Skip to content

Mandag 12. mars 2018 gjestet Øivind Bratberg, førstelektor ved Universitetet i Oslo, Oslo Militære Samfund med foredraget «Europa etter BREXIT: hva vil UK – og hva vil dette bety for Europa?». Bratberg er førstelektor i statsvitenskap ved UiO og forfatter av flere bøker om britisk politikk.

Foto: OMS

Storbritannias vei ut av EU fyller alle nyhetskanaler på vei mot mars 2019, da utmeldingen skal være et faktum. Hvordan kom britene i denne situasjonen, og hva slags mandat fra folket forsøker regjeringen å oppfylle? Og hva kommer konsekvensene til å bli – for Storbritannia selv og for Europa? Dette foredraget trekker noen idéhistoriske linjer frem mot brexit-avstemningen og tar for seg noen av dilemmaene Storbritannia står overfor i dag.

Europa etter brexit: hva vil Storbritannia – og hva vil dette bety for Europa?

 

Av Øivind Bratberg

Institutt for statsvitenskap, UiO

 

Storbritannias vei ut av EU fyller alle nyhetskanaler på vei mot mars 2019, da utmeldingen skal være et faktum. Hvordan kom britene i denne situasjonen, og hva slags mandat fra folket forsøker regjeringen å oppfylle? Og hva kommer konsekvensene til å bli – for Storbritannia selv og for Europa? Dette foredraget trekker noen idéhistoriske linjer frem mot brexit-avstemningen og tar for seg noen av dilemmaene Storbritannia står overfor i dag.

 

 

Storbritannia og Europa er et forhold mellom to parter: et uavhengig kongedømme i Nordsjøen og det store, komplekse, tungrodde og uregjerlige europeiske kontinentet. Det er det enkle perspektivet fra Storbritannia. Det er et perspektiv som har overlevd seksti års med vekslende værforhold i kanalen som skiller britene fra EU.

 

Psykologisk er tosidighet en svært effektiv måte å dele opp virkeligheten på. Det er et stilrent oss og dem i det britiske bildet av Europa, en enkel strategi for identifisering med egen flokk og grensesetting mot motparten. Hvordan nasjoner definerer seg mot den andre er da også et tema som er flittig brukt i analyser av nasjonsbygging og utenrikspolitikk.

 

Men selv hvis vi aksepterer nytten av et slikt perspektiv, er Storbritannia et pussig tilfelle. Tyrkia og Russland er typiske eksempler på land hvor utenrikspolitikken ses i lys av fundamentale spørsmål om hva nasjonen skal være. Sammenlignet med disse to kan man vanskelig hevde at britenes forhold til Europa speiler en identitetsforvirring eller sivilisasjonskonflikt. Mens Tyrkia utgjør veikrysset mellom Vesten og Orienten, ligger Storbritannia tretti små kilometer med bølgeskvulp fra Frankrike. Avstanden til Brussel, Europas politiske sentrum, er 320 kilometer i luftlinje, litt lenger enn mellom Oslo og Stavanger. Storbritannias politiske historie og nedarvede institusjoner er annerledes – men er ikke alle Europas land annerledes hver på sitt vis?

 

Kanskje ligger roten til britisk annerledeshet i en særegen historisk erfaring. Eller mer presis: i en historisk erfaring som den politiske eliten har tolket på en helt bestemt måte. Det dreier seg om å være adskilt fra kontinentet og å stå imot invasjoner fra fremmede makter; om en ubrutt tradisjon for representativt demokrati og rettsstat som har vokst frem gjennom evolusjon, ikke revolusjon; om globale kontaktpunkter over verdenshavene, ikke over kanalen. Om et syn på allianser som verktøy for maktbalanse og pragmatiske handelsbånd, ikke som bindende, overnasjonalt samarbeid.

 

Et globalt ansvar

Anthony Eden ble i 1955 Winston Churchills etterfølger som britisk statsminister. Tre år tidligere, mens han fortsatt var utenriksminister under Churchill, fastslo Eden at «Storbritannias historie og interesser strekker seg langt videre enn Europa». Uten dette grunnleggende premisset, fortsatte utenriksministeren, «ville vi knapt vært mer enn noen millioner mennesker på en øy ved Europas kyst som ingen ville være videre interessert i».

 

Edens uttalelse passer utmerket til bildet av britiske politikere som med ryggen mot fremtiden omfavner imperiet og lar europatoget forlate perrongen en gang på 1950-tallet. Fordums storhet legger en klam hånd over evnen til nytenkning. Det er mye riktig i denne fremstillingen av strategisk stillstand – og Eden skulle selv demonstrere noen år senere, ved Suezkrisen i 1956, en nokså begrenset innsikt i de internasjonale maktforholdene som etterkrigstiden innebar.

 

Men stillstand er ikke hele historien. Storbritannia forstod, i kjølvannet av annen verdenskrig, liksom franske og tyske ledere at fordypet samarbeid ville være nødvendig. Det var bare det at Storbritannia ikke kunne legge alle eggene i ett rede: et forsterket Europa ville være til stor hjelp for britenes balansering av ulike forpliktelser.

 

En god illustrasjon på en slik analyse finner vi hos Edens sjef og forgjenger. Churchill var så visst en mann av den gamle tid, 81 år på det tidspunkt han trakk seg tilbake som statsminister. Men ryggen mot fremtiden hadde han ikke. I årene 1945-51, mens Labour holdt regjeringsmakten i London, benyttet Churchill anledningen til å fordype seg i en annen type politisk entreprenørskap. Mye av oppmerksomheten ble rettet mot arbeidet med å etablere institusjoner som kunne sikre fred og stabilitet i Europa. Europarådet og NATO var to viktige brikker i dette puslespillet, men det var også ønsket om å bygge ned grenser for handel og styrke samarbeidet rundt rustningsindustri; altså selve grunnlaget for Kull- og Stålunionen i 1952. Seks år tidligere, i september 1946, stadfestet Churchill den europeiske ambisjonen i en tale ved universitetet i Zürich:

 

Her og nå har vi et pusterom. Kanonene har stilnet, kampene har stoppet; men farene er fortsatt der. Hvis vi skal forme Europas Forente Stater, eller hvilket navn det skal få, må vi begynne øyeblikkelig… Frankrike og Tyskland må ta ledelsen i dette arbeidet. Storbritannia, det britiske Samveldet, det mektige Amerika og la oss håpe Sovjet (…) må bli venner og støttespillere av det nye Europa og støtte dets rett til å leve og skinne.

 

Dette er den samme Churchill som definerte modellen for britisk utenrikspolitikk i etterkrigstiden som tre overlappende sirkler: Europa, det atlantiske forholdet og Samveldet. Den underliggende forutsetningen i Churchills framtidsvisjon var en fremtid for Storbritannia som stormakt. Om dette ser ut som en urealistisk forutsetning i dag, er det vanskelig å bebreide Churchill for manglende klarsyn. Halvannet år før talen i Zürich satt han sammen med Roosevelt og Stalin i det bleke vinterlyset på Jaltakonferansen og planla etterkrigstidens Europa.

 

 

Ideenes betydning

Ideer omfatter forestillinger om hvordan verden fungerer («vårt globale nettverk gir oss innflytelse») så vel som normative prinsipper om hva som er verdifullt å strekke seg mot («det nasjonale demokratiet bør hegnes om»). Og britiske beslutninger kan selvsagt ha sin årsak i vrengebildet av den første typen ideer, nemlig feilslåtte forestillinger om faktiske forhold. I 1955 valgte den britiske regjeringen å utebli fra toppmøtet i Messina, det som la premissene for veien mot Roma-traktaten to år senere. Både her og senere har vente-og-se-strategier vært til skade mer enn til gavn. Slike feilvurderinger har forankring i konkrete ideer om hva som tjener nasjonens interesser. Båndene til USA hører hjemme i denne kategorien: et antatt spesielt forhold som alle britiske regjeringer mener gir Storbritannia betydelige fortrinn i internasjonal politikk – selv der ingen påviselige fortrinn er å se.

 

Kanskje kan man finne noe av forklaringen på denne typen vurderinger i det man kan kalle psykologiens geopolitikk. Geopolitikken er i utgangspunktet dypt realistisk fundert. Man tar sin egen geografi og topografi som utgangspunkt og vurderer mulighetene for samhandling med venner og forsvar mot fiender. I Storbritannias tilfelle ligger Atlanterhavet der med USA som nærmeste oversjøiske nabo. Over havet strekkes den anglo-amerikanske akse, med det engelske språket, rettsstat, liberalt demokrati og markedsøkonomi som førende prinsipper.

 

På den andre siden av Storbritannia er det europeiske kontinentet. Verdiene som knyttes til det er av typen man ikke vil identifisere seg med. Føderalisme som idé har vært regnet som en fremmed og ullen måte å innrette statsmakten på i britisk politisk tradisjon. Dernest handler Europa også om katolsk innflytelse over politikk og samfunnsliv, det handler om fragmenterte samfunn og en politisk historie punktert av perioder med voldelige eneherskere. Frankrike og Belgia er interessante skremmebilder hver på sitt vis: franskmennene for sin hang til ideologiske prinsipper, belgierne for sin endeløse maktdeling mellom grupper og nivåer som låser både handlekraft og politisk sunn fornuft i kompromisser.

 

Storbritannia er en sjømakt mer enn noe annet – en sjømakt med globale handelspartnere, marinen som bærende militært element og et imperium som gjennomgående handlet om handel. En nasjon som gjør India til koloni gjennom et handelsselskap har åpenbart en grunnidé om varebytte som utviklingens mening og mål. Begrepet frihandelsimperium er en god illustrasjon: i mange tilfeller var den britiske regjeringen tilfreds med indirekte styre gjennom lokale allierte så sant stabil tilgang på råvarer til hjemlig konsum og videreforedling var etablert.

 

Baklengs inn i europeisk samarbeid

Slike ideer var sammen med den ferske krigserfaringen selve bakteppet da de konservative regjeringene til Churchill (1951-55) og Eden (1955-57) lot europatoget gå. Tanken var at britenes eget lokomotiv, med hele imperiets vognsett, skulle skyte enda større fart mot vekst, fred og velstand. Det skulle snart vise seg at den strategien var feilslått. Hva så med mulighetene i Europa? I Frankrike var president Charles de Gaulle krystallklar i sitt syn på det frie Storbritannia, en nøkkelalliert fra krigens dager som han ikke desto mindre så som en fare for europeisk integrasjon. De Gaulles veto mot britenes medlemskapssøknad i 1962 ble gjentatt fem år senere.

 

Forut for disse problemene hadde britene tatt initiativet til dannelsen av EFTA i 1960, et frihandelsområde tuftet på mellomnasjonalt samarbeid. Men EFTA fanget opp en serie med småstater og nådde ikke inn i det som var sakens – og Europas – kjerne. Og verre skulle det bli. For mens Storbritannia tilbrakte 1960-tallet på venterommet ble premisser lagt som har fulgt EU videre på ferden og som også Storbritannia har måttet avfinne seg med. Det klassiske eksempelet her er EUs felles landbrukspolitikk (CAP), som var på plass alt ved tiårets begynnelse. Frankrike kom svært heldig ut av måten landbrukspolitikken ble innrettet på; det britiske synet var (og er) at CAP ble designet for franske landbruksinteresser.

 

I 1973 var medlemskapet omsider et faktum. De 45 årene etter har vært fulle av svinger og humper i veibanen. Vi skal stoppe et øyeblikk ved Margaret Thatcher. Da hun ble presset ut av statsministerstolen i 1990, var hennes uforsonlige syn på EU en vesentlig årsaken, ved siden av den upopulære koppskatten på lokalnivå og en lederstil som nå lå nærmere Djengis Kahn enn i hennes tidligere perioder. Etterfølgeren John Major fikk jobben med å forene et parti som var splittet mellom pragmatiske EU-tilhengere og en indre opposisjon som ønsket å bryte fullstendig med unionen. Lite kunne være bedre egnet til å strides om enn Maastricht-traktaten.

 

Seks år tidligere hadde Storbritannia vært entusiastiske forkjempere for Enhetsakten, som la grunnsteinen for det indre marked, med fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital. Enhetsakten handlet om markedsliberalisering, det passet som hånd i hanske til Thatchers ideologiske prosjekt. Maastricht var det verre med: pilarene som her skulle legges handlet om innledningen på en føderal struktur, ikke om å bygge ned grenser men å bygge opp institusjoner: om felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, om felles valuta, om en «sosial dimensjon» som antydet felles minstestandarder for arbeidstakerrettigheter og velferdsstat. Dette var ikke frihandelsforkjempernes traktat. Major fikk den likevel gjennom, men med alvorlige skuddsår både for sin egen posisjon og for partiets samhold – og for Storbritannias anseelse i Europa.

 

Det brygger opp til storm

De siste to tiårene har vært en periode hvor mye av utviklingen i EU har gått i Storbritannias favør. Men britiske perspektiver på samarbeidet har blitt stadig dystrere.

Østutvidelsen i 2004 er slående et eksempel på hva Storbritannia alltid har ønsket seg fra det europeiske samarbeidet: utvidelse i bredden snarere enn i dybden, med nye markeder og muligheter. Utvidelsen brakte også inn medlemsland med politiske synspunkter som Storbritannia vil kjenne seg igjen i: utenrikspolitisk, gjennom en tilbøyelighet til å se mot USA, og økonomisk, gjennom ønsket om frie markeder.

 

Men den samme østutvidelsen skapte også problemer. Storbritannia var ett av bare tre EU-land (de to andre var Irland og Sverige) som ikke innførte noen overgangsordning for arbeidsinnvandring fra EUs nye medlemsland i øst. Konsekvensene var vidtrekkende. Den utenlandskfødte andelen av befolkningen hadde økt fra 4,9 prosent i 1961 til 8,3 prosent i 2001. I det første tiåret av 2000-tallet gjorde man et sprang videre til 11,9 prosent. Underveis ble den europeiske innvandringen også en het potet for politikerne. Ved parlamentsvalget i 2015 var det høyrepopulistiske partiet UKIP blitt tredje størst i oppslutning. Suksessen var tuftet på en allmenn EU-motstand, men med særlig brodd mot fri flyt av arbeidskraft i en tid med press på boliger, infrastruktur og velferdstjenester. UKIP lyktes ikke i å vinne mer enn én enkelt parlamentsrepresentant, men partiets popularitet påvirket de etablerte partiene – fremfor alt det konservative partiet – til å gå i rette med den store europeiske innvandringen til Storbritannia.

 

Så fulgte EU-avstemningen St.Hans-aften 2016, en avstemning statsminister David Cameron ikke var nødt til å holde, men likevel gikk inn for.

 

Folkeavstemningen og etterspillet

Den korte og intense valgkampen før folkeavstemningen handlet om økonomiske argumenter og om nasjonal suverenitet, men også om innvandring. Først og fremst gjaldt det arbeidsinnvandring gjennom EUs indre marked. Men veksten i flyktninger til Europa i 2014 og 2015 påvirket også debatten. De britiske øyer ble i utgangspunktet lite påvirket av flyktningebølgen over Middelhavet. Men EUs kapasitetsproblemer i møte med flyktningkrisen enda et argument for å rygge tilbake fra kjernen i det europeiske samarbeidet ble enda et argument for å rygge unna forpliktende europeisk samarbeid. Inntrykket av et kriserammet Europa var et vektig argument for dem som ønsket Storbritannia ut av unionen – for å gjenvinne nasjonal suverenitet, men også for å kobles fri fra både eurokrise og flyktningkrise. For finanskrisen – og eurosonekrisen som fulgte – hadde også gitt EU et dårlig rykte i Storbritannia.

 

I uenigheten med Brussel om EUs framtid var en klassisk understrøm kommet til overflaten på ny. Argumentet handlet om å la europeerne ordne opp sitt mellomværende – og gi dem støtte fra sidelinjen – men å sørge for å holde Storbritannia utenfor. Men den var koblet til en mørkere understrøm som sa nei til alt hva grenseoverskridende kontakt bringer med seg av elendighet – og dette siste argumentet hadde en særlig appell også i lavere sosiale lag.

 

For det var ikke i det velstående sør at EU-motstanden viste seg å være aller sterkest. Det var i det postindustrielle Storbritannias bakgård: nordlige deler av England og den sørlige stripen av Wales, hvor tap av gamle, trygge jobber ikke har blitt erstattet av vårt tids tjenesteøkonomi. Innvandring, teknologisk endring, fragmenteringen av tradisjonelle, lokale fellesskap – misnøye med alle disse forholdene kjennetegnet den harde kjerne i EU-motstanden.

 

Mønsteret fra EU-avstemningen var tydelig nok og har blitt forsterket siden. Kjernevelgeren som ønsket utmelding av EU var og er uten høyere utdanning, middelaldrende eller eldre, bosatt utenfor de store byene og hvit engelskmann eller waliser. På siden for fortsatt EU-medlemskap står unge, høyt utdannede velgere med bosted i en av de store byene (eller i Skottland).

 

Ferske meningsmålinger viser at mer enn 70 prosent i yngste aldersgruppe (18-24 år) ønsker fortsatt EU-medlemskap; og flere enn 6 av 10 i gruppen 25-34 gjør også det.  Andelen ja-velgere blant studenter ligger også mellom 60 og 70 prosent, og tilsvarende flertall finner vi også blant velgere av annet etnisk opphav enn hvit britisk. I kategoriene eldre og lavt utdannede velgere er bildet speilvendt: blant de over 75 år er bildet 70/30 i favør av brexit.

 

Det er utdanning som betyr aller mest som enkeltvariabel for fordelingen mellom de to sidene av brexit-kløften. Det betyr at EU-spørsmålet kan ses i et klasseperspektiv, men ikke helt i tråd med måten vi har vært vant til å tenke omkring klasse. Unge med utdanning er ikke noen øvre middelklasse i tradisjonell forstand, for de skårer ikke nødvendigvis høyt på jobbstatus, inntekt og formue. Men de er jevnt over komfortable med teknologisk endring, økt migrasjon, tolerante for alternative livsstiler: komfortable med det moderne samfunnet.

 

På motsatt side av kløften finner vi tradisjonell arbeiderklasse som er langt mer konservative i verdispørsmål og som søker tilbake til det Storbritannia som var: med trygge jobber, klart lederskap, stabile lokalsamfunn og tradisjonelle kjernefamilier. Hva brexit-avstemningen har brakt frem i lyset er dels en verdikonflikt og dels en debatt om globalisering vel så mye som om EU.

 

Partier i villrede

De politiske partiene har store problemer med å håndtere denne nye konflikten fordi den renner på tvers av både det konservative partiet og Labour. De konservative har sant nok flere på den eldre og verdikonservative siden, mens Labour har flere av de unge, verdiliberale som er positive til EU. Men i begge partier forsøker man å favne om en koalisjon av ulike velgergrupper som slett ikke deler grunnleggende verdier.

