retorikk var likevel åpenbar, og den ledet ved noen anledninger til at jeg som sjef måtte opptre i henhold til COM ISAF intensjon uten å ha fått oppdraget som ordre fra min tyske sjef. Spesielt synlig var dette i de tifellene der vi av COM ISAF var gitt i oppdrag å støtte afghanske og utenlandske spesialstyrker når de utførte oppdrag i Nord-Afghanistan, for eksempel i operasjoner rettet mot narkotikaproduksjon og – handel.

Samvirke er avgjørende i enhver multinasjonal operasjon. Det er relativt lett å samvirke med amerikanske, britiske tyske, franske, svenske, danske, latviske, nederlandske og norske enheter. Forutsetningen er selvfølgelig at alt planlegges nøye og øves og gjennomføres under enhetlig kommando. Det krever videre at vi forbereder oss i forkant av operasjonen slik at effekten av de begrensede styrkene optimaliseres, og slik at risikoen reduseres.

På stridsteknisk nivå oppstår som regel problemene på grunn av manglende språkkompetanse, spesielt i de ikke-engelsktalende avdelingene.

Samvirke med afghanske styrker var noe mer krevende. Språk er en ting, den kulturelle forskjellen en annen. Vi opplevde Afghan National Army (ANA) som en pålitelig samarbeidspart. Når det gjelder Afghan National Police (ANP) var erfaringene mer varierte, fra det meget gode til det helt upålitelige.

Det sies at djevelen sitter i detaljene, og her en noen eksempler:

  • dårlig nattsyn pga vitamin mangel i kostholdet hos den afghanske soldat
  • varierende forhold til tid – timer og minutter versus år eller generasjoner
  • få kan lese kart, å benytte dette som planleggings og stridsledelsesverktøy er ikke lett
  • ulik aksept av risiko og hva som innebærer risiko, store forskjeller for eksempel når det gjelder rydding av miner, IED og UXO
  • ulik aksept av risiko leder til ulike taktiske løsninger Når vi foretrekker mørket kan dette lede til stor usikkerhet hos samarbeidende styrke på grunn av manglende nattsyn
  • ulik føringsteknikk, vi går selv – andre må ledes av en sterk leder som fysisk går først.

Dimensjonerende for vår styrke var at den skulle være lett. Hva menes egentlig med en lett avdeling? Og hva gjør vi hvis trusselbildet endrer seg? Jeg besitter ingen fasit, men for vår del fant vi gode løsninger i de fleste tilfeller først og fremst fordi erfarings- og ferdighetsnivået i Tmbn QRF var meget høyt, støtten fra Etterretningstjenesten og E-bataljonen svært god og samvirket internt og mot våre allierte ble øvet regelmessig slik at de personlige relasjonene fikk utvikle seg positivt. Spesielt i multinasjonale operasjoner er etablering av gode personlige relasjoner helt avgjørende for å lykkes operativt sett.
 

 

 

 

Den logistiske dimensjonen

Avstanden mellom Norge og Afghanistan gir i utgangspunktet en utfordring som ikke behøver ytterligere kommentarer. Å etterforsyne over halve kloden er og blir en betydelig operativ nasjonal utfordring, som innledningsvis fungerte meget dårlig men som ble bedre etter hvert. Å kjøre rundt i overbelastede biler på veier som tidvis mest minner om en godt stablet ur, krever god tilgang på dekk, fjærer og støtdempere. Med unntak av disse slitedelene, og tilgang på dem, fungerte de gamle kjøretøyene våre meget godt. De er enkle og ukompliserte og lar seg reparere, også i felt, noe som er en forutsetning for denne type operasjoner.

 

Å finne løsninger på praktiske problemer krevde noen utradisjonelle grep som jeg helt sikkert kan kritiseres for i ettertid. Den kritikken tar jeg når den måtte komme. Når de offisielle systemene ikke virker raskt nok, er det godt det finnes sivile leverandører som evner å reagere på deployerte avdelingers behov. Behovet for tilgang til nasjonal strategisk lufttransportkapasitet er åpenbar. Det er ikke alle deler til en militær avdeling som passer inn i buken på en sivil Boeing 737, det er heller ikke alt som kan flys med sivile kontraktører, noe vi fikk smertelig erfare da et slik fly ble stående fast i Hviterusland i flere uker.

 

Når det gjelder sanitet har COM ISAF sine retningslinjer beskrevet at det ikke skal ta mer enn to timer før en pasient er under behandling på et rolle 2 sykehus. Dette er ikke gjennomførbart av flere årsaker hvorav den første er tilgangen på flyvende evakueringsressurser som kan operere 24/7 i afghansk terreng. For å bøte på dette tildelte vi hver QRF enhet sanitetsressurser på lik linje med det vi finner på kompani og bataljonsnivå her hjemme. Vanskelige, lange og utrygge evakueringsakser endret behovet for kompetanse i sanitetstroppen. Bare akuttmedisin var ikke tilstrekkelig, vi måtte også kunne pleie pasienter over lengre tid i påvente av evakuering. Dette medførte endring i både trening og utrustning i sanitetstroppen før avreise.

 

Såret personell binder meget fort store deler av styrken til selve evakueringen eller til å sikre evakuering. Vi slapp heldigvis å gjøre dette skarpt, men det er likevel vesentlig for meg å understreke betydningen av å ta også disse ekstremsituasjonene i betraktning når man dimensjonerer en styrke for et slikt oppdrag.

 

Shingella sonnei – er et for meg nytt bekjentskap som jeg håper det blir lenge til jeg møter igjen. En persons manglende hygiene og en organisasjons manglende oppfølging av eksisterende systemer, ledet til at over 100 soldater lå meget syke i løpet av noen få hektiske dager. Jeg konstaterer at takket være solid kompetanse og en enorm innsats fra personellet ved det norske feltsykehuset, ble epidemien brakt under kontroll og alle syke soldater tilbake til tjenesten igjen, forhåpentligvis uten varige men annet enn en fryktelig erfaring rikere.

 

Tilgang på teknisk kompetent personell ute i troppene en forutsetning for militære operasjoner. Videre er kunnskapen og ferdighetene hos den enkelte soldat, uavhengig av grad avgjørende. Under oppdrag i Afghanistan er det ikke bare å snu seg å rope på hjelp. Aktivt forbyggende vedlikehold og rett bruk av alt utlevert utstyr er en forutsetning, hvis ikke reduseres den operative kapasiteten meget raskt. Å mestre slike utfordringer krever stor evne til tilpassing og mental omstilling. Du har det du har og det får du greie deg med. Det er ikke en helt vanlig innstilling hos mange av oss nå til dags. Dette sier også litt om behov for trening før slike oppdrag, et behov som ikke vil bli ikke mindre i fremtiden.

Avslutningsvis vil jeg utrykke bekymring over tilgangen på teknikere i Hærens avdelinger. Denne kategorien soldater utdannes ikke lengre, og uten dem tror jeg vi vil møte betydelig større utfordringer etter hvert som det teknologiske nivået øker i avdelingene. Dette leder meg over til den teknologiske dimensjonen.

 

Den teknologiske dimensjonen

Teknologi gir muligheter vi knapt kunne tenke oss for få år siden. Teknologisk sett erfarte vi oppdraget i Afghanistan som todelt. Innenfor enkelte felt bringer teknologien oss fremover, og leder blant annet til redusert risiko forbundet med ulike typer operasjoner. Samvirket med norske og nederlandske fly må fremheves her. Spesielt de norske flyene sin evne til å observere på bakken ved bruk av pod er imponerende. Samvirket har gitt oss mulighet til sikker fremrykning i svært uoversiktlig terreng i tillegg til sikrere identifikasjon av mål på bakken.

Nye radioer som PRR, LFR og MRR har gitt oss bedre mulighet til situasjons forståelse. Manglende og/eller svært begrenset tilgang på sikkert samband til høyere enhet, både hva angår tale og data er forunderlig i 2006, men var og er likevel en realitet i Afghanistan. Internasjonale operasjoner er videre ensbetydende med multinasjonalitet. Det er åpenbart for alle at teknologiske systemer må kunne samarbeide dersom man i en multinasjonal ramme skal kunne virke operativt. Til tross for det åpenbare det er det fortsatt ikke slik. Interoperabiliteten mellom de ulike system var i de aller fleste tilfeller svært mangelfull eller i beste fall svært begrenset.

Ulike teknologiske løsninger gav også logistiske utfordringer av et annet omfang enn strengt tatt nødvendig. Videre førte ulike teknologiske løsninger til ulike taktiske og stridstekniske disposisjoner. ROE skrives ut i fra en forutsetning om at eksisterende teknologi er tilgjengelig hos alle som opererer på operasjonsfeltet. Kontrollsystemer som Identification Frend or Foe(IFF), blue force tracker, og annet aktivt eller passivt identifikasjonsutstyr skal hindre oss i være på feil sted til feil tid. Mangler vi det er vi overlatt til oss selv. Har vi et system som ikke er kompatibelt med de store nasjonenes systemer er vi omtrent like langt. Jeg håper ikke nasjonal industripolitikk eller andre merkantile hensyn er mer tungtveiende enn egne soldaters sikkerhet.

Kanskje er jeg naiv, men jeg vil likevel benytte denne anledningen til å be om at hensynet til egne soldaters sikkerhet veier tyngst når industripolitiske eller merkantile problemstillinger møter reelle materiellbehov.

 

Med hensyn til materiell er det flere forhold jeg vil peke spesifikt på:

Vi må ha nye personlige våpen i kaliber 5.56. Du kan blant annet bære tre ganger så mye ammunisjon til samme vekt – og det er det som teller i en stridssituasjon når forsyningslinjene er lange. Videre er dette viktig når vi vet at faren for utilsiktet skade også reduseres ved bruk av denne type våpen og ammunisjon. Siden styrken er lett utrustet med tanke på passiv beskyttelse, er det viktig at våpenrekken er komplett. I tillegg til finkalibervåpen av ulike typer må den også inneholde anti tank våpen og bombekastere slik at alle måltyper kan engasjeres, både i rette og krumme baner.

Arsenalet må utvides gjennom at ikke dødelige våpen, eller våpen med mindre dødelighet innføres som standard utrustning. Da kan avdelingene opptre fleksibelt, noe som ikke bare er et krav i forhold til ROE, men som jeg oppfatter at vår egen befolkning også krever.

 

Alle våpen, også avdelingsvåpen må ha nattkapasitet.

De kjøretøyer vi anvender må tåle bruk i Afghanistan. På belastningssiden er spesielt dekk, fjærer og støtdempere utsatt, og årsaken er kjøretøyenes tyngde og dårlige veier.

Med hensyn til beskyttelse må effekten i å kombinere aktive og passive tiltak utnyttes. Her tenker jeg på passivt beskyttelsesmateriell som panserplater, kevlarmatter, vester, hjelmer og bekledning kombinert med aktive tiltak som IED- jammere, droner, elektronisk søkeutstyr, hunder, elektronisk lytte- og peileutstyr med mer. Jeg vil her trekke frem den meget gode støtten vi fikk fra Etterretningstjenesten. Jeg vet at dette samvirket gav oss øket situasjonsbevissthet som i sin tur ledet til endrede taktiske disposisjoner i forhold til reelle trusler som vi uten støtten ikke hadde klart å identifisere før vi eventuelt hadde blitt eksponert for den.

Teknologi alene er aldri nok – og det bringer meg inn på de sosiale og kulturelle utfordringene.

Den kulturelle dimensjonen:

Behandlingen av kultur og kulturelle forskjeller er aldri lett. Nyansene er små, oppfattelsen subjektiv og innsikten kanskje mangelfull. Likevel drister jeg meg til noen kommentarer også på dette punktet.

 

Internt i ISAF var vi forskjellige selv om vi tilsynelatende så like ut. Forskjellene er det meget viktig å bli klar over, for her ligger mange feller og mulighet for friksjon. Ulike kulturer nasjonene imellom og avdelingene imellom virker svært ofte forstyrrende på tempoet i operasjonen. Det som aksepteres i en norsk avdeling kan være totalt uakseptabelt i en utenlandsk, og omvendt. Stolthet og tradisjon rangerer ofte foran andre forhold, hvilket betyr at den ordren som gis av en annen nasjons offiser, selv i en alvorlig situasjon ikke er tungtveiende nok til å iverksette. Respekten for gradssystemet er påfallende, kommer man høyt nok opp, slutter man å snakke til vedkommende, men venter heller til man blir snakket til av vedkommende. Respekten for sjefer virket tidvis lammende på organisasjonen.

Informasjonen siles, og kvaliteten på det som kommer kan det stilles spørsmålstegn til. Sirkelrapportering får fort en fjær til å bli til fem høns.

Det er også tungt å innrømme at man ikke forstår. Derfor blir det sagt ja når det burde vært svart nei eller spurt en gang til.
Internt i NATO merkes uenigheten mellom stormaktene når det gjelder veivalg til målet. Man er enig om sluttsituasjonen, men målene og metodene for å nå dit er man langt fra enige i. Nasjonale begrensninger knyttet til hva styrken kan gjøre, og nasjonale særinteresser gir utslag på hva styrkene faktisk benyttes til. Spesielt synlig ble dette etter overgangen til ISAF IX og Stage 3 i Nato operasjonen i Afghanistan, og dette forholdet er alt kommentert.

Når det gjelder forholdet til afghansk kultur vil jeg starte med religionen. Vi vet at den er forskjellig, og jeg vet at mange av forskjellene er så store at de faller noen mennesker så tungt for brystet at de må påberope seg ytringsfriheten for å kritisere og sjikanere. Jeg håper norske redaktører tar hensyn til de som arbeider under andre himmelstrøk, både sivile og militære, når de skal behandle spørsmålet om å trykke ting som kan virke støtende på andre. Respektløs opptreden fra begge sider tjener ingen hensikt, og rommet for fornuft og dialog må aldri oppgis.

Hvordan reagerer vi når andre sjikanerer det som er viktig for oss?

Hvordan reagerer vi når vi møter på bevæpnede fremmede på vår egen jord?

Jeg tror det er svært likt det afghanere gjør når de møter vår kultur og når treffer oss i Afghanistan.

Vi er der i utgangspunktet som deres inviterte gjester. Det må vi aldri glemme, og husker vi på det, vil vi oppleve å bli kjent med en kultur som operativt fortsatt spenner over mer enn 2000 år, ikke bare historisk, men også i det daglige.

 

Vi jobbet målrettet for å øke kulturforståelsen hos våre mannskaper. Om vi har lykkes er det vanskelig for meg som sjef å gi en objektiv bedømming av. Når jeg så styrken på bakken i Afghanistan, er jeg imidlertid ikke i tvil. Profesjonelle soldater, med tro på egne kunnskaper og ferdigheter, og tillit til systemet de er en del av, som er tydelige og høflige, løste også den kulturelle utfordringen svært godt. Det blir lettere å forstå afghanernes situasjon og motivasjon når man setter seg inn i historie, språk, geografi, religion og mye annet. Da blir møtet med den afghanske kulturen også mer spennende uten å bli dramatisk. Da ser vi at bak masken finnes det mennesker, og bak retorikken finnes en annen virkelighet som vi her hjemme alt for ofte er ikke får innsikt i.

 

Avslutning

Jeg har forsøkt å gi dere et bilde av og innblikk i noen av det vi har erfart gjennom et halvt ars tjeneste i Afghanistan. Konklusjonene står for min regning, men jeg er kan forsvare og forklare dem i langt større detalj enn jeg har hatt mulighet til å gjøre her. Jeg vil ut i fra ovennevnte avslutte med noen sentrale punkter.

Natos operasjon i Afghanistan er meget utfordrende. Utfordringene ligger først og fremst i at den samlede kampanjeplanen for utvikling og støtte til landet ikke virker synkronisert. Det finnes ikke en overordnet dirigent som har myndighet nok til å få alle til å starte avspillingen av denne krevende symfonien samtidig. Før denne dirigenten er på plass, slik at de ulike pilarene i utviklingsplanen fungerer synkront, er jeg redd Nato sine utfordringer ikke vil bli mindre i tiden som kommer.
Vi må fra vår side holde fast ved Nato gjennom aktivt å støtte dens bestrebelser på å lykkes i Afghanistan. Det finnes ingen andre som er i stand til å overta Natos rolle, verken i Afghanistan eller andre steder.
Videre må vi holde fast ved og aktivt å samarbeide med våre to nærmeste allierte USA og Storbritannia. Når retorikk forhindrer effektiv utnyttelse av styrker mot et felles mål synes jeg vi bør stå ved de som faktisk leverer en forskjell, og ikke bruker mest tid til å bare snakke om det. Da vil vi være en pålitelig og relevant samarbeidspartner og kan ganske sikkert også påregne støtte fra disse viktigste aktørene den dagen vi treneger det. Gjør vi det vil vi i større grad være i stand til å skape en forskjell for disse to unge afghanerne og alle deres søstere og brødre.

 

Takk for oppmerksomheten.

