Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. oktober 2013

Eldbjørg Løwer

Leder i EOS-utvalget

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

«Kontrollen med de hemmelige tjenestene – det demokratiske dilemma»

Hvem skal vokte vokterne?

NOU 1999 -27 «Ytringsfrihet bør finde sted», som var et forslag til ny § 100 i Grunnloven, innledes slik:

(sitat)

I sin klassiske bok «Det åpne samfunn og dets fiender» hevder Karl Popper at vår sivilisasjon ennå er i sin barndom. Den har ikke kommet over sjokket ved sin fødsel – som bestod i overgangen fra stammesamfunnet eller «det lukkede samfunnet» med dets underkastelse under magiske krefter – til det åpne samfunnet som frigjør menneskenes kritiske styrke. Det vil i vår sivilisasjon alltid være krefter som bevisst eller ubevisst, arbeider for å bringe oss tilbake til det lukkede samfunn og ta kontroll over de krefter som konstituerer vår forståelse av virkeligheten. Derfor krever det at vi kontinuerlig bevisstgjøres om demokratiets forutsetninger. Åpenhet og kritikk er noe av det viktigste ved demokratiet. Vi skal (i NOU en) feste oppmerksomheten ved tre aspekter ved denne åpenheten. Informasjonsfriheten, den offentlige meningsutvekslingen og offentligheten som kontroll. Offentligheten som grunnlag for kontroll av så vel det offentlige som den private makt er også et aspekt ved institusjonaliseringen av demokratiets offentlige rom. (sitat slutt)

I et demokratisk politisk system løser vi dette ved å gi borgerne så mye innsyn som mulig i offentlig virksomhet. Offentlighetsloven gir borgerne utstrakt rett til innsyn i forvaltningen. Men også den forfatningsmessige balansen mellom lovgivende, utførende og rettslige maktutøvelse og disse tre grunnleggende maktsøylenes uavhengighet fra hverandre, skal sørge for at makten ikke misbrukes. Åpenhet er demokratiets helt nødvendige forutsetning. Det er denne åpenheten som er sentral for at vi har tillit til våre ledere og til hverandre. Og vi har en høy grad av tillit til hverandre i Norge

Som en konsekvens av dette viktige åpenhetsprinsippet har Stortinget bestemt at i Norge skal det være tre uavhengige organ som skal ivareta denne demokratiske kontrollen av den utøvende makten; Sivilombudsmannen, Riksrevisjonen og Kontrollutvalget for de hemmelige tjenestene – eller EOS-utvalget.

Kravet til absolutt åpenhet har likevel sine grenser også i en liberal rettsstat som Norge. Demokratier må ha mulighet til å forsvare seg mot ytre og indre fiender. Og dette igjen betyr nødvendigvis at noen sider ved den hemmelige virksomheten, undras det allmenne offentlige innsyn så å si. Men disse tjenestene kan likevel ikke operere uten en form for demokratisk kontroll. De som arbeider i våre hemmelige tjenester er satt til å vokte over de lukkede sidene av vårt demokrati, men det skal skje innenfor rammen av de lover og instrukser som er bestemt av Stortinget for disse tjenestene. Da blir spørsmålet slik tittelen for dette innlegget spør: Hvem skal vokte vokterne?

I Norge har Stortinget satt EOS-utvalget til å gjøre denne jobben.

For å beskytte den nasjonale sikkerheten mot indre og ytre fiender, er det nødvendig å gi de hemmelige tjenestene tilstrekkelige fullmakter til å forebygge mulig terror. Som i mange andre land har Stortinget, basert på alvorlige utførte terrorhandlinger, gitt utvidede fullmakter til tjenestene det siste tiåret. Reaksjonene etter 9/11, den globale kampen mot terror og vår egen 22. juli-katastrofe, satte fart i denne utviklingen. Det er minst to utfordringer knyttet til en slik utvikling.

For det første er det avgjørende for EOS-utvalgets reelle kontrollmulighet opp mot tjenestenes rettsgrunnlag at lover, retningslinjer og instrukser er så tydelige som mulig slik at det ikke blir den enkelte ansatte i tjenestene sitt skjønn alene som avgjør hvordan de hemmelige tjenestene utføres. Klarhet på dette området er også en viktig forutsetning for at kravene til likhetsprinsippet til borgerne blir ivaretatt.

Samarbeidskrav fra politikerne og opprettelsen av nye fellesarenaer mellom tjenestene øker i vår tid, f. eks. det nye kontraterrorsenteret. Slikt samarbeid er nødvendig for å møte de ytre og indre truslene. I slike samarbeidsorgan utveksles det mye kunnskap og informasjon. Slikt samarbeid mellom tjenester må bygge på prinsippet om at samarbeidet til en hver tid, må være forankret i tjenestes eget rettsgrunnlag. Tenkt for eksempel den pågående diskusjonen om økt samarbeid mellom PST og E-tjenesten. Når kan forsvaret brukes i situasjoner hvor norske borgere er involvert? Vi kan ikke ha glidende grenser eller tilfeldigheter i en gitt krisesituasjon på dette området.

For det andre er det en viktig utfordring å finne denne aksepterte balansen mellom samfunnets behov for sikkerhet og borgernes frihet til å leve sine liv uten inngrep fra makthaverne. Det er i spenningen mellom disse to hensynene at dilemmaene finnes og må håndteres i det daglige. (En definisjon av hva et dilemma er, kan være slik: Situasjonen man befinner seg i når man er tvunget til å godta den ene av to like ubehageligheter. )

Slike situasjoner krever ofte vanskelige avgjørelser som de som jobber i de hemmelige tjenestene må løfte opp og snakke seg igjennom. Avgjørelser i slike vanskelige saker må aldri bli rutine uten refleksjon. Det vil være et stort nederlag for våre grunnleggende verdier hvis vi bryter menneskerettighetene for å beskytte oss mot terrorister, når det nettopp er disse verdiene vi skal og må forsvare. Terrorister og andre som truer vår nasjonale sikkerhet vil da kunne oppleve å ha vunnet en psykologisk seier, noe som kunne styrket deres legitimitet og svekket vår motstand mot dem. Derfor var det avgjørende for vår egen selvrespekt som nasjon at rettssaken mot Behring Breivik ble gjennomført etter vanlige rettsprinsipper.

Beskyttelse og styrking av menneskerettighetene og de grunnleggende demokratiske prinsippene må derfor være en viktig del av vår felles strategi for å beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser. Dette er ikke et ansvar for de hemmelige tjenestenes arbeid og innsats alene, men et borgeroppdrag for oss alle som bor i dette landet.

Jeg kommer tilbake til noen av disse utfordringene senere. Men først vil jeg plassere EOS-utvalget i den legale ramme der utvalget hører hjemme.

EOS-utvalget: Bakgrunn, særtrekk og sammensetning

Utvalgets offisielle navn er Stortingets kontrollutvalg for etterretnings- overvåkings- og sikkerhetstjeneste. Forkortelse EOS-utvalget.

Regjeringen oppnevnte i 1993 Skauge-kommisjonen som skulle komme med forslag om hvordan de hemmelige tjenestene skulle kontrolleres. På bakgrunn av denne utredningen ble EOS-utvalget opprettet i 1996. Skauge-kommisjonen foreslo en fremtidsrettet modell for denne parlamentariske kontrollen. Bakgrunnen for opprettelsen var den omfattende offentlige oppmerksomheten og politiske debatten omkring virksomheten i de hemmelige tjenestene under den kalde krigen. Det var den samme debatten som førte til at Stortinget nedsatte Lund-kommisjonen for å granske de hemmelige tjenestenes aktiviteter i perioden fra 1945 til 1996.

