Skip to content

Foredrag: Hæren og Heimevernet – Landforsvaret stykkevis og delt – eller helt?

Se presentasjonsfil.

 

Trenger Norge UAVer ?

RPV ?

UAS ?

Trenger Norge UAV?

 

2

• Formann, kjære kollegaer.Takk for invitasjonen, det er selvfølgelig en ære å få lov til å fordra om en av mine store interesser fra denne ærverdige talestol. Hyggelig å se at det er såpass stor interesse for temaet fra alle forsvargrener.

• Først noen begreper som går litt om hverandre, uten at det forårsaker den helt store forvirringen:

• – UAV: Unmanned Aerial Vehicles (Ubemannede luftfartøy)

– RPV: Remoted Piloted Vehicles (Fjernstyrte fartøy (underforstått i denne sammenheng ”luftfartøy” – RPA – Aircraft ).

– UAS: Unmanned Aerial System (Ubemannede luftsystemer). Mer beskrivende for de ubemannede og kompliserte systemene man operer i dag. De inneholder gjerne sofistikerte sensorer, kommunikasjonsutstyr og evt våpen. Mer om dette senere i foredraget.

– Droner er også av og til brukt, men vanligvis forstås droner med i beste fall preprogrammerte ” dumme” luftfartøy, gjerne brukt som mål for andre fly eller antiluftskyts av forskjellig typer.

– Mye av stoffet er basert på engelske kilder. Jeg har ikke gjort et forsøk på å oversette dette. Hvis denne herlige blandingen av norsk og engelsk blir noe uklar, så får vi ta det i spørreperioden

• Men før vi fordyper oss: Noen utsagn som setter fremtidsperspektivet :

Utsagn:

Trenger Norge UAV?

3

• UAS is the Great future Enabler (AFRL)

• 50% of our assets will be (UAS/RPV) by 2020

(Israeli Air Force: “Vision 2020”)

• Vedr UAS: FLO vil få marsordre ila ett til to år ! (FD 210910)

• (AFRL:

• USAF: “Air Power Without Manpower!” Chief scientist Werner Dahm ; If USAF should be able increase operational Capabilities and reduce cost; UAS are the key enablers. AFRL (Air Force Research Laboratory): Sense and avoid (with safety back – up) in UAVs to be tested in 2011. C – 130 as mothership and launchers of smaller uavs .

• Statssekretær Roger Ingebrigtsen 21.sep 2010)

Disponering

Trenger Norge UAV?

4

• Norsk Historikk

• Utviklingstrekk

• Kontrollert Luftrom

• Hva skjer i EU

• Sivile anvendelser

• Militær anvendelse i norske operasjoner

• Mulige sivile/miltære vekselvirkninger?

• Avslutning og ?

Norsk historikk

Trenger Norge UAV?

5

• Modellfly?

• Militær bruk; måldroner

• Konflikten i Bosnia – Herzegovina (94 – 95). Demonstrasjon.

• Noble og LF i slutten av forrige århundre

• ”Bemannet UAV”

• Så ble det stille…. Inntil hæren fikk MUAS! —————–

Min kommentar:

Hvordan startet det? Bosnia – Herzegovina (1994 – 95). NATO, USAF bruk, demo i Ramstein .

Utviklingstrekk

Trenger Norge UAV?

6

• Systemer og teknologi

• Automatisering

• Safety

• Sivilt regelverk —————————————–

(Jeg kommer til å dekke noen av de mest fremtredende utviklingstrekkene, men ikke alle! Dette er meget omfattende materiale, det skjer noe over hele verden når det gjelder automatisering og nisjetilpasning.

Det som jeg har av militært materiale har jeg selvfølgelig fått fra åpne kilder og her tar jeg gjerne korreksjoner i spørsmålsrunden, hvis det er noen som mener det påkrevet. )

Global Hawk

Trenger Norge UAV?

(Kjent UAV, legg merke til størrelsen )

RQ – 4B:

Wingspan: 39.8m, Length: 14.5m. Wt: 14 tons. Range (max) 12000

nm

————————————————————-

F

16:

Wingspan: 10.0 m, Length: 15.03 m , Wt: ca 12 tons (MAUW)

Trenger Norge UAV?

8

Kommentar på neste bilde

RQ – 4B:

Wingspan: 39.8m, Length: 14.5m. Wt: 14 tons. Range (max)

12000

nm

• Sammenlign med F – 16: Lengde og vekt nesten lik, men GHs vingespenn nesten fire ganger så stort.

• Rekkevidden er formidabel.

• EuroHawk er en tysk variant.

• NATO skal etablere en avdeling med Global Hawk , stasjonert på Sigonella , Sardinia. Denne avdelingens bruksmønster blir som NATO AWACS. Tilgjengeligheten for Norge kan vel bli heller minimal, men det blir nok bestemt av konfliktnivå i NATOs interessesfære:

• The AGS Core will be an integrated system consisting of an air segment and a ground segment.

• The air segment will be based on the Block 40 version of the US RQ – 4B Global Hawk high – altitude, long – endurance unmanned aerial vehicle (UAV). The UAV will be equipped with the state – of – the – art multi – platform radar technology insertion program (MP – RTIP) ground surveillance radar sensor, and also with an extensive suite of line – of – sight and beyond – line – of – sight long – range, wideband data links.

• The ground segment will provide an interface between the AGS Core system and a wide range of Command, Control, Intelligence, Surveillance and Reconnaissance (C2ISR) systems to interconnect with and provide data to multiple deployed and non – deployed operational users, including reach – back facilities, remote from the surveillance area.

• The primary ground segment component will consist of a number of ground stations in different configurations, such as mobile and transportable configurations, which will provide data link connectivity, data processing and exploitation capabilities, and interfaces for interoperability with C2ISR systems. The AGS Core ground segment will also include dedicated mission support facilities at the AGS Main Operating Bases (MOB), and ground stations for flight control of the UAVs. The Main Operating Base will be located at Sigonella Air Base, Italy.

• The composition of the AGS Core system will provide NATO with considerable flexibility in employing its surveillance capabilities in a manner that can be tailored to the needs of any emerging situation.

• The Core system will be supplemented by interoperable national airborne stand – off ground surveillance systems from NATO countries, thus forming a system of systems.

Trenger Norge UAV?

9

The Predator

by General Atomics Aeronautical Systems,

San Diego, CA

Each Predator:

a crew of 3!

4 Predators with

equipment costs $24

million

, +

costs of 55

pers. to operate.

Data på neste bilde

Trenger Norge UAV?

11

The Predator

by General Atomics Aeronautical Systems,

San Diego, CA

———–

Mest kjente system?

Dimensions : Wingspan 14.84m) Length 8.23m

Wingspan (Predator B) 20.1168m Length 10.9728m Weights: Weight Fully Loaded Up to 2,300lb (1,035kg) Weight Payload 450lb (202.5kg)

Weight ( Predator B ) 10,000lb (4,536kg) Internal Payload (Predator B)800lb (363kg) External Payload (Predator B)3,000lb (1,361kg)

Engines :

Predator A 4 – cylinder engine

Performance:Altitude 25,000ft (7,620m) Range 400nm Cruise Speed Over 70kt (129km/h) Endurance Over 40 hours Conventional Launch and Recovery : Approximately 2,000ft (600m)

Altitude ( Predator B) 50,000ft (15,240m)Over 30 hours AirspeedOver 220kt (407km/hr)

(Samme designer som Scan Eagle , prototypen har ikke fløyet ennå, meg bekjent)

Helikopter

Trenger Norge UAV?

13

Hvorfor ikke fjernstyre kjente modeller? Man tenker på nettopp det, bla CH – 47

Solar Eagle WS: 120m, Endurance : 30 dager!

Trenger Norge UAV?

(Data på neste bilde)

Trenger Norge UAV?

15

The solar – powered spy plane that will be able to fly non – stop for FIVE years Boeing is developing a solar – powered unmanned aircraft that will be able to fly non – stop for more than five years. The SolarEagle is designed to soar in the upper atmosphere for years on end, constantly sending surveillance and intelligence information back to the ground. Darpa , the US military‟s has given Boeing an $89 million contract to develop a Solar Eagle demonstaror vehicle which will make its first flight in 2014. An artist’s impression of the SolarEagle in flight in clouds. The plane will be able to stay aloft for years During testing, the SolarEagle demonstrator will remain in the upper atmosphere for 30 days, harvesting solar energy during the day that will be stored in fuel cells and used to provide power through the night. The aircraft will have highly efficient electric motors and propellers and a 400 – foot (120m)wing for increased solar power and aerodynamic performance. „ SolarEagle is a uniquely configured, large unmanned aircraft designed to eventually remain on station at stratospheric altitudes for at least five years,‟ said Pat O’Neil, Boeing Phantom Works program manager for Vulture II. „That’s a daunting task, but Boeing has a highly reliable solar – electric design that will meet the challenge in order to perform persistent communications, intelligence, surveillance and reconnaissance missions from altitudes above 60,000 feet.‟

16

• Twin hydrogen internal combustion engines (ICE)

• 250 ft wing span

• 14,125 lbs TOGW

• Airspeed: 150 kts (cruise) >200 kts (max)

• > 91% mission success probability w multi – INT suite

The Boeing H2 HALE System incorporates only subsystems & technology

components with high technology readiness

The Boeing H2 HALE

*Note: Payload refers to a suite of multiple sensors, excluding core communications equipment of 500 lbs

• 10+ days endurance at 65 kft (610 lbs payload*)

• 7 days endurance at 65 kft (2000 lbs payload*)

• 3+ weeks endurance at 25kft (610 lbs payload*)

• 4 KW (nominal) to 16 KW (max) power for payload

0nm

2000nm

4000nm

6000nm

8000nm

10,000nm

10,800nm

10 – Day H2 HALE Global Reach

9

8

7

6

5

4

Global reach with multiple days on – station

Maintain continuous persistent operations anywhere on Earth with 3 Air Vehicles

(Med tre slike kan man se hva som skjer hvor som helst, hele tiden. )

UCAV

Trenger Norge UAV?

18

Utfordrer det militære flygeryrket? Snarere supplerer.

ScanEagle

19

4.5 f , 1.37 m

10.2 f

3.11 m

7.0 in , .17 m

• 80% solution / 10% cost

• Heavy Fuel Option, JP – 5, JP – 8 or Jet – A

• Mode 3C Transponder

• Automated Launch / Retrieval

New UAS

Aerobot Canard

Specifications: Airframe: Wing span: 7.55 m Engine: 220 ccm Payload: 50 kg Range: 3500 km Altitude: 50 – 15000’ (40000’ – jet engine) Autopilot: C/104 computer, real – time operating system Design to JAR 22 (

Joint

Aviation

Requirements

)

Sailplanes

and

Powered

Sailplanes

( Norsk , meget avansert design!

)

Trenger Norge UAV?

21

( Denne har jeg sett selv i aksjon, meget bra kamera!)

The PD – 100 Black Hornet

Combined GCS and UAV Container

Separate Display

15 gram UAV

The World’s First Personal UAS

• 2 Helicopters and Control Station

• Pocket Size & Low Weight

• Ready to Fly

• Indoor and Outdoor Operations

• ISR and Special Missions

• Military and Civilian Applications

Concept Illustration

UAV Size 120 mm

Endurance 30 min

Speed 10 m/s

Payload EO Camera

Special Mission

Data Link Range 1000 m LOS

Guidance Autonomous

Directed

(PD – 100 Black Hornet er Prox Dynamics første produkt. Det er verdens første såkalte nano – UAS . PD – 100 utvikles primært for å gi soldater en egen ISR kapasitet ~ 3D kikkert. Komplett UAS med flere UAV og basestasjon. Et komplett system får plass i lommen.)

Raven B

Trenger Norge UAV?

23

(Data og informasjon på neste bilde.)

Trenger Norge UAV?

24

Onsdag 10. november signerte Forsvarets logistikkorganisasjon en avtale med den amerikanske leverandøren Aerovironment om å kjøpe 15 Raven B Mini UAV – systemer (MUAS). I hvert system er det tre fly. Mini – UAVene er ikke bevæpnet, men har til hensikt å drive oppklaring og overvåking. Avtalen har en verdi på omtrent 4,7 millioner amerikanske dollar.

Raven B er utviklet av leverandøren i samarbeid med blant annet amerikanske styrker og de har produsert og solgt omlag 19.000 systemer. Raven mini – UAV er velprøvd både i Irak og Afghanistan.

Samarbeid med Nederland – Nederland har lengre erfaring med denne typen materiell og har støttet Norge i anskaffelsen.

The

AeroVironment

RQ

11 Raven is a small hand

launched remote

controlled

unmanned aerial vehicle

(or

SUAV

) developed for the

U.S. military

, but now adopted by the military forces of many other countries.

The RQ – 11 Raven was originally introduced as the

FQM – 151

in 1999, but in

2002 developed into its current form.

[2]

The craft is launched by hand and

powered by an electric motor. The plane can fly up to 6.2

miles (10.0 km) at

up to altitudes of 10,000

feet (3,000 m)

above ground level (AGL)

, and

15,000

feet (4,600 m)

mean sea level (MSL)

, at flying speeds of 28

60

mph

(45

97

km/h).

[3]

Endurance: ca 80 min

UAVs : Friends , or a threat to all manned planes ?

UAVs are challenging todays paradigm!

500+ UAV projects

in the Western World

Kontrollert Luftrom

Trenger Norge UAV?

26

• ” Sense and Avoid ”

• Rapportering og kvittering

• Sikkerhet

• Murphy’s Law

• Psykologi?

IAOPA, at its 23rd World Assembly (2006): ICAO must develop, and its member States adopt, uniform standards and recommended practices addressing UAVs

• system reliability and safety

• temporary or permanent airspace restrictions that restrict general aviation

• sense and avoid standards

• operational control

• operator qualifications, proficiency and liability

• coordination with conventional aeronautical activities

• abnormal operations (failure modes)

• recognition of UAVs as aircraft, meeting the same standards as other aircraft and aircrew; this will minimize airspace restrictions and safety impact on general aviation.

Hva skjer i EU?

Trenger Norge UAV?

28

Les på de tre neste bildene

Drivers for the EUROCONTROL UAS ATM Activity

• Establish optimal involvement of EUROCONTROL

• Involve relevant Agency areas of expertise

• Existing EUROCONTROL resource allotments

• Perspective of the pan – European ATM network

• Synergies with States and relevant int’l organisations

• Maintain/improve ATM performance (safety, efficiencies,..)

• Seek short – term integration wherever possible

• Derive ATM improvements from UAS technologies

• Global inter – operability

Trenger Norge UAV?

29

Safety – EUROCONTROL’s Top Priority

• UAS are transformational – must be integrated

safely

• UAS operations – equivalent level of safety to

manned aircraft

• UAS should not increase the risk to other airspace users and should not deny airspace to them

• UAS technologies – improve ATM for all

Trenger Norge UAV?

30

SESAR ( Single European Sky ATM Research )

• Integrate UAS into SESAR Development and Deployment

• Direct support to SESAR UAS Technology Requirements

• Integrate UAS into SESAR Development and Deployment

Trenger Norge UAV?

31

June 2010

UAS – is there a market?

• UAS – most rapid growth within aerospace.

• More UAS pilots than ordinary pilotes educated in the USAF

• Expected revenue >50 billion USD the next 10 years, mostly defence.

• The civilian market ca 10% of total during 2009 – 18

• Detect & Avoid is an essential enabler!

Source: Teal Group

June 2010

• Sivile anvendelser

Sivile anvendelser

Trenger Norge UAV?

34

About UAS Norway UAS – Norway was established in January 2008 as the national UAS organization of Norway. The organization is non – profit and independent, open to all private and public businesses and organizations related to unmanned aircraft.

21 medlemmer

Dugnadsånd, men noen tjener…

Nisjebedrifter

Flere rendyrkede UAV, i ”alle” størrelser .

UAS Norway arrangerte UAS Nordic Conference 2010 (UNC 2010) 24 nov 2010: 80 deltagere fra Europa og USA

Mange konferanser i hele verden, stort trykk!

UAS Norway er organisert i den internasjonale UVS INT som organiserer 1 mill arbeidsplasser

(Når vi senere ser på resultatet av noen sensorer så forstår man hva dette kan brukes til på sivile områder.)

Crop supervision may be a driving force

www.cropcam.com

Politioppdrag, hasjsøk , veiovervåkning , kraftlinjer, katastrofer, søk dag og natt (SAR) , skogbrannvarsel, fiskerioppsyn, olje søl rapportering etc Reinsdyr varsel på Nordlandsbanen? Bonitet i skogen, mulighetene er mange….. Dermed også forretningspotensialet

September 2009

A UAS center in Røros !!!

Hva skjer på Røros?

Gründere, UASC Røros

Trenger Norge UAV?

38

Test senter

Store utlandske aktører drar til Canada for å teste sine nyskapninger. Vi har vært i kontakt med de og interessen er stor, men så er det noen praktiske vanskeligheter….

VLOS, Risiko analyser, godkjenning i hvert enkelt tilfelle av LT og slik skal det være, men… Mangler investeringsmidler.

Fremdrift UASCR

UASCR ; UAS Centre Røros. Man tenker seg et treningstestområde innenfor kontrollert luftrom (TMA) med en korridor over til det etablerte området TEAK 3.

Andøya Rocketrange … Andøya har testet UAV (ARANICA) i samarbeid med NORUT.

Trenger Norge UAV?

40

MILITÆR ANVENDELSE I NORSKE OMRÅDER

Kun eksempler, noe reklame, men anse dette som prinsipper for anvendelse.

Vi har sett at MUAS (RAVEN B) til hæren vi bli bra for bataljonsjefen innenfor hans teig.

I Irak og Afganistan har det vært brukt mye UAS for å supplere (eller helt danne) situasjonsbildet for TST – Time Sensitive Targeting .

Enkelte ganger har det blitt hevdet at man får for mye informasjon inn til Int og Tgt cellen i CAOC, det blir vanskelig å følge opp og redigere.

Dog; erfaringer fra Canadiske og Australske operasjoner har kommet med følgende konklusjoner, som bør være relevante for norske operasjoner:

Etter at de begynte med 24/7 overvåkning av sine planlagte transportårer (veier), har ingen menneskeliv gått tapt pga nedgravde miner eller improviserte bomber.

Air – Launch fra P – 8 og C – 130 kommer.

Samarbeid med båter/skip ( evt landstyrker)med oppfangingsutstyr.

Kommunikasjon over lange distanser fra lavtflyende UAV, løser ved å bruke relay stasjoner (andre UAV).

ScanEagle

41

4.5 f , 1.37 m

10.2 f

3.11 m

7.0 in , .17 m

• 80% solution / 10% cost

• Heavy Fuel Option, JP – 5, JP – 8 or Jet – A

• Mode 3C Transponder

• Automated Launch / Retrieval

LWIR – MWIR Alpha

42

• 3000’ AGL

• 4000’ Slant Range

• FOV:

• LWIR: 15 °

• MWIR – A: 10 ° – 2.5 °

• Switchable Zoom (MWIR – A)

• Auto gain, Auto focus (MWIR – A)

Synthetic – Aperture Radar

43

QUICK SPECSOperating ModeS tripmapProcessingOnboard, Real-TimeOutputNTSC analo g video downlinkNITF- formatted still imageryCommunicationsC2 via

turret serial linkWeight2lbs.S

i ze6.2” x 7.

5 ” x 4.5”Range1

k mResolutionTypic

a l: 1m; Max: 0.3 mSwath

RangeTyp i cal: 2km; Max: 4 kmPow

er15 WattsTran

Chem – Bio Agent Detection

Payload samples the air the aircraft is passing through for molecules of interest for survey or confirmation of hazard without exposing personnel

SecNet – 11

Communications relay forms a mess network with ground and other air sensors

EPLRS

Communications relay between ground relays using EPLRS radios

Sample Advanced ScanEagle Payloads

* Not all technologies are available to all markets

(Vulkansk askemåling?)

Integrator

45

2.2 m

7.2f

4.8 m 16.0f

• System interoperability with ScanEagle

• Drastic payload envelope increase over ScanEagle

• iPhone like integration platform

TM

QUICK SPECSCruise Speed55 knots DashSpeed 80+ knotsService Ceiling>15,

000 ft/ 4572MEmp tyWeight75 lbs / 34.0kgMa

Integrator Payload Integration Options

Forward Payload Bay

Microlite EPLRS

Falcon III SINGCARS

Centerline CG Bay

MWIR

Vis

LWIR

IR Marker

Laser Rangefinder

EO/IR Payload

Airborne Comm

Relay Payload (UHF – VHF)

AIS Payload

• High System TRL

• Extends Unit Range to 100 nmi.

• High System TRL

• ScanEagle Operational

• 80 nmi Range

• Integrator Baseline

• Day – Night Imagery

• COTS Optics

• On Board Vision System.

L3 Bandit Radio

• Scan Eagle Compatible

• AES Encryption

• Digital (MPEG2 Data Stream)

Ground Control Station

47

Single Person Aircraft Operation / Video Manipulation

Camera

• Imagery

• Operation

• Manipulation

Aircraft Operation

• Topographical map view

• Drag and Drop navigation

• Waypoint set up

Aircraft Health

• Telemetry Data

• Digital Checklists and Emergency Procedures

Mulige sivile/miltære vekselvirkninger ? Innkjøp/ drift?

Trenger Norge UAV?

49

Grunnleggende: Det norske forsvaret bør etablere en felles (Joint) UAS – avdeling med systemer som kan brukes av alle forsvargrener. Vi har erfaring fra innkjøp/drift av redningstjenesten. Samme prosessen kunne gjøres her, men kanskje forsvaret må dekke innkjøpet og kan selge de tidligere nevnte tjenester til de forskjellige etater/departementer? F.eks : – Fiskeri – og miljøoppsyn – SAR, før helikopter sendes ut. – Mulighetene er mange.

Avslutning: I will NOT tell you what I just have told you !

Trenger Norge UAV?

50

TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 22. november 2010

ved

Kontreadmiral Haakon Bruun-Hanssen
Generalinspektør for Sjøforsvaret

 

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

Status og utfordringer i Sjøforsvaret

Mine damer og herrer.

Forsvarsvenner.

1 Innledning

Det er en stor glede for meg å innta talerstolen her i OMS for å snakke om status og utfordringer i Sjøforsvaret.

Status og utfordringer i Sjøforsvaret er en vurdering av dagens situasjon mot de mål som er satt for organisasjonen. Gjeldende langtidsplan fastslår flere konkrete mål for 2012, men langtidsplanens overordnede mål er at Forsvaret skal utvikles mot et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset innsatsforsvar. Dette er et mål som må ha gyldighet også etter 2012. De fire ordene – moderne, fleksibelt, alliansetilpasset og innsatsforsvar kan oppsummeres i et enkelt ord – RELEVANT. Forsvaret skal være relevant nå…. og det skal det være også etter 2012.

Vår relevans fastsettes ikke i planer eller dokumenter, men på slagmarken. Forsvaret må kunne nå politiske mål med den kampkraft og de operasjonskonsept vi rår over, uavhengig av andre aktører eller motstanderes vilje og evne til å hindre oss i dette. Som kjent deles det ikke ut hederlige andre plasser i krig. Forsvaret som system må ha vilje og evne til å vinne. Den enkelte soldat, enten det er på bakken, på havet eller i luften må ha den samme vilje og evne til å vinne dersom systemet skal lykkes.

Norge er i ferd med å få en av Europas mest moderne mariner og Kystvakt. Den er liten i de fleste målestokker. Kvaliteten på fartøyer, våpensystemer og hos personellet er det som kan gi oss vilje og evne til å vinne i strid. Det er denne kvaliteten som sikrer at Sjøforsvaret er et relevant militært instrument i dag og i fremtiden. Kvalitet er derfor en viktig faktor når status og utfordringer i Sjøforsvaret skal vurderes.

Jeg vil innledningsvis bruke noen minutter på å beskrive grunnlaget for den struktur og militære kapasitet Sjøforsvaret skal levere. Dette setter rammene for den styrkeproduksjon Sjøforsvaret skal gjennomføre for å levere en relevant operativ kapasitet. Dernest vil jeg vurdere positive og negative sider ved dagens kapasiteter i Sjøforsvaret før jeg avslutter med en konklusjon.

2 Grunnlaget

Forsvarets overordnede oppgave er å beskytte Norges suverenitet, norske verdier og interesser mot militær trussel eller press. Sjøforsvaret skal bidra til dette.

Målet er å hindre at andre stater ser bruk av militærmakt som et hensiktsmessig virkemiddel mot Norge eller ovenfor norske verdier og interesser. Sjøforsvarets må derfor være synlig, relevant og troverdig for omverden dersom vi skal bidra til å lykkes med denne strategien.

Beskyttelse av norske verdier og interesser krever at Sjøforsvaret har en evne til å etablere nødvendig sjøkontroll tilpasset situasjonen og trusselen. Sjøkontroll innebærer at Sjøforsvaret har kapasiteter til å bekjempe trusler i alle de dimensjoner hvorfra våre interesser kan bli truet. Doktrinelt snakker vi om å beskytte oss mot trusler fra under havets overflate, fra havets overflate og fra luften. I de senere årene har man også inkludert å beskytte seg mot trusler fra land, eller kystsonen. Å beskytte seg mot en trussel betyr en militær evne til å bekjempe de samme truslene, og dette setter krav til de kapasiteter Sjøforsvaret skal inneha.

Evnen til å beskytte nasjonale verdier og interesser i de store havområdene som er underlagt norsk jurisdiksjon, krever andre operasjonskonsepter og kapasiteter enn de Sjøforsvaret hadde under den kalde krig hvor målet var å hindre andre tilgang til Norge sjøveien. Sjøforsvaret må kunne opptre som en komplementær marinestyrke fremfor som enkeltfartøyer. Dette øker behovet for taktisk ledelse og integrert logistikk i operasjonsområdet.

Marinen skal være til stede i nord. Dette er et naturlig resultat av Regjeringens fokus på nordområdene. Etter mange år med baseorientert trening og øving for å spare penger, endrer vi nå treningskonseptene for samtidig å kunne innfri kravene om økt tilstedeværelse. Tilstedeværelsen vil derfor ofte være i form av en komplett maritim styrke. For enheter som driver grunnleggende trening må vi tenke nytt. Økt samarbeid med store nasjoner og allierte blir nødvendig for å holde god kvalitet og bevare interoperabilitet med NATO.

NATO er fortsatt viktig for Norges sikkerhet. NATOs militære kapasitet blir ikke bedre enn det alliansen medlemsland er villig til å bidra med. Sjøforsvaret deltar i NATOs stående marinestyrker. Disse er mer opptatt med pågående operasjoner i dag enn under den kalde krigen. Krav om å etterleve NATO standarder er derfor viktigere nå enn før. Etter utvidelsen av NATO er Norge og Sjøforsvaret relativt sett en større og mer kapabel aktør enn tidligere. Moderniseringen av Sjøforsvaret har bare forsterket dette inntrykket. Forventningene hos mine kollegaer i NATO er at Norge skal ta en større del av byrden under maritime operasjoner. For Sjøforsvaret betyr dette at vi må ha fokus på kvalitet i alle ledd og være forberedt på større oppgaver under internasjonale deployeringer. Løser vi slike oppgaver på en god måte vil vi samtidig styrke vår synlighet og troverdighet i en internasjonal ramme.

3 Status og utfordringer

Jeg vil nå gå over til foredragets hovedbolk. Status i Sjøforsvaret og noen av mine utfordringer.

3.1 Status i Marinen

Gjeldende langtidsplan for Forsvaret beskriver en marine på 24 fartøyer og 6 maritime helikoptre. I tillegg har vi jegervåpenet som inneholder både konvensjonelle styrker og spesialstyrker. Dette er en liten marine, men en moderne marine. Det er en marine med potensial til å bli kvalitativ god. Noen av kapasitetene er det allerede, men de nye fartøyene må få alle våpensystemer om bord, testet og verifisert og besetningene må være tilstrekkelig trenet før vi kan stadfeste en god kvalitet over hele linjen.

Det er en typisk kyststat marine. Det er en marine med bedre kapasitet til å utøve sjøkontroll, om enn i begrenset omfang, enn vi noen gang tidligere har hatt. Det er en marine tilpasset et langt tettere samarbeid med Luftforsvarets fly enn tidligere. Det er en marine forberedt for, og allerede godt inne i dagens nettverksbaserte forsvar. Det er en marine med evne til å utøve maritim krigføring i alle dimensjoner og som kan beskytte nasjonale verdier og interesser. Det er en marine som kan utøve maritimt diplomati på en troverdig måte.

Det er en marine som er svak på luftvernsiden og som fortsatt vil være avhengig av tett integrasjon med jagerflyene for å gi tilstrekkelig beskyttelse mot lufttrusler. For å bli mindre scenario avhengig må luftvernkapasiteten styrkes. Dette er erkjent og omtalt i forrige forsvarsstudie, og jeg vil argumentere for at dette omsettes i konkrete planer etter hvert.

3.1.1 Fregattene

Fregattene er flaggskipene i den moderne marinen. Anskaffelsen av nye fregatter ble vedtatt av Stortinget våren 1999. Det første fartøyet, KNM Fridtjof Nansen, ble overtatt våren 2006, og det femte og siste fartøyet, KNM Thor Heyerdahl, overtar vi i januar 2011. Sjøforsvaret har seilt 3 fregatter siden 2008. 1 fartøy har vært delvis operativt mens 2 har seilt sjøprøver under sin garantiperiode. Den lave operative tilgjengeligheten som blant andre tidligere sjef FOHK har påpekt skyldes at besetningen på fartøy nr 2 og 3 også har overtatt fartøy nr 4 og 5.

Fartøyene er multi rolle fregatter bygget rundt det amerikanske AEGIS systemet. Fartøyene får meget gode sensorer og våpensystemer som muliggjør krigføring i alle dimensjoner i tillegg til at de er utrustet for å lede maritime operasjoner.

Sjøforsvaret har nå 4 års erfaring med de nye fregattene. Erfaringene er meget gode og fartøyene har så absolutt svart til forventningene og vel så det. Noen utfordringer har vi fortsatt, men disse må ikke overskygge det faktum at Nansen klassen er en særdeles kabal fregatt.

Fartøyene har vist seg å være særdeles gode og stabile sjøgående plattformer, noe som er avgjørende for langvarige operasjoner i verdens mest værharde havområder. KNM Fridtjof Nansen har operert i Barentshavet, Atlanterhavet, Middelhavet, Adenbukten, det indiske hav og Stillehavet. Fartøyet seilte ca 100.000nm, eller 4 ganger rundt jorden ila de tre første årene. I norsk sammenheng er dette et unikt erfaringsgrunnlag, og konklusjonen er at fartøyet i hovedsak har fungert meget godt i hele perioden, selv om det har vært noen tekniske utfordringer.

