Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foto: Forsvaret

Sjef Etterretningstjenesten avholdt sitt årlige foredrag i Oslo Militære Samfund, mandag 11. februar 2019. Dette etter fremleggelsen av rapporten Fokus 2019.

Innledning til Fokus 2019:

Hele rapporten kan leses ved å følge denne lenken (Forsvaret.no).

«Da tjenestens første Fokus utkom i 2011, trakk vi fram at det utenrikspolitiske bildet var mer sammensatt og flytende enn tidligere. Denne trenden vedvarer, og bidrar til et trusselbilde som øker i kompleksitet.

Utenlandske statlige og ikke-statlige aktører benytter et bredt spekter av virkemidler, som igjen kan ramme mål innenfor flere sektorer.

Etterretningstjenesten skal gjennom Fokus synliggjøre viktige sider av analysearbeidet og bidra med et godt fundert grunnlag for offentlig meningsutveksling. Samtidig er det utfordrende for tjenesten å ikke  kunne benytte gradert informasjon. 

Dette betyr at det vil være områder som Etterretningstjenesten følger som ikke er dekket i Fokus. Like fullt representerer Fokus en bred vurdering av land, regioner og tema vi forventer vil ha vesentlig sikkerhetsmessig betydning for Norge i det kommende året. 

Sekundært peker Fokus på utviklingstrekk som kan få sikkerhetsmessig betydning innenfor en horisont på fem til ti år.»

Lytt til podcast fra foredraget her:

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer.

Alle våre foredrag er for våre medlemmer og spesielt innbudte gjester.

 

Mandag 5. mars 2018 avholdt sjefen for Etterretningstjenesten, generalløytnant Morten Haga Lunde, sin årlige foredrag med rapporten Fokus 2018 som bakgrunn.

Fotos: Forsvaret/Kjosvold

Fokus 2018 kan lastes ned her:

Andre nettressurser:

NRK: https://www.nrk.no/norge/_-russland-simulerte-angrep-pa-vardo-radar-1.13946450
VG: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/1kye4W/e-sjefen-russland-oevde-paa-angrep-mot-nord-norge
Dagbladet: https://www.dagbladet.no/nyheter/e-sjefen-russiske-kampfly-trente-pa-a-angripe-norge/69579128

 

Sjef i Etterretningstjenesten Generalløytnant Morten Haga Lunde holder sin årlge tale i Oslo Militære Samfund. Foto: Forsvaret/Kjosvold

 


 

 

 

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Mandag 6. mars 2017 klokken 18:00 gjestet Sjefen for Etterretningstjenesten, generalløytnant Morten Haga Lunde Oslo Militære Samfund for andre gang i egenskap av Sjef for Etterretningstjenstesten.

Foredragets tittel var «Etterretningstjenestens fokus 2017». Foredraget fra 2016 finner du her.

Se generalens presentasjon her og les fordraget under bildet:

 

-Foredrag, Oslo Militære Samfund, 6. mars 2017

«Etterretningstjenestens fokus 2017»

Generalløytnant Morten Haga Lunde

Sjef Etterretningstjenesten

 

Mine damer og herrer,

Jeg vil aller først få takke for invitasjonen til nok en gang å holde foredrag her i Oslo Militære Samfund. I år står jeg på denne talerstol for annen gang som sjef for Etterretningstjenesten.

Etterretningstjenesten feirer sitt 75-års-jubileum i år. 6. februar 1942 ble E-tjenesten formelt opprettet som avdeling i Forsvarets Overkommando av den norske eksilregjeringen i London. Etterretningstjenesten og sikkerhetstjenesten gikk den gang under navnet Forsvarets Overkommandos 2. avdeling.

 

På tjenestens 75-årsdag for nøyaktig en måned siden la jeg frem E-tjenestens ugraderte vurdering – Fokus 2017. Hensikten med Fokus er å presentere tjenestens overordnede vurderinger av utenriks- og sikkerhetspolitiske forhold som kan ha vesentlig betydning for Norge i året som kommer.

 

Jeg tror nok ikke at våre grunnleggere i 1942 så for seg at Etterretningstjenesten skulle begynne å utgi åpne trusselvurderinger, eller at etterretningssjefen skulle holde offentlige taler om tjenestens fokusområder. Ved starten i 1942 og i tiårene som fulgte var tjenesten omgitt av streng taushet, noen vil kanskje også si et slør av mystikk og ekstremt hemmelighold. Fortsatt er Etterretningstjenesten like avhengig av å verne strengt om våre kilder, metoder og kapasiteter. Samtidig ser vi det i dag som viktig å være åpne om det vi kan være åpne om. Dette handler om å ha demokratisk tillit i det norske samfunnet.

 

Det er for tiden mye diskusjon om hva vi egentlig kan stole på i informasjonsflommen som kjennetegner det moderne digitale samfunnet. Etterretnings- og sikkerhetstjenestenes oppgave har alltid vært å fremskaffe et faktabasert beslutningsgrunnlag for våre politikere gjennom egne, validerte kilder, oppdaterte innsamlingskapasiteter og grundige analyser. Vår målsetting er å skape et så nøkternt, objektivt og pålitelig bilde som mulig av de sikkerhetsutfordringer vi til enhver tid står overfor. Nå har selvfølgelig historien vist at heller ikke etterretningstjenester er ufeilbarlige. Men i en situasjon der det har blitt vanskeligere å skille klinten fra hveten i informasjonsstrømmen, er det kanskje enda viktigere enn noen gang tidligere at vi deler enkelte av våre overordnede analyser med offentligheten.

 

I fjorårets tale til denne salen pekte jeg på et krevende og utfordrende trusselbilde. Når vi nå har sett hvordan 2016 utviklet seg, tar jeg neppe munnen for full når jeg sier at situasjonen har blitt enda mer kompleks og uoversiktlig siden den gang.
I Fokus 2017 peker  vi på tre utviklingstrekk som vi mener er særlig relevante for Norge og norske interesser i året som kommer.

 

For det første er truslene i det digitale rom mot politiske, militære og økonomiske mål i Norge økende. Vi kan forvente omfattende etterretningsoperasjoner mot Norge i året som kommer. Fortsatt er aktører fra Russland og Kina de dominerende trusselaktørene mot Norge i det digitale rom. Amerikanske etterretningstjenester har som kjent også konkludert med at Russland gjennomførte omfattende operasjoner for å påvirke fjorårets presidentvalgkamp i USA. Dette kan innebære en utvikling der fremmede makter ikke lenger bare benytter sine nettverkskapasiteter til etterretningsformål, men i økende grad også som et redskap til å påvirke beslutninger, prosesser og holdninger i andre land.

 

For det andre har terrortrusselen fra militante islamister generelt blitt mer alvorlig og kompleks. Tallet på terrorangrep i Europa øker, og de fleste av disse kan knyttes til ISIL. ISIL er riktignok i ferd med å bli svekket i Irak og Syria, men organisasjonens nettverk i Europa vil likevel være en betydelig trussel også i 2017.

 

 

For det tredje har de geopolitiske motsetningene mellom Russland og Vesten økt markant i kjølvannet av konfliktene i Ukraina og Syria. Hendelser det siste året har ytterligere understreket at vi står overfor et militært styrket og sikkerhetspolitisk selvsikkert Russland, som viser økt vilje og evne til å bruke både militære og ikke-militære virkemidler for å ivareta sine strategiske målsettinger.

 

Et fellestrekk for dagens sikkerhetspolitiske utfordringer og trusler, er at teknologiske elementer har blitt en stadig mer fremtredende del.

 

Nyvinninger innenfor kommersielle krypterte løsninger gjør enkelte sosiale medier svært godt egnet til sikker kommunikasjon. Dette ble utnyttet av terroristene som sto bak terrorangrepene i Frankrike og Tyskland i 2016. ISIL rekrutterer også potensielle terrorister i Europa gjennom bruk av slike krypterte plattformer.

 

At Russland har omfattende kapasiteter for digitale nettverksoperasjoner, er ikke nytt av året. Hendelser det siste året har imidlertid understreket at slike operasjoner står sentralt i Russlands målsetting om å supplere de militære virkemidlene med ikke-militære tiltak.

 

Jeg vil vie hoveddelen av dette foredraget til Russlands sammensatte virkemiddelbruk, da jeg mener denne er særlig egnet til å belyse de generelle utfordringene vi står overfor i dag.  Jeg vil imidlertid begynne med å kaste et raskt blikk på den politiske utviklingen i Russland, siden denne utgjør bakteppet for de tiltak landet velger å benytte seg av mot omverdenen.

 

Hovedtendensene vi identifiserte i russisk innenriks- og utenrikspolitikk i fjor, ligger fortsatt fast. Internt ser vi stor grad av politisk kontinuitet, til tross for relativt omfattende personutskiftninger i den russiske politiske eliten det siste året. Vi ser fortsatt et autoritært Russland med en begrenset beslutningskrets på toppnivå og med få utsikter til økonomisk og politisk reform. I 2017 forventer vi at myndighetene vil ha et hovedfokus på tiltak for å videreføre sin makt også etter presidentvalget i mars neste år. Det meste tyder på at de vil lykkes med dette.

 

På det utenrikspolitiske plan forventer vi at Russland vil fortsette sin destabilisering av Ukraina og sin militærkampanje i Syria i 2017. Samtidig har Russlands vurdering av den nye amerikanske administrasjonen stor innvirkning på Russlands egen utenrikspolitiske kurs. Så langt tyder imidlertid lite på at russiske myndigheter for alvor er i ferd med å endre sin kritiske holdning til USA og Vesten i internasjonale spørsmål.

 

 

 

Moskvas viktigste strategiske målsettinger er fortsatt å opprettholde myndighetenes interne kontroll, å styrke Russlands kontroll over sitt «nære utland», og å sikre og forsterke landets globale stormaktsstatus. Det er en nær sammenheng mellom disse målsettingene og Russlands ønske om å svekke EU og NATO. Russland opplever disse organisasjonene  som hindre på veien mot å nå sine strategiske mål. Det er også med denne bakgrunn at den offensive virkemiddelbruken vi har sett fra Russland mot vestlige land det siste året, må forstås.

 

Russlands sammensatte virkemiddelbruk er det som ofte betegnes som «hybride trusler» eller Russlands «hybridkrigføring». Jeg er ikke den første til å påpeke at denne begrepsbruken potensielt kan lede oss galt av sted. For det første er bruken av sammensatte virkemidler ikke unikt for Russland – det er ingen land som holder seg til kun ett virkemiddel for å oppnå sine mål. For det andre gjør begrepet det vanskelig å skille legitime statlige aktiviteter fra det som må betraktes som trusler. Det er riktig at sammenliknet med det som var tilfelle for noen år siden, er en større andel av russiske tiltak i dag del av en helhetlig og offensiv strategi. Men dersom absolutt alt Russland gjør, betegnes som hybridkrig, mister begrepet raskt sin forklaringskraft. Uten å ha et ønske om å bli et «begrepspoliti», er det derfor vi i Etterretningstjenesten foretrekker å benytte de mer nøytrale begrepene «sammensatte virkemidler» eller «alle statens virkemidler».

Russiske myndigheter mener for øvrig selv at «hybridkrig» er noe vestlige land driver med, og at det de selv gjør, er å gjennomføre defensive tiltak for å forhindre krig. Begrepet russiske teoretikere bruker, er «strategisk avskrekking», der ordet «avskrekking» har en langt bredere betydning enn det ville hatt i en vestlig kontekst. Det inkluderer både tradisjonelle defensive og mer offensive tiltak, og det inkluderer også ikke-militære virkemidler.

 

På 1990-tallet og først på 2000-tallet hadde den russiske tenkningen rundt strategisk avskrekking hovedsakelig et militært fokus. Rundt 2010 begynte russerne også å inkludere ikke-militære virkemidler i denne. Ikke-militære elementer har riktignok vært tilstede både i russisk og sovjetisk tenkning også tidligere. De siste 6-7 årene har de imidlertid fått en mer fremtredende plass i russisk militærteori, og en større plass i praktisk russisk maktutøvelse.

 

De ikke-militære tiltakene avløser ikke de militære elementene, men supplerer de militære virkemidlene og virker i kombinasjon med dem. Militærmakten utgjør fortsatt bærebjelken i forsvaret av Russland, med de kjernefysiske våpnene i en særstilling. Før jeg går over til å snakke mer om de ikke-militære virkemidlene, vil jeg derfor gi en gjennomgang av status for den russiske militærmakten slik vi vurderer den fra Lutvann.

 

Siden Putin for første gang kom til makten i år 2000 har Moskva mer enn doblet sine forsvarsbudsjetter. 2017 er første gang i Putins regjeringstid at russiske myndigheter planlegger å redusere forsvarsbudsjettet noe. Bakgrunnen er den vanskelige situasjonen russisk økonomi fortsatt befinner seg i. Militærmakten beholder likevel sin høye prioritet i statsbudsjettet, ettersom kuttene ikke blir gjort til fordel for andre sivile budsjettposter.

 

Russland forsøker å skjerme det statlige våpenprogrammet GPV-2020 fra nedskjæringer. Programmet vil likevel vil bli rammet av både økonomiske kutt og forsinkelser i produksjonen i 2017. Dette skyldes en oljepris som fortsatt er relativt lav, vestlige sanksjoner og dermed bortfall av utenlandske leverandører. Utviklingen av ny våpenteknologi og nye våpenplattformer vil fortsette, men produksjonen av enkelte system blir trolig satt på vent.

 

Våpensystemer og våpenplattformer til de strategiske kjernefysiske styrkene har høyest prioritet, og blir neppe vesentlig rammet av nedskjæringene. Budsjettkuttene vil heller ikke forhindre at nytt og moderne materiell blir tatt i bruk – herunder høyteknologiske kapasiteter som utfordrer vestlige forsvarssystemer.

 

Etter flere år i konflikt har den russiske militærmakten opparbeidet seg god erfaring med å planlegge kampanjer og å gjennomføre operasjoner. Russland har vist en pragmatisk tilnærming når praktiske utfordringer skal løses. Eksempler på dette er opprettelsen av operasjonstilpassede kampgrupper, såkalte «bataljonsstridsgrupper», og hastekjøp av sivile fartøy for å fylle kapasitetshull i den militære logistikken.

 

Russland opplever etter alt å dømme at de militære operasjonene i Georgia, Ukraina og Syria har bidratt til å utvikle russisk militærmakt. Flere erfaringer fra disse konfliktene har overføringsverdi til fremtidige kampanjer og operasjoner. Evnen til overraskelse og rask styrkeoverføring forutsetter en robust strategisk transportkapasitet, styrker med lav reaksjonstid og systematiske tiltak som skjuler aktiviteten knyttet til overføringen. Disse kapasitetene har blitt forbedret gjennom modernisering og reformer de siste fem-seks årene.

 

I både Ukraina-konflikten og Syria-operasjonen har Russland vist økt evne til å koordinere sivile og militære virkemidler. Virkemidlene inkluderer alt fra fornektelse og desinformasjon på høyeste politiske nivå, til skjulte overføringer gjennom tildekt materiell og fjerning av kjennemerker. Slike tiltak skaper internasjonal usikkerhet rundt omfanget av, og formålet med, det russiske engasjementet. Denne utviklingen vil trolig fortsette i årene som kommer.

 

Et annet aspekt ved de russiske utenlandsoperasjonene er at de har skapt en arena for å prøve ut, demonstrere og markedsføre nytt materiell. Langtrekkende presisjonsvåpen inngår i det som Russland selv kaller «ikke-kjernefysisk strategisk avskrekking».

 

Både sjøbaserte landmålsmissiler og kryssermissiler levert av langrekkende bombefly ble for første gang benyttet i en kampsituasjon høsten 2015. Da mot mål i Syria. Bruken av missilene ble midtpunktet i en bredt innrettet informasjonskampanje, der avskrekkingselementet etter alt å dømme var viktigere enn den militærtaktiske virkningen på den syriske borgerkrigen. Et stadig større erfaringsgrunnlag og vedvarende innfasing av nytt materiell vil i 2017 kunne føre til at ytterligere kapasiteter blir tatt i bruk.

 

Russlands anvendelse av militærmakt i Syria har også overføringsverdi til Norges nærområder.

 

Nord-Vest Russland inkludert Kola-halvøya og de arktiske områdene er avgjørende for Russlands evne til å projisere makt. Det er først og fremst de strategiske ubåtene som står for den strategiske avskrekkingen. De strategiske ubåtene vil også i fremtiden representere den høyest prioriterte militære virksomheten i Nordvest-Russland.

 

Beskyttelse av de strategiske ubåtene er en naturlig del av den strategiske avskrekkingen, og er derfor en viktig oppgave for Nordflåten. Økt personelltrening og tilførsel av nytt og moderne materiell øker evnen til å verne om disse kapasitetene. Begge deler gir Russland et større handlingsrom i Norges nærområder. Mobile plattformer og langtrekkende presisjonsvåpen av de typer Russland har brukt i Syria, styrker evnen til å påvirke sjø- og luftaksene inn mot Norge. Kritisk norsk infrastruktur, både sivil og militær, er nå innenfor rekkevidden til russiske konvensjonelle missilsystem med høy presisjon.

Disse missilene kan leveres fra plattformer langt utenfor den norske territorialgrensen.
Russland prioriterer som sagt nordområdene og Arktis høyt. Dette viser seg blant annet i den omfattende reetableringen av infrastrukturen langs Sibirs nordkyst og på flere av de arktiske øyene i området. Vi ser tilførsel av nytt og modernisert militært og sivilt utstyr, og stadig hyppigere og mer komplekse øvelser i området. Volumet og kompleksitet i aktiviteten har økt i 2016. I sum betyr dette at Russland har forbedret sin evne over flere år  til å kunne  nekte norske og allierte sjø- og luftoperasjoner i nordområdene. Gjennom å innfase modernisert og nytt utstyr vil Russland trolig øke denne evnen ytterligere både i 2017 og i årene som kommer. For Norges del betyr dette et mer komplekst og utfordrende militært trusselbilde og redusert varslingstid.

 

Til tross for denne tydelige styrkingen av russiske militære kapasiteter, står vi fast på vår vurdering om at Russland ikke ønsker direkte militær konflikt med NATO, og at en militær konflikt mellom Norge og Russland er usannsynlig så langt vi kan vurdere det nå.

 

Samtidig står vi overfor et Russland som ser på internasjonal politikk som et nullsumspill og som viser evne og vilje til å benytte en rekke ulike virkemidler for å oppnå sine målsettinger. Militærmakten utgjør kun en søyle av de maktmidler som Russland besitter. Den andre søylen er, som jeg var inne på tidligere, en rekke ikke-militære virkemidler som gir Russland mulighet til å ramme og påvirke motstandere uten at situasjonen eskalerer til militær konfrontasjon. Jeg vil nå trekke frem de ikke-militære virkemidlene vi anser for å være mest sentrale.

 

I dette bildet står nettverksoperasjoner, populært kalt cyberoperasjoner, helt sentralt. Hendelser som er observert i 2016 viser at den russiske interessen for tradisjonelle politiske og militære mål i Norge vedvarer. Russiske aktører har i årevis forsøkt å trenge inn i datasystemer tilhørende norske myndigheter, og vi forventer at dette vil fortsette i år. En annen kontinuerlig trussel mot norske virksomheter er inntrenging og kompromittering for å etablere skjult infrastruktur, med det formål å innhente informasjon.

 

Tradisjonelt har Russlands cyberkapasiteter primært blitt brukt til etterretningsformål. Hendelser de siste to årene, ikke minst det som skjedde under den amerikanske presidentvalgkampen, kan imidlertid indikere at Russland i økende grad også ønsker å bruke disse kapasitetene til å påvirke holdninger, prosesser og beslutninger i andre land.

 

De siste to årene har Russland også forsøkt å påvirke vestlig opinion gjennom å manipulere sosiale medier. Aktiviteten omfatter blant annet kartlegging av sosiale og profesjonelle relasjoner, trakassering og kapring av profiler. Det har vært flere tilfeller med massefabrikasjon av klager til Twitter og Facebook med det mål å stenge ned Russlands-kritiske profiler. Infiltrasjon av vennenettverk på sosiale medier blir også brukt som utgangspunkt for å spre desinformasjon og propaganda. Også sjikane og trusler gjennom masseutsending av tekst- og talemeldinger via telefon er et virkemiddel som går igjen.

 

Videre forventer vi at Russland i 2017 vil videreutvikle konsept for offensive operasjoner rettet mot infrastruktur og kritiske systemer. Russlands begrensede konvensjonelle ressurser gjør det attraktivt for landet å utvikle en strategi som rammer de sårbare punktene i vestlig infrastruktur. Å utvikle digital sabotasjekapasitet blir således et virkemiddel for å jevne ut styrkeforholdet med Vesten. I en spent situasjon kan Russland bruke sabotasje i det digitale rom som virkemiddel for å skape kaos og å øve press. Sabotasje i det digitale rom kan for eksempel være å forstyrre eller hindre telekommunikasjon, trafikkstyringssystemer, kringkasting og Internett-medier.

 

Foruten cyberoperasjoner har Russland i mange år drevet informasjonsoperasjoner gjennom målrettede mediebudskap mot et internasjonalt publikum. Overfor det internasjonale publikummet er budskapet noe annerledes enn overfor det hjemlige publikum i Russland. Russland ønsker ikke nødvendigvis å etablere en sannhet eller konsensus, og budskapet som sendes ut er ikke udelt pro-russisk. Moskvas mål er heller å skape et sammensurium av stemmer og perspektiver, og følgelig en forvirring som bereder grunnen for russisk innflytelse.

 

 

De siste årene har Russland også trappet opp støtten til prorussiske politiske miljøer i Europa, særlig i de land der Moskva ser et potensial for splittelse om Russlandspolitikken. I Vest-Europa fokuserer Russland særlig på å bygge politiske allianser med vennligsinnede politikere, og på å etablere pro-russiske organisasjoner som bidrar til å legitimere Russlands verdenssyn.

 

Som nevnt innledningsvis er det imidlertid svært vanskelig å skille legitim informasjonsformidling og legitime politiske kontakter fra tiltak som er del av en helhetlig, destruktiv påvirkningsstrategi. For oss i etterretnings- og sikkerhetsmiljøet kan dette gjøre at problemet blir vanskelig å avgrense. For beslutningstakerne kan det gjøre det utfordrende å fatte adekvate mottiltak.

 

Hva andre ikke-militære virkemidler angår, vil jeg også legge til et siste element – nemlig «det ukjente». De ikke-militære virkemidlenes effekt avhenger ofte av i hvor stor grad de evner å overraske. Ved å sette opp en liste over alle Russlands ikke-militære tiltak én gang for alle, kan vi risikere ikke å se nye virkemidler som måtte dukke opp. Det har blitt stadig viktigere å se det militære og politiske helhetsbildet, og å vurdere mulige nye utslag av Russlands strategiske tenkning.

 

Russlands ikke-militære virkemiddelbruk innebærer åpenbare utfordringer for vestlige land. Kapasitetene og aktivitetene jeg nettopp har beskrevet, taler for seg. Russlands autoritære politiske system og begrensede beslutningskrets på toppnivå gjør det dessuten mulig for russiske myndigheter å fatte raske beslutninger om å ta dem i bruk. Nettverksoperasjoner, informasjonskampanjer og politisk alliansebygging er i tillegg relativt kostnadseffektive virkemidler, noe som gjør det politisk enklere å iverksette dem. Og sist, men ikke minst, er dette aktiviteter som ikke utløser NATOs artikkel 5. Russland har med andre ord flere virkemidler til rådighet som man kan benytte uten å risikere militær konfrontasjon med NATO.

 

Russland har dessuten blitt stadig mindre kompromissvillig hva landets strategiske målsettinger angår, og har vist at landet er villig til både å ta store kostnader og høy risiko når man anser dette som nødvendig. Det siste årets hendelser kan i tillegg tyde på at Russlands ønske om å opprettholde makt og kontroll både internt og eksternt, nå kan ha gått over til en holdning om at man også må forme omgivelsene for å ivareta sine sikkerhetsbehov over tid. Dessuten kan skillet mellom offensivt og defensivt være i ferd med å bli enda mer tilslørt enn det har vært før.

 

Videre skaper den politiske splittelsen vi i dag ser i flere vestlige land, mange muligheter for et Russland som både er opportunistiske og innovative i sin virkemiddelbruk.

 

 

Med dette bakteppet er det kanskje noe overraskende at jeg også vil advare mot å overdrive Russlands evne til å påvirke oss. Dagens mediebilde skaper tidvis et inntrykk av Russland som en massiv og konsolidert trussel fra øst, og et bilde av at alle landets virkemidler er effektive, sømløst koordinert og del av en gjennomtenkt strategi. Faren ved et slikt inntrykk er at det lett kan bli et selvoppfyllende profeti som tjener Moskvas interesser. Russland er riktignok mer sentralisert og konsolidert enn det som var tilfelle for noen år siden, men fullstendig enhetlig er landet fortsatt ikke. Dersom vi tillegger Russland større evne enn det er grunnlag for, risikerer vi også å gi landet større vekt enn vi egentlig behøver. Vi bør huske på at en sentral del av Moskvas strategiske kommunikasjon overfor omverdenen er å skape et bilde av Russland som sterkt og kapabelt, også når virkeligheten er langt mer nyansert.

 

Det er flere svakheter ved Russlands ikke-militære virkemiddelbruk. Der det for eksempel er et relativt veletablert doktrinelt rammeverk rundt Russlands bruk av militærmakt, er det teoretiske rammeverket for Russlands bruk av ikke-militære virkemidler foreløpig mindre utviklet. Dette gjør at russiske ikke-militære tiltak kan fremstå som tilfeldige og aggressive for omverdenen, og snarere bringe landet i vanry enn å gi det økt innflytelse.

 

Dessuten vil kontekst være vesentlig for effekten av Russlands tiltak. Aggressive russiske informasjonsoperasjoner fungerte godt på Krim, der befolkningen var russiskspråklig og til dels Russlands-vennlig. I Vesten er de nok, tross alt, generelt mindre effektive. Et eksempel på dette er meningsmålinger foretatt i årene etter Ukraina-krisen. Disse viste at den europeiske befolkningens syn på Russland var blitt langt mer negativt enn det var før krisen, til tross for russiske informasjonsoperasjoner og forsøk på politisk alliansebygging. Generelt sett er det nok fortsatt slik at Russland har begrenset evne til å regissere den politiske utviklingen i Vesten. Det vi ser, er heller at landet aktivt utnytter de mulighetene som oppstår.

 

I tillegg er det flere av Russlands virkemidler som vil være vanskelige å benytte mer enn én gang. Jeg skal ikke stå her og avblåse faren for at Russland igjen kan komme til å bruke spesialstyrker uten kjennetegn i en fremtidig konflikt. Men det er kanskje ikke åpenbart at slike «små grønne menn» vil fungere like bra en gang til som det gjorde under anneksjonen av Krim, ettersom man nå er langt mer forberedt på at en slik situasjon kan oppstå.

 

 

 

Hva betyr dette så for Norge?

I Norge har vi et stabilt og konsolidert politisk system, og en gjennomgående enighet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette gjør at Russland trolig ikke vil ha like lett for å identifisere og utnytte splittelser her som de har i en del andre vestlige land. Vi er heller ikke et prioritert mål for Russland i bilateral forstand.