Lund-kommisjonens rapport avdekket blant annet at overvåkingspolitiet hadde utført en utstrakt politisk overvåking, særlig på 1960- og 1970-tallet. Med Lund-kommisjonens rapport mente man at det var tatt et oppgjør med fortiden. Man hadde konfrontert fortiden, bragt ubehagelige ting inn i offentlighetens lys og på denne måten skapt et nytt grunnlag for tilliten mellom gamle politiske opponenter. EOS-utvalget ble oppnevnt for å forebygge at tilsvarende eller lignende praksis skulle få utviklet seg på nytt.

Opprettelsen av EOS-utvalget innebar en nyskaping særlig i to henseender. For det første fikk vi et parlamentarisk forankret kontrollorgan til avløsning for det tidligere regjeringsoppnevnte kontrollutvalget. (Det er som dere vet den lovgivende makten, Stortinget, som skal kontrollere den utøvende makten, regjeringen, og ikke omvendt). For det andre ble den militære etterretningstjenesten for første gang underlagt ekstern kontroll.

Kontrolloppgavene til EOS-utvalget er regulert i egen lov og instruks. Utvalgets medlemmer foreslås av Stortingets presidentskap og velges av Stortinget i plenum. Det faktum at sittende stortingsrepresentanter ikke kan være medlemmer av utvalget understreker den uavhengigheten som utvalget skal ha. Utvalget har med andre ord ingen styrings- eller rådgivende funksjon. Ved ikke å blande kontroll- og styringsfunksjoner, understrekes ytterligere utvalgets uavhengige karakter. Utvalget blir på den måten ikke delaktig som premissleverandør eller en garantist for at tjenestene i utgangspunktet kan si at de har sitt på det tørre fordi utvalget er «med på laget» og dermed kan gjøres medansvarlig for det arbeidet som tjenestene gjør.

EOS-utvalget har syv medlemmer, inkludert leder og nestleder. Opprinnelig var utvalget rent politisk ved at partigruppene oppnevnte sine kandidater til utvalget ut fra sin størrelse. Etter en endring av instruksen i 1998 gikk man bort fra dette. Stortinget legger nå vekt på at utvalget skal ha en bred sammensetning både de med politisk erfaringsbakgrunn og de med erfaring fra andre samfunnsområder.

Utvalget har et permanent sekretariat bestående av fire jurister og to administrative medarbeidere. I tillegg kommer sekretariatslederen, Henrik Magnusson, som også er jurist. Sekretariatet er de siste årene blitt betydelig styrket ettersom oppgavene og kravene til utvalgets arbeid har økt. Sekretariatet er en viktig faktor for forberedelse og kvalitetssikringen av utvalgets arbeid. Særlig har dette ført til et mer målrettet arbeid og bedre forberedelsen til utvalgets inspeksjoner i tjenestene. I tillegg har utvalget knyttet til seg en teknisk sakkyndig for å bistå i kontrollen av tjenestenes tekniske systemer. På dette siste området øker utfordringene og kompleksiteten i akselererende tempo.

Alle medlemmene av utvalget og i sekretariatet er sikkerhetsklarert for høyeste beskyttelsesgrad nasjonalt og etter NATO-regler. Utvalget er i sitt kontrollarbeid pålagt en streng og omfattende taushetsplikt, og er bundet av EOS-tjenestenes sikkerhetsgraderte informasjon. Et faktum alle i utvalget og sekretariatet er seg svært bevisst.

 

Kontrollens formål og utvalgets arbeidsmåte

Formålet med kontrollen er først og fremst å passe på at den enkelte borgers rettsvern ivaretas. Utvalget skal klarlegge om og forbygge at det øves urett mot norske borgere. Dessuten pekes det i loven på at vi skal se til at tjenestene ikke benytter mer inngripende metoder enn det som er nødvendig etter forholdene. Men utvalget er etter kontrolloven også pålagt å føre generell kontroll med at tjenestene holder sin virksomhet innenfor gjeldende lover og regelverk samt påse at tjenestene respekterer menneskerettighetene.

Utvalget kan si sin mening om saker eller forhold det undersøker som ledd i kontrollvirksomheten. Vi kan komme med anbefalinger eller tilrådning til tjenestene for eksempel om at en sak bør tas opp igjen eller at en sak eller en praksis bør avsluttes. Tjenestene følger som regel utvalgets anbefalinger.

Utvalget har vid innsynsrett i forvaltningens arkiver og registre og en tilsvarende vid adgang til forvaltningens lokaler og installasjoner av en hver art. Det vil blant annet si at utvalget på egen hånd kan søke fritt i tjenestenes datasystemer.

Utvalgets kontrollområde er i kontrolloven funksjonelt definert og ikke avgrenset til spesifikke organisatoriske enheter. Hvilke organer eller tjenester som utfører EOS-tjenestene til enhver tid, er derfor ikke avgjørende for utvalgets kontrollmyndighet. Utvalgets kontinuerlige kontroll er likevel rettet mot de organiserte EOS-tjenestene, men utvalget har også adgang til å foreta undersøkelser i andre deler av den offentlige forvaltningen for å få oversikt over deres arbeid og samarbeid med de hemmelige tjenestene for eksempel toll- eller utlendingsmyndighetene. Utvalget kan også kontrollere EOS-tjenesten som er utført av privat virksomhet dersom dette gjøres under eller på oppdrag fra offentlige myndighet. I tillegg er etterretnings- og sikkerhetstjeneste ved militære staber og avdelinger noe utvalget regelmessig skal inspisere.

Et annet særtrekk ved vårt arbeid er at vi følger prinsippet om etterfølgende kontroll. I det ligger det at beslutninger som tjenestene treffer i sin saksbehandling ikke skal forelegges utvalget på forhånd. Utvalget kan likevel kreve innsyn i og uttale seg om løpende saker, men loven definerer ingen klare grenser for under hvilke omstendigheter utvalget kan gå inn i en verserende sak. Som tidligere sagt er denne arbeidsformen valgt for ikke å få en sammenblanding av kontroll og styring.

Utvalget skal ikke vurdere tjenestenes effektivitet eller ressursbehov.

 

Utvalgets kontroll

Utvalget utøver sin kontroll hovedsakelig ved bruk av to virkemidler, nemlig inspeksjoner og klagebehandling.

Av utvalgets regelverk følger det at utvalget skal gjennomføre minimum 23 forberedte inspeksjoner årlig. I tillegg kan utvalget foreta uanmeldte inspeksjoner når vi finner det formålstjenlig. Det siste har aktualiserte seg spesielt det siste året som følger av mange spesielle klagesaker eller saker som har fått store oppslag i media og som krever utvalgets umiddelbare undersøkelse.

De planlagte inspeksjonene innledes normalt med at lederen for tjenesten informerer om den løpende virksomheten. Utvalget kan også på forhånd be om at det blir redegjort for saker eller problemstillinger av spesiell interesse. Deretter utfører utvalget en inspeksjon av arkiver og datasystemer.

