Skip to content

Admiral Haakon Bruun-Hanssen

Kjære alle sammen. Godt nytt år!  

Forsvarssjefens tale i Oslo militære samfunn er en tradisjon, likeså er tema «Status og utfordringer i Forsvaret». Ved inngangen til et nytt tiår er det naturlig å rette blikket fremover og vurdere hvordan Forsvaret skal møte de utfordringene som ligger foran oss.

Det er nettopp dette som er gjort i mitt fagmilitære råd (FMR) til regjeringen 8.okt 2019. Rådet er tydelig på behovet for å øke volumet i Forsvaret for at vi skal kunne løse våre oppgaver på en troverdig måte i fremtiden. Behovet er et resultat av en forverret sikkerhetspolitisk situasjon og økte krav og forventninger fra våre NATO-allierte til hva Norge bør bidra med til fellesskapet.

Rådet bygger videre på gjeldende LTP – Kampkraft og Bærekraft. Rådet bygger på den forutsetning at vi når målsettingene for den fire-års perioden vi avslutter i år. 

Gjeldende langtidsplan legger opp til en omfattende modernisering og omstilling av Forsvaret fra 2017 og 20 år frem i tid. En rekke enkelttiltak skal bidra til å styrke Forsvarets operative evne, kampkraft og bærekraft.

Regjeringen har økt bevilgningene til Forsvaret med 9,4 milliarder i nominelle kroner disse fire årene. Forsvaret vil i tillegg ha effektivisert driften for mer enn 1 mrd kroner i samme periode. Betydelige ressurser er dermed gjort tilgjengelig for omstilling og modernisering. Pengene er benyttet til å styrke grunnmuren i Forsvaret og investere i nye kapabiliteter. 

Innholdet i FMR er vel kjent for denne forsamlingen. Hovedvekten av mitt foredrag er derfor viet hvor vi står i dag med hensyn til de styrkingene gjeldende LTP vektlegger. Den sikkerhetspolitiske situasjonen påvirker oss i vår daglige oppgaveløsning, og har vært en viktig faktor i utformingen av FMR. Jeg vil derfor starte med sikkerhetsutfordringene og deretter gå over til hvordan vi har løst våre oppgaver i 2019.

Den globale stormaktrivaliseringen mellom USA, Kina og Russland tiltar. Militære virkemidler brukes i økende omfang for å sende signaler og markere interesser. Dette skjer også i våre nærområder, noe den russiske øvelsen «Ocean Shield» i august 2019 og gjentatte amerikanske bombeflytokt inn i Barentshavet siste året er eksempler på. 

Under øvelse «Ocean Shield» sendte Russland flertallet av fartøyene fra Østersjøflåten og Nordflåten inn i Nordsjøen og Norskehavet. Først øvde de på å stenge tilgangen til Østersjøen og Norskehavet, deretter øvde de bastionsforsvaret i Norskehavet. Dette er den største og mest fremskutte øvelse vi har sett siden den kalde krigen. Norges utfordring er at vi ligger bak den fremskutte russiske forsvarslinjen ved GIUK gapet som ble demonstrert under øvelsen. Blir denne etablert vil det være meget krevende å få allierte forsterkninger inn til landet vårt. 

Nordområdene og Arktis har fått økt oppmerksomhet, og vi ser at interessemotsetningene blir mer fremtredende. Russland vil beskytte og regulere sine rettigheter i nord og søker samarbeid med Kina i denne sammenheng. Land som USA og Storbritannia ønsker ikke regulering, men vektlegger alle former for navigasjonsfrihet. Det siste året har vi også sett stormaktene teste hverandre over bevegelsesfriheten i den nordlige sjørute. USA kritiserer Russland for å ta seg til rette i Arktis og er mot et kinesisk nærvær i regionen. Kina er opptatt av tilgangen til naturressursene og søker fotfeste i regionen. Deres invitasjon til debatt om hjemmelsgrunnlaget i Svalbard traktaten er i denne sammenheng bekymringsfullt sett med norske øyne. Et russisk-kinesisk samarbeid i nord vil kunne utfordre våre interesser i området. 

Kina har utfordret FNs havrettskonvensjon over flere år i Sør-Kina havet. Russland har gjort det i Kertsj stredet ved inngangen til Azovhavet siden 2018. De siste 10 måneder har vi sett Tyrkia gjøre det samme utenfor kysten av Kypros. I disse tilfellene hevder den sterkeste sin rett, og understøtter sitt standpunkt med militære maktmidler. Handlingene har medført protester fra FN og EU, men til nå har det internasjonale samfunn ikke grepet inn. Dette er dårlig nytt for småstater med store økonomiske verdier i sine havområder. 

Barentshavet og Norskehavet har fått økt militærstrategisk betydning både for Russland og USA. Operasjonskonsepter fra den kalde krigen er revitalisert, og det øves og opereres jevnlig i dette området. 

Aktiviteten i det russiske forsvaret er opprettholdt på et høyt nivå, og utviklingen av nye våpensystemer fortsetter. Siste året har vi sett flere russiske marineøvelser utenfor Norges kyst samt deployering av multirolle ubåter ut i Atlanteren. Disse ubåtene er en direkte og alvorlig trussel for norsk og alliert sikkerhet, og kan true amerikanske forsterkninger til Europa. Aktivitetsmønsteret og utplassering av langtrekkende missiler på nesten alle våpenplattformer, gjør at varslingstiden for et eventuelt angrep er meget kort.

Kina fortsetter sin militære opprustning i et stadig større tempo. I USA er oppmerksomheten i økende grad rettet mot Kina, og det er et spørsmål om dette vil påvirke den transatlantiske link og sikkerhetsgarantiene til Europa. USAs militære nærvær i Europa per i dag tyder ikke på dette, men på den annen side er forventningene deres til europeiske allierte blitt både større og tydeligere når det gjelder å ta økt ansvar for egen sikkerhet.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen globalt og lokalt kan gjøre det krevende å opprettholde stabilitet og forutsigbarhet i nordområdene i fremtiden. Skal Norge kunne påvirke denne utviklingen må vi være mer aktive ovenfor andre nasjoner for å fremme og håndheve norske interesser og norsk politikk. I en verden hvor den sterkeste i økende grad tar seg til rette, vil vår militære evne og vårt militære nærvær spille en viktig rolle, både for avskrekking og for å beholde politisk handlefrihet. 

Vi vil alltid være avhengig av allierte for å lykkes med en balansegang i nordområdene, men uten et relevant forsvar i en realpolitisk virkelighet kan vi fort bli småstaten ingen tar hensyn til.


NATO feiret 70 år i 2019. Organisasjonen har tilpasset seg skiftende sikkerhetspolitiske utfordringer gjennom årene. Etter den kalde krigen var NATOs oppmerksomhet rettet mot samtidens trusler og «out of area» operasjoner. NATO-møtet i 2014 var starten på en reorientering mot kollektivt forsvar. Fram til i dag har det vært satt et sterkere søkelys på byrdefordeling, reaksjonsevne samt fremskutt nærvær.

I 2019 godkjente militærkomiteen NATOs nye militære strategi som er tilpasset det gjeldende trusselbildet. Arbeidet med å etablere et helhetlig konsept for avskrekking og forsvar er godt i gang, og ventes godkjent ila 2020. NATO er også i gang med å revidere de nye regionale forsvarsplanene i Europa. Disse skal tilpasses konseptet for avskrekking og forsvar. I denne sammenheng vil en egen plan for beskyttelse av sjøveis forbindelseslinjer og forsterkningstransporter bli utarbeidet. 

Omfanget av øvelser i NATO-rammen øker, og disse rettes mer mot kjerneoppgavene og krigføring mellom stater. 


I fjor sa jeg at antallet sensorer og plattformer var marginalt for å løse våre pålagte oppgaver. Aktivitetsnivået i 2019 har forsterket dette inntrykket. Det økte aktivitetsnivået hos vår nabo i øst og fra allierte har kontinuerlig utfordret tilgjengeligheten på Forsvarets ressurser. 

MPA-miljøet på Andøya har stått på dag og natt for å levere flytimer til overvåking av aktiviteten i våre nærområder. Klargjøring av egne fly samt støtte til allierte fly som har operert ut fra Andøya, har pågått kontinuerlig høsten 2019. Til tross for en aldrende flypark og lav bemanning har avdelingen levert iht krav. BZ

Også F-16 miljøet i Bodø har merket det økte operasjonstempoet. QRA ble aktivert en rekke ganger i 2019, og i perioder ble beredskapen i tillegg økt til 4 fly.

Sjøforsvarets fartøyer, både i Marinen og Kystvakten, har vært hyppig engasjert i tilstedeværelse, overvåking og suverenitetshevdelse. Marinens fartøyer har gjennomført 38% av sin seilingstid i Nord-Norge. Korvettene og ubåtene har tilbrakt mer tid og hatt høyere aktivitet i nord enn i sør. Oppdragsmengden har resultert i at fartøyene har seilt mer enn planlagt i 2019. Kystvakten har opprettholdt sitt aktivitetsmønster og gjennomført 1 120 inspeksjoner, og gitt 242 reaksjoner i 2019. Dette er et normalt nivå. 

Antallet allierte soldater som har vært på trening i Norge siste året er på det dobbelte av forventningene fra 2016. Vertsavdelingene i Hæren har dermed fått langt større aktivitet knyttet til denne rollen enn planlagt. En positiv effekt er økt kompetanseoverføring mellom våre avdelinger og allierte styrker.

Erfaringene fra 2019 har understreket at vi har for få enheter til å løse Forsvarets oppgaver innenfor gjeldende ambisjonsnivå. De samme erfaringene har forsterket inntrykket av at vi mangler nødvendig utholdenhet i hele organisasjonen. Bemanningsnivået er tilpasset en langt lavere fredstidsaktivitet enn det som kreves i dagens situasjon, og vi har ikke lenger fleksibilitet til å omprioritere menneskelige ressurser i organisasjonen. Dette innebærer at belastningen på våre ansatte blir urovekkende høyt. Samtidig vil jeg berømme dem for den fantastiske innsatsen de legger ned for at vi skal kunne løse våre oppgaver.

I det fagmilitære rådet har jeg anbefalt en betydelig personelløkning for å styrke utholdenheten i hele organisasjonen. Jeg har videre anbefalt å prioritere dette tidlig i neste periode, slik at vi kan få maksimalt ut av den strukturen vi har.


Sikkerhetssituasjonen i Irak har forverret seg i 2019, og nådde en foreløpig topp i kjølvannet av drapet på Qasem Soleimani 3. januar, og Irans tilsvar i form av missilangrep på koalisjonsbasene ved Al-Assad og Erbil natt til 7. januar. Like etter vedtok parlamentet at alle utenlandske styrker må forlate Irak snarest. Mange stiller seg derfor spørsmål om hva som nå vil skje.

For det første oppfattes ikke parlamentets beslutning som en ordre. Et slik vedtak må omsettes av regjeringen. Ber regjeringen oss forlate Irak, vil vi selvfølgelig gjøre det. Det er imidlertid ikke sikkert regjeringen ønsker at koalisjonen forlater Irak. Alternativene kan fortone seg verre.

Uten koalisjonens nærvær kan Iran ta økende grad av kontroll over Irak, noe som vil kunne endre maktbalansen mellom Iran og Saudi-Arabia i hele regionen. Et annet alternativ er at misnøyen med sittende irakiske regjering kan resultere i borgerkrig. Til sist vil ISIL kunne få nødvendig handlingsrom til å gjenopprette sitt kalifat i de sunni-dominerte delene av Irak. 

Regjeringen i Bagdad leter utvilsomt etter en løsning som gir størst mulighet for at de beholder egen handlefrihet. President Trump sin oppfordring til NATO om å ta en større rolle i Irak, kan nettopp være et slikt alternativ. Det er ingen tvil om at NATO kan overta hele «Operasjon Inherent Resolve», og vil kunne garantere et tydeligere skille til USAs «Maksimum Pressure Campaign» mot Iran. 

Irans angrep på Al-Assad basen med 17 ballistiske missiler rammet vårt styrkebidrag fra Panserbataljonen. Til alt hell ble våre soldater varslet om angrepet og tok nødvendige forholdsregler. Ingen soldater ble skadet, og skadene på materiell og infrastruktur er minimale. Jeg vil berømme soldatene våre og deres profesjonelle innsats og ro i denne tiden.

Irans svar med ballistiske missiler mot to koalisjonsleire er en betydelig heving av spenningen i regionen. Dersom Iran sto for det initielle varselet om angrepet, kan det tolkes som en avmålt og kontrollert respons på drapet av Soleimani. Uten varselet er det ingen tvil om at mange allierte soldater ville blitt drept, og situasjonen kunne fort eskalert til krig. Nedskytingen av det Ukrainske passasjerflyet i Teheran kan tyde på at noen i Iran var forberedt på nettopp det. 

Angrepet er et eksempel på hvilken trussel moderne missiler representerer, og hvor liten varslingstid man får mot slike angrep. 

Vi er i ferd med å gjenoppta mentoreringen etter irakernes eget ønske, og vi planlegger med å opprettholde vårt bidrag til koalisjonen ut året. Hva som skjer i fortsettelsen, får vi vente med inntil politiske samtaler avklarer veien videre.


I Afghanistan mentorer vi fortsatt spesialpolitienheten i Kabul. Dette oppdraget har vi hatt i over 10 år og våre afghanske kollegaer er blitt dyktige innen kontraterror operasjoner. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er imidlertid ikke blitt bedre de siste årene.  

Arbeidet med å etablere en fredsavtale mellom USA og Taliban strandet på målstreken i september 2019. Det er imidlertid håp om at disse samtalene vil bli gjenopptatt. Alle parter ser at kun en politisk løsning som inkluderer Taliban kan bringe fred til dette krigsherjede landet. Taliban av 2019 er mer moderate. De har ved flere anledninger gått til angrep på de militante islamistene i ISKP for å hindre at ekstremistene får utvidet fotfeste i landet.

USA har ambisjoner om å redusere sitt styrkebidrag i Afghanistan. Min vurdering at et amerikansk nedtrekk vil komme i nær fremtid uavhengig av samtalene med Taliban. NATO vil da sannsynligvis følge opp med et tilsvarende nedtrekk. Nedtrekket vil ikke endre evnen til å støtte de afghanske sikkerhetsstyrkene, men reduserer robustheten til allierte styrker.

Fra mine samtaler med sjef RSM har jeg fått et bestemt inntrykk av at det fortsatt er ønskelig at Norge viderefører mentoreringen av spesialpolitienheten i Kabul, uavhengig av eventuelt nedtrekk. Vi har også tatt på oss oppdraget å lede det allierte militærsykehuset i Kabul fra april 2020 for en periode på 18 mnd. 


I november avsluttet vi vår andre deployering av et C-130J transportfly til støtte for FN-operasjonen i Mali. Forsvaret er forberedt på en ny deployering av fly de kommende årene. I mellomtiden fortsetter vi driften av leiren i Bamako ut 2022.

Norge har mottatt en forespørsel fra Frankrike og Mali om å delta i en internasjonal operasjon for å bekjempe de militante islamistene i Mali. Forespørselen har sammenheng med det internasjonale samfunnets vilje om å bekjempe eller begrense IS’ utbredelse.

Da ISIL tapte terreng i Syria og Irak vedtok de å spre sin ideologi til andre deler av verden. Vi har observert over de siste årene spredningen av ekstrem islamisme både til sørøst Asia og Afrika. En rekke militante islamistiske organisasjoner er nå etablert gjennom hele Sahel belte i Afrika, fra Mali i vest til Somalia i øst. 

I Sahel er det stor fattigdom, arbeidsløshet og manglende utdanning. Ungdom uten fremtidsutsikter er et enkelt mål for rekruttering til de militante islamistene, og antallet har økt betydelig i regionen siste året. Selv om mange av gruppene først og fremst har en lokal agenda, har ledelsen av IS i «Greater Sahara» en klar målsetting om å opprette et nytt kalifat basert på ekstrem islamisme. Lykkes de med dette, er det ventet at det vil skape en betydelig migrasjon bort fra området, slik vi så i Syria. Det er også en bekymring for at et nytt synlig kalifat vil øke tilslutningen til ekstrem islamisme i andre deler av verden, også i Europa.  

Utviklingen i Mali, Burkina-Faso og Niger er urovekkende. De militante islamistene går til angrep på regulære militære avdelinger for å demonstrere svakheten til styresmaktene samtidig som de sikrer seg sitt eget handlingsrom. 

Frankrike vil ta ledelsen i en internasjonal operasjon som skal begrense oppslutningen til IS og hindre dem i å opprette et nytt kalifat. På militær side innbefatter dette å bekjempe de militante islamistene samtidig som vi bygger opp de lokale sikkerhetsstyrkene til et faglig nivå hvor de selv kan begrense de voldelige angrepene i området. 

En operasjon i Mali vil være av samme type som vi har bidratt til i Afghanistan og Irak. Norske offiserer og soldater har over mange år vist at vi er gode på denne typen operasjoner og oppnår mer suksess enn mange andre nasjoner. Nettopp derfor ønsker Frankrike å ha Norge med i denne operasjonen.

Forsvaret kan bidra mer i Mali, men det er en politisk avgjørelse om Norge skal fortsatt delta i kampen mot militante islamister i nye deler av verden.


Vi viderefører vår militære deltagelse i FN-misjonene i Midtøsten og Sør-Sudan med omtrent samme størrelse som i 2019. I oktober hadde jeg gleden av å ønske GM Kristin Lund velkommen hjem etter to år som styrkesjef i UNTSO. Som eneste kvinnelige styrkesjef i FN og som sjef for 2 ulike misjoner har hun satt et tydelig og positivt spor etter seg. For sin innsats ble hun hedret med St. Olavs Orden av HM Kongen.

Norge er en viktig bidragsyter til NATO sine stående maritime styrker. Disse er en viktig del av NATOs evne til raskt å respondere på oppdukkende situasjoner og har de siste årene blitt stadig viktigere for å vise NATO-nærvær i Østersjøen, Middelhavet og Svartehavet. Den 9. desember 2019 overtok Norge kommandoen for SNMG 1 med flaggskipet KNM Otto Sverdrup under ledelse av Fkom Yngve Skoglund. Dette er femte gang på 10 år at Norge leder denne styrken. 15. januar overtok vi også ledelsen av SNMCMG 1 ved OK Henning Knudsen-Hauge. Dette innebærer at Norge nå har ledelsen av to av NATOs fire stående marinestyrker. 

Norge har bidratt aktivt i NATOs fremskutte nærvær i Litauen siden 2016. Sommeren 2019 skiftet vi fra en ISTAR-enhet tilbake til en mekanisert kompanistridsgruppe. Denne skal vi opprettholde ut 2022. 

Norske bidrag i internasjonale operasjoner er relativt små, men de er ettertraktet fordi de holder høy kvalitet, leverer det de lover, og er enkle å samarbeide med. Vi er en verdsatt og troverdig partner. 

Under mine besøk lar jeg meg stadig imponere over den innsats som våre soldater og ledere legger ned – det gjør også våre utenlandske kolleger. Vi får som oftest langt mer ut av våre ressurser enn det andre nasjoner gjør. Det er ikke individer, men systemet som over tid har produsert gode ledere, gode holdninger og gode militærfaglige kvaliteter som sikrer oss den internasjonale anerkjennelsen. 

Vi gjør mye riktig for tiden og det skal vi være stolte av.


Vi går nå inn i det siste året av gjeldende LTP. I Forsvaret skal oppmerksomheten vies mot å gjennomføre planen og sikre et best mulig utgangspunkt for neste periode. 

Målet i gjeldende LTP er å styrke den operative evnen i fred, krise og krig. De første årene er prioriteten gitt til å få det vi har til å virke, men moderniseringen av Forsvaret er også iverksatt gjennom en betydelig økning i investeringene. 

Gjeldende LTP har hatt en markant satsning på å ta igjen etterslep på vedlikehold, styrke reservedelsbeholdninger, bemanne opp deler av strukturen og til sist øke aktivitetsnivået. 

Totalt 2,5 mrd er avsatt til vedlikehold og reservedeler i planperiode. Etterslepet er blitt betydelig mindre og et høyere vedlikeholdsnivå er etablert. Omfanget av reservedeler øker, og utfordringene i dag er først og fremst knyttet til systemer som er blitt ukurant og hvor reservedeler er nesten umulig å oppdrive. Ute ved de operative avdelingene merkes denne satsningen ved at stadig flere enheter får en bedret materiellmessig tilgjengelighet. 

Alle utfordringene er ikke løst, og blir det trolig ikke før eldre systemer er skiftet ut. 

I år starter Sjøforsvaret oppbyggingen av den 5. fregattbesetningen, den 8. besetningen til de helikopterbærende kystvaktfartøyene og den 2. besetningen til KNM Maud. Satsningen innebærer at alle Kystvaktens fartøyer nå får dobbel besetning, og at løsningen prøves ut i Marinen. Vi vet at løsningen gir økt tilgjengelighet og færre driftsavbrudd. Målet er å få mest mulig ut av plattformene samtidig som vi søker å minimere enhetskostnaden pr seilingsdøgn.


Langs vår nordøstlige flanke styrkes og samordnes den militære landmakten under Finnmark landforsvar hvor etableringen foregår stegvis, og målet er økt tilstedeværelse med kampklare militære styrker under felles ledelse. Utviklingen innebærer omfattende investeringer i materiell, bygg og anlegg samt et økt antall soldater til landsdelen. 

Ledelsen til FLF ble etablert i august 2018 og skal være fullt operativ innen 2021.

I januar 2019 etablerte vi en kavalerieskadron på GP. Den bygges opp til en kavaleribataljon senest innen 2025, og vil bli benevnt Porsangerbataljonen.  

Vi har etablert et jegerkompani og en sanitetstropp som et ledd i styrkningen av grensevakten. Avdelingen ble delvis operativ i fjor, og forventes fullt operativ senest i 2022.

Heimevernet styrkes i Finnmark. Materiell og kompetanse tilpasses øvrige kapabiliteter i Finnmark og det er egne dedikerte innsatsstyrker fra Heimevernet med ansvar i Finnmark. 

Forsvaret har hatt utfordringer med lokal rekruttering til HV i Finnmark. Som en prøveordning gjennomførte vi derfor 6-mnd grunnleggende soldatutdanning for finnmarkinger til HV ved GP høsten 2019. Dette var en stor suksess. Bedre tilgang på motiverte soldater med tilhørighet til regionen gir en styrket bemanning av HV-17. Prøveordningen vil derfor fortsette.