 

På den annen side er vi medlem av NATO og alliert med USA, noe som i ulike sammenhenger kan sette oss i Russlands søkelys. Moskva vil være særlig kritisk til f.eks. norsk deltakelse i missilforsvaret eller ved eventuelle endringer i norsk basepolitikk. Dette reflekteres blant annet i utspillene som har kommet fra den russiske ambassaden i Oslo de siste ukene.

 

En annen åpenbar sårbarhet for Norge er at Russland aktivt utnytter politiske splittelser hos nære allierte som Norge er avhengig av. I 2017 skal det holdes valg i flere sentrale vesteuropeiske land, og det kan ikke utelukkes at Russland vil forsøke å påvirke disse.

 

Russland vil heller ikke ha noen hemninger med å iverksette tiltak mot Norge dersom de skulle se seg tjent med det. Kapasitetene til å gjøre det har Russland allerede, og intensjoner kan som kjent endres raskt.

 

 

 

La meg nå komme med noen avsluttende betraktninger.

 

Når det gjelder Russlands ikke-militære virkemidler, har enkelte hevdet at god teknologisk ekspertise, et stabilt politisk system og en fri og kritisk presse er det beste forsvar. Det er jeg enig i. Det er med andre ord snakk om et bredt forsvarsbegrep, med fokus på å «holde orden i eget hus».

 

Vi lever heldigvis i et samfunn der etterretningstjenesten ikke bestemmer hvordan vårt politiske system skal organiseres, eller hvordan vår presse innretter seg. Men la meg komme med noen refleksjoner når det gjelder den teknologiske biten.

 

I fjor vår ble vårt nye etterretningsfartøy, det fjerde i rekken ved navnet «Marjata», satt inn i operativ tjeneste. Et av fartøyets hovedoppgaver er å overvåke den militære utviklingen i nordområdene. Behovet for oppdatert teknologi var drivende for byggingen av den nye Marjata. Det samme ligger bak den pågående oppgraderingen av våre radarsystemer i Vardø. Disse prosessene representerer imidlertid ikke bare fornyelse, men også kontinuitet: Selve teknologien er ny, men behovet for stadige teknologiske oppgraderinger har vært en konstant gjennom Etterretningstjenestens 75-årige historie.

 

Marjata og Globus er i hovedsak innrettet mot å skaffe oss kunnskap om kapasiteter. Men trusler består som kjent både av kapasiteter og intensjoner. En stor utfordring for Etterretningstjenesten i dag er at intensjoner har blitt vanskeligere å avdekke på grunn av den teknologiske utviklingen. Kommunikasjon som tidligere gikk over radio og satellitt, foregår nå i fiberoptiske kabler. Mer enn 90% av trafikken inn og ut av Norge formidles i dag over høyhastighets fiberforbindelser. Det er også her trusler i cyberdomenet lettest kan identifiseres. Etterretningstjenesten har imidlertid ikke tilgang til denne trafikken i dag.

 

  1. september i fjor overleverte det såkalte Lysne II-utvalget sin rapport til forsvarsministeren. Utvalget konkluderer med at Etterretningstjenesten bør få tilgang til de fiberoptiske kablene, det vil si at det opprettes et såkalt digitalt grenseforsvar. 21. februar i år redegjorde forsvarsministeren i Stortinget for at regjeringen vil utrede og konkretisere hvordan en form for digitalt grenseforsvar kan etableres og lovreguleres.

 

Lysne II-utvalgets beskrivelse av de utviklingstrekk som har aktualisert behovet for slik aksess, er i stor grad sammenfallende med dem jeg har trukket frem i mitt foredrag her i dag. Utvalget trekker nettopp frem den kraftige økningen i cybertrusler mot Norge og norske interesser, og de økende truslene fra internasjonal terrorisme, der Internett-basert koordinering av terrorvirksomhet på tvers av landegrenser blir mer vanlig.

 

Som etterretningssjef skal jeg ikke underslå at jeg ser positivt på Lysne II-utvalgets konklusjoner og regjeringens beslutninger om videre prosess. Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at overgangen til et digitalt grenseforsvar innebærer dilemmaer. I større grad enn det som har vært tilfelle ved tidligere teknologiske oppgraderinger, kan slik aksess by på personvernutfordringer om den ikke håndteres på riktig måte. Lysne II-utvalget foreslår omfattende begrensninger og kontrollmekanismer for å bøte på dette. Jeg anerkjenner problemstillingen fullt ut, og imøteser den offentlige debatten som kommer. Jeg ønsker også å medvirke til at den offentlige debatten baseres på et mest mulig opplyst saksgrunnlag. Deler av debatten så langt er – sett fra mitt ståsted – preget av noe manglende presisjon og delvise misforståelser.

 

 

Jeg vil kort nevne fem sentrale forhold:

  • For det første: Overvåkingsbegrepet må presiseres. Å ha mulighet til å gjøre målrettede søk i et stort datagrunnlag, er i seg selv ikke å anse som masseovervåking. At datagrunnlaget også vil inneholde trafikkdata knyttet til norske personer, data som ikke vil bli sett av menneskeøyne eller tillatt søkt etter av en domstol, innebærer ingen masseovervåking av norske borgere.
  • For det andre: Enkelte synes å legge til grunn at det finnes mer akseptable alternativer til DGF. Såkalt «målrettet datalagring» er imidlertid ikke teknologisk mulig. Det finnes ikke et «DGF light». Dersom det hadde funnes, hadde vi foreslått å bygge det. Og alternativet til DGF er uansett ikke at Etterretningstjenesten skal fortsette som før. Vi er, og vil i økende grad være, tilstede i det digitale rom. Spørsmålet er snarere hva vi skal se etter, hvilke rammer som skal gjelde og hvordan vi mest effektivt kan kontrolleres.
  • For det tredje: Det hevdes at terrorister og spioner uansett kan unngå deteksjon ved å benytte krypterings- og anonymiseringsverktøy. Det er ikke tilfelle. Selv om kryptering er en økende utfordring for etterretningstjenester, vil avanserte metoder og etterretningsdisipliner sett i sammenheng likevel kunne bøte på en del av denne utfordringen. At stadig flere sammenlignbare land etablerer DGF-lignende ordninger, senest Sveits og Nederland, er et uttrykk for at slik tilgang vurderes å ha stor etterretningsmessig verdi.
  • For det fjerde: Med den riktige lovregulering og et effektivt kontrollapparat på plass, er det mer sannsynlig at nedkjølingseffekt og formålsglidning ikke vil inntreffe enn det motsatte.
  • Og til slutt: EU-domstolen har ikke avgjort at datalagring for utenlandsetterretningsformål er i strid med menneskerettighetene. Avgjørelsen fra domstolen gjaldt pålegg til tjenestetilbydere om å lagre data for bruk av politiet til oppklaring av kriminalitet. Utenlandsetterretning skiller seg fra dette på flere måter. For det første er formålet vesentlig annerledes: Hensynet til rikets sikkerhet veier tyngre enn hensynet til kriminalitetsbekjempelse. For det annet gjaldt avgjørelsen pålegg til tjenestetilbyderne om å lagre trafikkdata, mens DGF ikke innebærer et slikt påbud. For det tredje innebærer DGFs fokus på utenlandske forhold og aktører. Foreløpig er det ingen gode grunner til å konkludere med at avgjørelsen tilsier at forslaget om DGF må legges bort eller at innrettingen må vesentlig omarbeides.

 

Jeg ser det som min oppgave å påpeke at uten et digitalt grenseforsvar i en eller annen form, vil det bli stadig vanskeligere for Etterretningstjenesten på en tilfredsstillende måte å utføre den jobben myndighetene har pålagt oss.

 

Etterretningstjenestens ambisjon er å levere rettidig, relevant og pålitelig informasjon til våre beslutningstakere.  Uten et fornuftig innrettet digitalt grenseforsvar vil det i dagens situasjon være vanskelig å være rettidig, fordi vi vil ha mindre evne til å fange opp trusler og sikkerhetsutfordringer før de materialiserer seg. Vi blir mindre relevante, fordi vi ikke er der trusselaktørene kommuniserer seg imellom. Og vi blir mindre pålitelige, fordi vi vil ha svekket mulighet til å få tak i informasjonsbiter som kan styrke eller svekke våre stående vurderinger. I en verden der våre motstandere beveger seg inn i nye rom, er vi nødt til å følge etter. Hvis ikke blir det litt som å lete etter nøkkelen under gatelykten bare fordi det er der det er lys, og ikke fordi det var der vi mistet den.

 

Motsatt vil nye teknologiske tilganger, med de beskrankninger som seg hør og bør i et demokratisk samfunn, både være i tråd med de beste tradisjoner i Etterretningstjenestens nå 75-årige historie, og gjøre oss betydelig bedre rustet til å møte de sikkerhetsutfordringene og truslene jeg i dag har beskrevet.

Takk for oppmerksomheten!

Se også: Foredraget fra 2016 finner du her.

Mandag 20. februar, gjestet ny Sjef for Cyberforsvaret, generalmajor Inge Kampenes, Oslo Militære Samfund hvor han foredro om status og utfordringer for Cyberforsvaret med foredragstittel «Operasjonalisering av beskyttelse mot en ny og fremvoksende trussel». Med sin ledergruppe til stede, fikk vi oppleve en engasjert, ydmyk og reflektert ny sjef for Cyberforsvaret.

Vi takker generalen for et meget interessant og tankevekkende foredrag, og ønsker ham lykke til i jobben som Sjef Cyberforsvaret.

Tale for Oslo Militære Samfund

«Operasjonalisering av beskyttelse mot en ny og fremvoksende trussel»

Generalmajor Inge Kampenes, Sjef Cyberforsvaret

1

Sjef Cyberforsvaret, Inge Kampenes under sitt foredrag i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS

Ærede forsamling,

Det er rimelig nøyaktig to år siden sjef Cyberforsvaret stod i denne salen for å ori- entere om våre utfordringer og hvordan vi understøtter Forsvarets virksomhet. Ver- den har utviklet seg i mellomtiden, og rammene for det norske Forsvaret har en- dret seg sammen med den.

Jeg har sittet i sjefsstolen på Jørstadmoen i nøyaktig fem dager – og jeg har en op- erativ bakgrunn som kampflyver – så jeg vedstår at jeg er, og kanskje alltid vil være, på gyngende grunn når det kommer til tekniske detaljer. Jeg har tatt over en spennende, inspirerende og svært viktig jobb. Jeg har fått ansvaret for å lede en organisasjon som etablerer, drifter og beskytter Forsvarets samband. Selve limet i Forsvaret. Cyberforsvaret støtter de som styrer de militære maktmidlene, de som skal sørge for effekt slik at de militære målene nås. Vi skal holde kommunikasjon- slinjene åpne i fred, krise og krig. Cyberforsvaret skal sørge for sikkert samband på moderne krigeres premisser. Jobben er spesielt viktig i disse tider fordi vi opplever en voldsom utvikling i samfunnet, der moderne krig og konflikt i stadig større grad inkluderer aktiviteter i cyberdomenet. Dette er den raskest voksende trusselen i vår tid!

I dag vil jeg beskrive hvordan rammene for Forsvaret har endret seg. Vi har gått fra en situasjon hvor vi levde med en etablert sannhet om at det ikke fantes noen trussel mot Norge, over til et verdensbilde som er mer dynamisk, komplekst og ut- fordrende, og med potensielle statlige og ikke-statlige motstandere som har en reell evne til å påvirke beslutningsprosesser og kritiske funksjoner i landet vårt. Cyberforsvaret opplever forsøk på inntrengning i Forsvarets datanettverk så godt som hver dag.

Men jeg vil også beskrive hvordan rammene har endret seg som følge av utviklingen i samfunnet innenfor vårt fagområde, og som følge av en utvikling blant våre al- lierte og blant våre samarbeidspartnere.

Generalmajor Inge Kampenes taler i Oslo militære samfund. Foto: Cyberforsvaret

2

Avslutningsvis vil jeg berøre personellmessige og teknologiske utfordringer som vi vil møte i årene som kommer, og hvordan jeg ser for meg å møte disse.

La meg først spole tilbake i historien til tiden før opprettelsen av Cyberforsvaret i 2012. I arbeidet med forsvarssjefens fagmilitære råd i 2011 hevdet generalmajor Roar Sundseth, da sjef for Forsvarets informasjonsinfrastruktur, at nettverksbasert forsvar, digitalisering av Forsvaret og tilføring av moderne materiell endret avhengighetene og sårbarhetene så radikalt at han så konturene av noe helt nytt.

Forsvarets avhengighet av moderne teknologi og sårbarhetene som fulgte med et stadig økende digitalt trusselbilde, la grunnlaget for å snakke om et nytt operativt domene. I tillegg til land-, luft- og sjødomenet hadde cyberdomenet – altså sum- men av Forsvarets digitale informasjon, sambandssystemer og materiell med digital avhengighet – nådd et punkt hvor man måtte forholde seg til dette som en entitet. Og ikke som et utvalg av relaterte og adskilte utfordringer.

Sundseth argumenterte for et behov for å utvikle nye kapasiteter – og ikke minst utvikle en organisasjon med ansvar for å beskytte Forsvaret og Forsvarets bruk av dette domenet – i møte med både nye militære trusler og nye muligheter.

I Sundseths tid som sjef for Cyberforsvaret konsentrerte organisasjonen seg om det som var nytt; cyberdomenet og datanettverksforsvar. Hovedprioriteringen var å bygge forståelse i egen organisasjon om at overgangen fra Forsvarets informasjon- sinfrastruktur til Cyberforsvaret faktisk innebar en reell endring, og ikke bare var en symbolhandling. Sundseth forsøkte også å starte en modningsprosess og bidra til en debatt i Forsvaret omkring det nye domenet. På alle måter gode initiativer som vi fortsetter arbeidet med.

Generalmajor Odd Egil Pedersen tok over Cyberforsvaret mot slutten av 2013 og kom ganske raskt til erkjennelsen om at grunnfjellet i IKT-virksomheten i Forsvaret ikke var godt nok. Vi hadde betydelige utfordringer med den grunnleggende sikker-

3

hetstilstanden innenfor IKT. Mye av materiellet var i ferd med å bli utdatert, og det oppsto nye sikkerhetsutfordringer raskere enn man evnet å løse problemene. IKT- virksomheten var underfinansiert, og nyinvesteringer ble ikke gjennomført i tilstrekkelig grad. Vi sto i fare for å miste sikkerhetsgodkjenning for flere sentrale systemer som følge av dette. Arbeidet med å rette opp situasjonen tok mye av Pedersens tid og konsentrasjon, og arbeidet har nå kommet langt og har god frem- drift, selv om det fortsatt gjenstår et ikke ubetydelig etterslep.

Generalmajor Pedersen mente at organiseringen av IKT-virksomheten, både i Forsvaret og i Cyberforsvaret, ikke var optimal. Han la grunnlaget for en endring av Cyberforsvaret for å styrke kjernevirksomheten, og for å tilpasse organisasjonen det nye trusselbildet og nye rammevilkår. Dette arbeidet førte hans arvtaker, brigader Kurt Pedersen, videre og planleggingen av omorganiseringen av Cyber- forsvaret er nå kommet langt. Kurt Pedersen vektla Cyberforsvarets evne til å un- derstøtte Forsvarets operasjoner nasjonalt og internasjonalt.

Historien viser at Cyberforsvarets sjefer har vektlagt to svært viktige men forskjel- lige deler av oppdragsporteføljen. De har brakt organisasjonen videre fra det ut- gangspunktet som lå til grunn for opprettelsen for fem år siden. Jeg ser det som min største oppgave å nå samle kraft rundt begge disse delene, og optimalisere Cy- berforsvarets virksomhet slik det nye trusselbildet og den teknologiske utviklingen krever – og på moderne krigeres premisser.

La meg utdype trusselbildet og konsekvensene av dette.

Det ville være å sparke inn åpne dører å argumentere for at cybertrusselen er øk- ende. Det er en erkjennelse som er etablert i samfunnet. Digitale trusler rammer og påvirker samfunnet i brede lag. Norge er et av de mest digitaliserte samfunn i verden, rangert fra helt i toppen ned til nummer fem avhengig av hvilken oversikt man velger å legge til grunn. Det fører med seg store muligheter vi bør utnytte, men også en sårbarhet som vi må ta inn over oss. Alle sektorer i Norge, det være

4

seg forsvar, justis, samferdsel og energisektoren, er alle understøttet, styrt og drevet med IKT. Vi har helt siden den spede begynnelse hatt fokus på å erstatte årsverk med kostnadseffektiv teknologi. Det har gitt mange viktige besparelser, og fornying gjennom IKT har lagt grunnlag for mye av verdiskapingen som vi ser i lan- det vårt – og ikke minst så står digitalisering fortsatt for en betydelig verdistigning.

I Forsvaret står vi i samme situasjon. Vi har søkt å opprettholde en høy operativ evne gjennom å erstatte mobiliseringsforsvarets volum med et moderne og digi- talisert forsvar med høyteknologisk materiell og et høyt operativt tempo.
Det har vi i betydelig grad lyktes med, men samtidig har vi også effektivisert bort mye av den operative utholdenheten som fulgte med fortidens volumtilnærming.

Jeg er ansvarlig for et fagområde som er i hurtigere utvikling enn noen annen del av militærmakten. Hvor levetiden for luftmateriell beregnes til å være 30 eller 40 år, så er levetid og teknologiskifter innenfor IKT estimert til å være fire til sju år. Og enda mindre for noe materiell. Utviklingen er i betydelig grad drevet frem av sivile kommersielle krefter, ikke av de militære. Det gjør at Forsvarets ansatte har forventninger til teknologien de skal benytte i jobbsituasjon og i operasjoner som er krevende for Forsvaret å imøtekomme. På den positive siden gjør dette at det er enklere å innføre og implementere ny teknologi, så mulighetene for den videre moderniseringen av Forsvaret er betydelige.

Den teknologiske utviklingen er supplert med et trusselbilde som er i hurtig utvikling, parallelt med teknologien. Trusselen er i betydelig grad drevet frem av nasjonalstater og deres hemmelige tjenester i svært lukkede miljøer. Det gjør det vanskelig å forutse og predikere hvilke trusler man til enhver tid må være for- beredt på – langt mindre hvilke trusler man kan møte i fremtiden.

Én viktig effekt av cyberangrep er usikkerheten som skapes hos beslutningstakerne. Tvilen om hva som faktisk skjer blir større, og påvirker beslutningsprosessene. Det innebærer at det vil bli stadig viktigere både å forsvare oss i cyberdomenet og å kunne foreta beslutninger under stor grad av usikkerhet. Operasjoner i cyber- domenet kan således sies å representere et paradigmeskifte fordi utviklingen går

Inge Kampenes, ny sjef for Cyberforsvaret, holdt foredrag i Oslo Militære Samfund mandag kveld. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix Foto: NTB scanpix (Se artikkel her).

5

fra en kamp om våpeneffekt til en kamp om tro og tvil om virkelighetsoppfattelsen. En slik utvikling antyder et behov for et tettere samarbeid mellom Cyberforsvaret og Etterretningstjenesten og mellom Cyberforsvaret og FOH og de taktiske sjefene.

Kort oppsummert har vi en betydelig trussel som samfunnet og Forsvaret står oven- for. En trussel som kan påvirke Forsvarets evne til å drive fredstidsdrift, men som klart også har forutsetning for å påvirke vår operative evne i krise og krig. Det er en trussel som er blant de mest dynamiske vi står ovenfor.

——-

Vi må evne å utvikle oss med denne tilstedeværende trusselen. Vi må videreutvikle vår evne til å høste operative gevinster av et høyteknologisk forsvar. Vi må utvikle konsept- og doktrinegrunnlag og vi må utvikle organisasjonen og kompetansen vår. Det vil måtte være en løpende utvikling, drevet både av endringer i trusselbildet og av teknologiske muligheter. Dette blir en betydelig oppgave, men heldigvis står vi ikke alene i prosessen.

I sommer skrev statsminister Erna Solberg under på den såkalte NATO Cyber De- fence Pledge. Dokumentet er en forpliktelse fra alliansens statsledere om å øke konsentrasjonen mot digitale trusler, og å ta cybertrusselen på alvor. Det er tre nøkkelpunkter i forpliktelsen som det er viktig å være kjent med.

Det første punktet er erkjennelsen av cyberdomenet som et domene som må forsvares på lik linje med land-, sjø- og luftdomenene. Det er i seg selv en bety- delig erkjennelse, og noe som vil føre med seg et betydelig stykke arbeid i årene som kommer. Mange i denne salen er godt kjent med dokumenthierarkiet i NATO, og forstår hvor mange styrende dokumenter som må produseres som følge av en slik erkjennelse.

I videreføringen av det, må styrende dokumenter for de andre domenene revideres og harmoniseres for å sikre at alle avhengigheter er ivaretatt. En betydelig opp- gave, men det gjør jobben enklere for Norge i det at vi ikke trenger å gjøre alt

6

dette alene. Jeg vil anbefale Forsvarssjefen at vi her, som på mange andre om- råder, bidrar aktivt og konstruktivt i arbeidet som går i alliansen og deretter im- plementerer Natos doktrine i Norge. Med minst mulig endringer. Det vil gjøre jobben vår enklere og samtidig styrke samvirket med våre allierte.

Det andre poenget som er verdt å trekke inn om Cyber Defence Pledge er hvorfor Nato velger å komme til denne erkjennelsen. Alliansen ønsker å utvikle seg i ret- ning av høyere interoperabilitet og samvirke mellom nasjonene. Det betyr at nasjonene må koble de operative IKT-systemene sine tettere sammen og utveksle informasjon og data sømløst. I Cyber Defence Pledge ligger det en erkjennelse om at disse sammenkoblingene gjør at alliansen som helhet aldri vil være sterkere enn sitt svakeste ledd. NATO har startet arbeidet med et nytt konsept, Federated Mis- sion Networking, som er en samling av standarder og tekniske løsninger som gjør denne interoperabiliteten mulig.

Skal Forsvaret kunne hente ut de fulle operative fordeler og skape reell kampkraft av nye kampfly, fregatter og en digitalisert hær, må vi skaffe Forsvaret kommu- nikasjonssystemer som gir optimalt samvirke med våre allierte. Og vi må også ha en motstandsdyktighet, en robusthet i systemene, som sammen med evnen til å drive defensive cyberoperasjoner gjør oss i stand til å forsvare oss mot avanserte cy- bertrusler.

Norge har begynt arbeidet med å tilpasse seg disse Nato-standardene. Vi er ikke i mål med det enda, men vi er aktive deltakere i arbeidet i Nato og jeg har som am- bisjon å ha en ferdig løsning i god tid før øvelse Trident Juncture i 2018. Forsvarss- jefen har gitt dette arbeidet høy prioritet, og en slik ambisjon burde være opp- nåelig når de forskjellige IKT-miljøene i Forsvarssektoren jobber godt sammen.

Det tredje og siste vesentlige momentet som har kommet fra Nato nylig er en en- dring i tankesettet rundt cyberforsvar. Vi har i militære kretser lenge sett på de- fensive cyberoperasjoner som en teknisk og IKT-orientert disiplin. Signalene som nå kommer fra Nato er at alliansen tenker cyber defence i rammen av mission assur- ance – altså evnen til å beskytte, skjerme og muliggjøre alliansens evne til å løse

7

sine oppdrag. Det er en interessant, og også en riktig, måte å tenke på. Det betyr at beskyttelse i det digitale domenet går fra å være en driftteknisk aktivitet til en integrert del av en operativ kontekst.

Nato erkjenner altså at sikkert militært samband er en forutsetning for kommando og kontroll, som igjen er en forutsetning for all oppdragsløsning – på alle nivåer. Det får betydning for hvordan vi må jobbe med disse utfordringene.

For det første så må vi slutte å tenke ensidig statisk og stasjonært rundt defensive cyberoperasjoner – det blir fort resultatet når man tenker i rammen av infrastruk- tur og nettverk. Defensive cyberoperasjoner vil i fremtiden være dynamisk opp- dragsløsning som fortløpende må tilpasse seg både motstanderens handlinger, mot- standerens mål og egne operatives planer og mål. Vi må ha evne til å fatte tiltak som forebygger og kompenserer for trussel og risiko, på samme måte som vi plan- legger for trussel og risiko mot luft-, land- og sjø-operasjoner.

Operasjoner i cyberdomenet består av både defensive-, etterretnings- og offensive kapasiteter. Disse kapasitetene må spille sammen for at man skal oppnå ønsket ef- fekt. Cyberforsvaret har i dag ansvaret for de defensive kapasitetene, men er avhengig av samarbeidet med Etterretningstjenesten for å forbedre evnen til å håndtere hendelser og gjøre en effektiv jobb. Og vice versa. Vi ser med andre ord konturene av et enda tettere samarbeid mellom våre to organisasjoner. Så lenge Cyberforsvaret er de som drifter og dermed forstår Forsvarets digitale nettverk må Cyberforsvaret ha en rolle i cyberoperasjoner. Hvordan vi skal organisere dette i Forsvaret i fremtiden vil Forsvarsdepartementet utrede inneværende år.

Den defensive kapasiteten, Cyberforsvarets ansvarsområde i dag, vil måtte utvikle evne til å drive operasjonsplanlegging. Mest viktig for oss vil i fremtiden være tyn- gdepunktsanalysene. Gjennom tyngdepunktsanalysen vil vi avklare hvor op- erasjonene og styrkene våre er sårbare, hva som er kritiske kapasiteter og hva som er motstanderens evne til å ramme sårbarhetene og kapasitetene våre.

Generalmajor Inge Kampenes taler i Oslo militære samfund. Foto: Cyberforsvaret

 

8

Med utgangspunkt i tyngdepunktet må vi fatte tiltak. Tiltak som kompenserer for motstanderens mulige handlinger – være det seg i form av økt redundans eller økt beskyttelse av kritisk cyberlende. Forsvaret må kanskje sende mobile kapasiteter ut til avdelinger for å redusere reaksjonstid og øke evne til systemgjenoppretting. Og det kan være relevant å gjøre tilpasninger av nettverk og tjenester for å frus- trere eller forvirre motstanderen.

Fordelen i cyberdomenet er at vi har en mulighet til å tilpasse terrenget vårt til operasjonsplanene, ikke motsatt. Det gir oss muligheter som vi ikke har i de andre domenene.

Vi må også evne å se på Forsvaret i et større perspektiv enn det vi gjør i dag. De fleste av dere er kjent med nyhetene som kom for en drøy uke siden om sår- barheter knyttet til Nødnettet som følge av bortsetting av driftstjenester til andre nasjoner. Denne saken har overføringsverdi til forsvarssektoren, Forsvaret og mil- itære operasjoner. Utfordringen med moderne samband, som følge av globalisering og den globale markedsøkonomien, er at man etter hvert blir involvert i, og avhengig av, veldig lange og komplekse verdikjeder.

For å dra et eksempel som jeg er godt kjent med: Kampflyvåpenet. Det er rimelig å anta at en i fremtiden vil se at evnen til å projisere luftmakt vil være sentral for de aller fleste av Forsvarets operasjoner. F-35 vil være en kritisk kapasitet både i land-, sjø- og luftdomenet i fremtiden. Men verdikjeden bak selve maskinen og pi- loten er lang, selv om det er disse man i første omgang tenker på.

