Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. februar 2009

Ved
Paul Narum

Administrerende direktør Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)

 

FORSVARETS STATUS OG UTVIKLING – FFIs PERSPEKTIV

 

 

Innledning

Paul Narum Administrerende direktør Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Tittelen på foredraget er Forsvarets status og utvikling – FFIs perspektiv. Siden det er FFIs perspektiv jeg skal gi er det utviklingen jeg vil ha i fokus. De av dere som er kommet for å få FFIs syn på eller kommentarer til rapporten fra Riksrevisjonens undersøkelse av omstillingen i forsvarssektoren eller forskjellige medieoppslag om tilstanden i Forsvaret, vil gå hjem skuffet i kveld.

 

På den andre siden er det viktig grundig å forstå både historien og den reelle nåtilstanden når vi skal stake ut den videre kursen. I denne sammenheng er alle bidrag til å etablere en best mulig situasjonsforståelse svært verdifulle. Både de som gjennomføres internt og de mere eksterne, og spesielt de som er kritiske og påpeker mangler eller skjevheter. Men altså; noen elendighetsbeskrivelse av situasjonen i Forsvaret, eller noen kommentarer på den elendighetsbeskrivelsen som vi ser fra mange hold, kommer altså ikke her i kveld. Jeg vil se framover.

 

Status

Forsvaret passerte mange viktige milepæler i fjor. To av disse peker seg ut som særdeles viktige. Den ene var vedtaket om Langtidsplanen for den videre utviklingen av Forsvaret, og konkretiseringen av denne i form av årets forsvarsbudsjett. Den andre var Stortingsproposisjon nummer 36, ”Nye kampfly til Forsvaret” som ble lagt fram rett før årsskiftet.

 

Langtidsplanen er viktig først og fremst fordi den signaliserer at den kontinuerlige nedbyggingen av Forsvaret som har pågått gjennom de siste tjue årene skal stoppe opp, og at budsjettene skal få en utvikling som kompenserer for den reelle kostnadsutviklingen i Forsvaret. For å beskrive betydningen av dette brukte forsvarssjefen i foredraget sitt her sist høst det bildet at ”Forsvaret har med langtidsplanen og neste års budsjett tatt et skritt tilbake fra kanten av stupet”. Dette er et godt bilde som han naturligvis har full dekning for å bruke, og jeg vil spinne litt videre på det fordi det kan hjelpe til med å forklare dagens situasjon. Det var ikke flatt lende før stupkanten; det var en bratt nedoverbakke. Noe grus forsvant ned i dypet i det vi klarte å stoppe. I stedet for å stå trygt på flat mark beveger vi oss langs kanten av stupet med bratt oppoverbakke på den andre siden av oss. Dette er en farefull ferd som krever forsiktig gange og hvor konsekvensene av å trå feil er store. Det kommer jeg tilbake til senere.

 

Kampflyproposisjonen er viktig fordi den signaliserer at det er en politisk vilje til at Norge skal ha et slagkraftig kampflyvåpen, og fordi den peker ut veien til å anskaffe og drifte denne vesentlige delen av Forsvaret. Det er lagt avgjørende vekt på at kampflykapasiteten skal kunne ivareta våre nasjonale oppgaver i hele konfliktspekteret, inkludert høyintensive stridshandlinger, og skal også på det nivå kunne være vårt bidrag i internasjonale operasjoner. Gjennom denne vektleggingen legger også kampflyvalget en mal for den kvaliteten vi skal ha på også resten av Forsvaret. Det skal altså være et forsvar som virkelig er i stand til å føre krig både i en nasjonal sammenheng og under internasjonale operasjoner når det er nødvendig.

 

Status i Forsvaret ellers er preget av den brytningstiden vi er inne i. Vi har vært igjennom en lang periode med nedbygging. Denne nedbyggingen har tildels ikke vært planlagt og er til dels blitt til som et resultat av de årlige budsjettildelingene. Et av resultatene er at de helt nødvendige reduksjons- og omstillingsprosessene som er gjennomført de senere årene i mange tilfeller har kommet altfor sent i gang og, som et resultat av det igjen, har måttet gjennomføres svært raskt med de problemer det har medført. Disse omstillingene har vært helt nødvendige og selv om vi i etterpåklokskapens klarsyn ser at mye kunne vært gjort annerledes, er det helt klart at det var ingen opsjon å ikke gjennomføre dem.

 

Svært oppmuntrende er det at det i den situasjonen vi har vært i de siste årene, har vært mulig å gjennomføre tunge investeringer i nytt materiell. Fregattene, MTB-er og transportfly er kanskje de største og mest synlige, men det er også mye annet. Dessverre er vi nå inne i en periode der mye av det nye ikke er på plass samtidig som gamle er borte. Det er borte enten fordi det på grunn av økonomien ikke er mulig å drifte det gamle samtidig som det nye er under innføring, eller fordi det gamle rett og slett er teknisk utslitt og kassert. Resultatet er redusert operativ evne på mange områder. Men, det er også slik at den operative evnen vil bli bedre de kommende årene etter hvert som det nye kommer på plass.

 

Gjennom de store materiellprosjektene er kursen inn i en bærekraftig framtid er på mange måter staket ut både for Luftforsvaret og Sjøforsvaret.

 

For Hæren er situasjonen en litt annen. Her er det ikke åpenbart hvor vi er på vei. Jeg vil ikke her gå inn i den pågående diskusjonen om hvorvidt Hæren er for stor eller for liten, hvor stor den egentlig er eller om den burde ha vært helt annerledes. Det tillater ikke tiden. Jeg er heller ikke klar for å gjøre det fordi vi, etter min oppfatning, mangler deler av den grunnleggende gjennomtenkingen av hvilken rolle landmakten skal spille i dagens og framtidens forsvar, og hvordan vi skal organisere oss for å framskaffe denne landmakten. Gjennom et høyt prioritert prosjekt som vi er i ferd med å starte opp på FFI og som vi har kalt Framtidens landmakt, vil vi i nært samarbeid med Forsvaret foreta nettopp denne grunnleggende gjennomgangen.

 

På bakgrunn av vår hovedoppgave, som er å gi forskningsbaserte bidrag til utviklingen av Forsvaret, må status for FFI sies å være god. Vi er involvert i alle deler av Forsvaret, og gir bidrag som spenner fra problemløsning i det daglige til å bidra til den langsiktige utviklingen.

 

For materiell spenner arbeidet vårt fra behovsanalyser, prototyper og eksperimentering, til spesifikasjonsutvikling, assistanse til drift og midtlivs-oppdatering og til slutt – avhending. Vår ambisjon er å ha aktiviteter inn mot alle de viktige materiellkategoriene: undervann, overflate, land, luft eller romsystemer, uavhengig av hvilken levetidsfase materiellet er i innen de forskjellige områdene.

 

Det at FFIs oppdragsmengde øker viser at resultatene av vårt arbeid blir verdsatt hos våre samarbeidspartnere i resten av Forsvaret. Som et resultat av dette har vi, målt i vår måleenhet, forsker/ingeniørår per år vokst med mer enn 25 % i løpet av noen få år. Dette har vi fått til også fordi vi har rekruttert svært godt, selv i det vanskelige arbeidsmarkedet. Det er gjennomgående mange gode søkere på alle stillingsannonsene våre, og når vi har gått gjennom listene og funnet ut hvem vi helst vil ansette, takker disse stort sett ja til tilbudet om stilling. Årsaken til at vi er så attraktive har først og fremst å gjøre med at vi kan tilby faglig utfordrende oppgaver i et miljø rettet inn mot anvendt forskning og som jobber inn mot brukere som faktisk er interesserte i resultatene av arbeidet vårt.

 

Behovet for langsiktighet

Fjorårets to store milepæler i Forsvaret, Langtidsplanen og Kampflyproposisjonen, er sterkt koblet og har det til felles at konsekvensene av beslutningene bare gradvis kommer til syne. Tidsperioden for anskaffelse og levetid er mye lengre enn perspektiver for langtidsplaner vedtatt i Stortinget, levetider for regjeringer eller funksjonstiden til de av oss som har vært involvert i prosessene gjennom våre stillinger eller politiske verv. Det er et par stortingsperioder før de nye kampflyene begynner å komme til landet, og skal vi dømme etter forrige kampflygenerasjon skal de være med oss fram til 2060.

 

Den egentlige forskjellen mellom budsjetter som følger kostnadsutviklingen kontra budsjetter som reelt faller med 2 prosent hvert år, kommer først til syne på sikt. Budsjettsvikt ett år kan Forsvaret alltid håndtere. Man reduserer litt på øvelser, flyr og seiler litt mindre, tar kanskje litt mere ut av lager enn det legges inn og gjennomfører andre såkalte sparetiltak. Dette kan Forsvaret kanskje også gjøre andre året med budsjettsvikt, og kanskje til og med tredje. På sikt er det naturligvis ingen annen måte å håndtere en slik budsjettsvikt på enn redusere Forsvarets volum. Den reduksjonen i kjøpekraft på nær 50 prosent vi har hatt i løpet av de siste årene har derfor, som vi alle vet, resultert i en kraftig reduksjon av størrelsen på Forsvaret.

 

La oss konkret se på de to milepælene, Langtidsplanen og Kampflyproposisjonen sammen. La oss ta et moderat langsiktig perspektiv og tenke oss 15 år inn i framtiden. Går alt etter planen er da de nye kampflyene operative og vi er på vei inn i driftfasen av vårt nye topp moderne kampflyvåpen. Hvordan vil de som på det tidspunkt er ansvarlige for Forsvaret bedømme situasjonen og de utfordringene de står overfor?

 

Et er sikkert; det vil sterkt avhenge av om den snuoperasjonen som er signalisert for budsjettutviklingen faktisk er fulgt opp i de årlige budsjettildelingene i årene fram mot 2024. Er de det, vil kjøpekraften til budsjettet i 2024 være den samme som kjøpekraften til dagens budsjett. At dette er på plass er selve grunnlaget for at vi også på det tidspunktet vil ha et balansert forsvar, sett inn mot Forsvarets oppgaver – selv om Forsvarets ledere i 2024 fortsatt vil ha sine utfordringer.

 

Er forutsetningene ikke blitt fulgt opp, og den trenden vi kan observere fra de foregående tjue årene fortsetter, vil kjøpekraften innen 2024 være redusert med en tredjedel, og budsjettet målt i kjøpekraften til 2009-kronene bare være litt i overkant av 20 milliarder kroner. Blir dette situasjonen vil naturligvis Forsvaret på det tidspunkt være i en umulig situasjon og påstander om gigantiske feilinvesteringer, dårlig planlegging og manglende realisme vil med rette sitte løst. De kan med rette spørre om hvor vi var som planla og tok de beslutningene som førte oss opp i dette. Vel; flere av oss er her i kveld. Alle vi som i dag er i ”systemet”.

 

Nå er det slik at utviklingen av Forsvaret må basere seg på den til enhver tid gjeldende langtidsplan, og at budsjettene bevilges årlig. Skal vi ha det kampflyvåpenet i 2024 som vi nå planlegger med må imidlertid intensjonen om uforandret kjøpekraft i budsjettene følges opp hvert eneste år, og de skiftende storting må stå fast bak intensjonene i kampflyproposisjonen. Dette krever at det er, uttalt eller ikke, enighet i de toneangivende politiske miljøene rundt hovedretningslinjen for utvikling av Forsvaret de kommende tiårene.

 

Det er ikke åpenbart at det skal være slik, men både den politiske behandlingen av Langtidsproposisjonen og Kampflyproposisjonen så langt, gir grunnlag for en viss optimisme sett fra Forsvarets side.

 

Behovet for fleksibilitet og riktig virkelighetsforståelse

Det at handlinger og beslutninger må sees i et langsiktig perspektiv betyr naturligvis ikke at vi en gjør en absolutt forutsetning om at framtiden faktisk blir slik vi la til grunn da det langsiktige perspektivet ble utviklet. Et blikk tilbake på de siste tjue årene gir en betydelig ydmykhet for mulighetene til å komme med detaljerte forutsigelser om hvordan verden vil fortone seg om tjue år. Både fra forsvarssektoren og fra andre deler av samfunnet har vi nok av eksempler på hvor galt det går når ”planfastheten” settes i høysetet og de vedtatte målene forfølges uansett hvordan forutsetningene og omgivelsene ellers endrer seg. Det kan gå bra en tid, men det ender ofte med en katastrofe. Verden har forandret seg og vi må forandre oss med den, sa Barak Obama i sin tiltredelsestale. Uten sammenlikning for øvrig, for oss er det heller ingen opsjon å la være å tilpasse seg til verden slik den til enhver tid faktisk er. Samtidig som vi har sett tideligere, er det heller ikke en opsjon å ikke arbeide i et langsiktig perspektiv. I tillegg til det åpenbare dilemmaet som ligger i å forene de to tidsskalaene, som jeg skal komme tilbake til, er det noen fallgruver det er lett å gå i. Dette er knyttet til de to begrepene ”de strategiske målene” og ”verden slik den faktisk er”.

 

I alle organisasjoner er det sterke drivkrefter i retning av å framstille situasjonen som sunnere og bedre enn hva den faktisk er. Det er mange årsaker til dette. Fra den enkeltes naturlige ønske om å føle at han eller hun er en del av en god og framgangsrik organisasjon til organisasjonens eget behov for å framstå i et best mulig lys overfor kunder eller oppdragsgivere. Faren ligger her i at vi begynner å styre og å utvikle organisasjonen basert på dette glansbildet av nåsituasjonen i stedet for det reelle bildet. Dette er en utfordring både for privat og offentlig sektor, og vi har nok av eksempler på hvor galt det da kan gå. Etter min oppfatning er enkelte av de problemene deler av finanssektoren har hatt i det siste vært direkte knyttet til dette. Banksjefene var intellektuelt fult ut i stand til å forstå at sikkerheten de hadde for sine lån var svært tvilsom, og det er helt åpenbart at de ville ha tjent på å gjøre noe med det. De var imidlertid ikke i stand til å ta dette inn over seg før de gikk utfor stupet.

 

Mens privat sektor får sitt selvbilde korrigert av markedet, dog ofte for sent, er ikke den mekanismen like sterk i offentlig sektor. For Forsvaret er det derfor særdeles viktig at vi er nådeløse i vurderingen av oss selv, og også i enkelte tilfeller bruker eksterne krefter for å få på bordet det reelle bildet av nåsituasjonen. Bare da er vi i stand til å drive organisasjonen framover i positiv retning og i stand til å identifisere de utviklingstrekkene som ukorrigerte vil lede til de store katastrofene.

 

Også med de strategiske målene kan vi raskt trå feil. Vi må innse at de av natur er av langsiktig karakter, og de må derfor ikke endres for raskt. Da ender vi bare opp med kostnadene og ikke gevinstene før vi starter en kostbar vei mot et nytt mål som vi heller ikke når. Vi må også sikre oss at dersom vi, kanskje av svært gode grunner, etter hvert befinner oss på en kurs som ikke peker fram mot målet enten endrer kurs eller endrer mål. Begge deler er ofte like vanskelig, men det å ha evne til å gjøre det tidsnok er også løsningen på det dilemmaet som langtidsplanlegging mot strategiske mål i en omskiftelig verden, representerer.

 

De to milepælene Forsvaret passerte i 2008 kan vi se på som to strategiske mål. I begynnelsen av 2020-tallet skal vi som det ene målet; ha et moderne slagkraftig kampflyvåpen og som det andre målet; skal kjøpekraften til forsvarsbudsjettet på det tidspunkt være den samme som i dag. Gitt historien og situasjonen i dag er dette ambisiøse mål og som jeg tidligere har påpekt, sterkt koblet til hverandre. Det er naturligvis opp til det til enhver tid sittende Storting å endre disse målene. Det er likevel mitt håp at endring i negativ retning for Forsvaret av disse målene ikke skal skje. Men dersom det skjer kan jeg ikke få vektlagt sterkt nok hvor viktig det da er at Stortinget er eksplisitt om at det faktisk har ombestemt seg og i realiteten har satt seg nye mål. Dette vil nok eventuelt bli svært vanskelig, men det er den eneste måten å unngå at vi ender opp med et forsvar i ubalanse og store feilinvesteringer i mennesker og materiell.

 

Kontinuerlig langtidsplanlegging

Forsvarsplanleggingen i Norge har til nå vært gjennomført med en fireårs syklus. Arbeidet starter med en gjennomgang av hele Forsvaret hvor alt sees i et tjueårs perspektiv med utgangspunkt i viktige rammefaktorer som oppgaver, arv og ressurser. Dette resulterer i Forsvarssjefens strategiske mål for Forsvaret og de tiltak han mener bør gjennomføres for å nå dette målet. Dette utgjør en viktig del av grunnlaget for regjeringens langtidsplan, som til slutt vedtas av Stortinget og gir føringer for utviklingen av Forsvaret i den kommende fireårsperioden.

 

En del problemer med denne måten å arbeide på er etter hvert blitt åpenbare. Vi kan sammenfatte disse problemene under tre overskrifter: Omfattende revurderinger, unødvendig kompleksitet og begrenset styringsfleksibilitet. Ett år eller to etter at Stortinget har vedtatt en langtidsplan, starter arbeidet med grunnlaget for den neste. Slik systemet virker, er i prinsippet alt oppe til vurdering igjen. Baser som er besluttet nedlagt, vurderes opprettholdt, og strukturkomponenter som er besluttet opprettholdt, vurderes for mulig utfasing. Prosessen får uvegerlig et preg av omkamp, og det virker ikke befordrende på relasjonene mellom Forsvaret og det politiske miljøet. I tillegg er det unødvendig slitsomt for dem som er berørt av beslutningene, og heller ikke spesielt positivt for Forsvarets omdømme.

 

Problemet med unødvendig kompleksitet har sin rot i størrelsen og kompleksiteten av den organisasjonen som skal utredes. Når alt skal vurderes på nytt hvert fjerde år, mens bare en begrenset del av organisasjonen faktisk skal opp til vurdering og beslutning, sier det seg selv at vi kunne ha skaffet oss et godt beslutningsgrunnlag med betydelig mindre ressursbruk. Eller, nok enda bedre, benytte ressursene til å sørge for at de beslutningene som skal fattes er bedre underbygget enn hva de til dels tidligere har vært til nå.

 

Begrenset styringsfleksibilitet er noe Forsvaret har merket de senere årene ved at Stortinget blir invitert til å fatte vedtak som gir for stramme føringer for utviklingen over en såpass lang periode som fire år. Viktige betingelser og føringer kan endres på en slik måte at kursen bør legges om, mens resultatet blir at vi forfølger en linje for lenge på grunn av de sterke bindinger et stortingsvedtak innebærer.

 

For å bøte på disse problemene er det besluttet at vi skal gå over til en annen måte å drive langtidsplanleggingen på, som har fått arbeidstittelen ”Kontinuerlig langtidsplanlegging”. Dette er en riktig og viktig beslutning, og arbeidet med å utforme det nye konseptet er i full gang. Målet må være en arbeidsmåte som tar vare på det utredningsgrunnlaget vi til enhver tid har, og retter innsatsen mot de områdene der det faktisk er behov for et oppdatert beslutningsgrunnlag. Men i iveren etter å modernisere må vi passe på å ivareta det som var bærebjelkene i det gamle systemet, nemlig helhet, langsiktighet og samsvar mellom mål og midler.

 

Planleggingen må underbygge beslutninger som gir en optimal struktur som er bærekraftig over tid. FFI har som ambisjon å bidra til dette, med utgangspunkt i våre erfaringer og vår oppdaterte kompetanse. Bare ved å holde fast ved helhetstekingen og et nøkternt langtidsperspektiv kan vi sørge for at de enkeltvedtak som fattes, og som ofte er av strategiske karakter, blir så riktige som det er mulig å få dem på det tidspunkt de blir fattet. Den endelige beslutningen om kampflyanskaffelsen er en beslutning av en slik karakter, og vi vil få flere, om enn ikke så store, i årene som kommer.

 

Jeg skal nå gå over til å gi et par aktuelle eksempler fra dagens FFI-virksomhet. Jeg har valgt eksempler som kombinerer det å være svært viktige i dag og for framtiden, med at det bare er på grunn av en bevisst langsiktig satsing hos oss at vi er i stand til å gjøre det vi nå gjør. Det at vi er der vi er nå er derfor et resultat av strategiske valg som ble gjort for lenge siden, og som så ble fulgt opp med daglig aktivitet tilpasset de til enhver tid gjeldende realitet i rammebetingelsene våre.

 

 

Kjernevåpen

Det første er arbeidet vårt innenfor området kjernevåpen og strekker seg helt tilbake til FFIs begynnelse. Som vi alle vet eksisterte kjernevåpen på det tidspunktet, og de var allerede tatt i brukt i krig. I en rapport som omhandlet konsekvensen av den militærtekniske utviklingen under krigen konstaterte FFIs forskere dette faktum og konkluderte med at i en slik situasjon var et forsvar uten kjernevåpen irrelevant.

 

I kjent FFI-ånd, som allerede da preget instituttet, satte de øyeblikkelig i gang med å gjøre noe med dette. Forskerne reiste på studiereiser til USA uten, i alle fall i følge rapportene, å få mye ut av det. De gjorde overslag over hva dette krevde og hva det ville koste å skaffe seg kjernevåpen, og som det mest synlige resultat ble arbeidet med atomreaktoren på Kjeller satt i gang. Nå ble vi etter hvert med i Nato og kom inn under den amerikanske kjernevåpenparaplyen. Egne kjernevåpen var derfor ikke så relevant lenger og reaktoren ble av denne og andre grunner videreført i sivil regi i Institutt for atomenergi, nå Institutt for energiteknikk.

 

Apropos langsiktighet er det interessant å legge merke til at Institutt for energiteknikk nettopp fikk konsesjon til å drifte den samme reaktoren fram til 2018, sytti år etter at arbeidet med den startet opp. Selv om vi ikke lengre hadde som mål å utvikle egne kjernevåpen, så likevel FFI det som viktig å ha en teknisk grunnkompetanse på feltet. Dette har tatt forskjellige former opp gjennom årene og jeg skal ikke ta hele historien, men bare nevne at det blant annet medførte at vi var med i inspeksjonsteamene som så etter et mulig kjernevåpenprogram i Saddam Husseins Irak i forkant av invasjonen i 2002.

 

Nå til noe av det vi gjør i dag.

 

Norge har naturligvis undertegnet Ikke-spredningsavtalen som trådte i kraft i 1970. Av internasjonale avtaler er den i dag praktisk talt det eneste vi har å bygge på i arbeidet med kjernefysisk nedrustning. Den gir USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina status som ”midlertidige” kjernevåpenstater. Art. I forbyr kjernevåpenstater å dele kunnskapen og våpnene sine med oss andre. Art. II forbyr oss andre å bygge kjernevåpen og også å utveksle relevant informasjon internasjonalt. Art. IV oppmuntrer til fredelig bruk av kjernefysisk teknologi i kjernekraft, medisin, landbruk osv, og er naturligvis viktig fordi den gir alle land rett til å være med å høste fruktene av denne helt sentrale teknologien. Art. VI forplikter alle stater til å arbeide for fullstendig kjernefysisk nedrustning.

 

Vi hører stort sett om Ikke-spredningsavtalen når vi ønsker å hindre nye stater i å skaffe seg kjernevåpen, og lite om at den faktisk forplikter eksisterende kjernevåpenstater til fullstendig nedrustning. Et poeng her er at Ikke-spredningsavtalen i seg selv gjør det svært vanskelig for ikke-kjernevåpenstater å forvisse seg om at kjernevåpenstatene faktisk ruster ned dersom det skjer. Det vil svært vanskelig eller kanskje praktisk talt umulig å verifisere 100 prosent at alle våpen og alt uran og plutonium av våpenkvalitet er forsvunnet. Tillitskapende tiltak vil måtte spille en stor rolle i denne prosessen.

 

Dette har ført til at FFI har gått hele sirkelen, og nå igjen er et kjernevåpenlaboratorium, riktignok bare i øvelsessammenheng. Som de første i verden samarbeider Norge og Storbritannia om hvordan ikke-kjernevåpenstater og kjernevåpenstater kan arbeide sammen om nedrustning. Partnere på britisk side er Ministry of Defence og Atomic Weapons Establishment i Aldermaston, som er de som utvikler, produserer og vedlikeholder britiske kjernevåpen. I første omgang tar landene for seg en situasjon der en kjernevåpenstat sier at de skal hugge opp ett av sine kjernevåpen. Spørsmålene er da: Hva er tilstrekkelig informasjon for at ikke-kjernevåpenstaten kan føle seg trygg på at dette faktisk finner sted? Må spesiell teknologi utvikles eller spesielle lokaler bygges? Tillater Ikke-spredningsavtalen at denne informasjonen blir utvekslet? Hvor langt kan kjernevåpenstaten gå uten å kompromittere egen sikkerhet? Osv.

 

I desember 2008 simulerte FFI og Institutt for energiteknikk sammen, kjernevåpenstaten Torlands atomvåpenlaboratorium. Ikke-kjernevåpenstaten Luvania ble spilt av det britiske teamet, og deres inspektører inspiserte disse anleggene som en forberedelse til en større inspeksjon som skal foregå i 2009. Under den øvelsen skal Luvania verifisere at Torland faktisk hugger opp et av sine kjernevåpen. Det er en vanskelig prosess, men erfaringene fra den forberedende inspeksjonen er så langt lovende. Dette arbeidet har fått stor oppmerksomhet omkring i verden og er blitt referert til på ministernivå i Storbritannia.

 

Gjennom vårt medlemskap i Ikke-spredningsavtalen har Norge et strategisk mål om en kjernevåpenfri verden. Arbeidet ved FFI er med på å legge noe av grunnlaget for å nå dette målet.

 

Innføring av nettverksbasert forsvar

Vi har besluttet å innføre nettverksbasert forsvar i Norge. Nettverksbasert forsvar er inspirert fra den sivile verdens utnyttelse av moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi, og som vi prøver å overføre til det militære domene for å kunne operere mer effektivt. NbF er altså basert på grunnideen om å kunne bli mer tilpasningsdyktig, fleksibel og effektiv basert på å utnytte moderne IKT. Bakgrunnen er at oppgavene endrer seg, de blir på mange måter mer komplekse, og er i større grad preget av uforutsigbarhet. I dag må Forsvaret ha evnen til å hurtig omorganisere og respondere til flere typer oppdrag – også de oppdrag som det nærmest er umulig å forutsi på forhånd. Dette krever til dels nye operasjonsmåter, med mer samarbeid. Økt evne til samarbeid krever økt tilgang og deling av informasjon på tvers – både teknologisk og organisatorisk.

Aktørene skal altså kunne velge den organiseringsformen som de til enhver tid finner best egnet. Det kan være den tradisjonelle, men kan også anta andre former på tvers av tradisjonelle linjer. Med andre ord, såkalt nettverksorganisering, på virksomhetsnivå. Et annet uttrykk kan være ”samhandling i nettverk”. Det å velge å innføre dette i Forsvaret er i sannhet et strategisk valg. Både på grunn av de gjennomgripende konsekvensene det får og på grunn av kompleksiteten og tiden det vil ta, å få det på plass.

 

Elementer av det som i dag kalles nettverksbasert forsvar har vært satsingsområder ved FFI i svært lang tid. Vi innså tidlig hvilken betydning utviklingen innen digital elektronikk ville få for Forsvaret. Dette ledet til at vi, som noen av de første i verden, tok i bruk digitale telefonsentraler i felt og moderne nett-radioer. Luftvernsystemet NALLADS var på mange måter et NbF-system før begrepet NbF ble oppfunnet.

 

FFI var aktivt med på å utvikle det som etter hvert skulle bli til internettet, og FFI var den første institusjonen utenfor USA som var med i nettverket. En vesentlig eller kanskje mere riktig, en alt overveiende del av arbeidet ved FFI har dreid seg om å utnytte og utvikle IKT-teknologien til beste for Forsvaret. Denne helt sentrale delen av NbF har vi derfor gode forutsetninger for å håndtere på en god måte.

 

Men Nettverksbasert forsvar er mye mere enn det.

 

Dette bildet viser en kvalitativ beskrivelse av NbF, brukket opp i 3 modenhetsgrader og 9 dimensjoner. Den kvalitative beskrivelsen gjør at det å måle NbF-modenhet er svært komplisert og jeg skal ikke gå nærmere inn på det, bare si at vi nå i hovedsak anser oss å være på nivå 1 og har som mål å etablere Forsvaret på nivå 2 innen 2012: Her, i denne sammenhengen, ønsker jeg å peke på den andre aksen med de 9 dimensjonene. Om det heller skulle være 7, 8, eller kanskje 10 dimensjoner, kan også diskuteres. Poenget mitt er at kun én av de 9 dimensjonene dreier seg om ren teknologi. Alle de andre tar for seg ikke-teknologiske aspekter.

 

I Norge, som i andre land, har det meste arbeidet hittil dreiet seg om det teknologiske og som jeg har nevnt tidligere har vi rimelig kontroll over dette, selv om mye arbeid naturligvis gjenstår også her. Den virkelige store utfordringen nå er de ikke-teknologiske dimensjonene. Her har vi, som mange andre, ennå ikke kommet veldig langt og det krever at vi tar tak i disse problemstillingene med stor tyngre og på en mer strukturert måte enn hva vi har gjort til nå.

 

Noen eksempler:

 

  • Organisasjonsutvikling i lys av NbF
  • Utvikle doktriner
  • Utvikle hensiktsmessig incentivsystem for ledere
  • Trening og øving

 

Mye vil måtte endres, å innføre NbF krever en koordinert innsats fra hele Forsvaret, styrt og inspirert fra toppen. Forsvarets Høgskole og FFI vil være sentrale i arbeidet, men det vil også nær sagt alle andre enheter i Forsvaret også være. I et nylig avsluttet prosjekt ved FFI, kalt ”NbF Implementeringsplan”, vurderte vi kvalitativt hvordan Forsvaret kan løse sine ulike oppgaver på en bedre måte uten å introdusere nye avdelinger eller strukturkomponenter ved økt samarbeid på virksomhetsnivå,. En lang rekke forslag til tiltak er identifisert og de tekniske implikasjonene vurdert og kort beskrevet. Forhåpentligvis vil dette inspirere de ulike miljøene i Forsvaret til å prøve ut nye samarbeidsformer, og derigjennom sette mer ”trøkk” i NbF-utviklingen.

 

En av de mange utfordringene vi vil få er å tilpasse de praktiske konsekvensene av den teorien som jo NbF fortsatt på mange vis er, til realitetene i de oppgavene som Forsvaret skal løse. Med den rette balansen mellom ideologi, planfasthet og pragmatisme og hele tiden å ha effektiv oppgaveløsning for øye, er jeg overbevist at vi her er på riktig vei. Så vil vi sikker se at også i et NbF-perspektiv vil Forsvaret om ti år vise seg å være annerledes enn hva vi tenker oss i dag. Slik skal det også være i en organisasjon som hele tiden lærer.

 

Avslutning

Med den nye Langtidsplanen og budsjettet som ble vedtatt for i år ble utviklingen av det norske forsvaret satt på et nytt spor – et spor som peker fram mot en stabil forsvarsstruktur. Dette er det nye utgangspunktet for forsvarsplanleggingen framover – selv om mulighetene for å spore av naturligvis er til stede, og avstanden til kanten av stupet er kort.

 

Vi må imidlertid ikke bli forledet til å tro at en stabil struktur betyr fravær av omstilling. Tvert i mot tyder mye på at omstillingstakten vil øke. Nye plattformer med nye drifts- og vedlikeholdskonsepter, en betydelig økning i internasjonalt samarbeid på mange plan, (noe jeg ikke har hatt tid til å gå inn på i dette foredraget), innføring av NbF, ny teknologi og nye oppgaver nasjonalt og internasjonalt er bare noen få stikkord i denne sammenhengen. Kanskje ikke godt nytt for en organisasjon som etter sigende er omstillingstrett. Da er det bare å huske at omstilling kombinert med nedbygging – og det hele som oftest på etterskudd slik som vi nå har vært igjennom, er noe helt annet enn omstilling som et ledd å videreutvikle, modernisere og tilpasse. Den siste type omstilling er både sund og nødvendig for enhver organisasjon.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. november 2008

 

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret

 

Tanker om jagerflykjøpet

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Når jeg i kveld står på denne talerstol er det med en følelse av Deja Vu. For noe over 30 år siden sto jeg på samme sted og orienterte om resultat og erfaringer av den forrige ”århundrets våpenhandel” en handel som gav oss F-16. 30 år er i historisk sammenheng en kort periode, i flyutviklingen er det en lang tid. 30 år fra brødrene Wright i 1903 tar oss midt inn i 30 årene hvor prototypene på Spitfire og Bf- 109 var i startgropen, 30 år som omfattet en verdenskrig og tre keiserdømmers fall. Den andre veien, 30 år fra F-16 kjøpet tilbake i tid plasserer oss i de avsluttende måneder av andre verdenskrig, jet motoren var hemmelig, atombomben var ennå et ukjent prosjekt og datamaskiner hadde ingen hørt om. Det er nærliggende å mene at et prosjekt som F-16 som spenner over så meget uforutsigbar historie inneholder erfaringer som kan og bør være av interesse i den prosess Luftforsvaret nu er inne i for å velge etterfølgeren til F-16, en etterfølger som skal tjene oss i minst 30 kanskje like uforutsigbare år.

 

Forsvaret har arbeidet med dette spørsmålet i flere år og et tungt faglig utvalg går meget grundig tilverks med vurderingen av de aktuelle flytyper. Alle solemerker indikerer at dette er en god prosess på alle måter og at den vil gi et meget godt grunnlag for våre politiske myndigheter når de neste år skal treffe et valg. Deres arbeid foregår naturlig nok ikke i det offentlige rom, men det forhindrer ikke at et tema som har så stor interesse i vide kretser debatteres i åpne fora.

