Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

NMT-4-2016

Her finner du utgave 4/2016 av Norsk Militært Tidsskrift.

– NMT på nett – ditt organ for kontakt med Forsvaret
Etablert 1830 – på Internett siden 2000

Norsk Militært Tidsskrift (NMT) er landets eldste fagtidsskrift, etablert tilbake i 1831. Tidsskriftet eies av Oslo Militære Samfund, men har en fri stilling og drives redaksjonelt i henhold til redaktørplakat.

nmt-3-2016

Her finner du utgave 3/2016 av Norsk Militært Tidsskrift.

– NMT på nett – ditt organ for kontakt med Forsvaret
Etablert 1830 – på Internett siden 2000

Norsk Militært Tidsskrift (NMT) er landets eldste fagtidsskrift, etablert tilbake i 1831. Tidsskriftet eies av Oslo Militære Samfund, men har en fri stilling og drives redaksjonelt i henhold til redaktørplakat.

NMT 2.2016 lr

Her finner du utgave 2/2016 av Norsk Militært Tidsskift.

– NMT på nett – ditt organ for kontakt med Forsvaret
Etablert 1830 – på Internett siden 2000

Norsk Militært Tidsskrift (NMT) er landets eldste fagtidsskrift, etablert tilbake i 1831. Tidsskriftet eies av Oslo Militære Samfund, men har en fri stilling og drives redaksjonelt i henhold til redaktørplakaten.

Mandag 29. februar 2016, hadde vi besøk av Tysklands ambassadør i Norge, Dr. Axel Berg som foredro om «Samarbeid og samkvem mellom Tyskland og Norge, hvordan kan dette økes ytterligere?»

Innledning til foredraget:

Dr. Axel Berg har vært Forbundsrepublikken Tysklands ambassadør til Norge de tre og et halvt siste årene, og har gitt et betydelig bidrag til det bilaterale samarbeid mellom Tyskland og Norge. Dr. Berg er en sterk talsmann for økt samarbeid mellom landene, innen både politikk, kultur og næringsliv, og ikke minst innen forsvarssektoren. OMS har invitert ambassadøren for å gi oss sine tanker om temaet.

—-

Hvert fjerde år får vi en ekstra dag i gave, den 29. februar. Jeg vil bruke tiden vi får gjennom denne skuddårsdagen i år til å snakke om noe som det til vanlig ikke brukes så mye tid på, noe man kanskje skulle mene at det ikke er så mye å si om, fordi det ikke hefter noen problemer ved det, fordi det går så bra: jeg vil snakke om de tysk-norske forbindelsene.

Det er på alle måter legitimt og på sin plass å spørre seg: hva er det egentlig som utgjør vennskapet og partnerskapet mellom våre to land? Kan vi overhodet forvente oss enda mer? Hva kan vi forbedre, hvilke temaer eller hvilke områder kan vi støtte mer?

Selv om jeg i kveld vil se litt inn i fremtiden, kommer vi ikke utenom å starte med å se oss tilbake. Ikke fordi det så å si hører med, men fordi vår felles fortid, slik jeg ser det, er mer present enn man kanskje skulle tro.

Hvor ofte har jeg vel ikke under mine tre og et halvt år som ambassadør i Norge hørt historier om hanseatene, om hvor mye hansatiden har preget grunnlaget for forbindelsene våre. Vi er Norge – og Bergen – stor takk skyldig for at vi fremdeles har vidunderlige bygninger som vitner om denne tiden og minner oss om begynnelsen på vår bilaterale utveksling.

I 2014 fant opptakten til det store jubileumsåret for den norske grunnlovens 200 års fødselsdag ikke sted på norsk grunn, men i Kiel. For der ble det undertegnet den avtalen som løste Norge fra unionen med Danmark og innledet en ny union med Sverige.

Godt, det må jeg innrømme, Kiel var ikke tysk den gangen. Det var en dansk by. Men hendelsen står allikevel som et symbol på hvor nært og historisk forbundet våre to land var på et tidlig stadium, før de ble suverene, uavhengige stater. Festseremonien i Kiel 17. januar 2014 og utstillingen som ble åpnet på ”Schifffahrtsmuseum” er fremdeles i friskt minne hos oss alle som var til stede. Og gjorde mange tyskere kjent med denne viktige etappen i Norges historie.

For meg er de tysk-norske forbindelsene i det 19. århundret spesielt preget av den kulturelle utvekslingen som hovedsakelig gikk i én retning, til Tyskland. De kjente navnene er Munch, Ibsen og Grieg som alle bodde i Tyskland over lengre perioder. Det fikk stor innflytelse på deres kunstneriske virke. Men de var ikke de eneste. Tidemand, Dahl, Gude er blant de andre vi kan nevne.

Det bemerkelsesverdige ved dette fenomenet er det faktum at det gjentar seg i vår tid. Igjen har mange norske kunstnere valgt Berlin som tilholdssted.

Men det har også vært bevegelse i den andre retningen. For meg er Norgesreisene som den tyske keiseren bega seg ut på, faktisk hvert eneste år, inkludert sommeren 1914, også en del av vår felles kulturhistorie. Han var den første og den mest kjente tyske turisten, og dertil også den mest regelmessige. Han besøkte ikke bare fjordene, men deltok også i kulturlivet. Og han sendte hjelp da Norge trengte det etter den store bybrannen i Ålesund. Det fikk han i høyeste grad takk for. Ålesund er formodentlig den enste byen utenfor Tyskland som kan vise til en ”Keiser Wilhelms gate”.

Da Norge ble selvstendig i 1905 må det ha vært et kappløp om hvilken stat som skulle bli den første til å anerkjenne det nye kongeriket. Det tyske riket var blant de aller første. For det var jo tyske byer som Hamburg og Berlin som også stod på listen over ønskekandidater i konsulatsaken.

De tysk-norske forbindelsene i det 20. århundret bærer naturligvis preg av de fem mørke årene fra 1940 til 45. Tyskland vil alltid være seg bevisst sitt ansvar for den store lidelsen som ble forvoldt her i Norge. Vi vil minnes den, bære ansvaret for den og fortsette vår innsats for en felles fremtid i fred. Når Tyskland og Norge i dag møter hverandre som partnere og venner, skjer det i bevissthet om denne delen av vår felles historie.

Utviklingen etter annen verdenskrig førte veldig raskt til at våre land, eller bedre sagt Forbundsrepublikken Tyskland og Norge, ble partnere. Samarbeidet som alliansepartnere i NATO bidro vesentlig til normalisering av forbindelsene.

Heldigvis var tysk den gang – og helt frem til seksti-, syttitallet – obligatorisk som andre fremmedspråk i norsk skole. Det førte til at mange unge mennesker reiste til Tyskland for å studere. Unge mennesker som i dag er på min alder og som jeg uten videre kan samtale med på tysk. Jeg håper på, og forventer meg, at dette i fremtiden igjen kan bli tilfelle i sterkere grad enn i dag. Dette kommer jeg tilbake til snart.

Minnesmarkeringene i forbindelse med Berlin-murens fall og mange samtaler jeg har hatt i den sammenheng har gitt meg det bestemte inntrykk at murens fall den 9. november 1989 og Tysklands gjenforening 3. oktober året etter har ført våre land tettere sammen. Det var dette som gjorde oss til ekte venner, til mer enn partnere. Mens andre land gjorde seg bekymringer om et enda større Tyskland, var den fredelige revolusjonen, fraværet av vold og etableringen av én felles tysk stat i samklang med alle naboland og allierte det utslagsgivende for Norge.

Hva er det så som kjennetegner det tysk-norske forholdet av i dag? Etter tre og et halvt år som ambassadør i Norge vet jeg ikke hvor jeg skal begynne. Og slett ikke hvor jeg skal slutte. Og det er i grunnen ikke så rart, for den norske regjeringen har viet Tyskland en egen strategi, ”Tysklandstrategien”, som angir en bemerkelsesverdig ramme og omfang.

La oss starte med de offisielle forbindelsene. Statsbesøket som den tyske presidenten avla i Norge i 2014 gjenspeilet hvor eksellente forbindelsene er, hvor nære, hvor dype, men også hvor tillitsfulle de er, med hvor stor tillit vi omgås hverandre. De gjensidige statsbesøkene er et eget bokverk verdt.

Her tenker jeg blant annet på Richard von Weizsäckers besøk på Elverum og på utstillingen i anledning 75-årsdagen til Hans Majestet Kong Harald og Hennes Majestet Dronning Sonja på Kunsthistorisk Museum, hvor vi får et veldig plastisk innblikk i deres Tysklandsbesøk.

Utvekslingen på regjeringsplan er så intensiv som man bare kan ønske seg den. Selv om min kjære kollega i Berlin, Elisabeth Walaas, har litt mer å gjøre enn jeg når det gjelder ministerbesøk. Men hos meg har vi for eksempel desto flere besøk på regionalt nivå, fra de forskjellige tyske delstatene. De interesserer seg for norsk politikk både når det gjelder likestilling og kjønnskvotering, energi – og svineavl. Og vi har et veldig vellykket regionalt samarbeid, ikke minst som det mellom Schleswig-Holstein og Østlandssamarbeidet.

Og overalt kan jeg slå fast at utfordringene som vi blir konfrontert med er veldig like, ofte faktisk helt identiske: flyktningkrisen, klimaendringene, forholdet til Russland, den digitale revolusjonen. Dette er utfordringer som vi tar opp i en felles, fruktbar og konstruktiv dialog, hvor hver side lærer av erfaringene den annen side har gjort seg. I alle internasjonale organisasjoner, på alle multilaterale konferanser pleier vi å ha et veldig intensivt samarbeid med Norge. Og når Tyskland i år har overtatt formannskapet i OSSE, da vet vi at vi i Norge har en pålitelig og sårt tiltrengt støttespiller.

Til og med i Europapolitikken arbeider begge regjeringene tett og konstruktivt sammen. Selv om det ikke kan sies å være noen erstatning for et EU-medlemskap, forsøker Tyskland alltid å støtte norske interesser i Brussel.

Analyser som stemmer overens med hverandre, interesser som ligger i samme lei og felles verdier er dét som danner grunnlaget. Dette så vi sist under giverkonferansen for Syria og regionen i London i begynnelsen av februar, som jo i vesentlig grad ble initiert av Tysklands og Norges regjeringer.

I begynnelsen av 2015 gikk forbundskansler Angela Merkel, statsminister Erna Solberg og Ghanas president sammen om å mobilisere for å sette verden i bedre stand til å håndtere globale helsekriser. Slike initiativ vil det bli flere av.

Når det gjelder flyktningkrisen viste London-konferansen at Tyskland og Norge er forbundet med hverandre på mange vis, i tillegg kommer samarbeidet gjennom Schengen, Frontex og de felles bestrebelsene på en politisk løsning.

Men det helt sentrale elementet i de politiske forbindelsene våre er den gjensidige tilliten som fremfor alt kommer til uttrykk i personlige møter, mellom forbundskansler og statsminister, mellom våre to utenriksministre eller forsvarsministre, for eksempel. Denne tilliten, det personlige båndet, merkes på alle nivåer, blant parlamentsmedlemmer, statssekretærer, embetsmenn.

Det Tyskland vet å sette stor pris på, er at i Norge pleies forholdet til Tyskland utover alle partigrenser. Det har blitt en tradisjon – praktisert av tre forskjellige norske partier – at Norges statsminister lar sin første utenlandsreise gå til Berlin.

Samarbeidet som den norsk-tyske vennskapsgruppen på Stortinget har med forbundsdagen er også et uttrykk for dette. For en som meg, som har skrevet doktoravhandling om Nordisk Råd, er denne interparlamentariske komponenten naturligvis spesielt gledelig.

Etter mitt syn spiller det sikkerhetspolitiske samarbeidet en helt fremragende rolle. Det strekker seg fra tett politisk samspill og felles operativ innsats til konkret samarbeid på rustningsområdet.

Vi har regelmessige militær- og rustningspolitiske konsultasjoner. Også innenfor hær og marine har vi et tett bilateralt samarbeid. Tyske marinefartøy anløper ofte norske havner i forbindelse med øvelsestokt, bare her i Oslo havn har vi tyske marineskip på besøk minst to ganger årlig. Jeg er svært imponert over våre felles tysk-norske innsatser, det være seg i Afghanistan, Irak eller tidligere gjennom ATALANTA. Den nye hurtige utrykningsstyrken „Very High Readines Joint Task Force“ som ble vedtatt på NATO-toppmøtet i Wales i 2014 ble startet opp av Tyskland, Norge og Nederland.

Og overalt treffer man norske offiserer, helt opp til generaler, som har studert ved vårt „Bundeswehrakademie“, eller hatt studieopphold andre steder i Tyskland.

Når det i Tysklandstrategien heter – sitat: „Tysk forsvarsindustri er viktig både som leverandør til Norge og samarbeidspartner for norsk forsvarsindustri.», så er dette noe jeg på bakgrunn av mine forskjellige samtaler bare kan bekrefte. Her ser jeg et stort potensial for fremtiden, som jeg ikke trenger å beskrive nærmere her, men ekspertene vet hva jeg sikter til.

Nordområdene spiller en særlig viktig rolle i norsk politikk. Spørsmålene som er knyttet til dette temaet – miljø og klima, skipsfart, råstoffer, forskning, sikkerhet – er også av spesiell betydning for Tyskland. Derfor har vi vedtatt en Arktis-strategi og er Norge takknemlig for samarbeide så nært med Tyskland som observatør i Arktisk Råds arbeid.

Når jeg nå kommer inn på våre næringslivsmessige forbindelser, må jeg ta med noen tall som det for så vidt er helt i orden om dere skulle komme til å glemme igjen.

Selv om Tyskland står som nummer to både når det gjelder import og eksport, føler vi oss som Norges viktigste handelspartner – to sølvmedaljer er som én gull. Det viktigste er at begge land vet å utnytte sitt potensiale og mulighetene som byr seg.

11,3 % av Norges import kommer fra Tyskland. Litt mer, 11,5 %, kommer fra Sverige. Det er biler, maskiner, kjemiske og farmasøytiske produkter som utgjør størsteparten av Norges import fra Tyskland. Hos oss står Norge som nummer 29 på listen over landene vi eksporterer mest til.

Når det gjelder norsk eksport, ligger vi på andreplass bak Storbritannia. 17,6 % av norsk eksport går til Tyskland. Det er naturlig nok mest olje og gass det dreier seg om, men også fisk og sjømat – med stigende tendens for sistnevnte. Når jeg er på handletur i Berlin passer jeg alltid på at det står norsk laks på fisken jeg kjøper, ikke bare «atlanterhavslaks». På listen over hvilke land Tyskland importerer mest fra ligger Norge på en 15. plass, foran både Danmark og Sverige. Norge er også det landet vi har nest høyest handelsunderskudd med.

Ser vi nærmere på investeringene, har vi et bilde med to sider. Tyske direkteinvesteringer i Norge beløper seg til over 6 mrd. euro, mens norske direkteinvesteringer i Tyskland ligger på rundt 1,5 mrd. euro. Norsk Hydro er en av de største norske investorene i Tyskland og driver blant annet Tysklands største aluminiumsverk i Neuss. Og like ved, i Grevenbroich, helt vest i delstaten Nordrhein-Westfalen, nesten ved grensene til Holland og Belgia, ble det i fjor lagt ned grunnstein for et nytt bygg hvor Hydro skal produsere aluminiumkarosserier.

Men enda viktigere er det at det norske oljefondet har investert rundt 5 % av sin aksjeportefølje i tyske selskaper og motsatt: i gjennomsnitt 4,1 % av tyske aksjer eies av Norge. Dette forbinder våre økonomier mye mer enn det meste. Og når det gjelder oljefondets investeringer i eiendom er tyske byer godt representert.

Men det er selvfølgelig energi som danner selve ryggraden i våre økonomiske og næringslivsmessige forbindelser. Men her snakker vi ikke bare om eksport av olje og gass. Her er det sågar også snakk om strategiske partnerskap som Statoil og Wintershall kaller sitt samarbeid. Og så har vi Statkraft som er en av de viktigste distributørene av tysk vindkraft. Strømkabelen som for tiden bygges mellom Norge og Tyskland er et mønstergyldig prosjekt – et riktig skryteprosjekt – som begge land drar fordel av.

