Skip to content

Paneldebatt og diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund

Mandag 2. Oktober 2009

 

Tema:

 

Hjemme, ute eller begge deler? Skal Forsvaret videreutvikles i ekspedisjonær retning eller er en tradisjonell norsk territoriell tilnærming fortsatt ønskelig og valgbar?

 

Innleder: Doktorgradsstudent Ole Jørgen Maaø

Øvrige i panelet: Forsker Anders Kjølberg, FFI og major Sverre Kaarli, FSTS

 

Under: Paneldeltakerne følger nøye med innlegg fra salen.

Fra venstre- Maaø, Kjølberg og Kaarli. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

 

 

 

 

Innledning ved Ole Jørgen Maaø:

Innledning ved Ole Jørgen Maaø. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ærede forsamling,

Først må jeg få takke for muligheten til å stå på denne talerstolen. Det har jo nærmest vært en liten invasjon fra trønder-riket her i det siste, dette er det tredje foredraget på rad her i Oslo Militære Samfund som holdes av personer fra Luftkrigsskolen. Ikke verst for den klart minste av våre tre krigsskoler.

 

For en historiker er det veldig spesielt å stå her, siden dette er en av mest ærverdige talerstoler i landet, ”dit kommer jo til og med Kongen av og til” som en av veteranene på Historisk Institutt ved NTNU sa når jeg fortalte hvor jeg skulle holde foredrag.

 

Men, dette skal altså ikke være et historisk foredrag, jeg har kommet hit for å innlede til debatt om forholdet mellom hjemme og uteforsvaret. Nei, ikke nå igjen, vil kanskje en del si, dette må jo snart være et utdebattert emne? Men, det er det ikke, og det vil trolig heller aldri bli det. En kan godt forsøke å hevde at det ikke eksisterer noe spenningsforhold mellom det nasjonale og det internasjonale, men den norske politiske debatten om Forsvaret, når vi en sjelden gang har en, tar nesten alltid sitt utgangspunkt i dette spenningsforholdet. Internt i Forsvaret vises det også godt, der Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet alle finner gode begrunnelser for sin nasjonale misjon, synes ikke det å være like enkelt for Hæren. Mer om akkurat det senere.

 

Årsakene til at dette spenningsforholdet – mellom hjemme og uteforsvaret – er det sentrale i norsk forsvarsdebatt er trolig mange. Men hovedårsaken er mest sannsynlig at debatten berører de grunnleggende spørsmål om hvorfor staten holder seg med militærmakt. Da snakker jeg om de overordnede spørsmål som for eksempel:

  • Hva skal vi egentlig med Forsvaret? Er det til for å krige eller til for å unngå krig?
  • Hvilke faktorer skal være dimensjonerende for Forsvarets størrelse og struktur?

 

For analytiske formål her i vår sammenheng kan en i grovt se for seg 4 arketyper av forsvar, på en skala fra rent hjemmeforsvar til rent uteforsvar. I midten vil vi ha to utgaver av Forsvaret. Det jeg har kalt hjemme-ute forsvaret, arketype nr 2 på plansjen, er et forsvar som henter sin legitimitet og sitt rasjonale i den geografiske størrelsen Norge, men med internasjonale avleggere. Den internasjonale innsatsen i seg selv er ikke nødvendigvis et biprodukt, men det er den struktur man har skaffet seg med tanke på hjemmeforsvaret som er avgjørende for hvilke kapasiteter man kan stille med ute. Dette hjemmeforsvaret vil således i betydelig grad bli skapt på bakgrunn av de trusselanalyser som gjøres mot norsk område.

I kontrast til dette står så det jeg har benevnt som ute-hjemme forsvaret, altså arketype nr 3 på plansjen, som henter sin legitimitet og sitt rasjonale hovedsakelig ifra internasjonale operasjoner, og der man kun holder seg med et rent fredstidsmessig minimum av kapasiteter hjemme.

 

Imidlertid er det viktig å påpeke at det kan finnes mange utgaver av et internasjonalt norsk forsvar. Eksempelvis vil spørsmålet om hvorfor vi deltar i internasjonale operasjoner ha stor betydning for uteforsvarets innretning. Deltar vi fordi vi mener forsvaret av Norge starter der krigen mot terror begynner, vil dette uteforsvaret trolig få en nokså offensiv innretning. Deltar vi imidlertid på basis av internasjonale forpliktelser og/eller internasjonal solidaritet, kan uteforsvaret trolig ha noe større fokus på fredsbevaring og en mer humanitær profil, og derfor også en langt mer defensiv innretning.

 

Det er ikke dette foredragets intensjon å åpne en debatt om internasjonale operasjoners legitime grunnlag og politiske hensikt, herved inviteres OMS til å gjøre akkurat det. Men det er vel liten tvil om at norske bidrag til internasjonale operasjoner har blitt gradvis mer offensive av karakter siden det store bruddet med den rene fredsbevaringslinjen kom midt på 90-tallet ifm SFOR i Bosnia. Derfor er det dette foredragets utgangspunkt at et evt fremtidig uteforsvar, altså type 3 i min inndeling, har en relativt skarp innretting med kapasitet til fredsopprettende operasjoner.[1]

 

Det norske Forsvaret av i dag fremstår som noe av en hybrid mellom disse to arketypene. Mens store deler av Luftforsvaret, Sjøforsvaret og Heimevernet tilhører arketype nr. 2, står størsteparten av Hæren midt inne i arketype nr. 3. Det trenger ikke nødvendigvis å være noe galt i dette, men som vi skal se videre i dette foredraget skaper dette spenning rundt sentrale områder i norsk forsvarspolitikk.

 

To av de fire arketypene, forsvarstypene på flankene, anser jeg som helt urealistiske. Det er ikke politisk realistisk i dagens norske samfunn verken med et rent hjemmeforsvar eller et rent uteforsvar.

 

Det rene hjemmeforsvar mangler internasjonal troverdighet og signaliserer i for liten grad internasjonal og alliansemessig solidaritet fra et av verdens rikeste land. Deltagelse i internasjonale operasjoner har vært en del av det norske Forsvaret tilnærmet kontinuerlig siden 1945 og en skulle kunne anta at Forsvarets bidrag i internasjonale operasjoner dermed har kommet for å bli (selv om vi historikere er skeptiske til formuleringer av ”kommet for å bli-typen”). Dette vises da også gjennom sammenslåingen av Stortingets utenrikskomite og Forsvarskomite i den nye felles komiteen. Ergo er det rene hjemmeforsvar en ikke-aktuell problemstilling.

 

Det rene uteforsvar er også en utopi. Det er en hovedårsak til dette; Forsvaret utfører svært mange nødvendige oppgaver til hverdags her hjemme. Min gamle kollega Nils Naastad ved Luftkrigsskolen brukte begrepet hverdagsluftmakt om alt det Luftforsvaret faktisk gjør hver eneste dag her hjemme av reelle operasjoner (og ikke bare trening). Dette begrepet kan vi kanskje gjenbruke og snakke om hverdagsforsvaret, som opererer hver eneste dag: man overvåker grensen mot Russland på landjorda, havområdene i nord og sør med både kystvakt og Orion-fly, vi har jagerflyberedskap på Bodø, redningstjenesten er på beredskap osv osv. Slike kapasiteter må vi – uansett internasjonalt engasjement – holde oss med.

 

Ergo står vi igjen med to alternativer, forsvar med fokus hjemme med internasjonale avleggere (alt 2) eller et med fokus ute med treningsbase hjemme sammen med et absolutt minimum av kapasiteter for hverdagsforsvaret (alt 3). Det finnes naturligvis utallige varianter også av disse arketypene, men de hjelper oss videre i diskusjonen, og jeg vil heretter bare kalle disse to for henholdsvis hjemme- og uteforsvaret.

 

Under Bondevik II-regjeringen, med Krohn Devold som forsvarsminister, var man på full fart mot variant nr 3. Da gikk man svært langt i politiske dokumenter med å signalisere at Forsvarets hovedrasjonale befant seg utaskjærs, ja i ”Styrke og Relevans, strategisk konsept for Forsvaret” kunne man lese at:

 

”Styrker som utelukkende er egnet til å ivareta rent nasjonale oppgaver, skal videreføres bare i den grad de dekker et klart definert nasjonalt behov som ikke kan dekkes på annen måte.”[2]

 

Med slike formuleringer ser en fort at det som kan prioriteres er avdelinger som dekker rent internasjonale behov. Kan hende var det ikke slik man tenkte, men da formulerte man seg i så fall ekstremt klønete. I tillegg hører det med at Forsvarets internasjonale engasjement fra midten av 90-tallet og utover ble gjort betydelig skarpere, noe som ble forsterket under Krohn Devold, delvis på grunn av faktorer langt utenfor regjeringens kontroll, så som krigen i Afghanistan med mer.

 

Den rødgrønne regjeringen har de siste fire årene forsøkt å ta Forsvaret noe hjem igjen. Gjennom å øke fokuset betraktelig på de norske utfordringene i nordområdene, fant man igjen en klar og tydelig nasjonal rolle og relevans for Forsvaret. Imidlertid har regjeringens fokus i forsvarspolitikken de siste par årene i økende grad dreid mot hengemyra i Afghanistan, der NATO sliter med å få til fremgang.

 

Så vil enkelte si, med den nylig avgåtte forsvarssjef Sverre Diesen som den mest sentrale, at debatten om et hjemme- eller uteforsvar er en konstruert debatt. Disse vil hevde at hvis en analyserer de seneste konfliktene, så vil en komme fram til at det er de samme ressursene det bør satses på både hjemme og ute. Forsvaret skal bli mindre, mer modulært, mer mobilt og mer nettverksbasert. Får vi til det, hevder man, får vi et forsvar som fungerer både hjemme og ute, fordi det er de samme kvalitetene ved det norske forsvaret som etterspørres i de tenkte scenariene både hjemme og ute.

 

Jeg stiller meg skeptisk til denne argumentasjonen. Jeg tror dette er tilpasningspolitikk, siden vi ikke klarere å holde oss med to forsvar, blir argumentet slik. Det er da også akkurat her Diesen har møtt mest skepsis i sine år som forsvarssjef, til tross for at han iherdig har påstått at Forsvaret har lagt om i hovedsak av hensyn til hjemmeforsvaret, er det få som synes å ha trodd ham på det. Jeg tror at balansen mellom hjemme og ute-forsvaret er sentralt for flere forsvarspolitiske avveininger. Jeg vil derfor kort drøfte tre områder der jeg mener valget mellom fokus hjemme eller ute vil få konsekvenser for Forsvarets innretting fremover. De tre områdene er:

  • Forsvarets struktur og kapasiteter
  • Verneplikten
  • Profesjonsetikk og krigerkultur

 

Forsvarets struktur og kapasiteter

Om en velger i hovedsak å søke rasjonale for Forsvaret hjemme eller ute, vil valget få potensielt vidtrekkende konsekvenser for Forsvarets størrelse, struktur og kapasiteter. Hjemmeforsvaret må være mer balansert og kanskje også noe større enn det man kan tenke seg for et uteforsvar, som kan være mindre og mer nisjeorientert.

 

Jeg skal gi dere et eksempel på en måte å tenke på om uteforsvaret i denne sammenheng. For noen år siden hadde en kollega og jeg et lite fordypningsfag med noen kadetter ved Luftkrigsskolen som vi kalte Luftmakt i lavintensitetskonflikter. I løpet av studietiden ga vi kadettene i oppdrag å finne ut hvilke kapasiteter en burde holde seg med hvis en tenkte at fremtidens luftforsvar skulle være laget for å delta i operasjoner i utlandet. Kadettenes svar var transporthelikopter. Argumentet var at helikoptre hadde vært anvendt i så å si alle internasjonale operasjoner siden 60-tallet, samtidig som det var mangelvare innad i NATO-alliansen, spesielt i Europa. Ergo ville en eventuell norsk satsing på transporthelikoptre medføre en nisje som vi kunne selge inn til både FN, NATO, og evt EU, nærmest i en hver tenkelig internasjonal operasjon.