 

Ved parlamentsvalget i juni i fjor klarte Labour-leder Jeremy Corbyn å spille brexit-spørsmålet utover sidelinjen og gjøre valget til et spørsmål om offentlig velferd og sosial utjevning. Slik klarte han å nøytralisere den store verdikonflikten. At han klarte det, var noe av en bragd. Men mye tyder på at det vil bli vanskeligere neste gang, selv hvis brexit-prosessen i mellomtiden blir avklart. En avgrunn har åpnet seg mellom ulike velgergrupper, og hva brexit har sørget for er først og fremst å gjøre den synlig.

 

En klassisk tese innen statsvitenskapen sier at britisk politikk handler om klasse og at alle andre saker er garnityr og detaljer. Men i det nye landskapet som brexit-debatten har avdekket er det andre verdikonflikter og linjer som er tegnet opp, og de har trolig kommet for å bli.

 

Hva nå?

Brexit- forhandlingene fyller nyhetsbildet uke for uke, og tilstandsrapporter kan man skrive, renskrive og omskrive etter tur. Hva vi vet er at det britiske medlemskapet utløper 29. mars 2019, med mindre noe eksepsjonelt skjer før den tid. Deretter følger en overgangsperiode hvor det meste vil fortsette som før, men uten britisk representasjon i EUs institusjoner. Her vil Storbritannia følge EU-lovgivning og ha full adgang til det indre marked som før. Hensikten er å sikre en myk overgang for myndigheter, næringsliv og borgere til det som blir den nye handelsavtalen mellom Storbritannia og EU. Denne avtalen vil tre i kraft etter overgangsperioden, muligens fra 1. januar 2021.

 

Slik kan man forsøke å etablere en tidslinje, og i løpet av den skal mye skje. Først og fremst skal det forhandles, og i løpet av 2018 skal partene bli endelig enige om vilkårene for utmelding og for overgangsperioden, samt rammene for den fremtidige handelsavtalen (hvor de har noe mer tid til å få alle detaljer på plass). Det kommer ikke til å bli enkelt.

 

Kjernen i uenigheten er EUs indre marked, med fri bevegelse av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Innvandringen av arbeidssøkende europeere var en viktig årsak til at britene holdt EU-avstemningen. Den britiske regjeringen ser det som helt avgjørende å gjenopprette kontroll over egne grenser. Men fra EUs ståsted er det indre marked en pakke: Enten er man med helt og fullt – slik også Norge er gjennom EØS – eller så står man utenfor, og da er alternativet en handelsavtale som vil være langt mindre gunstig for britisk næringsliv.

 

De varene og tjenestene hvor Storbritannia står sterkest er fullstendig avhengig av grenseoverskridende handel og transport. Det gjelder finanssektoren, som trenger fri adgang til europeiske investeringsmuligheter. Det gjelder den farmasøytiske industrien, som er avhengig av europeiske patenter og laboratorier. Og det gjelder avansert maskinindustri og bilproduksjon, der et stort nettverk av underleverandører i Europa er involvert.

 

Å forlate EUs indre marked vil også gjøre livet vanskeligere for alt det andre som krysser grenser, som ikke nødvendigvis har med handel å gjøre. Det kan gjelde alt fra forskningssamarbeid til pensjonister med behov for helsehjelp. Alt som settes i spill ved å tre ut av EU er det ingen som har full oversikt over, rett og slett fordi samarbeidet er så tett og involverer alle nivåer av samfunnet. Å snakke om handelsavtale er derfor ganske misvisende: Å tre ut av EU favner om alt.

 

Blant Mays nærmeste statsråder finnes de som ønsker et så skarpt og tydelig brudd med EU som mulig og andre som ønsker en tilnærmet sømløs overgang til livet utenfor. I mellom disse to posisjonene finnes de som ser for seg en skreddersydd løsning for Storbritannia, hvor full nasjonal suverenitet kombineres med adgang til EUs indre marked for de sektorene som britene selv ønsker. Det dreier seg i så fall om et samarbeid etter à la carte-metoden uten særlige forpliktelser for Storbritannia som utenforland: «To have one’s cake and eat it too».

 

I Brussel er man ikke tilhenger av kakespising av denne typen. Men kanskje kan et annet ordspråk kan være vel så relevant her: «The proof of the pudding lies in the eating». Scenariene som er tegnet opp på begge sider er vel og bra, ikke bare skal det skrives en oppskrift, her må det bakes og spises mens det ennå er tid. Og det er ved forhandlingsbordet desserten inntas. Det europeiske publikum venter i spenning.


 

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Mandag 15. januar 2018, gjestet forfatter og tidligere NRK journalist Per Arne Totland Oslo Militære Samfund med et svært aktuelt og interessant foredrag om Svalbard. Foredraget hadde tittelen «Konfliktområdet Svalbard gjennom 100 år». Totland er for tiden bokaktuell under samme tematikk.

Fotos: OMS

Du kan se presentasjonen ved å klikke på bildet under samt lytte til podcast litt lenger ned i artikkelen.

Introduksjon til foredraget:

Svalbard har vært norsk territorium i snart 100 år, etter at Svalbardtraktaten ble inngått i 1920. Gjennom tiårene har den arktiske øygruppen vært arena for tallrike konflikter mellom Norge og andre land, i første rekke Sovjetunionen/Russland. I vår tid er konfliktpotensialet større enn noen gang, aldri tidligere har det vært så tydelig at Svalbard er Norges utenrikspolitiske akilleshæl.  

Det måtte en krig til for at Svalbard skulle bli norsk, en krig Norge ikke deltok i. Innsatsen til det nøytrale Norges handelsflåte under første verdenskrig skapte en velvilje som gjorde at seiersmaktene tildelte Svalbard til Norge under fredskonferansen i Paris. Det var intet mindre enn et norsk kupp. Og Sovjet-Russland, som var holdt utenfor det gode selskap i Paris, reagerte med høyst berettiget harme. En harme de aldri helt har lagt bort.

Per Arne Totland foredro i Oslo Militære Samfund 15. januar 2018 om Svalbard. Foto: OMS

Da Sovjetunionen etter noen år likevel aksepterte Svalbardtraktaten, befolket de raskt øygruppen og drev kullutvinning i tre gruvesamfunn på Svalbard. Sovjeterne var den dominerende nasjonaliteten, da Svalbard ble evakuert i 1941 var det 1955 sovjetborgere og 765 nordmenn som forlot øygruppen. De evakuerte sovjeterne følte at Svalbard var like mye sovjetisk som norsk. Ikke minst fordi de sovjetiske samfunnene var 100% selvstyrte, så godt som uten spor av norsk myndighetsutøvelse.

 

Frem til den andre verdenskrig handlet Svalbard kun om kull. Den militærstrategiske betydningen av Svalbard ble tydelig først da den varme krigen gikk over i en kald krig mellom øst og vest.

Tiårene etter krigen var preget av høy mistenksomhet på begge sider og omfattende etterretningsvirksomhet på Svalbard. Ikke bare av KGB og GRU, som hadde betydelig tilstedeværelse i Barentsburg og Pyramiden, men også av vestlig etterretning, særlig CIA i samarbeid med den norske etterretningstjenesten. I denne perioden kom det til en rekke diplomatiske trefninger mellom Norge og Sovjetunionen knyttet til Svalbard.

 

Sovjetunionens fall i 1991 representerte et vendepunkt også for Svalbard. Russland ble preget av politisk kaos og økonomisk ruin. Moskva hadde ikke lenger mulighet til å finansiere tilstedeværelsen på Svalbard. Det oppsto regelrett hungersnød i de russiske bosettingene.  Gjennom 1990-tallet ble tallet på russere og ukrainere på Svalbard redusert, og for første gang på 60 år var nordmenn i flertall på norske Svalbard.

 

Norske myndigheter utnyttet denne situasjonen godt. Norges svalbardpolitikk har de siste tiårene gått fra usikkerhet til selvsikkerhet. Lovgivningen på Svalbard ble strammet inn, for eksempel gjennom Svalbardmiljøloven i 2002. Det norske myndighetsapparatet på Svalbard ble kraftig utbygget og myndighetsutøvelsen over øygruppen langt strammere. Samtidig er Svalbardtraktaten gradvis tolket mer i favør av norske interesser enn tidligere.

 

Så oppstår de nye svalbardutfordringene. Ingrediensene er

 

  • Issmeltingen i Arktis, som vil gjøre enorme naturressurser tilgjengelig, en hel verden ser nå mot Arktis.
  • Et EU som vil spille en rolle i det nordlige Arktis, selv uten å ha noe territorium eller havområde der.
  • En russisk president, som ser Arktis som Russlands kanskje viktigste interesseområde.

 

Det er kun fem stater som har kystlinje inn mot Arktis, og dermed rettigheter i havet og på havbunnen. Men Svalbardtraktaten representerer en åpen dør inn til Arktis for alle 44 stater som har signert traktaten. Og Norge står alene om å tolke Svalbardtraktaten slik vi gjør.

 

Svalbard i en sikkerhetspolitisk sammenheng handler ikke bare om øygruppens mulige militære betydning. At Svalbard i en konfliktsituasjon vil inngå i Russlands bastionforsvar er selvsagt, og at de militære styrkene derfor både har planer om og øver på et angrep på Svalbard. Men vi er heldigvis ikke der i dag at det er en trussel.

 

Men det faktum at en hel verden ser mot Arktis, og at vi står ganske alene i vår tolkning av Svalbardtraktaten, gjør Norge sårbart på Svalbard. Det er en situasjon hvor vi kan utsettes for press, slik vi ser at EU gjør. Den åpner for propaganda og aktiviteter som kan klassifiseres som hybridkrigføring. Den norske sårbarheten gjør at Norges handlingsrom på Svalbard i en tilspisset situasjon kan bli vesentlig redusert.

 

Svalbardtraktaten i seg selv er ikke under press. Norges suverenitet over Svalbard er det ingen som angriper. Men tolkningen av traktaten er det uenighet om. Både Russland og våre viktigste allierte, samt EU, mener at 200-milssonen omkring Svalbard og kontinentalsokkelen ved øygruppen skal reguleres etter traktatens likebehandlingsbestemmelser, og ikke – slik Norge hevder – som et suverent norsk område, hvor traktaten ikke gjelder. Striden står om potensielt svært store ressurser.

 

Dermed handler norsk svalbardpolitikk i dag om å vise både styrke og klokskap på samme tid. Det er en svært krevende balansegang.

 

Den norske svalbardpolitikken har tre pilarer:

 

  1. Svalbardtraktaten.

Denne er ikke omstridt, men tolkningen av den er et stridstema.

 

  1. Norsk svalbardpolitikk og myndighetsutøvelse.

Både lovgivning og politikk er strammet inn de seneste årene, både Russland og EU er svært kritiske til Norges Svalbard-praksis. Her ligger potensial til enda større konflikter i tiden som kommer.

 

  1. Norsk tilstedeværelse på Svalbard.

For at vår suverenitetshevdelse skal ha troverdighet er norsk bosetting og tilstedeværelse på Svalbard nødvendig. Mangelfull tilstedeværelse gir et større rom for andre aktører.

I denne sammenhengen er utviklingen på Svalbard negativ, og avviklingen av kulldriften i Svea-området har satt ytterligere fart i denne utviklingen. Selv om folketallet på Svalbard øker, går andelen norske borgere kraftig tilbake. Dersom utviklingen fortsetter slik den har vært de siste fem årene, vil norske borgere være i minoritet på Svalbard i 2020.

Ambassadør Helen Campbell, EU’s ambassadør til Norge gjestet Oslo Militære Samfund mandag 11. april 2016.

Listen over EUs utfordringer er lang, og det ser ut som om EU knaker hardere i sammenføyningene enn noen gang. Både interne og eksterne utviklinger legger press på eksisterende systemer og understreker behovet for å enes om felleseuropeiske løsninger. EUs ambassadør til Norge, Helen Campbell, vil i sitt foredrag berøre aktuelle saker på EUs dagsorden, blant annet innenfor energi og klima, handel, migrasjon, utenriks- og sikkerhetspolitikk og Arktis, samt EUs samarbeid med Norge.

Se presentasjon her (PDF):

EU and Norway

Foto: OMS

Mandag 4. april 2016 hadde vi gleden av å lytte til et inspirerende foredrag med kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Introduksjon til foredraget:

Den britiske statsministeren har vist til Norge som et eksempel på hvordan det går med en stat som velger å stå utenfor EU: man får alle ulempene, og ingen av fordelene. Så hva VIL Norge med EU – og med Europa, holdt opp mot Norges tradisjonelt atlantiske orientering? Har Norges EU-samarbeide preg av et pliktløp, eller står Europatankegangen sterkere i Norge enn synet på norsk medlemskap i EU fanger opp? Utdanning nevnes ofte som et eksempel på et område hvor tettere samarbeide statene imellom kommer alle til gode, og hvor utveksling av studenter og forskere gjør oss alle bedre rustet i en stadig mer internasjonalisert verden. Så hvilken rolle spiller EU i Norges internasjonale samarbeide (bi- og multilateralt) innenfor forskning og utvikling? Statsråd Røe Isaksen vil i sitt foredrag berøre blant annet disse vinklingene på forholdet mellom Norge og EU – og Europa.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 1. Februar 2010


Ved

Ambassadør Michael Sahlin
Sveriges ambassadør i Norge

Foto: Kjell Huslid, OMS

 

Europeiske Unionen som säkerhetspolitisk aktør

 

 

”Vi arbetar hårt för att göra en skillnad i varje internationell fråga som berör våra intressen och våra värderingar. Vi kan nu fatta beslut i realtid; inte bara publicera en kommuniké en vecka efter det att händelsen ägde rum. Från klimatförändringarna till Internationella Brottsdomstolen ICC – om allt detta kan vi säga med öppen blick att EU faktiskt spelar en ledande roll. Mer än någon annan försvarar EU konsekvent en vision av en värld där lagar och regler respekteras, de sårbara skyddas och där solidaritet förverkligas. Vi i Europa svärtar ofta ner oss själva; vi känner alla till refrängen om ett Europa som alltför splittrat, alltför långsamt och alltför mjukt – rikt på retorik, fattigt på leveransförmåga. Och, Ja, det är sant att vi på många områden underpresterar jämfört med vår potential. Men här är det på sin plats med lite perspektiv”.

 

Orden är Javier Solanas, EU:s nyss avgångne veteran och utrikespolitiske chef, han som nu lämnat över stafettpinnen, enligt Lissabon-fördraget, till baronessan Ashton. Sammanhanget var en EU-konferens i Paris i höstas; det antyds bl a av det som sägs (alltså före Köpenhamn) om EU:s ledarskap också på klimatområdet. Det handlade då om markerandet av 10-årsjubileet av ESDP, alltså den gemensamma utrikes- och säkerhetspolitikens mer operativa säkerhets- och försvarspolitik, security and defence policy, alltså den politik som med Lissabon byter namn till CSDP, eller på ren svenska GSFP, i sin tur kopplad till EU:s officiella Security Strategy och dess genomförandeprocess.

 

De behov av perspektiv som Solana nämner, efter att ha citerat alla tvivlare på EU:s samlade vilja och förmåga när det gäller att spela en roll i världspolitiken i nivå med den politiska och ekonomiska potentialen, gäller förstås allt som ändå uppnåtts under de 10 åren med ESDP – och de 20 åren med CFSP (den gemensamma utrikes och säkerhetspolitiken) – och allt som nu anses bli möjligt i och med antagandet av Lissabon-instrumenten vad gäller beslutsstruktur och instrumentarium. I korthet brukar det ju heta om dessa saker: mycket har uppnåtts, men mycket återstår ännu.

 

Ärade åhörare,

 

det finns alltså ett antal skäl för att just i dessa dagar välja just detta ämne, EU som säkerhetspolitisk aktör. Rubriken inrymmer som sådan både en framgångsbeskrivning, hittills och som rimlig prognos framöver, och ett tillåtligt mått av problematisering. Skälen, mina skäl, är följande:

 

  1. Dels har ju Sverige just lämnat bakom sig den faktiskt enorma bördan av ett (vad jag förstår) åtminstone hyggligt framgångsrikt traditionellt, roterande svenskt ordförandeskap. Mycket handlade då, som ni vet, om klimat- och finanskris, och förstås om de s k institutionella frågorna, alltså Lissabontraktaten och dess genomförandeprocess. Det senare var för vår del en lång resa som började i somras med valosäkerhet rörande Kommissionens ordförande och sedan vandrade en lång krokig väg via Dublin och Prag till ett slutligt beslut om traktat, ny EEAS/utrikestjänst, nya topptjänster och ny kommission. Det handlade vidare om Stockholmsprogrammet om rättsliga och inrikes frågor, om Östersjö-strategi, Nordområdesstrategi och Östliga Partnerskapet. Och om utvidgningen, med alla detta sakområdes säkerhetspolitiska implikationer. Men det handlade i hög grad också om olika mått och steg för att vidareutveckla CFSP och ESDP – EU som säkerhetspolitisk aktör, i praktiken (Balkan, Somalia, Afghanistan, Iran, Mellanöstern, mm) och vad gäller teori och kapacitetsuppbyggnad. Det finns alltså idag en hel del att redovisa, inte minst för en norsk publik, som konkret resultat på detta område av det svenska ordförandeskapet.

 

  1. Ett annat skäl att ta upp detta ämne just nu är alltså just Lissabon-traktaten. Efter mycket om och men senaste år finns nu detta på plats och skall genomföras, så fort det nu går. Den strukturella grunden har lagts för ett effektivare och synligare och bättre koordinerat EU, med permanent ordförande, med permanent utrikes- och säkerhetspolitisk ledning (ett permanent telefonnummer så Kissinger och andra vet vart man kan ringa när det krisar till sig), med en gemensam utrikespolitisk organisation, och med en bekräftad och preciserad övergripande politisk ambition – ”alert to new problems and dangers, guided by our common values”, för att igen citera Solana. I dagarna sker ett ganska frenetiskt arbete för att sjösätta denna struktur.

 

  1. Ytterligare aktualitet till ämnet ger också omständigheten att en annan viktig komponent i helheten snart lär vara på plats, alltså den nya Barroso-ledda kommissionen sedan det enligt Lissabon-traktaten stärkta EU-parlamentet nu genomfört sina obligatoriska granskningsförhör.

 

  1. Tillkommer så att det ju nyss ägt rum en stor Afghanistan-konferens i London. Den, liksom allt annat som rör Afghanistan och det internationella samfundets involvering i den krishanteringen, aktualiserar också dagens tema, EU som säkerhetspolitisk aktör. Under det svenska ordförandeskapet, och under svensk ledning, utarbetades en ambitiös strategi för EU:s insatser där, och i närliggande Pakistan – det heter ju numera ”Afpak”. Många aktörer sysslar ju numera med strategiarbete och strategiöversyn betr Afghanistan/Pakistan; för EU:s del heter dokumentet ”Strengthening EU Action in Afghanistan and Pakistan” och det sägs i en portalparagraf där att EU i Afghanistan ”will concentrate its efforts on strengthening state capacity and institutions to promote good governance, human rights and efficient public administration…”, med tillägget att man kommer att ”focus on strengthening the rule of law”.