Interessen for Tysklands storstilte energiomstilling «Energiewende» er fortsatt stor i Norge. Tysklandstrategien sier at begge land er gjensidig avhengige av hverandre på energifeltet. Men vi supplerer også hverandre. Og starter felles prosjekter. I den forbindelse vil jeg gjerne nevne verdens første batteridrevne bilferge. Den ble utviklet av Siemens og Fjellstrand verft, på oppdrag fra Nordled rederi, og har vært i drift på Sognefjorden siden våren 2015.

Og så vil jeg selvsagt gjerne nevne turismen. Norge har jo tradisjonelt vært et svært yndet reisemål for tyske turister, og tyskere utgjør fremdeles den største gruppen av utenlandske turister her i landet. Heldigvis kommer ikke alle med bobil.

I 2014 ble det tellet ca. 1,4 mill. tyske overnattinger i Norge mens det fra norsk hold ble foretatt nesten 600.000 reiser til Tyskland med minst én overnatting. Dette tilsvarer en markedsandel på 8 %. Og heldigvis reiste ikke alle bare til Berlin.

Med dagens kronekurs og innsatsen som norsk turistbransje legger ned, med nysgjerrigheten som nordmenn har for Tyskland, er jeg sikker på at tallene kommer til å stige både på norsk og tysk side.

For meg er turisme imidlertid noe langt mer enn en økonomisk faktor. Den bringer mennesker sammen. Hvor mange fortellinger har jeg ikke hørt om tyske turister her i Norge om hvordan man kommer hverandre nærmere over en kopp kaffe eller et glass vin. Og motsatt er det akkurat likedan. Nordmenn som forteller meg om reiseopplevelsene sine, om steder som jeg ofte ikke engang kjenner selv.

En lignende rolle kan man si at den vitenskapelige utvekslingen spiller. Det er inngått en rekke Erasmus-avtaler mellom norske og tyske universiteter. For tiden studerer litt over 2000 tyske studenter ved norske universiteter og høgskoler, de utgjør den nest største gruppen av utenlandske studenter i Norge. De ser ut til å interessere seg aller mest for økonomiske og samfunnsvitenskapelig fag. Tallet på nordmenn som tar et utenlandsstudium i Tyskland lå på 235 i fjor. I tillegg kommer 277 utvekslingsstudenter. Det er dessverre etter min mening altfor lave tall. Her har vi så absolutt en jobb å gjøre. Her kreves det handling.

Det er veldig gledelig at så å si alle norske universiteter og høgskoler har felles prosjekter eller utvekslingsprogrammer med partnere i Tyskland. Selv i det høyeste nord, i Longyearbyen, er det tilfelle. Og i fjor ble en tysk professor rektor ved universitetet i Agder.

Jeg har vært inne på den lange tradisjonen vi har for kulturell utveksling. Kunst og kultur har alltid vært en sentral bestanddel i forholdet mellom våre to land, både:

– helt offisielt: vi har til og med en egen bilateral kulturavtale;

– gjennom store fellesprosjekter, for eksempel utstillinger som vises i begge land eller Berliner-filharmonikernes tradisjonelle 1.mai-europakonsert som i år skal holdes i Røros kirke.

– og ikke minst – fremfor alt og i utstrakt grad, vil jeg si – den personlige utvekslingen: utallige norske og tyske kunstnere har hatt reiser til og opphold i hverandres land, fra datidens store som jeg har vært inne på, til vårt tids kunstnere som for eksempel Lars Ramberg.

Når den tyske bokhandelorganisasjonen «Börsenverein des Deutschen Buchhandels» i morgen etter alt å dømme skal avgjøre hvilket land som være hovedlandet for bokmessen i Frankfurt i 2019 og sannsynligvis vil bestemme seg for at det skal bli Norge, så er det fantastiske utsikter for begge land. I dag oversettes flere norske bøker til tysk enn til noe annet språk.

Men idretten, da? For meg er det alltid vanskelig når et tysk og et norsk lag møter på hverandre, slik det nylig var under europamesterskapet i håndball. Men jeg kan jo også si at det er en vinn-vinn-situasjon for sånne som meg. Og sånn er det generelt med sport i et bilateralt perspektiv. Norske og tyske utøvere er bestevenner, det får man stadig inntrykk av. Tyskere som snakker norsk og nordmenn som opptrer på tysk fjernsyn er ingen sjeldenhet i sporten. Og åtte av spillerne på det norske fotball-landslaget spiller i «Bundesliga». I Tyskland kjenner alle dem.

Hva gjenstår så for de tysk-norske forbindelsene? Hva kan vi forvente mer? Hva kan vi håpe på? Hva kan vi ønske oss?

Den norske regjeringens Tysklandstrategi gir et overblikk over hvilke områder Norge ønsker å samarbeide mer med Tyskland på. De stemmer helt og fullt overens med Tysklands mål for utviklingen av vårt forhold til Norge: Europapolitikk, sikkerhetspolitikk, næringsliv, energi, nordområdene, klima- og miljøpolitikk, forskning/innovasjon/utdanning, Kultur og regionalt samarbeid. Jeg har vært inne på de fleste av disse områdene, snakket om hvordan perspektivene utvikler seg. Nå vil jeg gå litt dypere inn på noen av dem.

La meg si noe om språk. I min tid som ambassadør her i Norge har jeg profitert stort på å kunne føre samtaler på norsk. På å kunne lese nyheter og kommentarer i detalj i aviser og på internett. Å følge med på topp-politikerne i deres valgkampdebatter. Å gå på teater. Ikke minst.

Hvis de neste generasjoner unge tyskere og nordmenn også kan gjøre seg slike erfaringer. Hvis unge tyskere fortsetter å studere i Norge og unge nordmenn melder seg opp til et studium i Tyskland. Da skal jeg ikke bekymre meg for fremtidsutsiktene til de tysk-norske forbindelsene.

For å sikre dette må vi støtte de institusjonene vi har, og vi må fremme dem: Norsk-tysk ungdomsforum, Den norsk-tyske bikulturelle skole – Max Tau, Norsk-Tysk Handelskammer, Den norsk-tyske Willy-Brandt-stiftelsen, Goethe-Institutt, DAAD-lektoratet i Norge, Norsk-tysk selskap og andre vennskapsforeninger.

Det ville heller ikke vært verst om norsk fjernsyn hadde vist flere moderne tyske produksjoner. Kriminalsjefinspektør Derrick er, når sant skal sies, en figur fra 70-tallet.

Om energisamarbeidet. Norge ville helst ha levert enda mer gass til Tyskland. For å legge langsiktige planer. At Tyskland for tiden fremdeles dekker en stor andel av sitt energiforbruk gjennom egne kullkraftverk må ikke betraktes som et avslag på norsk gass. Her er det kommersielle og innenrikspolitiske hensyn som ligger til grunn. Som ikke så lett kan omgås. Men Norge er vår neststørste gassleverandør, og vil fortsatt være en sentral del i vår energimix.

Og vi jobber sammen for fornybar energi. Jeg gleder meg over at arbeidet på strømledningen mellom Sør-Norge og Schleswig-Holstein er i full gang, og innen 2020 kan vi nyte godt av strøm fra norske vannkraftverk. Her vil vi få se en ny dynamikk som vil binde landene våre enda tettere sammen.

Vi ser på Norge som vår nabo selv om vi ikke er forbundet ved noen felles landegrense. Men de forskjellige gassledningene, og ikke minst den nye strømkabelen, gjør at vi vokser stadig tettere sammen. Som Willy Brandt ville ha sagt det: ”da wächst zusammen, was zusammengehört“ – her vokser dét sammen som hører sammen. Og han mente jo også Europa, ikke bare Tyskland.

Tyskere som vil skaffe seg informasjon om elektromobilitet, bør ta seg en tur til Norge! I fjor ble det registrert flere elbiler her enn i hele Tyskland! Og de i Norge som vil vite mer om hva digitaliseringen betyr for fremtidens industri, må reise til Tyskland for å besøke Siemens, eller våre mellomstore bedrifter og forskningsinstitusjoner som arbeider intenst med dette temaet.

For fremtiden trenger de tysk-norske forbindelsene entusiaster, ildsjeler, mennesker som vil gjøre en innsats for at forbindelsene mellom våre to land skal bli enda tettere og enda mer tillitsfulle. Mennesker som planlegger prosjekter, oppretter kontakt med partnere i hverandres land og som forteller om suksessene sine. Jeg ser det som min hovedoppgave som ambassadør å støtte slike mennesker, hjelpe dem om nødvendig, og styrke dem i deres motivasjon.

Hva kan vel være bedre enn å være tysk ambassadør i Norge? Muligens norsk ambassadør i Berlin! Denne følelsen tar jeg med meg inn i de siste fire månedene av min tid her i Norge. Jeg er takknemlig for alle de storartede opplevelsene jeg har hatt, og for de vidunderlige møtene og samtalene jeg har hatt med mennesker som har gitt meg så mye, som jeg har fått oppleve så mange fine øyeblikk sammen med.

Seniorforsker Tor Bukkvoll, FFI foredro i Oslo Militære Samfund med foredraget «Hvor går Russland?». Foredraget ble avholdt mandag 22.februar 2016.

Presentasjon: Tor Bukkvold: Hvor går Russland?

Introduksjon:
Russlands rolle i internasjonal politikk fortsetter å være uforutsigbar, og usikkerhet knyttet til russiske ambisjoner i Europa forblir et hovedrasjonale for NATO. Annekteringen av Krim, støtten til separatistene i Øst-Ukraina, et meget ambisiøst opprustingsprogram og det russiske regimets understrekning av de historiske og kulturelle forskjellene mellom Russland og Vesten som en viktig del av russisk selvbilde og selvforståelse bidrar til at tidligere tiders forhåpninger om en normalisering av forholdet synes mindre realistiske enn på lenge. Samtidig synes det åpenbart at terskelen for russisk bruk av makt i Europa ligger vesentlig høyere utenfor enn innenfor det tidligere sovjetiske området. Hvor går egentlig Russland, og hvor engstelige skal vi være for at russisk hybridkrig og annen innovativ bruk av makt utgjør en trussel også mot oss?

Mandag 2. februar 2016 gjestet generalmajor Odin Johannessen, generalinspektør i Hæren Oslo Militære Samfund hvor han holdt et engasjerende foredrag om Hærens usikre fremtid.

Fellesskapets ansikt – GIHs tale til OMS

Generaler, kjære venner;
Jeg er soldat.
Min jobb ligger i ytterkanten av samfunnet. Langt fra den dype freden, tryggheten, skal jeg sammen med medsoldater kunne fungere – og sørge for at samfunnet innenfor overlever.
Sikkerhet er forutsetningen for velferdssamfunnet vårt.

Idag er denne oppgaven mer sammensatt enn før. Det er langt fra middelalderbyen med mur rundt, som soldater holdt vakt oppå, mens mennesker jobbet, handlet, sov og gikk på skole inni.
Men funksjonen er den samme.

Taler som handler om Norge og med tema av nasjonal betydning – tar ofte posisjonen at Norge er annerledes. Vi er rike – fredelige – små – i utkanten av verden. Vi er spesielle. Her “oppe i nord” er forutsetningene unike, vi er ikke, og vil ikke, bli som “alle andre”.
Vi er verdens rikeste land – vi er annerledeslandet.

Mitt utgangspunkt idag er det motsatte. Vi er en del av historien – vi kan både påvirke – og blir påvirket av – den. Vi er sårbare.
Norge har selvfølgelig særtrekk som alle andre. Positive og negative.
I det siste historiske øyeblikket – siden slutten av 70-tallet – har vi vært i en privilegert situasjon – det kan endre seg. Det endrer seg. Vi har vært gode til å forvalte flaksen vi har hatt de siste 30-40 årene. Det gir oss fordeler og en bra posisjon i dag – men gjør oss også utsatt og skaper forventninger. Dagens hell og suksess må ikke blende oss.

Vi er et folk og en nasjon, blant alle de andre. Norge er et land midt i verden. Jordkloden er rund, og avhengig av projeksjonen man velger – kan vi plassere Norge hvor som helst på kartet. Vi ser som oftest Norge plassert høyt oppe – andre ser det annerledes.
Sammen med resten av verden er vi på vei inn en utfordrende og usikker fremtid.
Jeg tror vi må være beredt til å kjempe, både med ord – handlinger – og om nødvendig våpen – for å bevare det landet og de verdiene vi har felles.
Uroen har rykket nærmere i 2015. Ukraina-krisen og terroren i Paris viser at Europa ikke lenger kan regne med å leve i fred og trygghet, uten å måtte forsvare oss selv – våre interesser og verdier. NATO har allerede sett det, og beslutningen fra Wales om at landene i alliansen skal bruke 2% av BNP på forsvaret – er nettopp et uttrykk for at verden har blitt mer utrygg.

I Norge har vi utfordringer med et offentlig forbruk som ikke er bærekraftig over tid. Derfor ønsker vi å effektivisere statlige organisasjoner og offentlig tjenesteproduksjon. Det er selvfølgelig også et ønske om å gjøre Forsvaret billigere og mer effektivt. Det forstår vi som jobber i Forsvaret. Samtidig er det viktig at en effektivisering ikke går ut over vår forsvarsevne. Vi skal fornye og forbedre evnen til å forsvare landet vårt – samtidig som vi skal kutte utgifter som ikke gir forsvarseffekt.
Hæren har rasjonalisert bort godt over 90% av soldatvolumet siden den kalde krigen. Vi har utviklet oss til noe annet. Dette har hatt dyptgripende konsekvenser – det meste bra – men det har også gitt oss utfordringer.

Jeg ønsker å heve blikket i dag – og komme med mitt synspunkt på hva Hæren kan gjøre i dag for å møte det trusselbildet og de utfordringene Norge står ovenfor nå.

Hva står vi ovenfor?
Det er sagt mye om det nye trusselbildet, og jeg skal ikke her gi en fullstendig oppsummering. Noen forhold må likevel påpekes, og først vil jeg derfor hevde at selv om mye endrer seg – finnes fortsatt også noen konstanter.
Politikk – herunder også krig – handler om å oppnå fordeler- Om å styrke våre interesser og samtidig skjerme våre svakheter.
Det internasjonale samfunnet har regler og normer som skal hindre at krig og konflikt oppstår – mekanismer som skal sørge for stabilitet. Det er når disse ikke virker og systemet svikter – at sånne som meg og kollegaene mine er nødvendig.

En kløktig og opportunistisk motstander vil utnytte våre svakheter. Gå for ”åpninger” der vi ikke kan vinne. Forsøke å angripe oss ”under artikkel 5 radaren”. Hvordan kan dette se ut, og hvordan kan vi forsvare oss?
Mennesker – og gjennom dem stater – har interesser. Konflikt er både rasjonalitet og irrasjonalitet på samme tid. Siden rasjonalitet ikke er en objektiv standard – betyr følelser mye. Det som synes å være fullstendig irrasjonelt for noen – er fullkomment rasjonelt for andre. Krig skjer mellom mennesker. Oppfunnet av mennesker. Utøvd av mennesker. Og det løses og avsluttes av mennesker.
Med dette formålet har den norske Hæren eksistert siden 1628. Det er lengre enn nasjonen Norge. Organisert landmilitær virksomhet har vært utøvd her i mer enn 1000 år.
Krigens ”instrumenter” har utviklet seg – og vil fortsette å utvikle seg – fra klubber – sverd – musketter – automatvåpen, fly og skip – til smarte missiler, droner, autonome våpensystem, kunstig intelligens og nanomaterialer.
Men instrumenter lager ikke lyd uten musikere. Så også med krig. Våpen skyter ikke uten mennesker.
Hvis det militære målet skal nåes – både uprovosert angrep og rettferdig forsvar – så er det styrt av oss selv – menneskene.
Hvis målet er å bevare eller fremme fred er soldater avgjørende.
Det nytter ikke å bygge tillit, skape stabilitet eller roe gemytter med bare å slippe bomber i hodet på noen.

