Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 6. mars 2006

ved

Generalmajor Stein E Nodeland

Generalinspektør for Luftforsvaret


Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 


Nye kampfly – behov og muligheter

 

1 Innledning

 

Generalmajor Stein E Nodeland. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Formann, mine damer og herrer. La meg få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo Militære Samfund for å snakke om nye kampfly. Med tanke på prosjektets størrelse og viktighet var det heller ikke vanskelig å takke ja til en slik invitasjon.

 

Når det gjelder viktigheten så viser jeg til det forsvarssjefen sa i sitt foredrag i oms før jul: ”anskaffelsen av et nytt jagerfly er forsvarets i særklasse viktigste oppgave på investeringssiden i årene fremover”.

 

Anskaffelsen av nye kampfly handler om det norske forsvarets evne til å løse nasjonale og internasjonale oppgaver med relevante innsatsmidler i fremtiden. Behovet for nye kampfly knyttes til ambisjonene om innsatsforsvarets evne til å fremstå som et troverdig sikkerhetspolitisk instrument – enten dette fører oss til våre nærområder, til Afghanistan – eller for den saks skyld til Afrika.

 

Jeg hevder altså at behovet for nye kampfly følger naturlig av sammenhengen mellom etablerte sikkerhetspolitiske mål og fagmilitære vurderinger. Samtidig handler kampflyspørsmålet om så mye mer enn fagmilitære vurderinger. Derfor trenger vi en bred og åpen tilnærming.

 

Konklusjoner om valg av type fly, og hvor mange, må ikke komme først i prosessen. Dette vil i så fall legge bindinger på – og skade en prosess som med sin størrelse og viktighet berører både industri, næringsinteresser og samfunnets økonomiske prioriteringer i fremtiden.
En anskaffelse av nye kampfly berører så vidt mange samfunnsinteresser at jeg vil oppmuntre til et felles løft for å få til et best mulig resultat for alle parter.

 

Forsvaret vil gjøre en så grundig prosess som mulig, nettopp for å få frem argumenter for behov – og deretter fremme anbefalinger på et solid vitenskapelig og fagmilitært grunnlag. Derfor er også ffi en viktig deltager i prosessen.

 

I foredraget vil jeg innledningsvis beskrive noen utviklingstrekk når det gjelder bruk av kampfly både nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil så komme inn på Norges behov for kampfly. Jeg vil ta for meg noen av de muligheten nye kampfly kan gi. Så vil jeg gå nærmere inn på den prosessen som er i gang og avslutte med noen betraktninger om industrimessige forhold.

 

2 Luftforsvaret i endring

Hensikten med å vise det bildet dere ser nå er å illustrere den betydelig endring som har skjedd med kampflyvåpenet siden vi deltok med F16 i operasjon Allied Force over tidligere Jugoslavia i 1999 – til vi deltok med F-16 over Afghanistan i 2002.

For dem som deltok under Allied Force oppleves det nok som noe urettferdig at vi stadig trekker fram den konflikten på den måten vi gjør, og jeg vil gjerne understreke at de som deltok gjorde dette på en utmerket måte. Samtidig ble det ganske raskt klart at Norge manglet etterspurte kapasiteter. Vi hadde ikke full nattkapasitet og var begrenset til en luft-til-luft rolle.

Sikkerhetspolitikk, teknologi og derav følgende konseptutvikling hadde endret seg raskere enn det vi klarte å følge med på, og det norske kampflyvåpenet var ikke relevant nok under denne operasjonen.

Heldigvis var det en endring i gang og i 2002 hadde flyene gjennomgått en midtlivsoppdatering, flygerne var trent i nye roller, dag og natt, og nye våpen var anskaffet. Samtidig må vi erkjenne at det var i siste liten. Målbelysningspodder måtte lånes og flygerne dro av gårde med minimalt med trening på det nye utstyret.

I dag er vi der vi skal være. Utstyret er topp moderne, og flygere og teknikere holdet det nivået som skal til for at vi skal løse de meste kompliserte oppdragene i sammen med våre allierte. Dette har vi vist gjennom operasjoner og øvelser. Jeg vil også fremheve den positive utviklingen som har funnet sted i forhold til de andre forsvarsgrenene. Resultatene av dette kan vi blant annet se i Afghanistan i dag.

Den langsiktige utfordringen for kampflyvåpenet blir derfor å klare å opprettholde denne evnen. Det betyr stadige forbedringer, både når det gjelder utstyr, konseptutvikling og trening/øving. Vi vet nå hva det vil si å tilhøre toppdivisjonen og vi må etter min mening gjøre det vi kan for å bli der. Med et så lite kampflyvåpen som vårt er det intet alternativ til kvalitet. For å si det veldig enkelt; det deles ikke ut sølvmedaljer i en luftkamp, ei heller i en presisjonslevering mot et bakkemål.

Vi må derfor fortsette oppdateringen av F16, mens det på lengre sikt er avgjørende at vi anskaffer tidsmessige nye kampfly.

3 Bruk av kampfly etter den kalde krigen

Som et lite bakteppe for en vurdering av de sikkerhetspolitiske utfordringer og derav behov for kampfly, vil jeg gå litt tilbake i tiden og se på hvordan konfliktene, og med det bruken av kampfly, har endret seg.

Ser vi på Irak og Desert Storm i 91 så var det luftkampanjen som var dominerende. Luftkampanjen var i stor grad basert på oberst John Wardens teorier om å betrakte fienden som et system og fordelene ved parallell krigføring. Ny teknologi med presisjonsvåpen og fly med lavsignatur gjorde at man allerede den første natten kunne angripe viktige mål i hele operasjonsområdet.

 

Fra tidlig på 90-tallet husker vi konfliktene på Balkan hvor FN og NATO benyttet luftmakt for å stabilisere situasjonen. I de første fasene ble kampfly brukt som avskrekkingsmiddel ved at man truet med bruk. Vi så de første eksemplene på ”show of force”. Deretter de første forsøk på gradvis bruk av makt. Uklare mandater, sviktende kommando og kontroll og utilstrekkelige engasjementsregler gjorde bruken lite effektiv.

 

Effektiv bruk av kampfly så vi ikke før i 95 da det ble gjennomført en massiv luftkampanje mot utvalgte mål for å tvinge partene, først og fremst bosniaserberne, til forhandlingsbordet. Dette virket, sannsynligvis fordi det samtidig var en utvikling på bakken. En lærdom som for øvrig etter hvert ble klarere og klarere; den største effekten av luftmakt oppnås når den utføres i samvirke med andre.

 

Under operasjon allied force i 99 over tidligere Jugoslavia og Kosovo så var det nok en gang teorien om bruk av luftmakt for å endre en motstanders atferd som dominerte. Hvorfor ikke dette virket særlig bra har blitt mye diskutert i ettertid. En gradvis bruk av luftmakt, feil tyngdepunkt og det at man tidlig signaliserte at luft skulle gjøre jobben alene, er brukt som forklaringer. Operasjonene over Kosovo ga nye utfordringer. Bekjempelse av mobile og godt kamuflerte mål, ofte i kombinasjon med dårlig vær, ga oss nye begrep som time-sensitiv targeting, swing-rolle og behov for bomber som kunne leveres nøyaktig i dårlig vær.

 

Etter en periode med håndhevelse av flyforbudssoner i Irak og på Balkan, kom så 11 sep og plutselig ble det viktig med Homeland Defence og fly på beredskap. I Norge ble kampfly raskt deployert til rygge og sola for å dekke dette behovet.

 

I operasjonene i Afghanistan var det nye utfordringer; kampfly til bekjempelse av terrorister. Det var samarbeid med spesialstyrker, nærstøtte, bekjempelse av mindre grupperinger som var i hyppig bevegelse. Igjen så vi behovet for å kunne bekjempe viktige, raskt oppdukkende mål.

 

Vi fikk så krig 2 i Irak, som ble en fellesoperasjon hvor man benyttet prinsippene for effekt – og nettverksbaserte operasjoner i et nært samspill mellom bakke- og luftstyrker.

 

Ser vi på hva som skjer i dag i Afghanistan og Irak, så er hensikten stabilisering og oppbygging. I takt med dette har også bruken av kampflyene endret seg. Vi ser flyene brukt til patruljering, eskorte av bakkestyrker under forflytning, nærstøtte inne i byer, overvåkning og rekognosering. Vi har ferske eksempler på show of force fra Afghanistan. Fleksibiliteten er stor, noe som bekreftes av et eksempel fra Irak:

F-15E er i utgangspunktet et fly til levering av mål på dypet – typiske interdiktmål. Det skulle fly fort og lavt og levere våpen presist i all slags vær og mørke. I Irak måtte de amerikanske F15E-flygerne raskt konvertere til nærstøtteoperasjoner, inkludert nærstøtte inne i byer. Store deler av tiden fløy de visuell bevæpnet rekognosering langs veiene.

Hvilken lærdom kan vi så ta med oss fra dette? For det første at veldig få konflikter er like, hver trenger en individuell behandling. For det andre bekreftes oppfatningen av at konfliktbildet er uforutsigbart.
For det tredje er det ingen tvil om at kampfly er veldig fleksible og tilpasningsdyktige. For det fjerde forteller F15E-eksemplet oss noe om verdien av å være godt trent. Skal man konvertere til nye roller i en kampsone, da må det ligge en betydelig grunnkompetanse i bunn.

 

4 Sikkerhetspolitiske utfordringer og konsekvenser forutsetninger for forsvarets utforming

Når man skal besvare spørsmålet om Norges behov for kampfly berøres særlig to forhold: Norges fremtidige sikkerhetspolitiske utfordringer – og forsvarets eventuelle funksjon i forhold til dette. Kampflyspørsmålet må således betraktes ut fra de oppgaver forsvaret skal løse og de kapasitetsmessige konsekvenser og prioriteringer dette medfører.

 

I det strategiske konsept for forsvaret ”styrke og relevans”, heter det at vi lever i en tid preget av endring og at retningen i de endringstrekk vi ser er uviss og trusselbildet er diffust. Dog er det noen konkrete utviklingstrekk vi kan bygge på for å si noe om fremtiden.

 

I forhold til den kalde krigen er vi i dag tilbake til hva vi kan kalle en normalsituasjon, preget av mer dynamikk, med flere aktører som på hver sin måte prøver å fremme sine interesser. Vi ser også nye typer allianser og samarbeidsordninger.

 

Globaliseringen er forårsaket av politiske, økonomiske og teknologiske krefter som medfører integrering og gir mange positive muligheter – men samtidig kan det bety fragmentering og uro. En konsekvens av globaliseringen er at konflikter kan få påvirkning på områder som ligger langt unna geografisk.

 

En positiv endring er at land som tidligere stod mot hverandre, i dag er involvert i et sikkerhetspolitisk og økonomisk fellesskap og at sannsynligheten for eksistensielle kriger dermed anses å være svært liten.

Vi ser også at økonomi som maktfaktor i forholdet mellom stater har fått økt relativ betydning. Det betyr at stater i enda sterkere grad enn før vil være opptatt av forhold som kan påvirke ens økonomiske utvikling.

Dette betyr allikevel ikke at militær størrelse og makt er uvesentlig i forholdet mellom stater. Det er flere eksempler på at stater bygger opp sin militære makt – gjerne som en følge av positiv økonomisk utvikling. Derfor vil det fremdeles være viktig hvordan man håndterer sitt forsvar.

For Norge er de sikkerhetspolitiske utfordringene først og fremst knyttet til to dimensjoner: våre nærområder og den globale dimensjon.

Nærområdeutfordringen dreier seg særlig om vår strategiske beliggenhet og det faktum at vi er en liten nasjon som forvalter betydelige naturressurser. Særlig energiressursene, både de som utnyttes, men ikke minst de uutnyttede, har strategisk betydning også for andre stater.
Aktørene som opptrer i området har gjerne motstridende interesser, og grenser og territoriell overhøyhet er omdiskutert. Selv om vi må forutsette at eventuelle motsetninger vil bli forsøkt løst via fredelige midler, kan vi ikke utelukke at situasjoner kan oppstå hvor bruk av militær makt kan være aktuelt.

For eksempel som et middel for å utøve politisk press.

 

Vårt sikkerhetspolitiske handlingsrom påvirkes særlig av tre aktører, Russland, USA og EU. Innenfor denne triangelen er det viktig at vi balanserer forholdene mellom aktørene og medvirker til at forholdene utvikler seg innenfor en multilateral ramme. I den forbindelse er Norges sikkerhet helt avhengig av allianser. Å bidra til ”limet” i NATO er derfor en viktig del av norsk sikkerhetspolitikk.
Vi må også være forberedt på at internasjonal terrorisme ikke kjenner noen grenser. Norge er en internasjonal aktør og en konsekvens av globaliseringen og den teknologiske utviklingen er at også vi kan bli mål for terrorister.

Når det gjelder den globale dimensjonen kan både internasjonal terrorisme og forskjellige typer regionale og lokale konflikter gi direkte eller indirekte virkninger i våre områder. Det er derfor i vår interesse å bidra til stabilitet og fredelig utvikling også i områder som ligger geografisk langt unna. Samtidig er det viktig for norsk sikkerhetspolitikk at vi støtter opp under arbeidet for sikkerhetsordninger i en global sammenheng. Støtte til FN og andre sikkerhetsorganisasjoner er derfor sentralt.

Vi har også felles interesser med våre allierte i å redusere eller motvirke globale trusler. For å kunne løse oppgaver i sammen og for at vi skal kunne yte innflytelse i felles fora, må forsvaret være relevant. Dette har konsekvenser for både kapasiteter og kompetanse.
Disse sikkerhetspolitiske utfordringene har konsekvenser for utformingen av forsvaret og reaksjonsevne, mobilitet og presisjon er stikkord for forsvarets fremtidige struktur. Fleksibilitet til å løse mange oppgaver både nasjonalt og internasjonalt er en konsekvens av et uklart trusselbilde og rask omskiftelighet i det sikkerhetspolitiske landskapet.

Effektiv informasjonsinnsamling, rask reaksjon og målrettede presise tiltak er nødvendig for å følge og eventuelt hindre negativ situasjonsutvikling. Militær makt må være på rett plass, til rett tid, med rett effekt – og bruk av teknologi er en kosteffektiv måte å imøtekomme dette på.

Komponentene må ha en allsidighet som muliggjør flere forskjellige type roller og oppgaveløsninger. Disse bør være kompatible i et nettverk hvor både forskjellige forsvargreners komponenter og allierte stridskrefter kan integreres.

 

Nasjonal råderett over et sett effektive flerbruks kjernekapasiteter innenfor spekteret av ”militær makt” må til for å sikre troverdig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, samt bidra til å gi et nødvendig politisk handlingsrom i en krisesituasjon. En begrenset evne til selvstendig krisehåndtering er viktig der Norge av gitte årsaker ikke ønsker innblanding av andre, eller ved at våre allierte enten ikke vil pga motstridende interesser – eller ikke har mulighet pga manglende kapasitet.

 

Kapasitetene må kunne inngå i allierte styrkestrukturer og kunne ha relevans i operasjoner både i Norge og i utlandet. Hjemme kan dette skje dersom situasjonen utvikles i et slikt omfang at en lokal konflikt ikke lenger er håndterlig alene – eller ved at den av andre grunner tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet.

 

Utenlands vil dette demonstrere vilje til å ta på seg allierte forpliktelser og være med på å gi Norge innflytelse og oppmerksomhet internasjonalt. Interoperabilitet er et stikkord for både de enkeltkapasiteter og for det kompetansenivå som ligger i den militære organisasjonen.

 

Bekjempelse av terrorisme er normalt definert innenfor grensesnittet til politiet. Allikevel kan militære ressurser bli satt inn for å støtte politiet. De flerbrukskapasitetene forsvaret besitter vil også være velegnet i slike sammenhenger.

 

5 Kampflyets betydning

Hvilken plass har så kampflyet i dette bildet?
Mitt utgangspunkt er at kampflyet har egenskaper som er relevante i enhver forsvarsstruktur. Dette baserer seg på utnyttelsen av de fortrinn som ligger i luftmaktens grunnleggende egenskaper, nemlig høyde, hastighet og rekkevidde, eller H2R som vi liker å uttrykke det. Høyde kombinert med avanserte sensorsystemer gir uovertruffent overblikk. Hastighet og rekkevidde gir mulighet til å oppnå ønsket effekt til rett tid på rett sted uavhengig av geografi. Kombinasjonen av disse grunnleggende egenskapene gir til sammen relative fordeler som mobilitet, reaksjonsevne, fleksibilitet og allsidighet.

 

Kampflyets hovedbidrag til nasjonal sikkerhet og fellesoperasjoner er:

  • Evne til kontroll i luften
  • Evne til informasjonsinnsamling og beslutningstaking
  • Evne til presisjonslevering av ildkraft

 

Kontroll av luftrommet er den suverent viktigste oppgaven for nasjonal luftmakt. Kontroll i luften er luftmaktens primære kjernekapasitet og viktigste leveranse til fellesoperasjoner og samfunnssikkerhet. For en motstander vil også utnyttelse av luftrommet være et meget kosteffektiv militært virkemiddel for å oppnå politiske målsettinger.

Kontroll i luften er både et middel og et mål i seg selv. Evne til kontroll i luften er en forutsetning for å sikre handlefrihet for egne styrkers operasjoner. Samtidig krever nye sikkerhetsutfordringer økt fokus på beskyttelse av styrker, territorium, befolkning og infrastruktur fra alle typer trusler ført gjennom lufta.

I sammen med et effektivt luftkommando og kontrollsystem, og moderne luftvernsystemer, er kampfly den desidert viktigste kapasiteten for kontroll av aktiviteter i vårt luftrom.

 

Endrede sikkerhetsutfordringer og utvikling mot nettverksbasering tilsier økt betydning av overvåking, måloppdagelse, målfølging og rekognosering med økt krav til presisjon i tid og rom. Moderne kampfly kan med sine informasjonssystemer og sensorer spille en avgjørende rolle i kampen om informasjonsoverlegenhet.

 

Kampfly vil være de mest fleksible og anvendbare kapasitetene for å levere presisjonslevert ild basert på kampflyenes grunnleggende egenskaper H2R. Kombinasjonen av kampflyets sensorer, ulike typer presisjonsvåpen og beslutningstaker om bord, gjør kampflyet til et anvendbart politisk og militært virkemiddel. Man kan utøve betydelig og kontrollerbart press på en motpart fra en relativt sikker avstand uten at det nødvendigvis fører til en dramatisk økning i spenningsnivået.

 

Kampfly vil kunne delta i hele spekteret av både offensive og defensive operasjoner, fra begrenset levert effekt i den ene enden av konfliktskalaen, til en full bidragsyter under krigsforhold i den andre enden. Det kan være avskjæring og bekjempning av lufttrusler eller bekjempelse av overflatemål – enten disse fremstår som strategisk infrastruktur eller gjennom støtte av egne styrker på overflaten.

 

Kampflyene kan utføre militære handlinger som kan ha direkte operasjonell og strategisk effekt. Kampflyene kan få tilgang til målgrupper som ikke kan overvåkes eller angripes med andre midler. Det betyr at mål av stor strategisk verdi er innenfor maktutøverens rekkevidde. Dette kan oppnås gjennom selvstendige handlinger eller ved samvirke mellom flere forsvarsgreners styrkekomponenter.

 

Kampflyenes tilstedeværelse signaliserer evne og vilje til å forsvare norsk territorium og samfunnssikkerhet. Skulle avskrekkingen ikke være tilstrekkelig, kan de anvendes for å håndheve norsk suverenitet og interesser ved å håndtere ulike episoder om nødvendig ved bruk av makt. Som suverenitetshevder og myndighetsutøver vil kampfly kunne være på kort beredskap på bakken eller i luften for avskjæring eller markering over bakke, og/eller sjøområder.

Kampfly er et egnet virkemiddel for gradert demonstrasjon av militærmakt i politisk øyemed. Anvendeligheten fremgår i alle faser ved utførelse av fredsopprettende operasjoner – fra militær intervensjon til sikring /beskyttelse av fredsbyggende aktivitet.

 

Som vi har sett i alle større konfliktene siden den kalde krigen er kampflyene anvendbare som del av flernasjonale operasjoner og fleksibiliteten tilsier at kampflyene kan løse et utall av oppgaver etter som situasjonen tilsier det. Operasjonene i Afghanistan viser hvordan kampfly kan bidra til økt sikkerhet for bakkestyrkene i et område av stor utstrekning og med manglende infrastruktur. Nok engang viser det anvendeligheten av kampflyene som i bunn og grunn er fundert på de tidligere nevnte grunnleggende egenskapene til luftmakt.

 

6 Et forsvar uten kampfly

Et norsk forsvar uten kampfly gjør det tilnærmet uinteressant hva slags styrker og kapasiteter det norske forsvaret ellers måtte ha. Et forsvar uten kampfly vil være i så stor ubalanse at det nuller ut verdien av andre materiellanskaffelser.

 

En struktur uten kampfly vil være ute av stand til å drive selvstendig suverenitetsutøvelse og krisehåndtering i norsk –og tilstøtende internasjonalt luftrom. Et bortfall av evnen til å møte politiske og militære utfordringer fra en annen stats side, nettopp ved krenkelser av luftrom er betenkelig. Manglende evne til å etablere akseptabel grad av kontroll i luften vil sette bakke –og overflatestyrkers handlefrihet i en klemme.

 

Alternative strukturelementer kan gi en akseptabel ytelse innenfor flere av de oppdragene som i et tidsom er tiltenkt kampfly. Orion-flyene har eksempelvis muligheter som kan utnyttes videre. Imidlertid er det ikke mulig å finne alternativer som kan gjennomføre luft-til-luft oppdrag. Heller ikke finnes alternative løsninger i dag, med evne til å løse flere typer oppgaver – nær sagt samtidig.

 

For ubemannede kampfly og områdedekkende luftvernsystemer er det teknologiske utfordringer som ikke kan forventes løst innen den eksisterende kampflyflåte faller for aldersgrensen. Ubemannede løsninger har utvilsomt en del åpenbare fordeler; muligheten for å utføre høyrisikooperasjoner uten fare for tap av menneskeliv er vel den største. Men nettopp det at de er ubemannede gir også en stor ulempe: man fjerner beslutningstakerens nærhet til operasjonene. Erfaringene har også vist at kostnadsmessig gir heller ikke ubemannede løsninger den fordelen som var forventet.

 

En struktur uten kampfly vil også bety at vi mister vår kompetanse både når det gjelder utøvelse og ledelse av kampflyoperasjoner. I de situasjoner hvor en kampflykapasitet vil være nødvendig, vil vi i så fall være prisgitt både andre lands kampflystyrker, og deres ledelse.

7 Nye kampfly og nye muligheter

Ser vi så på nye kampfly så må vi forvente at de vil gi nye muligheter, først og fremst knyttet til teknologiforbedringer, som igjen vil medføre nye konsepter, operativt og logistisk.

De største operative kapasitetsforbedringene knytter seg til avanserte sensorer og lavsignatur eller stealth som det også kalles.

Nye kampfly vil være utstyrt med flere og mer avanserte sensorer enn de vi har i dag. Det dreier seg om ny radar, forskjellige typer elektrooptiske og infrarøde sensorer, samt sensorer for innsamling av elektromagnetisk utstråling. Informasjon fra alle disse sensorene vil bli knyttet sammen og vil bidra til å presentere et situasjonsbilde av en helt annen karakter enn i dag. Situasjonsbildet vil øke flygerens evne til å ta riktige beslutninger, samtidig som informasjonen vil bidra til et bedre situasjonsbilde hos alle de andre deltakerne i det nettverksbaserte forsvaret. Kampflyets rolle som informasjonsinnsamler blir derfor kraftig forbedret, noe som vil gi nye muligheter i alle aspekter av operasjonene.

De nye sensorene vil øke effektiviteten både mot luft- og bakkemål. Eksempelvis vil det øke evnen til å oppdage og identifisere bakkmål. Dette kombinert med nye våpen vil redusere faren for feilbombing.

Sensorene vil også sette flyet i stand til å løse nye oppgaver. Radaren, i kombinasjon med elektronisk innsamling, vil kunne sette flyet i stand til elektronisk krigføring på en helt annen måte enn i dag. Der man før trengte eskortefly, kan flyet løse disse oppgavene selv.

Lavsignatur er først og fremst knyttet til flyets evne til overlevelse. Stealth gjør at man kan komme nærmere en motstander uten å bli oppdaget. Dette vil gi en taktisk fordel og man kan i større grad engasjere mål som er forsvart av høytrusselsystemer. Hvis vi ser på tidligere konflikter så har fordelene ved stealth særlig kommet til syne i en åpningsfase av en konflikt. Lavsignatur må også antas å gi en fordel i et operasjonsteater med diffuse skillelinjer mellom venn og fiende. Anskaffelse av fly med lavsignatur vil altså kunne gi oss muligheten til å delta i de mest kompliserte operasjonene; vi kan gjerne kalle det ”første bølge”.                                       En usikkerhet rundt stealth er hvor lang tid det tar før det er utarbeidet gode mottiltak. Det er rimelig å anta at effekten av stealth vil avta over tid. På den annen side ser vi at amerikanerne fortsatt satser på stealth og det er vanskelig å tenke seg at fordelen av lav radarsignatur vil bli nullet ut.

På logistikksiden vil et nytt fly først og fremst bety mye større tilgjengelighet enn den vi har i dag. I dag er godt under halvparten av F16-flåten tilgjengelig for flyging hver dag, mye av dette grunnet strukturproblemer. Med nye fly følger også nye logistikkonsepter, både som følge av ny teknologi, men også som følge av nye markedsmessige muligheter. Sannsynligvis vil vi få færre nivåer for vedlikehold og vi vil få sentralisert vedlikehold via et internasjonalt samarbeid. Når det gjelder videre utvikling av flyet så baserer nye fly seg på såkalt åpen arkitektur, noe som åpner for et ”plug and play” konsept. Da kan delsystemer skiftes ut uavhengig av andre delsystemer.

Alt i alt må vi forvente at et nytt kampfly vil gi en betydelig operativ kapasitetsøkning og kostnadseffektive logistikkløsninger.

 

8 Prosessbeskrivelse; ” prosjekt nye kampfly”

 

Våre f-16 kampfly vil i løpet av det neste tiåret nærme seg slutten av sin operative levetid. Dette er knyttet til slitasje i skrog og flystruktur, samt uvisshet om oppdateringer fra produsentenes side kan påregnes ettersom nye flytyper blir produsert for markedet.

 

Våre politikere har besluttet at forsvaret skal forberede anskaffelsen av nye kampfly og Norge skal delta i utviklingsfasen av JSF og i et industrielt samarbeide i forbindelse med eurofighter. Forsvaret skal dessuten følge utviklingen av Rafale, Jas-Gripen og eventuelt andre kandidater. Utover dette skal Norge søke å bidra til å etablere industrisamarbeid med de respektive partnerlandene i JSF og eurofighter prosjektene.

 

Forsvardepartementet er ansvarlig for materiellanskaffelser og leder denne prosessen. Luftforsvaret, de andre forsvarsgrenene, flo og ffi har bidratt til at grunnlagsdokumentet for anskaffelsen, ”konseptuell løsning” ble ferdigstilt høsten 2005. Denne er nå under ekstern kvalitetssikring på oppdrag fra forsvarsdepartementet og finansdepartementet.

Forsvaret er i slutten av konseptfasen av prosjekt 7600 – fremtidig kampflykapasitet. En beslutning knyttet til fremskaffelsesløsning er forventet tatt i 2008. Valg av kandidater er forventet tatt 2010. Antallsanalyser og kandidatvurdering skal gjennomføres ved ffi i løpet av sommeren 2006. Dersom det blir vedtatt anskaffelse av nye kampfly, påregnes disse å komme til Norge fra 2015 og utover.