Fartøyene har utført en rekke sensor og våpen tester med meget gode resultater. Min forgjenger har tidligere fortalt om de gode resultatene KNM Fridtjof Nansen hadde med skyting av ESSM (Evolved Sea Sparrow Missile) utenfor kysten av California i 2007. I høst har KNM Otto Sverdrup testet Stingray mod 1 torpedoene i Storbritannia. De innledende analysene viser at testene har vært en suksess. Både sonaren og torpedoene fungerer meget godt og igjen traff vi målene på alle skuddene. Kanonen har gitt oss en rekke problemer i innledningen. Flere problemer har vært identifisert og korrigert. Kanonen treffer målet, men fartøyet må legge inn manuelle korreksjoner for at resultatene skal bli tilfredsstillende. Dette er ikke godt nok, og det jobbes videre med saken.

KDA har prøveskutt NSM utenfor kysten av USA i 2008 med meget gode resultater. Potensialet til missilet er erkjent og mange land har vist interesse for det, men det er ennå ikke prøvd fra verken fregattene eller MTBene. Missilet er satt i serieproduksjon og de første enhetene overleveres Sjøforsvaret i begynnelsen av 2011. Etter at missilene er satt om bord og de er fult integrert med øvrige systemer vil Sjøforsvaret gjennomføre prøveskytinger. Jeg håper fortsatt dette kan gjennomføres på forsommeren 2012 selv om stadige små forsinkelser trolig skyver skytingen mot 2013.

AEGIS systemet, SPY-1 radaren og Link 16 har demonstrert NbF og dets betydning i praksis. Jeg har selv hatt gleden av å se Luftforsvarets offiserer i operasjonsrommet på KNM Roald Amundsen kontrollere amerikanske F-18 jagerfly på 125nm avstand fra fartøyet ved hjelp av taktisk datalink. Ikke bare kan fartøyene og flyene utveksle informasjon i tilnærmet sann tid, men fartøyet har vist det kan være en node i Luftforsvarets kontroll og varsling system. Under øvelse Flotex som pågår nå, øver vi på overføring av sensor data fra våre F-16 jagerfly til KNM Otto Sverdrup som simulerer NSM fyring mot sjømål langt utenfor egen radar horisont. Ved neste korsvei vil vi øve det samme fra en eller flere av Skjold klassene.

Med introduksjon av NH90 helikopteret som en organisk del av fregattene øker fartøyets kapasiteter betraktelig. Som kjent er helikopteret allerede 5 år forsinket og jeg finner ingen grunn til å være optimist mht den videre fremdriften. Her har leverandøren alt å bevise. NH90 gjennomførte test flygninger på Nordkapp klassen i fjord høst. Luftforsvaret overtar det første helikopteret i disse dager. Vi planlegger nå med det første helikopteret om bord på kystvakt fartøyene til våren og det første til marinen ved inngangen til 2012. Dette er imidlertid helikoptre med svært begrenset operativ verdi. Fult operative helikoptre er ennå mange år unna.

KNM Fridtjof Nansen sin deltagelse i Operasjon ATALANTA i Aden bukten, viste fregattenes fleksibilitet med hensyn til å løse utradisjonelle om enn gamle oppgaver. Operasjonen, som skipssjef KK Sandqvist har fortalt om fra denne talerstolen, gav mange lærdommer. En av de viktigste er at grunnlaget for den fleksibilitet som trengs for å være relevant, er et stort fartøy med plass til å gjøre både tekniske og personellmessige tilpasninger. Denne lærdommen må vi trekke med oss når vi skal bygge nye fartøyer til marinen og kystvakten i fremtiden.

3.1.2 MTBene

Serieleveransen av Skjold-klassen ble besluttet gjennomført høsten 2003. Beslutningen har vært omstridt, særlig innad i Forsvaret, hvor diskusjonen har vært knyttet til behovet for og relevansen av fartøyene. Fartøyene er alle ferdig bygget, og er nå under levering. KNM Storm og KNM Skudd er nettopp overtatt, mens KNM Steil skal overtas rundt årsskiftet. De 3 siste kommer alle i løpet av 2011.

Serieleveransen er 2 år forsinket som følge av at vi måtte skifte gassturbin leverandør mellom forseriefartøyet og serieproduksjonen. Produsenten måtte i tillegg tilpasse turbinene fra fly – til fartøysdrift noe som har medført en del prøving og feiling underveis.

Fartøyene har utført hoveddelen av testprogrammet før overtagelsen slik at fartøyene vil vektlegge trening og øving de kommende månedene. Etter planen vil de to første fartøyene generalmønstres ved utgangen av 2011. NSM vil også bli installert ila 2011/2012.

Skjold klassen har de samme overflatevåpnene og taktiske data link som fregattene. De kan inngå i en NbF både som sensorer og våpenplattformer. Sammen med fregattene vil fartøyene gi Sjøforsvaret en meget god evne til å kontrollere aktivitet på havet og beskytte våre interesser mot trusler fra dette domenet. Skjold klassen er primært tiltenkt for bruk i kystnære områder, men fartøyet har allerede demonstrert tilstrekkelig sjøgående egenskaper til å krysse Atlanteren. Fartøyet har i tillegg stort potensial for tettere samarbeid med andre marinefartøyer i en styrke sammenheng.  Utover slagkraften i NSM er dette en plattform som leverer hurtig respons evne og utfyller de større enhetene ved lav intensitets konflikter slik som anti-pirat operasjonene i Aden-bukten. Skjold klassen har en begrensning i aksjonsradius, grunnet drivstoffbeholdningen, men med nødvendig tilpasning forventer jeg at denne beskrankningen overvinnes.

På grunn av Skjold-klassens egenskaper, som langt overgår de vi tradisjonelt har forbundet med en MTB vil jeg, når leveransene neste år går mot slutten, ta initiativ til å endre typebetegnelsen til korvett.

3.1.3 Undervannsbåtene

Undervannsbåtene er de eldste kampfartøyene i Marinen. Ula klassen ble levert akkurat da den kalde krigen tok slutt. Fartøyene er bygget for kystnære operasjoner, men de har våpen og sensorer som gjør dem bedre egnet i åpne farvann enn sine forgjengere av Kobben klassen.

Gjennom hele 90-tallet ble Ula klassen benyttet mye i operasjoner og øvelser i våre nærområder. Båtene var vanskelig å detektere og de demonstrerte gang på gang en urovekkende evne til å komme uoppdaget innpå sine motstandere under øvelser. Mang en alliert fartøyssjef rapporterte hjem om frustrasjon over manglende evne til å nøytralisere moderne konvensjonelle ubåter. I den samme perioden gjennomførte båtene utallige våpenøvelser og demonstrerte en slagkraft og kvalitet som skremte fartøyene på overflaten. Land som USA og Storbritannia var hyppige gjester i våre farvann og de ønsket å trene sine fartøyer og besetninger mot våre ubåter.

Operasjon “Active Endeavour” som ble etablert i Middelhavet etter 9.september 2001 skapte et økt behov for ubåter i dette området. Sjøforsvaret oppdaterte sine fartøyer med bedre sensorer og kjølesystemer og tok sin del av byrden i denne operasjonen. Gjennom 6 år deltok vi med ubåter i Middelhavet, og i 2006 var KNM Ula i tillegg deployert til Cap Verde øyene på Afrikas vestkyst ifm en NATO øvelse. Sjøforsvaret fikk demonstrert at ubåtene kunne operere borte fra hjemmebaser over lang tid og deres kapasiteter var anvendelig langt utenfor nordområdene. I disse dager er KNM Utvær midt i Atlanteren på retur etter trening utenfor kysten av Virginia og Florida på USAs østkyst.

Kvaliteten på båter og mannskap er anerkjent blant våre allierte og Ubåtvåpenet har et intensivt samarbeid med andre nasjoner, i første rekke Nederland, Canada, Storbritannia og USA. Som eksempel kan jeg nevne at når neste års ubåt sjefskurs starter 3. januar er det med fire norske og to canadiske elever. For å få en kosteffektiv utnyttelse av resurssene vil kurset bli samkjørt med tilsvarende kurs i Nederland og Storbritannia.

Ula klassen er nå inne i et betydelig oppdateringsprogram for å sikre fartøyenes relevans frem til utfasingen av klassen engang etter 2020. Båtene får ingen nye kapasiteter men ukurante systemer skiftes ut for å sikre operativ tilgjengelighet i enda noen år.

Siden vi reduserte strukturen til fem seilende ubåter på slutten av 90 tallet har det vært en utfordring å levere UVB-kompetanse til landstillinger i eget våpen og resten av Forsvaret. Denne utfordringen ventes å bli enda større under og etter oppdateringsprogrammet. Dette er et problemkompleks jeg deler med min nederlandske og kanadiske kollega. Vi har alle en minimums struktur på ubåtsiden og utvidet samarbeid blir en nødvendighet i fremtiden.

3.1.4 Minerydderne

Norges geografiske posisjon, vår langstrakte kyst og de beskyttede transportrutene i vårt territorialfarvann gjør oss sårbar overfor trusselen fra sjøminer. Dette ble tydelig demonstrert under annen verdenskrig hvor både allierte og tyske styrker la miner for å begrense manøvreringsfriheten til motstanderen. I dag, 70 år senere, ligger det fortsatt store mengder miner igjen og marinen bruker betydelige ressurser hvert år på å rydde opp og uskadeliggjøre denne etterlatenskapen.

Sjøminer er fortsatt et meget billig våpen som blir brukt også i vår tids konflikter av både statlige og ikke statlige aktører. Målet er som tidligere å begrense eller stanse militær og kommersiell skipsfart i viktige områder. Evne til å omgå en slik trussel og deretter uskadeliggjøre den er avgjørende for å sikre vår egen bruk av viktige sjøområder så vel som å beskytte kritisk skipstrafikk for ivaretakelsen av nasjonale verdier og interesser.

Vår kapasitet innen minerydding omfatter i dag minejakt, minesveip og minedykking. Dette er komplementære mineryddingskapasiteter som utfyller hverandre, og som setter oss i stand til å oppdage, omgå og uskadeliggjøre trusselen fra de fleste typer sjøminer.

I operasjoner og under øvelser har de norske minerydderne de siste 10 årene alltid vært blant de mest effektive enhetene i NATO mht å finne og uskadeliggjøre miner. Minevåpenet sender jevnlig sine fartøyer til Belgia og NATOs senter for operativ utsjekk av mineryddingsfartøyer (MOST) for å kvalitetssikre vårt nivå. KNM Otra har nylig returnert herfra med meget gode resultater. Fartøyets resultater er nok en bekreftelse på at våre mineryddingsfartøyer med sine besetninger holder en høy operativ standard.

Norge har tradisjonelt hatt et sterkt fokus på forskning og utvikling av ny mineryddingsteknologi. Et eksempel på dette er utvikling av HUGIN, en autonom undervannsfarkost (AUV). Med tilgang på en slik unik teknologi og vår kompetanse til å utnytte denne, fremstår vi i dag internasjonalt som en foregangsnasjon for utvikling av nye og mer effektive konsepter innen minerydding.

Jeg tørr minne forsamlingen at for 10 år siden manglet det ikke på dommedagsprofetier og skandalebeskrivelser over disse fartøyene og prosjektet som anskaffet dem.

3.1.5 Marinens jegervåpen

Marinens jegervåpen er overbygningen for Marinejegerkommandoen, Minedykkerkommandoen, Kystjegerkommandoen og taktisk båtskvadron som gir disse enhetene mobilitet i kystnære områder.

Marinejegerkommandoen er maritime spesialstyrker. De behersker hele bredden av spesialoperasjoner men er i utgangspunktet spesialisert for opptreden i og mot det maritime domenet. Deler av kommandoen ble overført til Haakonsvern i 2009, mens treningsskvadronen er stasjonert i Ramsund.

Minedykkerkommandoens hovedoppgave er å uskadeliggjøre sjøminer og andre sprenglegemer som brukes i og rundt sjøen. Samarbeidet med minefartøyene er omfattende i tillegg til at de ivaretar Norges evne til å uskadeliggjøre miner og sprenglegemer på grunt vann – da først og fremst i havner og innseilingen til viktige områder.

Kystjegerkommandoens hovedoppgave er maritim ISTAR (Intellegence, Suveilance, Target Acqusition og Reconaissance), en oppgave som gjør den til en viktig styrkemultiplikator i maritime operasjoner i kystsonen. Avdelingen leverer flere tilleggskapasiteter deriblant bordingskapasitet til marinens fartøyer.

Alle disse avdelingene har grunnleggende land militære kapasiteter og de har alle siden 2002 tatt sin del av byrden i Irak og Afghanistan. Som profesjonelle og meget kompetente soldater havner marinens jegervåpen ofte i de mest risikofylte områdene. Særlig KJK har erfart dette med flere år i Ghormach provins syd for Meymaneh. Jegervåpen har vært gjennom ett utfordrende år med mange skadde soldater, men særlig den tragiske hendelsen 27 juni, hvor våpenet mistet 4 av sine beste offiserer, har satt sitt preg på alle.

Kystjegerkommandoen vil nå få et etterlengtet hvileår når deres bidrag kommer hjem senere i uken (onsdag 24 nov).

3.1.6 Taktisk ledelseselement og logistikk

Langtidsplan for Forsvaret legger til grunn at Sjøforsvaret skal ha et taktiske, sjøbasert ledelseselement. Dette elementet, NorTG er sentralt for evnen til å gjennomføre selvstendige maritime operasjoner i et moderne stridsmiljø.

KV Andenes samt alle fregattene er utrustet med eget operasjonsrom med plass og fasiliteter for egen styrkesjef og taktisk stab. Ikke bare kan vi lede maritime operasjoner i våre farvann, men vi kan også gjøre dette internasjonalt. Den kompetanse vi har bygget opp over de siste 10 årene, samt det vi har demonstrert under nasjonale og NATO øvelser, gjør at vi er en ønsket bidragsyter for taktisk ledelse av maritime operasjoner i alliansen.

Sjøforsvaret må videreutvikle et mobilt, robust og fleksibelt logistikkonsept som skal ivareta operativ logistikk på taktisk nivå. Sammen med kapasitetene i FLO skal vi evne å understøtte Forsvarets maritime operasjoner under alle forhold i fred, krise og krig, i og utenfor Norge.

Dagens logistikkfartøy er gammelt og har svært begrenset evne til å understøtte fregatter. KNM Valkyrien gjorde en god og viktig jobb med å understøtte MTBene som deltok i UNIFIL II, men var helt avhengig av et støtteelement på nærliggende kai for å lykkes.  Anskaffelsen av et nytt logistikk og støttefartøy til Sjøforsvaret ble godkjent av stortinget våren 2009. Innen 2016 skal Sjøforsvaret ha fremskaffet et nytt større logistikkfartøy som ivaretar Forsvarets maritime logistikkrav også for understøttelse av fregatter. Det er en klar intensjon fra min side om at dette prosjektet skal gjennomføres som forutsatt. Den viktigste milepælen i prosjektet er å få valgt hovedleverandør og inngå hovedkontrakt i 2012.

3.2 Status i Kystvakten

Etter en storstilt modernisering de siste årene, er Kystvakten av 2010 den mest moderne i Europa. Flåten består av 14 multirolle fartøyer, 9 havgående og 5 for operasjoner i kystnære farvann. Det 15nde fartøyet er under planlegging. I moderniseringen av Kystvaktens enheter, har mangfoldet i oppgaver hatt fokus. Hver enhet skal være materiell- og mannskapsmessig i stand til å løse et sett av oppgaver, det kaller vi et multi-rolle konsept.

Hovedfokus i Kystvakten er selvfølgelig fiskerikontroll og myndighetsutøvelse. Med sine fleksible fartøyer har Kystvakten i tillegg evne til å bistå alle som ferdes på havet med hjelp når de trenger det. Det være seg medisinsk assistanse for å redde liv, eller å assistere med slep, utstyr og personell for brannbekjempelse, oljevernutstyr og annet type assistanse.

Den havgående flåten har fått 3 nye fartøyer av Barentshavsklassen det siste året. Dette er store, fleksible, moderne og miljøvennlige fartøyer med multirolle kapasitet. De er utstyrt med en hybrid fremdriftsløsning hvor både diesel og gass kan benyttes. Under gassdrift er fartøyenes utslipp av CO2 og NOX minimal.

Det femtende fartøyet vil bli tilsvarende Barentshavsklassen, men med større fokus på operasjon i nordområdene og med is gående kapasitet.

Barentshavsklassen og KV Harstad er tilpasset og foreberedt til å ta om bord ubåt redningsutstyr (285 tonn) i et felles prosjekt mellom Frankrike, Storbritannia og Norge. Fartøyene størrelse og fleksibilitet har gjort dette mulig uten større inngrep. Ubåtredningssystemet er i dag operativt og testet fra våre fartøyer.

Den indre kystvakt består av 5 Nornen klasse fartøyer som dekker kysten vår fra Finnmark til Oslo fjorden. Fartøyene er utstyrt med en hurtiggående patruljebåt som kan operer selvstendig, noe som gir en svært god dekningsgrad og responstid.

13 av kystvaktens fartøyer har i dag dobbel besetning. I gjennomsnitt tilbringer de 285 døgn i havet. Antallet inspeksjoner er redusert med ca 30% fra tidligere år, mens antallet reaksjoner er omtrent på samme nivå. Dette skyldes at utførelsen av kontrollfunksjonen (inspeksjoner) er blitt betydelig mer effektivt de seinere årene. Det foregår fortsatt ulovlig fiske, men hovedinntrykket hos Kystvakten er at man har oppnådd en betydelig reduksjon de senere årene.

Regjeringens nordområde satsing etterkommes blant annet ved økt kystvaktaktivitet i disse områdene. Omtrent 60 % av alle seilingsdøgn er nord av 65 N og ca 70% av alle kostnadene til Kystvakten genereres i samme området.

Flyttingen av Sjef KV med stab til Sortland vil gi en mer kraftfull og effektiv ledelse samtidig som de er mer synlig i nord. Den største negative utfordringen ved flyttingen til Sortland vil på kort sikt bli å beholde personellet. På lengre sikt vil isolasjonen fra de øvrige delene av Sjøforsvaret kunne by på utfordringer mht internrekruttering. Mitt fokus nå er å skape en best mulig driftsorganisasjon for Kystvakten innenfor de rammer som er gitt.

3.3 Status Skoler

Befalsskolen for Sjøforsvaret flyttet fra Horten til Bergen i 2009 og er i dag samlokalisert med Sjøkrigsskolen på Laksevåg. Befals- og offisersutdanningen er tettere samordnet, i tillegg er utdanningsprogrammene justert for å ivareta nye kompetansebehov i Sjøforsvaret. Dette gir bedre ressursutnyttelse av tilgjengelige lærekrefter og bidrar til et mer strømlinjeformet utdanningssystem.

Sjøforsvarets utdanningssystem er basert på tre grunnleggende pilarer. For det første skal den være profesjonsorientert. Det innebærer at vi setter offisersyrket i sentrum. For det andre skal den være sertifikatgivende, det vil si i samsvar med de maritime sertifikatkrav som er fastsatt for tjeneste om bord. For det tredje skal utdanningen være på relevant akademisk nivå. Sjøkrigsskolen gir i dag formell kompetanse på bachelor nivå, og den tilfredsstiller nasjonal rammeplan for ingeniører for de som utdannes på de tekniske linjene. Enkelte linjer på Befalsskolen for Sjøforsvaret gir også ingeniørkompetanse.

Rekruttering til Sjøforsvarets utdanningsordninger har de siste årene vært i positiv utvikling. For 2010 har vi har full kapasitetsutnyttelse på alle linjer både på Befalsskolen og Sjøkrigsskolen. Flere tiltak har bidratt til dette. Det er blant annet etablert utdanningsordninger som er spesielt tilpasset ungdom med yrkesfaglig bakgrunn. Dessuten har Sjøkrigsskolen reetablert ordningen med gjennomgående 4-årig utdanning. Sjøforsvaret har også iverksatt tiltak spesielt rettet mot kvinner, teknikere og våre egne lærlinger.

Rekruttskolen på KNM Harald Hårfagre i Stavanger er sannsynligvis noe av det mest effektive produksjonsapparatet i Forsvaret. En flytting av Sjøforsvarets del til Bergen slik Stortinget vedtok i 2008 ville utvilsomt kunne gi innsparinger, spesielt ift støttestrukturen. En grundig gjennomgang av behovet viste imidlertid at flyttekostnadene ville overstige 500 millioner kroner, det dobbelte av det FS07 anslo, og dermed ville ikke tiltaket være lønnsomt for Forsvaret. Jeg er glad for statsrådens initiativ om å fremme en omgjøring av beslutningen til Stortinget. Dagens løsning er god og de økte flyttekostnadene ville fortrengt andre viktige EBA prosjekter både i Sjøforsvaret og Forsvaret for øvrig.

3.4 Status baser

Sjøforsvarets virksomhet er nå samlet på fem baser som alle er tilbakeført til forsvarsgrenen. Madla leiren sorterer under skolesektoren, Kystvaktstasjonen på Sortland styres av Kystvakten, mens Ramsund og Trondenes er underlagt Sjef Haakonsvern.

Haakonsvern har vært Sjøforsvarets hovedbase siden 1963. Basen er i dag Nordens største marineanlegg. Det er en kompakt base med havneanlegg, treningssentre og vedlikeholdsfunksjoner for Sjøforsvarets struktur, alt innenfor et lite geografisk område. Infrastrukturen og bygningsmassen bærer preg av snart 50 års intens drift. Fornyelser er i gang og ytterligere prosjekter avventer finansiering. Nye fartøyer og flere avdelinger til Bergen gjør at kapasiteten er sprengt på de fleste områdene i dag. Utvidelse av kaiområder, økt forlegningskapasitet for befal og matroser, tilpasset område for jegervåpenet og ny innkjøring til basen er de viktigste prosjektene som må realiseres innen kort tid.

Et nytt militært treningsanlegg er under oppføring og vil stå ferdig til våren. Anlegget vil gi oss en unik mulighet til å trene enkeltmannsferdigheter, øve driller og drive generell fysisk fostring.  Alt en forutsetning for å kunne drive maritime operasjoner på et profesjonelt nivå.

Lokaliseringen av det fremtidige helikopterdetasjementet med NH90 helikoptre på Haakonsvern er gledelig. Lokalisering tett opp til fregattene og Sjøforsvarets skole for maritime operasjoner lover godt for utviklingen av fregattenes helikopterkapasitet.

Ramsund orlogsstasjon er Sjøforsvarets viktigste stasjon i Nord-Norge. Stasjonen gir støtte til og vedlikehold av Marinen og Kystvaktens fartøyer samt Marinens Jegervåpen. Stasjonen vil bli effektivisert og modernisert med nye bygg og anlegg de nærmeste årene. Dette vil også fange opp nasjonale og allierte støttebehov som følge av operativ fokus på Nord områdene.

Sjøforsvarets kystvaktstasjon Sortland understøtter de av Kystvaktens fartøyer og besetninger som opererer i våre nordlige farvann. Basens fasiliteter vil i tiden fremover bli fornyet blant annet for å fange opp samlingen Kystvaktledelsen i Sortland.

3.5 Personell situasjonen

Mennesker er vår viktigste ressurs for å få kampsystemer og støttestruktur til å fungere og sette oss i stans til å levere relevante operative kapasiteter. De siste 5 årene har vi satt medarbeiderne i fokus. Bedre balanse mellom ressurser og oppgaver, forutsigbarhet i tjenesten, økt familievennlighet, økt anerkjennelse og bedre veiledning har alle bidratt til å øke trivselen i Sjøforsvaret. Vi måler økt rekruttering til skoler, lavere tilfeldig avgang og redusert antall vakanser. Vi må erkjenne at finanskrisen og dets ringvirkninger har hjulpet oss på dette området, men den forklarer ikke alt.

Bemanningssituasjonen i Sjøforsvaret er anstrengt og det har den vært siden 2005 da vi gjennomførte kraftige kutt for å komme ned på tildelt ramme. Forsvaret har økt med nesten to tusen stillinger siden den gang uten at Sjøforsvarets ramme er øket nevneverdig.

Ikke bare seiler vi færre fartøyer av hver type enn tidligere, men vi har også redusert bemanningen for å få mest mulig ut av våre rammer. Prinsippet om en maksimal driftseffektiv organisering betegner vi “lean manning”. Det innebærer den enkelte må ivareta flere funksjoner om bord, eksempelvis ved å være reparatør og systemoperatør.

Våre erfaringer med en ”lean manning” er at den enkelte besetning er svært sårbar ift normalt fravær, og vi har måttet kansellere kostbare seilingsdøgn fordi nøkkelpersonell er syk. Erfaring fra sertifiseringen av KNM Fridtjof Nansen ved Flag Officer Sea Training (FOST) og operativ seiling viser at besetningenes krigføringsevner er mer begrenset med “lean manning” enn tidligere antatt. Jeg erkjenner at vi har tatt effektiviseringen for langt for et krigsfartøy, og Sjøforsvaret har derfor fremmet behov for en styrking av besetningene på Nansen-klassen. Besetningenes størrelse på andre fartøystyper blir forløpende vurdert, og jeg forventer det vil være dokumenterbare behov for å styrke besetningene på noen av dem.

3.6 Trening og øving

Det er en klar sammenheng mellom seilingstid og operativt nivå. NATO har satt en standard for antall seilingsdøgn og øvingsdøgn for ulike enheter og avdelinger.  Marinens fartøyer har i flere år ligget i snitt rundt 20 % under denne NATO standarden. Prioriterte fartøyer og Marinens jegervåpen har hatt et relativt mindre nedtrekk, mens andre har hatt relativt større nedtrekk. Betydningen av redusert treningsmengde i ett eller noen få år er diskutabel. Når jeg ikke evner å trene fartøyene tilstrekkelig over tid brytes imidlertid den organisatoriske kompetansen ned.

Avdelingene i Marinens Jegervåpen og Minerydderne har demonstrert sin høye kvalitet under operasjoner i Afghanistan og i NATOs stående styrker. Resultatene fra sertifiseringen av KNM Fridtjof Nansen ved FOST i Storbritannia i desember 2008 var imidlertid nedslående, med stryk på flere krigføringsområder. Det var en klar påminnelse om at det kreves mye trening for å vedlikeholde kompetanse og ferdigheter både på individ og systemnivå.

For 2011 vil Sjøforsvaret prioritere trening og seiling av fregatter og MTBer. Dette skal gjøres på bekostning av alle andre enheter og avdelinger i Sjøforsvaret som får et treningsnivå på ca 60% av måltallet. Når ressursene ikke strekker til er prioriteringen både nødvendig og riktig. I sum trener vi imidlertid for lite, kvaliteten på bemanningen og systemene blir redusert. Denne utviklingen har to alvorlige konsekvenser. For det første vil den operative tilgjengeligheten på enheter og avdelinger reduseres og for det andre svekker vi evnen til å mestre den risikoen som enheter og avdelinger møter i skarpe operasjoner.

2 mai 2010 ble 16 norske soldater tatt i et bakholdsangrep i Afghanistan. 14 av dem var fra Sjøforsvaret. 2 ble alvorlig skadet og 7 lettere skadet. Takket være personlige ferdigheter, mot, taktisk opptreden og glimrende lederskap kom alle 16 hjem fra denne trefningen. Denne hendelsen er et sterkt vitnesbyrd over betydningen av kvalitet og tilstrekkelig trening og en tydelig påminnelse om hva konsekvensene av et redusert treningsnivå kan bli.

Under den kalde krigen øvde store deler av NATO i våre nærområder. Sjøforsvaret hadde rikelig med treningspartnere og fikk hyppig kontrollert treningsstandarden mot allierte. I dag er øvelsene i våre nærområder langt færre og NATO deltagelse av omfang er totalt fraværende. For å sikre oss kvalitet i treningen samt ivareta interoperabilitet med allierte har Sjøforsvaret intensivert treningen i andre geografiske områder. Siden 2004 har vi deltatt tungt som motstander for den maritime NRF styrken under dennes sertifiseringsøvelse i Nordsjøen og Skagerak.

Våren 2009 deltok KNM Roald Amundsen under oppøvingen av en amerikansk hangarskipsgruppe utenfor kysten av USA. KNM Fridtjof Nansen og ubåten KNM Utvær har akkurat avsluttet oppøving med USS Enterprise gruppen i det samme området. Ved begge anledninger har fartøyene opplevd en ressurstilgang og et treningsnivå vi ikke kan oppnå hjemme og utbyttet har vært særdeles godt. Jeg vil fortsette disse deployeringen til USA i den hensikt å øke kvaliteten og det operative nivå på våre fartøyer utover det vi klarer med nasjonale krefter.

3.7 Drift og vedlikehold

Flere og mer komplekse fartøyer øker det totale behovet for vedlikehold i Sjøforsvaret. Kostnadene av vedlikeholdet stiger også, og i 2011 regner Sjøforsvaret med at vedlikeholdet koster ca 30% mer enn for bare noen år siden. Økning er knyttet til økt omfang av – og økt timepris for vedlikeholdstjenestene.

Samtidig med at vedlikeholdsbehovet i Sjøforsvaret øker opplever jeg at FLO Maritime kapasiteter må redusere antall stilinger. Det synlige resultatet er at FLO må kontrahere stadig mer vedlikehold på det sivile markedet og den ekstra kostnaden, merverdiavgift og avanse, blir påført Sjøforsvaret. Den sivile tilbyderen må være vesentlig mer effektiv enn FLO for at regnestykket skal gå i vår favør, noe jeg betviler. Staben min jobber sammen med FLO for å dokumentere fakta på dette området. Foreløpige funn tyder på at økt “outsorcing” i FLO er en viktig årsak til mine økte vedlikeholdsutgifter.

Den skarpe enden blir akkurat så spiss som støttestrukturen tillater. Nødvendig støttestruktur kan ikke reduseres uten at dette svekker operativ effekt. Skillet mellom drift og vedlikehold av fartøyene er kunstig. Effektiv drift og vedlikehold kan kun oppnås når dette sees under ett. Dagens skille mellom Sjøforsvaret og FLO er ikke optimalt og videre justeringer av organisasjonen bør vurderes.

4 Videre modernisering

Planavdelingen i Sjøforsvarsstaben jobber med et 30 års perspektiv, drevet av levetiden på våre fartøyer og våpensystemer. Innfasing – utfasing og levetidsoppdateringer tidsfastsettes som grunnlag for min rådgivning til Forsvarssjefen.

Sjøforsvarets perspektivplan viser at undervannsbåtene, minerydderne og Nordkapp klassen kystvaktfartøyer alle når sin forventede levealder rundt 2020. Det er langt frem, men når vi erfaringsmessig bruker 6-10 år fra beslutningen om anskaffelse fattes til vi har fått det første fartøyet levert, må vi starte vurderingene rundt regenerering av disse kapasitetene nå.

Når det gjelder spørsmålet om nye undervannsbåter så har Forsvarsdepartementet gjennomført en konseptuel studie som skal gi svar på om Norge skal ha undervannsbåter i fremtiden eller om andre kapasiteter kan erstatte dem. Svar på dette spørsmålet forventes avklart våren 2011. Uansett er min holdning like klar som under ubåtjubileet i fjor.