 

Just detta ytterligare skäl till att tala om EU och säkerhetspolitik sammanhänger dels med ”Afpak”-komplexets, och särskilt Afghanistans, dominerande och dimensionerande roll i internationell krishantering nuförtiden, dels med Afghanistan-frågans aktualisering av EU:s bedömda särskilda mervärde i den mjukare ändan av krishanteringsspektrum, och dels med allt som sagts och skrivits om behovet av effektiv internationell samordning i det svåra fallet Afghanistan, mellan FN, NATO, EU och alla andra som kan, vill och behöver spela en roll. Det blir tyvärr många dels, dels.

 

Så ämnet är aktuellt och viktigt. Men det är omfattande och svårt,

t o m svårtillgängligt. Det finns många dimensioner att hålla rätt på. Avgränsningar måste stipuleras för ett visst givet anförandes ändamål.

 

I verklighetens mångdimensionella värld hör ju allting i någon mening samman. T ex är det ju inte alldeles enkelt att enas om en definition av begreppen säkerhet och, därmed, säkerhetspolitik. I EU-sammanhang brukar definitionens vidd eller smalhet bero på kontexten och budskapet, om man vill ge bild av potential och spännvidd eller operativitet och effektivitet: ekonomisk makt och politisk tyngd versus konkret, fungerande krishantering. Det är inte lätt, och ofta inte heller meningsfullt, att skilja det vi kallar säkerhetspolitik från allmän utrikespolitik eller för den delen försvarspolitik, eller biståndspolitik. Det handlar som vi vet om varandra kompletterande politikområden med varierande betydelseaccenter.

 

Jag vill dock, här och nu, säga att när vi talar om EU:s säkerhetspolitik så talar vi om sambandet – analytiskt och operativt – mellan yttre och inre hot, och vi talar likaså om dels hot mot EU-länderna själva, i direkt mening, och dels om hot mot fred och säkerhet i världen. Och när vi talar om aktiv säkerhetspolitik i och gentemot omvärlden så skiljer vi dels mellan försvarspolitik och utrikespolitik/diplomati, dels mellan civil och/eller militär krishantering och, å andra sidan, konfliktförebyggande, och dels mellan civila och militära insatser, tillsammans i olika kombinationer inom EU:s samlade säkerhetspolitik, i operativ verksamhet ute eller som anledning till kapacitetsuppbyggnad och strategisk planläggning. Men i grunden handlar det förstås också om varje EU-lands säkerhet, säkerhetsmervärdet, med åtföljande skyldigheter, av själva medlemskapet. En fråga om grundläggande, säkerhetspolitisk solidaritet.

 

Kära åhörare,

 

när jag för c.a ett år sedan fick glädjen och äran att vara här sist så valde jag det nordiska temat, nordiskt säkerhetspolitik i ljuset av då aktuella utvecklingar, inte minst Thorvald Stoltenbergs rapport med sina 13 förslag. Jag använde då några personliga exempel, några egna erfarenheter, för att belysa begreppen ”den nordiska stabiliteten”, ”den nordiska balansen”, ”det nordiska mervärdet” och, inte minst, ”den nordiska solidariteten”, det sista bl a apropå Stoltenbergs förslag nr 13 och motsvarande solidaritetsdiskurs på nationell nivå liksom på EU-nivån. Jag skulle, om tiden det medgav, kunna göra det samma här, eftersom en rätt stor del av mitt arbete innan jag kom till Oslo var förlagt till detta ämnesområde, uppbyggnaden av EU som global säkerhetspolitisk aktör i de olika bemärkelser jag nämnde tidigare.

 

Jag syftar då, i korthet, i första hand på min tid som lokal EU-ordförande i Belgrad 2000-2002, min tid som EU Special Representative i det land som somliga men inte alla kallar Makedonien (2004-2005) och mitt arbete som generaldirektör för Folke Bernadotteakademin i Sverige med viktiga uppgifter inom EU:s krishantering.

 

I Belgrad handlade det om EU:s politiska roll i hanteringen av det post-jugoslaviska dramat beträffande Makedonien, Södra Serbien, Kosovo, Vojvodina och Montenegro, mm. I FYROM/Makedonien handlade det om konkret krishantering: att som EUSR och nämnde Solanas representant, i nära samråd med USA, NATO, OSSE, FN och hela EU-familjen, leda utvecklingen från ”stabilisering” efter inbördeskriget 2001 till ”associering” (SAP) genom förhandlingar om medlemskap i både EU och NATO, det senare som bekant en ännu inte avslutad process; likväl och trots det framstår än idag Makedonien som EU:s bredaste och mest framgångsrika fredssatsning.

 

I Folke Bernadotteakademin, slutligen, handlade det om att bygga en svensk myndighet med uppgift, bl a, att medverka i EU:s uppbyggnad av civil krishanteringskapacitet i stort och på sikt (Jfr EU Headline Goals) genom involvering i något som hette EU Group on Training, och genom pilotmedverkan i ett projekt syftande till uppbyggnad av en civil snabbinsatsförmåga, CRT, Civil Respons Teams – förutom att också verka för effektiviserad civil-militär samverkan i multidimensionella eller multifunktionella fredsinsatser. Det handlade också mycket om civil-militärt samarbete. Dessa mina egna erfarenheter återspeglar mycket av bredden i EU:s krishantering, från kapacitetsuppbyggnad och policy till specifika landmissioner, ett arbete som nu drivits vidare under det svenska ordförandeskapet.

 

————————————————

 

Läget nu är alltså att EU är i färd med att genomföra de mått och steg som följer av Lissabon-traktaten när det gäller, bland mycket annat, att stärka EU:s roll som säkerhetspolitisk aktör. Grunden har lagts för en struktur som ska effektivisera, och internt harmonisera, EU:s politiska tyngd som global aktör och säkerhetspolitiskt omsätta och operationalisera EU:s ekonomiska makt. Det handlar då, inte minst, om organisatoriska förändringar i Bryssel och, som sagt, fortsatt kapacitetsuppbyggnad, militärt såväl som civilt. EU:s närvaro ute i världen stärks genom den nya EEAS-organisationen. Både den interna samordningen, mellan medlemsländerna och mellan de olika EU-institutionerna, stärks, liksom potentialen för samordning och samverkan mellan EU som helhet och andra länder, internationella organisationer såväl som stormakter och ländergrupperingar.

 

Krishanteringsförmågan avses ytterligare stärkas genom en utveckling av något som kallas Det permanenta strukturerade samarbetet och genom en s.k. startfond för att möjliggöra en snabb finansiering av insatser i uppstartskedet.

 

En genomgripande och nyttig, på blandad erfarenhet grundad, diskussion genomfördes under det svenska ordförandeskapet om EU:s s k stridsgrupper, Battle Groups. Resultatet blev ett enigt beslut om en mer flexibel tillämpning av det s k stridsgruppskonceptet och utökad samverkan mellan olika länder med roterande stridsgruppsansvar. Arvet idag från 10 år med ESDP är 22 olika krishanteringsmissioner/operationer med sammantaget c.a 70 000 personer på fyra olika kontinenter – varav rent militära missioner i Makedonien, DRC, Tchad, Bosnien-Herzegovina och (utanför) Somalia (Atalanta), på civil sida framför allt storsatsningarna i Kosovo och Afghanistan. Som konkret, ännu insatsoprövad produkt av många års diskussioner om militär kapacitetsuppbyggnad, kvalitativt och kvantitativt, framstår EU Battle Groups som den just nu viktigaste militära ESDP-komponenten. Norge och Sverige samarbetade som ni vet nära, tillsammans med ett antal andra länder, i den Nordiska stridsgrupp som stod i beredskap första halvåret 2008. Vi ser nu fram mot en nästa sådan beredskapsperiod första halvåret 2011, helst i samma konstellation.

 

Så det handlar, ärade åhörare, om en stor, och svår, och svårstyrd, verksamhet å vägnar av 27 självständiga stater, var och en med också egna, nationella agendor. I detta sista ligger naturligtvis en känslighet, en komplikation, en restriktion. Jag tänkte komma tillbaka till det.

 

Men tillåt mig att först säga några ord om EU:s utvidgningspolitik som säkerhetspolitiskt instrument. Som ni vet är utvidgningspolitiken inte alldeles okontroversiell medlemsstaterna emellan. Det handlar då om hur man, kanske med tanke på inrikes förhållanden och opinionsstämningar, ser på förhållandet mellan utvidgning och å andra sidan möjligheterna till fördjupning av samarbetet och frågor om EU:s identitet.

 

Var i terrängen, i olika riktningar (numera, med Island på dagordningen, inkluderas även riktning väster), går gränsen för EU:s utvidgningsvilja och utvidgningsförmåga? Vid vilken gräns upphör en fortsatt utvidgnings uppenbara, egentligen i sig oomtvistade, säkerhetspolitiska värde att totalt sett väga mindre tungt än upplevda nackdelar i form av uttunning av möjligt samarbete och identitetsförluster? Vad med återstående Balkan-länder, Turkiet, Ukraina, m fl? Här inryms stora frågor av EU-existentiell art. Här uppstår, liksom f ö än mer för NATO, frågor inte minst om förhållandet till Ryssland som varken kan eller vill bli medlem, av vare sig NATO eller EU.

 

Ändå är det så, vill jag och många med mig hävda, att EU:s främsta säkerhetspolitiska tillgång – i relevanta fall – ligger just i utvidgningsinstrumentet, EU:s kapacitet att kunna, som i Makedonien, länka en akut krishanteringsinsats (Stabilisering) till en anslutningsprocess (Associering), där utsikterna till medlemskap utgör den stora reformmoroten, samtidigt som EU har fördelen att kunna ställa reformkrav som annars skulle vara svåra att ställa och få gehör för.

 

För EU och Europa bör det t ex rimligen vara en stor fördel att erbjuda medlemskap till ett intilliggande Turkiet, dock med villkoret att ett medlemskap förutsätter omfattande reformering, politiskt som ekonomiskt. Och ett Turkiet som faktiskt h a r genomfört alla dessa reformer, de som krävs för kandidatstatus resp medlemskap, är rimligen en större säkerhetspolitisk tillgång för EU/Europa än ett Turkiet som inte har det och aldrig lär komma att kunna eller vilja göra det, geopolitiskt sett. Oaktat eventuella socio-politiska nackdelar, apropå aktuell europeisk debatt.

 

Detta blott ett exempel. Poängen är att utvidgningsmöjligheten, både som process och som mål, är en stor säkerhetspolitisk tillgång där det är relevant, d v s där EU-medlemskap alls är aktuellt. Så ä r fallet i kvarvarande Balkanländer, med BiH som det ännu kanske svåraste fallet som vi vet, och så (menar i varje fall Sverige) ä r fallet betr Turkiet och kopplingen till den svårlösta Cypern-frågan. Men så är definitivt inte fallet långt bort, som i Afghanistan. Däremot kanske i mer närliggande länder som landgruppen mellan Vitryssland och Georgien där det, kanske, inte handlar om medlemskap, ens på sikt, men däremot om något annat, en gynnad relation, ett speciellt partnerskap som också kan verka som reformmorot. Därav det svenska, eller rättare sagt svensk-polska, initiativet till det Östliga Partnerskapet som EU antog i höstas.

 

Men visavis länder längre bort, i Afrika eller Asien i första hand, måste EU:s säkerhetspolitik och krishanteringstyngd förstås handla om annat än utsikten till medlemskap. Då handlar det mer om ekonomisk makt och biståndsförmåga kopplat till internationellt tillerkänd, respekterad och efterfrågad diplomatisk styrka och förmåga, och då i samverkan med respekterade partners i det internationella samfundet, i sin tur kopplat till de säkerhetspolitiska och krishanteringsinstrument som EU som ekonomisk stormakt har råd och anledning att bygga upp. Såsom också sker nu.

 

Det handlar om EU:s samlade vilja och förmåga att – i hög grad i egenintresse – avlasta det övriga internationella samfundet, att kunna leverera relevanta svar på relevanta hot mot internationell fred och säkerhet. Att genom ansvarstagande kunna vinna respekt och inflytande. Därav bl a storsatsningen på Afghanistan. Och viljan att av egen kraft hantera utvecklingen i Kosovo och BiH. Men också beredskapen att bidra med tyngd i fredsprocessen i Mellersta Östern tillsammans med USA och andra. Även i det problemtyngda Afrika finns stor efterfrågan på EU som säkerhetspolitisk aktör och fredsfrämjande faktor. Listan är naturligtvis lång.

 

Men jag skulle vilja säga att EU:s potential – och befintliga kapacitet, med den rymliga verktygslådan och den förstärkning som det nya EEAS utlovar – i än högre grad kommer till sin rätt inom det internationellt starkt apostroferade området konfliktförebyggande, conflict prevention. Den grundläggande, återkommande iakttagelsen förblir ju att världssamfundet borde göra mer, mer än man riktigt förmått hittills, för att kväva konflikter i sin linda, innan det stora våldsutbrottet skett, eller att genom framsynta åtgärder förebygga att konflikter alls bryter ut, eller i varje fall att genom riktade åtgärder tillse att tidigare konflikter inte återuppstår.

 

Detta är ett stort och svårt område, akademiskt omtvistat och stundom politiskt kontroversiellt. Hur identifierar man en potentiell konflikt, i allt internationellt brus, och alla oväntade naturkatastrofer, i dagarna Haiti, som kullkastar alla dagordningar? Dessutom: hur skilja medvetet, metodmässigt konfliktförebyggande från all annan diplomati och för den delen biståndspolitik? Och hur omsätta den välvilliga, till intet förpliktigande festtalsretoriken till konkret arbete? Allt detta låter sig sägas, men jag vidhåller ändå att conflict prevention är ett område som lämpar sig utomordentligt för ett starkt EU-engagemang, såsom också i liten skala sker, sekretariat för detta ändamål finns här och där i labyrinten av internationella organisationer, inkl EU. Och EU har ju till förfogande ett ganska unikt sortiment av nyttiga redskap för konfliktförebyggande, också i vid mening.

 

Ärade åhörare,

 

det bör sägas att lednings- ,organisations- och kapacitetsutvecklingen i EU:s säkerhetspolitik är avsedd, i varje fall i första hand, att öka EU:s samlade internationella säkerhetspolitiska inflytande och relevans (för internationell fred och säkerhet och som partner till andra huvudspelare på den stora arenan), s n a r a r e än att avlasta medlemsstaterna från behovet av egen nationell säkerhetspolitik, dvs utrikespolitik och försvarspolitik. Jag utesluter förstås inte att nationella finansministrar framöver kan komma att åberopa tillkomsten av t ex EEAS som argument för budgetåtstramningar – vissa antydningar i den vägen förekommer i aktuell svensk debatt om både utrikespolitiken och försvarspolitiken. Och inom EU-familjen talas i dagarna om budgetneutralitet vad gäller finansieringen av just EEAS. Men avsikten är trots allt samlad effekthöjning, snarare än blott omfördelning mellan de nationella och EU-nivåerna. Hur det till sist blir med detta lär i hög grad styras av omvärldsutvecklingen och framtida hot. Men också av särskilt de stora medlemsstaternas vilja att överlåta del av sin säkerhetspolitik till den EU-gemensamma ledningen.

 

Därmed är det dags att övergå från en – kanske alltför rosig – beskrivning av kapacitetstillväxt och internationell relevans till en avslutande diskussion om möjliga hinder och problem, den ”refräng” som Solana hänvisade till i mitt inledande citat. Ty: ett säkerhetspolitiskt starkt samlat EU förutsätter att medlemstaterna, också de stora, verkligen är beredda att i viss relevant grad låta sig egen nationella agenda träda tillbaka till förmån för den EU-gemensamma ledningen, också i frågor och på arenor där nationella intressen, ekonomiska, politiska och/eller kulturella, finns på bordet.

 

Åtminstone på lite sikt är förutsättningen också att medlemsstaterna förmår hantera sina olika roller, eller ”hattar”. Retorik om komplementaritet i all ära, men för ett land som är medlem i både NATO, EU, OSSE, FN och Europa-rådet bör det förbli en ganska grannlaga uppgift att fördela trots allt begränsade nationella resurser, roller och engagemang mellan dessa olika organisationstillhörigheter, t ex vid utformningen av sin Afghanistan-politik. Ett stort antal länder har att samsas om synen på lämplig arbetsfördelning mellan floran av organisatoriska roller. På krishanteringsområdet: ska NATO i princip vara den militära armen, den arm som hanterar den ”hårda” säkerheten, och EU den civila? I Afghanistan? Var hamnar i så fall EU Battle Groups och annan uppbyggnad enligt fastlagda militära headline goals?

 

Listan med frågor som dessa kunde naturligtvis göras lång. Nu och framöver handlar det, förutom alla alltid svåra frågor om insatskoordination inom hela IC-familjen i fält, som i Afghanistan, mycket om just EU och NATO. Under det svenska ordförandeskapet lades ner ett omfattande arbete för att söka förlösa de samarbets- och harmoniseringskramper, de brister i fungerande komplementaritet, som funnits och finns främst till följd av Turkiet-faktorn och, generellt, omständigheten att Turkiet liksom USA och Norge är medlemmar av NATO men inte av EU.

 

En tredje förutsättning för att kunna matcha potentialen med uteffekt har, tror jag, också att göra med faktorn organisatorisk komplexitet. Till grund för legitima beslut inom EU – liksom NATO och andra internationella organisationer – ligger alltmer omfattande processer i alltmer gigantiska byråkratier. Så måste det kanske vara om 27 självständiga medlemsstater ska kunna fatta – och få genomförda – viktiga och relevanta konsensusbeslut. Men ändå: komplexiteten, pappersfloden, de oändliga mötena, kompromissandet, allt detta som innebär att ju större organisationer desto större andel tid och kraft måste ägnas rena inom-organisationsfrågor, sådant kan naturligtvis inte undgå att verka effektminskande, särskilt om organisationen hela tiden växer. Jag noterar att Torbjörn Jagland nu kämpar med sådana frågor i sitt nya jobb i Europarådet. Själv fick jag handfast uppleva vådan av detta i mitt EUSR-jobb i Makedonien – alltså svårigheten att få ut vettiga instruktioner ur EU-maskineriet i Bryssel.

 

Dessa tre hinder eller svårigheter, de nationella agendorna, de flerdubbla hattarna och den tillväxande byråkratin, är realiteter att beakta och hantera, och att erkänna när vi samtidigt talar om den stora potentialen, de mäktiga sakuppgifterna och de stora framstegen.