Jeg har i tidligere uttalt at min hovedprioritet er å gjennomføre innfasingen av F-35 i Forsvaret. Det er derfor hyggelig å konstatere at vi fortsatt er i rute med dette prosjektet. Våre første fly ble erklært operative 6. nov 2019, og de har overtatt Høy Luftmilitær Beredskap(HLB) fra F-16 i år som planlagt. Dette innebærer at F-35 nå vil løse operative oppgaver, både nasjonalt og internasjonalt, og i mars vil et antall fly deployere til Island som ledd i NATOs air policing. 

Vi har nå 15 fly på Ørland og syv fly i USA til øving og trening. Ytterligere seks fly leveres ila 2020. Vi er i rute til å overta QRA-beredskapen fra F-16 i 2022, og erklære hele kampfly våpenet fullt operativt i 2025. Selv om det er noen utfordringer er F-35 et prosjekt som hittil har levert til avtalt tid og til avtalt pris. Det eneste vi så langt ikke rår over er dollarkursen.

Anskaffelse av P-8 Poseidon maritime overvåkningsfly er også i rute. Vi har besetninger i USA både under utdanning og i operativ avdeling. Første fly kommer til Norge i 2022 og vi skal være fullt operative i 2025.  De tilbakemeldinger jeg får fra både piloter og systemoperatører er at flyene og sensorene har vesentlig bedre ytelse enn hva vi i dag opererer. 

Vi har over flere år hatt utfordringer med NH-90. Sene leveranser, omfattende vedlikeholdsbehov, manglende reservedeler og for få teknikere har alle medført betydelige forsinkelser. Systemet leverer alt for få flytimer ift behovet og følgelig er den operative støtten til Kystvakten og Marinen marginal. Det er en alvorlig situasjon og jeg kan ikke med trygghet si at vi har en løsning på alle utfordringene. Vi jobber målrettet for å bedre reservedelssituasjonen og effektivisere vedlikeholdet og jeg forventer at dette vil bedre tilgjengeligheten etter hvert.

Regjeringen har bevilget ekstra midler til det økte vedlikeholdsbehovet. Forsvaret inngår samarbeid med en strategisk partner for å støtte vedlikeholdet samtidig som Luftforsvaret øker sin kapasitet, blant annet gjennom re-rekruttering av teknisk personell og ved å øke utdanningen av nytt personell. 

Det som er positivt, er at helikopteret er meget bra når vi flyr det. Ytelsene i alle roller er meget gode. De siste månedene har fregattene og NH-90 øvd anti-ubåt operasjoner sammen. Systemene holder høy kvalitet og samspillet gir et betydelig løft i den samlede AU-kapasiteten. 


Oppbyggingen av luftvernet foregår stegvis og er planlagt ferdig i 2030. Oppgraderingen av eksisterende luftvern til NASAMS III og oppbyggingen av flere luftvernstridsgrupper er godt i gang. Neste steg er anskaffelse og innfasing av kampluftvern, samt bærbare luftvernsystemer. Det siste steget er innføringen av langtrekkende områdeluftvern. Behovet for mer luftvern er åpenbart. Prioriteten er høy, men samtidig er dette komplekse og kostbare systemer som det tar tid å anskaffe og innfase.

De første leveranser av nytt artilleri er ankommet Norge. Totalt anskaffes 24 skyts(K-9) pluss 6 ammunisjonskjøretøy. Artilleribataljonen starter sin omvæpning denne høsten og forventes fullt operativ innen 2022. Det har vært skrevet negativt om rekkevidden på artilleriet i media i løpet av julen. De skyts vi anskaffer er fullt kapable. Med nyere ammunisjon vil de gi betydelig økte rekkevidder.

Hærens CV90 kampvognsystem (144 vogner) har over flere år gjennomgått betydelige oppgraderinger som har bedret situasjonsforståelsen, økt evnen til digitalisert deling av måldata og bedret beskyttelse for mannskapet. CV90 kan med fremtidige sambandsløsninger dele sensorinformasjon med andre landstyrker, fly og fartøyer i sanntid. Vi opplever stor interesse for denne utviklingen fra allierte nasjoner.

3 nye isforsterkede Kystvaktfartøy er i rute med leveranser i perioden 2022-2024. De vil erstatte Nordkapp-klassen. Kystvakten har i tillegg overtatt den statlige slepebåtberedskapen fra i år. 2 fartøyer er innleid for formålet, men de skal også bidra til å løse andre kystvaktoppgaver i det daglige. Ordningen gir økt kapasitet til ivaretagelse av ressurskontroll og suverenitetshevdelse og er en god utnyttelse av samfunnets ressurser. 

Ubåtprosjektet var ment å fremskaffe nye ubåter fra 2025. Forsinkelser med kontraktsinngåelsen skyver på dette tidspunktet. I påvente av at nye ubåter realiseres er Sjøforsvaret gitt i oppdrag å planlegge for videre drift av Ula-klassen. 

Fremtidig maritime minemottiltakskapasitet er et utviklingsprosjekt hvor vi vektlegger autonome systemer både for sveip og jakt. Undervannsfarkosten Hugin er i tjeneste, men vi ser allerede i dag at det er en risiko for at prosjektet knyttet til autonome fartøyer med sveip kan realiseres noe senere enn opprinnelig planlagt. For å sikre en troverdig mineryddingskapasitet i påvente av disse leveransene levetidsforlenger vi to Alta- og to Oksøy-klasse minefartøyer utover 2025.


Gjeldende LTP ga oss i oppdrag å videreutvikle logistikken og tilpasse den til hva det sivile leverandørmarked kan tilby. Muligheter for samarbeid skulle vektlegges.

Et logistikksystem for Forsvaret må fungere i hele konfliktspekteret, fra fred via krise og til krig. Reaksjonstiden skal være kort, det må gi betydelig utholdenhet og systemet skal fungere over hele landet. Norsk eierskap og produksjon er en forutsetning. Det samme er sikkerhetsklarering av personellet. 

I 2014 opprettet vi Nasjonalt logistikkoperasjonssenter som er den militære ledelsesfunksjonen for operativ relatert logistikk. I 2015 inngikk vi langsiktig strategisk partnerskap med Wilhelmsen-gruppen for økt forsyningskapasitet og tilgang til baser og havnetjenester. 

Siden da har vi inngått avtaler med de store matvaregrossistene. Vi har også etablert tilsvarende beredskapsavtaler innen transport, ammunisjon og vedlikehold, for å nevne noen. Norske virksomheter som Bring, Grieg og Nammo m.fl er nå en del av vår samlede beredskap, og våre strategiske partnere tar et stort samfunnsansvar.  

Ved hjelp av disse avtalene har vi redusert betydelige faste kostnader knyttet til bygg, anlegg, materiell og bemanning i forhold til om vi skulle bygget dette opp selv. Kostnadene er nå variable og en direkte følge av tjenestene som leveres. I sum er derfor logistikken vår blitt langt mer kosteffektiv. Løsningen er sentralt ledet gjennom logistikkoperasjonssenteret, men har sivil, lokal utførelse.

Logistikksystemet er testet. Det er enestående i alliansen, og fungerer svært godt. Øvelse Trident Juncture 18 viste at systemet har en formidabel kapasitet, og kan levere i forhold til nasjonale så vel som NATO behov. Vi har nå et effektivt forsyningssystem for daglig drift, og som kan skaleres opp vesentlig til å ivareta leveransebehovene fra allierte. Systemet har kapasiteten som kreves for krig, samtidig som det har en kostnad vi kan bære i fredstid. Løsningen overstiger hva vi kunne maktet på egenhånd.

Strategiske partnerskap har så langt vært en suksess, men vi er ikke i mål. I årene fremover vil vi se på nye områder innen forsyning, vedlikehold, bygg og anlegg og ikke minst IKT. Rekvisisjonsloven gir oss fortsatt muligheter for å øke logistikkstøtten i krig, men systemet må moderniseres og tilpasses dagens samfunnsstruktur. Dette arbeidet er påbegynt.


Ny militær ordning(OMT), som ble vedtatt i 2015, er den største personalpolitisk endringen i Forsvaret på mange tiår. Ordningen skal være innført innen utgangen av 2020. Å få ordningen til å virke optimalt vil imidlertid ta mye lengre tid.

OMT skal blant annet sikre økt kompetanse og erfaring ved våre operative avdelinger. Dette gjelder i første rekke for spesialistene, både soldater og befal. Det skal bidra til å øke ståtiden, kvalitet på utdanningen og derav øke kampkraften. I tillegg skal OMT gjøre det enklere å rekruttere og ansatte personell og spesialister fra et bredere mangfold enn tidligere.

FST gjennomførte en evaluering av innføringen etter vel to år. Resultatene viste at vi ikke har økt ståtiden blant de unge vesentlig. «Prosjekt Spesialisten» har gjennom spørreundersøkelser og analyser kommet frem til en rekke tiltak som anbefales iverksatt for å øke ståtiden.  

Anbefalingene er innarbeidet i en kampanjeplan som har som mål å innføre alle endringene i løpet av dette året. I denne planen inngår også konvertering av gjenværende yrkesbefal til hhv befal eller offiser basert på deres formelle utdanningsnivå.

Etter fire år ser vi i dag at spesialistkorpset begynner å ta form og virke etter sin hensikt mange steder. Det er imidlertid fortsatt noe usikkerhet knyttet til roller og rolleforståelse både blant spesialister og offiserer. Den kulturelle snuoperasjonen som OMT innebærer har vi vært bevisst, men det er et generasjonsprosjekt og vi må jobbe kontinuerlig med dette i årene fremover før vi kan si at systemet har satt seg.


Utdanningsreformen kom i kjølvannet av OMT og ble iverksatt i 2018. Krigsskolene, befalsskolen og videregående befalsutdanning 1, 2 og 3 er alle etablert. Tilbakemeldingene fra de første elevene på alle utdanningene er meget positive, og rekrutteringen til krigsskolene er også meget bra. I 2019 har ca 80% av de 210 elevene som ble tatt opp ved krigsskolene bakgrunn fra førstegangstjeneste eller spesialistordningen. Dvs rundt 20% har ingen tidligere erfaring med Forsvaret, mens seks av dem har en relevant bachelor fra før og gjennomfører krigsskolen på ett år.


Det sikkerhetspolitiske landskapet er i bevegelse og utviklingen er bekymringsfull. Stormaktrivalisering og regionale motsetninger preger bildet. Antall hendelser hvor den sterkeste tar seg til rette øker, og militær maktbruk er blitt mer vanlig. Skal Norge sikre sine interesser og bidra til stabilitet i våre nærområder må vi ha et forsvar som er synlig, tilgjengelig og troverdig.

De siste årene er det brukt betydelige ressurser på å sikre at det forsvaret vi har fungerer best mulig. En rekke tiltak er iverksatt gjennom gjeldende LTP, og de har gitt betydelig effekt. Samarbeid med allierte, strategiske partnere og Totalforsvaret har vært avgjørende for å få mest mulig ut av ressursene og heve kvaliteten på Forsvaret som system. 

Moderniseringen er startet og fortsetter inn i neste periode. Det dreier seg selvfølgelig om materiell, men like viktig er moderniseringen av vår kompetanse til å forstå betydningen av ny teknologi og nye krigføringsarenaer for så å utnytte kunnskapen til vår fordel. 

Vi har kommet langt i å få det vi har til å virke. Vi får mer ut av våre knappe kapasiteter enn de fleste. Det skyldes dyktig og motivert personell som står på for at vi skal løse våre oppgaver hver eneste dag. Imidlertid ser vi at ambisjoner og krav nå overstiger det organisasjonen makter å levere. Volumet på personell og materiell er flaskehalsen.

Det er denne utfordringen som er adressert i mitt fagmilitære råd. Jeg har beskrevet 4 ulike ambisjonsnivåer for norsk forsvarspolitikk og identifisert hvilken struktur som kreves for å realisere de ulike ambisjonene. Det er helhetlige løsninger som er beskrevet. Personelløkninger er prioritert høyest i alle alternativene. Uten kompetent og motivert personell vil vi ikke makte å utvikle Forsvaret i ønsket retning. Ved å styrke bemanningen i Forsvaret i starten av en ny langtidsperiode, gir det oss muligheten til å få maksimalt ut av den strukturen vi til enhver tid besitter.

Regjering og Storting skal fatte beslutning denne våren om hvilket Forsvar Norge skal ha i fremtiden. Det er ikke enkle beslutninger da kostnaden av et relevant Forsvar er betydelig. Det er viktig at vi får en helhetlig løsning der strukturen er fullfinansiert også mht drift. 

Det Forsvaret som vedtas må kunne være synlig, tilgjengelig og troverdig for at vi skal kunne sikre våre interesser inn i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

Mandag 6. januar 2020 gjestet forsvarsminister Frank Bakke-Jensen Oslo Militære Samfund og leverte sin årlige statusoppdatering.

Du kan lytte til talen her.

Mandag 30. september 2019 gjestet utenriksminister Ine Eriksen Søreide Oslo Militære Samfund og leverte foredraget kalt «Status og utfordringer for Norge».

Du kan lytte til talen her. Vi takker NRK for lydopptaket:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Foto: NTB Scanpicx Vegard Wivestad Grøtt

Høstsemesterets foredrag er nå publisert. Vi ønsker våre medlemmer og spesielt inviterte gjester velkommen til en spennende høst i Oslo Militære Samfund. Er du ikke medlem, kan du lese mer om veien mot medlemskap her.

Under finner du en oversikt over hva vi byr på fra talerstolen i OMS denne høsten. Du vil også se de i søylen til høyre på nettsiden vår.

Mandag 1. oktober
*   Utenriksminister Ine Eriksen Søreide «Status og utfordringer for Norge»

Mandag 8. oktober
*   TV2-journalist og forfatter Øystein Bogen «Russlands hemmelige krig mot Vesten»

Mandag 15. oktober
*   Førsteamanuensis Frode Færøy ved Norges Hjemmefrontmuseum «Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstands-bevegelsen i Norge under 2. verdenskrig»

Mandag 22. oktober
*   Kaptein Brage Reinaas, Telemark bataljon «NATOs snubletråd mot Russland»

Mandag 29. oktober
*   General (R) James E. Cartwright, Center for Strategic and International Studies “Strategic implications of a US-China arms race».

Mandag 5. november
*   Professor Katarzyna Zysk, Institutt for Forsvarsstudier ”Nordområdene og Nordflåtens rolle i russisk militær doktrine og strategi – implikasjoner for Norges strategiske veivalg

Mandag 12. november
*   Oblt. Palle Ydstebø, Krigsskolen «Offensiven som avgjorde første verdenskrig. 100 år siden begynnelsen på moderne krigføring.»

Mandag 19. november
*   Forfatter og historiker Torbjørn Færøvik «Dragen og elefanten – er Kina og India på kollisjonskurs?»

Mandag 26. november (Kalkunaften)
*   Professor Tom Kristiansen, Universitetet i Oslo «General Otto Ruges rolle under 2. verdenskrig»

Mandag 3. desember
*   Politileder Grete Lien Metlid, Oslo Politidistrikt ”Blir samfunnet stadig mer utrygt?”

Mandag 23. april 2018 avsluttet professor (em.) i Nordamerikastudier og forfatter Ole O. Moen Oslo Militære Samfunds vårsemester med foredraget USA under Donald J. Trump – en annerledes President. Det ble et engasjerende og svært godt mottat foredrag.

ole-moen-oms

 

Med dette er vårsemesterets foredragsrekke vel i havn og vi takker for svært godt oppmøte fra våre medlemmer. Høstens program er snart klart og vil bli kommunisert her på vår hjemmeside.


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. 

Mandag 19. mars 2018 gjestet generalmajor Torgeir Gråtrud Oslo Militære Samfund i egenskap av Sjef Spesialstyrkene. Generalen avleverte et dagsaktuelt foredrag om spesialstyrkene og deres utfordringer.

I lys av et skiftene sikkerhetspolitisk landskap, utvikler Forsvarets spesialstyrker seg for å imøtekomme de utfordringer som ligger til grunn. Sjef Forsvarets spesialstyrker, generalmajor Torgeir Gråtrud, vil under kveldens tale sette lys på den pågående utviklingen i spesialstyrkene gitt dagens og fremtidige trusler.

Merk at det ikke publiseres noe manus eller podcast fra dette foredraget.


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

 

Mandag 22. januar 2018 gjestet forsvarssjef admiral Haakon Bruun-Hanssen Oslo Militære Samfund med sin årlige statusoppdatering – den femte i rekken. Foredragets tittel var «Gjennomføringsevne og modernisering».

Foto: Forsvaret (Arkivfoto)

Gjennomføringsevne og modernisering

Forsvarssjef, admiral Haakon Bruun-Hanssen.
Tale i Oslo Militære Samfund, 22. januar 2018.

Kjære alle sammen!

Det er nå 4 år siden jeg stod på denne talestolen og gav uttrykk for at implementeringen av F-35 var den viktigste og høyest prioriterte aktiviteten i min periode.

Det er derfor gledelig å kunne konstatere at implementeringen går iht plan.

  1. sep 2015 hadde jeg gleden av å overta det første norske F-35 flyet ved fabrikken på Forth Worth i Texas. Nr 2 fulgte noen få dager senere. Deretter fulgte 2 fly i 2016 og 6 fly i 2017, slik at den norske beholdning i dag er 10 stk F-35.

Fra høsten 2015 har Luftforsvaret etablert et utdannings og treningsteam ved Luke Air Force Base i Arizona. Teamet er integrert i en amerikansk treningsskvadron.

Teamet vårt har stått for utdanningen, treningen og utsjekk av våre piloter og teknikere. Teamet har også bygget kompetanse i daglig drift av en F-35 skvadron. Kompetansen deles nå mellom Luke og Ørlandet slik at vi evner å drifte F-35 i Norge.

Her hjemme har FB fullført den kritiske delen av ny infrastruktur på Ørlandet innen tidsfrist, slik at de første flyene kunne lande på norsk jord 3.nov 2017, og operativ testing og evaluering kunne starte.

Det gjenstår mye før alle F-35 er fullt ut operative, og Ørlandet er ferdig utbygd som ny kampflybase.

Samarbeidet og koordineringen mellom etatene og avdelinger i Forsvarssektoren har fungert godt.

Prioriteringene har vært felles og de har vært overholdt. Dette har sikret leveransene på tid, og demonstrert organisasjonenes gjennomføringsevne.

Selvfølgelig har industrien en stor del av æren for denne gode gjennomføringen.

Gjeldende langtidsplan (LTP) legger opp til en omfattende modernisering og omstilling i Forsvaret de neste 20 årene.

I alt 25 enkelttiltak skal bidra til å styrke Forsvarets operative evne, kampkraft og bærekraft. Landmaktproposisjonen slik Stortinget har vedtatt denne, vil øke listen med enkelttiltak til ca 33.

Alle disse tiltakene må styres tett ift gjensidige avhengigheter for at LTP skal implementeres. Felles prioriteringer på tvers av etatene i sektoren vil være nødvendig. Gjennomføringsevne vil derfor være den viktigste og høyest prioriterte egenskapen i tiden fremover.

Jeg vil bruke dette foredraget til å belyse gjennomføringsevnen de siste 12 mnd. Jeg vil beskrive våre operative leveranser samt implementeringen av enkelttiltak som er iverksatt i 2017. Avslutningsvis vil jeg trekke frem noen risikoer og utfordringer som vi står overfor de nærmeste årene.

Men først litt om de sikkerhetspolitiske forhold i våre nærområder.

Det sikkerhetspolitiske landskapet er endret. Verden har beveget seg bort fra den unipolare situasjonen etter den Kalde krigen til en ny multipolar sikkerhetssituasjon.

Russland er igjen blitt en viktig aktør. De baserer sin rolle og innflytelse på militærmakt. Atomvåpnene er fortsatt det viktigste, men den konvensjonelle militære evne har fått økt betydning pga moderniseringen og reaksjonsevnen.

Russland er ikke fienden eller en direkte militær trussel mot NATO, men er en konkurrent med andre interesser og verdier enn vi har i Vestens sikkerhetsfellesskap. Situasjonen skaper usikkerhet og svekker den forutsigbarheten vi har kjent i Europa de siste 25 årene.

Russland har fortsatt sin modernisering av militærmakten med økt fokus på langtrekkende presisjonsvåpen, reaksjonsevne og mobilitet.

Utplassering av de moderne våpnene langs hele grensen mot Europa kan sees som defensive tiltak. Pga rekkevidden til våpnene kan det imidlertid også tolkes som en nektelse av NATOs bevegelsesfrihet over store geografiske områder.

Øvelse Zapad lignet en storstilt forsvarskamp fra nordområdene, via sentralavsnittet, til Svartehavet. Øvelsen viser at Russland ser USA/NATO som en konkurrent, og de er beredt til å forsvare sine interesser langs hele grenseområdet samtidig.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen endret seg med annekteringen av Krim og støtten til opprørerne i Donbass regionen i Ukraina i 2014.

Situasjonen er nå fastlåst (frozen conflict). Våpenhvilen brytes mange ganger daglig, og både Ukraina og Russland øker styrkenærværet rundt dette området. Situasjonen er ustabil og det er ingen tegn til en løsning.

Vi har fått en ny normalsituasjon i Nord.

Den russiske aktiviteten vært høy i alle domener. Kvaliteten på de russiske styrkene blir stadig bedre, og de opptrer profesjonelt i nærheten av våre enheter.

Militære styrker er benyttet til å signalisere interessemotsetninger, men uten at det skapes noen dramatikk av det.

Aktiviteten til stillegående ubåter med betydelig kampkraft bekymrer derimot en rekke NATO land.

NATO har respondert på den endrede sikkerhetssituasjonen. Tiltakene fra toppmøtene i Cardiff og Warszawa er satt i kraft, og gir NATO en bedret evne til å møte trusler om maktbruk.

”Readiness Action Plan”(RAP) med alle sine tiltak har bedret reaksjonsevnen til styrkestrukturen.

Fremskutt nærvær i Baltikum og Svartehavsregionen skal berolige medlemslandene og avskrekke Russland.

Nye forsvarsplaner for utvalgte områder er ferdigstilt. Disse inkluderer blant annet Norge.

En utvidelse av kommandostrukturen for bedre å kunne håndtere større militære operasjoner er vedtatt, herunder etableringen av et fellesoperativt hovedkvarter med ansvar for forsterkninger over Atlanteren.