Nå litt om landmaktens karakter – tre ting:
Først nærhet: Til befolkning, operasjonsområde, infrastruktur og andre verdier som skal beskyttes.
Denne tilstedeværelsen betyr noe. Hæren er folk, opererer blant befolkningen og beskytter gjennom nærhet.
Avgjørelse: Gjennom evnen til å virke blant folkene som utøver og påvirkes av krigen. Gjennom å slå en fiende på land, ta og holde lende og legge til rette for videre sivil bistand og gjenoppbygning.
Varighet: Med tilstedeværelse av landstyrker oppstår det ikke maktvakuum, eller rom for alternative maktstrukturer i operasjonsområdet.
Du kan ikke vinne kriger uten å ha mennesker på bakken. Det finnes få, kanskje ingen, eksempler på at man har etablert varige løsninger uten landmakt. Man kan vinne et slag med maskiner, men man vinner ikke en fred.
Dette gjaldt under Peloponneskrigen for 2500 år siden – det gjaldt under den andre verdenskrig – det gjelder i dag. Det vil fortsatt være gyldig om 100 år.
En robust og tilgjengelig landmakt kan ikke byttes ut med missilteknologi, datamaskiner eller langtrekkende ”presisjonsleverte effekter”.

Kun med en troverdig landmakt, som spiller i konsert med en rekke andre militære og ikke minst sivile aktører, har vi mulighet til å lykkes med utfordrende oppdrag – både innenfor og utenfor landets grenser.
Og spesielt hvis vi som nasjon på egen hånd skal ha evne til å hevde vår suverenitet.

Krig generelt, og landstrid spesielt, er i sin natur en sosial interaksjon der partene søker å påtvinge sin vilje på motstanderen.
Landstriden kjennetegnes ved nærheten til fienden og andre mennesker i operasjonsområdet. Dette gjør at opplevelsene til en fotsoldat i strid i dag, ikke skiller seg vesentlig fra det en fotsoldat opplevde under slaget på Stiklestad i år 1030.
Frykt, utmattelse, friksjon og usikkerhet har preget soldatens virke i uminnelige tider.
Uansett hvor mye teknologi vi tilfører våre soldater og avdelinger, så kan vi ikke fullt ut erstatte behovet for soldater som står på bakken og holder et stykke land.
Som blant menneskene rundt seg skaper trygghet med budskapet: Bak denne grensen har vi kontroll!
Landmakten er bygget rundt mennesker. Vi utstyrer mennesker – vi bemanner ikke utstyr.

Krigen krever at soldatene utsetter seg for personlig risiko. Menneskelig kompetanse er knyttet direkte til suksess i landoperasjoner.
Militære operasjoner dreier seg om å kombinere stridens basisfunksjoner. Ild, manøver, etterretning, informasjon, beskyttelse, kommando og logistikk. Slik oppnår vi fysisk eller mental forskyving hos motstanderen – slik gir han opp sin egen målsetting – slik føyer han seg til vår.
Vi oppnår operative resultat med tempo, presisjon og overraskelse. Vi behersker terrenget. Vi finner, binder og rammer. Vi legger til rette for fremgang. Vi oppnår avgjørelse.

Å drepe og ødelegge kan være, men er ikke nødvendigvis, en del av oppdraget.
Landoperasjoner er i sin natur komplekse. Faktorer som tid, klima, terreng og egne styrker er forutsetninger som spiller inn på stridsevnen.
Dessuten vil alltid de andre aktørene i operasjonsområdet ha betydning. Det høye antallet enheter som må jobbe sammen – og menneskene som opererer systemene – gjør at det tar lang tid å bygge opp full landmilitær stridsevne fra bunnen av.
Bygges den for langt ned, kan den ikke bygges raskt opp igjen.
Samtidig er terskelen for når kapasiteter kan tas i bruk på landjorda, lavere enn for de andre domenene.

Tilbake til dagens situasjon.

Hva gjør soldater relevant som et politisk verktøy – for Norge – i dagens komplekse konflikter?
La meg fortelle hvorfor soldater fortsatt betyr noe – hvorfor vi trenger en hær – i Norge – vår egen hær for å møte utfordringene vi står ovenfor.

Det siste først.
Er det virkelig mer komplekst i dag enn tidligere? Og hvis svaret er ja – hvorfor?

Kompleksiteten kommer fra et bredt spekter av kilder:

Spillere: Dagens konflikter inneholder et langt større antall spillere, eller aktører, enn tidligere. Skillet statlige og ikke-statlige aktører er blitt for enkelt. Vi forholder oss til internasjonale selskap, stater, formelle og uformelle organisasjoner, mektige enkeltmennesker og globale interessefellesskap som alle er i konkurranse om innflytelse og ressurser.
– disse er tilstede både i den virkelige og den virtuelle verden.

Verdier: våre verdier utfordres av politisk og religiøs ekstremisme. Tidligere tiders store konkurrerende ideologier er for øyeblikket i en form for fredelig dvale, men til stadighet utfordres vi av mindre grupperinger med uforsonlige, ytterliggående, standpunkt som ikke går av veien for å bruke ekstrem vold for å oppnå sine religiøse eller politiske mål.

Geografi: Geopolitikk er på mange måter motstykket til digitaliseringen og ”sammentrekkingen” som cloud-computing og ”alltid-online” utviklingen har gitt oss.
Land, sjø og luft betyr noe. Det samme gjør terreng, værforhold, avstand, tid og rom. Og alle former for menneskelig terreng – kultur og identitet. Dette er betydelige vektorer som åpner muligheter og gir begrensninger. Det dreier seg altså ikke bare om tilgang til ressurser, men også om å beherske geografi slik at makt kan utøves og interesser ivaretas. Det finnes ikke flere nye, uoppdagede horisonter på jorden – vi må klare oss her – med det vi har.
Den fysiske, detaljrike og komplekse geografien – utfordres ofte av den imaginære, eller innbilte, geografien. De forenklede forestillingene om hvordan effekter kan oppnås – skjuler i realiteten tunge forutsetninger om hva som er mulig og umulig.
Når den virkelige geografien tilsidesettes av den innbilte geografien i forsvarsplanleggingen – er faren stor for at vi sitter igjen med en strategi som ikke lever opp til forventningene når den møter verden slik den faktisk er.
En blind, instrumentell og teknologisk fokusert tilnærming til krig visker ofte ut den kompleksitet og dynamikk Clausewitz beskriver i krigen.

Økonomi: Vi utfordres av grådighet. Frie, sunt regulerte, markedsbaserte økonomier trues av finansiell manipulasjon, overforbruk og blind kommersialisme. System med skjult risiko, der penger ikke er knyttet til faktiske verdier, gir risiko for ukontrollert kollaps.

Teknologi: utfordret av etterspørselen for “neste generasjon”, som skal gi så mye mer. En ting er det sivile forbrukssamfunnet, men militært er det også gjeldende. Det holder deg relevant og foran motstanderen. Prisen er høy, men lavere enn å tape duellen.
Krigens instrumenter har blitt effektive, men også så dyre at de nesten ikke kan bli brukt. De kan absolutt ikke bli tapt i kriger mot ikke-eksistensielle trusler – noen andres krig.
Er det et riktig valg å alltid velge på aller øverste hylle – selv om dette fører til at volumet blir kritisk lavt?
Vi må finne balanserte løsninger som er ”gode nok” – uten at vi taper før krigen har begynt.

Samfunn: Av samtlige styreformer som har eksistert er demokratiet det beste vi har. Jeg er både villig til å ta liv – og ofre mitt eget – for å forsvare det.
Men vårt fellesskap utfordres også av demokratiet selv. Måten det moderne folkestyret har utviklet seg på er utfordrende både for systemet selv og for dem som bor der.
Med respekt – våre politiske ledere – konstant utsatt for gjenvalg og derfor på jakt etter stemmer – er de virkelig i stand til å ta upopulære avgjørelser som stiller tøffe krav til velgerne?
Spesielt nå som vi er blitt vant til fruktene av rike, liberale samfunn der staten ikke bare er ansvarlig for sikkerhet og basisfunksjoner – men leverer et rikt mangfold av kultur og velferd.

I Norge viser dette seg tydelig ved at vedtatte planer for Forsvaret ikke følges opp med nødvendige bevilgninger.
Jeg kan si nå at det er umulig for meg å nå de målene som ligger i inneværende langtidsplan.
For oss på innsiden av det militære systemet har det har vært klart i flere år allerede. Men også på utsiden har dette vært kjent. Det er skrevet bøker og artikler om denne trenden som har pågått i årtier.

Når Forsvaret og vår nasjonale sikkerhet konkurrerer direkte med andre velferds- og samfunnsområder – før man er i krig – er de populistiske mekanismene i moderne demokratier vanskelige å håndtere. Jeg forstår det, men anser det som min jobb å advare mot å sove for dypt på silkeputen.
Krig er en av de mest krevende utfordringene en stat må igjennom. Derfor bør vi forsøke til det ytterste å unngå den!

Hvilken type strategi vil opponenten bruke mot oss?
1 – Han vil holde alliansen ute!
2 – Han vil holde det norske samfunnet splittet – dem som opplever krig, og dem som ikke gjør det . Splittelse svekker oss og gjør jobben til våre politiske ledere enda mer krevende. Motstanderen vil hevde at vi ved å avstå fra bruk av militærmakt – og holde NATO utenfor – vil vi få være i fred. Dette er toner vi har hørt før.
Norges sikkerhet hviler på NATO. I bunn av denne alliansen, ligger atomvåpenets dilemma. Nå – som under den kalde krigen.
Men alliansen har gått fra 12 til 28 land. Det økt forskjell innen økonomi, kultur, historie. Oppfatninger om hva som er rett og galt og hva som er farligst varierer. Konsistens i allianser blir mer utfordrende å holde når perspektivene er forskjellig. Samholdet – denne utrolig viktige forutsetningen for effektiv avskrekking og troverdig forsvar – utfordres hele tiden.
Lite demokratiske spillere som ser folkestyret som en svakhet – trives godt i slike omgivelser. Opportunisten følger kun regler han selv i øyeblikket tjener på. Ser bort fra internasjonale lover, regler, avtaler og normer. Manipulerer alt som ikke passer hans eget narrativ. Ubesluttsomhet, uenighet og mangel på samhold gir opportunisten manøverrom. Her finnes ingen hindringer, bare muligheter.
Der det ikke er noen til å hevde sin rett – kan andre komme å ta den.
Et gammel munnhell sier: ”alle land har en hær – sin egen eller noen andres”.
I et maktvakuum, uten landmilitær tilstedeværelse, er hybride tilnærminger svært effektive.
Spesielt hvis alliansen ikke holder seg allierte – om opponenten klarer holde det under artikkel 5. For stort for Norge og for lite for NATO.

Det handler om å være i stand til å møte en trussel på det nivået den oppstår. Derfor trenger vi relevante og fleksible virkemidler. Både i nedre og øvre del av konfliktspekteret. Når Kennedy under Cubakrisen lette etter militære handlemåter for å håndtere Sovjets utplassering av atomvåpen – hadde han ikke andre virkemidler enn sitt ”nuclear option”. Som han heldigvis var for ansvarlig til å bruke.
De fant en løsning den gangen – men det var så nære vi noen gang har vært utslettelse av verden med atomkrig.
I ettertid kom ”flexible response”, – en tilnærming og innretning av forsvaret som gav muligheter på alle nivå i konflikten. Uten selv å måtte være den som eskalerer.
Dette er den beste måten å forebygge krig.

Hvis en liten del av Norge blir okkupert av en fremmed makt – og den delen ikke blir skikkelig forsvart av norske kvinner og menn – hvordan kan vi tro at USA eller andre allierte vil være brydd med å sende sine egne unge gutter og jenter til å gjøre den jobben som vi ikke var villige til selv?
Vil våre allierte blø for oss hvis vi ikke blør selv? Hvor er det norske ansiktet på krigen?
Hvis politikk er mer enn døde instrumenter for å utøve makt – er våre egne ansikter en sentral del av norsk sikkerhetspolitikk. De er fremste linje av vår demokratiske prosess og beslutningene vi felles har tatt. Soldaten er felleskapets ansikt.
Uten tilstedeværelse finner vi ikke løsninger. Ingen løsninger varige nok til at opportunisten avskrekkes fra å prøve igjen.
Uten ansikt – har vi ikke troverdighet – og kan ikke vise vår besluttsomhet. Vi forplikter alliansen med vår egen tilstedeværelse.

Nå har jeg delt mitt syn på landmakt og dagens utfordringer. Det gjenstår å se dette i sammenheng – hva kan vi gjøre?

Pengeproblematikken kan vi ikke løsrive oss fra. Det er vært sagt flere ganger, senest av Forsvarsministeren og Forsvarssjefen fra denne talerstol for få uker siden.
Det er mulig å gjøre mye – nå – også uavhengig av både inneværende og neste langtidsplan. Hvem venter passivt på at andre skal løse problemene våre?
Vi skal ikke peke på hverandre – Hæren peker på seg selv.
Vi skal rasjonalisere og optimalisere Hæren ytterligere, og vi kommer til å gå radikalt til verks. Vi skal flytte kraften dit det gir mest operativ evne.
I militær sammenheng, betyr ofte det ”å prioritere” egentlig – ”å ta risiko”.
Jeg ble kritisert i Aftenposten noen dager siden for å gi ordre om å droppe sekundærbevæpningen, altså pistolene, som standard. De som har operative behov beholder selvsagt pistolene sine – men de andre ikke.
I en sunn hær uten økonomiske utfordringer hadde selvsagt alle soldater hatt dobbeltbevæpning. Det gir best fleksibilitet og selvforsvarsevne på enkeltmannsnivået.
Bevæpningsplanen ble lagt for flere år siden. Saken ble også blåst opp i media – det forventet ikke jeg – men når det først ble som det ble – velger jeg å nevne det her. Det var mange feil i den opprinnelige Aftenposten-saken – som jeg kommenterte på kronikk-plass dagen etter – men poenget om et stramt budsjett er gyldig. Hærens driftsbudsjett er redusert med over 50 millioner i år. Andre bindinger i tillegg gir oss over 120 millioner i redusert handlingsfrihet i 2016. For hæren har dette konsekvenser.
De operative vurderingene rundt bevæpningsplanen er gode. Risikoen ved å fjerne pistoler er liten. Vi frigjør penger som kan overføres til høyere prioritert del av virksomheten. Samtlige soldater er fortsatt bevæpnet for sine oppdrag – de som trenger det har også dobbeltbevæpning.
Men tiden krever sparsommelighet som tilnærming – der risiko nødvendigvis vurderes opp mot penger – det er en normalsituasjon i Hæren. For vår profesjon er vurderinger med konsekvens for liv og død en del av kjernekompetansen.
Det burde ikke være kontroversielt å si dette.

NRK dekket foredraget til GIH med livesending.

Våre folkevalgte gjør kontinuerlig avveininger om Forsvaret med vesentlig høyere innsats enn den vurderingen jeg gjorde om sekundærbevæpningen.

Norge forsøker å redusere risikoen for krig med å holde seg med et Forsvar.
Vi vinner ikke krigen alene, men vi kan skape en innretning som forebygger at den kommer, og som sikrer oppslutning og støtte fra våre allierte. Det er det viktigste av alt. Oppgave nummer 1 for Forsvaret er å forebygge krig. Vi må tenke langsiktig og helhetlig. Jeg stiller meg fullt og helt bak Forsvarssjefens anbefalte løsning i FMR. Det gjør jeg fordi løsningen er balansert og fleksibel. Den gir Norge de valgmulighetene som trengs – militært – for å møte de mest sannsynlige – eller verst tenkelige – sikkerhetsutfordringene. Den gir oss ikke absolutt trygghet – det gjør intet – men på en rimelig måte veies utfordringene opp mot ressurser – og ikke minst hva Forsvaret skal beskytte. Og ja – det koster. Mye penger – i konkurranse med eldrebølge, skoler, barnehager og sykehus.
Men sikkerhet er også forutsetningen for alt det andre.

Det verst tenkelige resultat er at vi ender opp med en bastardløsning på Forsvaret. Med et svakt Sjøforsvar – og uten troverdig styrke på land der menneskene bor – trenger vi neppe 52 kampfly heller.
FSJ tar i FMR til ordet for at dersom Forsvaret ikke får tilført midlene som trengs for å drifte den anbefalte strukturen – bør vi vurdere å kutte i antallet kampfly.
I en anstrengt økonomisk situasjon er det en anbefaling jeg stiller meg bak. Det vil være mulig å realisere mye av den anbefalte strukturen for blant annet Hæren, dersom et slikt grep gjøres for å kutte kostnader i et 20-års perspektiv. Forplikter ikke politikerne seg til å finansiere den anbefalte løsningen faller også forutsetningen for vektingen av de militære kapabilitetene i den.
Relevant og balansert forsvarsevne, både i luften, til sjøs og til lands er det viktigste – skal vi ha et levedyktig og selvstendig Forsvar.