 

För vart och ett medlemsland består alltså fördelen, mervärdet, i den samlade utökningen av EU:s möjligheter framöver att spela en säkerhetspolitisk roll i paritet med potentialen. Även för ett EU närstående land som Norge, som konkret samverkar med EU-kollektivet bl a i ESDP-insatssammanhang, är det rimligen en tillgång och en fördel att EU nu skärper sin ambition och sitt grepp om krishanteringsefterfrågan. Även Frankrikes positionsförskjutning i rollfördelningen mellan EU och NATO är viktig i sammanhanget. Och inte minst viktigt är naturligtvis Obama-USA:s starkt positiva värdering av ett EU med stärkta, framväxande säkerhetspolitiska ambitioner, som komplement till snarare än i konkurrens med NATO.

 

Men för EU:s medlemsstater, och därvid naturligtvis inte minst stater som Sverige och Finland som inte är medlemmar av NATO, tillkommer en annan aspekt, ett annat mervärde, nämligen det mått av ”säkerhetsgaranti” inom EU som nu kodifierats i Lissabon-traktaten. För EU:s NATO-stater spelar den s k ”solidaritetsklausulen” kanske mindre roll – den hårda säkerheten täcks främst av NATO-medlemskapet och särskilt då den berömda, alltid svåroperationaliserade Art 5 (apropå aktuell process om ny säkerhetsstrategi för NATO:s del) – men för icke-NATO-stater i EU är det en annan sak.

 

Det finns i nu gällande Lissabon-traktat två artiklar, gällande och bindande också för det icke-alliansanslutna Sverige, som stipulerar att alla övriga medlemsstater skall ge stöd och bistånd ”med alla till buds stående medel” i händelse av terroristattack mot, naturkatastrof i eller väpnat angrepp mot en annan medlemsstats territorium. Referensen om väpnat angrepp finns i artikel 42.7 i traktaten för den som vill kolla. I artikel 222, som är den passus som brukar refereras till som ”solidaritetsförklaringen” heter det att EU-länderna ”ska handla gemensamt i en anda av solidaritet om en medlemsstat utsätts för terroristattack eller drabbas av en naturkatastrof eller en katastrof som orsakas av människor. Unionen ska mobilisera alla instrument som står till dess förfogande, även de militära resurser som medlemsstaterna tillhandahåller”.

 

 

 

Liksom förra årets debatt i Sverige kopplad till begreppet ”nordisk solidaritet”, inte minst i anslutning till Thorvald Stoltenbergs förslagslista, finns naturligtvis nu en svensk debatt om vad denna EU-solidaritetsklausul egentligen betyder. Inom EU har f ö diskussionen om praktiska slutsatser och tolkningar av fördraget i denna (viktiga) del bara börjat. Kan vi för svensk del dra slutsatser av försvarsekonomisk art av denna ”säkerhetsgaranti” (OBS citationstecknet!)? Har vi via EU-solidariteten övergivit vår alliansfria hållning? Hur förhåller sig EU-solidariteten, dess värde som ”säkerhetsgaranti” till den ”nordiska solidariteten”. Bådadera är ju numera del av officiell svensk säkerhetspolitisk doktrin. Flera frågor finns.

 

Svaret är nog dock, till besvikelse för en del och lättnad för andra, beroende på var man står i den politiska terrängen, att EU:s motsvarighet till ”säkerhetsgaranti”, alltså primärt artikel 42:7 om väpnat angrepp, med de garderingar och förbehåll som finns i traktatstexten inte i nuläget har denna slags konkreta implikationer. Det framgår t ex av artikeln att åtagandet enligt artikelns inledning inte ska påverka den särskilda karaktären hos vissa medlemsstaters säkerhets- och försvarspolitik. Namn nämns inte i samband med denna politiskt viktiga kompromissformulering, men alla i främst Finland och Sverige vet vad som avses. Den enskilda medlemsstaten, inkl den som inom EU vill fortsätta att vara militärt alliansfri, d v s stå utanför NATO, bestämmer själv på vilket sätt ett solidaritetsstöd kan utformas. Den kan m a o sägas att den närmare operationaliseringen av detta just har inletts. Tyngdpunkten ligger tills vidare på (politisk) solidaritet snarare än ”hård” säkerhetsgaranti. Arbetet fortsätter.

 

Hängslen och livremmar finns följaktligen kvar. Men ingen i Norge kan, likväl, gärna undgå att notera en tendensförskjutning i Sveriges säkerhetspolitiska språk, en tendensförskjutning där ordet solidaritet står centralt, både i Norden och inom EU, och där det uppenbart handlar om att i ökande grad söka säkerhet i olika typer av (komplementära) samarbetsarrangemang med relevanta partners, snarare än igelkottsförsvar och utrikespolitiska solorusher.

 

——————————————————

 

Jag vill sluta med att säga att vi lever i en spännande tid med många möjligheter och frågetecken. EU har just tagit ett viktigt säkerhetspolitiskt steg framåt, inom NATO pågår en omfattande strategiöversyn som intensivt berör inte minst Norge, Jagland reformerar Europarådet, OSSE söker ny eller nygammal roll i debatt med Medvedevs Ryssland som önskar förändra den europeiska säkerhetsstrukturen, och stark förändring präglar, eller borde prägla, även FN-systemet. Under tiden tillväxer det internationella fredsinsatsbehovet, om inte exponentiellt så i varje fall kraftigt, i varje fall i Afrika och Asien, samtidigt som världspolitiken tycks gå mot multipolaritet,

 

Alla goda, reformerade krafter lär m a o behövas. Ett mer samordnat och effektivt EU behövs definitivt. Mycket lär som sagt återstå, men fr o m detta år har en god grund lagts. Kanske får vi säga att det svenska ordförandeskapet har fått spela roll som ”jordmor” för denna nya grund.

 

Tack för uppmärksamheten

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 12. mars 2007

ved

Ambassadør David Powell
British Ambassador to Norway

FOTO:
British Embassy, Oslo. Foto: Google/Wikipedia/Kjetil Ree

UNITED KINGDOM SECURITY POLICY:  JOINING THE DOTS

(Check against delivery)

It is a great privilege to be here tonight to address such a distinguished audience and in such a distinguished and historic setting.

I want to cover tonight three sets of issues.  First, a UK view of the current global security context; second, our security response at the national level – how the institutions and interactions can make policy responses work; and third, some of the wider issues about international co-operation.

I have subtitled this talk ‘Joining the Dots’.  This is not a particularly new or surprising concept.  The challenges of the modern world are inter-related.  An integrated response is essential:  military, diplomatic and development interventions all matter.  And few of these challenges can be addressed without international co-operation.  Of course, all countries want to make their policies as effective as possible by ensuring that the policy instruments chosen are mutually reinforcing.  I’d like this evening to reflect on what the concept means for the UK, given our particular history and our position as a medium-sized country, but one with a global perspective.

Current Security Challenges

First, the challenges.  It may be foolhardy to predict – especially about the future.  But the security environment over the next 20-30 years looks set to see continuing threats from international terrorism, weapons of mass destruction and failed – and failing – States.  Emerging trends, including climate change, resource competition and demographics, will potentially pose additional drivers for conflict.  The way these threats interact and combine will further complicate the picture.

The UK’s approach to foreign policy and particularly its security challenges has a number of characteristics:

  1. Values-based:  We believe that it is by furthering our values that we best further our interests in the era of globalisation and interdependence;
  2. Activist:  We seek to be engaged in every issue, both in helping to set the agenda and delivering it;
  3. Comprehensive:  Using the full range of instruments to deliver the agenda, including both ‘hard’ and ‘soft’ power – I’ll come back later to this point; and
  4. International:  Having as its foundation both a central role in Europe and a strategic alliance with the US.  And at the same time, engaging with broader international coalitions and working with key niche players to effect change.

This approach has delivered considerable success in the global agenda.  We have contributed, for example, to:

  1. G8 initiatives leading to $70billion of debt relief and agreement to double development assistance;
  2. Successful military interventions in Kosovo, Bosnia and Sierra Leone;
  3. Removing Saddam Hussein from power and the election of a national unity government in Iraq;
  4. Establishing democracy in Afghanistan, and eradicating terrorist camps;
  5. Pre-emptive intervention to help prevent conflict in Macedonia;
  6. The renunciation by Libya of its weapons of mass destruction programme.

Needless to say, at the same time, many other security issues remain.  The most significant would, however, probably include:

  1. Stabilising Iraq and Afghanistan;
  2. Accelerating the Middle East peace process;
  3. Countering the threat from Islamic extremism;
  4. Tackling nuclear proliferation in Iran and North Korea; and
  5. Ending the violence in Darfur.

Obviously, not all these or other future security challenges will require the use of armed force.  But some might, in both conflict and non-conflict situations:  to intervene when our strategic interests are threatened; to maintain the security and stability of the international system; and to act when there is a moral imperative to do so.  Distinctions between conflict and non-conflict situations are themselves becoming less clear and operating environments are becoming more demanding.  Military action alone is not enough:  integrated civilian and military solutions are needed.

By an integrated solution I mean the combination of both ‘hard’ and ‘soft’ power.  That is the willingness to take direct military action as well as to make diplomatic and financial commitments of a different kind.  In the military context this has required the UK to retain balanced forces, able to act against a range of threats and to maintain the strategic nuclear deterrent.

But it is fair to say that the ‘hard’ power has been considerably more controversial than the ‘soft’.  For the UK, ‘hard’ and ‘soft’ power are driven by the same principles.  The world is interdependent.  That means we work in alliance with others.  But it also means problems interconnect.  Poverty in Africa cannot be solved simply by the presence of aid.  It needs the absence of conflict.  Failed States threaten us as well as their own people.  Terrorism destroys progress.  Terrorism cannot be defeated by military means alone.  But it cannot be defeated without it.

The UK Approach

This brings me to my second set of issues:  how the UK seeks to respond in practice to new security challenges.  I shall illustrate what I mean by three examples:  the struggle against terrorism; Iraq; and Afghanistan.  And I’d like then to draw a few more general lessons.

Terrorism is not simply a security issue.  The UK’s response, termed ‘Contest’, is divided into four strands, which we term the ‘four Ps’:

  1. Prevent:  We seek to tackle the radicalisation of individuals, both in the UK and elsewhere, which sustains the international terrorist threat.  The UK’s response includes tackling disadvantage, deterring those who facilitate terrorism; and engaging in the battle of ideas by challenging the ideologies that extremists believe can justify the use of violence;
  2. Pursue:  Activities within this strand include the disruption of terrorists and their operations, and have a number of aspects:  Gathering intelligence; disrupting activity, including bringing terrorists to justice through prosecution; and international co-operation with partners and allies.  In this connection, I welcome last week’s announcement that Norway’s counter-terrorism intelligence effort is to be strengthened;
  3. Protect:  This is concerned with reducing the vulnerability of the UK and UK interests overseas to a terrorist attack and includes strengthening border security; protecting key utilities; reducing the risk of attacks on transport;
  4. Prepare:  Finally we have to ensure that the UK is as ready as it can be for the consequences of a terrorist attack.  The key elements include identifying potential risks; building capabilities; and continually evaluating and testing our preparedness.

None of these strands can, of course, be considered in isolation from the others.  Changing mindsets can be slow.  Politics on its own is not sufficient.

Iraq

Turning next to Iraq, where the UK’s use of ‘hard’ power has perhaps been most controversial.  There is no doubt that Western governments did make mistakes – in regard both to some of the intelligence before the war and to some of the decisions taken after the fighting stopped.  And there is no doubt that the levels of violence by terrorists in Iraq are blighting the lives of many Iraqis.  This is not the occasion to go through the reasons for the conflict, though it is worth noting both that the conclusions we reached on Saddam’s weapons of mass destruction were shared by intelligence agencies right across the world; and that there was a track record of concealment:  Saddam’s sophisticated biological weapons programme was only uncovered when his son-in-law defected in 1996 – after the United Nations Special Commission (UNSCOM) had been already operating for many years.

I understand, of course, why some countries, including Norway, have chosen to withdraw armed forces.  But it is worth underlining the tremendous needs of the people of Iraq.  Iraq’s neighbours only on Saturday, at the Iraqi neighbours meeting in Baghdad, emphasised their support for the Iraqi Government’s efforts to confront terrorism and sectarian violence.  And the multi-national force there now is not an occupying force but is acting in a supporting role with the mandate of the United Nations and at the request of the Iraqi Government.  And this was not a government imposed by anyone.  It was the people of Iraq who turned out in their millions to vote for that government and for a positive future for their country.  By helping them to take on the violent minority who want to drag the country into chaos, we are fulfilling a responsibility which we took on when we removed the previous, murderous regime.

Over the coming months we will be reducing our troop levels in Iraq from the present 7,100 to roughly 5,500.  Over time and depending naturally on progress and the capability of the Iraq Security Forces, we will be able to draw down further.  The UK military presence will continue into 2008, for as long as we are wanted and have a job to do.  Increasingly our role will be support and training, and our numbers will be able to be reduced accordingly.

Our over-riding objective – shared by our coalition partners – remains the same:  to help the Iraqi Government create a secure environment:  the space in which they can continue the task of reconstructing their country.  We are under no illusions how difficult that task is or how acutely the fate of that country still hangs in the balance.

For the UK’s part, military forces work closely with diplomats and aid workers.  The physical side of reconstruction is important – getting the oil flowing again, putting children back into schools, repairing roads, providing fresh water and a reliable electrical supply.  But it is also about reconstructing the structure of a functioning nation:  State-building if you will.  In other words, after decades of autocratic, sectarian rule, creating a government of national unity along with the legal and non-governmental structures at every level of society that are the mark of a mature, stable democracy.  The consequences of a failure in Iraq now are every bit as stark as the failure in Afghanistan in the last decade.  A country that risks becoming an ungoverned and lawless State in the heart of the most volatile region in the world – the Middle East.

Afghanistan

In Afghanistan, too, a joined-up approach is essential.  The UK is, of course, operating predominantly in the south.  The Afghan Government, international organisations, donor nations and Non-Government Organisations need secure environments in which to conduct much-needed reconstruction work.  The UK’s Helmand Task Force, part of the long-planned expansion of the International Security Assistance Force (ISAF) across Afghanistan, is playing a crucial role in setting the conditions for reconstruction in the south of the country.  They are working closely with the combined military and civilian UK Provincial Reconstruction Team (PRT) based in Lashkar Gah.  As we recently announced, the size of our military contingent will increase over the coming months.

In the initial stages of the deployment UK troops have seen operations designed to root out insurgents, an essential prelude to implementing their ISAF mission of facilitating development.  Deploying to provinces in the south of Afghanistan has, as expected, proved a major challenge.  The region was a Taliban heartland and the expansion of ISAF was bound to lead to clashes with those who oppose the Afghan Government.  It remains, too, the major drug-producing area of the country, and is where the trade is organised.  Nonetheless the presence of UK troops is now having a positive effect.  The people of Helmand province are starting to see the initial benefits of Afghan Government and international community reconstruction efforts.  They are starting to see that the opportunity of the future is significantly better than the alternative, the repression of the Taliban regime.

Lessons

I’d like at this point to note three broader lessons we have taken from these examples and UK experience more generally.  All basically come down to one theme:  «it’s good to talk».

First, the vital importance of interdepartmental co-ordination.  Departmental government does not always lend itself easily to co-operation on cross-cutting issues.  Different cultures, working practices and terminology conspire to make co-operation difficult.  A collective desire for better co-operation is not enough to make it happen spontaneously.  In the UK the central role has long been played by the Cabinet Office (responsible to Government collectively and separate from the Prime Minister’s office).  Ministerial committees (in the case of Afghanistan, chaired by the Defence Secretary) draw together Ministers and senior officials from across government to co-ordinate the UK’s military, political, developmental and economic engagement.

Second, the need for the intelligence on which policy is based to be independent, but also policy-sensitive.  In the UK, Ministers and senior officials are served by a central co-ordinating mechanism, known as the Joint Intelligence Committee, that prepares

policy-neutral strategic intelligence and analysis on some of the key issues.  Because these assessments include intelligence, diplomatic reporting and open-source information, they aim to give as comprehensive a picture as possible.  But because the mechanism involves all the key experts getting around the table to argue about the significance of different items of information, intelligence practitioners can be much more sensitive to the needs of policy practitioners and policy can be informed by a better understanding of the strengths and weaknesses of intelligence sources.

Third, the need for policies to be explained openly and consistently.  We are seeking to take a new approach to public diplomacy, to be more strategic, better co-ordinated with others, such as the British Council and BBC World Service, and evaluated more systematically.  Public diplomacy activity is becoming much more an integral part of the UK’s plans for achieving the Government’s priorities in other countries.  In the security context, co-ordinated public diplomacy is perhaps particularly important in explaining the UK to the public in countries most suspicious of our objectives.  But there is a possibly tangential role even with our closest friends.  In Norway, for example, one of the themes being pursued by the British Council relates to the issues of identity, multiculturalism and diversity.  Efforts to increase understanding between different cultures can cross geographical borders.

So, we try to ensure that inside the UK, our strategies are joined up and are mutually reinforcing.  But in almost all areas, what the UK does must of course chime with the objectives of host governments (such as Afghanistan) and those of other international actors.  This is essential if we are to be relevant and useful – but it does also present us with some real sequencing problems if these wider reference points are not clearly defined.

The International Dimension

The last set of issues, then, that I want to cover tonight is the issue of wider international co-ordination.  Again, for this audience, I’ll focus on co-ordination where the use of armed force may be an element.

Much co-ordination is carried out within and between multilateral institutions.  The number has steadily proliferated since 1945.  Some have evolved to meet new challenges; others have not.  The result is a complex international architecture with many overlapping roles and too little focus on the value added that each institution can deliver.  Only by working with others through these institutions can we secure our international objectives, whether on human rights, security or climate change.  So there is a need to work both with individual partners and with the institutions themselves to reform institutions so that they enable results, not block them.  I would in this context pay a tribute to Prime Minister Stoltenberg’s work in reforming the UN system.

I’d also pay a tribute to Norway’s role in achieving the consensus at the Rīga NATO Summit for the Alliance as a whole to concentrate on a comprehensive approach in Afghanistan.

Afghanistan is indeed a good example.  The country is not one anyone would naturally have wanted to choose as an example of how to put together a failed State.  Clearly, applying a comprehensive approach – co-ordinating various interlocking strands of activity to achieve the desired end state – in a complex, multi-national environment, presents a major challenge.

That challenge is essentially about integrating the two aspects of the international role in Afghanistan:  to underpin our collective security by denying ungoverned space to terrorists; and second, within this framework for stability, help the new Afghan Government to build a rule of law, governance and economic activity.  As President Karzai said at his press conference in London last month:  «Reconstruction will have to be accompanied with security.  In the absence of security, reconstruction will become a difficult thing to achieve».

The UK actively seeks to ensure that actions in those institutions of which we are a member are again mutually reinforcing.

I referred earlier to sequencing issues.  This can mean, for example, that action in the UN Security Council has to take place against very tight deadlines; EU and G8 positions have to be mutually reinforcing; and macro-level economic intervention does not undercut the essential micro work carried out on the ground by aid agencies and NGOs.

