Skip to content

Mandag 14. oktober 2019 gjestet Sjef Cyberforsvaret, generalmajor Inge Kampenes, Oslo Militære Samfund. Generalen ga oss foredraget «Utviklingen av militær cybervirksomhet i lys av det fagmilitære råd». 

Du kan lytte til foredraget her.

Manus kan du lese her:

Oslo Militære Samfund, 14.10.2019
Utviklingen av militær cybervirksomhet i lys av FMR

Inge Kampenes
Generalmajor
Sjef Cyberforsvaret

Ærede forsamling,

Det er to og et halvt år siden jeg ble invitert til å formidle status her i Oslo militære samfund. Det har skjedd mye siden den gang, og jeg vil starte med å gi dere en kort gjennomgang av hva som har skjedd siden sist, før jeg tar for meg utviklingen av militær cybervirksomhet slik Forsvarssjefen anbefaler det i sitt fagmilitære råd.

————

I 2017 brukte jeg en god del tid på å gjøre rede for de endringene som fulgte med NATOs anerkjennelse av cyberdomenet som et operativt domene på lik linje med land, sjø og luft. Jeg snakket også om alliansens innretning av cyberoperasjoner i et mission assurance-perspektiv – altså at cyberoperasjoner skulle innrettes mot å understøtte det militære oppdraget, beskytte evnen til oppdragsløsning og å sikre militære styrker og deres suksess på slagmarken.

Siden den gang har cyberdomenet og utfordringene som følger med fremveksten av digitale trusler fått stadig mer oppmerksomhet i alliansen, blant våre allierte og også her hjemme. Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet har vært omforent om den bekymringsverdige utviklingen på dette området i sine åpne rapporter.

Mange nasjoner, våre allierte og partnere så vel som våre potensielle motstandere, bruker betydelige ressurser på å etablere digitale kapasiteter både for militære operasjoner og for etterretningsformål. Fremveksten av cyberoperasjoner som fagfelt har gitt mindre nasjoner en mulighet til å projisere strategisk makt på helt andre måter enn tidligere; og det vokser frem ikke-statlige aktører med ferdigheter og ressurser som gjør dem til trusselaktører som selv nasjonalstater må ta på alvor.

Med andre ord, trusselutviklingen innenfor dette fagområdet går raskt og den er til bekymring både for Norge og NATO.

Samtidig har denne utviklingen truffet Norge på et uheldig tidspunkt. Etter mange år med nedbygging, har Forsvaret de siste årene brukt de tildelte midlene på å erstatte aldrende struktur og på å få de kapasitetene vi har til å virke – med akseptable reaksjonstider og tilstrekkelig logistikk og beredskapslagre. Det har ikke vært ressurser til å etablere nye kapasiteter når trusselbildet har endret seg. Når det er sagt, så har vi heller ikke evnet å utnytte alle investeringsprosjektene som er planlagt til militær cybervirksomhet. Midlene har dermed blitt omfordelt til andre kapasiteter.

————

I Cyberforsvaret har vi de siste årene gjort endringer som gjør virksomheten lettere å lede og dermed mer effektiv. Dette innebærer omstruktureringer, men også utvikling av konsepter og etablering av en funksjonell kommando- og kontrollinje i vårt interne samvirke. Vi har frigjort ressurser på en rekke områder, og disse setter vi inn på områder vi er svake på i dag, nemlig sambandsunderstøttelse av militære operasjoner og cybersikkerhet.

Vi har også brukt mye tid sammen med Forsvarsstaben og Forsvarsmateriell for å rydde opp i grensesnittet og relasjonene mellom våre etater. Dette har avstedkommet klarere ansvars- og rollebeskrivelser, noe som er vesentlig for at vi skal kunne stå sammen om de utfordringene virksomheten står overfor. Organiseringen av IKT-virksomheten i forsvarssektoren er ulik de fleste andre i et globalt perspektiv, men arbeidet med roller og ansvar spesielt og samarbeidet med Forsvarsmateriell og Forsvarsstaben generelt har utviklet seg i en meget positiv retning.

Vi har også arbeidet tett og godt med Etterretningstjenesten og Forsvarsstaben om plassering av ansvar i Forsvaret for de forskjellige kapasitetene som skal til for operativ understøttelse og maktanvendelse i cyberdomenet. Dette kulminerte med utgivelsen av Forsvarssjefens direktiv for militær cybervirksomhet tidligere i år. Fagmyndigheten for sambandsstøtte og kommunikasjonsinfrastruktur ligger til Cyberforsvaret, og fagmyndighet for cyberoperasjoner ligger til Etterretningstjenesten. Innenfor cyberoperasjoner har Etterretningssjefen ansvaret for offensive operasjoner, og jeg har ansvar for defensive operasjoner. Jeg vil komme tilbake til hva dette innebærer i praksis senere.

Slik jeg ser det avsluttet direktivet en periode med intense og givende diskusjoner mellom de forskjellige aktørene på dette området. Vi skal jobbe sammen, under ledelse av sjef Etterretningstjenesten og sjef Forsvarets operative hovedkvarter, for å heve kvaliteten på de operative kapasitetene.

Cyberforsvaret har også engasjert oss mer i forpliktende samarbeid med Totalforsvarsaktører, IKT-virksomheter i offentlig og privat sektor og med akademia. Dette gjør vi fordi vi har utfordringer vi ikke har mulighet for å kunne håndtere alene. Vi har innsett at forpliktende samarbeid vil gi Forsvaret større kapasitet, bedre og sikrere tjenester og bedre kompetanse. Og jeg tror våre samarbeidspartnere opplever det samme på sin side.

For å forklare hva ansvaret mitt som sjef for Cyberforsvaret er, så vil jeg ta en rask sving innom de fem underavdelingene våre.

CIS-regimentet er ansvarlig for å etablere og drifte samband på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå. Regimentet er organisert i tre bataljoner, for henholdsvis Nord-, Midt- og Sør-Norge, samt et støtteelement på Reitan. Regimentssjefen er lokalisert sammen med Cyberforsvarets operasjonssenter på Lillehammer, og han er operativ og taktisk sjef i Cyberforsvaret.

Avdelingen Cyberforsvarets IKT-tjenester er ansvarlig for sentral drift av IKT-tjenestene i Forsvaret. De jobber med applikasjoner, IT-plattformer og kommunikasjonsinfrastrukturen, og de drifter dette primært fra Kolsås og Skøyen. Satellittstasjonen på Eggemoen er også en del av denne avdelingen.

Cybersikkerhetssenteret vårt på Lillehammer er ansvarlig for å beskytte etaten Forsvarets datanettverk og sambandssystemer mot digitale trusler. De jobber med deteksjon og analyse av trusler mot Forsvarets systemer, og de utfører taktiske og operasjonelle tiltak for å møte trusler. Fra 2021 skal Cybersikkerhetssenterets ansvar utvides til å gjelde hele forsvarssektoren – med noen unntak.

Cyberforsvarets base- og alarmtjenester, som er vår operasjonsstøtteavdeling, er ansvarlig for garnisonsunderstøttelse og utøvelse av lokal koordinerende myndighet på Jørstadmoen, Kolsås og Eggemoen. I tillegg har de ansvaret for overvåking av Forsvarets transport og lagere av våpen og ammunisjon samt en rekke kritiske objekter.

Cyberforsvarets våpenskole har ansvar for konseptutvikling, støtte til materiellinvesteringer, doktrineutvikling, kurs, eksperimentering, fag- og funksjonsutdanning og utøvelse av fagansvar. Våpenskolen har det meste av sitt personell på Lillehammer.

I tillegg har Cyberforsvarsstaben, som er en styringsstab og en integrert del av funksjonen Sjef Cyberforsvaret, ansvar knyttet til drift, økonomi, HR, sikkerhet og planlegging.

Cyberforsvaret har omlag 1150 fast ansatte, 100 soldater og 20 lærlinger. Disse jobber på omlag 50 steder i landet, inkludert Jan Mayen. Vi har et budsjett på ca. 1,8 milliarder kroner og en omsetning på ca. 2.1 milliarder kroner.

Jeg skal ikke gå mer i detalj på ansvar og oppgaver innenfor virksomheten, men det gir dere et overblikk over hvordan vi jobber for å levere bedre tjenester og dreier virksomheten vår gradvis mot et nytt og dynamisk trusselbilde og en mer kompleks operativ hverdag for Forsvaret.

————

Jeg vil nå beskrive tre helt grunnleggende utviklingstrekk innenfor mitt fagfelt som har hatt innvirkning på utformingen av rådet som Forsvarssjefen presenterte forrige uke. Det ene er digitalisering, det andre er behov for samarbeid med sivil industri og det tredje er trusselen og trusselaktører i det digitale rom.

————

Digitaliseringen gir muligheter og utfordringer for militærmakten på lik linje med samfunnet som vi er en del av. Digitaliseringen av Forsvaret vil drives frem av primært tre forhold.

For det første så vil innføringen av nye, moderne kapasiteter fordre en helt annen form for digital understøttelse, og vil bringe inn nye muligheter som krever eller er avhengig av modernisering av resten av forsvarsstrukturen for å høste bred operativ gevinst. F-35 er et eksempel på en slik kapasitet med fantastiske sensorer og våpensystemer, som i dag i begrenset grad kan utnyttes av andre enn pilotene i cockpit. Ved å utvikle muligheten for å dele og utnytte denne informasjonen i sanntid i andre deler av Forsvaret, vil vi kunne oppnå større effekt av investeringene i kampflyene. Det samme gjelder innføring av alt fra nye undervannsbåter til P-8 og kampluftvern.

For det andre vil utviklingen føre til at fellesoperativt samvirke flyttes ned på stadig lavere nivåer i den operative strukturen. Det betyr at integrasjonen mellom land-, sjø- og luftstridskrefter også vil måtte digitaliseres på lavere nivåer for å sikre at de operative gevinstene kan høstes på lavest mulig nivå. Det vil ikke være optimalt å avgrense disse mulighetene, eller forsinke prosessene, ved å kjøre integrasjonen mellom domenene på brigadenivå eller tilsvarende. Dersom vi får mest kampkraft ved å senke bindingene ned til bataljons- eller kompaninivå, så er det der de etter hvert burde havne.

Det siste momentet som vil drive frem digitaliseringen av militærmakten er utviklingen i samfunnet rundt oss. Sivil teknologi er i dag driveren for modernisering. Løsningen for Forsvaret i fremtiden vil ikke være å kjøre lange utviklingsløp som resulterer i nytt materiell etter fem til ti år. Da vil vi være utdatert før vi kommer i gang. Løsningen for militærmakten vil i større grad være å ta sivil hyllevare, tilpasse den til militære formål og rulle den ut hurtig med robuste ende-til-ende krypteringsløsninger og andre sikkerhetsmekanismer.

Det er noen utfordringer som treffer Forsvaret med denne utviklingen. Vi har etablert et investeringsregime som fungerer godt for investeringer i militært kjernemateriell. Dersom vi skal anskaffe kampfly, stridsvogner eller artilleriskyts med en levetid på 40 år, så er investeringsprosessen godt egnet til det. Den sikrer god kvalitet, ryddige ansvarsforhold og robust utredning av faktorer som virker inn på den endelige beslutningen.

Men denne investeringsprosessen er lite egnet for å fremskaffe kapasiteter for vår virksomhet. Utfordringen med investeringer innen teknologi og IKT er dels den hurtige omløpstakten og den frekvensen som ny teknologi kommer ut på markedet med. Dersom vi ikke klarer å omstille oss og modernisere tjenestene raskere, så vil vi stagnere og bli irrelevante. Vi må ta frem nye og utvikle eksisterende tjenester på en smidig måte. Det innebærer at alle aktørene i fremskaffelsesprosessene må endre på hvordan vi stiller krav, vi må jobbe tettere sammen og styringsstrukturen må endres – noe som innebærer at alle involverte, inkludert sivil industri, må engasjere seg på nye måter når nye tjenester skal utvikles og produksjonssettes. Og vi må i større grad anskaffe nye kapasiteter gjennom tjenestekjøp fra sivil industri og ikke materiellkjøp.

————

Og det bringer meg over til behovet for samarbeid med sivil industri. Vi jobber nå sammen med Forsvarsmateriell for å inngå omfattende strategisk samarbeid med sivile aktører for å modernisere organisasjonene våre og de grunnleggende IKT-tjenestene. Dette er ikke outsourcing, men et reelt og omfattende strategisk forpliktende partnerskap, der vi utnytter teknologiledelsen og innovasjonstakten på sivil side og øker sikkerheten i tjenestene. Denne utviklingen mot strategisk samarbeid samt effektene av dette er lagt til grunn for det fagmilitære rådet.

Det å inngå strategisk samarbeid er en krevende prosess. Både fordi det har betydelig innvirkning på våre ansatte og arbeidsoppgavene de løser i dag, men også fordi det er en helt ny måte å tenke på. Det er også krevende fordi vi må være i harmoni med de retningslinjene som er styrende for militær virksomhet og krigens regler, samtidig som vi må ivareta en strengere sikkerhetslovgivning og håndtere mer krevende trusselaktører enn resten av samfunnet. Derfor har vi landet på premisset om at et strategisk samarbeid skal gjøre oss så sivile som mulig, men så militære som nødvendig.

Vi er nå i ferd med å utlede hvor grensen mellom militær nødvendighet og det sivile mulighetsrommet skal gå. Begrepet kontroll i et strategisk samarbeid vil være et sentralt nøkkelord. Vi må ha tilstrekkelig kontroll for å sikre at de operative behovene, militære operasjoners karakter og støttebehovet til operative avdelinger blir ivaretatt. Samtidig innebærer sannsynligvis begrepet kontroll i den verden vi går inn i noe annet enn i dag, da strategisk samarbeid ofte medfører større risiko og mindre kontroll. Dette må ledere i Forsvaret kunne håndtere, og det vil kanskje kreve en ny type lederkompetanse.

