Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Mandag 27. november 2017 hadde vi besøk av generalmajor Odd Egil Pedersen som foredro om NATOs partnerskapssamarbeid. Generalen står i stillingen som Deputy Chief of Staff of Military Partnerships Directorate hvor han har vært siden 8. august 2016. 

Tematikken for foredraget handlet om en av NATOs mange utfordringer – hvordan fremme stabilitet til våre partnere og naboer?

Foto: OMS

Innledning til foredraget
Etter å ha sittet i snart 1,5 år som leder for alliansens militære partnerskapsarbeid i NATOs kommandostruktur spør generalen seg: Hvordan tilpasser vi den fremsynte strategien om partnerskap som ble utformet av våre politiske og militære lederne i 1993–1994, til å passe NATOs nåværende utfordrende sikkerhetspolitiske situasjon?

Ifølge sivile embedsmenn som fortsatt arbeider for SACEUR (øverstkommanderende i Europa) var det general John Shalikashvili som kom med ideen som startet eventyret om alliansens arbeid med partnere. Som nytilsatt øverstkommanderende i Europa ville han diskutere et svært viktig tema med sine nærmeste rådgivere. Hvilken strategi skal vi følge nå? Muren er borte – det samme er trusselen fra Sovjetunionen. Mange land er uten et fast sikkerhetsmessig holdepunkt og ser seg om etter nye. Det hadde oppstått et maktvakuum i Europa. I diskusjonen ble ideen om «Partnerskap for fred» født.

MANGE PARTNERSOLDATER
Nesten 25 år senere er vi 29 medlemmer i NATO. Mange av dem som var medlemmer av Warszawapakten, byttet side og er nå gode allierte. Vi har stadig utvidet porteføljen av partnerland – nå er vi 41 (egentlig 42 med Russland – men de fikk militært rødt kort etter annekteringen av Krim og sitter irriterte i garderoben. Dialogen med landet ivaretas av våre NATO-ambassadører).

Rammeverket som ble etablert for Partnerskap for fred, har fått følge av nye rammeverk som «Middelhavsdialogen», «Samarbeidsinitiativet fra Istanbul» og «Partnere rundt i verden». Dette er rammeverk som ble etablert av våre politiske ledere tilpasset en tid hvor partnerne våre hadde særlige behov for kontakt, både på militær og sivil side. For alliansens del har vi sett oss tjent med partneres deltagelse i våre mange militære operasjoner opp gjennom årene. I dag er det fortsatt så mange som 3500 partnersoldater av de totalt 18 000 i NATOs operasjoner og aktiviteter rundt omkring i verden.

NYE UTFORDRINGER
I dag står imidlertid alliansen foran en rekke sikkerhetsutfordringer og trusler som har sitt opphav fra øst og sør. Truslene kommer fra stater, ikke-statlige aktører, militære styrker, terrorister (ISIL er for øyeblikket nedkjempet, men ikke slått), cyber og hybride angrep. NATOs sikkerhet er særlig påvirket av handlingene fra Russland. Invasjonen i Georgia i 2008, annekteringen av Krimhalvøya og konflikten i østre Ukraina i 2014, er de mest håndfaste beviser på hvordan Russland ignorerer anerkjente rettsprinsipper og sine naboer.

Videre er sikkerhetssituasjonen i Midtøsten og Nord-Afrika heller ikke særlig positiv. I fjor forårsaket dette en migrasjonskrise med store konsekvenser både for Europa, og for de landene de kom fra. Skjult blant migrantene greide terrorister fra ISIL å ta seg inn i landene våre. Totalt sett skaper dette en utfordrende og usikker situasjon for NATOs medlemsland.

FREMME STABILITET
I lys av den endrede og forverrede sikkerhetssituasjonen har de allierte innsett nødvendigheten av å se på NATOs langsiktige, militære, politiske og institusjonelle tilpasning. «NATO er mer sikkert hvis våre naboer er stabile», sier NATOs generalsekretær. Derfor ble det under toppmøtet i 2016 understreket at allierte ønsket å bidra mer internasjonalt, gjennom å fremme stabilitet og styrke sikkerheten utenfor NATOs territorier. Dette får helt klart betydning for hvordan vi arbeider med partnere.

NATO mener at forebygging er bedre enn intervensjon. Å fremme stabilitet er derfor i dag en sentral del av NATOs kjerneoppdrag, «cooperative security». Målet er å gjøre ustabile land og partnere i stand til bedre å ivareta egen sikkerhet gjennom forsvarsreformer, etablering av sikkerhetsstrukturer, kapasitetsbygging, utdanning og trening. Dette må gjøres gjennom aktivt engasjement sammen med våre partnere, men også gjennom internasjonale organisasjoner.

NATOs partnerskapsarbeid blir foredratt i Oslo Militære Samfund mandag 27. november klokken 18.00.

Les mer om han svirke i NATO her og les artikkel om foredraget på Forsvaret.no her.

Generalmajor Odd Egil Pedersen taler i Oslo Militære Samfund. 2017. Foto: OMS

Se presentasjonsfilen generalen viste oss her (PDF).
Her er manus fra foredraget:

Foredrag i Oslo Militære Samfunn

NATOs partnerskapsarbeid

Av

Odd Egil Pedersen

Generalmajor

DCOS Military Partnership

Supreme Headquarters Allied Powers Europe

&

Supreme Allied Command Transformation

27 november 2017

 

 

INNLEDNING

Slide 1 står på

(Generaler – admiraler) – mine damer og herrer – kolleger.

Slide 2

Tusen takk for invitasjonen. I kveld skal det dreie seg om NATOs arbeid med partnere.

For tiden er det norsk sjef for Military Partnership Directorate. Vi er en organisatorisk del av både Allied Command Operation og Allied Command Transformation. Vi har kontorer ved SHAPE i Belgia og i ACT i Norfolk, USA.

Slide 3

Medarbeidere jeg har med meg til daglig er Mestersersjant Geir Odd Romsås – han er egentlig oberstløytnant men hadde lyst til å være med på arbeidet med partnere og meldte seg frivillig, Korporal Estelle Maillet er vernepliktig og utfører kontorstøttearbeid, er sjåfør, snakker litt fransk og utfører administrative oppgaver. Disse to holder orden på meg, min agenda og reisene mine. I tillegg i kveld har jeg med meg min SEL Chief Warrant Officer Martin Cartier fra den Canadiske Hæren.

Det er også to andre nordmenn involvert – Oblt Tommy Hirsti leder arbeidet med evaluering og sertifisering av partnerlandenes styrker. Oblt Tore Bade arbeider med partnerskap i LANDKOM i IZMIR.

Foredraget er delt i fire deler;

  • Innledningsvis skal jeg kort kommentere arbeidet med NATOs kommandostruktur
  • Deretter, en oppdatering av NATOs operasjoner og aktiviteter– fordi det berører partnerne våre
  • Så en orientering om hvordan NATO driver arbeidet med partnerskap
  • Til slutt noen ord om fremtiden og begrepet projecting stability – eller ”stabilitetsfremme”

Jeg håper på en spørsmålsrunde etterpå og tar gjerne med meg gode råd tilbake til NATO.

NATOS OPERASJONER OG AKTIVITETER

Slide 4

Dette er Allied Command Operations kommandostruktur. Den er sikkert godt kjent.

Men, hva er de strategiske forutsetningene for hvorfor vi har akkurat denne kommandostrukturen ?

Etter SACEURs mening så er denne strukturen basert på fire forutsetninger:

  • En, Russland skulle være en strategisk partner
  • To, Alliansen ville få måneders varslingstid før ett konvensjonelt angrep
  • Tre, en krise i eller rundt Europa vil være liten i intensitet, utvikle seg sakte, og vil ikke bli påvirket av en stormakts manipulasjon av informasjonssamfunnet
  • Fire, et stabilt sikkerhetspolitisk nettverk vil være etablert mot sør, med mange land fra Midt Østen og Afrika som sikkerhetsgarantister sammen med oss og flere andre organisasjoner mot terrorisme og andre sikkerhetsutfordringer.

Dagens situasjon er ikke slik:

  • Russland er en strategisk konkurrent – ikke en partner
  • Konvensjonelle angrep kan i dag måles i dager ikke i måneder.
  • En stormakt manipulerer medier, organisasjoner og politiske valg i Europa og USA.
  • Det er svært få stabile regjeringer og støttespillere til sikkerhet i Afrika og Midt Østen. Sikkerhetsnettverket mot sør er ikke intakt. Dette gjør dem, men også oss, sårbare for terrorisme og andre utfordringer i et omfang som ikke var mulig å forutse på 90 tallet.

