Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 7. januar 2013

Ved Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen


Nyttårsforedrag i Oslo Militære Samfunn

«Vårt innsatsforsvar – i en relevant Allianse»
Mine damer og herrer, kjære forsvarsvenner.

Godt nytt år!

Det er veldig hyggelig for meg å være tilbake på denne viktige talerstolen.

Det skal sterk rygg til å bære gode tider heter det. Jeg tenker at det gjelder akkurat her og nå.

Vårt forsvar er i en svært gunstig situasjon. Der andre land kutter, bygger vi opp.

Vi er samtidig en del av det europeiske og det videre globale skjebnefellesskapet.

Derfor må vi vedlikeholde og utvikle det vi har oppnådd. Og vi må forstå og handle når våre strategiske omgivelser endrer seg.

Hovedtema i kveld er strategiske endringer vi står ovenfor. Det er vårt innsatsforsvar i en relevant Allianse.

Mitt utgangspunkt er tre observasjoner og tre budskap.

Den første er mine viktige lærdommer fra forsvarsomstillingen. Det er en fortelling om beslutningsvilje og vanskelige valg. At valg nytter.

Vi har nådd våre mål. Den nye langtidsplanen knytter fortid og fremtid sammen. Men den fratar oss ikke fra å ta vanskelige valg. La det være mitt første budskap.

Min andre observasjon angår det fremtidige arbeidsmarkedet. Fremtidens gullstandard ligger i evnen virksomheter har til å tiltrekke, beholde, videreforedle og anvende kompetanse. Dette angår også oss.

Det er i dag vi må legge grunnlaget for å sikre at vår sektor er konkurransedyktig i et fremtidig arbeidsmarked. Det er mitt andre budskap i kveld.

En tredje observasjon er store endringer i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Vi ser nye og gamle motsetninger. Vi ser et nytt konfliktpotensial. Og vi ser nye samarbeidsmuligheter og allianser tre fram.

De tre ukene før jul reiste jeg til Kabul, Ankara og Washington. Ikke tre vilkårlige hovedsteder. Men tre land som hver på sin måte er viktige for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Samlet sett forteller de mye om trendene rundt oss.

Vi skal føre en fornuftig sikkerhets- og forsvarspolitikk som gjør oss i stand til å møte de nye utfordringene. Det er mitt tredje og siste budskap i kveld.

La meg starte med et hyggelig gjensyn.

Viktige lærdommer, et hyggelig gjensyn

Det å komme tilbake til denne sektoren har vært en god opplevelse. Jeg kommer til et forsvar med en rasjonell struktur og med høy operativ evne.

Det er gått syv år siden jeg ble forsvarsminister første gang. Det var i sannhet en annen tid. Vi hadde et annet forsvar, et forsvar midt i en krevende omstilling.

Jeg husker det som en meget spennende, men også vanskelig tid. Spennende fordi gevinstene av de valgene vi tok var fjerne og utydelige. Vanskelig fordi det innebar upopulære beslutninger der nedsidene derimot var nære og konkrete. Mange ansatte var berørt.

En ting er å forstå at det tar tid å ta ut gevinster i forsvarssektoren. Noe annet er å tørre å gjøre det.

Ja, jeg valgte en tøff linje. Vi tok noen vanskelige beslutninger.

Det handlet om å ta modige og viktige steg mot et moderne innsatsforsvar. Et forsvar med tydelig vekt på oppgavene her hjemme og med evne til å stille opp ute der det var nødvendig.

Lærdommen satt dypt i meg da vi la fram langtidsplanen for perioden 2009-2012. Langsiktig balanse, fremfor kortsiktig populisme.

Også nå var det harde prioriteringer og tøffe valg. Vi måtte gjennom mye smerte. Vi la ned virksomheter. Noen steder bygget vi opp. Og vi flyttet. Det vil Porsanger og Værnes huske. Og det vil Bodø og Stavanger også vite.

Skepsisen var stor. Motforestillingene mange.

Vi merket det særlig ved etableringen av FOH i Bodø. At det ville medføre kompetanseflukt. At vårt operative hovedkvarter ville ta lang tid å bygge opp.

Vi reduserte distriktstrukturen i Heimevernet. Vi avviklet Heimevernets egen førstegangstjeneste for mannskaper. I en kort tid var det årlige treningsnivået i områdestrukturen helt nede i null. Også dette var vanskelig. Det skapte uro og bekymring.

Hærens utholdenhet var satt alvorlig på prøve med langvarige styrkebidrag i Afghanistan. Det syntes umulig både å stille substansielle styrkebidrag ute, og samtidig ivareta en brigadeambisjon for styrkene her hjemme.

Selvsagt var det vanskelig, men vi klarte det.

Jeg har reist og besøkt de fleste av Forsvarets avdelinger de siste månedene.

Jeg har sett at ting som lå på tegnebordet for fire år siden, nå er på plass. Jeg har sett et forsvar som leverer med høyere operativ evne, døgnet rundt. Uten de store ord, uten de store overskriftene. Det er imponerende.

Jeg har møtt en hær som vokser seg sterk på Rena og i Indre Troms. En hær som øver og trener mer i brigadeforband. En hær som på seks år har økt bemanningen med over 50 %. Og en hær det investeres tungt i.

Et solid løft for en landmakt med økt mobilitet og reaksjonsevne. En hær som har tatt tunge og avgjørende løft i Afghanistan. En hær som er en ettertraktet ressurs blant våre allierte. Fordi Hæren leverer.

Vårt Sjøforsvar er ikke til å kjenne igjen. Sist jeg var statsråd hadde vi kun én seilende fregatt i Frithjof Nansen. Våre korvetter eller MTB‘er var under bygging i Mandal.

I dag er de her. Fem nye fregatter og seks korvetter. Som nylig har hatt vellykkede testskytinger med sjømålsmissiler, et teknologisk kvantesprang for et land med ansvar for store havområder.

Sjøforsvaret har nådd sine mål. En sjømakt med en av Europas mest moderne baser i Haakonsvern. En sjømakt som seiler stadig mer her hjemme. Som snart skal tilbake til Aden-bukta. Nå som kommandofartøy i NATOs stående maritime styrke. Det er et stort ansvar og en stor anerkjennelse.

Vi har en Kystvakt med samlet ledelse i Sortland. Som daglig løser viktige oppdrag. Som trygger vår suverenitet. En Kystvakt som hindrer lovovertredelser. Som sikrer økonomisk vekst ved å holde tyvfisket nede.

Både fregattene og kystvaktfartøyene vil få enda bedre operativ evne med nye helikoptre.

På mine reiser har jeg møtt et moderne Heimevern. Et Heimevern som har fått spisset kompetanse og materiell for å kunne ta ansvar for sikring av samfunnets viktigste installasjoner.

Jeg har sett et Heimevern som øver stadig mer for å bli enda bedre. Et Heimevern med lokal nærhet i sine 11 distrikter. Som øver og trener for å kunne handle lokalt når det kreves.

Vi har et heimevern med en rasjonell styrkestruktur som evner å yte viktige bidrag til samfunnssikkerhet og sikkerhetspolitiske kriser.

Og jeg har sett et Luftforsvar i endring. Et Luftforsvar som er i gang med en krevende omstilling for å gjøre seg klar til å motta den største investeringen i Forsvaret noensinne. Som også har økt antallet flytimer og som leverer her hjemme og utenfor Norge.

Vi har et Luftforsvar som stiller i fremste rekke. En meget god reaksjonsevne under oppdraget i Libya. Et livreddende helikopterbidrag i Afghanistan. Og nå med transportfly til ISAF-operasjonen. De klarer dette til tross for den tragiske ulykken i mars som rammet denne delen av Forsvaret så sterkt.

Og jeg har sett et FOH som raskt og uten opphold ivaretok sin rolle som hovedkvarter. Trygt plassert i nord, men med blikket rettet dit våre styrker opererer.

Men mest av alt, har jeg møtt menneskene som har tatt tunge løft hjemme og ute. Slike møter gjør meg ydmyk og takknemlig.

Mitt gjensyn med veteransenteret på Bæreia forteller mye. Det var et møte med en entusiastisk stab som tror på og brenner for veteranenes sak. En stab som sammen med sine gjester gledet seg over at vi fornyer og styrker senteret.

Mine samtaler med veteranene ga meg visshet om at vi er på rett vei. At løftet vi tok for våre veteraner gir resultater. Og at vi kan bli enda bedre.

Jeg har sett hvor vi kom fra. Jeg har sett hva det har kostet. Derfor har jeg har stor respekt for alle dem som har stått i disse endringene.

Forsvarets ansatte kan være stolte. Forsvarsjefen har gått foran. Han har vært tydelig i sine valg. Han har hatt gjennomslag. Min takk går til alle som har bidratt.

Vi skal fortsette å flytte ressurser til høyere prioritert virksomhet. Og vi skal fortsette å bygge et godt forsvar.

Gjennom fornying og forbedring. Gjennom kontinuerlig utvikling og tilpasning. Ettersom vi ser behovene og mulighetene oppstå.

Utviklingen rundt oss er sjelden lineær. Som beredskapsorganisasjon må vi være forberedt på det uforutsette.

Derfor må vi tenke bredest mulig også når det gjelder sikkerhetspolitiske kriser.

Terroren som rammet oss 22. juli 2011, er en del av dette. Den flyttet vår forestillingsevne.

Det er riktig at Forsvaret aldri ble satt på en reell prøve. Vi har likevel mye lærdom å hente fra 22. juli kommisjonen.

Vi trenger et effektivt sivilt-militært samarbeid. God samhandling mellom forsvar og politi er avgjørende. Derfor er dette en hovedprioritet i den nye langtidsplanen.

Vi skal bli bedre på risikoerkjennelse. «Risikoforståelsen bestemmer om man øver, hva man øver på, og hva man lærer», skriver 22. juli kommisjonen.

Hva er så den største risikoen eller trusselen for Norges sikkerhet i dag? La meg si følgende:

Jeg tror det er viktig å skille mellom hva som er største trussel og hva som er mest sannsynlige trussel.

Den største trusselen mot Norge er en sikkerhetspolitisk krise i våre nærområder: At det blir en krig eller konflikt her i nord. Men dette er også lite sannsynlig.

En mindre, men mer sannsynlig trussel, er at vi kan bli utsatt for et omfattende cyberangrep med store konsekvenser.

Cyber er i dag en strategisk sikkerhetsutfordring. Derfor er forsvarssektorens samlede evne til sikkerhet og operasjoner i det digitale rom et satsningsområde for denne regjeringen.

Vi har etablert et Cyberforsvar. Og vi styrker Etterretningstjenestens kapasitet på dette området. Vi gjør et historisk løft for at Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal kunne motvirke trusselen i det digitale rom.

Lærdommene, konkluderer 22. juli-kommisjonen, handler i større grad om ledelse, samhandling, kultur og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg.

Dette har også overføringsverdi til Forsvaret som beredskapsorganisasjon.

Kultur, holdninger og ledelse er bærebjelker i enhver sunn og handlekraftig organisasjon. Dette kan vi ikke bevilge oss fram til.

Dikteren Arne Garborg sier det slik: «For pengar kan ein få alt, heiter det. Nei, ikkje alt. (…) skale av ting kan du få for pengar, men ikkje kjernen».

For kjernen i dag er menneskene i vår sektor. I et moderne og teknologitungt forsvar er den menneskelige ressurs avgjørende.

Derfor er dette vår neste store strategiske utfordring.

Vi tar fatt på dette nå. Gjennom en kompetansereform.

La meg si noen ord om dette arbeidet.

Kompetanse i en ny tid

Kompetanseutvikling er nøkkelen til fremtidig verdiskapning. Påstander om at vår nasjonalformue ligger i oljen eller pensjonsfondet, er simpelthen ikke riktig. Arbeidskraften utgjør alene over 80 prosent av vår nasjonalformue.

Satsningen på kompetanse i Forsvaret er ikke noe nytt. Kompetanseutvikling har vært en rød tråd i forsvarsomstillingen. Gjennom rekruttering, utdanning og trening. Hele vår organisasjon er preget av dette. Vi har en lærende organisasjon.

Riktig kunnskap, sunne holdninger og gode ferdigheter. Det er sentrale kvaliteter i vårt forsvar. Det er en rettesnor for våre soldater.

Ja, et forsvar som daglig leverer høy kvalitet, er for meg det beste bilde av en organisasjon med riktig kompetanse som kan betjene moderne våpensystemer.

Med en slik organisasjon i ryggen er det en takknemlig oppgave å være politiker. Med det følger også et stort ansvar. Et ansvar denne regjeringen har tatt og vil fortsette å ta.

Det er i dag vi må legge grunnlaget for å sikre at vår sektor er konkurransedyktig i et fremtidig arbeidsmarked.

Gjør vi ikke dette er jeg redd vi vil få et forsvar uten nok relevant kompetanse. Enda verre – vi kan ende opp med å ha investert i høyteknologiske plattformer som ikke vil gi oss den forventede forsvarsevnen.

Utfordringene i Sjøforsvaret, har gjort problemstillingen synlig. Dette er alvorlig.  Derfor gjør vi noe med dette.

Min største bekymring er likevel ikke det som skjer i dag. Det er det som venter oss lenger fram i tid som bør uroe oss. At Forsvaret er konkurransedyktig i arbeidsmarkedet når dagens barn skal velge arbeidsgiver.

Hva vet vi så om det fremtidige arbeidsmarkedet annet enn at det blir hardere? Følgende er vesentlige:

  • Vi vet at den enkelte arbeidstaker vil ha en sterk bevissthet om sin egen verdi.
  • Vi vet at de mest attraktive organisasjonene vil være de som satser på kompetanse og utvikling av hver enkelt medarbeider.
  • Vi vet at det for de fleste vil være naturlig å bytte jobb flere ganger.
  • Vi vet at det er en forventning om at vi må stå lenger i arbeidslivet.
  • Og vi vet at de fleste familier vil være avhengig av å kunne ha to karrierer samtidig.

Dette er noen av de utviklingstrekk vi skal presentere overfor Stortinget i en egen melding. Den vil ikke gi alle svar. Men den vil peke ut en retning for hva vi skal gjøre.

Dette handler om mange ting. Det handler om å skape best mulig forutsetninger for å kunne løse krevende oppgaver. Og det handler om hvordan vi skal få tak i de beste hodene i samfunnet.

I år markerer vi at det er 100 år siden kvinner fikk full stemmerett på lik linje med menn. Sterke kvinner brøt en barriere.

En viktig sak i 2013 vil være debatten om flere kvinner i Forsvaret.

Spørsmålet om kjønnsnøytral verneplikt er satt på dagsorden gjennom langtidsplanen.

De vernepliktige ønsker dette. Forsvarsledelsen støtter det. Og Stortinget har bedt om en grundig vurdering.

Oppgavene Forsvaret løser er i endring. De stiller høye krav, ulike kvaliteter og egenskaper. Derfor trenger vi å trekke på de aller beste og mest motiverte. Og vi trenger flere kvinner i Forsvaret.

Stortinget har pekt på at dette først og fremst er et politisk spørsmål. Derfor må vi ha en bred og grunnleggende debatt.

Verneplikten er fundamentet i det norske Forsvaret. Det skal den fortsatt være.

Jeg er veldig opptatt av at den militære profesjonen og dens egenart bevares. Vi trenger militære spesialister og militære ledere. Vi trenger ansatte med en sterk profesjonsidentitet.

Derfor skal vi rendyrke vår utdanning mot våre operative behov. Vi skal la andre sivile utdanningsinstitusjoner ta seg av det de er gode på. Utdanning skal styres etter innsatsforsvarets behov.

På enkelte områder utdanner og sysselsetter vi innenfor en og samme nasjonale næringsklynge. Det gode eksempelet er maritim sektor. Et annet er domenet teknologi og IKT. Mer samarbeid på tvers av sektorer er påkrevd.

Vi må få til en mer smidig utveksling mellom Forsvaret og det sivile arbeidsmarked.

Vi skal fortsette å legge til rette for at våre ansattes kompetanse kan komme andre til nytte. Veteranene og tidligere ansatte i Forsvaret har mye viktig erfaring og kunnskap.

Vi må sørge for at de får en plass i arbeidslivet hvor denne kompetansen kan utnyttes både til samfunnets og den enkeltes beste. Det kan også komme Forsvaret til nytte.

Norske Reserve Offiserers Forbund og Norges Forsvarsforening har kommet med viktige innspill. Om hvordan vi kan «oversette» den militære kompetansen til noe som en sivil arbeidsgiver forstår og kan dra nytte av. Dette er viktig for våre veteraner.

Vi må bli flinkere til å hente inn kompetanse fra det sivile der det er behov. Vi gjør det i dag. Vi skal trolig gjøre det enda mer. Forsvaret har i fremtiden behov for flere spesialister og færre generalister.

Det skal være kompetansen som avgjør hvem som tilsettes. Derfor må vi øke fleksibiliteten i våre systemer for rekruttering, ansettelser og tilsettingsformer – kort sagt hele livsløpet.

Det å gå fra godt sagt til godt gjort, krever vilje, evne og tydelige valg. La meg legge til, godt samarbeid med alle parter og arbeidstakerorganisasjonene. Det har vi hatt så langt. Og vi trenger det i det videre arbeidet. Det ser jeg fram til.

Fra Kabul til Washington via Ankara

Mine damer og herrer,

«En kontorpult er en farlig utkikksplass for den som vil danne seg et bilde av verden», sier John Le Carre. Spionfortfatteren minner oss om at vi må reise for å forstå.

I desember var jeg igjen tilbake i Afghanistan. Dette var min 11. reise dit, men den første på tre år. Det å vende tilbake etter noen år gjør en i stand til å se endringer tydeligere.

Hovedstaden Kabul gjør alltid inntrykk. Langs de tungt trafikkerte veiene er verksteder av bølgeblikk og containere. Mange små butikker klorer seg fast. Bak de mange murene aner vi et annet liv, et afghansk hverdagsliv.

Det er ikke tvil om at flere tiår med konflikt setter spor. I en sterkt befestet by, ser man også lyspunkter. For de er der.

Jeg så et Afghanistan som ruster seg til å stå på egne ben, men samtidig ikke vil bli helt forlatt. Det store militære nedtrekket følger planen. De afghanske sikkerhetsstyrkene får mer ansvar.

Hæren og politiets videre utvikling må være rammet inn av robuste sivile institusjoner. Også Norge må forberede seg på å videreføre sin opplæring og rådgivning etter 2014. For å holde fast ved det vi har bygd opp.

Jeg møtte afghanske kvinner og menn som fortalte om et veiskille. Om forventninger. Om håpet om et afghansk samfunn i sikkerhet og verdighet. Og om de vanskelige spørsmålene på veien videre.

En omfattende korrupsjon som uthuler tillitten til myndighetene, er et slikt område. Et annet er skjørheten i forsoningsarbeidet.

Jeg merket meg en forsiktig optimisme blandet med et stort alvor. Et alvor og en uro over at Taliban på ny kan styrke seg.

Major Khoshhal Sadat som leder Spesialpolitienheten i Kabul (CRU), delte sine tanker med meg. Han var ikke mange årene da hans far omkom under den sovjetiske okkupasjonen.

Sadat vokste opp med en mor som gjorde alt hun kunne for å gi sine barn en utdannelse. En enke og en mor som opplevde hvordan Taliban slo og mishandlet kvinner. En mor som aldri ga opp.

«I love my soldiers, but my mother is my hero», sa Sadat. I sin mor så han både lidelse og smerte, men også et håp. For et hardt prøvd folk.

Khoshhal Sadats historie er dessverre ikke unik. Fortellingen om afghanske kvinner er en beretning om grov undertrykkelse, om tap av verdighet og en stemme.

Igjen ble jeg minnet om behovet for sette kvinnene i stand til å delta i en forsoningsprosess. Kvinner på alle nivåer, i parlamentet og i hjemmene, i Kabul og i distriktene. Det er blant de forhold som må på plass for å sikre en varig politisk løsning.

Men også denne veien er kronglete og lang. Likevel, en forsiktig optimisme. Nye initiativ, nye samtaler med Pakistan som kan gi håp.

Hasina Safi, en forkjemper for kvinners rettigheter sa det likevel slik da jeg traff henne: «Frykten for Taliban er iboende i enhver afghansk kvinne, men den dag i dag tør ingen gi åpent uttrykk for dette».

I nord så jeg merkbare endringer. For første gang reiste jeg ikke til Maimanha for å møte norske soldater. Turen gikk til Mazar-e-Sharif. Ved Camp Maimanah er det i dag 1. brigade/209. ANA korps som står vakt.