Når vi etablerer strategisk samarbeid vil vi også frigjøre personellressurser som vi vil bruke til å styrke evnen til å understøtte militære operasjoner samt evnen til cybersikkerhet.

————

Det tredje grunnleggende utviklingstrekket, som har hatt påvirkning på utformingen av Forsvarssjefens råd, er trusselaktørene og deres motiver og kapasiteter. Over de siste årene har vi sett flere nasjoner bygge betydelige kapasiteter for offensive cyberoperasjoner, altså evnen til å angripe digitaliserte funksjoner hos en rival eller motstander. Det er i ferd med å bli et naturlig verktøy i den militære verktøykassen både hos våre allierte og de som kan være våre rivaler i fremtidige konflikter.

Cyberoperasjoner har åpnet for en ny angrepsvinkel mot samfunnskritiske funksjoner både for statlige aktører, ikke-statlige aktører og enkeltpersoner. Sammenliknet med andre militære kapasiteter er inngangskostnadene for å kunne gjennomføre cyberangrep lave, og potensialet for gevinst og effekt er betydelig. I bunn og grunn trenger du kompetanse, en god porsjon kreativitet og verktøy som du enten utvikler selv, eller som du kjøper på det lovlige eller ulovlige markedet.

En utfordring som preger cyberoperasjoner er at det på mange måter er billigere å bygge en offensiv kapasitet enn en defensiv kapasitet. På offensiv side kan du komme langt med ett veldig godt cybervåpen, mens man på defensiv side må utvikle en god sikkerhetskultur, jobbe godt med forebyggende sikkerhet og investere stort i sikkerhetsmekanismer mot alle kjente og ukjente trusler. Denne type sikkerhetstiltak tar lang tid å utvikle, og er både kostbare og ressurskrevende. Det at mange militære organisasjoner har betydelige etterslep på sikkerhetsarbeid og vedlikehold, gir også oss en mulighet til å høste operative fordeler ved selv å etablere en god evne til offensive cyberoperasjoner.

Cybertrusler tar mange forskjellige former, og de defineres normalt innenfor tre hovedkategorier; kriminelle miljøer, hacktivister og statlige aktører.

Kriminelle aktører er hovedsakelig et anliggende for politiet – som all annen kriminell virksomhet. Like fullt er det også kriminelle miljøer som er så store, og har så omfattende evner, at de kan utgjøre en statssikkerhetsutfordring. Enn så lenge er de særdeles profesjonelle aktørene fortsatt et unntak, men det er en betydelig fremvekst av slike dyktige og organiserte miljøer. Når de først lykkes så tjener de enorme summer, og de er villige til å reinvestere mye av inntektene sine til å videreutvikle ferdighetene sine.

I tillegg til de rene kriminelle miljøene er det flere store aktivistbevegelser som utgjør en digital trussel. Dere kjenner kanskje til gruppen Anonymous fra noen år tilbake. En globalt omspennende organisasjon med til dels svært faglig dyktige aktører, drevet av idealistiske motiver. Som følge av et høyt antall medlemmer og verktøyene de har tilgjengelig, så har slike hacktivistgrupper en evne til å gjøre mye skade. Og de har til tider engasjert seg og søkt å påvirke konflikter mellom stater, eller interne forhold og konflikter i nasjonalstater.

Den tredje hovedkategorien er statlige aktører, og det er de mest avanserte, standhaftige og ressurssterke miljøene. Disse kan deles opp i etterretningsaktører og militære aktører. Etterretning i det digitale rom har vært en vekstnæring de siste årene. De fleste nasjoner har fått øynene opp for mulighetene til å utnytte den digitale teknologien, som vi alle omfavner, til å samle betydelig informasjon. Cyberdomenet forholder seg ikke til landegrenser, og tidsperspektivene man forholder seg til er millisekunder. Det betyr at mye informasjon kan hentes hurtig, og man kan samle sammen store datamengder uten den risikoen som de tradisjonelle etterretningsmetodene fører med seg. Etterretning i cyberdomenet er noe de aller fleste nasjoner driver med, også som følge av at man kan operere relativt anonymt og med en betydelig grad av fornektelse.

De militære trusselaktørene søker først og fremst å ramme militære evner og verdikjeder. Verdikjedene inkluderer i økende grad sivile virksomheter, noe som innebærer at også disse vil kunne bli ansett som legitime mål for en militær trusselaktør. Digitaliseringen av militærmakten og samfunnet for øvrig gjør oss bedre og mer effektive, men samtidig også mer sårbare for manipulasjon og cyberangrep. Militære cyberoperasjoner vil utvikle seg til å bli et virkemiddel i alle faser av militære operasjoner i nær fremtid, og en faktor i de fleste konflikter.

Militære cyberoperasjoner handler altså om å ramme militære evner og verdikjeder hos en militær motstander. Men det handler like mye om å beskytte de samme evnene og verdikjedene for egne og allierte styrker. Militære organisasjoner skal ikke drive med kriminalitet eller aktivisme, vi skal drive med maktanvendelse og strategisk defensiv, taktisk offensiv krigføring i et globalt domene i en militær kontekst. Alt i den hensikten å beskytte egen operativ evne, og for å slå ut motstanderens. Eller, for å si det mer militært – evne til å skjerme egne styrker og operasjoner, og evne til å ramme motstanderens kapasiteter.

For Forsvaret er det de statlige aktørene; etterretningsaktører og militære aktører, som utgjør den største og alvorligste trusselen, og som vil kunne påføre oss de verste konsekvensene.

————

For å oppsummere det jeg har snakket om så langt, så har Cyberforsvaret brukt de siste årene på å reorganisere virksomheten vår, utvikle og forbedre samarbeidet med sentrale partnere i og utenfor forsvarssektoren og tilpasse oss Forsvarets nye behov. I nær fremtid vil vi styrke de operative sambandsleveransene og den operative understøttelsen av resten av Forsvaret, og søke å finne sivile strategiske partnere som vi kan samarbeide med for å levere bedre, sikrere og mer moderne tjenester på krigeres premisser.

Det vil stille oss i en situasjon hvor vi stadig får bedre grunnleggende evner og tjenester som et moderne forsvar har behov for. Det store problemet er likevel at den teknologiske utviklingen og trusselbildet har endret seg betydelig på kort tid, og vi vil mangle kompetanse og ressurser for å kunne løse oppgavene tilfredsstillende. Så selv med de endringene vi har gjort og de vi er i ferd med å gjøre, så vil vi ikke være i stand til å understøtte Forsvarets operasjoner med tilstrekkelig sikre, robuste og redundante tjenester, og vi vil heller ikke være i stand til å beskytte oss tilfredsstillende og opprettholde nødvendig handlefrihet i cyberdomenet.

Og det leder meg over til utviklingen og styrkingen av den militære cybervirksomheten slik Forsvarssjefen anbefaler i sitt fagmilitære råd.

————

Det fagmilitære rådet bygger på en solid analyse av det sikkerhetspolitiske trusselbildet, og anbefaler en betydelig styrking av Forsvaret. Anbefalingen gir oss muligheten til å forsvare nasjonens suverenitet og integritet i rammen av NATO i alle domener; på land, i og på sjøen, i luften og i cyber. I tillegg presenterer Forsvarssjefen fire alternative utviklingsbaner som i varierende grad innfrir forpliktelsene våre overfor NATO og i varierende grad gjør oss i stand til å stå i mot potensielle trusler innenfor isolerte domener. Men legg merke til at Forsvarssjefen fremhever behovet for å styrke Forsvarets evne til å operere og sikre handlefrihet i cyberdomenet uansett hvilket alternativ politikerne skulle velge. Forsvarssjefen erkjenner med dette den teknologiske utviklingen og den økende trusselen i det digitale rom, og understreker at det trengs en styrking av både sambandet, cybersikkerheten og evnen til å gjennomføre operasjoner i cyberdomenet.

Jeg skal nå gå litt i dybden på hva denne styrkingen innebærer.

————

Cyberforsvaret ble etablert for syv år siden, og NATO bekreftet cyberdomenet som et operasjons- og krigføringsdomene for tre år siden. Forsvaret har kun i begrenset grad evnet å ta dette inn over oss, og vår kapasitet til å beskytte oss og gjennomføre operasjoner i cyberdomenet er marginal. Dette erkjenner Forsvarssjefen i sitt råd. Han erkjenner også at evnen til å understøtte Forsvarets øvrige kapasiteter med robust og redundant samband samt evnen disse kapasitetene har til å samhandle må bedres.

————

Kommunikasjonsinfrastrukturen vår er kjernen i Forsvarets bruk av cyberdomenet. Dette er motorveiene som ivaretar informasjonsutveksling og dataflyt og det fundamentet som mange av evnene til en moderne militær styrke bygger på. Evne til fellesoperativt samvirke, evne til samvirke på taktisk nivå, evne til presisjonsstyring av våpen, evne til kommando og kontroll, evne til å ta tidsriktige beslutninger, evne til navigasjon med mer – alt avhenger av en sikker, robust og redundant kommunikasjonsinfrastruktur.

Våre operative sjefer må ha en planmessig forutsigbarhet for at disse sentrale funksjonene er tilgjengelig når de har behov for dem. Det betyr at vi må modernisere og øke kapasiteten slik at kommunikasjonsinfrastrukturen fungerer selv om den blir utsatt for både kinetisk og logisk påvirkning i krise og krig.

————

Med en slik kommunikasjonsinfrastruktur tilgjengelig, er det neste steget å bringe frem tjenester og effekter til taktisk nivå og taktiske avdelinger. Ambisjonen er å sikre de taktiske sjefene våre størst mulig handlefrihet og geografisk fleksibilitet. Muligheten til å være kreativ og uforutsigbar i manøver og operasjonsmønster fordrer at sjefene på taktisk nivå ikke er bundet geografisk til den kommunikasjonsinfrastrukturen de er avhengig av. Med nye teknologiske løsninger og sambandsstøtte fra Cyberforsvaret til de taktiske avdelingene sikrer vi fremføring av informasjon og data fra kommunikasjonsinfrastrukturen til land-, sjø-, og luftavdelinger der de trenger det og når de trenger det.

Noen vil kalle det forming av cyberdomenet til operative behov, andre vil se det som ren fremføring av samband. Uansett er det disse kapasitetene som direkte understøtter Forsvarets avdelinger, og som skal følge Forsvarets avdelinger i manøver. Her trenger vi flere militært personell som har evne til egenbeskyttelse og som kan operere i stridsmiljøet, uten å utgjøre en belastning for de avdelingene de skal understøtte.

————

Etablering, drift og vedlikehold av kommunikasjonsinfrastruktur og fremføring av samband i fred, krise og krig er tradisjonelle oppgaver knyttet til en militær sambandsorganisasjon. Men den avhengigheten som Forsvaret har av digital understøttelse har endret behovet for å beskytte og sikre denne understøttelsen. Det innebærer et behov for å styrke cybersikkerheten vår.

————

Cyberforsvaret har i dag en marginal evne til å detektere, analysere og håndtere dagens cybertrusler mot Forsvarets datanettverk. Forsvarssjefen anbefaler å styrke denne kapasiteten vesentlig, og å bygge ut evnen til å drive defensive cyberoperasjoner. Forsvarssjefen prioriterer med dette en satsning som bringer Forsvaret nødvendige skritt mot en evne til å forholde seg til cyberdomenet som det det er; et nytt krigføringsdomene.

Cyberforsvaret må etablere og styrke evnen til å drive defensive militære operasjoner i det digitale rom, og vi må etablere en evne til å gjøre fullverdige taktiske tiltak for å opprettholde sikkerheten og integriteten til den understøttelsen som til enhver tid er kritisk for operasjonene til sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter.

Behovet for å forsvare det moderne Forsvaret i det digitale rom blir altså ikke mindre med årene. Cybersikkerhetskapasiteter etterspørres også av våre allierte til internasjonale operasjoner, og det er en forutsetning for eksempelvis å sikre alliert mottak i Norge. Det er et komplisert og sammensatt fagområde, og det er et fagområde som krever forståelse for militære fellesoperasjoner. Nettopp fordi det i bunn og grunn handler om militær styrkebeskyttelse og militær handlefrihet i en fellesoperativ ramme.

En militær organisasjon vil alltid ha begrensede ressurser. Motstanderne vår vil søke å ramme oss der hvor det gir dem størst operativ effekt, og vi må forutsette at de stiller mer ressurssterke på den digitale slagmarken enn det vi gjør. Og vi må forutsette at de har rekognosert våre systemer i forkant og er like godt kjent med våre styrker og svakheter som det vi er. Det betyr at vi alltid, uansett konklusjonene i den nye langtidsplanen, må prioritere tiltak og gjøre taktiske og stridstekniske disponeringer til støtte for sjefen for vårt operasjonelle hovedkvarters til enhver tid gjeldende operative prioriteringer og tyngdepunkt.

————

Forsvarssjefen presenterer i sitt fagmilitære råd en balanse hvor han styrker både den defensive kapasiteten som ligger til Cyberforsvaret, den offensive kapasiteten som ligger i Etterretningstjenesten og evnen til å synkronisere cyberoperasjoner inn i fellesoperasjonene i Forsvarets operative hovedkvarter.

Som tidligere nevnt så er det en direkte sammenheng mellom digitalisering, modernisering og en sårbarhet for cyberangrep. Det betyr at motstandere Norge vil kunne stå overfor i fremtiden vil være sårbare i cyberdomenet, og denne sårbarheten gir oss en mulighet til å ramme våre motstandere på nye og uforutsigbare måter gjennom militære cyberoperasjoner.