Kontrasten mellom disse to forutsetningene er klar og tydelig – og får direkte implikasjoner for hvordan vi former kommandostrukturen.

Forslagene til endringer er sentrert mot å støtte alle Allierte, hele tiden, på alle NATOs tre kjerneoppdrag i en kontekst som reflekterer vårt århundres strategiske utfordringer. SACEUR er tydelig på at man ikke kan kopiere de strukturene vi hadde i den kalde krigen. Forslaget som kommer er mindre enn 1/3 av størrelsen på det vi hadde i 1980. Vi trenger en kommandostruktur som våre utfordrere vil respektere og en som kan fremstå som bedre enn de vi måtte møte i fred, krise og krig.

Slide 5

Skal man forstå arbeidet med partnerne til Alliansen er det viktig å kjenne til NATOs aktiviteter og operasjoner. Det er i dag omtrent 18,000 soldater og befal som er engasjert i de 2 største operasjonene våre. Men det er mye mer som foregår.

La meg raskt berøre disse. Resolute Support Mission – RSM – dreier seg om å trene opp de afghanske sikkerhetsstyrkene – dette er fortsatt den største NATO operasjonen og en oppfølger av ISAF.

NATO har ledet en operasjon i Kosovo siden 1999.  Målet er fortsatt å bidra til et trygt og sikkert Kosovo til støtte for deres befolkning.

NATO har for tiden en full skala maritim operasjon – Sea Guardian – i Middelhavet. Den erstattet Active Endeavor som var en artikkel V operasjon.

I tillegg gjennomføres det en maritim støtte-operasjon til migrasjonskrisen i Egeerhavet. Målet er å begrense den illegale trafikken og migrasjonen over Egeerhavet gjennom overvåking og informasjonsutveksling.

Jeg vil legge til. NATOs stående maritime styrke er permanent tilgjengelig for oppdrag og øvelsesvirksomhet og spesielt er de stående mineryddergruppene etterspurt. Dette for å håndtere gamle sprenglegemer og miner på en forsvarlig måte. Denne virksomheten koordineres tett med internasjonale organisasjoner, EU og partnerskapsnasjonene til NATO. NATOs maritime stående styrker er som skreddersydd for arbeid med partnere, og gjennomfører jevnlig havnebesøk med godt forberedte aktiviteter til våre partnere rundt Middelhavet og Svartehavet.

NATOs trenings og kapasitetsbygging i Irak ble startet i januar etter en forespørsel fra Bagdad. Målsettingen er trening og kapasitetsbygging. Rammen på aktiviteten er 40 spesialister, befal og sivile. Det er kun 8 som er permanent stasjonert i Bagdad.

NATOs integrerte luft og ballistisk missil forsvar ble aktivert i fjor under NATO møtet i Warszawa. Dette baseres på amerikansk overføring av kommando av ett Aegis Ashore Batteri til SACEUR som gjør NATO i stand til å gjennomføre den stående forsvarsplanen som er besluttet. For tiden er det to kapasiteter involvert. Ett batteri i Romania og en radar i Tyrkia.

I 2012, spurte tyrkiske myndigheter om forsterkninger fra NATO til sitt eget luftforsvar. Det ble enighet om dette. 2 NATO land har stilt 2 missil batterier tilgjengelig for dette. Mandatet gjelder kun mulige angrep fra Taktiske Ballistiske Missiler fra Syria.

NATOs Air Policing er en fredstidsoppgave som støtter nasjoner som ikke har de nødvendige luftkapasitetene.

 

For tiden foregår dette i 7 NATO Nasjoner:

De tre baltiske land, Slovenia, Albania , Island og Montenegro.

NATO har en permanent tilstedeværelse i den Afrikanske Unions hovedkvarter i Etiopia. Vi støtter med kapasiteter innen strategisk luft og sjø transport og tilbyr støtte til den afrikanske Standby styrken som tilsvarer NATOs reaksjonsstyrke NRF. Vi sponser også afrikanske offiserers deltagelse på kurs, konferanser og trening i NATOs regi. Støtte til trening koordineres nøye med andre partnere til afrikanerne som er EU, FN og den amerikanske Afrika- kommandoen.

Enhanced Forward Presence gjennomføres i de baltiske landene, og ble besluttet på toppmøte i Warszawa i fjor. Dette er sikkert godt kjent for dere.

Til slutt Assurance Measures – eller forsikringstiltak på norsk. Dette er en serie land, sjø og luft aktiviteter i, på og rundt NATOs territorium i sentrale og østlige deler av Europa, designet for å forsterke medlemslandenes forsvar og forsikre befolkningen at NATO er der samt å avskrekke potensiell aggresjon. Dette er et direkte resultat av Russlands aggressive aksjoner i Ukraina.

Alle 29 medlemslandene deltar i disse tiltakene på en rotasjonsbasis. Tiltakene kan økes eller reduseres avhengig av sikkerhetssituasjonen.

Flere partnerland iverksetter lignende tiltak. Dere har sikkert fått med dere de militære aktivitetene som våre naboland gjennomfører.

Slide 6

Denne plansjen viser at 3500 soldater i operasjonene våre kommer fra partnere. Den største troppebidragsyteren i Kosovo er Østerrike. Den fjerde største troppebidragsyteren i Afghanistan er Georgia.

14000 soldater og befal fra partnerlandene har gjennomført evaluering og sertifisering. Dette er fellesoperative kapasiteter – svenske JAS Gripen er et slikt eksempel, og ble brukt i Libya operasjonen. Det kostet den svenske staten 350 millioner kroner. Dette styrkeregisteret kan altså brukes av SACEUR hvis de politiske forutsetningene er tilstede.

Det er fem partnere i Natos reaksjonstyrke med tilsammen 7 kapasiteter. Når Trident Juncture går av stabelen her i Norge neste år har NATO godkjent at alle partnerne i reaksjonstyrkene kan være med. Dette er Sverige, Finland, Jordan, Ukraina og Georgia. Jeg minner om at Trident Juncture er en artikkel fem øvelse.

De andre aktivitetene på plansjen er kurs, trening, øvelser og konferanser som partnerne årlig deltar i – de største treningssenterene er avmerket – det er til sammen ca 2500 seteplasser til partnere her.

NATOs ARBEID MED PARTNERE

Slide 7

Dette var en lang innledning, men det blir som sagt vanskelig å snakke partnerskap hvis man ikke vet hvilke oppgaver SACEUR er gitt av våre nasjoner, og hvordan partnerne er involvert.

Slide 8

Hvordan startet dette arbeidet med partnere? Jeg er blitt fortalt at det var General John Shalikashvili – SACEUR i 1992-93 som kom med ideen som startet ”eventyret” om Alliansens arbeid med partnere. Som Øverstkommanderende i Europa i 1993 diskuterte han et svært viktig tema med sine nærmeste rådgivere. Hvilken strategi skal vi følge nå? Muren er borte – det samme er trusselen fra Sovjetunionen. Mange land er uten et fast sikkerhetsmessig holdepunkt og ser seg om etter nye. Det hadde oppstått et maktvakuum i Europa. I diskusjonen, ble ideen om ”partnerskap for fred” født.

Nesten 25 år senere er vi 29 medlemmer i NATO. Mange av de som var medlemmer av Warszawa pakten byttet side og er nå gode allierte. Vi har stadig utvidet porteføljen av partnerland – nå er vi 41 – egentlig 42 med Russland – men de ble bedt om å forlate vår bygning etter annekteringen av Krim.

 

Slide 9

Samarbeid om sikkerhet – er i dag en av NATO’s 3 kjerneoppgaver, sammen med kollektivt forsvar og krisehåndtering. På hvert eneste toppmøte siden Lisboa i 2010 har man videreutviklet samarbeidet med partnerne. I Berlin i 2011 ble våre utenriksministere enige om en ny partnerskapspolitikk.

I Wales 2014 og i Warzawa 2016 ble man enige om ytterligere samarbeidsprogrammer, aktiviteter og verktøy. I dag er dialog og samarbeid med partner land og organisasjoner en helt naturlig del av både den politiske og militære virksomheten til Alliansen.

Slide 10

De overordnede målsettingene med samarbeid om sikkerhet kan ses på denne plansjen. …..

Noen partnere har tydelige mål – noen vil bli medlemmer – andre vil delta i operasjoner fordi de sympatiserer med vår sak – noen vil utvikle sitt eget forsvar og bruker NATO som en ledestjerne – atter andre er kun opptatt av å bygge tillit med Alliansen.

