Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 24. november 2008

Ved

Torbjørn Svensgård

Adm dir NHO/Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening.

Status og utfordringer for norsk forsvarsindustri

Mine Damer og herrer

 

Torbjørn Svensgård
Adm dir NHO/Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Først av alt takk for at jeg ble invitert hit til Oslo Militære Samfund. Temaet industri og Forsvar har gjentatte ganger vært i fokus de siste månedene. Hendelsene i slutten av forrige uke har ytterligere bidratt til å aktualisere temaet fordi kampflyprosjektet er svært viktig for forsvarsindustrien på lang sikt. I dag vil jeg imidlertid ikke først og fremst adressere kampfly og industri, men som tittelen på foredraget lyder: Status og utfordringer for norsk forsvarsindustri.

 

Innledningsvis vil jeg gi en kort presentasjon av Forsvars og sikkerhetsindustriens forening og norsk forsvarsindustri. Deretter kommer jeg til å beskrive noen viktige drivkrefter som har bidratt til å forme norsk forsvarsindustri. Det er også noen generelle utviklingstrekk og trender som former rammebetingelsene. Disse er viktige å for å forklare endringer i måten industrien opererer på og hvilke konsekvenser dette har fått. Forsvarsindustrien står foran en rekke store og krevende utfordringer som jeg vil gå nærmere inn på og forklare hvordan vi forholder oss til.

 

Først noen ord om den foreningen jeg representerer. Forsvars og sikkerhetsindustriens forening, eller FSi, er en uavhengig og selvstendig interesseorganisasjon. Vi representerer bedrifter i Norge som leverer varer og tjenester til Forsvaret, eller offentlige etater med ansvar og oppgaver innenfor samfunnssikkerhet. Vi er tilknyttet Næringslivets Hovedorganisasjon, NHO, som vi også samarbeider tett med.

Foreningen har i dag 107 medlemsbedrifter. Disse bedriftene har totalt om lag 25000 ansatte i Norge, hvorav ca. 6000 årsverk er direkte sysselsatt med oppgaver innenfor forsvars- og forsvarsrelatert virksomhet. Medlemsbedriftenes omsetning innen forsvar i 2007 er estimert til i størrelsesorden 9 milliarder kroner.

Av dette var 3.8 milliarder kroner eksport. Det tilsvarer om lag 40 %. Vi er den klart største og viktigste organisasjonen i Norge som ivaretar bransjens felles interesser.
Hva er norsk forsvarsindustri?

Først og fremst er det de fire, sett med norske øyne, store, bedriftene der forsvarsaktiviteten er helt dominerende.

 

Kongsberg Defence and Aerospace er den klart største aktøren, med en bred portefølje som spenner fra våpenstasjoner og missiler til kommunikasjons-, kommando og kontrollsystemer, simulatorer og trenere. Den norske virksomheten til den nordiske ammunisjons- og rakettmotorprodusenten NAMMO på Raufoss er den nest største aktøren.

Dernest følger Thales Norway AS i Oslo, som er en systemintegrator og et av landets største utviklingsmiljøer for programvare, som primært arbeider med utvikling og industrialisering av egne produkter for sikre informasjons- og kommunikasjonsløsninger.

 

Vinghøgs AS på Nøtterøy og i Oslo er en ledende leverandør av elektrooptiske systemer, løsninger for oppgradering og forbedring av våpensystemer, kjøretøysintegrasjon og våpenstasjoner.
En annen gruppe medlemmer er datterselskap av flernasjonale konsern som for eksempel Ericsson, SAAB, IBM og BAE Systems. Flere av disse selskapene har egne utviklings- og produksjonsvirksomheter i Norge, andre er primært i Norge for å legge til rette for industrielt samarbeid med norsk industri i forbindelse med norske anskaffelser i utlandet.

Majoriteten av medlemsbedriftene er imidlertid små og mellomstore bedrifter.

Mange av disse er nisjeorienterte virksomheter med avansert teknologi og høy kompetanse på komponent- og delsystemnivå. Flere av disse bedriftene er helt i verdensklasse på sine områder.

 

Forsvarsindustrien har et geografisk tyngepunkt i Østlandsområdet, men vi finner virksomheter i hele landet. FSi har medlemsbedrifter i 16 av landets fylker.

Norge er et av de minste landene i Europa. Det betyr at det er begrenset tilgang på kompetanse, arbeidskraft og økonomiske ressurser. Dette gjelder både Forsvaret og industrien. I Norge har det derfor alltid vært fokus på å ta frem løsninger som kan opereres med et minimum av mannskaper og på effektive logistikkløsninger. Dette har bl.a. resultert i at Norge var tidlig ut med å ta frem systemer med høy grad av automatisering, som for eksempel innenfor bakkebasert luftvern og taktisk og strategisk kommunikasjon.

 

Økonomi er en annen viktig drivkraft. Det norske forsvarsbudsjettet gir ikke rom for å anskaffe det mest moderne og avanserte materiellet på alle områder. Prioriteringer må til. En konsekvens av dette er at industrien kontinuerlig har blitt utfordret til å tenke nytt og finne utradisjonelle løsninger som kan bidra til at begrensede resurser utnyttes på best mulig måte. I denne sammenheng har det vært et kontinuerlig fokus på å minimere levetidskostnader.

 

Norges geografiske plassering, varierende klima og utfordrende topografi, er en annen viktig drivkraft. Det norske forsvaret har vært helt avhengig av å kunne mestre de utfordringene terrenget og værforholdene har gitt. Det har hatt stor påvirkning på kravene til materiell og utstyr. Noe som igjen har påvirket industriens kompetanse til å ta frem gode løsninger for operasjoner i kystnære områder, i vått og kaldt vær og i svært varierende terrengforhold.
Norge er velstående og det generelle kostnadsnivået er høyt. Følgelig gir det liten mening for forsvarsindustrien å konkurrere internasjonalt på områder der den viktigste innsatsfaktoren er manuelt arbeid. Derfor er norsk forsvarsindustri en meget kunnskapsintensiv høyteknologisk industri. Mye av verdiskapningen er utvikling av teknologi og produkter, men industrien har også svært høy kompetanse på avansert produksjon, med høy grad av automatisering og de høyeste krav til kvalitet.
Den norske vernepliktsmodellen har representert en spesiell utfordring i forhold til å ta frem løsninger som kan gi mest mulig effekt med et minimum av trening. Derfor har det vært viktig å utvikle så enkle grensesnitt mellom mennesket og maskin at systemene kunne opereres på en effektiv og sikker måte av personell med mindre enn et års grunnleggende opplæring og trening, etterfulgt av korte repetisjonsøvelser.
Norge har i lang tid vært, og er fortsatt, et av verdens mest åpne markeder for forsvarsmateriell. Det betyr at, i motsetning til hva tilfellet er i mange andre, og da særlig større nasjoner med en nasjonal forsvarsindustri, så har den norske industrien på alle områder vært eksponert for internasjonal konkurranse.

Fordi industrien gang på gang har måttet bevise at den er i stand til å levere de mest kosteffektive løsningene til det norsk forsvaret, fremstår i dag industrien som meget konkurransedyktig internasjonalt.

 

Siden 1981 har Norge, ved store anskaffelser av forsvarsmateriell fra utlandet, stillet krav om industrielt samarbeid, eller gjenkjøp. I de første årene ble denne ordningen i stor grad benyttet til å sikre at norsk industri fikk delta i utvikling og produksjon av det materiellet Forsvaret anskaffet. Etter hvert som industrien har bygget kompetanse og etablert evne til å ta frem egne produkter og løsninger som har potensial i det internasjonale markedet, har innholdet og praktiseringen av gjenkjøpsordningen endret seg.

 

Industrielle samarbeidsavtaler er det udiskutabelt viktigste virkemidlet for å legge til rette for teknologisamarbeid og strategiske allianser mellom norsk industri og

utenlandske leverandører, og for å sikre markedsadgang for norsk teknologi og norske produkter i lukkede nasjonale markeder Europa og USA.

 

I tillegg til de generelle drivkreftene som har bidratt til å forme industrien er det først og fremst ett forhold som har vært avgjørende for norsk forsvarsindustris suksess. Helt siden sent på 1950-tallet har det vært et tett samarbeid mellom Forsvaret, Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) og norsk industri om å omsette operative krav til militære kapasiteter. Dette samarbeidet har vært helt avgjørende for at norsk industri i dag er i stand til å levere systemer og produkter som er helt i verdensklasse og som internasjonalt høster anerkjennelse som kosteffektive, innovative teknologiske løsninger med høy ytelse, tilpasset den operative brukernes krav.

 

Eksempler på områder der dette er tilfellet er bl.a. missiler, både komplette systemer som Penguin og NSM/JSM og delsystemer, som for eksempel faststoffmotorer til fremdrift.