 

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 24. april 2006

ved Lars Roar Langslet

Leder for Nasjonalkomitéen for Ibsen-satsingen

Henrik Ibsen – Norges store forfatter

NB: UTDRAG av foredraget i Oslo Militære Samfund

Vi nordmenn lærte på skolen at Ibsen er stor, og at han fikk internasjonalt gjennombrudd allerede i sin egen levetid, men det meste som ble skrevet og talt om Ibsen her hjemme, kunne gi inntrykk av at han allikevel var særeie for oss nordmenn. Det varte lenge før vi fikk øynene åpnet for at Ibsen er et sentralt navn i verdenslitteraturen, at Ibsenforskningen forlengst er blitt internasjonal, og at Ibsens dramaer blir spilt over hele kloden. Men hvor stor han er i verdens øyne, har jeg først oppdaget i de ni årene vi har forberedt Ibsenåret 2006.

 

Hans viktigste arena er selvfølgelig teatret. Vi registrerer nå på internett at hver eneste teatersesong blir rundt 150 Ibsenoppsetninger spilt på scener i alle verdensdeler. I Ibsenåret vil tallet trolig øke til rundt 200. Shakespeare er hans eneste konkurrent om å være den mest spilte dramatiker gjennom tidene.

 

Jeg var nylig i London for å gi Ibsenpris til Vanessa Redgrave, og etter seremonien så vi en gripende oppsetning av Lille Eyolf. Samtidig gikk både Vildanden og En folkefiende på andre Londonteatre, og en lovprist oppførelse av Hedda Gabler var nettopp tatt av plakaten. Omtrent samme antall Shakespeare-stykker var avertert i avisenes lister – og dette altså i Shakespeares hjemland! som har gjort den geniale dikteren fra Stratford til sitt viktigste kulturelle uthengsskilt i verden, og skapt en veritabel Shakespeare-”industri” på det grunnlag. Hvor mange Ibsenstykker stod på Osloteatrenes spilleplaner ved åpningen av Ibsenåret? Svaret er: Ingen.
Nordmenn er og blir seg selv nok, iallfall norske teatersjefer. Det ville neppe ha forbauset dikteren som skapte uttrykket ”å være seg selv nok”.

 

Men Ibsens posisjon i verden forøvrig er suveren, og kan også illustreres med noen tall: Vi driver nettstedet ibsen.net, som hadde 1.3. mill. treff i januar, av brukere fra hele 123 land. Til nå har vi registrert rundt 8000 store og små Ibsenarrangementer i årets anledning, i nesten 80 land.

 

Det aller meste av dette er selvsagt ikke kommet til på norsk initiativ. Vi i Ibsenkomiteen og norske myndigheter har prøvd etter evne å være katalysator og gi beskjeden støtte her og der. Men det er Ibsenentusiaster i alle verdensdeler som driver dette frem. Det trengtes altså ingen norsk misjonering for å få verden til å innse at Ibsen stadig er stor – en verdensdikter som har like sterk appell og slagkraft i fjerne deler av kloden som i Norge, ja ofte større. For det er ingen tvil om at Ibsenstykker som Et Dukkehjem og En folkefiende i dag har enda større sprengkraft i andre kulturkretser – slike stykker er endog blitt rammet av sporadiske forbud i land som Iran og Bangladesh. Verden over står Ibsen som en fanebærer for likestilling, miljøvern, menneskets frihet til å forme sin egen skjebne. Men når han har fått en slik gjennomslagskraft, skyldes det selvsagt at han er en uovertruffen mester i dramaets kunst, at hans skuespill er like levende idag som da de ble skrevet, og har høyder og dybder som ikke lar seg redusere til slagordenes og programerklæringenes endimensjonale verden.

 

Den sterke Ibseninteressen ute bør være en vekker for oss nordmenn, for han tilhører jo på særlig vis oss, og vi forstår ham best siden vi har samme språk som det han brukte så kraftfullt og nyansert. Og vi kan såvisst ikke skryte av at vi før har forvaltet Ibsenarven med den kulturelle ansvarsbevissthet og vilje til satsing som vi burde ha følt oss forpliktet til. Det var nettopp derfor Ibsenkomiteen ble nedsatt i 1997, med det lange navnet Nasjonalkomiteen for Ibsensatsingen. Men etter hvert som vårt arbeid kom i gang, har satsingen også i Norge fått et omfang som er langt større enn jeg torde drømme om da vi tok fatt. Og mediene følger etter: Da Ibsenåret begynte, ble de plutselig fylt av Ibsenstoff i så store doser at det ellers bare er popmusikere og sportsstjerner som får samme oppmerksomhet i dagens pop-fikserte medieverden. Samtidig økte salget av Ibsenbøker i norske bokhandler med rundt 200 %.

 

Hva så med økonomien for årets norske Ibsensatsing? Her har vi holdt oss på betryggende avstand fra forbilder i andre jubileumsfeiringer: Danmark begynte sitt HC Andersen-år med rundt 250 mill.kr. til rådighet, men opplegget utviklet seg raskt til en økonomisk katastrofe. Det samme skjedde med vår egen 1905-feiring, der var underskuddet blitt 50 mill.kr. lenge før året var omme. Ibsensatsingen gjennom ni år har til nå fått vel 35 mill.kr. av staten til satsinger i Norge, og Ibsenårets ledelse har klart å samle inn omtrent en like stor sum fra private sponsorer og fond, heri også inkludert de 8 mill. som statsminister Bondevik fikk ført opp til støtte fra UD for Peer Gynt i Egypt. Altså vel 70 mill.kr. Det er snaut, men det skal gå! Vår storslagne og meget krevende åpningsforestilling i Oslo Rådhus ble kjørt stramt innenfor de budsjetterte rammer, og gav et solid overskudd. De mange arrangementer som Ibsenåret har ansvar for siden i året, er stort sett fullfinansiert, så vi har god tro på at vi også i så måte skal skille oss med heder fra oppgaven.

 

Ibsenårets clou blir, som alle vet, den store Peer Gynt-oppsetningen i Cairo i slutten av oktober, som frukten av et storstilet samarbeid mellom Egypt og Norge. Sterkere kunne det ikke synliggjøres at Ibsens diktning hever seg til det universelle. For første gang vil den egyptiske dimensjon i fjerde akt bli aksen i en Peer Gynt-fremføring, med sfinksen og pyramidene som reell bakgrunn for arenaen, og ikke bare som en skissert teaterkulisse på scenen. Det har en enorm symbolverdi at et slikt samarbeidsprosjekt med et hovedland i den ”arabiske” verden vil markere utgangen av Ibsenåret – til fremme av forståelse mellom ulike kulturer og vennskap mellom folkene. Vår nye utenriksminister har vist stor forståelse for at den anledningen må brukes også på det politiske plan.

 

Når Ibsenåret er forbi, vil en lang rekke varige vinninger stå igjen etter storsatsingen i år. Det viktigste, gigantprosjektet Ibsens Skrifter, den nye vitenskapelige utgaven av alt Ibsen skrev, i hele 31 bind, blir riktignok finansiert for seg, men arbeidet drives i godt samspill også med Ibsenåret – og dette verket blir grunnleggende for Ibsenforståelsen i alle tider fremover, det største og mest krevende bokprosjekt som noensinne er blitt lansert i Norge. Jeg vil også nevne at Radioteatrets mange ypperlige Ibsenforestillinger gjennom tidene nå er gjort tilgjengelige gjennom en CD-serie med alle Ibsens kjente skuespill, til varig glede for både skoler og enkeltlyttere. Det Ibsenårets ledelse bidrar vesentlig til, er bl.a. en storslagen ansiktsløftning for alle Ibsen-museene, med permanente, moderne utstillinger – ny norsk dramatikk og nye filmer i Ibsens kjølvann – Ibsenskulpturer, og Ibsensitater nedlagt i fortauene – Ibsenbok i gave til alle norske skoleelever, osv. Vi håper også å få opprettet en Ibsenpris og et Ibsenfond som kan gi større løftning til Ibsenarbeidet i fremtiden.

 

Den praktfulle gallaforestillingen som åpnet Ibsenåret i Rådhuset 14. januar, ble sett av over en halv million på TV, og det ligger til rette for at den blir sendt også på dansk, svensk, finsk, islandsk og britisk TV. Jeg har bare hørt begeistrede tilbakemeldinger fra alle som så den. Ghita Nørby, den store danske skuespillerinnen som deltok, sa etterpå – med sideblikk til HC Andersen-festen hjemme – at her kan Danmark lære hvordan store diktere skal feires.

 

To hovedmål lå til grunn for Bentein Baardsons suverene regi av den forestillingen: For det første skulle verden komme til oss og vise hvor sterkt Ibsen har slått inn hos dem: aktører fra Kina, India, Egypt, England, Tyskland, osv. For det annet ville han vise hvor viktig Ibsen fortsatt er som generator og inspirator også for andre kunstarter: opera, ballett, sang og musikk, endog rap fra en sjarmerende og småfrekk forestilling i København.

 

I en forrykende festlig TV-forestilling med slike komponenter kunne det vanskelig gis plass til å vise Ibsens påvirkningskraft overfor billedkunsten – det må fortrinnsvis skje gjennom utstillinger. Men også slike vil sette sterkt preg på Ibsenåret. Historien om Ibseninspirasjonen i billedkunsten er lang. Hos oss er Edvard Munch det viktigste eksempel. Han var intenst fascinert av Ibsen gjennom hele sitt kunstnerliv, det ser vi i en mangfoldighet av verker. Bare i Munch-museet i Oslo er det rundt 500 Ibsenrelaterte arbeider av Munch. Mange av våre beste kunstnere har fulgt opp siden med billedkommentarer til Ibsen.

 

Nå i Ibsenåret er dette et hovedinnslag. Nina Sundbyes skulpturer over Ibsens kvinneskikkelser går allerede sin seiersgang i en utstilling som skal på internasjonal turné med endestasjon i Alexandria i Egypt. Marianne Heskes fantasieggende installasjoner med Dukkehjemmet som inspirasjon blir utstilt i Oslo og skal deretter til bl.a. New York. Håkon Gullvågs Ibsenportretter utstilles i Italia og blir siden å se i Norge. Osv.

 

Ibsenåret vil selvsagt bli særlig sterkt markert i de norske ”Ibsenbyene”. Fødebyen Skien var naturlig nok først ute, med storstilte arrangementer rundt Ibsens fødselsdag 20. mars. På dødsdagen 23. mars blir Ibsenmuseet i Oslo gjenåpnet etter en omfattende restaurering, med orginale møbler på plass og moderne Ibsenutstilling i naboleiligheten. Grimstad kommer etter, også med et fornyet Ibsenmuseum, og Bergen under festspillene. En utvidet Ibsenfestival på Nationaltheatret blir et tyngdepunkt i høstens mange markeringer.

 

Allerede nå kan vi trygt slå fast at Ibsenåret vil bli det vi håpet, og mere til: Arven fra vår store dikter vil heretter bli langt mer synlig i Norges kulturelle profil, både her hjemme og i presentasjonen av Norge overfor utlandet, som en kraftkilde for dypere innsikt og kulturell fornyelse. Lenge nok var vårt forhold til Ibsen preget av kontrasten mellom Ibsens storhet og norsk litenhet. Men det forplikter å være hjemland for en dikter av verdensformat. Den forpliktelsen vil bli en viktig utfordring for oss også når Ibsenåret forlengst er over.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. april 2006

ved Kontreadmiral Ole-Gerhard Røn

Sjef NMR SHAPE, Belgia

Erfaringer fra NATO – sett fra SHAPE

Innledning

Formann, mine damer og herrer.

Kontreadmiral Ole-Gerhard Røn. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Takk for introduksjonen. Det er utrolig hvor mye man har fått tid til av utdannelse i Forsvaret og hvor liten tid man har hatt til å gjøre praktisk arbeid. Og takk for invitasjonen til å holde foredrag i dette utmerkete samfund rett etter en storslått middag og før en generalforsamling. Jeg ser det som en fin utfordring for en som er å betrakte som jungmann i denne forsamling, med bare ett foredrag her tidligere. Det var 9 mars 1998, altså ganske nøyaktig 8 år siden med et svært relevant tema for dagens foredrag. Jeg var SJO (sjef operasjonsstaben) som det het den gangen. Foredraget het ”Norge i internasjonale operasjoner – Quo vadis?” og ga en vurdering av vår og NATOs utvikling i forbindelse med internasjonale operasjoner.

Jeg synes selv jeg var ganske så visjonær og radikal i min analyse, men ser i dag at jeg ikke gikk langt nok, og at utviklingen og endringene i NATO på mange måter har vært ekstraordinær. Min fantasi strakk ikke til, og kjølige vurderinger var ikke nok. Min vurdering i dette foredraget har derfor fordelen av det historisk faktagrunnlaget de siste 8 årene, og med et annerledes personlig ståsted når det gjelder erfaring og stilling.
Mitt foredrag i kveld heter ”Erfaringer fra NATO – sett fra SHAPE”. For at dette skal gi noen mening er det på sin plass med en introduksjon av begge begrepene; både NATO og SHAPE. NATO har nok alle her gode kunnskaper om, mens det vel er mer variert når det gjelder SHAPE. Og så er det verdt å nevne at erfaringene som jeg kommer til å snakke om er mine egne, og ikke underlagt noen instruksjoner fra øverste hold, eller mer konkret fra FSJen som er min nærmeste overordnede. Forhåpentligvis er det en stor grad av konvergens mellom disse syn, siden jeg tross alt representerer FSJen på SHAPE. Men foredraget har altså kun én forfatter, nemlig meg selv.

 

Min egen erfaring i NATO

 

Litt om min nåværende stilling. Dette er min tredje beordring til SHAPE. Og SHAPE (som fortsatt står for Supreme Headquarters Allied Powers Europe) er hovedkvarteret til SACEUR (som fortsatt står for Supreme Allied Commander Europe). Enkelte nasjoner ønsket nemlig å endre disse historiske navnene for noen år siden, men fornuften seiret heldigvis til slutt. SHAPE er ikke NATO Hovedkvarteret (NATO HQ), selv om SHAPE er et hovedkvarter i NATO. Litt forvirrende, men slik er det bare. Jeg ønsker ikke å høres belærende ut, men det er et faktum at alt for få hjemme vet forskjellen på disse to hovedkvarterene, selv om de vet at de er forskjellige. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet rette på gode offiserer og embetsmenn som sier ”Brussel” så snart jeg sier SHAPE. Og vet man ikke slike grunnleggende ting om en organisasjon, er det mye forlangt at man skal kunne forstå den, og kunne gi noen innsiktsfull vurdering av reell situasjon og mulig utvikling.

Det er kanskje dristig å si slikt, for jeg legger hodet på blokken dersom jeg nå sier noe feil. Men jeg tar sjansen, både fordi jeg føler at jeg har rimelig lang og variert fartstid i NATO og det faktum at jeg pensjoneres om knappe to år. Det siste er kanskje også det beste argumentet for at dette blir et personlig preget foredrag.
Jeg begynte på SHAPE i 1985 og var der til 1988. Jeg var orlogskaptein og jobbet i CIS Division med bla NORCCIS og NECCCIS. Som et apropos er det interessant å se at et noen av disse systemene fortsatt lever. Dette er altså ca 20 år siden, før slutten på den kalde krigen og riving av muren i Berlin. Men bare så vidt. Året etter at jeg kom hjem så var dette politiske fakta. Hadde jeg merket noe til disse historisk skjellsettende endringene på SHAPE, året før det faktisk skjedde? Nei, ikke som jeg kan erindre. Og det er jo en interessant observasjon i seg selv; men vil jeg hevde, ikke bare kom dette overraskende på NATO, men også på alle 16 nasjonene som den gangen utgjorde NATO. Så et naturlig spørsmål å stille er jo om Alliansen er blitt noe flinkere til å se inn i framtiden og forberede seg på denne. Dette vil jeg komme tilbake til.
Min andre beordring til SHAPE er ganske fersk. Jeg ble beordret til stillingen som ACOS Intelligence Division i september 2001, som første, og foreløpig eneste nordmann. Jeg kom fra stillingen som KOMSJØNOR, og før det SJO, slik at jeg hadde en rimelig god og bred militær plattform, og også rimelig god innsikt i militær- og sikkerhetspolitikk. Jeg overtok stillingen fra en nederlandsk generalmajor som fortalte meg at han hadde valgt å prioritere og fokusere på utviklingen på Balkan. Naturlig nok, gitt den aktuelle sikkerhetspolitiske situasjonen, men sørgelig kortsiktig når en tenker på hva som skjedde bare 10 dager etter at jeg overtok. Nine eleven, eller 11. september 2001 kommer til å være brent inn i min hukommelse for alltid. Ikke bare for den avskyelige terrorhandlingen (til Al Qaida), men fordi det ble åpenbart at dette ville endre NATO i en helt ny retning. Som seierherrer, og uten angrep på NATO territorium i de ca 40 årene som den kalde krigen varte, var vi i løpet av minutter blitt gjenstand for et overraskende angrep som krevde mange menneskeliv, dypt inne i det sikreste, og militært sterkeste av alle Alliansens land. Hvilken suksess for internasjonal terror, og hvilket sjokk for NATO og alle våre etterretningsorganisasjoner.
Hvordan kunne dette skje, hvorfor kunne ikke verdens mektigste nasjon, og verdens beste forsvarsallianse forhindre en slik djevelsk handling? Ett svar er kanskje at NATO hadde så mye på sin agenda, og så mange visjoner om framtiden at det ikke var rom for, eller stemning for seriøst å behandle slike science fiction scenarier. NATOs suksess var kanskje blitt dets største fiende? Trusselen fra Al Qaida var ikke ny for USAs etterretningsorganisasjoner; i ca 10 år hadde de fulgt denne terrortrusselen og Usama bin Laden. Allikevel skjedde det ufattelige. Jeg vil komme tilbake til noen konsekvenser av nine eleven litt senere i mitt foredrag.
Min tredje beordring til SHAPE er den jeg er i nå. Jeg har tittel som National Military Representative (forkortet NMR). Jeg er FSJs representant på SHAPE, med utstrakte fullmakter og direkte tilgang til kommandogruppen på SHAPE, dvs COFS, DSACEUR og SACEUR. Det hadde jeg for så vidt også som ACOS Intelligence, men da som medlem av ledergruppen, som NATO offiser i en internasjonal stilling. er jeg nasjonal representant, og i noen tilfelle er dette en fordel, men ikke i alle.