Slide 11/12

Våre ledere har valgt å organisere partnerne geografisk. Her ser dere de 21 nasjonene som er del av – Partnerskap for fred. Det står 22 på plansjen men som dere vet ble Montenegro medlem nylig. Dette er NATOs største program og ble startet i 1994. Dette er et praktisk bilateralt program mellom individuelle partnerskapsland og NATO. Det er designet slik at partneren selv kan prioritere type aktiviteter og på den måten bygge en individuell relasjon til Alliansen. Siden 1994 har 13 tidligere land av PfP blitt medlemmer av alliansen.

Slide 13

Det er noen partnere som NATO har utviklet et spesielt forhold til. De tre nasjonene er Georgia, Ukraina og Russland.

NATO har bestemt at disse skal få særlig oppmerksomhet. For eksempel gjennom møter i spesielle formater, og ved å tilby aktiviteter som er utenfor PfP programmet.

Den russiske intervensjonen i Ukraina gjorde at Russland ble suspendert. Det er fortsatt åpne kommunikasjonskanaler på det politiske nivå. Det som kanskje er mindre kjent er at det nylig også har vært gjennomført møter på militær side. Azerbaijan – som er en god partner for oss – har lagt forholdene til rette for militære møter med Gerasimov i Baku. Formannen i militærkomiteen General Pavel har gjennomført ett møte og det planlegges ett nytt møte nå med SACEUR.

Dere er sikkert kjent med at NATO har kontorer i både Kiev og Tiblisi. NATO har et stort engasjement i disse to landene, med flere hundre aktiviteter hvert år.

Slide 14

I rødt ser dere avmerket de syv land som er med i programmet – Middelhavsdialogen. Dette programmet startet også opp i 1994 og reflekterer alliansens syn på at sikkerheten i Europa er direkte knyttet til Middelhavet.

Det inkluderer Algerie, Egypt, Israel, Jordan, Mauritania, Marokko og Tunis.

Slide 15

Samarbeidsinitiativet fra Istanbul ble startet i 2004. Programmet fokuserer på de nasjonene som er med i Gulf Cooperation Council men kan bli utvidet i fremtiden.

6 land er invitert, men bare 4 deltar. Dette er Bahrain, Kuwait, Qatar og De Forente Arabiske Emirater.

Saudi Arabia og Oman deltar for tiden ikke.

NATO åpnet ett liaison kontor i Kuwait i år.

Slide 16

Det nyeste programmet er Partners around the Globe. Landene er Afghanistan, Australia, Pakistan, New Zealand, Japan, Sør Korea, Irak, Mongolia, og Colombia. Sistnevnte land stilte nylig med en nasjonal representant i vårt bygg i SHAPE. Det er stor spennvidde på nasjoner i dette programmet. Australia og New Zealand er sterkt tilknyttet de engelskspråklige NATO landene og har på mange måter samme tilnærming til en del av våre sikkerhetsutfordringer. De har også meget godt utbygde militære kapasiteter. Dere fikk sikkert med dere at Generalsekretæren besøkte Japan og Sør Korea for tre uker siden. Disse to nasjonene har nasjonale representanter i Belgia som min organisasjon har rutinemessig kontakt med.

Plansje 17

Når vi snakker partnere må vi ikke glemme internasjonale organisasjoner. De har ikke min organisasjon ansvar for, men det er noe vi har foreslått i den nye kommandostruktur studien som pågår. Så hvis nasjonene våre er enige i dette vil vi smelte sammen min organisasjon og den stabsmessige funksjonen som har ansvar for internasjonale organisasjoner og dermed dekke alt med partnere fra ett sted.

Organisasjonene som NATO har rutinemessige samarbeid med er FN, EU, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og AU. Vi har også sporadisk samarbeid med Verdensbanken, the Gulf Cooperation Council, INTERPOL, og flere NGOer. Det er etablert et meget godt samarbeid med Røde Kors.

La meg forklare hvordan arbeidet med partnerskap fungerer.

Slide 18/19

En partner må ha en godkjent Individuell Partnerskaps Plan. Det er Rådet som godkjenner den.

Når et slikt dokument foreligger oversettes de politiske føringene til mer spesifikke militære retningslinjer av Militærkomiteen. Disse retningslinjene går til de to strategiske kommandoene som oppdrag. Min organisasjon planlegger og gjennomfører deretter aktiviteter i tråd med de overordnede føringene, sammen med den enkelte partner.

Slide 20

Partnere får tilgang til et webasert verktøy – ePrime – som gir partnerlandene aksess til mellom 1400 – 1600 aktiviteter årlig.

Min organisasjon blir hvert år tildelt en sum penger som vi forvalter etter spesielle føringer. Flere partnere blir subsidiert. Min stab tildeler plasser for hver eneste aktivitet som NATO tilbyr. Selvfølgelig i tett dialog med partnerne.

Slide 21/22

Det viktigste militære programmet sett fra et operativt ståsted er Operational Capabilities Concept Evaluation and Feedback Programme – OCC. Dette programmet er åpent for alle partnere. Det er 19 land som deltar i dag.

Hele hensikten med dette programmet er å forbedre evnen til partnerne i å operere sammen med NATO´s styrker.

OCC er et evalueringsprogram som er tilnærmet likt NATOs egne evalueringsprogram og standarder – MAREVAL – CREVAL – TACEVAL – SOFEVAL.

De partnere som erklærer noen av sine styrker og kapasiteter i OCCs styrkeregister, sier seg enig i å gå igjennom ett flerårig evalueringsprogram inndelt i fire deler. Det avsluttes når styrken blir erklært NATO stridsklar av SACEUR. Denne statusen har avdelingen i 3 år, før den eventuelt må igjennom en ny evaluering.

Mye av programmet er bygd opp som egenevaluering. Partner landet stiller med egne offiserer og spesialister som vi trener i vårt “train the trainer” program.

Dette har utviklet seg til å bli et rimelig godt verktøy i kapasitetsutvikling, og flere og flere partnere ønsker nå å ta del i programmet. De siste land som er i dialog med oss om dette er Marokko, Tunis, De Forente Arabiske Emirater og Mauritania.

Andre militære programmer som er nødvendig å nevne er;

Slide 23

Interoperabilitetsinitiativet – ble startet i 2014. Målet med dette er å sørge for at partnerne kan delta i fremtidig NATO krisehåndtering og NATO-ledede operasjoner og, når det passer, i NATOs reaksjonsstyrke. Det er 25 partnere som har signert for deltagelse i dette formatet.

Innenfor dette initiativet er det 5 Partnere, som er spesielt opptatt av raskt å bygge interoperabilitet med Alliansen. Det er laget ett eget program for disse som kalles Enhanced Opportunities Partners. Disse 5 er Australia, Sverige, Finland, Jordan og Georgia.

Slide 24

The Defence and Related Security Capacity Building – DCB har som formål å forsterke NATO’s forpliktelser til partner land og hjelpe Alliansen til stabilitetsfremme uten å deployere større kampstyrker. Dette programmet vokser i betydning og interesse. NATO koordinerer denne innsatsen med andre internasjonale organisasjoner – FN – EU og OSCE.

Det er besluttet at landene Georgia, Jordan, Irak, Moldova og Libya – sistnevnte når forholdene tillater det – får støtte til kapasitetsbygging. Nylig har Tunis rettet en forespørsel til NATO om å få delta i programmet.

DCB finansieres ikke gjennom NATOs vanlige budsjetter, men gjennom spesielle fond som spesielt interesserte medlemsland finansierer. Norge er ett av disse landene.

 

Slide 25

Jeg må også nevne DEEP – Defence Education Enhancement Program. NATO gir råd til hvordan partnerne skal bygge, utvikle og reformere sine utdanningsinstitusjoner innenfor forsvar og sikkerhet.

Dette gjøres gjennom forespørsel fra partnere. NATO utvikler deretter et individuelt program tilpasset den enkelte partner. NATO landenes eksperter utvikler 3 års målsettinger og påfølgende handlingsplaner. Programmene evalueres underveis.

Det er flere NATO nasjoner som stiller sine utdanningsinstitusjoner tilgjengelig for dette arbeidet.

I min organisasjon har vi engasjert oss i utvikling av utdanningsprogram for spesialister. CWO Martin Cartier fra Canada, er ansvarlig for å yte støtte til partnere som vil bygge mer kvalitet i sitt spesialistkorps. Han kan svare på spørsmål fra dere hvis det skulle være interessant.

Slide 26

Vi mener DEEP vil ha en langsiktig effekt på disse landenes militære utdanningssystemer. Det har også vist seg å ha en positiv ringvirkning for andre partner programmer som nevnte kapasitetsbygging – men også det programmet som kalles Defense Institution Building.

Jeg må nevne at mange partnere har nasjonale militære representanter i SHAPE. De holder til side om side med min organisasjon. På samme måte som vår egen FSJ har en nasjonal representant hos SACEUR, så har også de fleste partnerland det – det gir oss mulighet for rask og direkte koordinering med partnernasjonenes militære ledelse.

