Skip to content

Foredrag mandag 4. mars 2019: Ole Andreas Lindeman, Norges ambassadør til Mali: Norsk utenrikspolitikk i Sahel – hva kan vi forvente å oppnå?

Du kan lytte til podcast fra kveldens foredrag her. Manus vil komme om ikke lenge.

Norsk utenrikspolitikk i Sahel – hva kan vi forvente å oppnå?[1]

Utviklingen i Sahel vekker uro langt utenfor regionen. Sahel bekymrer i Europa – og i Norge. Vi møter omtaler så som «Trusselen fra Afrika» (om Sahel som tikkende bombe, Strandhagen/DN), «Mali: Vestens nye Afghanistan?» (NUPI-forskerne Bøås og Drange/Dagsavisen). I Midtøsten og Afrika-kapitlet i Fokus 2019 sies det at «Mali blir fattigere og farligere». I år, for første gang, er Sahel («African Arc of Instability») tatt opp som eget tema på sikkerhetskonferansen i München. 

Det dreier seg om store utfordringer, men også om muligheter – som noen land søker å realisere i Afrika; Kina, Russland, Golf-landene, Tyrkia, USA, Frankrike – for å nevne noen. Man kan spørre om det er et «kappløp» til Afrika, om gamle stedfortrederkriger er på vei tilbake med nye aktører og på nye måter. Uansett, mye synes å stå på spill. Også vi må tenke «stort», om Afrika og om Sahel.

Mange interesser kommer sammen i Norges arbeid i Sahel. Det handler om utvikling, sikkerhet, klima, migrasjon og konflikt. Afrika er kommet nærmere. Europas nye sørgrense går i Sahel. Et grunnleggende spørsmål, er hva vi kan oppnå ved bilateral innsats og som del av et internasjonalt samfunn som har mobilisert enorme ressurser for fattigdomsbekjempelse, utvikling og fred i Sahel.

Hvorfor er vi i Sahel? Går utviklingen i riktig retning? Hvilke resultater er det realistisk å forvente?

Det er sagt at «dagens menneskerettighetsbrudd er morgendagens konflikt». Sahel-landene, som store deler av Afrika, har vært preget av maktovergrep, dårlig styresett, svake institusjoner, politisk og økonomisk korrupsjon, diskriminering og eksklusjon av store dele av befolkningen og etniske grupper. Sahel har ligget i skyggen av begivenhetene, fått lite oppmerksomhet. Det er det slutt på nå.

Konflikt er ikke nytt for Mali. Med jevne mellomrom har det vært opprør i nord. Disse har jevnt over dreid seg om å kutte båndene til en sentralmakt som ble oppfattet som fraværende og dysfunksjonell. Dette er egentlig ganske uforandret. Det som har forandret seg er at terrorister har fått fotfeste og det er vekst og spredning i voldsbruken fra disse og andre væpnede grupper. Angrep mot sivile mål i Sahel har økt dramatisk siden 2016. Ved inngangen til 2019 er voldsnivået målt i antall angrep over nivået i 2012 – som den gang tvang Frankrike og landene omkring til å gripe inn militært. Sahel er en av verdens aller mest sårbare områder.

Norge etablerte i september 2017 ambassaden i Bamako.[2] Vi dekker Mali, Mauritania, Burkina Faso, Niger og Tsjad. De fem landene har et areal på over 5 millioner km2, og utgjør det aller meste av Sahel-beltet, fra vest til øst. Mellom seg har de bare 75 millioner innbyggere. Det sier seg selv at det er mye tomrom, eller rettstomt rom – innenfor staten, men utenfor dens praktiske rekkevidde. Situasjonen i Mali er illustrerende; de nordlige delene av landet, hvor konflikten har sitt opphav, utgjør 70% av territoriet, men bare 10% av landets innbyggere bor her.

Under den store tørkekatastrofen på 1980-tallet, som varte i rundt ti år, var det flere norske kirkelige og andre frivillige organisasjoner som kom til Mali for å drive humanitær nødhjelp. De fleste av disse har opprettholdt sin aktivitet, i en eller annen form, til tross for at sikkerheten gjør det stadig vanskeligere og farligere å jobbe der. Kirkens Nødhjelp er den organisasjonen som alle kjenner best. Dette har bygget et positivt omdømme som ambassaden trekker stor nytte av, ikke minst fordi de spilte en viktig rolle i mellomkomst og megling etter Tuaregopprøret på nitti-tallet

Regjeringens Sahel-strategi oppsummerer det vi ønsker å oppnå i tre strategiske mål:

  • forebygge og løse konflikt
  • politisk og sikkerhetsmessig stabilisering
  • bygge motstandskraft og legge grunnlag for en inkluderende, sosial og politisk utvikling, for å bedre levevilkårene og minske behovet for humanitær bistand

Vi har måttet tenke nytt: Det er nytt at Norge etablerer seg i det fransktalende Vest-Afrika, på denne måten. Vi har tradisjon for å arbeide i det engelsktalende Afrika. Vi går nå inn i en politisk region med sterke bindinger til Frankrike. Dette betyr at vi bygger nye partnerskap, med Frankrike og landene i og omkring Sahel – og vi styrker gamle, med USA, Tyskland, og afrikanske land og organisasjoner.

Nytt er også partnerlandskonseptet som ble innført fra 2017/18. Her har regjeringen definert to kategorier bistandspartnere: det er de vi kaller Partnere for langsiktig utvikling[3], en kategori «tradisjonelle» bistandsmottakere, hvorav noen er mellominntektsland eller på vei dit (kat 1), og det er de fattigste og minst utviklede, som også er rammet av konflikt og befinner seg i en utpreget sårbar situasjon, som vi definerer som Partnere for stabilisering og konfliktforebygging[4] (kat 2). I denne kategorien er det bare seks land, og ambassaden i Bamako dekker to av dem; Mali og Niger.

Sahel betegner et klimabelte – som nå også er et belte av sårbare stater og konflikt

Avstanden fra atlanterhavskysten i vest til tsjadsjøområdet i øst er stor i mer enn geografisk forstand. Her bor en rekke forskjellige folk og tales et utall ulike språk. Migrasjon er ikke nytt, her har personer, kvegdrift og karavaner beveget seg på kryss og tvers i alle år. Handelsrutene er fortsatt en livsnerve. Alle landene har en viss mineralproduksjon, gull, petroleum, uran. Utvinningssektoren står for stadig større andel av eksportinntektene, noe som skyldes relativ nedgang i verdiskapningen i landbruket.

Tsjad var tvunget til å selge ut store deler av sin fremtidige oljeproduksjonen til Glencore i 2014 da oljeprisen falt som verst. Slik mistet de viktig råderett til sine naturressurser. Med Tsjad har vi hatt kontakter om sosial dialog og trepartssamarbeid, med medvirkning fra LO, NHO og ILO. Mauritania står foran realisering av store rikdommer fra sokkelen, og ønsker å trekke på norske erfaringer fra naturressursforvaltning. De ønsker også kontakt om fiskeri og fornybar energi. Perspektivene er interessante. Men utsiktene til rikdom kommer farene forbundet med dårlig forvaltning.

Fornybarkontakter har vi med Mali og Burkina Faso om bygging av storskala solenergianlegg. Energi er største mangelvare i det som er landenes mest løfterike økonomiske sektor, landbruket. I Mali er 80% av arbeidsstokken i landbruket. Mali er Afrikas største produsent av bomull, storeksportør av kveg og har gode muligheter for å øke landbruksproduksjonen med mer og billigere energi, bedre gjødsling, forsterkede såkorntyper, og tilpassing til klimaendringene.

Niger er verdens fjerde største produsent av uran. Landbruket står for 50% av verdiskapningen; nøtter, kvegdrift, fiske og skogsdrift.

Det nordlige Sahel vender naturlig mot nord forsynes med varer fra Mahgreb-landene, Marokko og Algerie, og Libya. Det øvrige Sahel vender seg mot landene i sør. Og så er det de som livnærer seg av handelsmessige forbindelser mellom sør og nord. Her har nye grupper meldt seg, og nye varegrupper er kommet til. Organisert kriminalitet overtar mer og mer, terroristene kontrollerer større deler av territoriet og handelen, og store pengesummer fordeles oppover i et omseggripende økonomisk-politisk nettverk.

Landene har det til felles at de alle har vært franske kolonier, og at fransk er offisielt språk. Men det er bare de som har skolegang som kan fransk, og det er fortsatt et mindretall. Bosettingsmønsteret er spredt, det har normalt ikke vært stor tilflytning til byene. Men dette har endret seg. Bamako er blitt byen i Afrika med størst prosentvis tilflytning, urbaniseringstakten er eksplosiv. Fattigdommen på landsbygda er sterkt økende. Voldelig konflikt og klimaendringer er gjensidig forsterkende og en driver av humanitære kriser.

Sahel-landene preges av fattigdom, konflikt, humanitære kriser og en klimakrise. De ligger sammen på bunnen av UNDPs utviklingsindeks. GINI-koeffisienten viser stor ulikhet. Bare et fåtall har høyere utdanning. Om lag 70% kan ikke lese og skrive, kvinner er overrepresentert blant disse. Kvinnene får alt for mange barn, i Niger over sju barn, og de får barn alt for tidlig, mens de er barn selv. Det er fortsatt høy dødsrate blant nyfødte, men overlevelsesraten har økt, hvilket betyr at kampen om barnehelsen vinnes på viktige områder. Men det betyr også at landene har et galopperende demografisk problem, befolkningen dobler seg hvert tjuende år, det er ubalanse i forhold til hvor mange landbruket og økonomien kan brødfø. Denne ubalansen øker.

Sahel ligger i en ekstrem klimasone, og rammes 1,5 ganger raskere av temperaturstigningene sammenliknet med moderate klimasoner. Projeksjoner viser risiko for temperaturøkning fra 3 til 6 grader i dette århundre og mer urytmisk forhold mellom regn- og tørketid, med hyppigere oversvømmelser og en trend mot lengre tørkeperioder. Dette påvirker vannressursene, økosystemet i elvene og på land, medfører ørkenfisering og helseproblemer, 80% av jordbruksarealene berøres.

Det er viktig å få med dette bildet, for når vi skal snakke om årsakene til konflikt, må vi se på hele bildet. Opprøret i nord-Mali har sammensatte årsaker; ønske om territoriell kontroll; orientering mot Algerie, liten samhørighet med Bamako; religiøse undertoner. En sentral årsak til konflikt er nød. Ideologi og religion har i utgangspunktet lite med dette å gjøre, men radikale religiøse krefter nærer seg på situasjonen og søker gjennom radikalisering å styrke sin stilling.

Men konflikten har også mer direkte årsaker

Da jeg møtte Nigers president Issoufou sa han noe som jeg merket meg, om Libya: at det var på radio han først hørte at angrepet var satt i gang. Poenget hans var at den internasjonale koalisjonens militære operasjon hadde store konsekvenser for Niger og nabolandene, og at de fortsatt betalte prisen. Man kan være enig eller uenig i Libya-spørsmålet. Det gjør det enklere å kunne vise til at vi på norsk side har nedsatt et utvalg og foretatt en vurdering for å trekke lærdom. Men dette er ikke bare historie. Libya forblir en alvorlig utfordring for sikkerheten i Sahel.

Også Malis president Keita trekker frem Libya, og koalisjonen anført av Frankrike, Storbritannia og USA, og det kaos som dette medførte, for å peke på grunnen til at alt er gått så galt i Mali siden. Keita omtaler Mali og Sahel som «diket» som holder terrorismen og migrasjonsbølgen fra å skylle over Europa. Dette er en ganske enøyd fremstilling, etter mitt syn, og jeg er ikke helt sikker på at de alltid tror like mye på det selv heller. Likevel går det en linje fra Libya til hvorfor vi står i Mali og Sahel i dag.

Det er en kjensgjerning at Gadaffi var ansett som en velgjører i Mali. Han strødde om seg med penger. Men dette var ikke bare velgjørenhet, det var et stabiliseringstiltak for sitt regime. Fra nord i Mali rekrutterte han krigere som han brukte i egne forband i Libya. Da Gadaffi falt, falt livs- og inntektsgrunnlaget for denne gruppen «fremmedkrigere» bort, og de satte seg i bevegelse hjem, i hovedsak til Mali og Niger. I Mali var de direkte medvirkende til borgerkrigen i 2012, med krav om frigjøring av de nordlige områdene i et selvstendig «Azawad».

Da karavanene med krigere vendte tilbake, valgte Niger og Mali to ulike fremgangsmåter. De som kom til Niger ble avvæpnet på grensen. De som kom til Mali fikk ta med seg våpnene inn. Daværende president Amadou Toumani Touré, som var på offisielt besøk i Norge i oktober 2008, trodde han kunne kontrollere situasjonen i nord, og så det kanskje også som en støtte til å holde på makten. Men det var det motsatte som skjedde. Mannen som hadde tatt makten etter et militærkupp i 1991, ble selv styrtet ved et kupp gjennomført av militære offiserer i frustrasjon over mangelen på handlekraft stilt overfor den økende konflikten i nord og over at den svake maliske hæren var tvunget til å avgi kontroll til opprørsstyrkene i området.

Deretter fulgte en uoversiktlig og farlig utvikling

De væpnede opprørsgruppene i nord (MNLA – Nasjonalbevegelsen for frigjøringen av Azawad) ble raskt overmannet av terroristorganisasjonene AQMI – Al-Qaida i islamske Mahgreb, MUJAO – Bevegelsen for islamsk enhet i Vest-Afrika, og Ansar Dine, som nå er gått inn i Nustrat al-Islam (JNIM) under ledelse av Iyad Ag Ghali, som de hadde samarbeidet med. Siden er Den islamske stat, IS/ISIL, kommet til, men de var ikke aktive i Mali på dette tidspunkt.

Plutselig dreide det seg ikke lengre om å frigjøre nordlige deler av Mali, men om et stormløp mot hovedstaden, Bamako, i sør. Mali så ut til å bli overtatt av terroristene. En fransk innsatsstyrke, Serval, ble luftlandet i Mali i januar 2013. Samtidig ble MISMA, med styrker fra Tsjad og andre afrikanske land, opprettet av ECOWAS, men under mandat fra FNs sikkerhetsråd. Sammen stoppet de terroristenes fremrykking. Disse trakk seg tilbake og befestet sin stilling i nord og sentrum.

MISMA ble oppløst i juli 2013, og overtatt av dagens MINUSMA, som, som kjent, er den dødeligste FN-operasjonen i nyere tid. Serval sto i Mali inntil de ble omdannet til Barkhane, som fortsatt står i Sahel, med hovedkvarter i Tsjad. Alle disse hadde og har som mandat å bistå Malis forsvar (FAMA) med å gjenvinne kontrollen på eget territorium. Norge deltar med en militær kontingent i MINUSMA, og vi kommer til å sette inn et norsk politibidrag i løpet av 2019. I 2016 var vi på plass med et transportfly på rotasjonsbasis, i en samarbeidsordning som var norsk-ledet. Vi gjør dette i nye seks måneder fra og med mai i år. Deretter skal vi bidra med transportfly påny i perioden 2020-22. I tillegg drifter Norge en militærleir i Bamako, som heter Camp Bifrost, og vi har offiserer i styrkesjefens stab.

Norges fotavtrykk i sikkerhetsmessig stabilisering i Sahel er betydelig

I tillegg til bidragene i MINUSMA støtter Norge Sahel-landenes egen anti-terrorstyrke, G5-styrken. Den opererer i grenseområdene, med mandat til å gå inntil 50km inn på hver side av grensene. Det er særlig i det utsatte triangelet mellom Mali, Niger og Burkina Faso at det er størst behov, fordi det er her terroristene ganske uhindret passerer mellom landene for å utføre angrep eller gjemme seg.

Utviklingen i Burkina Faso er sterkt bekymringsfull – først og fremst sikkerhetsmessig, men også politisk. Burkina Faso er det svakeste leddet i G5-kjeden og en fare for hele Sahel. Burkina Faso har det mest moderne orienterte, demokratiske og åpne regimet av alle de fem Sahel-landene. Men kommer fra en nær og trøblete politisk fortid under president Compaoré, og det skal ikke så mye til før ting kan begynne å rakne. Sikkerhet og økonomi henger tett sammen, og ingen av delene går godt nå. Terroristene angriper jevnlig gruvene der utenlandske selskaper utvinner gull og andre mineralforekomster, som utgjør betydelige eksportinntekter for landet.

Det er også et beklagelig faktum at Mali har gått fra å være et offer for terroristenes inntrenging til å bli en destabiliserende faktor i regionen. Sett fra nabolandene er det lite ved fredsavtalen i dag som kan forsikre dem om at situasjonen i Mali vil stabilisere seg med det første. Malis problemer er deres problemer. Kampen for fred i Mali pågår langs flere fronter: i nord, i sentral-Mali, over grensene.

Det er et ganske brutalt politisk klima i Sahel-landene. Folket har fulgt en tornefull vei til demokrati. Dette dokumenteres i målinger av grad av demokrati og korrupsjon. Alle landene scorer lavt. Mauritania og Tsjad har de mest autoritære regimene. Niger og Mali noe bedre. Best er Burkina Faso.

Fredsavtalen i Mali

Fredsavtalen ble inngått i 2015, og omtales som «Alger-avtalen», hvilket sier noe om Algeries rolle den gang og nå i oppfølgingsarbeidet. Det er tre avtaleparter: sammenslutningen av de væpnede opprørsgruppene som kjempet for frigjøring av nordområdene fra Mali (Coordination des mouvements de l’Azawad); sammenslutningen av militsgruppene som kjempet mot førstnevnte og for fortsatt tilhørighet til Mali (Plateforme des mouvements d’autodéfense); og myndighetene.

Fredsavtalen har fire pilarer: politisk-institusjonelle spørsmål; forsvar og sikkerhet; sosio-økonomisk og kulturell utvikling; forsoning, rettsvesen og humanitære spørsmål. Sentralt står desentralisering og økt regionalt selvstyre i nord innenfor en enhetlig malisk stat. Mali arvet ved selvstendigheten en sentralisert politisk og administrativ styringsmodell (fransk modell). Nå skal Mali få på plass ny lovgivning som skal gi utvidet politisk og administrativ myndighet til regionene.

Desentralisering, fordeling av oppgaver mellom sentrum og regionene, ansvar for offentlige tjenester, kontroll over ressursene og skatteinnkreving er i seg selv vanskelige spørsmål, men blir ytterligere tilspisset i dagens kontekst. Forslag om inndeling i nye valgkretser og sikring av representasjon for minoritetsbefolkningen i nord, møter motbør innad i nord så vel som i forholdet til de befolkningstette områdene i sør-Mali.

Prinsippene for desentralisering og regionale reformer er nedfelt i avtalen (art. 6, 8, 12, vedl 1), men implementeringen skaper utfordringer. Misnøye med regjeringen, som anklages for å gi for mye til minoritetene i nord, slår over i misnøye med selve fredsavtalen. Det er ikke bare et spørsmål om signatargruppenes interesser vis-à-vis myndighetene i Bamako, men regjeringens forhold til andre deler av Mali hvor det også er utstrakt fattigdom og utviklingsbehov, så som i de folkerike regionene i sentrum og sør, og hvor de store velgergruppene befinner seg.

På myndighetssiden har presidenten utnevnt sin egen Høyrepresentant for fredsavtalen, og i regjeringen er det siden september 2018 en egen freds- og forsoningsminister med hovedansvar for oppfølging av fredsavtalen. Det var på høy tid at trådene ble samlet i regjeringen, hvor fortsatt mange fagministre har ansvar for deler av fredsavtalen. Tidligere var det for oppstykket, uten noen klar ansvarsdeling, hvilket trolig ikke ville vært et stort problem om presidenten hadde tatt sterkere personlig eierskap og utøvd et tydeligere strategisk lederskap i arbeidet med fredsavtalen.

Heri ligger også en kommunikasjonsutfordring, etter mitt syn. Myndighetene har vært for lite opptatt av å formidle hva avtalen bringer, og for lite flinke til å fortelle om hva som er oppnådd.

Utviklingen i Mali går i feil retning

I fjor var det presidentvalg i Mali. Valget fikk godkjentstempel av internasjonale valgobservatører. Fredsavtalen i seg selv ble ikke gjort til stridsspørsmål i valgkampen. Det er positivt. Men sikkerhet, manglende økonomisk og sosial utvikling, økonomisk og politisk korrupsjon, ytrings- og forsamlingsfrihet, var målskiver i debatten. En stor bekymring, er situasjonen i sentral-Mali. Etniske motsetninger gir grufulle utslag i brutal vold. Uforsvarlig politikk og manglende vilje til å forebygge, har bidratt til å skape et «fulani-problem» der hvor det ikke før var noe – godt hjulpet av radikaliserte krefter og terrorister, som har gjort hva de kunne for å helle bensin på bålet.

I sentral-Mali har ulike næringsveier, kvegdrift, landbruk, jakt og fiske, levd i sameksistens, og konflikt er ikke et ukjent fenomen. Klimaendringene gjør naturressursene mer sparsomme og trengselen større.

Her bor Fulani-folket, som tradisjonelt lever av kvegdrift, under stadig vanskeligere kår og utrygghet. Mange har gått inn i væpnede selvforsvarsgrupper. I sentral-Mali oppsto en ny terrororganisasjon kalt Katiba Macina (Macinas frigjøringsfront) under ledelse av Ansar Dine-lederen Amadou Koufa. Katiba Macina samarbeider med JNIM og har skapt en farlig dynamikk mellom nord- og sentral-Mali. Staten er fraværende og voldsspiralen lar seg fortsatt ikke stanse.

Lokale konflikter får nasjonale proporsjoner. Angrep og gjengjeldelsesangrep skjer med stadig større grad av brutalitet, ofte som summariske henrettelser av gamle, kvinner og barn. Fulani-folket settes opp mot Bambara-jegere og Dogon-grupper, som har hatt myndighetenes sympati og er blitt utrustet med våpen for å gjøre jobben som malisk forsvar og politi ikke har kunnet eller villet gjøre. Grupper på motorsykler utfører overfall og regelrette myrderier mot en forsvarsløs sivilbefolkning. Tallene[5] viser sterk vekst i antall døde i Mali fra slike konflikter: 1686 i 2018, mot 949 i 2017 og 320 i 2016.

Myndighetenes unnlatelse av å ivareta befolkningens rettmessige beskyttelsesbehov utgjør et menneskerettighetsbrudd. Myndighetenes overgrep mot sivilbefolkningen når de gjennomfører aksjoner mot terrorister og væpnede opprørere, er et annet. Sivilbefolkningen i de utsatte områdene er virkelig mellom barken og veden: samarbeider de med myndighetene, eller med G5-styrken eller Barkhane, med å tilby informasjon, kommer terroristene på hevnaksjoner ved første mulighet. Da sikter de seg også inn på dommere, politi, skolelærere og andre som skal holde samfunnet i gang.

Retur av statens administrative strukturer, ordensmakt og et offentlige tjenestetilbud – slik fredsavtalen stipulerer – blir dermed farlig, kostbart og svært tidkrevende. Terroristene og væpnede grupperinger, det er ikke alltid lett å sette en merkelapp, går bevisst inn i dette rettstomme rommet, hvor det også er et administrativt tomrom og skrikende behov for tjenestetilbud, og tilbyr både en slags sikkerhet og offentlige tjenester, skole, helse og forsyninger – rettferdighet. Stabilisering i form av sikkerhet og rettsorden betyr mest, selv om det innebærer sharia-lovgivning.

Terrorismen i Sahel øker i omfang og intensitet

AUs[6] egne statistikker viser at Sahel er overrepresentert med sivile (77%) og militære (over 50%) dødsfall som følge av terrorrelaterte angrep, de viser også at trenden er økende mot resten av Afrika. Det er særlig Malis og Burkina Fasos militære som har store tapstall. Tallene sier en del om hvor mange terrorister det er i Sahel, men også noe om intensiteten i kampene som pågår. De sier lite om hvor mange terrorister de militære og politiet klarer å fange og stille for en domstol. Her ligger det en betydelig utfordring for alle G5-landene – også i møtet med det internasjonale giversamfunn.

Det er lite som i dag tyder på at fremmedkrigere kommer til regionen, men dette er noe som holdes under observasjon og regnes som en mulig utvikling. Så langt ser det ut til at rekrutteringen foregår lokalt, og at det er nok av unge menn, og noen kvinner, som lar seg verve. Terroristene og andre væpnede grupper har en kjerne av ledere på flere nivå med militær opplæring og stridserfaring.

Fortsatt brukes det mye miner, men trenden går mot komplekse angrep; operasjoner med flere elementer, ulike våpentyper, også tyngre, slik som krumbanevåpen. Teknisk utstyr og kunnskap om kommando og kontroll er blitt bedre, og angrepene tyder på god tilgang til etterretningsinformasjon.

Vi har også sett et skifte fra myke mål, så som hoteller og restauranter der det ofte er vestlige gjester, til hardere, symbolsterke, mål som de militære i Mali og Burkina Faso, forsvarsstaben i Ouagadougou, G5-hovedkvarteret i Mali, Frankrikes ambassade i Ouagadougou – og vi har sett mer bruk av selvmordsangrep som våpen, hvilket egentlig er ganske nytt i Sahel.

For å bidra til å stabilisere sikkerheten har det internasjonale samfunn satt inn MINUSMA, Barkhane, og landene selv, G5-styrken. Arbeidsdelingen og koordineringen mellom dem blir bedre. Det er viktig å merke at Barkhane, som er en fransk styrke, og G5-styrken, begge har et anti-terrormandat. Det har ikke MINUSMA. MINUSMA er forankret i internasjonal rett gjennom et sikkerhetsrådsvedtak, og er opprettet under henvisning til Kap VII i FN-pakten, som gir styrken et maktmandat. G5 har også et sikkerhetsrådsvedtak i ryggen, men ikke et Kap VII-mandat.

Dette er G5 Sahel-landene sterkt kritiske til, ikke så mye fordi de trenger et maktmandat fra FN for å kunne gjøre jobben, men fordi et slikt mandat, hevder de, vil trygge langsiktig finansiering og gi forutsigbare internasjonale rammebetingelser for styrken. FNs generalsekretær og flere land støtter dette. FN har gjort mye for å få på plass en samarbeidsavtale mellom MINUSMA og G5. Norge støtter G5-styrken med oppbygging av et MR-rammeverk og sivile komponenter. Vårt utgangspunkt er at G5-styrken må kunne utføre militære operasjoner uten å begå overgrep mot sivilbefolkningen, ellers er kampen tapt før den er begynt.