Parallelt oppfordres alle medlemslandene til å øke bevilgningene til Forsvaret for å sikre reelt innhold i alliansens militære evne.

Oppdaterte forsvarsplaner gjør det nødvendig å revurdere behovet for infrastruktur knyttet til forsterkningsplanene.

I Norge har vi gjort betydelige endringer i infrastrukturen siden den Kalde krigen, og nye løsninger for mottak av allierte fly og landstyrker må vurderes. Flere alternativer er lansert og vurderes, men foreløpig har man ikke konkludert på løsninger.

NATO er fortsatt bekymret for utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika. Det er ingen militær trussel, men en rekke sikkerhetsutfordringer som kan true Europa (terror, migrasjon osv..).

”Projecting Stability” er en av hovedoppgavene til NATO, og alliansen diskuterer, blant annet med EU, hvordan NATO kan bidra til å bedre situasjonen og bygge mer solide samfunnsinstitusjoner i områdene syd for NATOs kjerneområde.

FOH har ledet våre daglige operasjoner gjennom hele 2017. Hovedkvarteret har meget god oversikt over aktiviteten i våre nærområder, og løser Forsvarets oppgaver meget godt.

Et høyere nivå på den militære tilstedeværelse i nordområdene er nå normalt. Marinen gjennomførte 48% av sin aktivitet i nordområdene i 2017, herunder kontinuerlig tilstedeværelse av minst en ubåt. MPA aktiviteten har vært høy, og Hæren har hatt jevnlig tilstedeværelse i Finnmark.

Alle forsvarsgrenene har gjort sine styrker tilgjengelig for operative oppdrag i større grad en før.

Forsvarsgrensjefene har kunnet styre balansen mellom oppdrag og styrkeproduksjon og derved skapt større fleksibilitet for FOH til å håndtere hendelser og episoder.

Kystvakten har operert 14 fartøyer gjennom året, og aktiviteten har ligget på samme nivå som i 2016.

Manglende tilgang på NH-90 er merkbar og begrenser effektiviteten til Kystvakten. Riktignok har KV fartøyene hatt NH90 om bord i 170 døgn gjennom året, men den operative anvendelse av helikopteret har vært svært begrenset.

Hærens reaksjonsevne har økt i 2017. Sjef Hæren har kjørt flere beredskapsøvelser for å kontrollere reaksjonstiden – med gode resultater. Hæren er klar med det de har.

Forsvaret yter betydelig bistand til samfunnet hvert eneste år. Hovedtyngden knytter seg til transport, søk og redning samt eksplosivrydding, men bistand under uvær, styrkebeskyttelse og kontra terror har vært gjennomført i 2017. Totalt er omfanget noe mindre enn i 2016, men ligger innenfor naturlige variasjoner.

En ny bistandsinstruks trådde i kraft 1.september 2017. Denne instruksen er betydelig forenklet.

Skillet mellom administrativ- og håndhevelsesbistand er fjernet. I Forsvaret har sjef FOH fått utvidet myndighet til å godkjenne bistandsanmodninger for å sikre hurtig respons.

Samtidig stadfester instruksen at når politiet ber om bistand til maritim kontra terror er det Forsvaret som leder og gjennomfører operasjonen.

Samarbeidet med politiet fungerer meget godt, og ny instruks fungerer etter intensjonen så langt.

Vår deltagelse i internasjonale operasjoner er i hovedsak videreført fra 2016, og omfanget er på samme nivå som de tre foregående årene. I overkant av 300 kvinner og menn er til enhver tid ute og representerer Norge i FN, NATO eller andre allianser.

Norske spesialstyrker mentorerer fortsatt spesialpolitienheten (CRU) i Kabul. De har vært involvert i tøffe kontra terror operasjoner også i 2017, og nå senest denne helgen.

Både CRU og de norske mentorene høster stor anerkjennelse for sitt arbeid, og sjef for «Resolute Support Mission”(RSM), General John W. Nicholson, har fremhevet vårt bidrag som rollemodell for utviklingen av flere spesialpolitienheter i Afghanistan.

Bidraget vårt har høy verdi både for NATO og for Afghanistan.

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er fortsatt utfordrende. Taliban har fått et sterkere fotfeste på landsbygden, men evner ikke å vinne terreng mot regjeringsstyrkene.

IS i Afghanistan har fått fotfeste i enkelte områder. De er beskjedne i størrelse, men har fått betydelig oppmerksomhet pga store terrorangrep i Kabul hvor de har rammet et stort antall sivile.

NATO har fortsatt tro på at den afghanske regjeringen vil evne å ta mer kontroll og sikre en positiv utvikling i landet, men det vil fortsatt kreve støtte fra NATO. De afghanske sikkerhetsstyrkene må utvikles ytterligere før de kan overta sikkerhetsansvaret alene.

NATO har besluttet at den videre støtten til Afghanistan skal styres av situasjonen og ikke tiden, noe som innebærer et nærvær i mange år fremover.

NATO er nå i prosess med å endre sin strategi i Afghanistan i den hensikt å svekke både IS og Taliban, og skape et bedre grunnlag for en politisk løsning.

NATO øker i den sammenheng sitt styrkenærvær i Afghanistan med ca 10% ved årsskiftet. Det samme gjør Norge.

Sommeren 2017 skiftet vi vårt konvensjonelle bidrag i”Operation Inherent Resolve (OIR)” fra det kurdiske selvstyreområdet til Anbar provins og Eufrat-dalen.

Etter ønske fra USA fremskyndet vi deployeringen av en ”task unit” fra Telemark bataljon. De gikk inn i fremre linje og mentorerte en av de irakiske brigadene som frigjorde flere mindre byer på vei nordover til den syriske grensen ved Al-Qaim.

Vår evne til å bidra hurtig med en etterspurt og robust avdeling i denne operasjonen, har høstet betydelig anerkjennelse hos våre allierte. Sjef Tmbn og hans soldater har fått mye ros for hvordan de løste sitt oppdrag under fremrykningen mot Al-Qaim.

Statsminister Haider al-Abadi proklamerte seier over IS 9.desember 2017. IS har mistet det territoriet de kontrollerte, men fortsatt finnes det lommer med IS krigere både i Irak og Syria som truer stabiliteten i området.

OIR vil derfor fortsette ennå en tid, først med stabiliseringsoperasjoner men etter hvert gå over i ny fase hvor oppbyggingen av regulære irakiske styrker vil stå mer i fokus. Det pågår nå diskusjoner om NATO skal ta en større rolle i denne oppbyggingen.

Mandatet til de norske styrkene går ut i mars, og FD er i prosess med å vurdere alternativer med hensyn til videre engasjement i Irak.

I UNTSO[1] tok GM Kristin Lund over som styrkesjef (Head of mission) 24. oktober 2017. Dette er hennes andre stilling som styrkesjef i FN, og en betydelig anerkjennelse av hennes kompetanse og lederevner i slike operasjoner.

I det maritime domenet har Norge hatt kommando over SNMG 1[2] i 2017. Flaggkommandørene Sandqvist og Kammerhüber har ledet styrken seks måneder hver fra henholdsvis KNM Roald Amundsen og KNM Otto Sverdrup.

Styrken har operert i både Middelhavet og Østersjøen, og demonstrert NATOs nærvær i viktige områder. To mineryddere har også deltatt i SNMCMG 1[3] i totalt åtte måneder.

Tmbn har også bidratt med en kompanistridsgruppe i NATOs fremskutte nærvær i Litauen siste halvdel av 2017.

Her har den inngått i en bataljon under tysk ledelse sammen med blant andre Nederland.

Kompaniet deployerte fullt stridsklar og har gitt oss mye verdifull erfaring i denne sammenheng. Avdelingen har også fått mye trening sammen med viktige allierte. Bidraget ble endret til en oppklaringsavdeling fra årsskiftet.

Trenings- og øvingsomfanget for norske styrker er videreført fra 2016 til 2017.

Også i 2017 har norske avdelinger deltatt på en rekke øvelser i utlandet.

Nasjonalt har øvelse Joint Viking og Flotex vært de viktigste. I begge øvelsene var det betydelig internasjonal deltagelse.

Øvelse Joint Viking ble gjennomført i Finnmark i mars måned. Og for første gang hadde vi kompanistridsgrupper fra US Army, USMC og UKRM integrert i de norske bataljonene under øvelsen.

Det var også gledelig å se hvordan innsatsstyrkene i HV-17 ble integrert i Brig N, og få demonstrert hva dyktige HV-soldater kan bidra med til manøveravdelingene.

I USA deltok Norge med ca 200 soldater til øvelse Bold Quest.

Øvelsen fokuserer på teknisk interoperabilitet og standardisering ift nettverksforbindelser.

Mulighetene som ny teknologi gir blir utprøvd, og nasjonene kan dele kunnskaper og erfaringer med hverandre. Utviklingen av ”Federated Mission Network” (FMN) som et standardisert nettverk med felles prosedyrer og prosesser ble vektlagt.

Norge er langt fremme både på teknologi og operativ anvendelse, og har nå en ledende rolle i utviklingen av FMN.

Alliert trening i Norge har vært et meget omtalt tema i media den siste tiden. Mange allierte avdelinger har trent i Norge opp gjennom årene. Dette fordi vårt terreng og klima utgjør krevende forhold som våre allierte må mestre.

Noen styrker ønsker å være for seg selv, men stadig flere ønsker å trene med norske avdelinger. Dette henger blant annet sammen med den anerkjennelse vi har fått som soldater og mentorer i internasjonale operasjoner.

LTP stadfester også at det er ønskelig fra norsk side å trene mer med våre allierte i Norge, og at dette flyttes til Hærens kjerneområder. Dette passer også godt med våre mottaksplaner i krise og krig.

Britiske Royal Marines flytter sin trening fra Harstad til Indre Troms allerede i år. Nederlandske marines blir i Harstad nok et år, men også de flytter til Indre Troms fra 2019.

Dette gjør at Åsegarden kan avhendes iht plan, og frigjorte ressurser planlegges brukt til å øke forlegningskapasiteten i Indre Troms.

Royal Marines er på Bardufoss med ca 350 soldater samt at en britisk helikopterstyrke er på samme sted med ca 350 soldater. Nederlenderne er på Åsegarden med ca 600 soldater, og USMC på Værnes med ca 330 soldater. De allierte deltar på trening og øving sammen med norske styrker fra alle forsvarsgrener.

Det har vært sagt og skrevet mye om USMC sin tilstedeværelse i Trøndelag i forhold til norsk basepolitikk siste året.

Spørsmålet om hva som er en base i denne sammenheng er selvfølgelig et politisk anliggende. Det er imidlertid stor forskjell på amerikanske baser forøvrig i Europa, og USMCs nærvær i Trøndelag.

For det første er det ikke en amerikansk leir, men de leier kaserner i den norske leieren ved Værnes og er underlagt den norske ledelsen der.

For det andre er det ikke en fast stasjonert kampavdeling, men en treningsavdeling som roterer treningsstyrken hver 4-6 måned.

NATO øvelsen Trident Juncture holdes i Norge i okt-nov 2018. Dette er NATOs storøvelse med deltagelse fra 24 nasjoner, ca 35000 soldater, 70 fartøyer og 150 fly.

For NATO er hensikten synlighet og styrkedemonstrasjon. For Norge gir øvelsen mulighet for å teste vår egen evne til å yte vertslandsstøtte i stort omfang, i tillegg til at NATO og Norge får muligheter til å teste deler av forsvarsplanene.

Øvelsen blir et nasjonalt løft fordi den tester den totale evne til å forsvare landet vårt. Alle må bidra. Forsvaret, lokale myndigheter, en rekke etater og sivile kontraktører.

Alle vil spille en meget viktig rolle under øvelsen, og DSB har en sentral rolle i å koordinere den sivile innsatsen.

Kommandoplassøvelsen Trident Javelin ble gjennomført i Norge i okt 2017. Øvelsen ble benyttet til å teste våre planer for vertslandstøtte.

FOH, DSB samt en rekke avdelinger og sivile etater deltok og høstet verdifulle erfaringer før høstens storøvelse.

Ifm behandlingen av langtidsplanen ba Stortinget Regjeringen komme tilbake med en utfyllende beskrivelse for utviklingen av Landmakten.

Denne beskrivelsen reflekterer løsninger som er innenfor den økonomiske rammen av LTP, og ble lagt frem i St.prp.nr. 2(16-17) som ble behandlet i Stortinget i november 2017.

Det sentrale i utviklingen av Landmakten er:

  • Økt landmilitær tilstedeværelse i Finnmark. Det opprettes en kavaleri bataljon på Garnisonen i Porsanger (GP) og et jegerkompani ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). HV-17 utrustes og trenes for å kunne samvirke med Hæren i Finnmark. Finnmark landforsvar (FLF) opprettes som operativ kommando for felles ledelse av Hærens og HVs operasjoner i området.
  • Øke reaksjonsevnen i Hæren gjennom å skille ut rekrutt- og fagutdanning fra de operative bataljonene samtidig som førstegangstjenesten forlenges til 16 måneder for vernepliktige ved utvalgte avdelinger.
  • Øke kampkraften gjennom anskaffelse av nye stridsvogner, nytt artilleri, dedikert kampluftvern til brigaden og til sist langtrekkende presisjonsvåpen (missiler).

Under Stortingsbehandlingen ble HVs struktur økt til 40 000 soldater, Bell 412 helikoptrene ble besluttet operert fra to baser, bemanningsgraden i Bn2/Brig N økt og anskaffelsen av stridsvogner fremskyndet i tid.

Jeg avventer ytterligere føringer fra FD i forhold til hvordan forliket på Stortinget skal finansieres og løses. Forsvaret vil starte arbeidet med å planlegge implementeringen av Landmakten straks føringene foreligger.

Drift

Det første året i gjeldende langtidsplan er lagt bak oss. Hovedvekten skulle legges på å få det vi har til å virke, og grunnmuren skulle styrkes.

I 2017 vektla planen et løft på 753 millioner for å ta igjen etterslep på vedlikeholdet. Arbeidet er organisert som en øvelse av FLO.

Alle forsvarets verksteder samt en rekke sivile leverandører har deltatt under en sentral produksjonsstyring i FLO.

tillegg har det vært et tett samarbeid med Finland, hvor vi blant annet har lånt en betydelig mengde reservedeler.

Tre av fem faser er gjennomført på landmateriell. Alt materiell til vertslandsstøttebataljonen, det lagrede materiellet i Hæren og Heimevernet er nå ferdig vedlikeholdt.

Fase 4 og 5 gjennomføres i 2018 og fasene vil ferdigstille resten av materiellet i Hæren og Heimevernet.

Kontrakt med ny leverandør av hovedrutine for fregattene er inngått, og første hovedrutine til redusert kostnad starter til våren.

En Skjold-klasse korvett gjennomførte årsrutine i Ramsund. Arbeidet ble organisert som en øvelse, og viste at man ved å kraftsamle innsatsen maktet å gjennomføre vedlikeholdet på halve tiden av det normale.

Produksjonsstyringen som ble implementert under øvelse vedlikehold har gitt en solid produktivitetsøkning på Forsvarets verksteder.

Ytterliggere sentralisering innen vedlikehold er nå til vurdering. I tillegg er innkjøpsprosessen for driftsanskaffelser sentralisert og profesjonalisert i FLO.

Forsvarsgrensjefene ble gjenopprettet 1 jan 2017. Sammen med sjefene for Heimevernet og spesialstyrkene fikk de taktisk kommando over egne styrker.

I denne rollen er de underlagt sjef FOH, og den operative planlegging av daglig virksomhet går nå i linjen mellom FOH og Styrkesjefene.

Styrkesjefene er i ferd med å opprette sine operasjonssentre. Luftforsvaret og FS er samlokalisert med FOH, de øvrige ligger lokalt.

HVs operasjonssenter er i funksjon, mens Hæren og Sjøforsvaret ferdigstiller sine sentra ila 2018.

I løpet av det siste året har det vært et intensivt arbeid med å forme den nye utdanningsordningen, basert på detaljerte rammer gitt av FD.

Løsningen er tilpasset den nye ordningen for militært tjenestegjørende.

1.august ble tre krigsskoler og seks befalsskoler overført til Forsvarets høyskole (FHS) og samlet under en sjef.

Hovedlinjene i den nye utdanningsmodellen er ferdigstilt, og FHS jobber nå med å ferdigstille utdanningsplaner og undervisningsopplegg.

Modellen omfatter tre krigsskoler, lokalisert som i dag.

Ved at utdanningen er samlet under FHS kan vi etablere mer robuste fagmiljøer, og bedre mulighetene for samarbeid på tvers av forsvarsgrenene.

Stabs- og lederutdanningen videreutvikles og fører frem til en militær mastergrad.

Sjefskurset ved FHS videreføres omtrent som i dag. Antallet befalsskoler reduseres fra 6 til 1 og innrettes mot nødvendig lederutdanning før tilsetting på OR 5 nivå (sersjant/kvartermester).

I tillegg utvikles videregående utdanning for OR-korpset i regi av FHS. Øvrig utdanning regnes som fagutdanning og legges til våpenskolene i de respektive forsvarsgrenene.

Et krevende omstillingsløp er i full gang, og planen for hele utdanningsreformen vil kunne realisere den vedtatte innsparingen på 560 millioner i året innen 2021.

En viktig del av langtidsplanen er moderniseringen av Forsvaret. Kampkraften skal styrkes gjennom å fornye sentrale komponenter i alle forsvarsgrenene. Moderniseringen er kostbar og store summer settes av på investeringsbudsjettene til FMA og FB.

Investeringene i 2018 utgjør 17,7 milliarder kroner totalt. Ca 15,0 milliarder er materiell, og av dette utgjør F-35 ca halvparten. I tillegg kommer 2,7 milliarder i EBA investeringer.

I år utgjør materiellinvesteringene i overkant av 27% av Forsvarsbudsjettet. Denne andelen vil øke i årene fremover.

Anskaffelse av 5 nye MPA (Maritime Patrol Aircraft) er besluttet i Stortinget, og kontrakt er inngått med US Navy om kjøp av 5 P-8 Poseidon. De nye flyene planlegges overtatt mellom 2021 og 2023.

Kampluftvern til Hæren er besluttet av Stortinget i 2017, og systemet planlegges innfaset mellom 2019 og 2021.

Nytt artilleri til Hæren er besluttet, og leverandør er valgt. Forsvaret anskaffer 24 skyts av typen K9 Thunder fra Sør-Korea. Artilleriet skal leveres mellom 2019 og 2021.

Leverandør for 3 nye helikopterbærende Kystvaktfartøyer er valgt, og kontraktsforhandlinger pågår. Fartøyene planlegges levert mellom 2021 og 2023.

Det tyske verftet ThyssenKrupp er valgt som leverandør for 4 nye ubåter av typen HDW 212, og kontraktsforhandlinger pågår. Båtene skal leveres mellom 2026 og 2030.

Den viktigste forutsetningen for gjennomføringen av LTP er finansieringen. Det ene elementet er en gradvis økning av Forsvarsbudsjettet til et nivå som er 7,96 mrd høyere i 2020 enn det var i 2016.  Det andre elementet er at Forsvaret realiserer effektiviseringsgevinster på 1,4 mrd innen 2020.

I løpet av de første to årene av LTP perioden har Regjeringen lagt inn 3,52 mrd eller 44% av den økonomiske satsningen som ligger i planen. Enkelte forhold som ligger utenfor LTP er finansiert separat.

Målsettingen om å effektivisere driften med 285 millioner i 2017, ble nådd med god margin.

Planen for å realisere årets krav på 251 millioner er på plass og er gjennomførbar, men det er knyttet risiko til fremdriften av ÅV-reduksjoner.

De viktigste bidragene til å realisere den totale effektiviseringen er: Innføringen av dataverktøyet FIF 3.0, sentralisering av anskaffelsesfunksjonene, reduksjon av lagre, effektivisering av vedlikeholdstjenesten og utdanningsreformen.

Effektiviseringen styres sentralt i FST. Et omfattende gevinstrealiseringsregnskap nyttes for å føre kontroll med at gevinstene er reelle.

Gode og realistiske planer er viktig for gjennomføringen av alle LTP-tiltakene, men uten dyktige og motiverte medarbeidere på alle nivå, vil vi ikke lykkes.

Jeg har gjennom flere år møtt våre soldater i operasjoner både hjemme og ute. De slutter aldri å imponere meg.

Solide kunnskaper og ferdigheter, gode holdninger og modne refleksjoner, koblet med vilje til å ta initiativ og ansvar, er typiske kjennetegn.

Under besøk til de vernepliktige ser jeg at mange av de samme egenskapene er fremtredende også hos de yngste soldatene.

For meg er dette et tegn på at vi rekrutterer de beste til vårt yrke, og at den utdanning vi gir holder høy kvalitet.

Jeg får ingen tilbakemeldinger på at kvinner svekker Forsvarets operative evne. Tvert i mot både ser og hører jeg om dyktige kvinner som løser krevende oppdrag sammen med sine mannlige kollegaer.

Jeg besøkte ”Øvelse Powerful Maintenance” tre ganger i løpet av 2017.

Den innsatsen – motivasjonen og samarbeidet jeg observerte mellom verkstedsarbeidere fra FLO, forsvarsgrenene og sivile kontraktører imponerte. De var stolte over å delta i øvelsen og alle jobbet for å øke Forsvarets operative evne.

Jeg vil bruke denne anledningen til igjen å takke alle våre ansatte for en formidabel innsats i 2017.

Dere gjør meg trygg på at vi har de riktige menneskene for å gjennomføre den krevende moderniseringen som langtidsplanen er.

Vi ønsker alle at arbeidsplassen vår skal være trygg og god. Vi ønsker et mangfold blant våre ansatte, det styrker oss som organisasjon og individer.

Vi har nulltoleranse mot alle former for trakassering.

Det betyr vi aktivt må forebygge og forhindre slik oppførsel. Den forulempede si fra. Den som bivåner trakassering gripe inn, og vi som ledere ta tak i hendelsene umiddelbart, og vi gi en tilpasset reaksjon for tydelig å markere at den utviste adferd er uakseptabel.

Det stiller krav til oss som ledere å utvise godt skjønn og forståelse. Alle varsler skal tas på alvor.

I Forsvarets omfattende virksomhet hvor mange tiltak er knyttet til modernisering, er det naturlig nok både utfordringer og risikoer i perioden foran oss.