Norske systemer for kommunikasjon, kommando og kontroll er i bruk i mange land over hele verden. Norge har meget høy kompetanse på området sikre informasjonssystemer, noe som bl.a. har ført til at norske løsninger gjentatte ganger er foretrukket av NATO. Norsk utstyr er i dag standard i alliansen for kryptering av informasjon over Internett.
Siden tidlig på 1980-tallet har Norge deltatt aktivt i å utvikle forbedrede løsninger for bakkebasert luftvern, først med utgangspunkt i HAWK-missilet, senere ved gjenbruk av AMRAAMM, som er et luft til luft missil, i en bakke til luft rolle. Dette har resultert i at norsk industri i dag er i langsiktige strategiske allianser med ledende internasjonale aktører i markedet. Dette har bl. a. resultert i at norske løsninger for ildledning, kommando- og kontroll inngår som sentrale komponenter i viktige luftvernsystemer i det amerikanske forsvaret.

 

Kommando og kontroll, her representert ved maritime systemer, er et siste eksempel. Gjennom å være med i alle fartøysprogrammene Sjøforsvaret har gjennomført siden tidlig på 1970-tallet, er det bygget opp en omfattende kompetanse på dette området, som også har resultert i eksport og betydelig spinoff til sivil sektor både innenfor skipsfart og utvinning av olje og gass.
Som et resultat av samarbeidet mellom Forsvaret, FFI og industrien har i dag Norge en forsvarsindustri med kompetanse og produkter på mange områder. For Norge er det i fremtiden viktig å satse på områder som er viktige for Forsvaret og der norske bedrifter er gode og kan være attraktive i internasjonalt samarbeid.

Det er derfor en klart uttrykt ambisjon fra myndighetene at forholdene skal legges til rette for at industrien skal kunne videreutvikle og styrke sin kompetanse og konkurransekraft innenfor åtte teknologiske kompetanseområder som er definert i fellesskap av Forsvarsdepartementet, Forsvaret og forsvarsindustrien.

Den globale forsvarsindustrien har de siste 10-15 år gjennomgått store endringer. Inntil midten av 1990-tallet hadde alle større nasjoner en forsvarsindustri som var i stand til å levere mer eller mindre hele spekteret av materiell og systemer. Forsvarsindustrien var i realiteten en strategisk nasjonal ressurs.

 

Med Berlinmurens fall og slutten på den kalde krigen endret situasjonen seg raskt. Landene i den vestlige verden gjennomførte omfattende reduksjoner i sine militære styrker og reduserte dermed også kraftig sine militære utgifter. Den første Gulfkrigen i 1991 hadde overbevist verden om at fremtidens konflikter ikke ville bli vunnet av den som har flest tropper, fly og kampkjøretøyer, men av den som har tilgang til, og evner å bruke, den mest avanserte teknologien. Samtidig skjedde det en revolusjon innenfor informasjonsteknologien, bl.a. alminneliggjøringen av Internet og andre nettverksløsninger, satellittbaserte navigasjonssystemer med høy presisjon m.m. Dette gjorde det mulig å analysere og strukturere informasjon fra et tilnærmet ubegrenset antall informasjonskilder og å distribuere denne informasjonen over lange avstander i tilnærmet sann tid.

 

Kombinasjonen av mindre volum, reduserte budsjetter og behov for store investeringer i forskning og utvikling for å ta frem teknologisk avansert materiell med en langt høyere enhetskostnad, førte til en omfattende restrukturering av forsvarsindustrien i vesten. Bl.a. drevet av samarbeid mellom nasjonene for å dele utviklings- og produksjonskostnader for nytt materiell, har dette resultert i et utall av strategiske allianser og prosjektbaserte samarbeidsstrukturer mellom aktørene i forsvarindustrien.

 

På den hjemlige arena har det også foregått store endringer i samme periode.

Forsvaret legger nå til grunn en tilnærming til valg av anskaffelsesstrategi som får konsekvenser for industrien. Jeg har tillatt meg å låne dette bildet fra FLO for å illustrere hva dette innebærer.

Ved anskaffelse av nye kapasiteter legges det nå til grunn en tilnærming der en først avklarer hvorvidt det finnes ” hyllevare” som kan dekke behovet, ut fra en generell hypotese om at det som er godt nok for andre er godt nok for oss.

Dernest vurderes det om det er mulig å finne løsninger innenfor et flernasjonalt

samarbeid. Lykkes ikke noen av disse strategiene, er nasjonale utviklingsprosjekter fortsatt et alternativ. Dette vil i utgangspunktet kunne gi færre kontrakter direkte til norsk industri.

 

Det skal imidlertid også rutinemessig foretaes vurderinger av hvorvidt Offentlig Privat Samarbeid, leie eller leasing, kan benyttes og som hovedregel skal ansvaret for å levere en komplett løsning ligge hos en hovedleverandør som har rollen som systemintegrator, ikke i Forsvaret slik det ofte var tidligere. Forsvaret vil også i økende grad benytte funksjonelle kravspesifikasjoner til forskjell fra detaljerte tekniske spesifikasjoner som tidligere var normen. Denne tilnærmingen byr på utfordringer for industrien, men den åpner også nye muligheter.

Historisk har Forsvaret selv tatt rollen som systemintegrator for mange avanserte og sammensatte systemløsninger som for eksempel de strategiske og taktiske

kommunikasjonssystemene, kommando- og kontrollsystemer og avanserte

våpensystemer.

 

I stor grad har norsk industri levert delsystemer komponenter og kompetanse til disse systemene. På figuren er dette illustrert ved systemene som er plassert på innsiden av den grønne sirkelen. På noen andre områder, i første rekke de mest komplekse og avanserte våpenplattformene som kampfly, helikoptre, større marinefartøyer, tunge kjøretøyer med mer, har imidlertid ikke ressursene strukket til og her har industrien vært integrator og systemansvarlig.

På disse områdene har Forsvaret i realiteten alltid vært helt avhengig av utenlandsk industri for å kunne operere systemene. At dette i første rekke har kommet utenlandsk industri til gode er fordi vi rett og slett ikke har en nasjonal industri som leverer de aller

mest avanserte, ressurskrevende og komplekse systemene. Dette bildet kan komme til å endre seg.

 

Etter hvert som Forsvaret reduserer støttefunksjonene for å kunne bruke mer ressurser i den operative virksomheten blir Forsvarets mulighet til å videreføre rollen som systemintegrator redusert. Dette fører til at mulighetsområdet for industrien utvides. For en del systemer som i kompleksitet og ressursbehov ikke er mer krevende enn at det er overkommelig for norsk industri, kan det bli aktuelt å bruke en industriell systemintegrator. Forsvaret blir kort sagt mer avhengig av industrien. Dette åpner muligheter for norsk industri til å ta på seg rollen som systemintegrator på flere områder, noe som også vil innebære et meget tett og integrert samarbeid med Forsvaret og styrking av de langsiktige relasjoner på de aktuelle områdene.

 

Det er imidlertid også trusler og utfordringer som følger av en slik utvikling. Det er ikke gitt at det er norske bedrifter som vil få anledning til å bekle systemintegratorrollen i alle tilfeller. Det kan føre til at norsk industris grensesnitt mot den norske sluttbrukeren viskes ut og at norsk industri presses nedover i underleverandørhierarkiet. En annen potensiell negativ konsekvens av denne utviklingen er at forsvaret over tid kutter så mye i støttefunksjonene at evnen til å opptre som en krevende kunde svekkes. Det er klart ikke i industriens interesse. En annen naturlig konsekvens av denne utviklingen er at Forsvaret vil legge vekt på å redusere antallet leverandører. Det vil få konsekvenser særlig for mindre bedrifter som i dag leverer direkte til Forsvaret som i fremtiden kan bli nødt til oftere å gå via hovedleverandører.

 

I dette bildet har norsk forsvarsindustri gjennom flere år iverksatt tiltak for å møte

utviklingen. Det har blitt satset kraftig på å øke eksporten. Gjennom deltagelse i flernasjonale prosjekter og bilateralt samarbeid har en forsøkt å øke hjemmarkedet. Posisjonering i globale forsyningskjeder som understøtter forsvarsmateriellsystemer gjennom levetiden har vært et annet tiltak.

 

Markedsadgang og tilgang til teknologi har blitt sikret gjennom strategiske partnerskap og oppkjøp. Industrien har iverksatt tiltak for å møte en utvikling som krever evne til å ta systemansvar for å forbli relevant som leverandør til forsvaret. Dette har gitt resultater, som bl.a. utviklingen av eksporten av forsvarsmateriell viser.

 

Eksporten av forsvarmateriell fra Norge er tredoblet på åtte år. I 2000 utgjorde eksporten ca. 1.2 milliarder kroner. I fjor var eksporten størrelsesorden 3.6 milliarder kroner.

78 % av eksporten i 2007 gikk til NATO land. Deretter følger Europa utenom NATO som utgjør 14 %. 92 % av eksporten fra Norge går med andre ord til NATO-land og Europeiske land. Mesteparten av øvrig eksport, som til sammen utgjør 8 % går til Australia og Midt-Østen.

Et interessant trekk i dette bildet er utviklingen i eksporten til USA. USAs forsvarbudsjett utgjør 50 % av verdens militære. Derfor har det over lang tid vært slik at de store europeiske forsvarsleverandørene har hatt egne strategier for å posisjonere seg i dette markedet. Det har også norsk industri gjort.