Jeg har tatt mitt utgangspunkt i den forrige ”århundrets våpenhandel” fordi arbeidet med denne representerte en milepæl i Luftforsvaret og vårt forsvars utvikling. Da arbeidet startet i 1969 var det som del av langtidsplanleggingen for å erstatte våre F-104 fly, en erstatning som ville bli svært kostbar. Våpenhjelpen var nu definitivt slutt og innenfor Luftforsvarets budsjettrammer skulle det innpasses missilforsvar av våre flystasjoner, passive forsvarstiltak og aktive luftstridskrefter. Regnestykket gikk ikke opp og Luftforsvaret anmodet FFI om en analyse av hvorledes Luftforsvarets resurser for de neste 15 år skulle anvendes for at totaleffekten skulle bli den best mulig.
-1-
Resultatet, Kampflyanalysen, forelå våren 1974 som en systemløsning med klare anbefalinger for valg av flykategori, luftvern, kontroll og varslingssystem, antall flystasjoner og passive forsvarstiltak. Analysen gav også anbefalinger om hvordan luftmakt kunne og burde anvendes med ståsted i 1975-80. Verden og Norge forandret seg imidlertid raskt i en annen retning enn analysen hadde forutsatt. Norge ble en oljenasjon, muren og Sovjetunionen havnet på historiens skraphaug og Luftforsvaret fikk helt nye oppgaver under fjerne himmelstrøk.

Gjennom disse snart 40 år har det vist seg at den prosess som startet i 1969 resulterte i anskaffelsen av et kampfly som har løst alle pålagte oppgaver, som fremdeles er i produksjon i oppdaterte utgaver og som vil være med oss i enda mange år

Diskusjonen om vårt fremtidige kampfly må ta utgangspunkt i vårt forsvars behov for å besitte og anvende luftmakt. Det kan derfor være interessant å kaste et blikk bakover på hvorledes luftmakt har blitt anvendt, for å ivareta vårt lands sikkerhet.
Lenge før brødrene Wright, hadde visjonære og fantaster spådd om fremtidens konflikter, hvor flygende skip skulle spre død og forferdelse over menneskeheten. Den første verdenskrig var da heller ikke mange måneder gammel da de første luftkamper fant sted. Aeroplanet gav store muligheter for observasjon over områder som var utilgjengelig med andre midler, det ble en viktig militær oppgave å hindre motstanderens bruk av luftrommet for dette formål. Dette kunne best utføres med fly og kampen om bruk av luftrommet var blitt en militær realitet. Skrittet var ikke langt til å utstyre flyene med våpen mot overflatemål og i løpet av verdenskrigen ble luftkrigens virkemidler og konsepter utviklet. Strategier for bruk av luftmakt ble formulert av mange, mest kjent er den italienske general Douhet.

Hans postulat var at i en fremtidig konflikt måtte kontroll med luftrommet oppnåes som en første prioritet, deretter kunne motstanderen tvinges i kne, politisk så vel som økonomisk ved bombing av befolkningssentra og industri. Han mente at en bombestyrke ikke kunne bekjempes i luften da det var umulig å lokalisere en angriper i det store uendelige lufthav, kontroll med luftrommet måtte etableres ved å ødelegge motstanderens baser og luftstyrker på bakken.

-2-
Tesen, ”The Bomber will always get through” dominerte luftmilitær tankegang frem mot den andre verdenskrig da den fikk et grunnskudd i og med utviklingen av radar. Det ble nu mulig å overvåke luftrommet og å lede jagerfly mot angripende fly. Battle of Britain forandret luftstrategien, og hvorledes kampen om luftrommet måtte føres. Jagerfly med tilstrekkelig rekkevidde banet deretter vei for bombestyrkene slik at luftmakten kunne settes inn mot de valgte mål.

 

I vårt eget land ble flyets muligheter til støtte for Hæren og Marinen tidlig utnyttet. Allerede i 1912 deltok de første aeroplan i Hærens høstøvelse. Hovedoppgaven var rekognosering, senere ble muligheten nyttet til å slippe lette bomber mot utvalgte eller oppdukkende mål. Den samme utvikling foregikk i Marinens flyvevesen.
Forsvarskommisjonen av 1920 påpekte ønskeligheten av et felles flyvåpen og flyavdelinger som kunne utføre offensive operasjoner.

Det ble med ønskene, bevilgningene til Forsvaret i mellomkrigstiden tillot ikke noe mer. Hærens flyvevesen ble satt opp med et antall flerbruksfly, Fokker C V, til dels bygget i Norge. Deres hovedoppgave var rekognosering og som det ble sagt i den politiske debatt, i mangel på bombefly kunne en jo bruke Fokker flyene. Den samme situasjon hadde en i Marinen. Kamp mellom jagerfly om luftherredømme eller innsats for å stoppe en bombeflystyrke ble ansett som lite aktuelt.

Våre myndigheter var imidlertid blitt klar over at det skjedde en betydelig utvikling av luftstyrker i de europeiske stormakter, en utvikling som kunne få konsekvenser for vårt land.

 

I 1936 fikk stabssjefen i Hæren, Oberst Ruge, oppgaven å utrede disse forhold, resultatet ble Luftforsvarsutredningen av 1936.

Dens hovedbudskap var at Norge nu var innen rekkevidde av bombefly fra flere stormakter, men også at bombefly basert på våre egne flyplasser kunne nå mål i de samme nasjoner. I tråd med Douhets tanker anså Ruge at kampen i luften best kunne føres med angrep mot en motstanders baser.

Vi burde derfor konsentrere oss om å bygge opp offensive flystyrker og å anvende minst mulig på jagerfly. Dette var for øvrig de samme tanker som var sentrale i oppbyggingen av det svenske Flygvapnet.

-3-
I Sverige ble det imidlertid realiteter, her hjemme ble det fremdeles med tanker.

I 1940 blev alle disse planer og utredninger innhentet og overkjørt av virkeligheten. Etter luftkampene over Fornebu 9. april ble restene av våre flyvåpen anvendt til det de var anskaffet for, oppklaring der luftsituasjonen tillot det. I de påfølgende 5 år ble det bygget opp et flyvåpen innenfor rammen av RAF med moderne materiell og anvendt innenfor en stormakts luftstrategi. Dette medførte i hovedsak dagjager, eskorte og jagerbombe operasjoner over kontinentet, og maritime operasjoner i de nordlige havområder. Luftforsvaret ble nå også endelig etablert som egen forsvarsgren i november 1944. Erfaringene tok vi med oss hjem som grunnlag for oppbyggingen av vårt nye forsvar.

 

Regjeringen nedsatte i 1946 en forsvarskommisjon under ledelse av Trygve Bratteli for å ”utrede spørsmålet om forsvaret av Norge, – krigen har snudd opp ned på mange tilvante begreper, – det gjelder å utforme et norsk forsvar på grunnlag av krigens erfaringer”.
Konklusjonene forelå i 1949 med en ramme for et forsvar utbygget for nasjonale midler og med ”hovedoppgave å innfri våre forpliktelser overfor FN samt å være et best mulig vern for landet om en stormakt skulle gå til overfall på Norge”. Vi skulle på kort varsel kunne delta i FN operasjoner, og vi skulle forsvare oss mot bombing fra fly og ”fjernvåpen”. Strategien måtte være å søke å vinne tid inntil hjelp fra allierte kunne nå frem.

For Luftforsvaret ble anbefalingen å sette opp 8 dagjagerskvadroner, 2 skvadroner med nattjager/lette bombefly og en maritim skvadron for overvåking av våre havområder. Kommisjonen konstaterer at det innenfor denne ramme ikke kan forventes at Luftforsvaret skal kunne gi direkte støtte til Hær og Marine.

Prioriteringene fra mellomkrigstiden var nu fundamentalt endret. Defensive jagerflyoperasjoner hadde erstattet tanken om offensiv bruk av flystyrken. Behovet for maritim rekognosering var derimot fremdeles til stede. Anbefalingene førte til anskaffelsen av et 60 talls Vampire jet jagere, et stort løft i sett på bakgrunn av vår økonomiske situasjon i de første etterkrigsår.

-4-
I 1949 forandret verden seg på ny. Jernteppet senket seg, vi ble medlem av NATO og på ny medaktør i en stormakt luftstrategi. En storstilt utbygging av vårt Luftforsvar, hovedsakelig finansiert med våpenhjelp fra USA og med NATO infrastrukturmidler gav oss i løpet av få år et moderne og slagkraftig Luftforsvar.

Styrkemålsettingen ble fastlagt på NATOs minister møte i Lisboa i 1952. Den falt i store trekk sammen med Forsvarskommisjonens målsetting for Luftforsvaret, med en ramme på 8 jagerskvadroner, en rekognoseringsskvadron og 2 maritime skvadroner. Luftforsvarets trening og operative virksomhet ble vevet inn i et tett samarbeid med våre NATO allierte på begge sider av Atlanteren. Dette medførte mange fordeler med adgang til teknologi og våpen, felles trening og felles øvelser, interoperabilitet.

Hovedoppgaver ble nu å sikre luftrommet og foreta rekognosering for å støtte en alliert luftoffensiv og en maritim evne for å overvåke maritim virksomhet i Nordområdene. I fredstid var oppgaven, overvåking av vårt luftrom, en virksomhet gradvis fikk et betydelig omfang. Med mindre endringer forble dette Luftforsvarets oppgaver gjennom hele våpenhjelpperioden og videre inn i 1970 årene. Nasjonale ønsker fra Hær og Marine om mer direkte støtte ble som hovedregel nedprioritert av NATOs Nordkommando.
Ved inngangen til 60 årene ble våpenhjelpen fra USA gradvis avviklet og ble avsluttet med leveransen av 1 skvadron F-104G Starfighter. Fremtidige materiellanskaffelser måtte finansieres nasjonalt. Den nødvendige utskifting av store deler av vår jagerflypark ville dermed stille oss overfor meget vanskelige prioriteringer.

Våre myndigheter anså at vi med egne midler ikke kunne fortsette anskaffelsen av F-104G. Etter en evaluering av flere prosjekter ble et 100 tall F-5A/B fly, en meget spartansk og enkel jager, anskaffet som dagjager, jagerbomber og rekognoseringsfly.

Vi ble første og eneste bruker av F 5A/B utgaven, et forhold som gjorde at vi selv måtte utbedre en rekke barnesykdommer.

Mens vi slet med F-5 problemene kunne vi sammenligne med våre erfaringer med den ene F-104G skvadronen vi hadde mottatt under våpenhjelpen.
-5-
Disse gjorde at vi i 1973valgte å anskaffe brukte kanadiske CF-104 fly for å erstatte tapene av F-5 fly. F-5 prosjektet gav oss imidlertid en tenkepause før vi for alvor måtte ta konsekvensen av bortfall av våpenhjelpen, noe som måtte skje i arbeidet med langtidsplanen for 1974-1979.
Dette bringer oss tilbake til Kampflyanalysen. Resultatene forelå som tidligere nevnt våren 1974 og ble retningsgivende for den videre utvikling av Luftforsvaret. Oppgavene for vårt nye kampfly burde være forsvar av luftrommet over våre nordligste landsdeler

for å holde mottaksbaser åpne for allierte forsterkninger, og dermed samtidig indirekte støtte våre hærstyrker. I tillegg måtte Luftforsvaret ha en evne til å angripe en sjøinvasjonsstyrke i våre kystfarvann med langtrekkende presisjonsvåpen.

I den påfølgende evaluering av tilgjengelige fly sammen med tre andre NATO land i samme situasjon konkurrerte fransk, svensk og amerikansk industri om kontraktene. I ”Århundrets våpenhandel” trakk USA det lengste strået med et fly som knapt hadde forlatt tegnebrettet på dette tidspunkt og som representerte meget avansert og til dels uprøvd teknologi. Flyets overlegne egenskaper, tilliten til USAs flyindustri og det faktum at USA selv garanterte at de skulle bestille et betydelig antall avgjorde saken og F-16 ble valgt. Luftforsvaret anskaffet i alt 74 fly for å erstatte F-5 flyene.

 

I 1984 var vårt Luftforsvar i hovedsak strukturert og utstyrt slik Kampflyanalysen hadde anbefalt og var en troverdig kapasitet frem til1989 da verden forandret seg på nytt. Med et slag var muren borte, den Kalde-Krigen var historie og dermed meget av grunnlaget og forutsetningene for utvikling og oppgaver for vårt Luftforsvar, trodde man. I løpet av få år ble fokuset nu rettet mot operasjoner i FN regi utenfor NATOs kjerneområde. Våre F-16 ble pålagt luftforsvars og bakkeangreps oppdrag i nært samarbeid med våre NATO allierte. Det viste seg at det materiell vi hadde anskaffet, og den trening vi hadde utført sammen med våre allierte var like vel egnet i den nye verden vi nu var del av. Ved siden av disse NATO operasjoner utenfor Norge ble etter hvert betydningen av overvåking og suverenitetshevdelse i Nordområdene viktigere.
-6-

Russiske fly og marinestyrker økte gradvis sin aktivitet i de nordlige havområder med stadig mer kapable styrker. Jagerfly støttet av tankfly og varslingsfly ble oftere observert langs vår kyst og demonstrerte at alt norsk interesseområde nu var innenfor dekning av moderne russiske jagerfly med støtteapparat.

Dette danner bakteppe for valg av vårt neste kampfly, et våpen som skal tjene vårt forsvar frem mot 2050. Hvordan verden vil utvikle seg i over våpenets levertid er det ingen gitt å si, det som er sikkert er at vår beliggenhet forblir uendret og at vi fortsatt vil ha økonomiske og politiske interesser i våre nærområder. Det er derfor ikke urimelig å vektlegge de erfaringer vi har gjort med bruk av kampfly frem til nu gjennom 90 år i en verden som har stilt oss overfor stadig nye og uforutsigbare rammebetingelser.
Flyet må ha evnen til å håndheve vår suverenitet og våre interesser, i luften og over våre havområder. Det må sette oss i stand til å samarbeide nært med alliansepartnere, det må være interoperabelt. Flyet må representere teknologier som kan understøttes i flyets levetid og som er på høyde med mulige motstandere. Flyet må ha egenskaper som muliggjør innsats innen luftforsvar, overvåking og angrep mot overflatemål. Det dreier seg i korthet om et multirollefly, et fly som kan utføre flere oppgaver i løpet av ett tokt, ”Swing Role” i dagens fagspråk. Dette er ikke noe nytt. Våre Fokkere fra 30 årene var slike fly, deres svakhet var teknologinivå. Spitfire og Vampire, Thunderjet, Sabre og F-5 var slike fly, likeså F-104 Starfighter, og i de siste 30 år har F-16 satt standarden for et slikt fly.
Det foreligger i dag en rekke mulige flyprosjekter, de er vel kjente gjennom mediedekning over flere år. I utgangspunktet er alle de aktuelle flytypene gode og effektive konstruksjoner som vil kunne møte mange av dagens krav. Det er først når de enkelte fly vurderes opp mot alle våre krav innenfor den antatte tidshorisont frem til 2050 at bildet blir mer komplisert. De aktuelle flytyper blir ofte rangert i generasjoner, definert av teknologi. Vi har i Luftforsvaret vært utstyrt med fly av alle de 4 til nu definerte generasjoner hvor F-16 er en typisk 4 generasjonstype.

-7-

 

Denne oppdeling er ikke eksakt definert men de aktuelle flyprodusenter bruker begrepet for å definere sine produkter. Dagens finalekandidater, JAS 39 og F-35A representerer i henhold til denne fremstilling 4 og 5 generasjon.

De vesentlige og viktige forskjellene mellom 4 og 5 generasjons kampfly ligger i flyenes signatur, først og fremst radar tverrsnitt, og i søkeutstyr. Reduksjon av radartverrsnitt i 5 generasjon er oppnådd ved fundamentale endringer av flyets geometri, endringer som ikke kan improviseres på et 4 generasjons fly. Søkeutstyret omfatter flere typer sensorer, aktiv og passiv radar og, infrarødt. Søkeutstyret kan i noen grad tilpasses begge generasjoner men kan medføre meget kostbare modifikasjonsarbeider. Når det gjelder flyenes øvrige egenskaper er begge meget kapable målt med de vanlige parametere, hastighet, manøveregenskaper, rekkevidde og lasteevne.
Bildet blir mer nyansert når disse tradisjonelle egenskaper sammenholdes med flyenes søkeutstyr og signatur. Det inntrykk som skapes av en første presentasjon av flyenes egenskaper kan være villedende og en noe grundigere vurdering vil vanligvis gi et noe annet bilde. De viktigste egenskaper som er trukket frem i den offentlige debatt er hastighet, rekkevidder og luftkampegenskaper.

Hastighet har bestandig vært viktig for jagerfly, både for å nå eller innhente et mål og ha overskuddshastighet i angrep og i en eventuell luftkamp. Dagens jagerfly har alle største hastigheter i området mach 1.5 til 2. Disse hastigheter oppnåes med maksimal motorkraft med bruk av etterbrenner og ved å redusere utvendig last av våpen og drivstoff, eller ved å bære denne last innvendig. Det blir i en slik forbindelse nødvendig å se på verdien av hastigheter i dette området. De første virkelige supersoniske jagerfly kom i tjeneste i slutten av 1950 årene og mach 2 ble sett på som et viktig krav frem til F-16 generasjonen. En amerikansk studie av 100 000 jagerflyoppdrag under Viet Nam krigen påviste at tid tilbrakt over mach 2 var 0, og tid over mach 1.6 kunne telles i minutter. Den alt overveiende del av luftkampene forgikk i den såkalte luftkamparenaen, i området mach 0,8 til mach 1.5. Dette hadde flere årsaker, problemet med å komme i skuddposisjon med datidens våpen og konsekvensen på rekkevidde med bruk av maksimal motorkraft.
-8-
I samme forbindelse er begrepet ”Supercruise” trukket inn i debatten. Begrepet har sin opprinnelse i det amerikanske flyvåpens operative krav til sitt nye jagerfly F-22. Det skulle kunne operere med hastigheter over mach 1.5 uten bruk av etterbrenner og i høyder over 60000 fot. Dette er en kravspesifikasjon som ligger utenfor det som er aktuelt for mindre nasjoner, ikke minst på grunn av F-22s kostnader og det faktum at den ikke er tilgjengelig for eksport. Supercruise i hastighetsområder marginalt utover det dagens fly oppnår med bruk av grunnmotor er av begrenset verdi, så meget mer som den forutsetter begrenset utvendig last.

 

Rekkevidde eller aksjonsradius er en vesentlig egenskap for å kunne løse oppgaver innen vårt interesseområde. I den offentlige diskusjon blandes begrepene rekkevidde og aksjonsradius ofte sammen og fører til villedende konklusjoner. Rekkevidde er interessant hvis en skal fra A til B uten retur. Er oppdraget derimot å nå et operasjonsområde med en spesifisert last, utføre oppdraget, og deretter returnere til egen base er aksjonsradius et mer meningsfullt mål.

Begge de aktuelle kandidater kan beskrive oppdragsprofiler med aksjonsradier som dekker vår økonomiske sone, det som ikke er tilgjengelig i den offentlige debatt er hvilken utvendig last i form av våpen og drivstofftanker som ligger i disse tall og hvilket oppdrag som skal løses i målområdet. Foreligger det sannsynlighet for luftkamp i løpet av oppdraget med bruk av maksimal motoreffekt vil dette redusere aksjonsradius.

Det som er kjent er at et 5 generasjonsfly kan bære en meningsfull våpenlast innvendig med de muligheter det gir for endring av mål i løpet av oppdraget. Innvendig våpenlast betyr også mindre luftmotstand med positive konsekvenser for rekkevidde og radarsignatur.

Drivstoff fylling i luften kan være en styrkemultiplikator i denne sammenheng. Muligheten for dette er i dag en integrert del av stormaktenes flyoperasjoner. For vår egen del kan vi utnytte denne mulighet i fellesoperasjoner med våre allierte og det er en del av vårt treningsmønster i dag. For nasjonale oppdrag i våre interesseområder kan vi derimot ikke regne med slik støtte.

-9-
For å få denne kapasiteten må vi disponere tankfly som har samme beredskap og tilgjengelighet som våre jagerfly. Begge jagerflykandidatene kan fylle drivstoff i luften men de har i standardutgaven ulike systemer som binder dem til tilpassede tankfly. Investeringer i dedikerte tankfly for egne formål er imidlertid en kostbar kapasitet.

 

En hovedoppgave for våre jagerfly vil være å kunne hevde seg i en luftkamp, det er jagerflyets raison d`etre. Hvilke egenskaper som er utslagsgivende for utfallet av en luftkamp er et evig spørsmål uten eksakte svar, er det flyet, flygeren, stridsmiljø eller ren tilfeldighet? Studier av luftkrigens historie holdt opp mot moderne luftkrigssimuleringer stiller flere spørsmål enn vi får svar.

General Chennaults ”flygende tigere”, P- 40 jagerne var tunge, vel bevæpnet men lite manøvrerbare sammenlignet med sin motstander, Zero, som hadde bedre ytelser på de fleste områder. Like vel var Chennaults P-40 styrke overlegen i luftkamp. I Australia derimot var Zero overlegen i kamp mot Spitfire et fly som i Europa var likeverdig med Bf-109, som igjen var helt overlegen mot P-40 i Nord Afrika. Konklusjonen av denne studie viser at P- 40 var sin egen verste fiende! I luftkampene over Yalu var F-86 Sabre totalt overlegen i duellene med Mig-15, selv om Mig-15 steg bedre hadde større kraftoverskudd og større operasjonshøyde. I Finlands konflikter med Sovjet Unionen dominerte de finske jagerflygerne luftkampene med sine Brewster Buffalo som ble ansett som nærmest ubrukbare i sitt hjemland, USA. Det kan trekkes mange erfaringer ut av disse og andre analyser. En erfaring som syntes klar er at skrivebordsanalyser og simulatorer bare er et hjelpemiddel i vurderinger av jagerfly.
En lang rekke andre faktorer vil spille inn, faktorer som er vanskelige å kvantifisere og som ofte vil være spesifikke for det aktuelle innsatsområde. Av disse er en imidlertid universell, ”Den du ikke ser er den som dreper deg”. Utkikk, situasjonsoversikt og situasjonsforståelse, har siden første verdenskrig vært et credo for jagerflygere. I tradisjonelle luftkamper i dagslys ønskes derfor først og fremst flygere med godt syn, hodet på kulelager plassert i en cockpit med god oversikt i alle retninger.
-10-
Himmelen er imidlertid ikke alltid blå og en luftkamp kan finne sted under alle sikt, vær og lysforhold. Det betyr at flyet i tillegg må disponere effektivt søkeutstyr, aktivt og passivt, radar så vel som infrarødt. Stridsmiljøet med eget robust kontroll og varslingssystem og linkutstyr mellom de enkelte fly er en viktig del av dette bilde.

Den klassiske luftkamp har frem til i dag som regel blitt avgjort ved å få egne våpen til å bære på motstanderen. Med kanoner og de første generasjoner av luft til luft missiler betød det at en måtte makte å komme inn i motstanderens dødsone, akterut, 6 oclock. I denne type luftkamp, nærkamp, er svingegenskaper og energioverskudd avgjørende faktorer. Likeledes er utholdenhet uttrykt i brennstofftid avgjørende, den som først må trekke seg ut på grunn av drivstoffmangel er død.

 

I dag ser vi omrisset av en ny type luftkamp mellom jagerfly hvor krav til maksimal manøverevne ikke nødvendigvis er en avgjørende egenskap. Søkemidlene er sterkt forbedret og kan muliggjøre våpenengasjement under alle lys og værforhold mot en motstander som ikke er klar over ditt nærvær. Elementene er en ny generasjon radar, AESA (Active Electronically Scanned Array), passivt søkeutstyr, lav radarsignatur og missiler som kan engasjere mål langt utenfor eget flys fartsvektor, faktorer som utgjør kjernen i definisjonen av 4 og 5 generasjons jagerfly.

Verdien av redusert signatur er ikke begrenset til engasjement mellom fly, den er like vesentlig mot bakke eller fartøybaserte luftforsvarssystemer. Motstanderens reaksjonstid for å ta beslutninger reduseres, og i et dynamisk stridsmiljø kan dette være avgjørende.

 

Vurderer vi de aktuelle jagerfly på denne bakgrunn, anvendt i vårt innsatsområde, peker enkelte forskjeller seg ut. Vårt store innsatsområde med få fullt utbygde baser for altværsoperasjoner tilsier at utholdenhet uttrykt i brennstofftider er en vesentlig egenskap. Denne egenskap har direkte konsekvens for aksjonsradius med en meningsfull nyttelast. I våre områder vil overvåking og suverenitets- hevdelse være hovedoppgaven i fredstid. Væpning for å være et maktmiddel både mot mål i luften og på overflaten må inngå i alle oppdrag.

 

-11-
Det vil være en betydelig fordel at en slik våpenkonfigurasjon ikke begrenser flyets manøveregenskaper i noen av de mulige innsatssituasjoner, det være seg mot luft eller overflatemål.

Evne til effektiv overvåking under alle værforhold med nødvendig situasjonsoversikt vil gjøre det naturlig å velge søkeutstyr som AESA radar, utstyr som vil tillate oversikt over overflate og luftrom samtidig og likeledes gi mulighet for nye kommunikasjonsmetoder.

Deltagelse i internasjonale operasjoner i en alliansesituasjon medfører enkelte andre krav til våre kampfly, samlet i begrepet interoperabilitet. Flyene må kunne anvendes i etablerte nettverk, i definerte roller og anvende standardiserte våpen og prosedyrer.

 

Vår erfaring med F-104G og F-16 har vist at en god robust evne til å løse våre nasjonale oppgaver er et godt utgangspunkt for å være effektive i internasjonale operasjoner. Det er vesentlig å forstå at denne evne i stor grad er tuftet på mange års samtrening med våre alliansepartnere, en samtrening som både gir oss faglig kunnskap og er grunnlag for gjensidig tillit og respekt. Dette er igjen en ikke- kvantifiserbar faktor som kan være avgjørende for utfallet av en operasjon.

Det hevdes ofte at kandidatene må kunne hamle opp med Russlands Su-35 og dens etterfølgere. Det kan være tilfelle i flere situasjoner men er ikke noe nytt. F-16 og mange av NATOs jagerfly har ikke vært i stand til å møte forgjengeren Su-27 i de siste 20 år under alle forhold. Slik vil det også være i fremtiden. Mindre nasjoner vil ikke ha råd eller anledning til å anskaffe F-22, slik er det bare. Taktikk, trening og samarbeid med allierte må utvikles og utnyttes for å møte slike utfordringer.

 

Luftkrigen og luftkrigens krav har vært en pådriver i forskning og av den teknologiske utvikling generelt. Gjennombrudd i teknologi har ført til utvikling av nye generasjoner fly og stridsmidler som har hatt avgjørende betydning for utfall av konflikter. Tar en ikke hensyn til dette har regningen ofte vært stor. Vi erfarte det i 1940 med våre foreldete Gladiator jagerfly, gode fly men helt ute av stand til å møte en ny generasjon fly, monoplan med opptrekkbare understell.

-12-
I 1950 møtte subsoniske Meteor transsoniske Mig 15 i Korea og ble fullstendig utklasset.

Disse teknologiske gjennombrudd ligger bak den tidligere nevnte oppdeling i jagerflygenerasjoner og vil ha betydning for flytypens levetid. Det er relevant å påpeke at mange av disse gjennombrudd er muliggjort av USAs flyindustri og forskningsmiljø. De har ikke alltid den opprinnelige ideen, men de er ofte alene om å omsette ideer til meningsfull virkelighet og de har ressursene. I Luftforsvaret har vi vært igjennom disse 4 generasjoner og har kunnet erfare betydningen av å være i teknologiens forkant.
Våre subsoniske Vampire og Thunderjet ble erstattet av transsoniske F-86F og K. F-86K var en milepæl, Vestens første en seters radarutstyrte altværsjager, utstyrt med etterbrenner, elektronisk brennstoffkontroll, autopilot, instrumentlandesystem, bremseskjerm, missilbevepning, med mer. I 1955 var dette en revolusjon og det tok mange år før europeisk og sovjetisk industri frembrakte en konkurrent.

Da den tid kom var F-104G på vei inn i NATO. Igjen et kvantesprang. Det første kampfly med treghetsnavigasjon, monopuls multirolleradar med terrengfølgekapasitet, mach 2 evne, infrarødt sikteutstyr med mer. Det gikk pånytt flere år før europeiske konkurrenter var på banen og selv da var de ikke helt likeverdige med F-104.

 

Det neste kvantespranget kom med F-16 i 1974. Fly by Wire med redusert stabilitet gav overlegen rekkevidde og manøverevne, den første pulsdoppler radar i et serieprodusert jagerfly og utstrakt bruk av datateknologi. Konkurrentene til F-16 i 1974 er nu for lengst på museum mens deres produsenter utviklet etterfølgere med bruk av F-16s teknologi, Mirage 2000 og JAS Gripen. F-16 derimot produseres fremdeles i oppdaterte utgaver.

Spissteknologi vil medføre nye og endrete krav til vedlikehold og drift av flyparken og det vil oppstå problemer med nytt utstyr som må modnes med driftserfaring. Det ligger i sakens natur at løsning av problemer med denne type utstyr vil bli kostbart, meget kostbart. Dette erfarte vi selv som nevnt i beskjeden målestokk med F-5.
-13-
Med F-104G og F-16 oppsto det også problemer, til dels alvorlige. De ble løst fordi de måtte løses, flyene var førstelinjeutstyr i USA og flere større NATO land.

Kostnadene ble fordelt over en flypark på flere tusen fly, og ble på den måten overkommelige for de små nasjoner. Det samme forhold gjør seg gjeldende når det gjelder den kontinuerlige forsknings og utviklingsinnsats som er nødvendig for at flyene skal være på høyde teknologisk og operativt. Dette forhold var vesentlig ved den forrige ”Århundrets våpenhandel”. EPAF nasjonenes behov for 348 fly ble ikke ansett som tilstrekkelig teknologibase men da USA garanterte at de selv i første omgang skulle bestille 650 fly ble det et program som omfattet 998 fly. Det ble en avgjørende faktor i beslutningsprosessen. De europeiske produsenter kunne den gang ikke garantere noe tilsvarende.
Dette er på mange måter situasjonen også i dag. Forrige generasjons fly konkurrerer med en ny generasjon, og det valgte fly skal tjene oss i frem mot 2050. I vurderingen av flytyper er det viktig å ha for øye det miljø hvor flyene skal utføre sine hovedoppgaver, en faktor som ikke lar seg kvantifisere med de vanlige analyseverktøy. Subarktisk klima med lang mørketid og tidvis vanskelige innsats, innflygings og landingsforhold. Det er ikke alltid at en kan danne seg det fulle og hele bilde av hva slike operasjoner krever av fly og flyger når en sitter bak et skrivebord eller i forskningsmiljøer. Forsvaret har som nevnt en god prosess i gang som i nær fremtid vil fremlegge sin anbefaling. Alt tyder på at alle relevante faktorer blir godt behandlet slik tilfellet var da F-16 ble valgt. Internasjonal og norsk presse kunne allikevel i flere år, både før og etter avgjørelsen fortelle at dette var et katastrofalt valg, vi hadde kjøpt et fly helt uegnet for våre allierte og for oss. Resultatet kjenner vi.

Derfor denne følelsen av deja vu.
Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 1. oktober 2007

Ved

Oberstløytnant Per Leines Lausund
stud MPH Universitetet i Tromsø/FFI

Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Bør vi frykte B-våpen brukt av terrorister?

FFI-prosjektet 1091 «Evaluering av B trussel“

Formann, ærede forsamling

Oberstløytnant Per Leines Lausund. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

BØR vi frykte B-våpen brukt av terrorister? Hadde det stått KAN hadde det hele blitt noe mer filosofisk og psykologisk, for vi kan selvsagt frykte terroristers bruk av B-våpen hvis de har dem. Og selv om terror er basert på dette mer enn noe annet skal jeg forsøke med en mer pragmatisk vinkling og forsøke å belyse om biologisk terrorisme FORTJENER at vi bruker krefter på å frykte den, eller om vi har anvendte virkemidler som gjør den mer ufarlig.

Jeg vil innledningsvis understreke to ting:

– jeg vil bare omtale ikke-statlige terroristers eventuelle bruk av B-våpen

Og

– jeg snakker her først og fremst som meg selv og som MPH-student ved Universitetet i Tromsø hvor jeg ferdigstiller en masteroppgave om samme tema. Oppgaven har en knytning til et FFI-prosjekt som omhandler evaluering av B-trussel, men jeg skal ikke binde andre enn meg selv med mine vurderinger.

2

Jeg skal bruke tiden deres her i kveld til å snakke litt om biologiske våpen, hva de er og hvordan de var ment å virke.

Deretter litt om terroristen, hvem han eller hun er og hva vi kan forvente at han gjør med B-våpen.

Ut fra disse to forsøke å beskrive den bioterrorhendelsen jeg mener er den mest sannsynlige, og også den med høyest risiko når sannsynlighet og konsekvenser vurderes.

Og ut fra effekten av den på individ og samfunn forsøke å svare på spørsmålet vi begynte med: BØR vi frykte B-våpen brukt av terrorister, og hva kan vi gjøre eller gjør vi med det.

Det vil bli noe tid, håper jeg, til kritiske (og selvfølgelig også støttende) kommentarer fra salen etterpå.