Den eksisterende kampflystrukturen har en teknologisk levetid frem til 2015-2020.

 

Operasjoner med F-16 utover 2010 vil øke driftskostnadene og høyne usikkerhetsfaktorer med hensyn til å oppnå tilstrekkelig flytilgjengelighet for trening. Operativt og driftsmessig er det derfor ønskelig at beslutninger om erstatning av f-16 strukturen blir tatt så tidlig at nye fly kan komme til Norge fra 2016 og utover.

9 Betydning av valg av kandidat / kandidatbeskrivelse

Som nevnt befinner vi oss i den fasen som beskriver det konseptuelle vedrørende kampflyfremskaffelsen. Dette innebærer at en avklaring og definisjon av behov skal formuleres. I tillegg brukes ressurser på å analysere alternative løsninger.

 

Prinsipielt sett skal ikke kandidatvurdering være en del av denne diskusjonen. Men vi er nødt til å håndtere dette som en parallell prosess, da vi har engasjert oss til dels betydelig i både jsf og eurofighterprosjektene. Dermed sjonglerer vi i realiteten med to faser av fremskaffelsesprosessen samtidig – både konseptfasen og definisjonsfasen.

De fire kandidatene som vi forholder oss til, tilfredsstiller i utgangspunkt i all vesentlighet overordnede militære krav og spesifikasjoner. Kandidatene er multirollekampfly. Det vil si at de har kapasitet til å benyttes i de fleste av de aktuelle oppgavene jeg beskrev tidligere. Likevel representerer de så langt fire veldig forskjellige totalløsninger.

 

Et aspekt ved dette er at utover de rent operative egenskapene, vil de ha både økonomisk og sikkerhetspolitisk betydning. Når man velger et fly fra en bestemt produsent, vil det innebære et forpliktende samarbeid mellom tilbyder og kjøper i mange år. Dette har vi sett i forhold til produsenten som står bak F-16.

 

Forholdet mellom Norge, USA og de andre europeiske F-16-landene, har blant annet på grunn av denne plattformen forsterket de bånd som finnes til vår fremste allierte – og har også muliggjort de oppgraderingsprogrammer, som vi har sett gjennom hele programmets levetid.

At Norge anskaffet f-16 på samme tid som en rekke europeiske Nato-land har lagt en forutsetning for at vi i dag kan stille en europeisk luftving bestående av F-16 bidrag fra Norge, Danmark, Nederland og Belgia. Denne vingen er meldt inn i NRF-7 og gir en rekke operative og logistiske fordeler.

 

Gjennom anskaffelse av nye kampfly skaffer man seg samtidig alliansepartnere og man velger industripartnere. På denne måten veves de sikkerhetspolitiske interesser og de økonomiske/næringsmessige interesser sammen i en eventuell beslutning.

Dette er fortrinnsvis et politisk domene, men forsvaret skal fremlegge militærfaglige råd, og de berører faktisk både spørsmål om flytype, forutsigbarhet og troverdighet i forhold til fremtidige leveranser hos produsent. De berører følgelig allianseaspekter, gjennom de rent sikkerhetspolitiske og næringsmessige interesser.

 

La oss ikke glemme at det primære mål for forsvaret i prosessen er å få på plass en arvtaker etter F-16 når denne når slutten på sin levetid i perioden 2015-2020. Det er mange faktorer som skal vurderes. La meg nevne noen av de militærfaglige.

 

  • Samarbeidsforhold: jeg har fremhevet behovet for samarbeide internasjonalt for å sikre et best mulig produkt for fremtiden. Et viktig forhold for internasjonalt samarbeid, er at de vi ønsker å samarbeide med har tilsvarende ønske om å samarbeide med oss. Det må derfor herske et samarbeidsklima som alle parter vil kunne akseptere – også med tanke på oppnå samling og størst mulig konsensus på den politiske hjemmebane. Valget må utover de rent militære betraktninger også kunne være ”spiselig” både sikkerhetspolitisk og industripolitisk.
  • Leveransesikkerhet: en avtale om kjøp vil forplikte, som jeg har vært inne på, produsent og mottaker i et langsiktig perspektiv. Vi må forvente sikkerhetspolitiske og teknologiske endringer også i tiden som kommer. Dette vil medføre behov for oppdateringer og moderniseringer på lik linje med de som F-16 har blitt utsatt for de siste årene. Det er viktig at produsent og samarbeidspartnere har evne og vilje til å kunne gjennomføre dette.
  • Nasjonal kontroll: kampfly fremstår som kanskje den fremste nasjonale militære kapasitet. I forhold til våre sikkerhetspolitiske utfordringer er det viktig at en kampflyressurs gir oss handlingsfrihet – og ikke pålegger oss begrensninger overfor andre stater og aktører. Et fremtidig kjøp av fly må derfor ikke binde oss til samarbeid både operasjonelt og økonomisk i strid med overordnede sikkerhetspolitiske mål.
  • Nasjonal og internasjonal interoperabilitet: fremtidige kampfly må kunne integreres sammen med bestående komponenter i luftforsvaret, andre forsvarsgrener, samt med et bredt utvalg av komponenter tilhørende de som forefinnes hos våre primære alliansepartnere.
  • Flyene må kunne leveres med de basisegenskapene som kreves. Disse egenskapene må være fundert på de ambisjoner forsvaret skal strekke seg etter gitt de overordnede politiske mål. I denne diskusjonen vil eksempelvis rolleavklaring komme frem. Dette spørsmålet henger også sammen med pris og antall. Dersom kapasiteten i et plattformalternativ foreskriver en viss mengde fly for ønsket oppdragseffekt, mens et annet alternativ utleder en annen mengde fly for å oppnå det samme resultat, er dette selvsagt viktig.
  • Nettverksbasert forsvar som operasjonskonsept er målgivende for transformasjonen av forsvaret. Evne til informasjonsinnhenting og formidling, samt presisjonsengasjement med våpen tilsier at sensor-, effektor- og beslutningstaker-funksjonene i en fremtidig kampflyplattform er sentrale kriterier.
  • Kampflysystemet må også kunne forsvares gjennom en kostnadsvurdering basert på både anskaffelses- og levetidskostnadene. Herunder nevnes eventuell utnyttelse av utviklingspotensialet i fremtiden. Den engangskostnaden som følger av selve anskaffelsen er derfor bare en del av totalkostnadene, mens sistnevnte avhenger av produsentens evne til å levere og de samarbeidsforhold som eksisterer mellom tilbyder og kunde.

 

10 Kort kandidatbeskrivelse

La meg så bruke litt tid på en beskrivelse av kandidatene. Det er jo gjerne slik at virkelig fart i slike debatter får vi ikke før vi kommer inn på sammenligninger mellom kandidatene. Husk samtidig på at noe av det viktigste vi gjør etter hvert som prosjektet skrider frem er å redusere usikkerhet. Dette gjør vi blant annet ved å bygge opp informasjon og kompetanse til å ta et valg. Jeg kan forsikre dere om at vi stadig vet mer, men det vil nok fremdeles gå noen tid før vi kan trekke de første konklusjoner.

11 Eurofighter

Eurofighter er et tomotors deltavinget jagerfly. Flyet har en tradisjonell konstruksjon som i utgangspunktet er optimalisert for kontraluftrollen. Flyet vil ha en stor sensorpakke og konstruksjonen gjør at flyet er meget manøvrerbart, har høy topphastighet, lav landingshastighet og kan ta stor nyttelast.

Eurofighter er satt i produksjon og det skal videreutvikles gjennom såkalte tranches. Målsettingen er å oppdatere flyet med jevne mellomrom fram til et kapabelt multirollefly. Dette gjør det mulig å erstatte hele F-16 strukturen med en multirolle versjon av eurofighter innen tidlig i tidsrommet 2015-2020.

12 JSF

JSF er en nyere konstruksjon enn de andre kandidatene. Det er et multirollefly optimalisert for antioverflaterollen, og baserer seg blant annet på lav signatur for overlevelse og effektiv gjennomføring av pålagte oppdrag. Flyet har også gode kontraluftegenskaper, med aerodynamiske ytelser på samme nivå som F-16.

JSF har satt store krav til målidentifisering, målklassifisering og leveringsnøyaktighet. Flyet har en integrert nettverkssentrisk pakke som omfatter sensorer, samband/link og våpensystemer. Jsf er utformet som en sentral brikke i et nettverksbasert konsept.

JSF settes i begrenset produksjon fra 2008, og med full produksjon fra 2014. Det vil således være mulig å erstatte hele F-16 strukturen innen denne når slutten på sin levetid.

13 Rafale

Den neste kandidaten er det franske Rafale som er deres satsning på et fremtidig multirolle fly. Rafale fløy første gang i 1998. Flere versjoner er produsert eller under produksjon. Rafale C er under kontrakt og forventes levert til det franske flyvåpen i 2007. Denne versjonen vil være fullt ut multirollekapabel – og er dermed den mest aktuelle versjonen for Norge.

14 Gripen

Det siste alternativet er JAS-39 Gripen som er et multirollefly, hvor fremtidige versjoner vil være fullt ut NATO kompatible, samt ha muligheter for lufttanking. Dette vil til en viss grad kunne kompensere for et av ankepunktene mot Gripen, nemlig relativt kort rekkevidde. Svenskene har alltid vært langt fremme når det gjelder nettverksbaserte systemer og en kan forvente at aktuelle versjoner for oss kan leveres med avanserte sensorer og linksystemer.

15 Industriaspektet

Det er forsvarsdepartementet som er ansvarlig for å ivareta forsvarsindustriens interesser, og forsvaret skal i teorien ikke blande seg inn i dette. Det er helt sikkert delte meninger om i hvilken grad forsvaret skal engasjere seg i forhold til egen industri. Det vi ser er at mange andre lands forsvar jobber tett mot egen industri og på mange måter baner vei for sin nasjonale industri i konkurransen om leveranser.

Uten å ta stilling til det spørsmålet her, så er det i hvert fall et faktum at en investering i nye kampfly vil legge beslag på en vesentlig del av investeringsmidlene i forsvaret i mange år fremover. Derfor er det også rimelig å forvente at norsk industri ønsker seg betydelige kontrakter tilknyttet dette prosjektet.

 

Erfaringen fra f-16 kjøpet har vist at Norge har fått stor avkastning fra investeringen, både hva angår inntekter, arbeidsplasser og teknologi. En investering i nye kampfly kan vise seg å gi tilsvarende, om ikke større effekter. Den norske industrien vil i fremtiden satse på kunnskapsintensiv og høyteknologisk produksjon. De avanserte systemene og komponentene kampflyplattformen er sammensatt av kan gi et potensiale for en slik utvikling.

 

Jeg oppfatter det slik at det er politisk ønskelig at norsk forsvarsindustri skal gis betingelser for å overleve i årene som kommer. Jeg finner det derfor naturlig at forsvaret i kampflyprosjektet spiller på lag med industrien.

16 Avslutning

 

Vi har i dag et kampflyvåpen som pga bevisste valg er et av verdens mest avanserte kampflysystemer. Dette bidrar hver dag til at vi har et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement. Hvis vi skal opprettholde denne kvaliteten må Norge i løpet av de nærmeste årene ta viktige valg. Et slikt valg innebærer en vurdering av faktorer av sikkerhetspolitisk, industriell og militær art. Tilslutt må våre politikere ta en beslutning basert på en helhetlig vurdering av hva som er det beste for nasjonen.

 

På dette tidspunkt i prosessen mener jeg det viktigste spørsmålet vi kan diskutere er Norges behov for nye kampfly. Mitt foredrag i dag har hatt dette som hovedtema. Prosessen fortsetter nå fram mot en endelig anbefaling om type og antall. På nåværende tidspunkt er det mye oppmerksomhet mot den industrielle siden av prosjektet. Det har jeg all mulig forståelse for og fra forsvarets side vil vi støtte opp under en prosess hvor dette aspektet også blir tatt best mulig vare på.
Til slutt vil jeg si at en av forsvarets hovedutfordringer i dag er en aldrende flyflåte som en følge av tidligere tiders manglende evne til å ta beslutninger. Mitt håp er derfor at det i denne prosessen kan tas beslutninger i rett tid slik at våre kampfly kan bli erstattet før de når slutten av sin levetid.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 27. februar 2006

ved

Ambassadør Peter Stenlund

Finlands ambassadør til Norge

Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 

Globalisering, geopolitik och Finlands sækerhets-
och førsvarspolitik

 

Mina damer och herrar

Ambassadør Peter Stenlund. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det är en stor ära för mig att som nytillträdd ambassdör för Finland i Oslo få tala inför denna krävande och sakkunniga församling i Oslos historiska militära samfund med anor ända tillbaka till begynnelsen av unionstiden med Sverige. Mot denna bakgrund tror jag mig finna förståelse för en av mina viktigaste teser här i kväll: historien skyndar långsamt i fråga om säkerhets- och försvarspolitiska paradigm, våra tiders snabba och dramatiska händelser till trots. Till denna tes skall jag återkomma senare.

Den globaliserade världen brukar beskrivas som en värld av flöden, livsviktiga flöden för de i det globaliserade nätverket integrerade samhällena. Särskilt beroende av globala flöden är de rikaste länderna med stort beroende av utrikeshandel, internationella finanser samt modern kommunikations- och informationsteknologi, dvs fri rörelse för människor, kapital, varor och tjänster, EU:s fyra friheter. Finland hör utan tvekan till dessa länder.

 

Globaliseringen innebär ömsesidiga beroendeförhållanden som gjort krig mellan de högteknologiska staterna allt mindre sannolika. Globaliseringen innebär samtidigt ny sårbarhet i fråga om infrastruktur, kommunikationsteknologi, el- och datasystem. I synnerhet efter 9/11 har det blivit nödvändigt att planera för att avvärja asymmetriska hot.

Globaliseringen innebär också ökande ekologiska hot som en följd av växande belastning på miljön. Det mest uppenbara ekologiska hotet är de oberäkneliga klimatförändringarna. Också hot om dödliga pandemier som t.ex. fågelinfluensan får räknas in bland de ekologiska hoten.

Globaliseringen innebär också att den rika världen inte är något isolat utan är för sin säkerhet i högsta grad beroende av vad som händer i världen runt om kring. Karikatyrkonfrontationen har gett oss en oväntat dramatisk påminnelse om detta.

I Europa har både EU och Nato med sina stegvisa utvidgningar bidragit till att avlägsna krigshot. I det avseendet kvarstår ännu den stora utmaningen att integrera västra Balkan i de europeiska strukturerna. Turkiets EU-kandidatur måste ses i ett perspektiv av fred, demokrati och mänskliga rättigheter. Europa är i högsta grad beroende av utvecklingen i våra muslimska grannregioner – the Wider Middle East. Om inte de muslimska samhällena lyckas åstadkomma en ekonomiska tillväxt till gagn för breda folklager och genomföra demokratiska reformer utan att hamna i en fundamentalistisk återvändsgränd har vi att emotse mera av illegal migration, gränsöverskridande brottslighet, terror, hot om spridning av massförstörelsevapen.

Värderade åhörare

Finland vaknade till tidig insikt om behovet av ett förnyat, utvidgat säkerhetsbegrepp. Vad som i högsta grad väckte oss var Sovjetunionens sönderfall. Sammanbrottet av det totalitära samhället väckte på nittiotalet diskussioner om risk för massmigration. Oron visade sig vara överdriven, ryssarna visade sig vara synnerligen rotade i den ryska moderjorden.

Oro har senare förekommit kring ryssarnas förmåga att sköta säkrheten i sina kärnkraftverk, att omhänderta kärnavfall, att upprätthålla säkerheten i de växande oljetransporterna på Finska Viken och Östersjön, att bekämpa smittbara sjukdomar som HIV/Aids och tuberkulos, att hålla den organiserade brottsligheten i schack. Mycket av denna oro har varit befogad och är det fortfarande.

Som ett led i sin utvidgade säkerhetssyn har Finland sedan början av nittiotalet varit engagerat i närområdessamarbete både med Ryssland och de baltiska länderna. Och genom initiativet om EU:s Nordliga Dimension år 1997 har Finland djupare engagerat också den Europeiska Unionen i att hantera hot och nya samarbetsmöjligheter i norr. Exempelvis det lednings- och övervakningssystem för Finska Vikens oljetankertrafik, som Finland, Ryssland och Estland åstadkommit, är ett uppmuntrande resultat i grannlandssamarbetet.

Men det nya breda säkerhetsbegreppet begränsar sig inte enbart till närområdena utan har också lett till globala aktivitet från Finlands sida. Redan som utrikesminister i mitten på 90-talet genomdrev vår dåvarande utrikesminister Tarja Halonen en ny syn i vår säkerhetspolitik, som gjorde arbetet för mänskliga rättigheter till ett viktigt säkerhetsbefrämjande instrument. I en bok utgiven i höstas berättar hon om hur hon fick kämpa med skeptiska UD-tjänstemän innan den nya synen var integrerad i regeringens säkerhetspolitiska redogörelse till riksdagen år 1995.

Som President har Halonen följt upp denna politik bl.a. genom att tillsammas med Tanzanias President Mkapa leda den av ILO tillsatta Världskomissionen för globaliseringens sociala dimension. Kommissionen utarbetade rapporten » A fair globalization, Creating opportunities for all». Också den s.k. Helsingfors-processen är ett inslag i denna globala politik. Under denna vinters presidentvalskampanj fick Halonen i någon mån motta kritik för att en mera intressera sig för att förbättra världen än att fokusera på Finlands framtid. Kritikerna saknade förmåga eller vilja att se sambanden mellan den globala och den nationella säkerheten.

Bästa åhörare

I världsläget post 9/11 kan säkerhet inte upprätthållas enbart med militära medel. Utöver hotet om terrorism förutsätter också det högteknologiska samhället ett brett säkerhetstänkande. Detta har föranlett Finlands regering att utarbeta en strategi för tryggandet av samhällets livsviktiga funktioner. Denna fastställdes år 2003 och håller på att verkställas.

Som en del av strategin har tio olika hotbilder utarbetats. Dessa ger en bra bild av bredden i ett modernt säkerhetstänkande: Tillåt mig räkna upp dem:

1) Hot mot informationssystem,

2)Olaglig inresa och befolkningsrörelser som äventyrar säkerheten

3) Hot mot befolkningens hälsa och föda

4) Miljöhot

5)Ekonomiska hot

6)Organiserad brottslighet och terrorism

7)Storolyckor

8)Internationell spänning

9) Allvarlig kränkning av Finlands territoriella integritet samt krigshot

10)Väpnat angrepp och krig samt efterkrigstillstånd.

Det är lätt att se att flera av dessa hotbilder är högaktuella, i synnerhet hotet mot befolkningens hälsa genom fågelinfluensan. Beredskapen inför storolyckor prövades på ett överraskande sätt genom tsunamin. De ekonomiska hoten diskuteras i hela Europa efter gaspriskonflikten mellan Ryssland och Ukraina. Frågan om den territoriella integriteten blev aktuell då rysk militärplan kränkte vårt luftrum våren och sommaren 2005.

De regeringen behandlade denna strategi betonade den särskilt vikten av att landets ledning förses med snabba och pålitliga lägesbilder, som behövs för ledandet av livsviktiga funktioner. Regeringen efterlyste utvecklad underrättelseverksamhet riktad mot organiserad brottslighet, inklusive terrorism. Säkerheten i det elektroniska data- och informationssystemet förbättras liksom också beredskapen inför plötsliga,allvarliga epidemier.

Bästa åhörare

Det är en populär uppfattning att Finland blev EU-medlem av säkerhetspolitiska orsaker. I och med att Sovjetunionen sönderfallit och avtalet mellan Finland och Sovjet om vänskap, samarbete och bistånd upphört att gälla uppstod ett politiskt momentum, som möjliggjorde medlemskap i EU. Jag har också hört sägas att Nato-landet Norge inte hade detta säkerhetspolitiska behov, vilket ledde till att folket svarade nej i folkomröstningen år 1994.

Det talades inte mycket säkerhetspolitik i folkomröstningskampanjen om medlemskapet i början av nittiotalet. Mera handlade om den långa linjen i handelspolitiken under efterkrigstiden som hade endast en logisk fortsättning – medlemskap i EU. Den stora förhandlingsinsatsen sattes in på att skapa levnadsförutsättningar för vårt nordliga jordbruk och för att skapa utvecklingsförutsättningar för våra nordliga och östliga glesbygder. Instinktivt ville folk genom att rösta ja bekräfta Finlands plats i Europa. I medlemskapsförhandlingarna avhandlades säkerhetspolitiken på 21 minuter! Finland kunde acceptera de säkerhetspolitiska artiklarna i Maastrichts-fördraget utan några som helst förbehåll medan Danmark på grund av misslyckade folkomröstningar inte ännu heller förmått avlägsna sina undantag.

Vår militära alliansfrihet har inte hindrat oss från att som EU-medlem aktivt och initiativrikt – ofta i samarbete med den alliansfria partnern Sverige – bidra till utvecklingen av EU:s säkerhets och försvarspolitik, i synnerhet då det gällt att bygga upp EU:s miltiära och civila krishanteringsförmåga. Utrikesminister Erkki Tuomioja har gjort bedömningen att EU under de senaste fem åren utvecklats snabbast inom säkerhets- och försvarspolitiken.

EU-medlemskapet är en hörnsten i vår säkerhetspolitik. Dödläget i fråga om ratificeringen av EU:s nya grundfördrag är därför ett bekymmer, även om mycket kan föras vidare också utan fördrag. Ett bekymmer är det i synnerhet om dödläget leder till att EU på grund av enskilda medlemsstaters motstånd inte förmår leva upp till sina löften i fråga om den fortsatta utvidgningen. I Finland anser därför många att vi borde bidra till att bryta dödläget genon att ratificera fördraget som en politisk signal inför vårt EU-ordförandeskap det andra halvåret 2006.

I den säkerhetspolitiska redogörelse till riksdagen hösten 2004 säger regeringen att en enhetlig union, ömsesidigt ansvar och gemensamma åtganden också inom denna sektor gagnar Finlands säkerhet. Därtill konstaterar regeringen att skyldigheten för EU-staterna att bistå varandra i betydande grad ökar den ömsesidiga solidariteten. Denna inställning åtnjuter brett stöd i Finlands riksdag, inte enbart i regeringspartierna utan också inom oppositionen, både till höger och vänster.

Fördraget skulle förstärka solidariteten mellan medlemsstaterna. Enligt fördraget kan ett gemensamt försvar upprättas så snart som det Europeiska rådet enhälligt kan besluta om detta. Samtidigt konstateras att den artikel i vilken detta stadgas inte skall påverka den särskilda karaktären hos vissa medlemsstaters säkerhets- och försvarspolitik. Därtill skall den respektera de förpliktelser, som följer av det nordatlantiska fördraget. Det torde vara uppenbart att detta arrangemang respekterar de militärt alliansfria ländernas status.

Utöver stadgandet om ett framtida gemensamt försvar stadgar fördraget om skyldighet att med alla till buds stående medel ge stöd och bistånd till den medlemsstat som utsätts för väpnat angrepp på sitt territorium. Också i detta fall respekteras vissa medlemsstaters särskilda karaktär.

I den mån det i Finland förekommit kritik mot grundfördragets skrivningar har en del sakkunniga ifrågasatt om det var nödvändigt att förutsätta skrivningarna om vissa medlemsstaters särskilda karaktär. Kunde det kanske ha legat i Finlands intresse att förbehållslöst acceptera den allt starkare solidariteten, en utveckling mot en allians? Den obesvarade frågan är vilka konsekvenser en sådan utveckling skulle få för det transatlantiska samarbetet. Enligt Finland är det inte nödvändigt att utveckla EU till en militärallians, som skulle dubblera Natos roll. Berlin Plus arrangemanget, som ger EU tillgång till Nato-resurser i krishanteringsoperationer är synnerligen viktigt, inte minst i fråga om logistik.

För Finland är det viktigt att EU och dess säkerhetsdimension inte utvecklas till något som konkurrerar med eller ersätter säkerhetssamarbetet mellan Förenta staterna och Europa. Detta är viktigt för säkerheten i Finland och i Europa samt i ansträngningarna för att lösa internationella problem, betonade statsminister Matti Vanhanen presenterade 2004 års säkerhetspolitiska redogöresle i riksdagen. Jag vill uppmärksamma er på att dessa redogörelser eller vitböcker, som läggs fram en gång per mandatperiod, är det centrala styrinstrumentet av Finlands säkerhets- och försvarspolitik.

För att ännu uppehålla mig i grundfördraget så introducerar det ett så kallat strukturerat samarbete, som skall upprättas av de medlemsstater, som uppfyller högre krav på militära resurser och som har gjort mera bindande åtaganden på detta område med tanke på de mest krävande uppdragen. Finland vill aktivt medverka till ett permanent strukturerat samarbete som främjar utformningen av unionens militära kapacitet. För Finland har det varit viktigt att EU:s krishanteringsförmåga utformas så att alla medlemsländer, som har vilja och förmåga, har rätt att medverka.

Trots att grundfördragets öde är synnerligen oklart har det varit möjligt att med stöd av gällande fördrag i praktiken verkställa nya åtagandena inom säkerhets- och försvarspolitiken. Det är mot denna bakgrund inrättandet av EU:s snabbinsatsstyrkor, eller stridsgrupper, skall ses. Finland kommer att delta i två av EU:s snabbinsatsstyrkor, den ena under Sveriges ledning och den andra under ledning av Tyskland.

I den av Sverige ledda styrkan, som kommer att stå klar år 2008 kommer utöver Finland Norge och Estland att ingå. Denna får därmed en nordisk profil – Danmark kan ju inte delta då landet står utanför EU:s arbete med internationell krishantering. I den tyskledda styrkan kommer Holland och Finland att ingå och den blir den första multilaterala styrkan som träder i beredskap redan den 1.1.2007.

Multilateralt samarbete inom ramen för snabbinsatsstyrkor kräver både djuphet och närhet i samarbetet. Snabb medverkan i krävande uppdrag förutsätter samövningar i en helt annan utsträckning än vad som behövts för traditionella fredstrupper. Snabbhetskravet ställer också alldeles nya krav på synkroniserat beslutsfattande, på EU-nivå och i de länder som medverkar i en gemensam snabbinsatsstyrka. I varje enskilt land ställs stora prov på samverkan i beslutsfattandet mellan regering och riksdag och med medverkan av försvarsmakterna i utarbetandet av beslutsunderlaget. Det säger sig självt att vi har att se fram emot en ny historisk fas av nära samverkan över riksgränserna mellan politiska beslutsfattare och myndigheter i de länder, som samarbetar inom en gemensam multinationell styrka. Detta förstärker också samarbetet mellan Finland och Norge.

I anslutning till inrättandet av EU:s snabbinsatsstyrkor har Finland haft skäl att förnya sin lagstiftning om militär krishantering. Lagstiftningsarbetet blev oväntat svårt på grund av en delikat balansgång ur konstitutionell synvinkel vad beträffar presidenten och regeringens kompetens. Därför är arbetet ännu inte slutfört, trots att försvarsmakten har ett akut behov av den nya lagen för att kunna gå vidare i rekryteringen av soldater för den tyskledda styrkan.

Den nya lagen behövs av flera skäl. Ett är mandat-frågan. Det primära målet också i den nya lagen är att få FN:s bemyndigande för de operationer i vilka Finland medverkar. Men kravet är inte ovillkorligt. Utrymme lämnas för att i exceptionella situationer medverka i en operation utan FN-mandat, ifall en sådan är nödvändig av t.ex. humanitära skäl eller om en utebliven operation skulle leda till att konflikten eskalerar till ett regionalt krig, eller kanske att ett folkmord hotar. Enligt den nya lagen kan Finland delta i militär krishantering – jag citerar- «som har bemyndigats av Förenta Nationerna säkerhetsråd eller undantagsvis i annan internationell militär krishantering som syftar till att upprätthålla eller återställa internationell fred och säkerhet eller till att stöda humanitär hjälpverksamhet eller skydda civilbefolkningen med beaktande av målsättningen för och principerna i Förenta nationernas stadga samt övriga regler i den internationella rätten.» Citatet slut.