 

Selv om akkurat dette vitner om akademisk leking med argumentasjonsrekker, er poenget valid. Hvis et hovedmål med norsk sikkerhetspolitikk er å sikre at norske militære styrker er med der det skjer utenlands, for derigjennom å sikre norsk politisk innflytelse, ja så må vi ha styrker som er relevante. Dermed kan en voldsom nisjesatsing være veien å gå, fordi man da har kapasiteter som nærmest alltid vil få være med.

 

Hæren er den av forsvarsgrenene som har tatt dette poenget lengst. Hæren satser sterkt på internasjonale operasjoner som selve rasjonale for forsvarsgrenen. Som jeg hevdet innledningsvis er det et spenningsforhold mellom forsvarsgrenene ift hjemme og uteforsvaret. Det er merkelig nok, tatt Forsvarets historie i betraktning, Hæren som synes å være gjøkungen om vi sikter mot et hjemmeforsvar. Trusselbildet mot den norske stat pr i dag gir fra liten til nesten ingen relevans for tradisjonelle manøveravdelinger. Det er da også hovedårsaken til at de tre siste Forsvarssjefene, for øvrig alle fra Hæren, har anbefalt våre politiske myndigheter å bygge hærstrukturen såpass kraftig ned. De siste orienteringer jeg har fått om Hærens ideer om fremtidig struktur – jeg tar høyde for at de kan være noe utdaterte – tyder da også på at det er det internasjonale oppdrag som har vært styrende for strukturvalgene i Hæren. Hæren har store problemer med å begrunne sin nåværende struktur i et hjemmeforsvar.

 

Trusselbildet i nasjonal sammenheng er langt mer maritimt nå enn i invasjonsscenariene under den kalde krigen. De fleste hendelser og episoder en kan se for seg, vil være av maritim karakter, eller i det minste ha betydelige maritime innslag. Den største verdiskapningen skjer på en utvidet norsk sokkel, det være seg av petroleumsprodukter eller mat. Et hjemmeforsvar vil, som for øvrig også general Diesen har påpekt i en rekke sammenhenger, gi større relativ tyngde til sjø- og luftmilitære kapasiteter på bekostning av manøveravdelinger i Hæren. Det må da også bety at Hærens dominerende posisjon i det norske forsvaret ikke bare bør, men må forlates, om fokuset rettes på hjemmeforsvaret. Hæren fremstår som langt mer relevant for uteforsvaret.

 

Verneplikten

Et annet sentralt område av norsk forsvarspolitikk jeg mener berøres kraftig av hjemme-ute spørsmålet, er vernepliktens fremtidige skjebne.

 

For hjemmeforsvaret, eller rettere sagt for deler av hjemmeforsvaret, så som grensevakten, Garden, Heimevernet og deler av Luftforsvaret og Sjøforsvaret, er det fortsatt relativt lett å se en funksjon for verneplikten i militær sammenheng. Gitt det relativt lavintensive trusselbilde man ser mot norske områder i dag, kan vi anta at verneplikten kan fylle en relevant funksjon også i fremtidens hjemmeforsvar. Her tilhører jeg altså ikke de som mener at teknologien nå har blitt så avansert at vernepliktige ikke kan betjene den, snarere tror jeg at teknologien faktisk kan bety at mye blir enklere å operere. I tillegg skulle en kunne tro at dagens og morgendagens ungdom kommer til å være nokså teknologikompetente. Men, nok om det.

 

Hvis vi sikter mot et uteforsvar, så fordrer det – i motsetning til for hjemmeforsvaret – imidlertid at man argumenterer bredere enn ren forsvarsevne om man skal beholde verneplikten i noenlunde samme form som i dag. For internasjonale operasjoners vedkommende fungerer verneplikten i dag i beste fall som en rekrutteringsbrønn. Rent rasjonelt bør et uteforsvar medføre at verneplikten opphører å eksistere, den er allerede uthulet nok som den er.

 

Kommentator Kato Nykvist i Nationen hevder at norske politikere fører en strutsepolitikk i forhold til verneplikten. I frykt for å profesjonalisere Forsvaret i en slik retning at det til slutt blir bestående av skyteglade eventyrere, så velger de i følge Nykvist å opprettholde verneplikten som en slags fasade av kontakt mellom Forsvaret og samfunnet. Det er på tide med en realistisk vernepliktsdebatt, hevder Nykvist, gjerne med utgangspunkt i Diesens poenger om ytterligere profesjonalisering.[3]

 

La oss forsøke å holde tunga beint i munnen her nå. Hvis vi mener at Forsvaret skal utvikle seg enda mer i retning av et uteforsvar, og hvis man utelukkende legger Forsvarets behov til grunn, bør nok verneplikten ikke bare diskuteres, den bør avvikles.

 

Men kan det tenkes andre grunner til at vi skal beholde verneplikten, selv med et uteforsvar? Det sentrale argumentet her, blant annet gjentatt i det nye strategiske konseptet for Forsvaret ”Evne til innsats”, er at det norske forsvaret ikke bare skal være for folket, men av folket. Ved at det er den gjengse mann og kvinne som tjenestegjør i Forsvaret, så skal samfunnets verdier også være Forsvarets verdier.

 

Her kan man naturligvis innvende at når avtjeningsgraden beveger seg ned mot 30 % av kun den mannlige delen av befolkningen, er deler av dette argumentet tynnslitt. Skal Forsvaret forankres i samfunnet gjennom verneplikten, så må antallet som avtjener den betydelig opp. Imidlertid er verneplikten, til tross for den lave avtjeningsgraden, fortsatt en garantist for at Forsvaret faktisk utgjøres av folket, det er først når vi eventuelt profesjonaliserer fullstendig at begrepet folkeforsvar blir helt hult.

 

Hvis man er av den oppfatning at Forsvaret skal være av folket og gjenspeile det norske samfunnets verdier og normer, kan man derfor velge å beholde verneplikten, av denne grunn alene.

 

Profesjonsetikk og krigerkultur

Akkurat her berører vi nå indirekte en av de sentrale debattene om det norske Forsvaret det siste året, debatten om den såkalte krigerkulturen. Jeg er svært positiv til at dette debatteres åpent og bredt i det norske samfunnet, det er særdeles viktig for Forsvaret og for den enkelte soldat at offentligheten vet hva det norske Forsvaret gjør i internasjonale operasjoner. La oss også slå fast at denne krigerkulturen er uløselig knyttet til internasjonaliseringen av Forsvaret, det er skarpe operasjoner i Afghanistan som har tvunget fram en debatt om dette. Dermed blir balansen mellom hjemme- og uteforsvar, samt uteforsvarets karakter nokså sentral ift denne krigerkulturens uttrykk.

 

Jeg er dypt skeptisk til mange sider ved en del av synspunktene knyttet til den såkalte krigerkulturen og argumentene som er fremført i debatten. La meg innvie dere i fem av mine poenger eller bekymringer i så henseende.

 

For det første synes jeg argumentet om at profesjonelle avdelinger nærmest som en nødvendighet utvikler en for aggressiv krigerkultur, er svært tynt. Det er ikke noen nødvendig sammenheng mellom profesjonelle styrker og skyteglade eventyrere som ønsker å krige. Eksemplet på det motsatte finnes blant våre egne. Deler av Luftforsvaret og Sjøforsvaret har vært mer eller mindre profesjonelle styrker i lang tid. Samtlige av Luftforsvarets flyskvadroner og også våre Kontroll og Varslingsstasjoner, er så å si profesjonelle avdelinger, og de har vært det lenge. Jeg kjenner mange av disse miljøene og en rekke av de offiserene som jobber der. Det finnes ikke fnugg av aggressiv og krigslysten krigerkultur i disse avdelingene. Men de er svært profesjonelle og dyktige. Også jagerflygere blir tilfredse når de ser at de lykkes med å levere våpen på det mål som er utpekt for dem, i et stressende kampmiljø. Men, jeg har fortsatt til gode å møte noen som har lyst til å kjenne hvordan det er å drepe, eller som har lyst til å komme i kamp bare for å få vist at man duger.

 

For det andre er jeg bekymret over at det muligens er i ferd med å utvikle seg direkte usunne holdninger blant norske offiserer og soldater, i hvert fall hvis rapporteringen i norsk presse er troverdig. Personlig har jeg blitt skremt av noen av holdningene til personell som i hvert fall har tjenestegjort i den norske hæren, avdekket blant annet av Aftenposten i høst. Man snakker, etter mitt syn uheldig nok – om en krigerkultur. Uansett om vi går i retning av mer profesjonelle styrker eller ei, må det tas et oppgjør med en del feilslåtte holdninger som synes å være eksisterende i noen miljøer.

 

La meg først slå fast at vi har grunn til å være stolte over hva norske avdelinger, spesielt fra Hæren, får til i Afghanistan, også når de er i kamp. Å mestre i strid er den ytterste test for en militær avdeling, og jeg er enig med flere kommentatorer som har påpekt at dette bør man være stolt av. Imidlertid betyr dette ikke at vi skal eller bør ønske oss mer kamp. Heri ligger min bekymring.

 

Et av argumentene som fremføres er at man opplever tilfredsstillelse når man endelig får prøvd det man har trent så mye på. Det er naturligvis forståelig. Men å gå fra den følelsen til å ønske seg en aldri så liten kamp – det er å tråkke langt over en etisk grense for offiserer. Vi må jo få prøvd det vi trener så mye på sier man, og så sammenligner man seg med kirurger. Har du hørt på maken!
Analogien, mine dammer og herrer, er så feilslått som den kan få blitt, kirurger reparerer folk, soldater ødelegger dem. Og soldater skal altså kunne ødelegge svært effektivt om de må, men de skal ikke ønske seg det. Det samme skal da heller ikke kirurger, om de kjeder seg litt på en vakt der nede på St Olavs akuttmottak, skal de ikke sitte og håpe på en aldri så liten trafikkulykke så det blir noe å gjøre.

 

Årsaken til at man ikke skal ønske seg slikt er naturligvis at både trafikkulykker og krig medfører død og elendighet for andre folk. En god og sunn profesjonsetikk, det være seg for både kirurger og soldater, innebærer altså ikke at man skal ønske seg død og elendighet for andre mennesker. Men soldater skal være beredt til å drepe – om de må.

 

Undrer meg på hva som hadde skjedd om de amerikanske eller sovjetiske soldatene som bestyrte atomvåpnene under den kalde krigen – eller for den saks skyld i dag – hadde tenkt på den måten?[4] De driller og driller de, men de får aldri praktisert skikkelig. Og gudskjelov for det!

 

Soldatyrket er et yrke man skal trene på, men samtidig ikke ønske å praktisere. Det betyr altså ikke – og la meg gjenta dette – at man ikke kan føle tilfredsstillelse hvis en selv, ens våpen og ens avdeling fungerer i en stridssituasjon. Men, man skal altså ikke som soldat ønske å slåss. Årsaken er simpelthen at vårt yrke – når man må praktisere kjernekompetansen – medfører død og fordervelse for andre folk. Våpenmakt skal være siste utvei, så også for norske soldater i Afghanistan. Vi skal slåss og slåss godt og effektivt – men først når vi må!

 

Dette handler i bunn og grunn om hvorfor vi har et forsvar. Er Forsvaret til for å forhindre krig eller til for å krige? Jeg vil altså si at det utvilsomt er til for å forhindre krig, men om det må krige, så skal det naturligvis gjøre det på best mulig måte. Slik begynner da også de overordnede sikkerhetspolitiske målene til Norge: ”Å forebygge krig…”[5]. Den store ideen med et forsvar er altså nettopp det; Forsvar.

 

Å ha et forsvar som er til for å forebygge krig, men som samtidig kan krige hvis det må, er det mål vi må streve mot. Heri ligger intet motsetningsforhold, det konstrueres i så fall bare hos umodne offiserer og soldater.