3

Biologiske våpen, eller B-våpen.

Disse består av to hoveddeler: det mikrobielle virkestoffet og leveringsmiddelet.

Virkestoffet, også kalt trusselstoff eller agens, er som NATO-definisjonen over viser en mikroorganisme eller en gift (toksin) fra denne som skaper sykdom hos mennesker, planter eller dyr, eller som bryter ned materiell. I denne sammenhengen vil fokus være rettet mot de som skaper sykdom og død blant mennesker.

Leveringsmiddelet som fullfører definisjonen på våpen kan være bomber, bomblets i klusterbomber, spraytanker, stridshoder på missiler eller avanserte aerosolgeneratorer, eller enkle ting som miltbrannsporer i sukkerbit: dette ble utviklet til bruk mot trekkdyr allerede under første verdenskrig.

For å kunne kalles et egentlig våpen må begge elementene være med, og det må ha en kjent virkning: virkestoffet må virke på kjent og forutsigbar måte, innpakningen eller stridshodet må sørge for sikker lagring og sikker spredning i målet, og det må kunne leveres der man vil bruke det. Og for å oppnå dette kreves testing: først in vitro, så på vanlige forsøksdyr, og så på aper eller i noen tilfeller mennesker.

4

De biologiske våpen hadde sin gullalder i tiden etter første verdenskrig og frem til 1970-årene. Mange land hadde omfattende programmer, mest kjent er vel USA og Sovjetunionen. Det var noen små forskjeller i de arsenalene de forskjellige landene hadde, men felles var at de var meget effektive populasjonsdrepere med dokumentert virkning. Og først og fremst strategiske pga sin virkning, og smitte ble tilstrebet gjennom luftveiene.

Produksjonen av biologiske våpen var svært krevende både teknisk og vitenskapelig, og krevde enorme ressurser, som etter nedleggelsen av programmene nok ble overført til mer fornuftige gjøremål, som f eks å ivareta mikrobiologisk diagnostikk og forskning på å stoppe sykdomsspredning. Og å stoppe spredning av kunnskap om B-våpenproduksjon og vilje til bruk: for å sitere Han Swyter i et foredrag for det amerikanske vitenskapsakademiet: ”Hvis vi vil drepe hele befolkninger, gir det strategiske kjernefysiske arsenalet oss den muligheten. Og den beholder vi uansett. Vi trenger ikke dødelige biologiske våpen i tillegg”

Og ”Viktigheten av å hindre spredning av biovåpen er mer verdt enn til og med livene til tusenvis av (våre) soldater. Dermed kan vi fordømme bruken og trenger ikke den kapabiliteten”.

Og som USAs president sa 25 nov 1969:Biologiske våpen har massive, uforutsigbare og potensielt ukontrollerbare konsekvenser jeg har derfor bestemt at: USA skal fornekte bruken av biologiske agens og våpen under henvisning til Geneveprotokollen av 1925, og som vi er kjent med senere:BTWC fra 1972.

5

Jeg skal kort nevne noen av de viktigste agens eller trusselstoffer som inngikk i de biologiske arsenalene. Listen er hentet fra det amerikanske Centre for Diseases Control. De er viktige fordi de blir gjenkjent som mulige biovåpen: Vi begynner med kategori A, de som har størst våpen- og sykdomsfremkallende potensial.

Først i rekken har vi miltbrann, som i alle biovåpensammenhenger har en plass på toppen. Det er først og fremst en drøvtyggersykdom, og har sin styrke i at den lager giftstoffer som hurtig dreper offeret uten annen forvarsel enn litt influensaliknende sykdom. Samtidig er det en sykdom alle dyrleger måtte teste for når de påtraff dyr som hadde dødd hurtig, og etter 2001 er vel alle oppmerksomme på potensialet den har. Den danner svært hardføre sporer som kan tørkes og lett pustes inn. Den kommer imidlertid i mange varianter, og det er stor forskjell i sykelighet og dødsrate etter smitte.

Neste plass har botulinumtoksin. Verdens giftigste, og en teskje er nok til et ukjent antall millioner. Hvis den spres riktig, og det kunne man. Og vesentlig mer enn en teskje. De fleste husholdninger gjør sitt beste for å unngå å lage det, og bakterien det kommer fra er grunnlaget for temperaturkrav til kjøling og varmholding av mat, samt definisjonen av lettbedervelige matvarer. Også denne kommer i mange varianter, alle bakteriene er ikke like gode giftprodusenter.

Pest har allerede gjort et stort innhugg i verdens befolkning, og det er antatt at så mange som 190 millioner er drept av det gjennom tidene. Sikkert er i hvert fall at pesten har forandret historien. Dette er index-mikroben i biologisk krigføring, kjent fra Kaffa på den tid Svartedauen begynte. Den er imidlertid vanskelig å få til å overleve utenfor lopper og kropp, og skikken med å kaste pestbefengte lik over bymurene er vel å regne som forlatt. Det er antatt at den fantes på listen over biovåpen, men da enten genetisk eller kjemisk forandret slik at den var mer motstandsdyktig mot nedbrytning.

Kopper er en utryddet sykdom, men sto ganske sikkert på listen over biovåpen i den tidligere Sovjetunionen. Kopper er svært dødelig og karakteristisk, og var, før effektiv vaksine, en grusom sykdom. Det spekuleres i om noen har eller kan gjenskape kopper til terrorbruk, men virkningen vil være så ukritisk og vanskelig kontrollerbar at dette er et tvilsomt terroragens. Og tilgangen er vanskelig, muligheten for dramatisk egensmitte stor.

Harepest eller tularemi er en annen, mindre dødelig bakterie, med voldsom smitteevne. Jeg husker fortsatt en professor i mikrobiologi som hadde forelesning for oss veterinærstudenter på slutten av 70-tallet og fortalte at hvis man åpnet en ampulle med harepestbakterier var det best at en annen gjorde det pga smittefaren. Den skaper lang tids sykdom, også den med influensalignende symptomer.

Tilslutt har vi blødningsfebrene, eksempelvis Ebola og Marburg, som er svært vanskelige å smitte med og håndtere, og som må manipuleres genetisk for at de skal kunne brukes fordi de lever så dårlig utenfor verten sin. Men som er minst like dramatiske som fugleinfluensa. Dette er virus for spesialister med stort forskningsbudsjett.

6

Vi har også en B-kategori. Det ble i et tidligere sitat henvist til ”dødelige biologiske våpen”. Dette er eksempel på de IKKE dødelige, men som allikevel fremkaller lang tids sykdom. Her finner vi også agens som er vanligere forekommende og kjent fra hverdagens avisoverskrifter: Salmonella, E coli, papegøyesyke og annet. Disse regnes som mindre farlige i en bioterrorsammenheng, og kan være vanskelige å ta æren for for en terrorist som bruker dem, fordi de oftere forekommer naturlig enn de som er i Kategori A og har mindre våpenpreg.

7

Et B-våpen vil som tidligere nevnt være avhengig av et agens (virkestoff eller trusselstoff) med kjent virulens, altså evne til å lage sykdom i målet.

Dernest må det ikke miste virkningen sin fra det blir fylt i stridshodet og til det når målet, det må ha en stabilitet: dette går på agens formulering, partikkelstørrelse, og at det beholder sin virulens.

Når det utløses i målet må dette skje på en slik måte at agens faktisk kan trenge inn i offeret, eller infisere. Den vanligst planlagte infiseringsformen for biologiske våpen var å lage en aerosol ved utløsningen, altså en sky av partikler eller dråper i størrelsesorden 5-10 mikrometer. Disse forble svevende lenge nok til at de kunne pustes inn og dermed gjøre nytte av de snaut 100 kvadratmeterne dårlig forsvart overflate som er i lungene, og maksimerte dermed eksponeringen for agens.

Det siste punktet, helse-miljø-sikkerhet, kan virke noe malplassert i denne sammenhengen. Men HMS-problematikken er noe av det mest kompliserte i produksjonen av biologiske agens. Ikke bare skal smitte holdes innesluttet, men agens må for all del ikke forurenses. Og det er små, elektrostatiske og svært farlige gjenstander det er snakk om.

Grunnlaget for landenes B-våpenprogrammer var intens forskning innen teknologi, naturvitenskap, medisin og mikrobiologi for å oppfylle disse kravene. Dette engasjerte 100.000-vis av årsverk, minst 20% av dem svært vitenskapelige. Dette måtte til for å lage B-våpen som kunne brukes slik vi ser for oss våpen: Et middel med kjent (om enn omfattende) virkning som kan nyttes etter valg i et scenario for å gi en utnyttbar effekt mot en måloppnåelse.

Hvor vanskelig det er, kan best beskrives med Iraks mangeårige og målrettede innsats som NESTEN resulterte i et deployerbart og virksomt system i 1991, men bare nesten.

8

Da er vi kommet til utøveren: Terroristen.

Min oppfatning av de terroristene som markerer seg tydeligst i dagens samfunn, og som det nyttes store ressurser for å bekjempe, er svært gode på ideologi, religion og dels politikk, og slik har det vel vært i tidligere tider også, den gang vi hadde Rote Arme Fraksjon og andre, lignende bevegelser.

De er sjelden akademisk fordypet innen naturvitenskap, og mens det tidligere gikk 100.000-vis av årsverk til produksjon av B-våpen, går det nå minst like mange til mottiltak mot nettopp spredning av slike og mot terrorister som kan tenkes å benytte dem. I tillegg er det en rekke internasjonale konvensjoner og regimer (som BTWC, Australiagruppen og andre) som retter seg mot farene ved kunnskaps- og teknologispredning omkring emnet.

Nasjonalt har vi bevisstgjøringsprogram som f eks Politiets sikkerhetstjenestes Prevent-program, og andre nasjoner har liknende. Disse har som formål å bevisstgjøre industri og akademia på faren for at deres produkter kan nyttes til produksjon av masseødeleggelsesvåpen eller terrorhandlinger med slike agens. Og disse vanskeliggjør ytterligere ulegitimert søken etter kunnskap og utstyr til produksjon av biologiske trusselstoffer eller våpen.

I sum gir dette svært vanskelige studieforhold for den som ulovlig vil studere et svært komplisert og multidisiplinært tema.

9

(Pia Therese Jansen

“The effect and effectiveness of counter-terrorism methods used by Israel, 1993-2006”

Phd, International Relations, University of St. Andrews, St. Andrews, Scotland, 2007).

Det er mange definisjoner på terrorisme, men den mest beskrivende jeg har sett er som følger: den omtaler 5 faktorer: For det første, at terror er en metode, ikke en ideologi slik det fremsto I enkelte venstreradikale miljøer på 70-tallet. Terror er et verktøy for å nå et mål. Dernest inneholder terror trusselen om systematisk og bevisst vold. Den er vanligvis rettet mot sivile, den fremstår som vilkårlig og ofte har målet symbolsk verdi. Den fjerde faktoren er skrekken og frykten som oppstår som en konsekvens av de tre første, og som muliggjør taktisk suksess, og når denne oppnås kan terroristene nå den femte faktoren, deres strategiske mål som er politisk.

Terror som metode krever et middel, som er det som skal bidra til at de øvrige faktorene eller kravene oppfylles. Tradisjonelt er dette drap og blodig vold, oftest kombinert med smell og eksplosjoner. Det er viktig at aksjonen er synlig!

Og i likhet med det som skjer i andre markeder er det en stadig søken etter nye, mer spektakulære aksjonsformer.

Det å true med og vise at man kan skape sykdom i et mål vil tilfredsstille kravet om å være spektakulært, forutsatt at det kan vises at det er ekte. Derfor tror jeg en bioterrorist vil søke mot kjente trusselstoffer som middel, stoffer som forbindes med død og masseødeleggelse. Først da vil han fullt ut kunne spille på frykten for å dø i sotteseng, frykten for vilkårlig å rammes av dødelig pestilens.

Og tyngepunktet bioterror rettes mot, og som vi må forsvare, er samfunnets følsomhet for sykdom. Vi er ikke vant til at folk dør av smittsom sykdom, og vi ønsker ikke å minnes på sårbarheten som var den gang spedalske vandret i gatene og tuberkulose og polio tok barna.

10

Kravene til agens til bruk i bioterrorrollen er i prinsippet de samme som kravene til biologiske våpen:

De må kunne fremkalle sykdom, ha tilstrekkelig virulens.

Tidligere var dette kjøpbart, man kunne bestille veldefinerte, dødelig stammer og få dem tilsendt. Nå må de stjeles, eller finnes i naturen. I begge tilfelle er det usikkert hvor potent det man finner er, og store ressurser må nyttes for å teste, sikre og vedlikeholde en virulens som mikroben ikke er avhengig av under fremdyrking: og naturen er økonomisk, det man ikke trenger kan man klare seg uten. Den japanske sekten Aum Shinrikio, kjent for sine anslag med nervegass, glemte dette under sine mindre kjente men mer spektakulære forsøk på å spre miltbrann. Og det de klarte var å spre en ufarlig variant, noe som vel ikke ga den tilsiktede effekt og oppmerksomhet.

Sannsynligheten er stor for at terroristen sitter med et agens med tvilsom virkningsgrad…

De må være stabile: Stabilitet under produksjon går nettopp på at mindre farlige stammer ofte vokser raskere i kultur enn de farlige og dermed reduserer trusselstoffets virulens, samtidig som slike ekstrafaktorer ofte mister effekt ved lagring. Dette er en felle jeg selv har opplevd under uttak av mikrober fra frys for bruk i forsøkssammenheng. Dosekravet for effekt ble stadig høyere, bakterien mistet anslagsevne under fryselagringen.

Sannsynligheten er stor for at terroristen sitter med et agens med liten anslagsevne…

Trusselstoffet må kunne infisere, og for å klare det må det spres i målet på en slik måte at det kommer inn i ofrene. De to åpenbare innfallsportene er luftveier og tarm, og de må da fremstilles i en slik form at de kan opptas, og de må renses slik at ikke folk holder pusten i ren vemmelse over lukt og smak. Dette er teknikk av ypperste sort, og vanskelig å mestre.

Sannsynligheten er stor for at terroristen lager et middel som ikke er effektivt infiserende…

Produksjonen må skje under kontrollerte former og forhold, slik at denne ressurspersonen som produserer det hele ikke avgår i sykdom underveis, og utøverne når frem til ugjerningsstedet og ikke dør i dekkleiligheten. Agens må også skjermes for forurensning som gjør det mindre virksomt. Dette er ventilasjonsteknikk og sterilteknikk som kan ta flere år å bygge og validere, og selv om en terrorist kan klare seg med noe høyere smitterisiko enn vi godtar i våre mikrobiologiske laboratorier tar dette tid. Og enda vanskeligere er det å teste smittestoffet, forsøksdyr er ikke lett tilgjengelige, testmetodene er kompliserte, og lokalitetene enda mer så.

Sannsynligheten er stor for at terroristen sitter igjen med et middel med suboptimal renhetsgrad, med usikker anslagsevne, uten effektiv infeksjonsevne og med tvilsom virkningsgrad.

11

Jeg har forsøkt å oppsummere tabellarisk behovet for ressurser og kunnskap for å nå de forskjellige nivåene innen bioterror og utvikling av agens.

Bakgrunnen er i kort:

Nivå 0 er bruk av forurensende materiale i vann, mat osv, dvs kadaver, avføring o l som ikke krever ferdigheter eller utdannelse.

Nivå 1 krever fremdyrking av noe man tror er et smittestoff, enten i renkultur eller blandet, og med usikker om noen virkning. På dette trinnet kan utøveren godt hente inn materiale fra døde eller syke individer eller fra miljø. Krever enkel lab, grunnleggende mikrobiologisk utdannelse og god kjennskap til laboratorierutiner.

Nivå 2 er fremdyrking av karakterisert, rent agens, og rensing og kontroll av sluttproduktet, samt kontroll av virkning på forsøksdyr eller cellekultur. Krever velutstyrt laboratorium med høy beskyttelsesgrad (BSL 3) og tilgang til forsøksdyr og smittevern. Det krever omfattende skolering og praktiske og teoretiske kunnskaper om mikrobiologisk arbeide og teknikker. Aum Shinrikio trodde de var på dette nivået, men var det altså ikke.

Nivå 3 er som forrige, men inkluderer etterbehandling av renset trusselstoff for å bedre holdbarhet og spredeevne. Eksempler på dette kan være tilsetningsstoffer som reduserer elektrostatisk betinget klumping eller mikroenkapsulering som beskytter mot miljøpåvirkning. Dette nivået krever omfattende mikrobiologisk kompetanse og arbeidserfaring, lagarbeide mellom flere skolerte personer, og også kompetanse innen organisk kjemi. På dette nivået kan man lage noe som ligner B-våpen, men for å kunne lage dem virkelige må man ytterligere ett trinn opp, til nivå 4 der også leveringsmiddelet er med. Her er man på et nivå som krever en trygg statlig støtte, og som faller godt utenfor begrepet ikke-statlig terrorisme.

Utfordringene er kompetanse, teknologi, erfaring og studietid og tid til prøving, samt uttesting av agens på levende organismer og i spredningsfase. Dette er svært vanskelig tilgjengelige faktorer som gjør det hele svært ressurskrevende. Men ikke umulig. Men å skaffe dette uten at det er synlig er vanskelig, og det krever et fredelig og beskyttet miljø å operere i over tid. Irak brukte minst 6 år.

12

The antigen appeared to be composed of aggretates of 15-kDa subunit. Eschercia coli minicell analysis and Western blotting (immunoblotting) of miniceli extracts containing the cloned pH 6 Ag locus revealed that a 1.7-kilobasepair (kb) region of Y. pestis chromo-somal DNA produced 16- and 15.kDa immunoreactive proteins. We used transposon mutagenesis of the pH 6 Ag-coding…

Hva kan vi forvente av terroristen?

Ikke dette, men det er hverdagen til de forskerne som forsøker å finne ut hva som får mikrobene til å virke som de gjør. Det kreves mye av leseren for å forstå at dette faktisk er ett av mange elementer i utledningen av pest-bakteriens liv og virke, og det å omsette denne kunnskapen til levedyktige, smittefarlige pestbasiller krever enda mer.

Kunnskapen er imidlertid tilgjengelig, men ikke overalt. Og for å søke den opp må du etterlate deg spor, tydelige spor, på universitetbibliotek og andre kilder til vitenskapelige tidsskrifter. Spor som de som driver etterforskning av mulige terrorister som vil bruke biologiske våpen kan finne. Det samme gjelder innkjøp av utstyr: det skal lite til før du legges merke til av laboratorieutstyrsfirmaene som en merkelig, interessert person.

13

Vi må for det første forvente at han velger et agens som er på listen over høyrisikoagens relatert til bioterrorisme og som har inngått i et våpenprogram. Det er da gjenkjennelig som et våpen og er dokumentert farlig. Og det er viktig for terroristen. Min favoritt, som jeg tror også vil være terroristens førstevalg, er Bacillus anthracis, eller milbrannbakterien, basert på tilgang, enkelhet, hardførhet og rykte. Og at jeg har den som favoritt er langt i fra originalt: Det er gjengangeren i ALLE de biologiske våpenprogrammene som er brakt ut til offentlig kjennskap. Jeg vil tro det også ligger på en førsteplass hos de vi ikke har fått vite noe om også. Derfor er det det mest sannsynlige.

Liten tid vil være tilgjengelig og behovet for fasiliteter vil ikke være mulig å tilfredsstille pga den stadige uroen terroristen utsettes for. Dette tilsier produksjon av små mengder. Noen gram vil være overkommelig, og kan godt være nok. Den angitte mengden ved pulverbrev-anslaget i USA i 2001 er angitt å være i denne størrelsesorden, så den er ikke veldig original den heller.

Det må spres: fordi infeksjonsraten er ett av de usikre punktene må vi kunne kreve at terroristen velger et trafikknutepunkt til sine handlinger, og gjerne ett som er veldig åpent for allmenn ferdsel. Det kan være flyplassterminaler FØR innsjekking (eller endog i køen til sikkerhetskontrollen), det kan være en T-banestasjon i rushtrafikken eller det kan være en bussterminal. Leveringsmiddelet, om vi kan kalle det dét, vil være lavteknologisk, også fordi dette ikke gir signaler ved anskaffelsen: Akkurat her er han på trygg grunn, det kreves ikke noe veldig avansert utstyr til et lite anslag hvis man selv er forberedt på å bli infisert.

14

Så var det jeg forestiller meg som terroristens mest sannsynlige handlemåte ut fra det jeg har gjennomgått frem til nå. Jeg understreker at dette ikke er noe som kan kalles vitenskapelig sant, men antagelig nær nok til å kunne brukes. Erfaringsmaterialet er noe spinkelt, heldigvis, og jeg håper ingen får praktisk erfaring som imøtegår dette eksempelet:

Etter flere års studier og arbeide og et halvt års direkte forarbeide mot denne aksjonen har terroristen vår klart, enten alene eller i fellesskap med noen få andre, å produsere noen få gram miltbrannsporer. Disse har han vasket som best han kunne, og han oppbevarer dem i væskeform fordi dette skal være det minst problematiske for utøveren. Han har vært heldig og dyktig, og fått frem en variant av miltbrannbakterien som er middels virulent, kanskje på høyde med en som lett dreper storfe. Kanskje var det der han fant den opprinnelige kulturen til det han bruker nå.

Hele operasjonen er planlagt med minst mulig spor som kan vekke interesse hos det lokale sikkerhetspolitiet, og alle remedier har vært slike som kan kjøpes uten å vekke oppmerksomhet. Selve spredningen av trusselstoffet skal foregå med en sprøytebeholder av den typen som brukes til å spraye planter med glansemiddel det offentlige rom, og diskré grønne kjeledresser er innkjøpt.

Som mål er valgt en større jernbanestasjon med stor rushtidstrafikk, og med noen plantegrupper i det vi kan kalle det innendørs oppmarsjområdet: her er trafikantene tett samlet og opptatt av å følge stimen frem til toget, ikke å studere en enslig arbeider eller to som forskjønner plantene. Og det er lite sannsynlig at lokale vektere vil bekymre seg, de er mer opptatt av tiggere og småkriminelle som prøver å utnytte den samme trengselen.

Han beregner ett kvarter som tilstrekkelig tid…

15

Terroristen vår gjør som planlagt, og sprayer litt på plantene, litt ut i luften, smiler til forbipasserende, hilser til vekterne, gjør seg ferdig med to planteoppsatser og forsvinner. Han er vel vitende om at sannsynligheten for at han selv klarer seg er liten, men prøver seg med antibiotika allikevel.

Hans medsammensvorne betrakter det hele litt på avstand, konstaterer at det hele er utført, og forbereder pressemeldingen som skal komme.

Det eneste som skjer de første 24 timene er at terroristen blir alvorlig syk, matt, har tungt for å puste, og varsler sine medsammensvorne. Disse kommer med sympatiske lyder, konstaterer at alt er gått som håpet, og er nok selv litt bekymret over sin egen helse.

I løpet av natt til andre dag dør seks mennesker etter et akutt og dramatisk sykdomsforløp. De seks er på forskjellige steder, og det går noen timer ut i andre dag før noen i helsevesenet oppfatter at det er flere som er døde brått av uforklarlige årsaker. Med beredskapsøvelser friskt i minne går de til presse og radio, og i nettets tidsalder er dette det samme som at det er offentlig tilgjengelig. Takket være dette blir de som behandler ytterligere 7 syke mennesker oppmerksomme på muligheten for bioterrorbetinget sykdom, og intensiverer behandlingen. Ingen av de syke er i stand til å gi noen sammenhengende beretning om hva de har gjort de siste dagene, men dette blir klarlagt når mediene etter å ha varslet om de seks første døde offentliggjør en pressemelding fra en terrorgruppe som erklærer seg ansvarlig og varsler flere døde i nær fremtid.
De gir opplysninger om at det er brukt en dødelig sykdom i aksjonen, og at det skal ramme alle som har reist fra byen den dagen. Dette igjen resulterer i at svært mange henvender seg til fastlege og legevakt med all slags symptomer og sykelighet samt et utall personer som ringer til media og sier at de også har utført en aksjon. Det fører også til at helsemyndighetene kobler de syke og dødes reisevei opp mot hverandre. I løpet av anslagsvis fire dager er det hele blitt et mulig hendelsesbilde, og etter ytterligere tre uker med prøver og undersøkelser der nærmest “alle” blir mobilisert er hendelsesforløpet i store trekk kjent. I mellomtiden har seks av de syv behandlede også dødd, og av de 300 som ble eksponert er 60 blitt tilført en dose som er tilstrekkelig til å gi symptomer. 20% er behandlet på grunnlag av influensalignende symptomer og legebesøk, mens det blant de resterende har vært et stort antall egenmeldinger og hangling. Hva de har feilet oppdages i den etterfølgende gjennomgangen av mulige eksponerte.

Jernbanestasjonen er stengt, og godt og vel 3000 mennesker er antibiotikabehandlet som følge av en eksponeringsrisikovurdering.

16

Hva er oppnådd?

Flere års planlegging har resultert i et anslag der 3000 mennesker er rammet i den forstand at de har fått medisinering på grunnlag av en mistanke og en risikovurdering av mulig eksponering:

  • 300 er reelt eksponert, og
  • 60 er blitt syke i varierende grad:
  • Seks døde i løpet av 36 timer
  • Ytterligere seks dør i løpet av 50 timer
  • 13 er behandlet for mer eller mindre alvorlige sykdomssymptomer som er relatert til hendelsen
  • 35 mennesker har hatt kortvarig sykefravær som følge av eksponering.

I tillegg kommer et ukjent antall innbilt syke som trenger legetilsyn: her kan nevnes at det i forbindelse med Aum Shinrikios aksjon i Tokyo var 1000 som viste symptomer på nervegasseksponering, men 5000 som krevde behandling. Antallet er direkte avhengig av kvaliteten på oppklaringen og opplysningene til publikum.

Den direkte utøveren er død, og kunnskapen hans med ham.

Og jernbanestasjonen er stengt i noen uker, med de følger det får for trafikkavviklingen.

17

Vi kan sammenfatte slik:

Det første resultatet av flere års målrettet innsats og planlegging er et litt mindre antall drepte og skadde enn det som kunne oppnås med en middelsstor sprengladning plassert samme sted til samme tid. Imidlertid er det en viktig tilleggseffekt: Terskelen for bruk av biologiske agens i terrorrollen er krysset.

Det andre resultatet er en direkte følge av det første: det er oppdaget og bekreftet at dette er et menneskeskapt sykdomsutbrudd forårsaket av en bioterrorhendelse, og helsevesen, politi, sivile beredskapsorganisasjoner og andre involverte får ”carte blanche” til å ta utøverne. Det er også sannsynlig med et ikke ubetydelig internasjonalt samarbeide her.

I tillegg får beredskapsarbeidet i helsevesenet et kraftig løft, overvåkningssystemene styrkes, og infeksjonsmedisin blir igjen populært. Dette siste alene vil sannsynligvis berge flere liv enn de som ble mistet i terroraksjonen.

Et ytterligere resultat er at en gjentagelse av aksjonen blir vanskelig. Det er en klar avsky hos publikum mot det å bruke sykdom som virkemiddel, og det vil ikke være vanskelig å få støtte til en videre opptrapping av jakten på antidemokratiske elementer som behefter seg med den slags. Det kan her sees på bio-anslaget i USA i 2001 og hva som skjedde på bioterror-beredskapssiden etter dette. Et nytt anslag vil bare øke årvåkenheten ytterligere hos ordensmakt og helsevesen.

Alt i alt er jeg skeptisk til at dette kan ha noen positiv verdi fra terrorutøverens side, og jeg tror heller ikke det er en anslagsform som vil øke den støtten og sympatien de måtte ha: Til det rammer dette for vilkårlig.

18

Vi må også spørre oss hvor mange 12 døde og i overkant av 40 syke egentlig er.

I utgangspunktet er det en tragedie at folk dør i all slags hendelser, det være seg ulykker eller sykdom eller terroraksjoner. Men fra et pragmatisk perspektiv er det nødvendig å se hva dette utgjør i helheten:

Antagelig ville en middelsstor bombe på samme sted skapt like stor dødelighet og skade.

I forbindelse med et utbrudd av Legionærsyke i Nederland i 1999 døde ca 22 mennesker, mens ca 250 ble syke. Her var manglende desinfeksjon av vannet i et utstillingsboblebad på en blomsterutstilling den sannsynlige årsaken til at legionellabakteriene fikk blomstre opp og smitte mange av de som gikk forbi. Menneskelig feil, ikke ond vilje, men alvorlig resultat.

I Stavanger, mens det pågikk leting etter miltbrannbakterier i USAs post, døde 7 og 28 ble alvorlig syke av Legionærsyke. Dette skapte ikke panikk, men bedret beredskapen. Dog døde ca 10 i Fredrikstad-Sarpsborg-området i 2005 av legionærsyke, men fra en annen kilde. Heller ikke dette skapte panikk, men bedret beredskapen.

Hvert år dør anslagsvis mer enn 1200 mennesker av influensarelatert sykdom i Norge. Dette skaper ikke panikk, tvert imot, det er dessverre normalt.

Antall trafikkdrepte hvert år er 280-300.

I enkelte bedrifter er sykefraværet på ca 7%. Dette vil si at vår tenkte bioterrorhendelse skapte et sykefravær tilsvarende de daglige fraværet i en middelsstor bedrift i en uke. Heller ikke dette er grunnlag for panikk.

Antall drepte og syke etter det jeg har beskrevet som det mest sannsynlige forløpet av en bioterrorhendelse er altså ikke uvanlig, og ikke i seg selv en grunn til å skape stor frykt.

19

Bør vi frykte B-våpen brukt av terrorister?

Mitt svar på dette er et klart nei, gitt den veldig beskjedne sannsynligheten som er for at noen skal klare det og de forholdsvis små konsekvensene rent tallmessig. Det jeg beskrev var det jeg har kommet til er det mest sannsynlige hendelsesforløpet ved en bioterrorhendelse, og antall døde og syke blir ikke eksepsjonelt i forhold til annen sykdom.

Allikevel mener jeg det er helt riktig å være på vakt mot slike hendelser: et utbrudd av menneskeskapt sykdom er en forferdelig hendelse. Det florerer imidlertid mange naturlige, nye eller nyutgitte sykdommer som kan gi stor sykelighet og som opptrer på samme måte som et utbrudd etter et bioterroranslag: En ny pandemisk influensa er høyt oppe på listen, den siste virkelig store var Spanskesyken som drepte flere enn det mennesker klarte med konvensjonelle og kjemiske våpen under hele første verdenskrig. Nye sykdommer har kommet til, nye blir kjent, og mobiliteten til mennesker og varer medfører at hele verden fort blir samme sykdomsregion.

Sjeldne sykdommer er vanskelige å oppdage, og værre om årvåkenheten ikke er tilstede. Er årvåkenheten der er sannsynligheten større for at slik sykdom oppdages tidlig nok til å kunne begrenses. Dette vil også bidra til å bekjempe virkningene av, og dermed sannsynligheten for, et bioterroranslag.

Slik årvåkenhet vil ikke være nok til å hindre hverken bioterrorhendelser eller at nye sykdommer opptrer, men vil begrense virkningene kraftig.

20

Hva skal til for at vi ikke skal måtte frykte slike hendelser?

Som jeg har snakket om tidligere i kveld er en vesentlig faktor at de ikke-statlige aktørene ikke har den nødvendige tiden og roen til å opparbeide kunnskap teoretisk og praktisk. Dersom de får en trygg havn å operere ut fra kan dette endres. Det samme dersom årvåkenheten i samfunnet reduseres slik at de kan gjøre sine innkjøp og hente sin kunnskap uten forstyrrelse. Så det er et betinget nei til det å frykte terroristers bruk av B-våpen.

I tillegg kreves det kunnskap, pragmatisk kunnskap om fenomenet hos beslutningstagere og ansvarlige individer, som kan formidle denne til publikum hvis slike hendelser inntreffer. Vi må nemlig alle ta ansvar for å dempe fryktvirkningene av en slik trussel. For som Anne Stenersen ved FFI har vist ved sin gjennomgang av Jihadist-nettsider er det fortsatt en interesse for denne type midler hos noen av de potensielle utøverne.

Og vilje til å støtte det arbeidet som skal bidra til at slikt ikke skjer er viktig, både hjemme og ute. Som jeg har vært inne på tidligere er tid til utvikling og tid og mulighet til kunnskapsutvikling hos terroristene en sentral faktor i deres søken etter masseødeleggelsesmidler generelt. Et fortsatt press på deres organisasjon og aktivitet, en fortsatt uroskaping, er en forutsetning for at de ikke skal få den nødvendige tiden.

Kunnskap og en beredskap i helsevesenet mot nye sykdommer og mot epidemier, samt kunnskap om hvorledes trusselstoffene kan oppdages både i miljø og individer, og en vilje til også å ta høyde for villet sykdom er viktig, likesom et samarbeide mellom helsemyndigheter og sikkerhetstjenesten.

Medias rolle er like viktig: det er de som formidler fryktbildet ved slike hendelser, og for dem er det vesentlig å kunne formidle kritisk journalistikk men basert på sann, pragmatisk kunnskap.

Kunnskap og innsats for å hindre spredning av grunnlaget for å lage biologiske våpen (og andre masseødeleggelsesvåpen) er sentralt i en rekke internasjonale regimer som har som mål å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Disse er basert på kunnskap om hvor avskyelig tanken om å leke Gud og spre sykdommer for å fremme sin sak er, og en vilje til å stå oppreist og ta avstand fra denne type våpenbruk uansett hvor edle motivene måtte fremstå. Fortsatt støtte til dette arbeidet er viktig.