Det er viktig å understreke at når vi snakker om cyberoperasjoner så snakker vi om maktbruk i et domene til støtte for operasjoner i andre domener – altså fellesoperativt samvirke. Det er nok en stund til vi opplever at konflikter utkjempes, vinnes eller tapes utelukkende i cyberdomenet. Men offensive cyberoperasjoner har potensiale til å gi et overtak i alle de andre domenene, og dermed produsere effekter som kan legge til rette for seire avgrenset i tid og rom.

Gjennom årenes løp har vi sett flere tilfeller av denne type operasjoner, hvor en militær aktør har søkt å påvirke operativ evne, basisfunksjoner eller de operative verdikjedene til militære motstandere. En vil også kunne høste operative fordeler ved å rette angrep mot støttefunksjoner som de militære operasjonene er avhengige av. Et eksempel er den militære bruken av sivile havner til mottak av personell eller materiell. Dersom man evner å forstyrre funksjonaliteten til havneanlegget kan man forsinke og forstyrre styrkeoppbyggingen eller logistikken til en motstander. Med denne type virkemidler kan en aktør rette angrep mot ‘myke mål’ og oppnå effekter som virker på taktisk og operasjonelt nivå; og sågar påvirke strategiske prosesser som troppeforflytning.

Som en del av den militære verktøykassen kan militære cyberoperasjoner, koordinert og synkronisert med andre fellesoperative effekter, utgjøre en vesentlig styrkemultiplikator. Det er like fullt viktig å ta noen forbehold. For det første så fordrer cyberoperasjoner betydelige forberedelser. Som med andre militære operasjoner så er rekognosering og planlegging sentrale faktorer. Det andre forholdet er at det er vanskelig å se for seg offensive cyberoperasjoner som gir langsiktige effekter. Det er vanskelig å kunne planlegge med effekter som varer lenger enn timer, i beste fall dager, før normal drift kan gjenopprettes.

Like fullt legger Forsvarssjefens anbefaling om en styrking av Etterretningstjenestens evne til offensive cyberoperasjoner grunnlaget for en betydelig støtte til alle operasjoner i krise og krig, og vil være en kapasitet som gjør oss bedre rustet til å vinne fremtidens konflikter, og til å sikre og trygge både soldater og avdelinger i land-, sjø-, og luftdomenet. Det handlingsrommet som cyberoperasjoner legger til rette for vil være viktig for Forsvarets operative sjefer i fremtiden. Det vil også, sammen med et forsvar i balanse, legge grunnlag for å følge de fremvoksende militærteoretiske utviklingstrekkene, eksempelvis Multi Domain Battles-teori som vi ser vokse frem blant våre allierte.

————

Et annet forhold som Forsvarssjefen fremhever er at militær cybervirksomhet og cyberoperasjoner er kompetansekrevende. Og det fordrer personell som er høyt etterspurt både i militær og sivil sektor. Det er også verdt å understreke at dette er fagområder hvor Forsvaret har begrenset kompetanse i dag. Den oppbyggingen som Forsvarssjefen anbefaler vil kreve betydelig styrkeproduksjon, kompetanseheving og nye modeller for rekruttering.

Dette vil innebære at vi må øke antallet utdanningsplasser på Cyberingeniørskolen ved Forsvarets høgskole og på teknikerutdanningen ved Cyberforsvarets våpenskole. Vi må også få cybermakt og cyberoperasjoner inn som fag på Stabsskolen, og grunnleggende cybersikkerhet må undervises på alle skolene våre. Ved å utnytte strategisk samarbeid med sivile utdanningsmiljøer og med NATO, kan vi få til en slik satsning relativt raskt. Selv om IKT og cybersikkerhet er tekniske fag som krever både teknisk bredde- og dybdekompetanse, så er cyberoperasjoner først og fremst en operasjonsdisiplin, noe som krever at cyberpersonell har eller må få utviklet militær operasjonsforståelse. Dette kan med fordel gjøres i samarbeid med de taktiske styrkesjefene.

For å få til en styrking av kompetansen i virksomheten må vi rekruttere personell fra bredere lag i befolkningen. Vi må bruke andre kriterier for å trekke til oss personell enn de vi tradisjonelt har brukt. Det er kanskje ikke så viktig at alt cyberpersonell skal kunne løpe 3000 meter på 15 minutter? Kanskje er mental utholdenhet, stresstoleranse og IT-teknisk innsikt viktigere.

————

Et siste forhold knyttet til vårt fagfelt som Forsvarssjefen anbefaler styrket, er kjernen i den militære cybervirksomheten, nemlig vår evne til å utnytte og ta i bruk ny teknologi. Kunstig intelligens, stordata, maskinlæring, dyp læring, blokkjedeteknologi, kvantedatamaskiner, nanoteknologi og 5G er eksempler på slik teknologi. Dette er digitale teknologier i eksponensiell vekst, som vi ikke i tilstrekkelig grad evner å utnytte. Men det er også slik at vi i dag ikke kan vite hvilke muligheter teknologien gir oss i morgen. Usikkerheten er stor og det er uhensiktsmessig å konkludere på hvilke løsninger vi skal implementere om fire, åtte eller tolv år. Derfor må vi bedrive en smidig tjenesteutvikling sammen med sivil industri – som jeg snakket om tidligere – men vi må også ha ressurser tilgjengelig når de nye løsningene vokser frem. Forsvarssjefen anbefaler derfor at det settes av betydelige midler på en egen budsjettpost, som skal benyttes for dette formålet. På den måten kan vi legge forholdene tilrette for at den militære cybervirksomheten kan forbli moderne og relevant i en usikker fremtid.

————

La meg så avslutningsvis forsøke å trekke sammen trådene fra et langt foredrag.

Cyberdomenet ble erkjent av NATO i 2016, med de trusler og sårbarheter som ligger til grunn for erkjennelsen. Siden Cyberforsvaret ble etablert i 2012 har vi utviklet oss for å levere bedre og sette oss i stand til å løse de oppgavene Forsvarssjefen gir oss nå og i fremtiden. Vi har brukt mye tid sammen med IKT- og cyberaktørene i forsvarssektoren for å forbedre samarbeidet, og jeg opplever nå at samhandlingen er konstruktiv og i positiv utvikling.

Forsvarssjefens anbefaling i sitt fagmilitære råd er å styrke den militære cybervirksomheten, uansett hvilket alternativ politikerne velger. I rådet trekker Forsvarssjefen frem viktigheten av cyberdomenet og digitaliseringen av Forsvaret både for det samvirket mellom kapasitetene som et lite forsvar er avhengig av, og også for å beskytte det moderne Forsvaret mot digitale trusler. Likeledes erkjenner Forsvarssjefen det potensiale som ligger i å støtte Forsvarets fellesoperasjoner med offensiv cybermakt for å øke egen operativ evne og redusere den operative evnen til våre potensielle motstandere.

Cyberoperasjoner krever en betydelig kompetanseøkning i Forsvarets organisasjon på alle nivåer, for å øke den generelle cyberhygienen, for å øke forståelsen for cybermakt som fagområde og for å bemanne den nye strukturen. Videre må vi evne å ta i bruk ny teknologi gjennom omfattende strategisk samarbeid med sivil industri og en smidig tjenesteutvikling. Dette er spennende utfordringer – og det er nødvendig dersom vi skal være et tilstrekkelig effektivt og moderne forsvar i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten. 

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Ståle Ulriksen Forsker ved Sjøkrigsskolen Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)

Den 1. oktober 2014 bestilte Forsvarsministeren et fagmilitært råd fra Forsvarssjefen. Bestillingen ble konkretisert i et eget skriv på sju sider.

Ambisjonen som ble formulert for Forsvaret i dette rammeskrivet er ganske formidabel:

Ambisjonen for Forsvaret er at vi med nasjonale ressurser skal kunne håndtere en alvorlig sikkerhetspolitisk krise i våre nærområder. Dette inkluderer evnen til å gjennomføre en fellesoperasjon med våre nasjonale styrker, og legge til rette for allierte forsterkninger om nødvendig.

Ved en trussel mot Norge som utløser kollektivt forsvar i NATO, må Forsvaret ha evne til å gjennomføre operasjoner inntil allierte forsterkninger er på plass. Forsvaret må i en slik situasjon også kunne motta og understøtte allierte forsterkninger, samt delta i allierte fellesoperasjoner.

Forsvaret skal videre ha tilgjengelige styrker for bidrag i internasjonale operasjoner, herunder artikkel 5-operasjoner, utenfor Norge. Omfanget for slik deltakelse må imidlertid avveies mot tilgjengelighet av styrker og behovet for nasjonal beredskap i våre nærområder.

Samtidig skal Forsvaret være i stand til å ivareta en rekke fredsoperative oppgaver som overvåking, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Et nasjonalt beslutningsgrunnlag skal sikres gjennom tidsmessig overvåkning og etterretning.»

Dette er krevende for et Forsvar som det siste tiåret først og fremst har fokusert på innsats i internasjonale operasjoner, og der nasjonal beredskap har vært tonet ned. Ambisjonen om «invasjonsforsvar i en landsdel» ble gitt opp i 2002, men kravet om at Forsvaret må «ha evne til å gjennomføre operasjoner inntil allierte forsterkninger er på plass», er som et ekko fra Den kalde krigen. Den gang var riktignok trusselen åpenbar og motpartens kapasitet betydelig større. Men Norge maktet i 1990 ikke å opprettholde kvaliteten på Forsvaret selv om landet brukte 3,3 prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på Forsvar. I 2015 ligger forsvarsutgifter som andel av BNP på rundt 1,4 – 1,5 prosent, omtrent 44 milliarder kroner. Nå ville 3,3 prosent av BNP ha gitt et forsvarsbudsjett på 99 milliarder kroner. Norge har altså ikke et invasjonsforsvar. Forsvarssjefens fagmilitære råd forutsetter da også at Norge kan få hjelp tidlig i en krise.
NATOs evne og vilje

Både det nåværende og det foreslåtte norske forsvarskonseptet er bygd på den avskrekkende effekten av medlemskapet i NATO. Denne effekten er avhengig av NATOs troverdighet som politisk og militær allianse. Norge forventer altså politisk solidaritet og militære forsterkninger fra NATO i en krise. Men hvordan er det stelt med den indre solidariteten og den militære evnen i NATO?

Den 5. september 2014 satt statsminister Erna Solberg, utenriksminister Børge Brende og forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide i Cardiff sammen med kolleger fra NATOs 28 medlemsland. Det var et alvorlig møte. Russland hadde begått et eklatant brudd på folkeretten og okkupert Krim og ISIS hadde stor framgang i Midtøsten. Møtedeltakerne sluttet seg til høytidelige erklæringer om solidaritet og enhet. I erkjennelse av behovet for å styrke den militære evnen ble de enige om at alle som brukte under to prosent av BNP på forsvaret skulle stanse kuttene og «ta sikte på å bevege seg mot» to prosent innen et tiår. Teksten var rundt formulert. Problemet var at de færreste av møtedeltakerne hadde til hensikt å holde løftene sine. Det er ganske talende for situasjonen at Forsvarssjefen har bedt om en budsjettøkning som på langt nær vil bringe andelen av BNP opp på to prosent. Han mente det ikke var realistisk å be om mer…

Andelen av BNP brukt på forsvaret er i seg selv ikke avgjørende for om et land har et godt forsvar eller ikke. Men det er en indikasjon. Og et løfte er et løfte. Om løftet ikke holdes, og om statsledere velger å bruke ordkløveri for å slippe unna, bør man kanskje stille spørsmål ved et annet og langt mer alvorlig tema. Artikkel fem i Den nordatlantiske traktat er selve grunnsteinen i NATO. Den oppfattes, i hvert fall i Norge, som en garanti for nærmest automatisk militær hjelp i krise og krig. Men teksten lyder slik, og legg merke til formuleringen på slutten;

«Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle, og er følgelig blitt enig om at hvis et slikt væpnet angrep finner sted, vil hver av dem under utøvelsen av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar, som er anerkjent ved artikkel 51 i De forente nasjoners pakt, bistå den eller de angrepne parter ved enkeltvis og i samråd med de andre parter straks å ta slike skritt som den anser for nødvendig, derunder bruk av væpnet makt, for å gjenopprette det nord-atlantiske områdes sikkerhet.» (min uthevning).

Det er altså opp til medlemslandene selv å tolke situasjonen og velge om de vil sette inn militære styrker eller ikke. Vil de det? Den 10. juni publiserte Pew Research Centre resultatene fra en stor spørreundersøkelse: mente folk at deres land burde bruke militær makt for å støtte et annet NATO-land som kom i alvorlig militær konflikt med Russland? Bare i USA og Canada svarte et flertall positivt på dette. Ingen av de seks største EU-landene hadde et postivt flertall. I tre land var det flertall for å ikke stille opp militært; i Tyskland (58 %), i Frankrike (53 %) og i Italia (51). Bare 38 % av tyskerne mente at landet burde stille opp militært for allierte. Nå kan opinionen endre seg, og det er heller ikke opp til opinionen å ta slike avgjørelser. Men likevel, tallene gir grunn til bekymring.

Hva så med evnen? Har ikke NATOs medlemsland en overveldende militær overlegenhet i forhold til alle andre? Har ikke europeerne alene mye større styrker enn Russland? Joda. På papiret.