I 2007 utgjorde eksporten til USA nærmere 50 % av den samlede eksporten og eksporten til USA er i dag 7 ganger større enn den var i 2000. USA er nå det klart viktigste markedet for norsk forsvarsindustri. Det har også resultert i at flere norske bedrifter i de senere år har etablert seg med både utviklings og produksjonsfasiliteter i USA.

 

En annen konsekvens av tilpasningen industrien er et nettverk av strategiske allianser og partnerskap. Norsk forsvarsindustri befinner seg i dag vevet inn i et nettverk der tette bånd er etablert til så vel amerikansk som europeisk industri.

Uten å være en del av dette nettverket, som både bidrar til å sikre markedsadgang og teknologi, er det ikke være mulig for noen mindre nasjoner å opprettholde en nasjonal forsvarsindustri.

 

Rammebetingelsene for industrien er i en positiv utvikling. Gjennom fremleggelsen av St. meld. Nr. 38 ”Forsvaret og Industrien – Strategiske Partnere har regjeringen iverksatt en strategi for samarbeid mellom Forsvaret og industrien som legger opp til en fortsatt positiv utvikling av samarbeidsrelasjonene.

 

Forsvarsindustrien står imidlertid foran mange utfordringer. Det viktigste er å sikre at den norske industrien har rammebetingelser i hjemmemarkedet som er likeverdige med de rammebetingelser våre konkurrenter internasjonalt har i sine hjemmemarked. En ledende posisjon i hjemmemarkedet er avgjørende for å ha helt nødvendige referanser som underbygger troverdighet til teknologi, produkter og leveringsevne.

 

I denne forbindelse er et tett samarbeid med Forsvaret som en krevende kunde som stiller krav til industrien helt avgjørende. Det forutsetter at Forsvaret og industrien har en tett dialog med stor grad av åpenhet om behov og krav som gjør det mulig for industrien å ta frem de løsningene forsvaret trenger på en slik måte at industrien blir konkurransedyktig internasjonalt.
Norsk forsvarsindustri har ingen fremtid uten markedsadgang og tilgang til teknologi gjennom samarbeidspartnere internasjonalt. Det norske hjemmemarkedet alene er for lite til å kunne videreføre og utvikle en konkurransedyktig industri over tid, og ettersom det heller ikke er mulig for en nasjon av Norges størrelse å utvikle egen teknologi på alle felt blir utfordringen, det er å sikre markedsadgang og teknologi svært viktig

I Europa er både EU og EUs forsvarsbyrå (EDA) i gang med å forme fremtidens rammebetingelser for det europeiske markedet for forsvarsmateriell. Innenfor en nordisk ramme ser vi en utvikling i retning av et tettere og mer omfattende forsvarssamarbeid, med potensielt store konsekvenser for forsvarsindustrien.

Nasjonalt er en rekke større anskaffelser som er viktige for industrien i ferd med

å startes opp. Det uten sammenligning største og viktigste prosjektet er anskaffelsen av nye kampfly.

 

Forsvarsmarkedet er ikke, har aldri vært og kommer ikke til å bli et fritt marked.

Nasjonale sikkerhetshensyn, hensynet til nasjonal industri og teknologiutvikling og at forsvarsanskaffelser er unntatt fra de fleste internasjonale frihandelsregimer gjør at det er umåtelig langt frem før dette markedet er i nærheten av å fungere perfekt. I tilegg gjør myndighetenes dominerende rolle som kunde, regulator, kontrollør og i noen grad eier, at markedet har en del særtrekk som er avgjørende for industriens rammebetingelser. Blant annet er det å oppnå markedsadgang internasjonalt ekstremt krevende.

Særlig gjelder dette når industrien i mindre nasjoner som Norge forsøker å komme inn på markedene i de store nasjonene. Derfor er det helt avgjørende for at norsk forsvarindustri skal kunne få være med å konkurrere om leveranser til andre nasjoners forsvar, at myndighetene fortsatt bidrar til å sikre industrielle samarbeidsavtaler, eller gjenkjøp, sikrer markedsadgang for norsk industri, ved store forsvarsanskaffelser fra utlandet.

Industrielle samarbeidsavtaler, gjenkjøp eller offset er et kontroversielt tema og graden av entusiasme for ordningen varierer sterkt. I en verden der markedene er lukkede og det helt og holdent er opp til nasjonale myndigheter å bestemme spillereglene, er det nødvendig med sterke virkemidler for å bryte ned proteksjonisme og handelshindringer.

Selv om motstandene av ordningen til stadighet og med stor kraft hevder at dette er et regime som er på vei ut, er realiteten at flere og flere nasjoner praktiserer slike ordninger. Ved siste opptelling var det registrert ca 120 nasjoner i verden som praktiserer gjenkjøp.

Dette møter også den norske forsvarsindustrien i eksportmarkedene. Gjenkjøp er med andre ord også noe vi må håndtere når vi ønsker å komme i leveranseposisjon i mange land.

 

Nasjoner som ikke krever gjenkjøp har som regel andre proteksjonistiske mekanismer som beskytter hjemmemarkedet. Et eksempel er USA der den såkalte ”Buy American Act” sier at det kun er når prisen som er tilbudt fra nasjonal industri er urimelig høy, eller det foreligger andre unntak, at en føderal anskaffelse kan skje fra en utenlandsk leverandør.

Riktignok er det unntak for land som har handelsavtale med USA, men der igjen er forsvarmateriell ikke en del av unntaket.

Det stilles også strenge krav til innholdet i et produkt for at opprinnelsen skal være nasjonal. Produktet må være produsert nasjonalt og minimum 50 % av innholdet, deler, komponenter med mer må være produsert i USA. Denne type handelshindringer er en av årsakene til at norsk forsvarsindustri i økende grad har etablert seg i USA med både utviklings- og produksjonsfasiliteter i de senere år.

 

De samlede forpliktelsene utenlandsk industri har i Norge som følge av industrisamarbeidsavtaler beløper seg til om lag 9 milliarder kroner. Det er i første rekke amerikansk og fransk industri som har de største forpliktelsene.

Men det er også betydelige forpliktelser utstående hos tysk, britisk, italiensk og kanadisk industri. Årlig oppfylles forpliktelser i størrelsesorden 3-4 milliarder kroner og 140 til 180 norske bedrifter er hvert år involvert i samarbeid utenlandske leverandører i tilknytning til industrielle samarbeidsavtaler. I tillegg nyter et stort antall norske underleverandører godt av at de store norske aktørene gjennom dette sikres betydelige leveranser. En bedrift som for eksempel Kongsberg Defence and Aersopace har i størrelsesorden 1500 norske

underleverandører.

 

Gjenkjøp er uten sammenligning det aller viktigste virkemidlet for å sikre markedsadgang og teknologisamarbeid for norsk forsvarsindustri. Det er en rekke eksempler på at denne ordningen både har bidratt til å legge til rette for etablering av ny virksomhet i Norge, og til at norske forsvarsprodukter har blitt valgt av andre nasjoners forsvar. Noen eksempler på dette er:

F-16 programmet var direkte årsak til at det i siste halvdel av 1970 tallet ble etablert produksjon av deler til militære jetmotorer på Kongsberg. Fra en beskjeden start med en omsetning på noen få titalls millioner året har virksomheten i Volvo Aero Norge vokst til en bedrift med milliardomsetning.

Leveranser til de store flymotorprodusentene som leverer motorer til bl.a. Boeing og Airbus står for den klart største delen av omsetningen. Nå er bedriften en av de som allerede har sikret seg avtaler som vil gi leveranser av deler til motorene i Norges neste kampfly, F-35 Joint Strike Figther JSF i mange år fremover. Dette er et utmerket eksempel på industrisamarbeidsavtaler kan bidra til å skape ny industriell virksomhet i Norge som både er konkurransedyktig i forsvarsmarkedet, men som også evner å ta ut synergi som sikrer konkurransedyktighet i et kommersielt marked.

Da Norge midt på 1990-tallet skulle anskaffe nye missiler, falt valget på det amerikanske AMRAAM missilet som produseres av den amerikanske leverandøren Raytheon. I tilknytning til anskaffelsen ble det inngått en 10-årig samarbeidsavtale mellom Kongsberg Defence and Aerospace og Raytheon om samarbeid innenfor bakkebasert luftvern, der Kongsbergs løsninger for kommando og kontroll inngår i en modulær systemløsning.

Som følge av dette samarbeidet er norske løsninger så langt levert i Spania, Hellas, Tyrkia, Sverige, Nederland og i to omganger til USA.

Da den tiårige samarbeidsavtalen utløp for et par år siden ble den fornyet for ytterligere ti år, slik at KDA og Raython nå viderefører dette samarbeidet. Samarbeid med Raytheon

var også nøkkelen til å sikre at NAMMO på Raufoss ble leverandør av motorene til Evolved Sea Sparrow Missilet, som nå leveres til NATOs marinestyrker inklusive USA.

 

I 2001 inngikk Norge kontrakt om anskaffelse av 14 NH-90 helikoptre til Kystvakten og fregattene med NATO Helicopter Industries i Frankrike.