La meg gi et eksempel på det sistnevnte. SACEUR ble forbannet på lekkasjer fra noen av NMRene. Han fant ut at arbeidsdokumenter fra hans stab ble brukt mot han i møter med Forsvarssjefene. Som en reaksjon på dette stengte han med øyeblikkelig virkning NMRenes tilgang til deler av datasystemet på SHAPE, slik at vi ikke lenger kan følge saker elektronisk. For de store nasjonene er ikke dette et stort problem, de har så mange informasjonskanaler likevel.
Men for mindre nasjoner som Norge er det et reelt hinder for effektiv utførelse av mitt oppdrag til FSJen. Som ACOS Iintelligence ville jeg fortsatt hatt tilgang til disse sakene, men ikke nå, som Nasjonal representant. Men SACEUR har lovet at vi snart skal få tilgang igjen, etter at de har lagt inn tilstrekkelig mange elektroniske sperrer!! Vi må med andre ord belage oss på nye rutiner for å få samme tilgang til informasjon som tidligere.

 

Norges organisasjon i NATO

 

FSJ har to organisasjoner som han primært bruker i forhold til NATO. Den ene er Militærmisjonen i Bryssel (MMB) med Vadm Eivind Hauger Johannessen som sjef, og NMR, altså min organisasjon på SHAPE. I tillegg har han bred informasjonstilgang fra alle norske Senior National Representatives (SNR) som er i NATOs kommandostruktur og i NATO-innmeldte styrker der Norge er representert. Til sammen er det ca 20 SNRer, som imidlertid ikke rapporterer direkte til FSJ, men til Forsvarsstaben og FD. Uansett betyr dette at Forsvarets ledelse, i prinsippet, har et bredt, oppdatert og tidsriktig bilde av situasjonen i NATO?!
Trekanten FSJ, Sj MMB og Sj NMR er viktig. Så lenge de tre kommuniser åpent og hyppig er det min mening at Forsvaret får de beste militærfaglige råd om status og planer for NATO, og kan sørge for at norske syn og handlinger er vel kjent, og forhåpentligvis forstått i NATO. Hver fredag har vi 3 møte på gradert VTC, der informasjon, anbefalinger og oppdrag utveksles. Det er en meget effektiv måte å drive butikken på, og det er særdeles hyggelig at nåværende FSJ personlig engasjerer seg i NATO arbeidet, og aktivt deltar i NATOs Forsvarssjefsmøter. Det er min observasjon at synlighet er positivt, selv om man ikke bestandig har et positivt budskap å levere.
Sj MMB har sitt virke i Militærkomiteen mens Sj NMR har sitt virke med SACEUR og hans stab. Det er av natur to helt forskjellige arbeidsplasser, med forskjellige oppgaver og myndighet. Jeg vil unngå å si noe om hvordan NATO ser ut ifra Militærkomiteens side, det kan dere invitere Sj MMB til å gjøre, men jeg observerer at Militærkomiteen har ønsket å spille, og faktisk spiller en større rolle enn de gjorde for 5-6 år siden. Det er positivt, men betyr ikke at SACEURs rolle og viktighet er blitt mindre av den grunn. I gamle dager sa vi at det er krig nok til alle; det samme kan vi si når det gjelder oppgaver og utfordringer i NATO. Det er nok til alle. Men det er også slik at det er noen som mener SACEUR har for stor innflytelse, og ikke ønsker at han for eksempel skal ha direkte tilgang til Generalsekretæren i NATO.

I det nye Terms Of Referense (ToR) for SACEUR står det intet om dette, men min erfaring med General Jim Jones er at han gjør det han mener er nødvendig for å løse sitt oppdrag. Og fra mitt perspektiv er dette nyttig for Alliansen; en kraftfull amerikaner med sterke europeiske røtter og utmerket fransk er et aktivum for å løse saker som NATOs hovedsteder har forskjellig syn på. Nå kan det argumenters for at dette er det Militærkomiteen som skal gjøre; det er deres oppgave etter at SACEUR har presentert sitt rent militærfaglige råd. Til det vil jeg svare at Militærkomiteen burde være glad for all den drahjelpen de kan få. Det er fortsatt mange saker som ligger uløst i Militærkomiteen etter at de er framsendt fra SACEUR.

Noen av disse sakene er i prinsippet militære, men i praksis er de betent med nasjonale interesser. Et eksempel er den evige politiske krangelen mellom Hellas og Tyrkia, som nå stadig oftere synes å skje også i militær regi i Brussel og på SHAPE. Det er et paradoks at vi fortsatt har denne nasjonale stridigheten i NATO, uten at det synes å settes inn særlige resurser for å løse den. NATO driver i dag internasjonal fredsvirksomhet og nasjonsbygging, med stor suksess vil jeg hevde. En seriøs idé kunne være å overføre disse erfaringene til et eget program for forsoning og samarbeid mellom Hellas og Tyrkia. Vel, nok om det.

 

NATOs utvikling siste 17 år (etter muren), med fokus på de siste 5 årene (etter 9-11)

Jeg skal ikke trette dere med en lengre orientering om NATOs utvikling siden murens fall. Det får holde å nevne det faktum at vi faktisk vant den kalde krigen, og at vi var, og fortsatt er verdens mest ettertraktede sikkerhetsorganisasjon, i hvert fall for nasjoner i vår del av verden. 10 nye nasjoner er blitt medlemmer siden 1999, og 7 av disse for bare 2 år siden. Og flere banker på NATOs dør og vil inn.

De historiske endringene i NATO vil jeg kort oppsummere som følger;

I 1991 fikk vi NATOs nye strategiske konsept. Det skjedde under toppmøtet i Roma der grunnlaget for de store endringene i NATO ble lagt. Det er altså 15 år siden.

I 1994 ble Partnership for Peace (PFP) lansert. Det samme ble Combined Joint Task Force (CJTF) konseptet.
I 1995 fikk vi Mediterranean Dialogue (MD) og viktigere; NATOs første operasjon; i Bosnia Herzegovina med IFOR. Den var en suksess, og som dere vet avsluttet og overlevert til EU i 2003.

I 1997 ble Europe Atlantic Partnership Council (EAPC) etablert, med 46 medlemsland, inklusive NATO.

Året etter ble bla Europe Atlantic Disaster Response Coordination Centre (EADRCC) etablert, for å koordinere innsatsen ved store naturkatastrofer. Jeg tar med dette for å vise bredden i det NATO har gjort, og den politiske framsyntheten som faktisk har vært utvist i perioden.

1999 var et travelt år for NATO. NATO fylte 50 år. Vi fikk 3 nye medlemmer, luftoperasjonen i Kosovo ble gjennomført, KFOR styrken ble deployert, og under toppmøtet i Washington ble det godkjent et nytt strategisk konsept. Litt av en bursdag!

I 2001 deployerte NATO til Makedonia etter forespørsel fra landets president (Trajkovskij).
Men viktigere, og mer skjellsettende var terrorangrepet 11. september (2001). Dagen etter var Artikkel 5 iverksatt, for første gang i NATOs historie. Det var forbløffende, og svært positivt å observere at NAC kunne handle så raskt og besluttsomt, i en ny sikkerhetsvirkelighet. Operation Active Endeavour (OAE) ble iverksatt i oktober, og NATOs AWACS-fly fløy over USA og bidro til luftkontroll.

I 2002 ble NATO Response Force (NRF) konseptet lansert. Prague Capabilities Commitment (PCC) ble godkjent, og erstattet det ikke så vellykkete Defence Capabilities Initiative (DCI) fra 1999. Det militære konseptet for Defence against Terrorism ble lansert, og 7 nye land ble invitert til å starte forhandlinger om medlemskap.
I 2003 ble forsvarsministrene enige om den foreløpig siste endringen av NATOs militære kommandostruktur. Mindre, mer effektiv, mer fleksibel og bedre til å løse Alliansens oppgaver var oppskriften og slagordene. En formell reduksjon av stillinger i kommandostrukturen på ca 20 % ble godtatt, og antall hovedkvarter og nivåer ble redusert.
I 2004 ble 7 nye land opptatt som medlemmer i NATO. Det skjedde i april, og jeg husker godt hvor stolte offiserene fra disse landene var da den formelle seremonien ble holdt på SHAPE. Det var en helt spesiell opplevelse, og den synliggjorde verdien av NATO for oss blaserte langtidsfarere i organisasjonen. Som et mal á propos kan jeg nevne at det tok nesten 2 år før disse nye nasjonene fikk gater oppkalt etter sine land på SHAPE. Dette er nemlig en gammel tradisjon, men alle gater var selvfølgelig allerede navngitt. Så løsningen, og kompromisset ble at noen av de eksisterende gatene ble delt opp, slik at de 7 nye nasjonene kunne avduke sine gater i en formell seremoni før 2005 var omme. Det er også grunnen til at Avenue d’Oslo er blitt vesentlig kortere enn den var før.
Som en oppsummering av det jeg nettopp har gått gjennom om utviklingen i NATO er det verdt å huske på den politiske framsyntheten vi så allerede i 1991, det faktum at NATO er utvidet med 10 nye medlemmer på bare 5 år, at NATO har et stadig tettere og bredere samarbeid med en rekke nasjoner, og at NATOs første operasjon skjedde for hele 11 år siden. Men den mest skjellsettende hendelsen var selvfølgelig nine-eleven, eller 9. september 2001 som på mange måter har preget Alliansens utvikling og innretning i ettertid.

Vi som har vært så heldige å arbeide i NATO i denne perioden har tatt del i en historisk utvikling. Uttrykk som ”for første gang”, ” aldri før”, ”historisk øyeblikk” og ”nye tiltak” var konkrete tegn på den enorme endringen som faktisk skjedde.

SHAPE

Og alle disse endringene og nyhetene ble på en eller annen måte realisert eller behandlet på SHAPE. Fra å være et hovedkvarter med relativt rutinemessige oppgaver måtte SHAPE konvertere til å bli et hovedkvarter med nye og vesentlig flere operasjoner, nye partnere, mye kortere reaksjonstid og et betraktelig bredere spekter av oppgaver. Tornerosesøvnen var over, og det som en gang måtte ha vært av bekvem arbeidstid for de ansatte er definitivt over. I tillegg må alle norske offiserer nå være forberedt på å bli sent ut i en av NATOs internasjonale operasjoner. Det skjer jevnlig, og til sammen betyr dette at situasjonen for de norske familiene som nå er ved et av NATOs hovedkvarter eller operative styrker er ganske forskjellig fra det den var før. Det betyr blant annet at det er behov for mer støtte til familiene når ledsager er beordret til en operasjon. I tillegg skaper dette en spesiell situasjon som ikke umiddelbart er synlig. Det er nemlig slik at nordmenn er en meget ettertraktet arbeidskraft i NATO.
Det har flere årsaker, først og fremst fordi vi er dyktige, vi er seriøse, vi er lojale, og ikke minst er vi relativt gode i engelsk. I tillegg har vi få formelle begrensninger på bruken av norsk befal. Til sammen gjør dette oss svært ettertraktet, noe det er all grunn til å være stolt og glad for. Imidlertid er det også mulig at dette kan føre til misbruk av nordmenn i avdelinger med liten bemanning og stort arbeidspress. Denne utviklingen følger vi nøye fra SHAPE. Det kan ikke være slik at norsk befal skal overbelastes fordi noen nasjoner ikke oppfyller sine forpliktelser med bemanning av stillinger.

Situasjonen i NCS

Og dette med underbemanning fører meg over til NATOs nye kommandostruktur. Etter planen skal den være operativ (FOC) i juni i år. Dersom FOC innebærer 100% bemanning vil ikke dette skje. Status er pr nå at ca 80% er bemannet, og de resterende 20% av stillingene er tomme. I tall snakker vi om ca 11000 stillinger totalt i NATOS nye kommandostruktur, som i parentes bemerket er en nedgang på ca 20% fra den gamle strukturen. Av de 11000 stillingene er ca 2000 ubesatt. Og av disse 2000 stillingene er det ca 1000 som ikke er fylt av de nasjonene som har påtatt seg ansvaret for å fylle dem, og ca 1000 stillinger som ingen nasjoner har budt på. Jeg vil presisere at Norge overholder sine forpliktelser på en skikkelig måte.
Dette er imidlertid en ganske uholdbar situasjon for de fleste av hovedkvarterene, der den nye strukturen var en minimumsbemanning. Samtidig ble gradsnivået på lederstillinger redusert, for eksempel ble Divisjonssjefene (ACOS) på SHAPE endret fra 2-stjerners til 1-stjerners nivå. Det var faktisk et forslag om å endre det til oberst nivå, med det argumentet at dagens oberster har like bred erfaring og kompetanse som dagens generaler og admiraler. Som admiral er jeg glad for å konstatere at dette ikke synes å være tilfellet, og at klokere menn enn meg ønsker 2-stjerners nivået tilbake på SHAPE.
Realiteten av underbemanning, lavere kompetanse og flere arbeidsoppgaver er selvfølgelig at arbeidstempoet skrus opp. Men dette er ingen varig løsning. Konsekvensen blir en ny gjennomgang av NATOs kommandostruktur som det er grunn til å anta vil starte inneværende år. Da er det viktig at strukturen ses under ett, inklusive det planlagte ACCS (Air Command and Control System). Og et ganske sikkert stalltips er at det ut ifra rene militære behov kan reduseres ganske kraftig i antall hovedkvarter i NATOs operative kommandostruktur. Én grunn til at dette nå kan komme på dagsordenen er at NAC nylig ga ut sin ”Comprehensive Political Guidance” (CPG). CPG beskriver bla det militære ambisjonsnivået for Alliansen. Riktignok ikke i rene militære termer, men i en mer politisk språkdrakt som krever ytterligere analyse.
Men det som er klart er at ambisjonsnivået endres til å inkludere flere mindre operasjoner. Det tradisjonelle Artikkel 5 forsvaret står fast, men er skjøvet ut i tid. Styrkemessig kan disse endringene føre til et behov for flere styrker, spesielt innen de tradisjonelle problemområdene logistikk og samband. Men samtidig gjør nivået, eller kompleksiteten på operasjonene at det er rom for reduksjoner i antall hovedkvarter i kommandostrukturen. Spesielt synes det å være rom for reduksjoner på landsiden, gitt at man ser kommando- og styrkestruktur under ett. Hvorvidt det er politisk mulig med en ytterligere reduksjon fra dagens struktur er et åpent spørsmål.
Erfaringsmessig er nasjoner, spesielt i syd opptatt av å bevare de NATO kvarter de allerede har på sitt territorium. Men en slik ny slankekur er, etter min mening, helt nødvendig for at NATO fortsatt skal ha en effektiv og relevant kommando- og kontroll organisasjon, gitt at nasjonene ikke er villige til å bemanne den eksisterende. Det er heller ingen automatikk i at en reduksjon i antall hovedkvarter betyr en ytterligere reduksjon i antall NATO-stillinger. Det betyr at de gjenværende hovedkvarter blir fullt bemannet. Nå kan man hevde, basert på erfaring, at det ikke er noen grunn til å tro at det skal bli slutt på underbemanning selv om strukturen blir ytterligere redusert. Men en markspising av NATOs kommandostruktur vil i lengden gjøre Alliansen militært impotent, og det er en politisk uaktuell problemstilling, håper jeg.

Som nevnt har den militære delen av NATO allerede vært på en kraftig slankekur. Det er ikke tilfelle for NATO Hovedkvarteret i Brussel. Der er det mye snakk om effektivisering og organisasjonsendring, men lite eller intet er gjort.