Selv konvensjonelle ubåter spiller en strategisk rolle. Evnen til å operere skjult kombinert med stor slagkraft har en avskrekkende effekt. På det taktiske plan binder ubåtene store styrker og påvirker således de maritime operasjoner. Norge har et klart behov for denne strategiske ressursen, og Norge må erstatte ULA-klassen med nye undervannsbåter når den tid kommer engang etter 2020. Jeg er ikke i tvil om nye ubåter blir kostbart og økonomien vil utvilsomt styre valget. Felles anskaffelse med nære allierte samt delvis finansiering utenfor rammen må vurderes dersom dette skal kunne realiseres innen Ula-klassen mister sin relevans.

5 Avslutning

Målsettingen i langtidsproposisjonen er å skape et moderne, fleksibelt, og alliansetilpasset innsatsforsvar. Min målsetting har vært å vise at Sjøforsvaret er i rute og vil med få unntak levere sin del av dette moderne forsvaret innen utgangen av 2012.

Sjøforsvaret er fortsatt tilpasset kyststatens behov. Det er en liten marine i en europeisk sammenheng, men dets relative størrelse øker som følge av at andre stater har redusert sine mariner vesentlig mer enn Norge. En konsekvens av dette er at vi trolig må ta et større ansvar for stabiliteten og tilstedeværelsen i våre nærområder samtidig som forventningene til at vi skal ta en større el av byrdene i NATO vil øke.

En liten marine må ikke bare være moderne men også kvalitativt god dersom den skal være relevant og troverdig. Sjøforsvaret har potensialet til å nå denne kvaliteten, men da må både kompetansen og treningsnivået til vårt personell økes i forhold til dagens nivå. I tiden som kommer vil jeg derfor argumentere for ressursrammer som gjør dette mulig.

Innfasingen av nye fregatter og MTBer er kun delmål i den overordnede målsettingen om å ha et relevant Forsvar også i fremtiden. Rundt 2020 vil dagens ubåter og mineryddere samt Nordkapp klassen kystvaktfartøyer nå sin levealder. Erstatning av og modernisering av disse kapasitetene vil derfor bli viktige tema i årene som kommer.

Etter omfattende moderniseringer er Sjøforsvaret både relevant og troverdig i dag. Dette skal vi fortsatt være i fremtiden. Det vil kreve fortsatt fokus på kvalitet i årene fremover.

Takk for oppmerksomheten.

 

Oslo Militære Samfund

Personellseminar del I

mandag 8. november 2010

Innledning ved Helge Måseidvåg, formann OMS, og seniorforsker Frank Brundtland Steder, FFI over temaet:

«Forsvarets personellstruktur og personellsystem- status og hensiktsmessighet.”

 

A – Formannens introduksjon til personellseminar 8. nov 2010

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

Mine damer og herrer

 

Som vi alle er vel kjent med har forsvarssektorens rammefaktorer endret seg betydelig de siste 20 år. En rekke ulike foredrag her i Oslo Militære Samfund har påpekt – at betydelige reformer og modernisering – har vært helt nødvendig for å tilrettelegge for at Norge skal ha et tidsriktig og effektivt forsvar – innrettet for å møte dagens og fremtidens oppgaver både hjemme og ute.

 

Allikevel er det grunn til å stille kritiske spørsmål i hvilken grad vi faktisk har lykkes i å omstille Forsvaret til det moderne og relevante innsatsforsvaret i tråd med dagens utfordringer, som gjennom de siste to tiår har vært forsøkt designet. La meg i denne sammenheng påstå: En vellykket modernisering av forsvarsektoren er minst like avhengig av hensiktsmessige endringer eller tilpasninger i personellstrukturen og personellsystemet, som at materiell og organisasjon fornyes og tilpasses de oppgaver Forsvaret skal løse.

 

OMS har funnet det nødvendig å sette et grundigere søkelys på den personellsammensetning og det personellsystem vi har i Forsvaret i dag. Mye kan tyde på at vi ikke har den hensiktsmessige innretning på personell – og kompetansesiden som vi burde hatt. Årsakene til dette er nok flere og sammensatte – disse vil vi komme nærmere inn på i paneldebatten neste mandag. Skal vi forstå personellstrukturens – og personellsystemets muligheter og begrensninger – må vi skaffe oss innsikt i realiteter og ikke basere meningsutveklinger på emosjoner fordi vi selv er en brikke i systemet, antagelser eller øyeblikksbilder.

 

I dagens møte vil derfor Forsvarets forskningsinstitutt levere en meget interessante og omfattende presentasjon – som gir oss en tidsserie av de faktiske forhold i personellstrukturen og personellsystemet. Denne innsikten vi her og nå vil få – bør legge grunnlaget for paneldebatten neste mandag – en paneldebatt tuftet på innsikt og rasjonalitet.

 

Følgelig vil vi gjennom disse to mandagene søke å nærme oss svar på sentrale spørsmål som:

 

  • Hva er status og utviklingstrekk i Forsvarets personellstruktur og personellsystem og hva er dennes hensiktsmessighet ift. det innsatsforsvaret vi bygger?
  • Er Forsvarets omstilling reell før en betydelig tilpasning av personellstrukturen og -systemet er gjennomført?” Hvis nei – hva bør gjøres?

 

Jeg registrerer at det er mange meninger med tilhørende høy temperatur i diskusjoner relatert til hensiktsmessigheten av dagens personellstruktur og personellsystem i Forsvaret.

 

La meg kort gi et lite eksempel på meningsbrytning og temperatur mellom sentrale aktører i denne sammenheng:

 

I sin åpningstale til landsmøtet i Norges offisersforbund, nå i oktober 2010, brukte avtroppende forbundsleder i Norges offisersforbund, Peter Andre Moe åpningstalen til å gi generalinspektøren i Hæren, generalmajor Per Sverre Opedal en bredside: Jeg siterer: Han ”(altså GIH) springer rundt og argumenterer for å gjeninnføre et underoffiserskorps. Noen tror tydeligvis at vi skal løse Forsvarets fremtidige utfordringer på personellområdet med etterkrigstidens lagdelte personelløsninger – går det ikke an å få tilrettevist den mannen?”

 

Jeg tar her og nå ikke stilling til hvem av disse to herrene som har de beste argumenter. Poenget er å synliggjøre at det er sterke krefter som ser den videre utvikling av personellstrukturen og personellsystemet med ulike øyne.

 

Skal vi med substans og faglig innsikt kunne diskutere personellstrukturens sammensetning og personellsystemets hensiktsmessighet ift. dagens og fremtidens oppgaveløsning – bør dette være tuftet på solid innsikt i faktagrunnlag og ikke øyeblikksbilder eller antakelser.

 

Målsettingen med dagens møte er derfor å legge fram et systematisk og grundig bilde av utviklingstrekk, status og trender relatert til forsvarssektorens personellstruktur og gjeldende personellsystem.

 

Dermed bør vi ha lagt et godt grunnlag for en saklig, temperaturfylt og god paneldebatt neste mandag – hvor vi ønsker å diskutere hensiktsmessigheten med dagens personellstruktur og hvor og hvilken retning vi eventuelt bør gå videre i utviklingen av personellstrukturen og personellsystemet.

 

Planen for dagen i dag er:

 

Vi er i gang med min introduksjon, deretter vil sjefsforsker Frank Brundtland Steder fra FFI gi en inngående presentasjon av utviklingen i i perioden fra 1994 og frem til i dag. Steder vil også trekke opp utviklingstrekk fremover basert på det datagrunnlag som presenteres. Vi tar deretter en 10 minutters pause ca kl 1900 før vi avslutter med spørsmål og kommentarer.

Med denne innledning vil jeg overlate ordet til sjefsforsker Frank Brundtland Steder fra FFI.

B – Sjefsforsker Frank Brundtland Steders innledning

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det foreligger ikke et skriftlig manus, men Steders innledning fremgår av Power Point Presentasjonen: 2010-11-08-Steder.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 1. november 2010

ved

Iver Johansen, forsker

Forsvarets forskningsinstitutt

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Se plansjer under.

SCENARIOER I FORSVARSPLANLEGGINGEN

(Klikk på bildet over for Power Point Presentasjon)

Deres majestet, formann, mine damer og herrer.

 

Jeg vil først få takke Oslo Militære Samfund for denne anledningen til å dele mine tanker om et viktig emne for planleggingen av fremtidens forsvar.

 

Tittelen på dette foredraget – Scenarioer i forsvarsplanleggingen – vil nok for de fleste gi nokså vage indikasjoner om hvor foredragsholderen har tenkt seg. Scenarioer kan jo være så mangt, og forsvarsplanprosessen er jo i dag en svært mangslungen affære det ikke er lett å overskue det fulle omfanget av. Det vil derfor være på sin plass innledningsvis å gi en nærmere presisering både av begrepene selv, og av hvilke problemstillinger jeg kommer til å ta opp i foredraget. Her står etter min mening to spørsmål sentralt. For det første, hva er scenarioer og hva bruker vi dem til, og for det andre, hvordan går vi frem for å utforme dem?

 

Jeg vil gripe tak i disse spørsmålene ved å se nærmere på scenarioer som analyseverktøy, og hvordan vi ved FFI har gått fram for å beskrive mulige sikkerhetspolitiske utfordringer i fremtiden. Til sist vil jeg forsøksvis komme inn på noen mer prinsipielle spørsmål vedrørende bruken av scenarioer. Spørsmålet jeg vil ta opp er hvor meningsfullt det er å lage militære scenarioer når enn klar trussel ikke er lett å få øye på.

 

Tilbake til det første spørsmålet: Hva er scenarioer, og hva bruker vi dem til?

 

Et scenario kan ganske enkelt defineres som en beskrivelse av en fremtidig utvikling innen et bestemt saksfelt. Hensikten med scenarioer er å vurdere konsekvensene av ulike fremtidige utviklingsmuligheter. Scenarioer er altså verktøy som en analytiker eller en planlegger kan benytte seg av for å redusere omfanget av usikkerhet i planleggingen. I en viss forstand kan man si at en gjennom scenarioer konstruerer en serie ”syntetiske” fremtider som kan tjene som referansepunkter for de handlingsvalg en står overfor i dag. Et scenario har altså ingen verdi i seg selv. Man lager scenarioer for å bruke dem til noe, og et scenario får først verdi når det tilfører analysen ny innsikt som ikke med mindre innsats kan tilegnes med andre metoder.

 

Planlegging av Forsvarets fremtidige utvikling må nødvendigvis skje med et blikk mot fremtiden. Forsvarsplanleggingen foregår under kontinuerlig påvirkning fra endringer i det sikkerhetspolitiske landskapet. Disse endringene lar seg imidlertid bare i en svært begrenset grad forutse med noen tellende grad av presisjon. Det er bare å kaste et blikk 20–25 år tilbake i tid, så vil en raskt oppdage at så å si ingen av de systemomveltende hendelsene – om det nå var Berlinmurens fall, krigene i Jugoslavia eller 11. september – var varslet, selv ikke i omtrentlig form, før de inntraff. Samtidig vet vi at alle disse hendelsene har fått dramatiske konsekvenser, ikke minst for Forsvaret.

 

Det vil derfor være av umåtelig stor verdi å kunne brette ut hele spennet av mulige utviklingsbaner når den fremtidige forsvarsstruktur skal fastlegges. Samtidig skal vi være svært nøkterne når vi går i gang med scenarioarbeidet. Det å lage mange scenarioer gir i seg selv ingen garanti for å unngå overraskelser. Det er gjerne det alternativet man ikke tenkte på – fordi det var ”utenkelig” – som kommer som en overraskelse. Det er nå en gang slik at man unngår de krigene man forbereder seg på, og ender opp med å kjempe de man ikke hadde evne til å forestille seg.

 

Betyr det at scenarioer bare er spill for galleriet; at man så å si konstruerer et skinn av forutsigbarhet over noe som er fundamentalt uforutsigbart. Jeg tror ikke det. Jeg tror at den scenariobaserte metode har mye for seg, ikke minst for den type planlegging som Forsvaret driver, hvor strukturendringer skjer med til dels svært lange tidskonstanter. For at metoden skal ha mening må imidlertid scenarioarbeidet skje på en systematisk måte hvor man klargjør forutsetninger og dermed muliggjør en større bevissthet om begrensningene arbeidet omfattes av.

 

Dette bringer oss over til det neste spørsmålet: Hvordan går vi frem for å utforme scenarioer, og hvordan benyttes de i analysen? Utgangspunktet her er at scenarioer er utgangspunkt for beregninger av militære ytelser. Scenarioene fungerer som målestokken militært materiell, strukturelementer eller hele forsvarsstrukturer måles mot. For oss som driver med planlegging av Forsvarets fremtidige struktur, er det viktig å kunne si noe om ytelsen til planlagte eller foreslåtte fremtidige forsvarsstrukturer. Gjennom analyse av scenarioene får vi et sett kapabilitetskrav – dvs. evner eller kapabiliteter forsvarsstrukturen må inneholde dersom den skal kunne løse sine oppgaver. Når vi sammenligner kravene – som er gitt av scenarioene, med kapabilitetene – som er gitt av strukturen, kan vi dermed få et mål på den relative ytelse en gitt strukturløsning har.

 

For at vi skal kunne få til dette er det nødvendig at scenarioene inneholder tilstrekkelig presis og konkret informasjon om geografi, aktører, styrketall og tidslinjer. Scenarioene må altså, for at de skal kunne brukes i analysen, beskrive konkrete, militære hendelsesforløp innenfor et gitt geografisk rom. Men dette er ikke alt. I tillegg må scenarioene være realiserbare – mulige – under et gitt sett av sikkerhetspolitiske og militære forutsetninger. Og her er vi ved et kjernespørsmål: Hvordan sikrer vi oss at scenarioene er konsistente, dvs. at de både er internt logiske og samsvarer med mulige eksterne utviklingsmuligheter? Og samtidig – og like viktig – hvordan kan vi resonnere for å eliminere de scenarioer vi ikke behøver å forberede oss på?

 

Utgangspunktet er for så vidt enkelt. Vi har stilt oss spørsmålet: Hvilke sikkerhetspolitiske utfordringer kan Norge bli stilt overfor i fremtiden? Spørsmålet utløser imidlertid flere nye spørsmål. Ikke minst spørsmål av typen: Hva slags sikkerhet, for hvem og mot hva? Uten å gå inn på noen lang diskusjon av dette vil jeg bare fastslå at vi her snakker om trusler fra ulike aktører utenfor Norge, som med ulike midler kan true (i) norsk territorium, (ii) befolkningen eller (iii) myndighetenes evne til å fatte og iverksette politiske beslutninger.

 

Merk at denne problemformuleringen knytter scenarioene eksplisitt til Norges territorium og nærområder. Utfordringer som møter Forsvaret i operasjoner ute faller altså utenfor, ikke fordi de ikke er viktige eller alvorlige, men fordi Norge på en helt annen måte enn i de nasjonale scenarioene har valgfrihet mht. hvordan og med hvilke midler man ønsker å møte disse. Utfordringer utenfor Norge vil derfor ikke i samme grad ha – som man sier – dimensjonerende vekt.

 

Scenarioarbeidet kan på mange måter sammenlignes med å tegne et slags sikkerhetspolitisk utfordringskart over Norge. Vi har nærmet oss problemet i en prosess med to steg. Det første steget består i å utvikle et sett generiske scenarioer – scenarioklasser – som til sammen representerer en inndeling av hele det sikkerhetspolitiske utfallsrommet.

 

Det andre steget består så å si i å bevege seg inn i hver enkelt scenarioklasse og utarbeidet ett eller flere konkrete scenarioer med spesifisert geografi, aktører, styrketall etc. Her vil vi imidlertid krysse grensen for hva det er mulig å snakke om i et åpent forum som dette. De mer overordnede scenarioklassene er imidlertid ikke beheftet med slike begrensninger, og jeg vil derfor konsentrere drøftingen om disse.

 

Spørsmålet jeg har skissert ovenfor, krever noen radikale forenklinger. I analysen har vi valgt å nærme oss dette ved innledningsvis å stille fire enkle spørsmål:

 

  1. Hvilke typer aktører i det internasjonale systemet kan utgjøre en sikkerhetsutfordring for Norge?
  2. Hvilke overordnede målsettinger kan disse aktørene tenkes å handle ut fra?
  3. Hvilke metoder kan anvendes for å realisere målsettingene?
  4. Hvilke kapasiteter er nødvendig for å gjennomføre en gitt metode?

 

Med utgangspunkt i disse spørsmålene har vi identifisert følgende parametre: aktør, mål, metode, middel.

 

Det vil føre alt for langt her å gå nærmere inn på hvordan vi har gått frem for å bryte ned hver enkelt parameter i et sett verdier – eller tilstander parameteren kan opptre i. Resultatet av dette arbeidet kan oppsummeres i denne tabellen.

 

Tabellen skal leses på tvers av kolonnene, hvor enhver verdi på én kolonne kan kombineres med hvilken som helst verdi på de andre.

 

I prinsippet inneholder tabellen hele universet av teoretisk mulige sikkerhetspolitiske utfordringer for Norge. Totalt utgjør dette 768 ulike kombinasjoner. Vi er imidlertid interessert i de praktisk mulige utfordringene – de som faktisk kan inntreffe – og de er sannsynligvis langt færre.

 

Fremgangsmåten for å avgjøre hvorvidt en gitt kombinasjon er mulig eller ikke, består i en undersøkelse av hvert enkelt par av verdier i matrisen med sikte på å avklare deres konsistens – i praksis om verdiene kan opptre samtidig. Kombinasjoner som inneholder minst ett ikke-konsistent par kan forkastes.

 

Med utgangspunkt i tabellen kan man fastslå at et militært angrep i stor skala med sikte på en langsiktig besettelse av norsk territorium – det som vi tidligere omtalte som ”invasjonsscenarioet” – er den mest omfattende teoretisk mulige utfordring mot Norge. Dette scenarioet gjenfinnes i kombinasjonen av verdiene i den øverste raden i tabellen (stat/grupper av stater – erobring/regimeendring – militær kontroll over hele Norge – omfattende militær innsats). Spørsmålet vi må avklare, er om dette scenarioet også er praktisk mulig.

 

Problemet kan isoleres til to kritiske spørsmål knyttet til parene (i) stat/grupper av stater – erobring/regimeendring og (ii) stat/grupper av stater – militær kontroll over hele Norge. Spørsmålene er:

 

  1. Kan det finnes en ”stat/grupper av stater” som har ”erobring/regimeendring” som mål?
  2. Kan det finnes en ”stat/grupper av stater” som kan tenkes å benytte ”militær kontroll over hele Norges territorium” for å realisere dette målet?

 

Det første spørsmålet kan ganske raskt og uten noen utdypende drøfting besvares med et ”ja”. Det andre spørsmålet er det verre med. For å kunne svare bekreftende på dette må vi kunne identifisere minst en konkret stat med både politisk vilje og militær evne – i dag eller i fremtiden – til å anvende militær kontroll over hele norsk territorium som metode for å realisere sine målsettinger.

 

Dette er et av de scenarioene som synes ekstremt usannsynlig, men hvor det ikke lar seg gjøre å føre noe endelig bevis for dets umulighet. Utfordringen er derfor å finne holdbare argumenter slik at konklusjonen blir troverdig.

 

Her kan man imidlertid allerede i utgangspunktet sjalte ut en lang rekke land fordi de mangler nødvendig militær evne. Men også blant de land som har den tilstrekkelige evnen – her finnes det et lite knippe – kan de fleste raskt elimineres fra listen over potensielle trusler fordi de mangler ethvert motiv. I praksis står vi igjen med Russland som en potensiell usikkerhet.

 

Men selv om man skulle kunne konstruere et mulig politisk motiv, gjenstår spørsmålet om militær evne. Uten å gå inn på en omfattende diskusjon av Russlands militære evne, vil jeg driste meg til følgende konklusjon: Russland besitter i dag ikke nødvendig militær evne til å ta og holde norsk territorium, og en oppbygging av en slik evne vil kreve økonomiske uttellinger og omprioriteringer av en art som er i motstrid til de fleste rimelige scenarioer for Russlands fremtidige politiske utvikling. Denne konklusjonen hviler på to kritiske forutsetninger: (i) at Norge opprettholder en nasjonal militær forsvarsevne, og (ii) at NATO bevarer en evne til å støtte Norge militært.

 

En regulær invasjon med sikte på permanent besettelse av norsk territorium, er derfor så usannsynlig at det ikke er rimelig at det skal være styrende for Forsvarsplanleggingen.

 

Hva så med mer begrensede militære scenarioer? Vi snakker da om militær maktbruk med begrensninger i både mål og militær innsats. Her snakker vi om scenarioer som omfatter verdiene ”fremtvinge politisk endring” og ”militær kontroll over deler av norsk territorium”. I dette tilfellet er selvsagt mulighetene flere, spesielt fordi dette nærmest per definisjon faller innenfor det militært mulige for en rekke aktører. Samtidig er også de politiske og normative barrierene lavere, selv om det fortsatt er betydelige terskler å krysse for enhver stat som vil bruke militær makt mot Norge.

 

Beveger vi oss lenger nedover på skalaen for både aktører, målsettinger, metoder og midler, oppstår stadig flere mulige scenarioer. Stater kan anvende militær makt på ulike måter til signalisering av politiske intensjoner (symbolsk maktbruk); nettverk og enkeltindivider kan utnytte ikke-militære maktmidler til å angripe infrastruktur eller mennesker; ulike foretak kan drive miljøkriminalitet i norsk økonomisk sone for økonomisk vinning etc.

Til sammen skaper tabellen utgangspunkt for en rekke mer eller mindre ulike scenarioer. I vår analyse er alle disse mulighetene sammenfattet i til sammen seks scenarioklasser. Disse seks klassene er en form for generiske scenarioer og utgjør – ut fra de premissene analysen bygger på – en uttømmende inndeling av Norges sikkerhetspolitiske utfordringsunivers. Man kan si at scenarioklassene er det sikkerhetspolitiske kartet som vi snakket om innledningsvis.

 

Den første og mest omfattende type militær utfordring som faller innenfor mulighetsrommet, har vi valgt å kalle Strategisk overfall. Scenarioet beskriver en situasjon hvor en stat anvender store militære styrker mot Norge, men hvor både målene (fremtvinge politisk endring) og metodene (begrenset militær kontroll) er begrensede. Maktbruken kan ha som siktepunkt å utnytte den territorielle kontrollen til å fremtvinge politiske konsesjoner av en eller annen art fra norske myndigheter.

 

En mer begrenset militær maktanvendelse, men for de samme prinsipielle grunner som ovenfor – har vi kalt Begrenset angrep. Forutsetningen om mer begrenset styrkebruk gir grunnlag for å trekke to konklusjoner. (i) At bare svært begrensede scenarioer av typen raid og nålestikkangrep er realistisk, og (ii) utvalget aktører som kan anvende denne metoden – spesielt om vi tar hensyn til fremtidig teknologisk utvikling, spesielt av langtrekkende våpen – kan bli større en vi hittil har regnet med.

 

Militær makt kan også anvendes ”symbolsk”. Med det mener vi en situasjon hvor en stat ønsker å signalisere militær evne og politiske vilje ved å sende et kraftfullt signal gjennom bestemte former for deployering, manøvrering eller lignende med militære enheter. Dette er gjerne forbundet med fremsettelse av krav, og det ligger underforstått at styrkebruken kan trappes opp dersom kravene ikke imøtekommes. Vi har valgt å kalle denne scenarioklassen Tvangsdiplomati.

 

Aktørene behøver imidlertid ikke være stater. Det er et hovedtrekk ved den internasjonale utvikling de seneste årene at aktører som ikke er stater (individer, grupper eller nettverk) i økende grad opptrer på den internasjonale arena. I de tilfeller der slike aktører anvender makt – og her oppvises en nærmest grenseløs innovativ evne både når det gjelder virkemidler og fremgangsmåte – omtales dette i regelen som terrorisme. Norge kan heller ikke erklære seg immun mot denne typen utfordring. Vi omtaler denne scenarioklassen som Terrorangrep.

 

Nå er det selvsagt et spørsmål om terrortrusselen kan karakteriseres som sikkerhetspolitikk. Terrorangrep vil så å si per definisjon manifestere seg som et indre ordens- eller sikkerhetsproblem, og dermed være en oppgave for den indre sikkerhetsetat. Imidlertid representerer terrortrusselen en ny type utfordring hvor skillet mellom utadrettet sikkerhetspolitikk og innadrettet rettshåndhevelse oppløses. Det kan derfor være gode grunner til å inkludere denne trusselen i scenarioklassene.

 

Enkeltindivider, organisasjoner og foretak begår jevnlig en rekke former for kriminalitet. Dette er et marginalt fenomen for Forsvaret og faller i nesten alle tilfeller innenfor Politiets domene. Unntaket er Norges grense mot Russland (Grensevakten) og utøvelse av jurisdiksjon i Norges økonomiske sone og i vernesonen rundt Svalbard. Til sjøs har fortsatt politiet myndighet, men tjenesten utføres av Kystvakten, som operativt står under Forsvarssjefens kommando. Disse utfordringene er følgelig tatt inn i utvalget av scenarioklasser. Vi har valgt å kalle denne Kriminalitet.

 

De scenarioklassene vi har presentert hittil representerer avvik fra det normale. I storparten av tiden foregår en fredsmessig militær aktivitet fra andre land preget av fredsmessig, ofte rutinepreget, militær virksomhet knyttet til øvelser, innsamling av etterretning eller lignende. Der dette foregår nær norsk territorium vil Forsvaret stå overfor utfordringen å følge med på aktiviteten, og avskjære denne dersom den skulle være i strid med norsk eller internasjonal lov, eller om den skulle fremstå som truende på noen måte. Dette utgjør en mer eller mindre permanent lav-nivå sikkerhetspolitisk utfordring som vi har valgt å kalle Militære fredstidsoperasjoner.

 

Da er jeg fremme ved det siste spørsmålet jeg stilte innledningsvis: Hvor meningsfullt er det å basere forsvarsplanleggingen på scenarioer når truslene er diffuse og de farligste scenarioene fortoner seg ekstremt usannsynlige?

 

Jeg har tidligere i dette fordraget beskrevet scenarioer som, i en viss forstand, apolitiske verktøy som analytikeren anvender seg av for å regne seg fram til den optimale forsvarsstrukturen. Det er ikke så viktig hvordan scenarioene ser ut, eller om de kan opptre med en stor eller liten sannsynlighet. Det vesentlige er om de gir oss et godt nok utgangspunkt for å teste ut ulike teoretiske forsvarsstrukturers evne til å håndtere de oppgaver et gitt scenariosett inneholder.

 

Men scenarioer er ikke bare nøytrale verktøy. Scenarioer er i høyeste grad også politikk, og som sådan vil de uvegerlig si noe om hva vi tror om politiske interessekonstellasjoner i fremtiden, hva slags konflikter som kan oppstå, og dermed noe om hva vi bør gjøre for å forebygge hendelser som vi for enhver pris vil unngå. Analytikeren kan derfor ikke i lengden gjemme seg bak den analytiske logikk og på den måten gjøre seg usårbar for kritiske spørsmål som retter seg mot selve de politiske fundamentene for analysen.

 

Scenarioplanlegging under den kalde krigen var enkelt. Vi hadde en identifiserbar fiende i en konkret nabostat – Sovjetunionen – som kunne tilskrives både en militær kapasitet og et klart motiv for – under gitte omstendigheter – å sette i verk et angrep mot Norge. Det var ett overordnet scenario, og dette trengte ingen ytterligere begrunnelse.

 

I de militære planene fikk dette scenarioet konkret form som en, i ytterste konsekvens, fullskala invasjon av hele Norge. Scenarioet ble den formen den kalde krigens norske forsvarsstruktur ble støpt i. Invasjonsscenarioet tjente dermed en dobbel hensikt. Det var for det første bestemmende for hvordan Forsvaret burde se ut, og det brede folkeforankredet norske mobiliseringsforsvaret ble i en mer avgrenset teknisk forstand definert som det optimale svar på utfordringen. Invasjonsscenarioet ble imidlertid også, på en mer implisitt måte, sett på som selve rasjonalet for Forsvaret. Det ble på sett og vis årsaken til at vi overhodet holdt oss med en militær forsvarsevne.

 

Da den kalde krigen tok slutt forsvant den mest synlige og åpenbare militære trusselen mot Norge. Politisk orienterte Russland seg mot en mer normal stormaktsrolle, og samtidig falt den store sovjetiske militærmakten mer eller mindre fullstendig fra hverandre. Denne utviklingen skapte en kløft mellom de to funksjonene scenarioene har spilt i forsvarsplanleggingen. På den kapasitetsmessige siden var – og er – det fortsatt en betydelig militær kapasitet på russisk side som kan regnes inn i descenarioer Forsvaret baserer sin planlegging på. Men i hvilken grad kan disse scenarioene gi oss grunnlaget – det politiske rasjonale – for å opprettholde en nasjonal militær forsvarsevne?

 

Dette er kanskje i første rekke et problem for Hæren. Til sjøs og innenfor det luftmilitære domene er det fortsatt få problemer med å peke på et uendelig antall utfordringer som Forsvaret vil måtte ta seg av. Men hvor stor er sannsynligheten for at en annen stat skal ta seg inn på norsk landterritorium med militære styrker?

 

Her synes logikken å bryte sammen. Det europeiske sikkerhetssystemet har tilsynelatende skapt barrierer mot militær aggresjon som i praksis har gjort omfattende krigføring nær umulig. Og Norge er i tillegg beskyttet av en allianse med samlede militære ressurser som langt overgår enhver tenkelig motstanders.

 

Spørsmålet er imidlertid hva denne typen innsikter er verdt. I hvert fall om en retter blikket tilstrekkelig langt frem, og her vet vi at vi i militær sammenheng må regne tidsenheter i dekader og ikke i måneder eller år. Faren består nemlig i å gjøre en lineær fremskrivning av den politiske utvikling til en absolutt sannhet, og dersom man samtidig har forankret Forsvaret i et gitt scenario, er veien kort til at den nasjonale forsvarsevnen forvitrer når troen på scenarioet blir borte.

 

Den svenske forskeren Wilhelm Agrell skriver i avslutningskapitlet i boka Fredens illusioner: Det svenska nationella försvarets nedgång och fall 1988–2010 følgende:

 

”Fredens lockelser är och förblir stora, och under perioder av medvind kan de utvecklas till kraftfulla filter som förmår utestänga eller finna andra förklaringar på varningssignaler. Allt detta är djupt mänskligt; vi ser det vi vill se och ju mer vi vant oss vid en normalitet, desto svårare är det att mitt i denna bild upptäcka konturerna av något annat.”

 

Agrell peker i sin analyse på Georgia-krigen sommeren 2008 som det punkt hvor illusjonen om det alleuropeiske sikkerhetssystemet ble punktert. Det hadde vist seg å være ”en kuliss som ryssarna pietetsløst kört rakt igenom.”