 

Mitt tredje poeng omkring denne krigerkulturen er derfor at jeg liker begrepet svært dårlig. Jeg tror man kunne valgt et smartere begrep for å signalisere avstand til de altfor aggressive krigerkulturene vi finner i andre land – eksempelvis USA. Jeg sier meg derfor enig med synspunktene oberstløytnant Palle Ydstebø har fremført flere ganger, om at det vi skal dyrke frem er en soldatkultur, der æresbegrepet – også i form av kontrollert voldsbruk – står sterkt. Krigere – som Ydstebø påpeker godt – kriger for krigens skyld – og dit skal vi vel neppe?[6]

 

For det fjerde, så er det tilsynelatende slik at man tror at denne offensive krigerkulturen har kommet for å bli på grunn av at norske soldater faktisk slåss ganske mye i Afghanistan. Det er naturligvis rett at norske soldater slåss nokså mye i Afghanistan, senest nå på torsdag i følge rapportene. Men, og dette er et stort historisk men, norske internasjonale operasjoner har sjelden vært av det intensive slaget vi finner i Afghanistan. Det betyr at Afghanistan kan være et unntak, og vi skal vokte oss vel for å gå i den klassiske fella å tro at dagens typiske konflikt – Afghanistan – er det typiske for fremtidens operasjoner. Det kan likeså godt være piratoppdraget utenfor Somalia eller feltsykehuset i Tsjad eller noe helt annet som er fremtiden, det vet vi rett og slett ikke. Afghanistan-oppdraget, når det nå måtte ende, setter naturligvis sitt kraftige samtidige preg på Forsvaret, men vi skal vokte oss vel for å la Afghanistan være vår guide til fremtiden.

 

I tillegg kommer det paradoks at den krigerkultur enkelte synes å mene vi burde framelske blant våre soldater i Afghanistan, står i kontrast til den kultur vi trenger i det jeg tidligere har kalt hverdagsforsvaret. Vi skal vokte oss vel for å holde oss med kystvaktskippere, jagerflygere, Orionskippere eller fregattsjefer med krigermentalitet, slike er vi langt fra tjent med i den daglige dont her hjemme.[7]

 

Mitt femte poeng hva gjelder denne krigerkulturen, er at jeg, i kontrast til hva general Diesen har fokusert på gjennom foredrag og artikler om profesjonsetikken og krigerkulturen, at også vårt nye, mindre og skarpere forsvar, må ha store ideer å tro på. Her er det snakk om ideer som er større enn oss selv. Om frihet, likeverd og demokrati. Ofrene som den enkelte skal kunne gi som soldat må være tuftet på ting som er større enn en selv og ens kamerater. De store ideene, de politiske filosofiene om man vil, den grunnleggende etikken, for oss den største ideen av dem alle – at Forsvaret er til for å skape trygghet for andre, at det faktisk er slik at de i uniform tar risiko fordi noen andre skal føle seg trygge – de ideene må vi aldri glemme i diskusjonen om profesjonsetikk. Begrepet Forsvaret sier jo ganske mye, vi skal forsvare noe noen andre verdsetter.

 

Konklusjon

Av de to typene forsvar jeg har diskutert i dette foredraget; et hjemmeforsvar og et uteforsvar, er det etter mitt syn bare det første alternativet som kan opprettholdes over tid. Uten en viss forankring i folket i form av at Forsvaret er garantisten for sikkerhet for folket og landet her hjemme, og at det er det som danner utgangspunkt for selve strukturen, vil man slite med selve det legitime grunnlaget for våpenmakten: hvorfor skal landet bruke 35 milliarder av sine kroner til en organisasjon som ikke gir noe tilbake? Her er jeg for øvrig helt på linje med den sittende regjeringen, som klart og tydelig i den nye regjeringserklæringen har sagt fra at Forsvarets tilstedeværelse i nordområdene er ”Forsvarets førsteprioritet og dimensjonerende for strukturen.”[8]

 

Hjemmeforsvaret med internasjonale avleggere, alternativ 2 blant de jeg har skissert her i dag, er således det eneste som gir et tilstrekkelig rasjonale for Forsvaret. Da må vi trolig kvitte oss med deler av den nyvunne krigerkulturen, og vi kan beholde verneplikten, rett og slett fordi den sikrer at forsvaret utgjøres av folket. Det kan, mine damer og herrer, gå på bekostning av Hærens dominerende posisjon i Forsvaret. Men det offeret får man tåle, selv her i den norske Hærens mest tradisjonsrike intellektuelle bastion!

[1] Dette står i en viss kontrast til den sittende regjeringens politikk, siden de i sin regjeringserklæring klart og tydelig varsler at de ønsker å prioritere FN-ledede operasjoner (s. 10). Men, det sa de også i 2005, uten at det har medført det store skiftet i norske prioriteringer (her er det engasjementet i Afghanistan som styrer norsk politikk i stor grad, ikke omvendt). I tillegg er ikke FN-operasjoner i dag nødvendigvis ren fredsbevaring, enkelte av dem har mer offensiv karakter og mandat.

[2] Forsvarsdepartementet, Styrke og Relevans. Strategisk konsept for Forsvaret, Oslo: 2005, Forsvarsdepartementet, pkt. 188, s. 77.

[3] Se Kato Nykvists kommentar i Nationen 5.10.2009, http://www.nationen.no/meninger/kommentar/article4624715.ece

 

[4] Takk til stipendiatkollega Espen Storli ved NTNU for dette poenget.

[5] Her gjengitt fra Forsvarsdepartementet (2009): ”Evne til innsats. Strategisk konsept for Forsvaret”, lastet ned fra http://www.regjeringen.no/upload/FD/Dokumenter/Evne-til-innsats_strategisk-konsept-for-Forsvaret.pdf, s. 9

[6] Se eksempelvis Ydstebø, Palle (2009): Soldatkultur, ikke krigerkultur” i Edström, Håkan, Lunde, Nils Terje og Matlary, Janne Haaland (red.): Krigerkultur i en fredsnasjon: norsk militærprofesjon i endring, Oslo: Abstrakt forlag

[7] Takk til Gjert Lage Dyndal for dette poenget

[8] Se ”Politisk plattform for flertallsregjeringen utgått av Arbeideropartiet, Sosialistisk Venstrepart og Senterpartiet, 2009-2013”, tilgjengelig fra http://arbeiderpartiet.no/Politikken/Politisk-plattform-2009-13, s. 10

Diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund
mandag 23. februar 2009

Innledning

ved

Obert Kristian Lund
Sjef Luftkrigsskolen

Tema: ”Personellet er Forsvarets viktigste ressurs”
Formann, ærede forsamling…

Obert Kristian Lund
Sjef Luftkrigsskolen

Kveldens diskusjonsaften har temaet ”Personellet er Forsvarets viktigste ressurs”. Jeg har fått æren av å innlede diskusjon med noen påstander og ytringer som kan danne et mulig bakteppe for diskusjonen.

Kvelden tittel er gitt uten spørsmålstegn. Dog oppleves nok vår hverdag slik at vi bør kunne stille noen spørsmål til Forsvarets verdikjede for personell; ”Rekruttere, utvikle, anvende og avvikle personell”

Siden år 2000 er Forsvaret redusert fra mer enn 23000 ansatte til noe over 16000. Det ble gitt avgangspakker til flere tusen, mange av dem nødvendige for Forsvaret, mens vi i kvisthaugen ennå sliter med ettervirkningene. Forsvaret lever med et politisk krav om en kvinneandel mer enn dobbelt så høy som dagens, en andel som har vært omtrent uforandret i 15 år. Vi sliter med at vi kun har måtelig tiltrekkingskraft på dagens ungdom, slik at antallet som begynner på befalsskoler og krigsskoler dekker ca halvparten av faktisk behov. Førstegangstjenesten er satt under press, mest fra Forsvaret selv. Kompetent befal og offiserer slutter i frustrasjon over overbelastning og manglende karrieremuligheter. Forsvaret må nesten håpe på at finanskrisen varer i ti år, for å unngå ”sorte hull” i sin demografiske fordeling, og fylle rekkene igjen. Sivil sektor forgubbes til pensjonistalder.

La meg så ta fatt i noen utfordringer innenfor rammen av dagens tema:

Kvinner i Forsvaret

Kvinneandelen bekymrer svært mange av oss, men til tross for mange års bekymring, er vi som etat ikke i stand til enkelt å fortelle hvorfor vi trenger flere kvinner. Noen argumenterer med at det skaper mangfold og bedre arbeidsmiljø. Hvordan vet vi det? Forsvaret har heller ikke noe godt svar på hvorfor mange kvinner slutter tidlig og kan dermed ikke iverksette tiltak som virker. Kanskje svaret er så enkelt at vi trenger å representere befolkningens enkle todeling? Og, kanskje er det på tide å iverksette dramatiske tiltak? Hva med et pålegg om at det skal være minst en kvinne i samtlige ledergrupper i hele Forsvaret. Da ville i hvert fall kvinner blitt synlig i beslutningsprosessene våre.

Sivilt vs militært ansatte

Hverdagen i store deler av Forsvaret består av internasjonale operasjoner. Styrkene må være gripbare. Problemet er at vi har for få gripbare militært personell. Mange kategorier er ute så ofte at de aldri ”lander” hjemme hos seg selv. I Danmark satte de i 2004 som mål å bytte ut 3000 sivile med 3000 militære, for lettere å ta personellet ut i intops. Kanskje det er en medisin som ville virke i Norge også? Hva med å gi avgangspakker til 2000 sivile og erstatte dem med vervede og befal? Uten at jeg skal henge ut enkeltkategorier, er det definitivt lettere å beordre en militær sambandstekniker til Afghanistan enn en sivil tekniker i FLO/IKT. Kanskje burde ikke Forsvaret drive egne intendanturlagre heller.

Avdelingsbefal vs yrkesoffiserer

I 1975 fjernet man underoffiserskorpset. En stor gruppe spesialister ble nå offiserer uten offisersutdanning, også kalt BS-befal. 30 år senere ønsker man spesialistene tilbake. Riktignok fjernet Sjøforsvaret og Hæren det meste av sitt spesialistbefal, men man synes å ha glemt de tusen spesialistbefal som blant annet utfører vedlikeholdet for Luftforsvaret, og som har vært der i alle 30 år. Der er jo hyggelig å se at også andre gjenoppdager at ikke alle trenger treårig krigsskoleutdanning for å gjøre en jobb i Forsvaret. Begrepet underoffiser har en falsk klang i norske ører og man måtte derfor finne på et nytt navn til denne kategorien, som i dag kalles avdelingsbefal. Jeg synes betegnelsen er meningsløs i forhold til hva spesialistene faktisk er.

Et problem med to-delingen er at ikke alle delene av Forsvaret er like enkelt konstruert som en tropp i Hæren eller som en teknisk avdeling på en flystasjon. Det er ikke gitt at en kan prosentfordele avdelingsbefal og krigsskoleoffiserer.

Det er også en stor utfordring er at vi kun har ett gradssystem, noe avdelingsbefalet taper stort på. Med en svært langsom vertikal karriere og et system der lønn og grad henger sammen, skal det holde hardt å holde på godt utdannede spesialister til de er 35. Det ville vel ikke være urimelig at en 35 år gammel spesialist med unik kompetanse tjente det samme som en 35 år gammel turbo-oberstløytnant? Men, da må vi gi spesialisten en annen slags grad enn løytnant!

Og hva er så galt med yrkesoffiserer? Mange oppfatter yrkesoffiserene kun som generalister, som ikke kan noe annet fag enn generell ledelse. Krigsskoleutdannende offiserer er definitivt fagfolk de også. Det store problemet knyttet til yrkesoffiseren er at Forsvaret har klart å skape en forventning til dem om at de ikke må bli mer enn to år i en jobb dersom de skal ha en vertikal karriere. Problemet er derfor ikke at det er for mange yrkesoffiserer, men at de aldri blir gitt nok tid til å lære å gjøre jobben sin. Karrierejaget er for stort.