Dette har åpnet for at norsk industri kunne komme i posisjon til å levere kontrollsystemer på de nye franske FREMM fregattene. NAMMO fikk anledning til å konkurrere med en nasjonal fransk leverandør om leveranse av motorene til det oppgraderte franske sjømålsmissilet Exocet og nylig vant norsk industri en konkurranse om å levere våpenstasjoner til kjøretøyer i den franske Hæren.

 

Da kontrakten om Nansen-klasse fregattene ble inngått åpnet det muligheter for leveranser av luftvern og missiler til det spanske forsvaret. Gjennom samarbeid

med Lockheed Martin, som leverer store deler av kommando og kontrollsystemene om bord i fregattene, ble Norsk industri valgt som leverandør av kommando og kontrollsystemer på de nye koreanske destroyerne.

Totalt var 285 norske bedrifter direkte involvert i industrisamarbeid i forbindelse med fregattkjøpet.

 

Alt dette er eksempler på at industrisamarbeidsavtaler åpner markeder. I Europa er både EU og EUs forsvarsbyrå (EDA) i gang med å forme fremtidens rammebetingelser for det europeiske markedet for forsvarsmateriell. Fra 1. oktober i år deltar Norge, som eneste ikke-medlem i EDAs regime for handel med forsvarsmateriell, også kalt Code of Conduct.

Dette innebærer i praksis at alle anskaffelser over 1 mill EUR, som er unntatt fra de alminnelige regler for offentlige anskaffelser skal kunngjøres gjennom EDAs

anskaffelsesportal. Dette gjelder også industrielle underleveranser.

De største norske bedriftene vil derfor i fremtiden kunngjøre sine større underleveranser.

Formålet med også å inkludere industriens egne anskaffelser i regimet er å sikre større åpenhet om anskaffelsene og å gjøre det lettere for mindre bedrifter å delta i konkurransen om underleveranser til de store.

 

Norsk industri har stillet seg positiv til at Norge deltar Code of Conduct fordi vi mener det er i vår interesse at det blir større åpenhet i det Europeiske markedet for forsvarsmateriell. Det er også viktig for å sikre fremtidige muligheter at Norge, som ikke er medlem av EU, så langt det er mulig deltar i samarbeidet innenfor rammen av EDA

 

Fra 1. juli neste år utvides EDAs Code of Conduct til også å omfatte gjenkjøp.

Koden som allerede er vedtatt legger opp til å sikre åpenhet og forutsigbarhet omkring praktiseringen av gjenkjøp. Den setter begrensinger for i hvilket omfang og på hvilke områder gjenkjøp kan anvendes. Det er en målsetting at sivilt gjenkjøp på sikt skal bort. Samtidig går det klart frem at gjenkjøp skal være et virkemiddel for å styrke europeisk forsvarsindustri.

Dette er første gang et Europeisk organ iverksetter reguleringer på dette området. Norsk forsvarsindustri stiller seg positiv til at Norge blir med i dette regimet. Det er fordi det legges til grunn at før gjenkjøp kan avvikles må markedsbetingelsene for øvrig endres, slik at det sikres reell markedsadgang og åpen og rettferdig konkurranse i de nasjonale markedene i medlemslandene.

Inntil så skjer skal gjenkjøp anvendes som et virkemiddel for å styrke europeisk forsvarsindustri. Dette er helt i samsvar med den tilnærming norske myndigheter allerede legger til grunn. Derfor vil implementering av koden for Norges del ikke innebære noen endringer verken i regleverket for gjenkjøp eller praktiseringen av dette.

 

Forrige uke undertegnet de fem nordiske forsvarsministere en avtale om utvidet nordisk forsvarssamarbeid. Avtalen bygger blant annet på rapporten fra Forsvarssjefene i Finland, Sverige og Norge om utvidet samarbeid om felles støttefunksjoner. Et viktig prinsipp for å hente ut gevinstene av dette er at nasjonene over tid opererer samme materiell og systemer. Ved å anskaffe likt materiell og like systemer skal det altså kunne oppnås en betydelig effektiviseringsgevinst gjennom at en kan etablere felles støtteapparat og dermed frigjøre ressurser til operativ virksomhet i begge land.

Et felles nordisk marked for Forsvarsmateriell, som på sikt vil bli konsekvensen av den utviklingen studien beskriver, er fra et industrielt perspektiv interessant. Et nordisk hjemmemarked vil bli større enn for eksempel det italienske og spanske, og utgjøre om lag 2/3 av det tyske markedet for utvikling og anskaffelse av materiell. I et slik marked ligger forholdene til rette for at hver enkelt anskaffelse blir større, men samtidig blir det færre anskaffelser. Dersom nasjonene er i stand til å samordne sine posisjoner og opptre samlet burde dette også kunne bidra til å styrke Nordens gjennomslagskraft og innflytelse i europeisk sammenheng.

Det er imidlertid en rekke utfordringer som må håndteres for at så skal kunne skje.

Det innbyrdes størrelsesforholdet mellom de største industrielle aktørene i Norden illustreres av dette bildet. Det levner liten tvil om at det er en aktør som er svært mye større enn de øvrige. Dette påvirker selvfølgelig mulighetene for å komme frem til balanserte industrielle løsninger i Norden og representerer en utfordring.

 

Forsvarssjefenes studie beskriver et samarbeid som skal gjøre det mulig å videreføre en bredde av nasjonale operative kapasiteter. Det er med andre ord ikke snakk om militær rollespesialisering mellom landene. For industrien er imidlertid bildet annerledes. Der vil konsekvensen bli en form for rollespesialisering fordi det ikke i særlig grad vil være rom for overlappende industrielle miljøer i et nordisk hjemmemarked. Ettersom det i dag i betydelig grad er overlappende industriell kompetanse byr dette på utfordringer.

Dette bildet viser eksempler på noen områder hvor det i dag er betydelig grad av overlapp. De grønne feltene representerer områder der bedriftene påberoper seg å ha kompetanse og kapasitet til å være systemintegratorer og hovedleverandører. De gule er områder der det eksisterer delsystemkompetanse. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at dette ikke er noen lett kabal å få til å gå opp.

 

Dette bildet kompliseres ytterligere av at bedriftene i vesentlig grad er avhengige av eksport, slik at de også i noen grad møter hverandre som konkurrenter internasjonalt.

Eierstruktur spiller også en viktig rolle i denne sammenheng. Den finske og norske stats rolle som dominerende eier i sin nasjonale forsvarsindustri og det sterke innslaget av eierskap fra store europeiske aktører i Sverige innebærer at det ikke er åpenbart hvordan en eventuell restrukturering skal kunne skje.

Med de rette incentiver og en aktiv rolle fra myndighetene kan imidlertid forholdene etter hvert legges til rette for at industrien ser seg tjent med et tettere samarbeid. Det forutsetter:

  • En omforent politisk målsetting om en nordisk Forsvarsindustriell og – teknologi base som skal understøtte fremtidige nordiske operative militære kapasiteter. Dette må omfatte en nordisk forsvarsindustristrategi, der også den nordiske industriens rolle i et Europeisk perspektiv inngår.

og

  • Politisk vilje og evne til å legge til rette for industrielt samarbeid og en balansert restrukturering.

På kort sikt er det aller viktigste at de diskusjoner og forhandlinger mellom myndighetene, særlig i Sverige og Norge, som pågår bl.a. vedrørende fremtidig artillerisamarbeid gir resultater. Resultater som bidrar til troverdighet i forhold til at myndighetene er i stand til å komme frem til løsninger som også sikrer at de industrielle kompetansemiljøene i Norge, som Forsvaret og FD har gitt prioritet, kan styrkes og videreutvikles, er avgjørende for at norsk industri skal bli overbevist om at et utvidet nordisk samarbeid vil være til industriens beste.

 

Avslutningsvis noen ord om kampfly.

Anskaffelsen av nye kampfly er svært viktig for forsvarsindustrien. Prosjektet er svært omfattende. Det betyr at mulighetene ligger til rette for både etablering av ny virksomhet og for å sikre markedsadgang og tilgang til teknologi. FSi er opptatt av å sikre de beste industrielle mulighetene for Norge når F- 16 flyene skal erstattes.

 

Både Regjeringen og forsvarsindustrien har konkludert med at SAAB hadde den beste industriplanen. Det hjelper imidlertid lite når flyet ikke oppfyller de operative kravene og i tillegg ligger høyere i pris.

Etter regjeringens beslutning om å velge F-35 Joint Strike Fighter blir utfordringen å sikre best mulig industrielt utbytte av prosjektet. Nå starter arbeidet med å sikre norsk industri omfattende oppdrag i forbindelse med denne anskaffelsen. Industrien forutsetter at regjeringen nå legger et løp med klare krav til Lockheed Martin om å følge opp og utvide antall avtaler ut over det som så langt er identifisert i JSF-programmet.

 

Programmet betyr så langt store muligheter for noen få, store norske aktører.

Forsknings- og utviklingsmulighetene som så langt er identifisert i JSF programmet er svært begrenset. Derfor er det er avgjørende for videreutviklingen av forsvarsindustrien at det blir prosjekter på flere områder enn det som så langt er tilfelle og at FoU-andelen øker.