 

Dette er ikke fra min side nevnt som et forsøk på å stable en russisk trussel på beina. Eksempelet burde imidlertid mane til en grad av realisme om hvor langt scenariotenkningen rekker som begrunnelse for Forsvaret.

 

I stedet fro å stirre seg blind på det ene eller andre scenarioet må et nøkternt utgangspunkt være at den største utfordringen Forsvaret kan møte er en væpnet konflikt med en annen stat i våre egne nærområder. Jeg skal ikke begi meg ut på vidløftige teoretiske analyser av det internasjonale systemets grunnleggende natur, og det permanente nærvær av muligheten for bruk av våpenmakt som en del av dette. Dette er en erkjennelse man ikke trenger scenarioer – mer eller mindre sannsynlige – for å begrunne. Samtidig ser jeg her den plass scenarioer kan spille i planleggingen av det konkrete forsvaret vi skal ha. Altså ikke for å begrunne hvorfor vi skal ha et forsvar, men for å planlegge hvordan det skal se ut. Nettopp for å kunne opprettholde en meningsfull forsvarsevne er det nødvendig at vi som er opptatt av disse spørsmålene, tvinger oss til å tenke systematisk gjennom hvordan de fremtidige militære utfordringer kan se ut i praksis.

 

For å runde av med en spissformulering: Forsvaret må primært begrunnes ut fra omfanget av de risikoer det innebærer ikke å ha det. Den nødvendige forsvarsevnen finner vi fram til gjennom analysen av et konkret scenario.

 

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 25. oktober 2010

ved

Robert Dalsjö
Forskningsledare FOI, Ph. D.

Sveriges Säkerhets- och Försvarspolitik efter valet

Den borgerliga alliansen vann valet, men förlorade sin egna majoritet. Man fick fler röster än i det förra valet, men eftersom ett missnöjesparti klarade spärren till riksdagen har vi fått en parlamentarisk situation där regeringen  har 173 röster av 349 i riksdagen, två röster kort om egen majoritet. Sverige har haft minoritetsregeringar under lång tid, och det behöver inte vara något allvarligt problem att regera med några röster kort. Detta särskilt som den röd-gröna oppositionen sagt att den inte vill ha något att göra med det invandringskritiska missnöjespartiet Sverigedemokraterna. Även om det ter sig osannolikt, kan man inte utesluta att Sverigedemokraterna i enskilda frågor stöder de röd-grönas förslag.

Just nu pågår samtal om villkoren för förlängning av det svenska bidraget till ISAF. Regeringen samtalar med de röd-gröna för att försöka att hitta en gemensam linje. Afghanistan är ett bra exempel på en fråga där regeringens förlust av sin egna majoritet kan bli ett problem. Det f.d. kommunistiska vänsterpartiet har fått ett betydande genomslag i den röd-gröna koalitionens programförklaring om utrikes- och säkerhetspolitiken. Detta är ett potentiellt problem vad gäller Sveriges fortsatta integration i de västliga säkerhetsstrukturerna.

Samtidigt har den röd-gröna koalitionen inre problem. Socialdemokraternas ledare Mona Sahlin ville först göra upp med bara miljöpartiet de gröna, utan vänsterpartiet, men partiet tvang henne att också ta med vänsterpartiet. Historiskt har det varit en central uppgift för den svenska socialdemokratin att hålla kommunisterna ute, särskilt från frågor som rör utrikes- och försvarspolitik.  De inre spänningarna inom de röd-gröna kan göra att koalitionen inte kan hålla samman. Afghanistanfrågan blir här en viktig prövosten.

Den borgerliga alliansen har under den förra mandatperioden fått riksdagens stöd för en omfattande förändring av Sveriges Säkerhets- och Försvarspolitik. Försvarsminister Sten Tolgfors började på minus efter Mikael Odenbergs magnifika sorti,  men har stegvis vunnit ökad respekt för sin förmåga och sitt engagemang. Han har lyckats driva genom den största reformen av svensk säkerhets- och försvarspolitik på 100 år, som godkändes av Riksdagen sommaren 2009. Uppgiften för den kommande mandatperioden är att genomföra reformen, att gå från ord till handling. Motstånd kommer att finnas på många håll, där förändring ses som förnedring, eller där intressen står på spel. Det är bara att förvänta sig att de aviserade stora förändringarna på personalområdet och på materielsidan kommer att möta motstånd. Men förändringar – radikala förändringar – är nödvändiga om vi ska få ett försvar med operativ förmåga som är tillängligt här och nu, för uppgifter hemma, i närområdet, och längre bort. Enligt planerna ska den nya försvarsorganisationen, Insatsorganisation 2014, vara intagen om mindre än fyra år. Vi har fyra spännande år framför oss.

*

Många människor, både i Sverige och utomlands, tror fortfarande att Sverige är neutralt. Neutralitet har tillsammans med modernitet och välfärdsstat varit viktiga komponenter i den svenska självbilden under efterkrigstiden, och upphöjdes enligt många forskare till en sorts överideologi.

Sedan tidigt 1990-tal har statsmakterna steg för steg förändrat den säkerhetspolitiska i linjen i mer integrationistisk riktning, där vi söker säkerhet i samverkan med andra i stället för på egen hand, vilket tidigare varit huvudlinjen. Utvecklingen av säkerhetspolitiken har varit – och är – en balansgång mellan tre politiska kraftfält. Det första är den gamla Undén-Palmelinjen med neutralitetspolitik som kombinerade en egoistisk småstatsrealism i säkerhetspolitikens hårda kärna, med en idealistisk och moraliskt laddad politik i globala frågor. Det andra kraftfältet utgörs av europeisk integration, inom ramen för EU, inklusive dess säkerhetspolitiska och militära dimensioner (European Security and Defence Policy, ESDP). Det tredje kraftfältet är integration inom den transatlantiska ramen, med Nato och Natoländerna, via Partnership for Peace (PfP), men potentiellt också genom medlemskap.

2009 klubbade riksdagen, med överväldigande majoritet, en ny säkerhetspolitisk linje som innehöll en solidaritetsförklaring gentemot den nordiska kretsen och EU-medlemmarna. Sverige ska inte stå passivt om något av dessa länder hotas av angrepp, och förväntar sig samma av dem om vi hotas. Det påpekades att detta betyder att Sverige måste kunna ge och ta emot militärt stöd. Det konstaterades vidare att Sverige är militärt alliansfritt, men innebörden av denna alliansfrihet har i praktiken reducerats till att Sverige inte tar emot eller avger bindande säkerhetsgarantier.Andra nyheter var att Sverige inte kunde tänka sig ett säkerhetshot som bara berørde ett land i vårt närområde, utan att också beröra andra, och att försvarsmakten fick till uppgift att skydda Sveriges suveränitet, suveräna rättigheter och nationella intressen.

Parallellt med dessa förändringar i den säkerhetspolitiska doktrinen har kommit en omställning av försvarsmakten, från ett stort och tungfotat invasionsförsvar byggt på värnplikt, till en mindre men snabbrörligare styrka för expeditionära insatser, med anställda soldater. Reformer i denna riktning har varit på gång under femton år, men halvhjärtat. Det var först under åren 2007-2009 som de politiska och militära makthavarna samlade mod att bryta med det gamla systemet, och formulera den radikala försvarsreform som riksdagen godkände i juni 2009.

Varför dessa förändringar? Eller annorlunda uttryckt, varför tog det Sverige tjugo år att anpassa sin säkerhets- och försvarspolitik till att det kalla kriget tagit slut?

Neutralitetens djupa rötter

För att besvara dessa frågor måste vi se tillbaka i tiden en smula. För många, både i Sverige och utomlands, är bilden av det neutrala Sverige starkt påverkad av den bild som projicerades från slutet av 1960-talet och framåt, när Olof Palme var en ledande gestalt i svensk politik. Den officiella politiken innehöll då tre huvudpunkter, som kan kopplas till motsatsparen avskräckning-förtroendeskapande, respektive integration-avskärmning:

  • en deklaratorisk doktrin av “alliansfrihet i fred, syftande till neutralitet i krig “, enligt vilken politikens trovärdighet i utländska ögon var mycket viktig.
    · ett förhållandevis stort konventionellt försvar, byggt på allmän värnplikt, på en substantiell – om än minskande – försvarsbudget, och på en stark inhemsk försvarsindustri (avskräckning).
  • En självmedveten, tydlig och moraliskt laddad hållning i internationella säkerhets- och utvecklingsfrågor, där Sverige agerade som talesman för de förtryckta och de fattiga.

Den svenska neutralitetspolitiken har rötter som går längre bak än till det radikala 1970-talet. I grunden handlar det om en småstatsrealistisk hållning från början av 1800-talet, baserad på insikten att Sverige inte var starkt nog att ha kontinentalmakten Ryssland som fiende, samtidigt som man räknade med det balanserande inflytandet från den stora sjömakten i väster (1812 års politik).

Under den andra hälften av det kalla kriget kompletterades denna i grunden egoistiska politik för nationell säkerhet med en mer idealistisk och moralisk politik i frågor som inte direkt berörde Sveriges nationella säkerhet. Den version av neutralitetspolitiken som gjorde anspråk på att vara moraliskt högtstående var inledningsvis kontroversiell, men kom snart att omfattas många svenskar, eftersom den erbjöd en angenäm självbild.Parallellt med den officiella neutralitetspolitiken fanns emellertid en hemlig politik av återförsäkring hos västmakterna. För det fall att neutralitetspolitiken misslyckades och Sverige trots allt angreps av Sovjetunionen – eller ett läge där angrepp hotade – fanns förberedelser för militär samverkan med västmakterna. Dessa omfattade såväl samverkan med Norge och Danmark i försvaret av Skandinavien, västlig hjälp till Sveriges försvar, som svenska bidrag till västmakternas krigföring mot östblocket. Detta handlade inte minst om att västliga flygstridskrafter skulle kunna utnyttja svenskt luftrum och svenska flygbaser, liksom svenska underrättelser om läget i det sovjetiska luftförsvaret. De hemliga banden till väst startade redan sent 1940-tal, kulminerade vad gäller operativt samarbete i mitten av 1960-talet, och avvecklades i mitten av 1980-talet.

Efter det kalla kriget

Berlinmurens fall tog den svenska regeringsapparaten med överraskning och flera reagerade med förvirring och motvilja snarare än med förtjusning. Den kyliga svenska reaktionen var dock inte lika illa som de franska och brittiska regeringarnas, vilka aktivt motarbetade tysk återförening, drivna av spöken från 1914 och 1939.

En inhemsk ekonomisk kris drog vid decennieskiftet uppmärksamheten till andra frågor. I en fotnot till en ekonomisk krisproposition meddelade den socialdemokratiska regeringen sin avsikt att gå med i de Europeiska Gemenskaperna (EG), ett steg som dittills hade ansett omöjligt med hänsyn till neutralitetspolitikens trovärdighet.

Att Sverige var på väg att gå med i EG som var på väg att bli en Europeisk Union (EU) nödvändiggjorde en omformulering av svensk deklaratorisk säkerhetspolitisk doktrin. Som blivande medlem av vad som i praktiken var en politisk allians kunde inte Sverige fortsätta med en neutralitetspolitik. 1991 la den nya borgerliga regeringen under ledning av Carl Bildt en budgetproposition enligt vilken ”’neutralitetspolitik’ inte längre kan användas som en adekvat övergripande beskrivning av den utrikes- och säkerhetspolitik vi önskar föra inom den europeiska ramen. Året därpå fick regeringen med sig de tunga politiska partierna på en ny formel för svensk säkerhetspolitik, vilken ersatte neutralitetspolitik med ”militär alliansfrihet”, vilken gav Sverige möjligheten att stå neutral i händelse av krig i vårt närområde.[1] Det sista ledet av formeln representerade resterna av 1812 års politik, med dess strävan att undvika konflikt med Ryssland.

Gulfkriget 1990/1991, liksom insatserna på Balkan, hade visat hur omodern den svenska arméns utrustning var, och ett moderniseringsprogram startades. Men eftersom försvarsbudgeten var konstant eller krympande i nominella termer måste moderniseringen leda till en minskning av antalet förband. Rörelse i denna riktning motarbetades av delar av officerskåren, som föredrog en stor styrkestruktur, om än ihålig, och som höll fast vid bilden av ett sovjetiskt/ryskt hot för att underbygga sin ståndpunkt.

Faktorer som drev på internationalisering

1990-talet var på många sätt ett förlorat decennium vad gäller reformer av Sveriges säkerhets- och försvarspolitik. Dock fanns det fem faktorer som långsamt drev på en rörelse i mer internationell riktning, även det skulle dröja till efter sekelskiftet innan detta bar frukt på allvar.

Den första faktorn var att de baltiska staterna Estland, Lettland och Litauen återvann sin självständighet. Under tidigt 1990-tal spelade Sverige en nyckelroll för att hjälpa att säkra och stärka de baltiska staternas självständighet, inklusive att kvarvarande rysk trupp drogs tillbaka. 1993-1994 arbetade den svenska regeringen i nära samarbete med Clintonadministrationen för att säkra ett ryskt trupptillbakadragande. Men inte ens regeringen Bildt vågade förse balterna med vapen innan alla ryska trupper dragits tillbaka – instinkterna från 1812 års politik satt i.[2]

Långsamt började ett ökande antal svenskar upptäcka att de baltiska staternas inre stabilitet och yttre säkerhet var ett svenskt nationellt intresse, liksom att Sverige borde göra vad vi kunde för att säkra deras framtid. På grund av omställningarna inom det svenska försvaret fanns gott om överskottsmateriel och därtill personal. Materielhjälp och hjälp med utbildning och rådgivning började flöda, och fick till slut en omfattning som motsvarade materiel för tre infanteribrigader. För svensk del var detta något av en vattendelare i säkerhetspolitiken.

Parallellt med denna utveckling pågick en internationell debatt om de baltiska staternas framtida säkerhetspolitiska status, givet deras utsatta läge med den forna härskarmakten Ryssland som granne. Detta var uppenbarligen ett problem som behövde lösas, men många såg balternas strävan att lösa det genom Natomedlemskap som orealistisk. Vissa hävdade – på historiskt och militärt mycket bristfällig grund – att länderna var för små för att kunna försvaras, andra att baltiskt Natomedlemskap i onödan skulle provocera Ryssland. Det föreslogs till och med att de skandinaviska länderna – läs Sverige – skulle garantera balternas säkerhet.[3] Även om många i Sverige höll fast vid uppfattningen att baltiskt Natomedlemskap skulle vara en provokation mot Ryssland, insåg den svenska regeringen långsamt att den bästa lösningen för både balter och svenskar var att det var Nato som stod för garantierna.[4] En logisk konsekvens av detta var att Sverige borde agera, om än diskret, för att förbättra balternas chanser att uppnå medlemskap.

För dem som då arbetade med svensk Baltikumpolicy visade detta att Sveriges intressen och Sveriges säkerhet var sammanlänkade med grannländernas. Säkerhet kunde inte längre ses i rent nationella termer, eller sökas med rent nationella medel.

Den andra pådrivande faktorn var de då pågående förändringarna inom området internationella fredsfrämjande insatser. Den nya tidens insatser bröt mot det traditionella FN-mönstret och de var farliga, krävande och uppseendeväckande. De företogs inte heller bara av altruistiska skäl, utan också för att skydda nationella intressen i vid mening. Så Sverige upptäckte att vi var delägare i den europeiska säkerhetsordningen, tillsammans med andra, och att problemen behövde hanteras tillsammans med andra.

Den tredje pådrivande faktorn var Sveriges samarbete med Nato genom PfP och Partnership Assistance Program (PARP). Samarbetet med Nato rullade på enligt sin egen logik och dynamik tills det svenska försvaret övergick till att använda Natos terminologi och procedurer, i stället för sina egna. Det faktum att EU också tillämpade Natostandard gjorde att dessa kunde ges stämpeln ”internationella” och blev därmed mindre kontroversiella.

Den fjärde faktorn var Sveriges EU-medlemskap. Svenskarna var inledningsvis mycket motvilliga européer, vilka hade gått med i unionen av ekonomisk nödvändighet, snarare än av övertygelse. Men steg för steg började svenskarna acceptera att de var medlemmar av en union, och politiker och statstjänstemän upptäckte att resultatpolitik i Bryssel kunde vara mer givande än spel för gallerierna på Sergels Torg eller i FN. Särskilt det svenska EU-ordförandeskapet 2001 gav politiker och diplomater mersmak för att vara med där viktiga beslut fattas och för att umgås med världens ledare.

EU:s säkerhets- och försvarspolitik (ESFP/ESDP), och dess antagande av de så kallade Petersbergsuppgifterna, växte med tiden till något mer substantiellt, som Sverige inte bara accepterade, utan även aktivt stödde. Sverige har hittills lämnat bidrag till alla militära EU-insatser, och gjorde stora ansträngningar genom att sätta upp kärnan i en högklassig EU-stridsgrupp 2008.

Den femte faktorn slutligen, om än inte lika viktig som de föregående, var avslöjandena om Sveriges hemliga militära band till västmakterna under det kalla kriget.[5]

Dessa avslöjanden hade naturligtvis betydande effekter på debatten och delvis också på opinionen, men kunde knappast rubba de delar av folket och av den politiska klassen vars tro på det gamla neutralitetsparadigmet fortsatte att vara stark, oavsett vad. Att huvuddelen av dessa återfanns till vänster politiskt begränsade handlingsutrymmet för socialdemokratin i säkerhetspolitiska frågor, eftersom en diskussion om steg som kunde tänkas provocera denna grupp – såsom Natomedlemskap eller att helt släppa alliansfriheten – kunde utnyttjas av vänsterpartiet och riskerade att orsaka en väljarflykt dit. Eftersom moderaterna anser att Sverige bara kan föras in i Nato med socialdemokratins stöd har frågan om medlemskap ännu inte kommit upp på den verkliga politiska dagordningen.

Den nationella vägens ände

Det svenska militära försvaret anpassades under 1990-talet endast långsamt till det faktum att den enda egentliga tänkbara angriparen, Sovjetunionen, inte bara hade förlorat sin maktställning utan även upphört att existera. Desto snabbare anpassades det till att det ekonomiska utrymmet inte räckte till.

Det svenska försvaret, särskilt armén, hade gått ur det kalla kriget i mycket dåligt skick, med omodern materiel och oövade förband. Överbefälhavaren (ÖB) Bengt Gustavsson betecknade senare försvaret vid denna tid som krigsodugligt, eller på väg att bli det. Regeringen Bildt sköt 1992 till mer pengar (även om kronkrisen snart gjorde tillskottet mindre) och beslöt att genomföra en modernisering och mekanisering av främst armén. Man skulle kunna säga att första halvan av 1990-talet ägnades åt att skaffa den armé som hade behövts under 1980-talet, när det sovjetiska hotet var påtagligt.

När socialdemokraterna återkom till makten påbörjades en serie reduktioner av försvarsanslagen, med reellt 3-4 miljarder per försvarsbeslut (1996, 2000/2001, 2004). Därtill kom ökande kostnader för både personal och materiel, samt ändringar i budgetsystemet, som totalt sett reducerade försvarsmaktens köpkraft signifikant. Detta ledde i sin tur både till ytterligare krympningar av förbandsmassan och sänkning av beredskapen.

Försvarsbeslutet 2000/2001 blev någon av en vattendelare, i och med att hotet om invasion inom den närmaste tioårsperioden avskrevs av den politiska nivån.

Att den svenska ledningen inte uteslöt att ett mer traditionellt hot kunde återkomma på sikt visades av att den bantade försvarsmakten skulle ha förmåga att vid behov kunna öka sin förmåga (anpassas) i olika tidsperspektiv, ett, fem respektive tio år. Samtidigt lyckades amerikanska försvarskonsulter övertyga några ledande svenska generaler om att detta var ett bra tillfälle att ta en ”strategisk time-out”. Eftersom militär förmåga inte ansågs behövas i närtid kunde man överge denna till förmån för att skissa på ett högteknologiskt försvar för framtiden, baserad på koncept som Revolution in Military Affairs (RMA) och Nätverksbaserat Försvar (NBF.

Trots att internationella insatser skulle vara i fokus fortsatte man att sätta upp förband för internationell tjänst på samma sätt som man gjort sedan 1950-talet. Detta betydde tillfälliga enheter, bemannade av frivilliga f.d. värnpliktiga som endast gavs en kortare samträning. Värnpliktsutbildningen, vilket hade blivit arméns kärnverksamhet, fortsatte trots att bara 15% av alla unga män tjänstgjorde, jämfört med 75% under det kalla kriget, och trots att endast 30% av dem som gjorde värnplikten ställde upp på internationell tjänst.

Detta betydde att det svenska försvaret var högeligen ineffektivt, särskilt om man jämför dess militära output med ekonomisk input. Försvarsbudgeten hade sedan 1990-talets början legat ungefär konstant i nominella termer, på cirka 40 miljarder kronor per år. Samtidigt hade armén krympt från 16 brigader (cirka 5000 man vardera) till 8 bataljoner (cirka 800 man vardera), flygvapnet hade gått från 13 divisioner stridsflyg till 4, och flottan från 36 till 11 stridsfartyg. Med viss regelbundenhet uppkom att så kallade ”svarta hål” i försvarets ekonomi, vanligen orsakade av kostnadsöverskridanden och glädjebudgetering. Flera stora projekt för utveckling av ny försvarsmateriel blev också avsevärt dyrare än tänkt och drabbades av stora förseningar. Kostnadskriserna ledde till nedläggning av ytterligare regementen och flottiljer – som ofta nyligen moderniserats för dyra pengar – och till nödstopp för utbildning och övningar.

Dags för radikala reformer

En ny ÖB, Håkan Syrén, strävade efter att få försvarsmakten att fokusera på att lösa uppgifter ”här och nu”, både hemma och borta. Likaså sökte han att han att hålla NBF-förespråkarna på avstånd. Utsikterna att genomföra detta ökade när ett regeringsskifte kom.

Att regeringsskiftet ökade utsikterna för en försvarsreform berodde kanske mindre på förändringen i politisk färg, utan mer på att nya makthavare kom som såg saker med färska ögon och som inte var belastade eller bundna av tidigare beslut. Därtill var tiden mogen, eftersom det existerande systemet uppenbarligen var dysfunktionellt och hade nått vägs ände.

Sverige hade tre separata uppsättningar av militära förband, Hemvärnet oräknat:

– Insatsorganisationen, i vilken huvuddelen av förbanden ingick. Dessa förband fanns dock mest på pappret. De bemannades av värnpliktiga som måste mobiliseras för att tjänstgöra, och som inte kunde tvingas att tjänstgöra utomlands om Sverige inte var i krig.

– Registerförbanden, vilka var vilande förband, normalt av bataljons storlek eller mindre som Sverige anmält till olika internationella styrkeregister (EU, Nato, FN). Förbandens soldater eller sjömän bestod av frivilliga f.d. värnpliktiga som levde sina civila liv, men hade skrivit på ett beredskapskontrakt enligt vilket de skulle tjänstgöra utomlands om förbandet aktiverades.

– Utlandsstyrkan, vilken bestod av de förband som faktiskt skickades ut i internationell tjänst. Oftast var dessa tillfälliga förband skapade ad hoc, med personal som inte alltid har rätt grundutbildning, och får knappt ett minimum av samträning. När utlandsstyrkans förband återvände hem, erfarna och samkörda, så upplöstes förbandet.

Två faktorer bidrog till att sätta sökarljuset på det gamla systemets dysfunktionalitet och därmed också att underminera stödet för systemet. Den ena faktorn var den nordiska stridsgruppen (Nordic Battle Group, NBG), en EU-stridsgrupp för vilket Sverige fungerade som ”ramnation” (organisatör) och bidrog med den bataljon som utgjorde stridsgruppens kärna, liksom med flera av dess tilläggsenheter.[6] Efter att NBF tjänat ut som modebegrepp blev NBG en tid händelsernas centrum, det tåg som alla i försvaret ville vara med på. Mycket pengar och möda lades ner på att göra NBG till ett vältränat och välutrustat förband med hög beredskap för insats under det första halvåret 2008. Men beredskapsperioden kom och gick utan någon insats, varpå förbandet upplöstes. Även om NBG var ett imponerande förband så kände många efteråt att det varit en möda utan utdelning, vilket tärde på tilltron till det rådande systemet.

Den andra faktorn var den offentliga debatt om balansen mellan styrkor för internationella insatser och för nationellt försvar, som drog i gång på allvar sommaren 2007. Kritikerna hävdade att regeringen och försvarsmakten fokuserade för mycket på internationella fredsoperationer på bekostnad av förmågan till nationellt försvar. Nationellt försvar, menade man, var ett bestående behov vars aktualitet ökat på grund av Rysslands bryskare attityd. Kritikerna förlöjligade vad man kallade ”Afghanistandoktrinen”, enligt vilken Sverige bäst försvarades i Afghanistan. På andra sidan i debatten fanns de som förnekade ett behov av nationell försvarsförmåga, eftersom det inte fanns något hot från Ryssland. I stället borde Sverige enligt detta synsätt fokusera på insatser i fjärran länder, antingen för att främja svenska värderingar (demokrati, mänskliga rättigheter), eller för att främja svenska intressen (bidra till västliga ansträngningar bekämpa terrorism, vinna inflytande och respekt).

Den debatten var rätt steril, men den bidrog till att rikta ljuset på att motsättningen mellan internationella och nationella uppgifter i mycket var en konstruktion, inte något givet och självklart. Konstruktionen var därtill till stor del sprungen ur det sätt på vilket svenska militära förband organiserades, med en uppsättning förband för nationellt försvar och en annan för insatser utomlands. Därmed fanns möjligheten av att lösa motsättningen nationellt-internationellt genom att ha en enda uppsättning förband, för insatser både borta och hemma.

Det fanns också två faktorer som bidrog till att driva på för radikala reformer på försvarsområdet. Den första var att Sveriges ÖB och Norges Forsvarssjef nådde samsyn om potentialen för synergier i bilateralt försvarssamarbete i frågor som logistik, utbildning och anskaffning. Med kärv försvarsekonomi i båda länderna kunde poolning av resurser vara det enda alternativet till nedläggning av funktioner som riskerade att bli underkritiska på nationell bas. Deras gemensamma rapport i frågan fick ett närmast entusiastiskt mottagande i båda länderna, och Finland ville snart hänga på.

Utsikten av nära samarbete och militär integration mellan nordiska grannländer bidrog till att gränsen mellan ”nationellt” och ”internationellt” framstod som mindre skarp. Om en svensk mekaniserad bataljon genomförde sin slutövning i Norge, tillsammans med norska förband, var detta då nationellt eller internationellt? Därtill kom att samarbete i en nordisk kontext var acceptabelt även för många som skulle ha ryggat för närmare samarbete med Nato eller inom EU. Tidigare regeringar hade också förberett marken för ett närmare samarbete, och städat bort kvarvarande föreställningar från neutralitetspolitikens dagar, genom att förklara att den enda formen av försvarssamarbete som var oförenlig med alliansfriheten var ömsesidigt bindande försvarsgarantier. Därigenom var allt samarbete som låg hitom Natos artikel 5 potentiellt acceptabelt.

Den andra faktorn som drev på för en radikal försvarsreform var det danska exemplet. Med start 2004 hade Danmark på bara några år transformerat sitt försvar från en värnpliktsbaserad anti-invasionsstyrka, med internationella insatser som sidouppgift, till ett frivilligbaserat försvar för expeditionära internationella insatser i den högre delen av konfliktskalan. Alla militära funktioner som bara kunde användas nationellt (utom upprätthållandet av territoriell integritet och suveränitet, även på Grönland) las ner.

2004 års danska försvarsreform kan sägas ha fullföljt den politik landet slog redan i början på 1990-talet, då man bidrog med en fregatt till den USA-ledda FN-koalitionen i Gulfkriget 1990-1991. Militärt sett var det danska bidraget närmast symboliskt, men politiskt var det oerhört betydelsefullt, liksom bidraget till Irakkriget 2003. Man skulle kunna säga att Danmark valde en småstatsversion av den linje som länge varit Storbritanniens, inte minst under Tony Blairs tid som premiärminister: att vinna inflytande och respekt i Washington genom att utgöra USA:s trogna allierade som ställde upp på de svåraste och farligaste uppgifterna. Försvarsreformen skulle ställa om det danska försvaret i linje med säkerhetspolitiken och ge landet möjligheter att lämna militära bidrag som inte enbart var uppenbart symboliska. Danmark har också tagit påtagliga förluster i Afghanistan, i skrivande stund 38 döda.

De svenska politiska utgångspunkterna var delvis annorlunda än de danska, men det danska exemplet visade att en snabb omställning var möjlig. Även om Danmark hade problem, exempelvis med att rekrytera och behålla militära specialister, så var snabbheten och omfattningen av deras omställning imponerande. Därtill kom att Danmark producerade mer i termer av militär output än Sverige, för ungefär 60% av de svenska anslagen, så danskarna arbetade mer effektivt. En del av det danska framgångsreceptet var en snålare inställning till materielanskaffning. Det sägs ibland att svenskar är ingenjörer, medan danskar är köpmän. Som en del andra stereotyper innehåller denna ett korn av sanning. Danmark – som inte har någon egen försvarsindustri av betydelse – har valt en linje av ”tillräckligt bra nu, till ett vettigt pris”, köper färdigvaror från hyllan, och anpassar vid behov de militära kraven till det som finns tillgängligt eller till budgetramen (designing to cost). Sverige – som har en stor inhemsk försvarsindustri – har å sin sida har en stark tradition av att beställa skräddarsydda system som skall vara perfekta någon gång i framtiden, och uppfylla alla tänkbara krav, vilket leder till högre kostnader och försenade leveranser.

Reformen kommer

Regeringen Reinfeldt fortsatte traditionen med en försvarsberedning, med representanter för alla riksdagspartier, som ett forum för överläggningar och konsensusbyggande om försvars- och säkerhetspolitiken. Försvarsberedningen hade tidigare kritiserats för att anlägga ett för postmodernt perspektiv på säkerhetsfrågor, vilket bortsåg från mellanstatliga konflikter, till förmån för terrorism, pandemier och naturkatastrofer. Den nya beredningens första rapport kritiserades också inledningsvis för detta, men visade sig vid närmare läsning innebära ett skifte i mer traditionell och hårdkokt riktning, inklusive en illusionslös analys av utvecklingen i Ryssland.[7]

Av central betydelse var att beredningen i fullständig enighet uttalade att den inte kunde förutse ett hot som enbart rörde Sverige eller ett annat enskilt land i närområdet. Annorlunda uttryckt, om ett hot mot det nordisk-baltiska området uppstod, så berördes alla länder i området. Försvarsberedningen tog denna logik ett steg vidare och avgav en solidaritetsförklaring, enligt vilken ”Sverige kommer inte att förhålla sig passivt om en katastrof eller ett angrepp skulle drabba ett annat medlemsland eller ett nordiskt land. Vi förväntar oss att dessa länder agerar på samma sätt om Sverige drabbas.”. Denna solidaritetsförklaring blev snart officiell doktrin genom den användes i officiella regeringsuttalanden.[8]

Implicit låg här begränsningen att beslutet om hur Sverige skulle hjälpa ett broderfolk i fara fortfarande skulle vara suveränt och svenskt. Men solidaritetsförklaringen, som senare förstärkts med uttalanden om att den skall avspeglas i militär operativ planering, utgör ändå ett brott med en nästan 200-årig svensk tradition av att se svensk säkerhet som något isolerat, i värsta fall på bekostnad av våra grannländer. Att få alla partier med på denna linje i försvarsberedningen var betydelsefullt.