Status i NATOs operasjoner

NATO deltar pr i dag i 6 operasjoner med ca 30.000 mann. Størrelse og kompleksitet varierer, og som en kuriositet kan nevnes at NATO AWACS støttet Italia under vinter-OL i Torino, for de av dere som ikke allerede visste det. Det bidro nok til økt sikkerhet for publikum og utøvere, men åpenbart ikke på resultatene til de norske deltakerne. De visste kanskje ikke at de hadde NATO i ryggen.
Det er nok innen området operasjoner at det er størst sprik mellom intensjoner og realiteter i NATO. Det er en stor grad av politisk entusiasme i å etablere nye eller å utvide operasjoner. Og det er bra. Men når intensjonene, eller ambisjonene, ikke fylles med reelt innhold i form av tropper, fly og fartøyer er det grunn til å være bekymret. Og jeg vil hevde at det blir vanskeligere og vanskeligere å fylle de operative krav, eller MMR, Minimum Military Requirement som det heter på fagspråket.

Dere husker alle angrepet på den norskledede basen i Mayhmaneh i Afghanistan for 2 måneder siden. Det kunne ha gått riktig galt, også fordi det var en kraftig underdekning på fly- og helikoptertransport for forsterkningsstyrker som gjorde at de kom sent fram til Mayhmaneh. Imidlertid gikk det godt, men lærdommen fra det angrepet, og flere andre i samme periode, gjorde at nasjonene ganske umiddelbart stilte mer transportstøtte til disposisjon for COMISAF. Det er nemlig ikke slik at det er stor mangel på kapasiteter i operasjonsteateret. Men mange av disse er rene nasjonale ressurser og derfor ikke mulig å planlegge med for NATO.
Det hadde hjulpet mye om slike ressurser ble tilbudt NATO, men det er det erfaringsmessig vanskelig å få til. Årsakene er flere, men mest alvorlig er nok en uuttalt oppfatning om at NATOs operasjoner ikke er så effektive og responssive som den enkelte nasjon forutsetter for å delta. Derfor sikrer man seg med ekstra, dedikerte nasjonale styrker og systemer. Dette er en Catch 22 situasjon. Færre ressurser til NATO, fører til dårligere evne til å løse oppdraget, som igjen forsterker nasjonenes syn om NATOs svakhet. Vi har jo ingen NATO styrker, men nasjonale styrker som stilles under NATO kommando i gitte situasjoner.
Og dette vil også være situasjonen i framtiden, med de fordeler og svakheter det har. Løsningen er åpenbar; still så mye som mulig av nasjonale styrker under NATO kommando, og la så lite som mulig bli igjen til rene nasjonale gjøremål. Her vil jeg hevde at Norge markerer seg positivt, og også det faktum at vi har få, om noen begrensinger, eller caveats på våre bidrag. SACEUR kaller for øvrig ”caveats” for ”cancer to the operation”. Det sier mye om hvor viktig dette er for operasjonenes mulighet for suksess.
Det er jobber man skal være glad man ikke har, selv om det fører 4 stjerner med den. Deputy SACEUR Gen Sir John Reith er NATOs høyest rangerte tigger, vil jeg hevde. Han er, i tillegg til utpekt EU Commander også ansvarlig for generering av styrker til alle NATOs operasjoner. Han leder personlig de såkalte Styrkegenereringskonferansene. Dette er formaliserte prosesser der nasjonene til slutt inviteres til å oppgi hva de konkret vil bidra med i operasjon X. Dette gjelder også for ikke-NATO nasjoner som inviteres til å delta. Min erfaring er at det blir vanskeligere og vanskeligere å få nasjonene til å bidra slik at de militære minimumsbehovene oppfylles.

De som har vært med en stund vil hevde at slik har det vært siden NATO begynte med sine operasjoner for 11 år siden, og det har jo gått bra!? Vel, det er neppe noen som ønsker å motbevise denne statistikken, og den beste måten å sikre dette på er ved å fylle styrkebehovet, som apropos alle nasjonene har sagt seg enige i på forhånd. Det er pinlig å overvære noen av disse styrkegenereringskonferansene der DSACEUR står med lua i hånden og ber om støtte til VÅRE operasjoner; og nasjonenes representanter stirrer stumt i taket, tvinner tommeltotter eller ser ned i gulvet, fordi de ikke har noe å bidra med. Ingen god temperaturmåling for Alliansens helsetilstand, disse konferansene!
Men det er der vi ser realitetene, det er der nasjonenes konkrete vilje og evne til å bidra testes. Og det er der spriket i politiske ambisjoner og politiske vilje synliggjøres. Jeg beundrer DSACEUR, som for øvrig er en god Norgesvenn etter lang fartstid på øvelser i Norge, bla som sjef for ARRCen. Han er en ukuelig optimist, men selv han har måttet ty til noen negative uttrykk i det siste. Og han krisemaksimerer ikke situasjonen, kan jeg forsikre. Det som nettopp er sagt om styrkegenerering kan kanskje virke negativt og ureflektert. Den viktigste konklusjonen på dette feltet er at NATOs operasjoner blir det nasjonene er villige til å gi. Det nytter ikke å klage på manglende suksess eller tap dersom styrkene ikke er fullt oppsatt til å løse sine pålagte oppdrag.

De nye medlemmene

Det var en del skepsis til utvidelsen av NATO. De 3 første nasjonene var relativt uproblematisk, men blant de 7 siste var det nok noen land som ble vurdert som negativ ballast. Og utvidelsen fra 16 til 26 land ville gjøre beslutningsprosessen i NATO, som fortsatt baserer seg på konsensus, både langdryg og vanskelig. Min erfaring er at det ikke er de nye medlemmene som skaper problemer i NATO i dag. De er tvert imot ivrige støttespillere for å opprettholde en reell Artikkel 5 forpliktelse, samt bidra til operasjonene med det de kan. Det er klart at de har militære kapasitetsmangler, men hvem har ikke det i disse dager. Ytterligere utvidelse av NATO diskuteres, og vil sikkert bli tema på toppmøtet i høst. Man kan jo spørre seg om det er noen akseptable kandidatene igjen? Uansett er dette et politisk spørsmål der tidspunktet for nye medlemskap også vil bli styrt av slike faktorer som skifte av USAs president i 2008 og NATOs 60-årsdag i 2009.

Non-NATO Contributing Nations

Et viktig element i NATOs sikkerhetspolicy har vært å utvide samarbeidet med andre nasjoner. Dette arbeidet har pågått i 12 år, og blir stadig bredere og dypere, som det heter. På SHAPE har dette ført til en stadig endring av organisasjonen for å støtte disse aktivitetene. SACEUR har som én av sine fire hovedprioriteter å gjøre dette på en best mulig måte, og han bruker personlig mye tid på å besøke disse nasjonene og følge opp konkrete tiltak. Det betyr også at det er fokus på disse samarbeidslandene på SHAPE. I dag er det 25 ikke-NATO nasjoner permanent representert på SHAPE, og det kommer stadig flere til. Det er et internasjonalt samfunn der PfP, Mediterrannean Dialogue (MD) og Triple-nons er tilstede. Nasjoner fra Istanbul Cooperation Initiative (ICI) er ikke der foreløpig, men det er vel bare et spørsmål om tid. De som hevder at SHAPE bare har ansvar for operasjoner tar altså ganske kraftig feil.
La meg også nevne at det vaier tre flagg på toppen av hovedkvarterbygningen på SHAPE. Det er naturlig nok NATO flagget og SHAPE flagget, men i tillegg vaier EU flagget der, noe det har gjort siden 2003 og som en konsekvens av den såkalte Berlin Plus avtalen mellom EU og NATO. DSACEUR har vært EUs Operational Commander, og SHAPE har vært EUs operative hovedkvarter i 3 år. Det fungerer med andre ord både som Strategisk hovedkvarter for NATO og operativt hovedkvarter for EU. Og det fungerer meget godt, og helt etter intensjonene i Berlin Plus avtalen. Det har naturlig nok vært mye nybrottsarbeid for å få dette til, bla på sikkerhetssiden, fordi de fleste nasjonene som er representert i EUs planelement på SHAPE er fra ikke-NATO land. Men erfaringene fra disse årene gjør det nok vanskelig å finne gode argumenter for ikke å bruke SHAPE og NATOs kommandostruktur i framtidige EU operasjoner.
Jeg vil ikke si noe mer om EU. Foruten samarbeid og koordinering om konkrete militære operasjoner, primært operasjon Althea, som for øvrig fungerer meget godt som jeg nettopp sa, er det nesten ingen aktivitet mellom EUs militære komité og NATOs militærkomité. Dette er etter pålegg fra politiske hold, og er en ”absurd situasjon”, som Generalsekretær De Hoop Scheffer uttalte tidligere i år. Den synliggjør imidlertid de politiske spenningene som er mellom enkelte av medlemslandene i de to organisasjonene, og synes å smitte over på det politiske samarbeidet innad i NATO. En ytterst uheldig situasjon.
NATO Response Force (NRF)

I dag kan en ikke snakke om NATO uten å nevne NRF, NATO Response Force. Dette er en hurtig utrykningsstyrke på ca 25000 mann som skal være fullt militært operativ, altså Full Operational Capability (FOC) innen oktober i år. Som dere sikkert vet har det vært, og er det et meget sterkt fokus på denne styrken, både militært og politisk. SACEUR har ansvaret for implementeringen av NRF, og han har personlig lagt ned mye arbeid og prestisje for at denne styrken skal lykkes. Jeg husker godt da han som nytiltrådt SACEUR, mens jeg var ACOS Intelligence, uttalte at ”NATO er ved et veiskille”, og ”relevansen av NATO for framtiden vil synliggjøres ved dens evne til å realisere NRF”, som i parates bemerket er introdusert av ham. Det ser ikke ut til å lykkes! NRF 7 som nåværende styrke heter, og som skal øves på Kap Verde øyene i juni før eventuell FOC, har mindre enn 70 % oppsetting. SACEUR kommer ikke til å akseptere dette som grunnlag for FOC, og spillet er allerede begynt for i hvert fall å kunne erklære NRF en politisk suksess under toppmøtet i november i år.

Situasjonen er enda verre for NRF 8 og 9. Det er naturlig nok satt i gang en rekke tiltak for å bedre situasjonen. De to som synes å ha mest for seg er en utvidet mulighet til å få dekket nasjonale kostnader ved deployering, samt en langsiktig rulleringsplan mellom nasjonene. Det sistnevnte tiltaket er det FSJ Sverre Diesen som introduserte, og som nå er omfavnet av de øvrige NATO landene. Hvorvidt disse tiltakene faktisk løser NRFs oppsettingsproblemer er et åpent spørsmål, men de muliggjør i hvert fall bedre måloppnåelse. Norge kommer godt ut av denne prosessen, og har styrkebidrag til NRF 7 som er gode og av akseptabel størrelse.

Det er noen positive effekter av NRF som er åpenbare allerede nå. NRF er ”a vehicle for Transformation” som det heter i slagords form, og det betyr blant annet at styrkekomponentene blir utsatt for meget grundig trening, evaluering og sertifisering før de blir godkjent. Dette skal så danne grunnlaget for tilsvarende aktivitet i de enkelte medlemsnasjoner for de øvrige styrkekomponenter som de rår over. Sentralt i NRF prosessen står Joint Warfare center (JWC) på Jåtta. De gjør en meget god jobb og står på mange måter for realiseringen av de mange, tildels abstrakte tiltak som Allied Command for Transformation (ACT) har ansvaret for. JWC er med andre ord et relevant hovedkvarter som Norge bør ha spesiell interesse av å støtte og å utvikle. Det må også gjelde konkret støtte til drift og vedlikehold av JWCs sambands- og datautrustning. Dette kan vi bidra til ved blant annet å fylle flere av stillingene ved NATOs støtteorganisasjon på Jåtta. Dette er en rimelig og god måte å sikre våre interesser på.
Jeg vil ikke bruke mer tid på ACT. Det får bli et eget foredrag av andre. Men jeg vil si at samarbeidet mellom SHAPE og ACT er meget godt, og har utviklet seg i positiv retning. Nytten og effekten av ACT, ut over det JWC står for er det mange meninger om. Min personlige mening er at ACT er et viktig element i utviklingen av NATOs militære kapasiteter, men at det er rom for forbedringer, spesielt når det gjelder konkrete resultater.

Avslutning

La meg avslutte med følgende personlige momenter og observasjoner;

NATO er verdens beste sikkerhetsorganisasjon som stadig tiltrekker seg nye medlemmer. De gamle medlemmene gjør klokt i å minne seg selv om dette med jevne mellomrom.
NATO er fortsatt høyst relevant, og utvikler seg i tråd med medlemmenes ønsker.

NATO har hatt en positiv utvikling, drevet av framsynte politiske ideer og beslutninger.
NATO er det medlemslandene gjør den til. Konkrete bidrag som monner er det som skaper balanse i regnskapet.
NATO er i dag mye mer enn en ren forsvarsallianse. Politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale saker utgjør en økende del av oppgaveporteføljen. Det kan derfor være klokt å vurdere måter å synliggjøre Norges samlede innsats i NATOs operasjoner på, ikke bare den militære komponenten.
NATOs kommandostruktur må utvikles videre. Reduksjon av antall hovedkvarter er en forutsetning for en fortsatt effektiv kommando- og kontrollstruktur.

Norges innsats og bemanning i NATO bør være en direkte konsekvens av hvor politisk viktig NATO er for Norge. De nedtrekksplanene for NATO stillinger som nå gjelder bør revurderes.

Norge er fortsatt meget vel ansett i NATO. Det er imidlertid ingen automatikk i dette.
Det er absolutt ingen interesse for Nord-områdene i NATO, i hvert fall ikke på SHAPE. Dersom Norge ønsker dette, bør det gjøres til gjenstand for en skikkelig brainstorming.
Det å tjenestegjøre i NATO er meget interessant, utfordrende og personlig stimulerende. Jeg vil anbefale alle tjenestegjørende å søke stillinger der.

Og til slutt, men kanskje viktigst er det faktum at vårt personell gjør en flott innsats i NATOs operasjoner og hovedkvarter, og er gode ambassadører for Kongeriket.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 27. mars 2006

ved Flaggkommandør Håkon Tronstad

Sjef Kysteskadren

 

BØR DET NORSKE FORSVARET LÆRE AV US NAVY?

Formann, mine damer og herrer,

 

Flaggkommandør Håkon Tronstad. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Etter mer enn 5 år i staben til Commander Striking Fleet Atlantic og Commander Second Fleet har jeg utvilsomt blitt påført varige skader på min norske sjel. Du kan ikke leve og arbeide så lenge og så nært med utenlandske kolleger uten at det setter spor. Dette til tross er jeg takknemmelig for den muligheten jeg har hatt til å oppleve og lære hvordan vår nære allierte på andre siden av Atlanteren tenker og opererer. Jeg setter dessuten pris på at våre amerikanske kolleger slett ikke tror de har funnet løsningen på alle utfordringer, men faktisk stort sett alltid leter etter bedre måter å håndtere operasjonelle og taktiske utfordringer på.

 

Ett av våre nasjonale særtrekk er at vi stort sett tror vi vet hvordan ting burde vært gjort. I hvert fall dersom vi ikke selv er direkte ansvarlige for resultatet. Jeg oppdaget etter en tid i staben at jeg trolig hadde vært litt for ivrig etter å fortelle mine amerikanske kolleger at ting kunne gjøres på en annen måte. Dette ble klart en dag en kollega med et stort smil snudde seg mot meg og spurte; ”How would you have done this in Norway?” At han ikke var interessert i svaret, men kun ville komme meg i forkjøpet var rimelig innlysende.

Mitt fordrag er basert på egne erfaringer i perioden 1997- 2002. Jeg har dessuten ved flere anledninger vært i USA i jobbsammenheng etter 2002, senest i februar i år i det GIS var offisiell gjest hos Chief of Naval Operations (CNO), admiral Mike Mullen.

Jeg vil ikke gi inntrykk av at jeg kjenner svarene på de mange utfordringene det norske Forsvar nå står overfor. Disse svarene finner vi trolig ikke i USA. Allikevel tror jeg vi ved å studere hva som er vellykket og mindre effektivt hos vår største allierte muligens raskere kan finne gode svar for på våre egne utfordringer.

 

USA, en nasjon svært ulik vår egen

Mye er svært forskjellig i Norge og USA. USA er verdens tredje største land både etter folketall og areal. Innbyggertallet var pr juli 2005 estimert til å være 295 millioner. Den amerikanske økonomien er derimot verdens største, og er fortsatt i kraftig vekst. I 2005 forventet man en vekst på ca 4 %. Til sammenligning hadde EU en økonomisk vekst på 1,3% i 2004. I de store land i EU er en arbeidsledighet på om lag 10%, og en enorm utfordring. I USA er derimot ledigheten nede i 5 %.