Norge vil måtte gå sterkere inn i alt dette

Vi må innta posisjoner så fremt vi får den plassen i Sikkerhetsrådet som vi jobber for.

Det er litt uklart akkurat nå hva slags tidsperspektiv vi skal se for oss for MINUSMA i Mali. Sikkerhetsrådet var på befaring i fjor før siste diskusjon om mandatforlengelse, som gjøres for ett år om gangen. Da Sikkerhetsrådet diskuterte dette i juni i fjor, var situasjonen mer tilspisset enn på lenge. Flere land tilkjennega sterk utålmodighet med fremdriften i Mali og ga uttrykk for frykt for at FN skulle bli stående fast i «enda et Afghanistan», med store menneskelige og materielle kostnader[7] for misjonen og FNs medlemsland.

Konsensus endte med enda et års forlengelse, men mot at partene i konflikten skulle inngå en «Fredspakt» – som egentlig innebærer at de forplikter seg til noe de allerede har forpliktet seg til, nemlig å skape fremdrift i implementeringen av alle sider ved fredsavtalen. Fra før av har Sikkerhetsrådet vedtatt en sanksjonsresolusjon for å ramme de som motarbeider fredsavtalen. «Fredspakten» ble vedtatt i september, men har ikke i seg selv bidratt til så mye nytt, ut over å «realitetsorientere» partene om at FN mener alvor med sin utålmodighet. Imidlertid er en akselerert DDR-prosess sparket i gang, hvilket er viktig for fremdrift på sikkerhetsområdet.

Det viktigste for fremdriften, er at man på malisk side fullfører politiske og institusjonelle reformer som følger av fredsavtalen. Viktigst her er grunnlovsreform, regionale administrative reformer, regional- og lokalvalg. For lenge har man opptrådt som om det ikke var sammenheng mellom det politisk-institusjonelle og reform av sikkerhetssektoren. Også her har vi nå en realitetsorientering.

Litt ukritisk, har vi i det internasjonale samfunn med MINUSMA i spissen konsentrert oss om DDR og SSR, og latt Bamako styre med sin politiske kalender, uten å presse nok på politisk-institusjonelle leveranser til fredsavtalen. Dermed har vi, når jeg ser i bakspeilet, latt regjering og president ta sine politiske bekvemmelighetshensyn – uten å være tydelige på at innenrikspolitiske prosesser og reformer ikke kan være frikoplet fra implementering av fredsavtalen. I mars i år skjer to viktige ting: Sikkerhetsrådet kommer på ny befaring i Mali og Sahel, og generalsekretær Guterres skal presentere sin fremdriftsrapport. I juni skal Sikkerhetsrådet påny ta stilling til forlengelse av mandatet.

Hva kan vi forvente å oppnå?

Krisen i Mali kan hverken forklares eller løses ved at man ser på én faktor. Dette gjelder likeledes for de øvrige Sahel-landene. Situasjonen omfatter også landene omkring; Den sentralafrikanske republikk, Kamerun, nordøst-Nigeria, i Tsjadsjøområdet. I nord har vi et labilt Mahgreb-belte, Algerie som er en nøkkelfaktor, Libya, Egypt.

To ting har jeg merket meg, som har overrasket meg, etter at jeg kom til Bamako: Det ene er i hvilken grad det humanitære behovet er tilbakevendende og forsterket av andre forhold. Vi løper etter de samme problemene og de samme ulykksalige menneskene igjen og igjen, uten at vi får dreid den humanitære nødhjelpen over mot langsiktig bistandsinnsats, hvilket på sikt er eneste vei mot en bistand «som etterlater mer enn bistanden i seg selv», altså, som virker katalytisk, og bidrar til jobbskaping og økonomisk vekst. Det er jo hit vi vil, og bistandsmottakerne vil også dit.

Konflikt og klimakrise skaper humanitære kriser, og setter menneskegrupper i bevegelse over store deler av Sahel. Tall fra Internasjonale Røde Kors og humanitære organisasjoner peker på at mellom 20 og 30 millioner mennesker, det vil altså si godt over en tredjedel i Sahel, lever i matusikkerhet, og 6 millioner barn med feil- og underernæring. Vi vet at underernæring i de første leveårene kan gi varige kognitive svekkelser og virke ødeleggende på muligheten til skolegang.

Det andre er hvor sterkt og altomsluttende, for å bruke en vag betegnelse, den regionale dynamikken er; «alt henger sammen med alt» i større grad enn jeg trodde. Da jeg kom spurte jeg meg mye for om kontakter mellom Boko Haram og terroristene i Mali, jeg spurte også om faste holdepunkter på retur av fremmedkrigere fra Syria og Irak til Mali. Svarene er at dette finnes, men i liten grad egentlig, og ikke nok i seg selv til å forklare noe som helst, heller ikke av betydning for Anti-ISIL-koalisjonen eller andre internasjonale tiltak. Dette har fått meg til å se nærmere på andre faktorer som kan forklare spredning av krise og konflikt, radikalisering, migrasjon og sårbarhet i regionen. Dette har fått meg til å lete grundigere i utviklingssiden for å finne svar på sikkerhetsutfordringene vi står overfor.

Det leder meg til å konkludere med at det vi gjør på sikkerhetssiden bare kan bidra til å løse en flik av de store utfordringene vi har gitt oss i kast med. Som det er vanlig å si; det finnes ingen militær løsning, bare politiske og utviklingsrettede. Men hvordan skal vi komme derfra til å omsette «ingen utvikling uten sikkerhet, ingen sikkerhet uten utvikling» i praktisk handling? Jeg er ikke overbevist om at de forsterkende sammenhengene mellom utvikling og sikkerhet kommer helt av seg selv.

Utvikling og sikkerhet – hva står på spill?

Spørsmålet er ikke så mye hvordan vi skal jobbe innenfor utviklings- og sikkerhetsdimensjonene hver for seg, for dette gjør vi ganske bra. Spørsmålet er heller hvordan vi får til forsterkende overganger.

Jeg spør meg hva som kan være de gode «broene», som forbinder våre innsatser innen sikkerhet og utvikling. Broene vi mener å ha identifisert er jobbskaping/økonomisk vekst, MR og justis, klima, demografi, kvinner. Vi er, kan jeg si, «på» alle disse broene: vi bidrar til innovative globale finansieringsmodeller for investeringer i fornybar energi, helse og utdanning; vi støtter MR, politi, anti-korrupsjon, styresettutvikling; vi har programmer for reproduktiv helse, kvinne- og mødrehelse, og for å motarbeide tidligekteskap og –barnefødsler; vi har omfattende satsing på skole/utdanning.

Men hvis jeg skal se meg ut to forhold av overgripende betydning, så er det demografi og utdanning. Og hvis jeg skal velge kun ett innslagspunkt for vår innsats, så er dette jenters skole og utdanning: Skole og opplysning er nøkkelen til at kvinner får ta større ansvar i sitt eget liv og i familien, til fødselskontroll og til å forstå at trygghet ikke ligger i store barnekull, men i familiens forsørgelse og økonomiske bæreevne; til å snu den fortsatt raskt voksende demografiske utviklingen. Uten at man får kontroll over dette, vil vi bare fortsette å løpe etter utviklingen. Opplysning av menn hører med, noen har lykkes med såkalte «ektemakeskoler» («école des maris»), en veldig riktig idé.

Lykkes vi ikke med kvinners selvstendiggjøring i økonomi, familie og lokalsamfunn, reproduserer vi status quo, hvilket betyr et relativt tilbakesteg fordi verden omkring, og landene de lever i, beveger seg fremover. Vi snakker om tapte generasjoner, og mange mennesker. Her ligger det en fremtidige sikkerhetstrusselen for Europa. Vi lever i to forskjellige verdener, men i tettere nærhet til hverandre.

Vi løper etter utviklingen – står vi løpet ut?

Løpe etter utviklingen, er det jeg opplever at tegner bildet av situasjonen. Sikkerhetsproblemene løper fra oss, det samme gjøre de humanitære utfordringene og problemene innen utdanning, helse og matsikkerhet. De sårbare statene i Sahel blir mer og mer sårbare. Indeksene for utvikling, inntektslikhet (GINI), korrupsjon og sikkerhet peker ikke i riktig retning.

Betyr dette at innsatsen vår er meningsløs, betyr det at den har feil innretting? Betyr det at vi trenger å tenke helt nytt for å nå de resultatene vi jobber for? Spørsmålene gjenspeiler en kritikk som går igjen, fra ulike hold i vår hjemlige bistandsdebatt, de gjenspeiler også et økende krav om tydeligere mål- og resultatstyring. Dette skulle bare mangle når vi bruker 1% av statsbudsjettet, det vil si rundt 35 milliarder (35,1 mrd/2018) i året på bistand. Til sammen bruker vi 600 millioner i året på Sahel.

Her ser vi ikke noe «end-game» i overskuelig fremtid. De fattige landene i Sahel vil fortsette å være fattige og sårbare i flere generasjoner til. Jeg tror ikke tradisjonell bistand alene kan gjøre jobben.

Landene tar oss og bistanden imot med åpne armer, men jeg opplever ofte at det de ønsker mest av alt, er kompetanseoverføring – innen skatt, naturressursforvaltning, institusjonsbygging og styresettutvikling. «Kunnskapsbanken» som er utviklet i Norad på en rekke kompetanseorienterte utviklingsområder, Norfund’s investeringsprogrammer innen ren energi, landbruk og agroindustri, finansinstitusjoner og små og mellomstore bedrifter, samt kommersielle investeringer og næringsetableringer, er det som virkelig etterlyses, og hvor landene ser til Norge.

Aktørbildet

Det er stor internasjonal oppmerksomhet om Sahel i dag, ulike interesser og aktører møtes. Det er litt tidlig å spå et «great-game»-scenario i Sahel. Men det er klart at Sahel som del av Afrika åpner muligheter for en rekke aktørers økonomiske diplomati, for alliansebygging og stemmestøtte i multilaterale fora. Rundt oss ser vi Frankrike med store innsatser og kostnader; en «første blant likemenn» i regionen. USA og Frankrike jobber nært om militær kapasitetsbygging. Alle vetomaktene i Sikkerhetsrådet er i Mali og følger fredsprosessen tett. EU har store bistandsprogrammer over hele Sahel. Jeg skulle gjerne sett tydeligere engasjement fra ECOWAS og AU, det tror jeg hadde vært bra for Sahel og for afrikansk multilateralt samarbeid om fred og sikkerhet.

Derimot ser vi tydelig Saudi-Arabia, og der vi ser Saudi-Arabia ser vi også Qatar og vi ser Tyrkia. Saudierne er ikke veldig populære, men behandles med stor respekt. Midtøsten er kommet til Sahel. Egypt har også nylig etablert seg. Libya er en faktor. Marokko og Algerie er innflytelsesrike og nære naboer, ikke alt er like enkelt. Migrasjonsspørsmålet forsurer en del, spesielt med Algerie som har tvangsreturnert store grupper.

Alle snakker om Kina i Afrika og Russlands retur. Kina opptrer ryddig og er populære, deres største interesser i infrastrukturutvikling ligger ikke i Sahel. Russerne har militærrådgivning og våpensalg, og politisk alliansebygging.

I en verden i glideflukt fra multilateralisme mot multipolar orden får Sahel-landene økt interesse.

Tre scenarioer:

Hva kan vi vente å oppnå? Utgangspunktet er at Sahel-landene er forbundet i et skjebnefellesskap. Det er ikke mulig å se for seg at ett eller to land alene klarer å løfte seg inn en positiv utviklingsbane og sikkerhetssituasjon. Derimot er det meget mulig at ringvirkningene fra ett eller to land klarer å holde de andre nede. Mali og Burkina Faso er nøkkelland med størst negativ innflytelse på de øvrige.

Scenario 1: Mali fortsetter å bli fattigere og farligere. Problemene forsterker hverandre. Situasjonen forverres. MINUSMA mister støtte fra vetoland i FNs sikkerhetsråd, må tåle sterke nedskjæringer i ressursene. Populær motstand i Frankrike (fravær av resultater, kostnader i penger og menneskeliv) fremtvinger tilbaketrekking av Barkhane. Terroristgruppene fester sitt grep over store deler av Sahel. Vestlige land reduserer engasjement. Sikkerhetssituasjonen tvinger ambassader og representasjoner til å trekke seg ut, utviklingsprogrammer må stoppes. Stadige opprør, kuppforsøk og regimeskifter, og dreining mot mer autoritære regimer, de facto innsnevring av statenes myndighet. Humanitære lidelser i stor skala. Store migrasjonsstrømmer fra regionen til andre områder i Afrika og mot Europa.

Scenario 2: Utvikling i tråd med scenario 1, men afrikanske land kommer inn med massiv innsats til erstatning for vestlige lands ut/tilbaketrekking. ECOWAS og Den afrikanske union tar ansvar. Begynnende langvarig «kamp om Afrika» i Sahel; kamp mot terror og konflikt, og for utvikling. Punktvise militære bidrag/angrep mot terrorceller. Utilsiktede drap av sivile («collateral damage») og MR-problemer. Gradvis retur av FN og vestlig innsats, engasjement og nærvær i takt med hva situasjonen tillater. Vestlige fly fremfor styrker på bakken. Landene og folk føler seg forlatt av det rike Vesten og Europa. Moralsk tillitskrise vis-à-vis Vesten styrker islamsk radikalisering. Sahel-landene vender seg mot andre store aktører; Saudi-Arabia, Tyrkia, Kina, Russland. Situasjonen åpner for at disse aktørene styrker sitt fotfeste i andre deler av Afrika.

Scenario 3: Seiglivet status quo. Vi klarer å snu utviklingen, men bare takket være innsats over lang tid. Betydelig frustrasjon og motstand i vestlige land og i FNs sikkerhetsråd. Det internasjonale samfunn klarer likevel å mønstre politisk vilje til et robust sikkerhetsmessig nærvær og forpliktende utviklingssamarbeid i Sahel-regionen, og kan styrke arbeidet med fattigdomsbekjempelse og skape resultater på bærekraftsmålene. Sahel blir gradvis mindre farlig og fattigdommen mindre akutt.

Innsats for humanitær nødhjelp dreies mer mot langsiktig utviklingsbistand. Bistanden kan lede inn i jobbskaping og vekst. Regimene blir mer demokratiske og problemene med eksklusjon og diskriminering, mindre. Klima blir et sentralt tema; tilpassing ved klimarobust landbruk, vekst i landbruksøkonomien, og landbrukets evne til å brødfø befolkningen og skape eksportinntekter. Billig, fornybar energi understøtter veksten i landbruket. Veksttakten i befolkningen dempes. Om to til tre generasjoner er Sahel-landene ute av dagens konflikter og på vei ut av MUL-kategorien, og på den lange veien mot å bli mellominntekstøkonomier.

Avslutning

Dette foredraget og utviklingsscenarioene jeg har beskrevet, har satt Mali i fokus, men retter blikket mot hele Sahel. Det er en sterk og dynamisk sammenheng mellom Mali, Niger og Burkina Faso i det «kritiske triangelet» som markerer landenes møtepunkt. Det omfatter det konfliktutsatte sentral-Mali. Hvis det er tre geografiske tyngdepunkt som vil ha stor innvirkning på fremtidig konflikt- eller fredsdynamikk i Sahel, så er det dette triangelet, det er nord-Mali og til slutt Tsjadsjøområdet. Alt dette grenseområder, utfordringene for sikkerhet og utvikling i Sahel er grenseoverskridende.

Jeg har mest tro på scenario tre. Jeg tror vi skal klare å dytte sikkerhetstrusselen tilbake slik at vi for alvor kan starte arbeidet med stabilisering, opphenting og vekst i Sahel-landene. Jeg er overbevist om at det kommer til å ta lang tid og kreve store ressurser, og politisk vilje og stayer-evne. Dette gjelder ikke bare oss – Norge må jobbe for at andre «likesinnede» og FN, samt EU og AU, står løpet ut.


[1] I teksten uttrykkes forfatterens personlige syn. Det er en utfyllende versjon av et foredrag over samme tema som ble holdt i Oslo Militære Samfund 4. mars 2019.

[2] Norges engasjement i Sahel er forankret i flere meldinger til Stortinget og regjeringsstrategier under Solberg I/II: «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk» (Meld. St. 36 (2016-2017)), «Felles ansvar for felles fremtid. Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk» (Meld. St. 24 (2016-2017)), «Partnerland i utviklingspolitikken» (Meld. St. 17 (2017-2018)) og «Strategisk rammeverk for norsk innsats i sårbare stater og regioner» (2017), «Strategi for norsk innsats i Sahel-regionen 2018-2020» (2018), «Strategi for norsk humanitær politikk» (2018). Granavolden-plattformen (2019).

[3] Etiopia, Malawi, Mosambik, Nepal, Tanzania, Uganda, Ghana, Myanmar, Indonesia, Colombia.

[4] Afghanistan, Mali, Niger, Palestina, Somalia, Sør-Sudan.

[5] Armed Conflict Location & Event Data Project – ICRC

[6] African Centre for the Study and Research on Terrorism, Ed. # 002 / 2019

[7] Årlig budsjett – 1,1 mrd USD. Tap 191 militære pr 31.1.19

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her. Lytt til våre podcaster her: Podbean eller i f.eks. iTunes.

Foto: US Embassy

Amerikas forente staters ambassadør til Norge, Samuel D. Heins, gjestet Oslo Militære Samfund med foredraget The US Perspective on the current US-Norway Bilateral Relationship.

 

Ambassadør Helen Campbell, EU’s ambassadør til Norge gjestet Oslo Militære Samfund mandag 11. april 2016.

Listen over EUs utfordringer er lang, og det ser ut som om EU knaker hardere i sammenføyningene enn noen gang. Både interne og eksterne utviklinger legger press på eksisterende systemer og understreker behovet for å enes om felleseuropeiske løsninger. EUs ambassadør til Norge, Helen Campbell, vil i sitt foredrag berøre aktuelle saker på EUs dagsorden, blant annet innenfor energi og klima, handel, migrasjon, utenriks- og sikkerhetspolitikk og Arktis, samt EUs samarbeid med Norge.

Se presentasjon her (PDF):

EU and Norway

Mandag 29. februar 2016, hadde vi besøk av Tysklands ambassadør i Norge, Dr. Axel Berg som foredro om «Samarbeid og samkvem mellom Tyskland og Norge, hvordan kan dette økes ytterligere?»

Innledning til foredraget:

Dr. Axel Berg har vært Forbundsrepublikken Tysklands ambassadør til Norge de tre og et halvt siste årene, og har gitt et betydelig bidrag til det bilaterale samarbeid mellom Tyskland og Norge. Dr. Berg er en sterk talsmann for økt samarbeid mellom landene, innen både politikk, kultur og næringsliv, og ikke minst innen forsvarssektoren. OMS har invitert ambassadøren for å gi oss sine tanker om temaet.

—-

Hvert fjerde år får vi en ekstra dag i gave, den 29. februar. Jeg vil bruke tiden vi får gjennom denne skuddårsdagen i år til å snakke om noe som det til vanlig ikke brukes så mye tid på, noe man kanskje skulle mene at det ikke er så mye å si om, fordi det ikke hefter noen problemer ved det, fordi det går så bra: jeg vil snakke om de tysk-norske forbindelsene.

Det er på alle måter legitimt og på sin plass å spørre seg: hva er det egentlig som utgjør vennskapet og partnerskapet mellom våre to land? Kan vi overhodet forvente oss enda mer? Hva kan vi forbedre, hvilke temaer eller hvilke områder kan vi støtte mer?

Selv om jeg i kveld vil se litt inn i fremtiden, kommer vi ikke utenom å starte med å se oss tilbake. Ikke fordi det så å si hører med, men fordi vår felles fortid, slik jeg ser det, er mer present enn man kanskje skulle tro.

Hvor ofte har jeg vel ikke under mine tre og et halvt år som ambassadør i Norge hørt historier om hanseatene, om hvor mye hansatiden har preget grunnlaget for forbindelsene våre. Vi er Norge – og Bergen – stor takk skyldig for at vi fremdeles har vidunderlige bygninger som vitner om denne tiden og minner oss om begynnelsen på vår bilaterale utveksling.

I 2014 fant opptakten til det store jubileumsåret for den norske grunnlovens 200 års fødselsdag ikke sted på norsk grunn, men i Kiel. For der ble det undertegnet den avtalen som løste Norge fra unionen med Danmark og innledet en ny union med Sverige.

Godt, det må jeg innrømme, Kiel var ikke tysk den gangen. Det var en dansk by. Men hendelsen står allikevel som et symbol på hvor nært og historisk forbundet våre to land var på et tidlig stadium, før de ble suverene, uavhengige stater. Festseremonien i Kiel 17. januar 2014 og utstillingen som ble åpnet på ”Schifffahrtsmuseum” er fremdeles i friskt minne hos oss alle som var til stede. Og gjorde mange tyskere kjent med denne viktige etappen i Norges historie.

For meg er de tysk-norske forbindelsene i det 19. århundret spesielt preget av den kulturelle utvekslingen som hovedsakelig gikk i én retning, til Tyskland. De kjente navnene er Munch, Ibsen og Grieg som alle bodde i Tyskland over lengre perioder. Det fikk stor innflytelse på deres kunstneriske virke. Men de var ikke de eneste. Tidemand, Dahl, Gude er blant de andre vi kan nevne.

Det bemerkelsesverdige ved dette fenomenet er det faktum at det gjentar seg i vår tid. Igjen har mange norske kunstnere valgt Berlin som tilholdssted.

Men det har også vært bevegelse i den andre retningen. For meg er Norgesreisene som den tyske keiseren bega seg ut på, faktisk hvert eneste år, inkludert sommeren 1914, også en del av vår felles kulturhistorie. Han var den første og den mest kjente tyske turisten, og dertil også den mest regelmessige. Han besøkte ikke bare fjordene, men deltok også i kulturlivet. Og han sendte hjelp da Norge trengte det etter den store bybrannen i Ålesund. Det fikk han i høyeste grad takk for. Ålesund er formodentlig den enste byen utenfor Tyskland som kan vise til en ”Keiser Wilhelms gate”.

Da Norge ble selvstendig i 1905 må det ha vært et kappløp om hvilken stat som skulle bli den første til å anerkjenne det nye kongeriket. Det tyske riket var blant de aller første. For det var jo tyske byer som Hamburg og Berlin som også stod på listen over ønskekandidater i konsulatsaken.

De tysk-norske forbindelsene i det 20. århundret bærer naturligvis preg av de fem mørke årene fra 1940 til 45. Tyskland vil alltid være seg bevisst sitt ansvar for den store lidelsen som ble forvoldt her i Norge. Vi vil minnes den, bære ansvaret for den og fortsette vår innsats for en felles fremtid i fred. Når Tyskland og Norge i dag møter hverandre som partnere og venner, skjer det i bevissthet om denne delen av vår felles historie.

Utviklingen etter annen verdenskrig førte veldig raskt til at våre land, eller bedre sagt Forbundsrepublikken Tyskland og Norge, ble partnere. Samarbeidet som alliansepartnere i NATO bidro vesentlig til normalisering av forbindelsene.

Heldigvis var tysk den gang – og helt frem til seksti-, syttitallet – obligatorisk som andre fremmedspråk i norsk skole. Det førte til at mange unge mennesker reiste til Tyskland for å studere. Unge mennesker som i dag er på min alder og som jeg uten videre kan samtale med på tysk. Jeg håper på, og forventer meg, at dette i fremtiden igjen kan bli tilfelle i sterkere grad enn i dag. Dette kommer jeg tilbake til snart.

Minnesmarkeringene i forbindelse med Berlin-murens fall og mange samtaler jeg har hatt i den sammenheng har gitt meg det bestemte inntrykk at murens fall den 9. november 1989 og Tysklands gjenforening 3. oktober året etter har ført våre land tettere sammen. Det var dette som gjorde oss til ekte venner, til mer enn partnere. Mens andre land gjorde seg bekymringer om et enda større Tyskland, var den fredelige revolusjonen, fraværet av vold og etableringen av én felles tysk stat i samklang med alle naboland og allierte det utslagsgivende for Norge.

Hva er det så som kjennetegner det tysk-norske forholdet av i dag? Etter tre og et halvt år som ambassadør i Norge vet jeg ikke hvor jeg skal begynne. Og slett ikke hvor jeg skal slutte. Og det er i grunnen ikke så rart, for den norske regjeringen har viet Tyskland en egen strategi, ”Tysklandstrategien”, som angir en bemerkelsesverdig ramme og omfang.

La oss starte med de offisielle forbindelsene. Statsbesøket som den tyske presidenten avla i Norge i 2014 gjenspeilet hvor eksellente forbindelsene er, hvor nære, hvor dype, men også hvor tillitsfulle de er, med hvor stor tillit vi omgås hverandre. De gjensidige statsbesøkene er et eget bokverk verdt.

Her tenker jeg blant annet på Richard von Weizsäckers besøk på Elverum og på utstillingen i anledning 75-årsdagen til Hans Majestet Kong Harald og Hennes Majestet Dronning Sonja på Kunsthistorisk Museum, hvor vi får et veldig plastisk innblikk i deres Tysklandsbesøk.

Utvekslingen på regjeringsplan er så intensiv som man bare kan ønske seg den. Selv om min kjære kollega i Berlin, Elisabeth Walaas, har litt mer å gjøre enn jeg når det gjelder ministerbesøk. Men hos meg har vi for eksempel desto flere besøk på regionalt nivå, fra de forskjellige tyske delstatene. De interesserer seg for norsk politikk både når det gjelder likestilling og kjønnskvotering, energi – og svineavl. Og vi har et veldig vellykket regionalt samarbeid, ikke minst som det mellom Schleswig-Holstein og Østlandssamarbeidet.

Og overalt kan jeg slå fast at utfordringene som vi blir konfrontert med er veldig like, ofte faktisk helt identiske: flyktningkrisen, klimaendringene, forholdet til Russland, den digitale revolusjonen. Dette er utfordringer som vi tar opp i en felles, fruktbar og konstruktiv dialog, hvor hver side lærer av erfaringene den annen side har gjort seg. I alle internasjonale organisasjoner, på alle multilaterale konferanser pleier vi å ha et veldig intensivt samarbeid med Norge. Og når Tyskland i år har overtatt formannskapet i OSSE, da vet vi at vi i Norge har en pålitelig og sårt tiltrengt støttespiller.

Til og med i Europapolitikken arbeider begge regjeringene tett og konstruktivt sammen. Selv om det ikke kan sies å være noen erstatning for et EU-medlemskap, forsøker Tyskland alltid å støtte norske interesser i Brussel.