Försvarsberedningens andra rapport, utgiven i juni 2008, handlade mest om hur Sveriges försvarsmakt borde förändras. Den andra rapporten upprepade den första rapportens solidaritetsförklaring, med det viktiga tillägget att detta betydde att Sverige måste ha förmåga att både ta emot och ge militärt stöd. Detta må vara ett litet steg för mänskligheten, men det var ett jättekliv för svenskt deklaratorisk doktrin i säkerhetspolitiska frågor. För första gången sedan mitten av 1960-talet erkändes en viktig säkerhetspolitisk realitet.

Vad gäller försvarsmaktens struktur förordade försvarsberedningen en övergång till en enda uppsättning förband, för såväl nationella som internationella uppgifter. Dessa förband skulle bemannas med frivilliga soldater och sjömän, några tidsbegränsat heltidsanställda, andra tjänstgörande på deltid, med normala civila yrken när de inte var inkallade. Värnplikten skulle bli vilande och finnas kvar som lag, för det fall att ett allvarligt hot mot Sverige skulle återuppstå. Alla förband i den nya organisationen skulle vara fullt utrustade, bemannade och utbildade, och de skulle ha hög beredskap för insats. Försvarsberedningen tryckte också på vikten av att genomdriva redan beslutade principer för materielanskaffning i linje med de danska, enligt vilka man i första hand skulle köpa beprövad och fungerande materiel från hyllan, hellre än att egenutveckla. En mer strömlinjeformad organisation för utbildning och stödverksamhet skulle skapa ekonomiskt utrymme för anställda soldater och sjömän.[9].

Mindre än två månader efter försvarsberedningens andra rapport utbröt det rysk-georgiska kriget varpå följde det ryska erkännandet av två utbrytarregioners självständighet, ett agerande som Sverige reagerade starkt mot. Försvarsberedningen hade varit rätt pessimistisk i sin Rysslandsanalys och uttalat att Rysslands uppträdande mot sina grannar i Kaukasus skulle utgöra ett lackmustest. Kriget i Georgien ledde till en tyngdpunktsförskjutning i den svenska försvarsdebatten, till fördel för insatser närmare hemlandet än Afghanistan. Uppenbarligen hade den ryska tröskeln för användning av militärt våld för politiska syften sänkts, eller så var den lägre än den svenska regeringen dittills föreställts sig. Oron handlade inte så mycket om en rysk invasion av Sverige, Ryssland var ännu för svagt för det, som om militära hot mot några av våra grannländer. Men den försvarsstruktur som försvarsberedningen förordat var lämpad att lösa uppgifter i närområdet, likaväl som längre bort. Och den skulle kunna leverera operativ förmåga inom några dagar, medan den existerande strukturen skulle behöva månader eller år av förberedelser för att vara redo för strid.

På grundval av försvarsberedningens rapporter, som hade alla riksdagspartiers stöd och därtill dialogiserats med försvarsmakten, utarbetade regeringskansliet en proposition om en ny försvarsstruktur.[10] Några av riktlinjerna var.

– Fokus på operativ förmåga, här och nu;

– En uppsättning förband för insatser hemmavid, i närområdet, och utanför närområdet;

– Rekrytering av soldater och sjömän på frivillig grund, med en blandning av heltids- och deltidspersonal. Marinens och flygvapnets förband ska vara stående, medan armén ska ha blandning av stående förband och förband bemannade med beredskapskontrakterade. Värnplikten lämnas vilande;

– Alla förband ska vara fullt utrustade, bemannade och utbildade;

– Överföring av resurser från materielutveckling och –anskaffning förbandsverksamhet;

– Mer sparsamhet i anskaffningen och nedskärningar i stödstrukturerna.[11]

Insatsorganisation 2014 kommer vad gæller markstridskrafter att bestå av åtta manöverbataljoner (lätt mekaniserade, mekaniserade, en amfibisk), två vardera av combat support-bataljoner (artilleri, luftværn, ingenjör), tre stridsvagnskompanier, samt stöd- och ledningsförband. Tanken är att det med manöverbataljonerna som kärna ska bildas bataljonstridsgrupper, genom att klä på bataljonerna med stridsvagnar, artilleri, eller vad som behövs. Dessa stridsgrupper ska vara flexibla nog att anpassas till uppgiften, men samtidigt vara fördefinierade och samövade. Därtill kommer det att finnas ett ganska stort hemvärn, varav huvuddelen ska uppgraderas till Nationella Skyddsstyrkor, som kommer att ha tjänstgöringsskyldighet även i fred. Flygets och flottans struktur kommer att se ungefär som hittils, med fyra divisioner JAS 39 Gripen, två sjöstridsflottiljer och en ubåtsflottilj. Utöver dessa förband kommer det också att finnas materiel till fyra mekaniserade bataljoner i ”deep reserve”.

Antalet förband i den nya strukturen kommer att vara något mindre än i den gamla, men den nya strukturen kommer – om reformen genomförs fullt ut – att vara oerhört mer kraftfull, eftersom förbanden kommer att finnas i verkligheten, inte bara på papper. Därmed kommer de att vara mycket mer tillgängliga för användning än den gamla modellens förband. Förbandens beredskap kommer att variera mellan förbanden och över tiden. De förband som huvudsakligen bemannas av heltidssoldater kommer att ha högre beredskap än de som bemannas med deltidssoldater. Förband som just genomfört en insats eller som har stått i hög beredskap kommer att ha lägre beredskap under en återhämtningsperiod. Men huvuddelen av förbanden ska ha en beredskap om högst tre månader och inget förband ska ha lägre beredskap än sex månader, Vid beslut om höjd beredskap ska huvuddelen av förbanden vara tillgängliga inom några dagar och samtliga inom en vecka vara tillgängliga inom Z dagar.

Värnplikten slutade att tillæmpas 1/7 2010 och rekrytering av de frivilliga soldaterna har börjat och har hittills gått bra. Cirka 600 beräknas anställas i år. Vi har fått till stånd lämpliga anställningsformer och avtal, med en anställningstid för heltidssoldater på åtta år, vilken kan förlängas med ytterligare fyra år. Att få till stånd ett fungerande system før deltidssoldaterna kommer kanske att bli en större utmaning, här kommer också att krävas någon sorts regelverk før att hindra att deltidssoldaterna diskrimineras på den civila arbetsmarknaden. En annan mycket viktig del av försvarsreformen är återinförande av en underofficerskår – den grupp som normalt utgør varje armés ryggrad – men som vi avskaffade på 1970- och 1980-talen. Dessa kommer nu att kallas specialistofficerare, men ha klassiska underofficersgrader och –uppgifter, som truppföring och teknisk tjænst. Därmed kan också officerarna koncentrera sig på det som traditionellt varit deras uppgift. Ett kvarstående problem och en betydande ekonomisk börda för försvaret är dock det stora antalet högre officerare, varav huvudelen är øvertaliga. Vi har drygt 1000 överstelöjtnanter och cirka 2000 majorer, och det är mycket mer än som behövs. Kunde vi komma ner till en officerstäthet motsvarande den i Danmark och Finland skulle vi  spara drygt en miljard kronor i lönemedel varje år.

Även om oppositionspartierna hade gett sitt stöd till försvarsberedningens slutsatser kunde de inte leverera stöd fullt ut i riksdagsbehandlingen av försvarspropositionen. Bland annat krävde socialdemokraterna – som bytt försvarspolitisk talesman – en grundutbildning baserad på värnplikt, högre prioritet för inhemsk försvarsindustri, samt ett omnämnande av svensk alliansfrihet. Militär alliansfrihet hade dittills inte förekommit i regeringen Reinfeldts eller försvarsberedningens doktrinuttalanden, och detta var inte någon slump. Strävan förefaller ha varit att långsamt mönstra ut begreppet genom att undvika att använda det. Priset för att i riksdagen få med socialdemokraterna på den nya säkerhetspolitiska linjen, inklusive solidaritetsdeklarationen  och skrivningarna om att ge och ta emot militärt stöd, blev därför att ta med den militära alliansfriheten. Men skrivningen om denna blev bara ”Sverige är militärt alliansfritt.”, vilket i sig är ett konstaterande av faktum och inte egentligen någon utsaga om vilken linje som är önskvärd.

Vägen framåt

Arbetet med att genomföra denna genomgripande försvarsreform ligger framför oss. De första stegen har tagits, men många återstår. Vart detta arbete tar oss, och vilka problem som kommeer att dyka upp längs vägen, vet vi ännu inte säkert. Därtill har vi bara börjat att utforska det politiska rum som solidaritetsförklaringen öppnat dörren till. Försvarsministern har dock gjort tydligt att försvarsmakten nya uppgifter ska avspeglas i en ny operativ planering. Men det kommer med all sannolikhet att finnas konservativa krafter både vad gäller säkerhetspolitiken och försvarspolitiken som motsätter sig förändringarna. Personal, materiel, logistik och infrastruktur är tunga poster där motståndet mot förändringar kan vara stort. Därtill kommer inflytande från en oförutsägbar händelseutveckling, som kan både bromsa och accelerera försvarsreformen. Dessutom är det – inte minst i umgänget med våra nordiska grannar – klädsamt att komma ihåg att det hänt förr att Sverige har utlovat hjälp till nordiska bröder, men i farans stund satt sin egen säkerhet främst.

Drygt 20 år efter Berlinmurens fall, 200 år efter förlusten av Finland och 300 år efter nederlaget vid Poltava vill Sveriges politiska ledning återkomma till den europeiska huvudfåran. I grunden är detta sunt, det finns egentligen ingen saklig grund för att se Sverige som ett säkerhetspolitiskt undantagsfall. Sedan 1600-talet har Sveriges säkerhet hängt samman med omvärlden och vi har varit beroende av stöd från välvilligt inställda stormakter, mot de makter som hotat oss. De nationella katastroferna 1709 och 1809 kan kopplas till bristande omsorg om allianser, respektive bristande analys av styrkan och svagheten i den allians som fanns. Men myten om svensk säkerhetspolitisk självtillräcklighet är fortfarande stark, såväl inom folkdjupet som inom delar av eliten. Undén-Palmelinjen må har förlorat sin dominans över diskursen, men dess båda disparata element utövar förfarande dragningskraft på många.

Frågan är om de krafter som verkar i riktning mot säkerhetspolitisk integration är starkare än de som verkar för fortsatt alleingang. Den tidigare heliga kon allmän värnplikt har slaktats, men frågan är om detta kan åstadkommas även vad gäller avsaknad av säkerhetspolitiska bindningar, samt vikten av inhemsk försvarsindustri. Det nya parlamenterariska læget kan påverka hur det går, men detta ær långt ifrån sækert. Ett grundtips ær att Sveriges långsamma førflyttning i mer integrationistisk riktning kommer att fortsætta.  Sveriges förmåga att leva upp till solidaritetsförklaringen i handling, inte bara i ord, samt frågan om svenskt Natomedlemskap, kommer fortsatta att vara både viktiga och kontroversiella frågor. Vissa debattörer menar att vi med avskaffandet av värnplikten i fredstid och med solidaritetsförklaringen korsat Rubicon, tärningen är kastad och vi har erkänt kopplingen mellan vår egen säkerhet och våra grannars. Den logiska konsekvensen av detta är enligt dem, ett svenskt Natomedlemskap, alternativt deltagande fullt ut i ett EU-samarbete om gemensamt försvar. Andra ser solidaritetsförklaringen, i den mån de uppmärksammat den, som ett olyckligt avsteg från en beprövad svensk huvudlinje, och förespråkar antingen en återgång till 1812 års politik, eller till en smörgårdsbordsapproach till solidaritet; solidaritet à la carte. Självfallet är synen på Ryssland en central fråga i sammanhanget, liksom den varit för svensk säkerhet under 200-300 år.[12] Det bör dock noteras att både en pessimistisk och en optimistisk grundsyn på Ryssland låter sig förenas med respektive handlingsväg. Om man ser Ryssland som hotfullt och farligt kan detta antingen leda till slutsatsen att vi bör agera solidariskt tillsammans med andra för att förebygga och hantera hotet, eller till slutsatsen att vi bör ligga lågt för att inte reta den farlige grannen. Likaså kan en optimistisk syn på Ryssland leda antingen till slutsatsen att säkerhetssamarbete med våra grannar är naturligt och oproblematiskt, eller till slutsatsen att sådant säkerhetssamarbete inte behövs, eftersom Ryssland är ofarligt.

Rimligen kommer svensk säkerhetspolitik ännu en tid att avspegla element av båda synsätten på Ryssland. Likaså kommer den svenska balansgången mellan de tre kraftfälten säkerhet på egen hand genom alliansfrihet/neutralitetspolitik, respektive gemensam säkerhet via europeiskt respektive transatlantiskt samarbete att fortsätta, även om de båda internationella kraftfälten ökat i styrka på det nationellas bekostnad. Huruvida dragningskraften från samarbetsperspektivet kommer att växa sig starkare än det nationella återstår att se.  Vad som händer kan komma att påverkas av händelser i omvärlden, såväl kriser som den finländska debatt om Natomedlemskap som kan väntas efter skiftet på presidentposten 2012.

 

[1] Prop. 91/92:100, bil. 4, respektive 91/92:UU19.

[2] Lars Peter Fredén, Återkomster : Svensk säkerhetspolitik och de baltiska ländernas första år i självständighet : 1991-1994 (Stockholm: Atlantis, 2006).

[3] Jfr. Douglas Hurds Alastair Buchan memorial lecture vid IISS 1996; samt ”Baltic smoke and mirrors” i Jane’s Foreign Report # 2565, Oct. 21 1999. För en motsatt bild, se Robert Dalsjö, ’Are the Baltics Defensible ? : On the Utility of and Prospects for a Capability for Self-Defence.’, RUSI JOURNAL, vol. 143, no. 4, August 1998, p. 40-44. Narvafronten höll 1944 flera månader och stod mot många hårda sovjetiska anfall, medan Kurlandsfickan höll ut från oktober 1944 till kapitulationen i maj 1945. De baltiska staterna är också var för sig fyra-fem ganger så stora som Tjetjenien. Två av de baltiska staterna tillsammans har ungefär lika stor landyta som Sydkorea, ett område som USA med framgång försvarat.

[4] Robert Dalsjö, The US and Baltic Nato Enlargement, FOI Memo 01-2299, 2001-06-11.

[5] Om kriget kommit…. Förberedelser för mottagande av militart bistånd1949-1969. Betänkande av Neutralitetspolitikkommissionen SOU 1994:11 (Stockholm: Fritzes, 1994). En översikt av debatten i frågan fram till 1999 finns i Kjell Engelbrekt, ‘Den sjuttonde alliansmedlemmen?’, Internationella Studier 1999:4. En översikt av forskningen om svensk säkerhetspolitik under det kalla kriget ges i Olof Kronvall, Magnus Petersson, Svensk säkerhetspolitik i supermakternas skugga 1945–1991 (Stockholm: Santérus, 2005). Se också Robert Dalsjö, Life-Line Lost: The rise and fall of ‘neutral’ Sweden’s secret reserve option of wartime help from the West (Stockholm: Santérus Academic Press, 2006),.

[6] Andra deltagare var Norge, Finland, Estland och Irland.

[7] Säkerhet i samverkan: Försvarsberedningens omvärldsanalys, Ds 2007:46 (Stockholm: Regeringskansliet/Fö, 2007).

[8] Regeringens deklaration vid 2008 års utrikespolitiska debatt i Riksdagen onsdagen den 13 februari 2008.

[9] Försvar i användning Ds 2008:48 (Stockholm: Regeringskansliet/Fö, 2008).

[10] Några partier reserverade sig på mindre punkter.

[11] Ref inriktningspropen, samt Hafströms  Ett användbart och tillgängligt försvar.

[12] Robert Dalsjö, ”Three underlying tensions in Swedish neutrality policy during the Cold War”, i Kent Zetterberg (ed.) Från krigets Gustaf II Adolf till Fredens Carl XVI Gustaf: en vänbok till Bo Huldt (Stockholm: FHS, 2009.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 18. oktober 2010
Ved
Ambassador Barry B. White
US Ambassador in Norway

Foto: Kjell Huslid, OMS

 

U.S. FOREIGN POLICY AND UPCOMING MID-TERM ELECTIONS

 

I want to thank the Oslo Military Society for giving me the honor of appearing before you to discuss the Obama Administration‘s Foreign Policy, along with a brief update on U.S. politics as we look ahead to the November 2 mid-term elections in the U.S.   At the conclusion of my remarks, I will be pleased to take your questions.

I feel very privileged to be the United States Ambassador to the Kingdom of Norway and to have the confidence of the President to be his representative in Norway and to present his foreign policy. As everyone in this room knows, Norway and the United States have had and maintain a very close relationship, which began when the first emigrants left Stavanger for the U.S. in 1825. Recently, a Norwegian minister told me that Norway is a country with over 9 million people, half of whom live in the U.S. Indeed, my Deputy Chief of Mission, Jim Heg, is a direct descendent of the famous Norwegian who was a U.S. Civil War hero, Colonel Heg, who led a division of Norwegians on the Union side,

The U.S.-Norway relationship is based on shared values and principles, including respect for human rights, democracy and equality, as well as a deep and enduring mutual trust founded during the home front resistance in Norway during World War II and the formation of NATO in 1949. Our strong bilateral relationship and our joint trust in both NATO and the United Nations have deepened under the leadership of President Obama.

The on-going cooperative projects between the U.S. and Norway, are too numerous to list completely, but they include NATO and UN missions, periodic exercises, prepositioning of critical material, cross training of personnel and multiple procurement programs including the recently delivered C130Js, the Joint Strike Fighter program, and the protector system. As a point of reference, Norwegian military members use approximately 500 training billets per year in the US, some jointly taught, ranging from short one week courses to programs lasting more than a year. I have yet to meet a Norwegian pilot that hasn’t trained in the U.S. or a Norwegian Special Forces Soldier that has not exercised or fought with a U.S. unit at some time during his or her career.   Indeed, one of the highlights of my first year in Norway was getting a back seat ride from Lt. Colonel “Junior” Gunnerud, a Norwegian Air Force pilot, on a Norwegian F-16 flying out of Bodø, and that was one terrific experience.

Tonight, I would like to highlight one operation that is ongoing. On September 27th, the Norwegian diesel electric submarine, “UT-VAR”, arrived at Naval Station Norfolk for a port visit. The arrival of UTVAER marks the first time a Royal Norwegian submarine has pulled into a United States port. Along with the highly capable Norwegian frigate, FRIDTJOF NANSEN, the UTVAER, one of Norway’s six ULA class submarines, will participate in a major training exercise with the USS Enterprise Carrier Strike Group giving the Battle Group training opportunity with both a diesel submarine and a top notch modern frigate. Although the Bergen press has referred to this exercise as a case of David versus Goliath, the anti-submarine exercise, conducted throughout the Atlantic, will give the U.S. Navy the chance to train with something it does not have in its inventory – a small capable diesel submarine.

Shifting gears to current US Foreign Policy under the Obama Administration, I may be somewhat biased, but I believe that President Obama will go down in history as a transformative president. In one of his first speeches on foreign policy, given to the U.N., he outlined four basic tenets of his foreign policy. First, the U.S. will engage in a renewed multi-lateral approach to foreign policy, by engaging allies to share in the solutions to problems, by working cooperatively with the U.N., NATO and other multi-national organizations and by not being afraid to engage in negotiations and conversations with enemies, while still retaining the right to exercise, in conjunction with our allies, the military and economic power of the U.S., when necessary and appropriate. Second, he will work to eliminate the threat of nuclear proliferation and toward the reduction and ultimate elimination of nuclear weapons. Third, he recognizes the science behind global climate change and the threat it poses to our future and indeed the future of the planet. He has pledged to work to reduce the adverse effects on our environment caused by human activity. Fourth, he will work for economic stability throughout the world and in particular for the economic development of developing countries. President Obama recognizes the need to improve the economic well being of the millions of people around the world who live in poverty, without proper nutrition and health care. Accordingly, he just signed a Presidential Policy Directive on Global Development.

In his most recent speech to the United Nations General Assembly on September 23, 2010, President Obama discussed what the current US Administration has done to address the challenges we face in the world community. The President’s primary focus has been on rescuing the economy from potential catastrophe. I am not sure that people really understand how close the U.S. and international financial markets came to total collapse. America has joined with nations around the world to combat this financial crisis and to spur growth, and to renew demand that could restart job creation. Toward this end, he has worked with nations around the world for international coordination to stabilize the financial markets and stimulate economic growth. In a world where prosperity is more diffuse, we must broaden our circle of cooperation to include emerging economies — economies from every corner of the globe.

In an effort to improve common security, America is waging a more effective fight against al Qaeda, while winding down the war in Iraq.  Since President Obama took office, the United States has removed nearly 100,000 troops from Iraq.  We have done so responsibly, as Iraqis have transitioned to lead responsibility for the security of their country. Now, we are focused on building a lasting partnership with the Iraqi people, while keeping our commitment to remove the rest of our troops by the end of next year. The future of Iraq now rests where it belongs – with the people of Iraq. We and our allies can and will provide guidance and assistance, but the Iraqis, as they should, are now taking control of their future.

In Afghanistan, we are working as part of ISAF and NATO to pursue a strategy to break the Taliban’s momentum and build the capacity of Afghanistan’s government and security forces, so that a transition to Afghan responsibility can begin next July.  Norway has been part of ISAF and a stalwart partner in this effort and, with the new 2011 Norwegian Budget, I am happy to say a continuing partner. The steady force level, which has been funded for another year, will provide needed support for the important ISAF mission.   NATO encourages and looks forward to a positive decision from Norway to return Norwegian Special Forces units to ISAF.   Recently, I was present at NATO Headquarters in Brussels at a meeting with Admiral Stavridis and other U.S. Ambassador’s to European countries. Admiral Stavridis noted that while the press obsessively has focused on the problems in Afghanistan, there are many positive things happening there that go unreported. Although he noted that there still are significant challenges in Afghanistan and that there is much work to be done and that there will be difficult days, months, and years ahead, he pointed out some positive examples of the slow steady work that is being done and signs that patience and perseverance may be rewarded in the end.

Tonight, I would like to focus on three areas. First, I want to outline President Obama’s efforts toward achieving a nuclear free world. Second, I want to highlight Arctic cooperation and the importance of the Arctic to the United States. Third, I will discuss President Obama’s newly signed Presidential Policy Directive on Global Development that centers U.S. development policy on the promotion of sustainable economic growth.

After addressing these foreign policy challenges, I will discuss the upcoming mid-term elections in the U.S. and what it may mean for U.S. politics.

President Obama has made it clear that his goal is a world without nuclear weapons. He clearly laid out his commitment to this goal in Prague last year. This is clearly aligned with Norway’s positions. Last week I attended an international conference in Oslo on “A Nuclear-free world; Nuclear Disarmament Strategies, Non-Proliferation and Export Control”, at which Foreign Minister Støre praised President Obama for providing momentum to move forward this agenda and for establishing the long range goal of a world without nuclear weapons. Since that speech the Administration has taken steps in four areas: reducing nuclear arsenals, promoting non-proliferation, making nuclear energy safe, and combating nuclear terrorism.

One of President Obama’s first achievements was to join with Russia to sign the most comprehensive arms control treaty in decades, reducing the role of nuclear weapons in our security strategy.  The new START Treaty with Russia reduces limits on strategic offensive warheads by approximately 30% and limits on strategic delivery vehicles by over 50% compared with previous treaties. The Treaty is a continuation of the international arms control and nonproliferation framework that the United States has worked hard to foster and strengthen for the last 50 years.   It also represents a significant step forward in building a stable, cooperative relationship with Russia. President Obama transmitted the New START Treaty to the U.S. Senate for ratification this past May. Although it is the President’s desire to obtain ratification before year-end, this may not be possible. I will discuss some of the politics behind ratification shortly.

President Obama’s work on nuclear non-proliferation resulted in the adoption of a formal document at the 2010 Review Conference of the Non-Proliferation Treaty (NPT) in New York. This achievement demonstrated the NPT parties’ commitment to the Treaty and their agreement on steps to strengthen the international nuclear nonproliferation regime. The positive and constructive tone of the Conference helped to further the agenda set forth by President Obama in Prague.

As part of our effort on non-proliferation, President Obama offered the Islamic Republic of Iran an extended hand last year, and underscored that it has both rights and responsibilities as a member of the international community. However, he also underscored the need for Iran to be held accountable if it fails to meet those responsibilities.  Iran is the only party to the NPT that cannot demonstrate the peaceful intentions of its nuclear program. The Iranian government must demonstrate a clear and credible commitment and confirm to the world the peaceful intent of its nuclear program.

The United States’ new approach to nonproliferation energized the Review Conference. The Obama Administration took clear steps at the conference, including transparency on the size of the U.S. nuclear weapons stockpile and pledging $50 million to the Peaceful Uses Initiative at the International Atomic Energy Agency (IAEA).  President Obama will use the momentum generated at the NPT RevCon at the upcoming Conference on Disarmament, in the UN First Committee, and with the IAEA Board of Governors, and the Nuclear Suppliers Group.

In addition, President Obama held the Nuclear Security Summit in Washington D.C. this past spring. Not since 1945 has a U.S. President hosted a gathering of so many Heads of State and Government. The Summit highlighted the global threat posed by nuclear terrorism and the need to work together to secure nuclear material and prevent illicit nuclear trafficking and nuclear terrorism.  Participants reached a consensus about the nature of the threat and agreed to a collective effort to secure nuclear material by the end of 2013.

We know that al Qaeda and other terrorist groups seek the capability to build a nuclear weapon.  At the summit, leaders pledged to take full responsibility for the security of nuclear materials under their control, to continue to evaluate the threat, to improve the security of nuclear materials, and to exchange best practices and practical solutions…   Also at the Summit, the President spoke about the importance of extending the G8 Global Partnership beyond 2012 and called on nations to join the U.S. in committing additional funds to combat the global WMD threat.  The G8 partnership is another forum where the U.S. and Norway work together to address managing nuclear material. Norwegian Prime Minister Stoltenberg participated at the Summit, given Norway’s active role on nuclear safety issues, in particular in the Arctic.

Turning to the Arctic, it is clear that the Arctic and U.S. Arctic policy are attracting greater attention throughout the U.S. Government, including from Secretary of State Clinton. Prior to my coming to Post as Ambassador, both President Obama and Secretary Clinton advised me to pay attention to the Arctic. Of note, Secretary Clinton related her very positive memories of her visit as a senator to Svalbard with Senator McCain. I had the opportunity to travel to Svalbard with a Congressional delegation last June. It was a very interesting trip. I had the opportunity to view first-hand and up close the effects of global climate change in the Arctic.

 

The current U.S. Arctic policy states: “The United States is an Arctic nation, with varied and compelling interests in that region,” and it commits the Administration to encourage the U.S. Senate to accede to the 1982 UN Convention on the Law of the Sea. We already follow its provisions. I am working along with many military and political leaders in the U.S. to obtain senate ratification of this convention that was negotiated by President Regan. The directive also notes that the U.S. has broad and fundamental national security interests in the Arctic region and will safeguard those interests. As was reinforced during my discussion last month with the European Command Leadership in Stuttgart, the US is committed to a peaceful Arctic. This will become increasingly important as Climate changes and economic development will undoubtedly increase human presence in the Arctic. Neither the United States nor any of the other Arctic countries want a military build-up in the Arctic. However, we must continue to develop, through the Arctic Council, additional channels of communication and clear rules for operating in the Arctic. Teaming with the other Arctic Nations, we must ensure we identify and support the “soft security” needs in the region, including critical areas such as search and rescue, transportation safety, accident prevention, environmental protection, resources management, and fisheries preservation.

 

We do not see a geopolitical scramble for the Arctic that cannot be solved within existing frameworks. Instead, we see the Arctic as an area where the desire for productive collaboration prevails among many stakeholders. Norway and Russia have already demonstrated their willingness to cooperate in the Arctic within the existing frameworks, with the signing of the new border delimitation agreement – A milestone agreement and hopefully a precursor of further cooperative negotiations between Russia and other nations, including the U.S.

The United States views the Arctic Council as the primary forum for Arctic issues. The Arctic Search and Rescue (SAR) task force of the Arctic Council, co-chaired by U.S. and Russia, held a successful meeting in Norway this past May. The task force is making progress on preparing an instrument on cooperation that can be signed by the eight Arctic States at the 2011 Arctic Council Ministerial in Copenhagen. The Arctic and in particular, the Barents, will undoubtedly become an increasingly busy place. It will be very important that, as the necessary economic interests in that area increase, the military activity is tailored to meet safely this expansion without escalation.

 

The final policy point that I will address is the President’s new Policy Directive on Global Development. On September 15, 2010 President Obama signed a Presidential Policy directive underscoring that development is not only vital to U.S. national security but is also a strategic, economic, and moral imperative.  The directive sets out new policy objectives, an
enhanced operational model, and a modern architecture for U.S. development efforts. Through the Presidential Policy Directive, President Obama has made clear that sustainable development is a long-term proposition, and progress depends on the choices of political leaders and the quality of institutions in developing countries.  Where leaders govern responsibly, set in place good policies, and make investments conducive to development, sustainable outcomes can be achieved.  Where those conditions are absent, it is difficult to engineer sustained progress, no matter how good our intentions or the extent of our engagement.

 

The first pillar of this policy is ECONOMIC GROWTH. The United States will enhance its focus on broad-based economic growth and democratic governance, and concentrate resources, policy tools, and engagement in support of select countries and sub-regions where the conditions are right to sustain progress. The second pillar is INNOVATION:  The United States will increase investments in development-focused innovation by seeking out and scaling up technologies such as vaccines for neglected diseases, weather-resistant seed varieties, and clean energy technologies.  Additionally, the government will increase public funding and secure more private funding for development-focused research and increase the utilization of science and technology in developing countries and will invest in systemic solutions for service delivery, public administration, and other government functions where capacity exists.  Where partner governments set in place systems with high standards of transparency, good governance, and accountability, the United States will align new investments with country priorities, and work through national institutions rather than around them.
Now, let me shift over to a few words about the upcoming U.S. Mid-Term Elections…

Thank you again for the opportunity to share my views on U.S. foreign policy priorities and a prognosis for the U.S. Congressional elections. I am pleased to take your questions.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 11. oktober 2010
Ved
Seniorforsker Sverre Lodgaard
Norsk utenrikspolitisk institutt

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

ATOMVÅPEN OG INTERNASJONAL POLITIKK

Utfordringer for Obamas nedrustningsinitiativ.