The National Defense strategy (NDS) som ble offentliggjort av Secretary of Defense i mars 2005, fastslår at USA er i krig. De overordnede strategiske mål for de militære styrker er å:

  • sikre USA fra direkte angrep, spesielt fra ekstremister med masse ødelegges våpen
  • sikre strategisk tilgang og global handlingsfrihet
  • styrke allianser og partnerskap
  • etablere gunstige sikkerhetsforhold internasjonalt

 

USA har stort fokus på kampen mot terrorisme, og landet ser på både FN og NATO som aktører med et betydelig ansvar for å bekjempe internasjonal terrorisme. USA har fått på plass en nasjonal politikk mot terrorisme som kan beskrives i fire punkter:

  • ingen innrømmelser overfor terrorister
  • terrorister skal stilles til ansvar for sine handlinger
  • stater som støtter terrorisme skal isoleres og presses
  • stater som støtter kampen mot internasjonal terrorisme skal støttes

 

Kampen mot internasjonal terrorisme medfører at den militære ledelsen i USA ser et sterkt behov for å samordne alle operasjoner for å sikre maksimum effekt.

Løsningen er fortsatt transformasjon mot en Joint eller felles kapasitet til å oppnå militær dominans i enhver militær operasjon.

 

Hvorfor bør Norge studere utviklingen i USA?

Aller først vil jeg gi dere mitt syn på hvorfor en liten nasjon som Norge bør studere utviklingen i USA. Vi har definitivt ikke som målsetting full spektrumdominans i enhver militær operasjon! Det vi har felles med USA er erkjennelsen av behovet for fellesoperasjoner og internasjonalt samarbeid. Til tross for at kompleksiteten og volumet på våre nasjonale operasjoner har lite til felles med det vi ser foregår under amerikansk ledelse, har begge nasjoner nøyaktig samme målsetting; effektiv ledelse av militære styrker samt best mulig koordinering av sivil og militær innsats. Erfaringer fra et amerikansk hovedkvarter bør dermed være relevante også for mindre nasjoner.

 

En annen viktig faktor er at USA ikke vil igangsette eller videreføre operasjoner uten at nære allierte eller samarbeidspartnere har forpliktet seg til å delta. Det er derfor overveiende sannsynlig at norsk personell vil arbeide i hovedkvarter med amerikansk ledelse. Jeg tror vi kan sikre best mulig bruk av våre egne militære styrker i en koalisjons eller NATO ledet operasjon dersom vi kan spillereglene. I et fellesoperativt hovedkvarter er det rimelig å anta at disse spillereglene ofte vil være tilpasset den beslutningsprosessen USA benytter.

 

En tredje faktor er at den teknologiske utviklingen tilsier at vi her hjemme tar i bruk teknologi utviklet i USA. Ledelse av operasjoner er i dag ofte et direkte resultat av den type verktøy som er tilgjengelig. Gjennom å studere hva som fungerer og minst like viktig, hva som ikke fungerer like godt i amerikansk ledede operasjoner, kan vi ta i bruk ny teknologi uten å gjøre alle nybegynnerfeil selv. Vi bør for eksempel ha spesiell interesse for erfaringer knyttet til nettverksbaserte operasjoner.

Mitt fjerde og siste argument for hvorfor vi bør studere amerikansk ledelse av fellesoperasjoner er å fastslå eventuelle ulikheter slik at vi om ønskelig kan tilpasse oppdragsbasert ledelse til en ny virkelighet. En utfordring kan for eksempel være konsekvenser av nettverksbaserte operasjoner.

 

USA vil forandre NATO

NATO kommandostruktur er i stadig endring. Umiddelbart etter at jeg kom hjem fra USA i 2002 hadde jeg stillingen som prosessleder internasjonal militærpolitikk i Forsvarets overkommando, og deltok da i arbeidet med NATOs nye kommandostruktur. I denne helt nødvendige omlegging av en statisk og alt for personellkrevende kommandostruktur hadde USA to helt klare målsettinger:

  • antall permanente hovedkvarter skulle ned
  • europeiske nasjoner skulle ta en større del av belastningen

 

 

En konsekvens av at USA ville at europeiske nasjoner skulle påta seg et større ansvar innen NATO er at Striking Fleet Atlantic eller NATO’s sjøbaserte fellesoperative HQ nå ligger i Portugal. Commander Second Fleet er med andre ord fratatt sin NATO funksjon som et NATO Combined Joint Task Force hovedkvarter. Striking Fleet Atlantic befinner seg nå i Europa, og er en del av NATO Joint HQ Lisbon som samtidig er hovedkvarteret for US Navy sixth fleet.

 

Jeg vil i dette foredraget ikke legge tilsvarende stor vekt på de erfaringene jeg har fra Second Fleet Atlantic. Dette er en rolle denne kommandoen fortsatt har, og den kan best sammenlignes med det ansvaret Kommandøren for Sjøstridskreftene har i Norge. I likhet med KOMSJØ er Commander Second Fleet en Maritime Component Commander som tar ordre fra Fellesoperativ sjef. Commander Second Fleet har operativ kommando over alle overflatefartøy samt embarkerte airwings, i Atlanterhavet.

Til tross for at sammenligningen halter noe, har han et tilsvarende ansvar for styrkeproduksjon som det jeg har som sjef Kysteskadren. Han er dessuten ansvarlig for å lede maritime styrker på taktisk nivå fra sitt kommandofartøy slik jeg gjør som Commander Norwegian Task Group.

 

Et amerikansk ledet fellesoperativt hovedkvarter vil ofte ha en helt tradisjonell J struktur slik vi selv kjenner det. På plansjen ser dere staben til Commander Combined Joint Task Force (CJTF). Totalt utgjorde denne staben 400 individer. Uten å trekke for mange paralleller til vårt eget FOHK kan jeg fastslå er 400 stabsmedlemmer er et klart minimum for hva en amerikansk trestjerners flaggoffiser vil føle seg komfortabel med. Den meget direkte amerikanske lederstilen som medfører stor interesse for detaljer, har som følge at et fellesoperativt hovedkvarter blir stort, langt større enn vi ville forvente. Fokus på detaljer forklarer ikke alene behovet for arbeidskraft i staben til den fellesoperative sjefen. I det USA gikk fra typespesifikke operasjoner til fellesoperasjoner i siste halvdel av 1990 tallet, førte dette til en erkjennelse av at fellesoperativ sjef ikke bare måtte ha de beste offiserene, men også stor nok arbeidskapasitet i eget HQ til å følge opp og lede sjefer på nivået under.

Jeg skal ikke her og nå trekke for bastante konklusjoner etter øvelse Cold Response 06, men som sjef for Norwegian task group (NOTG) erfarte jeg ofte behovet for et nasjonalt HQ med større evne til å gi hurtige og hensiktsmessige føringer. Vi vet alle at FOHK nå skal slankes og omorganiseres. Transformasjon av militære styrker i Norge er først og fremst blitt nedtrekk i årsverk. Jeg betviler ikke at en organisasjon som var tilpasset et kald krigs scenario, må gjennomgå en betydelig endring for å møte morgendagens utfordringer. Jeg er allikevel usikker på om vi her hjemme kan klare å lede og understøtte komplekse operasjoner, uten bruk av arbeidskraft tilsvarende det våre samarbeidspartnere har behov for.

Dersom vi skal få et meget lite fellesoperativt hovedkvarter til å utøve effektiv kommando og kontroll må det være fordi vi har tatt i bruk teknologi og rutiner andre så langt ikke har innført. Jeg tror ikke det er situasjonen.

 

Amerikansk ledelse

Jeg skal ikke bruke mye tid på å beskrive den interne ansvars og oppgavefordelingen i et amerikansk fellesoperativt hovedkvarter, men nevne at samarbeidet mellom J3 og J5 eller på godt norsk, samarbeidet mellom operasjonsavdelingen og planavdelingen er kritisk viktig. Dette er samtidig svært vanskelig. Ofte vil du oppleve at det er motsetninger mellom det å ha fokus på planlegging, og det å få gjort den jobben du skal gjøre akkurat nå. Jeg mener å ha erfart at våre amerikanske kolleger i all hovedsak fokuserer på det som skjer her og nå, og som en konsekvens ikke er like opptatt av å vurdere hva de skal gjøre på noe lenger sikt. Vi tror muligens at vi her hjemme er bedre strateger, og at vi er flinkere til å gjennomføre operasjoner slik at vi når målet eller ”End State”.

 

Jeg vil hevde at kun fredstidsoffiserer vil ha større interesse for langsiktige målsettinger enn det som skjer på taktisk nivå i øyeblikket. Vi deltar nå i skarpe operasjoner, operasjoner som innebærer personlig risiko for de som gjør jobben der ute. Vi bør i likhet med USA sørge for at våre operatører har vår fulle oppmerksomhet hele tiden. Vi bør samtidig sørge for at våre beste hoder sitter i stillinger som gjør det mulig å påvirke det som skjer på taktisk nivå. I klartekst betyr dette at jeg vil anbefale at Norge ikke stiller styrker til operasjoner som innebærer risiko, uten samtidig å ha meget godt kvalifiserte offiserer i stillinger på operasjonelt nivå i kommandokjeden. Hensikten er ikke å forhindre at vi utsetter egne styrker for fare, men tvert imot å sikre at vi sørger for at våre egne har best mulig forutsetninger for å løse oppdraget.

 

La meg nå beskrive forholdet mellom den amerikanske fellesoperative sjefen og hans direkte underlagte sjefer; de ulike Component Commanders. For det første vil kompleksiteten av operasjonen, og hvilke ulike forsvarsgrener som stiller styrker til operasjonen, selvsagt avgjøre hvordan kommandostrukturen er sammensatt.

Til tross for at kommandofartøyet til USN Second fleet og tidligere Striking fleet Atlantic; USS Mount Whitney (USS MTW) er et stort fartøy på nærmere 20.000 tonn (plansje), er tilgjengelig plass den store utfordringen. Besetningen og den embarkerte styrkesjefen med stab legger beslag på totalt 1000 køyer. Når fartøyet seiler ut for å lede øvelser og operasjoner kan totalt 1400 mennesker arbeide om bord i inntil 6 måneder. Dette betyr at de embarkerte Component Commanders kun kan ha om bord totalt 400 individer.

 

Jeg har sett mange offiserer fra alle forsvarsgrener og mange nasjoner gå om bord på USS MTW for første gang, og vi takler alle denne første fasen forskjellig. En tysk kollega som kom fra en ansvarsfull stilling som leder for en jagerfly skvadron, konstaterte tørt at eneste forskjellen på livet om bord på USS MTW og livet i et fengsel, måtte være frykten for å drukne.

De av dere som har erfaring fra internasjonale operasjoner i for eksempel Irak eller Afghanistan vet at bo standard og komfort heller ikke der er det viktigste. Jeg tror vi trygt kan fastslå at militært personell ombord og på land må være svært tilpasningsdyktige for å fungere.

 

Jeg har fastslått at et slikt hovedkvarter vil ha sterkt fokus på det som skjer akkurat nå, og det som er i ferd med å skje i umiddelbar fremtid. Den fellesoperative sjefen er offiseren som prioriterer oppgaver og tildeler ressurser. De underlagte sjefene forstår alle at de ikke driver en operasjon på egenhånd. I en fellesoperasjon vil vi vanligvis ha følgende kommandostruktur (Plansje).

Min erfaring er at fellesoperativ sjef ønsker nærhet til samtlige Component Commanders. Han vil med andre ord aller helst ha sine underlagt sjefer embarkert på sitt eget flaggskip.

Et flytende hovedkvarter har sin styrke i at det kan gjøre en god jobb i de innledende fasene av en operasjon når det ikke eksisterer infrastruktur på land som muliggjør effektiv ledelse av militære operasjoner. Militære sjefer kan med andre ord raskt etablere et kommandoapparat om bord uten et betydelig ”foot print” på land.

 

Dersom det ikke er hensiktsmessig at samtlige Component Commanders er embarkert kommandofartøyet, vil disse uansett være representert gjennom sine liaison elementer om bord. Dette for å sikre at underlagt sjef har best mulig dialog med den fellesoperative styrkesjefen og hans stab.

Land Component Commander (LCC) vil som oftest kun ha et liaison element ombord. Skulle LCC velge å være embarkert sammen med den fellesoperative sjefen i den aller første fasen av operasjonen, vil LCC normalt forlate fartøyet så snart han har fått etablert et eget kommandoelement på land. Årsaken vil være behovet for nærhet til egne avdelinger og tropper. Jeg forstår dette behovet for ”hands on” lederskap, men ulempen er selvsagt at LCC ved å forlate CJTF hovedkvarteret gir fra seg noe av muligheten til å påvirke den operasjonelle sjefen direkte.

Dersom plassen ombord ikke tillater at de taktiske styrkesjefene stiller med en komplett stab, vil de benytte seg av ”reach back” elementer på land til støtte for planlegging og gjennomføring. Slike elementer vil ofte være lokalisert i USA.

På denne plansjen ser dere en mulig måte å fordele plassen om bord. En umiddelbar konsekvens av plassmangel er at sjefen må velge bort personell til rene støttefunksjoner til fordel for operatører og planleggere. Dette er kun mulig når fartøyets besetning sørger for effektivt samband innen styrken, også til enheter direkte underlagt Component Commanders.

 

For oss her hjemme representer PSYOPS Component Commander som er direkte underlagt den fellesoperative sjefen, trolig fremmedelement. Erfaringer fra operasjonene i både Irak og Afghanistan viser med all tydelighet at fellesoperativ sjef må ha et meget bevist forhold til Information operations. Beskyttelse av egne styrker eller ”Force protection” kan vise seg å være svært krevende dersom strategisk eller fellesoperativ sjef ikke har gjort en god nok jobb i å etablere støtte til egen operasjon blant lokalbefolkningen. En positiv holdning til CJTF styrkene kan selvsagt være en for ambisiøs målsetting i en tidlig fase av operasjonen. Alternativet kan da være at CJTF fokuserer på å redusere eller nøytralisere motstanderens kampkraft ved å skape et meget skremmende bilde av egen effektivitet. Uansett hva målsettingen for PSYOPS vil være må samtlige CC handle i samsvar med en felles plan for slik krigføring. Dette er kun mulig dersom CJTF gir entydige føringer og nøye monitorerer utviklingen. For meg var det av stor interesse at mål eller ”targets” for psykologisk krigføring ble prioritert og vurdert i ”Combined Joint Targetting Board” i likhet med fysiske mål som skulle ødelegges eller nøytraliseres.

Arbeidet med å komme frem til hvilke mål som skal angripes, og med hvilke stridsmidler PSYOPS inkludert, er svært sentralt for en fellesoperativ sjef. De ulike CC har ofte svært forskjellig oppfatning av hvilke mål som fortjener umiddelbar oppmerksomhet. Det er i denne diskusjonen viktig at samtlige CC stiller med dyktige folk rundt planleggingsbordet. For en taktisk sjef kan det tilsynelatende være grunn nok til å ta ut et fiendtlig mål bare fordi han faktisk har kapasitet til å gjøre det, eller på amerikansk; ”because we can do it”.

 

Mine erfaringer tilsier at fellesoperativ sjef alltid må være den sterke lederen som ikke tillater soloutspill eller initiativ som forsinker fremdriften mot kritiske delmål eller ”endstate”.

 

Det som muligens imponerer meg aller mest er de mulighetene god satellitt kommunikasjon til samtlige underlagte enheter gir. Ved at fellesoperativ sjef samt hans Component Commanders, alle benytter ordinær internett teknologi via militær satellitt, reduserer man drastisk behovet for ordinær meldingstrafikk. Operasjonell sjef samt hans taktiske sjefer, benytter alle samme hjemmeside for informasjonsflyt. På denne måten kan alle i kommandokjeden følge fremdriften i operasjonen. Dette er nettverksbaserte operasjoner i praksis. LCC kan for eksempel følge progresjonen innen de taktiske operasjonene som Air Component Commander (ACC) gjenomfører. Generalen med ansvar for situasjonen på bakken kan med andre ord forvisse seg om at han får luft støtte som nødvendig, eventuelt hurtig korrigere egne taktiske disposisjoner dersom noe inntreffer som gjør slik støtte umulig.

Den samme teknologien gir også utfordringer vi ikke kjenner like godt. Det at alle kan kommunisere i sann tid for eksempel gjennom ”chat” på nettet, uten at avgjørelser nødvendigvis blir etterfulgt av klare og entydige skriftlige ordre, gir store muligheter for misforståelser og antagelser.

Jeg erfarte mer enn en gang at Striking Fleet Atlantic med underlagte kommandoer slett ikke behøvde en motstander for å etablere ”fog of war”.

Det krever meget synlig ledelse for å omgjøre nettverksbasert ledelse til effektiv ledelse. Jeg vil anbefale at vi har et meget bevist forhold til dette. Vår etablerte lederfilosofi, oppdragsbasert ledelse kan vise seg å være en lederstil som passet bedre i en tid der nettopp informasjon og informasjonsflyt var mangelvare.