Hæren er og blir en stående avdeling – hele Hæren. En stående beredskapsavdeling – klar til innsats hjemme, og fordi vi er det hjemme – kan vi ved behov også brukes ute.
Denne evnen vil jeg sikre ved å allerede i inneværende år iverksette tiltak som har som formål å fokusere den spisse enden.
Vi skal dra effekt ut av nye forvaltningssystemer og logistikksystemer. Jeg forutsetter at de virker. Vi skal høste den avkastningen disse nyvinningene skal levere gjennom en ny arbeidsorden.
Vi skal dra effekten ut av at vi mottar flere operative oppgaver og myndighet.
Hæren skal redusere ledelse, stab og administrasjon med i betydelig grad i løpet av 2016. Dette skal jeg gjøre sammen med våre ansatte og de tillitsvalgte.
Vi skal stille kampklare avdelinger – hæravdelinger som kan fylle deler av våre sikkerhetspolitiske behov – i dag. Dette får vi til ved å prioritere operativ virksomhet i alle ledd av organisasjonen.
Vi er klare på timer og dager – med hele Hæren. Ikke uker eller måneder.
Soldatene er inne til daglig – enten så er de godt nok trent – eller hvis det nettopp har vært nyinntrykk – så kaller vi inn dem som nettopp er ferdig trente.

Finnmark – Vi kan være der med en reel evne i løpet av 2016. Både en forsterking av grensevakten og en løsning med en solid og fleksibel mekanisert kampevne i Porsanger. Dette behøver ikke å gjøres på en permanent og kostbar måte i første omgang. Og vi utnytter eksisterende infrastruktur. Vi er klare!
Brigadeledelsen utøver mobil fremskutt ledelse av operasjonene og virksomheten. Dette er en kampavdeling og ikke et forvaltningsnivå. Hele Hæren, også Hærstaben, gis en operativ rolle, og da vil de nødvendige støttefunksjonene, logistikk, forvaltning, og planlegging ledes derfra. Arbeidsprinsippet med de nye forvaltnings- og ledelses-verktøyene er at arbeidsoppgavene gjøres på ett sted, en gang. Ingen hatt over hatt. Det er en luksus vi ikke har råd til.
Forvaltningen er tynn i forhold til dagens standard, men ny teknologi og arbeidsorden gir rom for dette og åpner for å prioritere å være mer robust i den spisse enden.

Hva trenger vi? Hæren er midt i en modernisering som må fullføres.
Vi har fire hovedmateriellprosjekter som vi er avhengige av, i tillegg til oppdatering av kommando og kontrollsystemene:
De nye CV90ene er på vei inn i organisasjonen. Dette er en kampvogn som gir oss en evne for fremtiden.
Artilleriet vårt er fra slutten av 50-tallet og henger sammen med duct-tape.
Stridsvognene – vårt hovedkampsystem – trenger midtlivs-oppdatering.
Samvirke-systemet på land fungerer ikke uten kampluftvern – dette er en kapasitet vi ikke har i dag.
Sammen utgjør disse systemene et minimum av det vi trenger for å ha den kampevnen som er nødvendig på land.

Politikerne er klar over manglene våre – og vi er på vei mot å bedre situasjonen – men moderniseringen må i havn.

Det eksisterer alternative innretninger på Hæren. Alternativene jeg kjenner til er: – ikke alliansetilpassede – baserer seg på teknologi som ikke er utviklet – for kostbare eller bygd på en grunnleggende feil forståelse av menneskets kognitive begrensninger. Å eksperimentere med disse innretningene vil jeg på det sterkeste fraråde. Kompetansen i en hær som vi har i dag – tar årtier å bygge opp. Den kan tas fra hverandre i løpet av måneder.
Vi må utvikle oss kontinuerlig – men holde fast på det som virker. Det som vi, og våre allierte, vurderer som den beste måten å sloss på.
Som Forsvarssjefens landmilitære rådgiver sier jeg at vi må beholde evnen til taktisk samvirke på brigadenivå. Vi er på et absolutt minimum for å beholde denne evnen i dag.
En evne som er skalerbar og kan møte alt fra det som ligger rett over politiets kapasitet – til en fiende med det ypperste av kampvåpen. Fleksibilitet igjennom hele konfliktspekteret er nøkkelen til å være relevant i dag og i fremtiden. Evne til å yte, også i den mest intense enden, er krigsforebyggende.
En landmilitær evne handler om å kunne stille fienden ovenfor et dilemma ved å kombinere forskjellige våpensystem og troppearter. Stridsvognen gir mulighet til å levere massiv ildkraft på mål som kan sees fra vognen. Kampvognene flytter soldater beskyttet rundt i stridsfeltet. Kampluftvernet beskytter bevegelsen mot trusler fra lufta. Artilleriet brukes for å bekjempe fiendtlige mål på ekstra lang avstand, gjerne over fjell, helst før de møter soldater og stridsvogner direkte.
Vi må være mekaniserte fordi det er det som gir størst fleksibilitet gjennom hele konfliktspekteret.
Moderniseringen av Hæren fra forrige langtidsplan, var en helhetlig plan. Uten gjennomføring av oppgradering av hovedsystemene i det taktiske samvirket blir kampvognprosjektet til 9,6 milliarder et av århundrets største feilinvesteringer – hva skal vi gjøre med fulldigitaliserte vogner hvis ikke informasjonen kan deles med dem som trenger det mest? Systemet vil ikke virke.
Uten artilleri må vi møte fienden uten forhåndsbekjempelse – her er støtte fra F-35 iberegnet og i beste fall begrenset på grunn av usikkerhet med vær, kort tid over målet og effektivt fiendtlig luftvern. Fregattene vil ikke ha nok, egnede, missiler til å ta ut sannsynlige mål. Uten eget luftvern vil de norske soldatene bli lett bytte for fiendens fly.
Som langtrekkende presisjonsild er artilleri meget kosteffektivt sammenlignet med skyts fra sjøen eller luften. Prisen per granat er minimal sammenlignet med missiler. Vurdert opp mot antall mål som det kan være nødvendig å engasjere , er dette en viktig vurdering.
Her snakker vi om relevante risikovurderinger.

Plattformer på sjøen og i luften kan levere mye av den samme ildkraften, men de vil aldri være tilstede for oss hele døgnet og er begrenset av værforhold.

Det har også vært diskusjon om helikopter – her er jeg på linje med min forgjenger. En hær uten helikopter er en hær som ikke er i stand til å ivareta sine taktiske oppgaver. Dette er også en risiko vi må bære fordi en hær uten luftvern heller ikke kan fly helikopter. I mangel av økonomi velger jeg derfor å prioritere slik det er gjort i FMR. Så får det være våre folkevalgte som til syvende og sist avgjør.
Som en del av diskusjonen om planen for fremtiden – Forsvarsministeren sa her i Oslo Militære Samfunn at inneværende langtidsplan ikke var innrettet mot dagens situasjon. Det er riktig at mye har endret seg fort. Men jeg vil allikevel gjerne påpeke – fra en fagmilitær posisjon – at jeg mener at planen for Hæren i inneværende langtidsplan er god.
Den gir en relativt robust og fleksibel evne igjennom hele konfliktspekteret.
Hæren er marginal i størrelse, men planen i 73S gir oss den kampevnen jeg mener Norge trenger for å løse de utfordringene vi står ovenfor.
Vi er helt på en nedre grense. Vi har i dag tre manøverbatajoner med Panserbataljonen Andre Bataljon og Telemark Bataljon. Dette gir oss en evne til å utøve landmakt – på alle de måtene en nasjon med Norges ambisjoner har behov for.
Vi kunne hatt en vesentlig større hær – jeg kunne redusert risikoen betraktelig – men jeg er realist, og før neste brigade vil jeg prioritere helikopter, mer luftvern og ikke minst langtrekkende landbasert rakettartilleri .
Vi innfører ny ordning for militært tilsatte – en verdifull endring som gjør oss mer operativt kapable gjennom at vi kan beholde spesialister og befal i en forutsigbar fremtid. Dette vil på sikt trolig redusere behovet for befals- og offisersutdanning, men inntil vi vet bør vi ikke tukle med våre kultur- og kompetansebærende institusjoner. Igjen er Forsvarssjefens råd viktige å lytte til. Vi bør høste erfaringer fra den nye ordningen for militært tilsatte – før vi gjør omveltninger på utdanningssystemet vårt. Selv om mange går over til å bli spesialister, og vi dermed også får en ny offisersrolle, betyr ikke det at det systemet vi har bygget opp ikke leverer den kompetansen Hæren og Forsvaret trenger.
Her må vi skynde oss sakte. Det er for risikabelt å ta sjansen på at kompetansen glipper i denne overgangsfasen.

Jeg skal avslutte snart, men jeg ønsker å påpeke at når vi nå går mot en ny langtidsplan er det viktige valg som må gjøres. Valgene er nå i hendene på våre folkevalgte. De har ingen lett jobb.
Jeg stiller meg fullt og helt bak Forsvarssjefens anbefalinger i FMR. Hvilket Forsvar Norge skal ha er til syvende og sist et verdispørsmål. Hva synes vi er viktig – riktig – og hvordan skal vi innrette oss for å beskytte landet vårt?
Det er ikke bare et spørsmål om penger – men også om oss selv og hvilket type land vi ønsker å leve i.

Jeg begynte i dag med å forsøke å heve blikket. Det mener jeg er viktig å gjøre.
Norge er et land i verden – vi rammes og er sårbare som alle andre. Vi må vurdere og ta aktive valg som gir politisk handlefrihet, troverdighet og nasjonal trygghet. – Opportunisme og opportunister finnes overalt og vi burde ikke ta vår privilegerte posisjon for gitt.
Vi må ikke basere vår sikkerhet på håp eller flaks.

Hæren er mennesker.
Med å plassere våre egne kvinner og menn – der folket mener vi burde være – viser Norge ansikt. Landmakt betyr nærhet, avgjørelse og varighet.
Vi er trygghet gjennom tilstedeværelse – engasjement – kompetanse – vilje og handlekraft.

Den norske soldaten er felleskapets ansikt.

Foto: Signe Dons, Aftenposten

Mandag 18. januar 2016 gjestet Forsvarssjefen OMS med sin årlige tale i Oslo Militære Samfund:

Takk for invitasjonen og godt nytt år!

Forsvarssjefens tale i Oslo Militære Samfund er en tradisjon, så er også temaet «Status og utfordringer i Forsvaret». Mye har skjedd i løpet av 2015, og mange utfordringer ligger foran oss – både i det korte og lange perspektivet.

Avfarende plass

Jeg la frem mitt fagmilitære råd (FMR) for den videre utviklingen av Forsvaret 1. oktober 2015. Dette rådet har blitt behørig kommentert de siste månedene, og innholdet tør være vel kjent. Rådet ligger nå i Forsvarsdepartementet og er et viktig bidrag til regjeringens arbeid med en ny langtidsplan for Forsvaret (LTP).

Jeg vil derfor legge hovedvekten i kveld på status innenfor viktige deler av Forsvarets virksomhet og avslutte med utfordringer i det korte perspektiv, som er vesentlige å ta for seg ved inngangen til ny langtidsplan for Forsvaret i 2017.

Før jeg går inn på tema, la meg følge opp på noen av punktene fra statsrådens tale i denne sal forrige mandag.

Jeg forstår meget godt at det fagmilitære rådet er politisk krevende. Nødvendige veivalg representerer et dilemma mellom ulike interesser, et sterkt forsvar versus øvrige samfunnsinteresser. Jeg forstår også at dette dilemmaet fortoner seg mer krevende i dag enn for seks måneder siden, på grunn av den økonomiske situasjonen og utsiktene for norsk økonomi.

Den økonomiske situasjonen endrer imidlertid ikke alvoret i Forsvarets situasjon. Skal vi løse dagens oppgaver i en ny sikkerhetspolitisk situasjon, kreves et økonomisk løft.

En fremtidig økonomisk tildeling til Forsvaret som er lavere enn anbefalingen i FMR, medfører en de facto nedbygging av dagens Forsvar. Bredden i strukturen må reduseres, oppgaver må fjernes, eller det må aksepteres en annen risiko for å løse Forsvarets oppgaver.

Forsvarsministeren sa det, og jeg har hevdet det i flere år, at Forsvaret er underfinansiert ut fra gjeldende langtidsplan. I denne langtidsperioden har det vært fokus på å opprettholde aktivitet på bekostning av beredskap. Med dagens sikkerhetspolitiske situasjon er nedprioritering av beredskap ikke lenger en akseptabel løsning.

Statsråden og jeg er samstemte langs hovedlinjene om Forsvarets status og utfordringer samt tiltakene som er nødvendige. Det er en «god avfarende plass», for å bruke hennes eget begrep.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Det fagmilitære rådet presenterer en helhet av militære evner og kapasiteter som gir et relevant forsvar for å løse dagens oppgaver i en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Det er et nøkternt råd, da vi har redusert på kapasiteter og bemanning der det er mulig. Rådet krever en betydelig styrking av driftsbudsjettet de første årene. Det er det mest prekære behovet. Rådet anbefaler betydelige moderniseringer på materiellsiden i 20- årsperspektivet for å være relevant. Rådet anbefaler også betydelige innsparinger for å redusere kostnadene. Det innebærer nedleggelse av baser og arbeidsplasser, noe som naturlig møter motstand.

Det er en betydelig politisk utfordring våre beslutningstakere nå står overfor. Det verste som kan skje, sett med mine øyne, er at nødvendige beslutninger uteblir, eller at det vedtas en struktur som senere ikke blir finansiert.

Dersom utfordringen er for stor, må den deles opp og løses bit for bit. Det viktigste er å starte med det Forsvaret vi har og sørge for at dette virker optimalt.

Statsråden og regjeringen skal ta samfunnspolitiske hensyn når tiltakene vurderes. Det vil lede til andre konklusjoner i noen sammenhenger. Det lever jeg godt med, da det er slik våre roller og ansvar er fordelt.

Selv om utfordringene er betydelige, er det også mye som er meget bra i Forsvaret, og la meg bruke resten av tiden på det forholdet.

Etterretningstjenesten

Etterretningstjeneste har et godt renommé både nasjonalt og internasjonalt.

Det er flere grunner til det. For det første har vi opprettholdt både fokus og kompetanse om Russland. Etterretningstjenesten får anerkjennelse, også her nasjonalt og internasjonalt, både innenfor politiske kretser og militære kretser for de nøkterne analyser og de pålitelige konklusjoner som Etterretningstjenesten gir knyttet til utviklingen i Russland.

Det andre forholdet er nytenkende i understøttelsen av militære operasjoner. Etterretningstjenesten vektlegger å levere relevant og rettidig informasjon til våre styrker. Dette har utviklet seg gjennom våre operasjoner i Afghanistan. Sensorer, kompetanse og etterretningsprodukter er ført helt frem til de taktiske enhetene. Dette har bidratt til at avgjørende beslutningsgrunnlag fra Etterretningstjenesten har sikret vellykkede operasjoner og god styrkebeskyttelse for våre soldater.

Viktigheten og relevansen av etterretninger kan ikke overdrives i et moderne stridsmiljø. Derfor har også det fagmilitære rådet vektlagt satsning på etterretninger.

Dette er nødvendig, for Etterretningstjenesten har fått flere geografiske områder som de skal følge med på. Det er flere former for trusler som utfordrer oss. Til sist er det kortere varslingstid hvor behovet for å identifisere riktig de riktige indikatorene er blitt langt viktigere. Disse indikatorene må også følges tett for å sikre rettidig varsling.

I sum krever dette ny teknologi, ny kompetanse, flere systemer og flere medarbeidere i Etterretningstjenesten. Satsningen har startet, og allerede inneværende år vil «Marjata IV»

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

komme i aktiv tjeneste. Den økte satsningen på etterretninger i 2016 med en tilleggsbevilgning på 250 millioner kroner fra regjeringen og 120 millioner i omprioriteringer fra Forsvaret, er et bevis på dette.

Daglige operasjoner

Så over til de daglige operasjonene. Kjernen i våre daglige operasjoner er fortsatt overvåking, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse.