For igjen å sitere fra Geneve-protokollen av 1925:

“Use of such weapons has been outlawed by the general opinion of civilized mankind.”

Og skal man fullføre risikobildet vi utsettes for i det daglige:

Kjør forsiktig hjem, for møtende bilister, det kan det være god grunn til å frykte.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 26. februar 2007

ved

Avdelingssjef Jan Ivar Botnan
Forsvarets forskningsinstitutt

IKKE-DØDELIGE VÅPEN
(Kort resymé)

Ved internasjonale operasjoner under FN eller NATO møter Forsvaret utfordringer som ligner svært på politioppgaver. Utfordrerne er ikke bare mer eller mindre velorganiserte militære avdelinger, men også uforutsigbare grupper av sivile. Forsvaret har vært involvert i hendelser der de har savnet muligheten for kunne gradere sin maktanvendelse, og har derfor besluttet å anskaffe såkalte ikke-dødelige våpen.

Internasjonalt foregår det en omfattende utvikling av teknologi som gjør det mulig å temporært sette personer eller utstyr ut av spill, uten at permanente skader påføres. Foredraget beskriver situasjoner der ikke-dødelige teknologier vil være nyttige, hvordan internasjonale konvensjoner regulerer bruken av ulike våpen i militære operasjoner og politioppdrag, og resultatene fra uttesting av aktuelle våpen.

Se PDF-presentasjon her:

2007-02-26 Botnan presentasjon

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 16. oktober 2006

ved Truls H. Tønnessen, forsker, FFI

Internasjonal terrorisme i kjølvannet av Irak-konflikten

Se presentasjon (PDF) her:

2006-10-16-Tonnessen.pdf

Formann, mine damer og herrer.

Truls H. Tønnessen, forsker, FFI. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

Jeg vil begynne med å si at mitt hovedarbeidsområde på FFI er opprørsbevegelsen i Irak, med særlig vekt på de mer internasjonale gruppene – og med internasjonal mener jeg de gruppene som består av både utlendinger og irakere og at de ønsker å spre konflikten utover Iraks grenser. I praksis er dette i hovedsak snakk om de ulike gruppene som avdøde Abu Musab al-Zarqawi har vært leder for. Det er også disse gruppene som ligger tettest opp til al-Qaidas ideologi.

 

I foredraget vil jeg først gå litt inn på hvordan internasjonal terrorisme ofte oppstår i forlengelsen av en væpnet konflikt, og bruke konflikten i Afghanistan som et eksempel på hvor viktig væpnede konflikter kan være for utviklingen av internasjonal terrorisme.

 

Deretter vil jeg ta for meg noen hovedtrekk ved utviklingen av den irakiske opprørsbevegelsen, og særlig forholdet mellom de internasjonale og lokalene gruppene i Irak er viktig for å forstå utviklingen. Så vil jeg snakke om hvordan konflikten i Irak påvirker den internasjonale terrorismen på ulike måter.

 

 

Internasjonal terrorisme og væpnede konflikter

Internasjonal terrorisme oppstår ofte i forlengelsen av lokale væpnede konflikter, og dette kan skje på flere måter. Konflikten kan spres direkte ved at de krigende partene benytter seg av terrorisme. For eksempel kan lokale opprørsgrupper som kjemper mot en overlegen militærmakt velge å benytte seg av terrorisme for å få internasjonal oppmerksomhet. Eksempler på dette er palestinske grupperinger som på 1970-tallet kapret fly eller lignende for å få oppmerksomhet rundt Palestinasaken.

En annen type direkte spredning kan være at en gruppe utfører terrorhandlinger i land som støtter deres lokale fiende. Formålet med dette er å redusere dette landets støtte til fienden. Eksempel: Den algirske gruppen GIAs (Den bevæpnede islamske gruppen) terrorkampanje i Frankrike da Frankrike støttet Algeria i kampen mot GIA.

En konflikt kan også sprees symbolsk, ved at andre (utenfor det opprinnelige konfliktområdet), inspireres eller provoseres av konflikten. En lokal konflikt kan også virke tilretteleggende for internasjonal terrorisme på den måten at konflikter skaper infrastrukturer som er gunstige for terroristgrupper (slik som overflod av våpen, mulighet for treningsleire osv). En fjerde effekt av lokale konflikter kan være å gi opphav til brutaliserte krigsveteraner og militariserte samfunn. Afghanistan på 1980- og 1990-tallet kan tjene som eksempel på de to sistnevnte spredningsfaktorene.

 

Afghanistan og framveksten av en internasjonal terrorisme-bevegelse

Konflikten i Afghanistan på 1980-tallet spilte en veldig viktig rolle for internasjonaliseringen av islamsk terrorisme. Islamistisk vold hadde også forekommet før dette – i 1979 var det som kjent en islamsk revolusjon i Iran, mens den egyptiske presidenten Anwar Sadat ble drept av en islamsk gruppe i 1981 blant annet på grunn av Egypts fredsavtale med Israel. Men dette var lokale hendelser, på den måten at det var egyptere og iranere som handlet ut fra lokale forhold og som kjempet om statsmakt (framfor territorium) i sine respektive hjemland. Men i Afghanistan var det kampen om territorium, og ikke kampen om statsmakt, som var den samlende faktor. Kampen i Afghanistan handlet om å frigjøre et muslimsk territorium fra ikke-muslimer, og appellerte dermed til et bredere lag av muslimer fra ulike nasjoner enn kampen om statsmakt internt i Egypt. Slike lokale grupper som kun er opptatt av et avgrenset geografisk område finnes fortsatt – både Hizbollah og Hamas er eksempel på slike grupper og de er til en viss grad i konkurranse med de mer internasjonale gruppene som al-Qaida.

 

I Afghanistan dannet de arabiske mujahedin (eller ”hellige krigere”) leire hvor de fikk både ideologisk og militær trening, som dere ser et eksempel på det øverste bildet her. Den treningen de fikk her og ikke minst kamp erfaringen var viktig for deres senere aktiviteter. Og de relasjoner som ble knyttet i disse leirene er helt avgjørende for å forstå utviklingen av den internasjonale islamistiske terrorismen – de beholdt kontakten da de senere forlot Afghanistan og ble med det opphav til et verdensomspennende nettverk. Mange av nettverkene, både i Europa og utenfor Europa, som har blitt avslørt i tilknytning til terrorisme har på en eller annen måte en kobling til tiden i Afghanistan.

Det mest kjente terrornettverket fra Afghanistan er al-Qaida, men det er viktig å få fram at al-Qaida var langt fra den eneste aktøren blant de arabiske mujahedin i Afghanistan på 1990-tallet og flere var i opposisjon av ulike grunner til al-Qaida og Usama bin Ladens lederskap. For eksempel drev Abu Musab al-Zarqawi, den tidligere lederen for de al-qaida inspirerte gruppene i Irak, sin egen leir i Afghanistan og den organisasjonen han dannet her utgjorde også den indre kjerne i hans grupper i Irak.
Han var i ideologisk uoverensstemmelse med bin Laden, og takket nei til å bli med i al-Qaida nettverket da han var i Afghanistan.

 

Men etter amerikanernes invasjon og Talibans fall var ikke Afghanistan lengre et gunstig område for å bedrive jihad, og det ble nødvendig å finne nye områder å være aktive på.

 

Jakten etter arenaer for ”jihad”

På 1980-tallet var flere av de arabiske mujahedins uønsket i sine hjemland – og en viktig grunn til at de fikk lov til å dra til Afghanistan i utgangspunktet var at de arabiske regimene ønsket å bli kvitt de brysomme islamistene og syns det var helt greit at de dro til Afghanistan. Vi må huske på at dette var like etter drapet på Sadat og revolusjonen i Iran, så det var en frykt for trusselen fra islamistene. Ingen tenkte særlig på hva som eventuelt ville skje med dem hvis de engang skulle reise tilbake fra Afghanistan. Så istedet for å returnere til sine hjemland dro de fra Afghanistan til andre steder – Tajikistan, Bosnia, Sudan. Senere fikk også flere innvilget politisk asyl i Europa.

 

Jihadistene er i stor grad avhengig av at de har et friområde hvor de kan trene og holde på med sine saker i fred og hvor det er mulig for dem å ferdes uten å bli arrestert. Afghanistan hadde vært et slikt område, men etter 2001 var det mye vanskeligere å være aktive der, og da USA begynte å snakke om invadere Irak framsto Irak som et meget lovende land for å bedrive jihad. Dette var jo en gjentagelse av den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, ved at en ikke-muslimsk styrke invaderte et muslimsk land, og dette er den sterkeste motivasjonsfaktoren bak væpnet jihad.

 

Abu Musab al-Zarqawi begynte i 2002 å forbrede seg på den amerikanske invasjonen og allierte seg med tidligere bekjentskaper fra Afghanistan-tiden og han skaffet seg en base i de kurdiske områdene i Nord-Irak. Som dere sikkert husker ble Zarqawi brukt av Colin Powell som ”beviset” på koblingen mellom al-Qaida, Ansar al-Islam og det irakiske regimet. Det eneste som ser ut til å stemme var at at Zarqawi var i irakisk Kurdistan og hadde kontakt med Ansar al-Islam Han var på dette tidspunktet ikke tilknyttet bin Laden og al-Qaida og var heller en slags konkurrent til bin Laden. Zarqawi hadde heller ikke kontakt med regimet til Saddam Hussein. Koblingen til Ansar al-Islam var også indirekte – han hadde kontakt gjennom tidligere forbindelser fra tiden i Afghanistan og disse arbeidet for å skaffe Zarqawi et fotfeste i nord-Irak. Dette peker på et generelt problem når det gjelder ”fenomenet” Zarqawi – det er altfor mye fokus på personen Zarqawi framfor hans organisasjon. Han har alltid vært avhengig av en rekke samarbeidspartnere og sentrale personer rundt seg.

 

I forhold til Afghanistan var det en rekke fordeler med å bedrive jihad i Irak. Irak er et arabisk land, og dermed her det mye lettere å bli integrert i lokalbefolkningen og samarbeide med befolkningen enn i Afghanistan hvor arabisk ikke var morsmålet. Historisk er også Irak viktigere enn Afghanistan ettersom Baghdad var hovedsete for det muslimske (Abbaside) kalifatet fra 749 til 1258, og for mange av de internasjonale jihadistene er målet å gjenopprette nettopp det islamske kalifatet.

 

Den irakiske motstandsbevegelsen nøt også stor legitimitet innad i den muslimske verden, ettersom dette var en amerikansk okkupasjon i hjertet av den arabiske-muslimske verden. Amerikanernes okkupasjon av Irak passet dermed perfekt med det globale jihadistiske verdensbildet, hvor USA blir ansett for å bedrive et korstog mot Islam og den muslimske verden.

 

Forholdet mellom lokale og globale grupper i Irak

Før jeg går videre inn på utviklingen av den irakiske opprørsbevegelsen vil jeg komme inn på forholdet mellom de lokale og internasjonale gruppene i Irak ettersom dette forholdet er viktig for å forstå opprørsbevegelsens utvikling.

 

De lokale gruppene består av irakere som ønsker å få amerikanerne ut av Irak og å fjerne det de oppfatter som en USA-kontrollert irakisk regjering. De mer religiøst orienterte lokale gruppene (som feks Den islamske hæren i Irak), ønsker å opprette en islamsk stat, mens andre igjen er mest opptatt av å bevare Iraks sunni-muslimske karakter (som regel de mer patriotiske gruppene). De ønsker generelt ikke å spre konflikten utover Iraks grenser, men det er de lokale gruppene som står bak majoriteten av (de mindre) angrepene mot amerikanske og irakiske styrker.

 

De internasjonale gruppene derimot består som regel av både irakere og utledninger og ofte ledet av utledningene. Deres mål er å opprette en islamsk stat i Irak som skal danne utgangspunktet for et såkalt kalifat, og de ønsker dermed å spre konflikten utover Iraks grenser. Den fremste representanten for de internasjonale gruppene var Zarqawi og hans grupper. Den første gruppen han opprettet het al-Tawhid wa al-Jihad (som kan oversettes med ”Enhet og hellig krig” og høsten 2004 allierte han seg med bin Laden og gruppa byttet da navn til ”al-Qaida i Mesopotamia” eller ”al-Qaida i landet med de to elver”. Det finnes også en mer kurdisk-preget gruppe i nord-Irak, Jaysh Ansar al-Sunna som er en slags etterfølger til Ansar al-Islam og som også har en del utledninger i sine rekker. Men denne gruppa er ikke like klar på at de ønsker å spre konflikten utover Iraks grenser som Zarqawi har vært, og ledelsen av denne gruppa består hovedsakelig av irakere.

 

Det er et viktig poeng at utlendingene i Irak utgjør maksimalt 10 % av opprørsbevegelsen, men de spiller en veldig synlig rolle ettersom de som regel står bak selvmordsangrepene og er ledere for de mest voldelige opprørsgruppene.

 

Forholdet mellom de lokale og internasjonale opprørerne i Irak har vært turbulent, noe som gjennomgangen av opprørsgruppenes utvikling vil vise.

 

Islamiseringen av den irakiske opprørsbevegelsen

I 2002 og 2003 var internasjonale jihadister til stede i irakisk Kurdistan sammen med Ansar al-Islam. Noen av de samarbeidet med Zarqawi og han selv kom dit i 2002, men han reiste rundt i Irak for å forsøke å rekruttere folk og forsøkte også å rekruttere fra sitt hjemland, Jordan. I irakisk Kurdistan trente de og samlet våpen og rekrutterte og dette ble kraftig forsterket etter det irakiske regimets fall i 2003 – mange flere arabiske mujahedin kom da til Irak. Fram til arrestasjonen av Saddam Hussein i desember 2003, holdt utlendingene og de mest radikale gruppene en lav profil, da de fryktet at deres angrep skulle bli tatt til inntekt for Saddam Husseins og hans tilhengere. Men gruppa til Zarqawi har i ettertid påtatt seg ansvaret for flere brutale angrep før Saddams arrestasjon – blant annet angrepet på FN-hovedkvarteret i Baghdad, bombingen av den jordanske ambassaden i Baghdad, og drapet på den shiitiske lederen Baqir al-Hakim.

 

Etter at Saddam Hussein var arrest ble det imidlertid lettere for jihadistene å kjempe på vegne av seg selv og fra 2004 ble de internasjonale gruppene mer aktive. De internasjonale jihadistene, ledet an av Zarqawi var på denne tiden i taktisk allianse med de religiøst orienterte lokale opprørsgruppene. De ble bundet sammen av felles mål – å fordrive amerikanerne fra Irak og å hindre etableringen av et nytt og demokratisk regime.

Høydepunktet for denne alliansen kan nok sies å være kampene mot amerikanerne i byen Falluja mars/april 2004 som var et av hovedsentrene for motstandsbevegelsen. Da kjempet de lokale sammen med de internasjonale i felles front mot amerikanerne. Men fra 2004 ble opprørsbevegelsen i økende grad dominert av de internasjonalt orienterte gruppene og særlig i mediebildet, hvor de makabre halshugningene ble stående som representative for opprørsbevegelsen. Og oppmerksomheten rettet mot Zarqawi og hans gruppe ble ikke mindre da han høsten 2004 erklærte at han formelt sluttet seg til Bin Ladin og al-Qaida.

 

Det sterke fokuset på de internasjonale gruppene førte til et forverret forhold mellom de internasjonale og lokale opprørsgruppene.

 

 

Polariseringen av opprørsbevegelsen

Dette ble særlig tydelig i løpet av 2005. Da var det tiltagende konflikt mellom de lokale og globale opprørsgruppene, og dette skyldes hovedsakelig to ting. Det ene var Zarqawi gruppenes blodige kampanje mot shiamuslimene, noe som de lokale opprørsgruppene ikke fant hensiktsmessig. De ønsket jo ikke en borgerkrig, de ville kjempe for et sterkt og samlet, men sunni-ledet Irak. Det samme hensynet gikk også igjen i den andre grunnen til den økende polariseringen. I løpet av 2005, og særlig i den siste halvdelen er det mulig å snakke om en slags politisk ”modning” eller ”oppvåkning” blant de lokale opprørsgruppene. Ved at sunnimuslimene boikottet valgene og avsto fra politisk deltagelse, fikk shiamuslimene enda sterkere innflytelse og sunnimuslimene innså at det kunne være fordelaktig å kombinere en militær strategi med politisk strategi, slik som feks IRA i nord-Irland har gjort med Sinn Fein som en politisk fløy.
Zarqawi var sterkt i mot denne utviklingen, og som et motsvar på dette samlet Zarqawi de gruppene som delte hans internasjonale ideologi i en paraplyorganisasjon kalt ” Mujahedins konsultasjonsråd” eller Majlis Shura al-Mujahidin (og på bildet her ser dere logoen til dette rådet og de ulike gruppene som er med i rådet. Poenget med logoen er at de løfter i flokk og står samlet under ett banner).

 

Zarqawis gruppe var den klart sterkeste i paraplyorganisasjonen, men den nest viktigste av de mer internasjonale gruppene Jaysh Ansar al-Sunna, er ikke med i koalisjonen. Noen av de tidligere samabeidspartnerne til Zarqawi erklærte nå krig mot al-Qaidas tilhengerne i Irak. Blant annet var en av de sterkeste lokale islamske gruppene, Den islamske hæren i Irak, i væpnet konfrontasjon med al-Qaida sympatisører. Med andre ord, opprørsbevegelsen i Irak var kommet til en viktig vendepunkt og en prosess mot økt ”irakifisering” av opprørsbevegelsen begynte.

 

Betydningen av et friområde: Eksemplet al-Zarqawi

Denne økede misnøyen blant Zarqawis støttespillere gjorde det vanskelig for ham å

holde seg i skjul, og bidro sannsynligvis til at at amerikanerne kunne drepe ham i juni i år. Zarqawi var fra Jordan og dermed utledning i Irak og han var derfor avhengig av støtte fra lokalbefolkningen. Dennes støtten fant han særlig i Anbar regionen, det store området mellom Baghdad og Syria og Jordan. I dette området har motstanden mot okkupasjonen var særlig kraftig, her ligger blant annet Falluja og Ramadi som har vært sentre for opprørsbevegelsen. Ettersom dette området grenset til Syria, Jordan og Saudi-Arabia, land som Zarqawi rekrutterte mange av sine medlemmer fra, var det et fordelaktig sted å være basert. Zarqawi ble støttet av innflytelsesrike sunni-stammer i Anbar og dette ble et slags friområde for Zarqawi og hans internasjonale brigade.

Det ville vært vanskelig for Zarqawi og bygge en såpass kraftig organisasjon som han gjorde uten å ha tilgang til et slikt friområde og en viss støtte fra lokalbefolkningen der. Men særlig i løpet av 2005 og begynnelsen av 2006 mistet Zarqawi gradvis denne støtten pga av hans blodige taktikker og forsøket på å igangsette borgerkrig i Irak. Som sagt gjorde Zarqawis angrep det vanskeligere for den irakiske opprørsbevegelsen å delta i politiske prosesser. De ønsket å komme seg ut av skyggen til Zarqawis spektakulære angrep og få en egen selvstendig stemme. I 2006 gikk flere av sunni-stammene i Anbar derfor sammen og grunnla en væpnet styrke, kalt ”Anbars revansjebrigader” som hadde som mål å drepe al-Qaida medlemmer. Dermed ble det vanskeligere for Zarqawi å skjule seg, samtidig som terskelen for å angi Zarqawi stadig ble lavere, og til slutt ble han som kjent drept den 7. juni i år.

 

Kan Irak bli et nytt Afghanistan?

Dette var en rask gjennomgang av hovedtrekkene ved den irakiske opprørsbevegelsen med vekt på den mest internasjonale delen av den. Nå skal jeg gå over til å snakke om det som egentlig er dagens tema – potensiale for spredning av terrorisme fra Irak til andre land. Her vil jeg begynne med å sammenligne Irak med Afghanistan. Som sagt, så var konflikten i Afghanistan helt avgjørende for framveksten av internasjonal islamistisk terrorisme. På spørsmålet om Irak vil bli et nytt Afghanistan vil jeg svare nei.

 

Det er flere grunner til dette, men hovedgrunnen er den økte bevisstheten rundt fenomenet islamistisk terrorisme og hvilken rolle konflikten i nettopp Afghanistan spilte for framveksten av dette fenomenet. I Afghanistan fikk de arabiske mujahedin støtte fra mange hold, både fra USA, fra Pakistan og fra arabiske regimer, særlig Saudi-Arabia. De arabiske regimene bidro ikke bare med penger, men tillot eller snarere oppfordret muslimer til å dra til Afghanistan for å kjempe – som sagt så var jo dette også en måte å bli kvitt brysomme elementer på. Det har vært spekulasjoner om at land som Syria aktivt støtter opprørsbevegelsen i Irak, og det kan nok tenkes at enkelte i Syria gjør det men det er tvilsomt at dette er statsstyrt.

De fleste land frykter konsekvensene av å skape en ny internasjonal muslimsk brigade og er dermed nølende i sin støtte. Saudi-Arabia skal nå bygge et slags sikkerhetsgjerde på grensen til Irak for å hindre saudiere fra å komme seg til Irak og omvendt. Den irakiske opprørsbevegelsen mottar også viss en finansiell støtte fra enkeltpersoner i Gulfen, men ikke i samme skala som i Afghanistan på 1980-tallet.

 

Videre har mangelen på friområder i Irak gjort det vanskelig for opprørsgruppen å etablere store treningsbaser og leire. Noen mindre baser har blitt opprettet, men i en helt annen målestokk enn i Afghanistan. Det flate terrenget gjør også at amerikanernes luftherredømme og overvåkningsteknologi kommer bedre til sin rett Sammen med kraftig motstand fra amerikanske og irakiske styrker har det derfor vært vanskelig å utvikle en så kraftig bevegelse som vi så i Afghanistan.

 

Potensiell spredning fra Irak-konflikten

Men dette betyr ikke at vi skal undervurdere den potensielle spredningen fra Irak, og særlig ettersom det har blitt rapportert om muslimer fra europeiske land som har dratt til Irak. Og de internasjonale og al-Qaida-inspirerte opprørsgruppene i Irak har vist vilje til å angripe mål utenfor Irak, men da hovedsakelig i Midtøsten. Zarqawi var særlig opptatt av sitt hjemland, Jordan, og Israel. I en av sine siste taler sa han at vi kjemper i Irak, men våre øyne er rettet mot Jerusalem. Og gruppa til Zarqawi har gjennomført flere angrep i Jordan – blant annet selvmordsangrepet mot hotellene i Amman, et rakettangrep mot en amerikansk båt i den jordanske havnebyen Aqaba og gruppa har også påtatt seg ansvaret for noen raketter som ble skutt fra Libanon og inn i Israel.

Zarqawis etterfølgere har bekreftet at de ønsker å fortsette med angrep utenfor Irak. Zarqawi har også sagt flere ganger at de vil finne seg en ny base dersom det skulle bli vanskelig å oppholde seg i Irak. Og som vi har sett så har utviklingen i den irakiske opprørsbevegelsen utøvd gradvis større press mot de internasjonale jihadistene, samtidig som den pågående borgerkrigen mellom sunna og shia-muslimer overskygger alt annet. Det er dermed en viss fare for at de globale jihadistene finner det vanskelig å operere i Irak.

Det store spørsmålet er hva som da skjer: Vil de søke seg til nye konfliktsoner (Somalia, Sudan, Afghanistan), vil de reise tilbake til sine hjemland og planlegge aksjoner, vil de infiltrere vestlige land eller vil de bli pasifisert?

 

Ideologisk og strategisk utvikling i lys av Irak-konflikten

Men de viktigste konsekvensene for internasjonal terrorisme i kjølvannet av Irak-konflikten er av mer strategisk og teoretisk art.

 

I den strategiske litteraturen til jihadistene har Irak blitt framstilt som den viktigste arena for bekjempe det de omtaler som ”korsfarernes og jødenes allianse mot islam”. Slik har det vært helt siden sensommeren 2002, da det ble klart at USA ønsket å invadere Irak samtidig som Afghanistan mistet sin sentrale stilling etter den amerikanske invasjonen i 2001. Irak har blitt framstilt som den endelige og avgjørende kampen mellom korsfarer og muslimer – seier eller tap her vil ha avgjørende konsekvenser for det jihadistenes framtid og forholdet mellom Islam og ”korsfarerne”. Seier vil bety en islamsk stat som danner utgangspunkt for et nytt kalifat, mens tap vil føre til et ”USA-dominert” Midtøsten. Samtidig har det sterke fokuset på Irak og Iraks tiltrekningskraft svekket jihadbevegelsen i andre land, og dermed har det oppstått interne konflikter om hvor viktig Irak er i forhold til de øvrige land. Blant jihadistene i Saudi-Arabia for eksempel var det uenighet om det var best å kjempe i Saudi-Arabia eller i Irak. Debatten går da på om man skal ramme ”korsfarerne” overalt eller kun i Irak.

 

De jihadistiske reaksjonene på Muhammad-karikaturene var et godt eksempel på denne diskusjonen – noen mente det var viktigst å straffe Danmark, mens andre igjen mente at det var viktigst å konsentrere seg om Irak og å straffe ”korsfarer-statene” som helhet. Flere fryktet at karikaturene skulle ta fokuset bort fra det viktigste, nemlig kampen mellom Islam og ”korsfareralliansen”, som særlig utfoldet seg i Irak. Danmark var en del av okkupasjonsmakten i Irak, og en del av ”korsfarer-alliansen”, så flere mente at det var bedre å angripe danske mål i Irak. Dette viser Iraks sentrale stilling i verdensbildet til de globale jihadistene. På den annen side, det mislykkete forsøket på å sprenge et tysk tog i slutten av juli i år skal angivelig vært motivert av Muhammad-karikaturene og Tyskland var jo som kjent en av de kraftigste motstanderne mot Irak-krigen. Så det er tydelig at Irak er ikke den eneste motivasjonsfaktoren.

 

Vi har også sett en spredning av metoder brukt i Irak – selvmordsangrep, gisseltakninger, og halshugninger spredde seg til områder hvor dette tidligere ikke hadde vært brukt, for eksempel ble selvmordsangrep vanlig i Afghanistan hvor det ikke hadde vært brukt til da, og det virker også som selvmordsangrep har fått økt legitimitet innad i det jihadistiske miløjet. På den andre siden er det også flere av de radikale ideologene som har tatt avstand fra Zarqawis blodige kampanje i Irak – og han har fått kritikk fra både sin tidligere mentor (Muhammad al-Maqdisi) og fra Ayman al-Zawahiri, nr 2 i al-Qaida nettverket, for å drepe unødvendig mange sivile.

 

Jihad Online og ”individualiseringen av terrorisme”

Kanskje den aller viktigste konsekvensen på langt sikt er den revolusjonerende bruken av Internett som vi har sett i forbindelse med konflikten i Irak. Ved hjelp av Internett har det vært mulig for alle med Internett-tilgang og som behersker arabisk å være meget godt informert om hva som skjer i Irak og å følge med på de ulike gruppenes aktiviteter. De største gruppene har sine egne nettsider, sine egne mediaavdelinger som viser filmer fra deres aktiviteter, kommunikeeer hvor de påtar seg ansvar for angrep, sprer deres ideologi osv. Dette er en viktig del av gruppenes spredning av propaganda, men gjør det også mye lettere enn det for eksempel var i Afghanistan å følge med og få informasjon om gruppene uten selv å være der. Dette har bidratt til å kraftig redusere avstanden mellom opprørsbevegelsen og deres potensielle sympatisører i utlandet. I tillegg sirkulerer det enorme mengder teknisk-taktisk informasjon om våpen, eksplosiver og terrormetoder på radikale islamistiske nettsider.

 

Det er mange som har hevdet at Internett i en viss grad har erstattet de afghanske leirene som møtested og kompetansesenter. Internett har imidlertid ikke kommet så langt og de instruksjonsvideoene som har blitt lagt ut, er ganske enkle. Derimot er Internett viktig for dannelsen av et slags ”globalt virtuelt jihadist-miljø”. De to-tre siste årene har det kommet flere Internett-baserte forum hvor alle mulige nyheter om jihadbevegelsene og særlig om Irak blir lagt ut. Dette er alt fra rapporter om gjennomført angrep, til forseggjorte filmer og tidsskrifter. Det har blitt opprettet egne produksjonsselskaper – en av de ledende mediekanalene er Global Islamic Media Front, som dere ser på illustrajonen her. På internett kan også få informasjon om hvordan man skal komme seg til Irak, hvis man ønsker å kjempe der. Internett er dermed et veldig egnet forum for spredning av propaganda og for rekruttering. Det finnes flere eksempler på personer som har blitt radikalisert gjennom Internett og som har gjennomført aksjoner eller dratt til Irak for å slåss. Men samtidig er det viktig å ikke overdrive effekten av internett – internett kan ikke alene forklare hvorfor noen velger å utføre terrorhandlinger eller å kjempe i Irak.

 

Forumene blir også brukt til å distribuere og diskutere ideologi og strategi. Hvilke mål er mest hensiktsmessige, hva er legitimt å angripe og hvilke taktikker er legitime er eksempler på diskusjoner på forumene. Men dette kan faktisk bidra til å forsterke de konfliktlinjene som finnes innad i jihadistbevegelsen – tidligere har dette blitt lagt lokk på ettersom det ikke eksisterte noen gode diskusjonsforum eller kanaler for kritikk. Og jihadbevegelsen er mye mer splittet enn det man kanskje får inntrykk av, og pleier derfor å framsette generelle og overordende mål – slik som opprettelsen av det islamske kalifatet. Men hvordan man best kan nå målet og hvilke prioriteringer som er viktigst er det ofte sterk uenighet om. Som sagt dette ble tydelig etter Muhammad-karikaturene hvor det var sterk debatt om både hvilke mål som var viktigst og hvilke taktikker – noen ville kun ha økonomisk boikott, andre ville gjennomføre angrep i Danmark, mens andre igjen syns det var langt verre at amerikanske styrker var stasjonert i det hellige Saudi-Arabia og at overgrepene mot muslimer fortsatte i Abu Ghraib og Guantanamo for eksempel.

 

Internett har dermed forsterket tendensen mot en økende desentralisert ”individualisert jihad”, hvor lokale grupper eller personer tar initiativ til planlegging og gjennomføring av angrep uten noen tydelig kobling til topplederne. Dette er også en utvikling uavhengig av Internett, men Internett har bidratt til å kraftig forsterke utviklingen. For i dag er det bedre å omtale al-Qaida som en bevegelse, eller en ide, eller en –isme (al-qaedisme eller jihadisme), framfor en sentralstyrt organisasjon. al-Qaida har hele tiden hatt en veldig fleksibel struktur, men med en klart definert ledelse. I dag er det mange aktører som ikke har direkte koblinger til al-Qaida, men som følger al-Qaidas ideologi og som står bak terrorangrep.

 

 

Irak-konflikten som motivasjon

Irak-konflikten har også blitt spredd gjennom at Irak har vært en viktig motivasjon for å gjennomføre et angrep utenfor Irak. Her er det viktig å få fram at motivasjonene for å gjennomføre et angrep er kompleks sammensatt, men Irak konflikten har etter alt å dømme mye å si for hvilke mål man velger å angripe. Til nå har det ikke forekommet angrep gjennomført av jihadister som har vendt tilbake fra Irak. Men ved Madrid-angrepet 11 Mars 2004 var koblingen til Irak særlig tydelig. FFI fant her i ettertid et dokument som var skrevet høsten 2003, hvor det ble anbefalt å gjennomføre et angrep i Spania i forkant av valget i 2004. Spania var en del av okkupasjonsstyrkene i Irak, og det var ventet at motkandidaten til den sittende statsministeren, Aznar, ville trekke de spanske styrkene ut av Irak hvis han vant valget. Og strategien virket – Aznar tapte valget blant annet på grunn av 11 mars angrepet og Spania trakk sine styrker ut av Irak. Det er ikke bekreftet en direkte kobling mellom dokumentet og angrepet, men det er nærliggende å tro at dokumentet ble lest av de som gjennomførte angrepet.

 

Okkupasjonen av Irak blir også framstilt av jihadistene som en del av det USA-ledete korstoget mot Islam, og alle land som deltar eller har deltatt i koalisjonen blir nevnt som mulige mål – og dette er også en av de viktigste faktorene for målutvelgelse. I tillegg har Irak-konflikten skapt sterke symboler som mishandlingen av fanger i Abu Ghraib-fengslet, og kampene mot amerikanerne i Falluja har fått en nesten mytisk status. Hendelser som dette blir ofte nevnt som grunnen til radikaliseringen og som grunnen til at noen ønsker å gjennomføre et terrorangrep for eksempel i Europa. Men som sagt, det ligger også ofte andre ting bak – innenriksforhold som integrasjonspolitikk, hardere behandling av muslimer i Vesten etter 11. september og lignende.

 

Konklusjon

Da vil jeg kort avslutte med de viktigste punktene. Irak kommer nok ikke til å bli så viktig for internasjonaliseringen av terrorisme som Afghanistan var ettersom det er en mye større bevissthet mot å unngå et nytt Afghanistan. Men det er fortsatt stor spredningsfare til tross for dette. Hva dette på sikt kan føre til, er det veldig vanskelig å si noe om. Derimot har Irak-konflikten konsekvenser for internasjonale terrorisme på andre måter – Irak har blitt en av de viktigste motiverende faktorene bak terrorangrep, men som eksemplet med det siste planlagte angrepet i Tyskland viste – Irak er ikke den eneste motivasjonsfaktoren. Irak-konflikten har sammenfalt med en meget rask Internettutvikling, og man kan si at Irak er den første ”internett-baserte jihad” hvor det er mulig å sitte hjemme hvor det nå måtte være å engasjere seg i opprørsbevegelsen i Irak.