Flyet er avhengig av bakkeinfrastruktur – flyplass, radarer, luftvernsystemer, dri- vstoff, baseforsvar – listen er lang. Alle disse har digitale avhengigheter og sår- barheter. Men bakkeinfrastrukturen har også avhengigheter, alt fra logistikksys- temene knyttet til Forsvarets integrerte forvaltningssystem til drivstoff- og ammu- nisjonsforsyning, vedlikehold og reparasjonstjenester. Disse verdikjedene inkluder- er et betydelig antall militære avdelinger, men også sivile underleverandører, og sågar også utenlandske firmaer.

9

Dersom en motstander skulle ønske å søke å påvirke evnen til å projisere luftmakt med F-35, er det med andre ord mange forskjellige innslagspunkter som kan gjøre ham i stand til det. Og en dyktig motstander vil se på hele verdikjeden for å finne områder som han kan påvirke, yte innflytelse på eller degradere for å svekke den reelle operative kapasiteten til F-35.

Dersom Forsvaret ikke har en god forståelse for trussel og sårbarheter i hele verdik- jeden, og dersom Forsvaret ikke har forutsetning for å styrke eller beskytte alle ledd i verdikjeden – også utenfor Forsvaret – så kan evnen til å operere bli påvirket uten at en eneste militær avdeling nødvendigvis er berørt.

Det er verdt å reflektere over – og det er verdt å merke seg at rammene for min organisasjon fortsatt i dag er å beskytte Forsvarets systemer og nettverk – intet utenfor.

Jeg skal ikke stå i dag og gi noen fasit på hvordan Cyberforsvaret skal se ut i fremtiden – det skal omstillingen som er iverksatt gi svaret på. Men jeg har skissert noen momenter som det vil være nødvendig for oss å ha med oss inn i omstill- ingsarbeidet.

Vi skal jobbe videre med utgangspunkt i Forsvarssjefens målbilde: Sikker og effek- tiv K2IS som understøtter Forsvarets operasjoner nasjonalt og internasjonalt. Forsvaret skal ha en kostnadseffektiv organisering av IKT-virksomheten, men først og fremst skal vi ha sikkert samband som grunnlag for evnen til å drive moderne militære operasjoner, og for å drive forsvarlig forvaltning av Forsvaret i fredstid.

Når jeg sier sikkert samband, så er det tre tanker som er verdt å legge til sikker- hetsbegrepet.

Det første er sikkerhet i evnen til å formidle informasjon. Forsvaret må vite at ledelses- og styringssystemene er tilgjengelige og fungerer når vi har behov for dem. Vi må ha stabile systemer som ikke faller ut av driftstekniske forhold, som følge av klima eller som følge av slitasje. Det er en trygghet som våre operative

10

miljøer må ha når de skal planlegge og løse oppdrag, spesielt i krig og krise, men også i fredstid.

For å realisere denne stabiliteten er vi i dag i betydelig grad avhengig av etaten Forsvarsmateriell som har forvaltningsansvaret for systemene våre, men også av investeringsprosjektene som blir bestemt av Forsvarsdepartementet. Dersom det ikke investeres i infrastrukturen vår, eller den forvaltes dårlig, er det lite sjef Cy- berforsvaret kan gjøre for å kompensere for det med sin driftsorganisasjon. Men jeg kan videreutvikle et godt og konstruktivt samarbeid med Forsvarsmateriell og Forsvarsstaben, slik at ansvar og roller forstås og følges, og jeg kan sørge for at vi fra Cyberforsvarets side gjør den jobben vi skal gjøre som behovs- og kravstiller.

Den andre dimensjonen er sikkerhet for informasjonen som formidles. Avdelingene våre må vite at når meldinger sendes så kommer de frem på samme måte som de ble sendt, uten at en motstander eller andre kan endre, påvirke eller korrumpere innholdet. Denne sikre kommunikasjonen ivaretas i betydelig grad gjennom kryp- tografi. Det er et spennende område, og et område hvor Forsvaret og Norge i mange år var verdensledende. Det er en svært viktig funksjon, og en funksjon som er for viktig til at vi utelukkende skal belage oss på sivile standarder eller andres produkter. Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Forsvarets forskningsinstitutt gjør vik- tig arbeid for å støtte oss på dette området, og flere av universitetsmiljøene våre driver viktig forskning. Men det er nok et område som må satses ytterligere på i fremtiden.

Den tredje og siste dimensjonen er at vi må ha evne til å forsvare militære ledelses- og våpensystemer mot fiendtlige cybertrusler, påvirkningsoperasjoner og sabotasje. Trusselbildet utvikler seg i en retning hvor fysisk ødeleggelse gjennom digitale systemer er blitt en realitet.

Hensikten til Cyberforsvaret er å sikre at den nye teknologien bidrar effektivt til kampkraft og å bidra til å forsvare Forsvarets evne til å operere optimalt i møte med et nytt og dynamisk trusselbilde. Med andre ord å opprettholde handlefrihet i

11

cyberdomenet, som det heter i Forsvarets IKT-strategi. Det er et oppdrag som blir stadig viktigere i årene som kommer.

Norge har allerede mottatt de første F-35 som benyttes til pilottrening i USA. De første flyene kommer til Norge i høst. Stortinget har videre besluttet å kjøpe nye overvåkingsfly, og nye undervannsbåter. Videre anskaffer vi kampluftvern til Hæren, og vi har startet en landmaktsutredning som skal legge grunnlaget for den videre utviklingen av Hæren og Heimevernet. Det er naturlig å anta at landmakten i årene som kommer også skal motta nytt, mer moderne og digitalisert materiell. Forsvarsdepartementet har videre erkjent at det vil være nødvendig å investere tungt i samband for å høste det fulle potensialet av disse nye plattformene. Luft- forsvaret har vært tydelig på at F-35 ikke bare er en kapasitet for luftmakt, men at kampflyet også skal være en styrkemultiplikator i land- og sjødomenet. For at dette potensialet skal kunne realiseres vil det være nødvendig å knytte Forsvarets operative avdelinger, Forsvarsgrenene og støtteavdelingene ytterligere sammen i fremtiden.

Vårt oppdrag er å legge til rette for disse sammenkoblingene både med samband, med materiell, med teknologi og med robuste konsepter som understøtter de oper- ative miljøene. I denne konteksten ser jeg det som min oppgave å bidra til å fjerne bekymringene til Forsvarets operative sjefer. Min oppgave er å legge til rette for og muliggjøre evnen til å projisere militærmakt hurtigere, mer effektivt, sikrere og med større sjanse for å lykkes. Således er Cyberforsvaret en styrkemultiplikator.

Cyberforsvaret består i dag av ca. 1300 personer, hvorav ca. 200 er elever og sol- dater. Vi har et betydelig antall sivilt tilsatte – opp mot 70% i den største av de to underavdelingene. De er meget faglig dyktige, og besitter i mange tilfeller kom- petanse som vi ikke har evne til å erstatte, hverken blant militært personell eller i det norske samfunnet forøvrig. De er også dedikerte, motiverte og gjør en meget god og viktig jobb for Forsvaret hver dag. Til dels under svært krevende forhold.

12

Men personellsammensettingen gir oss noen utfordringer når vi skal løse oppdrag i krise og krig. Vi er avhengig av å kunne benytte alle ansatte i hele konfliktspek- teret. Men det er lover, regler og konvensjoner som er begrensende på bruken av sivile i væpnet konflikt. Situasjonen er et resultat av en bevisst prioritering basert på et foreldet trusselbilde som tilsa at det ikke eksisterte en militær trussel mot Norge. Det var en periode hvor mange militære ingeniører konverterte til sivile stillinger, fordi både Forsvaret og den enkelte fant det hensiktsmessig. Som nasjon tok vi da beslutninger som nå gir oss langsiktige utfordringer.

Men vi har også fått servert en løsning av Stortinget i form av ny ordning for mil- itært tilsatte. Innføringen av det nye spesialistkorpset er en gavepakke for Cyber- forsvaret. Gjennom konvertering av sivilt tilsatte til spesialister får vi en mulighet til å benytte flere ansatte i hele konfliktspekteret. Dette arbeidet er i gang, men det tar tid. Spesielt som følge av at Cyberforsvaret i stor grad står i en særstilling i Forsvaret. Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret har ikke samme andel sivilt tilsat- te, og temaet har derfor ikke vært tilstrekkelig diskutert. Forsvarets logistikkorgan- isasjon er kanskje det nærmeste vi kommer til å ha en sammenlignbar utfordring.

Med spesialistkorpset får vi også mulighet til å beholde folk lenger i stilling enn det vi har hatt tidligere. Et mål med ordningen er å kunne gi ansatte som ønsker det en horisontal karriere hvor de har vekst i lønn og ansvar i tråd med faglig kompetanse, og kan fokusere på å bli ekstremt dyktig på sitt fag. Det er en betydelig fordel for en så teknisk virksomhet, og en kompetanseorganisasjon, som Cyberforsvaret er. Vi bruker mye ressurser på kompetansebygging og sertifisering av personell som blir sittende for kort tid i stilling.

Dette er en faktor som også gjør at konvertering av offiserer til spesialister vil være viktig for oss, og her er vi også i god prosess med å implementere den nye tilsettingsordningen. Vi gjennomfører nå to omganger med konverteringer i året frem mot 2020 når ordningen skal ta effekt for fullt.

Kompetanseproduksjon er også en utfordring, siden utdanningen som sivile insti- tusjoner bringer frem i mange tilfeller kan være utdatert den dagen ungdommene

13

skal ut i tjeneste. Jeg er så heldig, og Forsvarssjefen er så heldig, at vi har en ut- danningsinstitusjon for cyberingeniører som er koblet tett på de operative miljøene i Forsvaret. Det gir oss en mulighet til å utdanne personell med tidsriktig kom- petanse for jobben de skal løse når de kommer ut i tjeneste. Det er viktig, for alvoret er så stort innenfor vårt ansvarsområde, at vi ikke har råd til å feile. Ut- danningsmiljøet i Cyberforsvaret har også et godt og nødvendig samarbeid med forsknings- og skolemiljøer som Forsvarets forskningsinstitutt og NTNU Gjøvik. Fra i sommer blir Forsvarets ingeniørhøgskole overført til Forsvarets høgskole, og jeg er sikker på at admiral Dedichen er bevisst hvor unik og verdifull den kompetansen som produseres på ingeniørhøgskolen er for Forsvaret og vår evne til å håndtere cybertrusselen. Jeg vil legge mye energi ned i å utvikle et godt og konstruktivt samarbeid med Sjef Forsvarets høgskole, slik at vi kan utdanne det riktige antallet ingeniører og teknikere med riktig kompetanse enda mer kostnadseffektivt.

Parallelt med at vi får på plass den nye utdanningsordningen og en mer hensik- tsmessig personellstruktur – og dermed får mer forutsigbarhet rundt forholdene som går på beredskap og reaksjonsevne – så følger vi med på den teknologiske utviklingen.

Som forsvarsministeren skisserte i sitt foredrag i denne salen tidligere i år, så er planen til regjeringen i første omgang å få eksisterende kapasiteter til å fungere mer optimalt, deretter å øke operativiteten og reaksjonsevnen og til slutt å utvikle Forsvaret videre. For Cyberforsvaret vil det være nødvendig å forsere det siste punktet. Vi må være klar i forkant med våre moderne tekniske løsninger og syste- mer for å sikre at kapasitetene som tilføres resten av Forsvaret kan understøttes fra dag én.

Utviklingen og styrkingen av materiellet og kapasitetene våre vil derfor, i henhold til forsvarsdepartementets investeringsplan, begynne allerede i 2018. Fra å ha hatt betydelige kutt i investeringene innenfor vårt ansvarsområde i 2014 og 2015, så går vi nå over i en ny situasjon. Investeringsporteføljen innenfor mitt ansvarsområde de kommende årene er ambisiøs, og vi har gått fra å bekymre oss for lave in- vesteringer til å måtte kraftsamle om gjennomføringsevnen. Vi skal lykkes, men vi

Generalmajor Inge Kampenes taler i Oslo militære samfund. Foto: Cyberforsvaret

 

14

er avhengig av omforente prioriteringer og støtte fra andre deler av Forsvarssek- toren for å lykkes med dette ambisjonsnivået.

Investeringene har til hensikt å utvikle nettopp de kapasitetene som knytter Forsvaret, forsvarsgrenene og de operative plattformene våre sammen.

Digitaliseringen av Forsvaret har tidligere vært kjent som nettverksbasert forsvar. Sjef Cyberforsvaret har hatt en pådriverrolle for dette, noe som ikke vil være min- dre relevant eller viktig i fremtiden. Snarere tvert imot. Samtidig har Forsvarets ledelse hatt utfordringer med begrepet nettverksbasert forsvar de siste årene. Det er flere utfordringer som følger med begrepet. Det ene er at det gir et bilde av at man når en tilstand, er blitt nettverksbasert, og så er oppdraget løst.

Det andre er at begrepet har blitt lest forskjellig og har forskjellig betydning i forskjellige deler av Forsvaret.

Jeg ønsker derfor at vi beveger oss bort fra begrepet Nettverksbasert forsvar, og heller snakker om den løpende moderniseringen og digitaliseringen av Forsvaret. Nettopp fordi dette er en pågående og potensielt uendelig moderniseringsprosess. Teknologien innenfor elektronisk kommunikasjon og IKT beveger seg i dag fremover i kvantesprang. Generasjonene av teknologi drives frem av ambisiøse markedsak- tører, og det vil sannsynligvis aldri være mulig for Forsvaret eller det militære å ta tilbake pådriverrollen på dette området. Det er en viktig erkjennelse.

Derfor vil Forsvarets virksomhet i fremtiden måtte innrettes for å ta i bruk eksis- terende sivil moderne teknologi, med så små tilpasninger som mulig, og nytte den til militære formål.

Det fordrer at vi legger til rette for denne bruken ved å implementere robuste sikkerhetsstandarder som ivaretar Forsvarets særbehov for sikkerhet og redundans. Vi må sikre oss at vi ikke blir fristet til selv å begi oss ut på en lang og krevende teknologiutvikling. Vi har sett at materiellutviklingsløp innenfor vårt ansvarsområde kan ta opp til åtte år – om ikke lenger. Det er en betydelig utfordring som må løses. I løpet av åtte år kan teknologien ha utviklet seg flere generasjoner. Mye av det vi investerer i er, eller er i ferd med å bli, utdatert før det har blitt tatt i bruk.

15

Ved å tilpasse oss til etablerte standarder i Nato, og ved å koble en størst mulig grad av sivil hyllevare og Nato-løsninger der det er mulig, så vil vi kunne redusere implementeringstiden kraftig. Derigjennom sikrer vi at Forsvarets operative avdelinger er best mulig understøttet og mest mulig teknologisk oppdatert til en- hver tid.

Dette er alle perspektiver som vil drøftes når Forsvarsdepartementet nå skal utrede IKT- og cyberområdene i Forsvarssektoren. Arbeidet med en helhetlig gjennomgang av disse områdene ble signalisert i Langtidsplanen og bekreftet i Stortingets innstilling for noen måneder siden. Jeg ser frem til resultatet av arbeidet, for som jeg har redegjort for så er det betydelige utfordringer knyttet til IKT-virksomheten i Forsvaret. Jeg har tro på at arbeidet under departementets ledelse vil legge grunnlaget for å løse de fleste av disse utfordringene.

Uavhengig av hvilke beslutninger som tas på bakgrunn av utredningen så mener jeg det er noen sannheter vi ikke kommer utenom når vi ser inn i fremtiden.

Den ene sannheten er at IKT og cyberdomenet vil være enda viktigere for Forsvaret. Både når det kommer til videre effektivisering, men også for å sikre en optimal operativ evne og for å understøtte Forsvarets operasjoner.

En annen kjensgjerning er at cyberoperasjoner blir viktigere for Forsvaret i fremti- den, både som følge av utviklingen av trusselen og som følge av vår økende avhengighet av avanserte, nettverksbaserte våpensystemer og kommando- og kon- trollsystemer. Dette fordrer at Cyberforsvaret utvikler seg i en retning som gjør oss bedre i stand til å støtte og samarbeide med Forsvarets øvrige avdelinger.

En tredje erkjennelse er at de digitale utfordringene ikke er problemer som Forsvaret møter i isolasjon. Avhengigheten vår til totalforsvaret og øvrige sektorer i samfunnet fører med seg at interesseområdet til Forsvarssjefen innenfor cyber- sikkerhet blir større enn bare Forsvaret. Det er også slik at store deler av samfun-

16

net står ovenfor de samme utfordringene som vi gjør – fordi moderne samfunn er langt mer sammensatt og komplekse enn tidligere. Det er også forhold som vi, i vår rolle, må ta inn over oss og forholde oss til. Det kan også få betydning for hvilke oppgaver Cyberforsvaret skal ha i fremtiden – men det skal Forsvarsdepartementet og vår politiske ledelse få lov til å konkretisere.

En fjerde sannhet er at cyber er et område som vil fortsette å ha omskiftelige og dynamiske grensesnitt både internt i Forsvaret, i forsvarssektoren og mot det sivile samfunnet. Ergo kreves det et omfattende samarbeid med mange aktører. Det kreves innsats for å utvikle begrepsapparater og rolleforståelse, samt tydelige ans- vars- og myndighetsforhold. I denne sammenhengen er det hensiktsmessig på det nåværende tidspunkt å være pragmatisk både med tanke på ansvarsfordeling og organisering av virksomheten. Utviklingen vil kreve et omfattende samarbeid på tvers av samfunnssektorer og med det private næringslivet for å fremskaffe og un- derstøtte nødvendige kapasiteter – både materiell, leveranser og tjenester – til det beste for samfunnet, forsvarssektoren og Forsvaret.

Samtlige nasjoner i NATO jobber med å finne hensiktsmessige måter å planlegge, organisere og utføre oppgaver som hører til IKT- og cybervirksomheten. Det er der- for fornuftig å holde et øye med hva våre allierte gjør i denne konteksten.

Britene offentliggjorde i 2016 en ny nasjonal cyberstrategi. De fokuserer sin videre utvikling innen cybersikkerhet langs tre akser.

Den første aksen er kompetanse og kunnskap. Den andre samarbeid og infor- masjonsdeling. Den tredje aksen er innovasjon og modernisering.

Slik jeg ser det er dette en god strategi også for det norske Forsvaret, og de tre ak- sene var for øvrig noe generalmajor Sundseth fokuserte på i sitt foredrag her i Oslo militære samfunn for drøyt fire år siden.

17

I tillegg til å sørge for sikkert samband på moderne krigeres premisser, vil jeg videreføre arbeidet langs disse aksene, og utvikle Cyberforsvaret slik at vi forblir en tidsriktig og relevant aktør i Forsvaret. Både for understøttelse av Forsvarets operasjoner og Forsvarets virksomhet forøvrig.

Den digitale trusselen mot samfunnet og mot Forsvaret er økende. Oppmerk- somheten på dette området er økende i samfunnet, men vi er fortsatt ikke tilstrekkelig rustet til å håndtere disse truslene. Det gjelder både for samfunnet og for Forsvaret. Vi lever i spennende tider, mine damer og herrer – og det er en spen- nende tid å være sjef for Cyberforsvaret.

Takk for oppmerksomheten. Jeg vil nå svare på spørsmål fra salen.

18

Se også artikkel på NRK.no relatert til foredraget her:

Forsvaret undersøker leverandører

 

Mandag 13. februar gjestet professor Olav Lysne, leder seksjonen for nettverk og distribuerte systemer Simula Research Laboratory og professor UiO Oslo Militære Samfund med foredraget «Avlytting i et åpent samfunn».

Se foilene fra presentasjonen hans her:

Olav Lysne foredrag i Oslo Militære Samfund – foiler

Er du ikke medlem i Oslo Militære Samfund, kan du lese mer om hvordan du kan bli det her.

Neste mandag gjester ny sjef for Cyberforsvaret, generalmajor Kampenes, Oslo Militære Samfund med sitt foredrag «Status og utfordringer for Cyberforsvaret».

Foto: OMS/Etterretningstjenesten

Foredrag i Oslo Militære Samfund, februar 1962
Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang

Oslo Militære Samfund ønsker å takke Etterretningstjenesten for velvillighet med å finne frem til dette foredraget og bilde av tidligere Sjef E, Vilhelm Evang. Et aldri så lite stykke norsk militær historie. Foredraget ble sitert i daværende sjef for Etterretningstjenesten, generalmajor Torgeir Hagens foredrag som han avholdt i Oslo Militære Samfund den 20. november 2006 med tittelen: E-Tjenesten i en omskiftelig verden.

Her er Evangs foredrag fra 1962:

Ordtaket «Kunnskap er Makt» har i vår tid – atomalderen – fått et sannferdigere innhold enn noen gang tidligere i historien. Dette gjeler på alle felter. Det er karakteristisk nettopp for vår tid at kunnskapens betydning som ren maktfaktor øker i et enormt tempo. At vitenskap og forskning i stigende grad blir bestemmende faktorer i all fremgang og utvikling, er helt ukjent når det gjelder de alminnelige samfundsmessige forhold. Oppfatningen er også i ferd med å trenge igjennom når det gjelder det sikkerhetspolitiske område, betydningen av dette begrep da tatt i videste forstand.

Men jeg er ikke like sikker på at betydningen av kunnskap og viden er nådd fram til den samme dominerende stilling innen det rent militære området. Det gjelder kanskje for stormaktene, men for de små makter syntes konsentrasjonen om å bygge ut sine styrker å ha vært så sterk at kreftene ikke har strukket til for også å bygge ut innsats på de kunnskapsmessige områder. Utviklingen er nok i gang. Det kan sees tydelig da Sverige nå la frem ÖB 62, at vakten var markert forskjøvet i retning av å skaffe seg større kunnskaper.

Den skandinaviske halvøy og spesielt Norge, ligger i dag i en langt mere utsatt plasering på jordkloden, og manglende forståelse av problemet kunnskap som faktor i storpolitikken kan derfor bli direkte farlig for oss.

Det har ofte undret meg at det ikke er større klarhet i disse spørsmålene hos oss selv og i andre små vestlige land. En av grunnene kan en antakelig finne i Vestens militære situasjon. Spørsmålene tangerer de vestlige stormakters militære hovedproblemer meget direkte. De er vanskelige å drøfte uten å komme i betenkelig nærhet av stormaktenes mest dyrebare militære hemmeligheter. De har på den annen side etter mitt skjønn så svær betydning for Norge at det er nødvendig å forsøke å nærme seg disse problemkomplekser uten å trå noen militær hemmelighet for nær. Det vil føre til at jeg er nødt til å uttrykke meg relativt teoretisk og abstrakt, men forhåpentligvis ikke for uklart.

Bilde av første side av talen som Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang, avholdt i Oslo Militære Samfund, februar 1962. Foto: OMS

 

Et typisk trekk ved atomalderen er at begge de to militære hovedmaktene i verden i dag arbeider intenst på å skaffe seg en kjernefysisk gjengjeldelsesevne som er så sikkertvirkende at om denne evnen noen gang skulle tas i bruk, så ville det som da hendte med stor rett kunne kalles en trykk-knapp krig. Alt er søkt ordnet på forhånd med mangedobbelt sikkerhet. Det endelige mål er å er å nå en situasjon hvor det bare gjelder å trykke på en riktig knapp. Så langt er man selvsagt i dag ikke nådd, og det er heller ikke min mening å hevde at dette blir hele krigen. For alle de deltagende lands militære styrker vil dette bare utgjøre en meget liten del av den totale innsats. Men det som er vesentlig, er at denn trykk-knapp utløsning vil være en forutsetning for andre militære disposisjoner. Og det er også en kjennsgjerning at begge supermakter i størst mulig grad søker å automatisere sine strategiske gjengjeldelsesstyrker. Menneskelig mot, innsats og intelligens ansees i en kritisk situasjon ikke å holde mål. Alt vil tilsynelatende avhenge av teknikk, og teknikken kan gjøre det aller meste bedre enn menneskene. Teknikken kan sørge for at en ladning med en bestemt energimengde kan utløses i en fastsatt posisjon med bestemte, på forhånd kjente, prosentvise gjennomsnittlige avvikelser.

Men det er en ting teknikken ikke ennå kan makte, og det er å angi målet. Det riktige valg av det riktige målpunkt betinger først og fremst kunnskap. Hva menneskelige og elektroniske hjerner enn måtte gjøre av innsats, så vil resultatet helt ut avhenge av hvor riktige, pålitelige og uttømmende kunnskaper som det hele bygger på, er.

Eller la oss se det på en noe annen måte. En bestemt teknisk foreliggende kjernefysisk leveringsevne øker i militær virkning i takt med at opplysningene om målet øker i mengde, pålitelighet og tidsmessig ajourføring. Samtidig vil dens militære nytteverdi synke i takt med at opplysningene om målet er eller blir utilstrekkelige eller for gamle.

Jeg begynner vel nå å nærme meg mitt hovedpoeng. Når det gjelder de nye våpensystemer, så kan man heve deres militære nyttevirkning ved å øke ladninger, rekkevidde, treffsikkerhet eller på en annen side ved å øke kvaliteten av de kunnskaper som tillater en å velge de beste målene. Vi har fått merke i de senere år at betydningen av kunnskap om målene er fullt ut erkjent av stormaktene. En ikke ubetydelig del av kunnskapsinnhentingen finner sted i områder i nærheten av Norge og vi blir, med eller mot vår vilje, blandet inn.

Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang. Foto: Fra Etterretningstjenesten

Innen dette felt har det i tiden etter den annen verdenskrig vokset fram en helt ny tjeneste, tildels av nesten videnskapelig art, som i dag inntar en ledende stilling i moderne etterretningstjeneste. Den er født i dølgsmål, har utviklet seg i meget høy grad innen vanntette skott, men betraktes vel i dag av stormaktene som en absolutt nødvendighet.

Et resultat av dette, som i alle fall i Vest ikke synes å ha vært forutsatt, er at de metoder og midler som har vært brukt i denne kunnskapsinnhenting, har hatt virkninger langt ut over formålet. De utilsiktede og uventede konsekvenser har i enkelte tilfelle økt den internasjonale spenning. Det er nok å nevne U-2 episoden i 1960. Virkningene av denne episode har vært så kraftige at det med betydelig rett kan sies at etterretningstjenestene internasjonalt sett er kommet i en helt ny stilling.

Det er en annen vesentlig side av utbyggingen av gjengjeldelsesevnen. Det er den defensive. Hva kan gjøres for å beskytte sin egen gjengjeldelsesevne mot et forebyggende angrep fra motstanderen. I dag finnes intet våpensystem som har denne evnen, og til tross for et intenst arbeide, synes en løsning å ligge mange år inn i framtiden. Det mest effektive middel i dag synes å være å sørge for at motstanderens viden blir utilstrekkelig, upålitelig og foreldet.

Her ligger selvsagt en vesentlig forskjell mellom Øst og Vest. De store vestlige demokratier har meget begrensede muligheter for å skjule noe. De må søke gjennom mobilitet og sikrede anlegg delvis å oppveie denne svakhet. Men overordentlig meget kan vinnes i Vest ved å øke kunnskapen om målene i Øst. Sovjet har neppe vesentlige problemer med å holde rimelig kvalitet på siden viden om militære forhold i de frie, åpne land i Vest. Men de ser på sin side en meget lovende mulighet i å begrense den vestlige viden om sine egne militære mål, og har systematisk bygget ut evnen til både å holde sitt nåværende nivå og framvor alt sin videre utvikling lukket.