Det er en viktig del av Forsvarets virksomhet. Myndighetsutøvelsen er også en støtte til samfunnet.

Regjeringens nordområdepolitikk vektlegger stabilitet med Russland i våre nordområder. Denne politikken er også samtidig en rettesnoren for hvordan vi utøver våre nasjonale operasjoner.

Min vurdering er at vi løser oppgavene på en god måte. Det er et tett og godt samarbeid mellom Forsvarets operative hovedkvarter og Etterretningstjenesten som sikrer at vi har god oversikt og god forståelse på aktiviteter i våre nærområder.

I de siste 18 månedene har vi hatt en endring i den sikkerhetspolitiske situasjon. Vi har observert økt maritim militær aktivitet fra Russland i våre nærområder. Denne økningen har ført til at forsvarssjefen økte vår nasjonale tilstedeværelse og vår evne til overvåking i 2015. Vi økte antall MPA-tokt, og vi doblet marinens tilstedeværelse i Nord-Norge sammenlignet med 2014. Dette ble finansiert internt gjennom omprioriteringer av andre områder. Jeg er derfor meget glad for regjeringens satsning i 2016, hvor de tilleggsfinansierer for å øke MPA- og ubåtaktiviteten i nordområdene.

Vår QRA, Quick Reaction Alert med F-16, er alltid på vingene for å identifisere russiske fly på vestlige tokt. For 2015 har omfanget vært noe redusert i forhold til tidligere år. Det er således ulikt det det man opplever i Østersjøen og i Svartehavsområdet.

Våre F-16 er aldrende. De har de siste årene blitt utsatt for sprekkdannelser ved to ulike tilfeller. Dette har ført til omfattende reparasjoner med tilhørende kostnader. For å sørge for operativ tilgjengelighet på disse flyene, så har Luftforsvaret, FLO og AIM (Aerospace Industrial Maintenance Norway) levert en kjempeinnsats. Eksempelet med F-16 er godt for å vise at den operative levetiden på moderne materiell er høyst reell. Forsøk på å utvide levetiden medfører øker kostnader, og vi får reduserte utnyttelse. Eller sagt enkelt «kostnaden per time går til himmels».

Forsvarets støtte til det sivile samfunn

Som nevnt i sted, er Forsvarets støtte til det sivile samfunn en del av daglige operasjoner.

Jeg registrerer fra media at det stadig fremmes ønske om at Forsvaret må støtte samfunnet mer. Min vurdering er derimot at vi bidrar allerede betydelig til det norske samfunn.

Kystvakten med sitt fiskerioppsyn og myndighetsutøvelse som i 2015 gjennomførte 1505 inspeksjoner, 131 søk- og redningsoppdrag, 81 slep og 3649 oppdrag for andre departementer og etater.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Grensevakten som patruljerer grensen mellom Russland og Norge utøves av vernepliktige. Ikke bare leverer de bidrag til Forsvaret med de kontrollerer også i henhold til Schengen- lovverk på vegne av justissektoren.

Redningstjenesten, som også sorterer under justissektoren, er på kontinuerlig beredskap. Dyktig og dedikert bemanning leverer denne tjenesten året rundt.

Innen eksplosivrydding støtter vi politiet med å fjerne eksplosiver, og i 2015 gjennomførte vi 339 oppdrag.

Og som kjent, har vi det siste året hatt to Bell 412-helikoptre i beredskap til justissektoren, både i Nord-Norge og i Sør-Norge. Disse brukes til transport, søk og redning, ambulanse – og i Sør-Norge også til kontraterror.

Heimevernet støtter alltid politiet i en rekke sammenhenger fortløpende gjennom året.

Det er en betydelig støtte vi yter til samfunnet med våre militære kapasiteter. Driften av Kystvakten alene er 1 milliard kroner per år eller 4 prosent av driftsbudsjett. I tillegg planlegger vi nå å erstatte Nordkapp-klassen, noe som vil trekke cirka 6 milliarder kroner ut av investeringsbudsjettet. Nordkapp-klassen er i dag 35 år, fartøyene er overmodne for utskiftning, vedlikeholdskostnadene øker, og den operative tilgjengeligheten blir mindre – akkurat som vi erfarer for F-16.

På den positive siden er nå NH90-helikoptrene operative i kystvaktrollen. Vi har fortsatt utfordringer med integrasjon mellom fartøy og helikopter. De ser nå ut til å være løst, og jeg forventer at vi får helikopter om bord snarlig. AW101, nye redningshelikoptre, er også i rute, og erstatning for Sea King er planlagt til 2018.

Operasjoner i utlandet

Så over til operasjoner i utlandet.

Deltagelsen i internasjonale operasjoner er viktig for Norge. Vi bidrar til å løse konflikter, vi får politisk innsyn, politisk påvirkning, og nasjonen Norge blir synliggjort i disse operasjonene. Det er altså et virkemiddel for å vise solidaritet med viktige samarbeidspartnere.

De norske bidragene er meget etterspurte. Dette er først og fremst på grunn av den profesjonalitet og kvalitet som våre offiserer og soldater viser i de ulike operasjonene.

La meg kommentere noen av de viktigste bidragene.

Afghanistan har vært det store internasjonale bidraget i 15 år. Vi er fortsatt til stede i Kabul, og operasjonen går nå under betegnelsen Resolute Support Mission. Det er et oppdrag hvor det er trening, assistanse og støtte som er hovedfokus.

Nato har redusert fra cirka 120 000 til 10 000 soldater i løpet av de to siste årene. Dette har dessverre gitt Taliban større handlingsrom, særlig på landsbygda. Det utfordrer de afghanske styrkene, og i noen sammenhenger også vestlige interesser og mennesker. Situasjonen er fortsatt svært krevende, og stridskontakter finner fortsatt sted, slik vi erfarte ved den spanske ambassaden i Kabul 11. desember i fjor.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Det er en positiv utvikling på de afghanske styrkene. De er kommet svært langt siden 2002 og frem til i dag, men fortsatt ser vi at vestlig støtte fortsatt er nødvendig. Den militære anbefalingen fra teateret er å fortsette med dagens nivå og bidrag for å sikre at vi ikke mister initiativet eller kontrollen til Taliban. Det norske bidraget i Afghanistan fortsetter ut 2016.

I Irak har vi vært til stede i et år. Oppdraget er å trene og støtte irakiske sikkerhetstyrker. Det er disse sikkerhetsstyrkene som skal bekjempe ISIL. Vårt oppdrag, som en del av en stor allianse, skal øke sannsynligheten for suksess i bekjempelsen av ISIL. Norges oppdrag i Irak skal forlenges til mars 2017. Vi kommer til å kraftsamle vår innsats nord i landet. Regjeringen vil vurderere om vi skal styrke bidraget i Nord-Irak ut over det som er i dag, men fortsatt innenfor dagens ramme på 120 personell.

Vi har deltatt i vel to år i Mali med etterretningsbidrag i det som heter All Source Integration Fusion Unit. Dette er et nybrottsarbeid i FN-sammenheng og har vært vesentlig for at FN-styrkene i Mali (MINUSMA) skulle ha et best mulig bilde på en kompleks situasjon. Dette bidraget er nå terminert og erstattes av et bidrag med C-130 transportfly, også et viktig bidrag i et stort og ufremkommelig land som Mali.

Vår deltagelse i internasjonale operasjoner kjennetegnes nå av en rekke små bidrag. Vi er til stede i 10 operasjoner på 13 steder, men kun med 212 soldater.

Disse bidragene skal støttes med logistikk, IKT og ofte med etterretningsressurser. På flere av disse nisjeområdene strekkes strikken til bristepunktet både på materiell- og personellsiden.

Små bidrag gir også liten militær verdi. Kompetansen i retur til Forsvaret blir dermed relativt liten. Det er derfor min vurdering av vi bør prioritere, redusere antall og kraftsamle på prioriterte områder. Jeg tror det vil gi oss mer innflytelse. Det vil gi mer kompetanse tilbake til Forsvaret og det vil redusere belastningen på mindre miljøer slik vi erfarer.

Beredskap

Det er ikke bare pågående operasjoner, men også beredskap for krise/krig som er en av Forsvarets viktigste leveranser.

Beredskap har dessverre hatt lite fokus de siste 25 år. Dette gjelder både nasjonalt og i Nato. Gledelig er det at begge nå øker fokuset på dette området.

Vi ønsker å styrke beredskapen. Det er lett å si, men det kreves betydelig for å gjøre det. Det er enkelt å fastslå at vi må styrke beredskapen, men forstår vi hva det innebærer? Beredskap bryter vi ned i reaksjonsevne, tilgjengelighet og utholdenhet.

Reaksjonsevne er knyttet til når eller hvor raskt en enhet kan anvendes i oppdragsløsning, og dette er avhengig av hvor enheten er lokalisert, hvor lang tid enheten trenger for å bli klar i garnison/base og hvordan den kan forflyttes (mobilitet) til operasjonsområdet. Alle disse elementene er med på å definere reaksjonsevnen.

Tilgjengelighet knyttes både til teknisk og operative tilgjengelighet. Teknisk tilgjengelighet knyttes til at materiellet er klart, det er vedlikeholdt, vi har reservedeler og

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

alt det som hører med. Operativ tilgjengelighet er basert på at avdelingen er bemannet og at den innehar rett kompetanse for oppdraget, herunder om avdelingen er trent for operasjonen (alene eller sammen med andre).

Utholdenhet sier noe om hvor lenge bidrag kan stå i en operasjon og er begrenset av forsyninger (drivstoff, proviant, ammunisjon etc.), herunder reservedeler og eventuelle behov for erstatning av personell.

Alle forholdene er vesentlige når vi snakker om beredskap. Å styrke beredskapen betyr at helheten av alle disse elementene er bedret. Da er det viktig å identifisere på hvilke områder vi har den kritiske linjen. Det er først der tiltakene kan gi en effekt på styrket beredskap. Det hjelper ikke å opprettholde en teknisk tilgjengelighet på 14 dager dersom vi ikke har bemanning til enhetene.

Nasjonal beredskap

Det har vært min påstand over flere år at beredskapen bevisst er nedprioritert over lang tid. Vi har hatt fokus på internasjonale operasjoner. Vi har hatt få avdelinger med korte klartider og god bemanning.

Når vi har nedprioritert på de andre områdene er resultatet dessverre dårligere teknisk tilgjengelighet på andre enheter. Vi ser det i form av etterslep på vedlikehold og manglende reservedeler. Vi har dårlig operativ tilgjengelighet på store deler av strukturen. Den er underbemannet eller ikke bemannet i det hele tatt. Og vi har dårlig utholdenhet. Lagerbeholdningen tærer vi på, vi mangler ammunisjon og vi har ikke ekstra bemanning for de fleste systemer.

Det betyr at vi ikke kan bedre reaksjonsevnen uten at vi styrker både tilgjengeligheten og utholdenheten i den strukturen vi har.

Hvilke tiltak gjør vi nå for å styrke beredskapen? Vi prioriterer de beste avdelingene på bekostning av de svakeste. Det betyr at flere kan tilfredsstille kortere klar tid, ulempen er at de svakeste er enda lengre unna et tilfredsstillende nivå.

Det andre tiltaket vi er i gang med, er å redusere i ledelse, støtte og administrasjon og overføre bemanningen til den operative strukturen. Sjøforsvaret har startet, og høsten 2015 seilte vi de facto fire fregatter i flere uker. Forsvarsstaben følger etter, og jeg har anbefalt en rekke andre effektiviseringer innen ledelse, støtte og administrasjon i mitt fagmilitære råd. Neste skritt er å øke trening og øving for det operative personellet. Det krever aktivitetsøkning og dermed flere driftsmidler for dette formålet.

Innsatsforsvaret må virke hvis vi skal være relevante, og jeg var meget tydelig i min fagmilitære anbefaling om at driftsutfordringen var det viktigste å løse på kort sikt for å øke beredskapen i den strukturen vi allerede har. Det at den enkelte nasjon har orden i eget bo, er en forutsetning for at Nato skal opprettholde sin totale kapasitet og troverdighet.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Nato-beredskap

Det er ikke bare Norge som har hatt lite fokus på beredskap de siste årene. På lik linje med oss har også de fleste landene i Nato oppdaget at beredskap har vært forsømt, eller i det minste vært nedprioritert.

Nato-toppmøtet i Wales i 2014 tok for seg beroligelse og reaksjonsevne gjennom initiativ som henholdsvis Assurance Measures og Readiness Action Plan (RAP).

Beroligende tiltak er initiert i en rekke land på Natos østlige flanke. De er opprettholdt over de siste 18 måneder. Selv om bidragene er små, har det vist seg utfordrende å holde dem ved like, selv om USA har stått for majoriteten av dem. Norge har bidratt i perioden med land-, luft- og sjøstyrker.

Readiness Action Plan skal styrke reaksjonsevnen i Nato som helhet. Very High Readiness Joint Task Force (VJTF) er den hurtige reaksjonsstyrken. I 2015 utgjorde tyske, nederlandske og norske styrker i felleskap denne første initielle utgaven – en prøveklut for et nytt konsept. Telemark bataljon og hele den norske støttestrukturen gjorde en fantastisk innsats med å deployere avdelinger til Polen på kort varsel under øvelse Noble Jump i juni 2015. På alle områder viste Norge at vi har kvalitet og reaksjonsevne i Telemark bataljon, fullt på høyde med de to andre nasjonene. Slik sett var øvelsene og testene en suksess for oss, men alle tre nasjoner oppdaget at mye mangler innen interoperabilitet mellom nasjonene. Dette er noe Nato og nasjonene må vektlegge for at reaksjonsevnen og slagkraften skal være reell.

Iverksettelse av tiltakene i Nato har vist at planverket fra den kalde krigen i dag bygger på sviktene forutsetninger. Planverket blir derfor nå revidert. Vi er med i denne prosessen og påser at nasjonale- og Nato-planer harmoniseres. Dette er et omfattende arbeid som krever stor innsats fra Forsvarets operative hovedkvarter.

Aktiviteten de siste 18 måneder har utfordret Nato på forholdet mellom tilstedeværelse, beroligelse, avskrekking og provokasjon. Det er fin balansegang mellom disse effektene og tiltakene som benyttes. Bekymringen er at tiltak som er ment som en beroligelse, oppfattes som en provokasjon av den andre parten og utløser responderende tiltak som er starten på en negativ spiral. Balansegangen må relæres og beherskes. Her har Norge med sin kunnskap om Russland og erfaringer fra nordområdene viktig kompetanse å tilføre alliansen.

Kvalitet på norske styrker

Jeg har flere ganger her i kveld påpekt den gode kvaliteten i Forsvaret. Det kommer ikke av seg selv, men er et resultat av riktige prioriteringer og hardt arbeid over tid. Som liten nasjon vil sjelden kunne hevde oss basert på kvantitet. Som en høyt utdannet befolkning og nasjon med høy levestandard har vi kunnet satse på kvalitet. Dette har vi gjort på en rekke områder. Det er summen av denne satsningen som gir våre styrker anerkjennelse i operasjoner, både nasjonalt og internasjonalt.

La meg starte med kvaliteten hos personellet.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Allmenn verneplikt

Jeg lar meg stadig imponere av våre vernepliktige. Svært mange ønsker å gjøre sin plikt, men når Forsvarets behov er lavere, er det dessverre mange som ikke får muligheten til å gjennomføre førstegangstjeneste. De som gjennomfører, er virkelig noe av det beste Norge kan stille med av ungdommer. Godt utdannet med en god blanding av teoretisk og praktisk erfaring, gode i språk, verdensvante, ved god helse og svært godt motiverte.

I 2016 skriver vi historie når vi til sommeren tar imot de første vernepliktige jentene til førstegangstjeneste etter ny lov om allmenn verneplikt. Vi har hatt en økende andel kvinner i Forsvaret i mange år. Jeg forventer ikke en dramatisk økning fra sommeren. Jeg er glad for at vi nå også blant kvinnene har muligheten til å plukke ut de best egnede for Forsvaret.