Sequencing and joining the dots on the ground can be every bit as, or more, challenging.  There is a tension, for example, between the short-term planning horizons of the military, and also humanitarian players, and the longer perspective of the development agencies.  Both sets of processes need to be able to feed experience and lessons learned to each other.  And both need to take account of local actors and authorities.

As an aside here, it is worth noting that strict demarcation may not always be possible.

Sometimes, where plans and co-ordination mechanisms are under-developed, NATO will need to do some interim filling of gaps.  The practicalities on the ground, particularly in the south and east, where the civilian and NGO presence is very restricted or non-existent, mean it is inevitable that NATO will need to take on more of a lead co-ordination role within the framework of agreed objectives.  But this can only be a holding operation, until the conditions are right for the proper authorities to take over.  What is fundamental is that the real needs of the ordinary people in Afghanistan should not be held hostage to institutional rivalries.

I welcome that Norway is making a particularly substantial contribution.  There are practical and financial initiatives on education, governance, rural development, the rule of law and, most recently, oil for development.  And you have over 500 troops deployed in the north of the country, soon to be augmented by Special Forces in Kabul.

It is the military aspect of this contribution that has, I recognise, been not without some domestic controversy.  The debate in this country is probably similar to that in many others.  But because Norway is a nation that punches well above its weight internationally some of the dilemmas that many now face may be particularly acute here.  For example:

  1. How much resource can or should be spent on armed forces in a time of peace in Europe?
  2. What capabilities should a country need to maintain for national defence?  Should a country try to cover a full range of international operations or would concentration on fewer, and more sustainable niche roles be more appropriate?
  3. Should a nation explicitly plan to be able to deploy a particular proportion of its armed forces overseas – for the larger players the figure is about 20%; and
  4. To what extent will there be the political will to exercise both ‘hard’ and ‘soft’ power?  Some countries have effectively, except in the most exceptional circumstances, retreated to peacekeeping alone.  That is perhaps understandable – it reduces domestic controversy.  But there may be also less political influence with those who still do exercise that hard power.

The UK, like everyone else, can’t do everything or be everywhere.  But we continue to believe that our national interest is served by taking as wide a focus as possible.  This means in a military context that we are resourcing our armed forces at well above the 2% of GDP that is increasingly discussed as a NATO target; we maintain a range of forces, with a capacity to deploy overseas; and above all we retain the political will to use these forces for military action.

I have tried, then, in this talk to set out the context within which the UK sets the contribution its armed forces can make to international peace and security.  I am very conscious that the issues and dilemmas we face, though different in scale and resonance, may not be wholly unfamiliar to those responsible for Norway’s security policy.  I look forward with great interest to following the debate in this country on these issues as your Defence Study 07 and Defence Policy Commission unfold.

Diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund
13. februar 2006

Innledningsforedrag
ved Generalmajor Kjell Grandhagen
Sjef Forsvarets styrker

 

Internasjonale operasjoner – under ledelse, og av FN eller regionale organisasjoner som NATO, EU, etc.?

 

Formann, mine damer og herrer!

Temaet for kvelden kunne vel knapt vært mer aktuelt enn akkurat dette – seks dager etter at en norsk militær avdeling i Maymaneh i Afghanistan har vært gjennom den kanskje mest alvorlige hendelsen vårt personell har vært utsatt for gjennom snart seksti år med internasjonale fredsoperasjoner. På kveldens hovedspørsmål – om internasjonale operasjoner skal ledes av FN eller regionale organisasjoner – vil jeg umiddelbart gjøre min holdning klar: Her er det ikke noe enten eller, men snarere, som hos Ole Brumm, et ”ja takk begge deler”. Det sentrale da blir jo å fastslå når man skal gå for det ene og når man skal gå for det andre, noe jeg vil få komme tilbake til om et øyeblikk.

Før jeg gjør det vil jeg imidlertid få minne om vårt lands historie og tradisjon som en solid bidragsyter i internasjonale operasjoner, og særlig innenfor FN-rammen. Gjennom etterkrigstiden har om lag 50 000 nordmenn gjort tjeneste i internasjonale operasjoner – de langt fleste av dem i rene FN-operasjoner med lyseblå beret på hodet.

Mens de rene FN-operasjonene var enerådende frem til midt på nittitallet, har vi siden da sett en endring ved at stadig flere fredsoperasjoner gjennomføres i regi av regionale organisasjoner eller koalisjoner av villige nasjoner. Det er imidlertid viktig å merke seg at også disse operasjonene i de aller fleste tilfeller gjennomføres på oppfordring av og med mandat fra FN. Det kan imidlertid være nyttig å gå noe nærmere inn på hvorfor vi fikk det veiskillet vi fikk på midten av nittitallet. Det er nemlig på ingen måte noen tilfeldighet at regionale strukturer spiller en større rolle i fredsoperasjoner enn tidligere.

Den viktigste årsaken ligger i den endringen i selve konfliktbildet som skjedde i kjølvannet av den kalde krigen. Mens øst-vest-konflikten hadde lagt en demper på utviklingen av mindre konflikter, både mellom stater og internt i stater, under den kalde krigen, åpnet mange av disse konfliktene seg tidlig på nittitallet. Eksempler på dette er konfliktene på Balkan, i Somalia og i Rwanda. Mens forutgående operasjoner i stor grad dreide seg om å sikre og overvåke inngåtte fredsavtaler, kalte disse konfliktene på styrker som kunne gå inn i krigshandlinger for å stanse dem. Det er i ettertid en bred erkjennelse av at dette var en type operasjoner FN ikke var forberedt på å håndtere. Organisasjonen måtte derfor døyve sviende nederlag både i Bosnia, Somalia og Rwanda, nederlag som kostet dyrt i konsekvenser både for de berørte områdene og for FN som tapte troverdighet – en troverdighet som sannsynligvis ennå ikke er gjenopprettet. For dem som vil studere dette mer inngående vil jeg sterkt anbefale å lese den kanadiske genlt Romeo Dallaires bok ”Shake Hands With the Devil”, en rystende beretning om FN-systemets rystende håndtering av Rwanda-konflikten.

Utfordringen midt på 90-tallet besto først og fremst i at de tre konfliktene krevde en militær intervensjon med en helt annen robusthet enn FN tradisjonelt hadde stått for. Jeg har selv erfaring fra overgangen fra FN-operasjonen UNPROFOR i Bosnia til NATO-operasjonen IFOR og senere SFOR i 1995. De som opplevde begge løsningene har nok særlig merket seg følgende forskjeller:Entydige og robuste ”Rules of Engagement” – engasjementsregler som styrer styrkens maktanvendelse.

Resultatet av de negative erfaringene på nittitallet ble en dramatisk nedgang i volumet av FN’s fredsbevarende operasjoner frem mot årtusenskiftet, før tallet igjen begynte å stige gjennom de siste fem årene, slik at det i dag er omtrent like mange fredssoldater med blå beret som det var tidlig på nittitallet. Det er imidlertid en stor forskjell – den gang var det de store europeiske nasjonene som dominerte styrkebidragene – i dag er det land som Bangladesh, Pakistan og India som topper listene.

De dominerende nasjonene i sikkerhetsrådet synes gjennom de siste ti årene å ha etablert en slags arbeidsdeling mellom rene, FN-ledede løsninger og løsninger med FN-mandat, der ledelsen overlates til regionale organisasjoner som NATO, EU og ikke minst AU, den Afrikanske Union. Samtidig har FN gjennomført en intern prosess basert på erfaringene fra nittitallet for å forbedre sin evne til å gjennomføre og lede internasjonale fredsoperasjoner. I så henseende var det særlig forslagene i den såkalte Brahimirapporten fra 2001 som har hatt betydning. Det er ingen tvil om at organisasjonens evne til å lede fredsbevarende operasjoner er styrket gjennom de senere årene. Etter min vurdering er det imidlertid heller ikke tvil om at det fortsatt hefter betydelige svakheter ved FN-strukturen, som tilsier nøye avveining av hvilke operasjoner som bør ledes av FN og hvilke som bør utføres av regionale organisasjoner.

En av utfordringene i så henseende ligger i det som samtidig er organisasjonens styrke, nemlig at den består av det meget høye antall selvstendige nasjoner. Men jo flere nasjoner, jo vanskeligere er det å skape konsensus i krevende spørsmål. Jeg har merket meg at FN’s generalsekretær Kofi Annan selv, i sin rapport til fjorårets generalforsamling etterlyser større enighet i organisasjonen om en så sentral problemstilling som når man kan anvende makt for å forsvare internasjonal fred og sikkerhet. Jeg har også merket meg at han i den samme rapporten sier at FN’s militære kapasiteter ikke bør utvikles i konkurranse med de mange regionale organisasjonene men snarere i samarbeide med dem. I denne sammenheng trekker han særlig frem EU’s stående battlegroups og den Afrikanske Unions såkalte ”African Reserve Capacities”.

Jeg er ikke i tvil om at det fortsatt er en plass for rene FN-ledede operasjoner, slik vi kjenner dem fra Libanon, Gaza, Kambodsja og en rekke andre områder. Det skal heller ikke stikkes under en stol at mange av disse har vist seg meget effektive. La meg i den forbindelse særlig trekke frem de konfliktforebyggende eller preventive operasjonene, slike som i Makedonia, på Øst-Timor og på Kypros,  bare for å nevne noen. Styrkene i disse operasjonene har, ved sitt blotte nærvær og sin tidsriktige utplassering, hindret større konflikter i å blomstre opp, og således vært svært verdifulle.

FN leder også en del mindre operasjoner verden rundt der hovedelementene på bakken er mindre, ubevæpnede observatørteam og/eller politistyrker. Eksempler på dette er operasjonene i UNTSO i Midt-Østen, UNMOGIP i Kashmir, UNOMIG i Georgia og UNMIK i Kosovo.

Det er heller ingen tvil om at FN med suksess har ledet en del mindre operasjoner der fiendtligheter allerede har brutt ut og bidratt til å begrense eller stanse fiendtlighetene og stabilisere situasjonen. Noen av de mindre operasjonene i Afrika er gode eksempler på dette.

FN vil imidlertid fortsatt ha betydelige utfordringer når det dreier seg om mer omfattende og komplekse militære operasjoner. Dette skyldes en rekke forhold, og jeg skal i det etterfølgende peke på de viktigste.siteter.

Når FN i tiden fremover skal velge hvilke operasjoner organisasjonen selv skal gjennomføre og hvilke den skal gi mandat og deretter sette bort til regionale organisasjoner, tror jeg det er godt å ha dette bakteppet for de vurderingene som skal gjøres. FN er neppe tjent med å gjenta tabbene fra 90-tallet med de negative virkningene dette vil ha for organisasjonens troverdighet på lang sikt. Kofi Annans beskrivelse av en arbeidsdeling mellom FN og de regionale organisasjonene synes således å være et godt utgangspunkt for fremtiden i så henseende.

-Hvilke avveininger bør så Norge gjøre i forhold til deltagelse i internasjonale operasjoner i fremtiden. For det første er Norge blant et mindre antall nasjoner som faktisk er i stand til å gjennomføre de mest krevende militære fredsoperasjonene som i dag og i fremtiden er aktuelle. Faktisk er det ikke så mange nasjoner på kloden som besitter en slik kapasitet og sømløst kan integrere seg med andre i slike avanserte operasjoner. Derfor vil også det internasjonale samfunn forvente norsk deltagelse i slike operasjoner, slik som de vi har gjort det på Balkan og i Afghanistan. Hvis vi skal gjøre dette innenfor rammen av begrensede styrker, må det imidlertid skapes forståelse for at vi ikke nødvendigvis samtidig kan delta i enklere operasjoner andre steder.

En lærdom vi har gjort over tid, og som igjen er understreket de siste dagene, er at situasjonen i en pågående fredsoperasjon kan endre seg brått. Det vil således være feil å tro at for eksempel en fremtidig operasjon i Sudan vil være mindre krevende ift utrustning og trening enn de operasjonene vi har deltatt i så langt i NATO-rammen. Det er oppdraget, ikke rammen det løses i, som er avgjørende.

En annen utfordring vil være å balansere norsk fremtidig innsats i internasjonale operasjoner på et fornuftig nivå. Det er Hæren som tradisjonelt er hovedbidragsyter i denne sammenheng. Internasjonal erfaring viser at man ikke bør underskride en faktor på 1:4 eller 1:5 mellom utetid og hjemmetid for slike styrker. Der er vi for lengst når Hæren denne våren vil ha et bidrag ute på mellom 500 og 600 mannskaper. Skal bidraget økes, må også Hæren vokse.

Helt til slutt er det avgjørende for et lite land som Norge ikke å spre sin innsats for meget. Jeg forstår meget vel signaleffekten av at det norske flagget vaier mange steder på kloden, men mange ulike lokaliseringer betyr samtidig et langt større behov for kapasiteter som etteretning, samband, sanitet og logistikk enn det vi er i stand til å vedlikeholde over tid. Militært sett er det derfor ønskelig å samle våre bidrag mest mulig. Det gir også større robusthet.

Hæren løser i dag og vil i fremtiden løse de oppdrag våre politiske myndigheter beslutter. Det er også de politiske myndigheter som avgjør hvilken ramme vi skal delta innenfor, FN eller regionale organisasjoner. Min faglige tilrådning vil være at man nøye vurderer hvilke typer oppdrag som bør løses av FN selv og hvilke som bør løses av kompetente militære strukturer som eksempelvis NATO. Til syvende og sist dreier dette seg om å gi vårt personell den styrkebeskyttelse og den mulighet til å lykkes som de har krav på.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
4. oktober 2004

Ved Utenriksminister Jan Petersen

”Norsk sikkerhetspolitikk etter utvidelsen av EU og NATO”

 

Ærede forsamling,

Mine damer og herrer,

 

Det er hyggelig igjen å kunne stå her på denne viktige talerstolen. Oslo Militære Samfund er en tradisjonsrik institusjon. Dette årlige foredraget gir en fin anledning til både å drøfte noen av de viktigste sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål, og samtidig foreta noen ganske få avstikkere inn i den løpende politiske debatten i Norge.

 

Dagens sikkerhetspolitiske virkelighet har mange fasetter. Den er uoversiktlig og endres raskt. Truslene vi står overfor er mangesidige. Utfordringene er nye.

 

Ja, selve sikkerhetsbegrepet rommer nye dimensjoner – og det rommer tragiske dimensjoner.

 

Trusler mot mennesker – ja, mot stater – tar i dag form av pendlertog som fører folk i døden i Madrid; barn og lærere som drepes første skoledag i Beslan; forretningsmenn og kvinner som stuper i døden i New York.

 

Vi har disse TV-bildene på vår egen netthinne. Det er skapt en ny form for usikkerhet og utrygghet. Hittil er ingen nordmenn blitt rammet av denne blinde – men ikke tilfeldige volden som terrorisme representerer. Nordmenn reiser mye. Heldigvis var ingen nordmenn i World Trade Center, på teateret i Moskva eller da bomben smalt på Bali. Men vi berøres. Vi berøres også ved at Norge igjen er kommet i søkelyset og har blitt nevnt i Al-Qaidas uttalelser. Internasjonal terrorisme angår også Norge.

 

Ingen demokratiske nasjoner kan vike unna ansvaret for å bidra til terrorbekjempelse. Og ett krystallklart budskap må være felles: Intet formål kan forsvare bruk av terror. Ingen sak kan forsvare at uskyldige mennesker må miste livet. Terror må aldri føre frem.

Det finnes imidlertid ikke en enkelt oppskrift for bekjempelse av terror. Terrorisme er en global trussel. Bare ved en besluttsom og felles, koordinert internasjonal innsats kan kampen mot disse nye alvorlige sikkerhetsutfordringene lykkes. Og vi må ta i bruk et bredt sett av virkemidler. Både humanitær, diplomatisk, politisk og militær innsats er nødvendig.

 

Terrorisme må bekjempes innenfor rammen av folkeretten. Det la jeg vekt på i mitt hovedinnlegg til FNs generalforsamling for 10 dager siden.

 

Kampen mot internasjonal terrorisme må ha høyeste prioritet for FN, for NATO og for det europeiske sikkerhetspolitiske samarbeid. Vi må ha klart for oss de utfordringer vi står overfor.

 

Den direkte og umiddelbare trussel mot vårt territorium – som ganske mange av oss er vokst opp med – er ikke lenger aktuell i dag. Vi må allikevel alltid minne oss selv på at forsvar, sikkerhetspolitikk og allianser skal kunne gjøre oss rustet for det ukjente og uventede. Vi kan godt si at vi er privilegerte. Vi befinner oss i Europas fredelige hjørne. Vi er geografisk sett langt fra konfliktområder som Midtøsten, Afghanistan og Kaukasus.

Dette er selvfølgelig et ubetinget gode. Samtidig innebærer det at vi lett kan bli oversett.

 

Men selv om vårt territorium ikke er truet i tradisjonell geografisk forstand, så vil likevel manglende stabilitet og sikkerhet andre steder påvirke oss, ja endog true oss. Et eksempel er at så og si all heroin som omsettes i Norge har sin opprinnelse i Afghanistan. Heroinproblemet forsterkes av at sentralregjeringen i Kabul er for svak til å kontrollere opiumsproduksjonen. Et annet eksempel er at atomavfall fra Russland kan – hvis det kommer i gale hender – brukes til å lage såkalte ”skitne bomber”. Et tredje eksempel er menneskesmugling og organisert kriminalitet som utvikles i enkelte svake europeiske stater.

 

Derfor trygger vi vår sikkerhet best ved å være en konstruktiv og engasjert medspiller på den internasjonale arena. Noen eksempler:

 

Vi bør gjøre det

  • Ved aktivt å støtte FN, politisk så vel som økonomisk.
  • Ved å tilrettelegge og støtte freds- og forsoningsprosesser. I Sri Lanka, i Sudan og andre konfliktområder.
  • Ved å fremme økonomisk og sosial utvikling gjennom et utstrakt utviklingssamarbeid.
  • Ved å støtte Europarådets og OSSEs arbeid med å fremme sikkerhet, stabilitet og menneskerettigheter i Europa.
  • Og ikke minst: Ved aktiv innsats i NATO og støtte til EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

 

Jeg har ment – og mener fortsatt – at Europas sikkerhet best ivaretas gjennom et tett og nært samarbeid med USA. Derfor skal jeg først si noe om de transatlantiske forbindelsene, som er en grunnplanke i norsk utenrikspolitikk. Spørsmålet er om dette forholdet er like solid som tidligere. Forhold må, som vi vet, alltid vedlikeholdes.

 

Det er nå mindre enn en måned til det amerikanske presidentvalget. Det grunnleggende verdifellesskapet og brede samarbeidet vi har hatt med USA i hele etterkrigsperioden, er fundamentet for det gode transatlantiske forholdet. Det vil vi bygge videre på uansett hvilken administrasjon som blir valgt.