Analyser som stemmer overens med hverandre, interesser som ligger i samme lei og felles verdier er dét som danner grunnlaget. Dette så vi sist under giverkonferansen for Syria og regionen i London i begynnelsen av februar, som jo i vesentlig grad ble initiert av Tysklands og Norges regjeringer.

I begynnelsen av 2015 gikk forbundskansler Angela Merkel, statsminister Erna Solberg og Ghanas president sammen om å mobilisere for å sette verden i bedre stand til å håndtere globale helsekriser. Slike initiativ vil det bli flere av.

Når det gjelder flyktningkrisen viste London-konferansen at Tyskland og Norge er forbundet med hverandre på mange vis, i tillegg kommer samarbeidet gjennom Schengen, Frontex og de felles bestrebelsene på en politisk løsning.

Men det helt sentrale elementet i de politiske forbindelsene våre er den gjensidige tilliten som fremfor alt kommer til uttrykk i personlige møter, mellom forbundskansler og statsminister, mellom våre to utenriksministre eller forsvarsministre, for eksempel. Denne tilliten, det personlige båndet, merkes på alle nivåer, blant parlamentsmedlemmer, statssekretærer, embetsmenn.

Det Tyskland vet å sette stor pris på, er at i Norge pleies forholdet til Tyskland utover alle partigrenser. Det har blitt en tradisjon – praktisert av tre forskjellige norske partier – at Norges statsminister lar sin første utenlandsreise gå til Berlin.

Samarbeidet som den norsk-tyske vennskapsgruppen på Stortinget har med forbundsdagen er også et uttrykk for dette. For en som meg, som har skrevet doktoravhandling om Nordisk Råd, er denne interparlamentariske komponenten naturligvis spesielt gledelig.

Etter mitt syn spiller det sikkerhetspolitiske samarbeidet en helt fremragende rolle. Det strekker seg fra tett politisk samspill og felles operativ innsats til konkret samarbeid på rustningsområdet.

Vi har regelmessige militær- og rustningspolitiske konsultasjoner. Også innenfor hær og marine har vi et tett bilateralt samarbeid. Tyske marinefartøy anløper ofte norske havner i forbindelse med øvelsestokt, bare her i Oslo havn har vi tyske marineskip på besøk minst to ganger årlig. Jeg er svært imponert over våre felles tysk-norske innsatser, det være seg i Afghanistan, Irak eller tidligere gjennom ATALANTA. Den nye hurtige utrykningsstyrken „Very High Readines Joint Task Force“ som ble vedtatt på NATO-toppmøtet i Wales i 2014 ble startet opp av Tyskland, Norge og Nederland.

Og overalt treffer man norske offiserer, helt opp til generaler, som har studert ved vårt „Bundeswehrakademie“, eller hatt studieopphold andre steder i Tyskland.

Når det i Tysklandstrategien heter – sitat: „Tysk forsvarsindustri er viktig både som leverandør til Norge og samarbeidspartner for norsk forsvarsindustri.», så er dette noe jeg på bakgrunn av mine forskjellige samtaler bare kan bekrefte. Her ser jeg et stort potensial for fremtiden, som jeg ikke trenger å beskrive nærmere her, men ekspertene vet hva jeg sikter til.

Nordområdene spiller en særlig viktig rolle i norsk politikk. Spørsmålene som er knyttet til dette temaet – miljø og klima, skipsfart, råstoffer, forskning, sikkerhet – er også av spesiell betydning for Tyskland. Derfor har vi vedtatt en Arktis-strategi og er Norge takknemlig for samarbeide så nært med Tyskland som observatør i Arktisk Råds arbeid.

Når jeg nå kommer inn på våre næringslivsmessige forbindelser, må jeg ta med noen tall som det for så vidt er helt i orden om dere skulle komme til å glemme igjen.

Selv om Tyskland står som nummer to både når det gjelder import og eksport, føler vi oss som Norges viktigste handelspartner – to sølvmedaljer er som én gull. Det viktigste er at begge land vet å utnytte sitt potensiale og mulighetene som byr seg.

11,3 % av Norges import kommer fra Tyskland. Litt mer, 11,5 %, kommer fra Sverige. Det er biler, maskiner, kjemiske og farmasøytiske produkter som utgjør størsteparten av Norges import fra Tyskland. Hos oss står Norge som nummer 29 på listen over landene vi eksporterer mest til.

Når det gjelder norsk eksport, ligger vi på andreplass bak Storbritannia. 17,6 % av norsk eksport går til Tyskland. Det er naturlig nok mest olje og gass det dreier seg om, men også fisk og sjømat – med stigende tendens for sistnevnte. Når jeg er på handletur i Berlin passer jeg alltid på at det står norsk laks på fisken jeg kjøper, ikke bare «atlanterhavslaks». På listen over hvilke land Tyskland importerer mest fra ligger Norge på en 15. plass, foran både Danmark og Sverige. Norge er også det landet vi har nest høyest handelsunderskudd med.

Ser vi nærmere på investeringene, har vi et bilde med to sider. Tyske direkteinvesteringer i Norge beløper seg til over 6 mrd. euro, mens norske direkteinvesteringer i Tyskland ligger på rundt 1,5 mrd. euro. Norsk Hydro er en av de største norske investorene i Tyskland og driver blant annet Tysklands største aluminiumsverk i Neuss. Og like ved, i Grevenbroich, helt vest i delstaten Nordrhein-Westfalen, nesten ved grensene til Holland og Belgia, ble det i fjor lagt ned grunnstein for et nytt bygg hvor Hydro skal produsere aluminiumkarosserier.

Men enda viktigere er det at det norske oljefondet har investert rundt 5 % av sin aksjeportefølje i tyske selskaper og motsatt: i gjennomsnitt 4,1 % av tyske aksjer eies av Norge. Dette forbinder våre økonomier mye mer enn det meste. Og når det gjelder oljefondets investeringer i eiendom er tyske byer godt representert.

Men det er selvfølgelig energi som danner selve ryggraden i våre økonomiske og næringslivsmessige forbindelser. Men her snakker vi ikke bare om eksport av olje og gass. Her er det sågar også snakk om strategiske partnerskap som Statoil og Wintershall kaller sitt samarbeid. Og så har vi Statkraft som er en av de viktigste distributørene av tysk vindkraft. Strømkabelen som for tiden bygges mellom Norge og Tyskland er et mønstergyldig prosjekt – et riktig skryteprosjekt – som begge land drar fordel av.

Interessen for Tysklands storstilte energiomstilling «Energiewende» er fortsatt stor i Norge. Tysklandstrategien sier at begge land er gjensidig avhengige av hverandre på energifeltet. Men vi supplerer også hverandre. Og starter felles prosjekter. I den forbindelse vil jeg gjerne nevne verdens første batteridrevne bilferge. Den ble utviklet av Siemens og Fjellstrand verft, på oppdrag fra Nordled rederi, og har vært i drift på Sognefjorden siden våren 2015.

Og så vil jeg selvsagt gjerne nevne turismen. Norge har jo tradisjonelt vært et svært yndet reisemål for tyske turister, og tyskere utgjør fremdeles den største gruppen av utenlandske turister her i landet. Heldigvis kommer ikke alle med bobil.

I 2014 ble det tellet ca. 1,4 mill. tyske overnattinger i Norge mens det fra norsk hold ble foretatt nesten 600.000 reiser til Tyskland med minst én overnatting. Dette tilsvarer en markedsandel på 8 %. Og heldigvis reiste ikke alle bare til Berlin.

Med dagens kronekurs og innsatsen som norsk turistbransje legger ned, med nysgjerrigheten som nordmenn har for Tyskland, er jeg sikker på at tallene kommer til å stige både på norsk og tysk side.

For meg er turisme imidlertid noe langt mer enn en økonomisk faktor. Den bringer mennesker sammen. Hvor mange fortellinger har jeg ikke hørt om tyske turister her i Norge om hvordan man kommer hverandre nærmere over en kopp kaffe eller et glass vin. Og motsatt er det akkurat likedan. Nordmenn som forteller meg om reiseopplevelsene sine, om steder som jeg ofte ikke engang kjenner selv.

En lignende rolle kan man si at den vitenskapelige utvekslingen spiller. Det er inngått en rekke Erasmus-avtaler mellom norske og tyske universiteter. For tiden studerer litt over 2000 tyske studenter ved norske universiteter og høgskoler, de utgjør den nest største gruppen av utenlandske studenter i Norge. De ser ut til å interessere seg aller mest for økonomiske og samfunnsvitenskapelig fag. Tallet på nordmenn som tar et utenlandsstudium i Tyskland lå på 235 i fjor. I tillegg kommer 277 utvekslingsstudenter. Det er dessverre etter min mening altfor lave tall. Her har vi så absolutt en jobb å gjøre. Her kreves det handling.

Det er veldig gledelig at så å si alle norske universiteter og høgskoler har felles prosjekter eller utvekslingsprogrammer med partnere i Tyskland. Selv i det høyeste nord, i Longyearbyen, er det tilfelle. Og i fjor ble en tysk professor rektor ved universitetet i Agder.

Jeg har vært inne på den lange tradisjonen vi har for kulturell utveksling. Kunst og kultur har alltid vært en sentral bestanddel i forholdet mellom våre to land, både:

– helt offisielt: vi har til og med en egen bilateral kulturavtale;

– gjennom store fellesprosjekter, for eksempel utstillinger som vises i begge land eller Berliner-filharmonikernes tradisjonelle 1.mai-europakonsert som i år skal holdes i Røros kirke.

– og ikke minst – fremfor alt og i utstrakt grad, vil jeg si – den personlige utvekslingen: utallige norske og tyske kunstnere har hatt reiser til og opphold i hverandres land, fra datidens store som jeg har vært inne på, til vårt tids kunstnere som for eksempel Lars Ramberg.

Når den tyske bokhandelorganisasjonen «Börsenverein des Deutschen Buchhandels» i morgen etter alt å dømme skal avgjøre hvilket land som være hovedlandet for bokmessen i Frankfurt i 2019 og sannsynligvis vil bestemme seg for at det skal bli Norge, så er det fantastiske utsikter for begge land. I dag oversettes flere norske bøker til tysk enn til noe annet språk.

Men idretten, da? For meg er det alltid vanskelig når et tysk og et norsk lag møter på hverandre, slik det nylig var under europamesterskapet i håndball. Men jeg kan jo også si at det er en vinn-vinn-situasjon for sånne som meg. Og sånn er det generelt med sport i et bilateralt perspektiv. Norske og tyske utøvere er bestevenner, det får man stadig inntrykk av. Tyskere som snakker norsk og nordmenn som opptrer på tysk fjernsyn er ingen sjeldenhet i sporten. Og åtte av spillerne på det norske fotball-landslaget spiller i «Bundesliga». I Tyskland kjenner alle dem.

Hva gjenstår så for de tysk-norske forbindelsene? Hva kan vi forvente mer? Hva kan vi håpe på? Hva kan vi ønske oss?

Den norske regjeringens Tysklandstrategi gir et overblikk over hvilke områder Norge ønsker å samarbeide mer med Tyskland på. De stemmer helt og fullt overens med Tysklands mål for utviklingen av vårt forhold til Norge: Europapolitikk, sikkerhetspolitikk, næringsliv, energi, nordområdene, klima- og miljøpolitikk, forskning/innovasjon/utdanning, Kultur og regionalt samarbeid. Jeg har vært inne på de fleste av disse områdene, snakket om hvordan perspektivene utvikler seg. Nå vil jeg gå litt dypere inn på noen av dem.

La meg si noe om språk. I min tid som ambassadør her i Norge har jeg profitert stort på å kunne føre samtaler på norsk. På å kunne lese nyheter og kommentarer i detalj i aviser og på internett. Å følge med på topp-politikerne i deres valgkampdebatter. Å gå på teater. Ikke minst.

Hvis de neste generasjoner unge tyskere og nordmenn også kan gjøre seg slike erfaringer. Hvis unge tyskere fortsetter å studere i Norge og unge nordmenn melder seg opp til et studium i Tyskland. Da skal jeg ikke bekymre meg for fremtidsutsiktene til de tysk-norske forbindelsene.

For å sikre dette må vi støtte de institusjonene vi har, og vi må fremme dem: Norsk-tysk ungdomsforum, Den norsk-tyske bikulturelle skole – Max Tau, Norsk-Tysk Handelskammer, Den norsk-tyske Willy-Brandt-stiftelsen, Goethe-Institutt, DAAD-lektoratet i Norge, Norsk-tysk selskap og andre vennskapsforeninger.

Det ville heller ikke vært verst om norsk fjernsyn hadde vist flere moderne tyske produksjoner. Kriminalsjefinspektør Derrick er, når sant skal sies, en figur fra 70-tallet.

Om energisamarbeidet. Norge ville helst ha levert enda mer gass til Tyskland. For å legge langsiktige planer. At Tyskland for tiden fremdeles dekker en stor andel av sitt energiforbruk gjennom egne kullkraftverk må ikke betraktes som et avslag på norsk gass. Her er det kommersielle og innenrikspolitiske hensyn som ligger til grunn. Som ikke så lett kan omgås. Men Norge er vår neststørste gassleverandør, og vil fortsatt være en sentral del i vår energimix.

Og vi jobber sammen for fornybar energi. Jeg gleder meg over at arbeidet på strømledningen mellom Sør-Norge og Schleswig-Holstein er i full gang, og innen 2020 kan vi nyte godt av strøm fra norske vannkraftverk. Her vil vi få se en ny dynamikk som vil binde landene våre enda tettere sammen.

Vi ser på Norge som vår nabo selv om vi ikke er forbundet ved noen felles landegrense. Men de forskjellige gassledningene, og ikke minst den nye strømkabelen, gjør at vi vokser stadig tettere sammen. Som Willy Brandt ville ha sagt det: ”da wächst zusammen, was zusammengehört“ – her vokser dét sammen som hører sammen. Og han mente jo også Europa, ikke bare Tyskland.

Tyskere som vil skaffe seg informasjon om elektromobilitet, bør ta seg en tur til Norge! I fjor ble det registrert flere elbiler her enn i hele Tyskland! Og de i Norge som vil vite mer om hva digitaliseringen betyr for fremtidens industri, må reise til Tyskland for å besøke Siemens, eller våre mellomstore bedrifter og forskningsinstitusjoner som arbeider intenst med dette temaet.

For fremtiden trenger de tysk-norske forbindelsene entusiaster, ildsjeler, mennesker som vil gjøre en innsats for at forbindelsene mellom våre to land skal bli enda tettere og enda mer tillitsfulle. Mennesker som planlegger prosjekter, oppretter kontakt med partnere i hverandres land og som forteller om suksessene sine. Jeg ser det som min hovedoppgave som ambassadør å støtte slike mennesker, hjelpe dem om nødvendig, og styrke dem i deres motivasjon.

Hva kan vel være bedre enn å være tysk ambassadør i Norge? Muligens norsk ambassadør i Berlin! Denne følelsen tar jeg med meg inn i de siste fire månedene av min tid her i Norge. Jeg er takknemlig for alle de storartede opplevelsene jeg har hatt, og for de vidunderlige møtene og samtalene jeg har hatt med mennesker som har gitt meg så mye, som jeg har fått oppleve så mange fine øyeblikk sammen med.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 18. oktober 2010
Ved
Ambassador Barry B. White
US Ambassador in Norway

Foto: Kjell Huslid, OMS

 

U.S. FOREIGN POLICY AND UPCOMING MID-TERM ELECTIONS

 

I want to thank the Oslo Military Society for giving me the honor of appearing before you to discuss the Obama Administration‘s Foreign Policy, along with a brief update on U.S. politics as we look ahead to the November 2 mid-term elections in the U.S.   At the conclusion of my remarks, I will be pleased to take your questions.

I feel very privileged to be the United States Ambassador to the Kingdom of Norway and to have the confidence of the President to be his representative in Norway and to present his foreign policy. As everyone in this room knows, Norway and the United States have had and maintain a very close relationship, which began when the first emigrants left Stavanger for the U.S. in 1825. Recently, a Norwegian minister told me that Norway is a country with over 9 million people, half of whom live in the U.S. Indeed, my Deputy Chief of Mission, Jim Heg, is a direct descendent of the famous Norwegian who was a U.S. Civil War hero, Colonel Heg, who led a division of Norwegians on the Union side,

The U.S.-Norway relationship is based on shared values and principles, including respect for human rights, democracy and equality, as well as a deep and enduring mutual trust founded during the home front resistance in Norway during World War II and the formation of NATO in 1949. Our strong bilateral relationship and our joint trust in both NATO and the United Nations have deepened under the leadership of President Obama.

The on-going cooperative projects between the U.S. and Norway, are too numerous to list completely, but they include NATO and UN missions, periodic exercises, prepositioning of critical material, cross training of personnel and multiple procurement programs including the recently delivered C130Js, the Joint Strike Fighter program, and the protector system. As a point of reference, Norwegian military members use approximately 500 training billets per year in the US, some jointly taught, ranging from short one week courses to programs lasting more than a year. I have yet to meet a Norwegian pilot that hasn’t trained in the U.S. or a Norwegian Special Forces Soldier that has not exercised or fought with a U.S. unit at some time during his or her career.   Indeed, one of the highlights of my first year in Norway was getting a back seat ride from Lt. Colonel “Junior” Gunnerud, a Norwegian Air Force pilot, on a Norwegian F-16 flying out of Bodø, and that was one terrific experience.

Tonight, I would like to highlight one operation that is ongoing. On September 27th, the Norwegian diesel electric submarine, “UT-VAR”, arrived at Naval Station Norfolk for a port visit. The arrival of UTVAER marks the first time a Royal Norwegian submarine has pulled into a United States port. Along with the highly capable Norwegian frigate, FRIDTJOF NANSEN, the UTVAER, one of Norway’s six ULA class submarines, will participate in a major training exercise with the USS Enterprise Carrier Strike Group giving the Battle Group training opportunity with both a diesel submarine and a top notch modern frigate. Although the Bergen press has referred to this exercise as a case of David versus Goliath, the anti-submarine exercise, conducted throughout the Atlantic, will give the U.S. Navy the chance to train with something it does not have in its inventory – a small capable diesel submarine.

Shifting gears to current US Foreign Policy under the Obama Administration, I may be somewhat biased, but I believe that President Obama will go down in history as a transformative president. In one of his first speeches on foreign policy, given to the U.N., he outlined four basic tenets of his foreign policy. First, the U.S. will engage in a renewed multi-lateral approach to foreign policy, by engaging allies to share in the solutions to problems, by working cooperatively with the U.N., NATO and other multi-national organizations and by not being afraid to engage in negotiations and conversations with enemies, while still retaining the right to exercise, in conjunction with our allies, the military and economic power of the U.S., when necessary and appropriate. Second, he will work to eliminate the threat of nuclear proliferation and toward the reduction and ultimate elimination of nuclear weapons. Third, he recognizes the science behind global climate change and the threat it poses to our future and indeed the future of the planet. He has pledged to work to reduce the adverse effects on our environment caused by human activity. Fourth, he will work for economic stability throughout the world and in particular for the economic development of developing countries. President Obama recognizes the need to improve the economic well being of the millions of people around the world who live in poverty, without proper nutrition and health care. Accordingly, he just signed a Presidential Policy Directive on Global Development.

In his most recent speech to the United Nations General Assembly on September 23, 2010, President Obama discussed what the current US Administration has done to address the challenges we face in the world community. The President’s primary focus has been on rescuing the economy from potential catastrophe. I am not sure that people really understand how close the U.S. and international financial markets came to total collapse. America has joined with nations around the world to combat this financial crisis and to spur growth, and to renew demand that could restart job creation. Toward this end, he has worked with nations around the world for international coordination to stabilize the financial markets and stimulate economic growth. In a world where prosperity is more diffuse, we must broaden our circle of cooperation to include emerging economies — economies from every corner of the globe.

In an effort to improve common security, America is waging a more effective fight against al Qaeda, while winding down the war in Iraq.  Since President Obama took office, the United States has removed nearly 100,000 troops from Iraq.  We have done so responsibly, as Iraqis have transitioned to lead responsibility for the security of their country. Now, we are focused on building a lasting partnership with the Iraqi people, while keeping our commitment to remove the rest of our troops by the end of next year. The future of Iraq now rests where it belongs – with the people of Iraq. We and our allies can and will provide guidance and assistance, but the Iraqis, as they should, are now taking control of their future.

In Afghanistan, we are working as part of ISAF and NATO to pursue a strategy to break the Taliban’s momentum and build the capacity of Afghanistan’s government and security forces, so that a transition to Afghan responsibility can begin next July.  Norway has been part of ISAF and a stalwart partner in this effort and, with the new 2011 Norwegian Budget, I am happy to say a continuing partner. The steady force level, which has been funded for another year, will provide needed support for the important ISAF mission.   NATO encourages and looks forward to a positive decision from Norway to return Norwegian Special Forces units to ISAF.   Recently, I was present at NATO Headquarters in Brussels at a meeting with Admiral Stavridis and other U.S. Ambassador’s to European countries. Admiral Stavridis noted that while the press obsessively has focused on the problems in Afghanistan, there are many positive things happening there that go unreported. Although he noted that there still are significant challenges in Afghanistan and that there is much work to be done and that there will be difficult days, months, and years ahead, he pointed out some positive examples of the slow steady work that is being done and signs that patience and perseverance may be rewarded in the end.

Tonight, I would like to focus on three areas. First, I want to outline President Obama’s efforts toward achieving a nuclear free world. Second, I want to highlight Arctic cooperation and the importance of the Arctic to the United States. Third, I will discuss President Obama’s newly signed Presidential Policy Directive on Global Development that centers U.S. development policy on the promotion of sustainable economic growth.

After addressing these foreign policy challenges, I will discuss the upcoming mid-term elections in the U.S. and what it may mean for U.S. politics.

President Obama has made it clear that his goal is a world without nuclear weapons. He clearly laid out his commitment to this goal in Prague last year. This is clearly aligned with Norway’s positions. Last week I attended an international conference in Oslo on “A Nuclear-free world; Nuclear Disarmament Strategies, Non-Proliferation and Export Control”, at which Foreign Minister Støre praised President Obama for providing momentum to move forward this agenda and for establishing the long range goal of a world without nuclear weapons. Since that speech the Administration has taken steps in four areas: reducing nuclear arsenals, promoting non-proliferation, making nuclear energy safe, and combating nuclear terrorism.

One of President Obama’s first achievements was to join with Russia to sign the most comprehensive arms control treaty in decades, reducing the role of nuclear weapons in our security strategy.  The new START Treaty with Russia reduces limits on strategic offensive warheads by approximately 30% and limits on strategic delivery vehicles by over 50% compared with previous treaties. The Treaty is a continuation of the international arms control and nonproliferation framework that the United States has worked hard to foster and strengthen for the last 50 years.   It also represents a significant step forward in building a stable, cooperative relationship with Russia. President Obama transmitted the New START Treaty to the U.S. Senate for ratification this past May. Although it is the President’s desire to obtain ratification before year-end, this may not be possible. I will discuss some of the politics behind ratification shortly.

President Obama’s work on nuclear non-proliferation resulted in the adoption of a formal document at the 2010 Review Conference of the Non-Proliferation Treaty (NPT) in New York. This achievement demonstrated the NPT parties’ commitment to the Treaty and their agreement on steps to strengthen the international nuclear nonproliferation regime. The positive and constructive tone of the Conference helped to further the agenda set forth by President Obama in Prague.

As part of our effort on non-proliferation, President Obama offered the Islamic Republic of Iran an extended hand last year, and underscored that it has both rights and responsibilities as a member of the international community. However, he also underscored the need for Iran to be held accountable if it fails to meet those responsibilities.  Iran is the only party to the NPT that cannot demonstrate the peaceful intentions of its nuclear program. The Iranian government must demonstrate a clear and credible commitment and confirm to the world the peaceful intent of its nuclear program.

The United States’ new approach to nonproliferation energized the Review Conference. The Obama Administration took clear steps at the conference, including transparency on the size of the U.S. nuclear weapons stockpile and pledging $50 million to the Peaceful Uses Initiative at the International Atomic Energy Agency (IAEA).  President Obama will use the momentum generated at the NPT RevCon at the upcoming Conference on Disarmament, in the UN First Committee, and with the IAEA Board of Governors, and the Nuclear Suppliers Group.

In addition, President Obama held the Nuclear Security Summit in Washington D.C. this past spring. Not since 1945 has a U.S. President hosted a gathering of so many Heads of State and Government. The Summit highlighted the global threat posed by nuclear terrorism and the need to work together to secure nuclear material and prevent illicit nuclear trafficking and nuclear terrorism.  Participants reached a consensus about the nature of the threat and agreed to a collective effort to secure nuclear material by the end of 2013.

We know that al Qaeda and other terrorist groups seek the capability to build a nuclear weapon.  At the summit, leaders pledged to take full responsibility for the security of nuclear materials under their control, to continue to evaluate the threat, to improve the security of nuclear materials, and to exchange best practices and practical solutions…   Also at the Summit, the President spoke about the importance of extending the G8 Global Partnership beyond 2012 and called on nations to join the U.S. in committing additional funds to combat the global WMD threat.  The G8 partnership is another forum where the U.S. and Norway work together to address managing nuclear material. Norwegian Prime Minister Stoltenberg participated at the Summit, given Norway’s active role on nuclear safety issues, in particular in the Arctic.

Turning to the Arctic, it is clear that the Arctic and U.S. Arctic policy are attracting greater attention throughout the U.S. Government, including from Secretary of State Clinton. Prior to my coming to Post as Ambassador, both President Obama and Secretary Clinton advised me to pay attention to the Arctic. Of note, Secretary Clinton related her very positive memories of her visit as a senator to Svalbard with Senator McCain. I had the opportunity to travel to Svalbard with a Congressional delegation last June. It was a very interesting trip. I had the opportunity to view first-hand and up close the effects of global climate change in the Arctic.

 

The current U.S. Arctic policy states: “The United States is an Arctic nation, with varied and compelling interests in that region,” and it commits the Administration to encourage the U.S. Senate to accede to the 1982 UN Convention on the Law of the Sea. We already follow its provisions. I am working along with many military and political leaders in the U.S. to obtain senate ratification of this convention that was negotiated by President Regan. The directive also notes that the U.S. has broad and fundamental national security interests in the Arctic region and will safeguard those interests. As was reinforced during my discussion last month with the European Command Leadership in Stuttgart, the US is committed to a peaceful Arctic. This will become increasingly important as Climate changes and economic development will undoubtedly increase human presence in the Arctic. Neither the United States nor any of the other Arctic countries want a military build-up in the Arctic. However, we must continue to develop, through the Arctic Council, additional channels of communication and clear rules for operating in the Arctic. Teaming with the other Arctic Nations, we must ensure we identify and support the “soft security” needs in the region, including critical areas such as search and rescue, transportation safety, accident prevention, environmental protection, resources management, and fisheries preservation.