 

I en tale i Praha 5. april 2009 utdypet Barack Obama sin ambisjon om å arbeide for ”fred og sikkerhet i en verden uten atomvåpen”. Et halvt år senere var dette punkt én i hans tale for FNs hovedforsamling. Samtidig sammenkalte han et toppmøte i FNs Sikkerhetsråd hvor lederne forpliktet seg til arbeide for en atomvåpenfri verden.

 

Det er ikke første gangen. Baruch-planen om internasjonal håndtering av kjernefysisk energi fra 1946, McCloy-Zorin erklæringen om alminnelig og fullstendig nedrustning fra 1961, og toppmøtet mellom Reagan og Gorbatsjov i Reykjavik i 1986 hadde samme siktemål. Alle verdens stater, på fire nær, er dessuten folkerettslig forpliktet til å arbeide for nedrustning til null i den kjernefysiske ikke-spredningsavtalen (Non-Proliferation Treaty, NPT). Baruch-planen ble raskt overspilt av den kalde krigen, McCloy-Zorin dokumentet kom aldri i inngrep med virkelighetens verden, i Reykjavik sto det amerikanske rakettforsvarsprogrammet i veien, og stormaktene har alltid hatt et halvhjertet forhold til sine NPT-forpliktelser. Så hva blir det til denne gangen?

 

Toppmøtet i Reykjavik er både bakteppe og relieff for Obama. Det var under 20-årsmarkeringen av dette møtet at noen av Reagans nærmeste medarbeidere tok opp igjen tråden fra Reykjavik. Framstående ledere fra begge partier sluttet seg til, og det samme gjorde prominente politikere i mange andre land inklusive vårt eget. I India blåste regjeringen nytt liv i visjonen om en atomvåpenfri verden under 20-årsmarkeringen av Rajiv Ghandi’s nedrustningsplan fra 1988. Obama, som hadde engasjert seg for atomnedrustning i yngre år, tok den med seg inn i verdens viktigste kontor.

 

Da Mikhail Gorbatsjov kom til makta søkte han dialog med USA på høyeste plan. Han fikk en villig partner i Ronald Reagan, som ikke likte tanken på toppmøter hvor det aller meste var avgjort på forhånd. Reykjavik ble derfor toppstyrt, liksom møtet i Geneve året i forveien. Det var deres eneste sjanse til å overvinne vanetenkningen i embedsverkene. Begge var overbevist om at alle atomvåpnene burde fjernes, og den tanken var stort sett fremmed for byråkratene. De andre atommaktene måtte også overstyres, men det ble ikke oppfattet som noe problem. Presidentene tok det som en selvfølge at hvis de ble enige, måtte de andre innordne seg. Slik var deres dominans i det bipolare verdensbilde som da gikk mot slutten, både i egne øyne og i de fleste andres.

 

For Obama er det ikke like enkelt. Møtet i FNs Sikkerhetsråd var en invitt til toppstyring, men nå er det flere å forholde seg til. Obama opererer i en multisentrisk verden hvor makta spres østover og sørover og hvor selvtilliten i de nye maktene vokser i takt med den økonomiske veksten. Flere atommakter – India, Pakistan og Nord-Korea, og uvisshet om det iranske atomprogrammet – kompliserer bildet ytterligere. Dessuten er nedrustning til null i beste fall en lang prosess, og amerikansk politikk er blitt sterkt polarisert. Etter Obama kan det komme en president som slår kontra. Flere regjeringer er derfor avventende.

 

Andre nærer en mer fundamental tvil om prosjektet. De mistenker at atomnedrustning er del av en dobbel agenda med det siktemål å bevare og styrke USAs ledende posisjon i internasjonal politikk. I en verden uten atomvåpen kan USA bli mer overlegent enn det er i dag, og på lave nivåer av offensive våpen kan et avansert rakettforsvar gi USA noe som ligner på førsteslagsevne i forhold til de andre atommakter. Et vellykket samspill mellom nedrustning og ikke-spredning kan dessuten hindre at mindre og svakere stater anskaffer ”the great equalizer” – atomvåpen – og dermed begrense deres evne til å forsvare seg mot USAs overlegne konvensjonelle styrker. Så hvorfor skulle Iran, Nord-Korea og andre stater som er i konflikt med USA frivillig eksponere seg for trussler og ydmykelse? Sett på en eller flere av disse måtene er ikke atomnedrustning noen oppskrift på progressive politikk, men et konservativt mål: Forandring for å bevare USAs og Vestens militære overlegenhet. Det er i så fall gammelt nytt: Stormaktene har alltid forsøkt å styrke sin egen stilling. Palme-kommisjonens budskap om felles sikkerhet fra 1982 – i den kjernefysiske tidsalder er sikkerhet noe man må bygge sammen med sine motparter, til felles beste – hadde appell i Europa og til dels i Moskva, men slo aldri rot i USA.

 

I en multisentrisk verden må partene derfor overbevises om at nedrustning ikke er et spørsmål om ensidige fordeler eller nasjonale ofre, men et globalt felles gode. Hvis ikke de viktigste aktørene kjenner seg rimelig trygge på det kommer man ingen vei. Nasjonale interesser må ikke oppgis, men nedrustning må bli en grunnleggende nasjonal interesse. For den beste og kanskje den eneste måten å hindre at atomvåpen blir brukt er å eliminere alle sammen. Universelle moralske begrunnelser – hindre masseslakt, bevare den menneskelige sivilisasjon – er derfor like viktige som sikkerhetspolitiske argmenter om hva som best tjener internasjonal fred og sikkerhet.

 

For å illustrere noen av de viktigste spørsmålene på veien mot null kan et lite stykke scenarie-skriving være nyttig. Jeg skal derfor gå den omvendte veien av den vanlige, ta utgangspunkt i målsettingen om en atomvåpenfri verden, arbeider meg tilbake til nåtiden og avslutte med de dagsaktuelle utfordringene.

 

Nedrustning til null er ingen entydig målsetting. Noen ser for seg en verden hvor våpnene er eliminert, men hvor de raskt kan gjeninnføres hvis en stat bryter overenskomsten. Den rådende tankegangen i USA er at jo bedre utbygd den kjernefysiske infrastrukturen er, jo færre operative våpen trenger man, og går man til null må man ha alt som trengs for gjenoppbygging på kort varsel. Andre mener dette er en dårlig ide fordi den holder liv i forestillingen om at kjernevåpenkrig kan bryte ut; fordi det blir fristende å kutte ned tida fra virtuelle til reelle arsenaler mest mulig; og fordi mange flere stater kan komme til å gjøre det samme. For i en atomvåpenfri verden må de samme reglene gjelde for alle. Uttallige klager over diskriminering i NPT gjør det i hvert fall umulig å argumentere for noe annet inntil videre. Dessuten må også virtuelle arsenaler forvaltes og holdes i beredskap, og vitenskapsmenn og teknikere er aldri nøytrale eksperter, men sosio-politiske aktører med egeninteresser i eget arbeidsfelt. En slik verden vil være ustabil. Derfor er det bedre å gå under null ved å eliminere alt spaltbart materiale for våpenformål, demontere kjernefysiske anlegg, og overføre arbeidskraften til andre sektorer. Det meste taler for den varianten.

 

En verden like over null vil også være ustabil. På et nivå av la oss si 30 operative sprengladninger kan det stilles spørsmålstegn ved gjengjeldelsesevnen. En angriper kan ødelegge noen våpen og avskjære andre, og teknisk svikt i egne systemer kan aldri helt utelukkes. Våpenkonstellasjoner på dette nivået kan friste til overraskelsesangrep eller føre til uønsket opptrapping når beslutningsfatterne begynner å tro at krig er uunngåelig. ”Minimum deterrence” er et fleksibelt konsept, men når flere atommakter har valgt styrkenivåer på noen få hundre våpen har det kanskje vært av gode grunner. Det gir bedre stabilitet.

 

Hvis vi en dag nærmer oss null, vil verden se annerledes ut enn den gjør i dag. Nedrustning tar tid, så spørsmålene vil bli betraktet gjennom andre briller enn våre. Vi må derfor passe oss for formastelige antagelser om det internasjonale politiske systemet x år fra nå. Men vi vet litt om hvilke militære konstellasjoner som er mer eller mindre stabile. Med dette som utgangspunkt kan det derfor være klokt å hoppe over overgangsfasene like under og like over null og gå fra et par hundre våpen direkte til en verden betydelig under null. Det kan gjøres ved å eliminere våpenmateriale, demontere kjernefysiske anlegg og omstille kjernefysisk ekspertise før man eliminerer de gjenværende våpnene. Stabiliteten ved ”minimum deterrence” kan med fordel beholdes til man er klar til å gå over til en stabil atomvåpenfri verden. Da, og først da, vil det være betimelig å ta det endelige skrittet.

 

Hva skal til for å få alle atommaktene til forhandlingsbordet? De mindre maktene – Frankrike, Storbritannia og Kina – har sagt at først må USA og Russland komme ned på deres nivå. Sistnevnte svarer i dag for drøyt 90 prosent av alle verdens atomvåpen. Men når det kommer til stykket er de trolig mindre rigide enn så. Hvis USA og Russland reduserer sine styrker til et 3-sifret tall og inviterer de andre til forhandlinger om felles tak, blir de kanskje med. Fortsatt vil de to store fra den kalde krigens dager ha et forsprang i kvalitative og andre henseende, men likebehandling må tilstrebes i hele prosessen med sikte på universelle regler i en atomvåpenfri verden. Framveksten av en multisentrisk verden understreker betydningen av det.

 

En slik verden – og nå er vi tilbake i nåtiden – setter noen av klassikerne på den nedrustningspolitiske dagsordenen i et nytt lys. Første ledd i NPTs art. VI – ”snarlig stans i det kjernefysiske våpenkappløpet” – er i praksis en henvisning til tre tiltak: fullstendig prøvestans, for å stoppe det kvalitative rustningskappløpet; stans i produksjonen av spaltbart materiale for å stoppe den kvantitative oppbyggingen; og sikkerhetsgarantier for land som har frasagt seg retten til å skaffe atomvåpen. Russland og USA har foretatt 1000 tester hver; India 5. De avanserte atommaktene er langt på vei istand til å simulere atomeksplosjoner: nykommerne har ikke samme evne. Vil prøvestansavtalen bli alment akseptert under slik forhold? Bør den suppleres med forpliktelser om ikke å innføre nye våpentyper? Eller bør rekkefølgen på tiltakene endres, slik at nye store kutt i russiske og amerikanske arsenaler kommer før prøvestansavtalen trer i kraft? Liknende spørsmål kan stilles til forhandlinger om stans i produksjonen av spaltbart materiale for å unngå uakseptabel forskjellsbehandling. Under den kalde krigen var det logisk å begynne med tiltak som kunne stanse den kvalitative og kvantitative oppbyggingen av arsenalene, for deretter å reversere prosessen. Nå er logikken en annen.

 

Obama-administrasjonens nye plandokument – Nuclear Posture Review, NPR – gir ubetingede negative sikkerhetsgarantier til ca. 180 land. Tidligere har USA truet med bruk av atomvåpen mer enn 20 ganger. Nå forplikter USA seg til ikke å bruke eller true med å bruke atomvåpen mot land som selv ikke har slike og som etterlever bestemmelsene i NPT. Samme dokument sier at USA vil prøve å skape betingelser for overgang til en doktrine om ikke-første-bruk. Slike doktriner gir atomvåpnene én og bare én funksjon: Å hindre at andre bruker sine. Av dette følger en besnærende nedrustningslogikk: Ingen ville trenge dem hvis ingen hadde dem.

 

Vil NATOs nye strategidokument som skal besluttes i Lisboa neste måned si det samme? Etter at det konvensjonelle styrkeforholdet i Europa ble snudd om da Sovjetunionen og Warszawa-pakten falt sammen, er restene av første-bruk strategien den mest arrogante delen av NATOs militære profil. Den japanske regjeringen, som befinner seg i en lignende situasjon, er åpen for å diskutere spørsmålet. Men gamle tradisjoner sitter i veggene, nye medlemmer har sine bekymringer, og én og kanskje begge de europeiske atommaktene har motforestillinger, så det er tvilsomt. Vil dokumentet peke i retning av tilbaketrekking av alle amerikanske atomvåpen på europeisk jord? Hvis det skjer kan vi begynne å knesette et nytt prinsipp, for da vil ingen atomvåpen være stasjonert på andres territorier lenger. Men også dette er tvilsomt, av samme og andre relaterte grunner.

 

Hvis ikke Obama får russerne med på en avtale om radikale nedskjæringer vil han dele skjebne med Reagan og Gorbatsjov. I dag er det dette som er det springende punktet. I Reykjavik ble det inngått to viktige avtaler – INF avtalen som eliminerte de såkalte euromissilene, SS-20, Pershing og landbaserte kryssermissiler – og START I som reduserte de strategiske arsenalene, men så stoppet det opp. Obama har forhandlet en oppdatert og forenklet START avtale med ytterligere kutt på marginen, og har som nevnt strammet inn på atomvåpnenes rolle i amerikansk utenrikspolitikk. Det siste er vel så viktig som det første. Men etter en hektisk aktivitet fra våren 2009 til våren 2009 begynner det nå å butte imot. Først skal Nye START ratifiseres. Det lykkes nok. Men så skal det banes vei for dype reduksjoner sammen med russerne, og det er en meget krevende oppgave. På den militære siden dreier det seg bl.a. om rakettforsvar, taktiske atomvåpen og nye langtrekkende konvensjonelle våpen, og politisk reiser det spørsmål om NATOs profil i øst og andre sensitive spørsmål langs Russlands grenser i sør, politikken overfor Iran inkludert.

 

Hadde Gorbatsjov visst hva vi vet om det amerikanske rakettforsvarsprogrammet idag, hadde han kanskje ikke satt foten ned i Reykjavik. For 25 år og 150 millarder dollar senere er programmet fortsatt lite effektivt. Men russerne hadde stor respekt for amerikanernes teknologiske kapasitet og har det fortsatt. Liksom kineserne er de dessuten bekymret ikke bare for forbedringer i rakettforsvaret, men også for at et slikt storstilt program kan skape teknologiske gjennombrudd på andre områder og stille dem i klemme på uventede måter.

 

Reagan satte det som da het Strategic Defense Initiative – stjernekrigsprogrammet på folkemunne – i sammenheng med avvikling av atomarsenalene, og mente at USA og Sovjetunionen burde ha et felles rakettforsvar i tilfelle noen stakk hodet opp igjen. En slikt samarbeid er teknisk komplisert og forutsetter en grad av gjensidig tillit som ikke eksisterer. I dagens verden ville det dessuten provosere Kina og andre som blir stående utenfor. Reagans ide var at ordningen skulle være global. I dag vil en bilateral ordning gi klar beskjed om at sikkerheten er delelig, og det vil føre galt av sted.

 

Innvendingene mot rakettskjold er ingen tillitserklæring til gjensidig avskrekking. Mutually Assured Destruction er et kontra-intuitivt konsept, for det sier at du er tryggest når du er naken. Forkortelsen MAD er ingen dårlig karakteristikk. Motstanden bunner i første rekke i at rakettskjold er spenningsskapende og kompliserende for kjernefysisk nedrustning. Ingen har uttrykt det så enkelt og godt som Richard Nixon da han i 1972 begrunnet den såkalte ABM-avtalen – som med noen unntak forbød rakettforsvar – med ordene ”har du et skjold, er det lettere å bruke sverdet”. USAs tilbaketrekking fra denne avtalen, Bushs planer om rakettskjold i Polen og Tsjekkia og deployeringene i Alaska og California – angivelig med adresse Nord-Korea, men i realiteten også Kina – har vært konfliktskapende og rustningsdrivende.

 

Som kjent kansellerte Obama planene for Polen og Tsjekkia, både som en konsesjon til Russland og fordi teknologien fortsatt er lite effektiv. Nå skal det istedet etableres et regionalt europeisk forsvar mot mellomdistanseraketter fra Iran og andre land i Midtøsten i rammen av NATO. Det demper uroen i Moskva, som til og med kan tenkes å samarbeide med NATO om dette. Men Nixons observasjon gjelder her også, i forhold til Midtøsten. Det er ikke Iran som truer USA og Europa, men Israel og USA som truer Iran og USA og NATO som kriger i Midtøsten. Igjen: Har man et skjold er det mindre risikabelt å bruke sverdet. Teknologien kan brukes for offensive såvel som defensive formål.

 

De taktiske atomvåpnene må også inn i neste forhandlingsrunde. Det er utenkelig at USA vil akseptere et tre-sifret nivå på de strategiske styrkene hvis russerne ikke vil begrense sine taktiske våpen, som de har 4-5 ganger så mange av. For å redusere og eliminere disse våpnene må det gjøres noe med de russiske trusselsforestillingene.

 

Kosovo-krigen sendte sjokkbølger inn i det russiske lederskapet. Siden NATO kunne bombe Serbia i strid med folkeretten, var alliansen troende til å gjøre mer av samme nærmere Russlands grenser. Russerne oppgraderte derfor atomvåpnenes rolle, angivelig som en midlertidig foranstaltning i påvente av at de konvensjonelle styrkene skulle komme på fote igjen. Den nye doktrinen fra 2010 er stort sett som den gamle. Imidlertid står USA for 45 prosent av verdens militærutgifter og Russland for 3, så skal vi vente på at de konvensjonelle styrkene blir i stand til å gjøre jobben må vi vente lenge. Alternativet er å dempe de russiske trusselforestillingene, og det er både et spørsmål om USAs og NATOs disposisjoner i øst og om psykologi og politikk i Moskva. Det berører sikkerhetsgarantiene for noen av NATOs nye medlemsland, som ikke har lagt traumet fra sovjet-tida bak seg, og det gjelder Ukrainas og Georgias status i det europeiske sikkerhetspolitiske bildet – sensitive spørsmål som ikke kan bilegges uten at forholdet til Russland omformes fra å være et motsetningsforhold til å bli en samarbeidsrelasjon.

 

Det er snart halvannet år siden partene trykte på ”omstartknappen”. Mye har skjedd til det bedre og mye gjenstår. Den europeiske sikkerhetsarkitekturen trenger en ny gjennomgang, bl.a. for å styrke prinsippet om ikke-bruk av makt – jfr. Sluttakten fra Helsinki, krigen i Georgia i 2008, og de sentral-asiatiske landene som er med i OSSE. Og det trengs et nytt løft for å bli kvitt etterslepet fra den kalde krigen. Det er behov for inngående samtaler om organiseringen av europeisk sikkerhet og samarbeid generelt og russiske trusselsbilder spesielt. Obama skjønner dette, men har begrenset handlefrihet i det tilspissede amerikanske landskapet. Alternativt er tyskerne godt plassert for å ta denne utfordringen.

 

Den amerikanske presidenten har gjort eliminering av atomvåpen til en merkesak og har allerede fått en nobelpris for sin innsats. Til å begynne med var det ganske bred oppslutning om dette i USA, langt inn i republikanernes rekker. Men så begynte motkreftene å melde seg. Idag er det mange som tror at Obama-administrasjonen vil ende opp med et kompromiss som best kan karakteriseres som ”anti-nuclear nuclearism”: Den vil støtte seg på overveldende amerikansk militær makt, atomvåpen inkludert, samtidig som den gjør substansielle og retoriske framstøt for nedrustning. ”Anti-nuclear nuclearism” trives i våpenlaboratorier og tenkesmier som en taktisk tilpasning til målsettingen om en atomvåpenfri verden og betyr mindre arsenaler og sterkere kjernefysisk infrastruktur, nærmere bestemt nedrustning så langt det er forenlig med USAs nasjonale interesse i fortsatt militær overlegenhet. Presidenten har høyere personlige ambisjoner enn så og det har også flere av hans medarbeidere, men stilt overfor motstand på hjemmebane og en betydelig porsjon internasjonal skepsis kan han komme til å ende opp med et slikt kompromiss.

 

Hele tida er polariseringen i amerikansk politikk et kompliserende element. Den er sterkere enn noen gang etter 2dre verdenskrig. Etter Obama kan pendelen svinge. Derfor holder andre stater igjen og er forsiktige for ikke å strekke seg for langt etter denne administrasjonens invitter.

 

En ny avtale mellom USA og Russland krever ingen omforming av det globale politiske systemet, men en bred samarbeidsrelasjon mellom dem. Men sett at de enes om dype kutt: Hva slags verden trenger vi da for å få med de andre maktene på nedskjæringer til for eksempel hundre våpen pluss? Da, om ikke før, blir det behov for gjennomgripende endringer i den internasjonale politiske orden, for det er da spørsmålet om et liv uten kjernefysisk avskrekking begynner å bli presserende. Da trengs det et bedre system til erstatning for kjernevåpenavskrekkingen.

 

Den europeiske konsert etter Napoleonskrigene har vært nevnt i denne forbindelse. Det var et system hvor de europeiske maktene forpliktet seg til å respektere hverandres vital interesser og vise måtehold. Henry Kissinger, med spesialkompetanse på den europeiske konsert og lignende ordninger, beskriver den som et system hvor ”stormaktene samarbeider om å befeste internasjonale normer (og hvor) felles opptreden vokser ut av felles overbevisning…Det er en verden som enten er uten en dominerende makt eller hvor den potensielt dominerende makten leder gjennom måtehold”. Han mer enn antyder at Obama-administrasjonen er tilhenger av et slikt konsert-diplomati. Ettersom makta forskyves raskt i dagens verden må systemet grunnes på felles normer. I en dynamisk verden vil alternativet – en ordning basert på et stabilt ekvilibrium mellom stormaktene – være ”dead on arrival”.

 

Forholdet mellom USA og Kina blir viktigere enn noe annet. For det amerikanske liksom det britiske imperiet er ”second country” – den eller de statene som ligger nærmest opp til hegemonen i det globale makthierarkiet – den største utfordringen. For USA er dette i første rekke Kina. Hvis ”second country” truer med å overta hegemoniet må det stoppes i tilløpet. Så langt har ikke USA akseptert gjensidig avskrekking som strategisk grunnlag for forbindelsene med Kina: Overlegenheten har vært så stor at man ikke har hatt noen sterk tilskyndelse til det. Grovt sett har amerikanerne delt seg i to leire, én som mener samarbeid er veien og én som tror at konfrontasjon er uunngåelig. De møtes i diskusjoner om hvor sterke forholdsregler som bør tas. Spørsmålet er om USA greier i tilpasse seg i tide, eller om den militære makten vil bli brukt på fallrepet for å forsvare imperiale posisjoner så godt det lar seg gjøre, slik mange tidligere imperier har gjort.

 

I Oslo Militære Samfund er det naturlig å vektlegge maktforhold, geopolitikk og militære dimensjoner ved internasjonal relasjoner. Jeg har holdt meg til det. Atomvåpenspørsmålene er toppstyrt – de er ”high politics” par excellence – og slik har jeg omtalt dem. Men det er ikke alt. I de 65 åra som har gått siden Hiroshima og Nagasaki har det vokst fram en norm om ikke-bruk som understøttes av en sterk folkelig motvilje mot disse våpnene. Og jo mer tid som går uten at atomvåpen blir brukt jo sterkere blir normen.

 

Dette har alltid bekymret dem som har prøvd å trekke maksimale fordeler av sitt atomvåpeninnehav. Derfor ble nye våpentyper som det var mer tenkbart å bruke og som derfor med større sannsynlighet ville bli brukt, utviklet. Nøytronvåpenet var kanskje det best kjente eksemplet. Men de siste 20 åra har moratoriet på atomvåpenprøver stått i veien for innføring av våpen med nye egenskaper. Under den kalde krigen ble marinefartøyer sendt til konfliktområder rundt om på kloden for å minne om at de sterkeste våpnene sto til disposisjon, men det amerikansk-russiske presidentinitativet fra 1991 tok atomvåpnene bort fra alle overflatefartøyer. I dette århundret ble normen om ikke-bruk motvirket av doktriner som utvidet bruksområdet for disse våpnene – i USA, Frankrike, Storbritannia og India, og Russland hadde gjort det samme like i forveien – men nå har Obama snudd den trenden. Terskelen for bruk av atomvåpen er dermed høynet, om ikke entydig, for faren for kjernefysisk terrorisme har kommet i tillegg.

 

Folkelige kampanjer har bitt seg tak i normen om ikke-bruk. Nå går et bredt spekter av organisasjoner og bevegelser sammen om å kreve et forbud mot atomvåpen, humanitære organisasjoner ikke minst. Det var slik avviklingen av kjemiske og biologiske våpen begynte: Først ble de forbudt ved internasjonal avtale fordi de var inhumane, og så ble det inngått avtaler om å eliminere dem. I praksis var imidlertid Geneve-protokollen av 1925, som forbød dem, en avtale om ikke-første-bruk. Dette er merkebøye også på atomvåpenområdet som realister og idealister kan gå sammen om.

 

NPT er en oppskrift for nedrustning til null. Men det er en rudimentær oppskrift. Dessuten sier ikke avtalen noe om hva slags atomvåpenfri verden man bør styre mot. På ett eller annet stadium må det derfor vedtas en konvensjon som klargjør hvordan prosessen fram mot målet skal være. Arbeidet med en konvensjon er både et regjeringsprosjekt og et folkelig prosjekt og ledes av mennesker med høy ekspertise. Et vanskelig spørsmål er hvordan man kan sikre dynamikk og framdrift i nedrustningsprosessen uten å bruke almanakken, dvs uten å tidfeste når de ulike tiltakene og fasene skal gjennomføres, for stormaktene vil ikke forplikte seg til noe tidsskjema. Har man stor makt vil man også ha frihet til å bruke den.

 

Til slutt: Hva er vitsen med å stirre inn i krystallkula når nedrustningsprosessen er så prosessavhengig? Veien blir jo til til mens man går?

 

For at politiske ledere skal være istand til å treffe beslutninger om en kompleks virkelighet må virkeligheten forenkles. Heuristiske antagelser kan vise seg feilaktige, men ved å gjøre prosessen mot en atomvåpenfri verden mer tenkbar – lettere å forestille seg – blir realiseringen av den også mer sannsynlig.

 

Er dette begynnelsen på slutten for atomvåpnene? Tjue år etter Reykjavik krevde Shultz, Kissinger, Nunn og Perry omkamp, og Obama stilte seg til disposjon. Reykjavik var et stort skritt framover, selv om målet glapp. Det kan også bli Obamas skjebne. Han har tatt noen viktige steg allerede, men målet krever en annen verden enn vår.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 3. mai 2010

Ved

Alf R Jacobsen
forfatter av boken ”Blücher, 9. April 1940”

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Oberst Eriksens dilemma

 

Mine damer og herrer,

Alf R. Jacobsen i Oslo Militære Samfund

det er i dag 3. mai. På samme tid våren 1940 – for nøyaktig 70 år siden – var Sør-Norge nettopp blitt gitt opp, og regjeringen og forsvarets ledelse hadde evakuert til Nord-Norge der kampene om Narvik gikk mot klimaks. Selv hadde oberst Birger Eriksen tatt med seg festningens flagg og det signerte fotografiet av kong Haakon VII fra offisersmessen og flyttet fra Oscarsborg til Drøbak og en tilværelse som pensjonist i et okkupert land.

Ingen kunne lenger ha vært i tvil om at Norge sto overfor en hensynsløs og brutal fiende, som med morderisk besluttsomhet ville knekke all motstand, og som gjennom langtrekkende fly og andre moderne våpen hadde skaffet seg evnen til å gjøre det.

 

Situasjonen var langt fra like klar noen uker tidligere, klokken kvart på fire om morgenen 9. april, da oberst Eriksen ble vekket av en telefon fra sambandssentralen. Han og hans mannskaper hadde ventet i det uvisse siden midnatt, men det var som om de fremmede skipene som hadde vist seg i noen korte og spøkelsesaktige minutter mellom Rauøy og Bolærne hadde opphørt å eksistere. De var oppslukt av tåken og mørket ute i fjorden og var tilsynelatende blitt sporløst borte.

Ved tretiden hadde han gitt sin vesle og uøvde kanonbetjening tillatelse til å spise på skift. Selv spaserte han til kommandantboligen der hans datter Borghild og hushjelpen Ellen var alene og satte seg i lenestolen i fulle klær – i håp om litt søvn. Da telefonen skingret tre kvarter seinere, var uvissheten forbi. Det var vaktbåtene ved Filtvedt som nesten var blitt rent i senk av en tysk armada – ikke bestående av to jagere som den ytre forsvarslinjen hadde rapportert, men av sju fartøyer, hvor av tre var tungt bevæpnede kryssere.

Det var bare seks nautiske mil fra Filtvedt til Oscarsborg. Selv om inntrengerne gikk for sakte fart gjennom tåkehavet, var de bare en halvtime borte.

Da Eriksen nådde Hovedbatteriet litt før klokken 03, må han ha kjent fortvilelsens og den rettferdige harmens klo – selv om han personlig aldri sa eller skrev noe om det som foregikk i hans indre. De tre 28-centimeterne var snart femti år gamle og tunge og langsomme å håndtere, men det var ikke hovedproblemet: Hovedproblemet var at festningen ikke var mobilisert, og at han hadde bare betjening til to av kanonene.

Som festningskommandant hadde Eriksen advart, tryglet og bedt, men han hadde talt for døve ører. Bevilgningene var ikke kommet, og festningen var først blitt klargjort til strid i mars – noen få uker tilbake i tiden.

Da den 56 år gamle og for lengst pensjonerte kanonkommandør Ragnvald Rækken ble innkalt til nøytralitetsvakt i månedsskiftet februar/mars, var kanonene dypfrosset. ”Man kunne fristes til å kalle festningen et museum,” sa han. ”De samme kanonene sto der, som da jeg første gang så dem i 1902. For i det hele tatt å komme i gang med øvelser, måtte vi først rydde bort is og snø. Festningen sov sin tornerosesøvn i vinternatten, og det var ikke liketil å vekke henne til live igjen.”

Klokken 03 natt til 9. april var det ikke lenger tid til å gruble over den fatale politiske utviklingen, som hadde gitt et så nedslående resultat: En nærmest avrustet nasjon, mentalt og materielt. Hvis oberst Eriksen ville kjempe, måtte han gjøre det med de umoderne og helt utilstrekkelige midlene han hadde til rådighet.

Det var i dette øyeblikket – da han spaserte fram og tilbake over den hardfrosne grusen bak festningsvollen – at han møtte sannhetens øyeblikk i form av et spørsmål fra en ordonnans, som andpusten kom løpende fra sambandssentralen. Det var kommandørkaptein Anderssen i Torpedobatteriet, som ba om en skriftlig ordre og kategorisk ville vite om det skulle skytes med skarpt.