Klagebehandlingen foregår på den måten at enhver norsk borger som mener at de hemmelige tjenestene kan ha begått urett mot seg, kan klage til utvalget. Alle klager som faller inn under utvalgets kontrollområde og som angir å ha et visst konkret grunnlag, blir undersøkt. Generelt sett ha utvalget en lav terskel for å undersøke klager. Derved gjør vi oss mer tilgjengelig for den «lille mann eller kvinne» som står overfor et lukket og for mange, et noe myteomspunnet maktapparat. Antall klagesaker i året er begrenset, men tendensen er økende ettersom EOS-utvalgets blir mer kjent ved at vi blir mer synlighet i media.

Utvalget skal også på eget initiativ ta opp saker som vi ut ifra formålet finner riktig og behandle og særlig dersom disse sakene er gjenstand for offentlig kritikk. Dette har blant annet resultert i at utvalget har avgitt særskilte meldinger til Stortinget slik det for eksempel ble gjort ved undersøkelsen av POTs metodebruk i Treholt-saken.

Utvalget har også valgt å gjennomføre egne prosjekter basert på spesielle tema. Jeg kan nevne vårt prosjekt for å finne ut på hvilke grunnlag medlemmer av to muslimske trossamfunn i Norge var registrert i PSTs arkiver over tid.

Den viktigste meldingen som utvalget avgir er likevel den årlige ugraderte årsmeldingen til Stortinget ved kontroll- og konstitusjonskomiteen. Denne meldingen er gjenstand for en egen debatt i Stortinget.

Utvalgets kontrolloppgave omfatter som sagt hovedsakelig Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Etterretningstjenesten (E-tjenesten), Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA).

Kort om deres oppgaver:

E- tjenesten skal kartlegge og motvirke ytre trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre viktige nasjonale interesser. Dette skal tjenesten gjøre ved å hente inn og bearbeide/analysere informasjon som angår norske interesser sett i forhold til fremmede stater, organisasjoner eller individer. Tjenesten skal utarbeide trusselanalyser og etterretningsvurderinger som bidrag til sikring av nasjonale sikkerhetsinteresser, herunder utforming av norsk forsvars og sikkerhetspolitikk, støtte norske styrker i internasjonale operasjoner og skaffe informasjon om internasjonal terrorismen. Tjenesten er en utenlands etterretningstjeneste som i utgangspunktet skal operere utenfor Norge. På denne bakgrunn er det oppstilt et forbud i etterretningsloven mot å drive etterretning mot norske borgere i Norge. Dette er alltid et særlig kontrollpunkt for utvalget.

PST har ansvar for å forebygge og etterforske overtredelse av lovbestemmelser som vedrører statens selvstendighet og sikkerhet, ulovlig etterretningsvirksomhet i Norge, spredning av masseødeleggelsesvåpen, sabotasje og politisk motivert vold og overtredelse av straffebestemmelser om terrorhandlinger og terrorfinansiering. PSTs ansvarsområde er begrenset til norsk territorium. Tjenesten er en selvstendig del av det norske politiet.

Utvalget er i sin kontroll av PST særlig opptatt av kriterier og praksis for å registrere personer i tjenestens registre i forebyggende øyemed, kontroll av metodebruken og utlevering av personopplysninger til andre lands tjenester.

NSM er et direktorat under Forsvarsdepartementet. Direktoratet rapporterer faglig både til Forsvars- og Justis og beredskapsdepartementet. NSM har sentralansvar for personkontroll og sikkerhetsklarering, og er klageinstans for slike saker. Utvalgets viktigste oppgave overfor NSM og øvrige klareringsmyndigheter, er å føre kontroll med saksbehandling og avgjørelser i saker om sikkerhetsklarering av personer herunder at avgjørelsene fattes på riktig faktisk rettsgrunnlag og at personer som søkes sikkerhetsklarert gis de rettigheter de har etter lov og forskrift under saksbehandlingen, blant annet rett til innsyn i prosessen og til begrunnelse for vedtaket.

FSA er underlagt NSM når det gjelder utøvelse av forebyggende sikkerhetstjeneste i henhold til sikkerhetsloven, herunder personellsikkerhetstjenesten. FSA er landets desidert største klareringsmyndighet og utvalgets kontroll er i hovedsak rettet mot denne delen av FSAs virksomhet. Men utvalget kontrollerer for øvrig også arbeidet innen forebyggende sikkerhetstjeneste for eksempel operative forhold, som Mil KE.

 

Utvalgets kontroll for å sikre den enkelte borgers rettsvern/personvern

Borgeren og enkeltmennesket er statens minste enhet. Statens legitimitet hviler på borgerens tillit. Dette er det grunnleggende prinsippet i en stat basert på folkets suverenitet. Som jeg tidligere har nevnt, er utvalgets viktigste oppgave med kontrollene å klarlegge om og forbygge at det øves urett mot den enkelte borger eller personer som har oppholdstillatelse i landet. EOS-utvalget skal i sin kontrollvirksomhet også påse at det ikke brukes mer inngripende midler eller metoder for overvåking enn det som er nødvendig etter forholdene. Det er imidlertid begrensninger i utvalgets adgang til å kontrollere tjenestenes utøvelse av faglige vurderinger eller skjønn Utvalget kan bare kontrollere om en vurderingspreget avgjørelse er gyldig, klart urimelig eller klart i strid med forvaltningspraksis. Og det er nettopp i forbindelse med denne skjønns- eller faglige vurderingene at tjenestene kan møte dilemmaer som krever refleksjon og dialog med andre i tjenesten og/eller lederen.

Med borgernes rettsvern forstås her den beskyttelse enkeltmennesket har etter norsk rett mot inngrep fra offentlige myndigheter. Personvernet utgjør en del av borgernes rettsvern og angår de deler av rettsvernet som skal beskytte den enkelte person og han eller hennes frihet, sikkerhet og integritet.

 

Avveining mellom hensynet til nasjonal sikkerhet og menneskerettighetene

En styrking av de hemmelige tjenestenes fullmakter vil alltid svekke den enkelte borgers individuelle frihet. Hvis det i tillegg skal en lavere grad av mistanke til før tjenestene i en tidlig fase og på et tynt mistankegrunnlag, kan overvåke borgerne og ta i bruk mer inngripende metoder, vil det klart gå på bekostning av bestemmelser som er satt til å verne om borgernes rettigheter, herunder retten til privatliv, retten til fri meningsytring, retten til forsamlings- og foreningsfrihet, samt at ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom. Tendensen er likevel at i de fleste vestlige land at det store flertallet aksepterer mer overvåking når trusselen mot samfunnssikkerheten øker.

Et interessant og viktig spørsmål er om en styrking av de hemmelige tjenesters fullmakter og påfølgende svekkelse av individets rettigheter, fører til en svekket kontroll med de samme tjenestene. Prinsipielt sett kan det hevdes at mer inngripende fullmakter må føre til en svekket kontroll. Kontrollmyndighetene kan få flere ressurser for å kompensere for dette, men vide fullmakter får likevel konsekvenser. Hvis tjenestene for eksempel gis en vid og skjønnsmessig adgang til å samle inn, registrere og utveksle opplysninger om enkeltpersoner, til å overvåke personer ved bruk av ulike tekniske metoder osv. vil kontrollen nødvendigvis konsentrere seg om de åpenbare overtredelsene som ofte befinner seg i ytterkantene av området. Og det etterlates et større antall saker/personer enn tidligere som kontrollmyndigheten ikke vil kunne gripe fatt i fordi grunnlaget for handlingene er vide og skjønnsmessige hjemler.