 

We do not see a geopolitical scramble for the Arctic that cannot be solved within existing frameworks. Instead, we see the Arctic as an area where the desire for productive collaboration prevails among many stakeholders. Norway and Russia have already demonstrated their willingness to cooperate in the Arctic within the existing frameworks, with the signing of the new border delimitation agreement – A milestone agreement and hopefully a precursor of further cooperative negotiations between Russia and other nations, including the U.S.

The United States views the Arctic Council as the primary forum for Arctic issues. The Arctic Search and Rescue (SAR) task force of the Arctic Council, co-chaired by U.S. and Russia, held a successful meeting in Norway this past May. The task force is making progress on preparing an instrument on cooperation that can be signed by the eight Arctic States at the 2011 Arctic Council Ministerial in Copenhagen. The Arctic and in particular, the Barents, will undoubtedly become an increasingly busy place. It will be very important that, as the necessary economic interests in that area increase, the military activity is tailored to meet safely this expansion without escalation.

 

The final policy point that I will address is the President’s new Policy Directive on Global Development. On September 15, 2010 President Obama signed a Presidential Policy directive underscoring that development is not only vital to U.S. national security but is also a strategic, economic, and moral imperative.  The directive sets out new policy objectives, an
enhanced operational model, and a modern architecture for U.S. development efforts. Through the Presidential Policy Directive, President Obama has made clear that sustainable development is a long-term proposition, and progress depends on the choices of political leaders and the quality of institutions in developing countries.  Where leaders govern responsibly, set in place good policies, and make investments conducive to development, sustainable outcomes can be achieved.  Where those conditions are absent, it is difficult to engineer sustained progress, no matter how good our intentions or the extent of our engagement.

 

The first pillar of this policy is ECONOMIC GROWTH. The United States will enhance its focus on broad-based economic growth and democratic governance, and concentrate resources, policy tools, and engagement in support of select countries and sub-regions where the conditions are right to sustain progress. The second pillar is INNOVATION:  The United States will increase investments in development-focused innovation by seeking out and scaling up technologies such as vaccines for neglected diseases, weather-resistant seed varieties, and clean energy technologies.  Additionally, the government will increase public funding and secure more private funding for development-focused research and increase the utilization of science and technology in developing countries and will invest in systemic solutions for service delivery, public administration, and other government functions where capacity exists.  Where partner governments set in place systems with high standards of transparency, good governance, and accountability, the United States will align new investments with country priorities, and work through national institutions rather than around them.
Now, let me shift over to a few words about the upcoming U.S. Mid-Term Elections…

Thank you again for the opportunity to share my views on U.S. foreign policy priorities and a prognosis for the U.S. Congressional elections. I am pleased to take your questions.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 22. februar 2010

Speech given by H. E. Mr. Tang Guoqiang

Ambassador of the People’s Republic of China

At Oslo Military Society

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Dear acting chairman, ladies and gentlemen:

It’s an honor for me to be here at Oslo Military Society, which has a history of 185 years, to give you a briefing on China. I’m going to talk about 6 questions which have been frequently asked.

 

  1. How to observe China

In my opinion, an objective, changing and global vision is necessary.

China is a country both old and young.

It is old, because it is a big oriental country with a civilization stretching back several thousand years. With diligence and wisdom, the Chinese nation created a splendid civilization and made significant contributions to the progress of humanity.

It is young, because the People’s Republic of China is just 60 years old, and the country began reform and opening-up only 30 years ago. The Chinese people established the New China after unremitting struggles and ultimately found a development path suited to China’s national conditions through painstaking efforts. This is the path of socialism with Chinese characteristics. Following this path, the ancient civilization has been rejuvenated.

The key element of China’s reform and opening-up is to free people’s mind and the most fundamental and significant component is institutional innovation. Through economic institutional reform, we have built a socialist market economy, where the market plays a primary role in allocating resources under the government’s macro-regulation. We have carried out political institutional reform, promoted democracy and improved the legal system. People are the masters of the country. We run the country according to law and endeavor to build a socialist country under the rule of law.

The Chinese people are working hard to modernize their country. It is a mighty experiment ongoing in a large developing country.

China is also a country both big and small.

It is big, because it has an area of 9.6 million square kilometers and a population of 1.3 billion. With hard work over the past half century and more, China has achieved great progress. Its total economic output is now the third in the world, the total trade volume is the third largest in the world, and the foreign currency reserve is no.1 in the world.

It is small, because it remains a developing country and is keenly aware of the big gap that it has with the developed countries. There has been no fundamental change in our basic national condition: a big population, weak economic foundation and uneven development. China’s GDP per capita ranks behind 100 countries in the world and is only about 1/26 of Norway. If we use the UN’s criteria of 1 dollar a day as the poverty line, there are still 150 million Chinese people living harsh lives below this line. 10 million have no access to electricity. More than 10 million need to find the jobs every year. 84 million disabled need to be taken special care of.

To basically achieve modernization by the middle of this century, we must accomplish three major tasks: first, achieve industrialization, which Europe has long completed, while keeping abreast of the latest trends of the scientific and technological revolution; second, promote economic growth while ensuring social equity and justice; and third, pursue sustainable development at home while accepting our share of international responsibilities. The journey ahead will be long and arduous, but no amount of difficulty will stop the Chinese people. Through persistent efforts, we will reach our goal.

China’s relationship with the rest of the world has undergone historic changes.

China’s economy has become an important part of the world economy. In 2009, China’s share of global GDP was 7.8%, total imports and exports accounted for more than 8 percent of the global share and the actually used foreign capital exceeded 90 billion U.S. dollars. China’s development has strongly promoted the growth of world economy and trade. Being the third largest import market in the world and the largest import market in Asia, China’s imports from the relevant countries and regions have created 10 million job opportunities abroad. In 2009 China’s economic contribution to world economic growth amounted 30%.

China has become an important member of the international community. It has participated in more than 100 intergovernmental organizations and signed more than 300 international conventions. China has actively participated in international and regional affairs, and seriously fulfilled its international responsibilities.

China’s development is inseparable from the world and the world’s prosperity and stability also need China. As the world is irreversibly multi-polarizing, economic globalization is developing in depth and scientific and technological revolution is accelerating, China’s future and destiny are increasingly closely linked with the world. Although China is doing its best, its contributions to the world is still limited as China is a developing country. However, China will surely contribute more as it continues to grow.
2.How did China cope with the financial crisis and achieve 8.7% growth rate in its economic development last year ?

Facing the crisis, we have acted decisively. We have made timely adjustment to the direction of our macroeconomic policy, promptly introduced ten measures to expand domestic demand, and formulated a series of related policies. Together, they make up a systematic and comprehensive package plan aimed at promoting steady and relatively fast economic growth.

First, substantially increase governmental spending to boost domestic demand. The Government has announced a two-year investment program that will generate, through fiscal spending, a total investment of 4 trillion RMB yuan nationwide, equivalent to 16% of China’s GDP in 2007. The money mainly goes into government-subsidized housing, the construction of railway and other infrastructural projects, social development programs, environmental protection and post-earthquake recovery and reconstruction.

Second, implement a large-scale industrial restructuring and rejuvenation program. We are restructuring ten key industries, including automobiles and iron and steel. We take economic and technological measures to boost energy conservation and reduce emissions, and promote merger and reorganization of enterprises to raise the level of industry concentration and the efficiency of resource allocation. We also encourage and support the extensive application of new technologies, techniques, equipment and materials.

Third, make efforts for progress and innovation in science and technology. We are stepping up the implementation of the National Program for Medium- and Long-Term Scientific and Technological Development, with special emphasis on 16 major projects including core electronic devices, development and use of nuclear energy and advanced numerically controlled machine tools in order to make breakthroughs in a host of key technologies.

Fourth, significantly raise the level of social security. We continue to increase basic pension for enterprise retirees and upgrade the standard of unemployment insurance and workers’ compensation. We raised the level of living allowances in both urban and rural areas and welfare allowances for those rural residents without family support. We are advancing the reform of the medical and health system and working to put in place a nationwide basic medical and health system covering both urban and rural areas within three years. We are following a more active employment policy with special emphasis on helping college graduates and migrant workers find jobs.

Last year was the most difficult year for China’s economic and social development since the beginning of the new century. However, because of the correct policy initiatives, the main trend of China’s economy was good. In 2010, we will continue to expand domestic demand and rely on innovation, energy saving, emission reduction and in particular economic structural adjustment so as to realize a steady and relatively fast development in economy. Of course, we will continue to join hands with other countries and take firm measures to overcome global economic difficulties.
3.If China further develops, will it pose any threat to the world?

Some friends said that indeed China has been a peace–loving country and has pursued foreign policy of peace in the past six decades because it needed to develop. But if China further develops, will it change its foreign policy from peace to expansion? All Chinese people will answer this question with a sound “No”.

A more developed China is an opportunity rather than a threat to the world. “Harmony without sameness“ has been a much cherished value of the Chinese people since ancient times. The argument that a strong nation is bound to seek hegemony finds no supporting case in China‘s history and goes against the will of the Chinese people. China today is committed to a path of peaceful development. We will continue to pursue a defence policy that is defensive in nature and a nuclear strategy solely for self-defence. We will continue to adhere to the policy of no-first-use of nuclear weapons at any time and under any circumstance. China‘s military development has a clear purpose, that is, to maintain national security and unity and ensure smooth economic and social development.

A more developed China will continue to treat others equally and will not impose its will upon others. China has always maintained that all countries, big or small, strong or weak, rich or poor, are equal members of the international community and must respect one another and treat one another with equality. This will continue to be China’s foreign policy and practice in the new century. China, like any country in the world, will stick to the principles on issues affecting its core interests and major concerns, and defend its hard-won equal rights and legitimate interests.

A more developed China will undertake more international responsibilities and will never pursue self interests at the expense of the interests of others. As I mentioned just now that in this interdependent world, China‘s future is closely linked to that of the world. Our own interests and those of others are best served when we work together to expand common interests, share responsibilities and seek win-win outcomes. That is why while focusing on its own development, China is undertaking more and more international responsibilities commensurate with its strength and status.

Living in a changing world, China will continue to pursue a foreign policy of peace and independence. At the same time, it proposes to all countries in the world that we must see things in the light of their development and seek solutions with a cooperative spirit. We should foster a cooperation outlook based on mutual respect and equal consultation and safeguard the right of developing countries to equal participation in international affairs. We should foster an outlook on interests which emphasizes mutual benefit and common development, and advance economic globalization in the direction of balanced progress and shared benefits. We should foster a security outlook featuring mutual trust, mutual benefit, equality and coordination, respect each other’s security interests and pursue security for all. We should foster an outlook on civilization that encourages mutual learning and seeks common ground while reserving differences, and facilitate exchanges among civilizations and development models for common progress. And we should foster an outlook on the environment that champions mutual support and coordinated progress, and make joint efforts to preserve the Earth, our common home.

In short, we are seeking a peaceful international environment to develop ourselves and at the same time contribute to the cause of world peace through our own development. This is a long term strategic choice that China has made and will never change.

 

4.What kind of security situations are China and the world and China facing?

With the advent of the new century, the world is undergoing tremendous changes and adjustments. Peace and development remain the principal themes of the times, and the pursuit of peace, development and cooperation has become an irresistible trend of the times. The rise and decline of international strategic forces is quickening, major powers are stepping up their efforts to cooperate with each other and draw on each other’s strengths. They continue to compete with and hold each other in check, and groups of new emerging developing powers are arising. Therefore, a profound readjustment is brewing in the international system.

However, world peace and development are faced with multiple difficulties and challenges. Struggles for strategic resources, strategic locations and strategic dominance have intensified. Meanwhile, hegemonism and power politics still exist, regional turmoil keeps spilling over, hot-spot issues are increasing, and local conflicts and wars keep emerging. The impact of the financial crisis is still with us. In the aspect of world economic development, issues such as energy and food are becoming more serious. Issues such as terrorism, environmental disasters, climate change, serious epidemics, transnational crime and pirates are becoming increasingly prominent.

The Asia-Pacific security situation is stable on the whole. The regional economy is brimming with vigor, mechanisms for regional and sub-regional economic and security cooperation maintain their development momentum, and it has become the policy orientation of all countries to settle differences and hotspot issues peacefully through dialogue. However, there still exist many factors of uncertainty in Asia-Pacific security. The drastic fluctuations in the world economy impact heavily on regional economic development, and political turbulence persists in some countries undergoing economic and social transition. Ethnic and religious discords, and conflicting claims over territorial and maritime rights and interests remain serious, regional hotspots are complex. Terrorist, separatist and extremist forces are running rampant, and non-traditional security issues such as serious natural disasters crop up frequently.

On the whole, China’s capability for upholding national security has been further enhanced. The attempts of the separatist forces for “Taiwan independence” to seek “de jure Taiwan independence” have been thwarted, and the situation across the Taiwan Straits has taken a significantly positive turn. The two sides have resumed and made progress in consultations on the common political basis of the “1992 Consensus”, and consequently cross-Straits relations have improved. Meanwhile, China has made steady progress in its relations with the developed countries, strengthened in all respects the good-neighborly friendship with its neighboring countries, and kept deepening its traditional friendship with the developing countries. China is playing an active and constructive role in multilateral affairs.

China is still confronted with long-term, complicated, and diverse security threats and challenges. Being in a stage of economic and social transition, China is encountering many new circumstances and new issues in maintaining social stability. Separatist forces working for “Taiwan independence”, “East Turkistan independence” and “Tibet independence” pose threats to China’s unity and security. Damages caused by non-traditional security threats like terrorism, natural disasters, economic insecurity, and information insecurity are on the rise. Impact of external uncertainties and destabilizing factors on China’s national security and development is growing.

 

5.What kind of defence policy will China pursue?

China pursues a national defense policy which is purely defensive in nature. China’s national defense policy in the new century basically includes: upholding national security and unity, and ensuring the interests of national development; achieving the all-round, coordinated and sustainable development of China’s national defense and armed forces; enhancing the performance of the armed forces with informationization as the major measuring criterion; implementing the military strategy of active defense; pursuing a self-defensive nuclear strategy; and fostering a security environment conducive to China’s peaceful development.

According to the requirements of national security and the level of economic and social development, China pursues a three-step strategy to modernize its national defense and armed forces step by step in a well-planned way. That is:

To lay a solid foundation for the informationization of armed forces by 2010; to accomplish mechanization and make major progress in informationization by 2020; and to reach the goal of modernization of national defense and armed forces by the mid-21st century.

 

Last question, how are the Sino-Norway relations?

Last year was the 55th anniversary of the establishment of diplomatic relations between China and Norway. Over the past years, both sides have been attaching importance to developing bilateral ties, and regarding each other as important partners. The bilateral ties are developing in a positive and stable way. In 2009, our two countries enjoyed good relations. There were frequent exchanges of high-level visits. The trade volume last year reached 5.73 billion U.S. dollars, an increase of 21% compared with 2008. The negotiation of a free trade agreement is under way. The cooperation in education, culture and science and technology continued to deepen.

In the new year, we will further expand exchanges and cooperation in various fields and enhance the friendly relations between our two countries. As far as I know, nearly half of the norwegian cabinet ministers will visit China or to participate in the World Expo in Shanghai this year. This will make a positive contribution to bilateral relations. I believe that as long as China and Norway abide by the principle of mutual respect, equality and mutual benefit, our bilateral relations will surely continue to develop in a steady way.

Thank you for your attention.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 1. Februar 2010


Ved

Ambassadør Michael Sahlin
Sveriges ambassadør i Norge

Foto: Kjell Huslid, OMS

 

Europeiske Unionen som säkerhetspolitisk aktør

 

 

”Vi arbetar hårt för att göra en skillnad i varje internationell fråga som berör våra intressen och våra värderingar. Vi kan nu fatta beslut i realtid; inte bara publicera en kommuniké en vecka efter det att händelsen ägde rum. Från klimatförändringarna till Internationella Brottsdomstolen ICC – om allt detta kan vi säga med öppen blick att EU faktiskt spelar en ledande roll. Mer än någon annan försvarar EU konsekvent en vision av en värld där lagar och regler respekteras, de sårbara skyddas och där solidaritet förverkligas. Vi i Europa svärtar ofta ner oss själva; vi känner alla till refrängen om ett Europa som alltför splittrat, alltför långsamt och alltför mjukt – rikt på retorik, fattigt på leveransförmåga. Och, Ja, det är sant att vi på många områden underpresterar jämfört med vår potential. Men här är det på sin plats med lite perspektiv”.

 

Orden är Javier Solanas, EU:s nyss avgångne veteran och utrikespolitiske chef, han som nu lämnat över stafettpinnen, enligt Lissabon-fördraget, till baronessan Ashton. Sammanhanget var en EU-konferens i Paris i höstas; det antyds bl a av det som sägs (alltså före Köpenhamn) om EU:s ledarskap också på klimatområdet. Det handlade då om markerandet av 10-årsjubileet av ESDP, alltså den gemensamma utrikes- och säkerhetspolitikens mer operativa säkerhets- och försvarspolitik, security and defence policy, alltså den politik som med Lissabon byter namn till CSDP, eller på ren svenska GSFP, i sin tur kopplad till EU:s officiella Security Strategy och dess genomförandeprocess.

 

De behov av perspektiv som Solana nämner, efter att ha citerat alla tvivlare på EU:s samlade vilja och förmåga när det gäller att spela en roll i världspolitiken i nivå med den politiska och ekonomiska potentialen, gäller förstås allt som ändå uppnåtts under de 10 åren med ESDP – och de 20 åren med CFSP (den gemensamma utrikes och säkerhetspolitiken) – och allt som nu anses bli möjligt i och med antagandet av Lissabon-instrumenten vad gäller beslutsstruktur och instrumentarium. I korthet brukar det ju heta om dessa saker: mycket har uppnåtts, men mycket återstår ännu.

 

Ärade åhörare,

 

det finns alltså ett antal skäl för att just i dessa dagar välja just detta ämne, EU som säkerhetspolitisk aktör. Rubriken inrymmer som sådan både en framgångsbeskrivning, hittills och som rimlig prognos framöver, och ett tillåtligt mått av problematisering. Skälen, mina skäl, är följande:

 

  1. Dels har ju Sverige just lämnat bakom sig den faktiskt enorma bördan av ett (vad jag förstår) åtminstone hyggligt framgångsrikt traditionellt, roterande svenskt ordförandeskap. Mycket handlade då, som ni vet, om klimat- och finanskris, och förstås om de s k institutionella frågorna, alltså Lissabontraktaten och dess genomförandeprocess. Det senare var för vår del en lång resa som började i somras med valosäkerhet rörande Kommissionens ordförande och sedan vandrade en lång krokig väg via Dublin och Prag till ett slutligt beslut om traktat, ny EEAS/utrikestjänst, nya topptjänster och ny kommission. Det handlade vidare om Stockholmsprogrammet om rättsliga och inrikes frågor, om Östersjö-strategi, Nordområdesstrategi och Östliga Partnerskapet. Och om utvidgningen, med alla detta sakområdes säkerhetspolitiska implikationer. Men det handlade i hög grad också om olika mått och steg för att vidareutveckla CFSP och ESDP – EU som säkerhetspolitisk aktör, i praktiken (Balkan, Somalia, Afghanistan, Iran, Mellanöstern, mm) och vad gäller teori och kapacitetsuppbyggnad. Det finns alltså idag en hel del att redovisa, inte minst för en norsk publik, som konkret resultat på detta område av det svenska ordförandeskapet.

 

  1. Ett annat skäl att ta upp detta ämne just nu är alltså just Lissabon-traktaten. Efter mycket om och men senaste år finns nu detta på plats och skall genomföras, så fort det nu går. Den strukturella grunden har lagts för ett effektivare och synligare och bättre koordinerat EU, med permanent ordförande, med permanent utrikes- och säkerhetspolitisk ledning (ett permanent telefonnummer så Kissinger och andra vet vart man kan ringa när det krisar till sig), med en gemensam utrikespolitisk organisation, och med en bekräftad och preciserad övergripande politisk ambition – ”alert to new problems and dangers, guided by our common values”, för att igen citera Solana. I dagarna sker ett ganska frenetiskt arbete för att sjösätta denna struktur.

 

  1. Ytterligare aktualitet till ämnet ger också omständigheten att en annan viktig komponent i helheten snart lär vara på plats, alltså den nya Barroso-ledda kommissionen sedan det enligt Lissabon-traktaten stärkta EU-parlamentet nu genomfört sina obligatoriska granskningsförhör.

 

  1. Tillkommer så att det ju nyss ägt rum en stor Afghanistan-konferens i London. Den, liksom allt annat som rör Afghanistan och det internationella samfundets involvering i den krishanteringen, aktualiserar också dagens tema, EU som säkerhetspolitisk aktör. Under det svenska ordförandeskapet, och under svensk ledning, utarbetades en ambitiös strategi för EU:s insatser där, och i närliggande Pakistan – det heter ju numera ”Afpak”. Många aktörer sysslar ju numera med strategiarbete och strategiöversyn betr Afghanistan/Pakistan; för EU:s del heter dokumentet ”Strengthening EU Action in Afghanistan and Pakistan” och det sägs i en portalparagraf där att EU i Afghanistan ”will concentrate its efforts on strengthening state capacity and institutions to promote good governance, human rights and efficient public administration…”, med tillägget att man kommer att ”focus on strengthening the rule of law”.

 

Just detta ytterligare skäl till att tala om EU och säkerhetspolitik sammanhänger dels med ”Afpak”-komplexets, och särskilt Afghanistans, dominerande och dimensionerande roll i internationell krishantering nuförtiden, dels med Afghanistan-frågans aktualisering av EU:s bedömda särskilda mervärde i den mjukare ändan av krishanteringsspektrum, och dels med allt som sagts och skrivits om behovet av effektiv internationell samordning i det svåra fallet Afghanistan, mellan FN, NATO, EU och alla andra som kan, vill och behöver spela en roll. Det blir tyvärr många dels, dels.

 

Så ämnet är aktuellt och viktigt. Men det är omfattande och svårt,

t o m svårtillgängligt. Det finns många dimensioner att hålla rätt på. Avgränsningar måste stipuleras för ett visst givet anförandes ändamål.

 

I verklighetens mångdimensionella värld hör ju allting i någon mening samman. T ex är det ju inte alldeles enkelt att enas om en definition av begreppen säkerhet och, därmed, säkerhetspolitik. I EU-sammanhang brukar definitionens vidd eller smalhet bero på kontexten och budskapet, om man vill ge bild av potential och spännvidd eller operativitet och effektivitet: ekonomisk makt och politisk tyngd versus konkret, fungerande krishantering. Det är inte lätt, och ofta inte heller meningsfullt, att skilja det vi kallar säkerhetspolitik från allmän utrikespolitik eller för den delen försvarspolitik, eller biståndspolitik. Det handlar som vi vet om varandra kompletterande politikområden med varierande betydelseaccenter.

 

Jag vill dock, här och nu, säga att när vi talar om EU:s säkerhetspolitik så talar vi om sambandet – analytiskt och operativt – mellan yttre och inre hot, och vi talar likaså om dels hot mot EU-länderna själva, i direkt mening, och dels om hot mot fred och säkerhet i världen. Och när vi talar om aktiv säkerhetspolitik i och gentemot omvärlden så skiljer vi dels mellan försvarspolitik och utrikespolitik/diplomati, dels mellan civil och/eller militär krishantering och, å andra sidan, konfliktförebyggande, och dels mellan civila och militära insatser, tillsammans i olika kombinationer inom EU:s samlade säkerhetspolitik, i operativ verksamhet ute eller som anledning till kapacitetsuppbyggnad och strategisk planläggning. Men i grunden handlar det förstås också om varje EU-lands säkerhet, säkerhetsmervärdet, med åtföljande skyldigheter, av själva medlemskapet. En fråga om grundläggande, säkerhetspolitisk solidaritet.

 

Kära åhörare,

 

när jag för c.a ett år sedan fick glädjen och äran att vara här sist så valde jag det nordiska temat, nordiskt säkerhetspolitik i ljuset av då aktuella utvecklingar, inte minst Thorvald Stoltenbergs rapport med sina 13 förslag. Jag använde då några personliga exempel, några egna erfarenheter, för att belysa begreppen ”den nordiska stabiliteten”, ”den nordiska balansen”, ”det nordiska mervärdet” och, inte minst, ”den nordiska solidariteten”, det sista bl a apropå Stoltenbergs förslag nr 13 och motsvarande solidaritetsdiskurs på nationell nivå liksom på EU-nivån. Jag skulle, om tiden det medgav, kunna göra det samma här, eftersom en rätt stor del av mitt arbete innan jag kom till Oslo var förlagt till detta ämnesområde, uppbyggnaden av EU som global säkerhetspolitisk aktör i de olika bemärkelser jag nämnde tidigare.

 

Jag syftar då, i korthet, i första hand på min tid som lokal EU-ordförande i Belgrad 2000-2002, min tid som EU Special Representative i det land som somliga men inte alla kallar Makedonien (2004-2005) och mitt arbete som generaldirektör för Folke Bernadotteakademin i Sverige med viktiga uppgifter inom EU:s krishantering.

 

I Belgrad handlade det om EU:s politiska roll i hanteringen av det post-jugoslaviska dramat beträffande Makedonien, Södra Serbien, Kosovo, Vojvodina och Montenegro, mm. I FYROM/Makedonien handlade det om konkret krishantering: att som EUSR och nämnde Solanas representant, i nära samråd med USA, NATO, OSSE, FN och hela EU-familjen, leda utvecklingen från ”stabilisering” efter inbördeskriget 2001 till ”associering” (SAP) genom förhandlingar om medlemskap i både EU och NATO, det senare som bekant en ännu inte avslutad process; likväl och trots det framstår än idag Makedonien som EU:s bredaste och mest framgångsrika fredssatsning.

 

I Folke Bernadotteakademin, slutligen, handlade det om att bygga en svensk myndighet med uppgift, bl a, att medverka i EU:s uppbyggnad av civil krishanteringskapacitet i stort och på sikt (Jfr EU Headline Goals) genom involvering i något som hette EU Group on Training, och genom pilotmedverkan i ett projekt syftande till uppbyggnad av en civil snabbinsatsförmåga, CRT, Civil Respons Teams – förutom att också verka för effektiviserad civil-militär samverkan i multidimensionella eller multifunktionella fredsinsatser. Det handlade också mycket om civil-militärt samarbete. Dessa mina egna erfarenheter återspeglar mycket av bredden i EU:s krishantering, från kapacitetsuppbyggnad och policy till specifika landmissioner, ett arbete som nu drivits vidare under det svenska ordförandeskapet.