 

Ytre sett var spørsmålet enkelt. Det kunne nærmest besvares med et kort ja eller nei. Slik det ble formulert av ordonnansen bare minutter før fienden kom til syne i sør, representerte spørsmålet noe langt mer. Det skar i virkeligheten til kjernen i oberstens liv som mann og offiser: Skulle han beordre ild med skarpt mot en inntrenger som foreløpig ikke var sikkert identifisert – med alt det innebar av fare for blodige tap på begge sider? Skulle han på egen hånd ta ansvaret for å stå opp – ikke bare mot en høyst sannsynlig overmektig, tungt bevæpnet og brutal fiende, men mot vekten av en hjemlig pasifistisk og antimilitær tradisjon som gjennom tjue år hadde undergravd forsvarsviljen – psykologisk og materielt?

Om Eriksen løftet blikket, kunne han se underoffiserene og mannskapene slite over spaker, taljer og ratt som om de aldri hadde gjort noe annet. Men det var en illusjon.

Bare en håndfull av de menige kunne kalles artillerister i ordets rette forstand. De hadde gjennomgått trening og kjente rutinene. Resten var blodferske rekrutter, kokker og sanitetsmenn som aldri før hadde hørt eller sett en kanon bli avfyrt – og slett ikke i vrede. Det var bare minutter igjen. Ville de mestre en skuddløsning mot mål av kjøtt og blod – i dødelig hensikt? Selv nærmet han seg 65 år og skulle i november flytte inn i sitt nye skipperhus i Drøbak som pensjonist sammen med sin hustru Kristiane og sin poliorammede datter, Borghild. Ville han kunne leve med følgene – dersom han selv, mannskapene og deres familier greide seg gjennom redselstimene som ville komme? Hvor gikk pliktens grenser?

Med dagslyset ville flyene høyst sannsynlig angripe – i bølge etter bølge. Det ville bli umulig å oppholde seg i de åpne kanonstillingene uten risiko for liv og lemmer. ”Det betenkelige – ja, rent uforsvarlige – ved festningens militærtekniske tilstand, var at intet hensyn var blitt tatt til beskyttelse mot bombing fra luften,” skrev han siden. ”Til sikring av betjeningen mot luftangrep ble det aldri gitt den minste bevilgning.”

Det fantes direkte telefonlinjer mellom Oscarsborg og Admiralstaben, men linjene var tause. Landets ansvarlige politiske og militære ledere hadde så å si abandonert valplassen. Meldingene om et forestående tysk angrep hadde strømmet inn i flere døgn, og utover mandag 8. april fått en stadig mer konkret form: Sterke flåtestyrker var på vei gjennom Kattegat!

Men regjeringen hadde ikke tatt ledelsen. Ingen proklamasjoner om krig eller fred var utsendt, ingen ordrer om mobilisering, ingen oppildnende appeller, ingen presise råd. Det var bittert, men ikke uventet. I likhet med de fleste andre offiserer i frontlinjen visste Eriksen hva politikerne sto for. ”Vårt såkalte forsvar består av en hær uten øvelser, en marine uten fartøyer og festninger uten kanoner. Vårt militærstell er ikke bare unyttig. Det er en fare, kanskje den eneste fare som truer vårt land,” hadde Arbeiderpartiet erklært i en raljerende fraksjonsmerknad i Stortinget i 1933. Utenriksminister Halvdan Koht uttrykte seg litt mer spissfindig: ”Hvis du ønsker fred, bør du forberede deg på fred.”

Det hele var ledd i en antimilitaristisk kanonade, som hadde vedvart gjennom 1930-årene og som gradvis hadde destruert offiserenes moral og krigerånd. ”Offiserskorpset ble så å si avmilitarisert,” skrev Undersøkelseskommisjonen av 1946. ”Den avvisende holdningen som administrasjonen og de bevilgende myndigheter inntok overfor selv beskjedne forslag til styrking av Forsvaret, måtte gi de militære sjefer inntrykk av at det ikke var noen alvorlig forsvarsvilje hos styresmaktene. [Den defaitistiske stemningen] var sterkt egnet til å berøve de militære sjefer den nødvendige selvtillit og trygghet.”

Det verste var at heller ikke nøytralitetsvernets instruks ga definitiv klarhet. På den ene siden skulle ethvert inntrengende fartøy stoppes ”med alle tilgjengelige midler” – men ikke før det var praiet og protestert. Grunnholdningen var passiv: ”Det skal ikke brukes makt uten etter ordre fra Kommanderende Admiral, eller hvis man blir angrepet.” Men det ville ikke være tid til å konsultere admiralen når fartøyene dukket opp ved Småskjær, 2000 meter borte Han måtte handle på egen hånd – uten ryggdekning hos stabens høye herrer. Kunne han stole på sine politiske og militære foresatte? Ville han høste fordømmelse om han fulgte instinktene og brukte skarpt? Ville de støtte ham, hvis han valgte det bekvemme, skjøt varselskudd og forsøkte med det gode?

Det var det som var oberst Eriksens dilemma: Skulle han våge å ta opp kampen med de svake midlene han hadde til rådighet mot en brutal og overmektig fiende, eller skulle han velge det passive og komfortable som det rådende politiske klima så å si la opp til?

 

 

Om bord i Blücher samtidig 3-4000 meter i sør var stemningen på broen anspent. De var der alle sammen: den øverste ansvarlige for overfarten, kontreadmiral Oskar Kummetz, som var inspektør for torpedovåpenet og en av Hitlers yndlingsadmiraler, men som ikke hadde ført kommando til sjøs på mer enn ti år, generalmajor Erwin Engelbrecht, som var sjef for den nyoppsatte 163. infanteridivisjon, fallskjermgeneral Wilhelm Süssmann, skipets kaptein, kommandør Heinrich Woldag og en rekke andre offiserer og gaster.

De var om bord i ett av de sterkeste, hurtigste og mest stilrene krigsfartøyer i sin klasse som noensinne var bygd, men Blücher hadde en grunnleggende svakhet: Hun var blitt overtatt fra verftet i Kiel før jul 1939, men den strenge vinteren og omfattende etterarbeider hadde gjort at krysseren bare hadde tilbrakt tjue døgn til sjøs – og det var helt utilstrekkelig til å gi skipets helt ferske mannskaper en tilstrekkelig trening. Mange var kommet om bord få dager før avgangen fra Kiel ett døgn tidligere – natt til mandag 8. april – og var nærmest helt ukjent med skipet og tjenesten om bord. Det var ikke gjennomført havariøvelser, og skipets hovedskyts var testet med kun ett skudd fra hver 20,3 cm kanon. Besetningen var ikke samkjørt, og det var for en militær enhet i strid en fatal svakhet.

Det forklarte meldingen som Kummetz og Woldag søndag 7. april hadde sendt til flåtesjef Raeder, og som hadde et dramatisk innhold:

”Blücher er innsatsklar, men kun for enkle oppgaver. Det tunge artilleriet er ikke prøveskutt, og klarskipsøvelser er ikke gjennomført. Maskineriet er ikke testet under kampforhold; havariøvelser har ikke funnet sted.”

Det var en hard dom over forholdene om bord, og en ansvarlig skipsledelse ville normalt ha sagt nei til aktiv innsats i første linje før standarden var hevet. Men felttoget var improvisert og presset fram av Hitler selv, og Kummetz og Woldag at Føreren hadde en lang hukommelse og hadde ikke guts til å sette seg opp mot hans vilje. Mangelen på skipsrom var desperat, og en ordrenekt kunne lett bli oppfattet som feighet og sabotasje. Det forklarte meldingens kyniske innhold: På den ene siden ville de ikke nekte seg selv og besetningen sjansen til ære og berømmelse i det eventyret som Weserübung representerte, og som i vesentlig grad forutsatte at nordmennene ikke gjorde motstand. På den andre siden ville de ha ryggen fri om noe gikk galt.

Det var ett skjebnesvangert problem til for krysseren, som hadde en besetning på 1433 mann, og som i Swinemünde noen få dager tidligere hadde tatt om bord 945 offiserer og soldater fra Hæren, Luftwaffe og Goebbels propagandatjeneste.

Problemet var at krysseren dagen før avgang hadde fått om bord bare 1400 redningsvester, halvparten av gummi, halvparten av kapok. Gummivestene ble fordelt til maskinbesetningen, vestene av kapok ble surret på relingen til bruk for dem som oppholdt seg på dekk.

Men til de 945 soldatene som var om bord, fantes det ikke en eneste redningsvest – og mange av dem var fra de tyske alpeområdene og kunne ikke svømme.

Det var et fantastisk vær i det sørlige Skandinavia, og turen nordover for eskadren hadde nærmest karakter av et Kraft Durch Freude-cruise. Som yrkesoffiseren med det treffende navnet kaptein Heil uttrykte det: ”I det herlige været var den alminnelige stemningen om bord fortreffelig. Det strålende solskinnet gjorde at tanken på mulige farer knapt eksisterte.”

Eskadren hilste de danske vaktbåtene ved innløpet til Storebælt klokken 06 mandag morgen og seilte nordover – hele tiden under observasjon fra land.

Det var en broget forsamling av folk om bord som fikk lov til å bevege seg på dekk i lånte marineuniformer, som rittmester Paul Goerz, sjef for Blaupunkt-fabrikkene og oppfinner av tysk fjernsyn, som var utpekt til Falkenhorsts logistikksjef, major Hans von Poncet, som er mest kjent for at han i ruinene av Leipzig i slutten av april 1945 ville kjempe til siste mann og dø som Hitler, stornazisten Kurt Budäus, som var sjef for at mitraljøsekompani i 163.divisjon, og som var en av toppbyråkratene i Hitlerjugend og siden ble sjef for de beryktede Adolf Hitler-skolene og fikk ridderkorset for erobringen av Horten, og journalisten Richard Daub, som var den egentlige sjefen for Propagandastaffel Norwegen og i en serie artikler forherliget det tyske overfallet – men etter krigen snudde om og ble en kjent nazisme-kritiker.

Det var en blanding av yrkesoffiserer, vernepliktige og nazi-eventyrere, som jublende og tilsynelatende uten motforstillinger var med på det de visste var et folkerettstridig overfall på en fredelig nabostat – i blind tro på Hitlers messianske budskap om Tysklands skjebnekamp.

 

 

Eskadren nådde helt til frontalsperren mellom Rauøy og Bolærne da den ble praiet av hvalbåten Pol III.

Sjefen om bord i den tyske jageren Albatross, det seinere ubåtesset kapteinløytnant Strelow, hadde egentlig ordre om å kapre Pol III og tvinge offiserene til å opptre som loser på vei innover fjorden, men kaptein Welding Olsens heroiske offer forhindret det hele.

Strelow hadde strengt forbud mot å skyte for å bevare overraskelsesmomentet, men Welding Olsens tapperhet fikk ham nærmest til å miste fatningen. Etter at Pol III hadde kollidert med Albatross så hardt at hvalbåten nesten kantret, etter at Welding Olsen oppdaget at jageren var seks ganger større enn hvalbåten og bevæpnet med tre 10,5 cm kanoner mot Pol IIIs ene 76-millimeter – gikk han kaldt ut på brovingen og forlangte gjennom roperten at Albatross skulle overgi seg – ellers ville han åpne ild.

Det var et beundringsverdig mot overfor en langt overlegen fiendtlig inntrenger, og Strelow fant bare ett svar: Han satte seg utover admiralens ordre og fyrte løs på hvalbåten fra kort hold med kanoner og mitraljøser. Vi vet resultatet: Pol III ble skutt i filler, og Welding Olsen omkom – som den første nordmann i kamp mot nazismen, en av våre sanne helter.

Men Welding Olsens offer var ikke forgjeves. Det var lyskasterkjeglene, rakettene og skuddene som alarmerte Rauøy fort og vaktbåtene – og som gjorde at meldingen om det tyske overfallet allerede halv tolv nådde Første sjøforsvarsdistrikt, Admiralstaben og regjeringen i Oslo.

 

 

Tåka rullet inn fra øst kort etter at lyskasterne på Rauøy fikk eskadren inn i lyskasterne på 4-5000 meters hold, og de fire skarpe skuddene som ble avfyrt, fikk ingen effekt – unntatt blant de tyske toppoffiserene.

De spredte skuddene som slo harmløst ned i eskadrens kjølvann, styrket den tyske oppfatningen av at den norske forsvarsviljen var underminert – og at offiserene ikke ville manne seg opp til å skyte før flåten var forbi. Som kommandør August Thiele om bord i Lutzow skrev:

”Det hersker ingen tvil om at motstanderen er blitt advart, og at kystfestningene er bemannet. Det er likevel ikke absolutt klart om han er fast bestemt på å yte reell motstand. Til det gir skytingen et for vankelmodig og usystematisk inntrykk.”

Så full av selvtillit var Kummetz og resten av toppoffiserene at de straks etter at frontalsperren var passert, stanset for å skipe ut troppene som skulle falle kystfortene i ryggen. I de neste to timene lå eskadren stille mens 500 mann ble overført fra krysserne til seks minesveipere.

Det var i disse timene at det virket som om inntrengerne var forsvunnet, mens de i virkeligheten drev for vinden sør for Bastøy med stansede motorer som perfekte mål for en dristig ubåtskipper. Problemet var at våre ubåter og torpedobåter ennå ikke var sendt ut. De hadde fått beskjed om å gå ut i grålysningen – og det var altfor seint.

 

 

Eskadren passerte mellom flåtebasen Horten og Moss uten å bli praiet og nådde Filtvet – omtrent samtidig som fyrene ble slokt.

Mange har undret seg over at Kummetz besluttet å la Blücher gå først – og at den mørklagte eskadren gikk for sakte fart.

Vi har svarene i form av vitneprov fra de vakthavende offiserene på broen, navigasjonsoffiser Hugo Førster, overstyrmann Perleberg, vakthavende offiser, Werner Czygan og admiralens adjutant, løytnant von Freyberg.

I tåken og mørket hadde navigasjonen bydd på store vanskeligheter. Da Filtvedt fyr ble slokt, ba Kummetz om navigatørenes råd. Han spurte om det var mulig å forsere fjorden så lenge fyrene var slokt og fikk til svar at det var mulig – men for sakte fart.

Det var den enkle forklaringen – og den harmoniserte med angrepsplanens improviserte karakter. Den inneholdt få presise retningslinjer og overlot ansvaret til den enkelte kommandant: ”På hvilken måte gjennomføringen av planen skal skje, er avhengig av situasjonen og må besluttes av kommandantene på det enkelte sted.”

Detaljene var ikke penslet ut og ble formulert i enkle slagord: ”Om kystbatteriene åpner ild, eller miner påtreffes: Gå på! Ved alvorlige treffere, rydd farvannet og frigjør skipsleden. Ved tåke og slukte kystfyr: Gå på! Durchhalten!”

At Blücher gikk først hadde også en enkel forklaring. Som Kummetz` adjutant, løytnant von Freyberg forklarte: ”I valget mellom de to krysserne bestemte ledelsen seg for Blücher fordi det var det sterkeste skipet. Det var også det raskeste og presterte høyere fart enn Lützow selv om én maskin falt ut. Om Oslo skulle nås i tide, måtte særlig det ledende fartøyet bevege seg hurtig. Ordren var full fart forover – om det ble skutt med skarpt.”

Dersom bløffen mislyktes, og nordmennene åpnet ild, skulle altså Blücher straks sette opp maksimal hastighet. Maskinsjef Thannemann hadde klargjort turbinene for 31 knop, og det var nok til at krysseren ville greie å komme forbi – før kanonene ble ladet om og utrettet annet enn overflatiske skader.

Da Blücher nærmet seg Oscarsborg litt over klokken 04 om morgenen, var oppfatningen fortsatt at nordmennene ikke kom til å skyte.

. ”På bakgrunn av det som hadde skjedd under passeringen av Rauøy, tolket jeg lyset som en norsk protest mot inntrengningen – uten at de aktet å yte reell motstand,” forklarte navigasjonsoffiser Førster.

I følge vakthavende offiser, orlogskaptein Werner Czygan, som sto noen meter borte, ble vurderingen delt av de fleste. ”Blant de herrer som var samlet på broen fra de ulike våpengreinene, var det en allmenn oppfatning at det ikke ville komme til vesentlige stridigheter.”

 

Det Kummetz ikke hadde regnet med var motet og viljestyrken til obersten, som stirret inn i mørket noen tusen meter foran Blüchers klipperbaug, og som nettopp var blitt utfordret av sin nærmeste underordnede, kommandørkaptein Anderssen:

Jeg ber om kategorisk ordre om det skal skytes med skarpt!

 

Det var et nærmest uhørt krav fra en underordnet så nær en avgjørende strid og ga nærmest uttrykk for at torpedobatteriets sjef ikke hadde tillit til festningskommandanten og ville ha ryggen fri – om noe gikk galt. Nøytralitetsvaktens reglement slo fast at det skulle innhentes tillatelse fra Kommanderende Admiral før det ble skutt med skarpt, men det fantes ikke tid til å konsultere Oslo. Det var heller ikke tid til å formulere en skriftlig ordre, og Eriksen må ha kjent skuffelsens klo. Frontalsperren og Karljohansvern hadde sviktet. Om han fulgte regelboken og skjøt varselskudd, ville han ikke greie å lade om før inntrengerne var forbi. Også han ville ha sviktet, og det var en utålelig tanke. Han hadde ventet i mer enn førti år. Øyeblikket var kommet, og det var ikke lenger rom for tvil. Han hadde tatt sin beslutning, og beslutningen sto fast. Ansvaret var hans, oppsetsighet og defaitistisk prat ville ikke bli tålt. Da han snudde seg mot ordonnansen falt ordene som piskeslag:

”Visst Fanden skal der skytes med skarpt!”

 

 

Ordre om ild ble gitt klokken 04.21. Blücher ble i løpet av de neste sju-åtte minuttene rammet midtskips av to tunge granater fra Oscarsborg, og tre fra Kopås-batteriet på østsiden av fjorden samt to torpedoer fra Nordre Kaholmen – treffere som til sammen utløste en fatal kjedereaksjon om bord i krysseren.

 

Normalt ville et moderne krigsfartøy av Blüchers størrelse og standard kunne ha overlevd trefferne – og det var karakteristisk for situasjonsforståelsen at verken Kummetz eller kaptein Woldag trodde at skipet ville gå ned før klokken passerte seks om morgenen.

Skipet hadde moderne havarivernutstyr, det tålte vannmengder på 6-7000 tonn om bord uten å miste stabiliteten, det hadde fjorten vanntette skott og ti lensepumper som hver hadde en kapasitet på 600 tonn i timen.

Det var et sammentreff av uheldige omstendigheter som førte til undergangen. For det første: Granatene fra Oscarsborg traff batteridekket og utløste en voldsom brann i flyhangaren og torpedoverkstedet, som forplantet seg til flybombene og tretti tonn ammunisjon, som hæravdelingene hadde stablet langs skottene. Det var ikke gjennomført havariøvelser om bord, og havarigjengene greide aldri å samle seg til en effektiv innsats mot brannen som spredte seg til stadig nye avdelinger.

For det andre traff torpedoene nær skipets svakeste punkt, skottet mellom Kjelerom nr 1 og Turbinrom nr 2 og 3, som raskt ble fylt med vann. Brannene og eksplosjonen rev også over damprørene som gikk fra de intakte kjelerom nr 2 og 3 forut til den intakte Turbin nr 1 akterut. Uten damp led skipet et totalt maskinhavari. Kummetz og Woldag hadde fulgt planen og gitt ordre om full fart forover straks skuddene falt, men de fatale trefferne gjorde at turbinene stanset.

Det ble gjort desperate forsøk på å etablere en ny dampforbindelse, men brannen grep stadig om seg og vannmassene brøt inn på mellomdekket, mens skipet drev innover og til slutt ankret ved Askholmene.

Da brannen nådde det eneste magasinet som ikke var satt under vann, eksploderte beholdningen av 10,5 cm granater. Skipets slagside økte fra 10-12 til over 25 grader og stadig mer vann trengte inn på mellom- og batteridekkene. Det var det som til slutt beseglet skipet skjebne. Det mistet stabiliteten, kantret og sank litt før halv seks om morgenen – etter en dødskamp som hadde vart i to timer.

Den siste tragedien: De ti barkassene – med unntak av en – var brent opp eller skutt i stykker, livvestene av kapok likeså, mange av sjøfolkene og nesten alle av Hærens og Luftwaffes menn måtte forsøke å ta seg de 2-300 meterne til nærmeste land i iskaldt vann – mange av dem uten å kunne svømme.

Antakelig 600 omkom, resten tok seg på land utmattet og forfrosne – uten våpen og utstyr. Angrepet på Oslo var slått tilbake.

 

Oberst Birger Eriksens innsats kan ikke overvurderes – selv 70 år etter den dramatiske kampen mellom Oscarsborg og Blücher. Da skuddene falt klokken 04.21, ga kommandør Woldag øyeblikkelig ordre om full fart forover. I maskinrommet hadde maskinsjef Thannemann klargjort turbinene for 31 knop, noe som ville ha brakt krysseren til Akershus på under en time – dersom Eriksen hadde latt være å skyte med skarpt.

Generalmajor Engelbrechts tropper ville ha stormet på land en eller annen gang mellom 05 og 06 om morgenen og tatt Oslo sentrum ved overrumpling – etter mønster av det som skjedde i Drøbak og Horten. På det tidspunktet var stortingspresident Carl J. Hambro fortsatt opptatt med å organisere evakueringen av landets politiske elite med et ekstratog som først skulle av gårde fra Østbanestasjonen klokken 07.15 – halvannen time etterpå. Det ville ha vært altfor seint. Kongefamilien, regjeringen og Stortingets medlemmer ville ikke hatt en sjanse til å unnslippe, Norges Banks gullbeholdning hadde gått tapt og General- og Admiralstabens demoraliserte offiserer ville høyst sannsynlig ha blitt pågrepet i samme slengen.

I den avrustede og ikke-mobiliserte nasjon ville enhver videre motstand ha vært nytteløs. Kampen ville ha vært over før den var begynt.

Det er fristende å spekulere over hva som kunne ha skjedd om regjeringen hadde valgt å mobilisere med full kraft da meldingene fra Storebælt og Kattegat strømmet inn dagen i forveien. Jeg tror mye kunne ha vært annerledes.

Vi vet at stemningen var sterkt nedtrykt om bord i Lützow og Emden, da Blücher ble truffet og ble borte bak Kaholmene.

De trakk seg tilbake – og kommandør Thiele besluttet å dra resten av eskadren ut Oslofjorden straks mørket falt på.

Hadde kontreadmiral Smith-Johannsen i Horten valgt kampen i stedet for kapitulasjonen – selv med de små styrkene han hadde til rådighet – og sendt ubåtene og torpedobåtene mot Son, kunne det ha blitt utslagsgivende. Hitlers nerver var på høykant, og Thiele var livredd for å miste Lützow – tidligere Deutschland – med alt det ville innebære av negativ propaganda. Det skulle neppe mye til før han hadde stukket halen mellom beina og listet seg tilbake til Danmark. Så lenge Luftwaffe hadde hegemoni i luften, ville de norske tapene uten tvil ha blitt store. Men en mobilisert og kampvillig hær ville hatt gode sjanser til å håndtere de små styrkene som var landsatt, og som manglet både proviant, ammunisjon og tungt utstyr. Bolærne holdt de tyske transportflåtene på avstand til 11. april, til tross for at fortet var alene og isolert. Den tyske planen var ekstremt risikabel. Det åpnet militære muligheter for forsvarerne, men det forutsatte vilje på toppen – og den fantes ikke da det hele ble avgjort.

Et tilbakeslag i Oslo – i tillegg til problemene Dietl hadde i Narvik – kunne ha spolert Hitlers erobringsplaner og endret krigens gang. I beste fall ville det ha kunnet gi Hitlers motstandere i Wehrmacht mot til å handle – som varsleren Hans Oster hadde håpet. Med tyrannen fjernet, ville verden sett annerledes ut.

Det gikk ikke slik, men det skyldtes ikke oberst Eriksen. Han hadde våget å stå oppreist mot overmakten i urokkelig ro – i en situasjon der svært mange andre sviktet. Det er det som gjør ham til et av de store forbildene for stadig nye generasjoner som stilt overfor hans eksempel tvinges til å tenke:

Ville vi ha våget å gjøre det samme?

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 4. januar 2010

Ved

Forsvarsminister Grete Faremo
Forsvarsministerens nyttårsforedrag

Med evne til innsats – Det norske Forsvaret 2010

Deres Majestet

Mine damer og herrer,

Forsvarsvenner

 

Innledning

Det er en stor glede for meg å innta talerstolen her i Oslo Militære Samfund i kveld.  Velgerne har talt og gitt Regjeringen Stoltenberg II fornyet mandat for nok en stortingsperiode.  Personlig er jeg ny i min rolle som forsvarsminister, men jeg ”styrer videre i samme kurs som forgjengeren”, slik Dagbladet slo fast før jul. Jeg ønsker selvsagt å bygge på det gode arbeidet som ble gjort i forrige periode.

 

Langtidsplanen for Forsvaret for perioden 2009-2012 ligger fast.

Arbeidet med å styrke Forsvaret fortsetter. Ikke minst fordi Forsvaret kontinuerlig må tilpasse seg så vel endrede geopolitiske omgivelser som nye samfunnsmessige krav.  Vi er i ferd med å få et svært moderne innsatsforsvar.

 

Menneskene i Forsvaret, og den kunnskapen de besitter, er Forsvarets aller viktigste ressurs og utgjør en kraftfull kompetanseorganisasjon. Et slikt forsvar stiller også helt andre krav til ledelse enn tidligere. Økt åpenhet, vekt på kjerneverdier og profesjonell forvaltning blir fokusområder i mitt virke som forsvarsminister. Jeg kommer nærmere inn på alle disse temaene i kveldens foredrag.

 

Men la meg likevel begynne på den sikkerhetspolitiske arena.

 

Revisjonen av NATOs strategiske konsept

En prosess som vil ha stor politisk oppmerksomhet gjennom hele 2010, er revisjonen av NATOs strategiske konsept. Dette konseptet er alliansens mest overordnede dokument, nest etter selve NATO-traktaten fra 1949.  Konseptet vil legge politiske føringer for NATOs langsiktige innretning. Disse føringene vil Regjeringen være med på å bestemme innholdet i.

 

NATO er en organisasjon av stater som vil ”trygge sin frihet, kulturarv og sivilisasjon”, og som er bygget på rettsstatens prinsipper, folkestyre og individets frihet. Dette er universelle prinsipper og verdier, uavhengige av den kalde krigens stramme sikkerhetspolitiske ramme.

 

NATO er på mange måter en unik organisasjon. Alliansen har et felles planverk, en integrert militær kommandostruktur og en permanent tilgjengelig beslutningsmekanisme; Det nordatlantiske råd. Ingen annen organisasjon har denne kombinasjonen. NATO har vært vår sikkerhetspolitiske hjørnestein siden vi undertegnet Atlanterhavspakten 4. april 1949, og vil fortsette med å være nettopp dét. Oppslutningen om NATO medlemskapet i Norge er meget sterk og økende.

 

Prosesser og milepæler

NATOs gjeldende strategiske konsept er fra 1999. Svært mye har skjedd siden da. Toppmøtet i Strasbourg/Kehl i fjor vår besluttet derfor å sette i gang arbeidet med et nytt og oppdatert strategisk konsept.

 

For tiden pågår det som kalles en refleksjonsfase. NATO arrangerer fokuserte seminarer om nøkkelspørsmål i samarbeid med utvalgte medlemsland. En såkalt ”vismannsgruppe,” ledet av USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright, deltar på alle disse seminarene. Gruppen skal utarbeide en rapport med sine vurderinger til NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen. Til sommeren vil så Generalsekretæren legge frem sitt forslag for medlemslandene. Deretter går vi inn i en mer formell forhandlingsprosess. Medlemslandene skal etter planen sluttføre forhandlingene om et nytt strategisk konsept innen toppmøtet i Lisboa denne høsten.

 

All erfaring tilsier at muligheten for å påvirke slike prosesser er størst når man engasjerer seg allerede i refleksjonsfasen. Derfor har vi fra norsk side vært aktive fra starten.

 

Hovedsaker og problemstillinger.                                                                                                                Norges syn er at NATO fortsatt først og fremst må være en forsvarsallianse og den primære organisasjonen for håndteringen av de alliertes sikkerhetsutfordringer. Alliansens betydning som forum for dialog mellom USA og Europa må opprettholdes.

 

Fra norsk side har vi særlig understreket at konseptet må fokusere på NATOs kjerneoppgaver. Alliansens evne til å forsvare alle medlemslandene i henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5 må fortsatt være grunnleggende. Med andre ord må NATO være i stand til å gi medlemslandene den tryggheten som ligger i et kollektivt forsvar.  Gjensidig bistand i tilfelle væpnet angrep er selve fundamentet NATO er bygget på. Alle medlemslandene må føle at deres grunnleggende sikkerhetsinteresser blir ivaretatt. Derfor må NATO også ha relevante og troverdige kapasiteter. Dette kan høres selvfølgelig ut – men er det ikke for alle. De siste årene har alliansen hatt et så stort militært og politisk fokus på operasjoner ”out of area” at de egentlige kjerneoppgavene har kommet noe i bakgrunnen.

 

Vi ønsker ikke å sette opp dette som et enten – eller. NATO bør fortsatt kunne påta seg internasjonale operasjoner ”out of area” og utenfor artikkel 5, forutsatt at disse er forankret i klare FN-mandat.  Men balansen mellom ”hjemme” og ”ute” bør gjennomgås på nytt. Denne avveiningen mellom ”hjemme” og ”ute”, og mellom ”artikkel 5” og ”ikke-artikkel 5”-operasjoner, er nå et av de viktigste spørsmålene i strategidiskusjonen. Det er liten tvil om at vi fra norsk side har bidratt til å sette nettopp denne tematikken høyt på dagsordenen.

 

I avveiningen ligger også at vi ikke må forveksle det som er mest akutt her og nå med det som er viktigst i det lange løp. Dette krever evne til å løfte blikket og tenke langsiktig – i stedet for rett og slett å anta at fremtiden er en ren fremskriving av dagen i dag.

 

Denne tenkingen er oppsummert i det vi kaller nærområdeinitiativet. Dette innebærer:

 

  • Å styrke NATOs troverdighet når det gjelder å ivareta medlemslandenes sikkerhet
  • Å styrke alliansens situasjonsforståelse og etterretningssamarbeid
  • Å øke den allierte øvings- og treningsaktiviteten i NATOs nærområder
  • Og at alliansens struktur og forsvarsplanlegging reflekterer disse prioriteringene

 

Spørsmålet om alliansens fremtidige avskrekkingsevne, inkludert atomvåpnenes betydning, vil stå sentralt i forhandlingene. Fra norsk side arbeider vi for en løsning der alliansens kjerneoppgaver og alliert solidaritet opprettholdes, men hvor atomvåpnenes rolle reduseres i alliansens strategi. Det er ingen motsetning i dette. Det er et selvstendig sikkerhetspolitisk mål å bidra til atomnedrustning og ikke-spredning. Norge arbeider aktivt med dette som mål frem mot den viktige tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen, NPT, senere i år.