Slide 27

Nå har jeg bare berørt noen av de programmene som er mest populære. Denne plansjen viser flere. Det aller meste vedrørende partnerskaps arbeid ledes direkte av den internasjonale staben i Brussel. Min organisasjon har stort sett ansvar for støtte til operasjoner, styrkegenerering, trening, utdanning, øvelser og evalueringer.

Men vi støtter den sivile staben militærfaglig på mange av deres aktiviteter.

Totalt har NATO 36 godkjente større og mindre programmer som er åpne for partner deltagelse. Alle så nær som 2 er ledet av den internasjonale staben.

Denne plansjen viser at NATO allerede er involvert i enkelte aktiviteter som jeg vil definere som stabilitetsfremme.

FREMTIDEN – Å FREMME STABILITET

Slide 28/29

NATO er mer sikkert hvis våre naboer er stabile sier NATOs Generalsekretær.

Denne plansjen ble presentert på en morgenbrief til SACEUR i januar i år. Jeg vet det er litt for mange detaljer her til at alle kan se alt. Bildet viser en oversikt over den ulovlige emigrasjonen til Europa.

Grafikken til høyre sammenfatter 2016 data samlet sammen av FRONTEX – EU´s grensekontroll organisasjon, den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), og FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR).

Hensikten med å vise denne her i kveld er ikke å diskutere tallene eller imigrasjon, men å vise at NATO´s øverste militære ledelse ikke kun ser på Russland som en utfordring for Europas sikkerhet – men forsøker å sette seg inn i de svært kompliserte årsakssammenhengene som gjør at mennesker faktisk gir seg ut på slike vandringer. Det er selvfølgelig også fordi dette har utgjort en sikkerhetstrussel ved å skjule terrorister og smugle mennesker, våpen, eksplosiver og narkotika.

Jeg vet at tallene er endret fra i sommer frem til nå, men det betyr ikke at dette ikke kan skje igjen. Det er ganske klart at det internasjonale samfunn ikke har greid å håndtere hovedårsakene til at dette skjer.

Hvordan skal så NATO øke evnen til å drive stabilitetsfremme ?

Slide 30

NATO har etablert begrepet «A framework for the South» som man nå arbeider med å fylle med innhold. Første steg er allerede på plass. SACEUR ble gitt i oppdrag å sette opp et analysesenter – The Hub for the South – i den fellesoperative kommandoen i Napoli. Senteret ble åpnet i september av daværende sjef i Napoli Admiral Howard som vist på bilde. Dette er NATOs første steg i å fornye måten alliansen arbeider på med partnere i sør.

Slide 31

Senteret skal utarbeide analyser og rapporter som skal skape bedre forståelse for hva som må gjøres, gi innspill til NATOs innsats, og forbedre den strategiske kommunikasjonen.

I tillegg ønsker man å bygge nettverk med de av aktørene i sør som ønsker samarbeid og vil utveksle informasjon.

NATO hovedkvarteret har opprettet flere arbeidsgrupper som skal levere forslag til andre tiltak innen «A Framework for the South» utover vinteren og våren. De forholdene min organisasjon er opptatt av å få frem og gjort noe med skal jeg snakke litt om nå.

Slide 32

Denne plansjen viser de tre kjerne oppdragene og forsøker å kommunisere hva som er NATOs samlede strategi fremover.

Vi som arbeider med partnerskap i de to strategiske kommandoene mener at kommandostrukturen er viktig nok, men når det gjelder partnerskap må NATO HK også ses på.

Vi mener hovedkvarteret må gjennomgå en fundamental endring av måten de organiserer seg på og gjennomfører sitt arbeide. Innenfor partnerskap og stabilitetsfremme må visjonen være – Ett NATO – ikke mange – slik man kan oppleve det nå. Alle organisasjonene på sivil side i hovedkvarteret har prosjekter innrettet mot partnerskapsarbeid – og det er bra – men de snakker for lite sammen – og med oss militære. Så en partner vil ofte oppleve mange aktører fra NATO som representerer sin unike organisasjon, men ingen overordnet kampanjeplan med klare målsettinger som synkroniserer både de mange sivile og militære aktivitetene. Det virker på meg som om det er antall aktiviteter og program som er viktig – ikke målrettet innsats som skal bidra til en klar effekt.

Den sivile staben er også alt for ofte direkte involvert i arbeidet med partnerne selv. De burde være premissgivere, lage politiske strategier, målsettinger, identifisere ressurser og følge opp at målene blir nådd. Dette er i bevegelse, og det er godvilje tilstede både på sivil og militær side.

Aktiviteten vi gjennomfører i dag må ressursettes skikkelig. NATO bruker 0.6 % av det militære budsjettet – og 0.5% av bemanningen i kommandostrukturen på det militaere partnerarbeidet. Da skjønner dere alle at dette ikke er prioritet nummer 1. Det går an å vurdere en dobling av disse tallene, uten at det kollektive forsvaret av Europa bryter sammen av den grunn.

Jeg vil også bruke anledningen til å foreslå styrkegenerering til stabilitetsfremme – ikke bare til operasjonene våre. Min organisasjon har en bemanning på 63 % av det nasjonene opprinnelig har vedtatt. Det er krevende.

I dag genererer vi mobile treningsteam fra NATOs kommandostruktur eller fra våre mange Centres Of Excellences. De gjør en god innsats, men skal stabilitetsfremme gjennomføres som strategi over tid må en tilstrebe større utholdenhet og kvalitet. Dermed blir styrkegenerering naturlig. NATOs styrkestruktur kan brukes som styrkebrønn og det kan utarbeides rulleringsplaner for NATO nasjonene likt måten vi håndterer air policing. Det bør også vurderes om ikke nasjonale hovedkvarter/fagskoler bør innvolveres i slikt arbeid. Da får man større eierskap og interesse fra nasjonene.

Våre medlemsland driver utstrakt bilateral virksomhet i de samme partner land som mine folk reiser til og gjennomfører aktiviteter i. Når jeg var i Amman nylig møtte jeg den amerikanske sentralkommandoens team på hotellet jeg lå på. Det var også franske, tyske og britiske team i aktivitet i landet. Alle NATO land driver bilaterale aktiviteter – jeg forventer ikke at nasjonene våre skal fortelle oss alt de driver med – men her er det noe å ta tak i. Når våre eksperter møter bilaterale eksperter på samme fagfelt – i samme land – på samme uke forstår alle at det er et forbedringspotensial.

Det er tydelig for meg at det initiativet som kan generere størst effekt for oss alle, både når det gjelder kollektivt forsvar, og stabilitetsfremme, er tettere samarbeid mellom EU og NATO. Men det er jo ett krevende politisk prosjekt.

Disse to organisasjonene har helt klart felles strategiske interesser. Tettere samarbeid er for meg en vinn-vinn situasjon. Organisasjonene kan spille på sine styrker og minimere sine svakheter. NATO er en proponent for det vi kaller hard power. EU har et mye bredere sett av kapasiteter – kall det gjerne soft power. Gitt de utfordringene begge organisasjonene har, kan man enkelt argumentere at samarbeid ikke lenger er ønskelig men absolutt nødvendig. Forholdet er kritisk viktig fordi disse to organisasjonene er fundamentale for Europeisk og Atlantisk sikkerhet.

Og dette er egentlig ikke noe nytt. Vi samarbeider tett i en rekke utfordrende situasjoner – fra Balkan til Afghanistan. Noen eksempler. I Kosovo, er EU tilstede med sin politiorganisasjon -EULEX – for å støtte Kosovo police. Skjer det noe er det Kosovo police som skal løse problemet – greier ikke de det er det EU politiet – EULEX som må trå til – og greier ikke de å roe geymyttene vil KFOR være tredje responder. Her får man til en strategisk effekt gjennom samarbeid mellom tre forskjellige aktører. Landet selv – EU og NATO.

Samarbeidet mellom NATOs maritime kommando og EUs grenseorganisasjon i Eegerhavet – FRONTEX – er enda et eksempel på praktisk samarbeid som blir til fordi man ser seg nødt til det der og da. NATOs militære kapasiteter støtter her EU´s grensekontroll.

Men slikt samarbeid som jeg her viser til har frem til nå vært basert på tilfeldigheter, og blitt gjort ut fra felles interesser, ikke nødvendigvis fordi organisasjonene på forhånd har definert felles målsettinger. Men det skjer ting. Felleserklæringen undertegnet av EU og NATO på toppmøtet i Warsawa i 2016 og forslagene til felles målsetninger på 7 områder med 42 tiltak representerer ett positivt skifte i relasjonene mellom de to organisasjonene.