 

————————————————

 

Läget nu är alltså att EU är i färd med att genomföra de mått och steg som följer av Lissabon-traktaten när det gäller, bland mycket annat, att stärka EU:s roll som säkerhetspolitisk aktör. Grunden har lagts för en struktur som ska effektivisera, och internt harmonisera, EU:s politiska tyngd som global aktör och säkerhetspolitiskt omsätta och operationalisera EU:s ekonomiska makt. Det handlar då, inte minst, om organisatoriska förändringar i Bryssel och, som sagt, fortsatt kapacitetsuppbyggnad, militärt såväl som civilt. EU:s närvaro ute i världen stärks genom den nya EEAS-organisationen. Både den interna samordningen, mellan medlemsländerna och mellan de olika EU-institutionerna, stärks, liksom potentialen för samordning och samverkan mellan EU som helhet och andra länder, internationella organisationer såväl som stormakter och ländergrupperingar.

 

Krishanteringsförmågan avses ytterligare stärkas genom en utveckling av något som kallas Det permanenta strukturerade samarbetet och genom en s.k. startfond för att möjliggöra en snabb finansiering av insatser i uppstartskedet.

 

En genomgripande och nyttig, på blandad erfarenhet grundad, diskussion genomfördes under det svenska ordförandeskapet om EU:s s k stridsgrupper, Battle Groups. Resultatet blev ett enigt beslut om en mer flexibel tillämpning av det s k stridsgruppskonceptet och utökad samverkan mellan olika länder med roterande stridsgruppsansvar. Arvet idag från 10 år med ESDP är 22 olika krishanteringsmissioner/operationer med sammantaget c.a 70 000 personer på fyra olika kontinenter – varav rent militära missioner i Makedonien, DRC, Tchad, Bosnien-Herzegovina och (utanför) Somalia (Atalanta), på civil sida framför allt storsatsningarna i Kosovo och Afghanistan. Som konkret, ännu insatsoprövad produkt av många års diskussioner om militär kapacitetsuppbyggnad, kvalitativt och kvantitativt, framstår EU Battle Groups som den just nu viktigaste militära ESDP-komponenten. Norge och Sverige samarbetade som ni vet nära, tillsammans med ett antal andra länder, i den Nordiska stridsgrupp som stod i beredskap första halvåret 2008. Vi ser nu fram mot en nästa sådan beredskapsperiod första halvåret 2011, helst i samma konstellation.

 

Så det handlar, ärade åhörare, om en stor, och svår, och svårstyrd, verksamhet å vägnar av 27 självständiga stater, var och en med också egna, nationella agendor. I detta sista ligger naturligtvis en känslighet, en komplikation, en restriktion. Jag tänkte komma tillbaka till det.

 

Men tillåt mig att först säga några ord om EU:s utvidgningspolitik som säkerhetspolitiskt instrument. Som ni vet är utvidgningspolitiken inte alldeles okontroversiell medlemsstaterna emellan. Det handlar då om hur man, kanske med tanke på inrikes förhållanden och opinionsstämningar, ser på förhållandet mellan utvidgning och å andra sidan möjligheterna till fördjupning av samarbetet och frågor om EU:s identitet.

 

Var i terrängen, i olika riktningar (numera, med Island på dagordningen, inkluderas även riktning väster), går gränsen för EU:s utvidgningsvilja och utvidgningsförmåga? Vid vilken gräns upphör en fortsatt utvidgnings uppenbara, egentligen i sig oomtvistade, säkerhetspolitiska värde att totalt sett väga mindre tungt än upplevda nackdelar i form av uttunning av möjligt samarbete och identitetsförluster? Vad med återstående Balkan-länder, Turkiet, Ukraina, m fl? Här inryms stora frågor av EU-existentiell art. Här uppstår, liksom f ö än mer för NATO, frågor inte minst om förhållandet till Ryssland som varken kan eller vill bli medlem, av vare sig NATO eller EU.

 

Ändå är det så, vill jag och många med mig hävda, att EU:s främsta säkerhetspolitiska tillgång – i relevanta fall – ligger just i utvidgningsinstrumentet, EU:s kapacitet att kunna, som i Makedonien, länka en akut krishanteringsinsats (Stabilisering) till en anslutningsprocess (Associering), där utsikterna till medlemskap utgör den stora reformmoroten, samtidigt som EU har fördelen att kunna ställa reformkrav som annars skulle vara svåra att ställa och få gehör för.

 

För EU och Europa bör det t ex rimligen vara en stor fördel att erbjuda medlemskap till ett intilliggande Turkiet, dock med villkoret att ett medlemskap förutsätter omfattande reformering, politiskt som ekonomiskt. Och ett Turkiet som faktiskt h a r genomfört alla dessa reformer, de som krävs för kandidatstatus resp medlemskap, är rimligen en större säkerhetspolitisk tillgång för EU/Europa än ett Turkiet som inte har det och aldrig lär komma att kunna eller vilja göra det, geopolitiskt sett. Oaktat eventuella socio-politiska nackdelar, apropå aktuell europeisk debatt.

 

Detta blott ett exempel. Poängen är att utvidgningsmöjligheten, både som process och som mål, är en stor säkerhetspolitisk tillgång där det är relevant, d v s där EU-medlemskap alls är aktuellt. Så ä r fallet i kvarvarande Balkanländer, med BiH som det ännu kanske svåraste fallet som vi vet, och så (menar i varje fall Sverige) ä r fallet betr Turkiet och kopplingen till den svårlösta Cypern-frågan. Men så är definitivt inte fallet långt bort, som i Afghanistan. Däremot kanske i mer närliggande länder som landgruppen mellan Vitryssland och Georgien där det, kanske, inte handlar om medlemskap, ens på sikt, men däremot om något annat, en gynnad relation, ett speciellt partnerskap som också kan verka som reformmorot. Därav det svenska, eller rättare sagt svensk-polska, initiativet till det Östliga Partnerskapet som EU antog i höstas.

 

Men visavis länder längre bort, i Afrika eller Asien i första hand, måste EU:s säkerhetspolitik och krishanteringstyngd förstås handla om annat än utsikten till medlemskap. Då handlar det mer om ekonomisk makt och biståndsförmåga kopplat till internationellt tillerkänd, respekterad och efterfrågad diplomatisk styrka och förmåga, och då i samverkan med respekterade partners i det internationella samfundet, i sin tur kopplat till de säkerhetspolitiska och krishanteringsinstrument som EU som ekonomisk stormakt har råd och anledning att bygga upp. Såsom också sker nu.

 

Det handlar om EU:s samlade vilja och förmåga att – i hög grad i egenintresse – avlasta det övriga internationella samfundet, att kunna leverera relevanta svar på relevanta hot mot internationell fred och säkerhet. Att genom ansvarstagande kunna vinna respekt och inflytande. Därav bl a storsatsningen på Afghanistan. Och viljan att av egen kraft hantera utvecklingen i Kosovo och BiH. Men också beredskapen att bidra med tyngd i fredsprocessen i Mellersta Östern tillsammans med USA och andra. Även i det problemtyngda Afrika finns stor efterfrågan på EU som säkerhetspolitisk aktör och fredsfrämjande faktor. Listan är naturligtvis lång.

 

Men jag skulle vilja säga att EU:s potential – och befintliga kapacitet, med den rymliga verktygslådan och den förstärkning som det nya EEAS utlovar – i än högre grad kommer till sin rätt inom det internationellt starkt apostroferade området konfliktförebyggande, conflict prevention. Den grundläggande, återkommande iakttagelsen förblir ju att världssamfundet borde göra mer, mer än man riktigt förmått hittills, för att kväva konflikter i sin linda, innan det stora våldsutbrottet skett, eller att genom framsynta åtgärder förebygga att konflikter alls bryter ut, eller i varje fall att genom riktade åtgärder tillse att tidigare konflikter inte återuppstår.

 

Detta är ett stort och svårt område, akademiskt omtvistat och stundom politiskt kontroversiellt. Hur identifierar man en potentiell konflikt, i allt internationellt brus, och alla oväntade naturkatastrofer, i dagarna Haiti, som kullkastar alla dagordningar? Dessutom: hur skilja medvetet, metodmässigt konfliktförebyggande från all annan diplomati och för den delen biståndspolitik? Och hur omsätta den välvilliga, till intet förpliktigande festtalsretoriken till konkret arbete? Allt detta låter sig sägas, men jag vidhåller ändå att conflict prevention är ett område som lämpar sig utomordentligt för ett starkt EU-engagemang, såsom också i liten skala sker, sekretariat för detta ändamål finns här och där i labyrinten av internationella organisationer, inkl EU. Och EU har ju till förfogande ett ganska unikt sortiment av nyttiga redskap för konfliktförebyggande, också i vid mening.

 

Ärade åhörare,

 

det bör sägas att lednings- ,organisations- och kapacitetsutvecklingen i EU:s säkerhetspolitik är avsedd, i varje fall i första hand, att öka EU:s samlade internationella säkerhetspolitiska inflytande och relevans (för internationell fred och säkerhet och som partner till andra huvudspelare på den stora arenan), s n a r a r e än att avlasta medlemsstaterna från behovet av egen nationell säkerhetspolitik, dvs utrikespolitik och försvarspolitik. Jag utesluter förstås inte att nationella finansministrar framöver kan komma att åberopa tillkomsten av t ex EEAS som argument för budgetåtstramningar – vissa antydningar i den vägen förekommer i aktuell svensk debatt om både utrikespolitiken och försvarspolitiken. Och inom EU-familjen talas i dagarna om budgetneutralitet vad gäller finansieringen av just EEAS. Men avsikten är trots allt samlad effekthöjning, snarare än blott omfördelning mellan de nationella och EU-nivåerna. Hur det till sist blir med detta lär i hög grad styras av omvärldsutvecklingen och framtida hot. Men också av särskilt de stora medlemsstaternas vilja att överlåta del av sin säkerhetspolitik till den EU-gemensamma ledningen.

 

Därmed är det dags att övergå från en – kanske alltför rosig – beskrivning av kapacitetstillväxt och internationell relevans till en avslutande diskussion om möjliga hinder och problem, den ”refräng” som Solana hänvisade till i mitt inledande citat. Ty: ett säkerhetspolitiskt starkt samlat EU förutsätter att medlemstaterna, också de stora, verkligen är beredda att i viss relevant grad låta sig egen nationella agenda träda tillbaka till förmån för den EU-gemensamma ledningen, också i frågor och på arenor där nationella intressen, ekonomiska, politiska och/eller kulturella, finns på bordet.

 

Åtminstone på lite sikt är förutsättningen också att medlemsstaterna förmår hantera sina olika roller, eller ”hattar”. Retorik om komplementaritet i all ära, men för ett land som är medlem i både NATO, EU, OSSE, FN och Europa-rådet bör det förbli en ganska grannlaga uppgift att fördela trots allt begränsade nationella resurser, roller och engagemang mellan dessa olika organisationstillhörigheter, t ex vid utformningen av sin Afghanistan-politik. Ett stort antal länder har att samsas om synen på lämplig arbetsfördelning mellan floran av organisatoriska roller. På krishanteringsområdet: ska NATO i princip vara den militära armen, den arm som hanterar den ”hårda” säkerheten, och EU den civila? I Afghanistan? Var hamnar i så fall EU Battle Groups och annan uppbyggnad enligt fastlagda militära headline goals?

 

Listan med frågor som dessa kunde naturligtvis göras lång. Nu och framöver handlar det, förutom alla alltid svåra frågor om insatskoordination inom hela IC-familjen i fält, som i Afghanistan, mycket om just EU och NATO. Under det svenska ordförandeskapet lades ner ett omfattande arbete för att söka förlösa de samarbets- och harmoniseringskramper, de brister i fungerande komplementaritet, som funnits och finns främst till följd av Turkiet-faktorn och, generellt, omständigheten att Turkiet liksom USA och Norge är medlemmar av NATO men inte av EU.

 

En tredje förutsättning för att kunna matcha potentialen med uteffekt har, tror jag, också att göra med faktorn organisatorisk komplexitet. Till grund för legitima beslut inom EU – liksom NATO och andra internationella organisationer – ligger alltmer omfattande processer i alltmer gigantiska byråkratier. Så måste det kanske vara om 27 självständiga medlemsstater ska kunna fatta – och få genomförda – viktiga och relevanta konsensusbeslut. Men ändå: komplexiteten, pappersfloden, de oändliga mötena, kompromissandet, allt detta som innebär att ju större organisationer desto större andel tid och kraft måste ägnas rena inom-organisationsfrågor, sådant kan naturligtvis inte undgå att verka effektminskande, särskilt om organisationen hela tiden växer. Jag noterar att Torbjörn Jagland nu kämpar med sådana frågor i sitt nya jobb i Europarådet. Själv fick jag handfast uppleva vådan av detta i mitt EUSR-jobb i Makedonien – alltså svårigheten att få ut vettiga instruktioner ur EU-maskineriet i Bryssel.

 

Dessa tre hinder eller svårigheter, de nationella agendorna, de flerdubbla hattarna och den tillväxande byråkratin, är realiteter att beakta och hantera, och att erkänna när vi samtidigt talar om den stora potentialen, de mäktiga sakuppgifterna och de stora framstegen.

 

För vart och ett medlemsland består alltså fördelen, mervärdet, i den samlade utökningen av EU:s möjligheter framöver att spela en säkerhetspolitisk roll i paritet med potentialen. Även för ett EU närstående land som Norge, som konkret samverkar med EU-kollektivet bl a i ESDP-insatssammanhang, är det rimligen en tillgång och en fördel att EU nu skärper sin ambition och sitt grepp om krishanteringsefterfrågan. Även Frankrikes positionsförskjutning i rollfördelningen mellan EU och NATO är viktig i sammanhanget. Och inte minst viktigt är naturligtvis Obama-USA:s starkt positiva värdering av ett EU med stärkta, framväxande säkerhetspolitiska ambitioner, som komplement till snarare än i konkurrens med NATO.

 

Men för EU:s medlemsstater, och därvid naturligtvis inte minst stater som Sverige och Finland som inte är medlemmar av NATO, tillkommer en annan aspekt, ett annat mervärde, nämligen det mått av ”säkerhetsgaranti” inom EU som nu kodifierats i Lissabon-traktaten. För EU:s NATO-stater spelar den s k ”solidaritetsklausulen” kanske mindre roll – den hårda säkerheten täcks främst av NATO-medlemskapet och särskilt då den berömda, alltid svåroperationaliserade Art 5 (apropå aktuell process om ny säkerhetsstrategi för NATO:s del) – men för icke-NATO-stater i EU är det en annan sak.

 

Det finns i nu gällande Lissabon-traktat två artiklar, gällande och bindande också för det icke-alliansanslutna Sverige, som stipulerar att alla övriga medlemsstater skall ge stöd och bistånd ”med alla till buds stående medel” i händelse av terroristattack mot, naturkatastrof i eller väpnat angrepp mot en annan medlemsstats territorium. Referensen om väpnat angrepp finns i artikel 42.7 i traktaten för den som vill kolla. I artikel 222, som är den passus som brukar refereras till som ”solidaritetsförklaringen” heter det att EU-länderna ”ska handla gemensamt i en anda av solidaritet om en medlemsstat utsätts för terroristattack eller drabbas av en naturkatastrof eller en katastrof som orsakas av människor. Unionen ska mobilisera alla instrument som står till dess förfogande, även de militära resurser som medlemsstaterna tillhandahåller”.

 

 

 

Liksom förra årets debatt i Sverige kopplad till begreppet ”nordisk solidaritet”, inte minst i anslutning till Thorvald Stoltenbergs förslagslista, finns naturligtvis nu en svensk debatt om vad denna EU-solidaritetsklausul egentligen betyder. Inom EU har f ö diskussionen om praktiska slutsatser och tolkningar av fördraget i denna (viktiga) del bara börjat. Kan vi för svensk del dra slutsatser av försvarsekonomisk art av denna ”säkerhetsgaranti” (OBS citationstecknet!)? Har vi via EU-solidariteten övergivit vår alliansfria hållning? Hur förhåller sig EU-solidariteten, dess värde som ”säkerhetsgaranti” till den ”nordiska solidariteten”. Bådadera är ju numera del av officiell svensk säkerhetspolitisk doktrin. Flera frågor finns.

 

Svaret är nog dock, till besvikelse för en del och lättnad för andra, beroende på var man står i den politiska terrängen, att EU:s motsvarighet till ”säkerhetsgaranti”, alltså primärt artikel 42:7 om väpnat angrepp, med de garderingar och förbehåll som finns i traktatstexten inte i nuläget har denna slags konkreta implikationer. Det framgår t ex av artikeln att åtagandet enligt artikelns inledning inte ska påverka den särskilda karaktären hos vissa medlemsstaters säkerhets- och försvarspolitik. Namn nämns inte i samband med denna politiskt viktiga kompromissformulering, men alla i främst Finland och Sverige vet vad som avses. Den enskilda medlemsstaten, inkl den som inom EU vill fortsätta att vara militärt alliansfri, d v s stå utanför NATO, bestämmer själv på vilket sätt ett solidaritetsstöd kan utformas. Den kan m a o sägas att den närmare operationaliseringen av detta just har inletts. Tyngdpunkten ligger tills vidare på (politisk) solidaritet snarare än ”hård” säkerhetsgaranti. Arbetet fortsätter.

 

Hängslen och livremmar finns följaktligen kvar. Men ingen i Norge kan, likväl, gärna undgå att notera en tendensförskjutning i Sveriges säkerhetspolitiska språk, en tendensförskjutning där ordet solidaritet står centralt, både i Norden och inom EU, och där det uppenbart handlar om att i ökande grad söka säkerhet i olika typer av (komplementära) samarbetsarrangemang med relevanta partners, snarare än igelkottsförsvar och utrikespolitiska solorusher.

 

——————————————————

 

Jag vill sluta med att säga att vi lever i en spännande tid med många möjligheter och frågetecken. EU har just tagit ett viktigt säkerhetspolitiskt steg framåt, inom NATO pågår en omfattande strategiöversyn som intensivt berör inte minst Norge, Jagland reformerar Europarådet, OSSE söker ny eller nygammal roll i debatt med Medvedevs Ryssland som önskar förändra den europeiska säkerhetsstrukturen, och stark förändring präglar, eller borde prägla, även FN-systemet. Under tiden tillväxer det internationella fredsinsatsbehovet, om inte exponentiellt så i varje fall kraftigt, i varje fall i Afrika och Asien, samtidigt som världspolitiken tycks gå mot multipolaritet,

 

Alla goda, reformerade krafter lär m a o behövas. Ett mer samordnat och effektivt EU behövs definitivt. Mycket lär som sagt återstå, men fr o m detta år har en god grund lagts. Kanske får vi säga att det svenska ordförandeskapet har fått spela roll som ”jordmor” för denna nya grund.

 

Tack för uppmärksamheten

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. mars 2009

 

“Reaching Out and Standing Up:
Moving the Trans-Atlantic Alliance Forward”

 

Remarks to the Oslo Military Society by

U.S. Ambassador Benson K. Whitney

 

 

U.S. Ambassador Benson K. Whitney. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

On June 28th, 1962, young Siegfried Noffke was moments away from completing a tunnel under the watchtowers and barbed wire of the Berlin Wall. The previous August, after visiting relatives in West Berlin, Noffke found his crossing point closed and could only wave to his wife and young daughter on the eastern side. He decided the only chance to reunite his family was to smuggle them to freedom in the west. On that early June morning, Noffke broke through the last of the 200-yard tunnel into a cellar of an East Berlin house. Instead of finding his family, Noffke was met by the Stasi and killed in a hail of gunfire, the first to die for freedom at the Berlin Wall.

 

For the next 28 years the Berlin Wall stood as the defining symbol of the Cold War, the global struggle between democracy and communism. And we won – the trans-Atlantic alliance won. On a glorious night in November 1989, exactly twenty years ago, Berliners streamed across the border where Siegfried Noffke died and shattered the wall physically and ideologically with hammers, picks, and the joy of freedom. Do you remember that day?

 

Yes we won. And it was no accident, no lucky break. We prevailed because the trans-Atlantic alliance led the world. We led by staying true to our values. We led by keeping alliance ties strong. We led by making the hard decisions and taking the tough actions needed to win.

 

This year we celebrate NATO’s 60th anniversary and rightly recognize the achievements of the trans-Atlantic alliance. And what a record of almost inconceivable success – a Europe prosperous, whole and free, total victory in the Cold War, the creation of multilateral institutions that brings global order and progress — the UN, the EU, the WTO, OSCE, IMF, World Bank. And, of course, NATO itself, the greatest defensive political and military alliance of all time. It is no exaggeration to say that this alliance has been the most powerful global force for peace, development, and progress in all history.

 

Now, I do not want to be a “festbrems.” But as we raise our glasses, I hope our celebration of alliance success in the 20th century is matched by a hard look at its future in the 21st.

 

We are far enough into this century to know the trans- Atlantic alliance is operating in a very different world. In this world, shrunken by modern communication and transport, the modern challenges of weapons proliferation, terrorism, environment, disease, and poverty leap borders, oceans, and continents. No nation can hide. All are threatened. These global problems demand global solutions, with simultaneous coordinated action by many nations.

 

Yet any such global solutions are complicated by fundamental changes in the geo-political scene. One unmistakable trend is the rise of emerging powers – China, India, Iran, Russia, Brazil, South Africa and others – each building some combination of significant economic, political, and military strength. These nations have powerful sovereign interests. Some do not share our beliefs and institutions. All are understandably protective of their right to development and prosperity. Many are less willing to compromise their own progress for the sake of some larger good.

 

The clear lines of the Cold War are now giving way to this more fragmented geo-political scene. As this more complex framework confronts these global problems, the chances for conflict increase and the barriers to cooperation mount. A Rubik’s cube of diplomatic and political variables emerges. Already multilateral institutions strain to operate successfully as national interests clash with post-Cold War dreams of global order. Witness China’s veto of UN action in Darfur, Russia’s rejection of OSCE monitors in Georgia, the failed WTO negotiations.

 

This new world seems to call for strong leadership, the kind our trans-Atlantic alliance provided in the 20th century. But nothing is guaranteed in the future. History is littered with alliances that came and went with the tides of political, military, economic, and social change. John F. Kennedy once wrote, “For time and the world do not stand still. Change is the law of life. And those who look only to the past are certain to miss the future.”

 

So let’s look to the future. Let’s ask the tough questions – will the trans-Atlantic alliance have the same central place in the new century as it did in the last? Will the ties between Europe and the U.S. remain the cornerstone of our global approaches?

 

Some might laugh these questions off. But, for example, the rising importance of the East to Europe and the U.S. both in economic and security terms, cannot – and will not — be ignored on either side of the Atlantic. Of course, new relations need not undermine older ones. But an alliance is a choice and to have real relevance, it must be genuinely valued by its members. The trans-Atlantic relationship can remain a central pillar of the geo-political structure – but only if the United States, Norway, and Europe ensure the alliance actually achieves our essential policy goals. To meet that test depends on us. What do we need to do?

 

First we must commit to our values. Without the will to defend the basic values upon which the alliance was founded, it cannot assume any mantle of leadership. This is an alliance of conviction, not just an alliance of interest. If we do not really believe in a world defined by freedom, democracy, rule of law, human rights, and free enterprise, then we have lost the heart of the alliance, lost the will to act. The alliance must speak out for those values without apology and actively defend them, even when it might be easier to do nothing.

 

Even if, inspired by our values, we have the will to lead, the trans-Atlantic alliance must have the strength to lead. To me, this means vastly different but equally important work must be done on both sides of the Atlantic.

 

In a 2008 speech before the Atlantic Council, former British Prime Minister Tony Blair made a simple but powerful recommendation of the basic changes Europe must make and the U.S must make to keep the alliance capable of meeting the demands of the 21st century. He said, “America has to reach out. Europe needs to stand up.” I totally agree.

 

Our European allies have bitterly complained that the United States under President Bush did not “reach out” enough, either to its friends or its adversaries. Many believed the U.S. was not listening or consulting enough. Norway and others called for more dialogue in our foreign policy. Well, much has now changed. President Obama has made “reaching out” a central pillar of his administration.

 

In Munich, Vice-President Biden stated it simply and clearly – “We’ll engage. We’ll listen. We’ll consult.” For Secretary of State Clinton the watchword for U.S. policy is not “hard” or “soft” power” but “smart power,” meaning the U.S. will use all its tools – diplomatic, economic, cultural, and military to meet its foreign policy goals.

 

This has not been just rhetoric. In two short months the President has really put this approach to work. We have explicitly sought the input of allies, including Norway, on key alliance issues like Afghanistan. Ambassador Holbrooke is leading a regional diplomatic push to listen to Afghanistan’s neighbors and gain their contributions to stability.

 

Secretary Clinton has reached out to reset the relationship with Russia and expand our dialogue. In the Middle East, the U.S. is already fully engaged seeking peace under the full-time leadership of George Mitchell and the Secretary who just visited the region.

 

President Obama eloquently stated in his inaugural address that the U.S. will extend a hand to those who will unclench their fist. So senior diplomats are visiting Syria for the first time in four years. There is interest in appropriate contact with Iran to persuade that nation not to proceed down its destructive path.

 

The President has promised that the Guantanamo prison will close. He pledged the U.S. will lead in achieving a new agreement on climate change in Copenhagen next year. The Obama administration is putting its words of outreach into action.

 

But, of course, there remains much more to do. The U.S. must add to its diplomatic arsenal. Both Secretary of Defense Gates and Secretary of State Clinton have called for increasing U.S. diplomatic capacity by adding personnel and funding. The U.S. must continue to improve its active engagement with foreign publics on important policy issues. The U.S. should increase investment in people-to-people contacts through educational exchange and visitor programs. Secretary Clinton has emphasized the importance of increased official development aid to nations that need our help.

 

These steps at “reaching out” by the U.S. should bolster the strength of the alliance. But as Tony Blair noted, “reaching out” by the U.S. must be matched with a “standing up” by our European allies. Vice-President Biden stated in Munich that the U.S. is totally committed to work in partnership but “America will ask more of its partners.” Another voice, well known to you all, Kai Eide, from his vantage point in Afghanistan, has also called on Europe to assume more responsibility there.