En intressant bakgrundsdetalj är att Finland sedan år 2000 två gånger varit tvungen att avstå från medverkan på grund av att den föråldrade lagstiftningen förutsatte FN-mandat. I det ena fallet gällde det ett av Norge lett observationsuppdrag i Nuba-bergen i Sudan. Det andra fallet var en operation i Darfur i Sudan som startades av Afrikanska Unionen och som EU stödde. FN:s mandat gavs först i ett senare skede. Dessa båda fall ger belysning till varför Finland behöver en flexiblare lagstiftning.

Ett andra skäl till den nya lagen är nödvändigheten att anpassa regelerna för användningen av maktmedel till vad som gäller hos våra partner i t.ex. EU:s snabbinsatsstyrkor eller i Nato-uppdrag. Finland har av hävd haft en klart mera restriktiv inställning än jämförbara länder. Nu moderniseras lagen så att användningen av maktmedel anpassas till vad som är nödvändigt med tanke på uppdraget.

Ett tredje viktigt skäl är att garantera en snabb beslutsprocess för ibruktagande av EU:s snabbinsatsstyrkor. Viktigt är att en redogörelse skall ges till riksdagen om det är fråga om militärt särskilt krävande krishanteringsuppdrag eller uppdrag som inte baserar sig på bemyndigande från FN:s säkerhetsråd. Också innan en beredskapsperiod börjar för en EU-snabbinsatsstyrka med finsk medverkan, skall en redogörelse ges till riksdagen. Om styrkan skall tas i aktivt bruk i en akut krishantering räcker det med att regeringen hör riksdagens utrikesutskott. Slutligt beslut fattas av presidenten.

Bästa åhörare

Jag har uppehållit mig rätt länge vid Finlands medverkan i internationell krishantering för att visa att vi bär vår del av bördan på ett internationellt plan, trots att vi betonar territorialförsvarets fortsatta relevans. I själva verket hör Finland till de länder som har det största antalet soldater i internationella operationer räknat per capita, bland EU-länderna näst mest efter Storbritannien. Det kan synas som en paradox att Finland i förhållande till sin storlek bidrar mera till Natos krishanteringsoperationer än de flesta av medlemsländerna, och att vi ytterligare förstärker vår förmåga att delta.

I februari 2006 hade Finland 753 personer i fredsbevarande uppdrag. De flesta medverkar i Nato-operationer med fullmakt från FN. Vi har 450 finländare i KFOR i Kosovo samt ca 100 i ISAF i Afganistan, i nära samarbete med Norge. I EU:s Bosnien-operation Althea har vi 178 personer. I Afrika har Finland rätt begränsade erfarenheter och det återstår att se vad vårt ansvar inför FN och EU kan kräva av oss i exempelvis Kongo eller Sudan.

Värderade åhörare

Jag sade redan i början att historien skyndar långsamt i fråga om försvarspolitiska paradigm. Detta gäller i högsta grad Finlands syn på behovet av ett territoriellt försvar. Ur vår synvinkel är den senaste femtonårsperioden utan kallt krig endast ett ögonblick i historien.

Vad beträffar sannolikheterna för att militärt angrepp riktat mot Finland under den nu överskådliga tiden gör vi säkert inte någon annan bedömning än t.ex. Norge och Sverige. I fråga om Ryssland har vi säkert en likartad bedömning av förmåga och avsikt, capability and intention.

Ingen av de nordiska länderna vill militarisera relationerna till Ryssland. Liksom Norge har Finland stora förväntningar på de ekonomiska relationerna med Ryssland, som utvecklats på ett utmärkt sätt. Exporten har de två senaste åren vuxit med ca 25-30% och Ryssland är tillsammans med Tyskland och Sverige vår viktigaste handelspartner. Också investeringarna i Ryssland växer och kommer att få en ny kraftig stimulans den dag då Ryssland blir medlem i världshandelsorganisationen WTO. I den globaliserade världsekonomin finns det stora fördelar i att ha starka tillväxtekonomier i närområdet. För Finland är det viktigt att Ryssland ekonomiskt integreras med väst, fortsätter sin utveckling mot marknadsekonomi samt förstärker sin demokrati genom bl.a. rättsstatliga reformer. En sådan utveckling gagnar samtidigt säkerheten i hela regionen.

Jag vill också betona att Finlands regering gör bedömningen att säkerheten i Finlands näromgivning utvecklats positivt under 2000-talet. EU:s utvidgning har stabiliserat Europa. De baltiska ländernas Nato-medlemskap är också positivt med tanke på stabiliteten.

Trenden i Europa har blivit att avveckla det klassiska territorialförsvaret och i dess ställe uppbygga flexibla insatsförsvar anpassat för samarbete internationellt. Varför kan då t.ex. Norge och Sverige avveckla territorialförsvaret men inte Finland? Kommendören för Försvarsmakten, amiral Juhani Kaskeala har belyst frågan med i iakttagelsen att Sverige är geopolitiskt så skyddat att det skulle behövs en verklig omvälvning av läget i norra Europa innan ett allvarligt militärt hot skulle riktas mot Sverige.

Om jag tillåts tolka honom ligger skillnaden i Finlands 1300 km lång gräns med Ryssland. Ur Finlands synvinkel är Ryssland fortsättningsvis en stormakt försedd med kärnvapen bland vilka inte minst de taktiska bekymrar. Regeringen gör bedömningen att de ryska markstridskrafternas materiel i Leningrads militärdistrikt kommer att vara fortsatt stark ännu i många år. Koncentreringen av resurser på förband för kontinuerlig beredskap ser ut att ha lyckats. I distriktet finns relativt mycket luftvapensmaterial och den används nu effektivare än för några år sedan. Den senaste tidens ekonomiska uppsving har förbättrat utbildning och övningar inom de väpnade styrkorna. Försvarsbudgeten har vuxit år för år sedan år 2000 men de väpnade styrkorna kan se fram emot att få ny krigsmateriel i större omfattning först i mitten av 2010-talet.

Ryssland upprätthåller en avsevärd militär beredskap i både S:t Petersburgsområdet och på Kola halvön samtidigt som Kaliningrad också forstättningsvis spelar en viktig roll. Slutsatsen ur Finlands synvinkel är att så länge det finns förmåga, capability, på den ryska sidan är det onödigt att spekulera i hur intentionerna kunde utvecklas på kortare eller längre sikt. Existensen av förmåga ger Finland skäl att skynda långsamt i sin prövning av territorialförsvarets framtida relevans, särskilt som upprätthållandet av det inte hotar någon utan bidrar till bättre förutsägbarhet och säkerhet i hela närområdet. Somliga ser också ett samband mellan upprätthållandet av territorialförsvaret och Finlands status som ett militärt alliansfritt land.

Det skall också framhållas att en eventuell återuppbyggnad av ett avvecklat territorialförsvar baserat på värnplikt skulle vara båda tids- och kostnadskrävande. Ett beslut om en återuppbyggnad i en försämrad säkerhetspolitisk situation kunde av omgivningen tolkas som onödigt dramatiskt, i synnerhet i jämförelse med ett kontinuerligt upprätthållande och en steg för steg modernisering och rationalisering av territorialförsvaret så att det också tillgodoser internationella samarbetsbehov och förmår besvara nya asymmetriska hot.

I sin redogörelse beskriver den finska regeringen tre kris- eller hotmodeller, som används vid försvarsplaneringen:

 en regional kris, som kan ha följdverkningar för Finland

 politisk, ekonomisk och militär påtryckning, som kan inbegripa hot med militära maktmedel och begränsad användning av sådana

 användning av militära maktmedel, vilket kan innebära ett strategiskt överfall eller ett anfall som inleds med ett strategiskt överfall och som görs i syfte att erövra områden.

Därtill innefattar försvarsplaneringen också förberedelser, som syftar till att i samarbete med de övriga myndigheterna förhindra att den asymmetriska krigföringens metoder riktas mot samhället eller begränsa följderna av sådana eventuella angrepp.

De krigstida trupperna indelas i territoriella och operativa trupper. De territoriella truppernas styrka kommer att vara ca 250 000 man och de operativa styrkornas ca 100 000 man. Det frivilliga försvaret kommer att förstärkas genom att bilda landskapstrupper, som skall ingå i de krigstida territoriella trupperna. Därtill utreds utbildning av de frivilliga landskapstrupperna för samarbete med civila myndigheter i insatser vid undantagstillstånd och civila krissituationer.

Finlands regering har uppfattningen att allmän värnplikt förenad med territorialt försvar är det mest kostnadseffektiva sättet att organisera försvaret på ett trovärdigt sätt. Samtidigt kan detta försvar utbilda utmärkta trupper för internationella behov, också krävande sådana. Därtill räknar sig också Finland som en av världens ledande nationer då det gäller att göra försvaret nätverksbaserat med hjälp av modern teknologi. Här har vi haft draghjälp av Nokia.

Värderade åhörare

Debatten i Finland om den militära alliansfriheten har väcker uppmärksamhet i våra grannländer, senast i samband med presidentvalet. Ett eventuellt medlemskap i Nato har varit föremål för utredningar. Efter att den parlamentariska säkerhetsgruppen lade fram sitt betänkande våren 2004 och regeringen fastslagit sin säkerhetspolitiska redogörelse till riksdagen är det uppenbart att Finland inte i den nuvarande situationen kommer att använda den s.k. Nato-optionen. Däremot kommer en ansökan om medlemskap i Nato att kvarstå som en möjlighet i Finlands säkerhets- och försvarspolitik också i fortsättningen.

Under de närmaste åren ligger utmaningarna främst i ett utveckla förmågan till medverkan i EU:s krishantering och att avdela resurser för detta. Samtidigt utvecklas också samarbetet med Nato via EU och inom ramen för fredspartnerskapet. Detta skall ske samtidigt som också försvaret berörs av de rationaliseringskrav som uppställts för hela den offentliga förvaltningen.
Som EU-medlem vill Finland befrämja goda transatlantiska relationer som en viktig faktor i förstärkandet av fred och säkerhet i Europa, inte minst de det gäller att bekämpa terrorism och spridning av massförstörelsevapen.
Värderade åhörare

Sammanfattningsvis kunde sägas att Finlands säkerhets- och försvarspolitik enligt regeringens redogörelse baserar sig på tre grundläggande element; militär alliansfrihet, ett trovärdigt nationellt försvar och en aktiv medverkan i EU:s säkerhets- och försvarspolitik, som upprätthåller en stark transatlantisk relation.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 20. februar 2006

ved

Viseadmiral Jan Reksten

Sjef fellesoperativt hovedkvarter
Forsvarets operative ledelse –

STATUS og MULIGHETER

 

Formann, mine damer og herrer

FOHKs rolle og ansvar

Viseadmiral Jan Reksten. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) på Jåttå i Stavanger og Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) utgjør til sammen Forsvarets operative ledelse (FOL). Sjef FOHK har ansvaret for målrettet og effektiv bruk av forsvarets kapasiteter. Dette innebærer at vi 24 timer i døgnet, hele året planlegger og leder øvelser og operasjoner hjemme og ute. Jeg har det utøvende ansvaret for all operativ virksomhet her hjemme, deployerer styrkene til og fra internasjonale oppdrag og FOHK er det nasjonale operative kontaktpunkt for styrker og personell i utlandet avgitt til NATO, FN eller andre kommandosystem. Hva innebærer dette oppdraget i praksis? For luft og sjøforsvarsstyrker betyr det daglig kommando og kontroll og at alle bevegelser uansett treningsnivå og status styres gjennom hovedkvarterene. For hærstyrkene gjelder tilsvarende først når de er klar for en operasjon eller deltar på større øvelser. Også LDKN, de 13 HV-distriktene, GSV, HMKG og spesialstyrkene faller inn under operativ kommando. Ansvaret for den operative søyle gjelder imidlertid mye mer enn operative bevegelser. FOHK planlegger og leder også de større øvelsene i Norge. Dette er en omfattende aktivitet. Øvelse Cold Response 06 i Nord-Norge illustrerer dette godt. Dette er en fellesoperativ øvelse som starter 6. mars med 12000 deltakere fra 11 nasjoner.

FOHK forestår også operativ forsvarsplanlegging og har tilsynsansvaret sammen med FLO for det amerikanske Marinekorpsets forhåndslagre i Trøndelag.

Planlegging av de internasjonale operasjonene er spesielt krevende. Det omfatter sammensetting av styrkebidrag, rekognosering, garnisonsbygging, ROE, logistikkplaner, kommunikasjon mv. Det normale er at vi opererer sammen med andre nasjoner, noe som krever detaljerte skriftlige avtaler inkl ”cost-share”. Bare luftbroen mellom Norge og Afghanistan ifm flytting fra Kabul til Mazar-e-Sharif har så langt i år krevd 30 luftlaster med store innleide transportfly. I tillegg til disse oppgavene har FOHK ansvaret for operativt rettet konseptutvikling og LDKN styrer overvåking og krisestyring i nord områdene. Gjennom de operative styrkene, inkludert kystvakt ivaretas norsk suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og ressurskontroll både til lands, til sjøs og i luften.

Verktøyet for å ivareta det operative ansvar er godt samband, god overvåking og etterretning, tilgjengelige styrker, god situasjonsforståelse i hovedkvarteret og en veltrimmet stab med god kompetanse. FOHK opererer på det operasjonelle nivå, men vil på luft og sjøsiden ofte også gi taktiske direktiver.

 

Landsdelskommando Nord-Norge

Før jeg går over til å snakke om organisasjonen, la meg si litt spesielt om LDKN. Kommandoen på Reitan i Bodø er lokalisert til samme hovedkvarter som tidligere FKN, men med annen bemanning og oppgaver. LDKN er krisestyringskommando for nordområdene, men har til daglig ansvaret for kystvakt i nord, maritime patruljefly, grensevakt, Lynx-helikopteroperasjoner og landsdekkende eksplosivrydding. LDKN har svært god kompetanse på spørsmål knyttet til myndighetsutøvelse i havområdene. LDKN har sist tiden vær i fokus etter oppbringelser i fiskevernsonen rundt Svalbard, der både Elektron-saken og arresterte fartøyer ved Bjørnøya har fått stor oppmerksomhet. LDKN ivaretar også kontakt med russisk grensevakt og spilte en sentral rolle i fjorårets store redningsøvelse Barents Rescue. Både i Nord-Norge og langs resten av kysten er Forsvarets virksomhet fortsatt av stor betydning for kongeriket. Det er på ingen måte slik at Forsvaret bare enten deltar utenlands eller forbereder seg på krig. Forsvaret utfører en rekke fredstidsoppgaver som er med på å gjøre Norge tryggere, hver dag. Jeg føler nok fra tid til annen at det ikke kommer skikkelig frem hvilken formidabel innsats som gjøres i hverdagen for å opprettholde tjenester til anløpskontroll av fremmede fartøy, overvåking, søk og redning, samt kyst og slepebåtberedskap. Store deler av Forsvaret deltar i dette arbeidet selv om kystvakt, 330-skvadron og maritime fly og helikoptre er spesielt viktige.

 

Ny og gammel organisasjon

I Norge består den operative ledelsen i dag av FOHK og LDKN. Borte er forlengst sjøforsvarsdistrikt, regimenter og forsvarsdistrikt. Distriktskommandoene ble nedlagt i løpet av 2002. Fra samme tid stod vi igjen med 2 landsdelskommandoer og FOHK. Sommeren 2005 ble LDKS i Trøndelag lagt ned. I tillegg til reduksjon i antall hovedkvarter er også bemanningen redusert. Ved FOHK blir vi i fremtiden rundt 200 ansatte i hovedoppgaven og ved LDKN 60 ansatte. I tillegg kommer en del støttefunksjoner som både i Stavanger og Bodø ligger utenfor kjernestrukturen.

Vi har snudd hver stein både i Bodø og Stavanger for å lage en ny organisasjon som kan håndtere oppgavene med så liten bemanning. Vi tror vi skal klare det, men vi er på et minimumsnivå ift kompetanse og oppfølging av de operative styrkene. Det personellet jeg trenger er primært offiserer med stabs eller sjefserfaring fra HV og Hæren, skipssjefer og erfarne offiserer fra KV og marine og ofte spesialister med ledererfaring fra Luftforsvarets avdelinger.

Samlokalisert med LDKN på Reitan ligger også NATO’s taktiske luftsenter CAOC 3. Dette kan komme til å bli nedlagt fra sommeren 2007 og oppgavene overført til Finderup i Danmark. De nasjonale oppgavene i CAOC 3 vil bli overtatt av luftoperasjonssenteret ved FOHK.

Den nye operative ledelsen i Stavanger blir på overordnet nivå vesentlig forskjellig fra dagens organisasjon. Dagens organisasjon er den samme som vi har hatt ved FKN/FKS de siste 30 årene med en 3-stjerners sjef, en stjernes stabssjef og 3 to – stjerners kommandører, en fra hver forsvarsgren. Denne organisasjonsformen har sikret stor prestisje, fokus og kompetanse mot forsvarsgrenenes operative aktivitet.

 

6 kommandører inntil FKN ble nedlagt, – deretter de 3 i Stavanger, har ivaretatt operativ sektor i hver forsvarsgren. Denne måten å organisere oss på har paralleller i NATO og i flere nære europeiske land. Fra sommeren 2006 vil vi innføre en annen ordning. Min stilling er uberørt, stabssjefsstillingen blir nå to-stjerner og NK, kommandørene fjernes, det blir en to-stjernes sjef for operasjoner og en-stjernes sjef for operasjonstøtte. Operasjonsrommene blir beholdt med oberst/kommandørnivå for sjef, bortsett fra Luftforsvaret som får en-stjernes sjef.

I antall stjerner, for å si det slik, er de to organisasjonsformene nokså like, men den operative tyngde skyves over på fellesledelsen mer enn i forsvarsgrenene. Dette blir en ny måte å jobbe på der fordelen vil ligge i en organisasjon mer tilrettelagt for fellesoperasjoner. Ulempen blir en noe mindre direkte fokus mot hver forsvarsgren. Min jobb nå er å få dette til å virke, og også se om vi kan få synergi fra den nye organisasjonsformen ned til mer fellestekning på det taktiske nivå.

La meg også nevne at av stor betydning for FOHK i Stavanger er samlokaliseringen med Nato`s Joint Warfare Center og de synergier begge oppnår ved å lære av hverandre.

 

Episoder i vernesonen

Mitt første halvår i jobben har hatt 2 kriser hvis jeg kan kalle de for det, fiskerikonflikten i vernesonen og opptøyene i Afghanistan. La meg ta Elektron saken først.

Elektron saken – militært nærvær i nord

Hendelsene begynte med arrestasjon og oppbringelse 15.oktober og endte med tilbakeføring av de to norske KV-inspektørene og overlevering av Elektrons skipsdokumenter i farvannet øst for Fiskerhalvøya 20 oktober. I mellomtiden hadde en hel verdenspresse dekket begivenheten og også i ettertid er det stilt mange spørsmål her hjemme.

Kontreadmiral Trond Grytting, sjef LDKN, ledet operasjonen gjennom KV-nord i Sortland ut til fartøyene. Som foresatt for LDKN fulgte vi godt med også Stavanger. Elektron var ikke første fartøy Norge har brakt opp fra vernesonen, vi har siden 1991 brakt opp til sammen 22 fartøy hvorav 10 utenlandske, men det var først gang et fartøy prøvde å stikke av, og også til en viss grad lyktes med det.

 

Det kan i ettertid sees som naivt fra norsk side å bare sette om bord 2 ubevæpnede inspektører, men dette har tidligere fungert uten problemer. Kystvakten vurderer denne praksisen nå. Det er også slik at enkelte av kystfartøyene har små besetninger og det kan være nødvendig å kraftsamle flere KV -fartøyer til samme område ifm fremtidige situasjoner, men dette må vurderes ut fra situasjonen på feltet.

 

Kystvakten prøvde å stoppe Elektron, men det meste av tiden var været dårlig med høy sjø, og vi tok ikke sjanser på noen spektakulære bordinger som kunne sette liv og helse i fare. Det var det simpelthen ikke verdt. Da vi helt mot slutten av episoden fikk bedre værforhold og også hadde nye mannskaper og helikopter tilgjengelig for entring fra luften var fartøyet så langt øst og syd nær russisk farvann at vi så en bording som en lite hensiktmessig operasjon. Ikke på noe tidspunkt ble det fra politisk side grepet inn for å detaljstyre operasjonen eller for å stoppe en bording. Også fra LDKNs side lot vi som vanlig de som styrte operasjonen på stedet, dvs sjefene på kystvaktfartøyene, ha avgjørende innflytelse på hva som var mulig, været tatt i betraktning.

 

Mot slutten av episoden sendte russerne ut jageren admiral Levchenko. For å unngå misforståelser mellom norsk og russisk fartøy, for å avtale detaljer om tilbakeføring av inspektører og overlevering av skipsdokumenter var det nødvendig å få tillatelse til å seile inn i russisk farvann for norsk kystvakt.

Gjennom mange år har det eksistert en ”hotline”, direkte linje mellom sjef Nordflåten og ØKN, i dag til mitt kontor i Stavanger. Gjennom samtaler med admiral Vladimir S. Vysotskiy fikk vi roet ned situasjonen noe og unngikk misforståelser mellom norske og russiske fartøyer.

 

Norge har et ryddig og normalt forhold til russiske grensevakt, kystvakt og Nordflåten i Murmansk området, med regelmessige besøk og personlig kontakt.

Nordområdets stilling har endret seg mye siden den kalde krigen og selv om området er mindre fokusert, er det fortsatt viktig militærstrategisk og ift rettigheter, grenser, fisk ,olje og gass. Elektron-saken har trolig liten langsiktig betydning for forholdet til Russland, men viser at vi har utfordringer mot norsk myndighetsutøvelse.

 

I utgangspunktet er overtredelse av norsk fiskerilovgivning i fiskevernsonen en rettshåndhevelsessak som håndteres av Kystvakten og norsk påtalemyndighet. Det er imidlertid glidende overganger mellom myndighetsutøvelse som ivaretar håndhevelsen av norske lover og regler, og suverenitetshevdelse som dreier seg om å ivareta de rettigheter Norge har som stat etter folkeretten. Myndighetsuttøvelse kan derfor også anses som et ledd i suverenitetshevdelse. Alvorlig overtredelser av norsk fiskerilovgivning og/eller manglende norsk evne til å beskytte norske interesser, må i ytterste konsekvens betraktes som en utfordring mot norske suverene rettigheter.

 

Vi må anta at ressurskonflikter og jurisdiksjonsspørsmål knyttet til forvaltning av fiskevernsonen rundt Svalbard er det området der Norge kan stå overfor sikkerhetsutfordringer i et 10-15 års perspektiv. Samtidig er det sannsynlig at andre stater erkjenner behovet for en ansvarlig ressursforvaltning i havområdene rundt Svalbard. En slik ansvarlig ressursforvaltning er ikke mulig uten et troverdig kontroll- og håndhevelsesregime.

Skulle Norge få problem i nord, er det inntil et visst konfliktnivå, lite aktuelt med støtte fra Nato. Norge må satse på egne ressurser, i første rekke Kystvakten, men også andre kapasiteter. Et regelmessig norsk nærvær må tillegges stor vekt i årene fremover, igjen først og fremst av KV, men også regelmessig av marinefartøy og fly. Et slikt nærvær vil bidra til forutsigbarhet og derved til å redusere risikoen for misforståelser og unødvendig eskalering under episoder og kriser.

 

Økonomi og viktige utviklingstrekk

Forsvarssjefen redegjorde fra denne talerstol i slutten av november i fjor blant annet om Forsvarets økonomiske situasjon og utfordringene fremover. Fra operativ side er det gledelig at så mye positivt sies og gjøres for prioritere den ”spisse ende”.

Det er likevel slik at lønn, husleie, strøm og investeringskontrakter vanskelig lar seg endre på kort varsel. Butter det imot, slik det gjorde for Sjøforsvaret høsten 2004, eller vi går i minus på de store tallene, slik vi opplevde i januar 2005, må som regel innsparingene tas på øvelser, døgn i felt, flytimer og fartøyseiling. I så hensende er det veldig bra at Forsvaret for 2005 leverte et regnskap, ikke bare i balanse, men sågar med innsparinger.

For å unngå ytterligere strukturreduksjoner må vi likevel fortsatt være tøffe mht driftsinnsparinger. Mye er tatt ut allerede, men i en så stor organisasjon som Forsvaret med 15-16000 ansatte pluss 9000 soldater vil det alltid være mer å hente. I neste runde, om et par år, må vi forvente forslag om ytterligere basereduksjoner og kanskje også bortfall av hele strukturkomponenter, ikke fordi vi ikke trenger dem, men fordi vi ikke vil ha råd til dem. Det er generelt sett nesten umulig for Forsvaret å fornye antall for antall de kapasitetene vi har hatt. Årsaken til dette er sammensatt. Noe eldre materiell er anskaffet med støtte fra USA og i en tid der alt relativt sett var billigere. Vi opplever også en såkalt teknologisk fordyrelse på rundt 2 % årlig på militært utstyr. Lønns og velferdsnivå i det norske samfunnet gir også Forsvaret relativt sett høyere utgifter enn før. Viktigst er likevel at Forsvarets andel av BNP, samfunnskaken, er gått fra rundt 3 % til ca 1,8 % i dag, og trenden er fortsatt synkende. Fra operativ side må vi derfor forvente et fortsatt press på de virkemidlene vi har til disposisjon, dvs de operative styrkene. Et moderne forsvar er ikke billig.

Hovedendringene som er gjort er godt kjent for denne forsamling. Vi har gått fra et mobiliseringsbasert invasjonsforsvar forsvar til et mindre mer stående forsvar. Vi har gått fra lang reaksjonstid til hurtige utrykkingsstyrker. Vi har gått fra et noe statisk forsvar til et mer mobilt forsvar. Vi har gått fra et forsvar med Norge som innsatsområde til et forsvar også med oppgaver langt borte. Vi har gått fra noe som var mye forutbestemt til noe som er mer fleksibelt. Vi har gått fra frivillighet i internasjonale oppdrag til beordringsplikt. Vi har gått fra en kjent, konvensjonell trussel til asymmetriske trusler. Det kan være vanskelig for offiserer som meg, som var med å bygge opp det gamle, å bli fortrolig med det nye Forsvaret.

Men til tross for at det nye Forsvaret er mindre enn det gamle er utfordringene mange, oppgavene er svært interessante og motivasjonen er høy. Det er rett og slett spennende å jobbe i Forsvaret i dag.

Hvis jeg skal driste meg til noen synspunkter på styrkenes status er det klart at en hær som selv mobilisert nærmer seg en brigade i størrelse virker liten i et så stort land som Norge, uansett sikkerhetssituasjon. Jeg skulle gjerne sett at vi hadde materiell og personell også til en mobiliseringsbrigade, som tross alt fremdeles er en del av strukturen. Men GIH sliter med både lite folk og stort moderniseringsbehov i flere av troppeartene. Artilleri og luftvern er bare to eksempler. Samtidig leverer GIH styrker både til våre stående avdelinger og til internasjonal tjeneste. Hæren er presset, men de er ikke alene. Luftforsvaret er uten egen skyld lokalisert på for mange stasjoner. Det koster penger. Samtidig kan målet om 48 nye jagerfly bli vanskelig å realisere, hvis vi ser realistisk på det. Samarbeid med andre land om jagerflystrukturen kan bli både ønskelig og nødvendig, selv om det er et stykke frem før vi må ta en slik avgjørelse. Akkurat nå er det transportflyene på Gardermoen, C-130 Hercules, som har mest problemer. Vi har ikke konkrete planer om fornyelse og flyenes operative status er nå lav. De kan i øyeblikket ikke understøtte våre styrker i Afghanistan, noe det er et stort behov for. Innfasing av NH-90 helikoptre for kystvakt og marine er en veldig positiv operativt sett ift de maritime oppgaver. Dette krever stor oppmerksomhet fra GIL og hans folk de neste årene.