Avslutning

Slide 33

I dag er det å rekke hånden ut til nasjoner og organisasjoner blitt en del av NATOs identitet. Vi mener at dagens praksis i å samarbeide med partnere er nyttig for alle involverte og bidrar til bedre sikkerhet til det internasjonale samfunn.

NATO tilbyr mange muligheter for samarbeid i fleksible og spesielt tilrettelagte formater.

Det er viktig å være klar over at hver enkelt partner – selv bestemmer – sammen med NATO – hvor raskt ting skal skje, omfanget av samarbeidet og partnerskapets fokus.

Jeg mener de militære programmene som jeg har orientert om skaper stor strategisk effekt. Tenk bare på hva det ville koste å erstatte de 3500 partner soldatene i operasjonene våre. Den regningen ville over noen år blitt svært stor. Sertifiserings arbeidet bygger opp under denne produksjonen, og skaper en stor pool av styrker som, i gitte situasjoner, kan operere med oss.

Det er vel ingen som tror at NATO kan rette opp de fundamentale utfordringene som finnes i Midt Østen og Afrika med militær innsats. Men, vi må delta sammen med andre internasjonale aktører og jeg tror EU er bedre innrettet til samfunnsbygging enn det NATO er. En kombinasjon av innsats fra flere, hvor EU og NATO sammen lager felles målsettinger og utnytter hverandres styrker vil etter min mening være riktig løsning – men kanskje politisk umulig.

Det kan synes som om ambisjonene til Alliansen er svært høye innen stabilitetsfremme. Hvordan nasjonene stiller seg til dette blir spennende å se. Det er forskjellige syn. Mitt råd vil være å konsolidere og forbedre det vi allerede har oppnådd, og ikke komme med nye ambisiøse prosjekter når vi ikke har fått ressurser til å håndtere de vi allerede arbeider med. Vi må se ambisjonsnivået på stabilitetsfremme i forhold til investeringsviljen. Et misforhold her kan svekke alliansens troverdighet.

Takk for oppmerksomheten.

 

Her er generalens CV, hentet fra NATO sine sider:

Service
1990 – 1992 CO Electronic Warfare Company, 6th Division
1992 – 1994 Section chief, CCIS, Norwegian Army Staff
1994 – 1995 Operations and liaison officer Multinational Force and Observers, Sinai
1997 Staff officer, military-political branch, of the Central Staff of the Norwegian Armed Forces HQ
1997 – 1999 Military assistant to the Chief of Defence
1999 – 2001 CO of the Norwegian Army Intelligence Battalion
2001 Senior Staff Officer, Operations Branch, Norwegian Armed Forces HQ
2001 – 2004 Director, Military Support Division, Norwegian Intelligence Service
2004 – 2006 Director, Assessment Division, Norwegian Intelligence Service
2007 National Contingent Commander, Norwegian Forces Afghanistan
2007 – 2008 Head of land power and operations section of the Norwegian Army Transformation and Doctrine Command
2008 – 2010 Branch head, J2, Operations Division, Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE)
2010 – 2012 Director of Intelligence, Allied Command Operations, Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE)
2012 – 2013 J2, Operations Division, Supreme Headquarters Allied Powers Europe
2013 Director, Plans and Support, Norwegian Intelligence Service
2013 – 2016 CO Norwegian Armed Forces Cyber Defence

Military education
1978 – 1979 Junior officer school, Infantry
1981 – 1984 Norwegian Army Military Academy
1991 Norwegian Army Staff College I
1993 – 1994 Norwegian Army Staff College II
1995 – 1996 US Marine Corps Command and Staff College
1996 – 1997 School of Advanced Warfighting, US Marine Corps Command and Staff College
2003 – 2004 NATO Defence College
2005 Norwegian Defence College, Information Course

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 22. januar 2007

Ved

Ambassadør Kim Traavik
Norges ambassadør i Brussel


NATO etter toppmøtet i Riga – fremtidige utfordringer

Ambassadør Kim Traavik. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

NATO-toppmøtet i Riga for knappe to måneder siden var det første i en serie på tre toppmøter som vil bli avholdt med korte mellomrom i årene fremover. Det neste kommer allerede i første halvår 2008 og vil trolig stå i utvidelsens og partnerskapenes tegn. Det tredje møtet i denne syklusen vil bli avholdt våren 2009 og vil markere sekstiårsdagen for etableringen av NATO. Vi kan og bør vente med festtalene til da, men det kan vel neppe være tvil om at NATO er den sterkeste og mest betydningsfulle forsvarsallianse verden har sett.

Dette skyldes ikke minst at Alliansen har vist og fortsatt viser evne til å tilpasse seg endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser. Man hører fra tid til annen at ”NATO er en Allianse på leting etter nye oppgaver”. Det kan ha vært en treffende karakteristikk i tiden like etter murens fall og den kalde krigens opphør. I dag er problemet snarere det motsatte: Oppgavene står bokstavlig talt i kø. Utfordringen er først og fremst å få ressursene til å strekke til og å unngå å spre seg for tynt.

Og oppgavene er mildt sagt varierte. Hvem ville for noen år siden ha trodd at NATO ikke bare skulle bevege seg ”out of area”, men påta seg ansvaret for stabilitet og sikkerhet i et krigsherjet asiatisk land som er dobbelt så stort som Norge og med en befolkning som er fem ganger større? Hvem ville ha trodd at NATO skulle gjennomføre omfattende humanitær støtte ikke bare til Afghanistans naboland Pakistan i forbindelse med jordskjelvkatastrofen for halvannet år siden, men også til sitt største medlemsland USA da den tropiske stormen Katrina samme høst spredte ødeleggelse langs Gulf-kysten? Og hvem ville trodd at NATO skulle bistå den afrikanske unions operasjon i Darfur?

Det er lenge siden NATOs speidet etter sovjetiske stridsvogner på de nordtyske sletter. Men Alliansens tjenester er mer etterspurt enn noensinne. Skal de fortsatt være det, og skal NATO fortsette å være et nyttig instrument for internasjonal krisehåndtering, må Alliansen nærmest på kontinuerlig basis videreføre sin tilpasning til endrede rammebetingelser og utfordringer. Og denne transformasjonsprosessen må forankres og drives frem på politisk nivå.

Derfor var da også Riga i utgangspunktet ment å være et møte med hovedfokus på endring og utvikling. Men utover høsten flyttet oppmerksomheten seg mer og mer til Afghanistan, parallelt med at kamphandlingene i den sørlige delen av landet tiltok i omfang og intensitet. Det var i Riga Alliansens innsats i Afghanistan skulle måles og veies. Utover det var forventningene til møtet relativt nøkterne. I ettertid kan man med atskillig rett si at utfallet av Riga er et eksempel på at lave forventninger kan bli overtruffet av resultatet.

Afghanistan ble naturligvis den dominerende saken på toppmøtet. Men møtet produserte også andre viktige resultater.

For det første ble Riga en bekreftelse på behovet for og viljen til å videreføre den politiske og militære omstillingen av NATO. Gjennom konkrete vedtak trakk stats- og regjeringssjefene opp kursen for den videre omstillingen. Det kanskje viktigste enkeltresultatet på dette området er at NATOs reaksjonsstyrke NRF ble erklært fullt operativ. Denne beslutningen satt riktignok langt inne, noe jeg skal komme tilbake til.

For det andre ble tre av Balkan-landene – Albania, Kroatia og Makedonia – stilt i utsikt invitasjoner til NATO-medlemskap allerede på toppmøtet i 2008, mens de tre andre – Bosnia-Hercegovina, Montenegro og Serbia – ble invitert til å slutte seg til NATOs partnerskap for fred. Dermed har alle de seks landene tatt vesentlige skritt nærmere Alliansen og på veien mot full integrasjon i euro-atlantiske institusjoner. Det er et vesentlig bidrag til sikkerhet og stabilitet i vår del av verden.

For det tredje var det enighet om å utforme retningslinjer for NATOs samarbeid med andre internasjonale aktører i forbindelse med fremtidige fredsoperasjoner. Erfaringene fra Balkan og Afghanistan har vist det er et påtrengende behov for styrket koordinering og samhandling både i forberedelses- og gjennomføringsfasen.

Og for det fjerde ble grunnlaget lagt for en videre utvikling av NATOs samarbeid med tredjeland i og utenfor Europa, bl.a. land som Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand, og med landene i Midtøsten og Gulf-regionen.