 

“Standing up” means Europe carrying more of the burdens and risks of leadership. It means building the capacity to have a meaningful impact on global affairs. As much as Norway and Europe want the U.S. to reach out to them, the U.S. wants allies willing and truly able to solve difficult global challenges.

 

And so, many questions come to mind — what more is Norway and the rest of Europe going to do in Afghanistan to create a secure and sustainable nation? Keeping that country from returning to a terrorist refuge for Al Queada protects all members of the alliance. But is the military burden in Afghanistan equally shared and have caveats to troop deployment crippled the overall security effort? What is the action plan by our European partners to help stabilize the critical nation of Pakistan?

 

Exactly what carrots and sticks will Europe use to stop Iran from developing nuclear weapons? Is the lure of trade and business undermining sanctions and diplomacy? If effective pressure on Iran is stalled in the Security Council by China or Russia, should not the trans-Atlantic partners do what they can outside the UN framework?

 

After yet another experience of gas cut offs in Europe, what real action is going to be taken to diversify energy supplies? What can Europe do to get a resurgent and more aggressive Russia to play a more responsible role in world affairs? Is Norway willing to use its strong ties to influence Russia in a more positive direction?

 

On the issue of climate, is it enough to just say if the U.S. leads, that China and India will follow? After all, when else has that been true? What concrete steps are Norway and Europe taking to persuade these nations that they must be a key part of emissions reductions to make any real difference on global temperature?

 

Isn’t it time for Norway and other opponents of the Iraq War to put behind them the beginning of the conflict and start supporting the Iraqi people and their democratically elected government? What is Norway and Europe actually going to do to help close down Guantanamo Bay?

 

While many do not like to talk about it, another critical area where Europe could greatly strengthen alliance capability and impact is military force. While deeply committed to diplomacy and development, the U.S. still recognizes that the use of force remains an essential tool of peace keeping and peace making. There is simply no evidence that we have reached a post conflict world where force is irrelevant. One need only look to Iran’s aggressive pursuit of conventional arms and WMD, active support of terrorists, and destructive interference in neighbors’ affairs for proof that the world remains a dangerous place.

 

The new U.S. administration has said we will ask our allies to rethink some of their approaches – including their willingness to use military force. Force should never be our first choice, but a choice it must be. To keep the alliance relevant, all the members must have the political will to use it.

 

Beyond will, there is the issue of capacity. While the U.S. spends about 4% of GDP on defense, only five nations spend the 2% goal set by NATO alliance. Norway ranks 20th in NATO spending at 1.3% of GDP, dropping from 1.9% just five years ago. Norway is making real and important contributions to NATO in Afghanistan but has stated it has no more troops to give. This may be true, but proves the very problem — capacity.

 

I know it is an uncomfortable subject for some, but if the wealthiest countries in Europe with real security needs don’t spend enough on military strength, who will? To be truly relevant to the 21st century, the trans-Atlantic alliance cannot fall into functional pacifism. Instead, as the Vice-President stated in Munich, we need to “support the strengthening of European defense.”

 

No doubt the challenges of the 21st century are complex and daunting. Yet by sticking to our values, by reaching out to build ties, by standing up to carry the burdens together, this great trans-Atlantic alliance can remain the cornerstone of global stability and progress.

 

But again, there is nothing inevitable about it. We have before us a choice. And our decision will shape the world and affect not just nations, but the lives of many real individual people. Here is an example.

 

Every day in the Logar Province of Afghanistan, Lida Ahmadyr walks to school by the exact spot her sister was murdered by terrorists who believed girls should not get an education. Lida dreams of being a doctor. She says “I am afraid…but…with [an] education I can save my country.”

 

Norway, Europe, and the United States led the world to break down the Berlin Wall and grant freedom for prisoners of Communism, like the surviving wife and daughter of Siegfried Noffke. Is that same alliance still truly ready in this 21st century to lead the world to ensure freedom for Lida Ahmadyr to become a doctor, to save her country?

 

Let us respect NATO’s anniversary by recognizing that we can be ready for the 21st century. That we should be. I suspect many in this very room share my commitment to this great alliance. On the special anniversary, I hope we honor the alliance’s glorious past by working hard to fulfill its future in a changing world. By reaching out and standing up the U.S. and Europe will meet this future.

 

Let me end on a personal note. In just a few weeks, my sojourn in Norway as my nation’s ambassador will come to an end. Other than my responsibility as father and husband, this position will always be the greatest honor of my life. I love my country deeply and I love and admire this country. To be a mediator between these wonderful nations – interpreting America to Norwegians and interpreting Norway to Americans – has been a challenge and a joy. My greatest hope is that I have helped make the relationship just a little stronger than it was before I came.

 

Thank you to the Oslo Military Society. Over the past three years I have come to admire many aspects of Norwegian character – your commitment to family, your love of the environment and “friluftsliv,” and your strong sense of fairness. I also greatly appreciate your keen interest in the broader world around you. It is a good lesson for my fellow Americans. The Oslo Military Society represents the finest example of Norway’s genuine interest in public policy. I am deeply grateful to have the opportunity to present my views to this prestigious institution and its members.

 

Thank you.

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. mars 2009

ved

Michael Sahlin,
Sveriges ambassadør i Oslo

MÖJLIGHETER I NORDISKT FÖRSVARSSAMARBETE:
TILLBAKABLICKAR OCH FRAMÅTFUNDERINGAR

 

(Mel: Flickorna i Småland)

 

”Och vänder du dig spörjande att få den gåtan löst

Ja, vänder du dig spörjande mot väster och mot öst

Då skall du höra vinden sussi lull och sussi lo

Fortelle var i världen vi burde söke ro”

 

Michael Sahlin, Sveriges ambassadør i Oslo. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Ärade åhörare,

 

det är förstås mycket hedersamt för mig att ha inbjudits hålla ett anförande i detta ärevördiga forum. Att därtill tala i ett ämne som många adresserat före mig, med betydligt större behörighet, formellt och reellt, har gjort det angeläget för mig, när jag nu är inbjuden, att söka angreppssätt där jag kan känna att jag kan bidra.

 

Bl a därav den kanske något ovanliga spelöppningen med en känd svensk melodi och en kanske inte så känd (norsk-svensk) textvariant.

Ur den utmärkta biografin av Olav Njölstad om försvarsministern, mm Jens Christian Hauge – en bok som min gode vän och f d kollega Åge Danielsen tipsat mig om inför detta evenemang, och jag är Åge tacksam för det ty boken tillhandahåller stor läsning och viktig information – har jag hämtat den av Hauge själv skrivna texten, författad i ett mycket speciellt sammanhang, av stor betydelse för uppkomsten av det nordiska säkerhetspolitiska mönstret under efterkrigs- och kalla krigetepoken.

 

Då – liksom nu – var bristen på facit och kristallkula påtaglig.

 

Sammanhanget var de trilaterala förhandlingarna – trilateralt handlade på den tiden om Sverige, Norge och Danmark – om ett nordiskt försvarsförbund 1948-49. Förhandlingarna, när de till sist kom till stånd efter 1948 års dramatiska händelser (och diverse norska sonderingar främst i London), ägde rum i Karlstad, denna i de norsk-svenska förbindelserna viktiga plats (där jag själv gått i gymnasium och gjort värnplikt), Köpenhamn respektive Oslo (på Oslo Militäre Samfund!), med gradvis minskande sannolikhet att Sveriges respektive Norges minimikrav skulle vara möjliga att förena.

 

Men redan i Karlstad kärvade det, och efter att ha läst Njölstads mycket intressanta beskrivning av 1948 års förhistoria, inte minst inslaget om Churchills besök, förstår man, också som svensk, mycket väl varför. Inte minst i maj 1948 skedde det ju mycken dramatik, Moskva morrade vilt, Atlantpakten fanns inte ännu, Gerhardsen ”stakk till skogs” efter att ha fått kritik av Hauge m fl för att ha gått de neutralistiskt sinnade svenskarna för långt till mötes i ett förberedande Stockholmsmöte om möjliga säkerhetsarrangemang. Så norsk sida behövde – när besöket äntligen blev av efter att ha fördröjts av den norska kungen m a a det kontroversiella Fulton-talet – fråga den allvise Churchill till råds om huruvida rimlig västanknytning och tillräckliga västliga, i den miljön i praktiken brittiska, säkerhets- och försvarsgarantier vore förenliga med ett strukturerat militärt samarbete mellan de nordiska (alltså S, No, DK) länderna; alternativt: vilka risker för sovjetiska motdrag riskerade Norge vid en formell anknytning västerut?

 

Eller hade svenskarna möjligen rätt som gjorde gällande att en västlig försvarsgaranti nog skulle träda i kraft ”uansett” formell, solidarisk västanknytning, i västligt egenintresse, vid ett sovjetiskt angrepp. Att ett angrepp på Sverige/Norden skulle vara casus belli för väst. Var låg Sveriges smärtgräns i fråga om balansen neutralism-västanknytning? Kunde neutralitet ge samma trygghet, i nordisk säkerhetspolitisk mening, som alliansanknytning? Var låg Norges smärtgräns när det gällde balansen mellan det som kallades ”brobyggnadspolitik” (”beroligelse”) och det framväxande behovet av fredstidstydlig avskräckning genom tydlig, explicit västanknytning?

 

Eller frågan som är aktuell och symptomatisk ännu idag: hur förena, eller försona, klassisk norsk (upplevd) strävan att genom nordism dra Sverige (och Finland?) närmare den västallierade gemenskapen med klassisk svensk (upplevd) strävan att genom nordism söka intressera norska vederbörande för en mer neutralistisk hållning. Språkbruket må variera över tiden, men kärnfrågorna känns igen. Norden som säkerhetspolitiskt alternativ eller komplement.

 

Många déja vu-upplevelser uppstår när man läser om argumentation och intressen i den miljön. Till Einar Gerhardsens ”skuffelse” gav Churchill ganska kärva svar på dessa norska trevare: ”Dere bör ikke fölge Sverige. Sverige bör fölge Norge”, skall han bl a ha yttrat. Till Hauge skall han ha sagt: ”Sverige interesserer mig ikke, men Norge interesserer mig. Norge interesserer også amerikanerne fordi de tenker meget på forsvaret av Atlanterhavet og på en Atlanterhavspakt”. I örat på utrikesminister Lange ska han, apropå dessa spörsmål, senare t.o.m. ha viskat att ”Let Sweden go to hell”(!!!).

 

Detta om den 1948 års förhistoria som skapade betydande svårigheter inför Karlstadsmötet när försvarsförbundsförhandlingarna mellan de tre länderna ändå, trots Churchills rekommendationer vad gällde respekten för Sverige, kom till stånd. I en miljö enligt Hauge/Njölstad klavbunden av svenskarnas tilltro till neutralitet som trygghetsvärn, danskarnas ”lyriske nordisme” och norrmännens framväxande övertygelse om nödvändigheten att ett nordiskt försvarsförbund måste ha tydlig västanknytning fanns redan stora frågetecken om vari en hållbar kompromiss skulle kunna bestå. Men, skriver Njölstad, ”midt i alvoret var det…rom for spök og vennskapelig erting”. Han fortsätter (s.419):

 

”For å löse opp stemningen gikk de tre delegasjonene rundt det store juletreet i landhövdingens stue – både Erlander og Gerhardsen hade lange armer, så de rakk rundt. En av sangene var ”Flickorna i Småland”. Under gangen fikk Hauge ideen til et nytt vers. I en pause under forhandlingene neste dag, der Undén ga uttryck for store bekymringer for alt som kunne smake av vesttilknytning, trippet den norske delegasjonen arm i arm frem til Undéns bord, löftet seg på tåspissene og sang til hans tröst:” Och så följer versen jag citerade inledningvis. ”Jeg er ikke så helt sikker på om Undén og Vougt syntes dette var så morsomt”, kommenterte Hauge i ettertid. ”men Erlander syntes det var morsomt”. Detta enligt Njölstads fina bok. Själv uppvuxen i Tage Erlanders Ransäter i hjärtat av Värmland har jag under åren på olika sätt fått närkännedom både om Erlanders säkerhetspolitiska realism och hans berömda humor. Ni kommer väl ihåg hans TV-berättelse om ”Huk er, kärringer å göbber, nu ladder han om!”. Bland mycket annat.

 

Jag ville ta min utgångspunkt i denna skildring av 1948-49 års säkerhetspolitiska betingelser och vägval som lagt grunden för det nordiska säkerhets- och försvarspolitiska mönstret under hela efterkrigstiden, och, i väsentliga delar, fram till den dag som idag är, trots mycket stora skillnader i den omgivande miljön. Jag kommer att rekommendera alla säkerhetspolitiskt medvetna svenskar jag träffar att noga läsa Njölstads bok. Känslan är nämligen att mycket få i dagens Sverige, kanske också i andra nordiska länder, inkl nu aktiva försvarspolitiker och –debattörer, bär med sig den nödvändiga kunskapen om efterkrigstidens betingelser, om kalla krigets hotföreställningar, om kärnvapenbalansens uppkomst och tankevärld.

 

Jag vill därför bidra med några egna erfarenheter av hanteringen av dessa frågor, i olika tidsskeden, för att med det som grund fundera framåt, över vad som framöver kan vara fortsatt gränssättande respektive gagneligt, på ett nytt sätt, när det gäller svensk-norskt och nordiskt försvarssamarbete. Temat blir då, för att citera höstens delar av höstens debatt här i anslutning till kampflysaken: kan norrmännen stole på svenskene, och kan svenskene stole på norrmännen, och vad med finnene, och danskene? Och bortsett från det subjektiva momentet ”stole”, hur ser de nationella och gemensamma intressena ut i dagens värld, s å olik 1948 års, men likväl också nu s å svårbedömd och s å svårförutsägbar. I nordiska, liksom andra, säkerhetspolitiska sammanhang, handlar ju mycket om balansen mellan det bestående (bl a historia och geografi) och det föränderliga.

 

Låt mig nalkas detta först genom att erinra om den nyss framlagda Stoltenberg-rapporten, beställd i somras av de nordiska utrikesministrarna på norskt initiativ. Uppdraget gällde att titta 25 % framåt, utvecklingsmässigt, utöver dagens redan aktiva dagordning. Efter att ha lämnat 12 konkreta utvecklingsförslag, som de nordiska utrikesministrarna sedermera uttryckt intresse för att arbeta vidare med (senast Carl Bildt i förrförra veckans utrikesdeklaration), låter Thorvald sin rapport utmynna i ett noga formulerat förslag om en gemensam, ömsesidig nordisk säkerhetspolitisk solidaritetsförklaring.

 

”En slik felleserklaering fra de nordiske regjeringene vil muliggjöre et langt tettere militaert samarbeid enn det som er tilfelle i dag”, skriver han på s. 40. ”Mitt utgangspunkt er at en erklaering må gis en form som gjör at den ikke kommer i konflikt med de forpliktelser de nordiske landene har påtatt seg gjennom FN, EU og NATO. Ved å muliggjöre et tett militaert samarbeid vil erklaerringen legge en viktig grunnlag for å styrke de nordiske landenes evne til å oppfylle sine forpliktelser og stille ressurser til disposisjon for disse organisasjonene. Et slikt samarbeid vil komme i tillegg til, og ikke i stedet for, de nordiske landenes eksisterende utenriks- og sikkerhetspolitiske forankring.”

 

Se där senaste nytt i utvecklingen av den nordiska säkerhetspolitiska diskurs vars grunder lades 1948-49 varifrån mycket av huvudfrågorna känns igen, trots de stora förändringarna, trots många ”ups and downs”, i den omgivande säkerhets- och försvarspolitiska kontexten och i den inomnordiska diskursen. Det nya är väl framför allt dels att Finland (och även Island) nu, sedan länge, finns tydligt med på banan – Finland och grundläggande svenska hänsyn till Finlands intressen (knappt omnämnt i Njölstads bok!) var då och har alltid varit en bärande balk i svensk säkerhetspolitik, dels att EU tillkommit som aktör och arena, dels att den försvarspolitiska utvecklingen tillfört nya samarbetsincitament, och dels att det allmänna nordiska samarbetet tillförts ny substans och motivation genom faktorerna globalisering, energikris, klimatkris och, nu senast, den ekonomiska krisen. Och dels förstås även inriktningen mot aktivt deltagande i internationella missioner av allehanda slag, militärt och civilt.

 

Men strikt säkerhetspolitiskt, fortfarande samma ömtåliga balansgång mellan det nationella, det nordiska och det allianspolitiska. Och numera det ”europeiska”. Samma känslighet när det gäller att formulera riktlinjer för nordisk säkerhetspolitisk solidaritet (”kan vi stole på…”) i förhållande till respektive allianstillhörigheter. Sveriges klassiska s k ”beröringsångest” vad gäller NATO-medlemskap har fått sällskap av en motsvarande beröringsångest i Norge vad gäller EU. Om detta kan flera resonemang föras parallellt, men viktigast är, anser jag och många med mig, Jonas Gahr Störes formel om ”den variabla säkerhetspolitiska geometrin”, som en tillgång som ger öppningar och möjligheter, snarare än hinder och gränssättande. Komplementaritet är nyckelordet. Men för oss som varit med länge finns som sagt mycket av déja vu i allt detta. Jag ska senare ge några exempel.

 

I den ”unilaterala” svenska doktrinutvecklingen tillkom ju i somras en svensk variant av Stoltenbergs tänkta nordisk/multilaterala skiss, en svensk variant som kanske inte verkar så omstörtande för en internationell publik men som i den svenska tankevärlden a la 2008/9 är nog så signifikant, och relevant för en tankemässig jämförelse med hur den multilaterala ambivalensen såg ut på Hauges tid, bl a i Karlstad. Den svenska regeringen presenterar i dagarna en inriktningsproposition om det svenska försvaret – ytterligare stora och starkt kontroversiella förändringar av det svenska försvaret är att vänta – och denna proposition baseras väsentligen på arbetet i en tvärpolitisk parlamentarisk försvarsberedning som i sitt sista/senaste betänkande av i somras (någon månad eller två före Georgien-händelserna) skrev ihop sig över partigränserna om följande:

 

”Sverige kommer inte att förhålla sig passivt om en katastrof eller ett angrepp skulle drabba ett annat medlemsland eller nordiskt land. Vi förväntar oss att dessa länder agerar på samma sätt om Sverige drabbas.”

 

Så långt var det ett citat av tidigare betänkande. Det allmänna språkbruket påminde om allmängods i EU-sammanhang och även om Sveriges politiska språk i förhållande till Baltikum. Det nya var att språket nu inkluderade alla nordiska länder, således inklusive NATO- men icke-EU-landet Norge. Beredningen fann dock skäl att ett halvår senare, i somras, i ljuset av världsutvecklingen och den svenska försvarsdebatten, precisera detta några steg vidare:

 

”Detta innebär att Sverige kan bidra med militärt stöd vid kris- och konfliktsituationer. Vi ska kunna och vilja hjälpa varandra i händelse av olyckor, kriser eller konflikter och med relevanta förmågor. Sverige ska mot bakgrund av detta både ha förmåga att ta emot och ge militärt stöd. Solidaritetsförklaringen tar sin utgångspunkt i insikten att de mest allvarliga kriserna som kan drabba vårt land och region kommer att ta såväl civila som militära resurser i anspråk.”

 

Beredningen fortsätter därefter med att föreslå utgångspunkter för ett fördjupat nordiska försvarssamarbete och att ange inom vilka områden det utgör ett särskilt svenskt intresse att samarbetet utvecklas.

 

Det är möjligt att Thorvald Stoltenberg såg – eller ser – för sig att ett genomförandet av hans operativa förslag, i olika takt och måhända olika länderkombinationer, skulle förutsätta någon form av motsvarande, doktrinmässig ram, eller bas, eller paraply, men då på gemensam nordisk nivå, både för att legitimera verksamheterna och markera deras inbördes sammanhang och för att explicit förtydliga just komplementariteten i förhållande till ländernas befintliga alliansåtaganden. En nordisk solidaritetsförklaring.

 

I varje fall finns nu, 2009, dessa tankar om eventuellt nödvändiga doktrinförtydliganden, kanske som en nordisk variant av den just nu diskuterade svenska solidaritetsförklaringen, tillsammans med en upptrappad diskussion om och planering avseende ett utökat nordiskt försvarspolitisk samarbete, baserat inte minst på våra försvarschefers genuina strävan att på detta område göra en säkerhetspolitisk dygd av en teknologisk och försvarsekonomisk nödvändighet, i en tid då efterfrågan på nordiska bidrag till världens behov av stabilitets- och fredsbevarande insatser utövar ett våldsamt politiskt tryck och samarbete utgör det enda svaret. Samtidigt som mer klassiska geopolitiska förhållanden i vårt närområde, påminnande om de som fanns på Hauges, Gerhardsens och Erlanders m fl näthinnor vid kalla krigets inledande skräckskede, på nytt börjat göra sig gällande. De nordiska regeringarnas politiska språk talar nuförtiden om att ett närmare nordiskt samarbete också inom säkerhets- och försvarspolitiken är både önskvärt, möjligt och nödvändigt. Men hur långt och i vilken takt? Vad gränssätter, idag och framöver? Vad betyder (det framväxande) solidaritetstänkandet i termer av den hårdare säkerhetspolitiken?

 

Jag behöver här ta ny sats i historien.

 

Utfallet av alla dessa samtal och förhandlingsuppkast och sångstunder 1948-49 blev – samtidigt som det kalla kriget lade sin kalla hand över den europeiska och transatlantiska tillvaron, i och med att också Sovjetunionen skaffade sig kärnvapen och den mer eller mindre stabila kärnvapenbalansen blev fredens primära hopp – ett läge som för Sveriges del innebar den framväxande doktrinen om alliansfrihet i fred syftande till neutralitet i krig, byggt på ett starkt försvar och en stark inhemsk försvarsindustri, därvid inte minst flygindustri. Det arv som komplicerar svensk försvarsomställning ännu idag.

 

Under 50-talets villkor, med inslag som vi minns av allvarliga militära och underrättelseincidenter i förhållande till ett hotfullt Sovjetunionen, gällde det alltså för oss att backa upp vår neutralitetssträvan med ett starkt, trovärdigt totalförsvar. En egen avskräckningsförmåga. Samtidigt var det uppenbart för den tidens ledare att enbart militär avskräckning inte var tillräckligt; vi måste ha en planering också för det fall där den militära avskräckningen (och respekten för vår neutralitetslinje) misslyckades och vi faktiskt ställdes inför angrepp och ockupationshot. Därav allt det som senare studerats i offentliga utredningar om strängt hemlighållen planering i fred för att främja möjligheter till hjälp västerifrån i händelse av sovjetiskt anfall. En känslig sak i den svenska säkerhetspolitiska trovärdighetsbalansgången. Även Njölstad/Hauge berättar i boken om inledande kontakter över Kölen om ärendet ”Stay behind”.

 

Sven Andersson har berättat för mig om hur man tänkte i det svenska inre kabinettet på den tiden. Kärnvapenhotet kändes överväldigande, och facit och kristallkula saknades som sagt. NPT-tänkandet, att världen kunde bli säkrare om länder som Sverige med den tekniska kapaciteten uttryckligen avstod från att skaffa eget, fanns inte ännu. Alltså var det nödvändigt att även en liten, neutralitetssträvande stat som Sverige borde skapa en egen, autonom nukleär avskräckningsförmåga, om en fortsatt neutralitetslinje skulle vara hållbar. Det som inte var möjligt i 50-talsmiljön blev sedan möjligt i 60-talsmiljön, då världen och öst-västförbindelserna började kännas mindre instabila och mindre farliga: att vända på resonemanget och i icke-spridningstermer presentera icke-innehav av kärnvapen som en säkerhetstillgång snarare än en brist. Non-possession lika med non-targeting, hoppades och trodde man.

 

Jag bör här förklara att tungviktaren i svensk socialdemokratisk efterkrigshistoria, försvars- och utrikesministern Sven Andersson, efter sin pensionering åtog sig flera tunga utredningsjobb, varav ett var som ordförande i 1982 års Ubåtsskyddskommission m a a dramatiken i de svenska skärgårdarna vid en tid då slaget om det kalla kriget skulle komma att avgöras – oklart hur. Då. Jag var kommissionens sekreterare och lärde mig mycket i många och långa samtal med Sven inom ramen för detta utsatta utredningsjobb i upphetsad omgivande politisk miljö.

 

Så småningom etablerades bilden av ”den nordiska säkerhetspolitiska balansen”. Begreppet myntades i första hand av Arne Olav Brundtland. Det var som begrepp inte helt okontroversiellt. Vissa förståsigpåare i Sverige, kanske också Finland, föredrog det mer harmlösa och egentligen normativa uttryckssättet ”den nordiska stabiliteten”.

 

I detta låg dels en verklighetsbeskrivning. Ett mönster hade utvecklats i Norden genom samverkan och samspel mellan de nordiska ländernas säkerhetspolitik var för sig. I den resulterande helhetens mitt låg Sverige med sitt starka försvar och sin neutralitetslinje (föremål för mycket säkerhetspolitikspråkligt finlir genom åren som vi sett), öster om Sverige fanns Finland med sin VSB-paktsstyrda relation till den store grannen i öster men med sin strävan, med finkänsligt och lyhört svenskt stöd, att styra undan från dessa bindningar, och väster om oss fanns Danmark och Norge, NATO-anslutna förvisso, men på villkor (förhandslagring, kärnvapenutplacering, övningsgeografi och annat) som innebar säkerhetspolitiskt signifikanta begränsningar, för den nordiska helhetens skull. Resultatet av summan av dessa nationella nordiska bidrag, menade vi, både som beskrivning och som norm, var dels ett mått av stabilitet i vårt område, dels en begränsad supermaktsnärvaro intill oss, i fredstid. Ett nordiskt bidrag inte bara till freden i Norden utan också till freden i Europa som helhet.

 

Verkligheten och synsättet lade också grund till en delvis ny respekt för varandras säkerhetspolitiska linje, de nordiska länderna emellan. Norges NATO-tillhörighet kunde, t ex, på den grunden beskrivas som en tillgång för Finland. Liksom Norges och Danmarks självvalda begränsningar i allianstillhörigheten.