Vi er derfor fornøyd med at regjeringen tydelig signaliserer at de vil ha et sterkt fokus på innholdet i industripakken fremover. Det fortsatt langt frem til det skal inngås kontrakt om kjøp av fly og derfor gjelder det å utnytte tiden slik at bindene avtaler som sikrer at målsettingen om industrikontrakter til minst 100 prosent av kjøpesummen blir oppnådd. Det vil tilsvare minimum 18 milliarder kroner, kanskje mer, avhengig av antallet fly og den endelige prisen.

 

Vi kommer til å følge nøye med for å sikre at dette vil bli fulgt opp. Vi forventer at det etableres et tett samarbeid mellom myndighetene og norsk forsvarsindustri for å sikre konkrete og forpliktende avtaler før endelig kontraktsinngåelse.

Norsk forsvarsindustri er et produkt av det norske forsvarets behov for moderne

kosteffektivt materiell gjennom flere ti-år og en tilpasning til den globale

utviklingen de siste 10-15 år. Internasjonalt samarbeid og eksport er avgjørende for å kunne vokse og forbli konkurransedyktig i et globalt marked. Samtidig er en ledende posisjon i hjemmemarkedet avgjørende for å ha helt nødvendige referanser som underbygger troverdighet til teknologi, produkter og leveringsevne. I denne forbindelse er et tett samarbeid med forsvaret som en krevende kunde som stiller krav til industrien helt avgjørende. Det forutsetter at Forsvaret og industrien har en tett og dialog med stor grad av åpenhet om behov og krav som gjør det mulig for industrien å ta frem de løsningene Forsvaret trenger på en slik måte at industrien blir konkurransedyktig internasjonalt.

Industrielt samarbeid, eller gjenkjøp, er det viktigste virkemidlet for å sikre markedsadgang og tilgang til teknologi. Det er derfor helt avgjørende at dette videreføres så lenge det er nødvendig. Det vil si inntil de store nasjonene har bygget ned sine handelshindringer og åpnet for at andre nasjoners industri kan få konkurrere på like vilkår.

 

Norsk forsvarsindustri er godt rustet til å møte de utfordringene vi står overfor.

Dersom industrien på sikt skal kunne opprettholde internasjonal konkurransedyktighet, er det avgjørende å videreføre et tett samarbeid med forsvaret og myndighetene, og at myndighetene bidrar til å sikre at norsk industri har rammebetingelser hjemmemarkedet som er likeverdige med de våre konkurrenter har i sine hjemmemarkeder.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. november 2008

 

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret

 

Tanker om jagerflykjøpet

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Når jeg i kveld står på denne talerstol er det med en følelse av Deja Vu. For noe over 30 år siden sto jeg på samme sted og orienterte om resultat og erfaringer av den forrige ”århundrets våpenhandel” en handel som gav oss F-16. 30 år er i historisk sammenheng en kort periode, i flyutviklingen er det en lang tid. 30 år fra brødrene Wright i 1903 tar oss midt inn i 30 årene hvor prototypene på Spitfire og Bf- 109 var i startgropen, 30 år som omfattet en verdenskrig og tre keiserdømmers fall. Den andre veien, 30 år fra F-16 kjøpet tilbake i tid plasserer oss i de avsluttende måneder av andre verdenskrig, jet motoren var hemmelig, atombomben var ennå et ukjent prosjekt og datamaskiner hadde ingen hørt om. Det er nærliggende å mene at et prosjekt som F-16 som spenner over så meget uforutsigbar historie inneholder erfaringer som kan og bør være av interesse i den prosess Luftforsvaret nu er inne i for å velge etterfølgeren til F-16, en etterfølger som skal tjene oss i minst 30 kanskje like uforutsigbare år.

 

Forsvaret har arbeidet med dette spørsmålet i flere år og et tungt faglig utvalg går meget grundig tilverks med vurderingen av de aktuelle flytyper. Alle solemerker indikerer at dette er en god prosess på alle måter og at den vil gi et meget godt grunnlag for våre politiske myndigheter når de neste år skal treffe et valg. Deres arbeid foregår naturlig nok ikke i det offentlige rom, men det forhindrer ikke at et tema som har så stor interesse i vide kretser debatteres i åpne fora.

Jeg har tatt mitt utgangspunkt i den forrige ”århundrets våpenhandel” fordi arbeidet med denne representerte en milepæl i Luftforsvaret og vårt forsvars utvikling. Da arbeidet startet i 1969 var det som del av langtidsplanleggingen for å erstatte våre F-104 fly, en erstatning som ville bli svært kostbar. Våpenhjelpen var nu definitivt slutt og innenfor Luftforsvarets budsjettrammer skulle det innpasses missilforsvar av våre flystasjoner, passive forsvarstiltak og aktive luftstridskrefter. Regnestykket gikk ikke opp og Luftforsvaret anmodet FFI om en analyse av hvorledes Luftforsvarets resurser for de neste 15 år skulle anvendes for at totaleffekten skulle bli den best mulig.
-1-
Resultatet, Kampflyanalysen, forelå våren 1974 som en systemløsning med klare anbefalinger for valg av flykategori, luftvern, kontroll og varslingssystem, antall flystasjoner og passive forsvarstiltak. Analysen gav også anbefalinger om hvordan luftmakt kunne og burde anvendes med ståsted i 1975-80. Verden og Norge forandret seg imidlertid raskt i en annen retning enn analysen hadde forutsatt. Norge ble en oljenasjon, muren og Sovjetunionen havnet på historiens skraphaug og Luftforsvaret fikk helt nye oppgaver under fjerne himmelstrøk.

Gjennom disse snart 40 år har det vist seg at den prosess som startet i 1969 resulterte i anskaffelsen av et kampfly som har løst alle pålagte oppgaver, som fremdeles er i produksjon i oppdaterte utgaver og som vil være med oss i enda mange år

Diskusjonen om vårt fremtidige kampfly må ta utgangspunkt i vårt forsvars behov for å besitte og anvende luftmakt. Det kan derfor være interessant å kaste et blikk bakover på hvorledes luftmakt har blitt anvendt, for å ivareta vårt lands sikkerhet.
Lenge før brødrene Wright, hadde visjonære og fantaster spådd om fremtidens konflikter, hvor flygende skip skulle spre død og forferdelse over menneskeheten. Den første verdenskrig var da heller ikke mange måneder gammel da de første luftkamper fant sted. Aeroplanet gav store muligheter for observasjon over områder som var utilgjengelig med andre midler, det ble en viktig militær oppgave å hindre motstanderens bruk av luftrommet for dette formål. Dette kunne best utføres med fly og kampen om bruk av luftrommet var blitt en militær realitet. Skrittet var ikke langt til å utstyre flyene med våpen mot overflatemål og i løpet av verdenskrigen ble luftkrigens virkemidler og konsepter utviklet. Strategier for bruk av luftmakt ble formulert av mange, mest kjent er den italienske general Douhet.

Hans postulat var at i en fremtidig konflikt måtte kontroll med luftrommet oppnåes som en første prioritet, deretter kunne motstanderen tvinges i kne, politisk så vel som økonomisk ved bombing av befolkningssentra og industri. Han mente at en bombestyrke ikke kunne bekjempes i luften da det var umulig å lokalisere en angriper i det store uendelige lufthav, kontroll med luftrommet måtte etableres ved å ødelegge motstanderens baser og luftstyrker på bakken.

-2-
Tesen, ”The Bomber will always get through” dominerte luftmilitær tankegang frem mot den andre verdenskrig da den fikk et grunnskudd i og med utviklingen av radar. Det ble nu mulig å overvåke luftrommet og å lede jagerfly mot angripende fly. Battle of Britain forandret luftstrategien, og hvorledes kampen om luftrommet måtte føres. Jagerfly med tilstrekkelig rekkevidde banet deretter vei for bombestyrkene slik at luftmakten kunne settes inn mot de valgte mål.

 

I vårt eget land ble flyets muligheter til støtte for Hæren og Marinen tidlig utnyttet. Allerede i 1912 deltok de første aeroplan i Hærens høstøvelse. Hovedoppgaven var rekognosering, senere ble muligheten nyttet til å slippe lette bomber mot utvalgte eller oppdukkende mål. Den samme utvikling foregikk i Marinens flyvevesen.
Forsvarskommisjonen av 1920 påpekte ønskeligheten av et felles flyvåpen og flyavdelinger som kunne utføre offensive operasjoner.

Det ble med ønskene, bevilgningene til Forsvaret i mellomkrigstiden tillot ikke noe mer. Hærens flyvevesen ble satt opp med et antall flerbruksfly, Fokker C V, til dels bygget i Norge. Deres hovedoppgave var rekognosering og som det ble sagt i den politiske debatt, i mangel på bombefly kunne en jo bruke Fokker flyene. Den samme situasjon hadde en i Marinen. Kamp mellom jagerfly om luftherredømme eller innsats for å stoppe en bombeflystyrke ble ansett som lite aktuelt.