Sett under ett gir resultatene fra toppmøtet et godt grunnlag for det videre arbeidet i Alliansen, som opp mot Riga var kommet ut av en svært vanskelig tid. Washingtons beslutning etter 11. september 2001 om å gå utenom NATO i kampen mot internasjonal terrorisme og spenninger etter uenigheten om Irak i 2003 svekket lenge de transatlantiske båndene. Det kan ikke være tvil om at de siste årene har vært noen av de vanskeligste i NATOs historie.

Men samtidig har det vært en økende erkjennelse på begge sider av Atlanterhavet av behovet for et sterkt NATO; en felles erkjennelse av at det bare er gjennom samhold og en sterk og levedyktig Allianse vi kan håndtere utfordringer av det omfang NATO står overfor, bl.a. i Afghanistan og Kosovo.

Og mens USA under Bush-administrasjonens fire første år var preget av unilateralisme og ad hoc-pregede koalisjoner, har vi i den andre presidentperioden – og etter de massive problemene i Irak – sett at USA igjen legger vekt på NATO og multilaterale løsninger.

Når USA igjen velger å gjøre bruk av NATO er det naturligvis en svært positiv utvikling. Det binder amerikanerne – og de øvrige 25 medlemslandene – til en konsensusprosess som gir samtlige allierte medinnflytelse. Det er ikke minst i små- og middelsstore medlemslands interesse.

Men at den politiske atmosfæren i NATO har bedret seg, betyr selvsagt ikke at det nå hersker full harmoni. Arrene etter Irak-striden er ennå ikke helt borte. Fortsatt er det meningsforskjeller mellom Washington og europeiske allierte om hvordan sikkerhetspolitiske utfordringer best kan møtes. Og fortsatt er visjonene når det gjelder NATOs fremtidige rolle ulike.

Men det er jo helt normalt. Og det er et klart fremskritt at disse meningsforskjellene nå igjen kan håndteres innenfor rammen av en etablert beslutningsstruktur basert på konsensus.

Alliansens største utfordring i årene fremover vil utvilsomt være Afghanistan. Mens NATO under hele den kalde krigen ikke løsnet et skudd, har allierte soldater i Afghanistan for første gang vært involvert i regulære bakkekamper, og vi har mistet et betydelig antall allierte soldater i kamp. Canada og Storbritannia har begge mistet rundt 45 mann i de intense kampene i Sør-Afghanistan.

Utenriksministeren besøkte som kjent bl.a. Sør-Afghanistan i forrige uke. Selv møtte jeg i fjor høst kanadiske soldater i Kandahar-området og britiske i Helmand-provinsen, og det gjorde et sterkt inntrykk. Mange av dem hadde mistet gode venner og medsoldater i kampene.

Både i NATO og i medlemslandene har det vært mye oppmerksomhet omkring Alliansens manglende evne til å oppfylle omforente styrkemål, særlig når det gjelder Sør-Afghanistan. Her dreier det seg mindre om antallet soldater enn om viktige kapasiteter. Også nasjonale begrensninger på hvor de ulike styrkene kan operere og hva de kan gjøre, de såkalte caveats, har vært et omdiskutert tema. Ikke minst Kanadierne har til tider vært hardt presset i Kandahar-området. I den kanadiske debatten har det vært etterlyst mer støtte fra andre allierte og stilt spørsmål ved alliansesolidariteten.

Men selv om ISAF i perioder var presset, var det aldri en reell risiko for at NATO skulle ”tape” kampene i Kandahar-området. ISAF hadde og har militær kontroll og er godt forberedt på Talibans forventede våroffensiv, selv om den kan bli mer intens og omfattende enn tidligere år. Den vanskeligste utfordringen i dag er ikke den militære situasjon, selv om også den er krevende, men snarere å få fart på gjenoppbyggings- og utviklingsarbeidet. Dét er ikke primært Alliansens ansvar, men dersom den afghanske regjering og det internasjonale samfunn ikke lykkes bedre på dette området, vil heller ikke NATO kunne løse sin oppgave i Afghanistan.

Norge bidrar tungt i Afghanistan, både militært og på utviklingssiden. Norske soldater har et godt renommé, og gjør en innsats det er all grunn til å være stolt av. Utfordringene er store også i det nordlige Afghanistan, hvor norske soldater er stasjonert.

Hendelsene i Meymaneh for litt mindre enn ett år siden bekreftet det, og viste samtidig hvor utsatte ISAFs såkalte PRTer – de regionale stabiliseringslagene – kan være. Det er viktig å bidra til å befeste den stabilitet det har lyktes å skape i nord. Norske styrker er derfor kraftsamlet i Nord-Afghanistan. Samtidig har regjeringen som kjent sagt at spørsmålet om omfang og innretning på Norges styrkebidrag i Afghanistan er gjenstand for løpende vurdering.

ISAF og det internasjonale samfunn for øvrig har oppnådd og oppnår resultater i Afghanistan. Og da tenker jeg ikke på statistikk over hvor mange Taliban som er blitt drept. ”Body counts” bidrar snarere til å svekke NATOs omdømme, først og fremst i Afghanistan, men også innad i Alliansen. Det er langt viktigere å formidle at flere unge jenter nå har anledning til å gå på skole, at landsbyer får rent vann, at internt fordrevne kan vende hjem, og at sykehus rustes opp og får adgang til nødvendig medisinsk utstyr.

Det er naturligvis viktig at operasjonen har støtte i allierte land. Men enda viktigere er det at den afghanske befolkningen slutter opp om afghanske myndigheter og ISAF. Befolkningen må oppleve at den internasjonale militære tilstedeværelsen bidrar til deres sikkerhet og fremtid. Bare da blir sikkerhetssituasjonen virkelig bedre. Når den afghanske befolkningen vender Taliban og andre opprørsgrupperinger ryggen, mister disse gruppene sitt eksistensgrunnlag.

I Meymaneh gjør norske styrker, sammen med styrker fra Finland og Latvia, en fremragende innsats. De nyter stor respekt i lokalbefolkningen og løser sitt oppdrag på en eksemplarisk måte. Norske hjelpeorganisasjoner er også til stede, og gjør en meget god innsats. Skoler er blitt gjenoppbygd og internt fordrevne blir hjulpet tilbake i arbeid. Norske leger tilknyttet PRTet er daglig på det lokale sykehuset og hjelper til.

Denne hjelpeinnsatsen er viktig. Lokalbefolkningen ser positive resultater av den norske tilstedeværelsen. Norges engasjement er med på å underbygge afghanske myndigheters arbeid og autoritet i provinsen. På denne måten skaper vi afghansk eierskap og engasjement. Dette er en helt sentral og overordnet målsetting for den internasjonale innsatsen. Derfor må NATO og det internasjonale samfunn nettopp støtte utviklingen av afghanske institusjoner og kapasiteter, noe det legges stor vekt på i det norske hjelpearbeidet.

Fra NATOs synsvinkel er det ikke minst viktig at det settes mer kraft inn i opplæring og trening av den afghanske nasjonale hær ANA og det afghanske nasjonale politi ANP. I Riga var det full enighet om at det nå trengs krafttak på disse områdene. Også dette vil være et viktig tema når NATOs utenriksministre kommer sammen i Brussel i slutten av uken.

På norsk side er vi i tillegg særlig opptatt av å bidra til å styrke offentlig administrasjon i Afghanistan, ikke minst rundt omkring i de 32 provinsene.

Det er er fortsatt et hovedproblem at sentralregjeringen har begrenset myndighet og kontroll utenfor Kabul, selv om det har vært gjort fremskritt også på dette området.

I denne forbindelse må vi ikke glemme at Karzai-regjeringen og dens internasjonale støttespillere i utgangspunktet har en sterk stilling. I en meningsmåling som ABC News og BBC gjennomførte i fjor høst fremkommer det at 88 % av befolkningen støtter myndighetene og regjeringen. Bare 3 % ville heller hatt Taliban tilbake til makten. Nesten 90 % mener det var bra at utenlandske styrker styrtet Taliban-regimet, og nesten 80 % støtter det internasjonale styrkenærværet.

Det er viktig ikke å forskusle denne sterke oppslutningen i den afghanske befolkningen. Det kan bli vanskelig. I 2005 mente hele 77 % av de spurte at utviklingen i landet gikk i riktig retning. I fjor høst var imidlertid dette tallet sunket til 55 %. Kløften mellom befolkningens forventninger og regjeringens og det internasjonale samfunns evne til å levere er voksende. Dersom den fortsetter å vokse vil også motviljen både mot regjeringen og det internajonale nærværet kunne tilta. Derfor trengs det økt sivil innsats fra så vel Karzai-regjeringen som det internasjonale samfunns side. De som kanskje ser dette klarest, er NATOs militære ledere. COMISAF, den britiske general Richards, uttrykker det slik: Flere veier er viktigere enn flere soldater.