La meg bruke denne anledningen til å trekke frem noen viktige risikoer.

Forliket på Stortinget knyttet til utviklingen av landmakten øker Forsvarets driftskostnader med flere hundre millioner årlig.

Jeg forutsetter at disse kostnadene dekkes utenom LTP-satsningen.

Alternativet vil være en betydelig ubalanse mellom oppgaver og ressurser, som kun kan håndteres ved å stanse høyere prioriterte tiltak fra den vedtatte langtidsplanen.

Forsvaret har fått et økonomisk løft, men samtidig er handlingsrommet redusert.

Dette henger sammen med at de økte ressursene er øremerket til spesifikke tiltak, og at øvrige deler av virksomheten skal effektiviseres ytterligere.

Jeg er derfor på vakt mot enhver form for ambisjonsøkning, enten den er eksternt påført eller internt generert.

Ambisjonsøkninger vil gå på bekostning av vedtatte tiltak i LTP og må være akseptert på alle nivå.

Deler av materiellet vårt er meget gammelt og det er svært utfordrende å anskaffe reservedeler.

Det er derfor en risiko for at vi ikke klarer å holde alle disse systemene operative frem til erstatninger er på plass.

Vi har opplevd ytterligere forsinkelser på leveransen av NH-90 i 2017, noe som selvfølgelig svekker den operative evnen i Sjøforsvaret.

Like alvorlig er det at det i dag ser ut til at leveransen av flytimer fra NH-90 blir betydelig redusert ift behovet. Mulige kompenserende tiltak er nå til vurdering i Forsvaret.

La meg avslutte denne orienteringen med noen viktige oppsummeringer.

Gjennom langtidsplanen og landmaktproposisjonen er Forsvarets struktur redusert til et minimum.

Strukturen moderniseres og sikrer et relativt moderne Forsvar i lang tid fremover. Strukturen er tilpasset de militære utfordringer en ny sikkerhetspolitisk situasjon kan stille oss overfor.

Vi løser våre oppgaver meget godt, både nasjonalt og internasjonalt. Dette er først og fremst pga dyktige og motiverte soldater, befal og offiserer på alle nivå i organisasjonen.

Det viktigste i tiden fremover er å gjennomføre de tiltakene som ligger i langtidsplanen. Det er slik vi sikrer et relevant og godt Forsvar for fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

[1] United Nations Truce Supervision Organization

[2] Standing NATO Maritime Group 1

[3] Standing NATO Mine Countermeasures Group 1

 

Noen presseklipp i kjølvannet av foredraget:

Aftenposten: https://www.aftenposten.no/norge/i/QlxXz4/Forsvarssjefen-Vart-handlingsrom-er-redusert

Bladet Vesterålen: http://www.blv.no/nyheter/vi-har-fatt-en-ny-normalsituasjon-i-nord-1.2232147

NRK.no: https://www.nrk.no/norge/forsvarssjefen-krever-kostbart-landmakt-forlik-dekket-inn-1.13879495

 


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Mandag 8. januar gjestet forsvarsminister Frank Bakke-Jensen Oslo Militære Samfund og avholdt sitt første foredrag i OMS som Forsvarsminister. Til fullsatte lokaler leverte ministeren et svært engasjerende og godt foredrag.

Foto: Thorbjørn Kjosvold/Forsvaret

Se relaterte nyhetsklipp her:

Dagbladet: – Norge skal bli en ledende romonasjon i Arktis

Vol: Bakke-Jensen: – Norge skal bli en ledende romnasjon i Arktis

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen

«Vi må bygge et sterkt og motstandsdyktig samfunn.»

Kjære alle sammen.

Takk for invitasjonen, jeg er glad for å være her i dag, og for at jeg har fått muligheten til å snakke for alle dere, her i ærverdige Oslo Militære Samfund.

Timingen er bra. Jeg er ny i stolen, og vi er ved starten av et nytt år. Det første året etter et Stortingsvalg. Og det første året etter at vi fikk en ny, helhetlig langtidsplan.

*

I løpet av de første månedene har jeg som forsvarsminister vært opptatt av å besøke Forsvarets avdelinger rundt omkring i landet. Prøve å bli kjent med etaten og avdelingene.

Utviklingen går fort, og teknologien hjelper oss frem, men forsvarsevne utvikles og leveres fortsatt av mennesker.

Det er personellet som gjør materiellet til effektive våpensystemer. Min hverdag er nå møter med dyktige og dedikerte mennesker fra de forskjellige avdelingene i forsvaret.

Det er evnen til og forståelsen for samhandling i smått og stort som skaper forsvarsevne.

For at Forsvaret skal bidra til å bevare det vi setter høyest:

Et tillitsbasert liberalt demokrati, i et fritt og selvstendig Norge som har kontroll over både våre territorier og våre ressurser.

 

Men, Norge og våre interesser er under større sikkerhetspolitisk press enn på lenge.

Det har kommet et nytt alvor inn i sikkerhetspolitikken.

Flere foruroligende utviklingstrekk inntreffer samtidig, forsterker hverandre og kan i verste fall ha potensiale til å underminere den freden vi har levd med i over 70 år.

Vi opplever økt polarisering i – og mellom – land.

Vi opplever anti-stemninger av mange slag kommer til uttrykk, enten det er anti-globalisering, anti-elite, anti-frihet, anti-institusjoner eller anti-demokrati.

Militære trusler, terrorisme, økonomisk usikkerhet, massemigrasjon og klimaendringer gjør at mange bekymrer seg for sine barns og barnebarns fremtid.

Så også her i Norge.

For det som skjer i verden rundt oss, påvirker oss her hjemme. Hver dag og over hele landet.

Den eneste konstanten vi ser i dag, er at verden endres raskere og mer uforutsigbart enn for bare noen få år siden.

Derfor er det nødvendig å gjennomføre endringer også i Forsvaret.

Krevende endringer, men høyst nødvendige.

Vi kan ikke stå i ro når verden endrer seg.

Stillstand styrker ikke forsvarsevnen, bygger ikke sikkerhet men skaper tilbakegang snarere enn fremgang. Vi må være rigget og beredt for det uforutsigbare.

Og! La meg klargjøre en ting. Vi rigger oss for det uforutsigbare. Forsvarsbudsjettet har økt med om lag 30 % siden 2013. Fra ca. 43 mrd. til 55 mrd. i 2018. Jeg er uenig med de som ikke ser noen satsing.

 

Norge er fortsatt et av verdens beste land å bo i. Mye takket være at vi har tillit til hverandre.

Den tilliten muliggjør et demokratisk, teknologisk avansert velferdssamfunn med god økonomi, og muligheter for alle.

Vi er også et langstrakt land – med våre særegne sikkerhetspolitiske utfordringer.

Geografi, demografi og klima er variabler som stiller ulike krav til samfunnet så vel som til Forsvaret.

Vi forvalter store havområder, som rommer enorme ressurser – fisk, olje, gass og mineraler. Havet er kilden til vår velstand.

Samtidig er deler av vårt nærområde det strategiske kjerneområdet for en stormakt med atomvåpen.

*

Dette danner et viktig sikkerhetspolitisk bakteppe.

Russlands militære og utenrikspolitiske opptreden gir grunn til bekymring.

Russiske stormaktambisjoner har over tid blitt underbygget med en betydelig styrking av landets militærmakt.

De siste ti årene har Russland gjennomført både militære og destabiliserende operasjoner mot naboland.

Særlig små stater som Norge er avhengige av at også stormaktene følger folkeretten.

Vår politikk skal derfor være fast og forutsigbar for å bidra til stabilitet.

Vi står derfor sammen med EU om sanksjoner mot Russland etter den folkerettsstridige anneksjonen av Krim.

Og vi har i likhet med våre allierte i NATO, suspendert det militære samarbeidet.

Hvorfor?

Norge er ikke litt for folkeretten. Vi er ubetinget for og avhengig av folkeretten.

*

Samtidig som vi fra norsk side søker samarbeid og dialog med Russland, vårt største naboland der det er mulig.

Vi samarbeider om kystvakt, grensevakt og søk og redning, og vi har videreført mekanismene i «Incidents at Sea-avtalen».

Vi har også opprettholdt direktelinjen mellom Forsvarets operative hovedkvarter og Nordflåten.

Vi har utvide den visumfrie sonen i Øst-Finnmark og folk til folk samarbeidet viser seg viktigere enn noen gang.

Det er viktig for oss å understreke at Russland i dag ikke er å anse som en militær trussel rettet direkte mot Norge.

Samtidig kommer vi ikke bort fra at Russland er en selvhevdende stormakt med kjernevåpen – utenfor det vestlige sikkerhetsfellesskapet.

Derfor forblir Russland en dimensjonerende faktor for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

*

En sikkerhetspolitikk som hviler på to pilarer.

Den første pilaren skal jeg returnere til senere i foredraget, en troverdig nasjonal forsvarsevne.

Den andre pilaren i norsk sikkerhetspolitikk er alliert samarbeid.

Da andre verdenskrig var over, var det overtydelig at vi ikke kunne sørge for vår egen sikkerhet alene.

Vi søkte beskyttelse blant noen av dem som hadde vært våre allierte under krigen.

USA var verdens mektigste industri- og militærmakt.

De sa seg villige til å garantere for vesteuropeisk sikkerhet.

Resultatet var NATO – verdens mektigste forsvarsallianse.

*

Mens jeg står her i dag, forbereder vår statsminister og utenriksminister et møte med president Trump i Det hvite hus.

En president som har skapt store overskrifter og ført til at jeg flere ganger har fått spørsmål om vi fortsatt kan stole på USA – om de fortsatt vil stille opp for Europa.

Til det vil jeg si:

USA er og blir vår største og viktigste allierte, og det transatlantiske samarbeidet forblir helt sentralt for Norge.

USA er med sine globale, strategiske kapasiteter garantisten for medlemslandenes sikkerhet.

Vi har ikke sett noen endring i dette.

Og min kollega, James Mattis, har understreket det samme i våre samtaler.

USA er garantisten for vår sikkerhet, men samtlige medlemsland må være seg sitt ansvar bevisst for å bidra til vår kollektive sikkerhet.

Det er ikke noe nytt.

Norge har allerede styrket forsvarsbudsjettene betydelig.

Vi har snudd trenden med nedbygging av Forsvaret. Og vi skal fortsette å styrke Forsvaret.

Vi investerer stort i kapasiteter tilpasset vår rolle i alliansen.

Norge bidrar til alliansens kollektive sikkerhet gjennom overvåkning og tilstedeværelse i NATOs nordlige ansvarsområde.

Samtidig bidrar vi i flere av alliansens felles operasjoner, som Enhanced Forward Presence og NATOs stående marinestyrker.

Vi bidrar også i koalisjonens kamp mot terroristorganisasjonen ISIL.

70 land står sammen med Den arabiske liga, Interpol, NATO og EU i kampen mot ISIL, en kompleks, stor operasjon i et komplekst verdensbilde.

*

Nordområdene er for oss nærområdene, og Norge er NATO i nord. NATOs oppmerksomhet er igjen rettet mot det transatlantiske.

Norge har lenge arbeidet for å etablere en stående maritim kommando for å sikre våre forsyningslinjer. Det lyktes vi med i fjor høst.

Kommandoen skal ivareta ansvaret for planlegging og gjennomføring av operasjoner over Atlanterhavet.

Dette vil styrke NATOs evne til kollektivt forsvar.

*

Samvirke med våre allierte styrker er en helt sentral del av vår totale forsvarsevne.

Forsvaret av Norge er avhengig av at våre allierte raskt kommer oss til unnsetning i krise og krig.

Dette må vi forberede allerede i fredstid.

Det inkluderer tilrettelegging av tilstrekkelig mottakskapasitet og et oppdatert planverk.

Også det amerikanske utstyret som er forhåndslagret i Norge er en del av disse forberedelsene.

*

Men utstyr og planer er ikke tilstrekkelig alene.

Soldatene som skal komme oss til unnsetning, må være trent for operasjoner i Norge.

Derfor er vi helt avhengige av at allierte soldater øver her i fredstid.

Nå skal for eksempel britiske Royal Marines øves i Troms, slik de har gjort om vinteren i flere tiår.

Men nå skal amerikanere, briter, nederlendere, tyskere og andre allierte trene tettere sammen med norske styrker. En viktig satsing i langtidsplanen vedtatt av et bredt flertall på Stortinget.

*

Til høsten skal Norge være vertsnasjon for den store NATO-øvelsen Trident Juncture.

Det vil være med på å sette Norge, Nordområdene og Nord-Atlanteren på dagsorden.

Øvelsen vil bli en av de største i Norge noensinne.

NATO planlegger med at så mange som 35.000 soldater vil delta.

Trident Juncture vil være et nasjonalt løft som vil styrke både totalforsvaret og vår evne til å motta og samvirke med allierte forsterkninger.

Den vil gi oss ei unik anledning til å prøve ut planverket både for enkeltsystemer og helheten i vårt forsvarskonsept, inkludert totalforsvaret.

Forsvaret vil samarbeide med blant annet politi, jernbane, veimyndigheter og næringsliv og andre offentlige myndigheter.

Dette vil være første gang vi får anledning til å teste vårt totalforsvarskonsept siden Den kalde krigen.

Her blir det viktig at vi lærer av både det som går bra, og det som ikke går helt etter planen.

Slik viser vi at NATO som allianse er i stand til å løse sin viktigste oppgave – kollektivt forsvar.

At det sikkerhetspolitiske bildet preger våre forsvarspolitiske prioriteringer er naturlig.

En vel så viktig dimensjon er utviklingen i teknologi.

Den kalde krigen var preget av kappløp.

Atomkappløp, opprustningskappløp og teknologisk kappløp.

Resultatet var at Vesten ved utgangen av Den kalde krigen hadde et stort teknologisk forsprang. Det forspranget er i ferd med å bli visket ut.

Et sentralt poeng i dagens bilde er at sivil, og ikke militær, teknologi nå er ledende – og den er ikke forbeholdt Vesten alene.

Dermed ser vi at stadig flere land tar i bruk ny teknologi i militære operasjoner – og at det finnes flere virkemidler tilgjengelig.

Et potent eksempel er langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen.

På kort varsel kan man ramme motstanderen uten å sette egne mannskaper i fare.

Med mindre fare for at sivile blir rammet.

Det gir et nytt handlingsrom. Terskelen for maktbruk kan bli senket, og vi sitter med et endret trusselbildet.

For oss innebærer det blant annet at der det tidligere var hensiktsmessig å spre ressursene, må vi nå kraftsamle under flerlags luftvernparaplyer.

Tredimensjonalt kringvern for oss fra hæren. Dette er dyrt og tvinger oss til å prioritere.

*

Den teknologiske utviklingen, spesielt innenfor kommunikasjons- og informasjonsteknologi, gir nye muligheter – og nye sårbarheter.

Løsninger vi ikke en gang drømte om for bare 10-15 år siden er blitt dagligdagse.

Stadig flere personer, gjenstander og systemer knyttes sammen i den digitale sfære.

Vi må utnytte de mulighetene teknologien skaper.

Samtidig som vi må være oppmerksomme på sårbarhetene.

*

Digitaliseringen er i stor grad avhengig av rombaserte tjenester.

Det mest kjente og gjennomgripende er satellittbaserte navigasjonssystemer.

Alle moderne militæroperasjoner er avhengige av satellittbasert navigasjon, satellittbasert kommunikasjon og satellittbasert jordobservasjon.

Regjeringens romstrategi skal gjøre Norge til en ledende romnasjon i Arktis.

Vår beliggenhet langt mot nord gjør at satellitter i bane ved ekvator gir liten dekning.

Satellitter i polar bane gir imidlertid suverent god dekning over norske områder og våre nærområder.

Utviklingen av mikrosatellitter har gjort at også mindre nasjoner kan utvikle kapasiteter i verdensrommet.

Norge har skutt opp fire slike satellitter til nå.

Tre satellitter er planlagt skutt opp de neste årene, og flere kan komme til.

*

Norsk romvirksomhet skjer hovedsakelig i sivil regi.

I 2017 ble det etablert et Program Space i Forsvarsdepartementet, for å ivareta sektorens satsing på romvirksomhet.

I samarbeid med sivil sektor, internasjonale partnere og kommersielle leverandører vil vi sikre at våre behov blir ivaretatt.

Slagordet for programmet er «Så sivilt som mulig, så militært som nødvendig.» Et godt slagord som viser den nye tiden.

Det er et økende problem at Arktis ikke har bredbånd.

Nye kapasiteter som kampflyet F-35 og P-8 Poseidon virker bedre med digital kommunikasjon med omverdenen.

Vi deltar derfor i et tverrdepartementalt prosjekt for å skaffe bredbånd i Arktis.

Planen er å skyte opp satellitter i bane over polene, som skal gi bredbåndsdekning for sivile og militære, helt opp til Nordpolen.

Det vil være en tjeneste av stor betydning både for Norge og for våre allierte.

*

Digitalisering og utnyttelse av rombaserte kapasiteter gir altså muligheter, men åpner oss for nye sårbarheter.

Både statlige og ikke-statlige aktører kan utnytte systemenes svakheter for å ramme oss.

Det er grovt sett fire typer digitale trusler:

  1. Påvirkning.
  2. Og kriminalitet.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste har de senere årene fremhevet digitale etterretningsoperasjoner fra fremmede stater som en av de største truslene vi står overfor i det digitale rom.

Grensene mellom de forskjellige truslene er flytende, og det kan være vanskelig å finne ut hvem som står bak et angrep, og hva hensikten er.

Det kan være uklart om det er kriminalitet eller sikkerhetspolitiske formål som ligger bak.

Og uklart om vi er utsatt for en militær operasjon eller ikke.

Dette kan være et kjennetegn ved hybride trusler.

Grunnleggende er det for så vidt ikke nytt at en stat bruker alle tilgjengelige virkemidler for å oppnå sine mål.

Det som er nytt, er at det nå er flere tilgjengelige virkemidler.

*

Regjeringen har tatt disse sektorovergripende utfordringene på alvor.

Vi har et stort arbeid på hvordan vi kan styrke vår evne til å avdekke og motvirke truslene i det digitale domenet.

Et eksempel er forslaget til ny sikkerhetslov som vi har fremmet for Stortinget.

Forslaget til ny lov skal bidra til å trygge våre nasjonale sikkerhetsinteresser i et stadig mer digitalisert samfunn.

Både offentlige og private virksomheter som råder over informasjon, informasjonssystemer, objekter eller infrastruktur som har avgjørende betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, vil bli omfattet av loven. Her er et lite bilde på utviklingen. Mens den gjeldende loven har 33 paragrafer, har den nye hele 68.

Det er fordi den nye loven skal virke i et mer komplekst samfunn, med økende grad av gjensidig avhengighet på tvers av sektorer.

Den er en dynamisk rammelov som skal ta høyde for både sikkerhetspolitiske, samfunnsmessige og teknologiske endringer.

Loven legger til rette for samhandling mellom ulike sektorer og mellom private og offentlige virksomheter.

Slik vil vi kunne oppnå en best mulig sikkerhetsmessig effekt.

*

En av de mest alvorlige potensielle skadevirkningene av påvirkningsoperasjoner, er at tilliten i samfunnet svekkes.

Amerikanske myndigheter har slått fast at Russland forsøkte å påvirke presidentvalget i USA.

Det er blitt hevdet at lignende innblanding har skjedd i valg i Europa.

Flere av våre allierte utsettes for langsiktige påvirkningsoperasjoner, og det ville være naivt å tro at denne utfordringen ikke gjelder oss.

Vi endret rutinene for opptelling av stemmer ved siste stortingsvalg nettopp for å være sikre på at dette ikke kunne manipuleres.

Vi var ikke sikre på at elektronisk opptelling ville være sikker, så vi talte for hånd.

Vårt samfunnssystem er avhengig av tillit til staten og demokratiet.

Av tillit mellom mennesker og tillit til systemer.

Vi må arbeide på tvers av sektorer for å kunne møte disse utfordringene.

Vi må gjøre samfunnet mest mulig robust i møtet med denne type aktivitet.

Da må mennesket settes i sentrum. Samtidig som tekniske og planmessige løsninger utarbeides og implementeres.

Påvirkning og påvirkningsoperasjoner er ikke noe nytt, men omfanget, mulighetene og dermed utfordringene har økt kraftig de senere årene.

Dette må vi – og skal vi – ta på alvor.

*

Det kanskje viktigste er at vi jobber aktivt for å bevare tilliten i samfunnet vårt.

Verner om demokratiet vårt og verdiene våre.

Vi skal være åpne, også om det som kan være vanskelig.

Det skal legges til rette for en åpen og offentlig debatt – slik min forgjenger, og jeg om noen skulle være i tvil, tar til ordet for. Men, og her er et viktig men!

Åpenhet betyr ikke at lekkasjer av gradert informasjon skal være en naturlig del av debatten.

Eller at all informasjon skal være tilgjengelig for alle.

Åpenhet handler om at vi skal debattere de viktige sakene, og at alle skal få komme til orde.

*

Den sikkerhetspolitiske utviklingen kan påvirkes av hendelser som skjer nærmest over natten.

Militære kapasiteter har på sin side både lang ledetid og lang levetid.

Selv om man kunne ønske seg at det var mulig til enhver tid å anskaffe ulike kapasiteter direkte, er det ikke slik.

Store investeringer og strukturendringer medfører lange og kompliserte prosesser – også politiske.

Det har ikke blitt enklere med den rivende teknologiske utviklingen vi nå ser.

For at kapasitetene vi anskaffer skal kunne møte fremtidens trusler, må de også være designet for videre utvikling.

De ulike kapasitetene skal vanligvis tilpasses nasjonale krav – som svar på unike, nasjonale utfordringer.

Derfor må vi forsøke så langt det lar seg gjøre å se for oss hvilke behov vi har flere år frem i tid.

For å konkretisere dette for sektoren er langtidsplanlegging avgjørende.

Forsvarssektorens langtidsplaner har av skiftende regjeringer vært lagt frem for det enkelte Storting, men planene har også et lengre perspektiv.

Stortinget orienteres løpende om utviklingen, og langtidsplanen følges opp med bevilgninger og føringer underveis i planperioden.

Slik kan Stortinget ha tillit til at langtidsplanene gjennomføres.

*

Inneværende langtidsplan ble vedtatt høsten 2016, og løper til en ny plan vedtas.