Våre myndigheter var imidlertid blitt klar over at det skjedde en betydelig utvikling av luftstyrker i de europeiske stormakter, en utvikling som kunne få konsekvenser for vårt land.

 

I 1936 fikk stabssjefen i Hæren, Oberst Ruge, oppgaven å utrede disse forhold, resultatet ble Luftforsvarsutredningen av 1936.

Dens hovedbudskap var at Norge nu var innen rekkevidde av bombefly fra flere stormakter, men også at bombefly basert på våre egne flyplasser kunne nå mål i de samme nasjoner. I tråd med Douhets tanker anså Ruge at kampen i luften best kunne føres med angrep mot en motstanders baser.

Vi burde derfor konsentrere oss om å bygge opp offensive flystyrker og å anvende minst mulig på jagerfly. Dette var for øvrig de samme tanker som var sentrale i oppbyggingen av det svenske Flygvapnet.

-3-
I Sverige ble det imidlertid realiteter, her hjemme ble det fremdeles med tanker.

I 1940 blev alle disse planer og utredninger innhentet og overkjørt av virkeligheten. Etter luftkampene over Fornebu 9. april ble restene av våre flyvåpen anvendt til det de var anskaffet for, oppklaring der luftsituasjonen tillot det. I de påfølgende 5 år ble det bygget opp et flyvåpen innenfor rammen av RAF med moderne materiell og anvendt innenfor en stormakts luftstrategi. Dette medførte i hovedsak dagjager, eskorte og jagerbombe operasjoner over kontinentet, og maritime operasjoner i de nordlige havområder. Luftforsvaret ble nå også endelig etablert som egen forsvarsgren i november 1944. Erfaringene tok vi med oss hjem som grunnlag for oppbyggingen av vårt nye forsvar.

 

Regjeringen nedsatte i 1946 en forsvarskommisjon under ledelse av Trygve Bratteli for å ”utrede spørsmålet om forsvaret av Norge, – krigen har snudd opp ned på mange tilvante begreper, – det gjelder å utforme et norsk forsvar på grunnlag av krigens erfaringer”.
Konklusjonene forelå i 1949 med en ramme for et forsvar utbygget for nasjonale midler og med ”hovedoppgave å innfri våre forpliktelser overfor FN samt å være et best mulig vern for landet om en stormakt skulle gå til overfall på Norge”. Vi skulle på kort varsel kunne delta i FN operasjoner, og vi skulle forsvare oss mot bombing fra fly og ”fjernvåpen”. Strategien måtte være å søke å vinne tid inntil hjelp fra allierte kunne nå frem.

For Luftforsvaret ble anbefalingen å sette opp 8 dagjagerskvadroner, 2 skvadroner med nattjager/lette bombefly og en maritim skvadron for overvåking av våre havområder. Kommisjonen konstaterer at det innenfor denne ramme ikke kan forventes at Luftforsvaret skal kunne gi direkte støtte til Hær og Marine.

Prioriteringene fra mellomkrigstiden var nu fundamentalt endret. Defensive jagerflyoperasjoner hadde erstattet tanken om offensiv bruk av flystyrken. Behovet for maritim rekognosering var derimot fremdeles til stede. Anbefalingene førte til anskaffelsen av et 60 talls Vampire jet jagere, et stort løft i sett på bakgrunn av vår økonomiske situasjon i de første etterkrigsår.

-4-
I 1949 forandret verden seg på ny. Jernteppet senket seg, vi ble medlem av NATO og på ny medaktør i en stormakt luftstrategi. En storstilt utbygging av vårt Luftforsvar, hovedsakelig finansiert med våpenhjelp fra USA og med NATO infrastrukturmidler gav oss i løpet av få år et moderne og slagkraftig Luftforsvar.

Styrkemålsettingen ble fastlagt på NATOs minister møte i Lisboa i 1952. Den falt i store trekk sammen med Forsvarskommisjonens målsetting for Luftforsvaret, med en ramme på 8 jagerskvadroner, en rekognoseringsskvadron og 2 maritime skvadroner. Luftforsvarets trening og operative virksomhet ble vevet inn i et tett samarbeid med våre NATO allierte på begge sider av Atlanteren. Dette medførte mange fordeler med adgang til teknologi og våpen, felles trening og felles øvelser, interoperabilitet.

Hovedoppgaver ble nu å sikre luftrommet og foreta rekognosering for å støtte en alliert luftoffensiv og en maritim evne for å overvåke maritim virksomhet i Nordområdene. I fredstid var oppgaven, overvåking av vårt luftrom, en virksomhet gradvis fikk et betydelig omfang. Med mindre endringer forble dette Luftforsvarets oppgaver gjennom hele våpenhjelpperioden og videre inn i 1970 årene. Nasjonale ønsker fra Hær og Marine om mer direkte støtte ble som hovedregel nedprioritert av NATOs Nordkommando.
Ved inngangen til 60 årene ble våpenhjelpen fra USA gradvis avviklet og ble avsluttet med leveransen av 1 skvadron F-104G Starfighter. Fremtidige materiellanskaffelser måtte finansieres nasjonalt. Den nødvendige utskifting av store deler av vår jagerflypark ville dermed stille oss overfor meget vanskelige prioriteringer.

Våre myndigheter anså at vi med egne midler ikke kunne fortsette anskaffelsen av F-104G. Etter en evaluering av flere prosjekter ble et 100 tall F-5A/B fly, en meget spartansk og enkel jager, anskaffet som dagjager, jagerbomber og rekognoseringsfly.

Vi ble første og eneste bruker av F 5A/B utgaven, et forhold som gjorde at vi selv måtte utbedre en rekke barnesykdommer.

Mens vi slet med F-5 problemene kunne vi sammenligne med våre erfaringer med den ene F-104G skvadronen vi hadde mottatt under våpenhjelpen.
-5-
Disse gjorde at vi i 1973valgte å anskaffe brukte kanadiske CF-104 fly for å erstatte tapene av F-5 fly. F-5 prosjektet gav oss imidlertid en tenkepause før vi for alvor måtte ta konsekvensen av bortfall av våpenhjelpen, noe som måtte skje i arbeidet med langtidsplanen for 1974-1979.
Dette bringer oss tilbake til Kampflyanalysen. Resultatene forelå som tidligere nevnt våren 1974 og ble retningsgivende for den videre utvikling av Luftforsvaret. Oppgavene for vårt nye kampfly burde være forsvar av luftrommet over våre nordligste landsdeler

for å holde mottaksbaser åpne for allierte forsterkninger, og dermed samtidig indirekte støtte våre hærstyrker. I tillegg måtte Luftforsvaret ha en evne til å angripe en sjøinvasjonsstyrke i våre kystfarvann med langtrekkende presisjonsvåpen.

I den påfølgende evaluering av tilgjengelige fly sammen med tre andre NATO land i samme situasjon konkurrerte fransk, svensk og amerikansk industri om kontraktene. I ”Århundrets våpenhandel” trakk USA det lengste strået med et fly som knapt hadde forlatt tegnebrettet på dette tidspunkt og som representerte meget avansert og til dels uprøvd teknologi. Flyets overlegne egenskaper, tilliten til USAs flyindustri og det faktum at USA selv garanterte at de skulle bestille et betydelig antall avgjorde saken og F-16 ble valgt. Luftforsvaret anskaffet i alt 74 fly for å erstatte F-5 flyene.

 

I 1984 var vårt Luftforsvar i hovedsak strukturert og utstyrt slik Kampflyanalysen hadde anbefalt og var en troverdig kapasitet frem til1989 da verden forandret seg på nytt. Med et slag var muren borte, den Kalde-Krigen var historie og dermed meget av grunnlaget og forutsetningene for utvikling og oppgaver for vårt Luftforsvar, trodde man. I løpet av få år ble fokuset nu rettet mot operasjoner i FN regi utenfor NATOs kjerneområde. Våre F-16 ble pålagt luftforsvars og bakkeangreps oppdrag i nært samarbeid med våre NATO allierte. Det viste seg at det materiell vi hadde anskaffet, og den trening vi hadde utført sammen med våre allierte var like vel egnet i den nye verden vi nu var del av. Ved siden av disse NATO operasjoner utenfor Norge ble etter hvert betydningen av overvåking og suverenitetshevdelse i Nordområdene viktigere.
-6-

Russiske fly og marinestyrker økte gradvis sin aktivitet i de nordlige havområder med stadig mer kapable styrker. Jagerfly støttet av tankfly og varslingsfly ble oftere observert langs vår kyst og demonstrerte at alt norsk interesseområde nu var innenfor dekning av moderne russiske jagerfly med støtteapparat.