Det gir grunn til ettertanke. Vår tid i Faryab har vist hvordan uro plutselig kan blusse opp. Våre soldater har opplevd harde kamper. Få her hjemme kan fatte de prøvelsene de har gjennomgått.

Befolkningen og styresmaktene i Faryab vet at de vil bli hjemsøkt av ny uro. Vi forlater dem likevel ikke tomhendt. Lokale myndigheter har fått en godt rustet og trent hær til å ta vare på sikkerheten. En terskel mot økt uro og ustabilitet.

Likevel – spørsmålene stilles og vil fortsette å bli stilt: Var det verdt det? Har vi oppnådd det vi ville?

Jeg tror ikke det finnes et enkelt svar. Utfordringene i Afghanistan er komplekse. Det finnes ingen raske løsninger. Konfliktene vil ikke være borte når vi drar.

Poenget er at vi dro til Afghanistan fordi det ikke var andre virkemidler som nådde fram. I dag er ikke landet lenger et fristed for al Qaida og opptrening av terrorister.

Når vi gjennomgår vår deltakelse skal vi ikke glemme dette. Og vi skal heller ikke glemme at Norges innsats har hatt en tydelig innretting, både sivilt og militært.

Derfor må vi unngå at en debatt om hva vi har oppnådd, blir en diskusjon om militærmakten alene. Omfanget av de utfordringer som har vært og er i Afghanistan, har aldri vært tenkt løst militært. Det har vært et av flere virkemidler.

Norske soldater kan være stolte. De har gjort en fremragende innsats. De har stått skulder ved skulder med våre afghanske kolleger.

Derfor dro jeg hjem i visshet om at våre bestrebelser har vært riktige. Tiden vil vise om Afghanistan og det internasjonale samfunn har klart å skape en varig og bærekraftig statsmakt.

Min andre reise i desember gikk til Ankara. Det å stå ved minnesmerket over grunnleggeren av det moderne Tyrkia, Mustafa Kemal Atatürk, gjør inntrykk.

Et møte mellom fortid og nåtid. Et land i stor endring. Med tydelige visjoner og ambisjoner om sin rolle i regionen og i verden.

Det er også et land geografisk lokalisert i randen av vår Allianse mot et urolig nærområde.

Tyrkia har naboland som Irak og Syria og historiske bånd til hele Midtøsten, Sentral-Asia og Balkan.

Hele Europa og Midtøsten er berørt av krigen i Syria. Vi kan ikke utelukke at konflikten spres videre.

Utviklingen i Tyrkias nærområder illustrerer noe viktig:

At verdenssamfunnet ikke har lyktes med å hindre en blodig konflikt med titusener av sivile ofre i Syria.

At verdenssamfunnets evne til å beskytte mot krig og konflikt er begrenset.

At konflikter i utkanten av NATOs territorium berører oss både militært og sivilt. I dag huser Tyrkia mer enn 200 000 flyktninger fra Syria.

Derfor er situasjonen i Syria nok en påminnelse om at vi trenger en effektiv og årvåken Allianse. Vi trenger et NATO som er i stand til å praktisere kollektivt forsvar.

Beslutningen om å styrke det tyrkiske luftforsvaret med patriotmissiler er derfor viktig.

Den er et uttrykk for NATO-landenes solidaritet med Tyrkia. Slik sender vi et meget viktig signal til det tyrkiske folket om at NATO er til å stole på.

Dette minner oss om at forsvar hjemme ikke er hjemme i snever forstand, men inkluderer hele Alliansen. Det er dette NATO som kollektiv allianse handler om.

Derfor er vi veldig tilfredse med at NATOs forsterkningsplaner ikke bare kom til anvendelse, men at de fungerte effektivt. Det overrasker meg jo ikke, men det er heller ingen selvfølge.

I møte med en ny realøkonomisk virkelighet, er flertallet av allierte hardt rammet. Nettopp i en slik tid krever det sterk rygg til å holde fast ved den grunnleggende solidariteten Alliansen er tuftet på.

Ja, vi må forhindre at solidariteten blir den økonomiske motgangens første offer. Det ble den ikke i Tyrkias tilfelle.

Luftstyrkene er blant de beste eksemplene på hvordan NATO har ivaretatt beredskap i eget område, også mens alliansen har vært sterkt engasjert i internasjonale operasjoner. Struktur og planverk for luftstridsmidler er utformet slik at NATO kan reagere hurtig ved behov i våre nærområder. Det gir trygghet også her hjemme.

Vi trenger et NATO som har god kunnskap om utviklingen i sine nærområder. Det gjelder i et urolig Midtøsten. Og det gjelder i våre stabile nordområder.

Dette var tanker jeg tok med meg til Washington den siste uken før jul. Kontinuitet og videreføring av politikk, men også en gjenvalgt amerikansk ledelse som står friere i sine valg. Som posisjonerer seg for mer varige endringer også i sin sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Møtet med den amerikanske forsvarsministeren Leon Panetta forsterket dette inntrykket. Perspektivet er globalt. Sikkerhetsutfordringer i tiden fremover omtales som meget krevende.

Uroen over forsvarsinvesteringene i de europeiske land ble gjentatt. Og det samtidig som at amerikanerne selv må redusere sine forsvarsbudsjetter ytterligere.

Panetta var tydelig også på et annet punkt. F-35 programmet er i rute. Den amerikanske administrasjonen vil arbeide innenfor ni-lands gruppen for integreringen av Joint Strike Missile i F-35. Jeg merket meg også en stor interesse for det norske sjømålsmissilet.

Dette er gode nyheter for Kongsberg og for Norge.

Noe annet var også vesentlig. Det at USAs sikkerhets- og forsvarspolitikk fokuserer mer mot Asia og Stillehavsområdet. Og det at stadig flere asiatiske land lener seg mot USA for egen sikkerhet og stabilitet.

Derimot er USA ikke i ferd med å forlate Europa. Ja, omleggingen mot Asia er kanskje overdrevet. Den skjer ikke over natten. Den har vært planlagt lenge. Det at operasjonene i Irak og også Afghanistan nærmer seg slutten, gjør dette mulig først nå.

Både Panetta og andre samtalepartnere gjorde et tydelig poeng av at båndene til Europa og NATO er sterke. At de er helt avgjørende for USAs egen sikkerhet og globale posisjon.

USA vil anvende nye virkemidler for å samvirke tett med sine allierte. Slik vedlikeholdes samhandlingsevnen med europeiske allierte. Og slik sikrer vi at USA raskt kan forsterke Europa hvis det skulle bli nødvendig.

La det være klart; de transatlantiske båndene er solide. USA vil ikke gi slipp på det de har bygget opp. Derfor vil de hegne om NATOs kjerneoppgaver. Og de vil sikre at artikkel V er robust og troverdig.

Dette kommer ikke av seg selv. NATO må vise seg relevant for amerikanske beslutningstagere og velgere. Fortellingen om NATO som politisk samlende i et tidligere splittet Europa, må gjenfortelles med nye og tidsriktige virkemidler.

For meg handler dette om å innrette seg slik at de allierte er skodd til å møte nye sikkerhetsutfordringer. At vi evner gradvis å omstille oss fra et sikkerhetsbilde til et nytt i emning. Og at kuttene blant europeiske allierte er fornuftige og koordinerte.

Vi skal huske det at USAs andel av de totale forsvarsutgiftene i NATO øker jevnt. For få år siden var Europas andel én tredjedel. I dag nærmer vi oss én fjerdedel. Noe annet bør likevel uroe oss mer. Forsvarsutgiftene totalt sett i NATO er sterkt fallende.

Vi står foran et mer broket sikkerhetspolitiske bilde. Situasjonen i Midtøsten er nevnt. Vi ser fremveksten av nye stormakter, mens gamle konsoliderer seg på nytt. Og vi ser skjerpede fronter mellom stormakter i Stillehavsområdet. Vi konstaterer at land utenfor NATO øker sine forsvarsutgifter.

Dette er en utvikling vi skal følge nasjonalt og som vi skal sette på dagsorden i NATO. Et viktig initiativ er tatt nettopp av Panetta. Med norsk støtte. Til neste forsvarsministermøte i NATO vil vi få kartlagt mangler i strukturen. Et arbeid med å forbedre styrkeplanprosessene er også igangsatt.

Inntrykkene fra Washington bekrefter at USA og Norge «leser fra samme noteblad». Vi tenker likt om endringer i våre strategiske omgivelser.

Noe annet er også viktig: Panetta og andre sentralt plasserte i den amerikanske administrasjonen roste utviklingen og kvaliteten på det norske forsvaret. Vi har et forsvar som er tidsriktig og relevant. Og vi har et norsk-amerikansk sikkerhetspolitisk samarbeid som er usedvanlig godt.

Chuck Hagel blir i følge amerikanske medier i dag kl 1900 norsk tid, nominert til stillingen som ny forsvarsminister i USA. Han er formann i den amerikanske atlanterhavskomiteen og er en sterk tilhenger av NATO-samarbeidet.

Jeg kjenner Hagel som en realpolitiker med stor innsikt og med et stort engasjement for transatlantisk samarbeid. Hvis han blir USAs nye forsvarsminister, lover dette godt for vårt bilaterale samarbeid og for arbeidet med å sikre at NATO forblir en relevant Allianse.  

I våre nærområder åpner den globale oppvarmingen for et gradvis isfritt Arktis. Med det åpner det seg også nye muligheter. Men dette vil også gjøre våre nærområder strategisk viktigere, og muligens også mer utsatt.

Derfor må vi fortsette arbeidet med å legge et fundament for samarbeid i nord. Slik sikrer vi fortsatt stabilitet. Det er dette regjeringens nordområdepolitikk handler om.

Vi skal fortsette å arbeide for et godt og konstruktivt samarbeid med Russland. Vi skal investere i det militære samarbeidet i Nord-Europa. Med de nordiske land når det viser seg riktig. Og med våre allierte, Tyskland, Storbritannia eller Nederland. Her gjør vi mye allerede.

Vi må gjøre ting smartere, mer kosteffektiv og kvalitetsmessig bedre. Innenfor rammen av Smart Defence og Connected Forces Initiative som kom ut av det siste toppmøtet.

Dypest sett handler dette for meg om å ta vare på det NATO vi var med å stifte i 1949. Oppgavene og perspektivet er endret mye. Likevel – det grunnleggende består.

Derfor skal vi fortsette arbeidet med å høyne NATOs profil i våre nærområder. Det innebærer også å kunne håndtere artikkel V situasjoner.

Artikkel V er ikke en stor knapp du kan trykke på når krisen oppstår. Som alt annet må også dette jevnlig øves.

Ny teknologi, ny kompetanse og planverk må hele tiden oppdateres, øves og vedlikeholdes. Ellers forvitrer de.

Ja, ressursene må finne hverandre også her.

Oppfølgingen av nærområdeinitiativet et av flere viktig områder. Da jeg presenterte dette for mine kolleger i NATO i 2008 var skepsisen hos mange stor. Det er hyggelig å konstatere at i dag snakker alle om det.

Vi har økonomiske muskler og vi har store areal. Derfor påhviler det oss et stort ansvar.

Vi arbeider for tettere kobling mellom vårt nasjonale hovedkvarter og NATO. Og vi fortsetter å legge til rette for store allierte øvelser her hjemme.

Fordi vi ønsker å videreføre det gode samvirke fra Afghanistan. Og fordi vi vil ha en relevant Alliansen som er godt forberedt til neste krise.

Vilje til å prioritere – vilje til å ta valg

Kjære forsvarsvenner,

Jeg snakket tidligere i kveld om lærdommer. Den kanskje viktigste av dem alle er at den som skal være i takt med tiden ikke kan stå stille.

Selv om vi har gjort vår jobb her hjemme, kan vi ikke tillate oss å stanse opp. Vi må aldri abdisere fra en målsetting om å lage et bedre forsvar. Vi er gode i dag, fordi vi gjorde riktige valg i går. Det skal vi fortsette å gjøre.

Den nye langtidsplanen handler om nettopp dette.

I møte med nye strategiske utfordringer, må vi handle i dag for å bli værende i forkant. Vi må ta vare på og bygge videre på vårt gode utgangspunkt.

Derfor har jeg valgt å vektlegge fremtidens kompetansebehov. Og derfor har jeg snakket mye om de sikkerhetspolitiske endringene vi ser rundt oss.

Vi får mye ros i NATO. Ikke bare fordi vi har et stort forsvarsbudsjett. Men fordi vi har hatt mot til å ta noen vanskelig valg. Fordi vi har våget å prioritere. Og fordi vi i dag fortsetter å fatte viktige strategiske valg.

For vårt innsatsforsvar – i en relevant Allianse.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 5. januar 2009

ved

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen
Forsvarsministerens nyttårsforedrag:

Det moderne innsatsforsvaret – fra fremtidsvisjon til realitet

Mine damer og herrer, kjære forsvarsvenner.

Godt nytt år!

Det er hyggelig å være tilbake her på en av Norges aller viktigste talerstoler for forsvarsdebatt.

Vi har gått inn i et nytt år hvor den internasjonale arenaen preges av store og vanskelige saker:

Finanskrisen har fått større konsekvenser enn noen kunne forutse bare for få måneder siden. Måten denne krisen spredte seg raskt over landegrensene viste oss nok en gang at vi lever i globaliseringens tidsalder. Vi har sett hvordan spenningsnivået har økt mellom India og Pakistan. Vi har også på nytt opplevd hvordan uenighet om energileveranser har skapt et mer anstrengt forhold mellom Russland og Ukraina.

Men ikke minst ser vi den prekær humanitære situasjonen i Gaza. Krigføringen som nå utvikler seg har ett offer; sivilbefolkningen på begge sider.

Norge tar sterkt avstand fra en krigføring som medfører store sivile lidelser og vi mener at de israelske troppene må trekkes ut umiddelbart. Vi erkjenner Israels rett til å forsvare seg, men proporsjonalitet er viktig. Den israelske maktbruken er uforholdsmessig sterk.

Sivilbefolkningen i Gaza har ikke noe sted å gjemme seg, og de kan ikke flykte. Den israelske bakkeoperasjonen i Gaza er derfor en dramatisk opptrapping av konflikten. Vi snakker her om en sivilbefolkning som allerede er hardt prøvet gjennom mange år med strengt stengningsregime og nå mange dager med bombeangrep og krigshandlinger. Samtidig må Hamas umiddelbart innstille rakettutskytningene mot Israel.

Det finnes ingen militær løsning på denne konflikten. Det må legges press på partene for å inngå en ny våpenhvile. Sikkerhetsrådet og regionale aktører må samle seg om et entydig krav om stopp i de militære kamphandlingene og skape grunnlag for en troverdig og varig fredsløsning.

Jeg vil samtidig minne om at selv om alles øyne nå er rettet mot Midtøsten pågår det alvorlige hendelser også andre steder i verden. I Kongo har det i julen funnet sted nye bestialske overgrep da hundrevis av sivile ble massakrert under en julekonsert.

Det er nå er fjerde gangen jeg står på denne talerstolen.
Det gir rom for refleksjon.
Hva har vært det viktigste vi har fått til i løpet av disse årene?

For det første har vi fått et økt fokus på Forsvaret i Norge.

For det andre at vi har vi økt fokuset på at det er menneskene som utgjør ryggraden i Forsvaret.

For det tredje har vi satset mer på FN.

Og sist, men ikke minst er jeg fornøyd med at vi nå har et Forsvar som bygges opp – ikke ned.

Etter tiår med grunnleggende omstilling er ikke lengre det moderne innsatsforsvaret en fjern fremtidsdrøm. Bitene er nå for alvor i ferd med å falle på plass.

For å vise hvordan dette tar form, vil jeg bruke første del av denne talen til å snakke om de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene, og om hvordan disse gir seg utslag for oss. Det er naturlig å begynne med Russland og nordområdene, og hvordan vi møter utfordringene her med nye politiske grep. Deretter vil jeg ta dere med for å se hvilken hverdag som møter våre soldater i felten i Afghanistan.

Så vil vi bevege oss videre for å se på fremtidige operasjoner i det konfliktherjede sentrale Afrika. Til slutt ønsker jeg å snakke om anskaffelse og innfasing av et bredt spekter av moderne materiell, og hva vi gjør for å ta bedre vare på menneskene i Forsvaret.

Sikkerhetspolitisk bilde

Murens fall og 11. september representerte de to tidsskillene som har dominert sikkerhetspolitikken de siste tiårene. Da jeg stod på denne talerstolen i fjor, brukte jeg mye av tiden på å beskrive det tredje store sikkerhetspolitiske veiskillet: Geopolitikkens retur. Det dominerende trekket nå er at verden har flere maktpoler. USA er fortsatt verdens mest innflytelsesrike land. Men vi er samtidig vitne til en gradvis reduksjon i vestens relative makt. Vi ser nye stormakter reise seg; i første rekke Kina og India, men også andre stater i Asia og i Sør-Amerika. Flere år med høye energi- og råvarepriser har også bidratt til at vi har sett fremveksten av et mer selvhevdende Russland.

 

Dette kan også få betydning for samarbeidet i NATO. Samtidig vet vi at Alliansen, i etterkant av den kalde krigen, har vist en enestående evne til å omstille seg. NATO fyller 60 år i år. Selv om de grunnleggende prinsipper for alliert samarbeid fortsatt ligger fast er det et veldig annerledes NATO vi nå har. NATOs fremtidige rolle i forhold til de globale utfordringer vi nå ser, vil være en viktig diskusjon i Alliansen i det året vi nå har gått inn i. Jeg kommer nærmere tilbake til utviklingen i NATO senere i talen.

Russland og nordområdene

For vår egen del, ser og føler vi nærværet av et rikere Russland. Et Russland som opptrer mer enerådende og som bruker en retorikk som er mer nasjonalistisk og mer ensrettet.

 

Budskapet er enkelt når de russiske flyene nærmest ukentlig flyr langs kysten vår, eller hangarfartøyet Kutznetsov seiler forbi oss: Russland er ikke svakt lengre.

 

Nå er ikke dette budskapet rettet direkte mot Norge, men ment å sende et signal til Vesten og NATO generelt. Men når spenningsnivået mellom Russland og Vesten øker, gir det ringvirkninger også i nordområdene. Russerne har økonomisk sett interesse av å holde dette området stabilt. Samtidig kommer vi ikke bort fra at nordområdene er av stor militærstrategisk betydning. Den militære aktiviteten er lavere enn under den kalde krigen, men er på sitt høyeste siden Murens fall. Og vi må belage oss på at det vil være normalen fremover.

 

I 2008 opplevde vi også at Russland, for første gang siden Sovjetunionen kollapset, har vært i krig med en annen stat.

 

Det kan ikke herske tvil om at Georgia handlet uklokt og selv må ta et betydelig ansvar for begivenhetene i august i fjor. Samtidig rettferdiggjør ikke det den russiske handlemåten. Maktbruken var overdreven og ute av proporsjoner.  Den russiske anerkjennelsen av utbryterrepublikkene Sør-Osetia og Abkhasia gjorde det enda vanskeligere å finne fram til varige og omforente løsninger i dette viktige hjørnet av Europa.

 

I kjølvannet av denne hendelsen har mange spurt seg;
Hvilke konsekvenser har dette for oss?

 

Jeg er opptatt av at vi verken overdramatiserer eller undervurderer denne situasjonen.

 

Hendelsene i Kaukasus gir absolutt grunn til ettertanke. Den russiske tonen overfor Vesten har blitt tøffere, og krigen med Georgia har tilspisset situasjonen betydelig.

 

Saker som missilforsvar, Kosovos status og ikke minst NATO-utvidelse har gjort at Russland selv opplever å være under sterkere press. Samtidig har finanskrisen og den massive nedgangen på børsen i Moskva med all tydelighet vist at Russland er en del av den globale økonomien. I motsetning til mange andre fremvoksende økonomier er den russiske økonomien sterkt avhengig av olje- og gassprisene.

 

Jeg tror derfor at russiske myndigheter ser viktigheten av å være tilknyttet det internasjonale fellesskapet.

 

Vårt fokus er at vi også i vanskelige tider, og kanskje ikke minst da, trenger dialog. Norge var derfor, en pådriver i NATO for å gradvis gjenoppta dialogen i NATO-Russland-rådet. Dette fikk vi gjennomslag for.

 

Regjeringen satte, da vi tiltrådte i 2005, nordområdene på toppen av agendaen. Vi var trygge da på at det var viktig. Og utviklingen siden har bekreftet at vi hadde rett.

 

Den gang var det mange røster som nok mente at militær tilstedeværelse i nord var en anakronisme fra den kalde krigens dager. I dag er disse røstene stilnet.