Utdanningsordningen

Utdanningsordningen vår har sett en utvikling de siste 4 årene. Nå skal alle yrkesoffiserer ha en bachelorgrad, og noen få heldige skal få en mastergrad. Som krigsskolesjef ser jeg at ungdommen er opptatt av formell staffasje, så høyskolegrader er viktig for rekrutteringen. Men hva skal man bruke mastergraden til? Hvor mange stillinger har denne typen utdanning som krav i stillingsbeskrivelsene? Mener man alvor, så bør kanskje mastergraden være et kriterium for å bli oberstløytnant?

En utfordring krigsskolene har, er å fortelle ungdom med interesse for jobb i Forsvaret at skal du bli yrkesoffiser, så må du sette deg tre år til på skolebenken. Det er allerede på høy tid å evaluere om overgangen fra en 2+2 krigsskole til en treårig gjennomgående har gitt en effekt, og i så fall hvilken?

En annen problemstilling er at i forhold til tidligere, med krigsskole 1 og 2, med stabsskole 1 og 2, så havnet offiserene jevnlig på skolebenken for faglig påfyll. Man fjernet så stabsskole 1 fordi innholdet ble dekket av krigsskole 2. Da man fjernet krigsskole 2, satt man igjen med ingenting. Dette synes nå å bli kompensert med at man skal gjennomføre sin stabsutdanning tidligere. Et argument som brukes er at man må få ut de med mastergrad yngre. Men, hvorfor det?

For noen ender det da opp med at dersom man velger å ta en NATO stilling i utlandet som kaptein eller major i begynnelsen av 30-årene, så kommer man hjem og er for gammel til stabskolen. Skal det ikke være mulig å gjøre vertikal karriere dersom man avhjelper Forsvaret med å fylle NATO stillingene ”for tidlig”??

Det viktigste må da være å gi høyere stabsutdanning når den faktisk trengs i karrieren. Kanskje masterutdanningen heller hører hjemme på krigsskolene??

Førstegangstjeneste vs vervede soldater

En diskusjon om personell kommer ikke utenom førstegangstjenesten. GIH og FSJ har uttalt at førstegangstjenesten er alt for kort til at slike soldater kan læres opp på moderne materiell og utnytte dette effektiv på en moderne slagmark. Dagens konflikter krever vervede, profesjonelle soldater. Er det slik at førstegangstjenesten kan avskrives som en romantisk overlevning av leidangen og den norske bondesoldaten? Vi er inne i en tid hvor kvinner gis pliktig sesjon og kvinnelig førstegangstjeneste synes å være på vei inn, mye for å øke kvinneandelen i Forsvaret. Førstegangstjenesten sees på som en av de viktigste rekrutteringsarenaene for videre utdanning og karriere i Forsvaret. Hvis det siste er korrekt, er det ikke da betydelig risikofylt å avfeie førstegangstjenesten som teknologisk utdatert?

Begrepet hjelpesoldat er blitt et fyord. Har noen regnet på kostnadene ved et bortfall av denne kategorien? Eller skal majorer og oberstløytnanter yte mer gratisinnsats?

Jeg savner også en forskning på kostnadene av å holde på profesjonelle soldater over tid. Jeg antar at de ikke er fornøyd med korporalstillegget?

Disponering av befal og offiserer

Dagens forvaltningssystem er enormt ressurskrevende, og synes mest å bidra til å flytte rundt på kritiske vakanser. Det kan da ikke være slik at den enkelte befals personlige ønsker skal sette grenser for Forsvarets virksomhet? Hva med et system der disponering ble sett opp mot karriereplanlegging. Tenk om alle visste hvilke stillinger eller funksjoner de skulle ha de neste 10 årene? Det ville skape forutsigbarhet både for den enkelte og for Forsvaret, og ville gi offiserene tid nok i hver jobb til å sette varige spor etter seg.

Befalsorganisasjonene skryter av å ha fått bort tidsbegrensningen på militære stillinger, i hvert fall på stillinger som ikke ansees som meritterende og typiske karrierestillinger. Hensikten har vært å skape trygghet for den enkelte. Det de har oppnådd er å sette propper i systemet, slik at det ikke lenger foregår en naturlig rotasjon. En rotasjon som må til for å tilføre nytt blod i alle stillinger og funksjoner rundt om i landet. Mangelen på rotasjon bidrar til innavl og hindrer tilførsel av kompetanse til alle avdelinger. Tryggheten for den enkelte vil etter kort tid gå over til frustrasjon over manglende muligheter.

Et prakteksempel i så måte er nye Forsvarsstaben, der det ryktes at man har fjernet tidsbegrensningen på alle militære stillinger under generalsnivået. I en tid hvor det meste av forsvarsgrener flyttes ut av Oslo, så skal alle som tilfeldigvis sitter i FST nå kunne sitte til evig tid. Hvor blir det av den sunne rotasjonen da? Det blir i hvert fall slutt på at operativ tjeneste ute i Kongeriket er meritterende for tjeneste i sentral stab. Hva i all verden er det dere holder på med??

Forsvarets lønnssystem

Vi kan ikke snakke om personell uten å ta med lønn. Vi har nå kommet i en situasjon der personellet sier nei til å dra til Afghanistan om våren, for da taper de lønn i forhold til å delta på de store vårøvelsene. Vi sender folk inn i krigshandlinger for mindre penger enn de får betalt for å sitte rundt i nasjonale teiger i et par uker om våren. Det sier litt om vår respekt for dem vi ender ut i kamp.

ATM ble innført kort tid etter at min karriere i Forsvaret startet, og både skulle være og ble en beskyttelse mot rovdrift på personellet. 30 år senere kutter vi øvelser fordi det er for dyrt å øve. Et eller annet sted på veien gikk det galt. ATM i dag fyller ikke lenger den rollen det ble laget for. Snillisme over lang tid har ødelagt systemet. Dagens ATM må bort!!

Reserveoffiserer

Siden vi har en paneldeltaker fra reserveoffisersforbundet benytter jeg sjansen til et poeng her også. Slik NROF fremstår i dag, er det kun en siste rest av mobiliseringsforsvaret. Skal reserveoffiserer ha en mening i dagens forsvar, må de kunne gå inn f eks som erstatninger for annet personell i intops. Da trengs både relevant kompetanse og trening. Jfr danskenes InterForce program, der det inngås ”disponeringsavtaler med sivile bedrifter for å få tilgang til kvalifiserte offiserer, og til bruk i intops.

Annet

Det er mange ulike temaer som kan tas opp og som kan knyttes til personellbehandling. Tiden strekker ikke til alt. Men, jeg kan ikke avslutte uten å kommentere vår nye teknologiske hverdag.

Vår teknologiske hverdag

Når jagerfly designes, brukes det dyktige ressurser med testpiloter og psykologer for å lage det optimale grensesnittet mellom fly og pilot, slik at piloten kan konsentrere seg om sine tre oppgaver; fly flyet, ha kontinuerlig situasjonsoversikt og treffe målene oppdraget omfatter. Når det gjelder grensesnittene til våre administrative verrktøy som ESS, SAP og eSAF synes imidlertid rådgiverne å ha kommet fra et meget varmt sted.

Den stadige strømmen av nye dataverktøy er beregnet på å brukes av eksperter. Problemet er at hele hensikten med nye verktøy er å spare lønnen til de ekspertene systemene er laget for. Tilbake sitter da vi amatørene. Jeg er helt sikker på at en oberstlønn neppe er det beste grunnlaget for å kontrollere reiseregninger, arbeidstidsregnskaper og fordele post elektronisk. Men, siden jeg kun utøver ledelse bruker jeg jo pr definisjon ingen tid på det, slik at det administrative arbeidet vi sjefer utfører er gratis. Innsparing kalles det. Men, det er altså ikke mulig å lede noen fra en PC. Ledelse skjer i direkte kontakt med menneskene, ikke via e-post. Det har man forstått i FD, siden de har behold ekspertene i støttefunksjonene. Hurra!

Siste kostnadsinnsparing er å legge ned Forsvarets Nødhjelpslinje, også kalt HelpDesk. Det er grunn til å minne forsamlingen om at da FisBasis ble innført for 7 år siden reklamerte prosjektet med at man kunne spare arbeidstid tilsvarende 1100 årsverk på mindre plunder og heft hos den enkelte bruker. Hvem har regnet på hvor mange årsverk mange nå trenger fordi man gjeninnfører plunder og heft?

Avslutning

Jeg har pekt på noen problemstillinger til panelet og til salen. Det er nå opp til dere å ta debatten videre.

 

Takk for meg

Innledernes innlegg før diskusjonen startet
(To av innleggene er tilgjengelige)

Innleggende følger etter hverandre, rull nedover.
———

”Den militære profesjon: Utfordringer for høyere militær utdanning”

Kontreadmiral Arne Røksund, direktør Forsvarets Høgskole

Innledning

Krig eksisterer ikke lenger. Konfrontasjoner, konflikter og kamphandlinger eksisterer fortsatt – det ser vi tydelig i Afghanistan, Irak, Midtøsten og flere steder i Afrika – men krig mellom store hærstyrker på slagmarken, eller til sjøs og i luften, krig som vi har lært å kjenne fenomenet siden den industrielle revolusjon, krig som vi kjenner det fra Napoleons tid, og krig som vi kjenner det fra verdenskrigene og den kalde krigen, ja det eksisterer ikke lengre.

Del 1: Krigens endrede karakter

Dette er ikke mine ord. Det er hovedargumentet til General Rupert Smith, tidligere DSACEUR (Deputy Supreme Allied Commander Europe), slik han beskriver det i sin bok, The Utility of Force. Smith mener at vi står ovenfor et paradigmeskifte i krigføring, et skifte som skyldes både utviklingen i teknologi og endringer i samfunnet for øvrig. Han mener at det forrige paradigmet var preget av en vekselvirkning mellom fred og krig. Her hadde militæret den sentrale rollen. Militære styrker ble satt inn for å oppnå en hurtig og avgjørende militær seier. Militær seier var da også ensbetydende med politisk seier.

Det nye paradigmet, derimot, preges i følge Smith av en vekselvirkning mellom konfrontasjon og konflikt – et kontinuerlig spenningsfelt. Militære oppdrag handler ikke lenger om avgjørende slag, det handler sågar ikke om å oppnå militære seire i tradisjonell forstand. Dagens væpnede konflikter er ofte lave i intensitet, de utkjempes over lang tid, de utkjempes med uklare politiske målsettinger. Det militære ”end state” dreier seg gjerne om å forhindre at en situasjon eskalerer fra konfrontasjon til konflikt. Når det er en konflikt er ofte målet å begrense kamphandlingene slik at tilstanden igjen er preget av konfrontasjon. Dette er basert på et realpolitisk syn hvor en antar at den komplette harmoniske samekistens ikke er mulig i alle deler av verden, spesielt i de deler hvor ideologiske, etniske og religiøse spenninger preger hverdagen. Militære styrker kan således ikke avgjøre en konflikt, de kan kun legge forholdene til rette for en mindre konfliktfylt hverdag. Militære styrker er ett av flere sikkerhetspolitiske virkemidler.

Jeg vil ikke dvele med semantikken rundt begrepet krig, eller ”væpnet konflikt” som det heter i rettslig forstand, men la meg fastslå at krigens karakter har endret seg siden den kalde krigens slutt og vi må forholde oss til denne nye virkeligheten enten vi liker det eller ikke.

Del II: Den militære profesjon

Det at væpnede konflikter har endret karakter har følgelig konsekvenser for dimensjoneringen og organiseringen av det norske forsvar. Mitt ansvar i denne sammenhengen er å ta høyde for at den militære utdanningen blir relevant for å møte de nye utfordringene. Med militær utdanning tenker jeg på hele linjen, fra befalsskole til krigsskolene og det nye stabs- og mastergradsstudiet.

Det er mange måter å tilnærme seg en slik utfordring og jeg ønsker i dag å se på dette gjennom den militære profesjonen. Jeg tror de fleste av dere vil være enige i at det å være offiser er noe mer enn en normal jobb, det er noe mer en et vanlig yrkesvalg. Vårt virke er noe mer – det er en profesjon. Sagt med andre ord: vi jobber ikke som offiser – vi er offiser, på samme måte som at man ikke jobber som lege, man er lege. Man jobber ikke som jurist, man er jurist.