Sjøforsvaret består av kystvakt og marine. Kystvakten er inne i en stor fornyelsesperiode, har vært prioritert og fremstår som profesjonell og relevant med stor støtte i befolkningen.

Marinen står rett foran store og positive fornyelser av flåten med Fridtjof Nansen klasse fregatt og Skjold-klase mtb. Samtidig holder undervannsbåtvåpenet og minerydderfartøyene et veldig høyt internasjonalt nivå, noe vi stadig får tilbakemeldinger på fra våre nato-allierte. Operativt sett er 6 mtb-er lavt ift vår lange kyst, men den store utfordringen er for GIS å klare å finansiere de personell og driftsutgifter som det nye Sjøforsvaret krever.

Alle 3 forsvarsgrener har spesialstyrker og de jobber godt sammen. Disse styrkene har vært vinnere i budsjett og ressurssammenheng de siste 10 år, og spesielt etter 11 september 2001. De har glimrende treningsforhold her hjemme, ikke minst i Nord-Norge.

Sammen med allierte utgjør de norske spesialstyrkene en betydelig del av øvelse Cold Response 2006.

Heimevernet har foretatt en veldig fornuftig omlegging. Satsingen på en noe mindre, mer mobil struktur inndelt i innsats, forsterknings og oppfølgingsstyrker ser så langt ut til å bli svært vellykket. HV har fått ny organisasjon, nye distriktsgrenser, territorielt ansvar og en rekke nye, interessante oppgaver som er viktige sett fra operativ side.

 

Internasjonale operasjoner

 

Noen ord om våre internasjonale operasjoner. De er viktige for Forsvaret fordi de gir tett samarbeid med andre lands styrker, vi lærer av andre og de om oss, de gir ofte en klar indikasjon om hvilken standard vi holder.

Samtidig utfører norske styrker en jobb som er viktig for FN, for NATO, for Norge og ikke minst for de landene vi opererer i enten det er i Middelhavet, på Balkan, Afrika, Midtøsten eller Afghanistan. Norge trakk de siste styrkene ut av Irak i desember i fjor. Etter en innledende periode med ingeniørtropper i Basra, bestod det norske styrkebidraget av stabsoffiserer i polsk og britisk ledet divisjon, og fra våren 2005 også av instruktører i Nato`s treningsmisjon i Bagdad. Irak-oppdraget var omstridt fra første dag her hjemme. Ingeniørkompaniets innsats for å reparere kraftlinjer, utbedre vannforsyning, bygge broer og for å fjerne miner og eksplosiver druknet til dels i kritikk mot at Norge var engasjert i Irak.

Sikkerhetssituasjonen i Irak gikk fra vondt til verre og de som returnerte fra Bagdad sist desember har hatt et til dels meget farlig oppdrag som ble besluttet avsluttet da ny regjering tiltrådte. Belastningen for de som har meldt seg frivillig til disse oppdragene, og deres nærmeste, har vært stor pga risikoen. Når oppdragene også blir politisk kontroversielle er det ikke lett å være norsk offiser i utlandet.

 

Afghanistan

Ledelsen i Forsvaret bruker nå mye tid på oppdragene i Afghanistan, og av gode grunner. Landet er og har vært de siste 2 årene vårt klart største satsningsområde. Vi har hatt styrker fra alle forsvarsgrener tilstede, både under Enduring Freedom operasjonen og i ISAF-styrken som nå er NATO ledet.

Afghanistan er et spennende land, med topografi, kultur, klima, religion og tradisjon fjernt fra det vi vanligvis kjenner. Det er enorme utfordringer i å stabilisere landet og for Karzai-regjeringen i å utvikle, kontrollere og styre landet. Landet er ett av verdens fattigste, det er stort og befolkningen har vært igjennom tunge år med store tap. Normale samfunnsstrukturer er til dels fraværende, mer dess lengre bort fra hovedstaden man kommer.

Det kreves mye fra vestlige land for å få dette samfunnet opp og frem, og bare noen av utfordringene kan løses med militære midler. Det militære bidrag er å holde motstanden nede og for Natos del å bidra til stabilitet og sikkerhet rundt i landet sammen med regjeringens egne styrker og politi. Enduring Freedom operasjonen er amerikansk ledet og Norge har deltatt med forskjellige styrker, inkludert mineryddere, F-16 fly stasjonert i Kirgisistan og flere ganger med spesialstyrker. Regjeringen har bestemt at vi ikke fornyer deltagelsen og de siste spesialstyrkene returnerte for en uke siden etter avsluttet oppdrag.

Enduring Freedom er fortsatt en stor operasjon på rundt 20 000 mann og hovedhensikten med operasjonen er å hindre Taliban, Hecmatiar og Al Quaida styrker i å tilrive seg nok fotfeste til eventuelt å styrte regjeringen. Jeg kan ikke gå i detalj om spesialstyrkenes innsats. Men våre spesialstyrker holder en kvalitet som ikke ligger tilbake for noen andre, snarere tvert i mot. Med utgangspunkt i Bagram-basen har de deltatt i operasjoner langt unna og under særdeles krevende forhold både fysisk og psykisk. Jeg er stolt av å være operativ sjef for styrker med slike kvaliteter.

De siste 2 år har Norges hovedbidrag til Afghanistan vært ledelse og kompanistyrker til Battle Group 3 i Kabul. Vår oppgave har bestått av bypatruljering i en av de 3 sonene ISAF har inndelt byen i. Det er Frankrike og Tyskland som har hatt ansvar for de andre sonene. I tillegg har britene hatt en kompanistridsgruppe i byen. For et lite land som Norge har dette vært et godt synlig og prestisjefullt oppdrag som også har vært viktig for president Karzais evne til å stabilisere situasjonen i hovedstaden. Oppdraget har inkludert beskyttelse av nøkkelpersoner i en nødsituasjon og har ellers medført utstrakt kontakt med afghansk politi og i noe mindre grad mot Afghan National Army (ANA).

På en rekke felt har det vært en positiv utvikling i Afghanistan de siste 2 årene. Det har vært gjennomført både president- og parlamentsvalg med god velgeroppslutning og uten at valgene ble forstyrret av Taliban. Også regionale valgte representanter er på plass. Arbeidet med å bygge opp sikkerhetssektoren går fremover, selv om mye gjenstår før lovverk, domstoler, politi, fengselsvesen og landstyrker er etablert i hele landet. USA har tatt et særlig ansvar for ANA. Dette virker vellykket så langt, selv om målet er langt flere avdelinger enn de 20 000 mann som hittil er trent. Tyskland har hatt ansvaret for politistyrkene, her er reformbehovet stort og det gjenstår en del før målene er nådd.

Det er samtidig lett å se at det foregår mer økonomisk aktivitet i landet enn tidligere. Både hus- og veibygging er økende i mange deler av landet, og det koker og summer på markedene.

Men motstanden mot regimet fortsetter og smitteeffekten fra effekten av bomber i Irak er tydelig.

Mens FOHK registrerte 5 selvmordsbombere totalt i hele landet i 2004, var tallet 26 i 2005. I januar i år hadde vi 6 anslag. Dette kommer til dels i tillegg til bilbomber og vei- plasserte bomber og det nye er at det ikke lengre bare foregår i syd og øst i landet, men også i Kabul, i Mazar-e-Sharif og andre steder som før var roligere.

Norges nye militære oppgaver i Afghanistan er tett forankret i Natos strategi. Nato har ønsket å bidra til stabilitet, ikke bare i Kabul, men i hele landet. Konseptet med Provincial Reconstruction Team (PRT) og Forward Support baser ble introdusert for 2 år siden, først i nord. Siden er det ekspandert til Herat og andre steder i vest og fra sommeren i år vil det bli innført i sør, i Kandahar, Helmand og Oruzgan provinsene der Taliban står sterkere i befolkningen. Britiske, kanadiske og nederlandske styrker vil fra sommeren for Nato avløse USA i disse provinsene. Det er ingen grunn til å legge skjul på at Nato står overfor store utfordringer med denne utvidelsen, som senere skal følges opp med en ny utvidelse mot den siste gjenværende region, sørøst-Afghanistan.

Norge kunne valgt å blitt stående igjen i Kabul, for vi har fått meget gode tilbakemeldinger på hvordan vi har håndtert oppdraget. Tilstedeværelse i hovedstaden gir også en viss prestisje. Vi visste likevel at det ville komme en dag der afghanerne selv måtte ta over mer av ansvaret i hovedstaden, samtidig som Natos oppgaver står i kø i resten av landet. Regjeringen bestemte derfor på vårparten i fjor at Norge skulle avløse britene som ”lead-nation” i PRT Meymaneh i Faryab provinsen, nordvest i landet samt avløse britenes reaksjonsstyrke i Mazar. Denne løsningen er gunstig for Nato som får frigitt britene til andre oppgaver sør i landet. Norge overtok 1. september i fjor og har vært støttet av Finland, Latvia og Island. Det er rundt 50 nordmenn i Meymaneh, men vi vurderer en ytterligere styrking av garnisonen.

I det nordlige Afghanistan har Tyskland hovedansvaret for Nato som ”Regional Area Coordinator”. Norge og Tyskland bygger nå sammen en stor base på flyplassen 5-6 km utenfor sentrum av Mazar, en by med ca 300.000 innbyggere, og med den kjente krigsveteranen Atta som guvernør i Balkh-provinsen. Fra midten av mars vil Norge i Mazar ha avløst Storbritannias Quick Reaction Force – kompani (QRF). I tillegg vil vi ha norsk logistikkspersonell og et rolle 2 sykehus, til sammen ca 300 nordmenn, bare i Mazar.

På det tidspunktet regjeringen tok beslutningen om større satsing i nord var dette et av de roligste stedene i landet. Men nå har noe av volden spredt seg og også Mazar er mer utrygg. I fjor høst mistet først en brite livet, senere 2 svensker, etter anslag. Mazar er likevel fortsatt roligere enn Kabul der ISAF-styrkene har opplevd en rekke angrep.

Ved siden av basedrift og støttefunksjoner blir Norges viktigste bidrag under tysk ledelse å kunne rykke ut på kort varsel med reaksjonsstyrken i hele nord-regionen. En region som er 1300 km bred og med en dybde på 3-400km. Dette er et enormt område som i alt inkluderer 5 PRT, to tyske, en nederlandsk, en svensk og en norsk. Oppdraget kan bli vanskelig og de tyske helikopter ressursene som er viktige er foreløpig ikke i Mazar, men i byen Termez i nabolandet Uzbekistan.

 

Angrepet på den norske PRT i Meymaneh

Det var utrykkingsstyrken i Mazar som ennå altså er britisk ledet, men inkluderer en svensk tropp, som tirsdag 7 februar måtte forsterke garnisonen i Meymaneh da den ble angrepet. Det tok imidlertid tid i å få forsterkninger frem, så det var andre forhold som forhindret et umiddelbart nederlag.

Nato fikk raskt på vingene 2 nederlandske F-16 fly, og med norsk Forward Air Controller i leiren ble det mulig å presisjonsdirigere flyene.

F-16 er vanligvis ikke noe godt middel for å kontrollere folkemasser på bakken, men flyene hadde en viss effekt. Det gikk imidlertid så langt at vi måtte be om demonstrasjon av 20 mm kanon ild fra flyene for å avskrekke angriperne. Det sier noe om alvoret i situasjonen.

Afghansk politi gjorde også en viss innsats for å stoppe angrepet.

Viktigste forholdet var likevel motstanden fra selve garnisonen der våre folk etter hvert følte de slåss for sine liv mot brannbomber, håndgranater, kniver, maskingeværild og rakettkastere. Utfallet av angrepet er kjent, men dette er sannsynligvis det alvorligste Nato har opplevd siden de overtok ISAF. Og jeg er veldig stolt av den forsvarsjobben som ble gjort fra norsk og Nato personell i leiren.

Det er vanskelig å feste lit til at Muhammed-tegningene alene skulle forårsake et såpass forberedt angrep. Like sannsynlig er det nok at de kreftene som verken er tjent med Karzai-regjeringens innflytelse i området, eller Natos tilstedeværelse, benyttet muligheten som indignasjonen over tegningene ga, til å kjøre sin egen agenda. Det er også en mulighet for den norskledede PRT, som er den minste og i et utkantområde har blitt sett som et svakt ledd i Nato kjeden og dermed mulig og fjerne. Angrepet viser likevel hvordan hendelser her hjemme kan påvirke sikkerheten til norske styrker i utlandet.

På norsk og Nato-siden går vi nå igjennom hvordan PRT oppdraget kan videreføres ift stemninger blant befolkningen. Kjernen i PRT-konseptet er kontakt og samtaler med beslutningstakere og folk i hele regionen, blant annet for å fremme afghanske sentral myndigheters innflytelse. Vi er fra norsk side også opptatt av sikkerhet i området på noe lengre sikt. 2 afghanske kompanier fra garnisonen i Mazar forsterket garnisonen frem til fredag i forrige uke, men i øyeblikket er disse trukket tilbake.

Dette er ikke en full gjennomgang av norsk internasjonal innsats fra min side, men en beskrivelse av noe av det vi har jobbet med i det siste. Vi må forvente nye oppdrag andre steder og at situasjonen i Afghanistan blir vanskeligere. Det setter store krav til det personellet som reiser, til trening, utstyr, samband og logistikk.

Det kreves også et omfattende apparat hjemme for å holde styr på og understøtte utenlandsoppdragene og det krever en operativ ledelse, selv når Nato har operativ kontroll som følger med og som kan formidle informasjon videre til Forsvarssjef og politisk ledelse.

Vi gjenoppdaget også under Meymaneh angrepet at det som kalles ”fog of war” fortsatt er et virkelignært begrep. Deler av sambandet brøt sammen og det vi fikk igjennom var ofte motstridende, uklart og noen ganger helt feil. Mer erfarne offiserer enn meg sier at slik er det i krig. Forholdet til media krever også mye oppmerksomhet, men jeg følte Forsvaret kom bra ut av denne siste episoden. Vi må også ta inn over oss at sirkelen politisk ansvar, media og militære operasjoner er tett når det gjelder norske styrker i kamp, og at nøyaktighetskravene til tidsriktig informasjon er høye.

 

Veien videre

I øyeblikket har vi rundt 500 personer ute internasjonalt, om lag 400 av dem i Afghanistan, inklusiv 80 personer tilknyttet F-16 detasjementet i Kabul. Dette er historisk lave tall ift den tiden vi stod i Libanon og med større styrker på Balkan. Forsvaret blir mindre, men det er ikke hovedårsaken til reduksjonen. Viktigere er at de fleste ute nå er ansatt i Forsvaret, mens vi tidligere rekrutterte mye folk utenfra på kortere kontrakter. Det har også vært en trend bort fra store personellintensive avdelinger til mindre, mer spesialiserte bidrag.

Det vil nok være mulig å ha flere ute hvis større ressurser ble satt inn, hvis bidragene roterte mer mellom forsvarsgrenene og hvis vi er kreative med rekruttering, men større innsats er neppe et mål i seg selv. Samtidig er personell på bakken, dvs landstyrker i øyeblikket mest etterspurt. For noen avdelinger og enkeltpersoner er allerede dagens norske innsats begynt å bli en belastning for familiene pga hyppige oppdrag og mange Tordenskjolds soldater. Dette er en sak vi følger nøye med på.

Norge har også meldt inn styrker både til Nato Response Force og en svensk ledet EU Battle Group. Hvis noen av disse styrkene blir aktivisert på toppen av de stående oppdrag vil antall soldater i internasjonal tjeneste fort kunne stige betydelig igjen. Vår evne til å stille styrker er ganske god, men vi har begrenset evne til å vedlikeholde bidrag over lang tid.

Vi får mye igjen for utenlandsoppdragene både faglig og på andre måter, men det kan variere fra oppdrag til oppdrag hvor mye direkte stridserfaring vi får ut av det. Noe av det mest krevende vi trener på her hjemme er å operere i større forband, i alle forsvarsgrener, sammen og med allierte. Slike høyintensitet fellesoperasjoner er for alle styrker det mest krevende og når de i tillegg foregår i eget land og klima, gir de stor uttelling på bunnlinjen mht å skape operativitet og stridsevne. Mange av våre internasjonale oppdrag gir glimrende trening i enkeltmannsferdigheter og ledelse, til lag og tropp og gjerne for spesialstyrker, mineryddere eller ingeniører. Men de erstatter ikke behovet for å trene hjemme, trene krigsoppgaver, øve med andre, og fra tid til annen å deployere som komplett avdeling, som for eksempel for Telemark bataljon. Fra operativ side, og jeg tror det gjelder operasjoner i alle forsvarsgrener, er det viktig å understreke dette.

 

Avslutning

Forsvaret har vært gjennom mange endringer de siste år. Disse har vært nødvendige for å tilpasse oss til den situasjonen vi har i dag. Nye kapasiteter er på vei inn i alle forsvarsgrener og operativ side er prioritert. Vår operative evne er svakt økende akkurat nå. Forsvaret vil likevel få store problemer med å opprettholde dagens kapasiteter og operative nivå med fortsatt synkende budsjetter.

Det er ikke noen motsetting mellom et forsvar som deltar ute og et som øver og kan brukes hjemme. Våre utenlandsoperasjoner er blitt mer risikofulle og krevende, og for styrkene i Afghanistan har vi til tider krigslignende tilstander.
Takk for oppmerksomheten

Diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund
13. februar 2006

Innledningsforedrag
ved Generalmajor Kjell Grandhagen
Sjef Forsvarets styrker

 

Internasjonale operasjoner – under ledelse, og av FN eller regionale organisasjoner som NATO, EU, etc.?

 

Formann, mine damer og herrer!

Temaet for kvelden kunne vel knapt vært mer aktuelt enn akkurat dette – seks dager etter at en norsk militær avdeling i Maymaneh i Afghanistan har vært gjennom den kanskje mest alvorlige hendelsen vårt personell har vært utsatt for gjennom snart seksti år med internasjonale fredsoperasjoner. På kveldens hovedspørsmål – om internasjonale operasjoner skal ledes av FN eller regionale organisasjoner – vil jeg umiddelbart gjøre min holdning klar: Her er det ikke noe enten eller, men snarere, som hos Ole Brumm, et ”ja takk begge deler”. Det sentrale da blir jo å fastslå når man skal gå for det ene og når man skal gå for det andre, noe jeg vil få komme tilbake til om et øyeblikk.

Før jeg gjør det vil jeg imidlertid få minne om vårt lands historie og tradisjon som en solid bidragsyter i internasjonale operasjoner, og særlig innenfor FN-rammen. Gjennom etterkrigstiden har om lag 50 000 nordmenn gjort tjeneste i internasjonale operasjoner – de langt fleste av dem i rene FN-operasjoner med lyseblå beret på hodet.

Mens de rene FN-operasjonene var enerådende frem til midt på nittitallet, har vi siden da sett en endring ved at stadig flere fredsoperasjoner gjennomføres i regi av regionale organisasjoner eller koalisjoner av villige nasjoner. Det er imidlertid viktig å merke seg at også disse operasjonene i de aller fleste tilfeller gjennomføres på oppfordring av og med mandat fra FN. Det kan imidlertid være nyttig å gå noe nærmere inn på hvorfor vi fikk det veiskillet vi fikk på midten av nittitallet. Det er nemlig på ingen måte noen tilfeldighet at regionale strukturer spiller en større rolle i fredsoperasjoner enn tidligere.

Den viktigste årsaken ligger i den endringen i selve konfliktbildet som skjedde i kjølvannet av den kalde krigen. Mens øst-vest-konflikten hadde lagt en demper på utviklingen av mindre konflikter, både mellom stater og internt i stater, under den kalde krigen, åpnet mange av disse konfliktene seg tidlig på nittitallet. Eksempler på dette er konfliktene på Balkan, i Somalia og i Rwanda. Mens forutgående operasjoner i stor grad dreide seg om å sikre og overvåke inngåtte fredsavtaler, kalte disse konfliktene på styrker som kunne gå inn i krigshandlinger for å stanse dem. Det er i ettertid en bred erkjennelse av at dette var en type operasjoner FN ikke var forberedt på å håndtere. Organisasjonen måtte derfor døyve sviende nederlag både i Bosnia, Somalia og Rwanda, nederlag som kostet dyrt i konsekvenser både for de berørte områdene og for FN som tapte troverdighet – en troverdighet som sannsynligvis ennå ikke er gjenopprettet. For dem som vil studere dette mer inngående vil jeg sterkt anbefale å lese den kanadiske genlt Romeo Dallaires bok ”Shake Hands With the Devil”, en rystende beretning om FN-systemets rystende håndtering av Rwanda-konflikten.

Utfordringen midt på 90-tallet besto først og fremst i at de tre konfliktene krevde en militær intervensjon med en helt annen robusthet enn FN tradisjonelt hadde stått for. Jeg har selv erfaring fra overgangen fra FN-operasjonen UNPROFOR i Bosnia til NATO-operasjonen IFOR og senere SFOR i 1995. De som opplevde begge løsningene har nok særlig merket seg følgende forskjeller:Entydige og robuste ”Rules of Engagement” – engasjementsregler som styrer styrkens maktanvendelse.

Resultatet av de negative erfaringene på nittitallet ble en dramatisk nedgang i volumet av FN’s fredsbevarende operasjoner frem mot årtusenskiftet, før tallet igjen begynte å stige gjennom de siste fem årene, slik at det i dag er omtrent like mange fredssoldater med blå beret som det var tidlig på nittitallet. Det er imidlertid en stor forskjell – den gang var det de store europeiske nasjonene som dominerte styrkebidragene – i dag er det land som Bangladesh, Pakistan og India som topper listene.

De dominerende nasjonene i sikkerhetsrådet synes gjennom de siste ti årene å ha etablert en slags arbeidsdeling mellom rene, FN-ledede løsninger og løsninger med FN-mandat, der ledelsen overlates til regionale organisasjoner som NATO, EU og ikke minst AU, den Afrikanske Union. Samtidig har FN gjennomført en intern prosess basert på erfaringene fra nittitallet for å forbedre sin evne til å gjennomføre og lede internasjonale fredsoperasjoner. I så henseende var det særlig forslagene i den såkalte Brahimirapporten fra 2001 som har hatt betydning. Det er ingen tvil om at organisasjonens evne til å lede fredsbevarende operasjoner er styrket gjennom de senere årene. Etter min vurdering er det imidlertid heller ikke tvil om at det fortsatt hefter betydelige svakheter ved FN-strukturen, som tilsier nøye avveining av hvilke operasjoner som bør ledes av FN og hvilke som bør utføres av regionale organisasjoner.

En av utfordringene i så henseende ligger i det som samtidig er organisasjonens styrke, nemlig at den består av det meget høye antall selvstendige nasjoner. Men jo flere nasjoner, jo vanskeligere er det å skape konsensus i krevende spørsmål. Jeg har merket meg at FN’s generalsekretær Kofi Annan selv, i sin rapport til fjorårets generalforsamling etterlyser større enighet i organisasjonen om en så sentral problemstilling som når man kan anvende makt for å forsvare internasjonal fred og sikkerhet. Jeg har også merket meg at han i den samme rapporten sier at FN’s militære kapasiteter ikke bør utvikles i konkurranse med de mange regionale organisasjonene men snarere i samarbeide med dem. I denne sammenheng trekker han særlig frem EU’s stående battlegroups og den Afrikanske Unions såkalte ”African Reserve Capacities”.

Jeg er ikke i tvil om at det fortsatt er en plass for rene FN-ledede operasjoner, slik vi kjenner dem fra Libanon, Gaza, Kambodsja og en rekke andre områder. Det skal heller ikke stikkes under en stol at mange av disse har vist seg meget effektive. La meg i den forbindelse særlig trekke frem de konfliktforebyggende eller preventive operasjonene, slike som i Makedonia, på Øst-Timor og på Kypros,  bare for å nevne noen. Styrkene i disse operasjonene har, ved sitt blotte nærvær og sin tidsriktige utplassering, hindret større konflikter i å blomstre opp, og således vært svært verdifulle.

FN leder også en del mindre operasjoner verden rundt der hovedelementene på bakken er mindre, ubevæpnede observatørteam og/eller politistyrker. Eksempler på dette er operasjonene i UNTSO i Midt-Østen, UNMOGIP i Kashmir, UNOMIG i Georgia og UNMIK i Kosovo.

Det er heller ingen tvil om at FN med suksess har ledet en del mindre operasjoner der fiendtligheter allerede har brutt ut og bidratt til å begrense eller stanse fiendtlighetene og stabilisere situasjonen. Noen av de mindre operasjonene i Afrika er gode eksempler på dette.

FN vil imidlertid fortsatt ha betydelige utfordringer når det dreier seg om mer omfattende og komplekse militære operasjoner. Dette skyldes en rekke forhold, og jeg skal i det etterfølgende peke på de viktigste.siteter.

Når FN i tiden fremover skal velge hvilke operasjoner organisasjonen selv skal gjennomføre og hvilke den skal gi mandat og deretter sette bort til regionale organisasjoner, tror jeg det er godt å ha dette bakteppet for de vurderingene som skal gjøres. FN er neppe tjent med å gjenta tabbene fra 90-tallet med de negative virkningene dette vil ha for organisasjonens troverdighet på lang sikt. Kofi Annans beskrivelse av en arbeidsdeling mellom FN og de regionale organisasjonene synes således å være et godt utgangspunkt for fremtiden i så henseende.

-Hvilke avveininger bør så Norge gjøre i forhold til deltagelse i internasjonale operasjoner i fremtiden. For det første er Norge blant et mindre antall nasjoner som faktisk er i stand til å gjennomføre de mest krevende militære fredsoperasjonene som i dag og i fremtiden er aktuelle. Faktisk er det ikke så mange nasjoner på kloden som besitter en slik kapasitet og sømløst kan integrere seg med andre i slike avanserte operasjoner. Derfor vil også det internasjonale samfunn forvente norsk deltagelse i slike operasjoner, slik som de vi har gjort det på Balkan og i Afghanistan. Hvis vi skal gjøre dette innenfor rammen av begrensede styrker, må det imidlertid skapes forståelse for at vi ikke nødvendigvis samtidig kan delta i enklere operasjoner andre steder.

En lærdom vi har gjort over tid, og som igjen er understreket de siste dagene, er at situasjonen i en pågående fredsoperasjon kan endre seg brått. Det vil således være feil å tro at for eksempel en fremtidig operasjon i Sudan vil være mindre krevende ift utrustning og trening enn de operasjonene vi har deltatt i så langt i NATO-rammen. Det er oppdraget, ikke rammen det løses i, som er avgjørende.

En annen utfordring vil være å balansere norsk fremtidig innsats i internasjonale operasjoner på et fornuftig nivå. Det er Hæren som tradisjonelt er hovedbidragsyter i denne sammenheng. Internasjonal erfaring viser at man ikke bør underskride en faktor på 1:4 eller 1:5 mellom utetid og hjemmetid for slike styrker. Der er vi for lengst når Hæren denne våren vil ha et bidrag ute på mellom 500 og 600 mannskaper. Skal bidraget økes, må også Hæren vokse.