Regjeringen ønsket en grundigere utredning av landmakten.

Det fikk vi, og en god offentlig debatt fulgte, før regjeringen la frem en egen landmaktproposisjon i fjor høst.

Der regjeringen pekte på en ny, klar retning for landmakten.

Proposisjonen ble vedtatt av et bredt flertall på Stortinget, med noen viktige føringer for landmaktens videre utvikling.

Det betyr at vi nå har en samlet plan for den videre utviklingen av forsvarssektoren, som består av langtidsplanen fra 2016 og landmaktproposisjonen fra 2017.

For meg blir det viktig å skape en felles og dyp forståelse av at disse to dokumentene må sees under ett. Bare slik kan vi sørge for at de vedtatte tiltakene blir gjennomført.

*

Langtidsplanen legger opp til økt tilstedeværelse og øving og trening i nord.

Nordområdene er for meg nærområdene og Norges viktigste interesseområde. Dette er også essensen i regjeringens nordområdestrategi. Nordområdepolitikken skal være relevant for nærområdene, og innbyggerne, offentlig og privat sektors utvikling i nord skal i størst mulig grad være i synk med nordområdepolitikken.

Forsvarets viktigste bidrag til nordområdepolitikken er derfor overvåkning, suverenitetshevdelse og tilstedeværelse i nord.

Jo mer vi vet om hva som foregår i våre nordområder, dess mindre er faren for at uheldige situasjoner oppstår som følge av misforståelser.

Vi må derfor sørge for at vi har best mulig situasjonsforståelse.

Det krever blant annet tilstrekkelig antall seilingsdøgn og flytimer i nord.

I tillegg er Hæren i ferd med å etablere ett nytt jegerkompani ved garnisonen i Sør-Varanger.

Og vi skal få en kavaleribataljon i Porsanger.

*

Et annet viktig tiltak i langtidsplanen er anskaffelsen av nye kapasiteter med strategisk betydning.

En slik kapasitet er de maritime patruljeflyene P-8 Poseidon, som vil bidra til bedre situasjonsforståelse.

Sjøforsvaret skal få tilført fire nye ubåter gjennom en fellesanskaffelse med Tyskland.

Luftforsvaret er i ferd med å innfase nye kampfly, F-35.

Hele Forsvaret er i gang med å utvikle kompetanse og konsepter for bruken av disse nye kapasitetene.

*

Rett før jul inngikk vi avtale om anskaffelse av nytt, moderne artilleri, og vi har forsert anskaffelsen av kampluftvern.

Dette vil gi Hæren økt beskyttelse, kapasitet og ildkraft.

Telemark bataljon videreføres som en profesjonell avdeling.

Det opprettes en ny kavaleribataljon i Finnmark.

De planlagte endringene i verneplikten og utnyttelsen av en trent reserve vil gi Hæren mer kampkraft.

Nye stridsvogner står også på programmet.

Regjeringen vil sørge for å opprettholde en tilstrekkelig operativ evne frem til nye løsninger er på plass.

Vi skal også finne gode løsninger på de andre føringene som Stortinget har vedtatt.

*

Heimevernet bidrar gjennom sin desentraliserte struktur til at vi har en tilstrekkelig landsdekkende landmilitær tilstedeværelse.

Derfor er HV også en viktig del av Forsvarets bidrag til totalforsvarsberedskapen.

Heimevernets styrke er ikke tunge kampsystemer.

HV er ikke Hæren light.

Heimevernets styrke er volum og rask reaksjonsevne, med lokal tilstedeværelse og forankring.

Som kan mobiliseres ved uforutsette hendelser.

Soldater som har øvet og operert sammen med sivile myndigheter, politi og brannkorps.

Dette gir dyktige soldater som raskt kan være klare til innsats.

Samtidig må Heimevernets oppdrag justeres kontinuerlig i samsvar med de nasjonale behovene.

Kompetanse er stadig viktigere for Heimevernet.

Derfor er det viktigste fremover at soldatene trenes og utrustes for oppdraget.

Som landmaktproposisjonen pekte på vil Heimevernet i fremtiden måtte få noe større kampkraft og mobilitet.

Slik kan Heimevernet møte en større bredde av trusler enn tidligere.

*

Brigaden er Hærens kampsystem.

Med tunge våpensystemer som stridsvogner, artilleri og CV90.

Heimevernets kampsystem er lag og tropp.

Det vi skal jobbe med fremover er å få de to systemene til å virke sammen på en mest mulig hensiktsmessig måte.

De må utfylle hverandre.

For at landmakten skal få mest mulig operativ evne.

Dette skal først prioriteres i Finnmark, med opprettelsen av en felles kommando. Etableringen av Finnmark landforsvar.

*

En annen vesentlig ressurs er spesialstyrkene.

Forsvarets spesialstyrker har i mer enn to tiår bidratt i våre operasjoner i utlandet.

Nå sist som mentorer for Afghanske sikkerhetsstyrker og i kampen mot ISIL.

De representerer en spesialisert, men vesentlig ressurs for Forsvaret.

Nå skal de styrkes med en dedikert helikopteravdeling.

Jeg nevnte innledningsvis at Forsvaret må operere forskjellig i forskjellige omgivelser – i hele Norge.

Det er spesialstyrkene eksperter på.

*

Teknologiske nyvinninger, både sivilt og militært, gir nye muligheter.

Muligheter for forbedring og rasjonalisering.

Vår erfaring viser at relevant, militært utstyr er kostbart.

Derfor må vi alltid lete etter de mest kostnadseffektive løsningene og gjøre bevisste valg om hva som er godt nok.

Det er vårt ansvar som politikere å sørge for at ressursene som fellesskapet stiller til rådighet, forvaltes på en god måte.

Vi sørge for at gapet mellom ambisjoner og bevilgninger ikke vokser og blir uhåndterlig nok en gang.

Langtidsplanen og landmaktproposisjonen er nøye gjennomtenkt, basert på de rammene som er vedtatt.

Vi må vokte om balansen og bærekraften i utviklingen av sektoren.

Det betyr at vi må stå i gjennomføringen også av de vanskelige beslutningene.

Det betyr også at endringer underveis må ledsages av tilstrekkelige bevilgninger eller tydelige prioriteringer. Og i relasjon til mine tidligere linjer om tillit. Det må ligge kunnskap og troverdige vurderinger bak prioriteringene.

Bak langtidsplanene og de store anskaffelsene ligger det brede politiske forlik, som gir gode forutsetninger for å gjennomføre de planene som er vedtatt.

Det forplikter skiftende regjeringer, uavhengig av partifarge.

Slik at vi får kampkraft i et økonomisk bærekraftig Forsvar.

*

Et annet viktig poeng jeg vil peke på er følgende. Når vi skifter systemer, kan vi få perioder med svekkelse av den operative evnen. Det er svært krevende å opprettholde så mye operativ evne som mulig i slike prosesser.

Et eksempel på det er utfasingen av P-3 Orion og innfasingen av P-8 Poseidon.

Et endret trusselbilde gjør at vi måtte finne fremtidsrettede og kostnadseffektive løsninger for understøttelsen av det nye systemet. Stortinget har besluttet at hovedbasen for Norges nye maritime patruljefly, skal samlokaliseres med kampflyenes fremskutte operasjonsbasen på Evenes.

Det er krevende for de ansatte som har sine liv på Andøya, og som samtidig skal opprettholde leveransen av operative flytimer.

Det er også krevende for lokalsamfunnet.

Regjeringen bidrar og skal fortsette å bidra aktivt til omstilling av lokalsamfunnet. Regjeringen er opptatt av at vi fortsatt skal ha et levende samfunn på Andøya, og vi vil videreføre innsatsen for å legge til rette for det.

Men også for forsvaret er dette viktig. Forsvaret er på mange måter et parallellsamfunn i de lokalsamfunnene det opererte i.

Utviklingen har gjort at dette i mindre og mindre grad er tilfellet.

Når vi endrer strukturen nå, får det direkte konsekvenser – for personellet, deres familier og lokalsamfunnet de er en del av.

Forsvaret må ta en mer proaktiv rolle når operative hensyn krever endringer i strukturen.

Vi må være tydeligere i våre prosesser, slik at tilværelsen og fremtiden blir så forutsigbar som mulig for de berørte.

Vi må anstrenge oss for å gjøre omstillingen så bra som mulig. For forsvaret er dette viktig for å ivareta og beholde vår kompetanse der de behøves gjennom hele prosessen. For befolkningen er dette viktig fordi det skaper større tillit mellom innbyggere og myndigheter. Som jeg sa tidligere. En tillit vårt demokrati er fundamentert på.

*

Nye trusler som presisjonsvåpen og cybervåpen gjør at flere må samhandle på annen måte enn tidligere.

Fra før har vi domenene Land, Sjø og Luft.

De siste årene har Cyber og verdensrommet, eller space, kommet til som egne domener.

På den ene siden har vi fått flere domener, i tillegg må de forskjellige domene samhandle mye tettere enn før. Våre kapasiteter i alle domener må virke sammen, og det gjør det mer komplekst.

De fagmilitære snakker om multi-domene-operasjoner.

Dette er nytt, og under stadig utvikling. Det er et begrep jeg ikke helt har inne, men jeg jobber med saken.

Offiserer, spesialister og soldater med ekspertise i ett domene, må i økende grad ta hensyn til alle de andre domenene også.

Det er Forsvarets operative hovedkvarter som viderefører og utvikler det fellesoperative i Norge.

Men med multi-domene-tankegangen kommer det flere funksjoner enn det som tradisjonelt har vært det fellesoperative, og flere av dem er mer sivile.

Som for eksempel cyber og space.

Nå må vi utarbeide planer, konsepter og doktriner for operasjoner i alle domener – i en norsk kontekst.

Dette må også håndteres politisk.

Multi-domene utvider krigen både innenfor og utenfor de tradisjonelle militære sfærer på en annen måte enn tidligere.

Det kan også føre til overlapping med sivile kapasiteter, som må avklares når det gjelder det folkerettslige.

Og da kan man se på multi-domene som en moderne måte å tenke totalforsvar på: Politisk, strategisk og tverrsektorielt.

****************************************************************

Totalforsvaret innebærer gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn.

Samarbeidet omfatter blant annet forebygging, beredskapsplanlegging og krise- og konsekvenshåndtering.

Det gjelder i hele krisespekteret, fra fred via sikkerhetspolitisk krise, til væpnet konflikt.

Totalforsvarskonseptet handler i stor grad om å utnytte knappe ressurser så godt og effektivt som mulig.

Forsvarets støtte til sivile myndigheter har hatt stor oppmerksomhet over lengre tid.

De siste årene har den sikkerhetspolitiske utviklingen satt også sivil støtte til Forsvaret på dagsorden.

*

I krise og væpnet konflikt må Forsvaret få støtte fra både offentlige myndigheter og private aktører.

Støtte fra privat sektor skal først og fremst baseres på kommersielle avtaler.

Men Forsvaret har fremdeles lovhjemmel til å rekvirere varer, tjenester og infrastruktur dersom det skulle bli nødvendig.

En rekke oppgaver utenfor Forsvarets kjerneoppgaver utføres allerede i dag av sivile.

Vi har funnet kostnadseffektive løsninger som har frigjort ressurser til operativ virksomhet.

I tiden fremover vil vi undersøke om det er mulig med slike løsninger på flere områder utenfor kjerneoppgavene.

Her jobber vi med løsninger som er kostnadseffektive, bidrar til økt operativ evne og som er godt innenfor folkerettens rammer.

*

Blant NATOs forventninger til medlemslandene er leveransesikkerhet og robusthet innenfor ulike samfunnssektorer.

Justis- og beredskapsdepartementet har etablert et program som følger opp disse forventningene fra NATO.

De andre berørte departementene har tatt ansvar for oppfølgingen i sine sektorer.

Programmet omfatter også sivil støtte til Forsvaret, og vil bidra til videreutvikling av totalforsvaret.

Vi må jobbe aktivt og målrettet for å utrede behov og stille krav som møter behovene.

Sivil støtte til Forsvaret er avhengig av at vi vet hva vi trenger, og at vi har bestilt rett kapasitet for å dekke behovet.

Målsettingen er et tilpasset totalforsvar innen 2020.

*

Selv om sivil støtte til Forsvaret har fått større oppmerksomhet, har vi på ingen måte glemt støtten som ytes den andre veien.

Regjeringen har styrket og forbedret samarbeidet mellom Forsvaret og politiet.

Vi har fått på plass en ny bistandsinstruks som kutter en rekke ledd i beslutningsprosessen.

Arbeidet med å videreutvikle Forsvarets støtte til sivil krisehåndtering vil fortsette.

*

Etter en periode i skyggen, må totalforsvaret igjen være et konsept som resonerer i befolkningen.

Slik bygger vi forsvarsevne – og forsvarsvilje.

Slik skaper vi ny forståelse for forsvarstanken i sivilbefolkningen.

*

I en tid med høy endringstakt må vi kontinuerlig tilpasse oss og være åpne for nye løsninger.

Under Den kalde krigen kalte vi inn nesten halvparten av årskullene.

Den mannlige halvparten. Til og med vi som ikke var helt motivert.

Nå kaller vi inn en mindre andel av årskullene.

De mest egnede og mest motiverte blant norsk ungdom, uavhengig av kjønn.

Verneplikten er også dypt forankret i norske tradisjoner og verdier, og bidrar til befolkningens tillit til Forsvaret.

Den bidrar til å sikre godt kvalifiserte mannskaper til Forsvaret.

Jeg mener det er viktig at den opprettholdes, selv om ikke alle kommer til å tjenestegjøre.

I tråd med langtidsplanen og landmaktproposisjonen vil verneplikten videreutvikles på en rekke områder de neste årene.

*

Når vi med loven i hånd kan kreve at alle stiller til tjeneste, plikter vi å gi våre vernepliktige og ansatte en trygg og god arbeidshverdag, uavhengig av kjønn, etnisitet, legning eller andre faktorer.

Nå regner jeg med at forsamlingen forventer en lengre utredning om #metoo-kampanjen. Det får dere ikke. Den største endringen er ikke det som skjer nå, men den endringen vi vil se på basis av kampanjen. Dette er en kulturrevolusjon. Det som ikke var ok men ble stilltiende godtatt for ganske kort tid siden, blir helt uhørt i morgen. Det er bra og vil føre til viktig læring. Eller varig endret handlingsmønster som er en definisjon på læring.

Jeg har egentlig bare to budskap når det gjelder #metoo:

For det første:

I forsvaret har vi nulltoleranse for mobbing og trakassering.

Forsvaret har jobbet godt og systematisk med denne problematikken i mange år. Resultatene har vært gode.

Mange organisasjoner vil ha nytte av å se til Forsvaret når det gjelder arbeid mot mobbing og trakassering.

For det andre:

Det er kanskje utopisk å tro at mobbing og trakassering aldri vil finne sted. Men jeg krever at alle ledere i Forsvaret sørger for at den gode trenden fortsetter.

Jeg forventer at samtlige fortsatt tar dette på største alvor, og gjør alt som står i deres makt for at ingen i Forsvaret skal ha noen grunn til å bruke hashtaggen metoo.

*

For å rekruttere de best egnede, må vi vise at vi ivaretar dem som utsettes for belastninger som er særskilte for vår sektor.

Når samfunnet sender sine unge soldater i skarpe oppdrag, er det samfunnets plikt å ta vare på dem når oppdraget er over.

Veteransaken ligger mitt hjerte nær. Måten vi ivaretar våre veteraner på har blitt mye bedre siden jeg kom hjem fra Libanon. Jeg kom hjem i 1991 og brukte lengre tid i tollen enn på legekontoret. Debriefen tok 2 døgn og foregikk på Scotsman, Karl Johansgate 17.

De aller fleste av oss veteraner har positive erfaringer som har gitt unik kompetanse. Selv om det er slik, må vi fortsette å arbeide for at de som trenger hjelp skal få det.

Noen trenger hjelp, og det skal de få.

Vi har kommet langt i skape forståelse for at dette ikke er noe en sektor kan ivareta alene.

Dette krever tverrsektorielt samarbeid, og regjeringen står samlet om å ivareta våre veteraner.

*

Det er essensielt å sikre at sektoren også i fremtiden vil ha den kompetansen som morgendagens trusler krever.

Forsvarssektoren er et system av systemer.

Men først og fremst er forsvarssektoren mennesker.

Soldater – og sivile.

De må trenes, utdannes og øves slik at de blir i stand til å fylle de stadig mer krevende rollene i Forsvaret.

*

Ett av tiltakene er at Hærens rekruttutdanning samles under Hærens våpenskole.

Operative avdelinger får da tilført soldater som allerede har militær grunnkompetanse, slik at tilgjengelighet og operativ evne styrkes.

Flere avdelinger får flere innrykk enn i dag, slik at de har kompetente soldater gjennom hele året.

Vi skal også etablere en aktiv reserve for å utnytte potensialet som ligger i verneplikten.

For en del stillinger i Hæren vil førstegangstjenesten utvides med fire måneder. Til sammen sikrer dette kompetanse, kampkraft og responstid.

*

Avansert teknologi gjør avanserte systemer enklere å håndtere rent teknisk.

Men kompleksiteten krever en annen forståelse enn tidligere.

Derfor gjennomføres det nå en rekke reformer som skal gi rett kompetanse på rett plass til rett tid.

Vi er i gang med å innføre et spesialistkorps.

Det skal sikre at komplekse systemer vil betjenes av spesialister som kan få det beste ut av dem. Offisers-rollen skal rendyrkes. Offiserene skal større grad konsentrere seg om ledelse, taktikk og overblikk i komplekse situasjoner.

Spesialisten skal representere erfaring, kontinuitet og spesialisert kompetanse. Offiserene og spesialistene skal utfylle hverandre slik at de sammen vil øke Forsvarets operative evne. Dette krever at vi ser utviklingen av offisersrollen og spesialistrollen i sammenheng.

Jeg ser at noen hevder dette vil føre til færre offiserer.

Det stemmer.

At offisersrollen endres og spesialisten kommer til, gjør at vi også må tilpasse utdanningssystemet til den nye virkeligheten.

*

Forsvarssjefen er i ferd med å implementere utdanningsreformen. Utdanningsreformen skal gi bedre forutsetninger for kvalitet i utdanningen.

Ressursene skal samles på færre, men sterkere institusjoner som vil legge til rette for mer robuste fagmiljøer og mer forskningsbasert utdanning.

Reformen skal sette den militære profesjonskompetansen i sentrum.

Krigsskolekadettene vil få mer felles undervisning enn de har hatt tidligere, for å utvikle felles militær kjernekompetanse.

De lærer at «krigen vinnes» ved at alle kan det de skal samtidig som summen av komponentene er det som gir økt kampkraft.

Utdanningsreformen vil – som alle reformer – medføre utfordringer.

Som nevnt tidligere må Forsvaret være tydelige i prosessen for å ivareta de som rammes negativt av reformen.

Men reformen gjennomføres for at vi skal få bedre forutsetninger for utviklingen av et kompetansedrevet forsvar.

Vi skal fortsette å identifisere potensielle områder som i tiden fremover kan gi mer kampkraft for pengene.

*

Jeg åpnet med å si at forsvarsevne utvikles og leveres av mennesker.

Det kan de levere når de får ressurser til utstyr, trening og infrastruktur.

Når vi nå skal implementere langtidsplanen og landmaktproposisjonen, gir vi dem nettopp det.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen krever i økende grad at vi har de rette hodene på rett plass.

Kompetanse, holdninger, verdier og potensiale skal styre seleksjonen.

Med utdanningsreformen sikrer vi at sektoren også i fremtiden vil bestå av kompetente offiserer og spesialister.

*

Forsvaret springer ut av befolkningen.

Verneplikten gir oss anledning til å velge dem som er best egnet til alle sektorens mange stillinger.

Samtidig vet vi at mangfold skaper kampkraft.

For å løse de stadig mer komplekse oppgavene samfunnet pålegger oss, er vi avhengige av mangfold.

Det gir også den tilleggsverdien at mangfold er en demokratisk verdi i seg selv.

Og gir økt gjensidig tillit, og dermed også forsvarsvilje.

*

Mange oppfatter forsvarssektoren som homogen.

Men sektoren er tvert imot en av de mest mangfoldige arbeidsplasser i landet.

Forsvarssektoren består av alt fra kontorfaglærlingen til atomfysikeren.

Fra infanteristen til kampflygeren.

Fra programmereren til spesialjegeren.

Fra teknikeren til ubåtkapteinen.

Og hele vårt langstrakte land er representert.

For det er sammen vi kan møte fremtidens utfordringer.

Det er gjennom samhandling vi kan bygge et motstandsdyktig samfunn.

Og det er forsvaret sammen med sivil sektor som bygger totalforsvaret.

For alt vi har. Og alt vi er.

 

Tusen takk for oppmerksomheten!

Mandag 27. november 2017 hadde vi besøk av generalmajor Odd Egil Pedersen som foredro om NATOs partnerskapssamarbeid. Generalen står i stillingen som Deputy Chief of Staff of Military Partnerships Directorate hvor han har vært siden 8. august 2016. 

Tematikken for foredraget handlet om en av NATOs mange utfordringer – hvordan fremme stabilitet til våre partnere og naboer?

Foto: OMS

Innledning til foredraget
Etter å ha sittet i snart 1,5 år som leder for alliansens militære partnerskapsarbeid i NATOs kommandostruktur spør generalen seg: Hvordan tilpasser vi den fremsynte strategien om partnerskap som ble utformet av våre politiske og militære lederne i 1993–1994, til å passe NATOs nåværende utfordrende sikkerhetspolitiske situasjon?

Ifølge sivile embedsmenn som fortsatt arbeider for SACEUR (øverstkommanderende i Europa) var det general John Shalikashvili som kom med ideen som startet eventyret om alliansens arbeid med partnere. Som nytilsatt øverstkommanderende i Europa ville han diskutere et svært viktig tema med sine nærmeste rådgivere. Hvilken strategi skal vi følge nå? Muren er borte – det samme er trusselen fra Sovjetunionen. Mange land er uten et fast sikkerhetsmessig holdepunkt og ser seg om etter nye. Det hadde oppstått et maktvakuum i Europa. I diskusjonen ble ideen om «Partnerskap for fred» født.