Det jeg vil fram til er at krigen om kunnskapene er i full gang i fred, og at utfallet av en mulig totalkrig i meget høy grad vil avhenge av utfallet av kampen om kunnskap.

I trykk-knapp krigen er følgelig endel av kampen viden fram til fredstiden foran. Krigen om kunnskap og viden går for fullt, med stor innsats og stor bitterhet, like for øynene på oss i dag. utfallet av en senere krig vil i noen grad kunne framstilles som en matematisk funksjon av resultatet av kunnskapskrigen.

Dette er så langt jeg vil gå når det gjelder gjengjeldelsesevne og sikringen av den mot et forebyggende angrep. Enda mer utpreget blir kanskje dette hvis en tenker på taktisk bruk av kjernefysiske våpen.

Men før jeg går nærmere inn på dette vil jeg sette fingeren på noen enkeltheter ved de nye våpen som en må holde klart for seg. Et fly som idag skal avgi et kjernefysisk våpen kan ikke gjøre mer enn å levere våpnet i den oppgitte posisjon. Det er urealistisk å tenke seg at det skal lete opp et mål, og flygeren skal se, tenke, kalkulere, treffe sin avgjørelse og sette den iverk. I mellomtiden har sikkert motstanderen tatt seg av den tenksomme flygeren på sin måte. Betjeningen for et rakettvåpen ser ikke målet, og vet ikke noe om det. De utfører bare rent tekniske funksjoner som teknikken ikke klarer alene. Det vil si at den militære enheten som utfører selve leveringen kan ikke gjøre noe mer enn å levere til oppgitt posisjon. De får ikke gjennom sin virksomhet noe kriterium for å forbedre de oppgitte måldata.

La oss så se litt på den taktiske atomkrigens krav til kunnskap. Med taktisk bruk av kjernefysiske våpen mener jeg da at en setter dem inn for å ødelegge militære enheters kampevne. Her blir det da ganske åpenbart at virkningene blir direkte avhengig av hvor gode og sikre og uttømmende og aktuelle opplysninger en har om fiendens styrker og deres nøyaktige plassering. Og de enhetene som utfører selve leveringene de kan bare levere til oppgitte posisjoner. Det gjelder stort sett enten det brukes fly eller raketter. Og det gjelder helt uavhengig av hvor leveringsmidler og ladninger er plassert. Om de er i Norge eller andre steder. Om de er betjent av nordmenn eller av andre. Det kreves en egen innsats for å skaffe disse gode og riktige opplysningene. Og den innsatsen må utføres av de styrkene som er nærmest målet. Her synes det for meg som om det ligger en klar tendens. Etterhvert som rekkevidde, treffsikkerhet og sprengvirkning øker, så skiller disse to funksjonene lag. En ting er å levere til oppgitt posisjon. Det kan etterhvert gjøres fra nær sagt hvilket som helst annet sted på jorden. Hvor ladningen kom fra spiller ingen rolle, hvis den bare eksploderer på riktig sted. Den andre funksjonen er å bestemme dette stedet riktig og tidlig nok. Det er en klar etterretningsfunksjon. Om nå kommer konsekvensen for oss her hjemme. Hvis vi ikke kan utføre denne etterretningsfunksjonen godt nok så hjelper det oss lite hvor mange ladninger vi måtte ha lagret på norsk jord. Og på en annen side. Hvis vi har denne evnen til å gi gode og riktige måldata tidlig nok, ja – så kan de brukes for et hvilket som helst våpensystem som ha tilstrekkelig rekkevidde og treffsikkerhet.

Og konsekvensene av dette tror jeg ikke at vi har trukket. Jeg ser det på den måten at vi har et behov for å utføre denne etterretningsfunksjonen på alt norsk territorium. Og det gjelder hetl uavhengig av hvor stor kampkraft vi selv har i samme område. Men det burde da være reflektert i vår organisasjon og utdannelse og i våre øvninger som en fast og stadig viktigere del. Det burde føre til at etterretningstjenesten på alle nivå ble regnet for å være en viktig del av tjenesten. Det burde føre til at evnen til å samle, bearbeide og melde opplysningner ble regnet som en meget viktig faktor når en skulle bestemme kvaliteten av en soldat, en befalingsmann, en avdeling eller en stab. Slik er det nok ikke idag. Tvert imot blir etterretningstjenesten av de fleste ærgjerrige offiserer regnet for å være en blindgate som en ikke bør rote seg bort i. Og dette slår tilbake på den alminnelige innstillingen, og det fører til at vårt forsvars evne til å samle og behandle og melde etterretninger ikke blir så god som den kunne være.

Dette ser jeg idag som et veldig alvorlig spørsmål. Og jeg vil innrømme at jeg selv ikke tror at jeg kan rette noe vesentlig på dette. Jeg har nå i mange år virket som en slags legpredikant fra etterretningstjenesten. Jeg har talt og skrevet for at etterretningstjenesten i Forsvaret skulle styrkes. Men jeg må innrømme at jeg ikke tror noe på at dette kan føre frem overfor det problemet jeg nettopp nevnte. Her tror jeg at det må kraftigere saker til. Det som det dreier seg om er jo i virkeligheten å bryte en fast innarbeidet forestilling om at etterretningstjenesten hører med til de mindre viktige disipliner. Og det er ikke noen jobb for oss som idag er Etterretningsspesialister. Det er en jobb for sjefen, fra øverst til nederst i Forsvaret. Jeg tror ikke at det er noe felt hvor vi har alt vi trenger. vi trenger ingen nye bevilgninger, ingen omlegging av basepolitikken. Dette er noe vi kan gjøre med det vi rår over idag hvis vi bare vil gjøre det.

Jeg tviler i og for seg ikke på at dette før eller senere vil finne sted. Tilslutt vil nok det hele bli så åpenbart at det ikke er til å komme utenom. Men det er jo nettopp tidsmomentet som er så viktig i denne saken. Det er i dag vi trenger denne effektiviseringen av etterretnings- og meldetjenesten i dag, og i den nærmeste fremtiden at vi mer enn noen gang trenger å øke vår forsvarsevne med alle de midlene vi rår over.

Jeg vil avslutte denne del av mitt foredrag med ennu en gang å presisere mitt hovedsynspunkt. I atomalderen er kunnskap og viten blitt en direkte maktfaktor i meget høyere grad enn noen gang tidligere. Det gjelder på alle felter. Men akkurat idag er det på det sikkerhetspolitiske området at den direkte sammenhengen mellom makt og viten er aller klarest.

Kunnskapskrigen mellom supermaktene går for fullt i dag. Det er viktig for oss å skjønne hva som her foregår, og hva som står på spill for den ene og den annen part. Hvis vi ikke gjør det kan det hende vi blir utsatt for uventede og unødvendige overraskelser.

Med kunnskap og viten som maktfaktorer har også en direkte betydning for vårt eget forsvar. Hvis vi ikke klarer å innrette oss slik at vi har den riktige viten på den riktige tid og det riktige stedet så hjelper det lite hva vi rår over av kampmidler som trenger denne kunnskapen for å kunne brukes. Det vil si at et forsvar som har dårlig evne til å samle, bearbeide, vurdere og melde den riktige viten på den riktige tiden, det er et forsvar som vil være en mindre ubehagelig motstander enn et forsvar som har en bedre evne til å utføre etterretningstjeneste. Derfor kan vi idag øke vårt forsvars verdi som en fredsbevarende faktor hvis vi sørger for bedre og mer effektiv etterretnings- og meldetjeneste. Og dette er tiltak som ikke koster noe særlig i penger og materiell, og som ikke forlanger at noe annet blir forandret enn det vi selv kan foreandre. Men jeg er selvsagt også klar over at det jeg her snakker om vil koste en rent intellektuell innsats som kan bli hard nok for oss alle. og det er altså mitt syn at den anstrengelsen den får vi ta på oss. Vi har sikkert ikke noe vondt av det.

På denne bakgrunn vil jeg vende meg mot etterretningstjenesten og så langt sikkerheten tillater det se litt på utviklingstendensene.

 

 

Foto: Forsvaret

Mandag 14. mars 2016 gjestet den nye sjefen for Etterretningstjenesten, generalmajor Morten Haga Lunde (luft) Oslo Militære Samfund med sitt foredrag basert på tjenestens da ferske rapport Fokus 2016. Hans Majestet Kong Harald overvar foredraget.

«Etterretningstjenestens fokus 2016»
Generalløytnant Morten Haga Lunde
Sjef for Etterretningstjenesten

Deres Majestet, mine damer og herrer,
Jeg vil aller først få takke for invitasjonen til mitt første foredrag som etterretningssjef her i Oslo Militære Samfund.

For snart tre uker siden la jeg frem Etterretningstjenestens ugraderte vurdering, Fokus 2016. Hensikten med Fokus er å gi et bidrag til en informert offentlig debatt om utenrikssikkerhets og forsvarspolitiske forhold som etter vår vurdering kan ha størst påvirkning på Norge og norske interesser. Den offentlige debatten om disse forholdene viser i økende grad hvilken situasjon Norge står overfor i en globalisert verden, og understreker at fremtidens utfordringer og trusler vil være sammensatt og i mange sammenhenger uforutsigbare.

I Fokus 2016 pekte jeg på et krevende og utfordrende trusselbilde. Jeg vil i kveld benytte denne viktige talerstolen til å beskrive de tre forholdene som jeg mener kan ha størst påvirkning på norsk sikkerhet i tiden fremover. Hovedvekten av foredraget vil ligge på Russland, men aller først ønsker jeg å peke på terrortrusselen. Konfliktnivået i deler av Midtøsten og Afrika påvirker i dag norsk og europeisk sikkerhet direkte. I 2015 kom om lag 1 million migranter og asylsøkere til Europa. Krigen i Syria er den enkeltkonflikten som har drevet flest mennesker på flukt i nyere tid. Flyktning og migrasjonsstrømmen skaper press mot Europa, og utnyttes samtidig til å finansiere ulike terrorgruppers virksomhet. Det er betydelig bekymring knyttet til at terrororganisasjoner trolig bruker asylinstituttet som virkemiddel for å frakte sine operatører til Europa. Det er også registrert rekrutteringsaktivitet fra ulike militante islamistiske miljøer i Europa rettet mot mottaksleire i flere land. Denne utviklingen representerer en ny og alvorlig utvikling i et trusselbilde som over flere år er forverret som en følge av konfliktene i Syria og Irak. Antall planlagte og gjennomførte terrorangrep i Europa har som kjent også økt.

Etterretningstjenesten fortsetter arbeidet med å bidra til å forhindre terroranslag mot Norge og norske interesser. Trusselen mot vestlige interesser fra militante islamister er alvorlig og kompleks. I all hovedsak er det terrororganisasjonene Den islamske staten i Irak og Levanten (ISIL) og alQaida som representerer den største trusselen. Norge er ikke et prioritert mål, men som et vestlig land som deltar i koalisjonen mot ISIL og alQaida er Norge en del av disse organisasjonenes fiendebilde. Norge anses derfor som et legitimt mål av terrororganisasjoner som deler ISIL og alQaidas ideologi. Analysen av terrortrusselen mot Norge og norske interesser må reflektere nasjonale forhold, og hvordan disse henger sammen med internasjonale utviklingstrekk. Etjenesten jobber derfor tett sammen med Politiets sikkerhetstjeneste for å sikre et så helhetlig bilde som mulig av terrortrusselen. Etterretningstjenesten anser at terrortrusselen mot norske mål og interesser i utlandet er reell. Terrortrusselen mot norske mål og interesser vil påvirkes negativt dersom noen av terrororganisasjonene spesifikt innlemmer Norge i sine erklæringer og oppfordringer. Så langt foreligger det ingen indikasjoner på dette. Det er også i Midtøsten, nærmere bestemt Syria, vi i det siste halvåret har sett at Russland har intervenert militært. Dette innebærer et linjeskifte i russisk utenrikspolitikk hvor regionale ambisjoner og viljen til å forfølge disse er mer fremtredende. Bekymringen tilknyttet uforutsigbarheten i russisk innen og utenrikspolitisk utvikling øker som følge av Russlands handlinger og retorikk.

Jeg vil likevel fremheve at Russlands strategiske målsettinger har ligget fast i flere år. Siden president Putin kom til makten har landet arbeidet konsekvent for å nå disse målene. Moskvas fremste utenrikspolitiske prioritet er å sikre landets innflytelse i tidligere hvorav de fleste inngår i «Samveldet av Uavhengige Stater»(SUS). Denne politikken har først og fremst til hensikt å hindre disse landene i å utvikle tette økonomiske og sikkerhetspolitiske bånd til Vesten. Det russiske lederskapet preges av en tankegang hvor tettere samarbeid mellom SUS land og vestlige stater innebærer tap av russisk innflytelse og kontroll. Dette synet på verden forklarer i stor grad Russlands aggressive atferd overfor Ukraina, men også overfor andre nabostater. En annen strategisk målsetting som ligger fast, er ønsket om å sikre en global utvikling som ivaretar russiske interesser. For Russland betyr dette en multipolar verdensorden. Russland har som ambisjon å spille en sentral rolle i håndteringen av internasjonale konfliktspørsmål på linje med andre stormakter. Dette er særlig tydelig når vi ser hvordan Russland har manøvrert seg inn i en sentral rolle i de diplomatiske prosessene knyttet til konflikten i Syria og Irans atomprogram.Russiske strategiske målsettinger er derfor i stor grad forutsigbare.

Russlands uforutsigbarheter knyttet til hvilke virkemidler de er villige til å benytte for å nå målsettingene.Det russiske regimet bruker et bredt spekter av utenrikspolitiske virkemidler. Disse spenner fra politisk og økonomisk støtte, via økonomisk press, til trusler om og bruk av militære virkemidler. Valg av virkemidler tilpasses situasjonen. Ofte, og særlig overfor tidligere sovjetstater,bruker Russland både pisk og gulrot for å påvirke disse landenes utenrikspolitikk.hente informasjon fra teleog datatrafikken inn og ut av Norge. Tilgangen er også omtalt som digitalt grenseforsvar. Digitalt grenseforsvar medfører ingen utvidelse av E tjenestens oppgaver, men innebærer at vi eventuelt får tilgang til en informasjonskilde som i dag er utilgjengelig for oss. Utvalgets arbeid vil inngå i regjeringens vurdering om E tjenesten skal få slik tilgang. Jeg mener at det er viktig med en grundig og åpen debatt rundt dette spørsmålet ikke inst fordi en eventuell tilgang reiser prinsipielle spørsmål knyttet til personvern og personlig frihet i det digitale rom. Dette er spørsmål som berører viktige demokratiske verdier i vårt samfunn.

Oppsummert vil jeg si litt om hvordan utviklingstrekkene jeg har snakket om påvirker E tjenestens arbeid de kommende årene. Den uforutsigbare sikkerhetspolitiske situasjonen stiller store krav til en etterretningstjeneste som vår som hele tiden skal tilstrebe å levere rettidig, pålitelig og relevant beslutningsgrunnlag til våre myndigheter.E tjenesten skal bidra med økt kunnskap og analyser for å forstå hvilke sikkerhetsutfordringer vi står overfor, og hvordan disse berører Norge og norske interesser.

Slik analyse må baseres på inngående kunnskap om truslenes årsaker, karakter og utvikling.

Noen av fremtidens utfordringer vil være de samme som i dag, men utfordringer og trusler mot Norge utvikles stadig. Å si noe om fremtiden er grunnleggende i all etterretningsvirksomhet. Vi skal ikke bare si noe om hva vi ser, men hvordan vi vurderer at situasjonen utvikler seg, både på kort og lang sikt. Det er derfor viktig at vi opprettholder og videreutvikler kompetansen vi innehar, og at vi også ligger i forkant på den teknologiske utviklingen. Digital og teknologisk utvikling påvirker de fleste domenene E-tjenesten arbeider og virker i.

Vi har tidligere vist evne til å tilpasse oss endringer i det sikkerhetspolitiske bildet, og dette er noe jeg som Sjef for Etterretningstjenesten vil ha et kontinuerlig fokus på.

For å møte morgendagens utfordringer skal Etterretningstjenesten fortsette å vise fleksibilitet, være fremtidsrettet, satse på kompetanse og satse videre på nye teknologiske løsninger.

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. mars 2015

Generalløytnant Kjell Grandhagen
Sjef Etterretningstjenesten

«Trusler og risiki for Norge i et endret sikkerhetsbilde»

Deres Majestet, mine damer og herrer!

Jeg vil innledningsvis takke for invitasjonen til nok en gang å holde foredrag her i Oslo Militære Samfund. Dette er femte gang i løpet av like mange år jeg går på denne talerstolen for å orientere om tjenesten og det vi utretter. Denne inneholder tjenestens vurdering av ulike geografiske og tematiske områder som vi anser for å være særlig relevante for norsk sikkerhet og Norges nasjonale interesser.

Dette er også siste gangen jeg går på talerstolen i kapasitet av å være sjef for E-tjenesten. I løpet av de fem årene jeg har vært sjef for E-tjenesten har de sikkerhetspolitiske omgivelsene endret seg i betydelig grad, og dermed også tjenestens oppgaver. Jeg vil derfor benytte årets anledning til å belyse de viktigste endringer i de sikkerhetspolitiske omgivelsene og i E-tjenestens arbeid som har funnet sted, og jeg vil ta et særlig dypdykk i endringene i det som alltid har vært tjenestens dimensjonerende oppgave; Russland og Nordområdene. Avslutningsvis vil jeg komme inn på noen betraktninger rundt tjenestens virkemidler og plass i samfunnet i lys av de sikkerhetspolitiske utfordringer vi nå står ovenfor.

1. En av de store endringene som har funnet sted siden jeg begynte som Sjef E for fem år siden, er endringene i internasjonal terrorisme og terrortrusselen mot Norge. Da jeg begynte som Sjef E i 2010, fulgte tjenesten terrortrusselen slik den utviklet seg i ulike regioner ute i verden. Fokus var primært på om internasjonale terrornettverk kunne planlegge og gjennomføre terroranslag i Norge. Dette har nå endret seg fundamentalt. Grensen mellom utviklingen ute og hjemme er i oppløsning. Potensielle terrorister befinner seg nå her hjemme, midt i blant oss. Noen av disse potensielle terroristene reiser utenlands i jihad, for så å returnere hjem til Norge. Andre holder seg hjemme, men blir influert av terrororganisasjoner der ute til å forsøke å gjennomføre anslag.

Veksten og fremgangen til den militante islamistgruppen ISIL i Syria og Irak var den viktigste endringen i det internasjonale trusselbildet for terrorisme i 2014. ISIL har nå tiltrukket seg et meget stort antall fremmedkrigere fra vestlige land, inkludert Norge. Under opphold hos ISIL mottar de trening, får kamperfaring og står i fare for å bli ytterligere radikalisert. Kombinert med ISILs oppfordringer om å gjennomføre angrep i vestlige land, vil denne utviklingen sannsynligvis medføre økt fare for terrorangrep mot Vesten. Bildet forsterkes ytterligere av at både al Qaida og ISIL fortløpende etablerer filialer i nye land i Midt-Østen, Afrika og Asia, og av at de to store terrornettverkene har havnet i et innbyrdes konkurranseforhold om hegemoniet innenfor global jihad.

Terrortrusselen også mot Norge og norske interesser i utlandet forventes derfor å øke i løpet av 2015.

Utfordringene det internasjonale trusselbilde for terrorisme medfører for etterretnings og sikkerhetstjenestene er åpenbare. Det krever at tjenestene arbeider på nye måter og med nye metoder, og det krever ikke minst et inngående og nært samarbeid mellom tjenestene.

2. Det andre området som har endret seg grunnleggende siden jeg begynte som Sjef E for fem år siden, er truslene mot vitale nasjonale interesser i det digitale rom. For fem år siden var ikke dette blant de høyeste prioritetene for tjenesten – det er det definitivt nå. Nettverksbaserte etterretningsoperasjoner er nå, sammen med terror, den mest alvorlige, akutte trussel mot norske interesser. Slike operasjoner utføres mot en rekke mål i Norge, og fremmed etterretning angriper fortløpende norske myndigheter og samfunnskritiske virksomheter. Etterretningstjenesten har oppgaven med å avdekke truslene og hvem som står bak. Vi nøler ikke med å navngi aktørene Russland og Kina som står bak de mest alvorlige nettverksbaserte etterretningsoperasjonene rettet mot Norge. Begge nasjonene har høy kompetanse og viser stor grad av pågåenhet i sin tilnærming mot norske mål.

3. Det tredje, og i et lengre perspektiv, kanskje det viktigste utviklingstrekket i min tid som Sjef E, er tilbakekomsten av mellomstatlig væpnet konflikt i Europa. Utviklingen i Russland og Nordområdene har alltid vært en dimensjonerende oppgave for tjenesten, og vi har alltid fulgt den potensielle risikoen for konflikt tett.

RUSSLAND

Det er i disse dager nøyaktig ett år siden Russland annekterte Krim-halvøya fra Ukraina, og begynte sin aktive orkestrering av et pro-russisk opprør i Ukrainas østlige regioner. Hendelsene har medført en vesentlig forverring av den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, og konflikten i Ukraina har naturlig nok vært et hovedfokus for Etterretningstjenesten i året som har gått. Jeg vil nå trekke frem det vi anser som de viktigste operasjonelle lærdommene av Ukraina-krisen, for så å dele noen mer generelle vurderinger om utviklingen i russisk politikk og militærmakt.

For å sette Russlands handlemåter i Ukraina i perspektiv, kan det først være nyttig å kaste et raskt blikk tilbake på krigen mellom Russland og Georgia i 2008. Til tross for at Russland gikk seirende ut av denne konflikten, avdekket krigen betydelige svakheter i landets militære evne. For å bøte på disse svakhetene ble det samme år iverksatt en svært omfattende militærreform. Sentrale elementer i reformen var profesjonalisering av forsvaret, innføring av en helhetlig kommando- og kontrollstruktur og sammenslåing av militærdistrikt. Gjennom å forvandle det russiske forsvaret til en betydelig slankere og mer mobil militær organisasjon, har denne reformen lagt grunnlaget for det Russland har kunnet gjennomføre i Ukraina.

For Russlands omverden synes særlig tre lærdommer å peke seg ut i kjølvannet av Ukraina-krisen. Alle disse tre er direkte knyttet til de resultater vi har sett av den russiske militærreformen.

Den første lærdommen er at de russiske væpnede styrker har fått betydelig bedret reaksjonsevne. Også før krisen var vi klar over at Russland ønsker å avgjøre konflikter raskt, før motstanderen makter å kraftsamle eller mobilisere støtte hos sine allierte. Dette så vi utfolde seg i praksis i Ukraina, da særlig på Krim, men også i forhold til landets østlige regioner. Etter at president Janukovitsj flyktet fra Kiev fredag 21. februar i fjor, startet Russland øyeblikkelig styrkeoppbygging på Krim-halvøya. En kontroversiell folkeavstemning om tilslutning til Russland ble så gjennomført allerede 16. mars, før Russland formelt annekterte Krim to dager senere. En måned etter at Janukovitsj flyktet fra Kiev hadde Russland også bygget opp en robust intervensjonsstyrke langs den russisk-ukrainske grensen. Dette viser en imponerende evne til hurtig sammendragning av militærmakt fra alle deler av Russland til en effektiv, samordnet og krevende operasjon.

Nært knyttet til tidsaspektet er den andre lærdommen, som er knyttet til det såkalte forsterkningskonseptet. Militærreformen innebar at den russiske militærmakten gikk fra et mobiliseringskonsept til et forsterkningskonsept basert på stående reaksjonsstyrker og hurtig deployering. Strategiske styrkeoverføringer utføres i dag med jernbane, fartøy og fly, hvor større avdelinger kan flyttes med eller uten tilhørende tungt materiell, ofte over betydelige avstander. Evnen til strategisk styrkeoverføring, særlig med transportfly, utvikles gjennom jevnlig øving og tilførsel av nytt materiell. Dette øker igjen evnen til russisk maktprojeksjon og hurtighet. Ukraina-krisen har vist at det russiske forsterkningskonseptet fungerer.

Den siste lærdommen jeg vil trekke frem omhandler russisk virkemiddelbruk. Under Ukraina-krisen tok Russland i bruk en rekke forskjellige statlige virkemidler i et omfang og med en helhetlig koordinasjon som vi ikke har sett tidligere, og appliserte dette i form av det som ofte kalles for hybridkrigføring, altså kombinasjonen av klassisk militærmakt og ukonvensjonelle midler. Ingenting av dette er nytt i militærteoretisk forstand. Det nye er at Russland gjør det, og den finesse de gjør det med. Fra E-tjenestens side har vi kunnet observere denne konserteringen av Russlands ulike instrumenter time for time, uke for uke gjennom det siste året. Den består av omfattende klassisk militærmakt med flere titalls bataljonsstridsgrupper, artilleri, luftvern, kommando og kontroll, samt logistikk. Den omfatter også omfattende leveranser av hundrevis av stridsvogner, pansrede kjøretøyer og artilleri til separatistene i Øst-Ukraina. Den omfatter store forband av det russerne selv kaller ”russiske frivillige” som kjemper inne i Øst-Ukraina, men som i realiteten er kontrakterte russiske leiesoldater, rekruttert fra russiske militære enheter. Den omfatter russiske spesialstyrker i umerkede uniformer som utgir seg for å være separatister, omtalt i mediene som ”de små grønne menn”. Den omfatter russisk bemannede og kontrollerte luftvernsystemer og andre regulære russiske enheter inne på ukrainsk jord. Den omfatter avanserte og koordinerte informasjonsoperasjoner, både i Ukraina, mot Vesten og internt i Russland. Og den omfatter operasjoner i cyberdomenet. Alt dette har Russland gjennomført fortløpende gjennom de siste tolv månedene. Vi har observert det og dokumentert det overfor norske myndigheter. Likevel velger Russland systematisk å benekte denne involveringen. Jeg skal komme tilbake til disse tre lærdommene og hva de kan innebære for Norge og våre nærområder. Men så langt om de rent operasjonelle erfaringene fra Ukraina. I dagens situasjon er det også helt nødvendig å identifisere hva Ukraina-konflikten sier om Putin-regimets mer generelle utenrikspolitiske visjon. Overordnet mener vi at Ukraina-krisen først og fremst representerer en videreføring av russiske utenrikspolitiske prioriteringer, men også visse betydningsfulle endringer.

Russland har i praksis to utenrikspolitiske hovedmål, som begge lenge har ligget fast. Det første er; regional dominans i SUS-området. Det andre er; å styrke sin status som en likeverdig og respektert global stormakt. I praksis er disse to målene svært nært knyttet til hverandre.

En viktig drivkraft for Russlands ønske om dominans i SUS-området er ønsket om en sikkerhetspolitisk buffer mellom Russland og omverdenen, og da ikke minst mot Vesten. Ordet ”sikkerhetspolitisk” er et vidt begrep i russisk sammenheng. Når Putin-regimet i Ukraina har lagt vekt på å benytte en rekke høyst ulike virkemidler, gjenspeiler dette i stor grad at Moskva også opererer med et utvidet og komplekst trusselbegrep. Regimet ser for eksempel politisk og økonomisk integrasjon mellom vestlige land og SUS-land, enten det er i form av EU-medlemskap eller assosieringsavtaler, som en sikkerhetspolitisk utfordring for Russland. Moskva mener for det første at slik integrasjon kan være en forløper til NATO-utvidelse inn i SUS-området, noe som er en klar ”rød linje” for Russland. Men Putin-regimet opplever det etter alt å dømme som vel så truende at tettere politisk og økonomisk integrasjon med Vesten kan dreie SUS-landenes samfunns- og verdisystem i en mer liberal og demokratisk retning. Moskva frykter at en slik utvikling kan ha en smitteeffekt til Russland, og at dette i så fall kan innebære en trussel mot regimets egen maktposisjon. Vi ser med andre ord at Russlands utenrikspolitiske prioriteter både gjenspeiler en overbevisning om at det eksisterer en klassisk sikkerhetspolitisk trussel fra vest, og regimets egen frykt for å miste makten. Til sammen har disse momentene stor forklaringskraft når det gjelder Russlands handlinger i Ukraina og det øvrige SUS-området. Vi forventer at Russlands strategiske mål i SUS-området vil ligge fast i de nærmeste årene.