 

Den internasjonale oppmerksomheten om nordområdene har økt. Det er klimautfordringene og ressurs- og energispørsmål som står i sentrum. Men i dette området ser vi kanskje tydeligere enn andre steder at i utgangspunktet sivile utfordringer fort kan anta mer sikkerhetspolitisk karakter.

 

Siden 2005 har vi derfor økt den operative evnen innenfor alle Forsvarsgrenene med fokus mot nord, og gjort Heimevernet mer relevant og bedre egnet enn det noen gang har vært. Vi har lagt vekt på at tilstedeværelse skal være en del av det daglige bildet i nord. Det er en viktig del av Norges bidrag til å opprettholde stabile rammebetingelser i nordområdene. Men det gjør samtidig at vi også er forberedt dersom en krise skulle oppstå.

 

I langtidsplanen fortsetter denne satsningen. Ikke minst ser vi dette gjennom satsningen på Sjøforsvaret, personelløkningen i Hæren, valg av kampfly, fortsatt satsing på Etterretningstjenesten og etableringen av Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan.

 

Langtidsplanen trekker opp et bredt sikkerhetspolitisk bilde med nordområdene i sentrum, og den videre strukturutviklingen i Forsvaret er en direkte funksjon av denne.

 

Mange av utfordringene vi møter i nord skal vi håndtere nasjonalt. Det er vi forberedt på. Men det er også forhold her som må håndteres i en NATO-ramme, slik det har vært for Norge helt siden vi ble medlem av Alliansen. En viktig oppgave for oss er derfor å trekke Alliansens oppmerksomhet mot våre utfordringer i nord.

 

Nordområdedimensjonen i norsk sikkerhetspolitikk er både et produkt av særskilte utfordringer i dette området, men også av at utviklingen internasjonalt i økende grad påvirker våre nærområder. Vi ser det gjennom økt konkurranse om strategiske ressurser. Og vi ser det i form av interessemotsetninger knyttet til uavklarte grenselinjer i havområdene i nord. Globale klimaendringer vil gjøre utvinning og transport av energi i Arktis til et enda mer sentralt tema i fremtiden.

 

Utsiktene til en kraftig økning av varetransporten gjennom polare strøk har en annen viktig langsiktig effekt: den kommer til å bringe Norge i enda tettere inngrep med de fremvoksende økonomiene i Asia. Etter hvert som isen forsvinner vil dette gi helt andre muligheter for seiling i Nord. En fremtidig polarrute kan redusere seilingsruten fra Kina eller Japan til Vest-Europa med opp til 7 400 kilometer. Det er svært viktig at vi begynner å planlegge for en slik utvikling allerede nå. Evnen til overvåkning, militært nærvær, søk og redning og oljevern er i dag svært lav i polare områder.

 

Det er naturlig at Norge står sentralt i utviklingen av felles løsninger på disse problemstillingene. I året som har gått har vi derfor etablert nærmere politiske kontakter med Kina, Japan, Sør-Korea og India, med et særlig fokus på maritim sikkerhet og Nordområdespørsmål i en ny geopolitisk virkelighet. I disse dager tiltrer også vår nye forsvarsattache i Kina.

Han er den første norske forsvarsattache i Det østlige Asia, noe jeg ser på som nok et uttrykk for hvordan våre sikkerhetspolitiske omgivelser forandrer seg. Tilsvarende har vi trappet opp dialogen med andre stater i nordområdene som Canada, USA og Danmark.

 

Utviklingen i våre nærområder er også med å danne bakgrunn for at Norge jobber for en viss justering av NATOs politikk. Allerede før hendelsene i Georgia, tok Norge initiativ til at NATO bør ha mer fokus på sitt eget nabolag. Vi kan ikke lenger ta for gitt at alle sikkerhetsutfordringene i Europa er løst en gang for alle. Både krigen i Georgia og utviklingen i ettertid viser at det norske nærområdeinitiativet var riktig og forutseende. Det som har hendt i Georgia viser noe vi fra norsk side har vært opptatt av å fremheve, nemlig at såkalte asymmetriske trusler under fjerne himmelstrøk ikke er vår eneste sikkerhetspolitiske utfordring. Den er kanskje heller ikke en gang den viktigste.

 

Sagt på en annen måte: Samtidig som vi må bli flinkere til å gjennomføre operasjoner som i Afghanistan, må vi også rette et fornyet fokus på sikkerhetsutfordringer i våre egne nærområder.

Det er ingen motsetning her. Snarere tvert i mot. En større bevissthet innad i medlemslandene om dette mener vi vil øke forståelsen for og støtten til operasjoner også utenfor Alliansens område. Dette er et budskap både utenriksministeren og jeg har gjentatt mange ganger i NATO, og som vi i betydelig grad har høstet støtte for fra sentrale allierte land.

 

Norge har derfor spilt inn en rekke konkrete tiltak for å styrke NATOs fokus på det som er Alliansens viktigste oppgave, nemlig Artikkel 5 og ivaretakelsen av medlemmenes sikkerhet. Vi mener det er riktig å gi NATO-kommandoene i Brunssum og Napoli et større regionalt ansvar. Det vil styrke NATOs kunnskap om, og erfaring med utfordringene i Alliansens nærområder – i nord som i sør. Vi ser det som viktig at NATO tar større del i den trenings- og øvingsaktiviteten som foregår. Vi mener også at Transformasjonskommandoen i Norfolk i større grad bør brukes aktivt mot den fortsatte moderniseringen av Alliansen innenfor hele bredden av sikkerhetsutfordringer. Den skal ikke bare være rettet inn mot pågående kapasitetsutvikling i konkrete operasjoner.

 

En allianse som NATO må klare å fokusere både på dagens konkrete utfordringer – som Afghanistan – og på morgendagens. Disse kan vise seg å se helt annerledes ut enn de vi står midt oppe i nå i dag. Jeg tror at vi i noen grad må konstatere at mye av den transformasjonsprosessen NATO har gjennomgått det siste tiåret har vært drevet fram av en framskrivning av et verdensbilde sterkt preget av erfaringene fra 11. september 2001. Dette har medført sterkt fokus på å møte asymmetriske sikkerhetsutfordringer. Samtidig ser vi en utvikling mot en mer multipolær og globalisert verden der stater med moderne militære kapasiteter vil kunne utgjøre trusler mot alliertes sikkerhet. Alliansen må derfor videreutvikle sin evne til også å kunne møte disse mer symmetriske sikkerhetsutfordringer på en troverdig måte.

 

Fra norsk side er det en målsetting at årets jubileumstoppmøte vil komme til enighet om å begynne arbeidet med en ny overordnet politisk strategi for NATO; et nytt strategisk konsept. Dette konseptet bør etter Norges mening finne frem til en ny balanse mellom forsvaret av Alliansens nærområder og et fortsatt medansvar for sikkerhetspolitiske utfordringer lengre borte. Samtidig bør vi utnytte den positive stemningen rundt det kommende presidentskiftet i USA til ytterligere å forsterke de transatlantiske båndene. For at de skal forbli bærekraftige også for et nytt århundre, må Alliansen tilpasses til de endringer som har funnet sted både i Europa og i Nord-Amerika siden slutten av det forrige århundre.

 

I denne forbindelse vil jeg understreke at spredning av masseødeleggelsesvåpen er en av vår tids mest alvorlige trusler. Derfor vil denne regjeringen fortsatt legge sterk vekt på rustningskontroll og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen.

 

Afghanistan

Som verdensborgere fra et lite land har vi sterk interesse av å finne frem til løsninger som gagner fellesskapet. Tidligere utenriksminister Frydenlund kalte det: ”En bedre organisert verden”. Jeg tror vi bidrar best til dette gjennom deltakelse i internasjonale operasjoner som har solid forankring i FN og ikke gjennom koalisjoner av villige.

 

Dette bringer meg over på et annet viktig tema for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, nemlig Afghanistan.

 

La meg starte med å fortelle om en av de opplevelsene har gjort sterkest inntrykk på meg. Under min siste reise var jeg med på en patrulje sammen med et av våre MOT-team da de besøkte en afghansk landsby. Veien frem til landsbyen var en nesten ufremkommelig ”krøtersti”. Da vi kom frem fortalte innbyggerne i landsbyen meg at i tillegg til lite mat så var det største problemet at de ikke hadde noen skikkelig brønn hvor de kunne få rent vann til seg selv og familien sin. De måtte brukte timer hver eneste dag på å skaffe seg vann. De var ute av stand til å dekke de mest basale menneskelige behov. I mange år hadde innbyggerne i denne landsbyen sett det internasjonale militære nærværet, men de hadde sett svært lite til utviklingen som skulle følge med.

 

Og det slo meg da at det vil være vanskelig å overbevise innbyggerne i denne landsbyen om at det internasjonale nærværet bidrar til en bedre fremtid uten at de selv opplever bedring av sine egne levekår. Eller sagt på en annen måte: skal vi lykkes i Afghanistan må innbyggerne i denne og andre landsbyer i Afghanistan oppleve å kunne sette mat på bordet, lage tak over hodet og ha rent vann i brønnen. Sikkerhet og utvikling må gå hånd i hånd.

 

Et hovedformål med mine mange reiser til Afghanistan er å besøke våre egne soldater og forstå mer av hvordan hverdagen deres ser ut.

 

Samtidig som våre soldater i Afghanistan har deltatt i noen av de hardeste kamphandlingene vi har vært involvert i siden andre verdenskrig, beveger de seg innenfor store deler av konfliktspekteret;

  • fra fredelig besøk i en landsby,
  • via opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker,
  • til harde kamper mot Taliban og andre fiendtlige grupperinger.

 

Dette synliggjør utfordringene i dagens fredsoperasjoner. Og det viser ikke minst hvilke krav som stilles til Forsvaret og til den enkelte soldat. Vi vet at våre soldater har håndtert oppgavene på en måte som vi kan være stolte av og som demonstrerer at vi har et Forsvar som fungerer godt.

 

Samtidig er jeg styrket i troen på at løsningen ikke er å pøse på med flere soldater. Dette dreier seg ikke om å vinne en væpnet konflikt, men å ha evne til å skape de rette rammebetingelsene for å etablere en bærekraftig fred og utvikling. Da er det ikke ett virkemiddel – det militære – som alene kan gjøre jobben. Det er kombinasjonen av de virkemidler det internasjonale samfunn har til rådighet i en helhet som vil gi resultater.

 

Fra norsk side har vi derfor brukt mye tid i internasjonale fora på å forbedre hvordan vi gjennomfører operasjoner. Politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige tiltak vil kunne være like viktige. Både FN, NATO og EU legger i dag en helhetlig tilnærming til grunn for sine operasjoner. Men, det er fortsatt langt mellom teori og praksis, og det internasjonale samfunnets innsats i Afghanistan er stadig alt for fragmentert og for dårlig samordnet.

 

Utfordringen blir å få dette til i praksis. Her har FN spesialrepresentant, Kai Eide og FN som organisasjon en særlig viktig rolle å spille. Norge legger stor vekt på å støtte opp om hans arbeid både i felt og i alle relevante internasjonale organisasjoner. På NATOs side er det for eksempel nå viktig å gå igjennom selve konseptet med regionale gjenoppbyggingslag, såkalte PRTer. Vi må stille oss spørsmålet om dette også i fremtiden er den beste modellen?

 

Norge har i året som har gått initiert flere møter og konferanser på høyt internasjonalt nivå nettopp for å sette fokus på hvor vi går videre med den samlede internasjonale innsatsen i Afghanistan. Dette er en stor og krevende debatt som jeg er helt sikker på at dere i OMS kommer tilbake til en rekke ganger i året som kommer. Vårt brede og langsiktige engasjement i Afghanistan skal det i hvert fall ikke herske noen tvil om.

 

Afrika

På samme måte som Norge er i Afghanistan både fordi vi bidrar til en fredligere verden, og fordi det tjener våre nasjonale interesser – planlegger vi å sende norske styrker til Afrika – både av idealpolitiske og av realpolitiske årsaker.

 

For det første så har også vi et moralsk medansvar for å gjøre noe med de ufattelige menneskelige lidelsene i Afrika.

Vi kan ikke ignorere at 4 av 5 som dør som følge av krig og konflikt dør i Afrika.

 

For det andre: Afrika er nærmere Europa enn vi tror. Uten et stabilt Afrika vil på sikt heller ikke områdene lenger nord være trygge. Nordområdene er våre nærområder – for våre allierte rundt Middelhavet er Afrika deres nærområder. Det som skjer i Afrika berører dem og det vil også berøre oss.

 

Utfordringene i Afrika favner imidlertid vidt, akkurat som i Afghanistan. I mange tilfelle vil de mest akutte behov være knyttet til å skape et minimum av sikkerhet. I disse tilfellene må vi i de rike landene våge å handle og bidra med soldater på bakken.

 

Utfordringene i Afrika kan synes uoverstigelige. Samtidig vet vi at når det internasjonale samfunnet velger å engasjere seg så klarer vi å stanse disse konfliktene.

 

Vi vet at det nytter.

 

  • Vi vet at det nyttet da det internasjonale samfunnet bidro til å løse konfliktene i Mosambik og Namibia.
  • Vi vet at det nyttet da vi klarte å skape fred og stabilitet etter mange år med borgerkrig og kaos i Sierra Leone og Liberia.

 

Som dere kjenner til ble denne regjeringens første forsøk på å bidra med norske soldater i Darfur stanset av den sudanske presidenten.

 

Tiltross for dette tilbakeslaget har vi arbeidet videre for å se hvor og hvordan vi kan best bidra i fredsbevarende operasjoner i Afrika.

Fra mars i år vil Norge delta med ett feltsykehus til FN-operasjonen på grensen mellom Tsjad, Sudan og Den sentralafrikanske republikk. Dette er et vesentlig bidrag på 150 personell som er en kritisk kapasitet for operasjonen, som FN overtar fra EU nettopp nå i vår.

 

Den skjøre situasjonen i dette grenseområdet henger tett sammen med den humanitære tragedien i Darfur. En kvart million mennesker har flyktet over grensen fra Darfur, og atter hundretusener er internt fordrevet i Tsjad. Uten den fredsbevarende operasjonen vil disse menneskene stå i akutt fare for å bli utsatt for nye overgrep og på nytt bli drevet på flukt. Samtidig vil det være fare for at konflikten i Darfur for alvor sprer seg til både Tsjad og Den Sentralafrikanske Republikk og ytterligere destabilisere hele området.

 

Vestlige land bidrar i dag for lite til pågående FN-operasjoner. Et bidrag fra Norge til Tsjad er også et viktig incitament for andre vestlige land til å bidra mer i denne operasjonen.

 

Vi vet at det er ekstra store og krevende utfordringer ved en operasjon i Afrika. Vi vil stå overfor ekstrem varme og tropiske sykdommer. Å få frem forsyninger her, hvor det er nærmest totalt fravær av moderne infrastruktur – vil være svært vanskelig. Selv om Norge har lange og stolte tradisjoner fra militær FN-innsats helt tilbake til de aller første FN-operasjonene etter annen verdenskrig, er det nå nesten ti år siden Norge hadde et større avdelingsbidrag i en FN-ledet operasjon på land.

 

I Afrika kan vi måtte delta i operasjoner med enheter som har et annet trenings- og utstyrsnivå enn det vi er vant med.  Vi må igjen lære oss FNs prosedyrer for kommando og kontroll. Her må vi gjennom grundig planlegging og godt lederskap finne gode løsninger som fungerer på bakken.

 

For å selv få god førstehåndskunnskap om forholdene de norske styrkene kan komme til å operere under vil jeg selv i nærmeste fremtid besøke de aktuelle områdene i både Tsjad og Kongo.

 

I 1797 grep den dansk-norske flåten inn mot angrepene på våre egne handelsfartøy utenfor kysten av Afrika. Når vi nå over 200 år etter står overfor en liknende situasjon vurderer regjeringen å delta med en fregatt for å bekjempe piratvirksomhet utenfor kysten av Somalia i 2009. I tillegg går vi i dialog med FN om et mulig norsk bidrag til verdens største FN-styrke i Kongo, på sikt.

 

Vi har et Forsvar anno 2009 som gjennom godt trent personell, moderne utstyr og kompetente ledere er parat til å møte de store vanskelige utfordringene et slikt oppdrag i Afrika kommer til å stille oss ovenfor.

 

Når vi nå snart har norske soldater på bakken i et FN-oppdrag i Afrika viser det at vi har fulgt opp politiske visjoner med konkret politikk.

Materiell

Et moderne forsvar må ha moderne materiell. Her vil jeg driste meg til å si at vi har gjort kvantesprang de senere årene, og vi ser nå at effekten av dette er i ferd med å slå inn i alle forsvarsgrenene.

 

Vi er på vei mot å få en av Europas mest moderne mariner. Vi er også i ferd med å få den beste kystvakten vi noen gang har hatt.

 

I luften har vi allerede det første av flere nye moderne transportfly. Som dere alle vet har regjeringen anbefalt JSF som Norges nye kampfly. I henhold til regjeringens plan la vi rett før jul frem en proposisjon for Stortinget, hvor vi foreslo at det innledes en forhandlingsprosess for anskaffelse av nye kampfly.

 

Vi mener at Joint Strike Fighter er den klart beste kandidaten til å møte det sett av sikkerhetspolitiske utfordringer vi ser for oss i tiårene som kommer. Det samme kan vi si om de nye høyteknologiske fregattene og de norskutviklede MTBene som nå fases inn fortløpende.

 

Vi befinner oss i et sikkerhetspolitisk farvann hvor de regionale og etniske konfliktene fra nittitallet er med oss, og hvor de asymmetriske truslene fortsatt gjør seg gjeldene. Men det er altså geopolitikken vi forventer vil berøre oss sterkest.

 

Dette har selvsagt også konsekvenser for hvilket verktøy Forsvaret satser på å ha øverst i verktøykassen. Det sikkerhetspolitiske tidsskillet vi stod overfor etter 11. september fokuserte på omstilling til lette og raske kapasiteter. I sin rendyrkede form sto verken fregatter eller ubåtvåpenet øverst på ønskelisten innenfor et slikt forsvarskonsept.

 

I lys av geopolitikkens retur er derimot de kapasiteter slike plattformer representerer høyst tidsriktige redskap Forsvaret trenger.

 

Hovedinnretningen på endringene av Forsvaret har vært rett. Men det har vært en viss fare for at man overtilpasset omstillingene i retning av et lett og mobilt forsvar. Vi ser behovet for et forsvar som har noe mer vekt på oppdrag hjemme, som satser noe mer på FN, og som er mer robust og tilpasset til å stå ute lengre.

 

Vårt personell på bakken i Afghanistan, og det personellet som snart reiser til Afrika, skal vite at vi gjør alt vi kan for å skaffe dem utstyr som reduserer risikoen så mye som mulig. Det er derfor vi har gått til anskaffelse av nye pansrede IVECO-kjøretøy. Det er derfor vi har brukt millioner på nye jammere mot improviserte bomber. Det er også en hovedårsak til at vi hurtig har klart å få på plass nye moderne transportfly.

 

Også når det gjelder utstyr og materiell, viser vi med dette at bitene i det moderne norske Forsvaret er i ferd med å falle på plass.

 

Denne regjeringen har fortsatt moderniseringen av Forsvaret som både har vært nødvendig og riktig. Samtidig har vi sett behovet for å justere siktet noe.

Mennesker i Forsvaret

Riktig utstyr er som sagt svært viktig, men vi må ikke glemme at Forsvarets virkelige ryggrad er de ansatte.

Forsvaret består av enkeltmennesker. Det handler om deres trivsel og deres sikkerhet. Det handler om å ta vare på den enkelte, det handler om trygghet og det handler om å skape en god arbeidshverdag.

 

Det er et viktig vendepunkt når vi nå ikke lengre reduserer, men øker bemanningen i det norske Forsvaret. Vi har sett dette spesielt i Hæren. I de årene denne regjeringen har sittet, har Hærens bemanning økt med over 40 prosent. Dette er viktig, ikke minst for å redusere den slitasjen på personell som vi har sett over flere år. Vi jobber også med å øke andelen avdelingsbefal, slik at flere av våre medarbeidere vil kunne delta i utenlandsoperasjoner.

Med de planene vi nå har for vår utenlandsinnsats i 2009, inkludert Afghanistan og Afrika, vil fordelingen på alle forsvarsgrener være langt bedre enn den var for kun ett år tilbake. Dette er også uttrykk for et ønske om å la alle deler av Forsvaret få sin del av den viktige erfaringen som ligger i moderne, militær utenlandsinnsats.