 

Hva kjennetegner så forholdet mellom en amerikansk fellesoperativ sjef og hans underordnede Component Commanders? For det første bør vi som er et produkt av nettopp oppdragstaktikk, være forberedt på at en amerikansk sjef ikke har samme behov for å delegere avgjørelser til underordnede. Han vil snarere tilstrebe å etablere en kommandogruppe der alle får delta i diskusjonen før han selv tar den endelige avgjørelsen. Han vil ofte føle et sterkt behov for å kjenne sine direkte underordnede også på et personlig plan.

Vi nordmenn lar oss lett forvirre av en uformell og jovial tone. Vi tror den er et uttrykk for at vi får friere rammer å arbeide under, mens virkeligheten ofte er den at dine amerikanske kolleger har en klar oppfatning av en sjefs ansvar vis a vis over og underordnet. Du skal alltid informere fortløpende om intensjon, fremdrift og eventuelle problemer. Din amerikanske sjef vil for eksempel ikke nødvendigvis sette pris på at du løser oppdraget, og kun rapporterer dersom du trenger hans hjelp.

 

 

Joint Operations Center

La meg nå få beskrive oppbyggingen av selve nervesenteret i et CJTF hovedkvarter; Joint Operations Center eller JOC. Her finner du offiseren som til enhver tid ivaretar Situational Awareness eller situasjonsforståelse for sjefen; Battle Watch Captain. Han rapporterer direkte til den fellesoperative sjefen når noe endrer seg, og har spesiell fokus på Commanders Critical Information Requirements (CCIRs). Dette kan være hendelser eller ”incidents” som tilsier at det er nødvendig å skifte fokus eller også iverksette en alternativ plan.

BWC har en assisterende BWC, men også en rekke spesialister for å etablere og vedlikeholde det fellesoperasjonelle situasjonsbildet. Du vil selvsagt alltid finne en offiser for kontinuerlig oppfølging av hver enkelt CC i JOC. Battle Watch Captain tilhører J3 seksjonen i hovedkvarteret, og han har til enhver tid et liaison element i operasjonsrommet til J2 staben om bord. Dette for å sikre tilstrekkelig fokus på Etterretnings bildet. Andre vaktfunksjoner i en ordinær CJTF JOC er ”legal advisor” som gir råd mht bruk av eller endring av Rules of Engagements (ROEs). ”Legal advisor” er alltid en militær jurist, og ikke som hos oss, en operatør som er gitt i oppgave å forstå ”Rules of Engagements”.

Andre spesialister i Joint Operations Center er Presse og informasjons fagoffiser og Information manager.

 

Jeg vil knytte noen kommentarer til funksjonen Information manager. Denne oppgaven er nødvendig i et hovedkvarter hvor utfordringen ikke er mangel på informasjon, men snarere det å sørge for at beslutningstaker får tilgang til relevant informasjon. Ved Striking Fleet Atlantic ble all informasjon formidlet via hovedkvarterets egen hjemmeside. Her har samtlige tilgang til BWC logg, all meldingstrafikk som selvsagt er sortert slik at du ikke behøver å lete deg frem til meldinger, som omhandler ditt eget ansvarsområde. På hjemmesiden finner du General Operations Plott (GOP) som er en sammenstilling av de ulike situasjonsbildene for de enkelte Component Commands. Du finner dessuten all relevant informasjon som:

  • operasjonsordre
  • spesielle ordre til CC
  • situasjonsrapporter
  • samtlige brifer
  • status på materiell og personell hos CC
  • “Commanders Critical Informations requirements”

 

Vi må dessuten være spesielt oppmerksomme på konsekvensene av tap av satellitt forbindelse, eller reduksjon i tilgjengelig båndbredde. Information warfare får en annen betydning når du er kritisk avhengig av microsoft word, power point og E post. Selv en formidabel aktør som de amerikanske styrker, er sårbare for virusangrep, tap av infrastruktur for samband, og ikke minst stabsoffiserer og operatører som ikke legger tilstrekkelig vekt på sikkerhet.

Her vil jeg nevne at vi flere ganger om bord opplevde at nettverket ble utsatt for virusangrep. De aller fleste slike hendelser hadde tre typiske kjennetegn:

  • de fikk umiddelbar betydning for vår situasjonsforståelse og beslutningsevne
  • de kunne alle vært unngått
  • de var en følge av at senior offiserer åpnet vedlegg til e post som de burde forstått var juks og fanteri. Jeg er den dag i dag forbløffet over at spesielt offiserer med grad Oberst og oppover ikke klarer å la være å åpne vedlegg til e post med tittelen ”I love you”.

 

 

Nettverksbaserte operasjoner

I den tiden jeg tjenestegjorde i USN gjennomførte vi flere eksperimenter med Netcentric warfare eller nettverksbaserte operasjoner. Mine amerikanske kolleger tar det nærmest for gitt at du har bredbånd samband via satellitt. Våre eksperimenter på nettverksbaserte operasjoner var derfor ikke forsøk på å formidle informasjon opp og ned kommandokjeden eller på tvers av denne. Det var snarere andre måter å benytte den militære organisasjonen på. Jeg må innrømme at jeg var oppglødd og ivrig etter å fortelle mine norske kolleger om mine erfaringer med Netcentric Warfare i det jeg kom hjem i 2002. Jeg ble mer enn en smule overrasket over å oppdage at vi allerede hadde et konsept for slik krigføring, til tross for at vi ikke hadde nødvendig teknologi tilgjengelig. Fortsatt opplever jeg at vi her hjemme har svært store forventninger, muligens også noe urealistiske forventninger til dette nye konseptet.

 

Teorien ser ut til å være at du ved hjelp av et stadig skiftende nettverk kan fordele roller og ansvar i en like skiftende militær organisasjon. På denne måten skal vi klare å etablere situasjonsforståelse, vurdere og ta beslutninger hurtigere enn vår motstander. Etter noen år i en organisasjon som ikke mangler tilgang på ny teknologi eller evne og vilje til å ta i bruk slik teknologi, vil jeg komme med et forsiktig varsku mot å gå i flokk eller omfavne nye sannheter uten skepsis.

Min aller første erfaring med nettverksbaserte operasjoner der beslutningstaker skulle få assistanse fra eksperter langt unna, var at uansett hvor stor båndbredde du hadde tilgjengelig via satellitt, ja så var det aldri nok. Det finnes rett og slett ingen grenser for hvor mye informasjon som er tilgjengelig. Med mindre vi lærer å formulere oss i korthet, vil den dyktige stabsoffiser sørge for at vi aldri får overført det som er relevant for beslutningsprosessen.

 

Min andre erfaring med nettverksbaserte operasjoner er at så lenge fellesoperativ sjef har tilgang til informasjon fra samtlige taktiske kommando og kontroll systemer, bør du ikke forvente at han vil overlate kritiske beslutninger til en tilfeldig sjef ett eller annet sted i kommandokjeden. Stikk i strid med vårt konsept for slik krigføring vil altså beslutninger ikke nødvendigvis bli desentralisert, men bli tatt på det nivå i organisasjonen hvor den sjefen sitter som tror han har den beste situasjonsforståelsen, og/ eller total ansvaret. Det vil overraske meg dersom dette ikke samtidig vil være den offiseren som sitter på toppen i kommandokjeden.

 

Jeg er som dere forstår ikke kritisk til bruk av tilgjengelig teknologi, men jeg blir lettere oppgitt når vi alle tenker de samme tankene for hvordan slik teknologi skal bringe oss fremover. Hvordan kan vi forvente at oppdragsbasert ledelse vil overleve som konsept når fellesoperativ sjef og hans Component Commanders alle har samme bilde som yngste taktiske sjef? Jeg tror vi for lengst har erfart at enkelte beslutninger vil bli tatt på høyest mulig nivå i hierarkiet, til tross for at vårt konsept for ledelse skulle tilsi det stikk motsatte.

Min anbefaling er at vi bruker de ressursene som er nødvendig for å skaffe oss kompatibel kapasitet til nettverksbaserte operasjoner. Med slik evne til å operere sammen med allierte, vil vi sikre at eget ledelsesapparat kan ta beslutninger for egne avdelinger og enheter. Vi kan dermed selv velge når vi vil underlegge oss utenlandsk sjefs kommando og kontroll. Det å ha muligheten til å utøve effektiv kommando og kontroll på taktisk og operasjonelt nivå vil etter min mening skille nasjoner som har kapasitet til nettverksbaserte operasjoner, og de som kun har ambisjoner om slik kapasitet.

 

 

Hva er største forskjellen på amerikansk og norsk militært personell?

Jeg vil hevde at vi ennå ikke til fulle tatt inn over oss at kolleger alltid vil bli drept og skadet for livet i skarpe operasjoner. I likhet med dere som er her i dag, har jeg registrert vår politiske vilje til å stille styrker i konfliktområder der ute. Vårt Forsvar er utvilsomt i ferd med å bli nettopp det relevante politiske verktøyet som er et av målene for omstillingen. Alle vet at du må delta i internasjonale operasjoner for å gjøre karriere, og alle vet du har plikt til å stille når det er din tur.

Hva er det så som mangler? Hva er det som skiller oss fra våre kolleger i USA? Som dere forstår på måten jeg stiller spørsmålet så mener jeg at vi til tross for et meget godt utdanningsnivå, og svært godt trente avdelinger og fartøy ikke er der vi burde være.

Kort fortalt så er det et par ting som er totalt fraværende i våre norske mentalitet, og det er stolthet og respekt. Stolthet over å gjøre en risikofylt og viktig jobb for nasjonen Norge, og respekt for de som gjør den. Vi lever i et samfunn uten helter, der de fleste har nok med seg selv. Jeg er sikker på at våre dyktige unge mennesker som tjenestegjør i for eksempel Afghanistan, ville satt umåtelig stor pris på at innsatsen deres ble verdsatt som en innsats for Norge. Her har vi mye å lære av USA.

Så lenge vi har unge mennesker i farefulle operasjoner hjemme og ute bør vi gi dem all den respekt de fortjener. De er der fordi vårt demokrati som vi alle verdsetter, har besluttet at Norge skal gjøre jobben.

Jeg vil oppfordre dere alle til å være med på å bygge opp en stolthet over å gjøre en slik jobb, og vise den respekt for de unge kollegene som må gjøre jobben. Får vi ikke dette til, behøver du ikke være noen stor spåmann for å forutsi at vi ikke vil få de rette menneskene til å takke ja til svært krevende utfordringer. Feiler vi vil vi ende opp med militære styrker bemannet av leiesoldater som arbeider for den som betaler best. Det er neppe verdig et demokrati som føler et internasjonalt ansvar.

 

Avslutning

Jeg vil avslutte med å fortelle om talen min amerikanske sjef holdt om bord på USS MTW etter 911. Han hadde samlet hele staben fra den yngste til den eldste, og hevdet at vi alle var helter. USA var i krig og vi var helter. Jeg husker talen fordi jeg ikke forsto den. I ettertid har jeg derimot fått fatt i budskapet. Når du er i krig sier du ikke ja eller nei, du gjør kun jobben uten tanke på egen karriereutvikling, arbeidstid eller om det passer deg og din familie at du forlater hjemmet. Et menneske med en slik hverdag fortjener respekt. Norge er en del av denne harde virkeligheten, men vi har slik jeg ser det ikke forstått at fokus først og fremst må være på operatørene og deres situasjon, og ikke på trivielle spørsmål knyttet til årsverk, horisontal samhandling, tilstedeværelse i nord Norge og hvor Forsvaret har eller ikke har garnisoner og avdelinger.

Ingen må misforstå meg dit hen at jeg ikke mener omstilling og endring av Forsvaret et viktig. Tvert imot er det svært viktig, men det er viktig kun fordi vi har en jobb å gjøre som krever at vi trener og utruster våre folk slik at de kan gjøre jobben, og komme uskadd hjem igjen.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 20. mars 2006

ved

Generalmajor Espen Amundsen

Sjef Personell, økonomi og styring i Forsvarsstaben

DEN NYE PERSONELLDIMENSJONEN I FORSVARET

 

Formann, mine damer og herrer!

 

Generalmajor Espen Amundsen
Sjef Personell, økonomi og styring i Forsvarsstaben. Foto: A. Nenseth, Oslo Militære Samfund

(Før jeg starter selve foredraget vil jeg stoppe opp ved den tragiske ulykken under øvelse Cold Response hvor vi mistet våre to grenaderer Kenneth Møller Nyen og Knut Christian Syse. En slik ulykke går inn på oss og våre tanker går i første rekke til deres familier, men det rammer også oss i Forsvaret: Det var to kamerater, to kolleger og to ansatte. Vi vet at det er risiko ved virksomheten i Forsvaret, men vi skal alltid tenke sikkerhet.)

 

Innledning

Tenk deg et Forsvar – med motivert og kompetent personell og som er riktig dimensjonert for de oppgaver vi står overfor. Et Forsvar der kjønnene har en naturlig fordeling, og hvor kvinner og menn jobber sammen på alle nivåer. Et Forsvar som rekrutterer de beste, og hvor både vernepliktige og ansatte sterkt ønsker å være med. Et Forsvar hvor de som må slutte hjelpes over til nye oppgaver utenfor Forsvaret, og hvor den kunnskapen og erfaringen Forsvaret har gitt dem gjør denne overgangen enkel.

Tenk deg et Forsvar som er ansett for å ha den ledende personellorganisasjonen, eller mer beskrivende: Human Resources (HR) organisasjon, i staten. Et Forsvar hvor vi kjenner den enkeltes fulle kvalifikasjoner, og styrer kompetansen slik at vi på kort tid kan sette sammen de teamene eller styrkene som vi trenger for å løse pålagte oppgaver.

 

Vi skal ha ambisjoner for vårt Forsvar og ambisjonene må gi kraft til styringen av det jeg vil kalle personelldimensjonen i Forsvaret. Men før jeg går nærmere inn på ambisjonene, vil jeg ta at et lite tilbakeblikk.

 

Forsvarets ståsted

Forsvaret har gått fra å være et mobiliseringsforsvar med fokus innenlands, til å bli et mindre Forsvar med operative kapasiteter som også kan benyttes til FN og NATO ledede operasjoner utenlands. Billedlig kan vi si at vi har gått fra produksjon for lager til produksjon av ferskvare.

Hvilke endringer har det gitt på personellsiden? Forsvaret utdanner nå langt færre. Kravet til kvalitet øker, og det gir utslag på kompetansesiden. I tillegg må Forsvaret moderniseres i likhet med øvrig del av offentlig sektor, og lovverket som omfatter befal, har blitt tilpasset mot det som gjelder for sivile tjenestemenn. Samtidig må vi på en helt annen måte enn før, konkurrere om arbeidskraft og vi må ta hensyn til at mange tilhører to-karrierefamilier. Alt dette stiller store krav til HR-organisasjonen vår.

Forsvaret er nettopp ferdig med én omstillingsperiode, perioden fra 2002 til 2005. I omstillingen har vi brukt 1 september 2000 som et utgangspunkt for beregningene. Årsverksrammen for etaten Forsvarets militære organisasjon, som er den del av Forsvaret som Forsvarssjefen leder, var da på totalt 20.700. I desember 2005 var antallet årsverk redusert til 15.290. Dette representerer en reduksjon på 5.410 årsverk i løpet av fire år, og det er større enn det kravet som ble stilt fra Forsvarsdepartementet. Frem til 2008 skal antall årsverk ytterligere ned med 290, til 15.000. Selv om dette ikke er et stort tall, skal det skje betydelige endringer internt i Forsvaret. Forsvarets logistikkorganisasjon skal reduseres med ytterligere 1.000 årsverk, mens Hæren skal øke.

Lov om personell i Forsvaret

  1. juni 2004 besluttet Stortinget en ny lov om personell i Forsvaret. Viktige endringer var innføring av avdelingsbefalsordningen og mulighet for å beordre alt befal, vervede samt enkelte grupper sivilt tilsatte til internasjonale operasjoner.

Avdelingsbefalsordningen reflekterer et behov for økt kompetanse og kontinuitet for de som skal lede soldatene. Dette skal være spesialister opp til og med løytnant nivå, og de skal ha et fast tilsettingsforhold frem til de er 35 år med vilkår som yrkesbefal. De kan slutte før, men de som står tilsettingsforholdet fullt ut vil opparbeide seg en to års utdanningsbonus for å starte en ny karriere utenfor Forsvaret. Vi er godt fornøyd med den store interessen for å bli avdelingsbefal, og så langt har vi tilsatt ca 600. De fleste er tilsatt i Hæren og de er i første rekke rekruttert blant kontraktsbefalet, men i fremtiden vil rekrutteringsgrunnlaget være blant de som tar grunnleggende befalsutdanning og krigsskoler. Målet er å øke antallet avdelingsbefal til 2.100 innen 31 desember 2007, dvs en markert økning. Samtidig skal antallet yrkesbefalsstillinger reduseres, og Forsvaret foretar således en stor endring i personellstrukturen.
Adgangen til å beordre personell til internasjonale operasjoner reflekterer Forsvarets oppgavespekter og det å arbeide i Forsvaret innebærer å delta i slik tjeneste. En konsekvens av lovendringen, er at Regjeringen og Forsvaret som arbeidsgiver tar et tydeligere moralsk ansvar overfor våre ansatte.