 

Vi må samtidig gjøre vårt for å bidra til så gode og nære forbindelser mellom Europa og Nord-Amerika som mulig. De historisk sterke båndene mellom Europa og USA har sikret vår egen og Europas trygghet og frihet gjennom det meste av det tyvende århundre. De vil også i fremtiden være avgjørende for vår felles sikkerhet.

 

Sikkerhetsarkitekturen er i endring. Organisasjonene blir større. Utvidelsene av NATO og EU har ført til at de fleste europeiske land i dag er medlem av minst én av de to organisasjonene. En rekke av de land som står utenfor, har ambisjoner om å bli medlemmer. Det kan skje i løpet av få år.

Utvidelsene er fra et norsk synsopunkt gledelige. Det gjør at Europa nå står enda sterkere i forsvaret av våre felles verdier og felles interesser. Flere av de nye medlemmene, flere av dem som har medlemskapsambisjoner, legger stor vekt på det transatlantiske samarbeid. Det er positivt.

 

En felles europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk er under utforming. EUs nye konstitusjonelle traktat viser at EU har stadig større ambisjoner for et tett og nært samarbeid på dette området. Jeg mener det er grunnleggende positivt at EU ønsker å ta et større ansvar for Europas sikkerhet. Vi må ikke skape unødvendig motsetningsforhold til NATO på dette punkt. Jeg mener det er rom for både et sterkt NATO og et mer aktivt europeisk samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikken.

 

Men som utenforland er det helt sentralt for Norge å slå fast følgende; NATO må forbli den primære organisasjon for sikkerhetspolitisk samarbeid mellom USA og Europa. Så langt det er mulig må det unngås at det bygges opp parallelle strukturer og militær evne. Det må også være full åpenhet og dialog om de prosessene som er i gang i EU. Det må aldri oppstå et konkurranseforhold mellom EU og NATO. Det har vært en bred forståelse over Atlanteren om behovet for – og betydningen av – et nært samarbeid mellom NATO og EU. Dette har ført til etablering av samarbeidsstrukturer både på sivil og militær side. Vi har imidlertid erfart manglende politisk vilje til å benytte disse strukturene. Dette er blitt ekstra vanskelig etter utvidelsen av EU, og det er noe jeg ikke vil legge skjul på.

 

Det er i Norges klare interesse at NATO forblir relevant og det sentrale forum for transatlantisk sikkerhet, samarbeid og dialog. Vi må være på vakt mot ”utvanning” av NATOs rolle. Alternativet til NATO vil ikke være EU, FN eller andre multilaterale organisasjoner, men en bilateralisering av sikkerhetspolitikken.

 

Vi vil derimot kunne oppleve utfordringer ved ad hoc – koalisjoner knyttet til spesielle, aktuelle situasjoner, under ledelse av ett eller flere dominerende land. Vi må alle bidra til å unngå at ’koalisjoner av villige’ fremstår som det mest attraktive alternativet, ikke minst sett fra Washington. Det vil kreve fortsatt klar vilje og evne på europeisk side til å stille opp med betydningsfulle bidrag til NATO.

 

Tette og nære transatlantiske forbindelser er helt avgjørende for å kunne møte de sikkerhetspolitiske utfordringer vi står overfor, på en effektiv måte. Ikke minst gjelder det truslene fra internasjonal terrorisme og fra spredning av masseødeleggelsesvåpen.

 

Det er behov for en løpende og aktiv debatt om hvordan det egentlig ”står til” med det transatlantiske samarbeidet. Vi må ikke komme i en situasjon hvor vi tar det for gitt.

Vi skal spørre oss selv hva vi – fra hver vår kant – kan gjøre for å styrke og utvikle samarbeidet.

 

Kjære forsamling,

 

Et foredrag som dette er også godt egnet til å gi et bilde av de transatlantiske utfordringene. For jeg vil ikke legge skjul på at jeg ser med bekymring på noen utviklingstrekk som de seneste år helt klart har bidratt til å skape friksjoner over Atlanterhavet. Innenfor flere saksfelt er det substansiell uenighet mellom norsk og amerikansk politikk.

 

Dette gjelder blant annet tydelige tegn til amerikansk unilateralisme i holdninger til spørsmål som

  • Kyoto-avtalen
  • den internasjonale strafferettsdomstolen
  • i forhold til konflikten mellom israelere og palestinere
  • og i en rekke handelsspørsmål.

 

Den tydeligste uenigheten så vi over spørsmålet om å gå til krig mot Saddam Husseins regime. Her ble det tatt helt ulike strategiske veivalg i FNs Sikkerhetsråd. Et stort flertall av medlemslandene ønsket en videreføring av våpeninspektørenes arbeid. Norge støttet denne holdningen, som dere husker. USA og Storbritannia anså dette ikke som nødvendig eller ønskelig, og de gikk til en militær aksjon.

 

Det er for enkelt å hevde, som mange gjør, at det dreide seg om en splittelse mellom Europa og USA. Motsetningene gikk innad og mellom europeiske land, hvor Storbritannia, Polen, Spania og Danmark var de viktigste støttespillerne for USAs syn.

 

I ettertid ser vi klart at den militære aksjonen var basert på et helt utilstrekkelig etterretningsmateriale.

 

I utøvelse av utenrikspolitikken er det viktig å forstå hverandre rett. Dette er særlig viktig når meningsmålingene forteller oss om tillitssvikt over Atlanteren. Også vi her hjemme kunne stå oss på å lytte bedre – som andre hører vi gjerne det vi vil høre.

 

Jeg har lyst til å gi et eksempel: Tirsdag for to uker siden satt jeg i FNs generalforsamling og hørte innleggene til generalsekretær Kofi Annan og president George W. Bush. Annan holdt et sterkt, betimelig og tenksomt innlegg. Hans hovedbudskap var ”rettssamfunnet” – behovet for å overholde folkerett, menneskerettigheter, humanitærrett og nasjonal rett. Generalsekretæren kritiserte fangebehandlingen i Abu Ghraib. Men han kritiserte også – og ga god plass til – terrorismen mot sivilbefolkningen i Irak, og situasjonen i Darfur, Uganda, Beslan, Israel og Det palestinske området. President Bush snakket om Irak – men holdt i hovedsak en generell, verdibasert tale hvor han forsvarte USAs kamp mot internasjonal terrorisme.

 

I Norge hørte vi det vi ville høre. Overskriftene var som: ”Bush og Annan i ordkrig over Irak” eller i et annet eksempel: ”Bush slo tilbake mot Annans Irak-kritikk”. Hele perspektivet i begge talene forsvant.

 

Spørsmålene jeg fikk fulgte opp i samme stil: ”Hvordan ser du på Annans refsing av George W. Bush?”. Så sterkt, så inderlig, var ønsket om at Annan skulle ta et oppgjør med Bush at Nettavisen til og med laget sitt eget sitat; de skrev at ”President George W. Bush og hans regjering viser manglende respekt for lov og rett, sa Annan”.

 

Kofi Annan sa ikke det.

 

Jeg svarte norsk presse at; ’Ja, Annans innlegg inneholdt angrep på USA, men jeg oppfattet først og fremst hans tale som en tydelig kritikk av alle de stater som ikke opptrer i samsvar med internasjonale kjøreregler’.

 

Dermed var Aftenposten i angrepshumør: Jeg var ”svak”, sto det, i min støtte til Kofi Annan. Men jeg var der, i FNs hovedforsamling – og det var ikke Aftenpostens refsende lederskribent.

 

Kanskje burde man prøve å frigjøre seg litt fra å sette alt inn i en ”for-og-mot-Bush”-ramme. Både Annans og Bush’ taler hadde mange og andre perspektiver det kunne være nyttig å tenke over.

 

Etter Irak-krisen har det heldigvis vært et ønske på begge sider av Atlanteren og internt i Europa om å legge de umiddelbare motsetningene om Irak-krisen bak oss. Både USA og Europa ønsker å finne fram til en felles politisk forståelse med hensyn til de utfordringer vi alle nå står fremfor.

 

En slik felles politisk markering var vi vitne til under NATO-toppmøtet i Istanbul, EU-USA toppmøtet i Irland og 60-års markeringen for invasjonen i Normandie i juni. Men Irak-krigen har skapt noen sår som ennå ikke er helt leget.

 

USA er verdens eneste supermakt. Washingtons syn på FNs Sikkerhetsråd og legitim bruk av militær makt, har derfor stor betydning for utviklingen av internasjonal politikk.

 

En rekke europeiske land – også Norge – hadde nok så avgjort sett at USA hadde lyttet mer til andre – ikke minst til verdenssamfunnets syn slik det kommer til uttrykk i FN. Det ville etter min vurdering støttet både USAs egen sak og vår felles evne til å møte problemer sammen.

 

Den transatlantiske dialogen må være reell. Det må være vilje fra begge sider til å lytte til hverandres synspunkter og ta hensyn til disse, innen beslutninger fattes. Konsultasjoner som gjennomføres uten reelt innhold har liten verdi.

 

Her har USA og Europa et felles ansvar. Vi må lytte til hverandre og finne felles løsninger basert på genuin enighet. Bare gjennom løsninger som er demokratisk forankret på begge sider vil vi kunne møte de felles trusler vi står overfor. Det er nettopp dette som har kjennetegnet det nære transatlantiske samarbeidet. Det har gjort denne alliansen så sterk, og så effektiv, gjennom mange år.

 

En solid transatlantisk dialog er med andre ord en grunnlagsinvestering vi alle tjener på å vedlikeholde. Det er for sent å insistere på dialog i kritiske situasjoner. Det er i konflikter og krisesituasjoner at grunnleggende samarbeid gir avkastning. Avkastning blant annet i form av sikkerhet.

 

Jeg hadde ønsket at USA og andre nærstående allierte så seg tjent med å bringe flere spørsmål inn i NATO. Når dette ikke skjer, kan det skyldes flere forhold.

 

  • For det første har de sentrale landene betydelige bilaterale kontakter. En rekke drøftinger finner nok sted i engere fora.
  • For det andre er EU i ferd med å styrke sitt utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid.
  • For det tredje er det liten politisk vilje til å bruke de samarbeidsordningene som er etablert mellom NATO og EU.
  • For det fjerde drøfter EU og USA regelmessig sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål seg i mellom.

 

Denne utviklingen er noe vi må forholde oss aktive til. Det må vi gjøre både innad i Alliansen og direkte overfor USA og EU.

 

Erfaring viser at vi kan maksimere vår innflytelse ved å bidra med sivile og militære ressurser som er etterspurte og hvor vi har spesiell kompetanse.

 

Dette gjelder ikke minst i NATO, der vi har lang tradisjon med å bidra med høyt kvalifisert personell, støttet av moderne og effektivt materiell. I denne salen er det bred erfaring og stor kompetanse akkurat på dette.

 

Etter mitt syn bør vi både på europeisk og amerikansk side vokte oss vel for stereotype oppfatninger av hverandre.

 

Det er, for eksempel, en utbredt misforståelse i norsk politikk – jeg møtte det eksempelvis i en nylig ”Holmgangdebatt” om terrorisme – at USA kun benytter militære midler i kampen mot terrorisme, mens Europa alene spiller på et bredt sett av virkemidler.

 

Slik er det ikke. USA er den fremste pådriver for å stanse pengestrømmene til internasjonal terrorisme. Dette gjøres ved en aktiv oppfølging av FNs konvensjoner på dette området. USA yter også betydelige midler til fattigdomsbekjempelse og til gjenoppbygging i Afghanistan og Irak. Langt mer enn europeiske land.

 

USA innser også at det av og til kan være formålstjenlig å støtte andre lands initiativer i stedet for å ta en aktiv lederrolle selv. Slik har vi deres støtte i vårt meglerarbeid i Sri Lanka.

 

Synet på hva som er legitim bruk av militærmakt regnes som den klareste skillelinje mellom Europa og USA i dag. De fleste europeiske land, inklusive Norge, legger avgjørende vekt på et mandat fra FNs Sikkerhetsråd for å iverksette internasjonale tiltak. USA har både sagt og vist at dette ikke er avgjørende for dem.

 

På dette punkt er jeg som nevnt klart uenig med rådende amerikanske holdninger. Med mindre det dreier seg om retten til selvforsvar, må militære aksjoner forankres i FNs Sikkerhetsråd. La meg understreke dette poenget. Militære aksjoner må forankres i Sikkerhetsrådet.

 

I likhet med mange andre europeiske land mente Norge at det ikke forelå et tilstrekkelig folkerettslig grunnlag for en militær aksjon mot Irak. USA valgte å se bort fra FN og iverksette en militær aksjon uten en klar autorisasjon fra Sikkerhetsrådet.

 

For at Sikkerhetsrådet skal spille en rolle, må det stilles krav til samhandlingen i rådet. Faktum er at Sikkerhetsrådet har vært handlingslammet i kritiske situasjoner.

 

Håndteringen av urolighetene på Balkan på 1990-tallet er et eksempel. Massakren i Srebrenica i 1995, hvor over 7.000 mennesker omkom i det som skulle være en FN-sikret sone, er en skam. Sikkerhetsrådets mandat for aksjonen i forbindelse med Kosovo var ikke så klart som man kunne ønske. Men det er få i dag som beklager USAs handlingsvilje på Balkan.

FN blir aldri mer effektivt enn medlemslandene selv gjør det til. Kofi Annan tok i fjor et viktig initiativ da han satte ned et ekspertpanel med oppdrag å komme med anbefalinger til hvordan FN bedre kan møte nye og eksisterende trusler mot fred og sikkerhet. Norge har hele tiden vært klar i vår støtte til dette initiativet.

 

Det er helt avgjørende at ekspertpanelet kommer opp med forslag om konfliktforebygging som blir studert og fulgt opp. FN må bli satt mer effektivt i stand til å møte konflikter tidlig. Denne dagsordenen er svært sentral for Norges del.

 

Jeg er imidlertid redd at mange land i forkant av presentasjonen av panelets anbefalinger i altfor stor grad skaper forventninger om en storstilet reform av Sikkerhetsrådet. Misforstå meg ikke; reform av Sikkerhetsrådet er nødvendig og viktig. Men dette spørsmålet vil fort kunne bli altoppslukende, og det vil kunne skje til fortrengsel for andre viktige spørsmål: – slik som spørsmålet om FNs mulighet til tidlig inngrep i konflikter. Her ligger noe av kjernepunktet i vår evne til kollektivt å møte nye sikkerhetstrusler.

 

Jeg vil gjerne knytte noen flere kommentarer til situasjonen i Irak. For å minne om et par ting: Norge støttet ikke den militære operasjonen mot Irak. Etter vår mening hadde den ikke et tilstrekkelig mandat fra FNs Sikkerhetsråd. Norge deltok da heller ikke i denne fasen.

 

En rekke feil er blitt begått. Særlig var fangebehandlingen i Abu Ghraib opprørende og ødeleggende. Altfor mange tidligere medlemmer av Bath-partiet ble utelukket fra samfunnslivet. Det var neppe riktig å oppløse den irakiske hæren og det irakiske politiet.

 

De overgrep som er begått – og de feilvurderinger som er gjort – har bidratt til å gjøre gjenoppbyggingen enda vanskeligere.

 

Situasjonen i Irak er langt fra lys.

 

Sikkerhetssituasjonen er svært vanskelig, med økende opprør særlig i det såkalte sunni-triangelet rundt Bagdad. Flere land oppfordrer nå sine landsmenn til å forlate Irak på grunn av faren for kidnappinger. TV-bildene vi alle ser av gisler, nærmest i bur, er forferdelige.

Et annet problem er knyttet til den politiske prosessen – som er svært skjør. Opprørernes mål er tydeligvis at de planlagte valgene i januar utsettes. Her er vi ved et kjernepunkt. Det som er mulig må gjøres for å avholde valgene i tide. FN må gis anledning til å tilrettelegge for valgene, slik at den demokratiske politiske prosessen beveger seg fremover – i riktig retning.

 

Det er avgjørende at prosessen frem mot valgene i januar blir vellykket. Blant de mange samtalene under FNs generalforsamling i New York nylig, møtte jeg også Iraks utenriksminister Zebari. Han vektla sterkt behovet for å gjennomføre valg for å skape økt legitimitet til et fremtidig irakisk lederskap – og det er bare slik Irak kan bringes fremover.

 

Verdenssamfunnet står i dagens vanskelige situasjon overfor følgende veivalg: Skal vi bidra til at statsminister Allawis regjering lykkes, eller skal vi begrave oss i dommedagsprofetier og opptre som ekpertkommentatorer trygt plassert på sidelinjen?

 

Jeg mener vi må våge å stille spørsmålet så klart og tydelig; er vi tjent med – eller ikke tjent med – at statsminister Allawi lykkes og den irakiske regjeringen lykkes?

Her er det mange uklare og vage holdninger også i norsk politikk. Igjen fornekter norsk presse seg ikke. En av våre ellers aller beste kommentatorer oppfatter i Dagbladet 28. september mitt ønske om fokus på hva vi nå skal gjøre som et ønske om at vi ikke skal ha mer debatt om krigens årsak og utvikling. Det har jeg ingen ting i mot – men jeg har mye i mot at det skal gi en anledning til unnvike spørsmålet om hva vi nå må gjøre. Her har regjeringen vært klar, og det er i tråd med at FN tydelig har sagt i Sikkerhetsrådsresolusjon 1546 at overgangsregjeringen må få internasjonal støtte. Og vi har med våre bidrag til Irak signalisert det samme.

 

Vi må gå videre og ta fatt på de hovedutfordringer den irakiske befolkning og det internasjonale samfunn står overfor i dag. De er store. Men i en vanskelig situasjon er det også muligheter. Irak kan bli demokratisk. Derfor må vi gjøre mer enn å kommentere.

 

Norge bidrar humanitært og militært i Irak. Norges militære bidrag til den internasjonale stabiliseringsstyrken har vært det mest omstridte utenrikspolitiske spørsmålet det siste året.

 

Jeg vil slå fast at vi var – og er – i Irak, fordi vi ønsker å bidra aktivt til utviklingen av et demokratisk og fredelig Irak. Det er grunnlaget for vår Irak-politikk.

 

Med FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1483 ble medlemslandene anmodet om å bidra til stabilisering av landet. Det var bakgrunnen for at det norske ingeniørkompaniet ble utplassert sommeren 2003. Ingeniørkompaniet kom tilbake til Norge i juli i år. Nå bidrar vi med et mindre antall stabsoffiserer. Vi har også besluttet å bidra til trening og opplæring av irakiske sikkerhets- og politistyrker.

 

Ingeniørkompaniet gjorde en svært god jobb i Irak. Det er sikkert en del her i salen som har vært involvert i disse oppgavene, direkte eller indirekte. Litt ekstra ros er derfor på sin plass!