En profesjon består av tre bestandsdeler. For det første besitter en profesjon en ekspertise den er alene om og som det tar tid å tilegne seg gjennom en formalisert utdanning. For det andre kjennetegnes en profesjon av at den har et sosialt ansvar som andre yrkesgrupper ikke har. For det tredje har medlemmene i en profesjon en visshet om at de tilhører en eksklusiv gruppe med en kollektiv forpliktelse for profesjonens samlede kompetanse – vi kan gjerne kalle dette soldatens samhørighet, men for enkelhets skyld kaller vi dette soldatens identitet. Summen av disse bestanddelene gir profesjonen dens etos eller selvforståelse.

[Denne inndelingen er hentet fra det kanadiske Forsvaret, Duty With Honor (2003), men bygger for alle praktiske formål på Samuel Huntingtons bok, The Soldier and the State (1957).]

Del 3: Hva betyr krigens endrede karakter for vår militære profesjon?

Jeg vil nå kort gå gjennom hver av disse tre faktorene – ekspertise, ansvar og identitet – for å se på hvilke nye krav som stilles til dagens og morgendagens offiserer. Jeg vil avslutningsvis si noen ord om hvordan vi har tatt høyde for denne dreiningen i utdanningen ved stabs- og mastergradsstudiet.

Ekspertise:

Dagens offiserer trenger en kunnskap om, og forståelse for, andre kulturer, andre religioner og etniske sammensetninger. Vi må kunne delta i kamphandlinger – det å undervurdere viktigheten av å beherske strid kan få store konsekvenser for våre soldaters liv – men i tillegg må vi beherske en rekke daglige aktiviteter som preger samfunn som befinner seg i konfrontasjon og konflikt. Vi kan ikke lenger forholde oss til et atskilt operasjonsområde, vi må forholde oss til lavintensitetskonflikter der vi opererer i sivile samfunn, eller for å bruke Rupert Smith begrep, ”war amongst the people”. Virkeligheten er at vi befinner oss i komplekse operasjonsmiljøer hvor grensen mellom krig og fred er utydelig, hvor sivile og militære aktører går om hverandre. Det stridstekniske og stridstaktiske er selvsagt det grunnleggende i militær utdanning. Det er den kunnskapen som først og fremst er vårt særpreg. I utdanningen av befal og offiserer er det imidlertid viktig at vi skaffer oss en ekspertise utover det stridstekniske og stridstaktiske, en ekspertise som blant annet inkluderer forståelsen for de politiske beslutninger om hvorfor vi skal delta i enkelte internasjonale operasjoner og ikke i andre. Vi må ha en ekspertise som går på sivilmilitært samarbeid, og vi må ha betraktelig med kunnskap om hvordan media spiller en sentral rolle i dagens komplekse konflikter. For å nevne noe.

Ansvar:

Det som først og fremst kjennetegner de militæres ansvar er at vi har et ansvar ut over oss selv. Vi kan bli beordret i væpnet konflikt. I kampen om å redde liv kan vi bli drept selv, vi kan måtte risikere livet til eget personell og vi kan bli beordret til å drepe. Militært personell må ha en etisk forankring som gjør oss i stand til å ta ansvar i krevende situasjoner. Dette ansvaret må vi være oss særdeles bevisst i dagens komplekse konfrontasjoner og konflikter – jeg trenger ikke her utdype begrepet ”den strategiske korporal”. De klassiske skillene mellom de strategiske, operasjonelle og taktiske nivåene for beslutningstakere er blitt kraftig komprimert. Hvor paradoksalt det enn høres ut så er det nå slik at vi ikke nødvendigvis har en fiende som skal drepes, men ”en fiende som skal hjelpes”. Vi har videre et ansvar for å påse at væpnet konflikt følger de regler som er satt opp av det internasjonale samfunn.

Identitet:

Tidligere var drivkraften for verneplikt og vår militære profesjon nasjonal idealisme. ”Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige”, står det i grunnlovens paragraf 1. ”Enhver Statens borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue”, står det videre i paragraf 109. Forsvaret var en del av den norske identitet – nasjonen Norge skulle forsvares. Deltagelse i internasjonale operasjoner var videre bygget på frivillighet. Den dreiningen som vi ser nå kan vi kalle profesjonalisme. Vi skal gjerne være upartiske og nøytrale. Vi skal kunne være fredsstøttende uansett hvilken religion, ideologi eller etniske tilhørigheter partene har. Vi opererer ikke bare innenfor alliansen [NATO]. Vi opererer i multinasjonale koalisjoner. Dette stiller igjen krav til vår motivasjon for deltagelse i operasjoner, og motivasjon er ofte basert på en bred og relevant utdanning.

Del 4: Den militære profesjonen i stabs- og mastergradsutdanningen

La meg avslutningsvis si noen ord om i hvor stor grad har vi klart å ta hensyn til disse behovene i dagens stabs- og masterstudium. Jeg velger å fokusere på vår høyeste militære utdanningsinstitusjon både fordi det er den jeg kjenner best til, og fordi vi har sjefen for Luftkrigsskolen her som vil ta seg av det nivået. Som mange av dere vet består Stabsskolen nå av to deler: vi har en ett års lang stabsutdanning, og dernest får noen av offiserene muligheten til å gå videre med et påbygningsår som gir dem mastergradsnivå. Her ser dere hvordan vi har bygd opp de to årene.

Det som preger sammensetningen er at vi har funnet en balanse som tar innover seg tre elementer: vi har en profesjonalisering av vår profesjon, hvor det stilles nye krav til ekspertise, ansvar og identitet, som nevnt; vi har en akademisering i den forstand at vi skal møte en rekke krav til akademisk standard satt av NOKUT for å få lov til å tildele masterdiplomer; og til slutt så har vi en bevisst avveining av at denne akademiseringen ikke skal gå på bekostning av håndverket. Med håndverk mener jeg rett og slett ”anvendelse av militær makt”. En del undervisning baserer seg på erfaring, og slik erfaring har ikke nødvendigvis en tilknytning til akademiske studier, og når alt kommer til alt så er det evne til å være operative når det gjelder som er vårt virke. Vi søker således å være en akademisk institusjon, men ikke akademisk for enhver pris – håndverket militære operasjoner skal ivaretas.

Det som jeg har nevnt angående krav til den militære profesjon gjenspeiles i stor grad i studiet. Vi starter med vitenskapsteori og metodologi, dernest ser vi på militær historie, tenkning og teknologi. Her kommer vi inn på både Clausewitz og Jomini for dem som er redde for at klassikerne skulle ha gått tapt. Så ser vi på norsk og internasjonal politikk. Riktig nok er internasjonale operasjoner viktige, men kunnskap om eget land og våre nærområder har fortsatt en sentral plass i studiet. Så går vi inn på det største emnet, og det viktigste, ”fellesoperasjoner”. Her er det øvelser, her lærer vi om hva som skjer i de operative hovedkvarter, og her bruker vi ofte det som elevene allerede har av erfaring. Det er veldig mange som har operative internasjonale erfaring før de kommer til stabsskolen. Her er det vi kommer inn på selve håndverket – hvordan vi skal planlegge og gjennomføre operasjoner. Stabsstudiet avsluttes så med virksomhetsstyring. For de som går videre på masterstudiet starter de med seks uker som tar for seg anvendelse av militærmakt i komplekse konflikter, vi har så en fordypningsmodul og dernest spisser vi kompetansen på forskningsmetode før elevene får fem måneder til å fordype seg ved å skrive en masteroppgave. Vi er godt fornøyde med dette opplegget og tilbakemeldingene har vært veldig positive, men vi arbeider kontinuerlig med å forbedre undervisningen og forskningen ved skolen.

Det som er fellesnevneren for dette studiet og en direkte konsekvens av krigens endrede karakter er at vi fokuserer på hvordan vi skal tilnærme oss en problemstilling. Vi har ikke en resept for riktige løsninger. Skolens løsning finnes ikke – vi lærer ikke hva vi skal gjøre i en gitt situasjon, vi lærer hvordan vi skal tenke, resonere og reflektere.

Avslutning:

Vi har gått fra å være et tradisjonelt mobiliseringsforsvar basert på én definert invasjonstrussel til et moderne sikkerhetspolitisk og fleksibelt vertkøy som skal kunne møte et bredt spekter av utfordringer hjemme og ute. Dette har konsekvenser for vår militære profesjon. Dette krever fleksibilitet i Forsvarets organisasjon og personell, noe som igjen krever en bredere utdanning i bunnen. I en verden som ofte preges mer av konfrontasjon og konflikt enn fred og krig er det viktig at vi er oss bevisst hvilke tilpasninger vi må gjøre innenfor kategoriene ekspertise, ansvar og identitet. Gudmund Schnitler skrev i 1914 at man skulle stille tre krav til en militær sjef: han skulle ha en matematikers klarhet, en dikters fantasi og en apostels begeistring! Jeg er selvsagt enig i det. Vi kan kanskje ikke tilføre alle disse egenskapene på skolebenken, men et stykke vei skal vi klare å innfri Schnitlers forventninger.

Takk for oppmerksomheten.

—————————————————–

Debattinnlegg fra oberst Kristian Lund, Sjef Luftkrigsskolen

Oberst Kristian Lund måtte melde forfall pga sykdom, men her gjengis innlegget han skulle ha holdt.

Formann, ærede forsamling

Navnet mitt er Kristian Lund og jeg er sjef for Luftkrigsskolen i Trondheim. Som en innledning til kveldens debatt har jeg tenkt å snakke om krigsskolene, og jeg vil begynne med en påstand; Krigskoleutdanningen har aldri vært bedre!

Luftkrigskolen representerer ”junior service”, men jeg tar likevel sjansen på å si at mitt budskap er representativt også for de andre to, selv om det jeg sier er basert på Luftkrigsskolen.

Krigsskolene har vært og er fortsatt en suksess. Det er ingen påstand, men et faktum. Skolenes produkt er kompetente offiserer, og det er ingen tvil om at norske offiserer har vært og er kompetente i sin tjeneste. Grunnlaget for denne suksessen har vært krigsskolenes evne til å tilpasse seg i to retninger. Den første styres av Forsvarets behov, den andre av samfunnets utvikling. I salen sitter mange med krigsskoleutdanning. Utdanningen i dag er ikke den samme dere fikk, og ungdommene som gjennomfører den er ikke som dere var. Likevel produserer krigsskolene kompetente offiserer, i dag som før.

I 2003 ble krigsskolene akkreditert som høyskoler, og ble delvis underlagt ”Lov om universiteter og høyskoler”. I 2005 endret Forsvaret hele krigsskoleordningen. KS1 og KS2 falt bort til fordel for en 3årig utdanning som grunnlag for yrkestilsetting som offiser, og som også skulle tilfredsstille lovens krav til en bachelorgrad.

Advarslene kom umiddelbart; nå endres krigsskolene fra å være en profesjonsutdanning til en ren akademisk eksersis med studiepoeng som viktigste fokus. Kritikerne tok feil. En viktig grunn er at den pedagogiske grunntanken på krigskolene er den samme som før – Læring, innsikt og forståelse skjer ved refleksjon og veiledning under og etter praktiske øvelser, på grunnlag av kadettenes teoretiske kunnskap. Det har heller ikke blitt færre øvelser enn før. Offisersprofesjonen står fortsatt i fokus.

Akkrediteringen har likevel innført to store endringer. Den første er at krigsskolene må utarbeide og vedlikeholde et meget omfattende kvalitetssystem som dokumenterer skolens faglige innhold og nivå. I praksis betyr dette at det må dokumenteres hva skolens innhold er, hvorfor de ulike emnene er valgt, hvordan dette bidrar til produktet kompetent offiser. I tillegg, det skal skrives kvalitetsrapporter som skal angi om målene ble nådd. Alt dette skal være tilgjengelig for Statens kontrollorgan – NOKUT, mao en nøytral part utenfor Forsvaret.