For å forenkle og styrke vår evne til å lede pågående operasjoner har vi tatt tre nye grep. For det første ble operasjonsavdelingen i Forsvarsdepartementet overført til Forsvarsstaben ved årsskiftet. For det andre blir Forsvarets operative hovedkvarter etablert på Reitan. Disse to grepene vil gi oss et entydig kommando- og kontrollapparat, og en styrket evne til å planlegge og til å lede pågående og fremtidige operasjoner.

 

For det tredje flytter vi generalinspektørene for Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret ut der forsvarsgrenen har sin hovedvirksomhet. Dette vil gi nærhet til forsvarsgrenens utviklings-, utdannings og treningsvirksomhet. Samlet sett vil disse tre grepene gi Forsvaret en styrket og mer synlig ledelse, samt klarere ansvars- og kommandoforhold.

 

Da denne regjeringen tiltrådte sa statsministeren at vi ikke bare skal endre politikkens innhold, men også politikkens form. Erfaringen min er at det ikke bare er viktig hva vi oppnår når vi moderniserer – men hvordan vi moderniserer. Så grunnleggende omstillingsprosesser som Forsvaret har vært gjennom de siste tiårene må skje på en menneskelig måte. Menneskelig fordi de ansatte i Forsvaret og de som representerer dem skal tas på alvor og involveres i alle viktige prosesser.
Demokrati handler også om at arbeidstakere skal ha innflytelse over sin egen arbeidshverdag og sin egen arbeidsplass. Derfor har døren min stått åpen for dem som har ønsket å møte meg – og den vil stå åpen også i fremtiden.

Gjennom dette tette samarbeidet og den åpne dialogen har vi oppnådd gode resultater. Befalsorganisasjonene var sentrale da vi igjen fikk på plass oppsigelsesvernet for mange av dere offiserer. De tillitsvalgte var sentrale da vi i stedet for å opprette aksjeselskap satset på å effektivisere verkstedene våre. Sammen med de verkstedsansatte har vi på denne måten klart å bruke ressursene bedre og dermed kunne sette av mer til den spisse enden. Men her er det ikke tid til noen hvileskjær – vi må fortsatt stå på i fremtiden for å forbedre resultatene enda mer.

 

Også når soldatene våre kommer hjem skal de oppleve at de blir godt tatt vare på av Forsvaret og av samfunnet for øvrig. I tett samarbeid med veteran- og personellorganisasjonene er vi i ferd med å styrke rettighetene og tilbudene til veteranene våre. Regjeringen kommer til å stå på hardt for at veteranene og familiene deres blir så godt tatt vare på som mulig.

 

Deltakelse i utenlandsoperasjoner vil være normalsituasjonen for Forsvarets ansatte. Derfor er det også viktig for våre soldater at den dagen de kommer hjem som veteraner, så vet de og deres pårørende at de får god oppfølging og et verdig tilbud. Veteranarbeidet blir også dermed viktige steg i retning av et moderne og godt forsvar.

 

Jeg er stolt over soldatene og veteranene våre. Jeg er stolt over det motet de viser. Den freden de skaper. Den rettferdigheten de arbeider for. Og ikke minst er jeg stolt over det håpet de bringer i møte med en plaget sivilbefolkning.

 

Et moderne Forsvar betyr også et mer mangfoldig Forsvar, et Forsvar med flere kvinner og flere innvandrere. Vi kan ikke akseptere at ett stort område innenfor det offentlige, skal ”unntas” fra likestillingspolitikken eller integreringspolitikken. For det første fordi et Forsvar som skal være forankret i det norske folk også må gjenspeile folket. Og for det andre fordi et Forsvar med flere kvinner og flere innvandrere gir oss et bedre forsvar. Et forsvar som er bedre i stand til å løse de krevende oppgavene vi står ovenfor hver dag.

Gjennom Forsvarspolitisk utvalg og gjennom arbeidet med Langtidsproposisjonen for Forsvaret har vi fått en bred erkjennelse i det politiske Norge om at Forsvaret måtte tilføres flere – og ikke mindre ressurser. Og at dette handler om mer enn bare ord, har vi vist i inneværende år. Her tar vi altså halvparten av løftet vi lovet gjennom Langtidsplanen allerede det første året i fireårsperioden. Vi har også slått fast at det vernepliktsbaserte Forsvaret er fremtidens forsvar.

Avslutning

Etter år med uro, stor omstilling og mye usikkerhet har vi nå lagt grunnlaget for stabilitet og forutsigbarhet. Moderniseringen er nå for alvor i ferd med å bære frukter. Regjeringen møter økt turbulens i nordområdene med økt tilstedeværelse og nye politiske grep her hjemme og i NATO. Ute deltar Forsvaret i en uhyre krevende operasjon i Afghanistan. Denne operasjonen og fremtidige operasjoner i Afrika setter både personellet enkeltvis og Forsvaret som helhet på store prøver. Men dette er prøver som Forsvaret består, dette er oppgaver og oppdrag vi løser i dag og som vi evner å løse i fremtiden.

Med det nye materiellet, som skal være med oss 20 til 40 år inn i fremtiden, har vi fått større fleksibilitet da vi gjennom å styrke bemanningen kan øke kapasiteten om situasjonen skulle tilsi det.

 

Vi har et godt Forsvar i Norge. Et Forsvar som er tilpasset utfordringene av i dag. Et balansert Forsvar som er fleksibelt og robust og klar til å møte kjente og ukjente trusler av i morgen.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foto: Dagen.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund, mandag 7. januar 2008, ved Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Forsvarsministerens nyttårsforedrag: ”Trusler og utfordringer, sikkerhet og forsvar”

Deres Majestet, mine damer og herrer!

Vi har nettopp rundet et årsskifte, og for mange av oss er det tiden for å gjøre opp status – både med oss selv og forholdet til våre omgivelser. Et tilbakevendende spørsmål i en slik selvransakelse er om vi har tatt fornuftige forholdsregler for å beskytte hus og hjem. Er forsikringene i orden?

 

Også for meg som forsvarsminister er et årsskifte en naturlig påminnelse om å tenke igjennom om landets forsvarspolise er god nok.

 

Og når man sitter og funderer på forholdet mellom kostnad og risiko, kan man av og til fristes til å konkludere med at premien er for høy. Den store katastrofen inntraff ikke i år heller, og vi har jo så mye annet å bruke pengene på. Slike betraktninger får god næring når man får i hende en oppmuntrende avis-forside – det forekommer, selv om det er sjelden – der det står at ”Sverige vil forsvare Norge”.

 

Det er jo en besnærende tanke, at vi kan legge fakturaen i naboens postkasse. Nå viste det seg at det var en noe forhastet slutning, og at virkeligheten også denne gang, var noe mer sammensatt.

 

Det vi må konkludere med, også ved dette årsskiftet, er ikke bare at forsikringen vår må opprettholdes og at vi forlenger den gjensidige avtalen vi har med våre allierte. Vi må også se på om det er behov for forbedringer, om innholdet i forsikringen gjenspeiler det aktuelle trusselbildet.

 

Og det er disse to spørsmålene jeg kommer til å bruke mesteparten av tiden min på i kveld:

  • Hvilke sikkerhetspolitiske utfordringer er det vi står overfor ved inngangen til 2008?
  • Og hva får de å si for utformingen av vår forsvars- og sikkerhetspolitikk?

 

La meg begynne lengst borte, på den andre siden av kloden. For det er der de kreftene er virksomme som nå driver frem den største forskyvningen i de globale maktforholdene. Kina, med 1,3 milliarder innbyggere, har de siste 25 år hatt en økonomisk vekst på nesten ti prosent i året. Millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom. Verden har aldri sett noe lignende. Men alt tyder på at dette likevel bare er begynnelsen.

Den økonomiske tyngden gir Kina stadig større internasjonal betydning, med potensial til å bli en global aktør på linje med USA. Vi ser allerede at Kinas økende innflytelse går igjen i alt fra økonomiske konjunkturer og miljøspørsmål til utviklingen i Afrika og arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen til Nord-Korea og Iran.

 

Når vi holder Kinas volum og vekst sammen med den tilsvarende utviklingen i India og det som skjer ellers i Asia og andre steder, kan vi konstatere at Vesten relativt sett svekkes på den internasjonale scenen. USA er fortsatt verdens mest innflytelsesrike land, i kraft av økonomi, teknologi, populærkultur og det militære. USA vil i mange år vil ha overlegen evne til global militærmakt. Dette forhindrer ikke at vi er vitne til en gradvis reduksjon i USAs relative makt og innflytelse.

 

Selv om dette i hovedsak skyldes fremveksten av nye globale aktører, tror jeg vi også skal peke på USAs vedvarende militære engasjementer i andre land. Disse konfliktene binder opp store ressurser, og selv om de har bekreftet den militære overlegenhet hos verdens eneste supermakt, har de også demonstrert begrensningene i bruk av militær makt, ikke minst i Irak.

 

Min kollega i Washington, forsvarsminister Robert Gates, reflekterte nylig over nettopp dette: Militærmaktens begrensning. I en tale til studentene ved Kansas State University for noen uker siden var hovedbudskapet at vi må styrke vår kapasitet til å benytte ”soft power” og til bedre å integrere den med ”hard power”.

 

Gates etterlyste en dramatisk økning i budsjettene til det han omtalte som ”de sivile instrumentene i nasjonal sikkerhet”: Diplomati, strategisk kommunikasjon, utenlandsk bistand, frivillig innsats og økonomisk gjenoppbygging. USAs forsvarsminister slo fast at en av de viktigste erfaringene fra krigene i Irak og Afghanistan er at militær suksess ikke er nok for å vinne.

 

Jeg deler fullt ut disse synspunktene, og jeg synes det Robert Gates her sier lover godt for det videre sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet mellom våre to land. USAs forsvarsminister pekte i talen på det samme som vi lenge har argumentert sterkt for i Afghanistan, at sikkerhet må følges av økonomisk fremgang, godt styresett, utvikling av en rettsstat, intern forsoning, opplæring og utrustning av sikkerhetsstyrker under demokratisk kontroll, og – ikke minst – å sikre befolkningen mat og bolig, arbeid og helsestell.

 

Samtidig som vi er vitne til en utvikling fra en verden med en supermakt til en verden med flere sterke aktører, ser vi også at det er bevegelse innen den vestlige verden. USAs militære nærvær i Europa er blitt sterkt redusert og vi må forvente at USAs oppmerksomhet i stadig sterkere grad vil være rettet andre steder.

 

Samtidig har EU lagt betydelige ambisjoner i utviklingen av sin felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. EU har på få år gått fra å ha en nærmest symbolsk til å få en synlig og gradvis større reell sikkerhetspolitisk rolle. Med 27 medlemmer omfatter EU de fleste land på det europeiske kontinent og fremstår i stadig sterkere grad som Europas stemme overfor omverdenen.

 

 

Hva så med Russland? Hvordan skal vi forstå utviklingen i den staten som under hele den kalde krigen var den viktigste premissleverandør for vår – og alle andre vesteuropeiske lands – forsvarstenkning?

 

Vi ser nå at Russland etter nærmere ti års fravær er tilbake på den internasjonale arena. Og det Russland vi ser, er vesensforskjellig fra det vi så på 90-tallet. Det er preget av ny økonomisk handlefrihet, økt selvtillit og vilje til selvhevdelse. Men det er også preget av intern maktsentralisering og ensretting.

 

Denne utviklingen internt skjer samtidig med at vi opplever et mer anstrengt forhold mellom Russland og Vesten. Hvordan det kommer til uttrykk kan vi lese i avisene hver dag.

 

Ett eksempel der Russland og vestlige land har ulike syn er i spørsmålet om Kosovos status, som har utløst ny usikkerhet på Balkan. Situasjonen er uavklart, og minner oss om at det fremdeles kan komme etterskjelv som følge av de politiske og militære rystelsene i dette hjørnet av Europa på 90-tallet.

 

Et annet eksempel er CFE-avtalen om konvensjonelle styrker i Europa – den mest vellykkede avtalen i sitt slag noensinne.

 

Foreløpig er det ikke grunn til å dramatisere de praktiske konsekvensene av at Russland har suspendert CFE-avtalen, men det er bekymringsfullt når det skapes usikkerhet omkring avtalens fremtid.

 

I tillegg til CFE-avtalen og Kosovo, registrerer vi denne konfliktlinjen mellom Russland og vestlige land i spørsmålet om videre utvidelse av NATO og i diskusjonen om missilforsvar. Begge disse spørsmålene blir tema på Alliansens toppmøte i Bukarest i begynnelsen av april.

 

I våre nærområder har Russlands fornyede evne til regional maktutøvelse de siste månedene gitt seg uttrykk i gjenopptakelsen av en gammel øvelse. I løpet av 2007 observerte vi 88 russiske fly utenfor vår lange kystlinje. I 2006 var det tilsvarende tallet 14. Toktene har omfattet store formasjoner av kampfly og strategiske bombefly som vi ikke har sett siden oppløsningen av Sovjetunionen.

 

Vi konstaterer at de russiske flyene har holdt seg i internasjonalt luftrom, og vi har ingen grunn til å tro at moderniseringen av og den økte aktiviteten i det russiske forsvaret er rettet mot Norge.

 

Men vi gjør det også klart at vi følger denne utviklingen nøye, og at vi forventer at virksomheten foregår innenfor rammene av avtaleverk og tillitskapende samvirke. Vår politikk overfor Russland skal fortsatt være preget av pragmatisme, interesser og samarbeid. Siktemålet er fortsatt stabilitet, en forsvarlig forvaltning av naturressursene og godt naboskap.

 

Et eksempel på hvordan vi kan bidra til et godt naboskap fikk vi se på fjernsynsnyhetene noen dager før jul. Da kom et norsk Sea King-helikopter et havarert russisk fartøy til unnsetning ved Fiskerhalvøya utenfor Murmansk. Bergingsmannen og den øvrige besetningen på helikopteret reddet samtlige 12 russiske sjøfolk om bord og fløy dem trygt inn til Kirkenes.

 

Et eksempel på hvordan man ikke bidrar til å utvikle et godt naboskap fikk vi en uke tidligere, da en russisk hangarskipsgruppe satte i gang en øvelse nær norske plattformer i Nordsjøen. Øvelsen, hvor det også deltok jagerfly, førte til at helikoptertrafikken til og fra noen av plattformene måtte innstilles.

 

Men dette oppfatter vi som et unntak fra regelen. Regelen er godt samarbeid og nye møteplasser, slik vi så et eksempel på i september i fjor. Da la en russisk ubåt for første gang – i alle fall så vidt vi kjenner til – til kai ved hovedbasen til Det norske sjøforsvaret…

 

Ambisjonene til Putins Russland er tydelige, og i kraft av sitt territorium, sine råvarer og sin militære evne, er det å forvente at Russland vil komme til å spille en betydelig rolle i internasjonal politikk i årene som kommer. Vår felles grense og mange kontaktpunkter i nord tilsier at Russlands forsterkede internasjonale rolle også vil avspeiles i våre nærområder.

 

Som dere vet, er Nordområdene Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde. Det innbærer engasjement og aktiviteter over et vidt felt, også innen forsvarssektoren. Vi må, i årene som kommer, være forberedt på å bruke betydelige ressurser på å ivareta våre interesser i nord.

 

Samtidig som de tunge aktørene rundt oss – EU, USA, Russland og Kina – er i bevegelse i forhold til hverandre, må de – og alle vi andre – forholde seg til uroen i beltet som strekker seg fra Pakistan gjennom Midt-Østen til Nord-Afrika.

 

Årsakene til de mange konfliktene og krigene er sammensatte. Når man dukker ned i historien og geografien, i økonomien og demografien i dette store området, finner man nær sagt alle tenkelige årsaker til krig og konflikt.

 

Hendelsene i Pakistan de siste par ukene har illustrert hvilke dramatiske utslag motsetningene kan få og minner oss om betydningen av å sikre stabile samfunn i denne delen av verden.

 

Det vil føre for langt å gå nærmere inn i dette, la meg bare slå fast at konfliktene her ikke bare utsetter menneskene som bor der for store prøvelser. Konfliktene destabiliserer betydelige områder og får konsekvenser for nabolandene, ja, de påvirker den globale sikkerhets- og forsvarspolitikken fra Canada til Canberra.

 

Det er i denne virkeligheten vi for første gang siden 2. verdenskrig har hatt norske soldater i omfattende kamphandlinger og hvor vi har mistet to av våre i året som gikk. Det er også for innsats i dette terrenget vi sammen med Sverige har stilt en bataljon med ingeniør-soldater til disposisjon for FN.

 

Innsats i Afghanistan og Sudan, Asia og Afrika, er alvorlige påminnelser om hvor involvert vi er i internasjonal sikkerhetspolitikk, og om hvor lite geografisk avstand betyr for egen sikkerhet. ”Langt borte” eksisterer ikke lenger.

 

Utfordringen er ikke bare å finne en løsning på de konfliktene som står i lys lue og hvor det ryker fra geværpipene. Det pågår også et kontinuerlig diplomati, der Norge er sterkt engasjert, for å forhindre at latente og frosne konflikter bryter ut i krigshandlinger.

 

I disse anstrengelsene blir vi minnet om advarselen fra den russiske dramatikeren Anton Tsjekhov. Han skal ha sagt at ”Dersom det henger et gevær på veggen i første akt, så kommer det alltid til å gå av før stykket er slutt”…

 

Problemet mange steder er at vi kommer inn på scenen alt for sent, slik at vi ikke får hektet geværet ned fra veggen før dramaet starter.

La meg, etter dette forsøket på å risse opp noen av de tydeligste strekene i det store geopolitiske bildet, komme inn på noen av de andre, grenseoverskridende komponentene som er med på å skape usikkerhet rundt oss.

 

Vi har brukt mye energi de siste årene på å motvirke internasjonal terrorisme. Selv om det er gjort mye godt arbeid – ikke minst av etterretningstjenester som har avverget flere planlagte terroraksjoner – har vi ingen illusjoner om at dette er en kamp som kan ”vinnes” en gang for alle. Internasjonal terrorisme er kompleks, og jeg kan ikke se at de bakenforliggende årsaker til terrorismen kommer til å forsvinne med det første.

 

En trussel vi antakelig har snakket for lite om de siste årene, er spredningen av masseødeleggelsesvåpen. Her er situasjonen dessverre den at det internasjonale regimet for rustningskontroll og ikke-spredning er under press. Og når stadig flere land skaffer seg slike våpen, og evne til å bruke dem over store avstander, øker usikkerheten for oss alle.

 

Ett barometer på hva vår del av verden anser for å kunne utgjøre en trussel, er agendaen på toppmøtene i NATO. Et tema som er på vei oppover på denne dagsorden, er energisikkerhet. Det pågår nå en debatt i Alliansen om hvilken rolle NATO skal ha på dette området. Et sentralt punkt i diskusjonene er sikring av infrastruktur som er knyttet til energiforsyningen i medlemslandene: Kraftstasjoner, prosessanlegg, plattformer, rør og ledningsnett – en viktig debatt for oss.

 

Denne listen over sikkerhetsutfordringer kan gjøres lenger, men jeg vil bare nevne én til, og det er klimaendring. Ingen kan stille seg likegyldig til de alarmerende rapportene fra FNs klimapanel og andre forskere. På vårt felt blir sammenhengen mellom klimaendring og sikkerhet stadig tydeligere.

 

Lederen for FNs klimapanel, Rajendra Pachauri, understreket denne koplingen i sin nobeltale. Han viste til den ”trusselen som oppstår ved dramatiske folkeforflytninger, konflikt og krig om vann og andre ressurser, samt omstilling av maktbalansen mellom nasjoner”.

 

Det er interessant å reflektere litt over hvordan denne koplingen mellom klimaendring og sikkerhet på så kort tid har gått fra å være en illevarslende teori for forskerne, til å bli oppfattet som en reell trussel for folk flest. For det er det som har skjedd.

 

I den bredt anlagte omverdensanalysen som for noen uker siden kom fra den svenske Førsvarsberedningen, ble miljøpåvirkning og klimaforandring omtalt som de mest alvorlige truslene mot menneskenes sikkerhet.

 

Et par måneder tidligere kom den årlige rapporten fra The German Marshall Fund of the United States, som hvert år gjennomfører meningsmålinger om det de kaller transatlantiske trender. For første gang rangerte europeerne klimatrusselen som den mest sannsynlige av de truslene som vil berøre dem det kommende tiåret.

 

Det er selvsagt ikke de til en hver tid største utslagene på meningsmålingene og den sist ankomne analyse som styrer vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vi må gjøre våre egne vurderinger og ta våre egne beslutninger. Og her er klimaendring en av flere grenseoverskridende utfordringer.