Den 15. juni publiserte European Political Strategy Centre en rapport som viser at i perioden 2005-2014 har EU-landenes militære forbruk sunket med 9% og USAs med 0,4%. Samtidig har Russland økt sitt militære forbruk med 97 % og Kina med 167 %. Både Russland og Kina fortsetter å øke kraftig, mens både USA og alle de store europeiske NATO-landene, med Polen som hederlig unntak, fremdeles kutter kraftig i sine budsjetter.

Det har ikke vært tilsvarende reduksjoner i styrkestrukturen i NATO. Dermed får hver avdeling mindre penger til nytt materiell, vedlikehold og reservedeler og øvelser. Vakanser blir ikke fylt opp og det blir huller i rekkene. Dette har gradvis skjedd med det norske forsvaret. Dermed synker beredskapen. Raskt. Forsvarskomiteen i det britiske parlamentet pekte den 17. mars på at 8% kutt i forsvarsbudsjettet i 2012 førte til 20-30 prosent reduksjon i operative evne. Med fortsatte kutt blir stadig færre styrker i stand til å kunne rykke ut på kort varsel. For en angriper betyr dette at han har et mulighetsvindu der han kan rekke å etablere kontroll over et område, et faite accompli, før NATO rekker å reagere med tyngde.

Men NATO har da også styrker som kan settes raskt inn? Ja, men det løser ikke nødvendigvis problemet for Norge. I Cardiff ble man enige om å revitalisere NATO Response Force (NRF). NRF ble operativ i 2006, men har siden slitt med å få øremerket nok styrker. Det koster å bidra til NRF. Hæravdelinger er avgitt for et helt år der de ikke kan settes inn i andre internasjonale operasjoner eller flernasjonale styrker. I tillegg må styrkene gjennom et opptreningsprogram på minst seks måneder. Medlemslandene planlegger normalt i god tid for hvilke styrker de vil bidra med. I tider med trange budsjetter brukes en stor del av øvingsbudsjettene på de styrkene som skal delta i NRF. Det betyr at de øvrige styrkene, de som ikke har fått et slikt oppdrag, får enda mindre penger til øvelser, personell, ammunisjon og utstyr.

Men selv i en situasjon der NATO lykkes med å sette opp NRF som planlagt, vil alliansen bare kunne forsterke ett operasjonsområde raskt med større styrker. Derfor er kravet om at Forsvaret må «ha evne til å gjennomføre operasjoner inntil allierte forsterkninger er på plass» veldig avhengig av hvilke scenarier man ser for seg.
Scenarier

Etterretningen mener at Russland i dag ikke utgjør noen trussel mot Norge, og dermed at risikoen for en slik bilateral konflikt mellom Russland og Norge er lite sannsynlig. Etterretningen definerer da trussel som en funksjon av hensikt og kapasitet. Hensikt handler om motstanderens motiv for, vilje til, eller ønske om, å angripe. Kapasitet handler om evne til å gjennomføre et angrep, eller kanskje motstanderens egen oppfatning av evne til å angripe og lykkes til en for ham akseptabel pris. Jeg mener at man i tillegg må vurdere sjansene for om det kan oppstå en situasjon som gjør det mer hensiktsmessig for ham å angripe, eller som tvinger ham til det av strategiske grunner. Vi må altså vurdere faren for at det kan oppstå SITUASJONER der en stat kan gripe anledningen til å angripe om den byr seg, eller situasjoner der en stormakt kan føle seg tvunget til å handle.

Jeg mener at sjansene for at situasjoner der stormakter kan tenkes å bruke militær makt enten fordi de ser en anledning til det, eller fordi de føler seg truet til det, kan oppstå har økt dramatisk. Dette kan også ramme Norge. Man kan tenke seg et nesten uendelig antall scenarier for den globale og regionale sikkerhetspolitiske og militære utviklingen, og hvordan denne vil påvirke Norge. Det er imidlertid noen svært viktige variabler som vil påvirke nesten ethvert scenario. De fleste av disse har å gjøre med de raske endringene av økonomisk og militær makt i verden.

Forholdet mellom Vesten og Russland er kanskje den aller viktigste. Her er det viktig å følge utviklingen av forholdet mellom Russland og Kina svært nøye. I dag har kanskje ikke Russland og Kina en allianse, men man må kunne hevde at det har et partnerskap som også gir uttelling på de sikkerhetspolitiske og militære feltene. Russland og Kina har regelmessige militærøvelser sammen. I sommer øvde de to lands mariner for første gang sammen i det østlige Middelhavet. Russland og Kina deler noen utenrikspolitiske mål. Det aller viktigste er antakelig at begge ønsker å etablere et multipolart internasjonalt system der de begge er blant de dominerende stormaktene. Det er ganske klart at begge ønsker å sikre egne interessesfærer, og antakelig er det også slik at de vil anerkjenne hverandres interessesfærer. Vi må også anta at de vil være i stand til å koordinere sine strategiske utspill, slik at vesten kan risikere å bli utfordret både i Europa og Asia samtidig.

Den sikkerhetspolitiske og militære utviklingen i Asia er også svært viktig for Norge. Både USA og Russland, altså de to statene som på hver sin måte er viktigst for norsk sikkerhetspolitikk, er viktige aktører i Asia. Dersom spenningen i Asia tiltar, og mye tyder på det, vil USA måtte øke sitt militære nærvær der ytterligere. Allerede i dag er 60 prosent av US Navy deployert til Stillehavsområdet. Kina representerer en mye mer alvorlig utfordring for USA enn det Russland gjør. Det amerikanske forsvaret står overfor en betydelig utfordring når det gjelder modernisering av styrkene. En stor andel av våpensystemene i det amerikanske forsvaret er i ferd med å bli gamle. Så selv med store økninger i USAs forsvarsbudsjett er det lite sannsynlig at amerikanerne vil klare å øke størrelsen på forsvarsstrukturen. Dette betyr at det amerikanske nærværet i Europa antakelig ikke vil kunne trappes kraftig opp. I sin tur betyr det at europeerne må ta mer ansvar for sin egen sikkerhet. Dette er kjent stoff, og noe en lang rekke amerikanske forsvarsministre har arbeidet hardt for å få europeerne til å forstå. Europeerne har, med noen få hederlige unntak, valgt å ikke følge opp. Det er heller ikke gitt at man kan regne med en samlet vestlig enighet om den sikkerhetspolitiske utviklingen i Asia. Her spriker interessene sterkt.

Vi må regne med at situasjonen i det utvidede Midtøsten, fra Atlanterhavet til India, vil være svært ustabilt i lang tid. Borgerkriger med sterk innblanding både fra regionale makter og små og store eksterne makter raser allerede i mange land. Kriger mellom stater og/eller blokker av stater er ikke usannsynlig. Det er mer sannsynlig at flyktningestrømmene øker enn at de avtar. Begivenheter i Midtøsten kan meget raskt få store følger for den globale økonomiske og sikkerhetspolitiske utviklingen. Det betyr at Europa, og særlig landene i sør, vil måtte ha sitt sikkerhetspolitiske fokus mot områdene sør for Middelhavet og i Midtøsten.

NATO har store styrker på papiret, men kan altså bare forsterke ett område raskt med større styrker. Dersom en krise skulle bryte ut i Øst-Europa og/eller Midtøsten der et eller flere NATO-land trues direkte er det en stor sannsynlighet for at NRF blir deployert dit. Dersom en krise skulle bryte ut mellom Norge og Russland i en slik situasjon vil det altså være vanskelig å få store forsterkninger raskt.

Det er viktig å ikke demonisere Russland. Men samtidig kan ikke Norge ignorere russiske brudd på folkeretten i Ukraina, den kraftige militære oppbyggingen og den aggressive militære opptredenen med stadige ikke-varslede store militærøvelser nær Norge.

La oss se på to mulige scenarier som er ganske forskjellige. Scenario 1 handler om utbruddet av en bilateralt konflikt mellom Norge og Russland. Her må man regne med at Russland vil unngå å komme i konflikt med NATO, mens Norge vil ønske å involvere NATO både politisk og militært så tidlig som mulig. I en slik situasjon vil Russland antakelig ha begrensete politiske mål, og bruke begrenset militær makt – i hvert fall åpent. Norge kan altså komme under et betydelig press der både gammeldags sabelrasling og kanonbåtdiplomati kan være ingredienser i såkalt hybrid krigføring. Om et slikt scenario oppstår uten at NRF er deployert andre steder vil Norge ha godt håp om å få forsterkninger dersom artikkel fem aktiveres. Men utfordringen er på mange måter heller politisk enn rent militær, Norge må kanskje våge å trappe opp en konflikt slik at det ikke er tvil om at artikkel fem er relevant. I et slikt scenario vil antakelig Svalbard og Finnmark være mest utsatt.

I scenario 2 bryter det ut en konflikt mellom NATO og Russland i Øst-Europa eller på NATOs sydflanke. I en slik situasjon er det sannsynlig at Russland vil ta grep for å sikre sin strategiske andreslagskapasitet, altså undervannsbåtene med ballistiske interkontinentale missiler. Disse patruljerer normalt i Barents- og Karahavet. Strategien for å beskytte disse er det såkalte bastionforsvaret. Det handler om å lage forsvarslinjer i Norskehavet, kanskje så langt vest som stredene mellom Grønland, Island og Storbritannia, for å hindre amerikanske og andre vestlige styrker å trenge gjennom. Norge kommer altså bak disse forsvarslinjene, og det ville antakelig være et militært feilgrep fra russisk side å etterlate norske styrker og baser intakt bak disse linjene. Dermed vil det som for Russland vil være en strategisk defensiv fortone seg som et angrep mot Norge. Et slikt angrep vil heller ikke ha noe med forholdet mellom Russland og Norge å gjøre. Det handler bare om strategi og geografi. I en slik russisk strategi vil kontroll over Norskekysten gi de russiske styrkene en meget stor fordel. Lofoten, Vesterålen og kyststrøkene i resten av Troms vil her være et spesielt attraktivt område. Et slikt scenario med horisontal eskalering er svært alvorlig for Norge, for da må vi anta at NATO Response Force, kanskje med betydelige norske innslag, allerede er deployert til det opprinnelige kriseområdet.

Forsvarsjefens fagmilitære råd anbefaler en betydelig styrking av forsvaret av Finnmark, med bl.a. utstasjonering av tungt panser i Porsanger. Samtidig foreslås det å legge ned nesten alle avdelingene som er bygd for strid på kysten. Det kan derfor virke som om FMR i større grad er basert på planer som passer bedre i det første scenariet enn i det andre, og at man først og fremst frykter en russisk mekanisert framrykking i Finnmark. Jeg tror det er en feilslutning.

Man skal huske på at de russiske væpnede styrkene i nord, inkludert den arktiske kommandoen, ledes av Nordflåten. Det er derfor sannsynlig at tenkingen som ligger til grunn for planene er basert på maritime doktriner og vurderinger. Jeg tror at amfibiske angrep, kanskje kombinert med innsetting av luftbårne tropper, er mer sannsynlige enn store og tunge mekaniserte framstøt over land. Jeg tror også at dersom Russland skulle angripe Norge vil dette bli innledet med en massiv innsats av kryssermissiler.

Russiske kryssermissiler som «gamechangers»

Russland er i ferd med å gjennomføre en storstilt modernisering av sine bakkebaserte, taktiske missiler og sitt luftvern. Innføring av S-400, senere S-500, SAMs og Iskander taktiske ballistiske missiler i store mengder innebærer store utfordringer for vestlige bakke- og luftstyrker. Enda mer alvorlig er det at Russland nå innfører Oniks og Kalibr missilsystemer både på eldre overflateskip og ubåter og på en lang rekke mindre fartøyer som nå er under innføring. Foreløpig er det meldt at flere skip av Kirov-, Slava- og Udaloyklassen har, eller er i ferd med å få, kalibr-missiler. Kalibr er en familie av missiler med varierende rekkevidde og som kan brukes mot mål både til lands og til sjøs. Missilene som ble skutt fra Svartehavet mot Syria har for eksempel en rekkevidde på 2500 km. Det betyr at de kan nå hele Norge fra basene på Kola. Det meldes også om at en rekke såkalte tredjegenerasjons atomdrevne ubåter er i ferd med å få en levetidsforlengelse på 20 år, men nye kampsystemer og nye missiler. Det finnes totalt 23-25 slike ubåter av Akula-, Sierra og Oscar II-klassene. Da vil en Oscar II-klasse ubåt, som i dag har 24 sjømålsmissiler, kunne få minst 72 kalibr missiler. I tillegg vil altså Gorshkov-klasse fregatter og korvetter av Buyan- og Stereguischiy-klassen få kalibr. Til og med de nye patruljefartøyene av Bykov-klassen vil få dem. Disse avløser skip av bl.a. Grisha-klassen, altså ganske enkle fartøyer som bare hadde begrenset taktisk betydning. De nye relativt billige, fartøyene vil altså få våpen med meget lang rekkevidde og kan altså bidra til å gi stor strategisk effekt.

Kryssermissiler og flybase Ørland

Den viktigste enkeltsatsingen i FMR er innkjøpet av 52 F-35 og samling av de aller fleste flyene på en nybygd flybase på Ørland. Den voldsomme økningen av kryssermissiler i den russiske marinen stiller beslutningen om å samle de aller fleste norske jagerflyene i svært sårbare hangarer på én base i et meget underlig lys. Hangarene vil, selv med brannvegger mellom flyene, være svært sårbare. Med dagens luftvern vil en enslig ubåt med kryssermissiler enkelt kunne «mette» og bryte gjennom forsvaret og utslette det nye fine jagerflyvåpenet fullstendig. En investering på 70-80 milliarder vil altså kunne ødelegges med en enkelt salve. Selv om dagens luftforsvar tredobles, og selv om storparten av våre missiler skyter ned et innkommende missil vil en ubåt og noen få små overflatefartøyer likevel kunne jevne basen med jorden. Det er vanskelig å finne sterke nok ord for å beskrive inkonsekvensen som ligger i at en stat føler den trenger et så stort antall svært dyre kampfly og likevel mener at det er hensiktsmessig å bygge en «fredsbase» for å huse dem. Og siden kampflykjøpet i så liten grad levner rom for investeringer i resten av Forsvaret at Ørland blir selve tyngdepunktet i det norske Forsvar, er planene potensielt katastrofale. Det ligger også en fare i at man «oppdager» problemet for seint, og deretter pøser på med mange lag med luftvern rundt Ørland. Da vil investeringer i defensive kapasiteter på Ørland i enda større grad føre til utarming av resten av Forsvaret.