Når det gjelder ønsket om global stormaktsstatus, ønsker Russland respekt, i den forstand at landet fortjener jevnbyrdig innflytelse med USA og EU i alle sentrale internasjonale spørsmål. Når russisk utenrikspolitikk i dag omtales som ”revansjistisk”, er dette riktig i den forstand at Russland ønsker en slutt på den unipolare, USA-dominerte verdensorden som har rådet etter den kalde krigens slutt. Den russiske eliten ser likevel ikke for seg noen retur til Sovjettiden, da Russland hadde supermaktsstatus i en bipolar verden. Målet for Russland er i dag en multipolar verdensorden, noe landets stadig sterkere bilaterale forbindelser til Kina er det fremste uttrykket for. I de nærmeste årene må vi forvente å se et Russland som er retorisk høyt på banen i en del viktige internasjonale spørsmål, som vil fortsette å bruke sin vetomakt i FNs sikkerhetsråd aktivt, og som vil fortsette sin aktive politiske tilnærming til ikke-vestlige land. At Putin-regimet ikke aspirerer til globalt hegemoni, gjør på den annen side at et større militært engasjement utenfor SUS-området synes usannsynlig også i de nærmeste årene.

For Russland har også velutviklede økonomiske forbindelser med omverdenen lenge vært et sentralt utenrikspolitisk mål. For Russland tjener slike forbindelser mange ulike hensyn. Det klart viktigste er likevel det faktum at over halvparten av inntektene på Russlands statsbudsjett kommer fra eksport av petroleumsressurser. Russland må derfor fortsatt legge sterk vekt på forholdet til vestlige enkeltland, særlig viktige energikunder, i årene som kommer. Til tross for russisk retorikk om det motsatte, vil det nemlig ikke være mulig for Russland å erstatte Europa med Kina som sin viktigste handelspartner i overskuelig fremtid. Dette forklarer i stor grad også hvorfor Russland fortsatt legger så stor vekt på å styrke sin politiske innflytelse i Europa, særlig gjennom å knytte bånd til enkeltland og russisk-vennlige politiske krefter, og ved å forsøke å så splid mellom europeiske land.

Etter at Putin kom tilbake i presidentstolen har vi sett en systematisk forflytning av makt fra regjeringen til presidentadministrasjonen. Denne utviklingen er gjennom Ukraina-krisen ytterligere forsterket ved at Putin det siste året, i enda større grad enn tidligere, synes å basere sine beslutninger på råd fra en meget liten krets av rådgivere med bakgrunn fra etteretnings- og sikkerhetstjenestene og forsvaret. På denne bakgrunn kan det stilles spørsmål ved om konsekvensene av beslutningene – spesielt på lengre sikt – har vært tilstrekkelig belyst for den russiske presidenten før beslutningene ble tatt. Og det er på tilsvarende måte grunn til å spørre seg om president Putin – selv om han skulle komme til den slutning at hans politikk leder mot stupet – likevel ville våge å endre politikken, av frykt for å fremstå som svak og ettergivende.

Det eneste jeg tror vi kan si med sikkerhet er at Russland ikke vil endre sin politikk som en direkte følge av press utenfra. Skulle en slik endring komme, vil det etter mitt skjønn skje fordi Putin selv og hans snevre krets av eks-KGB-rådgivere eller andre nøkkelspillere i den politisk-økonomiske eliten, på egen hånd kommer til at selve hovedmålet om et langsiktig sterkt og uavhengig Russland settes på spill. Det er selv for Putin en for høy pris å betale.

Hvor bærekraftig er så den nåværende utenrikspolitiske kursen på det innenrikspolitiske plan? La meg først slå fast at vi ikke forventer noen regimeendring i Russland på kort sikt. Den russiske opinionen er fortsatt svært lydhør for nasjonalpatriotisk retorikk, og Putin-regimet har økt sin popularitet betydelig etter anneksjonen av Krim. Alternative stemmer i eliten og opposisjonen har bare blitt ytterligere marginalisert under Ukraina-krisen. Regimets nærmest absolutte kontroll over det russiske medielandskapet har bidratt sterkt til dette. I takt med den kraftige økningen i antivestlig propaganda som vi har sett i Russland det siste året, blir den liberale opposisjonen stadig oftere omtalt som femtekolonister og landssvikere som jobber for å svekke Russland til Vestens fordel. Attentatet på den liberale opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov 27. februar, er en alvorlig illustrasjon på det rådende politiske klimaet i Russland. Nemtsov var jo kjent for sin kritiske innstilling til regimet generelt og Russlands Ukraina-politikk spesielt. Jeg merker meg arrestasjonen av tsjetsjenske ekstremister etter drapet. Jeg tror de fleste også ser at det er andre i det russiske samfunnet som har følt seg mer truet av samfunnskritikeren Nemtsov enn tsjetsjenske islamister.

Den økonomiske krisen som Russland nå er inne i, synliggjør likevel flere sårbarhetsfaktorer som det russiske politiske systemet lenge har vært preget av. Både IMF og russiske myndigheter selv forventer nå at russisk økonomi vil krympe med 3 prosent i år. I fjor hadde man til sammenlikning en svak positiv vekst på 0,6 %, og det er ikke veldig mange år siden Russland hadde vekstrater på 7-8 prosent flere år på rad. Oljeprisfallet, kombinert med Vestens sanksjoner, har gjort at rubelen mistet nær halvparten av sin verdi på ett år, at inflasjonen har nådd nesten 17 prosent, og at reallønnsveksten er negativ etter mange år med solide påslag. Staten har fremdeles finansielle reserver, men med lav oljepris, negativ vekst og store ambisjoner vil disse reservene måtte tappes i betydelig grad om befolkningen skal få godene de forventer. Med dagens oljepris på rundt 60 dollar fatet kan ikke de oppsparte midlene støtte økonomien mer enn på kort sikt. Staten vil derfor få problemer med å levere de godene befolkningen forventer allerede i år dersom dagens økonomiske prioriteringer, med en klar favorisering av militærmakten, blir opprettholdt.

De fleste Russlands-analytikere er nok likevel enige om at det verken er oljepris eller sanksjoner som på sikt er den største trusselen mot russisk økonomi på sikt. Landet har unnlatt å gjøre nødvendige strukturelle grep knyttet til diversifiering, lovgivning og anti-korrupsjonsarbeid, som nå, med sanksjoner og lav oljepris på toppen, får en svært negativ langsiktig effekt. Hvorfor har de så ikke gjort noe med disse strukturelle svakhetene? Svaret er enkelt: Noen tjener også på at andre ikke slipper til og at det er lett å stikke unna store penger. I Russland befinner disse menneskene seg svært nær den absolutte makteliten.

Litt lenger frem i tid kan man derfor se for seg økende friksjon, både internt i Kreml, i den øvrige eliten og vis-à-vis befolkningen. Den økonomiske krisen kan vekke assosiasjoner til det kaotiske 1990-tallet, som Putin har gjort politisk karriere på å være motstykket til. Internt i den politiske eliten kan krisen potensielt utfordre Putins suverene rolle som øverste politiske megler mellom ulike grupperinger. Ikke minst spiller presidenten et høyt spill dersom han tillater forretningseliten og finansmiljøene å føle seg stadig mer fremmedgjort og utestengt fra de politiske prosessene.

Samtidig vil jeg fremholde at dersom situasjonen på sikt skulle føre til en regimeendring, vil ikke dette nødvendigvis resultere i et mer samarbeidsvillig, demokratisk eller forutsigbart Russland. Mangelen på fornyelse blant maktaktørene i regimet gjennom det siste tiåret, kombinert med tradisjonen for en sterk sentralmakt, gjør det vanskelig å forestille seg en situasjon der Putin må forlate presidentembedet til fordel for en mer liberal, demokratisk orientert etterfølger. Mer sannsynlig er det at et eventuelt nytt regime rekrutteres i de samme kretsene som styrer i dag, og kanskje får en enda mer utpreget nasjonalistisk profil. Nasjonalpatriotismen som i dag markedsføres som regimets hovedideologi, har slått bredt an i befolkningen, og det er derfor grunn til å tro at man vil søke å spille på nettopp disse strengene dersom en arvtaker til makten skal lanseres. Det er også verdt å merke seg at selv de deler av den russiske eliten som står for en mer liberal politisk linje og en mer forsonlig holdning til Vesten, deler det grunnleggende ønsket om russisk regional dominans i SUS-området og status som global stormakt.

Selvsagt kan man ikke helt utelukke muligheten for en annen utvikling. Regimet kan bli tvunget til å gi mer liberale krefter større spillerom for å rette opp en feilslått økonomisk politikk, men det er likevel vanskelig å se for seg at disse ville kunne bli en dominerende politisk kraft. Det er også mulig å se for seg et scenario der dagens sentraliserte system erstattes av langvarig politisk kaos, preget av maktkamp mellom ulike fraksjoner med tilnærmet lik tyngde og innflytelse. Dette kan også resultere i større regional ustabilitet, noe Norge neppe ville være tjent med. At massiv folkelig opposisjon skulle kunne velte regimet, synes i dag lite trolig – i alle fall på kort sikt. Putins oppslutning på meningsmålinger er svært høy, og Kreml er i dag godt forberedt til å møte eventuell folkelig mobilisering gjennom meget sterke kontrollmekanismer. På den annen side tilsier erfaringer fra andre områder, som Midtøsten, at folkelig oppstand kan oppstå raskt og er vanskelig å forutse. Den økonomiske krisen gjør også at mobiliseringspotensialet er bredere i dag enn tidligere.

Alt tyder på at moderniseringen av den russiske militærmakten fortsatt vil ha høy prioritet. Dette er også knyttet til den kontinuitet vi ser i russisk trusselpersepsjon. I den reviderte versjonen av Russlands militærdoktrine som ble publisert 2. juledag, troner NATO fortsatt øverst på listen over sikkerhetspolitiske farer for Russland. Men i det russiske verdensbildet har man potensielle sikkerhetspolitiske utfordringer også på de øvrige kanter av landet – fra ustabile regimer og ekstrem islamisme i sør, til et voksende Kina i øst som Russland nok betrakter med en viss uro til tross for det økende bilaterale samarbeidet.

Den russiske forsvarsreformen fra 2008 vil fortsatt prege kapasitetsutvikling og styrkestruktur i de kommende årene. Moderniseringen av det russiske forsvaret fortsetter gjennom det statlige våpenprogrammet GPV-2020. Riktignok ble det føderale budsjettet for de neste to årene vedtatt mens oljeprisen og rubelkursen var i fritt fall, og de siste budsjettplanene avdekker noe lavere tildelinger enn i tidligere planer. Flere prosjekter må således trolig utsettes til neste planperiode, frem mot 2025. Likevel tyder mye på at bevilgningene til militærmakten fortsatt vil være prioritert, og at de vil fortsette å øke. I 2015 legges det opp til at budsjettposten ”Nasjonalt forsvar” skal utgjøre 4,2 prosent av BNP, mot 3,4 prosent i fjor. I tillegg kommer også forsvarsrelaterte bevilgninger som regnes under andre budsjettposter. Ukraina-krisen har bidratt til prioriteringen av forsvaret ved at den, fra det russiske lederskapets synspunkt, har vist at militærmakt er et anvendelig middel til å oppnå utenrikspolitiske mål. En konsekvens av dette er at NATO og Norge på mellomlang sikt vil stå overfor en stadig mer kapabel russisk militærmakt som disponerer et bredt spekter av virkemidler. I moderniseringsplanene opprettholdes prioriteten til de strategiske kjernevåpenstyrkene, luftlandestyrkene, luftforsvaret og marinen. For 2015 er det annonsert at militærmakten vil få tilført ytterligere omtrent 150 fly og helikoptre av forskjellige typer, et antall nye luft-til-luft og luft-til-bakke-missiler, kryssermissiler og strategiske bombefly. Landstyrkene skal motta nok et brigadesett såkalte Iskander-missiler, og marinen skal blant annet få tre nye fregatter og en konvensjonell angrepsundervannsbåt.

Kjernevåpen vil fortsatt utgjøre fundamentet i russisk avskrekkingsevne. Denne evnen videreføres gjennom modernisering og utskiftning av både kjernevåpen og tilhørende leveringsmidler. I løpet av det neste tiåret vil de fleste systemene fra sovjettiden være byttet ut. Et for Norge minst like viktig trekk å merke seg, er at Russland også prioriterer utvikling og anskaffelse av langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen, som på sikt vil kunne representere et supplement til kjernevåpnenes globale og regionale roller. Slike våpen muliggjør å ramme motstanderens viktigste kapasiteter ved innledningen av en konflikt, uten å eskalere til bruk av kjernefysiske våpen.

Russiske myndigheter har også i mange år benyttet seg av digitale nettverksoperasjoner for å skaffe seg informasjon om andre lands politiske beslutninger og om militære og økonomiske forhold. Landet besitter nå etablerte institusjoner for å drive slike operasjoner, og har tilegnet seg betydelig erfaring og høy kompetanse. Sammen med Kina fremstår Russland i dag som den mest aktive aktøren bak nettverksbaserte etterretningsoperasjoner rettet mot Norge. En militær cyberkommando har dessuten vært under etablering siden 2012. Dette vil i årene fremover øke Russlands evne til å ramme en motstanders militære kapabiliteter, inkludert kommando og kontroll.

Fra disse generelle utviklingstrekk er det nå på tide å dreie fokuset mot hva alt dette vil bety for Norge. Vi vurderer fortsatt at det er i Russlands interesse å ha et godt bilateralt samarbeidsforhold til Norge, til tross for at Ukraina-krisen også har påvirket forholdet mellom våre to land og ført til en innføring av gjensidige sanksjoner. Når det gjelder våre nærområder i nord, har Russland betegnet Arktis som sin viktigste fremtidige strategiske ressursbase. I likhet med de andre arktiske kyststatene har Russland derfor også en sterk egeninteresse av at nordområdene og Arktis forblir en lavspenningsregion, og at grenseoverskridende utfordringer håndteres i fellesskap. De siste årene har dette ikke minst kommet til uttrykk ved at Russland har vært opptatt av å fremstå som en ansvarlig aktør som følger havretten i Arktis.

På den annen side har Ukraina-konflikten resultert i betydelig svekket tillit mellom Russland og Vesten, og som nevnt tyder lite på en snarlig endring av dette. Dette vil kunne skade samarbeidsklimaet også i Arktis. På russisk side er det blant annet økt bekymring knyttet til NATOs tilstedeværelse og aktivitet i de arktiske områdene. Dette kan føre til at Russland i tiden fremover ikke bare ser Norge som et enkeltland som man ønsker et godt bilateralt samarbeidsforhold til, men i økende grad også som et medlem av en vestlig forsvarsallianse som har sterkt motstridende interesser i forhold til Russland. I et stadig mer sentralstyrt Russland vil dessuten de samme beslutningstakerne som har hatt ansvar for Russlands fremferd i Ukraina, også ta de overordnede beslutningene om russisk Arktis-politikk. Et eksempel på dette er Dmitrij Rogozin, visestatsminister og hardliner i kretsen rundt Putin. Han leder nå Russlands Arktis-kommisjon, med ansvar for utformingen av landets fremtidige, helhetlige Arktis-politikk. For aktører som Rogozin, står Russlands stormaktsstatus helt sentralt. Sannsynligheten har derfor økt noe for at Russland vil kunne føre en noe mer utfordrende utenrikspolitikk også i Arktis, særlig i de tilfeller der Russland opplever at vitale interesser er i spill. Dette vil også kunne påvirke norske interesser.

For et par år tilbake var russisk Arktis-retorikk preget av ord som ”fredelig utvikling”, ”lavspenning” og ”liten militær aktivitet”. Nå ser vi at russiske ledere, blant dem forsvarsminister Sergej Sjoigu, i langt større grad omtaler behovet for en styrket militær aktivitet i nord. Men retorikk er en ting – handling noe annet. Vi kommer ikke bort fra at Russland nettopp har etablert en ny fellesoperativ kommando med ansvar for store deler av russisk Arktis, nye flybaser langs hele den russiske nordkysten og på de polare øygruppene, etablerer en ny hærbrigade i Alakurtti og har planer om nok en brigade på Yamal, og de tilfører nye og moderniserte våpensystemer i alle forsvarsgrener på løpende bånd.

Vi befinner oss med andre ord i et endret sikkerhetspolitisk landskap, der det er av vesentlig betydning å følge utviklingen av russisk militærmakt i våre nærområder.

Selv om militærmakten i nord først og fremst har en strategisk, global rolle, er den også et regionalt virkemiddel for å sikre russisk kontroll i regionen. Nordflåtens strategiske undervannsbåter er et av de mest sentrale elementene i Russlands kjernefysiske avskrekkingsevne. Disse undervannsbåtene – av Delta IV- og Dolgorukij-klassene, med deres tilhørende moderniserte og nye, interkontinentale missiler, og Nordflåtens og det øvrige forsvarets evne til å beskytte dem, er kjernen i russisk militært nærvær i Norges nærområder i nord. Vi vurderer at Kolahalvøya vil være den viktigste, strategiske marinebasen for Russlands strategiske, kjernefysiske kapsiteter også i fremtiden. Gjennom tilførsel av nye våpen og ny teknologi er Russland i ferd med å øke sin evne både til å benytte kjernevåpen og til å beskytte sine strategiske kapasiteter og kjerneområder. Disse våpnene har rekkevidde til å dekke store deler av norsk land-, luft- og sjøterritorium. Det forventes også tilførsel av flere nye kamp- og støttefartøy til Nordflåten i 2015.

For en del av dere i salen lyder nok denne beskrivelsen kjent, og sannheten er at Russlands grunnleggende militære konsept fremstår som uendret siden den kalde krigen. Landet vurderer fortsatt at landets stormaktstatus og overlevelsesevne hviler på en troverdig og redundant nukleær første- og annenslagsevne, og evnen til for enhver pris å beskytte denne kapasiteten. For Norge gjenstår det fortsatt som et faktum man ikke kan melde seg ut av, at denne kapasiteten befinner seg noen kilometer fra grensen vår i nordøst.

Landstyrkene på Kolahalvøya er i utgangspunktet defensivt orienterte, og har som hovedoppgave å forsvare russisk territorium generelt og de strategiske kapasitetene spesielt. Landstyrkenes aktivitet i 2014 har i all hovedsak vært av rutinemessig karakter, men det kan være verdt å merke seg av flere av avdelingene fra Pechenga, nær norskegrensen, har vært deployert til grenseområdene mot Ukraina, og vært aktive der i lengre perioder. Den nevnte etableringen av to nye arktiske brigader vil styrke den landmilitære tilstedeværelsen i Nordvest-Russland.

Russland opprettholder også sine mye omtalte strategiske flygninger med tunge og middels tunge bombefly i våre nærområder. Et sentralt formål med disse flygningene er å demonstrere evnen til operasjoner med flybårne strategiske våpen, men gjennom det siste året ser vi også at disse flygningene nyttes som tydelig politisk signalering til land i Vest-Europa. Generelt økte luftaktiviteten noe i Arktis i 2014, men luftaktiviteten på Kolahalvøya, med tilstøtende områder og langs norskekysten, var i sum omtrent som tidligere år. Moderniseringen av luftstridkreftene på Kolahalvøya har nå startet opp, med nytt strategisk luftvern, nye taktiske bombefly og nye fartøybaserte jagerfly som sentrale elementer. Dette vil i vesentlig grad styrke luftforsvarsevnen over Kolahalvøya og Barentshavet, den regionale offensive kapasiteten og potensialet for maktprojeksjon fra hangarskipet Admiral Kuznetsov.

La meg avslutningsvis understreke, at til tross for de betydelige militære og sikkerhetspolitiske endringene vi har sett i 2014, fastholder Etterretningstjenesten vurderingen om at Russland i dag ikke utgjør noen militær trussel mot Norge. Trussel er en kombinasjon av faktorene kapasitet og intensjon. Selv om den russiske kapasiteten er økende, er det i dag vanskelig å se en rasjonell grunn til russisk militær aggresjon mot Norge i et kort eller mellomlangt perspektiv. Ukraina-krisen har utspilt seg i det Russland anser for å være sin privilegerte interessesfære, som Norge ikke er en del av. Dette gjør at situasjonen politisk sett har begrenset overføringsverdi til Norge og våre nærområder. På den annen side er intensjoner noe som kan endres raskt. Russlands fremferd i Ukraina, landets voksende økonomiske krise og en stadig mer uforutsigbar innenrikspolitisk situasjon, gjør det nødvendig å følge den politiske utviklingen i Russland nøye i tiden som kommer.

På det operasjonelle plan trakk jeg innledningsvis frem tre lærdommer fra Ukraina-konflikten. De russiske væpnede styrkers betydelig økte reaksjonsevne og overgangen fra et mobiliserings- til forsterkningskonsept har altså innebåret at varslingstiden for russiske militære forberedelser og styrkeoppbygging er redusert, i praksis fra måneder ned til dager og uker. Russland har også vist evne til å integrere informasjons- og cyberoperasjoner, diplomati og økonomiske virkemidler med militærmakt i helhetlige kampanjer. Alt dette er overførbart til en eventuell fremtidig konfliktsituasjon i våre nærområder der Russland er part. I et militært perspektiv betyr dette redusert varslingstid og en mer kompleks potensiell motstander, der en klassisk tilnærming til militær konflikt fra norsk side ikke lenger vil være tilstrekkelig. Særlig viktig å merke seg er den vekt Russland legger på fordekt og forenektbar subversiv virksomhet. For Etterretningstjenesten innebærer det at vi i enda mindre grad enn tidligere kan tillate oss å stivne i våre arbeidsformer og i vår innretning. For til enhver tid å kunne gi våre beslutningstakere et mest mulig relevant og oppdatert trusselbilde, må vi kontinuerlig oppdatere våre metoder og vår teknologi.

Nasjonens sikkerhet og samfunnssikkerhet er statens viktigste oppgaver. En av de virkelig store endringene i løpet av de fem årene jeg har vært Sjef E, er at Etterretningstjenesten nå står i selve frontlinjen for å bevare denne sikkerheten mot de moderne trusler som vårt samfunn, våre verdier og nasjonale interesser står overfor.

I tråd med at Norges internasjonale omgivelser og at trusselbildet blir mer sammensatt og komplekst, øker beslutningstagernes behov for rettidig, relevant og pålitelig informasjon. Utviklingen medfører økte krav til E-tjenesten som nå må levere produkter i et større omfang, i et høyere tempo, på et bredere sett av områder og tema, og med en høyere grad av inngående spisskompetanse på ulike geografiske og tematiske områder enn tidligere. I tillegg medfører utviklingen at trusselbildet som sådan, blir stadig mer krevende å avdekke og følge.

Gjennom det siste halvannet år har etterretning som funksjon, fått stor oppmerksomhet. Ikke minst i mediene. Snowden-lekkasjene har satt søkelyset på etterretningstjenestenes metoder, og det etterlates et inntrykk av at denne virksomheten representerer en alvorlig trussel mot enkeltmennesker verden rundt. Når det nå er gått noen tid etter Snowden-avsløringene, er det kanskje tid for et tilbakeblikk og et forsøk på å se dette i et litt større perspektiv.

Vi kommer ikke utenom at etterretnings- og sikkerhetstjenesters virksomhet potensielt virker inn på enkeltmenneskers frihetsgrad. Således er det selvfølgelig slik at det ikke er mulig å oppnå 100% samfunnssikkerhet samtidig som alle enkeltindivider opplever 100% personlig frihet. Jeg vil jo likevel hevde at ett av de mest grunnleggende elementene i individets frihet er retten til å leve trygt og godt uten den type trussel, som vilkårlig, ekstremistisk terror i dag representerer, hengende over seg.

Halvannet år etter Snowden-lekkasjene er tiden moden for å sette det som den gang fremkom i et litt større perspektiv. Det er ikke min oppgave å forsvare hva ulike etterretningstjenester har gjort opp gjennom årene, og det er helt sikkert – i historiens lys – gjort en rekke feil. Min hovedobservasjon er likevel at Snowden-lekkasjene har resultert i svært få grunnleggende endringer i hvordan etterretningstjenester arbeider. Noen justeringer av lovgivning og oppgaver har funnet sted, men i all hovedsak fortsetter virksomheten som tidligere. Og grunnen til at det fortsetter, er at de myndighetene som bestemmer i ulike land, ønsker at det skal fortsette. Mens forsvarsbudsjettene er redusert i svært mange land, ser man mange steder en økning i etterretningsbudsjettene. Dette har selvfølgelig bare én eneste forklaring: Etterretning er avgjørende for nasjonenes sikkerhet. Med det trusselbildet vi i dag ser, er situasjonsforståelse og varsling av avgjørende betydning.

Av og til hører jeg folk si: – Selvfølgelig skal E-tjenesten ha de metodene den trenger for å jakte terrorister – det er masseovervåkning vi ikke vil ha. Da må jeg som fagmann få si følgende: De terroristene vi kjenner identiteten til er det meget enkelt å holde orden på. Det er ikke det som er dagens utfordring. Utfordringen dreier seg om det store antallet potensielle terrorister vi overhodet ikke kjenner identiteten til. Da har vi ikke et foto eller et telefonnummer å ta utgangspunkt i. Så når vi leter etter den berømte nåla i høystakken, leter vi ikke en gang etter en nål, men etter et halmstrå med omtrent samme farge og lengde som de andre halmstråene. Det, mine damer og herrer, er dagens utfordring. Hvis man vil at jeg og mine medarbeidere skal finne disse ukjente truslene, enten de er potensielle terrorister eller alvorlig skadevare som kan infisere våre samfunnskritiske datasystemer, må man også forstå at jeg må besitte de verktøy som skal til for oppdage disse ukjente ukjente.

Og vi vet meget vel hvilke verktøy det er som virker i denne sammenhengen. Kommunikasjonsetterretning frembringer i særklasse mest av den type informasjon som bidrar til både å forhindre terrorhandlinger og å oppdage den mest alvorlige skadevaren som treffer våre vitale datanettverk.

Jeg forstår at en del kan ha blitt bekymret over det bildet av masseovervåkning som er tegnet gjennom mediadekningen av Snowden-saken. Den påståtte trusselen etterretningstjenester skal utgjøre mot individer og deres privatliv, stemmer imidlertid ikke med det bildet jeg selv sitter med, og jeg tror etter hvert jeg kjenner etterretningsverdenen ganske godt. For det første vil jeg gjenta noe jeg også har sagt tidligere, nemlig at det er stor forskjell på å ha tilgang til informasjon og det å bruke eller misbruke informasjon. På samme måte som det er en betydelig forskjell mellom masseinnsamling av informasjon og masseovervåking av mennesker.