Den andre endringen er at det stilles krav til de formelle faglige kvalifikasjonene til de som skal undervise ved krigsskolene, ikke bare til relevant praksis fra riktig våpenart eller bransje.

Utdanningen er blitt mer gjennomtenkt og helhetlig. Dagens 3 årige krigsskole er ikke summen av KS1 og KS2, men en ny utdanning tilpasset Forsvarets og samfunnets behov. Krigsskolene er blitt mer profesjonelle. Jeg mener derfor at den nye ordningen har vært til det gode for kvaliteten på utdanningen.

Akkrediteringen som høyskoler stiller krav til at undervisningen ved krigsskolene skal være forskningsbasert. Hva betyr egentlig dette? For krigsskolene betyr forskningsbasert undervisning at de som underviser, i tillegg må utføre forskning i akademisk forstand. Hensikten er at den utdanningen som gis skal ha en vitenskaplig forankring. Skolen skal avsette arbeidstid for å skape rom for forskning.

For krigsskolene skaper kravet til forskningsbasert undervisning trygghet i utdanningen. Jeg vil illustrere det med et eksempel. Alle skolene øver intops. Dette er øvelser med momenter som er meget krevende for kadettene, fysisk som mentalt. Sett opp mot forskning, betyr dette at øvelsenes innhold og virkning skal ha et vitenskaplig fundament. Å ha en stab som har en inngående forståelse av konsekvensene av øvingsmomentenes innhold, bidrar til å sikre at øvelsene ikke går over streken ift kadettenes fysiske og mentale helse.

Kravet om forskningsbasert undervisning har skapt bekymringer i Forsvaret knyttet til om krigskolenes fagmiljøer hver for seg er store nok til å kunne ivareta en slik forskning. Dette har da medført vurderinger om sammenslåing av skolene for å skape større fagmiljøer, en slags kritisk masse. Jeg tror imidlertid ikke at det er størrelsen som teller, her heller. Større fagmiljøer skaper ikke automatisk forskning. Basert på det jeg erfarer ved Luftkrigsskolen er det undervisningskollegiets holdninger til sitt arbeid som må endres. Ved skolen har undervisningskollegiet til alle tider studert for å videreutvikle seg. De formelle kravene til forskning har likevel medført en endring. Kollegiet er blitt mer bevisst på at den tid som er avsatt til forskning og utvikling, faktisk skal resultere i økt produksjon av vitenskaplige arbeider. Ved Luftkrigsskolen skjer dette både med de sivile lærekreftene og blant offiserene.

Slik bygges både den enkeltes faglige kompetanse opp, samtidig som skolens samlede kunnskapsbank utvides. For å utvide skolens akademiske grunnfjell, har Luftkrigsskolen knyttet seg opp til miljøer der forskning allerede er en del av virksomheten, ved å etablere kontrakter med andre forskningsmiljøer og universiteter, og deres professorer.

Bekymringen over krigsskolenes fagmiljøer er overdrevet, så lenge den enkelte skole evner å motivere sine medarbeidere til faglig utvikling, og kollegiets faglige kompetanse vedlikeholdes i både bredde og dybde. Vi mener at den knytningen vi har til institusjoner utenfor Forsvaret gir større effekt enn det en sammenslåing av krigsskolenes fagmiljøer vil kunne bidra til.

Selv om den nye krigsskoleordningen og akkrediteringen som høyskoler har bidratt til å høyne krigsskolenes kvalitet, er ikke disse tider uten utfordringer. Jeg har så vidt nevnt utfordringen med å utvikle og beholde skolenes faglige kompetanse. På sivil side konkurrerer krigskolene med universiteter og forskningsinstitusjoner. På militær side søker høyt utdannede offiserer både høyere grad og høyere lønn andre steder. Krigsskolene er ikke lønnsledende i Forsvaret. For skolesjefene har derfor bibehold av kompetanse et kontinuerlig fokus.

Den største utfordringen er likevel ikke skolene selv, men skolenes raison d’être, nemlig kadetter. Uten kadetter, ingen kompetente offiserer. I et samfunn der ungdommen har all verdens muligheter, er det vanskelig å tiltrekke mennesker til et av de mest krevende høyskolestudiene i landet. En krigskole er, som mange av dere vet, ikke noe dagstidsstudium, det er en 24 timers tilværelse. Å finne mange nok som ønsker dette på veien til en yrkeskarriere i Forsvaret, er en meget stor utfordring for Forsvaret. Dessverre opplever jeg i dag at det ikke er nok samlet, felles innsats for å rekruttere til krigskoleutdanningen. Diskusjonen om kadettkvoter er irrelevant, hvis skolene ikke kan fylle dem. Jeg tror derfor rekruttering er en viktigere oppgave å ta fatt på, enn å bruke tid på om skolene har livets rett eller ikke.

Jeg begynte med en påstand om at krigsskolene aldri har vært bedre. Påstanden er relativ, siden det er nå-tiden som til enhver tid er referansen. Påstanden kan nok diskuteres. Det som imidlertid er et faktum er at eldste skole er 256 år. At den fremdeles er relevant indikerer tydelig at krigskolene til alle tider har evnet å tilpasse seg Forsvarets behov, endringene i samfunnet omkring og skiftende sivile utdanningsordninger. I dette perspektivet er ny krigskoleordning og høyskolekrav ingen dramatisk omstilling, kun en naturlig tilpasning vel innenfor kapasiteten til skolene.

Diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund
13. februar 2006

Innledningsforedrag
ved Generalmajor Kjell Grandhagen
Sjef Forsvarets styrker

 

Internasjonale operasjoner – under ledelse, og av FN eller regionale organisasjoner som NATO, EU, etc.?

 

Formann, mine damer og herrer!

Temaet for kvelden kunne vel knapt vært mer aktuelt enn akkurat dette – seks dager etter at en norsk militær avdeling i Maymaneh i Afghanistan har vært gjennom den kanskje mest alvorlige hendelsen vårt personell har vært utsatt for gjennom snart seksti år med internasjonale fredsoperasjoner. På kveldens hovedspørsmål – om internasjonale operasjoner skal ledes av FN eller regionale organisasjoner – vil jeg umiddelbart gjøre min holdning klar: Her er det ikke noe enten eller, men snarere, som hos Ole Brumm, et ”ja takk begge deler”. Det sentrale da blir jo å fastslå når man skal gå for det ene og når man skal gå for det andre, noe jeg vil få komme tilbake til om et øyeblikk.

Før jeg gjør det vil jeg imidlertid få minne om vårt lands historie og tradisjon som en solid bidragsyter i internasjonale operasjoner, og særlig innenfor FN-rammen. Gjennom etterkrigstiden har om lag 50 000 nordmenn gjort tjeneste i internasjonale operasjoner – de langt fleste av dem i rene FN-operasjoner med lyseblå beret på hodet.

Mens de rene FN-operasjonene var enerådende frem til midt på nittitallet, har vi siden da sett en endring ved at stadig flere fredsoperasjoner gjennomføres i regi av regionale organisasjoner eller koalisjoner av villige nasjoner. Det er imidlertid viktig å merke seg at også disse operasjonene i de aller fleste tilfeller gjennomføres på oppfordring av og med mandat fra FN. Det kan imidlertid være nyttig å gå noe nærmere inn på hvorfor vi fikk det veiskillet vi fikk på midten av nittitallet. Det er nemlig på ingen måte noen tilfeldighet at regionale strukturer spiller en større rolle i fredsoperasjoner enn tidligere.

Den viktigste årsaken ligger i den endringen i selve konfliktbildet som skjedde i kjølvannet av den kalde krigen. Mens øst-vest-konflikten hadde lagt en demper på utviklingen av mindre konflikter, både mellom stater og internt i stater, under den kalde krigen, åpnet mange av disse konfliktene seg tidlig på nittitallet. Eksempler på dette er konfliktene på Balkan, i Somalia og i Rwanda. Mens forutgående operasjoner i stor grad dreide seg om å sikre og overvåke inngåtte fredsavtaler, kalte disse konfliktene på styrker som kunne gå inn i krigshandlinger for å stanse dem. Det er i ettertid en bred erkjennelse av at dette var en type operasjoner FN ikke var forberedt på å håndtere. Organisasjonen måtte derfor døyve sviende nederlag både i Bosnia, Somalia og Rwanda, nederlag som kostet dyrt i konsekvenser både for de berørte områdene og for FN som tapte troverdighet – en troverdighet som sannsynligvis ennå ikke er gjenopprettet. For dem som vil studere dette mer inngående vil jeg sterkt anbefale å lese den kanadiske genlt Romeo Dallaires bok ”Shake Hands With the Devil”, en rystende beretning om FN-systemets rystende håndtering av Rwanda-konflikten.

Utfordringen midt på 90-tallet besto først og fremst i at de tre konfliktene krevde en militær intervensjon med en helt annen robusthet enn FN tradisjonelt hadde stått for. Jeg har selv erfaring fra overgangen fra FN-operasjonen UNPROFOR i Bosnia til NATO-operasjonen IFOR og senere SFOR i 1995. De som opplevde begge løsningene har nok særlig merket seg følgende forskjeller:Entydige og robuste ”Rules of Engagement” – engasjementsregler som styrer styrkens maktanvendelse.

Resultatet av de negative erfaringene på nittitallet ble en dramatisk nedgang i volumet av FN’s fredsbevarende operasjoner frem mot årtusenskiftet, før tallet igjen begynte å stige gjennom de siste fem årene, slik at det i dag er omtrent like mange fredssoldater med blå beret som det var tidlig på nittitallet. Det er imidlertid en stor forskjell – den gang var det de store europeiske nasjonene som dominerte styrkebidragene – i dag er det land som Bangladesh, Pakistan og India som topper listene.

De dominerende nasjonene i sikkerhetsrådet synes gjennom de siste ti årene å ha etablert en slags arbeidsdeling mellom rene, FN-ledede løsninger og løsninger med FN-mandat, der ledelsen overlates til regionale organisasjoner som NATO, EU og ikke minst AU, den Afrikanske Union. Samtidig har FN gjennomført en intern prosess basert på erfaringene fra nittitallet for å forbedre sin evne til å gjennomføre og lede internasjonale fredsoperasjoner. I så henseende var det særlig forslagene i den såkalte Brahimirapporten fra 2001 som har hatt betydning. Det er ingen tvil om at organisasjonens evne til å lede fredsbevarende operasjoner er styrket gjennom de senere årene. Etter min vurdering er det imidlertid heller ikke tvil om at det fortsatt hefter betydelige svakheter ved FN-strukturen, som tilsier nøye avveining av hvilke operasjoner som bør ledes av FN og hvilke som bør utføres av regionale organisasjoner.

En av utfordringene i så henseende ligger i det som samtidig er organisasjonens styrke, nemlig at den består av det meget høye antall selvstendige nasjoner. Men jo flere nasjoner, jo vanskeligere er det å skape konsensus i krevende spørsmål. Jeg har merket meg at FN’s generalsekretær Kofi Annan selv, i sin rapport til fjorårets generalforsamling etterlyser større enighet i organisasjonen om en så sentral problemstilling som når man kan anvende makt for å forsvare internasjonal fred og sikkerhet. Jeg har også merket meg at han i den samme rapporten sier at FN’s militære kapasiteter ikke bør utvikles i konkurranse med de mange regionale organisasjonene men snarere i samarbeide med dem. I denne sammenheng trekker han særlig frem EU’s stående battlegroups og den Afrikanske Unions såkalte ”African Reserve Capacities”.

Jeg er ikke i tvil om at det fortsatt er en plass for rene FN-ledede operasjoner, slik vi kjenner dem fra Libanon, Gaza, Kambodsja og en rekke andre områder. Det skal heller ikke stikkes under en stol at mange av disse har vist seg meget effektive. La meg i den forbindelse særlig trekke frem de konfliktforebyggende eller preventive operasjonene, slike som i Makedonia, på Øst-Timor og på Kypros,  bare for å nevne noen. Styrkene i disse operasjonene har, ved sitt blotte nærvær og sin tidsriktige utplassering, hindret større konflikter i å blomstre opp, og således vært svært verdifulle.