Etter 9/11 ble det også i Norge raskt innført skjerpet straffelovgivning for finansiell og annen støtte virksomhet til terrorisme og EOS-tjenestene ble pålagt å styrke samarbeidet med andre tjenester. Etter hvert fikk tjenestene også utvidete fullmakter i etterretningsarbeidet, metoder som tidligere var forbeholdt tradisjonell etterforskning. Metodene ble også gitt anvendelse på et langt tidligere stadium enn før, og på et langt svakere mistankegrunnlag. Disse ulike fullmaktene ble imidlertid kombinert med krav om forhåndskontroll av domstolene og en etterfølgende kontroll fra vårt utvalg. Stortinget la stor vekt på begge disse kontrollfaktorene og forutsatte at utvalget skulle følge den enkelte sak, herunder bruken av innsamlet informasjon. Det ble også forutsatt at EOS-utvalget skulle ha oversikt over den samlede bruken av metodene og være i stand til å vurdere nytten av dem over tid for å se om metodene stod i forhold til den informasjonen som ble samlet inn. Dette viser at det er gjort forsøk på å styrke kontrollelementet for å begrense de negative sidene av de utvidete inngrepsfullmaktene mest mulig.

Ulike land, også de nye demokratiene i tidligere Øst-Europa, har besluttet å ha ulike systemer for å kontrollere sine hemmelige tjenester. Men i de fleste land er det slik at en oppretter institusjoner som skal kontrollere tjenesten på vegne av det politiske systemet. I noen tilfeller er det den lovgivende forsamlingen som kontrollerer, mens det i andre land er den utøvende makten, altså regjeringen, som kontrollerer. Men den viktigste begrunnelse for alle ordningene er det at borgernes demokratiske og juridiske rettigheter ikke blir truet av tjenestene. Noe som historisk sett har vist seg å være helt nødvendig.

James Mill, den store engelske demokratitenkeren, skrev allerede tidlig på 1800-tallet «Det er slik at enkeltmennesker, men også hele institusjoner i alle land til alle tider har fra tid til annen misbrukt den makten de har fått. Dette har skjedd i tyrannier, men også i demokratier.» (sitat slutt)

En viktig måte å motvirke denne tendensen på, er å innføre kontrollmekanismer på vegne av befolkningen. Slike kontrollfunksjoner hegner om sentrale verdier i et samfunn hvor tillit og åpenhet er grunnleggende, men også om den nasjonale sikkerheten. Bare slik kan demokratiet overleve.

Avslutning

Det må nødvendigvis være en spenning mellom de som blir kontrollert og de som kontrollerer. Etter 17 år i Norge med et EOS-utvalg må vi kunne si at det har vokst fram en form for tillit mellom utvalget og de hemmelige tjenestene. Ikke slik at kontrollen blir tannløs og ufarlig, men heller på den måten at tjenestene i økende grad ser at det er i deres egen interesse at de blir kontrollert hvis de skal ha legitimitet i befolkningen og tillit hos politikerne. Utvalgets kontroll dekker av naturlige grunner ikke alle saker som finnes og behandles i EOS-tjenestene. Kontrollen må bli stikkprøvebasert. I forbindelse med overlevering av vår ugraderte årsmelding til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteen, har vi fått spørsmål om de, altså politikerne, nå kan være trygge på at alt står bra til og er i orden i de hemmelige tjenestene. Da svarer utvalget som sant er at det kan de ikke. For hvis de som kontrollerer disse tjenestene i Norge (dvs. EOS-utvalget) skulle ha en like stor organisasjon som de som kontrolleres, ville vi hatt en stat som ingen borger i vårt åpne demokrati ville kjenne seg igjen i eller ønske å forsvare.

Men dagens ledere for disse tjenestene sier selv at det faktum at de blir kontrollert og korrigert hele tiden, øker deres egne kompetanse og krav til kvalitet på arbeidet de gjør. Ingen av tjenestene liker å få oppmerksomhet i årsmeldingen til Stortinget ved at EOS-utvalget peker på feil og mangler ved deres arbeid, men det er utvalgets plikt å fortelle våre oppdragsgivere om de funn vi har gjort gjennom året i forbindelse med våre tilsyn og inspeksjoner. Oftest blir feilene rettet opp umiddelbart og praksis i tjenesten blir lagt om.

Utvalget kan også i forbindelse med den årlige meldingen peke på svakheter eller mangler i gjeldene lover slik at Stortinget kan rette opp dette.

De hemmelige tjenestene har en krevende jobb i en sterk skiftende verden hvor terror og trusler mot nasjonens sikkerhet øker raskt, samtidig som de endrer karakter og tar ulike nye former og retninger. Ikke minst på grunn av den teknologiske utviklingen, nye måter å kommunisere på og økt samarbeid over landegrensene. Denne utviklingen går raskere enn lovgiverne ofte kan følge med på. Det er de som til daglig har sitt arbeid i disse tjenestene som må diskutere seg gjennom og håndtere dilemmaene i spenningen mellom kravene til den enkeltes frihet og samfunnets behov for beskyttelse. Samtidig som de vet at deres avgjørelser kan bli etterprøvd og kontrollert.

EOS-utvalget skal ikke delta sammen tjenestenes i de vurderinger av praksis eller dilemmaene som oppstår, men vi må forstå kompleksiteten av dem og forstå hvorfor de ulike valgene blir gjort. Som leder av EOS-utvalget kan ikke jeg gå lenger inn i disse spørsmålene.

I tillegg til vårt utvalgs kontroll, meldinger og prosjekter, har både PST og E- tjenesten begynt å presentere sine egne årlige trusselvurderinger som forteller om de utfordringene de møter i vår tid. Dette er gode bidrag fra de hemmelige tjenestenes siden til større åpenhet og legitimitet til det arbeidet de gjør i nasjonens tjeneste.

 

Forsvarsminister Eldbjørg Løwer talte i Oslo Militære Samfund, mandag 10. januar 2000:

”Vårt forsvar i et internasjonalt perspektiv”

 Ærede forsamling

La meg begynne med å ønske dere alle et riktig godt nytt år. Det er spesielt å skulle hilse godt nytt år ved inngangen til ikke bare et nytt århundre, men også et nytt årtusen. Jeg vil gjerne uttrykke et ønske om at dette året skal bli et fredeligere år for vår verdensdel enn det vi har lagt bak oss. Det å ønske at det nye århundret skal bli mer fredelig, for ikke å snakke om det nye årtusenet, blir kanskje litt vel ambisiøst, men det er jo lov å håpe. Når det gjelder forsvarsplanlegging må vi imidlertid ta høyde for det uforutsette. I 1910 ble det utgitt en bok som ble en global bestselger. Forfatteren het Norman Angell, og tittelen var ”The great illusion”. Bokens populære budskap var at stormaktene nå hadde så mange felles interesser, og den gjensidige økonomiske avhengigheten var blitt så stor, at krig var blitt utenkelig. I år 1900 var det ingen som kunne forestille seg at det 20. århundre skulle bli preget av krig og stormaktskonfrontasjon. Like lite kan vi vite hvordan det 21. århundret blir. Det er dessverre ingen garantier mot at nye konflikter kan oppstå, selv om vi ikke kan forutse dem i dag. Det er denne kunnskapen som ligger til grunn for alt forsvarsarbeid.