Helt til slutt er det avgjørende for et lite land som Norge ikke å spre sin innsats for meget. Jeg forstår meget vel signaleffekten av at det norske flagget vaier mange steder på kloden, men mange ulike lokaliseringer betyr samtidig et langt større behov for kapasiteter som etteretning, samband, sanitet og logistikk enn det vi er i stand til å vedlikeholde over tid. Militært sett er det derfor ønskelig å samle våre bidrag mest mulig. Det gir også større robusthet.

Hæren løser i dag og vil i fremtiden løse de oppdrag våre politiske myndigheter beslutter. Det er også de politiske myndigheter som avgjør hvilken ramme vi skal delta innenfor, FN eller regionale organisasjoner. Min faglige tilrådning vil være at man nøye vurderer hvilke typer oppdrag som bør løses av FN selv og hvilke som bør løses av kompetente militære strukturer som eksempelvis NATO. Til syvende og sist dreier dette seg om å gi vårt personell den styrkebeskyttelse og den mulighet til å lykkes som de har krav på.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 30. januar 2006

ved

Generalmajor Robert Mood
Generalinspektør for Hæren

Status og utfordringer for Hæren

Formann, mine damer og herrer!

Generalmajor Robert Mood. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Hæren har vært gjennom en krevende omstilling i året som gikk – og det er lite som tyder på at vi er ved veis ende. Snarere tvert i mot: Skal vi oppfylle de krav og forventinger som samfunnet og våre politiske myndigheter har til et moderne Forsvar gjenstår fremdeles store grep. Som Forsvarssjef Sverre Diesen uttrykte det i denne sal for to måneder siden: ”Situasjonen er i realiteten den, at det i løpet av relativt kort tid må gjøres noen helt grunnleggende valg med hensyn til Forsvarets fremtid”. Dette berører i høyeste grad også Hæren, som i praksis består av én brigade, spesialstyrker, en ISTAR-enhet, samt HM Kongens garde og Grensevakten.
I tråd med Stortingets innstillinger fra 2001 og 2004 har vi de senere år lagt et godt grunnlag for en ny Hær. Dette er riktignok en Hær som er betydelig mindre enn tidligere. Men til gjengjeld besitter vi i dag kapasiteter med bedre reaksjonsevne og bedre tilgjengelighet. Dette gjør at vi kan håndtere et bredere oppgavespekter hjemme og ute på en mer effektiv og troverdig måte. Vi har med andre ord i dag en Hær som er bedre skikket til å møte dagens og morgendagens utfordringer enn det vi hadde for bare få år siden. En relevant Hær i dag og i morgen tilsier med andre ord at vi trenger mer av det nye, og mindre av det gamle.
Når vi likevel må være forebredt på å ta vanskelige valg i tiden som kommer er det fordi kostnadsutviklingen ubønnhørlig innhenter oss. Men i denne erkjennelsen, som verken er ny eller et spesielt særnorskt fenomen, ligger det også noe positivt: Den skjerper evnen vår til fortsatt innovasjon; vi tvinges til å tenke kreativt, på tvers av troppearter, forsvarsgrener og landegrenser. Slik generer vi mer forsvarsevne ut av offentlige ressurser.
Hovedbudskapet mitt her i kveld er derfor følgende: Vi er nødt til å holde et fortsatt høyt trykk i den videre moderniseringen. Dette er en forutsetning for at vi i fremtiden skal være i stand til å levere mer relevant landmilitær evne. De innsatsstyrkene vi i dag leverer til nasjonale og internasjonale operasjoner, kommer ikke av seg selv. I fremtiden kommer de mest sannsynlig heller ikke på grunn av større bevilgninger. Tvert om: Våre styrkebidrag kommer fordi vi i fellesskap tar en rekke små og store grep – i egen støttestruktur, på personellsiden, og på kompetansesiden.

Situasjonen på starten av det nye året er vesentlig mer positiv enn negativ. På plussiden har vi en rekke velfungerende og operative bataljoner. Disse holdes oppe av soldater av alle grader som holder et høyt internasjonalt nivå. Samtidig har vi også fått på plass bedre rutiner for økonomistyring og forvaltning av materiell. I tillegg har vi fått på plass to innrykk i året med vernepliktige mannskaper til førstegangstjeneste. Dette gir Hæren et fortløpende påfyll av ressurssterk ungdom. To innrykk i året styrker vår beredskap ved at flere mannskaper, med minst seks måneders tjeneste, er tilgjengelig for innsetting nasjonalt til enhver tid. Sist – men ikke minst: Jeg er glad for at mangfoldet blant Hærens ledere har økt. For første gang har en kvinne i Hæren konkurrert seg til sjefsstillingen i HM Kongens garde. Vi håper flere kvinner følger etter. Hæren er nemlig, i likhet med enhver annen etat, avhengig av et sammensatt ledersjikt. Dette mangfoldet setter oss bedre i stand til å håndtere bredden av utfordringer vi til daglig stilles overfor, hjemme så vel som ute.
På minussiden har vi en brigadestruktur som sliter med å holde ved like og videreutvikle et levende samvirkesystem. Brigaden er på en del områder under kritisk masse, og har dermed svekket evne til å gjennomføre selvstendige kampoperasjoner. Men tross dette ser jeg optimistisk på tiden som kommer: Vi har meget dyktig og lojalt personell som tross stor belastning leverer meget gode resultater. Vi har en politisk ledelse som viser vilje til fortsatt moderniseringen. Vi har på trappene en ny Forsvarsstudie. FS-07 vil legge grunnlaget for en struktur som forhåpentligvis vil gi en mer langvarig balanse mellom ambisjon og budsjett, samt mellom operativ og ikke-operativ struktur.
Kveldens foredrag er lagt opp på følgende måte. Innledningsvis vil jeg si litt om det sikkerhetspolitiske rasjonalet til Hæren. Deretter vil jeg kort berøre den økonomiske situasjonen før jeg gir en statusrapport på Hærens ulike troppearter og de operative leveranser vi har gående. Avslutningsvis skisserer jeg veien videre, med vekt på hvordan vi selv kan bidra til å håndtere utfordringene vi står overfor.

Sikkerhetspolitiske forutsetninger og økonomiske realiteter.
Sikkerhetspolitisk rasjonale

I likhet med hva som ble gjort i Forsvarssjefens militærfaglige utredning i 2003 vil det også i kommende forsvarsstudie bli en betydelig vekting av vår evne til egen krisehåndtering og suverenitetshevdelse. For Hærens vedkommende betyr dette at særlige nasjonale hensyn, som for eksempel ressursforvaltningen i nord, naboskapet til Russland og utviklingen i NATO, virker inn på styrkeplanleggingen. Det er altså ikke slik som enkelte synes å tro, at internasjonale operasjoner er et mål i seg selv. Tvert i mot: Internasjonal deltakelse er helt avgjørende for at vi skal kunne opprettholde og videreutvikle vår nasjonale operative evne. La meg også peke på at nedleggelsen av Hvalsmoen, Haslemoen, Eggemoen, Helgelandsmoen og hærens fraflytting av Heistadmoen viser at synlighet og tilstedeværelse i nord har prioritet. Nedleggelse og samlokalisering har primært funnet sted i sør. Vi utdanner i dag flere mannskaper i nord enn i sør, og denne landsdelen vil forbli ett av Hærens kjerneområder.[1]
Når det er sagt er det få – om noen, sikkerhetspolitiske kriser eller episoder som har noen som helst militær løsning for et lite land som Norge. For et lite land med meget begrensede militære virkemidler til disposisjon er det bare politiske løsninger som er aktuelt. Norsk suverenitets- og myndighetsutøvelse i nord, herunder med landmilitære styrker, er med andre ord ikke forankret i vår nasjonale militære slagkraft. De fleste aktører som opptrer i dette området vil uansett kunne oppbringe større militære kapasiteter enn oss. Å knytte egne sikkerhetsutfordringer i nord opp til et større internasjonalt hele, gjennom samarbeid og integrasjon med andre land og organisasjoner, har derfor vært – og er fortsatt, den norske tilnærmingen.
I tråd med denne politikken utvikler Hæren landmilitære kapasiteter med høy reaksjonsevne, stor tilgjengelighet, og relevans i hele oppgavespekteret. Dels fordi en slik landmilitær innretning er best egnet til å håndtere nasjonale kriser alene; og dels ved at de samme kapasitetene styrker autoriteten til de nøkkelinstitusjoner vi selv er avhengige av – altså FN og NATO. Den sikkerhetspolitiske gevinsten som kommer ut av det militære omstillingsarbeidet er derfor meget viktig, men betydelig underkommunisert: Ved at vi har tatt grep for å modernisere Forsvaret, har norske myndigheter fått enda bedre mulighet til å knytte egne sikkerhetsutfordringer til et større internasjonalt hele. Ved å stille med relevante og kompetente styrker på rett sted til rett tid blir norske syn og interesser hørt og lyttet til; allierte partnere blir bedre kjent med norske forhold, norske beslutningstakere og særlige problemstillinger som vi ønsker fokus på.
En riktignok betydelig mindre, men mer alliansetilpasset Hær – som på kort varsel kan stille med meningsfulle og relevante bidrag til FN og NATO, bidrar derfor til å hindre den politiske marginalisering vi ønsker å unngå. Dette gjelder ikke minst i vårt strategiske nøkkelområde i nord, hvor stormaktsinteresser i ulike sammenhenger gjøres gjeldende, og der beslutninger kan bli tatt uten vår deltakelse. I et slik landskap er det viktig å være på banen, vise initiativ, besitte kritisk kompetanse, og skape forutsetninger for et nettverk av lydhøre samarbeidspartnere.

Landmilitære styrker som kan støtte opp under dette langsiktige og kontinuerlige arbeidet kommer selvsagt ikke av seg selv. De skapes gjennom høykvalitet personell i samvirkesystemer som kan vedlikeholdes og videreutvikles. Dette gjør at vi kan ivareta og videreutvikle det vi er best på – nemlig evnen til å stille med soldater og avdelinger som er trent til å håndtere kompliserte operasjoner under alle forhold. En forutsetning for dette er samsvar mellom ambisjon og budsjett, og mellom operativ og ikke-operativ struktur. Dette bringer meg inn på den økonomiske situasjonen som jeg skal ta ganske kort.
Økonomiske forhold

Den økonomiske utviklingen for Hæren, som for resten av Forsvaret, er preget av realvekst i kostnadene. Dette gjelder både på drifts- og investeringssiden. Dersom det ikke kompenseres for realveksten gjennom en tilsvarende økning i budsjettet vil nødvendigvis avstanden mellom den operative evnen og det politiske ambisjonsnivå øke. Samtidig legger gjeldende langtidsplan til grunn at Hæren pr 2006 er for liten ift oppgavene og at videre gevinstuttak i Forsvaret skal finansiere en økning i Hæren. Vi vil med synkende budsjetter -i nær fremtid- ha store problemer med å gjenopprette og videreutvikle en relativt balansert struktur av landmilitære samvirkesystemer, slik vi kjenner de i dag.

Den økonomiske hestekuren i 2005 har kostet dyrt, men har vært helt nødvendig. Vi har riktignok ikke klart å få rekruttert nok vervede, ei heller øvet eller skutt så mye som vi gjerne skulle ha ønsket. I tillegg har vi måttet parkere mye materiell fremfor å drive utdanning på det. Hestekuren fra i fjor har imidlertid også bidratt til noe positivt -ut over gjenvunnet økonomi- og materiellkontroll-; den har økt vår iver etter å søke alternative løsninger, som gjør at vi får mer treningseffekt ut av de pengene som stilles til disposisjon.

Nå skal jeg ikke forutsette noe som helst om budsjettenes størrelse de kommende år. Jeg vil imidlertid minne om at tidligere erfaringer gir lite grunn til optimisme. Det er særlig grunn til å minne om at Forsvarets kjøpekraft reduseres for hvert år som går.[2] La meg derfor påpeke konsekvensene av et flatt budsjett som i realiteten betyr et synkende budsjettnivå:

Hæren vil enten måtte vurdere å legge ned én eller flere troppearter, eller integrere disse med allierte samarbeidspartnere;

Hæren vil om få år neppe klare å stille med mer enn én kompanistridsgruppe, eller ca 300 soldater, i utenlandsoperasjoner kontinuerlig;

Behovet for å konsentreres virksomheten til et minimum antall leire øker;

Hæren må vurdere nye løsninger for organisering av samvirkesystemer og styrkegenerering.

For å møte denne usikkerheten velger vi å gå aktivt ut for å sikre et nøkternt driftsnivå for 2006. Med dette menes at vi legger til rette for en ressursmessig satsing der personell prioriteres før materiell. Et eksempel på dette er at vi reduserer antall stormpanservogner (CV-9030) fra 89 til 52 i daglig drift ila 2006 for å sikre et rimelig samsvar mellom levetid og vedlikeholdskostnader, samt tar ut av drift materiell som ikke skal være med videre fordi det ikke har operativ langsiktig verdi. Med ansvar for drøye to tusen ansatte er ikke dette bare en økonomisk og operativ prioritering. Vi har en moralsk forpliktelse til å gi våre ansatte et best mulig øvings- og utdanningsgrunnlag når vi sender dem ut i krevende operasjoner.
Status for Hæren

I lys av det som nå er sagt vil jeg gå nærmere inn på status i Hæren. Jeg vil først poengtere noen viktige sider på personell- og kompetansesiden deretter ift de oppdrag vi løser hjemme og ute året rundt. Til slutt vil jeg si litt om det ansvaret vi selv har til å tenke nytt slik at vi klarer å ta ut mer effekt av de penger som stilles til disposisjon.
Personell- og kompetansemessige forhold

Hæren vil gjennom avdelingsbefalsordningen få et betydelig kvalitativt løft. Tradisjonene fra Brigaden i Nord-Norge, samt den erfaring og kompetanse som er opparbeidet gjennom deltakelse i en rekke internasjonale operasjoner gjør at vi nå kan foredle vår viktigste strategiske ressurs på en helt annen måte enn tidligere. Dette er verdifull kompetanse som det offentlige har brukt lang tid og store summer på å bygge opp. Å ivareta denne kunnskapen krever levende fagmiljøer med stor grad av kontinuitet og fagkompetanse – særlig blant yngre mannskaper og befal. Avdelingsbefalsordningen styrker disse helt grunnleggende personell- og kompetansemessige forhold ved Hærens operative evne.

Uansett hvilken type operasjon man sendes inn i, så er kravene til samtrening, utdanningsstandard og personlig utrustning den samme. Avdelingene må være trent, utrustet og ha et samhold som gjør dem egnet til å håndtere kampoperasjoner og humanitær innsats i ett og samme scenario. Dette er avgjørende både for å kunne sette makt bak kravene, men også for å komme seg helskinnet ut av vanskelige situasjoner. Trening i reelle kampoperasjoner er ikke det samme som å si at høyintensitetskrig i konvensjonell forstand alltid skal være første prioritet. Evnen til å skape politiske resultater med militære virkemidler går i dag vel så mye gjennom kulturforståelse og mellommenneskelig samkvem. Politisk uttelling og egen styrkebeskyttelse er derfor vel så ofte et resultat av gode etterretninger, flerkulturell innsikt og tillitskapende arbeid, fremfor fysiske tiltak alene – som for eksempel mer panserbeskyttelse eller mer ildkraft. Det er summen av disse faktorene som skaper den moderne soldaten vi er ute etter. Ved å fremelske denne kompleksiteten kan vi også forebygge situasjoner der én soldats handling, i ytterste konsekvens, kan velte regjeringer på grunn av dårlig vurdering eller mangelfull helhetstenkning.
Det komplekse trusselbildet i våre innsatsområder har paradoksalt nok satt oss bedre i stand til å utnytte vår fremste fortrinn: (i) Evne til å stille med høyt kvalifiserte mannskaper og befal; (ii) evne til å operere i krevende operasjoner der skillet mellom krig og fred, mellom venn og fiende, langt på vei er visket ut; (iii) evne til å lede operasjoner preget av en tett koordinering mellom mange forskjellige statlige og ikke-statlige aktører, troppearter og forsvarsgrener.
Muligheten til å bruke det samme personellet til oppdrag som krever stor variasjon i virkemiddelbruken, fra upansrede kjøretøyer, via lettpansrede patruljekjøretøyer til pansrede beltekjøretøyer i ett og samme scenario, er for Hæren nøkkelen til suksess. Dette gjelder både i forhold til egen sikkerhet, i forhold til vår operative fleksibilitet, og ikke minst i forhold til den politiske innflytelsen vi søker å oppnå gjennom vår militære deltakelse.

Jeg vil imidlertid understreke at denne tilnærmingen er krevende. Den lar seg vanskelig gjennomføre uten vernepliktsordningen. Så lenge Forsvarets behov får være styrende for personellinntaket er vi privilegerte som får rekruttere fra en vernepliktmasse som er i verdensklasse, både utdannings-, holdnings- og helsemessig. Dette gjør det mulig for oss å trekke på de beste ressursene – og skape multirolle avdelinger med stor relevans i hele oppgavespekteret.
Dette bringer meg over på den totale personellmassen vi forvalter i dag. Det hjelper lite å løse løpende oppdrag om vi ikke samtidig klarer å ta skikkelig vare på personellet. Dette gjelder både i forhold til å leve et noenlunde normalt familie liv, og i forhold til den ballasten vi gir våre mannskaper. Dette er et moralsk ansvar som innebærer å gi våre kvinner og menn høyeste prioritet slik at de er i stand til å klare seg under alle typer forhold. Men ansvaret slutter ikke der. Skal Hæren og Forsvaret være en attraktiv arbeidsplass må vi gjøre flere ting samtidig; For det første må vi legge til rette for ufordrende og meningsfull tjeneste, med materiell og kamerater hver enkelt lærer å stole på. For det andre må vi sikre ettervern og oppfølging av det personellet som har gjort tjeneste. Våre veteraner bør få formaliserte rettigheter, f eks gjennom en egen veteranlov. For det tredje bør vi i størst mulig grad samlokalisere på tvers av forsvarsgrener for å sikre best mulig tilrettelegging for familiene i synergi med levende lokalsamfunn.
Operative leveranser

Etter et relativt tungt år i 2005 kan vi i dag konstatere at Hæren har kommet seg på bena igjen. Mye av denne æren tildeles en lojal og oppofrende arbeidsstokk og deres familier som bretter opp armene og som står på selv når det kniper som verst. Dette personellet gjør det mulig å få mye mer ut av de i overkant 2100 ansatte og ca 4000 vernepliktige enn vi har lov til å forvente. Det bekymrer meg imidlertid at vi ligger veldig høyt i operasjonstempo. Danmarks hærsjef sier for eksempel at de maksimalt kan ha 1500 soldater ute, normalt 750 – og han har 9000 ansatte![3] Et forholdstall på 1:12.[4] Den norske Hæren har ca 2100 ansatte – med for tiden gjennomsnittlig 550 ute til enhver tid. Det er mindre enn på lenge, men allikevel 1:3 1/2. Samtidig har vi to pågående operasjoner i Norge, med Grensevakt og Kongehusvakt. Dette reduserer forholdstallet ned mot 1:2! Behovet for å komme over på et system for styrkegenerering og innsats som gir et reelt forholdstall på 1:6 for Hærens avdelinger og kompetansemiljøer er stort.
I dagens situasjon taler også mye for at vi burde søke å ta ut mer operativ nytteverdi av våre mannskaper. I stedet for å slippe meget dyktige soldater, med verdifull og fersk erfaring fra sitt første oppdrag, skulle jeg gjerne sett at flere fortsatte en eller to vervingsperioder.
Det er imidlertid viktig å påpeke at vi får veldig mye ut av den lille Hæren vi har. Av et årskull på ca 4000 vernepliktige og 2100 fast ansatte leverer vi: (i) 1000 kvinner og menn til Kongehusvakt,[5] (ii) 100 nye grenaderer til Telemark bataljon, (iii) 300 sersjanter fra den grunnleggende befalsutdanningen, (iv) 1200 vernepliktige soldater med seks måneders tjeneste fra Brigade Nord sine to bataljoner i Troms, samt (v) i overkant av 400 kvinner og menn til grensevaktstjenesten ved Garnisonen i Sør-Varanger.[6] På toppen av dette kommer yrkesavdelingene i Hæren: Telemark bataljon, Hærens jegerkommando, Etterretningsbataljonen, en mobil taktisk landkommando, en såkalt Ground Recce tropp i Garnisonen i Porsanger, samt de til enhver tid opererende enheter og enkeltmennesker som tar del i internasjonale operasjoner. I sum betyr dette at cirka 70 % av dagens Hær enten deltar i en pågående operasjon, eller er på beredskap for å kunne gå inn i en sådan. De øvrige 30 % brukes til produksjon og videreutvikling av kompetanse innenfor grunnleggende befalsutdanning, krigsskole, våpenskoler og så videre. Dette kaller jeg leveranseevne!
Det som er utfordringen er med andre ord ikke hva vi faktisk får ut av det vi har. Utfordringen ligger i å minimalisere overproduksjon, forlenge den operative nytteverdi og i å håndtere samvirkesystemenes sårbarhet – dette siste kommer jeg tilbake til.

For å summere opp så langt vil jeg derfor si at Hæren – i likhet med resten av Forsvaret, har en idealisme og dugnadsånd av stor verdi. Ved at Hæren de senere år har klart omstillingen bedre enn mange av våre samarbeidspartnere, og samtidig levert operative leveranser av høy kvalitet, har vi blitt en ettertraktet og troverdig samarbeidsparter. Jeg er imidlertid redd for at vi forbruker mer av denne verdifulle holdningskapitalen enn vi for tiden klarer å bygge opp. Det er noe vi ikke tar lett på – fordi det er dette som til syvende og sist gjør at vi kan høste politiske gevinster fra de pengene som samfunnet kanaliserer inn til militære formål.

 

Status i Hæren: Kritisk masse og behovet for fortsatt omstilling

Dette bringer meg over til ett av kveldens hovedtemaer – nemlig vår evne til å omstille oss og tenke nytt. Med en liten Hær, som på mange felter er under kritisk masse, blir dette avgjørende. Min oppgave er selvsagt å bidra til at vi skaper mest mulig innsatsevne for tildelte ressurser. Frem til i dag har Hæren tilnærmet seg denne oppgaven på tradisjonelt vis innenfor en brigaderamme: En organisering som bygger på forskjellige våpen- og troppearter. Eksempler på dette er artilleri, infanteri, kavaleri, sanitet og logistikk. Disse krever hver for seg egne kjøretøyer, våpensystemer, reservedeler, utdanningsfasiliteter og instruktører med faglig spisskompetanse. Hva er så status for de ulike troppeartene og muligheten til å vedlikeholde og videreutvikle deres kjernekompetanse?
ISTAR-miljøet er i vekst. Til tross for en krevende personellsituasjon i 2005 har evnen til å levere viktige innsatsbidrag økt. Årsaken er tredelt: (i) dels som følge av at verdifull kompetanse er ervervet fra tjeneste i Afghanistan; (ii) dels som følge av ulike kurs- og kompetansepakker på høyskole- og universitetsnivå; og (iii) dels som følge av et tett og godt samarbeid med den nederlandske 103. ISTARbn.
Status i Ingeniørvåpenet er mer ujevn. På den ene siden knytter det seg store utfordringer til videreføringen av kritisk kjernekompetanse innen for eksempel minerydding og ABC-vern. På den annen side leveres det en rekke gode bidrag til manøveravdelingene gjennom stormingeniør-, bro- og oversettingskapasiteter. Men også her er bemanningssituasjonen tynn fordi etterspørselen etter ingeniørstøtte til operasjoner hjemme og ute er stor hver gang – som for de fleste av nisjekapasitetene.
Logistikk-, sanitets- og militærpolitifunksjonene preges fremdeles av store utfordringer hva angår evnen til å spisse leveransene mot økt gripbarhet. Dersom disse funksjonene skal kunne samvirke med manøveravdelingene i Hærens reaksjonsstyrke kreves integrerte kommando- og kontrollsystemer, større mobilitet, og bedre beskyttelse enn det vi per i dag klarer å levere. En stadig mer anstrengt personellsituasjon, særlig innen rekruttering og opplæring forsterker utfordringene.
Artilleri og luftvern: Hæren har i dag dårligere luftvernstøtte enn ønskelig, i det NASAMS ikke er godt nok tilpasset landmilitære operasjoner, og RB-70 er ute av strukturen. MRLS-systemet er avskaffet som divisjonsartilleri, og tatt ut av daglig drift. Hærens to artilleribatterier opprettholder tilstrekkelig kompetanse til å understøtte to bataljonsstridsgrupper, men er hardt presset på ildledere og mållokalisering, som er en meget etterspurt og relevant vare internasjonalt.

Samband og K2IS-funksjonene har, fordi de er av kritisk betydning for alle de øvrige avdelingene, gjennom 2005 hatt opp imot en tredjedel av befalsoppsetningen i internasjonale operasjoner. Av den grunn har det blitt stadig mer krevende å bevare små men viktige fagmiljøer, som for eksempel Transportable IKT-moduler og database- og nettverksadministrasjon, fra total forvitring.

Manøverenhetene fortsetter isolert sett å levere kvalitativt høyverdige bidrag til stadig mer komplekse oppdrag. Evnen til å videreføre kritisk kompetanse innen TOW, stridsvogn og bombekastere er imidlertid meget sårbar.

I sum betyr dette at Hæren generelt og Brigade Nord spesielt etter de fleste målestokker befinner seg under kritisk masse. Dette gjelder både i forhold til operativ utholdenhet, videreutvikling av levende samvirkesystemer og det politiske ambisjonsnivået.

Utfordringene som her er skissert gjør det derfor desto viktigere å fortsette moderniseringen. På den måten kan mer ressurser kanaliseres inn mot flere gripbare styrker og mer kompetente og fleksible samvirkesystemer.
Dette bringer meg inn på den avsluttende delen av foredraget her i kveld. Er det slik at Norge som prioritet nummer én bør stille med en tradisjonell brigade i utenlandsoperasjoner? Kan det være at vi er for tradisjonsbundne i vår tenkning når vi setter likhetstegn mellom behovet for operative samvirkesystemer og en gitt brigadestruktur? Som Generalinspektør for Hæren er jeg mer opptatt av den militære og politiske effekten som skapes enn om vi velger å kalle styrkene for divisjoner, brigader, kampgrupper eller innsatsenheter.

For å være konkret: Ett samvirkesystem kan være 500 mann satt sammen av spesialister innen for eksempel transport, ingeniør og sanitet. I en slik sammenheng trenger ikke kampelementet være større en det som er nødvendig for vakt og sikring. Et annet samvirkesystem kan være en stridsgruppe tilsvarende den vi inntil nylig hadde i Afghanistan: En norskledet bataljonsgruppe satt sammen av et mekanisert infanterikompani, et ISTAR-element og en logistikkavdeling. Resten av bataljonen – to kompanier – kom fra samarbeidsland. Et tredje samvirkesystem kan være en fleksibel bataljonsstridsgruppe fra Hæren, sammen med en vakt- og sikringsstyrke fra HV, helikoptre og UAV’er fra Luftforsvaret og et transportkompani fra FKL under en brigadekommando.
I sum knytter disse tankene seg opp til ett av de hovedbudskap som forsvarsministeren redegjorde for i sitt nyttårsforedrag her i Samfundet – nemlig behovet for økt fleksibilitet i vår militære yteevne. En større grad av modularitet i måten vi setter sammen de ulike samvirkesystemer på, vil gjøre oss bedre egnet til å understøtte politiske formål med relevante og tilpassede militære virkemidler. Og ikke minst: Det gjør det enklere for oss å rette ressursbruken mot de kapasiteter og styrkebidrag som vi er best på.

Jeg vil avslutningsvis peke på aktuelle grep som kan bidra til å gjøre våre utfordringer håndterbare.