 

Atomnedrustning og ikke-spredning henger nært sammen, og dagens atomvåpenstater må ta sin del av ansvaret. Det amerikansk-russiske samarbeidet om en ny START-avtale er positivt i så måte. En balansert nedrustningsprosess mellom disse to statene vil være et viktig bidrag til å styrke sikkerheten i Europa så vel som i verden for øvrig. Vi må ikke glemme at disse to statene fortsatt besitter hele 95% av verdens atomvåpenarsenal.

 

Norge ønsker et effektivt NATO med vekt på artikkel 5. Vi må derfor sikre effektiv avskrekning, men uten den vektleggingen av atomvåpen som vi har med oss fra den kalde krigens dager. Dette betyr i sin tur at NATO-landene må besitte relevante, konvensjonelle militære kapasiteter som er egnet til å demonstrere alliansesolidaritet i praksis.

 

Alliansen trenger en reformprosess. Først og fremst må det fokuseres på en bedre balanse mellom ambisjonsnivå og tilgjengelige ressurser. NATO bør gi prioritet til deployerbare kapasiteter som kan dekke hele krisespekteret, inkludert høyintensivoperasjoner. Kravene fra enkeltoperasjoner må ikke være styrende for den langsiktige forsvarsplanleggingen.  Eksempelvis må ikke akutte behov i Afghanistan bestemme hva NATO bør prioritere i det lange løp. I motsatt fall kan vi fort ende opp med en overfokusering på kapasiteter som først og fremst trengs i langdryge stabiliseringsoperasjoner. Kapasiteter som ikke nødvendigvis er de samme som de som gir sikkerhetspolitisk relevans i alliansens nærområder. Vi må derfor sikre at NATO beholder en militær evne som dekker hele spekteret av alliansens oppgaver.

 

Erfaringene fra NATOs operasjoner illustrer behovet for å samarbeide tett med andre internasjonale aktører. Bare slik sikrer vi helhetlige løsninger. Disse vil omfatte både sivile og militære virkemidler. Vi ser det i Afghanistan, men det gjelder like mye for Nordområdene.

 

I internasjonale operasjoner betyr en slik tilnærming gjerne samarbeid med organisasjoner som FN, EU eller Den afrikanske union. I Nordområdene kan det være den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO, Arktisk råd og institusjonene under FNs havrettskonvensjon.

 

NATO bør ikke forsøke å kopiere den virksomheten som foregår i disse organisasjonene, men settes bedre i stand til å samvirke med dem. Dette er like riktig ”hjemme” som ”ute”. Fra norsk side ønsker vi derfor å sette fokus på NATOs forhold til andre internasjonale organisasjoner i konseptarbeidet. Ikke minst gjelder dette forholdet til EU.

 

Forholdet mellom NATO og EU er en viktig sak for Norge. Vi har et nært samarbeid med EU, også på det forsvars- og sikkerhetspolitiske feltet. Vi deltar i EUs innsatsstyrker.  Den norske fregatten Fridtjof Nansen deltar i EUs ATALANTA-operasjon i Adenbukta. Vi har knyttet oss til EUs forsvarsbyrå, EDA, som arbeider for et mer integrert marked i Europa for forsvarsmateriell.

 

EU har blitt en viktigere sikkerhetspolitisk aktør enn før. Lisboa-traktaten, som trådte i kraft for en måned siden, vil sannsynligvis forsterke denne utviklingen. Noe vi forholder oss aktivt til. Det er nå viktig å få på plass et effektivt samarbeid mellom NATO og EU. Operativt for å unngå duplisering ved utvikling av militære kapasiteter, og finansielt for å unngå sløsing med ressurser.

 

Vi håper at sammenfallet i tid mellom iverksettelsen av Lisboa-traktaten i EU og konseptarbeidet i NATO bør kunne blåse nytt liv i dette samarbeidet allerede i inneværende år.

 

Fra både NATOs og norsk side legger vi opp til en åpen og inkluderende prosess frem mot toppmøtet i Lisboa. Senere denne måneden vil utenriksministeren og jeg være vertskap for et stort alliert strategiseminar her i Oslo. Seminaret er det tredje i rekken. Temaet er nettopp alliansens partnerskap.

 

Utfordringer i nord – Norge, NATO og Russland 

Når vi snakker om nærområdene, snakker vi om alliansens nærområder helt generelt. Det kan være seg rundt Østersjøen, Svartehavet eller Middelhavet. I Norge definerer vi Nordområdene som vårt viktigste nærområde.  Dette fremgår både av Soria Moria-erklæringen fra 2005 og vår oppdaterte plattform fra høsten 2009. Utviklingen de siste årene har etter mitt syn vist at dette er en riktig prioritering.

 

Vi ser en voksende internasjonal oppmerksomhet omkring endringene i Arktis. Vi ser dette hos våre allierte, i Russland og i Asia. Muligheter for nye seilingsruter og energiutvinning skaper forventning og optimisme. Samtidig kan økt skipstrafikk og petroleumsproduksjon gi store, negative konsekvenser for fiske og miljø. Og la meg slå fast det selvsagte – at isen i Arktis smelter er en svært dårlig nyhet for oss alle.  Dette må likevel ikke hindre oss i å begynne å tenke på konsekvensene av at det faktisk skjer.

 

Hvorfor er vi så opptatt av Nordområdene fra et forsvars- og sikkerhetspolitisk ståsted? Utfordringene er jo stort sett av sivil natur.  Klima, miljø, transport, energi og fiskeri. Burde ikke Forsvaret ligge lavt i dette området heller enn å invitere til økt militær aktivitet?

 

Svaret er nei. En slik passiv politikk vil signalisere manglende ambisjoner, evne og vilje til å ivareta så vel våre interesser som forpliktelser. Stikkord er suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Forsvaret utøver dessuten viktig bistand til det sivile samfunn i dette området. Eksempelvis gjennom kystvakttjeneste, overvåking, redningstjeneste og grensevakthold. Det er ikke noe prinsipielt nytt i dette. Det nye er at utfordringene øker i volum og i geografisk utstrekning, som en konsekvens av klimatiske endringer. Om ikke vi forbereder oss på dette, kan vi ikke regne med at noen andre gjør det for oss.

 

På grunn av de store avstandene, er militær tilstedeværelse i nord en forutsetning for å kunne komme til innsatsområdet i rett tid. Å være tilstede med fartøy, fly og landstyrker øker også evnen til å forebygge episoder og kriser. Dessuten har det en viktig signalfunksjon som bidrag til regional stabilitet.

 

Fire av de fem statene som grenser til Polhavet – det vil si Canada, Danmark, USA og Norge – er medlemmer av NATO.  NATO-medlemmet Island er også sterkt berørt av utviklingen. Alliansen har derfor en naturlig rolle å spille i forhold til mulige sikkerhetsutfordringer i regionen.

 

Vi etterlyser ikke et permanent høyt NATO-nærvær i nord, slik som under den kalde krigen. Det vi ønsker er først og fremst en bevissthet rundt sikkerhetsutfordringene som gjenspeiles i planverk, informasjonsutveksling og øvingsaktiviteter. I tillegg ønsker vi et nærmere samarbeid mellom vårt nye operative hovedkvarter i Bodø og NATOs kommandostruktur. Flere regelmessige øvelser i NATO-regi vil demonstrere solidaritet. De vil samtidig kunne danne grunnlag for et samarbeid med Russland på flere områder. Jeg tenker spesielt på søk og redning til sjøs, operasjoner under vinterforhold, beskyttelse av seilingsleder og anti-terror operasjoner.

 

Russland revitaliseres som stormakt. Vi er etter alt å dømme på vei inn i en ny geopolitisk normaltilstand.  For ordens skyld: Dagens Russland ligner svært lite på Sovjetunionen. Russland representerer ikke noe alternativt politisk-økonomisk system. Landet har mange gjensidige avhengighetsforhold til oss i vest, og dessuten en rekke interne utfordringer som begrenser dets handlefrihet.

 

Russland er en viktig del av europeisk sikkerhet. NATO- og EU-landene må derfor ha en god dialog østover. Det er oppmuntrende at den amerikansk-russiske dialogen nå synes å ha kommet over i et mer positivt spor.

 

Samtidig ser vi jo – nærmest fra orkesterplass – at Russland har gjenopptatt sin militære aktivitet i våre nærområder.  Selv om vi ikke ser dette som noen trussel rettet mot Norge, må vi følge utviklingen nøye. Norges sikkerhetspolitiske situasjon påvirkes i høy grad av utviklingen i Russland. Derfor er det så viktig at vi styrker samarbeidet med Russland, også på forsvarsområdet. Vi må samtidig ta høyde for at det kan oppstå situasjoner der vi har motstridende interesser.  Vi hevder derfor vår suverenitet og tar vår myndighetsutøvelse og vårt jurisdiksjonsansvar på alvor.

 

Utenlandsoperasjoner

Akkurat som NATO opplever også vi som land dualiteten hjemme – ute.  For det å være en fredsnasjon utelukker ikke at vi til tider må stille opp med aktive bidrag til militære operasjoner utenfor våre egne nærområder.

Som president Obama så treffende uttrykte det i sin Nobeltale:  Krigens instrumenter har en rolle å spille for å bevare fred.  Dette er helt i tråd med en tenkning som har stått sentralt i norsk politisk tenkning i svært mange år: Makten må forankres i retten, men noen ganger må makten brukes i rettens tjeneste.

 

Derfor er vi i Afghanistan, derfor er vi i Tsjad og derfor patruljerer fregatten Fridtjof Nansen Somalia-kysten. For selv om vi har store oppgaver hjemme, har vi også et medansvar for internasjonal sikkerhet. Dette bidrar vi til gjennom NATO, FN og EU. Det er mange år siden Norge hadde så mange soldater i utenlandsoperasjoner som vi har i dag. Om lag 900 nordmenn tjenestegjør akkurat nå i internasjonale operasjoner gjennom de tre nevnte organisasjonene, som alle er viktige for norsk sikkerhet. Dette utgjør et betydelig bidrag, sett i lys av Norges størrelse. Enda flere gjør seg klare til innsats, har nettopp kommet hjem, eller støtter opp om våre utenlandsoperasjoner her hjemmefra.

 

Flertallet i det norske folk støtter opp om vår deltakelse i ISAF- operasjonen i Afghanistan, der vi er ett av 42 bidragsytende land. Denne støtten må forvaltes med den største respekt.  Operasjonen har også full oppslutning i Stortinget.

 

Både vår militære og sivile innsats i Afghanistan er svært omfattende, og bidrar til hjelp til selvhjelp. I Afghanistan er hovedformålet nå på militær side å sette afghanerne bedre i stand til å overta ansvaret for egen sikkerhet.  Der er vi på linje med den nye amerikanske strategien. Den legger også vekt på økt beskyttelse av den afghanske befolkningen fremfor direkte konfrontasjon med opprørerne – en tilnærming vi fra norsk side har ivret for lenge.

 

Nøkkelen til suksess i Afghanistan er trening og oppbygging av afghanske statsinstitusjoner, herunder hæren og politiet. Arbeidet med å styrke de afghanske sikkerhetsstyrkene skal koordineres gjennom en felles NATO treningsmisjon. For å finansiere dette, er det etablert et NATO støttefond der Norge bidrar med 20 millioner dollar i år. I tillegg bidrar vi med ytterligere 10 millioner dollar til oppbyggingen av afghansk politi. Samtidig vrir vi vårt eget militære bidrag ytterligere i retning av trening, opplæring og støtte.

 

Meningen er at afghanske styrker trinnvis skal overta ansvaret for sikkerheten utover i distriktene. Når dette skjer, betyr det ikke at ISAF-styrkene trekker seg ut, men at de går over i en tydeligere støtterolle for afghanske styrker og myndigheter. Dette er den eneste veien å gå for å sikre at den internasjonale innsatsen for sikkerhet og stabilitet i Afghanistan skal bære frukter.

 

Vi stiller samtidig klare krav til den afghanske regjeringen. Den internasjonale støtten vil vurderes i lys av oppfølging fra afghanske myndigheters side. Tiltak for å bekjempe korrupsjon, forbedre styresettet og skape bedre levekår for det afghanske folk er temaer som vil stå sentralt på den store konferansen om veien videre i Afghanistan som skal avholdes i London mot slutten av måneden.

 

Egne erfaringer

Rett før jul kom jeg hjem fra en rundreise til våre tre største operasjoner.

Her så jeg norske soldater gjøre en formidabel innsats under både vanskelige og uvante omgivelser. Det være seg under en stekende afrikansk sol eller i et vinterkledd Afghanistan.

Det gjør sterkt inntrykk å se vårt personell agere momentant på alarm om såret afghansk personell i felt.  Jeg fikk også sett betydningen av helikopterstøtten vi yter i nord-provinsen i Afghanistan for å sikre rask medisinsk hjelp til sårede.

 

Den samme profesjonaliteten og ønsket om å hjelpe møtte jeg hos de norske mannskapene i Tsjad. Der sørger de for høykvalitets helsetjenester til en FN-styrke med krevende oppgaver. De finner vann, og de bidrar til å stabilisere krisen som Darfur-konflikten har skapt. Vår innsats i Tsjad er et konkret uttrykk for Regjeringens ambisjon om å prioritere Norges deltagelse i FN-ledede fredsoperasjoner, med særlig vekt på kapasiteter som kan gjøre disse operasjonene mer effektive. I for mange år har vestlige land glimret med sitt fravær i FN-ledede operasjoner. At Tsjad-bidraget termineres til sommeren har vært planlagt siden oppstarten og representerer ikke noe brudd med denne linjen. Vi er i dialog med FN om hvor vår innsats kan gjøre mest nytte for seg i fremtidige operasjoner – selvsagt innen rammen av hva Forsvaret er i stand til å bære over tid.

 

Jeg besøkte også vårt bidrag i ATALANTA i Adenbukta. Mens jeg var om bord, fikk KNM Fridtjov Nansen oppkalling om pirater. Mannskapet satte full fart.  Det viste seg at ”piratene” akkurat denne gangen var fredelige fiskere, men drillen var like fullt imponerende. Et profesjonelt team, dyktig ledet og med kvalifisert personell som dekket alle funksjoner.  De var godt trent og visste hva som var ventet av dem.

Jeg ble stolt av det jeg så i alle operasjonene jeg besøkte. Jeg så personell som leverer, som holder høy faglig standard, og med høy moral. Noe av det jeg spesielt bet meg merke i var entusiasmen og engasjementet som legges for dagen.

Forsvaret har valgt respekt, ansvar og mot som sine kjerneverdier.  I operasjonene ute så jeg hvordan disse kjerneverdiene ble satt ut i livet på en forbilledlig måte.  Som jeg vil komme tilbake til senere, er det mye å lære i hverdagsdriften her hjemme av det man gjør i felt.

Det nye Innsatsforsvaret    

For å løse Forsvarets primæroppgave; forsvar av vår politiske suverenitet og territorielle integritet, tilfører vi en rekke nye militære kapasiteter og oppgraderer andre. Ikke minst slike som er av særlig betydning for å ivareta våre interesser i nordområdene. Det er derfor nøye samsvar mellom regjeringens nordområdestrategi og utviklingen av Forsvaret.

Etter et tiår med omfattende reformer, er vi i ferd med å få på plass et moderne innsatsforsvar av høy kvalitet. Forsvaret er inne i en investeringsmessig fornyelse som savner sidestykke i nyere tid.

Vi innfaser nye fregatter og MTBer og har anskaffet nye kystvaktfartøy. Våre nye transportfly dekker behovet for strategisk løftekapasitet, og det første av våre nye maritime helikoptre vil bli levert i inneværende år.

 

Hærens avdelinger vil få økt ildkraft, mobilitet, beskyttelse og ikke minst styrket evne til å samvirke i et fellesoperativt miljø. Blant annet anskaffes et helt nytt artillerisystem, Archer. Vi oppdaterer våre CV 90 stormpanser-vogner og anskaffer nye stridsoppklaringssystemer.

Våre soldater får nytt utstyr, blant annet nye håndvåpen og kommunikasjonsutstyr. Dette betyr mye for soldatenes sikkerhet og stridsevne.

Heimevernet har gjennomgått en dyptgripende kvalitetsreform. To nye fartøy til Sjøheimevernet i 2010 vil være et ytterligere steg mot et mer fleksibelt og moderne heimevern.

Dette forsvaret er vesentlig mindre målt etter personell enn under den kalde krigen. Men enhetenes kvalitet, stridsevne og tilgjengelighet er løftet til et nivå som markerer et kvantesprang sammenliknet med det gamle mobiliseringsforsvaret. Det er dessuten interessant å merke seg hvordan deler av kritikken av denne omleggingen synes å ligge flere år på etterskudd. Nedbyggingen fant sted frem mot midten av dette tiåret. Siden 2005 har Forsvaret tvert i mot blitt større. År for år.

Kampfly

Anskaffelsen av kapasiteten kampfly er den desidert største investeringen vi står overfor i årene som kommer.

Kampflyvåpenet utgjør en hjørnestein i en moderne forsvarsstruktur. Flyene gir en fleksibel kapasitet som kan utføre et bredt spekter av oppgaver knyttet til ildstøtte, informasjonsinnhenting og langtrekkende presisjonslevert ild.

I tillegg til å ha en selvstendig evne til å løse oppdrag, er kampflyene en forutsetning for å kunne utnytte sjø- og landstyrker fullt ut. Flyene representerer derfor en svært sentral komponent i Forsvarets totale operative samvirkesystem. Det vi kjenner som det nettverksbaserte forsvaret.

Når de nye flyene av typen F-35 er på plass, vil vi få et vesentlig bedre forsvar. Frem til da skal vi holde vår flåte av F-16 i god skikk, gjennom fortsatte oppgraderingsprogrammer.

 

Næringslivssamarbeid

Det er mange viktige næringspolitiske aspekter ved forsvarssektorens virksomhet.  Jeg tenker da på Forsvarets kjøp av varer og tjenester og på våre omfattende investeringer. Samlet er det snakk om årlige utbetalinger opp mot 20 milliarder kroner til ulike norske og utenlandske leverandører. Vår anskaffelsespolitikk bygger på hovedregelen om åpen og fri konkurranse.

 

Denne regjeringen vil føre en næringspolitikk som stimulerer til utvikling av et nyskapende, kunnskapsbasert og miljøvennlig næringsliv. Der det er kostnadseffektivt og forenlig med forsvarssektorens behov, bruker regjeringen disse anskaffelsene aktivt til blant annet å videreutvikle industriell kompetanse i Norge. På denne måten fremmes også sysselsetting og eksport. Det er med glede jeg kan konstatere at eksporten av norsk militært materiell til utlandet har opplevd en kraftig vekst de siste årene. Det er liten tvil om at dette er ett uttrykk for at Regjeringen har lykkes i å styrke partnerskapet mellom Forsvaret og industrien.  Det er samtidig betryggende for meg å vite at denne veksten skjer innen klare rammer som ett av verdens strengeste eksportkontrollregimer setter.

 

Industrielt samarbeid knyttet til Forsvarets anskaffelser er viktig i denne sammenheng. Gjenkjøp er et sentralt element og et betydelig virkemiddel i vår anskaffelsespolitikk. Som følge av gjenkjøpsordningen mottar norske bedrifter årlig om lag 2 milliarder kroner fra utenlandske leverandører. Enten som kjøp av produkter og tjenester – eller i form av bidrag til forsknings- og utviklingsvirksomhet og industrielle samarbeidsprosjekter mellom norske og utenlandske bedrifter. Sammenliknet med andre støtteordninger, er tilskuddene gjennom gjenkjøpsordningen den viktigste næringslivsstøtten for forsvars- og sikkerhetsrelatert industri i Norge.

 

Gjenkjøpsavtalene skal bidra til å styrke nasjonal industriell kompetanse, teknologiutvikling og markedsmuligheter. Dette vil også kunne påvirke annen sivil industri. Utvikling av militær høyteknologi fører ofte til produkter og virksomhet som kan utnyttes av annen teknologibasert industrivirksomhet. Militær høyteknologi kan bidra til industriell innovasjon og verdiskapning i fremtidens Norge, og gi grunnlag for nye industrisatsinger. Forsvarets anskaffelser kan med andre ord være en viktig katalysator for sivil virksomhet i Norge på en rekke områder.

 

Kampflyanskaffelsen kan tjene som et godt eksempel. Forsvarsdepartementet stiller store krav til kampflyleverandørens industriplan. Vi vil i samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet arbeide aktivt for at denne industriplanen skal inneholde langsiktige, konkrete og realistiske muligheter for norsk industri.  La meg her minne om at en solid norsk forsvarsindustri også er av stor betydning for Forsvaret selv.

 

Forsvaret som en kompetansebasert organisasjon.

Forsvaret har i de senere årene fått – og vil fortsatt få – mye nytt og avansert materiell. Medarbeidernes kompetanse er likevel vår avgjørende og viktigste kapital. Hele personellkorpset; militært og sivilt tilsatte samt våre soldater, må ha kompetanse til å operere og utnytte dette avanserte materiellet. Personellets tekniske kompetanse skal dessuten holde materiellet ved like, og bidra med logistikk som gir fleksibel og effektiv drift.  Nyere konfliktscenarier har vist at vi må ha evne til å improvisere. Vi må raskt og effektivt kunne sette inn operativ kompetanse i nye strukturer. Våre teknikere og logistikkpersonell må kunne understøtte nyetableringer langt vekk fra våre hjemlige baser.  Vår tilpasningsevne er kritisk for vår styrke.  Det samme gjelder kompetanse og forståelse om kultur og mangfold.

 

Vårt nye innsatsforsvar bærer alle trekkene som kjennetegner en kompetansebasert organisasjon.  Store utfordringer innen teknologi og logistikk, nye arbeidsprosesser og utfordringer krever spisskompetanse og et Forsvar som er i kontinuerlig omstilling for å finne de beste løsningene.  En slik organisasjon krever sterke og tydelige ledere som kan utføre sine oppgaver i vanskelige situasjoner og konflikter, og som evner å foreta gode etiske vurderinger.

 

Ledere i Forsvaret leder avdelinger i krig og konflikt.  De samme lederne må også kunne motivere til god forvaltningsledelse i fredstid.  Forsvaret må ha evnen til å motivere alle medarbeiderne, ikke minst de som hver dag utfører støtte- og forvaltningsfunksjoner. Utøvelsen av disse funksjonene er av stor betydning for folks oppfatning av Forsvarets effektivitet og funksjonsmåte. Forsvaret nyter stor tillit blant folk flest. Omdømmet har likevel blitt satt på prøve ved en del anledninger, vesentlig knyttet til forvaltnings- og forretningsmessige forhold.

 

En kompetanseorganisasjon krever ledere som ”ser” medarbeiderne sine, som stiller krav, som legger godt til rette for innsats fra medarbeidere og som selv bidrar positivt til organisasjonens omdømme.

 

”Respekt, ansvar og mot” er Forsvarets kjerneverdier.  Jeg ønsker større fokus på hva dette betyr for utøvelsen av Forsvarets forvaltningsoppgaver.

 

Forsvaret i en ny tid

Det kan virke mest relevant å operasjonalisere kjerneverdiene respekt, ansvar og mot i skarpe situasjoner.  Der hvor holdninger og handlinger kan bety forskjellen mellom liv og død.  En god leder vil vite å planlegge, organisere og  strukturere innsatsen for å løse oppdraget på best mulig måte.  En god leder vil vite at kunnskap om motstanderen, godt kjennskap til eget utstyr og god trening trengs for å være best mulig forberedt.

 

Som dere forstår: Et hovedspørsmål for meg er hvordan vi skal sikre at den sterke og gode kulturen for profesjonalitet og kompetanse som jeg selv også var vitne til ute i operasjonene, kommer til sin rett ved alle sider av Forsvaret.  Et svar er å ha et bevisst forhold til kjerneverdiene, også innenfor områder av mer administrativ natur. Dette vil også bidra til å bedre forsvarssektorens omdømme. Dette omdømmet må preges av gode ledere som baserer seg på tydelige verdier.  Noe som må gjennomsyre all aktivitet i sektoren, ikke bare i den skarpe enden. Et godt omdømme er ikke minst er viktig når det gjelder spørsmål om rekruttering.

 

Rekrutteringen til Forsvaret

Verneplikten og førstegangstjenesten gir Forsvaret en helt spesiell mulighet til å rekruttere unge mennesker inn i organisasjonen. Samtidig gir dette en vesentlig del av befolkningen innblikk i den virksomheten Forsvaret driver. Vi skal heller ikke glemme at mange av våre vernepliktige utfører viktige fredsoperative oppdrag, som grensevakt og tjeneste i Garden. Jeg konstaterer med glede at verneplikten har meget høy oppslutning i befolkningen, og at samtlige partier på Stortinget ønsker å opprettholde denne viktige samfunnskontrakten mellom Forsvaret og befolkningen. Dette gir oss samtidig et ansvar for kontinuerlig å tilpasse verneplikten til en ny tid. En forbedret sesjonsordning vil gi mulighet til å informere hele årskullet om Forsvaret, samtidig som vi får et seleksjonssystem som velger ut de som er egnet og best motivert.

 

Forsvaret har et vell av gode utdanningsmuligheter innenfor mange fagområder.  Utdanning er en kjerneaktivitet i et Forsvar med kompetanse som viktigste ressurs. Det skal imidlertid ikke forhindre at vi kontinuerlig vurderer hvordan vi best, og på en mest mulig effektiv måte, kan tilføre medarbeiderne våre denne kompetansen. Vi må også være tydelige når vi rekrutterer til Forsvarets skoler; vi skal rekruttere til et yrke, ikke bare til en utdanning. Et yrke som også innebærer helt spesielle farer og utfordringer.

Søkertilfanget i Forsvaret varierer som regel med arbeidssituasjonen i samfunnet for øvrig. Vi er for tiden inne i en god periode med en positiv utvikling i søknadstallene til våre utdanningsordninger. Utfordringen fremover blir å opprettholde disse gode søkertallene, samt å sikre at flest mulig fortsetter i Forsvaret etter sin plikttjeneste.

 

Personell i utenlandsoperasjoner

Norske soldaters opptreden ute er en viktig faktor for Forsvarets omdømme.  Like viktig er den måten vi ivaretar dem på når de kommer hjem.

 

Det å delta i utenlandsoperasjoner er blitt en normal del av tjenesten.  Å delta i slike operasjoner gir de aller fleste opplevelser og kompetanse de ikke ville vært foruten. Oppdragene oppleves ofte som svært meningsfylte samtidig som de gir anledning til å teste ut egne ferdigheter og holdninger i krevende situasjoner. Men vi vet at noen sliter tungt med opplevelser fra utenlandstjenesten. Denne regjeringen har styrket oppfølgingen av våre veteraner vesentlig.  Arbeidet ble påbegynt gjennom Langtidsplanen og fulgt opp gjennom fjorårets Stortingsmelding ”Fra vernepliktig til veteran” – om ivaretakelse av personellet før, under og etter deltakelse i utenlandsoperasjoner. Denne meldingen legger særlig vekt på forebyggende tiltak, kompetanseoppbygging, forskning og utvikling, samarbeid på tvers av samfunnssektorer samt tiltak for å styrke anerkjennelsen av personellets innsats. Jeg gleder meg til å følge dette arbeidet videre gjennom den påbegynte handlingsplanen.

 

Åpenhetskultur

Forsvaret er en viktig samfunnsaktør på flere områder.  Forsvaret forvalter ansvaret for maktutøvelse i krig og konflikt. Det er en stor arbeidsgiver, forvalter et omfattende næringslivssamarbeid og forestår ikke minst forvalting og bruk av betydelige beløp bevilget av Stortinget. Samfunnet har krav på å vite hvordan de store summene som settes av årlig til Forsvaret er brukt.  Det gjelder alt fra hvordan vi anvender statens regler for offentlige anskaffelser til hvordan vi håndterer  krav til habilitet, notoritet, kontraktsforhold og mye annet. Forsvarssektoren vil i året som kommer merke at jeg krever åpenhet. Innenfor rammene som lovverket setter, ønsker jeg at Forsvaret skal åpne seg mot samfunnet i større grad enn tidligere.

Skal vi åpne opp mer, må folk også tåle å bli eksponert for virkeligheten.  Jeg ble derfor ganske forundret da jeg i går kunne lese i Dagbladet at jeg burde ha sensurert opptakene fra nyttårshelgens kamphandlinger i Afghanistan, med bakgrunn i hvordan en norsk soldat beskrev et fulltreff mot en angripende fiende.

Selvfølgelig er det enklere å veie sine ord på gullvekt bak en skrivepult i Akersgata enn når man er utsatt for et bakholdsangrep i Afghanistan. Forsvarets intensjon med å frigi egne bilder var imidlertid å vise hvordan virkeligheten noen ganger oppleves blant de vi sender ut – noe jeg tror var en helt riktig vurdering.

Avslutning

Regjeringens mål er å sikre at Norge har et moderne forsvar med hær, sjøforsvar, luftforsvar og heimevern som gir relevant evne i hele krisespekteret. Jeg kalte derfor dette foredraget for ”Med evne til innsats – det norske Forsvaret i 2010”. Min målsetting var å vise at vårt Forsvar av i dag nettopp har en slik evne. Hjemme og ute.  Som suverenitetshevder i det kalde nord og som internasjonal bidragsyter i Afghanistans karrige fjell og under Afrikas brennende sol.

I et Europa hvor forsvarsbudsjettene i enkelte land kuttes med opp til 30 prosent, er Norge i en situasjon med realvekst i forsvarsbudsjettene. Vi driver en omfattende videreutvikling av det norske Forsvaret. Vi gjennomfører en av det offentlige Norges største omstillingsprosesser. Vi faser inn nytt moderne materiell. Denne omstillingen medfører selvsagt utfordringer. Øvingsnivået er lavere enn vi skulle ønske, og innfasingen av enkelte nye kapasiteter er forsinket. Når det er sagt, er det likevel et privilegium å kunne omstille uten at dette skjer samtidig med budsjettkutt.  Alternativet til omstilling og modernisering er ikke status quo, men forvitring. Vi kan derfor ikke miste målet av synet: Europas mest moderne forsvar er innen rekkevidde.

I tida som kommer er vi dermed i en situasjon hvor vi har overskudd og mulighet til å kunne satse enda tyngre på kompetanseoppbygging og utviklingen av etikk, åpenhet og lederkultur i Forsvaret.

Norge spiller også en rolle i utviklingen av europeisk og global sikkerhetspolitikk. Jeg har beskrevet utformingen av NATOs nye strategiske konsept som et eksempel på dette. Vårt virke innen FN og sammen med EU har samme formål. Vi gjør en innsats for global fred og sikkerhet – det er tross alt vårt fremste forsvarsverk. Og bak det står et solid Forsvar med evne til innsats.

Takk for oppmerksomheten.