1999 var et spesielt og begivenhetsrikt år på mange måter, og jeg føler et behov for summere opp erfaringene vi sitter igjen med, og hvilke utfordringer som ligger i forlengelsen av disse for det norske forsvaret. Det er særlig tre ting jeg vil legge vekt på:

  • For det første vil jeg forsøke å beskrive den internasjonale situasjonen vi står overfor i dag, og hvilken utvikling vi kan se for oss i tiden framover.
  • Deretter vil jeg si noe om hvordan den nye internasjonale situasjonen har tvunget fram nye mål, strategier og planer i de internasjonale organisasjonene som Norge enten er medlem i eller påvirkes sterkt av.
  • Sist, men ikke minst, vil jeg gå nærmere inn på hvordan disse endringene setter nye krav til det norske forsvaret, og hvordan vi skal møte disse kravene.

Mitt hovedpoeng er at det fremdeles er kritisk nødvendig med et effektivt norsk forsvar, men det må tilpasses en radikalt endret internasjonal situasjon. Før jeg går nærmere inn på dagens situasjon vil jeg minne om at det internasjonale perspektivet ikke er noe nytt for det norske forsvaret. Siden 1949 har vi hatt et allianseforsvar, og norsk forsvarsplanlegging har vært en del av NATOs strategi for å skape fred og sikkerhet i den vestlige delen av verden. Under den kalde krigen var Norges rolle primært knyttet til vårt eget nærområde, som var sterkt i fokus på grunn av dets strategiske betydning for Sovjetunionen og NATO. Opphøret av den kalde krigen har ikke ført til at denne delen av Forsvaret har mistet sitt internasjonale perspektiv. Det internasjonale perspektivet er fremdeles like gjeldende for hele det norske forsvaret.

Oppgavene som utføres på norsk jord er fortsatt en del av et integrert allianseforsvar. Opprettholdelse av en tilstrekkelig forsvarsevne i nord tas som en selvfølge av våre allierte, og det må fortsatt være en av bærebjelkene for utformingen av Forsvaret her hjemme.

Men selv om det internasjonale perspektivet ikke er nytt, står vi nå overfor en helt annen internasjonal dynamikk enn det som var tilfelle under den kalde krigen. Vi kan ikke lenger velge ett spor og så kunne regne med å holde fast ved det i mange år. I stedet må vi være forberedt på at utviklingen kan gå i ganske dramatisk ulike retninger, og vi må være i stand til å justere kursen etter hvilken dreining utviklingen tar.

På 1990-tallet har vi sagt at Norge ikke lenger står overfor en militær trussel, men at den sikkerhetspolitiske utviklingen bærer preg av usikkerhet. Den generelle sikkerhetspolitiske utviklingen i dag er uforutsigbar, men kan imidlertid vise seg å være like ”farlig” som stormaktskonfrontasjonen under den kalde krigen. Det sivile samfunn er også blitt mer sårbart. Norsk økonomi er for eksempel avhengig av olje- og gassproduksjon i Nordsjøen, som kan som kan settes ut av spill relativt enkelt. Den totale avhengigheten av moderne informasjonsteknologi medfører også økt sårbarhet overfor sabotasje. Det nye internasjonale sikkerhetsbildet må derfor ses i sammenheng med den økte sårbarheten i vestlige moderne samfunn. Her hjemme pågår det for tiden to parallelle utredninger som adresserer disse utfordringene; Forsvarspolitisk utvalg og det såkalte Sårbarhetsutvalget. Begge vil legge fram sine anbefalinger til sommeren. Regjeringen vil legge stor vekt på å se disse anbefalingene i sammenheng i det videre arbeidet med Langtidsmeldingen om Forsvaret og Langtidsmeldingen om sivil beredskap.

Selv om det i dag ikke foreligger noen konkret trussel mot Norge eller Vest-Europa opplever vi at militær makt stadig tas i bruk, også i Europa. De store kjernevåpenarsenalene tett opp mot Norges grense eksisterer fortsatt, og har fremdeles konsekvenser for Norges strategiske situasjon.

På Balkan er krigshandlingene avsluttet, men situasjonen i store deler av Jugoslavia er fremdeles svært ustabil. NATO har store operasjoner i og på grensen til Jugoslavia. Situasjonen på et overordnet nivå er nå under kontroll både i Bosnia og Kosovo, men de fundamentale sikkerhetsproblemene på Balkan er fremdeles langt fra løst på en tilfredsstillende måte.

Et annet urolig hjørne er Nord-Kaukasus. Krigshandlingene i Tsjetsjenia har pågått i flere måneder allerede, og selv om det er langt fra den norsk-russiske grensen til Kaukasus, er det alltid alvorlig når et naboland er involvert i krig. Kriger utvikler ofte sin egen dynamikk, og vil derfor alltid kunne ha en destabiliserende effekt utover det området der krigshandlingene foregår. Den brutale russiske krigføringen som ikke tar nødvendige hensyn til sivilbefolkningen i Tsjetsjenia, medfører også en belastning på Russlands forhold til de vestlige land, og en fare for den interne stabiliteten i landet.

Kontakten mellom Norge og Russland og mellom NATO og Russland på det forsvarspolitiske området har i 1999 dessverre vært dårligere enn på mange år. Russland valgte å bryte samarbeidet med alliansen i forbindelse med NATOs luftoperasjon i Kosovo. Samarbeidet er fremdeles ikke gjenopptatt i noen særlig grad, til tross for at NATO-tropper og russiske tropper har samarbeidet meget godt i Kosovo i flere måneder. Dette har skapt ny usikkerhet om en viktig del av det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. Norge merker naturlig nok også følgene av dette. I nordområdene er heldigvis spennings- og styrkenivået betydelig senket siden avslutningen av den kalde krigen.

Russlands vanskelige økonomiske og sosiale situasjon har imidlertid ført til nye typer farer og risiki mot sikkerheten i nord. Miljøforringelse, sosial nød og organisert kriminalitet er alle faktorer som gjør seg gjeldene på den russiske siden av grensen, og som kan virke samfunnsoppløsende og destabiliserende i Norges nærområde.

Spredning av masseødeleggelsesvåpen utgjør også en økende fare. I 1999 gjennomførte India og Pakistan kjernefysiske sprenginger. Dette viser at kjernevåpnene spres i en stadig videre krets.

Flere land i Midt-Østen og andre ustabile regioner vil trolig om få år ha utviklet eller anskaffet langtrekkende missiler som også kan ramme Europa. Den økte europeiske sårbarheten medfører at vi vil kunne bli møtt med svært alvorlige mottiltak når vi deltar i internasjonale fredsoperasjoner.

Jeg vil nå gå litt nærmere inn på hvordan den endrede internasjonale situasjonen har påvirket det europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet. Et tett forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa er minst like nødvendig som før, og dette samarbeidet gjennomgår i dag store endringer. Den raske og dynamiske utviklingen i EU kan føre til at NATO-samarbeidet kan bli mindre sentralt enn i dag. Vestlige stormaktskonstellasjoner kan få større betydning på bekostning av de internasjonale organisasjonene hvor også småstatene har vært fullverdige deltakere. Russland kan gjenoppta sin rolle som europeisk stormakt, forhåpentligvis som en konstruktiv medspiller på den internasjonale arena. De store endringer som startet med Berlinmurens fall er på ingen måte avsluttet. Vi må derfor forvente nye samarbeidsmønstre og vesentlige endringer i det sikkerhetspolitiske landskap.