 

Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 25. oktober 2004

”Forsvarets forskningsinstitutts rolle

i fremtidens forsvar”

 

ved Paul Narum
Administrerende direktør
Forsvarets forskningsinstitutt

 

Innledning

Utviklingen av et moderne og fleksibelt forsvar i en tid preget av omfattende sikkerhetspolitiske, militære og teknologiske endringer, stiller høye krav til kunnskap og kompetanse i hele organisasjonen. Militær transformasjon forutsetter omfattende satsing på teknologi, konseptutvikling og eksperimentering – dette vil stå sentralt i utviklingen av Forsvaret i overskuelig fremtid. Anvendelse av militærmakt bygger i stor grad på bruk av moderne teknologi for å oppnå høy effektivitet, god beskyttelse av egne styrker og begrensning av unødige skader.

 

Den militære overlegenhet som Vesten har kunnet fremvise under de siste års konflikter, har den teknologiske overlegenheten som en av de viktigste grunnpilarene. Det er bare denne som kan forklare at krigen mot enhver militær motstander vinnes så totalt, og praktisk talt uten egne tap. Denne ”winner takes all”-asymmetrien er årsaken til at vi kan fastslå at kvantitet ikke er noen erstatning for kvalitet for de som ønsker å delta i denne type internasjonale operasjoner. Samtidig har vi flere eksempler på begrensninger i denne type militærmakt. Mens krigen mot en militær motstander raskt vinnes, byr stabilisering av samfunnet og opprettelsen av ekte fred på store utfordringer. Her er det åpenbart behov også for volum og utholdenhet for styrkene. Det må derfor holdes et våkent øye også på volumet av våre militære styrker.

 

Det er kanskje heller ikke alltid slik at det nødvendigvis er et konkurranseforhold mellom det å være høyteknologisk og modere – og det å være mange. Vi vil kanskje i fremtiden se at de teknologiske fremskrittene ikke bare utnyttes til effektivitetsøkning og reduksjoner i antall enheter og i personell, men også til å opprettholde volumet innenfor gitte ressursrammer.

 

Et godt eksempel fra vår egen historie på at dette er mulig er utviklingen av MTB-våpnet. Det ble på 60-tallet klart at fartøyer med den kapasitet vi trengte ville bli så store og kostbare at vi bare ville kunne anskaffe noen svært få. Det var ny teknologi og nye måter å løse oppgavene på, med sjømålsmissilet Penguin i spissen, som gjorde at vi kunne opprettholde et stort antall slagkraftige fartøyer i Marinen. Med den evnen til tilstedeværelse langs kysten og seighet som det ga.

 

Teknologi er også en helt avgjørende faktor for evnen til å operere sammen med andre lands militære styrker. Det norske forsvaret må til enhver tid være tilgjengelig for flernasjonale operasjoner med effektive systemer basert på oppdatert teknologi. Det er også viktig å være klar over at det ikke er nok å besitte teknologien, det er også nødvendig å besitte kompetanse om sine og andres tekniske løsninger. Bare da har vi en mulighet for å få systemer som kobles sammen – til faktisk å virke sammen.

 

Forskjellig satsing på å ta i bruk avansert teknologi og materiell er en hovedforklaring på det økende gapet mellom militære kapasiteter i USA og Europa. Det er en tiltakende bekymring på begge sider av Atlanterhavet for hva dette kan få å si for evnen til å kunne virke sammen i fremtiden. Det som minimum kreves er at hver enkelt nasjon, stor som liten, yter sitt bidrag og gjennom koordinert innsats i internasjonalt samarbeid, bidrar til å motvirke at disse forskjellene fortsetter å øke i samme høye tempo.

 

Ny teknologi kan også åpne muligheter til å forbedre eller effektivisere andre sider ved Forsvarets virksomhet, f.eks. styrkeproduksjon eller drift og vedlikehold av materiell.

 

Norge er en småstat med et lite forsvar og unike utfordringer i våre nærområder. De fleste faktorene som krever endring og påvirker endring, er eksterne og utenfor vår kontroll. Vi trenger egen innsikt i teknologiens muligheter og konsekvenser for selv å kunne legge premissene for forsvarsplanlegging, materiellanskaffelser og militære operasjoner, og for å kunne treffe selvstendige valg. Valgene og oppgavene står i kø innenfor alle forsvarsgrenene og innen forsvaret som helhet: Sjøforsvaret står overfor krevende oppgaver med innfasing av nye plattformer og systemer, og om få år vil vi måtte gjøre fundamentale valg om fornyelse av Hæren og Luftforsvaret. Derfor har nasjonal, teknologisk rettet forskning og utvikling (FoU) avgjørende betydning for et fremtidsrettet Forsvar.

 

FFIs rolle

Forsvarets forskningsinstitutts rolle er bl. a. beskrevet i St.prp. nr. 42 (2003–04). I denne sammenheng vil jeg særlig understreke fire forhold:

 

For det første er FFI Forsvarets forskningsinstitusjon. Dette betyr at instituttet må være en integrert del av Forsvaret, og at forskning og utvikling for militære formål vil prege instituttets virksomhet. Aktiviteter i grenselandet mellom militær og sivil side – eller utelukkende til støtte for det sivile samfunn, vil bare bli utført i den grad det er hensiktsmessig og forenelig med Forsvarets behov. Som en integrert del av Forsvaret vil instituttet sette like høye krav til kostnadseffektiv drift som Forsvaret for øvrig, og sikre effektiv bruk av forskningsmidlene bl.a. gjennom nasjonalt og internasjonalt samarbeid.

 

For det andre har instituttet en strategisk rådgiverrolle: Å bistå den øverste ledelsen av Forsvaret med å fremskaffe et best mulig grunnlag for å treffe beslutninger om Forsvarets utvikling. Dette henger tett sammen med FFIs integrerte rolle i Forsvaret. Instituttet skal først og fremst holde seg orientert om trekk ved den militærtekniske utvikling som kan påvirke forutsetningene for forsvarsplanleggingen og ta nødvendige initiativ til at slik innsikt blir formidlet til Forsvarets ledelse. Men instituttet skal også – ut fra sin forskning, kunnskap og tilgang til et internasjonalt nettverk av forsvarsforskere – kunne gi råd innenfor hele spekteret av Forsvarets virksomhet.

 

For det tredje er FFI et forskningsinstitutt som følger anerkjente vitenskaplige prinsipper i sitt arbeid og har et utstrakt i sitt arbeid med andre militære og sivile forskningsinstitusjoner i inn- og utland. Gjennom den kraftsamling av kunnskap og teknologisk rettet forskning og utvikling som FFI representerer, har Forsvaret tilgang til troverdige fagmiljøer og ekspertise, selv om den totale FoU-aktiviteten i Forsvaret er svært begrenset sett i internasjonal målestokk.

 

For det fjerde vektlegger FFI anvendt forskning, innrettet mot reelle og viktige forskningsproblemstillinger for Forsvaret. Dette innebærer et bredt arbeidsområde, fra spørsmål knyttet til norsk sikkerhet, forsvarsplanlegging og konseptuelle løsninger, til vurderinger av spesifikke systemer, materiellkomponenter og tekniske løsninger. Det betyr også at FFI legger vekt på arbeider der våre bidrag kan bli utslagsgivende for Forsvarets beslutninger.

 

I stortingsproposisjonen heter det videre at FFIs virksomhet skal rettes inn mot å:

 

  1. Drive langsiktig forskning rettet mot teknologiområder som er avgjørende for den langsiktige utviklingen av Forsvaret, og innenfor fagområder som er særlig viktige for norske forhold,
  2. Utføre forskning rettet mot militærteknologiske områder som skal gi hurtig effekt innenfor f.eks. militær transformasjon,
  3. Utføre kostnytteanalyser av helheten av Forsvarets virksomhet, med spesiell vekt på logistikk- og støttevirksomheten, samt
  4. Øke vektleggingen av hurtig innfasing av standardisert materiell i Forsvaret, fremfor egenutvikling av løsninger. Dette er viktig for å sikre interoperabilitet med allierte og ikke minst ut i fra kostnadshensyn.

 

FFIs rolle slik den er beskrevet i proposisjonen er i hovedsak en videreføring av den rollen instituttet har hatt de senere årene, men med enkelte viktige endringer:

 

Vi skal nå i større grad dekke hele Forsvaret, og ikke bare den spisse enden, og det legges øket vekt på aktiviteter som bidrar til rask effekt ute blant brukerne og på innfasing av standard materiell. Sett i lys at forholdene der det legges til rette for en god balanse mellom den kortsiktige og den langsiktige delen av aktiviteten, er dette en dreining i riktig retning. Et Institutt bare opptatt av de langsiktige problemstillingene ville kanskje utføre god forskning, men ville ikke være relevant for Forsvaret. Tilsvarende er det viktig at det langsiktige perspektivet beholdes for at Instituttet skal kunne fylle sin rolle som nettopp beskrevet.

 

FFIs organisasjon og styring

FFI er organisert som et forvaltningsorgan med utvidete fullmakter og er underlagt Forsvarsdepartementet. Et styre med syv medlemmer er ansvarlige for den forvaltningsmessige driften av Instituttet. Når det gjelder faglig styring og rapportering av resultater fra Instituttets arbeid går det direkte linjer inn i departementet og til Forsvaret, avhengig av arten av arbeidet og finansieringskilden.

 

Forsvarets forskningspolitiske råd har ansvaret for all FoU-virksomhet i Forsvaret, hvorav FFI utgjør en vesentlig del. Rådets medlemmer oppnevnes av Forsvarsdepartementet etter innstilling fra Forsvarssjefen og fra Norges Forskningsråd. Rådet ledes av Forsvarssjefen og består ellers nå av stabssjef i Forsvarsstaben, sjef for Fellesoperativt hovedkvarter, sjef for Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging i FD, administrerende direktør i Forsvarets Logistikkorganisasjon og administrerende direktør for FFI. I tillegg har rådet fem medlemmer oppnevnt etter innstilling fra Norges Forskningsråd. Rådet møtes to ganger i året og har spesielt ansvaret for den langsiktige delen av forskningen ved FFI; den delen som er finansiert av den såkalte basisbevilgningen. Denne utgjør i 2004 Mkr. 153 som svaret til 29% av omsetningen.

 

Et annet viktig formelt styringsorgan er Forsvarets forskningsforum, som behandler forslag til nye prosjekter, prosjektendringer og sluttmeldinger. Forsvarets forskningsforum sikrer at prosjektene er i tråd med styringssignalene gitt av Forsvarets forskningspolitiske råd og i henhold til Forsvarets behov for forsknings- og utviklingsstøtte. Forsvarets forskningsforum bidrar også til at forskningsresultatene formidles til Forsvaret. Forsvarets forskningsforum har omfattende representasjon fra Forsvarsdepartementet, Forsvarets militære organisasjon og Forsvarsbygg.

 

Sjef for Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging i Forsvarsdepartementet leder Forsvarets forskningsforum sammen med FFIs administrerende direktør. For FFI møter ellers hele ledelsen og de forskningssjefer som deltar i behandlingen av aktuelle prosjekter.

Til sammen utgjør disse tre styringsorganene; Styret, Forsvarets forskningspolitiske råd og Forsvarets forskningsforum, en balansert enhet som sikrer at Instituttet drives forretningsmessig og faglig på en god måte. I de enkelte prosjektenes løpetid blir i tillegg fremdriften fulgt av et prosjektråd, der både oppdragsgiver og brukere av prosjektresultatene er representert.

Internt er instituttet organisert i fem produktorienterte avdelinger: Analyse, Ledelsessystemer, Land- og luftsystemer, Maritime systemer og Beskyttelse. Dette er en ny organisasjon som trådte i kraft fra 1. januar i år. Den skal speile våre oppdragsgiveres behov, og gjøre det lett å finne frem og samarbeide med FFI.

Videre er det etablert en egen planenhet for sterkere koordinere og styre strategi og planarbeidet. Planenheten koordinerer også nasjonalt og internasjonalt samarbeide og produktutvikling og markedsføring på tvers av avdelingsgrensene. Alle interne driftsfunksjonene er samlet i Staben, og ledes av en stabssjef, som i tillegg er direktørens stedfortreder.

 

Finansiering

I 2003 var Instituttets inntekter Mkr 521. Blant annet på grunn av interne effektiviseringstiltak med fokus på å styrke forskningsaktiviteten og på å redusere volumet på stabs- og støttefunksjonene kunne regnskapet gjøres opp med et driftsoverskudd på Mkr 42. Dette har vi nå latt komme våre kunder til gode ved å redusere timeprisene. Et uforandret aktivitetsnivå for forskningsvirksomheten vil derfor kunne vidreføres med et inntektsnivå på Mkr 480 i 2003 – kroner.

 

Vi har fire hovedkilder for denne finansieringen: Basisbevilgningen, behovsrettede strategiske forskningsmidler, oppdragsfinansiering innen Forsvaret og oppdragsfinansiering fra kilder utenfor Forsvaret. De to første finansierer aktivitet med et mellom- og langsiktig tidsperspektiv, samt den strategiske rådgivningen, mens oppdragsforskingen i de aller fleste tilfellene har et mer kortsiktig perspektiv. I 2003 dekket basisbevilgningen 29% av aktiviteten, de strategiske midlene 32% og oppdragsforsking 39%. Oppdragsforsking utenfor Forsvaret utgjorde 7 % av totalomsetningen. Dett legges i planverket opp til finansieringen av den langsiktige forskningen skal reduseres med 20 prosent i perioden frem mot 2008. Dette skjer som en del av reduksjonen av de samlede kostnadene til FoU i Forsvaret med ca. 330 millioner kroner fra 2003 til 2008. Det er et paradoks at den økte vektleggingen av transformasjon, eksperimentering, kvalitet og kompetanse – kombineres med planlagte kraftige kutt i Forsvarets FoU-midler, men slik er det.

 

FFI vil søke å kompensere for reduksjonen i midlene til den langsiktige forskningen med øket innsalg av oppdragsforskning inn mot Forsvaret, men sett i lys av reduksjonene av den totale FoU-innsatsen i Forsvaret kan dette bli vanskelig. Jeg anser en økning av sivil rettet forskning opp mot 20 prosent både som forenelig med FFIs formål og som en måte å beholde bredden og volumet i forskningsvirksomheten ved Instituttet ved like.

 

Satsningsområder

Det norske forsvarsbudsjettet er naturligvis lite i forhold til budsjettene i mange av de landene vi ønsker å samvirke tett med i internasjonale operasjoner. I tillegg velger vi å bruke en forholdsvis liten, og minkende, andel av budsjettet til FoU. Det er derfor en utfordring å sørge for at vi er på høyde med våre partnere internasjonalt. Vi bidrar i dette arbeidet med å satse selektivt innen områder som er av spesielt stor betydning, samtidig som vi opprettholder en breddekompetanse på flest mulig områder gjennom systematisk å dra nytte av nasjonalt og internasjonalt samarbeide.

 

Våre fem satsingsområder er Transformasjon og CDE, terrorisme og samfunnssikkerhet, innføring av nettverksbasert forsvar, militære operasjoner og forsvar og sikkerhet i nordområdene. Jeg vil i det følgende gå nærmere inn på innholdet i disse satsningsområdene, samt vise eksempler fra aktiviteten på FFI.

 

  1. Transformasjon og CDE

Prosjektene faller i to hovedkategorier, nemlig forsvarsanalyser som grunnlag for Forsvarets langsiktige planlegging og forskning som direkte bidrar til Forsvarets økte satsing på konseptutvikling og eksperimentering.

Forsvarsanalysene utvides gradvis tematisk, og vil omfatte både organisasjon, operativ struktur og ikke-operativ virksomhet. Hovedproblemstillingene er knyttet til fleksibilitet, reaksjonsevne og kosteffektivitet i et langsiktig perspektiv.

 

Instituttet vil fortsatt bidra med solid funderte, langsiktige kostnadsberegninger og ytelsesvurderinger både på kapabilitets- og strukturnivå. Studier av viktige internasjonale sikkerhetsaktører og av mulige strategiske konsekvenser av den teknologiske utvikling, danner et nødvendig grunnlag for forsvarsanalyseaktiviteten.

 

I sum utgjør dette ca. 21 % av Instituttets total kapasitet. Aktiviteten innen konseptutvikling og eksperimentering er i første omgang rettet mot de behov Forsvaret har på overordnet nivå for å prioritere, planlegge og styre CDE-aktivitetene. FFI vil bidra til å utvikle bedre metoder og prosesser, og støtte forberedelser til og gjennomføring av viktige konseptuelle eksperimenter. Det vil også bli utviklet kompetanse og metodikk for modellering og simulering til støtte for Forsvarets trenings- og eksperimenteringsaktiviteter. Vi tar sikte på at FFIs analysestøtte til Forsvarets operative hovedkvarter i denne sammenheng skal bli et viktig bindeledd mellom vår nasjonale og Natos eksperimenteringsvirksomhet.

 

FFI gjennomfører også konseptutvikling og eksperimentering som en integrert del av mange av våre andre prosjekter. Dette gjelder for eksempel viktige områder som autonome system, under vann og i luften, (AUV og UAV), satellittovervåkning, elektronisk krigføring og operasjoner i datanett (CNO). For tiden er disse aktivitetene i hovedsak tatt inn i satsingsområde 3, innføring av nettverksbasert forsvar. Instituttet vil imidlertid fortløpende vurdere hvordan den CDE-relaterte aktiviteten bør finansieres og organiseres. En større andel separate prosjekter med eksplisitte CDE-målsettinger finansiert over Forsvarets spesielle CDE rammebevilgning er en aktuell mulighet. Forsvarets nye konsept for fremskaffelse av materielle kapasiteter legger økt vekt på de tidlige prosjektfasene. Her vil FFI kunne bidra med spesialkompetanse innen konsept- og systemutvikling.

 

  1. Terrorisme og samfunnssikkerhet

Dette satsingsområdet inneholder forskning om terrorisme som fenomen, analyser av tiltak mot økende samfunnssårbarhet og forskning relatert til masseødeleggelsesvåpen. Dette utgjør ca. 8 % av total kapasitet ved Instituttet.

 

Den grunnleggende terrorismeforskningen gir innsikt i ulike terroristaktørers bakgrunn, motivasjoner og adferd. Dette er nødvendig for å forstå hvilken trussel terrorisme utgjør, både i en internasjonal og nasjonal kontekst. Andre lands og internasjonale organisasjoners respons på og tiltak mot terrorisme blir også studert. Instituttet startet forskning innen dette feltet mot slutten av 1990-årene og har bygget opp en kompetanse som har fått internasjonal anerkjennelse; spesielt for forskning om terrorisme motivert av radikal islamism.

 

Forskningen omkring masseødeleggelsesvåpen, opprettholder viktig kompetanse innen atomvåpen, biologiske, radiologiske og kjemiske våpen, med vekt på endringer i trusselbildet og bedre beskyttelsestiltak. Risikoen er stor for at terrorgrupper kan få tilgang til kjemiske, biologiske og radiologiske våpen. Slike våpen vil kunne påføre omfattende og vanskelig kontrollerbare skader og har et stort potensial for terroriserende psykologisk påvirkning. FFI vil arbeide videre for å bedre militær og sivil beredskap mot slike våpen.

 

Kjernevåpentrusselen er preget av usikkerheten om tilgjengelighet av spaltbart materiale og spredning av teknisk kunnskap om konstruksjon av bomber. Forskningen tar sikte på å skape en bedre forståelse av dette komplekse trusselbildet, som grunnlag for innretting og dimensjonering av mottiltak.

 

Studiene av samfunnssårbarhet gjøres i hovedsak på oppdrag fra andre departementer enn FD, primært Justisdepartementet, og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Gjennom de siste 8–10 årene har viktige samfunnsfunksjoner blitt grundig analysert og tiltak for å redusere kritisk sårbarhet, er foreslått. Arbeidet går videre bl.a. med en tilsvarende studie av sårbarheter og mottiltak knyttet til den raskt økende avhengigheten av IKT-systemer i samfunnet.

3 Innføring av nettverksbasert forsvar

FFI både har og planlegger en omfattende forskning på innføring av et nettverksbasert forsvar. Forskningen foregår i nær kontakt med andre land. Men alle land har delvis sine særegne forutsetninger i form av utstyr, organisasjon og kultur.

Det er derfor behov for en solid og godt målrettet nasjonal forskning. Fremover vil dette legge beslag på rundt 24 % av total kapasitet ved Instituttet.

 

I prinsippet dekker begrepet NbF alle deler av et moderne forsvar, inndelt i fire kategorier av komponenter: informasjonsinfrastruktur, beslutningstakere, sensorer og effektorer. Vår satsing innen dette området er i hovedsak ment å skulle omfatte de nye og spesielle komponentene i et nettverksbasert forsvar og det som er viktigst for en rask og vellykket innføring. Forskningen på dette området bygger på instituttets kompetanse innen områdene sensorer, våpen, samband og ledelsessystemer, bygget opp gjennom tunge aktiviteter over mange tiår.

 

Også innen elektronisk krigføring og operasjoner i datanettverk har instituttet spisskompetanse av internasjonalt format. Når det gjelder de organisatoriske og ledelsesmessige aspektene, opprettholder instituttet en begrenset egenkompetanse og vil satse på et nært samarbeid med Forsvarets skolesenter. Instituttets planlagte aktivitet har to hovedtyngdepunkter, nemlig et eget ”NbF-program” og informasjonsoperasjoner. NbF-programmet er utformet i nært samarbeid med Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging i Forsvarsdepartementet, som har definert et bredt dekkende ”Program NbF Infrastruktur” for hele Forsvaret.

 

FFIs NbF-program inneholder tre hovedkomponenter:

  • NbF i operasjoner adresserer organisatoriske, konseptuelle og kognitivt relaterte problemstillinger og skal vise hvordan Forsvaret bør innføre ny teknologi, endre organisering og tilpasse operasjonene for å få størst mulig effekt av innføring av nettverkstenkning.
  • NbF Beslutningsstøtte omfatter forskning på omfatter forskning på datafusjon, distribuert billedoppbygging og IT-baserte løsninger for å støtte planlegging og beslutningsfatning. Informasjonsstyring og sikkerhet er gjennomgående og sentrale temaer.
  • NbF Grid dekker områdene transmisjon, nettstrukturer, distribusjonssystemer og arkitektur. Økt båndbredde, mobilitet og tjenestekvalitet er sentrale målsettinger.

 

Informasjonsoperasjoner er et meget omfattende felt som har fått økt betydning. FFI velger å konsentrere sin aktivitet innen dette feltet om elektronisk krigføring (EK) og operasjoner i datanettverk (Computer Network Operations, CNO).

 

Den EK-forskningen som inngår her, gjelder jamming av systemer basert på radar og IRsensorer. Den teknologiske utvikling innen disse områdene er svært rask. Hurtig signalbehandling er avgjørende for å kunne jamme fremtidens radarsystemer.

 

Ny laserteknologi vil gi muligheter for gjennombrudd i utviklingen av mottiltak mot IR-søkere. Innen begge disse sentrale områdene har omfattende sivile anvendelser gitt grunnlag for militære systemer med dramatisk økt ytelser til redusert kostnad.

 

Innen Computer Network Operations satser instituttet på konsolidering og videreutvikling innen den offensive delen av spektret (Computer Network Attack, CNA). Også her foregår det en rivende teknologisk utvikling, samtidig som militære organisasjoner gjøres stadig mer avhengig av funksjonerende informasjonssystemer. FFI satser på å videreutvikle sin spisskompetanse og dermed skape grunnlag for selektivt internasjonalt samarbeid. Under dette satsingsområdet finner vi også en del forskning som er faglig nært relatert de to nevnte hovedtyngdepunktene. Dette gjelder eksempelvis forskning på radar og IR-sensorer, satellittovervåkning og støtte til evaluering av NSM (norsk sjømålsmissil).

 

  1. Militære operasjoner

Dette satsningsområdet omfatter forskningsprosjekter som vil understøtte Forsvarets arbeid med å nå de krevende mål som er satt om økt tilgjengelighet, effektivitet, fleksibilitet og evne til samvirke med andre nasjoner. I sum utgjør disse prosjektene ca. 26 % av FFIs total kapasitet.

Hovedtyngden av prosjektene er innrettet mot å gi bidrag til utvikling og operativ/teknologisk vurdering av nye kapasiteter som planlegges avskaffet, og til rask og kosteffektiv utprøving og innfasing av nye systemer.

 

Innen feltet land-/luftsystemer er aktiviteten samlet i fem delområder: kampfly, luftvern, panserstrid, presisjonsstyrte våpen, og overvåkning, deteksjon og identifikasjon. Av sentrale prosjekter kan nevnes innføring av UAV som ny ressurs i Forsvaret, assistanse til utvikling og valg av nye kampfly, soldatutrustning og teknologi for nettverksintegrert stridskjøretøy.

 

Instituttet har bred og solid kompetanse innen militære, maritime systemer og operasjoner, og vil videreføre den tunge satsingen på dette området. Forskningen dekker sentrale problemstillinger både innen operasjoner i norske kystnære områder og internasjonalt. Det tyngste prosjektet er evaluering av Nansenklasse fregatt. Andre viktige delområder er autonome undervannsfarkoster, undervannsbåter, minemottiltak og navigasjon. Satsingsområdet innbefatter også en serie analyseprosjekter innen logistikk, som omhandler både nasjonale og flernasjonale problemstillinger, og forskning om ikke-dødelige våpen, som er rettet mot nasjonale, sivile så vel som militære behov.

 

  1. Forsvar og sikkerhet i nordområdene

Av instituttets samlede kapasitet utgjør dette forskningsområdet rundt 8 % av Instituttets samlede kapasitet. For tiden arbeider vi med å utforme flere prosjektforslag som på sikt kan føre til at området ekspanderer noe. Prosjektene viarbeider med fordeler seg i følgende fire delområder: Russland som sikkerhetspolitisk aktør, miljø og forurensninger, kartlegging av geofysiske og metrologiske forhold og kaldværsoperasjoner (Cold Weather Operation, CWO).

 

Forskningen om Russland som sikkerhetspolitisk aktør skal opprettholde en minimumskompetanse på Russland som skaper de nødvendige forutsetninger for kontakt og samarbeid med andre tilsvarende forskningsmiljøer både i Norge og utlandet. Kompetansen er spesielt viktig som grunnlag for instituttets bidrag til Forsvarets langsiktige strukturplanlegging.

 

Miljøforskningen angår dels nasjonale miljøkonsekvenser av Forsvarets egen aktivitet, dels forurensningsproblemer i de nordlige havområdene knyttet til russiske kjernevåpen og atomdrevne fartøyer. Planen inneholder videre arbeider for å bidra til sikrere behandling av radioaktivt avfall på Kola.

 

Kartleggingen av geofysiske forhold i de nordligste havområdene foregår ved bruk av instituttets forskningsfartøy HU Sverdrup. For Sjøforsvaret viderefører Instituttet arbeidet med å utvikle moderne, operative tjenester for meteorologisk og oseanografisk informasjon. Forskningen knyttet til operasjoner under kalde værforhold utgjør første trinn i å videreutvikle norsk spesialkompetanse som skal understøtte etableringen i Norge av et ”Center of Excellence for Cold Weather Operations” innen Nato. Avhengig av hvordan denne planen blir realisert, vil instituttet vurdere å øke forskningen på dette feltet.

 

Langsiktig innrettet forskning

Vi legger stor vekt på å se alle instituttets aktiviteter i sammenheng med våre forsvarsrelevante satsingsområder. Dette bidrar til nær integrasjon mellom den langsiktige, kompetanseoppbyggende og den mer kortsiktige, leveranseorienterte forskningen. Den langsiktige innrettede forskningen står likevel i en viss særstilling – det er en spesiell utfordring å sørge for at den langsiktige strategiske utviklingen i tilstrekkelig grad blir tatt vare på og dermed bidra til at Forsvaret på mellomlang og lang sikt utvikler seg på en måte som harmonerer med fremtidens oppgaver.

 

Instituttet får som tidligere nevnt i underkant av en tredjedel av sine midler i form av en årlig basisbevilgning over forsvarsbudsjettet, basisbevilgningen skal brukes for å utvikle kompetanse på lang sikt, og er en nødvendig forutsetning for at FFI skal kunne fylle sin selvstendige rådgiverfunksjon. Det er nødvendig å sikre at disse midlene blir benyttet som forutsatt. Her har Forsvarets forskningspolitiske råd en sentral rolle. For å tilrettelegge for bedre prioritering og styring, har instituttet foretatt en ny gjennomgang av hvordan de basisfinansierte forskningsprosjektene kategoriseres i ulike forskningsprogrammer. Vi har valgt å operere med følgende to hovedtyper:

 

Grunnlagsstudier som skal bidra til at instituttet holder seg oppdatert om viktige trekk i den vitenskapelige og teknologiske utviklingen. Forskningen skal holde høyt internasjonalt nivå. Innrettingen skal ikke være styrt av Forsvarets problemstillinger på kort sikt.

 

Strategiske forskningsprogrammer som er en type prosjekter som skal bidra til å utvikle bred basiskompetanse, og spesialkompetanse innen utvalgte områder med sikte på anvendelse i et 5–10 års perspektiv.

 

Internasjonalt samarbeid

St.prp. nr. 42 legger stort vekt på internasjonalt samarbeid og flernasjonale løsninger som en mekanisme for å opprettholde et moderne forsvar med begrensede ressurser. Dette gjelder ikke minst forskning, utvikling og materiellanskaffelser. Proposisjonen fremhever bl.a. potensialet som ligger i samarbeidet med våre viktigste allierte, inkludert Danmark, Nederland, Storbritannia og Tyskland (Nordsjøstrategien).

 

All forskning er i prinsippet av global karakter og bygger på internasjonalt samarbeid, internasjonal arbeidsdeling og internasjonal konkurranse. Dette gjelder imidlertid i begrenset grad for anvendt militær forskning, som ofte, av ulike grunner, utføres gjennom rent nasjonale programmer eller i lukkede, flernasjonale samarbeider. Innenfor denne type lukkede samarbeidsordninger er det ikke mulig å få tilgang til informasjon på et område uten selv å bidra med betydelig innsats. Men ofte kan en forholdsvis begrenset aktivitet av høy kvalitet være tilstrekkelig til å komme på innsiden innen et område og få tilgang til resultatene fra andres arbeid. Derfor kan vi med en god kombinasjon av selektiv satsing og bred teknologisk basiskompetanse knytte oss til flernasjonalt FoU-samarbeid. Dette er realistisk sett den eneste måten vi kan oppnå tilstrekkelig bredde innen forsvarsforskningen til å kunne ivareta den strategiske rådgiverrollen og sikre fleksibilitet. Derfor er internasjonalt samarbeid et sentralt, strategisk virkemiddel i instituttets forskning. Instituttet vil særlig prioritere følgende deler av det internasjonale samarbeidet:

 

NATO Research and Technology Organisation (RTO)

Forskningssamarbeidet i Nato gir oss unike muligheter til internasjonalt samarbeid over et bredt spektrum. Samtidig er et aktivt norsk engasjement i RTO en forutsetning for å kunne bidra til Natos aktiviteter og forme og oppfylle våre forpliktelser overfor Alliansen.

 

Western European Armaments Group (WEAG)

Innen rammen av dette vesteuropeiske materiellsamarbeidet har det foregått teknologi- og materiellrelatert forskning i en rekke forskjellige paneler og grupper. Norge er aktiv deltaker på flere områder. WEAG er nå i ferd med å bli integrert i EU som European Defence Agency (EDA), og det er usikkert hvordan dette vil påvirke norsk deltagelse. Det vil være svært uheldig dersom vi stenges ute fra en effektiv deltakelse i det som blir fortsettelsen av WEAG. Fremdriften er også usikker, men det synets som om overgangen som var planlagt til å skje ved utgangen av 2004, nå tidligst vil fine sted mot slutten av 2005.

 

 

Anglo-Netherlands-Norwegian Collaboration Project (ANNCP)

Det trilaterale forskningssamarbeidet mellom Storbritannia, Nederland og Norge gir muligheter til et tettere og dynamisk samarbeid på utvalgte områder. Samarbeidet har pågått over lang tid, og effektive, ubyråkratiske arbeidsformer er utviklet. FFI legger stor vekt på at dette samarbeidsprogrammet opprettholdes og videreutvikles.

 

Bilateralt samarbeid

På FoU-området foreligger det bilaterale samarbeidsavtaler med Canada, Danmark, Frankrike, Nederland, Storbritannia, Sverige og USA. Selv om samarbeidsmulighetene i stor grad varierer fra område til område, åpner denne type avtaler for meget tett og fleksibelt samarbeid med andre land. Spesielt viktig er samarbeidet med sentrale forskningsinstitusjoner i USA. Nordsjøstrategien omfatter som tidligere nevnt, Danmark, Nederland, Storbritannia og Tyskland. På forskningssiden samarbeider vi allerede tett med Storbritannia og Nederland, og fremover vil det vil bli lagt økt vekt på å utvikle det bilaterale forskningssamarbeidet med Tyskland som i dag er mer begrenset

 

Alt dette er fora med lange tradisjoner. Som i de fleste andre internasjonale samarbeidsfora er det ikke alt som fungerer optimalt, og det er store rom for forbedringer. Dette må imidlertid ikke få skygge for at det i hovedsak fungerer og at problemet med dobbeltarbeid på langt nær er så stort når det gjelder forskning som det er for utvikling og produksjon av forsvarsmateriell.