MANGE PARTNERSOLDATER
Nesten 25 år senere er vi 29 medlemmer i NATO. Mange av dem som var medlemmer av Warszawapakten, byttet side og er nå gode allierte. Vi har stadig utvidet porteføljen av partnerland – nå er vi 41 (egentlig 42 med Russland – men de fikk militært rødt kort etter annekteringen av Krim og sitter irriterte i garderoben. Dialogen med landet ivaretas av våre NATO-ambassadører).

Rammeverket som ble etablert for Partnerskap for fred, har fått følge av nye rammeverk som «Middelhavsdialogen», «Samarbeidsinitiativet fra Istanbul» og «Partnere rundt i verden». Dette er rammeverk som ble etablert av våre politiske ledere tilpasset en tid hvor partnerne våre hadde særlige behov for kontakt, både på militær og sivil side. For alliansens del har vi sett oss tjent med partneres deltagelse i våre mange militære operasjoner opp gjennom årene. I dag er det fortsatt så mange som 3500 partnersoldater av de totalt 18 000 i NATOs operasjoner og aktiviteter rundt omkring i verden.

NYE UTFORDRINGER
I dag står imidlertid alliansen foran en rekke sikkerhetsutfordringer og trusler som har sitt opphav fra øst og sør. Truslene kommer fra stater, ikke-statlige aktører, militære styrker, terrorister (ISIL er for øyeblikket nedkjempet, men ikke slått), cyber og hybride angrep. NATOs sikkerhet er særlig påvirket av handlingene fra Russland. Invasjonen i Georgia i 2008, annekteringen av Krimhalvøya og konflikten i østre Ukraina i 2014, er de mest håndfaste beviser på hvordan Russland ignorerer anerkjente rettsprinsipper og sine naboer.

Videre er sikkerhetssituasjonen i Midtøsten og Nord-Afrika heller ikke særlig positiv. I fjor forårsaket dette en migrasjonskrise med store konsekvenser både for Europa, og for de landene de kom fra. Skjult blant migrantene greide terrorister fra ISIL å ta seg inn i landene våre. Totalt sett skaper dette en utfordrende og usikker situasjon for NATOs medlemsland.

FREMME STABILITET
I lys av den endrede og forverrede sikkerhetssituasjonen har de allierte innsett nødvendigheten av å se på NATOs langsiktige, militære, politiske og institusjonelle tilpasning. «NATO er mer sikkert hvis våre naboer er stabile», sier NATOs generalsekretær. Derfor ble det under toppmøtet i 2016 understreket at allierte ønsket å bidra mer internasjonalt, gjennom å fremme stabilitet og styrke sikkerheten utenfor NATOs territorier. Dette får helt klart betydning for hvordan vi arbeider med partnere.

NATO mener at forebygging er bedre enn intervensjon. Å fremme stabilitet er derfor i dag en sentral del av NATOs kjerneoppdrag, «cooperative security». Målet er å gjøre ustabile land og partnere i stand til bedre å ivareta egen sikkerhet gjennom forsvarsreformer, etablering av sikkerhetsstrukturer, kapasitetsbygging, utdanning og trening. Dette må gjøres gjennom aktivt engasjement sammen med våre partnere, men også gjennom internasjonale organisasjoner.

NATOs partnerskapsarbeid blir foredratt i Oslo Militære Samfund mandag 27. november klokken 18.00.

Les mer om han svirke i NATO her og les artikkel om foredraget på Forsvaret.no her.

Generalmajor Odd Egil Pedersen taler i Oslo Militære Samfund. 2017. Foto: OMS

Se presentasjonsfilen generalen viste oss her (PDF).
Her er manus fra foredraget:

Foredrag i Oslo Militære Samfunn

NATOs partnerskapsarbeid

Av

Odd Egil Pedersen

Generalmajor

DCOS Military Partnership

Supreme Headquarters Allied Powers Europe

&

Supreme Allied Command Transformation

27 november 2017

 

 

INNLEDNING

Slide 1 står på

(Generaler – admiraler) – mine damer og herrer – kolleger.

Slide 2

Tusen takk for invitasjonen. I kveld skal det dreie seg om NATOs arbeid med partnere.

For tiden er det norsk sjef for Military Partnership Directorate. Vi er en organisatorisk del av både Allied Command Operation og Allied Command Transformation. Vi har kontorer ved SHAPE i Belgia og i ACT i Norfolk, USA.

Slide 3

Medarbeidere jeg har med meg til daglig er Mestersersjant Geir Odd Romsås – han er egentlig oberstløytnant men hadde lyst til å være med på arbeidet med partnere og meldte seg frivillig, Korporal Estelle Maillet er vernepliktig og utfører kontorstøttearbeid, er sjåfør, snakker litt fransk og utfører administrative oppgaver. Disse to holder orden på meg, min agenda og reisene mine. I tillegg i kveld har jeg med meg min SEL Chief Warrant Officer Martin Cartier fra den Canadiske Hæren.

Det er også to andre nordmenn involvert – Oblt Tommy Hirsti leder arbeidet med evaluering og sertifisering av partnerlandenes styrker. Oblt Tore Bade arbeider med partnerskap i LANDKOM i IZMIR.

Foredraget er delt i fire deler;

  • Innledningsvis skal jeg kort kommentere arbeidet med NATOs kommandostruktur
  • Deretter, en oppdatering av NATOs operasjoner og aktiviteter– fordi det berører partnerne våre
  • Så en orientering om hvordan NATO driver arbeidet med partnerskap
  • Til slutt noen ord om fremtiden og begrepet projecting stability – eller ”stabilitetsfremme”

Jeg håper på en spørsmålsrunde etterpå og tar gjerne med meg gode råd tilbake til NATO.

NATOS OPERASJONER OG AKTIVITETER

Slide 4

Dette er Allied Command Operations kommandostruktur. Den er sikkert godt kjent.

Men, hva er de strategiske forutsetningene for hvorfor vi har akkurat denne kommandostrukturen ?

Etter SACEURs mening så er denne strukturen basert på fire forutsetninger:

  • En, Russland skulle være en strategisk partner
  • To, Alliansen ville få måneders varslingstid før ett konvensjonelt angrep
  • Tre, en krise i eller rundt Europa vil være liten i intensitet, utvikle seg sakte, og vil ikke bli påvirket av en stormakts manipulasjon av informasjonssamfunnet
  • Fire, et stabilt sikkerhetspolitisk nettverk vil være etablert mot sør, med mange land fra Midt Østen og Afrika som sikkerhetsgarantister sammen med oss og flere andre organisasjoner mot terrorisme og andre sikkerhetsutfordringer.

Dagens situasjon er ikke slik:

  • Russland er en strategisk konkurrent – ikke en partner
  • Konvensjonelle angrep kan i dag måles i dager ikke i måneder.
  • En stormakt manipulerer medier, organisasjoner og politiske valg i Europa og USA.
  • Det er svært få stabile regjeringer og støttespillere til sikkerhet i Afrika og Midt Østen. Sikkerhetsnettverket mot sør er ikke intakt. Dette gjør dem, men også oss, sårbare for terrorisme og andre utfordringer i et omfang som ikke var mulig å forutse på 90 tallet.

Kontrasten mellom disse to forutsetningene er klar og tydelig – og får direkte implikasjoner for hvordan vi former kommandostrukturen.

Forslagene til endringer er sentrert mot å støtte alle Allierte, hele tiden, på alle NATOs tre kjerneoppdrag i en kontekst som reflekterer vårt århundres strategiske utfordringer. SACEUR er tydelig på at man ikke kan kopiere de strukturene vi hadde i den kalde krigen. Forslaget som kommer er mindre enn 1/3 av størrelsen på det vi hadde i 1980. Vi trenger en kommandostruktur som våre utfordrere vil respektere og en som kan fremstå som bedre enn de vi måtte møte i fred, krise og krig.

Slide 5

Skal man forstå arbeidet med partnerne til Alliansen er det viktig å kjenne til NATOs aktiviteter og operasjoner. Det er i dag omtrent 18,000 soldater og befal som er engasjert i de 2 største operasjonene våre. Men det er mye mer som foregår.

La meg raskt berøre disse. Resolute Support Mission – RSM – dreier seg om å trene opp de afghanske sikkerhetsstyrkene – dette er fortsatt den største NATO operasjonen og en oppfølger av ISAF.

NATO har ledet en operasjon i Kosovo siden 1999.  Målet er fortsatt å bidra til et trygt og sikkert Kosovo til støtte for deres befolkning.

NATO har for tiden en full skala maritim operasjon – Sea Guardian – i Middelhavet. Den erstattet Active Endeavor som var en artikkel V operasjon.

I tillegg gjennomføres det en maritim støtte-operasjon til migrasjonskrisen i Egeerhavet. Målet er å begrense den illegale trafikken og migrasjonen over Egeerhavet gjennom overvåking og informasjonsutveksling.

Jeg vil legge til. NATOs stående maritime styrke er permanent tilgjengelig for oppdrag og øvelsesvirksomhet og spesielt er de stående mineryddergruppene etterspurt. Dette for å håndtere gamle sprenglegemer og miner på en forsvarlig måte. Denne virksomheten koordineres tett med internasjonale organisasjoner, EU og partnerskapsnasjonene til NATO. NATOs maritime stående styrker er som skreddersydd for arbeid med partnere, og gjennomfører jevnlig havnebesøk med godt forberedte aktiviteter til våre partnere rundt Middelhavet og Svartehavet.

NATOs trenings og kapasitetsbygging i Irak ble startet i januar etter en forespørsel fra Bagdad. Målsettingen er trening og kapasitetsbygging. Rammen på aktiviteten er 40 spesialister, befal og sivile. Det er kun 8 som er permanent stasjonert i Bagdad.

NATOs integrerte luft og ballistisk missil forsvar ble aktivert i fjor under NATO møtet i Warszawa. Dette baseres på amerikansk overføring av kommando av ett Aegis Ashore Batteri til SACEUR som gjør NATO i stand til å gjennomføre den stående forsvarsplanen som er besluttet. For tiden er det to kapasiteter involvert. Ett batteri i Romania og en radar i Tyrkia.

I 2012, spurte tyrkiske myndigheter om forsterkninger fra NATO til sitt eget luftforsvar. Det ble enighet om dette. 2 NATO land har stilt 2 missil batterier tilgjengelig for dette. Mandatet gjelder kun mulige angrep fra Taktiske Ballistiske Missiler fra Syria.

NATOs Air Policing er en fredstidsoppgave som støtter nasjoner som ikke har de nødvendige luftkapasitetene.

 

For tiden foregår dette i 7 NATO Nasjoner:

De tre baltiske land, Slovenia, Albania , Island og Montenegro.

NATO har en permanent tilstedeværelse i den Afrikanske Unions hovedkvarter i Etiopia. Vi støtter med kapasiteter innen strategisk luft og sjø transport og tilbyr støtte til den afrikanske Standby styrken som tilsvarer NATOs reaksjonsstyrke NRF. Vi sponser også afrikanske offiserers deltagelse på kurs, konferanser og trening i NATOs regi. Støtte til trening koordineres nøye med andre partnere til afrikanerne som er EU, FN og den amerikanske Afrika- kommandoen.

Enhanced Forward Presence gjennomføres i de baltiske landene, og ble besluttet på toppmøte i Warszawa i fjor. Dette er sikkert godt kjent for dere.

Til slutt Assurance Measures – eller forsikringstiltak på norsk. Dette er en serie land, sjø og luft aktiviteter i, på og rundt NATOs territorium i sentrale og østlige deler av Europa, designet for å forsterke medlemslandenes forsvar og forsikre befolkningen at NATO er der samt å avskrekke potensiell aggresjon. Dette er et direkte resultat av Russlands aggressive aksjoner i Ukraina.

Alle 29 medlemslandene deltar i disse tiltakene på en rotasjonsbasis. Tiltakene kan økes eller reduseres avhengig av sikkerhetssituasjonen.

Flere partnerland iverksetter lignende tiltak. Dere har sikkert fått med dere de militære aktivitetene som våre naboland gjennomfører.

Slide 6

Denne plansjen viser at 3500 soldater i operasjonene våre kommer fra partnere. Den største troppebidragsyteren i Kosovo er Østerrike. Den fjerde største troppebidragsyteren i Afghanistan er Georgia.

14000 soldater og befal fra partnerlandene har gjennomført evaluering og sertifisering. Dette er fellesoperative kapasiteter – svenske JAS Gripen er et slikt eksempel, og ble brukt i Libya operasjonen. Det kostet den svenske staten 350 millioner kroner. Dette styrkeregisteret kan altså brukes av SACEUR hvis de politiske forutsetningene er tilstede.

Det er fem partnere i Natos reaksjonstyrke med tilsammen 7 kapasiteter. Når Trident Juncture går av stabelen her i Norge neste år har NATO godkjent at alle partnerne i reaksjonstyrkene kan være med. Dette er Sverige, Finland, Jordan, Ukraina og Georgia. Jeg minner om at Trident Juncture er en artikkel fem øvelse.

De andre aktivitetene på plansjen er kurs, trening, øvelser og konferanser som partnerne årlig deltar i – de største treningssenterene er avmerket – det er til sammen ca 2500 seteplasser til partnere her.

NATOs ARBEID MED PARTNERE

Slide 7

Dette var en lang innledning, men det blir som sagt vanskelig å snakke partnerskap hvis man ikke vet hvilke oppgaver SACEUR er gitt av våre nasjoner, og hvordan partnerne er involvert.

Slide 8

Hvordan startet dette arbeidet med partnere? Jeg er blitt fortalt at det var General John Shalikashvili – SACEUR i 1992-93 som kom med ideen som startet ”eventyret” om Alliansens arbeid med partnere. Som Øverstkommanderende i Europa i 1993 diskuterte han et svært viktig tema med sine nærmeste rådgivere. Hvilken strategi skal vi følge nå? Muren er borte – det samme er trusselen fra Sovjetunionen. Mange land er uten et fast sikkerhetsmessig holdepunkt og ser seg om etter nye. Det hadde oppstått et maktvakuum i Europa. I diskusjonen, ble ideen om ”partnerskap for fred” født.

Nesten 25 år senere er vi 29 medlemmer i NATO. Mange av de som var medlemmer av Warszawa pakten byttet side og er nå gode allierte. Vi har stadig utvidet porteføljen av partnerland – nå er vi 41 – egentlig 42 med Russland – men de ble bedt om å forlate vår bygning etter annekteringen av Krim.

 

Slide 9

Samarbeid om sikkerhet – er i dag en av NATO’s 3 kjerneoppgaver, sammen med kollektivt forsvar og krisehåndtering. På hvert eneste toppmøte siden Lisboa i 2010 har man videreutviklet samarbeidet med partnerne. I Berlin i 2011 ble våre utenriksministere enige om en ny partnerskapspolitikk.

I Wales 2014 og i Warzawa 2016 ble man enige om ytterligere samarbeidsprogrammer, aktiviteter og verktøy. I dag er dialog og samarbeid med partner land og organisasjoner en helt naturlig del av både den politiske og militære virksomheten til Alliansen.

Slide 10

De overordnede målsettingene med samarbeid om sikkerhet kan ses på denne plansjen. …..

Noen partnere har tydelige mål – noen vil bli medlemmer – andre vil delta i operasjoner fordi de sympatiserer med vår sak – noen vil utvikle sitt eget forsvar og bruker NATO som en ledestjerne – atter andre er kun opptatt av å bygge tillit med Alliansen.

Slide 11/12

Våre ledere har valgt å organisere partnerne geografisk. Her ser dere de 21 nasjonene som er del av – Partnerskap for fred. Det står 22 på plansjen men som dere vet ble Montenegro medlem nylig. Dette er NATOs største program og ble startet i 1994. Dette er et praktisk bilateralt program mellom individuelle partnerskapsland og NATO. Det er designet slik at partneren selv kan prioritere type aktiviteter og på den måten bygge en individuell relasjon til Alliansen. Siden 1994 har 13 tidligere land av PfP blitt medlemmer av alliansen.

Slide 13

Det er noen partnere som NATO har utviklet et spesielt forhold til. De tre nasjonene er Georgia, Ukraina og Russland.

NATO har bestemt at disse skal få særlig oppmerksomhet. For eksempel gjennom møter i spesielle formater, og ved å tilby aktiviteter som er utenfor PfP programmet.

Den russiske intervensjonen i Ukraina gjorde at Russland ble suspendert. Det er fortsatt åpne kommunikasjonskanaler på det politiske nivå. Det som kanskje er mindre kjent er at det nylig også har vært gjennomført møter på militær side. Azerbaijan – som er en god partner for oss – har lagt forholdene til rette for militære møter med Gerasimov i Baku. Formannen i militærkomiteen General Pavel har gjennomført ett møte og det planlegges ett nytt møte nå med SACEUR.

Dere er sikkert kjent med at NATO har kontorer i både Kiev og Tiblisi. NATO har et stort engasjement i disse to landene, med flere hundre aktiviteter hvert år.

Slide 14

I rødt ser dere avmerket de syv land som er med i programmet – Middelhavsdialogen. Dette programmet startet også opp i 1994 og reflekterer alliansens syn på at sikkerheten i Europa er direkte knyttet til Middelhavet.

Det inkluderer Algerie, Egypt, Israel, Jordan, Mauritania, Marokko og Tunis.

Slide 15

Samarbeidsinitiativet fra Istanbul ble startet i 2004. Programmet fokuserer på de nasjonene som er med i Gulf Cooperation Council men kan bli utvidet i fremtiden.

6 land er invitert, men bare 4 deltar. Dette er Bahrain, Kuwait, Qatar og De Forente Arabiske Emirater.

Saudi Arabia og Oman deltar for tiden ikke.

NATO åpnet ett liaison kontor i Kuwait i år.

Slide 16

Det nyeste programmet er Partners around the Globe. Landene er Afghanistan, Australia, Pakistan, New Zealand, Japan, Sør Korea, Irak, Mongolia, og Colombia. Sistnevnte land stilte nylig med en nasjonal representant i vårt bygg i SHAPE. Det er stor spennvidde på nasjoner i dette programmet. Australia og New Zealand er sterkt tilknyttet de engelskspråklige NATO landene og har på mange måter samme tilnærming til en del av våre sikkerhetsutfordringer. De har også meget godt utbygde militære kapasiteter. Dere fikk sikkert med dere at Generalsekretæren besøkte Japan og Sør Korea for tre uker siden. Disse to nasjonene har nasjonale representanter i Belgia som min organisasjon har rutinemessig kontakt med.

Plansje 17

Når vi snakker partnere må vi ikke glemme internasjonale organisasjoner. De har ikke min organisasjon ansvar for, men det er noe vi har foreslått i den nye kommandostruktur studien som pågår. Så hvis nasjonene våre er enige i dette vil vi smelte sammen min organisasjon og den stabsmessige funksjonen som har ansvar for internasjonale organisasjoner og dermed dekke alt med partnere fra ett sted.

Organisasjonene som NATO har rutinemessige samarbeid med er FN, EU, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og AU. Vi har også sporadisk samarbeid med Verdensbanken, the Gulf Cooperation Council, INTERPOL, og flere NGOer. Det er etablert et meget godt samarbeid med Røde Kors.

La meg forklare hvordan arbeidet med partnerskap fungerer.

Slide 18/19

En partner må ha en godkjent Individuell Partnerskaps Plan. Det er Rådet som godkjenner den.

Når et slikt dokument foreligger oversettes de politiske føringene til mer spesifikke militære retningslinjer av Militærkomiteen. Disse retningslinjene går til de to strategiske kommandoene som oppdrag. Min organisasjon planlegger og gjennomfører deretter aktiviteter i tråd med de overordnede føringene, sammen med den enkelte partner.

Slide 20

Partnere får tilgang til et webasert verktøy – ePrime – som gir partnerlandene aksess til mellom 1400 – 1600 aktiviteter årlig.

Min organisasjon blir hvert år tildelt en sum penger som vi forvalter etter spesielle føringer. Flere partnere blir subsidiert. Min stab tildeler plasser for hver eneste aktivitet som NATO tilbyr. Selvfølgelig i tett dialog med partnerne.

Slide 21/22

Det viktigste militære programmet sett fra et operativt ståsted er Operational Capabilities Concept Evaluation and Feedback Programme – OCC. Dette programmet er åpent for alle partnere. Det er 19 land som deltar i dag.

Hele hensikten med dette programmet er å forbedre evnen til partnerne i å operere sammen med NATO´s styrker.

OCC er et evalueringsprogram som er tilnærmet likt NATOs egne evalueringsprogram og standarder – MAREVAL – CREVAL – TACEVAL – SOFEVAL.

De partnere som erklærer noen av sine styrker og kapasiteter i OCCs styrkeregister, sier seg enig i å gå igjennom ett flerårig evalueringsprogram inndelt i fire deler. Det avsluttes når styrken blir erklært NATO stridsklar av SACEUR. Denne statusen har avdelingen i 3 år, før den eventuelt må igjennom en ny evaluering.

Mye av programmet er bygd opp som egenevaluering. Partner landet stiller med egne offiserer og spesialister som vi trener i vårt “train the trainer” program.

Dette har utviklet seg til å bli et rimelig godt verktøy i kapasitetsutvikling, og flere og flere partnere ønsker nå å ta del i programmet. De siste land som er i dialog med oss om dette er Marokko, Tunis, De Forente Arabiske Emirater og Mauritania.

Andre militære programmer som er nødvendig å nevne er;

Slide 23

Interoperabilitetsinitiativet – ble startet i 2014. Målet med dette er å sørge for at partnerne kan delta i fremtidig NATO krisehåndtering og NATO-ledede operasjoner og, når det passer, i NATOs reaksjonsstyrke. Det er 25 partnere som har signert for deltagelse i dette formatet.

Innenfor dette initiativet er det 5 Partnere, som er spesielt opptatt av raskt å bygge interoperabilitet med Alliansen. Det er laget ett eget program for disse som kalles Enhanced Opportunities Partners. Disse 5 er Australia, Sverige, Finland, Jordan og Georgia.

Slide 24

The Defence and Related Security Capacity Building – DCB har som formål å forsterke NATO’s forpliktelser til partner land og hjelpe Alliansen til stabilitetsfremme uten å deployere større kampstyrker. Dette programmet vokser i betydning og interesse. NATO koordinerer denne innsatsen med andre internasjonale organisasjoner – FN – EU og OSCE.

Det er besluttet at landene Georgia, Jordan, Irak, Moldova og Libya – sistnevnte når forholdene tillater det – får støtte til kapasitetsbygging. Nylig har Tunis rettet en forespørsel til NATO om å få delta i programmet.