Adgangen til å beordre, vil sikre forutsigbar tilgang på personell samt en fordeling av byrden, og den hindrer at enkelte reserverer seg. Det gir også Forsvaret en mulighet til å sikre seg rett person på rett plass, der frivillighet ikke alltid vil gi ønsket effekt.

Som ansvarlig arbeidsgiver, ønsker Forsvaret i størst mulig grad å bygge på frivillighet og aksept.
Rekrutteringen til avdelingsoppsetninger og lavere stillinger i internasjonale operasjoner er god, men når det gjelder stabsoffiserer og observatører må vi ofte drive aktiv rekruttering. Innenfor enkelte fagmiljøer har vi for stor belastning. Det gjelder bl a ingeniører og spesialstyrker samt innen samband, etterretning og sanitet. For å redusere belastningen er det ønskelig å kraftsamle om færre oppdrag, evt må vi vurdere å øke produksjonen.

Permisjons- og hjemreiseordninger redusere belastningen, og noen vil ønske kortere beordringsperioder. For enkelte kategorier hvor kravet til kontinuitet og samhandling med andre ikke er sterkt, kan det gis kortere beordringsperioder og det har også vært gjort. Men dette må vurderes i forhold til oppdragets karakter. I mange tilfeller er samtrening svært viktig, og vi vet at våre oppdragsgivere, NATO, FN og EU ofte krever 6 – 12 måneders beordringer.
Ved endring av yrkesbefalsloven i 2004 fikk offiserene, med unntak av embetsmenn, endret sitt stillingsvern fra uoppsigelige til oppsigelige etter bestemmelsene i Tjenestemannsloven. Tidligere kunne yrkesbefal kun sies opp administrativt hvis de pga sykdom var varig uskikket til å kunne utføre tjenesten. Den nye loven gir hjemmel til administrativt å si opp militære tjenestemenn som ikke lenger har de nødvendige kvalifikasjonene for stillingen eller ved alvorlige tjenesteforsømmelser. Dette nye hjemmelsgrunnlaget har vært benyttet i et fåtall enkeltsaker, som ellers ville vært henvist til domsstolene.

Lovendringen ga også hjemmel for å si opp militære tjenestemenn som følge av bortfall av arbeidsoppgaver, slik det har vært for sivilt tilsatte. To av arbeidstakerorganisasjonene, BFO og NOF, har gått til sak mot staten fordi den omfatter alle militære tjenestemenn, dvs har tilbakevirkende kraft. Etter dialog med Forsvarsdepartementet, har organisasjonene foreløpig stilt saken i bero. Prosessen mellom departementet og organisasjonene er ikke konkludert.

Nedbemanning

Nedbemanningskravene for Forsvaret har vært svært krevende og Forsvaret fikk etablert egne avgangsstimulerende tiltak. Det var imidlertid usikkerhet om disse tiltakene ville bli oppfattet som gode nok, slik at vi oppnådde stor nok avgang. Vi har løpende monitorert utviklingen og det har vært nødvendig å ha en relativt liberal praksis til å innvilge tiltak. Dermed har vi nådd reduksjonskravene, men på den annen side har vi mistet verdifull kompetanse.

En viktig årsak til at omstillingen i Forsvaret har vært vellykket, har vært de avgangsstimulerende tiltakene. Mange tror at tiltakene har vært spesielt rettet mot befalet med sitt sterke stillingsvern. Det er ikke tilfellet. Frem til utløpet av 2005 ble det innvilget 4.773 sluttpakker. Av disse var 52% for sivile.
Noen har stilt spørsmål om hvorfor vi ikke har sagt opp flere sivile og på den måten spart utgifter til avgangsstimulerende tiltak. Hvis de oppsagte ikke får annen stilling, får de ventelønn og den kan i mange tilfeller løpe helt frem til pensjonsalderen. Disse utgiftene belastes Forsvaret, og er vesentlig større enn det tiltakene koster. Forsvaret har for tiden ca 80 personer på ventelønn, og i statlig sammenheng er dette et lavt tall.

Sammenlignet med tiltakene for sivilt tilsatte, har tiltakene for befal kostet mer i de tilfellene der tiltaket har vært avgang med redusert lønn. Dette var også noe av begrunnelsen for at Stortinget reduserte militære tjenestemenns stillingsvern.

Differansen mellom beregnet inntekt frem til pensjonsalder minus utgiftene til avgangstiltakene for de som har sluttet utgjør 18 milliarder kroner for Forsvarets militære organisasjon. Selv om vi ikke kan påberope oss en så stor innsparing, kan vi fastslå at den er på mange milliarder kroner.

Forsvaret er nå tilbake til de tiltakene som gjaldt før 2000, men vi skal ha en bredere tilnærming enn avgangsstimulerende tiltak og oppsigelse. Med bakgrunn i våre erfaringer med Ressursorganisasjonen og det som kalles ”Outplacement”, skal vi innenfor HR-organisasjonen vår ha noe kapasitet og god kompetanse på å hjelpe personell over i stilling utenfor Forsvaret. Det skal være en naturlig del av en profesjonell HR-organisasjon hvor Forsvarets og personellets behov møtes, og hvor vi oppnår løsninger til lavere utgifter for Forsvaret.
Til tross for den store nedbemanningen, sitter Forsvaret igjen mye god kompetanse. Det er ikke slik at de beste har sluttet. Vi kan konstatere at svært mange av de dyktigste har valgt å fortsette. Det tar jeg som en bekreftelse på at de har funnet tjenesten i Forsvaret meningsfull, og at omstillingen har skapt tro på Forsvaret som arbeidsplass. Det er avgjørende for oss at vi klarer å opprettholde denne motivasjonen. Dette krever godt lederskap på alle nivåer og at vi har og disponerer tilstrekkelig budsjettmidler til trening, øving og operasjoner.

Vi ser imidlertid allerede tegn til at et næringsliv med god inntjening har et stort rekrutteringsbehov, og fremtidsscenariene for Norge har entydige konklusjoner om mangel på arbeidskraft. Konkurransen om de dyktige vil øke. Forsvaret har også tidligere opplevd stor tilfeldig avgang. Etter min oppfatning er altså en hovedutfordring for Forsvaret fremover å holde på kompetanse, ikke nedbemanne.

 

Motivasjon og rekruttering

En grunnleggende føring for moderniseringen av Forsvaret, er prioriteringen av kvalitet. Nye våpensystemer må ha topp ytelse for å være relevante, og gamle systemer moderniseres. Akkurat som vi øker de tekniske kravene og operative ytelsene, må vi øke kravene til kompetanse. En viktig årsak til de gode resultatene som moderniseringen har bidratt til, er nettopp den gode kompetansen til personellet i Forsvaret. Dette får vi bekreftet gjennom øvelser og operasjoner med allierte samt ved evalueringer. Det å bygge og beholde kompetanse er helt avgjørende for at Forsvaret skal lykkes.
Hvordan skal Forsvaret få tak i den kompetansen vi trenger? Gjennom omlegging av utdanningsordningen og en tilpassing til det sivile utdanningssystemet med studiepoeng og vekttall, Bachelor- og Mastergrader, blir Forsvaret en mer konkurransedyktig og attraktiv utdanningstilbyder for dagens unge. Det er viktig at vi blir flinkere til å vise dette utenfor Forsvaret, og vi må nytte de samme rekrutteringsarenaene som sivile høyskoler og universitet er representert på.

Forsvaret må rekruttere med tanke på å beholde personellet. Vi må ennå sterkere vise hvilken tjeneste Forsvaret kan tilby og sesjon er en unik rekrutteringsarena. Forsvaret satser på å utvikle en helhetlig rekrutteringsstrategi, slik at vi kan samle våre ressurser og bli mer spisset i rekrutteringsarbeidet. Relativt sett bruker Forsvaret små ressurser på rekruttering. Jeg mener at dette er et område som vi må prioritere høyere i form av budsjettmidler og flere må involveres i rekruttering. Det har vist seg, spesielt opp mot kvinner, at disse i hovedsak velger yrkeskarriere tidligere enn menn. Allerede på ungdomsskolenivå må vi satse på tiltak som kan få kvinner til å velge Forsvaret som en mulig karriere. Dette gjelder både til militær utdanning, og også for å søke jobb som sivile etter endt studier.

Førstegangstjenesten

Standarden på de vernepliktige har økt og den er høy. Jeg skal sitere fra en artikkel som ble lagt ut på Forsvarets internettportal i forrige uke. Axel Sjøstedt i Vernepliktsrådet, som er det nye navnet på Landssekretariatet for Tillitsmannsordningen i Forsvaret,

”friskmelder langt på vei førstegangstjenesten fra identitetskrisen han mener eksisterte for fem til ti år siden. – Jeg er oppriktig imponert over utviklingen, sier han. – Det skjer mer med førstegangstjenesten i dag enn mange tror. I dag utvikles tjenesten i en retning hvor den gir mening for den enkelte soldat, fortsetter han.”

De vernepliktige er godt motiverte og dyktige. Fordi vi ikke trenger alle de utskrivningsdyktige, kan vi velge de som passer best for Forsvarets behov, dvs de beste. Tjenestens innhold står sentralt og jeg mener at det gjennomgående utøves meget godt lederskap overfor de vernepliktige. Vi tar de vernepliktige på alvor, og de behandles som individer, ikke som en stor masse. Eksempler på dette er at vi har innført egenmelding og medarbeidersamtaler med dem.
De siste årene er det satset mye på å bedre de vernepliktiges status. Dimisjonsgodtgjørelsen var i 2001 på 7.000 kroner og den er hevet til 20.000 kroner i år. Vi må fortsette å arbeide med statushevende tiltak for de vernepliktige og sørger for at de som gjennomfører førstegangstjenesten får en meningsfull tjeneste og en god opplevelse. De vernepliktiges tillitsvalgte gjør en meget god jobb med å sette de vernepliktiges vilkår på dagsordenen.

Vernepliktsmasse reflekterer også minoritetene i samfunnet, og da tenker jeg først og fremst på de flerkulturelle. Forsvaret er en integrerende samfunnsinstitusjon og det er viktig at vi erkjenner denne betydningen. Innslaget blant befal er lite, men jeg håper at den nye rekrutteringsmodellen vil gi oss flere vernepliktige med minoritetsbakgrunn til befalsutdanning.

 

Lærlinger

Forsvaret er det største lærlingevirksomheten i landet og her tar vi et stort samfunnsansvar i å bidra til at unge får utdanning og kvalifiserer seg for arbeidsmarkedet, herunder Forsvaret. Forsvaret har i dag 590 lærlinger, både sivile og militære. En undersøkelse blant Forsvarets lærlinger i 2004 viste at rundt 70% trivdes godt eller svært godt.

 

Veteraner

Når vi bruker begrepet veteraner, inkluderer vi alle som har vært ute i internasjonal tjeneste. Mange veteraner har vært lite fornøyd med hvordan samfunnet og Forsvaret har fulgt dem opp, derfor etablerte vi på initiativ fra Forsvarssjefen en Veteransadministrasjon i Forsvarets personelltjeneste fra 1 feb i år. Den skal i første rekke gi informasjon, bl a ved henvendelser fra enkeltpersoner og på nettet via Forsvarets hjemmesider, og den skal gi råd om hvem man kan henvende seg til for å få hjelp.

 

Grunnleggende befalsutdanning

Hovedmodellen for grunnleggende befalsutdanning, er at utdanningen gis ved operativ avdeling. Det vil si at den legges opp i forhold til avdelingens virksomhet og integreres med den. Antallet befalsskoler i Forsvaret er redusert og vi utdanner et mindretall ved disse.

Forsvaret har to rekrutteringsveier inn til den grunnleggende befalsutdanningen: søkning fra videregående skole som før med gjennomføring av fellesopptak for alle befalsskolene, eller direkte rekruttering blant de vernepliktige til utdanning ved avdelinger. Førstegangstjenesten har blitt en viktig port for utdanning i Forsvaret.

Antallet søkere til grunnleggende befalsutdanning har holdt seg relativt stabilt siden 1998, mens antall utdanningsplasser er halvert frem til 2006.

Grunnleggende offisersutdanning

Den gamle krigsskoleordningen med Krigsskole 1 og 2 er historie. Nå gis kadettene en treårig grunnleggende offisersutdanning som fører frem til Bachelorgrad. Mens antall søkere til grunnleggende offisersutdanning har falt til en tredel siden søknadstoppen i 2004, har antall utdanningsplasser blitt tilnærmet halvert siden år 2000. For 2006 har vi i overkant av 380 søkere til foreløpig ca 177 utdanningsplasser. Er reduksjonen i søknad dramatisk for Forsvaret? Vi vil alltid etterstrebe et størst mulig søkergrunnlag for å kunne velge de beste og derfor ønsker vi flere søkere.
Vi rekrutterer ikke lengre bare kadetter fra grunnleggende befalsutdanning. Sjøforsvaret har en ordning hvor de tar opp noen på gjennomgående befals- og sjøkrigsskole. Forsvaret har åpnet for å rekruttere direkte fra videregående skole inn til krigsskolene, og det skal gjennomføres en prøveordning i regi av Sjøkrigsskolen fra i sommer. Dette var i mange år hovedrekrutteringsmåten i Sjøforsvaret. Denne rekrutteringsveien er viktig, ikke minst for å sikre god nok rekruttering til krigsskolene.

 

Kvinner i Forsvaret

Er det (nå så) viktig med kvinner i Forsvaret? Vi har fysisk krevende oppgaver og vi skal være forberedt på strid. Passer ikke det bedre for menn? Dessuten: selv om vi har gjennomført tiltak for å rekruttere og beholde kvinner, har vi aldri klart å komme over 7%. Viser ikke det at målet om 7% bør være et realistisk mål?

Vi ønsker de beste til Forsvaret. Da må vi inkludere det potensialet som den ene halvparten av befolkningen, kvinnene utgjør. Kvinnene innehar en kompetanse og et utviklingspotensiale som vi etterspør. I 2005 hadde 40% av kvinner mellom 25 og 29 år høyere utdanning. For menn i samme aldersgruppe var prosentandelen kun 25.

Vi har veldig god erfaring med kvinner i Forsvaret. Forsvaret gjennomfører en grundig seleksjonsprosess, og vi kvalifiserer dem for den tjenesten de skal møte på samme måte som for menn og sammen med menn. Kvinnene kommer inn med sine egenskaper og erfaringer, og det er berikende for miljøet. I noen situasjoner er kvinnene bedre kvalifisert enn oss menn, f eks når vi skal kommunisere med lokalbefolkningen under internasjonale operasjoner. Gjennom FN Sikkerhetsråds resolusjon 1325 (2000) understrekes kvinners rolle i krig og konflikt. Forsvaret følger opp regjeringens tiltak og arbeider målbevisst for å øke kvinneandelen, for med det også å øke rekrutteringsgrunnlaget til internasjonale operasjoner, både i regi av NATO og FN.
I Forsvaret har vi kvinner i sentrale posisjoner opp til flaggkommandør/brigader nivå, men her skulle vi hatt et mye større innslag. Det er viktig at yngre kvinner kan se at det er reelle mulighet for dem til å gjøre karriere i Forsvaret og at de ikke blir alene. Forsvaret må også lykkes med å beholde flere kvinner. Kvinnen tar ofte et større ansvar for familien enn oss menn. Vi må organisere tjenesten og lage kriterier for opprykk og stabskoleuttak slik at de kan ta dette ansvaret, men også slik at menn tar mer av det.

Det er ca 30 år siden befalsutdanningen ble åpnet for kvinner. Andre etater og land har vært mye flinkere til å øke kvinneandelen enn Forsvaret. Vi må innse at våre tiltak ikke har hatt god nok effekt og at de må bli langt kraftigere.

Med endringen av grunnleggende befalsutdanning hvor vi legger større vekt på rekruttering fra de vernepliktige, kan rekruttering av kvinner bli mer krevende. Vi har imidlertid store forhåpninger til sesjon for kvinner. Vernepliktsverket starter innrullering av kvinner denne måneden, og de første kan møte til sesjon og førstegangstjeneste i 2007. Det er viktig at vi lykkes med å rekruttere mange kvinner til tjeneste eller arbeid i Forsvaret. Forsvaret er en interessant og givende arbeidsplass også for kvinner. Det er det for få kvinner som vet.

Våre sivilt ansatte

Den største omstillingen i Forsvaret har omfattet områdene forvaltning og logistikk. Her er det et stort innslag av sivile, og mange av dem har blitt omfattet av omgjøring og nedleggelse av stillinger. Vi har sivile i mange av de stillingene hvor vi trenger god kontinuitet og vi tilsetter dem med den kompetansen de har, dvs ”kjøper” ferdig kompetanse. De sivilt tilsatte er en svært uensartet gruppe med sjåfører, fag- og kjøkkenpersonell og personell med topp akademisk bakgrunn som forskere og professorer. Forsvaret må fremstå som en attraktiv arbeidsplass slik at vi både får rekruttert og tilsatt de beste og klarer å beholde dem.