 

Fremtiden

For det første, vi må bli tydeligere på tiltak som videreutvikler den fellesoperative tilnærmingen. Dette øker den politiske uttellingen fordi kritiske bidrag gir større innflytelse. En forutsetning for dette er militære kapasiteter som er relevante i alliert sammenheng – og som gjør det mulig for små land å utnytte sitt komparative fortrinn i forhold til viktige allierte. Samtidig må de samme kapasitetene fullt ut ivareta vår nasjonale krisehåndteringsevne. En sterkere vektlegging av landmilitære enheter som ikke virker dupliserende i nasjonal eller alliert sammenheng er derfor en forutsetning for mer politisk uttelling.
Skal fremtidens Hær unngå et systemsammenbrudd som følge av reduserte rammer, må vi satse på integrering samt gjensidig forsterkende kapasiteter både mellom forsvarsgrenene og ift alliansepartnere. Landmilitære avdelinger ned på bataljonsnivå bør derfor på sikt utvikles på basis av fellesoperativ integrering. For Hærens vedkommende er det naturlig å være ledende på dette feltet. Dels fordi Luft- og Sjøforsvaret allerede besitter velutviklede IKT- systemer på strategisk nivå; og dels fordi de to grenene i fremtiden vil besitte viktige effektorer som i de fleste sammenhenger også kan understøtte landmilitære operasjoner. Å øke den gjensidige avhengigheten mellom kapasitetene er i så måte en driver for mer transformasjon og mer operativ evne.
En naturlig konsekvens av dette er også sterkere integrasjon mellom forsvarsgrenenes utdannings- og kompetansesentra. En fellesoperativ TRADOK og en felles krigsskole kan, dersom de legges opp på riktig måte, gi betydelige operative fortrinn. Samtidig vil et fellesoperativt tankesett få større innflytelse i Forsvarets militære organisasjon, og dermed gjøre det enklere å operere ”joint” lenger ned i organisasjonen. Grenvise kompetansebehov kan ivaretas i de respektive forsvarsgrenenes våpenskoler og fagkurs.

For Hærens vedkommende vil en naturlig videreføring av denne logikken tilsi prioritering av de landmaktskonsepter som virker drivende på fellesoperativ tankegang. Et eksempel i denne sammenheng er vår nye ISTAR-kapasitet. Gjennom tett samvirke med Sjøforsvarets kystjegerkommando og Luftforsvarets UAV kapasitet utgjør ISTAR-konseptet en kritisk ressurs for evnen til å opprettholde taktisk og strategisk beslutningsgrunnlag hjemme og ute. Internasjonalt omtales det norske ISTAR-konseptet som banebrytende i arbeidet med å fremskaffe presist beslutningsgrunnlag raskt. Konseptet er en katalysator i forholdet mellom sensorer, effektorer og beslutningstakere.
For det andre, skal Hæren være en pådriver for mer fellesoperativ tankegang må investeringsporteføljen fokusere mer på moderne løsninger innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi – IKT. Moderne IKT-systemer med nødvendig integritet og robusthet er en forutsetning for effektivt samvirke. Dette gjelder ikke bare i forhold til de andre forsvarsgrenene. Vel så viktig er evnen til å drive effektiv krisehåndtering på tvers av departementale ansvarsområder og grensesnitt. Det faktum at mange av dagens utfordringer krever større grad av tverrdepartemental koordinering er i seg selv en driver for denne tankegangen. På lag med for eksempel Politiet, den sivile redningstjenesten og Sivilforsvaret, vil vi sammen kunne utnytte samfunnets samlede ressurser på en mer koordinert og effektiv måte. Den samme logikken gjelder naturligvis også i forhold til våre allierte samarbeidspartnere. IKT-løsninger som fremmer flernasjonal forsvarsintegrasjon knytter oss tettere opp imot de internasjonale sikkerhetsfellesskap vi ønsker å støtte – og som gjør det mulig for et lite land å bli hørt i selskap med andre og større stater.
Med oppgraderte IKT-løsninger vil også det beste fra vår eksisterende materiellarv bli tilført ny relevans i lang tid fremover. Ett eksempel er stormpanservognen CV 9030. Med et bedre situasjonsbilde og evne til å trekke på våpen fra Sjø og Luftplattformer kan avdelinger med CV9030 levere mer effekt enn det våre tradisjonelle og omfangsrike samvirkesystemer klarer i dag. Økt satsing på enhetsplattformer med flerbruksegenskaper reduserer med andre ord den overlappende funksjon som mange av Forsvarets avdelinger og kjøretøyer har i dag.
For det tredje – og i forlengelsen av det som er sagt: Med økt fellesoperativ tankegang og bedre IKT-løsninger, kan landmilitære operasjoner gjennomføres med færre ulike strukturelementer og med færre særegne våpensystemer enn i dag. Dette åpner opp for en betydelig systemopprydding i egne rekker, der Hæren på sikt vil kunne forvalte en mer homogen portefølje av enhetskjøretøyer og våpensystemer med multi-rolle egenskaper. Færre ulike kjøretøyer og færre ulike våpensystemer gjør det lettere å rasjonalisere vedlikehold, ettersyn, reservedelslagre og opplæring. For å komme i driftsmessig balanse er det derfor viktig at vi så tidlig som mulig starter utfasingen av de strukturelementer eller troppearter vi ikke skal ha med oss videre. Denne formen for systemopprydning i egne rekker vil også virke drivende på evnen til å tenke nytt. Det relative ”tapet” av å legge ned ett våpensystem, én kjøretøygruppe eller én troppeart kan kanskje kompenseres gjennom nye måter å operere på, eller ved å søke støtte gjennom tettere samvirke med andre forsvarsgrener og allierte partnere.
Til sist: En viktig forutsetning for kosteffektivitet og gripbare styrker er ordninger som nyttiggjør våre meget dyktige mannskaper lengre. I dagens situasjon er det kun cirka 20 % som rekrutteres til videre tjeneste ut over 6 mnd’er korttidsverving; resten returnerer til det sivile samfunn. Våre meget gode erfaringer tilsier at vi bør beholde rekruttering gjennom vernepliktsordningen som fundament. Én mulighet kan i denne sammenheng være forkortet førstegangstjeneste i hvert tyngdepunkt for å sikre tilhørighet til avdelingene fra starten av. Etter endt førstegangstjeneste kan de som ønsker det søke seg over i innsatsstyrkene – som de i løpet av førstegangstjenesten har fått godt innsyn i. En annen mulighet kan være å ha felles forkortet førstegangstjeneste i Forsvaret lokalisert på et sted. De som ønsker mer tjeneste kan fortsette i innsatsstyrkene. Her vil videre utdanning kunne skje under ledelse av eldre og mer erfarent personell i et såkalt ”buddy system”. Uansett modell bør vi holde fast på de mange suksesser nye metoder for rekruttering og dialog med de vernepliktige har gitt de senere år, ha som mål at identitet og tilhørighet knyttes til avdelingen tidligst mulig og at flest mulig verves i en eller to perioder.

 

Avslutning

Mine damer og herrer, i kveldens foredrag har jeg søkt å gi dere status i Hæren, innblikk i noen av utfordringer vi står overfor – og noen tanker om hvordan jeg tror vi kan bidra til å håndtere disse. Mitt hovedbudskap har vært at omstillingen må fortsette – først og fremst av to grunner: Bare slik kan vi generere flere gripbare styrker; og bare slik kan vi håndtere et flatt budsjettnivå som ikke kompenserer årlig realkostnadsvekst. Sistnevnte poeng betyr jo i realiteten reduserte bevilgninger. Dette faktum er i seg selv en driver for mer transformasjon og mer nytenkning – både i forhold til (i) hvordan Hærens samvirkesystemer organiseres, (ii) hvordan operativ utholdenhet skapes, og (iii) hvordan styrkegenerering gjennomføres.
I sum sier dette oss at evnen til å skue utover egen forsvarsgren blir avgjørende. Vi må med andre ord se på hvordan vi sammen – forsvarsgrener, departementer og allierte partnere, kan gjøre hverandre gode. En slik tilnærming gjør at vi kan skape mer forsvarsevne enn det vi isolert sett klarer selv. Militær effekt er derfor nivåuavhengig; divisjoner, brigader eller bataljoner blir lite relevante måleenheter. Så lenge militær effekt måles i grad av politisk måloppnåelse er det vår sikkerhetspolitiske relevans som er av størst betydning. Det viktigste er ikke å holde ved like brigader som kan føre selvstendige kampoperasjoner i et invasjonsscenario, mot en moderne høyteknologisk motstander. Det viktigste er å videreutvikle samvirkesystemer med kapasiteter som den norske Hæren har særlig gode forutsetninger for. Mannskaper og avdelinger som på kort varsel kan settes sammen til kapasiteter våre allierte også etterspør, og dra dit behovet er.
Gjennom tidlig tilstedeværelse med integrerte og relevante styrkebidrag blir vi mer synlige og mer delaktige i de utfordringer og beslutningsprosesser som til syvende og sist også angår egen sikkerhet. Dette gjelder om innsatsen leveres på Finnmarkskysten eller i Sudan; suksesskriteriene for moderne landstyrker blir de samme.
De innsatsstyrkene vi i dag leverer til nasjonale og internasjonale operasjoner kommer som nevnt ikke av seg selv. I fremtiden kommer de mest sannsynlig heller ikke som resultat av økte bevilgninger. Tvert om: Relevante innsatsstyrker kommer fordi vi i fellesskap tar en rekke små og store grep – i egen støttestruktur, på personellsiden, og på kompetansesiden.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

[1] Vi utdanner ca 1800 mannskaper i Troms og Finnmark, og ca 1100 i ØG/Østlandet (TRADOK/Kort sikt: Brief til GIH vedr HOP-prosessen, november 2005).

 

[2] Paul Narum (2005): ”Forsvarets kjøpekraft er redusert med 40% siden 1990” (Aftenposten, 28. april).

[3] 9000 ansatte viser til FFI kilde vedr DA-NO komparativ studie. Kommentar fra Sverdrup: TRADOKs arbeid med studien antyder et tall i overkant av 8000; samt at tallene fra Danmark også inneholder forvaltningsavdelinger – som vi har overlatt til FLO.

[4] Sverdrup: Danmark har per i dag ca 1000 mann ute i intops – som gir et forholdstall på 1:8.

[5] To kontingenter á 500 soldater per år.

[6] To kontingenter á 200 soldater per år.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 20. november 2006

 

ved

 

Generalmajor Torgeir Hagen
Sjef Etterretningstjenesten


E-TJENESTEN I EN OMSKIFTELIG VERDEN

 

Innledning

Formann, mine damer og herrer.

Generalmajor Torgeir Hagen Sjef Etterretningstjenesten. Foto: Stig Morten Karlsen

Det er en stor glede for meg å være her i Oslo Militære samfunn i kveld. Det er nå 44 år siden en av mine forgjengere, oberst Vilhelm Evang, sto på denne talestolen for å foredra om etterretningstjeneste i 1962. Siden den gang har det (av naturlige årsaker) ikke vært mange etterretningssjefer her.

LES OGSÅ:
Se det historiske foredraget sjefen for Etterretningstjenesten i 1962, Vilhelm Evang holdt her i Oslo Militære Samfund. Vi takker Etterretningstjenestens Arkiv for velvillig innsats for å finne foredraget og tilhørende dokumenter.
Her er link til foredraget.

 

Etterretningstjenesten søker normalt ikke publisitet, og de vurderinger og analyser vi gjør, leverer vi kun til våre foresatte og oppdragsgivere. Vi legger også stor vekt på å skjerme informasjon om kilder, metoder og kapasiteter. Det er likevel mye som kan sies om Etterretningstjenesten. Jeg håper at mitt foredrag kan være et bidrag til å belyse hvordan tjenesten i dag ser sin rolle i en verden preget av økende omskiftelighet og komplekse utfordringer.

 

Av tittelen på mitt foredrag kan man få inntrykk av at Etterretningstjenesten står som en konstant størrelse i en verden under endring. Slik er det selvfølgelig ikke. Norges etterretningstjeneste må kontinuerlig endre og tilpasse seg i takt med skiftende internasjonale omgivelser. De siste 15 år har i så måte vært en krevende tid for alle som søker å følge og vurdere internasjonale utviklingstrekk – og konsekvenser for nasjonale utenriks- og sikkerhetsinteresser.

 

Jeg vil innledningsvis kort kommentere tre sentrale prosesser som er med på å forklare bakgrunnen for og dynamikken i de utfordringer Etterretningstjenesten må forholde seg til i dag:

  • Den globaliserte verden
  • Nye internasjonale maktstrukturer etter den kalde krigen, og
  • Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi

 

Den globaliserte verden

Vi er mer avhengige av og påvirkes mer direkte og raskere av andre staters og aktørers handlinger enn tidligere. På det økonomiske, kulturelle og politiske området er dette forholdet spesielt sterkt. Dette har bidratt til at skillet mellom rent innenriks- og utenrikspolitiske saker har blitt mer diffust. Økende deler av offentlig forvaltning opplever at hendelser på deres saksfelt har utenrikspolitiske implikasjoner.

 

For Etterretningstjenesten har dette gitt seg utslag i økende kundekrets og nye forventninger til hvilke produkter vi kan levere.

 

Frembringelse av etterretninger betraktes i økende grad som et naturlig bidrag i en beslutningsprosess. Antallet forespørsler/oppdrag tjenesten mottar er økt med 400% fra 2003 til i dag. Det sier noe om etterspørselen av tjenestenes produkter.

Den positive siden av globaliseringen er at flere land blir del av det nettverk som tidligere var forbeholdt den rike del av verden. Men globalisering kobles også til økt spredning av trusler som ikke lar seg stoppe ved landegrensene. Internasjonal terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, miljøutfordringer, menneskehandel og organisert kriminalitet er en del av de felles og voksende utfordringer vi må forholde oss til.

Reaksjonene på globaliseringsprosessen er vel så viktige. Det er verdt å merke seg at ikke alle land deltar på like vilkår eller i like stor grad. Forskjellen mellom små og store land, industrialiserte land og utviklingsland, er betydelig hva gjelder muligheten til å påvirke og stå i mot ytre påvirkning, samt å trekke fordeler av dette forholdet.

 

Avmakt hos aktører kan resultere i negative reaksjoner, lokalt så vel som globalt. Det er i denne sammenheng blitt pekt på at fremveksten av islamistisk ekstremisme kan tolkes som en reaksjon mot globaliseringen og spredning av vestlige verdier.

 

For Norge innebærer denne utviklingen at en rekke utfordringer har rykket nærmere og nye trusler har oppstått.

 

Nye maktstrukturer

Innenfor statsvitenskaplige og historiske studier er Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 beskrevet som et paradigmeskifte. For store deler av det internasjonale system av stater ble selve logikken, som ga rasjonalitet til rådende maktstrukturer, borte. Vi gikk fra en bipolær til en tilnærmet unipolar struktur dominert av vestlige stater med USA i spissen.

 

USA og Vesten er imidlertid ikke enerådende på den globale arena. I dag er vi vitne til at ekspanderende regionale stormakter, som Kina og India, i økende grad fremstår med globale interesser og ambisjoner. Forholdet mellom regionale og globale stormakter vil også i fremtiden være med å bestemme stabiliteten i vår verden, og representerer utfordringer vi som etterretningstjeneste må følge nøye.

 

Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi

Uløselig knyttet til og en underliggende drivkraft for de endringer vi har vært vitne til, er hurtigheten i den teknologiske utviklingen. Den grenseløse og globaliserte verden er et direkte uttrykk for nye samhandlingsmønstre og utveksling av alt fra varer til ideer og kunnskap muliggjort av kommunikasjonsteknologi og et sammenvevet nettverk av transportårer.

 

Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi har gjort det mulig å følge en hendelse som utfolder seg hvor som helst i verden i sanntid. Gulfkrigen på 1990-tallet og direkte overførte tv-bilder fra de alliertes fremrykning markerte i så måte en ny tid.

 

Internett har for lengst brutt ned eksisterende barrierer og utviklet seg til ikke bare en kontinuerlig ekspanderende database over tilgjengelige informasjonskilder, men også til et viktig verktøy for internasjonal terrorisme. For ekstreme islamistiske grupperinger representerer Internett en mulighet til å spre sitt ideologiske budskap til en hel verden, opprettholde kontakten til et geografisk spredt nettverk, innhente informasjon om mulige terrormål, publisere terrorhandlinger og til å rekruttere nye tilhengere. Internett har av samme grunn blitt en viktig kilde til å forstå og følge utviklingen i internasjonal terrorisme.

 

I dagens virkelighet er i all hovedsak mangel på informasjon unntaket mer enn regelen. Informasjon er påtrengende tilgjengelig. Vi behøver ikke å frykte at ikke større og mindre hendelser med minimal forsinkelse formidles til oss i et utall medier. For Etterretningstjenesten er mengden informasjon som skal bearbeides en formidabel utfordring i seg selv.

 

I takt med at mengden av informasjon har økt, har utfordringen blitt å få tilgang på relevant, kvalitetssikret og objektiv informasjon. Betydningen av kildekritikk og kunnskap om avsenders motivasjon har økt proporsjonalt med mengden av tilgjengelig informasjon.

 

Trusselbildet

Antallet tradisjonelle væpnede konflikter mellom stater og antallet mennesker som omkommer i denne type konflikter er nedadgående. For en stor del er disse erstattet av lokale konflikter med utgangspunkt i etniske motsetninger, statssammenbrudd, og borgerkrig. Disse vil ofte ha et stort spredningspotensial og vil raskt kunne eskalere til regionalt omfang. Dette vil være spesielt fremtredende ved etniske konflikter hvor representanter for de ulike gruppene er spredt over flere naboland.

 

Samtidig er mengden grenseoverskridende trusler og trusler knyttet til ikke-statlige aktører og asymmetriske trusler i vekst.

 

Globaliseringen har medført at konflikter og ustabilitet i andre deler av verden kan få direkte konsekvenser for Norge. Ivaretakelse av norske nasjonale interesser er i mindre grad begrenset til norsk territorium enn før. Norges sikkerhet er derfor tett knyttet til en fredelig og stabil utvikling globalt.

 

Diskusjonen rundt et utvidet trusselbegrep illustrerer hva vi er bekymret for i det daglige, og kan delvis ses som en konsekvens av globaliseringsprosessen. Det er ikke lenger bare konkrete militære trusler som skaper frykt, men hele bredden av grenseoverskridende trusler med utgangspunkt i politiske, religiøse, sosiale, økonomiske, humanitære og miljømessige forhold.

 

Trusselbildet vi må forholde oss til i dag er derfor omfattende og sammensatt. Viktige nasjonale interesser blir utfordret, men til forskjell fra hva som var tilfellet under den kalde krigen, er ikke disse truslene eksistensielle.

 

Jeg vil gå nærmere inn på tre områder som alle er sentrale for Etterretningstjenestens arbeid:

  • Utviklingen i våre nærområder
  • Internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen, og
  • Norske styrker i internasjonale militære operasjoner

 

Våre nærområder

Enhver nasjon vil alltid være opptatt av sine nærområder og konsekvensene av aktivitet der.

 

Nordområdene har fortsatt en viktig militærstrategisk betydning, men forhold knyttet til ressursforvaltning, miljø og økonomiske interesser spiller en stadig økende rolle. (Dette gjelder for alle stater som har definerte eller potensielle interesser i Nordområdene.)

Dagens Russland utgjør ingen militær trussel rettet mot Norge, men Russland vil i uoverskuelig fremtid ha sterke strategiske interesser knyttet til nordområdene.

Dette innebærer at betydelige militære ressurser fortsatt vil befinne seg på Kola og i Nordvest-Russland, herunder sjøbaserte strategiske kjernevåpen.

 

Det er fortsatt uavklarte grensespørsmål mellom våre to land i et område som antas å inneha store rikdommer, og norsk jurisdiksjonshåndhevelse utfordres fra tid til annen.

 

Våre utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske problemstillinger vil derfor også i fremtiden i sterk grad bli formet av hva som skjer hos vår store nabo i øst. Dette er – om ikke annet – en klassisk stormakt – småstat logikk som medfører at vi må forholde oss til utviklingen i Russland (og her vil Etterretningstjenesten være en bidragsyter til støtte for utformingen av norsk politikk i området).

 

Internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen

De siste ti årene har vi vært vitne til omfattende terrorangrep i Afrika, USA, Asia, Midtøsten og Europa. Dagens internasjonale terrorisme har andre aktører, annen motivasjon og angrepene har større konsekvenser enn hva vi tidligere opplevde. Terrorangrepene 11. september 2001 var ikke bare et sjokk for USA, men representerte et tilsvarende skifte for sikkerhetstenkningen i hele det internasjonale samfunn.

 

Trusselen fra internasjonal terrorisme er en kompleks størrelse, som ikke bare krever innsikt i den overliggende ideologiske rammen for å kunne forstå den, men hvor vi også må søke detaljert kunnskap om de faktorer som motiverer ulike terrorgrupper til handling og hvordan slike handlinger skjer.

 

Det er en utbredt frykt for at masseødeleggelsesvåpen – biologiske, kjemiske og kjernefysiske – skal spres ukontrollert ikke bare til stater, men også til terrorister. Masseødeleggelsesvåpen i hendene på terrorgrupper vil innebære en ny omdreining i det internasjonale trusselbildet. Konsekvensene av et terrorangrep med slike våpen kan bli katastrofale og få store ringvirkninger.

 

Teknologi og kunnskap forbundet med utvikling av biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen gjøres stadig mer tilgjengelig. Teoretiske formler og ”gjør det selv” oppskrifter er relativt lett tilgjengelig via Internett. Terskelen for å kunne ta i bruk denne type våpen på en effektiv måte er heldigvis fortsatt relativ høy. Vi må likevel innse at muligheten rykker nærmere dag for dag.

 

Flere nye stater har åpent erklært eller viser klare indikasjoner på at de vil tilegne seg masseødeleggelsesvåpen. I tillegg opplever vi økt spredning av teknologi og kompetanse med hensyn til produksjon av langtrekkende missiler.

 

Mange land knytter fortsatt besittelse av kjernefysiske våpen til nasjonal prestisje og sikkerhet. Det er derfor å forvente at det internasjonale ikke-spredningsarbeidet i fremtiden vil oppleve press fra stadig flere stater som ønsker å tilegne seg masseødeleggelsesvåpen.

 

Koblingen mellom stater som kan tenkes å utgjøre en internasjonal trussel, terrorgrupper og masseødeleggelsesvåpen utgjør kanskje et av vår tids mest dystre scenarier.

 

Internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen er problemer som enhver stat, uavhengig av geografisk og politisk plassering, må forholde seg til. Selv om aktørene som analyseres under denne kategorien gjerne har en geografisk forankring, representerer deres planer og handlinger et grenseoverskridende problem som også vi må være forberedt på at vi kan bli berørt av. Dette er en formidabel utfordring for etterretnings- og sikkerhetstjenester over hele verden.

 

Trusselen mot militære styrker

Norges deltakelse i internasjonale militære operasjoner i kriserammede områder eller som del av den internasjonale kampen mot terrorisme er en integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Norge er i dag til stede med et betydelig militært bidrag i Afghanistan. I tillegg er vi representert med styrkebidrag eller observatører bl.a. i Sudan, Etiopia og Eritrea, Kosovo og Libanon.

 

Etterretningstjenesten støtter norske styrker i internasjonale operasjoner både i planleggingsfasen og under gjennomføringen for å bidra til styrkebeskyttelse og til løsning av oppdraget. De grunnleggende prinsipper er de samme uavhengig av operasjonens karakter. All planlegging må ta utgangspunkt i en realistisk forståelse av forholdene i operasjonsområdet, herunder aktørene i det gjeldende konfliktbildet, hvilke målsettinger de er styrt av og hvilke kapasiteter de har til rådighet. Viktig er også forståelsen av nabostaters rolle i slike konflikter.

 

Behovet for bearbeidet informasjon – fra det strategiske til det taktiske nivå – er meget stort. En viktig nyskapning i arbeidet for å kunne etablere og vedlikeholde et godt etterretningsgrunnlag er Forsvarets nye ISTAR-konsept (Intelligence, Surveillance, Target Acquisition and Reconnaissance og står på norsk for etterretning, overvåkning, målfatning og oppklaring). Herunder er Etterretningsbataljonen i dag mest utviklet.

 

Etterretningstjenesten og Etterretningsbataljonen utfyller hverandre på dette området. Sammen har vi på kort tid bidratt til å knytte det strategiske og taktiske nivået nærmere sammen på en hensiktmessig måte. Resultatet er en mer helhetlig etterretningsmessig innsats med bedre støtte til operative sjefer på alle nivå.

 

Militære operasjoner vil fortsette å være avhengige av solid etterretningsmessig støtte, og konseptet for etterretningsdrevne operasjoner vil stille stadig større krav til Etterretningstjenesten i fremtiden.

 

Etterretningstjenesters troverdighet – erfaringer med Irak

Det ble reist spørsmål knyttet til etterretningstjenesters troverdighet etter oppstarten av Irak-krigen i 2003. Et av hovedargumentene for å gå militært inn i Irak var alarmerende rapporter om irakiske kapasiteter til å produsere og benytte masseødeleggelsesvåpen. Det har så langt ikke blitt gjort konkrete funn av denne type våpen i Irak. Påstander om at Irak aktivt støttet internasjonal terrorisme, herunder al-Qaida, er heller ikke bekreftet. Konsekvensene har vært en kritisk gjennomgang i flere land av etterretningstjenestenes prosedyrer for vurdering av etterretninger.

 

Konklusjonene fra granskningene er til stor del sammenfallende. I rapportene ble det pekt på at det i liten grad ble belyst eventuell tvil rundt informasjonen som ble overlevert beslutningstakere. Disse, på sin side, stilte ikke kritiske spørsmål ved den informasjonen og de vurderinger de mottok.

 

En rapport peker også på at det utviklet seg en gruppetenkning som ikke oppmuntret til alternative fortolkninger av informasjonsmaterialet.

Håndteringen av Irak-krigen illustrerer betydningen av selvstendige nasjonale etterretningsvurderinger, spesielt for et lite land med begrensede innsamlingskapasiteter. Vi må kunne ha et kritisk blikk både på egne og andres materiale, uansett type kilder. Dette betinger en kunnskapsbase som er i stand til å sammenholde så mange ulike typer kildegrunnlag som mulig, samt å være åpne på eventuell usikkerhet som knytter seg til konklusjoner vi trekker. Dette er en betingelse for å kunne bli oppfattet som en objektiv tjeneste og dermed ha tillit. Det er samtidig en kontinuerlig utfordring for ethvert analysemiljø.

 

Det er i denne sammenheng viktig å minne om at den britiske rapporten (som adresserte etterretninger om masseødeleggelsesvåpen i vid forstand), roste arbeidet som var gjort for å avdekke Libyas våpenprogram og den pakistanske kjernefysikeren Khans spredning av kjernefysisk teknologi. Samarbeidet mellom ulike lands tjenester for å følge og avdekke spredning av teknologi knyttet til masseødeleggelsesvåpen i Nord-Korea, Libya og Khan-nettverket viste betydningen og nødvendigheten av et utstrakt internasjonalt etterretningssamarbeid.

 

Nasjonal etterretningstjeneste

Etterretningstjenesten er direkte underlagt Forsvarssjefen, og dekker både militære og sivile oppgaver. Som Norges utenlandsetterretningstjeneste har vi som oppdrag å følge forhold utenfor Norges grenser som kan ha betydning for norske interesser og å bidra til at våre beslutningstakere til enhver tid innehar et best mulig informasjonsgrunnlag i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken. Trusler som har et nasjonalt opphav påhviler det andre å vurdere, og da i første rekke Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

 

Jeg vil komme nærmere inn på Etterretningstjenestens oppgaver i detalj. Det er imidlertid verdt å merke seg at det er en balanse mellom de militære og ikke-militære oppgaver Etterretningstjenesten er pålagt å ivareta. Et synlig og symbolsk viktig uttrykk for denne balansen er navnendringen fra Forsvarets Etterretningstjeneste til Etterretningstjenesten, slik vi ble hetende f.o.m. 1. august 2003.