 

Men Brundtland gick ett steg längre och talade, mer dynamiskt, om ”balansen”, alltså också om risken för balansrubbningar och att stabiliteten kunde vara sårbar för stötvågor tvärs igenom Norden till följd av utvecklingar på något visst frontavsnitt – att således till exempel förvecklingar i det finsk-sovjetiska förhållandet skulle kunna få följder för norsk förhandslagringspolitik. Eller att kärnvapendynamiken och talet, ofta framhållet fr o m 70-talet, om Nordatlantens och Nordeuropas ökande strategiska betydelse kunde tänkas göra det mer, snarare än mindre, troligt att ett europeiskt krig skulle inledas i våra trakter, delvis på grund av den låga supermaktsnärvaron initialt, med åtföljande frestelser att redan i fred förbereda ”först på plats” vid ett krigsutbrott. I detta ligger naturligtvis mycket av den svenska ubåtsfrågans , realiteter, psykologi och dramaturgi, tidigt 80-tal.

 

Men jag vill här nämna något annat som också inträffade tidigt 80-tal, med omedelbar relevans för mitt tema som helhet och ämnet den nordiska balansen. Temat är nordisk kärnvapenfri zon, man kan tala om nytt vin i gamla Hauge-läglar. För svensk del kopplar vi denna fråga till Olof Palme och hans andra initiativ på den tiden om en kärnvapenfri korridor i Europa, och ubåtsfrågan. Och Carl Bildt som i detta skede dök upp som ung, orädd utmanare av socialdemokratisk säkerhetspolitisk hegemonism.

 

Den nordiska kärnvapenfria zonen var som initiativ, om jag minns rätt, Arne Olav Brundtlands paradexempel när han ville problematisera den nordiska säkerhetspolitiken genom sitt begrepp den nordiska balansen. President Kekkonen mottar således, i Vladivostok, ett förslag om upprättande av en sådan zon, ett av många sovjetiska utspel i den tidens kärnvapenpolitik. Detta får ringverkningar för de övriga nordiska länderna. Som jag minns det driver norska Ap frågan en tid, men då i oppositionsställning. Åter i regeringsställning är det annat ljud i skällan; varför skulle Norge (och Danmark) avstå från den amerikanska kärnvapengarantin? Olika signaler från Finland.

 

Hursomhelst. Zonfrågan fanns tydligt och klart och måste utredas. Jag deltog själv i en UD-utredning i ärendet 1981-82. Resultatet, sommaren 1982, före valet, kallades ”gröna boken”, och utandades betydande skepsis beträffande zontanken som något som det skulle i Sveriges säkerhetspolitiska intresse att själv driva. Zontanken störde den nordiska stabiliteten, och balansen. Sverige kunde inte gärna begära av Norge och Danmark att avstå från sin del av det amerikanska kärnvapenparaplyet, utan att få något i gengäld, annat än möjligen sovjetiskt gillande grymtande. Det var inte i Sveriges intresse att grannländerna Norges och Danmarks alliansanslutning försvåras eller problematiseras. Jag tycker minnas liknande tongångar sedermera från ledande finska företrädare.

 

Men i och med riksdagsvalet hösten 1982 återtog Palme och socialdemokraterna den, tillfälligt utlånade, ledningen. ”Gröna boken” gömdes undan och nu blev det, en tid, officiell svensk politik att främja zon-, och korridor-tanken. Jag fick, nytillträdd på ambassaden i Madrid, i uppdrag att författa en ”gul bok”(UD informerar) i ämnet, med instruktion av en nedrustningsbyråchef att det av skriften skulle framgå att det var i Norges ”objektiva” säkerhetspolitiska intresse att den kärnvapenfria zonen i Norden kom till stånd. Jag välkomnade att min chef, ambassadör Craafoord, beslutade att jag inte hade tid för denna extrauppgift. För svensk del försvann zonfrågan rätt snart därefter från dagordningen, dels till följd av den uppseglande ubåtsfrågans predominans och dels genom att svensk sida kunde konstatera den säkerhetspolitiska skillnaden mellan Ap i oppositionsställning och Ap i regeringsställning.

 

För min del var det tidiga 80-talets i övrigt präglat av KESSE-arbetet, företrädesvis just i Madrid. För vår del handlade det då mycket om arbetet i den s k N+N-gruppen, alltså den delvis bisarra kretsen av brobyggarvilliga neutrala och alliansfria länder som befanns nyttiga som managerare av de avspänningssträvanden öst-väst hade överlevt det stora bakslaget i form av Sovjets mindre välbetänkta invasion av Afghanistan. Norge spelade i den miljön en liknande roll i NATO som Sverige spelade i NN-kretsen. Vi samarbetade intensivt och jag har från det arbetet goda, tacksamma minnen av Leif Mevik, Torbjörn Fröysnes, Jakken Lian och Kai Eide. M fl.

 

Fullföljande min tråd vill jag nu hoppa lite i tiden och skriva fram till den tidiga 90-talet.

 

Jag hade dessförinnan fått rollen som ”det svenska totalförsvarets ständiga sekreterare”, sekreterare alltså i 1982 års ubåtsskyddskommission, huvudsekreterare i 1984 års försvarskommitté, kanslichef i riksdagens försvarsutskott, huvudsekreterare i 1988 års försvarskommitté, åter kanslichef i FöU – och, som om detta inte vore nog, statssekreterare i försvarsdepartementet (91-94). Det handlade i dessa roller om att medverka i att omforma både säkerhetspolitiken i relevanta delar och försvarspolitiken till de villkor som framtonade i omvärlden genom det kalla krigets övergång till något ovisst och nytt.

 

Vi var vid denna tid ett gäng nordiska statssekreterare, fast titlarna varierade, som hade nära och konstruktiv kontakt. Det var ”kanslichef” Aimo Pajunen i Finland, det var ”departementschef” Michael Christiansen/Anders Trollborg i Danmark, det var ”departementsråd” Åge Danielsen i Norge och så jag, med titel statssekreterare. Vi åtföljde våra statsråd på nyttiga nordiska försvarsministermöten men vi hade också ett eget, kompletterande besöksutbyte och samarbete. Något av det kanske var något före sin tid. Observera att detta innan EU-frågan kom att i någon mån innebära en ny separation. Då tycktes utrymmet för breddat och fördjupat nordiskt samarbete närmast gränslöst. Som nu!?

 

Det handlade då både om försvarsmaterielsamarbetsfrågor och om säkerhetspolitisk öppenhet, och mycket mer. T ex bjöd Åge Danielsen Aimo och mig på en resa i nordmiljö, Lofoten och Bodö, inkl Reitan, det senare veterligen första besök längst inne i berget utanför allianskretsen. Jag ville bjuda Åge på motsvarande öppenhet så jag tog honom till marinens analyscentrum i Berga. Senaste nytt på ubåtsjaktfronten var vid den tiden att marinen, med ny sonarutrustning, uppfångat undervattensljud med tydlig dopplereffekt. ”Äntligen”, hade dåvarande svenske ÖB Bengt Gustafsson sagt när den tidens jakt på indikationer och hårda fakta gav i utdelning ett ljud som även en lekman tyckte sig kunna begripa. Alltså fick Åge komma med och lyssna på detta ljud. Ett problem uppstod dock ett antal månader senare; vid ett tillfälle när ett speciellt avlyssningsfartyg hade kommit ljudkällan, med dopplereffekten, särdeles nära kunde besättningen plötsligt med egna ögon se en mink krypa upp ur vattnet där undervattensljudet slutade. Åge kan intyga att jag var väldigt snabb med att ringa honom när jag fått del av denna upptäckt. Det var viktigt att han kunde ”stole” på mig. Han behövde få nyheten av mig, ingen annan.

 

Om inte tiden gick ifrån mig skulle jag kunna berätta motsvarande episoder från mitt flitiga besöksutbyte både med Aimo och med Anders. I Aimo Pajunens fall fanns dock intrikata inslag; han var motpart i Finlands dåtida ”kampflysak”, den som till svensk ”skuffelse” ledde till att Finland ratade det då ofärdiga Gripen-planet och i stället, fullt förståeligt för säkerhetspolitiskt insiktsfulla svenskar, satsade på F18 Hornet. Detta apropå déja-vu. Likväl: det nordiska samarbetet då handlade i hög grad om att på ett nytt sätt skapa förtroende i en ny situation, i en ny osäkerhet.

 

Jag stupar nu på uppgiften att i samma svepande tag summera 90-talet och det begynnande 2000-talet. Låt mig bara säga att för svensk del den tiden, säkerhetspolitiskt sett, väsentligen handlar om vår EU-anpassning, inklusive vår strävan att medverka till att göra ett utvidgat EU till en vass och relevant fredsfaktor, företrädesvis på Balkan, oändliga diskussioner om säkerhetspolitiska konsekvenser av WP och Sovjetunionens sammanbrott -och quo vadis NATO? – och vår synnerligen omfattande och inte sällan smärtsamma och politiskt kontroversiella omställning av försvaret, inom oförändrad ekonomisk ram, från ett stort och brett invasionsförsvar (”totalförsvaret”, ”folkförsvaret”) till ett i tid och miljö relevant insatsförsvar, det senare inte olikt omställningsprocessen i Norge. Och detta ju en utgångspunkt för Sverre Diesens och Håkan Syréns produktiva och kreativa samarbete.

 

Med de politiska villkor som gäller i Sverige uppstod efter statssekreteraråren för min del ett skede då jag sysslade med allt annat än statlig svensk säkerhets- och försvarspolitik. Så, när jag återvände till den branschen i och med tillträdet som ambassadör i Oslo kunde jag snabbt konstatera: så likt och ändå så olikt! Eller på ren svenska: Plus ca change, plus c´est la meme chose! De säkerhetspolitiska utgångspunkterna igenkännbara från Hauges tid, men de röd-gröna i Norge hade tillsammans med de blå-gröna i Sverige, detta senaste lappkast i det säkerhetspolitiska umgänget, sagt sig vilja åstadkomma ett kvalitativt lyft i de svensk-norska och nordiska förbindelserna, på olika plan och områden. Inte bara försvarscheferna hade velat göra säkerhetspolitisk dygd av försvarsekonomisk nödvändighet. Det nu säkerhetspolitiskt möjliga, jfr ”geometrin”, hade blivit starkt önskvärt, behovet av militära och civila fredsinsatser världen över, under olika hattar, hade gjort än tätare myndighetsdialog behövlig. Carl Bildt hade satt viktiga ord på en svensk strävan att tillsammans med Norge och övriga grannar reaktivera ett nygammalt politikintresse för nordområdena, Barents såväl som Arktis. Det politiska besöksutbytet var tätt. Ytterligare steg hade tagits, och skulle tas, för att justera, d v s öppna upp, den svenska säkerhetspolitiska doktrinen. En rejält krävande, positiv, dagordning.

 

Och i allt detta fanns ”kampflysaken”: att den röd-gröna regeringens behov av att öppna upp för konkurrens och process hade skapat en, tidigare utesluten, möjlighet för svenska Saab att engagera sig i Norge för att främja sitt stridsflygplan Gripen. Saabs unikt seriösa satsning på Norge-affären backades upp av ett artikulerat svenskt regeringsintresse. Alla insatta insåg efter hand dels att saken var av gigantiskt stor betydelse för Sverige, av både säkerhetspolitiska och industriella skäl, dels att saken var gigantiskt viktig för Norge, ett synnerligen grannlaga långsiktigt vägval (igen denna déja vu– upplevelse), och dels att Norges val skulle vara av stor betydelse för mäktiga intressen ute i världen, mäktigare än lilla (som det heter i dagarna, efter senaste BNP-jämförelser) Sverige, söta bror.

 

Jag har, som bekant, som svensk ambassadör hållit en låg profil i denna fråga; det har naturligt nog ankommit på berörd industri och berörd regering att ansvara för främjande (före) och kommenterande (efter). När jag nu finner det högst onaturligt att inte här ändå göra vissa kommentarer, med mindre borde jag inte stå här alls, kan jag dock inskränka mig till att referera till vad som nu sagts på officiell svensk sida. Att berörda svenska och svensk-norska industrikretsar blev bestörta och bedrövade är en sak. När det gäller officiella svenska kommentarer, primärt av försvarsminister Tolgfors i Sälen och i olika intervjuer, finns skäl att först erinra om att svensk sida konsekvent genom processen framhållit att Norges beslut är Norges beslut, och att fattade beslut är fattade beslut, och att vi godtagit premissen att kampflyärendet hanteras separat från och oberoende av övriga försvarssamarbetsärenden. Och att deltar man få får man räkna med att kunna förlora.

 

Sedan detta är sagt, och även sedan närmare informationer och förklaringar givits till behöriga instanser i Sverige, kvarstår likväl bilden av en officiell svensk ”skuffelse”. Inte beträffande ländervalet som sådant; det är som jag framhöll i det mer historiska perspektivet, ett svenskt säkerhetsintresse att Norge, liksom Sverige, har goda förbindelser med USA. Däremot förvånades vi storligen över vissa brister i transparens under resans gång, apropå ”stole”, och över den gentemot uppenbara svenska intressen okänsliga beslutspresentationen och vissa argument som därvid användes, främst betr kostnadsjämförelsen, det sista en i dagarna på nytt aktualiserad fråga. Det tycks vara ett empiriskt faktum att ingen i Sverige, ens efter överförd exegetik, förstår hur norska försvarsexperter och finansiella kvalitetsgarantörer kommit fram till siffror betr Gripens kostnadsbild som vida överstiger vad Saab och FMV håller för sant och rimligt. Kontentan blir ju att svensk sida framstår som tydliga nettoförlorare på att överhuvudtaget ha deltagit, medan norsk sida ensidigt gagnats av samma sak. Detta slags nollsummespel – och denna brist på öppenhet – känns en aning malplacerat i dagens nordiska säkerhetspolitiska miljö.

 

Vem vet, om, säger om, det norska beslutet skulle visa sig innebära början till slutet för Saab som flygindustri och Sverige som flygindustrination – vilket i termer av min framställning här knappast kan sägas ligga i Norges säkerhets politiska intresse – så kanske Norge i ett nästa skede får sällskap med ett Sverige, nu utan egen flygindustri, som också står i kön för att få slutliga besked om vad JSF eller något annat flyg, amerikanskt eller europeiskt, faktiskt kostar. I mån av tillgänglighet. Det är ju som bekant ingen enkel sak för ett litet land att underhålla och vidareutveckla en egen flygindustri.

 

Men det svensk-norska och nordiska försvarssamarbetet måste vila på och utgå från reella säkerhetspolitiska och identitetsmässiga grundvärden i en fortsatt svårbedömd omvärldsutveckling. För illusioner och inrikespolitiskt grundade bombasmer eller moralismer finns inte plats, nu lika lite som 1948-49, eller 1982. Facit och kristallkula saknas fortfarande. Öppen, fördjupad säkerhets- och försvarspolitisk dialog mellan våra länder, oavsett regeringarnas färgkombinationer blir desto viktigare. Den verkliga, hårda säkerhetspolitiken borde, i mindre grad än vad visats upp under åren, finnas med fullt ut, oberoende om man sitter i regering eller i oppositionsställning.

 

Desto angelägnare också att ta fasta på det samarbete som grundar sig på genuint nationellt egenintresse. Möjligen saknas ännu säkerhetspolitiska förutsättningar för att ta stora kliv i utvecklingen av det försvarspolitiska samarbetet. Desto angelägnare då att ta många, liksom salamitaktiska, småsteg.

 

Jag konstaterar som Thorvald Stoltenberg och alla andra att det i dagens läge finns en mängd små och medelstora steg, steg som naturligen, efter vederbörlig tillvänjning, leder till nya steg. Thorvald har nu själv föreslagit 12 ganska stora steg, plus en för dessa steg legitimerande doktrinchapeau. Våra försvarschefer har bidragit med stor samarbetssubstans, en substans som det nu arbetas seriöst med i departementen, samtidigt som samarbetet breddats till att inkludera hela den nordiska kretsen, hela tiden med markören att detta inte ställer i fråga existerande alliansanknytningar utan handlar om komplementaritet, i allas, inkl alliansernas, intresse. Detta grundas i iakttagelsen, gjort av Thorvald och många andra, att små och medelstora stater inte har en chans att upprätthålla sin försvars- och därmed också säkerhetspolitiska relevans och bidragsförmåga, och därmed trovärdighet, om det inte sker i samverkan med närliggande och likasinnade. Ingen tror väl att detta arbete, denna nya generation av samarbete, kommer att marschera i ilfart – svårigheterna och hindren är många – men i gengäld finns en hållfasthet i utvecklingspotentialen som mer realistiskt återspeglar möjligheter och realiteter i tiden.

 

Bortsett från alla olikheter i de säkerhetspolitiska miljöerna 1948-49 jämfört med 2009, möjligen kan det nu framväxande försvarssamarbetet bli något av det som hrr Hauge, Lange, Gerhardsen, Hedtoft, Erlander, Undén, m fl, kanske hade kunnat uppnå i Karlstad, Köpenhamn och här i OMS i Oslo, om inte identitets- och garantifrågornas oförenlighet hade blockerat.

 

Sveriges intresse för att vidareutveckla det nordiska samarbetet, och det nordiska försvarssamarbetet, kan förväntas i dagarna komma till nytt uttryck när en ny inriktningsproposition för det svenska försvaret skall läggas på riksdagens bord. Detta intresse är grundat på egenintresse och tillåts inte störas av någon princip om det bästa som det godas fiende, om ni känner till detta uttryck. Och om ni förstår vad jag menar.

 

Sveriges förmåga att tänka och agera i komplementaritetstermer, i vårt fall nordiskt vs europeiskt, kommer dock att detta år sättas på hårda prov genom vårt ordförandeskap i EU, och det i en tid då EU skall igenom en stor omställning för egen del och därtill hantera en mängd utmaningar och kriser, kända och okända. Även på EU-planet saknas facit och kristallkula.

 

Jag tror alltså, likväl, sammanfattningsvis, att det nordiska försvarssamarbetets bord kommer att finnas många verksamheter och anrättningar, beska som söta, men aldrig ointressanta, åren framöver. Jag har i det föregående mellanlandat på tre närliggande begrepp, ”den nordiska stabiliteten”, ”den nordiska balansen” och, i anslutning till senaste doktrintrevare, svenskt och nordiskt (Stoltenberg), ”den nordiska solidariteten, nu alltså i säkerhetshets- och försvarspolitisk bemärkelse. Mycken operationalisering återstår betr detta senaste begrepp.

 

Men jag vill i detta sammanhang tillföra ett fjärde begrepp: ”varumärket Norden”. Detta har på senare tid omnämnts främst i samband med Nordiska Ministerrådets och Nordiska Rådets nyvunna konfidens att Norden, inom en mängd politikområden, har mycket att erbjuda i en globaliserad tid, att Norden måste fördjupa samarbetet för att hävda det egna varumärket i globaliseringens – och numera också finanskrisens – konkurrensförhållanden.

 

Med detta vill jag ha sagt att fördjupat nordiskt samarbete är säkerhetspolitiskt möjligt och angeläget också på området civil internationell krishantering. Med utgångspunkt från mitt förra jobb som chef för och grundare av Folke Bernadotteakademin i Sverige har jag, då som nu, sett en stor potential för strukturerat nordiskt samarbete också på detta område, baserat på varumärket Norden. Jag är därför glad över att Thorvald Stoltenberg, liksom f ö Ahtisaari när han var här och lät sig krönas, fångat upp detta element och har konkret förslag på detta område. Skönhetstävlingar kan vara bra att ha, men ett närmare samarbete skulle ge påtagligt mycket större effekt, och synlighet. Om detta finns mycket att säga, i annat sammanhang.

 

Kära åhörare,

 

Jag gratulerar Norge till alla storartade segrar under vintersportsäsongen. Jag uppfattar det som en vänlig handling att ni i alla fall lät oss vinna Vasaloppet.

Den sång jag hade tänkt avsluta med får utgå, dels eftersom jag inte kunde komma på någon lämplig, dels eftersom min tid definitivt är ute.

 

Tack för uppmärksamheten.

Utviklingen i forholdet Norge – Russland med særlig vekt på nordområdene.

Foredrag i Oslo Militære Samfund 26. mars 2007

ved ambassadør Øyvind Nordsletten, Moskva

Formann

Mine damer og herrer!

Foredrag i Oslo Militære Samfund 26. mars 2007
ved ambassadør Øyvind Nordsletten, Moskva. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

For noen og 40 år siden avtjente jeg min verneplikt. Jeg var innkalt til infanteriet, men så så jeg en annonse om at man kunne lære seg russisk under førstegangstjenesten. Jeg søkte, kom inn på Forsvarets russiskkurs, og hadde det ikke vært for det, hadde jeg neppe stått her. Forsvaret, og de russisk- kunnskaper jeg der fikk gjennom den mest effektive undervisningen jeg noensinne har vært utsatt for, ble på dette vis ved en tilfeldighet inngangen til det som skulle bli mitt yrkesvalg, utenrikstjenesten, og til at jeg skulle komme til å tilbringe mange år av mitt liv i vårt store naboland, enten det nå het Sovjetunionen, som den gang, eller Russland som i dag.

 

På midten av 60-tallet da jeg var i militæret, varte russiskkurset to år. De siste seks månedene var plikttjeneste som befal ved en stående avdeling. Jeg var så heldig å komme til Garnisonen i Sør Varanger, der jeg hadde en allsidig og givende tjeneste, og til fots og på ski, avpatruljerte det meste av vår 196 km lange felles grense med datidens Sovjetunionen.

 

I perioder var jeg også NK på grensevaktstasjoner. På en av disse var en av hovedoppgavene å sprenge broer. Hver dag durte vi ned med Volvo-jeepen og øvde på dette.

 

I dag er verden annerledes, og tingene på mange måter snudd på hodet. Der hvor vi for noen tiår siden voktet grenser, og øvde i å sprenge broer, der – for å si det billedlig – sprenger vi dag grenser, og bygger broer.

 

Den gangen var grensen for alle praktiske formål stengt. Bare noen få offisielle delegasjoner passerte en sjelden gang over Storskog. I dag drar bortimot 100.000 nordmenn og russere over grensen hvert år, og vi utvider nå åpningstiden med flere timer slik at man kan reise inn og ut fra kl. 06.00 om morgenen til 23.00 om kvelden.

 

Nordmenn og russere er med andre ord i ferd med å vokse seg sammen som normale grannefolk, der grensen ikke lenger er en barriere og et stengsel. Fortsatt er det visumkrav, og vil nok komme til å være det i en god del år til, selv om Schengen-landene og Russland er enige om at visumfrihet er et langsiktig mål. Slik det er i dag, er det ikke til å komme forbi at visumkravet er et hinder. Fortsatt må flere millioner mennesker hvert år, og på begge sider, bruke timevis på å skaffe seg innreisetillatelse. Derfor legger vi også stor vekt på den avtalen som for ikke lenge siden ble inngått med Russland om forenkling av prosedyrene. Sammen med andre tiltak som Utenriksministeren har tatt initiativ til, vil vi bidra til at samkvemmet over grensen blir så ukomplisert som mulig.

 

Den ambassaden jeg leder, er den utenriksstasjonen som behandler flest visumsøknader – i fjor litt over 20.000. Ved generalkonsulatene i Murmansk og Sankt Petersburg utferdiges det samlet et tilsvarende antall. Tallet stiger raskt. I 2006 var økningen 35 %. Hvem er det som reiser? Jo, det er vanlig godtfolk, personer som jobber eller studerer i Norge, folk som er gift med norske borgere, eller turister fra den nye russiske middelklassen. I dag bor det ca 10. 000 personer i Norge som opprinnelig kommer fra Russland og andre deler av det tidligere USSR. Rett før jul ga jeg visum nr. 20.000 for 2006 til en babusjka – russisk for bestemor – som skulle besøke sin datter som var gift i Norge der hun var professor i fysikk ved Universitetet i Oslo. Et ikke helt utypisk eksempel på de nye tider.

 

Hva jeg vil si med dette? Jo, at forholdene for helt vanlig, dagligdags menneskelig kommunikasjon og samkvem over grensen er i ferd med å normaliseres slik det i det 21. århundre bør være mellom gode nabofolk.

 

Alt dette betyr ikke at grensen og kontrollen ved den er blitt mindre viktig. Tvert imot, ordnede forhold på grensen er, nå som før, av den største betydning. GSVs daglige oppsyn, og Grensekommissærens arbeid, er garantien for at ting er som de skal være på vår side. At vi skulle ha mye å vinne på å legge om til en sivil grensevakt, slik det er tatt til orde for fra utenlandsk hold, er ikke uten videre lett å se.

 

Etter at vi fikk ansvaret for Schengens yttergrense mot Russland i nord, er det også investert flere hundre millioner kroner i oppgradering av grenseovervåkningen. Det er den nye tids felles utfordringer som dikterer dette – risikoen for internasjonal terrorisme og illegal migrasjon. Vi er nå enig med russerne om en ny teknisk gjennomgang av grensen som er den eldste grense Russland har. Alle andre har vært endret siden vi fikk grenseavtalen av 1826.

 

Også fra russisk side understreker man betydningen av den ro og orden som hersker vår felles grense. Dette var bl.a. noe forsvarsminister Sergej Ivanov fremhevet da ha besøkte Norge i fjor. Desto mer er det egnet til forundring at man på russisk side nå synes å legge opp til et striktere regime også for opphold av naboene i grensesonen på russisk side.

 

Den norsk-russiske grense er den eneste av Russlands grenser der det ikke har vært krig mellom de to naboland. Den eneste gang krig rammet området, var under 2. Verdenskrig. Hvert år markerer vi ved ambassaden i Moskva den sovjetiske hærs frigjøring av Øst Finnmark med en mottagelse for de gjenlevende veteranene som deltok i operasjonene høsten 1944, befridde Kirkenes 24. oktober, fortsatte fram til Tana Bru, og stod i Norge fram til september 1945, da de trakk seg tilbake. Det er en spesiell opplevelse å treffe aldrende mennesker – de fleste nå godt over 80 – som den gang gikk fram i kuleregnet for en felles sak, eller – som en av dem pleier minne oss om – Jo, jeg så Kirkenes uttalige ganger, men bare gjennom bombesiktet. Det er i denne sammenheng også verdt å minnes at de sovjetiske tap på norsk jord under annen verdenskrig, i form av døde krigsfanger og falne soldater under felttoget høsten 1944, oversteg de samlede norske tap under hele krigen.

Dette er nå fortid, men samtidig en viktig del av vår felles historiske arv. Ikke minst utgjør det en spesiell klangbunn for det nære samarbeid som i de senere år har utviklet seg mellom våre væpnede styrker, et samarbeid som er blitt en betydelig del av vår totale kontaktflate.

For få uker siden ble det nye årlige norsk-russiske militære samarbeidsprogrammet undertegnet. Det omfatter et tjuetalls tiltak, deriblant besøk av øverstkommanderende for Nordflåten til Norge, og fartøysbesøk fra Norge til russisk havn, og fra Nordflåten til Håkonsvern. På hærsiden møtes bl.a. offiserer fra Telemark bataljon og en russiske brigade for utveksling av erfaringer om fredsbevarende operasjoner; og sjefen for Leningrad Militærdistrikt tar i mot sjefen for Fellesoperativt Hovedkvarter til samtaler i Sankt Petersburg.