Slike endringer medfører ofte usikkerhet og farer, men også muligheter. Jeg frykter at Norge lett kan falle utenfor hvis den sikkerhetspolitiske dialog begrenses til lukkede stormaktsfora. Et aktivt norsk engasjement i NATO, gjerne sammen med andre mindre stater, er nødvendig for å opprettholde vitaliteten i NATO-samarbeidet. NATOs toppmøte i april i fjor bekreftet at transatlantiske konsultasjoner om forhold som kan true sikkerhet og stabilitet, fortsatt er en fundamental sikkerhetsoppgave for Alliansen. Dette er vesentlig for alle medlemslands mulighet for å navigere i et sikkerhetspolitisk farvann i stadig endring.

Fra norsk side er vi tjent med at NATO fortsatt framstår som det primære forum for vestlig sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. NATOs idegrunnlag, basert på et kollektivt sikkerhets- og forsvarssamarbeid mellom de demokratiske land i Europa og Nord-Amerika, er fremdeles høyst relevant og rasjonelt. Det er vanskelig å tenke seg at andre institusjoner kan få tilsvarende handlekraft og effektivitet både politisk og militært. Selvsagt vil andre internasjonale organisasjoner ivareta viktige oppgaver i internasjonal sikkerhetspolitikk. Det er i og for seg ikke noe nytt. EU, G8, OSSE og en rekke andre fora vil dessuten antakelig bli viktigere enn før. NATO-toppmøtet i Washington markerte imidlertid at NATO er i endring for å tilpasse seg en ny internasjonal situasjon, og for å forbli relevant i forhold til de utfordringene vi ser for oss i framtiden.

NATOs nye strategiske konsept som ble vedtatt på Washington-toppmøtet i fjor, angir retningen på Alliansens videre utvikling. Det nye konseptet har i ettertid ført til debatt her hjemme. Ettersom forsvars- og sikkerhetspolitisk debatt ikke har preget nyhetsbildet plagsomt mye på 90-tallet, er dette en debatt vi i Forsvaret må hilse velkommen. Mangel på oppmerksomhet vil ofte bety svekkelse og manglende oppslutning om det vi driver med på sikt, og vi må tåle at så vanskelige tema som de NATOs nye engasjement reiser, er omstridte. Ettersom mye av debatten har dreid seg om hva som ligger i det nye konseptet, vil jeg gjerne komme litt nærmere inn på akkurat det. Jeg føler nemlig at dette dokumentes funksjon og siktemål ikke er fullt ut forstått. Konseptet er ikke en oppskrift på hvilke operasjoner NATO skal gjennomføre i framtiden.

Det angir hva slags redskaper som skal utvikles og stilles til disposisjon for alliansens politiske lederskap. Bruk av militær makt er bare ett av flere virkemidler i denne sammenhengen. Politiske konsultasjoner og videre utvikling av demokrati og stabilitet i hele Europa gjennom Partnerskap for fred er nedfelt som kjernefunksjoner i det nye strategiske konseptet, og jeg tror slike redskaper vil være vel så viktige som de militære i tiden framover. Dessuten vil det fremdeles være politiske beslutninger som avgjør om – og i tilfelle hvordan – makt skal brukes, og disse beslutningene vil fremdeles kreve enstemmighet. Det betyr at 19 demokratisk valgte regjeringer må gi sin eksplisitte tilslutning til eventuelle nye NATO-operasjoner.

Konseptet er derfor ikke en oppskrift på et mer aggressivt NATO. Mitt bestemte inntrykk er at det er en felles forståelse i alliansen for at NATOs terskel for bruk av militær makt heller er hevet enn senket i kjølvannet av Kosovo-operasjonen. Det er også min egen oppfatning.

Det er vanskelig å spå om framtiden. Jeg tror vi vil oppleve en mer skiftende og mindre fastlåst situasjon, som kan medføre både nye farer, men også nye muligheter. Norge er tjent med å knytte seg så tett som mulig opp til det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa, og å tilby våre ressurser til gjennomføring av felleseuropeiske oppgaver. Vi vil da også i framtiden bli oppfattet som en seriøs partner som tar vår rettmessige andel av byrdene forbundet med å skape sikkerhet og stabilitet. I dette arbeidet vil vi knytte oss nært opp til et forpliktende samarbeid med våre nordiske, europeiske og nord-amerikanske partnere.

Denne utviklingen vil medføre store krav til omstilling i vårt eget forsvar, og dermed er jeg over på mitt siste, og kanskje viktigste budskap her i kveld. Hvordan skal vi møte disse utfordringene? La meg først si at Forsvaret har allerede kommet et godt stykke på vei i arbeidet med å tilpasse seg den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. I løpet av det siste 10-året har Norge utvidet sitt internasjonale militære engasjement i betydelig grad. Noen engasjementsområder er imidlertid mindre synlige i det daglige nyhetsbildet. I vårt eget nærområde er vel utviklingen av et omfattende forsvarssamarbeid med de nordiske og de baltiske landene innenfor Partnerskap for fred det viktigste. Et konkret eksempel på dette er den avtalen jeg og min svenske kollega inngikk i høst om utvikling av et tettere trenings- og øvingssamarbeid mellom norske og svenske styrker. Denne ordningen vil være en byggekloss i et samarbeid som kan vise seg å bli svært viktig i framtiden. De nordiske landene har også kommet langt i utviklingen av flernasjonale formasjoner gjennom NORDCAPS-samarbeidet, som allerede har vist seg å fungere godt på Balkan. Neste målsetning er å kunne stille en felles nordisk fredsbevarende styrke opp til brigade størrelse. Personlig tror jeg at det nordiske forsvarssamarbeidet vil bli stadig viktigere, og denne utviklingen er det i vår interesse å støtte.

Forsvaret deltar også aktivt i arbeidet med å fremme stabilitet i det tidligere Øst-Europa gjennom bilateralt forsvarssamarbeid med en rekke land. Jeg kan noen ganger få inntrykk av at dette arbeidet oppfattes som noe vi gjør i tillegg til arbeidet for norske interesser. Dette er en misforstått oppdeling. Jeg tror at en realistisk forventning til et tett samarbeid med, eller medlemskap i NATO, har hatt en uvurderlig stabiliserende effekt på et kontinent som har gjennomgått en revolusjonerende endringsprosess etter 1989.

Det er klart at det er i norsk interesse å bidra til dette. Det handler nettopp om å integrere land i forpliktende internasjonalt samarbeid for å unngå at det skal oppstå situasjoner som bare kan løses ved bruk av militærmakt. Norge har over 1400 personell ute i internasjonale oppdrag, og jeg får ofte ros for den betydelige innsatsen de yter.

Norske spesialstyrker var blant de som var aller først inne i Kosovo etter fredsslutningen, noe som ikke har gått upåaktet hen blant våre allierte. Vi får dessuten svært godt skussmål fra NATO for kvaliteten på de norske styrkebidragene og for at vi sett i forhold til vårt folketall deltar med store bidrag i internasjonale operasjoner. Da jeg besøkte Kosovo før jul fikk jeg høre svært rosende omtale av de norske troppene fra KFORs ledelse. Sjefen for Telemark bataljon, oberstløytnant Mood, fortalte også at de norske soldatene viser en enrom innsatsvilje og ansvarsfull holdning. Grunnlaget for dette engasjementet er lagt her hjemme. Jeg er svært stolt over den innsatsen som våre styrker gjør ute i Kosovo og i Bosnia og dessuten i forberedelsesfasen i Norge.