FN leder også en del mindre operasjoner verden rundt der hovedelementene på bakken er mindre, ubevæpnede observatørteam og/eller politistyrker. Eksempler på dette er operasjonene i UNTSO i Midt-Østen, UNMOGIP i Kashmir, UNOMIG i Georgia og UNMIK i Kosovo.

Det er heller ingen tvil om at FN med suksess har ledet en del mindre operasjoner der fiendtligheter allerede har brutt ut og bidratt til å begrense eller stanse fiendtlighetene og stabilisere situasjonen. Noen av de mindre operasjonene i Afrika er gode eksempler på dette.

FN vil imidlertid fortsatt ha betydelige utfordringer når det dreier seg om mer omfattende og komplekse militære operasjoner. Dette skyldes en rekke forhold, og jeg skal i det etterfølgende peke på de viktigste.siteter.

Når FN i tiden fremover skal velge hvilke operasjoner organisasjonen selv skal gjennomføre og hvilke den skal gi mandat og deretter sette bort til regionale organisasjoner, tror jeg det er godt å ha dette bakteppet for de vurderingene som skal gjøres. FN er neppe tjent med å gjenta tabbene fra 90-tallet med de negative virkningene dette vil ha for organisasjonens troverdighet på lang sikt. Kofi Annans beskrivelse av en arbeidsdeling mellom FN og de regionale organisasjonene synes således å være et godt utgangspunkt for fremtiden i så henseende.

-Hvilke avveininger bør så Norge gjøre i forhold til deltagelse i internasjonale operasjoner i fremtiden. For det første er Norge blant et mindre antall nasjoner som faktisk er i stand til å gjennomføre de mest krevende militære fredsoperasjonene som i dag og i fremtiden er aktuelle. Faktisk er det ikke så mange nasjoner på kloden som besitter en slik kapasitet og sømløst kan integrere seg med andre i slike avanserte operasjoner. Derfor vil også det internasjonale samfunn forvente norsk deltagelse i slike operasjoner, slik som de vi har gjort det på Balkan og i Afghanistan. Hvis vi skal gjøre dette innenfor rammen av begrensede styrker, må det imidlertid skapes forståelse for at vi ikke nødvendigvis samtidig kan delta i enklere operasjoner andre steder.

En lærdom vi har gjort over tid, og som igjen er understreket de siste dagene, er at situasjonen i en pågående fredsoperasjon kan endre seg brått. Det vil således være feil å tro at for eksempel en fremtidig operasjon i Sudan vil være mindre krevende ift utrustning og trening enn de operasjonene vi har deltatt i så langt i NATO-rammen. Det er oppdraget, ikke rammen det løses i, som er avgjørende.

En annen utfordring vil være å balansere norsk fremtidig innsats i internasjonale operasjoner på et fornuftig nivå. Det er Hæren som tradisjonelt er hovedbidragsyter i denne sammenheng. Internasjonal erfaring viser at man ikke bør underskride en faktor på 1:4 eller 1:5 mellom utetid og hjemmetid for slike styrker. Der er vi for lengst når Hæren denne våren vil ha et bidrag ute på mellom 500 og 600 mannskaper. Skal bidraget økes, må også Hæren vokse.

Helt til slutt er det avgjørende for et lite land som Norge ikke å spre sin innsats for meget. Jeg forstår meget vel signaleffekten av at det norske flagget vaier mange steder på kloden, men mange ulike lokaliseringer betyr samtidig et langt større behov for kapasiteter som etteretning, samband, sanitet og logistikk enn det vi er i stand til å vedlikeholde over tid. Militært sett er det derfor ønskelig å samle våre bidrag mest mulig. Det gir også større robusthet.

Hæren løser i dag og vil i fremtiden løse de oppdrag våre politiske myndigheter beslutter. Det er også de politiske myndigheter som avgjør hvilken ramme vi skal delta innenfor, FN eller regionale organisasjoner. Min faglige tilrådning vil være at man nøye vurderer hvilke typer oppdrag som bør løses av FN selv og hvilke som bør løses av kompetente militære strukturer som eksempelvis NATO. Til syvende og sist dreier dette seg om å gi vårt personell den styrkebeskyttelse og den mulighet til å lykkes som de har krav på.

Innledningsforedrag 1 av 2:

Kontreadmiral Jørgen Berggrav
Forsvarsdepartementet

Deres Majestet, Formann, mine damer og herrer

Innledning

Før jeg begynner, tror jeg det er riktig å minne om Stortingets beslutning om å legge ned Forsvarets overkommando og integrere FSJ og hans strategiske funksjoner i departementet. Dette innebærer at en del av departementet ikke bare arbeider for Forsvarsministeren, men også bistår FSJ i hans strategiske planarbeid. Mitt innlegg i aften har dette som utgangspunkt.

Direktør Narums innlegg gir grunn til alvorlig ettertanke, og gir signaler om at noen kraftfulle grep må tas. Det tror jeg er riktig. Jeg tror imidlertid det er viktig å understreke at de målene som Stortinget har besluttet for inneværende planperiode, er helt avgjørende skritt på veien for å opprettholde et relevant og bærekraftig forsvar. Vi har oppnådd betydelig forbedret samsvar mellom oppgaver, struktur og ressurstilgang, og redusert de årlige driftsutgiftene med 2 milliarder pr år sammenliknet med alternativet uten omstilling. Vi har redusert med mer enn 5000 årsverk, og mer enn 2 millioner kvadratmeter eiendomsmasse. Samtidig har vi oppnådd en betydelig forbedret operativ evne nasjonalt og internasjonalt.

Endringene, og belastningen på personellet, er betydelig, og jeg vil berømme Forsvarets personell for den lojalitet og stå-på-evne de utviser.

Hovedproblemet, slik Paul Narums skisse over forventede inntekter og utgifter viser, er at vi ikke styrer mot noe som er bærekraftig på sikt, gitt fortsatt flat budsjettutvikling.

Prinsipielt kan vi se på forholdet mellom økonomi, operativ struktur og base og støttestruktur som en trekant. Det enkle svaret på problemet om å beholde Forsvaret slik vi kjenner det, er naturligvis å tilføre mer penger.

Penger alene er imidlertid ikke svaret. For det første må man unngå å la mer penger bli en sovepute som gjør at man lar være å gjøre de strukturelle grepene som må til for at Forsvaret skal være relevant for å møte fremtidige sikkerhetsutfordringer. For det andre må vi vri pengestrømmen, slik at vi får mer operativ virksomhet for hver krone. Dersom vi skal klare dette, er vi helt avhengige av at moderniseringen av Forsvaret går som planlagt. Og, for det tredje, er det politisk vilje for å tildele Forsvaret en større andel av statsbudsjettet i dagens situasjon? Personlig (og jeg vil understreke at dette er en personlig betraktning), tror jeg ikke det. Det ene er at det er mange andre sektorer med store forventninger, og det andre er at jeg dessverre ikke tror at vi har den troverdigheten i samfunnet som er nødvendig for å få mer penger. Jeg tror vi må komme oss på ny kurs, stå samlet, både ansatte, forsvarsvenner og andre og vise at vi leverer det samfunnet etterspør, og at vi leverer det på en kosteffektiv måte. Da burde det være mulig å snu budsjettrenden.

Uansett er vi som har ansvaret for å planlegge for fremtiden, nødt til å forholde oss til de pengene vi får. Det betyr at vi må bevege oss på aksen mellom operativ struktur og base- og støttestrukturen.

Fjorårets økonomiske problemer skyldtes at aktiviteten kostet mer enn man var klar over og hadde kontroll på. Denne aktiviteten var ikke spesielt ambisiøs, og var planlagt videreført for å vedlikeholde kompetansenivået og gi landet en operativ gevinst på de betydelige skattepengene som tilføres Forsvaret. For å dekke inn dette, har FSJ strammet kraftig inn på reisevirksomhet, konsulentbruk og liknende, men vi har også måttet tære på lagre og skyve på investeringer. Dette er forhold som har betydning for å finansiere en fremtidig struktur, og altså har samme effekt som de utfordringene Paul Narum skisserte. Og det er ting vi merker i dag, og ikke noe vi antar kan skje i fremtiden.

For meg betyr dette at omstillingen, ombyggingen eller hva man vil kalle det, ikke er slutt når målene for 2008 er implementert. Vi må fortsette en meget nøktern planlegging, og ikke styre mot en større struktur enn det som det er reell betalingsvilje for. Fordi så stor del av forsvarsbudsjettet er bundet, har vi i det korte perspektivet ikke handlefrihet til å møte manglende økonomi med aktivitetskutt i tillegg til utsatte investeringer. Dette er ødeleggende. For personellet som ikke får gjort jobben sin mister både kompetanse, motivasjon og inntekt, og landet får dårlig avkastning av dyrt materiell.

Prinsipielt har vi derfor valget mellom å beholde base- og støttestrukturen tilnærmet uendret, eller å gi maksimal prioritet til den operative strukturen. Dersom vi beholder støttestrukturen, innebærer dette at vi ikke klarer å fornye helt sentrale elementer i den operative strukturen. Etter min vurdering er dette en struktur som vil avvikle seg selv over tid. Alternativet er at man lar de distriktspolitiske hensyn bli tilgodesett gjennom andre sektorer og bare beholder det som er absolutt nødvendig for å understøtte den operative strukturen. Tilsvarende bør de enhetene som det ikke er operativ bruk for i dagens situasjon, og det ikke er midler til å videreføre på sikt, avvikles raskest mulig for å styre ressursene til investeringer og øket aktivitet.

På denne måten er det mulig å beholde omtrent samme operative kapasiteter som i dag.

Den operative strukturen kan styres i to retninger. Den ene vil være å fortsette moderniseringen av Forsvaret mot en mindre struktur som har evne til å utvikle og anvende militær makt og møte reelle sikkerhetsutfordringer. Den andre muligheten ville være å styre mot en større struktur med lavere kvalitet som fokuserer på det vi kan kalle utvidede politioppgaver, et slags gendarmeri.

En slik løsning ville kanskje være lett å gripe til, men vil behov for en større base- og støttestruktur. Men det er klart at det er et mulig valg, noe vi ser i Finland som har en 3 – 4 ganger så stor struktur som oss for et vesentlig mindre budsjett. Dette reiser to spørsmål. Det ene er om en slik struktur ville ha nasjonal troverdighet i Norge. De historiske erfaringene og forsvarstradisjonen i de to landene er ganske forskjellige. For Norge er leksen fra den andre verdenskrigen okkupasjon og nasjonale nederlag, mens det for finnene var noe som ”i själva verket” stadfestet selvstendigheten.

Men det viktige spørsmålet er naturligvis om en stor mobiliseringsstruktur kan møte de nasjonale sikkerhetsutfordringene vi kan stå overfor?

Den norske utfordringen i våre nærområder er å håndtere problematikken rundt strategiske ressurser som petroleum og fisk, militær betydning og uavklarte og til dels omstridte områder. Dette er utfordringer som krever politiske løsninger. De kan ikke møtes med militær evne alene, men militær evne kan være et viktig bidrag til politikken.

Den nye regjeringen har lagt vekt på vår evne i nordområdene, og ønsker å øke vår evne til overvåkning, suverenitetshevdelse og tilstedeværelse. Som tidligere sjef Landsdelskommando Nord-Norge har jeg forståelse for dette. Dette er imidlertid aktiviteter som ikke kan møtes med gårsdagens mobiliseringsstruktur. Vi må kunne reagere raskt og målrettet. Likeledes har regjeringen i Soria Moria-erklæringen understreket at den vil bygge videre på vår plass i NATO og øke det militære bidraget til FN. Dette betyr at vi må være i stand til å stille opp med styrker. La meg i den sammenheng understreke at FN-oppdrag med blå hjelm i Afrika, hverken er mindre krevende eller mindre farlig enn operasjoner grønn hjelm i NATO-regi. Dette betyr at vi fortsatt har behov for robuste militære styrker. Dette krever en fortsatt modernisering. En slik modernisering er ikke en rendyrket satsing på høyteknologi, slik noen synes å tro, men at vi er i stand til å operere sammen med andre styrker.