Det er de russiske ubåtene som her representerer den største trusselen. De kan gå så nær Ørland at varslingstiden for et angrep reduseres til noen få minutter. Da blir det enda mer ubegripelig at man i FMR foreslår å erstatte de maritime patruljeflyene med billige overvåkingsfly og droner uten anti-ubåtkapasitet. Med en flåte av P-8 Poseidon, til erstatning for P-3C Orion, vil Forsvaret ha en viss kontroll på ubåtenes bevegelser og kunne angripe dem relativt raskt.

P-8 Poseidon bør kjøpes inn, selv om dette innebærer en reduksjon av antallet F-35. Det bør utvikles et konsept for spredning av F-35, derfor bør også all planlagt avhending av sheltere på norske flyplasser stoppes. Slike sheltere vil naturligvis være viktige også for å sikre allierte forsterkninger. I tillegg bør det som planlagt investeres en del i nytt luftvern, men dette må ikke føre til en ytterligere svekkelse av Forsvarets offensive kapasiteter. Om det ikke tas hensyn til Ørlands sårbarhet er det fornuftig å redusere antallet kampfly kraftig eller å stasjonere en større andel av disse i USA. Da vil de i hvert fall kunne overleve den første halvtimen av en krig. Et alternativ kunne være å erstatte noen F-35A med F-35B (STOVL-versjon) og å tilby å stasjonere slike på de britiske hangarskipene som er under bygging. F-35B har både fordeler og ulemper sammenliknet med F-35A. Men det er i norsk interesse at disse skipene tas i full drift i Royal Navy. Og slik situasjoner er i Royal Navy i dag er det ting som tyder på at det vil bli vanskelig for UK å skaffe nok fly til å utnytte skipenes potensiale. Et slikt grep ville også styrke Norges forhold til Storbritannia og antakelig også britisk lydhørhet for norske hensyn.

Det er naturligvis ikke bare Ørland som vil være sårbart for angrep med kryssermissiler. Dette vil gjelde alle norske baser og militære og politiske hovedkvarter. Det er derfor viktig å skape et Forsvar med evne til å reise seg raskt etter et innledende angrep.
Ildkraft

Som vi har sett prioriterer russerne ildkraft, både til sjøs, på land og i luften. Det gjør ikke vi. Men det bør vi gjøre. Etter min mening må man se nøye på hvordan man kan maksimere ildkraften til eksisterende plattformer. I mange tilfeller vil dette ikke være veldig dyrt. Man kunne for eksempel ha kjøpt inn poder med kanoner og raketter til helikoptrene. I dag flyr de aller fleste rundt uten noen som helst bevæpning. Det ville gitt et raskt løst i kapasitet. NH-90 for fregatt vil få torpedoer, men verken skyts eller missiler.

I norsk forsvarsplanlegging snakkes det mye om duplisering av kapasitet. Altså, om vi har to plattformer som kan løse omtrent det samme oppdraget eller skyte det samme våpenet så kan man kvitte seg med en av dem. Det er ikke nødvendigvis en smart metode. I FMR har man for eksempel funnet at man kan kvitte seg med korvettene når F-35 er operative med JSM. Da vil jo også flyene kunne skyte på fiendtlige skip. Men maritim doktrine hevder ganske sterkt at det vil være mye bedre å skyte mange missiler samtidig enn å skyte mindre salver i sekvens. Det er altså mer effektiv å skyte 16 missiler samtidig enn å skyte fire salver med fire missiler i hver. To Skjold-klasse korvetter kan skyte 16 NSM, men siden F-35 har begrenset kapasitet i Stealth-mode, kan hvert fly bare bære to missiler. Det må altså åtte F-35 til for å gjøre den samme jobben som to korvetter. Dermed vil bekjempelse av sjømål kunne legge beslag på en stor del av kapasiteten til Flyvåpenet, forutsatt at den i det hele tatt overlever krigens første fase. Altså i en situasjon der også Hæren vil ha bruk for støtte og der kampen om luftrommet antakelig vil være intens.
Kystforsvaret

Jeg tror altså at russisk strategi i nord vil bli sterkt preget av maritim tenking. Det er Nordflåten som vil være i førersetet. I Forsvarssjefens fagmilitære råd foreslås både korvettene, Taktisk båtskvadron, Kystjegerkommandoen og Sjøheimevernet avviklet innen 2025. Jeg tror det er en farlig beslutning som gjør norskekysten til et strategisk tomrom som en motstander kan fylle. Den norske kysten er et spesielt og meget krevende operasjonsteater. Under den kalde krigen utviklet MTB-våpenet og Undervannsbåtvåpenet ekstrem ekspertise på strid langs kysten. Kombinasjonen av slik ekspertise og mange billige og enkle plattformer førte til at norske styrker kunne utfordre hvem som helst så lenge de slåss på hjemmebane. Dette ble bevist gang på gang i øvelser mot bl.a. amerikanske hangarskipsgrupper.

Det er naturlig at et land med så store globale maritime interesser som Norge bidrar til «good order at sea» og til alliansens stående marinestyrker. Forslaget som fremmes i FMR vil resultere i en marine med bare 10 fartøyer, fem fregatter, fire ubåter og et logistikkskip. Antallet ubåter blir redusert med to. Da er vi nede på et absolutt minimum, kanskje under, av hva som skal til dersom undervannsbåtene skal ha en strategisk avskrekkende rolle. Fregattene og KNM Maud gjør Norge i stand til å bidra substansielt til NATOs stående marinestyrker, og kan også bidra til å sikre Norges maritime interesser. De kan bidra til å sikre framføring av forsterkninger til Norge, Men de vil ikke gi Norge et reelt kystforsvar.

Skjold-klasse korvetter er veldig avanserte fartøy med høy prisklasse. De har kostet Forsvaret godt over en milliard pr stk. De er også relativt skjøre og kombinasjonen av støy og risting gir ikke akkurat mannskapene et godt arbeidsmiljø. Før eller siden vil de antakelig kreve en kostbar oppdatering. Da er det kanskje fornuftig å ta dem ut av tjeneste. Når en slik kapasitet skal fornyes er det kanskje viktigere å se på ildkraft og effekt enn på plattformens andre egenskaper. Som Sverre Diesen og Paul Narum har vist ganske tydelig, er teknologisk fordyrelse i ferd med å kvele alle vestlige militærapparater. En hovedårsak til dette er at man fokuserer alt for sterkt på plattformene i forhold til våpnene den skal bruke.

Men det er likevel viktig å bevare evnen til å slåss langs kysten. Jeg foreslår at både Taktisk båtskvadron, Kystjegerkommandoen og Sjøheimevernet beholdes og slås sammen med MTB-våpenet til en kyststridsflotilje. Denne utrustes med billige båter, 25-30 millioner pr stk (uten våpen) og utrustes med missiler og andre modulære våpen. Dermed kan en fleksibel styrke med evne til kamp både til lands og til vanns i skjærgården opprettholdes uten at det kreves massive investeringer.
Beredskap

Stridsevne er en funksjon av fysiske, moralske og konseptuelle for krigføring. Den fysiske evnen handler både om mennesker og om teknologi. Mennesker handler her om individer, men i mye større grad om å ha gode avdelinger. Som alle fotballtrenere vet er det vanskelig og tidkrevende å bygge gode lag. Jeg tror ikke denne erkjennelsen er særlig godt innarbeidet i norsk forsvarsplanlegging. Etter min mening bør Forsvaret strekke seg veldig langt for å beholde de gode avdelingene vi har. Og man bør være svært forsiktig med å gjøre store endringer i deres roller dersom dette fører til svekket beredskap over lengre tid. Kystjegerkommandoen er et eksempel på det første. FMRs forslag om bytte av roller mellom Telemark bataljon og 2. bataljon er et eksempel på det andre.

I en lang periode har Forsvarets planlegging fokusert på å skape et best mulig forsvar på et eller annet tidspunkt i framtiden. Derfor har det vært et aksiom at man skal kvitte seg så fort som mulig med det man ikke har råd til å ha om tjue år. I dag mener jeg vi bør tenke annerledes. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er rett og slett blitt så ustabil at vi først og fremst bør prioritere å ha ett så godt forsvar som overhodet mulig i dag og de nærmeste årene.

Det betyr kanskje at man beholder en kapasitet man ikke vil få råd til å erstatte eller fornye, men enn så lenge så vil man ha den.

Det betyr også at man kanskje bør ta grep som ikke nødvendigvis er i tråd med normal forvaltningsmessig praksis for å løfte beredskapen raskt. For eksempel er det nødvendig å bygge opp lagre av ammunisjon. Det bør prioriteres foran nybygg av hus, datasystemer som ikke har operativ anvendelse og flytteprosesser som ikke gir umiddelbar gevinst. Men denne typen omprioriteringer står ikke Forsvarssjefen fritt til å gjøre.
Forsvarsbygg

Den sterkeste styringsimpulsen i forvaltningen av Forsvaret er at hus, bygg og anlegg er viktigere enn kuler og krutt. Forvaltningen av bygg og anlegg er lagt til Forsvarsbygg som er underlagt Forsvarsdepartementet men som ikke er en del av Forsvaret. Når Forsvarssjefen skal foreslå hvordan framtidens forsvar skal se ut, kan han altså ikke velge å prioritere ned utgifter til vedlikehold av bygg og anlegg for en periode selv om ammunisjonslagrene er aldri så skrantne og beredskapsnivået deprimerende lavt. Husene må være i godt stand, må vite.

Når det gjelder kundetilfredshet scorer Forsvarsbygg rundt 20 på TRI*M-indeksen.[2] Dette er ekstremt lavt. I Europa, perioden 2002-2008 lå snittet blant de 10 prosent av selskapene med lavest score på mellom 46 og 52 poeng.[3] Jeg har hatt samtaler med et stort antall militære og sivile sjefer i Forsvaret. Alle som en er meget misfornøyde med husleieavtalen og de aller fleste er frustrerte og føler seg maktesløse i sin kontakt med Forsvarsbygg.

Forsvarsbudsjettet 2014 var på 43 milliarder kroner. Siden 2011 har Forsvarsdepartementet brukt såkalt bruttobudsjettering, noe som innebærer at budsjettet ser betydelig større ut enn det i virkeligheten er. Forsvarets militære organisasjon fikk bare 37 av de 43 milliardene. Omtrent 10 prosent av de 37 milliardene, 3621 millioner kroner, gikk med til drift av bygg og anlegg, altså til husleie. Norge har vært blant medlemslandene i NATO med aller høyest utgifter til EBA siden 1990. Det har ikke vært nevneverdig forbedring siden Forsvarsbygg ble opprettet, til tross for at arealet har blitt sterkt redusert.

FOH, med 323 militære, sivile og vernepliktige årsverk brukte 20% av sitt budsjett, 127 millioner kroner, på husleie. FLO bruker omlag 25 prosent, eller 518 millioner. Hæren bruker 17 prosent, 949 millioner på husleie. Heimevernet bruker 17 prosent, 197 millioner, Luftforsvaret 14 prosent 697 millioner, Sjøforsvaret bruker 10 prosent, 345 millioner.

Forsvarsbygg hadde 1556 årsverk i 2014, med totalt 1724 ansatte. Til sammenlikning har alle Hærens tre manøverbataljoner til sammen 1610 befal, grenaderer og vernepliktige soldater…

Antallet årsverk hadde i 2014 vokst med 13 prosent siden 2010. Siden 2005 har antallet årsverk steget med over 300. Nå er Kystjegerkommandoen, en av Norges beste og mest anvendbare avdelinger foreslått nedlagt for å spare inn årsverk slik at fregattene kan bemannes. KJK har 90 årsverk.

Forsvarsbygg sine budsjetterte driftsutgifter i 2014 var på litt over 3034 millioner kroner. Forsvaret betalt Forsvarsbygg 3621 millioner. Dermed ble det generert et overskudd på nesten 600 millioner kroner som gikk med til å bygge nye hus. For et slikt beløp kan man seile en fregatt i 1090 døgn…

Da Forsvarsbygg ble opprettet lagde man ordningen for å gi insitamenter til at Forsvaret skulle kvitte seg med overflødig EBA. Nå gjør ordningen det på den ene siden vanskelig for hver avdeling å få budsjettene til å henge sammen uten at de kvitter seg med bygg og anlegg som vil være viktige i en krigssituasjon, ikke minst med hensyn til mottak av forsterkninger. De må også kvitte seg med ennå brukbart materiell fordi kvadratmeterprisen på for lengst nedbetalte lagre er så høy at det «lønner» seg å kvitte seg med materiellet. Men dersom man virkelig trenger å bygge opp igjen kapasitet ville mye av dette materiellet ha vært svært verdifullt. På den andre siden gjør dette overskuddet at det blir lettere, kanskje for lett, å bygge nye hus og anlegg. Det mener jeg altså må komme i andre eller tredje rekke når det er så store mangler i beredskapen.