Selv om Forsvaret er godt i gang med omstillingen til de nye utfordringene, har vi fremdeles et betydelig stykke igjen. Både luft- og bakkeoperasjonen knyttet til Kosovo har vist at vi har et potensial for forbedring. F-16 skvadronen som deltok i luftoperasjonen, er en enhet som var innmeldt til NATO som en hurtigreaksjonsstyrke. Den burde derfor vært forberedt på nettopp den situasjonen som oppstod i forbindelse med Kosovo. Det viste seg likevel at vi ikke hadde alle elementer på plass da aktiviseringsorderen ble gitt i oktober 1998. Det tok også flere måneder før vi var på plass på bakken i Kosovo. Noe av dette tror jeg vi må akseptere, gitt den ordningen vi har for oppsetting av styrker for internasjonale operasjoner. Det er imidlertid ikke godt nok. Regjeringen har derfor lagt fram Stortingsmelding nr. 38, som inneholder forslag til hvordan vi kan bedre særlig reaksjonstiden for norske styrker som skal delta i internasjonale operasjoner, men også bedre vår fleksibilitet og utholdenhet.

Målsettingen med meldingen er å foreslå tiltak som setter oss i stand til å løse våre oppgaver internasjonalt på en bedre måte enn i dag, og samtidig styrke vårt hjemmeforsvar. For å få til dette er det nødvendig å utvikle styrker som har evne til å reagere raskere og mer fleksibelt på et større spekter av ulike typer operasjoner enn tilfellet er i dag. Dette må kombineres med evnen til å opprettholde et kvantitativt og kvalitativt uteengasjement over tid. Dette skal dessuten oppnås innenfor rammen av vår nåværende styrkestruktur. Tradisjonelt har det norske engasjementet i internasjonale fredsoperasjoner demonstrert betydelig evne til utholdenhet over tid, men i mindre grad evne til å reagere raskt i en akutt krisesituasjon. For å oppnå alle disse målsetningene må våre styrker for internasjonal innsats være identifisert og klargjort på forhånd. Regjeringen har derfor anbefalt å opprette ”Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner”, som vil gi økte valgmuligheter når en krisesituasjon oppstår og skape større forutsigbarhet i planleggingen av vårt uteengasjement. Dette utelukker ikke at Norge ved behov kan bidra med enheter som ikke er en del av innsatsstyrken – alt fra militære observatører til mindre støtteavdelinger. Meldingen legger imidlertid ikke opp til noen vesentlig økning av antallet norsk personell ute i operasjoner til enhver tid ut over det vi har hatt de senere år.

Meldingen anbefaler en omlegging som jeg mener vil måtte komme uansett andre endringer i tiden framover. Forsvaret lider allerede under mange av de manglene som meldingen vil kunne avhjelpe, ikke minst når det gjelder ordninger for personellet. Det haster derfor med å få den iverksatt.

Det er også viktig å nevne i denne sammenheng, at en annen tilbakemelding fra våre allierte er at fred og stabilitet i nordområdet fortsatt er en viktig oppgave som det forventes at Norge skal bidra tungt for å ivareta. Dette er en tilbakemelding som ofte kommer litt i bakgrunnen nå som svært mye av oppmerksomhet er rettet mot det NATO gjør på Balkan. Jeg tror noe av grunnlaget for den kritikken NATO har rettet mot Norge i høst, er nettopp at vi selv har satt oss ambisiøse mål for forsvarspolitikken.

Vi skal både ta hovedansvaret for forsvaret av vårt eget territorium og samtidig søke å bedre vår deltakelse internasjonalt. Denne høye målsetningen har medført at vi ikke alltid klarer å nå våre mål så raskt som vi skulle ønske. Andre land har senket ambisjonsnivået betydelig, og konsentrerer seg ofte om bare én oppgave av gangen. Paradoksalt nok har dette en tendens til å dempe kritikken fra NATO.

Washington-toppmøtet vedtok også en plan for utviklingen av den militære kapasiteten som er nødvendig for å kunne nå de målene det strategiske konseptet legger opp til, det såkalte ”Defence capabilities initiative”. Norge har sluttet seg til dette initiativet, som vil utgjøre en viktig faktor i den videre utviklingen av Forsvaret. Initiativet har som målsetning å forbedre NATOs kollektive forsvarsevne på en rekke sentrale områder. Norge kan selvfølgelig ikke stille seg utenfor denne utviklingen. Evne til å operere sammen med andre NATO-lands styrker gjelder imidlertid ikke bare når norske styrker reiser utenlands, men også om vi selv skulle behøve forsterkninger nasjonalt. Det tradisjonelle allierte øvings- og treningsnærværet i Norge er blitt redusert de senere år. Dette skyldes flere forhold, ikke minst det store antallet allierte styrker på Balkan. Men det skyldes også nedskjæringer i allierte styrker, strammere økonomiske rammer og et betydelige større antall øvelser med nye partnerland. For første gang på flere tiår har det britiske forsvarsdepartement bestemt at Royal Marines ikke kommer til å gjennomføre sitt årvisse treningsopphold i Norge. Dette er meget beklagelig, og forsvarsminister Hoon har personlig forsikret meg om at dette er et unntakstilfelle. Nærværet av Royal Marines på vintertrening i Norge har stor verdi, både politisk og militært, og er på mange måter blitt et symbol på det nære forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom Storbritannia og Norge. Jeg legger meget stor vekt på at dette blir videreført. En sterkere norsk integrasjon i flernasjonale styrker vil i noen grad kunne motvirke nedgangen i alliert tilstedeværelse i Norge.

Anbefalingene i Stortingsmelding nr. 38 er også et konkret svar på hvordan vi skal kunne bedre våre styrkers evne til å operere sammen med allierte og partnere. På lengre sikt vil vi også i større grad måtte integrere våre styrker i flernasjonale avdelinger. Jeg ser for meg at vi i framtiden i større grad enn før går til felles anskaffelser, drift og trening for enkelte styrkers vedkommende. Det er ikke rasjonelt, verken militært eller politisk, å sende ut noen få fly, helikoptre, fartøy eller hærstyrker uten at disse på forhånd inngår i større flernasjonale enheter. En rekke andre nasjoner er i samme situasjon som oss. Vi bør derfor finne partnere og inngå langsiktige strategiske samarbeidsordninger på en rekke områder. Bare på denne måten vil vi kunne yte kostnadseffektive bidrag i internasjonal sammenheng. Samtidig vil vi kunne bidra på en meningsfull måte med avanserte våpensystem som det ligger utenfor våre muligheter å anskaffe og operere alene. Dette vil være i samsvar med NATO-toppmøtets vedtak om å utvikle styrker som effektivt kan settes sammen i alle typer oppdrag. Det blir en stor og viktig utfordring å legge til rette for en slik alliansetilpasning av det norske forsvaret.

Utviklingen av en felles europeisk sikkerhet- og forsvarspolitikk vil også kunne få svært konkrete konsekvenser for det norske forsvaret, og dette er en sak som har engasjert meg sterkt det siste året. EU har i løpet av det siste året satt seg høye mål med hensyn til framtidig kapasitet. Innen 2003 skal EU kunne stille med en styrke for fredsoperasjoner på armekorpsnivå, det vil si 50-60 000 personell. Selv om det gjenstår å se i hvilken grad medlemslandene makter å realisere dette målet, må vi fra norsk side planlegge for at EU på middels sikt kan få en langt mer framtredende rolle på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Dette vil få forsvarspolitiske konsekvenser. Utviklingen av flernasjonale formasjoner er et stadig mer framtredende trekk.