En mer ensidig satsing på styrker med lavere kvalitet og en gjenreising av mobiliseringsforsvaret, vil etter min vurdering ikke bare være uegnet til å løse oppgavene her hjemme, men føre til sterkt redusert evne til å innfri våre forpliktelser i NATO og over FN. Slik jeg ser det, risikerer vi at den politiske forståelsen vi er avhengige av i Nordområdene undergraves. På den annen side, kan vi man ikke utelukke at en antallsmessig større struktur kan skape en slags alternativ terskelhevning for å bli utfordret her hjemme. Hvorvidt dette er noe man kan bygge en sikkerhetspolitisk strategi på, må bli en politisk vurdering.

Militær evne er et resultat over hvor godt elementene ”spiller sammen”. For å kunne ta de riktige valgene for fremtiden er det derfor viktig at den videre debatten fokuserer mer på Forsvarets evne enn på hvor stor strukturen er.

Jeg vil gjerne illustrere dette med noen enkle skisser. Det er enkelte som ynder å fremstille forsvarsutviklingen som en kontinuerlig nedbygging mot det absurde. Etter mitt syn er dette i beste fall misvisende. Først må vi se hva som skjuler seg bak tallene.

For Marinens del ser vi at hovedkomponentene er byttet ut med noe som er mye bedre. Ser man f eks på minesveiperne, gjør fartspotensialet at de nye båtene sparer så mye tid i transitten frem til operasjonsområdet, at de har sveipet i flere dager før de gamle ville vært på plass. Og så må vi se på hvordan man leder styrkene, på sensorene, på evnen til å inngå i nettverk, og så videre. Vi må se på tilgjengeligheten, deployerbarheten og vår evne til å operere sammen med andre.

Dersom vi ser på det på denne måten, blir bildet annerledes. Da kan kanskje den ”gode gamle” strukturen slik ut, mens den kanskje var slik i 99 og slik i 2009. utfordringen i dette bildet blir problemene rundt kritisk masse, men det kan vi jo komme tilbake til.

I tiden fremover skal det tas mange viktige beslutninger. Derfor er det viktig at vi har en åpen forsvarsdebatt. I den debatten bør flest mulig komme til orde, både offiserer i tjeneste og de som er pensjonert, fagfolk og de som ”bare” er interessert. Det viktige er at vi hever oss over symbolikken og diskuterer det som er det vesentlig, nemlig Forsvarets evne til å bygge opp under den politikken vår politiske ledelse ønsker, og at vi evner å møte de utfordringene vi kan bli stilt overfor.

Hvis vi gjør dette i respekt for at vi har litt forskjellig utgangspunkt og at vi spiller ulike roller, tror jeg vi kan bidra til å øke den troverdigheten som er så viktig for at vi på sikt kan få rammer og ressurser som kan bidra til et bærekraftig og relevant forsvar i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

 

Innledningsforedrag 2 av 2:

Resymé av innledningsforedrag
ved

Ståle Ulriksen
Norsk utenrikspolitiske institutt

Forsvarets framtidige struktur. Hvilke behov bør den møte?

Vi har ikke lenger, om vi noensinne har hatt det, en situasjon der sikkerheten hadde primat foran andre politikkfelter. I dag er sikkerhetspolitikken underlagt og underordnet finanspolitikken på en måte som jeg som sikkerhetspolitisk forsker ikke kan forholde meg til.

Jeg kan med andre ord ikke akseptere det som har vært grunnpremisset i norsk forsvarsdebatt de siste årene at en debatt om forsvarsstruktur skal ta utgangspunkt i en gitt sum med penger.

Fra mitt ståsted defineres den politiske, geopolitiske rammen for norsk strategi av at vi på den ene siden er en delvis integrert del av et internasjonalt fellesskap der bruk av militær vold mellom stater er avleggs og lite sannsynlig. På den andre siden er våre sentrale interesser i geografisk og politisk forstand bundet opp i et område som ikke åpenbart er en del av dette fellesskapet.

Inne i det postmoderne fellesskapet har vi klare interesser i å være med på å utforme de internasjonale institusjonene, lovene og sikkerhetspolitikken. Det er slike ting som har gitt oss råderett over all den rikdommen til havs som vi nå er så bekymret for. Det er kritisk viktig for oss at disse institusjonene består, vedlikeholdes og utvikler seg. Vi har ikke råd til å ta dem for gitt. Vi trenger også innflytelse i dette fellesskapet for å kunne påvirke utviklingen av det i en retning som er i samsvar med våre interesser og verdier. Jeg tror militær deltakelse i det systemet vil gi oss innflytelse. Utad har dette fellesskapet et sett med mål som krever to ulike typer militære kapasiteter.

For det første kreves en reaksjonsevne med kapasitet til å gå inn i et gitt område og å gjennomføre operasjoner der. Rask deployeringsevne og evne til å gjennomføre intense felles stridsoperasjoner er kritisk. Det er viktig for Norge at organisasjoner som NATO har denne evnen i fellesskap slik at man ikke bare må stole på at stormaktene skal gjøre denne jobben.

Dagens forsvarsstruktur maksimaliserer denne evnen og Forsvaret har vist at Norge kan bidra med relevante kapasiteter. I årene som kommer vil denne evnen bli ytterligere styrket.

For det andre så viser vel både Bosnia, Kosovo, Afghanistan og Irak at denne første stridsfasen bare er en begynnelse. Den kan kanskje eliminere et symptom, som terroristbaser, men ikke selve sykdommen – som ofte er statskollaps. Derfor kreves det også et langvarig nærvær av stabiliseringsstyrker i samarbeid med sivile kapasiteter, gjerne for å bygge opp en stabil stat og på sikt utvide fellesskapet av stater som bekjenner seg til demokrati og en internasjonal rettsorden. Også her er det viktig med kvalitet, både på styrkene og på lederskapet. Den svenske og norske innsatsen under opptøyene i Kosovo i mars 2004 viste dette klart og tydelig. I hele KFOR var dette de eneste styrkene som holdt mål. Sannsynligvis hindret de et lite Srebrenica i Caglavica.  Slike styrker må selvsagt også være trent for strid og samtrente som avdeling, de må være forberedt på det verste.

I denne rollen er dagens forsvarsstruktur svak. Hæren har for få enheter til å kunne levere i henhold til målet om å kunne rullere en avdeling av bataljonsstørrelse i slike oppdrag.

Det er en politisk utopi å tro at et land som Norge kan ”slippe unna med” å være ”First in, first out” av hver nye operasjon. De allierte forventer at vi bidrar til den langsiktige stabiliseringen. NATO forventer at vi skal bli lenge i Afghanistan. Det er også en litt underlig tanke at norske politikere, spesielt i den nåværende regjeringen, skulle være mindre opptatt av det langsiktige. Signalene peker i høy grad mot FN og Afrika. Om man bare har reaksjonsstyrker vil disse likevel bli brukt i denne type roller. Og siden disse styrkene i stor grad allerede er dekket av budsjettet, de er jo satt opp med fast ansatte yrkessoldater, så vil de bli brukt ofte. Da vil evnen til beredskap og treningsnivået som er nødvendig for å beherske et spekter av oppdrag bli vanskelig å opprettholde. Reaksjonsevnen vil erodere. Det er antakelig slik at dersom man skal lykkes i å opprettholde evne til hurtig reaksjon så er det å ha et apparat for produksjon av stabiliseringsstyrker en forutsetning.

Utenfor det postmoderne fellesskapet er situasjonen den at vi vet ikke hvilken rolle militærmakt vil spille i forholdet mellom stater som alle aksepterer det internasjonale systemets grunnleggende kjøreregler. Jeg vil tro at vi kan utelukke eksistensiell krig og målsetninger om anneksjon men jeg vil ikke utelukke trusler om bruk og regelrett bruk av militær tvangsmakt om begrensete spørsmål som for eksempel råderett over et havområde.

Jeg vil også tro at vi i en slik konflikt om begrensete spørsmål også vil få en ganske kraftig innskrenking av hvilken militær maktbruk som faktisk er anvendbar. Hvilke militære handlinger vil bli sett på som legitime og hensiktsmessige, og hvilke vil åpenbart ikke være det? Også her tror jeg det er mulig å avskrive enkelte trusler som usannsynlige. Herunder kommer bombing av sivile mål som ikke direkte kan knyttes til konflikten. Men trusler mot økonomisk aktivitet er nok mer sannsynlig. Jeg tror også en invasjon av norsk landområde er svært usannsynlig. Men innsetting av tropper på Svalbard er nok mindre usannsynlig enn i Finnmark.

Det man har behov for da er en tredje type militær kapasitet, nemlig en viss evne til å kunne slåss alene i et relativt kort tidsrom, inntil alliansen er engasjert. Skal denne evnen skape en terskel, ha en viss avskrekkende effekt, må den også ha offensiv kapasitet med en viss evne til å ødelegge. Det betyr i første rekke at man har etterretning og ISTAR-kapasitet på plass. Dette er allerede høyt prioriterte kapasiteter, men de kunne vært enda høyere prioritert. De er anvendelige i alle tenkelige scenarier. Dernest trenger man en kapasitet for å agere på informasjonen – med spesialstyrker, ubåter, fly eller langtrekkende presisjonsvåpen. Her er det et poeng at vi ikke trenger å tenke symmetrisk. Det viktigste er at vi er i stand til å skape usikkerhet.

I dagens forsvarsstruktur er denne evnen fremdeles relativt godt ivaretatt. Men beslutningene om hva man skal gjøre med artilleriet, som man må ta snart, og beslutningene om å kjøpe nye kampfly og ubåter som kommer opp i neste tiår har naturligvis relevans. Samtidig er det viktig å forsøke å se på evnen til å agere uavhengig av plattformene som skal levere det systemet eller de enhetene som i sin tur skal levere effekt. Det er sluttproduktet, effekten, som teller.

Foreløpig mener jeg altså at det er vanskelig å avskrive behovet for en viss beredskap i forhold til nasjonale kriser i nord. Det er ikke sikkert det er noen automatikk i alliansens respons. En nasjonal militær evne til å handle på egenhånd i nord vil høyne terskelen for at en krise skal gå over i åpen konflikt. Men også et norsk EU-medlemskap kan gjøre dette. I den grad EU kan akseptere norske synspunkter vil medlemskap kunne gi oss større diplomatisk tyngde og ryggdekning og dermed bidra til større forutsigbarhet i våre nærområder. Da vil diplomatisk tyngde kunne overflødiggjøre militær beredskap utover det som trengs for overvåking og å sikre at norsk lov blir overholdt. I det lange løp er det nok bare gjennom en utvidelse av dette sikkerhetsfellesskapet til nordområdene og Russland, og gjennom et nært samarbeid med Russland, at vi kan sikre oss norske interesser i disse områdene.

For å oppsummere bør en forsvarsstruktur bygges i forhold til strategiske behov. Tre slike behov er etter min mening alle så viktige ut i fra strategiske og politiske perspektiver at ingen av dem uten videre kan oppgis bare fordi de koster for mye, nemlig:

–         En nasjonal evne til å kunne håndtere ikke bare kriser, men den kritiske overgangen fra krise til kollektiv respons. Det fordrer etter mitt syn en viss evne til nasjonal respons.

–         En evne til å kunne stille styrker for hurtig respons for høy-intensive stridsoppdrag på vegne av alliansen og/eller det internasjonale samfunn.

–         En evne til å kunne vedlikeholde substansielle styrker i stabiliseringsoppdrag for internasjonale organisasjoner.

Av disse tre er det i dag etter min mening bare evnen til å stille styrker for langvarige stabiliseringsoppdrag som er truet. Det er bare der vi er kommet under kritisk masse. I forhold til den debatten vi har hatt om Hærens størrelse og nasjonale forsvarsbehov vil jeg også hevde at det er bare denne oppgaven, det å kunne stille styrker for langvarige stabiliseringsoppdrag som virkelig fordrer større bakkestyrker.