Jeg ber om å bli trodd når jeg sier at jeg ikke vet om noen etterretningstjeneste vi samarbeider med som har oppdrag om, interesse av eller evne til å følge vanlige menneskers kommunikasjon. E-tjenesten samler ikke inn informasjon om vanlige mennesker. Det er ikke oppdraget vårt og det gir absolutt ingen etterretningsmessig verdi. Snarere tvert i mot er vårt oppdrag og rasjonale å fokusere på å finne de meget få aktørene, enten det er utlendinger eller nordmenn, som kan true vanlige mennesker og nasjonale interesser. Den nye dimensjonen i dette er at noen av våre egne borgere gjør ting som de ikke gjorde tidligere. Dette krever at vi følger deres aktivitet der den foregår – utenfor våre grenser. Innenfor grensen er det selvfølgelig PST som har ansvaret.

I lys av de siste årenes utvikling i trusselbildet og de terrorhendelser som har funnet sted, sist i Paris, Brussel og København, merker jeg både en økende forståelse for at etterretnings- og sikkerhetstjenester gjør en viktig jobb, men også en forventning om at vi faktisk skal avdekke disse truslene før de treffer oss.

Etter mitt faglige skjønn er det vanskelig å unngå å samle inn data bredt dersom en skal evne og avdekke den ukjente terroristen eller ukjente digitale trusselen. Innsamlingen skal være målrettet, men den målrettede letingen etter den relevante informasjonen krever nødvendigvis at man finner et punkt å nøste ut fra, og for å gjøre det må man ha aksess til betydelige mengder data, herunder til elektronisk kommunikasjon som benyttes av de aktuelle aktørene. Bare på den måten kan vi gjennom møysommelig arbeid finne de halmstråene, de små brikkene og de forbindelsene som gjør at puslespillet faller på plass.

Jeg er den første til å erkjenne at dette er komplisert og krevende for våre politikere å ta stilling til. Men det er bare de som kan finne de rette balansepunktene mellom ulike samfunnshensyn. Jeg for min del innser at vi som tjeneste er avhengig av et klart samfunnsmandat og grunnleggende tillit i befolkningen når vi skal løse slike oppdrag. Derfor har jeg også i mine fem år som etterretningssjef investert mye tid og krefter i å bygge den åpenhet, tillit og forståelse det krever å være en hemmelig tjeneste i ett av verdens mest åpne samfunn. Derfor er jeg også svært opptatt av å si følgende: Utvidede metoder for E-tjenesten kan ikke komme alene. De må komme sammen med solid lovgivning, sammen med klare godkjenningsmekanismer for metodebruken – og kanskje viktigst av alt – forsterkede mekanismer for demokratisk og uavhengig kontroll med at virksomheten holder seg innenfor de rammer som er trukket opp. Dette siste har vi god erfaring med i E-tjenesten gjennom det arbeidet EOS-utvalget utfører. Med disse premissene på plass er det etter mitt skjønn mulig å garantere en samfunnsgagnlig virksomhet som på ingen måte truer andre enkeltmennesker enn de som reelt truer oss.

Og så kan jeg mot slutten av foredraget, mine damer og herrer, ikke dy meg for en liten betraktning på siden av det jeg har ansvaret for. Jeg sa i sted at jeg ikke kjenner noen etteretningstjeneste som retter sin virksomhet mot vanlige mennesker. Men – jeg kjenner en del andre som gjør det. Markedet er i dag fullt av kommersielle aktører som investererer hundrevis av milliarder av kroner i teknologi, som systematisk kartlegger hver enkelt av oss og våre bevegelser, vaner og preferanser. Og de fleste av oss, som de i denne sammenheng ”drukne bøndene” vi er, klikker lekende lett de tastetrykkene hvorigjennom vi oppgir enhver skanse mot inntrengning i våre mest private sfærer. Jeg har heller ikke unnlatt å merke meg at noen av de mest aktive pengemaskinene som utøver denne forretningsvirksomheten, er en del av de mediekonsernene som står bak de mediene som for et drøyt år siden produserte skandaleforsidene om hvordan etterretningstjenester truer personvernet.

Jeg er stolt over Etterretningstjenesten i Norge. Flotte mennesker jobber hver dag med å gjøre Norge tryggere. De jobber i en en hemmelig tjeneste, men som jeg har sagt noen ganger tidligere, det er mye, mye viktigere at vi er en tjeneste enn at vi er hemmelig.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. mars 2014

Generalløytnant Kjell Grandhagen
Sjef Etterretningstjenesten

«Midtøsten og Nord-Afrika – fra vondt til verre»

Deres Majestet, mine damer og herrer!

Bakgrunn

Etterretningstjenesten la forrige mandag frem sin årlige ugraderte vurdering – FOKUS 2014. Da jeg i fjor skulle holde foredrag for denne forsamling med bakgrunn i 2013-utgaven av FOKUS, valgte jeg å fokusere på Russland. I år har valget falt på Midtøsten og Nord-Afrika-regionen. Ikke fordi dette området er viktigere enn Norges nærområder, men fordi regionen har gjennomgått og gjennomgår enorme forandringer og fordi utviklingen i Midtøsten er viktigere for Norge og norske interesser enn mange tror.

Midtøsten og Nord-Afrika er som kjent en svært sammensatt region der ulike religiøse retninger, etniske grupper, politiske systemer og ideologier brytes mot hverandre. Likevel er det mulig å peke på noen hovedtrekk ved utviklingen som har preget det siste halve århundret.

For det første har de fleste statene i regionen vært styrt av stabile, men autoritære regimer. Disse regimene har sikret stabilitet gjennom en fordeling av inntekter fra petroleumsvirksomhet, tette bånd til innflytelsesrike samfunnsaktører, og et omfattende sikkerhetsapparat for å kontrollere politisk opposisjon. Å opprettholde denne stabiliteten er imidlertid blitt mer utfordrende for regimene over tid.  Misnøye med økende sosiale forskjeller og utbredt korrupsjon, kombinert med tilgangen til sosiale medier for politisk organisering, har skapt en ny type opposisjon som er vanskeligere å kontrollere for makthaverne. Dette var bakteppet for de politiske protestene i regionen under den arabiske våren i 2011, som etter hvert førte til regimeskifter i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen.

Konflikten mellom Israel og palestinerne har også vært et hovedtrekk i det sikkerhetspolitiske bildet i Midtøsten siden opprettelsen av staten Israel i 1948. Denne konflikten har gitt opphav til tre kriger mellom Israel og nabostatene og var sterkt medvirkende til at den libanesiske borgerkrigen ble så omfattende og langvarig. Palestinske flyktninger fra krigene i 1948 og 1967 har også skapt vedvarende utfordringer, først og fremst for myndighetene i Libanon og Jordan hvor endringer i den demografiske balansen lett kan bli en trussel mot regimenes stabilitet. Kampen mot Israel er også et sentralt element i legitimeringsgrunnlaget for islamistiske grupperinger som Hizbollah, Hamas og al-Qaida nettverket og er et sentralt motiv i retorikken til det iranske regimet. Til tross for at Israel i dag har et bedre forhold til de fleste land i Midtøsten, og at fredsprosessen med palestinerne har pågått i flere tiår, er konflikten mellom partene på ingen måte løst. Viktige spørsmål som Jerusalems status, israelsk nybyggingsvirksomhet og flyktningenes fremtid gjenstår. Det er derfor sannsynlig at Palestinaspørsmålet kommer til å stå høyt på den politiske dagsorden i Midtøsten også i årene som kommer.

Sist, men ikke minst, har Midtøsten vært en arena for rivalisering mellom stormakter. Under den kalde krigen støttet USA og Sovjetunionen hver sine stater i regionen, og Midtøsten ble en del av den globale kampen mellom supermaktene. Etter Sovjetunionens fall stod USA igjen som eneste aktør med evne og vilje til å håndheve sikkerhet og stabilitet i regionen. Denne rollen kom blant annet til uttrykk i den amerikansk-ledede operasjonen for å befri Kuwait etter Iraks invasjon i 1991. Russland er nå tilbake i Midtøsten som politisk støttespiller for Syria og Iran og som en betydelig eksportør av våpen og teknologi. Kina har også kommet på banen som følge av sitt voksende energibehov. Den kinesiske importen av petroleumsprodukter fra Midtøsten har økt kraftig, og det er også en økning i kinesiske investeringer i regionen. En kan derfor si at Russland og Kina utfordrer den dominerende posisjonen som USA har hatt i Midtøsten, men uten at noen av disse statene foreløpig har evne eller vilje til å overta USAs rolle som garantist for regional sikkerhet og stabilitet.

Midtøstens betydning for Norge

Midtøsten og Nord-Afrika har lenge stått høyt på den utenrikspolitiske dagsorden her i landet. Norge har hatt et stort diplomatisk engasjement for å skape fred mellom Israel og palestinerne, og norsk militært personell har vært avgitt til en rekke fredsbevarende operasjoner i regionen. Den mest omfattende deltakelsen var med NORBATT i UNIFIL i Libanon i perioden 1978-1998. Per i dag er Norge representert med militært personell i FN’s UNTSO-misjon, MFO-styrken i Sinai og FN-styrken i Mali. Norge har også betydelige økonomiske interesser i regionen gjennom private selskaper i land som Algerie, Qatar, Libya og De Forente arabiske emirater, for å nevne noen, og gjennom norske skip som passerer gjennom Persiabukta, Rødehavet og Suezkanalen. Generelt påvirker uroligheter og konflikt i denne regionen blant annet trusselen fra internasjonal terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen og prisen på petroleumsprodukter – forhold som igjen er avgjørende for global stabilitet og utvikling. For Norges del berører dette sentrale elementer i  norsk utenriks-, sikkerhets- og økonomisk politikk.

Den regionale utviklingen fremover

Selv om de fleste statene i Midtøsten og Nord-Afrika fortsatt betegnes som stabile, ser Etterretningstjenesten med økende bekymring på utviklingen i regionen. Midtøsten og Nord-Afrika er preget av dype politiske spenninger, og flere stater er blitt arena for voldelige konflikter og rivalisering mellom statlige og ikke-statlige aktører. Dette kommer tydeligst til uttrykk i Syria, der konflikten mellom regimet og en nasjonal protestbevegelse har utviklet seg til en borgerkrig hvor et utall aktører i og utenfor landet fungerer som støttespillere eller deltar aktivt.

Det er nå også en reell mulighet for at borgerkrigen i Syria vil spre seg til nabolandene Libanon og Irak.  I verste fall kan det utvikle seg et sammenhengende belte med voldelige konflikter fra Beirut til Basra. Potensielt kan den syriske borgerkrigen også bidra til en destabilisering av Jordan, først og fremst på grunn av den store økningen i antallet syriske flyktninger i landet.

Svak eller fraværende nasjonal myndighetskontroll i deler av Syria, Egypt (Sinai) og Libya øker faren for terror ved at militante grupperinger får nye friområder for treningsaktivitet, angrepsplanlegging og transitt av personell.  Denne utviklingen representer en trussel både mot stabiliteten i Midtøsten, mot Vesten, mot Norge og mot norske interesser i regionen.

Rekken av politiske opprør som startet i 2011 har ikke ført til en fredelig og demokratisk utvikling i Midtøsten og Nord-Afrika, slik det var håpet. Tvert i mot ser vi i dag en videreføring av autoritære styreformer i de fleste av landene i regionen, samtidig som utviklingen i mange stater går i retning av flere interne voldelige konflikter, økende terrorisme og noen steder tendenser til statsoppløsning.

Politisk liberale miljøer står svakt i de fleste av landene, mens autoritære og radikale krefter vinner terreng. Ett av de store usikkerhetsmomentene er islamistbevegelsenes fremtidige rolle og deres ønske om å bringe stat og samfunn mer i pakt med islam og islamsk lov. Islamistbevegelsene er selv preget av interne spenninger og rivalisering. Saudi-Arabia spiller her en aktiv rolle med å støtte salafistmiljøer i land som Egypt og Syria for at disse miljøene kan fungere som motvekt til Det muslimske brorskapet og mot iransk innflytelse i Midtøsten. Kongedømmene på den arabiske halvøy, med Saudi-Arabia i spissen, har for eksempel gitt omfattende økonomisk bistand til Egypt etter den militære maktovertakelsen sommeren 2013 og den påfølgende undertrykkelsen av Det muslimske brorskapet. Saudierne frykter trusselen som Brorskapet og dets ideologi kan utgjøre mot de arabiske monarkiene og deres legitimitet i egen befolkning, og de er samtidig svært bekymret over det gode forholdet som til tider har eksistert mellom moderate islamistbevegelser i den arabiske verden og Iran. Dette gjelder blant annet den palestinske bevegelsen Hamas og Egypt under president Morsi.

Det er særlig tre grunnleggende konfliktlinjer som gir opphav til uro i dagens Midtøsten og som fortsatt vil være konfliktdrivende i 2014.

Den første er en politisk og sosioøkonomisk konflikt mellom – på den ene siden – privilegerte eliter som dominerer statsapparat og forretningsliv og – på den andre siden – den befolkningsmessige majoriteten, som har små muligheter til politisk medbestemmelse og sosial mobilitet. Dette skyldes ikke minst den omfattende korrupsjonen, som undergraver både statsinstitusjoner og økonomisk system.

Den andre er en konflikt mellom etniske og religiøse grupper som ofte går hånd i hånd med politiske og sosioøkonomiske skillelinjer og som i mange tilfeller også går på tvers av nasjonale grenser. Syria, Libanon og Irak er eksempler på stater der kampen om politisk makt, samfunnsposisjoner og materiell velstand i stor grad faller sammen med etnisk og religiøs gruppetilhørighet, og der denne gruppetilhørigheten strekker seg til familier, stammer og trosfeller i nabolandene.

Sist, men ikke minst, går det en storpolitisk konfliktlinje i regionen mellom Saudi-Arabia, Jordan og Egypt på den ene siden og Iran, sammen med Syria og libanesisk Hizbollah, på den andre. Denne konflikten motiveres av, og bidrar til å forsterke, motsetningsforholdet mellom sunni- og sjiamuslimske aktører i regionen. Spesielt bidrar den til å eskalere den syriske borgerkrigen ved at regimene i de arabiske landene støtter opposisjonen, mens det syriske regimet støttes av Iran, militser med bånd til Maliki-regjeringen i Irak, samt libanesiske Hizbollah. Realpolitiske interesser og ønsket om regional innflytelse er viktige motivasjonsfaktorer for begge parter. Saudi-Arabia og de andre monarkiene på den arabiske halvøy ønsker å bevare eksisterende maktstrukturer på halvøya og har i denne sammenhengen sett USA som sin sikkerhetsgarantist. Iran ønsker på sin side å utfordre de arabiske monarkiene som styreform, begrense monarkienes regionale innflytelse og samtidig demme opp mot det iranerne oppfatter som et amerikansk hegemoni i Midtøsten.

Jeg vil nå gå nærmere inn på utviklingstrekk i enkelte land som E-tjenesten vurderer som særlig viktig for den videre utviklingen i regionen.

Syria

Konflikten i Syria vil i 2014 gå inn i sitt fjerde år. Fra å starte som et fredelig opprør mot et undertrykkende regime utviklet konflikten seg i 2012 til borgerkrig mellom regimet og en nasjonal opprørsbevegelse. I 2013 har krigen involvert et økende antall aktører i og utenfor Syria. Borgerkrigen har således utviklet seg til å bli en konflikt som er lokal, nasjonal, regional og internasjonal på samme tid. Russland, Iran, Hizbollah og Irak støtter aktivt Assad-regimet, mens Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia, Jordan og en del vestlige land i varierende grad støtter ulike opprørsgrupper inne i Syria. Dette fører til en utmattelseskrig, hvor fremgang for en part kontres med økt støtte til den andre og vice versa.

Det iranske regimet har i løpet av 2013 blitt en sentral aktør i den syriske borgerkrigen, med et stadig sterkere militært fotavtrykk. Blant annet har Iran en betydelig rolle i opprettelsen og treningen av irregulære styrker, som avlaster den syriske hæren i kampen mot opprørsgrupperinger. Dette kan sikre Iran et middel for fremtidig innflytelse i Syria – også dersom Assad skulle falle fra makten. Det iranske regimets støtte til sine syriske allierte kan reduseres eller trekkes tilbake på kort varsel dersom iranske beslutningstakere skulle vurdere at dette best tjener Irans interesser.

Krigen i Syria styres imidlertid av aktørene på bakken og ikke av eksterne støttespillere. Ingen av partene i Syria har i dag kapasitet til å vinne en ren militær seier.

Brutaliteten som preget konflikten i 2013 bidro til å marginalisere moderate stemmer på begge sider. Ingen av de nasjonale partene er per nå klare til å inngå reelle kompromisser i politiske forhandlinger. For Assad-regimet er konflikten eksistensiell, og sett fra Damaskus vil reelle forhandlinger med opposisjonen i praksis være kapitulasjonsforhandlinger. Regimets mål er å bevare makten og slå ned opprøret. For å oppnå dette vil regimet forhandle med det internasjonale samfunnet, for eksempel ved å tilby en felles front mot al-Qaida-grupper som opererer i Syria eller ved å forhandle om destruksjon av kjemiske våpen. Til tross for at videre krigføring gradvis vil svekke regimet har det trolig ressurser til å beholde makten også gjennom 2014.

Generalløytnant Kjell Grandhagen, sjef for Etterretningstjenesten. Foto: Forsvaret

Den moderate politiske og militære opposisjonen har vilje til å inngå en avtale med regimet, men mangler evne til å forplikte et flertall av de væpnede gruppene til en slik avtale. Den moderate opposisjonens evne til å representere og lede opprøret vil forbli liten så lenge den ikke har våpen og penger å tilby opprørsgruppene.

Militante islamistgrupper med tilknytning til al-Qaida utgjør i dag en vesentlig del av det væpnete opprøret i Syria. De to viktigste gruppene er Jabhat al-Nusra (Nusrafronten) og Islamic State of Iraq and al-Sham (ISIS).

ISIS har i løpet av 2013 etablert seg som en av de sterkeste militante islamistgruppene som kjemper mot Assads regime. Gruppen har blant annet tatt kontroll over veiakser og byer langs Eufrat øst i landet. Gruppen har også fått en sterk tilstedeværelse blant annet i Aleppo og i områder i nordvest på grensen til Tyrkia.

På grunn av ISIS sin brutale fremferd, samt en kompromissløs innføring av sin tolkning av sharialover i områder der gruppen har vunnet terreng, har ISIS blitt mer og mer upopulær blant den syriske opposisjonen. Siden sommeren 2013 har det stadig forekommet trefninger mellom ISIS og den øvrige opposisjonen. I januar 2014 har den øvrige opposisjonen gjennomført koordinerte angrep for å drive ISIS ut av områder nord og øst i Syria. ISIS har imidlertid kjempet hardt tilbake og viser ingen tegn til å trekke seg ut av Syria.

I slutten av januar 2014 toppet konflikten seg ved at Al-Qaidas sentrale ledelse fordømte ISIS’ handlinger i Syria og samtidig erklærte at ISIS ikke er en del av al-Qaida. På lengre sikt kan dette få konsekvenser for ISIS’ tilgang til fremmedkrigere og finansiell bistand, noe som igjen trolig vil svekke ISIS’ tilstedeværelse i Syria.

I fravær av internasjonal inngripen vil krig og konflikt fortsette å prege Syria i 2014. Konsekvensene vil være en ytterligere militarisering og brutalisering, med enorme ødeleggelser, en økende humanitær katastrofe og en gradvis nedbryting av nasjonen Syria som resultat. Det er per nå vanskelig å se hvordan noen skal kunne tilegne seg tilstrekkelig makt, autoritet og ressurser til å stanse volden, utøve politisk makt i hele Syria og holde landet samlet.

Libanon

Spillovereffekter fra borgerkrigen i Syria gjør Libanon sårbart. Libanon involveres i Syria-konflikten fordi ulike deler av befolkningen støtter motstridende parter. Det er særlig Hizbollahs rolle som militær støttespiller for det syriske regimet i den pågående borgerkrigen som har nøret opp under uroen i Libanon.

På kort sikt vil imidlertid Libanon trolig unngå en radikal forverring av sikkerhetssituasjonen. Selv om militante grupper som Nusrafronten, ISIS og Abdallah Azzam brigadene har trappet opp angrep mot Hizbollah-mål i Libanon, ser verken toneangivende sunni-aktører eller Hizbollah seg tjent med en væpnet konflikt under nåværende forhold. Hizbollah, som er både politisk og militært svekket som følge av deltakelsen i den syriske borgerkrigen, vil trolig først og fremst søke å frembringe politiske løsninger på konfliktene internt i Libanon dersom organisasjonens militære og politiske interesser på hjemmebane trues. Sunniene står som gruppe uten en sterk og tilstedeværende leder og kan ikke vise til samme militære kapasitet som Hizbollah. Dette gjør at også de fleste sunnimuslimske grupper vil søke politiske løsninger framfor militære.

På den annen side vil den interne uroen i landet trolig øke. Libanons myndighetsstrukturer er svake, og det kumulative presset fra ulike sikkerhetsrelaterte hendelser og en økende flyktningstrøm kan utvikle seg til en situasjon som vil være vanskelig for libanesiske myndigheter å håndtere over tid.

Irak

Irak er også berørt av borgerkrigen i Syria, og utsiktene for en ytterligere destabilisering er stor. Siden begynnelsen av 2013 har sikkerhetssituasjonen forverret seg dramatisk, og det synes som om irakiske sikkerhetsstyrker nå er ute av stand til å håndtere situasjonen. Den sunnimuslimske befolkningen oppfatter seg som politisk marginalisert, og tilliten til Maliki-regjeringen i Bagdad er tynnslitt. Det er også en økende flyt av krigere fra Irak til Syria, og irakiske grupperinger deltar på begge sider i den syriske borgerkrigen.

Antallet terrorangrep i Irak steg kraftig i 2013 sammenliknet med foregående år. Tallet på sivile drepte (7800) var over dobbelt så høyt som antallet i 2012, og vi må tilbake til 2008 for å finne samme nivå.

ISIS har som følge av borgerkrigen i Syria styrket sin evne til å drive geriljakrigføring og utføre terrorangrep i Irak, der gruppen opprinnelig kommer fra. Årsaken ligger trolig i økt tilflyt av våpen, rekrutter og penger til Syria, spesielt fra miljøer i Nord-Afrika og Den arabiske Gulf. Deler av disse ressursene har blitt kanalisert til ISIS i Irak.

ISIS har i løpet av høsten 2013 trappet opp angrep mot strategiske mål i vest og nord-Irak, trolig med den målsetning å ta fysisk kontroll over byer, grenseoverganger og landområder. Et eksempel på dette er gruppens inntog i byene Fallujah og Ramadi i Anbar-provinsen vest for Bagdhad tidlig i januar 2014. ISIS tok delvis kontroll over disse byene med til sammen over 900 000 innbyggere. Irakiske myndigheter har beleiret byene i et forsøk på å ta tilbake kontrollen, og kamper om kontroll pågår fortsatt.

Dersom politiske stridsspørsmål knyttet til maktfordeling i Irak forblir uløste, forventes den negative sikkerhetsutviklingen i Irak å fortsette i 2014.

Gulfregionen

Saudi-Arabia er verdens største eksportør av petroleumsprodukter og besitter alene en femtedel av verdens kjente oljeforekomster. Stabilitet i Saudi-Arabia og på den arabiske halvøy er derfor viktig for USA og andre industrialiserte land – ikke minst for Norge, som påvirkes direkte av endringer i prisene på olje og gass.

Det er lite som tyder på at stabiliteten i Saudi-Arabia vil svekkes på kort sikt. Det er imidlertid vedvarende motstand mot det saudiske kongehuset fra landets sjiaminoritet, og regimet i Riyadh er bekymret for at Iran understøtter denne motstanden. Spørsmålet er ekstra følsomt for kongehuset fordi sjiabefolkningen stort sett bor i den oljerike østprovinsen, og stabilitet i dette området er derfor av vesentlig betydning for den saudiske økonomien.

I Gulfregionen er det særlig rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Iran som preger det strategiske bildet, og saudisk utenrikspolitikk formes med utgangspunkt i dette forholdet. Saudi-Arabia er særlig bekymret for det iranske atomprogrammet og for økt iransk innflytelse i landene rundt Persiabukta og i Midtøsten for øvrig. Saudierne vil derfor fortsette å konkurrere med Iran om innflytelse i Syria, Libanon og Bahrain og søke å hindre økt iransk påvirkning mot sjia-områder nord i Jemen.

Den regionale maktkampen mellom disse to landene er spesielt synlig på bakken i Syria. Irans fortsatte støtte til Assad, og Saudi-Arabias støtte til syriske opprørere, vil begrense muligheten for en normalisering av forholdet mellom de to landene. Konflikten i Syria oppleves som det iranske regimets mest alvorlige utfordring i Midtøsten, ettersom et maktskifte i landet kan sette Irans forbindelser til Hizbollah under press og redusere den politiske relevansen av Iran i regionen.

Iran

Stabiliteten i Persiabukta har i lang tid vært påvirket av Irans omfattende og ambisiøse atomprogram. Regimet ønsker å drifte mesteparten av atomindustrien med egne ressurser. Hovedformålet med satsningen er, etter landets eget utsagn, å produsere energi for sivile formål. Samtidig ser omverdenen at atomprogrammet er lite tilpasset hva Iran hevder de ønsker å bruke programmet til. Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, mener at mye peker i retning av at programmet har en betydelig militær komponent. IAEA er bekymret for at Irans hensikt med programmet delvis er å understøtte forskning på kjernevåpen.

For å utvikle kjernevåpen vil Iran trenge spaltbart materiale i form av høyanriket uran eller plutonium. Det internasjonale samfunnet ønsker derfor i størst mulig grad å begrense Irans tilgang til disse stoffene og har underlagt det iranske regimet stadig mer omfattende sanksjoner.

Valget av den moderate, konservative presidenten Hassan Rowhani i 2013 har ført til økt håp om at konflikten rundt atomprogrammet kan løses med diplomatiske midler. Sentrale løfter i Rowhanis valgkamp var å få opphevet de økonomiske sanksjonene mot Iran, stabilisere økonomien og begrense innflytelsen til landets mektige militær- og sikkerhetsapparat. Disse sakene henger tett sammen ettersom opphevelse av sanksjoner og begrensninger på militære aktørers økonomiske engasjement er nødvendig for å bringe landets økonomi på fote igjen. Landets myndigheter vil ikke lykkes i å oppnå disse målene med mindre Iran og P5+1 (de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd og Tyskland) kommer til enighet om den endelige statusen på Irans atomprogram.

Den innledende avtalen som ble inngått mellom Iran og P5+1 den 24. november 2013 har i så måte gitt Rowhani en midlertidig seier. Regimet har oppnådd en viss lettelse i sanksjonene mot å komme med mindre innrømmelser. Avtalen legger blant annet begrensninger på Irans beholdning av anriket uran og setter også grenser for selve anrikningen. Den utsetter også ferdigstillelsen av en tungtvannsreaktor ved Arak som kan gi regimet muligheten til å fremstille plutonium til våpenformål. Videre gir den inspektørene fra IAEA økt innsyn i det iranske atomprogrammet. Mer innsyn betyr at IAEA tidligere vil oppdage uønsket aktivitet. Om Iran etterlever denne avtalen, vil den i sum kunne redusere trusselen fra Irans atomprogram.