 

Avslutning

De kommende årene vil bli svært utfordrene for det norske Forsvaret. Store endringer vil bli gjennomførte samtidig som utviklingen i den internasjonale situasjonen er usikker.

Budsjettsituasjonen er vanskelig. I sitt foredrag her i OMS for to uker siden pekte Forsvarssjefen på at det er en ressursmessig underdekning på 4 milliarder kroner i henhold til planrammen for inneværende periode med påfølgende negative konsekvenser for nødvendige materiellinvesteringer, samt at problemene i inneværende langtidsperiode overføres og til dels forsterkes i neste periode. For FFI er det en ekstra utfordring at vi får en vesentlig del av våre inntekter gjennom horisontal samhandl med Forsvaret.

 

FFIs oppgave er å være den forskningsbaserte pådriveren og premissgiveren for den omstillingen som skal skje. Dette er en oppgave vi løser ved å engasjere oss i alle sentrale problemstillinger for Forsvaret som ligger innenfor vårt arbeidsområde. Dette spenner fra sikkerhetspolitikk, via økonomi, operasjonsanalyse og teknologiutvikling til detaljerte tekniske arbeider innen alle de store anskaffelsesprosjektene og inn mot eksisterende utstyrskategorier. Gjennom dette gir vi vårt bidrag til den løpende omstillingen og til at denne skjer i et langsiktig perspektiv.

 

Takk for oppmerksomheten!

Paul Narum
Administrerende direktør
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Oslo Militære Samfund
 
Foredrag: FoU innsats – en forutsetning for transformasjon i Forsvaret
 
INNLEDNINGMitt tema i kveld er forskningens rolle og betydning for transformasjon av Forsvaret. La meg før jeg tar fatt på dette temaet komme med litt generelle betraktninger rundt begrepet militær transformasjon. Først til spørsmålet; ”hva er det nå egentlig det er denne prosessen som kalles militær transformasjon?”.

Svaret er nok at det kommer an på hvem som snakker. Begrepet er i seg selv svært sammensatt, og vi skal på ingen måte være sikker på at andre mener det samme som oss bare fordi de benytter de samme ordene.

Som så mye annet har begrepet, kommet til oss fra USA, og går vi til de som er tillagt ansvaret for transformasjonen i USA, United States Joint Forces Command, (USJFC), så sier de: ”Transformation is the process of changing form, nature or function. Within the United States military, transformation requires changing the form, or structure of our military forces; the nature of our military culture and doctrine supporting those forces; and streamlining our warfighting functions to more effectively meet the complexities of the new threats challenging our nation in the new millennium.”

Dette gjør en mildt sagt ikke særlig klokere. Vi kan kanskje bedre ta utgangspunkt i forsvarsminister Kristin Krohn Devolds definisjon i et foredrag her i Oslo Militære Samfund nylig, der hun sier: ”Militær transformasjon skal være en vedvarende og offensiv prosess. En prosess som utvikler og integrerer nye konsepter og doktriner. En prosess som forbedrer Forsvarets kapasiteter, Forsvarets organisasjon, og Forsvarets evne til å samvirke både nasjonalt og internasjonalt. Hun presiserer videre at ”evnen til fortløpende endringer, uten at det foreligger en konkret trussel eller motstander (skal) gjøres til en permanent del av de militære styrkenes virksomhet”.

Dette er en mer operativ definisjon, med hovedpoengene at den skal være altomfattende, den skal være offensiv og den skal være kontinuerlig. Den påpeker også det viktige poenget at den må gjennomføres uten en ytre konkret trussel eller motstander. Dette medfører at den militære transformasjonen vi nå skal gjøre er så mye mer krevende enn for eksempel transformasjonen av et stort konsern. Alle store organisasjoner har sterke innebygde mekanismer som motarbeider endringer, og det sies at viljen til omstilling i private bedrifter er omvendt proporsjonalt med avstanden til skifteretten. Denne drahjelpen utenifra er ikke tilstede i Forsvaret i fredstid, og gjør det desto mer krevende ledelsemessig å gjennomføre prosessen.

Behovet for transformasjon av Forsvaret er åpenbart. Vi lever i en forandringens tidsalder som i omfang og tempo av omveltninger knapt har sitt sidestykke. Og for oss som er barn av denne tidsalderen og ikke selv har opplevd noe annet, er det ikke lett å ta inn over oss hvor intense og altomfattende endringene faktisk er. Hovedfaktorene bak disse akselererende endringsprosessene er, som vi vet, teknologi og globaliseringen, som i seg selv også til dels er teknologidrevet. Dette påvirker selvfølgelig også sikkerhetsutfordringene og rammene for utviklingen av nasjonale forsvar og flernasjonalt forsvarssamarbeid.

TRANFORMASJON I ULIKE DIMENSJONER

Når vi først har fastslått at transformasjon er av eksistensiell viktighet for Forsvaret, er neste skritt å klargjøre og bevisstgjøre oss hva transformasjon i Forsvaret faktisk innebærer: Vi må finne svar på grunnleggende spørsmål som: Hva er de konkrete målsettingene? Hvilke spesifikke drivkrefter har vi å gjøre med? Hvilke virkemidler kan vi bruke? Hvilke ulike transformasjonsdimensjoner bør vi i praksis operere med? Hvordan holder vi transformasjonsprosessen på et langsiktig spor og unngår tilfeldige og ustyrte omveier innom sidespor og blindveier?

Det går langt utenfor saks- og tidsrammen for dette foredraget å gå dypere i alle disse fundamentale problemområdene. I stedet skal jeg raskt komme til det som er mitt hovedtema, nemlig hva jeg ser som forskningens rolle og viktigste bidrag til militær transformasjon. Som et konkret grunnlag for den drøftingen vil jeg berøre noen sentrale sider eller dimensjoner i militær transformasjon.

Først og fremst er det viktig å forstå at transformasjonen må gripe inn i alle aspekter av Forsvarets virksomhet. Moderne teknologi og de muligheter den innebærer for å utvikle militære systemer med vesentlig bedre, eller helt nye typer ytelser, er en av de aller viktigste driverne for transformasjon av Forsvarets operative styrker. Men dette er bare en av flere transformasjonsdimensjoner. For å kunne trekke full operativ nytte ut av økte systemytelser, må også doktriner, stridskonsepter og taktikk omformes i takt med nye teknologiske muligheter. Den ”doktrinære” transformasjonen er minst like viktig som transformasjon av selve styrkestrukturen.

På samme måte må støtte- og logistikkorganisasjonen transformeres, både for å kunne gi den støtte stridsorganisasjonen krever og for å rasjonalisere og frigjøre midler for raskt å kunne transformere styrkestrukturen. Og på toppen av dette må menneskene i organisasjonen endre mål, relasjoner og adferd for å utløse det potensialet som fysisk og organisatorisk transformasjon innebærer. Denne ”mentale transformasjonen” er nok i dag den minst påaktede dimensjonen, dessuten trolig den vanskeligste å håndtere i en organisasjon med så lang og ærerik historie som vår. Ingen føler glede ved å føre hellige kuer til slakterbenken, men det er en nødvendighet for at resten skal overleve.

Transformasjon i en stor kompleks organisasjon som Forsvaret må være en godt samordnet, helhetlig prosess hvor ingen enkeltdimensjoner forsømmes eller overfokuseres. Dette kan vi også overføre til den forskningen som skal understøtte transformasjonen. Kunnskap om fremtidens utfordringer og muligheter er en forutsetning for målrettet endring, – og forskningen må prioriteres ut fra en balansert helhetsvurdering. Som grunnlag for viktige veivalg må vi kombinere dybdekunnskap innen sentrale sektorer med forståelse av sammenhenger og konsekvenser.

En stabil og målrettet transformasjonsprosess krever altså at vi forstår de dominerende drivkreftene. Dette er spesielt krevende for små land som Norge, fordi de aller fleste faktorene som krever endring og påvirker endring, er eksterne og drives frem utenfor vår kontroll. Teknologiutviklingen drives av de store vestlige landene, med USA som en motor langt kraftigere enn alle de andre til sammen. USA planlegger i 2005 å bruke 69 milliarder dollar til ”Research and Development, Test and Evaluation”. Dette er en økning på 6,5% fra 2004, og utgjør nå 17% av forsvarsbudsjettet. Den samlede europeiske satsingen er godt under en tredjedel av dette.

I Norge bruker vi omkring 1,2 milliard til militær FoU Dette utgjør bare 4% av forsvarsbudsjettet, og i følge Militærfaglige Utredning 2003 planlegges de årlige kostnadene redusert med 150 millioner kroner frem mot 2008. Det er ikke å ta for hardt i å si at det blir en utfordring å sikre tilstrekkelig grunnlag for det vi nasjonalt må gjøre i denne endringens tidsalder.

Det er ikke bare de teknologiske muligheter som ”strømmer på oss” utenfra. Også Forsvarets oppgaver er langt på vei bestemt i en bred internasjonal kontekst. Den tyngste delen av Forsvarets løpende operative virksomhet er deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er først og fremst USA og dernest FN, NATO og EU som setter agendaen for disse operasjonene, og våre veivalg og vår militære transformasjon må tilpasses dette, ut fra vår politiske målsetting om å delta og bidra. Denne ”internasjonaliseringen” av Forsvarets oppgavemessige innretting gjør at transformasjonsprosessen også må ha et svært godt internasjonalt inngrep. Vi må transformere oss inn mot, og ikke bort fra, de nasjonene vi skal operere sammen med. Teknisk, operasjonell, doktrinemessig og kulturell interoperabilitet må bli hovedmålsettinger for vårt forsvars transformasjon.

Igjen har dette konsekvenser for vår nasjonale forsknings- og utviklingsaktivitet. Vi må knytte den opp i konstruktive og varige internasjonale samarbeidsregimer, der vi gjennom høykvalitets forskning innen de feltene vi satser på, kjøper oss tilgang til et bredt repertoar av nødvendig forskningskompetanse og resultater fra andre land. Å etablere slike samarbeidsrelasjoner er ofte krevende, men det lar seg gjøre, og med riktig valg av samarbeidspartnere viser det seg å gi stor avkastning. Vi må ta inn over oss at også forskningen globaliseres, og at det for små land ikke finnes noe alternativ til internasjonalt samarbeid, dersom vi skal overleve og bidra.

Mitt siste generelle poeng om transformasjonens ulike dimensjoner gjelder utfordringene knyttet til å styre transformasjonsprosessene. Noen skvetter kanskje litt i stolen når jeg kommer trekkende med styring i denne sammenhengen. Man tenker kanskje på den type statisk og sentralisert ”ovenfra-og-ned” styring som hører en forgangen tid til. Militær transformasjon, slik mange i dag oppfatter det, skal nettopp være den prinsipielle motsats til dette; preget av stor dynamikk og som drives av ideer og krefter lengre nede i den utøvende delen av organisasjonen. Dette er viktig og riktig. Men like viktig er det at disse drivkreftene undenfra koordineres og innrettes mot felles overordnede mål, og at vi har et fungerende helhetlig system for ressursprioritering.

Transformasjonen av Forsvaret vil i all overskuelig fremtid være underlagt et todelt ressursmessig imperativ: Vi må transformere slik at nytteeffekten pr krone blir størst mulig, og vi må ikke sette i gang transformasjonsprosesser som vi vet at det neppe blir økonomisk rom for. Dette krever et velfungerende planleggingssystem som knytter sammen den mer kortsiktige utviklingen med en konkret og realiserbar langtidsplan. Her har forskningen også sine viktige bidrag å gi, gjennom grunnlagsanalysen av ytelser og kostnader, og ikke minst i form av fremtidsrettede, men realiserbare innspill om teknologi og nye systemer. Hovedutfordringen innen hele dette feltet blir nok å la de kreative krefter slippe til i den løpende, kortsiktige delen av transformasjonsprosessen, samtidig som vi holder et fast og nøkternt grep om styringen av den langsiktige utviklingen. Vi vet alle at det er tidkrevende å gjennomføre omfattende endringer i en organisasjon som Forsvaret, samtidig som mange av de tiltak og investeringer vi beslutter, har en svært lang avskrivingstid. Så vi må for all del ikke slippe taket i den systematiske og velorganiserte langtidsplanleggingen som Forsvaret har fått på plass gjennom de siste to tiårene, og som er enestående innen norsk statsforvaltning.

Går vi til transformasjonens hjemland, USA, finner vi der at de ”bottom up” prosessene som er iverksatt som et sentralt element i transformasjonsprosessen kommer i tillegg til, og ikke til erstatning for den mer tradisjonelle ”top down” delen av aktiviteten. Det er også i den siste delen at den alt vesentlige delen av midlene fortsatt benyttes.

TRANSFORMASJON, MILITÆRE OPERASJONER OG TEKNOLOGI

For å forstå den militære transformasjons dynamikk og kunne bedømme forskningens plan i dette bildet, kan det være nyttig å hente fram noen eksempler fra utviklingen av militære operasjoner etter andre verdenskrig, med vekt på det siste tiåret. Det som slår oss er at vi er inne i en prosess hvor teknologien driver fram en svært rask økning over tid av enkelte helt sentrale systemytelser og kapasiteter. Dette gjelder kanskje spesielt innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Eksempelvis økte data overføringsratene i tilgjengelige kommunikasjonssystemer med en faktor på ca 1000 fra slutten av andre verdenskrig fram til Golfkrigen i 1991. En tilsvarende ”tusendobling” og vel så det har så skjedd fra 1991 til Irak-krigen i fjor.

Dette gjør at militære operasjoner på en fundamental måte endres. Måten å bruke de konvensjonelle våpnene på revolusjoneres, samtidig som det åpner seg et helt nytt domene for krigføring i ”cyber space”. Den som kan operere med informasjonsoverlegenhet, setter helt nye standarder for hvordan kriger kan føres – og vinnes. Mens tids-sløyfa fra et mål ble detektert til våpnet kunne treffe kunne være uker i Vietnamkrigen, var den redusert til en dag eller to i Desert Storm i 1991 og til et titalls minutter i Irak-krigen i 2003. Dette forteller om en utvikling i stridsdynamikk og operativt tempo som må karakteriseres som revolusjonær. Utviklingen drives fram av USA, godt fulgt av andre større land. De nasjoner som ikke henger med på utviklingen, har ingenting å gjøre i denne fasen av en krig. Deres militære rolle begrenses til deltagelse i den opprydding og langsiktige stabilisering som måtte følge etter.

Jeg nevner ikke dette for å legge opp til en bred sikkerhetspolitisk drøfting av de store og de små nasjonenes militære rolle i fremtidens konflikter, men for å understreke at det er i dette ekstremt dynamiske, internasjonale perspektivet vi må se transformasjonen av vårt eget lille forsvar. Vi står foran, eller snarere midt opp i, et strategisk veivalg. Enten må vi fortsatt satse på å ha tilstrekkelig egeninnsikt i teknologi og operative konsekvenser til å treffe egne beslutninger, eller vi må akseptere at andre legger premissene for våre valg. Nasjonal forskning og utvikling har en åpenbar og viktig rolle i denne sammenheng.

Det er ikke bare i informasjonsdomenet at vi er vitne til en revolusjonsaktig utvikling. Det samme gjelder også innen våpenteknologi, eller ”effektordomenet” som det heter på NBF-språk. Våpen med ekstrem presisjon har for alvor gjort sitt inntog på den operative arena de siste 10 årene. Andelen presisjonsvåpen under Desert Storm i 1991 var under 10% og alle var avhengig av klarvær. Mye av dette var laserstyrte bomber og ca halvparten av dem bommet på målet. I Enduring Freedom i Afghanistan i 2001 var andelen presisjonsvåpen ca 60% og treffprosenten ca 90%. Den praktiske konsekvensen av denne utviklingen over ca 10 år er at antall fly med våpenlast som trengs for å slå ut et mål, er redusert fra 10 til 2. Under Operation Iraqi Freedom i 2003 ble det tatt enda ett solid skritt videre. 70% av våpnene var presisjonsvåpen og antall bomber brukt pr mål slått ut var ca 1.5. Her nærmer vi oss altså et slags faseskift i utviklingen. Det ultimate mål i presisjon på ett våpen pr mål er i ferd med å bli nådd. Det er snart ikke mer å hente fra økt presisjon.

Videre forbedringer i effektordomenet må skje ved at hvert enkelt våpen blir lettere og billigere, slik at det koster mindre i kroner og våpenlastekapasitet å slå ut et gitt antall mål med stor sikkerhet. Det finnes også en annen, parallell utviklingsakse med stort potensial, nemlig bedre evne til å slå ut mobile mål. På begge disse områdene foregår det gjennombruddslignende forskning og utvikling som vil bringe transformasjonen videre.

Vi kan ikke diskutere transformasjon, militære operasjoner og teknologisk utvikling uten å nevne utviklingen av romsystemer. Endringene her kan ved første øyekast synes ikke å være riktig så dyptgripende og spektakulære som det jeg nettopp har nevnt. Men det endrer seg raskt når vi ser litt dypere inn i sammenhengene. Visjonene om omfattende våpenbruk fra og mellom satellitter i verdensrommet har, heldigvis vil kanskje noen si, ikke materialisert seg i operative systemer ennå. Men satellittbaserte systemer har de siste 10-15 årene revolusjonert både militær navigasjon, kommunikasjon og overvåkning.

Det satellittbaserte navigasjonssytemet GPS (Global Positioning System) var, som rent navigasjonssystem for bemannede militære enheter, under uttesting på 80-tallet og i første del av 90-årene og i operativ bruk under Kosovokrigen i 1999. Da ble det også benyttet som presisjonsnavigasjonssystem i et lite antall første generasjon GPS-styrte bomber. Fram til krigen i Afghanistan i 2001 kom i rask rekkefølge satellittnavigasjon inn i avanserte glidebomber (JSOW) og i ubemannet overvåkningsfly – se såkalt UAVer. To år senere i Irak var GPS-teknologien i bruk i den amerikanske langtrekkende, strategiske UAVen Global Hawk, mens mellomstørrelse UAVer av typen Predator ble brukt som ubemannet våpenleverandør, en såkalt UCAV.

Dette er en utviklingslinje med et fascinerende potensial for dyptgripende konseptuelle endringer. Når navigasjon og våpenstyring kan gjøres så enkelt og presist uten bemanning i selve luftfarkosten, åpnes det muligheter for å utøve luftmakt på en helt ny måte – uten risiko for egne soldaters liv og til en vesentlig lavere økonomisk kostnad. Men medaljen har som alltid en bakside. De systemene vi her snakker om, er helt og holdent avhengig av at den satellittbaserte navigasjonen ikke forstyrres eller ødelegges. I dag er GPS ikke usårbar for jamming. De irakske styrkene forsøkte å jamme GPS under innledende fase av Iraqi Freedom. Amerikanerne fant raskt fram til og fikk ødelagt disse jammerne, men dette var nok til å gi oss et hint om at den utviklingen vi her ser, har ”space warfare” som et neste, uunngåelig skritt. Vil vi høste fruktene av teknologiske gjennombrudd, må vi forstå og være forberedt på de sårbarheter og muligheter for asymmetriske mottiltak som uvegerlig følger med.

Så blir spørsmålet igjen hvordan vi som en liten nasjon skal se vår rolle i dette store og komplekse bildet. Situasjonen i dag er at Norge , til tross for en svært begrenset forskningskapasitet totalt, ligger kompetansemessig langt fremme på noen av de viktigste teknologiene innen dette området. Ved en fortsatt selektiv satsing – vil denne forskningen kunne bli av stor betydning for Forsvarets videre transformasjon, både ved å gjøre oss til kompetente kjøpere i et vanskelig marked, og gjennom kontinuerlig støtte til Forsvaret for å utnytte og videreutvikle de våpensystemene vi velger å satse på.

Rombaserte systemer for områdeovervåkning er et annet felt med et betydelig potensial for å endre de grunnleggende forutsetningene for krigføring. Militære etterretningssatellitter ble tatt i bruk av USA og Sovjetunionen midt under den kalde krigen. Men disse systemene hadde begrensninger som gjorde det umulig å benytte dem til direkte støtte for operasjoner og for våpeninnsats. God oppløsning kunne bare oppnås ved optiske sensorer som er vær- og lysavhengige, dekningen i tid og rom var begrenset og nettverket for å gjøre informasjonen raskt nok tilgjengelig for operative styrker fantes ikke. Dette er nå i ferd med å endre seg, gjennom en omfattende satsing på utvikling av ny teknologi og nye systemer.

Det fundamentalt nye ved denne nye generasjonen av satellittovervåknings-systemer er at de vil gi tilnærmet kontinuerlig allværsdekning av utvalgte områder av spesiell interesse, og med en oppløsning som er god nok for de fleste militære anvendelser. Dette kan oppnås med en syntetisk aperture radar, (SAR) og systemet blir på den måten helt vær – og lysuavhengig. Det tyske systemet SAR-Lupe som er under utvikling, vil ha slike sensorer med oppløsning på bedre enn 1 meter. Det planlegges med fem satellitter i bane, noe som vil gi korte responstider og hyppige gjenvisitter i utvalgte operasjonsområder. Satellitten selv er, med sin beskjedne vekt på 770 kg, en minisatellitt, og kostnadene er ikke på noen måte avskrekkende, særlig dersom flere land går med og bidrar.

Med slike egenskaper vil neste generasjons satellitter ikke bare være strategiske overvåkningssystemer, men også kunne brukes direkte til støtte for selve operasjonene. Et spesielt utslagsgivende potensial ligger i muligheten for å detektere og posisjonere taktiske mål og koble denne væruavhengige, oppdaterte og presise målinformasjonen direkte inn i forskjellige ildgivningsprosesser. Det trengs ikke dyptgripende analyser for å innse hvilke nye muligheter dette vil åpne for effektiv, dynamisk og situasjonstilpasset våpenbruk på global basis.

For Norge blir det et viktig spørsmål hvordan Forsvaret skal forholde seg til denne dimensjonen av den revolusjonære utvikling omkring oss. For overvåkning av våre store havområder må vi fortsette å utnytte de nye satellittsystemene. Det finnes ikke noe alternativ, og med fornuftige ordninger er kostnadene svært små. Vanskeligere er det å se hvordan vi eventuelt skal utnytte denne teknologien i våre stridsavdelinger. Vi vet at på den ene siden at dette er fremtidens løsninger i mange sammenhenger, og denne fremtiden er ikke langt unna. Men på den andre siden erkjenner vi også våre begrensede ressursmessige muligheter og vet om alle de andre moderniserings- og transformasjonsbehovene vi har.

Også her står vi overfor viktige veivalg. Men uansett hva vi beslutter i denne omgangen, må vi ikke melde oss kompetansemessig ut av satellittområdet. Til det vil det stå alt for sentralt i framtidig krigføring. I dette bildet må vi også nøye vurdere vår forskningsaktivitet. Hittil har vi klart å opprettholde nasjonal forskning som har gitt oss tilgang til det beste av internasjonal kompetanse. Og det vil fortsatt være slik at høykvalitets egenaktivitet er en forutsetning for å beholde innsikt i dette krevende feltet.

AVSLUTNING

La meg nå avslutningsvis forsøke å trekke sammen disse forskjellige trådene som jeg har trukket opp i et mer helhetlig norsk forsvarsperspektiv. Hvordan skal vi kunne understøtte transformasjonsprosessene i vårt forsvar med egen forskning og utviklingsinnsats?

Først og fremst vil jeg understreke at den absolutt nødvendige, og mer eller mindre kontinuerlige, transformasjonsprosessen er noe Forsvaret selv må beherske og kontrollere. Det er sider ved den som vil være av helt fundamental, strategisk betydning, og som ingen bedrift eller virksomhet kan akseptere å overlate til noen utenfor. Dette betyr at innen disse saksområdene må Forsvaret selv beherske problemstillingene og besitte den nødvendige kunnskap. Jeg har i dette foredraget pekt på noen slike områder som trolig er ”bedriftsstrategiske” for Forsvaret, – mer som eksempler enn som konklusjoner. Mitt hovedanliggende er å slå fast at slike strategisk avgjørende saksområder eksisterer. Flere av de har vi identifisert, og for noen av disse har vi lagt strategier for hvordan de skal dekkes. Det er en utfordring å dekke hele spektret til det nivå som er nødvendig, og ikke minst å identifisere de nye som vi i dag bare ser konturene av.

Det er sentralt at vi finner ut hva som er den strategiske minimumskunnskap innen de enkelte områdene, og hvordan vi skal skaffe og vedlikeholde den. Her er det min klare oppfatning at nasjonal forskning, og til en viss grad også nasjonal utvikling av nye konsepter og systemer, har en helt nødvendig rolle å spille. Gjennom den vurderingen av FFIs fremtidige innretting som Forsvarsdepartementet gjennomførte i fjor, er det lagt et godt grunnlag for denne type forskningsstrategiske avklaringer.

I forlengelsen av disse overordnede vurderingene hører det med noen mer spesifikke betraktninger om egenutvikling kontra hyllevarekjøp”. Det er vel knapt noen som mener at norsk egenutvikling av forsvarsmateriell er en strategisk målsetting i seg selv, like lite som noen bestrider det grunnleggende prinsipp at vi skal anskaffe det materiell som gir oss de nødvendige ytelser til lavest mulig kostnad. Men det blir alt for enkelt å stoppe der.

For det første må vi være klar over at kostnader må forstås som levetidskostnader. Driftskostnadene må altså også tas med i totalregnestykket. Av og til kan det være svært god levetidsøkonomi i å bruke noe utviklingskostnader, som sant nok vil øke stykkprisen litt, men som kan gjøre materiellet vesentlig billigere å bruke og vedlikeholde.

For det andre er det selvsagt slik at alt som finnes av såkalte ”hyllevarer”, er utviklet og har dekning av utviklingskostnadene innbygget i prisen. Prisgevinsten ligger primært i å kjøpe standard materiell der det er mulig, slik at utviklingskostnadene blir fordelt på mange produserte enheter. Dette er selvsagt ikke til hinder for at norsk forskning og utvikling kan være med på å frembringe nytt materiell. Betingelsen er at våre bidrag er konkurransedyktige, altså ikke og at vi ikke ender opp med å bidra til utvikling av ”unødvendige særløsninger” med et svært begrenset marked. Det finnes mange eksempler på at norsk forskning og utvikling på alle måter oppfyller disse kravene, for eksempel innen telekommunikasjon, styrte våpen, ubemannede undervannsfarkoster og beskyttelse mot kjemiske våpen. Når så disse nasjonale aktivitetene samtidig bidrar til å opprettholde strategisk viktig kunnskap og gjøre oss til kompetente kjøpere, ser jeg ingen gode grunner til at vi ikke skal satse på dem.

I diskusjonene rundt eventuelle norske særløsninger er der viktig å være oppmerksom på at vi faktisk er ganske spesielle. Befolkningsgrunnlaget er lite, landarealet et stort og vårt interesseområde til sjøs er enormt. Det betyr at vårt forsvar ikke kan være bare en nedskalert versjon av de store lands forsvar dersom det skal ha noen mening som et nasjonalt forsvar. Dette har betydning innen alle områder, også når det gjelder materiell hvor tilpassning til våre spesielle forhold ofte er nødvendig.

I dette foredraget har jeg ikke kommet mye inn på de ”mykere” aspekter av transformasjonen i Forsvaret. Det betyr ikke at jeg anser dem mindre viktige. Det er menneskene i organisasjonen som må stå for transformasjon i praksis. Det er de som må besjeles av vilje og visjoner og utløse de kreative krefter som kan realisere de mange, ofte litt for luftige og kompliserte teoriene. Dyptgripende endringer i utdanning, organisasjon og helt inn i selve Forsvarets kulturelle grunnfjell må til. Det finnes mye god forsknings- og empiribasert kunnskap om slike endringer. Ved Forsvarets forskningsinstitutt har denne vitenskapen langt på veg vært fraværende, hittil. Kan hende bør vi tenke grundig gjennom om det fortsatt skal være slik. Men vi vet i alle fall nok til å forstå at godt fundert, anvendelsesorientert forskning vil kunne gi svært viktige bidrag til å se gjennom den tåken av skiftende moteretninger og tidsriktige slagord som ligger over dette særdeles viktige feltet.

Et annet viktig, ikke-teknologisk område, hvor FFI har vært og vil være aktiv, er sikkerhetspolitisk forskning. I en tid preget av usikkerhet, hvor gamle sikkerhetsrelasjoner brytes opp og nye dannes, er det maktpåliggende for enhver selvstendig nasjon å opprettholde en egen evne til å forstå de viktigste sikkerhetsaktørene, drivkreftene, handlingsalternativene og konsekvensene. I dag må dette gjøres i et globalt perspektiv. Vi må ha våre egne, begrunnede vurderinger av hvordan terrorismen vil stå i trusselbildet om 10 og 20 år. Vi må forstå utviklingen i vårt store naboland Russland, fra direkte militær konfrontasjon, via såkalt ”kaosmakt” til en forhåpentligvis stabil partner i et sikkerhetsfellesskap – eller kanskje til å bli en permanent konkurrent om ressurstilgang og dominans i Nordområdet. Dette bare for å nevne to eksempler på viktigheten av bred sikkerhetspolitisk forskning, innrettet mot Forsvarets behov.

Hvordan denne forskningen så best kan organiseres, er et annet spørsmål som jeg ikke vil komme nærmere inn på her. Jeg vil nøye meg med å fastslå at det neppe er hensiktsmessig med en for stor grad av sentralisering. På dette området er ”stordriftsfordelene” svært begrensede, mens risikoen for ensretting er tilstede. Dessuten vil flere fagmiljøer som ikke primært steller med sikkerhetspolitikk, ha stor nytte av en viss egenkompetanse innen sikkerhetspolitikk slik at de forstår nok til å være effektive ”importører” fra de litt større miljøene. Jeg har tro på at dette også er et felt hvor en nettverkstilnærming er den beste løsningen.

Alt sett under ett blir nok vår største utfordring i Forsvarets videre transformasjonsprosess å gjøre vanskelige, men absolutt nødvendige prioriteringer i tide. Den internasjonale utviklingen vi ønsker å være en del av, er meget rask og dyptgripende, og for lille Norge blir det et helt avgjørende spørsmål hvordan vi skal makte å henge med uten å brekke nakken. Våre ressurser for transformasjon er svært knappe og riktige prioriteringer er tvingende nødvendig. Det er lite klokt å starte opp krevende transformasjonsprosesser som vi neppe vil få råd til å gjennomføre, eller som ikke gir fullgod verdi for hver eneste transformasjonskrone. Fra mitt ståsted som leder for Forsvarets forskningsinstitutt er jeg overbevist om at vi står bedre forberedt til å møte de aller fleste utfordringene i Forsvarets videre transformasjon når vi velger å opprettholde en nasjonal forsknings- og utviklingskompetanse innen de sentrale militærteknologiske områdene. Det vil understøtte vanskelige valg, knytte oss bedre til nødvendig internasjonalt samarbeid og gjøre oss til kompetente kjøpere av det materiell vi trenger for en vellykket transformasjonsprosess.

Takk for oppmerksomheten.

Nils Størkesen
Forskningssjef Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Oslo Militære Samfund, Oslo
NATOs militære doktriner har over siste ti-årsperiode gjennomgått en dramatisk endring for å tilpasse seg overgangen fra et statisk, bipolart trusselbilde til et flerdimensjonalt og asymmetrisk teater preget av liten forutsigbarhet og stor dynamikk. Dette har ytterligere blitt aksentuert etter 11 september 2001, med synliggjøringen av en terrordimensjon som på sikt kan komme til å rokke ved vår fundamentale forståelse av militære operasjoner i tradisjonell forstand.

Utviklingen i retning av et asymmetrisk trusselbilde har ført til at maktprojeksjon har blitt en mer sannsynlig reaksjonsform, som igjen har diktert et behov for tilpassede kapasiteter med stor fleksibilitet, mobilitet og effektivitet. På maritim sektor har dette drevet fokus fra operasjoner i åpent hav til operasjoner i kystfarvann, spesielt knyttet til etablering lokal maritim kontroll og ilandsetting av styrker. Utfordringene i den forbindelse er betydelige og det stilles spesielt store krav til undervannskapasitetene og til informasjonsinnhenting og –distribusjon. Etablering av rask og korrekt situasjonskunnskap (”situation awareness”) er i dag en essensiell forutsetning for å lykkes i slike operasjoner, både i forhold til overlevelsesevne og evne til maktprojeksjon. Videre har terskelen for å akseptere egne tap stadig blitt høyere og dette har i sin tur drevet fram krav om kapasiteter som kan redusere risiko for maritime høyverdienheter. Og i utøvelsen av et manøverbasert operasjonskonsept som i sin natur betinger et meget høyt operasjonstempo, blir kanskje tiden ofte den viktigste motstander for en angriper.

I dette bildet representerer sjøminer en alvorlig trussel for den angripende part og er spesielt effektive i en asymmetrisk konflikt. Sjøminer er et uvanlig kostnadseffektivt våpen som selv små og fattige kyststater kan ta seg råd til å ha i sine arsenal. De kan meget effektivt nekte en motstander tilgangen til viktige operasjonsområder og tvinge ham til å deployere sine styrker ufordelaktig. Selv en mistanke om en minetrussel har i seg selv en oppsettende og kanaliserende effekt. Tradisjonelle mottiltak mot miner er meget vanskelig og risikofylt og er en aktivitet som binder opp store ressurser og medfører et betydelig tidsforbruk. I en tidskritisk manøveroperasjon kan et minefelt være en ”showstopper”.