Norge vil i framtiden måtte stille flere styrkekomponenter som inngår i større internasjonale enheter, og EU-land er våre naturlige samarbeidspartnere. Dette gjelder særlig de nordiske land, Storbritannia, Nederland og Tyskland. Derfor bør vi delta i oppbyggingen av disse enhetene, også når det skjer innenfor rammen av EU. Norsk deltakelse i dette samarbeidet krever imidlertid tilfredsstillende samarbeidsordninger.

Det er for meg som forsvarsminister et viktig konstitusjonelt spørsmål i denne sammenhengen: hvorvidt man fra norsk side kan bidra med styrker i en EU-ledet operasjon, uten å ha forvissing om full innsikt og medvirkning i planleggingen av operasjonen. Å sende norske soldater ut i operasjoner hvor liv i verste fall kan gå tapt, er så alvorlig for meg at dette er absolutt nødvendig. Alvoret i slike beslutninger setter høye krav til muligheten for medinnflytelse. Og her vil jeg si klart i fra at konsultasjoner etter at beslutninger er fattet ikke vil være tilstrekkelig for Norge på dette området. Det er derfor ingen automatikk i at de norsk styrkene som er innmeldt til VEUs styrkeregister, vil bli overført til EUs styrkeregister. Jeg vil minne om at det alltid er slik at det er ressursene en har til rådighet som til sjuende og sist bestemmer hva man er i stand til å gjennomføre i fellesskap. Nye politiske strukturer og høye politiske ambisjoner endrer ikke på dette faktum.

Tilpasningen til den nye internasjonale situasjonen har også betydning for Forsvarets materiellanskaffelser. Forbedringer av NATOs militære kapasitet skal oppnås gjennom å utnytte alliansens informasjonsoverlegenhet, teknologiforsprang og integrerte militære apparat. I praksis innebærer dette en utvikling i retning av strategisk mobile, flernasjonale styrker på høy beredskap, med moderne våpensystemer og avansert teknologi understøttet av et effektivt forsyningsapparat. Kravene til interoperabilitet vil øke og medføre ytterligere behov for teknologisk og industrielt samarbeid innen alliansen. En forutsetning for å kunne nå disse målene er at det eksisterer en forsvarsindustri som er i stand til å konkurrere og til å levere det materiell som er nødvendig.

Avspenningen i vår del av verden har redusert etterspørselen etter forsvarsmateriell og økt konkurransen mellom leverandørene. Samtidig fortsetter imidlertid utviklingskostnadene for nytt militært materiell å stige. Dette har ført til omfattende strukturrasjonalisering i forsvarsindustrien. Utviklingen har kommet særlig langt i USA, der forsvarsindustrien i løpet av de senere år har blitt fullstendig omstrukturert. Også i vår verdensdel gjør denne utviklingen seg nå gjeldende med stor tyngde, selv om det europeiske markedet for forsvarsmateriell er mindre og mer fragmentert enn det amerikanske.

Norsk forsvarsindustri har ikke teknologisk kompetansebredde eller tilstrekkelig produksjonskapasitet til alene å forsyne Forsvaret med alt nødvendig materiell. Vår industri er nisjepreget, og teknologiutviklingen innenfor forsvarssektoren skjer som i sivil sektor, i et internasjonalt samspill. Norge deltar derfor aktivt i det internasjonale samarbeidet på forsvarsmateriellsektoren.

Hensikten med å delta i slikt samarbeid er i første rekke å gjøre det mulig for Forsvaret å anskaffe godt nok materiell til en lavest mulig pris, men også å legge forholdene til rette for at norsk forsvarsindustri kan hevde seg i en restrukturert europeisk forsvarsindustri.

I denne sammenheng er de store anskaffelsene av nye fregatter og kampfly sentrale.   Begge anskaffelser gjennomføres i skarp internasjonal konkurranse mellom noen av verdens største og mest avanserte produsenter av forsvarsmateriell.

For begge prosjektene gjelder det at vi skal velge den løsning som etter en helhetlig vurdering av ytelser og levetidskostnader opp mot Forsvarets krav, er den beste. Imidlertid vil vi også legge stor vekt på at den leverandør som til slutt velges, er i stand til – om nødvendig eller ønskelig i samarbeid med sine myndigheter – å presentere et forpliktende opplegg for samarbeid med norsk forsvarsindustri. Dette opplegget må være slik at det sikrer at vi er i stand til å bevare og videreutvikle den kjernekompetanse som vi trenger for at vår egen industri også i framtiden skal kunne være i stand til, i samarbeid med Forsvaret, å ta form og levere produkter som møter Forsvarets krav til en riktig pris.

Når det gjelder status for planene om å anskaffe nye fregatter og kampfly, er det også nødvendig med en kommentar i lys av Forsvarets ressurs- og budsjettmessige situasjon. Den økonomiske situasjon for Forsvaret er anstrengt. Jeg er bekymret for den usikkerhet som er oppstått med hensyn til å oppnå målene i investeringsprogrammet, blant annet som følge av at driftsutgiftene ligger vesentlig høyere enn forutsatt. Jeg har ikke lagt skjul på mine bekymringer i budsjettproposisjonen for inneværende år. Stortingsbehandlingen av budsjettet gjør ikke situasjonen lysere. På den annen side vurderer jeg ikke avviket fra langtidsmeldingens ressursforutsetninger som dramatiske når det gjelder de samlede ressurser. Imidlertid har jeg både på grunn av driftsutviklingen, lavere totalrammer enn forutsatt, økt vektlegging på internasjonale operasjoner, og på grunn av føringer fra Stortinget i forbindelse med MTB-prosjektet, sagt at det i løpet av våren vil være nødvendig å se nærmere på den investeringsprofil vi pr i dag planlegger for.

Hva blir så oppsummeringsvis statusrapporten for tilpasningen av det norske forsvaret til en ny internasjonal situasjon ved inngangen til år 2000?

Jeg tror hele Forsvaret må bli flinkere til å se sin virksomhet i en videre sammenheng enn den nasjonale. Å finne et nytt og riktig balansepunkt mellom økt alliert samvirke, internasjonal deltakelse og nasjonale oppgaver, er en hovedutfordring for vår forsvarsplanlegging. Mange viktige brikker i tilpasningen av Forsvaret til endrede internasjonale omgivelser, er kommet på plass i løpet av det siste året. Norge og NATO har definert målene for den videre utviklingen i det nye strategiske konseptet, og oppskriften på å nå disse målene ligger i NATOs Defence Capabilties Initiative. På nasjonalt nivå er dette fulgt opp i Stortingsmelding nr. 38. Kursen er staket ut, men ennå gjenstår det flere viktige prioriteringer og beslutninger for at vi skal kunne klare å nå målene. Anbefalingene fra Forsvarspolitisk Utvalg og Forsvarsstudien 2000 vil være viktige innspill i det videre arbeidet i året som kommer.

Samtidig må jeg berømme den innsatsen som allerede gjøres. Norge har i dag et betydelig styrkebidrag i det tidligere Jugoslavia som gjør en overmåte viktig innsats for norsk og europeisk sikkerhet. Jeg er svært stolt over kvaliteten på det personellet Norge sender ut, ikke minst når det gjelder holdninger og innstillinger til den jobben som de står midt oppe i.

Grunnlaget for dette legges i det arbeidet som gjøres her hjemme. Norge er et lite land med begrensede ressurser, ikke minst når det gjelder personell. Et helhetlig internasjonalt perspektiv på alt vi foretar oss, er derfor en forutsetning for at vi skal kunne yte et effektiv bidrag i vårt eget nærområde og i konfliktsituasjoner i Europa.

Takk for oppmerksomheten.