Iran og P5+1 skal i løpet av de neste seks månedene forhandle om en varig avtale som skal fjerne mistanken om at det iranske atomprogrammet har en militær dimensjon. For at konflikten skal endelig løses må Iran ratifisere og etterleve Ikkespredningsavtalens tilleggsprotokoll. Dette vil underlegge Iran et langt strengere inspeksjonsregime enn i dag.

Sjef Forsvarets Etterretningstjeneste, generalløytnant Kjell Grandhagen. Foto: Forsvaret

Hvorvidt partene kommer til enighet om en endelig status for atomprogrammet vil i betydelig grad avhenge av innenrikspolitiske forhold i Iran. Veien frem mot en endelig avtale er lang. For det første er det sterk motstand i det iranske regimet mot å legge store begrensninger på det iranske atomprogrammet. Også president Rowhani vil motsette seg krav om at sentrale deler av dette nasjonale prestisjeprosjektet må legges ned. For det andre er Rowhani i interessekonflikt med flere elitegrupperinger i landet. Blant annet vil Øverste Leder Khamene’i bare gi presidenten støtte så lenge det tjener hans egne interesser. Dersom Khamene’i opplever den folkevalgte presidenten som en utfordrer, vil han mobilisere støtte blant konservative krefter i domstolene og parlamentet for å begrense presidentens handlingsrom.

Reaksjonære krefter i militær- og sikkerhetsapparatet opplever Rowhani som en utfordrer mot deres politiske og økonomiske interesser. Slike krefter vil derfor kunne legge press på Khamene’i for å oppnå støtte til å begrense Rowhani. Dette medfører at flere vil kunne ha en interesse av å spolere de diplomatiske prosessene mellom Iran og P5+1.

Selv om det kommer forsiktig optimistiske signaler rundt Irans atomprogram, er det altså fortsatt slik at landet har etablert en terskelkapasitet for produksjon av kjernevåpen i fremtiden. Det vil si at Iran fortsatt – i løpet av en viss tid etter at beslutning tas – kan evne å produsere kjernevåpen, men at tiden det vil ta å gjøre dette kan bli noe lengre ved den interimsavtalen som er inngått.

Nord-Afrika

Landene i Nord-Afrika og Sahelbeltet kjennetegnes av enorme områder utenfor myndighetenes kontroll, porøse landegrenser og stor fattigdom. Den generelle sikkerhetssituasjonen i hele området er svært ustabil, og tilgangen til våpen og annet militært utstyr er god. Dette gjør deler av Nord-Afrika og Sahel til et velegnet fristed og operasjonsområde for væpnede militser og terrornettverk. I dette området er det for tiden særlig utviklingen i Egypt og Libya som gir grunn til bekymring.

Egypt

Sikkerhetssituasjonen i Egypt ble betydelig forverret i løpet av 2013. De politiske omveltningene i Egypt har medvirket til at militante islamistgrupper har trappet opp sine aktiviteter i landet, spesielt i Sinai. Mens Sinai etter Mubaraks fall først og fremst var et transitt- og oppmarsjområde for militante islamister som søkte seg til væpnede konflikter andre steder i Midtøsten og Nord-Afrika, har Sinai-baserte islamistgrupper siden Mohammad Morsis avsettelse sommeren 2013 gjennomført over 300 angrep innad i Egypt. De aller fleste av disse angrepene har vært rettet mot egyptiske sikkerhetsstyrker i Sinai. Militante islamister har også gjennomført angrep mot myndighetsmål i Kairo og Nildeltaet, noe som vitner om økt kapasitet.  Miljøene i Sinai har det siste halvåret utviklet bruken av eksplosiver i angrep og evner nå å gjennomføre mer omfattende og ødeleggende angrep nå enn tidligere. Angrepet mot en turistbuss i Taba på grensen til Israel 16. februar viste dessuten at de militante islamistene ønsker å ramme Egypts viktige turistindustri ved å erklære utlendinger som mål.

Etter at President Morsi ble avsatt 3. juli 2013, ble en ny midlertidig regjering utnevnt og et politisk veikart for demokratisering av landet lagt frem. En ny grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning i januar, og valg på president må holdes innen 18. april. Parlamentsvalg vil trolig holdes innen sommeren 2014. Tidsrammene for den politiske overgangsprosessen er imidlertid allerede overskredet, og tidsplanen for veikartet vil kunne bli ytterlige forsinket.

Forsvarssjef Abdel Fattah al-Sisi vil svært sannsynlig erklære sitt kandidatur til presidentvalget innen kort tid. Egypts militære råd har uttalt at flertallet i folkeavstemningen om ny grunnlov gir al-Sisi et mandat fra folket og har gitt ham sin støtte.  Med all sannsynlighet vil al-Sisi vinne valget – foreløpig har kun én annen motkandidat erklært sitt kandidatur. Al Sisi er svært populær hos store deler av den egyptiske befolkning, og mange ser på ham som Egypts redningsmann fra Det muslimske brorskap og en islamisering av Egypt. Dersom Al Sisi skulle bli Egypts nye president, er det svært sannsynlig at styresettet gradvis vil bli svært likt Mubaraks; et autoritært styresett støttet av militæret.

Den politiske svertekampanjen som militæret har satt i verk mot Det muslimske brorskapet  – inkludert arrestasjoner av sentrale medlemmer i bevegelsen – vil sannsynligvis fortsette utover i 2014. Det er få indikasjoner på at myndighetene ønsker politisk dialog og forsoning med Muslimbrødrene. Strategien bærer snarere preg av et ønske om å knekke Det muslimske brorskapet som politisk og sosial bevegelse, noe jeg vil minne om at Mubarak aldri klarte.

Økonomien vil fortsatt være en hovedutfordring for egyptiske myndigheter, og det forventes ingen vesentlig bedring i 2014. Den økonomiske støtten fra Gulflandene har redusert den umiddelbare faren for økonomisk krise og sikrer at landet har midler til å importere hvete og olje på kort sikt. Landet vil imidlertid ha behov for ytterligere støtte i 2014 og vil sannsynligvis foretrekke å henvende seg til Saudi-Arabia og andre stater på den arabiske halvøy fremfor IMF. Den økonomiske støtten Egypt har mottatt, og de økonomiske tiltakene som er lansert, vil i liten grad bedre de underliggende strukturelle utfordringene og vil også øke landets utfordringer på sikt. Den økonomiske utviklingen i 2014 vil i stor grad være avhengig av den politiske og sikkerhetsmessige utviklingen.

Egypt vil i 2014 trolig ha fokus på interne forhold og føre en mindre aktiv utenrikspolitikk enn under president Morsi. Morsis tilnærming til Iran og Hamas er definitivt skrinlagt, og det gode forholdet til Saudi-Arabia og andre Gulfstater vil trolig bli videreført – med et viktig unntak for Qatar, som støttet Morsi. Det er for tidlig å si om det følger politiske bindinger med den økonomiske støtten fra de arabiske Gulfmonarkiene. Så langt har den egyptiske overgangsregjeringen og Saudi-Arabia sammenfallende interesser i å bekjempe Det muslimske brorskap og demme opp for innflytelsen fra Iran i Midtøsten. Den nye tilnærmingen mellom Egypt og Saudi-Arabia må forstås i lys av dette.

Forholdet mellom Egypt og USA vil trolig forbli relativt kjølig i 2014 på grunn av amerikansk kritikk av overgangsregimet og redusert pengestøtte til landet. Det er lite sannsynlig at USA vil kutte all økonomisk støtte til Egypt ettersom dette samtidig reduserer den amerikanske innflytelsen, men USA vil trolig holde igjen deler av den økonomiske støtten inntil en valgt sivil regjering er på plass. Egypts forhold til Israel ble bedret etter Morsis fall og vil med høy sannsynlighet være godt i 2014. Ikke minst vil Egypt og Israel samarbeide tett om trusler fra militante islamister på Sinai.

Libya

Etter borgerkrigen og den internasjonale operasjonen som styrtet Ghaddafi-regimet i 2011 er Libya preget av store interne spenninger. Landet er splittet opp i en rekke regionale maktsentra og bystater, noe som begrenser den libyske regjeringens muligheter til å utøve militær og politisk kontroll over landet.

En rekke faktorer gjør at landet har vist seg svært vanskelig å styre:

For det første har flere militser med geografisk og stammemessig tilknytning nektet å la seg avvæpne etter borgerkrigen. Dette har gjort det umulig for regjeringen å opparbeide et monopol på bruk av makt i Libya. Selv ikke i hovedstaden Tripoli evner myndighetene å holde kontroll. Libyske regjeringstyrker er generelt ute av stand både til å slå tilbake mot direkte anslag fra væpnede militser og til å gå inn mellom stridende parter i lokale konflikter for å etablere ro og orden.  Den libyske regjeringen må i flere områder benytte seg av lokale militser, heller enn sin egen regjeringshær, i forsøket på å utøve statsmakt.

For det andre har flere av militsene bånd til opposisjonen i den libyske nasjonalforsamlingen, spesielt islamistiske grupperinger. Dette gjør at mye av politikken formes gjennom trusler om vold utenfor politiske institusjoner. Regjeringen presses dermed fra skanse til skanse av sine politiske utfordrere.

For det tredje kompliserer krav fra ulike etniske grupper og stammer arbeidet med å utforme en ny grunnlov i landet. Flere stammer og regionale aktører, som har egne militser, krever økt maktfordeling, etniske rettigheter og autonomi. Slike krefter bruker spesielt aksjoner mot landets olje- og energisektor for å legge press på regjeringen, noe som i perioder har redusert Libyas oljeeksport til en brøkdel av den totale kapasiteten. Dette fører i sin tur til store finansielle utfordringer for regjeringen og reduserer mulighetene til å opparbeide politisk stabilitet gjennom økonomiske insentiver. Denne utfordringen er spesielt tydelig i øst, hvor det er blitt opprettet en autonom regjering støttet av militsstrukturer. Disse aktørene har kontroll over flere av Libyas viktigste utskipningshavner for olje.

I mangelen på et væpnet maktmonopol er statsminister Ali Zeidan – dersom han blir sittende – avhengig av å forhandle med en lang rekke lokale og regionale aktører for å stabilisere landet. Dette vil bli en lang prosess med flere tilbakeslag.

Det generelle maktvakuumet har også ført til at Libya i praksis er blitt en frihavn for jihadistiske grupperinger. Militante islamistgrupper utnytter aktivt den manglende myndighetskontrollen og de porøse grensene, og landet fremstår i dag som det mest sentrale samlings- og oppholdsstedet for militante islamister i regionen. Militante islamister har stort handlingsrom og benytter Libya til å trene, tilegne seg militært materiell og drive angrepsplanlegging. Det er terrorgruppene al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM), Ansar al-Sharia og al-Murabitun som utgjør hovedtruslene mot vestlige interesser i dette området.  Denne utviklingen har negative konsekvenser for hele Nord-Afrika og Sahel-regionen.

Den negative politiske og sikkerhetsmessige utviklingen i Libya forventes å fortsette. De store ukontrollerte områdene i Nord-Afrika og Sahel-regionen vil fortsatt gi væpnede grupperinger, organiserte kriminelle og internasjonale terrornettverk gode betingelser for å opprettholde sin aktivitet.

Sahel

Sahel ble for alvor satt på den sikkerhetspolitiske dagsorden etter Gadaffi-regimets fall i Libya i 2011. Regimeskiftet i Libya medførte stor tilflyt av våpen og personell til militante grupperinger i Sahel.

Det er spesielt Mali som har fått merke virkningene av de underliggende problemene i Sahel og av de politiske omveltningene i Nord-Afrika. Et større antall tuareger vendte tilbake til Mali etter Gadaffis fall, og denne tilførselen av til dels tungt bevæpnet personell ble utgangspunkt for et større opprør i landet i 2012. Opprøret i Nord-Mali ble etter hvert overtatt av islamistiske grupper, som etablerte territoriell kontroll og utøvet myndighetsfunksjoner i hele området. Da disse gruppene innledet en offensiv mot Sør-Mali tidlig i 2013 intervenerte Frankrike militært. FN-styrken MINUSMA, der også Norge bidrar med personell, har nå formelt overtatt det fredsbevarende oppdraget i landet. MINUSMA er imidlertid enda ikke fullt operativ og har fortsatt langt igjen før den utgjør en fullgod erstatning for de franske militære strykene.

Den franske intervensjonen har langt på vei lykkes med å redusere de islamistiske gruppenes innflytelse i Mali. Terrornettverkene i Nord-Mali er kraftig svekket, og franske styrker har påførte dem store tap av materiell og personell. Deler av disse gruppenes nettverk er imidlertid fremdels inntakt både i Mali og nabolandene, og det ventes at terroraktiviteten i Nord-Mali igjen vil øke i takt med at den franske militære tilstedeværelsen reduseres, med mindre FN-styrken får en potent evne til opprørsbekjempelse og anti-terror-operasjoner.

Den franske intervensjonen presset altså deler av de islamistiske nettverkene over grensen til andre land i Sahel-regionen. Særlig i Libya, og til dels også i Niger, har gruppene økt sin tilstedeværelse og aktivitet. Gruppene er svært mobile og beveger seg relativt fritt i de store myndighetsløse områdene i Sahel.  Terrorgruppene fortsetter derfor å utgjøre en trussel mot vestlige borgere og vestlige økonomiske mål i hele regionen og bygger opp under den omfattende, grenseoverskridende kriminaliteten i området.

I Sør-Mali er sikkerhetssituasjonen mer stabil. Presidentvalg ble gjennomført sommeren 2013, og valg til nasjonalforsamling skal etter planen avholdes mot slutten av 2014. Selv om det er lite sannsynlig med nye, store politiske omveltninger i Mali på kort og mellomlang sikt, er det knyttet stor usikkerhet til den nasjonale forsoningsprosessen for Nord-Mali. Organisert kriminalitet, terrorisme og voldshandlinger langs etniske skillelinjer vil forstette å prege situasjonen i nord, og eventuelle politiske forsoningsløsninger vil ha begrenset betydning for sikkerhetssituasjonen på bakken. Inntil MINUSMA eller maliske styrker blir i stand til å ivareta sikkerheten på en effektiv måte, vil Nord-Mali fortsatt preges av konflikt og stå i fare for nok en gang å bli et attraktivt område for internasjonale terrornettverk.

Internasjonal terrorisme

Gjennomgående for omveltningene i Midtøsten, Nord-Afrika og Sahelbeltet er at de har styrket internasjonale terrornettverk gjennom tilknytning til lokale militante grupperinger og ved tilførsel av nye rekrutter, våpen og friområder for trening og angrepsplanlegging.

Det er Etterretningstjenestens vurdering at det er militante islamister som forfekter en global jihad-ideologi som utgjør den største trusselen mot vestlige og norske interesser i dag. Ikke alle militante islamistgrupper er formelt tilknyttet al-Qaida eller har underordnet seg al-Qaidas ledelse. Likevel har de fleste militante islamistgrupper og islamistiske enkeltaktører innlemmet og tilpasset sentrale deler av al-Qaidas voldelige ideologi, og globale målsettinger, i sitt verdensbilde.

Terrortrusselen mot vestlige interesser er således i endring. Tidligere var al-Qaidas kjerneorganisasjon førende for utviklingen av denne trusselen. Kjerneorganisasjonen ble ledet av Osama bin Laden fra Afghanistan og Pakistan med et velfungerende nettverk av aktører som hadde sverget troskap til ham personlig. Bin Ladens ubestridte lederskap og legitimitet var også garantist for at utviklingen av al-Qaidas ideologi og offisielle historiefremstilling forble kontrollert av kjerneorganisasjonen. Dagens terrortrussel springer ikke lenger ut fra al-Qaidas kjerneorganisasjon. Trusselen fremstår nå som fragmentert, omskiftelig og uoversiktlig fordi den kommer fra en rekke grupper og nettverk med løs tilknytning, både til hverandre og til al-Qaidas kjerneorganisasjon. Det ideologiske landskapet er også i endring. Vi ser at Al-Qaidas ideologi tilpasses lokale agendaer og at kjerneorganisasjonens autoritet underkjennes slik tilfellet er i konflikten mellom al-Qaidas sentrale ledelse og grupper som ISIS i Irak. Dette er en markant endring fra tiden da kommunikeer fra Osama bin Laden eller andre i kjerneorganisasjonen satte den ideologiske dagsorden for alle grupper innen nettverket.

Hovedårsaken til denne utviklingen er svekkelsen av al-Qaidas kjerneorganisasjon. Kjerneorganisasjonen, som består av det sentrale lederskapet med Ayman al-Zawahiri i spissen, har fortsatt tilhold i stammeområdene på grensen mellom Pakistan og Afghanistan, men organisasjonen har begrenset operasjonell egenkapasitet og fungerer primært som ideologisk drivkraft for det øvrige nettverket.

Konflikten mellom Jabhat al-Nusra og ISIS i Syria førte til at al-Qaidas sentrale ledelse 2. februar 2014 erklærte at ISIS ikke lenger er en del av al-Qaida. Etter at konflikten mellom ISIS og Jabhat al-Nusra ble offisielt kjent sommeren 2013, har det blitt tydeligere at Jabhat al-Nusra er al-Qaidas filial i Syria. Dette betyr at al-Qaida fortsatt har fire offisielle filialer; al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM), al-Qaida på den arabiske halvøy (AQAP), al-Shabaab i Somalia og Jabhat al-Nusra i Syria.

I tillegg til disse filialene finnes det en rekke grupper som er sterkt inspirert av al-Qaidas ideologi, blant annet i Nord-Afrika og Midtøsten. Svekkelsen av kjerneorganisasjonen har resultert i at regionale filialer og løst tilknyttede nettverk har fått økt betydning og innflytelse. De løst tilknyttede nettverkene omfatter tilretteleggernettverket inn mot Syria, og ad-hoc grupper som har oppstått i forbindelse med konfliktene i Syria og Libya. Flere slike grupper har i løpet av de siste årene oppfordret personer i Europa til å planlegge og utføre angrep på egenhånd. Kjerneorganisasjonen synes derfor å ha begrenset operasjonell innflytelse på andre grupper, foruten på et helt overordnet strategisk nivå.

Terrorplanlegging mot Vesten foretas altså ikke lenger primært av al-Qaidas kjerneorganisasjon, men i stor utstrekning av sterke grupper innenfor al-Qaidas nettverk som har intensjon om, og i økende grad kapasitet til, å gjennomføre angrep mot vestlige interesser. Slike grupper omfatter ISIS og Jabhat al-Nusra i Syria og AQAP i Jemen. Disse gruppene har et høyt ambisjonsnivå og vil på samme tid kontrollere landområder, oppnå grasrotstøtte lokalt og utvide kapasiteten for terrorangrep mot vestlige interesser. Militante islamister med en tilsvarende agenda og ambisjonsnivå finnes også i Libya og Egypt, og de representerer en økende trussel mot vestlige og norske interesser i regionen.

Islamistenes ideologiske og religiøse budskap vil fortsatt tilpasses lokale forhold samtidig som deres globale målsetting opprettholdes. Den økende graden av ideologisk ekstremisme og forenklingen av al-Qaidas sentrale ideologiske føringer har imidlertid innvirkning på intensjon, målutvelgelse og gjennomføring av terrorangrep. Dette gjelder særlig i Syria, der råskapen overfor religiøse motstandere er ekstrem. Det forventes derfor en ytterligere økning i angrep på mål definert som ”vestlige” i land og områder med begrenset myndighetskontroll og større aksept for drap på mennesker som passer inn i de ekstreme gruppenes symbolske måltyper, for eksempel ”kristen” eller ”sjiamuslim”.

Utviklingen mot en ideologisk forenkling skaper også mer flytende overganger mellom ulike grupper og nettverk som bare lar seg forene av noen enkle, bærende ideer. Dette fører igjen til økte muligheter for en deling av kapasiteter mellom aktører, både i konfliktområder og ved planlegging av terrorangrep mot vestlige interesser.

Trusselen mot Vesten og Norge

Konfliktene i Syria, Jemen, og Libya vil ha konsekvenser for trusselen mot Vesten og Norge lenge etter at konfliktene er over fordi de har tiltrukket seg militante islamister fra andre land – såkalte fremmedkrigere. De siste årene har et økende antall personer med tilknytning til Norge reist til konfliktområder og knyttet seg til militante islamistgrupper. Dette vil øke terrortrusselen mot Norge. Militante islamistgrupper samarbeider på tvers av etnisk og sosial bakgrunn og arbeider målbevisst for å rekruttere personer som er født eller oppvokst i vestlige land. Det er en tendens til at planlegging og gjennomføring av terrorangrep mot vestlige interesser i økende grad foregår i land og konfliktområder hvor konfliktene i utgangspunktet er inspirert av lokale forhold, slik som i Syria, Jemen, og Libya. Enkelte områder i disse landene danner fristeder for militante islamister og benyttes som base for å planlegge angrep mot mål i Europa. Opphold i disse områdene gir mulighet for nettverksbygging med andre aktører som er inspirert av al-Qaidas ideologi. Gjennom trening, indoktrinering og kamperfaring får disse personene motivasjon og kompetanse til å gjennomføre terrorangrep.

Terrorangrep med utspring i konfliktområder med begrenset myndighetskontroll blir stadig mer avanserte. Opparbeidet erfaring og kompetanseoverføring, enten direkte eller via internett, har bidratt til å forsterke terrorgruppers kapasitet. Kontroll over landområder gir mulighet til å trene på avanserte angrepsmåter, som mobile angrepslag, synkroniserte selvmordsangrep og bruk av moderne kommunikasjonsutstyr. Militante islamister velger mål ut fra i hvilken grad de kan tilknyttes vestlige interesser eller verdier, noe som medfører langt flere måltyper – inkludert offentlige institusjoner, hjelpeorganisasjoner og kjøpesentre. Kidnapping som aksjonsform er også blitt mer utbredt.

De fremste truslene mot Norge og norske interesser fra aktører med utspring i Nord-Afrika og Sahel er terrorangrep og kidnappinger rettet mot vestlige interesser i regionen.

Situasjonen i Syria har på den annen side markant forsterket terrortrusselen mot Europa. Utviklingen med fremmedkrigere med tilknytning til Norge fremstår som særlig bekymringsfull. Mange mener at så mange som to tusen islamister fra Europa deltar eller har deltatt i konflikten i Syria, herunder mellom 40 og 50 personer med tilknytning til Norge. Til forskjell fra andre konfliktområder er det svært enkelt å ta seg fra Norge til Syria, der etablerte nettverk bistår med innreise og kontakt med grupper i landet. Det er tilsvarende enkelt å returnere til Europa. Radikaliseringen av fremmedkrigere i Syria skjer raskt. I mange tilfeller går det meget kort tid fra personer fra Europa ankommer treningsleire i Syria til de returner til hjemlandet med motivasjon og kapasitet til å gjennomføre terrorangrep. Skandinavers opphold, trening og kamperfaring fra Syria kan videre innebære et større og sterkere miljø i Skandinavia med betydelig evne til organisert påvirkning inn mot muslimske miljøer i Norden med tanke på rekruttering og evne til samhandling på tvers av de nordiske grensene.

Vi må også huske på at mange av de som blir jihadister i Syria går inn i – og opplever – en ekstrem brutalitet over lang tid. Det er svært sannsynlig at dette hardner individene og senker terskelen for vold i sin alminnelighet. Mange vil returnere med dype traumer – i de fleste tilfellene uten et etablert sikkerhetsnett som fanger dem opp. Det økende antallet norske islamister med kamperfaring fra Syria vil følgelig øke den direkte terrortrusselen mot Norge og norske interesser, først og fremst ved at enkeltstående personer eller grupper flytter operativt fokus fra mål i Syria til mål i Europa og Norge.

Oppsummering

Forskjellen fra tidligere terrortrusler er at mens de for noen år siden hadde sitt utspring langt borte blant mennesker uten tilknytning til Norge, ligger de nye arnestedene for terror i Europas randsone og oppsøkes av mennesker med norsk pass som med stor enkelhet forflytter seg frem og tilbake over landegrensene. Dette innebærer at geografisk avstand ikke lenger gir samme trygghet som tidligere.

Terrortrusselen mot Norge og norske interesser vil i økende grad være preget av et komplekst, raskt omskiftelig og grenseoverskridende aktørbilde. Dette innebærer at E-tjenesten må strekke seg for å oppnå bedre oversikt, dypere innsikt, evne til rask omstilling og målrettet informasjonsinnhenting.

Endringer i trusselbildet er selvfølgelig ikke noe nytt. I løpet av de siste tiårene har vi sett slutten på den kalde krigen og hvordan tidligere trusler har antatt nye former, slik som for eksempel cyber-spionasje, og vi har sett fremveksten av nye trusler, som internasjonal terrorisme og trusler i det digitale rom. De siste tiårenes utvikling innebærer med andre ord fremveksten av et svært sammensatt og variert trusselbilde.

Dette stiller store krav til at tjenesten videreutvikler den tekniske og menneskelige kompetansen for å møte dagens og morgendagens utfordringer. Tjenesten må ikke bare være i stand til å håndtere dagens utfordringer, men må også utvikle kapabiliteter for å være i stand til å møte fremtidige trusler. I en verden av akselererende teknologiske endringer blir dette stadig mer krevende.

I årene fremover må Etterretningstjenesten forholde seg til et stadig økende informasjonstilfang og evne å håndtere informasjonen på en effektiv og hensiktsmessig måte. Dette krever langsiktige perspektiver, høy teknologisk kompetanse og evne til å utvikle og drifte avanserte teknologiske løsninger. Ikke minst fordrer det at tjenesten har kompetent personell, som evner å omdanne de fragmenterte informasjonsbitene til vurderinger og pålitelige analyser av trusselbildet.

Når jeg nå skal avslutte, la meg minne om at E-tjenesten består av personell som i aller høyeste grad ønsker å beskytte det norske samfunnets verdier og nasjonale interesser – det er i all overveiende grad derfor de har valgt å jobbe for tjenesten. Jeg forstår at en del har blitt bekymret over det bildet av masseovervåkning som er tegnet gjennom mediedekningen av Snowden-saken.

Jeg fastholder imidlertid det jeg sa sist sommer, nemlig at det er stor forskjell på å ha tilgang til informasjon og det å bruke eller misbruke informasjon.

Jeg vet ikke om noen e-tjeneste vi samarbeider med som har oppdrag om, interesse av eller evne til å følge vanlige menneskers kommunikasjon. Truslene mot vanlige mennesker kommer fra helt annet hold; kriminelle, hackere og ondsinnede privatpersoner og ikke minst de kommersielle aktørene som utnytter vanlige menneskers data for å tjene penger.

E-tjenestens fokuserer ikke på å samle inn informasjon om vanlige mennesker. Snarere tvert i mot er vårt oppdrag og rasjonale å fokusere på aktører som kan true vanlige menneskers og nasjonale interesser. Det er en forutsetning for tjenestens virksomhet at den er lovlig og har politisk støtte og forankring, og at dette sikres gjennom effektiv nasjonal kontroll med innsamlet materiale.

Vi er en hemmelig tjeneste, men som jeg sa sist uke, det er viktigere å være tjeneste enn å være hemmelig. Likevel er det nødvendig å beskytte våre metoder, kapasiteter og kilder. En forutsetning for å kreve og å holde dette hemmelig er at vi er åpne om det vi kan være åpne om.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. oktober 2013

Eldbjørg Løwer

Leder i EOS-utvalget

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

«Kontrollen med de hemmelige tjenestene – det demokratiske dilemma»

Hvem skal vokte vokterne?