I dette foredraget vil jeg forsøke å sannsynliggjøre at Norge på minemottiltaksområdet har unike forutsetninger for å gi bidrag til det internasjonale samfunn og at spesifikke norske kapasiteter her vil være genuint etterspurte til NATOs styrkestruktur. Disse kapasitetene vil nettopp kunne møte trusselen fra moderne minesystemer på en meget effektiv måte i en tidsmessig flernasjonal operasjonell ramme og bidra til å lukke kapasitetsgapene i NATOs styrkestruktur. Foredraget vil først behandle trusselen sett fra et NATO-perspektiv, for deretter å beskrive de nasjonale forhold og de systemer og operasjonelle kapasiteter som Norge vil kunne tilby på kort sikt.
Minetrusselen

Hvis vi ser litt tilbake i historien har sjøminer hatt stor betydning for utfallet av sjøkonflikter. Siden Koreakrigen har totalt 18 militære fartøyer blitt alvorlig ødelagt, 14 av dem på grunn av sjøminer. Mellom 1988 og 1991 ble tre krigsskip ødelagt av miner. Disse utgjorde en samlet verdi på ca 1 Mrd kr, mens prisen på de tre minene var bare ca 150.000 kr (dvs mer enn 6000 ganger). To ganger har minefelt forkludret amerikanske landingsforsøk, henholdsvis ved Wonsan i 1950 og utenfor Kuwait i Golfkrigen på 90-tallet.

Et hjemlig eksempel er senkingen av Blücher 9 april 1940, hvor det senere har fremkommet at tyskerne trodde skipet var blitt senket av en mine, ikke av en torpedo, og at dette var årsaken til at de ikke våget å gå gjennom Drøbaksundet med resten av flåtestyrken.

Trusselen fra minesystemer er omfattende og i rask utvikling, både når det gjelder omfang og teknologisk ytelse. Mellom 1989 og 1998 økte antallet av land med minekapasitet med 40% og antallet forskjellige minetyper økte med 75%. Den totale verdensproduksjonen økte i dette tidsrommet med 60% og eksporten tilsvarende. Det antas at det ligger ca 350.000 miner i havene rundt omkring i verden, 80.000 alene i havområdet utenfor de baltiske statene. Minst 36 land produserer sjøminer i dag og 26 av disse eksporterer dem. Miner blir ikke avleggse; selv miner produsert under 2 verdenskrig kan utgjøre en betydelig trussel for dagens maritime styrker hvis disse minene blir brukt. Moderne miner er bare enda vanskeligere å finne og nøytralisere, og de er mer avanserte og effektive. Moderne miner kan ha et arsenal av sensorer og mekanismer, f eks magnetiske-, akustiske-, seismiske- og trykksensorer og sensorer for undervanns elektrisk potensial; alt dette gjør dem i stand til selektivt å virke mot helt bestemte fartøysklasser. Minene kan ha forskjellige taktiske komponenter som f eks forsinkelsesmekanismer eller skipstellere som kan medføre at en hel konvoi lures inn i et minefelt før det virkelig begynner å smelle. Noen miner er utstyrt med et overflatebelegg eller har en fasong som gjør dem vanskelig å oppdage med sonar. Andre inneholder lavfølsomt sprengstoff som gjør dem vanskelig å nøytralisere. Det finnes i tillegg minesystemer som kan deployeres på dypt vann og som har eget fremdriftssystem og som aktivt heimer mot sitt mål. I denne bransjen er våpenindustrien hele tiden et hestehode foran i kappløpet mellom tiltak og mottiltak.
Situasjonen i NATO

I NATO (og i land utenfor NATO) har mottiltak mot sjøminer fått fornyet oppmerksomhet og et taktskift på grunn av endret fokus mot kystnære operasjoner og asymmetrisk krigføring. I år 2000 fullførte NATO en studie (”Maritime Operations 2015”) som identifiserte hvilke mottiltakskapasiteter som alliansen mangler og hvor det anbefales nasjonale og alliansebaserte tiltak for raskest mulig å lukke kapasitetsgapene. Kapasitetsmanglene gjelder i første rekke evnen til raskt og sikkert å rydde miner i dype og i grunne farvann, evne til skjult deployering av mottiltakskomponenter, motmidler mot begravde miner og mot avanserte minesystemer. Studien gav en rekke anbefalinger som har blitt tatt til etterretning og som også har gitt legitimitet for realisering av nye konseptuelle løsninger innen dette området.

Et annet forholdsvis nytt strukturelt trekk som har betydning i denne sammenheng, er NATOs pågående prosesser for styrkeproduksjon. Over de siste år har NATO fokusert på etablering av en styrkebrønn bestående av nasjonale kapasiteter gjennom langsiktige forpliktende avtaler med medlemsnasjonene. Her bidrar nasjonene i forhold til sin faktiske evne til tellende bidrag i en flernasjonal ramme. ”Force Goal” prosessen har vært viktig både for NATO og for nasjonene, ved at NATO-styrken kan sette sammen en balansert styrkestruktur med utgangspunkt i spissede bidrag fra nasjonene, og at nasjonene derved kan stimuleres til å videreutvikle og styrke sine nisjekapasiteter. Etter ”Prague Capability Commitment” (PCC) initiativet i fjor høst har NATO ytterligere skjerpet kravet til nasjonene når det gjelder forpliktelsene knyttet til nasjonale bidrag til alliansens styrkebrønn.
Situasjonen i Norge

Norge har opparbeidet en sterk posisjon innen minekrig. Minemottiltakselementet var svært viktig under den kalde krigs tid. Spesielt var dette knyttet til behovet for transport av materiell fra sør til nord i en invasjonssituasjon, hvor logistikkelementet var kritisk for vår evne til å holde stand mot en invasjonsstyrke i påvente av alliert forsterkning. Minetrusselen ville kunne introdusere forsinkelser og øke sårbarheten til forsyningstjenesten i en grad som kunne få avgjørende betydning for utfallet av situasjonen. Det ble derfor tidlig på 90-tallet valgt å investere i tidsmessig utstyr for å møte denne trusselen.

Bekjempelse av en minetrussel i norske farvann er en formidabel utfordring. Både omfanget av de kystområdene som kan bli utsatt for minelegging og de geografiske avstandene mellom dem, stiller store krav til kapasitet og effektivitet til den nasjonale mineryddingstjenesten. Videre er norske farvann karakterisert ved store områder med dypt vann hvor tradisjonelle mottiltaksteknikker er lite effektive og svært heftig topografi med steinete havbunn som gjør minejakt vanskelig. Videre kan vi bli utsatt for en minetrussel med en stor andel moderne miner som i utgangspunktet er vanskelig å håndtere. Dette gjør minerydding til en ekstremt vanskelig disiplin som stiller store krav til kvaliteten på utstyr og organisasjon.

I erkjennelsen av disse forhold har Sjøforsvaret i løpet av de siste ti år bevisst satset på å bygge opp en operativ kapasitet som ligger i front i NATO-sammenheng. Sjøforsvaret har i stor grad satset på ny og fremtidsrettet teknologi, i hovedsak basert på norske løsninger. Det er satset på et bredt spekter av forskjellige teknikker og utstyr for å møte de utfordringene som minerydding under vanskelige forhold representerer. I styrkeproduksjonen satses det på oppbygning av en høy faglig kompetanse både når det gjelder teknologiske og operative forhold, gjennom et offensivt og målrettet langsiktig arbeid innen minekrig. I dette arbeidet har FFI vært en aktiv medspiller gjennom mange år.

Norge har i siste årene bidratt med Oksøy-klasse minejaktfartøyer i en av NATOs to stående mineryddingstyrker, MCMFORNORTH (tidligere STANAVFORCHAN). Dette er såkalte ”High Readiness Forces, hvor de norske fartøyene flere ganger har deltatt i flernasjonale øvelser. I disse øvelsene har de norske enhetene ofte vist en kvalitet og effektivitet som ligger godt foran de øvrige deltakerne i styrken. Årsaken til dette er ikke bare å finne i godt utstyr. Like stor betydning har mannskapenes kompetansenivå og motivasjon. De har sin erfaringsbasis fra minerydding i norske områder som ofte representerer større utfordringer enn i kontinentale områder med flat sandbunn. I denne sammenheng bidrar altså Norge til en kvalitetsheving av NATOs kapasitet, noe som gjør norske bidrag svært velkomne. Det er faktisk vanskelig å tenke seg andre styrkebidrag som har en tilsvarende effekt på NATOs samlede operative kapasitet som nettopp våre bidrag innen minemottiltak. Og dette er en posisjon som ytterligere vil bli forsterket gjennom de nasjonale prosesser som vil bli drøftet senere i foredraget.
Oversikt over norsk teknologi innen minemottiltak

Grunnlaget for vår internasjonale posisjon på dette området er lagt gjennom utvikling av en sterk nasjonal industri- og teknologibasis, i tillegg til operative kunnskap og erfaring i Sjøforsvaret. Vi har her i stor grad satset på teknologi med utspring i kompetanse som er blitt utviklet på sivil sektor, i hovedsak fra skipsfarts- og offshorevirksomheten. Dette utgangspunktet har frembrakt ukonvensjonelle konsepter i forhold til de tekniske løsningene som internasjonal forsvarsindustri kan tilby. Dette gir i noen grad norsk industri en eksklusivitet i å beherske disse konseptene.

Unike norske mineryddingsfartøyer

Oksøy-klassen minejaktfartøyer og Alta-klassen minesveipere (Umoe Mandal AS) representerer banebrytende fartøyteknologi. SES-konseptet (SES – ”Surface Effect Ship”) har spesielt fordelaktige egenskaper med hensyn til sjokkmotstand og hydrodynamisk stabilitet, hvor fartøyets spesielle utforming og bruken av avanserte materialer har hatt størst betydning. Fartøyets gunstige utforming og de sjokkabsorberende egenskapene til ”sandwitch”-materialet i skroget gjør disse fartøyene mindre sårbare ved minedetonasjoner enn andre fartøykonsepter.

Oksøy- og Alta-klassen har moderne sonar-, navigasjons- og kampsystemutrustning fra i hovedsak norske leverandører (Kongsberg Gruppen, etc.). På minejaktfartøyene utgjør dette primærsystemene, og fartøyenes ytelse, dvs evnen til å rydde miner på havbunnen og i vannvolumet, avhenger av kvaliteten av enkeltfunksjonene og samvirket mellom dem. Oppgaven for disse fartøyene er å oppdage objekter med typisk diameter på under en meter på flere hundre meters avstand. Minelignende objekter må identifiseres med en kabel- eller fiberstyrt undervannsfarkost og eventuelt ødelegges dersom objektet viser seg å være en mine. Dette er en svært tidkrevende og risikofylt operasjon.

Under vanskelige forhold i norske farvann blir fartøyenes evne til å finne miner marginal, selv med det beste teknologene i dag kan fremskaffe.

Den totale ytelsen til minejaktfartøyene er altså avhengig av en kjede av funksjoner, hvor alle funksjonene i kjeden må presses til det ytterste for å løse primæroppgaven for fartøyene. Når fartøyene opererer under høy risiko for egen sikkerhet, f.eks. i internasjonale operasjoner hvor toleransenivået for egne tap er lik null, blir den tekniske kvaliteten av delsystemene viktig. De sentrale komponentene i denne kjeden er høyoppløselige sonarsystemer, sammen med avansert signalprosessering, sonardatapresentasjon og kommando-kontrollfunksjoner. For ytterligere å forbedre mulighetene for sikker klassifisering av minelignende objekter, utnyttes kunnskapen fra tidligere minesøk og farvannsundersøkelser av området. Sjøforsvaret har etablert et eget minekrigsdatakontor for forvaltning av data fra farvannsundersøkelser. Kontoret understøtter mineryddingsoperasjonene med oppdatert stedlig informasjon. I tillegg til informasjon om tidligere sonarkontakter (karakteristiske objekter som steiner, vrak, søppel, etc.) vil kunnskap om havbunnstype og nøyaktige topografiske kart bidra betydelig til rask og sikker rydding av miner i områder med krevende bunnforhold.

Men i siste instans er det sonaroperatørene og deres evne til å skjelne mellom ”ekte” og ”falske” sonarekko som blir avgjørende for ytelsen av minejaktoperasjonen. Kvaliteten av operatørene er avhengig av erfaringsnivå og av personlige egenskaper. Utvelgelse av sonaroperatører samt opplæring og trening blir derfor av stor betydning. Som et ledd i dette arbeider FFI bl a med verktøy og teknikker som kan benyttes for trening av operatører på land.

Utvikling av moderne minesveipteknologi

Alta-klassen minesveipere er bygget over samme lest som Oksøy-klassen. Sveiperne etablerer en komplementær kapasitet i forhold til minejaktfartøyene. Et ordtak i fagmiljøet beskriver rollefordelingen mellom fartøyene: ”Hunt where you can, sweep if you must”. Minesveiperne opererer ofte i vanskelig farvann og antallet sveipere (4) i forhold til minejaktfartøyer (4) reflekterer typisk omfanget av slike vanskelige farvann langs norskekysten. I norske farvann vil jaktfartøyene normalt få mer avgrensede oppgaver i forhold til sveiperne. Endringer i den internasjonale situasjon har bl.a. ført til den forsvarspolitiske beslutning om å øke vårt internasjonale engasjement de senere år. I stående styrker er fremdeles minejakt fremtredende, men fartøyer med kapasitet for influenssveiping er sterkt etterspurt i ”High Readiness Forces” som MCMFORNORTH. Alta-klassen er bl. a. utstyrt både med mekaniske sveip og influenssveip, og representerer i internasjonal sammenheng noe av det mest moderne innen denne type operativ kapasitet. Den akustiske delen av influenssveipet (AGATE) er utviklet av Geco Defence AS, senere Kongsberg Defence & Aerospace (KDA), som bl a benytter teknologi fra seismikkindustrien. Selv om AGATE ennå har et forbedringspotensiale representerer dette det mest troverdige system for generering av lavfrekvent akustisk signatur i markedet. Også norsk utstyr for elektromagnetisk sveip (ELMA) er levert til Alta-klassen av norsk industri (Siemens Norge AS).

Tradisjonell minesveiping forutsetter detaljert kunnskap om hvilke miner som skal bekjempes for at sveipeparametrene skal kunne settes riktig. Slik kunnskap er ofte ikke tilgjengelig i praksis. I de senere år er det blitt utviklet et nytt sveipekonsept, målsveiping, hvor Norge har vært en foregangsnasjon. Målsveiping søker å beskytte de fartøy som skal seile gjennom trusselområdet ved å etterligne signaturene til disse fartøyene. Teorien er at målsveipet skal avsette de minene som er satt for å gå av mot de fartøyer som skal ledes gjennom området, mens miner med andre settinger ikke påvirkes.

Målsveiping er et teknologisk og ressursmessig meget krevende konsept. Konseptet forutsetter at man kjenner fartøysignaturer for fartøyer som skal beskyttes, og at sveipet er i stand til å etterligne signaturene i tilstrekkelig grad. De viktigste signaturkomponentene er akustisk støy fra skipet (maskineri, fremdriftssystem, propell), magnetfelt og forskjellige typer elektromagnetiske felt generert av fartøyer, samt trykk. Disse signaturkomponentene må modelleres eller måles på reelle fartøyer på målestasjoner med dertil egnet instrumentering og analyseverktøy. Sjøforsvaret har i samarbeid med FFI bygget opp en betydelig nasjonal infrastruktur for dette. Etterspørselen etter denne type fasiliteter er økende i takt med utviklingen og etableringen av målsveipingskapasiteter i andre NATO-land.

En ny sentral tilvekst til den nasjonale infrastrukturen er målestasjonen på Herdla utenfor Bergen som ble operativ i 2002. Denne stasjonen gir mulighet for fullskala målinger av signaturer fra fartøyer, undervannsfarkoster og influenssveip. Den har et omfattende nettverk av sensorer og instrumentering for måling av akustisk, seismisk, hydrodynamisk, magnetisk og elektrisk influens. Herdla målestasjon vil bli en viktig komponent i realiseringen av den nasjonale minesveipkapasiteten. Den vil også bli brukt til evaluering og taktisk trening av minemottiltaksmateriell og – operasjoner, samt til studier og vitenskaplige undersøkelser knyttet til signaturer og lydforplantning. Målestasjonen er utviklet og realisert av FFI og vil i den første tiden også drives av FFI, senere av FLO/SJØ.

Fjernstyrte og autonome undervannsfarkoster

På bakgrunn av utfordringene som moderne minejakt representerer, spesielt i nasjonale farvann, har Norge etablert seg som en foregangsnasjon i Europa på utvikling av konsepter og materiell for å etablere fremskutte sensor- og våpenkapasiteter innen minemottiltak. Erkjennelsen av at tradisjonelle minejaktsystemer ofte er marginale, har gitt insitament til utviklingsprosjekter ved FFI og i industrien i retning av fjernstyrte og autonome undervannsfarkoster (AUV). Slike undervannsfarkoster gjør det mulig å bringe minejaktsensorene nærmere de objektene som skal detekteres, klassifiseres og/eller ødelegges. I tillegg kan minejaktfartøyet operere i sikker avstand til minetrusselen. AUV-teknologien har i de siste årene vært i rask utvikling, og kommersielle systemer lanseres nå på en rekke områder. I minejaktsammenheng gir AUV-teknologien en utvidet mulighet til å operere fremskutt, uavhengig av havdyp og gir bidrag til sikkerhet, effektivitet og operativ kvalitet. Internasjonalt er området blitt meget sterkt fokusert den senere tid og spesielt USA har omfattende programmer som utvikler teknologien mot operative kapasiteter. I NATO-studien ”Maritime Operations 2015” ble AUV-teknologien utpekt som et nøkkelområde som vil kunne lukke noen av kapasitetsgapene i NATOs styrkestruktur.

HUGIN – en styrkemultiplikator innen minejakt

Norge har på kort tid klart å etablere en sterk teknologisk og kommersiell posisjon på AUV-området og har betydelige muligheter i et forventet raskt voksende internasjonalt marked for militære produkter. Over en tiårsperiode har FFI utviklet tre generasjoner kabeluavhengige farkostsystemer som har dokumentert et meget interessant potensiale både militært og sivilt. Gjennom HUGIN-prosjektene har FFI sammen med Kongsberg Simrad AS, produsert flere farkostsystemer for bruk i sivil sektor. Instituttet har således medvirket til å etablere en bærekraftig nasjonal industri for kommersiell utnyttelse av AUV-teknologien. HUGIN-konseptet innehar i dag en markedsledende posisjon på området offshore sjøbunnskartlegging og erfaringsdata fra kommersielle oppdrag innhentes fortløpende. Dette gir en teknologisk og kommersiell basis for også å realisere militære HUGIN-produkter, slik at Norge kan realisere kapasiteter tilpasset spesifikke nasjonale krav og forhold.

Som et resultat av dette er det nå igangsatt en prosess for å gjøre tilgjengelig en framskutt minejaktkapasitet til Sjøforsvaret. Denne er planlagt gjennomført i fire faser. Den første er allerede levert og var utvikling av et operasjonelt konsept for utnyttelse av slike AUVer, samt teknologiutvikling for å møte nødvendige krav i den forbindelse. Prosjektet ble avsluttet med en operasjonell demonstrasjon for å synliggjøre potensialet i en slik kapasitet. Vi er nå inne i den andre fasen, som skal frembringe en kapasitet som skal kunne gjennomgå operasjonell evaluering fra 2005. Etter ønske fra Sjøforsvaret har tidsplanen nå blitt forsert, slik at en foreløpig kapasitet vil bli tilgjengelig fra 2004. Dette betyr at Sjøforsvaret neste år, i forbindelse med at Norge for 2 gang (sist i 1998/99) overtar ledelsen i MCMFORNORTH, kan delta i internasjonale aktiviteter med et militært HUGIN-system.

I forbindelse med den foran nevnte ”Force Goal” prosessen har allerede en slik HUGIN-komponent blitt etterspurt til NATOs styrke og den er nå tilbudt i tre forskjellige roller; både som system for farvannsundersøkelser (”Rapid Environmental Assessment”, REA i NATO-terminologien), som dypvanns minerekognoseringssystem og som en framskutt kapasitet for gjennomføring av skjulte minejaktoperasjoner. HUGIN-systemet har altså innebygd en rekke forskjellige operasjonelle kapasiteter, fra fredstidsoperasjoner til minejakt i sammenheng med amfibieoperasoner.

Kjernen i konseptet er å bruke en surveytype autonom undervannsfarkost (AUV) som opererer uavhengig av minejaktfartøyet. Denne undervannsfarkosten vil da kunne gjennomføre en komplett kartlegging av minelagte områder. Kartleggingen består av å detektere og klassifisere minelignende objekter og samtidig nøyaktig stedfeste objektenes posisjon på havbunnen, slik at de senere kan gjenfinnes og eventuelt ødelegges. Operasjonen kan gjennomføres under kommando fra et Oksøy-klasse moderfartøy, men fartøyet behøver ikke selv må gå inn i området. Fartøyet kan parallelt utføre andre funksjoner, f.eks. minesøk eller minedestruksjon i tilgrensende, kartlagte områder. Dette innebærer altså et tillegg til de eksisterende kapasitetene som gir en betydelig styrkemultiplikatoreffekt for Oksøy-klassen og vil ikke bety at nåværende operasjonelle funksjoner endres.

Farvannsundersøkelser er i dag en prioritert oppgave i fredstid og et viktig element i forbindelse med alle typer minemottiltak. Farvannsundersøkelser gjennomføres for å etablere en detaljert og nøyaktig informasjonsdatabase (f.eks. topografi og objekter) av aktuelle områder som grunnlag for en skarp mineryddingsoperasjon. Denne forhåndskunnskapen har stor betydning for effektivitet og sikkerhet for minemottiltaksoperasjonene, spesielt i områder med vanskelige sjøbunnsforhold. Farvannsundersøkelser i norske farvann er svært omfattende og ressurskrevende. En operativ tjeneste med utgangspunkt i en AUV vil i betydelig grad kunne øke den nasjonale kapasiteten på dette området.

For nøytraliseringsformål har Kongsberg Defence & Aerospace (KDA) i samarbeid med FFI utviklet en liten, fjernstyrt undervannsfarkost for identifikasjon og destruksjon av miner (Minesniper). Dette systemet markedsføres i konkurranse med tilsvarende systemer fra andre nasjoner og er bl a solgt til Spania. Minesniper er et engangsvåpen som sendes ut fra minejaktfartøyet etter at fartøyet har klassifisert en sonarrespons som sannsynlig mine. Minesniper er nå installert på ett av minejaktfartøyene og vil bli evaluert i sammenheng med HUGIN-systemet.

Som et ledd i avslutningen av konseptutviklingsfasen gjennomførte FFI i desember 2001 en demonstrasjon av de potensielle HUGIN-kapasitetene. Demonstrasjonen skulle vise fram alle de operasjonelle kapasitetene i ett og samme oppdrag. Oppdraget som ble definert, var: ”Gjennomfør en sjøbunnskartlegging (farvannsundersøkelse) av et område som er under egen kontroll, og kartlegg deretter minetrusselen i et avgrenset dypvannsområde utenfor egen kontroll”. Forut for demonstrasjonen ble FFI’s teknologi- og demonstrasjonssystem HUGIN I mobilisert om bord på minejaktfartøyet KNM Karmøy i en provisorisk installasjon. I første del av operasjonen gjennomførte HUGIN I en systematisk kartlegging av havbunnen under kontroll og overvåkning fra KNM Karmøy. Data fra farkosten ble overført ved hjelp av akustisk link. Deretter gikk HUGIN alene inn i det minelagte området, hvor undervannsfarkosten gjennomførte en autonom datainnsamlingsoperasjon, hvoretter den returnerte og ble tatt om bord på KNM Karmøy. Dataene ble deretter prosessert om bord og resultatet forelå etter få minutter, hvor det kunne konstateres at fire mineliknende objekter var funnet og lokalisert innenfor en nøyaktighet på ca 10 m.

Senere har Sjøforsvaret etablert en mer permanent infrastruktur for HUGIN-operasjon på KNM Karmøy. Dette fartøyet vil nå en tid fremover bli dedikert til innsamling av farvannsdata for å opparbeide en nasjonal database over de områdene langs kysten som er mest aktuelle i en minetrusselsammenheng, og HUGIN vil delta på disse operasjonene, først med HUGIN I, og fra 2004 med den nye og mer optimaliserte versjonen HUGIN 1000. I 2003 er det planlagt farvannsundersøkelser primært i Nord-Norge. I tillegg vil vi delta i NATO-øvelsen Northern Light for vil foregå utenfor Skottland i september 2003, hvor planen er at HUGIN skal gjennomføre en skjult, framskutt kartlegging av deler av øvelsesområdet.

Dette inngår som en del av et internasjonalt samarbeid, hvor et såkalt ”Concept Demonstration and Experimentation” (CDE) element er en integrert del av NATO-øvelsen. I tillegg til dette har Sjøforsvaret tilbudt Finland en HUGIN-demonstrasjon fra KNM Karmøy, og denne vil foregå i etterkant av Northern Light.

HUGIN – markedsledende på sivil sektor

Den militære utnyttelsen av AUV-teknologien bygger på teknologiske løsninger og erfaringer som er opparbeidet gjennom kommersialisering av HUGIN-systemet på sivil sektor. Denne ”dual use” filosofien har vært meget vellykket for alle parter og har gjort at en bærekraftig industriell plattform nå er etablert i Norge. Pr dato er tre farkostsystemer i kommersiell operasjon rundt om i verden.

Norsk Undervanns Intervensjon AS (NUI) i Bergen har operert på norsk sokkel siden 1998 og har gjennomført en rekke oppdrag for Statoil og Norsk Hydro, bl a på rørtraseen til Åsgaardfeltet og omfattende oppdrag på Ormen Lange feltet. NUI har også et betydelig samarbeid med Havforskningsinstituttet i forbindelse med registrering av fiskeforekomster i havet. Det amerikanske surveyselskapet C&C Technologies har siden 2000 operert et HUGIN-system i Mexico-gulfen, utenfor Vest-Afrika, i Middelhavet og utenfor Brazil. Videre har Geoconsult AS i Bergen også anskaffet en HUGIN-kapasitet (2002) og har gjort sjøbunnskartlegging for Shell utenfor Skottland. Pr 2002 har HUGIN-farkostene til sammen gjennomført ca 25000 linjekilometer og ca 4000 timers operasjoner på havdyp ned til 2850 m. Dette representerer antakelig mer enn alle andre AUV-systemer til sammen, US Navy’s inkludert. Introduksjonen av HUGIN-teknologien på offshoresektoren har medført en strukturendring i surveybransjen på grunn av det formidable effektivitetsfortrinnet som denne teknologien representerer. Som eksempel på dette rapporterer nå oljeselskapene at HUGIN-systemene har bidratt til 60% kostnadsreduksjon ved sjøbunnskartlegging på dypt vann og at i Mexico-gulfen har HUGIN gjennomført et tre-års kartleggingsprogram på bare åtte måneder.

Avslutning

Jeg har i dette foredraget forsøkt å synliggjøre at vår posisjon på minemottaksektoren ligger helt i front i internasjonal sammenheng, både når det gjelder teknologi, materiell og operasjonelle kapasiteter. Videre har vi en industri som kan levere et bredt spekter av produkter som har utgangspunkt i en nasjonal teknologibase. Dette er unikt. Norsk industri bør her kunne etablere totalløsninger med utgangspunkt i et bredt og teknologisk avansert produktspekter. Samtidig er det et faktum at norsk industri til nå har hatt begrenset kommersiell suksess i denne sektoren. Det kan være flere årsaker til dette, men ett element kan være at det potensialet som ligger i en tett nasjonal samordning ikke har vært utnyttet fullt ut. En viktig forutsetning for kunne vise industriell styrke vil være å opparbeide en posisjon som systemleverandør i dette markedet, for derigjennom å etablere norsk industri som premissgiver i leveranseprosjekter, ikke bare som underleverandør. Nøkkelen til dette ligger i en tett samordning mellom industri- , FoU- og Sjøforsvar, hvor integrerte samarbeidsprosesser er ett av stikkordene i denne sammenheng. Ett viktig element i dette er at Sjøforsvaret bidrar i promotering av norske bedrifters produkter innen minerydding. Et fartøy med disse produktene installert er den beste markedsføring. Samtidig betyr dette at unike nasjonale operasjonelle kapasiteter gis visibilitet i alliansesammenheng. Dette vil både Sjøforsvaret og norsk industri være tjent med. Det er i den sammenheng viktig at Forsvarets ledelse og Forsvarsdepartementet ser nytten av slik promotering, og at midler stilles til disposisjon for dette.

Sjøforsvarets bidrag til markedsføring av norske produkter innen minemottiltak vil være av helt uvurderlig verdi for norsk industri. Dette kan skje gjennom deltagelse i internasjonale operasjoner, bilateralt samarbeid og demonstrasjoner for andre nasjoners sjøforsvar. Samvirke med Sjøforsvaret i forbindelse med leveranser til andre nasjoner vil kunne styrke de kommersielle forutsetningene, hvor elementer som angår operativ understøttelse, f.eks. opplæring og operativ kvalifisering, bruk av nasjonal måleteknisk infrastruktur, etc. vil kunne gi grunnlag for kommersielle totalpakker. Dette vil være løsninger som andre leverandører vanskelig kan konkurrere mot. I så måte vil Sjøforsvarets bidrag ikke bare gjøre det mulig å levere teknisk utstyr til en kunde, men å levere en fullverdig operativ kapasitet.

Det langsiktige og planmessige arbeidet som pågår i Sjøforsvaret for å utvikle vår kapasitet i en retning som både passer inn i en nasjonal struktur og som samtidig møter de behov som NATO har på dette området, har vakt internasjonal oppmerksomhet. Vi opplever en genuin etterspørsel fra NATO etter spesifikke norske bidrag til NATOs styrkestruktur, hvor våre unike bidrag i noen grad faktisk lukker de kapasitetsgapene som NATO selv har identifisert. Det vil derfor være belegg til å hevde at forutsetningene er til stede for å lykkes i en ambisjon som kan resultere i at Norge blir et tyngdepunkt i NATO innen minemottiltak.

FOTO: KAY STENSHJEMMET

Foredrag i Oslo Militære Samfund
28. oktober 2002


ved Paul Narum

Administrerende direktør
Forsvarets forskningsinstitutt

 NYE UTFORDRINGER I MILITÆR FORSKNING OG UTVIKLING

Innledning

 

Det burde vel for denne forsamling være unødvendig å påpeke hvilken dramatisk omstillingsperiode Forsvaret nå er inne i. Denne omstillingen har sin bakgrunn i en rekke forhold som innbyrdes har stor avhengighet av hverandre. Den sentrale faktoren er endringen i Forsvarets oppgaver: Vekk fra i hovedsak å forberede seg på den store eksistensielle krigen og over til å være i stand til å opprettholde et stort internasjonalt engasjement, kunne reagere raskt og på en fleksibel måte og å kunne sette inn styrker etter hvert som utfordringene materialiserer seg. Denne utviklingen er delvis et resultat av den teknologiske utviklingen både på den sivile siden og når det gjelder rent militære systemer, men denne teknologiutviklingen er også i seg selv en viktig drivkraft for nødvendige endringer.

 

Temaet for kveldens foredrag er altså hvilke utfordringer militær forskning og utvikling står overfor i denne endringstiden. Det kan være ryddig å dele bidraget fra militær FoU til utviklingen av Forsvaret opp i to. På den ene side skal det bidra til at Forsvaret på mellom- og lang sikt utvikler seg på en slik måte at det er i stand til å møte fremtidens oppgaver. Dette innebærer både forsøk på å identifisere hva disse oppgavene måtte være, og å legge grunnlaget for at passende verktøy organisatorisk og teknisk er på plass når de trengs. På den annen side bidrar militær FoU til løpende utvikling og tilpassing av organisasjon og utstyr til dagens og den nære fremtids oppgaver.

 

I tider med sterk fokus på utvikling rettet inn mot de krevende fortløpende oppgavene, er det en utfordring å sørge for at den langsiktige strategiske utviklingen også i tilstrekkelig grad blir tatt vare på. Med den store vekt som legges på allianse-tilpasningen er det naturlig at vår styrkeutvikling på kort og mellomlang sikt reflekterer NATOs målsetninger for Norge, de såkalte ”Force Goals”. Disse ser imidlertid bare 6 år inn i fremtiden, mens utviklingen av Forsvaret når det gjelder materiell, personell og organisasjon må minst sees i et 15 til 20 års perspektiv. Dette langsiktige perspektivet er det særdeles viktig at vi ikke mister av syne.

 

Jeg vil i foredraget først ta for meg noen temaer som generelt er av stor betydning for militær FoU i dag, før jeg til slutt beveger meg inn på hva det betyr for Norge og for FFI.

 

 

Det høyteknologiske forsvaret

 

Det kan ikke herske noen tvil om at den militære overlegenhet som Vesten har kunnet fremvise under de siste års konflikter, har den teknologiske overlegenheten som fundament. Overlegenhet i antall fly eller soldater kan forklare at krigen vinnes, men det er bare den kvalitetsmessige overlegenheten som kan forklare at den vinnes praktisk talt uten egne tap. Denne ”winner takes all” asymmetrien er årsaken til at vi kan slå fast at kvantitet ikke er noen erstatning for kvalitet i dagens forsvar. Heller ikke for Norge er det derfor noe alternativ til et høykvalitets forsvar innen alle områder, også når det gjelder utstyr Vi har rett å slett ingenting å gjøre i internasjonale operasjoner av den type vi har sett i det siste og på det nivå vi ønsker, uten å være på høyde også teknologisk Det er en betydelig utfordring for et land å være i stand til å spille i førstedivisjon i slike sammenhenger.