Dette danner bakteppe for valg av vårt neste kampfly, et våpen som skal tjene vårt forsvar frem mot 2050. Hvordan verden vil utvikle seg i over våpenets levertid er det ingen gitt å si, det som er sikkert er at vår beliggenhet forblir uendret og at vi fortsatt vil ha økonomiske og politiske interesser i våre nærområder. Det er derfor ikke urimelig å vektlegge de erfaringer vi har gjort med bruk av kampfly frem til nu gjennom 90 år i en verden som har stilt oss overfor stadig nye og uforutsigbare rammebetingelser.
Flyet må ha evnen til å håndheve vår suverenitet og våre interesser, i luften og over våre havområder. Det må sette oss i stand til å samarbeide nært med alliansepartnere, det må være interoperabelt. Flyet må representere teknologier som kan understøttes i flyets levetid og som er på høyde med mulige motstandere. Flyet må ha egenskaper som muliggjør innsats innen luftforsvar, overvåking og angrep mot overflatemål. Det dreier seg i korthet om et multirollefly, et fly som kan utføre flere oppgaver i løpet av ett tokt, ”Swing Role” i dagens fagspråk. Dette er ikke noe nytt. Våre Fokkere fra 30 årene var slike fly, deres svakhet var teknologinivå. Spitfire og Vampire, Thunderjet, Sabre og F-5 var slike fly, likeså F-104 Starfighter, og i de siste 30 år har F-16 satt standarden for et slikt fly.
Det foreligger i dag en rekke mulige flyprosjekter, de er vel kjente gjennom mediedekning over flere år. I utgangspunktet er alle de aktuelle flytypene gode og effektive konstruksjoner som vil kunne møte mange av dagens krav. Det er først når de enkelte fly vurderes opp mot alle våre krav innenfor den antatte tidshorisont frem til 2050 at bildet blir mer komplisert. De aktuelle flytyper blir ofte rangert i generasjoner, definert av teknologi. Vi har i Luftforsvaret vært utstyrt med fly av alle de 4 til nu definerte generasjoner hvor F-16 er en typisk 4 generasjonstype.

-7-

 

Denne oppdeling er ikke eksakt definert men de aktuelle flyprodusenter bruker begrepet for å definere sine produkter. Dagens finalekandidater, JAS 39 og F-35A representerer i henhold til denne fremstilling 4 og 5 generasjon.

De vesentlige og viktige forskjellene mellom 4 og 5 generasjons kampfly ligger i flyenes signatur, først og fremst radar tverrsnitt, og i søkeutstyr. Reduksjon av radartverrsnitt i 5 generasjon er oppnådd ved fundamentale endringer av flyets geometri, endringer som ikke kan improviseres på et 4 generasjons fly. Søkeutstyret omfatter flere typer sensorer, aktiv og passiv radar og, infrarødt. Søkeutstyret kan i noen grad tilpasses begge generasjoner men kan medføre meget kostbare modifikasjonsarbeider. Når det gjelder flyenes øvrige egenskaper er begge meget kapable målt med de vanlige parametere, hastighet, manøveregenskaper, rekkevidde og lasteevne.
Bildet blir mer nyansert når disse tradisjonelle egenskaper sammenholdes med flyenes søkeutstyr og signatur. Det inntrykk som skapes av en første presentasjon av flyenes egenskaper kan være villedende og en noe grundigere vurdering vil vanligvis gi et noe annet bilde. De viktigste egenskaper som er trukket frem i den offentlige debatt er hastighet, rekkevidder og luftkampegenskaper.

Hastighet har bestandig vært viktig for jagerfly, både for å nå eller innhente et mål og ha overskuddshastighet i angrep og i en eventuell luftkamp. Dagens jagerfly har alle største hastigheter i området mach 1.5 til 2. Disse hastigheter oppnåes med maksimal motorkraft med bruk av etterbrenner og ved å redusere utvendig last av våpen og drivstoff, eller ved å bære denne last innvendig. Det blir i en slik forbindelse nødvendig å se på verdien av hastigheter i dette området. De første virkelige supersoniske jagerfly kom i tjeneste i slutten av 1950 årene og mach 2 ble sett på som et viktig krav frem til F-16 generasjonen. En amerikansk studie av 100 000 jagerflyoppdrag under Viet Nam krigen påviste at tid tilbrakt over mach 2 var 0, og tid over mach 1.6 kunne telles i minutter. Den alt overveiende del av luftkampene forgikk i den såkalte luftkamparenaen, i området mach 0,8 til mach 1.5. Dette hadde flere årsaker, problemet med å komme i skuddposisjon med datidens våpen og konsekvensen på rekkevidde med bruk av maksimal motorkraft.
-8-
I samme forbindelse er begrepet ”Supercruise” trukket inn i debatten. Begrepet har sin opprinnelse i det amerikanske flyvåpens operative krav til sitt nye jagerfly F-22. Det skulle kunne operere med hastigheter over mach 1.5 uten bruk av etterbrenner og i høyder over 60000 fot. Dette er en kravspesifikasjon som ligger utenfor det som er aktuelt for mindre nasjoner, ikke minst på grunn av F-22s kostnader og det faktum at den ikke er tilgjengelig for eksport. Supercruise i hastighetsområder marginalt utover det dagens fly oppnår med bruk av grunnmotor er av begrenset verdi, så meget mer som den forutsetter begrenset utvendig last.

 

Rekkevidde eller aksjonsradius er en vesentlig egenskap for å kunne løse oppgaver innen vårt interesseområde. I den offentlige diskusjon blandes begrepene rekkevidde og aksjonsradius ofte sammen og fører til villedende konklusjoner. Rekkevidde er interessant hvis en skal fra A til B uten retur. Er oppdraget derimot å nå et operasjonsområde med en spesifisert last, utføre oppdraget, og deretter returnere til egen base er aksjonsradius et mer meningsfullt mål.

Begge de aktuelle kandidater kan beskrive oppdragsprofiler med aksjonsradier som dekker vår økonomiske sone, det som ikke er tilgjengelig i den offentlige debatt er hvilken utvendig last i form av våpen og drivstofftanker som ligger i disse tall og hvilket oppdrag som skal løses i målområdet. Foreligger det sannsynlighet for luftkamp i løpet av oppdraget med bruk av maksimal motoreffekt vil dette redusere aksjonsradius.

Det som er kjent er at et 5 generasjonsfly kan bære en meningsfull våpenlast innvendig med de muligheter det gir for endring av mål i løpet av oppdraget. Innvendig våpenlast betyr også mindre luftmotstand med positive konsekvenser for rekkevidde og radarsignatur.

Drivstoff fylling i luften kan være en styrkemultiplikator i denne sammenheng. Muligheten for dette er i dag en integrert del av stormaktenes flyoperasjoner. For vår egen del kan vi utnytte denne mulighet i fellesoperasjoner med våre allierte og det er en del av vårt treningsmønster i dag. For nasjonale oppdrag i våre interesseområder kan vi derimot ikke regne med slik støtte.

-9-
For å få denne kapasiteten må vi disponere tankfly som har samme beredskap og tilgjengelighet som våre jagerfly. Begge jagerflykandidatene kan fylle drivstoff i luften men de har i standardutgaven ulike systemer som binder dem til tilpassede tankfly. Investeringer i dedikerte tankfly for egne formål er imidlertid en kostbar kapasitet.

 

En hovedoppgave for våre jagerfly vil være å kunne hevde seg i en luftkamp, det er jagerflyets raison d`etre. Hvilke egenskaper som er utslagsgivende for utfallet av en luftkamp er et evig spørsmål uten eksakte svar, er det flyet, flygeren, stridsmiljø eller ren tilfeldighet? Studier av luftkrigens historie holdt opp mot moderne luftkrigssimuleringer stiller flere spørsmål enn vi får svar.

General Chennaults ”flygende tigere”, P- 40 jagerne var tunge, vel bevæpnet men lite manøvrerbare sammenlignet med sin motstander, Zero, som hadde bedre ytelser på de fleste områder. Like vel var Chennaults P-40 styrke overlegen i luftkamp. I Australia derimot var Zero overlegen i kamp mot Spitfire et fly som i Europa var likeverdig med Bf-109, som igjen var helt overlegen mot P-40 i Nord Afrika. Konklusjonen av denne studie viser at P- 40 var sin egen verste fiende! I luftkampene over Yalu var F-86 Sabre totalt overlegen i duellene med Mig-15, selv om Mig-15 steg bedre hadde større kraftoverskudd og større operasjonshøyde. I Finlands konflikter med Sovjet Unionen dominerte de finske jagerflygerne luftkampene med sine Brewster Buffalo som ble ansett som nærmest ubrukbare i sitt hjemland, USA. Det kan trekkes mange erfaringer ut av disse og andre analyser. En erfaring som syntes klar er at skrivebordsanalyser og simulatorer bare er et hjelpemiddel i vurderinger av jagerfly.
En lang rekke andre faktorer vil spille inn, faktorer som er vanskelige å kvantifisere og som ofte vil være spesifikke for det aktuelle innsatsområde. Av disse er en imidlertid universell, ”Den du ikke ser er den som dreper deg”. Utkikk, situasjonsoversikt og situasjonsforståelse, har siden første verdenskrig vært et credo for jagerflygere. I tradisjonelle luftkamper i dagslys ønskes derfor først og fremst flygere med godt syn, hodet på kulelager plassert i en cockpit med god oversikt i alle retninger.
-10-
Himmelen er imidlertid ikke alltid blå og en luftkamp kan finne sted under alle sikt, vær og lysforhold. Det betyr at flyet i tillegg må disponere effektivt søkeutstyr, aktivt og passivt, radar så vel som infrarødt. Stridsmiljøet med eget robust kontroll og varslingssystem og linkutstyr mellom de enkelte fly er en viktig del av dette bilde.