Mitt forslag vil være å avvikle Forsvarsbygg. I stedet ville jeg ha bygd opp små vedlikeholdsavdelinger inne i Forsvaret, med et stort innslag av lærlinger. For nybygg og annen drift ville jeg ha innført reelle markedsmekanismer. I dag simuleres det et marked. Det er bokstavelig talt «å leke butikk». Ordningen er mislykket og altfor dyr. Jeg ville altså i tillegg ha innført en byggestopp, med noen få unntak (siden Ørland pågår og har behov som nevnt over), i en periode på fem år. De pengene ville jeg ha brukt til å bygge høyere beredskap, særlig med tanke å ammunisjon og reservedeler. Det ville også ha gitt større aktivitet for norsk industri i en periode med tiltakende ledighet.
Nytenking?

I bestillingen av Forsvarsjefens fagmilitære råd heter det: «Det samlede utfordringsbildet gjør det nødvendig å tenke grunnleggende nytt om Forsvarets innretning for å sikre at Forsvaret også i fremtiden er rustet til å fylle den viktigste samfunnsrollen – som garantist for vår sikkerhet og uavhengighet.» Finner man mye nytenking i FMR?

Dessverre er det lite reell nytenking i Forsvarssjefens fagmilitære råd. Noen forslag om bruk av ny teknologi som kan gi inntrykk av å være nyskapende, er kanskje problematiske. I FMR ligger det flere forslag om å erstatte eksisterende og meget gode avdelinger og systemer med ubemannede plattformer. Slike har vist seg meget anvendelige i mange av de operasjonene vestlige styrker har utført de siste årene. Men der har fienden hatt svært begrenset teknologisk kapasitet. I løpet av det siste året har det kommet fram at russiske styrker har anvendt elektronisk krigføring i svært stor grad i kampene i Ukraina. I april 2014 ble også USS Donald Cook utsatt for et slikt angrep fra et russisk SU-24 Fencer kampfly. Det ble rapportert at jammingen hadde stor effekt på skipets systemer, inkludert både kommunikasjon og radar. Vestlige militærapparater har ikke brukt mye tankekraft på å beskytte seg mot slikt de siste 25 årene. Det må man virkelig gjøre nå. Og før man anskaffer seg ny teknologi bør man være svært nøye med å teste systemene både for sårbarhet for elektronisk krigføring og avhengighet av faste installasjoner som kan være sårbare for angrep med kryssermissiler.

Vi er inne i en tid med meget dramatiske og raske teknologiske endringer. Det innebærer stor risiko for at systemer som er formidable det ene året kan være sårbare det neste. I uminnelige tider har det imidlertid vært sant at gode folk og spesielt gode avdelinger er gull verdt i krig. Da skal man ta vare på dem man har, og legge stor vekt på å forbedre dem. Og jeg føler meg ganske sikker på at kontinuerlige omorganiseringer, nedleggelser og flyttinger ikke er måten å gjøre det på.

Eksterne tilleggsressurser:
(2) www.forsvarsbygg.no
(3) www.tns-infratest.com

Sigurd Frisvold
Forsvarssjef
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Foredraget omhandler også Forsvarssjefens Militærfaglige Utredning (MFU), som beskriver forsvarssjefen anbefaling om utforming av det fremtidige norske forsvar.
Foredrag: Status og utfordringer i Forsvaret

TRSP 0 Innledning

Omstillingen

Jeg vil starte dette foredraget med å gi en status i moderniseringen av Forsvaret under visjonen ”et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.”

Den pågående omstillingen består av tre parallelle prosesser. For det første:

TRSP 1 En økonomisk drevet reduksjon av volumet, hvor målsettingen er:

· Innsparing på 2 mrd kroner pr år på driftsbudsjettet i forhold til ”referansebanen”(som er de beregnede driftskostnadene videreført uten omlegging), I årets budsjett er målsettingen en innsparing på vel 1,2 mrd kroner. I budsjettet for neste år sikter vi mot en innsparing på 1,7 Mrd kroner.

· Reduksjon på 2 mill m2 av bygg og eiendomsmasse, der vi har utrangert 1,2 mill m2, og identifisert ytterligere ca 300.000m2 for avhending. Når vi regner med bygg som er under planlegging og oppføring står vi til rest med ca 800.000 m2 som må avhendes. Innføring av husleie i Forsvaret er en viktig påvirkningsfaktor i denne prosessen.

· Med grunnlag i de oppgaver Forsvaret skulle løse ved omstillingens start ble målet for personellreduksjon satt til 5000 årsverk inne utgangen av 2005. Netto har vi så langt redusert med ca 1750. I henhold til våre egne beregninger ligger vi ”i rute” med nedbemanningen pr. utgangen av 2003. Jeg regner også med at vi skal nå målsettingen ved utgangen av 2005, men jeg vil tilføye følgende:

Utviklingen med hensyn til årsverk var på senvinteren i år så bekymringsfull at jeg fant det nødvendig å gi pålegg om rekke tiltak for å påvirke prosessen i riktig retning. Dette skyldes i hovedsak overgangen til bruk av personell på kontrakter i innsatsstyrkene har gitt utslag på denne statistikken. I første omgang rammet dette Hæren, men vil også gi tilsvarende utslag for de andre forsvarsgrenene. Dette må vi finne en annen løsning på i forbindelse med MFU og neste LTP. Det pågående arbeidet med å gjøre oppsetningsplanene i fred lik årsverksrammen i 2005 er også et viktig virkemiddel i denne prosessen.

TRSP 2 Størst fokus i omstillingsarbeidet er nå rettet mot moderniseringen av Logistikkorganisasjonen (FLO). Store endringer er alt gjennomført, og FLO/Konsernstab er etablert med i alt 30 medarbeidere. Sj FLO er også Forsvarssjefens rådgiver innen logistikk.

Forøvrig avventer vi Stortingets beslutninger pr 16. desember om st. prp. Nr. 12/03. Proposisjonen innebærer at Forsvaret må” akselerere” organisasjonsendringene i FLO fase 3 med to år. Vedtaket innebærer at eksisterende Forvaltninger legges ned med virkning fra 31. Desember 03, og at FLO organiseres i én Forsvarets Driftsdivisjon og en Materielldivisjon fra 1. Januar 04. De fire tunge verksteder (4TV) og depoter legges under en felles ledelse. En egen, men redusert divisjon ivaretar Informasjons og kommunikasjonstjenester (FLO/IKT).

Fokusering på Kjernevirksomheter innen militær logistikk, forsynings- og vedlikeholdstjeneste, og et svært redusert ledelses- og stabsapparat skal gi en reduksjon på ca 1300 årsverk.

TRSP 3 Den andre delen av omstillingen er en sikkerhetspolitisk drevet endring av innholdet i Forsvaret. Forsvaret blir ikke lengre bare sett på som et nasjonalt nødvergeinstrument, men også som et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Dette krever robuste og deployerbare militære kapasiteter med fleksibel evne til å løse et sett med oppgaver i og utenfor norske områder. Dette innebærer også prioritering av kvalitet framfor kvantitet. Vi har allerede kommet et stykke på vei i denne kvalitetsreformen.

Forutsetningen for fullt å oppnå målsettingen for de operative kapasiteter i denne langtidsperioden er imidlertid at vi tildeles de nødvendige ressurser. Jeg har uttrykt bekymring over utviklingen da forslaget til Forsvarsbudsjett for 2004 ble fremlagt, sitat:

”Det foreslåtte budsjettet gir ikke den tilstrekkelighet og forutsigbarhet i Forsvarets ressursramme som Stortingsproposisjon (St.prp.) nr. 55 la til grunn. Økte investeringer er et sentralt virkemiddel i omstillingen og moderniseringen av Forsvaret. Budsjettforslaget medfører imidlertid at Forsvaret må skyve en rekke investeringsprosjekter foran seg. Investeringer som samlet utgjør mer enn 1,1 milliarder kroner for 2004 og som er en nødvendig forutsetning for den pågående modernisering og utvikling av de fremtidige operative kapasiteter i Forsvaret.

Det er mest bekymringsfullt for Hæren hvor nytt materiell er helt nødvendig for å øke kvaliteten i en tallmessig redusert styrke.

Budsjettet vil påvirke den Militærfaglige utredning (MFU) som vektlegger fortsatt realistisk forsvarsplanlegging med balanse mellom ressurstilgang og oppgaver, samt mellom investeringer og drift. Budsjettforslaget forsterker behovet for ytterligere tilpasninger både i den operative og den ikke operative strukturen”. Sitat slutt.

TRSP 4 Den tredje prosessen innebærer en forbedring av å kunne levere gripbare operative kapasiteter i nåsituasjonen. Denne evnen er gradvis forbedret siden 1999, og er nå spesielt ivaretatt gjennom utviklingen av Forsvarets Innsatsstyrker (FIST). Innsatsstyrker fra alle forsvarsgrener er nå klare med en høy operativ evne, kvalitet og reaksjonstid.

TRSP 5 Flere av disse styrkene har vært eller er for tiden ute i internasjonale operasjoner. Vi har sammen med våre allierte bidratt med høyt kvalifiserte styrker de siste par årene. Vi har i 2003 på kort tid deployert Spesialstyrker (HJK og MJK), CIMIC personell og Kirurgisk enhet til Afghanistan. I tillegg MTB’er til Gibraltarstredet og ett pansret Ingeniørkompani til Irak, samt at vi nå sist stilte på kort varsel et kompani fra TmBn, til stabiliseringsstyrkene i Kabul. TmTf skal beskytte den nært forestående Loja Jirga-prosessen og også senere kunne være en mobil utrykningsstyrke i Kabul.

TRSP 6 Vår lange tradisjon med deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner opprettholdes. Imidlertid er innholdet i disse operasjonene endret i løpet av det siste tiåret ved at operasjonene har blitt ”skarpere”. Antallet personell som er ute i internasjonale operasjoner er redusert (fra ca 2000 på midten av 90-tallet, til ca 1000 nå), med et budsjett på ca 900 mill kr. mot ca 2 Mrd kr. tidligere. Felles for denne deltakelsen er at den har gitt oss en nasjonal synergieffekt med betydelig økning av kompetanse og erfaring. Det har også bidratt til at vi har opparbeidet solid anerkjennelse fra våre allierte og etablert nyttige samarbeidsrelasjoner.

Dette har gitt oss en bekreftelse på at våre kapasiteter og mannskaper holder meget høy standard.

TRSP 7 Jeg tror imidlertid at vi skal være nøkterne i forhold til å utvikle for mange såkalte nisjekapasiteter; dvs. områder hvor vi har komparative fordeler.

Vi må være klar over at nisjekapasitetene er avhengige av en basis i forsvarsgrenene og vanskelig kan eksistere uavhengig av denne.

Jeg ser også klare fordeler med større enheter innenfor følgende områder:

· Forholdet primær/støttefunksjoner, herunder sikkerhet og ledelse

· Innflytelse på høyere nivå (Eks KFOR IV)

Så over til

Utviklingen i NATO, der

Omstillingsprosessene også går med stor kraft. Jeg vil her kort beskrive de viktigste endringene den siste tiden.

TRSP 8

Alliansen implementerer en ny kommandostruktur. På strategisk nivå vil Europakommandoen ha fokus på planlegging og ledelse av operasjoner (ACO), og Atlanterhavskommandoen vil ha fokus på omstilling/transformasjon (ACT).

Den operative søylen under ACO

TRSP 9

På operativt nivå (Second level of Command) vil vi finne tre fellesoperative hovedkvarter (Brunssum, Napoli, Lisboa), hvorav det ene skal kunne generere en sjøbasert ”Commander Joint Task Force” (CJTF HQ) funksjon, og de to andre skal kunne deployere et landbasert CJTF hovedkvarter.

På det taktiske nivået (Third level of Command) vil de fellesoperative subregionale hovedkvarterene bli nedlagt.

Tilsvarende vil et antall såkalte CAOC’s (Luftoperasjonssentre) bli kraftig redusert. Det taktiske nivået vil være representert gjennom et sett med forsvarsgrensvise komponenthovedkvarter i Nord- og Sør-Regionen.

Så noen ord om

Transformasjonskommandoen

TRSP 10

Allied Command Transformation (ACT) har tre underkommandoer:

ACT Staff Element, lokalisert til Belgia. Hovedoppgaven er å Identifisere behov for,- og utvikle strategiske konsepter og policy.

Joint Warfare Centre, lokalisert til Stavanger. Hovedoppgaven er felles og kombinert konseptutvikling.

Undersea Research Centre, lokalisert til La Spezia.

I tillegg er NATO’s skoler samlet under ACT.

Vi har etter godt arbeid fra en samlet norsk politisk og militær ledelse fått beholde et Natohovedkvarter i Stavanger i den funksjonelle søylen.

TRSP 11 Rollen vi nå har fått, er som NATO’s ”Joint Warfare Centre”, hvor hovedoppgaven vil være å lede transformasjonen av NATO i Europa gjennom å forestå opplæring og trening av NATO-staber og hovedkvarter, utvikle fremtidige konsepter og doktriner, og bidra til økt interoperabilitet mellom styrkekomponenter og nasjoner. Slik dette ser ut til å utvikle seg betyr det en viktig og betydelig NATO-aktivitet i forbindelse med hovedkvarteret i Stavanger. Dette viser også at vår strategi med etableringen av FOHK på Jåtta også var riktig og fremtidsrettet.

TRSP 12 Et sentralt program for moderniseringen av NATO er Prague Capabilities Commitment (PCC)

Dette programmet fokuserer på å oppnå resultater innen fire områder (CBRN forsvar, Informasjonsoverlegenhet, Stridseffektivitet, Forflytningsevne og utholdenhet) hvor Alliansen ikke har fullgode kapasiteter og søker større forpliktelse om nasjonale og multinasjonale prosjekter.