 

Mine damer og herrer,

Vi er altså en del av en verden med stormakter og geopolitiske tyngdepunkter i bevegelse. Vi er samtidig en del av en verden med et stort utvalg av grenseoverskridende trusler. Det er mye å si om dette, la meg her bare peke på én underliggende tendens: Tilbakekomsten av statenes og realpolitikkens plass i internasjonal politikk.

 

Jeg tror det er grunnlag for å si at enkelte de siste årene har undervurdert stormaktenes selvhevdelse som drivkrefter i internasjonal politikk. Etter hvert som den kalde krigen kom på avstand, ble terror og andre asymmetriske trusler etter hvert dominerende i de fleste analysene, særlig etter angrepene i USA 11. september 2001.

 

Jeg sier ikke at de asymmetriske truslene skal undervurderes. Det skal de ikke. Men vi må samtidig innse at de symmetriske truslene ikke forsvant, og at forholdet stater imellom kan, også i tiden som kommer, gi oss utfordringer på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området.

 

I sin mest kjente bok hevdet den amerikanske professoren Francis Fukuyama at historien var slutt. Hans poeng var at opphøret av den kalde krigen innebar slutten på en ideologisk utvikling der vestlig demokrati har vunnet frem som den endelige form for menneskelig styresett.

 

Jeg tror vi nå kan slå fast at det ikke var slutt på historien, likevel. Historien har vendt tilbake. Vi må forholde oss både til de symmetriske truslene og til de nyere asymmetriske truslene.

 

I en slik sammenvevd verden, og etter et år der vi

  • for første gang siden andre verdenskrig har hatt norske soldater i omfattende kamphandlinger,
  • der vi for første gang siden den kalde krigen har fått de russiske flyene tilbake utenfor kysten vår i stort omfang,
  • og der opinionen i Europa for første gang mener at klimaendring er vår største trussel,

 

– i en slik situasjon er det naturlig å spørre hva dette betyr for oss. Hva blir konsekvensene av disse sammensatte internasjonale utviklingstrekkene for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk?

 

Jeg vil peke på fem overordnede prioriteringer, som viser at kjerneverdiene i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk fortsatt er gyldige og tåler å bli prøvet mot et trusselbilde i bevegelse.

 

For det første må vi gjøre det vi kan for å opprettholde og styrke en internasjonal rettsorden gjennom FN. Det gjør vi ikke bare av hensyn til de fattige og undertrykte i andre deler av verden. En verdensorden basert på internasjonal rett, der omforente spilleregler setter rammen for samkvem mellom land, er til det beste for små stater.

 

Det gir oss, for å ta bare ett eksempel, en felles havrett. For et land som har en stor del av sin økonomi knyttet til ressursene i og under et havområde som er seks ganger større enn landets areal er dette av meget stor betydning.

 

Alternativet til dette internasjonale fellesskapet er de sterkestes rett, at de store går alene. Det er ikke i vår interesse. Det er derfor sikkerhetspolisk maktpåliggende for Norge å arbeide for et sterkt og respektert FN. Det gjør vi på mange måter, blant annet ved å stille opp når FN ber oss om å delta i internasjonale fredsoperasjoner, enten det skjer under blått flagg, eller når FN har gitt mandat til å opptre under NATO- eller EU-flagg.

 

Det andre vi må gjøre er beslektet med det første: Vi må søke fellesskap med likesinnede land for skaffe oss mest mulig sikkerhet. Den gjensidige sikkerhetsgarantien i NATO er derfor fundamentet i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Også her er spillereglene klare: Dersom vi ønsker et sterkt og relevant NATO som kan komme oss til unnsetning dersom vi skulle få behov for det, må vi selv bidra til å gjøre NATO sterkt og relevant.

 

Hvordan gjør vi det?

 

Vi står nå foran en ny runde med en grundig gjennomtenkning av Alliansens innretning og fokus. Vi ønsker at denne prosessen skal lede frem mot et nytt strategisk konsept for NATO. Dette vil være en god anledning til nettopp å drøfte hvordan vi skal sikre at Alliansen forblir sterk og relevant. Jeg vil peke på to områder vi fra norsk side vil legge vekt på i tiden fremover.

 

Det ene gjelder NATOs fokus. Jeg tror det er viktig at Alliansen forsterker sitt nærvær og sine aktiviteter i medlemslandene og i våre nærområder. Det er en fare for at NATO i for stor grad oppfattes som en organisasjon som bare driver med operasjoner utenfor eget territorium.

 

La meg nevne ett eksempel på hva som kan gjøres: Vi har nå under utvikling et bredt samarbeid med flere NATO-land om overvåkning og sikkerhet på og rundt Island. Her snakker vi egentlig om svære områder i Norskehavet og Det nordlige Atlanterhav. Vi ønsker at NATO tar et større eierskap til denne innsatsen. Det vil ikke bare bidra til forutsigbarhet og fortsatt stabilitet i disse store områdene. Det vil også gjøre Alliansen mer synlig i vår del av verden.

 

Vi ønsker også å forbedre NATOs evne til å lede og samordne medlemslandenes militære kapasiteter. Det handler ikke bare om å effektivisere NATOs egen kommandostruktur, men kanskje like mye å forbedre samarbeidet mellom denne kommandostrukturen og de operative kommandoene i medlemslandene. Et tettere samarbeid her vil føre til at Alliansen bedre kan nyttiggjøre seg nasjonal kunnskap. Det vil også gi NATO større innsikt i sikkerhetsutfordringene i medlemslandenes nærområder.

 

Dette kontinuerlige arbeidet for å styrke NATO som fundament i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk, forhindrer ikke at vi i tillegg investerer i et nærmere samarbeid med gode naboer og andre venner. Her har det oppstått et nytt mulighetsrom i det politiske landskapet som har åpnet seg etter den kalde krigen. Land og regioner som tidligere var murt fra hverandre, har fått muligheten til å virke sammen, basert på en erkjennelse av å ha felles sikkerhetsutfordringer.

 

Ett resultat av denne utviklingen er at de tunge institusjonene i vår del av verden ikke bare er blitt større. De er også blitt mer fleksible. Land som ikke er medlemmer i NATO eller EU tilbys forskjellige samarbeidsordninger og partnerskap. Sirklene utvides og overlapper hverandre, nye samarbeidskonstellasjoner oppstår.

 

Det er dette nye handlingsrommet vi har gått inn i for å øke verdien av vår gjensidige, kollektive forsikring. Det gjør vi ved å søke tettere samarbeid med våre naboland i Norden og våre likesinnede i en større europeisk kulturkrets.

Vi har blant annet lykkes i å etablere et nært samarbeid med de 27 medlemslandene i EU også på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Ett utslag av det er at vi siden tirsdag i forrige uke har hatt rundt 150 norske soldater stående i beredskap for EUs nordiske stridsgruppe.

 

Dette viser en aktiv Europa-politikk i praksis. Selv om norsk medlemskap i EU ikke står på den politiske dagsorden akkurat nå, kan vi ikke lukke øynene for den omformingen av vår egen verdensdel som finner sted rett utenfor vår stuedør. I mitt samvirke med europeiske kollegaer merker jeg stadig mer at EUs politiske egentyngde også griper inn på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området.

 

Tanken bak denne konstruktive engasjementspolitikken i NATO og overfor våre venner i Norden og EU, er at jo bedre vi limes sammen, desto sterkere blir samfølelsen og den kollektive sikkerheten. Som det heter i tittelen på en av fjorårets mest solgt bøker: ”Saman er ein mindre aleine”…

 

Det tredje vi må gjøre, som en konsekvens av de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor, er å få de mange ulike aktørene i internasjonale fredsoperasjoner til å samarbeide bedre. Det høres kanskje ut som en selvfølge, noe vi gjør hele tiden og som det er unødvendig å trekke frem. Det er det ikke. Faktum er at det er nettopp dette – hvordan vi skal få til et bedre samarbeid – som er et kjernespørsmål i mange fora der jeg møter.

 

I FN diskuterer man det som kalles Integrated Missions. I NATO snakker man om Comprehensive Approach. I EU er terminologien Development and Security. I bunn og grunn dreier disse diskusjonene seg om det samme. Og ikke bare i New York og Brussel. Det er dette som fort blir hovedsaken i samtalene når jeg møter våre folk ute i felten, om det er i Maymane eller i Målselv.

 

Norge er en pådriver i dette arbeidet for å få til en mer helhetlig tilnærming og et bedre samarbeid mellom forskjellige sektorer. Vi har jobbet med dette på generelt grunnlag både gjennom FN, NATO og EU, og vi har engasjert oss spesielt i det som for tiden er vår største utenlandsoperasjon, Afghanistan.

 

Jeg vil si det er påfallende hvor klart våre soldater har sett nødvendigheten av et helhetlig grep om den militære, politiske, utviklingsmessige og humanitære innsatsen for at en fredsoperasjon skal lykkes. Det gjelder fra kontingentsjefen ned til 20-åringene som kommer rett fra førstegangstjeneste.

 

Denne diskusjonen – og frustrasjonen – har vokst frem av den erfaring at samarbeidet og samordningen ikke er god nok. Alle involverte må trekkes med: Militære og sivile, statsmakter og frivillige organisasjoner, stedlige myndigheter og utenlandske deltakere. Slik kan vi lykkes i oppdragene våre. Dette er den daglige erkjennelsen i Afghanistan.

 

Fra dette samarbeidet med andre aktører ute i felten er det en kort vei over til Den fjerde oppgaven vår. Den er å satse tungt på ikke-militære midler for å forhindre, dempe og løse konflikter. Denne oppgaven tilligger ikke først og fremst en forsvarsminister, den ligger også i andre departementer.

 

Når jeg nevner det, er det for å minne om at selv om Forsvaret er et viktig instrument i et lands sikkerhetspolitikk, så er det ikke det eneste. Det er viktig å være seg bevisst at det er summen av vår opptreden – blant annet innen diplomati, økonomi, bistand, miljø, fiskeri, energi og forsvar – at det er det totale resultatet av alt dette som avgjør kvaliteten på vår forsvars- og sikkerhetspolitikk.

 

Det er mitt klare inntrykk at forståelsen for en slik helhetlig sikkerhetstenkning er velutviklet i Forsvaret, og at denne forståelsen inkluderer en erkjennelse av at evne og vilje til å utøve militær makt er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, del av vår forsikringspolise.

 

Innenfor dette, skal vi si ”utvidede” sikkerhetsbegrepet, kan vi for eksempel spørre oss:

  • Hvor mye fremtidig sikkerhet kan det ligge i kommersielt norsk-russisk samarbeid i Nordområdene?
  • Hvor mye fremtidig sikkerhet kan være investert i den norsk-finansierte byggingen av 82 skoler i Faryab-provinsen i Afghanistan?
  • Hvor mye fremtidig sikkerhet blir gevinsten av det usynlige arbeidet ansatte i Forsvarsdepartementet gjør for å hjelpe til med å reformere forsvarssektoren på Vest-Balkan og utbre forståelsen for at forsvaret må være underlagt demokratisk kontroll?
  • Hvor mye fremtidig sikkerhet kan hentes ut i de 24 landene som er involvert i det norske bistandsprogrammet Olje for Utvikling, der formålet er å hjelpe samarbeidslandene til å forvalte sine ressurser på en måte som reduserer fattigdom?

 

Vi vil aldri få det presise svaret på disse og alle de andre spørsmålene vi kan stille om hva som bidrar til sikkerhet. Men spørsmålene illustrerer hvor bredt vi må tenke, og hvor store deler av samfunnet som på en eller flere måter må trekkes inn i en overordnet sikkerhetspolitikk.

 

Til slutt: Det femte vi må gjøre for å sikre oss mot et sammensatt trusselbilde, er selvsagt å innrette Forsvaret slik at det svarer på sikkerhetsutfordringene.

 

Dette innebærer at

  • Vi må samkjøre oss med våre venner, og stille oss slik at vi både kan yte en effektiv innsats for våre allierte når de trenger det, og være i stand til å ta imot hjelp dersom vi skulle få behov for det.
  • Vi må sørge for at Forsvaret er i stand til å hevde vår suverenitet og utøve den nødvendige myndighet som trengs for å håndtere episoder og kriser.
  • Vi må være konsekvente og forutsigbare i vår opptreden, og vi må sørge for å synliggjøre vår forsvarsvilje og vår forsvarsevne. Tilstedeværelse kan i seg selv markere politikk og påvirke atferd.
  • Og vi må, for å sitere Forsvarspolitisk utvalg, kunne heve den militære terskelen så høyt at ”ingen rasjonell motpart vil kunne tvinge sin vilje gjennom overfor norske myndigheter, uten å ty til en maktbruk som vil være helt uakseptabel for verdenssamfunnet og Alliansen”.

 

Kjære forsvarsvenner!

 

Dette er altså våre svar på de sikkerhetsutfordringene som omgir oss når vi nå har tatt de første skritt inn i 2008:

  • Vi må bidra til et sterkt og respektert FN.
  • Vi må bidra til et troverdig og relevant NATO, og forsterke samarbeidet med våre venner i Norden og Europa.
  • Vi må bli flinkere til å samarbeide med andre aktører.
  • Vi må satse tungt på ikke-militære midler, og
  • Vi må sørge for at vi har et forsvar som er best mulig innrettet mot skiftende sikkerhetsutfordringer.

 

Det er arbeidet med dette siste – innrettingen av Forsvaret – som nå fyller mesteparten av arbeidsdagene våre i Departementet. Rapporten fra Forsvarspolitisk utvalg og studien til Forsvarssjefen er viktige bidrag. Men jeg har også fått mange innspill fra politikere, lokalsamfunn, personellorganisasjoner og en lang rekke engasjerte privatpersoner som er opptatt av Forsvarets fremtid. En del av dem har skrevet interessante innlegg på nettstedet Forsvarsdialog.no, hvor vi har invitert hele befolkningen med på et forsvarspolitisk rådslag.

 

Alle bidrag tas med i den prosessen som nå pågår, og som skal ende i en ny langtidsplan for Forsvaret. Ambisjonen er å oversende Regjeringens forslag til Stortinget før påske.

 

På et tidspunkt da vi står midt oppe i dette arbeidet, vil det ikke være riktig av meg å gå inn på hvor vi befinner oss i de enkelte sakene. Men det er ingen tvil om at forsvarssektoren står overfor store utfordringer og at vi må foreta noen viktige valg.

 

2008 blir et viktig år i kampfly-sammenheng. Mot sluttet av året vil regjeringen foreslå for Stortinget hvilken av kandidatene vi vil innlede avsluttende forhandlinger med.

 

2008 blir også et år der vi må diskutere hvilken struktur vi vil ha for Hæren. Konklusjonen er ikke klar, men det står fast at oppbemanningen av Hæren skal fortsette.

 

Vi vil også måtte ta et valg når det gjelder Heimevernets vei videre.

 

I Sjøforsvaret fortsetter innfasingen av våre nye fregatter, samtidig som vi vil måtte ta stilling til de nye MTBene.

 

Et av de spørsmålene som er omfattet med størst interesse, er hvordan vår fremtidige basestruktur skal se ut. Og her vil jeg hevde at vi får god trening i å veie mange forskjellige hensyn mot hverandre. Det gjelder blant annet operative forhold, økonomi, forholdet til våre allierte og Forsvarets nærvær rundt om i landet.

 

Vi står altså midt oppe i et omfattende arbeid der alle forsvarsgrener er lagt under lupen. I denne prosessen støter vi på mange dilemmaer. Et av de største er å fatte langsiktige vedtak mot en kort horisont. Hvor stor sannsynlighet er det for at det som i dag fremstår som kloke og fremtidsrettede beslutninger virker like kloke og fremtidsrettede om bare fem år?

 

Og fem år er som kjent lite i forsvarssammenheng. Fly og fartøyer og våpen som vi kjøper er forutsatt å skulle ha en levetid på flere tiår.

 

Vi husker alle historien om kystfortene og møllposene. Dere husker kanskje også fjorårets vedtak om å kjøpe nye transportfly, en beslutning det antakeligvis ble ventet alt for lenge med ta. Og jeg registrerer at det eksisterer ulike oppfatninger om MTBenes nytteverdi.

 

Samtidig som vi daglig står midt oppe i slike dilemmaer, har vi også fått god anledning til å reflektere over den måten vi driver langtidsplanlegging på i forsvarssektoren. Kanskje vi skal spørre oss om dagens modell med fire-årssykluser er forbi.

Dette medfører kontinuerlig usikkerhet og utrygghet for alle involverte – vi har ikke før satt ut i livet den ene langtidsplanen, før vi setter i gang med den neste.

 

Jeg er rett og slett usikker på om det fortsatt formålstjenlig at vi hvert fjerde år kaster hele Forsvaret opp i luften og setter sammen bitene på nytt. Det går fint an å drive kontinuerlig organisasjonsutvikling samtidig som vi kan gjennomføre endringer.

 

Jeg var tidligere inne på hvordan det sikkerhetspolitiske bildet har forandret seg på bare de siste år. Gamle problemstillinger blir plutselig som nye. Og de hurtige endringene påvirker vår vurdering av hvordan Forsvaret skal se ut.

 

Erfaringene fra vår egen tid bør gjøre oss ydmyke. Ingen kan være skråsikker på hvordan verden ser ut om 10, eller 20, eller 30 år.

 

Denne problemstillingen gjelder på mange områder. Også for personellet. Det er fort gjort å kvitte seg med motiverte og velutdannede mennesker. Det tar mange år å få den samme kompetansen tilbake.

 

Men selv om det er det er ferdigstillelsen av proposisjonen som for tiden er hovedoppgaven for meg og alle mine medhjelpere i Departementet, er det også mange andre utfordringer å forholde seg til.

 

Jeg vil trekke frem én viktig sak, ja, jeg vil si en hjertesak, og det er oppfølgingen av Forsvarets veteraner.

 

Jeg har mange ganger sagt at personellet er Forsvarets viktigste ressurs. Det medfører at vi må føre en personellpolitikk som gjør oss i stand til å rekruttere og beholde dyktige kvinner og menn.

 

Men ansvaret slutter ikke der. Vi har også et ansvar etterpå, når våre veteraner trenger hjelp og støtte etter en tjeneste som til tider kan påføre dem store belastninger.

 

Vi er opptatt av at veteranene sikres oppfølging, og at vi som samfunn sørger for at de kvinner og menn vi sender ut i internasjonale operasjoner sikres nødvendige rettigheter, enten det gjelder på det økonomiske, medisinske, eller på andre områder. I Forsvarsdepartementet gjennomfører vi derfor et omfattende arbeid for å styrke veteranenes rettigheter. Noen tiltak er igangsatt allerede, og vi vil i tiden fremover prioritere oppfølgingen av veteraner ytterligere.

 

Vi ønsker blant annet å gi veteranene et godt tilbud om velferd og rekreasjon. I denne prosessen har vi vurdert forskjellige løsninger. Og vi har nå kommet til at det beste alternativet er å kjøpe Bæreia ved Kongsvinger og etablere dette som veteransenter. Jeg er glad for at også veteranorganisasjonene støtter denne beslutningen.

 

Som vi alle vet: Forsikringer er ikke gratis. Én av kostnadene ved å opprettholde en solid polise for landets sikkerhet, er ikke alltid så lett å få øye på. Da tenker jeg på de påkjenninger man kan bli utsatt for når man sendes ut i krevende oppdrag, ikke bare av sitt eget land, men på vegne av verdenssamfunnet. Jeg tenker på de mange kvinner og menn som blir plassert på en internasjonal scene med det oppdrag å få rolleinnehaverne til å hekte geværet ned fra veggen og fjerne det fra dramaet. Det er ingen ufarlig oppgave.

 

Sånn sett blir også denne beslutningen om å etablere et velferds- og rekreasjonssenter for våre veteraner et betydningsfullt bidrag til å forbedre forsikringen vår. En liten post i den store polisen, men en stor og fortjent anerkjennelse av de mange enkeltmenneskers innsats for vår alles fred og sikkerhet.

 

Takk for oppmerksomheten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 8. januar 2007

Ved Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

VERDIER VERD Å VERNE

Mine damer og herrer, kjære forsvarsvenner.

Innledning

Vår del av verden er i stor grad preget av stabilitet, – av gode naboforhold mellom landene og økonomisk vekst. Men selv om det er fredelig i våre hjemlige trakter, har vi likevel mye å ta ansvar for, – å verne om. Og ikke minst har vi et ansvar for å vise omverdenen at vi har vilje og evne til å ivareta – og forsvare – våre interesser og verdier, hjemme og ute.