Sivilt personell kan bli beordret til internasjonal tjeneste. I Forsvaret må vi identifisere hvilke grupper dette gjelder og søke å få en erklæring om at de vil stille seg tilgjengelig for internasjonale operasjoner. Ved tilsetting kan vi stille slikt krav. På samme måte som for militært personell må vi stille fysiske og helsemessige krav for de sivile som skal delta i internasjonal tjeneste.

 

Lønn

Noen kritiserer Forsvaret for at inntektene er for høye. Det er jeg uenig i, og jeg mener at påstandene bunner i manglende innsikt i de faktiske forhold. Lønnsutviklingen for personell i Forsvaret har de ti siste årene vært lavere enn gjennomsnittet i staten. På den annen side har arbeidsbelastningen vært stor, i snitt 1,3 årsverk og opp mot 1,8 årsverk for befal, og det har generert høyere inntekt. Inntektene er et resultat av lønnsoppgjør og Særavtaler som er forhandlet frem med arbeidstakerorganisasjonene, men også av hvordan vi disponerer personellet.

Mange blander begrepene lønn og inntekt. Lønn er den rene månedlige utbetaling basert på Hovedtariffavtalens faste lønnstrinn ( A + B tabellen), mens inntektsbegrepet også omfatter variable lønnsinntekter så som overtidsgodtgjørelse og tillegg regulert i Særavtaler, som f eks tillegg for vakt, øvelse og fartøystjeneste.

I en helhetlig personellpolitikk er lønnspolitikken og vilkår viktige elementer. Forsvaret skal ikke ha som mål å være lønnsledende, men Forsvarets ansatte bør ha den samme lønnsutvikling som for statsansatte for øvrig.

Selv om vi bruker tariffavtalene mer aktivt enn tidligere, og flere av virkemidlene, må vi kontinuerlig stille spørsmål om vi bruker virkemidlene godt nok ift Forsvarets behov og utfordringer.

Forsvaret utgjør den klart største sektoren av det tariffområdet som Fornyings- og adminstrasjonsdepartementet nå forvalter, og det må være et mål at vi har en innflytelse som står ift denne posisjonen.

 

Arbeidstakerorganisasjonene

Jeg vil benytte denne anledningen til å fremheve betydningen av god dialog med arbeidstakerorganisasjonene, og jeg er meget godt fornøyd med det samarbeidet som vi har med dem. For meg er det viktig at vi er bevisst våre roller som henholdsvis arbeidsgiver og tillitsvalgt. På arbeidsgiversiden skal vi være profesjonelle, ha klare mål, være forutsigbare og ha integritet.

I mange saker har vi stor grad av felles interesser. Det gjelder f eks ved omstillinger. Samarbeidet er underlagt bestemmelser i Arbeidsmiljøloven og Hovedavtalen i Staten med Tilpasningsavtale. Det er arbeids- og tidskrevende å følge disse bestemmelsene og avtalene, men de sikrer medvirkning og bidrar til bedre kvalitetssikring og støtte blant våre ansatte for konklusjonene. Det har ikke bare vært solskinn i dette samarbeidet. Det har vært perioder hvor det virkelig har knirket kraftig i sammenføyningene. Takket være profesjonelle holdninger på begge sider har vi til tross for denne slitasjen klart å lande de aller fleste uoverensstemmelser. Hadde det ikke vært for det gode konstruktive samarbeidet vi har hatt med organisasjonene, ville vi ikke kunnet gjennomføre den store omstillingen de seneste årene.

Når det gjelder forhandling av lønn er vi likeverdige forhandlingsparter og således motparter, men vi oppnår ikke resultater uten enighet. Jeg er godt fornøyd med at vi oppnådde forbedringer og enighet om nye Fredsregulativ, de to første Særavtalene som vi reforhandlet. Reforhandlingen av ATM og ATS blir mer krevende.

Personell og teknologi

Vi erfarer alle hvordan stadig mer avanserte mobiltelefoner og datamaskiner påvirker hverdagen. Vi er et nettverksbasert samfunn. Når vi i dag kjøper en mobiltelefon, TV eller datamaskin har den utrolig mye funksjonalitet. Klarer vi å bruke den? Utnytter vi funksjonaliteten, og henger vi med kompetansemessig?

Dette kan vi trekke paralleller til i Forsvaret. Teknologien i Forsvaret skal sikre topp ytelse. Kapasitetene øker og én person kan få flere roller: operatør, beslutningstaker og formidler av informasjon. Det krever tett samspill med teknologien og kompetansen må stadig oppdateres. Vi må samtidig bestrebe oss på at personellet gjennom kompetent bruk av moderne teknologi bidrar til at Forsvaret løser sine oppgaver på en stadig mer profesjonell måte.

Kontor- og administrativ støtte foregår i større grad med bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Personellet blir sin egen sekretær og administrasjonsoffiser. Funksjonaliteten øker, logiske kontroller skjer automatisk og mulighet for etterkontroll og analyse stiger. På den annen side er vi nok mange som fortsatt synes at brukergrensesnittene er for høye.

Personell-, økonomi- og styringsstaben har vært en pådriver for å få personell- og organisasjonsfunksjonalitet i SAP. Vi opererer i dag i ulike datasystemer og datakvaliteten er for dårlig. Program Golf (LOS) gjennomfører to prosjekter som i løpet av året skal gi HR- og organisasjonsfunksjonalitet i SAP. Det er et mål å oppnå bedre funksjonalitet og datakvalitet for de som arbeider i HR-organisasjonen, samt at kunngjørings- og tilsettingsprosessen i større grad kan være databasert. Moderne IKT-løsninger er en forutsetning for å kunne skape en moderne HR-organisasjon med fokus på Forsvarets utfordringer.

 

Ledende i staten

Fra 1 januar 2006 har vi gjort gangske store endringer i virksomhetsområdene Human Resources eller personellforvaltning samt organisasjonsforvaltning. Dette har vært foreberedt gjennom et eget prosjekt hvor vi har klargjort oppgaver og ansvar.

Målet har vært en effektivisering og kvalitetsheving av HR-området i Forsvaret. Vi har søkt å lære av den omfattende endringen innen økonomiområdet som lå noe foran i tid. Oppgaver har blitt sentralisert slik vi ser innenfor andre virksomheter og internasjonalt, og vi har i første omgang redusert med totalt ca 100 stillinger innen HR-området. Økt kapasitet innen strategi og analyse skal bidra til å løfte hele fagfeltet, sikre kvalitet og bidra til gode beslutninger og resultater.

 

Personellavdelingen, som inngår i Personell-, økonomi- og styringsstaben, er fra 1 januar 2006 i hovedsak organisert for å utøve styring, ledelse og kontroll med HR-virksomheten, og vi har lagt til grunn en verdikjedebetraktning av HR-området: rekruttering, utvikling, anvendelse, og avvikling. Dette skal være fokusområdene innen HR-organisasjonen i Forsvarets militære organisasjon. Den forvaltningsmessige utøvelsen vil foregå ved det nyetablerte Forsvarets Personelltjenester og ved de lokale avdelingene i Forsvaret. Forsvarets personelltjenester vil, som sentral tjenesteytende enhet, også forestå rådgivning og støtte til lokale sjefer og deres HR-medarbeidere. Det er Personellavdelingen og Forsvarets personelltjenester som utøver Forsvarssjefens arbeidsgiveransvar.
For at de nye HR-medarbeiderne i Forsvaret skulle ha et best mulig utgangspunkt ved oppstart 1 januar 2006, ble det høsten 2005 gjennomført et omfattende opplæringsprogram for disse med fokus på nye prosesser, roller, oppgaver og organisasjonsforståelse. Det er min hensikt å fokusere ytterligere på opplæring av fagnettverket i tiden fremover, da med fokus på fagopplæring og bruk av nye informasjonssystemer som leveres av program Golf (LOS). Intensjonen er å etablere et autorisasjonssystem for å sikre tilstrekkelig kvalitet på alt personell i Forsvarets militære organisasjon som arbeider med HR. Autoriserte medarbeidere skal sikre en forsvarlig personellforvaltning, herunder produksjon av relevant styringsinformasjon med høy kvalitet. God styringsinformasjon skal igjen bidra til at HR-området blir en strategisk faktor i videreutviklingen av Forsvaret.

 

Handlingskompetanse

Realkompetanse er det vi legger til grunn når vi utformer kompetansekravene i stillingsbeskrivelsene og ved tilsettinger. Er begrepet egnet ift dagens utfordringer?

Realkompetansen fremkommer som en kombinasjon av utdanning, tjenesteerfaring og personlige egenskaper. Det er vanskelig å uttrykke en realkompetanse som angir et minimum av den kompetansen som kreves samt uttrykke den type kompetanse man egentlig ønsker. På stillingsbeskrivelsene blir kompetansen først og fremst knyttet til utdanningsnivå og tjenesteerfaring. Dette er hensiktsmessig å legge til grunn når mange tilsettinger skal behandles og når likebehandling er viktig.

Utfordringene går i en annen retning. De som skal motta personellet, blir mer og mer opptatt av kompetansen på den som de skal motta, og ikke bare at de får tilsatt en person. Hvordan passer vedkommende inn i stillingen og teamet ift utfordringene, og hvilken type kompetanse kommer vedkommende inn med?

Innenfor HR-fagfeltet vrimler det at kompetansebegreper, og jeg mener at vi må ha et mye mer bevisst forhold til kompetanse. Jeg har tro på begrepet handlingskompetanse. I handlingskompetanse legger man til grunn at forskjellige oppgaver trenger forskjellige typer kompetanse. Det kan være at man kan finne denne kompetansematchen i en person, eller gjennom å sette sammen et team eller en gruppe. Man kan faktisk bruke dette begrepet på en hel organisasjon, for å beskrive hvilket kompetansebehov organisasjonen har sett opp mot oppgavene den skal løse. Etter min oppfatning er handlingskompetanse et mer egnet og tidsmessig begrep enn det tradisjonelle realkompetanse.

 

Turn-over

Vi har på våre to kunngjøringsrunder for 2006, kunngjort ledig nesten 2.900 stillinger. Antall yrkesbefalsstillinger i Forsvaret er på ca 7.100, og selv om en del er avdelingsbefalsstillinger, kunngjør vi en veldig stor andel av yrkesbefalsstillingene. Noe av dette skyldes den store omstillingen, men det skaper etter min mening for stor turn-over. Ikke bare blir det mange tilsettinger, men det resulterer i mange vakanser. Etter rundene blir vi også stående igjen med et stort antall ubesatte stillinger bl a fordi det mangler søkere, eller fordi søkerne ikke er godt nok kvalifisert. For 2004 og 2005 utgjorde dette mellom 30% og 40%. Vi har også som arbeidsgiver begrenset styring på hvilke stillinger som blir besatt fordi vi har et søknadssystem.
Jeg mener at Forsvaret har for stor turn-over i befalsstillinger. Hvorfor har vi det? Vi legger vekt på både bredde og dybde i tjenesteerfaring. Det gir uttelling både ved stillingsbesettelser og ved stabsskoleopptak. Man skal ha operativ erfaring, internasjonal tjeneste, lederstillinger, stabsstillinger og helst også tjeneste fra Forsvarsdepartementet. For mange blir det viktigere hvilke stillinger man har hatt, enn hvilke resultater man kan vise til. Jeg mener at Forsvaret i større grad må fokusere på hvilke resultater personellet vårt kan vise til, gjerne betegnet som en resultatkultur, og i større grad håndheve minimumsperiode i stilling. Forsvaret trenger god kontinuitet i mange stillinger, bl a i prosjekter og innen investeringsområdet.

I tillegg til at turn-overen kan være lite familievennlig, øker den også Forsvarets driftsutgifter. Jeg er enig med dem som har anbefalt at kostnader også blir vurdert ifm disponering av personell.

 

Familiepolitikk

Forsvarets operative virksomhet står overfor et grunnleggende dilemma. Den generelle samfunnsutviklingen viser fremvekst av to-karriere familier, økt krav til arbeidsfordeling i hjemmet, økt forventning til samvær, fritid og forutsigbarhet. Denne utviklingen tilsier at Forsvaret må ta klare personell- og familiepolitiske hensyn i sin virksomhet.

Skifte av tjenestested, hvor tjenestestedene ligger, tjeneste i internasjonale operasjoner og tjenestemønsteret har betydning for våre ansattes familier. Hvis vi sier at dette er noe våre ansatte bare må innrette seg etter, taper vi. Da klarer vi ikke å rekruttere de dyktigste og holde på dem. Vi må både bestrebe oss på å skape forutsigbarhet og realistiske forventninger for våre ansatte og deres familier. Å utforme en familiepolitikk som tar opp i seg de behov familien selv opplever som viktig vil imidlertid utfordre det Forsvaret anser som mulig å oppnå. Det reelle spillerom som Forsvarets har for å utvikle og utøve familiepolitikken, ligger innenfor de rammer som gjeldende avtaler og regelverk i Staten setter. Forsvarsgrenene, HV og mange avdelinger har vært flinke til å se muligheter og etablere ordninger.
Jeg synes at Forsvaret er preget av en inkluderende kultur. Det preger ikke bare oss som har vårt virke i Forsvaret, men inkluderer også våre ledsagere. Dette bidrar til en følelse av sterkere tilhørighet, og den betyr mye for mange.

Forsvarssjefen har nylig fastsatt Forsvarets familiedirektiv. Dette utmerker seg ved at det er forpliktende. Familieperspektivet skal integreres i det vi gjør, utøvende roller er beskrevet og ansvar er spesifisert.

 

Verdier, holdninger og rollemodeller

Som forvaltere av makt, om nødvendig med våpen, er det avgjørende at vi er forberedt og kvalifisert for de oppgaver vi skal løse. Vi må sørge for at personellet vårt har opparbeidet seg nødvendig kompetanse og ferdigheter, ikke bare individuelt, men også samtrent.

Det kan være en risiko for at det vi gjør kan få store konsekvenser. Derfor må vi bestrebe oss på å redusere og ha størst mulig kontroll over risikoen. Sunne verdier og gode holdninger er med på å skape et godt ståsted og en ramme for å møte nye situasjoner. En verdi ved militær utdanning og trening er nettopp at vi kan bevisstgjøre og forsterke det vi regner som aksepterte og gode verdier og holdninger.

I Forsvaret skal vi være godt kompetente og trygt forankret i verdier og holdninger som er godt aksepterte i samfunnet. Det skal også reflektere HR-organisasjonen. Det må være sammenheng mellom hva vi sier og hva vi gjør. Dette gjelder spesielt for ledere og det forventes av vårt stadig mer kompetente personell. Godt lederskap krever gode rollemodeller.

Vi erfarer at Forsvarets omdømme skades hvis vi i Forsvaret ikke blir oppfattet å opptre iht gjeldende bestemmelser, avtaler og det som blir oppfattet som rett. Vi er avhengig av bred støtte i befolkningen, og må ikke skusle med den kapitalen vi har bygget opp i form av goodwill og støtte fra befolkningen. Dette må også prege vårt lederskap og HR-virksomhet.

I kritikkverdige forhold som har kommet frem den senere tid, er det også bekreftet at Forsvaret har reagert. Vi har et ansvar overfor alle de som nedlegger en stor innsats for Forsvaret hver dag, og for Forsvaret som institusjon. Mediaoppslag påviker fort reaksjonsmønstre og skaper sin egen dynamikk. Vi kan imidlertid ikke trekke konklusjoner før de faktiske forhold er avklart og de involverte har uttalt seg.

Avslutning

Forsvaret har gjennomgått store endringer de siste årene, og denne prosessen vil fortsette. Staten har også gjennomført modernisering av lover og avtaleverk innen personellområdet, og dette stiller også nye krav til Forsvaret. Vi har endret HR-organisasjonen i Forsvaret for å tilpasse oss dette. Vi må erkjenne at personellorganisasjonen ikke har hatt godt nok omdømme. Det er en prioritert oppgave å bedre det! Vi skal være tidsmessig og ha et strategisk fokus. I Personell-, økonomi- og styringsstaben har vi ambisjon om at Forsvaret skal være ledende innen HRM og helhetlig virksomhetsstyring i staten. Hva skal prege denne organisasjonen? Jo, vi skal ta ansvar, tenke helhet, værer troverdig, levere kvalitet og oppnå resultater. Vi har satt ambisjonene og de skal vi fokusere på slik at vi bidrar til at Forsvaret løser sine oppgaver på en best mulig måte.

 

Hva så med de ambisjonene som jeg startet foredraget med? Er de urealistiske? Jeg mener nei! Hvis vi ikke setter slike mål, vil vi ikke lykkes. Jeg tror på dem, jeg vil arbeide for at vi skal nå dem og jeg vet at jeg har med meg en organisasjon som vil lykkes!

 

Takk for oppmerksomheten!