TRSP 13 Norske innspill mot PCC går på å bidra til anskaffelse av følgende kapasiteter:

– Tankfly innen en flernasjonal ramme

– strategisk luft- og sjøtransport, hvor Norge har fått et spesielt ansvar innen leie av strategisk sjøtransport.

– Luft-til-bakke overvåking

Det er framgang i samarbeidet innefor flere av disse områdene.

Som en naturlig parallell til det arbeidet som foregår innen rammen av Prague Capabilities Committment (PCC), har Alliansen fokusert på relevante reaksjonsstyrker.

NATO Response Force

”NATO Response Force” (NRF), som raskt og effektivt kan håndtere det fulle spektrum av NATOs oppdrag er under etablering. Dette innebærer ytterligere fokus på stående, deployerbare, og robuste operative enheter. Styrken skal bestå av en Brigadeekvivalent, en hangarskipsstyrke eller NATO Task Force, og kunne levere 200 flysorties per døgn.

TRSP 15 Styrker på beredskap i NRF gjennomgår en ettårig opplærings- og utdanningsperiode med en påfølgende 6 mnd samøvingsperiode før de går over i en 6 mnd beredskapsperiode.

TRSP 16 Styrker til NRF bindes således opp for en periode på ett og et halvt år i forbindelse med en beredskapsperiode. Dette gir konsekvenser spesielt for små nasjoner med begrenset seighet i styrkestrukturen.

”Initiell operativ kapasitet” skal være klar innen okt 2004; Avdelingen skal være fullt operativ innen okt 2006.

Norges bidrag i NRF tar utgangspunkt i Forsvarets Innsatsstyrker (FIST).

TRSP 17 Trykket er stort fra operativ side i NATO for å komme i gang og få etablert en initiell kapasitet under NRF. Styrker for de fire første kontingenter av NRF er under sammensetning.

NRF er en nyskapning og en viktig kapasitet for NATO. NRF er også et viktig verktøy i transformasjonsprosessen og for å kunne stille fremtidsrettede operative kapasiteter.

Så over til den

Militærfaglig utredning (MFU), som ble overlevert FMIN i dag. MFU forutsetter at den pågående moderniseringsprosessen når sine målsettinger og viderefører moderniseringen i perioden 2005- 08.

TRSP 18 I ”Rammer for Forsvarssjefens militærfaglige utredning”, gitt av Forsvarsministeren 01 oktober 2002, framgår at Forsvaret må få en stadig mer moderne, oppgavetilpasset og alliansetilpasset struktur samtidig som det drives stadig mer kosteffektivt og med en økende del av ressursene kanalisert mot investeringer og operativ drift. I tillegg må innsatsen gå på tre hovedspor:

· Justering og modernisering av styrkestrukturen i forhold til både nasjonale utfordringer og NATOs kapasitetsbehov.

· Utvikling av nisjekapasiteter av høy kvalitet

· I større grad enn tidligere satse på moderne, fleksible, deployerbare kapasiteter. Disse bør anskaffes og opereres innenfor bi- og/eller multinasjonale samarbeidsrammer.

TRSPxx Nye sikkerhetspolitiske utfordringer har vokst frem. Dette krever ikke en mindre utgave av dagens forsvar, men et kvalitativt endret forsvar.

Forsvaret må være i stand til å operere effektivt sammen med allierte styrker hjemme og ute (interoperabilitet), og bidra til å løse hele spekteret av NATOs oppgaver.

TRSP xx Forsvarets oppgaver framgår av Transparenten

TRSP 19 På bakgrunn av de føringer som er gitt i rammeskrivets og i Forsvarets oppgaver, har det i MFU-prosessen vært gjennomførte delutredninger og operative spill basert på et utvalg scenarier (17). Dette har dannet grunnlaget for ulike strukturalternativer for den operative innsatsstrukturen. Den ikke-operative strukturen (støttestrukturen) har vært analysert og utredet parallelt på grunnlag av de operative strukturalternativene.

Prosessen har konvergert i en samlet anbefalt forsvarsstruktur for 2008 fra Forsvarssjefen. Denne strukturen er kostnadsberegnet med hensyn til de økonomiske rammer og kravet om langsiktig økonomisk balanse. Samtidig er også utviklet et målbilde for 2014 for å kunne se ut over nærtidsperspektivet.

TRSP 20 De økonomiske rammene for MFU er delt i tre nivå. Min anbefaling er basert på laveste nivå, som tilsvarer 2002-budsjettet (28,4 mrd 2002 kr.). Kostnadsberegningene i MFU er basert på en reallønnsvekst på 2%. En annen faktor med noe usikkerhet er den teknologiske fordyrelse, som er lagt inn med 1,3% i de beregninger som ligger til grunn for den anbefalte løsningen.

Dette er et bevisst optimistisk valg av beregningsfaktorer som vil være svært krevende å oppnå. Selv da ligger ressursbehovet i MFU 500 millioner kroner pr år over forsvarsbudsjettet for 2004.

TRSP 21 Litt populært beskrevet har MFU lagt vekt på å redusere ikke-operativ virksomhet og infrastruktur for å få mest mulig operativ kapasitet. Her har vi oppnådd klare forbedringer. Grovt regnet viser MFU’s beregninger en fordeling på anbefalt operativ virksomhet – ikke-operativ virksomhet på 60% – 40%, tidligere tall var 40% – 60%. Men for å oppnå dette må en rekke anbefalte innsparingstiltak gjennomføres:

– verneplikt (Forsvarets behov styrende)

– ny befalsordning

– ny befalsutdanning

– kvalitetsreform i heimevernet

– nytt og endret konsept for logistikk/støtte

– reduksjon av infrastruktur

– en rekke mindre driftsendringer og reduksjon av ikke-operativ struktur

TRSP 22 La meg gå nærmere inn på den operative strukturen som utredningen anbefaler. Med bakgrunn i de endrede sikkerhetspolitiske rammer beskriver MFU kapasiteter som er–”Relevante – Gripbare – deployerbare”. Disse kapasitetene, med få unntak, skal kunne benyttes både hjemme og ute, avhengig av de politiske beslutninger. Jeg vil først omtale de viktigste felleskapasitetene.

Nasjonal kommandostruktur

TRSP 23 Kommandostrukturen består nå av Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger med to underlagte hovedkvarter, Landsdelskommando Nord-Norge i Bodø og Landsdelskommando Sør-Norge i Trondheim. Denne strukturen representerer en innsparing på 40% i forhold til tidligere kommandostruktur. Det anses nødvendig at Forsvaret gis tid til å implementere og høste erfaringer med nåværende kommandostruktur, og at denne evalueres til ultimo 2004.

Spesialstyrker

Norske spesialstyrker, som er en strategisk ressurs, anbefales organisert i ett felles spesialstyrkeforband, benevnt Forsvarets jegerkommando (FJK). Forbandet etableres med en felles ledelse og støttefunksjoner, i tillegg til Hærens Jegerkommando/Forsvarets Spesialkommando (HJK/FSK) og Marinejegerkommandoen (MJK). Spesialstyrker er avhengig av nasjonal støtte i form av transportfly og dedikerte helikopter. Jeg anbefaler derfor å etablere et luftelement som er en integrert del av spesialstyrkene, med utgangspunkt i ressurser fra dagens struktur.
Felles ISTAR bataljon
TRSP 25 ISTAR (Intelligence, Surveillance, Target Aqcuisition and Reconnaissance) er avgjørende og moderne militære kapasiteter. Kapasiteter for innsamling av informasjon, etterretninger, overvåkning og målutvelgelse eksisterer spredt i Forsvaret også i dag. Det er et behov for å samle kapasitetene for en bedre koordinering, muligheter for oppdragsorganisering og synergieffekt. I tillegg tilføres UAVer. (Unmanned Aerial Vehicles).

TRSP 26 Sambandssystemer og Informasjonsinfrastruktur

For å utvikle en tilpasset informasjonsinfrastruktur planlegger FSJ i 2004 å fremme et nettverksbasert investeringsprogram.
Målet er at det i 2008 er etablert en felles infrastruktur for kommunikasjon og informasjon for hele Forsvaret, og at felles og forsvarsgrenvise sensorer, effektorer og beslutningsstøttekomponenter i hovedsak støtter seg på denne infrastrukturen.

Felles KKIS-enhet

Det anbefales å etablere en modulbasert, gripbar operativ IKT-enhet. Enheten vil ha ansvar for å deployere, etablere og drifte informasjonsinfrastruktur og kommando- og kontrollstøtte for nasjonal kontingentsjef, samt hos deployerte enheter, nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil enheten ivareta ansvaret for defensive nettverks operasjoner (Computer Network operations)

Militære informasjonsoperasjoner

I hovedsak handler militære informasjonsoperasjoner om å ha evne til å kunne påvirke en motstanders militære kommunikasjons og informasjonssystemer samt å beskytte sine egne. I anbefalte styrkestruktur omfatter dette kapasitetene elektronisk krigføring, psykologiske operasjoner og Computer Network Operations (CNO). Felles for tilrådningene innenfor disse områdene er at det anbefales enkeltkapasiteter, men en størst mulig samling av kompetansemiljøene.

Overvåkingssatellitt

Fortsatt tilgang på informasjon fra radarsatellitter vil sikre Forsvaret en betydelig evne til å etablere og opprettholde situasjonsbilder og mulighet til å disponere og utnytte ressursene effektivt. Det anses at tilgang på relevant satellittinformasjon for militære formål best sikres gjennom fortsatt internasjonalt samarbeid i NATO-rammen.

TRSP 27 Forsvarets Sanitet

De mer avanserte sanitetssystemene organiseres av Forsvarets sanitet i kapasiteter som skal være fleksible og modulbaserte, og i tillegg til en landbasert mobil enhet bør enkeltmoduler kunne operere fra fartøy. Enkelte moduler bør kunne deployeres luftveien for å senke reaksjonstiden og for å skape handlefrihet.

For landstyrkene anbefales følgende

TRSP 28 Hærens strukturelementer skal evnen til å operere i høyintensitets konflikt som del av Divisjon/Korps. Hele strukturen, unntatt grensevakt og HMKG, skal være deployerbar nasjonalt og internasjonalt. Hærens hovedleveranse vil være brigaden.

Hærens strukturmål i 2008 er:

· En mekanisert brigade (Brig N) (ca 3000 personell)med hovedvekt på mekanisert infanteri som skal kunne deployeres til internasjonale operasjoner innen 180 dager.

· For å kunne gjennomføre utdanning, trening og vedlikehold, og dermed tilfredsstille kravene til reaksjonsevne for Hærens enheter, er det nødvendig med minst 2 brigadesett materiell. Sammen med utdannet personell utgjør det ekstra materiellsettet rammen for en mobiliseringsbrigade (Brigade 6).

· En mekanisert infanteribataljon (TMBN, ca 500 personell) med kort reaksjonstid. Bataljonen inngår som en enhet i den mekaniserte brigaden (Brig N), men skal også kunne operere som en del av alliert brigade/divisjon. Foruten offiserer og befal vil avdelingen i all hovedsak være satt opp med vervede mannskaper.

· En taktisk landkommando på divisjonsnivå. 6 divisjonskommandoen kan danne rammen for et flernasjonalt DivisionHQ/framework. Kommandoen er svært viktig for å opprettholde nødvendig landmilitær kompetanse og vil være kombinert med ledelse av Hærens styrker.

· Vakt for Kongehuset. HMKG dimensjoneres for de oppgaver de har for Kongehuset.

· Grensekompaniet. Militær grensevakt på grensen mot Russland opprettholdes med samme høye kvalitet som i dag.

· Transporthelikoptre (18 stk Bell 412) vil inngå som kapasitet i Hæren, driftet av Luftforsvaret.

· Et antall taktisk støtte- og logistikkapasiteter som mulige enkeltbidrag til allierte enheter eller til støtte for norske avdelinger.

(- 1 ARBC søke enhet (Atom, Radiologisk, Biologisk, Kjemisk)

– 1 ARBC rense kompani

– 1 Mobilt, kjemisk laboratorium

– 1 CIMIC kompani (Civil-Military Cooperation)

– 1 EOD kompani (Explosive Ordnance Disposal). Kompaniet vil også inneholde kapasiteter fra sjø- og luftforsvaret, med kjernen og ledelse fra Hæren.

– 3 Transportkontroll lag (Movecon)

– 1 Transportkompani

– 1 Drivstoffkompani

– 1 Maskin- og konstruksjonskompani

– 1 Bro- og oversetningskompani)

Brigadens hovedmateriell vil på kort sikt være Leopard 2 stridsvogner og CV 90/113 stormpanservogn. For å starte overgangen til et nytt moderne landstridssystem skal Hæren fortsette utvikling og trening for framtidige konsepter basert på en lettere og helhetlig struktur. Hæren må søkes prioritert med ressurser snarest og senest innen 2010.

En moderne hær, som er begrenset i volum, må være fleksibel og ha høy taktisk mobilitet for raskt å kunne settes inn. Moderne transporthelikoptre vil i fremtiden være viktig for å oppnå dette. Det vurderes anskaffet 12–15 moderne transporthelikoptre i perioden 2010–2015.

De maritime kapasiteter anbefales utviklet slik:

TRSP 29 Sjøforsvarets styrker skal ha evne til å operere til havs og i kystnære farvann nasjonalt og i en NATO-ramme, og skal i hovedsak ha høy reaksjonstid. Kapasitetene skal organiseres slik at moduler kan tilpasset de aktuell oppdrag. Hovedleveransen for Sjøforsvaret er Fregatter.