 

En Etterretningstjeneste er avhengig av klare rammebetingelser for sin virksomhet og av ressurser, økonomiske så vel som menneskelige, for å kunne oppfylle sine oppgaver på en forsvarlig måte.

 

Politiske og juridiske rammebetingelser

Etterretningstjenestens virksomhet reguleres av to hoveddokumenter; Lov om Etterretningstjenesten av 20. mars 1998 og Instruks om Etterretningstjenesten av 31. august 2001. Lov av 1998 tok høyde for at nye typer oppdrag – militære så vel som ikke-militære – ville utgjøre en stadig større andel av tjenestens virksomhet. Et fellesbegrep for den type trusler vi så fremveksten av på 1990-tallet var transnasjonale trusler. Dette var internasjonal terrorisme, spredningsproblematikk og miljøproblemer. Loven er et fremsynt dokument som har vært avgjørende for at Etterretningstjenesten løpende har vært i stand til å tilpasse seg skiftende internasjonale omgivelser.

 

Loven har to klare formål;

  • ”Å legge forholdene til rette slik at Etterretningstjenesten effektivt kan bidra til å kartlegge og motvirke ytre trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre viktige nasjonale interesser”, og
  • ”trygge tilliten til og sikre grunnlaget for kontroll av Etterretningstjenestens virksomhet”.

 

Loven setter tydelige rammer for Etterretningstjenestens virke, men legger forholdene til rette for utarbeidelse av trusselanalyser og etterretningsvurderinger om et bredt sett av områder.

Overordnet er norske nasjonale interesser styrende for Etterretningstjenestens arbeid, uavhengig av om en trussel kommer fra en stat, organisasjon eller individ utenfor landets grenser.

 

Etterretningstjenestens oppgaver kan grovt deles inn i tre kategorier:

  • Generell støtte til utforming av norsk utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk.
  • Direkte støtte til Forsvaret, herunder støtte til beredskapsplanlegging, langtidsplanlegging, effektiviteten i operative avdelinger, norske styrker i internasjonale militære operasjoner, samt nedrustnings- og rustningskontrolltiltak og støtte til forsvarsallianser Norge er del av.
  • Transnasjonale trusler, herunder internasjonal terrorisme, overnasjonale miljøproblemer og spørsmål knyttet til produksjon og spredning av masseødeleggelsesvåpen.

 

Det er verdt å merke seg at Instruksen om Etterretningstjenesten understreker at oppgavelisten som er angitt i loven ikke er uttømmende. De sikkerhetsutfordringer Norge til enhver tid er stilt overfor må være styrende for hva som defineres som viktige nasjonale interesser. Her har også tjenesten selv et ansvar for å gjøre beslutningstakere oppmerksomme på utviklingstrekk som vil kunne representere en trussel i nær eller fjern fremtid.

 

En såkalt hemmelig tjeneste må skjerme seg for innsyn for å beskytte arbeidsmetoder, kapasiteter og kilder. I et åpent og demokratisk samfunnssystem forutsetter denne virksomheten tillit til at det er innebygde mekanismer for kontroll og tilsyn av tjenestens arbeid. Etterretningstjenesten er underlagt kontroll og tilsyn fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, det såkalte EOS-utvalget.

 

I det løpende arbeidet er den politiske styringen, representert ved Forsvarsdepartementet, viktig for Etterretningstjenestens virksomhet. Forsvarsdepartementet utarbeider i samarbeid med tjenesten og på bakgrunn av innspill fra andre departementer og deler av forvaltningen, prioriterte arbeidsområder for tjenesten.

Samspillet mellom departementet og tjenesten bidrar til og sikrer at det handlingsrom vi er gitt for å oppfylle våre pålagte oppgaver, til enhver tid er innenfor de rammer som er fastsatt.

 

Etterretningstjenesten må også skjerme sin virksomhet for å kunne ivareta samarbeidet med allierte og bilaterale partnere på en sikker måte. Våre samarbeidspartnere må ha tillit til at vi kan motta og bruke informasjon på en måte som ikke er kompromitterende. I forlengelse av dette må våre brukere ha tillit til at vi leverer vurderinger som er nasjonale og som vi kan stå for på selvstendig grunnlag. Etterretningstjenestens interne vektleggelse av arbeidsmetode og betydningen av en kildekritisk tilnærming er i denne sammenheng viktige redskap for å sikre objektive analyser og vurderinger.

 

Ressurser

La meg kort minne om følgende:

  • Norge har i dag militære i bidrag i Europa, Sør-Asia, Afrika og Midtøsten. Vi planlegger for innsettelse av militære bidrag til en eventuell operasjon i Darfur, så snart omstendighetene tillater det.
  • Norge har en sentral posisjon i forhold til viktige energi- og fiskeriressurser i nordområdene, og vi er en strategisk energileverandør til Europa.
  • Vår nabostat Russland er en regional stormakt med så vel felles som konkurrerende interesser i Nordområdene.
  • Norske politiske og økonomiske interesser er representert over hele verden.
  • Norge har hatt en sentral nøkkelrolle i flere fredsprosesser.
  • Norge er gjennom sitt engasjement og deltakelse i kampen mot internasjonal terrorisme utpekt som mål for al-Qaida.

 

Vårt land har med andre ord et omfattende internasjonalt engasjement. Det sier seg da selv at en etterretningstjeneste i et lite land som vårt må prioritere. Vi har ikke og kommer ikke til å ha de ressurser som kreves for å dekke hele spekteret av tenkelige utfordringer. Dette gjelder både økonomiske så vel som rent menneskelige ressurser.

Vi må ikke fristes til å strekke ressursene så langt at kvantitet blir viktigere enn kvalitet.

 

Norge er i denne sammenheng avhengig av et velfungerende internasjonalt samarbeid mellom etterretningstjenester. For at vi skal kunne oppfylle hensikten og bredden av oppgaver tillagt i loven, må vi ha et utstrakt samarbeid med tilsvarende tjenester i andre land. Dette gjelder spesielt håndteringen av henholdsvis internasjonale militære operasjoner og internasjonal terrorisme. Skal et slikt samarbeid fungere, må vi være en troverdig og attraktiv partner med god kompetanse og kapasitet.

Like viktig er det nasjonale samarbeidet og koordineringen mellom Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste på området internasjonal terrorisme. Utarbeidelsen av en samarbeidsinstruks for de to tjenestene i år var således viktig for å sikre Norges evne til å møte trusler som i liten grad lar seg definere som enten nasjonale eller internasjonale.

 

Kunnskap

Norges deltakelse i Operation Enduring Freedom i Afghanistan og den påfølgende NATO-operasjonen (ISAF) stilte nye krav til dybdekunnskap og ikke minst språkkunnskap, som få om noen etterretningstjeneste hadde forut for 2001. Tilsvarende er Norges bidrag til militære operasjoner i Afrika en utfordring når det gjelder språk- og landkunnskaper.

 

Etterretningstjenestens arbeidsområde dekker hele spekteret av samfunnsforhold i et gitt land. Dette forutsetter en bred kunnskapsbase og en rekruttering hvor flest mulig fagdisipliner er representert. Bredde er nødvendig for å sikre den nødvendige dybde og spenn i innhenting, så vel som i de analyser og vurderinger som gjøres.

 

Omskiftelige omgivelser stiller også krav til å være fremsynt og mottakelig for nye arbeidsformer. Med nye trusselbilder må vi også tenke og fokusere annerledes. Dette er kanskje selvfølgelig, men erfaringsmessig kan institusjonelle og organisatoriske bindinger vanskeliggjøre en slik fleksibilitet. Etterretningstjenesten, i likhet med enhver annen organisasjon, må derfor løpende tilpasse institusjonelle og organisatoriske rammer slik at det er en balanse mellom behovet for kontinuitet og nyutvikling.

Sagt med andre ord er utfordringen å fortsette å være gode på våre tradisjonelle arbeidsområder, samtidig som vi bygger evne og kompetanse på stadig nye saksfelt.

 

Tjenesten må også ta høyde for at temaer og land som i dag ikke har et synlig fokus raskt kan komme opp på agendaen, og vi må derfor ha fleksibilitet til å snu ressurser til prioriterte oppgaver. Samtidig vet vi at det tar tid å bygge opp en god kunnskapsbase og få på plass dedikerte analytikere som kan utarbeide solide vurderinger på et nytt felt. I tillegg må tjenesten ivareta et minimum av beredskap på områder som skifter i prioritet og som med jevne mellomrom fordrer respons.

 

En etterretningstjeneste som er i kontinuerlig aktivitet, hjemme som ute, krever også ressursmessig utholdenhet. Dette tilsier at vi må ha et minimum av f. eks personell med teknisk kompetanse, analytikere og personer med språk- og annen kompetanse innen forskjellige områder for å kunne levere over tid. Det er derfor en løpende utfordring å balansere faglig fleksibilitet, dybde og utholdenhet.

 

Ivaretakelse av en solid og relevant kunnskapsbase fordrer en aktiv rekrutteringsprosess og mulighet til faglig oppdatering innen alle områder. I dag utlyses stillinger i Etterretningstjenesten på lik linje med andre statlige stillinger.

 

Betydning av metode

Innledningsvis trakk jeg opp noen konsekvenser av den teknologiske utviklingen vi er vitne til. En av disse er den direkte og ubegrensede tilgangen til informasjon fra et utall av kilder. Jeg er fristet til å stille et retorisk spørsmål om det da fortsatt er behov for en etterretningstjeneste i klassisk forstand.

 

I dagens virkelighet kan jo enhver med relativt små ressurser skape seg et situasjonsbilde ut fra media og Internett, det vi definerer som åpne kilder. Trolig vil utviklingen gå mot stadig bedre søkeverktøy og muligheter for å få skreddersydd informasjon ut fra definerte behov. Dette er en utvikling vi må ta inn over oss og tilpasse oss.

 

Etterretninger kan i denne sammenheng ofte fremstå som mindre tidsriktige, vanskelig tilgjengelige og tungvinte å håndtere som følge av de restriksjoner som gjelder ut fra gradering og krav til kommunikasjonssystemer.

 

Ikke overraskende vil jeg argumentere for at Etterretningstjenesten fortsatt har en viktig funksjon, og at denne faktisk øker i betydning i takt med økende informasjonstilgang.

 

Innhenting av informasjon krever kunnskap om kilden for å sikre bredde i innsamlingen. Igjen er det et behov for spesialkompetanse. Vi kan for eksempel ikke bare forholde oss til engelsktalende kilder i en verden hvor stadig større deler av informasjonsmengden kommer fra ikke-vestlige land. Sammenstillingen av informasjon fra ulike kilder er det som vil gi merverdi for våre beslutningstakere.

 

Etterretningstjenesten skal ivareta og sikre objektive og helhetlige vurderinger. Kildekritikk og bredde i kildetilfanget er i denne sammenheng avgjørende for å kvalitetssikre produktene. Etterretningstjenesten innhenter informasjon fra kilder som er vanskelig tilgjengelige. Summen av denne etterretningsinformasjonen er viktig, men må sammenholdes med åpen informasjon for å kunne nyanseres. Denne dimensjonen er unik for en etterretningstjeneste.

 

I tillegg er det slik at mengden av informasjon om et gitt tema eller land i åpne kilder ofte sier mer om hvor offentlighetens oppmerksomhet er innrettet i øyeblikket enn hva vi faktisk må bekymre oss for på sikt. En etterretningstjeneste skal varsle og følge potensielle konflikter og områder av interesse. Dette er ikke alltid sammenfallende med mediebildet.

 

Etterretningstjenesten må derfor opprettholde et selvstendig fokus og en innsamlingskapasitet som gjør oss i stand til å etablere en situasjonsforståelse så tidlig som mulig og uavhengig av et skiftende nyhetsbilde.

 

Vi må forvente og ønske velkommen en sunn skepsis blant mottakere av etterretningsinformasjon. Det er ikke slik at Etterretningstjenestens vurderinger presenteres som fullstendige sannheter. Vi må være åpne på at vi til enhver tid leverer en analyse og vurdering ut i fra den kunnskapsbase og informasjonsmengde vi besitter. Dette må erkjennes også hos brukere av etterretninger, samtidig som det aldri må være tvil knyttet til tjenestens objektivitet.

 

I denne forbindelse er det fristende å trekke frem et sitat fra en tidligere Forsvarssjef som sa at ”Det er Etterretningstjenestens oppgave å se verden slik den er, ikke slik vi andre ønsker at den skal være” (Admiral Torolf Rein).

 

Avsluttende betraktninger

I min gjennomgang har jeg søkt å tegne et bilde av en dramatisk endret verden på bakgrunn av tre underliggende prosesser; globalisering, nye maktstrukturer og en revolusjonerende utvikling innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Utviklingen har bidratt til et omfattende og sammensatt trusselbilde.

 

Verden har nødvendigvis ikke blitt mindre, men skillet mellom tradisjonelt nasjonale og internasjonale forhold har blitt vanskeligere å påvise nøyaktig.

 

Etterretningstjenesten har som følge av dette gjennomført en betydelig omstilling. Fleksibilitet kombinert med kontinuitet, vil være vår hverdag i fremtiden.

 

Omfanget av mulige utfordringer tilsier at Etterretningstjenesten ikke kan følge alle områder av interesse. I takt med den økende kompleksiteten i våre omgivelser har vi imidlertid fått en tett dialog med brukerne av våre produkter. Dette er nødvendig for å ivareta en løpende prioritering og derigjennom en mest mulig effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser. I denne sammenheng er det viktig å understreke behovet for et tett internasjonalt etterretningssamarbeid, og også et nært samarbeid mellom våre nasjonale tjenester.

 

Etterretningstjenestens visjon er: ”Å bidra til norske myndigheters beslutningsgrunnlag med rettidig, pålitelig og relevant kunnskap om verden rundt oss.”

La meg i den forbindelse til slutt sitere noen linjer fra St.prp. nr.1 (2006-2007):

 

”En teknologisk og kompetansemessig oppdatert etterretningstjeneste med et omfattende samarbeid internasjonalt, og med god koordinering med de nasjonale sikkerhetstjenestene (…), er en forutsetning for at politiske myndigheter skal ha tilgang til et bredt og godt beslutningsgrunnlag”.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. januar 2006

Ved

Forsker Stina Torjesen, NUPI

Sikkerhetspolitiske utfordringer i Sentral-Asia:

Politisk ustabilitet, geopolitisk rivalisering og narkotikahandel

 

Hei

1
I presentasjonen min i kveld er det 3 poenger jeg vil understreke.

For det første:

Forsker Stina Torjesen, NUPI. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Sentral Asia er en ustabil region – særlig Usbekistan og til dels Kirgisistan gir grunn til bekymring. Et mulig secenario for Usbekistan er et kaotisk kollaps av det sittende regimet.

For det andre:

Sentral Asia er arena for rivalisering mellom USA på den ene siden og Russland og Kina på den andre.

For det tredje:

Kriminelle nettverk øker sin innflytelse – dette gjør det vanskelig å få til politisk og økonomisk utvikling som kunne trygget regionen og gjort den mer stabil.

Sentral Asia er viktig for Norge: Vi har militære styrker i Nord Afghanistan nær grensen til Uzbekistan, hvis Usbekistan kollapser vil det gi vansker for stabiliseringsprosessen i Afghanistan.

Uhelding for NATO om det blir en blokk danning og videre konsolidering av Russisk og Kinesisk militært samarbeid.

Russiske myndigheter hevder at narkotikaen som når Russland via Sentral Asia fra Afghanistan går videre til Europeiske markeder.

40 min gir meg lite sjanse til å gå ordentlig i dybden – ta gjerne opp ting dere vil jeg skal gå nærmere inn i når vi har en runde med spørsmål etterpå.

2

Før vi begynner vil jeg bare gi en kort introduksjon om Sentral Asia og en liten profil på hvert av landene som ligger i regionen.

Sentral Asia – en region mellom Kina i øst Russland i nord, Afghanistan i sør. Landene var tidligere del av sovjetunionen.

3

Turkmenistan:

  • 5 millioner innbyggere
  • President Saparmyrat Niyazov
  • Persondyrkelse
  • Autoritært
  • Isolasjon – nøytralitet
  • Store gassresurser

4

Usbekistan

  • 9 millioner innbyggere
  • President Islam Karimov
  • Regionens historiske senter (Samarkand)
  • Autoritært
  • Radikal islamsk motstand
  • Stagnasjon
  • Pro USA 1996-2005

5

Kasakhstan

  • 15,4 millioner innbyggere
  • President Nursultan Nasarbajev
  • Nomadisk, preges av sovjetisk og russisk påvirkning
  • Semi-autoritært
  • Oljefunn og økonomisk vekst
  • Pro Russland

5

Kirgisistan

  • 5,3 millioner innbyggere
  • President Kurmanbek Bakijev
  • Nomadisk, preges av sovjetisk og russisk påvirkning
  • Tulipan revolusjonen
  • Underutvikling
  • Pro Russland
  • Norsk bistand

6

Tadsjikistan

  • 6,3 millioner innbyggere
  • President Emomali Rakhmonov
  • Persisk kulturarv
  • Borgerkrig 1992-1997
  • Semi-autoritært
  • Fattig
  • Vannkraftutbygging
  • Pro Russland

7

Da går vi over til det første av dagens hovedtema.

På hvilken måte er regionen ustabil nå i 2006? Usbekistan og President Karimovs regime gir størst grunn til bekymring.

Usbekistan har ført en feilslått økonomisk politikk siden landet ble uavhengig i 1991. Gradvis og lite markedsreform har ført til lav vekst og lite utenlandske investeringer. Jordbrukssektoren kontrolleres av staten. Bomull står for ca 25 % av Usbekisk eksport. Bøndene som jobber på jordbruksmarkene utnyttes.

Landet styres på hardt og autoritært vis av President Karimov. Den moderate opposisjonen er i fengsel eller eksil – islamske undergrunnsbevegelser har tatt over.

The Islamic Movement of Usbekistan viktigst av disse: oppstod på tidlig 1990 tallet, gikk i eksil, hadde treningsleire i Afghanistan og tett bånd til Taleban. Angrep på Kirgisistan og Usbekistan i 1999 og 2000. Kjempet med Taleban mot de internasjonale styrkene, flesteparten drept i kamper i Nord Afghanistan, inkludert lederen Juma Namanganii.

Ved siden av IMU er det aktive celler av Hizb ut Tharir i Usbekistan, disse ønsker og kaste Karimov regimet og opprette kalifatet – så langt bare med fredlige midler.

Andre grupper muligens med forbindelse til gjenværende deler av IMU stod bak bombe eksplosjoner og skyte episoder i byen Bukhara og Tashkent i 2004 .

Men kanskje mest urovekkende: tendensen til at ’vanlige folk’, særlig bønder og basar selgere, i økende grad har demonstrert – til tross for at de vet dette vil innbære fengsling og forfølgelse. Dette er et tegn på at innbyggerne i Usbekistan i økende grad er desperate.

8

Andijan protesten og massakren som fulgte etterpå er del av denne tendensen. Her utløste en rettssak mot 23 forretningsmenn beskyldt for islamsk fundamentalsme en demonstrasjon – hvor flere hundre av demonstrantene ble drept av den usbekiske hæren.

Andijan er et tegn på hvor dårlig stilt det er med Usbekistan. Det har vært forsøkt og initiere politiske og økonomiske reformer, men dette har ikke virket. Hvordan vil folk reagere? Blir det fortsatt frykt og passivitet eller blir det protest? Hvis protest kan dette bli svært kaotisk, siden all motstand mot Karimov er utryddet er det få lederskikkelser eller bevegelser som kan ta over. Uzbekistan er som sagt den mest folkerike staten og grenser mot alle landene i Sentral Asia, inkludert Afghanistan.

9

Så over til tema 2 for presentasjonen:

Kirgisistan er også et problematisk land – men kanskje ikke like urovekkende som Usbekistan. Kirgisistan er et av tre land i tidligere sovjet unionen som har opplevd en såkalt farge revolusjon. Etter organisert valgfusk oppstod det folkelige protest aksjoner mot President Akaev, presidenten flyktet og en tidligere statsminister, Bakiev, tok over. Revolusjonen har gitt det sentrale makt apparatet enda mindre kontroll en det det hadde tidligere, kriminelle nettverk har tred frem i lyset, interne oppgjør som involverer den politiske eliten utspiller seg. Kirgisistan svak og fattig men håp om at deler av den politiske eliten for kontroll over landet igjen.

10

Kriminelle nettverk er ikke bare et problem i Kirgisistan men i regionen som helhet. Mye av dette skyldes narkotika, særlig heroin, som går gjennom Sentral Asia til Russland. Tadsjikiske myndigheter beslagla 5 tonn heroin i 2003, og dette regnes å være bare en liten del av den mengden som går gjennom regionen.

Problemet er at ofte er det nettverk innenfor politiet og tollvesenet som selv driver med smuglingen eller beskytter smugler nettverkene. Slike skjer det en sakte kriminalisering av deler av statsstrukturen. Dette gjør staten dårlig i stand til å lede den økonomisk og sosial utviklingen og gir en ond sirkel med konstant underutvikling og ustabile samfunn.

Dessuten kan narkotika trafikken til enhver tid bli brukt som inntektskilde av radikale politiske grupper – disse eksisterer ikke i dag, men kan lett komme tilbake, IMU hadde narko trafikk som sin viktigste inntektskilde.

11

Jeg har snakket litt om hva som rører seg innad i landene i Sentral Asia.

Nå vil jeg rette fokus mer på den storpolitiske konteksten som omgir landene i Sentral Asia – den er heller ikke enkel.

Seks viktige aktører: Iran, Pakistan, Tyrkia, Kina, Russland, USA.

Disse konkurrerer om følgende:

  • Kontroll over olje og gass
  • Militær innflytelse og baser
  • Markeds adgang, transitt
  • Hydro elektrisk kraft

12

Jeg tar her for meg et av disse aspektene – det militære:

Det er særlig Kina, Russland og USA som er fremtredene aktører her.

Disse kjemper om å sikre seg lojale allierte stater i regionen, samt muligheter for å opprette militære baser.

Alle tre ønsker å bekjempe terror nettverk – inkludert Kina som er bekymret for at separatist bevegelser i blant Uighurerne som bor i den Kinesiske regionen Xinjiang, skal få støtte fra den etniske uighurske minoritetsbefolknigen i de Sentral Asiatiske landene.

Russland og de andre landene i Sentral Asia deler Kinas frykt for seperatisme i regionen. Kina og Russland videre har sett det som svært lite ønskelig og ha amerikanske baser i regionen – og motstand mot dette har styrket samarbeidet mellom Kina og Russland og ført til økt vektlegging av Shanghai cooperation organisation SCO.

13

Før 11. september: Russland dominerte militært, Kina lite aktiv.

Alle statene utenom Turkmenistan ble likevel med i NATOs Partnership for Peace, og det var særlig USA og Tyrkia som oppfordret til dette.

14

Etter 11. september: USA oppretter baser i Usbekistan og Kigisistan, men er nå sterkt kritiske og en pådriver for å få landene i sentral asia til å avslutte base kontraktene de har med USA.

Må legges til at sikkerhetssituasjonen i sentral asia forbedret seg med enduring freedom: IMU kraftig svekket, ingen nye terrorgrupper med sete i Afghanistan kan oppstå.

15

Som svar på USAs engasjement har Kina og Russland økt sin aktivitet i regionen.

  • CIS Anti-terror senter, Kirgisistan, 2001
  • Russisk base ved Kant, Kirgisistan 2003
  • 2004 Russland-Tadsjikistan avtale, permanent Russisk base i Tadsjikistan
  • SCO Anti-terror senter i Usbekistan
  • SCO regime støtte

Største omrokkeringen i regionen: Usbekistan: fra USA til Russland i 2005.

16

Fremtidsutsikter.

  • USA beholder Manas (Kirgisistan) på kort sikt, leter etter andre allierte i regionen (Aserbajdsjan?)
  • SCO øker i betydning
  • Positivt at Usbekistan og Kirgisistan begge er allierte med Russland?
  • Kina + Russland i sammenfallende interesser i Sentral Asia på lang sikt?

 

Situasjonen i Afghanistan?

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9. januar 2006

Ved Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Foto: stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Sammen for et moderne forsvar

1.          Innledning

Mine damer og herrer, kjære forsvarsvenner.

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Forsvar i vår tid handler om å være fleksibel. Forskjellen mellom Forsvarets operasjonsområder er svært stor.  Jeg har sett det selv. I nord krever uvær, kulde og mørke spesiell kompetanse, utenlands kan vi møte tropehete og sand. De kulturelle forskjellene er også store.

Dette gjør forskjellen i oppgaver enorm. Forsvarets kvinner og menn skal kunne handle på vegne av landet vårt både på havet i nord og overfor landsbybefolkningen i Afghanistan. De skal ha norske verdier og robust folkerettslig opplæring i bagasjen.

Mine første 100 dager som statsråd er snart omme. Derfor er jeg glad for invitasjonen til denne tradisjonsrike talestolen. Den er godt egnet for å gi til kjenne retningen på Stoltenberg II-regjeringens sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Som statsråd med det politiske ansvar for landets militære maktapparat er det med ydmykhet og respekt jeg har gått løs på min oppgave. Likevel vil jeg ikke vike tilbake for vanskelige beslutninger når det trengs.

Verden er i forandring. Staten Norge skal videre og Forsvaret skal videre.

Soria Moria-erklæringen er utgangspunktet for regjeringens arbeid de neste fire årene. Den gir politikken retning og karakter også innen sikkerhets- og forsvarspolitikken. Vi har spesielt tydelige ambisjoner innen tre områder.

For det første fortsetter Regjeringen moderniseringen av Forsvaret som Stoltenberg I-regjeringen startet ved begynnelsen av tiåret. Fokus må være på operativ forsvarsevne. Midlene vi setter av til militære formål skal brukes slik at Forsvaret kan løse sine oppgaver best mulig.

For det andre vil regjeringen rette oppmerksomhet mot nordområdene. Dette er Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. De store mulighetene er drivkraften her. Men vi står også overfor store utfordringer, og Forsvaret skal fremdeles spille en viktig rolle i nord.

For det tredje er globalisering et av de viktige utviklingstrekkene i vår tid. Regjeringen ser tydelig at dette får konsekvenser for sikkerhets- og forsvarspolitikken. Derfor vil vi bidra aktivt til å fremme en internasjonal rettsorden bygget på FN og folkeretten.

Norsk militært engasjement i FN skal økes. Både FN og NATO er grunnsteiner i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Disse temaene utgjør strukturen i mitt budskap i kveld. Jeg vil begynne med de internasjonale forhold, fortsette med nordområdene og avslutte med den videre utviklingen av Forsvaret.

2.          Forsvaret som internasjonalt redskap

Norge har vært en aktiv deltager i den moderne tids samarbeid om internasjonal sikkerhet siden vi forpliktet oss til FN-pakten i 1945. En ny dimensjon kom til da vi tok del i opprettelsen av NATO fra 1949. Bakteppet var erfaringene fra den annen verdenskrig.

Den kalde krigen gjorde at Forsvaret i hovedsak måtte konsentrere virksomheten her hjemme. Det skyldtes Norges geopolitiske posisjon som nordflanke i alliansens forsvar. Selv om alliansens planer og øvelser var basert på innsetting av mobile styrker i utsatte områder, ble forsvaret i Norge statisk.