Jeg har ved flere anledninger trukket fram eksempler fra Grensevakten for å synliggjøre kvaliteten og profesjonaliteten til våre soldater i førstegangstjeneste. I oktober i fjor hadde jeg med meg formannen i Militærkomiteen i Nato på besøk til Grensevakten. På Korpfjell stasjon fikk han en 30 minutters orientering fra en menig vaktsoldat. En orientering om Grensevakten, om stasjonen, om hans oppgaver, og hvordan den informasjonen han samlet ble rapportert til det operative hovedkvarteret i Bodø og var en brikke i det store puslespillet «situasjonsbildet» i våre nærområder. Dette gjorde soldaten på engelsk – helt uten manus og uten frykt for generalen og admiralen. Litt senere samme dag kjørte vi med RIB på Pasvikelven. Båtføreren var en ung jente. Etter å ha gitt oss sikkerhetsbriefen, avsluttet hun kontant: «Admiral/general – husk at her om bord, er det jeg som er sjefen, og skulle noe skje, må dere gjøre nøyaktig som jeg sier».

Eksemplene viser blant annet at soldater under førstegangstjenesten utfører meningsfylte og viktige funksjoner, at de fremstår ansvarsbevisste og profesjonelle og ikke minst har forstått sin rolle. Det er blant disse vi rekrutterer til videre tjeneste i Forsvaret, enten som vervet, befal eller offiser. De som dimitterer fra førstegangstjenesten og går tilbake til sivile yrker, har fått med seg mange verdifulle erfaringer. Gjennomført førstegangstjeneste er i dag et kvalitetsbevis. Som individer er de selektert – som soldater er de testet og gitt ansvar. Vi gir dem stor anerkjennelse, og det bør alle arbeidsgivere gjøre når de vender tilbake i arbeidslivet.

Militær ordning

Fra 1. januar i år startet vi innføringen av den nye militærordningen. Forsvaret trenger større mangfold i kompetanse. Vi trenger flere spesialister. Vi ønsker at personellet vårt skal stå lengre tid i stillingen, for der i gjennom å ytterligere øke kvaliteten på våre soldater.

Den nye militære ordningen skal svare på disse utfordringene. Det er to komplementære befalskorps. For det første er det offiseren som er generalisten med en akademisk utdanning og en grundig lederutdanning.

Den andre er spesialisten, enten han er vervet eller befal. Han eller hun har en fagutdanning eller lang praktisk erfaring. De er kurset i utøvende lederskap ut fra det nivået de arbeider på.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Vi bygger på systemet som finnes i en rekke andre Nato-land, men det er tilpasset vår kultur. Meningen er at dette skal gi oss både bredde- og dybdekompetanse i organisasjonen. Systemene skal gi livslang karrieremuligheter for begge korps.

Implementeringen startet allerede i fjor ved utnevnelse av sersjantmajorer og flaggmestre i forsvarsgrenene og i enkelte andre deler av virksomheten. Det var motiverte majorer/oberstløytnanter som konverterte til de høyeste gradene innen spesialistbefal.

Jeg har stor tro på den nye ordningen. Jeg tror ordningen vil gi organisasjonen et løft og bidra til å løse de utfordringen jeg nevnte tidligere. Verdien av at vi gjør det, er stor. Et eksempel på det er at SACEUR har invitert seg selv for å komme å snakke med våre sersjantmajorer/flaggmestre i nær fremtid.

Utdanning

Forsvaret har tradisjon for livslang læring. Der er utdanningsinstitusjonene våre som er grunnlaget for denne læringen og således grunnlaget for kvaliteten i vårt personell. Det er her vi tilfører fagkompetanse, det er her vi tilfører holdninger gjennom Forsvarets verdigrunnlag.

Krigsskolene er en kombinasjon fagutdanning, profesjonsutdanning og lederutdanning. Dette har gjennom årene gitt oss dyktige ledere med solid fagkunnskap. Du møter dem rundt i hele Forsvaret – lojale, dyktige, engasjerte, reflekterte, og løsningsorienterte. I internasjonale stillinger og operasjoner blir de vedsatt og respektert og bidrar sterkt til at norske avdelinger i stadig større grad er foretrukne samarbeidspartnere.

Krigsskoler og fagskoler benytter offiserer og befal i utdanning og veiledning. Vekselvirkningen mellom operative avdelinger og utdanningsavdelinger gir økt læring for alle parter. I tillegg blir skolens befal og offiserer en viktig styrkebrønn for beredskapen til operative avdelinger.

Forsvarets utdanning har i dag høy status, og dette bidrar både til god rekruttering, høyt kvalifiserte studenter og til kvalifiserte og motiverte ansatte i utdanningsinstitusjonene.

Vi må erkjenne at utdanningen vår koster mye. Krav til effektivisering og innføring av ny militær ordning gjør det nødvendig å vurdere både innholdet, omfanget og organiseringen av vår utdanning for fremtiden. I min fagmilitære anbefaling var jeg klar på at vi må vinne erfaring med innføringen av ny militær ordning før vi gjør store endringer i dagens utdanningsordning. Utilsiktede konsekvenser som svekker rekruttering, kvaliteten på utdanningen eller fleksibiliteten i operative miljøer, må vi unngå.

Trening og øvelser

Der utdanningen fokuserer på enkeltindividet, så skal trening og øvinger bidra til å sette sammen enheter og avdelinger til det ønskede kompetansenivået. Oppgavedeling, samhold, arbeid mot felles mål og hvor øvingens formål er å løse oppgavene til Forsvaret i fellesskap.

Kvalitet i trening og øving styrker evnen til å mestre strid. Middel for å teste konsepter og planer, og et middel for å demonstrer evne og kampkraft.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Erfaringene fra internasjonale operasjoner er at vi har et betydelig bedre bilde i dag på hvilke krav vi må stille til våre soldater og avdelinger. Erfaringer fra internasjonale operasjoner gjennom disse kravene har bidratt til å heve nivået i hele Forsvaret.

Samtidig har vi økt antall avdelinger vi sertifiserer internasjonalt. Red Flag for Luftforsvarets enheter. FOST (Flag Officer Sea Training) programmene i Storbritannia for marinefartøyer, og nå også VJTF og Nato Response Force systemet knyttet til landavdelingene.

Øvelser som fellesoperative arenaer, Joint Viking i Finnmark, Noble Jump i Polen og Cold Response som vi nå er i forberedelsesfasen med, er med å teste alle våre konsepter og planer. Ikke bare avdelingene, men også systemene bak de som mobilitet og logistikk. Det at vi får med internasjonale avdelinger, gir mer verdifull læring og erfaring – i tillegg til at vi tester ut interoperabilitet med samarbeidene nasjoner.

I 2018 skal Norge arrangere High Visibility Exercise på vegne av Nato. Det er en Nato-øvelse på norsk jord hvor vi er vertskap. Dette vil være en artikkel 5-øvelse, hvor vi blant annet får testet mottak av allierte forsterkninger og får fokus på våre områder.

Materiell

Jeg har tidligere beskrevet behovet for å erstatte noen av plattformene, da de har nådd sin levealder. Forsvaret har imidlertid mye moderne materiell som er på høyde med de beste. Fregattene og korvettene med nasjonal sjømålsmissil leverer over forventningene. C-130 Hercules, det nye transportflyet gjør det samme. NH90, er som jeg nevnte tidligere, nå operativ i kystvaktrollen, og det er et meget godt helikopter.

I september i fjor tok vi imot de første av 144 moderniserte CV90-kampvogner, og de første norske F-35 kampfly, som ble levert før avtalt tid. I media spekuleres det på reduksjoner i antall F-35. F-35 er det viktigste våpen for fremtidens forsvar, det er det som skal styrke vår operative evne. Tallet 52 er et resultat av omfattende analyser ut i fra både oppgaver og trusler. Tallet står seg gjennom nye tester, og noe av det siste jeg vil anbefale, er reduksjoner i antallet F-35. En slik reduksjon vil svekke vår operative evne.

Vi har en baugbølge med investeringsbehov foran oss. Dette må adresseres i ny langtidsplan for forsvarssektoren. Veivalg er nødvendig.

En ny materielletat skal ta frem materiell for forsvarssektoren. Jeg kjenner dem som jobber der, og det er god kvalitet på personellet. Jeg har store forventninger til etaten, at de leverer nytt materiell med høy kvalitet, både raskere og til lavere kostnad enn det vi evnet å gjøre innenfor egen organisasjon.

Utfordringer i det kortsiktige perspektiv

Det er ønskelig å innfri målsetningene i gjeldende langtidsplan. Denne gangen vurderer jeg det som meget vanskelig, da mange forutsetninger har endret seg på veien.

Innfasing av F-35, omstilling av Luftforsvaret, og klargjøring av Ørlandet, som er de viktigste forholdene, er i rute.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Forsvarets effektiviseringsmål er utfordrende nå mot slutten av perioden. Gevinstene er allerede tatt ut, noe som kan gi en minus som må dekkes på andre måter.

Avbyråkratisering og effektiviseringstiltak (AB&E-tiltak), som er pålagt alle i staten, var et ukjent begrep ved inngangen til 2013. Tiltakene har ved utgangen av 2016 redusert driftsbudsjettet i Forsvaret med cirka 490 millioner kr.

Sprekkdannelser i F-16, sammen med uforutsette tiltak innen IKT, har resultert i 240 millioner kroner i ekstra utgifter i 2015.

Valutasvingningen (svekket norsk krone) har gitt Forsvaret en ekstra utgift på 370 millioner kr i 2015.

Ved inngangen til 2016 er driftssituasjonen mer enn 1 milliard dårligere enn forutsatt i LTP for perioden. Regnskapet vil fortsatt være i balanse, salderingsposten er fortsatt redusert vedlikehold og nedbygging av lagerbeholdning. Dette vil imidlertid ikke være tilstrekkelig, og redusert aktivitet er uunngåelig.

I min gjennomgang har jeg søkt å vise at vi etter tiår med omstilling har mye bra i Forsvaret.

Endringer i verden rundt oss har gitt flere utfordringer for Forsvaret, både på kort og lang sikt. I mitt fagmilitære råd anbefaler jeg hvilke grep vi må ta for å få det Forsvaret vi trenger.

Med utsiktene for norsk økonomi kan mitt fagmilitære råd fortone seg som en uoverkommelig hindring. La meg derfor understreke muligheten for å dele opp utfordringen og løse den bit for bit.

Det viktigste å starte med er å styrke driftssituasjonen til Forsvaret, slik at vi kan etablere en tilfredsstillende beredskap på den strukturen vi allerede har.

Som jeg sa under fremleggingen av FMR, kan deler av fornyingsbehovet skyves ut i tid, såfremt man identifiserer og aksepterer den risiko vi tar.

Som jeg gav klart uttrykk for i FMR, må det gjøres veivalg og settes en retning for Forsvarets utvikling. Ut i fra retningen må vi være pragmatiske i å fastslå når og hvordan fornyingsbehovet kan løses.

Norge er en liten nasjon – også i militær sammenheng. Vår posisjon, innflytelse og relevans er tuftet på kvalitet – på materiellet og på personellet. Uavhengig av retning i ny LTP er det viktig å ta vare på denne kvaliteten i det bestående. Hvis vi ikke gjør det, har vi intet å bringe til torgs i alliansen!

Takk for oppmerksomheten.

Forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide gjestet Oslo Militære Samfund 11. januar 2016 med sitt Nyttårsforedrag: «En ny langtidsplan for forsvarssektoren – vårt utgangspunkt og våre valg».

Kjære venner. Godt nytt år! Nyttårsforedraget her i OMS er et av årets høydepunkter for en forsvarsminister, og det er godt å se dere alle igjen.
I dag, i overgangen mellom 2015 og 2016, er det ingen tvil om at Forsvaret står overfor massive utfordringer. Det er heller ingen tvil om at vi har lagt bak oss et år som både var preget av det samme utfordringsbildet. Men samtidig viste 2015 oss at det også nytter å prioritere og fokusere den innsatsen vi gjør – på en enda bedre måte enn vi har gjort tidligere.
I 2015 sluttet Stortinget seg enstemmig til regjeringens forslag til ny militærordning – en gjennomgående endring av hvordan vi forvalter personell og kompetanse i Forsvaret, og jeg vil påstå: Den kanskje største reformen i norsk forsvarssektor på mange tiår. Det er innlysende for alle dere, men trolig knapt merkbart for de som ikke kjenner sektoren. Vi prioriterte seiling og nærvær i nord. Vi bidro sterkt til NATOs reform og modernisering. I 2016 skal det første kullet i den nye allmenne verneplikten inn og tjenestegjøre. Dette er en grunnleggende og prinsipielt viktig endring av en av samfunnets kjerneinstitusjoner. Og i forrige uke åpnet vi Forsvarsmateriell – den nye etaten – som skal sikre mer kosteffektiv forvaltning og strategisk styring av investering og materielldrift i sektoren.
I 2016 øker forsvarsbudsjettet med 9,4 %. Vi skal vri ressursbruken mot operativ aktivitet i nord, som seiling med ubåt og flyging med MPA. Vi stasjonerer en ubåt fast i Ramsund, så den kan seile om lag 250 døgn i nord, og vi øker lengden på og antallet tokt med Orion. Vi starter en massiv styrking av etterretningstjenesten på 370 millioner bare for 2016, og tar et tydelig grep om etterslepet på vedlikehold som har ridd Forsvaret som en mare i lang tid. Og vi investerer i vår viktigste militære kapasitet i overskuelig fremtid i form av F-35.
Det er jeg stolt av. Noe annet jeg er veldig stolt av er at vi har tatt vår del av det internasjonale ansvaret for fred og sikkerhet. Jeg har selv vært til stede der norske soldater har hatt viktige oppgaver i året som er bak oss. I Polen traff jeg styrker på beredskap for NATO, i en urolig tid, der vår deltakelse gjør at en blir både stolt og ydmyk. I Baltic Air Policing ble jeg møtt med samme profesjonalitet, samme betydning av et helt crew som jobber mot et felles mål: En operativ kapasitet enten det er i tjeneste nasjonalt eller på vegne av vår Allianse. Og her hjemme tok jeg med meg generalsekretær Jens Stoltenberg til Bodø for å vise hvordan vår QRA bidrar til god situasjonsforståelse og synlig tilstedeværelse når noen forsøker å komme nær nasjonens grenser, og hvordan vi ivaretar beredskap på vegne av NATO.
Samtidig vet jeg, og dere, at vi står overfor store utfordringer i årene som kommer. Og det er det jeg snakke om i dag. Nyttårsforedraget er en av de beste arenaene for å adressere store og viktige spørsmål. I kveld er sånn sett ikke noe unntak. Tiden er ikke inne for å ta forsvarspolitiske hvileskjær. Vi har en betydelig jobb foran oss.
Utsiktene, både på kort og lang sikt, for det norske Forsvaret er meget utfordrende, og jeg er her i kveld for å dele disse utfordringene med dere. Det er nemlig ikke slik at landets sikkerhet er kun forsvarsministerens anliggende. Det er vårt felles ansvar. Og det er et ansvar ingen av oss kan ta med letthet.
Inneværende langtidsplan, lagt frem av regjeringen Stoltenberg i 2012, la til grunn at en økonomisk omprioritering internt i forsvarssektoren på noe over 600 millioner kroner i langtidsplanperioden – mellom 2013 og 2016 – som følge av nedtrappingen i Afghanistan, ville løse de fleste av sektorens utfordringer. De anbefalingene som Forsvarssjefen har lagt på mitt bord vil for kommende langtidsplanperiode kreve mer enn 30 milliarder kroner akkumulert ekstra til investering og drift de neste fire årene. 30 milliarder! Og da har man tatt utgangspunktet i budsjettet for 2015, som allerede var betydelig økt for å betale for våre nye kampfly.