I den sammenhengen er Forsvaret ett av flere virkemidler. Men Forsvaret skiller seg ut, fordi det er statens ytterste maktmiddel. Vi har et godt forsvar. Et forsvar som er fleksibelt, – som er beredt, – som har tillit og som er forankret i befolkningen.

Jeg har merket meg at det fra tid til annen tegnes et bilde av et forsvar som mangler relevans. Som ikke har den nødvendige beredskap. Som ikke løser de oppdrag det skal, verken hjemme eller ute. Det er ikke tilfellet!

Aktivitet i løpet av den siste uken

La meg bare anskueliggjøre noen av Forsvarets aktiviteter i løpet av årets første uke – en uke som vanligvis er en av årets roligste: På Garnisonen i Sør-Varanger har vernepliktige mannskaper gjennomført mer enn 200 patruljer langs grensen til Russland.

Åtte kystvaktfartøy patruljerer i våre nordlige farvann, – de har blant annet inspisert 14 fartøyer – fire av dem i fiskevernsonen, – og har bistått flere utenlandske skip i forbindelse med dårlig vær langs kysten. Syv av kystvaktens fartøyer patruljerer rundt kysten av Syd-Norge, – og har gjennomført inspeksjoner, tolloppdrag, samt søk og redningsoppdrag.

333-Skvadronen, de maritime patruljeflyene, har gjennomført et operativt tokt over nordområdet, og frem til 20. januar har skvadronen også et Orionfly i Antarktis, på oppdrag for Norsk Polarinstitutt.

I løpet av dagen har det blitt gjennomført 44 treningstokt med F-16 ut fra Bodø og Ørland, – i tillegg har det vært to jagerfly på høy beredskap – slik det er hver dag, hele året.

Og mens vi nå har bildet av et kampfly fremme – la meg bare slå fast at i overskuelig fremtid finnes det ikke alternativer som kan erstatte kampflyet og den helt nødvendige kapasitet det representerer i et moderne forsvar.

Regjeringen har derfor besluttet at kampfly skal fortsette å være en viktig del av det norske forsvaret. Det er tre reelle kandidater for et eventuelt nytt kampfly. Men en beslutning om hva den fremtidige kampflykapasiteten skal være, blir ikke bli fattet før i 2008.

Siste uke har to av våre MTB’er i UNIFIL II til enhver tid vært aktive i farvannet utenfor kysten av Libanon.

Tre mobile observasjonsteam har vært ute i Faryab-provinsen i Afghanistan – og det har vært gjennomført en bypatrulje i Meymaneh. Vår hurtige reaksjonsstyrke i Mazar-E-Sharif er på beredskap for innsetting. Styrken har også gjennomført 3 bypatruljer, og har ryddet miner på veiakser i området.

På Værnes er det i dag innrykk av 64 aspiranter til Heimevernets befalsskole. De 40 som blir tatt opp, vil bli en del av det moderne Heimevernet, – som har kommet langt i sin kvalitetsreform, – som er gode på sivilmilitært samarbeid, – og som kan beskytte både mennesker og institusjoner.

Alt dette illustrerer at Forsvaret løser sine oppgaver– hver eneste dag – på en fremragende måte. Vi har også betydelige styrker som er i beredskap dersom en krisesituasjon skulle dukke opp, hjemme eller i utlandet. Og dette samtidig som Forsvaret er inne i en viktig og nødvendig omstilling, som i seg selv krever stor innsats og engasjement.

Sikkerhetspolitiske endringer

NATO er den fremste garantisten for vår sikkerhet. Men vi må arbeide for at NATO forblir relevant og ivaretar sikkerheten for medlemslandene, – og samtidig bidrar til å løse internasjonale utfordringer.

Den sikkerhetspolitiske situasjon er i dag preget av et bredt og sammensatt risikobilde – med stor grad av usikkerhet og uforutsigbarhet. Det er helt nødvendig å ta hensyn til de skiftende sikkerhetsutfordringer og trusler som Norge, NATO og det internasjonale samfunn står overfor.

Men dersom vi fortløpende planlegger innretningen av vårt militære forsvar ut i fra disse stadige endringene, så kan langsiktigheten i våre disposisjoner bli for liten.

Derfor bør Forsvaret i mindre grad baseres på hva vi skal forsvare oss mot. Og i mye større grad innrettes mot hva vi ønsker å beskytte, å verne –  nemlig den virksomhet, den infrastruktur, de interesser og de verdier vårt samfunn bygger på – som vi vil forsvare – både hjemme og ute.

På vegne av oss selv, og på vegne av det internasjonale samfunn. Vi trenger altså ikke nødvendigvis noe å forsvare oss mot. Det holder at vi har noe å forsvare.

Vi legger derfor vekt på å utvikle et forsvar som er innrettet for å verne om og ivareta våre sentrale interesser i et langsiktig perspektiv. Et fleksibelt forsvar som kan håndtere et bredt spekter av ulike oppgaver.

FPU og FS 07

Den neste langtidsplanen blir sentral i denne utviklingen av Forsvaret. Og vi er godt i gang. Forsvarssjefen har kommet langt i arbeidet med forsvarsstudien. Regjeringen har også nedsatt et forsvarspolitisk utvalg, med bred faglig og tverrpolitisk representasjon.

Begge skal levere sine innspill kommende høst. De vil være viktige for regjeringens arbeid med langtidsplanen, som allerede har startet i Forsvarsdepartementet.

Den videre utviklingen av Forsvaret er viktig for hele det norske samfunnet. Dette er grunnen til at vi ønsker en så bred og inkluderende prosess som mulig omkring arbeidet med å utmeisle veien videre for Forsvaret.

Forsvarssjefen har uttrykt bekymring for det han beskriver som manglende samsvar mellom Forsvarets oppgaver, struktur og økonomiske rammer. Dette er nettopp et av de forhold jeg har bedt Forsvarspolitisk utvalg om å vurdere spesielt.

Samtidig må vi huske at gjeldende langtidsplan nesten i sin helhet ble basert på fagmilitære anbefalinger. Etter tre av fire budsjettår i perioden, er det en finansiell oppfylling av denne planen som er vesentlig bedre enn i tidligere planperioder.

I året som kommer kan det bli en del spekulasjon om mulige endringer i forsvarsstrukturen i neste langtidsperiode. Men la meg understreke: Det er ikke tatt noen politiske beslutninger om Forsvaret for perioden 2009 -2012. Det vil skje først i 2008. Og det er regjeringen, – og til sist Stortinget – som skal bestemme den fremtidige utviklingen av Forsvaret.

Nordområdene

Én region skiller seg ut når det gjelder Norges langsiktige interesser. Nordområdene. Vårt viktigste strategiske satsingsområde. I årene fremover vil regionen bli preget av en rivende utvikling, på mange områder.

Det handler om bærekraftig forvaltning av ressurser. Om god miljøpolitikk. Ikke minst handler det om å utvikle levekår og livskvalitet for alle som bor i nord, og om å følge opp vårt ansvar for å ivareta urfolkenes rettigheter.

 

Men det handler også i stor grad om energi. Etterspørselen etter olje- og gass øker. Store aktører som USA og EU ønsker å fordele sine energi­anskaffelser på flere produsentland. I det internasjonale energimarkedet oppfattes Norge som en stabil leverandør. Sammenlignet med en rekke av verdens andre olje- og gassregioner er nordområdene preget av samarbeid og politisk stabilitet.

Dette er med på å øke den internasjonale oppmerksomheten rundt nordområdene – som en viktig region for produksjon og transport av olje og gass.

Forholdet til Russland

Et godt forhold til Russland er en forutsetning for fortsatt stabilitet og sikkerhet i nord. Regjeringen arbeider derfor aktivt for å intensivere dialogen med Russland, på en rekke områder.

Dagens Russland fremstår på en helt annen måte enn landet gjorde i det første tiåret etter den kalde krigens slutt. Dagens Russland er en selvsikker energistormakt, – som har betalt ned sin utenlandsgjeld, – hvor staten igjen spiller en dominerende rolle i samfunns- og næringsliv – og hvor forsvaret styrkes, i takt med den sterke økonomiske veksten. For eksempel er Russland i ferd med å modernisere en rekke av sine våpensystemer.

Norges forhold til Russland er godt, men vi skal ikke forholde oss ukritisk til alle utviklingstrekkene i dagens Russland. Gjennom konstruktiv dialog og samarbeid må vi både bidra til å videreutvikle gode naboskapsforhold – og medvirke til en fortsatt demokratisk utvikling.

Militær tilstedeværelse i nord

Vi skal selvfølgelig ikke forveksle dagens strategiske bilde i nord med situasjonen under den kalde krigen. Invasjonstrusselen er borte. I dag er det behovet for å ivareta norske samfunnsinteresser i et langsiktig perspektiv som tilsier et sterkt militært nærvær i nord.

Dette er et viktig politisk signal – både innenfor og utenfor Norges grenser. Det er et signal til andre land, til selskaper som vurderer å satse i nord, og ikke minst til vår egen befolkning. Om at Norge mener alvor med sin satsing i nordområdene, og at vi tar konsekvensen av regionens strategiske beliggenhet og ressurser.

Derfor har Forsvaret fortsatt en viktig, og på mange måter økende rolle å spille i nord. Vi må ha evne til å følge utviklingen og hevde våre interesser, – og vi må ta høyde for at utviklingen kan ta en annen retning enn vi ønsker og forventer.

Regjeringen vil ha et økt maritimt nærvær i nord, primært gjennom en kraftig styrking av kystvakten og tilførsel av nye helikoptre. Når marinens nye fartøyer blir operative vil også de bidra til sterkere sjømilitær tilstedeværelse.

Det er også en selvfølge for regjeringen at Luftforsvarets fremtidige basestruktur reflekterer ønsket om permanent beredskap i nord. Med evne til suverenitetshevdelse, til maritim overvåkning, til redningstjeneste og til nødvendig støtte til Hærens, Sjøforsvarets og felles operasjoner.

Regjeringen vil også øke Hærens operative evne de kommende årene. Blant annet gjennom en styrking av årsverksrammen med mer enn 1000 stillinger innen utgangen av inneværende langtidsperiode.

 

En betydelig del av disse årsverkene skal tilføres avdelingene i Troms. Der skal tyngdepunktet for samvirket mellom Hærens avdelinger også være i fremtiden. Det landmilitære nærvær er et viktig signal til vår egen befolkning om den helhetlige satsingen i nord.

Hærens virksomhet er nært knyttet til skyte- og øvingsfeltene. Men ofte har reindriften interesser i de samme områdene, – og vi må ta hensyn til begge parters interesser, noe som ikke alltid er lett. Derfor er det svært gledelig at det er oppnådd enighet mellom Forsvaret og reindriften; Om sammenbinding av Mauken og Blåtind skytefelter i Troms til ett sammenhengende manøverfelt, og om videre bruk av Halkavarre skytefelt i Finnmark.

For Hæren er skyte- og øvingsfeltene de operative avdelingenes viktigste klasserom. Derfor gir feltenes beliggenhet også en klar indikasjon på hvor Hærens avdelinger må være lokalisert i fremtiden.

Alliert trening i nord

Det er først og fremst i nord vi har unike muligheter for fellesoperative øvelser. Hvor både hær, heimevern, sjøforsvar, luftforsvar og felles kapasiteter kan øve sammen.

De gode øvingsmulighetene er viktige også for våre allierte og partnere. Det å operere under nordnorske vinterforhold gir faktisk øvingsutbytte både for oss og våre allierte, – som er relevant i forhold til utenlandsoperasjoner. Selv om disse ofte finner sted under langt varmere himmelstrøk. Det er nemlig slik – noe for eksempel våre britiske venner ynder å legge vekt på – ”if you can make it here, you’ll make it anywhere”.

Samtidig styrker felles øving avdelingenes evne til å operere sammen med sine viktigste samarbeidspartnere. Derfor vil regjeringen fortsette å legge forholdene til rette for utenlandsk trening og øving i Norge, spesielt i Nord-Norge.

Avrunding nordområdene

I sum er det altså regjeringens mål å styrke det militære nærværet i vår nordlige landsdel. Ikke fordi det foreligger noen økt trussel mot Norge. Ikke for å bidra til økt militarisering av regionen.

Men fordi vi som stat ønsker å sende et viktig politisk signal om at vi vil ivareta våre langsiktige interesser, og våre internasjonale forpliktelser. Det vil være Forsvarets bidrag til den helhetlige utvikling regjeringen legger opp til i nordområdene de kommende tiår.

Internasjonale operasjoner

Men Norges interesser og ansvar omfatter selvfølgelig mye mer enn vårt eget territorium. Våre interesser, både når det gjelder økonomi, miljø og sikkerhet, må ses i en global sammenheng. Det gjelder også vårt ansvar for å bidra til å skape en bedre verden for alle.

Norge er tjent med at internasjonale sikkerhetsutfordringer løses innenfor en bred konsensus, basert på prinsippene i FN-pakten, og gjennom forankring i folkeretten. Det er nettopp derfor regjeringen arbeider for et kraftig styrket FN. Vi vil ha et verdenssamfunn med spilleregler som følges, og hvor internasjonal rett og grunnleggende menneskerettigheter respekteres.

Deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner er en del av arbeidet med å skape et slikt verdenssamfunn. Og nettopp innen fredsbygging vet vi at Norge kan spille en viktig rolle.

Den effekten vi oppnår er mye større enn vårt lands størrelse tilsier. Det er også derfor regjeringen har ønsket å øke Norges deltakelse i FN-ledede operasjoner.

Forsvarets kapasiteter skal utvikles slik at de muliggjør langsiktig, forpliktende innsats av en betydelig størrelse i internasjonale operasjoner. Vi skal selvfølgelig også ha enheter med høy reaksjonsevne, – men vi har ingen ambisjoner om å bli et ekspedisjonskorpsforsvar. Det viktigste er evnen til å kunne bidra over tid med substansielle bidrag til internasjonal fred og sikkerhet.

Afrika

Regjeringen vil trappe opp den norske sivile og militære deltakelsen i FNs fredsbevarende arbeid – med særlig vekt på Afrika. Sammen med Sverige har vi forberedt en innsats i en eventuell FN-styrke i Darfur i Sudan.

Så langt har regjeringen i Sudan dessverre blokkert for en økt FN-innsats. I Darfur ser vi i dag vår tids største humanitære katastrofe. Derfor er det viktig at det internasjonale samfunn opprettholder presset på Khartoum. Norge på sin side står klar til innsats dersom en løsning skulle oppnås.

Afghanistan

I dag er det ISAF-styrken i Afghanistan som er vårt største internasjonale militære engasjement. Dette er også NATOs viktigste operasjon i øyeblikket. Gjennom denne satsingen har alliansen påtatt seg en stor og viktig forpliktelse.

I årene frem til 2001 var Afghanistan et trenings- og baseområde for internasjonal terrorisme. Det er nå vår ambisjon å bidra til at Afghanistan skal utvikle seg til et stabilt og velfungerende samfunn. Til beste for landets egne innbyggere, regionen og det internasjonale samfunn.

Men i løpet av det siste året har vi smertelig fått erfare at veien fremover for Afghanistan er krevende. Kjerneoppgaven for det internasjonale samfunn er å legge forholdene til rette, – slik at afghanske myndigheter etter hvert selv kan kontrollere afghansk territorium, – og utøve de myndighets­funksjoner som kjennetegner en fungerende stat.

For å komme dit må Afghanistans befolkning oppleve at en styrket sentralmakt medfører en positiv utvikling. For samfunnet som helhet – også i de mest avsidesliggende områdene. Og den positive samfunns­utviklingen må komme alle folkegrupper til gode. Også de som tapte krigen i 2001.

En slik utvikling kan imidlertid ikke skje uten at militær stabilitet – og lov og orden – er sikret. På sikt må disse funksjonene ivaretas av det afghanske forsvaret, og av afghansk politi. Men NATOs sikkerhetsparaply vil være nødvendig i lang tid fremover – ikke minst for å bidra til å skape gode rammevilkår for de som skal sørge for sivil utvikling i landet.

Fra norsk side har vi erkjent at disse utfordringene krever en helhetlig strategi for Afghanistan. Militærmakt alene er ikke nok. Sivil og militær innsats må gå hånd i hånd, noe Norge selv praktiserer, og sterkt har tatt til orde for i en rekke internasjonale organer.

I løpet av de siste årene har Norge forflyttet sin innsats fra Kabul-området til Nord-Afghanistan. Jeg vil minne om at dette skjedde etter ønske fra NATO.

Norge leder for tiden en av ISAF-styrkens regionale stabiliseringsenheter i Meymaneh, lengst nordvest i Afghanistan. Vi stiller også en hurtig reaksjonsstyrke for ISAF’s nordkommando i Masar-e-Sharif i det sentrale Nord-Afghanistan, samt et sykehus og diverse logistikkapasiteter samme sted. Og fra april i år vil Norge lede driften av den internasjonale flyplassen i Kabul.

I sum bidrar vi med en styrke på om lag 550 mannskaper i Afghanistan. I forhold til vårt folketall er vi helt i teten når det gjelder styrkebidragets størrelse. Det skal vi være stolte av.

Når det av og til hevdes at Norge burde bidra mer i Afghanistan, kan det være godt å ha dette som et bakteppe: Norge har et stort styrkebidrag. Og vi er nettopp der hvor alliansen ba om at vi etablerte oss – i Nord-Afghanistan. Det ansvaret løper vi ikke fra. For hvis vi ikke lykkes med det vi gjør i nord, kan situasjonen raskt forverres også der.

Vi vil derfor utvide og forsterke den norske innsatsen i Nord-Afghanistan, – spesielt i Faryab-provinsen, der vi nå utvikler et engasjement på tvers av ulike sektorer. Vi vil bidra til å skape militær sikkerhet, – bygge opp afghanske sikkerhetsstyrker, – etablere infrastruktur, – samt skape økonomisk og sosial utvikling.

Det nye Afghanistan baserer seg i stor grad på et skjørt politisk kompromiss, mellom de gamle krigsherrene i Nord-Alliansen og Karzai-regjeringen i Kabul. Krigsherrene har fortsatt betydelig militær evne og økonomisk og politisk kontroll.

Selv om det så langt har vært roligere i Nord-Afghanistan enn i Sør- og Øst, så ulmer det under overflaten også i nord. Det er derfor viktig at NATO ikke mister fokuset på den delen av landet hvor man faktisk har sett en viss fremgang.

Men satsingen i nord betyr ikke at Norge prinsipielt avviser deltagelse også i Sør-Afghanistan. ISAF-operasjonen er én, helhetlig operasjon, som dekker hele Afghanistan, og vår reaksjonsstyrke i Masar-E-Sharif kan i en kritisk situasjon også brukes i sør.

Jeg vil advare mot å tro at det finnes enkle løsninger på utfordringene i Afghanistan. Sivil utvikling er nødvendig for at NATO skal lykkes, og NATOs operasjoner er en forutsetning for at den sivile innsats skal komme frem. Derfor er det uheldig at ISAF-talsmenn på lavere nivå har fremstilt antallet drepte motstandere som en seier. Norge har da også, sammen med flere andre medlemsland, tatt avstand fra dette. Det har selvfølgelig aldri vært et mål for NATO å ta livet av flest mulig Taliban-soldater.

Situasjonen er altså slik at det den senere tiden har blitt nærmest umulig å drive utviklingsarbeid i Sør-Afghanistan, – på grunn av Talibans militære aksjoner, – som i stor grad også har rammet sivilbefolkningen og hjelpe­organisasjonene.

Dersom NATO ikke etablerer den nødvendige sikkerhetsparaply, så blir det heller ingen økonomisk og sosial utvikling. Det er vanskelig å se at alternativet til NATOs nærvær vil være noe annet enn en ny borgerkrig. Altså en ny runde med det som har utarmet landet gjennom de siste tiårene. Et slikt alternativ er det uaktuelt for Norge å medvirke til.

Personellet er viktig

Tjenesten i Afghanistan – som all tjeneste i Forsvaret – er krevende. Den stiller store krav til personellet, – vi må aldri glemme at menneskene er Forsvarets viktigste ressurs.

Det siste året har jeg besøkt en rekke av Forsvarets avdelinger. Både i Norge og i utlandet. Noe av det som har gledet meg mest er møtet med både befal, vervede, sivile og de som er inne til førstegangstjeneste. Det som har imponert meg mest er den enkeltes engasjement, profesjonalitet – og et bevisst forhold til den viktige oppgaven de har.

Vi skal også være stolte av alle de som tidligere har tjenestegjort i Forsvaret. Derfor vil jeg benytte anledningen til å takke dere som opp gjennom årene har gjort en viktig innsats. For vi har kommet langt, og uten alle dere hadde vi ikke vært der vi er i dag.