DCB finansieres ikke gjennom NATOs vanlige budsjetter, men gjennom spesielle fond som spesielt interesserte medlemsland finansierer. Norge er ett av disse landene.

 

Slide 25

Jeg må også nevne DEEP – Defence Education Enhancement Program. NATO gir råd til hvordan partnerne skal bygge, utvikle og reformere sine utdanningsinstitusjoner innenfor forsvar og sikkerhet.

Dette gjøres gjennom forespørsel fra partnere. NATO utvikler deretter et individuelt program tilpasset den enkelte partner. NATO landenes eksperter utvikler 3 års målsettinger og påfølgende handlingsplaner. Programmene evalueres underveis.

Det er flere NATO nasjoner som stiller sine utdanningsinstitusjoner tilgjengelig for dette arbeidet.

I min organisasjon har vi engasjert oss i utvikling av utdanningsprogram for spesialister. CWO Martin Cartier fra Canada, er ansvarlig for å yte støtte til partnere som vil bygge mer kvalitet i sitt spesialistkorps. Han kan svare på spørsmål fra dere hvis det skulle være interessant.

Slide 26

Vi mener DEEP vil ha en langsiktig effekt på disse landenes militære utdanningssystemer. Det har også vist seg å ha en positiv ringvirkning for andre partner programmer som nevnte kapasitetsbygging – men også det programmet som kalles Defense Institution Building.

Jeg må nevne at mange partnere har nasjonale militære representanter i SHAPE. De holder til side om side med min organisasjon. På samme måte som vår egen FSJ har en nasjonal representant hos SACEUR, så har også de fleste partnerland det – det gir oss mulighet for rask og direkte koordinering med partnernasjonenes militære ledelse.

Slide 27

Nå har jeg bare berørt noen av de programmene som er mest populære. Denne plansjen viser flere. Det aller meste vedrørende partnerskaps arbeid ledes direkte av den internasjonale staben i Brussel. Min organisasjon har stort sett ansvar for støtte til operasjoner, styrkegenerering, trening, utdanning, øvelser og evalueringer.

Men vi støtter den sivile staben militærfaglig på mange av deres aktiviteter.

Totalt har NATO 36 godkjente større og mindre programmer som er åpne for partner deltagelse. Alle så nær som 2 er ledet av den internasjonale staben.

Denne plansjen viser at NATO allerede er involvert i enkelte aktiviteter som jeg vil definere som stabilitetsfremme.

FREMTIDEN – Å FREMME STABILITET

Slide 28/29

NATO er mer sikkert hvis våre naboer er stabile sier NATOs Generalsekretær.

Denne plansjen ble presentert på en morgenbrief til SACEUR i januar i år. Jeg vet det er litt for mange detaljer her til at alle kan se alt. Bildet viser en oversikt over den ulovlige emigrasjonen til Europa.

Grafikken til høyre sammenfatter 2016 data samlet sammen av FRONTEX – EU´s grensekontroll organisasjon, den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), og FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR).

Hensikten med å vise denne her i kveld er ikke å diskutere tallene eller imigrasjon, men å vise at NATO´s øverste militære ledelse ikke kun ser på Russland som en utfordring for Europas sikkerhet – men forsøker å sette seg inn i de svært kompliserte årsakssammenhengene som gjør at mennesker faktisk gir seg ut på slike vandringer. Det er selvfølgelig også fordi dette har utgjort en sikkerhetstrussel ved å skjule terrorister og smugle mennesker, våpen, eksplosiver og narkotika.

Jeg vet at tallene er endret fra i sommer frem til nå, men det betyr ikke at dette ikke kan skje igjen. Det er ganske klart at det internasjonale samfunn ikke har greid å håndtere hovedårsakene til at dette skjer.

Hvordan skal så NATO øke evnen til å drive stabilitetsfremme ?

Slide 30

NATO har etablert begrepet «A framework for the South» som man nå arbeider med å fylle med innhold. Første steg er allerede på plass. SACEUR ble gitt i oppdrag å sette opp et analysesenter – The Hub for the South – i den fellesoperative kommandoen i Napoli. Senteret ble åpnet i september av daværende sjef i Napoli Admiral Howard som vist på bilde. Dette er NATOs første steg i å fornye måten alliansen arbeider på med partnere i sør.

Slide 31

Senteret skal utarbeide analyser og rapporter som skal skape bedre forståelse for hva som må gjøres, gi innspill til NATOs innsats, og forbedre den strategiske kommunikasjonen.

I tillegg ønsker man å bygge nettverk med de av aktørene i sør som ønsker samarbeid og vil utveksle informasjon.

NATO hovedkvarteret har opprettet flere arbeidsgrupper som skal levere forslag til andre tiltak innen «A Framework for the South» utover vinteren og våren. De forholdene min organisasjon er opptatt av å få frem og gjort noe med skal jeg snakke litt om nå.

Slide 32

Denne plansjen viser de tre kjerne oppdragene og forsøker å kommunisere hva som er NATOs samlede strategi fremover.

Vi som arbeider med partnerskap i de to strategiske kommandoene mener at kommandostrukturen er viktig nok, men når det gjelder partnerskap må NATO HK også ses på.

Vi mener hovedkvarteret må gjennomgå en fundamental endring av måten de organiserer seg på og gjennomfører sitt arbeide. Innenfor partnerskap og stabilitetsfremme må visjonen være – Ett NATO – ikke mange – slik man kan oppleve det nå. Alle organisasjonene på sivil side i hovedkvarteret har prosjekter innrettet mot partnerskapsarbeid – og det er bra – men de snakker for lite sammen – og med oss militære. Så en partner vil ofte oppleve mange aktører fra NATO som representerer sin unike organisasjon, men ingen overordnet kampanjeplan med klare målsettinger som synkroniserer både de mange sivile og militære aktivitetene. Det virker på meg som om det er antall aktiviteter og program som er viktig – ikke målrettet innsats som skal bidra til en klar effekt.

Den sivile staben er også alt for ofte direkte involvert i arbeidet med partnerne selv. De burde være premissgivere, lage politiske strategier, målsettinger, identifisere ressurser og følge opp at målene blir nådd. Dette er i bevegelse, og det er godvilje tilstede både på sivil og militær side.

Aktiviteten vi gjennomfører i dag må ressursettes skikkelig. NATO bruker 0.6 % av det militære budsjettet – og 0.5% av bemanningen i kommandostrukturen på det militaere partnerarbeidet. Da skjønner dere alle at dette ikke er prioritet nummer 1. Det går an å vurdere en dobling av disse tallene, uten at det kollektive forsvaret av Europa bryter sammen av den grunn.

Jeg vil også bruke anledningen til å foreslå styrkegenerering til stabilitetsfremme – ikke bare til operasjonene våre. Min organisasjon har en bemanning på 63 % av det nasjonene opprinnelig har vedtatt. Det er krevende.

I dag genererer vi mobile treningsteam fra NATOs kommandostruktur eller fra våre mange Centres Of Excellences. De gjør en god innsats, men skal stabilitetsfremme gjennomføres som strategi over tid må en tilstrebe større utholdenhet og kvalitet. Dermed blir styrkegenerering naturlig. NATOs styrkestruktur kan brukes som styrkebrønn og det kan utarbeides rulleringsplaner for NATO nasjonene likt måten vi håndterer air policing. Det bør også vurderes om ikke nasjonale hovedkvarter/fagskoler bør innvolveres i slikt arbeid. Da får man større eierskap og interesse fra nasjonene.

Våre medlemsland driver utstrakt bilateral virksomhet i de samme partner land som mine folk reiser til og gjennomfører aktiviteter i. Når jeg var i Amman nylig møtte jeg den amerikanske sentralkommandoens team på hotellet jeg lå på. Det var også franske, tyske og britiske team i aktivitet i landet. Alle NATO land driver bilaterale aktiviteter – jeg forventer ikke at nasjonene våre skal fortelle oss alt de driver med – men her er det noe å ta tak i. Når våre eksperter møter bilaterale eksperter på samme fagfelt – i samme land – på samme uke forstår alle at det er et forbedringspotensial.

Det er tydelig for meg at det initiativet som kan generere størst effekt for oss alle, både når det gjelder kollektivt forsvar, og stabilitetsfremme, er tettere samarbeid mellom EU og NATO. Men det er jo ett krevende politisk prosjekt.

Disse to organisasjonene har helt klart felles strategiske interesser. Tettere samarbeid er for meg en vinn-vinn situasjon. Organisasjonene kan spille på sine styrker og minimere sine svakheter. NATO er en proponent for det vi kaller hard power. EU har et mye bredere sett av kapasiteter – kall det gjerne soft power. Gitt de utfordringene begge organisasjonene har, kan man enkelt argumentere at samarbeid ikke lenger er ønskelig men absolutt nødvendig. Forholdet er kritisk viktig fordi disse to organisasjonene er fundamentale for Europeisk og Atlantisk sikkerhet.

Og dette er egentlig ikke noe nytt. Vi samarbeider tett i en rekke utfordrende situasjoner – fra Balkan til Afghanistan. Noen eksempler. I Kosovo, er EU tilstede med sin politiorganisasjon -EULEX – for å støtte Kosovo police. Skjer det noe er det Kosovo police som skal løse problemet – greier ikke de det er det EU politiet – EULEX som må trå til – og greier ikke de å roe geymyttene vil KFOR være tredje responder. Her får man til en strategisk effekt gjennom samarbeid mellom tre forskjellige aktører. Landet selv – EU og NATO.

Samarbeidet mellom NATOs maritime kommando og EUs grenseorganisasjon i Eegerhavet – FRONTEX – er enda et eksempel på praktisk samarbeid som blir til fordi man ser seg nødt til det der og da. NATOs militære kapasiteter støtter her EU´s grensekontroll.

Men slikt samarbeid som jeg her viser til har frem til nå vært basert på tilfeldigheter, og blitt gjort ut fra felles interesser, ikke nødvendigvis fordi organisasjonene på forhånd har definert felles målsettinger. Men det skjer ting. Felleserklæringen undertegnet av EU og NATO på toppmøtet i Warsawa i 2016 og forslagene til felles målsetninger på 7 områder med 42 tiltak representerer ett positivt skifte i relasjonene mellom de to organisasjonene.

Avslutning

Slide 33

I dag er det å rekke hånden ut til nasjoner og organisasjoner blitt en del av NATOs identitet. Vi mener at dagens praksis i å samarbeide med partnere er nyttig for alle involverte og bidrar til bedre sikkerhet til det internasjonale samfunn.

NATO tilbyr mange muligheter for samarbeid i fleksible og spesielt tilrettelagte formater.

Det er viktig å være klar over at hver enkelt partner – selv bestemmer – sammen med NATO – hvor raskt ting skal skje, omfanget av samarbeidet og partnerskapets fokus.

Jeg mener de militære programmene som jeg har orientert om skaper stor strategisk effekt. Tenk bare på hva det ville koste å erstatte de 3500 partner soldatene i operasjonene våre. Den regningen ville over noen år blitt svært stor. Sertifiserings arbeidet bygger opp under denne produksjonen, og skaper en stor pool av styrker som, i gitte situasjoner, kan operere med oss.

Det er vel ingen som tror at NATO kan rette opp de fundamentale utfordringene som finnes i Midt Østen og Afrika med militær innsats. Men, vi må delta sammen med andre internasjonale aktører og jeg tror EU er bedre innrettet til samfunnsbygging enn det NATO er. En kombinasjon av innsats fra flere, hvor EU og NATO sammen lager felles målsettinger og utnytter hverandres styrker vil etter min mening være riktig løsning – men kanskje politisk umulig.

Det kan synes som om ambisjonene til Alliansen er svært høye innen stabilitetsfremme. Hvordan nasjonene stiller seg til dette blir spennende å se. Det er forskjellige syn. Mitt råd vil være å konsolidere og forbedre det vi allerede har oppnådd, og ikke komme med nye ambisiøse prosjekter når vi ikke har fått ressurser til å håndtere de vi allerede arbeider med. Vi må se ambisjonsnivået på stabilitetsfremme i forhold til investeringsviljen. Et misforhold her kan svekke alliansens troverdighet.

Takk for oppmerksomheten.

 

Her er generalens CV, hentet fra NATO sine sider:

Service
1990 – 1992 CO Electronic Warfare Company, 6th Division
1992 – 1994 Section chief, CCIS, Norwegian Army Staff
1994 – 1995 Operations and liaison officer Multinational Force and Observers, Sinai
1997 Staff officer, military-political branch, of the Central Staff of the Norwegian Armed Forces HQ
1997 – 1999 Military assistant to the Chief of Defence
1999 – 2001 CO of the Norwegian Army Intelligence Battalion
2001 Senior Staff Officer, Operations Branch, Norwegian Armed Forces HQ
2001 – 2004 Director, Military Support Division, Norwegian Intelligence Service
2004 – 2006 Director, Assessment Division, Norwegian Intelligence Service
2007 National Contingent Commander, Norwegian Forces Afghanistan
2007 – 2008 Head of land power and operations section of the Norwegian Army Transformation and Doctrine Command
2008 – 2010 Branch head, J2, Operations Division, Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE)
2010 – 2012 Director of Intelligence, Allied Command Operations, Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE)
2012 – 2013 J2, Operations Division, Supreme Headquarters Allied Powers Europe
2013 Director, Plans and Support, Norwegian Intelligence Service
2013 – 2016 CO Norwegian Armed Forces Cyber Defence

Military education
1978 – 1979 Junior officer school, Infantry
1981 – 1984 Norwegian Army Military Academy
1991 Norwegian Army Staff College I
1993 – 1994 Norwegian Army Staff College II
1995 – 1996 US Marine Corps Command and Staff College
1996 – 1997 School of Advanced Warfighting, US Marine Corps Command and Staff College
2003 – 2004 NATO Defence College
2005 Norwegian Defence College, Information Course

 

Mandag 9.oktober 2017, gjestet mag. art. Odd Gunnar Skagestad Oslo Militære Samfund og avleverte foredraget «Russlands historie – formende faktorer for dagens utfordringer». Et høyst aktuelt tema i dagens spente geopolitiske sikkerhetssituasjon.

Om foredragsholderen:

Odd Gunnar Skagestad – som i høst er bokaktuell med ‘Fra Lenin til Putin – Hundre år som rystet verden’ – har over 40 års fartstid i norsk utenrikstjeneste, herunder 7 år i Sovjetunionen/Russland. Du kan lese mer om ham her. Se også hans publiseringer på minerva.no: Odd Gunnar Skagestad (f. 1944) er en aktiv skribent og samfunnsdebattant, og har tidligere hatt artikler i bl.a. Samtiden, Nytt Norsk Tidsskrift og Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift.

Presentasjonsfilen finner du her: russland-foredrag-oms-skagestad.

Odd Gunnar Skagestad. Foto: OMS

Oslo Militære Samfund 9. oktober 2017: 

Formann, generaler og admiraler, mine damer og herrer!

 FLAK  1  – FORSIDE

 TITTEL:

«Russlands historie – formende faktorer for dagens utfordringer»

 

  • La meg begynne med et berømt sitat av den russiske diplomat og dikter Fjodor Tjuttsjev som levde for 200 år siden: «Russland kan ikke forstås – Russland må man bare tro på!»
  • Tjuttsjev siteres til stadighet den dag i dag. Men for oss nordmenn er Russland, i kraft av dets størrelse, geografiske naboskap og turbulente historie, noe som vi bare forsøke å forstå.  I Norges forhold til omverdenen er Russland en konstant variabel, med et skiftende, men alltid betydningsfullt innhold.  Vi må uopphørlig forsøke å forstå dets diplomatiske manøvreringer, dets militære kapasiteter, prioriteringer og hensikter, samt hvilke motiver – situasjonsbetingede eller langsiktige – som driver dets lederskap.
  • For å forstå et land og dets nåtid, må vi kjenne dets fortid – landets historie.
  • For å forstå dagens Russland – forstå hva Putin og hans regime står for, er det nødvendig å kjenne forhistorien.
  • Russlands historie handler fremfor alt om makt – om hva mennesker gjør med makten og hva makten gjør med menneskene. Russlands historie er også en fortelling om definisjonsmakt – makten til å bestemme hva som er riktig og hva som er galt, hva som er sant og hva som er usant…  Makten til å tolke fortiden og derigjennom styre samtiden og nåtiden.
  • La oss gå 100 år tilbake i tid: Lenins statskupp 7. november 1917 – den såkalte Oktoberrevolusjonen.

FLAK  2  –  DEN RØDE PLASS,  LENIN-MAUSOLEET

  • Her ser vi Lenins mausoleum på Den Røde Plass i Moskva.
  • Mellom mausoleet og Kreml-muren ligger en rekke æresgraver. Her ligger også den amerikanske journalisten og kommunisten John Reed, berømt for sine øyenvitneskildringer fra november 1917, senere utgitt i bokform: «Ti dager som rystet verden».
  • Om vi skal oppsummere Russlands rolle i verdenshistorien siden den gang, vil jeg si at det har vært «Hundre år som rystet verden».
  • Men Russlands historie begynte ikke med Lenins etablering av sovjetstaten:
  • I november i fjor avduket Putin – med hele den russiske makteliten tilstede – en gigantisk (17 m høy) statue i Moskva av fyrst Vladimir den Store – den brutale skikkelsen som for over tusen år siden hersket over Kiev og Novgorod, men som i år 988 lot seg døpe og innførte kristendommen til det som senere skulle bli Russland.

FLAK  3  –  VLADIMIR DEN STORE 

  • «Vladimir den Store la det moralske fundamentet som våre liv er basert på», sa Putin, som dermed – sammen med kirken – nå var i ferd med å omskrive Russlands historie.
  • Men her snakker vi om forhistorien: Middelalderens Russland var ikke en samlet statsdannelse, men en rekke større eller mindre øst-slaviske fyrstedømmer.  Disse hadde det til felles at de omkring år 1240 ble erobret, rasert og undertrykket av det mongolske og senere tatariske imperiet – en situasjon som vedvarte i flere hundre år.
  • Det moderne Russland vokste gradvis frem fra 1460-tallet, da storfyrst Ivan III (Russlands «Harald Hårfagre») med utgangspunkt i Moskva begynte å utvide sitt rike og underlegge seg sine naboområder.

FLAK  4  –  IVAN III

  • Men Ivan III var ikke bare en verdslig imperiebygger – han la også grunnlaget for den historiske misjon som Russland har tiltatt seg på det åndelige/religiøse plan:
  • Da Ivan kom til makten, hadde en historisk katastrofe nettopp rammet Europa og hele kristenheten: Det østromerske keiserriket hadde gått til grunne, ved de ottomanske tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453.
  • Ivan III, som giftet seg med niesen av den siste østromerske (bysantinske) keiseren, så seg selv som arvtager til dette riket, og utropte Moskva til «Det Tredje Roma» og hele kristenhetens sentrum.
  • Ivan III overtok også riksvåpenet fra keiseren i Konstantinopel – dobbeltørnen, som fortsatt i dag er Russlands riksvåpen.

  FLAK  5  –  RIKSVÅPENET – DEN TO-HODEDE ØRNEN

  • Den religiøse misjon: Her ser vi Russlands riksvåpen med landets skytshelgen St.Georg i våpenskjoldet i midten (også Moskvas byvåpen).  Georg som dreper dragen er selve symbolet på det godes seier over det onde.
  • Dermed hadde Ivan III og hans etterkommere gitt seg selv og Russland en historisk misjon, og etter hvert rykke opp fra «storfyrste» til «keiser» – på russisk «tsar».
  • Ivan IIIs erobringskriger i øst, vest, nord og syd innvarslet en prosess som skulle vare helt frem til vår tid – maktbruk for å underlegge seg stadig nye landområder og undertrykke stadig flere folkegrupper.
  • Ivan III og hans etterfølgere etablerte det største sammenhengende imperium verden har sett: Gjennom de neste 400 år økte Russlands landområde med over 60 tusen km2 – dvs tilsv. Nederland og Belgia til sammen – i gjennomsnitt pr. år.
  • Russlands posisjon i verden er basert på bruk av MAKT. Det gjaldt under tsarriket, i sovjetperioden og det er tilfellet mht. dagens Russland.
  • Spørsmålet om hvem som har makt gjennomsyrer russisk tenkemåte og samfunnsliv på alle nivåer – på det mellommenneskelige plan så vel som på det politiske plan.
  • Jeg nevner et eksempel på hvordan dette har formet russisk tenkemåte:
  • Da jeg var Norges generalkonsul i Murmansk for et par og tyve år siden hadde jeg en gang besøk av Stortingets Justiskomite, og arrangerte et møte med Guvernøren. Dennes budskap var kort og godt som følger:  Russland behøver og vil alltid behøve en TSAR.  Stillingsbetegnelsen kan det være det samme med – det være seg storfyrste, imperator, generalsekretær eller president – men det må være en Fører med MAKT, dvs. en tsar.
  • Og det er nettopp i forhold til begrepet MAKT at russerne opp gjennom historien har målt og bedømt sine ledere:
  • Slik så en fører med makt ut – så lenge det varte:

 

FLAK  6:   Tsar Nikolaj II evnet ikke å bruke eller holde fast på den makten som han hadde arvet, derfor ble og blir han mindre respektert (selv om han nå er blitt helgenerklært og rehabilitert).

FLAK  7:  Lenin evnet både å gripe og bruke makten – hensynsløst og nådeløst – noe som avtvang enorm respekt og beundring.

FLAK  8:   Stalin tok opp arven etter Lenin – blir i dag beundret for sin evne og vilje til makt.

FLAK  9:  Gorbatsjov ble beundret i Vesten på grunn av sin reformpolitikk og humane fremtoning.   Men Gorbatsjov var ingen tsar.  I Russland blir han derfor dypt foraktet som mannen som hadde makt men ikke var istand til å bruke den da det gjaldt.

FLAK  10:  Jeltsin viste at han evnet å bruke makt da det gjaldt, og blir respektert for det – selv om han ikke maktet å hamle opp med et Parlament som motsatte seg hans politiske veivalg.

FLAK  11:  Putin har ifølge russiske meningsmålinger gjennom en årrekke hatt en popularitetsoppslutning på stabilt over 80 prosent.  Dette er først og fremst fordi han har makt og viser at han har evne og vilje til å bruke makten.  Derfor blir han beundret og respektert av den jevne russer.