 

Ingeniørkompaniet ble sendt til landet for å utføre humanitære oppgaver. Dette mandatet ble oppfylt på en utmerket måte. De fortjener vår fulle anerkjennelse, uavhengig av hva man måtte mene om det legale grunnlaget for krigen i Irak. Vi har sett en form for mistenkeliggjøring i norsk debatt av disse offiserenes og soldatenes innsats. Dette tar jeg klart avstand fra.

 

Det gjaldt særlig debatten om hvorvidt de utførte humanitære oppgaver eller ikke. Jeg besøkte disse norske soldatene. Mens denne debatten raste for fullt her hjemme, hadde de blant annet bygget broer, ryddet eksplosiver og utbedret vannsystemer. Jeg tror ikke de selv var i tvil om at dette var humanitært arbeid.

 

Grunnen til at det var en militær styrke som ble satt til å gjøre slike oppdrag, var at de hadde evnen til selvbeskyttelse.

 

Utfordringene i dagens Irak krever en samlet internasjonal innsats. Bare på den måten kan vi legge grunnlaget for en god politisk og økonomisk samfunnsutvikling, basert på menneskeverdet.

 

I den forbindelse er bedret sikkerhet avgjørende. Vi støtter derfor NATOs beslutning om å bistå den irakiske interimsregjeringen med trening og opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker. NATOs vedtak er basert på Sikkerhetsråds­resolusjon 1546, som uttrykkelig ber om slik støtte, i tillegg til en direkte anmodning fra interimsregjeringen i Irak.

– Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi det er avgjørende for den videre utviklingen i landet at irakerne selv blir satt i stand til å ivareta egen sikkerhet. NATO legger nå opp til å opprette et treningssenter i Irak. Enkelte av NATOs treningsfasiliteter utenfor Irak vil også tas i bruk. Her vil NATOs hovedkvarter på Jåttå komme til å spille en rolle.

 

De første NATO-styrkene vil kunne være på plass i Irak allerede i løpet av denne måneden. Disse styrkene må gis den beskyttelse som er nødvendig for at de skal kunne utføre sitt oppdrag. Dette arbeider Alliansen med nå.

 

Kjære forsamling,

 

La meg også knytte noen kommentarer til andre sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål – og spesielt til konflikten mellom Israel og palestinerne.

Konflikten er brennbar, den er ødeleggende. Dette er ikke bare er en konflikt med store lidelser for israelere og palestinere. Den er – og blir – en alvorlig trussel mot fred, stabilitet og sikkerhet, ikke bare i Midtøsten, men også globalt sett.

 

De siste dagene har vi vært vitne til en alvorlig opptrapping. Mer enn 60 palestinere, de fleste sivile, har blitt drept i israelske aksjoner mot nordlige deler av Gaza.

 

Selv om Israel har en legitim rett til selvforsvar, må de israelske tiltakene stå i forhold til den faktiske trusselen og være innenfor folkerettens rammer. Samtidig må de palestinske myndighetene ta full kontroll over det samme området og forhindre at det skytes raketter mot Israel derfra.

 

Jeg opplever situasjonen som fastlåst. Daglig skapes nye fakta på bakken som vanskeliggjør en to-statsløsning. Til tross for sterke protester fra det internasjonale samfunnet, fortsetter Israel byggingen av muren på okkupert palestinsk land.

 

Jeg forstår israelernes bekymring over sikkerhetssituasjonen. Muren kan bidra til å hindre terrorangrep. Men vi kan ikke akseptere at muren bygges på okkupert land. Et helt sentralt prinsipp må være at tiltak mot terror er i samsvar med folkeretten.

 

Den israelske regjeringens beslutning om å bygge ytterligere 2.300 nye boenheter i bosettingene på Vestbredden, er også svært bekymringsfull.

 

Utbygging av israelske bosettinger på okkupert land strider mot folkeretten og mot ’Veikartet for fred’, som Israel har forpliktet seg til.

 

De tendenser vi har sett til politisk å anerkjenne disse nye bosettingene, må ikke få vinne frem. Her er norske synspunkter helt i tråd med EUs holdning.

 

Heller ikke utviklingen på palestinsk side gir grunnlag for optimisme. Det palestinske lederskapet er i dag kjennetegnet av indre splid og handlingslammelse.

 

Palestinske myndigheter har også forpliktelser i henhold til Veikartet. De må gjøre mer når det gjelder terrorbekjempelse og økonomiske og politiske reformer.

 

Selv om man tok et skritt i riktig retning da de 16 sikkerhetsstyrkene nylig ble omorganisert til tre hovedstyrker, er det grunn til å frykte at disse endringene kun er overfladiske. To av de tre styrkene rapporterer fremdeles til President Arafat i stedet for til Innenriksministeren, slik Veikartet og det internasjonale samfunnet har krevet.

 

President Arafat og den palestinske regjeringen er palestinernes lovlig valgte representanter. Det er derfor totalt uakseptabelt at den israelske regjering med jevne mellomrom uttaler at Israel når som helst kan fjerne Arafat. Men som øverste leder bærer Arafat et betydelig ansvar for at det palestinske lederskapet har vært handlingslammet og ikke har fått nødvendige reformer på plass.

 

Det er nå viktig at det avholdes valg i Det palestinske området for å gi et palestinsk lederskap styrket legitimitet. Lokalvalgene skal etter planen følges av valg til parlament og president. Vi støtter fullt opp om denne prosessen.

 

Statsminister Sharons plan for tilbaketrekning fra bosettingene i Gaza og fire bosettinger på Vestbredden, kan imidlertid bidra til å snu den negative utviklingen. Forutsetningen er at tilbaketrekningen skjer i tråd med Veikartet, slik at det blir et første skritt på vei mot en to-statsløsning.

Stopper tilbaketrekningen opp etter Gaza og de fire bosettingene i nord, kan vi få en enhet som ikke er bærekraftig og som følgelig vil være en evig kilde til ny uro.

 

Dette innebærer blant annet at bosetterne fra Gaza ikke må overføres til Vestbredden. Tilbaketrekningen må være koordinert med De palestinske selvstyre­myndigheter, og sluttstatusspørsmål som endelige grenser og flyktningenes skjebne, må avgjøres i sluttstatus-forhandlinger mellom Israel og De palestinske selvstyremyndigheter.

 

Det er avgjørende at tilbaketrekningen skjer på en måte som bidrar til økonomisk vekst og politisk stabilitet i Gaza. Verdensbanken har påpekt at en tilbaketrekking i seg selv i utgangspunktet vil ha meget liten effekt på palestinsk økonomi og levestandard. Dersom iverksettelsen av planen skal ha en positiv effekt, må det innføres radikale lettelser i stengningsregimet på Vestbredden. Det palestinske områdets ytre grenser må åpnes for handel med Jordan og Egypt. Et rimelig høyt antall palestinske arbeidstakere må fortsatt kunne arbeide i Israel. Det må innføres nye og effektive ordninger for varetransport. Måten verdiene i bosettingene blir overført til palestinerne på, er også et nøkkelspørsmål.

 

Som leder i koordineringsgruppen for bistanden til Det palestinske området, er jeg vitne til at det blir stadig vanskeligere å mobilisere giverlandene. Det stilles spørsmål ved hvorfor det internasjonale samfunnet skal bære omkostningene ved den israelske okkupasjonen. Spørsmålet er berettiget.

 

——

 

Også på Vest-Balkan er det nødvendig å videreføre et omfattende internasjonalt engasjement. Mye arbeid gjenstår før vi kan si at vi har lykkes. Vi er langt fra målsettingen om stabile, velfungerende demokratiske samfunn der alle befolkningsgrupper kan kjenne seg trygge. Vi står overfor en rekke problemer blant annet knyttet til svake statsinstitusjoner, økonomisk tilbakegang, organisert kriminalitet og uansvarlig politisk lederskap.

 

Muligens har noe av dette kunnet utvikle seg fordi den internasjonale oppmerksomheten de siste tre årene har vært rettet mot andre problemområder, som Afghanistan og Irak. Skal Balkan-regionen utvikle seg i retning av stabilitet og virkelig demokrati, er det nødvendig at vi støtter opp under reformkreftene og spesielt dem som ser at løsningen ligger i etnisk mangfold.

 

Som ledd i Norges formannskap i Europarådet, besøkte jeg dette området for noen få uker siden. Det slo meg at selv om det er lyspunkter, så gjenstår mye, ikke minst når det gjelder økonomisk utvikling og oppbygging av levedyktige politiske strukturer.

 

I Bosnia-Hercegovina er vi på rett vei gjennom et tett og nært samarbeid mellom NATO, EU, FN og OSSE. I Sarajevo merket jeg en utbredt positiv holdning til utviklingen i landet blant både internasjonale og bosniske samtalepartnere. Det er konsensus i Bosnia-Hercegovina om målsettingen om euro-atlantisk integrasjon. EUs stabiliserings- og assosieringsprosess bidrar til å styrke reformarbeidet og er et positivt bidrag til stabilisering og utvikling i landet. Ikke desto mindre gjenstår store utfordringer. Landets medlemskap i ’Partnerskap for Fred’ (PfP) hindres fortsatt av sviktende samarbeid mellom bosnisk-serbiske myndigheter og Jugoslavia-domstolen.

 

Situasjonen i Kosovo og Serbia-Montenegro er langt mindre oppløftende.

 

Serbia-Montenegro rammes av innenrikspolitisk turbulens og en kraftig polarisering mellom reform- og euro-atlantisk-orienterte krefter på den ene siden, og ekstreme nasjonalistiske reform-motstandere på den andre. Dette har bl.a. ført til stagnasjon i reformprosessen og tapt tid i forhold til økonomisk utvikling. Heller ikke Serbia-Montenegro vil kunne oppnå medlemskap i PfP før det utvises en annen og større vilje til konkret samarbeid med Jugoslavia-domstolen.

 

I Kosovo er det langt frem. Det fikk vi erfare til fulle med urolighetene i mars. Dette var en vekker for det internasjonale samfunnet. Det har skapt ny oppmerksomhet om de problemene vi står overfor i Kosovo. Så langt har nok det massive internasjonale nærværet på bakken sendt signaler om at Kosovo har vært langt høyere på den internasjonale dagsorden enn det som reelt har vært tilfellet.

 

I juni neste år skal det foretas en evaluering av arbeidet med å gjennomføre europeiske standarder i Kosovo. Uansett hva resultatet av denne evalueringen blir, har nok det kosovoalbanske flertallet en oppfatning av at dette skal være startskuddet for å diskutere Kosovos uavhengighet. Men både det serbiske mindretallet og myndighetene i Beograd mener at det må finnes en løsning som ikke medfører et uavhengig Kosovo. Disse problemstillingene vil komme for fullt neste sommer, og da må det internasjonale samfunnet være forberedt på å møte dem.

 

Uroen i mars avdekket dårlig koordinering mellom de ulike internasjonale aktører. Det vil være viktig å få på plass en helhetlig internasjonal tilnærming i forbindelse med neste års planlagte status-forhandlinger. Dette har nå både FN og EU innsett. Jeg har håp om at det vil la seg gjøre. Jeg vil i den sammenheng gjerne løfte fram den rapporten ambassadør Kai Eide, på oppdrag av FNs generalsekretær, har laget om Kosovo. Den gir et godt bilde av de utfordringene vi står overfor, og er et nyttig utgangspunkt for det videre arbeidet. Dette vil han sikkert redegjøre for i sitt foredrag til Oslo Militære Samfund senere denne høsten.

 

Den NATO-ledete militære styrken vil fortsatt være avgjørende for stabiliteten i Kosovo. KFOR-styrken vil da også forbli i lang tid fremover.

 

Det samme vil de norske bidragene. Den norske helikopterenheten vi nå har i Kosovo er et klart bevis på at vi er beredt til å bidra. Det skjer i likhet med våre øvrige allierte, og så lenge det er nødvendig.

 

Jeg vil gjerne gi honnør til den norske KFOR-styrken. Den bidro på en fremragende måte til å dempe urolighetene i mars. Den har da også fått mye ros fra både NATOs sivile og militære ledere. Med rette.

 

EU vil fra årsskiftet overta ledelsen av den militære operasjonen i Bosnia-Hercegovina fra NATO. Dette vil være EUs største militære operasjon noensinne. Den viser EUs vilje til å ta ansvar. Norge støtter en slik overføring og vi vil selv bidra militært til den nye EU-operasjonen.

 

På denne måten bidrar vi også til mer jevnbyrdige transatlantiske forbindelser, og dette er både i Europas og USAs interesse.

 

Det pågår nå et planmessig arbeid i EU med å videreutvikle den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken. De politiske og militære strukturene er nå langt på vei på plass. Hovedtyngden av arbeidet går nå ut på å skaffe til veie militære ressurser og planlegge for operasjonen i Bosnia-Hercegovina fra årsskiftet.

 

I den senere tid har det vært mye oppmerksomhet rundt EUs arbeid med å opprette såkalte stridsgrupper. Disse er blant annet tenkt å støtte FNs operasjoner, med vekt på Afrika.

 

På denne måten ønsker EU å bidra til å styrke FNs evne til krisehåndtering.

 

Det er interessant – og gledelig – at det er et ønske fra flere EU-land om å trekke Norge med. Det må være tillatt for en tidligere partileder i Høyre å si at med vår aktive støtte til EUs ambisjoner på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området, tilsier det at vi i utgangspunktet bør stille oss positive til denne typen anmodninger.

 

En eventuell deltakelse i EUs stridsgrupper vil være i tråd med vårt ønske om å bidra til utviklingen av EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk. Men regjeringen kan først gjøre en endelig vurdering av dette når vi har større klarhet i hva slags styrker og hva slags oppgaver det er snakk om. Regjeringen vil naturligvis konsultere Stortinget i dette spørsmålet.

 

———-

 

Jeg sa i starten av foredraget at Norge befinner seg i et fredelig hjørne av Europa. Det er en privilegert posisjon. En slik posisjon forplikter. Den gir oss et særlig ansvar. Forsvar mot trusler som internasjonal terrorisme angår oss like sterkt som det angår de land og de uskyldige mennesker som er direkte rammet.

 

Vi trenger et solid transatlantisk samarbeid, vi trenger vern og sikkerhet i Irak, vi trenger å komme nærmere en løsning på Midtøsten-konflikten, og vi trenger å se flere positive utviklingstrekk på Vest-Balkan.

 

Nøkkelen til et godt transatlantisk forhold ligger i dag ikke bare i USA og Europa – men i arbeidet med alle utfordringene knyttet til global og regional sikkerhet rundt om i verden.

Foto: Mikael Risedal
Jan Petersen
Utenriksminister
Oslo Militære Samfund, Oslo
Ærede forsamling,

Foredrag: Sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa eller over Atlanterhavet? Ja takk, begge deler

Mine damer og herrer

Den som trakter etter fellesskap uten konflikt, mister fellesskapet, er det blitt sagt. Uenighet mellom nære allierte er med andre ord ikke noe uvanlig, men en del av uavvendelige virkelighet.

Irak-spørsmålet førte til betydelige belastninger på forholdet mellom medlemmene i moderne histories mest vellykkede militærallianse, NATO. Europeiske land var splittet. Men størst oppmerksomhet og bekymring vakte motsetningene over Atlanterhavet.

‘Transatlantiske spenninger’ er ikke noe nytt. Det har vi også sett tidligere. Kyoto, Den internasjonale straffedomstolen og prøvestansavtalen bare for å nevne noen eksempler fra de seneste årene.

Men dagens situasjonen gir grunn til sterkere bekymring. Motsetningene over Atlanterhavet er flere og stikker dypere. Og de reflekterer svært ulike holdninger til internasjonalt samarbeid.

Mye av den akutte bitterhet som i vår preget det transatlantiske forhold i forbindelse med Irak-spørsmålet er nå tilsynelatende borte. Men jeg mener at vi må legge til grunn at de underliggende problemene vil kunne vare ved.

Det atlantiske fellesskap er og blir et ankerfeste for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Norges forsvar og sikkerhet skal også i fremtiden være fast forankret i NATO, som etter norsk syn bør forbli grunnvollen for europeisk sikkerhet og stabilitet.

Når det gjelder ivaretagelsen av grunnleggende sikkerhetshensyn, er det en misforståelse å tro at noe enkeltland eller noen gruppe av land kan erstatte et NATO der USA deltar aktivt. Ved innledningen av det 21. århundre er USA mer enn noensinne “the irreplaceable power”.

Vi ønsker at NATO fortsatt skal være relevant. Vi vil at NATO fortsatt skal ivareta alle medlemslands sikkerhet. Vi ønsker at NATO fortsatt skal være det viktigste forum for transatlantisk dialog om sikkerhetsspørsmål. Dette tror jeg er mulig.
Men da må vi, også innenfor NATO, se på hvordan vi kan bringe våre og amerikanske analyser av verden og av våre handlings­alternativer nærmere hverandre. Vi må også være villige til å yte konkrete bidrag til å løse de oppgavene vi står overfor, både ved å stille med militære ressurser og ved politisk vilje til å ta et ansvar når det gjelder. Dette ansvaret gjelder ikke lengre bare innenfor Europa. Med globale trusler følger et globalt ansvar, også for oss.

Samtidig er EUs utvidelse, den nye konstitusjonelle traktaten og utviklingen av en sikkerhetsstrategi for EU i ferd med å gi oss et mer selvbevisst og markert EU i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vi legger derfor stor vekt på å videreutvikle vårt forhold til EU-landene, også på det sikkerhets- og forsvarspolitiske område.

Siden vi er medlemmer av Alliansen, men står utenfor EU, stiller det oss også overfor nye utfordringer. Ivaretakelsen av grunnleggende norske interesser vil i tiden som kommer helt klart kunne bli enda mer krevende.

Det er flere årsaker til de utfordringene vi står over for. For det første har nok vi som lever på denne siden av Atlanteren ikke helt tatt inn over oss hvor traumatisk 11. september var for amerikanerne og hvor sterkt dette traumet har preget og vil prege amerikansk utenrikspolitisk tenkning og adferd. Og det gjelder hele det amerikanske folk, ikke bare administrasjonen og det republikanske parti.

USAs sårbarhet ble med ett synlig for all verden. Amerikanere flest føler seg selv i dag svært sårbare – trolig langt mer enn vi europeere. I tillegg til å føle seg mer utsatt, er den amerikanske tilnærmingen ofte mer direkte. USA vil ofte bruke mer press for å oppnå resultater og vil ha det raskt. Europa inntar ofte en holdning preget av dialog og større tålmodighet. Vi kan oppfatte amerikanerne som konfrontatoriske. De kan oppfatte oss som unnvikende. Dette er forskjeller vi må søke å forene gjennom dialog og samarbeid. Vi må unngå situasjoner der USA kommer til europeerne med ferdige konklusjoner og veivalg om sentrale strategiske spørsmål, uten forutgående konsultasjoner.