Verneplikt

Den største gruppen av de som gjennom årene har gjort en verdifull innsats for Forsvaret er de vernepliktige. Gjennom verneplikten får Forsvaret stabil tilførsel av godt egnet personell. Verneplikten sikrer også en bred rekruttering til Forsvaret, på tvers av sosiale og kulturelle skillelinjer. På en måte som er alternative rekrutteringsmodeller overlegen.

Mangfoldet er viktig både i forhold til forankring og legitimitet, og ikke minst i forhold til kompetanse og forutsetninger for å kunne løse oppgavene. Det er behov for sterke bånd mellom Forsvaret og det norske samfunnet. Derfor vil regjeringen opprettholde den allmenne verneplikten. Riktignok tilpasset en ny tid, og Forsvarets behov.

Noen mener verneplikten har utspilt sin rolle. Fordi de generelt er imot militærvesenet, – fordi de ser verneplikten som en overlevning fra den franske revolusjonens tid, – eller fordi de tror på et rendyrket apparat av yrkessoldater.

Kun yrkessoldater?

Slik jeg ser det er det lite sannsynlig at vi vil få det Forsvaret vi ønsker med i hovedsak bare yrkessoldater. Rekruttering ville bli en stor utfordring, spesielt i et hett arbeidsmarked.

I land som ikke har verneplikten som rekrutteringsbrønn ser vi at tilgangen på kvalifisert personell kan bli begrenset. Et helprofesjonalisert forsvar fremstår derfor ikke som et alternativ for Norge i dag.

Et stort mobiliseringsforsvar basert på verneplikt, slik vi kjenner det fra tidligere, er heller ikke noe reelt alternativ. Forsvaret skal ikke behøve å ta inn flere til førstegangstjeneste enn det faktisk er behov for. Det ville være å sløse både med Forsvarets og samfunnets ressurser.

Hvordan praktiseres verneplikten?

Verneplikten må praktiseres slik at den tilfredsstiller både Forsvarets, samfunnets og de vernepliktiges behov.

Forsvaret har behov for kvalifisert personell for å kunne løse sine oppdrag, hjemme og ute. For det første er det behov for en tilstrekkelig styrke til suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og nasjonal beredskap. For det andre har Forsvaret behov for et godt rekrutteringsgrunnlag til internasjonale operasjoner, vervede og befalsutdanning.

De som er inne til førstegangstjeneste, sammen med befal og vervede, sikrer oss i dag relevante nasjonale innsatsstyrker – året rundt. Med et bredt spekter av kapasiteter som kan løse de fleste oppgaver innenfor krise-, ulykkes- og katastrofehåndtering.

I tillegg er det vernepliktige i førstegangstjenesten som vokter grensen mot Russland, – de utfører vakttjeneste for kongehuset, – og de er en viktig del av Kystvakten. Dagens praktisering av verneplikten bidrar på denne måten til å ivareta vår nasjonale sikkerhet.

Dagens vernepliktsordning er også avgjørende for å sikre Forsvaret et godt rekrutteringsgrunnlag. For å bruke Hæren som eksempel: I dag rekrutterer den omkring halvparten av befalselevene direkte fra videregående skoler. Den andre halvparten rekrutteres blant dem som er inne til førstegangstjenesten.

Rekrutteringen av vervede blir nesten utelukkende gjort blant vernepliktige som er ferdige med 12 måneders førstegangstjeneste.

Forsvaret får på denne måten tilgang på særdeles dyktige soldater, – som har en god militær grunnutdanning, som er reflekterte og har et godt verdigrunnlag.

Gjennom førstegangstjenesten rekrutterer vi også hele avdelinger for internasjonale oppdrag. Denne modellen har vært gjenstand for debatt i det siste. Jeg er imponert over hva disse unge kvinner og menn får til!

Og jeg er enig med forsvarsjefen i at avdelinger rekruttert direkte fra førstegangstjenesten og med erfarent befal, – som gis tilstrekkelig samtrening over tid, – holder mål i forhold til oppdragene de tildeles. De har gode forutsetninger for å takle den risiko og de påkjenninger slik tjeneste innebærer. Nøkkelordet her er samtrente avdelinger, noe som er langt viktigere enn enkeltsoldatenes alder.

Våre hurtige reaksjonsstyrker, slik som Telemark bataljon, har langtidsvervede soldater. Gjennom flere års tjeneste får de selvfølgelig et høyere utdanningsnivå. Men husk på at disse mannskapene har nøyaktig den samme militære bakgrunnen. Nemlig førstegangstjenesten.

Relevant tjeneste

Er så verneplikten relevant for den enkelte ungdom? Spør man de vernepliktige er svaret på dette, fra de aller fleste, et klart ja. Førstegangstjenesten ses på som en mulighet. De siste årene er det gjort mye for å heve tjenestens status. Til dels gjennom økonomiske virkemidler, men kanskje enda viktigere gjennom en kvalitets­heving av tjenesten.

Den gjør at det store flertall av de som er inne til førstegangstjeneste opplever den som meningsfylt, utviklende og kompetansehevende.

Samfunnets behov

I dagens samfunn er realkompetanse minst like viktig som formalkompetanse. Da er det positivt å ha vært gjennom et år med de utfordringene førstegangstjenesten gir.

Hvor det å arbeide i team, det å ta lære å ta ansvar for seg selv og andre, og det å forvalte dyrt materiell har vært sentralt. Det er svært gledelig at dette nå også får full anerkjennelse blant norske arbeidsgivere.

Slik verneplikten praktiseres i dag, så bidrar den til å gi oss nødvendig militær effekt, den høster anerkjennelse i det sivile samfunn, og den er viktig for å bygge sterke bånd mellom Forsvaret og det norske samfunnet.

Min konklusjon er derfor at verneplikten tilfredsstiller både Forsvarets, den enkeltes og samfunnets behov.

Jeg er likevel åpen for å vurdere justeringer av tjenestens innhold og lengde. Men – det jeg vil advare mot, er å redusere verneplikten til en ren rekrutterings- og seleksjonsmekanisme.

En ordning hvor den enkelte er inne en betydelig del av et studie- eller arbeidsår, bare for å være del av et seleksjonsgrunnlag for de få som verves til videre tjeneste. En slik løsning tror jeg verken den enkelte soldat eller samfunnet vil godta.

Verneplikt eller sesjonsplikt for kvinner?

I dag er det i utgangspunktet kun menn som er vernepliktige. Det er bare de som har vært kalt inn til sesjon. Og det store flertallet av de som er inne til førstegangstjeneste er menn. Kvinneandelen blant befal og vervede er i underkant av syv prosent. Det er alt for lavt!

Fra og med i år gjennomføres frivillig sesjon for kvinner. Det er et viktig steg i retning av å få flere kvinner i Forsvaret, og omkring 6000 kvinner fra 1989-kullet har takket ja til sesjon.

Forsvaret må gjenspeile det samfunnet det er en del av, og må i mye større grad rekruttere fra begge kjønn. Det er viktig både for at Forsvaret skal få de best kvalifiserte og motiverte medarbeiderne, og fordi en større kvinneandel vil bidra til gjøre Forsvaret enda bedre. Men det er også viktig for å opprettholde et sterkt bånd mellom folk og forsvar.

Jeg er glad for at det i dag er representanter for Vernepliktsrådet til stede i salen. Jeg har merket meg at Tillitsmannsordningen i Forsvaret i sitt vernepliktsprogram sier: ”Det er avgjørende for tilliten og den folkelige forankringen at vi har et mangfold i organisasjonen som reflekterer befolkningen.”[1]

Et spørsmål som melder seg i den sammenheng er om det er på høy tid å innføre verneplikt for kvinner? Riktignok er det fortsatt slik at Forsvaret bare har bruk for en del av ungdomskullene til førstegangstjenesten. Men er det noen god grunn til at ikke de best kvalifiserte unge kvinner også skal få delta? På lik linje med de unge menn?

Landstillitsvalgt for de vernepliktige, Axel Sjøstedt, stilte nettopp disse spørsmålene i sitt innlegg i Dagbladet i mars i fjor:

”I dagens samfunn med dagens Forsvar, er for meg ikke spørsmålet lenger hvorfor, men hvorfor ikke innføre verneplikt også for kvinner. Er det noen som tror at verneplikten kun ville gjelde for menn dersom den ble innført i dag? At en så inngripende og omfattende lov i klartekst ville bli så åpenbart diskriminerende?”[2]

Jeg ser gjerne en bred debatt om disse temaene i tiden fremover. Skal vi ha verneplikt for kvinner? Eller skal vi innføre sesjonsplikt for kvinner? Den debatten har vi ikke tatt. Vi er midt inne i prosessene som i løpet av neste år vil føre frem til neste langtidsdokument for Forsvaret. Den tiden må brukes til en grundig vurdering av disse viktige spørsmålene.

Avslutning

Også i tidligere tider har Norge stått overfor viktige spørsmål i forsvarspolitikken. Ikke minst i tiden etter annen verdenskrig. Kort tid etter krigen holdt forsvarsminister Jens Christian Hauge et foredrag med tittelen ”Vårt forsvar.”

Jeg var så heldig å få en utgave av dette foredraget av Linge-klubben da vi onsdag i forrige uke innviet Linge-rommet i det nye ledelsesbygget på Akershus festning.

I sitt foredrag tok Hauge blant annet opp nødvendigheten av å bruke ressurser på et militært forsvar, selv i en tid hvor det norske samfunnet stod overfor en rekke andre store utfordringer. I en tid hvor lengselen etter økonomiske, sosiale og tekniske fremskritt var stor.

Mye har forandret seg siden de første etterkrigsårene. Men noe grunnleggende er likevel det samme: Hauge beskriver Forsvaret som en forsikring som vi tegner for vår frihet og fred. Det gjelder fortsatt i dag.

Og som Hauge også sa: ”Det beste og det sunneste grunnlag for forsvarsviljen og forsvarspolitikken i landet er at folket har – og vet med seg selv at det har – noe å forsvare.”   Sitat slutt.

Og det har vi – verdier verd å verne.

[1] Tillitsmannsordningen, Vernepliktsprogrammet 2006-2008, punkt 2.1.2

[2] Dagbladet 20.03.2006

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9. januar 2006

Ved Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Foto: stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Sammen for et moderne forsvar

1.          Innledning

Mine damer og herrer, kjære forsvarsvenner.

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Forsvar i vår tid handler om å være fleksibel. Forskjellen mellom Forsvarets operasjonsområder er svært stor.  Jeg har sett det selv. I nord krever uvær, kulde og mørke spesiell kompetanse, utenlands kan vi møte tropehete og sand. De kulturelle forskjellene er også store.

Dette gjør forskjellen i oppgaver enorm. Forsvarets kvinner og menn skal kunne handle på vegne av landet vårt både på havet i nord og overfor landsbybefolkningen i Afghanistan. De skal ha norske verdier og robust folkerettslig opplæring i bagasjen.

Mine første 100 dager som statsråd er snart omme. Derfor er jeg glad for invitasjonen til denne tradisjonsrike talestolen. Den er godt egnet for å gi til kjenne retningen på Stoltenberg II-regjeringens sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Som statsråd med det politiske ansvar for landets militære maktapparat er det med ydmykhet og respekt jeg har gått løs på min oppgave. Likevel vil jeg ikke vike tilbake for vanskelige beslutninger når det trengs.

Verden er i forandring. Staten Norge skal videre og Forsvaret skal videre.

Soria Moria-erklæringen er utgangspunktet for regjeringens arbeid de neste fire årene. Den gir politikken retning og karakter også innen sikkerhets- og forsvarspolitikken. Vi har spesielt tydelige ambisjoner innen tre områder.

For det første fortsetter Regjeringen moderniseringen av Forsvaret som Stoltenberg I-regjeringen startet ved begynnelsen av tiåret. Fokus må være på operativ forsvarsevne. Midlene vi setter av til militære formål skal brukes slik at Forsvaret kan løse sine oppgaver best mulig.

For det andre vil regjeringen rette oppmerksomhet mot nordområdene. Dette er Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. De store mulighetene er drivkraften her. Men vi står også overfor store utfordringer, og Forsvaret skal fremdeles spille en viktig rolle i nord.

For det tredje er globalisering et av de viktige utviklingstrekkene i vår tid. Regjeringen ser tydelig at dette får konsekvenser for sikkerhets- og forsvarspolitikken. Derfor vil vi bidra aktivt til å fremme en internasjonal rettsorden bygget på FN og folkeretten.

Norsk militært engasjement i FN skal økes. Både FN og NATO er grunnsteiner i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Disse temaene utgjør strukturen i mitt budskap i kveld. Jeg vil begynne med de internasjonale forhold, fortsette med nordområdene og avslutte med den videre utviklingen av Forsvaret.

2.          Forsvaret som internasjonalt redskap

Norge har vært en aktiv deltager i den moderne tids samarbeid om internasjonal sikkerhet siden vi forpliktet oss til FN-pakten i 1945. En ny dimensjon kom til da vi tok del i opprettelsen av NATO fra 1949. Bakteppet var erfaringene fra den annen verdenskrig.

Den kalde krigen gjorde at Forsvaret i hovedsak måtte konsentrere virksomheten her hjemme. Det skyldtes Norges geopolitiske posisjon som nordflanke i alliansens forsvar. Selv om alliansens planer og øvelser var basert på innsetting av mobile styrker i utsatte områder, ble forsvaret i Norge statisk.

Norge forberedte mottak av allierte styrker og bygget militærleire og forsvarsverk. Men for mange allierte innebar beskyttelsen av nordflanken en internasjonal innsetting – heldigvis ble det med planer og øvelser. Norske utenlandsoperasjoner ble derimot regnet som en tilleggsaktivitet.

Dette er hovedgrunnen til at moderniseringen har vært mer krevende for oss enn for flere av våre allierte. Først etter murens fall kom helheten av våre forpliktelser til syne. De fulgte av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen; et mer sammensatt risikobilde, mindre betydning av geografisk avstand og økende gjensidig avhengighet mellom nasjoner og regioner.

I dag opplever vi en økende erkjennelse av det internasjonale samfunns ansvar for å bidra til stabilitet, demokrati og ivaretakelse av menneskerettighetene. Og dette bidrar også til sikkerheten i våre omgivelser. Vi innretter derfor våre militære kapasiteter også med fokus på internasjonale operasjoner.

Den forrige Stoltenberg-regjeringen tok for alvor Forsvaret ut av Den kalde krigens grep og startet en helt nødvendig omstillingsprosess.

Vi som arbeider med Forsvaret – både politikere, militære og ikke minst familier – har på kort tid lært mye.

– Politikere har lært mye om hva internasjonale operasjoner innebærer. Når vi i regjeringen har tatt en politisk beslutning om militær deltagelse i en operasjon – enten det er ute eller hjemme – skal Forsvarets kvinner og menn vite at vi står fullt og helt bak dem.

– De militære har også tilpasset seg. Deltagelse ute er blitt en naturlig del av en militær karriere.

Operasjonene skjer i kompliserte konfliktområder. Intensiteten kan variere. Vårt personell skal derfor alltid være rustet og trent for de mest krevende oppgavene når de reiser ut. De skal arbeide under solid faglig ledelse mens de er ute.

Og de skal få den nødvendige oppfølging når de kommer hjem. De som trenger det skal få medisinsk og psykososial oppfølging. Det er viktig at vi tar vare på våre kvinner og menn som har vært ute i internasjonale operasjoner.

Personellsikkerhet prioriteres svært høyt i Forsvarets operasjoner og tillegges stor vekt når vi vurderer bruk av norske styrker. Det faglige håndverk vårt personell utøver, har imponert meg.

Jeg har sett hvor viktig det er med relevant utdanning, trening og erfaring. Men enhver militær operasjon innebærer risiko.

Vi må derfor hele tiden arbeide for at kombinasjonen av kompetanse, erfaring og utrustning er så god at den gir våre styrker sikkerhet og mulighet til å mestre oppgavene.

– Familiene som er hjemme har også tilpasset seg. Jeg har selv hatt en sønn i Kosovo. Jeg stilte meg mange spørsmål: Hva ventet ham? Var han i trygge hender? Visste han hva han gjorde? Visste sjefene hans det? Var politikerne bevisst sitt ansvar? Jeg tenkte hele tiden på hvordan han hadde det, og gledet meg til den dagen han skulle komme hjem igjen.

Denne erfaringen er nyttig for meg som forsvarsminister. Mange familier har opplevd belastning med å ha en av sine ute i en internasjonal operasjon av flere måneders varighet. Forsvaret er i ferd med å utvikle grunnleggende krav til oppfølging av familiene, og dette er noe jeg vil følge opp. Kvaliteten på innsatsen til våre kvinner og menn beror også på at de som er hjemme har det bra.

Regjeringen vil i tiden fremover prioritere bruk av norske styrker gjennom formelle multilaterale organisasjoner fremfor såkalte koalisjoner av villige stater. Dels fordi dette styrker det internasjonale sikkerhetssamarbeidet og den internasjonale rettsorden. Dels fordi den politiske innflytelsen for stater av Norges størrelse vil være bedre ivaretatt i organisasjoner med fast struktur.

FN

Regjeringen ønsker å stadfeste og styrke den tydelige FN-linjen som har preget Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk siden Den andre verdenskrig.

Norge har i mange tiår deltatt aktivt i FNs fredsbevarende operasjoner, men deltagelsen er blitt kraftig redusert de siste årene. Soria Moria-erklæringen legger opp til en ny opptrapping av norsk innsats i FN-ledede operasjoner med hovedvekt på Afrika, det kontinentet som har sett vår tids mest dramatiske konflikter målt i menneskelig lidelse.

La meg si litt om utviklingen innad i FN for å forklare vår ambisjon om i større grad å kanalisere vår innsats direkte gjennom organisasjonen.

Etter Den kalde krigens slutt iverksatte FN en rekke større og langt mer ambisiøse fredsoperasjoner enn tidligere. Selv om noen av disse ble ganske vellykkede, ble det ved flere tilfeller klart at det ikke var samsvar mellom utfordringene man søkte å løse og de virkemidler man var villig til å bruke for å løse dem.

Manglende evne til å stoppe folkemordet i Rwanda i 1994 og tragedien i Sreebrenica i 1995, bidro til at troen på FNs egne fredsoperasjoner fikk et kraftig skudd for baugen. Antallet soldater og offiserer i blå hjelm falt fra 80 000 i 1993 til godt under 20 000 ved årtusenskiftet.

FN har de siste årene selv tatt tak i de utfordringer organisasjonen slet med på midten av 1990-tallet. Forslagene i Brahimi-rapporten om reformer i FNs fredsbevarende operasjoner fra år 2000 – som Norge støttet aktivt opp om – har i høy grad blitt gjennomført. Det gjenstår likevel utfordringer.

Dagens FN-operasjoner er betydelig mer integrerte og robuste enn for ti år siden. De utstyres oftere med kapittel VII-mandat. Det gir anledning til å bruke makt utover selvforsvar. Det har vist seg helt nødvendig. Samtidig har samspillet mellom militære, politiske, humanitære og utviklingsmessige dimensjoner ved overgangen fra krig til varig fred blitt styrket. Vi har også sett en kraftig økning i antall FN-operasjoner og antall mannskaper som gjør tjeneste i dem.

I dag er igjen mer enn 80 000 kvinner og menn engasjert i 18 fredsbevarende operasjoner, hvorav mange har kommet til bare de siste få årene. Flere er avsluttet med suksess. Både i Øst-Timor og i Sierra Leone har FN oppnådd de mål som ble satt for militært nærvær. De videre utfordringene vil hovedsakelig bli av sivil karakter.

I Liberia ble det nylig gjennomført frie og uavhengige valg. Dette førte til at landet nå for første gang på svært lenge har en president som ser ut til å kunne virke samlende. Selv i Kongo – som for inntil få år siden var preget av Afrikas største regionale borgerkrig – ser vi visse tegn til fremgang takket være FNs nærvær.

FN er i dag den største aktør i internasjonal fredsbevaring. Men denne veksten har skjedd uten at rike land i nord har bidratt nevneverdig. Det er i dag hovedsakelig land sørfra, med Bangladesh, Pakistan og India i spissen, som har påtatt seg disse oppgavene.

Norske militære bidrag må vurderes ut fra FNs behov og hvilke kapasiteter Norge har til rådighet – og som gir merverdi. Eksempler er enheter innen planlegging, etterretning, logistikk, og samband som vil gi andre lands bidrag økt effekt. Kampavdelinger kan også bli aktuelt.