Ine Marie Eriksen Søreide. Foto: OMS

Jeg tror vi kan være enige om at dette er utfordrende. Av situasjonen kan vi utlede to hovedkonklusjoner: Et moderne og kapabelt forsvar koster langt mer enn det man tidligere har tatt inn over seg. Og, det forsvaret vi har i dag har et økonomisk etterslep som har bygget på seg over tid. Dette gir oss en dobbel, økonomisk utfordring.
Som om ikke det var nok: Alle tenkelige alternativ i dagens situasjon forutsetter betydelige omprioriteringer og det forutsetter endringer og nedleggelser. Vi står altså overfor et av de største økonomiske løftene i nyere forsvarshistorie, men må samtidig gjøre omprioriteringer og endringer som vi av erfaring vet vil skape motstand både blant politikere, i lokalsamfunn, hos ansatte og blant folk flest.
Og: Selv om vi politikere skulle evne å finne 30 ekstra milliarder til Forsvaret i det korte perspektivet, er det likevel mange, kanskje også her i kveld, som vil hevde at det ikke vil kunne anses som en styrking av Forsvaret.
Kjerneelementene her er økonomi, samfunnsansvar og sikkerhetspolitikk. La meg starte med økonomi og vårt samfunnsansvar.
Økonomi og samfunnsansvar
Jeg har ikke tenkt å dvele lenge ved hvorfor det har blitt slik. La meg bare slå fast, og jeg er sikker på at jeg har mesteparten av salen med meg på det, at et moderne og kapabelt forsvar koster mer enn det vi politikere over tiår har vært villig til å betale.
Status i dag er at Forsvaret trenger flere milliarder kroner ekstra de neste årene bare for å ta inn etterslepet på driftssiden. Det akkumulerte etterslepet alene utgjør om lag 2,5 milliarder kroner. På investeringssiden er bildet enda mer utfordrende. Vi skal finne penger til å fortsette den helt nødvendige innfasingen av et nytt kampfly, samtidig som vi står overfor andre store investeringer i alle forsvarsgrenene. Dagens økonomiske utfordringer er i seg selv krevende nok. Det vil de være i 2017. Og det vil de ikke minst være når vi ser fem, ti og femten år inn i fremtiden. Det er da vi forstår de virkelige proporsjonene av det vi nå står ovenfor.
Svaret burde være enkelt. Hvorfor kan ikke bare politikerne legge på noen milliarder ekstra på forsvarsbudsjettet hvert år, så ordner dette seg? Det finnes minst to svar på det: Det ene handler om at økte bevilgninger alene ikke vil løse de utfordringene vi ser. Mange av de tiltakene som må gjennomføres er ikke drevet av økonomi, men av operative behov som må fylles for i det hele tatt å kunne opprettholde et relevant forsvar.
Det andre svaret handler om å se utviklingen av vår sektor som en del av en større helhet. Det står om den langsiktige bærekraften i norsk økonomi. Det er et politisk ansvar. Regjeringen, støttet av Finansdepartementet, må ivareta helheten i statsbudsjettet og norsk økonomi. Vi skal se det store bildet, og Finansdepartementet skal ha pulsen på norsk økonomi. Det innebærer også at de må fortelle deg at du ikke kan få alle pengene du trenger, fordi nasjonen ikke har råd til det. Dette fremstår ofte som veldig irriterende, all den tid det burde være åpenbart for alle, også for Finansdepartementet, at akkurat din sektor virkelig trenger disse pengene.
Så er vi nok alle, innerst inne, glade for at vi har en ansvarlig forvalter av landets økonomi. Til slutt er det jo akkurat den vi alle er avhengig av for å få lønnen vår, pensjonen vår, og alle andre tjenester vi er så heldige å ha krav på her i landet.
I dette ligger også et stort politisk dilemma for regjeringen. Vi vil ha et sterkt forsvar, men vi må også føre en ansvarlig økonomisk politikk. En ansvarlig økonomisk politikk forutsetter en effektiv og kostnadsbevisst offentlig sektor. Det er en forutsetning for at landet skal kunne bære sine forpliktelser også i årene fremover.
Så kan man heller ikke se norsk økonomi isolert fra verden for øvrig. Hvis noen av dere nettopp har vært i utlandet, så er det umulig å ikke registrere at man får veldig mye mindre for pengene sine nå enn det man gjorde for et par år siden. Hva er det som har skjedd? Jo, i hovedsak at den norske stats hovedinntektskilde, oljen, har falt dramatisk i pris. På noen måneder er oljeprisen redusert fra 110-120 dollar fatet til under 40 dollar fatet, og ingen vet om bunnen er nådd. Dette har store konsekvenser for oss alle: Selvfølgelig for en forsvarssektor som er tungt eksponert for valutarisiko, men også for regjeringen og Stortinget som likevel må levere det årlige statsbudsjettet.
Og la meg skyte inn her: Der de fleste av oss kan velge å droppe utenlandsturen på grunn av en svakere norsk krone, så kan ikke Forsvaret brått bestemme seg for å gjøre større endringer i drift og investeringer. Betydelige deler av materiellanskaffelsene til Forsvaret gjøres i utenlandsk valuta. I tillegg har disse anskaffelsene ofte lang ledetid. Derfor vil makroøkonomiske forhold, som utviklingen av valutakurser- og drivstoffpriser, raskt kunne merkes i arbeidet med å balansere de årlige budsjettene. Et eksempel: Da nye korvetter ble planlagt innfaset var drivstoffprisen forutsatt å være fire kroner per liter. I dag må vi ta høyde for nesten åtte kroner literen.
Poenget er at vi ikke lenger planlegger med store, årlige økninger i vårt nasjonalprodukt. Makroøkonomiske forhold, som lavere oljepris, gir direkte konsekvens for verdiskapingen i landet. Det betyr at vi også må bruke mindre penger. Mange eksperter spår at denne situasjonen vil vedvare. Det er vanskelig å si om vi snakker om tre, fem, ti år, eller kanskje mer, men vi må ta alvoret innover oss. Dette gjelder for alle sektorer, også forsvarssektoren.
I det arbeidet vi har foran oss vil vi altså merke at norsk økonomi er i en omstillingsfase. Vi går fra særstilling til omstilling. Vi vil merke at nye økonomiske rammebetingelser utløser en mye hardere prioritering. Det står om å sikre arbeidsplasser, om velferd og om å lykkes med en omstilling av norsk økonomi. I sum handler det om vårt samfunnsansvar.
Vi må også ta innover oss store og akutte utfordringer fra migrasjonsbølgen som nå treffer hele Europa. Det får store og uforutsette konsekvenser på statsbudsjetter over i alle land – også vårt. Det vil kreve noe av oss alle.
Jeg ville ikke snakket sant hvis jeg sa at tøffere tider for norsk økonomi og behovet for å avhjelpe migrasjonsbølgen, ikke påvirker vårt handlingsrom. I det såkalte tilleggsnummeret til statsbudsjettet for 2016 måtte regjeringen i løpet av en måned, umiddelbart etter at 2016-budsjettet ble lagt frem, finne 9,5 milliarder kroner til å håndtere og finansiere en rekke akutte tiltak knyttet til asyltilstrømningen. Det kom ikke av seg selv. Alle sektorer påvirkes av dette. Og det erkjenner også de andre partiene på Stortinget. Heller ikke de så rom for særlig økte bevilgninger til Forsvaret i sine alternative budsjetter for 2016, ut over det løftet regjeringen la inn.
Derfor har jeg sagt at regjeringens budsjett for dette året står seg godt. Vi har valgt å prioritere noe tydelig nettopp for å svare på en endret sikkerhetspolitisk situasjon og for å svare på noen av utfordringene i Forsvaret. Dette er skritt i riktig retning, men det løser langt fra alle problemer. Den analysen deler forsvarssjefen og jeg, og jeg regner med han vil komme inn på dette når han taler her neste uke.
La meg derfor si noe om den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen.
Sikkerhetspolitikk
Taktomslaget de siste tre årene har vært betydelig. Det gjelder våre økonomiske rammebetingelser, anerkjennelsen av den reelle situasjonen i Forsvaret og våre sikkerhetspolitiske omgivelser.
La oss skru tiden noen år tilbake. I 2012 fikk vi presentert langtidsplanen for perioden 2013-2016. Vi ble fortalt at omstillingen av Forsvaret i stor grad var ferdig. Vi skulle ha et solid fundament å bygge videre på, og vi skulle i større grad kunne gjøre endringer fordi det var lurt, og ikke fordi vi måtte. Vi skulle ha et forsvar i balanse.
Norge stilte seg i spissen for å bringe NATO hjem igjen og ta hånd om alliansens kjerneoppgaver. I likhet med våre allierte la Norge planer for en gradvis avvikling av vår deltakelse i Afghanistan. Utfordringene fremover lå et annet sted. Det var en betydelig uro om de videre implikasjonene av Europas finanskrise og hvordan dette ville ramme forsvarsevnen. Tett koblet til dette var USAs rebalansering mot Asia og Stillehavet. Det forsterket bildet av et på sikt mer svekket Europa.
Vår – og også NATOs – sikkerhetspolitikk var fortsatt basert på tanken om Russland som en strategisk partner. Vi så en forsiktig optimisme om at den arabiske våren var begynnelsen på en ny tid for Midtøsten og Nord-Afrika, hvor autoritære regimer skulle bli avløst av demokratiske styresett. Situasjonen i Syria minnet oss samtidig om krefter som trakk i en helt annen retning.
I dag må vi erkjenne at mange av de forestillingene vi hadde om hvordan verden ville utvikle seg, ikke slo til. Vi befinner oss derfor i dag i en mye mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon med et mangefasettert og komplisert trussel- og risikobilde.
Vi har fått store utfordringer tett på NATOs territorium som kan få direkte konsekvenser for norsk og alliert sikkerhet. USA har ikke tatt blikket bort fra Europa, men den langsiktige strategiske prioriteringen av Asia og Stillehavet ligger fast. Midtøsten står i flammer – sannsynligvis i overskuelig fremtid.
Vårt eget kontinent er i rask og til dels dramatisk endring. Det er drevet fram av utviklingstrekk i og utenfor Europa. Det som for noen år siden handlet om håndteringen av en finanskrise, rommer i dag flere og mye mer fundamentale utfordringer for det europeiske fellesskapet.
Russlands anneksjon av Krim og pågående destabilisering i Ukraina er et skarpt brudd med forestillingen om Russland som en strategisk partner. Det representerer et skifte i europeisk sikkerhetspolitikk med store implikasjoner for europeisk og global sikkerhet. Derfor er dette også den enkelthendelsen som mest av alt rokker ved de sikkerhetspolitiske forutsetninger som ble lagt til grunn i langtidsplanen som ble vedtatt i 2012.
Vi er tvunget til å se Russland med andre øyne enn vi gjorde den gang. Det er et Russland som massivt bygger opp og moderniserer sitt forsvar. Et Russland som gjennom sin høye militære aktivitet, særlig i Østersjøen og nå også i sør, tester NATO og enkeltland.
Selv i en tid der Russland rammes av sterkt fallende oljepriser og av sanksjonspolitikken, velger de fortsatt å bruke rundt 20 % av statsbudsjettet på forsvar. Det russiske forsvarsbudsjettet for 2016 er beregnet å utgjøre ca. 4 % av BNP. Til sammenligning er gjennomsnittet for europeiske NATO-land 1,3 %. Russland hadde i fjor en investeringsandel i sitt forsvarsbudsjett på over 60 %.
Det er også verdt å merke seg at det russiske forsvarsministeriet har annonsert at over 4000 militære øvelser vil finne sted i 2016. Det er 10 ganger så mange som NATO har planlagt i den samme perioden.
Utstyr, systemer og kapasiteter i nordområdene er prioritert. Vi kan rimelig tydelig slå fast følgende: Den militærstrategiske balansen i nord forskyver seg i Russlands favør. Vi må forholde oss til at det foreligger en betydelig asymmetri i forholdet til Russland. Asymmetrien i seg selv er ikke ny. Det nye er at tilliten mellom Russland og Vesten er betydelig svekket. Det er en vesentlig forskjell fra bare noen få år siden.
Det gjelder også den utviklingen vi har sett i store deler av Midtøsten og Nord-Afrika. Det som var av forsiktig håp og optimisme er for lengst knust. Knust av en ødeleggende borgerkrig i Syria. Knust av enorme humanitære lidelser og rå og hensynsløse terrororganisasjoner.
Flere land i og utenfor Europa er ofre for ISILs brutale terroranslag. Det skaper frykt og behov for økt beredskap og samarbeid mellom land. Midt i denne krisen er det skapt håp om en effektiv global allianse mot terror og en fremtidig løsning på borgerkrigen i Syria. Russlands forsøk på å bli en viktig medspiller på den globale arena er likevel, etter mitt syn, beheftet med betydelig usikkerhet.
Med utspring i Syria, Afghanistan og en rekke andre land i Midtøsten og Nord-Afrika, står Europa overfor den største migrasjonsbølgen siden andre verdenskrig. En situasjon som slår inn over et EU som allerede sliter med samhold, økonomiske utfordringer og at viktige land vurderer å bryte ut av unionen. Stadig oftere snakkes det om nasjonalstatens, og ikke EUs, betydning i møte med vår tids kriser.
Vi registrerer urovekkende tendenser i det europeiske politiske landskapet. Radikale krefter både på høyre- og venstresiden vinner terreng i en rekke land. Nasjonalisme er på fremmarsj. Tilliten til de politiske og demokratiske institusjonene, inkludert EU og NATO, er svekket.