Vi har over tid sett eksempler på en mer pågående og mindre fleksibel amerikansk holdning i internasjonale spørsmål. Det vises mindre tålmodighet i multilaterale fora. Ved flere anledninger har amerikanerne foretrukket koalisjoner av villige framfor faste allianser. Dette gir USA større handlefrihet, med enklere beslutnings­mekanismer og kommandolinjer under amerikansk kontroll.

Her står vi overfor en stor utfordring. Amerikanerne må innse at de trenger Europa, EU og NATO. Jeg tror også USA i økende grad erkjenner dette. Den senere tids forverring av sikkerhetssituasjonen i Irak og Afghanistan har formodentlig bidratt. Oppgavene er så store at heller ikke USA kan løse dem på egen hånd. Men de amerikanske forventninger når det gjelder både økonomisk og militær bistand er også store, så store at det kan bli vanskelig for europeerne å innfri dem.

Et hovedproblem for de vestlige land er at behovet for militære ressurser av høy kvalitet er langt større enn hva vi samlet rår over. Vi må huske på at det er de samme styrkene vi trekker på enten det gjelder NATO-operasjoner i Bosnia eller Kosovo, EU-operasjoner i Makedonia aller Kongo, eller amerikanske operasjoner i Afghanistan eller Irak.

Det forsterker behovet for en løpende og grundig avveining av hvor vi setter inn våre begrensede ressurser, både militære og sivile. De økonomiske realitetene tilsier at innsats ett sted vil begrense våre muligheter for å være med andre steder. I utgangspunktet bør vi prioritere FN- og NATO samt EU-operasjoner. Likevel vil vi stå overfor vanskelige dilemmaer. Vi vil fortsatt ønske å delta i viktige operasjoner. Men vi må ikke spre oss for tynt.

USAs utenrikspolitikk har et utpreget globalt utsyn. Dette er ikke noe nytt. Men det er en ny dimensjon at USA nå også i større grad velger sine partnere globalt. Det er et klart skille mellom oss som allierte og dem som inngår i koalisjoner av villige. De er ikke, som NATO-medlemmene, bundet til solidaritet over tid gjennom en forpliktende traktat. De kan heller ikke tilby styrker som er like samtrente med amerikanerne som våre styrker er.

Men for USA er dette skillet nå mindre viktig. De er opptatt av å få jobben gjort. De spør om og tar i mot hjelp der de kan få den. Likevel tror jeg det er ganske klart at de europeiske allierte har en særskilt plass hos amerikanerne, både politisk og som samarbeidspartnere. For selv om det kan være uenighet i sak, slik tilfellet var over nødvendigheten av krigen i Irak, ligger det et sterkt verdifellesskap i bunnen, ikke minst felles politiske og demokratiske tradisjoner.

Dette fellesskapet er sterkere enn mange tror. Jeg mener det vil overleve vår ulike tilnærming og vårt ulike utsyn i Irak-saken. Men det krever en innsats – også fra vår side. Derfor er en styrket transatlantisk dialog så viktig. Og her står NATO sentralt. Vi må vise amerikanerne at det tjener deres interesser å møte de nye sikkerhetstruslene innenfor rammen av NATO.

For å lykkes kampen mot internasjonal terrorisme må vi bruke en rekke tiltak av militær og ikke-militær karakter. Den overordnede rammen for denne kampen er FN, men også organisasjoner som NATO og EU. Norge deltar aktivt i disse felles anstrengelsene. Vi stiller oss også positive til nye initiativ som for eksempel det såkalte Prolifiration Security Initiative (PSI), som blant annet går ut på gjennomføre inspeksjoner av skip i internasjonalt farvann. Som en av verdens største skipsfartsnasjoner er det naturlig at vi er med i dette arbeidet. Vi har derfor anmodet de nåværende PSI-landene om å bli tilsluttet dette initiativet.

Mine damer og herrer

På denne siden av Atlanterhavet har mange EU-land trukket den slutning at EUs felles tilnærming til utenriks- og sikkerhetspolitikken må styrkes.
Det vil gi EU de beste muligheter til å påvirke utviklingen, og å utøve innflytelse på amerikansk tenkning og politikk.

Riktignok er EUs militære ressurser små sammenlignet med amerikanernes. Men EU er i ferd med å styrke sin evne til krisehåndtering. EU-landene legger stor vekt på å anvende en lang rekke virkemidler på en koordinert måte. Utkastet til sikkerhetsstrategi for EU, som jeg synes er et meget godt utgangspunkt, peker nettopp på dette. Utkastet bringer EUs trusselvurdering nærmere både den amerikanske og allierte trusselvurderingen. Det er også positivt at behovet for transatlantisk partnerskap er understreket. Og utkastet reflekterer en mer realistisk holdning til bruk av militær makt.

EUs arbeid med sikkerhetsstrategien viser at vi nå er i ferd med å få en samforståelse over Atlanteren om at trusselen fra internasjonal terrorisme er den største utfordringen for internasjonal fred og sikkerhet. At EU er i ferd med å nærme seg USA når det gjelder det globale trusselbildet er en helt avgjørende forutsetning for å møte disse truslene mest mulig effektivt.

Men samtidig synliggjøres det også at EUs tilnærming skiller seg fra USAs på vesentlige punkter. Det gjelder særlig den vekt EU legger på forebygging av konflikter med ikke-militære midler og forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er positivt at EU utformer en slik strategi. Men det er viktig at strategien blir videreutviklet i dialog med USA og NATO. I så fall vil det kunne bli et nyttig bidrag til bedring av de transatlantiske forbindelser. Det er også positivt at EU legger opp til å kunne påta seg flere typer oppgaver innenfor krisehåndtering. Det er utvilsomt nok å gjøre på dette feltet for alle som ønsker å bidra. Og jeg tror et aktivt EU kan bidra til å øke de europeiske landenes evne til krisehåndtering.

Vi har alltid ment at EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske ambisjoner best kan ivaretas i nært samarbeid med NATO. Derfor var vi fornøyd med at NATO og EU i vår kom frem til en avtale nettopp om dette. Den såkalte Berlin Pluss pakken legger jo opp til at EU kan trekke på NATOs ressurser.

I utkastet til ny ”grunnlov” for EU, det såkalte Konventet, foreslås et tettere og mer forpliktende forsvarssamarbeid mellom de EU-land som ønsker dette og som stiller visse krav til kapasiteter. Sentrale EU-land ønsker også å styrke EUs evner til å planlegge og gjennomføre selvstendige operasjoner. Ulike forslag drøftes i EU-kretsen, blant annet oppretting av et europeisk militært hovedkvarter.

Det vil være galt å anse ESDP som en motvekt til USA og NATO. Når alt kommer til alt, er jo de aller fleste EU-land våre europeiske allierte. Vi arbeider, i likhet med et stort flertall av våre europeiske allierte, for at NATOs og EUs utvikling av militære ressurser utfyller hverandre. Dette gjelder ikke minst for de to reaksjonsstyrkene som nå etableres i henholdsvis EU og NATO.

Så langt det er mulig må det unngås at det bygges opp parallelle strukturer og kapabiliteter. Det som trengs er militære styrker som kan utplasseres og ikke flere hovedkvarter. Det er ressurssløsing og vil på sikt kunne undergrave NATO. Samtidig må vi realistisk erkjenne at EU etter å ha gjennomført en egen militær operasjon i Kongo, og i fremtiden vil gjennomføre operasjoner uavhengig av NATO. Men det er viktig at EU i slike tilfeller viser maksimal åpenhet og individuell vurdering, ikke bare overfor NATO men også overfor individuelle NATO-land som ikke er med i EU.

Fleksibilitet og pragmatisme er i EUs egen interesse. Det vil sette land som Norge i stand til å fortsette å yte relevante bidrag til EUs operasjoner. Norge har utmerket seg positivt med hensyn til politiopplæring og reform av justissektoren. Dette kan vi bygge videre på.

Vår holdning til EU vil på mange måter avgjøre hvordan EU forholder seg til oss. Fremfor alt er det viktig at vi på norsk side ser i øynene hvilken retning utviklingen tar. EU kommer til å spille en stadig viktigere rolle på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området fremover. For oss er det likevel avgjørende at NATOs rolle ikke svekkes. Kollektivt forsvar må fortsatt forbeholdes NATO. NATOs rolle som konsultasjonsforum må opprettholdes. Vi ønsker ikke en situasjon der de reelle drøftelsene over Atlanterhavet foregår direkte mellom EU og USA fremfor i NATO. Det vil gjøre det langt vanskeligere for ”utenforlandet” Norge å få gjennomslag for våre synspunkter .

Et tett og nært samarbeid mellom EU og NATO er helt nødvendig for å kunne møte truslene fra terrorisme og masseødeleggelsesvåpen på en effektiv måte. Vi kan utfylle hverandre. Men vi må ha en jevnere byrdefordeling. Vi kan ikke forvente at amerikanerne skal ta alle skarpe oppdrag og vi europeere kun komme inn i ettertid. Vi må begge være villige til å stille opp når det trengs. Vi må begge lære av hverandre.

Sterkere transatlantisk samarbeid trenger absolutt ikke å være noen motsetning til et styrket Europa. Tvert imot. Begge deler er gjensidig forsterkende, dersom vi utnytter mulighetene.

Mine damer og herrer

Det er oppløftende at de allierte i de siste månedene har vært villige til å påta seg dette ansvaret. NATOs støtte til Polens engasjement i Irak og overtakelse av kommandoen for den internasjonale stabiliseringsstyrken i Afghanistan, ISAF, er et uttrykk nettopp for det. Disse beslutningene viser vilje til å se framover og bruke Alliansen til å løse nye oppgaver.

Håndteringen av Irak-konflikten førte til splittelse og motsetninger mellom nære Allierte både over Atlanteren og innad i Europa. I fravær av et klart FN-mandat kunne vi ikke støtte krigen. Men vi ønsker ikke nå å vende det irakiske folk ryggen. Det er bare en vei fremover. Vi må få på plass et sivilt irakisk styre så raskt som mulig. Dette kan vi bare klare ved å bringe sikkerhetssituasjonen under kontroll og stabilisere landet.

Det internasjonale samfunnet må derfor bidra til å bringe under kontroll de kreftene som motarbeider en slik utvikling, og nærmest daglig gjennomfører nye bombeaksjoner – ofte mot sivile installasjoner.

Vi støtter opp om utviklingen av et demokratisk, stabilt og fredelig Irak. Vi har tatt et valg:

· derfor deltar vi i stabiliseringsstyrken

· derfor konsentrerer vi oss om humanitære oppgaver, som er rammen for vår deltakelse

Vår innsats i Irak er høyt verdsatt. De norske soldatene har så langt uskadeliggjort over 6000 eksplosiver og dermed reddet mange liv. De har reparert elektrisitetsnettet. De har bygget broer. De har gjort et viktig arbeid til beste for den irakiske sivilbefolkningen.

Det er avgjørende at sikkerhetssituasjonen i Irak bedres. De stadige angrepene mot koalisjonsstyrker og sivilbefolkningen forsinker gjenoppbyggingen. De har også medført at FN og frivillige organisasjoner har måttet redusere sitt nærvær betydelig. Dette er meget uheldig. Vi er i ferd med å havne i en ond sirkel, der mangel på fremgang og resultater for det irakiske folk øker motstanden mot irakiske myndigheter og koalisjonsstyrkene og gjør sikkerhetssituasjonen enda verre. Dette må vi unngå.

Derfor er det behov for forsterket innsats – innen sikkerhetssektoren, men også når det gjelder oppbygging av irakiske institusjoner som bl.a. politi, grensevakter og rettsvesen. Her må irakerne selv trekkes mer med. Det er en forutsetning for at demokratiet kan slå rot.

En nøye gjennomtenkt timeplan må her utarbeides. Men det er like viktig å definere hvor vi vil. Erfaringer fra andre vanstyrte og totalitære land, viser at for rask overføring av reell suverenitet, kan befeste, snarere enn å fjerne, de verste sidene ved det gamle regimet.

En ny Sikkerhetsrådsresolusjon som gir FN en mer sentral plass, vil gjøre det lettere for flere land å bidra. Men selv med en ny FN-resolusjonen tror jeg det vil bli en vanskelig oppgave å få styrket den internasjonale deltakelsen i Irak – særlig mht. stabiliseringsstyrker. De seneste signaler fra flere potensielle bidragsytende land, er ikke særlig positive i så måte.

Ivaretakelsen av sikkerheten I Irak er en avgjørende forutsetning for å lykkes med dette og for å legge grunnlaget for en stabil politisk og økonomisk utvikling. Oppgavene er omfattende og krever en samlet internasjonal opptreden. Norge vil ta sin del også av dette ansvaret. Det er viktig at det internasjonale samfunn lykkes i Irak. Men vi må heller ikke glemme at vi fortsatt står foran enorme oppgaver i Afghanistan.
Det er ingen tvil om at NATO her har påtatt seg en meget vanskelig oppgave.

Og når vi først har tatt på oss denne oppgaven er vi nødt til å lykkes. På mange måter avhenger NATOs fremtid av hvordan den makter å løse oppgavene i Afghanistan. Bare ved å lykkes med å skape et stabilt Afghanistan, kan vi forhindre at terrorister igjen planlegger terrorangrep fra landet.

Fem faktorer må være på plass for at vi skal lykkes i Afghanistan:

For det første må NATOs medlemsland utvise den nødvendige politiske viljen til å bidra. Dette gjelder både militære bidrag og bistand til gjenoppbygging og utvikling.

For det andre må afghanerne selv ha eierskap til prosessen. Dette fordrer tett samarbeid mellom NATO og andre aktører, og en plan for overføring av ansvaret til afghanske myndigheter.

For det tredje må NATO bevege seg utenfor Kabul. Det er positivt at det foreligger prinsippiell alliert enighet om å utvide av ISAFs mandat utover den afghanske hovedstaden. Men forholdet til den amerikansk-ledede Operation Enduring Freedom må også avklares.

For det fjerde må det defineres nærmere hvilke oppgaver NATO skal løse og hvilke som må løses av andre aktører. Vi må se på hvilken rolle NATO kan spille for eksempel med hensyn til velgerregistrering og valgovervåking, sikkerhetssektorreform og gjen­opp­bygging.

For det femte må nabolandene trekkes med. De må oppfordres til å spille en konstruktiv rolle. Forholdet til Pakistan er særlig viktig, men også til Iran, til Russland og landene i Sentral-Asia. Vi må i NATO se på mulighetene for å utnytte partnersamarbeidet med disse landene bedre. Vi må fremme prosjekter og samarbeid som vil tjene utviklingen i Afghanistan. Jeg tenker særlig på samarbeid om grensesikkerhet, ikke minst for å komme den sterkt økende narkotikatrafikken til livs.

Vi har på norsk side gitt betydelige bidrag til Afghanistan, både militære og humanitære. Det vil vi fortsette å gjøre. Fra neste år er Afghanistan utpekt til samarbeidsland, noe som vil øke den langsiktige bistanden.

På militær side vil vi prioritere bidrag til ISAF nå som dette er en NATO-ledet operasjon. Samtidig ser vi på muligheten for å bidra til de såkalte Provincinal Reconstruction Teams (PRTs).

Vi må være åpne for tilsvarende operasjoner også i andre områder. I første rekke tenker jeg på muligheten for en styrket NATO-rolle i Irak. Det forutsetter imidlertid som nevnt at det folkerettslige grunnlaget er avklart.

Jeg har tidligere tatt til orde for at vi også må være åpne for at NATO ha en funksjon i forbindelse med en eventuell fredsløsning i konflikten mellom Israel og palestinerne. Dessverre synes ikke utsiktene til en slik fredsløsning særlig gode for tiden. Men NATO må være beredt, dersom det skulle bli aktuelt.

Skal Alliansen kunne møte morgendagens utfordringer, må styrkene kunne operere utenfor hjemlandet. På norsk side arbeider vi med å forberede våre bidrag til den allierte reaksjons­styrken, som skal stå klar fra 2006. Vi vil stille den nye Telemarksbataljonen til rådighet for denne styrken. Reaksjonsstyrken vil stå helt sentralt for NATOs arbeid med å møte nye trusler fra terrorisme og masseødeleggelsesvåpen. Vi må avklare nærmere hvordan styrken skal anvendes. Politisk kontroll over bruk av styrken er grunnleggende.

Disse spørsmålene vil stå sentralt på NATOs toppmøte i Istanbul neste år. Andre spørsmål som vi fra norsk side er særlig opptatt av frem til toppmøtet er:

Mine damer og herrer,

For et lite land som Norge kan vår trygghet og våre nasjonale interesser bare sikres gjennom multilateralt samarbeid. Derfor vil vi arbeide for multilaterale løsninger der det er mulig. Jeg har i kveld konsentrert meg om det transatlantiske og det europeiske perspektivet i vår sikkerhetspolitikk. Men jeg vil understreke at vår sikkerhetspolitikk også har en global dimensjon, representert ved FN.

Vi må tilpasse FN til dagens utfordringer, og sørge for at FN tjener alle medlemsland. Vi må avklare nærmere hva FN kan og hva FN ikke kan gjøre. Dette er ikke minst en aktuell problemstilling i Irak der vi fra norsk side ønsker at FN skal spille en mer sentral rolle. Vi må sikre oss at de oppgaver FN får i Irak er realistiske og oppnåelige. FN må gjøres relevant også for de som kan la seg friste til å gå utenom Verdens­organisasjonen. Vi må gjøre FN i stand til å handle når handling kreves. Og vi må sørge for at FN får ressurser til å følge opp de oppdrag organisasjonen gis.

FN vil ikke være effektivt uten at medlemslandene stiller opp. FN vil ikke være effektivt uten at stormaktene er med. Dette gjelder ikke minst USA. Jeg er selv overbevist at USA har langt mer å tjene på å bruke FN – og arbeide innenfor organisasjonen – enn å gå sine egne veier.

Vi lever i interessante og spennende tider. Endringene som nå skjer rundt oss innleder på mange måter en ny tid. En tid der helt grunnleggende spørsmål om trusler, nasjonale interesser, globalt ansvar og internasjonalt samarbeid stilles på nytt. Her trenger vi mer enn noensinne en god og løpende debatt med alle miljøer – ikke minst de militære.

Norge vil fortsatt arbeide aktivt for å møte de utenrikspolitiske utfordringer vi står overfor. Vi vil fortsatt stille opp både med ideer, med militære og sivile bidrag, og med humanitær og økonomisk støtte. Vi vil arbeide for fredelige bilegging av konflikter der det er mulig. Samtidig vil vi stille opp militært når det kreves.

Vi står overfor store og vanskelige oppgaver. Vår sikkerhetspolitiske tilnærming må derfor forankres i samarbeid både i Europa og over Atlanteren. Vi sier med andre ord som Ole Brumm: “Ja takk, begge deler”. Ikke fordi vi er kravstore eller naive. Men fordi dette er det beste vernet vi kan sette opp mot vår tids sikkerhetstrusler.

Takk for oppmerksomheten.