 

Teknologigapet

 

USA er i dag verdens eneste militære supermakt. En av virkemidlene som er benyttet for å oppnå denne posisjonen har vært å skaffe seg dominans innen området foredraget skal dekke, nemlig militær forskning og utvikling. Denne dominansen gjelder innenfor alle delområder. Fra forsvarsfinansiert grunnforskning innen områder som få i Norge ville mene hadde noe med militært forsvar å gjøre, til systematisk restrukturering og utbygging av forsvarsindustrien. Også på områder som organisatoriske tilpasninger og utviklingen av nye operative konsepter er USA ledende. Det er derfor ikke uten grunn at de fleste av oss ser til USA i vår bestrebelse med utviklingen av eget forsvar.

 

I følge NATOs generalsekretær vil det økende gapet i ”defence capabilities” mellom USA og dets allierte på sikt kunne true selve alliansen. Denne bredere problemstillingen er ikke mitt tema i kveld. Jeg vil bare peke på at teknologigapet utgjør en viktig del av det totale gapet i ”defence capabilities”.

 

Den teknologiske dominansen har ikke kommet gratis. USA bruker en større andel av nasjonens ressurser på forsvaret enn de fleste andre land. I tillegg benytter USA en større andel av forsvarsbudsjettet til FoU enn noe annet land. I budsjettåret 2003 vil det bli benyttet 50 824 millioner dollar til ”Research and Development, Test and Evaluation” (RDT&E). Dette utgjør 14% av forsvarsbudsjettet, en vekst fra 13% i 2000. Den samlede europeiske satsningen innen militær FoU har vært for nedadgående de siste årene, og utgjør i dag under 30 prosent av den amerikanske. I Norge grupperer vi utgiftene litt annerledes og en eksakt sammenligning er derfor ikke mulig, men tilsvarende tall for Norge vil være omkring 1 milliard norske kroner, svarende til vel 3% av forsvarsbudsjettet.

 

Det kan også være interessant å legge merke til at USA neste år ikke vil benytte mer enn 17% av budsjettet til direkte anskaffelser. Det benyttes derfor nesten like mye til utvikling av nye systemer som til anskaffelse av systemer basert på dagens teknologi. På bakgrunn av slike tall burde ikke eksistensen av teknologigapet overraske noen. Kjernespørsmålet er om vi velger å leve med det, eller om vi ønsker å utnytte de mulighetene vi har til å minske det.

 

 

Forholdet mellom militær og sivil FoU

 

Det er helt klart at vi har gått fra en situasjon hvor forsvaret har vært den drivende kraften i utviklingen av høyteknologi til en situasjon hvor det sivile miljøet betyr mye mer. Det benyttes ofte betegnelsen ”militær teknologi” på resultater av utvikling i militær regi, og tilsvarende for sivil teknologi. Dette er feilaktig terminologi; det finnes ikke sivil eller militær teknologi. Det finnes bare teknologi. Det er på anvendelses- og system- siden at skillet oppstår. Det er imidlertid slik at det er enkelte områder som er av mindre interesse for det sivile/kommersielle markedet enn for forsvaret. Et viktig eksemple er grunnleggende kunnskap om virkemåten til og beskyttelse mot masseødeleggelsesvåpen, radiologiske, nukleære, kjemiske eller biologiske. Andre er eksempler er enkelte typer sensorer, høyenergi lasere og lavsignatur.

 

Interessant å legge merke til er at teknologirevolusjonen som det kommersielle markedet har gitt samfunnet er grunnlagt på teknologiutvikling i forsvarsregi, eller i regi av de store nasjonale teleselskapene som eksisterte frem til begynnelsen av nitti- årene. Eksempler er det nok av, transistoren, datamaskiner, Internett, mobil­kommunikasjon, laseren, optiske fibere, sensorteknologi – og jeg kunne fortsette. På dette nivået er tidsperspektivet såpass langt og usikkerheten og de initiale kostnadene så store, at det kommersielle markedet ikke virker. For å ta bare et eksempel, så er halvlederprodusentene som INTEL og andre de som best kan utnytte silisium-teknologien for alt den er god for. Forskningen på det som skal komme etter når det ikke er mer å hente her, om 10 til 15 år, finansieres i USA i betydelig grad av Department of Defense og Department of Energy. Bare på denne måten kan USA på sikt oppnå ambisjonen om at ingen skal kunne true deres rolle i verden.

 

I vurderingen av betydningen av såkalt sivil teknologi er det viktig å være klar over at årsaken til det omtalte teknologigapet mellom USA og dets allierte ikke kan være forskjellen på det teknologiske nivået i samfunnet generelt. Her er det en stor grad av jevnbyrdighet, hvor noen land i Europa er ledende innen enkelte områder, mens USA er ledende på andre. Årsaken må finnes andre steder.

 

På sammen måte som at oljeindustrien har behov for utstyr som er utviklet, produsert og levert av bedrifter og FoU miljøer som kjenner oljeindustrien og dens problem­stillinger, vil utstyr for Forsvaret utvikles og anskaffes fra miljøer som kjenner Forsvarets behov. Man vil ta i bruk ”sivile” teknologier, komponenter og delsystemer, men vil gjøre tilpasninger som sikrer at for eksempel sambandssystemene virker selv når den andre part gjør alt for at systemet ikke skal virke. Dette er ikke noe nytt. Der man er i ferd med å tenke nytt er ved overdreven bruk av milspecs ved kravsetting til utstyret på delsystem og komponentnivå, og når det gjelder kravene til ekstremt lang levetid med tilhørende behov for vedlikehold av teknologisk utdatert utstyr. Her er det mye å spare. Det er også mye å spare på å forenkle og forkorte den svært kompliserte anskaffelsprosessen man ofte har i Forsvaret. Spesielt innen områder hvor teknologien er i rask utvikling er det mye å tjene på å korte ned tiden mellom beslutning for hva man vil ha til det faktisk er i bruk.

 

Sikkerhetspolitikk

 

Det er åpenbart en nøye sammenheng mellom hva vi vil med og trenger Forsvaret til og hvilken forsvarsstruktur som er den optimale.

Med det utgangspunkt at Forsvaret må bygges opp under hensyntagen til begrensede ressurse, vil det være slik at det er en svært stor forskjell mellom et Forsvar tilpasset det å kjempe en eksistensiell krig mot en teknologisk avansert motstander i vårt nærområde, og et Forsvar tilpasset den type operasjoner vi har deltatt i den siste tiden. Dette skillet går langs mange akser. Det går langs aksen i, eller nær, vårt eget territorium kontra langt unna. Skillet går langs aksen høyteknologisk kontra lavteknologisk eller ”primitiv” motstander. Og det går ikke minst langs aksen av egne sentrale interesser kontra landets interesser som en blant mange i alliansen og verdenssamfunnet for øvrig. Er det noe de siste par ti-årene burde ha lært oss, så er det at forhold som er av vesentlig betydning for Forsvaret kan endre seg svært raskt. En målrettet og fordomsfri sikkerhetspolitisk forskning er nødvendig for å forstå hvilke utfordringer Forsvaret kan bli stilt overfor i dag og den nære fremtid. De siste tyve årene burde gjøre oss ydmyke med hensyn på mulighetene for å spå om de neste tyve i noen særlig detalj. Det forskningen bidrar til her er å spenne opp mulighetsrommet når det gjelder fremtidige utfordringer, slik at Forsvaret kan utvikles under det nødvendige tidsperspektivet, og ikke med et for nærsynt tilbakeblikk på hva som har skjedd de siste årene.

 

Norsk militær forskning og utvikling

 

I Norge, som i de fleste andre industrialiserte land, anses forskning og utvikling å være en viktig del av grunnlaget for forsvarsmakten. Det er en målsetning at forskningen skal være i verdensklasse innen visse områder og at vi innen nisjer skal utfylle alliansens samlede forskningsportefølje. Forskningen skal fremskaffe tilstrekkelig innsikt for den løpende struktur- og materiellutviklingen i Forsvaret. En viktig begrunnelse for forskningen er at den også skal bidra til den totale kompetanse i Forsvaret. Norge er ressursmessig en beskjeden bidragsyter til alliansens totale FoU virksomhet nær uansett hvordan det måles. Vår andel av det totale bidrag er naturligvis lite, men bidraget er også lite målt i forhold til folketallet eller i forhold til landets økonomiske ressurser. Aktiviteten er fordelt på flere organer under Forsvarsdepartementet, i Forsvaret og på norsk og utenlandsk industri. Med en omsetning på 414 millioner kroner i 2001 er FFI en hjørnesten i Forsvarets FoU-virksomhet. Med denne, i internasjonale sammenheng beskjedene størrelse, skal instituttet dekker hele spektret fra sikkerhetspolitikk via forsvarsanalyser til rene teknologistudier, og fra grunnforskning til assistanse i forbindelse med anskaffelser for nær alle områder av relevans for Forsvaret. Det er dette sammen med ambisjonen om et Forsvar som kvalitetsmessig og teknologisk er på høyde med de beste som utgjør grunnlaget for de store utfordringene for militær FoU i Norge. Hovedstrategien for å møte disse utfordringene er å kombinere en tung satsning innen områder av spesiell interesse for Forsvaret, hvor vi av historiske eller andre grunner har et konkurransefortrinn, med et omfattende internasjonalt samarbeid over et bredt spektrum av aktiviteter. I dette samarbeidet må vi også fullt utnytte den fordelen det faktisk er å være liten i en del sammenhenger.

 

Internasjonalt samarbeide

 

Den eneste måte vi i Norge kan oppnå en tilstrekkelig bredde innen forsvarsforskningen er gjennom systematisk oppbygging av samarbeidsrelasjoner internasjonalt. Slik har det alltid vært. Behovet for internasjonalt samarbeid forsterkes både av en øket grad av alliansetilpasning av Forsvaret, et uttrykt ønske om å kunne foreta en større del av materiellanskaffelsene i internasjonalt samarbeid og av at forsvarsindustrien i Europa konsoliderer på tvers av landegrensene. FFI samarbeider først og fremst med USA, enten under bilaterale avtaler eller via NATO Research and Technology Organization. Andre sentrale samarbeidspartnere er Nederland og Storbritannia som vi har egne forskningsavtaler med. På samme måte har vi utviklet samarbeid med de andre nordiske landene for å få til en best mulig utnyttelse av våre felles ressurser. Innen enkelte av våre satsningsområder er vi i verdensklasse, netto bidragsytere til arbeidet og leder samarbeidsgrupper. Innen de fleste områder er vi naturlig nok på mottakersiden. Erfaringen viser at det ikke er mulig å kjøpe seg informasjon på et område uten selv å bidra med betydelig innsats.

 

På den annen side skal det ikke mye aktivitet til før en kommer på innsiden innen et område og får tilgang til resultatene fra andres arbeid. En ensidig satsning på såkalte fyrtårn innen noen områder, i tillegg til lavere aktivitet i bredden, er derfor ikke mulig. Fyrtårn er viktig for synlighet av institusjonen og landet, den brede aktiviteten er viktig for totaliteten. Selv om samarbeidet til en viss grad hindres av hensynet til gradering, nasjonale interesser og andre forhold, fungerer systemet rimelig bra. Det tradisjonsrike brede internasjonale samarbeidet med USA og resten av Europa fører ikke til dobbeltarbeid. Utvikling og produksjon av forsvarsmateriell er ikke like
markert for forsvarsforskningen.

I den senere tid har Western European Armament Group blitt et viktig forum for samarbeid i Europa. Det nye her er at industrien bringes inn i større grad enn før og at arbeidet foregår under en felles kontrakt med Weag Research Cell i Brussel.

 

Sikkerhetspolitiske studier ved FFI

 

I forhold til instituttets totale forskningsinnsats utgjør de sikkerhetspolitiske studiene en svært begrenset aktivitet. Men de gir et uunnværlig grunnlag for det tunge utredningsarbeidet innen langsiktig forsvarsstrukturplanlegging. Med vår begrensede kapasitet er vi nødt til å la vårt temavalg gå på rundgang over tid . Gjennom prosjekter av 2 – 3 års varighet klarer vi å oppnå tilstrekkelig dybdeinnsikt til å bli selvstendig bidragsføre. Avhengig av utviklingen i det sikkerhetspolitiske landskap og viktigheten for de veivalg vårt eget forsvar står overfor, vil vi så enten ta enda ett skritt videre i fordypning og kunnskapsoppbygging, eller gå over på et nytt tema. I dag er det to problemområder som spesielt står i fokus, nemlig terrorisme og utviklingen i vårt naboland Russland. På begge disse områdene har FFI hatt en betydelig innsats siden 1996.

 

Valget av Russland som et fordypningsområde var svært nærliggende. Det er ingen enkeltaktør i det internasjonale bildet som har hatt en så sterk innvirkning på vår forsvars- og sikkerhetspolitikk gjennom det siste tiåret som Russland. I Norge har vi gradvis arbeidet oss fram til at denne gigantiske nabostaten på kort sikt ikke utgjør noen trussel. På mange områder er det åpne og gode samarbeidsforhold mellom våre to land. Men like fullt er det fortsatt en klar politisk oppslutning i Norge om at vi ikke må forsømme vårt hjemmeforsvar når vi nå etablerer oss som en troverdig aktør i internasjonale operasjoner. Dette er en svært krevende dualisme og en sterkt medvirkende årsak til at vi sliter med å få forsvarsbudsjettene til å strekke til.

 

Ser vi oss omkring i Europa, er det ikke mange andre land hvor kravet til et sterkt hjemmeforsvar er like levende.

Og forskjellen er Russland. Med den usikkerheten som fortsatt hersker om hvordan dette landet vil utvikle seg både politisk og militært, må vi legge en klar og veloverveid Russlandsforståelse i bunnen av vår tenkning om fremtidens forsvar. Derfor har hovedmålsettingen for vår Russandsforskning de siste 4 – 5 årene vært å se etter hovedlinjer i Russlands utvikling og hjelpe til med å vurdere om landet beveger seg i retning av et stabilt sikkerhetsfellesskap med den vestlige verden. FFI’s forskning har spesielt vektlagt de faktorene som kan ha direkte betydning for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Andre sider ved utviklingen i Russland får vi god kjennskap til gjennom et nært samarbeid med Norsk Utenrikspolitisk Institutt og deltagelse i et nordisk forskningsnettverk.

 

Da vi startet vår forskning på internasjonal terrorisme mot slutten av 90-årene, var nok ikke dette et like åpenbart sentralt tema som Russland. Men det var mange trekk i det internasjonale bildet som tilsa at dette nok var et område hvor også lille Norge kunne få god bruk for mer kunnskap. Det var spesielt to forhold som ledet oss på dette sporet. For det første hadde vi gjennom vår forskning på samfunnssårbarhet, de såkalte BAS-prosjektene, kommet til å innse hvilken invitt som kan ligge til terroraksjoner i den akselererende sårbarhetsutviklingen. For det andre koblet vi inn instituttets fagkunnskap om masseødeleggelsesvåpen og lot oss forskrekke av det ubegripelige ødeleggelsespotensial disse våpnene vil kunne ha i hendene på terrorister. Med dette utgangspunktet gjennomførte vi først et grunnlagsprosjekt hvor vi, blant annet i samarbeid med RAND Corporation i USA, bygget opp den nødvendige kompetanse innen dette svært brede og mangfoldige feltet.

 

Oppfølgingsprosjektet, som var godt i gang da terroranslagene rammet USA sist høst, hadde som hovedmålsetting å konkretisere terrortrusselen i form av scenarier som kan danne grunnlag både for vår nasjonale og den internasjonale planlegging av forsvar mot terrorisme. 11 september skapte et behov for å stoppe opp og tenke oss om, selv om det som da skjedde på en måte falt greit inn i hovedmønstret for vår forskning så langt. Vi intensiverte vår forskning omkring al Quaida, og vi gikk aktivt inn i NATO’s bestrebelser på å vri sin forskninginnsats mot anti-terror. Her har Norge ledet et spesialist-team som nå i høst skal legge fram sine anbefalinger. Vi valgte også å øke forskningsinnsatsen vår noe på dette området, gjennom et nytt prosjekt som ser på sammenhengene innen trianglet forsvarsstrukturer, terrorisme og teknologi.

 

Teknologistudier

 

Hovedvekten av aktiviteten ved instituttet kan plasseres under hovedoverskriften teknologistudier. Denne aktiviteten har flere formål. Den skal danne grunnlaget for instituttets forståelse av den langsiktige militærteknologiske utviklingen og hvilke konsekvenser denne vil ha for Forsvarets struktur på sikt. Den skal danne grunnlaget for utvikling av nye strukturkomponenter og modernisering og fornyelse av tradisjonelle komponenter. Den består av assistanse til Forsvaret i forbindelse med utarbeidelse av krav, valg mellom ulike leverandører og test av materiell. I enkelte tilfeller består den også av utvikling av materiell på oppdrag fra Forsvaret eller fra industrien. De langsiktige programstrategiske arbeidene, som utgjør omkring en tredjedel, finansieres av Forsvarsdepartementet gjennom det såkalte basistilskuddet. Den overordnede prioriteringen av denne delen av aktiviteten skjer i Forsvarets forskningspolitiske råd, som er bredt sammensatt og ledet av Forsvarssjefen. De resterende to tredjedeler finansieres gjennom horisontal samhandel med oppdragsgiver på prosjektnivå. Innholdet i dette arbeidet er derfor resultatet av en kombinasjon av etterspørsel hos oppdragsgivere og evne til å bidra fra FFIs side

 

Organiseringen av all aktivitet i tidsbegrensede prosjekter gjør at omstillinger for å tilpasse seg endringer i teknologi og prioriteringer i Forsvaret kan gjennomføres uten stor dramatikk. Hovedsatsningen i dag er rettet inn mot nettverksteknologi, rakett og missilteknologi med vekt på presisjonsstyrte våpen, informasjonskrigføring, undervannsteknologi, forståelse av og beskyttelse mot masseødeleggelsvåpen og romteknologi.

 

Samfunnssårbarhet

 

Den økende systemsårbarheten i moderne, vestlige samfunn er etter hvert blitt et kjent fenomen. 11 september 2001 skapte fornyet fokus på disse problemene, som ellers i den jevne hverdag har lett for å gli ut på sidelinjen. I Norge har vi hatt Sårbarhetsutvalget og FFI’s BAS-prosjekter, og i disse dager legger Stortinget siste hånd på behandlingen av en Stortingsmelding om samfunnssikkerhet.

Hva er så forskningens rolle i kampen mot økende samfunnssårbarhet ? Oppgaven er todelt. Det er viktig å forstå årsakene til denne utviklingen og enda viktigere å fremme konkrete, kosteffektive tiltak for å snu den. En dominerende understrøm i dette problemområdet er den raske teknologiske utviklingen og måten de teknologiske nyvinningene blir utnyttet på i våre demokratiske og pengefokuserte samfunn.

 

Næringslivet er styrt av sterke fortjenestemotiver. Det utvikles og selges produkter som det store gross av kunder forventes å ville kjøpe. Markedene styrer det meste, og i det normale forbrukermarkedet er det svært få som etterspør produkter med stor robusthet mot unormalt kraftige påkjenninger, spesielt ikke de som er forbundet med terroranslag og krig. Svært mye av det som etter hvert har blitt kritisk samfunnsinfrastruktur, utvikles og anskaffes etter vanlige kommersielle kriterier. De fleste av disse sektorene er for lengst privatisert, og Staten med sitt overordnede ansvar for samfunnssikkerhet, står på sidelinjen og bruker verken penger eller lovverk for å påvirke utviklingen med tyngde.

 

Det er snart bare Forsvaret og Politiet som har en klar holdning til at samfunnssikkerhet er styrende for deres ressursbruk. Det samme kan neppe sies om telekommunikasjon og transport, bare for å nevne to eksempler. Derfor mener jeg at mye av den teknologikunnskap som Forsvaret fortsatt besitter, vil være svært nyttig for samfunnet også innen andre sektorer. Her står robusthet og overlevelse fortsatt i høysetet for systemtenkning og materiellanskaffelse. Men en slik rolle forutsetter selvsagt at Staten velger å satse det nødvendige minimum av ressurser for å øke sikkerheten innen de viktigste samfunnsfunksjonene.

 

Konsekvensanalyser og metodikk for langsiktig planlegging er et annet område, hvor FFI sammen med de ansvarlige planleggingsinstanser i Forsvaret har satset på å utvikle solid kompetanse. Denne kompetansen kan helt sikkert også tilpasses andre deler av statsforvaltningen som har ansvar for samfunnssikkerhet. Nøkkelen til konstruktiv bruk av forskning i denne sammenheng er å bringe den ut over det teoretiske stadiet hvor generelle risikovurderinger er i fokus. For å komme videre trengs det evne til å konkretisere alternative løsninger, sammenligne vanskelig sammenlignbare ting ut fra såvel ytelser som kostnader og stille sammen en balansert og ressurstilpasset langsiktig plan, som er styrende for både investeringer og organisasjonstilpasninger. Vi venter med spenning på hva Stortinget mener om forskningens rolle og kår i kampen for et sikrere samfunn.

 

Forsvarsplanlegging

 

På mange måter har Forsvaret de siste par årene gjort solide skritt i riktig retning med den overordnede langsiktige strukturplanleggingen. Prinsippet om at strukturmålene må tilpasses realistiske ressursrammer slik at planene blir realiserbare har langt på veg slått gjennom. I alle fall i et kortsiktig planperspektiv kan det se ut som om Forsvaret er sikret en relativt forutsigbar ressurstildeling. Og nødvendigheten av kraftige organisasjonsendringer er bredt erkjent, selv om implementeringen fortsatt kan vise seg å bli svært vanskelig. Det strategiske spørsmålet om prioriteringen mellom tradisjonelle hjemmeforsvarsoppgaver og våre bidrag i internasjonale operasjoner utenfor NATO’s kjerneområde er satt på agendaen, og vi kan håpe på konvergens mot en avklart og realiserbar løsning.

 

Men det er også mange sentrale spørsmål som fortsatt er langt på veg uavklarte. Jeg vil kort nevne to som jeg mener vi bør konsentrere både våre nasjonale politiske og forskningsmessige krefter om. Det første kan vi, litt unyansert kanskje, kalle ”dogmestyring”. Vår tid er preget av slagordpregede og unyanserte erklæringer om hva som er bra for fremtidens Forsvar. Ofte har disse ”dogmene” sin opprinnelse i USA, og har sin funksjon og fulle berettigelse i den amerikanske sammenhengen. Men overføring til små europeiske land er som regel ikke enkelt. Dagens nærmest politisk vedtatte dogme om at vårt Forsvar må være nettverksbasert er et eksempel på dette.

 

Grunntanken bak dette konseptet er udiskutabelt riktig. Problemene oppstår når vi skal konkretisere hva det i praksis skal innebære for en nasjon med begrensede ressurser. Det er fort gjort å komme i en situasjon hvor selve nettverket som skal knytte de stridende avdelinger sammen, blir så dyrt at det blir lite igjen til selve kampkraften. Storbritannia stiller spørsmålstegn ved om en full nettverksløsning etter ideelt amerikansk mønster er gjennomførbar. Da har sikkert vi i Norge et enda større behov for å bli innsiktsfulle nok på dette feltet til å kunne gjøre de nødvendige tilpasninger og riktige prioriteringer. Det er vi nok ikke i dag, men vi har slettes ikke et håpløst utgangspunkt dersom vi tar problemene på alvor.

 

Det andre spørsmålet jeg vil berøre er hvordan vi skal få den ”strategiske toppen” og den ”teknologiske bunnen” i vår strukturplanlegging til å møtes. På et vis er dette nært beslektet med det problemet jeg nettopp nevnte. Kort sagt består vanskeligheten i at forsvarsplanleggingen ideelt sett skal ta utgangspunkt i overordnede politiske målsettinger og prioriteringer. I våre tider vil disse strategiske styringssignalene spille en langt mer sentral rolle enn under de statiske og forutsigbare forhold som lenge rådet under den kalde krigen.

 

Vi må i større grad følge en top-down tilnærming hvor det legges stor vekt på å beskrive forsvarsstrukturene ved et sett av hovedytelser – eller capabilities. Samtidig må vi, med en enda klarere profil enn før, forsikre oss om at summen av de capabilities vi ønsker oss, lar seg realisere innen en realistisk ressursramme. Men generelle capabilities lar seg ikke kostnadsberegne. Da må det konkrete og velfunderte systemløsninger inn, og disse kan bare komme fra det jeg nettopp kalte den ”teknologiske bunnen” i planleggingsorganisasjonen vår.

Dette er vi, gjennom det nære samarbeidet mellom FD, FO og FFI, i prinsipp godt organisert for. Teknologikompetansen og analysekompetansen er tilgjengelig innenfor samme organisasjon, og samarbeidslinjene til de ansvarlige planinstanser er gode. Men i praksis står vi overfor to vanskelig utfordringer. Innenfor FFI må vi bli vesentlig bedre til å innrette og tilrettelegge vår teknologiske forskning, slik at relevant og fremtidsrettet systeminformasjon lett kan tappes av for bruk i strukturplanleggingen. Like viktig blir det at selve utredningsprosessen blir lagt opp slik at det blir et minimum av tid tilgjengelig for å arbeide bottom-up med gode alternative systemløsninger etter at strukturalternativer er grovskissert og hovedveivalg gjort. Mestrer vi ikke disse to utfordringene, er faren stor for at vi raskt driver i retning av løst beskrevne og ikke kostnadsspesifikke planer for det som ligger utenfor 4-års perspektivet. Da vil ønsketenkningen lett overta igjen, og resultatet vil bli dårlige halvveis-løsninger, noe som vil ramme spesielt hardt der hvor vi ønsker å ta inn radikalt nye og fremtidsrettede løsninger i organisasjonen.

 

Avslutning

 

På øverste nivå er hovedutfordringen for forsvarsforskningen i Norge å være den forskningsbaserte pådriver og premissgiver for den svært nødvendige omstillingen og moderniseringen Forsvaret står overfor. Dette betyr både å gi konkrete bidrag og løsninger til prosessen og å stille de riktige spørsmål, også til vel etablerte sannheter. For å kunne fylle denne rollen må vi arbeide på rett måte innen de riktige områdene, og det er det mitt foredrag i kveld i hovedsak har dreid seg om. To andre viktige elementer som må være på plass er organisatorisk tilknytning av instituttet til resten av Forsvaret og vår finansieringsform. Dette, sammen med en gjennomgang av resultatene fra FFIs arbeid i et kundeperspektiv, er tema for utredning av FFI som Forsvardepartementet nå gjennomfører på basis av et oppdrag gitt i Stortingsproposisjon nr 55 (2001 – 2002). Denne utredningen vil utgjøre en meget viktig del av grunnlaget for den videre utviklingen av FFI mot å bli det rette verktøyet i utviklingen av Forsvaret.

 

Det er min overbevisning at en tidsmessig FoU-virksomhet er helt sentral for dagens og fremtidens Forsvar, og det er min ambisjon å sørge for at FFI utvikles på en slik måte at instituttet fyller sin rolle her.

 

 

Takk for oppmerksomheten.

Bjarne Haugstad
Forskningssjef Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Resymé av foredrag:

Faste anlegg kan hensiktsmessig deles i to typer: Stridsanlegg og støttefunksjoner for strid. Begge typer har vært relativt usårbare overfor den største trusselen mot denne type anlegg: flyleverte bomber uten styring. Anleggenes lille utstrekning, typisk noen få meter, kombinert med treffnøyaktigheter på typisk noen hundre meter, har medført urimelig store våpenlaster og derfor liten sannsynlighet for å slå ut slike anlegg. Denne grunnleggende rasjonalen for stasjonære anlegg, er blitt fundamentalt endret ved tilkomsten av presisjonsstyrte og penetrerende våpen. Med treffnøyaktigheter på noen få meter og penetrasjonsdybder i fjell og armert betong på opp imot 10 m, er i prinsippet de aller fleste stasjonære anlegg i større eller mindre grad sårbare overfor denne type våpen. Nødvendig overlevelse må derfor sikres ved mobilitet og/eller redundans, eventuelt kombinert med passiv og aktiv tilleggsbeskyttelse.

Den politiske utvikling etter Berlin-murens fall har gjort krig på norsk område mindre sannsynlig, samtidig som regionale konflikter og statlig terror har fått større spillerom kjølvannet av oppløsningen av Sovjetunionen. Mens større angrep mot norsk territorium er lite sannsynlig i overskuelig fremtid, skal Forsvaret kunne håndtere mindre angrep mot norske interesser eller ansvarsområder. Sammen med våre allierte skal vi kunne møte større angrep mot Norge, og Forsvaret skal relativt raskt kunne bygge opp et større forsvar, dersom påkrevd på lengre sikt. I en slik situasjon, og for i videre forstand kunne bidra til fred og stabilitet, trenger Forsvaret fleksible, mobile, raskt tilgjengelige og moderne militære enheter som kan operere sammen med andre for å løse sine oppgaver (St prop 45, 2000-2001). Mens stasjonære anlegg i flere år har vært fundamentalt sårbare overfor presisjonsstyrte penetrasjonsvåpen, tilsier forsvarets nye doktrine at de nå i tillegger problematiske i forhold til et utvannet trusselbilde og ønsket om fleksible styrker som kan settes inn mot et i utgangspunktet ukjent område i inn- eller-utland.

Situasjonen fremover synes imidlertid ikke å være fullt så klar m h t hvilken rolle faste anlegg kan spille ved forsvar av spesielt norsk territorium. Erfaringsmessig har faste anlegg en teknisk levetid på 30-40 år eller mer. Det er derfor naturlig å analysere deteksjons- og våpentrusselen mot forsvarets installasjoner og materiell i et tilsvarende perspektiv. I et slikt perspektiv vil deteksjonstrusselen mot alle typer land- og sjømål fra plattformer (fly, satellitter, UAVer) med syntetisk aperture radar (SAR) og multispektrale elektrooptiske sensorer, være nesten absolutt. IKONOS-satellitten har i dag en oppløsning på 1 m, og militære systemer vil ha høyere oppløsning. Mens dagens SAR-satellitter har typisk 10-20 m oppløsning, vil f eks det planlagte Discoverer-programmet med 20-24 satellitter gi ca 30 cm oppløsning og en oppdatering hvert 10 minutt. I tillegg vil mini- og mikro UAVer antakelig bli deployed i stort antall og gi tilleggsinformasjon om stridsfeltet. Alt dette, kombinert med robuste kommunikasjonssystemer og kommando/kontroll-elementer, vil kunne lede våpeninnsatsen mot land- og sjømål i reell tid. Bevegelse for å unngå stedfestelse og våpenbruk vil derfor ikke være mulig i fremtiden, og skillet mellom stasjonære og mobile systemer mht sårbarhet vil derfor bli visket ut. I kraft av sin vesentlig svakere fysiske beskyttelse, vil faktisk mobile mål som er lokalisert og beskutt ha mindre overlevelsevne enn et stasjonært mål. I tillegg synes den våpentekniske utvikling å kunne gi en økt trussel mot mobile versus stasjonære mål. Nye, høypotente eksplosiver og mikrobølgevåpen, vil begge normalt ha størst virkning mot mobile mål i lys av den svakere beskyttelsen.

På kort/mellomlang sikt tilsier betrakningene overfor at:

P g a store investeringer og høye kostnader ved å gjøre alle våpenplattformer mobile vil Forsvaret måtte utnytte mange av sine stasjonære anlegg i mange år fremover. Dette vil kreve nytenkning mht funksjon (utdanning for internasjonale operasjoner, støttefunksjoner for fremskutt strid), og oppgradering mht våpentrussel.
Det bør ikke nybygges av større statiske stridsanlegg, kun (evt) for støttestrukturen
Konkret avveining av hvorvidt mindre/mellomstore funksjoner skal realiseres ved mobile eller redundante stasjonære løsninger. Sårbarhet, nærhet til stridsområdet og økonomi avgjørende

På mellomlang til lang sikt, synes det som om sårbarheten av mobile mål (sikker lokalisering, lav beskyttelse) tilsier fornyet vurdering av forholdet mellom stasjonære og mobile konsepter. I tillegg bør følgende forhold vurderes

‘Intermobile’ stridsstillinger
Større antall permanente dekningsrom i mulige stridsområder for ivaretakelse av kommandofunksjoner og midlertidig beskyttelse av utstyr og personell
Modulære konsepter for kommunikasjonselementer, dekningsrom, stridsstillinger, ammolagre, osv
Hurtigvirkende systemer for ‘nedskyting’ av missiler og bomber

Som overordnet konklusjon og svar på det spørsmål som er stilt, kan følgende anføres

I rimelig fremtid vil mange av Forsvarets faste anlegg bli utnyttet. Det vil bli reist spørsmål om
– tilleggsbeskyttelse for å motstå presisjonsvåpentrusselen
– tiltak for å motvirke nye trusler
– nye oppgaver for anleggene
Hensynet til en uspesifikk trussel (fleksibilitet) så vel som sårbarhet (presisjonsvåpen), tilsier at viktige stridsnære funksjoner på kort/mellomlang sikt ikke bør knyttes til (nye) stasjonære anlegg
I et langsiktig perspektiv vil en kombinasjon av mobile plattformer og faste anlegg kunne gi kost-effektive løsninger
Modulære løsninger for (stasjonære) kommandofunksjoner, knutepunkt, beskyttelses-rom, ammolagre etc, vil få økt betydning nasjonalt og i forhold til internasjonale
operasjoner
Anlegg for regionale/nasjonale krigsfunksjoner (hovedkvarter, sambands knutepunkt etc) vil også i fremtiden bli lagt dypt i fjell og slik gis sikring mot presisjonsvåpen-trusselen og mot terrorisme.
Sårbarhet av inngangspartier, kommunikasjonslinjer etc må vies spesiell oppmerksomhet.