Skal man få maksimalt ut av det internasjonale samfunns støtte til Afghanistan, trengs det en helhetlig sivil-militær tilnærming og langt bedre samordning enn hittil. Derfor fremmet utenriksminister Støre i fjor høst en rekke konkrete forslag med sikte på å styrke helheten i det internasjonale engasjementet. Fra norsk side ble det bl.a. lagt vekt på at FN må spille den ledende rolle i koordineringen av det internasjonale engasjementet i Afghanistan. Vi understreket også behovet for å styrke samarbeidet og dialogen mellom hovedsteder og de internasjonale organisasjonenes hovedkvarter. De norske tankene fikk bred oppslutning og er godt reflektert i Riga-erklæringen.

Toppmøtet besluttet altså også at det i løpet av våren skal utarbeides konkrete forslag til hvordan NATOs militære og politiske planleggingsprosedyrer kan forbedres med sikte på å komme tidlig i inngrep og samarbeide best mulig med lokale myndigheter og andre sivile aktører i planlegging og gjennomføring av internasjonale fredsoperasjoner. Dette blir en sentral sak på utenriksministermøtet i Oslo i slutten av april i år.

Afghanistan er og forblir NATOs viktigste og vanskeligste utfordring. Når Alliansens utenriksministre samles i Brussel om fire dager vil diskusjonen i stor grad dreie seg om oppfølgingen av Riga-vedtakene, både på den militære og den sivile siden. Forut for det uformelle forsvarsministermøtet i Sevilla om tre uker vil den nye SACEUR, general Craddock, legge frem sin vurdering av hvorvidt Alliansen disponerer de styrker og kapasiteter den trenger for å løse sitt oppdrag i Afghanistan. Det kan ikke utelukkes at han vil konkludere at en økning er nødvendig.

NATOs andre hovedutfordring er Kosovo, hvor det i dag står 16000 allierte soldater, mot 30000 i Afghanistan.

Prosessen frem mot avklaring av Kosovos fremtidige status går mot slutten. Å få partene til å bli enige om en forhandlet løsning, er en stor og vanskelig, kanskje umulig utfordring. Det er en reell mulighet for at enkelte grupper i Kosovo kan ty til vold dersom de ikke er fornøyde med de forslag som FNs spesialutsending Ahtisaari om noen uker legger frem for dem. Mye av oppmerksomheten har i det siste vært rettet mot de serbiskdominerte områdene nord for elva Ibar. Men halvparten av Kosovos serbere bor i spredte enklaver i sør. Å sørge for deres sikkerhet, blir viktig for å skape et klima som tillater gjennomføring av en sluttstatusavtale. Det samme gjelder beskyttelse av kulturelle og religiøse minnesmerker.

Det betyr at NATOs forsatte tilstedeværelse er nødvendig for å sikre stabilitet. Det sier noe om hvor vellykket KFOR har vært, at dette er det eneste alle parter ser ut til å være enige om. Kosovoalbanerne, kosovoserbere, serbere, landene i regionen, Russland, FN og EU: Alle innser de at fortsatt NATO-engasjement er nødvendig inntil videre. Bare NATO er i stand til å garantere den stabilitet og ro som er nødvendig i den krevende overgangsfase Kosovo nå beveger seg inn i.

Det ligger dermed ikke i kortene at KFORs styrkenivå vil bli redusert med det første, selv om enkelte allierte land nok gjerne hadde sett at det var mulig, av økonomiske grunner og i lys av situasjonen i Irak og Afghanistan. Men både varigheten og andre viktige sider ved NATOs fremtidige rolle i Kosovo er i dag uklare. Hva skal være Alliansens oppgaver, ved siden av å opprettholde ro og stabilitet i en overgangsfase? Skal Alliansen engasjere seg i sikkerhetssektor reform? Skal den påta seg ansvar for opplæring av en ny sikkerhetsstyrke i Kosovo? Og hva skal være arbeidsdelingen mellom NATO og EU, som bl.a. vil ha ansvaret for rettsstats- og politioperasjonen i Kosovo? Dette vil være viktige tema for utenriksministrene i Brussel på fredag, men også på utenriksministermøtet i Oslo til våren. Da vil vi også ha et klarere bilde av utviklingen i Kosovo i kjølvannet av statusløsningen.

Etter norsk syn vil det være naturlig med en gradvis dreining av NATOs fokus mot kapasitetsbygging og sikkerhetssektorreform. Vi er innstilt på å yte vesentlige bidrag på dette området, hvor vi har betydelig erfaring fra andre deler av Balkan, ikke minst Serbia.

Så til NATOs tredje hovedutfordring. For effektivt å kunne møte aktuelle og fremtidige utfordringer må NATO til enhver tid råde over tilpassede militære virkemidler. Den militære omformingen av NATO er følgelig en kontinuerlig prosess, og erfaringene fra pågående operasjoner, som Afghanistan og Kosovo, er viktige premisser for arbeidet med å transformere alliansens kapasiteter.

Også i Riga ble det truffet viktige beslutninger på dette området. Oppnåelse av full operativ kapasitet (FOC) for ”NATOs reaksjonsstyrke” (NRF) utgjorde et av de mest synlige resultatene. Problemet i forkant av møtet var først og fremst å få innmeldt tilstrekkelig med styrker, slik at SACEUR på militærfaglig grunnlag kunne forsvare å erklære styrken operativ. Det viste seg å være en krevende prosess. Den norske innmeldingen av deler av Telemark bataljon til NRF 8 var et viktig bidrag og en forutsetning for at det lot seg gjøre å erklære reaksjonsstyrken operativ. Generalsekretæren var så fornøyd at han lett spøkefullt ga oss følgende karakter: ”La Norvège – dix points”.

I lys av problemene med å oppnå full operativ kapasitet for NRF i forkant av Rigatoppmøtet og de vedvarende utfordringene knyttet til opprettholdelse av FOC i fremtiden, ligger det i kortene at NRF-konseptet vil bli gjenstand for ny diskusjon. Spørsmål som reaksjonsstyrkens omfang og ambisjonene knyttet til dens potensielle oppgaver vil her være sentrale.

Opprinnelig så NATO for seg en styrke på ca. 17 000 personell. Dagens konsept legger imidlertid opp til en styrke på 25 000 pr. halvårlig rotasjon. I praksis binder hver rotasjon opp nærmere 100.000 personell dersom man også tar i betraktning forberedelser og etterarbeid. Det er mange som mener at det er meningsløst å ha en så stor styrke gående på gress uten å bli brukt. Mange frykter at NRF skal råtne på rot, hvilket avspeiles i slagordet ”use it or lose it”. Også på norsk side er vi av den oppfatning at det er behov for en ny gjennomgang av konseptet, og det ligger an til en innledende meningsutveksling om dette på NATOs uformelle forsvarsministermøte i februar.

I Riga ble også det politiske styringsdokumentet ”Comprehensive Political Guidance” (CPG) godkjent av stats- og regjeringssjefene og gjort offentlig tilgjengelig. CPG gir politiske styringssignaler til det videre arbeid med transformasjon og kapasitetsutvikling i alliansen de nærmeste årene, og er direkte utledet av Alliansens strategiske konsept fra 1999. Samtidig er det verdt å merke seg at stadig flere stiller spørsmålet om tiden ikke nå er inne til å utforme et nytt strategisk konsept som i større grad reflekterer endrede rammebetingelser og utfordringer. Mange mener et nytt strategisk konsept bør foreligge til jubileumstoppmøtet i 2009. Det vil i så fall kunne bli en svært vanskelig og tidkrevende prosess som vil omfatte en rekke sensitive problemstillinger, herunder kjernevåpenspørsmålene.

Kosovo er Alliansens største, men ikke den eneste, utfordringen på Balkan. På norsk side har vi lenge ment at NATO må ha en helhetlig tilnærming til Balkan som region. For drøye seks måneder siden la Norge frem en skisse til en slik helhetlig, regional strategi. Blant annet foreslo vi at det i Riga skulle besluttes å innlemme Serbia, Bosnia-Hercegovina og Montengro i NATOs Partnerskap for fred. Begrunnelsen var at NATO best kunne bidra til sikkerhet og stabilitet gjennom en inkluderende regional tilnærming, og ikke gjennom isolasjon av enkeltland.