Den klassiske luftkamp har frem til i dag som regel blitt avgjort ved å få egne våpen til å bære på motstanderen. Med kanoner og de første generasjoner av luft til luft missiler betød det at en måtte makte å komme inn i motstanderens dødsone, akterut, 6 oclock. I denne type luftkamp, nærkamp, er svingegenskaper og energioverskudd avgjørende faktorer. Likeledes er utholdenhet uttrykt i brennstofftid avgjørende, den som først må trekke seg ut på grunn av drivstoffmangel er død.

 

I dag ser vi omrisset av en ny type luftkamp mellom jagerfly hvor krav til maksimal manøverevne ikke nødvendigvis er en avgjørende egenskap. Søkemidlene er sterkt forbedret og kan muliggjøre våpenengasjement under alle lys og værforhold mot en motstander som ikke er klar over ditt nærvær. Elementene er en ny generasjon radar, AESA (Active Electronically Scanned Array), passivt søkeutstyr, lav radarsignatur og missiler som kan engasjere mål langt utenfor eget flys fartsvektor, faktorer som utgjør kjernen i definisjonen av 4 og 5 generasjons jagerfly.

Verdien av redusert signatur er ikke begrenset til engasjement mellom fly, den er like vesentlig mot bakke eller fartøybaserte luftforsvarssystemer. Motstanderens reaksjonstid for å ta beslutninger reduseres, og i et dynamisk stridsmiljø kan dette være avgjørende.

 

Vurderer vi de aktuelle jagerfly på denne bakgrunn, anvendt i vårt innsatsområde, peker enkelte forskjeller seg ut. Vårt store innsatsområde med få fullt utbygde baser for altværsoperasjoner tilsier at utholdenhet uttrykt i brennstofftider er en vesentlig egenskap. Denne egenskap har direkte konsekvens for aksjonsradius med en meningsfull nyttelast. I våre områder vil overvåking og suverenitets- hevdelse være hovedoppgaven i fredstid. Væpning for å være et maktmiddel både mot mål i luften og på overflaten må inngå i alle oppdrag.

 

-11-
Det vil være en betydelig fordel at en slik våpenkonfigurasjon ikke begrenser flyets manøveregenskaper i noen av de mulige innsatssituasjoner, det være seg mot luft eller overflatemål.

Evne til effektiv overvåking under alle værforhold med nødvendig situasjonsoversikt vil gjøre det naturlig å velge søkeutstyr som AESA radar, utstyr som vil tillate oversikt over overflate og luftrom samtidig og likeledes gi mulighet for nye kommunikasjonsmetoder.

Deltagelse i internasjonale operasjoner i en alliansesituasjon medfører enkelte andre krav til våre kampfly, samlet i begrepet interoperabilitet. Flyene må kunne anvendes i etablerte nettverk, i definerte roller og anvende standardiserte våpen og prosedyrer.

 

Vår erfaring med F-104G og F-16 har vist at en god robust evne til å løse våre nasjonale oppgaver er et godt utgangspunkt for å være effektive i internasjonale operasjoner. Det er vesentlig å forstå at denne evne i stor grad er tuftet på mange års samtrening med våre alliansepartnere, en samtrening som både gir oss faglig kunnskap og er grunnlag for gjensidig tillit og respekt. Dette er igjen en ikke- kvantifiserbar faktor som kan være avgjørende for utfallet av en operasjon.

Det hevdes ofte at kandidatene må kunne hamle opp med Russlands Su-35 og dens etterfølgere. Det kan være tilfelle i flere situasjoner men er ikke noe nytt. F-16 og mange av NATOs jagerfly har ikke vært i stand til å møte forgjengeren Su-27 i de siste 20 år under alle forhold. Slik vil det også være i fremtiden. Mindre nasjoner vil ikke ha råd eller anledning til å anskaffe F-22, slik er det bare. Taktikk, trening og samarbeid med allierte må utvikles og utnyttes for å møte slike utfordringer.

 

Luftkrigen og luftkrigens krav har vært en pådriver i forskning og av den teknologiske utvikling generelt. Gjennombrudd i teknologi har ført til utvikling av nye generasjoner fly og stridsmidler som har hatt avgjørende betydning for utfall av konflikter. Tar en ikke hensyn til dette har regningen ofte vært stor. Vi erfarte det i 1940 med våre foreldete Gladiator jagerfly, gode fly men helt ute av stand til å møte en ny generasjon fly, monoplan med opptrekkbare understell.

-12-
I 1950 møtte subsoniske Meteor transsoniske Mig 15 i Korea og ble fullstendig utklasset.

Disse teknologiske gjennombrudd ligger bak den tidligere nevnte oppdeling i jagerflygenerasjoner og vil ha betydning for flytypens levetid. Det er relevant å påpeke at mange av disse gjennombrudd er muliggjort av USAs flyindustri og forskningsmiljø. De har ikke alltid den opprinnelige ideen, men de er ofte alene om å omsette ideer til meningsfull virkelighet og de har ressursene. I Luftforsvaret har vi vært igjennom disse 4 generasjoner og har kunnet erfare betydningen av å være i teknologiens forkant.
Våre subsoniske Vampire og Thunderjet ble erstattet av transsoniske F-86F og K. F-86K var en milepæl, Vestens første en seters radarutstyrte altværsjager, utstyrt med etterbrenner, elektronisk brennstoffkontroll, autopilot, instrumentlandesystem, bremseskjerm, missilbevepning, med mer. I 1955 var dette en revolusjon og det tok mange år før europeisk og sovjetisk industri frembrakte en konkurrent.

Da den tid kom var F-104G på vei inn i NATO. Igjen et kvantesprang. Det første kampfly med treghetsnavigasjon, monopuls multirolleradar med terrengfølgekapasitet, mach 2 evne, infrarødt sikteutstyr med mer. Det gikk pånytt flere år før europeiske konkurrenter var på banen og selv da var de ikke helt likeverdige med F-104.

 

Det neste kvantespranget kom med F-16 i 1974. Fly by Wire med redusert stabilitet gav overlegen rekkevidde og manøverevne, den første pulsdoppler radar i et serieprodusert jagerfly og utstrakt bruk av datateknologi. Konkurrentene til F-16 i 1974 er nu for lengst på museum mens deres produsenter utviklet etterfølgere med bruk av F-16s teknologi, Mirage 2000 og JAS Gripen. F-16 derimot produseres fremdeles i oppdaterte utgaver.

Spissteknologi vil medføre nye og endrete krav til vedlikehold og drift av flyparken og det vil oppstå problemer med nytt utstyr som må modnes med driftserfaring. Det ligger i sakens natur at løsning av problemer med denne type utstyr vil bli kostbart, meget kostbart. Dette erfarte vi selv som nevnt i beskjeden målestokk med F-5.
-13-
Med F-104G og F-16 oppsto det også problemer, til dels alvorlige. De ble løst fordi de måtte løses, flyene var førstelinjeutstyr i USA og flere større NATO land.

Kostnadene ble fordelt over en flypark på flere tusen fly, og ble på den måten overkommelige for de små nasjoner. Det samme forhold gjør seg gjeldende når det gjelder den kontinuerlige forsknings og utviklingsinnsats som er nødvendig for at flyene skal være på høyde teknologisk og operativt. Dette forhold var vesentlig ved den forrige ”Århundrets våpenhandel”. EPAF nasjonenes behov for 348 fly ble ikke ansett som tilstrekkelig teknologibase men da USA garanterte at de selv i første omgang skulle bestille 650 fly ble det et program som omfattet 998 fly. Det ble en avgjørende faktor i beslutningsprosessen. De europeiske produsenter kunne den gang ikke garantere noe tilsvarende.
Dette er på mange måter situasjonen også i dag. Forrige generasjons fly konkurrerer med en ny generasjon, og det valgte fly skal tjene oss i frem mot 2050. I vurderingen av flytyper er det viktig å ha for øye det miljø hvor flyene skal utføre sine hovedoppgaver, en faktor som ikke lar seg kvantifisere med de vanlige analyseverktøy. Subarktisk klima med lang mørketid og tidvis vanskelige innsats, innflygings og landingsforhold. Det er ikke alltid at en kan danne seg det fulle og hele bilde av hva slike operasjoner krever av fly og flyger når en sitter bak et skrivebord eller i forskningsmiljøer. Forsvaret har som nevnt en god prosess i gang som i nær fremtid vil fremlegge sin anbefaling. Alt tyder på at alle relevante faktorer blir godt behandlet slik tilfellet var da F-16 ble valgt. Internasjonal og norsk presse kunne allikevel i flere år, både før og etter avgjørelsen fortelle at dette var et katastrofalt valg, vi hadde kjøpt et fly helt uegnet for våre allierte og for oss. Resultatet kjenner vi.

Derfor denne følelsen av deja vu.
Takk for oppmerksomheten