På dette bildet ser vi Putin i august i år på fisketur i Sibir.  Dette er alfa-hannen og macho-mannen Putin:  Bar overkropp med svulmende muskler, og halskjede med gullkors.  Her lader han opp med sikte på neste års presidentvalg – som han utvilsomt akter å vinne.

FLAK  12  –  LJUBJANKA

  • Hvor kommer Putin fra? Han kommer blant annet fra denne bygningen – Ljubjanka i Moskva, hovedkvarteret for Russlands sikkehetspoliti, landets hemmelige tjenester og tilholdsted for noen av de verste bødler i landets historie.
  • I min bok «Fra Lenin til Putin» (som kom på markedet i dag) beskriver jeg forholdsvis inngående mitt møte og samtale med daværende FSB-direktør Putin 27. april 1999 og ikke minst mine inntrykk av denne personen: Mannen som få måneder senere skulle innta plassen på toppen av landets kommandohøyder.  Hvordan dette møtet forløp, vil her være en digresjon.
  • Mer interessant er det å merke seg at 1990-tallet ble AVVIKETS DECENNIUM og MULIGHETENES TIDSVINDU i Russlands historie. Det var et tiår da MAKTENS BUD ble utfordret som aldri før i Russlands historie (med mulig unntak av sommeren 1917).
  • Det var et tidsvindu som ble lukket nyttårsaften 1999 da Jeltsin brått annonserte sin avgang og Vladimir Putin overtok statsroret.
  • Under Putin er Russland nå tilbake i noe som ligner landets tradisjonelle normalsituasjon.
  • Som franskmennene sier: – «Plus ça change, le plus c’est la même chose» – altså: – «Jo mer som forandres, desto mer forblir det det samme».
  • Men ikke helt – derfor noen ord om Putinismen:
  • Her ser vi forsiden av tidsskriftet The Economist november 2016 – en spesialutgave som handler om :

FLAK  13  –  VLADIMIR PUTIN og PUTINISMEN

  • Hva er «Putinismen» for noe? Mitt korte svar er at Putinismen er Russlands nåværende statsideologi:
  • Russlands statsideologi (statsdoktrine) i det 21. århundre er sammensatt av ulike elementer som må forstås på bakgrunn av landets fortid – dets historie.

FLAK  14  –  STATSIDEOLOGI

  • Sovjetunionen var en sosialistisk stat. Denne statens legitimitet var basert på den marxistisk-leninistiske ideologi (visjonen om bygging av det klasseløse kommunistiske fremtids-samfunn).
  • Da Sovjetunionen brøt sammen, stod det nye Russland uten en klart definert statsideologi (statsdoktrine).

 

DERMED MELDTE SPØRSMÅLENE SEG:

  • Hva var landets politiske systems innhold og berettigelse (dets ‘raison d’être’?). Hvordan skulle det nye regime begrunne sin legitimitet – utenriks og hjemlig – og hvilken politikk skulle det føre – sosialt og økonomisk?
  • 1990-tallet var avvikets decennium i russisk historie. Det var tiåret da alt syntes mulig.
  • For mange var svaret et fremtidsrettet ønske om tilnærming til Vesten – å innføre en vestlig-inspirert samfunnsmodell: Menneskerettigheter, rettssikkerhet, ytringsfrihet, markedsøkonomi og demokrati.
  • Da Putin kom til makten, skulle han søke svarene i Russlands fortid – både den fjerne og den nære.

 

FLAK  15  –  PUTIN-RUSSLANDS STATSIDEOLOGI

  • Kan kort sammenfattes i to punkter, henholdsvis innenriks og utenriks.
  • Innenriks:
  • ‘Maktvertikalen’, dvs. den sterke sentralmakten med en sterk leder (en «tsar») på toppen.
  • ‘Tradisjonelle verdier’: Verdikonservatisme med moralske dyder og familieverdier og ikke minst:  Dyrkelse av fortiden, med tre-enigheten:  ortodoksi, enevelde, nasjonal karakter (som også hadde vært tsarens valgspråk).
  • Det nærmest uoversettelige begrepet ‘Passionarnost’ (syntese av selvoppofrelse, disiplin, lojalitet, tapperhet) – I Putins vokabular nærmest innbegrepet av den russiske nasjonalkarakter
  • Utenriks:
  • ‘Geopolitikk’ – som ikke det mange tror det er (et jålete populæruttrykk for storpolitikk), men: En kvasi-vitenskap som betyr legitimering av maktbruk inkludert territoriale utvidelser på andre staters bekostning (beslektet med Nazi-Tysklands «Lebensraum»-ideologi, null-sum-tenkning, forestillingen om at makt=rett).
  • ‘Eurasianisme’: Forestillingen om at landets fremtid ligger sammen med Asia – ikke med den angivelig moralsk fordervede Vesten (jfr. ‘Strategisk partnerskap’ med Kina).

 

  • Vi snakker altså om en statsideologi med rot i tradisjonell russisk forestillingsverden, med elementer som følgende:
  • Maktens bud: For russere flest, er makt = rett, og forestillingen om at dette er tingenes naturlige tilstand.
  • Politikk, forretninger, mellom-menneskelige relasjoner (og diplomati) et nullsum-spill:  Det som den ene parten vinner, vil den andre parten tape.
  • ‘Den enes brød er den annens død’.
  • ‘Vinn-vinn- situasjon’ en fremmed tanke.
  • Russerne vant til å bli systematisk lurt og undertrykket – iallfall av sine egne herskere. Og lederne har på sin side alltid vært flinke til å legge skylden på omverdenen, som følgelig betraktes med mistro.
  • Lover, rettsregler og domstoler har aldri vært etablert for å ivareta borgernes rettigheter, men for å legitimere myndighetenes vilkårlige overgrep mot innbyggerne.
  • Aksepten av makt som erstatning for rett, og denne mistroen overfor andres (spesielt Vestens) hensikter – inngår i en farlig kombinasjon med forestillingen om Russlands særstilling i forhold til omverdenen og landets historiske misjon som kristenhetens åndelige ledestjerne.
  • I denne forestillingsverdenen står Russland for DET GODE i motsetning til DET ONDE prinsipp, jfr. symbolikken med St.Georg som dreper dragen –  (FLAK  5).
  • Det er i dette perspektivet vi må forstå hvorfor og hvordan Putin bruker den russisk-ortodokse kirke for å legitimere sin makt (mens kirken tilsvarende benytter sin særstilling i forhold til staten for å befeste sin posisjon):
  • Her ser vi Putin sammen med den russisk-ortodokse kirkens overhode Patriark Kirill:

 

FLAK  16  –  PUTIN OG PATRIARK KIRILL

  • Putin går her inn i en lang russisk herskertradisjon…
  • Dette fordi forestillingen om at makt = rett ikke er nok. Makten må legitimeres eller forankres i ett eller annet, helst i noen «høyere prinsipper».
  • Putin opererer med et glansbilde av sovjetperioden: Han har sagt at Sovjetunionens sammenbrudd var det 20. århundres største geopolitiske katastrofe.  Men Putin har også sagt at Lenins kupp i 1917 var en kriminell handling, og han tror neppe på noen kommunistisk ideologi for å legitimere sin makt.
  • I stedet har han søkt tilbake til røttene – til de lange linjene i russisk historie.
  • Når det gjelder betoningen av tradisjonelle verdier, kommer den ortodokse kirke inn som nasjonal identitetsmarkør. Forestillingen om det russiske folks historiske misjon og særlige overlegne kvaliteter, både genetisk og på det åndelige plan – at russerne står for edlere verdier enn det materialistiske og moralsk fordervede Vesten.  Dette er en fortelling som har appell og vekker gjenklang hos Putins hjemmepublikum.
  • En digresjon for å illustrere den ortodokse kirkes symbolbetydning som bærer av og gjenreiser av den nasjonale kontinuitet – etter det avbrekket som skjedde under sovjetperioden:

 

FLAK  17  –  KRISTUS FRELSEREN-KATEDRALEN

  • Bygget 1839-83.  Sprengt på ordre av Stalin og jevnet med jorden i 1931. Skulle erstattes med en ny bygning (Sovjetenes palass) på 415 meter (verdens høyeste) med en 70 meter høy Lenin-statue på toppen.  Men det skjedde ikke.  Pga dårlige grunnforhold ble det i stedet anlagt et enormt friluftsbad (1960).   Gjenreist under Jeltsin-epoken (1995-99).  Verdens høyeste russisk-ortodokse katedral med 103 meter.
  • Moskvas hoved-katedral – det er hit Putin kommer for å be i all offentlighet og dermed markere sin samhørighet med kirken og de verdier den står for.
  • Putins utenrikspolitiske prosjekt: Å gjenreise det russiske imperiet – som maktfaktor i verdenspolitikken, særlig innenfor  «tradisjonelle russiske interesseområder» slik det var under Sovjetimperiet og Tsarriket.  Hans politiske forbilde – som enehersker og imperiebygger:  Jekaterina II, keiserinnen som på 1700-tallet erobret Ukraina inkludert Krim fra tyrkerne, som slukte mesteparten av Polen og som satte Russland på verdenskartet som stormakt av første rang.
  • «Håndgripelig» eksempel på den samlende symbolikken i arven fra Jekaterina II. Den lille silkesløyfen med sorte og oransje striper –  båndet fra St.Georg-ordenen, som Jekaterina innstiftet.  Et bånd som i den offisielle propagandaen binder alle russere (innenfor og utenfor Russlands grenser) sammen i et patriotisk fellesskap:

 

FLAK  18  –  BÅNDET FRA ST. GEORG-ORDENEN

  • En liten digresjon: Selv var jeg i Moskva senest i går (for 4. gang på 6 uker), og kunne nok en gang ved selvsyn observere hvordan denne sløyfen spesielt henges opp i bussene – ved inngangsdøren, ved frontruten eller ved siden av sjåføren.

 

  • Tilbake til «dagens Russland»: Har alltid vært et korrupt samfunn, hvor menneskerettigheter og ytringsfrihet står svakt.  Så også under Putin (jfr. stengingen av Amnesty i Moskva 2. november 2016).  Men Putin er populær, fordi han er Føreren – han har makt og han bruker makten besluttsomt.
  • Putin har også vært heldig: Russisk økonomi har nytt godt av høye eksportinntekter.  I de 11 årene 1998-2008, med ekstremt høye råvarepriser, rant pengene inn.  Dette medførte øket levestandard for folk flest.  Dette er folk takknemlige for – en takknemlighet som kommer Føreren til gode.
  • Baksiden av dette bildet var riktignok en enorm sløsing: I stedet for å benytte de gode årene til å modernisere staten og dens økonomi, skjedde det en kraftig økning i statsutgiftene:  Mellom 2005 og 2015 økte statskontrollerte bedrifter og statlige utgifters andel av BNP fra 35 til 70 prosent.
  • Putins popularitet må også forstås på bakgrunn av at hans regime er langt mindre brutalt enn i sovjetperioden. Så lenge man er lojale og føyelige, har folk flest det rimelig bra i dagens Russland – iallfall materielt sett bedre enn i noen annen tidligere epoke i landets historie.  Det er ikke lenger slik at staten tar livet av millioner på millioner av landets borgere i slaveleirer og masseutrenskninger.
  • Kontrasten til den staten som i forrige århundre tok livet av 66 millioner av landets egne innbyggere, er åpenbar.
  • Men brutalt nok: Se kronikk i Aftenposten 7.1.2017.  (Arkadij Babtsjenko).

 

FLAK  19  –  LIV  OG  DØD  I  PUTINS  RUSSLAND

  • Gravejournalisten Anna Politkovskaja, KGB/FSB-avhopperen Aleksandr Litvinenko, MR-aktivisten Natalia Estemirova, MR-advokaten Sergej Magnitskij, opposisjonspolitikerne Boris Nemtsov og Denis Voronenkov – Hva har disse til felles?:
  • (1) At de kritiserte Putin, og (2) at de ble drept.

 

FLAK  20  –  LIV OG DØD…

  • Hvem blir nestemann? Noen tipper korrupsjonsbekjemperen og organisatoren av protestdemonstrasjoner, Putins argeste kritiker Aleksej Naval’nyj):  Han er fremdeles i live, men blir til stadighet trakassert og fengslet (senest i forrige uke).
  • Samtidig som Putin slår ned på hjemlige motstandere har han styrket sin stilling på hjemmebane ved å føre en aggressiv utenrikspolitikk. På samme måte som under sovjetstyret har Putin-regimet skapt et fiendebilde av Vesten.  Dette ved å piske opp stemningen gjennom løgnpropaganda, som f.eks. myten om at Vesten unyttet Russlands svakhet på 1990-tallet og brøt avtaler som ble inngått etter Sovjetunionens fall.
  • Særlig ille: Militære angrep mot naboland og anneksjon av nabolands territorier.  Putins bruk av militære maktmidler for å tvinge andre i kne begynte med Tsjetsjenia i 1999:

 

FLAK  21  – TSJETSJENIA

FLAK  22  –  GEORGIA  I  2008

FLAK  23  –  KRIM-HALVØYA  MARS 2014

FLAK  24  –  ØST-UKRAINA, DE  SISTE TRE ÅRENE

  • Både mht. Tsjetsjenia, Georgia, Krim og mht den krigen som foregår i Øst-Ukraina, har Putin lykkes i å vinne propagandakrigen og definisjonsmakten – ikke bare på hjemmebane, men langt på vei også på vestlig kommentatorhold og vestlig opinion. Dere kjenner kanskje uttrykket som man stundom hører, at (vi må) «Forstå Russlands legitime interesser?»  (eller endog «…Russlands legitime geopolitiske interesser»)?
  • På det neste flaket ser vi Russlands (foreløpig) eneste hangarskip, bilde tatt i det østlige Middelhav for et års tid siden:

 

FLAK  25  –  ADMIRAL  KUZNETSOV

  • Hangarskipet «Admiral Kuznetsov» – hvorfor vise dette? (1) Her er det på vei til Syria for å spre død og ødeleggelse oktober 2016,  (2) Viser Russlands vilje til å projisere makt – sjømakt – globalt, og (3) Viser samtidig hvor ynkelig de er utstyrt:  Dekket formet som et spretthopp.  Ombord er kampfly av typen Sukhoj-33 (Flanker-D) og MiG-29K.  Kan ikke ta av med full bombelast – da faller de i sjøen. (Til sammenligning:  USA har 10 atomdrevne hangarskip av Nimitz-klassen)
  • Men: Russland utøver et aktivt, fremoverlent og effektivt diplomati.
  • På dette punkt har Putin lært av sine sovjetiske forgjengere: Det var Lenin som innførte uttrykket «nyttige idioter» om folk i Vesten som ikke var kommunister, men som villig vekk slukte hans løgnpropaganda og formidlet den videre.
  • Neste flak – presidentene Putin og Trump – har jeg kalt «Good Vibrations…?», med et stort spørsmålstegn etter.

 

FLAK  26  –  «GOOD VIBRATIONS»  –  ?

  • Ingen av disse to er idioter (det være seg nyttige eller unyttige), men la oss ta ad notam at Russlands politiske påvirkningsindustri har et format og et perspektiv som omfatter alle nivåer i Vestens beslutningssystemer. fjorårets hacking-skandale mot USAs presidentvalg.
  • Vi har her å gjøre med et sentralt element i Putins såkalte «hybrid-krig», hvor det er satt inn en hel armé av propagandister, des-informanter, hackere, nett-troll m.v.
  • Spesialitet: Falske nyheter.  Gjerne iblandet fakta og halvsannheter.
  • Som det fremgår av statusrapportene fra PST og E-tjenesten primo februar i år, er denne virksomheten også en av de viktigste truslene mot vårt eget land.
  • Denne virksomheten er grundig dokumentert (jfr den finske gravejournalisten Jessikka Aros avsløringer, Kjell Dragnes’ artikkel i «Norges Forsvar» høsten 2016, samt Dagbladets reportasje «Her er Putins trollfabrikk» 3. april 2015.
  • Her ser vi bildet av hovedkvarteret for Putins hær av profesjonelle nettroll – Ul. Savusjkina 55 i St.Petersburg. («Til leie»):

 

FLAK  27  –  PUTINS  «TROLLFABRIKK»

  • Historien gjentar seg: Ex-KGB-mannen Putin har i løpet av de siste vel 17 årene vist at han sier hva han mener og gjør som han sier.  Men Putin har også lært seg den gamle russiske leksen at rå maktbruk i kombinasjon med systematisk løgn lønner seg.
  • Dagens Russland er muligens en mer uberegnelig og farligere aktør på den internasjonale arenaen enn hva Sovjetunionen var i Den Kalde Krigens og «terrorbalansens» dager. Dette så meget mer som Russland samtidig gjennomfører en storstilet militær opprustning, hvor spesielt Arktis (eller det vi nordmenn kaller «nordområdene») er utpekt til det viktigste strategiske satsingsområdet.  (Jeg minner også om den nylig avholdte kjempemessige «Øvelse Zapad-17» mot Østersjø-området).
  • I tillegg vet vi at Russland har et digert arsenal med atomvåpen – noe som gjør Russland til en formidabel militærmakt og som i seg selv innebærer en trusel mot omverdenen.
  • Russland er verdens overlegent største land i utstrekning – 17 mill. kvkm over hele 9 (tidligere 11) tidssoner. Men bortsett fra på det militære området er landet kun en annenrangs stormakt, som vi kan se av flg. tabeller over folketall og bruttonasjonalprodukt:

 

FLAK  28  –  FOLKETALL:  RUSSLAND NR. 9

FLAK  29  –  BNP:  RUSSLAND NR. 11

  • Etter de økonomiske oppgangsårene 1998-2008 har Russland opplevet enkelte tilbakeslag – vestlige sanksjoner som sammen med synkende oljepriser siden 2014 har fått Russland til å svi økonomisk. Men russerne er vant til å få svi, og sluker gjerne budskapet om at all elendigheten er Vestens feil og at de selv og deres regime er eksponenten for «De Gode Gjerninger».
  • Internasjonalt ønsker Russland under Putin å fremstå som en makt som står i en særstilling – en makt som krever og som fortjener særlig respekt på grunn av sin størrelse og sin moralske og materielle inkl. militære overlegenhet.
  • Landet utviser stor aktivitet på den internasjonale diplomatiske arena, hvor Putins utenrikspolitiske prosjekt er å bli anerkjent som respektert medlem av det gode selskap, se flg. flak:

 

FLAK  30  –  PUTIN MED KINAS PRESIDENT XI JINPING

FLAK  31  –  PUTIN MED OBAMA

FLAK  32  –  PUTIN MED TRUMP

 

HVOR STÅR PUTIN OG RUSSLAND I DAG?

FLAK  33  –  PUTIN – TRIUMFATOR  JANUAR 2017

  • Aftenpostens karikaturtegning 7. januar 2017: Putin i en positur inspirert av Chaplin-filmen «Diktatoren»: Leker seg med en ball som illuderer jordkloden, forsynt med EU-emblem.  Trump titter misunnelig fra bak gardinet…
  • I en stort oppslått artikkel i avisen Rossijskaja Gazeta januar 2017 presenterte Sergej Karaganov – en av Putins mest innflytelsesrike utenrikspolitiske premissleverandører – en bred analyse av Russlands og dets regimes umåtelige vellykkethet.
  • Her ser vi nok en gang Russland presentert som selve eksponenten for Det Gode, det Sanne og de Riktige verdier, i motsetning til Vesten, som representerer Det Onde, det Usanne og de Falske verdier.
  • Vi møter her et selvbilde som i sin hemningsløst triumferende form og innhold kan sammenfattes i det overmodige budskapet «Russland seirer på alle fronter» eller «Seiren følger våre faner».

 

JEG RUNDER AV MED Å VISE ET BILDE FRA VÅRT EGET HJEMLAND:

 

FLAK  34  –  RUSSLAND  I  NORGE?

  • Russiske gateskilt i Kirkenes. Ingen kommentarer, men det reiser et spørsmål:
  • Hva slags signaler er det vi formidler på denne måten?

 

Jeg minner om at temaet for dette foredraget har vært Russlands historie – formende faktorer for dagens utfordringer – og ikke hva disse utfordringene består i.

Likevel bør det også tilføyes noe ganske få ord om sistnevnte forhold, og ikke minst – hvordan disse utfordringene bør gripes an fra omverdenens side:

 

Jeg tror det er viktig for det første å erkjenne at dagens Russland utgjør en trussel mot internasjonal stabilitet og orden.  Et første skritt med hensyn til å forholde seg til denne trusselen, er å forstå at russisk krigersk adferd ikke er et tegn på nyvunnet styrke, men et utslag av kronisk, margstjelende svakhet.

Det betyr ikke at en énsidig tøff konfrontasjons- eller isolasjonspolitikk er nøkkelen til å håndtere Vestens forhold til Russland.  Den vanskelige utfordringen består i å finne en optimal ‘mix’ av inkluderende tiltak og klare krav med hensyn til hva som forventes av et land som aspirerer til en plass blant siviliserte nasjoner.  Dette tilsier en form for balansegang som vi fra norsk side bør ha solide erfaringer i å utføre.  Men selv om vi fra norsk side gjerne roser oss av vårt tusenårige gode forhold til Russland, lever heller ikke vi i et storpolitisk vakuum med handlingsrom for utenrikspolitisk solospill.  Vårt sikkerhetspolitiske ståsted er sammen med våre NATO-partnere.

Et svekket, usikkert og uforutsigbart land med atomvåpen er farlig – muligens (men ikke uten videre opplagt) en farligere aktør på den internasjonale arena enn hva Sovjetunionen i sin tid var.  Det bekymringsfulle ville være om Russland nok en gang skulle falle for fristelsen til å ty til hasardiøs eventyrpolitikk med bruk av militære maktmidler mot andre land – det har jo fungert før, så hvorfor ikke atter en gang?  Det er en eventualitet som hverken Russland eller verden for øvrig vil ha godt av.

Disse dystre perspektivene er vel å merke en fremskrivning av de mest urovekkende tendensene i dagens situasjon, basert på utviklingen i den nære fortid.  Trøsten får være at all erfaring tilsier at denne type spådommer før eller siden – og især jo lenger tiden går – har det med å slå feil.

I politikkens verden må man stundom ta til takke med resignert å konstatere at ‘veien blir til mens man går’.  Hva forståelsen av Russland – og vårt forhold til dette landet – angår, vil vi likevel være best tjent med å være utstyrt med mest mulig realistiske veikart.  At slike veikart i noen grad vil være basert på mer eller mindre treffsikre spådommer, er en del av den virkeligheten som vi må leve med.