NOU 1999 -27 «Ytringsfrihet bør finde sted», som var et forslag til ny § 100 i Grunnloven, innledes slik:

(sitat)

I sin klassiske bok «Det åpne samfunn og dets fiender» hevder Karl Popper at vår sivilisasjon ennå er i sin barndom. Den har ikke kommet over sjokket ved sin fødsel – som bestod i overgangen fra stammesamfunnet eller «det lukkede samfunnet» med dets underkastelse under magiske krefter – til det åpne samfunnet som frigjør menneskenes kritiske styrke. Det vil i vår sivilisasjon alltid være krefter som bevisst eller ubevisst, arbeider for å bringe oss tilbake til det lukkede samfunn og ta kontroll over de krefter som konstituerer vår forståelse av virkeligheten. Derfor krever det at vi kontinuerlig bevisstgjøres om demokratiets forutsetninger. Åpenhet og kritikk er noe av det viktigste ved demokratiet. Vi skal (i NOU en) feste oppmerksomheten ved tre aspekter ved denne åpenheten. Informasjonsfriheten, den offentlige meningsutvekslingen og offentligheten som kontroll. Offentligheten som grunnlag for kontroll av så vel det offentlige som den private makt er også et aspekt ved institusjonaliseringen av demokratiets offentlige rom. (sitat slutt)

I et demokratisk politisk system løser vi dette ved å gi borgerne så mye innsyn som mulig i offentlig virksomhet. Offentlighetsloven gir borgerne utstrakt rett til innsyn i forvaltningen. Men også den forfatningsmessige balansen mellom lovgivende, utførende og rettslige maktutøvelse og disse tre grunnleggende maktsøylenes uavhengighet fra hverandre, skal sørge for at makten ikke misbrukes. Åpenhet er demokratiets helt nødvendige forutsetning. Det er denne åpenheten som er sentral for at vi har tillit til våre ledere og til hverandre. Og vi har en høy grad av tillit til hverandre i Norge

Som en konsekvens av dette viktige åpenhetsprinsippet har Stortinget bestemt at i Norge skal det være tre uavhengige organ som skal ivareta denne demokratiske kontrollen av den utøvende makten; Sivilombudsmannen, Riksrevisjonen og Kontrollutvalget for de hemmelige tjenestene – eller EOS-utvalget.

Kravet til absolutt åpenhet har likevel sine grenser også i en liberal rettsstat som Norge. Demokratier må ha mulighet til å forsvare seg mot ytre og indre fiender. Og dette igjen betyr nødvendigvis at noen sider ved den hemmelige virksomheten, undras det allmenne offentlige innsyn så å si. Men disse tjenestene kan likevel ikke operere uten en form for demokratisk kontroll. De som arbeider i våre hemmelige tjenester er satt til å vokte over de lukkede sidene av vårt demokrati, men det skal skje innenfor rammen av de lover og instrukser som er bestemt av Stortinget for disse tjenestene. Da blir spørsmålet slik tittelen for dette innlegget spør: Hvem skal vokte vokterne?

I Norge har Stortinget satt EOS-utvalget til å gjøre denne jobben.

For å beskytte den nasjonale sikkerheten mot indre og ytre fiender, er det nødvendig å gi de hemmelige tjenestene tilstrekkelige fullmakter til å forebygge mulig terror. Som i mange andre land har Stortinget, basert på alvorlige utførte terrorhandlinger, gitt utvidede fullmakter til tjenestene det siste tiåret. Reaksjonene etter 9/11, den globale kampen mot terror og vår egen 22. juli-katastrofe, satte fart i denne utviklingen. Det er minst to utfordringer knyttet til en slik utvikling.

For det første er det avgjørende for EOS-utvalgets reelle kontrollmulighet opp mot tjenestenes rettsgrunnlag at lover, retningslinjer og instrukser er så tydelige som mulig slik at det ikke blir den enkelte ansatte i tjenestene sitt skjønn alene som avgjør hvordan de hemmelige tjenestene utføres. Klarhet på dette området er også en viktig forutsetning for at kravene til likhetsprinsippet til borgerne blir ivaretatt.

Samarbeidskrav fra politikerne og opprettelsen av nye fellesarenaer mellom tjenestene øker i vår tid, f. eks. det nye kontraterrorsenteret. Slikt samarbeid er nødvendig for å møte de ytre og indre truslene. I slike samarbeidsorgan utveksles det mye kunnskap og informasjon. Slikt samarbeid mellom tjenester må bygge på prinsippet om at samarbeidet til en hver tid, må være forankret i tjenestes eget rettsgrunnlag. Tenkt for eksempel den pågående diskusjonen om økt samarbeid mellom PST og E-tjenesten. Når kan forsvaret brukes i situasjoner hvor norske borgere er involvert? Vi kan ikke ha glidende grenser eller tilfeldigheter i en gitt krisesituasjon på dette området.

For det andre er det en viktig utfordring å finne denne aksepterte balansen mellom samfunnets behov for sikkerhet og borgernes frihet til å leve sine liv uten inngrep fra makthaverne. Det er i spenningen mellom disse to hensynene at dilemmaene finnes og må håndteres i det daglige. (En definisjon av hva et dilemma er, kan være slik: Situasjonen man befinner seg i når man er tvunget til å godta den ene av to like ubehageligheter. )

Slike situasjoner krever ofte vanskelige avgjørelser som de som jobber i de hemmelige tjenestene må løfte opp og snakke seg igjennom. Avgjørelser i slike vanskelige saker må aldri bli rutine uten refleksjon. Det vil være et stort nederlag for våre grunnleggende verdier hvis vi bryter menneskerettighetene for å beskytte oss mot terrorister, når det nettopp er disse verdiene vi skal og må forsvare. Terrorister og andre som truer vår nasjonale sikkerhet vil da kunne oppleve å ha vunnet en psykologisk seier, noe som kunne styrket deres legitimitet og svekket vår motstand mot dem. Derfor var det avgjørende for vår egen selvrespekt som nasjon at rettssaken mot Behring Breivik ble gjennomført etter vanlige rettsprinsipper.

Beskyttelse og styrking av menneskerettighetene og de grunnleggende demokratiske prinsippene må derfor være en viktig del av vår felles strategi for å beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser. Dette er ikke et ansvar for de hemmelige tjenestenes arbeid og innsats alene, men et borgeroppdrag for oss alle som bor i dette landet.

Jeg kommer tilbake til noen av disse utfordringene senere. Men først vil jeg plassere EOS-utvalget i den legale ramme der utvalget hører hjemme.

EOS-utvalget: Bakgrunn, særtrekk og sammensetning

Utvalgets offisielle navn er Stortingets kontrollutvalg for etterretnings- overvåkings- og sikkerhetstjeneste. Forkortelse EOS-utvalget.

Regjeringen oppnevnte i 1993 Skauge-kommisjonen som skulle komme med forslag om hvordan de hemmelige tjenestene skulle kontrolleres. På bakgrunn av denne utredningen ble EOS-utvalget opprettet i 1996. Skauge-kommisjonen foreslo en fremtidsrettet modell for denne parlamentariske kontrollen. Bakgrunnen for opprettelsen var den omfattende offentlige oppmerksomheten og politiske debatten omkring virksomheten i de hemmelige tjenestene under den kalde krigen. Det var den samme debatten som førte til at Stortinget nedsatte Lund-kommisjonen for å granske de hemmelige tjenestenes aktiviteter i perioden fra 1945 til 1996.

Lund-kommisjonens rapport avdekket blant annet at overvåkingspolitiet hadde utført en utstrakt politisk overvåking, særlig på 1960- og 1970-tallet. Med Lund-kommisjonens rapport mente man at det var tatt et oppgjør med fortiden. Man hadde konfrontert fortiden, bragt ubehagelige ting inn i offentlighetens lys og på denne måten skapt et nytt grunnlag for tilliten mellom gamle politiske opponenter. EOS-utvalget ble oppnevnt for å forebygge at tilsvarende eller lignende praksis skulle få utviklet seg på nytt.

Opprettelsen av EOS-utvalget innebar en nyskaping særlig i to henseender. For det første fikk vi et parlamentarisk forankret kontrollorgan til avløsning for det tidligere regjeringsoppnevnte kontrollutvalget. (Det er som dere vet den lovgivende makten, Stortinget, som skal kontrollere den utøvende makten, regjeringen, og ikke omvendt). For det andre ble den militære etterretningstjenesten for første gang underlagt ekstern kontroll.

Kontrolloppgavene til EOS-utvalget er regulert i egen lov og instruks. Utvalgets medlemmer foreslås av Stortingets presidentskap og velges av Stortinget i plenum. Det faktum at sittende stortingsrepresentanter ikke kan være medlemmer av utvalget understreker den uavhengigheten som utvalget skal ha. Utvalget har med andre ord ingen styrings- eller rådgivende funksjon. Ved ikke å blande kontroll- og styringsfunksjoner, understrekes ytterligere utvalgets uavhengige karakter. Utvalget blir på den måten ikke delaktig som premissleverandør eller en garantist for at tjenestene i utgangspunktet kan si at de har sitt på det tørre fordi utvalget er «med på laget» og dermed kan gjøres medansvarlig for det arbeidet som tjenestene gjør.

EOS-utvalget har syv medlemmer, inkludert leder og nestleder. Opprinnelig var utvalget rent politisk ved at partigruppene oppnevnte sine kandidater til utvalget ut fra sin størrelse. Etter en endring av instruksen i 1998 gikk man bort fra dette. Stortinget legger nå vekt på at utvalget skal ha en bred sammensetning både de med politisk erfaringsbakgrunn og de med erfaring fra andre samfunnsområder.

Utvalget har et permanent sekretariat bestående av fire jurister og to administrative medarbeidere. I tillegg kommer sekretariatslederen, Henrik Magnusson, som også er jurist. Sekretariatet er de siste årene blitt betydelig styrket ettersom oppgavene og kravene til utvalgets arbeid har økt. Sekretariatet er en viktig faktor for forberedelse og kvalitetssikringen av utvalgets arbeid. Særlig har dette ført til et mer målrettet arbeid og bedre forberedelsen til utvalgets inspeksjoner i tjenestene. I tillegg har utvalget knyttet til seg en teknisk sakkyndig for å bistå i kontrollen av tjenestenes tekniske systemer. På dette siste området øker utfordringene og kompleksiteten i akselererende tempo.

Alle medlemmene av utvalget og i sekretariatet er sikkerhetsklarert for høyeste beskyttelsesgrad nasjonalt og etter NATO-regler. Utvalget er i sitt kontrollarbeid pålagt en streng og omfattende taushetsplikt, og er bundet av EOS-tjenestenes sikkerhetsgraderte informasjon. Et faktum alle i utvalget og sekretariatet er seg svært bevisst.

 

Kontrollens formål og utvalgets arbeidsmåte

Formålet med kontrollen er først og fremst å passe på at den enkelte borgers rettsvern ivaretas. Utvalget skal klarlegge om og forbygge at det øves urett mot norske borgere. Dessuten pekes det i loven på at vi skal se til at tjenestene ikke benytter mer inngripende metoder enn det som er nødvendig etter forholdene. Men utvalget er etter kontrolloven også pålagt å føre generell kontroll med at tjenestene holder sin virksomhet innenfor gjeldende lover og regelverk samt påse at tjenestene respekterer menneskerettighetene.

Utvalget kan si sin mening om saker eller forhold det undersøker som ledd i kontrollvirksomheten. Vi kan komme med anbefalinger eller tilrådning til tjenestene for eksempel om at en sak bør tas opp igjen eller at en sak eller en praksis bør avsluttes. Tjenestene følger som regel utvalgets anbefalinger.

Utvalget har vid innsynsrett i forvaltningens arkiver og registre og en tilsvarende vid adgang til forvaltningens lokaler og installasjoner av en hver art. Det vil blant annet si at utvalget på egen hånd kan søke fritt i tjenestenes datasystemer.

Utvalgets kontrollområde er i kontrolloven funksjonelt definert og ikke avgrenset til spesifikke organisatoriske enheter. Hvilke organer eller tjenester som utfører EOS-tjenestene til enhver tid, er derfor ikke avgjørende for utvalgets kontrollmyndighet. Utvalgets kontinuerlige kontroll er likevel rettet mot de organiserte EOS-tjenestene, men utvalget har også adgang til å foreta undersøkelser i andre deler av den offentlige forvaltningen for å få oversikt over deres arbeid og samarbeid med de hemmelige tjenestene for eksempel toll- eller utlendingsmyndighetene. Utvalget kan også kontrollere EOS-tjenesten som er utført av privat virksomhet dersom dette gjøres under eller på oppdrag fra offentlige myndighet. I tillegg er etterretnings- og sikkerhetstjeneste ved militære staber og avdelinger noe utvalget regelmessig skal inspisere.

Et annet særtrekk ved vårt arbeid er at vi følger prinsippet om etterfølgende kontroll. I det ligger det at beslutninger som tjenestene treffer i sin saksbehandling ikke skal forelegges utvalget på forhånd. Utvalget kan likevel kreve innsyn i og uttale seg om løpende saker, men loven definerer ingen klare grenser for under hvilke omstendigheter utvalget kan gå inn i en verserende sak. Som tidligere sagt er denne arbeidsformen valgt for ikke å få en sammenblanding av kontroll og styring.

Utvalget skal ikke vurdere tjenestenes effektivitet eller ressursbehov.

 

Utvalgets kontroll

Utvalget utøver sin kontroll hovedsakelig ved bruk av to virkemidler, nemlig inspeksjoner og klagebehandling.

Av utvalgets regelverk følger det at utvalget skal gjennomføre minimum 23 forberedte inspeksjoner årlig. I tillegg kan utvalget foreta uanmeldte inspeksjoner når vi finner det formålstjenlig. Det siste har aktualiserte seg spesielt det siste året som følger av mange spesielle klagesaker eller saker som har fått store oppslag i media og som krever utvalgets umiddelbare undersøkelse.

De planlagte inspeksjonene innledes normalt med at lederen for tjenesten informerer om den løpende virksomheten. Utvalget kan også på forhånd be om at det blir redegjort for saker eller problemstillinger av spesiell interesse. Deretter utfører utvalget en inspeksjon av arkiver og datasystemer.

Klagebehandlingen foregår på den måten at enhver norsk borger som mener at de hemmelige tjenestene kan ha begått urett mot seg, kan klage til utvalget. Alle klager som faller inn under utvalgets kontrollområde og som angir å ha et visst konkret grunnlag, blir undersøkt. Generelt sett ha utvalget en lav terskel for å undersøke klager. Derved gjør vi oss mer tilgjengelig for den «lille mann eller kvinne» som står overfor et lukket og for mange, et noe myteomspunnet maktapparat. Antall klagesaker i året er begrenset, men tendensen er økende ettersom EOS-utvalgets blir mer kjent ved at vi blir mer synlighet i media.

Utvalget skal også på eget initiativ ta opp saker som vi ut ifra formålet finner riktig og behandle og særlig dersom disse sakene er gjenstand for offentlig kritikk. Dette har blant annet resultert i at utvalget har avgitt særskilte meldinger til Stortinget slik det for eksempel ble gjort ved undersøkelsen av POTs metodebruk i Treholt-saken.

Utvalget har også valgt å gjennomføre egne prosjekter basert på spesielle tema. Jeg kan nevne vårt prosjekt for å finne ut på hvilke grunnlag medlemmer av to muslimske trossamfunn i Norge var registrert i PSTs arkiver over tid.

Den viktigste meldingen som utvalget avgir er likevel den årlige ugraderte årsmeldingen til Stortinget ved kontroll- og konstitusjonskomiteen. Denne meldingen er gjenstand for en egen debatt i Stortinget.

Utvalgets kontrolloppgave omfatter som sagt hovedsakelig Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Etterretningstjenesten (E-tjenesten), Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA).

Kort om deres oppgaver:

E- tjenesten skal kartlegge og motvirke ytre trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre viktige nasjonale interesser. Dette skal tjenesten gjøre ved å hente inn og bearbeide/analysere informasjon som angår norske interesser sett i forhold til fremmede stater, organisasjoner eller individer. Tjenesten skal utarbeide trusselanalyser og etterretningsvurderinger som bidrag til sikring av nasjonale sikkerhetsinteresser, herunder utforming av norsk forsvars og sikkerhetspolitikk, støtte norske styrker i internasjonale operasjoner og skaffe informasjon om internasjonal terrorismen. Tjenesten er en utenlands etterretningstjeneste som i utgangspunktet skal operere utenfor Norge. På denne bakgrunn er det oppstilt et forbud i etterretningsloven mot å drive etterretning mot norske borgere i Norge. Dette er alltid et særlig kontrollpunkt for utvalget.

PST har ansvar for å forebygge og etterforske overtredelse av lovbestemmelser som vedrører statens selvstendighet og sikkerhet, ulovlig etterretningsvirksomhet i Norge, spredning av masseødeleggelsesvåpen, sabotasje og politisk motivert vold og overtredelse av straffebestemmelser om terrorhandlinger og terrorfinansiering. PSTs ansvarsområde er begrenset til norsk territorium. Tjenesten er en selvstendig del av det norske politiet.

Utvalget er i sin kontroll av PST særlig opptatt av kriterier og praksis for å registrere personer i tjenestens registre i forebyggende øyemed, kontroll av metodebruken og utlevering av personopplysninger til andre lands tjenester.

NSM er et direktorat under Forsvarsdepartementet. Direktoratet rapporterer faglig både til Forsvars- og Justis og beredskapsdepartementet. NSM har sentralansvar for personkontroll og sikkerhetsklarering, og er klageinstans for slike saker. Utvalgets viktigste oppgave overfor NSM og øvrige klareringsmyndigheter, er å føre kontroll med saksbehandling og avgjørelser i saker om sikkerhetsklarering av personer herunder at avgjørelsene fattes på riktig faktisk rettsgrunnlag og at personer som søkes sikkerhetsklarert gis de rettigheter de har etter lov og forskrift under saksbehandlingen, blant annet rett til innsyn i prosessen og til begrunnelse for vedtaket.

FSA er underlagt NSM når det gjelder utøvelse av forebyggende sikkerhetstjeneste i henhold til sikkerhetsloven, herunder personellsikkerhetstjenesten. FSA er landets desidert største klareringsmyndighet og utvalgets kontroll er i hovedsak rettet mot denne delen av FSAs virksomhet. Men utvalget kontrollerer for øvrig også arbeidet innen forebyggende sikkerhetstjeneste for eksempel operative forhold, som Mil KE.

 

Utvalgets kontroll for å sikre den enkelte borgers rettsvern/personvern

Borgeren og enkeltmennesket er statens minste enhet. Statens legitimitet hviler på borgerens tillit. Dette er det grunnleggende prinsippet i en stat basert på folkets suverenitet. Som jeg tidligere har nevnt, er utvalgets viktigste oppgave med kontrollene å klarlegge om og forbygge at det øves urett mot den enkelte borger eller personer som har oppholdstillatelse i landet. EOS-utvalget skal i sin kontrollvirksomhet også påse at det ikke brukes mer inngripende midler eller metoder for overvåking enn det som er nødvendig etter forholdene. Det er imidlertid begrensninger i utvalgets adgang til å kontrollere tjenestenes utøvelse av faglige vurderinger eller skjønn Utvalget kan bare kontrollere om en vurderingspreget avgjørelse er gyldig, klart urimelig eller klart i strid med forvaltningspraksis. Og det er nettopp i forbindelse med denne skjønns- eller faglige vurderingene at tjenestene kan møte dilemmaer som krever refleksjon og dialog med andre i tjenesten og/eller lederen.

Med borgernes rettsvern forstås her den beskyttelse enkeltmennesket har etter norsk rett mot inngrep fra offentlige myndigheter. Personvernet utgjør en del av borgernes rettsvern og angår de deler av rettsvernet som skal beskytte den enkelte person og han eller hennes frihet, sikkerhet og integritet.

 

Avveining mellom hensynet til nasjonal sikkerhet og menneskerettighetene

En styrking av de hemmelige tjenestenes fullmakter vil alltid svekke den enkelte borgers individuelle frihet. Hvis det i tillegg skal en lavere grad av mistanke til før tjenestene i en tidlig fase og på et tynt mistankegrunnlag, kan overvåke borgerne og ta i bruk mer inngripende metoder, vil det klart gå på bekostning av bestemmelser som er satt til å verne om borgernes rettigheter, herunder retten til privatliv, retten til fri meningsytring, retten til forsamlings- og foreningsfrihet, samt at ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom. Tendensen er likevel at i de fleste vestlige land at det store flertallet aksepterer mer overvåking når trusselen mot samfunnssikkerheten øker.

Et interessant og viktig spørsmål er om en styrking av de hemmelige tjenesters fullmakter og påfølgende svekkelse av individets rettigheter, fører til en svekket kontroll med de samme tjenestene. Prinsipielt sett kan det hevdes at mer inngripende fullmakter må føre til en svekket kontroll. Kontrollmyndighetene kan få flere ressurser for å kompensere for dette, men vide fullmakter får likevel konsekvenser. Hvis tjenestene for eksempel gis en vid og skjønnsmessig adgang til å samle inn, registrere og utveksle opplysninger om enkeltpersoner, til å overvåke personer ved bruk av ulike tekniske metoder osv. vil kontrollen nødvendigvis konsentrere seg om de åpenbare overtredelsene som ofte befinner seg i ytterkantene av området. Og det etterlates et større antall saker/personer enn tidligere som kontrollmyndigheten ikke vil kunne gripe fatt i fordi grunnlaget for handlingene er vide og skjønnsmessige hjemler.

Etter 9/11 ble det også i Norge raskt innført skjerpet straffelovgivning for finansiell og annen støtte virksomhet til terrorisme og EOS-tjenestene ble pålagt å styrke samarbeidet med andre tjenester. Etter hvert fikk tjenestene også utvidete fullmakter i etterretningsarbeidet, metoder som tidligere var forbeholdt tradisjonell etterforskning. Metodene ble også gitt anvendelse på et langt tidligere stadium enn før, og på et langt svakere mistankegrunnlag. Disse ulike fullmaktene ble imidlertid kombinert med krav om forhåndskontroll av domstolene og en etterfølgende kontroll fra vårt utvalg. Stortinget la stor vekt på begge disse kontrollfaktorene og forutsatte at utvalget skulle følge den enkelte sak, herunder bruken av innsamlet informasjon. Det ble også forutsatt at EOS-utvalget skulle ha oversikt over den samlede bruken av metodene og være i stand til å vurdere nytten av dem over tid for å se om metodene stod i forhold til den informasjonen som ble samlet inn. Dette viser at det er gjort forsøk på å styrke kontrollelementet for å begrense de negative sidene av de utvidete inngrepsfullmaktene mest mulig.

Ulike land, også de nye demokratiene i tidligere Øst-Europa, har besluttet å ha ulike systemer for å kontrollere sine hemmelige tjenester. Men i de fleste land er det slik at en oppretter institusjoner som skal kontrollere tjenesten på vegne av det politiske systemet. I noen tilfeller er det den lovgivende forsamlingen som kontrollerer, mens det i andre land er den utøvende makten, altså regjeringen, som kontrollerer. Men den viktigste begrunnelse for alle ordningene er det at borgernes demokratiske og juridiske rettigheter ikke blir truet av tjenestene. Noe som historisk sett har vist seg å være helt nødvendig.

James Mill, den store engelske demokratitenkeren, skrev allerede tidlig på 1800-tallet «Det er slik at enkeltmennesker, men også hele institusjoner i alle land til alle tider har fra tid til annen misbrukt den makten de har fått. Dette har skjedd i tyrannier, men også i demokratier.» (sitat slutt)

En viktig måte å motvirke denne tendensen på, er å innføre kontrollmekanismer på vegne av befolkningen. Slike kontrollfunksjoner hegner om sentrale verdier i et samfunn hvor tillit og åpenhet er grunnleggende, men også om den nasjonale sikkerheten. Bare slik kan demokratiet overleve.

Avslutning

Det må nødvendigvis være en spenning mellom de som blir kontrollert og de som kontrollerer. Etter 17 år i Norge med et EOS-utvalg må vi kunne si at det har vokst fram en form for tillit mellom utvalget og de hemmelige tjenestene. Ikke slik at kontrollen blir tannløs og ufarlig, men heller på den måten at tjenestene i økende grad ser at det er i deres egen interesse at de blir kontrollert hvis de skal ha legitimitet i befolkningen og tillit hos politikerne. Utvalgets kontroll dekker av naturlige grunner ikke alle saker som finnes og behandles i EOS-tjenestene. Kontrollen må bli stikkprøvebasert. I forbindelse med overlevering av vår ugraderte årsmelding til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteen, har vi fått spørsmål om de, altså politikerne, nå kan være trygge på at alt står bra til og er i orden i de hemmelige tjenestene. Da svarer utvalget som sant er at det kan de ikke. For hvis de som kontrollerer disse tjenestene i Norge (dvs. EOS-utvalget) skulle ha en like stor organisasjon som de som kontrolleres, ville vi hatt en stat som ingen borger i vårt åpne demokrati ville kjenne seg igjen i eller ønske å forsvare.

Men dagens ledere for disse tjenestene sier selv at det faktum at de blir kontrollert og korrigert hele tiden, øker deres egne kompetanse og krav til kvalitet på arbeidet de gjør. Ingen av tjenestene liker å få oppmerksomhet i årsmeldingen til Stortinget ved at EOS-utvalget peker på feil og mangler ved deres arbeid, men det er utvalgets plikt å fortelle våre oppdragsgivere om de funn vi har gjort gjennom året i forbindelse med våre tilsyn og inspeksjoner. Oftest blir feilene rettet opp umiddelbart og praksis i tjenesten blir lagt om.

Utvalget kan også i forbindelse med den årlige meldingen peke på svakheter eller mangler i gjeldene lover slik at Stortinget kan rette opp dette.

De hemmelige tjenestene har en krevende jobb i en sterk skiftende verden hvor terror og trusler mot nasjonens sikkerhet øker raskt, samtidig som de endrer karakter og tar ulike nye former og retninger. Ikke minst på grunn av den teknologiske utviklingen, nye måter å kommunisere på og økt samarbeid over landegrensene. Denne utviklingen går raskere enn lovgiverne ofte kan følge med på. Det er de som til daglig har sitt arbeid i disse tjenestene som må diskutere seg gjennom og håndtere dilemmaene i spenningen mellom kravene til den enkeltes frihet og samfunnets behov for beskyttelse. Samtidig som de vet at deres avgjørelser kan bli etterprøvd og kontrollert.

EOS-utvalget skal ikke delta sammen tjenestenes i de vurderinger av praksis eller dilemmaene som oppstår, men vi må forstå kompleksiteten av dem og forstå hvorfor de ulike valgene blir gjort. Som leder av EOS-utvalget kan ikke jeg gå lenger inn i disse spørsmålene.

I tillegg til vårt utvalgs kontroll, meldinger og prosjekter, har både PST og E- tjenesten begynt å presentere sine egne årlige trusselvurderinger som forteller om de utfordringene de møter i vår tid. Dette er gode bidrag fra de hemmelige tjenestenes siden til større åpenhet og legitimitet til det arbeidet de gjør i nasjonens tjeneste.