Norge forberedte mottak av allierte styrker og bygget militærleire og forsvarsverk. Men for mange allierte innebar beskyttelsen av nordflanken en internasjonal innsetting – heldigvis ble det med planer og øvelser. Norske utenlandsoperasjoner ble derimot regnet som en tilleggsaktivitet.

Dette er hovedgrunnen til at moderniseringen har vært mer krevende for oss enn for flere av våre allierte. Først etter murens fall kom helheten av våre forpliktelser til syne. De fulgte av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen; et mer sammensatt risikobilde, mindre betydning av geografisk avstand og økende gjensidig avhengighet mellom nasjoner og regioner.

I dag opplever vi en økende erkjennelse av det internasjonale samfunns ansvar for å bidra til stabilitet, demokrati og ivaretakelse av menneskerettighetene. Og dette bidrar også til sikkerheten i våre omgivelser. Vi innretter derfor våre militære kapasiteter også med fokus på internasjonale operasjoner.

Den forrige Stoltenberg-regjeringen tok for alvor Forsvaret ut av Den kalde krigens grep og startet en helt nødvendig omstillingsprosess.

Vi som arbeider med Forsvaret – både politikere, militære og ikke minst familier – har på kort tid lært mye.

– Politikere har lært mye om hva internasjonale operasjoner innebærer. Når vi i regjeringen har tatt en politisk beslutning om militær deltagelse i en operasjon – enten det er ute eller hjemme – skal Forsvarets kvinner og menn vite at vi står fullt og helt bak dem.

– De militære har også tilpasset seg. Deltagelse ute er blitt en naturlig del av en militær karriere.

Operasjonene skjer i kompliserte konfliktområder. Intensiteten kan variere. Vårt personell skal derfor alltid være rustet og trent for de mest krevende oppgavene når de reiser ut. De skal arbeide under solid faglig ledelse mens de er ute.

Og de skal få den nødvendige oppfølging når de kommer hjem. De som trenger det skal få medisinsk og psykososial oppfølging. Det er viktig at vi tar vare på våre kvinner og menn som har vært ute i internasjonale operasjoner.

Personellsikkerhet prioriteres svært høyt i Forsvarets operasjoner og tillegges stor vekt når vi vurderer bruk av norske styrker. Det faglige håndverk vårt personell utøver, har imponert meg.

Jeg har sett hvor viktig det er med relevant utdanning, trening og erfaring. Men enhver militær operasjon innebærer risiko.

Vi må derfor hele tiden arbeide for at kombinasjonen av kompetanse, erfaring og utrustning er så god at den gir våre styrker sikkerhet og mulighet til å mestre oppgavene.

– Familiene som er hjemme har også tilpasset seg. Jeg har selv hatt en sønn i Kosovo. Jeg stilte meg mange spørsmål: Hva ventet ham? Var han i trygge hender? Visste han hva han gjorde? Visste sjefene hans det? Var politikerne bevisst sitt ansvar? Jeg tenkte hele tiden på hvordan han hadde det, og gledet meg til den dagen han skulle komme hjem igjen.

Denne erfaringen er nyttig for meg som forsvarsminister. Mange familier har opplevd belastning med å ha en av sine ute i en internasjonal operasjon av flere måneders varighet. Forsvaret er i ferd med å utvikle grunnleggende krav til oppfølging av familiene, og dette er noe jeg vil følge opp. Kvaliteten på innsatsen til våre kvinner og menn beror også på at de som er hjemme har det bra.

Regjeringen vil i tiden fremover prioritere bruk av norske styrker gjennom formelle multilaterale organisasjoner fremfor såkalte koalisjoner av villige stater. Dels fordi dette styrker det internasjonale sikkerhetssamarbeidet og den internasjonale rettsorden. Dels fordi den politiske innflytelsen for stater av Norges størrelse vil være bedre ivaretatt i organisasjoner med fast struktur.

FN

Regjeringen ønsker å stadfeste og styrke den tydelige FN-linjen som har preget Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk siden Den andre verdenskrig.

Norge har i mange tiår deltatt aktivt i FNs fredsbevarende operasjoner, men deltagelsen er blitt kraftig redusert de siste årene. Soria Moria-erklæringen legger opp til en ny opptrapping av norsk innsats i FN-ledede operasjoner med hovedvekt på Afrika, det kontinentet som har sett vår tids mest dramatiske konflikter målt i menneskelig lidelse.

La meg si litt om utviklingen innad i FN for å forklare vår ambisjon om i større grad å kanalisere vår innsats direkte gjennom organisasjonen.

Etter Den kalde krigens slutt iverksatte FN en rekke større og langt mer ambisiøse fredsoperasjoner enn tidligere. Selv om noen av disse ble ganske vellykkede, ble det ved flere tilfeller klart at det ikke var samsvar mellom utfordringene man søkte å løse og de virkemidler man var villig til å bruke for å løse dem.

Manglende evne til å stoppe folkemordet i Rwanda i 1994 og tragedien i Sreebrenica i 1995, bidro til at troen på FNs egne fredsoperasjoner fikk et kraftig skudd for baugen. Antallet soldater og offiserer i blå hjelm falt fra 80 000 i 1993 til godt under 20 000 ved årtusenskiftet.

FN har de siste årene selv tatt tak i de utfordringer organisasjonen slet med på midten av 1990-tallet. Forslagene i Brahimi-rapporten om reformer i FNs fredsbevarende operasjoner fra år 2000 – som Norge støttet aktivt opp om – har i høy grad blitt gjennomført. Det gjenstår likevel utfordringer.

Dagens FN-operasjoner er betydelig mer integrerte og robuste enn for ti år siden. De utstyres oftere med kapittel VII-mandat. Det gir anledning til å bruke makt utover selvforsvar. Det har vist seg helt nødvendig. Samtidig har samspillet mellom militære, politiske, humanitære og utviklingsmessige dimensjoner ved overgangen fra krig til varig fred blitt styrket. Vi har også sett en kraftig økning i antall FN-operasjoner og antall mannskaper som gjør tjeneste i dem.

I dag er igjen mer enn 80 000 kvinner og menn engasjert i 18 fredsbevarende operasjoner, hvorav mange har kommet til bare de siste få årene. Flere er avsluttet med suksess. Både i Øst-Timor og i Sierra Leone har FN oppnådd de mål som ble satt for militært nærvær. De videre utfordringene vil hovedsakelig bli av sivil karakter.

I Liberia ble det nylig gjennomført frie og uavhengige valg. Dette førte til at landet nå for første gang på svært lenge har en president som ser ut til å kunne virke samlende. Selv i Kongo – som for inntil få år siden var preget av Afrikas største regionale borgerkrig – ser vi visse tegn til fremgang takket være FNs nærvær.

FN er i dag den største aktør i internasjonal fredsbevaring. Men denne veksten har skjedd uten at rike land i nord har bidratt nevneverdig. Det er i dag hovedsakelig land sørfra, med Bangladesh, Pakistan og India i spissen, som har påtatt seg disse oppgavene.

Norske militære bidrag må vurderes ut fra FNs behov og hvilke kapasiteter Norge har til rådighet – og som gir merverdi. Eksempler er enheter innen planlegging, etterretning, logistikk, og samband som vil gi andre lands bidrag økt effekt. Kampavdelinger kan også bli aktuelt.

De nordiske land har tidligere samarbeidet om å stille kapasiteter til rådighet for FN. Regjeringen har gjenopptatt dette samarbeidet.

Bruk av norske styrker skal være klart forankret i folkeretten. Dette vil normalt være ensbetydende med mandat fra sikkerhetsrådet i henhold til paktens kapittel VI eller VII. Men også annen trygg folkerettslig basis, som retten til selvforsvar eller samtykke fra partene vil kunne ligge til grunn for norsk engasjement.

Folkeretten er også viktig som ramme for atferd i militære operasjoner. Et enkelt feilgrep kan få store konsekvenser. Målsettingen med utenlandsoperasjoner er jo nettopp å spre respekt for menneskerettighetene og for folkeretten.

Det er derfor regjeringen har tatt initiativ til en avtale med afghanske myndigheter. Formålet er å sikre kontroll med at personer som overleveres fra norske styrker til afghanske myndigheter behandles i tråd med internasjonale menneskerettigheter.

Avtalen skal sikre at overleverte personer ikke risikerer å bli utsatt for tortur eller dødsstraff. I tillegg skal både norske styrker, og nærmere avtalte uavhengige tredjeparter, gis adgang til personene så lenge de befinner seg i afghanske myndigheters varetekt.

Regjeringen vil arbeide for at kampen mot terror forsterkes med tanke på både effektivitet og legitimitet.

Vi vil kontinuerlig undervise vårt personell i avtaler, konvensjoner og engasjementsregler. De skal være trygge på seg selv og hva som er rammen for operasjonen. Dette handler om militær profesjonalitet.

Kvinner er ofte de fremste ofrene i vår tids konflikter. Men erfaringene viser at kvinner også er viktige ressurspersoner for konfliktløsning. Resolusjonen fra FNs sikkerhetsråd (nr. 1325) om kvinner, fred og sikkerhet er derfor svært viktig.

Som en del av oppfølgingen fremmet Generalsekretæren i FN i oktober i fjor en egen rapport. Den presenterer en bred handlingsplan.

Regjeringen vil utarbeide en norsk plan for oppfølging, og vi har begynt arbeidet med å se nærmere på hva Forsvarets rolle skal være. Kunnskap om kvinnenes rolle i de samfunn våre styrker skal operere i, skal inngå som en naturlig del av våre forberedelser til operasjoner.

Dette er en av grunnene til at det er viktig å fokusere på kvinners rolle i Forsvaret. Dessverre har vi i dag en kvinneandel på bare rundt syv prosent. Dette er lavt i forhold til andre deler av samfunnet. Fra i år av inviteres kvinner til frivillig sesjon. Jeg forventer at dette vil øke kvinners kunnskap om Forsvaret, og at vi får flere med på laget.

Når jeg er opptatt av dette er det fordi en høyere kvinneandel i seg selv vil bidra til et bedre forsvar. Derfor vil vi også ha spesielt fokus på å få flere kvinner inn i ledende stillinger i Forsvaret.

NATO

I romjulen stilte Halvor Elvik i Dagbladet spørsmålet om NATO og hvordan norsk sikkerhetspolitikk kan ligge fast når hjørnesteinen er i bevegelse. Dette er et viktig spørsmål. Det er medlemskapet i denne alliansen som er hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk.

For at alliansen skal forbli sterk og relevant må den utvikles videre. Vi kan ikke ta for gitt at alle andre medlemsland ser på alliansen slik vi gjør. Europa og USA har ikke alltid det samme syn.

Som medlemsland må vi ta vår del av ansvaret for at NATO utvikler seg i en retning som vi ønsker, og er tjent med.

Det er i vår interesse at NATO utvikler sitt potensial som politisk konsultasjonsforum. Behovet for å styrke denne funksjonen er stor etter de siste års omfattende utvidelser og nye militære roller.

I alliert sammenheng er det transatlantiske forholdet avgjørende. Norge vil videreutvikle det gode forholdet til USA. Det er samtidig slik at venner sier klart ifra til hverandre. Regjeringen vil derfor fortsette å markere Norges standpunkter i de tilfeller der det ikke er sammenfall i oppfatning mellom oss og amerikanerne.

Det er også i Norges interesse at NATO, som militær organisasjon, forblir effektiv og slagkraftig.

Det er nettopp alliansens militære dimensjon som gjør alliansen unik. Den integrerte kommandostrukturen, transatlantisk militært samarbeid, og evne til krevende militære operasjoner, er egenskaper vi vil hegne om.

NATOs operasjon i Afghanistan, ISAF, vil bli alliansens vanskeligste enkeltoperasjon så langt. Også dette engasjementet viser tydelig at alliansen finner sin nye rolle.

Jeg besøkte de norske styrkene i Afghanistan like før jul. Jeg ble imponert både over NATOs engasjement og de norske styrkenes innsats. ISAF-operasjonen i Afghanistan viser tydelig at alliansen finner sin nye rolle.

ISAF vil være Norges viktigste militære utenlandsoperasjon i lang tid fremover. Den har et tydelig FN-mandat og den er ledet av NATO. Arbeidet norske offiserer og soldater gjør har fokus på både stabilisering av samfunnet og reform av sikkerhetssektoren. Slik bidrar de direkte til å fremme menneskerettighetene i landet.

Derfor er jeg tilfreds med at NATO før jul besluttet å øke engasjementet i Afghanistan. Operasjonen styrkes fra 9 000 opptil 15 000 personer, og utvides geografisk i sør.  Dette er likevel ikke for mange, når vi vet hvilke oppgaver NATO står overfor.

Fokuset for Norges deltagelse i Afghanistan i 2006 vil gradvis skifte fra Kabul til Nord-Afghanistan. Norge leder nå det flernasjonale regionale stabiliseringslaget, i Maymaneh, og vi vil alt tidlig i år bygge opp våre styrker i Mazar-e-Sharif. Foruten støtte og stabselementer vil Norge bidra med en hurtig reaksjonsstyrke på kompanistørrelse. Med dette vil Norge få en sentral rolle i ISAFs samlede operasjoner i Nord-Afghanistan.

Norge vil også bidra med fire F-16 jagerfly i tre måneder. Disse skal operere ut fra Kabul, men vil raskt kunne være til stede over hele Nord-Afghanistan. Flyene er avgjørende for løsningen av ISAFs oppgaver. De hjelper NATOs bakkestyrker i å sette seg i respekt overfor lokale krigsherrer, og viser befolkningen at den kan stole på NATOs beskyttelse.

Flyene øker også sikkerheten betydelig for våre kvinner og menn i uniform som er spredt over store avstander på bakken.

I Afghanistan er militærmakt et uunnværlig, men like fullt utilstrekkelig virkemiddel. Den sikkerhet vi bidrar med er en forutsetning for oppbygging av elementære samfunnsstrukturer.

Regjeringen har satt i gang et arbeid mellom Utenriks-, Justis- og Forsvarsdepartementet for å gjøre den norske innsatsen mer helhetlig. Bakgrunnen er behovet for å se bistandsarbeid og militær stabilisering som sideordnede aktiviteter. Sikkerhet og generell samfunnsutvikling er gjensidig avhengige av hverandre.

Da vinneren av Nobels fredspris, Mohamed ElBaradei, holdt sitt foredrag noen kvartaler unna forrige måned, uttrykte han skuffelse over utviklingen i verden etter Den kalde krigens slutt: Verden ble ikke mer solidarisk og inkluderende. ElBaradei fremholdt at selv om muren mellom øst og vest er revet, gjenstår arbeidet med å bygge broer mellom Nord og Sør – mellom rike og fattige.

Derfor må verdenssamfunnet ha en bred tilnærming. Vår tids utfordringer må ses i en helhetlig sammenheng der mange virkemidler tas i bruk, i tillegg til militærmakt.

Den europeiske union

Norges nærmeste naboer er i Europa. Vi vil fortsette samarbeidet med EU.

EUs forsvars- og sikkerhetssamarbeid er i sterk utvikling til tross for at EUs grunnlov ikke er ratifisert. Men dette arbeidet fungerer faktisk godt. Utviklingen av innsatsstyrker og opprettelsen av European Defence Agency (EDA) viser det.

EU har et bredt spekter av virkemidler for fred og sikkerhet, både i Europa og globalt. Kombinasjonen av økonomiske, politiske og militære virkemidler er egnet til å sette EUs innsatsstyrker inn i en helhetlig sammenheng.

EU tar sikte på at innsatsstyrkene skal forbedre FNs krisehåndteringsevne. Afrika vil være et aktuelt innsettingsområde. Norge deltar nå i planleggingen og oppbyggingen av den nordiske EU-innsatsstyrken. Den ledes av Sverige, og har også Finland og Estland som deltagere.

For Norge er det også av grunnleggende betydning at samarbeidet som er etablert mellom EU og NATO forblir konstruktivt og åpent.

Men, Norge har ikke først og fremst et forsvar for utenlandsoperasjoner. Vi bruker også klart mest ressurser på virksomheten her hjemme.

3.          Forsvarets rolle i Nordområdene

Regjeringen ser nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Utfordringene i nordområdene dreier seg ikke først og fremst om militærmakt. Det er energiutvinning, transport, miljø og god forvaltning av viktige marine ressurser som står i sentrum.

Men i dette har Forsvaret fremdeles en sentral rolle, både sikkerhetspolitisk og samfunnsmessig. Forsvaret er i tillegg helt avgjørende for troverdig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, og for å skape respekt for norsk politikk og internasjonale lover og regler.

Vår forsvarsevne i nord består av tre hovedelement.

For det første ledelsesfunksjoner. Det kreves omfattende kompetanse og infrastruktur for å lede militære styrker. Landsdelskommando Nord-Norge har hovedansvaret for å lede Forsvarets regionale operasjoner i nord, og er skreddersydd for dette.

For det andre har Forsvaret en god evne til overvåkning av våre interesseområder. Vi har oversikt over norske sjøområder og luftrom hele døgnet – hver dag – hele året. Der er alltid like forbløffende å minnes om at havområdene vi overvåker er mer enn seks ganger større enn Fastlands-Norge. Overvåkningen utføres både med satellitt, med fly og helikoptre, med fartøyer over og under vann – og fra installasjoner på land.

For det tredje har vi enheter som kan settes inn over store avstander og være tilstede over tid. Evnen til å reagere er god.

Dette gjelder for eksempel Kystvakten. Saken med tråleren Elektron i høst demonstrerte at Forsvarets personell er godt rustet for oppgavene og besitter relevant kompetanse og godt skjønn.

Forsvarets enheter kan brukes i et bredt spekter av situasjoner – også på svært kort varsel. Forsvarets kampfly trenger bare minutter på å være til stede hvor som helst over Norges territorium, hvis det skulle være behov.

I sum har Forsvaret i dag en troverdig reaksjonsevne og kapasitet til å håndtere dagens oppgaver.

Regjeringen vil utvikle Forsvaret videre i lys av den generelle satsingen i nord. Berøringspunktene med andre statlige og ikke-statlige aktiviteter er mange. Kystberedskap, kystvakt, Heimevernet og redningsberedskap er sentrale bidrag fra Forsvaret.

Tilstedeværelse og troverdighet måles imidlertid ikke bare i form av antall fartøy, fly og soldater. Vi legger vekt på den evnen enhetene har – hva de faktisk kan utrette.

For nordområdene er denne utviklingen positiv. Det vil si at våre moderne våpensystemer vil kunne løse langt flere oppdrag enn de gamle.

Overvåkningssystemene er blitt forbedret. Vi har også tatt i bruk nye kystvaktfartøy med betydelig økt sjødyktighet og forbedret slepe-, rednings-, og miljøvernkapasitet. Nye helikoptre med vesentlig øket lasteevne og rekkevidde vil utvide evnen ytterligere. Våre nye fregatter vil også kunne løse mange flere oppdrag enn de gamle.

Totalt sett får våre militære styrker en betraktelig økt evne.

Tilstedeværelse måles heller ikke bare i statiske baser og forsvarsinstallasjoner. Det avgjørende er at Forsvaret er fleksibelt. Det vil si der det behøves til rett tid, med riktig utrustning og med personell som kan løse oppgavene på en profesjonell måte.

Våre baser tjener først og fremst som utgangspunkt for Forsvarets operasjoner. Det er vår kapasitet til å reagere på episoder og kriser som avgjør kvaliteten på vår forsvarsevne.

I den videre utvikling av Forsvaret må vi derfor prioritere operativ forsvarsevne fremfor flest mulig baser. En viss konsentrasjon av militær virksomhet er en forutsetning for en balansert utvikling av Forsvaret og effektiv tilstedeværelse i nord.

Men selv med konsentrasjon kan vi få en utvikling der Nord-Norge fortsatt relativt sett prioriteres.

Enkelte har reist spørsmålet om hva vår satsing i Nord innebærer. Tilstedeværelse betyr ikke militarisering eller konfrontasjon.

Norge vil følge en samarbeidslinje, basert på at vi innen de fleste områder har felles interesser med våre naboer i nord. Forsvarets ansatte skal alle være gode representanter for Norge.

4.          Videre Omstilling og modernisering av forsvaret

Jeg har til nå fokusert på utenlandsoperasjoner og nordområdene som to viktige elementer i Norges sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Forsvaret skal være fleksibelt for operasjoner både hjemme og ute. I begge operasjonsområder må vi være scenarierobuste; vi må kunne håndtere fremtidige utfordringer, også de som vanskelig kan forutsies.

Regjeringen vil derfor fortsette hovedlinjene i moderniseringen av Forsvaret. Vi vil bevare momentet i omstillingen slik et bredt flertall på Stortinget har vedtatt.

Det moderne Forsvaret stiller høye krav til sine ansatte. Det kreves stor vilje og evne til kommunikasjon og fleksibilitet. Det stilles også høye krav til kompetanse og ferdigheter.

Forsvaret skal settes bedre i stand til å ta vare på kompetanse ervervet både ute og hjemme. Den nye avdelingsbefalsordningen vil sette oss bedre i stand til å lede våre avdelinger i krevende operasjoner. Den vil bedre både personellets sikkerhet og vår evne til å løse oppgavene.

Forsvaret må gjenspeile det norske samfunnet. Da er det nødvendig at Forsvaret også nyttiggjør seg den kompetansen og det mangfold som nordmenn med minoritetsbakgrunn representerer.

Jeg vil at Forsvaret skal fremstå med integritet og med en kultur hvor medarbeiderne er bevisste sin rolle som ansvarlig samfunnsaktør. Mitt hovedinntrykk er at de ansatte har nettopp disse egenskapene. I 2005 har Forsvaret likevel fått mye negativ oppmerksomhet i media.

Jeg tar utfordringen i forhold til omdømme, organisasjonskultur og etikk på alvor. Derfor har jeg tatt initiativ til en handlingsplan som i sterkere grad setter kraft bak arbeidet med holdninger og ledelse. Omstillingen bare øker betydningen av dette arbeidet.

Arenaer for arbeidet vil være utdanningen ved våre militære skoler, lederprogrammer, og ikke minst, den daglige dialogen med og mellom tillitsvalgte og ledere på ulike nivå.

Her er også dialogen med vernepliktige, de ansatte og deres organisasjoner viktig. Innspillene derfra er konstruktive selv om de kan være kritiske.

Bondevik II-regjeringen fulgte i all hovedsak opp arbeidet med å skape balanse i forholdet mellom oppgaver, struktur og ressurser, som Stoltenberg I-regjeringen iverksatte.

Derfor har Forsvaret allerede gjennomført en omfattende modernisering. Forsvaret er nå bedre til å løse pålagte oppgaver. Utfordringen ligger i å sikre at det oppnås vedvarende balanse.

Regjeringen ønsker nå raskt å få orden på alle deler av økonomistyringen i Forsvaret. Vedvarende negativ oppmerksomhet mot Forsvarets økonomi er ikke godt for vårt omdømme. Men viktigst: Ryddig økonomi er en absolutt forutsetning for å fatte de riktige valg for fremtidig utvikling av Forsvaret.

Forsvarets regnskap vil foreligge noe senere i januar. Vi har grunn til å tro at vi er på rett vei hva angår kvaliteten på Forsvarets regnskaper og økonomistyringen generelt.

Vi vil også gå igjennom erfaringene med privatisering, anbud og horisontal samhandel. Få vil si det er riktig at Forsvarets kjøretøy står parkert utenfor sine egne garasjer fordi leien er for dyr.

Jeg ser for meg to overordnede spor i arbeidet med langsiktig utvikling av Forsvaret.

Det første sporet innebærer å gjennomføre vedtatt omstilling frem mot 2008 med vekt på innsparing i ikke-operativ virksomhet.

Vi har hatt bred enighet i Stortinget – en enighet jeg søker å videreføre.

Det andre sporet innebærer en parallell gjennomføring av både et politisk og et fagmilitært grunnlagsarbeid med sikte på helhetlig utvikling av Forsvaret etter nåværende planperiode. Jeg vil legge frem en egen Stortingsproposisjon våren 2008.

Ett viktig grunnlag for proposisjonen vil være en ny forsvarsstudie. Forsvarssjefen er en sentral støttespiller i det integrerte Forsvarsdepartementet. Han har blant annet ansvar for å fremme selvstendige fagmilitære råd om helhetlige løsninger for Forsvarets utvikling. Han har derfor nylig initiert sin Forsvarsstudie 2007.

I tillegg til Forsvarssjefens anbefaling vil vi gjennomføre en bred og inkluderende politisk prosess som forberedelse til neste Langtidsplan. Det er viktig for å sikre legitimitet og bredt eierskap til den kurs som stakes ut for Forsvaret etter 2008.

Det er regjeringen som har det politiske ansvaret for utviklingen av Forsvaret. Vi vil balansere mellom flere hensyn når vi foreslår langsiktig utvikling for Stortinget. Vi er forberedt på at store utfordringer står foran oss.

I investeringsspørsmål vil vi måtte vise en åpen holdning i samarbeidet med allierte. Det vil kunne redusere utgifter til både anskaffelse, drift og vedlikehold.

Vi vil vektlegge samarbeid med de stater vi tradisjonelt har hatt mest samarbeid med. I første rekke med Danmark, Tyskland, Nederland, Storbritannia og De forente stater.

En fremtidig investering i kampfly vil i så måte bli den største utfordringen for Forsvaret i tiden fremover. Jeg vil understreke at vi ikke har valgt flytype. Vi har nå bedt om informasjon fra fire leverandører (JSF, Eurofighter, Rafale og JAS Gripen).

Forsvarets operative behov vil være sentralt. Regjeringen vil også legge vekt på vår helhetlige politikk, inkludert muligheter for vår industri. Vi ønsker den beste løsningen for vår sikkerhets- og forsvarspolitikk, og for landet.

5.          Avslutning

Mine snart første hundre dager som forsvarsminister har vært inspirerende. Jeg gleder meg til å fortsette mitt arbeid.

For å fremme sikkerhet må vi forholde oss til usikkerheten, og våge å tre inn i usikre situasjoner. Norsk militært personell våger, og lagånden er sterk. Personellet passer ikke bare godt på seg selv, men er like fokusert på kameratenes sikkerhet. De passer på hverandre.

Jeg har sett at de ansatte i Forsvaret har mål som er større enn de selv. De er meget bevisste på at Forsvaret har positiv samfunnsmessig betydning på kort og lang sikt – både hjemme og ute.

Jeg vil også benytte denne anledningen til å rette en stor takk til alle dere som i tidligere år, gjennom yrkesaktivt liv eller gjennom engasjement, har bidratt til å holde interessen for Forsvaret levende i det norske samfunnet.

Engasjement, kunnskap og dialog i ulike fora er nødvendig i den videre utviklingen. Forsvaret skal også i fremtiden være forankret i samfunnet og være i stand til å løse sine oppgaver.

Og det er helt avgjørende at Forsvaret har tillit og troverdighet hos det norske folk. Derfor må vi legge vekt på åpenhet. Mange har viktige bidrag. Som forsvarsminister vil jeg legge stor vekt på å bygge ut og anvende de muligheter som ligger i en bredt anlagt dialog.

For første gang på mange år har vi nå en flertallsregjering i Norge. Det gir oss muligheter. Både til å endre politikkens innhold, men også til å endre politikkens form. Jeg vil gjøre det jeg kan for å skape godt samarbeid med Forsvarets egne folk, tillitsvalgte og ledere, men også med ordførere og lokale myndigheter.

Den politiske og militære ledelse står samlet overfor utfordringene.

Sammen skal vi skape det fleksible forsvaret landet trenger i vår tid, slik at Forsvarets ansatte kan fortsette sin viktige innsats, hver dag, hele året.

Takk for oppmerksomheten!