La meg derfor summere opp kveldens tredje hovedutfordring: Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har fått nye og mer krevende rammebetingelser. Verden har ikke gått i den retning vi ønsket oss. I dette bildet kommer også erkjennelsen av at dagens forsvar ikke har tilstrekkelig god evne til å løse sine aller mest krevende oppgaver. Den langtidsplanen som ble vedtatt for fire år siden, var bygd på et premiss om fortsatt lavspenning i våre nærområder. Derfor ble Forsvaret optimalisert for å løse fredstidsoppgaver og kunne stille enkelte styrkebidrag ute og hjemme.
Ved lanseringen av planen ble det hevdet at vi hadde «et forsvar for vår tid». Det underliggende premisset var at Forsvaret var i en så fullkommen tilstand at det nå kun var tale om finjusteringer innenfor videreførte økonomiske rammer. De av dere som husker diskusjonene fra den tiden vil vite at jeg ikke delte denne optimismen.
Jeg var også grunnleggende uenig i bærekraften i de økonomiske planforutsetningene, og jeg stilte meg spørrende til om vi hadde et «forsvar i balanse». Disse bekymringene delte jeg med dere også fra denne talerstolen høsten 2012.
I dag har en ny erkjennelse seget inn i de fleste fagmiljøer og den forsvarspolitiske debatten er snudd på hodet. Knapt noen snakker om «et forsvar for vår tid». Enda færre om «et forsvar i full balanse». I stedet er det en bred erkjennelse i nær sagt alle politiske partier og i opinionen at vi har et forsvar med betydelige mangler.
Men vi har gjort det beste ut av denne vanskelige situasjonen de siste par årene. Vi har klart å stille viktige bidrag i NATO for å svare på en endret sikkerhetspolitisk situasjon. Vi er en av pådriverne bak reformprosessene i NATO. Vi har igangsatt et arbeid med sentrale allierte om de nordlige maritime flankene med Warszawa-toppmøtet som viktig milepæl. Vi har økt beredskapen og tilstedeværelsen her hjemme. Forsvarets ansatte har lojalt stilt opp. Derfor har Forsvaret levert høy kvalitet.
Og jeg har lyst til igjen å rose våre militært og sivilt ansatte som gang på gang viser en imponerende evne til å løse oppdrag her hjemme og i krevende internasjonale operasjoner. Som statsråd har jeg hatt flere møter i 2015 som har gjort meg utrolig stolt over det arbeidet som legges ned.
Jeg har møtt soldatene våre i Irak som trener sikkerhetstyrker i temperaturer opp til 53 grader. Jeg er blitt møtt med takknemlighet av irakiske og kurdiske soldater for den jobben som gjøres. I Nord-Norge har jeg møtt motiverte soldater under øvelse Joint Viking. Jeg har sett høy profesjonalitet i kirurgiske team i sanitetsbataljonen, og at hektiske øvelser i en urolig sikkerhetspolitisk tid lar seg kombinere med nystekte vafler i sanitetsbataljonens telt. Og selv har jeg bidratt som ubåtfører og hjelpekokk ombord på ubåten KNM Utvær i et døgn i neddykket tilstand i Bjørnefjorden. Som bonus var jeg utenfor mobildekning på en dybde som er gradert informasjon.
Alt det våre soldater gjør kommer ikke av seg selv. Det har en pris. Vi ser at det øker presset på en allerede tynt bemannet struktur og stramme driftsbudsjetter. Vi ser at forutsetninger, mål og ambisjoner ikke samsvarer med de krav som i dag stilles til reaksjonsevne og tilgjengelighet.
En annen viktig erkjennelse er den forsvarsspesifikke kostnadsveksten, realveksten, og de utfordringer denne fører med seg. Vi har jobbet mye, godt støttet av FFI, med en omforent forståelse av hva som er driverne bak denne kostnadsveksten. Realveksten i forsvarsutgiftene har hittil blitt forutsatt håndtert innenfor forsvarsbudsjettene, med noen få unntak. Sagt med andre ord har man ikke hittil tatt inn totalkostnaden av over tid å skulle holde seg med full bredde av relevante kapasiteter i strukturen. Når vi, i motsetning til våre politiske forgjengere, anerkjenner disse kostnadsfaktorene, innebærer det også en helt annen forpliktelse. Det betyr at regnestykkene vi legger til grunn må være mer robuste, mer realistiske. Mangelen på slik robusthet og realisme har medført nettopp den uthulingen og de etterslepene vi nå ser. Dette påvirker i sterk grad Forsvarets aktiviteter og operative evne på kort sikt.
Nettopp derfor er det heller ikke noen løsning å fortsette med den innretningen Forsvaret har i dag. Forsvarssjefens beregninger viser at en videreføring av dagens modell vil ha et merbehov i forhold til 2015-budsjettnivået på i størrelsesorden 180 milliarder kroner akkumulert i et 20-års perspektiv. Men enda viktigere: Det vil ikke gi oss det Forsvaret vi trenger. Det er derfor tvingende nødvendig at vi tenker nytt og tenker langsiktig.
Våre valg og tilhørende risiko
Daværende oberst Otto Ruge uttalte følgende i februar 1940, altså snaue to måneder for Norge ble angrepet: «Jeg er realist. Jeg har lært av livet at pessimisten kommer ikke noen vei uansett hvor godt utrustet han er. Mens optimisten alltid får utrettet noe, om det så er med bare nevene. Man må bare vite hvor en vil hen og hva en har å fare med».
Dette sitatet passer seg i kveld fordi jeg anser meg selv som en realist. Og jeg tilhører ikke minst leiren av optimistene som ser fremover og tror endring er mulig. «Man må bare vite hvor en vil hen og hva en har å fare med», sier Ruge. Sagt på en annen måte: Vi må ta utgangspunkt i våre rammebetingelser og se hvordan vi innenfor disse rammene best kan utvikle et forsvar som er i stand til løse sine oppgaver. Det krever realisme og at vi ser verden som den er, ikke slik vi skulle ønske at den var.
I Forsvarsdepartementet jobbes det nå hardt med å analysere alle råd og innspill. Forsvarssjefens fagmilitære råd er selvfølgelig en svært viktig del av dette. Og la meg slå det fast her og nå; jeg er glad for at forsvarssjefen klart og tydelig kommer med sine anbefalinger. Jeg forstår godt hvorfor han kommer med dem.
Samtidig vet jeg også at forsvarssjefen er fullt innforstått med at det som nå ligger på bordet er svært krevende å håndtere, for Forsvarsdepartementet, regjeringen og Stortinget. Vi skal se på helheten og finne frem til løsninger som er politisk mulige og forsvarspolitisk sunne. Som jeg har vært inne på: Forutsetningene er betydelig endret siden 1. oktober i fjor.
Jeg vet også at forsvarssjefen ser risikoen ved å legge en plan som er så ambisiøs at det er fare for at den ikke vil bli fulgt opp. I et slikt scenario fortsetter vi å ta beslutninger basert på forutsetninger som ikke blir innfridd, og så er vi tilbake der vi startet. Hvis vi sier at «best case» er en ambisiøs plan som faktisk blir fulgt opp, så er «worst case» en ambisiøs plan som ikke blir fulgt opp med nødvendige ressurser.
Realistiske økonomiske betraktninger må veies mot våre sikkerhetspolitiske behov. Og omvendt. Det som kan virke sikkerhets- og forsvarspolitisk klokt, kan i et større samfunnsøkonomisk perspektiv fremstå som ren ønsketenkning. Men logikken går også den andre veien: Vi må ta våre endrede sikkerhetspolitiske omgivelser på alvor og innrette Forsvaret deretter. Vår oppgave er å finne den rette balansen mellom tre akser: Det forsvarspolitiske fornuftige, som folket kan støtte opp under og politikerne kan levere.
Mitt budskap har så langt i kveld vært fokusert på det jeg vil kalle en orientering om de realitetene som danner rammen rundt LTP-arbeidet. Eller å definere det vi i forsvarskretser kaller «avfarende plass». Jeg tror vi alle kan enes om at dagens avfarende plass er svært krevende. Vi har store økonomiske etterslep, vi har en krevende sikkerhetspolitisk situasjon og vi har en ny samfunnsøkonomisk virkelighet. Det er i disse omgivelsene vi skal foreta valg som vil prege Forsvaret i mange år framover.
Et nøkkelord i disse avveiningene er risiko. Hvilken risiko innebærer de forskjellige militære alternativene gitt det sikkerhetspolitiske landskapet, og, ikke minst, hvilken risiko kan man ta med tanke på framtidige regjeringers finansieringsevne og finansieringsvilje? Hvor store budsjetter kan vi realistisk legge til grunn i årene framover, og hvilke fagmilitære prioriteringer vil gi mest effekt innenfor disse rammene? Her finnes det dessverre ingen fasit. Fordi dette er ingen eksakt vitenskap. Dette handler først og fremst om å gjøre avveininger og vurderinger som er basert på kunnskap, klokskap og skjønn.
La meg si litt om kjerneproblemstillingen. Som jeg sa tidligere i kveld er nå de fleste enige om at Forsvaret har vært underfinansiert i forhold til planene som har vært lagt. Dette er negativt for Forsvaret og det er definitivt ikke en fornuftig bruk av samfunnets penger. Gang på gang har man gjennomført investeringer basert på forutsetninger som i ettertid har vist seg ikke å være bærekraftige. På samme måte har vi tillatt oss å planlegge med en struktur som over tid er overdimensjonert sett opp mot realistiske driftsbudsjetter. Det betyr at fartøy blir liggende til kai, fly står på bakken og kjøretøy blir stående i garasjen.
Denne type planlegging kunne virke rimelig i et mobiliseringsforsvar, eller et forsvar bygget på lang varslingstid. Da kunne man i ro og mak øve opp og bemanne ekstra struktur på sikt. Slik er det ikke lenger. Hvis det er én ting vi må ta inn over oss, så er det at Forsvarets beredskapsordninger, varslingstider og reaksjonstider er i dramatisk endring. Vi snakker ikke lenger om måneder og år, men om timer og dager. Det må også få konsekvenser for forsvarsplanleggingen.
Hva er så alternativet? Det svaret har jeg ikke til dere i kveld. Det svaret skal vi finne i løpet av de neste månedene. Det jeg kan si i kveld er at vi ikke kommer utenom også å vurdere andre alternativer enn de forsvarssjefen anbefalte i oktober, og andre innretninger. Forsvarssjefens oppdrag var å levere et fagmilitært råd, og det er flere faktorer han derfor ikke er bedt om å vurdere som departementet og regjeringen likevel må vurdere. Dette spiller også inn på helheten.
Vi skal inn i et landskap med ganske andre forutsetninger enn det som ble lagt til grunn i de to forrige langtidsplanene. Spesielt utfordrende er dette når vi ikke kan benytte framgangsmåten fra de siste tiårene, ved å beholde hele bredden, men redusere antall enheter i et kampsystem, eller rett og slett ved å senke aktivitetsnivået og ambisjonsnivået for Forsvaret i perioder der nye prosjekter og investeringer skal gjennomføres.
Vi skal dessuten se på hele Forsvaret, alle enkeltdelene, og ikke bare deler av Forsvaret. Vi må se på bredden av kapasiteter innen hær, sjø og luft. Kan vi velge nye teknologiske løsninger, kan vi fokusere ressursene på færre og mer spissede kapasiteter, kan vi kutte hele kapasiteter uten at dette etterlater for stor risiko på sikt? Vi snakker om store og grunnleggende spørsmål omkring Forsvarets fremtid.
Av dette tvinger det seg fram noen svært krevende avveininger, ikke minst om risiko. Vi må spørre oss selv hvor vi kan tillate oss en større risiko for å sikre oss på andre områder vi anser å være vitale for norske interesser. Så vil det alltid være slik at vi i fremtiden må leve med risiko. Det gjelder ethvert forsvar – risiko vil aldri helt kunne fjernes. Spørsmålet er hva vi kan gjøre for å redusere denne eller definere denne tydeligere.
Litt forenklet sagt, så har vi i dag et forsvar der risikoen er smurt ganske jevnt utover. Noen steder er risikoen veldig stor. Vår målsetting er å sette sammen et forsvar som løser sine pålagte oppgaver der risiko er erkjent og tydeliggjort, og ikke som et resultat av bristende forutsetninger og planer.
For å komme dit må vi vurdere alle Forsvarets bestanddeler og sammensetningen av dem. Ingen deler av Forsvaret eller de øvrige etatene i sektoren er i utgangpunktet skjermet fra denne vurderingen. Vi må nå, som i tidligere langtidsplaner, sette tydelige mål om interneffektivisering. Vi må bidra betydelig selv til å flytte noen av de ressursene vi har i sektoren fra mindre til mer prioritert virksomhet. Vi må holde alle mulighetene åpne og ta et kritisk blikk på hele ønskelisten. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever at ressurser prioriteres til operativ struktur fremfor annen aktivitet. Dette er også inngangen til hvordan vi nå ser på hele personell-, utdanning- og støttestrukturen. Vi vet det vil kreve at virksomhetene i sektoren må bli innovative når det gjelder utnyttelse av personellressursene.
Det viktigste er at uansett hvilken struktur vi til slutt velger, så skal den være finansiert, den skal være øvd og trent og den skal være godt utstyrt. Vi må bort fra tanken om at en større struktur på papiret og materiell i garasjen, langs kaia eller i hangaren er bedre enn en mindre, spissere, men reelt operativ struktur som kan løse sine pålagte oppgaver – med de vanskelige valgene en slik vridning vil innebære. Gjør vi ikke det vil Forsvaret ikke klare å løse de mest krevende oppgavene.
Det er også viktig at vi får tatt nødvendige beslutninger så raskt som mulig. Samtidig er det en voldsom utfordring at nesten alle alternativene som nå ligger på bordet forutsetter en rask og sterk økning av forsvarsbudsjettene. I dagens økonomiske virkelighet er dette langt fra noen selvfølge – for noen sektor.
Regjeringen har styrking av forsvarsbudsjettene som en av sine kjernesaker. Det har vi levert. Vi har utnyttet det handlingsrommet vi har hatt. Vi har tatt noen tøffe valg for å møte en endret sikkerhetspolitisk situasjon og vi har styrket budsjettene. Budsjettet for 2016 er økt med 9,4 %. Det gir oss mer tilstedeværelse i nordområdene, mer aktivitet med våre ubåter, Orion-fly og Kystvakten. Vi styrker Etterretningstjenesten, vi prioriterer overvåking, tilgjengelighet og kampfly, og vi griper tak i driftssituasjonen gjennom en ekstra satsing på vedlikehold i Sjøforsvaret.
Jeg var så heldig å være til stede da det første av våre F-35 fly ble levert i Texas i begynnelsen av september. En 1600 meter lang produksjonslinje med om lag 30-40 fly. De enkle arbeidsoppgavene løses av noen få roboter, mens de kompliserte løses av et stort antall mennesker. Jeg tror vi var mange der som kjente på stoltheten over å overvære klargjøringen av et fly for fremtiden.
Her i den hjemlige budsjettdebatten er det samtidig noen som har hevdet at siden størsteparten av økningen har gått til F-35, så teller dette på en måte ikke. Den logikken har jeg vanskelig for å forstå. Flyene var forhåndsbestilt, men langt fra forhåndsbetalt. F-35 blir et kjerneelement i Forsvarets oppgaveløsning, så at anskaffelsen av denne kapasiteten ikke skulle telle som en styrking av Forsvaret, faller på sin egen urimelighet. Pengene – flere milliarder hvert år – prioriteres til dette framfor eksempelvis samferdsel og sykehus. Det er resultat av et villet løft og klare politiske prioriteringer.
Når det er sagt, så er det viktig å tilføye at utfordringene jeg har gjort rede for i kveld er av en slik dimensjon at dette vil kreve forpliktelser langt utover denne regjeringsperioden. Vi må raskt velge en kurs og beslutte hovedprinsippene for det Forsvaret vi skal ha de neste 10-20 årene, men også kommende regjeringer og kommende Storting skal år for år bevilge pengene og eventuelt justere kursen. Vi skal planlegge økonomisk for sektoren mange år frem i tid, vel vitende om at bevilgningsreglementet i Stortinget kun tillater ettårig budsjettering. Det er derfor vi må legge alt til rette for at vi skal få en plan som gir oss tilstrekkelig trygghet og som er økonomisk bærekraftig.

Tvilen er kanskje alltid størst når en står i vanskelige situasjoner. Det å ikke ta beslutninger kan ofte synes å være den enkleste utvei eller løsning. Jeg mener det ikke er en farbar vei. Hvis vi ikke tar nødvendige beslutninger nå, så vil de for alle praktiske formål bli tatt for oss ved at den økonomiske situasjonen blir så prekær at man igjen må ty til kortsiktige og lite fremtidsrettede beslutninger. Det er nå vi har muligheten til å påvirke fremtiden og ikke la utviklingen styre oss.
For det er like mye mulighetene våre jeg vil vektlegge fremover. Muligheten til å utforme et nytt og mer bærekraftig forsvar for fremtiden. Det er nå vi har mulighet til å skru på alle delene av Forsvaret slik at det peker riktig vei. Derfor ser jeg heller ikke på omstilling som utelukkende noe negativt. Jeg ser på det som en mulighet fordi det tvinger oss til å tenke nytt, annerledes og bedre.

Min målsetting er å legge fram en troverdig og god langtidsplan for Forsvaret. En langtidsplan som gjør Forsvaret i stand til å løse sine oppgaver og verne om våre interesser. En plan som er økonomisk bærekraftig, og som gir en effektiv og fornuftig bruk av samfunnets ressurser.

Krevende rammebetingelser
Mine damer og herrer,
En forsvarsminister har to hovedoppgaver. Den ene er som ansvarlig for utviklingen av forsvarssektoren og den andre som en del av et kollegium som ivaretar nasjonens samlede interesser. Jeg ønsker å bidra til et virkelighetsbilde som gjør oss i stand til å ta riktige beslutninger. Så er det også slik at nå, når alle kort er kommet på bordet, er vel ingen i tvil om at dette er svært krevende.
Regjeringen har lovet en forsvarspolitisk kursendring og vi har lovet en styrking av Forsvarets operative evne. Det leverer vi, men jeg kan også si at det vi må gjøre er av et slikt omfang at det ikke vil kunne løses på én langtidsplan.
Vi har et mer krevende trussel- og risikobilde. Vi ser at nye konfliktlinjer og trusselbilder trer fram og blander seg med de som allerede er der. På toppen av dette følger en mer usikker tid for norsk økonomi. Samlet gir dette oss svært krevende rammebetingelser. Vi må erkjenne at det vil ta tid å rette opp alle skjevhetene. I kommende langtidsplan må vi aller først bøte på ubalansen som allerede er der. Parallelt med dette må vi legge grunnlaget for en reell og varig styrking av Forsvarets operative evne. Og vi må sikre oss at vi innretter Forsvaret slik at vi på sikt kan få en mer reell balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser.
Uten en organisasjon som i mange år har vist vilje til å arbeide målrettet for endring, ville jeg kanskje tenkt annerledes. Uten disse menneskene, de ansatte og vernepliktige, ville jeg muligens ha tvilt. Det gjorde ikke han jeg traff under «felles opptak og seleksjon» (FOS) på Sessvollmoen i juni fjor. Sliten og fullstendig utmattet etter en veldig lang marsj, feide han all tvil til side: «Mitt største ønske er å være i Forsvaret resten av livet!»
Hva nå? Som sagt, de konkrete løsningene er ikke klare ennå. La meg likevel forsikre forsamlingen om at jeg kommer til å fortsette min åpenhetslinje både før, under og etter at den nye langtidsplanen er lagt fram. Vi jobber nå sent og tidlig med innspill, analyser, vurderinger, konsekvensanalyser og økonomiske beregninger. Jeg vet at det blir tøffe tak, både fagmilitære og politiske. Og jeg starter veldig gjerne her i kveld med å ta imot spørsmål fra dere.
Takk for oppmerksomheten!