Det norske forslaget ble godt mottatt av mange allierte, men ikke av alle. Motstanden var primært knyttet til mangelfullt serbisk og bosnisk samarbeid med den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY). Hovedankepunktet var at de to ettersøkte krigsforbryterne Mladic og Karadzic ennå ikke er overlevert i Haag. Dette er naturligvis en problemstilling vi tar svært alvorlig også på norsk side. Men vi mener samtidig at målet om fullt samarbeid med straffedomstolen best kan oppnås gjennom samarbeid og dialog. Det var viktig for oss å unngå at befolkningene i Serbia og Bosnia-Hercegovina fikk en opplevelse av at Europa vendte dem ryggen. Vår vurdering var at dét snarere ville oppmuntre nasjonalistiske og radikale krefter, enn det ville styrke muligheten for utlevering av krigsforbrytere til straffedomstolen.

Beslutningen om å slippe de tre Balkan-landene inn i NATOs Partnerskap for fred (PfP) var en av de mest overraskende i Riga. Men den innebærer naturligvis ikke at NATO har frafalt kravet om fullt samarbeid med Haag-tribunalet. Rigaerklæringen stiller klare krav til Serbia og Bosnia-Herzegovina på dette punkt. Dette kravet støtter vi fullt ut fra norsk side. Og som pådrivere for å trekke Serbia og Bosnia-Hercegovina inn i varmen, har vi et særlig ansvar for å opprettholde presset på de to landene og for å bidra til at ICTY-spørsmålet forblir på dagsordenen inntil det er løst. Og det er det først når Mladic og Karadzic er vel forvarte i Haag.

Innlemmelsen av de tre landene i partnerskapsordningene er et eksempel på at vi gjennom målrettet innsats kan få gjennomslag for norske synspunkter i NATO, selv om motstanden i utgangspunktet kan være stor. Det hjelper selvfølgelig å ha en god sak og gode argumenter.

Målet for alle de seks Balkan-landene er NATO-medlemskap. Derfor vil Balkan også i tiden fremover være en viktig region for Alliansen. Fokus vil imidlertid gradvis dreies over mot trening, opplæring og reformstøtte. Vår erfaring fra Balkan har gjort at vi har kunnet levere solide innspill til NATOs arbeid på disse områdene, ikke minst når det gjelder sikkerhetssektor reform. Det er vi innstilt på å fortsette å gjøre.

I en gjennomgang av NATOs utfordringer hører også Alliansens videre utvidelse med. NATOs dør står i utgangspunktet åpen for alle land som ønsker det og som gjennom aktivt reformarbeid i handling viser at de deler det verdigrunnlag Alliansen er tuftet på.

Siden 1997 har NATO fått ti nye medlemmer. Det vil bli flere i årene som kommer. De tre såkalte Membership Action Plan-landene Kroatia, Albania og Makedonia ligger lengst fremme i køen. I Riga fikk de tre tilsagn om at en invitasjon kan komme allerede på toppmøtet våren 2008, forutsatt at de da oppfyller vilkårene.

Foran Riga foreslo Norge en fadderordning mellom individuelle allierte og de enkelte MAP-land for å styrke deres medlemskapsforberedelser frem mot 2008. En slik ordning gjennomførte vi med hell for de syv nye medlemmene som kom inn i 2004. Vi arbeider nå med konkretisering av fadderordningen for de tre MAP-landene på Balkan. Disse planene har møtt stor interesse både i regionen og blant allierte land.

Formelt dreier utvidelsesdiskusjonen seg bare om de tre nevnte landene. Georgia og Ukraina har imidlertid også vært fremme i diskusjonen. I Georgia er det stor støtte til regjeringens arbeid for NATO-tilnærming. Landet har gjennomført viktige reformer på sentrale områder, men mye arbeid gjenstår også. For å oppmuntre til fortsatte reformer, ble NATOs samarbeid med Georgia oppgradert i september i fjor. De såkalte frosne konfliktene i Sør-Ossetia og Abkhasia kompliserer imidlertid Giorgias forhold til NATO. Mange vil nok mene at medlemskap ikke kan være aktuelt for land med uløste territorielle konflikter.

Også for Ukraina er det langt frem. Den politiske prioritering av forholdet til NATO er svekket det siste året. Presidenten og statsministeren ser svært ulikt på dette spørsmålet. Og når det gjelder forsvarsreform har Ukraina fortsatt en lang vei å gå.

Men dette betyr selvsagt ikke at de to landene ikke vil være viktige partnere for Alliansen i årene som kommer. Spørsmålene om medlemskap for Georgia og Ukraina kan helt klart bli sentrale spørsmål frem mot toppmøtene i 2008 og 2009. Fra norsk side er vi opptatt av å se disse spørsmålene i en bredere sammenheng som også omfatter forholdet mellom NATO og Russland, selv om vi er helt klare på at Russland verken skal eller kan ha et de facto veto i spørsmål som gjelder NATOs videre utvidelse.

NATOs samarbeid med Russland foregår innenfor rammen av NATO-Russlandsrådet (NRC). Her arbeider NATO-landene og Russland som likeverdige partnere med et bredt spekter av sikkerhets – og forsvarspolitiske problemstillinger, og samarbeidet har både en praktisk og en politisk dimensjon. Sett med norske øyne er NATO-Russlandsrådet en viktig, men samtidig svært krevende arena. Det er ingen grunn til å legge skjul på at verken den politiske dialogen eller det praktiske samarbeidet har kommet så langt som mange hadde håpet da NRC ble opprettet for snart fem år siden.

Noen allierte med andre historiske referanser enn Norge har en mer reservert holdning til dette samarbeidet. Samtidig kunne vi noen ganger ønske oss et større engasjement også fra russisk side. Arbeidet i NATO-Russlandsrådet fremstår i dag som nokså rutinepreget og lite dynamisk. Fra norsk side er vi opptatt av å gjøre noe med det. Regjeringen tillegger som kjent samarbeidet med Russland stor vekt. Det er jo også slik at berøringspunktene mellom NATO og Russland stadig blir flere. Energisikkerhet er et nærliggende eksempel. I Riga ga stats- og regjeringsjefene NATOs faste råd i oppgave å utrede hva Alliansen kan bidra med på dette området, som supplement til det arbeid som gjøres i andre internasjonale organisasjoner og av medlemslandene selv, og med fokus bl.a. på beskyttelse av kritisk infrastruktur.

La meg avslutningsvis si noen ord om utviklingen av NATOs samarbeid med tredjeland, de såkalte partnerlandene. Også dét fremstår som en viktig utfordring for Alliansen. Gjennom samarbeid kan NATO og partnerlandene mer effektivt møte aktuelle sikkerhetsutfordringer. Utover den politiske dialogen som er en del av partnerskapsordningen dreier det seg også om støtte til nødvendige reformer innen sikkerhetssektoren og tiltak for å styrke evnen til å delta internasjonale operasjoner. En rekke partnerland har nå styrker som er interoperable med NATOs, og det har åpnet for en stadig større og mer betydningsfull partnerdeltakelse i allierte operasjoner. Atten partnerland bidrar i dag med styrker til NATOs operasjoner, ti til ISAF og tolv til KFOR.

I hovedsak er det bred enighet om denne utviklingen. Samtidig er det imidlertid klart at det gjør seg gjeldende ulike oppfatninger med hensyn til hvor langt man skal gå. Frem mot Riga ble dette avspeilet i en ganske intens diskusjon om hvilke rammeverk man skulle operere innenfor når NATO forholder seg til land som ikke tilhører de etablerte partnerstrukturer, men som ønsker å samarbeide med NATO, som f.eks. Australia, New Zealand, Sør-Korea og Japan.

Særlig USA var en pådriver for å etablere nye strukturer som ramme omkring samarbeidet med disse fire såkalte kontaktlandene, mens Frankrike var mest skeptisk. Det ble til slutt oppnådd enighet om at samarbeidet skal videreutvikles på en fleksibel måte, uten etablering av nye strukturer. Kontakt- landene vil imidlertid kunne få tilgang til en rekke mekanismer og instrumenter for praktisk samarbeid, og det legges opp til økt politisk dialog med basis i våre felles interesser. Det er imidlertid en viktig forskjell mellom et globalt NATO og et NATO med globale partnere. I dag trenger NATO å få det sistnevnte, men ikke å bli det førstnevnte.

Det er på tide å sette strek. Avslutningsvis bare dette: Omformingen av NATO og engasjementet i fjerntliggende deler av verden har ført til mer debatt om Alliansens fremtidige rolle, både innen rammen av NATOs Råd, der jeg møter den mer eller mindre daglig, og rundt omkring i medlemslandene. Det er i seg selv en god ting. Omformingen av Alliansen kan bare lykkes dersom den forstås og har støtte i medlemslandenes befolkninger. Dette er også en vesentlig utfordring, for Alliansen og for de enkelte medlemsland. Og det er nødvendigvis ikke den enkleste av de mange utfordringer NATO står overfor etter Riga.

Takk for oppmerksomheten.