De nordiske land har tidligere samarbeidet om å stille kapasiteter til rådighet for FN. Regjeringen har gjenopptatt dette samarbeidet.

Bruk av norske styrker skal være klart forankret i folkeretten. Dette vil normalt være ensbetydende med mandat fra sikkerhetsrådet i henhold til paktens kapittel VI eller VII. Men også annen trygg folkerettslig basis, som retten til selvforsvar eller samtykke fra partene vil kunne ligge til grunn for norsk engasjement.

Folkeretten er også viktig som ramme for atferd i militære operasjoner. Et enkelt feilgrep kan få store konsekvenser. Målsettingen med utenlandsoperasjoner er jo nettopp å spre respekt for menneskerettighetene og for folkeretten.

Det er derfor regjeringen har tatt initiativ til en avtale med afghanske myndigheter. Formålet er å sikre kontroll med at personer som overleveres fra norske styrker til afghanske myndigheter behandles i tråd med internasjonale menneskerettigheter.

Avtalen skal sikre at overleverte personer ikke risikerer å bli utsatt for tortur eller dødsstraff. I tillegg skal både norske styrker, og nærmere avtalte uavhengige tredjeparter, gis adgang til personene så lenge de befinner seg i afghanske myndigheters varetekt.

Regjeringen vil arbeide for at kampen mot terror forsterkes med tanke på både effektivitet og legitimitet.

Vi vil kontinuerlig undervise vårt personell i avtaler, konvensjoner og engasjementsregler. De skal være trygge på seg selv og hva som er rammen for operasjonen. Dette handler om militær profesjonalitet.

Kvinner er ofte de fremste ofrene i vår tids konflikter. Men erfaringene viser at kvinner også er viktige ressurspersoner for konfliktløsning. Resolusjonen fra FNs sikkerhetsråd (nr. 1325) om kvinner, fred og sikkerhet er derfor svært viktig.

Som en del av oppfølgingen fremmet Generalsekretæren i FN i oktober i fjor en egen rapport. Den presenterer en bred handlingsplan.

Regjeringen vil utarbeide en norsk plan for oppfølging, og vi har begynt arbeidet med å se nærmere på hva Forsvarets rolle skal være. Kunnskap om kvinnenes rolle i de samfunn våre styrker skal operere i, skal inngå som en naturlig del av våre forberedelser til operasjoner.

Dette er en av grunnene til at det er viktig å fokusere på kvinners rolle i Forsvaret. Dessverre har vi i dag en kvinneandel på bare rundt syv prosent. Dette er lavt i forhold til andre deler av samfunnet. Fra i år av inviteres kvinner til frivillig sesjon. Jeg forventer at dette vil øke kvinners kunnskap om Forsvaret, og at vi får flere med på laget.

Når jeg er opptatt av dette er det fordi en høyere kvinneandel i seg selv vil bidra til et bedre forsvar. Derfor vil vi også ha spesielt fokus på å få flere kvinner inn i ledende stillinger i Forsvaret.

NATO

I romjulen stilte Halvor Elvik i Dagbladet spørsmålet om NATO og hvordan norsk sikkerhetspolitikk kan ligge fast når hjørnesteinen er i bevegelse. Dette er et viktig spørsmål. Det er medlemskapet i denne alliansen som er hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk.

For at alliansen skal forbli sterk og relevant må den utvikles videre. Vi kan ikke ta for gitt at alle andre medlemsland ser på alliansen slik vi gjør. Europa og USA har ikke alltid det samme syn.

Som medlemsland må vi ta vår del av ansvaret for at NATO utvikler seg i en retning som vi ønsker, og er tjent med.

Det er i vår interesse at NATO utvikler sitt potensial som politisk konsultasjonsforum. Behovet for å styrke denne funksjonen er stor etter de siste års omfattende utvidelser og nye militære roller.

I alliert sammenheng er det transatlantiske forholdet avgjørende. Norge vil videreutvikle det gode forholdet til USA. Det er samtidig slik at venner sier klart ifra til hverandre. Regjeringen vil derfor fortsette å markere Norges standpunkter i de tilfeller der det ikke er sammenfall i oppfatning mellom oss og amerikanerne.

Det er også i Norges interesse at NATO, som militær organisasjon, forblir effektiv og slagkraftig.

Det er nettopp alliansens militære dimensjon som gjør alliansen unik. Den integrerte kommandostrukturen, transatlantisk militært samarbeid, og evne til krevende militære operasjoner, er egenskaper vi vil hegne om.

NATOs operasjon i Afghanistan, ISAF, vil bli alliansens vanskeligste enkeltoperasjon så langt. Også dette engasjementet viser tydelig at alliansen finner sin nye rolle.

Jeg besøkte de norske styrkene i Afghanistan like før jul. Jeg ble imponert både over NATOs engasjement og de norske styrkenes innsats. ISAF-operasjonen i Afghanistan viser tydelig at alliansen finner sin nye rolle.

ISAF vil være Norges viktigste militære utenlandsoperasjon i lang tid fremover. Den har et tydelig FN-mandat og den er ledet av NATO. Arbeidet norske offiserer og soldater gjør har fokus på både stabilisering av samfunnet og reform av sikkerhetssektoren. Slik bidrar de direkte til å fremme menneskerettighetene i landet.

Derfor er jeg tilfreds med at NATO før jul besluttet å øke engasjementet i Afghanistan. Operasjonen styrkes fra 9 000 opptil 15 000 personer, og utvides geografisk i sør.  Dette er likevel ikke for mange, når vi vet hvilke oppgaver NATO står overfor.

Fokuset for Norges deltagelse i Afghanistan i 2006 vil gradvis skifte fra Kabul til Nord-Afghanistan. Norge leder nå det flernasjonale regionale stabiliseringslaget, i Maymaneh, og vi vil alt tidlig i år bygge opp våre styrker i Mazar-e-Sharif. Foruten støtte og stabselementer vil Norge bidra med en hurtig reaksjonsstyrke på kompanistørrelse. Med dette vil Norge få en sentral rolle i ISAFs samlede operasjoner i Nord-Afghanistan.

Norge vil også bidra med fire F-16 jagerfly i tre måneder. Disse skal operere ut fra Kabul, men vil raskt kunne være til stede over hele Nord-Afghanistan. Flyene er avgjørende for løsningen av ISAFs oppgaver. De hjelper NATOs bakkestyrker i å sette seg i respekt overfor lokale krigsherrer, og viser befolkningen at den kan stole på NATOs beskyttelse.

Flyene øker også sikkerheten betydelig for våre kvinner og menn i uniform som er spredt over store avstander på bakken.

I Afghanistan er militærmakt et uunnværlig, men like fullt utilstrekkelig virkemiddel. Den sikkerhet vi bidrar med er en forutsetning for oppbygging av elementære samfunnsstrukturer.

Regjeringen har satt i gang et arbeid mellom Utenriks-, Justis- og Forsvarsdepartementet for å gjøre den norske innsatsen mer helhetlig. Bakgrunnen er behovet for å se bistandsarbeid og militær stabilisering som sideordnede aktiviteter. Sikkerhet og generell samfunnsutvikling er gjensidig avhengige av hverandre.

Da vinneren av Nobels fredspris, Mohamed ElBaradei, holdt sitt foredrag noen kvartaler unna forrige måned, uttrykte han skuffelse over utviklingen i verden etter Den kalde krigens slutt: Verden ble ikke mer solidarisk og inkluderende. ElBaradei fremholdt at selv om muren mellom øst og vest er revet, gjenstår arbeidet med å bygge broer mellom Nord og Sør – mellom rike og fattige.

Derfor må verdenssamfunnet ha en bred tilnærming. Vår tids utfordringer må ses i en helhetlig sammenheng der mange virkemidler tas i bruk, i tillegg til militærmakt.

Den europeiske union

Norges nærmeste naboer er i Europa. Vi vil fortsette samarbeidet med EU.

EUs forsvars- og sikkerhetssamarbeid er i sterk utvikling til tross for at EUs grunnlov ikke er ratifisert. Men dette arbeidet fungerer faktisk godt. Utviklingen av innsatsstyrker og opprettelsen av European Defence Agency (EDA) viser det.

EU har et bredt spekter av virkemidler for fred og sikkerhet, både i Europa og globalt. Kombinasjonen av økonomiske, politiske og militære virkemidler er egnet til å sette EUs innsatsstyrker inn i en helhetlig sammenheng.

EU tar sikte på at innsatsstyrkene skal forbedre FNs krisehåndteringsevne. Afrika vil være et aktuelt innsettingsområde. Norge deltar nå i planleggingen og oppbyggingen av den nordiske EU-innsatsstyrken. Den ledes av Sverige, og har også Finland og Estland som deltagere.

For Norge er det også av grunnleggende betydning at samarbeidet som er etablert mellom EU og NATO forblir konstruktivt og åpent.

Men, Norge har ikke først og fremst et forsvar for utenlandsoperasjoner. Vi bruker også klart mest ressurser på virksomheten her hjemme.

3.          Forsvarets rolle i Nordområdene

Regjeringen ser nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Utfordringene i nordområdene dreier seg ikke først og fremst om militærmakt. Det er energiutvinning, transport, miljø og god forvaltning av viktige marine ressurser som står i sentrum.

Men i dette har Forsvaret fremdeles en sentral rolle, både sikkerhetspolitisk og samfunnsmessig. Forsvaret er i tillegg helt avgjørende for troverdig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, og for å skape respekt for norsk politikk og internasjonale lover og regler.

Vår forsvarsevne i nord består av tre hovedelement.

For det første ledelsesfunksjoner. Det kreves omfattende kompetanse og infrastruktur for å lede militære styrker. Landsdelskommando Nord-Norge har hovedansvaret for å lede Forsvarets regionale operasjoner i nord, og er skreddersydd for dette.

For det andre har Forsvaret en god evne til overvåkning av våre interesseområder. Vi har oversikt over norske sjøområder og luftrom hele døgnet – hver dag – hele året. Der er alltid like forbløffende å minnes om at havområdene vi overvåker er mer enn seks ganger større enn Fastlands-Norge. Overvåkningen utføres både med satellitt, med fly og helikoptre, med fartøyer over og under vann – og fra installasjoner på land.

For det tredje har vi enheter som kan settes inn over store avstander og være tilstede over tid. Evnen til å reagere er god.

Dette gjelder for eksempel Kystvakten. Saken med tråleren Elektron i høst demonstrerte at Forsvarets personell er godt rustet for oppgavene og besitter relevant kompetanse og godt skjønn.

Forsvarets enheter kan brukes i et bredt spekter av situasjoner – også på svært kort varsel. Forsvarets kampfly trenger bare minutter på å være til stede hvor som helst over Norges territorium, hvis det skulle være behov.

I sum har Forsvaret i dag en troverdig reaksjonsevne og kapasitet til å håndtere dagens oppgaver.

Regjeringen vil utvikle Forsvaret videre i lys av den generelle satsingen i nord. Berøringspunktene med andre statlige og ikke-statlige aktiviteter er mange. Kystberedskap, kystvakt, Heimevernet og redningsberedskap er sentrale bidrag fra Forsvaret.

Tilstedeværelse og troverdighet måles imidlertid ikke bare i form av antall fartøy, fly og soldater. Vi legger vekt på den evnen enhetene har – hva de faktisk kan utrette.

For nordområdene er denne utviklingen positiv. Det vil si at våre moderne våpensystemer vil kunne løse langt flere oppdrag enn de gamle.

Overvåkningssystemene er blitt forbedret. Vi har også tatt i bruk nye kystvaktfartøy med betydelig økt sjødyktighet og forbedret slepe-, rednings-, og miljøvernkapasitet. Nye helikoptre med vesentlig øket lasteevne og rekkevidde vil utvide evnen ytterligere. Våre nye fregatter vil også kunne løse mange flere oppdrag enn de gamle.

Totalt sett får våre militære styrker en betraktelig økt evne.

Tilstedeværelse måles heller ikke bare i statiske baser og forsvarsinstallasjoner. Det avgjørende er at Forsvaret er fleksibelt. Det vil si der det behøves til rett tid, med riktig utrustning og med personell som kan løse oppgavene på en profesjonell måte.

Våre baser tjener først og fremst som utgangspunkt for Forsvarets operasjoner. Det er vår kapasitet til å reagere på episoder og kriser som avgjør kvaliteten på vår forsvarsevne.

I den videre utvikling av Forsvaret må vi derfor prioritere operativ forsvarsevne fremfor flest mulig baser. En viss konsentrasjon av militær virksomhet er en forutsetning for en balansert utvikling av Forsvaret og effektiv tilstedeværelse i nord.

Men selv med konsentrasjon kan vi få en utvikling der Nord-Norge fortsatt relativt sett prioriteres.

Enkelte har reist spørsmålet om hva vår satsing i Nord innebærer. Tilstedeværelse betyr ikke militarisering eller konfrontasjon.

Norge vil følge en samarbeidslinje, basert på at vi innen de fleste områder har felles interesser med våre naboer i nord. Forsvarets ansatte skal alle være gode representanter for Norge.

4.          Videre Omstilling og modernisering av forsvaret

Jeg har til nå fokusert på utenlandsoperasjoner og nordområdene som to viktige elementer i Norges sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Forsvaret skal være fleksibelt for operasjoner både hjemme og ute. I begge operasjonsområder må vi være scenarierobuste; vi må kunne håndtere fremtidige utfordringer, også de som vanskelig kan forutsies.

Regjeringen vil derfor fortsette hovedlinjene i moderniseringen av Forsvaret. Vi vil bevare momentet i omstillingen slik et bredt flertall på Stortinget har vedtatt.

Det moderne Forsvaret stiller høye krav til sine ansatte. Det kreves stor vilje og evne til kommunikasjon og fleksibilitet. Det stilles også høye krav til kompetanse og ferdigheter.

Forsvaret skal settes bedre i stand til å ta vare på kompetanse ervervet både ute og hjemme. Den nye avdelingsbefalsordningen vil sette oss bedre i stand til å lede våre avdelinger i krevende operasjoner. Den vil bedre både personellets sikkerhet og vår evne til å løse oppgavene.

Forsvaret må gjenspeile det norske samfunnet. Da er det nødvendig at Forsvaret også nyttiggjør seg den kompetansen og det mangfold som nordmenn med minoritetsbakgrunn representerer.

Jeg vil at Forsvaret skal fremstå med integritet og med en kultur hvor medarbeiderne er bevisste sin rolle som ansvarlig samfunnsaktør. Mitt hovedinntrykk er at de ansatte har nettopp disse egenskapene. I 2005 har Forsvaret likevel fått mye negativ oppmerksomhet i media.

Jeg tar utfordringen i forhold til omdømme, organisasjonskultur og etikk på alvor. Derfor har jeg tatt initiativ til en handlingsplan som i sterkere grad setter kraft bak arbeidet med holdninger og ledelse. Omstillingen bare øker betydningen av dette arbeidet.

Arenaer for arbeidet vil være utdanningen ved våre militære skoler, lederprogrammer, og ikke minst, den daglige dialogen med og mellom tillitsvalgte og ledere på ulike nivå.

Her er også dialogen med vernepliktige, de ansatte og deres organisasjoner viktig. Innspillene derfra er konstruktive selv om de kan være kritiske.

Bondevik II-regjeringen fulgte i all hovedsak opp arbeidet med å skape balanse i forholdet mellom oppgaver, struktur og ressurser, som Stoltenberg I-regjeringen iverksatte.

Derfor har Forsvaret allerede gjennomført en omfattende modernisering. Forsvaret er nå bedre til å løse pålagte oppgaver. Utfordringen ligger i å sikre at det oppnås vedvarende balanse.

Regjeringen ønsker nå raskt å få orden på alle deler av økonomistyringen i Forsvaret. Vedvarende negativ oppmerksomhet mot Forsvarets økonomi er ikke godt for vårt omdømme. Men viktigst: Ryddig økonomi er en absolutt forutsetning for å fatte de riktige valg for fremtidig utvikling av Forsvaret.

Forsvarets regnskap vil foreligge noe senere i januar. Vi har grunn til å tro at vi er på rett vei hva angår kvaliteten på Forsvarets regnskaper og økonomistyringen generelt.

Vi vil også gå igjennom erfaringene med privatisering, anbud og horisontal samhandel. Få vil si det er riktig at Forsvarets kjøretøy står parkert utenfor sine egne garasjer fordi leien er for dyr.

Jeg ser for meg to overordnede spor i arbeidet med langsiktig utvikling av Forsvaret.

Det første sporet innebærer å gjennomføre vedtatt omstilling frem mot 2008 med vekt på innsparing i ikke-operativ virksomhet.

Vi har hatt bred enighet i Stortinget – en enighet jeg søker å videreføre.

Det andre sporet innebærer en parallell gjennomføring av både et politisk og et fagmilitært grunnlagsarbeid med sikte på helhetlig utvikling av Forsvaret etter nåværende planperiode. Jeg vil legge frem en egen Stortingsproposisjon våren 2008.

Ett viktig grunnlag for proposisjonen vil være en ny forsvarsstudie. Forsvarssjefen er en sentral støttespiller i det integrerte Forsvarsdepartementet. Han har blant annet ansvar for å fremme selvstendige fagmilitære råd om helhetlige løsninger for Forsvarets utvikling. Han har derfor nylig initiert sin Forsvarsstudie 2007.

I tillegg til Forsvarssjefens anbefaling vil vi gjennomføre en bred og inkluderende politisk prosess som forberedelse til neste Langtidsplan. Det er viktig for å sikre legitimitet og bredt eierskap til den kurs som stakes ut for Forsvaret etter 2008.

Det er regjeringen som har det politiske ansvaret for utviklingen av Forsvaret. Vi vil balansere mellom flere hensyn når vi foreslår langsiktig utvikling for Stortinget. Vi er forberedt på at store utfordringer står foran oss.

I investeringsspørsmål vil vi måtte vise en åpen holdning i samarbeidet med allierte. Det vil kunne redusere utgifter til både anskaffelse, drift og vedlikehold.

Vi vil vektlegge samarbeid med de stater vi tradisjonelt har hatt mest samarbeid med. I første rekke med Danmark, Tyskland, Nederland, Storbritannia og De forente stater.

En fremtidig investering i kampfly vil i så måte bli den største utfordringen for Forsvaret i tiden fremover. Jeg vil understreke at vi ikke har valgt flytype. Vi har nå bedt om informasjon fra fire leverandører (JSF, Eurofighter, Rafale og JAS Gripen).

Forsvarets operative behov vil være sentralt. Regjeringen vil også legge vekt på vår helhetlige politikk, inkludert muligheter for vår industri. Vi ønsker den beste løsningen for vår sikkerhets- og forsvarspolitikk, og for landet.

5.          Avslutning

Mine snart første hundre dager som forsvarsminister har vært inspirerende. Jeg gleder meg til å fortsette mitt arbeid.

For å fremme sikkerhet må vi forholde oss til usikkerheten, og våge å tre inn i usikre situasjoner. Norsk militært personell våger, og lagånden er sterk. Personellet passer ikke bare godt på seg selv, men er like fokusert på kameratenes sikkerhet. De passer på hverandre.

Jeg har sett at de ansatte i Forsvaret har mål som er større enn de selv. De er meget bevisste på at Forsvaret har positiv samfunnsmessig betydning på kort og lang sikt – både hjemme og ute.

Jeg vil også benytte denne anledningen til å rette en stor takk til alle dere som i tidligere år, gjennom yrkesaktivt liv eller gjennom engasjement, har bidratt til å holde interessen for Forsvaret levende i det norske samfunnet.

Engasjement, kunnskap og dialog i ulike fora er nødvendig i den videre utviklingen. Forsvaret skal også i fremtiden være forankret i samfunnet og være i stand til å løse sine oppgaver.

Og det er helt avgjørende at Forsvaret har tillit og troverdighet hos det norske folk. Derfor må vi legge vekt på åpenhet. Mange har viktige bidrag. Som forsvarsminister vil jeg legge stor vekt på å bygge ut og anvende de muligheter som ligger i en bredt anlagt dialog.

For første gang på mange år har vi nå en flertallsregjering i Norge. Det gir oss muligheter. Både til å endre politikkens innhold, men også til å endre politikkens form. Jeg vil gjøre det jeg kan for å skape godt samarbeid med Forsvarets egne folk, tillitsvalgte og ledere, men også med ordførere og lokale myndigheter.

Den politiske og militære ledelse står samlet overfor utfordringene.

Sammen skal vi skape det fleksible forsvaret landet trenger i vår tid, slik at Forsvarets ansatte kan fortsette sin viktige innsats, hver dag, hele året.

Takk for oppmerksomheten!