· Fem nye fregatter med NH90 helikopter. I 2008 vil fregattene fremdeles være under innføring i strukturen.

· Seks Skjold-klasse MTB’er. De første fartøyene vil bli levert i 2008.

· I denne sammenheng anbefales Hauk-klassen utfaset i takt med leveringen av Skjold-klassen, Og senest innen 2010.

· Seks mineryddere. Sjøforsvarets mineryddere videreføres i et antall av 4 minejaktfartøyer og 2 minesveipere. De to overskytende fartøyene utfases.

· Seks Ula-klasse undervannsbåter videreføres, som i dag. Alle båtene vil gjennomføre en begrenset oppdatering

· Kystvakt. Det anbefales at Kystvaktens videreføres med i hovedsak tilnærmet operative struktur. Det anbefales videre en vurdering av ambisjonsnivå og operasjonskonsept for Kystvakten.

· Logistikk- og støttefartøyer. Logistikkfartøyer representerer en vesentlig kapasitet for tilstrekkelig utholdenhet i maritime operasjoner nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil det være viktig for å redusere den landbaserte støttestrukturen.

Det anbefales anskaffet en logistikkfartøykapasitet for fregattoperasjoner før 2010.

· Stasjonært Kystartilleri. Det er i dag etablert langtidslagring (”møllposelagring”) av 9 artillerifort og 6 undervannsanlegg. Det anbefales å avvikle disse anleggene så snart det er praktisk gjennomførbart.

· Kystjegerkommando. Kystjegerkommandoen anbefales videreført som en mindre, maritim del av en felles, taktisk ISTAR enhet.

· Minedykkerkommando. Det anbefales at Minedykkerkommandoen videreføres i sin nåværende form. KNM Tyr ombygges/tilpasses til rollen som støttefartøy.

· Sjøheimevernet. Det er anskaffet moderne hurtiggående fartøyer til Sjøheimevernet for landsettings-, bording-, bevoktnings-, patrulje-, overvåkning og kontrolloperasjoner. Etter en evalueringsperiode vil ytterligere anskaffelser vurderes.

Luftforsvaret

TRSP 30 Luftforsvarets kapasiteter har fra svært kort til kort reaksjonstid og kan raskt deployere, både til andre stasjoner i Norge og til utlandet. Det satses på mobile, modul- og nettverksbaserte enheter for å gi fleksibilitet i forhold til tilpassing til det enkelte oppdrag og integrering med andre egne og allierte styrker. Luftforsvarets hovedoppgave er å stille kampfly og kompetanse til å lede allierte kampflyoperasjoner.

· 48 kampfly av typen F-16MLU videreføres i den operative strukturen. Anbefaling fra FS 2000 om gjenanskaffelse av 48 nye kampfly opprettholdes. F-16s levetid er beregnet til ca 2018 som betyr at nye kampfly må være operative på dette tidspunkt.

· 2 ARS (Air Control Center, Recognized Air Picture (RAP) production centre and Sensor Fusion Post) videreføres. Disse er i utgangspunktet statiske installasjoner, men er vitale ifh til sin rolle nasjonalt og for NATO.

· 1 Lufttanker (MultiRolle Transport- og Tankfly). Vurderes anskaffet. Dette vil representere en viktig nasjonal ressurs, og også et viktig bidrag til alliansen.

· 4 P-3C MPA (Maritime Patrol Aircraft) videreføres og oppgraderes med en forbedret sensorkapasitet, primært for maritim overvåkning. 2 P-3N videreføres og gis oppdatert sensorutrustning primært mot overflate/bakke. Dette vil i tillegg utgjøre en liten, men utnyttbar nasjonal evne til bakkeovervåkning (AGS).

· 3 EK-fly av typen DA-20 Jet Falcon anbefales videreført. Det ser ut til at flyene vil måtte skiftes rundt 2015, og det forutsettes at disse ses i sammenheng med P-3C’s erstatter

· Et antall transportfly, C-130 ekvivalent vurderes videreført slik at nasjonal tilgang på transportfly sikres.

· 14 NH-90 helikopter innfases i perioden. 6 som fregatthelikopter og 8 som kystvakthelikopter. Dette innebærer en betydelig kapasitetsøkning.

· NASAMS luftvern anbefales videreført, men redusert i volum, spisset teknologisk og fellesoperativt innrettet slik at kapasiteten er gripbar på kort varsel. For å sikre størst mulig grad av synergi anbefales all NASAMS aktivitet til kampflybase Ørland.
Heimevernet

TRSP 31 Endret trusselbilde kombinert med en reduksjon av mobiliseringsforsvaret i sin tradisjonelle form legges til grunn for dimensjonering av Heimevernets(HV) framtidige oppgaver, organisasjon og virksomhet. I tråd med Stortingets retningslinjer og rammeskrivets føringer foreslås det at HV gjennomfører en kvalitetsreform fokusert mot støtte i kampen mot terrorisme og andre asymmetriske trusler, samt bidra til å beskytte vitale samfunnsfunksjoner. Med styrke inntil 50000 personell anbefales at HV-strukturen inndeles i tre kategorier; innsatsstyrker, forsterkningsstyrker og oppfølgingsstyrker.

· Innsatsstyrker. Disse avdelingene gjennomfører inntil 15 dager årlig trening for å kunne løse alle typer HV oppdrag. Avdelingene har en meget kort reaksjonstid.

· Forsterknings- og oppfølgningsstyrkene er i hovedsak en videreføring av dagens HV, og som gjennomfører inntil 3+5 dager årlig trening

Dette innebærer også en anbefalt økning av materiellinvestering til Heimevernet.
Logistikk og støttekonsept

TRSP 32 Operativ virksomhet er Forsvarets kjernevirksomhet. For å tilpasse logistikk og støttevirksomheten til den operative struktur er det utviklet et nytt logistikk og støttekonsept.

Dette skal gi en modulbasert logistikk med høy fleksibilitet, samt ha Redusert adm og Forvaltningsapparat basert på Fellesløsninger.

Dette medfører en støtteorganisasjonen størst mulig lik i fred, krise og krig, nasjonalt og internasjonalt, og innebærer videre:

Konsentrasjon av Forsvarets virksomhet til færre områder
Utstrakt integrasjon på tvers av forsvarsgrenene
Etableringen av hovedbaser, filialer, deployerbare og mobile baser
FLO drifter baser, samordner logistikk og støttefunksjoner- i Norge og internasjonalt
Økende grad av alliert samvirke og sivilt-militært samarbeid

TRSP 33 Oppsummere kapasiteter som ikke har nådd opp og svakheter med operativ struktur

Selv om denne strukturen er den beste innenfor gitte ressursrammer, har den mangler og svakheter, spesielt gjelder det mangelen på bredde og seighet. I denne prosessen har vi også vurdert en rekke operative kapasiteter som ikke oppnås innenfor MFU’s ramme. Dersom ressurssrammen skulle økes vil jeg prioritere som følger:

Generelt gjøre strukturen mer robust og øke kapasiteter som NATO etterspør

Materiellinvestering til Hæren
Langtrekkende presisjonsvåpen (LRM), som er en fleksibel og fremtidsrettet operativ kapasitet
Transporthelikoptre.
Transportfly.
Områdeluftvern. Dette kan være både en bakke- og sjøbasert kapasitet.

TRSP 34 Verneplikten

Verneplikten anbefales videreført i et differensiert og fleksibelt system med førstegangstjeneste, lærlingordning, kontraktstjeneste og rekrutteringsordninger tilpasset Forsvarets oppgaver og organisasjon. Følgende elementer fremheves videre:

· Forsvarets behov må være styrende for antall vernepliktige

· Førstegangstjenesten må være meningsfull for den enkelte vernepliktige, og for Forsvaret.

· Sesjonen og rekruttering blir viktigere for riktig seleksjon

· Førstegangstjenesten for tjeneste i Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret skal normalt være 12 mnd, 4-6 måneder for Heimevernet.

· En betydelig andel mannskaper bør være villig til å tegne kontrakt for internasjonale operasjoner.

· Førstegangstjenesten kan inngå som en del av en lærlingordning eller lengre tekniske fagskoler/tilsvarende hvor tjenestetiden er lenger enn 12 mnd.

· Statushevende tiltak skal være et viktig element i rekruttering og motivering for førstegangstjeneste. Det skal gis økonomisk kompenasjon for lang tjenestetid hvor kompensasjonen bør øke etter lengden på tjenestetiden. Denne anbefales økt betydelig.

· Under førstegangstjeneste skal Forsvaret aktivt rekruttere befal og vervede.
Det foreslås også sesjon for kvinner

TRSP 35 Befalsordning

Forsvaret har blitt mindre, omfang av mobiliseringsenheter er redusert og innslaget av gripbare avdelinger med høy reaksjonsevne har økt. Dette krever en noe annen sammensetning av befalsskorpset med et spesielt behov for et stort antall yngre, erfarne offiserer og befal på lavere nivå. Jeg anbefaler derfor en tilpasset befalsordning med spesielt en økning av erfaring og kontinuitet på lavere nivå (Troppsnivå). Dette innebærer flere befal på lengre kontrakt (inntil 35 år). Ved inngåelse av kontrakt vil en utdanningspakke kunne tilbys.

For å sikre Forsvaret tilgang på personell til internasjonal tjeneste, samt for å fordele denne oppgaven, og den kompetanseoppbyggingen dette gir i hele befalskorpset, anbefales å innføre beordringsplikt for alt stadig tjenestegjørende befal.

Videre anbefales en ny utdanningsordning iverksatt 1 januar 2005

TRSP 36 Hovedpunktene for den nye ordningen er:

· Forsvarets skolesenter og krigsskolene etableres som en helhetlig utdanningsinstitusjon. Det anbefales en 3-årig Krigsskole på Bachelor-nivå og 1-2 år Forsvarets Stabsskole (på Masternivå)

· Dagens befalsskoleordning avvikles og erstattes av en 2 årig grunnleggende befalsutdanning (GBU), som er et noe mer praktisk rettet utdanningsløp.

Som del av Grunnleggende befalsutdanning anbefales et grunnleggende befalskurs, GBK på 3 Mnd.

GBK kan gjennomføres gjennom førstegangstjenesten eller som lengre utdanningsløp for teknisk utdannelse, eller direkte fra videregående skole slik som i dag på de områder og bransjer hvor dette kan være hensiktsmessig.

Sammen med befalsordningen vil den foreslåtte befalsutdanningen på en fleksibel måte dekke Forsvarets behov for en kosteffektiv løsning med nødvendig erfaring og kontinuitet på riktig nivå i Forsvarets struktur.

Konsekvenser for fredsstrukturen/baser og stasjoner:

TRSP 37 Deler av den ikke-operative strukturen blir organisert som fellesløsninger. Base Romerike vil ivareta betydelige funksjoner innen logistikk spesielt gjennom opprettelsen av Forsvarets Kompetansesenter Logistikk. Forsvarets kompetansesenter for kommando, kontroll og informasjonssystemer etableres på Jørstadmoen.

TRSP 38 Hæren reduserer kontrollspennet i ledelsen ved at Hæren organiseres på to søyler: Hærens styrker og Hærens transformasjons- og doktrinekommando. Virksomheten konsentreres om Troms og base Østerdal. I tillegg videreføres HMKG på Huseby, base Sør-Varanger for Grensevakten og base Porsanger.

TRSP 39 Sjøforsvaret Et fartøysbasert logistikkonsept for Sjøforsvaret vil påvirke størrelse og innhold på de landbaserte baser. Åsegarden foreslås nedlagt som Alliert Treningssenter Nord og virksomheten anbefales å utnytte ledig kapasitet i eksisterende garnisoner i Troms og Finnmark. Dette vil også gi bedre tilbud på skytefelt og krysstrening mellom norske og allierte avdelinger.

Luftforsvaret Der det er hensiktsmessig samles en del utdanningsmiljø og tekniske miljø i fellesløsninger på tvers av forsvarsgren. Noen av de operative kapasiteter samles i sterkere kompetansemiljø, herunder foreslås Gardermoen nedlagt og 335 Skv flyttet til Rygge.. Evenes, Torp, Langnes, Flesland, og Værnes anbefales nedlagt som Mob-flyplasser.

TRSP 41 Heimevernet anbefales organisert i 12 distrikter som vist på transparent.

TRSP 42 Sammenfatning

· Den pågående moderniseringen i Forsvaret er avhengig av tilstrekkelige og forutsigbare rammevilkår. Det trenger Forsvaret fortsatt i oppfølgingen av MFU.

· MFU har lagt til grunn det laveste ressursnivå fra FMIN’s rammeskriv. Dette er allikevel 500 millioner kroner over forsvarsbudsjettet for 2004.

· MFU’s anbefaling legger til grunn tilpassninger og innsparinger hva angår:

– Verneplikt

– Befalsordning- og utdanning

– Logistikk og støttekonsept

– Infrastruktur

I tillegg har MFU lagt til grunn svært krevende og optimistiske beregningsfaktorer.

· Jeg er også spesielt fornøyd med at vi nå synes å dreie vårt årsverksforbruk fra logistikk- og støttefunksjoner og over i den operative søylen. Her forventer vi å oppnå klare forbedringer med fordeling på anbefalt operativ virksomhet – ikke-operativ virksomhet på 60% – 40%, tidligere tall var 40% – 60%.

· Med dette som grunnlag viderefører MFU moderniseringen av Forsvaret og vil kunne gi oss fremtidsrettede operative kapasiteter som er ”Relevante – Gripbare – deployerbare”. Dette innebærer operative kapasiteter som, med få unntak, vil benyttes både hjemme og ute, avhengig av de politiske beslutninger.