 

Også mellom hæravdelingene i Nord Norge og på Kola er det etablert regelmessige kontakter og besøksutveksling. For noen år siden hadde jeg gleden av å være til stede under en demonstrasjon på Blåtind skytefelt i Troms. Blant gjestene var på en og samme tid daværende generalsekretær i NATO, Lord Robertson, og sjefen for Russlands 200. motoriserte infanteribrigade, forlagt i Petsjenga, ikke så langt fra Norge.

 

Når den russiske nasjonalforsamlingen – Dumaen – forhåpentligvis om ikke for lenge ratifiserer SOFA-avtalen mellom NATO og Russland, vil det også ligge til rette for oppfølging av planene om felles norsk-russisk småskala øvelse av hæravdelinger, samt gjenbesøk til Russland av en avdeling norske jagerfly etter at en sveit Sukhoi 27 fly fra det russiske luftforsvar, gjestet Bodø flystasjon i 2003.

 

Et viktig nytt trekk ved kontaktene mellom forsvaret i de to land, er de besøk som de fremste norske militære skoler, nå som nærmest et fast innslag i programmet, avlegger i Russland. Det gjelder såvel Forsvarets Høyskole, som Krigsskolen og Stabsskolen. Nylig hadde vi også besøk av Forsvarspolitisk utvalg som utreder premissene for innretningen av det norske forsvar i perioden 2009 – 2012. Alt dette gir gjensidig innsikt, og er med på å skape tillit og bedre forståelse.

 

Også mellom den øverste politiske forsvarsledelsen er det god kontakt. Daværende forsvarsminister Sergej Ivanov besøkte, som nevnt, Norge i november i fjor, og inviterte sin norske kollega, Anne-Grete Strøm-Erichsen til et gjenbesøk som vi håper kan finne sted i år.

 

Da Sergej Ivanov f o r r i g e gang besøkte Norge, dvs. for noen år siden, ble det fra høyt norsk hold bruk uttrykk som – nå, som vi på sett og vis er allierte. Med dette siktet man særlig til det samarbeid som utspinner seg innen rammen av NATO-Russlands rådet, et samarbeidsforum som ble opprettet på et toppmøte utenfor Roma i mai 2002. Samarbeidet i NRC omfatter en rekke saker, herunder redningssamarbeid, missilforsvar, narkotikabekjempelse i Afghanistan. Et ledd i samarbeidet er også at Russland deltar med fartøy i Active Endeavour, antiterrorisme operasjonen i Middelhavet der Norge bl.a. har vært representert med ubåter, overflatefartøy og maritime patruljefly. Det er allmenn enighet om at NRC har vært verdifullt, men også at det eksisterer et ytterligere potensiale for økt dybde og bredde i det praktiske samarbeidet og den politiske dialogen.

 

Om en måned kommer den russiske utenriksminister, Sergej Lavrov, til Oslo for å delta på det NRC møtet som vil bli avholdt 27. april d.å. Møtet vil falle sammen med 10 årsjubiléet for NATO-Russlandssamarbeidet og 5 årsjubileet for opprettelsen av NRC. Fra norsk side søker vi gjennom kontakt med allierte og Russland å bidra til at møtet kan føre til en vitalisering av samarbeidet, herunder når det gjelder dialogen om politiske spørsmål og om nordområdene.

 

Det russiske forsvar gjennomgår p.t., som andre lands, inkl. vårt eget, en moderniserings- og omstillingsprosess. Utgiftene til de væpnede styrker er økt i takt med Russlands sterkt forbedrede økonomi, og statsbudsjettet forøvrig. I 2007 øker forsvarsbudsjettet med 23 % til vel 200 milliarder kr.

 

Denne utviklingen har, sammen med uttalte markeringen fra høyt hold, fått enkelte til spørre om man nå kan ane konturene av en ny form for konfrontasjon. På norsk side er det naturlig at vi, som andre land, følger utviklingen med et nøkternt og usentimentalt blikk. Samtidig kan det være verdt å ha for øye at økningen i det store og hele faller sammen med veksten i Russlands BNP, at forsvarsbudsjettets andel av denne er stabil, og at det er oppstått et behov for modernisering og reformer etter alle årene da det russiske forsvaret, som andre statlige institusjoner, ble høyst begrensede ressurser til del. Dette illustreres av, at for få år siden, var det russiske statsbudsjettet i reelle tall ikke større enn Norges. Omleggingen av det russiske forsvaret innebærer også at man fra neste år reduserer tjenestetiden fra 2 til 1 år, og i stigende utstrekning går over til vervet personell.

 

Likeledes er det – slik representanter for Forsvarsdepartementets politiske ledelse nylig har gitt uttrykk for – viktig å se dagens Russland – og uttrykksformene fra russisk side – i perspektiv. Som statssekretær Barth Eide fremhevet, er det ikke tale om noen tilbakevenden til en ny kald krig, ”men om at stormakten Russland nå er tilbake på den internasjonale scene, med krav om innflytelse og respekt for sin egenart. Dette blir viktig for oss i utformingen av vår politikk overfor Russland, som må kombinere samarbeid med fasthet. Det er viktigere en noen gang at vi fortsetter vår politikk basert på dialog og konkret samarbeid, både multilateralt og bilateralt”, fastslo han.

 

Det er avgjørende at vi har en levende debatt om våre utenrikspolitiske prioriteringer og internasjonale engasjement. Ikke minst gjelder dette forholdet til vår nabo i nordøst. I den senere tid har oppmerksomheten ofte vært rettet mot Russland, og det er stilt viktige og kritiske spørsmål om grunnlaget for, og innretningen av norsk Russlands-politikk. Bakgrunnen er at det Russland vi opplever i dag, er et Russland som er radikalt annerledes enn det vi så gjennom 1990-årene, preget som det var av tilbakegang og forvitring. Det moderne Russland, er et Russland som melder seg med nyvunnen styrke, selvbevissthet, direkte tale og krav om innflytelse og medvirkning når viktige avgjørelser tas. Russland er i dag verdens største olje- og gassprodusent, sitter på noen av verdens største reserver av begge deler, og har i snart ti år hatt en økonomisk vekst på 5-6 %. Landet har lenge før fristen nedbetalt en utenlandsgjeld som på det meste nærmet seg 1000 milliarder kroner, lagt opp gull- og valutareserver som nå er verdens tredje største, og vil om ikke altfor mange år kunne ha Europas største økonomi.

 

Gjenreisningen av Russland som stormakt – Ingen viktige internasjonale spørsmål kan lenger løses uten Russlands medvirkning, sa utenriksminister Lavrov nylig – har, kombinert med en kraftigere markering av russiske interesser i ulike sammenhenger, og spørsmål om hvilken vei utviklingen internt i Russland går – ført til at begrep som den russiske trussel på ny er dukket opp i debatten, også her hjemme, noe som heller ikke har gått upåaktet hen i Moskva. I Russland ser vi på sin side at enkelte beskylder Norge for å vise ekspansjonistiske tendenser i nord, og generelt opptre aggressivt og uvennlig overfor Russland.

 

Dette er viktige spørsmål som det ikke på noe vis er grunn til å overse, aller minst for oss som naboland. Samtidig som vi har en fordomsfri diskusjon om forholdet til Russland, er det viktig at vi ikke faller for forenklingens fristelse. Igjen kan det være på sin plass å minne om at det halvtomme glasset, på samme tid er halvt fullt. Vi må ikke rygge tilbake for å kalle ting ved deres rette navn, men vi vil samtidig være tjent med å spørre hvordan omtalen av hverandre, påvirker våre oppfatninger og holdninger. For at ingen skal være tvil – dette gjelder selvsagt ikke i minst den annen part.

 

Persepsjonene av hverandre er og blir en vesentlig faktor i den politikk vi utformer. For noen år siden samlet vi ved noen anledninger, norske og russiske politikere, forskere, militære og medifolk til symposia i Oslo og Moskva, der hele bredden av spørsmål i naboforholdet, ikke minst de kritiske, ble tatt opp. Jeg tror det ville være nyttig om man gjenopptok denne praksis.

 

Høsten 2002 besøkte president Putin Norge. I sin tale under den middag HM Kongen ga på Slottet, viste presidenten til at Norge og Russland hadde en felles ledestjerne – Stella Polaris / Nordstjernen.

 

Så har det da også alltid vært slik, at det er i Nord at forbindelsene mellom Norge og Russland er kommet tydeligst til uttrykk – det er her vi finner nerven i vårt forhold. Her er det vi har en felles landegrense, og her ligger Barentshavet som både forener, men også skiller med sine uløste spørsmål. I nord er samarbeidspotensialet størst, felles-utfordringene flest, men også kryssende interesser og mulighetene for friksjon mest følbare.

 

Satsningen på nordområdene gjennom den strategi som ble lansert 1. desember i fjor, er Regjeringens store, helhetlige grep for å forme utviklingen i nord gjennom en fremtidsrettet politikk der aktivitet, kunnskapsoppbygging, tydelighet og nærvær er sentrale stikkord. Et viktig utgangspunkt for strategien er den raskt økende virksomhet vi opplever både på norsk og russisk side i nord, først og fremst på energisektoren. Dette er en utvikling som på sin side stiller krav til ivaretakelse av vitale miljøhensyn slik Regjeringen for våre havområder har lagt opp til i Forvaltningsplanen for Barentshavet. Den helhetlige og økosystembaserte tilnærming som ligger til grunn for planen, har også vakt interesse blant russiske myndigheter, og vi håper at det etter hvert skal bli mulig å knesette miljøstandarder som på begge sider opererer med de strengeste krav.

 

I Nordområdestrategien er samarbeid med Russland et bærende element. Dette springer ut av erkjennelsen av at mange av de utfordringer vi står overfor, bare, eller best, kan løses i felleskap. Denne tilnærming gjelder alle områder av strategien.

 

For et første gjelder det energisiden. Virksomheten på russisk sokkel er bare så vidt kommet i gang, men – slik president Putin kunngjorde det etter et møte i det rusiske sikkerhetsrådet før jul – er det er ikke minst her fremtidens muligheter finnes for russisk petroleumsnæring. Den russiske sokkelen strekker seg fra Barentshavet til havområdene utenfor Nord Korea, og dekker et enormt område, herunder i Nordishavet utenfor det euroasiatiske fastland med sine mange påviste petroleumsførende provinser. Langt fra alt er grundig undersøkt, men vi kan uten videre gå ut fra at petroleumspotensialet er betydelig.

 

Norske selskaper, både på oppstrømssiden og innen leverandør-industrien, er verdensledende, og bør ha gode muligheter for å vinne innpass i utbyggingsprosjekter, inkl. når det gjelder det store Stockman-feltet i Barentshavet. Men russerne er tøffe forhandlere, og, som erfaringen viser, er det ikke tale om noe walk-over å komme med. Fra vår side har vi gjort det klart at russiske selskaper er velkomne til å delta å norsk sokkel, der åpenhet mot internasjonal oljeindustri alltid har vært et bærende prinsipp.

 

For det andre gjelder det spørsmål som er nær knyttet til olje- og gassproduksjon – vern av det sårbare miljøet i Barentshavet og i nord. Vi har allerede opprettet god kontakt til faginstansene i Russland, inkl. når det gjelder oljevernberedskap, herunder transporten av olje utenfor kysten av Nord Norge. Dette er en trafikk som vil kunne øke merkbart i årene fremover, og stille krav til håndtering fra alle parters side. Selv om det er innledet en positiv dialog om disse spørsmål, er det åpenbart at miljøvernsamarbeidet i nord, i vid forstand, vil måtte intensiveres og utgjøre en av de høyest prioriterte oppgavene i det norsk-russiske samarbeidet i tiden fremover.

 

Vi vil også vurdere oppfølgingen av den norsk-russiske avtalen om modernisering av smelteverket i Nikkel, som sikkert mange i forsamlingen har sett tvers over på andre siden av Pasvikelva i Sør Varanger. Som kjent, er den globale oppvarmingens virkning på miljøet, særlig merkbar i Arktis og polarområdene. Dette er tema vi allerede har innledet samarbeid med Russland om, og som i fortsettelsen vil måtte oppta oss sterkt i bilateral norsk-russisk sammenheng.

 

Et betydningsfullt innslag i det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet er den nære kontakt det har vært om opprydding og håndtering av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall etter det omfattende sovjetiske militære nærværet gjennom mange tiår i nord og på Kola. Over UDs budsjett vil det i år bli avsatt midler til opphogging av en femte utrangert atomubåt for norsk regning. Antallet slike båter lå for noen år siden på over 100, men opphoggingen av disse er nå ferd med å bli fullført takket være bidrag fra flere land, men mest av alt av innsatsen fra Russland selv.

 

Også det norske forsvar har vært trukket aktivt med i dette samarbeidet gjennom den avtalen om Arctic Military Environmental Cooperation (AMEC) som i 1997 ble inngått mellom Norge, USA og Russland. Ikke alle prosjekter har vært like vellykket, men totalt sett har dette utgjort et verdifullt samarbeid. Fra norske side kan vi bare beklage at en av de sentrale medarbeidere i dette samarbeidet, helt på tampen er nektet innreise til Russland.

 

For det tredje vil, nå som før, fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland være en helt sentral dimensjon i samarbeidet i Nord. Også dette er et felt der Forsvaret, først og fremst gjennom Kystvakten, spiller en vesentlig rolle.

 

Fiskerisamarbeidet handler om to hovedspor – forvaltningen av fiskebestandene i Barentshavet noe som skjer i den norsk-russiske blandede fiskerikommisjon som bl.a. fastsetter kvoteuttaket for de ulike arter. Det dreier seg om betydelige fornybare ressurser, der bare verdien av totalkvoten for torsk i Barentshavet ligger på om lag 8-9 milliarder kroner årlig. I tillegg kommer andre fiskeslag som hyse, sild og lodde. Videre handler det om handelen med fisk, en handel som i fjor var preget av betydelige problemer, men som vi gjennom forhandlinger og kontakt i stor grad har maktet å finne løsninger på. Russland er nå igjen det viktigste enkeltmarkedet for norsk fisk, og eksporten har en verdi på ca 3.5 millarder kr., eller 10 % av all utførsel av sjømat fra Norge.

 

For tiden står vi på fiskeriområdet overfor to aktuelle utfordringer. For det første gjelder det det betydelige ulovlige overfisket i Barentshavet. Begge parter erkjenner at dette er et problem, men det uenighet om omfang og metodikken bak de norske beregninger og anslag. Om dette ha vi nå nettopp vedtatt å avholde ekspertdrøftelser over påske.

 

Det andre problemet angår den ubalanse som gjelder forskningstokt i hverandres økonomiske soner. Mens vi har ansett det for å være i begges interesse å slippe den annen parts forskningsfartøyer til i NØS for å studere bestandsutviklingen, har man på russisk hold vært langt mer restriktiv. Vi vurderer nå hvordan vi best kan håndtere dette spørsmål, og holder ulike opsjoner åpne.

 

Fiskerisamarbeidet hviler på to pilarer – på kvotefastsetting, og avtaler om hvem som fisker hva, hvor. Det er det ene. Det andre – og ikke mindre viktige – er kontrollen med, og håndhevelsen av at de avtalte ordninger blir fulgt i praksis. Her spiller Kystvakten en avgjørende rolle, ofte under vanskelige forhold. Etter hvert er det også etablert gode kommunikasjonskanaler til tilsvarende russiske myndigheter under FSB. Senest for en uke siden, da jeg var i Murmansk og deltok på en større internasjonal fiskerikonferanse, ble det fra russisk hold understreket hvor stor vekt man la på dette denne kontakten, som nå også innebærer at man ringer hverandre på direkten om spørsmål oppstår.

 

Dette sier jeg ikke for å idyllisere. Alt er slett ikke såre enkelt. Tydeligst ble det demonstrert da den russiske tråleren ”Elektron” ble tatt for tjuvfiske og søkt oppbrakt i oktober 2005. Denne episoden viser også hvor viktig det er at vi gjennomfører oppsynet systematisk og med fasthet. Alternativet er stor risiko for nedfisking av bestandene med svarte garn og tomme trålposer som resultat.

 

Da mulighetene for en normalisering av det norsk-russiske samkvemmet åpnet seg tidlig på 1990-tallet, tok utenriksminister Thorvald Stoltenberg initiativet til Barents-samarbeidet. Barentsrådet har vært rammen om et bredt, folkenært samarbeid som av den russiske statsminister ble karakterisert som det mest vellykkede grenseoverskridende, regionale samarbeidsprosjekt overhodet. Det omfatter såvel det nasjonale, som det regionale, og lokale plan. Det har nå virket siden 1993 og satt dype spor på begge sider. Vi går nå gjennom hvordan vi best kan ivareta og styrke denne arven under omstendigheter i endring – herunder hvordan samarbeidet best kan samkjøres med Norges deltagelse i Den nordlige dimensjon, et samarbeid som Finland for 10 år siden lanserte under sitt EU formannskap, og som Norge i fjor høst ble fullverdig medlem av.

 

Utenriksministeren og regjeringen har som en oppfølging av Nordområdestrategien, også tatt nye initiativ. Et av disse er en mulig opprettelse av en samarbeidssone – også referert til som Pomorsonen – på begge sider av grensen mellom Sør Varanger og Murmansk fylke. Hensikten er at denne skal bidra til å styrke samarbeidet når den økonomiske utviklingen skyter fart, ikke minst som følge av oljeindustriens inntog i nord. Vi legger med det første fram våre idéer om en mulig sonemodell. De foreløpige russiske reaksjonene er positive.

 

Som en rød tråd gjennom Nordområde-strategien går tanken om heve kunnskaps- og kompetansenivået. Barents 2020 heter denne viktige delen av strategien. En betydelig del av de vel 250 millioner kr. UD har avsatt for ulike nordområdetiltak i 2007, går til slike formål. Også her satses det på et utstrakt samarbeid med Russland. Få land har samlet så mye kunnskap om Arktis som nettopp russerne, og begge parter har mye å hente i et nært samarbeid. Allerede i dag er det tett kontakt mellom Polarinstituttet og tilsvarende forskningsinstitusjoner i Russland. Av alle de prosjekter som nå er satt i gang i norsk regi i forbindelse med Det internasjonale polaråret (IPY) 2007 – 2009, som nettopp har startet, har rundt halvparten en russisk samarbeidskomponent.

 

Nordområdestrategien fremstår som et konsept for lang tid og over bred front. Som utenriksminister Jonas Gahr Støre har poengtert – det handler ikke om noe stunt, men om en dynamisk prosess som kan gå over generasjoner. Også vår Russlands-satsning må ses i et slikt perspektiv. Ønsket om raske uttellinger må ikke komme til å stå i veien for tålmodig arbeid, vi må bygge naboforholdet stein for stein. Utenriksministeren har minnet om de tre T´er – Ting Tar Tid. Det gjelder også samarbeidet med Russland.

 

Til grunn for Regjeringens Russlands-politikk ligger enkelte nøkkelbegreper – samarbeid, fasthet, gjenkjennelighet, tydelighet og engasjement. Engasjements- og dialoglinjen betyr at vi søker samarbeid og felles løsninger der det er mulig, tydelighet betyr at vi taler åpent om alle spørsmål, også der vi har ulikt syn, og gjenkjennelighet betyr at vi skal være forutsigbare og prinsippfaste.

 

Både på norsk og russisk hold slås det fast at vi i dag har et bredere og dypere samarbeid enn noensinne. Kontakten på politisk plan er omfattende – i månedene fremover forestår besøk til Russland av energiministeren, justisministeren, kunnskapsministeren og, forhåpentligvis, også forsvarsministeren. Russiske ministre og andre fremtredende representanter er ventet til Norge. Et høydepunkt blir statsminister Stoltenbergs offisielle besøk til Russland i juni da også fremtredende norske næringslivsledere vil delta.

 

Også på det økonomiske området er det fremgang. Samhandelen er i vekst og lå i 2006 på ca 15 milliarder kr., hvorav en tredjedel er norsk eksport. Flere norske bedrifter etablerer seg i Russland, og norske investorer engasjerer seg i et økende antall prosjekter på vidt ulike områder. Norske redere kontraherer skip ved russiske verft for flere milliarder kroner. Mange dyktige russiske sjøfolk, først og fremst offiserer, tjenestegjør på norskeide skip. Mange norske investorer gjør det bra.

 

Parallelt med de mange positive trekk, står vi også overfor et sett av til dels vanskelige, uløste spørsmål og utfordringer i forhold til Russland. De fleste knytter seg til havrettslige spørsmål og synet på Svalbard, der Russland har drevet ut kull i over 70 år, og der det i perioder var flere russiske, eller rettere sagt, sovjetiske borgere, enn nordmenn.

 

Siden begynnelsen av 1970-tallet har vi forhandlet om avgrensningen av kontinentalsokkelen og de økonomiske soner i Barentshavet. Vi har nådd langt, men fortsatt gjenstår å komme til enighet om en gjensidig akseptabel avtale. Forhandlingene fortsetter i et konstruktivt spor. De gjelder et område på ca 177.000 kvadrat km, mer enn den norske delen av Nordsjøen. Den dag vi blir enige, vil mulighetene ligge til rette for et styrket samarbeid i nord. Ved siden av grenselinjens gang, drøfter vi også mer funksjonelle spørsmål, som premissene for videreføring av fiskerisamarbeidet og på energisiden, når en delelinje er et faktum. Vi har også med våre russiske partnere i denne sammenheng delt våre erfaringer når de gjelder sjømilitær virksomhet i områder med oljeinstallasjoner.

 

Norge innførte i 1977 en fiskevernsone rundt Svalbard der vi praktiserer et ikke-diskriminerende fiskeregime. Det er vårt syn at vi har full rett til etablere en økonomisk sone, men regjeringen valgte den gang ikke en slik løsning. Fra russisk side har man aldri i prinsippet akseptert fiskevernsonen, men i praksis i det store og hele etterlevd de ordninger for fisket i området, som norske myndigheter har fastsatt. De to ganger russiske fartøyer er blitt arrestert i fiskevernsonen, har det kommet klare reaksjoner. Russerne har ikke bestridt at fartøyene kan ha begått lovbrudd, men ønsker at disse skal bli overlevert til russiske myndigheter for oppfølging og eventuell rettsforfølgelse. Dette er ut fra vårt syn, ikke akseptabelt. Hvis vi ikke hevder våre rettigheter og fører oppsyn i disse områder, vil følgene fort kunne bli svært negative. De typer situasjoner som har oppstått i forbindelse med disse episodene, har ikke vært bare enkle å håndtere. Den kontakt som er opprettet bl.a. mellom FOHK, LDKN og russiske staber i nord-vest Russland, har derfor vist seg som en verdifull kanal.

 

Også på selve Svalbard, oppstår det fra tid til annen uenighet. Vi har imidlertid gjort det klart at, ikke bare har russere all rett til å være der i henhold til Svalbard-traktaten, men at vi ser positivt på deres nærvær på den norske øygruppen, og ønsker dette velkommen innen de rammer traktaten og norsk lov setter.

 

På samme måte som det i debatten fra norsk side stilles spørsmål om russiske forsvars- og sikkerhetspolitiske forhold, opplever vi ved gitte korsveier kritikk mot norske disposisjoner. Ikke minst gjelder dette Globus II radaren ved Vardø og militær øvingsvirksomhet i Finnmark. Vi svarer til dette at radaren er under norsk kontroll, og, ja – at den også har til oppgave å følge med i utviklingen i vårt nærområde, noe som er viktig for å unngå usikkerhet.

 

I det aller siste har man i russiske kommentarer også vist til den styrking av forsvaret i Nord Norge som bl.a. forsvarsministeren omtalte i sitt foredrag i dette forum for ikke lenge siden. Like lite som vi blir bekymret når vi kjører over Kola halvøya – der militær kapasitet av ulikt slag i betydelig, om enn vesentlig redusert, omfang, fortsatte finnes – burde man på russisk hold bekymre seg over at vi på norsk hold styrker vårt militære nærvær, og vår evne til kontroll og suverenitetshevdelse i en region der aktiviteten på mange områder er raskt økende, med de krav det setter til tilstedeværelse og overvåking. Når det gjelder øvelsesvirksomheten kan vi heller ikke se at denne skulle være problematisk, tvert imot er det vårt ønske at vi også skal kunne legge til rette for mulig russisk deltagelse, og til den nylig avholdte Cold Response øvelsen, var også russiske observatører invitert.

 

Det er ikke alltid at vi opplever den nevnte russiske kritikken som like rettferdig. Men vi rygger ikke tilbake for å svare på den. Åpen tale basert på grunnleggende og gjensidig respekt, er og blir en forutsetning for å kunne bygge et tillitsforhold.

 

Derfor unnlater heller ikke vi å ta opp spørsmål som fra russisk side kan bli sett på som kontroversielle. Derfor er det også at Utenriksministeren har gjort det klart – slik han nylig uttrykte det i en tale i Bodø – at ”vi ser trekk i russisk politikk som ikke helt rimer med hva vi forventer av et medlem av Europa-rådet, berettigede spørsmål til respekten for rettstatens prinsipper, ytringsfriheten og demokratiets kår og respekten for menneskerettighetene”. Slike spørsmål, slår ministeren fast, hører også naturlig med i den brede dialogen med Russland.

 

Man hører rett som det er, en etterlysning av større realisme i norsk utenrikspolitikk, som – hevdes det – kan fremstå som blåøyd og fjern fra det virkelige liv. Også vår holdning til vår russiske nabo karakteriseres somme tider som i for stor grad basert på illusjoner og ønsketenkning. Det eneste russerne forstår, sies det, er maktspråk og realiteter. Jeg er slett ikke sikker på at dette postulatet holder stikk, men uansett er dette en debatt vi alltid må være rede til å ta.

 

I det store og hele, er det likevel vår overbevisning at den engasjementslinje vi har valgt, kombinert med åpen tale, har vært realpolitisk velbegrunnet, og brakt resultater – kanskje ikke så mange, og så raskt som vi idéelt sett skulle ønsket det – men likevel slik at vi har kunnet utvikle et rasjonelt naboforhold basert på felles interesser, og vilje til å ta fatt i de problemer vi møter.

 

Det er intet dårlig utgangspunkt når vi dag fører arven fra et tusenårig norsk-russisk naboskap inn i en ny tid.

 

Takk for oppmerksomheten!